Erling Folkvord er tidligere stortingsrepresentant for RV, og tok opp kurdernes sak flere ganger fra Stortingets talerstol. Han har vært i Kurdistan mange ganger, og skrevet klassikeren om kurdernes historie, Kurdistan: om fortid, folk og framtid. I 2013 topper han Rødt sin liste i stortingsvalget i Hedmark.

Statsledere som i flere tiår har prøvd å knuse PKK, kommenterte. Både Tyrkias statsminister og USAs president hadde noe å melde etter Newroztalen.

Hva hadde skjedd? Hadde den livstidsdømte på fengselsøya i Marmarahavet plutselig lansert nye standpunkter? Prøvde han å få både geriljasoldatene og den sivile kurdiske bevegelsen til å legge om kursen?

Flere aviser gjenga talen upresist. Lesere måtte tro at Öcalan erklærte en ensidig våpenhvile uten vilkår, dvs. en gjentagelse av 1999. Da trakk PKK geriljastyrkene ut av Tyrkia uten å få noe tilbake.

Atatyrk mot Atatyrks arvinger

Öcalan trekker de historiske linje drøyt 90 år bakover. General Mustafa Kemal ledet da Den store uavhengighetskrigen fram til seier. Hans brede allianse med kurdiske klanledere gjorde seieren mulig. Den nasjonale pakten beskrev alliansens felles mål. Pakten sa ikke ett ord om at kurdere er mindre verdt enn tyrkere. Men få år senere ble kurdisk språk forbudt. Selv kurdernes eksistens ble fornektet.

Newroz-talen bruker Öcalan Mustafa Kemals 1920-standpunkter mot dagens tyrkiske statsledelse. Selve den tyrkiske statsideen er i dag tuftet på arven fra Mustafa Kemal, som tok navnet Atatyrk. Det betyr alle tyrkeres far. Atatyrk brøt med Nasjonalpakten han selv utformet. Han innledet på 1920-tallet en brutal politikk for å utrydde alt som var kurdisk. Hans arvtakere har fortsatt i hans spor.

Når Öcalan framhever Atatyrks ikkediskriminerende 1920-standpunkter, utfordrer han både statsledelsen og den tyrkiske grunnloven.

Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne

En gruppe ungdommer ledet av Öcalan stiftet i 1978 PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet). Seks år senere gjennomførte PKK den første væpnede aksjonen. Bevegelsen vokste raskt. Den sivile organiseringen har hele tiden hatt et helt annet og større omfang enn geriljaens aksjoner. PKK kunngjorde i 1993 en ensidig våpenhvile. Målet var å få i gang en fredelig, politisk løsning av kurdernes konflikt med Tyrkia. Tyrkia avslo forhandlinger. Senere har mange ensidige våpenhviler fått samme svar.

CIA kidnappet Abdullah Öcalan i februar 1999. Han var da i den greske ambassaden i Kenya. CIA utleverte han så til Tyrkia. Før han fikk dødsdommen brukte Öcalan forsvarstalen til å utfordre både generalene og den politiske eliten. Fra fangeburet der han stod innelåst, sa han det slik: Grunnloven må endres! Tyrkia må omdannes til en demokratisk republikk!

Kravet fant gjenklang i deler av den demokratiske opposisjonen i Tyrkia. Dr. Sami Selcuk som var president i den tyrkiske appellretten holdt 6. september 1999 en tale til hele den tyrkiske statseliten. Han sa bl.a. at «Grunnloven mangler formell legitimet og er ugyldig». Redaktør Cevik i Turkish Daily News skrev et par uker senere en større artikkel med tittelen: Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne.

2004: Mislykket fredstilbud?

Dødsdommen ble omgjort til livsvarig. I drøyt 14 år har Öcalan nå sittet isolert på fengselsøya Imrali. Den PKK-inspirerte bevegelsen har i disse årene vokst i styrke i alle deler av Kurdistan. Freds- og demokratipartiet (BDP) har nå mer enn 30 representanter i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. Initiativer for å splitte PKK har mislyktes. Bare én i toppledelsen og et lite antall geriljasoldater godtok våren 2004 dette «fredstilbudet»: Viss alle gir fra seg våpnene uten vilkår, skal geriljasoldatene få vende tilbake til sivile liv. Lederne skal få politisk asyl i Norge og Sverige. (Det er vanskelig å tro at dette ikke var klarert med den norske regjeringa.)

Høsten 2009 tok den tyrkiske statsledelsen kontakt med Öcalan. De ba han skrive hva han mente måtte til for en fredelig løsning. Forhandlinger kom i gang, selv om statsminister Erdogan neppe likte dokumentet han fikk fra Öcalan. Kurdiske politikere forteller at det første forhandlingsmøtet foregikk i Oslo. Våren 2011 satte forhandlerne opp en protokoll som den kurdiske siden godtok. Statsminister Erdogan nølte. Etter valget i juni 2011 sa han nei. Han valgte å trappe opp krigen. Fra 27. juli 2011 ble Öcalan fullstendig isolert. Han fikk ikke møte sine egne advokater. Selv familiemedlemmer fikk ikke besøke han. Slik var det fram til 23. desember 2012. Da kom en representant for MIT, den tyrkiske etterretningstjenesten, på besøk. Dette innledet det som kan bli en ny historisk etappe.

Tyrkia fortsetter krigen

Tyrkia har til nå fortsatt krigen med full styrke både i Tyrkia og utenfor. Tyrkiske fly slipper hver uke sine bombelaster over Kandil, den delen av nordlige Irak som geriljaen kontroller. Tyrkia hjelper Den frie syriske hæren og andre som fører krig for å knuse de nyopprettede styringsorganene i den kurdiske delen av Syria.

PKK har endret seg kraftig siden stiftelsen i 1978. På 1990-tallet forlot de ideen om en kurdisk stat. De hevder nasjonalstater ikke har noen plass i framtidas Midtøsten. PKK har i flere år gjentatt at målet er et samfunn der kurdere, armenere, tyrkere, laz, arabere, tsjerkessere og de andre folkene har like rettigheter. De argumenterer for en samfunnsordning der store kommuner (større enn norske fylker) skal ha stor rett til å styre seg selv. I disse kommunene skal alle folkegrupper være representert i folkevalgt ledelse på ulike nivåer. PKK er altså ikke en nasjonal frigjøringsbevegelse i snever betydning. De slåss for frigjøring for alle folkene i det kurdiske området.

Ingen fredsprosess uten gjensidighet

Öcalans Newroz-tale stiller kapitalistisk modernitet opp mot framtidas demokratiske modernitet. Det siste begrepet omfatter forannevnte syn på styringa av samfunnet. Fullstendig likestilling mellom religionene hører også med. Samtidig vil Öcalan ta vare på og videreutvikle det som er bra i vestlig politisk styresett.

Han velger sine ord med omhu. I 2013 sier Öcalan ikke ett ord om ensidig våpenhvile. Leser du teksten nøye, ser du at han tvert i mot forutsetter gjensidighet. Dagen etter Newroz kom Karayilan, geriljaens øverstkommanderende, med sitt svar. Han støttet Öcalans initiativ. Men en ensidig og betingelsesløs våpenhvile blir det ikke. Karayilan krevde gjensidighet og fastslo geriljaens rett til å forsvare seg militært dersom Tyrkia fortsetter krigen.

Statsminister Erdogan svarte med vagt imøtekommende ord. Tyrkias generaler markerte sitt syn med handling. Natta etter Newroz sendte de på nytt fly inn over det geriljakontrollerte området i nordlige Irak. Men generalene er ikke treffsikre. Bombene traff bare fjellene.

Inger vaska hos legen en gang i uka. Både på kontoret og i privaten. Det var noe hu gjorde i tillegg til reinholdet på skolen. Gjennom åra hadde hu fått et nært forhold til legen. De var en slags venninner sjøl om de ikke akkurat vanka sammen. Legen, som hu kalte med fornavn, var så alminnelig at. Det fortalte hu på jobben og, men hu merka at de andre ikke var så interessert i å høre om legen, unga hennes og hva de dreiv med.

Nå hadde Inger fått et treukers gratisabonnement på Klassekampen av venninna si. Den avisa hadde hu aldri lest, og knapt nok sett. Inger hadde nettopp henta sitt første gratisnummer i kassa og var litt nysgjerrig. Hu hadde tid til å lese før hu gikk på jobb. På skolen hadde hu litt ugrei arbeidstid, men det var bedre nå enn før. Før vaska de etter at elevene hadde gått. Kveldsarbeid hver eneste dag, år ut og år inn, for ikke å si tiår inn og ut. Nå begynte hu halv ti og jobba til fem. Ved å snirkle seg rundt timeplanen til klassene, fikk reinholderne unna mye vask i skoletida, og enda tid til å gå over resten etter at elevene hadde huja seg ut av gangen på veg til friheten. Hu likte at skolen var i orden til neste dag. Hu hadde alltid satt sin ære i det, men ordensregla hennes skyldtes ikke bare æren. Hu mente det var bra for unga at de møtte en pen og rein skole hver dag. Av og til kunne hu være litt irritert på et par av de andre reinholderne. De tok litt lett på jobben. Men, men, de tenkte vel kanskje slik om henne og. Det var vel ikke sikkert hu var like nøye støtt heller. Uansett, de hadde alle vært skeptiske til nyordningen da de skulle gå over til å vaske på dagtid. Åssen skal skolen bli seendes ut når eleva kommer da? hadde de spørt.

Sjølsagt var de klar over at omlegginga var et sparetiltak. Kommunen sparte kveldstillegget og reduserte bemanninga. Økonomisk betydde det ingenting for reinholderne som ble igjen. De fikk flere timer som kompensasjon for tapet av kveldstillegget. Bemanningsreduksjonen hadde gått greit med naturlig avgang, som det ble kalt. Noen av arbeidskameratene gikk av med pensjon litt før tida, og var glade til. Fagforeninga hadde sett til at omlegginga gikk ordentlig for seg. I matpausa hadde reinholderne ledd litt av at det var penga som gjorde susen. Det var ønsket om å redusere utgifter som fikk de over på dagtid. Ikke noe humanisme lå bak. Ikke noe mål om at reinholderne skulle få kveldsfri som andre folk, for å være sammen med unga sine eller gå på møte og dugnad.

Vanligvis leste Inger bare lokalavisa til hverdags. Noen helger kjøpte hu VG. I lokalavisa leste hu gjerne bakfra. Der sto dødsannonsene og hvem som hadde gifta seg. Slikt må en følge med på. Siden hu aldri hadde lest Klassekampen før, starta hu på side en.

Hu syntes navnet på avisa var litt gammalmodig og rart, men forsida fortalte at hu leste venstresidas dagsavis så det fikk være greit. Hu visste jo egentlig det, at Klassekampen var en avis på venstresida, og hu regna seg sånn omtrent til venstresida sjøl. I alle fall så hu på Høyre og Fremskrittspartiet som en pest og en plage, og da var hu vel på venstresida. Hver eneste høst, rett før jul og glede, når pengebruken i kommunen for neste år skulle bestemmes, foreslo høyrefolka at jobben hennes skulle konkurranseutsettes. Det var nesten så hu ble dårlig av det, men på TV syns hu mange fra Frp sa mye riktig og.

På forsida sto det også at Kristin Halvorsen fra SV pøser ut penger til private skoler. Inger trudde SV var mot privatisering og ble skuffa. Kan en ikke stole på noen lenger? Forsida henviste også til noe rare greier om otage og hostage som hu lurte på hva var. Videre så hu utover i avisa at mye handla om utlanda. Greit nok, men hu brukte ikke lese noe særlig om det. Hu forsto seg liksom ikke på det, men hu likte en artikkel på side to om en kar som dreiv med fotball for unger. Han sa at slikt virka sammensveisende og var moro. Det var hu helt enig i, hu hadde da hatt unger i fotballen sjøl. Hu beit seg også merke i, på samme dobbeltsida, et bilde av ei naken ræv, og en morsomhet om sangen til Terje Tysland som heter No går det på ræva. Hu var glad i musikk og kjente godt til både Tysland og sangen. Hu kunne godt tenke seg å lese mer om han. Det hadde vært stille for han lenge nå.

På neste sida fortalte avisa at Høyre og Erna Solberg vil gi de rike store skattelettelser. Så typisk, og ikke noe nytt. Det er jo det høyrefolk står for, å sørge for de rike. Slikt lærte hu som unge. En høyremann snakka om pragmatiske avveininger, og en SV-er, det var Lysebakken, mente noe om noe som ble kalt retorikk. Samma det. Høyredame var hu ikke, og det kom hu aldri til å bli. Er det noe som er sikkert så er det det. Og rikinga får vær så god betale skatt, de som andre.

Litt lenger ut fant hu noe som ble kalt essay. Det handla om ei bok. Hu hadde lest mye de siste åra. Da hu jobba kvelden, ble det ikke sånn. Hu var for sliten da hu kom hjem, og sjøl om det kunne være artig nok, hu fikk seg ikke til å sette seg ned om dagen for å lese. Det tok seg liksom ikke ut. En følte seg lat når en leste om dagen. Og lat vil ingen være. Nå leste hu mye krim som bibliotekaren fant fram. Å vaske biblioteket var en del av jobben. Denne essayen handla om ei krimbok. Her var det kanskje tips til ei bok å lese. Kanskje det var hu nå, som skulle komme til bibliotekaren å anbefale ei bok? Inger trudde hu hadde hørt om bokforfatteren. Jørgen Gunnerud. Han som hadde skrivi essay, hadde hu aldri hørt om. Ole Robert Sunde het han. Sikkert en bra kar om ikke jeg har hørt om han, tenkte hu, og begynte å lese. Det så ut til at boka handla om vanlige folk. Om en godt gift alminnelig lensmann. Bra. Men så var det visst ikke så alminnelig likevel. Lensmannen hadde topografisk romforståelse, var penetrert av topografiske utsagn og brukte ikke invektiver. Naturen som beskrives i boka var visst omnipotent og hadde noe som kaltes metaforer. Nei, denne boka er visst ikke noe for meg. Søren og. Inger kunne godt tenke seg å finne en ny krimforfatter.

Så, et godt stykke ut i avisa, etter å ha feid raskt over utlanda, fikk hu se bilde av Aslak Sira Myhre. Han er gossin, særlig når han er sint. Og det er han på TV av og til. Reinholderne kjenner til Aslak, som de sier, for han har vært reinholder sjøl, enda han ratt har gått på universitetet og all tingen. Det hadde hu lest i fagforeningsbladet, og hu trudde kanskje det hadde stått i VG og. Nå er han sjef for Litteraturhuset og har greie på alt mellom himmel og jord. I alle fall høres det sånn ut. Her ble han intervjua om arbeiderklassen og anbefalte jobb på gulvet. Han snakka om noe som kaltes selvproletarisering og klassereise. Søren og, hu hadde håpa han skulle uttale seg om noe interessant, om reinhold og privatisering for eksempel. Hu leste hele artikkelen og undra seg over at venstresida selvpisker seg, som Aslak sa. Hva skulle det bety tru? Hu skjønte at dette ikke handla om klassereise i betydninga skoletur. Det hadde hu egentlig skjønt hele tida, sjøl om hu lurte litt med en gang. Da hu så bildet av Aslak hadde hu tenkt at dette kunne hu vise til Ellen på jobben, for å brife ørlitt med at hu leste Klassekampen. Men nå ble hu redd for at Ellen skulle tru det handla om skoletur, og det ville bli for dumt.

På samme side var det intervju med en Siljestad, også det om arbeiderklassen. Han var ikke brått så gossin som Aslak, men det gjør gjorde jo ikke noe. Han var ikke så sikker på at arbeiderklassen ville frigjøres fra det fysiske slitet og sin livsform. Nei, frigjøres fra sin livsform, det hørtes jævlig ut. Og slit og slit. Det kan så klart være et tjon å vaske innimellom, men hva anna skulle hu gjøre. Strikke? Da traff hu nok mange artige folk! Om hu ikke hadde jobben, hvem skulle hu være sammen med da? Legen har det jo så travelt. Det er ikke noe å hente der. Hu er jo på reise både til Italia, Dublin og Beitostølen, og trener i skauen dagstøtt. Siljestad tvilte også på at arbeiderklassen kjenner seg igjen i språket som slike tema omtales med. Så sant, så sant. Når sant skal sies, og det skal det vel, skjønte jeg ikke mye av dette, sjølpisking og sjølproletarisering, tenkte Inger.

På neste side var det en artikkel om musikk, men den handla ikke om Terje Tysland eller musikk hu liker. Denne sida og de neste hadde masse stoff om kunst, om film og bilder. En iransk film ble omtalt med mange ord. Den kan jo godt være interessant og artig. Inger liker godt å se andre filmer enn de amerikanske, men i en mellomtittel sto det at filmen var subtil, og da mista hu lysta til å se den. Faderullan så my rare ord det er i denne avisa. En lang artikkel handla om ei flaske med døde rotteunger. Flaska var malt på med en pensel laga av ei død hand. Kunstneren hadde malt med en del fra et lik. Hva skulle det være godt for? Og er det kunst å putte rotter på ei flaske? Det er visst det. Journalisten skreiv om vareestetikk og referanse til abstrakt ekspresjonisme, popkunst og minimalisme. Det sto og om veterinærens, obdusentens og taksidermistens sfære. Inger skjønte ikke om disse sfærer var kunstens sfære eller ikke. Samma kan det værra, fine ord, men gammalt piss, eller rotter om du vil, på ny flaske. Ikke det at all kunst skal være så fordømrade pen, men. Legen hadde av og til slått til lyd for at de skulle ta seg en bytur sammen. Drikke vin og gå på utstilling. Inger veit at det aldri blir noe av, men når en ser hva slags kunst det står om i avisa til legen, er hu likeglad med hele turen.

Etter radio og tv-programmet som var akkurat som i andre aviser, kom baksida. Et kunstbilde kalt Conflict/Band of Horses var avbilda øverst. Inger så verken konflikt, band eller hester. Tvert om viste det en masse damer, dansere antakeligvis, med skjørt av strutsefjær, i forskjellige positurer, nokså rotete dandert, som på et slurvete pynta matfat. Under bildet var det ei spalte kalt I dag. Den var skrevet av en forfatter som het Marit Tusvik og hadde I semlornas tid som tittel. Inger trudde semlor var en sopp, men det passa dårlig med teksten. Forfatteren var på reise, og hadde vært det i fire måneder, og ennå var ikke reisa slutt, så det ut til. Forfatteren reiste visst enda mer enn legen. Kanskje hu var på ei slik klassereise som Aslak snakka om. I alle fall kunne ikke Tusvik være på reise i arbeiderklassen for da hadde hu aldri hatt råd til å være borte så lenge. I alle fall hadde ikke Inger råd til å reise. Reinholderlønna var for skral til det. Hu måtte smile da hu tenkte på hva slags reise hu hadde vært på. I den tida det var så populært med skritt-tellere hadde hu brukt det på jobben. Hu hadde fortalt vaktmesteren hvor mange skritt hu gikk per dag. Han ga seg straks til å gange og ordne og kom til at hu i arbeidet hadde gått femten ganger tur retur mellom Kristiansand og Kristiansund, eller for å være mer eksotisk, som han sa, fra Harestua til Ekvatorial-Guinea, snudd der og på veg hjem, var hu nå i Barcelona. Hu hadde svart at så langt var det nok ikke, for de første åra mens hu ennå hadde mann og unger hjemme, jobba hu deltid. Da lo de godt.

Vaktmesteren var forresten en sånn en som ratt leste Klassekampen. Han snakka stadig, ja, ikke så påtrengende da, men av og til, om kapitalisme og privatisering. Han satt i fagforeninga, men hu visste ikke hva slags verv han hadde. Det passa liksom ikke helt at han og legen holdt samme avisa. Og vaktmesteren kan da umulig forstå taksidermistenes sfære, topografisk romforståelse og otage, tenkte Inger. Hu la bort avisa.

Og slik gikk dagene. Etter tre uker ringte en hyggelig kar og ville ha hu til å abonnere. Vanligvis var hu veldig dårlig til å si nei til telefonselgere og telefontiggere. Huttetu så mye rare formål hu hadde gitt til, krybbedød og landsbyer i Afrika, hjertestartere og munn og -klovsyke, eller fotmalere, var det visst. Heldigvis klarte hu si nei til telefonselgeren. Han var forresten lite påtrengende til telefonselger å være. Han snakka på en måte som fikk hu til å tenke på vaktmesteren. Han og liker Terje Tysland, tenkte hu.

Stein Buan

Jens Stoltenberg har sagt at Stortingsvalget 2013 er «et retningsvalg», og Arbeiderpartiets nyeste slagord er «Vi tar Norge videre».

Hvilken retning?

Siden den rødgrønne regjeringa ble valgt i 2005, er antallet milliardærer doblet, og vi har fått over 6000 flere fattige barn. Forskjellen mellom den rikeste prosenten og resten av oss er nå tilbake på samme nivå som på 30-tallet.

Den samlede omsetninga for norsk bemanningsbransje har skutt i været siden de rødgrønne overtok¹. Boligprisene har vokst til en historisk høyde, og øker mye mer enn lønna gjør. Det samme gjelder boliggjelda.

Ingen annen norsk regjering har kriget mer i andre land enn de rødgrønne.² Det er satt norgesrekord i åpning av oljefelt, hvis Arbeiderpartiet får bestemme står Lofoten og Vesterålen for tur. Og det er rekordmange som har private helseforsikringer, og slik kan omgå den offentlige køen. Bare fra 2010 til 2011 økte antallet med 30 %.³ Nesten alle forsikringene er vel og merke tegnet av bedriftsledelser for sine ansatte, ikke av privatpersoner. Konsekvensen blir allikevel flytting av medisinsk kapasitet fra offentlig til privat og et stadig mer markedsstyrt helsetilbud.

Kapitalisme, marked og finans

Vi ser hvordan kapitalismen utvikler seg innenfor stadig flere områder: Som mislykket markedsstyring i offentlig sektor, slik blant annet Gjørv-kommisjonens rapport pekte på. Markedsmekanismer og markedslignende styringsprinsipper i offentlig sektor gir svekkede arbeidsvilkår og mindre medbestemmelse for de ansatte, profitt til kommersielle aktører og et dårligere velferdstilbud til folk flest.

Markedet får rollen som syndebukk når regjeringa sier de ikke kan gripe inn for å redde utsatt framtidsretta industri, og grønne arbeidsplasser legges ned. I tillegg til offentlig sektor og klima- og næringspolitikken er også utallige andre områder overlatt til markedet eller markedslignende prinsipper, og det politiske handlingsrommet begrenses av EØS-avtalen og de fire frihetene for markedskrefter.

En av konsekvensene når politikerne slipper til markedskrefter, der fellesskapet før sto i sentrum, er at det åpnes et stort rom for markedsaktører, som finansbransjen. Privat pensjonssparing, den dramatiske veksten i boliglån og økningen av privat helseforsikring er bare noen eksempler.

Fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge

Vi har fått en elite av politikere og direktører med stadig større forakt for vanlige folk, som ikke møter særlig motstand fra Stortinget. Samfunnsutviklingen preges stadig mer av finansfyrster, konsulentfirmaer og markedsfundamentalister. Konsekvensen er en forandring fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge, hvor avstanden fra gølvet til dem som bestemmer, vokser. Lederlønningene blir høyere og pensjonene for vanlige arbeidsfolk dårligere.

I 1954 ble retten til arbeid grunnlovsfestet i Norge. I dag har vi EØS-avtalen, bemanningsbyråene og 67 000 undersysselsatte – deltidsansatte som har forsøkt å få lengre avtalt arbeidstid, antallet har økt med 5000 på et år, over to tredjedeler av disse er kvinner.⁴ Deltidsarbeidende i alle sektorer mangler forutsigbarhet for jobb, inntekt, pensjon og fritid.

Vi har fått en pensjonsreform som tar fra de deltidsansatte og vanlige lavtlønte arbeidere med dårlig helse og tunge jobber, og gir til noen grupper som har god helse og en jobb å bli gammel i. I praksis en kvinnefiendtlig klassereform, skapt av og for de som sitter i de mykeste kontorstolene, ikke for sliterne. Under 20 prosent av LOs medlemmer klarer å stå i jobb til de er 67 år.

Profittmarginen for private aktører ligger blant annet i å gi lavere pensjon og lønn. Det var dette streiken på de anbudsutsatte sjukehjemma i fjor, som regjeringa avslutta med tvungen lønnsnemnd, handla om. Vi har fått en regjering som indirekte støtter sosial dumping i offentlig regi.

Vi er i den situasjonen at alle partiene på Stortinget har sagt tydelig i fra om at de vil regjere på grunnlag av EØS-avtalen også de neste fire åra. Det på tross av hva Alternativer til EØS-rapporten fra 2012 sier om å begrense EØS-avtalen:

Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU.

«Vår nye regjering»

I Rødt! 2/2006 skreiv Arne Byrkjeflot, mangeårig RV/Rødt-topp og leder av LO i Trondheim om «Vår nye regjering». Om hvordan «Regjeringen har seiret på en bølge som ønsker forandring» og «lovt forandring, skriftlig og muntlig».

På Trondheimskonferansen, arrangert av nettopp LO i Trondheim i januar i år, stilte Aps partisekretær Raymond Johansen opp uten et eneste nytt løfte, kanskje annet enn tydeligere lovnader enn noen gang før om ikke å ta Norges tilknytning til EU opp til vurdering. Situasjonen ser altså ikke like lys ut som for 7 år siden. Spørsmålet blir hvordan det nå kan skapes bevegelse for å oppnå resultater, og snu retninga?

I Rødt! 3/2012 skreiv jeg artikkelen «Ut av krisa» om venstresidas analyse av- og svar på krisa i kapitalismen. Hovedpoenget var at krisa er skapt av den kapitaliske produksjonsmodellen som også gir en konsentrasjon av penger og makt. Krisa har fått et dramatisk uttrykk i finansmarkedet og synliggjort hva høyresidas dogmer om det «frie» marked fører til.

Dette burde gi et grunnlag for å møte samfunnsutviklinga med en annen økonomisk politikk: begrense bank- og finansvesenet og reise kampen for alternativer til markedsøkonomien på flere politiske områder. Ikke minst burde en krise i Europa hvor EU bidrar som bensin på bålet, tale for at Norges tilknytning til dette, EØSavtalen, kuttes.

I dag skjer altså det motsatte. Regjeringa bryter ikke akkurat med eliten ute i Europa når den gir kriselån gjennom Pengefondet, med tilhørende kuttkrav. Bevegelsene som ønsker å dra lærdommer av krisa, møter stengte dører. Enten det er Nei til EU eller sterke krefter i fagbevegelsen som vil skjerme det norske arbeidslivet fra elitenes krisepolitikk og EØS-avtalen, eller det er Attac som stiller krav om hardere skattlegging av bank- og finansvesenet.

Men er det «ett fett for arbeidsfolk»?

Tidligere har partiene ytterst til venstre sagt at regjeringsspørsmålet er «ett fett for arbeidsfolk », man har sagt «Gro + Kåre = Sant» og «Jens og Jan – Samma faen».

På tross av at Arbeiderpartiet tar Norge videre i feil retning, og at mye av det samme uansett ligger i bånn, så er det utvilsomt viktige forskjeller på regjeringsalternativene.

Opposisjonen på Stortinget er helt enige om å gjøre det lettere å ansette midlertidig og gi større rom for utleie av arbeidskraft. En politikk som vil føre til en dramatisk utvikling av løsarbeidersamfunnet og svekkelse av Arbeidsmiljøloven.

Forskjellen er relativt stor på spørsmålet om offensiv bruk av private når det gjelder skole, ytterligere deler av helsesektoren osv. (Selv om Ap på sistnevnte område også har stått i spissen for innføringa av markedsprinsipper, foretaksmodell og banet vei for privatisering.)

Du kan si mye om regjeringa, men opposisjonen på Stortinget har en politikk som vil gi enda sterkere markedsstyring (og som skryter av det!), større armslag for finansbransjen, svekkelse av vanlige arbeidsfolks innflytelse og rettigheter og av folkevalgte organer.

På samme måte virker det helt usannsynlig å få noen som helst form for lydhørhet ovenfor fagbevegelsen og andre radikale bevegelsers krav ved et regjeringsskifte. Selv om det også ofte i dag kan virke ganske håpløst, spiller alle disse nyansene og forskjellene en rolle hvis man skal få til bevegelse for økonomisk omfordeling, et rettferdig arbeidsliv og mot markedstvang. Det trengs ny politikk. Høyrepolitikk er like dårlig uansett hvor den kommer fra, men det betyr ikke at politikken til de to sannsynlige regjeringsalternativene er like ille.

Samtidig har åtte år med rødgrønn regjering på mange sentrale områder vist seg å være et stort sprang i feil retning. At SV har gått inn i regjering, har tilsynelatende bidratt til å temme, ikke fremme radikale bevegelser.

Nå er det på tide å skifte retning. Da er åpenbart ikke svaret Erna Solberg som statsminister. Utfordringa blir hvordan snu retninga, når den rødgrønne regjeringa svarer med lukket dør på sentrale spørsmål.

Ikke til salgs

Kapitalismen viser seg utilstrekkelig når det gjelder å dekke helt grunnleggende behov i hverdagen, som fast jobb, et sted å bo og et bærekraftig miljø. Det trengs alternativer:

• Et alternativ til boligmarkedet, og den markedstvangen det fører med seg. En markedstvang som gjør at dobbelt så mange studenter blir boende hjemme fordi de ikke har noe alternativ, og som hindrer vanlige arbeidsfolk i å kjøpe bolig der de jobber eller i området de vokste opp, samtidig som spekulanter tjener milliarder på boligmarkedet.
• Et rettferdig arbeidsliv krever rett og reell mulighet til hele, faste stillinger. Det trengs et oppgjør med bemanningsbransjen gjennom en avvikling av arbeidsformidling gjennom private vikarbyrå, slik det også var fram til år 2000, med minimale unntak. Kravet om en arbeidstidsreform og spørsmålet om sekstimersdagen er et sentralt virkemiddel som kan få en slutt på deltidsfella, og gjøre at en kabal av blant annet tidspress, ulik grad av arbeidsførhet, skift- og turnuser kan gå opp.
• Når politikere flest drømmer om norsk EU-medlemskap, trenger vi en folkeavstemning om å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik at vi beholder markedsadgangen, men slipper en markedstvang som presser fram privatisering og brutalisering av arbeidslivet.
• Vi må sette en aktiv statlig næringspolitikk og hensynet til miljø og arbeidsplasser foran den markedstvangen som gjennom EØS-avtalen og såkalt næringsnøytralitet har rammet flere norske bedrifter og et tusentalls arbeidsplasser hardt, og som bremser utviklinga til en fornybar framtid.
• For å hindre at offentlig sektor markedsstyres og velferd blir til butikk for kommersielle aktører, må vi bli av med New Public Management, foretaksmodeller og annen byråkratisk markedstvang. Vi må sette krav om profittforbud for private aktører også innenfor helsevesenet og barnehagene, slik det er i skoleverket. I dag foregår en systematisk klassemessig omfordeling av verdier oppover. Den nevnte pensjonsreformen er et eksempel på dette. Innenfor boligsektoren ser vi en slik effekt av den mye omdiskuterte BSUordninga (Boligsparing for ungdom) – i virkeligheten en skattefradragsordning for bedrestilt ungdom, omplassering av allerede oppsparte midler subsidiert av vanlige arbeidsfolks skattepenger, som koster nærmere en milliard over statsbudsjettet. Denne utviklingen følger av en politikk hvor alt er til salgs, og finansbransjen villig stiller opp for at salget skal gjennomføres.

Motmakt

Skal vi hindre omfordelinga oppover, krever det trøkk nedenfra. Hvor parti(er) spiller på lag med den radikale delen av fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, helse-tjeneste- og boligaksjoner og sterke antikrigsstemmer, og skaper bevegelse mot klasseforskjeller, for vanlige arbeidsfolks interesser, demokratisk kontroll over økonomien og frihet fra markedstvang. Gjennom en slik krysning av «no sellout» og «non-profit» kan også styrkeforholdet mellom klassene på sikt endres.

First House er en del av det internasjonale Fipra nettverket

I dag kan PR-byrået First House være med og forandre Norge uten engang å være representert på Stortinget. (Selv om de i nyere tid også har huka inn vararepresentanter på Tinget fra både Frp og Senterpartiet.)

Det trengs motmakt mot dette. For alle de som er skuffa over eller lei av regjeringa, men ikke vil, eller ikke har noe å tjene på, at Siv og Erna skal styre landet.

Ikke minst beviser eksemplet First House med all tydelighet (om enn med negativt fortegn) at det går an å forandre Norge også på andre måter enn under avstemninger i Stortingssalen.

For de som ikke har First Housenettverk, eller penger til å kjøpe seg det, krever det en godt organisert og sterk bevegelse. Da ville det også gjort seg med et parti på Stortinget som igjen lar politikerog direktøreliten møte litt skikkelig motstand, som konsekvent står opp for vanlige arbeidsfolks interesser, som sammen med fagbevegelsen og ulike interesseorganisasjoner utgjør en sprengkraft.

Med en kapitalistisk krise som herjer i Europa og presser fram høyrepolitikk, som også får følger for Norge, trengs det et tydelig retningsvalg, i motsetninga mellom arbeid og kapital.

Dette må følges opp av konkret antikapitalistisk politikk og interessekamp for vanlige arbeidsfolk som rammes av Forskjells-Norge, enten det handler om den økonomiske politikken, arbeidslivet, boligmarkedet eller den manglende klima- og næringspolitikken. Her ligger det virkelige retningsvalget.

Noter:

1. Bemanner seg opp, DN 28. januar 2013.
2. http://www.dagbladet.no/2011/12/29/nyheter/politikk/ utenriks/forsvaret/innenriks/19590457/
3. http://www.dagsavisen.no/samfunn/frykter-et-klassedelthelsevesen/
4. Arbeidskraftundersøkelsen 4. kvartal 2012, SSB.

Mari Eifring er partisekretær i Rødt.
Joachim Espe er rørlegger og faglig leder i Rødt.

Når europeisk kapital merker konkurransen fra asiatisk og amerikansk kapital, blir ett av svarene å senke lønningene. Dette er vanskeligere å gjøre i Europa som har et relativt velregulert arbeidsmarked. Europa har en sterkere fagbevegelse og kollektive tariffavtaler enn mange andre steder i verden. Men ved å innføre import av billigere arbeidskraft til de «regulerte» markedene kan man sørge for at prisen på arbeidskrafta senkes.

Med EU-østutvidelse i 2004 ble dette en realitet, og kombinasjonen av at EU nå også består av land med betydelig dårligere lønnsog arbeidsvilkår og en stadig nedbygging av hindre mot fri flyt av arbeidskraft og felles minimumsvilkår for hele det indre markedet, fører til en nedadgående spiral.

Rettsystemet i EU bygger opp under denne utviklinga. De siste årene har det vært en tydeligere rettsliggjøring av forholdene i arbeidslivet. Det er særlig fire EU-dommer fra perioden 2007–8, den mye omtalte «Laval-kvartetten», som har endret faglige rettigheter og forutsettingene for å drive faglig kamp.

Lavalkvartetten

I 2004 fikk det latviske selskapet Laval et anbud med latviske arbeidere i Sverige. Svenska byggnadsarbetarförbundet (Byggnads) krevde snittlønn i Stockholm for de latviske arbeiderne, noe de ikke fikk, og dermed gikk Byggnads til blokade, med følge av sju svenske LO-forbund. Laval brakte blokadeaksjonene inn for EU-domstolen etter at Byggnads hadde blitt frikjent i svensk arbeidsrett. I EU-retten tapte Byggnads og LO og ble dømt til å betale store erstatninger. Blokaden og boikotten var i strid med prinsippet om fri flyt av tjenester og den fri etableringsretten. EU-domstolen slo fast at EUs utstasjoneringsdirektiv fra 1996 som skulle sikre utstasjonerte arbeidere visse minimumsstandarder i landet der de jobba, skal tolkes uttømmende. Det vil si at minstestandardene som direktivet fastsetter, blir tolket som maksismumsstandarder og at det ikke er anledning til å gå ut over disse. Det som skulle være et gulv, ble et tak.

I Viking Line-dommen skulle finske sjøfolk erstattes med estiske sjøfolk som var billigere arbeidskraft. Finsk sjømannsforbund ble dømt i EU-domstolen, etter å ha støtta de streikende finske sjøfolka, for å ha hindra den frie etableringsretten.

Rüffert-dommen gjaldt polske bygnings- arbeidere som jobba på polsk lønn på byggeoppdrag for den tyske delstaten Niedersachsen. Delstaten hadde bestemmelser om tysk lønn på offentlig oppdrag (i overensstemmelse med ILO konvensjon 94). EU-domstolen dømte Niedersachsen for brudd på fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.

I Luxemburg-dommen kjørte EU-kommisjonen sak mot staten Luxemburg fordi de hadde en rekke krav til tjenesteytere som opererte i landet, bl.a. krav om heltid. Kommisjonen mente dette gikk lengre enn utstasjoneringsdirektivet tillot, og Luxemburg ble dømt for brudd på utstasjoneringsdirektivet og den frie flyten av tjenester.

Dette er dramatisk for utviklingen av arbeidslivet innad i EU. Dommene forrykker styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Det er også dramatisk for den norske arbeidslivsmodellen. Gjennom EØS-avtalen knyttes også arbeidslivet i Norge stadig tettere opp mot utviklinga mot et stadig tettere indre marked.

Rettsliggjøring av arbeidslivet i praksis

Avtalen om europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS) kom på plass på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Avtalen omfatter alle EU-landene og de tre EFTAlandene Norge, Island og Liechtenstein, og trådte i kraft 1. januar 1994. EØS-avtalen er en dynamisk avtale, i det minste for EU sin del, det vil si at alle nye rettsakter fra EU innafor avtalens område skal implementeres av Norge, med mindre vi benytter reservasjonsretten. I tillegg til nytt regelverk fra EU kommer også ESA og EFTA-domstolens nytolkning av eksisterende regelverk. Dette skjer til tross for at avtalens artikkel 6 fastslår at det er rettsavgjørelser fra tiden før avtalen er inngått, som skal gjelde.

Det vises i Europautredningens omtale av EØS-avtalens artikkel 6:

I EØS-avtalens art. 6 heter det at EU-domstolens avgjørelser fra før EØSavtalens undertegning skal legges til grunn for tolkningen av avtalen. Av formelle grunner ønsket man ikke å forplikte seg til å følge seinere dommer. I praksis er det for lengst slått fast (også av norsk Høyesterett) at senere dommer selvsagt også har stor vekt. Realiteten er at EU-domstolens løpende rettspraksis har stor betydning for tolkningen av EØS-avtalen, og dermed omfanget av Norges forpliktelser.

Med denne tolkningen av EØS-avtalen, hvor EU-domstolens avgjørelser automatisk skal adopteres av ESA og EFTA domstolen i deres overvåkning av Norges etterlevelse av EØS-avtalen, er det nesten ingen grenser for politikkområder som kan trekkes inn.

Denne rettsliggjøringa av forhold i arbeidslivet var også bakteppet for den kraftige mobiliseringen fra fagbevegelsen mot Vikarbyrådirektivet, som pålegger å fjerne hindringer for bruk av innleid arbeidskraft, som ikke er begrunna i «tvingende allmenne hensyn» (direktivets art.4). Hva som er tvingende allmenne hensyn er det opp til EFTA domstolen å avgjøre.

Vikarbyrådirektivet

Da debatten om Vikarbyrådirektivet raste som verst, vinteren 2012, ble det av dets norske tilhengere framstilt som en seier for europeisk fagbevegelse, og en forbedring av også det norske regelverket. Det er mildt sagt en tendensiøs framstilling.

Foto: Rødt Nytt

For det første kan man se til Storbritannia. Her er bruken av innleid arbeidskraft kraftig utbredt, og den britiske fagbevegelsen så i utgangspunktet på Vikarbyrådirektivet som en sårt tiltrengt styrking av bemanningsbyråarbeideres posisjon i arbeidsmarkedet. Kort tid etter innføringen av direktivet så de imidlertid at arbeidsgivere og bemanningsbyråer i stor stil benyttet seg av smutthull i direktivet for å omgå likebehandlingsprinsippet. Dette prinsippet skulle sikre bemanningsbyråarbeidere bedre lønnsvilkår og flere rettigheter På noen områder kunne det se ut som forholdene for bemanningsbyråarbeiderne faktisk forverret seg.Tillitsvalgte uttrykte bekymring for at direktivet i praksis institusjonaliserte lave lønner og minimumsvilkår.

For det andre har bemanningsbyråindustrien selv hatt interesse av Vikarbyrådirektivet, for å øke bruken av innleid arbeidskraft. Utviklinga mot et løsarbeidersamfunn er ikke en uheldig bivirkning av et mer fleksibelt arbeidsmarked. Tvert imot er direktivet et ledd i videre «fleksibilisering» av arbeidskraften, for å legitimere midlertidige ansettelser. For eksempel mener Staffing Industry Analysts, en rådgivningsorganisasjon med nesten tusen bemanningsbyråer som medlemmer, at med Vikarbyrådirektivet

åpnes prospektet om deregulering i en rekke av kontinentale europeiske bemanningsmarkeder.

Grunnen til at vikarbyråindustrien kan forstå dette direktivet på denne måten er at direktivet bygger opp under det såkalte «flexicurity»-prinsippet. I følge EU går dette ut på at man på den ene siden tilbyr arbeidere et visst nivå av sikkerhet (security). På den andre siden betyr det å anerkjenne at virksomheter trenger fleksibilitet i sine arbeidskontrakter for å øke sin evne til tilpasning i økonomiske forhold under endring (flexibility). Men bak det tilforlatelige flexicurity-begrepet ligger i realiteten en ønsket politikk der det skal konkurreres på lønns- og arbeidsvilkår og åpnes for mer midlertidige ansettelser. Et stabilt ordnet og trygt arbeidsliv med sterke fagbevegelser som stiller høye krav, passer dårlig med EUs visjon om å være den mest konkurransedyktige økonomien i verden.

Vikarbyrådirektivet handler om å bygge opp under et arbeidsliv der bruk av midlertidig og innleid arbeidskraft skal spille en stadig større rolle. I forklarings-notatet som medfulgte det første forslaget til direktiv som kom i 2002, het det:

… med tanke på å fremme midlertidig arbeid er det nødvendig å rydde veien for på EU-nivå å eliminere de eksisterende restriksjonene og begrensningene som ligger på bruken av midlertidig arbeidskraft som ikke lenger kan rettferdiggjøres på grunnlag av allmenne hensyn og beskyttelsen av arbeidere.

De norske direktivtilhengerne har klamret seg til at bestemmelsene i norsk arbeidsmiljølov, som begrenser midlertidig og innleid arbeid, dekkes av «allmenne hensyn». Men om det skal være en restriktiv eller liberal tolkning av hvilke allmenne hensyn som rettferdiggjør disse begrensingene, blir det opp til EFTA-domstolen å se på når det blir tvist om tolkningene. NHO har tidligere varslet at det er svært sannsynlig at en slik tvist oppstår. Og som Laval-kvartetten illustrerer, har EU-domstolens rettspraksis vist at det legges opp til en streng tolkning av hva som kan rettferdiggjøre restriksjoner til hinder for fri flyt av arbeidskraft.

EØS og ILO

I et arbeidsliv som blir mer rettsliggjort, vil det oppstå et annet spørsmål: Hvilken juss som skal veie tyngst. Norge er som 184 andre land på verdensbasis medlem av ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen der fagbevegelse og arbeidsgivere har blitt enige om grunnleggende rettigheter som tarifflønn, organisasjonsfrihet og rett til å opprette tariffavtale. ILO har en rekke kjernekonvensjoner, blant annet ILO konvensjon 94. ILO 94 går ut på at alle som får anbud og oppdrag i det offentlige skal ha lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med tariffavtale og det som er normalt i den aktuelle regionen og bransjen.

Foto: Rødt Nytt

Den rødgrønne regjeringa forplikta seg i regjeringserklæringa fra 2009 til å følge ILO 94, ved kontraktsinngåelse i offentlig sektor. I 2011 fastslo overvåkingsorganet ESA at norsk praktisering av forskrift om offentlig anskaffelser (som tok opp i seg ILO 94), var i strid med EØS-reglene. ESA og EFTA-domstolen sin oppgave er å håndheve EØS-regelverket. Det sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Men ESA brukte Rüffert-dommen fra EU-domstolen som begrunnelse for sin reaksjon. Regjeringen gikk høyt ut på banen, og hevdet at de ikke ville fire på ILO-konvensjonene overfor ESA.

Resultatet av forhandlinger endte med en svært amputert forskrift som ikke ivaretar intensjonen til ILO 94. Det kan ikke stilles krav om pensjonsvilkår eller tariffavtale, og det er kun utvalgte bransjer, med allmenngjorte tariffavtaler som skal omfattes av forskriften. Det kan bare stilles krav om minstelønn i tariffavtale, ikke normal lønn. Bestemmelsen om lønns- og arbeidsvilkår som normalt i regionen eller bransjen måtte fjernes. Dette knefallet for ESA blir av regjeringen trukket fram som en seier og et bevis på handlingsrommet som finnes innenfor EØS-avtalen, mens realiteten er at ESA overstyrer praktiseringen av ILOs kjernekonvensjoner

ILOs kjernekonvensjoner

I februar 2013 kom ILO med en ekspertrapport med utgangspunkt i den tidligere nevnte Laval-dommen. Den slo fast at EU på ulovlig vis har innskrenket fagforeningers rett til å kjempe mot sosial dumping. Lovendringene som den svenske regjeringa måtte innføre, som konsekvens av EU-dommen, forbød fagforeningene å bruke kampmidler som har vært lovlige fram til da. ILO mener dette bryter med FN-konvensjoner om fagforeningers rettigheter. Sverige har på denne måten havnet i en klinsj mellom ILO og EU-rett, og det er foreløpig uvisst hva konsekvensene blir.

Dette er særlig interessant med tanke på LO-kongressen i mai 2013. LO-sekretariatet har i forkant av kongressen lagt til grunn en forståelse av EØS-avtalen der ILOkonvensjoner kan ha forrang foran EØS-avtalen dersom det oppstår motstrid. Men Norge har i EØS-avtalen undertegnet en protokoll som forplikter Norge til å gi EØSlovverket forrang foran annet norsk lovverk.

Verftssaken

En av de mest aktuelle sakene i rettsliggjøringa av norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen har vært den såkalte verftssaken. Åtte verft sammen med NHO og Norsk Industri saksøkte staten ved tariffnemda for brudd på EØS-reglene på grunn av allmenngjorte tariffavtaler i Verkstedsoverenskomsten. Saksøkerne mente reise, kost og losji ikke skulle inkluderes i allmenngjøringsforskriften. Som følge av at EFTA-domstolen støttet saksøkerne, endte saken i retten, og gikk hele veien til Høyesterett. Mange dro et lettelsens sukk da Høyesterett valgte å se bort fra EFTA-domstolens anbefaling, og slo fast at de allmenngjorte tariffavtalene skulle stå som de var. Dommen var en viktig anerkjennelse av grunnlaget for den norske arbeidslivsmodellen med like vilkår for norske og utenlandske arbeidere.

Det er all grunn til å feire at verftsdommen gikk bra, men samtidig er det verdt å vite at dersom det ikke hadde vært for EØS-avtalen, så ville det ikke vært noen rettssak i utgangspunktet. EUs utvikling mot et stadig mer konkurransedyktig indre marked har blant sine viktigste virkemidler oppbygging av billig og fleksibel arbeidskraft, og nedbygging av reguleringer som skal sikre trygghet for arbeidstakere. Så lenge vi gjennom EØS-avtalen blir knytta til denne utviklinga så vil det etter all sannsynlighet ikke bli siste gangen vi har sett et fundamentalt spørsmål om faglige rettigheter bli prøvd i en rett.

Veien videre

Vi skal ta et kort blikk på Tyskland – selve glansbildet på en konkurransedyktig økonomi.

I notatet Det tyske hovedansvaret fra De Facto viser Dag Seierstad at reallønna i Tyskland har sunket det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn hele fire prosent lavere enn i 2000. Organiseringsgraden har gått ned, og tariffavtalene omfatter en mindre del av arbeidslivet enn før. Stadig flere tariffavtaler har åpningsklausuler som gjør at fagforeningen kan forhandle seg til lavere lønn og svakere arbeidsvilkår enn det som følger av den tariffavtalen de omfattes av. Og den faktiske lønnsutviklinga er svakere enn den som fastlegges i tariffavtalene. Hundretusener av tyskere som er i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.

Dersom dette er forholdene som et stadig mer konkurransedyktig indre marked peker fram mot, bør det være en prioritert oppgave for både norsk og europeisk fagbevegelse å bryte med premissene som ligger til grunn for en slik utvikling. Norsk fagbevegelse kan i solidaritet med europeiske arbeidere si opp EØS-avtalen, og på den måten skaffe seg større armslag for å slåss for anstendige og rettferdige arbeidsvilkår for både norske og utenlandske arbeidere.

EU-direktiver vil også framover brukes som brekkstang for å liberalisere arbeidslivet i retning av en mer mobil og føyelig arbeidskraft. Dette vil prege norsk arbeidsliv mer og mer så lenge vi er underlagt EU-rett gjennom EØS-avtalen. Jo mer vi oppnår her, jo mer kan vi også bidra til å styrke hele den europeiske arbeidstakersiden i Europas klassekamp.

Skal EFTA-domstolens pisk eller norsk høyesteretts nåde styre lønns- og arbeidsvilkår i Norge? Hvis nei: Ut av EØS!

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og politiker i partiet Rødt.

Det har lenge pågått diskusjoner i EUs ulike organer om helsepolitikken. Det siste tiåret har EU-domstolen i flere enkeltsaker slått fast at også helsetjenester skal være en del av det indre markedet. Både de som tilbyr og mottar helsetjenester skal i prinsippet fritt kunne gjøre dette innenfor hele EU, og personer skal kunne ta med seg rettigheter og få behandling i andre land enn der man normalt bor og/eller har trygderettigheter. Alle skal ha rett til refusjon av utgifter til helsehjelp mottatt i andre land etter samme regler som i eget land.

Diskusjonene har både dreid seg om prinsipielle motforestillinger og detaljer. Å gjøre helsepolitikken til en del av det indre markedets frie flyt har møtt mye motstand, og derfor har prosessen tatt lang tid. I en omtale av direktivet i Rødt! nr. 2a 2011 skriver Unni Hagen, rådgiver i Fagforbundet, følgende:

Forhåndsgodkjenning eller ikke har vært ett av de helt sentrale stridsspørsmål, og en viktig årsak til at direktivforslaget fikk en trang fødsel. Direktivet har endt opp med at det skal være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning når det gjelder sykehusbehandling og avansert og kostnadskrevende medisinsk behandling. For helsetjenester og behandling som ikke krever innleggelse på sykehus kan landene ikke kreve forhåndsgodkjenning. Det kan bety at en stor andel av det som normalt oppfattes som sykehusbehandling ikke faller inn under definisjonen om sykehusbehandling fordi det ikke kreves overnatting. Dette kan resultere i økt pasientmobilitet uten krav om forhåndsgodkjenning for poliklinisk sykehusbehandling.

Hun skriver videre:

Etter å ha søkt og funnet informasjon om hvilke aktører som har vært aktive lobbyister for et helsedirektiv, viser det seg at det først og fremst er «helsenæringen» som står bak som pådrivere for å få gjennomført et helsedirektiv for Europa. Multinasjonale sykehus/sykehjemkjeder, laboratoriekjeder og ikke minst internasjonale forsikringsselskaper. Disse aktørene vil ha stor interesse av etableringen av et helsemarked i Europa.

Etter som helsedirektivet er en del av regelverket for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer i hele EU/EØS-området, er det såkalt «EØS-relevant» og gjelder derfor også Norge. Dette har den norske regjeringa sluttet seg til, og i et høringsnotat sendt ut i oktober 2012, ble det fremmet forslag til hvordan direktivet kan innlemmes i norsk lov. Regjeringa påpeker at forslagene ikke er endelige, og at de kan bli endret etter at innspill fra de ulike høringsinstansene har kommet inn. For oss som er motstandere av direktivet, er det viktig å påpeke at regjeringa og Stortinget kan benytte seg av reservasjonsretten og legge ned veto. Alle medlemsland har frist til 25. oktober 2013 med å ta helsedirektivet inn i sin nasjonale lovgivning.

Direktivet er et kompromiss som prøver å balansere medlemslandenes motvilje mot å gi fra seg nasjonal styring mot prinsippene om fri flyt i det indre markedet. Direktivet sier at medlemslandenes rett til selv å organisere og levere helsetjenester slik de ønsker, må respekteres. Men essensen er innskrenking av landenes handlefrihet og harmonisering fram mot et felles europeisk helsemarked.

Foto: Jokke Fjeldstad

Noen tenker i utgangspunktet at retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU er positivt. Men som i de fleste andre sammenhenger må vi ta utgangspunkt i at vi lever i et klassesamfunn, og at dette vil slå ut ulikt. For det mindretallet av pasienter som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land, er det en fordel på kort sikt. Men det som dette ressurssterke mindretallet kan være tjent med, vil stå i motsetning til nasjonal styring og et solidarisk offentlig helsevesen som det store flertallet er tjent med.

Direktivet legger til rette for en utvikling som er stikk i strid med den helsepolitikken og de nasjonale målene som et stort flertall både i befolkningen og blant helsearbeiderne vil ha. Det åpner opp for at kommersielle helseaktører vil skumme fløten gjennom å tilby helsetjenester for relativt enkle uprioriterte tilstander. Konsekvenser av en slik utvikling har vi allerede kunnskap om med de erfaringene vi fikk under Bondevik IIregjeringa etter at sykehusreformen ble innført. Da fikk vi en eksplosiv vekst i etablering av kommersielle sykehus og klinikker der eierne håvet inn eventyrlige profitter gjennom å tappe offentlige helsebudsjetter.

EUs helsedirektiv vil åpne opp for slike etableringer i langt større omfang. Dette vil øke presset på offentlige helsetjenester, og dermed redusere styring og kontroll med den nasjonale helsepolitikken. I kjølvannet av direktivet vil det også følge sosial dumping. Regjeringene i ulike land vil spekulere i at visse tjenester kan «kjøpes» billigere utenlands, og dermed legges det press på lønnsog arbeidsvilkårene slik vi ser i andre bransjer. Sykehusene vil konkurrere om de beste spesialistene, noe som medfører at lønnsnivået presses opp blant disse på bekostning av de store gruppene av ansatte.

I 2009 ga regjeringa uttrykk for at rett til sykehusbehandling i andre land burde begrenses til offentlige sykehus, eller til sykehus som har avtale med det offentlige trygdesystemet. Dette er ikke mulig hvis direktivet blir innført. Hovedlinjen til den rød-grønne regjeringa har vært at det bare skal kjøpes inn private helsetjenester dersom kapasiteten i de offentlige tilbudene er fullt utnyttet og det fortsatt er køer. Høyre og FrP har varslet at hvis de får regjeringsmakt, vil de legge til rette for flere kommersielle aktører. Innføring av EUs helsedirektiv vil bidra til å gjøre det lettere uansett hvilken regjering vi får.

Det har i lang tid vært voksende motstand mot utviklinga i det norske helsevesenet. Særlig motstanden mot helseforetaksmodellen i sykehusene har økt etter hvert som konsekvensene har blitt tydeligere både for helsearbeidere, pasienter, pårørende og mange av de som jobber med helsepolitikk på ulike områder. I 2009 skrev jeg og Dag Johansen, ortoped ved sykehuset i Rana, heftet Sykehus er ikke butikk. Vi er begge medlemmer i Rødt, og en av målsettingene med heftet var å analysere, beskrive og forklare utviklingen i sykehusene både før og etter innføringen av helseforetaksmodellen. En annen viktig målsetting var å bidra til at Rødt kunne utvikle en alternativ helsepolitikk, og skape diskusjon både i og utenfor partiet – særlig med tanke på å utvikle et alternativ til helseforetaksmodellen. På slutten av heftet kommenterte vi det vi da visste om forslaget til helsedirektiv som da forelå i EU. Vi skrev blant annet følgende:

Med dagens sykehusreform, og det forretningsbaserte økonomistyringssystemet som allerede er etablert, ligger alt til rette for økt privatisering og kapitalinteressenes inntog i helsesektoren. NHO var raskt på banen. Under overskriften «På tide å tjene penger på sykdom» hadde nettutgaven av Dagens Næringsliv et oppslag 7. januar 2009 der de refererer fra en NHO-konferanse hvor dette ble diskutert. En amerikansk deltaker uttalte bl.a. at «16 millioner amerikanere vil om få år reise utenlands for helsebehandling. Dette vil de betale 50 milliarder dollar for, der de finner de beste prisene og den beste kvaliteten på tjenestene.» Hun pekte også på hvordan løsninger i skjæringspunktet offentlig helsevesen og private tilbud skaper muligheter for verdiskapning og vekst, og oppfordret nåværende næringsminister og tidligere helseminister Sylvia Brustad til å legge til rette for det. Til dette svarte Brustad at:

Det er viktig å bringe næringslivet og helsesektoren nærmere sammen. Det vil gi bedre pasientbehandling, bedre kvalitet på tjenestene, og samspillet vil kunne skape forretning.» Et svar som må lyde som musikk i ørene på de som vil høste profitt på sykdom og folks helseproblemer. Folk i Norge må få vite om dette direktivet, og konsekvensene av det.

Vi hadde også en omtale i heftet av det som Skottland hadde gjort med å avvikle en markedsmodell i 2004 som hadde store likhetstrekk med den norske helseforetaksmodellen. Under slagordet «Samarbeid – ikke konkurranse» ble markedsstyringen avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi konkluderte med at vi har mye å lære av Skottland, og at vi må gjøre det samme. Etter det har skotske forskere skrevet en rapport om reverseringa av markedsmodellen. I denne rapporten slår de fast at EUs helsedirektiv er den viktigste trusselen mot den offentlige modellen som Skottland nå har bygd opp. De mener direktivet tvinger fram markedsløsninger som Skottland har sagt nei til, og de anbefaler den skotske regjeringa å avvise det.

Nøkkelen til å mobilisere motstand mot å innføre helsedirektivet er fagbevegelsen. En enstemmig LO-kongress i 2009 avviste direktivet, og gjorde følgende vedtak:

Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenkning, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.

Foto: Jokke Fjeldstad

Premissene for vedtaket ble lagt av Fagforbundet som har hatt kampen mot innføring av markedstenkning som en av sine hovedsaker helt siden helseforetaksmodellen ble lansert av den første regjeringa Stoltenberg i 2001, og vedtatt av Stortinget med stemmene fra Ap, FrP og Høyre. Vedtaket på LO-kongressen viser den store motstanden mot innføring av markedsprinsipper i helsesektoren generelt, og er derfor et godt grunnlag for kampen mot innføring av EUs helsedirektiv.

Roar Eilertsen i De Facto, Kunnskapssenter for fagorganiserte, har skrevet en rapport om direktivet på oppdrag fra Fagforbundet og Nei til EU. Tittelen på rapporten er EUs Pasientrettighetsdirektiv: Mot et europeisk helsemarked. Alle som jobber med og/eller er interessert i helsepolitikk, særlig tillitsvalgte i helsesektoren og sykehusaksjonister, bør skaffe seg denne rapporten. Den gir en svært god innføring i hva dette dreier seg om og konsekvensene innføringa av helsedirektivet vil få.

Det viktigste i diskusjonen er å fokusere på grunnlaget for helsepolitikken, og hvem som skal legge premissene. Opprøret som nettopp er startet i form av oppropet fra de ti legene og stiftingen av Helsetjenesteaksjonen, viser at det er sterk støtte for å gjenreise den solidariske helsepolitikken og videreutvikle den. EUs helsedirektiv er et stort skritt i motsatt retning. Det svekker mulighetene for nasjonal kontroll og folkevalgt styring, og det vil forsere en utvikling der markedskrefter, konkurranse og private kapitalinteresser legger premissene. Innføring av direktivet vil gjøre det umulig å avskaffe stykkprisfinansiering i det norske helsevesenet, slik blant annet både Folkebevegelsen for lokalsykehusene og den nystartede Helsetjenesteaksjonen går inn for.

Et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper vil også presse helseinstitusjoner til å redusere utgiftene mest mulig for å møte konkurranse fra andre aktører. Ut fra erfaringene med kommersielle aktører blant annet i eldreomsorgen, vet vi at dette fører til dårligere lønns- og arbeidsforhold for de ansatte og lavere pensjon. Dette igjen vil kunne gå ut over kvaliteten på tjenestene.

Sosiale ordninger vil også bli satt under press fordi de vil bli sammenlignet på tvers av landegrensenene. I neste omgang vil det svekke sosiale rettigheter og avtaler som er kjempet fram av fagbevegelsen. Når helsedirektivet sees i sammenheng med tjenestedirektivet er det åpenbart at det åpner for sosial dumping.

Direktivet vil undergrave medlemslandenes muligheter til selv å styre bruken av private, kommersielle sykehustjenester. Høringsnotatet fra regjeringa går ikke inn på om en slik «valgfrihet» vil undergrave det offentlige helsevesenet. I dag kan myndighetene styre både omfanget og utgiftene. Et europeisk helsemarked gjør slutt på det, og det blir såkalt fri konkurranse der de store kommersielle aktørene vil ta over mer og mer. Dette gir skremmende perspektiver med en utvikling der markedet fullstendig legger premissene i helsesektoren, og må møtes med sterk motstand. Det eneste skikkelige botemidlet mot en slik utvikling i Norge er å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale.

Lesetips:

• NEI til EUs faktaark om helsedirektivet og rapporten fra De Facto ligger på hjemmesida til NEI til EU.

Camilla Kitty Karlsen er elev ved teaterlinja ved Fyllingsdalen videregående skole. Artikkelen ble første gang publisert i Radikal Portal 16. mars 2013. www.radikalportal.no

Vi har lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn, en overvekt av kvinner ved universitetet og man merker at mannsbevegelser begynner å danne seg i protest mot den voksende feminismen. Unge jenter blir redd for å kalle seg selv en feminist, fordi de ikke vil oppfattes som noe de ikke er: kvinnesjåvinister. Så hvorfor mener vi feminister at feminismen fortsatt trengs, i et så velutvikla land som vårt gode Norge?

I dag er det nok mange som sitter og rister på hodet. Noen fordi de ikke forstår hvorfor vi skal ha feminisme – jeg fordi jeg ikke forstår hvordan noen kan mene det er unødvendig. Av og til lurer jeg på om alle andre er oppvokst i samme samfunn som jeg, eller om jeg er en del av en utskuddsbevegelse. For et år siden mente jeg at feminismen kanskje ikke var nødvendig som feminisme lenger – og at vi kanskje skulle begynne å kalle oss likestillingsforkjempere i stedet. Kanskje ville folk bedre forstå hva vårt mål var dersom vi forandret vårt navn og rykte. Men jeg ønsker ikke å flykte fra min egen identitet fordi andre legger ord i min munn jeg ikke kan stå til ansvar for. Så framfor å fortelle dere hvorfor jeg er feminist, skal jeg fortelle dere hvorfor feminismen fortsatt trengs i Norge, til tross for at vi på papiret er likestilt.

Arbeidslivet

Først kan vi ta utgangspunkt i dette med lønn. Noen av dere har gjerne fått med dere at for hver krone en mann tjener, tjener en kvinne åttifem øre. Andre har gjerne også fått med seg at dette ikke skyldes at kvinner tjener mindre enn menn for likt arbeid, men at dette skyldes at kvinnedominerte yrker er underbetalte i forhold til mannsdominerte yrker. Det stemmer – men hvorfor er det ingen som setter spørsmålstegn ved dette? Jeg opplever å møte argumenter som «kvinner er omsorgspersoner og hører naturlig hjemme i omsorgsyrker». Og det nekter jeg å tro. En liten del av meg håper du ikke tror det heller. Kvinner blir systematisk presset inn i en kjønnsrolle hvor de lærer å bli omsorgsfulle, søte og snille jenter som en dag skal vokse opp og bli en fantastisk husmor. På barneskolen begynner vi å sminke oss, og allerede før det drømmer vi gjerne om å være prinsesser, maler rommet vårt rosa og danser rundt i store kjoler. Og det må være helt greit.

Samtidig fører dette til at alle de som ikke ønsker å male rommet sitt rosa, ikke ønsker å jobbe i omsorgsyrker, og som ikke ønsker å sminke seg, blir utskudd. Jeg tror de fleste kvinner som ikke når helt opp til forventninga kjenner litt på den vonde klumpen av og til. Hører jeg hjemme her, er jeg ikke kvinnelig nok? Hva er galt med meg? Men tilbake til poenget: Kvinner hører hjemme i omsorgsyrker. Men jeg vet at jeg ikke vil bruke resten av livet mitt på å ta vare på andre mennesker, da jeg så vidt klarer å ta vare på meg selv. Er omsorg da arbeidet jeg vil vie resten av livet mitt til å holde på med? Neppe. Kvinner er individer på lik linje med menn, men blir tvunget inn i en gruppe mennesker. En lavt betalt gruppe mennesker. Tror dere at det å være sykepleier er en dans på roser i forhold til det å være ingeniør? Tenk dere litt om nå. Hva med vaskehjelp? De to yrkene jeg har nevnt nå har enormt stor risiko for senskader – likevel ender de opp lavt på lønnsstigen. Og hvis du skal spørre meg hvorfor? Fordi det er kvinnedominerte yrker. Det som skremmer meg mest er debatten: Hvordan tiltrekke seg flere menn som førskolelærere (for å ta et eksempel). Det samme argumentet kommer om og om igjen: Vi må gi dem høyere lønn så yrket er mer attraktivt for menn. Blir ikke dere litt skremt? Litt fornærma til og med? Vi kvinner er ikke verdt å bruke penger på med mindre det er for å verve menn.

Skjønnhetstyranniet

Det var et stort og vanskelig ord som mange av dere sikkert rynka litt på nesen for når dere leste. Hva i huleste er skjønnhetstyranniet? Høres ut som venstresidepropaganda. På mange måter kan det være det – men betyr det egentlig at det er feil? Se ned på armen deres og prøv å press huden litt sammen. Kommer det litt ruklete hud når dere gjør dette? Den huden er også kjent som appelsinhud. Heldigvis for oss fins det mange fantastiske kremer for å bekjempe dette forferdelige fenomenet. Et fenomen som ikke eksisterte før noen laget en medisin mot det. Høres ikke det litt rart ut? Ingen brydde seg om appelsinhud, før reklamene på TV fortalte oss at dette var forferdelig. Har du cellulitter? Går dette utover din hverdag? Går dette egentlig utover min hverdag, burde kanskje folk spurt seg da. I stedet nikket de iherdig uten å egentlig vite hva cellullitter var. Det eneste de visste var at de ville kvittes med det, og det fort. Når noen på TV sier at det er fælt, må det være sant. Vips, der ble alle oppmerksom på alles appelsinhud. Jeg husker fortsatt til min store forferdelse når jeg så på Victoria’s Secret Fashion Show for noen år tilbake og så flekker av appelsinhud på Heidi Klum sitt lår. En del av meg døde den dagen.

Det er her problemet oppstår i sin helhet: Noe lite som ikke er et problem i det hele tatt, blir et problem fordi noen lager et produkt de skal selge. De gir folk dårlig selvtillit, ber folk om å påpeke sine egne feil for å kunne selge dem produkter for problemer som overhodet ikke eksisterer. Du vet de reklameplakatene du går forbi hver gang du er i byen? Kanskje du titter bort på dem og tenker sørgmodig «jeg skulle ønske jeg var så pen», eller «jeg skulle ønske jeg var så tynn». Da kan jeg trøste deg med at det er heldigvis ikke de heller. De aller fleste reklamer for de aller fleste bedrifter er retusjert – det vil si photoshoppa – til det ugjenkjennelige. Det triste er at dette starta som et problem som kun angikk jenter. Vi ser en økende tendens til at skjønnhets-t-rexen kommer krypende opp bak unge gutter nå også, og forteller dem at de er ikke gode nok de heller. Derfor trengs kanskje feminismen enda mer nå når det gjelder akkurat skjønnhetstyranniet. Menn må gjerne være med i kampen, uten at de trenger å definere seg selv som feminister av den grunn. Men å motkjempe feminismen fordi problemet gjelder noen gutter også, hjelper lite. Det man burde gjøre er å skape en samla front som kjemper for samme sak. Eksempelvis det alltid fantastiske Ungdom Mot Retusjert Reklame.

For å blande litt venstresidepropaganda inn i dette: Skjønnhetstyranniet eksisterer fordi vi lever i et samfunn hvor penger er mer verdt enn mennesker. De som skaper produktene vil heller tjene penger enn å se at du har det godt med deg selv. Les den setninga en gang til. Og så en gang til. Derfor trengs feminismen.

Barn og familie

Jeg lever i en tro om at en dag skal jeg gifte meg å få barn. En dag når jeg er ferdig utdanna og har et trygt og stabilt hjem og en mann jeg elsker, da skal jeg slå meg ned og begynne å produsere avkom. Jeg kan ikke snakke for alle feminister, jeg kan kun snakke for meg selv – men hvorfor er det en selvfølge at kvinner ønsker barn? Når en kvinne responderer med at hun helst ikke ønsker barn, blir hun fortalt at det kun er en fase, eller møtt med regelrett sjokktilstand, alt ettersom hvor gammel hun er. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være 50 og ikke ha lyst på barn. Hvis du hadde møtt en 50 år gammel dame uten barn, hva hadde din første tanke vært? For to år siden hadde min første tanke vært at hun var steril, eller at hun kanskje aldri hadde hatt en mann. Aldri i livet hadde det slått meg at ingen ønska barn. Men slik er det altså. Noen ønsker barn, andre ikke.

Et voksende problem i feminismen i dag er dog at vi ser en holdningsendring som jeg mener er mye til det negative. Ta eksempelvis Inga Marte Thorkildsen sitt meget pinlige intervju på kvinnedagen: ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke.” Til det vil jeg si at det skal være like greit å være hjemme med barna som ikke å være det. Derimot skal det tilrettelegges godt fra staten, slik at de som ikke ønsker å være hjemme med barna skal slippe det. Derimot mener jeg at et stort problem i dag er at kvinner er hjemme med barna fordi det er forventa av dem, og ikke nødvendigvis fordi de har lyst. Derfor reagerer feminister. Men like fullt skal det respekteres at kvinner vil være hjemme med barna, like mye som at kvinner ikke vil være hjemme med barna. Vi feminister er bare litt sinte fordi det ikke respekteres at kvinner ikke vil være hjemme med barna under enhver omstendighet. Jeg går ut ifra at når man får barn, så elsker man dem over alt på jord. Det går jeg ut ifra at pappaer gjør også. Hvorfor kan ikke pappaer ha sykefravær fra jobben sin? Fordi mange menn lever i en illusjon om at det arbeidet de gjør er mye viktigere enn kvinnens arbeid.

Nå drar jeg alle under en kam her, men for å oppsummere kort og godt og enkelt: Feminismen handler om at du som kvinne skal få lov å ta de valgene du tar, uten at noen ser rart på deg fordi du er kvinne. Du skal være et individ, på lik linje med alle andre. Dette gjelder også menn – men vi opplever at menn har mye større mulighet til å utfolde seg selv. Jeg vet godt at menn er begrensa i noen saker, eksempelvis at kvinner ofte får foreldreretten – men er ikke det også delvis deres egen feil? Man kan ikke gå rundt og dyrke et bilde av kvinnen som omsorgsperson og seg selv som stor, mandig og viktig for å så trekke det tilbake når ting skjærer seg. Menn må som sagt tidligere gjerne engasjere seg i kampen – men hvorfor tråkke på den kampen som føres? Kompromisser må da være mulig selv om vi er skumle feminister! Jeg lover at vi ikke biter, så lenge dere prøver å forstå. Før heller kampen for deres egen sak framfor å føre en kamp mot oss.

Voldtekt, seksuell trakassering og internetthets

Her kommer kanskje en av mine hjertesaker for tiden. Men hva har voldtekt med feminisme å gjøre? Voldtekt handler om maktfølelse. En kan sitte og fortelle seg selv at å ikke gå i miniskjørt på byen hjelper alt man vil, men voldtekt handler først og fremst om maktforhold og respekt. Det som gjør deg til et offer, er at du er sårbar. Som mulig voldtektsoffer, blir du ansett som svak. Det er et direkte symptom på mangel på respekt. Jeg er fullt klar over at voldtekt også skjer med menn, og det skal ikke bagatelliseres – men i følge politiets statistikk er det flest kvinner – en ganske stor andel kvinner – som blir utsatt for voldtekt. Det forteller meg kun en ting: Kvinner er mye mindre respektert enn menn. Vi er ansett som svake, sårbare og maktløse. Uavhengig av hva vi har på oss.

Har du noen gang opplevd å bli kalt «hore»? Blitt fortalt at du «fortjener å bli såra» fordi du ikke valgte den «snille» gutten når du kunne? Noen gang opplevd at gutter tar og klår på deg mot din vilje, mens alt du kan gjøre er å stå der og le, fordi du ikke vil virke prippen? Still deg i køen. Du er offer for noe som mange andre er offer for, nemlig seksuell trakassering. Gutter mener de har rett på deg og din kropp, og trist men sant, så er vi trent opp til å mene akkurat det samme. Vi blir fortalt at de flørter, og at vi ikke må være så selvhøytidelige. Derfor ender vi opp i en av de mest ubehagelige situasjonene vi kan komme i, når noen legger an på oss på byen når vi ikke er interessert, eller når noen blir for pågående og vi ikke føler vi har muligheten til å si nei. Feminismen trengs fordi det skal være fullt mulig for en jente å si at hun ikke ønsker å bli plukket på mot sin vilje, uten at hun skal oppfattes som selvhøytidelig.
Vi feminister er veldig klar over at menn også blir mobba, vi er veldig klar over at menn også blir konfrontert med sine meninger og vi er veldig klar over at det er kjipt for alle. Men en ting menn aldri opplever, er å bli angrepet kun på grunnlag av deres kjønn når de ytrer seg. Eksempelvis har vi min kjære, fantastiske venninne Tora, som var modig nok til å poste et leserinnlegg om Dreams Showbar (strippeklubb) i avisen. En må mene hva man vil om strippeklubber, der er det også strid innenfor feministiske bevegelser, men når alt kommer til alt er ikke problemet hva hun mener. Problemet er hva hun blir møtt med. Flere, voksne menn, skriver i debattfeltet til en 16 år gammel jente at hun fortjener å bli voldtatt, at hun er stygg, at hun har slapp fitte, at hun er en hore, at hun aldri kommer til å få type – alt som går på hennes utseende og seksualitet for å dempe henne i en debatt, hvor disse mennene tydeligvis føler seg trua. Heldigvis er Tora en sterk og flott jente som forventet noen av disse kommentarene når hun postet innlegget – og vi kan takke feminismen for det. Debatten kunne mistet en fantastisk flott jente.

Hvordan skiller dette seg fra hetsen menn opplever? Har du noen gang sett en mann bli kalt en hore? Per Sandberg er ikke akkurat et syn for øye, men har du noen gang sett noen svare på hans meninger med hvordan han ser ut? Det finnes egendesigna måter å angripe unge jenter som engasjerer seg i samfunnet på, og de brukes aktivt. Ord som er definert som noe kvinnelig, slik at det ikke kan brukes på menn. Det verste jeg noen gang har sett bli brukt mot en mann i en slik debatt er «homo», eller «kvinne». Der har du skjellsorda. Han er en kvinne. Fordi ordet «kvinne» er et skjellsord.

Det skal lønne seg
å jobbe –
det er det dei seier.

Det skal koste
å vera sjuk!
Det er ikkje
det dei seier,
men det er
det dei seier.

Øyvind Bremer Karlsen
og Berit Krogh

Eva Marie Mathisen er kvinnepolitisk sekretær i Nei til EU.

Når statane kuttar i offentlege budsjett og i tenestetilbod og trygdeoverføringar, sit kvinner ofte igjen med ansvaret for born og eldre.

Ei alvorleg utvikling

Lenge har det vore vanskeleg å finna seriøse kjelder som fortel om korleis krisa verkar inn for kvinner og råkar kvinners rettar, men dei siste to åra har det blitt laga fleire rapportar om emnet. Framleis er krisa så ny at ho ikkje alltid gjev seg statistiske og målbare utslag, og på nokre område vil vi berre kunne peika på indikatorar og utviklingstendensar. Denne teksten byggjer i all hovudsak på ein rapport utgjeve av paraplyorganisasjonen European Women`s Lobby i fjor haust. Rapporten har grunnlagsmateriale frå 20 EU-medlemsland og hentar døme frå fleire land. European Women`s Lobby er svært uroa over utviklinga i EU og meiner at likestillingskampen er sett fleire år tilbake.

Det er viktig å understreka at innetter i Europa er det også svært store skilnader mellom kvinner. Nokre land har høg sysselsetting av kvinner, medan i andre land er dei fleste kvinner heimeverande. Andre land har høg sysselsetting i privat sektor, andre i offentleg sektor. Offentlege velferdstenester som permisjonar ved fødsel, trygdeordningar og barnehagar er også ulikt utbygd.

Kvinner og arbeidslivet

Konsekvensane som krisa har for kvinner i arbeidslivet er alvorlege og dei må ikkje undervurderast. I den tidlege fasen av krisa var det flest arbeidsledige i sektorar som sysselsette flest menn, slik som i bygg- og anleggsbransjen. Men frå 2010 endra dette seg og no det er like mykje ei arbeidskrise for kvinner som for menn. Likevel er det ein tendens til å framstilla krisa som ei krise for mannlege arbeidarar, og det er på sin plass å understreka at kvinnelege arbeidsplassar er like utrygge som mannlege arbeidsplassar.

Erfaringar frå tidlegare resesjonar, på tidleg 1980-tal og tidleg 1990-tal, fortel oss at økonomiske nedturar råkar bransjar ulikt. Manufakturbransjen vert hardare ramma enn tenesteyting. I Slovakia er til dømes 90 prosent av dei tilsette i tekstilindustrien og tilstøytande næringar eldre kvinner med låg utdanning. Tekstilindustrien har gått på like store nederlag som bilindustrien som er ein mannsdominert bransje. For eldre kvinner i småbyar og bygder i Slovakia er det no nesten umogleg å finna arbeid. Eit anna relevant poeng er at statlege tiltak som går ut på å redda bedrifter, som oftast går til å berga bilindustri eller anna eksportretta industri. Det er sjeldnare at tekstil- og detaljvarehandelen opplever å få offentlege tilskot og subsidiar i krisetider, og det er jo nettopp i desse næringane vi finn kvinnelege tilsette.

Ein halv million utan jobb

Budsjettdemo i Dublin, Foto: William Murphy/Flickr

Like alvorleg er kuttpolitikken i offentleg sektor som har ført til at kvinner mistar jobben. 69,2 prosent av dei tilsette i offentleg sektor i EU er kvinner. Det høgste talet på kvinner finn vi innan helse- og sosial og i utdanningssektoren. I mange land har nettopp offentleg sektor vore ein pådrivar, ei kraft, for likestilling. Offentleg sektor har gjennom fleire år gjeve kvinner jobb, det har vore lettare å få likare løn(?) i det offentlege, og velferdsgode som barsel- og permisjonsreglar har vore meir tilgjengelege. Likestilling i arbeidslivet får seg dermed ein kraftig trøkk med dei store oppseiingane i offentleg sektor.

Det er venta at fram til 2017 vil 710 000 personar ha mista jobben i offentleg sektor i Storbritannia. Dei fleste av desse er kvinner, og grovt rekna vil ein halv million kvinner kunne stå i fare for mista jobben dei neste åra. Dette er altså berre i eitt EU-land.

Det statistikken ikkje fortel

Statistikken fortel kor mange som er arbeidsledige til ei kvar tid, men statistikken fortel ikkje at kvinner sjeldnare enn menn registrerer seg som arbeidsledige når dei fyrst blir ledige – dei har jo eit arbeid i heimen! Har den andre personen i hushaldet allereie eit arbeid, er det også mindre sannsynleg å registrera seg som arbeidsledig, i alle fall om du er kvinne.

I nokre tilfelle blir også deltidsarbeidarar ikkje registrerte som som arbeidsledige. Mange kvinner har i krisetidene opplevd kutt i deltidsarbeidet sitt, og ein kan jo stilla spørsmål om ikkje den ufrivillige deltida også burde vore registrert på arbeidsløysestatistikken.

Den mannlege forsørgjaren på retur

Ei interessant utvikling er den som går parallelt med arbeidsløysestatistikken. For sjølv om det blir fleire arbeidsledige kvinner på statistikken, er det også kvinner som gjer eit inntog på arbeidsmarknaden. Når den mannlege forsørgjaren er på retur, må den heimeverande kvinna ut for å skaffa inntekter til familien. Og sjølv om det ikkje akkurat er lukkelege omstende som gjer at kvinnene må ta arbeid for å forsørgja familien, så gjev det visse signal om at også kvinner kan ha løna arbeid, signal som kanskje kan prega generasjonar av kvinner i framtida.

Likevel: rett skal vera rett. Dei nye jobbane ein finn etter å ha mista jobben er ofte dårlegare betalt, ofte midlertidige kontraktar, og ofte deltid. Å ha ustabile arbeidsforhold skapar langvarige konsekvensar for den einskilde, som til dømes lite opptente pensjonsrettar. Å ha stabile arbeidsforhold sikrar også gode trygderettar. Igjen er kjønnsforskjellane klare: I Tyskland fekk 89 prosent av arbeidsledige menn trygd, mot 85 prosent av kvinnene. Den mannlege trygda var også 200 euro høgare enn trygda kvinnene fekk utbetalt.

Krisa er med på å svekkje eit langvarig arbeid i EU for å få fleire kvinner i løna arbeid. I ulike EU-strategiar for vekst, sysselsetting og tettare integrasjon som «Lisboastrategien » frå 2010 og «Europa 2020» har EU sett seg mål om å få fleire kvinner ut i arbeidslivet. 60 prosent av kvinnene i arbeidsdyktig alder skal vera ute i løna arbeid i følgje Lisboa-strategien og 75 prosent i Europa 2020-strategien. Det er langt att før EU når desse måla. Berre i fjor vart nesten to millionar menneske arbeidsledige i EU.

Lønskutt og likeløn

Ei rekkje land i EU har kutta i lønene i offentleg sektor. I Frankrike og i Storbritannia har lønene blitt frosne. Kutta har store konsekvensar for dei kvinnelege tilsette i offentleg sektor og for dei typiske kvinneyrka. I Latvia har lærarløna gått ned med 30 prosent frå 2008. Åtti prosent av lærarane i Latvia er kvinner. Minimumsløna for lærarar i Latvia er berre 6000 euro, knappe 50 000 kr i 2011.

Skilnaden mellom dårleg betalte kvinneyrker i det offentlege og betre betalte jobbar det private, aukar lønsforskjellane mellom kvinner og menn. Sjølv om det (som i Noreg) er fleire kvinner enn menn som tek høgare utdanning, blir lønsforskjellane spesielt tydelege når studentane har byrja i jobb og får utbetalt si fyrste løn. I 2012 tente kvinner i EU-landa 16,4 prosent mindre enn menn. Forskjellane mellom kvinneog mannsløn varierer mykje frå land til land i EU. I Tyskland er forskjellane på heile 23 prosent, i Storbritannia 20 og i Frankrike 16 prosent. Estland, Tyskland, Østerrike og Tsjekkia skil seg ut som verstingland.

Likelønsproblematikken er den eldste konflikten i EUs likestillingspolitikk. I 1971 gjekk den belgiske flyvertinna Gabrielle Dedrenne til sak mot den belgiske nasjonale flyselskapet. Ho hadde blitt tvangspensjonert som 40-åring, medan dei mannlege tilsette i det same flyselskapet ikkje hadde noko øvre pensjonsalder. Dedrenne meinte at ho med pensjoneringa hadde tapt både løn og framtidige pensjonsrettar. Dette vart starten på fleire rettsaker som til slutt endte opp med siger til Dedrenne og det fyrste direktivet om likeløn i 1975. Etterkvart har det kome til fleire direktiv som utdjupar likestillingsområdet (foreldrepermisjon, graviditet osv.). EU har altså lovverket på plass, men unionen har svært få effektive verkemiddel for å jamna ut forskjellane i løn.

Equal Pay Day Foto: Flickr/joergh´s

Dei to siste åra har EU markert likelønsproblematikken med ein spesiell dag, «Equal Pay Day». Det er den dagen i året som symboliserer kor mange ekstra dagar kvinner må arbeida for å få same løn som menn. Dagen er 28. februar i 2013, tidlegare år har den vore 2. og 5. mars. Også i nokre EU-land og i Australia og USA markerer organisasjonar denne dagen som rett og slett er ein haldningskampanje utan spesielle politiske verkemiddel. I 2013 var EUs kampanje ein liten filmsnutt på YouTube og ei oppramsing med fem bedrifter som praktiserer likeløn. Med krisa i bakhovudet er det vel ingen grunn til å tru at lønsforskjellane vil bli utlikna med det fyrste, om ikkje EU tyr til sterkare lut enn ein haldningskampanje på Youtube.

Kutt i offentlege tenester

Det andre temaet vi skal ta opp i denne teksten, er korleis kutt i offentleg sektor råkar kvinner, altså kvinners liv utanfor arbeidsmarknaden. Det er på heimearenaen – ved kjøkkenbenken, barnepass og stell av eldre – at kvinnene i Europa no må konsentrera sin innsats. Dei dramatiske kutta i offentleg sektor blottstiller også fattigdommen hos kvinner. Over heile verda er fattigdommen størst hos kvinner. Sik er det også i EU, sjølv om skilnadene varierer mellom medlemslanda. 17 prosent av kvinnene i dei 27 EU-landa lever i fattigdom – eit svært høgt tal når ein tenkjer på at dette er den rikaste delen av verda!

Dei som er svakast stilte er sårbare grupper som åleinemødrer, pensjonistar og migrantkvinner. Medlemslanda ønskjer å spara pengar på det meste; dei kuttar i barselpermisjonsordningar, i løna når foreldra er heime med sjuk unge, dei kuttar i eldreomsorga og i ordningar for folk med funksjonshemmingar. Stundom kan ein få inntrykk av det berre er i Middelhavslanda og i dei tidlegare austblokklanda at velferdstilbodet blir redusert, men til og med i Danmark har barnetrygda blitt redusert som ei følgje av offentlege innsparingar.

Re-privatisering av omsorgstenester

Skal kvinner arbeida ute, må nokon passa ungane. Både i Hellas og Portugal har offentlege barnehagar blitt lagde ned. I 2011 fekk 30.000 tsjekkiske ungar ikkje plass i barnehagen og talet kjem til å stiga. Medlemslanda i EU sparar pengar på å leggja ned tilbod og å redusera opningstidene. Dette råkar spesielt åleinemødrer og dei som ikkje har ein «8-16-jobb».

Samstundes stig prisen på barnepassordningar. Både i Nederland og i Storbritannia har den statlege delen av barnehagebetalinga gått ned og barnehagar blir dyre for familiar med fleire ungar.

Sidan krisa er såpass ny, er det ikkje alle verknader av krisa som viser seg i statistikken. Men allereie i 2010 viste tala at kvinner med små ungar (dei under 12 år) i mindre grad var i løna arbeid. Fleire opplyser også i spørjeundersøkingar at dei ikkje jobbar eller jobbar deltid fordi dei har omsorgsoppgåver. I nokre EU-land er dette tydelegare enn i andre: I Bulgaria oppgav 20,8 prosent av kvinnene i 2008 at dei stod utanfor arbeidslivet fordi dei hadde omsorgsopp-gåver i heimen. I 2010 var talet 31,3 prosent – det er altså ein brutal auke på ti prosent på to år!

Skiftet frå offentlege tenester til ubetalte omsorgstenester i hushaldet utgjer eit stort trugsmål mot likestillinga i Europa. «Re-privatiseringa» gjer at det blir forventa at kvinner skal ta oppgåver som ein gong var offentlege, og skiftet bringer oss tilbake til eit tradisjonelt kjønnsrollemønster med ein utearbeidande far og ei heimeverande mor.

Kutt i helsevesenet

Det føregår massive kutt i offentlege helsebudsjett over heile Europa. I Romania har offentlege sjukehus blitt erstatta med private. I Hellas har sjukehus blitt stengte eller tilbodet blitt redusert. Det er mangel på medisinsk utstyr og på medisinar. I Portugal er eit av dei største sjukehusa med fødetilbod blitt lagd ned, og fleire andre sjukehus med fødetilbod i større byar er under trugsmål om nedlegging. I Hellas blir det også rapportert om at kvinner må betala for å få fødselsattest til den nyfødde ungen, noko som fører til at fattige mødre tek med seg den nyfødde ungen utan at ungen har viktige dokument på sin eksistens.

Sjølv om menn sjølvsagt også er brukarar av offentlege helsetenester, råkar likevel kutta kvinner i større grad. Ei side er at det fleire kvinner som er tilsette i helse- og omsorgsyrke, men kvinner brukar fleire tenester og er mottakarar av trygd og sosialhjelp. Spesielt kan vi sjå at tenester som er retta inn mot sårbare grupper som immigrantar, funksjonshemma og etniske grupper som til dømes rumenarar, er utsette for kutt. I Irland har til dømes tilbodet til «dei reisande» blitt redusert med heile 70 prosent.

Krisesenter og valdtektsmottak blir nedlagde

For å skjøna kvifor vald mot kvinner aukar i krisetider, må vi sjå på kjønnsrollemønster og på kjønnsidentitet. For menn kan det å mista jobben utgjera eit stort nederlag, personleg og i sosiale relasjonar. Tap av makt og tap av rolla som «familieforsørgjar» kan føra til at nokre reagerer med vald. Valden går ofte ut over ektefelle og i nokre tilfelle også barn. Vi ser også at fleire og fleire kvinner må ty til prostitusjon for å skaffa seg inntekt, og at fleire blir utsette for trafficking.

I den rumenske regionen Iaşi, den tredje største regionen i landet, med 723 553 innbyggjarar, finst det no berre eitt krisesenter for kvinner utsett for vald og seksuelle overgrep. Men på grunn av manglande statlege midlar og ein aukande mangel på midlar frå NGO-ar, lir senteret. Det finst inga fri rettshjelp for kvinner i Romania, og for mange er bussbilletten i seg sjølv for dyr for å koma seg frå den rumenske landsbygda til krisesenteret i Iaşi. Vald er eit stort problem i Romania. I undersøking frå 2003 (altså før krisa) vart vald i nære sosiale relasjonar i Romania kartlagt. Nokre av hovudfunna var at rundt 800 000 kvinner oppgav at dei jamleg var utsett for vold (i varierande grad) frå familiemedlemmer, over 340 000 born under 14 år oppgav at dei jamleg opplevde voldssituasjonar mellom foreldra og at Romanias innbyggjarar var meir tolerante for familievald samanlikna med andre land.

Kapitalen rår Foto: Flickr

I Hellas er det stopp på overføringar til tilbod om husly. I Spania blir senter etter senter lagt ned og i Belgia er det snakk om å leggja ned valdtektsmottak. I andre land blir krisa brukt som ei orsaking for at statane ikkje aukar tilskota. Paradokset er openbart: I ei tid der det kanskje er større grunn enn nokon gong før til å halda fast på samfunnsinstitusjonar som fremjar likestilling og som arbeider og hjelper utsette grupper, er det kapitalen og finansverdas logikksom rår.

Innsnevring av demokratiet

Over heile Europa slit kvinneinstitusjonar, -organisasjonar og -tiltak med trugsmål om å bli lagt ned, få kutt i statlege overføringar og eller bli omstrukturerte. Nokre tiltak har allereie blitt lagde ned. Då Romania vart medlem i EU i 2007 var eit av krava at Romania skulle ha eit eige likestillingsorgan med myndigheit. Dette vart lagt ned to år seinare. Det same skjedde i Spania, der likestillingsdepartementet vart lagt ned etter tre års drift.

I Irland har heile fundamentet for statlege og lovfesta likestillingsorgan blitt endra. Allereie i 2009 vart det nasjonale helserådet for kvinner og «Crisis Pregnancy Agency» lagde ned. Andre organ har berre delvis teke over oppgåvene. Store omstruktureringar innanfor likestillingsområdet har også skjedd i Tyrkia og i Tsjekkia, der det som skjer eigentleg er ei tildekkjing og ei ansvarsfråskriving av dei spesifikke utfordringane kvinner har. I Tyrkia har departementet som var ansvarleg for kvinne- og familiesaker blitt til departementet for familie- og sosialsaker. I Tsjekkia skjedde ei liknande omstrukturering og dertil også at tilsette fekk andre oppgåver, slik at det no berre er to tilsette i det nasjonale likestillingssekretarietet.

Frivilligheita blir svekt

I mange europeiske land er det frivillige, statleg finansierte eller prosjektfinansierte organisasjonar som driv mykje «veldedighet » og som har oppgåver som vi i Noreg er vande med at staten har. Det gjeld til dømes støttearbeid for til dømes valdtektsoffer, offer for familievald, fattigdomsstøtte, leksehjelp og så vidare. For desse organisasjonane har krisa medført ein heilt ny kvardag. Både i land der staten har skrudd igjen krana og der tiltaka ikkje har fått statleg støtte, men vore avhengig av privat støtte, ser vi no at mange tiltak må redusera tilbodet sitt eller leggja ned. I 2011 sa 52 prosent av kvinneorganisasjonane i Storbritannia at dei hadde blitt nøydt til å redusera tilbodet sitt på grunn av manglande inntekter. Nesten alle kvinneorganisasjonane som var spurde sa at dei frykta trongare økonomiske vilkår og at dei måtte leggja ned tilbodet.

Ein ting er at dette råkar brukarane av tilbodet i ei tid der dei sosiale problema aukar, men ei struping av frivilligheita i Europa har også større konsekvensar. Det blir færre som kan stå opp for kvinners rettar og som kan seia frå når «nok er nok». Det er heller ingen som kan stå for opplæringa i demokratiske organisasjonar, ein kompetanse som er unik og svært viktig for folkestyret. Færre er også villige til å arbeida frivillig når dei har nok med å få endane til møtast på heimebane, slik at kvinneorganisasjonane slit med rekrutteringa i krisetider.

Avslutning

Det er ei dyster framtid europeiske kvinner går i møte, og det er ingen grunn til å pynta på sanninga.

Likestilling mellom kvinner og menn er ei hard nøtt i EU. Politikkområdet ligg i skjeringspunktet mellom den indre marknaden og samarbeid på andre område, slik som helse-, sosial- og ein del utanrikspolitikk. Dei sistnemnte er også område der EU i mindre grad har overnasjonal myndigheit, men som det likevel blir utarbeidd felles strategiar og målsetjingar på. Eit sentralt spørsmål er dermed kor langt EU til ei kvar tid kan gå i å hindre eller påleggje medlemsstatane å gjennomføre likestillingstiltak.

Det viser seg raskt at EU ikkje kan gå spesielt langt. Når EU gjev medlemslanda ordre om å kutta i sine budsjett, hamnar kvinner og likestilling mellom kjønna langt ned på prioriteringslista. European Women`s Lobby og andre har all grunn til å vera uroa over framtida.

Kjelder:

• The price of austerity- The impacts on women`s rights and gender equality in Europe. Rapport utgjeve av European Women´s Lobby i oktober 2012. Denne rapporten og meir stoff om krisa finst på www.womenlobby.org
• «Kvinner bærer den tyngste børen i EU» artikkel i Vårt Land, 9. januar 2013
• «Kvinner i krise – EU og likestilling» Vett nr. 4-2011
• «Hvordan rammer eurokrisen?» Vett nr. 4-2012
• «Domestic violence in Romania: the law, the court system», rapport av AMERICAN BAR ASSOCIATION. Central European and Eurasian Law Initiative, 2007 http://apps.americanbar.org/rol/publications/ee_romania_ domestic_violence_final_report_0407.pdf

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

Rudolf Nilsen

dette er et boligpolitikkdikt
fins det en boligpolitikk
det fins et boligpolitikkdikt
det fins en 2-roms på rosenhof til 2,7 mill
det fins en 3-roms på lille tøyen til 3,8 mill
en 38 kvm 2-roms på bislett til 2,3 mill
en ett-roms på majorstua til 2 mill
en 3-roms på solli plass til 4,5 mill
det fins mennesker som eier flere boliger
det fins private utbyggere
det fins en stat som ikke styrer utbyggerne
vinduene blir mindre, takhøyden lavere
det bygges 4000 boliger for lite i året i oslo
det forventes en befolkningsvekst i oslo på rundt 400 000 de neste 20 åra
6 av 10 førstegangsmilliongjeldnerveinnehavere i oslo
…………… får hjelp av opphavsnervene
det fins de som sier det ikke er en menneskerett å bo i oslo
eller i indre oslo by
det fins en 31-buss fra grorud kl 04:50
jeg sier det fins mennesker
det fins mennesker som vasker kontorene
det fins mennesker som jobber på kontorene
det fins mennesker som bygger kontorene
det fins mennesker som passer mødrene til menneskene
som skal på møter i kontorene
det fins mennesker som rydder opp etter andre
mennesker
som lever av at andre mennesker ikke skal ha noe å leve av
det fins ulike mennesker
det fins mennesker som spekulerer i tak, vegger og gulv
veggene virrer
det fins mennesker som ser på disse boligene
gjerne om søndagene
som legger inn bud på disse boligene
gjerne om mandagene
jeg er selv en del av boliguka
det fins mennesker som eier både lave og høye blokker
det fins mennesker som ikke bor i indre oslo by
det fins mennesker som blir slynga rundt i periferien
…………… som tar toget til indre oslo by
for å passe unga til menneskene som bor i indre oslo by
det er ingen menneskerett å bo der
det fins en 17 kvm til 1,3 mill på carl berner
det fins mennesker
og det fins kommunal- og regionalminister liv signe navarsete
…………… og en digital simulator for planlegging av boligøkonomi
og det fins et boligpolitikkdikt som ikke tjener på at andre skal bo

Stian Johansen

Sorg over Chávez´ bortgang

Hugo Chávez utfordret Venezuelas olje-elite, stoppet USAs handelsekspansjon sørover og ga Latin-Amerika en politisk identitet. Men han virket også splittende på kontinentets venstreside, skriver førsteamanuensis Benedicte Bull på nettstedet www.radikalportal.no.

Nedbyggingen av høyere utdanning i Storbritannia

I Storbritannia fortsetter den konservative koalisjonsregjeringen sine framstøt for å la markedskreftene dominere over høyere utdanning. Dermed forringes også universitetenes offentlige rolle og funksjon, skriver professorene Gurminder K. Bhambra og John Holmwood.

Siden oktober 2012 har engelske studenter betalt skolepenger som i gjennomsnitt er høyere enn i alle andre OECD-land – til og med USA. Universitetsledere har i stadig større grad begynt å outsource og privatisere mange av universitetsadministrasjonens oppgaver og funksjoner. På Universitetet i Sussex har en slik privatiseringsoffensiv resultert i at studentene der i mars gikk inn i fjerde uke av en okkupasjon i protest mot at 235 jobber i catering og eiendomsavdelingene utskilles.

En liknende prosess medfører at 130 administrativt ansatte ved Universitetet i Falmouth står i fare for å miste jobbene sine. Det å privatisere høyere utdanning og offentlige tjenester generelt er skadelig for universitetet som institusjon, mener de to professorene.

Privatiseringen av høyere utdanning i Storbritannia er et politisk valg, skriver Hanna Elsisi i Guardian, og viser til at den britiske regjeringen har valgt denne politikken som svar på ei økonomikrise som er et resultat av de samme markedsøkonomiske lovene. Nå utvides frimarked-mantraet også til sykehus, skoler og universiteter, noe som vill omdanne utdanningsinstitusjonene til aktører for privat spekulasjon og profitt, i stedet for institusjoner vinklet inn på å tilby et offentlig gode, påpeker de to.

Felles høringsuttalelse mot oljeboring i nord

SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, (www.sabima.no) og syv andre miljøorganisasjoner advarer mot konsekvensutredning og oljeaktivitet i nord.

I et felles høringsinnspill krever SABIMA, Natur og Ungdom, Greenpeace, Bellona, Naturvernforbundet, Framtiden i Våre Hender, WWF-Norge og Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja varig vern av de sårbare nordområdene.

Høringspartene mener det faglige grunnlaget fra kunnskapsinnhentingen ikke inneholder ny og vesentlig informasjon som tillater en videre prosess med konsekvensutredning og påfølgende petroleumsaktivitet i området Nordland VI, Nordland VII og Troms II. Høringspartene mener tvert imot at kunnskapsinnhentingen understreker viktigheten av å opprette varige petroleumsfrie områder.

Høringspartene krever:

1. Det gjennomføres ikke konsekvensutredning for havområdene som omfattes av Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
2. Det opprettes varig petroleumsfrie områder i havområdene som omfattes av Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
3. Kunnskapsinnhentingen anses som ufullstendig inntil feil og mangler, som er påpekt av oss og andre høringsinstanser, gjenspeiles i rapportens konklusjoner.

Høringspartene viser blant annet til naturmangfoldlovens§ 9 om føre-var-prinsippet ved manglende kunnskapsgrunnlag, og § 10 om samlet belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for.

Høringspartene begrunner sine krav blant annet sine i at den faglige uenigheten ikke i tilstrekkelig grad synliggjøres i kunnskapsinnhentingen og påpeker at kunnskapsinnhenting om konsekvensene av et akuttutslipp ikke basererer seg på verst tenkelige scenario for et oljeutslipp. Partene mener også at det ikke i tilstrekkelig grad er gjort vurderinger for hvordan åpning av nye havområder for petroleumsaktivitet og tildeling av nye letetillatelser i området vil påvirke Norges oppnåelse nasjonale og internasjonale klimaforpliktelser.

Israel starter oljeleting på Golan

Israel utstedte nylig lisens for oljeleting i et nærmere 400 kvadratmeter stort område sør på Golanhøydene, som landet okkuperte fra Syria i 1967.

– Israel gjør nå det samme på Golanhøydene som de har gjort på Vestbredden. De tar seg til rette og skaper fakta på bakken for å gjøre det umulig å gå tilbake til grensene fra 1967, sier Midtøsten-forsker Kjetil Selvik ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen til NTB. Israelsk oljeutvinning på Golanhøydene vil skape sterke reaksjoner både i regionen og internasjonalt. Verdenssamfunnet anerkjenner ikke Israels okkupasjon av området, som fram til 1967 var en del av Syria. De israelske
bosetningene er derfor ulovlige.

Syrias utenriksminister Walid al-Muallem har sendt en klage til FNs generalsekretær Ban Ki-moon, der han viser til at beslutningen om å starte leteboring er en «fortsettelse av okkupasjonen» og et «grovt brudd» på Sikkerhetsrådets resolusjoner.

Det statlige syriske nyhetsbyrået SANA går enda lenger og anklager Israel for «å stjele olje» fra Syria, skriver NTB.

Jonas Gahr Støre, krigsminister 2008-2012, var og er en varm forsvarer av krig når det tjener den norske oljekapitalen. Statoils beste venn og forsvarer når «våre» interesser «der ute» er truet. Som i Libya. Eller i Afghanistan, Irak eller Mali. De gode bombenes mann!

Sammen med Jens Stoltenberg, Grete Faremo og Harald Sunde er han anmeldt for forbrytelser mot menneskeheten, blant annet «for å ha drept flere personer og begått umenneskelige handlinger som har forårsaket store lidelser og alvorlige skader på kropp eller helse. Overtredelsen var som ledd i et utbredt og systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning».

Jonas Gahr Støre er blitt helseminister. Mens krigen i Libya var urettferdig, er «krigen» for et verdig og godt offentlig helsevesen, rettferdig.

Papirløse er
også en del av arbeidslivet!

Abdullah «Apo» Öcalan (født 4. april 1948 i Tyrkia) er en tyrkisk-kurdisk aktivist som grunnla og styrte den militante kurdiske organisasjonen PKK (som er på listen over terrororganisasjoner i både USA og EU), inntil han ble arrestert i 1999. Han er omstridt, men blir fortsatt regnet som den fremste leder for den kurdiske befolkning i Tyrkia. (Wikipedia)

Talen, som ble sendt ut 21. mars, er oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe.

Jeg hilser dere, det kurdiske folket, som bor ved foten av Zagros- og Taurusfjella og dalene rundt elvene Eufrat og Tigris. Jeg hilser det kurdiske folket, et eldgammelt folk som stammer fra Mesopotamia og Anatolia, alle landbruks-, landsby- og urbane sivilisasjoners mor!

Kurdere har tatt del i denne flere tusen år gamle sivilisasjonen i vennskap og samarbeid med diverse raser, religioner og bekjennelser – vi har alle bygd den sammen. For kurderne er Eufrat og Tigris søsknene til Sakarya og Maritsa. Ararat og Judi er venner av Kackarene og Erciyes. Halay og Delilo er i slekt med Horon og Zeybek.¹

Disse store sivilisasjoner, disse sameksisterende samfunn har i nyere tid blitt satt opp mot hverandre av politisk press, eksterne intervensjoner og særinteresser. Resultatet har blitt oppbygning av systemer som ikke er basert på rettigheter, lov, likhet og frihet.

I de siste to hundre åra har militære erobringer, vestlige imperialistiske intervensjoner, samt undertrykkelse og fornektelsespolitikk prøvd å legge de arabiske, tyrkiske, persiske og kurdiske samfunna under nasjonalstatenes styre, med sine innbilte grenser og kunstige problemer.

De utbyttende regimene, undertrykkinga og fornektelsens æra er over. Folka i MidtØsten og Sentral-Asia er i ferd med å våkne. De vender tilbake til sine røtter. De krever stans i de forblindende og undergravende krigene og konfliktene ved å bli satt opp mot hverandre.

De tusener og millioner av folk som strømmer til arenaer nå, brenner av Newroz’ lidenskap. De roper på fred og vennskap, og de krever en løsning.

Denne kampen, som begynte som mitt eget individuelle opprør mot håpløsheten, uvitenheten og slaveriet jeg var født inn i, har prøvd å skape en ny bevissthet, en ny forståelse og en ny ånd. Idag ser jeg at vår innsats har nådd et nytt nivå.

Vår kamp har ikke vært, og kan aldri være mot noen spesifikk rase, religion, sekt eller gruppe. Vår kamp har vært mot tvang, uvitenhet og urettferdighet, mot påtrykt underutvikling samt mot alle former for undertrykking.

Idag våkner vi til et nytt Tyrkia og et nytt Midt-Østen

Ungdommen som har ønsket min oppfordring velkommen, de enestående kvinner som har lyttet, venner som har akseptert min diskurs og alle folk som kan høre min stemme:

Idag begynner en ny æra.

Tida for væpna kamp slutter, og døra er i ferd med å åpnes for demokratisk politikk. Vi begynner en prosess fokusert på politiske, sosiale og økonomiske aspekter; en forståelse basert på demokratiske rettigheter, friheter og likhet vokser fram.

Vi har ofra mye av liva våre for det kurdiske folket, vi betalte en høy pris. Ingen av disse ofrene, ingenting av kampen vi kjempa, var forgjeves. For som en konsekvens av dem har det kurdiske folket fått tilbake sin identitet og sine røtter

Vi har nå nådd tida for å «la våpnene stilne og la ideene og politikken snakke». Det modernistiske paradigmet som har sett bort fra, ekskludert og fornekta oss, har blitt rivi ned til grunnen. Uansett om det er tyrkisk, kurdisk, lazisk eller cirkassisk – blodet som er spilt flyter fra et menneske, og fra dette landets bryst.

Med de millioner av mennesker som hører min oppfordring som vitner, sier jeg at en ny æra nå er i ferd med å begynne. En æra der politikken får forrang foran våpna. Vi har nådd fasen for å trekke våre væpna styrker utenfor landets grenser.

Jeg tror alle de som har trodd på denne saka og på meg er vare for de mulige farene ved prosessen.

Dette er ikke en slutt, men en ny begynnelse. Dette er ikke å forlate kampen – vi starter en annen kamp.

Dannelsen av geografi basert på etnisitet og enkeltnasjoner er en inhuman, moderne fabrikasjon som fornekter våre røtter og vårt opphav.

Et stort ansvar faller på oss alle til å skape et land basert på likhet, frihet og demokrati for alle folk og kulturer, passende for Kurdistan og Anatolias historie. I anledning Newroz roper jeg ut til armenerne, turkmenerne, assyrerne araberne og alle andre folk like mye som kurderne at de skal se frihetens og likhetens flamme – flammen som brenner her idag – og omfavne den som sin egen.

Ærede folk i Tyrkia!

Det tyrkiske folket som bor i det som idag kalles Tyrkia – det antikke Anatolia – skulle innse at deres felles liv med kurderne, under islams flagg, hviler på prinsippene fred og solidaritet. Reglene for fredelig sameksistens har ikke, og skal ikke ha, plass til erobringer, fornektelse, utstøtelse, tvunget assimilering eller utslettelse.

Det siste århundrets undertrykkende, utslettende og assimilerende politikk, basert på kapitalistisk modernitet, representerer den herskende elitens forsøk på å benekte en lang historie om fred og vennskap. Det representerer ikke folkevilja. Det er nå veldig klart at dette tyranniets grep motsier både historia og reglene for fred og vennskap. For å kunne legge denne sørgelige fortida bak oss, kaller jeg på de to strategiske maktene i Midt-Østen til å bygge en demokratisk modernitet som passer vår kultur og sivilisasjon.

Tida er inne for at disputt, konflikt og fiendskap gir etter for allianser, enhet, velsignelser og gjensidig omfavnelse.

Tyrkerne og kurderne som falt som martyrer sammen ved Çanakkale² gikk også gjennom frihetskrigen sammen, og sammen åpna de Folkeforsamlinga i 1920.

Vår felles fortid er en realitet som krever av oss å skape en felles framtid. Ånden som etablerte den Tyrkiske Folkeforsamlinga, leder idag veien til denne nye æra.

Jeg kaller på alle undertrykte folk; på kvinner, som er den lengst koloniserte og undertrykte klassen; på alle marginaliserte og utestengte bekjennelser, kulter og kulturer; på arbeiderklassen og alle underordna klasser; på alle som har blitt ekskludert av systemet fra å ta sin rettmessige plass i en Demokratisk Modernitet, om å ta til seg dens mentalitet.

Midt-Østen og Sentral-Asia leiter etter en samtidig modernitet og en demokratisk orden som passer deres egen historie. En ny modell der alle kan sameksistere fredelig og i vennskap har blitt et objektivt behov, som behovet for brød og vann. Igjen, det er uunngåelig at geografien og kulturen fra Anatolia og Mesopotamia leder fram til å bygge en slik modell.

Vi opplever en nyere, mer sammensatt og mer dypgående versjon av Frihetskrigen som utvikla seg gjennom rammeverket fra Nasjonalpakten av 1920.

Til tross for alle tabber, tilbakeslag og feil de siste nitti åra prøver vi nok en gang å bygge en modell sammen med alle folka, klassene og kulturene som har vært ofre, og som har lidd gjennom forferdelige katastrofer. Jeg kaller på dere alle til å tre fram og hjelpe til for å oppnå en egalitær, fri og demokratisk sosial organisasjon.

Jeg kaller på kurderne, turkmenerne, assyrerne og araberne som ble separert til tross for Nasjonalpakten, og som idag har blitt dømt til å leve under store problemer og i konflikt med hverandre innafor de arabiske republikkene Syria og Irak, til å starte diskusjoner, og å vurdere på nytt, samt fatte beslutninger om deres nåværende virkelighet i en «Nasjonal Solidaritets- og Fredskonferanse».

Bredden og helheten av «VI»-konseptet har en viktig plass i historia i dette landet. Men i henda på de smale, herskende elitistene har «VI» blitt redusert til «EN». Det er på tide å gi «VI»-konseptet sin gamle ånd, og å implementere det.

Vi skal forene oss mot de som vil splitte oss, og få oss til å slåss mot hverandre. Vi skal gå sammen mot de som vil separere oss.

De som ikke kan forstå tidsånden, vil ende opp i historias søppelkasse. De som motsetter seg tidsstrømninga, vil falle i avgrunnen.

Folka i regionen er vitner til et nytt daggry. Folka i Midt-Østen er trøtte av fiendskap, konflikt og krig. De vil gjenfødes fra deres egne røtter, og stå skulder ved skulder.

Denne Newroz er en baune for oss alle.

Sannheten i budskapa fra Moses, Jesus og Mohammed blir implementert i våre liv idag med ny kunnskap. Folk prøver å ta tilbake det de har mista.

Vi benekter ikke verdiene til den nåværende vestlige sivilisasjon som sådan. Vi tar til oss verdier som opplysning, likhet, frihet og demokrati, og for å kunne implementere dem må de inngå i en enhet med våre egne eksistensielle verdier og levemåter.

Den nye kampens basis er tanker, ideologi og demokratisk politikk, og å bli istand til å starte et stort demokratisk sprang framover.

Hilsener til alle de som har bidratt til denne prosessen og styrka den, og til alle de som har støtta den fredelige, demokratiske løsninga!

Jeg hilser alle de som tar ansvar for fredelig, egalitær og demokratisk frihet for alle folk!

Lenge leve Newroz, lenge leve vennskap mellom folka!

(Oversettelsen er fra den engelske utgava i Firat News, presentert av: International Initiative «Freedom for Abdullah Öcalan – Peace in Kurdistan».)

Noter

1. Her knytter Öcalan sammen kjente elver, fjell og kulturaktiviteter (særlig folkedans) med historiske «slektninger».
2. Under 1. verdenskrig forsøkte Frankrike og Storbritannia å erobre Konstantinopel (nå Istanbul), og sikre en sjøvei til Russland. Det største slaget i dette felttoget var et sjøslag ved Çanakkale i 1915, der tyrkiske styrker drev den engelske marinen på flukt.

Kilde (for fotnotene): Engelsk og norsk Wikipedia.

John Bellamy Foster og Robert W. McChesney:
The Endless Crisis
Monthly Review Press, 2012

Den internasjonale finanskrisa ble ikke spådd av mange. Et lite miljø i New York, USA, var, i likhet med andre venstrekritikere, opptatt av den voldsomme ekspansjonen til finans-, forsikrings- og eiendomsmarkedet som tok av på åtti-tallet og ekspanderte videre. Men særegent for deres analyse var at bakgrunnen for denne ekspansjonen var stagnerende veksttakt i økonomien generelt i USA, Europa og Japan (den såkalte Triaden). Som mål på dette brukte de som oftest nedgangen i veksttakten til bruttonasjonalproduktet (BNP). BNP er langt fra et nøyaktig mål på de kapitalistiske bedriftenes evne til å akkumulere og vokse, men det nærmeste man kan komme som indikasjon. Denne tabellen fra boka viser hva de mener.

Nå er finanskrisa løst ved at mye av den usikra gjelda som de store finansmonopolene hadde, ble overført til samfunnet ved inngripen fra de ulike statsinstitusjonene og statsbankene. Hvorfor de ble redda? Jo, fordi konsekvensene for det kapitalistiske systemet ville være katastrofale. Den kapitalistiske (vel og merke) økonomien ville gå i stå. De største finansinstitusjonene ville gå konkurs, og da måtte hele finans- og pengevesenet sosialiseres! For en tragedie for våre finansmilliardærer!

Men denne løsningen på finanskrisen med å sy puter under armene på finanskapitalen har ikke løst det underliggende problemet: stagnerende vekst. Tvert imot, veksten for Triaden har ikke vært så lav siden 2. verdenskrig. Tesene til våre venner i New York (som organiserer seg rundt månedstidsskriftet Monthly Review, som har kommet ut siden 1949) om stagnerende vekst som de har kjørt fram siden 1960-tallet, står sterkere enn noen gang. Kan hende at analysen bak denne tesen har mye for seg!

Den siste boka, i en lang rekke som strekker seg tilbake til Sweezy og Barans Monopolkapitalen fra 1966, har fått tittelen The Endless Crisis. Den prøver å gjøre opp status for ikke mindre enn verdensøkonomien anno 2012. Et modig og nødvendig prosjekt, etter min mening.

Boka åpner med å redegjøre for stagnasjonstendensene og den sentrale rollen som den finansielle monopolkapitalen har fått. Deretter følger en lengre idé-historisk gjennomgang av forholdet mellom vareproduksjon og finansiell kapital, som viser at etterhvert som kapitalismen modnes i Triaden, spiller finansmonopolistisk kapital en stadig mer dominerende rolle. I den nåværende fasen har gjelds-/finansekspansjonen både vært hoveduttrykket for stagnasjonstendensene, men også hovedmåten for å opprettholde kapitalakkumulasjonen.

Dernest går boka inn på en analyse av overgangen fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme og dens videre utvikling på 1900-tallet og betydningen dette hadde for konkurranseformene, veksttakten og oppbygging av overflødig kapital. Dagens monopoler har vokst slik at de ikke lengre bare er nasjonale monopoler som kontrollerer et hjemmemarked, men er monopoler som kjemper om makta i den globaliserte økonomien. Forfatterne er stappfulle av kunnskap om de ulike teoretiske retningene og de ulike utviklingstendensene og underbygger sine påstander med tabeller og figurer.

Internasjonaliseringa av produksjonen, markedet og finansene settes deretter inn i et imperialismeperspektiv der monopolene bruker de ekstremt lave lønningene i «underutvikla» land til å få superfortjenester. Forfatterne påpeker at denne utviklingen ikke fører til framgang for vanlige folk i disse landa, men til økt utbytting i verden som helhet, samtidig som de interne motsetningene i det globale systemet skjerpes. Arbeiderne i de undertrykte landa superutbyttes, og «outsourcingen» til lavlønnslanda setter press på lønningene i de modnere kapitalistiske økonomiene som fører til reallønnsstagnasjon eller til og med nedgang. Kapitlet om massearbeidsløsheten begynner med Marx sin analyse av den «overflødige befolkningen» og «reservearmeen av arbeidskraft» og mekanismene rundt denne og ender opp med å slutte seg til mye av standpunktene til den egyptiske økonomen Samir Amin. Amin trekker inn hvordan proletarisering av hundrevis av millioner fattigbønder fungerer til å mate Triadens monopoler med ekstra billig arbeidskraft. Boka leverer mange eksempler på økonomien bak iPhone, Nike-sko, Barbiedokka osv. Skremmende lesing.

Det avsluttende kapitlet går inn på Kinas rolle. Her mener forfatterne at de ser klare tegn til en gjelds- og akkumulasjonskrise. De mener at Kina ikke vil kunne fungere som et lokomotiv for verdensøkonomien, heller tvert i mot. Jo mer Kina integreres i den globale økonomien og de siste restene fra revolusjonen i 1949 blir nedkjempa (særlig fattigbøndenes bruksrett til sine familiekontrollerte jordlapper), øker Kinas økonomiske problemer.

Som sagt, prøver boka å gripe helheten i dagens globale økonomi. Man kan jo bare forstå de enkelte områdene og delene av dagens internasjonale økonomi, dersom man forstår hvordan de henger sammen i en helhet som gjensidig påvirkende og avhengige av hverandre. Men det er jo et ganske halsbrekkende prosjekt å gi seg ut på. Etter mitt syn er boka et modig, spennende og nødvendig forsøk. Om forfatterne har 70 eller 90 prosent rett, er ikke jeg den rette til å si. Men jeg liker det jeg leser, om enn man sitter igjen med mange spørsmål om hva dette skal bety i praksis for oss som driver dagskampen her og nå i verdens rikeste land.

Underveis i boka argumenteres det for en ny arbeiderinternasjonale, og boka avsluttes med det kjente sitatet fra det kommunistiske manifest:

Dette levner oss med kun et endelig valg: «den revolusjonære omformingen av hele samfunnet, eller … de kjempende klassenes felles undergang.»

Systemet har aldri tidligere vært mer modent for utskifting.

Det som etter min mening kjennetegner denne boka, i motsetning til andre bøker om krisa fra venstresida, er at den ikke bare har en kritikk av finanskrisa, eller avgrenser seg til å påpeke at finanskrisa skyldes problemer i realøkonomien, at løsningene som regjeringene verden over følger i forbindelse med finanskrisa ikke vil føre fram osv. Boka går mye lengre og er mye grundigere, den setter dagens situasjon inn i en historisk sammenheng der den prøver å analysere kapitalismens generelle utviklingstrekk de siste 150 årene. Den tar for seg de prinsipielle spørsmålene om betydningen av monopolenes utvikling, av den globaliserte produksjonen og markedet. Den tar for seg betydningen av at arbeidskrafta er stedbunden, mens kapitalen har fri flyt. Og ikke minst tar den for seg betydningen av at kapitalen nå kan utnytte arbeidskraftens internasjonale reservearmé på en helt annen måte enn tidligere. Siste ord er ikke sagt. Men denne allsidige tilnærmingen er det vi trenger for å få et bedre innblikk i de krav som stilles til de av oss som ser at det er noe riv ruskende galt ved dagens verden. Krava har ikke blitt mindre med åra, dessverre. Men mulighetene for endring har økt!

Johan Petter Andresen

Vi låg under krana på einarluka, pikka rust,
Letten og eg, pikka rust.
Klinte på mønje.
Måla med gulfarge, måla.
Sveitta.
Varmt nok i solsteiken i januar i Long Beach.
Kraup fram.
Vi stod ved rekka, Letten og eg, tok oss ein blås,
Jungen stod nede på kaia og måla pontongar og tok seg ein røyk
og prøvde å blåse røykringar. Hah, prøvde igjen.
Skipparen kom forbi.
Skipparen gjekk aldri i land unnteke i Long Beach og i Seattle.
Hadde dame her og der. Burde Jungen ha visst.
Skipparen gav han ein lusing.
Jungen stod på kaia,
måla pontongar.
Vi låg under krana på einarluka, pikka rust.
Pikka rust, pikka rust.

Øyvind Bremer Karlsen

Eit halvmørkt, sparsamt innreidd barlokale med grågule murvegger. Skarpt, kvitt lys strøymande inn gjennom opne dører ut mot travel gate. Ei rufsete, svart og kvit bikkje låg og sov i skyggen bak den eine døra. Eit flimmer av urolege skyggar flaut forbi dørene, utydelege mot det blendande tropelyset, enkelte gråsvarte skyggar kom inn gjennom dørene og tok form av tørste, støyande sjøgutar eller brunhuda, fillete skopussargutar med dei små kassene sine og det evinneleg mumlande «Shine, mister?»

Morskt jaga barmannen smågutane ut, følgde dei bestemt ut dørene og hytta etter dei med eine naven. Han, med svart bukse og ein gong kvit skjorte med sveitteflekkar under begge armane, tørka langsamt av bardisken, la så frå seg kluten, smilte, tok bestillingar, skjenkte øl, smilte og strauk seg over barten, blanda drinkar, rydda vekk brukte glas, småprata med kundane som sat ved barern, jaga halvhjarta ut enda nokre plagsamme skopussarar og tiggarungar, men gav opp etter kvart.

Lokalet var litt trist med avskala måling på veggene, men for den eine av to sjøgutar som sat ved eit lite, rundt bord ved den eine veggen, fortona det seg likevel fargefullt, fullt av liv og røre.

To kjøleg doggande glas fylde med rom og cola, og med freistande sitronskiver hengande på kantane, stod på bordet framfor dei to. Den eine guten tok skiva si og saug slurpande i seg det gule fruktkjøttet, gnog i seg skiva heilt inn til skalet og spurte om Letten skulle ha si sitronskive sjølv.

«Ta skiva, for faen,» sa Letten bryskt. Han var irritert. Han sat og murra litt for seg sjølv. Han sa han skulle gjelde Gnisten med ei sløv skei om den gubbedjevelen kødda med immigration når dei kom til Statane. For dei hadde måtta gå tilbake til skuta igjen og få landgangspass av telegrafisten da dei skyndsamt skulle i land. Yankisen i bua under dei høgreiste kokospalmene ved gaten hadde stoppa dei. Sleppte dei ikkje inn på nordamerikansk territorium, eller kva faen, utan landgangspass.

Faens Gnist, dei hadde jo nettopp vore hos han og teke ut dollar, helvetets Gnist som ikkje hadde tenkt på at Kanalsona tilhørte USA. Hadde segla her i hundre år, berre!

Kaia var lang. Dei møtte nokre frå maskingjengen som snudde og blei med dei to dekksfolka tilbake for å få seg faens landgangspass, det var ein dryg bete å gå tilbake til den grå- og kvitmåla skuta som låg ved den ytste pieren, skipet som var både arbeidsplassen og heimen deira, men noka heimlengsel hadde dei slett ikkje nå, og dei var tørste, for helvetet! Sa Letten til gamle Gnisten som her på varmen hadde teke av seg den gamle, grå strikkegubbejakka han elles støtt gjekk med, sat i ei fargerik hawaiiskjorte, uniform brukte han aldri, var heilt dauvhørt og berre skreiv ut, etter at han hadde funne brillene sine til slutt, landgangspassa utan å bry seg det aller minste om to forbanna dekksjyplingar og dei frå maskinen.

Ned gangwayen, av garde igjen, korterma sommarskjorter i tropevarmen, kjappe i beina, olabukser med sleng, lettmatrosen og dekksguten leverte landgangspapira i gaten og kryssa jernbanelina, fortsette eit lite stykke opp ei gate, søppel og drit, og kom seg inn på den første sjappa i Cristóbal, US Canal Zone, tvers overfor ein halvvegs utbrend bygning, der Dekken fekk ordna med drinkane deira borte ved den folketette bardisken, rom og cola, betalte med ein amerikansk femdollarsetel og fekk tilbake haugevis med mynt som han putta i bukselomma; dei to sjøgutane sette seg ned ved eit lite bord, og

«Skål, Letten!»

«Skål,» svara lettmatrosen.

Lettmatrosen hadde spurt om Dekken ville gå i land med han her i Cristóbal, det var skikken om bord at ein avtala på førehand, ikkje berre klengde seg på folk. Og Letten var ein grei fyr, kanskje litt brå av seg, litt irritabel. Men dekksguten ville gjerne gå i land saman med lettmatrosen. Han var ein god venn.

Sjøvaktene gjekk, og Letten og Dekken skulle på vakt igjen ved midnatt. Men dei hadde nokre få timar på seg.

«Drinkin’ rum and Coca-Cola …» småsong Letten, og fjeset hans sprakk brått i eit stort smil.

«Shine, mister?»

Trykkande varme.

Ein liten skopussargut peika, det glimta i kvite tenner, på dei snart utgåtte skoa til dekksguten, og så lo guten, auga blei til to svarte strekar i det brune fjeset. Han var temmeleg brun, men ikkje neger, heller indianar av noko slag? Ein ti-tolv år. Berr overkropp, han hadde på seg ei brun, fillete kortbukse, var møkkete på knea, heilt svart, var berrføtt og svart i håret som dekksguten sjølv, men heller blåsvart i den glatte luggen.

Dekksguten hadde ikkje hatt engelsk på skolen, men gjekk ut frå at guten ville pusse skoa hans.

«Sí.» Dekken nikka og slo lett ut med handa. Korfor ikkje? Dekksguten flira litt for seg sjølv. Kippskoa hans var ikkje pussa sidan mor hans gjorde det føre han drog ut, så Dekken nikka til småen som gjekk ned i kneståande og fann fram skokrem og børste frå den vesle kassa si og sette i gang, muntert plystrande.

Letten reiste seg og fekk bana seg veg mellom sjøfolk og eldre kvinnfolk og nokon litt yngre, både brune og svarte, kom seg innåt bardisken, fanga blikket til den travle barmannen med eit skarpt tilrop og fekk bestilt meir å drikke, rum & cola, savvy?

Barmannen smilte og blanda drinkane.

Oppunder taket ei toblada vifte dovent sveivande rundt og rundt.

Med skokrem og børste, ein energisk og fillete gutunge på kne, klinete sko, raske fingerrørsler. Og Dekken fekk ei snikande, litt vemmeleg kjensle av å vera herre mens vifta oppunder taket lét lufta i barlokalet dirre herleg.

Dekksguten kjente seg lett, men òg merkeleg tung i hovudet. Snart skein dei gamle aurlandsskoa hans like brunt og blankt som fjeset til den unge, smilande guten som reiste seg opp og strekte fram neven, un decimo, please.

Og den unge dekksguten rota i mynthaugen han trekte opp av lomma mens den vesle skopussaren heldt ti fingrar i vêret.

«10 cents,» omsette Letten hjelpsamt, han var tilbake frå bardisken med to nye rom og cola med isbetar i, sitronskivene hengande på kanten av glasa; enda dekksguten ikkje eingong var halvferdig med sitt glas. Rum & Coca-Cola. Dekken byrja å kjenne det i hovudet.

«Å jøss, du meiner ikkje det?» Men dekksguten visste han burde ha heldt kjeft, han såg at lettmatrosen blei irritert.

Det var ikkje støtt dekksguten skjønte seg på Letten. Kanskje var det sånn at Letten ikkje alltid tenkte over kva han sa og gjorde. Ja, det trudde Dekken. Lettmatrosen kunne ofte verke mutt og, ja, sur. Men når det mindre pene fjeset hans brått sprakk i eit stort smil, kunne dekksguten sjå varmen i smilet hans og gløden i auga. Og når dei sat på lugaren hans og prata, eller inne hos matrosen Juan, da snakka han alltid ivrig og gestikulerte, og med overtydande tyngd gjekk han nøye inn på det som skjedde i verda og det som burde ha skjedd i staden for faenskapen som herska.

Dekken blei aldri heilt klok på han.

Letten var trønder. Frå Namdalseid. På båten hadde dei til å begynne med kalla han for nettopp det. Men munnfullen blei for stor. Det var greiare med folk frå Moss, for å seia det slik. Så var det nokon som kalla han for Nam, men sånn som han såg ut i trynet sitt, passa liksom ikkje det heller. Dessutan, som matrosen Juan sa: Nam var jo ei forkorting av Vietnam der yankisen dreiv og slengde napalmen sin over folk. Det var lettmatrosen sterkt imot, han ytra seg i sterke ordelag om det. Så dei kalla han berre for Ole. Eigentleg heitte han Lars-Petter. Dekken kalla han Letten. Ettersom han var lettmatros.

Det var Letten og matrosen Juan som hadde lært opp den førstereis dekksguten på dekk, for båtsmannen hadde gitt faen i det, noka djevla barnepike var Båsen ikkje, sa han på det grinete gokkemålet sitt. Lettmatrosen og dekksguten gjekk 12–4-vakta saman, matrosen gjekk dagmann. Førstereisguten var glad for at han hadde dei to.

«Ja, skål igjen, Letten!» Men Dekken kjente seg så kvalmande rar i hovudet.

Jungen klauv opp på barkrakken sin, derfrå opp på bardisken, sprang på disken frå den eine enden til den andre.

Barmannen smilte høfleg.

Jungmannnen klarte ikkje å sparke ned meir enn eit par–tre glas før han blussande raud i fjeset hoppa ned frå disken.

Barmannen smilte høfleg.

Dei øydelagde glasa blei erstatta utav ein skrattande jungmann som reiv i nye drinkar på alle som sat i baren.

«Gi han berrre fem, for faen, det er meir enn nok,» fortsette lettmatrosen og spytta på dørken. «Skål!»

Dekken sat med ein handa full av utlandske myntar, kalla galningar sjøgutane imellom. Eit par shilling frå England hadde kryssa Atlantaren saman med dekksguten. Nokre kopardanglar frå Curaçao og eit firkanta femcentstykke frå same plassen, låg i neven. Opptil fleire FIVE CENTS var det der, ein av dei med ein bisonokse på framsida og eit indianarhovud på baksida, var gammal, frå 1937. Dekken putta den nordamerikanske bisonmynten i brystlomma på sommarskjorta si, kunne alltids vera verd å spara på? Mange centesimoar av kopar, REPUBLICA DE PANAMA; US-pengar og panamanske myntar gjekk om einannan her; centesimos, retta han seg sjølv; matrosen Juan hadde lært han litt spansk på overfarten, og Dekken hadde oppdaga at det var morosamt å lære når han ikkje var på skolen. Eit par-tre QUARTER DOLLAR, som vel var kvartdalarar? 25 cent, altså. Det stod LIBERTY på baksida av dei, tydde «fridom» ifølgje Letten som kunne engelsk. To CUARTO DE BALBOA, den eine skinande blank og fin, den andre grå og matt. Dekken skulle til å putte den blanke cuartoen i skjortelomma, fin som han var, til å samle på, men mista han på dørken. Skopussarguten var kjapp, fiska til seg mynten som trilla bortover, gav han så til sjøguten.

Dekksguten kikka på galningane i handa si, kvartbalboaen skein, det reint glimta av han. Han tok han opp og såg nøye på mynten, no decimo, sa han til skopussarguten, un cuarto − gav så pengestykket til skopussaren som smilte breitt; ein cuarto for faen, ja, skål, Letten!

At Dekken skjemde bort degosen, geipa Letten småsurt og tok ein stor slurk av brenne- vinsglaset. Dekken såg eit irritert glimt i auga til lettmatrosen, og han smilte for seg sjølv, men svara ikkje. Dekksguten var ein djevla førstereis og kunne halde kjeften på seg. Letten sa det ikkje, men førstereisen såg det i auga på han.

«Muchas gracias, señor.»

«De nada.»

Skopussaren samla i hop børste, filler og krem og putta sakene ned i den vesle, brune kassa si, gjekk plystrande gjennom lokalet.

Dekksguten drakk rum & cola & hjeldt kjeft, såg på skopussarguten som knipsa den blanke cuartoen i lufta, greip han igjen, knipsa og fanga han, medan han gjekk mot utgangsdørene, snudde seg og helste muntert med handa til sjøgutane idet han gjekk ut av lokalet.

David McNally er professor i statsvitenskap ved York University i Canada. Han er aktivist og har skrevet mye om marxisme og politisk økonomi, blant annet bøkene Global Slump (2010), The Economics and Politics of Crisis and Resistance (2011) og Monsters of the Market. Zombies, Vampires, and Global Capitalism (2012). Han vant Deutscher-prisen for sistnevnte.

Victoria B-G Stadheim er med i redaksjonen i Rødt!, og har intervjuet David McNally. Hun tar en doktorgrad ved SOAS i London, og skriver om den økonomiske krisa og fordypingen av nyliberalismen.

– Jeg skrev Global Slump med en klar formening om at krisen som startet i 2008, ikke bare var en vanlig konjunkturnedgang i en ellers robust og ekspansiv global kapitalisme, men at den tvert i mot var den første systemkrisen under nyliberalismen. Derfor ville det bli en langvarig og dyp krise som ville føre til enorme utfordringer for arbeiderklassen og radikale sosiale bevegelser. Jeg var overbevist om at krisen ville innlede en ny tidsalder med økonomisk innstramming og med vedvarende angrep på sosiale programmer, fagforeninger, lønninger, ungdom, kvinnelige arbeidere og migrantarbeidere. Konteksten som arbeidere og sosiale bevegelser opererer i, ville bli radikalt annerledes enn tidligere i den nyliberale perioden. Håpet mitt var å kunne tilby en analyse av det som holdt på å skje i den globale økonomien, at boka ville bli en ressurs for arbeiderklassen og sosiale bevegelser, og at den kunne hjelpe dem med å forstå det nye terrenget som de vil kjempe i. Det er dette som var målet med boka.

Hvordan er det nye terrenget? Hvordan er det radikalt annerledes?

– For første gang under nyliberalismen kan vi ikke ta det for gitt at kapitalismen er i stand til å vokse raskt nok til mer eller mindre å administrere den eksisterende nyliberale velferdsstaten. Jeg understreker at det er en nyliberal velferdsstat – eller å ta seg av det såkalte «sysselsettingsproblemet» på samme måte som før. Jeg var overbevist om at denne nyliberale velferdsstaten ville bli utsatt for sterke angrep og at arbeidere, pensjoner, helsevesen og særlig utdannelsessektoren, ville rammes spesielt hardt.

Sosiale systemer og sosiale velferdsordninger, beskyttelse mot arbeidsledighet – alt dette ville komme under sterke angrep, og det ville også fagforeninger i offentlig sektor. Etter hvert som arbeidsledigheten steg, ville arbeidstakere i privat sektor også oppleve den samme type angrep – krav om å svekke fagforeningene deres, og så videre. Arbeidsinnvandrere, kvinnelige arbeidere og unge arbeidere, ville bli særlig hardt rammet. For meg var dette en endret kontekst der det ville bli snakk om minst et tiår, men sannsynligvis en hel generasjon med økonomiske innstramning. Store mengder arbeiderklassefolk vil befinne seg i en situasjon preget av mye mer usikkerhet enn før. For å kjempe mot disse forholdene, kreves langt mer radikale former for motstand. Det var slik jeg så det nye terrenget.

Da krisen brøt ut i 2008, var det folk på venstresiden som snakket om «slutten av nyliberalismen», og at dette var sjansen til å bygge noe nytt. Men som du sa, er det det motsatte som skjer – nyliberalismen er i ferd med å bli mer intens. Dette ser vi særlig i periferien av Europa. Nå blir strukturtilpasning tredd ned over hodet også på europeiske land! Kan du si litt mer om de politiske prosessene rundt dette og om hva det innebærer for arbeidere?

– Ja. Fra starten av var det klart for meg at den herskende klassen ville takle krisen med de tiltakene som skulle til for å stabilisere finanssystemet. I første omgang, ville ikke budsjettunderskudd være noen hindring for dem. Hvis det å redde banker ville føre til større underskudd, ville de gjøre det. De ville gripe inn så mye som nødvendig for å stabilisere banksystemet globalt og for å lansere de såkalte «stimulerings-programmene ». Jeg tror noen antok at inngrep fra staten for å redde finanssektoren betydde slutten på nyliberalismen og en overgang til en form for keynesianisme. Det var en feil. For å si det som det er, var dette keynesianske tiltak for finanssektoren – og intensivert nyliberalisme for massene av befolkningen.

Hva var det som gjorde det mulig å føre en slik politikk?

– Problemet kapitalen møter, er behovet for å gjenopprette lønnsomheten. Måten de gjør det på, er ved å gå løs på arbeiderklassens levestandard nettopp for å presse ned prisen på arbeidskraft. Jeg tror du har rett i at det var folk på venstresiden som ikke forsto at man kunne ha statlig intervensjon i en sektor for å redde bankene – og samtidig intensivert nyliberalisme overalt ellers. Når banksystemet var stabilisert, og det har det mer eller mindre blitt, kunne de virkelig fordype nyliberalismen. Jeg har i blant referert til dette som en periode der vi lever med «nyliberalisme på steroider».

Hva betyr dette for arbeidere?

– Det betyr at den må ta inn over seg at tiltak for å løse arbeidsledighet og å gjenopprette pensjoner, helsetjenester og utdanning ikke kan forventes fra statens side. Staten er dypt forpliktet til innstramming fordi dette er måten lønnsomheten i bedriftene gjenopprettes på. Å få gjennom programmer for jobbskaping og sosiale tjenester, krever massemobilisering. Det kommer ikke til å skje fordi staten på et eller annet tidspunkt sier at «Oi, nyliberalismen fungerer visst ikke!» Dette er rett og slett ikke et alternativ.

For kapitalen, hvilken rolle spiller det hva som skjer i periferien av Europa?

– Periferien av Europa, altså Hellas, Spania og i løpet av det neste året kanskje også Portugal, disse landene er laboratoriet for økonomisk innstramming akkurat nå. Det herskerklassen eksperimenterer med, og som de prøver å finne ut av, er akkurat hvor langt de kan gå i å tre innstramming ned over hodet på disse landene. Husk at arbeiderbevegelsen i Hellas er historisk sterkere enn i mange andre land. Hvis de kan pålegge Hellas ekstrem innstrammingspolitikk, vil det være et grønt lys i forhold til andre steder. Hellas er prøvekaninen, men Spania og Portugal kan fort komme i samme situasjon i månedene og årene fremover. Så det de egentlig prøver å finne ut, er om eurosonen har mekanismer for kapitalistisk omstrukturering. Mens mange mener at denne krisen beviser at eurosonen er en fiasko, så tror jeg ikke kapitalen har trukket denne konklusjonen.

Jeg tror at hvis de kan tre økonomisk innstramning ned over hodet på disse landene, vil konklusjonen være at eurosonen, og den Europeiske Sentralbanken i allianse med IMF, er en svært effektiv mekanisme. Så, selvfølgelig, du har rett i at det vi egentlig snakker om er strukturtilpasning som kommer på en mer systematisk måte til deler av det Globale Nord. Det har alltid vært begrensete former for strukturtilpasningsoperasjoner i Globale Nord. Men nå ser vi et helhetlig og systematisk angrep av strukturtilpasningsprogrammer. Testen er om de kan få dette gjennom uten masseopprør som vil gjøre situasjonen uregjerlig for kapitalen. Vi vet ikke ennå. Selvsagt, som en person fra venstresida er det det jeg håper på. Men dette er absolutt et åpent spørsmål.

Litt tilbake til hvordan du forklarer krisen. Det finnes ulike marxistiske tolkninger av årsaker til kriser og årsaker til denne krisen. Noen legger vekt på profittratens fallende tendens. Andre legger vekt på underforbruk, og en tredje gruppe ser finansialisering som årsak til den pågående krisen. Kan du si litt om ditt ståsted i denne debatten?

– Ja. I forhold til de klassiske diskusjonene i marxistisk politisk økonomi, er jeg av den oppfatning at det vi kaller over-akkumulasjon og fallende profittrate er to sider av samme krise. Det dette betyr, er at når bedrifter konkurrerer og etter hvert som de tar i bruk ny teknologi, så over-akkumulerer de. De utvikler flere fabrikker, maskiner osv. enn de kan benytte på lønnsomt vis. En slik over-akkumulasjonskrise tror jeg er et uunngåelige resultat av det kaotiske og anarkistiske vekstmønsteret under kapitalismen. Etter min mening, så vi de første tegnene på en over-akkumulasjonskrise femten år etter starten på den nyliberale perioden.

Hvilke tegn var dette?

– Jeg mener at den nyliberale løsningen på krisen på 1970-tallet hadde konsolidert seg i 1982. Fra begynnelsen av 1980-tallet får vi femten år med ekspansjon. Så kommer den første krisen, hovedsakelig i Øst-Asia. Det som kalles Asia-krisen tror jeg var det første tegnet på at kapitalismen var i ferd med å utvikle nye motsetninger. Deretter får vi en krise i Russland i 1998 og så den såkalte dot.com-boblen i USA i 2000. Og i løpet av denne perioden, bestemte sentral-bankene, med Federal Reserve i spissen, seg for å øke kreditten for å opprettholde veksten. Men i stedet for å løse problemene med over-akkumulasjon, bidro de til enda større problemer. Over-akkumulasjon betyr at flere produksjonsmidler, flere fabrikker, flere boligkomplekser og kjøpesentre og så videre blir skapt enn det som kan utnyttes på lønnsomt vis.

Og dette går hånd i hånd med profittratens fallende tendens?

– Ja. Den andre siden av en over-akkumulasjonskrise er at avkastningen på kapital går ned. Disse to tingene skjer samtidig. Det er to aspekter av samme fenomen. Når du kommer i den situasjonen der bedriftenes profitt når sin topp og begynner å falle, betyr det at hele strukturen i systemet blir langt mer skjør. Det er ikke overraskende at det først kom til utrykk i boligsektoren – en sektor som hadde blitt pumpet opp av kreditt. Deretter kom krisen til finansinstitusjoner som var tungt inne i boligsektoren. Derfor kaller jeg det en muterende krise, en krise som endrer form. Det begynner som en krise i boligsektoren. Så blir det en generell finanskrise. Deretter kommer redningspakkene, og krisens tyngdepunkt forskyver seg til staten, som nå har store underskudd etter å ha reddet bankene. Men hele denne kjedereaksjon har sine røtter i over-akkumulering og fallende profittrate.

Hvilke kriseteorier er du uenig i?

– Den versjonen av kriseteori som jeg er uenig i, er det vi ofte kaller teorien om underforbruk, teorien om at det er mangel på etterspørsel som er i årsaken til krisen. Og selv om denne teorien har mye eldre røtter, så er dette essensen i keynesiansk kriseteori. Dermed ligger løsningen i å stimulere etterspørselen. Jeg tror ikke at krisen begynner på etterspørselssiden. Jeg tror det begynner med over-akkumulasjon og problemer med profitt.

Men i tillegg til å ha en generell kriseteori, må vi følge nøye med på den unike formen som kriser har til et hvert historisk tidspunkt. I Global Slump prøver jeg å understreke at det er unike økonomiske og monetære trekk ved denne krisen som har mye å gjøre med endringene i det globale pengeregimet etter 1971, da den amerikanske staten koblet dollaren fra gullet. Dette tok oss inn i et mer ustabilt pengeog finansregime. Så, i tillegg til disse generelle problemene med over-akkumulasjon og fallende profittrate, finnes det unike former for finansiell ustabilitet som også spiller en viktig rolle i denne krisen.

Her på Historical Materialismkonferansen har det vært flere diskusjoner om hvordan vi bør definere arbeiderklassen i dag. Hvem er dagens arbeidere? Vi lever i et komplekst økonomisk system der arbeidere er fragmentert langs ulike linjer og der det er konkurranse mellom ulike segmenter av arbeiderklassen. Hvem er dagens arbeidere og hvor mye har de til felles på tvers av landegrenser?

– Vel, det første jeg vil si er at arbeiderklassen i dag er mer global, mer multietnisk, mer kvinnelig og yngre enn noensinne. Enhver meningsfull forståelse av klassebegrepet må ta dette i betraktning. Jeg syns at folk på venstresiden altfor ofte opererer med forestillinger om arbeiderklassen som er femti eller hundre år gamle. Hvis vi er historiske materialister, og vi forstår at det er et grunnleggende trekk at kapitalismen går gjennom kontinuerlige transformasjoner, da kan vi ikke tro at kapitalen er den eneste som forandrer seg og at arbeiderklassen på en eller annen måte forblir den samme! Så det er det første jeg vil si.

På hvilken måte er arbeiderklassen i endring?

– For å ta ett eksempel: Arbeiderklassen har vokst mer i Sør-Asia og Øst-Asia enn noe annet sted i verden. Det er i Kina at det har vært mest av det Marx kaller «primitiv akkumulasjon » de siste 30–35 årene. Det er den prosessen der bøndene blir ekspropriert fra jorda, slik at de blir tvunget til å bli lønnsarbeidere. Dette er helt sentralt i den globale omorganiseringen av arbeiderklassen. Og som du sier, så betyr dette at vi står overfor en del svært komplekse problemstillinger. Arbeiderklassen er mer geografisk spredt, den er mer kulturelt mangfoldig og den kan lett bli fragmentert på tvers av landegrenser eller til og med innenfor nasjonalstaten. Dette er ikke et nytt problem, men i Marx sine dager var arbeiderbevegelsen i all hovedsak europeiske og nordamerikansk. Jeg sier ikke at det ikke fantes arbeiderbevegelser andre steder, men flesteparten av lønnsarbeiderne levde i disse delene av verden. I dag befinner hovedtyngden av verdens lønnsarbeidere seg utenfor Europa og Nord-Amerika. Så systemets kjerne er i endring, og endringen er ganske dramatisk. På en måte er dette positivt for når vi bruker begrepet «den internasjonale arbeiderklassen», så er det mer presist i dag enn noen gang før i kapitalismens historie. Men det er også mer komplekst enn noen gang før. Og én ting som vi på venstresiden må erkjenne, er at arbeiderbevegelser som regel har vært forbundet med nasjonalisme, noe som ofte kommer til utrykk i de mest usmakelige former for rasisme.

Kan du nevne noen av utfordringene som den tradisjonelle arbeiderbevegelsen står overfor i dag?

– I Global Slump argumenterer jeg for at det å forsvare migrantarbeidere er en helt sentral oppgave for arbeiderbevegelsen i dag. Arbeidsinnvandrere er de mest sårbare, ja, de er, om man vil, den «den ideelle arbeider ». De er brakt inn et land med ytterst få rettigheter, og de lever i fare for å bli deportert. Og nyliberalismen handler jo om å gjøre arbeid mer usikkert. Det er ingen tilfeldighet, tror jeg, at i land etter land i Nord, setter man i gang programmer som tar inn midlertidig arbeidskraft fra utlandet. Jeg tror det er en del av nyliberalismen og deres svar på krisen. Dette er en nøkkelutfordring for arbeiderbevegelsen.

Videre tror jeg at den eneste måten å gjenoppbygge arbeiderbevegelsen på i dag er gjennom eksplisitt anti-rasistisk og feministisk arbeiderklassepolitikk. Kjønnsdiskriminering og rasisme bør ikke behandles som om de var adskilt fra klassekampen. Tvert imot er kjønn og etnisitet en del av selve kjernen av arbeiderbevegelsen i dag. Dette sier jeg ikke bare fordi jeg syns det er bedre politikk, men også fordi jeg tror det bedre reflekterer hvem arbeiderklassen er globalt sett. Hvis du ser på sweatshop-fabrikkene i Kina for eksempel, ser du at de fleste som jobber der, er unge kvinner. Så hvordan kan man snakke om kjønnsdiskriminering som om det var atskilt fra klasse? Hvis du ser på migrantarbeidernes politiske kamper, hvordan kan man snakke om rasisme som om det var atskilt fra klasse? Så jeg tror at venstresiden har en forpliktelse til å fornye begrepsapparatet vårt, selv de mest grunnleggende begreper, som arbeiderklassen.

Hva med motsetninger mellom arbeiderklasser i ulike land? For eksempel, jeg er fra Norge. Den norske staten er eier av det største statlige investeringsfondet i verden, statens pensjonsfond. Våre fremtidige pensjoner avhenger av utbytting av arbeidere i andre land. Hva tenker du om denne typen motsetninger? Betyr det at ulike arbeiderklasser har motstridende interesser?

– Jeg tror dette er et eksempel på et problem som går langt tilbake i arbeiderbevegelsens historie, nemlig motsetningen mellom det jeg vil kalle umiddelbare eller kortsiktige interesser og langsiktige historiske interesser. Umiddelbart kan det virke fornuftig for arbeidere å forsvare det de har, selv om dette skjer på bekostning av andre arbeidere. Men hvis arbeidere i andre land stadig presses hardere og hardere, vil dette over tid ha en stor innvirkning på arbeidere i Norge og andre steder. Problemet er at det kan virke veldig attraktivt for arbeidstakere i en usikker situasjon å klamre seg til sine umiddelbare interesser. Men ved å gjøre det, går de faktisk i mot sine egne langsiktige interesser. Jeg syns den radikale venstresida har et ansvar for å engasjere seg i folkeopplysning, og for å sørge for analyser som gjør arbeidere i stand til å se disse forbindelsene. Det er en tapt kamp å kjempe for små goder som skader arbeidere andre steder – fordi det kommer til å skade dem selv til slutt.

Morten Falck har jobbet i Aftenposten, først som typograf og så som journalist. Var med i kulturtidsskriftet Profil på syttitallet. Har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Friedrich Engels, utgitt av Forlaget Rødt!.

Jeg hører til de heldige. Jeg vokste opp med Brehm. Bestefar hadde hans hovedverk, Dyrenes liv, stående i sin rikholdige bokhylle, og med nyvaskede hender fikk jeg se og bla selv. I 1955 var jeg gammel nok, jeg fikk bind tre – om pattedyrene – til jul.

Det dreide seg naturligvis ikke om den tyske originalutgaven, men om den norske, sterkt forkortede, «i fri bearbeidelse ved Kristine Bonnevie». Hvem var hun? Om det forteller boka Kristine Bonnevie – et forskerliv (Cappelen Damm, 2012), skrevet av det nærmeste vi vel i dag kan komme hennes arvtakere: botanikkprofessor Inger Nordal, biologiprofessor Dag O. Hessen og vitenskapshistoriker Thore Lie.

I 1972 åpnet det nye biologibygget på universitetet på Blindern. Det fikk navnet «Kristine Bonnevies hus», men navnevalget var omstridt.

Kristine Bonnevie var den første kvinnelige professor i Norge, og hun var professor i zoologi gjennom et langt liv. «Hun var en pioner på mange felter, ikke bare en kvinnelig pioner innen akademia, men også en faglig frontfigur,» slår forfatterne fast innledningsvis. Så hvorfor var navnevalget omstridt, så seint som i 1972?

Det kan ikke ha dreid seg om klasse. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (1872– 1948) var født inn i en solid embetsmannsfamilie, med de beste forbindelser. Faren var statsråd for Høyre, naturvitenskapelig utdannet og en framstående skolemann. Men kvinnenes kamp for likestilling støttet han ikke:

Man maa ikke tabe synet for den ene nødvendige ting, gjennem pigebarnets oppdragelse først og fremst at bevare den sande kvindelighets klenodie, sa han i 1880.

Det er mulig at han ville ha endret standpunkt da hans egen datter ville bli professor, det er mulig at han anså zoologi for et kvinneyrke, vi vet ikke noe om det. Men vi har heller ingen kunnskap om at Kristine gjorde noen form for opprør mot sin fars autoritet. Forholdet dem imellom virker tvert imot idyllisk og harmonisk (skjønt han døde før midten av 1890-årene, og skjønt vi vesentlig kan vurdere det ut fra hennes ytringer i etterkant.)

Bokas forside

I 1882 ble loven endret slik at kvinnene fikk adgang til å ta eksamen artium. Først 30 år senere ble det mulig med kvinnelige embetsmenn, og altså professorer. Året etter det fikk kvinnene stemmerett, og selv om danske og svenske kvinner måtte vente i enda 20 år før de fikk lov å bli embetsmenn(!), er det lite vi har å skryte av på dette området. Bortsett fra alminnelig stemmerett for kvinner, som var et stort og viktig skritt, kan muligheten til å bli professorer neppe ha vært mer enn symbolsk for de flestes vedkommende, selv innen det øvre borgerskapet.

Men den første norske kvinne med doktorgrad var Kristine Bonnevie ikke – i et eget kapittel forteller biografien om fire andre kvinner som tok doktorgraden før henne. Veien var ikke uten motbakker, om noen skulle finne på å tro det. Bare tenk på et så bagatellmessig spørsmål som hvordan skulle hun skulle titulere seg? Det tok lang tid å komme forbi frøken-tittelen og bli bare «professor Bonnevie». De reaksjonære fordommene sto sterkt, og ga ikke etter. Folkemeningen ble brukt mot henne. Boka viser hvordan: på side 15 gjengis en karikaturtegning fra «vittighetsbladet» Vikingen fra april 1904: «General Amalie Hansen». Nå er den blitt så passé at vi ikke engang smiler av den, den er bare dum. Men i 1904 var den effektiv nok.

– Ja, tenk, hva blir det neste? Kvinnelige offiserer? Kvinnelige prester? Finnes der ingen grenser lenger?

Bonnevie var den første kvinne som ble valgt inn i Det Norske Vitenskapsakademi. Biografien oppsummerer:

Hun ga en hel generasjon av kvinner troen på at de hadde en plass i akademia.

Motstanden mot navnevalget for biologibygget kan heller ikke skyldes at hun var en opprører. Det var hun nemlig ikke. Kristine Bonnevie uttrykte seg ikke ved hjelp av høyrøstede erklæringer og proklamasjoner. Det var eksemplets makt som overbeviste. Om Kristine Bonnevie kan betegnes som opprører, er det i handling, ikke i ord. Men om ikke hun var opprører, så var hun tross alt kvinne. Det er ikke lett å kvitte seg med mistanken om at det var en underliggende motivasjon for motstanden.

Zoologiens posisjon

Den norske nordhavsekspedisjonen (1876– 1878) hadde samlet store mengder underlige vesener fra havets bunn. Nå, 15 år seinere, lå dette store og viktige materialet i kasser fulle av glasskrukker med sprit og ventet på at noen skulle ta fatt i det. Johan Hjort, som var zoolog med base i fiskerifag, ga Bonnevie en deltidsjobb med å gjennomgå, katalogisere og beskrive dette materialet, en deltidsjobb som skulle bestemme hennes vei fra medisiner til zoolog, og som skulle bli utvidet til en full konservatorstilling. Med støtte fra de aldrende professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett, som fryktet større arbeidsbyrder, vokste den til en hel professorstilling, og skulle vare livet ut. Bare den som selv en gang har sortert lignende spritmateriale, kan ha en idé om hvilken kjempejobb dette må ha vært. Og ikke bare sorterte hun, hun beskrev og tegnet også.

Det var et arbeid som passet henne bra. Se på tegningene hennes! (Gjengitt på side 85, s. 119 og s. 126.) De er omhyggelige, nøyaktige i minste detalj. Det må ha krevd tålmodighet og disiplin. Det var egenskaper som skulle komme godt med, både når det gjaldt marine organismer og senere, da hun gikk over til celleforskning og arvelighet.

Boka forteller om biologifagets utvikling i åra rundt forrige århundreskifte – og det er nyttig og nødvendig, om det skal være mulig å forstå. Biologien gikk fra å være en i hovedsak deskriptiv (beskrivende) disiplin, til å bli eksperimentell, fordi instrumentene ble bedre og kunnskapen mer allsidig og mer grunnleggende. Darwinismens gjennombrudd var sentralt. Biologien fikk den sammenhengen som er nødvendig for å kunne vurdere de forskjellige kreftene som beveger den. Av de mest sentrale spørsmålene er arvelighetsforskningen – genetikken.

Den gåtefulle arven

For hundre år siden så biologien ikke ut som i dag. Dels var den belemret med ideologiske teorier om rase og arv, som vi nå vet ikke har noen rot i virkeligheten, dels manglet den sammenhengende forståelsen som syntesen mellom darwinismen og Mendels arvelover har gitt oss. Femti år før hadde Darwin snudd hele spillet, og endevendt de biologiske vitenskapene. Det var ikke lenger Gud som styrte biologien. Før var det om å gjøre å kartlegge artene for å finne den underliggende planen – nå slo det over til å forstå sammenhengene, hvordan fungerte artene seg imellom og alene, og i sammenheng med miljøet rundt dem?

Bonnevie var darwinist på sin hals, og var blant dem som ga darwinismen dens dominerende stilling innen norsk biologi. Problemet var at man ikke kjente til hvordan egenskaper ble overført fra opphav til avkom. For Darwin selv var dette et stort problem, han vred seg som en ål for å finne en forklaring på hvordan egenskaper nedarves. Ironisk nok skjedde det samtidig med at den tsjekkiske munken Gregor Mendel i Brno eksperimenterte med erteplanter og fant lovene for hvordan arven foregikk. Men Mendels resultater ble ikke kjent. Ikke før i år 1900 ble de «gjenoppdaget» – men lot de seg kombinere med darwinismen?

Kristine Bonnevie mente det lot seg gjøre, og hun fikk rett. På det faglige området lå hun i têt. Hun studerte hos et par av Europas fremste forskere i Tyskland, og det må ha preget henne. Akkurat som forbindelsene hun hadde til de framstående amerikanske forskerne ved Cold Spring Harbor.

Eugenikkdebatten – Bonnevie og Mohr mot Mjøen

Rasismen utviklet seg på slutten av det nittende århundret til et ganske omfattende ideologisk byggverk. Også i Norge fantes det folk som kalte seg «raseforskere» og som drev med såkalte «eugenikk» (av gresk: eu = sann, genikk = avstamning). Det var folk som mente at det norske folk («den nordiske rase») var i ferd med å degenerere og gå i hundene, og at det var om å gjøre å sikre «rasens renhet». Særlig to menn var ledende i dette: apotekeren Jon Alfred Mjøen, og militærlegen Halfdan Bryn. I 1915 utga Mjøen boka Racehygiene. Det var verken den første eller den siste boka som tok dette synet alvorlig og gikk inn for tvangstiltak mot folk som ikke var av «ren, nordisk race». Men den var aggressiv i sitt språk, klart rasistisk i hele sitt syn, – og den ble heldigvis hardt angrepet.

Særlig to forskere blir gitt æren av å ha tatt livet av denne norske eugenikken: medisineren Otto Lous Mohr, og Kristine Bonnevie. Om Bonnevie ikke var verken den første eller den krasseste som gikk imot apoteker Mjøens eugenikk, har vi all grunn til å prise oss lykkelige for at hun tok et klart standpunkt, og holdt en skanse. Uten det ville vi ha vært mye verre ute i debatten om disse spørsmålene. Hun var mildere i formen enn Mohr, og kritiserer boka til Mjøen først og fremst for faktafeil og unøyaktigheter. Hun skriver rett ut at hun ikke kan kritisere «de racehygieniske idéer Mjøen fremsetter», men «den kritikkløse og misvisende maate hvorpaa han fremsetter dem i sin bok, og også foreslaar dem ført ut i livet».

For oss kan dette virke som en underlig lunkenhet, en tafatt mangel på anstendighet. Men vi må være klar over at rasismen sto sterkt blant Vestens intellektuelle. De underligste teoribygninger ble tatt for god fisk. Vitenskapen var ikke kommet fram til de nødvendige kunnskapene for å avvise hele rasismen, som ideologi, ikke vitenskap.

Derfor ble Mjøen behandlet som han gjorde. Han ble kritisert fordi han ikke var utdannet medisiner, altså ikke fagmann. Men rasismen hans, som i dag ville ha vært hovedmålet for angrepet, gikk fri. Var det borgerlig «høflighet» overfor klassefeller? Var det et spørsmål om at rasetenkninga krøyp inn hos kritikerne også? Først nå, i 2012, begynner fagbøkene å si det som det er: hele rasebegrepet er uvitenskapelig, det henger ikke på greip, det kan best karakteriseres som sludder og pølsevev fra ende til annen, subjektivistisk og forvrøvlet.

Denne nye biografien er helt klar på dette punktet, og det er en av dens store fortjenester!

Mohr og Bonnevie reagerte mot Mjøen fordi han ikke var utdannet medisiner. Han var hva svenskene kaller «en katt bland hermelinerna», og måtte slaktes ut fra det. Både Mohr og Bonnevie mente – som de fleste i deres krets, (dvs. intellektuell overklasse), at rasehygienen var det ikke noe i veien med. Den var en egen vitenskap, og måtte behandles og – ikke minst – forvaltes som sådan. Altså: Med den ytterste forsiktighet, for det dreier seg jo om mennesker. Biografien slår fast at Kristine Bonnevie aldri ga uttrykk for rasistiske standpunkter, selv om hun bare kritiserte det hun hadde faglig grunnlag for. Kanskje det også styrket kritikken at hun var så tilbakeholden?

Samme «lunkne» standpunkt ble inntatt av mange framstående folk på venstresida, som f. eks. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Alfred Eriksen, kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller og lederen for Mot Dag, Erling Falk. Mens rasebegrepet ble angrepet og slaktet av høyremannen og veterinærdirektøren Ole Malm i en serie artikler i Morgenbladet.

Leser man kritikken av Mjøens bok i dag, vil særlig Mohrs innlegg overbevise om at her var noen ute etter å forsvare sitt eget, lille revir. (Og stort var det virkelig ikke. Det besto av en håndfull universitetstilknyttede professorer, noen leger osv.) Kritikken var høyst urimelig, men den virket. Grunnen var vel at Mohr gikk så hardt ut. Han kalte Mjøen en sjarlatan – min egen bestefar kalte ham aldri annet enn «Den store sjarlatan ». Det virket altså.

Men det kan være grunn til å gå nærmere inn på dette. For Mohrs kritikk var urettferdig. Den var personlig, ikke saklig. Den var riktig, bevares, men på feil premisser. Den tok overhodet ikke opp det som vi i dag ville kritisere boka for – nemlig rasismen. Ikke engang at denne rasismen ikke var underbygget med noe slags faktamateriale, men helt basert på løse påstander. Å rette hovedstøtet mot helt underordnete sider ved boka, var sikkert fristende, men det var og ble usaklig. Og mens Mjøen ble gjort til skyteskive, gikk Bryn helt fri, enda han publiserte mye mer enn Mjøen.

At Mjøen ikke hadde noen konkrete undersøkelser å støtte opp de rasistiske tesene sine med, at han vrøvlet, for å si det rett ut, var ikke så interessant for kritikerne som at han ikke var lege. Men resultatet av denne debatten ble, foruten at apoteker Mjøen gikk gjennom livet som sjarlatan, at den norske arvelighetsforskningen styrte klar av den verste rasismen, og forble lite aggressiv sammenlignet med tysk og amerikansk eugenikk. Og for personen Mjøen kan det ikke ha spilt all verdens rolle – han hadde mange og mektige venner i mange land! (Se Helge Pedersens hovedoppgave i historie: «Gud har skapat svarta ock vita människor, djävulen derimot halfnegeren.» Den ligger tilgjengelig på nettet.)

Mjøen stakk hodet langt fram – internasjonalt ble han sett på som Norges fremste rase- og arvelighetsforsker. Dermed ble han en trussel for dem som var utdannet, for det lille koteriet rundt Mohr og Bonnevie. Men siden de ikke hadde gjennomskuet rasismen, måtte de angripe på et lavere nivå. Det var en kamp som dreide seg om lederposisjonen innen norsk arvelighetsforskning, og om bevilgninger (som alltid!). Og om internasjonal prestisje.

Dette forklarer hvorfor de angrep Mjøen, men lot Bryn være i fred. Det forklarer også hvorfor de ikke rev Ragnar Vogts Racehygiene i stumper og stykker, men tvert imot anbefalte den, selv om den inneholder slikt som dette:

Det sømmer sig ikke for en blond, blåøyet intelligent nordbo, at fornedre sit arvestof ved ekteskap med en neger,

Vogt var utdannet medisiner. Dette er en utstøtingsmekanisme som finnes ved de fleste universiteter den dag i dag. Bare se etter!

Det litt vemmelige faktum at Bryn var bror av Bonnevies svoger, hadde naturligvis ingenting med saken å gjøre! Bryn var også utdannet lege. Han var altså faglig uangripelig, med sine store, tjukke, tyske bøker med illustrasjoner av «det nordiske øre» og «nordiske nesebor»!

En praktisk materialist

Bonnevie engasjerte seg ikke i kvinnesak – det hadde hun «ikke tid til».

Hun forsket. Hvis hun ikke fant forventede resultater, så fant hun dem ikke. Da fortalte hun det. For eksempel fortalte hun ikke om sitt livssyn før i 1939. Men mye av det hun sa den gang, står seg bra den dag i dag. Akkurat som hennes syn på biologien var framtidsrettet og dynamisk, og for det meste kan passere den dag i dag.

Og hun var et typisk Organisasjonsmenneske. Biografien gjør det uomtvistelig klart: Hun var, i hele sitt virke, utenkelig uten organisasjonene. Hun hadde et utall verv – den som synes det er spennende, kan gå til biografien og begynne å notere. Det blir en imponerende liste! Faktisk er det slikt som må til hvis vi skal greie å kaste av oss fortidas lenker og bånd, og komme fram til et bedre samfunn. Vi trenger den organisasjonserfaringen vi kan få! Det sies at Kristine Bonnevie aldri sa nei til et verv eller et foredrag. I alle fall kan det se slik ut.

Men hun gjorde mer enn det. Hun engasjerte seg for studentens velferd og satte i gang tiltak for å skaffe mat, både under første og annen verdenskrig. Det finnes ikke lenger noen som vet konkret hva hun gjorde i motstandsarbeidet under okkupasjonen, men vi kan jo gjette på at en ikke ubetydelig del av forsyningene hun skaffet, havnet hos folk som lå i dekning for nazistene. Da var hun også blitt så gammel, at tyskerne ikke våget å røre henne!

Hun hadde også et imponerende internasjonalt kontaktnett. Basert på gjensidig respekt. Kristine Bonnevie var ingen hvem som helst!

Hun engasjerte seg over alt. Hvor skulle universitetet ligge i framtida? På Tøyen, hvor det eide store arealer? Nei, Bonnevie gikk inn for en plassering i nærheten av observatoriet, bak Universitetsbiblioteket. Da forslaget om Blindern kom, var hun imidlertid rask til å snu.

Hun engasjerte seg for Frisinnede Venstre, og ble valgt som varamann til Stortinget. Og hun satt i Folkeforbundets komité for intellektuelt samarbeid i en rekke perioder. Hun var aktiv i Kvinnelige studenters sangforening, og i styret for flere studenthjem.

Popularisatoren

Ikke bare var hun langt fremme, og fulgte med på den internasjonale debatten. Talløse radioforedrag viste at hun mente kunnskap var av verdi for alle mennesker. Hun var en utrettelig popularisator. Så da Gyldendals direktør, Harald Grieg, (broren til Nordahl), spurte om hun kunne besørge en norsk utgave av Alfred Brehms enorme verk Tierleben, var det klart hun sa ja. Det tok flere år og ble tre svære bind, men hun oppdaterte beskrivelsen av den norske faunaen. Der var hun helt på linje med gamle Brehm, som hentet inspirasjon fra opprørerne i 1848, og tok sikte på å skape et bokverk som kunne gi alle, hvert hjem i Tyskland, kunnskap om verdens dyr. Det ble – trass i de nødvendige og drastiske forkortelsene – over 1500 sider, som hun skrev selv. Og hun redigerte et bind om biologi i serien De tusen hjems bibliotek, Livet og dets krefter. Talløse foredrag og småskrifter ga hun også ut, og dessuten: Lærebok for gymnaset, i zoologi. Den kom i ti opplag, som altså stadig måtte revideres.

Mye av dette arbeidet gjorde hun på hytta Snefugl på Mysusæter i Rondane, hvor hun installerte seg hver påske og sommer. Her mottok hun også besøk fra alle kanter av verden, og gikk lange turer på ski eller til fots. «Rondane universitet» kalte hun stedet.

En uvanlig form

De fleste biografier er skrevet av en forfatter, og er fortalt fortløpende. Det er ikke denne. Den er skrevet av botanikeren Inger Nordal, som også kan mye om kvinnesak, av zoologen Dag O. Hessen, som kan mye om biologien og om filosofi, og av Thore Lie, som er vitenskapshistoriker. Det har gjort at boka gir korte riss av mange forskningsfelter innen biologien, fra tyske forskere til amerikanske, og fra Lamarck til Bjerknes (som var Bonnevies svoger). Den er skrevet med en underfundig og ganske tilbakeholdt humor, som i alle fall har fått meg til å le høyt ved adskillige anledninger, og er meget nøktern i stilen. Hvis forlaget hadde tatt seg råd til en språkvask, så alle småordene hadde kommet med, ville det vært fint. Det er i alle fall noe å tenke på til neste opplag. For dette er en bok alle – og jeg mener ALLE, bør ha! Og lese.

Lars Johnsen er 1. nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund.

Sosial dumping

For medlemmene av NTF griper EU-/EØSregler direkte inn i deres daglige lønns- og arbeidsforhold. Fleksible regler for inn- og utleie av arbeidskraft, anbud innenfor bussog renovasjonssektoren, havnedirektiv, kabotasjekjøring (rett til å utføre transport i et annet land) innenfor gods- og personkjøring fører til usikre arbeidsvilkår og sosial dumping. EUs fire friheter, fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft, gir ingen frihet for arbeiderne, men er friheter som kapitalen bruker for å øke sin profitt. Økt bruk av midlertidige ansettelser, oppsplitting og utskilling (outsourcing) av virksomhet, anbud osv. svekker arbeiderkollektivet på arbeidsplassene, svekker fagbevegelsen og svekker derved mulighetene for å sikre og forbedre lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte. Konklusjon: EØS-avtalen har ført til svekkelse av fagbevegelen og medfører sosial dumping.

Markedsadgang 1

Andre grupper innenfor LO, spesielt industrisektoren, frykter at en oppsigelse av EØS-avtalen vil svekke norsk bedrifters markedsadgang til EU-området, og at EU vil innføre toll og andre restriksjoner på norsk eksport til EU. Dette er en frykt som ikke er reell. Tidligere handelsminister og EØStilhenger Halvard Bakke sa det slik i en artikkel i Dagsavisen den 20. november 2003:

Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handels-avtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge vil kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.

Foto: Jokke Fjeldstad

I tillegg har den internasjonale handelen de senere år blitt liberalisert i regelverk vedtatt av WTO. I 2010 var derfor 51 prosent av all internasjonal handel tollfri, og den gjennomsnittlige toll var på bare 4 prosent. Det er derfor lite trolig at EU både vil sette den tidligere avtalte handelsavtale og WTOs regelverk til side dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen.

Konklusjon: En oppsigelse av EØSavtalen vil derfor ikke medføre toll eller andre restriksjoner på handelen med EU.

Markedsadgang 2

For Norge har også EU-landene mindre betydning for eksportindustrien. EU er fortsatt er en dominerende handelspartner, og 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) går til EU. Men dette er en betydelig nedgang siden 1994 da EØS-avtalen trådte i kraft. Den gang gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.

I tillegg har norsk leverandørindustri, etter at EØS-avtalen trådte i kraft, tapt betydelige markedsandeler ved større utbygginger i Norge, spesielt i oljesektoren, som følge av anbudsprinsippene (konkurransereglene) i EU/EØS-området. Dette medførte blant annet at bygginga av hoveddelen av Snøhvit i Hammerfest gikk til et spansk verft. Norge kunne ikke begrunne en norsk tildeling i for eksempel et nasjonalt eller regionalt behov for næringsutvikling eller utvikling av nasjonal/regional kompetanse. Dette ville vært i strid med konkurransereglene i EU/EØS.

Konklusjon: EØS-avtalen har ikke ført til en økt markedstilgang for Norge til EU, den har svekket styringa av nasjonal/regional industriutvikling, og den har økt leverandørindustriens konkurranseflate.

På LO-kongressen i 2009 ble det vedtatt å kreve en bred og helhetlig offentlig evaluering av EØS-avtalens betydning for Norge. Det var dette kravet som medførte at Regjeringen nedsatte et utvalg. Utvalget leverte sin utredning i januar i fjor – Europautredningen (NOU: 2/2012). Samtidig med at regjeringen gjennomførte sin utredning, gjennomførte også flere fagforbund sammen med Nei til EU en gjennomgang av EØS-avtalens virkning for Norge. Dette utvalget leverte sin innstilling Alternativrapporten to måneder etter det regjeringsoppnevnte utvalget. Regjeringens Europautredning vurderte ikke alternative tilknytningsformer til EU, mens Alternativrapporten utredet også de ulike alternativene fra fullt norsk EU-medlemskap tilbake til en frihandelsavtale. På bakgrunn av oppdraget som ble gitt i 2009 og rapportene, må LO vurdere Norges tilknytningsforhold til EU.

Arbeidsrettslige områder

De senere årene har også både rettsavgjørelser, direktiv og forordninger påvirket de norske lønns- og arbeidsvilkår og utfordret den norske/nordiske arbeidslivsmodellen. Dette har påvirket synet på EU og EØS blant de tillitsvalgte i LO.

De fire EU-dommene, Laval, Viking, Rüffert og Luxemburg, har svekket den nasjonale fagbevegelsens mulighet til å sikre nasjonale tariffavtaler og lønns- og arbeidsvilkår. Det at ILO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, har fastslått at dommene er i strid med vedtatte ILOkonvensjoner, viser mer hvilken retning EU og EU-domstolen tar enn at det gir en sikkerhet for at det utvikles anstendige arbeidsforhold innenfor EU. ILOs utspill er selvfølgelig viktige argumenter for å få endret rettstilstanden i EU og EØS og sikre at viktige ILO-konvensjoner på arbeidsrettsområdet blir ivaretatt. På samme måte er også Høyesteretts kjennelse i den såkalte verftsdommen viktig. Høyesterett slo fast at avtalefestede rettigheter som fri kost, losji og reise også skulle gjelde for tilreisende arbeidere uten tariffavtale. Dette skjedde til tross for at EFTA-domstolen hevdet at å allmenngjøre slike bestemmelser ville være i strid med EØS-avtalen.

I løpet av kongressperioden har det også kommet flere direktiv som griper inn i organiseringen av arbeidslivet og nasjonalt avtalte lønns- og arbeidsvilkår, som for eksempel Postdirektivet og Vikarbyrådirektivet.

Konklusjon: EUs fire friheter, EU-retten og EØS-avtalen undergraver viktige internasjonale konvensjoner og nasjonal organisering og avtaler på det arbeidsrettslige området.

Fire områder

Artikkelforfatter Lars Johnsen, (Foto: Nei til EU)

I DeFactos rapport 2:2012 EØS – en kritisk vurdering skriver Dag Seierstad:

Gjennom EØS er Norge knytta til EU på fire håndfaste måter:

Norge binder seg til EUs lovverk for det indre markedet, dvs. regelverket for den frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningene. Norge binder seg til all framtidig lovgivning som EU kommer til å vedta for det samme indre markedet – uansett hva det kan være. Norge har bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktatens grunnleggende prinsipper eller med en EU-lov for det indre markedet – både de som gjelder i dag og alle som kommer til å bli vedtatt.

Norge har godtatt å bøye seg for de tolkningene av traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen har foretatt – og alle deres framtidige tolkninger av traktater og lover.

Konklusjon: EØS-avtalen undergraver den nasjonale sjølråderetten på viktige samfunnsmessige områder.

LOs krav

I 1990, før forhandlingene om EØS-avtalen startet, vedtok LO representantskap 15 krav til avtalen. Disse kravene er på langt nær innfridd.

LOs første krav var:

Samarbeid om en økonomisk politikk for full sysselsetting må bli en del av EØSsamarbeidet.

Et slikt samarbeid har vi ikke sett, og vi ser heller ikke konturene av det i dag innenfor EU-/EØS-området, tvert om synes det som om arbeidsledighet blir benyttet som brekkstang for å sikre kapitalen. I dag er over 19 millioner EU-borgere registrerte arbeids-ledige, av disse er 11 millioner langtids-ledige, dvs. de har vært uten fast arbeid i over ett år. Og tallene fortsetter å stige.

LOs andre krav var at EØS-samarbeidet må omfatte den sosiale dimensjon med et forpliktende handlingsprogram for å sikre samfunnsmedlemmenes grunnleggende rettigheter.

Etter ILOs krasse kritikk av EU-domstolens manglende ivaretakelse av de grunnleggende ILO-konvensjoner, kan det fastslås et heller ikke dette kravet er innfridd.

Slik kan man fortsette gjennomgangen av LOs krav fra 1990 uten at disse kravene er imøtekommet i avtalen. Etter forhandlingene oppsummerte faglig utvalg i Nei til EU at bare ett av kravene var innfridd, og situasjonen 20 år senere er ikke blitt bedre, kanskje snarere tvert om.

Konklusjonen er at LO også var kritisk til EØS i 1990, men at tilslutning til avtalen ble loset igjennom av ledelsen ved at det ble stilt krav til avtalens innhold. Da resultatet forelå, var det for sent å stoppe avtalen: bordet fanget. Også i ettertid har LO vært kritisk til EU, både på den ekstraordinære kongressen i 1994 som sa nei til norsk EU-medlemskap, og på kongressen i 2009 som støttet Postkoms kamp mot Postdirektivet, beklaget at regjeringen innførte Tjenestedirektivet og som krevde en utredning av EØS-avtalen.

På den kommende kongressen vil også delegatene i hovedsak være EU- og EØSkritiske, og trolig mer kritiske enn tidligere. Men de vil bli møtt av en ledelse i både LO og AP som vil forsøke å dempe debatten og få til et minst mulig forpliktende vedtak. LO- og AP-ledelsen vil bruke verftsdommen og tiltakene som er gjennomført i forbindelse med implementeringen av Vikardirektivet, som argumentasjon for at det finnes nasjonalt handlingsrom innenfor rammen av EØS-avtalen.

Det bør være et tankekors, også for LO-ledelsen, at det må en Høyesterettskjennelse til for å fastslå at en norsk tariffavtale gjelder i Norge, og det må overraske regjeringen hvor mange lovforslag som må iverksettes for å demme opp mot de uheldige virkningene av et EU-direktiv som Vikarbyrådirektivet.

De fleste forslagene til LO-kongressen i tilknytning til Norges forhold til EU går ut på at arbeidsrettslig spørsmål skal holdes utenfor EØS-avtalen, slik at direktiver som påvirker norske lønns- og arbeidsvilkår ikke skal implementeres i Norge. Dette må medføre en reforhandling av dagens EØSavtale. Bak et slikt forslag står flere forbund og flere LO-avdelinger. Dersom alle delegatene i disse forbundene og avdelingene slutter opp om – eller tvinges til å slutte opp om – dette forslaget, vil det få flertall på kongressen.

LO-ledelsen (Foto:LO)

LO-ledelsen har forsøkt å imøtekomme dette kompromissforslaget i sitt forslag ved å kreve at «EØS-relevante regler skal være i samsvar med ILO-konvensjoner», at «norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse», at «Norge må bruke handlingsrommet i EØS-avtalen», og at «reservasjonsretten må brukes når EU-direktiver innskrenker nasjonale virkemidler mot sosial dumping og reduserer faglige rettigheter og velferdsordninger».

Dyret i åpenbaringa

Dette kravet burde være en selvfølgelighet dersom ikke allerede handlingsrommet og sjølråderetten var solgt ved inngåelsen av EØS-avtalen. Debatten på LO-kongressen må være å føre en kamp mot «dyret i åpenbaringa », dvs. en kamp mot EØS-avtalen. En kamp for å bevise at de enkelte direktiv vil være i strid med ILO-konvensjoner, eller vil begrense den frie forhandlingsretten og den nasjonale lønnsdannelse, for å få regjeringen til å bruke reservasjonsretten, vil antakelig være en kamp mot vindmøller. Dette lærte vi av kampen mot Vikarbyrådirektivet.

Om det er mulig å oppnå et krav fra LO-kongressen om oppsigelse av EØSavtalen, må vurderes underveis i debatten. Det vil være et dårlig resultat fra det som vil være en EU-/EØS-kritisk kongress å få nedstemt et «ut av EØS»-forslag med klar margin. Et slikt resultat vil fort bli oppsummert EØS-tilhengerne som en seier.

John Thomas Suhr er vaktmester og leder av Oslo/Akershus Handel og Kontor.

Arbeidsgivere forventer at de innen renhold, distribusjon, bilvask, serveringssteder for mat o.l. skal kunne kjøpe arbeid til en pris som er langt under et nivå ordinære arbeidstakere kan se for seg å leve av. I mangel på muligheter til å nekte å godta de betingelser de blir tilbudt ender papirløse innvandrere i Norge opp med å bli utnyttet som arbeidskraft, i de verste eksempler nærmest under slavelignende forhold. Ikke bare er dette uverdig for de som lever i en slik situasjon, men dette legger også press på lønns- og arbeidsbetingelser i resten av arbeidslivet. Derfor er dette en virkelighet som fagbevegelsen ikke kan la være å forholde seg til.

Arbeidsmiljøloven regulerer arbeidsforholdene uavhengig av om de som utfører arbeidet, har papirene i orden eller ikke. Det er ingen grunn til at de som utnytter de papirløse til å utføre arbeid under slike betingelser, skal slippe unna med det. I Stockholm har LO siden 2008 gjort seg erfaringer med å motarbeide slik utnytting gjennom et faglig senter for papirløse. Flere forbund har overfor LO-kongressen fremmet forslag om å opprette et lignende tiltak i Norge.

De såkalte papirløse jobber ikke i et vakuum i arbeidsmarkedet. En økonomisk krise herjer Europa og arbeidsledigheten vokser. Det blir ført høyre-politikk av Europas politiske partier, enten de kaller seg sosialdemokratiske eller borgerlige. Arbeiderne mister tilkjempede rettigheter over natta, velferden raseres, og Europas arbeidere blir i større grad prisgitt arbeidsgivers interesser.

I en slik situasjon må arbeidere forsette å tilby arbeidskraften sin, bare nå til dårligere vilkår enn før. Men betingelsene det utføres arbeid under, stanser ikke ved lov- og avtale-verkets minstestandard. En større del av verdiskapningen, og spesielt arbeidet som foregår innen service- og tjenesteytende virksomhet, foregår langt utenfor hva som er allment akseptert. Store arbeidstakergrupper faller utenfor det organiserte arbeidslivet, enten de har arbeidstillatelse eller ikke. Spørsmålet er hvordan vi som fagbevegelse skal forholde oss til dette.

Noen mennesker, også i Norge, har ikke annet valg enn å ta svart arbeid, av den enkle grunn at de ikke har papirer som gjør at de offisielt kan ta lønnsarbeid. Papirløse kan være arbeidsinnvandrere som på forskjellige måter har kommet til landet uten å registrere seg. Men dette er også like gjerne mennesker som har bodd her i årevis, etablert seg med familie og tatt helt ordinært arbeid, men så fått et utvisningsvedtak som gjør at de ikke lenger har lovlig opphold i landet. En kan ikke se på folk om de har papirene i orden eller ikke. Nøyaktige tall på hvor mange som arbeider på denne måten, finnes av naturlige årsaker ikke.

(M)ed utgangspunkt i beregninger av antall utenlandske borgere med ulovlig opphold må vi anta at det finnes flere tusen bare i Oslo. De fleste kommer aldri i kontakt med oss, og det er sannsynlig at de livnærer seg ved å jobbe, …

Dette uttalte Utlendings- og forvaltningsseksjonen i Oslo politidistrikt til Bergens Tidene på nyåret i fjor.

Stygge eksempler

Innen renhold, distribusjon og matservering, bransjer som ikke er kjent for ryddige forhold i utgangspunktet, finnes rikelig med tilbud om arbeid for papirløse. Et av de eksempler som har fått oppmerksomhet nylig, er fra varehandelen. I 2010 ble det avdekket organisert bruk av papirløse hos en franchise-taker som eide 5 Joker- og Spar-butikker i Oslo-området. Da politiet aksjonerte mot Joker- butikken på Fjerdingby i Rælingen, fant de ansatte som bodde i kjelleren og levde på varer utgått på dato. Franchise-takeren ble senere dømt til åtte måneders fengsel for å stå bak dette.

Bergens Tidene skrev på nyåret i fjor om en innvandrer som hadde fått avslag på asylsøknaden, men ikke torde reise tilbake til Iran:

Derfor har han siden 2006 oppholdt seg ulovlig i Norge. For å overleve jobber han svart. «Jeg føler jeg ikke har noe valg. Det er nødvendig med penger til mat, husleie og buss,» sier han.

Oslo/Akershus Handel og kontor i 1.mai-toget 2012 (Foto:Jokke Fjeldstad)

«Samar» har jobbet med bilvask, på gatekjøkken og på restaurant. Nå jobber han kun i helgene. For en vakt på 11 timer får han 400 kroner. Det tilsvarer 36 kroner i timen. I tidligere jobber har han akseptert lønn helt ned mot 25 kroner timen.

Det er ikke noe jeg ønsker. Og jeg kjenner mange andre som gjør det samme. Vi vet at det ikke er lov, men det er den muligheten vi har,» sier «Samar».

De to nestlederne i svensk LO i 2008, Leif Håkansson og Erland Olauson, skrev i Dagens Nyheter da debatten gikk i Sverige, at de mente det burde bli mer risikabelt og mindre lønnsomt å ansette ulovlig arbeidskraft. På samme måte som ved prostitusjon bør kunden straffes, ikke den som blir utnyttet, skrev de.

Velmenende eksempler

Men i den andre enden av skalaen, hvor ren menneskehandel er det ene ytterpunktet, finnes imidlertid historier som kun innbefatter mennesker med de beste intensjoner. Det kan være familie og venner som skaffer arbeid i sitt navn for å hjelpe.

En historie som nådde mediene, var om en asylsøker fra Eritrea som var ansatt i en bakeribedrift i Stavanger siden 2004, men i august 2010 fikk endelig avslag på asylsøknaden. Dermed fikk han ikke skattekort og hadde da ikke lenger lov til å jobbe. Arbeidsgiveren nektet først å sparke den nå papirløse som juridisk sett oppholdt seg ulovlig i Norge, og utalte til Aftenbladet i oktober 2011:

Han er ureturnerbar. Sultan kan ikke dra hjem til Eritrea slik som forholdene er nå; et diktatur. Mister han jobben her, må han gå under jorda, eller jobbe svart. Jeg klarer ikke, og vil ikke, kaste ham ut.

Som i arbeidslivet ellers fungerer også slike arbeidsforhold greit så lenge det ikke oppstår uenigheter eller konflikter mellom partene. Eller, om det oppstår en situasjon hvor den ansattes interesser er mindre verd for bedriften enn behovet for profitt. I en slik situasjon vil den papirløse, også om arbeidsgiveren er en venn, være i en totalt underlegen maktposisjon og prisgitt denne. Dette kjenner vi igjen fra småbutikker hvor sjefen er en personlig venn av de ansatte. Innen transport, er det vanlig at en lastebileier ansetter en kamerat til å kjøre.

Ikke et spørsmål om moral eller etikk – men makt, mellom arbeid og kapital

Men spørsmålet om organisering blant arbeidstakere, handler ikke om sjefen er snill eller slem. Det handler om å møte den «naturlige» konkurransen mellom bedrifter i en kapitalistisk økonomi. Å stanse konkurransen om hvilken bedrift som klarer å få de ansatte til å jobbe mest mulig for minst mulig penger. I en situasjon med overskudd på arbeidskraft så vil dette starte en nedad-gående spiral som ikke har noen bunn. Måten vi kan møte denne nedadgående spiralen på, er at vi sammen bestemmer oss for ikke å jobbe for mindre enn en viss lønn og visse arbeidsbetingelser. Om vi klarer å håndheve det vi har bestemt oss for, vil vi da ha nøytralisert konkurransen mellom bedriftene på lønns- og arbeidsbetingelser. Da kan bedriftene konkurrere på alt annet, uten at vi skal finne oss i å bli satt opp mot hverandre og tvunget til stadig forringing av våre betingelser.

Denne minstestandarden for hva vi kan finne oss i å selge arbeidskraften vår for, finnes i Norge i dag i landsomfattende tariffavtaler og i lovgivning gjennom arbeidsmiljølov, ferielov, folketrygdlov og andre rettigheter som er vunnet gjennom arbeiderbevegelsens kamp. Men det som avgjør hvordan arbeidslivet faktisk ser ut for folk, er ikke formelle tekster på et papir, men det faktiske styrkeforholdet mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden, uavhengig av om de som utfører arbeidet har oppholdstillatelsen eller ikke.

Glidende overgang

I varehandelen i dag ser vi som er tillitsvalgte innen sektoren, hvordan denne bunnen, som vi er enige om ikke å gå under, for lengst er brutt. De av oss som har deltatt i LOs sommerpatrulje, har på nært hold opplevd det hardere klima vi møter i varehandelen. For ti år siden kunne enhver butikksjef fortelle oss at «her er det ikke inngått tariffavtale, men vi følger den selvsagt uansett.» I dag blir vi stadig møtt med f. eks: «Her har vi ikke tariffavtale, derfor har rett og slett ikke de ansatte krav på kveldstillegg.» De økonomiske marginene er så små at butikkene for lenge siden har startet å dumpe lønns- og arbeidsbetingelser. Denne spiralen har møtt minimal motstand fra ansatte med liten bevissthet om maktspillet i arbeidslivet hvor vi går ut som den tapende part hver eneste gang. Kjøpesenter kan brukes som et eksempel på hvordan arbeidsgiversiden lager juridiske konstruksjoner som lar de ansatte stå igjen nærmest uten noe forhandlingsrom. Kjøpesenter tar monopol på den lokale varehandelen. Når et senter er opprettet, og de enkelte butikker er bundet av kontrakt, utvides åpningstiden uten at de som faktisk skal jobbe i denne arbeidstiden, har noe de skulle sagt. Den totale omsetningen øker ikke, men inntektene spres utover flere timer som et tynt lag. Den enkelte butikk har ikke flere lønnskroner å bruke, og de ansatte må til syvende og sist yte mer for mindre penger. Dette skjer sjeldent gjennom en faktisk senkning av timelønnen. Ufrivillig deltid er en måte å gjøre det på. Altså rett og slett å sende ansatte hjem – uten lønn – når butikken ikke har behov for arbeidskraften deres. Til tross for tariffavtalens hovedregel om fast månedslønn, er deltidsansatte som oftest timelønnet. I den andre enden av hierarkiet i den enkelte butikk står det så godt som alltid en fast månedslønnet butikksjef som har underskrevet en kontrakt som sier at den er unntatt fra overtidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven, og dermed også for kvelds- og helgetillegg i tariffavtalen. (I de fleste tilfeller er et slikt punkt i arbeidsavtalen ulovlig.) Men like fullt finner de aller fleste seg i å måtte jobbe uten kvelds-, helge- og overtidskompensasjon i høysesong og ved sykdom, og må gjøre administrativt arbeid utenfor oppsatt fulltidsturnus. Den tredje måten vi ser stadig oftere, er misbruk av arbeidstreningstiltak i regi av NAV til ordinært arbeid.

Som Marta Aguirre, styremedlem i Fackligt center för papperslösa utrykker det på flyktningbloggen.org i november i fjor:

Som utbildare inom facket är det första jag lär mina elever Löftet – att aldrig sälja sitt arbete till ett lägre pris eller till sämre villkor än vad man lovat varandra. Detta var grundläggande i begynnelsen av arbetarrörelsen och det är grundläggande idag. Vi måste vara överens om priset på arbetet för att lönedumpning inte ska bli ett faktum. Men hur fungerar detta om det finns grupper i samhället som är så lätta att utnyttja. Grupper som inte vet sina rättigheter och vet inte hur man tar reda på dem heller. Människor som gör vad som helst för att överleva.

Aguirre henviser her til de papirløse, men parallellen til de gruppene som blir brukt som spydspiss for å forringe lønns- og arbeidsbetingelser i resten av service- og tjenesteytende sektor, er slående.

Strategi for å møte denne utviklingen?

Hva slags type fagbevegelse trenger vi framover? Hvilken grunnholdning må vi ha til samfunnsproblemene?

Hva slags type fagbevegelse trenger vi framover? spør artikkelforfatteren. (Foto: Jokke Fjeldstad)

Når en ser bort fra en ideell verden hvor arbeidsgiverne respekterer lov- og avtaleverkets minstestandard, hvor en har et nært og godt partsamarbeid hvor saker løses når arbeidsgiver «trår feil», så er fagbevegelsen nødt for å ha noen svar også til de som ikke føler seg beskyttet av dette trepartssamarbeidet. Når vi prater med arbeidstakere i sektorer av samfunnet hvor lønna styres av den «frie konkurransen» mellom bedriftene, så har vi heldigvis tidligere erfaringer å vise til. I Norge på slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet viste fagorganisering hvordan det var mulig for arbeiderne også i økonomiske nedgangstider å komme på offensiven. I følge Harald Berntsen i boka Tilbake til start? var det to viktige faktorer som snudde situasjonen:

1. Arbeiderbevegelsen organiserte nye arbeidstakergrupper som ikke tidligere hadde vært organisert. Dette gjaldt ikke minst skogs- og landarbeidere, men også en rekke andre tidligere ikke- eller dårlig organiserte grupper – som handel- og kontoransatte, hotel- og restaurantarbeidere og ulike slag arbeidere i mindre bedrifter.
2. Arbeiderne utfordret makta, både i samfunnet og eget forbund, når lover og regler mer handlet om å kontrollere arbeiderne, enn å legge til rette for at arbeiderne selv kunne tilkjempe seg seire. I 1928 fikk bygningsarbeiderne gjennom tariffkravene sine gjennom en ulovlig streik, som inspirerte Rudolf Nielsen til å formulere den kjente strofen «tvers igjennom lov til seier».

Hvis fagbevegelsen skal opptre konsekvent i sine analyser av at den viktigste interessemotsetningen i samfunnet går mellom de som kjøper og de som selger sin egen arbeidskraft, så kan ikke de som jobber «ulovlig» analyseres på en annen måte, og løsningene for disse kan heller ikke være noen annen enn at vi jobber for en konsekvent solidaritet rundt det faglige løftet.

Det er en kultur i fagbevegelsen for først og fremst å organisere den delen av arbeidstokken som er i faste heltidsstillinger. De som utfører arbeid på deltid på tilkallingsbasis gjennom bemanningsforetak, studenter og andre, blir et B-lag som verken inkluderes i arbeidskollektivet eller blir sett på som allierte i fagforeninga. Men slike grupper står allerede i dag for store deler av verdiskapningen. Og når disse gruppene blir så store at det er den dominerende tilknytningsformen til store sektorer i arbeidslivet, så tvinger det oss til å forholde oss annerledes til dette. Holdningen at disse «bare jobber her midlertidig», eventuelt «til de får seg ’ordentlig’ arbeid», «reiser tilbake til Sverige» eller liknende, blir en unnskyldning for begge grupper arbeidstakere til å finne seg i dårligere lønns- og arbeidsbetingelser for disse, og for sjefene til å legitimere brudd på avtaleverket. Problemet er at dette nettopp er en selvforsterkende felle. Jo mer vi lar arbeidsgiver slippe unna med dette, jo mer utbredt blir det, og til slutt blir det som vi ser i varehandelen, at uakseptable lønns- og arbeidsbetingelser er mer regelen enn unntaket.

Mens store deler av fagbevegelsen er opptatt av å forsvare et partssamarbeid mellom myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene på høyere nivå i samfunnet, ser vi at store deler av arbeidslivet ikke nyter beskyttelsen dette klassekompromisset er ment å opprettholde. Det som ofte glemmes, er at fredsplikten gjennom landsomfattende tariffavtaler, partssamarbeidet og respekten for lov- og avtaleverkets minstestandarder forutsetter at arbeidsgiverne har noe å frykte ved å utfordre dette. Uten et press nedenifra, fra de som utfører det faktiske arbeidet i samfunnet, vil vi i praksis kunne kjøres over. Vi ser stadig at vi blir utfordret på elementære rettigheter i arbeidslivet fra høyresiden i politikken, fra arbeidsgiverorganisasjonene og bedriftene. Uten en organisering og kampvilje nedenfra har heller ikke toppene i politikk og fagbevegelse noe press på seg for å få til best mulig resultater i forhandlinger.

For fagbevegelsen bør det være en selvfølge at utfordringene i arbeidslivet skal og vil møtes med forskjellige former for organisert motstand blant de som faktisk utfører arbeidet, enten dette er folk som mangler papirer eller ikke. Ryggmargsrefleksen til fagbevegelsen bør være solidaritet, som ikke betyr det samme som veldedighet, men som gir en gjensidig mulighet til å lære av hverandre, bistå hverandre, for å bygge styrke som arbeidstakere i samfunnet!

Hvis ikke en samlet fagbevegelse skal ta ansvar – hvem da?

Slik utviklingen er innen service og tjenesteytende sektor, er dette et ansvar for fagbevegelsen som helhet å gripe tak i. Slik det er i dag, er det enkelte små forbund som en uforholdsmessig stor byrde med å skulle gripe tak i disse utfordringene på egenhånd. I Norge får Geir Gamborg-Nielsen og de andre organisasjonsarbeiderne i Norsk Arbeidsmannsforbund i Oslo en rekke henvendelser fra arbeidstakere i vanskelige situasjoner. Gamborg-Nielsen uttrykker det på denne måten til LO-Aktuelt i april 2010:

Han skulle ønske fagbevegelsen tok fatt i problemet på en mer skikkelig måte og ikke overlot oppgaven til et enkelt distriktskontor i et forbund som med sine 31 000 medlemmer har begrenset makt og midler. – Jeg etterlyser en sterkere strategi fra LO når det gjelder bransjer som er hardt rammet av sosial dumping. Det er en dominoeffekt i dette, en utvikling som kan føre til at skanse etter skanse ryker. En del andre forbund er kanskje ikke direkte berørt av sosial dumping, men det er et tidsspørsmål før de blir det. Med mer ressurser kan man stoppe ting tidlig. Det vil gagne LO som helhet, det vil gagne hele samfunnet.

I Sverige har papirløses utfordringer blitt møtt av en av LOs konkurrenter i fagbevegelsen: SAC-syndikalistene har satt en egen tariff for svart arbeid, noe LO tar avstand fra.

De papperslösa går med i SAC:s ’register’, som har lönenivåer organisationen anser är möjliga att kräva in. I värsta fall hotar man arbetsgivaren med blockad, och man försöker se till att lönen är vit. På det här sättet har man enligt Ruben Tastas Duque hjälpt omkring 1500 papperslösa de senaste tre åren.

I følge fagbladet Arbetsmarknaden, som utgis av Arbeidsformidlingen i Sverige, i februar 2011.

De siste 15 årene har spanske fagforeninger– tross kriminaliseringen av støtte til alle uten oppholds- og arbeidstillatelse – organisert og bistått papirløse på alle mulige måter. Og i kraft av en bred allianse med progressive krefter, som den ene av de to spanske landsorganisasjonene (CCOO) gikk i spissen for i 2005, lyktes de å tvinge fram at 600 000 papirløse fikk sine papirer og ble en del av det regulerte arbeidslivet.

Og om ikke venstresiden har et svar på utfordringene i arbeidslivet, så står høyresiden klar til å banke inn sitt verdensbilde, som ut fra erfaringene med oppblomstringen av høyreekstreme og rasistiske partier og organisasjoner i finanskrisens kjølvann gir langt dystrere utsikter for oss alle.

De som jobber under de verste forholdene i Norge, er arbeidstakere som oss enten de har papirene i orden eller ikke. Utfordringene med arbeidstakere som blir utnyttet i ulovlig arbeid, og i situasjoner hvor arbeidstakerne blir sett på som kriminelle, er her allerede, og antallet kommer til å øke, enten fagbevegelsen tar grep eller ikke. Nå har vi mulighet til å være i forkant. Nå er tiden inne for å stille oss solidarisk med alle i samfunnet som blir utnyttet i arbeidslivet!

Aud Karin Bjørn er sosiolog, og skriver nå en doktoravhandling om ungdom som begår seksuelle overgrep. Hun er med i redaksjonen av Rødt!, og innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Etter å ha jobbet i flere år innenfor voldsog traumefeltet, fikk jeg en spesiell interesse for å finne mer ut av fenomenet med barn og unge som begår seksuelle overgrep mot andre barn.

Det viste seg at det var lite forskning på dette i Norge, men den internasjonale forskningen viste at dette er et omfattende problem.

Undersøkelser i andre europeiske land viser at opptil 30–50 prosent av rapporterte seksuelle overgrep begås av barn. Forskning på domfelte voksne seksualovergripere viser at over 50 prosent av dem debuterte med en seksuell grenseoverskridende adferd i ungdomsårene før fylte 18 år.

Mossige (2001) undersøkte holdninger og erfaringer knyttet til seksuelle overgrep blant norske ungdommer i alderen 18 til 20 år. Han fant at 47 prosent av overgrepsutsatte jenter oppga å ha vært utsatt for overgrep fra personer under 20 år.

Videre fant jeg at internasjonal forskning viste at det var viktig å avdekke slike overgrep, og at selve avdekkingen hadde en preventiv virkning. Forskningen viser at bare ca. 10 prosent av disse ungdommene fortsatte med overgrepene etter at de var oppdaget.

Interessen min våknet, jeg funderte og reflekterte mer over fenomenet «unge overgripere », altså unge som begår seksuelle overgrep.

Det var mange spørsmål jeg ønsket å få svar på. Hvorfor hører vi ikke om disse ungdommene? Dette er jo ikke noe nytt, men det snakkes ikke om det. Hvorfor er det et så stort tabu? Hvem var disse ungdommene, og hva hadde skjedd på veien deres som hadde gjort at de hadde utviklet denne adferden?

I løpet av høsten 2011 reiste jeg rundt over hele landet og intervjuet en rekke unge, som ble mine informanter. Jeg møtte mange unge mennesker som det var vanskelig å sette inn i et «overgriper»-perspektiv. De var hyggelige og villige til å dele sin historie med meg som forsker. I forskningen jeg hadde lest, var det satt fokus på de psykologiske årsakene til at disse ungdommene hadde begått sine overgrep. Dette styrket mitt ønske om å belyse de samfunnsvitenskapelige, og særlig de sosiologiske, sidene ved fenomenet ung overgriper.

Ett område er det som Sandberg og Alvesson legger inn under det de kaller «neglect spotting», og som er det de betegner som et «under-researched area». Det er, ut fra det jeg kan finne i litteraturen, perspektivet på kjønn, familie og klasse.

Riktignok viser mange artikler, når det gjelder kjønn, at det i hovedsak er gutter som begår seksuelle overgrep, noe som ofte forklares med biologiske faktorer.

Kleive og Knutsen Ingnes skriver i boka I møte med unge overgripere:

Årsaken til denne kjønnsforskjellen kan være å finne i forskjellige genetiske og hormonelle forhold, og i forhold knyttet til sosialisering, med gutter utstyrt med mer målrettet seksualitet og aggresjon enn jenter.

Kjønn og unge overgripere

Flertallet av kvinnene som blir utsatt for overgrep, har en nær relasjon til overgriper. Som oftest er han far, bror, onkel, trener, forsamlingsleder eller en mannlig politikervenn.

En ny undersøkelse fra Skottland viser at i 57 prosent av tilfellene der kvinner blir drept, er drapsmannen deres ekspartner. Disse drapene blir ofte gjort etter lang tids forfølgelse og trakassering, som har skjedd enten via telefon, e-post, brev eller personlig fremmøte.

Voldtekt er den mest underrapporterte forbrytelse som begås. De faktiske tallene på begåtte voldtekter kan være opptil 50 ganger høyere enn det som rapporteres. Det er større sjanse for å bli tatt i å kjøre over fartsgrensen enn å bli tatt for voldtekt. Dette vet menn som ønsker å utøve sin makt mot kvinner.

Seksuelt truende oppførsel oppgis som den vanligste formen for vold. En ny doktorgrad fra Universitetet i Bergen viser at en av ti jenter har opplevd uønsket seksuell omgang før de fylte 16 år. (Uønsket seksuell omgang er sidestilt med samleie.)

Den internasjonale forskningen på unge overgripere viser at det stort sett er gutter som begår disse overgrepene. Ifølge Epps og Fisher står gutter bak 85 prosent av overgrep begått av personer under 18 år. Snyder har funnet at 96 prosent av overgrepene begått av personer under 18 år, er begått av gutter og 4 prosent av jenter. Når det gjelder barn under 6 år, regner en med at 12 prosent av overgrepene er gjort av jenter.

Det kan være ulike grunner til at det er så klar kjønnsforskjell. En av grunnene kan være at vi ikke ser de kvinnelige overgriperne, ut fra et kulturelt perspektiv. Det kan være vanskelig å sette kvinner som føder og oppdrar barn inn i et overgrepsbilde. De aller fleste overgrep begått av kvinner skjer innenfor familiens ramme, eller der kvinnen er en barnet har et fortrolig forhold til. Det viser seg at 25 prosent av kvinnelige overgripere er barnevakter, lærere/førskolelærere eller dagmammaer.

Men det er altså menn som i størst grad er overgripere. Forskningen viser at i 90–95 prosent av sakene som blir oppdaget, er det menn som begår overgrep. Bildet er ganske likt når det gjelder unge overgripere. Over 90 prosent av overgrepene som er kjent, er begått av gutter.

Det er stort sett unge gutter som blir tatt, og som havner i behandlingsapparatet.

En av behandlerne beskriver dem som blir henvist dit, på følgende måte:

Når det gjelder unge overgripere, så handler det i hovedsak om unge gutter. Jenter har vi kanskje hatt, men vi har ikke visst at det handlet om overgrepshandlinger.

De jeg selv har vært i kontakt med, var utelukkende unge gutter i alderen 16 til 19 år. Disse guttene hadde begått overgrepene sine i en alder av 12 til 16 år. De hadde stort sett forgrepet seg på noen de kjente.

I mine refleksjoner stilte jeg meg spørsmålet om hvorfor det i all hovedsak er gutter som begår disse grenseoverskridende handlingene?

Handler overgrepsadferden om utvikling av den sårbare maskuliniteten i ungdomskulturen, eller handler det om de kjennetegnene som ofte knyttes til den tradisjonelle mannsrollen, som aggresjon, vold og makt?

Willy Pedersen (2005), har i sin forskning på den nye seksualiteten i ungdomskulturen beskrevet at noe av grunnen til at gutter begår overgrep er:

Mange unge menn har dårlig språk, uklare ideer. I noen gutte- og mannsfellesskap hersker fortsatt stereotypier om hva kvinner egentlig ønsker, og ofte kan dette være elementer i en primitiv konstruksjon av mannlighet.

Pedersen mener også at unge gutter sensitiviseres på hva som er akseptable grenser, i sitt forhold til jenter.

I dagens samfunn kan man se gutter og menn fra forskjellige innfallsvinkler. Pedersen hevder at gutter og menn på mange måter framtrer som de mest marginaliserte i dagens samfunn. De henger «fast i gammeldagse og uhensiktsmessige kjønnsroller», og de har «en aktivitets – og interesseprofil» som gjør dem både personlig sårbare og mindre konkurransedyktige. Spesielt er arbeiderungdommen i utakt. Jentene har funnet nye arbeidsplasser i de ekspanderende velferdsyrkene, mens guttenes industriarbeidsplasser er borte. Resultatet er at unge gutter og menn har en forstenet og konvensjonell, men samtidig utrygg kjønnsrolle … «at guttene henger igjen i lite produktive machoidealer og subkulturer, som driver dem inn i en marginalisert posisjon.»

I Bourdieus begrep om den maskuline dominansen mener han at den maskuline orden er så grunnleggende rotfestet at den ikke trenger å bli rettferdiggjort. Den tvinger seg på som selvsagt og allmenn, og at den uttrykker seg med at menn  

er dette spesielle vesenet som erfarer seg selv som universelt, som har monopol på å være menneske … Det har en tendens til å bli tatt opp som noe som kommer av seg selv, i kraft av den bortimot fullstendige enigheten som blir etablert mellom på den ene siden sosialstrukturene, slik de uttrykker seg i den sosiale organisasjonen i rom og tid, og i kjønnsskillene i arbeidslivet, og på den andre siden som kognitive strukturer som er skrevet inn i kropp og sjel.

Bourdieu sier også at den maskuline dominansen viser bedre enn noe annet at den symbolske volden blir gjennomført ved ei handling som vokser fram av kunnskap og mangel på innsikt, og som dermed plasserer seg over kontrollen av

medviten og viljen, i skuggelandet av habitusskjema, som på ei og same tid er kjønnslege og kjønnsleggjerande. Og det viser også at ein ikkje kan forstå den symbolske valden uten å ta avstand frå skiljet mellom press og tilslutning, ytre tvang og indre tildriv.

Kvinnesynet i dagens norske samfunn er så grunnfesta at det er vanskelig å få bukt med. Det er menns makt og syn på kvinner som innskrenker vår frihet. Som gjør at vi ikke tør å gå alene hjem om kveldene, men må sikre oss med enten å gå sammen med venninner og venner, eller bruke masse penger på taxi. I kjølvannet av alle voldtektene som skjer over det ganske land, så er det snakk om at vi må lære jenter å passe seg, jenter må ikke drikke for mye, ikke gå utfordrende kledd. Jenter og kvinner pålegges problemet med at MENN voldtar. Det er lite snakk om at gutter og menn må lære å respektere kvinner og lære seg å ikke voldta.

Skam og skyld

Kjersti Ericsson har skrevet et flott dikt som beskriver det å føle skam over å være rammet:

Skammen
klistrer seg til ofrene
den som blir slått
har forbrutt seg
blodet som renner fra sårene
er ureint
den misbrukte kroppen skyldig

Det med skammen ser vi i møtet med dem som har vært utsatt for overgrep, det være seg vold eller seksuelle overgrep. Skammen ser en også hos disse ungdommene som har begått overgrep. Det har vært særlig vanskelig for meg å få disse unge overgriperne i tale, nettopp på grunn av skam. Dette er ofte ungdommer som har opplevd mange former for overgrep selv, og skammen over egne handlinger er stor.

Men det er vel ikke så rart at skammen føles så sterkt. Bare tenk på de sakene som florerer i media. Ta for eksempel Vågå-saken, den er etter mitt syn et klart eksempel på hvordan unge jenter som prøver å melde fra om overgrep, blir møtt av samfunnet rundt dem. Der samfunnet slår ring om den overgripende mannen, og ikke om jenta som er blitt utsatt for overgrep. Vi har sett det samme i tidligere saker, som for eksempel Kautokeino-saken for noen år siden, og i de sakene som har kommet opp fra ulike politiske parter.

Det viser seg fort hvem som er viktige å ta vare på. Etter min mening er dette uttrykk for en kvinneforakt som er dypt rotfestet og historisk.

En annen sak som viser hvor dårlig samfunnet vårt er i forhold til å tørre å avdekke og ta på alvor de ungene som blir utsatt for overgrep, er Alvdal-saken Her var det snakk om en barnevernsleder som forsømte sin plikt i forhold til å gripe inn og stoppe overgrep, fordi hun hadde en nær relasjon til overgriper. Det er mye tabu, skam og makt knyttet til både seksuelle og voldelige overgrep.

Internasjonal forskning viser at ca. 10 prosent av alle gutter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, selv begynner å begå overgrep, og at de faktorene som øker risikoen, er hvordan deres egen oppvekst og barndom har vært. Forskningen sier at det å ha bodd i dysfunksjonelle familier der ungdommen har vært utsatt for, eller vært vitne til vold, utsatt for mishandling, eller opplevd lengre adskillelser fra begge foreldrene, er forsterkende elementer.

Barn fødes inn i sosiale strukturer, og de preges av de strukturene de lever i. Ifølge Bourdieus teori om habitus uttrykkes den her som «historisk liv», og viser hvordan sosiale forankringer inkorporeres i tenkemåte og væremåte. Bourdieu fremholder at habitus inkorporeres i kroppen, i kroppsholdninger og bevegelser. Her er det snakk om læringsprosesser, ikke bare som mer eller mindre bevisst oppdragelse og personforming, men også om implisitte prosesser hvor barna etteraper og tar opp i seg miljøets tenke- og væremåte.

Habitus er, ifølge Bourdieu, det prinsippet som avler strategier, og som gjør personen i stand til å møte svært ulike situasjoner. Det er en strukturerende mekanisme som virker i det indre av personen, men den alene styrer ikke adferden, men viser hvordan personene strukturerer verden, slik den til en hver tid oppleves eller ser ut. Man kan si at det er personens måte å møte verden på, og den gjenspeiler det vi bærer med oss av sosial arv. Det vi har lært og erfart, setter seg i kroppen som disposisjoner.

Her kan man stille spørsmålet om vold avler vold? Er det slik at de som blir utsatt selv, har større sjanse for å gjøre overgrep? Skal en forstå det ut fra Bourdieus bruk av habitusbegrepet og dets inkorporering i tenke- og væremåte, så kan en si at det å leve i dysfunksjonelle familier øker faren for dette.

Fattigdom

Fremdeles er det slik at fattigdom er en lite benyttet forklaringsmodell i dagens barnevern.

Fattigdom er et sammensatt fenomen og kan beskrives på ulike måter. I følge Paul Spicker (2001) handler det for det første om mangel på mat, klær, bolig og annet for å dekke grunnleggende fysiske behov. Videre handler fattigdom om mangel på ressurser og muligheter til å skaffe seg andre verdier. Det dreier seg også ofte om en opphoping av problemer, som sykdom, dårlig boforhold, lave inntekter, familiekonflikter, rusproblematikk, og en økende grad av marginalisering, skriver Harsløf og Seim i Fattigdommens dynamikk (2008).

Fattigdomsproblematikken belyses også ut fra Bourdieus teoretiske rammeverk om økonomisk, kulturell og sosial kapital. Han bruker kapitalbegrepet for å vise hvordan innvevde verdier og posisjoner i samfunnet vårt symboliserer makt, dypest nedgravd i de ulike sosiale verdenene, som dermed utgjør det sosiale universet. Dette gjelder også de mekanismer som er med på å sørge for videreføring og omforming av disse strukturene. Familier kan ha ulike former for kapital. Noen foreldre har kulturell kapital, uten å inneha nevneverdig økonomisk kapital. Andre kan ha økonomisk kapital, uten å inneha særlig boklig lærdom, eller være interessert i bøker, musikk, kunst eller teater. Noen familier har verken økonomisk eller kulturell kapital, og heller ikke sosial kapital i form av venner og forbindelser som har innflytelse. Dette er faktisk tilfellet for mange barnevernsbarns familier.

Avsluttende kommentarer

Vi må også i større grad snakke om hvordan det norske samfunnet er med på å lage nye menn som begår seksuelle overgrep og vold mot kvinner, at samfunnet på den måten opprettholder patriarkatet, med undertrykking av kvinner som den ytterste konsekvens.

Ut fra den kunnskapen jeg har fått via min forskning, kan det se ut som at kampen mot kvinneundertrykking, kampen mot vold, voldtekt og seksuelle overgrep er viktigere enn noensinne.

Vi må også ta pornoen på alvor, pornokampen er på ingen måte over.

Både voksne og unge overgripere forteller om hvordan de har brukt porno for å «trigge» seg selv før overgrepene. På denne måten er pornoindustrien med på å skape overgrep, ved at pornoen stadig blir grovere og utvider grenser, samtidig som den settes inn i en kontekst i seksualitetens tegn. Pornoindustrien bidrar til å definere vold og overgrep som normal seksualitet.

Det er på tide å få en debatt om menns overgrepskultur, på tide at menn tar ansvar for samfunnets syn på seksualisert vold. Det er på tide at vi slutter å omtale seksuelle overgrep som sex. Overgrep er ikke seksualitet, det er makt.

Anvendt litteratur:

• Bentovim, A. & Williams, B.: Children and adolescents: victims who become perpetrators. Advances in Psychiatric Tratment,4, 101–107, 1998
• Beckett R., Gerhold, C.K.E. & Brown, S.: (), Adolescent Sexual Abuser Project (ASAP). Child Abuser Assessment schedule, 2002.
• Braarud, H./ Nordangers, Ø.: Tidsskrift for norsk psykologforening 2011/48.; Oslo
• Bourdieu, P/ Wacquant, L: Den kritiske ettertanke; Oslo, Samlaget, 1993
• Bourdieu, P: Symbolsk makt. Oslo, Pax Forlag, 1996
• Brantsæter, Marianne C.: Møter med menn dømt for seksuelle overgrep mot barn. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, 2001
• Birkhaug, P., Mæhle, M., Nielsen, G.H., Knudsen, E. I., Kleive, H., & Solberg, Ø.: Unge overgripere: En kartleggingsundersøkelse i Hordaland. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 3/ 2005
• Harsløf, I. og Seim, S.: Fattigdommens dynamikk, Universitetsforlaget, Oslo, 2008
• Jørgen Sandberg and Mats Alvesson: Ways of constructing resarch questions: gap-spotting or problematizion. Organization 2011 18:23 originally published online 15 July 2010. http://Org.sagepub.com/ content/18/1/23.
• Kjellgren, Cecilia: Sexuella Övergrepp mot barn – ungdom som förgriper sig sexuellt, Kristianstad, Socialforvaltningen, 2000
• Kjellgren, Cecilia : Unga forövare. Stockholm: Socialstyrelsen, 2000
• Kjellgren, Cecilia:. GRU F II, Unga förövare av sexualbrott– erfarenheter, Socialforvaltningen, 1998.
• Mossige, Svein : Barneovergriperen. Legning eller handling? Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997
• Næss, Siri/Moum, Torbjørn/Eriksen, John (red): Livskvalitet. Forskning om det gode liv. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjerke AS, 2011
• Knudsen, Eili I og Kleive, H: I møte med unge overgripere. Gyldendal akademiske, 2011, Oslo
• O`Callaghan, D.: Adolescents with intellectual disabilities who sexually harm: intervention design and implementation, I: G.O`Reilly,W.L. Marshall, 2004
• A. Carr & R. C. Beckett(red): The Handbook of Clinical Intervention with Young People who Sexually Abuse. New Yourk. Psychology Press
• Pedersen, Willy : Nye seksualiteter. Oslo: Universitetsforlaget a/s, 2005
• Rich, P: ( Understanding, Assessing and Rehabilitating Juvenile Sexual Offenders. New Jersey: John Wiley & Sons, 2003
• Rudin, M., Zalweski, C & Bodmer-Turner, J.: Characteristics of child sexual abuse victims according to perpetrator gender. Child Abuse & Neglect, 19(8),963–973, 1995
• Lin, Nan.2001. Social capital: A Theory of social structure and action. Cambridge: Cambridge University Press
• Søftestad: Siri: Seksuelle overgrep – fra privat avmakt til tverretatlig handlekraft Universitetsforlaget, Oslo, 2005

Stian Johansen: Boligdikt ……………………………………………………… side 6
John Thomas Suhr: Papirløse er også en del av arbeidslivet! …… side 8
Rudolf Nielsen: Svar (Dikt) ……………………………………………………….. side 15
Ståle Holgersen: Hundre år med marxistisk kriseteori ………………. side16
Eva Marie Mathiesen: Kvinnene tilbake til kjøkkenbenken ……….. side 30
Øyvind Bremer Karlsen og Berit Krogh: Det dei seier (Dikt) …….. side 37
Camilla Kitty Karlsen: Derfor trengs feminismen ……………………….. side 38
Judith Mirkinson: Abortkampens historie i USA ……………………… side 44
Lars Johnsen: EØS foran LO-kongressen ……………………………… side 50
Gunnvald Lindset: EUs Pasientrettighetsdirektiv …………………. side 56
Mari Eifring og Joachim Espe: Arbeidslivet med EØS ……………. side 62
Fredrik V. Sand: Retningsvalget ………………………………………… side 68
Stein Buan: Gaveabonnementet (Novelle) ……………………………… side 74
Erling Folkvord: Kurdistan – ikke bare for kurdere side …………….. side 78
Abdullah Öcalan: Tale på Newroz ………………………………………….. side 82
Erling Folkvord: Til Kurdistan for å lære ………………………………….. side 86
Johan Petter Andresen: Hvor går den nepalske revolusjonen? …. side 92
Pål Steigan: Den nye, lange krigen om Afrika …………………………. side 100
Richard Seymore: Den liberale imperialismen ………………………….. side 108
Sinan Antoon: Et Prisme; Vætet Av Vrede (Dikt) ……………………….. side 119
Olav Randen: Eit samfunn nedanfrå ……………………………………… side 120
Per Bjønnes Kristiansen: En sjøens helt – Skogsmatrosen …. side 132
Kari Celius: Lyckliga i alle sina dagar. Om pengars och människors värde …. side 137
Mathias Bismo: Nytt nummer av Vardøger …. side 140
Kjell S Johansen: Flere spor – mange veier ? …. side 143
Boktips: …. side 146

 

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom. Har blant annet skrevet artikkelen Rasisme i Norge idag? i Rødt! nr 2A/2012. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse.

Den siste tiden har det gått en stor debatt i Norge om voldtekt. Aktørene i debatten er mange, og de er alle enig om en ting: voldtekt er et uakseptabel, grusomt problem som samfunnet må få bukt med. Det er et godt steg på veien at vi er enige om det. Men likevel har vi forskjellige oppfattelser av hva som er problemet, hvorfor problemet oppstår, hvem som bør ta skyld og ansvar, og hvordan vi skal få slutt på voldtektene.

I sommer fikk man i Oslo en ekstrem oppgang i overfallsvoldtekter. Dette spredde mye sinne, og mest av alt mye redsel hos jenter. Denne redselen fratok oss en veldig viktig rettighet – retten til å føle oss trygge i byen vår. Retten til å kunne ferdes fritt. I tillegg til å spre mye frykt, spredde denne voldtekstbølgen også en del fordommer. For eksempel sa flere stemmer i debatten ting som «jenter må ta mer ansvar for hvordan de kler seg». «Jenter må bli flinkere til å passe på seg selv.» «Jenter må ikke gå alene.» «Jenter bør ikke drikke så mye alkohol.» Uten at man sa det direkte, la man på denne måten skyld og ansvar på jentene. Det er vi som er problemet. Det er vi som ikke er forsiktige nok. Det er vi som kler oss uanstendig. Det er vi som ber om å bli voldtatt. Foruten å være ekstremt kvinnefiendtlig, er denne holdningen først og fremst en ansvarsfraskrivelse. Vi må ikke glemme en veldig viktig ting: Problemet er ikke at vi er pene, fristende og deilige – problemet er at vi ikke får den respekten vi fortjener fra noen menn. Problemet er at noen menn tror at kroppene våre er til for deres nytelse. Problemet er at noen menn vil frata oss kontroll over egen kropp.

En annen fordom den norske debatten har skapt, er ideen om at alle voldtekter er overfallsvoldtekter. Det er ikke sant. Vi vet at det anmeldes 8000–16000 voldtekter hvert år, men at bare 1 % av alle gjerningsmenn dømmes. 90 % av alle voldtekter og voldtektsforsøk blir aldri kjent for politiet. Det vi også vet er at kvinner sjeldent anmelder dersom de kjente gjerningsmannen fra før. Dersom han var en venn, kjæreste, ektemann, kollega eller lignende. Derfor er statistikken misvisende, og debatten går i ring rundt de voldtektene det faktisk begås færrest av, overfallsvoldtektene.

Det er fantastisk beundringsverdig hver gang en jente makter å anmelde et overgrep. Disse jentene fortjener oppfølging, og verdig behandling. Dessverre ser vi ofte at det motsatte er tilfellet – jentene blir møtt med mistillit, og ofte blir de ikke trodd av rettssystemet. Dersom jentene har vært fulle, blir det ofte uttalt at de bør ta deler av skylden selv. Det skal veldig klare beviser til for at gjerningmann blir dømt, i de fleste tilfeller blir sakene henlagt, eller gjerningsmann blir frifunnet. Det er et stort problem, og det finnes gode grunner til å tro at maktforhold i samfunnet og kjønnsroller som har skylda.

Tross debatten, og tross politikernes såkalte ønske om å endre den skremmende utviklingen, viser de nyeste tallene at handling haster nå mer enn noensinne.11,4 prosent av kvinnene har opplevd uønsket seksuell omgang før de fylte 16 år. Én av fire kvinner har opplevd seksuelt krenkende atferd før de fylte 16 år. Totalt oppgir 55,3 prosent av kvinnene at de har opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse.

Da disse tallene kom, skrev forskjellige aviser om saken under tittelen «Sjokktall!» Dette er en studie som bekrefter det tidligere undersøkelser har vist: At jenter og kvinner er langt mer utsatt for seksuelle overgrep enn gutter og menn. Sammenlignet med menn oppga mer enn ti ganger så mange kvinner i denne studien å ha blitt utsatt for uønsket seksuell omgang. Og hva skjedde etter sjokktallene? Ingenting!

Og debatten har stagnert. Deltakere fortsetter å uttale de samme feilaktige fordommene, politikere fra alle fløyer uttaler seg om voldtekt, men det skjer fremdeles ingenting. Vi vet hvilke grep som skal til for å endre situasjonen. Økt fokus i politiet. Kjønn og seksualitet som fag i skolen. Forebyggende holdningsarbeid. Jentetaxi. Vi sitter på svarene, men det skjer ingenting. I mangelen på handling, gir politikerne utsatte jenter et tydelig signal: dette er ikke samfunnets problem, det er deres. Det er dere som må være forsiktige. Det er dere som må ta vare på dere selv. Altså – jenter blir fortalt at seksuell trakassering, krenkelse og voldtekt er deres problem.

Vi vet at seksuell trakassering er utbredt og de fleste har opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse. Det er en altfor stor del av jentenes hverdag i dag. Seksuell trakassering er et eksempel som viser mangel på noe veldig viktig: Respekt for kvinner. Problemet er at noen ikke skjønner at det er vi og bare vi som skal bestemme over kroppen vår.

Seksuell trakassering og voldtekt har noe til felles: Noen gjør noe med kroppen din som du ikke vil. Disse handlingene er handlinger som begrenser vår frihet, og retten vi burde ha til å bestemme over vår egen kropp. Men voldtekt kan uansett ikke sammenlignes med noe. Voldtekt er en av de verste forbrytelsene et menneske kan utsettes for. Likevel fungerer ikke politi og rettsvesen som det skal. De fleste vegrer seg for å anmelde overgrepet til politiet i frykt for at møtet med politi og rettsvesen skal oppleves som et nytt overgrep.

Det er mye en kan gjøre for å stoppe voldtekt, men flere snakker mest om belysning og politi i gatene enn noe annet. Når nivået på å bekjempe voldtekt ligger der, bør vi spørre oss selv om vi virkelig kan løse problemet? Jeg synes ikke belysning i gatene i seg selv er dumt. Hvis det kan hindre at én person blir voldtatt, er det verdt det. Hver eneste ting som blir gjort er bra, men jeg savner politikere som vil se grunnen til problemet. Politikere som skjønner at det ikke bare er handlingen, men også grunnen til handling man må bekjempe. Politikere som vil snakke om helheten i voldtektsproblematikken, ikke bare en del av den. Politikere som vil løse problemet, ikke bare flytte det.

Det er mye vi kan gjøre for å bekjempe voldtekt. Det viktigste er det forebyggende arbeidet, men når det først skjer skal offeret behandles med verdighet og forbryteren skal få konsekvenser. Derfor bør vi opprette politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL). Spesialenheten skal ta seg av og følge opp etterforskning av seksualisert vold og bidra med ressurser og kunnskap om slike saker til politidistriktene. Enheten må være landsdekkende og operativ 24 timer i døgnet. Voldtekt er et samfunnsproblem, og derfor må man vise at å voldta faktisk får konsekvenser. Dersom det skal bli mulig å straffe flere, må det settes inn ressurser for å sikre bevis i voldtektssaker.

En skikkelig behandling av saken og god oppfølging av offeret må være en selvfølge. Det bør tilbys et lavterskeltilbud til personer som er utsatt for voldtekt og andre seksuelle krenkelser i alle kommuner. Vi må lovfeste retten til overgrepsmottak, og at mottakene kvalitetssikres og finansieres. Selvfølgelig må også alle som er blitt voldtatt får tilbud om gratis oppfølging fra psykolog.

Politiet skal stoppe voldtektsforbryterne, men det er vi som må stoppe voldtektene. Det viktigste er å forebygge overgrep. Voldtekt er aldri jenters skyld, men et resultat av samfunnsstrukturer som forteller noen at de har rett på andres kropp. Grensesetting og arbeid mot seksuell trakassering bør inn i pensum på skolen. God opplæring om seksualitet kan forebygge at ungdom begår eller aksepterer seksuell trakassering eller seksuelle overgrep. Vi vil at alle jenter skal føle seg trygge, enten det er på vei hjem fra byen eller på hjemmefest. Det handler om å forstå at nei betyr nei. Vi vil arbeide for at grensesetting og arbeid mot seksuell trakassering skal inn i pensum på skolen. Gutter må forstå grunnleggende respekt for jenter allerede i ung alder – dette samfunnet skal ikke oppdra voldtektsmenn!

Ellen Aanesen var programleder i NRK, og har laget mange programmer om feminisme og kvinnekamp. Blant annet har hun skrevet boka: Ikke send meg til en «kone», doktor! (Oktober, 1981). Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Boka ble til takket være overlege Per Agnar Nilsen på Aker sykehus. Han ledet abortnemnda der og var ihuga abortmotstander. Hans nemnd hadde høyere avslagsprosent enn andre nemnder.

En dag befant jeg meg selv i køen i den lange korridoren på Aker sykehus, der alle vi som skulle i abortnemnd satt på utstilling i timevis, med et nummer i hånden, før vi slapp inn. Jeg hadde et lite barn og var gravid med spiral. Jeg var sikker på at feilslått prevensjon var god nok grunn til å få innvilget abort. Jeg hadde gjort det jeg kunne for å beskytte meg. Legen min hadde søkt for meg, og der satt jeg og ventet på å komme inn i nemnda.

Det ble min tur. Inn på et legekontor. En sykepleier ga meg beskjed om å ta av meg buksene, eller underbenklærne, kan jeg tenke meg hun sa. Der sto jeg naken fra livet og ned, inn kom en totalt fremmed mann, Per Agnar Nilsen. Prøv å presentere deg for en fremmed mann når du står der naken fra livet og ned!

Han foretok en gynekologisk undersøkelse. Så var det å vente. Før møtet i selve nemnda med to leger og en sosialkurator.

Feilslått spiral var ikke uten videre abortgrunn, fikk jeg vite. Legene var uenige om spiral kunne regnes som abort-indikasjon, svarte Per Agnar Nilsen meg.

Min neste tanke var selvsagt: Hvordan går det da med et foster som blir båret fram med spiral i livmoren? Legene er uenige om det er medisinsk forsvarlig, svarte overlege Nilsen, vel vitende om at han hadde makten til å nekte meg abort og sende meg hjem for å sette et barn til verden som jeg ikke følte jeg kunne ta imot, et barn som kanskje var skadet i fosterstadiet! Der og da ble kimen til denne boka lagt.

Etter aborten reiste jeg hjem med en dyp bestemmelse inni meg. Den vokste til et stort raseri: Bare vent, jeg skal ta deg!

Dette var i 1975, ikke lenge etter at abortmotstanderne med en stemmes overvekt hadde stemt ned lov om selvbestemt abort i 1974. Skuffelsen var enorm. Vi var så sikre på at tiden med illegale aborter, skam, fornedrelse og fortielse var over, at tiden med legenemnder var over, at kvinner endelig skulle få retten til å bestemme over egen fruktbarhet.

Dette var mens Biskop Per Lønning gikk av i høylydt protest mot den kompromissloven vi fikk i 1975. Den ga oss ikke selvbestemt abort. Den avkriminaliserte riktignok kvinnen, og den ga legen rett til å innvilge abort av sosiale årsaker. Jeg dro hjem fra sykehuset og skrev et avisinnlegg til Dagbladet om egen erfaring i abortnemnd og mot Per Lønning, som nok en gang hadde tilranet seg all oppmerksomheten i abortdebatten: Det innlegget sluttet slik:

Det er forstemmende å se hvordan realitetene i abortdebatten smuldrer bort i oppblåst dramatikk fordi Per Lønning går. I virkeligheten er det en uviktig detalj. La ham bare gå. Forhåpentligvis går han så langt at han ikke kan gjøre mer skade i denne sammenhengen.

Jeg var blitt modig og jeg undertegnet med fullt navn. Vi måtte bryte tausheten!

Et par år senere sto jeg på legekontoret til Per Agnar Nilsen med et TV-team. Jeg skulle lage to TV-program om abort. Ett om abortkampens lange historie og ett om kvinners møte med abortnemnda, der mange kvinner sto fram og fortalte om hvordan de ble behandlet i nemndene, under fullt navn, i det kraftigste massemediet vi hadde. De abortsøkende kvinnene hadde alltid blitt snakket om, men de hadde ikke kunnet snakke selv, om noe så sentralt i kvinnelivet som spørsmålet om abort. Er du kriminalisert, så tier du. Og det hadde abortsøkende kvinner gjort gjennom historien og fram til min egen tid.

Det sentrale perspektivet for meg var: Hvordan framstilte kvinner som står i abortvalget seg selv. Og hvordan ble de framstilt av abortmotstanderne.

Nå hadde jeg intervjuavtale med overlege Nilsen. Han husket ikke meg, men jeg husket ham!

Han betinget seg retten til å se programmet før det gikk på lufta. Det fikk han, sammen med alle de kvinnene jeg hadde intervjuet om deres erfaringer i abortnemnd. Da Per Agnar Nilsen reiste seg for å protestere mot programmet, tok kvinnene ham en etter en. Han forlot lokalet i stillhet og jeg hørte aldri noe mer fra ham.

Min generasjon kvinner er den siste som hadde erfaringer med illegale aborter. Det var nødutveien når legen din ikke ville søke om abort for deg. På 1960-tallet og tidlig 1970-tall stiger antallet aborter utført på sykehus bratt. Det skyldtes ikke at det totale aborttallet steg, men at flere aborter ble utført på sykehus. Og færre aborter ble utført illegalt av gode og dårlige hjelpere. Den siste kvinnen som døde etter illegal abort, døde i 1967. Da lov om selvbestemt abort omsider ble vedtatt, var det knapt noen illegale aborter igjen å legalisere.

Abortallene gikk ikke til himmels, slik motstanderne hadde spådd. Først hadde praksis endret seg, så kom loven. Det som sto igjen da loven ble vedtatt, var: Hvem som skulle ta avgjørelsen, legen eller kvinnen? Den siste harde kampen handlet om kvinnens rett til å bestemme. Selvbestemt abort var det største og viktigste spørsmålet i kvinnekampen på 70-tallet. I 1978, etter 65 års abortkamp, ble selvbestemt abort de 12 første ukene av svangerskapet vedtatt. Med en stemmes overvekt.

De to TV-programmene vakte en voldsom reaksjon. Aldri har jeg fått så mange henvendelser fra folk. Oktober forlag spurte om jeg kunne skrive bok. Jeg svarte at jeg vet ikke, for jeg har aldri gjort det før. Men jeg skal prøve.

Under arbeidet med boka tenkte jeg: Det spiller ingen rolle om mange leser den nå. Det viktige er at dette stoffet blir samlet slik at de som kommer etter oss, kan oppsøke historien og skjønne hva som står på spill, hvis noen tar fra oss abortloven. Altså: Denne boka er egentlig til de unge i denne forsamlingen. Det var dere jeg hadde i hodet da jeg skrev.

Abortkampen er historie i vårt land, men i mange andre land spiller den samme historien spiller seg ut her og nå!

Kvinner fornedres, skades og dør hver dag på grunn av sin fruktbarhet.

Norge var et fattig land da abortkampen startet her. I dagens fattige land er fremdeles svangerskap, fødsel og abort forbundet med stor fare for kvinnens liv og helse. I land der slik livsrisko er høyest, dør 1 av 7 kvinner i løpet av livet på grunn av svangerskap. I Norge dør 1 av 7000 kvinner. Men farlige provoserte aborter var inntil 1960–1970-tallet et viktig kvinnehelseproblem også her. I fattige land har man nå klart å få ned barnedødeligheten for barn under 5 år, men mødredødeligheten har man ikke fått ned. Kanskje gjøres det lite for å redusere sykdom og dødelighet knyttet til graviditet, fordi det rammer de fattigste og mest undertrykte kvinnene. De uten stemme.

I Norge var det tre aktører i abortkampen: Kvinnene, legene og kirken. Bare legene og kvinnene var parter i saken i lovens forstand. Kirken har ikke vært part i abortavgjørelsen. Likevel har kirken og den kristne fundamentalismen vært kvinnenes viktigste motstander i kampen for selvbestemt abort. Idag er det vanskelig å forstå hvilken makt kirken hadde her i landet. Og hvilken makt religion har, i land der kvinner nektes adgang til trygg abort.

I abortssaken ble kirkens makt utfordret. Det er få spørsmål som har konsolidert og samlet den organiserte kristenheten i Norge på samme måte som kontroll over kvinnens sexualitet og fruktbarhet. Kontroll over fruktbarheten er en sentral del av selve fundamentet i kristendommen.

I abortsaken kolliderer to grunnleggende forskjellige oppfatninger av fruktbarheten og livet: Livet som gitt av Gud eller livet som gitt av kvinnen.

Se bare Bibelens framstilling av hvordan Jesus ble til. Her er skapelsen et mannlig prinsipp. Vi presenteres for en allmektig Gud som vil ha en sønn. For å få dette til, betjener han seg av en hellig ånd som får i oppdrag å befrukte en fremmed kvinne, ikke ved hjelp av seksualitet og sæd, men ved hjelp av ord. Til alt overmål forblir kvinnen jomfru etter fødselen. Kvinnen er her et ikke-seksuelt hjelpemiddel til å frambringe Guds hellige barn med. Kvinnens seksualitet forties, og kvinnens sentrale rolle i forplantningen fornektes. Hun er et hjelpemiddel til å frambringe barn med.

Lenge forestilte man seg seg at sædcellen inneholdt en mikroutgave av det fullstendige mennesket, som kun trengte kvinnen som vekstmedium.

Først på 1820-tallet ble det kvinnelige egget oppdaget.

De urgamle forestillingene har fått råde på tross av, eller kanskje på grunn av det alle kan se: Det er kvinnen som skaper det nye livet i sin kropp etter befruktningen. Det er ikke Herren. Det er kvinnen som føder barnet til verden. Det gjør ikke herren.

Å lage et barn er noe helt spesielt. Det er kanskje den mest intime, private handlingen i menneskelivet, og samtidig en handling av aller største samfunnsmesige betydning. Barn er, når alt kommer til alt, det aller mest grunnleggende for at selve menneskeheten skal fortsette å eksistere. Derfor har det vært viktig å ha kontroll over fruktbarheten, gjennom kontroll av kvinnen.

Når kvinnen i abortkampen sto fram og sa at hun ville råde over fruktbarheten og det påbegynte livet, satte hun seg så og si i den allmektige Herrens sted, eller kanskje herrenes sted. Og det ble ikke tatt nådig opp. Hverken av herrene i kirken eller herrene i legestanden.

I fattiglandet Norge begynte abortkampen i 1913, samme år som kvinner vant stemmerett. Det begynte med et par avisnotiser om fosterfordrivelsessaker. Den ene notisen forteller om en ung kvinne som dør etter illegal abort. Hun arbeider som ekspeditrise og er forlovet. Hun blir gravid, forloveden svikter, og hun oppsøker en kvakksalver, jordmor Inger Kringen i Frognerveien i Oslo, og trygler om hjelp. Jordmoren behandler henne motvillig, men tar seg godt betalt og skysser henne avgårde. Om ettermiddagen blir kvinnen dårlig. Hun betror seg til søsteren. Tidlig om morgenen kommer fosteret. Dette brenner søsteren i ovnen. Da kvinnen ble lagt inn på Rikshospitalet med bukhinnebetennelse, var det for sent. Hun døde av blodforgiftning den første natten.

Ifølge avisreferatet var jordmoren godt kjent for sine lyssky tjenester. Da hun ble arrestert, sto hun på farten til København. Ved ransakning i hennes hjem fant politiet en vaskevannsbolle med en del instrumenter «av den sort man bruker for å frambringe for tidlig fødsel». Rundt om i huset ble det funnet en del penger og en bankbok med 11 000 kroner.

Normalt ville denne hendelsen vært glemt etter noen dager. Denne gangen skjedde ikke det. Katti Anker Møller, godseierfruen fra Torsø utenfor Fredrikstad, brøt muren av taushet rundt abort og skrev et avisinnlegg som skulle bli begynnelsen på tre generasjoners abortkamp. Hun skriver:

En kvinde som beslutter seg til fosterfordrivelse, hun vet hva hun gjør, men hendes motiver er sterkere enn frykt for døden. Overfor en sådan ulykke må andres domme forstumme. Især menns. Hensynet til det begynnende foster, den plantelignende ansamling av stoff og væske i en kvindes indre, uten følelse eller bevissthet, kan ikke veie opp mot de krav, som gjør seg gjeldende hos et voksent menneske, midt i livets kamp …

Det er noe annet når fosteret er født, da er det et selvstendig vesen, et barn …

Hva man derfor må beklage er at kvinder nu i sådanne tilfelle ikke med trygghet kan henvende seg til en lege med håp om å bli hjulpet. Den bestemmelse bør derfor avskaffes som setter straff for leger som yder sin hjelp til fosterfordrivelse. Den unge pike, som døde, vilde vært frelst om hun var kommet i en leges hånd.

Etter datidens straffelov § 245, risikerte kvinnen tre års fengsel for rettsstridig fosterfordrivelse. Den som hjalp kvinnen, risikerte fengsel i minst to år og inntil livstid dersom kvinnen omkom som følge av forbrytelsen.

La oss spare kvinnenes liv, sa Katti Anker Møller. La oss oppheve straffen for legene slik at kvinnen kan oppsøke betryggende hjelp, foreslo hun. Men det skulle legene ha seg frabedt. Denne pasientgruppen ønsket de ikke å ha noe med å gjøre. Dr. med. O Borchgrevink svarer. Han forutsetter at kvinner som søker abort er prostituerte: Han skriver:

Ærede Frue.

De forlanger at legestanden i sin alminnelighet skal stå til disposisjon for de kvinder som av en eller annen grunn vil ha sitt svangerskap avbrudt. Det ønsket får De heldigvis aldri oppfylt. Om De også fikk straffen for forsterfordrivelse opphevet, så ble det kun et fåtall leger som nedlot seg til en så skitten trafikk. Det har aldri vært såvidt anseelse forbundet med seksuelle leveveie … at en lege med noen respekt for seg selv vil agere tjener for sitt kvindelige klientels erotiske bedrifter.»

Borchgrevink fikk bred støtte hos andre leger og ledende kvinnesakskvinner. De kjempet for kvinnens renhet og sedelighet i det hellige ekteskapet. En kvinne som hadde ligget med en mann utenom ekteskap, fikk selv ta straffen for sin synd. Og straffen var barnet.

Men Katti Anker Møller hadde arbeidet i mange år for å hjelpe enslige mødre. Hun hadde etablerte hjem for enslige mødre, de som påviselig hadde syndet. Hun svarer:

La oss ha respekt for disse kvinder som opprettholder en mors verdighet under sønderknusende forhold. Forhold som menn har beredt henne, under lover som ennu ingen kvinde har øvet innflytelse på. Om så en av disse griper til den den eneste utvei som ennu synes å stå åpen for henne, med risiko for eget liv. Kan vi andre da egentlig dømme? Hvem har rett over det foster som går til grunn uten hun selv? Mannen som har forladt henne synes å ha forspilt sin rett. Og samfundet har så godt som ikke tatt noen forholdsrgeler for å stå henne bi. Moren nærer fosteret med sitt blod, hun skal føde det til verden. Ingen besiddelse er derfor mer berettiget enn en mors over sitt foster. Det er alt annet enn smukt å ødelegge det, med det får bli vedkommende kvindes egen sak. Vi andre kan bare bedømme hennes motiver, men vi har ingen rett til å gripe inn. La oss heller finne botemidler til å forhindre sånt.

I 1915 reiste Katti Anker Møller land og strand rundt med foredraget «Moderskapets frigjørelse» der hun sier:

… den beste beskyttelse for barn ligger i den kjendsgjerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.

Katti Anker Møller la kvinnens kjærlighetsevne til grunn, når hun argumenterte for at kvinnen måtte bestemme over sin egen fruktbarhet. I stedet for straff og fordømmelse måtte kvinnen måtte få tilgang til prevensjon og samfunnets hjelp til det viktige morsarbeidet.

Sammen med arbeiderpartikvinnene åpnet hun det aller første Mødrehygienekontoret i Oslo i 1924. Der kunne gifte kvinner få kjøpt pessar, sæddrepende piller, kondomer, opplysningsbrosjyrer, spebarntøy og omstendighetsforklær.

På venteværelse, med Katti Anker Møllers gamle hagemøbler, hang to plakater på veggene der det sto:

-Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar.

-Moderskapet er kvindens viktigste yrke – til intet yrke går hun så uforberedt.

Bak et skjermbrett sto en gynekologisk stol. Om formiddagen var det butikk, om ettermiddagen kunne gifte kvinner komme og få hjelp til prevensjon. Men alle de abortsøkende som fortvilet henvendte seg til Mødrehygienekontoret kunne de ikke hjelpe. Loven hindret dem. En kvinne skriver:

Jeg har nå en tid benyttet meg av en gummikopp, men desverre tror jeg det har gått galt igjen. Men jeg orker ikke på noen måte å ha et barn igjen nu, jeg har 5, den eldste er 7 år. Jeg vet om en her som satte et kateter inn i livmoråpningen og fikk reglerne igjen og hun hadde ingen nød av det. Bør jeg gjøre det samme? Det får gå som det går, bare jeg kan slippe å få flere barn på et par år.

Kristenfolket protesterte mot både abort og prevensjon. De gikk til rettsak for å få stengt mødrehygienekontoret. Kvinnene måtte ikke få kunnskap om å regulere sin egen fruktbarhet. Men kristenfolket tapte den saken.

Professor Karl Vold, dekanus ved Menighetsfakultetet og leder for Norges kirkelige landslag, var ledende i motstanden mot abort og prevensjon. Han utredet prevensjonspørsmålet sett fra kristen synsvinkel. Han skriver:

Principielt sett strider enhver kunstig indskrænkning av fruktbarheten og barnefødsler mot kristendommens ånd og moral … en sådan rationel begrensning av barnefødsler bunder i et livsssyn som til syvende og sist setter Gud utenfor livet … barn er en Guds gave og uttrykk for guddommelig velsignelse.

Kvinnen var et middel til å bringe fram herrens barn med

Sykehusene var stengt for abortsøkende kvinner. Først etter at kvakksalvere hadde gjort sitt, slapp kvinnen inn i sykehus. Den økende illegale abortvirksomheten ble etterhvert et problem for legene. Legenes oppgave ble kun å reparere de verste skadene, lappe sammen ødelagte kjønnsorgan, føre journaler over stigende feberkurver og skrive ut dødsattester for kvinner som døde av bukhinnebetennelse, blodforgiftning, blodpropp, forblødning. Kanskje mødre med mange små barn. Kvinner som kunne vært reddet. Bare på Ullevål sykehus døde åtte kvinner hvert år etter illegal abort i 1920-årene. De fleste som ble lagt inn med alvorlige komplikasjoner etter abort, kom fra arbeiderklassen, var gift og hadde barn fra før. De alvorligste skadene og de fleste dødsfallene forekom blant ugifte kvinner fra arbeiderklassen.

Legeforeningen tok opp saken, og utredet forslag til ny lov. I komitéen satt blant annet legen Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter. Hun var lege på Sagene i Oslo. Hun gikk lengst og mente abortavgjørelsen måtte ligge hos kvinnen. Hun begrunnet det slik:

For disse kvinnene finnes det intet valg. De tvinges ut i abortene som en følge av den konflikt som oppstår mellom deres eget legemes fruktbarhet og de ytre vilkår som bys moderskapet. Disse kvinner mangler alt hva jeg vil henregne til begrepet mødrehygiene: De kan for det første ikke unndra seg samleie når de ikke ønsker det, der har dernest ikke et enerom hvor de kan forta en utskylling etter kjønnsakten, de er knuget av den største overtro og kirkelige fordom når det gjelder det seksuelle, de kjenner ikke sin egen kropp og den frekkeste kvakksalver kan indbilde dem nær sagt hva som helst,og de er endvidere berøvet legehjelp når de av moralske og fornuftige grunner ønsker å befris for sitt foster. De lever endnu i våre dager og midt for våre øyne i kjønnsslaveri og fødetvang.

I 1935 la justisdepartementet fram et lovforslag som ville utvide adgangen for legene til å foreta abort. Da gikk kristenfolket mann av huse. De samlet seg rundt et opprop, fra Det frivillige kirkelige landsmøtet, om Livets Hellighet. Der het det at en ny lov ville innebære «et angrep på det norske folk mer drepende enn krig». De mente de hadde Gud, loven og moralen på sin side. Det var de som forsvarte det hellige gudegitte livet mot de morderiske kvinnene. 207 000 skrev under på oppropet.

Bildet av den gravide kvinnen som potensiell morder dukker opp hver gang forslag om utvidet adgang til abort blir diskutert.

I 1969 uttalte sosialminister Årvik i Ukebladet illustrert: «Si hva man vil. Abort er drap!»

1974 skrev Biskop Per Lønning i bladet Kirke og Kultur at abort kunne sammenliknes med tidligere tiders avgudsdyrkere, som ofret små barn på bålet til avguden Molok. «Å bli brent på bålet er ikke noen mer inhuman skjebne enn å bli sugd eller skrapt ut av en livmor.» Skrev Lønning.

1974 laget Folkeaksjonen mot selvbestemt abort et informasjonhefte der de advarer mot at den sterke part, nemlig moren, får bestemme over den svake part, fosteret. En slik tankegang er farlig, det var slik nazistene fjernet rettsvernet om de uønskede jødene, skrev de. I samme slengen sammenliknet de abort med å slippe en atombombe over Hiroshima.

Avisene Vort Land og Dagen rant over av innlegg om hvilken flom av fosterdrap og lovbeskyttede mord vi kunne vente, dersom kvinnen fikk rett til å bestemme over egen fruktbarhet. Abortmotstanderne opphevet seg til fosterets forsvarer og manet fram et bilde av den gravide kvinnen som en blanding av et monster og en viljeløs svekling som kunne presses til drap. Denne kvinnen måtte holdes i sjakk.

Så uendelig fjernt fra Katti Anker Møllers framstilling av kvinnen fra 1915 som det går an:

… den beste beskyttelse for liv ligger i den kjendsgerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.

Noen må tale for de tause, sa Tove Pihl, Katti Anker Møllers datterdatter, på et stort møte om abortloven i studentersamfunet i Oslo i 1973. Målet må være at at intet barn skal komme uønsket til verden, mente hun.

Tidlig på 1970-tallet hadde kvinner såvidt begynt å snakke og kjempe på tross kriminaliseringen. Deler av legestanden var etterhvert på vår side. Leger som Aud Blegen Svindland og Gro Harlem Brundtland må nevnes. Legene Berthold Grünfeld og Astor Reigstad forsket på nemndene og uretten og ga oss argumenter vi trengte. Astor Reigstad og en rekke leger i Sosialistiske Legers Forening etablerte rådgivingsklinikk og hjalp kvinner gjennom abortnemndene.

Over hele landet reiste kvinnene seg og krevde selvbestemt abort. Mange var med oss.

Men altfor sent forsto vi kraften i den organiserte kristenheten.

I 1974 overleverte Folkeaksjonen mot selvbestemt abort 610 000 underskrifter mot selvbestemt abort før Stortingsbehandlingen av loven som skulle gitt oss rett til besemme selv. Loven ble stemt ned.

Da selvbestemt abort endelig ble vedtatt fire år senere, var det med kun en stemmes overvekt.

Det er heldigvis lenge siden 1970-tallet. Kvinnens rett til å bestemme har blitt en selvfølge. Men nettopp fordi retten har blitt en selvfølge, er det viktig at oppmerksomheten ikke svekkes. Motstanden er der. Jeg er sikker på at motstanderne vil ta fra kvinner retten til å bestemme, hvis anledningen byr seg.

I 1986 holdt Pro Vita og Folkebevegelsen for Livsrett og menneskeverd massemønstring i Oslos gater. De hentet inn Mor Teresa, for å tale sin sak.

I 1991 ville Krf foreslå abortforbud. Ja, noen av deres stortingspolitikerne ville ikke engang tillate abort etter incest og voldtekt.

I 1993 ville kallskapellan Helen Bjørnøy og Peter Hjort i fuksjonshemmedes Fellesorganisasjon innskrenke selvbestemt abort til 10 uker. Før ti uker var det ikke mulig å finne eventuelle fosterskader. De argumenterte med at en grense på 10 uker ville hindre kvinnen i å kunne få kunnskap om eventuelle fosterskader. Kvinnen måtte ikke få kunnskap. Andre måtte forvalte kunnskapen på hennes vegne.

Høyreideolog Kristin Clemet ønsket å totalforby abort, men innså at det ikke var realistisk politikk.

I 1995 fremmet politikere fra Senterpartiet, Krf og Frp et forslag til ny paragraf 95A i grunnloven. De ville ha grunnlovsfestet at «Enhver har Ret til Liv og Legemlig integritet fra Undfangelse til naturlig Død.» Dette forslaget samsvarer med Pro Vitas grunnlag, og ble backet opp av Pro Vita gjennom Rett til liv-aksjonen, med kjendiser fra toppolitikken, kirken, næringsliv og kultur i spissen.

Ved stortingsvalget i 2005 stilte abortmotstanderne liste mot «Folkemord i Norge» i sju fylker. Alle listene ble toppet av Børre Knudsen og Ludvig Nessa, som fulgte opp med aksjoner med blodige abortdukker og begravelser av fostre osv.

I november 2012 sammenliknet professor emeritus fra Menighetsfakultetet Bernt T. Oftestad massakren på Utøya med de 15000 lovlige abortene her i landet.

Felles for abortmotstanderne er den mer eller mindre åpne påstanden om katastrofer som massutryddelser og folkemord, hvis kvinnen får bestemme.

De tilskriver seg selv et større samfunnsansvar enn den gravide kvinnen, en høyere moral, en større evne til omsorg, en bedre dømmekraft. Abortmotstanderen påstår de beskytter det ufødte liv. Det er vrøvl. Det er faktisk kvinnekroppen som beskytter fosteret.

Og den som ønsker å bistå må henvende seg til kvinnen og spørre: Kan vi bidra med noe, i så fall hva?

Ved abort etter 12 uke, tar en nemnd fremdeles avgjørelsen.

Tallenes tale fra nemndene: I 2009 fikk nemndene totalt 698 begjæringer om svangerskapsavbrudd etter 12 uke.

Hvor mange kvinner fikk avslag til slutt? Elleve. Elleve av alle de 698 som ble behandlet i nemnd. 11 kvinner fikk av avslag på sin abortsøknad av totalt 15774 aborter dette året.

For fosteret blir utkommet det samme om det er kvinnen som bestemmer eller en nemnd. Utviklingen mot å bli et barn som kan leve utenfor mors kropp avbrytes i alle fall. Spørsmålet er: Hvem skal bestemme.

Alle gravide kvinner står i eksistensielle valg. Den kvinnen som er gravid slipper ikke unna valget, hun vet at hun må bære følgende av både et nei og et ja. Hun vet bedre enn noen at hun ved et nei avslutter livet til fosteret. Hun vet at hun ved sitt ja påtar seg et livlangt ansvar. Hun må være den nærmeste til å dømme. En nemnd, selv om den etter beste evne tar sin avgjørelse, er ansvarsfri når møtet er slutt.

I vår tid kommer undergravingen av loven først og fremst via buzz-ordet sorteringssamfunnet. Er du for eller mot sorteringssamfunnet? Ingen er vel for sorteringssamfunnet – unntagen den abortsøkende kvinnen?

Høyre har programfestet at vil de fjerne abortlovens § 2c, dersom de kommer til makten. § 2c sier at nemnda kan innvilge abort dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Det er riktig at antallet nemndbehandlede aborter på dette grunnlaget har økt etter at det har blitt mulig å slå fast arvelige feil og sykdom. Og det er å vente at tallet vil øke ytterligere med utvidet kunnskap.

Hvis Høyre lykkes i å fjerne § 2c, kan ikke en nemnd innvilge abort hvis det er feil på fosteret. Da har Høyre etablert en platform for å angripe selvbestemmelses-retten.

Hvis det ikke skal være tillatt å ta abort i tilfelle arvemessige feil og sykdom hos fosteret etter 12. uke. Hvorfor skal det da være lov å ta abort på friske fostre før 12 uke?

Jeg må spørre: Hvorfor skal det være moralsk mer høyverdig å sette et barn med påviste kromosomfeil og sykdom til verden enn barn uten feil og sykdom?

Hvorfor kan vi klandre kvinnen om hun velger bort et foster med påviste feil og skader, mens vi ikke klandrer kvinnen for å velge bort et friskt barn?

Og husk: Med selvbestemt abort kan kvinnen idag velge å sette et barn med kromosomfeil og sykdom til verden, hvis hun ønsker det. Noen velger det. Med selvbestemt abort kan en kvinne kan velge å ikke vite. Noen velger det.

Vi vet at vi får færrest aborter ved god prevensjon, selvbestemt abort og gode ordninger for kvinner knyttet til svangerskap og fødsel og abort.

Vi vet at kvinnens rikelige fruktbarhet gjør at vi alltid vil ha abort. Selv med god prevensjon, vil en stor andel kvinner gjennomgå abort i løpet av sitt fruktbare liv, bare på grunn av feilslått prevensjon.

Når vi vet at abort en er en del av kvinnelivet

Når vi vet at det eneste man oppnår ved nekte kvinner adgang til trygg abort, er et illegalt abortmarked, med utrygge aborter og påfølgende lidelser, da spør vi med Katti Anker Møller: Hvordan skal vi ordne samfunnet slik at kvinner ikke skades på grunn av sin rikelige fruktbarhet? Hvordan kan vi bistå kvinner som er vanskeligstilt? Hvordan ordner vi samfunnet slik at kvinner kan sette de barna de ønsker til verden?

I etterordet til denne boka skrev jeg til dere som er unge idag: Foreløpig har vi skaffet dere retten til å si nei, men ennå har vi ikke vunnet den fulle muligheten til å si ja. Ennå er det mye som hindrer før kvinner kan velge både seg selv og de barna de ønsker. Men en gang skal vi også erobre retten til å si ja.

Valget i USA er en påminnelse om at abort er storpolitikk og at kvinnekroppen fremdeles er en sentral politisk slagmark.

Kilder:

• Katti Anker Møller. Moderskapets frigjørelse.
• To foredrag – fra 1915 og 1919. Tiden 1974.
• Ellen Aanesen. Ikke send meg til en «kone», doktor. Fra tre års fengsel til selvbestemt abort. Oktober Forlag A/S 1981
• Berit Austveg. Kvinners helse på spill. Et historisk og globalt perspektiv på fødsel og abort. Universitetsforlaget 2006
• Finn Egil Skjeldestad. 20 år med selvbestemt abort – hva viser aborttallene. SINTEF Unimed seksjon for epimemologisk forskning 2000 http://helsedirektoratet.no/Om/nyheter/Documents/abortstatistikk.pdf

Ola Tunander:
Libyenkrigets geopolitik, Humanitär intervention eller kolonialkrig?
Celanders Förlag

I motsetning til den arabiske vårens opprør i Tunisia og Egypt skjedde det i Libya en tidlig væpning av opposisjonen. Ved hjelp av NATOs bombefly førte opprørerne en sju måneder lang borgerkrig mot diktatoren Gaddafi som endte med hans fall og avretting. Etter å ha vært det mest velstående landet i Afrika med et godt utviklet velferdssystem endte Libya opp som en såkalt «failed state». Væpnede bander kontrollerer ulike deler av landet, sentralmakten mangler kontroll, infrastrukturen er ødelagt og menn kan gifte seg med fire kvinner hver. I vestlig massemedia fikk vi i februar og mars 2011 presentert en historie om diktatoren Gaddafi som angrep en fredlig demokratibevegelse og som hadde sagt at alle i opprørsbyen Benghazi var rotter som skulle drepes. Dette var en historie jeg og mange andre trodde på. FN-resolusjon 1973 ga NATO et mandat til å beskytte sivile ved å opprette en flyforbudssone, og det innledet en aktiv deltagelse i krigen. Men i hvor stor grad beskyttet intervensjonen de sivile i Libya? Hva skjedde på bakken dag for dag i den første fasen av borgerkrigen og hva ble rapportert i massemedia? Ola Tunander gjennomgår disse spørsmålene og gir ved hjelp av mangfoldige kilder et bilde av stormaktene og opprørsledernes motivasjoner og samarbeid.

Det er to hovedkonflikter som danner bakgrunnen for hendelsene i Libya. Den ene er mellom Gaddafi og de vestlige stormaktene. Da Gaddafi tok makten på 70-tallet nasjonaliserte han landets oljeproduksjon. Dette gjorde det mulig for Libya å gi innbyggerne billige helsetjenester, elektrisitet og vanntilførsel, men det førte til store tap for vestlige selskaper. Gaddafi involverte seg politisk og militært i flere afrikanske land for å motvirke europeisk inflytelse og sikre afrikansk selvstendighet. Han ble tidlig et yndet mål for fransk, britisk og amerikansk etteretning, som først forsøkte seg på et motkupp og senere prøvde å ta livet av han på andre måter. Tunander dokumenterer hvordan et hundretalls spesialstyrker fra disse landene var inne i Libya allerede i februar 2011 sammen med spesialstyrker fra Qatar. Dette var kun noen få dager etter de første demonstrasjonene hadde startet. Qatars kanal Al-Jazeera hadde satt opp et mediesenter i Benghazi for å ta i mot journalister som kom til landet sånn at de kunne påvirke mediedekningen. Kunne alt dette ha blitt gjennomført uten grundig planlegging? Nei, mener Tunander. Som et eksempel ble det allerede i november 2010 annonsert en felles fransk-britisk flyøvelse for å øve på angrep mot «et diktatur sør for Frankrike». Men hvordan kunne Gaddafi felles uten å sette i gang en upopulær invasjon?

Før Italias kolonisering av Libya i 1911 var ikke landet en enhetlig nasjon, men var under osmansk styre delt inn i flere områder kontrollert av lokale stammer. Det er noe som fortsatt preger den politiske situasjonen. Den andre konflikten som ledet til krigen er konflikten mellom de forskjellige stammeområdene i Libya – i store trekk mellom Gaddafis maktbase i Tripoli i vest og en islamistisk maktelite i Benghazi i øst. Denne eliten følte seg mer knyttet til den arabiske sfæren og var uenige i Gaddafis Afrika-politikk. Noen av dem drev også med menneskesmugling, noe Gaddafi hadde stoppet gjennom en avtale med Italia. Den interne konflikten ble tatt i bruk av imperialistmaktene.

Selv om det fantes demokratiforkjempere i opposisjonen dreide ikke konflikten seg om en kamp mellom diktatoren og folket. Samtidig som det var demonstrasjoner mot Gaddafi i Benghazi var det minst like store demonstrasjoner til støtte for han i Tripoli. Gaddafi hadde også støtte i afrikanske og andre ikke-vestlige land. I FN-resolusjon 1973 nevnes det ikke at man skal ta del i borgerkrigen, men at man skal opprette en flyforbudssone for å beskytte sivile. Det var bakgrunnen for at den ble godkjent i Sikkerhetsrådet.

Hva skjedde med beskyttelsen av sivile? Da Gaddafis styrker inntok den opprørskontrollerte byen Misrata tidlig i konflikten ble det drept rundt 200 mennesker. Av disse var det kun 11 kvinner, noe som tyder på at de fleste drepte falt i kamp og at det ikke foregikk nedslaktinger av sivile. Fargerik språkbruk til tross, Gaddafi sa aldri at Benghazi skulle jevnes med jorden. De som ble omtalt som rotter, var de utenlandske jihadistene og sikkerhetsstyrkene og de væpnede opprørerne. Han var tydelig på at de fredlige demonstrantene ikke skulle skades. Før NATO begynte sin bombing hadde konflikten ført til noen hundre dødsfall. Da konflikten var over, var det rundt 30 000 døde. Blant de drepte var svarte libyere og gjestearbeidere som var blitt regelrett massakrert av opprørerne. Mange tusen flere ble drevet på flukt. Flere av overgrepene fant sted før intervensjonen, så hvis målet var å beskytte sivile, hvorfor støttet man den siden som begikk de største forbrytelsene?

Med tanke på Norges viktige rolle i bombetoktene mot Libya fortjener Tunanders bok å få oppmerksomhet i norsk debatt.

Magnus Dahler Norling

 

Maoistene splittes i Nepal

Communist Party of Nepal-Maoist ble stiftet på en kongress i januar. De forlot regjeringspartiet, Unified Communist Party of Nepal, som samtidig avholdt sin kongress. Prachanda ble gjenvalgt.

Uenighetene dreier seg om hvordan fullføre revolusjonen når en har fått regjeringsmakt, valgt av folket.

Kort sagt: Utbryterne er utålmodige.

Amin om Mali

Samir Amin overrasker. Han er positiv, om enn under tvil, til den franske intervensjonen i Mali.

– Jeg er av dem som på prinsipielt grunnlag fordømmer all vestlig militær intervensjon i land i Sør. Disse intervensjonene er i sin natur kontrollert av monopolkapitalen som dominerer Vesten.

Er den franske intervensjonen i Mali et unntak fra regelen? Både ja og nei. Og det er grunnen til at jeg oppfordrer til å støtte intervensjonen, uten at jeg har noen illusjoner om at den vil stoppe den pågående forverringen av de politiske, sosiale og økonomiske forholdene, ikke bare i Mali, men i hele regionen. Årsaken til forverringene er innføringen av monopolkapitalisme i regi av den imperialistiske triaden – USA, Europa, Japan – akkurat som den også er et utgangspunkt for utbredelsen av politisk islam i området.

(Les hele artikkelen på norsk på den nye internettportalen, Radikal Portal.)

Rød Ungdom i hagen til Fabian Stang

– Det er ikke er noen sammenheng mellom folks økonomi og boligprisene lenger. Noen tjener på at boligmarkedet er sånn som den er i dag, men de fleste av oss taper på det. Vi vil bygge gode boliger, som folk har råd til å bo i, sier leder i Rød Ungdom Seher Aydar.

5. februar aksjonerte de i hagen til Fabian Stang for en sosial boligpolitikk, og bygde bolig av pappesker på Oslos Vestkant.

Les også heftet En ny boligpolitikk fra partiet Rødt, utgitt av Forlaget Rødt!.

Helsedirektivet

«Både EU og Norge har i dag regler for helsehjelp på tvers av landegrenser. Personer som oppholder seg midlertidig (besøk/ferie/ som arbeidstaker) i et annet EU/EØS-land har rett til nødvendig helsehjelp, på hjemlandets regning. Man kan også bli henvist til gratis helsehjelp i utlandet dersom nødvendig behandling ikke kan tilbys i Norge innen en medisinsk forsvarlig frist.

Med Helsedirektivet blir sykehus-behandling en del av et europeisk marked hvor pasienter skal ha rett til å velge sykehus og hvor hjemlandets trygdeordning skal betale regningen. Dermed slippes markedskreftene inn i hele den europeiske sykehussektoren. I dag kan myndighetene ha styring med både omfang og kostnader, og man kan stille de krav til kvalitet, arbeidstakerrettigheter og så videre som ligger i dagens forskrift for offentlige anskaffelser. Dette kan nå stå for fall.»

(Fra et nytt hefte om EØS fra partiet Rødt, som Forlaget Rødt! utgir.)

Kvinnekonferansen 2012 på YouTube

Du finner nå de fleste innledningene fra Kvinnekonferansen 2012 på vår YouTubekanal. Se vår nettside www.marxisme.no eller http://www.youtube.com/TidsskrifteRoedt

Landskonferanse

Rødt har arrangerer en åpen landskonferanse i Oslo 12.–14. april om viktige spørsmål i valgkampen. Valg, velferd og venstreside: Samtale mellom Clara Lindblom (Vänster-partiet), Pernille Skipper (Enhedslisten) og Mari Eifring (Rødt) Økonomifokuset i norske sykehus: Eli Berg (førsteamanuensis ved UiO) Oljeboring eller grønn industri? Lene Liebe Delsett (Stip. i paleontologi) Et nytt boligtilbud utenfor markedet: Roar Eilertsen (De Facto) innleder.

For sted og påmelding, se Facebook og på www.rødt.no/landskonferansen.

Radikal Portal

er en ny nettside med daglige, nye artikler som kommenterer innenlandske og internasjonale spørsmål. Kommentatorer fra en brei venstreside. www.radikalportal.no

Rast

vissa dagar klaffar allt
mise en placen är perfekt
vädret är lagom bra
gästerna är trevliga och
chefen ledig

vi hinner göra ett bra jobb

 

Den som bråkar får gå

när platschefen gått hem
vänder de sig til mig

«Det där du sa om rasterne, stämmer det verkligen?»

de säger det lågt, nästan viskande
och vi prövar orden som de aldrig blivit uttalade förut
gömmer kollektivavtalet under följsedlarna
när någon plötsligt ropar från erveringen

det är Sverige 1918
det är sverige 2010

inga segrar är ännu vunna

 

Vi måste prata

de säger att socialismen skymmer
          sikten för läsaren
att själva ordet är för stort
för at skrivas inn i poesin

jag vil hävda motsatsen
de små orden har bevisat sig oförmögna att prata
         om problemen
poeterna tatuerer maktens språk över sidorna
de skymmer sikten för läsaren
med ord
som inte tar plats
inte tar sats
inte försöker
nå vidare

vi måste prata om socialismen

 

Det största

vi hadde inte arbetat mer än en säsong tillsammans
men hunnit lära oss allt man behöver
för att jobba sida vid sida

vi hadde skrattat
fuckat upp
supit
misslyckats
hatat varandra
och
övervunnit våra egne
svagheter tilsammans

vi hade skrikit på varandra
på lastbryggor
legat med varandras flickvänner
tagit följe till vagnen

vi hade snackat skit om varandra
lärt oss att se våra egne brister i de andra
en del hade till och med slagit varandra på käften
innan de kunde trolla fram tusen lunch tilsammans

och det största av allt
var när de i enad trupp tågade in på chefens kontor
frågade varför jag inte fick jobba kvar

 

Det er en svært allsidig kokk og poet vi har med å gjøre. Hun er fast spaltist i det svenske LO-tidsskriftet, skriver kronikker for Kommunalarbetaren, Dagens Arbete og Klassekampen, blant andre. I 2010 stod hun på listen til Vänsterpartiet ved riksdagsvalget.

Temaene i hennes arbeid er vilkårene for å arbeide, enten det handler om forhold på arbeidsplassen, forhold mellom arbeidskamerater, til sjefen, fagforeningen, pampene i fagbevegelsen, gjestene i kafeen, osv.

I Sverige vokser det fram en grunnplansbevegelse i fagbevegelsen. Den er et resultat av at den sosialdemokratiske fagbevegelsen er blitt svært topptung og lite kampdyktig, men og at det er færre og færre som er organisert. Jenny Wrangborgs poesi, noveller, kronikker og visetekster gjenspeiler denne tankegangen. Det handler om å bli enige om noe konkret en vil endre på lokalt, få alle med, ta hensyn, vise solidaritet og stå sammen.

I hennes debutsamling Kallskänken skriver Wrangborg om sina erfaringer fra forskjellige kjøkken og kafeer hun har jobbet. Hennes tilnærming er kompromissløs og helt på arbeidskameratenes side, men sjenerøs overfor enkelt-individet.

Etter debuten har hun lest dikt på fagforeningsmøter, teater, klubber, konferanser og opptrådt sammen med gruppa «Stormen». Hun har også mottatt priser for Kallskänken i Sverige; Stig Sjödinpriset og Robbespierrepriset i 2012. Samme år mottok hun også svenske LOs kulturpris for diktsuiten «Ett nytt språk till den nya människan».

Hun skriver nå på en ny diktsamling, og i 2012 deltok hun også i novelle-antologien «Landet som sprengdes».

Jenny Wranborg kan kontaktes både for opptredner og av andre som ønsker å arbeide med henne. kontakt@jennywrangborg.se http://www.jennywrangborg.se

Diktene som presenteres her, er fra diktsamlingen Kallskänken.

Taran Anne Sæther

Når mannsfotballen gjør det dårlig, skriver mediene "Miss Norway" om landslaget. Mens Marta Viera da Silva, som var regna som verdens beste kvinnelige fotballspiller, "spiller som en mann".

De kjønnete, usynlige maktstrukturene må avdekkes for at det skal bli likestilling, sier Gerd von der Lippe i dette intervjuet.

Gerd von der Lippe er idrettssosiolog, professor (dr. scient), forfatter, feminist og samfunnsdebattant. Hun var den første i Norge som begynte med forskning om idrett og kjønn – kjønn og makt i en idrettsosiologisk og historisk vinkling. Har fire NM-mesterskap i sprint. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

 

Jorun Gulbrandsen har intervjuet Gerd von der Lippe etter at hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse sist høst. Hun er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har bl.a. skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny?

Hva er det viktigste vi kan gjøre for å oppnå likestilling i toppidretten?

– Det er å avdekke myten om at vi har likestilling. Det er å vise at mannen veldig ofte er normen på trener- og ledersida. Det er så vanvittig gammeldags. Folk tror ikke at det er tilfelle, for Norge skal jo være likestillingslandet, og de ser i mediene at vi har så mange flotte kvinnelige utøvere. Men det er en myte at vi har likestilling. Myten er veldig sterk.

Hvis likestillinga er en myte, hva er da virkeligheten?

Vibeke Skofterud. Foto: CC-lisens/Wikimedia.

– Idretten er ikke uavhengig av verden rundt. Idrett og sponsorer må ses i sammenheng når vi snakker om toppidrett. Tenk på Vasaloppet i 2012. Vibeke Skofterud gikk på rekordtid. 4 timer, 8 minutter og 24 sekunder. Det var 8 minutter bedre enn hva kvinnene hadde gått tidligere. Helt fantastisk. Fordi toppidretten samarbeider med næringslivet når det gjelder gaver, var det en bil til beste mann, Jørgen Brink, mens Skofterud fikk en blomsterbukett. Det ble reaksjoner på dette, og en offentlig debatt. Da ville næringslivets sponsorer signalisere at de er med i tida, og da måtte de bare gi også henne en bil. Dette hadde aldri skjedd uten en debatt.

«Steinaldernivå»

Et annet eksempel er EM i håndball i 2012. Norge hadde 5–6 nye utøvere. Jeg hadde aldri trodd de skulle komme til finalen. Norge slo Tsjekkia 21–19. Journalist Harald Bredeli i TV2 oppsummerte: «Dette var en møkkakamp av de sjeldne.» Ole Ervik, keeper på det mannlige landslaget, hang seg på med Twittermelding: «Mener det er meningsløst å snakke opp damehåndball til mer enn det er. I hvert fall når nivået er som steinalderen».

Ervik mener at vinnerne av VM i 2011 og 2. plass i EM 2012 tilhører steinalderen. Virker nokså uforståelig?

– Ja, men her har de beste feil kjønn, de er kvinner, så de kan snakkes ned. I Norge er håndball annerledesidretten, fordi kvinnene har hegemoniet. Det kommer fra historia: I 1937 ble håndball det første lagspillet i den borgerlige idretten der kvinnene var med gutta boys. Gutta hadde også fotballen, og de syntes håndball var kjedelig, den var ikke aggressiv nok – den gangen. I 1998 vant Norge det første EM-gullet i håndball med Marit Breivik. Mens gutta ikke var i toppen. Det er ikke bra når idrettsmennesket er en mann, så flere av gutta boys i håndballen snakka kvinnehåndballen ned.

Du har undersøkt medienes dekning av blant annet håndball. Hva så du?

– Jeg har analysert mediene i VM, EM og OL i VG, Aftenposten og Dagbladet fra 1998 til 2008. En gjenganger er: Når Norge gjør det godt i kvinnehåndball, blir det satt spørsmålstegn om hvorvidt nivået er godt nok. Mens det aldri har kommet på trykk at kanskje ikke nivået på herrehåndballen er så bra.

«Miss Norway»

Når mannsfotballen er dårlig, får de virkelig tøffe drittkommentarer. Men legg merke til at det brukes kvinnelige metaforer. For eksempel i 2005. Da tapte Norge en landskamp. Hareide var sjef for landslaget og sa til VG: «Vi var rett og slett for mye damete utpå Ullevål. Vi trippet rundt på høye heler og vi lot oss flytte alt for lett».

Da mannsfotballen spilte 1–1 mot Tyrkia, og altså tapte landskampen, skreiv Dagbladet: «Se her, Miss Norway. Dette er en ball (bilde av en ball). Dette er et mål (bilde av et mål). Resten må dere finne ut sjøl!»

Igjen: Kvinner er ikke gode nok idrettsutøvere. Dette budskapet glir usynlig inn i oss. Det usynlige sitter mye bedre, for du får ikke avstand til det, og ikke diskutert det. Som tidligere toppidrettsjef, Bjørge Stensbøl, sa under markedsføringen av Vinter-OL i Tromsø i programmet Brennpunkt: Et spill om OL, 19.02. 2008: «Den beste propagandaen er den som glir inn uten at du merker det.»

Men Marta Viera da Silva kunne de vel ikke snakke ned?

– Nei, hun ble i stedet oppgradert til mann. Hun var regna som verdens beste kvinnelige fotballspiller i 2007. Da kom det i VG-nett: «Hun kan spille som en mann». I stedet for å si «tøff fotballdame» eller noe liknende. Det er nok av eksempler som viser at mannen er normalen. Du ser det klarest i mannsfotballen. Du har det også av og til i håndballen, da er det feil kjønn som dominerer. Du har det sjelden i friidrett, svømming og individuelle idretter, hvor de har gått en lang kamp for likestilling. Og der er det ikke så mye penger.

Mannsfotball og medier

Hvor stor plass i mediene tar mannsfotballen, egentlig?

– Fotballen er den idretten som får mest mediedekning. Det er helt vilt. Internasjonale tall fra VM i Tyskland i 2011 hvor 22 land var med, viser at avisene brukte 50–85 prosent av sportsdekninga si på mannsfotball.

Sportsjournalistikken i Norge er veldig dominerende. Du må se på tre ledd som ofte kjører samme politikk: 1) redaktører og journalister, 2) landslagstrenere og andre sentrale ledere og 3) sponsorer. Det kaller jeg for en dominerende maskulin eksponeringsindustri. I fotballen er journalistene sammen med utøvere og ledere i lange perioder om gangen. De blir godt kjent. Da blir leddene 1, 2 og 3 mer samstemt om hva som er en god nyhet.

Penger og ledere

Hvordan blir pengene fordelt?

Gerd von der Lippe,

– De usynlige, kjønnete maktstrukturene ses klarest i fotballen. Kostnadene til A-landslagene for menn og kvinner er ikke så forskjellige når det gjelder lønn til trenere og drift. Men glem ikke strukturene: Fotballbaner, plass i haller, – der er mannfolklagene som regel prioritert, uten at det står i panna på noen. TV- og sponsoravtalene gir guttene store økonomiske fordeler. Lederne i fotballidretten sier at de kan ikke gjøre noe annet med avtalene. Men det kan de. Det kan de gjøre når de lager avtaler. Her har fotballforbundet mye ugjort. Men vil de?

Hvem er ledere?

– 92 prosent av ansatte trenere i særforbundene var menn i 2006. 14 % av forbundstrenerne var kvinner, men kun én var profilert: Marit Breivik. Under 18 prosent av særforbundene har kvinner som presidenter i 2008. Ingen kvinne er på topp i sentrale særforbund. Det har bare vært én kvinnelig president i NIF, Tove Paule. Sjekk på YouTube hva du finner om henne der, sammenlikna med tidligere mannlige presidenter. Det er sånt som er synlig i mediene, synlig for unge mennesker.

Idrett som forbilde

Hvor viktig er idretten som forbilde?

– Den har veldig stor betydning. Folk i aller partier, med alle slags ideologier, følger med på idretten og heier på landet i internasjonale konkurranser. Idretten bygger opp under en nasjonal identitet, idrettsfolk er modeller for ungdom, folk identifiserer seg med dem. Hva idrettsfolk gjør, går inn i kroppene på de små som vokser opp.

Derfor er det så viktig at det er reell likestilling i idretten, og at vi ser hvor makta sitter. Da er det synd at det er så lite kritisk journalistikk og så lite kritisk sportsjournalistikk i mediesporten. Sportsjournalistene burde samarbeide med økonomiske journalister, da kunne det blitt interessant.

Selger pene kropper i idretten bra?

– Mediene er fremdeles mer opptatt av vakre kvinner enn av vakre menn. Det holder ikke å være bare vakker i dag. Du må være intelligent. Du må kunne formidle. Da har Cecilia Brækhus det som skal til. Hun har virkelig stått imot. I Tyskland vil de jo stadig ha henne i bikini. Hun sa ja til å spille én kamp i en jålekjole som var designa. Men det gadd hun ikke mer, den var ikke praktisk nok. Hun er i en proff liga som heter Sauerand Event i Tyskland og er avhengig av å få betaling etter hver konkurranse. En kjent bokser, Don King, kalte henne «The fine, little devil». Og Bergens Tidende: «Den kvinnelige sluggeren fra Bergen». Men for Brækhus er boksing samba. Eller ballett. Hun ser skjønnheten i det. Når du digger en idrett, så ser du skjønnheten i den, sjøl om andre bare ser ræva.

Det er mye på grunn av Brækhus at proffboksing kanskje blir godtatt i Norge.

Northug, Bjørgen og Johaug har også det som skal til: Gode i sine idretter, unge, har det riktige utseendet (gjelder kvinner) og kan svare skikkelig for seg i mediene. Da kommer magasinene etter dem.

Men Inger Blikra blir nesten ikke omtalt i norske medier. Hun er verdensmester i styrkeløft. Hun har 102 EM- og VM-medaljer, som er flest av samtlige norske idrettsutøvere gjennom tidene. Men hun er ikke ung og har derfor ikke det rette utseendet. Og da hjelper det likevel ikke mye å være dyktig og kunne snakke for seg. Mediene uteblir.

Der markedet rår, taper demokratiet

Hvor stor rolle spiller egentlig profitten?

– Markedet og markedsliberalismen rår i toppidretten og i sportsjournalistikken. Det er fri flyt av kropper og penger i en global sammenheng. Der hvor markedet rår, taper demokratiet, også enhver debatt om likeverd, rettferdighet og kvinnefrigjøring. Debatten blir usynlig og irrelevant. Bourdieu skriver at journalistikk generelt i dag er utsatt for et veldig press fra økonomien. Journalistikken er ikke noe autonomt felt, den er avhengig av markedet. Det er grunnen til at journalistene er lite kritiske mot idretten. Sportsjournalistikk skal handle om følelser, helter, stolthet, både globalt og innenfor en nasjonal identitet. Journalistene er under press fra Internett, og aksjeeierne skal ha størst mulig inntjening. Inntjeninga kommer ikke journalistikken til gode, men går til aksjeeierne. I sporten skal journalistene levere underholdning on time, veldig mye skjer i sann tid.

Halve rompa bar

Det er ikke menn som blir tvunget til å gå i liten truse. Det forteller vel alt?

OL i Athen 2004. Foto: CC-lisens, Wikimedia.

– Det gjelder bare kvinner. Eksemplet er sandvolleyball. Det var OL i 2004. Det stod i reglene at sandvolleyball måtte ha en ansiktsløfting. Det skjedde ved en seksualisering av kvinnene. Ikke av mennene. Kvinnene skulle spille i bikini eller i badedrakt, og slik at deler av rumpa var synlig. Mennene fikk ikke vise noe av rumpa, heller ikke vise bar mage. De må ha singlet og shorts. Det var mye debatt om dette i papiravisene.

Men i 2012 ble det ikke lenger påbudt med bikini. Muslimske kvinner fikk gjennom at de kan spille i langermet, og i bukser som går 3 cm over kneet. Jeg fant ikke én artikkel i en nasjonal papiravis om dette, bare to på Internett. Det var vel ikke så sexy i Norge å fortelle at kvinnene kunne spille i sånne drakter.

Det var et trykk på fotballkvinnene for at de skulle spille i korte bukser, men de fikk beholde dem de hadde. Kvinnene i sandhåndball har også klart å stå imot foreløpig.

Vi kan se at jo mer pengene styrer idretten, jo mer stereotype kvinnebilder blir forsøkt gjenskapt.

Det kan jo hende at jenter velger vekk sandvolleyball fordi de ikke er fornøyde med kroppen sin. Jenter er veldig sårbare. Mange tør ikke dusje etter gymmen på skolen eller etter trening. Mange gutter tør heller ikke. De som dusjer, hos oss på Gullbring i Bø er oss voksne damer.

Nye idretter og jenter

Kvinnene har slåss for å hoppe der guttene hopper. Hvordan er rekrutteringa av jenter?

– Det er så mye som skjer i skiidretten nå. Jenter og gutter er gode på snowboard, der er det så mange muligheter. Derfor er det ikke så mange jenter som går til skihopp. Vi har flere hoppbakker enn hoppere. Nå må hopperne se sin besøkelsestid: Vil de rekruttere hoppere, må de skynde seg å se til snowboardkjørerne.

Johanne Kolstad var den beste dama i hopp i verden. Hun måtte reise til USA for å hoppe på 1930-tallet. Hun hoppa i show. Vi hadde hoppere rett etter krigen og på 70-tallet. Det ble sett på som feil idrett for kvinner. Først når det ble for få mannlige utøvere, åpna de hopp for kvinnene. Det kan være at det er for seint, nå som det gøyale snowboard og speedski finnes. I Norge er det flust av skråninger, utstyret er det mulig å skaffe seg, det er ikke så mye styr å drive med dette, du kan trene og øve deg uten å være med i noen viktige greier, du bare gjør det. Det rekrutterer. Det betyr at idretten er organisert på et lavt nivå, i betydningen nært og enkelt. Ta brettet under armen og gå sjøl – med vennene dine.

Ungdom faller fra i idretten. Det har noe å gjøre med at den er voksenleda. Men her i de nye idrettene, leder ungdommen sjøl, det vil de. Her er mye av framtida. For jenter og gutter.

Organisering er nødvendig

Er den organiserte kvinnebevegelsen for svak til å bety noe i idretten?

– Ja. Idrettsledelser er tidligere blitt tvunget til å ta opp likestilling. Etter 1970-tallet lå vi i kvinnebevegelsen i forkant av utviklinga, vi var i mediene, og der var kvinnepolitikk et tema. Da ble idrettslederne nødt til å la likestilling være et tema. Da var det noen av oss som pressa på og ble med i et sentralt kvinneutvalg i Norges idrettsforbund, og da fikk vi satt det på dagsorden fra 1986 til 1990. Vi fikk penger til vår drift og hadde sjøl vært utøvere. Ledelsen syntes ikke vi var de rette kvinnene, vi var for mye feminister, vi snakka ikke bare om likestilling, men også om makt. De klarte ikke å hive oss ut i 1990.

Det kan være vanskelig å bli valgt inn i ledelsen hvis du har markert deg som en radikal feminist, opptatt av maktforhold.

Burde ikke historia gå framover, altså burde ikke alt bli litt og litt bedre?

– Å tro at alt blir bedre og bedre, er en håpløs forståelse av historien. I dag har vi ikke en kvinnebevegelse som fog eksempel Kvinnefronten da den var stor. Da blir det ingen løpende kritikk, ingen mot-aksjoner. Kvinner mister våpen til å kjempe mot diskriminering. Mangler nettverk, kunnskap, analyser og ord.

På nasjonalt hold er det ikke in å snakke om likestilling for tida. Der jeg bor, i Bø i Telemark, har vi Bø kvinneforum. Der er vi kvinner med veldig ulik bakgrunn, og vi har innledere og diskusjoner om mange ulike temaer, og vi har det morsomt. Slikt går an lokalt. En får samle seg som best en kan. Men studentene får vi ikke med for tida.

Det viktigste arbeidet for likestilling i idretten må drives av utøverne sjøl. Først da kan det bli endringer.

Som i Holmenkollstafetten?

– He he. Ja! Og av Anette Sagen og de andre hoppkvinnene.

Guds beste

Det skal mye til for å utfordre makta til Guds skaperverk?

– Ja! Mannen har jo alltid vært Guds favorittkjønn og evolusjonens herre. Skapelsens krone. Og den synes jeg jo er litt herlig. Og synet om at mannen er symbol på mennesket, går igjen i toppidretten.