Enrique Dussel¹ er relativt ukjent i det radikale  miljøet i Noreg og den anglo-saksiske verda. Dei tre siste Marx-biografane frå denne verda, Jonathan Sperber², Sven-Eric Liedman³ og Gareth Stedman Jones⁴, kjenner ikkje til Dussel. Dette til tross for at han er ein levande legende i Latin-Amerika, som ein av grunnleggarane av frigjeringsteologien og ein viktig person i kampen mot imperialismen, og den som har levert verdas mest inngåande analyse av heile tekstmengda som høyrer til Marx Kapitalen⁵. Det vil seie at han, ut frå originaltekstane, har gjennomgått i detalj og analysert alle dei fire utkasta til Kapitalen som Marx skreiv.

Terje Valen er lektor med hovedfag i historie. 

Foto: Jonathan Kos-Read

Dussel sitt prosjekt

Dussel sitt prosjekt er å finne ut kva Marx eigentleg skreiv og meinte for å sjå om dei grunnleggande resultata av arbeida hans og tenkemåten kan vere til hjelp i frigjeringskampen i Latin-Amerika. Ved lesing av Dussel sine bøker blir vi tatt med på ei fascinerande reise gjennom Marx sitt arbeid med å skape nye kategoriar som gjer det mogleg å forstå korleis kapitalismen fungerer. Han finn at Marx’ verk har svært mykje å gi i arbeidet for menneska si frigjering frå utbytting og undertrykking, og ikkje berre for folk i dei kapitalistiske kjernelanda, men også for perifere kapitalistiske land. Det handlar til dømes om dei mekanismane som gjer at verdiar blir overført frå dei perifere, avhengige landa til dei sentrale leiande landa. Dette er noko som vil bestemme hovudliner for korleis folk i det perifere landa kan organisere seg på best vis for å frigjere seg frå den tilstanden av underutvikla økonomi som dei blir haldne i.

Eit teoretisk poeng

Eg skal her berre sjå på eit par av dei teoretiske punkta han framhevar. Han seier at Marx påviser at det er produksjonen av meirverdi som skil kapitalismen frå andre økonomiske system. For å forstå og forklare dette var Marx nøydd til å studere og utvikle ei rad med nye kategoriar og omgrep, som ikkje fans før. Dette finn vi første bind av Kapitalen, før vi kjem til kapittelet om korleis kapitalen blir skapt ut av varesirkulasjonen.

Då Marx hadde funne ut korleis dei grunnleggande kategoriane i kapitalen fungerte, gav han seg i veg med å utforske korleis desse kategoriane både bestemde og utvikla seg på overflata av systemet, korleis dei viste seg som overflatefenomen, til dømes korleis meirverdien trer fram som profitt. Og målet var å beskrive dette i detalj heilt fram til eit verk om verdshandelen. Marx blei berre ferdig med første del av arbeidet sitt, men det finnast mykje i dei kladdane han skreiv for å fullføre arbeidet, som gjer det mogleg for oss å forske vidare ut frå Marx sine grunnleggande oppdagingar.

Det Dussel legg vekt på, er at det er arbeidaren som utvekslar seg med naturen rundt gjennom produksjonen som skapar alle verdiar og at det gjeld for alle samfunnsformer. Mennesket må utveksle seg med naturen rundt for å kunne leve og produksjonen er den særeigne menneskelege utvekslingsmåten som skil oss frå andre levande vesen.

Det spesielle med kapitalismen er at dei menneska som produserer er heilt skilde frå produksjonsinstrumenta sine og frå livsmidla sine. I tida før den moderne industrikapitalismen kunne oppstå måtte det derfor skapast vilkår for dette. Nokre av vilkåra var utviklinga av vitskapen, andre var utviklinga av verdshandelen og røvinga av rikdom frå alle stader i verda der dei kunne finne slikt. Eit anna naudsynt vilkår var at dei som arbeidde med jorda og med handverk der dei eigde sine eigne arbeidsinstrument, måtte frårøvast desse. Det skjedde gjennom det Marx kalla den opphavlege akkumulasjonen. Gjennom denne blei mange menneske «sett fri» frå sine eigne produksjonsinstrument (jorda og verktøya) og frå livsmidla sine. Dei blei til hordar av fattige som måtte tigge, stele, be om stønad osb. for å halde seg i live.

Arbeidarane er ikkje kapital

Då fabrikkindustrien oppstod kunne desse menneska selje arbeidsevna eller arbeidskrafta si til kapitalens representantar, kapitalistane for visse tidsrom. Poenget til Dussel er at Marx framhevar at arbeidarane ikkje er kapital, dei kjem inn i kapitalen sin heilskaplege sirkulasjon utanfrå. Dei blir heller ikkje kapital i produksjonsprosessen. Det er arbeidskrafta deira som er kapital når han fungerer som verdiskapande og meirverdiskapande. Marx kallar han då for variabel kapital, fordi han har den spesielle evna at han kan skape større verdi enn han har sjølv. Dette er arbeidskrafta sin bruksverdi for kapitalen.

Det som skjer er altså at kapitalisten (som opptrer som kapitalens representant, kapitalens levande ytringsform som er innforliva med kapitalen) kjøpar arbeidskrafta for pengar, dvs. lønna, som representerer ein verdi som må til for at arbeidaren (og arbeidarane som samfunnsklasse) kan kjøpe dei livsmidla han/ho/dei må ha for å leve. Men det produktet som arbeidaren skapar i utvekslinga si med naturen rundt (råvarer t.d.) blir seld til ein pris som representerer ein høgare verdi enn verdien av det arbeidaren får i lønn.

Det første poenget til Dussel altså er at arbeidarane ikkje sjølv er kapital, men noko ytre i høve til kapitalen, som blir innlemma i kapitalen for eit avgrensa tidsrom på ein spesiell måte (ved at dei sel arbeidskrafta si), men ikkje blir fullstendig underlagt kapitalen. Dette gjer det også mogleg for arbeidarane å sjå på kapitalen og kapitalismen utanfrå og det gjer det mogleg for arbeidarane å avsløre det som kapitalismen verkeleg er, nemleg tjuveri av framand arbeidskraft. Det tyder at dei som meiner at arbeidarklassen er heilt integrert i kapitalismen og ikkje kan sleppe ut av grepet hans, fordi det ikkje er mogleg å avsløre dette forholdet, tar feil. Dette gald til dømes den retninga som blei kalla frankfurtarane. Ut frå ei oppfatning om at arbeidarklassen var heilt integrert i kapitalen blei dei svært pessimistiske i høve til om det var mogleg for denne klassen å avsløre og gjere opprør mot denne samfunnsforma. Denne ikkje-marxistiske haldninga har hatt stor innflyting på korleis mange marxistar i den vestlege verda har oppfatta marxismen.

Kapitalismen som brotsverk

Det andre poenget til Dussel er at kapitalismen, med si skaping av meirverdi, er basert på tjuveri. Kapitalismen er altså basert på eit pågåande brotsverk mot alle som jobbar og strevar for å skape det vi alle lever av, og som ei følgje av det er systemet djupt umoralsk, dvs. brottsleg eller kriminelt.

Det tyder også at Dussel meiner at Marx ser på heile den politiske og juridiske og moralske overbygnaden som støttar opp om kapitalismen som kriminell i utgangspunktet, sjølv om han formelt sett trer fram som rettferdig – eit sal av arbeidskraft  er formelt sett eit rettferdig bytte der den som sel får ein verdi (løn) som gjer at livet kan haldast oppe, og den som kjøper får vara arbeidskraft som han kan bruke til å skape verdi og meirverdi.

Valet i USA som eksempel

Eg tenkjer at ein slik oppfatning gjer det mogleg å forklare den fortvilinga og det raseriet som gjer at folk vil kvitte seg med leiinga i USA. Men fordi dei ikkje har avslørt utspringet til den urettvisa dei er utsett for, så støttar dei opp om folk som politisk trer fram i ein form som skapar ein illusjon av at dei vil fjerne, eller i alle fall minske urettferda. I USA var det slik Obama vart vald (Change – endring). No er han avslørt som ein illusjon saman med den han vil ha som sin etterfølgjar (Clinton). Den illusjonen vender folk seg vekk frå, derfor vel dei ein annan illusjon, ein annan form for lovnad om change. Dei vil nok hauste sine bitre røynsler og med Trump ved det politiske roret. Å tru at ein storkapitalist av hans type skal kunne leie ei rørsle som kan fjerne meirverdisystemet er i USA, er vel å håpe litt mykje! Men skal vi følgje Dussel  sitt resonnement så kan arbeidarklassen (saman  med andre som lid under kapitalismen sin umoral) gjennom sine eigne røynsler oppdage at han må opphevast og ikkje berre ha nye frontfigurar som let som dei vil endre ting, men som korkje vil eller kan det. Det kan ta si tid, men det er heilt mogleg.

Vilkår for å få slutt på elendet

Før arbeidarklassen og mange andre ser den grunnleggande urettferda som heile resten av det urettferdige systemet kvilar på, og ser at vilkåret for grunnleggjande endring er å fjerne systemet der produksjon av bruksverdiar byggjer på kjøp og sal av arbeidskraft, delvis tingliggjering av menneska og den brotslege utvinninga av  meirverdi, så vil vi nok måtte gå gjennom store ulukker og mykje tårer, for å sitere fritt frå ein norsk songar. Men det kan og gjere det mogleg med song og lått når tida er inne.

Innsikta til Dussel gjer det og mogleg å skape breie alliansar for å oppheve kapitalismen, eller pengestyret om du vil. Ein viktig alliansepartnar kan vere dei religiøse som vil sette kampen mot mammon, for frigjering av individ og samfunn, høgare enn å administrere den pågåande kapitalistiske kriminaliteten. Dette er Dussel sine tankar om frigjeringsteologi som eg kan seie meir om ein annan gong.

Noter:

1. Sjå https://en.wikipedia.org/wiki/Enrique_Dussel og https://es.wikipedia.org/wiki/Enrique_Dussel og Dussels heimesidehttp://enriquedussel.com/index.html
2. For ei vurdering av hans verk sjåhttp://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Sperber%20om%20Marx.htm
3. Sjå https://sv.wikipedia.org/wiki/Sven-Eric_Liedman
4. Sjå https://en.wikipedia.org/wiki/Gareth_Stedman_Jones
5. Dussel har skrive tre bøker som omhandlar dette. Den første er LaProducción teóretica de Marx. Un comentario a los Grundrisse, (Marx’ teoretiske produksjon. Ein kommentar til Grundrisse.) 1985, omsett til fransk La production théorique de Marx. Un commentaire des Grundrisse, 2009. Den andre er Hacia un Marx desconocido. Un commentario de los manuscritos del 61-63, (Mot ein ukjend Marx. Ein kommentar til manuskripta frå 1961-63.) 1988. Den er omsett til engelsk Towards an Unknown Marx. A commentary on the Manuscripts of 1861-63, 2001. Den siste boka er El ultimo Marx y la liberación latinoamericana. Un commentario a la tercera y la cuarta redacción de « El Capital », (Den siste Marx og frigjeringa av Latin-Amerika. Ein kommentar til det tredje og fjerde utkastet til « Kapitalen ».) 1990. Den siste er ikkje omsett.

Et av de viktigste spørsmålene å stille for revolusjonære er dette: Hvilke sosiale krefter kan gjennomføre en samfunnsomveltning, og stå i spissen for framtidsrettede kamper i dag? For å kunne svare på det, er det både nødvendig med en analyse av det eksisterende samfunnets vesentlige trekk, pluss konkret kunnskap om det sosiale landskapet slik det ser ut akkurat nå.

Kjersti Ericsson er professor i kriminolog og forfatter. Hun har utgitt flere diktsamlinger, romaner, faglitteratur og politiske skrifter. Søstre, kamerater! og Den flesrtemnmige revolusjonen er gitt ut på nytt av Forlaget Rødt!. Hun var leder av AKP fra 1980 til 1984.

Abortspørsmålet har stått høyt på dagsorden i 2016. Kvinner har stått i spissen for en bølge av motstand mot angrep på allerede begrensede rettigheter og tilgang til abort. På tvers av Europa – fra Irland til Polen – har store menneskemengder tatt til gatene. I USA planlegges det en marsj med en million kvinner når Donald Trump innsettes som president i januar, i en protest mot den trusselen mot reproduktive rettigheter som administrasjonen hans vil utgjøre. I sitt første intervju etter valget gjorde Trump det klart at han ville virkeliggjøre truslene om å svekke retten til abort. Selv om han tidligere har hevdet han er for valgfrihet, spilte han på lag med lobbyen mot abort og evangeliske forsamlinger for å vinne stemmer.

Judith Orr er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia og tidligere redaktør av Socialist Register. Hun har skrevet boka Marxism and Women’s Liberation og arbeider for tiden med en ny bok om kampen for fri abort.

Artikkelen sto første gang i International Socialism nr. 153

Oversatt av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.   Foto: Iga Lubczanska

Den skitne hemmeligheten om det faktiske abortforbudet i en del av kongeriket, Nord-Irland, har også fått økt søkelys på seg. Det har vært en rekke rettssaker og et voksende sinne.¹ Kunngjøringen fra Skottlands førsteminister og leder av det skotske nasjonalistpartiet Nicola Strugeon om at hun ville se nærmere på om hun kunne tilby nordirske kvinner abort i det offentlige helsevesenet, er et tegn på de skiftende tider. Det bør imidlertid bemerkes at selv om det offentlige helsevesenet utfører nesten alle aborter i Skottland, er det en generell grense på 18 uker. Denne begrensningen er ikke lovfestet, men det betyr at kvinner som vil avbryte svangerskapet etter dette tidspunktet må dra til England der det skotske offentlige helsevesenet betaler regningen og refunderer reiseutgiftene, hvis du vet hvordan du skal søke.²

I Sør-Irland, der abort er forbudt gjennom det åttende grunnlovstillegget, er det en følelse av at vindene er i ferd med å snu. En demonstrasjon i Dublin 24. september som samlet 30 000, "mer enn tredoblet antallet deltakere fra året før, da det igjen var en dobling fra året før det igjen […] størrelsen, ungdommeligheten, entusiasmen og bestemtheten i demonstrasjonen var kraftigere enn det de fleste hadde forventet."³ I Polen sto kvinner bak en én dags streik 3. oktober – "den svarte mandagen" – i kampen for å forhindre den sosialkonservative høyreregjeringen fra å forsterke allerede svært restriktive lover om abort. Om regjeringens planer hadde lyktes, ville de ikke åpnet for abort i det hele tatt.

Den nye aktivismen er et symptom på en renessanse for aktivitet og debatt om kvinneundertrykking. Den er også et tegn på det voksende misforholdet mellom kvinnenes faktiske rolle i dagens samfunn og tilbakeskuende lover og ideologier som forsøker å kontrollere kvinner og deres kropper. I noen tilfeller har dette blitt drevet frem av en høyreside som har politisert saken og bruker sosiale spørsmål som abort for å mobilisere velgerbasen sin. Nedskjæringer har også ført til drastiske kutt i offentlige tjenester og velferdsgoder som særlig har betydning for arbeiderklassekvinner og deres reproduktive valg.

De senere årene har abortaktivister i økende grad reist kampen fra et menneskerettighetsståsted. En rekke saker har blitt reist, både sør og nord i Irland og andre steder. Utgangspunkt er at det å bli nektet trygg og lovlig abort er et brudd på menneskerettslovgivningen. Det har også vært en eksplosjon i alternative former for abort. Bedre tilgjengelighet på abortpiller har gjort organisasjoner som www.womenonweb.org i stand til å tilby dem og gi medisinske råd via nettet til kvinner internasjonalt der abort er forbudt eller vanskelig tilgjengelig.

Irland

Den irske revolusjonære James Connollys uttalelse om at et delt Irland ville innebære et "reaksjonens sirkus både i nord og i sør", kunne vært rettet mot den grusomme situasjonen for kvinner som ønsker abort på begge sider av grensen.⁴

I flere tiår har tusenvis av kvinner fra hele Irland reist til England for å få utført abort. Irish Family Planning Association (IFPA) anslår at minst 165 400 kvinner og jenter reiste fra Republikken Irland til Storbritannia for å få tilgang til abort mellom januar 1980 og desember 2015.⁵ Slike tall er alltid underdrevne, siden kvinner gjerne vil unngå å oppgi en irsk adresse for å sikre privatlivet. IFPA uttalte i mai 2016 at tallene for 2015 viste at "3 451 kvinner og jenter oppga adresser i Republikken Irland på abortklinikker i England og Wales, en nedgang på 7,6 prosent siden 2014." IFPA-direktør Niall Behan påpekte imidlertid at dette ikke nødvendigvis betydde at færre kvinner ønsket abort, siden "det er umulig å slå fast omfanget av bruken, fordi abortpiller som er bestilt over nettet, har hatt en betydelig innvirkning på nedgangen i antallet kvinner i Irland som oppsøker aborttjenester i Storbritannia".⁶

Men trykket for grunnleggende forandringer bygger seg opp. Det er en oppfatning i Irland at vinden er i ferd med å snu i retning av liberalisering av lovverket. Noen aktivister viser til den overraskende seieren i folkeavstemningen i 2015 om å tillate likekjønnede ekteskap som et bevis på hvordan Irland har endret seg. Folk er i økende grad villige til å innrømme at de har reist utenlands for å få utført abort, siden taushet gjør de irske myndighetene i stand til å snu ryggen til problemet. Enkelte som har reist til England for å få utført en abort, har "tvitret live" under reisen og oppholdet på abortklinikken, noe som har gjort det som ofte er en privat og hemmelig erfaring, offentlig.⁷

De titusener som marsjerte i Dublin i september er det synligste beviset på den senere tidens kamper. De er en del av en bred og voksende kampanje for å oppheve det åttende grunnlovstillegget, der en gravid kvinnes liv likestilles med livet til et ufødt foster. Koalisjonen for å oppheve det åttende tillegget består av mer enn 65 grupper, "herunder kvinnegrupper og grupper for reproduktive rettigheter, sosiale og helserettslige forkjempere, fagforeninger og partier på venstresida."⁸

Markeringen av påskeopprøret, etter at britene henrettet Connolly, har også blitt brukt til å styrke bevegelsen. Den har blitt omtalt som et nytt opprør for fulle rettigheter for alle. Demonstrasjonene i september, i regi at Abortion Rights Campaign, fikk navnet Rise and Repeal (Gjør opprør og opphev). Den irske regjeringen forsøkte å avvæpne bevegelsen ved å innkalle til en folkeforsamling for å diskutere og komme med forslag til abortloven. Men organisasjoner for selvbestemt abort krever umiddelbar handling i stedet for å oppleve at endringene blir utsatt på ubestemt tid eller, som de sier det i Irland, "plassert på langfingeren".

Det åttende grunnlovstillegget er et resultat av en folkeavstemning i 1983 der 67 prosent støttet kravet om å endre grunnloven for å forby abort for alle praktiske formål. Tillegget betyr at i det en kvinne blir gravid, så mister hun autonomien over sin egen kropp. Men mye tyder på at folkemeningen har endret seg siden da. En meningsmåling fra Amnesty International i februar 2016 konkluderte med at "det store flertallet i Irland vil ha økt tilgang til abort (87 prosent) og abort avkriminalisert (72 prosent) […] På mange spørsmål var det progressive holdninger til abort på tvers av alle regioner og sosio-økonomiske grupper."⁹ De fant også ut at 66 prosent mener det er "hyklersk" når grunnloven forbyr abort i Irland, men tillater at kvinner drar utenlands for abort. Så mange som 72 prosent mener det er urettferdig diskriminering mot dem som ikke har råd eller kan dra utenlands når kvinner må reise ut av landet for å få utført abort, og 55 prosent beskriver Irlands abortlover som "rå og umenneskelige". Når det gjelder betydningen av katolisismen, viser undersøkelsen at 82 prosent av dem som regner seg som religiøse ikke ønsket at deres religiøse syn skulle bli påtvunget andre.¹⁰ Denne demonstrasjonen av kirkens reduserte makt, er et resultat av kvinners endrede forventninger til livet. Men kirkens kredibilitet har også blitt kraftig undergravet gjennom avsløringene av barnemishandlingsskandaler og forsøkene på å dekke over disse gjennom mange tiår. Kirken står overfor et motsetningsfylt indre press for å opprettholde sin innflytelse. På den ene siden er det dem som vil tilpasse kirken til kvinnenes økte forventninger, hvorav mange er aktive i menigheten, på den andre siden er det dem som vil tvinge gjennom en mer dogmatisk tilnærming. Pavens kunngjøring om at han ga prestene makt til å "tilgi" kvinner som hadde gjennomgått en abort, var et uttrykk for disse motsetningene. Frem til da kunne kvinner som hadde gjennomgått en abort, noe som fortsatt omtales som en alvorlig synd, bare bli tilgitt av biskoper.

Halpin og O'Grady har analysert utviklingen i folkemeningen over en rekke målinger over tid og skriver at "vi ser at støtten på 64 prosent […] vokser […] til 74 prosent for opphevelse […] mens motstanden faller fra 35 prosent […] til 18 prosent."¹¹

Utfordringen av abortlovgivningen i Irland har delvis blitt stimulert av reaksjoner på enkelte høyprofilerte saker. Frem til saken om X i 1992 kunne ikke engang kvinner motta informasjon om abort eller reise til et annet land for å få det utført. Saken handlet om en 13 år gammel jente som hadde blitt voldtatt, og så ble forhindret fra å reise til England for å få utført en abort. Irsk høyesterett omgjorde utreiseforbudet, men det raseriet saken fremkalte innebar at kravet om i det minste enkelte mindre endringer, ikke lot seg stoppe. En folkeavstemning endret deretter på grunnloven slik at det åttende tillegget ikke kunne brukes til å pålegge kvinner reiseforbud.

I 2012 døde Savita Halappanavar etter å ha blitt nektet en livsnødvendig abort ved et sykehus i Galway etter at hun ble syk 17 uker inn i graviditeten. Da saken ble kjent, brøt det ut protester i Irland og internasjonalt. Savitas død førte til at loven fra 1861 om personkrenkelse, en rest av den britiske imperiemakten, ble avviklet. I dens sted ble det vedtatt en lov i 2013 om beskyttelse av liv under graviditet, som tillot abort om en kvinnes liv var i fare eller det forelå fare for selvmord. Men omfattende "retningslinjer" som regjeringen publiserte kort tid etterpå, var avslørende.¹² De viste at de ikke ville tillate at loven ble fortolket på en slik måte at den ville gi kvinner, selv under de særlige omstendighetene den beskrev, tilgang til lovlig abort. Retningslinjene begynner med en gjentakelse av at abort er en kriminell handling og fortsettes med en beskrivelse av de labyrintene og hindrene en kvinne må forsere for å få lov til å avbryte svangerskapet.

For å få tilgang til abort under loven, må en kvinne møte mellom tre og sju ulike leger og psykiatere for å få avgjort om abort kan rettferdiggjøres. Granskninger utført av The Irish Times viste at hver tredje psykiater i Irland avviste at en kvinne skulle få adgang til abort dersom hun var suicidal. Dette betyr i praksis at loven ikke engang gir de mest sårbare kvinnene noen beskyttelse.¹³

Dette ble bevist i en annen avskyelig sak i 2014. En ung flyktning i Irland som hadde blitt voldtatt i sitt hjemland, ble nektet abort etter åtte uker, selv om hun var suicidal. I desperasjon innledet hun en sultestreik, som endte med at hun ble tvangsforet frem til det ble gjennomført keisersnitt uten hennes samtykke etter 25 uker. Barnet ble satt under omsorg.

Dette er de offentlige sakene, tragediene som oppstår i de mest ekstreme omstendigheter. De skaper med rette sinne og forargelse. Men på den andre siden av skalaen er det hver eneste dag kvinner som reiser over Irskesjøen, samler sammen penger, bestiller reiser og som, når de kommer hjem, lager unnskyldninger for fravær fra jobb og lever med frykt for helsekomplikasjoner som kan føre til at det stilles spørsmålstegn. Alt dette fordi de regnes som kriminelle i sitt eget land for å ville utøve sine reproduktive rettigheter.

Irland har i stor grad ignorert internasjonalt press for å endre sitt ståsted. I mai 2016 slo FNs menneskerettighetsråd i sin periodiske landgjennomgang fast at Irland måtte avvikle abortforbudet. Av de 19 anbefalingene, aksepterte Irland bare én, "en anbefaling fra Sveits om at myndighetene går i dialog med alle relevante interessenter for å finne ut om lovverket som omgir abort kan utvides."¹⁴ Forrige gang, i 2011, hadde Irland avslått alle slike anbefalinger.

Under det andre reaksjonens sirkus på andre siden av grensen, står kvinner og leger overfor risikoen for livstidsstraff under lovverket fra 1861 dersom de legger til rette for eller deltar i en ulovlig abort. Abortloven fra 1967 ble aldri gjort gjeldende for Nord-Irland. En lov fra 1929 som tillot abort for å redde en kvinnes liv, ble utvidet til å gjelde Nord-Irland i 1945. The Standing Advisory Commission on Human Rights (SACHR) la i 1993 frem et offentlig konsultasjonsdokument om abort som slo fast at lovverket i Nord-Irland var så "uklart at det bryter mot standarder for internasjonal menneskerettslov."¹⁵ I mars 2016 la nordirske myndigheter frem et nytt sett med retningslinjer som slo fast at abort bare er tillatt om en kvinnes liv er i fare eller om det er en permanent eller alvorlig fare for hennes mentale eller fysiske helse.

Om lag 2000 kvinner reiser fra Nord-Irland til England årlig for å få utført aborter. Nord-Irland er en del av det forente kongedømmet, kvinner der betaler de samme skattene og de samme sosiale avgiftene, og på alle andre områder innenfor helse behandles de av det offentlige helsevesenet. Likevel nektes de lovlig og trygg abort, og når de reiser til andre deler av landet, nektes de også abort av det offentlige helsevesenet. I stedet tvinges de til å betale høye priser for private svangerskapsavbrudd. Dette gjør Sturgeons inngripen til en viktig utvikling.

Forkjempere for selvbestemt abort har avslørt de britiske myndighetenes hykleri når de uttaler seg om andre lands abortbegrensninger samtidig som de ignorerer anti-abortlovgivningen i Nord-Irland. "Departementet for internasjonal utvikling har, i en rekke publikasjoner, gitt uttrykk for at de oppfatter abort som en menneskerett […] Departementet støtter trygg abort på to grunnlag. For det første er det en rettighet. Kvinner har rett til å fatte valg om sin reproduktive helse. For det andre er det nødvendig […] i et humant og rettferdig samfunn at kvinner og tenåringsjenter har rett til å fatte sine egne valg rundt sitt seksuelle og reproduktive velvære."¹⁶

I november 2015 slo Nord-Irlands øverste domstol fast at abortlovgivningen i Nord-Irland brøt med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i saker der kvinner var voldtatt og i saker med store fosterfeil. Dommer Horner, som knapt er noen militant revolusjonær, sa at loven brøt med menneskerettighetslovgivningen og "smaker av én lov for de reike og en annen lov for de fattige." Nordirske myndigheter har anket avgjørelsen og avventer en avgjørelse fra ankedomstolen. En avstemning om å øke tilgjengeligheten i slike saker ble tapt i det nordirske parlamentet tidlig i 2016.

Men som i sør, beveger folkemeningen seg raskere enn hos politikerne og etablissementet. En undersøkelse fra Amnesty International i september 2016 viste at nesten 60 prosent av folket i Nord-Irland mente abort skulle avkriminaliseres. Når folk ble spurt om kvinner som var gravide som resultat av voldtekt eller kvinner som var gravide med et foster som ikke ville kunne overleve utenfor livmoren, økte støtten til rett til abort til 75 prosent.¹⁷

For kvinner som finner ut at fosteret har alvorlige feil, kan leger i Nord-Irland anbefale abort, men ikke tilby det. Siden en kvinnes graviditet i et slikt tilfelle gjerne er kommet så langt at det ikke kan avsluttes med piller, blir de tvunget til å reise til en fremmed by og et fremmed legekontor, gjerne i dyp sorg over å måtte avbryte et ønsket svangerskap, og å betale hundrevis av pund for en abort. Par som ønsker å begrave levningene hjemme, har i mange tilfeller ikke hatt noe annet valg enn å benytte en vanlig kjølebag. Kvinner reiser ofte tilbake umiddelbart etter aborten for å unngå kostnadene ved å bli i England, med følger for etterbehandlingen i tilfelle komplikasjoner.

Bare måneder etter Horners uttalelse i april 2016 ble en kvinne dømt til tre måneders fengsel for å ha kjøpt piller for å provosere frem en abort etter 10–12 ukers svangerskap. Hun var 19 år da. Hun hadde forsøkt å samle sammen penger til å reise til England for å gjøre en lovlig abort, men hun fikk ikke samlet nok og bestilte piller på nettet i stedet. Hun ble rapportert til politiet av hybelkamerater. Hun ble straffet ikke bare fordi hun var en kvinne med en uønsket graviditet i et land der abort er forbudt. Hun ble også straffet fordi hun var fattig.

I protest mot dommen meldte en rekke abortaktivister seg selv for politistasjoner i Nord-Irland der de fortalte at de enten hadde tatt eller bestilt piller på Internett, og derfor også skulle bli straffeforfulgt.¹⁸ Men politiet nektet å tiltale noen av dem. De fryktet åpenbart den dårlige publisiteten en velorganisert kampanje kunne skape, i motsetning til rettsforfølgelsen av en enkeltstående ung kvinne som bare forsøkte å løse problemet med et uønsket svangerskap på den eneste måten hun kunne.

Polen

Også på den andre siden av Europa endrer folkemeningene seg. Angrepene på abortrettigheter i Polen i 2016 var ikke de første, men det som var nytt var responsen de provoserte frem. Det begynte 4. april 2016 da hundrevis av kvinner, og menn, forlot polske kirker da prestene begynte å lese opp den katolske kirkens støtte for den nye lovgivningen. Videoklipp av eksempler på denne offentlige avvisningen av den dominerende religiøse institusjonen i Polen gikk viralt. Men det var streiken og demonstrasjonene på "den svarte mandagen", da anslagsvis 100 000 mennesker deltok i demonstrasjoner for selvbestemt abort, som ble vannskillet. Det var protester over hele Polen, blant annet i Warszawa, Gdansk, Lódz, Wroclaw og Krakow. Mange av dem som ikke streiket, kledde seg i svart i solidaritet med protestene. I en øyenvitnerapport skrev en polsk sosialist at "Folk tok med seg hundrevis av plakater og banner med slagord som Min kropp, mitt valg, Til helvete med fanatikerne og Jenter vil styrte regjeringen."¹⁹ Fagbevegelsen kom også med støtte til protestene. "Sammenslutningen OPZZ støttet protestene i dag. Dette skjedde etter at lærerforbundet ZNP, Polens største fagforbund, gikk ut med støtte."²⁰

Motstanden var så omfattende at selv den katolske kirken trakk støtten til loven. Tilsynelatende var det avgjørende punktet paragrafen som ville åpnet opp for å straffe kvinner som hadde gjennomgått en ulovlig abort. Krystyna Kacpura, som leder Føderasjonen for kvinner og familieplanlegging og som er en av de ledende abortaktivistene skrev at kirken erkjente at kvinner "utgjør flertallet av dem som deltar i messer og som gir penger" og konkluderte med at de ikke hadde råd til å fremmedgjøre dem fullstendig.²¹ Myndighetene gjennomførte en u-sving få dager senere, selv om den nye og bare svakt mindre drakoniske lovendringen som raskt ble utarbeidet, bare skapte større protester.

Den polske ministeren for forskning og høyere utdanning Jaroslaw Gowin, som er medlem av det styrende høyrepartiet, Lov- og rettferdighetspartiet, uttalte at regjeringen endret oppfatning om å støtte endringene fordi protestene hadde "fått oss til å tenke og lært oss om ydmykelse". Lovutkastet ville forbudt alle aborter i Polen, med fengselsstraff for kvinner som tok abort og helsepersonell som hjalp dem. De foreslåtte endringene ville gjort det like vanskelig å få utført en abort i Polen som i Vatikanstaten eller Malta, som har Europas strengeste abortlover.

Protestene har åpnet opp et potensial for ikke bare å slå tilbake forslag om ytterligere innskjerpinger, men også for å utfordre de patetiske rettighetene kvinner har under dagens lov. Kacpura har sagt at flere mennesker var innom organisasjonens lokaler i juni og juli i 2016 enn i de foregående 25 årene.²² Dette er et tegn på at stadig flere kvinner ikke lenger vil lide i stillhet, eller bli tvunget til å reise ut av Polen for å få tilgang til abort.

Dagens lover i Polen tillater bare abort når en kvinnes liv er i fare, når det er fare for alvorlig og irreversibel skade på fosteret, og når graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. Sistnevnte må bekreftes av en dommer. Det betyr at det store flertallet av aborter som skjer i Polen, selv uten den nye loven, er ulovlige. Polen har en befolkning på 38,5 millioner, men det er bare 1–2 000 lovlige aborter årlig. Til sammenligning var det i 2015 185.824 aborter i Storbritannia med en befolkning på litt over 63 millioner. Noen anslår at tallet på ulovlige aborter i Polen kan være så stort som 150.000.

I virkeligheten nekter så mange leger å utføre selv lovlige aborter, med henvisning til overbevisning, at muligheten til å få gjennomført en lovlig abort er enda vanskeligere enn selv det som følger av loven. Kacpura sier at organisasjonen hennes hører om "minst to eller tre slike saker hver dag". Hun viser til hykleriet med at "noen leger nekter ut fra overbevisning på offentlige sykehus. Samtidig som de tilbyr abort til høye priser ved sine private klinikker."²³

I Polen er prevensjon ofte dyrt og vanskelig å få tak i.. En rapport fra 2012 viste at mange polske leger og etter hvert også apoteker dekker seg bak overbevisning når de nekter å skrive ut eller i det hele tatt lagerføre reseptbelagte angrepiller.²⁴

Italia, USA og Storbritannia

Abortrettigheter er ikke bare et spørsmål i de delene av Europa der abortlovgivningen er strengest, som i Polen og Irland. I Italia døde Valentina Milluzzo i oktober 2016 på et sykehus på Sicilia etter at anti-abort-leger nektet å avbryte svangerskapet selv etter at den ene av de to tvillingene hun bar på, døde i livmoren og hun gikk inn i septisk sjokk. Abort har vært lovlig i Italia siden 1978.

Et fellestrekk ved disse europeiske landene er den katolske kirkens makt. Men det er feil å se lover og ideologi mot abort som utelukkende et katolsk spørsmål. Situasjonen i USA viser dette. I USA, der abort ble lovlig gjennom Høyesteretts dom i saken Roe vs. Wade, var retten til abort allerede under press av delstatsparlamenter som forsøkte å reversere dommen. Men med Donald Trumps seier i presidentvalget har dette fått en ny styrke.

I den siste TV-debatten mot Hillary Clinton påsto Trump at "Hvis du støtter det Hillary sier, kan du i niende måned ta babyen og rive den ut av livmoren, rett før fødselen." Som så mange av Trumps løgner, ble dette avslørt etter debatten. Men det var for sent for å stoppe dette brutale bildet som anti-abortbevegelsen elsker å få spredt til et TV-publikum på over 70 millioner. Nå med valget av Trump, vil disse synene bli enda sterkere profilert.

Trumps visepresident, Mike Pence, som kommer fra vervet som guvernør i Indiana, er manisk i sin motstand mot abort og skrev i løpet av fire år under åtte anti-abortlover.²⁵ I forbindelse med valgkampen i juni 2016 slo Pence fast at han og Trump ville "plassere Roe vs. Wade på historiens skraphaug der den hører til."²⁶ Forkjempere for fritt valg lanserte "Mens for Pence" (nå "Mens for politikere") som en protest der kvinner ble oppfordret til jevnlig å ta kontakt med Pence' kontor med detaljer rundt syklusen sin, siden han tilsynelatende er så opptatt med hva som er i livmoren deres. Det er bestilt transport fra hele USA til de planlagte protestene i januar. Den omfattende støtten de får, viser hvor sterkt folk frykter at tida skal bli skrudd tilbake når det gjelder reproduktive rettigheter.

Det er en åpenbar fare for nye angrep på kvinners rettigheter, som kutt i bevilgningene til Planned Parenthood – den viktigste tilbyderen av råd og tjenester om familieplanlegging i USA – og kutt i bistandsbudsjetter der tilbud av reproduktive helsetjenester er en del. Planned Parenthood rapporterer om en vekst i donasjonene i solidaritet. Abortrettigheter har vært en synlig sak i protestene mot Trump som gikk over USA etter valget, der mange demonstranter gikk med plakater med forsvar for kvinners rett til å velge selv.

Over store deler av kloden nektes kvinner fortsatt retten til å kontrollere sin egen fruktbarhet. Mangelen på abortrettigheter i Latin-Amerika viste seg i fjor med utbredelsen av zika-viruset. Flere land fortsatte å forby eller innskrenke retten til abort trass i at det ble oppdaget at viruset førte til fosterfeil og spedbarn født med mikrocefali. Verdens helseorganisasjon anslår at minst 48 000 kvinner dør årlig som følge av utrygge aborter.²⁷

Selv i England, Skottland og Wales, som er underlagt abortloven fra 1967, har kvinner rett til å kreve abort, uansett hva abortmotstanderne påstår. Kvinnens rett til å velge er faktisk fortsatt betinget og begrenset, og abort er fortsatt ulovlig under 1861-lovgivningen. Etter denne arkaiske loven skal en kvinne som tar abort eller noen som hjelper henne ", kunne holdes fengslet for livet."²⁸ Lovgivningen fra 1967 ga unntak og beskrev når leger kunne utføre en abort uten å straffeforfølges etter 1861-loven, dersom bestemte betingelser ble møtt.

Retten til trygg og lovlig abort, som var et av de tidlige kravene til den andre bølgen av kvinnefrigjøringsbevegelsen i USA og Storbritannia, er ennå ikke oppfylt. I 2017 planlegger abortrettsaktivister å bruke 50-årsjubileet for abortloven i Storbritannia til å vise det store fremskrittet den representerte, men også at kampen for trygg og lovlig abort etter eget ønske ennå ikke er vunnet.²⁹

Samvittighetsreservasjon

Valentina Milluzzos dødsfall på et obstetrikk- og gynekologisykehus på Sicilia, trass i at abort er lovlig, er et varsel om hvordan samvittighetsreservasjon kan undergrave kvinners legale rettigheter. På Sicilia nekter 87,6 prosent av gynekologene å utføre abort ut fra samvittighetsgrunner. Undersøkelser utført av valgfrihetstilhengeren og legen Silvana Agatone viste at av over 10 000 gynekologer i Italia, utfører bare 1200 abort. Hun og mange andre leger som er for selvbestemt abort, nærmer seg pensjonsalderen, og hun er bekymret over veksten i antallet yngre leger som reserverer seg av samvittighetsårsaker. I deler av landet kan ikke kvinner finne noen som vil utføre en abort. Som svar på dette sender den italienske foreningen for demografisk utdannelse abortleger til deler av landet der kvinner ellers ikke ville fått utført en abort.³⁰ En gang i uka reiser for eksempel leger fra Milano eller Roma til Ascoli Piceno i det østlige Sentral-Italia for å utføre aborter ved byens sykehus der det ikke er én eneste gynekolog som vil avbryte et svangerskap.

Bøtene som ilegges kvinner som blir funnet skyldig i å ha fått utført en ulovlig abort, har økt fra 50 til 10 000 euro. Leger rapporterer om at antallet spontanaborter øker som følge av at flere har ulovlige aborter. Til The Guardian fortalte Agatone at det økte bøtenivået gjør at kvinner blir redde for å oppsøke behandling: "Hvis en kvinne i dag står i fare for å bli anklaget for en ulovlig abort, vil hun holde seg hjemme selv om hun ikke er frisk. Dette er svært farlig."³¹ Italias største fagorganisasjon, CGIL, sendte en melding om saken til Europarådet i 2013. Den enstemmige vurderingen fra 2016 slår fast at Italia "bryter mot kvinners rett til helse".³²

Leger i Storbritannia kan reservere seg ut fra samvittighetsårsaker fra å utføre aborter, en innrømmelse som ble bygget inn i loven i 1967. To jordmødre i Skottland tapte en sak for Høyesterett i 2014 da de forsøkte å utvide loven. De ønsket til og med å slippe og ha noe å gjøre med kolleger som tok seg av kvinner som var der for å få utført en abort.³³ En studie fra Marie Stopes i 2007 konkluderte med at 20 prosent av allmennleger beskrev seg selv som "anti-abort", selv om ikke alle disse nekter å henvise kvinner til abort. Marie Stopes anslår at om lag 10 prosent av allmennlegene i Storbritannia reserverer seg av samvittighetsgrunner.³⁴

Det er skremmende materiale som viser at et voksende antall yngre leger nekter å delta i aborter.³⁵ The Royal College og Obstetricians and Gynaecologists uttalte allerede for ti år siden at de merket et "sakte, men voksende problem med turnuskandidater som valgte bort opplæring i svangerskapsavbrudd og er derfor bekymret for aborttjenester i fremtiden."³⁶ Dette kan ha å gjøre med det stigmaet som fortsatt omgir abort – det er ikke en prestisjefylt spesialisering. Men det gjenspeiler kanskje også at abort ikke verdsettes som en grunnleggende livreddende handling av generasjoner som ikke har erfaring med minnet om lidelsen og døden som fulgte av bakgateaborter.

Konklusjon

Spørsmålet om abort vil ikke forsvinne. Der populister og det ekstreme høyre gjør fremskritt, vil angrep på abortretten trolig bli en del av angrepet på de senere tiårenes fremganger. Men, som Polen viser, selv i samfunn der abortrettighetene er minimale kan nye angrep fremprovosere betydelige konflikter og mobiliseringer. Kvinner forventer å være økonomisk uavhengige, de antar at de har politiske rettigheter til å forme offentlig politikk, og de viser at de har fått nok av at kroppene deres benyttes som politiske fotballer.

Abort er en grunnleggende del av høyresidas ideologiske agenda på grunn av den rollen familien har, og som del av denne, den rollen kvinnen har som bærer og oppfostrer av barn. Dette er en rolle som står sentralt i det materielle grunnlaget for kvinneundertrykkingen.³⁷ Tradisjonelle konservative politikere snakker også om de "tradisjonelle" familieverdiene når de vil innskrenke kvinners rettigheter. Men forsøk på å pålegge ekstreme begrensninger på abortrettigheter gjenspeiler ikke interessene og agendaen hos det flertallet av kapitalistklassen der profittjakten avhenger av en stadig mer fleksibel arbeidsstyrke, hvorav kvinner utgjør en stor del. Men akkurat som med tradisjonelle politikeres angrep på immigranter, går høyrepopulistene ett skritt lenger. Enda mer ekstremt er fascistpartiene. Den forrige lederen av det fascistiske Front National, Jean-Marie Le Pen, faren tildagens leder Marines , har omtalt abort som et "anti-fransk folkemord". Marine Le Pen har forsøkt å omprofilere FN og mykne opp bildet av partiet. Men niesen hennes, Marion Maréchal-Le Pen, Frankrikes yngste parlamentariker da hun ble valgt i en alder av 22 år, er utvetydig. Hun er høylydt i sin motstand mot offentlig finansiering av familieplanleggingsklinikker og hevder at de "selger aborter som noe hverdagslig".

Historien viser at kvinner, uavhengig av lov og uavhengig av samfunn, har forsøkt å kontrollere fruktbarheten sin på den måten de kan. Fremskrittene med prevensjon, der det er tilgjengelig og ikke for dyrt, har vært frigjørende ved at sex har blitt løsrevet fra forplanting. Bruken er utbredt og akseptert i de fleste samfunn, med unntak av de mest repressive. Likevel blir fortsatt abort fremstilt i den herskende ideologien som et avvik fra kvinners "naturlige" instinkter, eller i beste fall som et nødvendig onde. I populærkulturen, som i Østkantfolk, blir det alltid fremstilt som noe negativt. Styrken i ideologien som omgir familien og kvinners seksualitet er så omfattende at selv i land der abort er lovlig og der et flertall støtter det, medfører det fortsatt en visst sosial stigmatisering.

På tross av dette er den folkelige støtten til retten til lovlig abort høy over hele Europa. En undersøkelse i 23 land fra Ipsos tidlig i 2016 viste at britene var de som hadde de tredje mest positive holdningene til abort, etter Sverige og Frankrike, med 62 prosent som sa seg enige at en kvinne skulle ha muligheten til å få utført en abort "dersom hun ønsker det".³⁸ Alle de store fagforbundene i Storbritannia støtter kvinners rett til valg, og den største demonstrasjonen for valgfrihet, da 80 000 personer tok til gatene i 1979, var organisert av den faglige hovedsammenslutningen (TUC).

Som overalt på kvinneundertrykkingens område, kan ikke tilgangen til reproduktive rettigheter forstås fullt ut uten å se hen til klasse. TUC klarte å mobiliserte så mange i 1979 fordi så mange fagforeningsfolk innså at lover mot abort rammer arbeiderklassekvinner mest. Rike kvinner har i alle samfunn og alle historiske epoker hatt tilgang til de beste tilgjengelige aborttjenestene. Før 1967 kunne en britisk kvinne oppsøke en lydhør psykiater som – i tråd med Bourne-dommen fra 1938 – kunne bekrefte at fortsatt svangerskap vil "gjøre kvinnen til et fysisk eller mentalt vrak."³⁹ Deretter ville hun bli henvist til en lege for et lovlig privat inngrep. I dag betyr det at hvis du har penger, så kan du reise ut av det landet som nekter deg denne rettigheten, for å få utført en lovlig abort

De få bivirkningene ved medisinske pilleinduserte aborter og tilgangen til dem, har revolusjonert tilgangen til abort. Internett har ofte blitt omtalt som de nye bakgatene, men disse virtuelle bakgatene er mye tryggere enn de faktiske bakgatene som for mange kvinner tidligere var det eneste alternativet. Men hvorfor skal kvinner måtte gå under jorda for å ha tilgang til helsetjenester? Hvorfor kan ikke kvinner i det 21. århundret ha tilgang til abort på et lokalt legekontor eller klinikk, akkurat som de kan ta en celleprøve eller en mammografiundersøkelse som en del av de ordinære helsetjenestene?

Dette er spørsmål mange kvinner – og menn – stiller seg. Samtidig er det klart at kampen for kvinnens rett til å velge, er en kamp som fortsatt må bli ført med kraft. Anti-abortaktivister i Storbritannia har tilpasset propagandaen til det politiske klimaet. Det er få som går direkte ut mot abort. I stedet blir obligatorisk veiledning fremstilt som noe som fremmer kvinners helsevalg. Den moralske forargelsen som oppsto med de uriktige påstandene om at noen etniske minoriteter fikk aborter utført for å få velge barnets kjønn, ble fremstilt som et forsvar for kvinners rettigheter, siden det ble påstått at de var kvinnelige fostre som hovedsakelig ble fjernet.⁴⁰

Disse angrepene må slås tilbake, men det vil komme mer. Aktivister for valgfrihet må komme tilbake til det sentrale poenget – enhver politiker, lege eller ideolog som forteller en kvinne at hun må gjennomføre et uønsket svangerskap opptrer per definisjon mot kvinners rettigheter. En slik tvang kan aldri være progressiv. Alle kvinner må ha rett til selv å bestemme hva hun gjør med sin egen kropp, inkludert når og om hun vil ha et barn. Dette er en grunnleggende rettighet. Uten denne muligheten til å kontrollere vår fruktbarhet, vil kvinner aldri være i stand til å spille en full og likeverdig rolle i samfunnet.

Noter

1. Se www.alliance4choice.com
2. Pearson, 2015.
3. Halpin and O’Grady, 2016, s. 3.
4. Connolly, 1914.
5. Se www.ifpa.ie/Hot-Topics/Abortion/Statistics
6. Irish Family Planning Association, 2016.
7. Se https://twitter.com/itstimetorepeal
8. Halpin and O’Grady, 2016, s. 3.
9. Amnesty International, 2016a.
10. Amnesty International, 2016a.
11. Halpin and O’Grady, 2016, s. 4.
12. Se http://health.gov.ie/wp-content/uploads/2014/09/Guidance-Document-Final-September-2014.pdf
13. O’Regan, 2013.
14. Fitzgerald, 2016.
15. Se www.publications.parliament.uk/pa/cm200910/cmselect/cmniaf/236/236we09.htm
16. Department for International Development, 2009, sitert i Horgan and O’Connor, 2014.
17. Amnesty International, 2016b.
18. Gentleman, 2016.
19. Zebrowski, 2016.
20. Zebrowski, 2016.
21. Kacpura, 2016a.
22. Kacpura, 2016b.
23. Kacpura, 2016b.
24. Kacpura, Więckiewicz, Jawień, Grzywacz and Zimniewska, 2013, s. 32.
25. Berg, 2016.
26. Livengood and Ferretti, 2016.
27. Se www.who.int/mediacentre/factsheets/fs388/en/
28. Se www.legislation.gov.uk/ukpga/Vict/24-25/100/section/58
29. Se www.abortionrights.org.uk
30. Pianigiani, 2016.
31. Kirchgaessner, Duncan, Nardelli and Robineau, 2016.
32. European Committee of Social Rights, 2016.
33. Brooks, 2014.
34. Marie Stopes International, 2007.
35. Strickland, 2011.
36. Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, 2007.
37. Orr, 2016.
38. Ipsos, 2016.
39. Bourne-dommen er basert på rettsforfølgelsen i 1938 av gynekologen Aleck Bourne som utførte en abort på en 14-åring som hadde blitt utsatt for flere voldtekter. Han var åpen om sine brudd på loven og håpte at en seier i saken ville sette en ny standard. Seieren åpnet opp for en bredere definisjon av lovlige aborter. Dommen utgjør fortsatt lovgrunnlaget i Nord-Irland.
40. Orr, 2015.

 

Litteratur

• Amnesty International, 2016a, “Irish Public want Expanded Access to Abortion to be a Political Priority for Incoming Government” (4. mars), http://tinyurl.com/johuxdx
• Amnesty International, 2016b, “Northern Ireland: Nearly 3/4 of Public Support Abortion Law Change—New Poll” (18. oktober), http://tinyurl.com/jm7smod
• Berg, Miriam, 2016, “8 Outrageous Facts About Mike Pence’s Record on Reproductive Rights” (20. juli), www.plannedparenthoodaction.org/blog/8-outrageous-facts-about-mike-pencerecord-reproductive-rights
• Brooks, Libby, 2014, “Catholic Midwives’ Abortion Ruling Overturned by Supreme Court”, Guardian (17. desember), www.theguardian.com/world/2014/dec/17/catholic-midwives-abortion-ruling-overturned
• Connolly, James, 1914, “Labour and the Proposed Partition of Ireland”, Irish Worker, www.marxists.org/archive/connolly/1914/03/laborpar.htm
• Department of Health, Social Services and Public Safety for Northern Ireland, 2016, “Guidance for Health and Social Care Professionals on Termination of Pregnancy in Northern Ireland” (March), www.health-ni.gov.uk/sites/default/files/publications/dhssps/guidance-termination-pregnancy.pdf
• European Committee of Social Rights, 2016, Confederazione Generale Italiana del Lavoro (CGIL) vs Italy (publisert 11. april), https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=090000168063ecd7
• Fitzgerald, Cormac, 2016, “Ireland has been told by the UN Human Rights Council to Change its Abortion Laws”, thejournal.ie (13. mai), www.thejournal.ie/ireland-hum-rights-2768942-May2016/
• Gentleman, Amelia, 2016, “Northern Irish Women Ask to be Prosecuted for Taking Abortion Pills”, Guardian (23. mai), www.theguardian.com/world/2016/may/23/northern-ireland-women-ask-to-be-prosecuted-for-taking-abortion-pills
• Halpin, Melisa, and Peadar O’Grady, 2016, “Equality, “Democracy, Solidarity: The Politics of Abortion”, Irish Marxist Review, issue 6.
• Horgan, Goretti, and Julia S O’Connor, 2014, “Abortion and Citizenship Rights in a Devolved Region of the UK”, Social Policy and Society, volume 13, issue 1.
• Ipsos, 2016, “Ipsos Global @dvisor”: Abortion” (23. februar), http://ipsos-na.com/download/pr.aspx?id=15335
• Irish Family Planning Association, 2016, “Online Abortion Pills Impact UK Statistics” (17. mai), www.ifpa.ie/node/678
• Kacpura, Krystyna, 2016a, “This Victory on Abortion has Empowered Polish Women—We’ll Never be the Same”, Guardian (6. oktober), www.theguardian.com/commentisfree/2016/oct/06/victory-abortion-rights-empowered-polish-women
• Kacpura, Krystyna, 2016b, “Stop this Crackdown on Abortion in Poland”, Guardian (21. september), www.theguardian.com/commentisfree/2016/sep/21/stop-abortion-law-crackdown-poland-reproductive-rights
• Kacpura, Krystyna, Karolina Więckiewicz, Bożena Jawień, Anka Grzywacz, and Martyna Zimniewska, 2013, Twenty Years of Anti-Abortion Law in Poland (Federation for Women and Family Planning).
• Kirchgaessner, Stephanie, Pamela Duncan, Alberto Nardelli, and Delphine Robineau, 2016, “Seven in 10 Italian Gynaecologists Refuse to Carry Out Abortions”, Guardian (11. mars), www.theguardian.com/world/2016/mar/11/italian-gynaecologists-refuse-abortions-miscarriages
• Livengood, Chad and Christine Ferretti, 2016, “Pence: Abortion Law Will End in History’s ‘Ash Heap’”, Detroit News (29. juli), www.detroitnews.com/story/news/politics/2016/07/28/pence-trump-will-tap-justices-overturn-abortion-law/87678778/
• Marie Stopes International, 2007, “General Practitioners: Attitudes to Abortion”, www.shnwales.org.uk/Documents/485/Report,%20GPs%20attitudes%20to%20abortion%202007%20Marie%20Stopes.pdf
• O’Regan, Eilish, 2013, “More than 100 Psychiatrists Disagree with Abortion Proposal”, Irish News (25. april), www.independent.ie/irish-news/more-than-100-psychiatrists-disagree-with-abortion-proposal-29222046.html
• Orr, Judith, 2015, “We Must Keep up the Fight for Abortion Rights”, Socialist Worker (24. februar), https://socialistworker.co.uk/art/40002/We+must+keep+up+the+fight+for+abortion+rights
• Orr, Judith, 2016, Marxism and Women’s Liberation (Bookmarks).
• Pearson, Hannah, 2015, “‘Scottish Women Face Significant Barriers’—Access to Abortion in Scotland” (20. juli), www.abortionrights.org.uk/scottish-women-face-significant-barriers-access-to-abortion-in-scotland
• Pianigiani, Gaia, 2016, “On Paper, Italy Allows Abortions, but Few Doctors Will Perform Them”, New York Times (16. januar), http://tinyurl.com/zf878pm
• Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, 2007, “RCOG Statement on Article ‘Abortion Crisis as Doctors Refuse to Perform Surgery’ (Independent, 16. april 2007)” (16. april), www.rcog.org.uk/en/news/rcog-statement-on-article-abortion-crisis-as-doctors-refuse-to-perform-surgery-independent-16-april-2007/
• Strickland, Sophie L M, 2011, “Conscientious Objection in Medical Students: a Questionnaire Survey”, Journal of Medical Ethics, volume 38, issue 1, http://jme.bmj.com/content/38/1/22.full.pdf+html
• Zebrowski, Andy, 2016, “Fight for Abortion Rights Explodes onto Poland’s Streets”, Socialist Worker (3. oktober), https://socialistworker.co.uk/art/43458/Fight+for+abortion+rights+explodes+onto+Polands+street

LO og andre hovedorganisasjoner må endres. Vi må ta stilling til om vi skal være interesseorganisasjon, serviceorganisasjon eller kamporganisasjon.

Lars Johnsen er leder av Norsk Transportarbeiderforbund.

Over tre års kamp om tariffavtale i Risavika Terminal AS, Holship Norge AS og Yilport Oslo har avslørt svakhetene i de norske reglene for arbeidskamp og fagbevegelsens evne til å stå sammen om den viktigste oppgaven for fagbevegelsen: organisering og sikre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.

Vi må aldri glemme de som har vært i kamp. Gi faste ukentlige eller månedlige bidrag til Sjauersolidaritet til konto 3060 33 16947 eller vipps 91102260 for å støtte havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen.

De norske reglene for arbeidskamp er regulert i arbeidstvistloven og hovedavtalene. Den første loven om arbeidstvister så dagens lys i 1915, senere kom arbeidstvistloven av 1927 som senere ble revidert flere ganger og som nå er erstattet av arbeidstvistloven av 2012. Loven inneholder regler for hva som er lovlig arbeidskonflikt, hvordan disse skal varsles, regler om meklingsinstitusjonen, mekling og Arbeidsretten, en rett som bare behandler rettstvister mellom organisasjonene i arbeidslivet. Avgjørelser i Arbeidsretten kan ikke ankes videre til andre rettsinstanser, dvs. avgjørelsen fra Arbeidsretten er endelig.

Hovedavtalen, ofte kalt arbeidslivets grunnlov, ble første gang inngått i 1935. Dette var et klassekompromiss presset fram av borgerlige regjeringer som truet med strengere lover mot fagbevegelsen. I tillegg var det en intern konflikttrøtthet i fagbevegelsen etter flere harde og omfattende streiker på 1920-tallet, mange hadde ført til tap. Petter Andersen, som var kasserer i Norsk Transportarbeiderforbund oppsummerte en storstreik i forbundet i 1921 på følgende måte: ”Er det noen skam å tape en streik når vi vet at vi har hele samfunnet, hele overmakta mot oss? Vi måtte gå den veien vi gikk, og vi høstet mange lærdommer. Verden vil gå sin gang om vi gjør en slik fadese hvert tiende år. Likevel finnes det ikke et land i Europa som har laget en bedre streik enn vår.”

Ti år senere i 1931, under lockout, ble politi benyttet til å beskytte streikebryterne. Da ca 2000 arbeidere gikk mot Hydros utskipningshavn på Menstad, valgte forsvarsminister Vidkun Quisling å sette inn militæret mot arbeiderne. Det ble sendt soldater fra Oslo og fire marinefartøy ble sendt opp i Skienselva til Menstad. Erfaringen i fagbevegelsen var at alle midler ville bli tatt i bruk for å slå ned på arbeidskamp.

Samtidig var Norge og verden fortsatt preget av høy arbeidsløshet. Det var i denne situasjonen LO var villig til å inngå Hovedavtalen, en avtale som i tillegg til arbeidstvistloven regulerte og begrenset kampmidlene i arbeidslivet. Dette var selvfølgelig en omstridt avgjørelse, men flertallet i LO valgte å inngå en hovedavtale med fredsplikt og andre begrensinger i retten til arbeidskamp.

I hovedavtalene er det fastslått at der ”det er tariffavtale, må arbeidsstans eller annen arbeidskamp ikke finne sted.” Tilsvarende følger også av arbeidstvistloven. Arbeidskamp er etter arbeidstvistloven og hovedavtalene begrenset til tariffopprettelser og når tariffavtalene er sagt opp, dvs. i tariffoppgjørene. For å støtte opp om et tariffkrav er det lovlig å benytte sympatiaksjon. Det er også det lov til å bruke politiske demonstrasjonsaksjoner. Det er etter arbeidstvistloven og hovedavtalene ikke lov til å gå til arbeidskamp for å få løst en uenighet mellom klubb og bedrift. Dette regnes om en rettstvist som skal løses gjennom forhandlinger eller som en sak for Arbeidsretten.

Tariffsystemet og organisering i havnene

Organisasjons- og avtalesystemet i havnene avviker fra det tariffsystemet som vanligvis benyttes i bedriftene. I havnene er det mange brukere og svært få av dem har behov for eller mulighet til å ha egne faste ansatte. Noen brukere, for eksempel personfergene, har daglig behov for arbeidskraft, men i en kort tidsperiode. Andre brukere har behov for mange arbeidere i en til to dager i løpet av en uke eller måned, mens andre har mer sporadisk behov. For å motvirke løsarbeid i havnene, ble det etablert fagforeninger, opprettet tariffavtaler og losse- og lastekontor for å ivareta faste ansettelser og sikker inntekt for losse- og lastearbeidere. Forutsetningen for at dette systemet skal fungere, er at alle brukerne i havnene, både store og små, benytter seg av systemet, og at losse- og lastearbeiderne ble gitt en fortrinnsrett til arbeidet.

Det samme systemet er også etablert i andre land. Da ny teknologi ble tatt i bruk i skipstrafikken med containerisering, nye større kraner etc., vedtok FN-organet ILO en konvensjon, nr. 137, for å sikre havnearbeiderne sikker jobb og sikker inntekt. I konvensjonens artikkel 3 står det: ”Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.” Den samme fortrinnsretten var en del av de tidligere tariffavtalene og ble inntatt i den nye Rammeavtalen som ble opprettet i 1976.

Under høringa om innføringen av ILO 137 i Norge var både Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO) og LO enige om at det ikke var behov for egen lov eller forskrift for å ivareta konvensjonen. De fastslo at tariffavtalene ivaretok intensjonene i konvensjonen.

Norge implementerte ILO-konvensjon 137 i 1975 og fastslo at konvensjonen ”gjelder for alle arbeidere som har havnearbeid som sin hovedbeskjeftigelse og som er regelmessig knyttet til og som er bundet til å stå til disposisjon for et bestemt kontor etablert av en overenskomst mellom hovedorganisasjonene for arbeidsgiverne og arbeiderne.”

Videre fastslo regjeringen i 1976:

”Havnekontorer er opprettet i havnene. Disse kontorene har eksklusiv rett til alt havnearbeid i havna. Alle regulære havnearbeidere må være registrert på dette kontoret.”

FOC-vilkår

En betydelig del av dagens fartøy, både i utenriks- og innenrikstrafikk, er ikke registrert i verken det norske skipsregisteret (NOR) eller i det norske internasjonale registeret (NIS), men derimot flagget ut til stater med lav skatt og ofte lave standarder for lønn og arbeidsforhold, såkalte bekvemmelighetsflaggstater (Bekvemmelighetsflagg = Flag of Convenience = FOC). Om bord i skip med bekvemmelighetsflagg er det den internasjonale transportarbeiderføderasjonen ITF som oppretter tariffavtaler. Dette skjer i samarbeid med havnearbeiderne. Dersom et rederi nekter å inngå tariffavtale, blir skipet boikottet og arbeidet med lossing og lasting blir blokkert. Det samme skjer dersom det ved inspeksjon viser seg at tariffavtalen ikke overholdes.

For å sikre sjøfolka verdige forhold og sikre dem nødvendig fritid, er det inntatt en klausul i tariffavtalene som sier at skipets mannskap eller andre om bord ikke har lov til å utføre losse- og lastearbeid i havner med registrerte havnearbeidere. Dersom NHO og EU lykkes med å fjerne de registrerte havnearbeiderne, vil skipenes mannskap ha rett til å utføre losse- og lastearbeidet på timelønn på 5 dollar (ca. 45 kroner timen). Det vil åpne for en gigantisk sosial dumping i havnene, og i tillegg vil sjøfolkene miste det vernet havnearbeiderne er for å ivareta lønns- og arbeidsvilkårene om bord. Dette må være et kinderegg for kapitalen.

Risavika Terminal

1. november 2013 startet boikotten av Risavika Terminal AS utenfor Stavanger. Bedriften er medlem av NHO og tariffkravet ble behandlet etter hovedavtalen LO/NHO.

Prosessen med å få etablert tariffavtale for losse- og lastearbeidet av skip startet flere år tidligere med en intern avklaring av hvilket forbund i LO som hadde organisasjons- og avtaleretten for dette arbeidet. Saken ble behandlet to ganger i LOs organisasjonskomité etter at Industri Energi (IE) hadde protestert på Norsk Transportarbeiderforbunds krav om å opprette tariffavtale i bedriften. I begge behandlingene vant Norsk Transportarbeiderforbund mot IEs stemme.

Bedriften og NHO avviste kravet om tariffavtale fra LO/Norsk Transportarbeiderforbund. Etter hovedavtalenes regler skal slike tvister løses i en tvistenemnd som er opprettet mellom partene, dvs. at retten til kampmidler er ytterligere begrenset av hovedavtalene i forhold til arbeidstvistloven. Nemnda skulle ta stilling til hvilken av tariffavtalene mellom LO og NHO som benyttes i bedriften. Tvistenemnda kom i dette tilfellet fram til at ingen av tariffavtalene i LO/NHO-menyen var anvendelig for lossing og lasting av skip ved Risavika Terminal, det var et såkalt ”tarifftomt rom”. Denne avgjørelsen ga oss mulighet til å gå til arbeidskamp etter arbeidstvistlovens regler.

Før boikotten av Risavika Terminal fikk vi dom i Oslo tingrett om at varselet var lovlig etter Boikottloven, og vi fikk dom i Arbeidsretten om at boikott var et lovlig kampmiddel etter Hovedavtalen og at det var lovlig med sympatiaksjoner for å støtte opp om kravet om tariffavtale. NHO anket dommen i Oslo tingrett til Borgarting lagmannsrett, men saken ble utsatt i påvente av Høyesterett kjennelse i Holship-saken.

På bakgrunn av rettsavgjørelsene i Oslo tingrett og Arbeidsretten varslet vi og startet boikotten av Risavika Terminal, og den 7. desember 2013 varslet vi utvidelse av konflikten ved å ta losse- og lastearbeiderne i Tromsø og Mosjøen ut i sympatistreik. Etter søknad fra NHO og Alcoa, hjørnesteinsbedriften i Mosjøen, ble det gitt dispensasjon fra sympatistreiken for Alcoa. Sympatistreiken var avslutta i Mosjøen før den kom i gang.

Senere, fra 8. mai 2014, ble losse- og lastearbeiderne utestengt fra arbeidet i Mosjøen havn. Årsaken var at de la ned arbeidet fordi de ikke fikk lønn for utført arbeid. Dette benyttet bedriften til å stenge dem ute.

Holship Norge AS

Norsk Transportarbeiderforbund krevde tariffavtale med Holship Norge AS i Drammen våren 2014. Bedriften er ikke medlem i en arbeidsgiverorganisasjon med tariffavtaler, og kravet ble behandlet etter arbeidstvistlovens regler. Det ble gjennomført mekling mellom bedriften og Norsk Transportarbeiderforbund, men bedriften avviste kravet.

LO og Norsk Transportarbeiderforbund reiste sak for Drammen tingrett for å prøve lovligheten av den varsla boikotten på lik linje med saken vedrørende boikottvarselet av Risavika Terminal AS. Også i Drammen tingrett og i ankesaken Holship Norge reiste for Borgarting lagmannsrett vant Norsk Transportarbeiderforbund.

Holship Norge anket avgjørelsen til Høyesterett, og Bedriftsforbundet og NHO stilte som partshjelpere for bedriften.

Dom i Høyesterett ble avsagt 16. desember 2016, og denne dagen ble en svart dag for havnearbeiderne og Norsk Transportarbeiderforbund. Saken ble ført som en plenumssak og 10 av 17 dommere mente at boikottvarselet var ulovlig fordi det hadde et "rettsstridig formål". Det "rettsstridige formålet" var å kreve at Holship Norge måtte overholde fortrinnsretten etter tariffavtalen og ILO 137.

Førstevoterende dommer Jens Edvin Skoghøy sa følgende:

«Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31. På denne bakgrunn finner jeg ikke grunn til å ta bestemt stilling til hva som er korrekt folkerettslig forståelse av fortrinnsrettsbestemmelsen i ILO-konvensjon nr. 137.» «Konklusjonen blir etter dette at den varslede boikott er ulovlig etter boikottlovens § 2 bokstav a fordi den har et rettsstridig formål.»

Det er dermed fastslått i Norges høyeste rett at EØS-avtalen har forrang foran norske tariffavtaler og ILO-konvensjoner, og at kampmidler for å få opprettet tariffavtale er ulovlig dersom det strider mot EUs fire friheter og etableringsretten!

Sola-dommen

Retten til å kreve tariffavtale i bedrifter i havnene har også tidligere vært behandlet til topps i rettsapparatet i Norge. Den gang, i 1997, ga Høyesterett Norsk Transportarbeiderforbund rett til å iverksette boikott av Stavanger Havnelager i Risavika. Førstevoterende Liv Gjølstad sa:

«Rammeavtalen med bestemmelsen i § 2 nr. 1 er en alminnelig anerkjent tariffavtale med tradisjon i havnebyene. Den har bakgrunn i de særlige forhold for arbeiderne i havnene, som opprinnelig var løsarbeidere uten sikkerhet for arbeid og lønn. Bakgrunnen for bestemmelsen og utviklingen i tariffsystemet for havnearbeidere fremgår nærmere av lagmannsrettens dom. Jeg tilføyer at bestemmelsen i Rammeavtalens § 2 nr. 1 har vært ansett som ledd i oppfyllelsen av Norges forpliktelse etter ILO-konvensjon nr. 137 om havnearbeid. Etter artikkel 3 i konvensjonen skal registrerte havnearbeidere ha fortrinnsrett til havnearbeid.»

Konklusjonen er at dersom disse to høyesterettsdommene sammenliknes, har det skjedd en betydelig endring av rettstilstanden i Norge i løpet av de siste 20 år. Fra at retten i 1997 fastslo at tariffavtalene i havnene var den måten en internasjonal konvensjon ble gjennomført på, og akseptere kampmidler for å få etablert et avtaleforhold med fortrinnsrett i en bedrift, til i 2016 å fastslå at fortrinnsretten etter den samme internasjonale konvensjon og tariffavtalen måtte vike for EØS-avtalen. Årsaken er utviklingen innen EU-området, bl.a. rettsavgjørelser som Laval-saken, og at EØS-avtalen er i stadig endring (dynamisk) og stadig fører til at Norge innfører nye rettsakter fra EU.

I NOU 2012:2 side 821 slås det fast:

«Innenfor rammene av avtalene (EØS, Schengen med flere) er Stortinget i realiteten ikke lenger selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv om dette bare dekker en del av Stortingets lovgivning, er det en betydelig del, og den er stadig økende. Når Stortinget selv gir lover må man videre passe på at de nasjonale reglene ikke kommer i motstrid med EU/EØS-retten, og dersom det skjer vil domstolene som hovedregel måtte gi EU/EØS-reglene forrang.» Arbeids- og sosialdepartementets brev av 22.1.2016

Norges implementering av ILO 137, Sola-dommen og regjeringens definisjon av havnearbeid og havnearbeidere var bakgrunnen for at Arbeids- og sosialdepartementet i en e-post den 22. januar 2016 svarte:

"ILO-konvensjon nr. 137 er implementert i Norge gjennom rammeavtalen for losse- og lastearbeid inngått mellom LO/NTF og NHO/NHO logistikk og transport.

Arbeids- og sosialdepartementet rapporterer til ILO om implementering og praktisering av konvensjonen, senest i august 2015. Både LO og NHO kommer med innspill og merknader til rapporten. Partene har også anledning til å ta saken opp i ILO dersom en konvensjon ikke etterleves.

Vi anbefaler at eventuelle manglende oppfyllelse av ILO-konvensjon 137 i første omgang blir tatt opp gjennom en av organisasjonene som er part i tariffavtalen som gjennomfører konvensjonen i norsk rett."

Yilport Oslo

Det tidligere havnestyret i Oslo, med Bernt Stilluf Karlsen i spissen, startet en kamp mot havnearbeiderne i Oslo. I første rekke skjedde dette i lukka rom uten at offentligheten fikk kunnskap om hva som skjedde. Den 12. desember 2012 vedtok styret i Oslo havn en plan unntatt offentlighet i fire punkter:

1. "Forhandlingsveien." Dersom dette ikke førte fram til ønsket resultat, var neste skritt:
2. "Samfunnsmessig påvirkning for lettere å få en avklaring." Dette resulterte i blant annet i en artikkel i Aftenposten om "Verdens dyreste lunsj" og fortsatte med flere artikler der havnearbeideren ble utskjelt og uthengt.
3. "Obstruksjonsveien – hvordan kan vi obstruere slik at bryggearbeiderne vil endre seg?" Dette medførte blant annet endringer av prisene i havna slik at havnearbeiderne mistet arbeidsoppdrag og arbeidsoppgaver, og til slutt til at det tariffesta losse- og lastekontoret ble nedlagt etter vedtak fra arbeidsgiverne.
4. "Modernisering. Hvordan kan vi bruke driftsomleggingen i 2015 til å skape endringer?" Det viktigste punktet i dette punktet var å sikre at havnearbeiderne ikke skulle kunne bruke fortrinnsretten etter at store deler av havna, ca. 70 prosent av arbeidet, ble satt ut på anbud.

Denne planen var utarbeidet i samarbeid med NHO, og NHO påtok seg flere oppgaver for å få gjennomslag for å fjerne havnearbeiderne fra Oslo havn. Blant annet avviste de alle krav om opprettelse av tariffavtaler for brukerne i Oslo havn. NHO fikk gjennomslag i Arbeidsretten for at tariffavtalen i havna og fortrinnsretten ikke kunne gjøres gjeldende der det var gitt eksklusivitet. Deretter valgte Oslo Havn KF å gi de fleste havnebrukerne slik eksklusivitet, slik at arbeidsgiverne "kunne slutte å praktisere tariffavtalen", som NHO formulerte det.

Da det tyrkiske selskapet Yilport fikk anbudet for containerhavna i Oslo, krevde Norsk Transportarbeiderforbund at det ble opprettet tariffavtale for losse- og lastearbeidet. Yilport Oslo er ikke medlem av noen arbeidsgiverforening, og kravet ble behandlet etter arbeidstvistloven. Saken ble oversendt til Riksmekler som innkalte partene til mekling, men Yilport Oslo nektet å møte. På bakgrunn av dette skrev mekler at "det ikke er noe til hinder for at Norsk Transportarbeiderforbund iverksetter den varsla boikotten." I ettertid har eier av Yilport, Robert Yuksel Yıldırım, på svensk TV innrømmet at det var havnemyndighetene, dvs. Oslo Havn KF, som oppfordra selskapet ikke å inngå tariffavtale med havnearbeiderne i Oslo.

Andre konflikter de senere år

Norsk Transportarbeiderforbund har i de senere tiåra også hatt andre konflikter der arbeidsgiverne har blitt mer offensive og aggressive. Etter buss- og godsstreiken i 1998 reiste de erstatningskrav for å straffe de streikende etter streiken og vant fram med betydelige erstatningskrav. I grossiststreiken i 2004 valgte arbeidsgiverorganisasjonen Virke å møte et lite streikeuttak med en betydelig lockout, blant annet av leveringer til sykehus og sykehjem, for å forsøke å tvinge fram tvungen lønnsnemnd. I denne streiken nektet Virke å innvilge dispensasjoner fra nettopp sykehus og sykehjem. I spedisjonsstreiken i 2010 nektet NHO å videreformidle dispensasjonssøknadene de mottok og nektet selvfølgelig å innvilge disse. Dette medførte at sykehus manglet nødvendighetsvarer. I begge tilfeller fikk vi signaler fra helsemyndighetene om at de hadde mottatt bekymringsmeldinger, noe som la et press på oss for å finne rask løsning for å unngå en tvungen lønnsnemnd.

Hva bør gjøres?

Lærdom av havnekonfliktene og andre konflikter de senere år

Etter at LO våren 1916 la ned proteststreiken mot regjeringens voldgiftsvedtak, sa Martin Tranmæl:

«Enten maa arbeiderklassen fremdeles finde sig i at bli diktert sine vilkaar av de andre klasser i samfundet, arbeidskjøperne og kapitalistene, eller ogsaa maa arbeiderklassen se til at indrette sig saaledes at den selv kan komme til den magt som den bør og skal ha i samfundet.
Men skal de ske saa maa kampformerne ændres og nye tas i bruk.»

Erfaringene fra havnekonfliktene og andre arbeidskonflikter i Norsk Transportarbeiderforbund støtter opp Martin Tranmæls uttalelse fra 2016. De regler som kanskje virket i arbeidskamp på 1950- og -60-tallet, virker ikke tilfredsstillende lenger. Vi har ikke lenger "nok verktøy i verktøykassa".

En viktig forutsetning for at fagbevegelsen skal vinne fram, er at organiseringen styrkes. Det er ikke nok å verve mest mulig medlemmer, de må skoleres og få en "ideologisk ryggsekk" som gjør dem i stand til å tåle en kamp, og ikke minst tåle nederlag underveis i kampen. Være i stand til å snu nederlag til seier under mottoet: "Det går bra til slutt, og går det ikke bra, er det ikke slutt!"

LO og andre hovedorganisasjoner må endres. Vi må ta stilling til om vi skal være interesseorganisasjon, serviceorganisasjon eller kamporganisasjon. En kamporganisasjon styres av medlemmene og fagforeningene lokalt, de to andre kan være og er ofte toppstyrte. Det er ikke mulig å si ja takk til alle typene. Dette er et valg som må tas. På LO-kongressen 2017 er det fremmet forslag som svekker de gamle samorganisasjonenes (LO i Oslo, LO i Trondheim osv.) makt og innflytelse. Dersom dette forslaget vedtas, vil LO bli ytterligere svekket som kamporganisasjon. Det er nettopp disse demokratiske lokalorganisasjonene og lokale fagforeningene som har stått i spissen og mobilisert for de viktigste kampene. Disse organisasjonene har i stor grad klart å skape allianser med organisasjoner i andre hovedsammenslutninger utenfor LO og organisasjoner utenfor fagbevegelsen. Uten disse lokale LOene vil lite skje i krysningspunktet mellom fagbevegelse, lokalsamfunn og storsamfunn.

Arbeidstvistloven og hovedavtalene må endres slik at det blir mulig å iverksette partielle tidsavgrensa konflikter. I de fleste land, bl.a. i Sverige, er det lov å gjennomføre tidsavgrensa arbeidskamper, dvs. det er lovlig å ha konflikter som kan skrus av og på av hensyn til målet med konflikten. Dagens system er for forutsigbart for arbeidsgiverne. Starter en konflikt kan den bare endres ved opptrapping, ikke ved at det tas en taktisk retrett. Dersom det iverksettes sympatistreik er denne også uløselig knyttet til hovedkonflikten. Derfor førte havnekonflikten til at våre kamerater i Tromsø ble stående i en konflikt i over tre år og mistet retten til ledighetstrygd etter streiken fordi de ikke hadde hatt "inntektsgivende arbeid" i streikeperioden. Streikebidrag regnes ikke som inntekt og gir ingen rettighet til ledighetstrygd. Dagens system med binding kan føre til frykt for å binde seg opp til en konflikt som kan føre til slike konsekvenser. Vi må derfor skape et system der sympatiaksjoner og -streiker blir mer benyttet. Hele fagbevegelsen må føle og kunne ta et ansvar for at arbeidskamper lykkes, ikke minst at tariffavtaler innføres på tariffiendtlige bedrifter som f.eks. Youngstorget Vertskap.

Retten til bruk av tvungen lønnsnemnd må begrenses betraktelig. Norges bruk av lønnsnemnd har flere ganger blitt kritisert av ILO som mener at bruken er i strid med ILO-konvensjonene om organisasjons- og forhandlingsrett. Tvungen lønnsnemnd må bare brukes i de tilfellene det er reell fare for liv og helse, og ikke fordi arbeidsgiverne framprovoserer fare ved å nekte å bruke dispensasjoner. Dersom det er mulighet til å fjerne faren for liv og helse, må staten kreve at det gis nødvendige dispensasjoner.

Det foretas stadig forsøk på innstramning av reglene for politiske demonstrasjonsaksjoner og -streiker, både i forhold til hva det er lovlig å streike mot, hvilke organer/organisasjoner som fatter vedtak, og lengden på streiken. Da Jernbaneforbundet og Lokomotivmannsforbundet i 2015 gikk til tre timers politisk streik mot jernbanereformen, ble forbundene stevnet for Arbeidsretten av arbeidsgiverorganisasjonen Spekter med påstand om at streiken var ulovlig på grunn av lengden. Spekter tapte saken.

Da Oslo Havn KF fattet sitt vedtak om å kvitte seg med havnearbeiderne i Oslo, ble ikke dette fattet av et politisk organ, men av en forvaltningsbedrift. Dette burde ikke hindre oss i å iverksette en politisk streik mot vedtaket. Her kunne og burde de politiske myndighetene, byrådet og bystyret, ha grepet inn og hindret slike tariffiendtlige vedtak i kommunens forvaltningsorgan og -bedrifter. Dessverre ble vedtaket unntatt offentligheten. Det var og er umulig å iverksette en politisk streik mot et hemmelig vedtak. Vi må ikke akseptere begrensinger i den politiske aksjonsmuligheten, verken i form av tidsavgrensning eller hvem det er lov å iverksette streiken i mot. Målet er jo å påvirke politiske myndigheter til å omgjøre en beslutning, og da må det være lov å streike til dette målet nås.

Streikebryteri er noe svineri og kan aldri aksepteres. Det blir mer og mer vanlig i Norge å akseptere at uorganiserte arbeider under en konflikt. Uansett om de er få eller mange på en arbeidsplass, undergraver de streiken og moralen blant de streikende. Streikebryterne har valgt å støtte arbeidsgiverne i deres kamp for dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Likevel krever de at de skal ha samme resultat som de som har kjempet når streiken er slutt og arbeidet er gjenopptatt.

I Arbeiderbladet stod følgende annonse den 11. april 1921 under streik på brygga i Oslo:

"Hans Sæther, Elektrikker, kjører kran i Grønlia. Denne streikebryter går over Jernbanetorvet mellem ½ 8 – 8 hver morgen."

Annonsen var rykket inn av Kristianias Transportarbeiderforenings streikekomite. Det sier mye om den utvikling som har vært de siste hundre år. Det er selvfølgelig ikke et ønske om at vi skal komme tilbake til ei tid der det oppfordres til lynsjing av streikebryterne, men det må kreves at de viser såpass respekt for arbeidskolleger at det holder seg borte fra arbeidet under en konflikt, ellers må det settes opp streikevakter som hindrer streikebryterne å komme på jobb: "Never cross a picket line."

For å utvikle samfunnet, føre makta tilbake til folk og ikke minst hindre angrep på faglige rettigheter, lover og avtaler er det nødvendig at EØS-avtalen sies opp. Holship-dommen fra Høyesterett i 2016 viser at EØS-avtalen trumfer både tariffavtaler og tilsidesetter andre internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg. ESA, EFTAs overvåkingsorgan, har reist sak mot Norge for allmenngjøringa tariffavtalens bestemmelser for reise, kost og losji etter dommen Høyesterett i Verftssaken. LOs kongress krevde at "ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler." De ovennevnte saker viser at det er EU- og EØS-regler som har forrang. Derfor må LO kreve at Norge sier opp EØS-avtalen!

Leder: Rødt! slår gnister! 4

Plukk 6

Samtalen: Intervju med Eli Aaby 8

John Smith: Feminiseringa av arbeids­plassen og proletariseringa av kvinner 26

Intervju med Mari Eifring: En partisekretær krysser sitt spor 38

Eva María: Derfor feila «sosialismen for det tjueførste hundreåret» 44

Intervju med Iselin Strønen: Mellom barken og veden i Venezuela 54

Bokomtale: «A World to Build» av Marta Harnecker 60

Adriana Sossa: En lang vei før fred i Colombia 68

Cecilie van der Hagen, Johansen Pérez: Statkraft i Chile – Et norsk troll i mapucheland 72

Anja Ariel Tørnes Brekke: Black Beyoncé Matters 78

Erling Folkvord: Syria: Krigsmotstand er ikkje nok 80

Bokomtaler

Nina Björk: Drömmen om det Röda 90

Vandana Shiva: Who really feeds the world? 93

Bhaskar Sunkara (red): The ABCs of socialism 95

Terje Tvedt: Norske tenkemåter 97

Erling Folkvord: Rojava!» – Kurderne i kamp for ei framtid uten Assad, Erdoğan og Daesh 101

Cecilie Hellestveit: Syria – En stor krig i en liten verden  105

Bokspalte

Tore Linné Eriksen: Årbøker til å bli klok (og radikal) av 108

Revolusjonens A – Å

Jokke Fjelstad: Kvinnelønna 110

Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?

Vigdis Hjorth er forfatter. I 2017 ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin roman Arv og miljø, 2016.

Artikkelen sto første gang i Morgenbladet 10. februar 2017. Foto:Wikimedia Commons

Roland Barthes skriver om Chaplins film, Modern Times, at den streifer det proletære tema, men aldri er eksplisitt. At den viser oss proletaren som ennå er forblindet, bestemt av sine umiddelbare behov og sin totale fremmedgjøring, i hendene på sine herrer, arbeidsgivere og politi. Et menneske utlevert til sin sult, og som dermed befinner seg like ved en politisk bevisstgjøring, et menneske for hvem en streik er en katastrofe fordi den truer den som bokstavelig talt er blind av sult, et menneske som ikke erkjenner arbeiderklassens situasjon før han smelter sammen med den fattige under politiets blikk og slag.

Modern Times, skriver Barthes, viser oss restaurasjonstidens arbeider, manufakturarbeideren som gjør opprør mot maskinen, hjelpeløs i streikesituasjonen, trollbundet av problemene med å skaffe det daglige brød, men ennå ute av stand til å erkjenne de politiske årssakssammenhenger og innse nødvendigheten av kollektiv strategi.

Barthes hevder at det er fordi Chaplin viser oss den proletaren som ennå står utenfor revolusjonen, at hans representative styrke er så stor. At ikke noe sosialistisk kunstverk hittil har klart å skildre arbeidernes ydmykende situasjon med slik kraft og medfølelse. Og hvor nødvendig det er for kunsten å gripe fatt i det menneske som lever like før revolusjonen, det ensomme mennesket, det som ennå er forblindet, men på nippet til å åpne øynene for revolusjonens lys fordi dets elendige vilkår sprenger alle «naturlige» grenser.

Når andre kunstverk viser oss arbeideren som allerede er engasjert i politisk kamp, beskriver de en politisk realitet som er nødvendig, men ofte mangler estetisk styrke. At styrken i Modern Times består i at Chaplin-figuren viser publikum sin egen blindhet på en slik måte at de på samme tid ser den blinde og det spill han er med i. Og at det å se noen som ikke ser, er det beste middel til å bli intenst oppmerksom på hva det er de ikke ser.

En film som kan fungere på lignende vis, i dag, er den aktuelle Ken Loachs I, Daniel Blake. Som viser hvor komplisert og umulig det er for vanlige folk i England å søke om trygdeytelser de etter loven har rett til. Hvordan de knuses i møte med et uforståelig, forvirrende, nådeløst rigid system som får de fleste til å gi opp i ren utmattelse. Hvordan de søkende blir behandlet med mistenksomhet, nedlatenhet og som om de utelukkende utgjør et samfunnsproblem. Og hvordan den som ikke holder ut denne inhumane ydmykelsen, faller utenfor og synker til bunns og at fra denne bunnen finnes det ingen vei opp igjen. At du da må velge mellom å sulte eller stjele, fryse eller prostituere deg.

Det I, Daniel Blake får oss til å se, er at dette er villet. At det er med forsett systemet er konstruert på denne umulige måten. Det er meningen å forvirre og hindre. De statsansatte er pålagt å behandle de trengende med mistro og kulde.

Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?

Den norske venstresiden har de siste årene vært dominert av den såkalte identitetspolitikken; bestemte sosiale grupper, ofte minoriteter, homofile, innvandrere, funksjonshemmede, har kjempet for sin egen gruppes spesifikke rettigheter. Og det er bra at folk organiserer seg, men farene ved tendensen er mange: Forskjellene mellom ulike grupper kan forsterkes og mulighet for allianser hindres. Det store bildet kan bli borte og avgjørende spørsmål fortrenges. Opptattheten av rettighetsforhold kan gå på bekostning av forsøket på å formulere en forvandlende samfunnskritikk.

Dessuten: Spørsmålet om identitet, altså hvem jeg er, kan når alt kommer til alt, ha mindre relevans enn hva jeg gjør.

På de samme årene er fagbevegelsen svekket. Arbeidsgivere, staten medregnet, organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret ved å outsource og øke bruken av bemanningsselskaper. Parlamentarisk politikk handler stadig mer om å administrere kutt i offentlige budsjetter. Norge deltar i kriger der intensjonen er uklar og utfallet usikkert bortsett fra at sivilbefolkningen vil lide. Avstanden mellom det trygge mennesket og det utstøtte og utslåtte øker. Med andre ord: Verden roper på en bred sosial bevegelse med et progressivt reformprogram. Men venstresiden mangler analyser, strategier, politikk.

Chaplinfiguren ser ikke, forblindet av sult. Vi, de fleste av oss, i Norge, er ikke forblindet av sult, men av begjær, etter varer, opplevelser, adspredelser, oppmerksomhet. Trollbundet av teknikken, nettet, de dramatiske verdensbegivenhetene, showet, tilsynelatende ubekymret for totaliteten, som om vi ikke sitter i den båten, ikke er en del av helheten. Bare en slags tilskuere, og derfor ansvarsfrie og dessuten maktesløse, blir vi fortalt, har vi erfart, av våre små forsøk. Selv om vi vet, med fornuften, at det er fare på ferde for alle, oppleves det ikke som virkelig. Vi reagerer på bilder av flyktninger over Middelhavet, de druknende (og slik er det blitt, at når jeg skriver: flyktninger over Middelhavet, føler jeg at jeg skriver en klisjé, noe banalt), men gjør ikke noe, og hva skulle vi forresten gjøre, når den nyliberalistiske tenkningen har sneket seg inn overalt, i sykehusværelset, på Nav-kontoret og presenteres og oppleves som en slags objektiv og nødvendig rasjonalitet. Vi skammer oss kanskje litt over å kjøpe klær sydd av barnearbeidere i India, og føler medlidenhet med barnearbeiderne når vi ser dem på tv, men lærer oss å leve med litt skam, litt medlidenhet, for hva er alternativet? Inne i oss har vi egentlig konkludert med at vi ikke makter å forandre disse lidelses- og rikdomsskapende strukturene.

Desillusjonerte på vegne av den store forandringens mulighet diskuterer vi i stedet det som tilhører småtingsskuffen.

Men denne desillusjonertheten kan komme til å koste oss dyrt. Kanskje kommer heller ikke vi til å erkjenne de fattiges og utstøttes behov, før vi, som Chaplinfiguren, smelter sammen med dem?

Det Ken Loach vil ha oss til å se, tror jeg, er at vi ikke har noen mulighet om vi ikke står sammen. Så hva med samling i bånn, som en begynnelse? Om fredsbevegelse, miljøbevegelse, feminisme og fattigdomsbekjempelsen arbeider sammen, fordi alt som kjent henger sammen med alt, og særlig nå. Så kunne vi få politikerne til å forstå at det er umulig å vinne afghanske pikers tillit ved å gi dem skolegang når vi samtidig dreper fedrene deres, og at det er tvilsomt å presentere som en seier for likestillingen at fremtidens bombepiloter over fremmede land er kvinner.

En av Ernest Hemingways karakterer ble en gang spurt om hvordan han gikk konkurs, og svarte: På to måter. Først gradvis. Så plutselig.

Det er gjerne slik det foregår. Først umerkelig, så uventet som et sjokk. Mens det antagelig kunne vært unngått, om fyren hadde vært oppmerksom og tatt affære i tide.

Tenk om vi, som Chaplinfiguren i Modern Times, befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys? Som vi kan hjelpe frem, ved å forene oss i vår forskjellighet og bære over med forskjelligheten fordi den er ubetydelig i forhold til den lengselen vi kjenner etter den veldige forandring, og fordi denne forandringen bare kan komme ved hjelp av oss.

Og fordi det vi også kjenner, dypt i våre kropper, er at følelser som skam og særlig medlidenhet er fortærende om de ikke omsettes i handling.

Revolusjonære syndikalister utfordret makten til ”reformistene”/sosialdemokratiet de første tiårene på 1900-tallet. Artikkelen viser hvordan ”reformistene” innen DNA og LO spilte på lag med kapitalister og statsmakten. Eksemplene er fra Rjukan som i perioden1912–1922 var kraftsenteret for revolusjonær syndikalisme i Norge.

Joar Tranøy  er historiker og kriminolog. Framstillingen bygger vesentlig på kildematerialet fra Statsarkivet Kongsberg og Industriarbeidermuseet på Vemork. Foto: Multerland

Syndikalismen fikk gjennombrudd på det nye industristedet Rjukan i 1912 da  ”Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening” og ”Rjukan Salpetersværks arbeiderforening” protesterte mot gjeldende lønnsavtale som ikke tok hensyn til økte levekostnader og prisstigning. Misnøyen over tariffen steg.

På DNAs landsmøte i Stavanger, påsken 1912, møtte tre av arbeiderne fra Salpeterfabrikken på Saaheim (Rjukan) LO-formann, Ole O. Lian, og Arbeidsmandsforbundets formann, Richard Hansen. Arbeiderne ga klar beskjed om at “noget maatte gjøres, da fortjenesten ved Saaheim var for liten, og stemningen […] slik, at hvis organisationen intet gjorde vilde arbeiderne handle paa egen hand”.   

NAF-lederen mente at stemningen på fabrikken var urolig, og at “enkelte 'syndikalister' brugte den uheldige overenskomst til agitationsbasis og fik arbeiderne med sig”. Richard Hansen dro til Rjukan for å forhandle med bedriften.

Forhandlingsresultatet var uakseptabelt, særlig for arbeiderne med de dårligste arbeidsforhold som fikk “tilbud” om de minste tilleggene. Under slagordene “Frie mænd handler frit", “Vi respekterer ikke loven” og “Leve den direkte aktion” gikk Rjukanarbeiderne gjennom gatene en søndag i juni 1912.

Arbeiderne handlet “syndikalistisk ” ettersom de brøt arbeidslivets spilleregler som dreide seg om at stridende parter først møtes til forhandlinger, som regel ved utløpet av en avtaleperiode. Streiken ble kortvarig. Men 1200 arbeidere samlet seg i et protestmøte. Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening og Rjukan Salpeterværks arbeiderforening gikk sammen om å kreve ny tariff med høyere minstelønn, enda de var bundet av tariffavtaler fra 1911. Prisene hadde steget. Arbeiderne krevde økt lønn som dekket prisstigningen. Hydro avviste kravene.

Arbeiderne hadde under streiken forsøkt å forhandle med Arbeidsmandsforbundet og LO som ikke ville godkjenne streiken. LO erklærte streiken for ulovlig. Juridisk hadde forbundet ansvaret for streiken og kunne bli stilt overfor et erstatningskrav. Rjukanarbeiderne ble truet med eksklusjon fra forbundet.

Forbundsformannen, Jørgen Borgen, reiste oppover for å snakke arbeiderne til rette. Ingen ville høre på ham. Borgen hadde på forhånd avtalt med de lokale lederne om å samarbeide slik at det utad skulle se ut som forbundet og avdelingen var i konflikt med hverandre. Masken falt da arbeiderne ikke var innstilt på forlik. LO vedtok å ekskludere Rjukan-arbeiderne, men eksklusjonen trådte aldri i kraft. Sekretær i streikekomitéen på Rjukan var jernbanearbeideren Johan Ødegaard. Han ble svartelistet av arbeidskjøperne. Ødegaard ble av LO-representanten Aksel Zachariassen stemplet som en “ytterliggående syndikalist”.

Norsk Hydro nektet å forhandle med de streikende. Myndighetene beordret politi fra hovedstaden. Det forelå ingen opplysninger om opptøyer eller uorden av noe slag. Likevel kom 24 sivile politibetjenter fra Kristiania på “ferietur” til Rjukan. LO protesterte ikke. “Feriegjestenes” oppdrag var å kaste ut arbeiderne som bodde i selskapets boliger. Jørgen Borgen og LO- leder Ole Lian grep seinere inn og fikk til en forhandlingsløsning som gikk ut på at de streikende skulle gå tilbake til arbeidet på de gamle betingelsene, med løfte om lønnsforbedringer. Forhandlingsresultatet ble et tilbakeskritt som skapte stor mistillit hos arbeiderne.

Streiken på Salpeterfabrikken 1912 og demonstrasjonen i 1914 ble et politisk  vendepunkt i Rjukan-arbeidernes historie. Tilliten til LO var svekket . Den reformistiske forhandlingslinje førte ikke fram. Syndikalistiske kampmetoder viste en ny og annen måte å organisere klassekampen på.

Under en antimilitaristisk demonstrasjon 17. mai 1914 marsjerte 1500 arbeidere i toget under fanen med teksten “Ned med tronen, alteret og pengevældet”. De ble møtt av høyreorienterte borgere og Forsvarsforeningens medlemmer som bar merket “Jeg vil verge mitt land”. Rjukans borgerstand ba politimesteren ta affære. Politimesteren ba om forsterkninger fra hovedstaden. Han kontaktet Forsvarsdepartementet for militær assistanse. Departementet svarte med å sende 2. brigade av underoffiserskolens avgangsklasse. 17 personer ble arrestert. De fleste arresterte var ungsosialister og revolusjonære syndikalister. En av disse var Jens Solli, formann for Saaheims Ungsosialistiske forening. Han deltok på LO-kongressen i 1920 og talte syndikalismens sak: “Vi syndikalister er ogsaa revolutionære, men vi ser revolutionen som noget mer end et statskup, som et rollebytte av personer.”

Året etter, i 1915, forhandlet politimesteren med Arbeiderpartiet på Rjukan i forbindelse med arrangementene på 1. mai. Politimesterens brev til amtmanden i Bratsberg amt 18. april innledet med å vise til samtaler han hadde hatt med arbeiderpartiets ledere på Rjukan:

”I anledning av forestaaende 1. mai har jeg hat en del konferance med Arbeiderpartiets ledere her paa stedet for at søke at undgaa gjentagelser av historien fra 17. mai ifjor.”

Politimesteren ønsket assistanse fra amtmannen:

”Det kan formentlig ogsaa let hænde at den sterke uvilje mot politiet fra 17. mai i fjor kan gi anledning til spetakkel paa dagene 1.mai og 17. mai. Jeg skal i denne forbindelse ogsaa gjøre opmersom paa, at det i aar er samlet saa meget ramp her oppe som neppe nogensinde før.
Hvis det derfor er anledning til dertil, tillater jeg mig at anmode om assistance paa en eller annen maate.”

Politimesteren var ikke alene om å ha bekymringer: ”De ( dvs ledere i Arbeiderpartiet. J.T.) nevnte særlig ungsocialisterne og den masse ramp, som nu er her i byen. De mente rampen kunde benytte anledning til at faa i stand uroligheter.”

Reformistiske sosialdemokrater på Rjukan var bekymret i følge Rjukans politimester.

Arbeiderpartiets leder på Rjukan hadde møter med politimesteren som endte i en avtale: ”Formanden i Arbeiderpartiet lovede at anmelde toget og herunder opgi, bl.a. hvilke faner der skulde benyttes, og hvilke personer, der likeoverfor politiet stod ansvarlig for, at der under demonstrationstoget blev gaat frem efter politiets forskrifter.

Saaledes anmeldes igaar og det fremgaar det herav at de 2 faner, som blev forbudt i fjor, ”det brukkne gevær” og ”likkisten”, ogsaa skulde bæres i aar.

Arbeidernes leder uttalte, at de nødig vilde ha historien fra 17. mai i fjor op igjen, og forstod jeg dem herhen, at de vilde rette sig etter efter myndigheternes bestemmelser ogsaa med hensyn til fanerne. De ønskede imidlertid departementets avgjørelse herom, hvis politiet vilde forbyde nogen av de anmeldtes faner.”

Bindende, overordnede avtaler mellom arbeidsoppkjøpere og arbeidere ble kategorisk avvist. “Direkte aksjon” og lokale forhandlinger var sentralt i kampen.17. mai -tumultene i 1914 blottla sosialdemokratiets dobbeltspill .

Kampene på Rjukan fortsatte. Det brøt ut streik våren 1916. Alt arbeid ved Hydros anlegg på Rjukan ble lagt ned. Hydros ledelse ga ikke etter. LO sentralt svarte halvhjertet med å trekke ut flere grupper av arbeidere i sympatistreik. Arbeidsoppkjøperne svarte med å varsle generallockout. Konflikten fikk regjeringen til å be Stortinget om vedta en voldgiftslov.

Arbeiderne på Rjukan forventet at LO ville sette hardt mot hardt og gå til generalstreik, men det skjedde ikke. LO bestemte seg for å heve proteststreiken. Vedtaket kom uventet på den nystiftete faglige samorganisasjonen på Rjukan som var mer eller mindre halvsyndikalistisk. Etter et fem timer langt møte i Folkets Hus vedtok et flertall av de organiserte arbeiderne å følge LO sentralt.

Misnøyen med LOs kompromisspolitikk og forhandlingslinje var imidlertid stor. Voldsgiftsloven ble vedtatt og sanksjonert. Kort etter reagerte Rjukanarbeiderne med sympatistreik da Norsk Arbeidsgiverforening tok lockout mot noen gruvearbeidere. Norsk Hydro tilbød Rjukanarbeiderne dyrtidstillegg, men arbeiderne nektet å ta imot dette. Det var viktigere å være solidariske med sine kamerater.

LO sluttet seg til streiken til å begynne med, men respekterte etter hvert myndighetenes forbud mot arbeidsstans. LO-leder Ole Lian sendte hastetelegram til den faglige samorganisasjonen på Rjukan med følgende ordlyd:

”Sekretariatet maa fastholde sin beslutning om at samorganisationen ikke kan være part i overenskomstforholdet. Saken kan saaledes ikke ordnes som antydet.”

Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds ledelse gjorde som LO-leder Lian. De stilte ultimatum til avdelingen på Rjukan: Hvis Rjukans Faglige Samorganisasjon stod på krava med å forlange en representant ved forhandlingene om Norsk Hydros overenskomster, ville foreningen bli ekskludert. Arbeiderne ville streike umiddelbart om ikke deres krav ble innfridd. Norsk Arbeidmandsforbund godkjente ikke streiken. Arbeidsmandsforbundet erklærte streiken for ulovlig og truet med å ekskludere Rjukanarbeiderne fra forbundet. I demonstrasjonstoget dagen etter protesterte arbeiderne mot forbundet med fanen ”Frie mænd handler fritt.” Streiken er ikke omtalt i Arbeidsmandsforbundets historieverk.

Den fagopposisjonelle Rjukan Faglige Samorganisasjon ble mer uklar i sin kamp mot reformistene. ”Rene” syndikalister savnet mer handlekraft i forhold til reformistene innen LO som avviste lokale kampformer. Syndikalistene var konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Syndikalistene kritiserte mangel på handling på arbeidsplassene.

Mange arbeidere på Rjukan søkte etter ideologiske og politiske alternativer til venstre for det LO sentralt representerte. Etableringen av den syndikalistiske Rjukan Lokale Samorganisasjon i 1919 ble en utfordring til Rjukan Arbeiderforening og LO. Oppslutningen om Rjukan Lokale Samorganisasjon økte, og RLS var alene om å kjempe for unge ufaglære arbeidere på Emaballagefabrikken. Syndikalistene på Rjukan fylte lokalene i Folkets Hus med sine møter. Nest etter Kristiania Lokale Samorganisation var Rjukan Lokale Samorganisation den lokale syndikalistorganisasjon som bidro mest økonomisk til den norske syndikalistiske bevegelsen.

Flertallet i ledelsen i den faglige samorganisasjonen stod i et avhengighetsforhold til reformistene lokalt i Rjukan Arbeiderforening og LO sentralt. Et flertall i ledelsen i Rjukan Faglige Samorganisasjon (RFS) brukte sin makt i 1921 med støtte fra LO til å begrense Rjukan Lokale Samorganisasjon (RLS) sin virksomhet. Flertallet vedtok at syndikalistene ble utelukket fra å holde debattmøter, fester og andre arrangementer. Det var et historisk paradoks ettersom det var syndikalistene som la ned grunnsteinen til Folkets Hus i 1909 som stod ferdig året etter.

Ledelsen i den faglige samorganisasjonen vedtok samtidig å utelukke dobbelmedlemskap i de to arbeiderorganisasjonene. Ledelsen i den faglige samorganisasjonen utelukket syndikalister til å delta på valg av representanter i arbeiderutvalg ved Rjukan Salpeterfabrikk. Syndikalistene klaget fabrikkinspeksjonen i Kristiania og fikk medhold. Men det fikk de lite utbytte av ettersom bevegelsen ble motarbeidet fra flere hold.

Lokale ledere av reformistiske fagforeninger på Rjukan hjalp arbeidskjøperne med å peke ut hvem som var medlemmer av den syndikalistiske organisasjonen, og bidro til at syndikalister fikk sparken på fabrikken. ”Yrkesforbudet” gjaldt ikke bare medlemmer av Rjukan Lokale Samorganisasjon, men også medlemmer av Rjukan Faglige Samorganisasjon.

Etter den landsomfattende storstreiken i 1921 var det strid blant Rjukan-arbeiderne om å gjenoppta arbeidet. Formannen i Rjukan Arbeiderforening med representanter fra LO ledet en høring med avstemning. Høringen var delt i to. Medlemmer av den faglige samorganisasjonen stemte for seg, mens syndikalistene ikke fikk delta på møtet med LO. Et knapt flertall godtok LOs løsning om å gjenoppta arbeidet. Avstemningsresultatet for de frammøtte arbeidere med hensyn til LOs forhandlingsresultat og forslag var 197 for LOs løsning og 171 mot. Det var 2 kasserte stemmesedler og 5 blanke stemmesedler.

Syndikalistene var svært skuffet over forhandlingsresultatet for de unge arbeiderne på Emballagen. Syndikalistavisa Maan” rapporterte:

”Hydro vilde ha blodpresset arbeiderne i pakkeriet til at producere 65 tønder i timen! Hvilket er skandaløst uhørt. Det var fysisk umulig, sa Pettersen. Ingen arbeidere paa Rjukan er allerede saa haardt presset som dem i pakkeriet. Jeg har selv arbeidet der og set kamerater slite til de spyttet blod. Ingen holder ut der.”

Syndikalistavisa ”Alarm” i Kristiania skrev:

”Under talerne fældte mangen taare, til og med dem som har gaat for at være haarde av den faglige organisations medlemmer, men de fik her ogsaa bittert angre sin gjerning og dem talte ut av sine hjerter.

Saa endte altsaa Rjukan-arbeidernes kamp med nederlag, og Rjukan-arbeideren kan med smerte huske den 9. juli, da de gikk med paa at foraade 30 av sine kamerater

Redaktøren av Rjukans syndikalistavis Maanaa var klar i sin dom av LO:

”Der ventes nu standret overfor klasseforræderen. Folkets dom er faldt! Hva Rjukan arbeiderne kan redde gjennem nederlaget.

Kut slæpetauget over som bindes stedets arbeidere til den forældede landsorganisation med sit korrupte lederskap, ti skal der nu fremover paany bli haap at kunne utrette noget, maa det ske lokalt og ved egen hjælp.

Det vet alle som har vet, la derfor nederlagets lærdom tale og la den fælles ulykke binde Rjukan-arbeiderne sammen, til en eneste selvstændig økonomisk organisation."

Fagopposisjonen ble integrert i DNA og LO-hierarkiet Fagopposisjonens virksomhet utspilte i stor grad syndikalistene og bevarte medlemmene for LO, samt organisasjonens enhet. Syndikalistiske holdninger vant utbredelse som en kulturell mentalitet. Arbeiderne representerte en potensiell kraft i samfunnet siden de kontrollerte arbeidet. Streikevåpenet kunne lamme hele samfunnet, og bane vei for en total revolusjon. Denne potensielle kraften ble ikke tatt i bruk takket være reformistenes dominans innen arbeiderbevegelsen. Fagbevegelsen hadde en stor evne til å fordøye sine opprørere en evne den har også i dag.

Fagforeningsknusing har eksistert som fenomen så lenge arbeidstakere har forsøkt å stå sammen og opptre kollektivt. Arbeidsgiverne og kapitalen er ikke veldig glad i at deres styringsrett begrenses og at arbeidstakerne faktisk kommer i posisjon til å kreve en større andel av verdiene som de selv har skapt. Selv om fagforeningsknusing har eksistert lenge, så varierer omfanget av hvor stor makt arbeiderklassen har nasjonalt og hvor sterke klubber og fagforeninger arbeidsgiverne møter.

Morten Svendsen er leder av EL og IT Oslo og Akershus, som har 6 000 medlemmer. Han er også leder av Rødt Arbeiderlaget i Rødt Oslo. Foto: Brage Aronsen

Vi er nå – og har for så vidt vært det en stund – inne i en tid hvor arbeiderklassens makt er svekket og arbeidsgiverne, med rette, føler at de er på offensiven. Det gjør at vi opplever stadig mer fagforeningsknusing. Noe tar form av direkte angrep på klubber og tillitsvalgte på bedriftene, noe skjer via individualisering av lønns- og arbeidsvilkår, men mye skjer også via Stortinget med god hjelp fra EU og dessverre med støtte fra LO og Arbeiderpartiet. Årsaken til at kapitalen nå er mer offensiv, er at albuerommet for kapitalens vekst har blitt trangere, derfor har kampen om økt profitt blitt mer brutal. Totalkapitalens størrelse har blitt så stor at den sliter med voksesmerter. Grunnen er derfor ikke dårlig moral fra borgerskapets side, men rett og slett indre problemer i systemer. Dette innebærer at vi er i en situasjon som vil vedvare.

Effekten av bemanningsforetakene

Et av de bedre verktøyene arbeidsgiverne og kapitalen har fått, er bemanningsbransjen. Bedriftene har fått nærmest ubegrenset tilgang på innleid arbeidskraft, og spesielt etter øst-utvidelse av EU har det vært en voldsom vekst i antall bemanningsselskaper. Bemanningsbransjen bidrar til fagforeningsknusing blant annet ved å svekke rekrutteringsgrunnlaget for fagbevegelsen, og ved at fast ansatte erstattes med innleid arbeidskraft, som i virkeligheten er midlertidige ansettelser. De ansatte i bemanningsbyråene er kun sikret lønn i den tid de er leid ut til en bedrift. Det gjør at bemanningsbyrået ikke trenger å gå veien via en oppsigelse for å gjøre en av sine ansatte arbeidsledige. Med slike vilkår er det svært vanskelig å organisere de som er ansatte i et bemanningsbyrå. Dersom en ansatt organiserer seg, så får ikke vedkommende nye oppdrag. I mange tilfeller holder det at bedriften ser at en ansatt snakker med noen fra en fagforening. I de bransjene hvor bemanningsselskapenes inntreden har vært størst, så er bildet tydelig. Bedriftene slutter å ansette nye fast ansatte og bemanner opp med innleide, eller det gjennomføres oppsigelser av fast ansatte som erstattes med innleide. Dette har blitt svært tydelig i bygg- og anleggsbransjen hvor de 6 største bemanningsforetakene er 6 ganger så store som de 6 største entreprenørene. De som nå er i bemanningsbransjen, ville i stor utstrekning vært fast ansatt hos entreprenørene dersom disse ikke hadde hatt muligheten til å benytte seg av denne typen innleie. Innenfor elektrobransjen har bemanningsselskapene bidratt til at den ikke-tarifferte delen av bransjen har vokst på bekostning av den tarifferte.

Effekten bemanningsbransjen har, er redusert organisasjonsgrad og færre fast ansatte. Det gjør at kampgrunnlaget til fagbevegelsen blir svekket. Dersom en arbeidskamp skal være effektiv, må den føre til at produksjonen i bedriften nærmest stopper. Når kun en liten del av de som produserer er organisert, vil bedriftene kunne operere nesten som normalt ved en konflikt. I tillegg er det slik at streikebryteri ikke er forbudt ved lov, men bare ansees som sterkt umoralsk. Derfor vil mulighetene være store for at arbeidstakere i streik erstattes med innleide fra bemanningsbyrå.

Heldigvis er det nå flere politiske partier som har fått øynene opp for hvordan bemanningsbransjen bidrar til å endre arbeidslivet i Norge. Dette spørsmålet må bli en viktig del av valgkampen med et klart budskap om at innleie fra bemanningsforetak ikke lenger skal være tillatt. Sysselsettingsloven må gjeninnføres slik den var frem til år 2000.

Ute på bedriftene.

Vi ser en utvikling hvor partsforholdet på bedriftene blir tøffere. Selv om det alltid har vært noen bedrifter hvor klubben og ledelsen ikke har hatt et godt samarbeid, ser vi at dette øker i omfang. Det blir flere bedrifter hvor samarbeid er erstattet med en målsetting om å knuse klubbene.

Spesielt har det skjedd et skifte da de gamle personalavdelingene ble erstatte med HR-avdeling. Bedriftene har mindre respekt for lov- og avtaleverk, de går til angrep på de fremforhandlede avtalene i bedriften, forsøker å skape splittelse blant medlemmene, og bevisst trakasserer tillitsvalgte. Lesere av Frifagbevegelse ser til stadighet en tillitsvalgt som har blitt oppsagt eller avskjediget. I de aller fleste tilfellene er årsaken ikke annet enn at de er tillitsvalgte. Bedriftene har selvfølgelig kreative forsøk på å fordekke dette.

I bedrifter uten tariffavtale er mange redde for at ledelsen skal få vite at de er organisert. Selv om det strider mot både grunnloven og internasjonale menneskerettigheter å diskriminere noen fordi de er fagorganisert, så skjer det dessverre svært ofte at organiserte presses ut av bedriftene. Bedriftene er villige til å gå langt for å hindre at fagforeningene får etablere seg og opprette tariffavtale. Nye klubber må være forberedt på at den eneste måten de kan klare å få ordnede lønns- og arbeidsvilkår på sin bedrift, er via en streik. Dersom klubben lykkes med å få på plass en tariffavtale, betyr ikke det at kampen er vunnet. EL og IT Forbundet hadde en lang kamp for å få på plass en tariffavtale i bedriften Canon. Når endelig arbeidsgiverorganisasjonen ga etter og gikk med på kravet, valgte Canon å melde seg ut av arbeidsgiverorganisasjonen for så å si opp tariffavtalen. Da var medlemmene tilbake der de startet, og når bedriften la et hardt press på medlemmene, lyktes de med å kvele kampviljen slik at medlemmene ikke ønsket å starte en ny prosess med å opprette tariffavtale. Vi har også flere eksempler på bedrifter som slår seg konkurs når kravet om tariffavtale kommer. Dagen etter har eierne etablert en ny bedrift, men der var det ikke lenger plass til de som var organisert.  

Virkelighetsoppfatning i LO

Internt i LO er det uenigheter om virkelighetsoppfatningen. I forkant av LO-kongressen ble det sendt ut et debatthefte, som var LO-sekretariatets utkast til nytt handlingsprogram. Her kan vi lese om et arbeidsliv hvor partene stort sett respekterer hverandre og samarbeider godt nasjonalt og på den enkelte bedrift. Det blir riktig trukket frem at der er noen mørke skyer i horisonten, som at det kan utvikle seg et løsarbeidersjikt dersom det ikke gjøres noe med vilkårene i bemanningsbransjen.

Det hadde vært fint om dette var et riktig bilde, men det stemmer dessverre ikke helt med det arbeidslivet vi møter. I virkeligheten finnes det allerede et løsarbeidersjikt, og det er sterkt voksende. Det er færre bedrifter med et fungerende partssamarbeid. Det er flere tillitsvalgte som trakasseres. Det fremstår for meg som at arbeidsgiverne/kapitalen har en strategi som går ut på å knuse fagbevegelsen nedenfra. Derfor er det viktig å forsøke å få frem hva som faktisk skjer ute på bedriftene.

Hvordan slå tilbake

Fagbevegelsen i Norge har fortsatt potensiale som gjør det mulig å slå tilbake, men da må noen endringer gjøres for at vi skal lykkes. Fagbevegelsen må endre karakter til å på nytt bli en kamporganisasjon. Det innebærer å diskutere om fredsplikten i hovedavtalen sammen med arbeidstvistloven er forenlig med utviklingen i arbeidslivet. Er det riktig at arbeidstakerne fortsatt skal være bundet av fredsplikten? Dersom vi skal fortsette å satse på å løse konflikter via tvister og rettsapparatet, frykter jeg at vi blir offer for vår egen taktikk. Arbeidsgiveren er ikke redde for å tape en tvist, og vi bør vel snart ha lært at rettsapparatet ikke akkurat driver med arbeiderkamp. Dersom vi skal klare å slå tilbake, må det gjøres på måter som får økonomiske konsekvenser for bedriftene. Det betyr at vi må utvide verktøykassa. Vi må oppfordre til boikott. Vi må gjennomføre blokader. Vi må stoppe produksjonen.

Skolering av medlemmer

Klubber og fagforeninger må legge mye innsats i skolering av medlemmer. Spesielt i form av ideologisk skolering, hvor kanskje den viktigste ingrediensen er forståelsen av klasser og klassekamp. De må satse på å bygge samhold, både internt i egen klubb, men også på tvers av fagforeningsgrensene. Gjennom bevisste medlemmer kan vi lykkes med å skape en bevegelse med kampkraft.

Fellesskap i sympati

I et 1. maitog kan vi se svært mange fagforeningsfaner med ordene ”sammen er vi sterke”, eller ”samhold gir styrke”. Det er selvfølgelig helt riktig. Det betyr vel egentlig at dersom vi er villige til å gå til kamp sammen og for hverandre, så er det ikke så reint lite som skal til for å stoppe oss. I LO familien gjør vi det noen ganger. I mange tilfeller er trusselen om å ta ut noen i sympatiaksjoner, som kan ramme bedriften eller bedriftene, nok i seg selv til at arbeidsgiveren gir etter. Dette samholdet må videreutvikles og bli en naturlig del av konfliktene fagbevegelsen er oppe i. Det innebærer at det må bli lettere å kunne ta ut medlemmer i sympatistreik og det må gjøres oftere. LO-ledelsen sier i alle sine taler til streikende medlemmer at dere har alle LO sine 900 000 medlemmer i ryggen. (Når de ordene fylles med reell handling, ikke som nå med bare ord, kan vi lykkes med ganske mye.) Når disse ordene fylles med innhold, når de fører til handling, kan vi lykkes med ganske mye.

På tvers av loven

Det er viktig å ta debatten om fredsplikten, og hvordan den frarøver fagbevegelsen mulighet til å slå tilbake mot bedriftene. Men det kan ta lang tid, om vi i det hele kommer i mål, før Hovedavtalen og arbeidstvistloven blir endret. I mellomtiden bør klubbene og fagforeningene ha målsetting om å bygge så sterke organisasjoner at de vil tåle å aksjonere på tross av fredsplikten, dersom det blir nødvendig. Det innebærer å lære av de som har erfaring med denne type aksjoner og være godt forberedt på konsekvensene det kan få.

Fagforeningsknusing skjer i økende omfang, arbeidsgiverne er på offensiven, men det er ikke for seint. Fagbevegelsen bør på nytt reise visjonene om å styre fremtiden. Det er opp til oss å la det bli en virkelighet.

Knesset vedtok 6. mars ein ny lov som gjer det ulovleg å gi visum til personar som stør Boikott, Sanksjonar og De-Investering (BDS), eller er medlemmar i organisasjonar som gjer det. Denne lova gjeld også personar som ikkje vil besøka Israel, men områda som ligger under Den palestinske sølvstyremyndigheita (PA), fordi Israel kontrollerer inn- og utreise her. Allereie har palestinarørsla fått merka innstramminga, Palestinakomiteen har hatt fleire turar dei siste månadane der deltakarar har blitt sende tilbake. I Noreg har me ei sterk palestinarørsle, så me er mange som kan bli ramma av den nye lova.

Det å kunna reisa til Palestina har vore viktig for solidaritetsrørsla. Underteikna har vore turleiar for fleire studieturar, og ser korleis folk med mykje kunnskap og lang erfaring likevel blir sjokkerte når dei ser okkupasjonen i røynda. Dei kjem heim med sterke minne, både vonde men også gode. Dei har opplevd folk som held ut i motstand mot okkupasjonen, sjølv om det ser mørkt ut. Og dei har møtt den palestinske gjestfridommen. For palestinarane er det viktig å ikkje bli isolerte. Gjester er augevitne og ambassadørar for palestinasaka når dei kjem heim, og dei er inspirasjon og støtte i ein tung kvardag.

Israel har fleire gongar stramma inn på innreise. Eg var sjølv ramma av det nesten heile 00-talet. Då eg kom tilbake i 2012 var sjølve landskapet på Vestbreidda endra av muren og infrastruktur for den voldsamme auka av israelske koloniar, som hadde dobla befolkningstalet i perioden. Det er vanskeleg å fatta før ein ser det.

Eit gammalt jødisk uttrykk sa “Neste år i Jerusalem”. Opprettinga av ein stat for jødar i Palestina gjorde at det kom ein ny diaspora som i 70 år har måtta sei det same, fordi dei ikkje kan reisa dit. No får palestinaaktivistar kjenna litt på den kjensla palestinarane har, at dei ikkje kan reisa fritt. Den fundamentale forskjellen er likevel at dei er nekta å dra til landet dei kjem frå.

Israel har stramma inn fordi BDS nyttar. Me må svara på denne kriminaliseringa av politisk arbeid med fleire BDS-vedtak i kommunestyre, fagforeiningar og andre organisasjonar.

Ingrid Baltzersen, redaktør

Foto: Antony Drugeon

John Smith har vært arbeider på oljeplattform, bussjåfør og ingeniør i telekommunikasjon. Denne artikkelen er ett kapitalen fra boka hans «Imperialism in the twenty-first century» (Monthly Review Press, 2016).

John Smith underviser ved Kingston University. Omsett av Einar Jetne. Foto: Nestle

Eksportleia industrialisering har vorte svært kvinneintensiv. Ikkje noko utviklingsland har auka vareeksporten utan å satse på kvinnearbeidarar.¹

Den massive rekrutteringa av unge kvinner inn i lønnsarbeid har vore eit slåande kjenneteikn ved eksportorientert industrialisering. Den endra kjønnssamansetjinga til arbeidsstyrken kjem særleg til syne i vareproduksjon. Ein FN-rapport, Den Globale Oversikten over Rolla til Kvinner i Utvikling, slo fast:

«Blant dei nyleg industrialiserte landa … auka ingen eksporten av fabrikkvarer utan å ty til kvinneleg arbeidskraft. Det er no sett på som eit faktum at industrialisering i globaliseringssamanheng er like så mykje kvinneleidd som eksportleidd.»²

Guy Standing er einig:

«Alle land som med suksess har industrialisert, har berre klart det ved å mobilisere store mengder (lågt betalte) kvinnearbeidarar.»³

Barrientos m.fl. legg til at «i nesten alle regionar har kvinnesysselsettinga auka raskare enn sysselsettinga av menn.»⁴ Som eit resultat av dette «utgjer kvinner no meir enn ein tredjedel av arbeidsstyrken innafor vareproduksjon i utviklingsland, og nesten halvparten i nokre asiatiske land. Den største auken over dei seinare 20 åra har funne stad i land som har satsa på eksportorienterte strategiar.»⁵ Utanlandske investorar si søking etter kvinneleg arbeidskraft er særleg markert i soner for eksportproduksjon, der «kvinner utgjer majoriteten av arbeidarane i det store fleirtalet av slike soner, opp til 90 prosent i nokre av dei.»⁶

Den enorme auken i kvinneleg fabrikksysselsetting som er så karakteristisk i den nyliberale æraen, var ei viktig endring frå ISI-æraen, ein periode med offentleg skjerma industriproduksjon med sikte på å erstatte import. (ISI=Import Substitution Industrialization) Den industrien sysselsette i hovudsak menn. ISI var eit avvik, eit unnatak: I tidlegare industrialiseringsbølgjer, i det nittande hundretalets Europa var ei stor mengd fabrikkarbeidarar kvinner, og i einskilde sektorar, framfor alt innafor tekstil- og kledeproduksjon, utgjorde dei ofte majoriteten.⁷

Ei perfekt tilpassing

Gjennom 1980- og 1990-talet fall dei relative prisane på tradisjonell eksport frå Sør sterkt. UNCTAD rapporterte at «mellom 1980 og 2003 … minka prisen på mat med 73,3 prosent. Prisane på landbruksråvarer fall med 60,7 prosent. Prisane på mineral, malm og metall minka 59,5 prosent. I første halvdel av 2003 hadde prisen på kaffe tapt 83 prosent av 1980-verdien.»⁸ I ein studie av tilgangen på kvinner frå landsbygda til eksportorienterte fabrikkar i Malaysia, viste Merete Lie og Ragnhild Lund korleis dette utløyste ei landsbygdkrise som igjen førte fleire unge kvinner frå landsbygda inn i fabrikkane: «Som ei følgje av fallande prisar på landbruksprodukt i verdsmarknaden endte samfunnet opp i ein vanskeleg situasjon, og unge døtrer følte sterk plikt til å delta på ulike vis … (noko som skapte) eit perfekt samanfall mellom behova til bedrifter for ung kvinnearbeidskraft og behova til den lokale befolkninga for kontantinntekter og sysselsetting for den yngre generasjonen.»⁹

Framskaffinga av kvinnelege fabrikkarbeidarar har funne stad i dei mest ulike kulturar og samfunn, også i dei der patriarkalsk undertrykking sperrar kvinner inne i heimen. Razavi m.fl. nemner at «skiftet til kvinneleg fabrikksysselsetting har funne stad både i land med historisk relativt høg … (og) låg kvinneleg deltaking i arbeidsstyrken.»¹⁰ I studien av landsbygd i Malaysia melder Lie og Lund at «det mest underlege i dei lokale endringsprosessane vi har observert, er at den tidlegare mest skjerma gruppa, nemleg unge kvinner, har vore spydspissane i endringsprosessen i lokalsamfunnet.»¹¹ I ei gransking av arbeid på samlebanda ved ein tekstilfabrikk i Marokko rapporterte Laetitia Cairoli at «masserekrutteringa av kvinner inn i tekstilindustrien i Fez står i slåande kontrast til lokale ideal for verdig kvinneleg oppførsel.»¹²

Vedvarande djup fattigdom og kvinner sine ønske om å kome seg bort frå fordummande og undertrykkande huslege tenar-roller, forklarer korfor millionar av fattige kvinner har søkt seg arbeid hos multinasjonale selskap og hos deira lokale underleverandørar. Ei kartlegging av kvinneleg sysselsetting i Pakistan, utført av Saba Gul Khattak, viser at i Pakistan «går kvinner inn i arbeidsstyrken på grunn av forverra økonomiske kår. Dei økonomiske bidraga deira til hushaldet avgjer om dei skal overleve.»¹³ Shahra Razavi og Jessica Vivian melder at «kvinner som er sysselsette innafor vareproduksjon i Marokko og Bangladesh, held slikt arbeid for å vere betre enn andre sysselsettingsval som er tilgjengelege for dei», trass i «ekstremt lange arbeidsdagar», i Bangladesh « … ofte frå 0800 til 2200, seks dagar i veka,» og gjennomsnittsalderen deira er 16,6 år.¹⁴

Nasjonale styresmakter har konkurrert med kvarandre om å by billeg arbeidskraft til multinasjonale selskap og underleverandørane deira, eller som Barbara Ehrenreich og Annette Fuentes uttrykte det: «Forholdet mellom mange tredje verda-regime og dei multinasjonale selskapa er ikkje svært ulikt forholdet mellom ein hallik og kundane hans. Styresmaktene annonserer kvinnene sine, sel dei og held dei innesperra … Men det finst andre aktørar i den aukande internasjonale kvinnehandelen – slike som FN sin Næringsutviklingsorganisasjon (United Nations Industrial Development Organisation – UNIDO) og sjølve regjeringa i USA.»¹⁵

Det får greie seg med dette om billeg kvinnearbeidskraft. Kva med etterspørselen, eller som Maria Mies spurde: «Kva er det som gjer Den tredje verda sine kvinner meir attraktive enn menn som arbeidarar for internasjonal kapital?»¹⁶ Akademiske forskarar og andre refererer gjerne til at kvinnene er venta å vere billege, fleksible, medgjerlege, smidige og raske. Barrientos m.fl. fann at «det vidast delte særtrekket ved situasjonen til kvinner sysselsette i vareproduksjon i utviklingsland var at dei hadde lengre arbeidsdagar og lågare lønn enn menn.»¹⁷ ILO rapporterer at «det er avdekt at økonomiar i utvikling … med liberalisering av handel og investering, har ført til auka kjønnsmessig lønnsgap», ein ulikskap som kan bli forklart med «kvinner sin svakare evne til å forhandle vilkår for lønnsarbeid … Kvinner … er framleis i all hovudsak å finne i arbeidsområde der den lågare enden av lønnsskalaen dominerer.»¹⁸ I følgje Stephanie Seguino, «voks dei asiatiske økonomiane med størst lønnsgap mellom menn og kvinner raskast.»¹⁹

Sør-Korea, ein av dei raskast veksande asiatiske økonomiane i denne perioden, hadde verdas høgste kjønnsulikskap i 1980. Lønningane til kvinner låg berre på 44,5 prosent av mennene sine.²⁰ Kvinner sin motstand mot låg betaling og lang arbeidstid vart spydspissen i masserørsla mot det USA-støtta militærdiktaturet til general Chung Hee Park og viste vegen for dei omfattande arbeidarkampane på 1980-talet. I studiet hennes av denne viktige episoden i arbeidarhistoria kommenterte Kim Mikyoung at «ei ironisk side ved det ‘økonomiske mirakelet’ til Sør-Korea var samanfallet mellom fenomenal vekst og motstanden til kvinnearbeidarar. Kvinner tok initiativet til streikar i ei tid då arbeidaraktivisme vart alvorleg slått ned på, og denne aktivismen stod i skarp kontrast til den rådande inaktiviteten til mannlege arbeidarar gjennom 1970-talet.»²¹

Kva er det ved Den tredje verdas kvinner som gjer dei billegare, meir fleksible og mindre tilbøyelege til å yte motstand enn menn? Maria Mies oppfattar det slik at det er fordi «strategien for å integrere kvinner sitt arbeid i utvikling … ikkje definerer kvinner som arbeidarar, men som husmødrer … (og) at alt arbeid kvinner gjer – enten det finn stad i den formelle eller den uformelle sektoren, er tilleggsarbeid, og inntektene er tilleggsinntekter til den såkalla «forsørgjaren» sine inntekter. Den økonomiske logikken til denne husmoriseringa er ein dramatisk reduksjon av arbeidskraftkostnadane». Dette «er ikkje ein tilfeldig bieffekt av den nye IAD (Internasjonale Arbeids-Delinga), men eit nødvendig vilkår for at det skal gli så greitt.»²² Men dess meir kvinner får sysselsetting som arbeidarar, dess meir identifiserer dei seg som arbeidarar og krev likestilling med mannlege arbeidarar – noko som potensielt undergrev hovudmotivasjonen bak kapitalistar si spesielle interesse for dei. Opp mot dette er ofte auken av kvinneleg sysselsetting i næringslivet følgd opp med ein ideologisk offensiv sikta inn på å styrke andreklassestatusen til kvinner og det sosiale skiljet mellom menn og kvinner både innafor og utafor arbeidsstyrken.

Guy Standing hevda at det ikkje berre er slik at den globale arbeidsstyrken har vorte meir kvinneleg. Han har også på eit anna vis vorte meir feminisert: TNC-ar (Trans National Companies, multinasjonale selskap), statar og lokale arbeidsgivarar brukar kjønnsdeling, og oppfatninga av unge kvinnearbeidarar som meir medgjerlege i forhold til låg betaling, lange arbeidsdagar og mellombels sysselsettingskontraktar, typiske ved TNC-leia industrialisering, til å gjere desse dårlege vilkåra gjeldande for alle arbeidarar, inkludert menn. Slik uttrykker Standing det: «Dei typane sysselsetting og arbeidsstyrke som tradisjonelt blir assosiert med kvinner – utrygge, lågbetalte, irregulære osv. – har spreidd seg til typar av sysselsetting tradisjonelt knytt til menn – ordna, fagorganiserte, stabile.»²³

Når nedbrytinga av vilkåra for arbeid har skjedd, minkar TNC-ane sine intensiv for å hyre kvinnearbeid, og ein kan ofte registrere ei delvis «av-feminisering» av den industrielle arbeidsstyrken. William Rau og Robert Wazienski fortalde det slik: «Til å byrja med … var fabrikkarbeid sett på som kvinnearbeid og i hovudsak bydd til unge ugifte kvinner. Men etter kvart som industriaktiviteten veks … blir mange av desse arbeidsoppgåvene reallokert til menn.»²⁴ Denne trenden har halde fram inn i det tjueførste hundreåret. I Rapporten om verdas investeringar frå 2013 melde UNCTAD at «den relative dynamikken knytt til vekst i kvinnesysselsetting synest minke når land stig oppover i verdikjeda.»²⁵

I følgje Barrientos m.fl. vart dette først observert i vareproduserande næringar i Japan, der kvinnesysselsetting i industrien fall frå 36 prosent i 1960 til 26 prosent i 1990, følgd av ein liknande trend i Sør-Korea, 110 der kvinnene sin skarpe faglege aktivitet gav minka fortrinn. Eit anna sterkt eksempel på av-feminisering har funne stad hos maquiladoras, sluttmonteringsbedrifter langs grensa mellom USA og Mexico som «blomstra på 1980-talet med ei sysselsetting som årleg voks med 20 prosent frå 1982 til -89.»²⁶ Låg betaling og dårlege vilkår skremde i første omgang menn, og det store fleirtalet av dei på samlebanda var kvinner. Når desse slette forholda etter kvart vart forskansa, hadde vorte den nye standarden, byrja ei aukande mengd mannlege arbeidarar kome inn i maquiladora-arbeidsstyrken: Unge menn frå arbeidarklassen i dei nordlege meksikanske grenseregionane hadde vorte sosialiserte til å bli føyeleg arbeidskraft, i og med at fråveret av fagforeiningar og disiplinert arbeidsstyrke kom til å bli akseptert av arbeidarklassen. Då vart det muleg for industrien å hyre unge, føyelege menn utan erfaring.»²⁷ Og deretter forskuva arbeidsstyrken på maquiladoraene seg frå å vere 85 prosent kvinneleg dei første åra til å bli 64 prosent i 1988, og 41 prosent i 1999. No er denne av-feminiseringa berre relativ. Talet på kvinner som arbeider i maquiladoras, heldt fram med å auke. Samla sysselsetting i desse fabrikkane auka frå 100 000 (75 prosent kvinner) tidleg på 1980-talet til 750 000 (41 prosent kvinner) mot slutten av 1990-talet. Seinare har dei kjempa for å overleve i møtet med skarp konkurranse frå lågkostarbeidarar i Asia, også blant dei mange kvinner.

Kvinnearbeidarar blir ofte lettare enn menn fanga i den uformelle økonomien og nekta dei mest minimale rettar og vern. I følgje ILO er kvinner i Latin-Amerika og Afrika klart meir enn menn å finne sysselsett i den uformelle økonomien, mens kjønnsbalansen i Asia blir rapportert å vere mykje meir lik. Unnataket er Nord-Afrika der uformell kvinnesysselsetting er låg fordi all slags sysselsetting av kvinner utafor heimen er låg der. Den vedvarande kjønnsdiskrimineringa innafor arbeidsstyrken og innafor arbeidsprosessen kan også bli observert i sonene for eksportindustri. I konklusjonen til gjennomgangen deira av utviklinga av eksportindustrisonene over det siste halve hundreåret avdekker Mayumi Murayama og Nobuko Yokota at «det er eit påfallande felles trekk over tid og rom at kvinner har utgjort kjernen av arbeidskraft innafor eksportindustrisonene», og dei spør «om problema for kvinnearbeidarar har endra seg etter den tida då dei var stifinnarane,»²⁸ problem blant anna knytt til diskriminering ved tilsetting, lønn, fordelar og karrièreutvikling, mangel ved innlosjering og tilrettelegging av barnepass, tvungen overtid og irregulær arbeidstid, oppseiing ved graviditet og manglande morspermisjon, og seksuell trakassering og eksponering for vald undervegs frå og til arbeid. Dei konkluderer med at «trass i at det kan ha vore betring på nokre område … synest dei underliggande problema å ha vorte verande uendra,» noko som indikerer «enten eit alarmerande fråver av seriøse initiativ … eller ein alarmerande grad av neglisjering.»²⁹

Kjønna betalingsgap – så vidt som det alltid har vore

Ein ILO-studie konkluderte slik i 2006: «Gjennomgåande i nesten alle yrke er det slik at (kvinner) framleis ikkje får lik betaling for arbeid som har same verdi, eller balanserte fordelar som kunne sikre likskap med menn … dei er framleis i det store og heile segregerte i yrke som stort sett er å finne på den lågare delen av lønnsskalaen.»³⁰ Det gjennomgåande lønnsgapet held fram med å auke i dei fleste utviklingsland, noko som er resultatet av to trendar: ein liten reduksjon i innanlandske betalingsskilnader mellom ufaglærte menn og kvinner, men denne er meir enn utlikna av ein skarp auke i gapet mellom faglærte og ufaglærte sine lønningar, og menn er uforholdsmessig representerte i høgkvalifiserte jobbar.³¹ I ein imponerande oversikt over lønnsskilnader innafor og mellom land fortel Marva Corley, Yves Perardel og Kalina Popova at «gapet i lønningar og inntekter mellom menn og kvinner blir verande fastlåst i mange land. I medlemslanda i EU var betalingsgapet mellom kjønna 15 prosent i 2003. I mange land i Asia, Midt-Austen og Nord-Afrika var gapet på over 40 prosent i nokre sektorar.»³² ILO sin Globale lønnsrapport 2008–9 melder at «lønnsgapet framleis er vidt og at det berre minkar svært sakte,» og føyer til, «I rundt 80 prosent av dei landa der data er tilgjengelege har det kjønna betalingsgapet vorte smalare. Men endringane er små, og i nokre tilfelle neglisjerbare … reduksjonen i betalingsgapet mellom kjønna har opplagt vore skuffande når ein ser det opp mot dei seinare åra si utvikling når det gjeld kvinner sine resultat innafor utdanning, den raske lukkinga av kjønnsgapet når det gjeld arbeidserfaring, og den gunstige økonomiske samanhengen i det heile.»³³

Feminisme og klasseanalyse

Feministiske skribentar og forskarar har gjort oss ei stor teneste når det gjeld å opne opp for dimensjonen kjønn i analysen av verdas politiske økonomi allment og spesielt når det gjeld globalisering. Men eit fokus på kjønnsdimensjonen til industrialiseringa kan bli ei avgrensing viss han ikkje blir knytt til eit klasseperspektiv. Barrientos m.fl. drar for eksempel den konklusjonen at «dei vidast delte trekka ved kvinner si sysselsetting i vareproduksjon rundt omkring i utviklingsland er lengre arbeidstid og lågare lønn enn menn.»³⁴ Men det er samtidig slik at den vidast delte situasjonen til alle kvinner er ein som dei deler med deira mannlege arbeidskameratar: Dei er utbytta av kapitalistar som strevar etter å maksimere profitt og pressar ned verdien av arbeidskrafta til alle arbeidarar, inkludert ved å bruke seksuell skiljing og patriarkalsk undertrykking for å splitte og svekke dei som av fattigdom blir drivne inn ved samlebanda. Sidan TNC-ar (multinasjonale selskap) blir motiverte av å kunne «skape produkt ved hjelp av lågt lønna arbeidarar»³⁵, og sysselset kvinner av ingen annan grunn, blir det å fokusere på kjønn samtidig som ein overser kapitalistisk utbytting, å sjå utbyttinga som tinga sin naturlege orden, noko som ligg utom synsfeltet til kritisk analyse. Det fører lett til at ein overser den antagonistiske (fiendtlege) naturen ved dei fenomena ein prøver å undersøke. Slik oppdagar Lie og Lund m.fl. «eit perfekt samanfall mellom behova til selskapa for ung kvinneleg arbeidskraft og den lokale befolkninga sine behov for kontante inntekter og sysselsetting for den yngre generasjonen.»³⁶ Dei konkluderer slik: «Motiva bak å skifte lokalitet var langt meir komplekse enn søkinga etter billeg arbeidskraft. Det tyder ikkje at vi undervurderer det viktige ved låge arbeidskostnader. Men … desse motiva må bli vurdert i forhold til ei rekke andre saker. Det er summen av desse faktorane, meir enn ein einskild, som tel.»³⁷

Utan å sjå den utbyttande, antagonistiske naturen til forholdet mellom kapital og arbeid er det umuleg å forstå korfor kapitalistar har ei interesse i å oppretthalde kjønnskilje og diskriminering. Utan dette vil den vedvarande kjønnsdiskrimineringa i arbeidsstyrken synest irrasjonell og uforklarleg. Slik forklarer ILO-forskaren Ricard Anker det: «Kva kunne bli ei viktigare kjelde til ineffektivitet i arbeidsmarknaden enn den utbreidde segmenteringa av mannlege og kvinnelege arbeidarar?»³⁸ Zafiris Tzannatos klagar over tapet av resultat på grunn av den sterke og vedvarande kjønnsdiskrimineringa i arbeidsmarknadane, og hevdar at «betre bruk av potensialet til kvinner i marknaden fører til større effektivitet på makronivå.»³⁹ Restriksjonar på fri flyt av arbeidskraft og den hardnakka rasistiske og nasjonale diskrimineringa fører også til underoptimale økonomiske resultat. Ingen fleirtalsøkonomar kunne motseie dette. Dette er det eine område innan økonomisk liv der teori ikkje får lov til å styre praksis.

Samspelet mellom klasse og kjønn blir gripe meir effektivt av Mary-Alice Waters som skreiv: «Sidan starten på den industrielle revolusjonen i det attande hundreåret har kapitalistisk ekspansjon og konkurransens pisk diktert innlemminga av ei stadig større mengd kvinner inn i arbeidsstyrken. Slik er det fordi kapital alltid søker å innlemme ei større mengd arbeidarar frå undertrykte sosiale lag (i dette tilfellet kvinner) i arbeidsstyrken. Det er slik fordi verdien på deira arbeidskraft under kapitalismen er lågare enn andre sin verdi. Dette er eit grep som arbeidsgivarane tar i bruk for å presse ned gjennomsnittsverdien på arbeidskrafta gjennom å auke konkurransen mellom arbeidarar om å få jobbar.»⁴⁰

Når Waters spesifikt snakkar om endringar i USA etter Andre verdskrig, hevdar han vidare:

Utviklinga av kapitalisme … skaper reelle og til slutt uløyselege motseiingar for den utbyttande klassen. Kapitalistane sine veksande kjøp av kapasiteten til kvinner som lønnsarbeidarar fører uunngåeleg med seg auka økonomisk sjølvstende for kvinner. Det fører med seg sterkare desintegrering av familien, og utvidar behovet for hushaldsapparat og tilrettelagde matvarer … Desse faktorane vil auke verdien på kvinner si arbeidskraft og auke lønningane dei kan krevje i arbeidsmarknaden.⁴¹

Men denne prosessen finn stad under svært ulike vilkår i undertrykte nasjonar. Lønningar er så låge i dei undertrykte nasjonane tildels fordi kostnadane knytt til sosial reproduksjon både blir dekt av den utvida familien og av inntekter i den uformelle økonomien. Rakhi Sehgal argumenterer slik: «Kapital kan bli trekt til samfunn som først og fremst er grunna i gjensidig forventa yting. Slike samfunn ser på å dekke byrdene ved sosial reproduksjon av arbeidskrafta som del av deira kulturelle praksis. Dette er kanskje den reelle sparinga som kapital haustar når dei søker etter ‘billeg arbeidskraft’.»⁴²

I dette kapitlet har vi starta på å identifisere og analysere dei viktigaste og mest relevante grunntrekka ved omvandlinga av arbeidskraft i Sør gjennom æraen av nyliberal globalisering. Eitt av funna er at det ikkje er det minste teikn til klarering i arbeidsmarknaden, noko som skulle støtte marginalistane sin tese – at lønn blir fastlagt av produktivitet – for i det minste å tilfredsstille sine eigne kriteria. Lønn betalt til arbeidarar i Sør er styrt av faktorar som ikkje heng saman med eller har relevans for produktiviteten til desse arbeidarane når dei er i arbeid. Dei avgjerande faktorane finst i forhold i arbeidsmarknaden og i meir allmenne sosiale strukturar og forhold som verkar inn på reproduksjonen av arbeidskrafta, blant desse er undertrykkinga av fri internasjonal flyt av arbeidskraft og framveksten av eit stort relativt befolkningsoverskot i Det globale sør. Dette slår eit stort hol i det vaklande fundamentet til den rådande økonomiteorien.

Notar:

1. ILO, 2003, Employment and Social Policy in Respect of Export Processing Zones (EPZs) (ILO: Geneva).
2. United nations, 1999, World Survey on the Role of Women in Development: Globalization, Gender and Work, Department of Economic and Social Affairs (New York: United Natuions publications), http://www.ucl.ac.uk/dpu-projects/drivers_urb_change/urb_society/pdf)_gender/UN_1999_World_Survey_Women_in_Development.pdf
3. Guy Standing, 1999, “Golbal Feminization through Flexible Labor: A Theme Revisited”, World Development 27/3: 585
4. Barrientos et al., The Gender Dimension of Globalization of Production
5. Ibid., 3–4
6. ILO, Employment and Social Policy
7. Se Frederick Engels, 1845, The Condition of the Working Class in England (New York: Oxford University Press); Katrina Honeyman, 2000, Women, Gender and Industrialisation in England, 1700–1870 (Basingstoke:Macmillan); Lyn Reese, 2005, Women’s Work in Industrial Revolutions: Primary Source Lessons from Europe and East Asia (Berkeley: Women in World History Curriculum).
8. UNCTAD, The least Developed Countries Report 2004 – Linking International Trade with Powerty Reduction (Geneva, UNCTAD), 126–27
9. Merete Lie og Ragnhild Lund, 2005, “From NIDL to Globalization: Studying Women Workers in an Increasingly Globalized Economy”, Gender, Technology and Development 9/: 930
10. Shabra Razavi og Jessica Vivian, 2002, “Introduction”, i Women’s Employment in the Textile Manufacturing Sectors of Bangladesh and Moracco, ed. Carol Miller og Jessica Vivian (Geneva, UNRISD)
11. Lie og Lund, “From NIDL to Globalizatuion”
12. M. Laetitia Cairoli, 199, “Garment Factory Workers in the City of Fez”, Middle East Journal 53:1. Hun tilføyer at «hiring young, unmarried girls rather than mature married women helps ameliorate the contradictions inherent in allowing females to labor in what is a public, and more traditionalle male, role».
13. Saba Gul Khattak, 2002, “Subcontracted Work and gender relations: The Case of Pakistan”, i Balkrishnan, The Hidden Assembly Line, 35–62
14. Razavi og Vivian, “Introduction”, 6–8
15. Barbara Ehrenreich og Anette Fuentes, 1981, “The life on the Global Assembly Line” i Ms, januar 1981, “Life on the Global Assembly Line”, i Ms, januar 1981, 58 Maria Mies gjorde den sammme koblinga: “Governments, like pimps, offer their young women to foreign capital”, i Patriarchy and Accumulation on a World Scale (London: Zed Press, 1986, 117
16. Ibid., “Governments, like pimps”, 117
17. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
18. ILO, Decent Work and the Informal Economy, 10–32
19. Stephanie Seguino, 2000, “Accounting for Gender in Asian Economic Growth”, Feminist Economics 6/3: 27–58
20. Elisabeth Monk-Turner and Charlie G. Turner, 2001, “Sex Differentials in Earnings in the Soth Korean Labor Market”, Feminist Economics 7/1: 63–78. South Korea continues to have one of the videst gender pay gaps in the worl, with female earnings just 52 percent of male earnings for similar work. See World Economic Forum, Global Gender Gap Report 2013 (Geneva: World Economic Forum)
21. Kim Mikyoung, 2003, “South Korean Women Workers’ Labor Resistance in the Era of Export-Oriented Industrialization, 1970–1980”, Development and Society 32/1: 77–101.
22. Mies. “Patriarchy and Accumulation on a World Scale”, 118–20.
23. Guy Standing, “Global Feminization trhrough Flexible Labor”, 599–600.
24. William Rau and Robert Wazienski, 1999, “Industrialization, Female Labor Force Participation, and the Modern Division of labor by Sex”, Industrial Relations 38/4: 504–21.
25. UNCTAD, World Investment Report 2013
26. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
27. Richard Balwin, 2006, Globalization: The Great Unbunding(s), Economic Council of Finland, http:// www2.dse.unibo.it/naghavi/baldwin.pdf
28. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
29. Mayumi Murayama og Nobuko Yokota, 2008, Revisiting Labor and Gender Issues in Export Processing Zones: The Cases of South Korea, Bangladesh and India. IDE Discussion Paper No. 174. Institute of Developing Economies, http://ir.ide.go.jp/dspace/bitsream/2344/793/3/AARIDE_Discussion_No.174_murayama_yokota.pdf
30. Ibid.
31. ILO, 2006, Decent Work in Informal Economy
32. Se Remco H Oostendorp, 2004, Globalization and the Gender Gap , World Bank Policy Research Working Paper No. 3256 (Washington, DC: World Bank). Often jobs are counted as higher skilled not because they are higher skilled but because they are carried out by men.
33. Marva Corley, Yves Peradel, and Kalina Popova, 2005, Wage Inequality by Gender and Occupation: A Cross-Country Analysis, Employment Strategy Papers 2005/20, Employment Trends Unit, Employment Strategy Department (Geneva: ILO). Corley et al. discover an interesting exception to Oostendorp’s finding that the gender gap in low-skilledoccupations is narrowing: between 1996 and 2003; all of the so-called transnatuional economies, with the exception of Hungary, showed a sharp rise in the pay gendert gap, which they ascribe to “the worsening labor market conditions resulting from the adjustments to a market economy, which have disproportionately impacted om women”.
34. ILO, 2008, Global Wage Report 2008–9 (Geneva: ILO)
35. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
36. Stephen Roach, 2003, Outsourcing, Protectionism, and the Global Labor Arbitrage, Morgan Stanley Special Wconomic Study.
37. Lie and Lund, “From NIDL to Globalization”. This paper contains many insight, e.g.: “The most peculiar of the local change processes we have observed, is that a formerly most protected group, namley young women, have been the spearheads in the process of transformation of the local community.”
38. Ibid.,
39. Richard Anker, 1997, “Theories of Occupational Segregation by Sex: An Overview”, International Labor Review, ILO, Geneva, 136/3: 315–39.
40. Zafiris Tzannatos, 1999, “Women and Labor Market Changes in the Global Economy: Growth Helps, Inegualities Hurt and Public Policy Matters”, World Development 27/3: 551–69.
41. Mary-Alice Waters, 1992, “The Capitalist Ideological Offensive against WomenToday” i Cosmetics, Fashions and Exploutation of Women, ed. Joseph Hansen, Eveleyn Reed, and Mary-Alice Waters (New York: Pathfinder Press.
42. Ibid.
43.  Rakhi Sehgal, 2005, “Social Reproduction of Third World Labor in the Era of Globalization”, Economic and Political Weekly, May 28–June 4, 2005, 2286–94

Da vi var barn, lekte vi at vi var røvere. Vi hoppa fram med en kruttlappistol og ropte til våre fiender: «Penga eller livet!» Fiendene skulle velge om de ville beholde pengene sine, eller om de satte mest pris på livet sitt. I dag er det ikke lenger en lek. «Myndighetene velger pengene framfor livet». Det er jordmor Eli Aaby som kommer med denne alvorlige påstanden. Hun trekker fram transportfødslene, en barselomsorg i krise og et kvinnefiendtlig finansieringssystem.

Jorun Gullbrandsen er medlem av Rødts kvinne­utvalg

Eli Aaby har arbeidet som jordmor på Akershus unive­rsitets­sykehus, A-hus, i 21 år, og før ­det som­ sjukepleier. Hun er medlem av Jordmorforbundet i Norsk Sykepleierforbund, er tillitsvalgt for medlemmene på fødeavdeling, barsel og poliklinikk på A-hus, sitter i styret i Jordmorforbundet i Oslo/Akershus, er med i redaksjonsutvalget i bladet Jordmora og medlem av Kvinnefronten og Rødt.

Foto: Valentina Yachichurova

Jorun: Eli, myndighetene ser at fødslene under transport øker raskt. Det er 500 i året nå. Likevel ønsker de å legge ned enda flere fødeavdelinger. Det er kanskje ingen grenser for hvor hensynsløse de kan være mot barnet og mora?

Eli: En transportfødsel kan sjølsagt være risikabelt for både mor og barn. Det kan gå bra, men det trenger ikke gjøre det. Overlege Bjørn Gunnarson har skrevet en forskningsrapport om transportfødsler hvor en av konklusjonene er at det er dobbelt så stor risiko for at barnet dør i forbindelse med fødselen ved transportfødsler.

Kommunen skal ha følgetjeneste når det er mer enn en og en halv times kjøring til fødestedet. Da skal jordmor være med. Hvis kommunen bare har en 50 prosents stilling for jordmor, kan hele arbeidstida hennes den uka gå med til følgetjenesten. Samtidig har hun sannsynligvis avtaler om svangerskapsoppfølging og hjemmebesøk samme uke. Det er bare 20 prosent av kommunene som har følgetjeneste. Det er ansatt for få jordmødre i kommunene. Det mangler ett tusen.

Jorun: Å føde i sjukebil eller i drosje eller i privatbil som mannen kjører, i all slags vær og føre, – jeg leser at 1 av 60 fødende kvinner i Finnmakt føder under transport. Men myndighetene sier at det ikke er høy nok kvalitet på de lokale sjukehusene og fødestuene og at sentralisering vil gjøre fødslene tryggere. Er det riktig?

To typer trygghet

Eli: Hva er «tryggere»? Det er to typer trygghet som kvinner vil ha når det gjelder fødselsomsorg. Den ene er tryggheten ved nærhet til sjukehuset og personalet, og nærheten til hjemmet. De som bor nær de store sjukehusa, har ikke nødvendigvis den typen nærhet til sjukehuset. Den andre formen for trygghet er å ha tilgjengelig alt teknisk utstyr og ekspertise.

Det virker som om de to typene trygghet utelukker hverandre, men i stedet bør de fungere godt sammen. Myndighetene tenker ikke slik. De tenker at sjukehuset skal lønne seg. Økonomien skal gå foran.

Sentralisering kan gjøre de kompliserte fødslene tryggere, men ikke de normale. Det positive med fødestuer, er at den fødende og jordmora kjenner hverandre godt. Det er lite komplikasjoner, fordi det er nøye utvelgelse av hvem som kan føde der og fordi det gjøres færre inngrep i fødslene. Lege og jordmor, sammen med den gravide, avgjør fødested på forhånd. Mange fødestuer og fødeavdelinger skulle ikke vært lagt ned. De fleste av dem som er opprettholdt, er blitt det fordi veien til et sjukehus er vanskelig og lang. Ingen ønsker å føde i en bil.

Ved mistanke om en vanskelig fødsel, reiser mora i god tid til et sjukehus. Eller de må sendes videre hvis noe skjer under fødselen.

Det er noen få fødestuer igjen. Det er krevende å jobbe der, fordi jordmora må være tilgjengelig bestandig.

Jorun: I flere år har det vært aksjoner der befolkninga forsvarer fødeavdelinger og lokalsjukehus mot nedleggelse. Kampen er høyaktuell.

Eli: Ei fødeavdeling er ei avdeling på et sjukehus. Det er krav om at fødeavdelinga skal ha gynekolog som kan tilkalles og anestesilege og gi mulighet for keisersnitt hele døgnet Befolkninga vil ha akuttberedskapen, nemlig kirurgi og anestesi. Når myndighetene vil ta bort akuttberedskapen, blir også fødeavdelinga lagt ned.

Jorun: I byer som Oslo er det vel ikke transportfødsler, det er så kort vei overalt?

Eli: Jo. Det er i landsdeler med lange avstander og i Oslo og Akershus det er flest slike. Kvinnene skal dusje først, si ifra til barnevakta som må komme, og fødselen tok jo ganske lang tid forrige gang og da gjør den vel den nå også … det er den ene grunnen. Den andre grunnen er at det sitter jordmødre på fødeavdelingene som sier til kvinnene når de ringer: – Vent hjemme litt til. For vi har det så travelt! De har ikke plass til flere på fødeavdelinga og alle jordmødrene er opptatt. Så vi sier: – Vent litt til. Du har ikke tette nok rier. Vannet har jo ikke gått. Vent litt til.

I avisene har det vært historier om folk som har fått vite at de har fødeplass på Ullevål, og fødselen har begynt, men nei, de skal til Bærum sykehus, far kjører videre, men så veit de ikke hvor sjukehuset er …

Jorun: Er det en løsning å føde hjemme?

Eli: Før var det viktig å få fødslene ut av hjemmene, fordi det ville bli tryggere for mor og barn og lavere dødelighet. Nå er jo boligstandarden bedre, det er bedre helse og hygiene. For de friske som ønsker det, er det tryggere å føde hjemme med jordmor. Det bør være to jordmødre med på hjemmefødsel, mener jeg. De nyeste faglige retningslinjene for valg av fødested i Storbritannia, er at friske kvinner som ønsker det, anbefales å føde hjemme.

Hvor er barseltida?

Jorun: For et år sida sto det en kronikk på NRK sitt nettsted, skrevet av lege Gro Nylander og Advokat Helga Aune. De sa blant annet: «Staten svikter norske kvinner og bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor etter fødselen. Lik behandling av ulike situasjoner er diskriminering.» … «I følge EUs barseldirektiv, som også gjelder for Norge via EØS-avtalen og EU-domstolens praksis, skal en egen barselpermisjon ivareta særlige behov hos moren og spedbarnet. Den kan ikke inngå som en del av foreldrepermisjonen.» … «En rettslig usynlig barselfase er i strid med de EØS-rettslige reglene som Norge har forpliktet seg til å følge.» … «For å rette opp dette må Norge innføre 14 ukers barselpermisjon for kvinnen som har født, før foreldrepermisjonen som skal deles mellom mor og far starter.».

 

Da ble det en del kommentarer, etter hvert mest fra menn. Her ble forslaget om 14 uker sterkt avvist, fordi det var diskriminering av menn: «Det er altså ingenting som skulle tilsi at fødende kvinner har et berettiget behov for 14 øremerkede permisjonsuker i forbindelse med barsel, og innføringen av en slik ordning ville selvsagt vært kjønnsdiskriminerende mot menn som har et langt større udekket behov for vern.» Menn trengte mer vern fordi de har flere problemer i livet enn kvinner. Jeg tror det finnes større pengekasser å ta av enn kvinnens, for å hjelpe menn. Hun bør i hvert fall slippe å være angrepsmål for menn som synes de får for lite her i livet.

Eli: Danmark innførte de 14 ukene med barselpermisjon i 2013.

Jorun: Og tittelen på damenes kronikk var: Ta barseltida tilbake!

Eli: Bra parole 8. mars!

Helvetesuka

Jorun: Vi hører og leser stadig at kvinner uttrykker ros og kjærlig takk til jordmødrene som hjalp dem å føde. Men tida etterpå er det verre med. Hvorfor vil sjukehusene kaste ut barnet og moren til barnet bare 24 timer etter fødselen, når de veit det er kan være skadelig – for barnet? Hvorfor har svangerskapspermisjonen til kvinner bytta navn til familiepermisjon? Forresten, det finnes oppmerksomhet i den offentlige diskusjonen, men den handler om pappa.

 

Eli, jeg kjenner unge kvinner som er på sjukehuset i en dag eller to etter en fødsel, og som tror at det er normalt og at det skal være sånn? De har ikke vært på barselavdeling og lært det de burde, de har væt på «barselhotell» aleine eller sammen med mannen. Hva skjer?

Eli: Sjukehusa vil ikke ha barna og kvinnene. De har kampanjer. De vil at de som har født før og har fått i gang amminga, skal reise hjem etter 24 timer. «Fødsler er ingen sjukdom», blir det sagt. Nei, det er ingen sjukdom, men en fødsel er en veldig spesiell situasjon i livet. Kvinnen har vært gravid, har født et barn, et nytt menneske er laget, hun trenger mye støtte og hjelp. Når det er sagt: en del kvinner vil også sjøl reise tidlig hjem. Det er klart de kan det og at forholda må legges til rette for at de også får omsorg og støtte.

Det er bra å se litt tilbake for å forstå det som skjer i dag. Se på tida etter krigen. 1950-tallet. Da var alle fødsler på institusjoner. Det var i hovedsak bra, det redda mange kvinner fra døden og det redda mange barn fra skader. Målet var at kvinner skulle øve seg på å bli mødre, og å senke dødeligheten for mor og barn.

Jorun: Jeg har en kopi av ei brosjyre her, fra en utstilling i Kristiania i 1916. Det var om «Barselhjemutstillingens aapning». Målet var å skaffe penger til et barselhjem der arbeiderklassens kvinner kunne føde og få hvile etterpå. Hjemme døde mange kvinner under og etter fødselen, mange nyfødte også, i trangboddhet og uten mulighet for å holde det reint.

Eli: Ja, kampen for å bedre mødrenes og de nyfødtes situasjon, starta da. Det var Katti Anker Møller, det. Målet var altså det samme på 1950- og 60-tallet. Men på den tida hadde far ikke noe med fødselen å gjøre, og barnet skulle ammes bare hver fjerde time. De nyfødte babyene skreik etter mat, og fikk tåteflaske med sukkervann av pleierne, hvis det ikke var gått fire timer.

Jorun: Jeg fødte på begynnelsen av 1970-tallet. Begge gangene ble vi overført fra fødeavdelinga til barselavdelinga dagen etterpå. Vi var der i en fem til sju dager. Jeg har snakka med flere som erfarte det samme som meg: Vi likte oss godt. Vi var fire på rommet og kunne snakke sammen om det som skjedde oss. Noen hadde mer erfaring enn andre. Vi lærte å amme, det var ikke barebare. Vi ble vekket med varm havresuppe, ble servert mat, fikk sove og fikk hjelp med sår og ulike plager. De ansatte var rundt omkring der. Jeg følte meg trygg. Å reise hjem var skummelt.

Eli: Du må ikke glorifisere den tida. Det er ikke alle som har de erfaringene som du har. De tre andre på rommet mitt røyka, så de var på røykestua. Jeg var mye aleine. Jeg maste meg hjem etter seks dager. Barna blei lagt på barnestuene når de ikke var inne til amming og fikk sukkervann på tåteflasker uten at mødrene blei spurt om det og uten at personalet visste hva det gjorde med ammestart og naturlig tarmflora hos nyfødte – som vi veit mye mer om i dag. Og det er kvinner som klager på barselavdelingene i dag. De sier det kommer mange forskjellige ansatte som har det travelt og at de får motstridende informasjon, om amming for eksempel.

Jorun: Det var i hvert fall diskusjoner om barselavdelingene i 1970-åra.

Eli: Ja, det ble en reaksjon mot det strikte regimet. Gro Nylander, som var nyfeminist og som ble lege i 1978, gikk i bresjen for at mora og barnet skulle styre amminga, ikke klokka. Du kan si at tankegangen var «la oss få barna våre tilbake». Kravet var at mødrene skulle ha barna hos seg hele tida. Barnet skulle få spise når det ville, det heter selvregulering. Og det var krav om at far skulle få være med på fødselen. Kvinner ville ha grepet om sin egen fødsel. Og sånn blei det etter hvert.

Men myndighetene gikk snart en annen vei, med sentralisering og nedlegging av fødeavdelinger og fødestuer. For dem var målet et annet. Målet var ikke det beste for mor og barn. Det var og er de økonomiske argumentene som telte. I dag skjer vel 80 prosent av fødslene på store fødeklinikker som har mer enn ett tusen fødsler i året. Kvinnene blir svært ofte tatt godt vare på under selve fødselen, men de har mista mye kontroll over hvor de skal føde og ikke minst over tida etterpå. Tida etter fødselen kalles barseltid. Da skal mødrene komme til krefter, amme og ta hånd om den nyfødte. Barseltida er ikke god i dag. Som kvinner tidligere ville ta grep om sin egen fødsel og amming, trengs det nå at de tar grep om sin egen barseltid.

Ensomt på barselhotell

Jorun: Den barselavdelinga vi kjenner fra før, med tilsyn og hjelp, er jo nå erstatta med et barselhotell hvor du er mest aleine. Du kan ringe og be om hjelp, men antall ansatte er mye mindre enn på barselavdelingene. Det er lett å se hva mange kvinner uroer seg for, når en ser nettsteder der kvinner spør hverandre. Noe de prater om, er barselhotell. De blir sendt fra fødselen til barselhotellet etter to eller tre timer. Flere er aleine på rommet, noen har mannen.

 

Et eksempel på brev: «Jeg er helt enig i at tilbudet er for dårlig. Der jeg var fikk ikke mannen min være sammen med meg på barselhotellet, men måtte betale for å få sove der. (På det samme rommet som jeg sov på uansett). Endte med at vi betalte over 1500 kr den dagen vi dro for at han skulle få være der og hjelpe meg. Fikk kun hjelp hvis jeg ringte inn, og som førstegangsfødende er det MYE man trenger hjelp til og er i spesielt sårbar situasjon og kan bli helt knekt om noen ikke har tid til deg. Og man har spesielt ikke energi til å kreve noe som helst. I tillegg ble det kun servert mat på bestemte tider så måtte ha vekkerklokke på for å komme meg til matservering. De snakket om å sove mens barnet sov, men det var jo ikke mulig med de reglene der! Og det er jo så viktig å få i seg mat! Etter hjemreisen tok det nesten to uker før helsesøster kom på besøk, og trengte vi hjelp etter det måtte vi selv reise til helsestasjonen. La kvinnen velge selv om hun vil hjem eller ikke, uansett må begge tilbud bedres!»

 

Ei hadde født i et annet land og skreiv:

 

«Siden jeg er i utlandet er standarden her fire dager, jeg fikk dra etter tre, med den forskjellen at her får man åtte barnepleier/jordmorbesøk etter fødselen! Det første besøket er dagen etter man har kommet hjem, og det er kjempeflott! Jeg hadde fire besøk, trengte ikke mer, men kunne ringe og få hjelp når som helst. Et besøk opptil fjorten dager etter fødsel høres litt drøyt ut (som noen skrev om). Særlig hvis man drar rett hjem etter fødselen. Norge er altfor opptatt av å spare, synes jeg.»

Eli: Det høres ut som Tyskland. Eller England eller Nederland … Det nyfødte barnet har krav på sjukehusets omsorg. Barselhotell er funnet opp fordi det er billigere å ha barnet og mora der, enn på en sjukehusavdeling, ikke på grunn av far. De tar penger av far. Men hvis det ikke er noe hjelp å få der, er det vel ikke så rart om kvinnene ønsker seg fort hjem.

Jorun: Ei fortalte fra barselavdeling, hun ble ikke sendt til barselhotell, fordi hun hadde mista så mye blod, hadde hatt det «supert», fikk mye omsorg og hjelp og opplæring.

Barselavdeling med store fordeler

Eli: Det kan være fordeler ved å være på barselavdeling. For det første: De som arbeider på barsel er vant til å observere et nyfødt barn. Det hender de oppdager forhold som ikke ville ha blitt oppdaga av dem som ikke er fagfolk som jordmor og barnepleier, eller blitt oppdaga for seint hvis de hadde blitt sendt hjem med barnet tidlig.

For det andre: Mødrene må lære å gi barna mat. I mediene blir Gro Nylander omtalt, nedlatende, som «ammeguru» og at hun driver med ammepress. I stedet for at det arbeidet hun har gjort og gjør, blir løfta fram. Gro Nylander har gjort en enorm innsats for folkehelsa. Amming beskytter mor mot brystkreft. Det er helsegevinster for barn å få morsmelk. Det burde være en selvfølge at mødrene visste hvordan skal kunne gi barnet sitt mat før de dro hjem.

Mora skal også lære å ta vare på barnet, det er sårbart. Det tåler lite avvik. Det må passes på hele tida for å få en normal utvikling.

For det tredje: Det er også foreldre som ikke har omsorgsevner, og det kan fanges opp hvis de er på sjukehuset en 2–3 dager. Så kan de få hjelp.

For det fjerde: Kroppen endrer seg mye etter fødselen. Mora er sliten. Hun trenger hvile og omsorg.

Jorun: Det kommer vel straks jordmor og helsesøstre hjem, da, ettersom mor og barn sendes ut så raskt.

Eli: Barn og mor kunne sendes tidlig hjem, hvis de hadde fått tett oppfølging av jordmor og helsesøster hjemme med en gang. Det er vedtatt retningslinjer for dette. Du skal ha besøk av jordmor innen 72 timer og innen 7 dager fra helsestasjonen. Men dette er i stor grad fine ord på et papir. Kjersti Toppe, stortingsrepresentant for Senterpartiet, er virkelig ei som har tatt opp dette i Stortinget gang på gang på gang på gang. All ære til henne, altså.

I dag er det 300 jordmordårsverk på 60 000 gravide i kommunehelsetjenesten. Tall fra 2014 viser at det er 196 kommuner uten egen jordmor. Det er omtrent like mange som en tre-fire år før. Samtidig er det langt flere kommuner som hadde under et halvt årsverk som jordmor, nemlig 43, mens det var bare 19 i 2011.

Barselomsorg i krise

Tenk over det lille antallet jordmødre, når du tenker på hjemmebesøk etter fødselen, når de 60 000 spedbarna kommer hjem etter en dag eller to …

Jorun: Jeg leste hos Ammehjelpen: «Barselomsorgen er i krise. Kapasiteten vår er fullstendig sprengt». Bare 1 av 10 får jordmorbesøk etter anbefalingen. Mødrene blir sendt hjem etter en og to dager, mens melka som regel kommer etter tre. I fjor ble et født 59 000 barn. Ammehjelpen fikk 23 000 henvendelser. Det sier sitt. De har 140 frivillige som kan hjelpe.

Eli: Det trengs flere jordmødre i kommunene. Pengene må øremerkes til det. I dag er det et fåtall kommuner som følger retningslinjene om hjemmebesøk. Gro Nylander snakker om den første uka hjemme som helvetesuka. Mødrene strever med amminga, med mangel på søvn, de er redde, far er redd. Helsestasjonene prøver alt de kan å komme på besøk. Men hvis du kommer hjem fra sjukehuset på en onsdag: Helsestasjonen har stengt fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Du treffer noen tidligst mandag. Kommunene vil ikke betale for å ha ansatte folk på helsestasjonene i helga. Norsk sykepleierforbund vil at staten skal bevilge øremerka penger til helsestasjonene.

Jorun: Cathrine Lyngbø i Liv laga, sa: «Fødestuer og -avdelinger legges ned. Fødende avvises på sykehuset fordi kapasiteten er sprengt. Barselomsorgen skjæres til beinet, barna sulter og foreldrene fortviler». Er det mulig? Sulter barn?

Eli: Ja. På de store barneavdelingene får de lagt inn noen spedbarn, hvor foreldrene har misforstått signalene. De har vært glade for at barna er lenge stille og sover så mye. Men barna er utsulta og har ikke ressurser til å skrike. De er lagt inn med lavt blodsukker og er underernærte, ei uke gamle. De blir oppdaga fordi det kommer ei helsesøster eller jordmor på hjemmebesøk, eller foreldra har gått på helsestasjonen med barnet, og så har den gått ned i vekt. Mødre må få lov til å være på barselavdelinga til de er sikre på at de kan gi barnet mat!

Penga eller livet

 

Jorun: De som styrer sjukehusene og vil at mødre og barn skal ut fortest mulig, veit vel alt om den manglende oppfølginga hjemme? Hvorfor sender de ut folk på den måten likevel?

Eli: Ja, de veit det. De som bestemmer identifiserer seg ikke med de beslutningene de tar. Konsekvensene av beslutningene har ikke noe med dem å gjøre. Det er ikke deres barn som sulter. De kan ikke bruke følelser, da kan de ikke ha de styreverva de har. Da får de jo ikke beholde posisjonene sine. Helseforetaksreformen fjerna politikerne fra styrene. Det er ikke alltid politikere hjelper, men det er en mulighet for at de kan la seg påvirke av fakkeltog, der kvinnene slåss for å beholde det lokale sjukehuset. Så de måtte vekk. Den fremste egenskapen til dem som er satt inn i styrene, er at de ikke blir berørt av de unge kvinnene som holder appeller på torget.

Jorun: Men det må vel også være helsefolk som er ledere på et sjukehus?

Eli: Ja, men det hjelper ikke. Det er helsefaglige folk i styrene Det er mange direktører som er lege eller sjukepleier. De sier også at det som teller, er at økonomien må gå i balanse. De sier de har det kravet på seg fra Stortinget.

Nå har Stortinget tatt en halv milliard fra sjukehusene. Det skulle komme en halv milliard til våren. Men den er høsten 2016 tatt til den såkalte Miljøpakka.

«Innsatsstyrt finansiering» er politikerspråk og høres fint ut, ikke sant? «Sjukehusene skal få betalt for det de gjør». Da har ulike diagnoser fått ulike koder. Ulike koder gir ulik mengde penger til sjukehuset. For eksempel:

• Normal fødsel – litt penger.

• Kvinnen blør mye – mer penger.

• Keisersnitt – mest penger.

• Pleie etter fødsel på barselavdeling – bare omsorg og ammehjelp = ingen kode, ingen penger.
  Jorun: Det har jeg ikke fått med meg før. Ingen penger for pleie? Er det derfor de vil sende et spedbarn hjem etter 24 timer – eller 6 som i Danmark?
  Eli: Ja. Det er det som heter «penga eller livet». De velger pengene framfor livet.
  Jorun: Det var en kraftig påstand, Eli?
  Eli: Se på barselomsorgen. Myndighetene vil at de nyfødte skal reise hjem stadig tidligere, med foreldre som er så slitne og som ikke veit hva de skal gjøre. Da velger myndighetene penga framfor livet.
  Når barnet er utsulta fordi det ikke har fått mat på ei uke, er det fordi myndighetene har sendt ut barnet for tidlig for å få ledige senger. Da velger de heller penga enn livet.
  Jorun: Men hvordan kan pleie gi penger fra staten? Hva må gjøres?
  Eli: Det er veldig enkelt: Gi for eksempel barselpleie en kode.
  Jorun: Hvem bestemmer hva som får hvilke koder?
  Eli: Det bestemmer helsedirektoratet / HELFO
  Jorun: Barselpleie – ingen kode … Jeg er sjokkert og rysta! Dette er disrespekt og usynliggjøring av kvinner, både de fødende og dem som jobber med fødsler og barsel. Og av barnet! Det er sårende. Jeg blir forbanna. En kapitalistisk økonomi og et patriarkalsk samfunn er virkelig en veldig dårlig ide.
  Eli: Ja vi tar det opp gang på gang, det er til og med sånn i pasientregnskapet på sjukehusene, at når de teller hvor mange som er innlagt, så telles ikke de nyfødte på barselavdelingene med.
  Jorun: Jeg må kjøle hodet i ei bøtte med isvann!
  Tida vi lever i
  Eli: Mange av dem som har vært på barselhotell, er veldig fornøyd med det.
  Jorun: Hvorfor er de fornøyd med det? Er det fordi de ikke veit at det finnes noe bedre?
  Eli: Mange får god omsorg på barselhotellene og barselavdelingene. Dagen for unge kvinner er så travle. De vil fortfort hjem. De skal gjøre veldig mye, vi ser jo på film og bloggbildene hvordan mødre løper og trener og går på kafe og prater med andre …
  Det handler mye om tida vi lever i. Om teknologi, ikke minst. Da jeg fødte, hadde vi jo ikke telefon, så faren måtte gå ut i telefonkiosken i nærheten og ringe sjukehuset. Og etter at barnet var født om kvelden, var det ikke sånn at mora og faren min hadde telefon heller, og ikke svigerforeldra, så faren ringte ikke til noen for å fortelle at barnet var født. Nå sender folk bilder og legger ut på Facebook i løpet av fødselen, i hvert fall rett etterpå. Og alt skal deles med alle.
  Hvis du er veldig opptatt av være sånn, er det jo kjempefint med et barn som ikke skriker. Det er ikke sikkert du tenker over hvorfor ungen ikke skriker. Snilt barn, du har så mye å drive med, plutselig har det gått seks timer før du har gitt barnet mat.
  På barselavdelinga kan barnet ligge og skrike i vogna, og så står alle rundt og prater og spør om fødselen. Tenk om en voksen lå hjelpeløs og ropte: Hjelp meg! Hjelp meg! Jeg er tørst! Jeg er sulten!
  Jorun: Har du en kritikk av mødre her?
  Eli: Det er mer et spørsmål om å forstå tida vi lever i. Veldig mye har ikke gyldighet hvis det ikke er delt. Og det tar tid. Mange av oss var hjelpeløse da vi fikk barn sjøl. Men vi skal huske på at det blir satt inn mindre og mindre ressurser på å hjelpe de hjelpeløse.
  Jorun: Det virker som om flere ting virker sammen? Sjukehuset vil ha vekk mor og barn tidlig. Barselhotellene og barselavdelingene kan oppleves såpass negativt av mange, at de vil fort hjem. Og bloggere og blader og aviser viser hvor kjempeartig det er å trene og gå på kafe når du kommer hjem, og at alt er ganske greit.
  Svangerskapspermisjon
  Jorun: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen til FN, ILO, sier om svangerskapspermisjon blant annet at kvinner skal ha rett til 14 ukers permisjon, betalt med minst to tredeler av sin tidligere lønn. De skal ikke miste jobben på grunn av graviditet, fødsel eller amming. De skal ha igjen jobben sin etterpå, eller tilsvarende jobb med samme lønn. Hun skal ha rett til ammepauser eller redusert arbeidstid. (Maternity Protection Convention, 2000 (No. 183))

  Eli: Barselpermisjon, svangerskapspermisjon, «Mother Leave», kjært barn har mange navn. Permisjon med lønn er jo kjempa fram for at kvinner både skal kunne ta seg av spedbarnet sitt og likevel beholde arbeidet sitt. Det er altså to hensyn. 14 uker er ikke mye. ILO snakker vel om et minimum. Det har vært en mye høyere yrkesdeltakelse blant kvinner i Norge enn ellers i Europa bl.a. på grunn av den gode svangerskapspermisjonen vår: Både tenke på yrkeslivet og på å ta vare på barna.
  Foreldrepermisjonen har en hensikt i tillegg til det: Å oppdra menn til å bli fedre. Det blir argumentert med at far og barn skal knytte seg til hverandre og at far er like viktig som mor. Men far er ikke like viktig som mor. For far kan ikke amme. Far må vente litt, i hvert fall minst seks måneder.
  Jorun: Men er det ikke en evig diskusjon om amming og fast føde og når det ene og når det andre?
  Eli: Jo, det har vært mye diskusjon om spedbarnsernæring. Men det er ikke faglig uenighet om at morsmelk er helsefremmende for barnet, og at det er best å fullamme i seks måneder. Så kan en gå sakte over til fast føde.
  Jorun: Men hvis moren ikke kan eller har lyst til å amme?
  Mating må læres
  Eli: Noen får det ikke til, noen har ikke nok melkekjertler, noen har vært utsatt for overgrep og klarer ikke å ha noen så tett innpå seg, de skal ha respekt for de valgene de gjør. Og morsmelkerstatninger som selges i Norge er gode. Men også det å mate med flaske, må læres, slik at det går bra. At kvinner som har fått barn, får opplyst om at amming er en helsegevinst for barnet, er ikke ammepress. Ideen om ammepress blir haussa opp, men det er det ikke grunn til. Folk får for lite hjelp med mating, enten det er med morsmelk eller med kumelk.
  Jorun: Fire måneders permisjon til moren er for kort. Det er førti år sida vi sloss for fire måneder i fagforeningene våre! I åra som har gått, er permisjonen blitt mye lengre, men det virker jo ikke sånn nå!
  Eli: Permisjonsordningene gjør dessverre at kvinnene slutter tidligere å amme enn de behøvde. Rådene nå om spedbarnsernæring er at man kan begynne med fast føde ved fire måneders alder. Jeg spør meg sjøl om dette er begrunna i farens permisjon, og ikke barnets beste.
  Jorun: Menn har ikke måttet slåss for retten til arbeid etter at de ble fedre. Derfor har ikke de hatt svangerskapspermisjon. De har for så vidt ikke vært gravide og fødende heller. Men vi er mange kvinner som i en 30–40 år har malt paroler til 8. mars- og 1. mai-tog, der vi har krevd at faren skal ha rett til opptjening av lønna fedrepermisjon på eget grunnlag. Far trenger egne rettigheter, og ikke ta fra mor rettigheter.
  Eli: Legg merke til at du og jeg bruker begrepet svangerskapspermisjon. Hva synes du om at betegnelsen svangerskapspermisjon er døpt om til foreldrepermisjon?
  Kvinnene forsvinner
  Jorun: Jeg mener det er galt. Kvinnen som den fødende og ammende, den permisjonen er nødvendig for, forsvinner fra tenkning og språk. I verden brukes forskjellige ord som mødrepermisjon, barselpermisjon, svangerskapspermisjon, og de viser hvem permisjonen først og fremst er knytta til. Derfor er det bra at EU kommer med noen godt for en gang skyld, når de sier at mora skal ha sin egen barselpermisjon på 14 uker, før foreldrepermisjonen begynner.
  Eli: Når far tar permisjonen sin slik det er nå, må mor gå på jobben, ofte med melkespreng, for at far skal være aleine sammen med barnet og lære å være far. Men er det akkurat når amminga pågår, at det viktigste er at far lærer å være far?
  Jorun: Med seks timers normalarbeidsdag, kommer han tidligere hjem!
  Private fødeavdelinger

  Jorun: Det er ingen private fødeavdelinger i Norge, vel? Hvorfor har ikke velferdsprofitørene kasta seg over dem, når det skjer seksti tusen fødsler i året?
  Eli: Det er ingen private fødeavdelinger. Det er en stor fordel at det ikke er privat fødeklinikker i Norge. En grunn til at det ikke er slike, er at det er ingen som tør å ta byrden ved å betale erstatning hvis det blir fødselsskader. Skader på nyfødte gir de høyeste utbetalingene i norsk pasientskadeerstatning. Det er fint at utbetalingene er høye. En annen grunn til at det ikke er private fødeklinikker, er at kvaliteten på de offentlige er høy.
  Det betyr at du ikke kan kjøpe keisersnitt, du kan ikke kjøpe deg til enerom, eller at det er en bestemt overlege som skal behandle deg. Men sånn som det er i mange andre land.
  Jorun: ???
  Eli: Det gjør at det er en del innvandrere som er ganske misfornøyd med fødselsomsorgen i Norge.
  Jorun: Det må være folk med god råd, da?
  Eli: Ja, de finnes jo. Noen fra Iran, Irak, Pakistan eller Balkan som er helt sjokkerte over de ikke bare har kunnet si at de ville ha keisersnitt og betalt for det. Noen av dem som føder i Norge har tatt keisersnitt før. Vi spør hvorfor de har gjort det. Svaret kan være at nei, du vet, doktoren ville jo ha betaling, og da ble det keisersnitt.
  Noen damer synes at den norske svangerskapsomsorgen er dårlig, for de får ikke ultralyd hver gang de er til kontroll. Noen reiser til hjemlandet før fødselen, og kommer tilbake til Norge for å føde. For fødselen i Norge er mye bedre enn i de fleste andre land. I Norge er det snille og flinke jordmødre. Vi sier ikke «Ti still med deg og bare fød!» Og behandlinga er gratis.
  Det er også bra at det ikke er mulig i Norge å kjøpe seg til keisersnitt. Jeg var på en konferanse i Portugal om fødselshjelp, med helsepersonell fra mange land. Leger og jordmødre fra hele Europa er jo det du kan kalle misunnelige på folk fra Norge, Sverige og England, fordi det er så få keisersnitt. Da fortalte de som kom fra Portugal, at myndighetene nord i landet hadde forsøkt å gjøre en innsats for å få ned tallet på keisersnitt. De hadde greid å få ned tallet til om lag 25 prosent i den offentlige helsetjenesten. Men de private legene sørger for at det blir 70 prosent keisersnitt på pasientene sine.
  Jorun: Hvordan kan de gjøre det? Går de inn på sjukehusene og opererer?
  Eli: Ja, slik er det i nesten hele Europa.
  Jorun: Fordi du betaler dem? Har de lov til å operere på fødeavdelingene?
  Eli: Ja. «Jeg er jo legen din, du er min pasient, her kommer jeg». Du betaler direkte, eller har forsikringsavtale.
  Jorun: Må de ansatte på sjukehuset hjelpe denne legen, så han får operert, da?
  Eli: Ja, sånn er det.
  Flere mødre dør
  Eli: I USA er det mye høyere mødredødelighet enn i Vest-Europa, det er mye på grunn av keisersnitt. Mødredødeligheten er litt stigende i den vestlige delen av verden. Det er fordi de som føder er litt eldre, fordi de er tjukkere og på grunn av keisersnitt. Det er langt igjen til nivået i u-land, da. Norge er et av de landa i verden med færrest keisersnitt. Det er veldig, veldig bra.
  Jorun: Det er litt rart. Det kan virke sånn på en alminnelig avisleser, at kvinner i dag kan si at de vil ha keisersnitt, og får det.
  Eli: Det er ikke riktig. Det jobbes veldig mye med det i Norge, at det ikke skal være keisersnitt uten en medisinsk grunn.
  Jorun: Men hvis hun som skal føde er veldig redd, hun gruer seg til fødselen?
  Eli: Da er det viktig å gjøre henne trygg, så hun skal tørre å føde. Men det er noen som får keisersnitt på grunn av angst. Det er en komplisert problemstilling.
  Jorun: Men hvor kommer det fra, det med at du kan velge?
  Eli: Jeg trur det blant annet er misforstått pasientrettighet og en misforståelse om at det er tryggere, det vil si mindre risiko med keisersnitt. Det er mange nettsteder for gravide hvor de kommer med oppskrifter for hva du kan si for å få keisersnitt på de ulike sjukehusene. Men fagfolk vil at det skal være gode, medisinske grunner til operasjoner i det offentliges regi. Du skal ikke kunne komme til legen og si, «jeg har så vondt i ryggen, jeg vil at dere skal operere ryggen min». Eller, «jeg vil at dere skal fjerne galleblæra, jeg». Det blir ikke gjort.
  Jorun: Men hva er problemet med keisersnitt?
  Eli: Det er få komplikasjoner ved keisersnitt i Norge. Men det kan få store komplikasjoner for mor og barn i seinere svangerskap. Livmora får et arr og det blir et mindre robust område. Forskning som er gjort i den store «Mor barn»-undersøkelsen viser også at de barna som er født med keisersnitt, oftere får astma og allergi i småbarnsalder enn dem som er født vanlig. Derfor er det ingen grunn til å utføre keisersnitt for at noen skal tjene penger på det. Sjøl om sjukehusene får mer refusjon for keisersnitt er det ingen grunn til å tro at det er derfor det gjøres keisersnitt i Norge.
  Kamp mot sosial dumping
  Jorun: Vi starta denne samtalen med å snakke om det økende antallet transportfødsler. Vi har sett på at det mangler mange jordmødre på de store fødeklinikkene, at fødestuer og lokale sjukehus legges ned, at omsorgen i barseltida er i krise og at antallet jordmødre i kommunene er altfor lite. Jeg vil kalle det en sosial dumping som rammer spedbarn og kvinner hardt. Eli, mangler det et forbund av gravide, fødende og barselkvinner? Mangler det en kamporganisasjon?
  Eli: Det kan vi se. Men det er ikke lett å ha krefter til å gjøre ting før barnet er født. Dette er jo ingen permanent tilstand. Du føder, og så vil du videre. Etter fødselen har du nok med å komme på beina og omstille deg. Det er kvinneorganisasjonene og de kvinnedominerte fagforeningene som er de nærmeste til å ta ansvar på fødekvinnenes vegne. Sånn har det vært gjennom historia, og slik er det nå. Men det finnes jo Fødsel i Fokus og Liv Laga og ulike aksjoner for å bevare lokalsjukehus.
  Jorun: Og jordmødrenes organisasjoner må også nevnes eksplisitt. De følger med på situasjonen, rapporterer, lager forslag og følger opp. Det er viktig å se, at kvinner som regel ser på jordmødrene som sine nærmeste venner.
  Eli: Det er flere. Gynekologene er også opptatt av faglig forsvarlighet når det gjelder omsorgen for mor og barn og når det gjelder svangerskap og fødsel. Mange skriver rapporter og innlegg i aviser.
  Jorun: Og organisasjonene som forsvarer fødestuer, fødeavdelinger og sjukehus over hele landet. Folk går kvinne og mann av huse og demonstrerer, holder møter, diskuterer med øvrigheta. Det er nettverk og nettsteder med aktuell informasjon.
  Jorun: Kommer det til å bli bedre? Alt vi har snakka om?
  Eli: Nei, tvert imot. Jeg må tenke … jo, det er ett område som kanskje kan bli bedre, og det er å øke antallet jordmorstillinger i kommunene, så kommunene sørger for at det kan gjøres flere hjemmebesøk. Regjeringa har bevilga penger til å styrke helsestasjonene. Men pengene er ikke øremerka. Norsk Sykepleierforbund har undersøkt hva de blir brukt til, og det er altfor ofte ikke til helsestasjoner og jordmødre. Pengene må øremerkes, skal det skje noe.
  Så er sjukehusreformen verdt en kamp – for å bli kvitt den.
  Hva Eli vil
  Jorun: Eli, Hvis du får bestemme, hva vil du gjøre?
  Eli: Jeg vil ha flere jordmødre på de store fødeklinikkene. Nå passer ei jordmor på flere fødsler samtidig. Jeg vil ha ei jordmor på hver aktiv fødsel.
  Jeg vil ansette nok fagfolk på føde- og barselavdelingene, som kan se jevnlig til både barnet og mora etter fødselen, og la dem være tilgjengelige.
  Jeg vil at kvinner skal få være på sjukehuset til de er klare til å dra hjem. De skal bestemme det sjøl. Om det er fem timer eller fem dager, det er opp til dem.
  Samtidig vil jeg skape en forståelse og holdning hos kvinnene om at de ikke bør reise hjem før de klarer å gi barnet sitt mat og føler seg trygge.
  Jeg vil ha redusert transportfødslene til det absolutte minimum.
  Jeg vil ha fødestuer og fødeavdelinger der folk bor. Det gir tryggere forhold for både mor og barn.
  Jeg vil gjøre det lettere å få hjemmefødsel med to jordmødre. Den går nå utenfor det offentlige helsevesenet, men HELFO refunderer utgiftene til ei jordmor (nå 2 550 kroner.) For ikke lenge siden godtok de to. Jordmødrene får lite penger for den jobben de gjør. Friske kvinner som føder hjemme har færre komplikasjoner enn friske kvinner som føder på sjukehus.
  Jeg vil gi jordmødrene og sjukehuset et «Pass på» som skal gjelde alle kvinner, ikke bare noen. Noen mødre er spesielt sårbare, med spesielle problemer som rus. Det står som regel i journalen når de kommer til klinikken Der må personalet være sikre på at det er gode rutiner for mating og barnestell før de sendes hjem. Det skal lages egne avtaler om oppfølging fra helsepersonell på hjemstedet, dersom sjukehuset er i tvil om de klarer det. Men det burde være sånn at alle ble passa på, og ikke ble sendt hjem før noen så at her er det på stell. For de aller, aller fleste er ting på stell. Men det er ikke alle som klarer det. Og etter veldig lange og kompliserte fødsler kan du bli veldig, veldig sliten. Noen får barseldepresjoner eller barselpsykoser, sånt finnes i vårt moderne samfunn.
  Jeg vil ansette mange, mange flere jordmødre i kommunene. De har så viktige jobber å gjøre, for kvinnene, barna, familiene, helsa til befolkninga, hele samfunnet. Nå er de 300 på 60 000 fødsler! Pengene skal øremerkes.
  Jeg vil få flere store kvinnearbeidsplasser til å ansette jordmødre for å følge opp gravide. På A-hus har vi ei i full stilling. Hensikten er å tilrettelegge arbeidet slik at flere kan jobbe lenger før fødselen. Gravide ønsker å være friske nok til å jobbe.
  Jeg vil reversere sjukehusreformen, slik at vi kvitter oss med ideen om at sjukehus skal lønne seg. Sjukehus skal først og fremst gi god behandling og pleie.

Politiske konflikter og økonomisk krise stiller folket i Venezuela overfor en rekke utfordringer. Svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte.

Iselin Åsedotter Strønen har forsket på Venezuela siden 2005. Hun er førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen og tilknyttet forsker ved Chr.Michelsen Institutt (CMI).
Foto: Joka Madruga / Futura Press
Intervjuet av Åsne Hagen

Åsne: Debatten om situasjonen i Venezuela virker veldig polarisert her til lands – hvordan påvirker det muligheten vi har til å danne oss et nyansert bilde av situasjonen?

Iselin: Debatten rundt Venezuela har vært polarisert i mange land, ikke bare i Norge, fordi den politiske prosessen som Chávez satte i gang var mot-hegemonisk på så mange plan. Den utfordret normen om elitestyrt liberalt demokrati, og den kritiserte global kapitalisme, nyliberalisme og de systemiske ulikhetene dette produserer. I Venezuela synliggjorde og styrket den de fattige og fargede som politiske aktører, og den utfordret middel- og overklassen sin kulturelle, politiske og økonomiske makt. Og ikke minst utfordret den global geopolitikk og stilte spørsmålstegn ved USA sin makt over kontinentet. Det er naturlig at debattene blir polarisert både i Venezuela og andre steder.

Utfordringen med dette i Norge er imidlertid at debatten ofte blir preget av selektive fremstillinger og fortolkninger av landet, og en får ikke grep om den komplekse virkeligheten. Enkelte argumenterer også på ideologisk grunnlag og med manglende innsikt i, eller interesse i, hvordan landet faktisk fungerer.

En får heller ikke rom for å ta tak i de større tilstøtende spørsmålene: Hvordan skal en i praksis skape mer demokratiske politiske modeller i samfunn som er preget av så grunnleggende sosio-økonomiske forskjeller? Hvordan kan en i praksis redusere sosiale ulikheter og endre økonomiske maktstrukturer? Hvordan kan en i praksis endre en statsdannelse som er så til de grader formet av oljeproduksjon? Hvordan kan en endre et byråkratisk system som av historiske, politiske og kulturelle årsaker overhodet ikke fungerer i henhold til weberianske idealer? Og om byråkratiet ikke fungerer, hvordan skal en da gjennomføre politiske reformer og sosial endring? Hvordan skal vi forstå dagens Latin-Amerika og Venezuela i lys av historien? Dette er store spørsmål, men de er alle høyst relevante for å forstå hva som faktisk skjedde i Venezuela og hvorfor landet er i den krisen de er i dag.

Åsne: Blir vi for opphengt i enkeltaktører når vi analyserer situasjonen i Venezuela?

Iselin: Om en skal legge et fortolkende samfunnsvitenskapelig perspektiv til grunn så må en se det store bildet, og samspillet mellom historie, struktur og aktører. Krisen som utspiller seg i Venezuela i dag, er ikke bare knyttet til Chávez- og Maduro-regjeringenes feilgrep, og den politiske, sosiale og økonomiske konfrontasjonen mellom ulike samfunnsgrupper og eksterne interesser. Det er også en systemisk krise, knyttet til hvordan det venezuelanske samfunnet utviklet seg som en post-kolonial oljestat innenfor gitte økonomiske og politiske globale strukturer.

Åsne: Eva María fra tidsskriftet Jacobin skriver i artikkelen Why «Twenty-First-Century Socialism» Failed (se artikkelen i dette nummeret av Gnist) at prosessene i Venezuela stoppet opp. Hun hevder også at systemet er blitt veldig topptungt, og nevner partiet PSUV – Venezuelas forente sosialistparti – som ganske ovenfra-og-ned. Er dette en beskrivelse du slutter deg til?

Iselin: Styrken ved den bolivarianske prosessen i det første og mest dynamiske tiåret var at den var drevet frem av folkelig entusiasme og kampvilje nedenifra, og at et bredt spekter av grasrotaktivister og politiske aktører på venstresiden var involvert. Det var en kreativ og kritisk ånd over det hele, med et dynamisk samspill både nedenifra-og-opp og ovenfra-og-ned. Da PSUV ble dannet i 2007, var det tenkt å være et grasrotparti, men i stedet fikk det i økende grad en sentraliserende og topptung karakter. Etter hvert ble det mer posisjonering og opportunisme. Det dannet seg nye maktstrukturer, ble mindre rom for kritisk debatt innenfor hele bevegelsen, og mange som først og fremst var drevet av oppriktig idealisme og ønske om å gjøre en forskjell, mistet piffen. Tendensen til sentralisering og manglende kontakt med grasrota har blitt kraftig forsterket etter at Maduro tok over makten.

Åsne: En av påstandene i Jacobin er at en del vanlige folk er misfornøyde med både regjeringen og opposisjonen. Er det noen andre aktører som kunne ha kanalisert stemmen til de misfornøyde?

Iselin: En nylig meningsmåling viser at over 50 prosent av befolkningen identifiserer seg som det en i Venezuela kaller «ni-ni» — hverken-eller — altså at de ikke støtter hverken regjeringen eller opposisjonen. 27 prosent identifiserer seg som tilhengere av PSUV, mens støtten til opposisjonspartiene er smurt tynt utover, med Voluntad Popular på topp med 12 prosent av stemmene. Disse tallene kan forklares med at svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte, og mener at både regjeringen og opposisjonen bedriver politisk spill på høyt nivå seg imellom i stedet for å ta tak i det som faktisk er viktig for folk – å få landet ut av den økonomiske krisen. Mye står åpenbart på spill for både regjeringen og opposisjonen, og det er mange sterke interessert involvert. Men nettopp fordi disse to blokkene er så enormt definerende for det politiske landskapet, så er det for øyeblikket ikke andre politiske alternativer som står frem som en tredje vei. Et slags unntak på venstresiden er Marea Socialista, som er en utbryterfraksjon fra PSUV. De ville stille til valg til nasjonalforsamlingen i desember 2015, men fikk ikke lov av det nasjonale valgrådet, angivelig fordi de ikke møtte de tekniske kravene for å stille med liste. Marea Socialista har i økende grad blitt svært kritisk til Maduro-regjeringen, som de mener har sviktet de bolivarianske idealene som Chávez etterlot seg. På sikt kan de kanskje bli en ny politisk aktør, men akkurat nå er landet i en deadlock med den økonomiske krisen og konflikten som utspiller seg mellom regjeringen og opposisjonsblokken MUD.

Åsne: Hvordan vurderer du muligheten til å komme med kritikk innenifra for øyeblikket? Og kritikk fra grasrota?

Iselin: Maduro-regjeringen har lukket seg veldig, det er vanskelig å vite hvilke debatter som egentlig foregår på innsiden, og den grasrota som en gang bestod av en kraftfull og mangefasettert bevegelse, eksisterer knapt lenger. Mange identifiserer seg fortsatt med det politiske prosjektet som Chávez inspirerte til, og erfaringene med grasrotorganisering og politisk aktivisme har satt dype spor. Men i den nåværende situasjonen er det nok få som opplever at regjeringen lever opp til de «bolivarianske» idealene eller viser lydhørhet og vilje til selvkritikk. Samtidig frykter mange en enda verre situasjon om opposisjonen skulle få makten igjen på den ene eller andre måten. Økonomisk og sosialt sett ville de nok ført en politikk som overhodet ikke gagnet de fattige, og politisk sett ville en neppe sett et demokratisk morgengry.

Åsne: Hvordan har den sittende regjeringen taklet den økonomiske krisen, og er det noe annet regjeringen kunne gjort?

Iselin: Jeg kan ikke si at jeg sitter på svaret på hva som kunne løst krisen i Venezuela, og den er åpenbart svært kompleks. Et sentralt bakteppe er selvfølgelig fallet i globale oljepriser kombinert med at hverken Chávez eller Maduro greide å endre Venezuelas arvesynd: olje- og importavhengigheten. Dette er et grunnleggende strukturelt problem med både politiske, økonomiske og kulturelle dimensjoner, og som er en enormt vanskelig oppgave å endre.

Et grunnleggende kritisk punkt nå er det statlig regulerte vekslingssystemet, som medførte at den økonomiske krisen kom ut av kontroll da oljeinntektene dalte. Systemet skaper enorme incentiver til korrupsjon, spekulasjon og økonomisk kriminalitet, så regjeringen slåss i praksis mot et mangehodet troll. Mange av de trollene kommer også innenfra regjeringen, statens og militærets egne rekker. Det er utrolig skuffende for folk at korrupsjon, som var et av de største ankepunktene mot det politiske systemet før Chávez, så til de grader også preger det nåværende systemet. Som korttidstiltak har det nye systemet for subsidiert matutdeling gjennom nabolagskomiteer, CLAPs, til en viss grad fungert selv om det er ujevnt implementert og gjenstand for klientelisme og korrupsjon. Mine kilder sier også at det nå er mer matvarer i butikkene, selv om de selges til skyhøye priser. Akkurat nå holder regjeringen på å innføre et nytt seddelsystem med høyere valør for å forsøke å redusere inflasjon og valutaspekulasjon, men det er vanskelig å si hvilken effekt dette vil ha. De har tidligere innført ulike modifikasjoner av vekslingssystemet uten suksess, og justering av minstelønnen i 2016 ble oppspist av inflasjon.

Åsne: Hva tror du skjer fremover?

Iselin: Alt i alt er det vanskelig å vite hvor dette ender. Uansett tror jeg at den eneste løsningen både på kort og lang sikt er at regjeringen og opposisjonen erkjenner at de er nødt til å legge overordnede politiske agendaer og uenigheter til side og konsentrere seg om å løse den økonomiske krisen. Realistisk sett har jeg lite tro på at dette vil skje, til det er den politiske konflikten og mistilliten for dyptgående og de ulike politiske agendaene for sprikende, men slik som situasjonen er nå, bygger bare krisen seg opp og kan føre til en langt større krise.

Det norske statlige kraftselskapet Statkraft AS bruker Chile som arena for å posisjonere seg internasjonalt. Videreføring av diktatoren Pinochet sin nyliberale politikk og privatisering av kraftsektoren, gjør landet særdeles investeringsvennlig. Naturressursene befinner seg så å si utelukkende i mapucheterritorium.

Cecilie van der Hagen Johansen Pérez
Representerer RAPMO (Red de Apoyo al Pueblo Mapuche Oslo, støttenettverket for mapuchefolk), er med i med i kvinneutvalget i Latin-Amerika gruppene og lektor

Mapuche skulptur, foto: Wikimedia Commons

Akkurat som tilfellet var med gullrushet i Nord-Amerika, kan den økonomiske gevinsten forekomme blendende, og den nyliberale republikken Chile regulerer i liten grad utenlandsk virksomhet. Statkraft, og andre investorer, kan med letthet pynte seg med uttalelser om tett samarbeid med chilenske myndigheter. I praksis ser vi allikevel at internasjonale forpliktelser og urfolks rettigheter betyr lite for selskapenes i deres møte med Mapuchene. Man er avhengig av å bruke et statsapparat utviklet for å styre etter diktatoriske og undertrykkende prinsipper, og samarbeidet med myndighetene gjenspeiler en gjensidig interesse i å unngå både norsk og internasjonal oppmerksomhet rundt virksomheten sør i Chile.

Statkraft har vært tilstede i Chile siden 2004, blant annet gjennom datterselskapet SN Power. Deres offisielle uttalelser lovpriser Chile som investeringsland, men i møter med Støttenettverket for Mapuchefolk i Oslo og mapuchenes representant Alberto Gallegos, som var på norgesbesøk våren 2016, forteller en av direktørene, Olav Hypher, at Statkraftledelsen er fullt klar over problematikken i regionen, men at de på ingen måte vil ta ansvar for hva chilenske myndigheter gjør mot urbefolkningen sin. I 2011 måtte Statkraft trekke seg ut av et damprosjekt i Coñaripe i Chile, nettopp på grunn av konflikt med lokale mapuchefolk. Manglende konsultering i forkant av prosjekteringen stred med den standarden som Statkraft er forpliktet til å følge. Både FIVAS og Norsk Folkehjelp som engasjerte seg i konflikten i 2011 har uttrykt skuffelse over at Statkraft ikke lærte tilstrekkelig av den konflikten, men nå fortsetter sine investeringer i mapucheterrotorium.

 

Om Mapuchene

 

• Mapuche betyr «jordens folk» (mapu = jord, che = folk), og viser til urfolkskulturen sin sterke tilknytning til naturen. Mapuchefolket har sitt tilhold sør i dagens Chile og Argentina.

• Mapuchene er det eneste urfolket på det amerikanske kontinentet som har motsatt seg spansk invasjon og kolonisering. Den spanske tronen signerte flere traktater med mapuchene som anerkjente deres uavhengighet og suverenitet som selvstendig folk.

• Den chilenske republikken videreførte traktatene og avtalene om mapuchene sin uavhengige status, men det var ingen vilje fra chilenske myndigheter til å etterleve disse avtalene. Med militærmakt massakrerte og slaktet de ned mapuchefamilier, og ga bort landområder til utenlandske kolonister. Mapuchene sine landområder ble kraftig redusert.

• Det chilenske storsamfunnet har jobbet for en felles monokultur, og mapuchene sin historie og livsførsel er forsøkt visket ut av den nasjonale bevisstheten. Mapuchene blir diskriminert, stigmatisert og undertrykt i Chile. Mange mapucher lever i fattigdom.

• Pinochet drev frem en neoliberal politikk og privatisering av energisektoren. Både landområder og naturresurser ble solgt og delt ut til nasjonale og utenlandske investorer. Mapuchene sine territorier ble ytterligere redusert.

• Etter diktaturets fall har den chilenske staten videreført både lovene og den nyliberale politikken til Pinochet. Privatiseringen i kraftsektoren har økt i intensitet. Det har vært en enorm utvinning av vannkraft i mapuchetirrorium sør i Chile de siste årene. For mapuchene har diktaturet aldri tatt slutt.

• Mapuchene står i fare for å miste grunnlaget for å videreføre sine tradisjoner og sin livsførsel som konsekvens av investeringene og utvinningene i deres territorier. Mapucher som motsetter seg prosjektene og investeringene til de transnasjonale selskapene, blir stemplet som terrorister.

• Chilenske myndigheter gjør systematisk bruk av antiterrorlovgivning for å slå ned på mapuchene sin organisering og motstandskamp. Konflikten er tilspisset og utvikler seg negativt. Chilenske myndigheter viser ingen vilje til å løse konflikten.

• Både FN og Amnesty har kritisert myndighetene for grove brudd på menneskerettigheter, voldsbruk og tortur. Internasjonal oppmerksomhet hjelper i enkelttilfeller.

Statkraft kjøpte i april 2015 majoritetsandelen i det chilenske kraftselskapet kraftselskapet Pilmaiquén S.A. (98,2 %) Det chilenske ble grunnlagt av diktatoren Pinochet sin økonomiminister, Hernán Büchi Buc, og Bruno Philippi Irarrázaval. Begge to var ivrige pådrivere for privatisering av vannkraftsektoren under Pinochet sitt regime. Med Statkrafts oppkjøp fulgte et vannkraftverk i drift og planer for to andre vannkraftverk. Alle sammen beliggende i Pilmaiquén-elva sør i Chile. Det er særlig ett av de prosjekterte kraftverkene, Osorno, som har vært kilde til konflikt med det lokale mapuchefolket. Kraftverket er prosjektert midt i et rituelt kompleks for mapuche willichefolket, Ngen Kintuante. Her er det tradisjonelle kirkegårder, en rituell seremoniplass, sportsplass, området der medisinkvinnene, machiene, samler sine urter, og stedet der tradisjonene overføres fra en generasjon til den neste. I tillegg er det tilholdsstedet til mapuchenes beskytter, Kintuante. Det rituelle komplekset har enorm regional betydning, og det er nettopp i form av sin uberørthet at stedet er en levende helligdom for urfolket. Mapucher fra hele regionen kommer tilreisende for å utføre sine seremonier og leve i harmoni med tradisjonen og sin spiritualitet. Konflikten og motstanden mot prosjektet har pågått i mange år, siden 2009. Det er grunn til å forvente at Statkraft kjente godt til konflikten da de kjøpte opp prosjektet i 2015. Mapuchene hadde også levert inn en klage til det chilenske miljøtilsynet, La Superintendencia del Medio Ambiente (SMA) i 2014, et år før Statkraft kjøpte opp prosjektet og ble ansvarlig part i konflikten. Konflikten var sterkt tilspisset ved starten av 2015, og det chilenske militærpolitiet har klargjort lokaler for å raskt kunne rykke inn på stedet. Det er det samme militærpolitiet som har gjort seg skyldig i en rekke voldelige overgrep. Senest i desember 2016 fyrte de av et hagleskudd i ryggen på en ubevæpnet 17 åring som var slengt i bakken ved en grensepost, og i november samme år ble en gruppe unge mapuchegutter på vei hjem fra en bursdagsfeiring tauet inn på en lokal politistasjon og banket opp gjennom hele natten. En av guttene ble påført kraniebrudd og en mulig varig hodeskade. Mapuchene i Pilmaiquen er klar over risikoen ved å motsette seg vannkraftverket Osorno, men den risikoen er de villige til å ta for å kunne videreføre sin livsførsel til kommende generasjoner. Det er bare slik de kan overleve som folk.

I følge Statkraft selv ble oppkjøpet gjort med formål om å posisjonere seg som kraftprodusent både i Chile og internasjonalt. En av direktørene i Statkraft, Olav Hypher, gikk våren 2016 gjentatte ganger ut i norske medier og sa at virksomheten i Chile drev forsvarlig og etter de forpliktelsene de har internasjonalt. Ledelsen uttalte seg gjennomgående i generelle termer og ville aldri gå inn i detaljer om hvor de fikk sin støtte til prosjektet, eller hvilke formål energiproduksjonen skulle tjene. Etterspørselen etter energi kommer ofte fra nettopp andre transnasjonale selskaper, som trenger energi til treforedling og gruvedrift. Fortjenesten går til utlandet og en liten elite i Santiago, nord i Chile. Det er mulig at oppkjøpet har bidratt til at Statkraft har posisjonert seg ovenfor denne eliten.

Ledelsen i Statkraft ønsket heller ikke å kommentere at deres representanter i Chile har benyttet pengebestikkelser for å fiske etter støtte, og at denne praksisen har lokket til seg opportunister som har flyttet til regionen i bytte mot en økonomisk gevinst. Praksisen har også ført til interne splittelser, og mapuchene beskriver den som en machiavellisk strategi for å bryte ned deres tradisjonelle levesett. I mai 2016 sendte mapuchene en valgt budbringer til Norge, Sverige og Europa, el werken Alberto Gallegos. Han hadde med seg underskrifter fra mapucheledere fra hele regionen, der de tradisjonelle mapuchesamfunnene stilte seg bak det budskapet han kom med. El weken Gallegos var tydelig i møte med Statkraftledelsen og forlangte at det norske statlige selskapet trekker seg ut av prosjektet. Mapuchene selger ikke sin identitet, og de opplever at vannkraftprosjektet, intervensjonen i deres helligdom, er et dødsstøt mot deres kultur og truer deres overlevelse som folk. Intervensjonen Statkraft vil gjennomføre er et inngrep i en naturhelligdom som ikke kan gjenvinnes når den en gang er endret. Det er en del av vår levende kulturelle verdensarv som står i fare for å forsvinne med dette vannkraftprosjektet. Statkraft på sin side var tydelige på at de forventer at mapuchene innretter seg etter det fremskrittet de selv mener å representere for regionen. De hevdet at de fulgte de internasjonale retningslinjene med prosjektet, men i ettertid har det blitt påvist at dette ikke er tilfellet. Trolig solgte de forrige eierne seg ut av prosjektet seg ut nettopp på grunn av alvoret i konflikten med mapuchene, og at prosjektet vanskelig lot seg gjennomføre.

Mandag 11. juli 2016 ble en seiersdag for mapuchene i Pilmaiquén, Det chilenske miljøtilsynet, La Superintendencia del Medio Ambiente (SMA), ga medhold til mapuchefolket sin klage og stanset planene om å bygge vannkraftverket Osorno i Pilmaiquen-elva. I begrunnelsen fra miljøtilsynet lyder det at vannkraftprosjektet bryter med forpliktelsene i ILO konvensjonen og den standarden både Statkraft og de chilenske myndighetene er forpliktet til å følge. Det berørte urfolket er ikke blitt konsultert i forkant, og det er påvist flere grove mangler ved utredningen, blant annet falsifisering av underskrifter. Osorno-prosjektet er derfor foreløpig satt på frys. Statkraft har etter dette opplyst at de «omorganiserer» sin chilenske virksomhet. I praksis vil det si at de fortsetter arbeidet bak lukkede dører og ikke ønsker kommunikasjon utad. Chilenske medier har offentliggjort at Statkraft søker om å flytte rettighetene til vannkraften noen kilometer lenger ned i elva, men de berørte mapuchene som bor i området er til nå blitt holdt utenfor denne prosessen. Flyttingen stiller krav til en ny utredningsprosess, og en ny søknadsprosess, men den måten det norske statlige selskapet nå går fram på, gir inntrykk av at de forsøker å omgå denne omstendelige og påkrevde prosessen. Det chilenske styringssystemet åpner for muligheter til å gjemme seg unna. Det er på tide at også den norske offentligheten vender oppmerksomheten mot Chile og tvinger trollet ut i lyset.

Gjennom praksisplasser skal arbeidssøkere få nødvendig erfaring fra arbeidslivet og kvalifiseres for ordinær jobb. Men et overforbruk av praksistiltak i ulike varianter undergraver hele ordningen. Utplassert i bransjer preget av uryddige arbeidsforhold er resultatene elendige. Vi må argumentere for en sosialistisk arbeidspolitikk, ta kontroll over arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Terje Alnes er styremedlem i Rødt Bergen Sør/Vest. Skriver om demokrati, arbeidsmarkedspolitikk, utenrikspolitikk m.m. på terjealnes.wordpress.com.

Foto: Jaroslav A Polak

Et mye brukt tiltak som skal bidra til å få utsatte grupper inn på arbeidsmarkedet, er praksisplasser. Tiltaket er billig for myndighetene, og gratis og uforpliktende for arbeidsgiverne. Tanken er at arbeidssøkere skal utplasseres i bedrifter for å få opplæring og arbeidserfaring, for slik å øke sine sjanser for å få ordinær jobb. Tiltaket brukes særlig for ungdom og innvandrere.

Praksis gjennom NAV

Tidligere het tiltaket «arbeidspraksis», men har nå skiftet navn til «arbeidstrening». Navneskiftet er i seg selv problematisk, siden det lett kan oppfattes stigmatiserende, som om tiltaksdeltakeren må trene seg i å gå på jobb. Man kan mistenke at navneendringen skyldtes at ambisjonene om formidling i etterkant er justert ned, og at det nå fokuseres mer på selve «treningsaspektet» i utplasseringen.¹

Arbeidstrening betyr at arbeidssøkeren får opplæring i å utføre vanlige arbeidsoppgaver, gjerne i 3–6 måneder, maksimalt i ett år. Deltakeren får ikke lønn, men tiltakspenger fra NAV. Satsen er 365 kroner per dag, med mulighet for tillegg for deltakere med barn. I utgangspunktet skal «arbeidstreningen» være fulltid. For en ungdom betyr det en «lønn» på 45 kroner per time. Arbeidsgiver forplikter seg til å gi opplæring i de arbeidsoppgavene deltakeren blir satt til. NAV skal følge opp både deltakeren og arbeidsgiveren, med tanke på at utplasseringen skal bidra til økt jobbmulighet i etterkant.

I liten grad brukes tiltaket i yrker som krever formell kompetanse. Typiske «arbeidstreningsplasser» finnes innenfor ufaglært arbeid, som butikkmedarbeidere, assistenter i barnehager og på sykehjem, kjøkken- og kantinemedarbeidere og lagermedarbeidere. Tiltaket er derfor lett å ty til for de som vurderes å stå et stykke unna ordinært arbeid, fordi de mangler formelle kvalifikasjoner og har lite arbeidserfaring å vise til.

Misbruk av ordningen

I «Forskrift om arbeidsmarkedstiltak» stilles det noen grunnleggende krav til arbeidsgiverne. Det sies at «tiltaksplasser skal ikke fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet, og skal ikke virke konkurransevridende.» ²

Hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS og avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor, John Thomas Suhr, skriver om utstrakt misbruk av ordningen innenfor sin bransje:

«Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning.» ³

Dette samsvarer med det bildet en anonym butikksjef hos Nille gir av hverdagen i varehandelen. Hun forteller om mye gratisarbeid, siden stillingen er definert som en lederstilling. Kriteriene på en ledende stilling etter arbeidsmiljøloven er blant annet at disse arbeidstakerne ikke skal stå på vaktliste, men selv bestemme over sin egen arbeidstid. Ikke at det spiller noen rolle, store deler av dagen er hun alene på jobb.

«Arbeidspresset er umenneskelig, med nye krav og kampanjer hele tiden. Bemanninga er så lav at vi jobber til krampa tar oss. I tillegg til at jeg skal rigge butikken slik kjeden til enhver tid vil ha den, har jeg administrative oppgaver. Og så er det kundebehandling, selvfølgelig, sier hun.» ⁴

Ifølge «Heidi» har det hendt at hun har jobbet opp mot 200 timer i måneden uten overtidsbetaling, 36 timer mer enn full stilling. Heidi må også jobbe på søndager for å få på plass neste ukes kampanjevarer. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere. Siden nesten ingen i bransjen etterspør faglært arbeidskraft, er varehandel en stor mottaker av praksisdeltakere fra NAV, dette gjelder også Nille-kjeden.

Flere bransjer som tar imot ufaglærte på arbeidstrening, er preget av uryddige ansettelsesforhold. Bemanningsbyrå har sikret seg avtaler med de store dagligvarekjedene, og leverer vikarer på timebasis. I hotellbransjen er det nå vanlig at kjedene opererer med et minimum av fast ansatte på fulltid, og baserer mye av driften på innleie fra bemanningsbyråer og egne ringevikarer. Sykehjem ansetter i liten grad assistenter, i høyden kan en ufaglært håpe på en liten deltidsstilling. Barnehager ansetter folk med utdanning, ufaglærte må i stigende grad stille opp som ringevikarer.

Det er i dette markedet NAV pøser på med ”arbeidstrenings”-plasser. Slik blir arbeidssøkere på tiltak loset inn på arbeidsplasser der mange av kollegaene ikke vet om de har jobb i morgen, eller om de har penger til å betale regningene i neste måned.

Praksis gjennom en arbeidsmarkedsbedrift

Men enda flere «praksis»-utplasserte skal nå inn på et allerede praksismettet marked. Over hele landet samarbeider NAV med såkalte Arbeidsmarkedsbedrifter (AMB). Dette har til nå vært en ”skjermet” del av arbeidslivet, der mennesker med redusert arbeidsevne har mulighet til å kvalifisere seg opp til ordinær jobb. Disse arbeidsmarkedsbedriftene benyttes som praksisbedrifter for arbeidssøkere som NAV vurderer som et stykke unna ordinært arbeid.

Tiltaket «Arbeidspraksis i skjermet virksomhet» er ment for personer med nedsatt arbeidsevne og som har behov for å jobbe i et skjermet arbeidsmiljø, mens «Arbeidsforberedende trening» er et tiltak for de som har behov for å jobbe i et skjermet og tilrettelagt arbeidsmiljø i en oppstartsfase, før en overgang til arbeidstrening hos bedrifter i ordinært arbeidsliv.

Men attføringsideologien er i endring. Innenfor NAV-systemet er tanken nå at opplæringen i størst mulig grad skal skje i det ordinære arbeidslivet. På dårlig norsk snakkes det om «place and train», noe som betyr at deltakeren så raskt som mulig skal ut i en ordinær bedrift og at opplæringen skal skje ute på arbeidsplassen.

Enda en praksisordning

Men NAV er langt ifra eneste aktør på praksismarkedet. Fra de kommunale introduksjonsprogrammene for flyktninger sendes et stort antall deltakere ut på såkalte ”språkpraksis”-plasser. Tanken er god. ”Språkpraksis” er en metode i norskopplæringen, der eleven utplasseres på en arbeidsplass for å praktisere norsk i realistiske omgivelser. Intensjonen er altså ikke at eleven skal formidles til jobb, ”språkpraksis” er norskopplæring utenfor klasserommet. Skal tiltaket fungere som norskopplæring, må eleven være i et arbeidsmiljø der muntlig kommunikasjon står sentralt, og norsklærer må følge opp.

Problemet er at mange ikke oppfatter språkpraksis som norskopplæring. En årsak er at mange språkpraksisplasser likner mistenkelig på NAV sine arbeidstreningsplasser. Elevene utfører vanlige arbeidsoppgaver, og norskopplæringselementet blir underordnet. Når eleven i realiteten ”jobber” på REMA 1000 på fulltid to dager i uken, opplever deltakeren dette som arbeidspraksis, ikke som språktrening.

17 900 flyktninger deltok i introduksjonsprogram i 2015. ⁵ Et stort antall av disse var utplassert i språkpraksis i løpet av programtiden, noe som indikerer at omfanget er betydelig.

Virker tiltaket?

Problemstillingen rundt bruk av praksisplasser hadde ikke vært så påtrengende om ordningen fører til at deltakerne ender opp i lønnet arbeid. Men hva er resultatene?

Vi har etter hvert fått flere forskningsrapporter på effekten av tiltaket. Den hittil grundigste studien er gjort av Tao Zang, ved Frischsenteret. Den evaluerer kausale effekter av arbeidspraksis for ordinære jobbsøkere i perioden 2003–2012.⁶

Funnene viser at deltakelse i tiltaket har betydelige negative effekter på sannsynligheten for overgang til jobb mens tiltaket pågår. En fullført arbeidspraksisperiode har visse positive effekter på overgangen til jobb, men størrelsene er moderate, kun 1 til 4 prosent. Innvandrere peker seg ut som den gruppen som har mest positive effekter av slik deltakelse. Gjentatt deltakelse på samme type tiltak har liten effekt på sannsynligheten for å få jobb. Å gå fra den ene praksisplassen til den neste, og videre til den tredje (som noen gjør), øker ikke sjansene nevneverdig for å komme i jobb.

Disse funnene samsvarer i stor grad med tidligere forskning. Hardoy & Zhang (2010) studerte samtlige arbeidsrettede tiltak for både nordmenn og innvandrere i perioden 1995–2005, og fant at arbeidspraksis har visse positive effekter for innvandrere, rett etter at tiltak er avsluttet, men når de gikk ledige lenge etter at tiltak er avsluttet, minsket effekten dramatisk. For nordmenn hadde arbeidspraksis ingen store positive effekter på sannsynligheten for å få jobb.⁷

Allerede for ti år siden leverte FAFO en knusende dom over NAV sin bruk av praksisplasser. «– Da jeg begynte å forske på dette i 2006, trodde jeg i utgangspunktet at praksisplass var et godt tiltak, men at det var vanskelig å finne praksisplasser. I dag har jeg kommet til motsatt konklusjon: Praksis gjennom Nav er et dårlig tiltak, og det er lett å finne praksisplasser,» sa forskningssjef Anne Britt Djuve.⁸

Forskningen viser at for enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har mange praksisplasser på CVen. Sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor. Men disse funnene har ennå ikke fått NAV til å revurdere bruken av tiltaket.

Konkurrerer med prekariatet

Rundt 1,2 millioner mennesker jobber i servicesektoren i Norge. De største bransjene er varehandel, reiseliv og renhold. Bare én av fem er fagorganisert. Til sammenligning er over halvparten av den totale norske arbeidsstyrken organisert. I disse bransjene er fulltidsstillinger et knapphetsgode.

”Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.” ⁹

Innenfor helsesektoren opplever de ansatte mange av de samme mekanismene. Leder av Fagforbundet Ung, Christina Beck Jørgensen, forteller til Fri Fagbevegelse at hun blir oppringt av gråtende medlemmer som ikke vet om de har mat på bordet til ungene neste måned: «- Slik er livet som ringevikar. Det er helt grusomt.» ¹⁰ Kun 22 % av helsefagarbeidere har fått heltidsstilling ett år etter at de er ferdig utdannet, samtidig er 80 % av stillingene som lyses ut for helsefagarbeidere deltidsstillinger.

I et arbeidsmarked som fragmenteres av deltid, vikariater, ringevikarer og ansatte på 0-timerskontrakter faller stadig flere ned i prekariatet, en gruppe arbeidstakere som hverken er innenfor eller utenfor, men som fungerer som en type arbeidskraftreserve prisgitt arbeidsgivers behov. (11) Arbeidsmarkedet er i stigende grad kjøpers marked, der markedsmakten ligger hos arbeidsgiverne. Det finnes bare ett arbeidsmarked, og der skal alle kjempe seg inn. Her kommer arbeidstreningsdeltakerne til NAV inn fra siden, på toppen av «ordinær arbeidskraft».

Statlig ansvarsfraskrivelse

På nyåret provoserte næringsminister Monica Mæland mange ledige. «Kom dere ut og ta grep, sier hun … – Det er enhver sitt ansvar å være aktiv når de søker jobb.» ¹² Uttalelsen var myntet på en gruppe arbeidssøkere som var i ferd med å miste dagpengerettighetene sine etter to år, og som sto i fare for å måtte søke sosialhjelp. Innbakt i uttalelsen lå en insinuasjon om at disse ledige ikke hadde anstrengt seg nok, ikke hadde vært yrkesmessig fleksible eller geografisk mobile nok. De hadde rett og slett ikke tatt tilstrekkelig ansvar for egen ledighet!

I hennes verden er det enkelte individ ansvarliggjort, mens markedskreftenes svingende behold opphøyes til en norm alle skal innrette seg etter. Mælands uttalelser var utpreget moralistiske og preget av arbeidslinjeideologien, en forestilling om at trygdede har det så godt at de velger å gå på trygd eller stønad, heller enn å ta de jobbene som finnes. Denne ideologien bidrar til at oppmerksomheten flyttes fra arbeidslivets maktforhold og over på individualisering. Moralisering og mistenkeliggjøring resulterer derfor i et økonomisk sanksjonsregime overfor enkeltindivider som ikke lykkes.

Men hva om det faktisk ikke finnes jobber til alle arbeidssøkere? Tall fra SSBs nasjonalregnskap viser at det er skapt svært få jobber hvert eneste av de tre årene Monica Mæland har vært ansvarlig statsråd.¹³ Sysselsettingen faller i Norge, i følge de siste tallene er kun 66,7 % av arbeidsstyrken i lønnet arbeid.¹⁴

Hjelper det da å piske hardere, stramme inn på ytelsene og kreve mer egenaktivitet av de ledige? Å legge skylden for ledigheten på individet er typisk for høyresidens tankegang. Slike individualistiske anklager underkjenner maktforholdene på arbeidsmarkedet. Utviklingen i arbeidslivet har gått i revers for svært mange i vårt samfunn. En sosialistisk politikk betyr å ta tilbake makten på arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Arbeidsmarkedstiltak som ikke virker må skrotes

I dag er NAV i stor grad et redskap for arbeidsgivere, mens arbeidssøkere opplever å stå alene, eller i verste fall opplever NAV som et repressivt regime. NAV forvalter de statlige arbeidsmarkedstiltakene, tiltak som kan betraktes som mottiltak for utstøtingsmekanismene som stenger folk ute fra arbeidslivet. Dessverre viser de seg ofte sørgelig utilstrekkelige.

Når tiltaket arbeidstrening nærmest har null effekt, så må det opphøre. Å trekke ut noen tusen praksisdeltakere fra arbeidsmarkedet kan fort vise seg å slå positivt ut. Arbeidsgivere som har profittert på disse tiltaksdeltakernes verdiskaping, og som er vant med en stadig tilførsel av nye praksisdeltakere fra NAV, blir da tvunget til å ansette flere.

Det eneste arbeidsmarkedstiltaket som forskning viser har en udiskutabel positiv effekt, er lønnstilskudd. For tiltaksdeltakeren er dette en god ordning. Det betyr ansettelse i inntil ett år, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår, mens arbeidsgiveren kompenseres med et tilskudd til lønnen. Denne ordningen bør utvides. Arbeidsgiverne kan f.eks. motta full lønnskompensasjon i starten, og så gradvis overta lønnsansvaret. Tiltaket vil da fange opp mange som i dag ikke ansees som aktuelle for ordningen.

En sosialistisk arbeidspolitikk'

Sosialister må opponere mot bruken av repressive tiltak i arbeidsmarkedspolitikken. Vi må også motarbeide alle forslag om «arbeid for trygd», eller forslag om å skape såkalte «mini-jobber», som Hartz-reformen i Tyskland. Dette betyr i realiteten å skape en ny underklasse av arbeidende fattige.

Et grunnleggende mål for en sosialistisk arbeidspolitikk må være lønnet arbeid til alle, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår. Når «markedet» ikke leverer, må staten ta ansvar. Penger som i dag brukes på effektløse arbeidsmarkedstiltak, må brukes på jobbskaping, evt. lønnssubsidiering. Trygdede som vil jobbe, men som i dag er ekskludert fra arbeidsmarkedet, må kunne få omgjort trygdeytelser til lønn for utført arbeid. Å delta i arbeidslivet har store implikasjoner for deltakelse i resten av samfunnslivet. Når en kapitalistisk økonomi utestenger stadig flere, må vi vise at sosialistisk politikk er alternativet.

Kilder:

1. Om arbeidstrening, se omtale på nav.no https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Oppfolging+og+tiltak+for+a+komme+i+jobb/Tiltak+for+a+komme+i+jobb/Relatert+innhold/Arbeidstrening
2. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak, § 1–6. Krav til tiltaksarrangører https://www.nav.no/rettskildene/forskrift/F20151211-1598#F20151211-1598K6
3. John Thomas Suhr «Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker», i Tidsskriftet Rødt!, nr. 4 2016 http://marxisme.no/okende-misbruk-av-arbeidstrening-i-butikker/
4. «Butikksjef i Nille får ikke overtidsbetaling», FriFagbevegelse.no 17. januar 2017 http://frifagbevegelse.no/nyheter/-tittelen-min-kan-nille-torke-seg-et-visst-sted-med-6.158.442082.ff21344613
5. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere, 2015. Statistisk sentralbyrå https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/introinnv/aar-deltakere/2016-06-21
6. «Virker arbeidspraksis i ordinær virksomhet etter sitt formål?», i Søkelys på arbeidslivet 01-02 / 2016 (Volum 33) https://www.idunn.no/spa/2016/01-02/virker_arbeidspraksis_i_ordinaer_virksomhet_etter_sitt_formaa
7. Ines Hardoy og Tao Zhang «Innvandrere i arbeid: Hjelper arbeidsmarkedstiltak?», i Søkelys på arbeidslivet 4–2010
8. Djuve, M.B. «Vi får jo to ekstra hender. Arbeidsgiveres syn på arbeidspraksiser for ikke-vestlige innvandrere.» Rapport nr: 2007: 26. Oslo: Forskningsstiftelsen Fafo.
9. John Thomas Suhr, ibid.
10. «Nå går hun tilbake til 16,9 prosent som hjelpepleier», frifagbevegelse.no 2. februar 2017 http://frifagbevegelse.no/nyheter/na-gar-hun-tilbake-til-169-prosent-som-hjelpepleier-6.158.444895.e92173657b
11. Prekariatet. Den nye farlige klassen, Guy Standing., Res Publica, 2014
12. «Mæland ber langtidsledige komme seg ut og ta grep», i VG 29. desember 2016 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/arbeidsledighet/maeland-ber-langtidsledige-komme-seg-ut-og-ta-grep/a/23878850/
13. Årlig nasjonalregnskap 2016, tall fra Statistisk sentralbyrå 9. februar 2017 https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/statistikker/nr/aar/2017-02-09#content
14. SSB: Arbeidskraftundersøkelsen, 4. kvartal 2016 https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku/kvartal/2017-01-26#content

I midten av februar 2017, fra podiet under årets Spekterkonferanse, uttales disse ordene: «The winter is coming». Det er administrerende direktør i Spekter, Anne Kari Bratten, som uttaler orda. Referansen er til tv-serien Game of Thrones. Med utsagnet sitt illustrerer Bratten at Spekters erklærte krig mot fagbevegelsen på ingen måte er over. Uttalelsen krever ingen tolkning, fagbevegelsen kan forvente seg et helvete.

Janne Lisesdatter Håkonsen er 37 år og lokomotivfører i NSB Oslo, står i lokaltogkjøring. Hun er organisert i Norsk Lokomotivmannsforbundg er leder av Studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.

Foto: Brage Aronsen

I jernbanesektoren, nærmere bestemt NSB hvor jeg hører hjemme, har vi rukket å gjøre oss godt kjent med Spekter og Anne Kari Bratten i løpet av de siste åra. Seinest høsten 2016 hadde lokførerne i Norsk Lokomotivmannsforbund et ublidt møte med arbeidsgiverforeningen Spekter i form av streik. Sakte, men sikkert har Spekter karret seg opp mot råskapen vi for få år siden mente kun tilhørte NHO og privat sektor. I hovedsak dreide lokførerstreiken i 2016 seg om å få tariffestet en felles standard på lokførerkompetanse. Men denne konflikten dreide seg ikke bare om dette, den dreide seg også om en arbeidsgiverside som i stadig større grad har fjernet seg fra den norske modellen. En modell som baserer seg på samarbeid mellom til dels likeverdige parter faller ikke i god jord hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Anne Kari Bratten har uttalt det så betegnende sjøl; «ledertrøya er ikke på deling». Og er det noe arbeidsgiversida, med Spekter i front, så ettertrykkelig klarte å vise under streiken, så var det nettopp det at Spekter ikke er noen lagspiller. Jevnbyrdighet og tillit byttes lett ut med styring. Arbeidsgivernes styringsrett henger så høyt for Spekter, diverse direktører og ikke minst HR-avdelinger at samarbeid og dialog byttes ut med tvang og diktat, uten tanke på at tilliten forsvinner samtidig.

De siste åra har en hel fagbevegelse vært vitne til at linja fra arbeidsgiverorganisasjonene blir stadig mer hard og aggressiv. Vi ser konturene av at en overordnet, liberalistisk politikk trekkes nedover i arbeidslivet og får store konsekvenser for de som er utøverne av et yrke. Vi har både å gjøre med direktører og ministere som skygger unna alt ansvar, selv om de politiske bestillingsverkene kommer fra dem. Stadig mer av arbeidstakernes vilkår forsøkes fastsettes gjennom individuelle avtaler. Men økt adgang til individuelle avtaler vil svekke vår kollektive gjennomslagskraft og sette arbeidstakerne under et enormt press, samtidig som vi sendes over 100 år tilbake i tid. Med dette undergraves selve tariffavtalesystemet og den garantien dette gir for trygge, ordna og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår. Det betyr mindre makt til arbeidstakerne og mer til arbeidsgiverne. «Tariffavtaler egner seg for lønns- og arbeidsvilkår, ikke for bestemmelser som svekker ledelsens mulighet til å ivareta sitt sikkerhetsansvar. Å forhandle om noe slikt, er en sikkerhetsrisiko i seg selv», uttalte Bratten (DN 9. oktober 2016) da hun i høst kastet seg over både streikende leger og lokførere. I sitt angrep på de to yrkesgruppene løfter hun frem sin egen kunnskapsløshet når hun blant annet hevder at direktørene alene må bestemme over sikkerhetsarbeidet, fordi de også er juridisk ansvarlig for sikkerheten. Men Bratten glemmer et helt sentralt poeng: Etter ulykker på jernbanen så er det IKKE direktørene som sitter på tiltalebenken. Det er den enkelte lokfører. Det er lokførerne som bærer den største juridiske risikoen, ikke NSBs direktører. Det bør være selvsagt at ansatte med det sikkerhetsansvaret en lokfører er pålagt, også skal ha innflytelse. Ansattes medbestemmelse skal være helt sentralt i det norske arbeidslivet. Anne Kari Bratten og Spekter er opplagt ikke enig. Skal vi tolke det Bratten sier, betyr det at Spekter kjemper mot forhandlinger om alt annet enn lønn, men tradisjonen i Norge er å forhandle om en pakke. Med det synet de forfekter, er det Bratten og Spekter som blir en sikkerhetsrisiko i seg selv, der de kjemper for en uthuling av tariffavtalene.

Som heiagjeng for hissige arbeidsgiverorganisasjoner, direktører med dårlig gangsyn og blåsvart politikk har vi den gruppa som har klart å rasere mang en bedriftskultur her til lands: de driftsfjerne HR-avdelingene. I NSB-konsernet utgjør disse en stor gruppe ledere som sitter langt unna verdiskapningen. Betegnede for dem er at de har fint lite kunnskap eller kjennskap, om noe i det hele tatt, til hvordan arbeidet ute i felten foregår. Hard HR, som er strategisk og produktorientert, vinner altså raskt terreng. Måten det arbeides etter, har sterke røtter innen amerikansk ledelsesfilosofi. Partsforholdet skyves til side og i stedet handler det om hvordan ansatte skal styres til å godta målene ledelsen setter seg. Mål som settes uten innblanding fra tillitsvalgte. Det er ikke lenger snakk om ledelse og samarbeid, det er snakk om at noen styrer andre etter hierarkiske strukturer ut av en annen dimensjon. Samarbeid med tillitsvalgte og fagforeninger passer dårlig inn i dette terrenget. Stadig oppleves det heller at årelange praksiser rundt for eksempel ferieavviklinger eller andre forhold endres uten at det er drøftet med tillitsvalgte på forhånd. De ansattes erfaringer og meninger betyr mindre enn før, noe som skaper både misnøye og frustrasjon. Å gå fra å føle seg ansett til kun å være ansatt er ikke hyggelig i noe konsern, ei heller i NSB. En bedrift som har gitt en god og trygg jobb til folk i generasjoner, som ansatte før har vært stolte av, er i ferd med å gjennomsyres av en styringskultur som ikke vil la seg forene med en modell som er basert på samhandling, samarbeid, involvering, innflytelse og tillit. Det eneste som lar seg forene med denne type styringskultur, er fagforeningsknusing.

Tankegangen om at alt i samfunnet vårt skal være butikk, eller rettere sagt foretak, reduserer også lønnsarbeidere i offentlig og statlig sektor til utgiftsposter mer enn ressurser. En kan liste opp de samme slitsomme stikkordene innen både helse og samferdsel: konkurranseutsetting, anbudspakker, markedsorientering, internfakturering, stykkprisfinansiering, kostnadseffektivitet, fagforeningsknusing. Med Jernbanepakkene fra EU og den blåblå regjeringas jernbanereform blir det nok en gang fritt frem for markedet til å rasere systemer som i utgangspunktet har fungert. Det er ikke bare jernbanen som helhetlig system som vil lide under en fragmentering, det er også arbeidstakerne. Det er ingen tvil om at det vil være vanskeligere å drive fagforeningsarbeid i et oppstykket landskap. Og selv om Solvik Olsen bedyrer noe annet, vet alle at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir en stor del av konkurransefaktoren. Regjerningas jernbanereform i kombinasjon med hard HR gir arbeidstakere og tillitsvalgte mindre innflytelse og fagforeninger mindre spillerom.

Gjennom trepartssamarbeidet, med stat, arbeidsgiver og arbeidstaker som parter, har vi mulighet for innflytelse og påvirkning. Den norske arbeidslivsmodellen er bygd opp rundt prinsipper om jevnbyrdighet, samarbeid og tillit. Dette gjenspeiles i det norske lovverk, som for eksempel i Arbeidsmiljøloven. Vi vet at mest mulig rettferdig lønnsfordeling samt trygging av arbeidsplasser må til for at de økonomiske forskjellene skal holdes på et relativt lavt nivå. Det er bærekraft i den norske modellen, men den er under kraftig angrep. Liberalistisk, blåblå politikk, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og bedriftsukultur har dannet felles front. De ønsker nok en gang å gjøre fagforeninger og det ordna arbeidslivet til en saga blott. Da er det opp til oss arbeidere å stå imot. Forsvar må bli til kamp. Vi må skolere oss og bygge motstand mot raseringen av arbeidslivet. Det sies at når urett, blir rett, så blir motstand en plikt. Vi er der nå, så det er fint om alle kjenner litt på den pliktfølelsen. Det gjelder å organisere, aksjonere, synliggjøre og plassere ansvar ettertrykkelig der det hører hjemme. Vi må evne å være solidariske med hverandre – på tvers av forbund, foreninger og sammenslutninger; støtte opp under hverandres kamper og drive hverandre frem. Altfor lenge har vi stått i defensive kamper med ryggen mot veggen, det er på høy tid at vi våger å være offensive igjen. Vi kan si at startskuddet var de sju streikene i 2016. Så om vinteren til Bratten kommer som varslet, så blir det ikke verst for oss – vi har vært ute en vinternatt før. Nu jæklar, nu kør vi!

Av Anja Ariel Tørnes Brekke, generalsekretær i Rød Ungdom 

Foto: Wikimedia.commons

5. mai 1962 i California talte Malcolm X og sa: «Who taught you to hate the texture of your hair? Who taught you to hate the color of your skin to such extent that you bleach to get like the white man? Who taught you to hate the shape of your nose and the shape of your lips? Who taught you to hate yourself from the top of your head to the soles of your feet? Who taught you to hate your own kind? Who taught you to hate the race that you belong to, so much so that you don’t want to be around each other? […] The most disrespected person in America is the black woman. The most unprotected person in America is the black woman. The most neglected person in America is the black woman.” 

7. februar 2016 i California gikk Beyoncé på scenen under den 50. utgaven av Super Bowl, TV-historiens mest sette program noensinne, og stadfesta sin posisjon som verdens største superstjerne med sangen «Formation». En politisk ladd sang som handler om eierskap til egen identitet, om å bli godtatt som svart kvinne i USA og å være stolt over det. I en svart og gull-uniform gikk hun ut på scenen med stort krøllete hår omgitt av dansere i med Black Panther-uniformer. Beyoncé har gjort seg umulig å overse i 2016 og krevd respekt, ikke bare for seg selv, men for hele den afro-amerikanske befolkningen i USA og spesielt for de afro-amerikanske kvinnene. Når Beyoncè snakker, så hører folk etter. Og i 2016 har hun ikke vært redd for å snakke om politikk.

Hun er ikke den første til å gjøre det. Det er mange andre store artister som synger om undertrykkinga av svarte i USA. Prince, Lauryn Hill, Kendrick Lamar, Jay Z, N.W.A og Kanye West er noen av dem. Likevel er Beyoncès mainstream-rolle i musikkverden, brede fanskare og politisk skarpe innhold en eksplosiv kombinasjon for å skape en større bevegelse og på sikt endring. Kendrick Lamar har 3,9 millioner følgere på Instagram, Kanye West har 2,2 millioner og Beyoncè har 91 millioner følgere. 

23. april 2016 slapp hun sitt 6. album «Lemonade» som ble lista av musikkmagasinet Rolling Stone til årets beste plate. Det visuelle albumet med en 60 minutters video er en kjærlighetshistorie som tar for seg utviklingen etter noe som åpenbart har vært utroskap, men det er mye mer enn kjærlighet mellom ett par. (Om dette paret er Beyoncé og Jay-Z har ingen bekrefta enda. Og ingen vet egentlig hvem Becky with the good hair er.) Albumet er tydelig preget av Black lives matter-bevegelsens meninger og bærer preg av at Beyoncè har fått nok av den urettferdige behandlingen av hennes folk og vil si tydelig ifra. I den slavetid-inspirerte låta Freedom ft. Kendrick Lamar synger hun: "Freedom! Freedom! I can't move/Freedom, cut me loose!/Freedom! Freedom! Where are you?/'Cause I need freedom too!" Videoen til sangen viser mødre som holder opp bilder av sønnene sine som har blitt drept av politiet.
Bare fire dager senere, 27. april, begynte Formation World-Tour i Miami. Jeg var så heldig å få se showet to ganger, en gang i København og en gang i Houston, Texas Beyoncés egen hjemby. En større selvtillitsboost skal man lete lenge etter. 22. september gikk hun på scenen i Houston med en Black Panther på brystet mens hun sang at vi kunne kalle henne Malcolm X og fikk hele arenaen på 60 000 personer til å heve knyttneven i været. Til å være i den rødeste, republikanske sørstaten i USA er hennes show provoserende og skamløst politisk. Salen, som var stappfull av afro-amerikanske menn og kvinner, elsker det. 

Tidligere på dagen gikk vi forbi en Wal-Mart parkeringsplass der det sto en bil parkert med teksten «Police lives matter!» i bakruta. Som om det er en motsetning og alle svarte er en trussel mot politiet om omverden. Beyoncé er ikke politisk perfekt, hun er også et produkt av det samfunnet hun har vokst opp i, og for salen i Houston er hun et stort ikon som ikke har glemt hvor hun kommer fra og hvilke kamper som må vinnes eller hvor vanskelige de er å kjempe.
En annen viktig kulturell stemme i kampen for frigjøring er Tupac Shakur. Rapperen som ble skutt og drept i 1996 i et Øst-kyst/Vest-kyst drama. I ettertid har mange gitt media skylda for å ha konstruert konflikten med et mål om å svekke unge kraftfulle stemmer som The Notorious BIG og Tupac selv. I et intervju i 1994 forklarte Tupac situasjonen for den politiske bevegelsen: «We asked ten years ago. We was asking with the Panthers. We were asking with them, the civil rights movement, we were asking. Now those people that were asking is all dead or in jail. So now what do you think we’re gonna do? Ask?”

Nå har det gått 20 år siden Tupac ble drept, og politiet i USA fortsetter å drepe ubevæpna svarte amerikanere kun fordi de er svarte. 

I Falcon Heights, Minnesota den 6. juli 2016 ble Philando Castile skutt av Jeronimo Yanez en St. Anthony, Minnesota politibetjent. Castile kjørte i bilen sin med kjæresten sin og deres fire år gamle datter i baksetet da Yanez stoppet dem og spurte om å få se førerkortet. Castile fortalte at han hadde våpentillatelse og i det han skulle finne frem førerkortet sitt ble han skutt sju ganger. Yanez ble arrestert  og dømt for drapet. 

Dagen før, den 5. juli 2016, i Baton Rouge ble Alton Sterling skutt og drept av to politibetjenter fra Baton Rouge Police Department. Sterling sto og solgte CDer utenfor en matvarehandel da politiet kom etter å ha fått et telefontips om at Sterling hadde truet noen med pistol. Mange vitner fikk med seg skytingen, og saken er enda under etterforskning. 

Politibrutalitet kostet Castile og Sterling livet, slik det har kostet livet til mange både før og etter dem. 

Beyoncé svarte med brutal ærlighet i et brev publisert på hennes nettside den 7. juli 2016. Der skrev hun blant annet: «We are sick and tired of the killings of young men and women in our communities. It is up to us to take a stand and demand that they “stop killing us”. We don’t need sympathy. We need everyone to respect our lives.” Black lives matter-movement spør ikke lengre. De krever en slutt på diskrimineringen, og det samme gjør Beyoncé. 

På Instagram oppfordret hun sine 91 millioner følgere til å ta den i kampen mot diskriminering: «We all have the power to channel our anger and frustration into action.” Under showet hennes samme dag i Glasgow oppfordret hun publikum til å være med på ett minutts stillhet for Castile og Sterling. På sceneveggen var det en stor skjerm med navn på mange av dem som nylig har blitt offer for politibrutalitet i USA. 

Livet til svarte i USA betyr så mye at mødrene til Michael Brown, Trayvon Martin, Oscar Grant og Eric Garner i år sto på scenen sammen med Beyoncé foran hele verden under MTV Music video Awards. Selv om livet til sønnene deres betydde så lite at de ble drept fordi de var svarte, og bare derfor. 

N.W.A (Niggaz wit attitudes) refererte til sin musikk som reality rap, media kalte det gangster rap. Da de ble nektet å spille sin sang «Fuck the Police» fordi det ble påstått at den oppfordret til vold og beskrev politiet på en dårlig måte, svarte rapperen Ice Cube at sangen kun beskrev deres virkelighet og hvis virkeligheten deres, og politiet var annerledes ville også musikken deres vært annerledes. Musikken deres handla om den virkeligheten de opplevde og som ikke media ville skrive om. Det var deres kanal slik sosiale medier, i tillegg til musikk, har blitt det for oss i dag. 

Ikke alle har vært like begeistra over Beyoncés politiske 2016. Det var som om mange i USA ikke helt hadde fått med seg at Beyoncé faktisk er og alltid har vært afro-amerikaner. Etter hennes fremtreden i Super Bowl ble det holdt en demonstrasjon mot henne, mange på høyresida i amerikansk politikk og flere valgte å boikotte hennes musikk. Hun svarte med å selge sine egne «Boycott Beyoncè»-T-skjorter og dermed kjøpe sin egen boikott.  

I en verden full av dårlige forbilder, Putin, Erdogan, Assad, Trump og mange mange flere, er det godt å ha gode forbilder som Beyoncè. Nå er det flere profilerte amerikanere som tør å vise motstand og ta et politisk standpunkt. 

Livet til svarte i USA betyr så mye at NFL-stjerna Marcus Peters hevet knyttneven i været under den amerikanske nasjonalsangen før kamp. Akkurat som The Black Panther Party med Huey P. Newton, Angela Davis og Malcolm X har gjort før han. Det betyr så mye at fire Dolphins-spillere ikke reiser seg til nasjonalsangen 15 år etter 9/11, men kneler med ett kne i bakken å sier: Nå. er. det. nok.
 

 

Første mai markeres i dag over hele verden. I over hundre land, med til dels svært ulike politiske systemer, er den anerkjent som en offentlig fridag. Men bak faner og flagg, musikkorps og mer eller mindre radikale paroler, skjuler det seg en generalstreik, en bombe og åtte justismord.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Den moderne arbeiderbevegelsens fremvekst skjøt for alvor fart mot slutten av 1800-tallet, og da gjerne i de hurtigst industrialiserende byene. En av disse byene var Chicago i den amerikanske delstaten Illinois. Fra 1850 til 1880 hadde befolkningen vokst fra under 30 000 til over 500 000, og bare i løpet av det neste tiåret mer enn fordoblet folketallet seg fra dette igjen.

En av fabrikkene i Chicago var McCormicks, der det ble produsert jordbruksmaskineri. Fabrikken var beryktet for hvordan arbeiderne ble behandlet og hadde allerede vært åsted for flere streiker da politiet 3. mai 1886 skjøt og drepte to streikende arbeidere som protesterte mot McCormicks bruk av streikebrytere. Dagen etter, 4. mai, samlet flere tusener, først og fremst anarkister av tysk avstamning, seg på torget Haymarket til en demonstrasjon som, trass i bruk av sterke ord, gikk fredelig for seg, helt til den skulle oppløses. Da ble den angrepet av politiet, og plutselig gikk av en bombe. Totalt ble sju politimenn drept. Tallet på drepte sivile er usikkert, men avisene skrev at minst 50 lå drept eller skadet igjen.

Myndighetene lot ikke anledningen til å slå ned på fagbevegelsen gå fra seg. Lokaler og boliger ble ransaket og endevendt, hundrevis av fagforeningsfolk ble arrestert, og det ble innført lover som kraftig begrenset fagforeningenes spillerom. Til slutt ble åtte personer stilt for retten, hvorav sju ble dømt til døden. Det fantes ikke fnugg av bevis for at de skulle ha stått bak bomba, og bare to av de tiltalte hadde faktisk vært til stede. Hele rettssaken var en farse, og allerede i 1893 ble dommene opphevet. Men da var det for sent. Av de åtte dømte var fire allerede hengt, mens ytterligere én hadde tatt livet sitt i cella.

Hendelsene på Haymarket skjedde i en kontekst der arbeiderbevegelsen var i kraftig vekst, og der det samlende kravet var kravet om arbeidstidsforkortelser og åtte timers normalarbeidsdag. 1. mai 1886, tre dager før Haymarket, gikk mellom 300 000 og 500 000 amerikanske arbeidere ut i generalstreik for åttetimersdagen, av disse mellom 30 000 og 40 000 i Chicago. Åttetimersdagen var også blant de viktigste kravene til de streikende McCormicks-arbeiderne.

Selv om fagbevegelsen i Chicago opplevde et kraftig tilbakeslag, ble ikke bevegelsen for åttetimersdagen knust, og i 1888 bestemte American Federation on Labor at 1. mai 1890 skulle bli en dag for markering av kravet om åttetimersdag. Inspirert av dette vedtok stiftelseskongressen for Den annen internasjonale i Paris i 1889 at dette skulle være en global dag for markering av kravet, og samtidig for å minnes Haymarket-martyrene.

Røttene til første mai som tradisjon trekkes gjerne tilbake til kampen for åttetimersdagen, og det er også korrekt. Men dette, og arbeiderbevegelsens suksess med dette kravet, er bare én side av tradisjonen. Den andre siden handler om klassestatens mørkere sider. Kanskje det også er på tide å blåse støvet av denne siden?

Pensjonsspørsmålet har stått sentralt på den fagbevegelsens agenda siden Regjeringen Stoltenberg satte ned pensjonskommisjonen i 2001. Gnist har tatt en prat med Åsne Skjelbred Refsdal og Janne Lisesdatter Håkonsen, som begge sitter i styret for Forsvar offentlig pensjon, for å finne ut hva det egentlig dreier seg om og hvor kampen står nå.

Mathias Bismo er med i redaksjonen av Gnist.

Åsne Skjelbred Refsdal er kasserer i NTL Sentralforvaltningen, med permisjon fra jobben som saksbehandler i Landbruksdirektoratet. Hun sitter også i landsstyret i Norsk tjenestemannslag (NTL).

Janne Lisesdatter Håkonsen er lokomotivfører og leder av studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.

Foto: Gudmund Dalsbø

Gnist: Pensjonsspørsmålet har rullet og gått nå i over 15 år. Likevel er det et spørsmål det er vanskelig å få et klart grep om. Men hva er egentlig bakgrunnen?

ÅSR: Det var også slik jeg opplevde det da jeg, sammen med andre av min generasjon, gikk inn i styret for Forsvar Offentlig Pensjon. Så vi har forsøkt å koke det litt ned og finne ut hva det egentlig handler om, og utgangspunktet for det meste av det vi står overfor, er den nye alderspensjonen i Folketrygden. Denne ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009 og innført fra 2011, altså under en rød-grønn regjering. Selv om pensjonsreformen går videre, med innføring av obligatorisk tjenestepensjon (OTP) og ny modell for avtalefestet pensjon (AFP) i det private, er det alderpensjonen som ligger bak truslene mot den offentlige pensjonen. Og når vi innså at det var der problemet lå, skjønte vi også at det var der vi måtte begynne.

JLH: Det var Stoltenbergs første regjering som begynte prosessen i 2001 da de satte ned Pensjonskommisjonen, det var vel noe av det siste de gjorde før de måtte forlate regjeringskontorene, og så ble det jobbet videre frem mot pensjonsforliket i 2005. Og fra 2009 ble den altså innført. Så det var jo faktisk en Arbeiderparti-regjering som jobbet det hele frem, og som dermed har gått bort fra hele det rettferdige systemet som velferdsstaten var bygget opp rundt.

Gnist: Kan dere kort oppsummere innholdet i denne pensjonen?

ÅSR: Fordi folk lever lenger, så må pensjonen betales ut lenger, og for å kompensere for det blir den nå justert for forventet levealder. Og fordi det er ventet at yngre generasjoner vil leve lenger, så blir reduksjonen for oss lenger enn den blir for eldre generasjoner. Og dette gjelder alle.

Så har man avkortingen. Det er basert på tanken om at det skal lønne seg å jobbe. Ideen er at man når man fyller 62 skal "ta valget" om man vil jobbe lenger, og hvis man "velger" det, så skal det lønne seg. Dermed er det slik at for hvert år man jobber etter 62 år, så får man en fordel, som i realiteten betyr mer i pensjon. Dette legger et stort ansvar på den enkelte. Men hvis du snur på det, så betyr det samtidig at hvis du ikke kan jobbe lenger enn til 62 år, så blir du straffet sammenlignet med dem som holder ut til de er 67 eller 70, og som får en uforholdsmessig gevinst. Problemet er at det ofte ikke er et valg å gå av når man fyller 62 år. Likevel skapes det incentiver som tar utgangspunkt i at de som går av ved 62 år, går av fordi de ser frem til en pensjonisttilværelse i luksus.

Til sist har man også gått bort fra besteårsregelen. Den gikk ut på at pensjonen ble regnet ut fra de 20 årene du tjente best. Nå teller alle år. 18,1 prosent av lønna du har fra du er 17 år, som snart vil endres til 13 år, legges i din pensjonsbeholdning, og så skal du altså tjene inn din egen pensjon.

Bare denne retorikken, om at det er din pensjon som du sparer opp til dersom du velger å jobbe lenger, det er en ny retorikk, en ny ideologi og tankegang rundt pensjon. Du kunne ikke være sikker på hva du ville få utbetalt i pensjon tidligere heller, men forutsetningene for å komme godt ut var bedre for alle, eller i hvert fall de fleste. Og det var en helt annen trygghet enn i dag. Ebba Wergeland har kalt den nye alderspensjonen i folketrygden for en alderspensjon for høytlønte friske menn. Er du frisk og kan jobbe lenge, og har du god lønn og begynner tidlig, så kan du tjene mye, selv om det er et tak på 7,1 G (tilsvarer ca. 658 500 i dag). Hvem er det som står lenge, er mest friske i alderdommen? Det er langt flere kvinner som blir uføre, og det er flere kvinner som jobber deltid, og de kommer da dårligere ut med den nye alderspensjonen enn de gjorde med den gamle.

Gnist: Da pensjonsreformen ble innført, ble den solgt inn som noe helt annet. Du skulle tjene pensjon fra første krone, minstepensjonistene ville forsvinne osv. Hva skjedde?

ÅSR: Jeg tror det er viktig at folk blir litt mer bevisst de endringene som faktisk har skjedd, særlig for oss som er født etter 1963. Jeg kjenner for eksempel folk som velger å jobbe redusert på grunn av barn, familie og slikt. Men de tenker jo ikke på at det også påvirker pensjonen.

JLH: Du kan jo gå ut etter å ha vært yrkesaktiv hele livet og gå av, og likevel ende opp med dårligere pensjon enn du ville endt opp med under den gamle ordningen. Hvis du har et yrke der ingen går av ved 70, så har du en pensjon som er mye lavere enn du ville hatt tidligere. Det er jo ingen rettferdighet i det. Og det har jo vært litt tanken vår, å få det mer over på dette med folketrygden og dermed snakke om hele systemet, ikke bare modeller og delingstall. Det er der så mye ligger, både for privat og offentlig sektor, og det er det som må endres. Vi må ta det ned, og det er vanskelig, men ekstremt viktig.

Gnist: Så klarte de jo også å omdefinere AFP…

JLH: Ja, og det rammer jo også så skeivt. Det er de samme gruppene som igjen og igjen skal havne nederst. Det er jo en grunn til at AFP kom, at man ikke kunne jobbe lenger, men nå er det blitt en ordning der man tjener dobbelt opp. Men det må da i hvert fall være et mål å få snudd det.

Gnist: Innenfor offentlig sektor er det jo fortsatt en ordning der man er garantert et visst nivå, er ikke det en styrke?

JLH: Jo, men den kommer under press. Folketrygden dekker så lite, så hvis tjenestepensjonen din skal dekke resten, så blir jo den så enormt stor, og det blir jo et argument for at tjenestepensjonen skal kuttes i neste omgang.

ÅSR: I det private fikk du OTP i 2006. Det er en innskuddsbasert ordning, som alle arbeidsgivere skal ha, men de kan velge størrelsen, helt ned til 2 prosent. Og selv om du trekkes, er det ikke sikkert du får det utbetalt. De som tjener under 1G (92 576 kroner) blir trukket, men får det ikke utbetalt.

Det er ingen garanti på nivået. Når du slutter i jobben, får du med et bevis på hvor mye du har spart opp. Det er et verdipapir, men det er ingen samordning mellom private arbeidsgivere. Det er dine pensjonspenger. Utbetalingen er ikke livsvarig, og slutter ved en viss alder. Hvis du er kvinne, vil du mest sannsynlig leve lenger enn en mann, og dermed blir den heller ikke kjønnsnøytral, slik som alderspensjonen i folketrygden, der kjønnsforskjellene i levealder balanseres og utbetalingen går til du dør.

JLH: Innskudd er en dårlig ordning, og mange arbeidsgivere legger seg på det laveste innskuddet. Så er det også mange som går over til innskuddsbasert pensjon som legger seg på 7 prosent, men det er jo også så mye det må være for at det skal monne, og du må fortsatt være forsiktig hvis du tenker å leve lenge. Og så er det jo usikkerhet rundt avkastningen.

I Lokomotivmannsforbundet hadde vi spørsmålet om innskuddspensjon oppe. Vi skulle egentlig tatt det i sist oppgjør, men vi står fortsatt i SPK. Problemet er at levealdersjusteringen også gjør pensjonen der langt dårligere enn tidligere. Så, i forbindelse med at en del virksomhet blir utskilt og mest sannsynlig blir privat, har forbundet tatt til orde for en innskuddsordning. Og da har du det gående. På kort tid skal veldig mange medlemmer sette seg inn i det, og det gjør man jo ikke. Reformen går over hodene på alle, det er stort sett bare forbundsledelsen som skjønner det og dermed kan bestemme seg for hva de vil og få gjennomslag for det. Hvis NSB hadde kunnet tilby en innskuddspensjon, så hadde nok vi gått inn på det, fordi folk ikke skjønner hva det innebærer.

Jeg tenker vi må se det omvendt. Hvor lenge hadde vi egentlig den gode pensjonsordningen? Den hadde vi bare noen og førti år, og da må det vel kunne være mulig å kjempe for å få den tilbake? Her føler jeg at veldig mange deler av fagbevegelsen bommer, når de går inn for løsninger man ikke vil ha. Fagbevegelsen bør ikke gå inn for individuelle løsninger som ikke sikrer kollektive rettigheter. Men det ene forbundet etter det andre lar seg jo presse.

ÅSR: Lederne i fagforeningene i offentlig sektor argumenterer jo ofte for at den offentlige tjenestepensjonen får oss opp på det nivået vi hadde før. Men jeg mener altså at vi heller skal gjøre noe med alderspensjonen. Det er jo slik at selv om det gjerne fremstilles slik at det er tjenestepensjonen det står og faller på, så er det fortsatt alderspensjonen som utgjør den største delen av den samlede pensjonen, der tjenestepensjon, AFP og for noen også individuell pensjonssparing utgjør de andre komponentene. Utfordringen består derfor i å få folk til å skjønne at hvis du skal ha en god og solid pensjon, må du gjøre noe med alderspensjonen i folketrygden, ikke tro at tjenestepensjonen skal redde oss.

Gnist: Men du har jo også noe som kalles hybridpensjon, som vel er en slags innskuddsordning som skal gi oss samme sluttresultat som den ytelsesbaserte ordningen?

ÅSR: Men det vil ikke finansnæringen snakke om, for der er det lite å hente for bankene. Hybridordningene er en form for innskuddsordning som gir en garanti for at pensjonen blir livsvarig og kjønnsnøytralt. Det betyr at arbeidsgiver må gi flere garantier. Ordningen er blant annet innført i enkelte forskningsinstitutter, men når du får inn pensjonsrådgivere, så nevner de ikke at hybrid er en mulighet. De tjener ikke nok på det, og derfor er det nesten ingen som tilbyr hybrid. Og det er jo problematisk at det som gagner de fleste, holdes skjult. Til og med LOs egen bank, Sparebank 1, selger både innskuddspensjoner og pensjonssparing.

Gnist: Så i stedet for å snakke om å forsvare offentlig pensjon, burde vi snakke om å reversere pensjonsreformen?

ÅSR: Det har skjedd en endring, og den er ikke bra for fellesskapet. Utgangspunktet for pensjonsreformen var at det var for dyrt. Pensjonsreformen kom i stedet for at vi kanskje måtte betalt litt mer i skatt, men vi må jo likevel spare, det vil likevel koste, men nå er ansvaret mitt. Og hvis jeg ikke har penger når jeg er 80 år, så er det mitt problem, jeg som har gjort et feil valg. Og at den endringen har skjedd uten at man har sett det, er trist.

Gnist: Det fremstår jo som at de som har stemt igjennom denne reformen har trukket stigen opp etter seg og straffet dem som kommer etter. Burde ikke dette være en god sak for de fleste under 50, uavhengig av politisk ståsted?

ÅSR: Til konferansen vår i mars ville vi gjerne hatt ungdomspolitikere til å diskutere dette, men de mener som regel det samme som moderpartiet. De sier at nå har vi hatt pensjonsreformen, den er opp og vedtatt, nå må vi se på hvordan vi skal få disse ordningene til å fungere, eller heve innskuddet i OTP. Og det er bra det gjøres noe med ordningene i privat sektor, men det betyr ikke at man kan hvile og si man ikke skal gjøre noe med alderspensjonen.

Det er ikke pensjon som har stått på agendaen blant unge, selv om det har tatt seg litt opp, blant annet i forbindelse med alle de problemene som oppstår ved outsourcing og bytte av pensjonsordninger. Så spør man seg hvorfor man må gjøre det, og dermed dukker det igjen opp – det er alderspensjonen det må gjøres noe med.

JLH: Det handler også om hvor lett vi lar det skje. Men for mange er jo pensjon så langt unna, så man har latt toget gå. Den manglende motstanden i fagbevegelsen handler jo om det. Jeg tror noe av det viktigste er å hente spørsmålet ned. Det er mer enn bare delingstall; det handler om prinsipper og hvilket samfunn vi vil ha. Og det er jo mange dyktige folk der som kan utarbeide detaljene rundt hva man teknisk sett kan gjøre, men vi er helt avhengige av at langt flere snakker om det og deltar i debatten – uten å være helt der oppe med de som bruker alle ord og uttrykk som i hvert fall ikke jeg kan.

JLH: Men det er som Eystein Garberg argumenterer for. I stedet for at man har dagens ordning, så kan man legge disse innskuddene inn i folketrygden. Så da har du det fra du går ut i jobb, og har det på en mye tryggere måte. Det må da være smartere, i hvert fall hvis du ser bort fra finansnæringen. Slike løsninger er vi nødt til å vise frem.

Gnist: Nå er det LO-kongress i mai. Blir pensjon en sak der?

ÅSR: Ikke alderstrygd, så vidt jeg vet, men privat tjenestepensjon og privat AFP, og her har Rettferdig pensjon gjort en viktig jobb. Jeg har inntrykk av at den individuelle pensjonskontoen til Fellesforbundet er parkert, også innenfor det private begynner man å se at innskuddspensjon er dårlig. Handel & Kontor hadde en undersøkelse der de så på hvordan det ville ramme dem, og det så ikke bra ut, men jeg er usikker på hvordan det står til der. Men det skal bli spennende å se, vi får bare håpe at arbeidet med å lage en bedre OTP ikke blir et argument for ikke å gjøre noe med alderspensjonen. Og så er jo ofte også svarene pakket inn så du nesten ikke forstår hva det handler om. Hva er det de egentlig sier og vil? Vi ser jo også det samme fra Unio.

JLH: Vi samarbeider en del med Rettferdig pensjon, for det er viktig å samarbeide på tvers av sektorene her. Men verken LO eller politikerne ser ut til å ønske pensjonsspørsmålet opp, verken i valgkampen eller på kongressen.

Gnist: Hva mener dere da skal til for å få reist spørsmålet politisk?

ÅSR: Det er mye vi forholder oss til i arbeidslivet som vi ser er vanskelig, men det er jo noen prinsipper som ligger der, noen goder du tar for gitt, helt til du i etterkant ser hva som har skjedd. Først da blir det viktig. Debatten om pensjonsreformen var det nesten ingen som hadde noe forhold til. Man tar en god pensjon for gitt. Og da kommer man i etterkant og ser man ikke er like godt ivaretatt som man trodde. Og så lurer jo jeg litt på hva som skal til for at man skal få partiene på Stortinget med på å stille spørsmålstegn om pensjonsforliket. Og om det først kommer når vi er pensjonister, eller de som er ti år eldre enn oss, så er det ganske mange som er fanget.

Du skal ha egen sparing, det er en stor greie, men ingen gjør jo det. Og de som har vært i det private, har jo ingen anelse om gevinstene de har fra ulike arbeidsgivere. Avgiftene spiser opp det du har. Det er veldig stille rundt fremtidige kamper som må komme, det er så mange som taper der ute, men om det da er folketrygden som skal redde situasjonen, er det ikke så mange som vil snakke om det.

JLH: Pensjon er pensjon, jobb er jobb og lønn er lønn. Det er kjernen, og endringene som er gjort der har skjedd nesten uten at man har fått det med seg. Kravet må være å få det tilbake igjen, men det må være mulig. Spørsmålet er hvor fort det kan skje. Det er jo en voldsom urettferdighet her, og det må jo være flere som ser den.

De politiske utsiktene man har, er jo også en sak. Jeg har nesten aldri hørt at AP er blitt stilt ansvarlige for den pensjonsreformen de står bak. Men nå på Trondheimskonferansen var det noen som tok Hadia Tajik på ordet når hun snakket om ulikhet. Og det tror jeg er viktig – når man snakker om ulikhet, må man kunne kontre med pensjonsreformen. Dette er deres verk, og det vil være noe av den største ulikheten vi vil komme til å se om det blir stående fremover i tid.

Det er jo ikke noen tvil om at hvis vi får regjeringsskifte, så vil Arbeiderpartiet være størst i den nye regjeringen, men jeg tror ikke vi får noen ny politikk fra AP, i hvert fall ikke som skiller seg noe veldig fra det vi har sett. Så derfor må man ansvarliggjøre dem, binde dem til masta for å få dem til å gå en annen vei, og da må vi begynne å snakke om det. Og da må vi være mange. Da kan vi kanskje være i stand til å flytte noe av debatten. Men vi må også velge oss ut noen punkter. For det er mange saker, og da må mange være enige om at pensjon skal være en av de sakene man løfter frem. For det er noe av det viktigste for de fleste hvis man ser fremover i tid.

Gnist: Og så er det vel kanskje slik at med den regjeringen vi har i dag, så er det ikke så store saker som må endres for at man skal bli fornøyd?

ÅSR: Det er nok ikke pensjon som løftes høyest, nei, men det er jo flere som begynner å se det, det er en større interesse nå enn for noen år siden, særlig blant de yngre i fagbevegelsen. Men vi må få snudd det litt – i stedet for å si at vi må gjøre noe med tjenestepensjonen fordi alderspensjonen er endret, må vi heller se på at vi gjorde noe feil med alderspensjonen, så får vi se på om hva det gjør for tjenestepensjonen.

Kapitalismens systemkrise arter seg på mange måter. Nedgang i BNP-vekst tiår etter tiår. Økende arbeidsløshet/undersysselsetting tiår etter tiår. Overkapasitet i industri- og tjenesteproduksjonen. Overflødig pengekapital som ikke finner tilstrekkelige investeringsmuligheter, periodiske finanskriser og såkalte «bobler» (raske prisfall etter vedvarende prisstigning) med mer.

Johan Petter Andresen er pensjonert industrimaler. Han har skrevet boka Kampen for sekstimersdagen (Forlaget Rødt!, 2015), og tidligere bidratt med stoff om økonomi og arbeidsliv.
Foto: Campact

Sentralisering av kapitalen og utvidelse av markedet

Fram til for noen få år siden har den absolutt dominerende retningen innafor borgerskapet vært å løse problemene ved å sentralisere kapitalen i stadig større og stadig mer internasjonaliserte enheter, privatisering av offentlig virksomhet for å utvide det kapitalistiske markedet og å fortsette proletariseringa av småprodusentene (bønder, fiskere, håndverkere) i hele verden. Med omvandlinga av Comecon-landa og Kina til kapitalistiske økonomier som ble integrert i den vestligdominerte kapitalismen, fikk kapitalen nye områder å akkumulere i og nye avsetningsmarkeder. Men i og med at overklassen i disse landa forvandla seg til en monopolkapitalistisk klasse kunne ikke de vestlige kapitalistene ta over disse landa som nykolonier, men ble tvunget inn i samarbeid og kamp om utviklinga av disse landas økonomier. Etter den såkalte finanskrisa i 2008 preges også disse tidligere sosialistiske/statskapitalistiske landa av stagnerende vekst og motsetningene mellom stormaktene skjerpes.

Multilaterale investoravtaler

For å sikre de internasjonaliserte bedriftenes interesser har statsmaktene fram til nå framforhandla stadig flere avtaler som gir utenlandsbaserte og egne monopolkapitalister mer like rettigheter på bekostning av arbeiderklassen, sjølstendig næringsdrivende, småkapitalister og demokratiet. Men problemene tårner seg likevel opp for monopolkapitalen. Såkalt frihandel og økt generell investormakt gir ikke økt vekst. Tvert i mot. Motsetningen mellom produksjonsevne og forbruksevne vokser.

Mellomstatlige avtaler

Et alternativ til løsningene som ligger i de internasjonale investoravtaler (som feilaktig blir kalt frihandelsavtaler) TPP, TTIP, EU osv m.fl. er å gå over til mellomstatlige avtaler som er mer begrensa og mer knytta til forholdet mellom to land. Det er ikke rart at små imperialiststater som vil tjene sine egne monopolborgerskap, føler en viss usikkerhet. Lille Norge mot store USA er ett eksempel. Derfor kan oppbruddet som begynte med Brexit og fortsetter med Trump, sees på først og fremst som et uttrykk for at stormaktene prøver å finne andre måter å fremme interessene til sine egne internasjonaliserte monopoler. Monopolselskaper med base i Norge opererer i den monopoliserte internasjonale økonomien, og deres lydige norske stat føler seg nok som en spurv i tranedans.

EØS

Fortsatt er hoveddelen av monopolborgerskapet i Norge opptatt av å sikre EØS-avtalen, ettersom de ikke greier å tvinge inn Norge som fullt EU-medlem. Dette fordi de regner med at de får bedre løsninger når flere mindre stater er med i forhandlingene. Problemet for det norske folk er at monopolenes interesser er motsatt av folkets. Så lenge Høyre og Arbeiderparti-ledelsen med sine halehengpartier rår grunnen, vil de løsningene som staten går inn for, være løsninger basert på å sikre eierinteressene til det «norske» monopolborgerskapet. For arbeiderklassen i Norge vil det være bedre at Norge ikke er med i EU/EØS fordi dette vil svekke deres motstander; monopolborgerskapet og styrke mulighetene for å flytte fram arbeiderklassens posisjoner.

EU overstatlig?

Er EU og dets redskap EØS et mellomstatlig eller et overstatlig fenomen? Begge deler. Rådet, som er det høyeste organet, kan vedta regler som gjelder hele EU/EØS-området. Noen saker trenger enstemmighet, og noen saker krever to-tredjedels flertall osv. De sterkeste landa i EU har den avgjørende innflytelsen i hvordan EU utvikles. Men de sterkeste landa vil ikke gi fra seg sin suverenitet til EU. Det vil ei heller de minste, dersom det går på tvers av interessene til de dominerende monopolkapitalistiske interessene i vedkommende land. Når det gjelder de største landa, har Storbritannia, som nå er på vei ut, vært mest tilbakeholden med å inngå et for tett samarbeid. Men det gjelder også Tyskland, Frankrike, Italia, Spania osv m.fl . Altså: stadig tettere union, men ikke så langt at monopolkapitalistene mister kontrollen over «sin» nasjonalstat.

Derimot fungerer EU overstatlig overfor arbeiderklassen, og demokratiet der EU kan påtvinge landa retningslinjer som svekker folkelig makt og arbeiderklassens stilling i det enkelte land. Det samme gjelder overnasjonalitet for å fremme monopolkapitalens interesser med hensyn til å øke sitt marked gjennom privatisering og å gi fordeler til monopolkapital foran småprodusenter.

Monopolenes nasjonalstat

Det som nå skjer, er at en stadig større del av monopolborgerskapet vil legge større vekt på nasjonalstaten som utgangspunkt for sine affærer. Grunnen til dette er at problemene hoper seg opp, og monopolbedriftene blir stadig mer avhengige av nasjonalstaten for å løse sine problemer. Midt i praten om avregulering og privatisering øker monopolkapitalens avhengighet av det offentlige.

Det legges nå mer opp til mer målretta tiltak for å sikre egne interesser til egne bedrifter. Monopolborgerskapet har aldri egentlig ment å gi fra seg kontrollen over produksjonen, markedet, statsfinansene osv i sitt hjemmedomene. Det har vært innstilt på å gi fra seg litt makt, men bare mot å få tilsvarende hos andre. Men nå hoper problemene seg opp. Gjelda øker, den kapitalistiske veksten uteblir, og nå gjelder det å sikre at man har mest mulig kontroll over eget bo framfor å begi seg ut på internasjonale kompromisser som kan vise seg å svekke denne hjemlige kontrollen.

Når jeg omtaler monopolkapitalistene som klasse, innebærer ikke dette at det ikke er motstridende interesser mellom dem også på den hjemlige arenaen. Ikke alle monopolkapitalister er like avhengige av å selge til hjemmemarkedet og av å produsere i hjemmemarkedet. Derfor er det stadige kamper rundt innholdet i det internasjonale samarbeidet. Men de forenes i kampen for at staten skal være et redskap for monopolenes interesser mot det arbeidende folket.

Norges monopoler

For å være litt mer konkret: Statoil, Telenor, Statkraft, Hydro og DNB er typiske norske monopolkapitalister som er eid både av det offentlige og private. Hva skjer hvis et av disse selskapa får problemer som det ikke greier å løse? Jo, da henvender det seg til den norske staten for å løse problemene (Denne linken illustrerer en av måtene staten sikrer finanskapitalen: http://andresensblogg.no/beretningen-om-et-varslet-ran/). Hvis det er et problem i utlandet, vil selskapet be den norske staten gripe inn ved å delta i forhandlinger med vedkommende stat. Hvis det oppstår uenighet om tolkningen av en internasjonal avtale, vil det til syvende og sist også være den norske staten som vil kjempe denne kampen i internasjonale fora. De såkalt overnasjonale avtalene er altså i bunn og grunn mellomstatlige, og den enkelte staten kan trekke seg fra dem.

Staten er monopolenes sikring

Hvis et norsk monopol går konkurs, eller er i ferd med å gå konk, kan det henvende seg til den norske staten og be om finansiell og annen støtte. Det kan ikke henvende seg til IMF, den Europeiske sentralbanken eller liknende. Det er avhengig av «sin» stat. Altså er det slik at hvis bedriften er stor nok, vil den norske staten gripe inn og redde den, fordi konsekvensene av ikke å redde bedriften vil være  å ikke spille sin rolle som øverste ansvarlige for å sikre monopolborgerskapets interesser. Det er bare hvis det er politisk helt umulig, at staten vil la et større monopol gå konk. Island er vel et eksempel der staten ikke hadde muligheter til å redde alle de store bankene som var konk i 2008. Men dette er unntaket. Det normale i 2008 var at den enkelte nasjonalstat, uavhengig av om den var EU-medlem eller ei, redda «sine» finansinstitusjoner, og dermed finansieringen av de store monopolene.

Hjemmesfæren

Framover vil altså internasjonale avtaler i større grad preges av økende behov for å sikre kontrollen over hjemmesfæren. I et slikt scenario kan ulike politiske løsninger bli fremma som har det til felles at de er et resultat av kampen internt mellom de ulike monopolene i det enkelte land ut fra hvordan de er internasjonalisert og ut fra hvordan det enkelte land tenker seg det kan være lurt å alliere seg. Ikke for å lage noe overnasjonalt, men ut fra å lage mellomstatlige avtaler som sikrer hjemmesfæren og samtidig gir muligheter for utenlandsoperasjoner.

EU i krise

I et slikt scenario er dagens EU som unionsprosjekt og euroen ikke mulige. Euroen undergraver muligheten for nasjonal kontroll. EU blir nå i stadig større grad en hindring for monopolene ved at det gir for lite fleksibilitet for den enkelte stat til å manøvrere med tanke på mer tilpassa bilaterale løsninger. Det er derfor bare et spørsmål om tid før begge deler må reformeres slik at euroen omfatter færre (eller forkastes) og at EU blir mindre inngripende og mer mellomstatlig. Hvis ikke disse reformeres, vil monopolborgerskapet sjøl måtte ødelegge institusjonene. De politiske redskapene for dette er allerede i ferd med å snekres i form av de høyrenasjonale organisasjonene.

Skattepolitikken

Det ser ut til at de høyrenasjonale miljøene i USA og Europa har en del lik økonomisk politikk. Skattelette for kapitalen. Mindre regulering av bedriftenes virksomheter. Svekking av velferdsstaten. Forsøk på å mobilisere arbeiderklassen i eget land mot «de andre» – altså nasjonalsjåvinisme. Billige østeuropeere, meksikanere osv og flyktninger blir utbytta ekstra hardt. Samtidig får de skylda for de harde tidene.

Theresa May var Remain (for å forbli i EU), men leder nå Brexit. Hun vil fremme monopolenes interesser på en annen måte enn gjennom avtaler av typen TTIP, TISA, EU. Det vil altså bli en overgang vekk fra multilaterale avtaler til bilaterale avtaler. De vil bli forsøkt gjort like eller enda mer inngripende mot arbeiderklassens rettigheter og demokratiet i det enkelte land enn det som nå er tilfelle. Finanskapitalen vil sikkert prøve å få inn ISDS-klausuler (Investor State Dispute Settlement) – altså at en bedrift kan gå til sak mot en stat fordi staten har gjort noe som svekker den utenlandsbaserte investorens framtidige profittmuligheter) i de bilaterale avtalene, og vil sikkert prøve å få inn bestemmelser om mer privatisering. Det vil bli klassekamp i det enkelte land om innholdet i disse bilaterale avtalene.

Slutten på nyliberalismen?

Slutten på nyliberalismen? Eller ny vri på nyliberalismen? Poenget er staten. Fram til nå har man argumentert med at markedet må styre økonomien – ikke staten. Man har sagt at uten markedet og den «frie» konkurransen vil ikke produktiviteten øke og folks skattepenger vil kastes i et bunnløst byråkratisk hull. For at det skal være reell konkurranse må staten være «hands off», ikke drive med subsidier eller ha statsdrevne selskaper. Men dette har alltid vært hult. Monopolene har alltid trengt staten. Etter den andre verdenskrigen og fram til 70-tallet var det en offentlig hovedoppgave å stimulere etterspørselen og utvikle infrastruktur for å underlette bedriftenes behov. Men da dette ikke virka godt nok, gikk statens oppgave over til å deregulere velferdsstaten, fjerne begrensninger på bedriftseiernes makt og øke investeringsmulighetene for kapitalen gjennom privatisering. Kort sagt: fra keynesianisme til nyliberalisme. Men nå sliter monopolborgerskapet med fortsatt stagnasjon, og staten må nå koples mer direkte inn i arbeidet for å sikre monopolenes virke på en mer direkte måte.

Skattekutt og skreddersydde avtaler

Staten skal ordne med mer skattekutt, avgiftslettelser og subsidier for monopolbedrifter i de enkelte landa. Monopolene vil ha mer skreddersydde avtaler som i realiteten skjermer dem sjøl i deres hjemmedomene, men som likevel kan gi muligheter for andre lands finanskapitalister i områder som ikke betyr så mye for dem sjøl. (Dette blir såkalte trade-offs som passer bra for pragmatiske politikere som Trump og May som ser på seg sjøl som næringslivets representanter). Staten må også fortsette arbeidet med å svekke arbeiderklassens og ikke-statskontrollerte fagforeningers innflytelse.

Nasjonalsjåvinisme

For å selge dette inn til folk flest i egne land, vil man snakke om «våre» bedrifter og «vårt næringsliv» og snakke varmt om konkurranseevne osv., slik vi har hørt det før, men nå mer spesifikt på de framtidige bilaterale handelsavtalene. Og dette nasjonale «vi» vil bli satt opp mot dem som står utafor dette «vi». Og disse andre vil være de som skal få skylda for at det går galt for folk flest.

Nasjonalsjåvisme kontra nasjonal sjølråderett

Arbeiderklassens kamp er, i likhet med kapitalismen, både nasjonal og internasjonal. Nasjonalstatene som har vokst fram sammen med utviklinga av kapitalismen har et tvetydig innhold. På den ene sida har staten alltid vært redskapet til kapitalistene og etter hvert til monopolkapitalistene. På den andre sida har arbeiderklassens internasjonale kamp for egne interesser arta seg som en kamp i den enkelte nasjonalstat. Et godt eksempel er innføringen av åttetimersdagen etter den russiske revolusjonen i 1917. Åttetimersdagen ble innført i så å si alle industrialiserte land på grunn av arbeiderklassens styrka stilling internasjonalt, men dette skjedde ulikt, avhengig av de særegne forholda i det enkelte land. Og slik var det også med 40-timersuka etter den andre verdenskrigen. I og med at alle framskrittene for arbeiderklassen er knytta til den nasjonale lovgivningen og normer i de enkelte land, er det avgjørende å forsvare seg mot alle forsøk på å undergrave sjølråderetten. Også med tanke på en overgang til en sosialistisk verdensorden er sjølråderetten et avgjørende fundament. Det er med grunnlag i å ta kontroll i den enkelte nasjonalstaten, at arbeiderklassen kan ta kontrollen over produksjonen, valutaen, nasjonale finanser og monopolene i det enkelte land og utvikle det framtidige sosialistiske samfunnet.

Enda mer av det samme

Legger nå statene om politikken når det gjelder lønn, arbeidstid, deregulering og velferdsstat? Nei, den negative trenden vil bare forsterkes. Når det gjelder velferdsstaten, tas det tiltak for å senke bidraget til denne fra monopolene gjennom skattekutt og subsidier. Skole, helse, alderspensjon og annet som folket trenger, får det finansiere sjøl, uten støtte fra monopolene. Tvert i mot. Monopolene skal tjene på at disse tjenestene blir del- eller helprivatisert. Krisa fører til økt arbeidsløshet og utstøting fra arbeidsmarkedet. Og da får disse ofrene, sammen med superbillig utenlandsk arbeidskraft, skylda for de økende problemene med å finansiere velferden. Du snakker om å snu verden på hue!

Skjerpa motsetninger

Kort oppsummert: Brexit og Trump er uttrykk for at det internasjonale kapitalistiske systemet får stadig større problemer. Vi opplever nå en overgang til en kapitalisme som vil preges av mer skjerpa kamp mellom arbeiderklassen og monopolene og større internasjonale spenninger, etter hvert som heller ikke de tiltaka som nå ligger på beddingen, vil løse kapitalismens stagnasjonstendenser. Kommunistene har nok å henge fingrene i når det gjelder å delta i både den defensive kampen mot forverring og den offensive kampen for et samfunn som kan bruke menneskenes skaperkraft til å bygge en menneskevennlig og miljøvennlig framtid. Merkelig nok, er jeg optimist.

Hans Ebbing om Karl Marx-biografien til Sven-Eric Liedman:

– Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi.

Hans Ebbing er medlem av SV.

Sven-Eric Liedmans Karl Marx – En biografi¹ er vel det nærmeste vi kan komme en komplett biografi om Marx. Et nærmest ufattelig stort og mangfoldig intellektuelt arbeid blir lest i sammenheng med et sterkt levd liv i familie og vennskap, i rollene i offentligheten som avisredaktør, korrespondent, som politiker, debattant, som politisk organisator, alliert og motstander. Og ikke minst – det aktive forholdet til sin samtids vitenskaper, den politiske økonomi, naturvitenskapene, særlig Darwin og den nye, organiske kjemien. Biografien er forenet med en kritisk gjennomgang av dette arbeidet. Et stort arbeid om et stort arbeid!

Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi. Dette er et paradoks ettersom Marx (og Engels) jo var de første som med det lenge upubliserte Die deutsche Ideologie (1845, utgitt først 1932, ukjent for alle supermarxistene med Lenin og Trotskij etc. i spissen) utviklet et kritisk ideologibegrep som «fordreid» eller «falsk» bevissthet. Ideologieffekten oppstår ikke i språket og tenkningen isolert sett, men i møte mellom samfunnets motsetninger når dette møtet artikuleres som filosofi, religion eller vitenskap som foregir å stå «utenfor» eller «over» samfunnets motsetningsfylte realiteter. I disse stridighetene om «marxismen», som ingen kan ha den fulle oversikt over og som derfor er åpne i sine avslutninger mens de pågår, deltar «marxister», «liberalere», «sosialdemokrater», «maoister» og «anti-marxister» av ulike slag, ikke minst de siste. Biografien dreier seg derfor også om en drøfting av marxisme-diskusjoner og Marx-tolkninger i Liedmans egen samtid (og dermed samtiden til de litt eldre leserne av Rødt!): Biografen er slik en implisitt biografi om biografen – en engasjert politisk intellektuell og akademisk idéhistoriker i Sverige.

Samtidens grep på fortolkningen

Sven-Eric Liedman (f. 1939) begynte sin akademiske karriere innenfor filosofien, men på grunn av den rådende historie-løshet og dogmatiske positivisme i svensk filosofi på 1950- og 60-tallet skiftet han over til idéhistorie. Den historiske dimensjon i vitenskapelig arbeid, filosofi osv. er ikke bare en utvendig, historisk datering av dette arbeidets faktiske plassering i en objektiv tidslinje, men en plassering av dem i en sammenheng av mening. Ulike intellektuelle posisjoner og stridigheter belyser hverandre gjensidig skiftende over tid, dels uavhengig av opphavsmennenes-/kvinnenes intensjoner. Tidligere posisjoner som overleveres oss, fortolkes og får mening ut fra og «i» vår egen motsetningsfylte samtid. Ingen leser kan flykte fra sin samtids lys og skygge, heller ingen biograf.

Samtidens grep på fortolkningen av Marx´ liv og arbeid manifesterte seg umiddelbart etter hans død i 1883. Liedmann peker på at det da ikke manglet vennligsinnete lesere som ville legge beslag på hans teorier og bestemme hvordan de skulle tolkes. Motivene for denne kampen om «den riktige fortolkningen» har fortsatt fram til denne dag. Det har hatt til konsekvens at selve det intellektuelle arbeidet, slik vi finner det i Marx´ skrifter og hans egne, kritiske refleksjoner over disse, dels druknet i ideologisk larm, i «marxismens og vitenskapens» navn. Liedmann viser til utbruddet fra Eleanor Marx, Marx´ yngste datter, da slagsmålet var i gang kort tid etter farens død: «Måtte himmelen bevare Marx for hans venner!» Alt før dette hadde fenomenet «marxisme» dukket opp som en ideologisk objektivering, slik at Marx selv måtte erklære at «etter alt hva jeg vet, er jeg ingen marxist» – referert av Friedrich Engels. («Alles, was ich weiss, ist, dass ich kein marxist bin».)

Kapitalens fenomenologi

Marx var altså klar over motsetningen mellom marxisme som «lære», ideologi og verdensanskuelse og hans eget rastløse, alltid uferdige intellektuelle arbeid under stadig revisjon. Denne distinksjonen mellom den internt intellektuelle, begrepsmessige dimensjonen og den utadvendte objektiveringen som «isme» er seinere blitt utlagt som skillet mellom vitenskap og ideologi, et skille som den franske filosofen Louis Althusser (1918–90) la stor vekt på (jfr. Die deutsche Ideologie), og som Liedman gir en god framstilling av. Skillet var på 1960- og 70-tallet et viktig element i oppgjøret med ny-stalinismens og maoismens ødeleggende virkninger på formidlingen og forståelsen av hva Marx´(og andre viktige teoretikeres) arbeid gikk ut på, da denne motsetningen ble særlig heftig diskutert i Sverige og Norge. Hos Liedman (og ikke bare ham) er dette skillet også viktig for å «distansere» deler av Freidrich Engels teoretiske arbeid, særlig Anti-Dühring, fra de åpne tendensene i Marx´ kritikk av den politiske økonomi, primært Kapitalen og Grundrisse – det siste et arbeidsmanuskript fra 1857, publisert først i 1939 i Moskva og derfor ukjent for stridende supermarxister som Plekhanov, Lenin, Trotskij, Kautsky Bebel, Zetkin, Bernstein, Hilferding, Luxemburg, Gramsci. Men det er nettopp der Marx demonstrerer sin nyskapende, analysemåte skarpest, som oppløser tendensene til steil teoretisering og «ismefisering». Det dreier seg om kapitalens fenomenologi.

Marx´ sjølrefleksjon: Politisk økonomi I og II

Da er det litt uheldig for biografien at Liedmans gjennomgang av Kapitalen etter min mening er den svakeste delen. Han innfører en ny term , «abstrakt arbeidskraft», som velvillig fortolket vel må utlegges som det Marx kaller abstrakt arbeid – altså de ulike konkrete arbeidenes felles samfunnsmessige form som vareproduserende arbeid. På dette viset blir den helt grunnleggende distinksjonen hos Marx mellom arbeid (som en levende, verdiøkende og samtidig bruksverdi skapende prosess) og arbeidskraft (som vare, kapital) tilslørt, for ikke å si visket ut. I boka viser han til at han har hatt hjelp til denne delen av biografien fra fagøkonomisk hold. Det kan ha vært risikabelt.

Men Kapitalen er ikke en «positiv» politisk økonomi. Undertittelen til verket presiserer at det dreier seg om en Kritik der politischen Ökonomie. Kritikk-begrepet er klart flertydig: Marx forstår seg selv som deltaker i en stor, historisk gitt vitenskapelig tradisjon, den politiske økonomi, særlig slik han finner den hos Adam Smith og David Ricardo m.fl. Som vitenskap har den ambisjon om å avdekke de lovmessigheter, bevegelseslover, som preger det økonomiske liv, men som er skjult for folk flest, for common sense. Teorien hans er «positiv» i den mening at den søker å si noe om hva som faktisk er tilfelle – «positivt gitt».

På den andre side er dette ikke mulig uten samtidig å gå kritisk gjennom det teoretiske, relevante arbeidet som alt foreligger innfor den økonomiske vitenskapens tradisjoner. Derfor får Marx´ referanser til – og kritiske nærtolkinger av – begrepsbruken i den foreliggende politiske økonomi stor betydning, slik dette skjer mest utførlig i Kapitalens påtenkte 4. bind, Theorien über den Mehrwert. Den politiske økonomi kritiserer seg selv gjennom Marx´ arbeid. I disse undersøkelsene framhever Marx økonomenes «esoteriske» (innadvendte) begrepsbruk, typisk for vitenskapenes forskjellighet fra og distanse til common sense. I forskningsprosessen skjer dette parallelt med empiriske studier som kan belyse den saklige relevans av begrepsdrøftingen. Og gjennom dette avdekker han hvordan begrepsbruken i den etablerte politiske økonomi stundom er tendensiøs – «ideologisk» i betydningen «fordreid» – for så vidt som den er en tilsløring av interesser som ligger til grunn i den politiske teoriens begrepsfesting av den økonomiske praksis, og da med utgangspunkt i den helt grunnleggende vare- og pengefetisjismen. Denne fetisjismen er en fungerende, psykisk realitet. Som deltakere i et «universelt» vareproduserende samfunn oppfatter vi pengenes og kapitalens «magiske» kraft som autonome, selvdrivende størrelser. Denne fetisjen blir av Marx forstått som en realabstraksjon – abstraksjoner som ved sin kollektivt gjennomgripende, samfunnsmessige karakter blir tung realitet for hver og en av oss – en del av den mentale «natur» hos mennesker som lever og handler med penger og varer «i samfunn som domineres av den kapitalistiske produksjonsmåten». (Marx bruker ikke ordet «kapitalisme» i Kapitalen!).

Dette er det forståelsesgrunnlaget, det epistemologisk moment, som burde vært revolusjonerende for all økonomisk tenkning etter Marx og skarpere framstilt hos Liedman. Marx demonstrerer at han «ser bak» Ricardo og Smiths begreper i det at de stundom – i deres «apologetiske øyeblikk» – uttrykker en ureflektert, utadvendt, «eksoterisk» partiskhet, et implisitt klassestandpunkt innbakt i vitenskapens begreper på en fordekt måte. Også i dagens politiske økonomi framstår kapitalen fortsatt som en ting, som «natur», mens Marx viser at kapitalen som fenomen tvert om er et «samfunnsmessig forhold». Fenomenet kapital forutsetter historisk gitte, og dermed historisk-relative, foranderlige produksjonsforhold. Som produksjonsforhold er de klasse- og maktforhold. I den klassiske politiske økonomien framstår disse forholdene – bevegelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten ­– som evige og tidløse. Kapital oppfattes rett og slett som en «uavhengig innsatsfaktor» (ved siden av arbeid) også i dagens akademiske økonomi og ikke som et resultat av en historisk bestemt og derfor «relativ» måte å organisere arbeidet på.

Gjennom denne doble avdekking kommer Kapitalen i en grunnleggende teoretisk motsetning både til den kapitalistiske virkelighet og dens systemkonforme økonomiske teori som blir praktisert ved universitetene, motivert ut fra kapitalkreftenes («markedets») behov for begreper i deres økonomske disposisjoner og styring, og ikke minst ut fra statens økonomiske politikk for å fremme gode vilkår for kapitalens akkumulasjon. Vi forsår da godt hvorfor Kapitalen oppfattes som kontroversiell på en måte som gjør det umulig å integrere dens kritiske metodikk i det bestående samfunnets økonomiske utdanningssystem og begrepsverden. Disse motsetningsforholdene kunne vært skarpere formidlet av Liedman. På den andre side får han godt fram den rådende politiske økonomiens teoretiske elendighet og praktiske hjelpeløshet overfor de globale krisetendensene som nå gir fornyet interesse for Marx hos mange økonomistudenter og noen få akademiske økonomer.

Krise

Nettopp fordi denne krisa domineres av finanskapitalens akkumulasjonslogikk, kunne den hos Liedman dannet et tydeligere utgangspunkt for en kritisk avgrensning av Marx´ framstilling av kapitalforholdet i Kapitalen og Grundrisse. Det er en historisk betinget svakhet ved Kapitalen (1867–94) at finanskapitalens (tilsynelatende) løsrivelse fra «realøkonomien» i dag ikke fanges godt nok opp. Bakgrunnen for det er ikke primært en «svakhet» ved Marx´ metode, men det historiske faktum at på Marx´ tid – og lenge etterpå – var det den industrielle kapital som dominerte det økonomiske systemet både i praksis og i økonomisk tenkning. Finans- og kredittkapital var underordnet industrikapitalens dominans. Denne rent empiriske, historiske realitet («historisitet») legger prinsipielle begrensninger på hva en kritikk av den politiske økonomi i det hele tatt kunne yte på Marx´ tid. Denne erkjennelsen av vitenskapenes historisitet er imidlertid en typisk «marxsk» erkjennelse. Den utilstrekkelighet vi da finner i Kapitalen når det gjelder å forklare vår tids økonomiske (og politiske, ideologiske og økologiske) krise, er en objektivt betinget utilstrekkelighet som må takles ved den politiske økonomiens sjølrefleksjon, altså «marxsk». Av samme grunn må kritikken av den politiske økonomi fornyes i det prinsipielt «uendelige» både teoretisk og empirisk.

Kapitalens mangel – en skandale!

Kapitalen ble aldri ferdig. Påminningen om dette er viktig hos Liedman. Kapitalen preges nemlig av en teoretisk mangel: Den systematiske framstillingen av de grunnleggende maktforhold, de sosiale klassene og deres innbyrdes, permanente kamp om dominans og maktutøvelse – og det hos den samfunnsviter og filosof som mer enn noen annen er blitt kjent for å løfte fram klassekampens betydning ikke bare for politikken og samfunnslivet ellers, men for vår måte å forstå verden på! En skandale! Dermed mangler også en teori om statens rolle og dens utvikling og virkemåte i forholdet mellom klassene. Kapitalens tredje bind avsluttes med noen uferdige setninger som annonserer en tematisk framstilling av denne sammenhengen. Marx´ bemerkninger om statens rolle må vi lete etter andre steder og da ad hoc – i tilknytning til aktuelle hendelser som revolusjonen i 1848 eller Pariser-kommunen 1871.

Dette kan synes paradoksalt. Samtidig er det slik at de teoretiske, abstrakte begrepene om produksjonsforhold og produksjonsmåte, som først hos Marx utmyntes på en teoretisk presist måte, forutsetter et begrep om klasser og klasseforhold som Marx finner særlig hos de store «borgerlige» økonomer, Adam Smith (1723–1790) og hans «analytiske» etterfølger David Ricardo (1772–1823). Men hos disse blir ikke klassene forstått som en del av historisk spesifikke produksjonsforhold, men som naturlige. Til gjengjeld får Marx fram at staten med sin voldsmakt og rettsliggjøring av faktum – fordrivelsen av bøndene fra jord og grunn, inngjerdingen, privatiseringen av allmenningene – er tilstede ved konstitueringen av den «opprinnelige» akkumulasjon og dermed kapitalismen som en historisk gitt produksjonsmåte. Men en systematisk, helhetlig framstilling av klassekampen i den type samfunnsformasjon hvor «den kapitalistiske produksjonsmåten dominerer», mangler like fullt. (Men hvor finner vi den?)

Produksjonsmåte versus samfunnsformasjon

Det betyr at i de faktisk eksisterende («empiriske») kapitalistiske samfunn fins det alltid rester av strukturer, produksjonsmåter og institusjoner fra tidligere samfunnsforhold. De lever i ulikt omfang videre i konflikt eller i symbiose med den kapitalistiske dynamikken. Liedman poengterer, forøvrig helt i samsvar med Marx´ teoretiske selvforståelse, at framstillingen av den kapitalistiske produksjonsmåten «som sådan» – altså i sin «rene form» – kan reduseres til framstillingen av dynamikken i forholdet mellom arbeid og kapital. Produksjonen av merverdi for profitt og dynamikken i kapitalens sirkulasjonsforløp framstilles i Kapitalen først uavhengig av grunneierklassens empiriske tilstedeværelse i samfunnskroppen. Grunnrenten som moderne økonomisk kategori – altså grunneierens andel av merverdiproduktet – forutsetter jo at merverdiproduksjonen er til stedet allerede og at produksjonen av merverdi (Mehrwert til forskjell fra merprodukt i fysisk forstand) dermed er uavhengig av grunneierne som sosial klasse. Grunneieren med sin eiendom er ikke et konstituerende moment for de spesifikt kapitalistiske produksjonsforhold, men har med sin grunneiermakt derimot stor betydning for samfunnets distribusjonsforhold, særlig der hvor privat, godt organisert grunneiermakt fins. Utviklingen av kapitalisme i USA og Kina illustrerer poenget.

USA og Kina

Det historisk mest typiske trekket ved kapitalismens ekspansjon i USA, var nettopp fraværet av et overlevert, føydalt grunneier-forhold, slik at den delen av merverdien som ellers ville ha fungert som grunnrente og finansiert denne klassen parasittære livsmønster, i stedet kunne gå rett inn i kapitalakkumulasjonen, altså disponeres av kapitalistene på en produktiv måte. Kapitalismen i USA er en dokumentasjon på at privat grunneiendom er overflødig for denne kapitalismens oppkomst. Og etter hvert som jord og grunn ble privateiendom også i Amerika, kunne kapitalakkumulasjonen lenge «go west» og erobre ny grunn som produksjonsmiddel med et følge av arbeidssøkende, eiendomsløse arbeidere (arbeidskraft) i hælene. Den «opprinnelige» akkumulasjon i Amerika skjedde ved en ekspropriasjon i form av en eliminering av urfolkenes sosiale systemer i tillegg til fysisk utslettelse, og uten en parasittær, politisk lenge godt organisert grunneierklasse som i England og største delen av Europa ellers.

Et liknende trekk finner vi i den kinesiske kapitalismens utvikling etter Maos død: Den kinesiske revolusjonen hadde avskaffet de føydale eiendomsforhold til jord og grunn. Den kinesiske kapitalismens erobring av jord og grunn som et grunnleggende produksjonsmiddel ble forvaltet av staten – eller om man vil: enheten av stat og parti, av en monopolistisk politikk.² Jeg skulle gjerne sett at Liedman hadde gått inn på dette ettersom kapitalismens utvikling i USA og Kina vil bli avgjørende for ikke bare kapitalismens og den globale klassekampens, men også for klodens klimatisk usikre framtid. Den menneskeskapte motoren bak dagens klimaendringer er kapital-akkumulasjonen. Økonomisk vekst målt i penger, og materielt forbruk målt i bruk av energi, råvarer og utslipp av klimagasser, er i akkumulasjonsprosessen koplet sammen som to sider av samme sak. Denne eksistensielle usikkerheten vil få stor betydning for den måten Marx vil bli lest og formidlet på i årene som kommer.

Abstraksjoner

Marx´ framstilling av den kapitalistiske produksjonsmåten med dens spesifikt historisk betingede dynamikk er i Kapitalens første bind en abstraksjon fra en situasjon der grunneierklassen var til stedet som et ugjendrivelig, historisk faktum. Men denne teoretiske («vitenskapelige») begrepsdannelsen, er ikke mulig uten den empiriske «materien» som den er en abstraksjon fra. Det blir særlig tydelig i Kapitalens framstilling av kampen om arbeidsdagens lengde og akkumulasjonsprosessen. Framstillingen veksler mellom på den ene side mellom teoretiske bestemmelser av arbeidstid, mer-arbeidstid, verdi og verdiøkning, akkumulasjonens logikk og på den andre side av empiri, beskrivelse av klasseforhold og gitte klassekamper der arbeidsdagens lengde bestemmes og de maktforholdene som akkumulasjonen foregår under og preges av. Men samtidig er det slik at det er først gjennom bruken av teoretiske abstraksjoner på det empiriske materialet, at denne begrepsmessige integrasjonen av klasser, makt (herunder også politisk makt gjennom staten) og økonomi blir forståelig og kan forklares. Det er like mye de teoretiske abstraksjonene som «redder» empirien og slik gjør den relevant, som at empirien underbygger de teoretiske begrepene og stadfester deres «sannhet».

Samfunnsformasjoner – Norge versus Sverige

Produksjonsforholdene i norsk landbruk kan, her sterkt forenklet, kan tjene som en illustrasjon på en symbiose mellom nedarvete forhold fra et før-kapitalistisk samfunn og moderne kapitalisme. Landbruket er hos oss i all hovedsak basert på sjølsysselsatte bønder, grunneiere som også er sine egne arbeidere, ikke på lønnsarbeid. Noe av den historiske bakgrunnen for dette var den spesielle klassestrukturen i Norge. Til forskjell fra Liedmans Sverige ble odelsretten, som en før-kapitalistisk, privat eiendomsform, vedtatt i 1814 som en del av den nye norske statens konstitusjon da Norge kom i union med et ennå sterkt føydalt preget Sverige. Det ga bøndene i Norge en sterkere politisk stilling enn i Sverige både i statens politiske institusjoner og som vern mot et marked for grunneiendom. Det har gitt et sterkere vern av landbrukets «nasjonale» verdiprodukt, bl.a. ved en omfordeling av den samfunnsmessige merverdien gjennom skattesystemet og økonomisk støtte (= politisk styrt grunnrente) til landbruket utenfor de «rene» markedsmekanismene jfr. landbruksoppgjørene.

Det politiske dreiepunktet i moderne tid for denne «norske» relasjonen er selvsagt sosialdemokratiets klassekompromiss med bøndene med kriseforliket i1935, med politisk støtte både fra arbeid og kapital, formidlet og organisert av Arbeiderpartiet i samforstand med LO og Arbeidsgiverforeningen, jfr. Hovedavtalen. Følgelig kan ikke klassekampen i Norge reduseres ensidig til forholdet mellom arbeid og kapital. Det vi i dag kaller «den norske modellen», er betinget av at klassekompromisset mellom arbeid og kapital fra 1935 (og fram til i dag) var koblet til et annet klassekompromiss med bøndene (grunneierklassen) og andre primærnæringer, altså kompromisset mellom «by og land».³ Kompromisset ble formidlet gjennom statens inngrep og vedlikeholdt gjennom striden omkring de årlige statsbudsjettene. Gjennom dette allianseforholdet har «den norske modellen» vist større motstandskraft mot liberalismens angrep på «den nordiske modellen» enn i Sverige og Danmark. Dette viser oss at organisert klassekamp i høyt utviklede kapitalistiske samfunn er vanskelig å forestille seg, uten en eller annen form for statlig mellomkomst, innblanding eller trussel om dette.

Denne særnorske utgaven av klassekompromiss blir selvsagt ikke kommentert av Liedman. I Sverige har industrikapitalen dominert samfunnsformasjon og dermed den politiske tenkningen på en mye mer gjennomgripende måte enn i Norge. Det har lenge gjort politikken «enklere», mer «positivistisk» der – inntil innvandringsproblemet dukket opp. Den form for alliansepolitikk som Arbeiderpartiet stod for etter 1935 og som fortsatt er i funksjon på nye vilkår, var typisk for den måten å tenke strategi på som vi finner hos Antonio Gramsci (1891–1937). At Gramsci har en så underordnet plassering i Liedmanns framstilling av ettervirkningene av Marx´ tenkning, kan dels forstås på en slik bakgrunn av «enklere» svenske klassekonstellasjoner på hele 1900-tallet og fram til i dag. Men i en politisk, strategisk tenkemåte er det begrepet om samfunnsformasjon med sin «urene», komplekse strukturer og allianse- og motsetningsforhold som må danne utgangspunktet. Dette var Lenins prinsipielle poeng i et «primitivt» Russland og som er tatt i arv av Gramsci, modifisert for et «komplisert» Italia. Politisk tenkning, redusert bare til forholdet mellom arbeid og kapital, blir en håpløs karikatur. Jeg skulle derfor gjerne sett at skillet mellom kapitalisme som produksjonsmåte og kapitalistiske samfunnsformasjoner – samfunn som blir dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten – var blitt skarpere presisert hos Liedman.

Et uferdig arbeid

Det tredje bind av Kapitalen, redigert av Friedrich Engels etter Marx´ død, slutter i samme øyeblikk som dette kompliserte tema – klassene og staten – blir annonsert som en egen oppgave. Tidligere i Kapitalen har vi flere ganger støtt på de to hovedklassenes forhold til hverandre og da som forhold i produksjons- og sirkulasjonsprosessen som helhet, som en historisk spesifikk produksjonsmåte, men altså ikke som en systematisk framstilling med en teoretisk nyansert og utdypet statsbegrep. Staten på Marx´ tid var da også noe helt annet enn dagens moderne (europeiske) stater som med sine omfattende infrastruktur (helsevesen, skoler, vitenskaper, kort sagt velferdsstat) like mye er en produktivkraft, og slik tilhører «basis», som den er en «overbygning» og forvalter av monopolistisk retts- og voldsmakt. Med andre ord at modellen med basis versus overbygg er lite adekvat. Så var den hos Marx bare en del av en «ledetråd» – ikke en teori, slik Liedman gjør klart på en frigjørende måte.

Men hvorfor er det nødvendig for oss å erklære oss som ikke-marxister (altså ikke som antimarxister) – selv om vi utvilsomt er vennligsinnete, men ikke ukritiske lesere av Kapitalen? Vi kan jo ikke underslå at vi ennå i dag finner sannhet og opplysning i arbeidet med Marx` tekster! Det er da viktig å skille mellom denne type «distansert» erkjennelse av arbeidet med Kapitalens «vitenskaplige resultater» og den begeistring som oppstår når vi i dag blir revet med av enkelte, ennå aktuelle passasjer i Det kommunistiske manifest og som på grunnlag av denne fascinasjonen stadig utgis på nytt etter de stadige, seg selv gjentakende dødsdommer over «marxismen».

Sovjetkommunismens sammenbrudd

Vi skal altså bevare Marx for hans venner. Sven-Eric Liedman er selv en stor venn av Marx, men en kritisk venn og derfor en ekte venn. Oppgaven hans er å oppløse marxismen som objektivert størrelse, som ideologi, slik at tekstene kan tale for seg selv i møte med leseren og hennes motivasjoner og lesehorisont. Han legger en refleksjon over sin egen samtid til grunn. Samtidig er det slik at denne samtiden kan «leses» blant annet ved bruk av begreper som er inspirert av Marx-studier og deltaking i de «evige» diskusjoner og stridighet omkring disse begrepene. Liedmans framstilling av disse diskusjonene er verdifull. Biografien er skrevet i en situasjon der det ikke lenger fins noen offisiell marxisme forankret i et eller annet politisk regime. Det er frigjørende.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning omkring 1990, hadde den for lengst mistet enhver form for ideologisk autoritet for 99 % av det politiske venstre i de høyt utviklede kapitalistiske landene. Likevel var den første ideologiske reaksjonen etter Sovjetunionens sammenbrudd at Marx «dras med i rasmassorna, ner i den glømska som omsluter det hopplåst föråldrade» skriver Liedman i et innledende avsnitt. Marx, og ikke bare han, var den første av en rekke «motbjudande figurer» som nå endelig var forvist til historien og dens skraphaug.

Den liberale utopi

En illustrasjon på Liedmans poeng er statsviteren Francis Fukuyama. I 1992 – året etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning – kunne han fra sitt amerikanske ståsted med USA som eneste «supermakt» proklamere The End of History and the Last Man. Her hevder han uten blygsel at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell markerer avslutningen på menneskehetens sosiokulturelle utvikling. USAs og Vestens «seier» i den globale maktkampen ga altså rikelig anledning til en ny runde med historiemetafysisk ønsketenkning som nok en gang fyrte opp under forestillingen om det Karl Polanyi kalte «den liberale utopi».⁴ Det dreier seg om «det menneskelige styresettets endelige form», der historien som kamp mellom ideologier er vunnet. Liberalt demokrati i form av parlamentarisme og økonomisk liberalisme gikk opp i en høyere, triumferende syntese. (Heia dialektikken! Heia Hegel!)

Med dette budskapet inntok Fukuyama selv en ideologiserende holdning, der «sannheten» i den liberale ideologien var forankret i et nytt globalt maktforhold. Det globale maktbalanseprinsippet etter 1945 var i 1992 for en stund opphevet og den siste supermakt, fanget i liberalismens ideologiske rus, innledet en «markedsøko-nomisk» sjokkterapi mot den tidligere Øst-Blokken (og nye kriger i områder hvor dette tidligere ble forhindret med Sovjetunionen på plass i det globale statssystemet). Men akk, hvor lenge holdt denne utopien? Seinere, med Russlands tilbakekomst på den verdenspolitiske scene og det nye Kina som økonomisk stormakt, integrert i den globale kapitalismen og pustende USA i nakken, er situasjonen gått over i bakrus med en militær innsirkling av den gamle fellesfiendens kjerneterri-torium ved hjelp av Nato med bl.a. 330 US-soldater permanent utplassert i Norge på rullerende basis fra januar 2017 – et radikalt brudd med den kalde krigens basepolitikk – med sosialdemokratiets støtte! Er dagens Russland en større fiende for Norge enn Sovjetunionen var? I Asia er strategien å sirkle inn Kina, «Pivot Asia» som fredsprisvinneren Obama kaller det, videreført av USAs nye president (som i skrivende øyeblikk ser ut til å bli hans tidligere utenriksminister). Fukuyama har seinere modifisert sitt standpunkt – og da ikke bare på grunnlag av nye studier i mer institusjonsteoretisk retning, men primært som følge av at maktforholdene globalt ikke lenger er så entydig oppløftende som da USA var den eneste «supermakt» tilbake på den verdenspolitiske scene: Statsvitenskap som ideologi.

Ideologi I og II

Tilfellet Fukyama (som Liedman ikke nevner) minner oss altså om skillet mellom ideologi og vitenskap: Ideologiene er offer for de «korte konjunkturer» samfunnslivet med sine nye, stadig mer intense kommunikasjonsformer (= produktivkrefter!) som invaderer våre liv. Fukuyama er en stor konjunkturintellektuell. Konjunkturer forplanter seg inn i institusjonene, ikke minst akademia der det offisielt drives vitenskap, noe som bare gjør det enda vanskeligere å skille mellom hva som i det aktuelle øyeblikket er vitenskap og hva som er ideologi.

Det kritiske ideologibegrepet – til forskjell fra det «positive» begrepet om ideologi som «lære» eller «verdensanskuelse» – som her er i sving, har sin bakgrunn i Den tyske ideologi. Dette manuskripet av Marx og Engels, som ble aldri ble publisert i deres levetid, er likevel bestemmende for deres intellektuelle arbeid og sjølrefleksjon på en helt grunnleggende måte. Framhevingen av Den tyske ideologis betydning for utviklingen av Marx´ tenkning er et av de beste avsnittene hos Liedman. Althussers framheving av Den tyske ideologi som et overgangsfenomen der den filosofiske humanismen hos «den unge Marx» – den snille Marx som Lars Roar Langslet kunne (og Rune Slagstad fortsatt kan) trykke til sitt bryst (for å slippe å lese Kapitalen) – med sine tanker om «menneskets vesen» godt på bunnen, overskrides til fordel for et relasjonelt, historisk bestemt menneskebilde, der mennesket blir definert av de samfunnsmessige relasjoner det inngår i og der menneskets «vesen» bare kan endres med endring av disse relasjonene (som den konservative Langslet kjempet for å bevare) og som danner rammebetingelser for de intellektuelle karrierer i offentligheten (Slagstad). Kapitalen er en analyse av grunnleggende motsetningsforhold og dynamikk i den type samfunn som også vi lever i. I dette samfunnet preges vi av våre roller og «funksjoner» samtidig som vi hver for oss er unike med våre personlige særdrag.

Selv om Sovjetunionen omkring 1990 for lengst hadde mistet sin tiltrekningskraft på det europeiske, «nye» venstre fra 1960-tallet, førte dens forsvinningsnummer som kommunismens spøkelse (Fellesfiende) til en høyredreining eller generell avpolitisering av disse miljøene, ikke minst mellom studenter og akademikere, men også i den faglige og politiske delen av arbeiderbevegelsen. Det medførte en svekkelse av denne. Men Sovjetunionens oppløsing betydde også en nødvendig, siste ideologske frigjøring fra stalinismen og dens ettervirkninger. Det var i samsvar med den teoretiske, empiriske og historisk funderte kritikk som en del av oss, bl.a. bokspalteredaktøren av det tidsskriftet du nå holder i hånden, hadde medvirket til å utvikle gjennom de ideologske kampene på venstresiden. Men da rest-stalinismen forsvant som internasjonalt fenomen, opplevde vi som hadde vært dens sterkeste kritikere og som hadde påvist Sovjetunionens selvoppløsende motsetninger,⁵ at vi selv ble svekket i den ideologiske (og ideologiserende) kampen.

Denne dobbelthet kan best forstås via et begrep om det kulturelle og ideologiske hegemoni (Gramsci) som dannet horisonten rundt de venstrebevegelser og partier som ennå fantes omkring 1990. Hegemoniet kan ikke begrunnes eller bæres opp av de teoretiske, kunnskapsbaserte begrepenes og forståelsesformenes «vitenskapelige», analytiske kraft alene. Selv om de teoretiske stridighetene alltid er viktige «i seg selv», er de alltid også omgitt av premisser og maktsammenhenger som domineres av faktorer utenfor vitenskapene, av de sterkeste kreftene i samfunnet, deres medier, partier, statsinstitusjoner, utdanningsvesen, religionen, alle slags ideologiske strømninger i komplekse, sammensatte moderne kapitalistsk høyt utvikelede samfunn. Det er her Gramscis hegemonibegrep, inspirert av Lenin, viser sin relevans.

Gramsci har ingen sentral posisjon hos Liedman i denne boka, noe som kan forklare at denne dobbelthet ikke blir tydelig nok. Liedman går rett over til å slå fast hvordan kapitalismens utvikling kort tid etter at sivilisasjonens «endepunkt» var nådd (jfr. Fukuyama), produserte nye problemer, nye kriser som raskt fornyet interessen for Marx. Innføringen av kapitalisme i det nye Russland gjorde med ett Marx´ teori om den «opprinnelige» akkumulasjon aktuell …igjen!⁶

Marx og de ideologiske kampene

Vi kan slå fast at Marx´ innflytelse på arbeiderbevegelsen i vest skjedde mer gjennom det ideologiske fenomenet «marxisme» enn gjennom empirisk forskning og teoriutvikling. Behovet for en «verdensanskuelse» er grunnleggende, og dette behovet oppstår i det levende samfunnslivet med dets konflikter og motsetninger som skaper behov for orden i vår måte å oppfatte verden og handle på. Liedmann viser dette i en kommentar til marxismens innflytelse i svensk arbeiderbevegelse og hvordan den der ble bearbeidet og distansert gjennom sosialdemokratiets utvikling.

Norge nevnes selvsagt ikke hos Liedman, men siden tidsskriftet Rødt! har sin historiske bakgrunn i en særegen norsk konjunktur av «marxisme-leninisme» med tillegget «Mao Tse-Tungs tenkning», kan det være verdt å minne om følgende: Den russiske revolusjonen hadde en reell innvirkning på arbeiderklassens politiske og ideologiske utvikling også i Norge og ga «marxismen» en motstridende, ideologisk innflytelse i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet hadde i utgangspunktet sympati med revolusjonen og hentet inspirasjoner fra den, men kom etter hvert i opposisjon til å bli styrt av Sovjetunionen gjennom Komintern. Vi fikk splittelsen i 1923 som munnet ut i dannelsen av Norges kommunistiske parti (NKP). Rivaliseringen mellom AP som massepartiet og NKP som et lite, men ideologsk bundet parti til sovjetmarxismen, ble til slutt avløst med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 som da var blitt den nye konkurrenten til venstre for det stadig mer stats- og Nato-integrerte, norske Arbeiderparti.

Den kinesiske revolusjonen derimot hadde ingen tilsvarende virkninger i arbeiderbevegelsen i Norge. Mens NKP altså var et ektefødt barn av motsetninger i arbeiderklassens ideologiske og politiske strev i Norge og internasjonalt, stod det nye kommunistpartiet, AKP(ml), med sin maoisme i et eksotisk forhold til arbeiderbevegelsen i eget land og dennes historiske erfaringer. Mange norske maoister som lot seg proletarisere av rent politiske og ideologiske grunner fra midten av 1970-tallet, gjennomgikk etter hvert en grunnleggende av-maoisering i samme grad som de påtok seg tillitsverv i fagbevegelsen og slik ble konvertert til mer normale, men sosialistisk innstilte fagforeningsfolk med viktige innslag av marxistiske impulser i sitt faglig-politiske arbeid. Dette innslaget var delvis formidlet av den rent ideologiske autoritet som maoismen kunne gi inntrykk av som videreføring av en «ekte marxisme-leninisme» for vår tid – det vil si: på bakgrunn av den kinesiske revolusjonens (forvrengte?) erfaringer slik disse ble (mis-)forstått her. Ved denne nye praksis i arbeiderklassens mest grunnleggende organisasjon, fagbevegelsen, ble de marxistske, ideologiske brokkene av «marxismen-leninismen» omfunksjonert til intellektuelle verktøy i den faglige kampen, noe som kan ha bidradd til å styrke deler av norsk fagbevegelse og dels radikalisere den, mens fagbevegelsen i praktisk talt alle andre europeiske land har beveget seg mot høyre og blitt svekket, integrert i EU-prosessen, som Norge med sitt dobbeltnei 1972 og 1994 har hatt større motstandskraft mot.

Også i Sverige fantes (ml), men svakere og mer oppsplittet enn i Norge. Bevegelsens viktigste resultat hos oss er dagsavisa Klassekampen som gjennom en tilsvarende av-maoisering er blitt et sentralt medium for en venstresideoffentlighet på norsk.⁷

Den ideologiske kampen – ideologienes nødvendighet som politiske verdensanskuelser – er det umulig å komme unna. Ideologiene får sin egen spontantitet ut fra motsetningsforholdene i samfunnet som skal forstås, forklares og rettferdiggjøres. Først da blir politisk, strategisk handling mulig, alt etter hvilket ståsted en har og hvilke ideologiske dominansforhold og impulser som er i sving. Det er i en slik sammenheng at Engels Anti-Dühring må leses, ikke som et autonomt filosofisk eller «vitenskapelig» verk, selv om det kan ha vært Engels ambisjon. (Engels er tvert om notorisk tvetydig.) Her har Liedman et problem: Han tar som idéhistoriker Anti-Dühring (1877) alt for for bokstavelig i stedet for å «destruere» dette arbeidet i dets historiske sammenheng og slik gjøre det forståelig i dag og klarere avgrense dets filosofiske (ontologiske og epistemologiske) relevans til noe tidsbestemt innenfor hegemonikampens horisont.

Den russiske revolusjonen – 100 år etter

Til neste år er det 100 år siden den russiske revolusjonen. Den vil utløse en ny kamp om den «riktige» fortolkningen av hva den har betydd – en kamp helt innenfor horisonten av de stridigheter og motsetningsforhold som kjemper om hegemoni – enten kampens helter og skurker er klar over det eller ikke. Da vil «marxismen» dukke opp igjen i en eller annen form. Trolig også Anti-Dühring, og da som en filosofisk villfarelse i relasjon til en «riktig» filosofi, forankret og beskyttet innenfor universitetenes korridorer og av de liberale medienes ideologiske univers.

Foran diskusjonene i forbindelse med 100-årsmarkeringen vil Liedmans bok med sine eksponeringer av marxismen interne kamper bli et svært verdifullt bidrag til av-dogmatisering av debatten – i den grad det er mulig, som et ledd i venstresidens evige selvrefleksjon. Det gjelder både hans inspirerende biografiske presentasjon og nærlesning av Marx. Dessuten er hans omfattende register og anmerkninger til teksten (134 sider) i seg selv en imponerende oversikt, dokumentasjon og spore til nye studier.

Noter:

1. Sven-Eric Liedman, Karl Marx. En biografi. Stockholm: Albert Bonniers förlag, 2015, 818 s.
2. Se Kristen Nordhaugs artikkel «Klassekamper i Kina», i Vardøger nr. 36, Det liberale hegemoni og arbeiderbevegelsens defensiv, Trondheim 2016.
3. Dette blir drøftet i Vardøger 36 i mine artikler «Den liberale utopi, maktbalanse og demokrati» og «Liberaliseringen av Norge – «Den norske modellen» og dens forutsetninger».
4. Den liberale utopi, opprinnelig The Great Transformation (1944), norsk utgave på Res Publica, Oslo 2012
5. Se Vardøger 5:Om overgangssamfunnets problemer (1972), nr. 8: Om overgangsamfunnets politiske økonomi: sovjetunionen (1976), og Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes (red.): Stalinismen – en marxistisk kritikk, Gyldendal norsk forlag 1975.
6. Dette setter de «marxistiske teoriene» som på 1970-tallet i ramme alvor påstod at Sovjetunionen var kapitalistisk, i et underlig lys.
7. Avisas strategiske problem er at den nå ved sin integrasjon i en ny, norsk medievirkelighet begynner å ligne stadig mer på fordums «liberal-radikale» aviser, slik som Dagbladet var på slutten av 1960-tallet. KK er vår tids Dagbladet fra 1968. (Akk, ja!)

Kvinnelønn: at kvinner lønnes lavere ut ifra kjønn

Uavhengig av yrke, utdanningsnivå og sektor finnes det lønnsforskjeller mellom kvinner og menn som må forklares med kjønn. Selv om menn og kvinners inntektsforskjeller korrigeres for arbeidstid, utdanning og ulikheter i ansiennitet, finner man lønnsforskjeller mellom kjønnene.

En vares verdi blir under kapitalismen blir i følge Marx avgjort av mengden arbeid som samfunnsmessig trengs for å produsere den. En datamaskin har høyere verdi enn en skje fordi det er lagt langt mer arbeid ned i produksjonen av datamaskinen enn en skje. Arbeidskraft er også en vare under kapitalismen. Verdien av varen arbeidskraft bestemmes ikke av hvor mye verdi den kan produsere, men hvor mye det samfunnsmessig trengs for å reprodusere arbeidskrafta. Arbeideren selger arbeidskrafta sin for å få råd til det hun trenger for å leve. Når hun har solgt arbeidskrafta si, er det opp til kapitalisten å få mest mulig arbeid ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.

I vårt samfunn er det vanligst å organisere den private økonomien i en familie. Dette er av betydning når vi skal finne verdien av varen arbeidskraft. Hvor mye den vanlige arbeiderfamilien trenger for å overleve varierer gjennom kapitalismens historie, og varierer også geografisk i forhold til hvor i verden vi befinner oss. I Norge på 50-tallet var den samfunnsmessige normen at man klarte seg på kun en lønnsinntekt. På deler av 1800-tallet måtte både mor, far og barn arbeide for at familien skulle overleve. I dag er det gjennomsnittlig å leve for ca. en hel lønn (mannen) og en 6-timersdagslønn (kvinnen) i familien. Vi ser at lønna ikke bare dekker en person, men den dekker forsørginga av alle som ikke til enhver tid har lønnsarbeid i familien, helt eller delvis. Her kommer kvinnene dårligst ut. Historisk har kvinner hatt hovedansvaret for hus, omsorg og hjem. Dette er en stor del av samfunnets samla og nødvendige (ulønna) arbeidet. Fortsatt i dag er det samfunnsmessig kvinner som har dette ansvaret. De gjør mer husarbeid, mer sosialt ansvar osv. Det er også vanlig at det er kvinner som tilpasser lønnsarbeidet av omfanget av omsorgsarbeidet.

Siri Jensen skriver i heftet Kvinnelønna:

Den historiske kjønnsarbeidsdelinga i samfunnet og i familien gjør at samfunnet fortsatt er organisert rundt mannen som «forsørgeren», «hovedarbeidskrafta». Det gjelder alle menn, om de lever i familier eller ikke, og kommer til uttrykk blant annet i at menn og mannsdominerte yrker er høyere betalt enn kvinner og kvinnedominerte yrker.

Kvinnene utgjør i dette systemet «tilleggsarbeidskrafta», «den økonomiske bipersonen». Dette rammer alle kvinner, om de lever i familier eller ikke, og kommer til uttrykk ved at kvinner og kvinnedominerte yrker er lavere betalt enn menn og mannsdominerte yrker.¹

Kvinnelønn vs. likelønn

Likelønn er et smalere begrep enn kvinnelønn. Likelønnsbegrepet forklares ofte som lik lønn for likt arbeid. Arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt. Menn og kvinner gjør i dag i liten grad samme arbeid. Derfor brukes det også noe videre om arbeid der det finnes parallelle likheter mellom yrkene. Eksempel: høyskoleutdanna i et yrke sammenligner lønna si med høyskoleutdanna i andre yrker. Likelønnsbegrep kommer til kort når man tar i betraktning overvekten av kvinnedominerte yrker som tilhører den laveste inntekts- eller utdanningsgruppen.

Kvinnelønna som begrep rommer likelønnsbegrepet, men i tillegg tar opp i seg kravet om lønnsheving for alle kvinnedominerte yrker. Siri Jensen skriver i Kvinnelønna:

Krafta i kvinnelønnskampen ligger i at det store flertallet av kvinner har felles interesser i å heve kvinnelønna. Dette gjør at den lavere og likere lønna kan gjøres til en styrke. Kampen har to hovedelementer: heving av kvinnelønna til ei lønn å leve av og kampen for likelønn mellom kvinner og menn på alle nivåer.²

Jokke Fjeldstad, Redaksjonsmedlem i Gnist

Noter:

1. Siri Jensen: Kvinnelønna, Forlaget Rødt! 2007 s. 9
2. Siri Jensen: Kvinnelønna, Forlaget Rødt! 2007 s.16

Mark Kilian fra de Socialist, et nederlandsk sosialistisk tidsskrift, snakket med Michael Roberts om den nye boka hans The long depression, om den nåværende økonomiske stagnasjonen, utsiktene til en ny resesjon og kapitalismens utveier.

Michael Roberts er en marxistisk økonom og skriver en mye lest blogg, i hovedsak om kapitalismens økonomiske kriser. https://thenextrecession.wordpress.com/.

Mark Kilian fra det nederlandske tidsskriftet de Socialist intervjued Roberts. Intervjuet er også publisert på Roberts sin blogg. Intervjuet er oversatt av Torstein Dahle.

Regjeringen vår sier at økonomien holder på å ta seg opp igjen. Samtidig ser vi at Hellas kontinuerlig trenger “redningspakker», og det er problemer i Italia. Hvordan er tilstanden i verdensøkonomien?

Fra oversetteren

Oversettelsen av intervjuet med Michael Roberts har budt på noen problemer. Noen av dem er så viktige at jeg vil nevne dem spesielt.

Det viktigste gjelder ordet «profitability». Det er ikke gangbar norsk å snakke om profitabilitet. De fleste steder har jeg derfor oversatt det med profittrate. Det er ikke synonyme begreper. Profittraten (forholdet mellom profittmengde og kapitalmengde) er et mål på «profitabiliteten». Roberts er marxist, og han ser på profittraten som et helt sentralt mål på kapitalismens helse. Kapitalen må vokse, og det gjør den ved å kreve at produksjonen under kapitalismen skal gi profitt. Profitten er skapt av arbeidsfolk i form av merverdi fra deres verdiskapende arbeid. Roberts er sterkt engasjert i å dokumentere og argumentere for at Marx hadde helt rett da han formulerte loven om profittratens fallende tendens. Å forstå denne loven er helt avgjørende for å kunne forstå utviklingen og utfordringene til dagens kapitalisme.

I oversettelsen er det derfor nødvendig å få fram at det nettopp er profittratens utvikling Roberts sikter til, når han snakker om at «profitabiliteten» går opp eller ned. Mange ville sikkert ha brukt ordet lønnsomhet som oversettelse, og det har jeg gjort noen få steder der jeg mener at det kunne være naturlig. Lønnsomhet er imidlertid ikke noe entydig begrep i økonomifaget. Da er kapitalavkastning mer presist. Men avkastning får utbyttingsforholdet til å framstå som noe nøytralt og naturlig. Det er tvert imot viktig at leseren knytter lesingen til den marxistiske begrepsbruken som forfatteren selv er opptatt av.

Flere steder i intervjuet bruker Roberts selv formuleringen «Marx’s law of profitability» når han snakker om loven om profittratens fallende tendens. Dermed føler jeg meg på trygg grunn med min oversettelse.

Roberts uttaler om krisen på begynnelsen av 1980-tallet at «This period is called the profitability crisis». På norsk kalles den nok vanligvis for en profittkrise, men det ville ha vært mer korrekt å kalle den for profittratekrise. Jeg har likevel brukt profittkrise, siden det er det som perioden normalt kalles. Jeg har satt formuleringen til Roberts i parentes, slik at alle kan se hva som er sagt.

Andre oversettelsesproblemer er av vesentlig mindre betydning. Vi har ikke noe godt norsk ord for «recovery». Jeg har stort sett brukt opphenting, men av og til også andre formuleringer som jeg mener er noenlunde treffende for meningsinnholdet. Ordet «output» dreier seg om det som kommer ut av produksjonsprosessen, mens «production» ofte sikter til selve prosessen. På norsk kaller vi begge deler for produksjon. Roberts snakker om «the national output», og jeg har oversatt det med nasjonalproduktet. Det kan være diskutabelt, men selve ordvalget har neppe vesentlig betydning for forståelsen.

Torstein Dahle

Utviklingen av verdensøkonomien siden 1945 har ikke vært harmonisk, ikke gått i en rett linje oppover. Det har vært en serie av oppturer og resesjoner. Med resesjon mener jeg en nedgang i nasjonalinntekten eller nasjonalproduktet for et land i minst seks måneder eller mer, før det begynner å gå oppover og det igjen begynner å bli vekst.

Men det som er annerledes med den perioden vi er inne i nå, er at vi hadde en veldig kraftig nedgang i 2008–9 etter det internasjonale banksammenbruddet. Den store resesjonen, som varte i 18 måneder, var den største siden 1930-tallet. Den førte til at alle de store økonomiene i verden, inkludert den nederlandske, hadde en sterk nedgang i nasjonalinntekt og nasjonalprodukt. Hver gang dette skjer, får millioner av mennesker sine liv ødelagt, de blir arbeidsløse og mister kanskje boligene sine fordi de ikke kan betale husleien eller låneavdragene. På toppen av dette iverksatte regjeringene en hel rekke tiltak, kuttet i velferd og offentlige tjenester, noe som gjorde det enda vanskeligere for folk. Hele denne nedgangsperioden innebærer et varig tap. Hvis det ikke hadde vært noen nedgang, ville produksjon og inntekt ha vært høyere, jobbene hadde vært bedre. Det kan aldri bli tatt igjen.

Det som er annerledes nå sammenlignet med andre kriser, er at opphentingen fra Den store resesjonen har vært utrolig svak. Det er den svakeste økonomiske opphentingen siden 1930-tallet. Fra slutten av Den store resesjonen, etter sju år, har de fleste økonomiene knapt nok nådd opp igjen til det nivået de var på i 2007. Det viser hvor svak opphentingen har vært.

Se for eksempel på Italia: Det internasjonale pengefondet IMF har kommet med en rapport som rett og slett er sjokkerende. Ikke bare har Italia en stor bankkrise på gang, som kan få det til å smelle rundt bankenes ører ganske snart dersom ikke regjeringen trer støttende til. IMF har også kommet til at Italias bruttonasjonalprodukt og produksjonsvolum ikke vil komme tilbake til 2007-nivået før i 2025! Det betyr to tapte tiår av produksjon, inntekt, jobber og bedre kår for det italienske folk. Så dårlig har opphentingen vært i Italia.

Produksjon, sysselsetting og folks inntekter har i de fleste økonomiene og for flertallet av innbyggerne ennå ikke kommet opp på 2007-nivå. I følge en ny rapport fra konsulentfirmaet McKinsey har to tredjedeler av husholdningene i de 26 OECD-økonomiene lavere levestandard i 2015 enn i 2005!

Så dette er virkelig en svak opphenting, og etter min mening er det all grunn til å frykte at verdensøkonomien vil gå inn i enda en kraftig nedgang om ett år eller to – før vi har nådd opp til de nivåene vi har sett tidligere, om vi noensinne gjør det.

I den nye boka di beskriver du tre depresjoner: De som var i 1873–1897og i 1929–1939, og den som pågår nå. Er det noe vi kan lære av dette?

Etter min mening er ikke dette en normal resesjon, men en depresjon. Det er noe annet enn de vanlige lavkonjunkturene. Det er noe som ikke skjer særlig ofte. I historien til den moderne kapitalismen, fra og med det 19. århundre og til nå, har det bare vært tre store depresjoner. I en depresjon er opphentingen så svak at økonomiene ikke kommer opp igjen til den samme veksttakten eller til og med til det samme produksjonsnivået som tidligere, før det er gått svært lang tid.

Det var en sterk nedgang i 1873 i Stor-britannia, Tyskland og USA, som var de store kapitalistiske økonomiene da. Det var ingen virkelig sterk opphenting etter det. Det kom en serie med kraftige nedturer som pågikk de neste 20 årene. Dette var en depresjon: Lav veksttakt i oppturene og en serie med kraftige nedturer. Det tok veldig lang tid før økonomien var kommet varig til hektene igjen.

Den andre depresjonen blir kalt Den store depresjonen. Den begynte med sammenbruddet i aksjemarkedene i USA i 1929, som lignet på sammenbruddet i boligmarkedet i USA i 2007. Etter krakket i 1929 gikk USA, verdens største kapitalistiske økonomi, inn i en depresjon av alvorligste sort. Det var langvarig massearbeidsløshet, og det skjedde ikke noen egentlig opphenting av økonomien i løpet av 1930-årene. Det eneste som fikk snudd den, var at USA gikk inn i den andre verdenskrigen, sammen med Storbritannia, mot de såkalte aksemaktene. Statlig produksjon økte, noe som ledet til vekst og økonomisk gjenoppbygging av økonomien. Så det var bare krigen som gjenreiste økonomien på 1930-tallet. Etter min mening er vi nå inne i en tilsvarende periode. Det vil måtte bli noen drastiske forandringer for at kapitalismen i det hele tatt skal kunne komme til hektene igjen.

Ditt ordvalg antyder at statsledet produksjon kan bli annerledes enn kapitalistisk produksjon?

Jeg mener at det må gjøres et skille her. Keynesianske økonomer mener at løsningen på disse nedturene er at staten skulle bruke mer penger på velferd, eller gi penger til næringslivet til investeringsformål, eller sette i gang egne produksjonstiltak og dermed få folk i arbeid. Dette vil sette fart i den kapitalistiske økonomien og få den i gang igjen. Det er keynesianernes løsning på disse krisene.

I 1930-årene ble dette forsøkt kort og halvhjertet av Roosevelt i USA under den såkalte New Deal. Det er ikke egentlig blitt forsøkt å gjøre dette for å få økonomien på fote igjen nå. De fleste regjeringene har drevet med å kutte i offentlige utgifter. Jeg går ikke inn for den keynesianske løsningen. Den kan hjelpe en stund, men den ville også etter hvert bety en svekkelse av lønn-somheten i næringslivet, og den kunne faktisk – under visse omstendigheter – gjøre situasjonen verre.

Når jeg snakker om statlig produksjon, mener jeg at staten tar over kontrollen over mesteparten av investeringene i økonomien. Da ville de store selskapene bli del av en statsledet, ideelt sett statseid, virksomhet. Under den andre verdenskrigen var det i virkeligheten det som skjedde. De store selskapene fikk beskjed: «Du kan ikke lenger produsere biler, du må nå lage stridsvogner.» Det var direkte statlig styring for å styrke krigsinnsatsen. På en måte ble kapitalistisk produksjon for profitt avsluttet, og i stedet kom en statsledet produksjon. Kapitalistene tjente fortsatt penger og gjorde profitt, men de ble fullstendig kontrollert og ledet av den militære staten for å drive krig. Analogien her er at kapitalismen ikke lenger opererer på grunnlag av interessene til den kapitalistiske sektoren, men ut fra hva som ble ansett for å være i samfunnets interesse på den tiden.

Skulle vi komme med et sosialistisk svar heller enn et keynesiansk, måtte det bli at vi trenger at regjeringene overtar de store sektorene i økonomien for å produsere for samfunnsmessige behov heller enn for profitt. Det betyr å kontrollere investeringer og eierskap til alle de største bankene og andre store selskaper. Dette er drastisk forskjellig fra hva keynesianerne foreslår nå, og det går enda lenger enn i krigstid.

Mange mennesker ser den langvarige oppgangen etter 1945 som en «normal» situasjon.

Men hvordan forklarer vi denne oppgangen?

En viktig del av boka mi dreier seg om hvorfor det er oppgangstider og nedgangstider. Perioden fra 1945 til midten av 60-tallet var en eksepsjonell periode; den blir kalt for kapitalismens gullalder. Det var ganske god vekst, mer eller mindre full sysselsetting, mange land utviklet en bedre velferdsstat, gratis utdannelse til og med på universitetsnivå, gratis helsetjeneste, statlige boligprogrammer, bedre pensjoner etc.

Men det var en helt spesiell periode. Hvorfor? Det som driver fram vekst under kapitalismen, er evnen til å oppnå profitt. Den kapitalistiske økonomiens helse avhenger av hva som skjer med kapitalens lønn-somhet, dvs. profittraten på hver eneste investering som kapitalister gjør. I Europa var mesteparten av maskiner og fabrikker etc. fysisk ødelagt etter annen verdenskrig, og det var store mengder av tilgjengelig arbeidskraft til lav lønn. Som følge av dette gikk lønnsomheten for de store kapitalistiske industrikompleksene rett til himmels da de startet opp igjen. Og de fikk billig (til og med gratis) kreditt fra USA. I USA hadde gammel kapital mistet en del av sin verdi, slik at ny kapital som ble investert i ny teknologi var ekstremt profitabel, og det var en enorm utvidelse av arbeidsstyrken. Det samme var tilfellet i Japan. Over hele fjøla hadde verdenskapitalismen en høy profittrate på investeringene.

Men på midten av 60-tallet begynte profittraten å falle ganske kraftig fram til de første årene på 80-tallet. Denne perioden blir kalt for profittkrisen (the profitability crisis). Marx sin teori om kriser under kapitalismen går ut på at hvis profittraten er den drivende kraften bak vekst, kan den ikke holde på å gå oppover. Etter hvert som kapitalismen utvider seg og akkumulerer kapital, er det en tendens til at profittraten faller. Dette er en grunnleggende lov (a key law) i den politiske økonomien som Marx forsto. Og i prosessen med en fallende profittrate kommer kapitalismen i vanskeligheter og det utvikler seg oftere kriser.

«Gullalderen» på 1950- og 1960-tallet førte til kriser. Jeg var ung da, og jeg husker at denne tiden var en tid der arbeiderbevegelsen kom ut i store kamper etter hvert som profittraten sank og kapitalismen prøvde å presse arbeiderne ned. Arbeiderne kjempet fordi de hadde oppnådd en god del som de ikke ville gi opp, og fagbevegelsen var relativt sterk. Til slutt ble fagforeningene knust i resesjonene tidlig på 1980-tallet, og arbeiderbevegelsen ble bastet og bundet og slått i en rekke kamper. Kapitalismen prøvde da å få opp profitt-raten gjennom kutt i offentlige utgifter, privatisering, utbytting av arbeidsstyrken, fjerning av all form for beskyttelse av arbeidskraften, globalisering etc. Denne nyliberale perioden utgjorde de siste tjue årene i det tjuende århundre.

«Gullalderen» var altså en spesiell periode da profittraten var veldig høy på grunn av en verdenskrig, så ble den fulgt av en sterk nedgang i profittraten, og så gjorde kapitalismen mot slutten av århundret en stor innsats – med en viss suksess – for å få profittraten opp igjen.

Så det du faktisk sier er at krisen på midten av 60-tallet bekreftet gyldigheten av Marx sin teori om den fallende profittraten, og så mobiliserte nyliberalismen noen av de motvirkende tendensene som Marx også beskrev, for å gjenreise profittratene?

Det er en god måte å si det på. Marx sin lov om profittraten sier at etter hvert som kapitalismen ekspanderer, er det en tendens til at profittraten faller. Men det er måter å motvirke det på, for en tid. I det kapitalistiske samfunnet kommer verdi bare fra utbytting av arbeidskraft, mennesker som arbeider under kontroll av kapitalistiske eiere slik at disse kan selge varene i markedet, og at de kan få profitt. De vil bruke mer maskiner og produksjonsutstyr og ny teknologi for å holde nede arbeidskraftkostnadene, men ved å gjøre det reduserer de profittmengden per investert krone. Profitt, og verdi generelt, kommer i følge Marx fra mennesker som arbeider, den kommer ikke fra maskiner. Maskiner produserer ingen verdi hvis ikke noen setter dem i arbeid. Det krever menneskelig arbeidskraft hvis du ikke har et samfunn der det bare er roboter, men det er en annen historie.

Så det er en motsetning mellom det å øke arbeidskraftens produktivitet gjennom å investere mer i teknologi, og det å opprettholde profittraten. Dette kan man overvinne en stund ved å utbytte arbeiderne hardere, med lengre arbeidstid, få dem til å arbeide mer intenst, introdusere ny teknologi, økt handel, prøve å okkupere fattigere land og bruke deres ressurser – det er ulike former for mottiltak som kan iverksettes. Disse motvirkende faktorene virket sterkt på 1980-tallet og 1990-tallet, for å få opp igjen den svært lave profittraten som kapitalismen hadde havnet uti.

Profittraten gikk opp igjen, men kom ikke i nærheten av det nivået som den hadde i «gullalderen». Fra siste del av 1990-tallet begynte den marxistiske loven om profittraten til å virke igjen, og på tross av alle kapitalistenes bestrebelser begynte den å gå ned igjen i de store økonomiene. Det skapte forutsetninger for ytterligere kriser og nedgangstider i det 21. århundret. Kapitalistene prøvde å unngå det ved hjelp av en kolossal kredittøkning, ved å pumpe ut mengder av kredit, finne på nye måter å spekulere i finansmarkedene, og holde profitten oppe for en del av kapitalistene. Men den underliggende profittraten kom seg ikke opp igjen. Du kan spekulere i aksjemarkedene, men du skaper ikke noe da. Du bare prøver å skvise penger ut av andre så å si, for å skape en tilsynelatende forbedring.

Ta forholdene i dag. Det amerikanske aksjemarkedet har nådd rekordhøyder (i nominelle termer). Likevel: Når vi ser hvordan det står til med vekst og produksjon i de store økonomiene, mister de faktisk farten. Profitten stagnerer, og likevel går aksjemarkedet opp til nye høyder. Det viser skillet mellom det som Marx kalte «fiktiv kapital» og det som faktisk foregår i den kapitalistiske prosessen. Det skillet nådde et ytterpunkt i 2007 – et gap mellom aksjekurser, eiendomspriser, spekulasjon i finansmarkedene, og hva det var som faktisk skjedde med kapitalens profittrate. Så kræsjet det.

Det er den prosessen som jeg prøver å beskrive i boka. Boka prøver å gi leserne noen indikatorer som de kan se på. Noen økonomer setter søkelyset på finansialiseringen: Økningen i finanssektoren i forhold til de produktive sektorene. Et populært standpunkt er at finanssektoren og bankene burde bli regulert eller få en redusert rolle. Men det er ikke nok. Det er omtrent som å kontrollere en tiger i et bur bare med et ark papir. Det er høyst usikkert om bankene vil oppføre seg ordentlig ved regulering. Det er ikke lenge siden amerikanske reguleringsmyndigheter undersøkte aktivitetene til HSBC, den store britiske banken, som i årevis drev hvitvasking av penger for meksikanske narkotikakarteller. De tjente milliarder av pund på det. Det ble oppdaget, men myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn og ikke å bøtelegge HSBC fordi det kunne få banksystemet til å vakle. Det viser at det å regulere bankene er fullstendig ubrukelig. Det forandrer ikke noe, så de vil fortsette på den samme måten.

Den eneste måten å håndtere det på, er å overta bankene, bringe dem under offentlig eierskap, gjennom bankarbeidernes kontroll og gjennom sterkere samfunnsmessig kontroll i det hele tatt, slik at bankene blir en tjenesteytende institusjon: Skaffe folk lån til det de trenger, til småbedrifter, og låne ut for forbedre det produktive potensial i økonomien, ikke spekulere i finansmarkeder og kapitalplasseringer eller engasjere seg i skatte-paradiser og hvitvasking av penger, slik de har gjort i de siste årtiene – og vil fortsette å gjøre, selv om de skulle bli omgitt av reguleringsmyndigheter.

Det andre poenget er at det finansielle sammenbruddet ikke bare var en bankkrise. En finanskrise er ikke isolert fra det som skjer i den produktive sektoren av økonomien: Industriproduksjon, teknologi, steder som faktisk lager ting som sirkulerer, og som bankene så spekulerer med. Bankene tjener ikke penger annet enn seg imellom, verdiene må komme annetsteds fra. Banksammenbruddet var i virkeligheten et symptom på det faktum at de produktive sektorene i den kapitalistiske økonomien ikke lenger var profitable nok til å holde dette korthuset oppe. De som argumenterer med at det bare var en finanskrise og at løsningen ligger i å kontrollere finanssektoren, overser krisens sanne natur, og derfor kan de i virkeligheten ikke løse den.

Kan man si at finanssektoren bidrar til ustabiliteten i systemet?

Helt klart, for den har blitt større og mer betydningsfull. Da profittraten falt på 1960- og 1970-tallet og forble ganske lav i de produktive sektorene i den nyliberale perioden, var en av de motvirkende faktorene å flytte investeringene inn i finanssektoren, banker og andre institusjoner, for å få profitt på bekostning av investering i den produktive sektor. Målt i prosent av det som ble produsert, gikk de produktive investeringene ned i de fleste økonomiene i 1980- og 1990-årene. Behovet for å skifte over til finanssektoren og andre steder, er en indikasjon på den kapitalistiske økonomiens svakhet mot slutten av det 20. århundre. Så JA, det er en viktig del av kriseprosessen. Men samtidig er det et symptom på den manglende evnen til å få profittraten opp.

Økonomene forutså ikke Den store resesjonen i 2007–2009?

Boken har en seksjon som ville ha vært morsom hvis den ikke var så tragisk. Samfunnsøkonomiprofesjonen, de økonomiske institusjonene og andre ‘eksperter’ så ikke at Den store resesjonen var i anmarsj, snarere tvert imot. Sentralbanker og regjeringer var overbevist om at alt var fint, og hvis det var et problem, kunne det lett løses.

Da krakket kom, var de ute av stand til å forklare hvorfor det hadde skjedd. De fortsatte å nekte for det og trodde at det ville ende raskt, noe det ikke gjorde. De var ute av stand til å forklare hvorfor det var sånn, og selv nå kan de ikke virkelig vite hva de skal gjøre for å få tingene i gang igjen. Institusjonene, sentralbankene og regjeringene kjemper fortsatt for å få økonomien opp over det svake nivået som den er på, fordi de ikke forstår hva som skjedde og hva de skal gjøre med det.

Det var ett eller to mennesker som faktisk så farene tidlig på 2000-tallet. De så den enorme boligboblen i USA og at den umulig kunne vare; noen så en voldsom økning i private lån, en finanssektor som de også anså for å være farlig. Det var en eller to radikale økonomer som ikke sluttet seg til den fullstendige enigheten, men som faktisk så de virkelige farene. Og en eller to marxister hevdet det synet at på tross av den voldsomme oppgangen i boligpriser og kreditter, så skjedde det en forverring av de underliggende profittforholdene, og at det eksisterte motsigelser som ville føre til krakk.

En av dem var Anwar Shaikh. Han forutså et stort krakk med en depresjon som resultat. Jeg ga en lignende prognose i 2005–6. Jeg argumenterte for at det var et sammentreff av sykliske bevegelser som møttes: Synkende profitt, en topp i boligmarkedet og en generell nedgangssyklus som hadde fått navn etter den russiske økonomen Kondratieff. Alle disse syklusene møttes nå i en depressiv nedtur. Etter mitt syn tydet dette på at det kunne bli en ganske alvorlig nedgang. Jeg trodde den ville komme i 2009–10, men jeg var litt sent ute for den kom faktisk tidligere. Det var altså en håndfull mennesker som så denne krisen komme. 99 prosent av økonomene gjorde det ikke.

Du sammenligner USAs posisjon i dag med den som Storbritannia var i under den siste krisen på 1930-tallet: Holdt fast ved hegemoniet samtidig som økonomien ble undergravd. Hvordan kommer det til å utvikle seg i tiden som kommer, kunne f.eks. Kina overta den rollen?

USA, den største økonomien, har kommet litt mer til hektene enn Europa og Japan, som har strevd veldig, og mange av de framvoksende økonomiene som Brasil, Russland, Sør-Afrika. De er inne i en resesjon, og de har ikke i det hele tatt kommet seg opp igjen. USA gjør det litt bedre, men har fortsatt bare en vekst på omkring to prosent per år siden 2009. Den pleide å være 3,5 prosent i gjennomsnitt for perioden fra 1945, og av og til raskere i de gyldne årene.

Dette er en veldig svak opphenting, og den ser ut til å renne ut. Mens depresjonen fortsetter, kommer rivaler som gjør det bedre, i posisjon til å utfordre det hegemoniet som USA har hatt økonomisk. USAs økonomi har tapt terreng – i alle fall økonomisk – i løpet av de siste 30 årene. Den har ikke lenger den samme andel av industriproduksjonen i verden, sammenlignet med Tyskland og Japan og selvsagt Kina, som har vært den raskest voksende økonomien i de siste 20 årene, og som har blitt en økonomisk stormakt nå.

Selv i andre deler av det økonomiske spektrum – tjenester, teknologi – har USA fått rivaler. USA er fortsatt overlegen fordi det har en massiv finansiell sektor, som kontrollerer og tilbyr kapital over hele verden. Sammen med Storbritannia – et annet stort finanssentrum – gir det USA kontroll, på tross av sin svakere produktive posisjon, gjennom utvidelse av sitt kredittherredømme. Og USA er den suverent største militærmakten, større enn alle de andre militærmaktene til sammen, noe som igjen gir det en sterk posisjon. Du kan trekke parallellen til det romerske imperium, som fortsatte å ha hegemoni i hundrevis av år fordi det hadde en romersk armé og kolossale finansielle ressurser. Amerika er i en tilsvarende situasjon, men det begynner å få rivaler.

Kapitalismen står overfor noen avgjørende utfordringer i løpet av de kommende 20 årene. Den første er klimaendringene og global oppvarming, som er et alvorlig problem som kapitalismen ikke gjør noe med. Det truer virkelig framtida til den menneskelige rase og til hele kloden, hvis ikke noe gjøres.

Det er også kolossale ulikheter i rikdom og inntekt i verden, og det skaper enorme sosiale spenninger. I løpet av de siste 25 årene har forskjellene i inntekt og formue globalt nådd et nivå som vi ikke har sett på kanskje 150 år.

Og det er en nedgang i produktivitet: Kapitalismen har ikke klart å utvide produktivkreftene for å forsyne folk med det de trenger. Teknologien har ikke utviklet seg til det nivået som er mulig, og produktivitetsveksten er meget svak.

Alle disse faktorene truer kapitalismens framtid når det gjelder å møte folks behov, og de truer USAs evne til å opprettholde hegemoniet sitt. Så rivaliseringen mellom de store kapitalistmaktene vil bli sterkere, og også mellom USA og Kina, fordi Kina er en meget stor trussel når det gjelder handel og produksjon, og sannsynligvis i finans og teknologi i framtida. Dette er de stadig sterkere motsigelsene som finnes i kapitalismen, de truer til og med klodens eksistens.

Du vier et særskilt kapittel til eurosonen. Det er blitt særlig relevant etter Brexit. I løpet av de siste 15 årene har vi sett skjerpede motsetninger mellom Nord og Sør, spesielt Tyskland på den ene siden og Hellas, Spania og Irland på den andre. Hvordan vil du trekke det videre?

Prosjektet med den Europiske Union var en plan fra den europeiske kapitalens ledende strateger etter 1945. De ville ikke ha en ny krig, ikke mer splittelse i Europa. De ønsket å utvikle den kapitalistiske basisen innad i Europa, som en samlet kraft som på verdensbasis kunne utfordre USA og Asia, spesielt Japan på den tiden. De ville få slutt på at nasjoner førte små kriger som ble til verdenskriger. De ville samle seg. De ville bruke arbeidskraftressursene og kapitalressursene i hele Europa og utvikle en kapital som omfattet hele Europa, for å utfordre resten av verden. Det var planen.

Først innførte de en tollunion, som brøt ned tollmurene mellom tre av de fire største økonomiene, inkludert Nederland. Senere utviklet de Fellesmarkedet (EEC) slik at handelen også ble utvidet på alle andre områder, ikke bare toll men felles reguleringer, satser og vilkår for handel innen Europa. Og så selve Den europeiske union, som betydde at politiske institusjoner ble etablert for å samle Europa til å bli én makt.

Det største skrittet forover ble å innføre en felles valuta som i alle fall omfattet de kjerneområdene i EU som var forberedt og i stand til å slutte seg til. Tyskerne var enige i at en sterk D-Mark skulle integreres i en euro-valuta sammen med Frankrike, Italia og andre økonomier, inkludert Nederland. Det ble sett som et nødvendig skritt for å ytterligere samle Europa som en makt i verden.

Men det er vanskelig å utvikle én valuta under kapitalismen, én union, når kapitalismen samtidig som den utvikler sine produktivkrefter, også trekker ting fra hverandre. Det er sånn at de svakeste økonomiene i en kapitalistisk union faktisk blir svakere sett i forhold til de sterkeste økonomiene. Det er slik kapitalismen fungerer. Den hjelper faktisk ikke den svake til å nærme seg den sterke. Så etter at euroen ble dannet, ble de svakeste økonomiene innenfor EU, spesielt i euroområdet, enda verre stilt enn før – relativt sett. De gikk relativt sett tilbake, mens den som først og fremst vant på at euroen ble innført, var kjernen, spesielt Tyskland.

Den store resesjonen synliggjorde denne splittelsen i eurosonen. Europrosjektet var som et tog som blir presset av sporet av den økonomiske krisen. Det er veldig vanskelig å sette toget på sporet igjen, fordi så mange av de svakeste landene falt av, og de sterkeste landene ikke var forberedt på å hjelpe dem ut av problemene.

Europrosjektet ville bare fungere hvis man hadde en fullstendig skattepolitisk union, en fullstendig føderal union, som i USA. Men husk på at USA bare oppnådde det etter en fryktelig borgerkrig som knuste opposisjonen i det slaveeiende Sør. Idéen om en full skattepolitisk union hvor alle betaler de samme skattene, hvor det er én regjering, én valuta som anvendes over hele fjøla: Det er ikke mulig i Europa for øyeblikket, særlig ikke etter Den store resesjonen. Faktisk er det tvert imot: Faren er at europrosjektet og EU-prosjektet kunne bryte sammen særlig hvis det kommer enda en kraftig nedgang i framtida.

Brexit er et eksempel på den spenningen. Britiske kapitalistiske strateger har aldri vært virkelig ivrige tilhengere av idéen om europeisk integrering. De hadde fremdeles illusjoner om at Storbritannia hadde store nok muskler til å kunne operere på egen hånd, eller at Storbritannia kunne være den amerikanske kapitalismens juniorpartner og dermed ikke behøvde å integreres i Europa for å ha framgang. Den britisk herskerklassen var delt mellom dem som mente at Europa var svaret, og dem som mente at det var bedre å operere på egen hånd eller sammen med USA.

Denne splittelsen kom til synet med Den store resesjonen, da Europa hadde en enorm euro-gjeldskrise, Hellas, Spania og Italia kom inn i en dyp depresjon, og det fransk-tyske lederskapet mislyktes i å skaffe støtte til disse landene som del av EU-prosjektet. Derfor sa noen britiske kapitalister: «Vel, Europa er i virkeligheten ikke det stedet der vi kan hente profitt; vi klarer oss bedre på egenhånd». Denne politiske splittelsen viste seg i folkeavstemningen. På mange måter vil dette være en komplett katastrofe for britisk kapitalisme; ved at dens strateger ikke vet hvilken vei den kommer til å gå.

I boka antyder du at ingen depresjon er permanent. Da er det altså en vei ut for kapitalismen?

Noen marxister sier at vi er i en permanent stagnasjon eller depresjon. Jeg er ikke enig. Opp gjennom årene har kapitalismen vist at den kan finne en vei ut, hvis den kan gjenskape forutsetningene for en høyere profittrate, slik den gjorde etter annen verdenskrig og på slutten av det 19. år-hundres depresjon.

Hvordan gjør man det? Den eneste måten er å få opp lønnsomheten. Det betyr å ødelegge verdien av gammel kapital som ikke lenger er produktiv. Det betyr å bli ‘mager og gjerrig’, å kutte ned de gamle og dårlige plantene i hagen din og tillate nye å gro opp. Selvsagt vil dette gå på bekostning av folks jobb og levebrød, fordi vi snakker om mennesker som mister jobbene sine som resultat av nedstenging av fabrikker og forretningsvirksomhet, sammenslåinger, salg av bedriftenes eiendeler, oppsigelser av arbeidere, generell reduksjon i produksjonsnivået for å øke lønnsomheten. En kraftig nedtur, kanskje en serie av nedturer kan gjøre det. Inntil da vil vi fortsette med denne depresjonen. Systemet trenger å bli kvitt en hel del gjeld, knekke en hel del banker, stenge en hel del gammel næringsvirksomhet og selskaper. Det er forferdelig, men det er det kapitalismen gjør for å revitalisere seg selv.

Deretter kunne kapitalismen livne til igjen og bruke all den nye teknologien som alle snakker om – roboter, automatisering, ‘Internet of things’, alle disse formene for teknologi som kan komme til å øke – og også utnytte nye områder i verden som fremdeles har store mengder av billig arbeidskraft som kan brukes sammen med denne teknologien.

Kanskje kunne de politiske og økonomiske forutsetningene for et slikt fornyet liv for kapitalismen inntreffe om – la oss si – det neste tiår, som et resultat av flere kraftige nedturer, men bare hvis arbeidsfolk i de landene som får svi for dette, er ute av stand til å endre situasjonen på noen som helst måte, og kapitalistene og deres strateger og politiske representanter forblir ved makten.

Men selv om det skjer, så vil ikke kapitalismen komme til å løse sine problemer i uendelig tid. I virkeligheten blir det stadig vanskeligere for dem å få et slikt fornyet liv og ekspandere, med global oppvarming, lav produktivitet, økende ulikhet og med mindre og mindre områder i verden å utnytte som ikke allerede er proletarisert, urbanisert og del av det globale kapitalistiske systemet. Det er mindre rom for kapitalismen å ekspandere i. Den begynner å komme tett opp mot sin bør-brukes-innen-dato historisk sett. Men den kan likevel komme til å få enda en ekspansjonsperiode i løpet av 20 års tid.

Den bolivariske revolusjonen forbetra livet til millionar, men klarte aldri å utfordre sjølve grunnlaget for kapitalismen.

Eva María er fødd i Venezuela, og medlem av International Socialist Organization (ISO) i USA, ein organisasjon med røter i trotskisme, leninisme og «sosialisme nedanfrå».

Artikkelen er frå Jacobin i august 2016. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen. (Foto: Agência Brasil)

Dei siste seks månadene har venstreregjeringane i Sør-Amerika opplevd store tilbakeslag i val, der siger for høgresida kan peike mot slutten for den såkalla «rosa bølgja».

I Argentina vart den sjølverklærte konservative Mauricio Macri president; opposisjonen i Venezuela fekk to tredjedels fleirtal i parlamentet; Evo Morales tapte ei folkerøysting om å kunne stille til attval; og den brasilianske eliten viste makt ved å få Dilma Rousseff stilt for riksrett.

Fram til denne høgresvingen var Sør-Amerika eit lyspunkt for venstresida. Råvareboomen – kjent som det gylne tiåret – gav nytt liv til diskusjonane om korleis ein skulle oppnå sosial rettferd i heile Latin-Amerika, som historisk har vore ein av regionane i verda med størst forskjellar.

Først og fremst var det leiarskapet til Hugo Chávez som starta ein spennande og svært motseiingsfylt debatt om å innføre sosialisme for det tjueførste hundreåret i Venezuela og elles i verda.

Men no er regjeringane frå den rosa bølgja på vikande front, medrekna dei med meir radikale sosialistiske syn, som Venezuela. Råvareboomen er over, og med den har den store krisa utfordra heile prosjektet.

Me står framfor alvorlege spørsmål: Betyr desse tilbakeslaga slutten for venstredreiinga i regionen? Kva står på spel i Venezuela? Kva for rolle har USA spelt i alt dette? Kva med Kina? Og viktigast, betyr denne politiske og økonomiske krisa at sosialismen for det tjueførste hundreåret har feila?

For å kunne svare må me vurdere denne tida grundig, undersøke vilkåra som opna for den progressive perioden, dei klart uttrykte, og dei underforståtte måla, resultata, og stoda i dag.

Ved å sjå nærare på det Chávez har betydd for Venezuela – det viktigaste rosa-landet – kan me trekke meir allmenne konklusjonar om forsøka på å få bukt med nyliberalismen i regionen. Ei grundig vurdering av den bolivariske revolusjonen avslører at sosialismen til Chávez bare viste seg i ord: materielle framgangar som omfordeling av inntekt viste seg passe inn i den herskande kapitalistiske politikken.

Krisa i Venezuela

Alle som følgjer gjengs media kjenner til aukande uro for humanitær krise i Venezuela. Einaste løysinga på denne krisa – seier dei – er at regjeringa til Nicolás Maduro går av og gir plassen til det opposisjonelle koalisjonspartiet Demokratisk Einskap (The Roundtable of Democratic Unity) så dei kan stabilisere landet.

No i juni hadde New York Times ein artikkel som sa:

« Den økonomiske krisa i Venezuela – utløyst av eit fall i oljeprisen, etter eit tiår med overdriven pengebruk frå regjeringa, opptak av lån og korrupsjon – har ført til mangel på medisinar, mat og andre varer. Nicolás Maduro, som har militarisert byane som svar på krisa, slåst mot eit forsøk på å få gjennom ei tilbakekallingsrøysting. »

Artikkelen kjem etter mange overskrifter som speglar desperasjonen til dei venezuelanske middel- og lågare klassane, der dei står i lange køar for å komme inn i butikkar med tomme hyller og apotek utan medisinar.

Forbes magazine har au brått djup omtanke for folket i Venezuela. Dei siste vekene har dei trykt ei rad med artiklar med overskrift: «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – Venezuela har matopprør»; «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – Venezuela står framfor truande hungersnaud»; og sist «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – 35 000 drar frå Venezuela for å skaffe seg mat».

For Bloomberg magazine er det på same vis Maduros regjering som har skulda – særleg på grunn av dårleg oppførsel mot og fiendskap til USA. I ein artikkel siste månaden med tittelen «Eit lite steg frå katastrofe i Venezuela» skriv redaktørane:

«Borgarane i landet med verdas største oljereservar lagar opptøyar for mat og dør på grunn av manglande basismedisinar. Samtidig gjør president Nicolás Maduro alt han kan for å nøytralisere opposisjonen i nasjonalforsamlinga som vil kalle han tilbake frå embetet. Folkeleg frustrasjon trugar med å spreie seg til valdeleg uro, med følgjer for naboar fjernt og nær. »

Desse framstillingane av krisa i Venezuela kjem innimellom med framlegg. I Bloomberg-artikkelen gjør analytikaren til dømes eit forsøk på å sjå kva som vil skje:

Det som trengst er lure strategiar og nye spelarar som kan effektivisere diplomatiet. Kina – Venezuelas største velgjørar dei siste åra – har stor finansiell interesse av å overtale Maduro til å endre den økonomiske politikken.

På same tid bør USA roleg gjøre det klart for dei militære i Venezuela at avgrensa sanksjonar mot embetsmenn på grunn av korrupsjon og brot på menneskerettane raskt kan utvidast. Landet bør også trappe opp hjelpa til karibiske statar for å fri seg frå lågprisolja frå Venezuela som har påverka røystinga deira i OAS og FN.

Det er verkeleg den verste krisa etter at Chávez kom til makta. Butikkhyllene i dei fleste arbeidarområda er stort sett tomme, og landet manglar medisinar. Ifølgje nye rapportar frå IMF når hyperinflasjonen snart 500 prosent, og lønna til den store majoriteten dekker ikkje lenger det nødvendige.

Men det som au er klart er at verken regjeringa eller opposisjonen har reelle løysingar å by på. Maduro speler defensivt mot ein styrka høgreopposisjon, og prøver stanse tilbakekallingsrøystinga, og legg skulda for alle problem i landet på ein økonomisk krig ført av heimlege kapitalistar og USA-imperialismen.

Samtidig har opposisjonen konsentrert seg om å bli kvitt Maduro og sette fri deira såkalla politiske fangar. På andre sida ønsker borgarane i Venezuela reelle forslag, og dei trur ikkje nokon av partane er i stand til å løyse krisa.

Men korfor kan ikkje regjeringa løyse krisa? Er det bare på grunn av fallet i oljeprisane? Er det på grunn av den økonomiske krigen? Er det fordi – som media i USA seier – sosialismen har slått feil, igjen?

Duka for kamp

Lenge var det rekna som svært usannsynleg at Venezuela skulle bli landet der venstresida skulle få makt til å endre den økonomiske og politiske retninga. Med dei femte største oljereservane i verda og relativt nære band til USA har den herskande klassen i Venezuela vore fullstendig underordna interessene til sin imperialistiske granne.

Etter at diktaturet til Pérez Jiménez fall i 1958, gjorde det i namnet sentrum-venstre Acción Democrática (AD) og det konservative Christian Democratic Party (COPEI) ein avtale om å dele makta, ein avtale som varte i førti år.

Avtalen – betre kjent som punto fijo («fast punkt») – bestod av fredeleg maktskifte kvart fjerde år, med uttalt mål å halde kommunistpartiet utanfor. Partiet stod sterkt i arbeidarrørsla på den tida. Resultatet var at alle slags sosialistar sleit med å få gjennomslag i val, og venstresida blei lita og fragmentert.

Dette topartisystemet overlevde nesten utan utfordringar fram til tidleg 80-tal. Ei rad investeringar i infrastruktur – betalte med oljeprofitt – skapte ein illusjon om at landet kunne vekse i det uendelege og unngå skjebnen til andre utviklingsland i Sør-Amerika. Dei hadde alvorlege politiske og økonomiske kriser og ei bølgje med militærdiktatur på 70-talet.

Dette håpet vart knust med det dramatiske fallet i oljeprisane i 1982, som fall saman med gjeldskrisa i 1982–83. Brått var Venezuela i djup gjeld dei ikkje kunne betale tilbake, og blei derfor svært følsame for press frå IMF og den nyliberale bølgja som alt hadde slått inn i resten av Latin-Amerika.

Strukturtilpassinga som vart påtvinga av IMF, øydela regionen. Lønningane til dei fattigaste 40 prosenta fall frå 19,1 prosent i 1981 til 14,7 prosent i 1997, mens dei rikaste 10 prosenta auka sin del frå 21,8 til 32,8 prosent.

I absolutte tal betydde det ein auke på 83 millionar fattige i Latin-Amerika. I Venezuela var det utan sidestykke: BNP fall rundt 40 prosent.

Den økonomiske krisa følgde det som blei den første store sosiale rørsla mot nyliberalismen i heile Latin-Amerika. Den 7. februar 1989 gjekk tusenvis spontant frå slumstrøka til Caracas for å gjøre opprør, bråke og plyndre i det som blei kjent som El Caracazo.

Militæret drap rundt tri tusen for å slå ned opprøret. Trua på punto fijo-systemet og nyliberalismen var borte.

Denne folkelege oppstanden – så kraftig den var – vart ikkje omgjort til styrke for den organiserte venstresida. Berlinmurens fall same år og oppløysinga av Sovjetunionen bidrog til å forvirre og splitte venstresida i Venezuela. Dei tapte sjansen til å vende den sosiale uroa til ei varig masserørsle, og gav rom for at ein karismatisk person – ikkje ei organisert masserørsle – kunne spele hovudrolla.

Chávez entra den politiske scena i opposisjon til den hata nyliberale politikken. Han var offiser med urfolksbakgrunn, vakse opp med einsleg mor på landsbygda i Barinas. I 1992 iscenesette ei lita gruppe militære dissidentar kalla Revolutionary Bolivarian Movement-200 (MBR-200), leia av Chávez og tri andre, eit kupp mot president Carlos Andrés Peréz på vegner av dei fattige i landet.

Kuppet var mislykka, og Chávez gjekk i fengsel. Men frå då av vart han ein helt i kampen mot eit feilslått system.

Legitimitetskrisa i 1989 tvinga regjeringa til enkelte politiske reformer, og pressa Rafael Caldera – den nye presidenten – til å sette fri Chávez i 1994. Desse mindre endringane let au partia utanfor punto fijo-systemet stille til val. For første gong vann dei seter på lokalt og nasjonalt nivå.

Chávez, som framleis blei sett opp til etter kuppforsøket i 1992, vann presidentvalet i 1998 med 56,2 prosent av stemmene, med største margin nokon gong. Politikken var ikkje meir radikal enn politikken til dei andre populistiske og sentrum–venstre partia. Plattforma lova gjøre slutt på maktdelingssystemet ved å velje ei grunnlovsforsamling som skulle omfatte alle lag av folket, ikkje bare dei rike.

Dei herskande klassane – vande med å bestemme – såg planen om å ta med alle i dei politiske prosessane som ein trussel. Men frå starten var ikkje det bolivariske prosjektet meir radikalt enn det, ei grunnlovsendring som skulle få nye røyster inn i statsstyret og gjøre slutt på maktdelinga mellom dei to dominerande partia.

Mot ein ny sosialisme

På dette punktet var prosjektet til Chávez ikkje radikalt, og som sentrum–venstre-president hadde han enno ikkje støtte frå andre venstreorienterte regjeringar i regionen. Men han møtte raskt rasande motstand mot reformene, særleg dei som skulle ta PDVSA – statsoljeselskapet – ut av hendene på korrupte leiarar og påverknad frå USA. Eit av hovudmåla hans var å bruke oljeinntektene til å heve levestandarden for det fattige fleirtalet, men det innebar åtak på interessene til ein del av den herskande klassen som var knytt tett opp til USA.

I april 2002 synte høgresida i samarbeid med delar av militæret klør i eit kuppforsøk mot den bolivariske regjeringa. Trass i vilkårslaus støtte frå privateigde media og støtte frå USA, vart kuppet møtt på strålande vis av dei millionane som samla seg rundt presidentpalasset i Caracas for å krevje Chávez trygt attende i stolen. Massemobiliseringa sigra på bare førtiåtte timar.

Det var styrkeoppvisinga til folket i Venezuela som radikaliserte den bolivariske revolusjonen. Chávez forstod at dei herskande klassane ikkje hadde interesse av å stø prosjektet for eit meir rettferdig Venezuela, og i staden for å bruke energi på å pasifisere eliten byrja han bygge folkeleg makt med det fattige fleirtalet.

To andre åtak frå høgresida tvinga avgjort prosjektet lenger til venstre. Det første var sjefsstreiken i desember 2002, då leiinga i PDVSA stengde produksjonen i to månader, og kravde at Chávez måtte gå. Chavista-arbeidarar slo attende mot eliten, tok over leiinga av selskapet, og dreiv det utan dei.

To år seinare freista høgresida få til ei tilbakekallingsrøysting. På grunn av grunnlovsreformene til Chávez kan presidenten i Venezuela kallast tilbake halvvegs i hans eller hennar termin i ei folkerøysting.

Opposisjonen hadde tapt to rundar med udemokratiske åtak på styresmaktene, og bestemte seg for å ta den konstitusjonelle vegen og krevje ei slik avrøysting – akkurat slik dei prøver i dag. Chávez og tilhengarane hans vann med største margin til no, og slik konsoliderte han seg som leiar – ikkje bare i landet, men i regionen.

Innverknaden hans vart understreka på Verdas sosiale forum i 2005, eit vendepunkt for kontinentet. Der erklærte Chávez at den bolivariske revolusjonen no var ein sosialistisk revolusjon. Ikkje sosialismen frå Sovjetunionen, sa han, men ein ny type, med latin-amerikanske drag og tilpassa nye sosiale krefter – sosialismen for det tjueførste hundreåret.

Det nye sosialistiske Venezuela, hevda han, måtte bli til gjennom ei gradvis omforming frå kapitalisme, ved ei sakte oppbygging av folkelege krefter nedanfrå. Hovudtanken var slik: å lage små lommer med autonom makt baserte på solidaritet, sjølvstyrte arbeidarar, og samvirke, som sakte skulle ta over for den kapitalistiske staten, fram til at eksistensen av denne staten vart overflødig og utan meining.

Ettersom Chávez hadde statsmakta, kunne prosessen starte straks. Han ville nytte posisjonen sin til å gi arbeidsfolk dei tilgangane dei trong til å ta politisk og økonomisk kontroll over samfunna sine. Han oppmuntra andre latin-amerikanske statsleiarar til å gjøre det same.

Han kalla prosessen «dei fem motorane til sosialismen i Venezuela», som skilde han frå den revolusjonære sosialistiske tradisjonen der statsmakta vart tatt gjennom ein arbeidarrevolusjon. Ifølgje Chávez var den viktigaste motoren – og den som framleis blir diskutert i dag – nummer fem: eksplosjonen av «fellesmakt» (communal power), det siste steget mot sosialismen, der rådsorgan på lokalnivå styrer samfunna sine, og til slutt erstattar den kapitalistiske staten.

Ifølgje Chávez og den marxistiske mentoren hans Istvan Mészaros – forfattar av den vidgjetne boka Beyond Capital – er nøkkelen til ein vellykka sosialistisk revolusjon i det tjueførste hundreåret at han ikkje inneber at ein klasse undertrykker ein annan, men at sosialistane vinn over fleirtalet ved å vise korleis systemet verkar i praksis frå dag til dag.

Og slik plasserte den venezuelanske presidenten målet sosialisme – ein gong forkasta – som det einaste alternativet til nyliberalismen og USA-imperialismen. Den bolivariske prosessen tok ei meir radikal vending, med den mest karismatiske og beundra leiaren i teten.

Det vart danna rådsorgan på grasrotnivå, somme uproduktive selskap vart nasjonalisert og omgjorte til kooperativ, Den nasjonale arbeidarunionen erstatta arbeidarunionen som var kontrollert av høgresida, som hadde vore med på det feilslåtte kuppet, og dei sosiale programma for å gi slumbyane helsestell og utdanning var på sitt beste.

Denne prosessen heva i stort mon livskvaliteten til dei folkelege klassene, meir enn i land Chávez var alliert med, som Brasil eller Argentina. Som Lee Sustar skriv:

Framstega omfattar reduksjon i fattigdom frå 55 til 34 prosent av folket; skrive- og lesekunnskapar til 1,5 millionar vaksne; så godt som utrydda svolt gjennom subsidierte butikkutsal for 13 millionar menneske; medisinsk omsorg frå kubanske legar i gratisklinikkar i slummen, som dekker 18 millionar, nær 70 prosent av folket; tilgang til høgare utdanning for arbeidarklassen og dei fattige; og tiltak med positiv særbehandling for urfolk.

Det var unektelege framsteg – men enkelte hevda dei bare var maulege på grunn av oppsvinget i oljeprisane.

Det gylne tiåret

Høgkonjunkturen i 2003, driven av etterspørsel frå nye marknader som India og Kina, gav Latin-Amerika nye sjansar. Prisen på koppar, soya, jernmalm, og viktigast olje steig, og alle landa som kunne dra fordel av slik eineståande sjanse til økonomisk vekst, gjorde det.

Perioden skulle bli kjent som det gylne tiåret. Mellom anna kunne dei rosa regjeringane – leia av Chávez (og seinare Maduro) i Venezuela, Lula (og seinare Rousseff) i Brasil, Evo Morales i Bolivia, José Mujica i Uruguay, Rafael Correa i Ecuador, og Nestor Kirchner (og seinare Cristina Fernández Kirchner) i Argentina – i varierande grad gjennomføre populære sosiale tiltak utan direkte konfrontasjon med borgarskapet. Veksten minska spenningane og roa konflikten mellom sosiale lag, og gav desse regjeringane naudsynt stabilitet til å gjennomføre progressive tiltak.

I tillegg til å gi grunnlag for sosiale utgifter, gav oppsvinget også dei latin-amerikanske regjeringane meir musklar mot USAs imperialistiske kontroll, særleg då USA konsentrerte seg om dei kostbare nederlaga i Irak og Afghanistan.

På same tid som USAs makt svann, resulterte Kinas svolt etter latin-amerikanske råvarer nye handelssamband – Kinas handel med regionen auka med 1 200 pst frå 2000 til 2009.

Venezuela viser denne trenden: før Chávez investerte ikkje Kina meir enn 500 millionar dollar i året. I 2009 nådde dei 7,5 milliardar dollar, og Venezuela vart største mottakar av kinesiske investeringar.

Men etterspørselen er svekka med dei økonomiske nedgangstidene – medrekna i Kina, der veksten var mindre enn på tjuefire år, og i Europa som framleis møter økonomiske og politiske kriser. Og kombinert med ei overproduksjonskrise på grunn av den tidlegare boomen gav det eit drastisk fall i råvareprisane, viktigast på olje.

Prisane no er dei lågaste på tolv år, det forklarer langt på veg korfor eksportavhengige latin-amerikanske land har sett BNP-veksten falle frå eit snitt på 4–6 prosent mellom 2003 og 2013 til 1,2 prosent i 2014 og endå lågare i 2015. Det gylne tiåret med sterk økonomisk vekst ser ut til å vere slutt.

Køyrd fast i kapitalismen

I Venezuela utvikla Chávez og hans allierte ein ny sosialistisk teori som inspirerte millionar av menneske til å tru at ein ny veg til sosialismen hadde opna seg. Men i dag, med krise og forvirring, kan ikkje landet sjå mindre sosialistisk ut.

Somme på venstresida legg skulda på Nicolás Maduro, etterfølgjaren til Chávez, og regjeringa hans for forræderi mot revolusjonen med korrupsjon og økonomisk vanstyre. Men problema starta med leiarskapet til Chávez og ideen om at sosialismen kunne vere eit statsleia føretak.

To år etter kunngjøringa på Verdas sosiale forum kravde Chávez danninga av Det sameinte sosialistpartiet i Venezuela (PSUV), for å samle alle kreftene som ville fremme den bolivariske revolusjonen. Sosialistar som støtta presidenten, men som var kritiske til byråkratiet som alt var skapt rundt han, kom i klemme: enten gjekk dei med i eit toppstyrt parti som hadde støtte frå millionar av arbeidarar, eller ende i eit politisk vakuum.

Dei fleste sosialistiske organisasjonane gjekk med, og PSUV svulma opp over natta. Men partiet var ikkje bygd på aktiv deltaking frå medlemmene same kor mykje Chávez lika hevde det. I staden tok ein byråkratisk struktur over, der kritikk, opne debattar og grasrotmakt var unntaka og ikkje regelen.

Partiet formaliserte det byråkratiske sjiktet som var chavistas i namnet, dei som vart sett i leiinga for ulike statlege sektorar. Den nye kasten byrja straks med korrupt oppførsel, mens dei brukte sosialistisk retorikk. Regjeringas idear om økonomisk støtte til folkeleg makt fungerte ikkje i praksis.

Med Maduro ser dette byråkratiske sjiktet ut til å ha konsolidert seg med meir makt, ved å knytte somme folk i somme av dei sosiale tiltaka til seg med korrupte band, dei same tiltaka som skulle bygge folkeleg makt.

Rikdommen dei høge oljeprisane gav i det gylne tiåret kunne dekke over dette uhaldbare opplegget, men det dramatiske fallet i oljeprisane har brakt dei djupare problema i Venezuela fram i lyset.

Men motsett av det gjengs media seier, var det ikkje sosialismen som skapte krisa, men det motsette: dei populære tiltaka som vart sette ut i livet i dei rikaste åra til revolusjonen var aldri sosialistiske, men heller forsøk på å fikse på kapitalismen, og unngå full konfrontasjon med den herskande klassen.

Den doble faste vekslingsraten – som skulle subsidiere produksjon og distribusjon av mat i landet – viser det. For at alle skulle ha tilgang til mat, laga finansministeren ein plan som prioriterte dollar til bedrifter som importerte slike basisvarer og selde dei til subsidiert pris i butikkane.

Frå starten samarbeidde gamle kapitalistar med det nye byråkratiet om å dra fordelar av systemet. Enkelte stal pengane direkte, og importerte aldri varene dei gav opp. Andre importerte det dei lova, men smugla så varene gjennom Colombia for å få betre pris, eller selde dei direkte på den svarte marknaden der fortenesta var mykje høgare.

Alle kapitalistiske system er bygde på denne profittsøkande logikken, men dette tilfellet er spesielt ille fordi dei som hadde ansvaret for å finansiere «sosialismen for det tjueførste hundreåret», var dei same som aktivt dreiv denne svindelen.

Denne situasjonen, kombinert med låg oljepris og høgresidas taktikk for å sabotere alle progressive tiltak, førte til ei krise som ramma det fattigaste fleirtalet hardast, som alltid.

Over heile kontinentet er folkelege, venstreorienterte regjeringar på vikande front. Brasils Dilma Roussef er nettopp stilt for riksrett klaga for korrupsjon, og hennar Arbeidarparti har ikkje vore i stand til mobilisere medlemmene til å forsvare ho eller etterfølgjaren hennar. Kirchners parti hadde ikkje ein valbar kandidat, og konservative Macri vann det siste valet. Evo Morales tapte for første gong i Bolivia – denne gongen ei folkerøysting som kunne gitt han løyve til ein fjerde valperiode.

Men denne høgrevendinga betyr ikkje at fleirtalet er konservative. Det er proteststemmer mot venstreparti som manglar evne til å gi svar som på eit eller anna vis kunne løyse krisa. Desse partias nøling med å føre kampen mot kapitalismen som system heilt ut har køyrd fast prosessen, og gjort den progressive perioden eine og aleine avhengig av diktat frå marknaden.

Jakt på alternativ

Feilslaga til den høgt utbasunerte «sosialismen for det tjueførste hundreåret» går attende til kjende diskusjonar i den sosialistiske rørsla. Den bolivariske modellen satsar for mykje på at sosialismen kan skapast ovanfrå gjennom godvilje frå leiarar som Chávez. Same kor trufast desse leiarane blir til ideala sine, så må sosialismen komme frå arbeidarklassens medvitne kamp for eiga frigjøring.

For det andre tilslører han at kapitalismen ikkje kan reformerast bort. Så lenge landet er rikt kan tiltak for å bygge folkeleg makt og hjelpe dei fattige sameksistere med kapitalismen. Men så snart kapitalismen kjem i krise – noko han alltid gjør – og pengane tørkar inn, då vil omfordeling av rikdom komme i direkte konflikt med behova til den kapitalistiske klassen.

Ein liknande prosess var i spel i det europeiske sosialdemokratiet: Viss ikkje eit system tar maktmidla frå kapitalistane og legg dei i hendene til arbeidarane, vil framstega alltid bli fjerna igjen.

Framfor desse motseiingane, og eit uhandterleg parti og statleg byråkrati, ser Maduro ut til å ha køyrd seg fast. Skulle han takle korrupsjonen, måtte han konfrontere borgarskapet så vel som folk frå sitt eige parti som bruker staten til å samle seg opp enorme rikdommar.

Sjølv om høgresida er oppsplitta, kjenner dei bare til den vanlege nyliberale oppskrifta: Bli kvitt Maduro, privatiser det statlege oljeselskapet, devaluer valutaen, og ønsk velkommen USA og USA-støtta institusjonar som IMF.

Det tvingande behovet for eit alternativ er grunnen til at så mange på venstresida i Venezuela – og over heile Latin-Amerika – orienterer seg bort frå sentrum–venstre-partia som førte an i den rosa bølgja.

Hva skal til for å drive en radikal, revolusjonær venstrebevegelse i Norge i dag? Hvordan få et parti til å bli en mobiliserende og effektiv organisasjon som skaper engasjement. Unni Kjærnes og Stian Bragtvedt har intervjuet Mari Eifring.

Stian Bragtvedt internasjonal leder i Rødt, med i redaksjonen i Gnist og ansatt i FN-sambandet.

Unni Kjærnes, Redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere leder av Rødt Oslo

Foto: André Løyning

Mari: Rødt ble stifta i 2007, og et par år etter ble det satt ned en strategikomite (først høsten 2009 og så en ny komite etter LM 2010). Bakgrunnen var at partistiftelsen ikke hadde ført til den oppsvingen vi hadde håpet på og vi så at vi trengte en strategi. Partiet Rødt var en samling av AKP, RV andre grupper og enkeltpersoner. Disse hadde hatt forskjellige måter å jobbe på. Det viste seg etter hvert at for å skape politisk handlekraft, trengtes klargjøring når det gjaldt politikk, organisasjonsstruktur, ledelse, og forholdet til media. Et utvalg ble nedsatt og etter tre år kom en rapport i 2012 med hele 89 forslag. Arbeidet ble fulgt opp med en framtidskonferanse, som i sin tur la grunnlaget for at partiet vedtok en strategi for perioden 2012–2018. Da jeg gikk på som partisekretær i 2012, så jeg det som min oppgave å iverksette denne strategien.

Stian og Unni: Når du nå ser seg tilbake, hva tenker du da om dette arbeidet?

Mari: Noen av målene i strategien ble litt utydelige og mangfoldige, men hele strategiprosessen var et grundig arbeid og noen hovedretninger står klart.. For det første skulle partiet være et arbeiderparti og ha en faglig innretting. Konkret fikk faglig leder plass i Arbeidsutvalget. For det andre skulle klasseperspektivet gjennomsyre alt arbeid. For det tredje skulle organisasjonsbygging prioriteres opp, med en plan for å følge den opp.

Disse temaene har prega Rødts arbeid i denne perioden og har bidratt til den styrkinga av organisasjonen som har skjedd. Vi har sett at det er veldig viktig å følge en strategi, der partiet framstår som et tydelig politisk alternativ. Organisasjonsbygging er en nøkkelfaktor. Det er dette som er forutsetningen for å mobilisere. Vi ser nå at det begynner å bære frukter: flere fylkesstyrer og lag og stadig nye medlemmer.

Det har vært – og er – viktig å legge til grunn et feministisk perspektiv – «feminisme i praksis». Det nye partiet var prega mange godt voksne menn (og noen damer); dyktige, aktive og erfarne, men det ga en spesiell organisasjonskultur der noen bærer alt. For å få fram flere kvinner i organisasjonen, må det bli lettere å ta på seg verv, med mer støtte fra organisasjonsapparatet. Dessuten må vi få en organisasjonskultur der det er «hyggelig å være med». Trivsel og vekt på det sosiale kan også bidra til å få med flere med minoritetsbakgrunn. Det påligger et ansvar blant de som har vært med lenge, særlig når det gjelder toleranse for at det kan være ulike måter å jobbe på.

Rødt som arbeiderparti har budt på ekstra utfordringer. Det faglige arbeidet er dominert av mannsdominerte yrker. Vi ser en viss rekruttering nå av kvinner i kvinnedominerte yrker, men det er fortsatt få kvinner som tar faglige posisjoner. Det er et betydelig potensiale i neste strategirunde. Saker som nå står i fokus, kan hjelpe, som barnehagepolitikk og kamp mot velferdsprofitørene.

Stian og Unni: Hvordan kan vi så bygge en organisasjon der ikke toppen bestemmer alt? Om Rødt kommer inn på Stortinget til høsten, hvordan kan partiet unngå at det arbeidet blir bestemmende for resten av organisasjonen?

Mari: Det er kjempeviktig at partiledelsen er ledelsen, tar avgjørelser. Stortingsgruppa skal ikke være ledelsen,slik at ikke all makt forsvinner fra partiorganisasjonen til stortingsgruppa.

Hele partiorganisasjonen må involveres i stortingsarbeidet, med gode institusjonelle strukturer. Kanskje man allerede nå burde begynne å tenke ut en plan for de 100 første dagene? Stortingsarbeidet bør koples sammen med folkevalgtarbeid ellers, som må bli partiets eiendom. Idag klarer vi ikke helt å ta ut det potensialet som ligger i organisasjonen. Det finnes utrolig mye kunnskap og erfaring.

Stian og Unni: Hva så med forholdet mellom fokuset på partibygging og arbeidet i frontorganisasjoner og lokale aksjoner?

Mari: Det har vært et skifte fra at frontarbeid er det eneste viktige. Men vi må gjøre begge deler, og det blir tullete å sette disse opp mot hverandre. Som et revolusjonært parti må vi vise at vi får til noe. Vi må bruke makt der det er mulig, der vi spiller på lag med ulike bevegelser.

Stian og Unni: Men er det rom for et revolusjonært parti i verdens rikeste land i 2017? Hva betyr revolusjonær i Norge i 2017?

Mari: Å være et revolusjonært parti dreier seg om hva slags praksis man har, og hvordan man ser på makt. Mens de andre partiene er systemlojale og vil flikke med små endringer der det lar seg gjøre, vil Rødt endre samfunnet grunnleggende. Det får også konsekvenser for dag til dag politikken, hvor Rødt setter hardt mot hardt for eksempel når det kommer til kampen mot velferdsprofitørene. I Oslo har vi her lagt sterkt press på Arbeiderpartiet og byrådet. I Tromsø har vi vært avgjørende for å avvikle byparlamentarismen.

Rødt sitt politiske prosjekt handler ikke om å bli stemt inn i folkevalgte organer, komme i posisjon – for så å ordne opp for folk. Vår rolle må være å åpne opp for at folk skal endre verden selv. Folk må bli deltakere i utformingen av samfunnet, ikke passive tilskuere til at politikerne bestemmer hva som er best for folk. Det er bra at stadig flere partier snakker om skjevfordeling av ressurser, inntekt og formue, men det største problemet er ulikheten i makt til å endre samfunnet som dette representerer. Å ville endre maktulikheten i samfunnet er en av hovedoppgavene til revolusjonære i Norge.

Stian og Unni: Hvordan er det å drive klassekamp i det som mange ser som verdens beste land å bo i?

Mari: Det er riktig at de fleste har det bedre her, men utviklinga går i feil retning og mange merker det. Det behøver ikke handle om nød, men om urettferdighet og maktesløshet. Folk er ikke deltakere i samfunnet, men blir bare gjort til forbrukere.

Krisa i kapitalismen nå gir et mulighetsrom for en bevegelse som kan mobilisere til endring av de grunnleggende strukturene i samfunnet. Det handler mye om å få folk til å tro på at betingelsene ikke er gitt, at endring er mulig. Små seire er nødvendig for å legge grunnlaget for store seire. Å kaste ut kapitalen av barnehagesektoren blir sånn sett et steg på veien mot større endringer, som å få Norge ut av EØS. Selv om Norge skiller seg litt fra en del andre i land i EU når det gjelder venstresida sitt syn på EU, er det bevegelse på gang også der.

Stian og Unni: Men det er jo også andre som kan benytte dette mulighetsrommet?

Mari: Ja, høyrepopulismens frammarsj er en stor utfordring. Her er ikke Norge veldig annerledes enn andre vestlige land. Det er ikke gitt at venstresida blir de som kommer til å gi retning til raseriet som nyliberalismens krise har frambrakt. Oppgaven vår er å dreie diskusjonen over mot årsakene til utryggheten folk kjenner på, og vise at det er kapitalen som er trusselen mot velferdsstaten og mulighetene for jobb, ikke flyktninger fra Midtøsten. Det er ekstremt viktig at kritikken rettes oppover, at det ikke blir et etnisk basert «oss mot dem».

Stian og Unni: Er det mulig?

Mari: Ja, men da må vi snakke om våre ting. Det er avgjørende at vi greier å komme på offensiven, det nytter ikke å vinne kamper bare gjennom å spille forsvar. Kampen mot velferdsprofitørene er et eksempel på at det er et stort mulighetsrom til venstre for Arbeiderpartiet. Vi må dreie fokus mot økonomiske spørsmål, synliggjøre hva de frustrasjonene folk føler på, skyldes. Det har for eksempel vært Labours problem at de ikke har greid det. Rødt har gode saker, men vi er foreløpig et lite parti. Vi må jobbe innad med å skape engasjement og skolering. Vi må «bygge bro mellom generasjonene», der alle de nye medlemmene våre kan lære av de med lang erfaring og store kunnskaper og vice versa. Det handler om å forstå for å forandre. Og vi må delta aktivt i brede bevegelser og allianser. Ikke bare rent politisk, men også sosialt og kulturelt. Popvenstre sist sommer var både gøy og viktig, det vil vi gjøre igjen!

Avslutter Mari Eifring som med et godt valg kan havne i Rødts gruppe på Stortinget fra høsten av.

I boken til Jan Strömdahl, Kubas omställning till ekologisk hållbarhet (Forlaget Langholmen, 2016) sier han at «Cuba remains the only sustainable country in the world».

– Etter å ha lest boken måtte jeg bare hive meg på toget til Stochholm for å møte forfatteren.

– Vad sa ni till mannen där borta?

– Jag sa, att han skulle arbeta fortare.

– Vilken rätt har ni att befalla över honom?

– Jag betalar honom för det.

– Hur mycket betalar ni honom för det?

– 10 kronor om dagen.

– Varifrån får ni pengarna att betala honom med?

– Jag säljer sten.

– Vem hugger stenen som ni säljer?

– Det gör han.

– Hur mycket hugger han om dagen?

– Åh, han hugger en hel del sten på en dag.

– Hur mycke’ får ni för det?

– Ungefär 50 kronor.

– Men då är det ju han som betalar er 40 kronor för att ni går omkring och befaller honom att arbeta fortare.

– Ja, men jag äger ju verktygen och maskinerna.

– Hur blev ni ägare av dem då?

– Jag sålde huggen sten och fick in så mycket pengar på den att jag kunde köpa in verktyg och maskiner.

– Vem hade huggit den stenen?

– Tig, dumbom!

Lokalvala i juni i år markerte eit vendepunkt i italiensk politikk, der Femstjerners-rørsla overtok styringa av viktige byar som Roma og Torino (Gramscis by) etter Det Demokratiske Partiet.

Femstjernersrørsla klarte dei siste åra å bygge seg opp på populistiske kjensler som er resultatet av skandalar og korrupsjon gjennom mange år. Dei har stått fast på behovet for meir demokrati (i røynda eit internettbasert fåmannsvelde), og at sivilsamfunnet står over den politiske eliten, og slik har den populistiske rørsla skaffa seg mange veljarar frå venstresida også.

Kva så med venstresida? Resultatet for det nye venstrepartiet «Italiensk Venstre» i lokalvala blei elendig (4,7 % i Roma og 3,7 % i Torino. Partiet blei støtta både av «Kommunistisk attreising» og «Venstre, fridom og økologi», og mange venstreveljarar oppfatta det enten som del av etablissementet, eller som ineffektive.

Venstresida er svært fragmentert. Det er viktige sosiale rørsler (først av alle den mot lyntogbanar, i Susa-dalen i Piedmont) som både utfordrar nyliberalismen og er mottakelege for varselropet frå populismen. Men som eit heile, ulikt Hellas, Spania og Frankrike, har ikkje dei ulike protestrørslene i Italia fødd ei sterk og meir eller mindre samla rørsle. Ikkje eingong då Arbeidslova (Jobs Act) vart vedtatt under Renzi-regjeringa i 2014–2015, lova som underminerte grunnleggande arbeidarrettar.

Kva er til venstre for Venstre (orsak ordspelet) i Italia: eit mangfald av grupper (kalla «kollektiv» på italiensk) med antikapitalistisk profil (medrekna mange feministgrupper) som klagar over at sjølvorganisering ikkje har fungert, som held fram fordi dei manglar ein organisasjon som kan stille spørsmålet: korleis vende kampen til direkte demokrati, autonomi, mot-makt, og til sist til vegar mot revolusjon?

Ein gong var alt saman ei oppgåve for arbeidarklassens parti – og no? Etter å ha fjerna orda «klasse» og «kommunisme» frå ordtilfanget sitt, kjenner den italienske venstresida seg uvel ved sjølve tanken på «parti». Men alle forsøk på å bygge alternative former for samordning (nettverk, føderasjonar osv) har slått feil fram til no i Italia: kvar gong fell venstresida tilbake til illusjonen om at ein ny «boks» med nytt namn (men gamalt politisk personale) vil trekke til seg veljarar igjen.

På andre sida må ein ha i mente hendingane i Hellas. Ei rørsle bygd på sjølvorganiserte kampar førde til siger i valkampen og samordning lokalt og nasjonalt, men blei så snytt med EU-diktata – det syner at utan ei internasjonalt retta plattform og samordning så vil jamvel ei sterk rørsle vere dømt til å tape.

Med Luxemburgs ord er sosialistisk politikk å vise sambandet mellom dei store spørsmåla, og utforme slagord. Men i dag, når sjølve orda kommunisme/sosialisme er diskreditert, så er ikkje uformelle nettverk – ofte på lokalnivå – nok, sjølv om dei er grunnlaget for å starte kampar. Samordna aksjonar både innanfor og mot institusjonar, retta mot å erobre og reorientere stat og overnasjonale krefter er viktig, og må hente lærdommar frå erfaringane til radikale parti over heile Europa og arven etter Europas Sosiale Forum.

Teorien til Nicos Poulantzas om statens relative autonomi og den uferdige samansettinga av både den herskande og underordna klassen – og det skiftande tilhøvet dei imellom – kan vere til noko hjelp til å redefinere omfanget for kampane (den vanskelege balansen mellom sjølvorganisering og erobring av politisk makt), og potensielle alliansar mellom ulike sosiale rørsler, og mellom dei og politiske organisasjonar.

Den underordna klassen må møte ikkje bare utbytting basert på kjønn og etnisitet, men også eit skilje mellom produktivt og reproduktivt arbeid, mellom folk i arbeid og arbeidslause, mellom arbeidarar med fast arbeid og dei med midlertidig arbeid.

Alle marxistar verdt namnet må ta tak i spørsmålet om korleis ein skal sameine alle desse kategoriane og omsette krava deira til eit felles antikapitalistisk program.

Om me ikkje kan finne opp sosialismen, bør me i det minste prøve å sjå han for oss (men vere opne for korreksjonar og nye vegar) om me vil vere truverdige når me snakkar til det store fleirtalet av folk, som har akseptert kapitalistisk utbytting og underordning av kvinner som naturlover. Me treng ein klassebasert politikk, og eit prosjekt for sjølvorganisering retta mot sjølvstyre om me ønsker snu herskande oppfatningar. Det betyr at me kunne forklare kva me meiner med «klasse» og «sjølvstyre».

Elles vil venstresida halde fram med enten å snakke til seg sjølv, eller løpe etter populisme og identitetsorienterte rørsler, og gløyme at etterlikningar alltid er mindre tiltrekkande enn originalane.

Monica Quirico

(Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.)

Bladet du held i handa, er første utgåve etter navnebyttet frå Rødt! til Gnist. Tidsskriftet blei starta av AKP som Røde Fane i 1972. I 2005 bytta me navn til Rødt!, for å favna vidare. To år etter blei partiet Rødt stifta, berre et utropsteikn skilte.

Me vil vera ein av dei små gnistane som tenner flammer, sånn som me har sett det i det førre hundreåret.

Temabolken i dette nummeret handlar om korleis det har gått i Latin-Amerika der venstrerørslene fekk makt, tente håp og fortset å slåss mot reaksjonen.

Me ønskjer å spre trua på at folk kan slåss og forandra i ei verd som for tida verkar å se ganske mørk ut, der krig og åtak på fattige og undertrykte, dominerer. Me vil visa fram solidaritet og kampkraft rundt om i Noreg og verda. At sosialisme er mogeleg. At det nyttar.

Gnist, som forgjengarane, har ein uavhengig og sjølvstendig redaksjon, sjølv om redaktøren blir vald av Rødt sitt landsstyre. Men me spring ut av – ikkje vekk frå – det partiet og den sosialistiske bevegelsen me er en del av. Og: Det er typisk marxistisk å være kritisk – også til seg sjølv og våre eigne røtter.

Me synst, litt ubeskjedent, at tidsskriftet berre har blitt betre dei siste åra. Me som lager bladet, lærer mykje av skribentane, anten det gjelder artiklar eller bokomtaler. Me er spente på kva lesarane vil synst om vårt nye namn og drakt. Gi lyd!

Røde Fane/Rødt! har i 24 år blitt leia av Erik Ness, som no har gått av som redaktør. Me vil takka han for arbeidet han har lagt ned, og for at han vil fortsetta og bidra som redaksjonsmedlem.

Ingrid Baltzersen

«Street Cleaner» av Banksy. (Foto: Dan Brady)

Lavtlønte i privat sektor

En ny Fafo-rapport viser at Norge ikke lenger er et land med små forskjeller mellom folk. Norge er i kraftig endring, og de lavest lønte taper. Lønna til de lavest lønte i privat sektor har nærmest stått stille siden 2008, i følge en ny Fafo-rapport. Nå ligger Norge i Norden-toppen hva gjelder forskjellen mellom de som er lavtlønte, og de som har en «vanlig» lønn. Blant dem som tjener minst er det ni av ti som jobber i tjenesteytende sektor. Forskerne Bård Jordfald i Fafo og Roger Bjørnstad ved Samfunnsøkonomisk analyse har foretatt et dypdykk ned i materien på oppdrag fra LO. Funnene viser at gruppen lavtlønte i privat sektor består av stadig flere innvandrere.

(Fri Fagbevegelse)

Verdens gjeld er på 3,25 «årslønner.»

“Den globale gjelden økte i løpet av de ni første månedene i fjor til 325 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. Økende rente og dyrere dollar legger press på kreditorene. Over 1300 milliarder dollar i obligasjoner og lån forfaller i løpet av året, inkludert 48 milliarder dollar i Kina og 32 milliarder dollar i Mexico, i følge en kvartalsrapport fra Institute of International Finance, en bankgruppe med base i Washington. Med økende lånekostnader i modne og fremvoksende markeder i kjølvannet av presidentvalget i USA, er bekymringen for den voksende gjelden igjen kommet i forgrunnen, advarer instituttet. Den globale gjelden økte med hele 11 000 milliarder dollar i løpet av de tre første kvartalene i 2016. Dempet vekst, «fortsatt svak fortjeneste for bedriftene» og en sterkere dollar er viktige faktorer som bidrar til bekymringen. Det gjelder ikke minst for «regjeringer og bedrifter med stort behov for refinansiering», heter det videre i rapporten.» (nrk.no)

LO-kongressen

Forholdet til EØS-avtalen, konsekvensutredning i Nord-Norge og 6-timersdag vil skape høy temperatur på LO-kongressen 8. til 12. mai. Landsmøtet kan vanskelig vedta en uttalelse om konsekvensutredning uten at Fellesforbundet blir tilfredsstilt. Samtidig kan mye av lufta i ballongen ha gått ut hvis Ap-landsmøtet vender tommelen ned. Holship-dommen i Høyesterett gir EØS-motstanderne kraftig vind i seilene. I tillegg har Fagforbundet varslet kamp for en langt sterkere formulering i forhold til å innføre 6-timers dag i arbeidslivet. (Fri Fagbevegelse)

Tromsø boikotter Israel

Vedtak: «Tromsø kommunestyre viser til at kjøp av israelske varer/tjenester som er produsert i områder under folkerettsstridig okkupasjon strider mot Tromsø kommunes etiske retningslinjer. Tromsø kommune vil på denne bakgrunn avstå fra å kjøpe israelske varer og tjenester som er produsert i okkuperte palestinske områder.

Kommunestyret ber admi­n­i­strasj­onssjefen sørge for at Tromsø kommune krever dokumentasjon på at varer som kjøpes ikke kommer fra okkuperte områder, slik som okkuperte områder i Palestina, Vest-Sahara, og lignende, i de tilfellene hvor dette er en aktuell problemstilling. Dette gjelder også kommunale foretak og andre selskaper eid avTromsø kommune.

Kommunestyret ber adm. sjefen legge frem en sak om hvordan innkjøpsreglementet kan brukes for å styrke menneskerettighetene.»

Vedtatt med 25 mot ­18 stemmer

 

FN om utbyggingene på Vestbredden

«Etter at USA brøt sin langvarige praksis med å legge ned veto i Israels favør, kunne FNs sikkerhetsråd kreve full byggestans i bosetningene på Vestbredden. Israel omtaler sikkerhetsrådets vedtak som «antiisraelsk» og «skammelig».

– Avgjørelsen som ble fattet, var skammelig og fordomsfull, men vi tåler det. Det vil ta tid, men denne avgjørelsen vil bli annullert, sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu lørdag.

Statsministeren kom med uttalelsen under en lystenningsseremoni som ble sendt på israelsk TV.

Ifølge Haaretz sa Netanyahu også at Israels forhold til FN vil bli gjennomgått. Som et første steg vil israelsk finansiering av FN-organer som er spesielt fiendtlig innstilt til Israel, bli stanset umiddelbart, sa Netanyahu ifølge avisen.

Ansatte i Det hvite hus sier årsaken til at USA lot resolusjonen gå gjennom i FNs sikkerhetsråd, var at de hadde gått tom for måter å overbevise Israel om at landets byggeaktivitet på palestinsk jord ødelegger håp om fred.

USA brøt dermed med sin mangeårige praksis med å legge ned veto i Israels favør.

Fredagens resolusjon krever full byggestans i bosetningene på den okkuperte Vestbredden og fastslår at bosetningene på okkupert, palestinsk land er ulovlige. Den er den første FN-resolusjonen siden 1979 som fordømmer Israels bosetningspolitikk.»

(Aftenposten 24/12)

80 år er lenge siden, men i dagens Spania er borgerkrigen fortsatt en mørk og uoppgjort fortid, i sterk kontrast til det gjengse mediebildet av landet hos oss med sol, sommer og Kanariøyene. Bare sjelden ser man noe om borgerkrigen hvor en halv million ble drept.

Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy.

Nei, Nordahl Grieg sa det ikke akkurat sånn, ikke om Spania, men han kunne ha sagt det, med sitt utrettelige arbeid for republikken under borgerkrigen 1936–39. Det samme var tilfelle for venstresida og arbeiderbevegelsen i alle land:

Krigen utløste et enormt solidaritetsarbeid – Spania var i folks hjerter – og aldri noensinne hadde det i Norden vært samlet inn så store summer.

For mange spaniere er dette ikke over, fordi det i 1977, etter Francos død, ble vedtatt en «glemselslov» som forbød å straffeforfølge krigsforbrytelsene, og tallrike massemordere har derfor gått fri.

Men – nå skjer det likevel noe. Etter flere tiårs taushet ble det i 2007 vedtatt en «lov om historiske minner». 570 Francomonumenter er nå blitt fjernet fra offentlige steder, og 188 000 etterkommere av republikanere i eksil har fått spansk statsborgerskap. Og – regjeringen har offentliggjort et kart over 2000 massegraver som man nå har begynt å åpne. Der ligger over 150 000 sivile venstreorienterte, ikke-krigførende, bakbundet og torturert som levningene viser.

Hva var så bakgrunnen for denne grusomme krigen? Viktigst var åpenbart Spanias nesten middelalderske samfunnsforhold: En analfabetisme på 45 prosent, på landsbygda nesten det dobbelte; i 1930 gikk f. eks. 80 000 barn i Madrid ikke på skole. Folket var lutfattig, mens godseierne, én promille, eide 2/3 av jorda. Og Kirken var styrtrik, uten sosial samvittighet: I 1912 kontrollerte jesuittene 1/3 av all spansk kapital og eide fabrikker, bergverk, banker og jernbaner. Våren 1936 skrev Kirkens primas rett ut at folket betraktet dem som fiender.

Ved valget i 1931 ble republikken innført. Stat og undervisning skulle nå bli sekulær, og en jordreform og sosiallovgivning påbegynt. Men i 1934 fikk høyresida igjen flertall, noe som førte til væpnet oppstand i flere byer. I februar 1936 vant så den nye Folkefronten valget, en sentrumvenstre front med tre borgerlige og tre arbeiderpartier. Av 464 representanter i Cortes var 99 sosialister og 17 kommunister, men ingen kommunister satt i regjeringen til den borgerlige Manuel Azana. Valgseieren utløste begeistring blant millioner av fattige spaniere som nå på egen hånd begynte å okkupere jorda til kirken, adelen og godseierne, særlig under innflytelse av de mange millioner sterke anarko-syndikalistene. Også industri ble overtatt og drevet av arbeiderråd. Regjeringen forbød dette, men ble likevel omtalt som Anti-Krist og kommunistisk i borgerlige aviser i utlandet.

Den 18. juli 1936 innledet så høyresida sitt militærkupp. I kaserner over hele landet kommanderte offiserene soldatene ut for å besette strategiske punkter. Da skjedde noe uventet: Folkemassene reiste seg spontant til motangrep, tvang myndighetene til å utlevere våpen eller brøt seg inn og tok dem, og i voldsomme kamper nedkjempet de kuppmakerne i de større byene – ofte sammen med politiet og lojale avdelinger. Gjennom denne heltemodige innsatsen reddet folket foreløpig republikken. Mer enn halve territoriet var på regjeringens hender – viktigst var Madrid, Katalonia og Baskerland med industri og en sterk arbeiderklasse.

Men situasjonen var ikke gunstig: Regjeringen hadde flåten og størsteparten av flyvåpenet, fascistene hadde hæren, marokkanske leiesoldater og fremmedlegionen. Og opprørerne stod sterkt i overklassen i regjeringsområder og administrasjon: Man regnet med at ethvert vedtak én time seinere var kjent hos fascistene. I en slik situasjon måtte republikken øke industriproduksjonen, opprette en ny hær, utdanne offiserer og sette i gang et storstilt oppkjøp av våpen fra utlandet. Samtidig som den skulle holde stand mot en profesjonell hær.

Men nå led landets lovlige regjering en skjebne den ikke hadde regnet med: Vestmaktene innførte den såkalte non-intervensjonen. Overfallsmann og offer ble sidestilt, ingen skulle få kjøpe våpen. For første gang i Europas historie ble en folkevalgt regjering umyndiggjort av de andre statene. Tyskland og Italia var selvsagt med på dette, samtidig som de lot krigsmateriell og tropper strømme til Franco; man anslår at den tyske Legion Condor (mest flyvåpen) hadde 12 000 mann i alt, italienske tropper utgjorde 78 000, og det fascistiske Salazar-regimet i Portugal sendte 20 000. Under hele krigen fikk fascistene også drivstoff av Texaco, og lastebiler og kjøretøyer fra Studebaker, Ford og General Motors. Alt på kreditt. Til republikken kom det etter hvert en del materiell fra Sovjetunionen og Mexico.

Men om regjeringene sviktet Spania, så gjorde ikke folket det. Over hele Europa spratt det opp solidaritetsorganisasjoner for republikken, støtten i arbeiderbevegelsen var massiv, og de politiske konfrontasjonene var bitre og kan bare sammenliknes med Vietnam-krigen på 60-tallet. I Norge så borgerlige aviser bort fra at regjeringen var demokratisk valgt, og støttet Francos stadig blodigere statskupp. Som borgerskapet i de fleste land. Noe som fortalte Europas revolusjonære at de hadde helt rett: Borgerskapet ville aldri respektere et parlamentarisk demokrati som kunne føre til sosialisme. (Her kan man sammenlikne med kuppet i Hellas i 1967 og Chile i 1973).

Men nå strømte en mektig bølge av utenlandske frivillige til Spania, de fleste arbeidere – mest kommunister og sosialister – for dette var ikke bare Spanias kamp, men hele arbeiderklassens kamp mot fascisme og reaksjon. Og De internasjonale brigadene ble organisert etter språk: Amerikanere og engelskmenn i «Lincoln», franskmenn i «Paris-kommunen», tyskere og skandinaver i «Thälmann», italienere i «Garibaldi», dessuten en Balkan-brigade m. fl. Antallet frivillige kom etter hvert opp i minst 40 000 mann, pluss 10 000 i saniteten. Ca 20 % ble drept. Fra Norge reiste ca. 300, fra Danmark og Sverige 500–550; de største kontingentene var tyske og italienske antifascister. Men snart ble det i alle land innført forbud mot å kjempe i Spania – i Norge under justisminister Trygve Lie som lot politiet raide NKPs lokaler på jakt etter vervelister.

I ettertid har mange frivillige fortalt om den varmen de ble mottatt med i Spania, hvordan Syden og menneskene der overveldet dem, og den livslange kjærligheten de etter hvert kom til å føle for dette folket og dette landet – og sorgen etterpå. En norsk frivillig forteller: «Første gang en større gruppe skandinaver skulle i ilden, kjørte vi ut fra Murcia, med tog nordover, mot Madrid. En fantastisk dag! På alle stasjoner ble vi hylla av folkemassene, og unge kvinner kom bort til oss med brød og vin og favnen full av blomster, og omfavna oss – oss! – fremmede menn som ville kjempe for dem i solidaritet. Det var en utrolig oppmuntring for dem at vi var der, aldri hadde jeg følt en slik kjærlighet og respekt fra ukjente mennesker. Jeg, en vanlig arbeider, plutselig var jeg noe, et verdifullt menneske. Dette kan jeg aldri glemme. Og jeg kjente en mektig følelse av fellesskap og tenkte at dette var forsmaken på sosialismen.»

Krigen ble blodig. Det tyske Luftwaffe ville utprøve nye våpen og bombet den lille byen Guernica og drepte over 300 i historiens første terrorbombing mot sivile. Høsten 1936 gikk fascistene særlig brutalt til verks, da de samlet sammen venstre-sympatisører som ble skutt og kastet i masse-graver. Dette var terror utført etter ordre fra ledelsen, mens terror på republikansk side, som regjeringen strengt forbød (minst 38 000 drepte), var spontane myrderier utifra hatet til undertrykkerne. Det voldsomme hatet omfattet også Kirken hvor tusenvis av klostre, kirker og religiøse skoler ble brent og 7000 geistlige myrdet. «Krist og Anti-Krist slåss på vår jord …» – underlagt Moskva og frimurere – «disse mørke samfunn styrt av den semittiske internasjonale,» het det fra biskoper, og både kirken og fascistene hevdet at dette var et korstog for Kristus.

Våpenboikotten skyldtes åpenbart radikaliseringen av folkemassene i Spania, samtidig som det i mange europeiske land var hard klassekamp. Vestmaktene så bort fra folkeretten fordi de var redde for sosialisme og et styre i Spania som var mindre fiendtlig til Sovjet-Unionen. Mens Hitler ønsket en alliert i det vestlige Middelhavet. På venstresida hevdet de at det som foregikk i Spania, var generalprøven på den kommende storkrigen, og at det var der fascismen måtte stoppes. Og i Folkeforbundet hudflettet Spanias representant unnfallenheten og krevde støtte for den lovlige regjeringen – og fordømmelse av Mussolini i Etiopia og Hitler i Tsjekkoslovakia.

Kommunistpartiet, som i begynnelsen var et lite parti, vokste kraftig under borger-krigen og fikk stadig større innflytelse; etter hvert kom de også med i regjeringa. Grunnen var deres evne til organisering, og at de fikk stadig større tillit som den sterkeste antifascistiske krafta fordi de nesten uavbrutt og på egen hånd klarte å stampe stadig nye arbeiderbataljoner opp av bakken.

Men strid i republikanernes leir, omrokeringer i regjeringa, boikotten fra Vesten og den tunge hjelpen fra Hitler og Mussolini fikk langsomt krigen til å svinge i fascistenes favør. Og ved månedsskiftet mars–april 1939 var borgerkrigen over. Uten å møte motstand marsjerte «nasjonalistene», sammen med tyske og italienske avdelinger, inn i Madrid, til en befolkning som etter årelang beleiring var utsultet og apatisk og nesten uten strøm og varme. Spania ble en korporativ stat etter tysk og italiensk mønster, og henrettelsene av politiske motstandere fortsatte ennå i mange år.

Nå sendte paven gratulasjoner, og Franco fikk ordenskorset «for sin innsats for Gud og Kirkens sak». Og så seint som i årene 1987–2007 erklærte paven 998 geistlige «martyrer» (drept av folket) for salig-kåret. Ingen republikanske prester henrettet av Franco var med på lista.

Ved kapitulasjonen var de internasjonale brigadene få måneder i forveien blitt oppløst. De som ikke kunne reise hjem, ble internert i leirer i Frankrike. Blant de tyske anti-fascistene sørget Trygve Lie for at mange sosialdemokrater fikk komme til Norge. Kommunistene ville han ikke ha. De satt der da Tyskland invaderte Frankrike, ble tatt av Gestapo og forsvant.

Om Folkeforbundets svik skrev en av landets kjente forfattere:

Disse menn er like lite i stand til å skjønne framtida og ta tiltak mot det som venter, som de er naive og tror krigen er sendt av skjebnen. Dermed er de med på å gjøre storkrigen uunngåelig. For der hvor fornuft og moral har sagt farvel, er bare brutaliteten tilbake. Men i og med at de har fått utsatt den grusomme krigen, er det de som er skyld i at den vil bli desto verre.

Få måneder seinere rullet Hitler inn i Polen.