Leder
Plukk
Gnist-samtalen med Andreas Malm
Hannah Sigriddatter Ander: Fire om fred
Per-Gunnar Skotåm: Verden er endret på kort tid
Peder Martin Lysestøl: Når stormaktene går til krig
Hege Skarrud: Monopol, superprofitt og død
Ingeborg Breines: Klarer vi å bekjempe militariseringa – av Norge, vesten, verden?
Gjeldskriser – makt og urettferdighet
Intervju: Internasjonal arbeidersolidaritet anno 2022
Intervju med Tore Linné Eriksen: Imperialisme i praksis og analyse

Debatt:
Nato – ingen forsvarsallianse
Folkene i imperialismens utkant har alltid vært hoveddrivkraften
Motmakt eller regjeringsstrategi
Debatt: Hjulet er ikke oppfunnet

Bokomtaler:
Camilla Houeland – Historie, ikke regnskap
Unni Kjærnes: Religion som brekkstang for autokrati i India
Peder Ressem Østring: Uten arbeiderklasen taper vi klimakampen
Lars Thue: En kraftpamflett til å bli litt klokere av
Hannah Sigriddatter Ander: Inn i Utopiene
Ronny Kjelsberg: Gramsci på norsk
Erik Ness: Blomster for å overleve
Delta i solidaritetsarbeidet

Imperialisme i praksis – og i analyse

I denne samtalen har vi forsøkt å løfte fram noen av bokas hovedpunkter. En omtale av boka står i bokseksjonen bakerst i dette nummeret av tidsskriftet.

Av Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist.

Tore Linné Eriksen er redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Som faglitterær forfatter har han gitt ut ei rekke bøker om Afrika, globalhistorie og forholdet mellom Nord og Sør i det økonomiske verdenssystemet.

Imperialisme er ikke først og fremst teori, men praksis. Det er kapitalinteressene og mektig industristater som rår, og resultatet er at alle deler av verden tvinges inn i den globale kapitalismen. Dette er ikke bare historien om kolonialisme, men om et økonomisk system som også i dag bygger på ressursplyndring og utbytting av folk og nasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Tore Linné Eriksens nye bok, Den nye imperialismen 1870–1920 (Cappelen Damm Akademisk, 2022), er en kort innføring om imperialismen i sin brutale virkelighet. Fordi han går så konkret til verks, har det blitt ei bok som både gir  innsikt i en viktig periode i verdenshistorien og som viser hvor viktig imperialismeteorier er for å forstå både vår fortid og vår samtid.

Hvorfor er det så viktig å skille ut tidsrommet mellom 1870 og 1920 i det som er lang historie om kolonialisme og imperialisme? 

Det er mange grunner, men den viktigste er at den globale kapitalismen framviser nye trekk. Ikke minst er det nå vi ser at industrikapitalismen ikke lenger domineres like sterkt av Storbritannia, slik tilfellet var da Karl Marx leverte mange av sine grunnleggende arbeider. Dermed blei Storbritannia utfordra som ledende industristat, finanskapitalistisk sentrum og en dominerende handels-, sjøfarts- og militærmakt. De kunne ikke lenger klare seg med det de kalte uformell imperialisme uten rivaler, det vil si at de skaffet seg råvarer, handelsavtaler og investeringsmuligheter uten territoriell kolonisering. La meg legge til at det også er mange eksempler på det siste, slik som gradvis okkupasjon av India fra midten av 1700-tallet, sammen med ekspansjon i Sør-Afrika med Cape Town som utgangspunkt og kolonisering av Sri Lanka og Mauritius i Indiahavet fra inngangen til 1800-tallet.

Et nøkkelord er rivalisering, der særlig Tyskland og USA rykker fram som konkurrerende industristater med sine karteller og sammensmelting mellom finans- og industrikapital. Også Frankrike melder seg på etter nederlaget under storkrigen som førte til Tysklands samling til en enhetlig stat med en sterk stål- og rustningsindustri. Alt dette faller sammen med den første globale krisa som blei utløst i 1873 og varte med visse svingninger fram til midten av 1890-tallet. Den nye storindustrien krevde råvarer, og helst så billig og stabilt som mulig, i nedgangstider. Industrien var også avhengig av nye markeder også utafor Europa, f.eks. kunne jo ikke Storbritannia eksportere like mye til andre europeiske land, som nå sjøl industrialiserte. På samme måte var det kamp både mellom selskaper og stater om nye investeringsmuligheter kloden rundt, ikke minst i Russland og i Latin-Amerika.

Dette høres ut som Lenin skulle ha sagt det sjøl, uten sammenlikning for øvrig?

Lenins bidrag i 1916 med Imperialismen hadde betydning på to viktige områder. Det første, som kanskje var hans hovedanliggende, var å forklare bakgrunnen for den første verdenskrigens utbrudd to år før, der den organiserte arbeiderklassens representanter stilte seg bak nasjonens faner og flagg istedenfor å kjempe for proletarisk solidaritet og internasjonalisme, slik Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht forgjeves hadde kjempet for. Det betydde som kjent sammenbruddet for Internasjonalen. Det andre var at Lenin viste til at imperialisme og krig var en uunngåelig følge av måten kapitalismen og akkumulasjonstvangen var grunnlagt på. Innafor imperialismeteoriene var dette ment som et motstykke til den britiske sosialliberale økonomen og journalisten John A. Hobson, som Lenin plukket opp en god del av sin empiri fra. I Imperialism. A study fra 1902 var det Hobsons tese at imperialismen kunne vært unngått dersom industriens overskudd var blitt mer likelig fordelt mellom arbeid og kapital i hjemlandet. Med høyere lønninger for arbeiderklassen ville fabrikkene fått bedre avsetning for varene på hjemmebane, og de ville ikke ha vært så avhengig av markeder og investeringer i andre deler av verden, altså en slags tese om underforbruk som drivkraft.

Ikke bare økonomiske forklaringer

I boka di virker det som om økonomiske forklaringer ikke gir et fullstendig bilde, hva annet er det viktig å trekke fram?

At det er mange faktorer som spiller inn i sammensatte forklaringer, betyr ikke at alt er like viktig, og jeg underkjenner ikke på noen måte endringer og systemtvang innafor kapitalismen i en del av Europa. Men rundt 1900 var det også andre strømninger i europeiske samfunn som var med på å gi ekspansjonen en aktiv, eller iallfall stilltiende, oppslutning i breiere lag. Jeg klarer ikke å opprettholde noe knivskarpt skille mellom basis og overbygning. Vi befinner oss som kjent i ei tid kjennetegnet av biologisk rasisme, der det var en utbredt oppfatning blant europeere flest at folk i andre verdensdeler rett og slett befant seg på et lavere biologisk utviklingstrinn, kanskje nærmere dyrelivet enn menneskelivet. Om noen søker etter en dyptgripende raseforakt, er det mye å hente hos f.eks. Friedrich Engels. Sjøl om han endra oppfatning på sine eldre dager, og langt fra var så firkanta som mange av hans uvitende kritikere hevder, er det også flere steder hos Marx en tendens til å se kolonialisme som et steg framover i en kapitalistisk moderniseringshistorie, der Storbritannia bidro til å bryte ned statiske og før-industrielle produksjonsmåter. I dag er det ingen indiske historikere og økonomer med marxistisk forankring som vil si noe slikt, til det veit vi  så mye mer enn det Marx visste for 150 år sida.

Vi kan saktens avvise rasisme og nasjonalisme som ideologi i betydninga falsk bevissthet, men det medvirket like fullt til at store deler av verden blei innkapsla i den globale kapitalismen på kort tid. Jeg forsøker også å utforske det som gjerne kalles sosialimperialisme, der herskerklassen et stykke på vei lyktes å få breiere lag av samfunnet med på at imperialisme var noe som kom alle til gode, for eksempel gjennom vareproduksjon som ga arbeidsplasser eller import av billige koloni-, mat- og forbruksvarer. Det er ikke tilfeldig at det britiske Labour og ledende sjikt i fagbevegelsen sto for ei pro-imperialistisk linje. Det var annerledes i Tyskland mot slutten av 1800-tallet, der det var en sosialistisk arbeiderbevegelse med anti-imperialistisk systemkritikk. Men også her endte det som kjent med et knefall i 1914.

Mange forbinder kanskje den nye imperialismen med kappløpet om Afrika. Er det noen trekk du gjerne vil trekke fram?  

Sjøl om de generelle drivkreftene var de samme, ser vi også i Afrika hvordan imperialismen trer fram i mange former som fortjener konkrete analyser. I Egypt ser vi tydelig en form for gjelds- eller finansimperialisme, der britiske storbanker og ledende politikere ville sikre tilbakebetaling av lån  gjennom angrepet i 1882. Deretter dikterte Storbritannia en økonomisk kurs som gjorde landet til et britisk lydrike og en boltreplass for finansinteressene i London. I tillegg var kontrollen over Suezkanalen avgjørende i dampskipsepoken, noe som også var viktig for herredømmet over den indiske kronkolonien. I Vest-Afrika var det særlig britiske og franske handelskompanier som trakk sine egne lands regjeringer inn i militære erobringer, der et av målene var å knuse lokale handelshus og kimene til en innenlandsk kapitalisme. Blant de viktigste råvarene var jordnøtt- og palmeolje for å smøre maskiner og produsere såpe i skitne industribyer. I det sørlige Afrika sto kampen om jord og billig arbeidskraft i diamant- og gullgruvene i ei tid hvor gull var grunnsteinen i det internasjonale finanssystemet. Både i det sørlige Afrika, Kenya og Algerie ser vi egen settler-kolonialisme, med europeisk jordokkupasjon og brutal rasisme.

I afrikakapitlet i boka er jeg også opptatt av å løfte fram motstand mot erobringskriger og kolonisering, noe som ofte er stilt i skyggen både av konservative historikere og av dem som tror at europeiske storkonserner og deres stat er allmektige og kan valse over folk over hele verden. Makt er alltid en relasjon, og motstykket til makt er ikke avmakt men motmakt eller motstand. Det var ingen enkel sak å knuse all motstand, det skjedde etter mange kriger i de fleste deler av kontinentet, både i nord, vest, øst og sør. Og i Etiopia klarte den sterke hæren å holde Italia på avstand helt til fascistene i 1935 angrep med langt større militære styrker og giftgass.

Imperialistisk dominans i Sør

Men tross i all motstand, er det likevel et faktum at knapt noe område i det vi kaller det globale Sør klarte å unngå ulike former for imperialistisk dominans. Hvordan skal dette forklares?

Det er vanskelig å tenke seg hvordan dette kunne ha skjedd uten at kombinasjonen av industrikapitalisme, sterke stater og kraftig opprustning i Vest-Europa, altså igjen et sammenfall mellom flere faktorer. Det er altså tale om både økonomisk nødvendighet og det som historikeren Daniel R. Headrick omtaler som imperialismens redskaper, der medisinske nyvinninger, dampteknologi, bedre kommunikasjoner og mer dødelige våpen blei midler til å sette imperiedrømmene ut i livet. Uten dampskip med kanoner om bord hadde ikke britiske skip klart å gå motstrøms oppover Brahmaputra i Burma, Ganges i India eller Niger og Nilen i Afrika. Uten telegrafkabler på havbunnen ville det tatt lang tid å sende beskjed om behovet for troppeforsterkninger. Britiske styrker med nymotens våpen og kanoner i Sudan knuste en tallmessige langt mer overlegen hær i 1898, under 50 blei drept på angripernes side, mens opp mot 20 000 mistet livet og like mange såret på afrikansk side. Winston Churchill var til stede, her som under alle imperiekriger på denne tida, og kalte dette for sivilisasjonens triumf over barbariet. Det er noe å tenke på for dem som går forbi hans grandiose statue i Oslo.

Også de imperialistiske framstøtene i Kina fra 1840-tallet må forstås i lys av britenes teknologiske og militære forsprang. Kina hadde lenge satset på å forsvare seg mot rytterstyrker nordfra, og blei overrasket av britiske kanonbåter som nådde fram til Shanghai og blokkerte den store kanalen mellom sør og nord. Hensikten med krigen var å bombe Kina til å godta britenes lønnsomme smugling av indiskprodusert opium, åpne flere havnebyer for frihandel på de sterkestes vilkår, diktere lave tollsatser og gjøre Hongkong til britisk koloni. Det sto altså langt mer på spill enn det som går fram av betegnelsen opiumskrig. Britene fulgte opp med en ny krig i den andre halvdelen av 1850-tallet, og tvang fram nye privilegier og sikret seg en enorm krigserstatning som lammet det kinesiske regimet i mange tiår framover. Da et sosialt og nasjonalt opprør brøyt ut nær århundreskiftet, som også rettet seg mot oppsplitting av Kina i utenlandske innflytelsessfærer, sendte USA, Japan og seks vestlige imperialistmakter inn store styrker som kriget seg til nye erstatninger og innrømmelser. I dag ville dette sikkert blitt kalt en humanitær intervensjon fra en koalisjon av villige.

India er et av de områdene som du diskuterer ved hjelp av litteratur om imperialisme skrevet innafor en marxistisk tradisjon Hva er hovedtemaene her?

Ja, India er heldigvis godt utstyrt med historikere, økonomer og andre samfunnsforskere som innser hvor fruktbare marxistiske grunnbegreper og analysemetoder er. Ikke minst trekker jeg veksler på historikeren Irfan Habib og økonomparet Utsa Patnaik og Prahbat Patnaik. De siste har nylig utgitt et skjellsettende verk om imperialismeteorier, oppdatert til vår egen tid, der de henter mange av sine eksempler nettopp fra hjemlandet. Også indiske sosialhistorikere har vist at den tidligste motstanden mot kolonistyret ikke bare kom fra liberale utdanningssjikt i middelklassen, men også fra småbønder, plantasjearbeidere og urfolk i skogsområder.

I enhver framstilling av imperialismen må forholdet mellom Storbritannia og India naturligvis innta en sentral plass. Rundt 1900 var tre av fire i det britiske imperiet indere, det vi si 300 millioner av 400 millioner. Koloniseringa hadde startet allerede midt på 1700-tallet, men blei ikke fullført før etter at det store opprøret brutalt blei slått ned i 1857/58, også kjent som den første frigjøringskrigen. Da sto faktisk hele imperiet på et vippepunkt. Fordi India før kolonitida var verdens sentrum for håndverks- og industriproduksjon, og samtidig den ledende eksportøren av bomullsstoffer, var avindustrialisering, favorisering av britiske interesser og forbud mot tollvern for indiske varer så påfallende. Skattesystemet på landsbygda blei lagt om til fordel for godseiere og den samarbeidsvillige overklassen, og de sosiale ulikhetene, som allerede var så store, trådte enda skarpere fram. Ikke bare måtte indere betale for hele koloniadministrasjonen, men måtte dekke gode pensjoner når embetsmenn og offiserer vendte hjem. Staten garanterte også at britiske jernbaneselskaper kunne få fem prosent profitt sjøl i dårlige år.

Men det mest tyngende, både økonomisk og i menneskeliv, var at indiske skattebetalere måtte dekke alle utgiftene til den store kolonihæren, som sjelden var på mindre enn 300 000 mann, og som blei satt inn i imperiets erobringskriger rundt om i verden. India var ikke bare leverandør av billige råvarer, som bomull, jute og te, men var også et avgjørende marked for britisk industri. Fordi britene solgte så mye mer til India enn de kjøpte, i alle fall målt i markedsverdi, ga dette et stort handelsoverskudd som blei brukt til å dekke Storbritannias underskudd overfor andre industriland. Det bidro til å holde hjula i gang under den globale kapitalismens mange kriger, og viser at imperialismen var et sammenhengende system med sentrum og periferi, slik det i hovedsak fortsatt er. Dette viste seg fra sin mest groteske side under flere sultkatastrofer mellom 1870 og 1900, som kanskje krevde 20–30 millioner menneskeliv, mens myndighetene eksporterte indiske hvete, nektet å sette en makspris og avviste krav om humanitær bistand. Ikke alle naturkatastrofer er altså naturlige, og nå var det innkapslinga i den globale kapitalismen, som forutsette kolonisering og militærmakt, som forklarer det som den nylig avdøde samfunnsforsker, Mike Davis, har beskrevet som den sein-viktorianske epokens holocaust. Det burde interessere dem som ikke tror at liberale regimer kan føre til hungerskatastrofer og folkemord.

Også Japan og USA

Hvor riktig er det å se på imperialisme i denne epoken som et europeisk monopol?

Det er ikke riktig i det hele tatt. Japan er en interessant kontrast til Kina, ettersom landet klarte å beholde sin selvstendighet, mens Indokina blei underlagt Frankrike, Indonesia blei nederlandsk koloni og Storbritannia sikret seg blant annet Burma (Myanmar) Malaysia, Singapore og Ceylon (Sri Lanka). Ei dramatisk omveltning innafor det japanske keiserdømmet banet fra 1868 veien for en mer uavhengig kurs som førte til storstilt opprustning og statlig støtte til kapitalistisk storindustri som krevde både råvarer, kull som energikilde og adgang til markeder og ressurser i nærområdene. Slik sto Japan sjøl fram som en imperiemakt, som både senket den russiske flåten, okkuperte deler av Kina og koloniserte Korea.

USA var en aggressiv stat fra dag én, og med utgangspunkt i de 13 koloniene på østkysten la de  gjennom hele 1800-tallet under seg det enorme området helt til Stillehavet, inkludert deler Mexico, som tidligere tilhørte urbefolkninga. Men det var først med den rekordraske industrialiseringa ved århundreskiftet, drevet fram av storbanker og de gigantiske stålkonsernene, at den oversjøiske ekspansjonen med en nyervervet krigsflåte for alvor blei satt på dagsordenen. På denne tida truet innenlandske opprørsstyrker med brei folkelig forankring det spanske koloniherredømmet på Cuba og Filippinene. Men etter at USA erklærte Spania krig i 1898, blei de skjøvet til side, og USA sørget for at de ikke en gang fikk være med på forhandlingene etter det spanske nederlaget. På Cuba dikterte USA en ny grunnlov med vern om utenlandsk kapital og sukkerplantasjer, og i de neste 20 åra okkuperte de Cuba med jamne mellomrom. Som kjent krevde de også rett til å styre Guantánamo til evig tid, der de fortsatt har en av sine tortursentraler. Mye av det samme skjedde i Filippinene, der USA førte en langvarig krig mot opprørsbevegelsen, og gjorde landet til en regelrett koloni.

Første verdenskrig – en krig mellom imperier

Det vanlige er at den nye imperialismens epoke regnes fra 1870 til 1914, men du strekker den ti 1920. Hvorfor dette grepet?

Det opplagte svaret er at den første verdenskrigen var en krig mellom imperier, og som derfor blei ført over mesteparten av verden. Flere av de tidligste krigshandlingene fant sted i tyske kolonier i Vest-Afrika, Øst-Afrika og det sørlige Afrika, som Tyskland ønsket som springbrett for å erobre nye områder, samtidig som Storbritannia og Frankrike så for seg tyske kolonier som en del av krigsbyttet. Rundt 2,5 millioner afrikanere deltok som stridende og bærere på ulike frontavsnitt, og inkludert sivile tap regner vi med at én million blei drept. De langvarige kampene i Midtøsten dreide seg om delinga av det vaklende osmanske riket, som var alliert med Tyskland, og hvor det allerede var funnet olje. Dessuten deltok 1, 5 millioner indere på mange fronter, ikke minst i Midtøsten, samtidig som koloniadministrasjonen delte rundhåndet ut milliardbeløp fra indiske skattebetalere for å dekke krigsutgifter.

Mye var avgjort på forhånd da seierherrene kom sammen i Paris i 1919. Frankrike og Storbritannia var blitt enige seg imellom om å dele Midtøsten, noe som ga grobunn for mange av dagens konflikter. Mot slutten av krigen håpet mange i koloniene på selvbestemmelse, men deres forventninger blei raskt knust. I Egypt var det en sterk nasjonalistbevegelse som hadde frihet på programmet, men de fikk ikke engang sende en delegasjon til Paris. En 28-årig vietnameser forsøkte å levere forhandlerne et skrift med krav fra det vietnamesiske folket, men led samme skjebne. Han blei seinere kjent under navnet Ho Chi Minh, og blei nå inspirert av den russiske revolusjonens anti-imperialisme til å bli en viktig person både i det franske kommunistpartiet og i Komintern. Kina hadde i det minste håpet å få tilbake den tyske Shandong-provinsen, men denne var lovt bort til Japan. Ut av de store protestaksjonene på Den himmelske fredens plass 4. mai 1919 sprang 4. mai-bevegelsen med den unge Mao Zedong som aktivist, og herfra kom mange av dem som i 1923 stifta Kinas Kommunistiske Parti.

Sjøl om krigen endte med at de fremste kolonimaktene styrket sitt herredømme og la under seg nye områder, var misnøyen så stor rundt om i imperiene at kimen blei lagt til mer slagkraftige opprørs- og nasjonalistbevegelser. Det skulle en ny verdenskrig til før deres kamp blei ført fram til seier, men også etter 1945 besto grunntrekkene i det økonomiske verdenssystemet. Den viktigste endringa var at USA fortrengte de gamle kolonimaktene og med sitt økonomiske og militære overtak innledet en ny fase i imperialismens lange historie. Men da er vi forbi den epoken som jeg har forsøkt å belyse i den nye boka, sjøl om jeg i sluttkapitlet trekker noen tråder fram til i dag, der det også pekes på den sterke imperienostalgien og motviljen mot å ta ansvaret for fortidas forbrytelser i Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Kanskje blir dette temaet i mitt videre arbeid.

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Dave Watson

Å jobbe for fred er en essensiell del av det å jobbe mot imperialisme. Hvordan er det å jobbe for fred- og nedrustning i dag? Gnist har snakket med fire fredsaktivister.

ICAN Norge: Tuva Krogh Widskjold er koordinator for ICAN Norge. ICAN er en koalisjon av organisasjoner over hele verden som fremmer FNs atomvåpenforbud. Tuva svarer i dette intervjuet ikke på vegne av alle ICANs partnerorganisasjoner.

Norges Fredslag: Inga Steen er styreleder i Norges Fredslag. Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, stiftet av Wollert Konow på slutten av 1800-tallet. Blant medlemmene da var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht.

Antikrigs-Initiativet (AKI): Gitte Sætre er styreleder for AKI. AKI ble dannet i januar 2019 og er en medlemsorganisasjon som vil skape en bred og folkelig bevegelse for fred mot krig og mot en politikk som øker faren for krig, i Norge og internasjonalt.

Fredsinitiativet 2022: Joakim Møllersen er aktivist i Fredsinitiativet 2022. Fredsinitiativet 2022 er et nettverk av fredsaktivister som vil mobilisere mot eskalering og opprustning, og jobbe for alternative fredsløsninger som forhandlinger og deeskalering

1) Hva er de viktigste sakene for en fredsaktivist i Norge i 2022?

Tuva, ICAN Norge: Fred er komplekst og det er vanskelig å peke ut enkeltsaker. Personlig er arbeidet mot atomvåpen en sak som både engasjerer og en sak jeg tror vi i Norge har mulighet til å skape endring. Så tror jeg en levende fredsbevegelse i Norge må være raus. Vi må anerkjenne at ikke alle behøver å være enige om alt, men at vi kan stå sammen i saker som bidrar til positiv endring.

Inga, Fredslaget: De viktigste sakene som vi arbeider med akkurat nå, er regulering av autonome våpen (robotvåpen) og å belyse at klimaendringene også er en fredssak. Det er bestandig alternativer til å bruke vold, så fokus på ikke-voldelige løsninger, konflikthåndtering og dialog er alltid viktig.

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Å kreve at Norge arbeider for fredsforhandlinger – ikke flere våpenforsendelser – for å få slutt på krigen i Ukraina. Å bekjempe de amerikanske militærbasene på norsk jord. Å kontre den konstante krigspropagandaen som spres i alle kanaler, der fiendebildene vokser seg kjempestore og militær opprustning er eneste alternativ.

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Vi må jobbe for at krigen i Ukraina og andre væpna konflikter tar slutt så fort som mulig, for en nedbygging av det norske militærvesenet som er rigga for angrepskrig og at Norges politikk på den internasjonale arena er en som skaper fred og forsoning, ikke krig, militarisering og steilere fronter.

2) Hva mener dere må gjøres for å stanse eller deeskalere krigen i Ukraina?

Tuva, ICAN Norge: Jeg har ingen fasit her, men våpen alene skaper ikke fred. Vi trenger sanksjoner, men også åpne kommunikasjonskanaler, det er enda viktigere når spenningen er stor. Videre må verdenssamfunnet kreve at Russland, for igjen å bli tatt seriøst i sin deltakelse i internasjonale institusjoner og samarbeidsorganer, blir med på konkrete tiltak for atomnedrustning.

Inga, Fredslaget: Det trengs økt fokus på sivile enkeltindivider og grupper som allerede jobber nå for å stanse krigen på en ikke-voldelig måte. Både i Russland, Ukraina og fra andre hold. Og det bør arbeides for å jobbe mot den økende demoniseringen av russere man ser tendenser til nå. Mange føler på maktesløshet. Det er viktig å anerkjenne det. Men vi må også holde fast på håpet og fokusere på åpenhet og dialog.

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Norge fremmet sammen med Mexico et forslag i FNs Sikkerhetsråd 6. mai som ble enstemmig vedtatt. Her minner Sikkerhetsrådet om at alle medlemsstater har påtatt seg, under FNs charter, plikten til å avgjøre sine internasjonale tvister med fredelige midler. Derfor er AKIs standpunkt: Å kreve øyeblikkelig våpenhvile, forhandlinger og en fredsløsning.

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Forhandlinger vil sannsynligvis ende denne krigen, i likhet med de fleste andre. Sjansene for fred, både på kort og lang sikt, vil være langt større om også Nato kan ta del i en fredsavtale, slik at forholdet mellom Nato og Russland kan bli bedre og ikke en kime til nye konflikter og kriger i årene som kommer.

3) Hvordan er det å jobbe for fred- og nedrustning i dag?

Tuva, ICAN Norge: Russlands grusomme invasjon av Ukraina har hatt store konsekvenser for kampen mot atomvåpen. På den ene siden har det blitt klart for alle at trusselen atomvåpen utgjør ikke forsvant med jernteppet og Sovjetunionen. Det gjør at vi som jobber mot atomvåpen i større grad enn tidligere får plass i media. På den andre siden er det flere stemmer som normaliserer atomvåpen og mener vi trenger atomvåpen for å kunne avskrekke Russland og Kina. Motstandere av FNs atomvåpenforbud må sjelden forklare hvorfor de legitimerer verdens verste masseødeleggelsesvåpen og kan gjemme seg bak behovet for å stå sammen i NATO (uten at de må forklare hvordan det å være medlem i NATO står i veien for å støtte et forbud mot et masseødeleggelsesvåpen som bryter humanitærrettslige prinsipper).

Jeg tror det er viktig å igjen trekke atomvåpensaken ned fra et abstrakt og teoretisk nivå til hvilke konsekvenser disse våpnene faktisk har dersom de brukes. Krigen i Ukraina har vist oss at atomvåpen ikke brukes til beskyttelse, men til å terrorisere andre og gjøre farlige situasjoner enda farligere. Atomvåpen har katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø. Ved bruk er det ingen som kan gi tilstrekkelig hjelp. Ødeleggelsene vil være for store og strålingsfaren for høy. De humanitære konsekvensene må være i sentrum av debatten rundt atomvåpen. Det håper jeg vi som jobber mot atomvåpen klarer å bidra til.

Inga, Fredslaget: Stort engasjement har muligens skapt mer polarisering, som vi ikke liker. Det er viktig å ikke ødelegge forholdet vi har med hverandre. Forsoningsarbeidet må starte allerede nå. Krigen i Ukraina har gjort det vanskeligere å jobbe for fred. Det er nærmere oss enn det har vært på lenge. Det er en påminnelse om at fredsarbeid må jobbes med, hver dag. Vi kommer til å diskutere dette mer på vårt Fred & Miljø-seminar 22.oktober. Alle er velkomne!

Gitte, Antikrigs-Initiativet: Krigen i Ukraina har definitivt gjort det vanskeligere å fremme en fredspolitikk. Alle som går imot NATO-opprustning og våpenforsendelser til Ukraina merker at det er vanskeligere å få aksept for en annen politikk enn den militaristiske. Samtidig ser vi at fredsbevegelsen vokser seg sterkere jo verre militarismen blir. Vi blir stadig mer skjerpet mht. å møte krigshissingen med solide motargumenter. Vi har et sterkt samhold rundt disse verdiene og samarbeider også med den internasjonale fredsbevegelsen, som World Beyond War og WILPF.

Joakim, Fredsinitiativet 2022: Det offentlige ordskiftet i Norge rundt krigen i Ukraina, Nato og militæret generelt er svært ensidig. Det råder en slags konsensus om at mer våpen, mer krig og større avstand til «fiendtlige land» er veien å gå. Svømmer man mot denne strømmen tillegges man ofte meninger og anklages i verste fall for å være overløpere. Samtidig er det mange som forstår behovet for en alternativ politikk og gir støtte, om enn ikke uttalt. Fredsarbeid kan være vanskelig i krigstid, men det er også da det er aller viktigst. Det gir næring og inspirasjon til videre arbeid.

Av Hege Skarrud, politisk økonom og aktivist. Skarrud er tidligere leder i Attac Norge og Spire, spaltist i Klassekampen og jobber nå som politisk rådgiver for SVs Stortingsgruppe.

Hvordan kunne legemiddelindustrien – med støtte fra verdens ledere – skape et überprofittabelt vaksineapartheid i koronapandemien? For å få svar må vi se på den nykoloniale historien til avtalen om immaterielle eiendomsrettigheter, TRIPS-avtalen, i Verdens handelsorganisasjon.

Vaksineapartheid

Pfizer håvet inn rundt 370 milliarder kroner i 2021 på koronavaksinen ene og alene. Moderna tjente samme år 185 milliarder kroner på sin vaksine. Mot slutten av 2021 høstet Moderna og Pfizer en samlet profitt på 10 000 kroner i sekunder. I 2022 forventer Pfizer å tjene rundt en BILLION kroner totalt! I de seks første månedene av det som blir überprofittåret til legemiddelselskapene, ble aksjonærene til Pfizer tildelt 65 milliarder kroner i tilbakekjøp av aksjer og utbytte, og Moderna lover utover høsten ytterligere 30 milliarder i tibakekjøp. Samtidig brukte selskapet 51 milliarder på forskning og utvikling av legemidler, som jo er bedriftens formål.

Et av hvert femte liv tapt i lavinntektsland kunne vært reddet om ikke vi levde under vaksineapartheid. Flere land er i tillegg kastet ut i sine største gjeldskriser noensinne, og en rekke land ruller ut innstrammingspolitiske tiltak.

I det griske valget om å la seg selv bade i en Onkel Skruete pengebinge av korona-superprofitt, skapte legemiddelindustrien et vaksineapartheid verdens ledere nektet å rikke ved. Veien dit er et nykolonialt, rasistisk og jusstørt sammensurium av bedriftsdirektører, trusler og multilateralt regelverk som strekker seg tilbake til etterkrigstida.

Veien til monopol-mekka

Essensen i fortellingen er enkel: legemiddelindustrien er kronet med et regelstyrt monopol som lar dem bestemme hvordan vi blant annet møter folkehelsekriser, fordi politikerne tillater det. Det betyr altså at i frihandelsløvens munn, Verdens handelsorganisasjon (WTO), finnes en paradoksal avtale som begrenser frihandelsprinsippet.

Monopolregelverket for immaterielle rettigheter er et ganske nytt tilskudd i den globale kapitalismens reisverk. Før ble livsnødvendig kunnskap vurdert som et offentlig gode, til og med av privatiseringsmaskinen USA. Å la et fåtall selskaper akkumulere politisk og økonomisk makt over og på grunn av monopol på legemidler, i stor grad finansiert av det offentlige, ble vurdert umoralsk. Nå har pipa fått en annen lyd, takket være legemiddelindustriens jurister og lobbyisters årelange angrep på den tidligere forståelsen.

I 1994 kunne de høste frukter fra offensiven, med TRIPS-avtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO). TRIPS står for «Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights», og kan konseptuelt oversettes til norsk som den internasjonale avtalen for immaterielle rettigheter. Avtalens kjernemål er å sette minimumsvern for eierskapsbeskyttelse over blant annet opphavsrett, patent, design og forretningshemmeligheter. Mye av dette er kunnskap som det slås lovlig, avtalefestet privat eierskap over. Det tar lang tid og er kostbart å nå markedet med nye medisiner, og legemiddelindustrien mener derfor at det er essensielt for dem å ha immaterielle rettigheter for å sikre medisinsk innovasjon. Makten har de likevel valgt å utnytte for egen vinning mer enn innovasjon som driver verden i riktig retning (ref. utbyttene til Pfizer-aksjonærene).

Legemiddelindustriens «vare» – kunnskap og ideer – er «ikke-rivaliserende». For å sikre makt og vinning over en ressurs det ikke er mangel på må det skapes fiktiv knapphet. Slik spiste kommunikasjons- og lobbykampanjer opp større deler av legemiddelindustriens forskning- og utviklingsbudsjett fra slutten av 1950-tallet. Industrien fryktet å se sine allerede da superprofitter svinne hen (profitt de kunne takke offentlige penicillin-kontrakter under krigen for), og en eventuell spredning av det vi kan kalle det «indiske eksempelet». India vedtok i 1970 en lov som forbød medisinske patenter. Landet inngikk også en avtale med FN på 1950-tallet om støtte for offentlig produksjon av penicillin, noe som ga grobunn for Indias offentlige medisinske produksjonskapasitet. Flere av G77-landene (de 134 fattigste landene i verden) fulgte i Indias patentlov-fotspor. G77 så immaterielle rettigheter som nok et nykolonialt sugerør for å flytte verdier og verdighet fra Sør til Nord. Lavinntektslandenes pondus svekket legemiddelindustriens normative makt over kunnskap og prissetting. De måtte nå befeste makten i et multilateralt avtaleverk.

Et stk militant Pfizer-direktør, Edmund Pratt Jr., la opp en forsvarsstrategi for industrien. Han samlet en hær av direktører i legemiddelindustrien for å utføre slagplanen. Likeså ble direktører innen kultur og teknologi – en annen gjeng med interesse i privat eierskap over kunnskap – hentet inn. Tolv direktører satt ved det USA-baserte hærbordet, som til slutt ble til Intellectual Property Committee (IPC). I ekte nyliberal geopolitisk ånd ble det skapt allianser med europeiske og japanske ekvivalenter av IPC.

Det som fulgte for IPC, var årevis med nådeløst lobbyarbeid for å få presset gjennom dominansen over den globale folkehelsen. Legemiddelindustrien slapp så ut angrepshundene sine, advokatene, til en rekke forum som FN og Verdens helseorganisasjon (WHO). De gikk også til intensive søksmål mot land for å befeste rett til eierskap via dommer. Mye uten hell.

Så kom gullkalven: opprettelsen av WTO. Snart skulle en rekke land reformere det som da var GATT-avtalen til WTO gjennom den såkalte Uruguay-runden i 1986. WTO var den perfekte arena fordi arven organisasjonen bygger på, Bretton Woods, ble brukt i favør av de rikestes interesser. Lobbyarbeidet ble nå til trusler og geopolitisk press mot en rekke av G77-landene fra USA (som nå var i stor grad temmet og indoktrinert av IPC-hæren). Alliansen av patent-sultne direktører skrev et avtaleforslag for immaterielle rettigheter til forhandlingene om WTO-avtalen. Forslaget deres var utelukkende basert på industriens ønsker. Rundt samme tid ble Pratt Jr. og direktøren av IBM hentet inn av ingen andre nyliberale ringere enn Ronald Reagan til å lede den rådgivende komitéen for handelspolitikk og forhandlinger (Advisory Committee for Trade Policy and Negotiation). Her satte gutta ned en arbeidsgruppe på nettopp immaterielle rettigheter. Gruppa og hæren maktet å markedsføre immaterielle rettigheter som viktig for amerikansk konkurranseevne. Alle som motsa seg dette var imot arbeidsplasser i Detroit og innovasjonen i Silicon Valley. Amerikanerne var solgt og annonserte at immaterielle rettigheter vil ligge på forhandlingsbordet under Uruguay-runden om fire år. India og Brasil nektet å godta en slik avtale, likeså en rekke andre i G77. USA startet å huke landene inn i lukkede møter for å tvinge dem til å gå med på avtalen. Her ble de møtt med trusler om sanksjoner og tilbaketrekking av bistand. Våpenet deres var en amerikansk lov fra 1974; Seksjon 301. Handelsloven ga USA rett til å innføre sanksjoner mot en handelspartner dersom partnerens nye tiltak ble ansett som diskriminerende eller tyngende for USA. Opp til avslutningen av Uruguay-runden i 1994 brukte USA Seksjon 301 rundt et dusin ganger i konfrontasjoner med lederne av G77. Anti-TRIPS-landene ble tvunget til retrett, med India som den siste forsvareren. Innføringen av TRIPS-avtalen viste at amerikansk privatiseringspress i aller høyeste grad fungerer.

Koronamonopolet

Legemiddelindustriens propagandamaskineri opererte for full kraft under koronapandemien for å ivareta monopolmakten. Corporate Europe Observatory har funnet ut at legemiddelindustrien bruker minst 360 millioner kroner årlig på lobbyarbeid for å ivareta monopolmakten sin – eller utvide den – kun i Brussel. På grunn av mye hemmelighold rundt lobbybudsjetter og lobbymøter kan en forvente at summen er langt høyere. Resultatet av propagandaen ble vaksine-produksjonsfabrikker produserende på lav kapasitet og land som ikke fikk ta i bruk kunnskapen og teknologien til å utvikle, distribuere og bruke egne koronavaksiner. Selv om det var for å sikre egen befolkning rett til liv og en effektiv håndtering av pandemiens nå dyptgående ringvirkninger. I tillegg var det de samme landenes skattebetalere som betalte for lobbykampanjer og superprofitter.

Tidlig i utviklingen av koronavaksinen så flere TRIPS-avtalen som et hinder for rettferdig pandemibekjempelse. I oktober 2020 la derfor India og Sør-Afrika et forslag på bordet i WTO om å gjøre unntak fra TRIPS-avtalen. Dette selv om det på papiret er en rekke unntaksbestemmelser i TRIPS-avtalen, som har vist seg for vanskelige å bruke. Land som Sveits, Storbritannia, USA og EU-klanen nektet å gå med på et bredt unntak slik India og Sør-Afrika ville, og kom heller med egne forslag. Spesielt EU. EU sitt forslag ble oversendt til WTOs medlemmer kun uker før toppmøtet i juni 2022 skulle bli enige om hva de skulle gjøre med TRIPS-avtalen. Det var det eneste forslaget som ble realitetsbehandlet, selv om India og Sør-Afrika sitt forslag lå på bordet i WTO i over 18 måneder. EUs forslag var tydelig legemiddelindustriens oppgulp. EU hadde falt for propagandamaskineriet: «det er de immaterielle rettighetene som har ført medisinen videre.» Uten slik beskyttelse vil verden tilsynelatende gå tilbake til å dø av papirkutt, bæsje i grøftekanter og se gjenoppstandelsen av primitive sykdommer. Eventuelt vil noens superprofitt kuttes kraftig.

Det er et viktig element industrien ikke nevner: offentlig finansiering. Den amerikanske staten ga Moderna nærmere 100 milliarder kroner for forskning og utvikling av vaksinen. Over lengre tid har også staten spyttet i milliarder av dollar på mRNA-forskning. Mesteparten av Modernas koronavaksine er finansiert med offentlige midler.

Historien er i ferd med å gjenta seg. Utbruddet av apekopper startet i 2017 i Vest-Afrika, men Verdens helseorganisasjon og det resterende multilaterale «samarbeidet» ga spredningen minimalt til ingen oppmerksomhet, før apekopper ble påvist i Vesten i 2022. Da startet kappløpet for å utvikle vaksiner, og hamstrings-budrunden fra rike land. Den globale kapitalismen fordrer hamstringen gjennom teoriene som handelsregelverket bygger på. Med mindre vi endrer både det teoretiske grunnlaget og regelverket som opprettholder det, vil vi aldri kunne rettferdig møte helsekriser.

Patenter er en samfunnskontrakt mellom legemiddelindustrien og oss andre. Ideen er at legemiddelindustriens enerett på å bruke patentene som ligger åpent for at alle kan se dem i en gitt periode, vil sikre lønnsomhet for forskning og utvikling av et legemiddel. Det vil igjen sikre teknologisk utvikling i framtiden. Legemiddelindustrien bryter likevel samfunnskontrakten når de hegner om monopolene sine i den forstand at de raderer ut andre samfunnsområder som de gjorde under koronapandemien. At politikere verden over tok på skylapper og nektet å forstå at pandemiens herjing var et ypperlig tidspunkt for å se alternativer til dagens regelverk er uansvarlig. Det er ingen god grunn til at vi skal ha TRIPS-avtalen slik den er i dag på grunn av den maktubalansen og dårlige beredskapen den fører med seg. Vi må bygge opp alternativer til den private legemiddelindustrien, som betyr å samtidig bygge ned makten TRIPS-avtalen har.

Anders Ekeland og Einar Braathen (E&B) står eit stykke til venstre i SV, og vi er enige i at mobilisering nedafrå og breie alliansar er nødvendig for å endre politikken. Men mens strategien etter mitt syn må sikte mot eit sosialistisk samfunn, er E&Bs perspektiv reformert kapitalisme, eller kanskje ein ministersosialistisk veg til sosialismen. Dei innser derfor ikkje at ein strategi med (del i) regjeringsmakt som betyr å administrere kapitalismen på NATO og EUs premissar gir meir avmakt enn makt, slik den historiske utviklinga av det internasjonale sosialdemokratiet har vist.

SV gikk i fjor til val på å komme i regjering med AP og hindre ei «sentrumsregjering» av Ap og Sp. Med god «hjelp» frå eit motvillig Sp og utfordringa frå Rødt til venstre, valte SV å stå utafor regjeringa. Det kan SV prise seg lykkelig for; hadde partiet nådd fram med sitt førsteval om å delta i regjeringa, ville dei i desse straumkrisetider ha opplevd same nedturen i folkelig oppslutning som Sp og Ap. I staden har SV og Rødt etter stortingsvalet til saman ligge mellom 12 og 16 prosent på meiningsmålingane. Som eg skreiv i Gnist 2A/2021, var det å stå utafor regjeringa eit mulig taktisk val for SV, slik også Frp, KrF og V diskuterer når deltaking i regjering er til fordel for partiet.

E&B held fast på at «ufravikelige krav» til Ap er det som skal til, og det uavhengig av om ein går inn i regjeringa eller står utafor. I praksis avviser dei forskjellen mellom taktikk, med kortsiktige krav (som gjerne bør vere «ufråvikelige» overfor Ap), og strategi, altså vegen til det langsiktige målet, sosialisme. I mitt svar til E&B kritiserte eg dei for ein grunn analyse av kapitalmakta og staten når dei ikkje skil mellom å delta i folkevalte forsamlingar (eventuelt med avtalar for å støtte ei regjering) og å administrere staten i regjeringsposisjon. Dei stadfestar dette ved enkelt nok å svare at regjeringa spring ut av ei folkevalt forsamling, og at eg gjør ein «fetisj» av regjeringsspørsmålet – «for å holde fast på illusjonen av Rødt som et revolusjonært parti»! (Det siste kjem eg tilbake til).

Sjøl om E&B koplar «ufravikelige krav» til å mobilisere f.eks fagrørsla og miljørørsla, hoppar dei bukk over at nettopp evna til å mobilisere gjerne blir sterkt svekka med ansvar for regjeringas totale politikk. Om det faktisk skulle lykkes å få «ufravikelige krav» gjennomført i praksis, dukkar det, som straumsaka viser, fort opp nye akutte spørsmål der det trengs parti på Stortinget som har sin lojalitet til folkerørslene og ikkje til «makta». E&B er inne på at eg kan tenke meg «kortvarige unntak» frå å seie nei til å gå i regjering, som for å få Norge ut av EØS. Polemisk nemner dei ein tenkt situasjon der spørsmålet om styring av vasskrafta gir fleirtal for parti som vil konfrontere EU. Og ja, nettopp da kan det vere rett også for Rødt å delta i regjering. Men eit maktkritisk parti må også vite å bryte ut av ei slik regjering når mobilisering av folkerørslene blir vanskelig. Elles vil ein hamne i «SV-fella» – illgjeten frå SVs rolle i regjeringsposisjon frå 2005 til 2013.

Som «et viktig tema» i denne debatten løftar så E&B fram om Rødt er eit revolusjonært parti i motsetning til eit reformistisk SV, og «slår fast» at begge er «reformpartier». Det er forståelig at E&B i sitt tilsvar ikkje går inn på den presiseringa landsmøtet i Rødt i sitt program har gjort om reformisme og ei revolusjonær linje: 

Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn.

Denne regjeringsstrategien er også kalt ministersosialisme. Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon. Tvert om er mobilisering av motkrefter og bygging av motmakt nedafra en nødvendig forutsetning både for anti-kapitalistiske reformer i dagens situasjon og for å avskaffe kapitalismen og erstatte den med et sosialistisk folkestyre.

I sin polemikk mot meg er E&B likevel upresis: I min artikkel i Gnist som opna denne debatten, skreiv eg at ingen parti, heller ikkje Rødt, er konsolidert på at alle former for ministersosialisme er fjernt frå verkeligheita, om målet er eit anna samfunn og ei anna verd. Mitt poeng var likevel dette:

Dei ulikheitene vi kan observere mellom dei to partia sin praksis, som er til Rødts fordel, er utleidd av at SV er eit reformistisk parti, mens Rødt ein stad der inne enno har ei revolusjonær sjel. [  ] Skillet  mellom å søke makt på kapitalens premiss og å bygge motmakt gjennom mobilisering nedafrå gjeld det politiske arbeidet her og no. Og her er Rødt nettopp fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon eit bedre utgangspunkt enn SV.

Og eg nemner som SVs handikap partiets halvhjarta oppgjør med tilslutninga til NATO-krigane, lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar.

Dette er nok til at eg seier nei takk til å slå i hop Rødt og SV (og MDG!), iallfall før ein er blitt enige om ein motmaktstrategi som alternativ til ministersosialisme og regjeringsstrategi. Det betyr ikkje at eg meiner Rødt i dag fyller krava til eit revolusjonært parti. Eit slikt parti må ha sitt tyngdepunkt i masserørlsene, med evne til å mobilisere, og medlemmene må vere skolert i marxistisk samfunnsforståelse. Eksplosiv auke i talet på (passive?) medlemmer gjør ikkje dette mindre nødvendig. Magnus Marsdal har rett i at verken Rødt eller SV når dette skrives har vist evne til å lage alliansar og mobilisere den sterke opinionen for demokratisk kontroll med kraftressursane.

Men for E&B er spørsmålet om Rødts politiske linje skil seg frå SV, enkelt: Rødt let under Solheim og Halvorsen vere å kritisere SV si høgreutvikling offentlig; altså er det ingen viktig politisk forskjell mellom desse partia! Og polemisk spør dei korfor ikkje Rødt utfordrar SV på å sløse bort (minst) 50 milliardar på å elektrifisere sokkelen.

Same dag som eg skriv dette innlegget gjør Rødts representant i Energi- og miljøkomiteen i Stortinget, Sofie Marhaug, nettopp det i Klassekampen.

I midten av mai inviterte Gnist og Anarres bokkafé på Grønland i Oslo til samtale med den svenske marxisten Andreas Malm. Foran et publikum på femti snakket vi om taktikk og strategi i klimakampen. Dette nummerets Gnist-samtale er et utdrag av denne samtalen.

Skrevet av Daniel Vernegg, redaksjonsmedlem i Gnist

Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt.

DV: Ganske tidlig i How to Blow Up a Pipeline, skriver du om det du kaller Lanchester-paradokset. Hva går det ut på?

AM: Det er observasjonen at klimakrisa er så alvorlig, at så store saker står på spill, mange mennesker er urolige og sinte, men vi har hittil sett veldig lite sabotasje eller eiendomsødeleggelse – han skriver til og med om terrorisme – veldig lite militant kamp i klimabevegelsen, sammenlignet med stort sett alle andre sosiale bevegelser. Det er et paradoks at det ikke har brutt ut mer med tanke på hvor mye krisen forverres, hvor mye lidelse den forårsaker og hvor mange potensielle mål det finnes overalt i samfunnene våre: alt fra oljeplattformer, til SUVer, til superyachter … en kunne slå til mot mange ulike mål om en først begynte. Det er et paradoks som finnes både i rike og i fattige land.

DV: Du kritiserer noe du kaller strategisk pasifisme, som du mener er en utbredt måte å tenke på i klimabevegelsen.

AM: Pasifisme kan komme i mange former. Vi har en moralsk pasifisme, som sier at vi aldri skal begå vold fordi det er moralsk feil. For å slå hull på den moralske pasifismen: Dere hadde i Norge et tilfelle med en høyreekstrem som gikk inn i en moské og forsøkte å skyte masse folk, og så var det en gammel gubbe som slå ham ned? Det var en type vold – selvforsvar – som det for meg er veldig vanskelig å moralsk fordømme. Jeg forsvarer at han brukte vold for å slå ned denne her wannabe-massemorderen. Det kreves ganske ekstreme moralske ideer for å fordømme dette som feilaktig vold. Denne moralske pasifismen er det forholdsvis lett å slå hull på, synes jeg.

Den strategiske pasifismen, er noe annet. Den sier at poenget med å holde seg til ikke-vold ikke primært er moralsk, men strategisk, og baseres på at vi har dratt lærdommer av tiår eller til og med århundrer av sosial kamp, og at disse lærdommene sier at du fort en utøver noen som helst form for vold i sosiale bevegelser, så taper man, mens dem som historisk har holdt fast ved ikke-vold har vunnet. Dette her kommer i stor grad fra en bok som heter Why Civil Resistance Works av Erica Chenoweth og Maria Stephan. Der går de igjennom den iranske revolusjonen, den palestinske intifadaen, den arabiske våren og en del demokratiopprør i Øst-Europa. Basert i dette konstruerer de en database som de sier viser at det er en allmenn regel at voldsomme protester mislykkes, men ikke-voldelige protester lykkes. Jeg synes det er en veldig dårlig bok, og at forskningen deres er svak. Den er nå veldig kontroversiell, den boken – den tesen, fordi det nå er mange forskere som peker på det motsatte. Jeg som er litt historienerd, drar noen historiske eksempler i boken min som snarere peker mot det motsatte, nemlig at nesten alle opprør som har vært suksessfulle har inneholdt elementer av eiendomsødeleggelse, sabotasje, konfrontasjon med politistyrker eller også mer avanserte former for vold, som væpnet opprør eller krig.

Et eksempel som ofte dukker opp i disse sammenhengene, er kampen mot slaveriet. Det finnes en slags forestilling om at slaveriet ble avskaffet fordi abolisjonistene dedikerte seg til ikke-voldelig lobbying mot slaveriet, men det var ikke sånn det gikk for seg. Det første stedet slaveriet ble avskaffet var på Haiti etter den haitiske revolusjonen, som var et utrolig voldelig masseopprør. I USA krevdes det en gigantisk borgerkrig for å få slutt på slaveriet. Det betyr ikke at vi skal sikte mot å ha en borgerkrig, men det peker mot at vi i historiefortellingen her ser noe som ligner på det som i klimasammenheng kalles greenwashing – noe en kamerat har referert til som peacewashing – at elementer av vold i ulike episoder av frigjøring sorteres bort for å skape et bilde av at det er nok med relativt ufarlig ikke-vold for å oppnå mål.

Andre klassiske eksempler på denne retorikken er suffragettene, borgerrettighetsbevegelsen i USA, kampen mot apartheid i Sør afrika, ulike anti-koloniale revolusjoner (der favoritteksempelet selvfølgelig er India), den arabiske våren, berlinmurens fall og andre eksempler. Men om en ser nærmere på disse eksemplene historisk, inklusive berlinmurens fall – som var en orgie i eiendomsødeleggelse hvor masse mennesker gikk ut og hakket i stykker en stor mur, så sprekker bildet av at det er absolutt ikke-vold som er veien til fremgang. Dette er mitt syn på det.

DV: En kan jo gjøre et argument for at dette også gjelder sosialdemokratiene i Norge og Sverige. Her tenker jeg at dette med peacewashing er svært aktuelt, for i motsetning til fortellingen om klassekompromisset som en lærer på skolen, så var tiden før dette ble inngått preget av harde sosiale kamper, inkludert med innslag av blokader av streikebrytere og sabotasje. Tenker du at denne historien er noe en kan dra veksel på i klimakampen?

AM: Ja. Grunnen til at jeg utelater det, er at det ikke er et eksempel som brukes av Extinction Rebellion eller av andre i klimabevegelsen som forsvarer linjen om strategisk pasifisme. Her finnes det i det hele tatt veldig få referanser til arbeiderbevegelsens historie. Det er mulig at en kan dra veksel på den tradisjonen i Norge og Sverige, men det er ikke en spesielt levende tradisjon i våre land. Minnet om klassekampen på begynnelsen av 1900-tallet har jo stort sett dødd ut, i alle fall i Sverige – jeg vet ikke hvordan det er her. Dette skiller oss fra for eks. Frankrike, hvor det finnes en levende tradisjon for sosial kamp som bryter ut regelmessig hvert tredje, eller hvert fjerde år, med masseopprør som stort sett alltid inneholder opptøyer og eiendomsødeleggelse i stor skala. Men Frankrike er litt unikt i vest-Europa, i at de har dette som en levende tradisjon. Der er paradokset at det i Frankrike ikke finnes noen klimabevegelse som bedriver samme type kamp – dette til tross for at det finnes en stor grad av folkelig kulturell aksept på militant kamp, mens det i Tyskland – hvor det ikke i det hele tatt finnes en slik akseptans – finnes en mye mer militant klimabevegelse enn i Frankrike. […]

DV: Du argumenterer likevel for at det er på tide at klimabevegelsen både globalt og her hjemme bør eskalere og ta i bruk mer militante taktikker. Hvordan ser du for deg at det skal skje? Hva bør man gjøre?

Man kan gjøre så mye som helst, og det begynner allerede å skje sånne saker. Det finnes ganske klare tegn på at klimabevegelsen holder på å radikaliseres og at den eksperimenterer med nye taktikker. Det gjelder ikke minst Extinction Rebellion (XR). XR er på mange måter min motpart i min bok, for jeg ble ganske provosert over det jeg leste i deres håndbok This is Not a Drill, hvor de omtrent hevder at en så snart en anvender vold i noen som helst kamp, så baller det på seg og blir fascisme. Men XR har siden det gitt slipp på en del av sin mest ekstreme sivil ulydighetsdogmatisme og begynt å åpne for sabotasje. Kanskje særlig i England, som er XRs hjemland, hvor de for et år siden hadde en kampanje hvor de gikk til de store bankene i finansdistriktet City i London – bankene som øser inn penger i fossilbrenslerprosjekter – og knuste rutene deres på en veldig engelsk måte. Ikke impulsivt, spontant franskt, men en artig engelsk måte å ødelegge vinduer på. Likevel var det en form for sabotasje, som de også selv sa representerte en eskalering.

Just Stop Oil, som er en av flere spin offs av XR har – synes jeg – løftet klimakampen i England til et nytt nivå, med sine spesifikke blokader mot oljeraffinerier og -transporter. Disse har også innbefattet elementer av sabotasje i form av at aktivister har ødelagt bensinpumper og sånne saker. Jeg synes dette er en mye bedre kampanje enn Insulate Britain [britisk bevegelse som krever etterisolering av bygningsmassen i landet], som i sine blokader av trafikk og arbeidere som pendler til jobben har vært mye mindre målrettede. I England kan en også nevne Tyre Extinguishers, som er en kampanje for å tappe luften av dekkene på SUVer. Disse har et ganske høyt aktivitetsnivå, og for noen uker siden tømte de dekk på 250 SUVer på én natt i rike nabolag i Brighton. Dette har spredd seg til Tyskland også, og er en utrolig enkel sabotasjeaksjon som kan være ganske irriterende for SUV-eiere i rike bydeler. En setter simpelthen inn en liten linse, mungbønne eller et gruskorn i ventilen på dekket, og så går luften ut. En ødelegger ingenting.

Sabotasje og eiendomsødeleggelse kan være alt fra dette, til aksjoner som en som i februar ble utført mot byggingen av gassrørledningen Coastal Link i British Columbia i Canada. Denne bygges på First Nation-territorium, og utløste i 2020 massive protester over mye av Canada. Da var det mengder av blokader som ledet til at hele gassnettverket lå nede. Disse blokadene ble slått ned av brutale politiaksjoner. Det som hendte nå i februar, var at det plutselig etter midnatt kom tjue maskerte aktivister ut av skogen, gikk fram til portene ved byggeplassen der denne rørledningen skal settes ned i bakken og under en elv som har en spesiell åndelig verdi for urbefolkningen, og jaget vekk sikkerhetsvaktene ved å hakke på bilene deres med økser. Deretter tok de seg inn på området og inn i bulldosere og trucker, før de brukte disse til å ødelegge alt maskineri de kunne komme over. Da politiet kom dit, var alt videoovervåkningsutstyr ødelagt, så de eneste bildene som finnes av dette, ble tatt av sikkerhetsvaktene før de ble jaget bort. Aktivistene var også forsvunnet, og så vidt jeg vet, er ingen av de tjuetalls aktivistene blitt pågrepet. Selskapet har tapt millioner av dollar og ledende politikere har uttrykt sin bekymring for at dette vil skape en avskrekkende effekt på investorer som vil utvinne fossile brensler. Dette er jo eksakt det en vil oppnå! At investorer vet at de kan tape sin faste kapital, at de vet at aktivister kan gjøre slike ting, er jo eksakt det en vil oppnå! I spennet mellom å tappe dekk på SUVer og å ødelegge en hel anleggsplass, finnes det en masse ulike ting en kan gjøre. Jeg tror vi vil komme til å se mer eksperimentering av denne typen i det globale nord etter hvert som klimakrisen tiltar og aktivister blir mer frustrerte. […]

DV: Geografen Matt Huber, som nylig kom med boka Climate Change as Class War, argumenterer for at en organisert arbeiderklasse med makt til å stoppe produksjonen gjennom streik, er den eneste potensielle kraften som kan stoppe fossilkapitalen. Samtidig er det vanskelig å se for seg at den delen av arbeiderklassen som arbeider i olja i Norge og med kull i Tyskland vil gå foran i den kampen. Med det er det vanskelig å se for se at det ikke skal oppstå polarisering mellom denne delen av arbeiderklassen og klimabevegelsen. Er denne delen av arbeiderklassen rett og slett tapt for klimabevegelsen?

AM: Det er vanskelig for meg å se det på den måten. Til å begynne med, synes jeg at det ville være fantastisk om folk gjorde alt det Huber i sin bok skriver om at en kan gjøre. Det hadde vært fantastisk om fagforeningene slåss for klimaet på den måten som han setter opp som en mulighet, men det er litt spekulativt. Ideen om en klimabevisst arbeiderkamp har funnets i våre politiske kretser – i alle fall i de trotskistiske kretsene jeg har vært med i – ganske lenge. Ideen om klimajobber – det var en ganske avansert kampanje for klimajobber i Norge rundt 2008-2010, mener jeg å huske? Men jeg tror også at en ikke oppnådde så store resultater i Norge, og heller ikke i England eller i Sør afrika, der kampanjer av denne typen har vært ført ganske frenetisk.

Huber, som er en kompis av meg, erkjenner også at den reelt eksisterende klimabevegelsen som oppstod i 2019 ikke kom fra fagforeningene, men fra andre hold. Dermed er det ikke sagt at en skal gi opp den organiserte arbeiderklassen – inkludert den som jobber i fossil industri, for det finnes variasjoner i graden av klassebevissthet og politisk bevissthet. Det finnes andre grupper, for eksempel i Total – det store oljeselskapet i Frankrike, som har foreslått at deres raffinerier skal omgjøres til helt andre typer virksomheter. Men da har det vært snakk om fagforeningskadere med marxistisk skolering som har drevet ideene fram.

Det finnes også eksempler fra Australia og USA osv, men om en ser på brunkullsgruvene i Tyskland, så er klassebevisstheten og den sosialistiske bevisstheten der veldig lav. Der har forsvaret for kullindustrijobbene ekstremhøyrefortegn: Arbeidergrupper i kullindustrien stemmer på AfD [høyreekstremt parti i Tyskland], og når Ende Gelände [radikal klimabevegelse i Tyskland] hadde klimaaksjoner der i 2016, så kom nazister sammen med barn av kullarbeider-kids og angrep aktivistene. Det der varierer fra land til land og avhenger av hvordan det ser ut lokalt og graden av klassebevissthet. Dette er jo i seg selv en grunn til ikke å gi opp disse gruppene og fortsette å dyrke de kontaktene en har med folk i fagbevegelsen osv. Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Norge og hvordan oljearbeidere her forholder seg til disse spørsmålene. Om de stemmer på Frp eller på mer progressive partier.

DV: Mange på venstresiden i Norge vil hevde at en ved å utføre blokader og sabotasje mot oljeindustrien, ville kunne ende opp med å dytte arbeiderne i denne inn i armene på Frp, og at venstresiden derfor heller bør satse på å utvikle grønn industripolitikk. Kan det være at klimabevegelsen trenger en arbeidsdeling hvor den har en flanke som gjør dine greier, men også en annen mer reformistisk flanke som snakker grønn industri?

AM: Absolutt! Og en slik radikal flanke ville ha som mål å presse behovet for omstilling inn på dagsordenen. Hadde en fått et enormt utbrudd av sabotasjeaksjoner mot oljeindustrien i Norge, så ville spørsmålet blitt presset frem. Det ser en tegn på bare med sivil ulydighetsaksjoner av XR-typen. Masseprotester tvinger saker inn på dagsordenen og utløser motreaksjoner, men da vil oppgaven for mer mainstream deler av klimabevegelsen være å ha en dialog med oljearbeidere og fagforeninger, og si:

Hør her, vi må faktisk gjøre denne omstillingen, men vi kan gjøre det på en måte som ivaretar deres materielle interesser og jobber. […]