Sjømatnæringen har som ambisjon å doble verdiskapningen innen 2030, samtidig som den skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser langs kysten. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten. Kysten og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

---

Av Kari Celius, redaksjonsmedlem i Gnist

Laks er Norges nest største eksportnæring. Næringsmiddelindustrien, som er fastlands-Norges største industri, sysselsetter 50000 arbeidere. Mange av arbeidsplassene er direkte eller indirekte knytta til oppdrettsnæringa.

Sjømat Norge (landsforeningen for fiskeri- og havbruksnæringen) har som strategi om å doble verdiskapingen i sjømatnæringen inne 2030 – de kaller det «det blå taktskiftet». Det skal de gjøre samtidig som næringa skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser i lokalsamfunn langs kysten. Der høres ut som en utfordring.

Som oljevirksomheten og kraftprodusentene er oppdrettsnæringa avhengig av å høste av grunnrenta. Men oppdrettsnæringa får etablere seg på allmenningen uten å måtte betale for det de forbruker av areal og hav. De slipper å betale erstatning for villaksen som blir borte og andre natur- og miljøødeleggelser som er en følge av aktiviteter knytta til oppdrett.

Boka Den nye fisken kom i 2021. Boka forteller den spennende historien om hvordan laksenæringa ble til og hvordan den er blitt en stor økonomi. Den har vært en inspirasjon for denne artikkelen, men Istedenfor å skrive en bokmelding, ville jeg favne bredere enn boka, og ta med det de ikke har skrevet så mye om; sysselsetting, organisering og arbeidskonflikter, om politiske linjer og krav til næringa.

Historien om temminga av laksen

Simen Sætre og Kjetil Østli sitt arbeid startet med en artikkelserie om laksenæringen for fem år siden i Morgenbladet og i Harvest (nettmagasin om mennesker, miljø og natur). De ønsket å undersøke forskningens kår på området laks. De fant ut at den møtte motstand, i hvert fall hvis det ble publisert forskningsresultater eller hypoteser som ikke var positive for næringa. Mye av boka er brukt til å utdype påstandene om at næringa er ute etter å kontrollere forskningen og regelrett prøver å bringe forskere som er kritiske til taushet ved å stemple dem som «aktivister» eller enda verre, trekke forskningen deres i tvil som juks. Som ikke-fagperson er det vanskelig for meg å vurdere om de er selektive i sitt valg av kilder.

Boka er på mer enn 350 sider, og i tillegg kommer nesten 100 sider med informasjon om aktører i bransjen, referanser og kildehenvisninger. Det er forståelig at de har hatt behov for å vise at de kan dokumentere det de påstår. Det er vanskelig ikke å bli revet med at historien om hvordan laksen ble industri, og boka er underholdende og lett lest, selv om det som fortelles om er ganske dystert.

Det er kanskje godt kjent for andre, men det var nytt for meg at den norske oppdrettslaksen er en oppfinnelse. Det genetiske materialet til laksen som vi kjøper hos Rema eller Meny og har til hverdagsmiddag, kommer fra rogn som i lakseoppdrettets barndom på 70-tallet ble samlet inn i 40 norske elver og en svensk. Utviklingen foregikk ved seleksjon av den fisken som hadde de ønskete egenskapene, vokste fort og lot seg temme. Små oppdrettsanlegg langs kysten samarbeidet med forskerne og var laboratorier der ulik smolt ble testet ut.

Til å begynne med var oppdrett virkelig småskala, drevet av kystfolk som hadde bakgrunn fra husdyrhold eller fiske. For mange ble det lærdom kjøpt dyrt, og mange oppdrettere gikk konkurs på begynnelsen av nittitallet. Etter dem kom de som ville drive større og mer profesjonelt, og kjøpte opp konkursbo som hadde oppdrettskonsesjon. En av dem var Gustav Witzøe fra Frøya. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, er altså hans rikdom av ny dato. Han er Norges sjette rikeste mann, og eier et av de store selskapene, SalMar.

Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er samlet i fire selskaper: foruten SalMar er det Mowi, Lerøy og Cermaq. Disse er nå multinasjonale selskaper, som også har utenlandske eiere. Mowi het fram til 2015 Marine Harvest, bak står John Fredriksen. Norsk oppdrettskapital står også bak investeringer i Canada og på Island, for å nevne noen av stedene hvor villaksen er i ferd med å forsvinne.

Lakselus ble et problem tidlig i næringens barndom, både for oppdrettsnæringa selv og for villaksen. De tettbodde merdene gjorde at luse lett smittet fra fisk til fisk. Rømlingene førte med seg lusa opp i elvene og smittet villfisken. Boka skriver mye og spennende om alle metodene som er blitt brukt i forsøk på å bekjempe lakselus, fra ulik kjemisk behandling, via leppefisk til spyling med varmt vann. Ingen av metodene er effektive, og det er heller ikke god dyrevelferd. Importert soyaprotein brukes nå også i laksefor, en annen miljøfaktor som gjør at oppdrettslaks rykker oppover på listen over mat med et vesentlig CO2-avtrykk. Her er mye å ta tak i, og bransjen sliter med å framstå som bærekraftig.

Oppdrettsnæringa og fagbevegelsen

Tall på sysselsetting

I boka anslår de at det i 2021 er i underkant av 9000 personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa. Tall fra SSB (2017) oppgis å være 8000. Hvor mange som er hhv. fast ansatte og innleide er ikke kjent, heller ikke hvor stor andel av dem som er arbeidsinnvandrere.

I Stortingsmeldingen 2014-2015 (Meld. St. 16: Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett) står dette: «Den direkte sysselsettingen i verdikjede havbruk var i 2013 på 9 621 årsverk. Sysselsettingen fordeler seg på 4 317 årsverk innen slakteri, videreforedling og salg, 4 133 årsverk innen matfiskleddet, 691 årsverk tilknyttet settefiskleddet, 385 årsverk tilknyttet administrasjon og 105 årsverk tilknyttet stamfiskleddet. Sysselsettingen tilknyttet oppdrettsnæringen har vært økende over mange år, men har samtidig økt betydelig mindre enn produksjonen (min utheving).» Det siste er kanskje ikke unaturlig i en ny næring.

Oppsplittet organisering

Arbeiderne på oppdrettsanleggene er organisert i Fellesforbundet, der de har eget tariffområde Havbruk, mens de som jobber med slakting og bearbeiding av oppdrettsfisk er organisert i NNN under overenskomsten for Fiskeindustribedrifter. Denne oppsplittinga har en historisk forklaring ved at en tidligere overenskomst fra Norsk Skog- og landsarbeiderforbund den gangen oppdrett var en liten næring, senere ble inkludert i Fellesforbundet. Slakting og bearbeiding hører naturlig inn i NNN, siden slakting og bearbeiding av villfisk har vært knyttet til næringsmiddelindustrien siden starten. Produksjon av for og medisin til oppdrettsbruk er organisert i Industri Energi, de kommer fra det som var Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund før sammenslåing.

Tilfellet Sekkingstad og hvordan seier i retten ble snudd til tap

På Fri Fagbevegelse sine nettsider forteller Torgny Hasås hele historien om arbeidskonflikten på det Sekkingstad-eide lakseslakteriet Norse Production på Stord. I fire uker høsten 2017 streiket 70 polske arbeidere for å få tariffavtale. De hadde over en lengre periode og i skjul for arbeidsgiver meldt seg inn i NNN en for en, og krevde nå at det ble inngått tariffavtale.

I tiden forut for konflikten hadde NNN i flere år samlet dokumentasjon på at det foregikk sosial dumping i fiskeforedlingsbransjen, og krevde allmengjøring av Overenskomsten for fiskeindustribedrifter. Tariffnemda avgjorde i februar 2015 at minstelønna skulle være 162,85 kroner i timen for de som arbeider i fiskeindustrien. Det medførte en nær dobling av lønna for blant andre de polske arbeiderne.

I Norse Productions ble det praktisert en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden som var ulovlig i henhold til arbeidsmiljøloven og det ble ikke betalt overtidstillegg. Tariffavtale og tillitsvalgte å forhandle med er en forutsetning for å kunne inngå en arbeidstidsordning basert på arbeid utover normal arbeidsuke.

Etter 34 dagers streik med stor støtte fra øvrig fagbevegelse vant de fram med kravet sitt. Men avtalen var knapt nok på plass før bedriften slo seg konkurs. NNN fikk skylden for å ha drevet Norse Production over styr med sitt krav om tilbakebetaling av manglende lønn og overtid til de ansatte fra tida før tariffavtalen. Men merdene var fulle av fisk, og seks dager etter konkursen var et nytt selskap, Sund Laksepakkeri, etablert. I juli 2018 hadde de tilsatt 70 personer, samt benyttet seg av vikarbyrå, men ingen av de NNN-organiserte fikk jobb. NNN mente at alle ansatte i Norse Production hadde fortrinnsrett til de nye jobbene, og gikk til sak mot Sund Laksepakkeri. Sommeren 2019 kom saken opp, og dommen slo fast at de fagorganiserte var blitt diskriminert. 45 polske arbeidere ble tilkjent til sammen 18,1 millioner i erstatning. Det er en høy sum av en omsetning, som de åtte månedene Sund Laks hadde produsert, var 33 millioner, men Sekkingstad hadde milliardomsetting og burde kunne gjøre opp for seg. Arbeiderne har fått dekket lønna si av lønnsgarantifondet, men erstatningen har de ikke sett noe til.

Slakteskipet Norwegian Gannet

Sekkingstad har imidlertid funnet seg et nytt satsingsområde. Istedenfor å slakte fisk på norsk jord og betale norsk lønn, har han investert i et slakteskip Norwegian Gannet og en fiskeforedlingsfabrikk i Hirtshals. Slakterskipet henter laks direkte fra merdene i Skottland og leverer fisken direkte til fabrikken. Det er norsk besetning på skipet, men i produksjonen jobber det østeuropeere.

Etter hvert har skipet i stor grad gått over til å hente fisk fra norske merder. Båten har fått dispensasjon fra den såkalte fiskekvalitetsforskriften fram til 2030, dette ble sikret av den forrige regjeringa. Forskriften sier at produksjonsfisk ikke skal sendes ut av Norge før den er enten filetert eller at skadet fiskekjøtt er skåret bort, og har til hensikt å hindre at fisk med dårlig kvalitet skal komme ut på markedet og medføre omdømmetap for norsk fisk. Den offisielle grunnen til at de har fått dispensasjon er at direkte transport med båt til «et sted nær markedet» gir et mindre miljøavtrykk enn transport med trailer fra et landbasert fiskeslakteri et sted på Vestlandet. Da ser man bort fra at sosial dumping foregår i produksjonen på båten, og at fabrikken i Hirtshals ikke har tariffavtale.

 

Hva mener fagbevegelsen om næring og rammevilkår

Jeg har undersøkt hva det to forbunda som organiserer arbeiderne innenfor næringa mener om oppdrett. NNN er i sin uttalelse om fiskeri og havbruk fra 2017 opptatt av at næringa må søke å løse miljøutfordringene den har, i samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. Deres viktigste krav er innførings av rullerende biomasse i oppdrettsanlegg, som vil bidra til en jevnere tilførsel av råstoff til industrien, og slik sikre helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding i Norge. De ønsker en arealavgift, som er utformet slik at den både bidrar til mer innovasjon og styrker lokalsamfunnene.

Fellesforbundet mener også at produksjonen ikke skal økes der det ikke er miljømessig forsvarlig. I sin klimaplan fra 2021 gjentar de nesten ordrett Sjømat Norge sitt produksjonsmål. De ønsker oppdrettsnæringa både lenger til ut til havs og opp på land. Men de er opptatt av at de «selvpålagte hindringer» ikke skal medføre at næringen søker sin utvikling i andre land. De har ingen konkrete krav til næringa. Det speiler kanskje at de to forbundene organiserer ulike deler av næringen som ikke har sammenfallende interesser.

Hva mener Rødt

Rødts arbeidsprogram har et eget kapittel om fiskeoppdrett. De ønsker beskatning av grunnrenta, men kravet i programmet er ikke særlig spissa. Det fastslås at: «Skatteordningen for oppdrettsnæringa imøtekommer hverken lokalsamfunn eller statens rett til inntekter.» Da Rødt kom på Stortinget foreslo de i sitt alternative statsbudsjett en dobling i produksjonsavgiften for laks og regnbueørret, fra 40 øre/kg til 80 øre/kg. De foreslo også tollavgift på soyamel som brukes i produksjon av for til oppdrettsfisk. I budsjettet lå også miljøtiltak for oppdrettsnæringa og økt bevilgning til mattilsynet for kontroll. (Budsjettet ble naturlig nok ikke vedtatt.)

Rødt var engasjert i Sekkingstad-saken, og har krevd at det oppsagte arbeiderne skal få erstatningen de har krav på i hht dommen. I kjølvannet av saken om Norwegian Gannets dispensasjon fremmet Rødt forslag om å innføre kvotetrekk for eksport av ubearbeidet fisk for å sikre at norsk fisk skaper norske arbeidsplasser. Dette forslaget ble fremmet for næringskomiteen i forrige stortingsperiode, men ble ikke vedtatt.

Grunnrente og skattepolitikk

De fleste tillatelsene til å drive oppdrett ble i sin tid gitt bort gratis. De som fikk tillatelse fikk anledning til å bruke en naturressurs, det de høster er grunnrente. Grunnrenta gir høy avkastning på kapitalen for oppdretterne, men de gir lite tilbake til det lokalmiljøet som har stilt naturressursene sine til disposisjon. Etter hvert som tillatelsene kunne kjøpes opp er lakseoppdrettere blitt blant landets rikeste.

Havbruksskatteutvalget kom i sine beregninger fram til det tallet som er nevnt i Rødts program, at grunnrenta utgjør om lag 20 milliarder pr år. I 2014 ble det satt i gang en utredning av hvordan oppdrettsnæringa skulle betale mer til felleskapet, skulle det være det være en avgift som ble beregnet etter areal eller produksjonsmengde, eller skulle det være en grunnrenteskatt? Høyreregjeringa mente faktisk også at bruk av naturressursene burde beskattes, og fikk støtte fra NHO. Det var flertall på Stortinget en eller annen form for skatt eller avgift, men for å kunne ha bedre grunnlag for å avgjøre hvilken som skulle velges, ble utredningen satt i gang. For å gjøre en lang historie litt kortere: ifølge forfatterne av «Den nye fisken» var det oppdrettsnæringens egen lobby, godt støttet av påvirkere fra First House, som sørget for at det som til slutt ble vedtatt var en liten produksjonsavgift, og ingen grunnrenteskatt.

For å ta et eksempel fra den norske kystvirkeligheten: i Hadsel kommune i Vesterålen har Nordlaks sin virksomhet. Med en omsetning på 3 milliarder kroner i 2019, er Nordlaks trolig Norges største familieeide oppdrettsselskap. Selskapet har 39 oppdrettsanlegg i 12 kommuner i Nordland og Sør-Troms. De har verdens største flyttbare havfarm, et 385 meter langt og 59 meter bredt oppdrettsanlegg, på utviklingstillatelse fra Fiskeridirektoratet. Den ligger i havet i Hadsel kommune, og skal kunne huse inntil 10 000 tonn laks. Pga problemer med lakselus og høy dødelighet i anlegget (opp mot en fjerdedel av fisken dør i merdene) vil ikke direktoratet gi selskapet lov til å gjøre om utviklingstillatelsene til ordinære konsesjoner.

Den største eieren i Nordlaks, Harald Inge Berg, er oppført med en formue på 12 milliarder kroner i 2019, det begynte med oppkjøp av et konkursbo for tretti år siden. Man skulle kanskje tro at noe av denne rikdommen tilflyter Hadsel kommune, men det gjør den ikke. Kommunen har dårlig økonomi. I budsjettbehandlinga i desember 2021 ble det foreslått at skoler, barnehager og legekontor skulle legges ned, at brannberedskapen ble redusert og gatelys skulle slås av for å spare kostnader.

Bør oppdrett må bli landbasert?

Oppdrettslaks som rømmer eller som smitter villaks med lus og andre sykdommer er et stort miljøproblem som må løses. Det umiddelbare svaret er at oppdrettsanleggene må på land med vannrensesystemer og muligheter for å ta vare rester av for. Det vil beskytte villaksen og havet, men hvordan «landbasert anlegg» løses er vel også viktigI 2019 var det 20 landbaserte anlegg i Norge og norsk kapital eller norske eierinteresser i ytterligere 10 anlegg i andre land (NorskFisk.no).

Her kommer tre eksempler fra virkeligheten:

Hydra – den flytende produksjonstanken

Nordlaks har flere innovative kort i ermet: I februar 2021 overtok de et selskap som het Hydra Salmon Company II AS. Selskapet hadde forut for overtakelsen fått tilsagn om fire utviklingstillatelser til utvikling av konseptet “produksjonstank”. Dette utviklingsprosjektet har Nordlaks nå overtatt, og jobber for å realisere produksjonstanken i tråd med tilsagnet som var gitt av Fiskeridirektoratet. Hydra er en flytende tank med diameter 78m med tett tak og faste vegger som går ned til 20 meter under havoverflaten. Maksimal tillatt biomasse: 3120 tonn. Rømningssikker er den helt klart, og det er muligheter for god fiskevelferd, siden de faste veggene beskytter mot bølger og uvær på en måte vanlige merder ikke gjør. (Fisk som skubbes mot hverandre i merdene når det er vind og bølger får sår og skader. Fisken blir redd og stressa, så oppdrett i værhardt klima med kaldt vann er ikke god dyrevelferd.)

Landbaserte oppdrettsfabrikker på steder uten kyst?

Den norske oppdrettslaksen er skapt i et laboratorium, og oppdrett har vært industri fra dag en. Hele produksjonsprosessen kan i prinsippet gjøres på ett sted, hvis oppdrett, slakting og bearbeiding samlokaliseres. Landbasert oppdrett baserer seg på såkalt RAS-teknologi, resirkulerende akvakultursystem. Det er i prinsippet det sammen som brukes i akvarium, der rensingen foregår med biofiltrering uten at store mengder vann skiftes ut. Det sparer ferskvann, samtidig som det er mulig å lage det habitatet som fisken trenger for å ha det bra. Det funker i akvariet, men for større oppdrettsanlegg er RAS ennå på prøvestadiet.

I Sverige er det under planlegging flere store landbasert oppdrettsanlegg uten kystkontakt, basert på norsk oppdrettskapital.  Et anlegg i Sotenäs kommune er et samarbeid mellom norske Lighthouse Finance og den svenske kommunen. Anlegget skal etter planen stå klart i 2023. Målet er å produsere 260.000 tonn laks årlig. Nærhet til eksportmarkedene, samt å slippe transport på norske vinterveier, trekkes fram som fordelaktig med plasseringen, samt velvilje lokalt når det kan gi 50-80 arbeidsplasser.  Ja, villaksen er i hvert fall trygg når produksjonen er på betryggende avstand fra hav og elver. Det er muligheter for gode helårsarbeidsplasser hvis fabrikken kan samle oppdrett, slakting og bearbeiding. Med en slik løsning vil lakseproduksjon bli likere produksjon av kylling.

Er det greit å bygge om holmer og skjær for å få næringa landbasert?

Gigante Salmon har sitt første landbaserte lakseoppdrettsanlegg under bygging på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune på Helgeland. Deres konsept er basert på et gjennomstrømmingssystem som det påstås at «kombinerer fordelene fra både konvensjonell og landbasert akvakultur» (fra nettsiden deres). De sier videre at «mer enn 50% av utslippene samles opp og kommer til nytte som gjødsel eller andre produkter i den sirkulære økonomien. Vannet som brukes i produksjonen hentes fra en dybde hvor det ikke lever lakselus, derfor unngår laksen i vårt anlegg påslag av parasitter og slipper å behandles for dette.»

Gigante Salmon Rødøy AS har tillatelse til å produsere 13731 MTB (maksimalt tillat biomasse, målt i tonn) på Lille Indre Rosøy. Byggingen av anlegget startet i september 2021, og produksjonsstart er planlagt i andre halvår 2023. Gigante Salmon er et opprinnelig familieeid selskap med lokal tilknytning, som har drevet med oppdrett siden 80-tallet. For å bruke mindre strøm og rense avløpsvannet mer enn opprinnelig planlagt, har selskapet nå i 2020 søkt om tillatelse til å etablere en steinfylling i sjøen utenfor Lille Indre Rosøy.

De samme eierinteressene står bak Gigante Havbruk, som vil bygge et landbasert oppdrettsanlegg på Feøya noen mil utenfor Bodø. Her er planen å sprenge ut store basseng på øya. Det er omstridt, for det er et stort synlig inngrep i naturen. De største bassengene på det planlagte oppdrettsanlegget er 250 meter lange.

Særlig berørt av den planlagte utbyggingen blir Fordypningsrommet i Fleinvær – et spesielt turistanlegg hvor folk kommer fra hele verden for finne fred og ro.

15. februar i år behandlet plankomiteen i Gildeskål kommune saken. Politikerne kunne enten avvise søknaden eller åpne for ei videre utredning før endelig avgjørelse blir tatt. De valgte det siste, men med knappest mulig flertall.

Her er det to næringsinteresser som står i motsetning til hverandre. Den ene vil varig endre på landskapet som den andre lever av. Avgjørelsen tas lokalt, og det fins ingen nasjonal strategi for hvor og hvordan landbasert oppdrett skal drives.

Tid for mer debatt?

Det kan tenkes at det har gått meg hus forbi, men jeg har ikke fått med meg noe høylytt debatt om oppdrett i Norge. I stor grad har nok debatten foregått i forskningsmiljøene og i bransjens egne organer. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten og i lokalsamfunn som er avhengig av både oppdrett og bearbeiding av fisk. Kysten vår og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.

Fornuftige krav kan være sterkere regulering og sannsynligvis en nedskalering av produksjonen heller enn en økning, slik sjømatnæringen ser for seg. Kanskje næringen bør prioritere kvalitet og dyrevelferd framfor økt produksjon.

Det må på plass en grunnrenteskatt, og tydelige krav om færre fisk pr. kubikk i merdene. Bearbeiding av fisk produsert i Norge skal foregå i Norge og det skal betales norsk lønn.

 

Hva er det arbeiderklassen drømmer om? Hvordan utvikler kapitalismen seg? Påvirker klassekampen arbeiderklassens visjoner? Gnist har møtt forfatter av boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden, Peder Martin Lysestøl, for å diskutere hvilket samfunn arbeiderklassen ønsket seg på 1920 tallet, og om drømmen om et annet samfunn fortsatt lever i dag.

---

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden.
Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Eivind Volder Rutle

 

Samtalen er gjennomført før krigen i Ukraina brøt ut.

 

Jokke Fjeldstad (JF): Arbeidstittelen til dette nummeret er det nye 20-tallet. Så tenkte vi kunne starte litt med et tilbakeblikk på det forrige, altså 1920-tallet. I media, populærkultur, og kanskje spesielt nå under Koronaen, blir 1920-tallet beskrevet som «det glade 20-tallet», men var 1920-tallet det glade 20-tallet for arbeiderklassen?

 

Peder Martin Lysestøl (PML): Strengt tatt så var jo det glade 20-tallet en kort periode fra siste del av første verdenskrig. Det var jobbetid for kapitalen – virkelig store penger å tjene fra krigen var slutt og fram til 1920. Høsten 1920 startet en lavkonjunktur, og de neste 15 årene ble situasjonen for arbeiderklassen bare verre og verre. Det kom tre svære streikeperioder, og det var massearbeidsløshet. Fra høsten 1920 og til andre verdenskrig var det stor arbeidsløshet og stor usikkerhet for arbeiderklassen. Selv om det var noen opp og nedturer, så var det samlet sett en dårlig periode for arbeiderklassen.

 

Arbeiderklassen gikk fra en veldig optimistisk og revolusjonær periode der folk trodde det var like før innføring av sosialisme. De var overbeviste om at kapitalismen ville bryte sammen. Den russiske revolusjonen hadde vist at det var mulig. Dette, i Norge perioden fra 1911 til 1923, da Arbeiderpartiet ble splitta, og kommunistene dannet et eget parti, var arbeiderklassen sin mest revolusjonære periode.

 

Skulle man sammenligne med hvordan vi har det i dag, med den gangen, så er det enorme forskjeller. Jeg tror ikke arbeiderklassen den gangen kunne ha forestilt seg hvordan arbeiderklassen i dag lever. Eller vice versa. Jeg tror ikke arbeiderklassen i dag kan forestille seg hvordan arbeiderklassen levde og tenkte ved inngangen til 1920-tallet.

 

Det glade 20-tallet er en beskrivelse som bare passer for en bitte liten del av det norske borgerskapet. Lavkonjunkturen som slo inn fra høsten 2020, førte til dårlige tider også for borgerskapet. Det ble mer aggressivt og truet med lønnsnedslag, og det stimulerte selvsagt også til framveksten av fascisme og høyrekrefter som fikk grobunn når arbeiderklassen ble litt hjelpeløs og visjonene om et annet samfunn ebbet litt av utover 20-tallet.

 

JF: 1920-tallet var et tiår med mange store streiker, klassekonflikter og lockouter. Kan man si konfliktnivået mellom arbeid og kapital var på et helt annet nivå på 1920-tallet?

 

PML: Konfliktnivået var noe helt annet på den tida. Det kan ikke sammenlignes med i dag. I dag har kapitalen fått et helt annet grep på arbeiderklassen. Markedsøkonomien fungerer helt annerledes. For arbeiderklassen var markedet den gangen bare et sted der den solgte sin arbeidskraft. Arbeiderklassen sloss for å få seg en jobb og overleve. I dag ser man derimot arbeiderklassen er integrert i markedsøkonomien. Markedsøkonomien har også erobra arbeiderklassen, etter min mening.

 

Den gangen var markedsøkonomien bare en liten del av verdensøkonomien. I dag er markedsøkonomien hele verdensøkonomien. Selv de fattigste landene er ganske sterkt integrert. I dag er både Kina og Russland sterkt integrert i markedsøkonomien. Vi kunne jo ikke engang forestille oss dette på 1970-tallet, at kapitalismen skulle greie å ha en sånn voldsom offensiv som den har hatt etter 1990. Det har vært en lang kapitalistisk offensiv, som nå trolig er å vei inn i en svær overproduksjonskrise. De årene vi har hatt nå, i hvert fall fram til finanskrisa i 2007, har vært glansår for kapitalen. Dette har vært en lang glansperiode som vi kan kalle den nyliberale revolusjon. Den ga et sprang for kapitalen.

 

JF: Du nevner den nyliberale revolusjonen og at markedsøkonomien har tatt kontroll over arbeiderklassen. Kunne du konkretisert hva du mener med det?

 

PML: Hvis du går tilbake til 1922 så fantes jo ikke noe sosialdemokrati, i hvert fall ikke i dagens betydning, som noen kraft. Selv Arbeiderpartiet var et sosialistisk parti. Sosialdemokratiet i dagens forstand form vokste fram etter siste verdenskrig. I dag er de største partiene sosialdemokratiske, og ideen om sosialisme står svakt. På den annen side har arbeiderklassen blitt nedsylta i gjeld og knytta til markedet på mange områder. En stor del av arbeiderklassen har masse materielle goder de tar vare på. De har brukbare boliger, de kan ha gode ferier, og de har unger som får god utdanning.

 

Arbeiderklassen på 1920-tallet besto stort sett av fattigfolk som kjempa for et annet samfunn. De hadde ingen tro på at de kunne få en brukbar verden innenfor rammene av kapitalismen. Det var det rett og slett ingen som trodde på. Selv høyresida i Arbeiderpartiet trodde at på en eller annen måte så må vi bli kvitt kapitalismen. Hvem er det som tror det i dag?

 

Man kan si at arbeiderklassen har blitt integrert i markedsøkonomien, og på den måten kan vi si fanget. Arbeiderklassen i dag spiller stort sett på kapitalens premisser. Den er nødt til å delta aktivt på et stort varemarked. Den bruker tida si på å kjøpe og selge. Den har visjonene sine knytta til materielle goder, ikke til et annet samfunn. Det finnes selvsagt unntak, noen få regner seg fortsatt som sosialister, men det er ingen fandenivoldsk kampkraft.

 

Arbeiderklassens visjoner på 1920-tallet

JF: Som en del av Storstreiken i 1921 tok arbeiderklassen kontroll over Hammerfest noen uker våren 1921. De fikk en smak på et annet samfunn under det som etterpå har blitt kjent som Hammerfestkommunen. Tenker du det må ha hatt noe å si for de visjonene folk kunne se for seg, ikke bare den russiske revolusjonen som en veldig stor ting, men også disse små opprørene der man i et øyeblikk kjente på friheten?

 

PML: Det var flere sånne opprør og situasjoner i mange byer i Europa. Bare tenk på Wien og Budapest. Det var store byer som var overtatt av radikale sosialdemokrater eller sosialister. Det var mange som hadde store drømmer. Og kapitalen var selvsagt i forferdelig villrede fordi de ennå ikke hadde konsolidert makta si. Den hadde ikke kontroll over fagbevegelsen.

I dag har borgerskapet kontroll med fagbevegelsen. Jeg hørte en debatt på radioen om at vi skal ha frie forhandlinger, og at regjeringspartiet Arbeiderpartiet sa at man er imot å blande seg inn i den frie forhandlingsretten. Men det finnes ikke fri forhandlingsrett. Trepartsforhandlinger, det tekniske beregningsutvalget og frontfagsmodellen går ut på å ha full kontroll. Det ser vi også på oppgjørene. De går omtrent på millimeteren på hva som er avtalt i frontfaget. Det viser at fagbevegelsen er veldig bundet.

JF: Både NKP og AP hadde jo en identitet som sosialistiske og revolusjonære partier på 20-tallet. Men etter at de skilte lag, så førte de ganske destruktive kamper mot hverandre. Hvordan påvirket denne splittelsen av Arbeiderpartiet diskusjonen om sosialismen og strategien for å oppnå den?

 

PML: Før 1923 var det jo også en venstrefløy og høyrefløy i arbeiderpartiet. Det var folk som gikk inn for den parlamentariske veien og folk som gikk inn for den revolusjonære veien. Martin Tranmæl var blant dem som spilte på to hester. Han lot som om han var for den revolusjonære veien, men strengt tatt var han egentlig for den parlamentariske veien.

 

Den revolusjonære linja sto veldig sterkt fram til 30-tallet. Troen på den parlamentariske veien var svakere, særlig etter den russiske revolusjonen, som jo skapte en bevissthet om begrensningene til den borgerlige parlamentarismen. Man var mye mer kritisk til den. Men i dag er jo alle arbeiderpartiene med på den uten å være kritisk. Man har akseptert den borgerlige parlamentarismen som det man kaller demokrati.

 

I 1920 fantes det 37 arbeideraviser i Norge. Arbeidere over hele landet hadde sin arbeideravis. Så man fikk lest nyheter med arbeiderklasseperspektiv. Sammenlignet med i dag er det stor forskjell. Bare se på Dagbladet, VG og Aftenposten. Noen har jo selvsagt Klassekampen så de får litt perspektiv, men på 1920-tallet var det noe helt annet.

 

JF: Hvordan tror du rivaliseringa mellom Arbeiderpartiet og NKP påvirket diskusjonen om sosialisme på 1920-tallet?

 

PML: Det er klart at utviklinga av fascismen ideologisk sett ble en stor fordel for sosialdemokratiet fordi man ble så opptatt av enhetsfront mot fascismen. Man måtte ikke være for skarp, man måtte ikke skyve folk ifra seg. Man måtte ha med seg folk, det var jo liv og død det dreide seg om. Hvis man ikke fikk med seg folk, så kunne fascismen vinne. Og det var jo livsfarlig. De hadde jo vist i Europa at de tok liv av folk og herja. Denne perioden ble en friperiode for sosialdemokratiet til å vinne fram. Venstresida ble nødt til å rykke tilbake.

Visjoner og solidaritet

JF: Kampen om arbeidstida er viktig i boka di. Først hadde vi kampen for 10 timersdagen, så for 8 timersdagen. Kampen for kortere arbeidsdag må ha vært en stor inspirasjon for arbeiderklassen og at de så for seg at det var mulig med et annet samfunn. Tror du kampen for 6-timersdagen kan spille en slik rolle i dag?

 

PML: Det tror jeg, fordi folk lever veldig travelt. Særlig barnefamiliene lever veldig travelt i dag. Blant dem jeg kjenner, går det i ett. De har ikke tid til å lese bøker en gang. Veldig mange tror at velstanden vår vil bryte sammen hvis vi får 6-timersdag. Ideen om at vi ikke har råd til 6-timersdagen har slått veldig sterkt an. Du har jo lest i boka om de visjonære sosialistene som gikk inn for 2 og en halv timers dag. Til og med Keynes mente at vi kunne i framtida redusere arbeidstida kraftig. Han så for seg at det var en mulighet. Men i dag er det nesten ingen som sier sånt, at vi kan redusere arbeidstida så kraftig. Det å være for 6-timersdagen er i dag nesten ekstremt.

 

Å få gjenreist 6-timersdagen er veldig viktig. Her må fagbevegelsen gå i spissen. Mange fagforeninger har det jo med som en parole langt bak i programmet, men det er ikke noen spiss sak. Det trenger vi at det blir.

 

En annen sak er kollektiv boligbygging. Det fenger unge folk som ikke har hørt om det, veldig. Det burde vært arrangert en stor boligkonferanse der vi fikk lansert en annen måte å bo på. Det har aldri ligget så til rette for kollektive boformer, ikke minst fordi 40 prosent av husholdene er en-personhushold. Kunne stilt spørsmålet «Finnes det en annen måte å bo på». Nå bygges det bittesmå leiligheter i Trondheim, beregnet på husholdninger med én person. Det har potensiale for å bli slum. Det er store blokkomplekser på rekke og rad, der man skal bo én og én, i hus av dårlig kvalitet. Og mange blir boende aleine, så det ligger til rette for å kjøre en offensiv på det også.

 

JF: Mot slutten av boka di peker du på at arbeiderklassen er global. At det i tredje verden er mange klassekamper vi ikke får med oss en gang. Satt litt på spissen er solidaritetens tid forbi i arbeiderklassen?

 

PML: Solidariteten er der, men den er på et lavt nivå. Man kan si at det ebber. Jeg mener arbeiderklassen er fanga av nasjonen. Det er klart at nasjonalismen har en posisjon som aldri før. Norsk patriotisme er på et kjempehøyt nivå. Nå er man opptatt av det norske grønne skiftet, den norske idretten, den norske ditten og det norske datten.

 

Se når vi diskuterer klimautslipp, så er vi bare opptatt av klimautslipp i Norge. Det som derimot er viktig er klimautslipp i verden, klimautslipp i Norge spiller i denne sammenhengen en liten rolle.

 

Jeg tror at hvis sosialistene i 1920 hadde møtt sosialistene i dag så ville de blitt skremt av troen på eget borgerskap. De ville ikke kjent seg igjen i det hele tatt. Frontfagsmodellen for eksempel er lagt til rette for at vi ikke skal skremme vekk eksportindustrien. Den er lagt til rette for at kapitalistene skal tjene penger, og når de har tjent penger så kan vi få litt lønn. Det ville de ikke trodd var mulig i 1920.

 

JF: Velferdskapitalismen, sosialdemokratiet og klassekompromisset har skapt en fortelling om annerledeslandet Norge. At «Norge er det landet det er best å bo i». Står dette i veien for større visjoner hos arbeiderklassen her hjemme?

 

PML: Det tror jeg, absolutt. Visjonen om Norge som annerledeslandet er ganske sterk. Det er klart at vi har hatt så gode levekår, lange perioder med jevn lønnsøkning. Men nå har det vært stagnasjon i flere år. Boligprisene er så alvorlige at folk er helt forgjeldet. Prisstiginga er høy, og samtidig er lønnsutviklinga lav. Ideen om at i Norge har vi det så bra, og om at samfunnet vårt er så solid, den vil kanskje etter hvert bli vanskeligere å opprettholde når protestene øker. Det har jo vært protester i år. Protestene mot strømkrisa har bevist at folk ikke finner seg i hva som helst. De reagerer jo, og dette kan spre seg. Men jeg håper at folk greier å se utover sin egen kommune og egne nasjonale grenser. Det er en politisk jobb, det er noe som ikke kommer av seg sjøl.

 

På vei inn i en overproduksjonskrise

JF: Vi må se litt på hvordan det står til med kapitalismen nå. Mange lurer på hvordan kapitalismen vil utvikle seg. Hva er de viktigste tegnene på at det går dårlig for USA framover?

 

PML: Finanskrisa i 2007–9 var et skikkelig smell for USA og vestlig kapitalisme. Den økonomiske veksten har vært lav lenge nå. Verdensbankens prognoser framover er ganske negative. Det er selvsagt vanskelig å spå om dette på kort sikt, men på litt lengre sikt så ser det ut for meg at både USA og verden er preget av en kommende overproduksjonskrise. Det ser slik ut fordi kapitalen må ekspandere i alle land, og i tillegg har du fått en kinesisk ekspansjon. Men hvilke nye markeder står igjen å erobre? Hele Øst-Europa kan få en ny økonomisk utvikling, og Russland er også et land som kan få en økonomisk vekst og bli et viktig marked, men med hensyn til veksten i produksjonen synes jeg det er vanskelig å se at du kan få store nok nye markeder. Krigen i Ukraina kan bli et midlertidig pusterom for kapitalen. Våpenindustrien får en kraftig stimulans.

 

Den nyliberale revolusjonen erobra den tredje verden. Dette er kjempeviktige markeder. Den erobra India, Kina og Russland etter hvert som de åpna seg. Men den nyliberale revolusjonens epoke er nå 30–40 år gammel. Det er ikke nå nye markeder som ligger og venter på å bli erobra av storkapitalen. Den konkurrerer seg imellom, og den konkurransen vil bli hardere. Nå har USA Kina som den store konkurrenten vesten ikke har kontroll over. Kina styres langt på vei av det kinesiske kommunistpartiet, med en styrt kapitalisme som kan vise seg å være adskillig mer effektiv enn vestens markedskapitalisme.

 

JF: Men Kinesisk kapitalisme, kan den vokse inn i himmelen eller vil den treffe veggen en gang?

 

PML: Nei den har heller ikke uendelig vekstpotensial. Den har jo hentet ut mye av potensialet sitt ved at kinesiske bønder har rykket inn til byene som billig arbeidskraft. Kinesisk kapital har investert og kjøpt seg opp iblant annet Afrika. Kina eksporterer en rekke billige varer til vesten, samtidig som de konkurrerer, noe som skjerper motsetningene. Hvordan kapitalismen skal løse disse problemene, veit jeg ikke. Sosialismen kunne løst det med at vi samarbeida og forhandla og ble enige om å redusere arbeidstida og bruke arbeidskrafta på en annen måte. Men kapitalistene tenker ikke sånn, de vil bare produsere mer og mer. De må gjøre det for å kunne øke profitten. Så lenge du er nødt til å maksimere profitten, så får du også overproduksjonskriser.

 

Jeg er vara til bystyret i Trondheim og var på et møte i finanskomiteen i går hvor vi diskuterte om pensjonsfondet skulle kjøpe mer aksjer. Finansdirektøren holdt foredrag om hvor viktig det var, og hvor mye kommunen kunne tjene på aksjer. Så viste han noen kurver. Det var helt fantastisk og helt uten motforestillinger, alt går bare en vei. Nå har vi 30 prosent aksjeandel, og han ser ingen grunn til ikke at vi kan øke aksjeandel. Det er utrolig naivt, men byråkratene har klokketro på kapitalismen. De følger ikke med på hva som skjer i kapitalismen. Det er helt ekstremt kortsiktig perspektiv der de bare ser fra måned til måned. Det tror jeg er typisk i et samfunn som Norge, at folk ikke er opptatt av de store linjene og hvorfor skulle de være det. De har det som regel greit.

 

JF: Er krigshissinga mellom USA og Russland et tegn på at krisa i kapitalismen skjerper seg?

 

PML: Jeg tolker det som et tegn på at USAs økonomiske og politiske situasjon er svekket. USA hadde en kjempeoffensiv etter 1990. De raserte Midtøsten og rykket fram med baser i flere nye deler av verden. Men den perioden er nå over. USA er nå presset av Kina som rykker fram. De tar masse initiativ, invester og får nye venner. Dette gjør at USA komme i dårlig lys. Langsomt, men sikkert, dyttes USA tilbake. Og amerikansk våpenindustri og storkapital er helt sikkert rasende og presser regjeringa. Jeg tipper at amerikansk våpenindustri er veldig fornøyd med økt spenning i Ukraina, akkurat som den var fornøyd med det som skjedde i Midtøsten, og som gjorde at de har fått solgt noe enormt med våpen de senere årene. Israel, Saudi, Marokko og Tunisia har alle kjøpt opp våpen, sikkert også land i Øst-Europa. India har også kjøpt mengder av våpen. Jeg vurderer det som at dette er en ganske farlig tid.

 

JF: Grønn industri kan det redde kapitalismen og miljøet?

 

PML: Dette er en ren illusjon. Kapitalen er ikke interessert i noen green new deal hvis den ikke tjener penger. Du får ikke kapitalen til å subsidiere grønn industri. Når man nå går inn for grønn industrialisering, er det viktig å huske på at det er staten som må gjøre det. Da må de utfordre kapitalismen som system, og da blir dette svære politiske spørsmål. Næringslivet har jo redusert utslippene ganske mye i industrien fordi de har sendt alle utslippene til tredje verden. Det at utslippene går ned i Norge, har mye med at vi ikke har lengre industri som forurenser så mye. Dessuten har Norge mye rein kraft, så da blir det ikke så store forurensninger fra det som er igjen.

 

JF: Det er jo viktig å ha med det globale perspektivet. Vi må ikke se oss blind på den norske kapitalismen.

 

PML: Norge er blant landene der kapitalismen til nå har fungert best, rett og slett fordi vi har et ganske stort hjemmemarked. Vi har en betydelig offentlig sektor, vi har en arbeiderklasse og en middelklasse som har relativ høy levestandard og kjøpekraft, og vi har enorme oljerikdommer som har gitt store superprofitter. Norge har trolig verdens største middelklasse. Dette er viktig for å sikre kjøpekraft til kapitalen, og det er en viktig politisk buffer for å unngå for store spenninger i samfunnet mellom klassene.

 

I andre deler av verden står klassemotsetningene mye sterkere. I dag tror jeg visjonene om sosialisme må komme fra de store politiske kampene som skjer i land som India, Kina, Filippinene, Indonesia og Egypt, land der du har en stor arbeiderklasse nå som begynner å få erfaring og organisering, der markedet og kapitalen ikke har samme grep på arbeiderklassen som her.

 

Men ved hardt arbeid fra oss så er det også mulig at arbeiderklassen i Norge også får nye ideer og visjoner. Det krever at vi løfter de strategiske diskusjonene, er opptatt av internasjonale spørsmål, teori og ideologi. Gnist er en av de redskapene vi har til det.

 

Artikkelen er et utdrag fra boka A People’s Guide to Capitalism, an Introduction to Marxist Economics, 293 sider, Haymarket Books (2020).

Dersom det som gjør varer til varer, er at de produseres for bytte, står vi med ett overfor en ny gåte – hvordan byttes de? Hva bestemmer deres verdier i forhold til andre varer?

---

Av Hadas Thier er aktivist, forfatter og sosialist. Hun bor i Brooklyn, New York

Marx skilte mellom to ulike typer verdier vi tillegger godene – bruksverdier og bytteverdier. Bruksverdien av en ting sier noe om hvordan den brukes. Bruksverdien av et brød, er at det gir næring. Bruksverdien av en stol er at man kan sitte på den. Og så videre. Uavhengig av hvorvidt noe selges på et marked, har det en bruksverdi så lenge det er nyttig for noen. Alle samfunn har altså produsert bruksverdier, uten hensyn til hvorvidt disse tingene har vært varer som skal byttes. Også i dagens kapitalistiske system er det enkelte bruksverdier, som luft, som fortsatt ikke er varer. Hvis vi ser bort fra en og annen kuriositet med «frisk luft» på glass, har kapitalismen ikke funnet ut hvordan det er mulig å tappe lufta vi puster inn, på flasker og selge den til oss.

Marx stilte seg ikke til doms over hva det betyr at noe er nyttig. Han skrev:

Karakteren av disse behovene, om de f.eks. har sitt utspring i magen eller i fantasien, forandrer ikke noe på saken. Det dreier seg her heller ikke om hvordan tingen tilfredsstiller det menneskelige behovet, om den gjør det umiddelbart som livsmiddel, dvs. for forbruksgjenstand eller om den gjør det via en omvei, som produksjonsmiddel [produserer andre varer].

Når alt kommer til alt, har noe en bruksverdi dersom noen har et ønske om eller et behov for det – enten det er noe så grunnleggende som brød, så destruktivt som dronebombere, eller så trivielt som 1980-tallets samlinger med Garbage Pail Kids og 1990-tallets samlinger med Beanie Babies.

Noen bruksverdier er universelle. Alle trenger luft. Alle trenger en eller annen form for næring, enten den kommer fra ris, kål eller kjeks. Men andre bruksverdier er geografisk, kulturelt og historisk bestemt. Hvorvidt det er et behov for eller ønske om et produkt, er en vurdering som ikke er fastsatt eller fordeler seg jevnt. Folk som bor i forstedene, vil antakelig trenge gressklipper, hekksaks og hageredskaper, mens noen som bor i en leilighet i New York City, neppe vil ha ønske om eller plass til slike ting.

Varenes skiftende og ofte subjektive «nytte» er en av årsakene til at dette ikke kan være det som bestemmer hvor mye noe er verdt på markedet. Siden en enkelt vare ofte kan være mer eller mindre nyttig for enkelte mennesker, sier logikken, vil hver enkelt være villig til å betale ulike summer for et bestemt gode. Den lokale kaffebaren ville kunne ha solgt muffins til varierende priser, alt etter hvor sulten hver kunde er. Selv om de gjennomsnittlige behovene tas i betraktning, gir dette ingen mening som et mål for bytteverdien, ei heller i tilfeller der nyttehierarkiet er mer gitt. Om så var tilfellet, ville brød vært dyrere enn biler, og definitivt dyrere enn diamanter.

Så hva er det som bestemmer varenes relative verdi? For å svare på dette spørsmålet, skiller Marx mellom bruksverdien og bytteverdien av en ting, mengden en vare byttes mot en annen i. Mens bruksverdier er av kvalitativ natur – det betyr mye for meg hvorvidt noe er en stol eller et brød før jeg setter meg ned – er bytteverdier rent kvantitative. Hvor mange brød danner en pengeekvivalent for en enkelt stol. Den russiske revolusjonære Vladimir Lenin oppsummerte Marx’ tilnærming slik:

En vare er for det første en ting som tilfredsstiller et eller annet menneskelig behov; for det andre er den en ting som kan byttes mot en annen ting. Tingens brukbarhet gjør den til en bruksverdi. Bytteverdien (eller simpelthen verdien) er framfor alt et forhold – en proporsjon; etter dette forhold blir et bestemt antall bruksverdier av et visst slag byttet mot et bestemt antall bruksverdier av et annet slag. Den daglige erfaringen viser oss at millioner og milliarder av slike byttehandlinger stadig likestiller alle mulige bruksverdier med hverandre, selv de mest ulike som ikke kan sammenlignes med hverandre.

Disse millioner og milliarder (i dag trillioner på trillioner) av byttehandlinger utgjør kapitalismens daglige liv og åndedrett. Varebytteprosessen er i seg selv en historisk forutsetning. Så lenge handel mellom stammer eller individer var tilfeldig eller episodisk, var det ikke noe behov for noe klart mål av deres relative verdier. Men så snart regelmessige byttenettverk og lokale markeder slo rot, så ble det behov for presise beregninger. Som Marx forklarte det:

Varebyttet begynner der fellesskapet slutter, ved de punktene der det har kontakt med fremmede fellesskap […] Så snart tingene først har blitt varer utad, blir de som en følge av dette også varer i fellesskapets indre liv. Deres kvantitative bytteforhold er først helt tilfeldig. Varene er mulig å bytte fordi eierne er villige til gjensidig å skille seg av med dem. Men etter hvert blir det et fast behov for fremmede bruksgjenstander. Ved at byttet stadig blir gjentatt, blir det en regelmessig samfunnsmessig prosess. Ettersom tida går, må i hvert fall en del av arbeidsproduktene bli produsert for å bli byttet. Fra dette øyeblikket blir på den ene sida skillet mellom den nytten tingen har for det umiddelbare behovet og nytten den har som bytteobjekt, fast etablert. Dens bruksverdi skiller seg fra dens bytteverdi. På den andre sida blir det kvantitative forholdet de blir byttet i, avhengig av produksjonen sjøl. Gjennom vanen blir de bestemt som verdistørrelser.

Det kapitalistiske samfunnet er organisert rundt varenes kvantitative bytteverdi, ikke det kvalitative menneskelige behovet for bruksverdier. Selv om du eller jeg hovedsakelig er opptatt av bruksverdien av en ting, om vi kan sitte på en stol eller et brød, så bryr ikke en kapitalist seg om hva en vare brukes til, så lenge den skaffer ham penger. Bruksverdier betyr bare noe for kapitalister i den forstand at de vet at de må produsere noe som kan bli solgt, og de kan ikke selge ubrukelige ting. Det som derimot betyr mest, er bytteverdien – hvor mye penger de kan tjene på å selge disse godene. Sagt på en annen måte er ikke systemets hovedbekymring bruksverdien av korn og hvorvidt det er mennesker som må spise, det er snarere bytteverdien som betyr noe – hvorvidt kornet kan byttes og mot hvor mye. Derfor er kapitalismen ansvarlig for slike groteskheter som å dumpe kornreserver i havet i stedet for å selge dem med tap for å mette sultende mennesker. Samtidig spys grenseløse mengder av plastikk og engangsartikler ut uten hensyn til menneskelige og miljømessige konsekvenser.

Spørsmålet om hvordan bytteverdien bestemmes er derfor avgjørende for å forstå hva som holder kapitalismen gående. I samfunnet vårt er det en alminnelig antakelse at bytteverdien på en eller annen måte er en iboende karakteristikk ved et produkt. En gjennomsnittlig bil er for eksempel utvilsomt bare «verdt» om lag 30 000 dollar. Likevel finnes det ingen fysisk manifestasjon av denne verdien. Du kan inspisere den fysiske bilen alt du vil, men du vil ikke se, føle eller kjenne bytteverdien. «Hittil har ingen kjemiker oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter.»

I byttesfæren har vi selvsagt ingen nytte av å måle fysiske kvaliteter. Hvordan sammenligner du for eksempel et stykke ost med en sykkel? Hvis vi handler høy mot høy, er det enkelt. Da ville vi lagt høyet på en vekt og målt lik vekt for et rettferdig bytte. Men det ville selvsagt vært et meningsløst bytte. Det er forskjellen mellom bytteverdier som gjør at vi kan bytte dem – og vi kan åpenbart ikke veie en tønne med korn mot en kjele med suppe for å avgjøre bytteforholdet dem imellom. Hvordan kan to ting som besitter usammenlignbare kvaliteter, sammenlignes eller likestilles?

Den ene egenskapen alle varer har til felles, og som «verdien» deres kan bestemmes gjennom, er at de alle er et produkt av menneskelig arbeid. For å si det med Marx har varer, «til tross for sine varierte uttrykk, en fellesnevner.» Varer kan byttes i henhold til den relative mengden arbeidstid det tar å produsere dem. Denne grunnleggende ideen er kjernebegrepet i det vi kjenner som arbeidsverditeorien, som vi forklarer nærmere senere.

Men før vi kommer så langt, la oss se på et siste punkt vedrørende varenes doble natur – bruksverdier og bytteverdier. Forskjellen eller motsigelsen mellom, og enheten av, kvalitet (bruksverdi) og kvantitet (verdi) er et gjentagende tema i Kapitalens første bok. Den ene typen verdi forårsaker ikke den andre (hvor nyttig en ting er, bestemmer ikke dens verdi på markedet, og verdien på markedet avgjør ikke hvor nyttig en ting er for oss). Likevel, til tross for denne manglende årsakssammenhengen, så påvirker disse to verdiene av varen hverandre. De kan ikke skilles fra hverandre. Som marxisten David Harvey har formulert det (har) «varen, et enhetlig konsept, […] to aspekter. Likevel kan du ikke dele varen i to og si at dette er bytteverdien og dette er bruksverdien. Nei, varen er en enhet, men innenfor denne enheten er det et dobbelt aspekt.»

En ting kan være en bruksverdi uten å ha en bytteverdi. Hvis du baker en kake, vil du bruke den når du spiser den, men med mindre du legger den ut for salg, har den ingen bytteverdi. Samtidig kan ikke en ting ha bytteverdi om den ikke har bruksverdi. Hvis du baker en haug med vonde, uspiselige kaker du vil selge på markedet, og hvis ingen har bruk for vonde, uspiselige kaker, da har disse kakene ingen bruksverdi – uansett hvor lang tid du har brukt på å bake dem! Tingen må ikke være nyttig for den eller dem som har produsert den. Og det er hensikten med å ha et marked – å finne en kjøper som har bruk for det du har skapt.

Det er nettopp det faktum at en ting ikke har bruksverdi for produsenten som gjør at den kan være en bytteverdi. Hvis en skredder syr en kåpe for å bruke den, kan hun ikke samtidig selge den til en annen. En ting som har bruksverdi for skredderen, kan ikke samtidig ha en bytteverdi for salg. Men hvis hun lager to kåper, og realistisk sett bare kan bruke én, så er det nettopp det faktum at den andre kåpen er overflødig og derfor ikke har noen bruksverdi, som gir den potensial til å være en bytteverdi.

Enkelt sagt kan du enten bo i huset ditt eller selge det. Du kan ikke få i både pose og sekk.

Det finnes to rammefortellinger om Russlands invasjon av Ukraina, enten at det er Putin-regimets autoritære karakter, eller at det er USA/NATO sine handlinger som har skylda. Artikkelforfatteren ser på disse to forklaringsmodellene, og prøver å gi mer forståelse for bakgrunnen for krigen. Hvordan bør venstresidas svar på krigen skille seg fra høyresida, selv om vi står sammen mot invasjonen?

---

Av Ivar Espås Vangen, historielektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt
Foto: Noah Eleazar

Den 24. februar 2022 innledet Russland en fullskala invasjon av nabolandet Ukraina. Angrepet er et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig, og er et åpenbart overgrep fra Russlands side. Det finnes ingen grunn til at denne invasjonen bør forsvares eller støttes. For framtida er det likevel viktig at vi sosialister evner å analysere bakgrunnen for krigen, og hvorfor venstresidas svar bør skille seg fra svarene hos høyrekreftene og NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å skildre to av de sentrale rammefortellingene om Russlands angrep på Ukraina, og hva jeg mener er den riktige forståelsen av disse. Jeg vil også gjennomgå hva som antakelig ligger til grunn for den norske radikale venstresidas motvilje mot å bistå Ukraina med våpen, før jeg til slutt vil prøve å vurdere de foreløpige utsiktene til en avslutning på krigen, slik situasjonen fremstår nå etter en måned.

Det udemokratiske og imperialistiske Russland

Den første rammefortellinga om den russiske invasjonens årsaker, som også er den mest utbredte forklaringa både i Norge og resten av NATO, forstår krigen som et resultat av Putin-regimets autoritære karakter og imperialistiske ambisjoner om å dominere sine naboland, ikke minst tidligere sovjetrepublikker med store russisktalende minoriteter som Ukraina. Russlands ikke-demokratiske innenrikspolitikk får i så måte direkte konsekvenser for landets utenrikspolitikk. Ifølge denne rammefortellinga er det fåfengt å leite etter diplomatiske løsninger så lenge russerne ikke gjennomfører et regimeskifte i eget land. Et demokratisk Russland vil underforstått føre en helt annen utenrikspolitikk. Alle forsøk på kompromisser og konsesjoner før et slikt regimeskifte eventuelt finner sted, vil invitere til fornya russisk aggresjon andre steder. Løsningen på krigen blir derfor å sende så mange våpen og frivillige som mulig til Ukraina, slik at de kan drepe så mange russiske soldater som mulig, og dermed i kombinasjon med sanksjoner mot russisk økonomi tvinge Kreml til å oppgi ambisjonene sine.

NATO-utvidelser skaper usikkerhet

Den andre rammefortellinga vektlegger i større grad USA/NATOs handlinger de siste par–tre tiåra. Flere NATO-utvidelser, bombinga av Serbia i 1999 og opphevelsen av ABM-avtalen i 2002 som begrenset stormaktenes utplassering av missilforsvar i Europa, trekkes gjerne fram. Det som likevel fremheves som det viktigste er imidlertid NATOs vedtak fra 2008 om at Ukraina og Georgia «(…) skal bli medlemmer av NATO».[ref]https://www.nato.int/cps/en/natolive/official_texts_8443.htm[/ref] Ifølge denne rammefortellinga, har disse handlingene bidratt til å skape en stadig økende følelse av usikkerhet hos Russland, noe som toppet seg i 2014, da både USA og EU støttet kuppet i Ukraina, hvor den relativt Russland-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj ble tvunget til å rømme landet. Den påfølgende russiske annekteringa av Krimhalvøya og støtten til det væpna opprøret i Øst-Ukraina, blir dermed forstått som, om ikke defensive, så i alle fall reaktive reaksjoner på Vestens utvidede innflytelsessfære i områder Russland anerkjenner som vitale for egen sikkerhet. Løsninga ifølge denne rammefortellingas tilhengere vil derfor være å slå fast entydig at det ikke er aktuelt med flere NATO-utvidelse, og at man må være villige til å anerkjenne enkelte av Russlands krav, for eksempel at Krim skal anses som russisk territorium.

Stormakters kontroll over nabostater

Sjøl er jeg av den oppfatning at begge rammefortellingene har litt rett. Jeg er enig i kritikken av Russlands diktatoriske tendenser, og at denne krigen kunne ha vært unngått også fra Moskvas side. Jeg stiller meg derimot tvilende til at krigen avslører Russlands «egentlige» hensikter overfor alle naboland, inkludert Norge. Jeg mener også at det er grunn til å tro at en annen politikk fra NATOs side muligens, men bare muligens, også kunne ha bidratt til å forhindre krigen. Som alle andre stormakter gjennom historia, søker Russland å ha kontroll over sine nabostater. Dette innebærer i første rekke å holde andre stormakter unna. Ingen stormakt vil uten videre tillate at en annen stormakt etablerer seg militært i sitt nærområde. USA har for eksempel siden 1823 operert etter den såkalte «Monroe-doktrinen» som slo fast at Washington ikke ville tillate noen europeisk stormakt å etablere seg på den vestlige halvkule. Selve høydepunktet for denne ble nådd i 1962, da president Kennedy i møte med utplasseringa av sovjetiske atomraketter på Cuba, trua med regelrett atomkrig om disse ikke blei fjerna. Vi kan alle prise oss lykkelige for at Sovjetunionen forsto alvoret og trakk dem tilbake. Denne episoden viser tydelig alvoret som ligger til grunn når man pirker bort i stormakters vitale sikkerhetsinteresser. Som antiimperialister kan vi godt mene det var fullstendig riktig at Sovjetunionen tilbød seg å plassere atomraketter på Cuba, slik at de kunne forsvare seg mot nye amerikanske invasjoner. Men i en verden hvor kjernefysisk krig kan ødelegge all menneskelig sivilisasjon vi kjenner den, holder det ikke alltid å ha moralsk rett.

Ukraina har for Russland mye den samme statusen som Cuba har for USA. Russland har gjennom flere år vist at de er villige til å ty til vold for å hindre at USA gjennom NATO får fotfeste der. Dette handler ikke nødvendigvis om at Russland frykter at NATO uten videre skal bruke Ukraina til å angripe Russland, men om at man oppnår enda større makt til å legge press i andre sikkerhetspolitiske krisesituasjoner. Den allerede minimale varslingstida NATO og Russland i dag har dersom man mistenker at et angrep er nært forestående, vil minke enda mer om Ukraina tas opp i NATO. I en situasjon med økt spenning og fiendskap mellom disse, vil dette innebære at faren for atomkrig også øker.

Utbryterrepublikker

Vestens uttalte målsetting om å innlemme Ukraina i NATO og støtta til det som fra Moskva framsto som et regelrett statskupp i Kyiv i 2014, oppfattes forståelig nok som aggressive handlinger fra Moskva. Fram til 2014 var forholdet mellom Russland og Ukraina riktig nok vekslende, alt etter som hvilke presidenter som styrte i Kyiv, men det foreligger ingenting som tyder på at Russland planla å invadere eller okkupere deler av landet før kuppet. Sia 2014 har Russland derfor både annektert Krimhalvøya, samt støtta væpna opprør i Øst-Ukraina, hvor befolkninga tradisjonelt har vært betydelig mer Russland-vennlige enn i vest. Mens Russland støtta opprørerne, har USA og NATO på sin side støtta de forskjellige makthaverne i Kyiv. Valget av Donald Trump som president i 2016 endra ikke på dette. Faktisk var det Trump som omsider greide å overbevise Kongressen om også å sende tunge våpen. Fra 2014 til 2022 hadde 14 000 mennesker blitt drept i denne krigen. Russlands foretrukne løsning kan man spore i de såkalte Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, hvor Ukraina blant anna forplikta seg til å innvilge utstrakt autonomi til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. Viljen til å gjennomføre disse har vært lite til stede i Kyiv, blant annet fordi det ville ha vært umulig å rettferdiggjøre overfor velgere og opposisjon. Fra USA og NATOs side har avtalene i praksis blitt sett på som døde. Samtidig har NATO holdt på vedtaket fra 2008, og så seint som i januar 2022 kunne Jens Stoltenberg erklære at NATO skal «hjelpe Ukraina på veien til medlemskap». Det er ingen grunn til å tro at ikke Russland fikk med seg dette.

De siste par åra tyda dessuten mye på at Ukraina, med hjelp av våpenstøtta fra Vesten, ville forsøke å gjenerobre utbryterrepublikkene med makt. En slik krig ville garantert ha blitt svært brutal, men landet ville uansett ha folkeretten på sin side. For Russland kunne dette imidlertid ført til et enormt flyktningproblem, og samtidig fratatt dem den kanskje viktigste brekkstanga de hadde mot ukrainsk NATO-medlemskap – nemlig den uavklarte krigssituasjonen i Øst-Ukraina. Den nåværende russiske invasjonen er trolig et siste forsøk på å avgjøre Ukrainas skjebne for all overskuelig framtid, ettersom man ikke vant fram med truslene og kravlista før jul. Et «demilitarisert» og «av-nazifisert» Ukraina med grunnlovsfesta nøytralitet, som også anerkjenner russisk overhøyhet over Krim og sjølstendighet for Donetsk og Luhansk, vil være en kjempeseier for Putin, tross de ekstreme økonomiske og politiske kostnadene.

Hele menneskeheten er gisler

Så er spørsmålet: betyr dette at Russland «ikke hadde noe valg», eller at Vesten har «skylda» eller ansvaret for krigen? Nei, så absolutt ikke. Det er nok riktig at NATO har ignorert russiske advarsler og holdt fast på ukrainsk NATO-medlemskap sjøl om dette i praksis har vært uaktuelt, på tross av at man hele veien har visst hva Russland har vært kapable til å gjøre. Men dette betyr ikke at det uunngåelig at Russland kom til å angripe – bare at det er mer sannsynlig. Den siste og avgjørende beslutninga ligger uansett i Moskva. Russland kunne tross alt ha valgt å gjøre ingenting, eller eventuelt «bare» befesta stillinga si i Øst-Ukraina. Ingen stat kan påberope seg at den «tvinges» til å gjennomføre en angrepskrig. Med denne krigen viser Russland en åpenbar forakt for både folkerett, menneskeliv og fredelig sameksistens over landegrensene. De viser også at de ikke bryr seg om de eksistensielle truslene menneskeheten står overfor, nemlig klima- og miljøkrisa, og trusselen om atomkrig. Akkurat som USA i 1962, holder Russland nå hele menneskeheten som gisler, samtidig som de dreper og lemlester uskyldige mennesker i sitt eget naboland.

I Norge har venstresida hatt stemmer som har plassert seg i begge de nevnte rammefortellingene. De offisielle uttalelsene har likevel vært fullstendig klare på at krigen er en folkerettsstridig angrepskrig fra Russlands side, og at det primære ansvaret følgelig ligger i Moskva – ikke hos NATO. I tillegg til å støtte målretta økonomiske sanksjoner mot regimet i Moskva, har Rødt dessuten foreslått både å stille Putin for en internasjonal domstol, samt å innvilge kollektivt asyl både til ukrainske flyktninger, og til russiske soldater som kaster fra seg våpnene og deserterer.

Våpen til Ukraina?

Det at både Rødt og SV dessuten landa på å ikke sende våpen til Ukraina, tyder likevel på at den radikale venstresida ikke går med på at løsninga ligger i å øke de russiske dødstallene mest mulig. Ett hensyn som har blitt trukket fram, ligger i det faktum at våpenforsendelser fra norsk side kan provosere fram russiske mottiltak, som for eksempel cyberangrep eller annen sabotasje. Et annet poeng er at vi ikke har kontroll på hvor våpnene vil ende opp. Vil de deles ut til sivilbefolkninga? Vil de kapres av paramilitære militser, fremmedkrigere eller kriminelle aktører? Dette kan vi aldri vite helt sikkert. Det kanskje viktigste hensynet er likevel at konsekvensen av flere våpen også kan bety enda mer brutal voldsbruk fra russisk side. På tross av at ukrainerne har ført en iherdig motstandskamp, både væpna og ikke-væpna, er Russland fremdeles en av verdens største militære stormakter. Ingen kan vite helt sikkert nøyaktig hvor lave terskler Kreml faktisk opererer med, men om vi ser på ren våpenmakt aleine, har Russland absolutt mulighet til å legge nær sagt samtlige ukrainske storbyer i grus, slik de viste med all tydelighet at de var kapable til i Syria – et land som både ligger lengre unna og betyr langt mindre for russisk sikkerhet enn Ukraina.

Er det i det hele tatt noe håp å spore? I fredssamtalene har avstanden hittil vært stor. Russlands krav har vært fullstendig urimelige, og antakelig designet på en måte som vil gjøre det vanskelig for Zelenskyj å godta dem, på tross av at han nylig erklærte at Ukraina ikke vil komme til å bli med i NATO. Dessverre kan det virke som at Russlands ambisjoner enten er en total kapitulasjon for Ukraina, med store territorielle og grunnlovsmessige konsesjoner, eller i verste fall: at dette ikke er nok, men at de også krever et quisling-regime i Kyiv. Hva Russland eventuelt greier å oppnå, avhenger både av den ukrainske motstanden, effekten av den økonomiske krigføringa fra Vestens side, men også det russiske sivilsamfunnet. I skrivende stund er allerede nærmere 15 000 russiske demonstranter arrestert. Om disse tallene fortsetter å øke i samme tempo, samtidig med at russiske soldater etter hvert nekter å utføre ordre, vil det være umulig for Putin å holde krigen gående mye lenger.

Kina – tvetydig som vanlig

Hva med Kinas rolle? Hittil har Kina respondert med sedvanlig tvetydighet. På den ene sida oppfordret de partene til å utvise «maksimal tilbakeholdenhet» og til å møtes ved forhandlingsbordet. Dette kan tyde på et ønske om at krigen ikke skal eskalere. På den andre sida er det grunn til å tro at Kina er meget fornøyde med at forholdet mellom Russland og Vesten er på et bunnpunkt, noe som gjør det nærmest utenkelig at USA vil greie å bruke Russland som brikke i sin egen kalde krig mot Kina. Dette forklarer den sjølmotsigende linja, hvor de både unnlater å fordømme invasjonen, samtidig som at de understreker viktigheten av å respektere territoriell integritet. Likevel er det for tidlig å fullstendig avskrive muligheten for at Kina til slutt setter ned foten overfor Putin.

En annen mulighet, er at de økonomiske sanksjonene trappes opp, slik at de også rammer russisk eksport av olje og gass. Tro det eller ei, men Russland tjener fortsatt flere hundre millioner dollar hver eneste dag på å eksportere gass til Europa. Å stramme inn på denne, ville antakelig ha rammet den russiske krigsmaskinen beinhardt. Problemet er at det er uklart om det eksisterer noen reelle muligheter for å kompensere for tapet det ville ha medført. Konsekvensene kunne derfor ha blitt svært harde for både forbrukere og næringsliv i EU. Spørsmålet er om det er en pris man likevel skulle ha vurdert å betale for å stagge invasjonsmakten.

Opprustning er dødsstøt for klimamål

Uansett utfall er krigen ufattelig tragisk. Først og fremst på grunn av alle som har blitt drept, skadet, eller som har mistet noen de er glad i. Trusselen om atomkrig er riktignok midlertid avverget som følge av NATOs beslutninger om ikke å involvere seg militært, men kan raskt komme tilbake om noe uventa skjer. Hva mulighetene for å få verden til å samles om å begrense klimaendringene angår, kan det se ut til at denne invasjonen representerte et slags dødsstøt. De enorme militære opprustingene som nå er annonsert, vil fort bli spikeren i kista for drømmen om å nå togradersmålet om ikke krigen snart avsluttes og man får et fungerende system for sikkerhet og samarbeid i Europa. Jeg håper jeg tar inderlig feil, men enn så lenge er det vanskelig å se lyst på framtida.

Lin Chun:

Revolution and counterrevolution in China

Verso, 2021, 352 s.

---

Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier ved OsloMet.

Dette er en bok som ble utgitt til hundreårsjubileet for Kinas Kommunistparti. Den er både et forsvarsskrift for den kinesiske revolusjonen og perioden under Maos styre (1949–76) og et anklageskrift mot markedsreformene fra slutten av 1970-årene og fram til nåtid.

Lin er professor i offentlig administrasjon ved London School of Economics. Hun er født og oppvokst opp i Beijing i 1960- og 1970-årene som datter av to kommunistpartikadre. Som tenåring ble hun stemplet som reaksjonær fordi hun hadde vært kritisk til persondyrkingen av Mao. I 1969 dro hun 16 år gammel frivillig til en fattig landsby i nordre Shanxi. Der bodde hun fram til 1974, hun ble vel integrert og var aktiv i det lokale ungkommunistlaget. Andre kinesiske intellektuelle av samme generasjon og tilsvarende bakgrunn, som Jung Chang, forfatteren av Ville svaner: Tre døtre av Kina (1991, norsk oversettelse 2005) har gitt mer dystre skildringer av hva de selv og deres nærmeste ble utsatt for. Lin ble ikke traumatisert i samme grad og verdsatte livet som «sendt ned» på landsbygda, selv om hun også har et blikk for periodens mørke sider.[1] Seinere var Chang medforfatter til den sterkt kritiske biografien Mao: The unknown story (2006, mens Lin var medredaktør og bidragsyter til motsvaret Was Mao really a monster? The academic response to Chang and Halliday’s «Mao: The unknown story» (2010).

Den kinesiske revolusjonen kom etter en langvarig massemobilisering drevet av Kommunistpartiet. Revolusjonen avviklet Kinas imperialistiske avhengighetsforhold og samlet landet under en sterk og suveren stat. Under og etter revolusjonen ble godseie avskaffet og jorda omfordelt. Utover i 1950-årene ble industrien sosialisert og jorda kollektivisert. Gamle klassehierarkier ble utradert og kvinners posisjon ble vesentlig bedret. Den kinesiske revolusjonen var også internasjonalistisk. Internasjonalismen fikk uttrykk i Kinas støtte til revolusjonære bevegelser i utlandet, men også i store internasjonale bistandsprogrammer, blant annet i nylig uavhengige land i Afrika. Kommunistpartiet satte i gang en storstilt industrioppbygging og opprettet godt fungerende offentlige helse- og utdanningssystemer. Ved inngangen til markedsreformene i 1980-årene var helse, utdanning og ernæring svært bra for et så fattig land.

Mange vil innvende at Kina under Mao var et diktatur og at hans store kampanjer var dødelige og destabiliserende: Forsøket på å øke industri- og jordbruksproduksjon samtidig under «Det store spranget» (1958–1961) førte utilsiktet til det 20. århundrets største hungersnød. «Kulturrevolusjonen» (1966–69) var preget av omfattende voldsbruk, inklusive sammenstøt mellom paramilitære grupper. Lin medgir at Kommunistpartiet gjorde fatale «feil». Likevel fungerer sentrale sider ved Mao-periodens politikk, institusjoner og internasjonalisme som kritisk målestokk når hun vurderer Kinas «kontrarevolusjon» fra markedsreformene i slutten av 1970-åra.

Markedsreformene startet med overgangen fra kollektivjordbruk til familiedrift. Dermed kollapset Mao-periodens landsbyinstitusjoner som ble finansiert av kollektivenes inntekter. Det rammet offentlig utdannings- og helsesystemer. De tidligere garantiene av sysselsetting og velferd var forbi, men i 1980-årene fikk bondehusholdningene bi-inntekter fra sysselsetting i blomstrende lokale «småbybedrifter». I 1990-årene gikk mange av disse bedriftene konkurs. Da tidligere forbud mot intern flytting ble lempet, dro et stort antall av landbefolkningen til industrisentre ved kysten for å finne arbeid. Disse innenlandske migrantarbeiderne ble diskriminert av lokale myndigheter og utbyttet hardt av arbeidskjøperne. Familiejordbruket fungerte som sikkerhetsnett mot kriser og arbeidsløshet, men nettet blir mer tynnslitt. All jord er statlig eid i Kina, bondehusholdningene har bare bruksrettigheter til landbruksjord. Men på 2000-tallet ble det åpnet for salg av bruksrettigheter, i de seinere år også til aktører utenfor landsbyene. Dermed kan selskaper drive stordrift på bekostning av familiejordbruk. For Lin har disse prosessene langt på vei oppløst bondesamfunnet og svekket bøndene som kollektiv klasse. Hun hevder at nye former for kollektiv organisering og planlegging er nødvendig for å løse de mange problemene som jordbruket står overfor når det gjelder drift, miljø og interesserepresentasjon, men det krever en helt ny statlig politikk.

Lin er heller ikke nådig overfor markedsreformene utenfor jordbruket. I 1990-årene åpnet myndighetene for å la statseide selskaper gå konkurs. Subsidier til selskapene ble trappet ned, selskaper ble nedlagt og privatisert. Gjenværende statsselskaper ble fusjonert, nedbemannet og ofte omdannet til aksjeselskaper. Privatiseringen var preget av innsidehandel i favør av stat- og partieliter. En ny klasse privatkapitalister hadde tette og korrupte forbindelser med parti og stat. De omstrukturerte statsselskapene opererte som private profittmaksimerende selskaper, mens deres tidligere sosiale funksjoner knyttet til velferd, sysselsetting og annet opphørte. Millioner av tidligere ansatte ble arbeidsløse. Reformene har også svekket Kinas suverenitet. Importen er blitt liberalisert, utenlandske selskaper kan investere i kinesiske selskaper, kapitalkontrollen er blitt lettet og utenlandske industriinvestorer får skatteletter. Kinas eksportøkonomi er blitt integrert i internasjonale verdikjeder der asiatiske selskaper organiserer produksjonen og markedene kontrolleres av vestlige storselskaper. Trumps handelskrig og sanksjoner mot eksport av strategisk teknologi til Kina (en politikk som fortsetter under Biden) viser Kinas sårbarhet.

«Kontrarevolusjonen» er et nyliberalt prosjekt drevet av en aktiv og effektiv stat. Arven fra Mao-perioden er viktig her: Nyliberalismen er blitt fremmet av en sentralisert stat med stor evne til å mobilisere befolkningen, som også er et diktatur. Lin håper at arven fra den kinesiske revolusjonen ikke er uttømt med dette. Hun nevner blant annet det nære samarbeidet mellom myndighetene og befolkningen i mobiliseringen mot covid-epidemien som en positiv arv fra revolusjonen.

Folkerepublikken Kina ble opprettet som en multietnisk stat med en han-kinesisk majoritet. De kinesiske kommunistene omtalte viktige etniske grupper som «nasjoner» og grunnlovsfestet likhet mellom nasjonene. Minoritetsnasjonenes språk og kultur ble vernet og de mottok ulike typer positiv særbehandling. Blant tibetanere (som bodde i Sichuan, Qinghai, Gansu og Yunnan i tillegg til Tibet) var det imidlertid opprør i 1950- og 60-årene, som ble hardt slått ned av kinesiske myndigheter. Lin drøfter primært Tibet. Hun legger skylda på USA som støttet opprørene og opp gjennom 1950-årene la press på den unge Dalai Lama for at han skulle forlate landet og forkaste Kinas suverenitet, noe han gjorde under urolighetene i 1959. Kinesiske myndigheter hadde inntil da ikke gjennomført jordreformer mot lamaenes kontroll over jord og arbeidskraft i Tibet. Nå trappet de opp jordreformene med omfattende bruk av tvang.

Til tross for Tibet hevder Lin at folkerepublikken under Mao i stor grad sikret etnisk likestilling, mens situasjonen ble forverret etter markedsreformene. Reformene fjernet begrensninger på folkebevegelser og kapital og andelen han-kinesere økte i byene i de vestlige minoritetsprovinsene. Tidligere etniske kvoter for ansettelser ble fjernet. Det ble diskriminert i favør av han-kinesere mot minoriteter, ikke bare ved private ansettelser, men også offentlige. Tidligere krav om tospråklighet (mandarin og minoritetsspråk) ved offentlige ansettelser ble fjernet, og undervisning i minoritetsspråk ble nedprioritert. Minoritetsnasjonalisme ble møtt med undertrykking, anklager om terrorisme og han-kinesisk majoritetsnasjonalisme. I Xinjiang er det gjennomført omfattende sinifiseringskampanjer mot uighurers religion, språk og levevis, inklusive de beryktede interneringene. Sentralmyndighetene opererer ut fra en antakelse om at de religiøse og kulturelle problemene i minoritetsområdene skyldes fattigdom og kan løses ved økonomiske utvikling. Etter finanskrisa i 2008–09 er det blitt investert massivt i disse områdene. Men det bøter ikke på diskrimineringen mot lokale minoriteter som skaper og forsterker uroen.

Lins analyser av markedsreformene er interessante, men hun skjønnmaler situasjonen under Mao. Dette gjelder blant annet for jordbruket, som ble rammet av ressurstapping for å fremme industriutvikling. Lin medgir «urban skeivhet» under Mao, men framhever at dette var svært forskjellig fra Sovjetunionens tvangskollektivisering under Stalin. Men hun underspiller likhetene. Begge stater hadde problemer med å beskatte husholdningene i jordbruket og reagerte med kollektiviseringer, selv om de sovjetiske var mer preget av tvang. Kinas kollektivisering i kombinasjon med et statlig monopol på kornhandel og sterke begrensninger på lokale markeder isolerte landsbyene fra regionale handelsnettverk og gjorde det lettere for staten å tyne ut et stort kornoverskudd gjennom beskatning og prismanipuleringer i planøkonomien. Landbruksbefolkningen ble bundet til jorda ved strenge begrensninger på flytting. Den «urbane skeivheten» la grunnlaget for de store inntektsforskjellene mellom by og land under markedsreformene. Ved inngangen til markedsreformene hadde husholdningene i byene 2,5 ganger høyere inntekter enn husholdningene på landsbygda, og langt bedre velferdstilbud.

En annen likhet med Sovjetunionen var at den «urbane skeivheten» i perioder utartet til hungersnød. I Kina førte det hungersnød under «Det store spranget» til 18–35 millioner døde. Denne kampanjen var anført av Mao med satsing på en kraftig økning i tungindustri og utvikling av nye typer enorme «folkekommuner» på landsbygda. Folkekommunene var lite hensiktsmessig for Kinas ikke-mekaniserte jordbruk, og industrisatsingen trakk et stort antall arbeidere fra jordbruk til industri. Uten nok arbeidere i jordbruket falt produksjonen, avlinger råtnet. Kollektiver og lokalmyndigheter overrapporterte jordbruksproduksjonen og myndighetene rekvirerte store kornoverskudd fra kollektivene basert på disse rapportene. Dermed var det ikke igjen nok korn til å fø lokalbefolkningen. Overrapporteringen skyldtes sterkt press på kollektiver og lokalmyndigheter om å øke produksjonen.

Ifølge de indiske forskerne Jean Dreze og Amartya Sen var Kina trass i hungersnøden bedre i stand til å fø befolkningen enn India. Sen er kjent for argumentet om at demokratier med en fri presse hindrer hungersnød, men det er like viktig for ham at demokratier ikke er noe hinder mot «hverdagslig» underernæring og feilernæring. I Kina ble informasjonsstrømmen blokkert. Lin skriver at katastrofen primært skyldtes «infantil grasrotsradikalisme kombinert med byråkratisk blindhet» og at «kommunikasjonsblokkeringer … hindret … sentralregjeringen fra å handle for å forhindre katastrofen». Men hun lar «sentralregjeringen», i praksis Mao, slippe for lett. Mao prøvde å moderere «Spranget» noe i 1958 da de alvorlige følgene av den ble synlige. Lin later til å mene at «infantil grasrotsaktivisme» deretter drev katastrofen til tross for at Mao hadde forsøkt å hindre den. Men hun ignorerer hendelsene sommer og høst 1959. Det store spranget ble da kritisert av forsvarsminister Peng Duhai. Mao tolket dette som et angrep på sitt lederskap og svarte med å intensivere kampanjen på ny og presse Peng ut av partiledelsen. Lin går heller ikke inn på dokumentasjonen av at de enorme offentlige anleggsarbeidene under «Spranget» i stigende grad ble holdt gående med tvang og vold. Det er vanskelig å få folk nær sultedøden til å arbeide hardt på annet vis. Lin skriver om:

«utopiske år der Kina oppgraderte sitt jordbruksland, vanningssystemer og agrare teknologiske systemer. Urban medisin, utdanning og annen ekspertise kom også inn i landsbyene vidt og bredt for å dytte gjennom massealfabetisering, massevaksinering, kvinners deltakelse og selvstyre i en demokratisk ånd mot byråkratisering. Selv ikke en hungerskatastrofe kan viske ut denne siden av fortellingen».

Men sammen med massealfabetisering og kvinners deltakelse finner vi utbytting og tvangsarbeid som krevde et stort antall menneskeliv, blant annet for å bygge demninger og vanningsanlegg. Dette kan ikke avskrives som feil i et ellers sunt revolusjonært prosjekt.

Det finnes en stor litteratur som demoniserer perioden under Mao, mens dyrking av denne perioden og dens leder mildt sagt har gått av moten. Lins beskrivelse av «de utopiske år» får fram viktige sider ved den kinesiske revolusjonen som har gått tapt i den akademiske litteraturen, men det er dypt problematisk å avskrive de dystopiske sidene ved Maos Kina som grove feil ved et ellers sunt prosjekt. Utopi og dystopi hang tett sammen i det revolusjonære Kina, markedsreformatorene tok et selektivt oppgjør med begge deler. Lins kritikk av resultatet treffer i stor grad, men målestokken for en vurdering av Kina etter markedsreformene bør forankres i en mer humanistisk form for sosialisme enn Maos.

 

[1] Lin Chun, «The elegy of Wild swans», New Left Review, nr. 194, July/August 1992.

Tittel: Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt
Forfatter: Søren Mau
Forlag: Klim
År: 2021
410 sider

---

Johannes Grytnes er litteraturkritiker i Bergens Tidende og Bokvennen litterære avis (BLA), samt frilanser.

 

Det er etter hvert blitt en ganske konvensjonell sannhet at nyliberalismen har mistet sitt ideologiske tak på verden. Bankkollapsen i 2008, den økende bevisstheten om økonomiske forskjeller og den ulmende klimakrisens helt åpenbare opphav i kapitalismens vekstkrav, gjør det vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre kapitalismen. Om det er lettere enn på lenge å snakke om antikapitalisme i offentligheten, og om «alle» er enige i at nyliberalismen var et feilgrep, hvorfor fortsetter da kapitalismen, også i sin nyliberale form, å utvide sitt herredømme over hele verden? Når det er åpenbart at kapitalismen er livsfiendtlig og ødeleggende, hvordan forklarer vi dens fortsatte eksistens?

Lenge var «ideologi» den rådende forklaringen på dette spørsmålet. I dag virker kapitalismens herredømme imidlertid å utvide seg helt uavhengig av sin hegemoniske makt. En annen forklaring er at kapitalismen innsetter seg, og reproduserer seg ved hjelp av vold. I likhet med ideologiforklaringen har dette nok vært sant på ulike tidspunkt opp gjennom historien, men å hevde at nyliberale reformer og privatiseringer slås gjennom med vold i Norge i dag, krever en ganske bred definisjon av «vold». Det faktum at vi står opp om morgenen for å arbeide for folk vi ikke liker, kan ikke forklares utelukkende med verken vold eller ideologi. Ifølge Søren Mau kan vi forklare det med begrepet «stum tvang».

En marxistisk analyse

Maus Stum tvang – med den noe tautologiske undertittelen En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt – er en bok som har skapt enorm hype. Det er ikke ofte en bok oversettes til både tysk og engelsk bare et år etter at den kom ut på dansk. Samtidig har den også skapt en bølge av skrekkblandet fryd i den borgerlige pressen i hjemlandet, som med alvorlige stemmer har advart mot tyranni og Sovjetunionen, samtidig som Mau har blitt kalt den marxistiske vendings nye stjerne. Mye av oppmerksomheten kan skyldes at Mau går såpass akademisk til verks at hans marxisme ikke umiddelbart fremstår truende, samtidig som det så tydelig er en lesning av Marx Mau har på gang. Både selverklærte marxister og Marx’ kritikere har en tendens til å kun lese tolkninger av Marx, heller enn hans egne verker. Derfor er det forfriskende med en reaktualisering av Marx som rett og slett tar utgangspunkt i … Marx.

Hva er så «stum tvang»? Mau henter begrepet fra Marx’ Kapitalen: «De økonomiske forholds stumme tvang besegler kapitalistens herredømme over arbeideren.» Den stumme tvangen er ikke synlig, som vold, eller mulig å analysere som et tegnsystem, slik ideologi er. I likhet med kapitalismen selv, er den upersonlig og abstrakt. Det er rett og slett økonomisk makt, det faktum at noen eier produksjonsmidler, mens andre ikke gjør det. I seg selv er ikke dette noe nytt. Det nye i Maus Stum tvang er den systematiske analysen av denne maktformen, som han sidestiller med vold og ideologi, og ikke minst det at han grunner denne makten i menneskets kropp og denne kroppens nødvendige reproduksjon.

Menneskets stoffskifte

Mennesket må i likhet med alle andre dyr inngå i et stoffskifte med naturen for å overleve. Det særegne med det menneskelige stoffskiftet er at det er avhengig av redskaper for å fungere. Menneskets redskaper er interne til kroppen, i den forstand at de er livsnødvendige for den individuelle reproduksjonen (som et organ), men er samtidig eksternt til kroppen, i den forstand at de befinner seg fysisk utenfor den, og er sosialt organisert. Alle trenger ikke alltid å ha en hammer for hånden, på samme måte som ikke alle trenger å stå på kjøkkenet hele tiden, tilgangen på redskapene må altså være organisert på en eller annen måte, innenfor en sosial enhet. Under kapitalismen er denne organiseringen privatisert. Det er altså verken de som bruker disse redskapene, de som er avhengig av dem for å overleve, eller de som har laget dem, som eier dem. Det er det kapitalistene som gjør.

Fordi disse redskapene er livsnødvendige for enkeltmenneskets overlevelse, enten det gjelder tilgangen på klær, mat, rent vann, utdannelse eller husly, er alle de som ikke har tilgang på dem fullstendig prisgitt eierne av redskapene. Ikke bare i den forstand at man er nødt til å gjøre som de sier for å få arbeide; man er rett og slett nødt til å tilpasse seg for å overleve. Her ser vi hva stum tvang betyr: det er en spaltning mellom livet og dets betingelser, livet selv har blitt prekært, avhengig av å binde seg til kapitalen for å sikre sin egen reproduksjon. Dermed er det ikke bare arbeiderne i snever forstand som er gjort avhengig av kapitalen, men alle mennesker hvis livsbetingelser er tatt fra dem.

Nakne liv

Denne «marxistiske ontologien» ligger til grunn for Maus monumentale verk. For ham er det denne adskillelsen av livet fra dets betingelser som kjennetegner den proletariske posisjon, og ikke (kun) forholdet til produksjonsmidlene. Proletaren har evne til å arbeide, men «ved at isolere evnen fra betingelserne for dens virkeliggørelse bliver kapitalen den logik der regerer over overgangen fra mulighed til virkelighed.» Dermed må proletaren frivillig selge sin arbeidsevne, på samme måte som hen må ville kapitalens opprettholdelse, da kapitalen er blitt betingelsen for livets opprettholdelse.

Ved å skifte fokuset fra produksjon til kroppslig reproduksjon, kan Mau blant annet imøtegå Michel Foucault og Giorgio Agambens analyser av biopolitikk. Ifølge Foucault skjer det et skifte i måten stater styrer sin befolkning på, på 1700-tallet. I motsetning til den suverene rett til å drepe, som tidligere tiders konger baserte seg på, baserer biomakten seg på en positiv ivaretagelse, kontroll og regulering av befolkningens biologiske liv. Det «nakne liv» blir her objektet for statens makt, gjennom apparater og teknikker som statistikk, grensekontroll, og lignende.

Det har en rekke konsekvenser som vi ikke har plass til å ta opp her (Leseren kan selv forestille seg hva et overdrevent fokus på befolkningens biologiske sammensetning kan medføre) Her holder det å nevne, at for Maus er det kapitalismens adskillelse av livet og dets betingelser som er «den oprindelige biopolitiske fraktur, der ligger til grund for moderne biopolitikk.» Ved å adskille proletaren fra sine livsbetingelser, produserer kapitalismen nakne liv. Det er denne produksjonen som muliggjør statens biopolitiske vending. Dette er også i tråd med den opprinnelige betydningen til ordet «proletar» som betegnet den klasse av romerske borgere som kun hadde betydning i den grad de avlet barn – mennesket omgjort til ren biologi.

Landbruk og natur

Jeg vil også trekke fram hvordan Maus perspektivendring virker inn på en marxistisk forståelse av naturen. Slik kapitalens selvforøkning skrives inn i menneskets stoffskifte med naturen, skriver den seg også inn i naturens egne stoffskifteprosesser. I likhet med menneskets evne til å arbeide, har naturen en viss autonomi overfor kapitalen. Denne autonomien er en hindring kapitalen stadig søker å overvinne. På samme måte som arbeideren adskilles fra sine livsbetingelser under kapitalismen, adskilles også naturen og landbruket fra sine muligheter for å reprodusere seg selv.

Dette kan man for eksempel se i hvordan moderne, industrielt jordbruk, gjennom markedets konkurransepress, har gjort seg avhengig av kunstgjødsel og kjemiske ugressmiddel. Følgelig vil en kollaps i globaliserte forsyningskjeder, eller en markedskollaps, medføre enorme konsekvenser for den dyrkbare jorden verden over (noe vi ser konturene av i dag). Vi står dermed i den paradoksale situasjonen at vår overlevelse tilsynelatende er avhengig av den fortsatte utarmingen av planeten og våre egne livsbetingelser.

Naturens relative autonomi underlegges et voldsomt press over hele verden, gjennom forurensing, reduksjon av biodiversitet, jorderosjon, samt enorme drivhusgassutslipp som følge av landbrukets innskriving i det kapitalistiske markedet, gjennom transport, kunstgjødsel og «kjøttifisering». Over hele planeten innskriver kapitalens stumme tvang seg, og gjør ikke bare mennesker, men hele økosystem avhengig av kapitalens profittjag for sin egen overlevelse.

Kapitalismens kjernestruktur

Søren Mau har med Stum tvang gjort et enormt stykke akademisk arbeid. Ved å sette kapitalens stumme tvang i sentrum for sin analyse av kapitalismen, har Mau gitt oss en oppdatering av det marxistiske rammeverket, som forhåpentligvis vil bidra til den reaktualiseringen marxismen har gjennomgått i senere tid. Stum tvang er ikke bare et grundig akademisk arbeid, den fremstår også som aktuell, dens analyser resonnerer med vår egen tid.

Samtidig er det tydelig at Stum tvang er skrevet av en filosof. Det går et skarpt skille mellom hva som følger logisk av en analyse av «kapitalismens kjernestruktur», og hvordan kapitalismen faktisk har utviklet seg gjennom historien. Noen ganger er dette en litt billig utvei. Heller enn å diskutere hvilken konstituerende funksjon for eksempel rasisme har hatt i den historiske utviklingen av kapitalismen, avfeier Mau spørsmålet ved å hevde (korrekt nok) at rasisme ikke er iboende for kapitalismen. Et ikke-kapitalistisk samfunn kan helt fint være rasistisk, slik et samfunn uten rasialiserte skiller mellom mennesker, helt fint kan være kapitalistisk. Greit nok. Men slik kapitalismen faktisk har utviklet seg, har rasismen en åpenbar viktig funksjon, som godt kunne vært undersøkt litt nærmere. Særlig siden Foucaults analyse av biopolitikk, som Mau bruker en del tid på, også er en analyse av moderne rasisme og dens betydning for den moderne staten.

Men man kan bare forvente så mye av én bok. Forhåpentligvis vil denne akademiske og edruelige undersøkelsen av kapitalismen bidra til å gjøre Marx greit igjen. Ved å gjøre en så grundig og god analyse av Marx’ egne skrifter, har Mau beredt grunnen for en fornyet interesse for Marx. En interesse som ikke tar utgangspunkt i alskens post- og ny- og post-ny-marxisme, men som går til kilden. Og kanskje er det dette vi trenger? Nettopp fordi den er så ujålete og poengtert, nettopp fordi den tar utgangspunkt i noe så enkelt og åpenbart som «de økonomiske forholds stumme tvang», kan Stum tvang forhåpentligvis bidra til denne vendingen.

Tittel: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Forfatter: Maria Reinertsen
Forlag: Cappelen Damm akademisk
År: 2021
159 sider

---

Av Sondre Dalen, bibliotekar og nestleder i Attac Norge.

Etter å ha vært diskreditert av toneangivende økonomer og politiske tenkere gjennom den nyliberale epoken, ble ideene til John Maynard Keynes igjen løftet fram i lyset som følge av den globale finanskrisen i 2008. I en verden preget av kriser og økonomisk stagnasjon strekker både systemkritikere og toppene i finansministerier og sentralbanker seg mot ideene til «the master». «Keynesianisme» i ulike avskygninger brukes som teoretisk fundament for både radikale grønne deals fra venstresiden, men også initiativ igangsatt av etablissementets institusjoner for å stabilisere skrantende og dysfunksjonelle økonomier verden over.

Med andre ord er det et betimelig tidspunkt for en innføringsbok som introduserer Keynes’ ideer og deres nåtidige relevans for et bredt publikum. Med John Maynard Keynes: De politiske konsekvensene har Morgenbladet-journalist og samfunnsøkonom Maria Berg Reinertsen produsert en konsis og tilgjengelig utforskning av den britiske økonomens mest sentrale ideer. Boken er strukturert rundt et utvalg av Keynes’ mest innflytelsesrike tekster, fra kritikken av Tysklands forgjelding etter første verdenskrig i The Economic Consequences of the Peace, frem til forslagene som informerte oppbyggingen av Bretton Woods-institusjonene i Proposal for an International Currency Union. Reinertsen løfter også frem tekster som illustrerer den mer filosoferende og eksentriske siden ved Keynes, slik som antegningene hans over fremtidige fritidsproblemer i Economic Possibilities for our Grandchildren, eller hans feberhete dypdykk i Isaac Newtons alkymiforskning i Newton, the Man. På den måten får leseren også et inntrykk av Keynes sine moralsk-politiske holdninger, og hvordan disse hang sammen med hans mer velkjente bidrag til økonomisk teori.

En viktig del av Reinertsens prosjekt er å vise hvordan Keynes skiftet syn og utviklet sine teorier som en respons på de økonomiske og politiske omveltningene som foregikk i verden rundt ham. Behandlingen av tekstene blir derfor rikt kontekstualisert med opplysninger om mellomkrigstidens politiske utvikling og idéstrømninger. Biografiske skildringer fra økonomens eget liv har også en fremskutt plass i boken. I behandlingen av de ulike tekstene trekkes linjene frem mot nåtidige debatter om blant annet finanskriser, automatisering av produksjon, verdsetting av natur og offentlige motkonjunkturtiltak. Selv om tekstene til Keynes er de strukturerende omdreiningspunktene i boken, klarer Reinertsen gjennom flittig bruk av eksempler og anekdoter å koble inn hvordan hans teorier har blitt forstått og anvendt senere. Balansegangen mellom forklaring av konsepter og kontekstualiserende sidespor over et begrenset antall sider er stort sett vellykket, selv om den kjappe gjennomgangen av tekstene gjør at boken iblant hopper over noen vesentlige konsepter. Kapittelet om storverket The General Theory of Employment, Interest and Money går for eksempel ikke inn på sammenhengen mellom forventet kapitalavkastning på investeringer og knappheten på kapital, noe som Keynes så som en iboende kilde til ustabilitet i kapitalismen, og som var en viktig motivasjon for hans ide om at rentene gradvis bør reduseres gjennom ulike statlige intervensjoner inntil man har nådd full sysselsetting (den såkalte «euthanasia of the rentier»). En drøfting av dette opp mot dagens situasjon, med en stagnerende verdensøkonomi med renter nær null i over ti år, hadde vært interessant.

Kritikken som har vært rettet mot teoriene til Keynes fra nyklassisk hold kommer naturlig nok også fram, mens mottakelsen blant marxistiske økonomer glimrer med sitt fravær. Ganske i tråd med den nokså uinteresserte holdningen som Keynes selv hadde til temaet, så nevnes marxisme kun i noen bisetninger, enten som den planøkonomiske motpolen til de klassiske økonomene, eller som en manifestasjon av truende raseri fra folkedypet. Her kunne boka med fordel brukt litt mindre plass på Paul Krugman og Jens Stoltenberg for å gi mer rom til å utforske økonomer som har forsøkt å integrere Keynes’ innsikter med en bevissthet om politisk økonomi og en mer kritisk tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, slik som Joan Robinson eller Michał Kalecki.

 

Den biografiske innfallsvinkelen til boka får tydelig fram at Keynes var et ektefødt barn av den britiske eliten, med skolegang på Eton, tidlig yrkeskarriere som byråkrat i finansdepartementet og den koloniale administrasjonen av India, og senere professorat på Cambridge. Reinertsens framstilling betoner samtidig den fritenkende og udogmatiske Keynes, som tross sin innflytelse innenfor økonomifaget alltid spilte en litt perifer rolle i utøvelsen av praktisk politikk under sin egen levetid. Et viktig unntak var under Bretton Woods-forhandlingene, som behandles i bokens siste kapittel. Utformingen av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) er kanskje det mest håndfaste uttrykket for Keynes sin innflytelse over etterkrigstidens verdensøkonomi. Men som Reinertsen får tydelig fram, gjenspeiler også institusjonene den USA-dominerte verdensordenen som hersket etter krigen, slik at de på vesentlige punkter skiller seg skarpt fra det multilaterale systemet Keynes opprinnelig så for seg.

Generelt vies det i boka lite oppmerksomhet til de mer tvetydige og kontroversielle sidene ved Keynes’ tenkning, slik som den sterke teknokratiske elitismen og angsten for «massenes» innblanding i økonomiske beslutninger. Selv om han ofte forbindes med etterkrigstidens sosialdemokratiske planstyring, var Keynes i beste fall lunken til ideen om offentlige velferdsordninger og tok kun til orde for statlige intervensjoner i økonomien for å motvirke de periodiske krisene som frembringes av uregulert kapitalisme. Utover dette ønsket han ikke offentlig innblanding i produksjonens organisering, noe han mente kunne lede til totalitær ensretting. Reinertsen trekker riktignok frem disse betraktningene, men de blir ikke gjenstand for kritisk refleksjon, siden hun langt på vei synes å dele premisset om en nødvendig sammenheng mellom frie forbrukervalg og demokrati.

Et annet tema man kunne forventet litt mer om i en bok som skal aktualisere Keynes for vår tid, er klima- og miljøkrisen. I etterdønningene av koronakrisen har flere regjeringer i det globale nord tatt en «keynesiansk» vending og lempet på budsjettregler for å lansere omfattende offentlige investeringspakker, der et sentralt siktemål (i det minste på det retoriske planet) er at de skal stimulere til økonomisk aktivitet samtidig som de bidrar til grønn omstilling av økonomien. De fleste partier på venstresiden lener seg også tungt på mer radikale varianter av slike «grønne deals» i klima- og miljøpolitikken sin. Reinertsen streifer i kapittelet om General Theory raskt innom disse programmene som eksempler på motkonjunkturpolitikk, men hun går ikke inn på spørsmålet om hvor anvendelige Keynes’ teorier er i en situasjon hvor det mest maktpåliggende er å unngå økologisk kollaps, heller enn å sikre økonomisk vekst.

Den ambivalente innstillingen til kapitalismen er et gjennomgående trekk ved Keynes’ forfatterskap; på den ene siden har han en tydelig bevissthet om hvordan systemet skaper arbeidsløshet og gjentagende økonomiske kriser, at det gjør materiell akkumulasjon til et mål i seg selv, og at det grunnleggende sett er avhengig av kunstig knapphet. På den andre har han liten tro på at det er mulig å konstruere et alternativt system på grunnlag av folkelig mobilisering; slike prosjekter vil raskt ende i tyranni, eller rett og slett til at sivilisasjonen slik vi kjenner den kollapser. Tross dette kan Keynes framstå med en fremtidsoptimisme som nærmest virker utopisk: hvis kapitalismen bare ble regulert og koordinert på riktig måte av en opplyst klasse av administrative eksperter, så han for seg en post-økonomisk situasjon der det ville være mulig å oppnå vedvarende finansiell stabilitet, tilnærmet full sysselsetting, redusert arbeidstid og utryddelse av nød og (prekær) fattigdom. Alt dette uten revolusjon, opprivende politiske konflikter eller statlig tvang. En grundigere behandling av denne spenningen i Keynes sitt forhold til kapitalismen kunne vært et nyttig bakteppe for å forklare hvorfor ideene hans fortsatt brukes så aktivt både innenfor og utenfor det politisk-økonomiske etablissementet.

Oppsummert er Reinertsens bok – gitt sine rammer – en god introduksjon til Keynes’ liv og virke. Selv om den går glipp av noen interessante diskusjoner ved å legge seg litt for tett på premissene til sitt studieobjekt, makter den likevel å formidle den tematiske bredden og nåtidige relevansen til Keynes’ tekster på et forbilledlig engasjerende vis.

Leder
Plukk
Gnist-samtalen med Peder Martin Lysestøl
Hannah Sigriddatter Ander: Linn Stalsberg om de nye 20-årene: Vi må organisere oss!
Fakta om 20-tallet før og nå
Intervju med Ola Morris Innset: Nyliberalismen
Ivar Espås Vangen: Venstresida og Ukraina – et forsøk på forklaring
Sofie Marhaug: Kraften som var vår
Mathias Bismo: Strømmen ut av markedet!
Intervju med Helge Ryggvik: Slaget om Barentshavet
Kari Celius: Oppdrettsnæringa – et «blått taktskifte»?
Hadas Thier: Varens doble karakter
Anders Ekeland og Per Lorentzen: En økososialistisk plattform for venstresida
Svein Lund: Reppar orden – i den store samanhengen

Bokomtaler:
Lisa Esohel Knudsen: Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Maria Reinertsen: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Søren Mau: Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt
Lin Chun: Revolution and counter-revolution in China
Revolusjonens A – Å: Storstreiken i 1921 126

Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Lisa Esohel Knudsen
2022. Res Publica. 195 sider.

---

Sofia Rana er leder i Rødts antirasistiske og minoritetspolitiske utvalg og bystyrerepresentant i Oslo.

Drapet på George Floyd våren 2020 utløste en bølge av demonstrasjoner over store deler av verden, inkludert her hjemme. Endelig fikk også vi den store rasismedebatten, og mennesker som har opplevd rasisme følte at de endelig kunne snakke om sine erfaringer og bli tatt på alvor. Mange var lydhøre overfor dette og tok problematikken innover seg, mens andre steilet og mente at rasisme er et amerikansk fenomen og at vi ikke kan ta denne debatten her hjemme på samme måte som i USA. I Det er personlig tar Lisa Esohel Knudsen for seg hvordan rasismedebatten har foregått her til lands og gir oss verktøy som kan brukes for å få debatten på rett spor.

Boken starter med en beskrivelse av det som skjedde skjebnedagen den 25. mai 2020, dagen da George Floyd gikk inn i en butikk for å kjøpe en pakke sigaretter og den butikkansatte mistenkte at 20-dollarseddelen han skulle betale med var falsk. Politiet ble tilkalt, og vi alle vet hvordan det endte. Videre reflekterer hun rundt drapet: Hun har familiemedlemmer i USA som ser ut som ham, og som selv opplevd på kroppen hvordan det er å være svart i USA. Dette var slett ikke det første drapet på en svart mann i USA, og heller ikke det siste. Det var sinnet over dette som gjorde at folk tok til gatene.

I tillegg til disse personlige refleksjonene, tar Esohel Knudsen for seg hvordan den offentlige debatten om rasisme har foregått i Norge etter drapet. Hun tar for seg den såkalte krenkelseskulturen enkelte opplever den som å ha utspring i, og ikke minst tar hun tak i hvordan en rekke premissleverandører er til hinder for at man får fatt på en skikkelig offentlig debatt som kan bringe oss nærmere likeverd og få slutt på diskriminering. Disse premissleverandørerene, det vil si kommentatorer, journalister og spaltister, har ofte makt til å skape eller styrke sannheter. Forfatteren gjør en god jobb med å belyse det problematiske i at de fleste av disse er majoritetsnordmenn som ikke kjenner rasisme på kroppen, og derfor ikke kan forestille seg hvordan dette føles. Dette bidrar til at teamet rasisme kun får oppmerksomhet i mediene med hendelser som drapet på George Floyd, og ellers blir sett på som brysom identitetspolitikk, et ikke-eksisterende problem, eller som uberettiget krenkelsesmas fra de som blir utsatt for det.

Drapet på George Floyd utløste også en ny debatt om hva som er greit å si i offentligheten, hvem som blir hyllet som helter og plassert på sokkel, om det er greit å bruke andres kulturelle antrekk som kostymer, og ikke minst om hva undervisningsopplegget på skoler og utdanningsinstitusjoner skal være. Esohel Knudsen bruker mediesaker og kommentarer fra profilerte samfunnsdebattanter som eksempler på at disse debattene ofte blir sett på som krenkelseshysteri, politisk korrekthet og importerte holdninger fra et splitta USA. Forfatteren beskriver hvordan antirasismen blir sett på som aggressiv og at minoritetspersoner ofte må legge til et forbehold om at de ikke mener å være utakknemlige når de beskriver denne virkeligheten.

Når maktpersoner nekter å gi slipp på makt og fordeler, så er det vanskelig å få til endringer. Målet med sosiale bevegelser mot diskriminering og undertrykkelse er å få til endringer, man ønsker at samfunnet skal endres på små og store måter, men når premissleverandørene ikke vil gi fra seg denne makten, så er det til hinder for endringene vi antirasister ønsker. Undertegnede har vært antirasistisk aktivist i flere år og kan skrive under på store deler av virkelighetsbeskrivelsen forfatteren gir i denne boken. Hersketeknikkene som blir brukt mot antirasister i dag ble i sin tid brukt også mot kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Esohel Knudsen er inne på mange ulike temaer i boken: kritikk mot identitetspolitikk, utfordringen ved at retten til ytringsfrihet kan kollidere med minoriteters rett til vern mot rasisme og hets, så vel som diskusjonene rundt kanselleringskultur, scenenekt og sosiale sanksjoner. Ikke minst inneholder boka en hendig guide for hvordan å håndtere hverdagsrasisme når man ser den. Jeg anbefaler boka til alle som synes rasismedebatten kan være noe uoversiktlig og preget av harde fronter. Forfatteren belyser og forklarer mye fra et minoritetsståsted, og hun lykkes. Det eneste som mangler er et klasseperspektiv, men dette er likefullt en velskrevet bok og et nyttig bidrag til samfunnsdebatten.

Begrepet nyliberalisme trekkes ofte fram når man snakker om kapitalismens utvikling siden 1970-tallet. Men hvor kommer den fra, og går den nyliberale epoken mot slutten? Stian Bragtvedt i Gnist intervjuet historiker Ola Morris Innset om nyliberalismens vei fra møterommene i liberale tankesmier til politiske programmer langt inn i sosialdemokratiet.

---

Ola Morris Innset er historiker, jobber ved BI og har blant annet skrevet boka Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge. Han har også vært aktiv i Rødt.

Nyliberalismen er et ord som kastes mye rundt, men hva er det egentlig?

– Jeg vil si at det er to ting: For det første er det et ideologisk program som ble utvikla allerede i mellomkrigstida, og for det andre er det en slags epoke i kapitalismens historie som vi fortsatt er inne i. Den epoken kjennetegnes av at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og gir oss en råere kapitalisme. Siden det ideologiske programmet dreide seg om å gjøre det moderne samfunnet til et markedssamfunn, og vi har gått i en slik retning over hele den vestlige verden siden omtrent 1970-tallet, så er denne epoken oppkalt etter den ideologiske bevegelsen. Men det har også vært andre aktører involvert i disse endringene, og den store ironien er at sosialdemokratiske forsøk på å modernisere og skape en slags «tredje vei»-politikk, etter 70-tallets økonomiske kriser, har bidratt til å føre samfunn som det norske i det vi helt fint kan kalle en nyliberal retning.

 

Hvor kommer ideene fra? 

– Selve den nyliberalistiske grunntanken er at markedsmekanismer er det moderne samfunnets og selve sivilisasjonens basis. Det er en variant av tidligere konservative og liberalistiske ideer om at gjeldende maktforhold er riktige, rettferdige og har vokst fram spontant. Derfor må demokrati og arbeidermakt begrenses. Men i møte med en stadig sterkere arbeiderbevegelse og krav om sosialisering ble dette skrudd til noen hakk i mellomkrigstida. Nyliberalismen begynte som et negativt prosjekt, for å vise at en sosialistisk økonomi aldri ville kunne fungere. Det inneholdt dermed også en slags positiv visjon om at markedsmekanismer kunne gjøre omtrent alt det som sosialismen ønsket å få til – det vil si koordinering av en sammenvevd, moderne økonomi og velstand og vekst som alle nyter godt av. Og istedenfor å forsvare kapitalister i seg selv, var det selve markedsmekanismen som ble løftet fram, som en slags spontan koordinasjonsmekanisme som var helt sentral for at økonomien skulle fungere. Men dersom man gjorde statlige «inngrep» i markedsøkonomien slik både sosialister, konservative og andre liberalister gjerne følte at man måtte i møte med mellomkrigstidas kriser, ville man gjøre vondt verre og faktisk skape diktatur og ufrihet. Dermed var det altså ikke bare sosialisme nyliberalistene siktet seg inn mot, men alle mulige slags «inngrep» i markedsordenen, for eksempel sosialliberalisme av den typen John Maynard Keynes stod for. En sentral nyliberalist som Friedrich Hayek skyldte jo faktisk nazismen på tidlige tyske forsøk på velferdsstat, så i etterkrigstida, da omfordelende velferdsstater ble bygget ut over hele Vesten, hevdet han og andre nyliberalister at en ny «totalitarisme» lå rett rundt hjørnet.

 

Et viktig poeng er at selv om nyliberalistene elsket markedet og hatet det de kalte inngrep, så var de likevel ikke imot staten. I tillegg til å være eksplisitte motstandere av sosialliberalisme var de også motstandere av det de kalte «laissez-faire», altså en 1800-talls-liberalisme som ville at staten skulle gjøre minst mulig. Dette er viktig, siden mange har mistolket nyliberalisme til å være det samme som laissez-faire når det egentlig var et oppgjør med det. Der sosialister, og sosialliberalister, ville bruke staten istedenfor markeder, ville nyliberalister nemlig bruke staten for å understøtte, beskytte og spre markeder. En frimarkedsideologi som gikk inn for å aktivt bruke staten for å skape et samfunn basert på markeder, var en ny form for liberalisme.

 

Akkurat hva det ville si å «planlegge for konkurranse», var ikke alltid krystallklart. På den ene siden hevdet jo nyliberalistene at markedets prismekanisme var nettopp en mekanisme, som gjennom en slags automatikk utenfor enkeltmennesker eller gruppers kontroll likevel førte til koordinering av samfunnet. På den annen side så de at staten behøvde å ta grep for at denne mekanismen skulle få virke på best mulig måte. De syntes rett og slett at markedet var så bra at man måtte bruke staten for å beskytte og spre det. Da blir det mange definisjonsspørsmål om hva som er et inngrep i mekanismen, og hva som isteden er å legge til rette for den, og dette inneholder noen interessante motsetninger mellom ulike nyliberalister som Chicago-skolen, den østerrikske skolen og de tyske ordoliberalistene.

 

Hvorfor ble disse ideene så utbredt? 

– I begynnelsen ble de jo ikke det, selv om de nok hadde større betydning i etterkrigstida i en del europeiske land og i det begynnende europeiske samarbeidet enn hva vi tidligere har trodd. Nyliberalistene var jo ikke egentlig imot planlegging, men de ville at den planleggende staten skulle legge til rette for konkurranse mellom kapitalister. I den grad det handlet om å holde demokratiet og folkelige bevegelser unna makta, hadde de jo også flere allierte på toppene av etterkrigstidas ulike planstyringssystemer. Men det var heller ikke tvil om at de ønsket seg mer kapitalvennlige reguleringer, lavere skatter og så videre, enn det etterkrigstidas system la opp til.

 

Og omsider så fikk de det, og den viktigste bakgrunnen for dette er den økonomiske krisa på 1970-tallet, som var sterkt knytta til lavere økonomisk vekst enn den man hadde hatt etter 1945. Krisa ble ikke drevet fram av nyliberalister, men de greide å bruke den til å hevde at de hele tiden hadde hatt «rett»: Statlige «inngrep» i markedsøkonomien ledet til ineffektivitet, og det var bare et spørsmål om tid (tre tiår) før det ville bli synlig.

 

Interessant nok er jo dette egentlig omtrent den samme analysen mange marxistiske tenkere har av etterkrigstida, nemlig at klassekompromisset bare kunne overleve så lenge veksten var så høy at det var «nok» til alle. For venstreorienterte tenkere viser jo dette at kapitalisme og demokrati egentlig ikke går i hop (og at man dermed må skape sosialisme), men for nyliberalister ble den et bevis på det de allerede mente: at omfordelende velferdsstater var et onde.

 

Hvordan kunne disse ideene vinne fram i Norge, hvor vi hadde sosialdemokrati, norsk modell og sterk fagbevegelse? 

 

– Det forklarer ikke alt, men jeg mener at endringer i økonomifaget har hatt en del å si her, nettopp fordi endringene her har vært så pass tekniske og tidvis nesten har gått litt «under radaren». Det har ikke vært noen krig mot fagbevegelsen, slik Reagan hadde med flygelederne i USA og Thatcher hadde med gruvearbeiderne i England. Likevel har vi hatt viktige økonomiske reformer, som i hvert fall toppene i fagbevegelsen som oftest har gått gode for. Økonomifaget ble veldig sentralt i det norske styringssystemet i etterkrigstida, og er det på mange måter fortsatt. Økonomifaget hadde tidligere vært fiendtlig grunn for nyliberalistene, Hayek så på det nyklassiske økonomifaget som et verktøy for sosialismen, men særlig gjennom Chicago-økonomenes fag-interne angrep på etterkrigstidas tenkemåter, begynte noen av nyliberalismens grunnprinsipper å finne veien inn i det som da var blitt et viktig styringsfag og som ble ansett som vitenskapelig og upolitisk. Da det gamle styringssystemet ble vanskeligere å opprettholde utover 1970- og 80-tallet – blant annet altså på grunn av lavere vekst, problemer i eksportnæringene og økende valutaspekulasjon – skjedde det samtidig med at ideer som hadde sitt utspring i nyliberalismen fikk stadig større gjennomslag i faget. Og når «vanlig» økonomisk politikk ble stadig vanskeligere og mindre vellykka, samtidig som Hayek og Friedman fikk liksom-nobelpriser for å si at alt uansett ville fungert mye bedre uten akkurat disse reguleringene, så er det kanskje ikke så rart at også norske økonomer begynte å tenke i litt nye baner? Det betyr ikke at de starta studiesirkler for å fordype seg i nyliberalismen, men hele faget – også de som krangla med nyliberalistene internasjonalt – endte med likevel å ta inn over seg viktige deler av deres program. Man kan ikke si at norske økonomer ble nyliberalister av den grunn, men hele faget gjennomgikk en slags markedsvennlig høyredreining, og påvirkningen fra den nyliberalistiske bevegelsen er en av grunnene til dette.

 

Samtidig er det jo politikerne som har sittet i førersetet og har tatt de faktiske beslutningene. Her finnes det litt vage forklaringsmodeller av typen «vind fra høyre etter murens fall» og «individualisme etter 68-opprøret», som forsøksvis forklarer hele dette «tredje vei»-komplekset – hvor ledende sosialdemokrater omfavnet markedet og kapitalismen på langt mer uforbeholdne måter enn hva som ble gjort i etterkrigstida. Og slike «strømninger» har jo noe å si, en mann som Milton Friedman skrev ikke bare fagartikler for økonomer, men lagde også TV-programmer for folk flest som ble sendt på NRK. Så når det gjelder å påvirke tenkemåter også blant politikere og folk flest, har selve den nyliberalistiske bevegelsen gjort en innsats i Norge også før Civita ble opprettet i 2003.

 

Men det går også an å se mer konkret på at Norge er koblet inn i den samme, kapitalistiske verdensøkonomien som alle andre land. Og det man kan kalle «nyliberalisering» har skjedd, i ulik grad, i alle vestlige land (og på andre måter også i mange andre land). Arbeiderpartiet i Norge har hatt en tendens til å si noe à la «det var ikke oss, og vi hadde uansett ikke noe valg», når de blir konfrontert med sitt eget partis deltakelse i mange av reformene som utgjør markedsvendingen. Det første stemmer ikke, de har til og med ledet an i mange reformer, men det med at de ikke hadde noe valg går det an å ta mer på alvor. Som nevnt så bekrefter det jo egentlig den marxistiske analysen av at det ikke lenger ble mulig å opprettholde så mye demokratisk styring og omfordeling innafor et kapitalistisk system, da veksten uteble og Bretton Woods-systemet som tillot kapitalkontroller og «beskyttet» nasjonale sosialdemokratier, falt sammen.

 

Så da «valgte» på en måte sosialdemokratene kapitalismen, og gikk til høyre, istedenfor å gripe til sine mer radikale røtter og forsøke å utvide demokratiet og stå imot press for dereguleringer og kutt-politikk. Man kan spekulere i om mellom- og etterkrigstidas mer radikale sosialdemokrater, som kom fra arbeiderklassen og hadde opplevd arbeidsledighet og fattigdom, kanskje ville ha foretatt andre vurderinger enn de som hadde vokst opp innenfor «toppfolkenes partnerskap» gjorde. At for eksempel en ung Gerhardsen teleportert til 80-tallet kanskje ville ha skjønt at kampen de tok i mellom- og etterkrigstida nå måtte tas på nytt. Men det blir veldig hypotetisk, og det var uansett verken styrkeforhold eller i det hele tatt ideer i omløp på den tida som tilsa noe sånt. Isteden hadde jo Arbeiderpartiet allerede da for lenge siden vendt seg til å glorifisere klassesamarbeidet i seg selv, istedenfor å se det som et kompromiss. Så det går an å skjønne hvorfor både Ap-statsministre og LO-ledere har tenkt som de har gjort. Da som nå så forstod de den kapitalistiske økonomien som en slags virkelighet som de bare måtte håndtere best mulig, etter råd fra økonomene.

 

En annen variant som dukker opp noen ganger, er at Ap egentlig ikke ville gjøre alt dette, men at velgerne ville ha det, sånn at de måtte de løpe etter – for å få makt og deretter forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Det avslører jo i så fall et litt merkelig syn på demokrati, og alt i alt er det mange rare og motstridende forklaringer å få på dette fra sosialdemokratisk hold. De har jo også brukt mye energi på å forsvare alt dette som en modernisering og tilpasning som måtte komme – at virkeligheten nærmest dikterte det – og på å sette det i sammenheng med sosialdemokratiets historie og idegrunnlag. Det går det an å gjøre, men jeg mener også det går an å se det som et ganske tydelig brudd som altså har sine årsaker i kapitalismens krise fra 1970-tallet.

 

Magnus Marsdal har hevdet at nyliberalismen som ide og regime er i ferd med å bryte sammen, og at det nå er investeringsstaten som tar over. Er du enig i påstanden? Er det en motsetning mellom nyliberalismen og en sterk stat? Mellom nyliberalismen og en investeringsstat?

 

– Det er nok ikke helt sant, men jeg skjønner at Marsdal kanskje forsøker å bidra til å gjøre det sant ved å si at det er sånn. Og det finnes jo absolutt utviklinger som peker i den retningen, selv om det ikke er noen garanti for at det blir sånn heller. Påstander om nyliberalismens slutt har det vært i mange år nå. Men på den ene siden er det helt riktig at etterkrigstidas planstyringsregimer var basert i nasjonalstater. En viktig grunn til at de ble vanskelige å opprettholde, var at nasjonalstater mistet mye av muligheten til å føre en reelt progressiv og uavhengig økonomisk politikk når de samtidig skulle være knyttet til den overnasjonale kapitalismen. Bretton Woods-avtalens system for kapitalkontroller, merk ordet!, var en viktig betingelse for at den historisk unike kombinasjonen av transnasjonal kapitalisme og nasjonale demokratier lot seg gjennomføre. Dette systemet brøt sammen tidlig på 1970-tallet. Dette var kanskje mer et symptom på de store, underliggende endringene i verdensøkonomien – med lavere vekst og nye uavhengige nasjonalstater i det globale sør som krevde en ny verdensorden – men rent praktisk hadde det mye å si. I norsk debatt har jo alt en tendens til å handle om EU, og på mange måter er tilknytningen til felleseuropeiske markedet gjennom EØS en konkretisering av akkurat den samme dynamikken. Deltakelse i den transnasjonale økonomien skjer i økende grad på betingelse av diktering av regler, også kalt «harmonisering». Man risikerer et misforhold mellom hva folk stemmer for i nasjonale valg, og hva som er mulig å få til politisk så lenge økonomien er mer globalisert.

 

Samtidig synes jeg Marsdal går for langt i å holde opp nasjonalstaten som motgift mot nyliberalismen – bare nasjonalstaten blir mektig, så kommer nyliberalismen til å forsvinne, liksom. Men en nyliberal nasjonalstat er jo ikke akkurat vanskelig å forestille seg – se bare til Storbritannia. Og som du antyder, kan det ligge en misforståelse her i at man tror at nyliberalisme er det motsatte av en sterk stat. Både i teori og praksis handler det ikke om å kvitte seg med staten i seg selv, men om å bruke staten aktivt for å skape og opprettholde en samfunnsorden basert på markedsmekanismer og privatkapitalisme. Så kan man si at forutsetningen for å få til noe annet enn nyliberalisme nettopp er å sørge for at hva man stemmer på i valg har noe å si. Det kan jeg saktens være enig i, men vi vil fortsatt være avhengig av eksport og import, og slik sett vil norske bedrifter reelt sett konkurrere på verdensmarkeder og være nødt til å ha betingelser deretter, og så videre. Derfor kan ikke løsningen ligge på det nasjonale nivået alene, ubalansen i forholdet mellom demokrati og kapitalisme må håndteres internasjonalt.

 

Hvor viktig er næringsnøytralitet i det nyliberale regimet? 

 

– Det er jo bare en av veldig mange ting, men det er mulig at det ligger noe viktig der. Som jeg nevnte så begynte nyliberalismen som en kritikk av økonomisk planlegging, og den kritikken ble utviklet til en ide om at markedet rett og slett vet best og på en måte planlegger for oss. Så når folk langt inn i Arbeiderpartiet nylig har latt seg sitere på ting som at «staten må velge vinnere», er det et brudd med tidligere tenking og potensielt med hele grunnlaget for nyliberalismen som idé. Og egentlig er det jo åpenbart, i møte med klimakrisa, at vi må ta veldig konkrete grep for å kutte utslipp. Så de som har en sånn eksplisitt nyliberal posisjon om at markedet faktisk vet best og det aldri vil være mulig rasjonelt å planlegge konkret politikk for å oppnå konkrete mål – de sliter jo nå.

 

En type nyliberalisme som er hakket mer praktisk, er Stoltenberg-varianten hvor markedet er «en dårlig herre, men en god tjener», og det er jo dette som løftes fram nå som et brudd med nyliberalismen, siden staten visstnok skal planlegge for utslippskutt og velge hvilke teknologier og bedrifter som skal støttes. Men siden det fortsatt er snakk om markedsaktører som vi skal kanalisere offentlige penger til, kan man spørre seg hvor tydelig bruddet egentlig er. Hele grunnen til at vi skal bruke markedet som «tjener», er jo basert på den samme ideen om at markedsmekanismer alltid er mer effektive enn planlegging – men i denne versjonen så tar man ikke konsekvensen av argumentet, man sier «markeder er bedre og mer effektive, men vi skal likevel bestemme over dem». Når dette kommer fra folk som Stoltenberg, som har jobba for å flytte makt fra demokrati til markedskrefter i et par tiår, så kan man jo spørre seg om demokratiet da egentlig har den makta til å være «herre» over markedskreftene

 

Når man forsøker å bruke markedet som et verktøy, bør man i hvert fall være bevisst at det er maktforhold og kapitalisme involvert i dette verktøyet. Når selskaper blir rike, får de makt. Dermed er det en slags inkonsekvens i påstanden om at demokratiet har makta og at vi kan bruke markedet som et verktøy for å nå gitte mål, når argumentet for hvorfor markedet er mer effektivt egentlig innebærer at man ikke kan diktere det uten å ødelegge selve den mekanismen som etter sigende gjør det så effektivt. Og kanskje går det an å utnytte den inkonsekvensen – kanskje åpner det døra for at vi kan drive klimapolitikk som handler om noe mer enn å gi statsstøtte til utvalgte kapitalister. For høyresida vil jo ofte også ha rett i at man risikerer å gi pengene til feil kapitalister, og at man ved å dele ut penger til kapitalister ødelegger hele den insentivstrukturen som skal gjøre dem så veldig effektive. Og hvis man ser på nyliberalisme i et mer materialistisk perspektiv, hvor det handler om at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og makt og ressurser overføres til kapitaleiere, så er det ikke gitt at det er noe brudd med det å gi en masse statsstøtte til utvalgte kapitalister. Men hvis man kan gjøre det på en sånn måte at det både altså bryter med ideen om at vi ikke aktivt kan styre økonomien og samfunnets retning, og på en slik måte at det reelt sett bygger demokratisk makt over kapitalkreftene, så begynner vi kanskje å kunne snakke om noe.

 

Meritokrati har jo blitt et mantra langt inn på venstresiden, tyder ikke det mer på nyliberalismens dominans enn sammenbrudd?

 

– Ja, mer generelt så er det jo klart at det finnes mye i samfunnet vårt som trekker i retning av en slags «nyliberal kultur». Det at vi sitter mer hjemme på hver vår tue, er ikke nødvendigvis hjelpsomt når vi vet at progressive endringer kommer av at folk treffer hverandre, snakker sammen og etter hvert også organiserer seg sammen. Ideologisk sett så handler også nyliberalisme om en vektlegging av konkurranse som det som gjør at samfunnet kan fungere og drives framover. Her kunne jeg sitert tenkere som var bekymret for «proletarisering» på 30-tallet, som i dette tilfellet var en slags borgerlig idé om at moderne arbeidere ikke tok ansvar for sin egen skjebne og isteden ble klienter av fagforeninger og velferdsstater. Bekymringen for at folk blir late og uten initiativ dersom de ikke piskes hardt nok, og eventuelt også har store nok gulrøtter foran seg, har vel ikke akkurat avtatt på høyresida siden den gang. Her går det an å peke kjapt til New Public Management-reformer i velferdsstaten, som jo handler om å utsette offentlig ansatte for det samme markedspresset man ser for seg at eksisterer i privat sektor – noe man har gjort både gjennom ren privatisering, konkurranseutsetting og opprettelsen av pseudo-markeder internt i offentlige virksomheter. Dette er basert på teorier som mange økonomer bare ser på som vitenskapelige, men som er utviklet av aktive nyliberalister og som ofte bunner i nettopp denne ideen om at demokrati og planlegging bare blir surr og ineffektivt (fordi folk dypest sett er egoister), men at markeder og konkurranse gjør at alles egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere enhet som er til alles beste.

 

Det er lett å tenke at summen av alle sånne ting har gjort ideen om egoistiske enkeltmennesker i evig konkurranse med hverandre til en slags sannhet, fordi vi hele tida ledes inn i strukturer hvor det forventes at vi oppfører oss på den måten, og så blir det en selvoppfyllende profeti som igjen gjør sosialistisk organisering vanskelig. Og for eksempel så er nok en av grunnene til at vi ikke får en bedre boligpolitikk, at de siste tiårenes utvikling har gjort såpass mange til boligspekulanter som konkurrerer på boligmarkedet, at de ikke oppfatter det som å være i deres interesse å stemme for endringer. Men akkurat det er jo egentlig materielt mer enn det er kulturelt, og jeg har en viss tro på at kulturelle forestillinger kan endres seg ganske raskt.

 

Hva er viktig for venstresida å fokusere på for å komme videre fra nyliberalismen? 

Er det snakk om å gå tilbake til det som var før (hva ville Gerhardsen gjort), eller må vi tenke grunnleggende nytt? 

 

– Det er umulig å gå tilbake i tid, og mer konkret så er det slik at den eksepsjonelt høye økonomiske veksten som var forutsetningen for etterkrigssamfunnet, ikke eksisterer i dag og kanskje aldri kommer tilbake.  Det siste er mest sannsynlig en god ting med tanke på at økonomisk vekst og menneskehetens økologiske fotavtrykk har en veldig klar sammenheng, i hvert fall historisk. Men man kan se til etterkrigstida og hele det forrige århundrets historiske utvikling for både økt forståelse av vår egen tid og også en viss grad av inspirasjon. Utvidelse av demokratiet ble drevet fram av arbeiderbevegelsen, som først fikk stemmerett for alle og så greide å ta den parlamentariske makta. Det var mange kompromisser involvert i dette, men jeg holder fast på at etterkrigsordenen var unik på den måten at det var første gang stater med en viss demokratisk basis utøvde betydelig makt over økonomien. De fleste kapitaleiere kjempet mot dette allerede da, og finansierte utviklingen av nyliberalismen som en ideologisk motoffensiv. Etterkrigstidas veldig ufullstendige sosialisering av økonomien har delvis blitt slått tilbake, men det er mye å bygge videre på også – ikke minst den utbredte oppfatningen om at samfunnet faktisk bør være demokratisk organisert.

 

For samtidig som markedsvendingen har medført en masse prat og teorier om at staten har trukket seg tilbake og ikke har makt lenger, så viser jo pandemien at staten, i samme tidsrom, har blitt mektigere enn noensinne før. Og det er på en måte skremmende, men det viser også hvilke muligheter som finnes. Plutselig hadde vi for eksempel ubegrenset med penger, og dersom vi kan styrke demokratiet i den staten, er det mye som kan utrettes. En av de viktigste lærdommene jeg har fått av å studere tidlig nyliberalistisk tenking, er at markeder ikke er naturlige eller oppstår av seg selv. De er en type sosial organisering, som henger tett sammen med kapitalismen og ofte står i en viss motsetning til demokratisk organisering. Så økonomien er organisert gjennom regler, og vi har en mektig stat som presumtivt er demokratisk, og kan endre på disse reglene, og dermed gjøre samfunnet bedre. Disse realitetene tror jeg er blitt litt tydeligere i løpet av pandemien, og jeg tror det er et stort potensial for venstresida nå i å vise fram dette og mulighetene for forandring som ligger i det. Den «kapitalistiske realismen» kan utfordres, fronter kan flyttes og venstresida kan vise fram konkret hvilke hindringer i form av institusjoner, tenkemåter og motkrefter som står mellom oss og et bedre samfunn.

 

Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i hennes nyeste bok Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Gnist tok en prat med forfatteren om hennes tanker rundt de nye 20-årene.

---

Linn Stalsberg: sosiolog, journalist og sakprosaforfatter. Stalsberg er aktuell med boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag (Manifest forlag 2021). Stalsberg har tidligere gitt ut bøkene Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur (2019) og Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land (2013).

Intervjuet av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist og samfunnsgeograf.

Foto: Eivind Volder Rutle

NB! Intervjuet ble gjort før Putins angrep på Ukraina. Krigens betydning for de nye 20-årene ble dermed ikke diskutert i intervjuet. 

Ingen ting kommer av seg selv

Jeg møter Linn Stalsberg på en kafé på Tøyen i Oslo. Stalsberg forteller at hun satt mye og jobbet her på kaféen for ti år siden da hun skrev boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land. Da var stedet fylt av mødre i foreldrepermisjon og en gang overhørte hun noen mødre sitte og snakke om hvor heldige de var som fikk så mange goder som forelder i Norge.

– Jeg måtte bare blande meg, og si at dette er ikke noe de hadde «fått», noe myndighetene har gitt oss i gave, forteller Stalsberg idet vi setter oss ned. Til mødrene sa hun at det heller var snakk om resultater av en rekke år med hard kvinnekamp. – Og noe vi fortsatt må kjempe for og forsvare hele tiden, legger Stalsberg til.

Pandemien som forstørrelsesglass

Stalsberg tar opp i seg både kvinnekamp, klimakamp og klassekamp. Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Overalt så hun folk si at nå blir endelig en annen verden mulig, og kapitalismekritikken kom fra helt nye kanter.

– Pandemien fungerte som et forstørrelsesglass. Det ble tydelig og klart at pandemien var politisk, forteller Stalsberg og viser til tre linjer som ble politisert: – For det første var den en politisk naturkatastrofe. Pandemien kom fordi vi under kapitalismen har kjørt verden til et økologisk bristepunkt, der man i jakten på raske penger med den største selvfølge tar for seg av naturens ressurser. For det andre beviste den hvordan en nyliberal markedsrettet politikk ikke sitter på svaret på spørsmål om helse og trygghet til alle. For det tredje så vi nå klart og tydelig at det var politisk hvem som får hjelp og ikke når krisene kommer. Mens de allerede rike og mektige fikk gode støtteordninger og rask tilgang på vaksiner, hadde høsten 2021 kun 1,8 prosent av mennesker i den fattige delen av verden fått ett stikk. Utfall av kriser er ikke tilfeldig, og det har pandemien virkelig vist oss, oppsummerer Stalsberg.

Krise eller fest?

Så hva tror sosiologen og skribenten om de nye 20-årene? Får vi krise eller fest? Samme dag som jeg møter Stalsberg har liberalisten og den tidligere Fremskrittspartipolitikeren Ove Vanebo et innlegg i Morgenbladet der han mener Rødts vekst ikke skyldes at nordmenn er blitt mer radikale, men snarere en avideologisering. «Partiets vekst er ikke et venstreradikalt taktskifte,» argumenterte han, «men et koldtbord av populære, aktuelle saker – billig strøm, bedre velferdsordninger, mot sosial dumping, samt motstand mot plagsom cruisetrafikk og naturødeleggende vindmøller.»[ref]Ove Vanebo, Morgebladet 03.02.22. «Rødts fremgang skyldes ikke radikale nordmenn.»[/ref] Stalsberg mener på sin side tvert imot at ideologiene er tilbake og at venstreradikale idéer ikke lenger oppfattes så radikale for folk.

– Jeg vet ikke noe bedre enn andre om vi kommer til å oppleve krise eller fest. Men det jeg ser at vi har nå, er momentum. Vi har muligheter for helt nye typer samtaler og politikk. Bevisbyrden har skifta. Nå er det forsvarerne for den gamle nyliberale «normalen» som må forsvare hvorfor det skulle være bra å gå tilbake dit. Den brede venstresiden har lenge stått i forsvarsposisjon, men nå spiller vi mer i angrep, vi er over midtbanen, vi dribler og vi kan også skåre mange mål, sier hun.

Stalsberg forteller at hun selv har fått oppleve denne utviklingen gjennom stemningen på lanseringer.

– Jeg er ikke lenger klovnen i rommet som roper om kapitalismen og nyliberalismens feil og mangler, men en seriøs debattant som blir tatt på alvor. Det er stor forskjell på hvordan jeg ble mottatt da jeg ga ut boka mi om tidsklemma og kvinnekampen i 2013 og da jeg ga ut Det er nok nå i 2019. I 2013 ramla folk av stolene sine da jeg kom med kritikk av nyliberalismen og for eksempel talte for sekstimersdagen. Nå sitter jeg på biblioteker på bygder rundt omkring i Norge og har gode kapitalismekritiske samtaler med «folk flest». Særlig merker jeg at de unge er interesserte i temaene jeg tar opp, og ønsker å finne alternativer til kapitalismen. Jeg tror virkeligheten har snakket til folk lenge, og at det jeg gjør er ikke å fortelle dem noe nytt, men å gi folk et språk for det de allerede opplever og ser rundt seg. Det språket, der skylda ligger på vår udemokratiske kapitalistiske system, er ikke lenger radikalt, men noe folk synes gir mening, sier Stalsberg.

Kjenn dine fiender

I sin nye bok Etter pandemien viser Stalsberg til den italienske marxisten Antonio Gramscis kjente sitat «Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født: Nå er monstrenes tid». Hun skriver også at om vi skal greie kampen for en ny og bedre normal må vi kjenne våre fiender. Hvem er disse monstrene, og hvorfor må vi kjenne dem?

Stalsberg mener det i kampen fremover er viktig å huske på at ikke alle vil det samme. Hun mener vi må ta innover oss det Sun Tzu skrev i Kunsten å krige for 2500 år siden: «Kjenn din fiende. Hvis du kjenner deg selv, men ikke fienden, vil du gå på nye nederlag etter hver seier.» Det er nettopp slik det føles i kampen for en sunnere klode, mener Stalsberg, og lurer på om nederlagene er blitt mange fordi mange ikke er nok bevisst på hvem og hva de kjemper imot:

– Det er ikke sånn at «alle» ønsker mer rettferdighet, likhet, mer plass til minoriteter, mer demokrati i alle ledd, mer omfordeling av goder og mer hensyn til natur, klima og dyr. Hvilken retning vi skal styre samfunnet i er alltid en kamp mellom ulike interesser. Vi må bli kjent med våre fiender, og være minst like proaktive og organiserte som de er, argumenterer Stalsberg engasjert.

I boka viser hun også til den franske filosofen Bruno Latour som allerede i mars 2020 skrev et essay der han påpekte at «skurkene er bedre organisert og vet mye klarere hva de vil. Krigen vi er inne i nå, er en vanskelig en. Det er ikke det at vi er maktesløse; det er det at mange av oss vet ikke hvordan vi skal reagere». Men hvem er de, skurkene?

– Skurkene er rett og slett de som kjappest mulig vil ha samfunnet tilbake til normalen, den normalen som ivaretar kapitalismen slik vi kjenner den. Dette mulighetsrommet som pandemien har skapt for nye typer samtaler og ny politikk, dette rommet er det ikke bare vi som vil inn i. Krefter som vil ha oss tilbake til den gamle nyliberale normalen jobber hardt for å få oss tilbake dit, påpeker Stalsberg.

Stalsberg viser til Ivar Hippes bok Korstoget mot velferdsstaten fra 2021. Boken handler om hvordan de nyliberale tenketankene tidlig gikk til motangrep på dem som mente pandemien viste at markedsløsninger ikke fungerte. De nyliberale tenketankene uttalte at kampen for lite statlig innblanding og frie markeder aldri har vært viktigere, og gikk ut og advarte om at sosialismen var på fremmarsj under korona, sammen med skremmebilder på en undertrykkende og frihetsberøvende stat. Stalsberg peker også på at her hjemme kom NHO september 2020 ut med sitt «Veikart for en fremtidig velferdsstat», der det midt i krisetid sterkt ble argumentert for at kutt i velferdsgoder, flere midlertidige ansettelser og økt privatisering, blant annet i helsesektoren nå var veien å gå.

Sosialisme må bli mer gøy!

Men noe jeg ble usikker på da jeg leste Stalsbergs bok, var om vi ikke bare må bli bedre kjent med våre fiender men også med oss selv, og hva vi som vil «noe annet» egentlig vil. Stalsbergs analyser og poenger er tydelig sosialistiske, men hun skriver gjennomgående om et stort «vi» heller om «venstresida», og om at vi trenger «en ny normal» heller enn å si at vi trenger en ny sosialisme. Hvorfor tok hun det valget? Burde vi ikke bygge venstresida og sosialismen til et uttalt og tydelig kult, godt og bredt prosjekt slik at folk får lyst til å bli del av venstresida og den sosialistiske kampen mot kapitalismen?

– Det er et godt spørsmål, og her er jeg kanskje litt «under ombygging». SV gjør jo også det samme. De heter Sosialistisk venstreparti, men de går ikke rundt og roper om sosialismen. Jeg snakker mye med folk som ikke er politisk skolerte, og for oss som er over 40 år så henger det fortsatt mange negative assosiasjoner igjen knyttet til sosialismen. Om jeg sier jeg er sosialist og ønsker meg sosialisme må jeg gjennom strafferunden og bruke tid på å ta avstand fra tidligere regimer. Samtidig merker jeg at yngre folk ikke er så redd for det ordet, sier Stalsberg.

Stalsberg mener det fortsatt finnes mange fordommer mot sosialismen, for eksempel at mennesker under sosialismen må leve helt like liv.

– Jeg pleier å si at det er under nyliberalismen vi lever for like liv. Vi drømmer om det samme kjøkkenet, barna går på de samme aktivitetene, vi reiser på ferie til de samme stedene og gjør det samme som alle andre når vi er der. Folk har så mange lengsler, men i kapitalismen får kun de rikeste realisere lengslene. Skal sosialismen appellere til folk flest må venstresida vise at sosialismen er gøy! Sosialisme kan ikke bare gi folk et materielt bedre liv, men også en hverdag med mer frihet, tid, mangfold og muligheter til å oppfylle sine lengsler, argumenterer Stalsberg optimistisk.

– Grunnen til at jeg jobber politisk er for eksempel fordi livet er godt! Det er deilig å være menneske, og det vil jeg at flere skal få kjenne. Det jeg kjemper for er ikke askese og en hverdag der vi må sy våre egne klær. Jeg elsker å feste, å reise, jeg liker mote og er glad i å pynte meg, og det å få muligheten å føle på slike gleder vil jeg at flere skal få lov til. Framtida jeg kjemper for er en rettferdig og grønn framtid som også skal være gøy, påpeker Stalsberg.

Hva nå?

Men hva tenker den populære skribenten vi må gjøre for at de 20-årene skal bli den grønne, gøye og rettferdige festen verdens befolkning nå trenger og fortjener? En viktig forutsetning for å vinne er å plassere skammen der den hører hjemme, argumenterer Stalsberg, som mener streben etter å være «det etiske mennesket» har tatt over mange av oss og blitt en kontraproduktiv kraft.

– Om vi ikke plasserer skammen der den hører hjemme, hos det kapitalistiske systemet og de som kjemper for å opprettholde det, blir vi bare stressa, triste og apatiske. Noen skammer seg for at det de trodde var et etisk forbruk viser seg å ikke være det likevel, mens andre skammer seg for å ikke ha råd til å forbruke etisk. Men flyskam, kjøttskam og kjøpeskam hjelper ikke. Konseptet økosorg tror jeg for eksempel handler mye om at vi føler vi bidrar når vi kildesorterer eller har kjøpestopp, men når vi åpner avisen og leser om at plastforurensningen bare øker og klær hauger seg opp som søppeldynger i andre land blir vi triste og motløse. Kapitalismen er full av slike paradokser hvor vi får høre en rekke «sannheter» som viser seg å ikke stemme. Vi får høre at folk har like muligheter og er like mye verdt, men vi ser at det ikke stemmer i virkeligheten. Dette sliter oss ut, og en måte å bli mindre sliten på er å plassere skammen der den hører hjemme, sier Stalsberg.

Stalsbergs engasjement synes utømmelig, og i løpet av vårt korte møte har vi ikke bare snakket om de overordnede spørsmålene, men også vært innom flere av de mer konkrete kampene vi står overfor i arbeidet for at de nye 20-årene skal bli en fest: lik helsetilgang, endrede patentregimer, bedre arbeiderrettigheter og bekjempelse av ytre høyre, for å nevne noen. En av de mer konkrete kampene Stalsberg snakker mye om er klimakrisa. Stalsberg legger vekt på at det haster å få på plass en klimapolitikk som får med seg alle. – Folks bekymringer for dieselpriser og arbeidsplasser er helt reelle, og klimapolitikken må derfor ikke bare være ambisiøs men også blodrød om den skal lykkes. Vi må også gjøre det mulig for de med dårlig råd å ta naturvennlige valg, konkluderer Stalsberg.

Men hva kan egentlig vi uten umiddelbar makt og tilgang til å lage den nye politikken nå gjøre? Stalsberg er klokkeklar.

– Vi må organisere oss! I fagbevegelsen, organisasjoner og i partier. Man må gjerne bli vegetarianer, men slike grep vil ikke monne. Folk må bli en del av kollektivet og aldri glemme at de kollektive godene er noe vi må kjempe for, sier Stalsberg og avslutter der hun begynte, med å påpeke at ingen ting kommer av seg selv.

Gjennom vinteren har norske strømkunder for alvor fått merke hvordan det kan arte seg når kapitalistiske prinsipper blir viktigere enn det er å levere et produkt, en bruksverdi, til innbyggere og næringsliv. Men en analyse av strømkrisa, her med utgangspunkt i Marx’ teorier, kan også gi oss innsikt i hvordan disse prinsippene gjør seg gjeldende, og også hvilke alternativer som finnes.

---

Av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Særgjærd

 

Strømmarkedet

Strømmen selges i dag som en vare, men som vare har den visse egenskaper som skiller den fra andre varer. En av disse er at strømmen er «ferskvare». Selv om det finnes teknologi for lagring av strøm, er denne dyr og potensialet fortsatt begrenset. Strømmen må brukes når den produseres. En annen egenskap er at det ikke er mulig å spore strømmen tilbake til der den kommer fra. Selv om det er en rekke strømprodusenter, så kanaliseres all strømmen inn på et felles nett, og når vi til slutt tar i bruk en viss mengde strøm i den andre enden, så har ikke og kan ikke denne strømmen ha et opprinnelsesmerke som viser hvem som har produsert den.

Når ulike strømleverandører forsøker å over- eller underby hverandre overfor oss som strømkunder, så tilbyr de altså ikke en annen strøm, eller en annen vare, enn det konkurrentene gjør. Da ville man trengt et ekstra nett, parallelt med det eksisterende, noe alle forstår at ville være et enormt pengesluk. Det eneste de ulike strømleverandørene kan gjøre, er å opptre som kjøps- og salgsagenter mellom strømprodusenter og strømkunder, og det eneste de i virkeligheten konkurrerer om, er å kunne tilby de mest fordelaktige – eller i virkeligheten kanskje mest forvirrende – betalingsmodellene for denne strømmen.

Avtalene mellom strømprodusenter og strømleverandører følger normalt spotprisen som settes av kraftbørsen NordPool fra time til time, og hvis de ikke gjør det, vil leverandørene normalt forsøke å sikre seg slik at prisen over tid i hvert fall ikke blir lavere. Prisen vil derfor ha en tendens til å være den samme uansett hvilken produsent og hvilken leverandør man henvender seg til, eventuelt med et påslag for forutsigbarhet i fastprisavtaler. Til tross for alle de sinnrike innretningene man har konstruert for å gi strømsektoren et markedspreg, så er det altså liten eller ingen konkurranse mellom produsentene vis-a-vis kundene, i hvert fall ikke en konkurranse som bidrar til å presse prisen ned, slik det jo skal være i henhold til læreboka.

Differensialrenta

Ifølge Marx dannes en vares verdi på bakgrunn av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter den. Det gjelder også strømmen. Men verdi er ikke det samme som pris. Selv for ordinære varer med mer eller mindre fullkommen priskonkurranse, er det mekanismer som trer inn og danner en pris som bare unntaksvis er lik verdien. Disse mekanismen slår inn i konkurransen og sikrer at avkastningen i ulike bransjer nærmer seg et felles nivå – en felles eller allmenn profittrate.

Dette forutsetter imidlertid at det er reell konkurranse mellom ulike produsenter av varen, en konkurranse som for ordinære varer over tid også fører til at produksjonen effektiviseres, altså at den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter varen, synker. Men for noen varer er det ikke slik. Marx skriver i all hovedsak om jordbruket, men understreker at prinsippene ikke er unike for denne sektoren.[ref]Merk at når Marx diskuterer jordbruket, forholder han seg til et rent kapitalistisk jordbruk, ikke det familiebaserte jordbruket vi har i Norge. Selv om mekanismene han skriver om, også gjør seg gjeldende her, er det også mange andre faktorer som spiller inn.[/ref]

For slike varer er potensialet for effektivisering begrenset, og etter hvert som etterspørselen øker, for eksempel på grunn av befolkningsvekst eller mer arealkrevende matvaner, vil ikke den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida falle, den vil øke, fordi man da vil måtte ta i bruk jord med dårligere produktivitet. Selv om det er mulig å effektivisere også innenfor jordbruket, så er dette potensialet begrenset av naturen selv. Man vil derfor få en situasjon der det produseres mer eller mindre identiske jordbruksvarer med en til dels stor forskjell på hvor mye arbeid det er lagt ned i hver enkelt vare.

Slik vil det selvsagt også være i andre sektorer, men i disse sektorene vil konkurransen jevne ut verdien. Slik er det ikke i jordbruket. Situasjonen vil altså i all hovedsak vedvare. På den annen side, for at noen i det hele tatt skal ønske å investere i den dårligste jorda, må avkastningen være tilfredsstillende også der. Den dårligste jorda må altså kaste av seg en profitt tilsvarende den allmenne profittraten for at investorene ikke heller skal velge å investere pengene sine et annet sted.

Likevel er et kilo hvete et kilo hvete, verken mer eller mindre, uansett hva slags jord det er produsert på. De mer effektive produsentene vil derfor kunne ta betalt like mye som de mindre effektive produsentene, så lenge produktene fra sistnevnte produsenter er nødvendige for å dekke etterspørselen. Differansen mellom det de mest effektive produsentene nå får, og det de ville ha fått dersom prisdannelsen hadde skjedd på ordinært kapitalistisk vis, utgjør differensialrenta.

Grunnrente i strømmarkedet

Differensialrente er en av flere varianter av grunnrente Marx identifiserte i Kapitalens tredje bok. Egentlig identifiserer han også to typer differensialrente, en som følger av naturlige egenskaper ved jorda, og en som følger av investeringer som forbedrer jorda, men om det er den ene eller andre typen, eller for den saks skyld den ene eller den andre varianten av grunnrente som gjør seg gjeldende her, er uten betydning. Det vi er opptatt av, er hvordan den virker.

Verdien av varene innenfor sektorer som genererer grunnrente, bestemmes, akkurat som for andre varer, av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke de samlede behovene for varen. Men når den samlede prisen i sektoren overstiger verdien på det den produserer, når produsentene altså tilegner seg en ekstrafortjeneste, så må denne komme fra et sted. Siden den samlede verdiskapningen i samfunnet er uendret, må dette være fra verdiene som ellers ville tilfalt de andre interessentene – fra kapitaleiernes profitt eller arbeidernes lønningspose. Og når vi ser på det som har utspilt seg i vinter, er det nettopp dette vi har sett – det er husholdningene og bedriftene som har betalt..

Norsk vannkraft er billig å produsere. Selv med en fortjeneste tilsvarende den allmenne profittraten, svarer verdien, før vi legger til nettleie, avgifter osv., ikke til mer enn 10–15 øre per kilowattime (kWh). For enkelhets skyld kan vi si 10 øre. Anta så at etterspørselen øker slik at den norske vannkraftproduksjonen ikke lenger er nok til å dekke behovet. Slik er det ikke i dag, men med elektrifisering av samferdselssektoren og etablering av ny, grønn industri til å erstatte dagens oljebaserte industri, så er det ikke usannsynlig at vi havner der. Da støter vi imidlertid på et problem – de lavthengende fruktene er allerede høstet.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har regnet ut kostnader per kWh dersom vi skal bygge ut nye kraftverk.[ref]https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/[/ref] Med dagens teknologi varierer dette fra rundt 30 øre for landbasert vindkraft til over én krone for flytende havvind. Andre teknologier, inkludert solenergi, kjernekraft, gasskraft, kullkraft og bunnfast havvind ligger et sted imellom, og det samme gjør faktisk også nye vannkraftverk. Det er sikkert en rekke usikkerhetsmomenter her, og det fremkommer heller ikke hvorvidt dette inkluderer profitt, men bildet er likevel klart – det koster mer for ny kraft enn det koster for eksisterende vannkraft. La oss da si at vi ender opp med landbasert vindkraft, og at prisen for denne isolert sett, inkludert allmenn profittrate, er 30 øre per kWh. Da vil prisen på vindkraft måtte være minst 30 øre per kWh for at noen skal være interessert i å investere. Men siden strøm er strøm, like mye som, eller til og med mer enn, hvete er hvete, vil også vannkraftprodusentene kunne ta seg like godt betalt. De behøver ikke lenger begrense seg til en pris tilsvarende verdien, de kan og vil i tillegg innarbeide en grunnrente på 20 øre.

I realiteten skjedde dette også i vinter. Selv om vi har et kraftoverskudd, har politikerne valgt å knytte oss til et større marked der kostnadene har svingt betydelig, dels fordi vær og vind ikke har spilt på lag med den fornybare energiproduksjonen, dels fordi man har lagt ned fullt ut fungerende kjernekraftverk, og dels fordi gassprisen har skutt i været. Dermed har den dyreste strømmen blitt dyrere, og siden prisen i strømsektoren i stor grad dannes slik som skissert over, betaler vi like mye for den strømmen det koster minst å produsere, som for den det koster mest å produsere.

Selvkost

Vi har altså organisert strømsektoren på en måte som setter strømprodusentene i stand til å tilegne seg både en betydelig ekstrafortjeneste i form av grunnrente på toppen av den ordinære profitten. Men vi kunne organisert den på en helt annen måte, for eksempel slik vi organiserer forsyningen av drikkevannet, med prinsippet om selvkost. Drikkevann er i dag et kommunalt ansvar, og selv om kommunene for så vidt har anledning til å finansiere sektoren over de ordinære budsjettene, skjer det svært sjelden. Dels er det fordi det fortsatt er mange som ikke er tilkoblet det kommunale drikkevannsnettet, dels fordi selvkostmodellen kan motivere til å spare vann, men først og fremst fordi det med dagens kommuneøkonomi ikke er lett å finne penger til nye formål, særlig ikke når det er rom for å finansiere dem på annet vis.

I de aller fleste tilfeller dekkes derfor vannforsyningen, i likhet med avløp, renovasjon og feiing av skorsteiner, av de kommunale avgiftene. Hvor mye hver enkelt betaler for vannet på denne måten, beregnes på bakgrunn av hvor mye den enkelte bruker, enten ved bruk av vannmålere eller sjablongmessig ut fra en antakelse om at jo flere kvadratmeter du disponerer over, jo mer vann bruker du. Det har vært diskutert om man kanskje også burde differensiere mer, men så langt har man foreløpig ikke kommet.

Det ligger imidlertid en viktig begrensning i selvkostregelverket, og det er at det ikke skal være noe overskudd. Blir det overskudd ett år, må det fremover budsjetteres med underskudd, slik at man i løpet av en femårsperiode går i null. Når man lager disse budsjettene, tar man dermed utgangspunkt i hva det vil koste, både i drifts- og investeringsmidler, å gi hver enkelt av oss drikkevann i tilstrekkelige mengder og av tilfredsstillende kvalitet.

Beløpet abonnentene i en kommune betaler for drikkevannet, er altså lik det det koster å produsere det. Prisen, hvis man i det hele tatt kan kalle den det, dannes uten profitt eller grunnrente. Sånn sett kan det nesten være fristende å se på selvkostmodellen som en modell som peker ut over kapitalismens grenser, og på et vis gjør den også det. Produksjonen foregår riktignok i et kapitalistisk samfunn, med alt hva det innebærer, men den viser likevel at det samtidig er mulig å produsere bruksverdier og distribuere dem uten å gi dem vareform.

Så er det selvsagt slik at kapitalen alltid vil presse på for å gi bruksverdier vareform og dermed gjøre dem til en kilde til profitt. Mange steder har dette skjedd ved at myndighetene har overlatt vannforsyningen til en privat aktør gjennom anbudskonkurranse, og dermed gitt denne monopol på å selge vannet, noe ingen vil gjøre uten at de også kan tilegne seg profitt. I tillegg presser også industrien som har som forretningsidé å tappe vann på flasker og selge det, på her. Derfor bør vi heller ikke her i landet slå oss til ro med at ting vil forbli som de er. Blant annet bør vi nok følge med på hva som skjer med EUs vanndirektiv. Som modell betraktet, viser likevel vannforsyningen at det er mulig å organisere distribusjonen av bruksverdier på en helt annen måte, også innenfor et kapitalistisk system.

Hvis vannet var som strøm

Det er selvsagt flere egenskaper som skiller strømmen fra drikkevannet. For eksempel kan vann lagres uten at det forringes, mens strømmen må forbrukes når den produseres. Dessuten har vi, selv om også drikkevannsnettet går på tvers av kommunegrenser, ikke noe nasjonalt drikkevannsnett. Det er helt sikkert også andre egenskaper vi bør ta hensyn til. Likevel kan vi forestille oss hvordan drikkevannsforsyningen ville sett ut dersom man hadde lagt prinsippene for strømmarkedet til grunn.

La oss ta oss en tur til Bergen. I Bergen kommune er det totalt seks vannverk med ulik kapasitet, og som til sammen er dimensjonert for å dekke kommunens behov. Uten at jeg kjenner til tallene, vil jeg anta at kostnaden for å produsere drikkevann ved de ulike anleggene varierer, men kommunen gjør ikke og kan ikke i henhold til regelverket gjøre forskjell på dem som får vannet fra de ulike vannverkene. På den annen side kan drikkevannet, selv om de ulike vannverkene i utgangspunktet er dedikerte til bestemte deler av kommunen, omdirigeres ved behov, noe som også skjedde da en tarmbakterie for en del år siden gjorde vannet fra en av kildene udrikkelig.

Hadde derimot kommunen organisert drikkevannsforsyningen som Norge organiserer strømforsyningen, ville disse seks vannverkene vært eid av ulike kapitalister som alle ville vært ute etter en fortjeneste minst tilsvarende den allmenne profittraten. Men siden kapasiteten fortsatt ville vært dimensjonert etter kommunens behov, ville de vannverkene der produksjonen hadde kostet minst, vært i stand til å heve en betydelig differensialrente. Og siden det er snakk om kapitalistiske selskaper her, så ville de også gjort det. Ja, kanskje de til og med hadde sørget for å få bygd et overføringsrør til en nabokommune der kostnadene er høyere, slik at de kunne tatt enda mer for vannet. Og på toppen av det hele, ville vi kanskje også hatt drikkevannsleverandører som hadde gitt de stakkars bergenserne våre ulike drikkevannspakker å velge mellom, til en pris fastsatt på en vannbørs, og med det samme drikkevannet i springen uansett leverandør, bare med et påslag til leverandøren for mer eller mindre godt utført arbeid som mellommann.

Hvis strømmen var som vann

Motsatt er det også mulig å tenke seg en modell for strømmen som følger de samme prinsippene som for drikkevannet, om ikke på kommunalt nivå, så i hvert fall på nasjonalt nivå. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om den modellen vi hadde før 1990, da det var til dels store forskjeller mellom kommunene.

Under en slik modell, kan vi igjen se på eksemplet som viser hvordan vannkraftprodusentene kan tilegne seg grunnrente når det bygges nye landbaserte vindkraftverk, der altså vannkrafta koster 10 øre og vindkrafta 30 øre per kWh. La oss i dette tilfellet si at denne prisen er uten profitt. Hvis strømbehovet vårt da hadde økt slik at vi i tillegg til vannkrafta, hadde trengt like mye vindkraft som vannkraft, altså at den ene halvparten av strømmen hadde kostet 10 øre å produsere, og den andre halvparten hadde kostet 30 øre å produsere, så ville selvkostprisen vært 20 øre per kWh.

Dette er faktisk også, hvis vi holder hensynet til profitten utenfor, prisen vi ville hatt om det var full konkurranse. Resultatet blir altså det samme som hvis vi hadde fulgt prinsippene for vanlig prisdannelse. Men for kapitalen og markedspredikantene er profitten viktigere enn resultatet, uansett om det resulterer i en betydelig overføring av verdier fra husholdninger og bedrifter – i virkeligheten fra husholdningene, siden bedriftene naturlig nok vil legge den økte strømprisen på prisen for varene de produserer – til strømprodusentene.

Det er selvsagt mange forbehold å ta også i dette tankeeksperimentet. For eksempel kan man få år med kraftunderskudd der man må kjøpe strøm fra land der strømmen selges med profitt og grunnrente, og følgelig vil kunne være betraktelig dyrere. Det er likevel ikke noe problem å innarbeide dette i et selvkostsystem. Forskjellen er bare at en del av strømmen da vil være dyrere, og at prisen hver enkelt strømforbruker dermed vil bli høyere, alt etter hvor stor andel av strømmen som vil måtte importeres. Det er heller ikke umulig å innarbeide mekanismer for å nå andre politiske mål i energipolitikken i en slik modell. Det er for eksempel mulig å kompensere dem som har gitt fra seg naturverdier for at vi alle skal få strøm, og det vil også være mulig å lage systemer for å belønne dem som sparer strøm og å straffe luksusforbruk, kanskje mer enn det som er mulig under dagens system.

Det er ikke sikkert at selvkostmodellen, slik den er for vannet, lar seg overføre til strømforsyningen uten betydelige tilpasninger. Men faktisk har vi allerede et element av selvkostprinsippet også innenfor strømsektoren. Vertskommunene for vannkraftverk har nemlig rett til å kjøpe en viss mengde strøm til såkalt konsesjonspris, som i prinsippet skal svare til selvkost, for så å selge den videre og dermed spe på kommuneøkonomien. Hva hvis dette prinsippet hadde blitt knesatt, ikke bare for vertskommunene, men for alle? Det kan sikkert være utfordringer med det, men et prinsipp som røsker strømmen bort fra det kvasimarkedet det er underkastet i dag, et prinsipp som fjerner både profitten og grunnrenta, og som dermed avkler strømmen sin varekarakter og gir den en ren bruksverdikarakter, det er det bare den strømproduserende kapitalen som taper på. Og så viktig kan da ikke den strømproduserende kapitalen være?