Boktittel: Vi fattigfolk
Forfatter: Anna-Sabina Soggiu
Manifest Forlag, 124 s.
Utgitt 2023
Anmeldt av: May Therese Vorland, fra Nærbø og er frilanser.
På Tøyen i Oslo ligger K7, den beryktede og omdiskuterte kommunale blokka i Kolstadgata 7. Blokka som knyttes til knivstikking, skyting, rusproblemer og pågripelsen av Mullah Krekar. Der sosionom og forfatter Anna-Sabina Soggiu vokste opp, og hvor hun møter en gutt utenfor den gamle blokka si: «På tross av aldersforskjellen hadde vi felles erfaringer og referanser til hvordan en oppvekst kan oppleves på sånne steder». Dette besøket, eller møtet, virker å frembringe erindringer i forfatteren som får henne til å skrive Vi fattigfolk til denne gutten.
Resultatet blir en politisk og personlig fortelling om Soggius egen oppvekst i og ut av fattigdom, en hyllest til fattige som kjemper en kamp for tilværelsen – hver eneste dag. Og i forlengelse av det: En oppfordring til alle fattige, som fortsatt retter skam og skyld innover, heller å rette knyttneven utover mot systemene.
Om klassereisen, eller kampen for å komme seg bort
«Ikke skriv den boka om å ha kjempa seg fra Tøyen til bedre steder», advarer barndomskameraten da Soggiu skal ta fatt på dette prosjektet. Det skal hun ikke, skriver hun. Hun vil si til gutten på Tøyen at han og Tøyen er gode nok som de er! Likevel er det kampen om å komme seg bort som utfolder seg her, noe hun innrømmer underveis i boka. Etter å ha fortalt hvordan familien hennes i flere generasjoner har bodd på Grønland og Tøyen, kommer historien om løvetannbarnet som klarte seg ved å være skoleflink, som holdt kjeft om det som var vondt og vanskelig, jobba hardt, fikk seg fast jobb, doktorgradopphold ved eliteuniversitetet Yale, og klarte å kjøpe seg egen bolig i Oslo. Kanskje det er en uunngåelig dramaturgi, en annen historie ville sannsynligvis kjentes uærlig for forfatteren å fortelle.
Til tross for at Soggiu tar leseren gjennom sin egen historie, er hun påpasselig med å understreke urettferdigheten i disse mekanismene. For hva med de som ikke er skoleflinke? De som ikke mestrer utdanningssystemene, eller alle de andre systemene det forventes at alle skal mestre? Kritikken rettes mot mediene, politikere, beslutningstakere og velmenende kommuneansatte, som i ulik grad reproduserer holdninger om at fattigdom er et individuelt problem. Ikke minst hvordan synet på fattige og rasisme er uløselig knytta til hverandre:
I debatter om fattigdom kan man tidvis få inntrykk av at folk som har flytta til landet, er i ei slags evig takknemlighetsgjeld fordi de aller nådigst fikk lov til å komme. Går det dem ikke vel, så er det deres egen feil.
Som leser er jeg mest interessert i denne samfunnskritikken, og Soggius personlige historie fungerer som et springbrett for hovedargumentet: Det skal ikke være nødvendig å komme seg unna Tøyen (eller andre levekårsutsatte områder) for å leve trygge og verdige liv.
Henvendelse, språk og tone
I starten av boka bruker Soggiu tid på å forklare popkulturelle referanser gutten ikke kjenner, til glede for oss «voksne» som husker de eldre Olsenbanden-filmene og Tekst TV. Når hun videre beveger seg innpå mer komplekse temaer – som sosiologisk teori eller gentrifisering – stopper hun ikke opp og forklarer dem, men kutter sine tekstlige svinger med «dette må du google». Ja, dette er et grep, men henvendelsen kunne tillat seg å være mer åpen og fri, fremfor å henge seg opp i detaljer som forårsaker stakkato i teksten.
Utover kapitlene flyter det bedre, mest sannsynlig fordi forfatteren skriver seg bort fra henvendelsen. «Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom», sies det, og er også tittelen på en bok om å se forsonende på en problematisk barndom. Soggiu skriver ikke nødvendigvis til akkurat denne gutten utenfor K7-blokka. Opplevelsen er snarere at hun skriver til seg selv, eller til alle oss som har levd, eller lever i fattigdom:
For til grunn for tanken om at vi ikke skal fortelle om hvordan det egentlig er – at vi har penger til ny vinterjakke, at pappa drikker for mye, at mamma bare ligger på sofaen med vondt i hele kroppen, at foreldra våre deler ut ørefiker eller knyttnever – så ligger det vel i at vi skammer oss?
Det er et «vi» her, en eksklusiv omsorg til «vi fattigfolk» som kanskje har brukt store deler av livet på å skamme oss over fattigdommen. Samtidig fungerer det som et kraftig spark til alle lesere som ikke tilhører dette «viet». De som intetanende sitter med inngrodde antagelser og myter om hvordan fattigfolk havner i sine miserable situasjoner. Og enda omsorgen ikke kan endre fortiden eller tingenes tilstand for dette «viet», er det en anerkjennelse i den språklige tonen som strekker seg bredere enn den ment for de som vokser opp på Tøyen i dag.
Trøst i en høy røst
Soggiu er også innom områdeløftet på Tøyen og gentrifisering av østkanten i Oslo. Hvordan Tøyen har blitt et attraktivt område for den pengesterke middelklassen å kjøpe boliger. Konsekvensene er enten fortrenging eller at det blir verre for de som allerede bor der. Tøyen er ikke bare Tøyen grunnet de som bor der, Tøyen var også Tøyen på grunn av de menneskene som av økonomiske grunner ikke kunne bo der lenger. Jeg skulle ønske at boka gikk dypere inn i denne tematikken, noe som kunne blitt løst av et større kildemateriale. Samtidig er det kanskje å ønske seg en annen bok. I stedet velger Soggiu å vie plass til mennesker fra Tøyen som har kjent konsekvensene på kroppen. Det kan gi sterkere retorisk slagkraft, og er det noe fattigdomsdebatten trenger, er det jo akkurat det. Fattigdom er et usexy politisk tema.
Stadig får vi høre høye røster fra Høyre, eller litt mer lavmælte forutinntattheter fra den generelle befolkningen, om hvordan det bare er å jobbe hardere for å komme seg ut av fattigdom. Denne boka oppleves som en deilig politisk knyttneve fordi stemmen til Soggiu er klar og høy fra den andre siden. Der det nesten ikke står noen. Og der står hun og hoier! Det har alltid irritert meg at folk tvinges til å brette ut sårbare detaljer om livet sitt for at samfunnet skal høre etter. Den samme irritasjonen melder seg her. Det skulle ikke være nødvendig å være så personlig for å være politisk. Likevel er det en trøst i fortellingen til Soggiu, at det fins mennesker der ute med sine ansikter og kropper som viser at du ikke er alene, det ikke er din skyld, og forresten: Fuck de rike!
I det avsluttende kapitlet kommer en klar oppfordring til gutten utenfor K7-blokka. Om tilfeldighetene skulle ha det til at han blir rasende av urettferdigheten: «Slutt å slåss med kompisene dine på byen. Slutt å ruse deg, banke kjæresten din, bli som faren din», skriver hun. Det er brutalt, og motsier omtrent alt hun har skrevet om individuelt ansvar for egen fattigdom. Men så ender det sirkulært med begynnelsen, hvor hun igjen skriver at gutten på Tøyen og Tøyen er gode nok som de er. Hovedbudskapet i boka er at fattigdomsproblemene endres ved politiske endringer, ikke ved at gutten skal endre seg selv.
Relaterte artikler
En viktig pamflett om raseringa av pensjonene våre
Anmelder: Jorunn Folkvord
Boktittel: En verdig avgang? Pensjonsreform på helsa løs
Forfatter: Emil Øversveen og Astrid Hauge Rambøl
Forlaget Manifest 2023
De som skriver mest om pensjon for et bredt publikum er sannsynligvis tabloidavisene. Ikke overraskende går det mest i sensasjonsjournalistikk og fryktpropaganda. Det er alltid PLUSS-artikler og ofte bidrar tekstene til mer forvirring enn folkeopplysning. Det sentrale budskapet er: DU er ikke lenger trygg! DU må fikse dette med pensjon på egenhånd!
Heldigvis er det flere som skriver om pensjon, om enn med lavere opplagstall enn VG. Forlaget Manifest ga i våres ut pamfletten «En verdig avgang?». Hovedtemaet er forslaget om å heve pensjonsalderen.
Har du ikke hørt om det forslaget? Ikke så rart. Det har vært skrevet lite om det, og toppene i fagbevegelsen har ikke ropt varsko, selv om forslaget betyr en dramatisk forverring for det store flertallet. Nettopp derfor er denne pamfletten viktig.
Kort og grei
Pamfletter er et flott format og Forlaget Manifest sine små bøker passer perfekt lommer og vesker. Med drøyt 70 sider tekst og romslig med tabeller og bilder kan pamfletten leses fra perm til perm på en time. Likevel vil jeg anbefale de fleste å sette av litt mer tid, og kanskje til og med lese sammen med andre.
Språket i pamfletten er tydelig og ryddig, men det er veldig mye informasjon, og hvis dette er inngangen din til å lære om pensjon vil du ha stor nytte av å notere ting du lurer på underveis. Å diskutere sammen med andre for å finne ut hva dette betyr for deg og arbeidskameratene vil også være nyttig. Lesing er starten, men pensjon må du snakke med andre om for at kunnskapen skal sitte.
Fra hverdagen vi kjenner til et pensjonssystem som skremmer
Pamfletten har et kort forord av Steinar Westin, professor emeritus i sosialmedisin. Han setter fokus på at pensjonsreformen fra 2011 ikke tar hensyn til helseforskjeller, bare fokuserer på innsparing. Dette er to gode sider å lese, og jeg kommer til å ta med meg dette sitatet til videre bruk: «Det går altså en sosialpolitisk kald vind over Europa, og pensjonsreformen øker vindstyrken».
Etter forordet er det rett ut i virkeligheten. Vi møter på en arbeidsplass i en hverdag som de fleste av oss kan forstå. Det er et veldig godt grep å la tre arbeidskamerater være gjennomgangspersoner i teksten. Vi møter rørleggerne Terje, Pål og Alfred på jobb, og dermed begynner vi der enhver skikkelig prat om pensjon bør begynne, nemlig ved behovet for å avslutte yrkesaktiviteten når kroppen ikke klarer det lenger.
De tre rørleggerne går igjen i pamfletten. Vi får i tillegg så vidt hilse på et par lærere og en ufør arbeider med erfaring fra både fiskeindustri og hjemmetjenestene. Det er mange bilder i pamfletten, flest fra rørleggernes hverdag, men også en liten titt innom de andre. Dette minner også stadig om at pensjon handler om virkelighet, ikke bare tall og tabeller.
Når vi har hørt om hverdager med kroniske smerter og skuldre, rygger og knær som svikter, blir det veldig tydelig at forslaget om å heve pensjonsalderen rett og slett er ganske grotesk og menneskefiendtlig. Her bruker jeg litt kraftigere uttrykk enn det forfatterne gjør, men det kan man jo gjøre når man er anmelder.
Forslaget om en klassedelt pensjon som altfor få snakker om
Det er egentlig ganske skremmende at det ikke har vært mer bråk rundt pensjonsutvalgets innstilling som kom i juni 2022. Pamfletten viser tydelig hva konsekvensene blir for rørleggerne og alle oss. andre som er i yrker hvor helsa slites ut, i tillegg får vi se hvem som har laget disse forslagene.
Pensjonsutvalgets innstilling er på ingen måte klassenøytral, og det er ikke uviktig å ha med informasjonen om at utvalgets leder, konsernsjef Kristin Skogen Lund, har en årsinntekt på 17 millioner, og at hun selv kan velge å gå av ved 62 år med en årlig pensjon på 3,1 millioner kroner. Utvalget for øvrig er i hovedsak satt sammen av økonomer og politikere, og de aller fleste har årslønner på over en million. Dette er ikke folk som rammes av sine egne forslag.
Forfatterne gjør en grundig jobb med å forklare om de ulike aldersgrensen. Den som i dag er 62 år er den første mulige pensjonsalderen, forutsatt at du har tjent opp nok pensjon til at du får lov til å gå av. 67 år er i dag en fast pensjonsalder, du vil minimum få minste pensjonsnivå, selv om du ikke har klart å tjene det opp. I tillegg bruker forfatterne begrepet den økonomiske aldersgrensa for å vise at den som ikke klarer å jobbe lenger enn til 67 år allerede straffes økonomisk.
Pensjonsutvalget vil altså heve aldersgrensene i takt med at levealderen øker for dem som har best helse. Konsekvensene er svært alvorlige. De av oss som i dag så vidt holder til vi er 62 år, må holde ut i ett, to eller tre år til (avhengig av fødselsår). Dette betyr at flere vil jobbe seg inn i uførhet og alvorlige helseplager. Og dette er utvalget godt klar over, noe som blir vist tydelig (s. 61) når utvalgets egne konklusjoner blir sitert «Ved økte aldersgrenser må en også regne med økt bruk av blant annet sykepenger, arbeidsavklaringspenger og dagpenger, og at flere vil avslutte yrkeskarrieren med uføretrygd, noe som vil gi merutgifter til folketrygden.». Legg merke til at utvalgets fokus er den økonomiske utgiftssida, ikke skaden som påføres menneskene som blir utsatt for dette.
Hevinga av den andre pensjonsalderen, den hvor alle skal få lov til å gå av, omtales ikke så mye i pamfletten, siden pamfletten ser mest på behovet for tidligpensjon. Men klasseskillet er like tydelig i denne enden. Alle de som i dag får minste pensjonsnivå ved 67 år (det alle vanlige folk kaller minstepensjon), vil få en tvunget høyere pensjonsalder. De som tjener så godt at de oppnår minste pensjonsnivå tidligere, blir ikke rammet av hevinga av pensjonsalderen. Kristin Skogen Lund og andre med millionlønninger kan fint fortsette å velge sin egen pensjonsalder.
En viktig kritikk av arbeidslinja og et manglende perspektiv
Det er gitt plass til kritikk av arbeidslinja i denne pamfletten. Noen ville kanskje hatt mer av det, men da ville det fort blitt mye mer tekst. Det viktige er at denne kritikken blir synlig, og at vi tar den med oss i videre arbeid mot pensjonsutvalgets innstilling, for arbeidslinja er menneskefiendtlig og undergraver mange viktige kollektive rettigheter arbeiderbevegelsen har kjempet fram. Forfatterne refererer også flere ganger til formålsparagrafen i lov om folketrygd, og hvordan hverken dagens pensjonssystem eller endringene som er foreslått oppfyller formålet. Dette er en god vinkling. Lovens formål tåler absolutt å bli vist fram.
På et område er pamfletten svak, og det må påpekes. Det er en viktig og god pamflett, men den forsterker et bilde som mange har av arbeiderklassen, nemlig bildet av en mann med kjeledress, hjelm og vernesko. Vi møter tre rørleggere og det er også dem det er mest bilder av. Budskapet blir at vanlige arbeidsfolk er menn i håndverksyrker. Først på s. 59 kommer det fram at pleie- og omsorgssektoren har størst overrepresentasjon på uførestatistikkene. Vi møter ingen barnehageansatte, stuepiker, butikkmedarbeidere eller renholdere med bilde og ansikt.
Det må alltid gjøres et utvalg og alle kan ikke være representert overalt, men vi kan heller ikke slå oss til ro med at halve arbeiderklassen blir usynlig. Derfor må det mases om, igjen og igjen. I alt er det avbildet sju navngitte menn og én navngitt kvinne i pamfletten. Det gjør noe med hvordan den leses, hvem som kjenner seg igjen i den og hvem som tenker at dette handler om dem.
Det må også nevnes at dette er en pamflett og ikke et oppslagsverk. Det betyr at noen detaljer må ofres. Det burde vært nevnt at den AFP-en som omtales i pamfletten er privat AFP, men dette er ikke en mangel som svekker helheten.
To stjerner og et ønske
Siden anmelderen er lærer, avslutter jeg med å påpeke to styrker og et område som trenger styrking.
Det absolutt viktigste og den største styrken, er at denne pamfletten er utgitt. Vi trenger at flere skriver og deler informasjon, tanker, meninger og vurderinger om pensjon. Forlaget Manifest har opp gjennom årene levert flere gode pamfletter på området. Pensjon for alle, fagbevegelsens eget pensjonsnettverk har samlet mange gode tekster og foredrag på sine nettsider (pensjonforalle.no).
En annen viktig styrke er tabellen som gjør at du kan se konkret hva forslagene betyr for DEG og dine arbeidskamerater. Dette er en type informasjon som treffer folk hardt og gir gode utgangspunkt for at man vil lære seg mer.
Det ønsket jeg sitter igjen med, er at det kunne vært litt mer utestemme. Språket blir litt omstendelig i formen. Litt flere punktvise oppsummeringer med bruk av andre skrifttyper, faktabokser, m.m. kunne bidratt til å løfte fram viktige krav og spørsmål som vi alle må ta med oss videre. Heldigvis er det ingenting i veien for at ikke vi alle sammen kan bruke utestemme om pensjon etter at vi har lest denne pamfletten.
Relaterte artikler
The Cost of Living Crisis (and how to get out of it)
Costas Lapavitsas, James Meadway og Dough Nicholls:
The Cost of Living Crisis (and how to get out of it)
Verso 2023, 80 sider
Av Hege Skarrud, politisk økonom og tidligere leder i Attac Norge.
“Nå var det godt de endelig satte opp styringsrenta”, sa ei venninne av en venn i det hu dumpa ned på barstolen over meg. Jeg blei forundra over den harde påstanden og gleden over rentesettinga til Norges Bank og lurte på om hu var økonom. Det kunne hu avkrefte. Hu var ingenting i nærheten “av noe sånt”. Det siste halvannet året har styringsrenter, satt av sentralbankene, blitt et helt vanlig samtaleemne med venner, venners venner og familiemedlemmer – både her hjemme og i mange andre land. Påstandene har nok likevel dessverre vært flere enn spørsmålene. Ikke rart er det når vi mates i alle kanaler med heterodoks sjargong som fremstiller inflasjonen, dens grove inngrep i folks hverdag og rentepolitikken som naturlover. Likevel burde flere (utenfor snevre sirkler av nerder (hei, alle sammen!)) stilt spørsmål ved om medisinen passer sykdommen.
Det tegnes ofte et bilde av inflasjon som et fenomen som nærmest gjør at penger bare forsvinner i enden av en dyrere prislapp. Men de gjør jo ikke det. Det er ingen som står og brenner pengene i slutten av verdikjeden. Ei heller er det sånn at inflasjonen er en naturlov som alltid må skape fattigdom for noen. Noen putter pengene i banken, spekulasjonsobjekter eller skatteparadis – eventuelt svindyre turistreiser ut i atmosfæren.
Det frie markedets riddere lover at tilbud og etterspørsel vil sikre effektiv levering av varer og tjenester til den rimeligste prisen. Så hvorfor skjer ikke det? Det er klart at krigen i Ukraina og koronapandemien har hatt en del å si. Likevel er det langt flere spørsmål som må besvares. Inflasjon handler enkelt sett om tilbud og etterspørsel, men det hele blir mer komplisert når en ser på politikken rundt tilbudet og etterspørselen. Hvordan har vi rigget samfunnene våre til å tilby de helt essensielle tingene til innbyggerne? Hvem har makten over de materielle verdikjedene? Hva skjer når finansmarkedenes spekulanter gis friere og friere tøyler til å vedde på priser for å tjene mest mulig, mens arbeidere må bære kostnadene for spekulantenes veddemål? Hva skjer da når det forventes at priser skal øke? Hvordan er det mulig at økonomien “koker” når flere og flere står i matkø? Hvor blir det i det hele tatt av penga våre?
Jeg har savna at noen (som jeg stoler på) enkelt og kort gir meg svar på disse (mange) spørsmålene. Det makter Costas Lapavitsas, James Meadway og Doug Nicholls i stor grad å gjøre på 65 A5-sider i “The cost of living crisis”. De tar utgangspunkt i Storbritannia, som jo har andre forutsetninger for å både skape, importere og håndtere inflasjon enn Norge – spesielt på grunn av den massive finanssektorens makt i City of London. Likevel er svaret deres overførbart: store selskaper (og deres investorer) håver inn penger mens arbeidere og de som allerede hadde minst, sliter.
Lapavitsas er professor i økonomi på SOAS i England, Meadway var finansrådgiver for Jeremy Corbyns finanspolitiske talsperson, John McDonnell, og Nicholls er en britisk fagforeningsleder. Sammen peker de ut tre tommelfingerregler i håndteringen av inflasjonen for at en skal komme ut av den på en rettferdig og bærekraftig måte: 1) En trenger reallønnsvekst for lavtlønnede for å hindre at flere havner i fattigdom. 2) Prisregulering og omfordeling av profitt vil stanse overføringen av inntekten fra arbeidere til storselskaper -og banker. 3) I enda større grad må det fokuseres på den produktive sektoren av samfunnet ved mer statlig styring og eierskap i å skape industri og arbeidsplasser. For å realisere dette trekløveret trengs sterke fagforeninger og sosiale bevegelser. Det frie markedet kan ikke tilby rimelig mat, hjem, energi, transport og andre nødvendigheter – det har dyrtida i aller høyest grad bevist.
Matvareprisene i Norge har økte med 13,4 prosent fra juni 2022 til juni 2023. Boligprisene har økt med 5,4 prosent nasjonalt. I Oslo har en sykepleier råd til 1 av 100 boliger i 2023 – ned fra 13 av 100 i 2013. I april i år var utleieprisene i Norge 10,4 prosent høyere enn for et år siden(!). Strømprisene har svinga, men SSB anslår at uten strømstøtta ville husholdningene sett en total snittpris på hele 66 prosent høyere enn året før i 2022. I tillegg har ikke folk kommet seg fra den ene sida av Norge til den andre i begravelse uten å tømme sparekontoen på veien – om de i det hele tatt kommer fram.
Forfatterne viser til det særegne ved Storbritannia, at produksjon av varer og tjenester i flere tiår har vært i en nedadgående kurve og nedprioritert – til fordel for finansinstitusjonene i London. Det har skapt en svakhet i det aggregerte tilbudet over hele samfunnet, spesielt i de sektorene hvor store selskap har mye makt over tilbudet. Dette førte til at de som eier produksjonslinjene eller tjenestetilbudet kunne sette prisene opp og fortsatt ivareta sitt mål for avkastning. Det betyr altså at det er folk som tar risikoen for at nyliberalistene over tid har bygd ned produksjonskapasiteten gjennom liberaliserende politikk som har gjort at en har outsourcet linjene til andre land, og at de offentlige tjenestene er bygd ned ved at de har blitt privatisert.
Risikoen for liberalisering og privatisering, i Norge som i Storbritannia, skulle jo selskapene selv ta. Det var liksom en del av avtalen. Likevel er det lavtlønnede arbeidere og de på sosiale stønader som blir bedt om å ta ansvar og godta lavere lønninger på grunn av dyrtida, mens bonussjekker strømmer ut av styrerommene. At folk må ta risikoen er ikke kun teoretisk. Det viser seg i at antall begjæringer om tvangssalg i Oslo steg med 28 prosent i første halvår i år, sammenlignet med første halvår i 2022. Det viser seg i at antallet som står i matkøer nesten dobler seg på ett år. Det viser seg i andelen norske husholdninger med økonomiske utfordringer, som steg fra 7 prosent i juni 2021 til 16 prosent i juni/august 2022 og til 18 prosent i mars 2023.
Tallene fra den norske dyrtida er mørke. Ofte er likevel slike tall fra Storbritannia, hvor den nyliberale innstrammingspolitikken etter finanskrisa har satt langt dypere spor, og nedprioriteringen av produktive næringer til fordel for finansielle markeder har vært større, enda mørkere. Det betyr ikke at Norge ikke har lignende eller større problemer flere steder. Spesielt utsatt er Norge fordi så mye av den produktive delen av økonomien er bundet opp i olje- og gassindustrien at vi sliter med å få nok arbeidere over i en bærekraftig økonomi. Den ene næringa får for mye makt. Det kan minne om finansnæringa i London. Samtidig har vi langt mer dystre tall på sjølforsyning av mat. Hvor den britiske sjølforsyninga har gått ned fra 75 prosent i 1990 til 60 prosent i dag, er den norske sjølforsyninga på rundt 40 prosent. Det gjør oss svært risikoutsatt for svingninger i markedet – enten de er forårsaket av faktiske brutte produksjonslinjer eller av finansspekulanter sitt avkastningsjag på helt essensielle varer som korn.
Så, hvor blir det av pengene i dyrtida om de ikke makuleres i enden av visa? Netto renteinntekter for DNB økte til 14,6 milliarder kroner fra 10,5 milliarder første kvartal i år, sammenligna med samme periode i fjor. Det er det høyeste resultatet noensinne for banken, kun i inntekter fra utlånsrenter. La oss også huske på at de ikke har satt opp innskuddsrenta tilsvarende. Equinor leverte et årsresultat for 2022 på skyhøye 74,94 milliarder dollar, langt over de 33,49 milliarder dollarene for 2021. Så når det kommer nyheter om at Equinor leverer et nesten halvert resultat for 2023, så langt, håves det fortsatt inn enorme summer (som i for stor grad brukes på tilbakekjøp av egne aksjer for å gi investorene enda mer penger i lomma, heller enn å omstille selskapet fra grått til grønt).
Da strømprisene herja som verst forrige høst, var det mange store næringslivsaktører som ropte om strømstøtte. Noen stod i en reell fare for å gå konkurs og arbeidsplasser gå tapt, men mange store stod kun i fare for å miste mulighet for overskudd. Arbeiderpartiet stod på en stødig linje ved å si at dette var en del av risikoen næringslivet måtte ta – at priser vil fluktuere grunnet ulike faktorer, og at strømstøtte heller måtte prioriteres til å lette husholdninger økonomiske situasjon. Det var et gledelig ideologisk pust fra Arbeiderpartiet. Der hvor Arbeiderpartiet stod støtt i strømstøttedebatten til næringslivet, trenger de å stå hele linja ut for å legge risikoen tilbake på næringslivets side. Det betyr ikke kun å nekte å bryte inn i markedet for å legge risikoen der den hører hjemme, det handler også om å tørre å bryte inn i markedet som en har rigget på en slik måte at risikoen veltes i for stor grad over på husholdningene.
Relaterte artikler
Etter Ukraina: Ny multipolar verdensorden?
I en artikkel i Gnist nummer 1/2023 avsluttet jeg med noen synspunkter på hvordan den kommende verdensorden kan utvikle seg etter Ukraina-krigen. Dette er en oppfølging.
Av Arnljot Ask, medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Som en kommentar til den gjengse påstanden om at «Ukraina-krigen representerte et historisk vendepunkt», var min påstand at denne krigen i seg sjøl snarere representerte et taktskifte og et skifte i maktforholdene mellom stormaktene i den imperialistiske, kapitalistisk verdensorden som ble etablerte etter den siste verdenskrigen. Sjølsagt også farga av den sosioøkonomiske utviklinga i denne perioden.
Utviklinga av krigen har understreket at det er stormaktskonflikten USA – Sovjetunionen, videreført mellom USA og Russland, som har dominert den sikkerhetspolitiske verdensordenen de siste 70 åra, som nå har tatt styringa over den sjølforsvarskrigen som Ukraina ble påtvunget ved Russlands invasjon 24. februar 2022. Skal vi snakke om noe historisk vendepunkt, dreier det seg derfor om utfasingen av denne 70-årige konflikten: hvordan den vil påvirke verdenssituasjonen videre og framtiden for de internasjonale konvensjonene som ble nedfelt i FN-pakten og videreutviklet gjennom Menneskerettighetserklæringen av 1948. Derfor vil avslutningen av denne krigen bety mye også for det som kommer etterpå.
I. Hva slags fredsløsning for Ukraina-krigen?
De fleste begynner vel nå å skjønne at ingen av de to hovedaktørene kan vinne den militære seieren som begge har proklamert som sine mål. Mitt syn utdypes i kronikken i Klassekampen. Også Aftenposten underbygger at den pågående ukrainske motoffensiven ikke vil kunne lykkes, til tross for den massive tilførselen av våpen og personell som organiseres gjennom NATO, der Norge er en betydelig leverandør. Snarere vil den føre til at titusener flere ukrainske og russiske soldater drepes, mens ukrainsk infrastruktur ødelegges ytterligere og sivilbefolkningens levekår forverres. Når USAs utenriksminister Antony Blinken noen dager før hevdet at nærmere halvparten av de russisk okkuperte områdene var frigjort, viser Aftenpostens oppsummering at det dreier seg om under 0,2 prosent, og at Blinkens utspill dreier seg om å «holde motet oppe» i hans leir.
Sjøl om NATO på toppmøtet i Vilnius nettopp signaliserte at de vil fortsette krigslinja med massiv opprustningen i Europa og øremerking av rundt 300 000 soldater i grenselanda mot Ukraina, Belarus og Russland, vil dette ikke medføre noen «militær seier» i denne krigen. Konfrontasjonsnivået vil bare øke i Europa og påføre samfunnene også i Vest Europa og verden over voksende økonomiske problemer. Det som kan åpne opp for, i alle fall en temporær, våpenhvile, er om de ikke oppnår framgang før valgkampen i USA mot slutten av året for alvor bestemmer deres dagsorden. Jfr. utspillene til Antony Blinken i Beijing nettopp.
Heller ikke Russland kan oppnå en militær seier som kan oppfylle deres sikkerhetsbehov og mål ellers med krigen. Men i kraft av sitt ressursgrunnlag, den globale dimensjonen krigen har fått og som atomstormakt, kan de holde ut i en fastfrosset krig sannsynligvis lengre enn hva Vesten kan tåle. Trusselen om en potensiell utslettelseskrig tjener imidlertid heller ikke deres sak. Putin har derfor allerede signalisert en åpning for en våpenhvile og forhandlet videreføring av konflikten, hvis NATOs våpentilførsel stanser.
Grunnlaget for en fredsavtale vil bestemmes av de ulike partene som tar del i denne krigen. Det er først og fremst Ukraina, Russland og USA/NATO, men også flertallet av befolkningen i verden representert gjennom det globale Sør (tilsvarende påvirkningen de uavhengige statene utøvde på stormaktskonflikten på 1950–60-tallet – jfr. Bandung-erklæringen.
Ukraina vil kreve en avtale som åpner for at de gjenvinner sin suverenitet som nasjon i tråd med det både FN og Russland anerkjente i 1945 og i 1991. Når det gjelder endelig avklaring av status for Krim og særavtaler for likeverdige rettigheter for russere og ukrainere i Donbas-området, satte forhandlingsgrunnlaget våren 2022 en tidsfrist på ca 15 år. Tilsvarende å legge NATO-medlemskap for Ukraina til side mens EU-søknaden prioriteres. Ukraina vil også kreve sikkerhetsgarantier sammen med dette, ikke bare fra Russland, men også fra vestlige stormakter, á la det som gjaldt for Minsk II-avtalen. Det samme vil gjelde fra russisk side, at Vesten skal anerkjenne at Ukraina i samme tidsperiode skal forbli militært nøytralt i konflikten mellom Russland og Vesten. Disse spørsmålene vil ligge på bordet når en forhandlingsprosess på nytt måtte komme i stand.
II. Ny sikkerhetspolitisk verdensorden?
En slik fredsavtale vil neppe være varig, da imperialistisk stormaktsrivalisering fortsatt vil være gjeldende etter Ukraina-krigen. For det europeiske kontinentet vil en en varig fredsavtale innebære en alleuropeisk sikkerhetsavtale, lignende det som ble diskutert både før den kalde krigen ble etablert på begynnelsen av 1950-tallet, og som det også ble gjort forsøk på å få i havn første delen av 1990-tallet. Det ble da snakket om en avtale som omfattet Eurasia fra Vladivostok til Lisboa. Første gang da Malenkov og Gromyko foreslo at Sovjet også skulle bli del av det nyoppretta NATO. Noe som ble avvist av USA, da Sovjet i første omgang foreslo at USA og Canada ikke skulle være med her, og som heller ikke vant gehør da Sovjet gikk tilbake på dette. Warzawapakten ble så oppretta sommeren 1955.
Ulike avtaler om å begrense våpenopprustninga fra 1980-tallet av, sammen med oppløsningen av Sovjetunionen og Warzawapakten, la så grunnlaget for å drøfte mulighetene for en alleuropeisk sikkerhetsavtale igjen gjennom opprettingen av Partnerskap for Fred-avtalen i 1994. Denne prosessen sporet av da USAs president Bill Clinton i sin siste periode gikk over på New America Century-politikken til kommende president George W. Bush i 1997. Clinton drev fram det nye NATO-konseptet med det globale NATO vi har sett siden da.
I den første artikkelen i Gnist utdyper jeg noen trekk ved den kommende internasjonale sikkerhetssituasjonen. Et avgjørende moment vil være hvordan USA følger opp Ukraina-krigen i forhold til konflikten med sin kommende hovedrival Kina, og hvordan Kina vil møte dette. NATOs strategidokument fra Madrid juni 2022 er her klar tale, samtidig som forsterkningen av USA/NATOs militære makt i nærområdene til Kina også viser at de har tenkt å bruke våpenmakta si også i framtida for å skape sitt New American Century. Ca 300 av de 800 utenlandske militærbasene til USA befinner seg nå innenfor US Indo-Pacific Command, hvor mer enn halvparten av verdens befolkning befinner seg.
Utfordringene for venstresiden vil være å bidra til å bygge en ny sikkerhetsmodell basert på demilitarisert gjensidig sikkerhet, uten masseødeleggelsesvåpen og uten USA-baser verden rundt. Samtidig som vi jobber for en demokratisering av det globale FN-systemet og regionale sikkerhetsordninger á la OSCE, frakoblet de imperialistiske stormaktene som søker global dominans. For Norges del betyr det å bygge opp et nordisk sikkerhetssystem uavhengig av NATO, i samarbeid med de antimilitaristiske kreftene ellers i Europa.
III. Det økonomiske grunnlaget for en ny verdensorden
Denne krigen har synliggjort skarpt flere av de grunnleggende problemene ved dagens sosiale og økonomiske verdenssystem, som viser at det vil kreve et systemskifte utover det rent militære sikkerhetssystemet for å unngå nye kriger i nær framtid. Umiddelbart slo denne krigen ut i sult og forverra fattigdomskrise som følge av sanksjonspolitikken i forbindelse med krigen. Ikke bare i vår del av verden, men først og fremst i det globale Sør. På Afrikas Horn, døde det i følge FN flere i 2022 enn i Ukraina. Også som følge av krigshandlingene i Etiopia i forbindelse med Tigray-konflikten, men enda flere av sult som følge av krigen og den allmenne systemkrisa verden står oppe i.
Prosessen med skifte av det økonomiske tyngdepunktet i verden påskyndes også av den pågående krigen, og reflekterer at det globale Sør slutter seg til BRICS, som allerede er i ferd med å detronisere G7 som verdens tyngste økonomiske forum. De 5 landene som allerede er med i BRICS, representerer 42 % av verdens befolkning og nærmer seg 30 % av verdens BNP. Til det kommende toppmøtet 15. august i Sør- Afrika har 11 land søkt om opptak, bl.a. afrikanske tungvektere som Algerie, Egypt og Etiopia. Argentina, Indonesia og de sentral arabiske statene Saudi Arabia, Emiratene og Iran er også på søkerlista. I tillegg har ca. 30 andre land vist interesse om å bli med. Når G7 består av de sentrale NATO-landa pluss Japan med EU i bisitterrolle, peker dette mot en todeling av verden, Vesten mot resten. Men BRICS har både en multipolar struktur og tyngdefordeling, sjøl om Kina har den desidert «tyngste» økonomien.
Dagens krigstilstand peker på begge de to eksistensielle truslene mot en demokratisk og sosiale rettferdig framtid for menneskeheten. Den umiddelbare er atomkrigutslettelse. Den andre er at vi ikke klarer å løse den nå akutte miljøkrisa på en sosial rettferdig måte. Artikkelen til den britiske økonomen Grace Blakely i Klassekampen påpeker dette skarpt, når hun kommenterer sommerens ekstremvær og klimakrise. Selv om det allerede er publisert av tidskriftet Nature at 61000 personer døde som følge av varmebølgene i Europa i fjor, fant 90 % av de totale dødsfallene som følge av ekstremvær sted i det globale Sør, utenfor vår oppmerksomhet. Blakely oppsummerer sin artikkel med at: «Klimasammenbruddet er et direkte resultat av et økonomisk og sosialt system som ikke på noen måte er bærekraftig, og som ikke gir folk flest noe annet valg enn å forurense for å overleve.»
Rettferdig miljøpolitikk og kamp mot forskjells-Verden
Gjennom sin parole rettferdig miljøpolitikk setter Rødt bekjempelsen av miljøkrisa i sammenheng med å slåss mot den sosiale ulikheten som kapitalismen produserer. Dette er også et trekk ved hele verdensituasjonen og illustrerer at det økonomiske systemet og den imperialistiske verdensordenen akkumulerer uoverstigelige problemer som krever revolusjonære sosialistiske endringer både for å løse miljøkrisa, og få bukt med fattigdomsutviklinga.
Ressurskrise, fattigdom og voksende økonomisk og sosial ulikhet er ikke mulig å løse samtidig som vi skal løse klimakrisa gjennom «det grønne skiftet» under opprettholdelse av et system med fortsatt ubegrensa vekst og forbruk. Heller ikke teknologiske revolusjoner vil løse utfordringene vi nå står overfor. Innlegg i debatten fra indiske T. Vijayendra i Countercurrents sammenfatter og problematiserer dette, uten at siste ordet er sagt. Det tar for stor plass å gå nærmere inn på hans konklusjoner her, men temaene diskuteres både internasjonalt og her til lands. De tar opp problemet med utfasingen av ikke-fornybare ressurser, som kull og petroleum, den globale oppvarminga, samt voksende ulikhet og sosial uro. Den økonomiske og sosiale ustabiliteten i det kapitalistiske verdenssystemet vil forsterkes i de aller fleste land i tida framover, og aktualiserer derfor også å konkretisere sosialismen som alternativ på dagsorden. Siste nummer av Monthly Review tar opp hansken ved å gå inn i debatten omkring planmessig nedskalering av den økonomiske veksten (degrowth), med en sosialistisk, for ikke å si kommunistisk, fordelingspolitikk som grunnlag.
I et ressursrikt land som Norge kan Rødts «Rettferdig miljøpolitikk» mildne krisa i forhold til strategien med «grønn kapitalisme» og tilpasning til den alleuropeiske politikken, som både den norske høyresida og partiledelse i AP holder fast ved. Men vi kan ikke frigjøre oss fra det globale politiske og økonomiske system vi er en del av, som allerede står med ryggen mot veggen og skjelver i sine grunnvoller. Derfor er dette tema også i internasjonale fora Rødt deltar i og bidrar med våre erfaringer. De to siste årene har grupperingene rundt European Left Forum utviklet en konsensus om behovet for revolusjonær endring av Europa, med agitasjon mot EUs fire friheter og for å skape samfunn på en sosialistisk grunnvoll. I allianse med progressive bevegelser i andre deler av verden, både antikolonialistiske á la de vi så fra 1950-tallet av, og frigjøringskamper som ennå ikke er fullført i deler av det globale Sør. Slik slutterklæringen fra konferansen mellom europeiske venstrepartier og sosiale bevegelser, 2022 i Athen, peker på.
Men også høyrekreftene gjør seg gjeldende, og krigen og den økonomiske utviklinga har også styrket disse i Europa, mens de tradisjonelt sosialdemokratiske styringspartiene fortsatt taper terreng. Årets European Forum, planlagt i november, vil avgjøre om venstrekreftene vil fortsette sin framgang, trass i tilbakeslag i valg i flere land. Eksempelvis er Hellas og Syriza i gang med en prosess for å gjenopprette sine bånd til de folkelige, sosiale røttene som ga dem deres parlamentariske gjennomslag i perioden 2010–15. Dette er også debatter og prosesser som flere vil ha nytte av, og bidra med innspill til, også Rødt.
Relaterte artikler
Innhold nr 3 – 2023
Artikler og intervju
Leder
Hold Norge reint – kast søpla i Sverige
Plukk
Gnist-samtalen
Krig, fred og militærpolitikk
Etter Ukraina: Ny multipolar verdensorden?
av Arnljot Ask
Ukraina-krigens konfliktlinjer – kampen om tolkningsrammene
av Sigurd Allern
NATOs nye strategiske konsept
av Aslak Storaker
Om Rosa Luxemburg og Juniuspamfletten
av Mathias Bismo
Seier eller nederlag?
av Rosa Luxemburg
Dikt
av Rudolf Nilsen
Fattig og rik – i samme verden
av Tore Linné Eriksen
Nyliberalismen slutter med en omfattende krise
av John Smith
Den japanske kapitalismens vekst og fall
av Ulv Hanssen
Storbritannia i ulikhetens tidsalder
av Helle Linné Eriksen
Dikt
av Ola Bog
Når sykehus drives som butikk
av Liv Bjørnhaug Johansen
BlackRock sier vi er fortapt. Det er å være optimistisk.
av James Meadway
Bokomtaler
The Cost of Living Crisis (and
how to get out of it)
av Costas Lapavitsas, James Meadway og Dough Nicholls
En verdig avgang? Pensjonsreform på helsa løs
av Emil Øversveen og Astrid Hauge Rambøl
Our Bloc: How we Win
av James Schneider
Amazon. Bak fasaden
av Julia Lindblom
På sporet av den tapte framtid. Intervensjoner i Norsk urbanisme og modernisme.
av Alf Jørgen Schnell
Revolution is the choice of the people. Crisis and revolt in the Middle East and North Africa
av Anne Alexander
Vi fattigfolk
av Anna-Sabina Soggiu
Den kapitalistiske realismen: Finnes der ingen alternativer?
av Mark Fisher
Mist ikke lenkene!
av Tore Linné Eriksen
Bokhjørnet
av Tore Linné Eriksen
Kapital
av Jokke Fjeldstad
Relaterte artikler
Gnist-samtalen: Krig, fred og militærpolitikk
Forsvarskommisjonen la tidligere i år frem rapporten Forsvar for fred og frihet. Synne Høyforsslett Bjørbæk representerte Rødt i kommisjonen. Gnist har tatt en prat med henne for å få et nærmere innblikk i ståa i norsk militærpolitikk.
Synne Høyforsslett Bjørbæk er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland og tidligere bystyrerepresentant og varaordfører i Bodø. Hun representerte Rødt i Forsvarskommisjonen.
Intervjuet av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist
Forsvarskommisjonen av 2021 ble satt ned i desember 2021, under ledelse av statsforvalter og tidligere justisminister (AP) Knut Storberget. Kommisjonen ble i henhold til oppdraget satt sammen «med bred faglig og politisk sammensetning for å vurdere de sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge, med sikte på å skape et bredest mulig grunnlag for videre utvikling av forsvarssektoren,» og la i mai frem rapporten Forsvarskommisjonen av 2021 – Forsvar for fred og frihet (NOU 2023: 14).
Rødt var representert i kommisjonen ved Synne Høyforsslett Bjørbæk. I en egen særmerknad til rapporten går hun gjennom noen av de viktigste punktene der Rødts militærpolitikk skiller seg fra flertallets. Særmerknaden er også trykket som et eget hefte, utgitt av Forlaget Rødt, med støtte fra Rødt Nordlands fylkestingsgruppe.
Gnist: Forsvarskommisjonens rapport ble lagt frem i mai i år. Kan du, for å sette Gnists lesere inn i rapportens innhold, si noe om hva som er de viktigste punktene i den?
Synne: Forsvarskommisjonens rapport tar først og fremst til orde for en kraftig opprustning. Det foreslås et bredt forsvarsforlik om en økt ambisjon og en økonomisk opptrappingsplan for å styrke forsvarsevnen.
I grove trekk er det snakk om tre samtidige løft. Det første dreier seg om å ta tak i identifiserte gap i Forsvarets egenevne, mangler og sårbarheter. Så foreslår kommisjonen en nasjonal maritim satsing for forsvar av strategiske interesser i norske havområder og kystfarvann. Her vektlegges det at Forsvaret må kunne operere i tett samvirke med sivile og allierte. Det foreslås å anskaffe en ny overflatestruktur, gjøre ubåtvåpenet mer tilgjengelig, etablere luftvern over flere områder, styrke beskyttelsen av flere kai-og ilandføringsanlegg og styrke overvåkings-, søk- og redningskapasiteten med langtrekkende overvåkingsdroner, maritime helikoptre og satellittkapasitet. For det tredje ønsker flertallet i kommisjonen en generell styrking av hele forsvarsevnen for å understøtte et større forsvar, sterkere beredskap og teknologisk endring.
Hovedanbefalingen er en umiddelbar og permanent økning av forsvarsbudsjettet med 30 milliarder kroner over gjeldende budsjettbane. Videre anbefales at det settes av ekstraordinære bevilgninger på om lag 40 milliarder kroner per år i en tiårsperiode. Deretter en ytterligere budsjettøkning etter perioden med ekstrabevilgninger på 10 milliarder for å sikre samsvar mellom drift og investering.
Gnist: Kommisjonen ble satt ned i 2021. Da rapporten kom, hadde Russland invadert Ukraina, Norge forlatt prinsippet om ikke å eksportere våpen til krigsområder og Sverige og Finland søkt om medlemskap i NATO. I hvilken grad preget denne utviklingen kommisjonens arbeid, og hvordan vil du si at det har påvirket den militærpolitiske debatten?
Synne: Dette preget i svært stor grad kommisjonens arbeid og de endelige anbefalingene. Den geopolitiske situasjonen og endringene i den forsvarspolitiske diskursen både her hjemme og i de fleste landene i Europa snudde opp ned på det meste. For meg som Nato-motstander var det nesten som om noen hadde åpna en fall-lem. Argumenter og innsigelser som tidligere ble oppfatta som relevante var det nå lettere for andre å avfeie. Jeg tror mange på venstresida, i fredsbevegelsen og i akademia merka at ytringsrommet ble kraftig innsnevra. Rommet for å analysere og komme med betraktninger som strakk seg ut over en ren moralsk vurdering, var ikke der lengre, selv for sindige forskere med Russland som spesialfelt. Her mener jeg også pressen, med noen hederlige unntak, sviktet sitt samfunnsoppdrag.
Forsvarskommisjonens mandat var å foreslå veivalg og anbefalinger for de neste 20 årene. Det innebærer at man må kunne løfte blikket fra det umiddelbare og forsøke å se det store bildet – også et stykke frem i tid. Med så store og dramatiske endringer ble nok dette en utfordring for kommisjonen. Samtidig hadde vi en ganske omfattende reisevirksomhet, ikke bare til alle forsvarsgrenene her hjemme, men også til NATOs hovedkvarter i Brussel, amerikanske tenketanker, våpenindustrien, Pentagon, Norfolk og beslutningstakere i inn- og utland. Det er nok ikke urimelig å hevde at vi fikk til dels kraftig input fra personer og miljøer med en sterk politisk og/eller økonomisk agenda.
Gnist: I rapporten har du lagt inn en egen særmerknad der du angir de viktigste områdene der det er uenighet mellom Rødt og flertallet i kommisjonen. Kan du si noe om hva som har vært viktigst å få frem her?
Synne: Jeg har forsøkt å legge noen premisser til grunn for hvorfor det er riktig å bryte med det som i dag er forsvarspolitisk konsensus.
Et hovedpoeng i særmerknaden er forslaget om å ta forsvaret «hjem» ved å omprioritere fra bruk av ressurser på deltakelse i NATOs utenlandsoperasjoner, til å styrke et selvstendig nasjonalt forsvar. Samtidig som Norges geografi gjør det nødvendig å styrke egenevnen, advares det mot å gjøre Norge til en brikke i et nytt internasjonalt rustningskappløp.
En annen anbefaling i denne særuttalelsen er at Norge gjør seg mindre avhengig av USA, gjennom å gå ut av tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid, og som en strategisk målsetting; ved å stå utenfor NATO. Respekt for selvråderett og felles sikkerhet i tråd med FN-pakten bør være en varig grunnplanke for å oppnå sikkerhet og stabilitet internasjonalt.
Så mener jeg at vi må ta inn over oss at sult og urettferdig global fordeling skaper kupp og kriger. Vi kan ikke løse disse problemene ved hjelp av militær opprusting og innsats, men ved hjelp av politiske og økonomiske virkemidler, ikke minst en internasjonal omfordeling av rikdom og ressurser.
Gnist: I motsetning til resten av kommisjonen, vektlegger du Norges imperialistiske karakter i din særmerknad. Hvordan vil du si Norges rolle som imperialistmakt henger sammen med det militærpolitiske skiftet?
Synne: Omleggingen av forsvaret har skjedd samtidig som Norge har fått en mye mer offensiv rolle globalt, både når det gjelder deltakelse i amerikansk-ledede kriger og gjennom investeringer og det som gjerne kalles «forsvar av norske interesser i utlandet». Som en stor olje- og gasseksportør, og som eier av verdens største statlige investeringsfond, er Norge selv en aktør i den globale vekstbaserte kapitalismen. Norge er også en betydelig eksportør av militært materiell, og forsvarsindustrien har en sterkere stemme inn mot norske myndigheter enn jeg tror folk er klar over. Mange, også på venstresida, snakker som om NATO er en forsvarsallianse som riktignok kan gjøre noen feil, men som Norge kan være med på å forandre innenfra. Men dette sier de samtidig som vår tidligere statsminister fra Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg, som jo hadde en svært sentral rolle i Libyakrigen, er generalsekretær. Et så å si samla presse-Norge er imponerte og stolte av hvordan vår mann har lyktes i å gjennomføre den til enhver tid sittende amerikanske presidentens målsettinger.
Det vi må være klar over er at NATO er en part i kampen om innflytelse, økonomiske og strategiske fordeler. Krig eller trusselen om krig er et politisk maktmiddel. Så vi snakker ikke om en forsvarsallianse først og fremst, men en politisk og militær allianse, der USA er øverste sjef. Og så lenge Norge er medlem i NATO vil det være om å gjøre å posisjonere seg ut ifra dette.
Den opprustingen som pågår nå, handler ikke først og fremst om Russland (som er konvensjonelt underlegen USA), men å demme opp for Kina som har en sterk økonomisk vekst og kan komme til å passere USA som økonomisk stormakt.
Det amerikanske forsvaret disponerer årlig cirka 700 milliarder dollar, og har tilgang på mer enn 800 baser og 13.000 flyplasser og har hangarskip som blant annet seiler langs Kinas kyst. Hensikten er tydelig for alle land som ikke er allierte.
Med NATOs nye strategiske konsept har alliansen inntatt det de kaller for en global 360- graders tilnærming. Kina er definert som den viktigste trusselen mot en amerikansk-leda verdensorden. NATO søker derfor partnerskap i Asia og ønsker å etablere kontor i Tokyo, Dette er, slik jeg ser det, en farlig utvikling. Hvor er stemmene som protesterer mot at USA og NATO eksplisitt forbereder seg på krig mot Kina?
Norges geostrategiske beliggenhet, kombinert med NATO-medlemskap og et tett bilateralt forsvarssamarbeid med USA vil kunne trekke Norge inn i en eventuell ny storkrig fra krigens første minutt. Om noen år er det ikke utenkelig at Norge blir bedt om å stille med fregatter i Sør-Kina havet. Da håper jeg at venstresida vil være i stand til å analysere situasjonen ut ifra et annet perspektiv enn det vi finner i NATOs strategiske konsept.
Gnist: Hvordan har utviklingen i NATO påvirket norsk militærpolitikk?
Synne: Frem til slutten av nittitallet hadde den norske forsvarspolitikken et klart defensivt formål – det dreide seg om forsvar av norsk territorium. Da NATO fra 1999 åpnet for militær maktbruk mot stater utenfor NATOs område, ble det norske forsvaret omforma til deltakelse i slike operasjoner.
Invasjonsforsvaret ble erstattet av et innsatsforsvar som skulle kunne settes inn i allierte militæroperasjoner over hele verden. Hæren ble redusert, Heimevernet ble halvert, Sjøheimevernet og kystartilleriet ble nedlagt. Samtidig ble det brukt milliarder på krigsdeltagelse blant annet i Afghanistan og Libya. Under Norges deltakelse i Libya-krigen var vi aktivt med på å utvide FN-mandatet, og inntok en sentral pådriver-rolle i krigføringen. Slik fikk Norge styrket sitt forhold til USA og vist seg som en god alliert.
Gnist: Og hvordan har det påvirket forsvaret av Norge?
Synne: Det er ingen tvil om at disse «engasjementene» har gått på bekostning av beredskapen hjemme. Nå brukes dette som et påskudd for å gå bort fra de selvpålagte restriksjonene som har tjent norsk sikkerhet godt i over 70 år.
Helt siden 1949 har norsk sikkerhetspolitikk vært preget av en balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland/Sovjetunionen. Overfor USA og NATO har balansegangen bestått i integrasjon og avskjerming. Basepolitikken, begrensingene på alliert aktivitet i nord og atompolitikken har vært de viktigste restriksjonene. I dag tones den forebyggende dimensjonen ned til fordel for avskrekking. Det amerikanske militære fotavtrykket kommer nærmere Russlands grenser og Forsvaret knyttes stadig tettere opp til bilaterale planer for støtte og forsterkning fra nære allierte. Slik er vi med på å bevege oss vekk ifra det som har vært et uttrykt mål for Norge, nemlig å unngå hurtig eskalering og opptrapping til strid.
Det pågår nå en dypintegrering i NATO (gjennom blant annet etterretning, styrking av felles forsvarskapasiteter, samarbeid og interoperabilitet) som på mange måter visker ut skillene mellom det nasjonale forsvaret og NATO. Omleggingen av NATOs kommandostruktur innebærer at utenlandske styrker på norsk jord ikke er under norsk operativ kontroll, men er underlagt NATO eller amerikansk kontroll. Dermed har norsk sikkerhet gått fra å være et nasjonalt ansvar med støtte fra allierte, til et kollektivt NATO-forsvar med norske styrker underlagt NATO-kommando.
Gnist: Et hovedpoeng i din særmerknad, er at det militære må hentes hjem, at det må være et territorialforsvar, ikke et ambulerende korps for eventyr utenlands. Er det i det hele tatt tenkbart så lenge Norge er medlem av NATO?
Synne: Ikke fullt ut, og iallfall ikke så lenge det er et mål for Norge å være en «god alliert» og holde på USAs interesse. Men historien viser at Norge kan ta en mye mer selvstendig rolle enn hva vi gjør i dag. Vi kan velge å si nei til deltakelse i krigseventyr, og vi kan velge å prioritere kystvakta og luftvern foran F35 og «tropikaliserte» fregatter. Vår beliggenhet i nordområdene og i et av de mest strategisk viktige områdene for både USA og Russland gjør det imidlertid utfordrende å greie å holde stormaktene på en armlengdes avstand. Derfor mener jeg det er viktig å ha en viss egenevne, særlig langs kysten i nord, for å unngå at land som ikke har samme interesse av lavspenning og stabilitet tar kontroll.
Gnist: Et annet hovedpoeng i særmerknaden er at Norge må jobbe for å løse konflikter med diplomatiske og fredelige midler. Hvordan ser du for deg at dette skal skje?
Synne: Jeg mener Norge bør jobbe for diplomatiske og fredelige løsninger, også i mellomstatlige konflikter hvor NATO-land kan ha interesser eller er en part. Fred er et fellesprosjekt mellom flere land. Hvor mange svakheter det internasjonale rettssystemet enn måtte ha, så er det klokere å forbedre dette systemet enn å bygge opp militærblokker og å true med å bruke vold eller utløse en atomkrig. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk bør legge til grunn et bredt sikkerhetsbegrep og gå i spissen for fredsfremmende samarbeid. FN og regionale samarbeidsorganer som Arktisk Råd, Europarådet, Nordisk Råd og OSSE, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, er sentrale i en slik sammenheng.
Under den kalde krigen fremmet Palmekommisjonen en visjon om felles sikkerhet og et løfte om felles overlevelse isteden for trussel om gjensidig ødeleggelse. Sentralt stod erkjennelsen av at stater ikke kan søke sikkerhet på bekostning av andres, det kan bare bli oppnådd gjennom samarbeidstiltak. Paris-Charteret, som ble etablert i 1990, var basert på prinsippene om udelelig sikkerhet og suveren likhet i et Europa uten delelinjer.
De siste tiårene har denne politikken gradvis blitt forlatt. Istedenfor «udelelig sikkerhet» har stormakter forsøkt å øke sin egen sikkerhet på bekostning av andres. Istedenfor et Europa uten delelinjer er vi inne i en ny kald krig. I fjor lanserte Olof Palme Internasjonale Senter, Det Internasjonale Fredsbyrået/IPB og ITUC/International Trade Union Confederation en fornyet plan for felles sikkerhet i Europa, sett i samtidskontekst. Jeg synes dette er et veldig interessant initiativ.
Gnist: Avspenning og samarbeid går som en rød tråd gjennom særmerknaden din. Men, vil nok mange si, dette har vi forsøkt i tretti år nå, ikke minst overfor Russland. Likevel invaderte altså Russland et naboland. Hvordan skal vi lykkes med en slik tilnærming?
Synne: Jeg vil si vi har lyktes godt med denne tilnærmingen. Å vise tydelighet og ikke være ettergivende overfor Russland, samtidig som vi opprettholder samarbeid og tillitsskapende tiltak der det er mulig, har tjent Norge godt i 70 år. Norge kan ikke velge sin geografiske beliggenhet, vi deler grense med Russland enten vi vil eller ikke. Derfor har det vært fornuftig å ha kommunikasjon med Russland innenfor blant annet fiskeri og havrett og på myndighetsnivå. Forsvarets operative hovedkvarter har også direkte kontakt med Nordflåten i Murmansk for å forhindre misforståelser som kan føre til unødvendig eskalering. Norge har hatt tradisjon for å praktisere åpenhet og forutsigbarhet overfor Russland, samtidig som vi har vist en tydelig tilstedeværelse med evne og vilje til å forsvare norsk territorium. USA har en langt mer konfronterende og aggressiv tilnærming. Det må være et mål, tenker jeg, å komme tilbake til en mer normalisert relasjon til Russland på sikt.
Gnist: Et argument som dukker opp iblant, også i rapporten, er at forsvarspolitikken ikke bare dreier seg om å verge landet mot militære angrep utenfra, men også mot innvirkning fra udemokratiske regimer i land som Russland og Kina. Hva er ditt synspunkt på dette.
Synne: At ulike land driver påvirkningsaksjoner og etterretning er en del av normaltilstanden. Med utvikling av ny teknologi vil dette også skje på nye arenaer. Det krever selvfølgelig årvåkenhet. Jeg tror det beste botemiddelet mot dette er et åpent demokrati, en fri og kritisk presse, og et samfunn preget av fellesskap, tillit og små forskjeller mellom mennesker. En opplyst befolkning som har det trygt og godt er mindre sårbar, tror jeg, for aktører som har interesse av å skape splittelse i samfunnet. Samtidig er jo ikke politisk uenighet og meningsbrytning, demonstrasjoner, organisering i partier og organisasjoner, noe som bør oppfattes som en slags form for hybride trusler. Det er en viss fare for at helt legitim aktivitet oppfattes som det.
Når vi snakker om «kognitiv krigføring» og «forebyggende narrativ» så gir det meg en ganske dårlig følelse. Er dette noe Norge skal drive med? Jeg er bekymra for den overvåkninga som pågår globalt av mennesker som er kritiske til NATO eller USA. Når Norge har et så tett samarbeid med amerikansk etterretning, og også adopterer mye av tankesettet, er det en fare for at vi ender opp med å innskrenke egne borgeres demokratiske rettigheter og rett til privatliv. Som Kina og Russland, kan også USA ha interesse av å anvende et bredt spekter av virkemidler for å påvirke Norge og norske borgere. For å bevare tilliten og respekten for demokratiske prinsipper tror jeg det er avgjørende å følge med på påvirkningsaktiviteter fra utenlandske aktører, inkludert amerikanske. En åpen og fri debatt om disse problemstillingene er viktig.
Gnist: Hvis vi skal følge kommisjonens anbefaling til forsvarsforlik, må bevilgningene økes med 70 mrd. årlig. Er det i det hele tatt mulig å forsvare dette i en situasjon der det snus på hver krone i så godt som alle andre sektorer?
Synne: Jeg har forsøkt å ha en realistisk tilnærming til dette spørsmålet, og derfor har jeg tatt dissens på dette punktet. Samtidig er ikke dette en helt enkel sak med to streker under. Det er bare å erkjenne at det finnes en god del dilemmaer og paradokser her, som iallfall ikke jeg har greid å løse.
Når rapporten konkluderer slik den gjør, er det fordi kommisjonen mener at Norge må kunne bidra med ammunisjon og forsyningsberedskap i alliert eller internasjonal sammenheng dersom det er behov for det, at Forsvaret må dimensjoneres for hjemme og ute samtidig, og at det vil bli vanskelig for Norge å ivareta rollen som troverdig alliert, eller kunne ha et forsvar som kan stille kapable land- og luftstyrker til NATO-operasjoner og internasjonal innsats utenfor Norge over tid, dersom ikke egenevnen styrkes. Alt dette er jo Rødt eksplisitt imot. Vår oppfatning har vært at forsvaret må dimensjoneres for krigsforebygging hjemme, ikke for NATO-oppdrag, militær oppbygging og konfrontasjon mellom stormakter.
I en ideell verden kunne Rødt bestemt at en styrking av forsvaret på 70 mrd. årlig skulle brukes på et uavhengig selvstendig nasjonalt forsvar. En slik økning kunne latt seg forsvare dersom Norge stod utenfor NATO. Men dette er så langt unna dagens situasjon som det er mulig å komme. I virkeligheten vil en dobling av hæren ha som direkte konsekvens at flere soldater sendes til utenlandsoppdrag fra dag 1. Det har jeg vanskelig for å støtte. Jeg mener likevel det er klokt å oppjustere evnen til å hevde suverenitet i nordområdene, og vise synlighet og tilstedeværelse innenfor en nasjonal ramme. Det kan forhindre at amerikanerne ser seg nødt til å øke sin tilstedeværelse i nord, noe som vil kunne øke spenningen. En omprioritering fra internasjonal innsats til nasjonalt forsvar vil gi økt handlefrihet og nasjonal kontroll over militær aktivitet på norsk territorium. Større grad av alliert nærvær kan motsatt innebære en innskrenking av norsk handlefrihet, handlemåter som ikke er i tråd med Norges strategiske interesser i våre nærområder og risiko for eskalering.
Med andre ord: den økninga i forsvarsbudsjettet som forsvarskommisjonen tar til orde for mener jeg er å gå altfor langt slik verden ser ut i dag. Under andre omstendigheter kunne saken stilt seg annerledes. Samtidig har vi en geografisk plassering som krever at vi har en viss egenevne.
Så er det helt riktig at en satsing på Forsvaret i en slik størrelsesorden som rapporten tar til orde for, vil kunne ramme andre samfunnsområder, også innenfor beredskap, helse og samferdsel. Vi står overfor en fattigdomskrise, blant annet som følge av renteøkninger og europeiske strømpriser. I hele Nord-Norge får vi ikke tak i nok sykepleiere til å bemanne livsviktige helsetjenester og eldreomsorg. At et sosialistisk parti under slike forutsetninger skal prioritere forsvar og forsvarsindustri foran velferd, brød og strøm, det gir lite mening for meg. Da kan man bare avlyse kampen mot forskjells-Norge med en gang.
Gnist: Etter den russiske invasjonen i Ukraina har det offentlige militærpolitiske debattklimaet endret seg. For eksempel har Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen gått langt i retning av å anklage miljøer som vil videreføre politikken om ikke å eksportere våpen til krigsområder, kan betraktes som potensielle femtekolonister. Hvordan vurderer du rommet for å bygge en virkelig folkebevegelse for fred under slike forhold? Hva bør venstresida gjøre? Hva bør Rødt gjøre?
Synne: I nesten samtlige av krigene som Norge har deltatt i har dette vært et gjennomgangstema. Både i forkant av krigen i Jugoslavia, i Libya og i Syria var noe av begrunnelsen for deltakelsen at vi kunne ikke bare sitt passivt sitte å se på overgrepene til Milosevic, Gaddafi og Assad. Dagen etter bombinga starta i 1999 sa Bondevik at det ville være uforståelig om man skulle forbli tilskuer. Men det var vel ikke noen som hadde bedt om at Norge skulle være passive tilskuere. Alternativet til å delta i krig eller bidra med våpen og opprusting er å gjøre alt som står i vår makt for å løse konflikter med fredelige midler.
I dag er vi forferdet over brutaliteten i krigen i Ukraina. Over alle menneskelivene som går tapt som følge av den russiske invasjonen. Men lukkes rommet for kritisk refleksjon, for andre stemmer enn Jens Stoltenbergs, da er vi inne i en skummel utvikling. I opptakten eller under en krig kreves det mot å bryte med konsensus. Men dette motet mener jeg venstresida må ha. Hvis vi av frykt for stempling eller politiske angrep lar være å stå for det vi mener er rett, er vi lite verdt.
Nå preger trusselen om bruk av kjernevåpen internasjonal politikk i betydelig større grad enn for få år siden. Stormaktene moderniserer sine kjernefysiske arsenaler, og under krigen i Ukraina har Russland har flere ganger truet med bruk av atomvåpen og varslet hevet beredskap av styrkene. Pentagon bekreftet i januar 2023 utplassering av flere amerikanske atomvåpen i Europa, og i NATOs nye strategiske konsept varsles en fornyet «nuclear posture». Dette har stor betydning for Norge som ligger i et «krysningspunkt» mellom atommaktene USA og Russland. Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan være med på å øke russisk usikkerhet og senke terskelen for etablering av bastionforsvaret. Situasjonen er alvorlig, og den angår oss alle.
Så hva bør vi gjøre? Jeg mener Rødt bør heve kunnskapsnivået i hele organisasjonen, involvere fredsbevegelsen i utformingen av sin utenriks- og forsvarspolitikk, og i mye større grad delta aktivt i internasjonale fora og samarbeide med bevegelser i andre deler av verden. Vi bør kaste kreftene våre inn i fredsarbeid og jobbe aktivt for å mønstre folk. Rødt-folk som Mariette Lobo og Joakim Møllersen har gjort et fortjenstfullt arbeid med å bygge opp Fredsinitiativet, og har stilt opp i krevende debatter på direktesendt tv. Modige enkeltpersoner, skribenter og forskere har også forsøkt å breie ut rommet. Jeg savner at sentrale og populære politikere i Rødt og SV støtter opp.
En fredsbevegelse som får støtte fra venstresidas ledere står mye sterkere. Lenge var du temmelig suspekt hvis du forsøkte å reise støtte til Palestinerne eller til Vietnam. Politikere som Olof Palme spilte en viktig rolle i sin tid. Vi hadde trengt en Olof Palme i dag.
Relaterte artikler
Når sykehus drives som butikk
Helseforetaksmodellen har skapt flere problemer enn de har løst. Det er på tide å ta kontrollen tilbake. I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen av problemene som har fulgt med helseforetaksmodellen og markedsøkonomiske modeller i sykehusene våre.
Av Liv Bjørnhaug Johansen, politisk rådgiver Rødt på Stortinget og forfatter av «Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet.»
Det er en VG-sak fra 2009 som jeg stadig kommer tilbake til når jeg skal snakke om hvordan New Public Management og markedsøkonomiske ideer har fått forme driften av sykehusene i Norge. Oppslaget viser et bilde av en smilende Bjarne Håkon Hanssen. Han var helseminister på denne tida og var i ferd med å bygge opp det vi senere kjenner som samhandlingsreformen. Ingressen lyder: «Helseminister Bjarne Håkon Hanssen vil at norske sykehus skal lære litt mer av japanske bilprodusenter.» Hanssen hadde vært på studietur til Japan og besøkt fabrikkene og lest boka The Toyota Way. Til VG sier han: «Biler og pasienter er selvfølgelig ikke samme sak. Man forholder seg annerledes til mennesker enn til ting, men jeg liker Toyotas tenkning i forhold til god organisering og logiske transportetapper.» Eldrebølgen skulle møtes med effektivisering og stram logistikk.
Nå, snart 15 år senere beskriver både mediene, politikerne og fagorganisasjonene situasjonen som en sykehuskrise. Selv i sentrale strøk har sykehusene så store rekrutteringsproblemer at de må stenge ned avdelinger på grunn av mangel på folk. Jordmødrene har i mange år varslet om at arbeidspresset er så høyt at forsvarligheten er satt på spill. Kommunehelsetjenesten er overbelastet. Lokalsykehusene mister stadig funksjoner og de nybygde sentraliserte sykehusene er for små i det øyeblikket dørene åpner. I psykisk helsevern finnes det knapt langtidsplasser og fengslene fyller seg opp med psykisk syke. Denne sommeren har flere yngre leger stått fram under emneknaggen #legermåleve og beskrevet en arbeidsbyrde som er så stor at det går utover den psykiske helsa deres. Det er forskjell på biler og pasienter. Markedsstyringen av sykehusene har åpenbart ikke løst de demografiske utfordringene de var ment å løse.
Men rett skal være rett; det var ikke Bjarne Håkon Hanssen som dro markedstenkningen inn i sykehusene. Det skjedde ti år før med innføringen av innsatsstyrt finansiering (ISF) og mer systemisk i 2001 med innføringen av helseforetaksmodellen.
Imitert marked
Innsatsstyrt finansiering (ISF) kom altså først. ISF er et finansieringssystem basert på tanken om at økonomiske insentiver fører til økt effektivitet. Det er en måte å skape et imitert marked innen et område der det i utgangspunktet ikke er inntjening eller profitt som er verken mål eller mening med aktiviteten. Å gi helsehjelp er ikke det samme som å produsere varer. Det var derfor nødvendig å lage en slags kunstig valuta for å gjøre det mulig å kvantifisere produksjonen av helse. Valutaen som ble skapt i sykehusene, er det som har blitt kalt DRG-poeng. DRG står for diagnoserelaterte grupper. Systemet innebærer at diagnoser og behandlinger som utføres i sykehuset, har blitt kodet og satt en pris på. Når helsepersonell som behandler pasienter dokumenterer at en kodet behandling er gjennomført, betyr det penger i kassa for sykehuset.
På det meste har halvparten av inntektene til de somatiske sykehusene vært basert på dette systemet. Regjeringa tok det ned til 40 prosent i siste statsbudsjett. ISF var ikke ment som et førende verktøy, men det kreves ikke mye fantasi for å gjette hva som var lurt for sykehusene å gjøre. Jo, nemlig å vri aktiviteten mot lite ressurskrevende behandlinger, med god inntjening, og kutte i de som krever mye, men gir lite DRG. Allerede etter noen få år så man tydelig at tjenestene dreide seg mot å øke på aktiviteter der DRG var justert høyt, og at man gjorde mindre av dette når DRG ble justert ned.
Poenget med helseforetaksmodellen var at sykehusene skulle imitere bedriftsøkonomi i troen på at det ville føre til effektiv drift og kostnadsbesparelser. Nå skulle sykehusene driftes som aksjeselskaper. Det ble opprettet fire regionale helseforetak. De skulle være egne rettssubjekter og være driftet av profesjonelle styrer som hadde stor grad av selvråderett og direkte arbeidsgiveransvar. De skulle også drives etter aksjeloven, noe som innebærer at drift og investeringer skal gå i balanse i samme budsjett. Det betyr at nye investeringer og bygg må dekkes inn ved at overskudd i driften gir egenkapital til å få lån.
Tidligere hadde sykehusene vært drevet av fylkene. Nå ble spesialisthelsetjenesten i hele landet delt inn i fire selvstyrte regionale helseforetak, der de ulike sykehusene ble underliggende avdelinger. Med det glapp sykehusene ut av de folkevalgtes hender. Helseministeren utnevner styremedlemmer i de fire regionale helseforetakene, gir dem et årlig oppdragsbrev og har myndighet til å gripe inn i beslutninger gjennom det årlige helseforetaksmøte, som er et lukket møte mellom styret i de regionale helseforetakene (RHF) og helseministrene.
Ute av de folkevalgtes hender
RHF-ene har myndighet til å bestemme om sykehus, enheter eller fagmiljøer skal legges ned eller flyttes, at sykehustomter skal selges ut, at opptaksområder skal endres eller hele sykehusstrukturer legges om. Dette er viktige beslutninger som både binder mye penger og som i stor grad påvirker folks liv og hvordan helsetjenestene utvikler seg. Det er ganske oppsiktsvekkende at disse beslutningene ikke behøver å gå gjennom noen folkevalgte organer, men kan besluttes i styrerom. Den planlagte nedleggelsen av Ullevål er bare ett eksempel på at helseforetakene kan kjøre gjennom kontroversielle sykehusplaner til tross for massiv motstand fra et samlet fagmiljø og et stort lokalpolitisk flertall.
Departementet, eller helseministeren, gir sine bestillinger til helseforetakene i sine årlige oppdragsbrev. Men om helseforetakene ikke gjør som de får beskjed om, blir det sjelden slått ned på. Gjentatte ganger har helseforetakene blitt kritisert av Riksrevisjonen for ikke å følge opp vedtak fra Stortinget eller anmodninger fra regjeringa, det gjelder både prioritering av psykisk helse, forskning og investeringer. Disse bruddene får ingen konsekvenser.
Styrene i helseforetakene har som primært mål å lande et budsjett og et regnskap med grønne tall. Det har ført til en effektivisering i sykehusene som mange kritikere mener har gått hardt utover både arbeidsforholdene og pasientsikkerheten. Til tross for at pasientene er blitt flere både på grunn av befolkningsvekst og eldrebølge, og at medisinske framskritt har gitt behandlingsalternativer til sykdommer man før døde av. Antall døgnplasser i somatiske sykehus har sunket med 22 prosent siden 2002. I samme periode har psykisk helsevern mistet 36 prosent av døgnplassene.
Samhandlingsreformen
Det er ikke sånn at pasienter blir fortere friske selv om sykehusene vil ha dem fortere ut. Det Bjarne Håkon Hansen forsøkte å løse med sin studietur til Toyota og den påfølgende Samhandlingsreformen, var problemer som bygde seg opp i kjølvannet av alle rundene med effektivisering og kostnadssparing i sykehusene. Før helseforetaksmodellen ble rullet ut var kommunehelsetjenesten primært en omsorgstjeneste som tok vare på medisinsk stabile eldre og pleietrengende. De hadde verken kompetanse eller kapasitet til å ta over de pasientene som sykehusene nå ville bli kvitt.
Jeg jobbet selv på sykehuset i tida før samhandlingsreformen. Om vi hadde pasienter med store medisinske behov som skulle ut, var det ofte mye dialog med kommunen før overtakelse. Vi hadde sykepleiere fra kommunehelsetjenesten som hospiterte for opplæring, og vi hjalp til med å sikre at de hadde alt utstyret som var nødvendig på plass før hjemreise. Det ble det slutt på med Samhandlingsreformen. Det var nå Toyota-logistikken ble rullet ut. Ingen skulle ligge på sykehus hvis det ikke var helt nødvendig. Begrepet «utskrivningsklar pasient» ble innført og all kommunikasjon mellom kommunene og sykehus ble digitalisert og strømlinjeformet.
Nå ble det lovfestet at når en pasient er å regne som utskrivningsklar, plikter kommunene å ta den imot. I forarbeidet til Samhandlingsreformen lå det inne en plan om at kommunene skulle få midler til å bygge opp den kapasiteten og kompetansen den trengte for å møte disse nye kravene. Det ble lite igjen av det. I stedet ble det lagt inn et negativt økonomisk insentiv: dersom kommunene ikke kunne ta imot pasienten det døgnet de ble meldt, ville det påløpe døgnbøter.
Gjennom hvordan loven definerer hva en utskrivningsklar pasient er, ble all makten over situasjonen gitt til sykehusene. En utskrivningsklar pasient er nemlig en pasient som en lege ved sykehuset mener ikke har behov for døgnopphold på sykehus lenger. I praksis betyr det at det er sykehusene som setter standarden for hva kommunehelsetjenesten skal kunne håndtere av medisinske problemstillinger.
Nå ble hele byrden av oppgaver som ble effektivisert ut av sykehusene, flyttet over til de ansatte i kommunehelsetjenesten uten at ressursene fulgte. Jobben deres ble dramatisk endret på veldig kort tid. Før Samhandlingsreformen var det veldig sjelden at sykehjem eller hjemmesykepleien gjorde intravenøse behandlinger. De hadde ekstremt sjelden pasienter med avansert behandling som respirator, dialyse og dren fra lunge eller buk. Nå er dette noe sykehusene forventer at kommunene skal håndtere.
I 2016 leverte Riksrevisjonen den første evalueringen av Samhandlingsreformen. Riksrevisjonen fant at antallet liggedøgn var redusert, men at det samtidig var en økning i reinnleggelser i spesialisthelsetjenesten på 9 prosent. Nær halvparten av kommunene meldte at de ikke hadde nok sykepleiere. Det kom også tydelig frem at forholdene ikke var lagt godt nok til rette for at sykepleierne fikk ta nødvendige kurs og videreutdanning.
Tidsskriftet Sykepleien gjorde i 2021 en undersøkelse som viste at hverdagene og kompetansekravene til sykepleierne i hjemmesykepleien var dramatisk endret etter reformen. På spørsmål om de hadde tatt imot utskrivningsklare pasienter som var for kompliserte for deres enhet å håndtere, svarer 90 prosent ja. De fortalte at informasjon og utstyr som følger pasientene ofte er mangelfulle, de må improvisere, søke opp prosedyrer på YouTube og i noen tilfeller sende pasientene i retur til sykehuset.
Utover det økte presset på kommunehelsetjenesten er det kanskje særlig tre områder der markedsstyringa av sykehusene aller best viser hvordan den svekker tjenesten og rammer pasientene. Føde- og barselomsorgen, psykisk helsevern og geriatri har på ulike måter blitt skadelidende i markedsstyringen av sykehusene. Dette er de delene av helsevesenet der tid og omsorg i seg selv er en sentral del av behovene til pasienten. Det gir ikke noen uttelling i DRG-systemet og blir dermed kuttet og effektivisert til det uforsvarlige.
Føde- og barselomsorgen lønner seg ikke
Føde- og barselomsorgen i helseforetakene er en parodi på hvor galt det kan gå med innsatsstyrt finansiering.
En normal fødsel uten komplikasjoner er ganske lavt priset i DRG-systemet. En fødsel kan vare et døgn og krever kontinuerlig tilstedeværende helsepersonell, allikevel er den priset lavere enn for eksempel en prostataoperasjon som ofte bare varer en halvtime. Men komplikasjoner under fødsel og medisinske inngrep knyttet til dem gir DRG-poeng. Dersom fødselen settes i gang, om det oppstår blødninger eller rifter, om barnet må forløses med tang eller om det må utføres keisersnitt, blir fødselen mer lønnsom. Sykehusene har ingenting å tjene på at jordmødrene skal bruke tid på å forebygge fødselsskader. De tjener faktisk penger på å la være.
Selv om DRG-systemet aldri var ment som et insentivsystem, setter i praksis finansieringen rammene. Jordmorstyrte fødestuer som tilrettelegger for fysiologisk fødsel uten medisinske inngrep, som den nå nedlagte ABC-klinikken på Ullevål sykehus, framstår som ulønnsomme. På de ordinære fødeavdelingene har intensiteten økt. De fødende tas inn sent i fødselen og ligger kortere på barsel. Antall igangsatte fødsler har økt dramatisk de siste årene. Og med igangsetting følger behov for inngrep og komplikasjoner som øker risikoen for fødselsskader.
Liggetiden på sykehus for fødende kvinner går stadig ned. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har liggetiden sunket fra 3,2 døgn i 2007 til 2,6 døgn i 2021. I tillegg beskriver en rapport fra Helsedirektoratet at endringer i fødepopulasjonen gir økt arbeidsbelastning i svangerskaps-, føde- og barselomsorgen. Den peker også på at uønskede hendelser i føde- og barselomsorgen i stor grad er relatert til samtidighetskonflikter på grunn av at bemanning og behov ikke står i samsvar. Rapporten opplyser videre at både gynekologer og jordmødre melder om økende arbeidspress og en stadig mer krevende arbeidssituasjon.
Det gis ikke DRG for ammeveiledning, omsorg og opplæring som er en nødvendig del av barselomsorgen. Dermed har kvinnene ingen økonomisk verdi for sykehuset når barnet er ute. Når det nye sykehuset i Stavanger står ferdig, vil det stå uten barselhotell. Planen er at kvinner som føder uten komplikasjoner, kan reise hjem bare timer etter fødselen. Helseforetakene har få insentiver til å opprettholde en god barselomsorg og bygger nå ned barselsenger i en slik skala at det er vanskelig å se hvordan de kan oppfylle retningslinjene for barselomsorg.
Det er en voksende kritikk mot finansieringen av fødselsomsorgen. Tre regjeringsutnevnte utvalg har dette året levert rapporter som peker på det fagmiljøene har sagt hele veien: at dette systemet har veldig uheldige konsekvenser for fødselsomsorgen. Både Helsepersonellkommisjonen, Kvinnehelseutvalget og Sykehusutvalget anbefaler endringer i finansieringen av fødselsomsorgen. Regjeringa har lovt å gjøre en gjennomgang av tilbudet, men så langt er det ikke kommet noen løfter om endringer.
De eldre taper
En gruppe pasienter som har kommet til å lide mye under raskt-ut-politikken, er eldre. Eldre pasienter har ofte flere sykdommer, og de får ofte omsorgsbehov som følge av funksjonssvikt ved sykdom. De sammensatte behovene blir ikke møtt i systemet, men stykket opp hos forskjellige avdelinger og enheter som alle bare skal gjøre sin jobb.
Eldre bruker oftere lengre tid på å komme seg igjen etter inngrep og er mer utsatt for komplikasjoner som forvirringstilstander og infeksjoner etter operasjoner. Men for sykehusene er liggedøgn etter utført behandling lite lønnsomt, dermed blir også eldre sendt raskt ut. Mens det tidligere var vanlig at pasienten ble liggende flere dager på sykehus etter for eksempel hofteoperasjoner, for å starte rehabilitering og se til at det ikke oppsto komplikasjoner, sender nå sykehusene pasienter ofte hjem samme døgn som operasjonen. Overvåkning av mulige komplikasjoner og opptrening overlates til kommunene.
Antall reinnleggelse av eldre, altså pasienter som blir akutt innlagt igjen på sykehus mindre enn 30 dager etter utskrivelse, har økt jevnt og trutt så lenge det ble målt. I 2019 ble 16, 8 prosent av alle pasienter over 67 år lagt inn på nytt innen det var gått 30 dager. Tallene for 2020 og 2021 er ikke publisert.
Geriater Torger Wyller er blant dem som lenge har advart om at Samhandlingsreformen utgjør en pasientsikkerhetstrussel mot eldre ved at mye av ansvaret for eldre, også ved alvorlig og sammensatt sykdom, overføres til kommunene. Han beskriver i en kronikk i Aldring og helse tankegodset bak samhandlingsreformen slik: «Den har som en klar premiss at sykehusene skal bygges ned, og det er de skrøpeligste gamle som skal være salderingsposten.»
Raseringen av psykisk helse
Innenfor somatikken behandles eksempelvis en blindtarmbetennelse, et armbrudd eller en kreftsvulst stort sett med samme tiltak. Den samme forutsigbarheten gjelder sjelden psykiske lidelser og rusavhengighet. Dette var det lenge forståelse for, og døgnplasser i psykisk helse har blitt holdt utenfor ISF-systemet. Det betyr likevel ikke at de ikke har blitt rammet av systemet – når det ikke er noen penger å hente i psykisk helse er det lite lønnsom for helseforetakene å prioritere. Hver eneste helseminister som har sittet siden modellen ble innført, har på ulike måter forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse. Ingen har klart det. Det blir færre senger hvert år.
I 2022 var 13 av landets 17 psykiatriske sykehus enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Dette er en direkte konsekvens av et økonomisk system som gjør psykisk helsevern lite lønnsom, mens salg av tomter er veldig attraktivt. Som nevnt skal sykehusbygg og investeringen i helseforetakene dekkes i samme budsjett som driften. Derfor tvinges helseforetakene til å lete etter inntektskilder når de skal bygge. De store, gamle psykiatriske sykehusene lå ofte på flotte tomter med nærhet til skog og vann. Det er tomter med høy verdi. Systematisk selges tomtene til de store psykiatriske sykehusene ut, og pengene finansierer byggingen av de somatiske sykehusene. Konsekvensen er at langtidsplassene i psykisk helsevern er nesten borte. I de nye sykehusbyggene blir psykiatrisengene kuttet og samlokalisert med somatikken ved at det bygges psykiatribygg inne på det nye sykehusområdet. Dette er ikke plasser ment for lengre opphold. Friområdet og terapeutiske anlegg som hestegårder og drivhus er erstattet av luftegårder.
Fengslene derimot har flere pasienter med psykiske helseproblemer enn noensinne. I tillegg øker antall personer som får uføretrygd for psykiske lidelser. Helseforetakene har vendt de sykeste pasientene i psykiatrien ryggen. De er tidkrevende og veldig lite lønnsomme.
I 2017 ble innsatsstyrt finansiering innført i poliklinisk psykisk helsevern. Psykologforeningen advarte om at det vil svekke god fagbedømmelse da det innebærer en standardisering av behandling og begrenser muligheten til individuell tilpasning. Det gir en risiko for at noen får for mye behandling og noen for lite. Fire år senere gjorde de en undersøkelse blant medlemmene sine som viste at de fikk rett. En av fire psykologer synes at de ofte ikke får møtt pasientene nok til å gi god utredning. Like mange svarer at de ofte ikke har mulighet til å tilby hjelp for samsykelighet. 23 prosent forteller at de ofte må avslutte behandlingen før pasienten er ferdigbehandlet.
Mange poliklinikker i spesialisthelsetjenesten, også i de store byene, har nå store vansker med å rekruttere psykologer. Det er ingen som vil jobbe under rammer som ikke gir betingelser som sikrer forsvarlig fagutøvelse. De offentlige poliklinikkene mister folk de trenger for å drive nødvendige tjenester. De som tjener på det, er de kommersielle klinikkene. Når det er lange ventelister og mange som blir avvist i den offentlige helsetjenesten, velger de som har råd til det å få hjelp privat. Flere kommersielle klinikker rekrutterer aktivt psykologer. Dr. Drop-in er blant dem som nå bygger opp kommersielle psykologtjenester. Samtidig vokser køene i de offentlige tjenestene på grunn av mangel på fagfolk, og veldig mange med store behov får ikke hjelp.
Ute av de folkevalgtes hender
I 2019 da debatten om nedstengningen av fødeavdelingen i Kristiansund raste, tok NRKs Debatten for seg helseforetaksmodellen i et program. På den tiden var Bent Høie (Høyre) helseminister og Ingvild Kjerkol (Arbeiderpartiet), som nå er helseminister, var i debatten som opposisjonspolitiker. Hun brukte Kritsiansund-saken til å peke på at Høie i for liten grad styrte sykehusene politisk, men overlot viktige beslutninger til styrene i helseforetakene. Hun rettet en pekefinger mot Høie og sa: «Her står sjefen over sykehusene. Han kan bestemme ting.» Poenget hennes var at den manglende politiske styringen av sykehusene ikke var et problem med helseforetaksmodellen, men en svikt fra Høie. Nå har hun selv sittet som helseminister i to år, og tømmene hun selv ba Høie om å plukke opp har hun latt ligge.
I prinsippet har helseministeren mulighet til å få igjennom saker og styre sykehusene politisk gjennom foretaksmøtet. Foretaksmøtet er den eneste arenaen hvor ministeren kan utøve eierstyring overfor de regionale helseforetakene. Helseministeren kan innkalle til disse møtene på kort varsel og er den eneste stemmeberettigete i møtet. Her ligger styringsmuligheten Kjerkol pekte på i 2019.
Men regjeringsbyttet har ikke gitt noen økt politisk styring over helseforetakene. Til tross for instrukser fra regjeringen om å styrke arbeidet med psykisk helse og et stortingsvedtak om at ingen flere plasser skal legges ned i psykisk helse, fortsetter helseforetakene å kutte både i midler og i sengeplasser. For fødeavdelingen i Kristiansund har det heller ikke vært noen hjelp i regjeringsbyttet. Til tross for et vedtak i Stortinget om å holde åpent, 25 millioner over statsbudsjettet til rekruttering og instruks fra regjeringen om å gjenåpne fødeavdelingen, var resultatet at fødeavdelingen holdt åpent i fem dager. Nå mener regjeringen at de har gjort sitt og har kvittert ut saken som løst. I kjølvannet av stengningen beskrev Kjerkol til NRK Stortingets vedtak som en ambisjon om hvordan det skal være, men at det faglige ansvaret for å gjennomføre eller ikke ligger lokalt, hos helseforetaket. Dette utsagnet er oppsiktsvekkende fordi det gir helseforetakene rom til å ignorere vedtak fra Stortinget ved for eksempel å skylde på mangel på helsepersonell, som ved nedstengning av sengeplasser ved distriktspsykiatrisk senter i Sandnes, eller økonomi, som da intensivavdelingen ved Kirkenes sykehus var nedleggingstruet til tross for et stortingsvedtak om å opprettholde driften.
De to regjeringspartiene er uenig om hvordan sykehusene bør styres. Senterpartiet har programfestet at de ønsker å avvikle helseforetaksmodellen, mens Arbeiderpartiet mener modellen fungerer. Som et kompromiss i regjeringsforhandlingen ble det opprettet sykehusutvalg som skulle se på hvordan modellene kan justeres blant annet for å sikre bedre demokratisk styring og mindre innslag av markedsøkonomi. Utvalget konkluderte med at det ikke er modellen som er til hinder for demokratisk styring, men hvordan helseministeren velger å bruke sine muligheter for å styre. Det er i seg selv selvmotsigende: Hvis en passiv helseminister kan velge å ikke sanksjonere helseforetakene når de ignorerer vedtak fra Stortinget, som tilfellet er i nedbyggingen av sengeplasser i psykisk helsevern, er det åpenbart et demokratisk problem med modellen. I tillegg har ikke lokaldemokratiet, verken i fylkene eller kommunen, noen rom for innsigelser i beslutninger som blir fattet utover at de kan levere innspill til høringer. Styrene i helseforetakene behøver ikke stå til ansvar overfor velgerne. Det koster dem ikke noe å ignorere fakkeltog eller lokale protester.
Da det viste seg at sykehusene etter åtte år med Bent Høies gylne regel om at det skulle være større vekst i psykisk helse enn i somatikk i sykehusene ikke på noe tidspunkt møtte kravene, uttrykte han misnøye, men brukte ikke rommet han hadde gjennom foretaksmøtet til å tvinge dem til å endre kurs. Riksrevisjonen kritiserte dette i sin rapport om psykisk helse i 2021. Til tross for at helseforetakene aldri har oppfylt kravene som fulgte med den gylne regel, har ikke departementet gjort annet enn å be om rapportering. De har ikke stilt noen krav.
Hvor trygt står helseforetaksmodellen?
I rapporten fra Sykehusvalget blir mange av problemene som helseforetaksmodellen er blitt kritisert for erkjent, men det foreslås få andre gjennomgripende endringer enn avvikling av ISF.
De konkluderer med at de ser at ISF øker aktiviteten, men ikke nødvendigvis der det er ønsket vekst. Videre binder ISF opp veldig mye tid i form av krevende rapporteringssystemer og byråkrati. Utvalget anbefaler derfor at man avvikler ISF og går over til rammefinansiering som grunnfinansiering.
Videre erkjenner de at sykehusene er underfinansiering og at ordningen med at drift og investeringen skal gå i balanse i samme budsjett både har ført til kutt i driften, og at nye sykehusene bygges for små. Men de foreslår likevel ikke å gå vekk fra modellen, men heller øke lånerammene for sykehusene.
På Stortinget er det nå bare Høyre, Krf og Arbeiderpartiet som fortsatt mener helsefortaksmodellen er en tilfredsstillende måte å styre sykehusene på. Konklusjonene fra sykehusutvalget gjør at vi kan håpe på noen tilpasninger som demper de hardeste utsalgene av markedstenkning og styrke fagmiljøenes påvirkning på hvordan helsetjenestene utformes, men det er en lang vei igjen før sykehusene kommer tilbake i de folkevalgtes hender.
Det er kanskje ikke tilfeldig at det er de to styringspartiene Høyre og AP som tviholder på helseforetaksmodellen. Helsepolitikk innebærer uunngåelig å gjøre upopulære valg. Pengene vil aldri strekke til alt, hver gang noe prioriteres må noe annet kuttes. Å holde helsepolitiske prioriteringer på en armlengdes avstand kan være komfortabelt for en regjering. Som i psykisk helsehjelp. Ingen helseminister har noensinne sagt de ønsker å nedprioritere psykisk helse, geriatri eller føde- og barselomsorg, men de har heller ikke behøvd å stå til ansvar for kuttene som er gjort. Ved å skyve styringen av sykehusene på en ikke-politisk aktør kan regjeringa sole seg i glansen av det de har fått gjennomført av satsninger, men slippe å stå til ansvar for økonomiske betingede kutt, nedleggelser og nedprioriteringer. Politiske vedtak reduseres med Kjerkols egne ord til å være ambisjoner som det er opp til profesjonelle styrer og sykehusdirektører å gjennomføre eller ikke. Det er en undergraving av demokratiet og et signal om at kampen mot helseforetaksmodellen er kampen om å ta tilbake kontrollen over helsetjenestene.
Relaterte artikler
Seier eller nederlag? Utdrag fra Juniuspamfletten
Dagens verdenskrig er, redusert til sin historiske betydning, en kamp om verdensherredømme innenfor en fullt utviklet kapitalisme – en konkurranse om utbytting av de siste restene av ikke-kapitalistiske deler av verden.
Av Rosa Luxemburg
Rosa Luxemburg (1871–1919) var en polsk-tysk revolusjonær. Hun var aktiv både i det polske og det tyske sosialistpartiet og var en av grunnleggerne av det tyske kommunistpartiet. Ble drept i 1919 etter ordre fra sosialdemokratiets ledere. Rosa Luxemburg har bak seg en stor litterær produksjon og regnes som en av de viktigste inspirasjonskildene for ulike venstrekommunistiske bevegelser.
Den kapitalistiske produksjonens utvikling kommer her til uttrykk i det høye teknologiske nivået på våpnene, i deres tilintetgjørende kraft, som nesten er identisk i alle de krigførende landene. Samtidig gjenspeiler drapsindustriens internasjonale organisering seg i at den militære balansen, til tross for at den svinger, stadig vekk jevner seg ut og utsetter den endelige avgjørelsen. Mangelen på resultat fører til at stadig flere reserver sendes ut i ilden, og at tidligere nøytrale land trekkes inn. Krigen finner sitt materiale i imperialistiske ønsker og motsetninger, skaper selv nye, og sprer seg som en steppebrann. Og jo mer som trekkes inn i krigen, og jo flere land som deltar, desto lenger vil den vare.
Resultatet av dette er noe helt nytt hva moderne kriger angår. Uavhengig av seier eller nederlag, vil den føre til økonomisk ruin i alle de krigførende landene, og i økende grad også i land som ikke er involvert. For hver måned krigen varer, jo sterkere vil dette gjøre seg gjeldende, og jo lenger ut i evigheten ligger de forventede fruktene av den militære suksessen. Dette resultatet påvirkes til syvende og sist ikke av seier og nederlag. Tvert imot blir det stadig mindre sannsynlig at krigen vil avgjøres militært, og stadig mer sannsynlig at den vil avsluttes som følge av ekstrem utmattelse på alle fronter.
Under disse omstendighetene vil en tysk seier – selv om den imperialistiske krigshissingen skulle lykkes med å fullføre massemordet til det punktet at alle motstandere er knust – bare være en Pyrrhos-seier. Krigsutbyttet vil bare bestå av noen utarmede, avfolkede landområder, og hjemme vil ruinen så snart de krigslånsfinansierte kulissene av «urokkelig nasjonal velstand» er skjøvet til side og virkeligheten åpenbarer seg, grine mot en.
Selv for den mest overflatiske observatør, bør det være klart at selv ikke den mest seierrike staten kan forvente en krigsskadeerstatning som er i nærheten av å kunne kompensere for skadene krigen har påført. Om det skulle skje, ville det bare bety at de beseirede landene – i dette tilfellet Frankrike og England – ville synke ned i enda dypere ruin. Samtidig er dette blant de landene Tyskland er tettest knyttet til økonomisk, land Tyskland er avhengig av velstand i for sin egen gjenoppbygging.
Det som vil vente det tyske folket etter krigen – vel å merke hvis den skulle bli «seierrik» – er en tilbakebetaling av forskuddet den patriotiske nasjonalforsamlingen «bevilget» til å dekke krigskostnader, dvs. en umåtelig byrde av skatter. Dette, i tillegg til en styrket reaksjonær militærmakt, vil være det eneste varige, håndgripelige resultatet av en «seier». Og akkurat det samme vil være tilfellet ved et nederlag. Den eneste forskjellen vil da være de koloniale besittelsene. Konsekvensene av selve krigføringen er i dag av natur så dyptgripende og vidtrekkende at det militære resultatet kan gjøre lite for å endre dem.
La oss likevel for et øyeblikk tenke oss at den seirende staten hadde vært i stand til å flytte de største tapene fra seg selv og over til den beseirede motstanderen, og dermed legge alle slags hindringer i veien for motstanderens økonomiske utvikling. Kan den tyske arbeiderklassens fagforeninger ha fremgang etter krigen dersom de franske, engelske, belgiske og italienske arbeiderne hindres av økonomisk tilbakegang?
Frem til 1870 holdt arbeiderbevegelsen på for seg selv i hvert enkelt land, ja, til og med i hver enkelt by. Det var på de parisiske fortauene proletariatets kamper ble utkjempet og avgjort. Dagens arbeiderbevegelse, derimot – dens økonomiske dagskamp og dens masseorganisering – er basert på samvirke mellom alle land basert på kapitalistisk produksjon. Om det er slik at arbeidernes sak bare kan få kraft og styrke under sunne og vitale økonomiske forhold, så gjelder ikke det bare i Tyskland, men også i Frankrike, England, Belgia, Russland og Italia. Og hvis arbeiderbevegelsen stagnerer i alle de kapitalistiske statene i Europa, hvis de er preget av lave lønninger, svake fagforeninger og liten motstandskraft fra de utbyttede, kan fagbevegelsen umulig blomstre i Tyskland. For proletariatets stilling i de økonomiske kampene er det i bunn og grunn likegyldig om den tyske kapitalismen styrkes på bekostning av den franske, eller den engelske på bekostning av den tyske.
La oss derimot se på de politiske resultatene av krigen. Her burde forskjellen være klarere å se enn på det økonomiske området. Tradisjonelt har jo proletariatets sympati og støtte ligget hos den krigende parten som forfekter historiske fremskritt fremfor reaksjon. Men hvilken side er det som representerer fremskrittet i denne krigen, og hvem representerer reaksjonen? Det er klart at dette spørsmålet ikke kan bedømmes i henhold til ytre kjennetegn ved de krigførende statene, slik som «demokrati» eller «absolutisme», men bare etter de objektive verdenspolitiske tendensene de respektive sidene representerer.
Før vi kan bedømme hva en tysk seier vil bety for det tyske proletariatet, må vi vurdere hvordan det vil påvirke den politiske situasjonen i Europa helt generelt. En klar tysk seier vil trolig føre til anneksjon av Belgia, i tillegg til enkelte landutvidelser i øst og vest og deler av de franske koloniene. Samtidig vil det føre til at habsburgermonarkiet overlever og at Tyrkias fiktive «integritet» opprettholdes under tysk beskyttelse, altså at Lilleasia og Mesopotamia forvandles til tyske provinser i en eller annen form. Videre vil det resultere i faktisk militært og økonomisk hegemoni for Tyskland i Europa.
Dette er ikke resultatene av en klar tysk seier fordi det samsvarer med dagens imperialistiske krav i den pågående krigen, men fordi det er helt uunngåelige konsekvenser av den verdenspolitiske posisjonen Tyskland har inntatt – av motsetningene mellom Tyskland på den ene siden og England, Frankrike og Russland på den andre – og som i løpet av krigen har vokst langt ut over sine opprinnelige dimensjoner. Det holder imidlertid å se for seg hvordan dette vil arte seg for å forstå at dette ikke skaper noen verdenspolitisk likevekt. Uansett hvor mye skade krigen påfører de deltakende, og spesielt de beseirede, partene, vil forberedelsene til en ny verdenskrig begynne dagen etter fredsslutningen, under Englands ledelse, i den hensikt å styrte åket til den prøyssisk-tyske militarismen som har invadert Europa og Midtøsten. En seier til Tyskland vil derfor bare være et forspill til en forestående andre verdenskrig, og dermed bare et signal om ny febrilsk militær opprustning og frigivelse av den svarteste reaksjon i alle land, men først og fremst i Tyskland.
Motsatt vil en seier til England og Frankrike mest sannsynlig føre til at Tyskland mister i hvert fall en del av koloniene sine og deler av sitt eget territorium. Det vil også føre til bankerott for den tyske imperialismens verdenspolitiske stilling, noe som innebærer at Østerrike-Ungarn deles opp og at Tyrkia likvideres. Uansett hvor erkereaksjonære begge disse statene er, og uansett hvor mye deres oppløsning svarer til en progressiv utvikling, kan ikke oppløsning av habsburgermonarkiet eller Tyrkia i dagens verdenspolitiske miljø, føre til noe annet enn at disse landene og folkene deres utleveres til Russland, England, Frankrike og Italia. En slik omfattende omfordeling og maktforskyvning på Balkan og rundt Middelhavet vil ubønnhørlig følges av en annen i Asia – likvidering av Persia og en ny oppdeling av Kina.
Men dermed rykker også Englands motsetningsforhold til Russland og Japan inn i forgrunnen av verdenspolitikken, noe som fort vekk vil kunne føre til en ny verdenskrig om Konstantinopel så snart dagens verdenskrig er over, eller i hvert fall gjøre det til et uunngåelig perspektiv videre. Også en engelsk seier vil altså føre til en ny runde med febrilsk bevæpning, i dette tilfellet med det beseirede Tyskland i spissen, og dermed forberede en ny epoke med militarismens og reaksjonens udelte makt i hele Europa, med en ny verdenskrig i sikte.
Hvis den proletariske politikken skulle ta den ene eller den andre siden i dagens krig ut fra en holdning til fremskritt og demokrati, gjør verdenspolitikken og dens videre utsikter det hele til et valg mellom to onder. Under disse omstendighetene koker spørsmålet om seier eller nederlag, både politisk og økonomisk, ned til et håpløst valg om hvem som skal svinge pisken. Derfor er det ikke noe annet enn en skjebnesvanger vrangforestilling når de franske sosialistene tror at de ved å beseire Tyskland, beseirer militarismen eller til og med imperialismen med militære virkemidler, og baner vei for et fredelig verdensdemokrati. Tvert imot, bare imperialismen, med militarismen i sin tjeneste, kan tjene på seier og nederlag i denne krigen, hvis ikke det internasjonale proletariatet samler seg i en revolusjonær intervensjon og kullkaster imperialismen og dens kalkulasjoner.
Den viktigste politiske lærdommen proletariatet kan trekke av dagens krig, er derfor at det verken i Tyskland eller Frankrike, verken i England eller Russland, kan gjøre seg til et ukritisk ekko av slagordet: Seier eller nederlag. Dette slagordet har bare et reelt innhold sett fra imperialismens ståsted, og er for enhver stormakt identisk med spørsmålet om tilegnelse eller tap av verdenspolitisk makt, anneksjoner, kolonier og militært overherredømme.
For det europeiske proletariatet som helhet, fra dets klassestandpunkt, er seier eller nederlag for hver av de krigførende leirene like katastrofalt. Uansett militær utgang, innebærer krigen som sådan det største tenkelige nederlaget for det europeiske proletariatet. Det er bare ved å nedkjempe krigen og håndheve freden gjennom internasjonal kamphandling at den proletariske saken kan seire. Og det er også bare denne seieren som kan berge både Belgia og demokratiet i Europa.
I denne krigen kan det klassebevisste proletariatet ikke identifisere seg med noen militær leir.
For imperialismen er verdenskrigen et vendepunkt. For første gang har alle de ravende beistene den europeiske kapitalismen har sluppet løs over hele verden, slått til i hjertet av Europa. Det gikk et ramaskrik gjennom verden da Belgia, denne dyrebare lille juvelen i den europeiske kulturen, og de aktverdige kulturminnene i det nordlige Frankrike, ble utsatt for en blind, tilintetgjørende kraft.
Den «siviliserte verden» har taust vært tilskuere til at imperialismen har dømt titusener av hereroer til en grufull undergang, akkompagnert av redselsskrik og dødskamp fra de mange som tørstet i hjel i Kalahari-ørkenen. Den har vært tilskuer til at industriens håndlangere over en tiårsperiode torturerte førti tusen mennesker til døde i Putomayo, mens de gjorde resten av folket til krøplinger. Den har vært tilskuer til at europeiske soldater har stukket den urgamle kinesiske kulturen i brann og utsatt den for brutale ødeleggelser og det rene anarki, til at Persia har blitt kvalt, uten å være i stand til å motstå det fremmede tyranniet, til at ilden og sverdet har tvunget araberne i Tripoli til å bøye seg for kapitalens åk, til at kulturen deres og hjemmene deres har blitt jevnet med jorden. Men det er først nå som de imperialistiske beistene har satt klørne i sitt eget liv, i den borgerlige kulturen i Europa, at den samme «siviliserte verden» har blitt klar over at de imperialistiske beistenes bitt er dødelig.
Men også denne innsikten presser seg bare gjennom i en forvrengt form av borgerlig hykleri, der de enkelte folkene bare gjenkjenner ondskapen i de andres militæruniformer. Man snakker om tyske barbarer, som om ikke enhver nasjon som tar sikte på organisert drap blir til en horde av barbarer i samme øyeblikk. Eller så snakker man om kosakkenes grusomheter, som om ikke krigen i seg selv var det mest vederstyggelige av alle vederstyggeligheter, som om ikke hyllester av masseslakt av mennesker i en sosialistisk ungdomsavis ikke var åndelig kosakkisme i sin reneste form.
Men det raseriet av imperialistisk bestialitet vi ser i Europa i dag, har enda en konsekvens som ikke har opprørt eller smertet den «siviliserte verden» – det europeiske proletariatets masseundergang. Aldri før har en krig utryddet så store folkemasser, og ikke på hundre år har en krig grepet om seg i alle Europas store og siviliserte land. Millioner av menneskeliv blir tilintetgjort i Vosges, Ardennene, Belgia, Polen, Karpatene og Sava, og ytterligere millioner blir forkrøplet. Og blant disse millionene er ni av ti arbeidsfolk i by og land.
Det er vår styrke, vårt håp, som slås ned. Det er de beste, mest intelligente, best skolerte kreftene i den internasjonale sosialismen, bærerne av de helligste tradisjoner og den internasjonale arbeiderbevegelsens dristigste heltemot – arbeiderne i England, Frankrike, Belgia, Tyskland og Russland – som nå kues i hopetall og slaktes ned. Det er nettopp disse arbeiderne i de ledende kapitalistiske landene i Europa som har det historiske oppdraget det er å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen.
Det er bare fra Europa, bare fra de eldste kapitalistiske landene, signalet for den menneskebefriende sosiale revolusjonen kan utgå. Bare de engelske, franske, belgiske, tyske, russiske og italienske arbeiderne kan lede an i hæren av utnyttede og underkuede i alle fem verdensdeler. Det er bare de, som når tiden er moden, kan holde kapitalismen ansvarlig og ta hevn for århundrer med forbrytelser mot alle de tilbakeliggende folkene, for ødeleggelsene de har stått bak verden rundt. Men for at sosialismen skal kunne vinne frem, er det behov for et sterkt, handlekraftig og skolert proletariat – skarer av arbeidere som har makt i egenskap av sin intellektuelle kultur og sitt antall.
Nå blir disse massene desimert av verdenskrigen. Den modne og ungdommelige styrken hos hundretusener, produktet av tiår med sosialistisk utdannings- og agitasjonsarbeid i England og Frankrike, i Belgia, Tyskland og Russland, faller og forsvinner på slagmarken. Den samme gjør flere hundretusener som i morgen kunne ha blitt vunnet over til sosialismen. Frukten av flere tiår med generasjoners oppofring og innsats blir ødelagt i løpet av få uker, det internasjonale proletariatets kjernetropper rives opp med roten.
Blodbadet i juni 1848 skulle vise seg å lamme den franske arbeiderbevegelsen i halvannet tiår. Blodbadet da kommunen ble slaktet, satte dem tilbake igjen med mer enn et tiår. Det som foregår nå, er et enestående masseslakt som i økende grad reduserer den voksne yrkesaktive befolkningen i alle ledende siviliserte land til kvinner, eldre og krøplinger. Det er et blodbad som truer med å la den europeiske arbeiderbevegelsen blø i hjel. En slik verdenskrig til, og utsiktene til sosialisme vil bli begravd under ruinene det imperialistiske barbariet har stablet opp.
Dette er mye mer enn den uhyggelige ødeleggelsen av Louvains og katedralen i Reims. Dette er ikke et attentat mot fortidens borgerlige kultur, men mot fremtidens sosialistiske kultur. Det er et dødelig slag mot den kraften som bærer menneskehetens fremtid i sitt skjød, og som alene kan redde fortidens skatter inn i et bedre samfunn. Her blotter kapitalismen sin dødningsskalle, her avslører den at dens historiske rett til å eksistere er forspilt, at dens fortsatte herredømme ikke er forenelig med fremgang for menneskeheten.
Verdenskrigen viser seg her ikke bare å være et enormt mord, men også den europeiske arbeiderklassens selvmord. Det er sosialismens soldater, proletarene i England, Frankrike, Tyskland, Russland og Belgia, som selv har slaktet hverandre ned på kapitalens ordre, stukket dødelige våpen inn i hverandres hjerter, og sammen vakler de, omfavnet av døden, ned i samme grav.
«Deutschland, Deutschland, über alles! Lenge leve demokratiet! Lenge leve tsaren og det slaviske! Titusener av presenninger, garantert i samsvar med regelverket! Hundretusener kilo av flesk og kaffeerstatning, tilgjengelig for umiddelbar levering!» Utbyttene stiger, proletarene faller, og med hver og en forsvinner en ridder for fremtiden, en soldat for revolusjonen, en frelser for menneskeheten fra kapitalismens åk, ned i graven.
Vanviddet vil bare stoppe, og det blodige helvetes spøkelse vil først forsvinne, når arbeiderne i Tyskland og Frankrike, i England og Russland, endelig våkner opp fra rusen, rekker ut en hånd til hverandre, og overdøver krigshissernes bestialske kor og de kapitalistiske hyenenes hese skrik med arbeidernes gamle og mektige kamprop: Arbeidere i alle land – foren dere!
Relaterte artikler
Hvilken krise leder til fascisme?
Utdrag fra boka «Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen» av Ståle Holgersen (Daidalos 2022). Ståle Holgersen er geograf og jobber som universitetslektor ved Örebro Universitet.
Oversatt fra svensk av Daniel Vernegg.
Vi kan lett overse fascismens rolle i krisene – og krisenes rolle for fascismen – om vi kun holder oss til ideenes verden. Den kanskje mest kjente definisjonen av fascisme er paligenetic ultranationalism, myntet av den britiske historikeren Roger Griffin, der det sentrale er myten om nasjonal gjenfødelse (paligenesis). Dette er et viktig aspekt, men det sier oss veldig lite om fascismen som historisk kraft. Mange sentrale ideer fantes lenge før fascismen ble til, som for eksempel ultranasjonalisme, kolonisering som patriotisk plikt, antisemittisme og demonisering av jøder og en forkjærlighet for det autoritære. Skal vi forstå fascismen som historisk kraft, kan vi ikke (kun) spørre den sinte ungdommen som lengter etter en sterk leder, eller pensjonisten som skremmes av «innvandreren», om hvordan de tenker om verden. Vi må (også) se under hvilke historiske omstendigheter fascismens potensial kan virkeliggjøres. Det første vi da finner, er at fascismen aldri har vært til for vanlige tider.
Så lenge den politiske økonomien var/er relativt stabil, var/er fascismen hvilende, og ifølge mange ledende fascismeforskere, er den utløsende faktoren for at dette skal endre seg, nettopp krise. Om vi virkelig vil forstå problemet må vi, ifølge Geoff Eley, «begynne med å teoretisere rundt fascismen i termer av den politiske krisen som fremkalte den». Den sosiale konteksten er ifølge Robert Paxton en «følelse av overveldende krise som ikke kan løses på tradisjonelt vis». Poulantzas betonet viktigheten av å analysere de spesielle politiske krisene «som svarte mot unntaksregimets spesifikke former». Massene hadde ikke funnet fascismen attraktiv, skriver Malm og Zetkin-kollektivet, «om de ikke kjente at grunnen forsvant under føttene på dem». Om krisen er konstituerende for fascismen, blir det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvilke kriser leder til fascisme?
Vi må begynne med å konstatere at ingen krise noensinne i seg selv har skapt fascisme, like lite som en enkelt ingrediens kan bake et helt brød. Når verdenshistorien virkelig ryster de sosiale relasjonene i grunnvollene, kan det være uklart hva som er krise og hva som er noe annet, for eksempel sosial nød etter en krig. Vi må se krisene i sin kontekst og konteksten i krisen: under hvilke omstendigheter kan ulike typer kriser bidra til fascisme?
Mellomkrigstiden kom med representasjonskriser. Dette var en form for politisk krise som ifølge Poulantzas utviklet seg når storkapitalen, de store jordeierne og senere den mellomstore kapitalen vendte «sine» politiske representanter ryggen. Representasjonskrisen bidro til unntakstilstanden og fascismens gjennombrudd, og gikk ifølge Poulantzas hånd i hånd med en ideologisk krise. Og så har vi økonomiske kriser. Om man sammenligner de landene der fascismen har hatt sterkest fotfeste, ser vi at den økonomiske utviklingen har vært veldig ujevn. Tyskland var allerede en verdensledende industrinasjon når Italia begynte å industrialiseres. Samtidig opplevde begge landene økonomiske vanskeligheter etter første verdenskrig, dels økonomiske kriser på begynnelsen av 1920-tallet, og for den tyske fascismen var krigserstaningenes åk også en viktig faktor. Deretter kom den store depresjonen i 1929. Eley bygger videre på Gramsci og Poulantzas når han ser fascismens framvekst som en kombinasjon av en «representasjonskrise» og en «hegemonikrise». Det er naturligvis en analytisk utfordring å skulle forsøke å skille ulike kriser fra hverandre, ettersom dette de facto blir en organisk krise, hvor kriser ikke bare sammenfaller, men også former og muligens forsterker hverandre.
Dette skjer i en historisk kontekst. Vi kommer så klart ikke unna første verdenskrigs massedrap som traumatiserte Europa og produserte veteraner som utgjorde kjernen i såvel squadristi som de tyske frikorpsene. I Russland ble det revolusjon, i flere av kapitalismens kjerneland ble det gjort revolusjonsforsøk og intellektuelle fra ulike tradisjoner snakket om at kapitalismen kom til å falle. I denne sammenhengen vokste fascismen fram. I en kombinasjon av politiske, ideologiske og økonomiske kriser virket det uklart hvorvidt de borgerlige statene virkelig kunne opprettholde den sosiale orden. Med andre ord: det virket uklart om de kunne garantere at kapitalismen overhodet ville kunne overleve.
Vi kan ikke her gjøre en grundig analyse av fascismen, men vi skal ta med oss tre ting i forhold til krise og klasse. For det første: fascismen blir en reell mulighet når kapitalistklassen ikke virker å på vanlig måte skape en krise i sitt eget bilde, og når statene ikke virker makte å reprodusere seg selv som kapitalistiske stater. For det andre: også om fascismen var en folkelig bevegelse, med stor støtte blant småborgerskapet og også arbeiderklassen, ville den aldri kommet til makten om ikke den herskende klassen hadde akseptert det. Tidligere forsøk – Mussolini 1919, Hitler 1923 – hadde mislyktes monumentalt nettopp fordi de ikke ble sanksjonert av samfunnets topp. Fascismen kommer ikke til makten gjennom generalstreik eller sosiale opprør – som potensielt ville kunne frigjøre venstrekreftene den vil utrydde – den krever hærens og politiets oppslutning. Veien til makt går på den ene siden gjennom krise og kaos, men på andre siden skjer maktoverføringen alltid i ordnede former. I mer stabile land som Frankrike, Belgia og Storbritannia valgte den herskende klassen og den politiske eliten å forkaste fascistenes tilnærminger. Uten maktens godkjennelse har ikke fascismen noen sjanse, uansett hvor mye ideologi, propaganda eller gatemilitser de kan mobilisere.
For det tredje: fascismen er en måte å reprodusere kapitalismen gjennom kriser. Selv om fascistisk retorikk og estetikk kan minne om en pervertert anti-kapitalisme – kritikk av globalisering, finanskapital og også av det «universelle» – inneholder den aldri en kritikk av profittmotivet, den private eiendomsretten eller kapitalismens grunnleggende klasserelasjoner. Med andre ord, kritikken av det universelle – men aldri av det som skaper det universelle – er en motsetning den aldri kan gå hinsides. På lignende vis kan fascismen i sin retorikk og ideologi framstå som en klasseoverskridende bevegelse, ettersom den betoner nasjonen, korporativismen og klassesamarbeidet, og har ulike former for folkelig støtte. Men i virkeligheten er den avhengig av kapitalistklassen, står trygt på kapitalens grunn, og slutter dermed opp om kapitalistklassens dominans over arbeiderklassen. På et dypere nivå, påpeker Ugo Palheta, er fascismen en intensivering av den utbyttingen og dominansen som ligger til grunn for klasserelasjonene, ettersom det produseres en samfunnskropp som er ekstremt hierarkisk (i relasjon til klasse og kjønn), normaliserende (i termer av seksualitet og kjønns/genusidentiteter) og homogeniserende (i termer av etnisitet/rasisme). Fengsel og massive forbrytelser som folkemord, påpeker Palheta, blir ikke utilsiktede konsekvenser, men er alltid potensialiteter i fascismen. Fascisme er et eksepsjonelt system for systematisk vold mot dem som identifiseres som fiender av nasjonen. Den slippes inn i maktens korridorer av (deler av) den herskende klassen for å løse og håndtere politiske, ideologiske og økonomiske kriser – og dermed sikre kapitalismens fortsatte eksistens.
Hvordan hadde fascismen sett ut om den kom til makten i det globale nord i dag? Det er et vanskelig spørsmål, ettersom fascismen ennå ikke har realisert seg i noen land. Diskusjoner om fascisme reduseres ofte til mellomkrigstidens Italia og Tyskland, men historien gjentar seg aldri, og det Tredje riket kommer aldri tilbake. Snarere enn å vente på «Fascismen» som en ferdig pakke, bør vi søke etter tendensen som peker i den retningen. Men vi kan også forsøke å forestille oss ulike scenarier.
Hva ville skje dersom en klimafornektende, misogyn og rasistisk president tapte et valg, kalte alt en konspirasjon, ropte på sin bevæpnede gatebevegelse, og mobiliserte sine venner innen politiet, militæret og storkapitalen for å styrte den nyinnsatte presidenten? Kanskje presidenten hadde brukt sin presidenttid til å stimulere nasjonalismen, til å gjenopprette den nasjonale stoltheten og gjøre sitt land great igjen. Kanskje ville han hylle politiets strukturelle drap på rasifiserte mennesker, tjene fossilkapitalens interesser, over tid avle en farlig gatebevegelse og underminere massemedia. Kanskje ville dette skje under en av kapitalismens største organiske kriser noensinne, som også innbefattet en pandemi som ga muligheter til å innføre unntakstilstand? Kanskje denne store nasjonen også var truet av en geopolitisk konkurrent om verdensherredømmet? Hva ville da skje?
Alle stjerner syntes å stå riktig på himmelen for Donald Trump, den der kvelden i januar 2021 da tilhengerne hans stormet kongressen. Alle piler pekte mot fascisme. Men en sentral ingrediens manglet. Dominerende deler av den herskende klassen så ikke behovet for å løse krisen med ekstraordinære midler. Det fantes andre måter å løse krisene på. For mange kapitalister var trumpismen fortsatt for vulgær. Storselskaper som Apple og Facebook foretrakk Joe Biden, sentrale deler av statsapparatet var ikke akkurat allierte (FBI etterforsket ham i perioder), samtidig som mange – av gode grunner – mente at Biden ville være bedre på å håndtere koronapandemien.
*
En krise som 1900-tallets intellektuelle ikke diskuterte i relasjon til fascismen, var den globale oppvarmingen. Er dette ytterligere en krise som har potensial for fascisme? Klimakrisen kan utvikle seg i ulike retninger, og dessverre peker noen av disse mot fascisme. Vi kan identifisere tre.
For det første, fascisme som forsvar mot progressive bevegelser. La oss si at det folkelige presset blir så sterkt at ledende politikere faktisk begynner å gjøre det som trengs for å oppvarmingen under 1,5 grader. Det vil si redusere utslippene med sju prosent årlig; stenge oljeplattformer og kullgruver; stoppe flyindustrien; omorganisere kapitalismens geografi for å minimere behovet for transport; stoppe avskogingen; tvinge finanssektoren til å investere i visse sektorer og forby andre. En slik prosess kommer til å true friheten og makten til sentrale deler av kapitalistklassen, og enkelte sektorer kommer til å fullstendig ødelegges. Mange kommer til å se dette som en trussel mot selve kapitalismen. Er det utenkelig at store deler av kapitalistklassen i en slik situasjon vil kunne søke seg til en fascistisk høyreside som kan forsikre verden om at klimakrisen er en konspirasjon? Virkelig ikke.
En annen vei til fascismen kan gå via selve krisene. En sjokkdoktrine på steroider. Om kriser innebærer muligheter for rasisme, kommer det unektelig flere muligheter i framtiden. Stadig flere hetebølger som dreper mennesker og ødelegger avlinger, stadig flere skogbranner, ekstremvær som presser havet kilometervis innover land, mangel på mat og vann, millioner av mennesker som tvinges til å flykte, og vankeligheter for statsapparatene med å opprettholde status quo. Hva skjer dersom en sosialistisk regjering foreslår at byrdene må fordeles jevnt? Den nordamerikanske statsviteren Cara Dagget skriver om petromaskulinitet, hvordan uroligheter i kjønnsstrukturer og i klimaspørsmålet kan lede til et ønske om stadig mer autoritære løsninger. Dagget spør om hvorvidt klimakrisen kommer til å katalysere fascistiske begjær etter Lebensraum, et rom for hvite som er stengt for de truende andre, uavhenig om det handler om innvandrere eller personer med avvikende kjønnsuttrykk. Dette er fascisme som forsvar for forestilte privilegier.
En tredje inngang er varianter av såkalt økofascisme. Om det ekstreme høyre aksepterer at den globale oppvarmingen er menneskeskapt – hvor kommer ansvaret til å plasseres da? Hvem har ødelagt naturen som noen mener å ha en historisk rett til? Man kommer nok ikke primært til å skylde på fossilkapitalen eller selskaper med hvite eiere og hovedkontor i den globale nord. Under holocaust ble seks millioner jøder drept på grunn av absurde påstander om at de styrte verden. Hva vil skje om jøder (igjen), eller muslimer (ettersom det er på moten), eller kinesere (på grunn av geopolitikk), eller afrikanere («overbefolkning»), eller innvandrere (eller hvilken som helst annen gruppe man kan mobilisere hat og rasisme mot) får skylden for klimaforandringene? Hva skjer om en fascistisk høyreside bestemmer seg for å skape rettferdighet på sin måte? Det finnes all grunn til uro om vi legger sammen erfaringene fra 1900-tallet med hvordan klimaforskere sier at verden kommer til å utvikle seg de neste tiårene.
Kriser er hendelser som innbyr til desinformasjon og konspirasjoner. Man kan bli mørkredd av å tenke på at stadig flere kriser kommer i en tid hvor informasjonssamfunnet selv synes å gjennomgå dramatiske forandringer. Ernesto de Araújo, Brasils utenriksminister under Bolsonaro, mener at «globaliseringen» er en konspirasjon ledet av «kulturmarxister» som virker gjennom «klimatisme», kjønnsideologi og «oikofobi». Den første peker ut klimakrisen som et kommunistisk komplott for å styrte regjeringer, den andre er den velkjente antifeminismen som ligger til grunn for alle prosjektene til det ekstreme høyre, og den tredje er motsatsen til «xenofobi» (fremmedhat) og uttrykker et hat mot egen nasjon. Konspirasjonsteorier gjødsles av usikkerheten som følger med kriser, og gode sosialistiske analyser er en motgift mot dette. Eksempelet de Araújo er bare ett av flere, men peker nettopp mot det politiske landskapet vi høyst sannsynlig vil bli tvunget til å forholde oss til framover.
*
Marxister legger ofte vekt på at fascismen nødvendigvis trenger en allianse med storkapitalen, at fascismen er en reaksjon mot sosiale bevegelser og en kontrarevolusjon mot den voksende sosialistiske bevegelsen. Dette har blitt kritisert av ikke-marxister, og det delvis med rette, ettersom mellomkrigstidens marxister ofte reduserte fascismen til å utelukkende handle om klasse. Om vi virkelig vil forstå fenomenet i sin fulle kompleksitet, må vi også forstå misogynien, rasismens relative autonomi fra klasserelasjoner, ultranasjonalismen og anti-liberalismen, psykologiske aspekter, en ujevn men kombinert utvikling både regionalt innen land samt statenes posisjonering innen den imperialistiske verdensordenen, med mer. Men så var det dette med babyen og badevannet: det er helt umulig å forstå fascismen uten å legge vekt på dens klassekarakter og hvordan den relaterer til kriser, og dermed til kapitalismens reproduksjon.
En sentral hypotese i denne boken er at kapitalistiske kriser reproduserer kapitalismen. Dette betyr ikke at det alltid må være sånn, eller at alle tror at det alltid vil være sånn. Fascismen blir svaret når krisene setter spørsmålstegn ved om den herskende klassen og de kapitalistiske statene overhodet kan reprodusere kapitalismen – i alle fall innen rammene av parlamentarisk representasjon og ytringsfrihet. Fascismen blir en mulighet når den herskende klassen i møte med en krise kun kan reprodusere sin verden gjennom ekstrem vold, unntakstilstand, ekstrem nasjonalisme og ekstrem rasisme. Fascismen er en nødløsning når det virker som at krisene ikke kommer til å kunne reprodusere kapitalismen. Fascismen blir med andre ord en mulighet når denne bokas grunnleggende hypotese utfordres. Fascismen er sjokkterapien når kapitalismen virkelig må omveltes for å kunne overleve.
En annen måte å se fascismen på, som ikke er uvanlig, er som en «reaksjonær», «underutviklet» form for kapitalisme, en fase der kapitalismens utvikling settes på pause og tiden går bakover. Poulantzas kritiseres med rette dette synspunktet: «Fascismen var i grunnen et svar på en utvikling av de kapitalistiske produktivkreftene […] mot en industriell utvikling, mot teknologiske innovasjoner, mot økt arbeidsproduktivitet, men alt dette samtidig som den utviklet den utvidede reproduksjonen av de kapitalistiske produksjonsforholdene, det vil si forsterket utbyttingen og den politiske klassedominansen». Fascismen, konkluderte Poulantzas, var «ikke en marsj bakover, men snarere en flukt framover».
Fascismen er altså ikke noe brudd med bokas hypotese – den er snarere siste utvei når hypotesen risikerer å bli ugyldiggjort.
Relaterte artikler
Carline Tromp om den reaksjonære bølgen
Like før valghøsten 2023 endte med en historisk sterk høyreside i Norge, kom Carline Tromps nye bok Tilbakeslaget, som beskriver en pågående reaksjonær høyrebølge. I dette intervjuet forteller Tromp om den nye bølgen, og om hvordan høyresiden har brukt en venstresidestrateg til å lure venstresiden til å bli sin egen fiende.
Av Hannah Sigriddatter Ander, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen
Intervjuobjekt: Carline Tromp er forfatter, litteraturkritiker og jobber i Klassekampen. Tromp er aktuell med boka Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett (Forlaget Manifest, 2023).
Andrew Tate, X og Sverigedemokraterna. Hva er det egentlig som foregår?
Det er et nytt ubehag i kulturen. Provokatøren Andrew Tate er blitt en av verdens mest kjente influensere for unge gutter. Han fronter et budskap om at kvinner er menns eiendom, og at skolen skaper slavementalitet. Verdens rikeste mann, Elon Musk, kjøper Twitter (nå omdøpt til X) for å redde verden fra “woke-viruset”, slipper blokkerte nettroll inn og svarer på kritiske spørsmål med bæsje-emojier. I det svenske valget i 2022 stemmer én av fem førstegangsvelgere på Sverigedemokraterna, et parti med nynazistiske røtter. I flere land, også i Norge, blir barnearrangementer med drag queens avlyst etter trusler. Norske ungdommer identifiserer seg som ‘antiwoke’ i VG, og på TikTok snakker jenter om å bli ‘tradwives’ og la seg forsørge og dominere av mannen sin som et opprørsk livsvalg. Hva er det egentlig som foregår der ute?
Dette er begynnelsen på Carline Tromps nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, utgitt på Forlaget Manifest, august 2023. Ifølge forfatteren er boka et forsøk på å beskrive et politisk-kulturelt væromslag der reaksjonære meninger og holdninger har fått en ny vår. Ja, hva er det egentlig som foregår? Vi tok en prat med forfatteren.
Profetisk om ‘TikTok-valget’ 2023
Å lese Tromps lille bok i dagene rundt skolevalget med en stor høyresideseier, drøye Greta Thunberg-utsagn og AP-topper som ville ta oppgjør med «woke», var som å lese i en profetisk politisk pamflett. Det som utspilte seg i den offentlige politiske debatten hadde fått en analyse og en bok allerede mens det pågikk. Tromp forteller at også hun ble overrasket over hvordan TikTok, Thunberg og «woke» ble så sentralt i debatten rundt årets skolevalg og lokalvalg.
– Jeg skvatt faktisk skikkelig da jeg så nyhetene om skolevalget og utsagnet fra Unge Høyre-leder Ola Svenneby om at «generasjon Greta Thunberg var død». Det er jo akkurat slik boka mi begynner!
Tromp viser til det første kapittelet i Tilbakeslaget, der hun raskt går gjennom debatten rundt fjorårets svenske riksdagsvalg. Dette var valget der man forventet å se effekten av at den politisk engasjerte og korrekte «generasjon Greta» hadde fått stemmerett, men hvor man endte opp med å bli overrasket over at høyresiden vant med god margin. Årets utsagn fra Unge Høyre-lederen er dermed et lite originalt ekko fra fjorårets svenske valg, der høyresida feiret sin seier nettopp med å hovere over at de hadde vunnet over en angivelig streng og prektig «generasjon Greta».
Etter årets høyresideseier i det norske skolevalget, og kun få dager før kommunevalget, kom den samme analysen i norsk offentlighet: «Ungdommer på videregående sier kontant nei til å la klimakrise og woke-kultur dominere», stod det på lederplass i Stavanger Aftenblad. I Klassekampen gikk Oslos daværende byrådsleder Raymond Johansen (Ap) ut og mente det var behov for å ta et oppgjør med «woke». Ifølge Tromp er det synd å se at deler av venstresida går med på fortellingen om at «woke» er noe av det viktigste venstresida nå må kjempe mot.
– Jeg blir egentlig litt irritert på hele fortellingen om at «woke» har gått for langt, og at det vi ser nå bare er en naturlig respons på det. Jeg tror fortellingen om at ungdommene er så engasjerte, flinke, opptatt av klima og politisk korrekte i stor grad er medieskapt, og at det i liten grad stemmer med terrenget. Og så lages det et opprør mot det igjen, mot en tenkt prektig generasjon. Det er irriterende å se hvordan deler av venstresida kjøper premisset om at «det har gått for langt». Man kan jo spørre, hva er det egentlig som har gått for langt og som venstresida bør kjempe mot her?, sier Tromp.
Ikke venstresidas fiende
Vi befinner oss altså i et øyeblikk hvor mange ulike aktører og miljøer har funnet sammen i en felles kampsak mot det de kaller «woke». Men vi må gå noen skritt tilbake her. For hva er egentlig dette «woke»? Jeg forteller Tromp at når jeg leser boka, pendler jeg mellom følelsen av forståelse og forvirring over hva begrepet betyr, fordi det er så bredt. Det er ifølge Tromp en del av poenget. At begrepet er så vagt gjør at man kan samle et stort mangfold grupper: fra de mildt irriterte, til de frådende ultrakonservative kulturkrigerne. Likevel mener hun det er noen røde tråder og fellesnevnere under «woke-paraplyen».
– Om man ser på hva alle de ulike tingene som sorterer under begrepet «woke» har til felles, så er det nærmeste vi kommer en fellesnevner det de progressive bevegelsene kjemper for, sier Tromp, og viser til rettigheter knyttet til likestilling, kvinnekamp, abortrettigheter, antirasisme og kamp mot undertrykkelse.
I boka viser Tromp hvordan også anti-woke-trenden er bred og uoversiktlig, men har noen fellestrekk. De «anti-wokes» fortelling om at ting har gått for langt når det gjelder inkludering, mangfold og identitet, er en fortelling skapt og vedlikeholdt av aktører på høyresida, og reflekterer ofte reaksjonære ønsker om å gjenopprette en tidligere orden som setter kjernefamilien, tradisjonelle kjønnsrollemønstre, Gud og fedreland i høysetet. I boka gjør Tromp en rask gjennomgang av ulike politiske kamper utkjempet under anti-woke-fanen. Blant de skumleste eksemplene finner vi Ungarns statsminister Viktor Orbán, som under årets CPAC (Conservative Political Action Conference), arrangert av den amerikanske konservative unionen (ACA), inviterte til en «no woke zone», der han annonserte at han hadde greid å beseire progressive og liberalere, og innføre en konservativ kristen utopi: «no migration, no gender, no war». Floridas guvernør, Ron DeSantis, ønsker å bli president med mottoet «Awake – not woke». I sin delstat har han på kort tid bl.a. innført forbud mot abort etter uke seks, forbud for lærere mot å snakke om seksualitet i skolen og påbud om at toaletter på læresteder og i offentlige bygninger kun kan brukes ut fra hvilket kjønn man er født som.
– Om venstresida blir med på «kampen mot woke», så mener jeg at vi går med på premissene til en reaksjonær høyreside, og at vi stiller oss på barrikader bygd av grupper vi ikke ønsker å assosieres med. Det er ikke noen god idé, slår Tromp fast.
Så når deler av venstresida går ut og erklærer «woke» som fiende, er vi da egentlig i en slags merkelig situasjon der høyresida har lurt venstresida til å være mot sine egne fremskritt og seire?
– Ja, det er nettopp det! Men på venstresida tror jeg de som er kritiske til «woke» snakker om «woke» som en stil eller et språk, og at de ikke nødvendigvis er så bevisste de reaksjonære politiske kampsakene som også ligger i dette begrepet, sier Tromp.
Gramsci-tyveriet
Gjennom Tilbakeslaget viser Tromp hvordan den nye reaksjonære høyrebølgen kjennetegnes av at den samler aktører som før har stått langt fra hverandre politisk. Gamle skillellinjer mellom høyre- og venstreside blir utydelige i den nye kulturkrigen. En overraskende kultfigur innenfor den mer høyreekstreme delen av den reaksjonære «anti-woke»-paraplyen er marxisten Antonio Gramsci.
– De som er mest opptatt av Gramsci, og som bruker hans teorier om kulturelt hegemoni helt bevisst, er alt-right- og identitær-miljøer som er ganske langt ute på ytre høyre. De jobber med det de kaller metapolitikk, og fører den egentlige kulturkrigen. De ønsker å berede vei for konkrete radikale høyrepolitiske endringer ved å endre kulturen, forklarer Tromp.
Denne delen av høyresida stjal Gramsci fra venstresida allerede på 1960-tallet, som en motbevegelse til de venstreradikale sekstiåtterne. De høyrekonservative teoretikerne bak dette grepet var ifølge Tromp svært interesserte i metodene til sekstiåtter-bevegelsen.
– Sekstiåtterne hadde ikke makta rent politisk, men likevel greide de progressive bevegelsene å få en del gjennomslag. Dette gjorde de gjennom en slags kulturkamp, utenfor partipolitikken. Mye av kampen handlet om å få folk til å se strukturene de var oppfostret i, og å forstå at det er mulig å tenke og organisere samfunnet annerledes. Parallelt med dette oppstod det også i Frankrike et miljø med tenkere som kalte seg «det nye høyre», som jobbet frem en motstrategi til sekstiåttertrenden. Dette var et svært reaksjonært miljø som ville tilbake til strukturer fra før den franske revolusjonen, med tenkning om blod og jord som det som holder et samfunn sammen. For å få til dette, mente de, måtte de få folk til å tro at venstresida, som snakket så mye om frigjøring og så videre, egentlig representerte et tyrannisk prosjekt. Å si at de ble sensurert og undertrykt av venstresida, som sa de var for frihet, var en sentral strategi. Dette er jo en teknikk som fortsatt brukes av høyrereaksjonære. Flere av tenkerne fra dette miljøet fremholdes fortsatt som viktige tenkere på den reaksjonære høyresida. En av dem, Guillaume Faye, som har blitt enda mer radikal i tiårene etter 1968, har skrevet en “metapolitisk ordbok”, som handler om å snu på begreper. For eksempel kommer idéen om at innvandring er okkupasjon derfra. Dette er miljøer på ytre høyre som jobber ut fra den samme teorien som Gramsci gjorde, om at den hegemoniske kulturen kommer inn gjennom media, kirke, skole og kulturen, og at det er der man må få inn endring først for at folket skal være villig til å gå med på en revolusjon, forteller Tromp.
Venstresida i krise, og behovet for mer positive fortellinger
2023. Venstresida tapte lokalvalget og høyrevindene blåser stadig sterkere. Hva foregår? Mens mange i den offentlige debatten peker på «woke» og sosiale medier som en viktig utfordring for venstresida fremover, peker andre på at venstresida har vært dårlig på å presentere konkret venstrepolitikk som løser de materielle utfordringene vi står overfor. Må venstresida bli større på TikTok? Eller må venstresida presentere bedre og mer konkret politikk? Ja takk, begge deler, sier Tromp.
– Jeg tror det er lurt å ha noe tilstedeværelse på TikTok og de sosiale mediene som folk faktisk bruker. Men man må også slappe litt av. Etter skolevalget virket det som at alle tenkte at nå må venstresida ta seg sammen og bli store på TikTok. Men det er ikke sånn at alt kommer til å løse seg for venstresida om vi bare gjør det bedre i sosiale medier, sier Tromp.
Tromp mener at mye av den reaksjonære høyrebølgen kan forklares med at folk føler seg usikre på framtida. I boka drøfter hun om tilbakeslaget mot opplysning og progressive verdier handler om en kollektiv frykt for å falle. Frykt for å miste kontroll, status, fast grunn under føttene og en fremtid for våre barn, i møte med økologiske kriser og en ny verdensorden der Vesten ikke lenger er verdenspoliti og moralsk vokter.
– Jeg tror mye av det som skjer nå er et svar på at mange føler seg usikre på framtida. Og selv om venstresida har mye god konkret politikk, som gratis tannhelse og god skattepolitikk, mangler vi gode svar på de mer overordnede spørsmålene om hva vi skal gjøre med klimakrisa, eller om hva vi gjør hvis kunstig intelligens kommer og tar over jobbene uten at vi har rigget verden for det. Mange av de folkene som blir populære på internett nå har en stor fortelling om hele verden, og det tror jeg er populært. Venstresidas store fortellinger handler ofte om kriser: fordelingskrise, klimakrise, naturkrise, økonomisk krise. Vi mangler derimot fortellingene som også gir håp om at det kan løses.
Svarene til høyresideinfluenserne handler ofte om å få kontroll på dette kaoset gjennom å gjenopprette en naturlig hierarkisk orden, og mye av innholdet i sosiale medier handler om hvordan også du kan bli rik, vellykket og mektig.
– «Okei verden brenner, men da får jeg bare gjøre det beste ut av det for meg og mine» – det er jo ikke rart at folk ender opp med å velge dette, om alternativet er at vi ikke kommer til å få til å fikse de store krisene. Vi får jo ikke ned klimautslippene i Norge en gang. Jeg tror det bikker over for mange, og at de ser at mye i verden er korrupt og urettferdig, og oppi det hele ser man at de aller rikeste bare gjør som de vil uansett. Så hvorfor ikke bare prøve å bli en av dem?
En utfordring for positive fortellinger på venstresida er ifølge Tromp at venstresida i dag fronter en politikk som i stor grad handler om å begrense, bygge ned og bekjempe de skadelige effektene av kapitalismen
– Dette er jo av ren nødvendighet. Vi må bygge ned mye for å løse krisene. Dagens forbruk og ressursutnyttelse må ned, det er jo ikke bærekraftig. Men vi får ikke folk entusiastiske med en hovedfortelling som går ut på at vi må trappe ned, så her må vi på en eller annen måte få inn en mer positiv fortelling. Vi må også presentere noe som svarer på følelsen av trussel. Jeg tror venstresida må bli flinkere på å få fram styrken i å stå sammen mot undertrykkende strukturer, i muligheter for omfordeling og et mer rettferdig samfunn, og ikke minst håpet om at en bedre verden faktisk er mulig. Uten det håpet er vi kjørt.