Jamie Allison, China Miéville, Richard Seymour og Rosie Warren:
The tragedy of the worker
London: Verso, 2021, 104 s.

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

The tragedy of the worker er en alvorstynget oppsummering av hvor vi står i klimakampen, uten illusjoner om at tida som kommer blir lett.

Ifølge forfatterne har vi kommet langt forbi det punktet hvor man kan snakke om noen form for sosialistisk overflodssamfunn. Ideer som helautomatisert luksuskommunisme, en visjon løftet opp av Aaron Bastani i en bok med samme navn, er ikke bare urealistisk på dette punktet – det betyr også å fullstendig se bort i fra naturens tålegrenser. I stedet bør vi forsone oss med at vi, selv i et scenario hvor arbeiderne tar makta, vil måtte forholde oss til dramatiske klimaendringer som på dette tidspunktet er bygget inn i klodens økosystem. Begrepet «salvage communism», eller bergings-kommunisme om du vil, blir lansert for å gi et bilde av en fremtid hvor vi må gjøre det beste vi kan for å redde stumpene av dagens sivilisasjon. Om du synes dette høres stusselig ut, er også forfatterne selverklærte pessimister. Men som de skriver i etterordet, er dette en pessimisme som søker å falsifisere seg selv gjennom å trassig føre kampen for sosialisme videre. Alternativet som kjent, er barbari.

Bokas undertittel Towards the proletarocene henspiller på det foreslåtte begrepet for en ny geologisk tidsalder som har gått sin seiersgang innenfor akademia de senere årene, nemlig anthropocen – menneskets tidsalder. Ifølge dette begrepet har mennesker med sin moderne sivilisasjon og forbrenning av fossile energikilder blitt en planetær kraft, som har forandret jorda i en skala som krever at vi redefinerer vår geologiske tidsregning. Flere har vært kritiske til en slik typologi, da det ikke er mennesket i seg selv som har forårsaket dagens klimakrise, men heller et historisk avgrenset og spesifikt sett med sosiale relasjoner, også kjent som kapitalisme. Forfatterne hevder dermed at vi i dag lever under kapitalocenen, mens målet bør være å avskaffe kapitalen og at arbeiderne setter i gang med sin egen omforming av kloden – altså proletarocenen. 

Akkurat som at kapitalismen i seg selv representerer en form for klimafiksing, hevder forfatterne at ethvert annet system enn kapitalisme også nødvendigvis må defineres som klimafiksing, og advarer mot en moralistisk økologi som på generell basis tar avstand fra en slik prosess. Det er to grunner til at en slik begrepsbruk verken er særlig konstruktiv eller presis: For det første er det med på å vanne ut hva man legger i klimafiksing, som for de fleste betyr å aktivt forsøke å endre jordas klima gjennom for eksempel å pumpe aerosoler ut i atmosfæren for å reflektere sollys tilbake til verdensrommet. Slike øko-modernistiske visjoner fungerer først og fremst som en unnskyldning til å fortsette status quo, og vil være ekstremt risikabelt om de skulle bli satt ut i livet slik blant annet Andreas Malm skriver om i slutten av Fossil capital. For det andre vil man i et tenkt scenario hvor borgerskapet fullstendig avskaffes, heller ikke ha noen arbeiderklasse, da arbeideren defineres ut fra sitt forhold overfor kapitalisten. Den revolusjonære arbeiderbevegelsen bærer med seg det paradoksale målet om å oppheve seg selv. 

Den filosofiske posisjonen som legges frem i boka, er gjennomgående usentimental. Menneskeheten er bare en kosmisk tilfeldighet og har ikke, slik dypøkologien hevder, noen essensiell egenverdi. I debatten om økologi på venstresida legger Salvage-kollektivet seg på en linje som kritiserer økomodernister så vel som økososialister. Mens førstnevnte strømning fremhever hvordan teknologi og økt produktivitet både vil gjøre oss i stand til å håndtere klimakrisa og til å ta steget over i sosialistiske overflodssamfunn, er økososialistene i større grad opptatt av at det finnes reelle tålegrenser i naturen og at ethvert sosialistisk prosjekt bør ha som mål å respektere disse ved å gjenopprette balansen i stoffskiftet mellom natur og miljø. Den amerikanske sosiologen John Bellamy Foster er sentral i denne tradisjonen, og har kalt trangen til å underlegge seg og dominere naturen for «prometeansk», et begrep oppkalt etter den greske gudeskikkelsen Prometeus som brakte ild til menneskene. I vestlig tradisjon representerer Prometeus både søken etter fremskritt og vitenskapelig kunnskap, men også hvordan gode intensjoner kan ha utilsiktede og tragiske konsekvenser. Hvilken av tolkningene man stiller seg bak, overlapper gjerne med hvilken leir man sokner til i debatter om klima og miljøspørsmål på venstresida. Salvage-kollektivet tar til orde for at vi som menneskehet bør følge Prometeus’ streben etter å bedre vår tilværelse, men at en slik prosess bør ta form av en granskning av vår egen sjel og hva vi verdsetter, heller enn et blindt jag etter produkter og materiell velstand. Mens prometeanisme ble brukt av Foster som et skjellsord overfor marxister som anser økt produksjon som et iboende gode, søker forfatterne å fylle begrepet med en ny og positiv mening.

Boka er delt opp i elleve mindre kapitler, som streifer innom et stort spenn av temaer, fra en diagnostikk av dagens klimatiske og politiske situasjon og over i essayistiske partier om økologi og marxisme. Flere kapitler og tema er interessante i seg selv, som hvordan et gryende miljøvern ble erstattet med en selvutslettende produktivisme i Sovjet, og hvordan vi risikerer mer militarisering og fossil-fascisme i kjølvannet av et mer ekstremt klima. Likevel er det vanskelig å finne en klar rød tråd. Selv om forfatterne utvilsomt drar veksel på en imponerende litteraturliste – den relativt korte pamfletten har en hele 10 siders referanseliste – klarer de ikke å lage noen større syntese, eller presentere noen klar idé om veien videre for klimakampen. Språket lider av å være vanskelig tilgjengelig, og en må tråkle seg gjennom en imponerende mengde fremmedord og sjargong underveis i lesingen. Slik sett kan man si at den uttalte ambisjonen til Salvage-redaksjonen om å skape en stilistisk og vakker språkdrakt gjør at hele boken blir for mye form, på bekostning av innholdet. The tragedy of the worker kommer dermed ikke til å få noen bred leserkrets, men pamfletten inneholder like fullt originale og tankevekkende bidrag til diskusjonen om fremtidsvisjoner og klimakamp på venstresida.

Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik:
Capital and imperialism. Theory, history and the present.
New York: Monthly Review Press, 2021, 424 s.

Omtalt av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden. Solum bokvennen (2021)

---

Når vestlige økonomer gjennom tidene har beskrevet kapitalismen og lansert teorier om kapitalistisk økonomi, skjer alt innafor et lukket kapitalistisk system. Verden utafor den kapitalistiske verden eksisterer så å si ikke. Det er dette feilaktige bildet Utsa og Prabhat Patnaik går til angrep på, som marxistiske økonomer fra India er de godt skodd nettopp til dette. De har da også bak seg en lang rekke empiriske og teoretiske studier.

De viser på en overbevisende måte at kapitalismen som system langt fra ble utviklet i en liten isolert del av verden, men at den raske utviklingen av kapitalismen i Holland og England langt på vei skyldtes den ekstreme utbyttingen av koloniene. Økonomisk teori er utviklet av hvite «menn» i den vestlige verden. De utviklet sine teorier med den store overbevisning om at den hvite mann var overlegen alle andre og at framskrittene skyltes den europeiske «rasens» dyktighet. På paternalistisk vis så de koloniene som en byrde de rike landa måtte ta seg av. Men tanken om at koloniene hadde betydning for kapitalismens utvikling, var fjern for de fleste. På en overbevisende og svært grundig måte viser Utsa og Prabhat Patnaik at teoriene er feilaktige eller har store mangler. Også Karl Marx var en hvit mann farget av sin verden. Men skriver forfatterne: Marx har forstått mer enn borgerlige økonomer og har langt mer enn dem trukket inn koloniøkonomien i sine teorier.

Dette er ikke ei lett bok å lese. Men det første kapitlet i boka, som forutsetter forkunnskap om økonomisk teori, kan hoppes over. De viktigste poengene kommer fram av de mer beskrivende kapitlene.

Boka tar opp helt sentrale temaer fra økonomisk historie og økonomisk teori, der de velger å dele kapitalismens historie i fem faser:

1. Kolonialismen, før første verdenskrig
2. Mellomkrigsperioden
3. «Den gylne perioden» etter 2. verdenskrig
4. Globaliseringens tidsalder
5. Den nåværende fasen – mot globaliseringens sammenbrudd.

I Kapitalen, kap. 24, analyserer Marx «den såkalte opprinnelige akkumulasjonen». Det handler om årsaken til at kapitalismen kunne utvikles i noen europeiske land på 1700-1800-tallet. Her mener forfatterne at både Marx og andre historikere overdriver betydningen av jordbruksrevolusjonen. I et eget kapittel diskuterer de det de kaller «Mytene om jordbruksrevolusjonen». De avviser ikke jordbruksrevolusjonens betydning, men viser at betydningen er sterkt overdrevet i forhold til hva den enorme utbyttingen av koloniene betydde. 

Når det gjelder kritikken av Marx, er jeg enig med forfatterne i at også Marx skriver relativt lite om kolonipolitikken. Men, i forhold til den kunnskapen som var tilgjengelig da Marx skrev Kapitalen, gir han utbyttingen av koloniene en viktig plass. (se Kapitalen, første bok, del 4, Oktober forlag. s. 227–235). På s. 233 skriver han bl.a. at for industribyen Liverpool var slavehandelen grunnlaget for den opprinnelige akkumulasjonen.

Forfatterne påpeker at kolonipolitikken endret det som til da hadde vært tendensen i den økonomiske utviklingen i ulike verdensdeler. India var godt i gang med enkel industriell utvikling da landet ble kolonisert. Forfatterne hevder at uten koloniseringen ville India i dag trolig vært mer industrielt utviklet enn Japan. Hvor store verdier ble så ranet fra India og andre koloniområder? Dette er selvsagt vanskelig å beregne, bl.a. fordi formene for utbytting er mange. Forfatterne viser til nyere data som er kommet til at enorme rikdommer ble overført fra det indiske kontinentet til England. Det samlede «drain» fra India til England i perioden 1765 til 1938 utgjør 867 milliarder £. Det er mer enn 80 ganger Englands BNP i 1947 (s. 169). Det beste norske ordet for «drain» i denne sammenhengen er «ran». 

Mangelen på forståelse av kolonilandas betydning gjelder ikke bare historia. Også forståelsen av hvordan dagens globaliserte økonomi virker, er preget av et eurosentristisk syn. Det er lite som tyder på at den norske venstresida har innsett hva det betyr at over 80 prosent av dagens industriarbeidere jobber i den tredje verden. (Se min nylig utgitte bok: Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden). I dag er hele verdensøkonomien preget av den nyliberale globaliseringen. Forfatterne spør: er det mulig å unnslippe en nyliberalisme på vei mot krise? Deres svar er at den eneste muligheten land har er å koble seg av. De diskuterer ikke om en slik «delinking» er mulig.

Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik har lagt ned et stort og viktig arbeid i denne boka. Den kommer på et tidspunkt der den nyliberale revolusjonen har passert senit og spørsmålet om kapitalismens framtid står på dagsorden. Boka er et svært viktig bidrag i denne debatten. 

Helge Ryggvik: På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek Cappelen Damm, 2021, s.569 

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist 

---

Historikeren Helge Ryggvik har gjennom en årrekke fulgt oljeindustriens utvikling i inn- og utland, et arbeid som har ført til flerfoldige artikler og bøker, blant annet Til siste dråpe: om oljens politiske økonomi fra 2009. I Ryggviks nyeste bok vendes blikket mot nord, og til spørsmålet om oljeleting i Barentshavet. På kanten er en liten murstein av en bok, som vil stå igjen som en grundig og ettertrykkelig advarsel mot et nytt oljeeventyr i Arktis. 

I høst har katastrofefilmen «Nordsjøen» rullet over kinolerret i det ganske land. Historien dreier seg om et rimelig spinnvilt scenario, hvor grunnen under sentrale deler av norsk sokkel forsvinner i et enormt undersjøisk ras. På kanten viser imidlertid at man ikke trenger å ty til katastrofefilmer for å innse at norsk oljeproduksjon er en prosess knyttet til risiko på mange ulike plan. Gjennom over 500 sider belyses ulike problemer ved å åpne for oljeleting i Arktis, enten det dreier seg om faren for miljøødeleggende utslipp i et av verdens mest rikholdige havområder, geopolitiske gnisninger eller overskridelse av klimaets tålegrense. I lys av stadig mindre sikre profittmarginer for nye oljefelter i nord i tillegg en stigende miljøbevissthet i befolkningen, argumenterer Ryggvik overbevisende for at tida er inne for å dra en tydelig linje i sanden og si en gang for alle: Hit, men ikke lenger. 

Det er få ting som i større grad vitner om Norges opportunistiske tilpasning til klimaendringene enn flyttingen av iskantsonen for å erklære tidligere utilgjengelige områder åpne for butikk. Dersom en slik aktivitet får starte, tar man store sjanser på vegne av naturmangfold og beredskap, fordi nye felter i Barentshavet vil være utsatt for helt andre, mer ekstreme, forhold enn hva man er vant med fra Nordsjøen. I oktober 2021 – kort tid etter at På kanten kom ut – fikk verden nok en gang se strender i California tilgriset av oljesøl. Selv om dette utslippet var langt mindre omfattende enn tidligere katastrofer som Exxon-Valdez forliset eller Deepwater Horizon-utblåsningen, er det påfallende at selv et relativt lite utslipp i rolig farvann vanskelig lot seg kontrollere når ulykken først er ute. 

At Ryggvik velger å fokusere på Barentshavet viser et blikk for strategi i klimakampen, siden det er langt lettere å forhindre ny ekspansjon enn å forsøke å stenge ned produksjon som først har begynt. Dersom nye områder i Nord først blir åpnet og koblet til ny infrastruktur, risikerer vi en oljedrevet stiavhengighet som ytterligere vil låse fremtiden til fossil energi. Utviklingen av et nytt felt krever

enorme investeringer i fast kapital, som både oljeselskaper og grunneier, altså staten, vil kjempe innbitt for at skal tjenes inn. Man kan selvfølgelig argumentere for at produksjon på eksisterende felt også burde stenges ned, men enda viktigere er det å unngå nye kostbare eskapader i Barentshavet. Særlig fremheves det betydelige Wisting-feltet som noe klimabevegelsen bør sette inn alle krefter for å stanse. 

Noe av det som står sterkest igjen etter å ha lest boka, er den sikkerhetspolitiske faren Norge står overfor ved å holde døra åpen for oljeleting rundt Svalbard. Ryggvik nøster opp i norske myndigheters intrikate diplomatiske spill for å opprettholde denne muligheten, et spill som har pågått siden svalbardtraktaten ble underskrevet i 1920. Som en parentes trekker Ryggvik også fram hvordan norsk ishavsimperialisme lå bak ambisjonene om både suverenitet på Svalbard, men også det feilede forsøket på å annektere Grønland i 1931. Inspirert av datidens sosialdarwinistiske strømninger og ideen om «livsrom» – at stater kunne sammenlignes med biologiske arter og dermed trenger et visst territorium for å leve og utvikle seg – begynte også norske aktører å formulere et rasjonale for en norsk territoriell ekspansjon. Siden den gang har Norge i det stille flyttet frem sine posisjoner, senest ved å etablere en fiskevernsone rundt øygruppen, helt uten anerkjennelse fra andre land som har underskrevet traktaten. Når rettighetene til å bestemme hvem som skal fiske snøkrabbe skaper såpass mye diplomatisk friksjon, kan man bare tenke seg hvordan en tilsvarende unilateral erklæring fra Norge om å ha hevd på de anslåtte oljeforekomstene rundt Svalbard vil bli mottatt. Det russiske forsvarsdepartementet vurderte i 2017 en konflikt rundt Svalbard som den mest sannsynlige årsaken til en militær konfrontasjon med NATO til havs. Heldigvis presenterer Ryggvik også en relativt enkel løsning: Ved at Norge benytter sin suverenitet på Svalbard til å lukke døra for all fremtidig oljeutvinning, vil også de geopolitiske spenningene avta. Med dette vil Norges legitimitet til å regulere fiske i området styrkes tilsvarende, da denne aktiviteten ikke lenger vil kunne tolkes som en trojansk hest for norsk oljeutvinning rundt Svalbard. 

Naomi Klein lanserte i 2007 begrepet «sjokkdoktrinen» for å beskrive hvordan kapitalister benytter kriser for å få innrømmelser de aldri kunne drømt om ellers. Ryggvik argumenterer for at oljeskattepakken som ble innført i Stortinget i juni 2020, er nok et eksempel på en slik katastrofekapitalisme, hvor selskaper fikk lukrative skatteutsettelser mens det offentlige satt igjen med betydelig fremtidig risiko. Bakteppet for skattepakken var den rekordlave prisen på olje, dels som følge av global nedstengning og pandemi, hvor særlig leverandørindustrien uttrykte bekymring for at nye investeringer i olja ville utebli med mindre man lempet på skattekravene til oljenæringen. Dette er en klassisk nyliberal oppskrift, hvor profitt privatiseres mens kostnadene tilfaller fellesskapet. Ulike aktører med en betydelig egeninteresse av fortsatt oljeleting, fra ordførere til representanter for store oljeselskap, utgjør en gruppe som Ryggvik omtaler som det oljeindustrielle kompleks. Disse var sentrale i å legge et betydelig press mot Stortinget våren og sommeren 2020. Denne gruppens

gjennomslag for oljeskattepakken viste hvilken formidabel motstander klimabevegelsen står overfor. I boka blir narrativet om at tusenvis av arbeidsplasser hang i en syltynn tråd kraftig utfordret, og Ryggvik bidrar slik til en kritisk historieskriving som forhåpentligvis kan bidra til at man ikke lar seg lure like lett neste gang fossilkapitalen kommer tryglende om skatteletter i krisetider. Dette vil være særlig relevant ettersom man har sett at noen påbegynte prosjekter i kjølvannet av skattepakken kan ende opp med å bli samfunnsøkonomisk ulønnsomme, slik blant andre professor Knut Einar Rosendahl ved NMBU har pekt på. 

På tross av sin potensielt avskrekkende lengde, vil På kanten holde en leser med interesse for feltet engasjert fra start til slutt. Det er en aldri så liten bragd å forklare alt fra tekniske aspekter ved havrett og oljeproduksjon til klimavitenskap og marinbiologi med forståelig prosa, men her har Ryggvik altså lyktes. Velkjente argumenter fra oljelobbyen om «den rene norske olja», og at det er nytteløst å gå inn for begrensning av fossil energi på tilbudssiden, blir også utførlig dissekert og plukket fra hverandre. En ekstra runde korrektur kunne luket ut noen ubetydelige feil, men disse rokker likevel ikke ved helhetsinntrykket: Miljøvernere som vil ta opp kampen mot oljeleting i Arktis har med På kanten fått et soleklart referanseverk. Med to oljetørste partier i regjering – og nordområdenes store strateg, Jonas Gahr Støre som statsminister – er dette en bok som ikke ser ut til å bli mindre relevant i tida som kommer.

Jonas Bals: Streik: En historie om strid, samhold og solidaritet. Oslo: Res Publica. 652 s.

Omtalt av Truls Strand Offerdal, stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og med-leder i Solidaritet med Kurdistan

---

Jonas Bals har levert et viktig, grundig og imponerende festskrift over streikens rolle i Norsk historie. Mens størrelsen på boka gjør den mer egna som selvforsvarsvåpen enn som strandlektyre bringer de nesten 500 sidene deg med på en detaljert reise fra gruver og fyrstikkfabrikker på 1800-tallet, via andre verdenskrig og hatten til Wenche Foss og hele veien til rosastreikens hashtag-aktivisme. 

Boka inneholder 30 kapitler med norsk streik og fagforeningshistorie og forsøker å i store trekk fortelle historien om hvordan fagbevegelsen ble startet, utviklet seg og vokste fra spede tanker om likeverd til å bli en sentral del av det norske samfunnet. I enhver slik samlet beretning finnes det selvsagt ting som har blitt utelatt, men om man leser boka som en beretning om streikens rolle kan man i all hovedsak forstå valgene som er gjort. Som anmelder ser jeg få åpenbare mangler, med unntak av at Havnearbeiderstreiken på 2010-tallet er utelatt fra boka.

Bals har med sin lange historie i ulike deler av fagbevegelsen et godt øye for strukturer og legger naturlig nok vekt på streiker og konflikter som var viktige i utviklingen av dagens fagforeningssystem. Man får med andre ord historier om intriger, samarbeid, konflikter og uenigheter og om de store politiske og strategiske kampene som har skapt dagens system. Man får utførlige og grundige gjennomganger av konfliktene rundt bruken av direkte aksjoner som sabotasje og kreative kampformer og mer ordnede former for arbeidslivskamp på 1910-tallet. Man får høre om konfliktene på 1920-tallet mellom de Sovjet-tro delene av fagbevegelsen, som sverget til Strassburg-tesen og ideen om eskalasjon av alle konflikter, og de delene av bevegelsen som ønsket å demonstrere ansvarlighet og stabilitet som forhandlingspartner. Og om konfliktene mellom sentral styring og medlemsdemokrati på 1970-tallet. Særlig de sistnevnte konfliktene får på mange måter sin oppreisning i boka, hvor de illegale streikene som ofte har blitt omtalt og fordømt som AKP-streiker kontekstualiseres og forklares som ganske naturlige følger av misnøye og frustrasjon blant medlemmer og grasrot. Boka nyanserer også det bilde som tidligere er blitt tegnet av at disse tariffstridige streikene kun var et resultat av arbeidere som ble forledet og brukt av skumle kommunister. 

Gjennomgående benytter Bals seg av en solid rekke kilder, og boka har med rette blitt løftet frem som et faglig sterkt historisk verk. Boka styrkes spesielt av utførlige intervjuer med sentrale personer fra streiker de siste 60 årene, og inneholder med det kimen til en praksis som den norske venstresiden i større grad behersket tidligere, nemlig egen historiefortelling og overlevering av egne erfaringer og lærdommer. Nettopp den rikdommen av kilder som gjør boka så underholdende å lese risikerer vi å miste i fremtiden dersom vi ikke passer på å forevige de kampene vi selv deltar i. 

Når Bals har gjort seg ferdig med den historiske gjennomgangen forsøker Bals seg på en overordnet oppsummering i kapittelet “Opprør – streik – opprør. Er streikevåpenets tid forbi?”. Her trekkes de lange linjene over i det moderne samfunnet for å diskutere hvordan vi bør forstå streikevåpenet, og med det, fagforeningers rolle og funksjon i et moderne samfunn. Her diskuterer han hvordan et globalisert samfunn med stadig mer uformell tilknytning til arbeidslivet har sammenfalt med en retur til andre former for protester og opprør hvor man i større grad rammer sirkulasjonen av varer enn produksjonen. Bals peker på at man samtidig har sett at de nye protestbevegelsene ofte bruker nettopp streik for å videreføre sine kamper, fra skolestreiken til paraply-protestene i Hong-Kong. Han viser også til at de store multinasjonale selskapene, fra Ikea til Amazon, åpenbart ser streikevåpenet som en trussel ettersom de bruker store ressurser på overvåkning og motarbeidelse av fagorganisering blant sine ansatte. Denne typen angrep på streik som virkemiddel ser han også tendenser til her hjemme. Bals nevner spesielt bruken av lockouts, altså at arbeidsgivere stenger arbeidere ute fra arbeidsplassen som del av en konflikt, som eksempler på aktiv klassekamp fra arbeidsgiversiden. Bals lander derfor på at streikevåpenet neppe er modent for pensjon helt enda. 

Andre anmeldelser har omtalt boka som materiale til utallige studiesirkler, og det kan jeg ikke gjøre annet enn å si meg enig i. Mens man neppe kan påstå at en bok av denne størrelsen burde vært større, tar jeg meg i å ønske meg litt mer plass til de diskusjonene det siste kapittelet peker på. Bals har åpenbart god kjennskap til pågående diskusjoner om for eksempel streiker i reproduktivt arbeid og sosiale streiker, for ikke å snakke om diskusjoner om organisasjonsformer og fagbevegelsens svar på globalisering og prekarisering. Likevel blir forsøket på å romme det hele i ett enkelt kapittel dessverre noe hektisk. Samtidig er det vel nettopp disse diskusjonene som peker seg ut som naturlige temaer for studiegrupper, lesesirkler og debatter i bevegelsen i årene som kommer.

Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du. 2021. Strawberry Publishing. 316 s. Oversatt av Hilde Stubhaug.

Av Rita Paramalingam, jusstudent og skjønnlitterær forfatter. 

---

Alice, en ung og anerkjent forfatter, møter Felix på date. Hun spør hva han jobber med, og Felix forteller at han gjør noe mye mer vanlig, han jobber på et lager. Han sier:

«Jeg kan ikke fordra det jævla stedet. Men de ville vel ikke betalt meg for å gjøre noe jeg likte, hæ?»

Alice anerkjenner Felix’ utsagn. Hva betyr det for Felix at hun anerkjenner dette? Og hva betyr det at Alice sier seg enig? Hvor godt kan man egentlig forstå et annet menneske?

Sally Rooney er en selverklært marxistisk skjønnlitterær forfatter. Skjønne verden er hennes tredje roman. Hennes forrige roman Alle andre ble en bestselger og er også kjent som TV-serien Normal People. Alle bøkene hennes har samtaler om politikk, men i denne er den eksplisitt og tydeliggjort gjennom en e-postutveksling mellom to venner som ikke lenger bor i samme by. Også når personene møtes i samme rom og tid trer deres politiske bevissthet frem, både i samtaler og krangler. Karakterene ser på både verden og relasjonene sine i en maktanalyse, stort sett i et klasse- og kjønnsperspektiv.

Men livet handler ikke bare om å forstå sitt eget liv eller andres analytisk, for menneskets følelsesliv er for komplisert til å reduseres til noen bestemte materielle og sosiale faktorer. Livet, i hvert fall for disse karakterene, handler også om ønsket om meningsfulle vennskap og relasjoner, om å bli tilbudt kjærlighet og ikke klare å ta det imot, om å elske og samtidig holde avstand, om styrken i samhold, og avmakt og bitterhet som oppstår ved å bli avvist. 

Boka lar oss følge fire karakterer, to kvinner og to menn. Ingen av de er perfekte, til tider er de svært irriterende. Det mest fremtredende forholdet i boka er mellom Alice og Eileen, som i stor grad skjer gjennom e-postutveksling. I tillegg til å oppdatere hverandre om sine liv, lar Rooney også Eileen og Alice diskutere politikk i disse mailene. Ved at Rooney har servert oss Eileen og Alices meninger ser vi også hvordan deres politiske meninger kommer i konflikt, eller ikke i konflikt, med det man kan kalle den fysiske verden – i dagliglivet og i møte med andre mennesker.

E-postutvekslingene blir til tider litt for lange og litt for lite konkrete, spesielt når karakterene analyserer historiske begivenheter. Det er troverdig at Eileen og Alice har en slik mailtråd, og det oppleves ikke påtatt, men som et rom for å dele tanker. Selv om e-postene gir mulighet for lange politiske analyser som det ellers kan være vanskelig å få plass til i en roman, er jeg usikker på hvor nødvendig alle e-postene er.

Boka er på sitt beste når karakterene møtes fysisk, og når vi får konkrete skildringer av hvordan de har det rundt seg. Det er mye å forstå om karakterenes handlinger ut ifra hvordan de lever sine liv. Dialogene er engasjerende, og etterlater mye rom for tolkning, både hos leseren og for karakterene. 

Noe som en virkelig kan sette pris på ved å lese Skjønne verden er tematiseringen av menneskets trang til å bli elsket og elske andre. Allerede midt i boka får vi servert en setning som kan oppsummere hele romanen: 

«For mens vi skulle ha organisert fordelingen og verdens ressurser og gjennomført en kollektiv overgang til en bærekraftig økonomisk modell, bekymret vi oss om sex og vennskap isteden. Fordi vi elsket hverandre for høyt og var for interessert i hverandre. Og det er noe jeg elsker ved menneskeheten, ja, faktisk er det selve grunnen til at vi skal overleve – fordi er så tåpelig opptatt av hverandre».

Når menneskene i Rooneys roman lar seg selv bli elsket, er de mer fornøyde enn når de ikke gjør det. Når de møtes i samme rom og evner å være gode mot hverandre, har de det bedre. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men i praksis kan det vise seg at mye står i veien for å ta imot kjærlighet. Karakterene sliter alle med å balansere egne behov med andres behov – og det gjør dem til tider både selvopptatte og selvoppofrende. Jeg vil påstå at hele boka egentlig er en utforskning i kjærlighet: den du kan gi andre mennesker og den du kan gi verden – og den kjærligheten du må gi deg selv fordi du også er en del av verden. 

Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen».

Dette er del 2 om Palestinas historie. Del 1 sto i nr 2/21, og kan leses her.
Tema for del 3 og siste artikkel i denne serien blir Det store palestinske opprøret mellom 1936 og 1939.

---

Av Svein Olsen, medlem av bystyret i Bodø for Rødt og mangeårig palestinaaktivist

Beit Daras og Bit et Tabiyya
Beit Daras er i 1920 en palestinsk landsby 46 km nord for Gaza by. Den ligger bare noen timers tur på eselryggen fra Jaffa. Nærmeste by er Isdud (Ashdod).  Det sosiale livet er knytta til et par større og noen mindre klaner/familier. I utkanten bor eiendomsløse landarbeidere. I alt bor det 1500 innbyggere her. To større markeder, Abu Khadra og Abu Khuffeh, ligger like ved. Beit Daras er en av et ti-talls liknende landsbyer i området. Palestinernes identitet er sterkt knytta til jorda. Det er kort tid siden mange av landsbyens menn kom hjem etter å ha kriga for den osmanske sultanen, og uniformene er bare så vidt hengt i skapet. De hjemvendte soldatene oppdaga fort at som takk for å ha risikert liv og helse, er landsbyen blitt utarma av utålelige krigs-skatter. Ofrene deres var ingenting verdt! Nå er tilværelsen lite annerledes enn under osmanerne. Arbeidet på jorda blir til fruktesløst strev der overskuddet konfiskeres av en ny okkupant. Okkupasjonen blir betalt av ofrene sjøl. Britene er ikke interessert i utvikling og utbygging av infrastruktur, verken sosial eller økonomisk. Slik opprettholdes fortellinga om ei tilbakeliggende og primitiv lokal befolkning.                                                                                                                                                    

Beit Daras er som nabolandsbyene, men noen kilometer mot øst grenser den til ei sionistisk bosetting, Bit et Tabiyya, etablert i 1887, finansiert av Baron de Rothschild, en steinrik europeisk jøde og ledende sionist. Bosettinga har noen hundre innbyggere. Beit Daras stiller opp med sin lokale kompetanse på jordbruk, og selger sine produkter til bosetterne. En av dem er lege, og blir også lege i Beit Daras. Naboforholdet mellom landsbyen og bosettinga er godt, og sånn går de første tiåra. Svært få palestinere er urolige. Heller ikke over bosettingas strategiske plassering på veien mellom Egypt, Gaza, Jaffa og Al Ramle, porten til Al-Quds (Jerusalem). Beit Daras innbyggere får fort nærkontakt med britenes voldsapparat når en politistasjon blir oppretta mellom landsbyen og bosettinga. Etter som palestinernes motstand mot okkupasjon og bosettere vokser og tar meir militante former, starter okkupanthæren patruljering i Beit Daras. Nattlige raid blir vanlig. Bosettinga kjøper opp deler av landsbyens jordbruksland, og innbyggerne skjønner at de er blitt en del av et kolonialt prosjekt. De blir deltakere i det palestinske opprøret. Det går opp for dem at de har to dødelige motstandere, en okkupant som tar i bruk alle midler, og en voldelig, svært godt organisert og økonomisk overlegen bosetterbevegelse.  I 1929 er opprøret så truende at bosetterne rømmer. Men det som ser ut som en seier blir kortvarig, og i 1930 reetableres den. I tillegg bygger britene ei flystripe. 

Men det er ennå umulig for den lokale befolkninga å få øye på langsiktige konsekvenser. Var sionistene allerede i 1887 i stand til å forutse hvordan og hva som var nødvendig for å gjennomføre koloniprosjektet? Det er åpenbart at bosettinga i 1917 er blitt en viktig del av strategien, men Beit Daras er ikke i stand til å se for seg katastrofen som venter i ei ganske nær fremtid.

 

Britisk okkupasjon og sionistisk kolonisering
Storbritannia hadde sørga for å få oppgaven med å gjennomføre Folkeforbundets Palestina-mandat. De gikk raskt i gang med oppgaven, i tett samarbeid med en godt organisert europeisk sionistisk bosetterbevegelse. Fra 1.verdenskrigs slutt til 1926 tredobla den jødiske befolkninga seg, fra 6 til 18 %. I 1930 hadde bosetterbevegelsen kjøpt opp og konfiskert en tredjedel av alt jordbruksland i Palestina, 1,25 millioner mål! 20 000 bondefamilier blei ramma og sto plutselig uten livsgrunnlag. Det fikk ødeleggende konsekvenser også for landarbeidere og beduiner (de palestinske nomadene). De blei fordrevet fra områdene sine. Den etniske rensinga var i full gang. Sionistene utvikla sin egen økonomi uten å inkludere den palestinske befolkninga. En rasistisk og splittende politikk som okkupant og bosettere sto sammen om, blei konsekvent gjennomført: «Jewish-labor-only» og «Jewish-products-only». Grunnleggende handla det om tilrettelegging av strukturell rasisme. Store deler av landsbygdas kultur skulle på denne måten bort. Beduin-befolkninga utgjorde 35 % av innbyggerne, og blei hardest ramma. De skulle komme til å utgjøre kjerna i det væpna opprøret som sto for døra. Palestinerne nekta å bli flyktninger i sitt eget land!                                               

I Europa blei, og blir fremdeles, dette fremstilt som sivilisering og fremskritt. Dette, som var et forsøk på å utslette identitet, kultur og historiske røtter, skapte ikke bare fortvilelse og fattigdom, men også spontant sinne. Væpna motstand fremsto som – og var! – eineste mulige forsvarsmetode. I perioden mellom et opprør i 1929 og et nytt i 1933 så mange småbønder seg nødt til å selge sine gårder. Kjøperne var ikke sionistene, men for det meste palestinske landeiere som profiterte på oppkjøpene ved å selge videre til bosetterne. Over halvparten av disse eierne var ikke bosatt i Palestina. Bare vel 10 % av selgerne var vanlige palestinske bønder. Beduinene kunne ikke selge noe de ikke «eide», og blei bare fordrevet. Denne prosessen er ikke avslutta og fortsetter i dag i alle deler av det okkuperte Palestina: i Israel, på Vestbredden, i Jerusalem og i Gaza. Hundre år med folkerettsstridig etnisk rensing, men fortsatt uten konsekvenser for okkupanten!

Og ta gjerne et skråblikk på dagens norske kolonisering av samiske områder. Stikkord: Fosen, Øyfjellet, Sjonfjellet (vindmølleparker), Nussir, Nasa (gruvedrift). Fosen-utbygginga nylig dømt ulovlig i Høyesterett, også det uten konsekvenser??

De gamle føydale klasseforholda kom til å få avgjørende betydning for den palestinske motstandskampen. Motsetninger blant de palestinske lederne, der landeierne var godt representert, gjorde at krav fra opprørerne om å ikke selge land til bosetterbevegelsen, blei avvist. Krav om bevæpning fikk heller ingen støtte. Lederne holdt fast på ei håpløs forhandlingslinje, naivt og med trua på at dette kunne sikre dem fortsatt overklassestatus.                                                                                                          Et palestinsk kommunistparti, også med mange jødiske medlemmer, klarte ikke å forene palestinske arbeidere, bønder, nomader og innvandrerne, og fikk aldri stor nok innflytelse. 

 

Europeisk antisemittisme og nazisme
Fra 1933 til 1936 eksploderte innvandringa av jøder i Palestina. Antallet steig i –33 til det sjudobbelte, 42 000, og holdt seg der til -36. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland og forfølgelsen av jødene var den direkte årsaken. Men det hadde ikke vært mulig uten de europeiske statenes flyktningpolitikk. Holdninga til jødiske flyktninger som prøvde å komme unna en voldelig antisemittisme i Øst-Europa, var urokkelig: bare et fåtall slapp inn i vest. Grunnlaget var den samme rasismen som alltid gjennomsyrer imperiebyggere og herrefolks politikk og praksis. De underlegne og primitive rasene har ikke livets rett og må ikke forurense vårt blod. De samme politikerne som i Folkeforbundet la til rette for sionistenes bosetterprosjekt, stengte egne grenser for jødiske flyktninger. Det hjalp godt på med gamle kristne fordommer mot jøder.  Nazistenes brutale forfølgelser etter Hitlers valgseier i 1933, fikk ingen konsekvenser. Grensene forblei stengt. Og Norge var av de beste i klassen (da også).                                    Den palestinske forfatteren og politikeren Ghassan Kanafani skreiv seinere om dette: 

Dersom nazismen var ansvarlig for terroren mot jødene og flyktningestrømmen ut av Tyskland, så var det «den demokratiske kapitalismen» som sørga for at en uforholdsmessig stor andel havna i Palestina. 

Av de 2,5 millioner jøder som flykta fra nazistene mellom 1933 og 1940, fikk 75 % opphold i Sovjet, 6 % i USA, 2 % i Storbritannia, mens 10 % dro til Palestina. Norges andel var 400! 

 

Norsk flyktningpolitikk og rasisme
Per Ole Johansen er en av noen få som har dukka ned i holdninger og praksis i norsk flyktningpolitikk på denne tida. Lesing av hans funn er ganske forstemmende, men anbefales. I 1915 sa justisminister Lars Abrahamsen følgende i Odelstinget: 

Det gaar ikke an, naar hele det øvrige Europa har vedtatt strenge bestemmelser for at hindre utskuddet (jødene, Abrahamsens kommentar) fra at komme ind over deres grænser, at vi skal gjøre oss til Europas kloak, og tyve og røvere og mordere skal trænge inn i vårt land.

Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen». I 1927 blei fremmedloven innstramma, og det var ingen tvil om at det var jødene det gjaldt: «folkeslag og racer som er meget forskjellige fra oss nordmennene» og «Det har vist seg å være en meget uheldig tilvekst i befolkningen», som det heter i vedtakets begrunnelse. Denne politikken retta mot jødisk innvandring forandra seg lite etter nazistenes maktovertakelse i 1933; heller ikke etter at Arbeiderpartiet overtok makta i 1935. Med en ung Trygve Lie (seinere FNs første generalsekretær) som justisminister, overprøvde den nye AP-regjeringa innvandringsbyråkratiet og åpna døra for sosialdemokrater og andre politiske flyktninger fra Tyskland. Når det gjaldt, jøder var de derimot heilt på linje med byråkratene. Nåløyet var som for kamelen! Det kunne ta opptil 35 år for en jøde med oppholdstillatelse å få statsborgerskap. Min kurdiske svigersønn har i dag bare brukt 20!

Dette er noen glimt inn i ei ganske dyster europeisk historie. Antisemittismen som dokumenteres av Per Ole Johansen, bestemte flyktningpolitikken frem til krigsutbruddet. Marte Michelet har fått tyn etter boka si Hva visste hjemmefronten? Er det sannsynlig at holdningene fra mellomkrigstida forsvant da konge og regjering dro til England i 1940? Kanskje et litt dypere dykk ned i historia Johansen graver i, ville sette Michelets funn i et enda skarpere lys? Norges praksis bekrefter uansett Ghassan Kanafanis påstand om antisemittismens konsekvenser for jøder på flukt i Europa. Palestina blei arenaen der Europas ledere kvitta seg med «jødeproblemet». Her kunne Europa samtidig sivilisere et enda meir tilbakeliggende og usivilisert folk enn jødene!

 

Norsk og nordisk kolonialisme – Sapmi
I 1919 foretok Norge og Sverige den endelige oppdelinga av «sine» deler av Sápmi (Sameland). Grensa mellom de to landa blei stengt, og århundrelang nomadisme og tamreindrift blei umulig for mange samefamilier/-slekter – siidaer. Sommerboplassene på norskekysten blei utilgjengelig for den delen av Sápmis befolkning som hadde sine vinterboplasser i Sverige. Det blei straffbart å la reinen bruke sine tusenårgamle trekkruter, kalvings- og beiteland mellom Norge og Sverige. En heil kultur blei forsøkt utrydda. På Stortinget sa fagforeningsleder og leder for Arbeiderpartiet Christian Holtermann Knudsen: 

Nomadelivet er en byrde for landet og den fastboende befolkningen og stemmer lite overens med interesser og ordninger i et sivilisert samfunn. 

Vi kunne ikke ha primitive nomader innafor våre grenser! De samiske sommerboplassene blei tilgjengelig for norsk bygdebefolkning (de som ikke allerede var blitt en del av et større bosetterprosjekt i Nord-Amerika, også kalt Canada og USA). Samtidig med grensestenginga blei det innført forbud mot samisk språk i norsk skole. Ikke bare som opplæringsspråk, men som talespråk for elevene. Mange av dem bodde på internat store deler av skoleåret. De blei fratatt sin kulturbærer. Slik forsvant det samiske språket fra artikkelforfatterens familiehistorie. Dette gikk spesielt hardt ut over den kystsamiske befolkninga. I løpet av to tiår pluss en tysk okkupasjon, med nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms, var denne kulturen nesten borte. Da grensa blei stengt, var samene overhodet ikke spurt og heller ikke representert der vedtakene blei fatta. Mange av familiene fikk ikke vite at de var utestengt fra sine sommerboplasser før de dro til Sverige siste høsten. Noen av dem dro allikevel tilbake igjen. De blei sett på som kriminelle og noen jaga fra område til område på kysten av Nord-Norge, til reinflokken blei så liten at livsgrunnlaget forsvant eller reinen tvangsslakta. I Nord-Sverige var det ikke plass til reinen som nå ikke kunne dra til Norge om sommeren, og noen titalls siidaer blei tvangsflytta sørover. De som nekta eller saboterte flyttinga, fikk store bøter og/eller reinen slakta. Det hele blei av makta i alle delene av Sápmi sett på som et moderne sivilisasjonsprosjekt.  

Nå lar hverken samer eller palestinere seg så lett knekke. I Palestina blei den rasistiske bosetterkolonialismen i 1936 møtt med et omfattende opprør. I Sápmi skulle det ta lenger tid, men heller ikke her har det vært mulig å utrydde en heil kultur gjennom fordriving og kolonisering.

 

Kilder/referanser
– Rashid Khalidi, The Hundred Years`War on Palestine, Metropolitan Books 2020         
– George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001       
– Ghassan Kanafani, The 1936–39 Revolt in Palestine, Committee for Democratic Palestine, 1972, New York                                         – Elin Anna Labba, Herrene sendte oss hit, Pax 2021
– Per Ole Johansen, Oss selv nærmest
– Norge og jødene 1914–1943, Gyldendal 1984                       
– Ramzy Baroud, My Father was a freedom fighter. Pluto Press 2010
– Egne reiser og samtaler i Midtøsten 1983–2015.                                                    

I Gnist 2-2020 hadde jeg en artikkel med tittel: «Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona». Den ble levert redaksjonen 2 uker etter at Norge og store deler av verden gikk inn i en slags lockdown 12. mars 2020. På bakgrunn av forutgående økonomiske trekk og hva som man analytisk kunne forvente ville skje, våget jeg meg på å spå om framtida og streket opp noen mulige utviklingsscenarioer. 

---

Av Per-Gunnar Skotåm, landstyremedlem i Rødt og gruppeleder for Rødt i Nordland Fylkesting.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter. Disse var:

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.

2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.

3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen

4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

På dette tidspunkt, toppet børsindeksen Dow ut på 29 423 poeng den 13. februar 2020, og Oslo Børs toppet ut på 848 poeng den 20. februar. Her behandler jeg børsindekser som et psykologisk uttrykk for framtidsoptimisme og tro på framtidig inntjening. Dow falt til 18 591 poeng den 23. mars, og Oslo Børs falt til 585 poeng 16. mars.

Undertegnede så på dette som innledningen til et videre fall som ville punktere de oppblåste finansielle boblene som man finner innafor finansmarkedene. Her tok jeg feil. Sentralbankene, mer eller mindre over hele verden, senket styringsrentene til tilnærmet null og pøste på med tilnærmet gratis kreditt for å hindre at dette skulle skje. De lyktes med det. I stedet for et videre børskollaps har man opplevd tidenes børsfest i en tidsperiode hvor det har vært både tilbakegang og stagnasjon i produksjonen. Dow-indeksen toppet ut foreløpig på 36 800 poeng 4. januar i år, og Oslo Børs toppet ut på 1218 poeng den 14. januar. Begge steder all-time high så langt. En tilnærmet dobling av børsverdiene på 2 år og for Oslo Børs sitt vedkommende mer enn det.

Denne børsveksten har ikke sitt grunnlag i den underliggende økning i produksjonen – tvert om. Her er det stagnasjon. Børsveksten skyldes ene og alene tilgangen til billig kreditt. Dette har vært et framtredende trekk de siste 20 år og er en vesentlig bakgrunn for den som kaltes finanskrisa 2007–2009 og den økonomiske krisa vi ser konturene av i dag.

Tilnærmet gratis kreditt til banker og annen finanskapital investeres ikke i produksjonsmidler, men brukes til finansielle oppkjøp, børsspekulasjon og eiendomsinvesteringer. Derfor finnes det tre oppblåste bobler i verdens finansmarkeder: Obligasjonsmarkedet, børsmarkedet og eiendomsmarkedet.

Alle boblene har karakter av å være pyramidespill og kan pågå så lenge det skytes inn ny kapital. Hvor lenge det kan pågå er uvisst, men tydeligvis lenger enn jeg trodde for to år sida.

I artikkelen gjenga jeg uttalelser fra Steinar Juel som var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sa det slik i Dagsrevyen 21. mars 2020:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

På det tidspunktet var jeg ikke kjent med at det i august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.[ref]https://www.blackrock.com/corporate/literature/whitepaper/bii-macro-perspectives-august-2019.pdf[/ref]

Det var da klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres. I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser»[ref] Kvantitativ_lettelse hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. https://no.wikipedia.org/wiki/[/ref] ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette.  

Planen deres gikk ut på å viske ut skillelinja mellom statenes budsjettpolitikk og sentralbankenes finanspolitikk i det de kalte et tiltak «uten sidestykke».

Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».

Det som er fascinerende med dette, er overensstemmelsen mellom hva Steinar Juul uttaler på Dagsrevyen 20. mars som representant for høyresidas tenketank i Norge med å få tilgang til oljefondet direkte og hva strategene i verdens største investeringsfond Black Rock tenker om å gå direkte. Det er direkte sammenfall. Kapitalkreftenes strateger og representanter tenker likt og utveksler tanker om framtidige strategier under ulike scenarioer. Staten overleverer virkelige penger fra budsjettet til sentralbankene, som pumper dem opp og pøser dem inn i finansmarkedet. Der brukes de til å pumpe opp selskapenes aksjeverdier, noe som igjen øker papirformuen til finansfyrstene, slik vi har sett i løpet av pandemien.

Dette har resultert i følgende: I reine penger er det overført mer enn 6000 milliarder dollar til finansmarkedene, mens arbeiderklassen, de fattige og middelklassen er de store taperne.

Hundrevis av millioner arbeidsplasser er gått tapt. Reallønna har falt enormt og vil fortsette å falle. Statskassene er plyndret i stor stil til fordel for finanskapitalen. Dette vil føre til gigantiske nedskjæringer i offentlige budsjetter og tvinge fram en storstilt privatisering i alle sektorer, slik at ytterligere gigantformuer vil bli overført finanskapitalen. Verdensbanken har regnet ut at lockdown-politikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene, vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.

Klimakampen og det karbonindustrielle kompleks

Ved innledningen av 2020 var det tydelige tegn på en nedgang i etterspørselen i verdensøkonomien. Jeg har tidligere i denne artikkelen pekt på utviklingen i aksjemarkedene. På råvarebørsene og særlig på oljeprisene så man en tilsvarende utvikling. Den 3. januar 2020 ble et fat nordsjøolje betalt med 68,60 i amerikanske dollar. 21. april 2020 var prisen falt til 19,66. Dette resultert i et stormløp fra norsk oljeindustri, både fra produsentsida og fra leverandørsida om å få enda bedre vilkår for sine investeringer. Oljeindustrien er i utgangspunktet ei av de mest skattemessig subsidierte næringene i Norge og i verden. Oljeindustrien fikk gjennomslag for sine krav gjennom den såkalte skattepakka sommeren 2020, noe som intensiverte investeringsnivået framover og undergraver nødvendigheten av å reversere forbruket og produksjonen av fossile brensler som en nødvendig del av kampen mot temperaturstigning på kloden. Skattepakka samt den økende prisen på nordsjøolje gir kjempeprofitter og unndrar enorme beløp fra beskatning. I dag den 18. januar 2022 er oljeprisen over 87 dollar fatet.[ref]https://investor.dn.no/#!/Ravare/C1/BrentSpot[/ref] I en viktig artikkel i Aftenposten 31.mai 2020 drøfter tidligere statssekretær for SV i Miljødepartementet, Ketil Roknes, en særegenhet ved blant annet Norge og det han kaller «Det karbonindustrielle kompleks».[ref]https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/90484/2/?gatoken=dXNlcl9pZD0zNTU4NTYyJnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query=Mildenberger[/ref] Det er alliansen, eller kall det gjerne symbiosen, mellom den kapitalsterke, tunge oljeindustrien og partiene på høyresida som et element. Samtidig har man alliansen mellom den samme oljeindustrien, fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene på venstresida. Det var disse alliansene som samlet sett fikk presset igjennom skattepakka i 2020. Noe av innholdet i dette presenterte jeg i en artikkel i Gnist 3-2020. Ketil Roknes skriver blant annet til ettertanke nå etter Cop26 i Glasgow: 

Å være miljøverner i norske regjeringer har alltid vært en hobby for spesielt interesserte. Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO2-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks. 

Og: 

Noen ganger kan det være nyttig å se egne erfaringer med et friskt blikk utenfra. Tidlig i 2020 kom den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger med boka ‘Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics’. Mildenbergers utgangspunkt er å forklare hvorfor så mange land sliter med å vedta en effektiv klimapolitikk til tross for at problemet er tverrpolitisk anerkjent og godt vitenskapelig dokumentert. Svaret ligger i det Mildenberger kaller «den doble representasjonen til karbonforurenserne». I svært mange land vil det være tette bånd mellom fagbevegelsen og det sosialdemokratiske partiet og mellom det konservative partiet og næringslivsinteressene. I Norge er disse interessene representert ved LO og NHO, som uten tvil er de to mest innflytelsesrike interesseorganisasjonene i Norge, og de har tette historiske bånd til henholdsvis Ap og Høyre.

Bokas kapittel om Norge konkluderer med at norske miljøtiltak har liten effekt på Norges CO2-utslipp fordi NHO, LO, Ap og Høyre alltid har blokkert forslagene som setter både olje- og gassindustrien og den landbaserte industrien under press og tvinger frem miljøvennlig omstilling og nedgang i de nasjonale utslippene. Denne tverrpolitiske enigheten mellom Norges to mektigste interesseorganisasjoner og Norges to mektigste partier er grunnen til at alle grønne partier vil mislykkes i norske regjeringer – uavhengig av farge. Eller sagt i Mildenbergers mer akademiske språkdrakt «green parties do not disrupt the logic of double representation».»[ref]https://mitpress.mit.edu/books/carbon-captured[/ref] 

Dag Seierstad hadde en god og viktig artikkel i Klassekampen lørdag den 20. november som del av en oppsummering av Cop26 i Glasgow. Her skriver han blant annet: «Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?»[ref]https://klassekampen.no/utgave/2021-11-20/etter-glasgow-hva-sa[/ref] 

Samtidig med at den gunstige skattepakka ble vedtatt sommeren 2020 vedtok også Stortinget å flytte iskanten nordover på tvers av alle faglige råd. Det åpner nye områder i Barentshavet for videre oljeleting og produksjon med mulige katastrofale konsekvenser for miljø og på lenger sikt klimaet. Dette beskrives i detalj i Helge Ryggvik sin bok «På Iskanten».[ref]https://www.cappelendamm.no/_pa-kanten-helge-ryggvik-9788202677336[/ref] Se også anmeldelse av boka i Gnist nr. 4/2021. 

Ikke bare ei krise, men mange

Det er nå en rekke ubalanser i verdensøkonomien. Flere av dem har trekk som kan utvikle seg til kriser for folk. Kapitalismen gjorde et sprang i produksjonseffektivitet da man utviklet samlebåndsproduksjonen på den enkelte fabrikk til samlebåndsproduksjonen i verdenssammenheng gjennom «just in time»-prinsippet. Lagerhold på industribedriftene ble minimalisert og erstattet av en avansert logistisk kjede hvor deler til produksjonsbedriftene blir transportert på kryss og tvers over verdenshavene med skip og på tvers av landområder på jernbane og trailere med konteinere. Dette krevde med nødvendighet at varene måtte ankomme fabrikkene som skulle montere de sammen, og her snakker man ofte om tusenvis av ulike komponenter, til presise tidspunkt med lite slingringsmonn. Delvise nedstenginger i ulike produksjonsland knyttet til Kovid-restriksjoner og økt kjøp av varer framfor tjenester siden det har vært sosiale restriksjoner har intensivert behovet for varetransport. Samtidig har det manglet arbeidskraft innafor mange virksomheter knyttet til at permitterte arbeidere ikke har returnert etter permitteringene, men funnet seg annet arbeid. Etterspørselen etter biler falt brått ved innledningen til 2020 og ordre på blant annet databrikker ble kansellert til de samme bilene. Eksplosjonen i etterspørsel etter forbrukerelektronikk gjorde at databrikkeprodusentene fant seg nye og mer lukrative kjøpere. Da etterspørselen fra bilprodusentene igjen tok seg opp, var ikke de tidligere leverandørene like tilgjengelig.

Ubalanse i verdens konteinertransport

Konteinerskip ligger i kø for å bli losset. Konteinere blir ikke tømt og kan derfor ikke returneres og fylles på nytt. På et gitt tidspunkt i høst lå det 170 skip med 200 000 konteinere og ventet på å bli losset utafor ei havn i California.[ref]https://eu.usatoday.com/story/news/factcheck/2021/10/29/fact-check-image-shows-moving-ships-around-california-not-waiting/8569510002/[/ref] Summen av dette gjør at det er store ubalanser i produksjonen av industriprodukter en rekke steder i verden. Just in time-produksjon krever at ulike komponenter til produksjonen ankommer som planlagt, og ofte går leveransene ikke engang innom et lager, men konteinerne med deler organiseres for å levere direkte til produksjonslinjene der alt skal settes sammen. Her står bilproduksjonen i en spesiell stilling siden mangelen på datachips har gitt store forsinkelser i ferdigproduksjonen av biler. Et problem som man forventer vil fortsette langt ut i 2023.[ref]https://www.motortrend.com/news/automotive-car-industry-semiconductor-chip-shortage-reasons-solution/[/ref] 

Fare for matvarekrise og sult

Viktigere enn bilproduksjonen er matvareproduksjonen. Om det så ikke ble importert en eneste ny bil til Norge de nærmeste 5 åra, vil det være problemfritt. Biler i Norge skrotes alt for tidlig og ved oppfølgende vedlikehold vil det være nok biler i minst fem år til uten problemer.

Vi opplever for tida økende grad av sult en rekke steder i verden. Det er knyttet til fattigdom hvor folk må selge eller å spise det såkornet de har lagt til side. Årsaken er knyttet til krig og krise samt klimaendringer med påfølgende tørke. Dette gjelder særlig konfliktområder i Afrika. Parallelt med dette gjør de økende energiprisene at det både produseres mindre kunstgjødsel enn vanlig og at prisene på kunstgjødsel er mer enn doblet. Dette slår ut i de fleste land med økende fattigdom og framtidig mindre matproduksjon.

Flere, mer sammensatte djuptgripende kriser 

Farene og fordelen ved å spå om framtida er at det er krevende, men er etter noen år kontrollerbart. Det scenariet som jeg skisserte i mars 2020 og som er gjengitt innledningsvis i denne artikkelen, utviklet seg ikke helt som ventet. Det er bra. Samtidig er forutsetningene for at det kan utvikle seg sånn, fortsatt tilstede. En oppegående revolusjonær sosialistisk bevegelse må ikke slutte å analysere kapitalismens iboende motsetninger som grunnlag for å utvikle politiske handlingsparoler. En forutsetning for det er å finne ut av hvordan virkeligheten er. En idylliserende oppfatning av mulighetene innafor kapitalismen er ikke et godt utgangspunkt.

Det er mange spørsmål som i årevis har fulgt debatten om abort. For hva betyr det, at kvinnene skal bestemme over sin egen kropp? Er det forsvarlig at kvinnene skal avgjøre på egenhånd, om et foster skal bli et barn? 

---

Jorun Gulbrandsen er lærer, medforfatter av Abortboka og mangeårig aktivist for sjølbestemt abort.

Boka det refereres til kan kjøpes på marxisme.no/forlaget

Jeg har valgt ut noen spørsmål fra boka Hva snakker vi om når vi snakker om abort? Forfatterne spør bl.a.: Er abortspørsmålet for viktig til at det overlates kvinneaktivister og politikere? Er nåtidas diskusjoner om abortgrenser for snever? Har for mye av debatten skjedd på premissene til det vi ser på som ekstreme stemmer? Hvorfor blir de ikke knytta til etikk, kultur og samfunn? Er det nesten som et tabu å snakke om at fosteret har et liv, som noen andre enn det sjøl må gi stemme til? For ikke å snakke om foster som har skader eller avvik, som er enda mer avhengig av at noen snakker for det. Hvis kvinnen skal være den eneste som avgjør, hvordan kan hun da være et vern? Hva om noen kvinner tar lett på å ta abort? Gjøres alle aborter på et så gjennomreflektert grunnlag at vi kan være sikre på at mennesker aldri blir sortert av årsaker som ikke er etisk begrunnede nok? Hvor kan de rådføre seg, hvis det ikke finnes nemnder? (Forfatterne snakker pent om nemndene.)

Er det bare noen få som kan gjøre etiske valg?

Det er lov for helsevesenet å utføre aborter til 22. svangerskapsuke. Det bestemt av politiske partier og helsevesenet, og er dermed godkjent. Det må vel kalles etiske handlinger? Helsevesenet driver ikke med uetiske operasjoner, vel? Men hvorfor skulle den samme handlingen være uetisk hvis kvinnene bestemmer den? Opplysende bok: Abortkamp – maktkamp består av innlegg som mange kvinner skrev i avisene høsten 2018 om sine erfaringer med seinaborter og nemnder. Red: Susanne Kaluza, Res Publica 2019.

Rødt gjorde dette vedtaket på landsmøtet i mars 2021:

Selvbestemt abort gir ikke flere aborter, det gir først og fremst tryggere aborter. Dagens abortlov med forskrifter åpner for abort til svangerskapsuke 22, men det er selvbestemt bare til uke 12. Etter det mister kvinnen selvbestemmelsen, og avgjørelsen tas av en nemnd. Vi mener at kvinnen kjenner sin egen situasjon best og er best i stand til å vurdere om svangerskapet bør avsluttes eller ikke. Nemndene er rester fra en tid der kvinnene ikke ble vurdert som myndige nok til å bestemme over egen kropp og eget liv. Vi vil fjerne nemndene, styrke selvbestemmelsen og sikre riktig medisinsk oppfølging. 

Penger, stress og perfeksjon

Forfatterne Sandvik og Solum beskriver hvordan folk presses til lange dager på arbeid, og at penger og stress er dårlige mål for gode liv og gir for liten plass til barn. Det er mye sant i dette. Men så sier de at vi skal være så perfekte i alt vi gjør. De mener dette påvirker hvordan vi ser på fosteret, at det skal være uten lyte. Det er vel blant annet dette de mener med at abortdiskusjonen bør knyttes til samfunnet.  

Jeg tror de synes at det er for mange aborter i Norge på grunn av samfunnets krav og ekstreme kvinnestemmer, og at nemndene kan gi kvinnene støtte til å ikke abortere. De skriver positivt om nemndene. 

Men at samfunnet ikke er barne- og kvinnevennlig, har kvinner påpekt i årevis. Spørsmålet er uansett: Hvem skal bestemme?

Nemnda er ingen hjelper

Eli Aaby, jordmor og aktivist, skreiv i Klassekampen (16.10.21) en kommentar til forfatterne (14.10.21), hvor hun siterer dem: «Ikke en nemnd i Norges land vil si nei til en søknad der fosteret er dødssykt». Eli Aaby: 

Det er feil. Klassekampen har tidligere fortalt om en nemnd som sa nei til en abort der fosteret ikke var levedyktig (28.07.2017). Hvert år er det noen få kvinner som får nei av nemndene. De og eventuell familie står helt uten støtte fra abortnemndene gjennom svangerskapet. Hvis kvinnen bestemmer seg for adopsjon, ser hun ikke snurten av abortnemnda når hun skal finne ut hvordan hun skal gå fram. Den har heller ingen støttefunksjon gjennom fødselen og barseltida dersom kvinnen føder et barn med spesielle behov. Kvinnene er aleine, uten noen som helst hjelp fra abortnemnda, hvis de skal skrive søknader til NAV om bolig, ekstratiltak eller hjelpemidler. Det er arbeiderkvinnene og venstresida som har sterkest og lengst praksis med å slåss for retten til abort på sosiale indikasjoner, det vil si for kvinners rett til å bestemme om de er i stand til å gi fosteret de bærer, muligheten til å bli et barn.

Boka Abort

Forlaget Rødt ga ut Abortboka i 2019. En av forfatterne, Astri Melheim, skriver blant annet om det vi ser i mange land i verden: 

Tilhører du borgerskapet, kan du få abort uavhengig av hvor du bor. Penger og forbindelser åpner dørene. For arbeiderklassen er virkeligheten en annen.

Dette har alltid vært tilfelle i Norge, nå også. «Jeg synes ikke det er noe mål å få ned antall aborter. Men antall uønska svangerskap er det et mål å redusere». 

En annen av forfatterne, Camilla Hestvik, forteller om da hun var gravid og svært ung. Uten fast inntekt, uten fast boplass eller ferdig utdanning. Hun ønska å gjennomføre svangerskapet og forteller hvordan hun strevde med engangsstønad, NAV og strøjobber og spør: «Er det rart kvinner ikke velger barn, når det blir så vanskelig å livnære seg etter svangerskapet?» Kvinners valgfrihet er ikke reell i dag. 

Forfatter Eli Aaby skriver til dem som forsvarer abortnemnder og som sier at abort er så etisk vanskelig:

Det store etiske spørsmålet med abortnemnder er: Er voksne kvinner i stand til å bestemme i eget liv? Er det etisk riktig at andre kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap mot hennes vilje? Er det etisk riktig at andre skal bestemme at hun skal ta imot et barn hun ikke ønsker? Er det etisk at barn skal bli født uten å være ønska av mora si?

Så når kvinner stiller seg spørsmål som Eli forteller om: Er det fordi de er fosterets beste vern? Eller er de dets største trussel? 

Dette skrives i oktober 2021. Ny regjering er på plass. Arbeiderpartiet har statsministeren. AP, MDG og Venstre er for sjølbestemt abort til uke 18. Rødt og SV sier uke 22. Vil Arbeiderpartiets ledelse stå på standpunktet sitt? De vil kanskje trenge litt drahjelp?

Boks: 

Aborter i Norge
2020 i prosent: 84,6 prosent av alle sjølvbestemte avbrudd ble utført før 9. uke, over 90 % ble utført med piller.

2020 i tall:

Av i alt 11 081 svangerskapsavbrudd ble 8 950 utført før uke 9

1 625 i uke 9–12, 

360 i uke 13–18, 

142 i uke 19–21 

4 i uke 22+. 

(Tall fra Folkehelseinstituttet.)

(Fortsatt boks): 

Sjølbestemt abort i andre land

Danmark til og med uke 12, Sverige til og med uke 18, Island til og med uke 22, England og Wales opp til uke 24, New Zealand opp til uke 20. 

I land som har utvida abortgrensa eller fjerna kontrollinstanser, har tallet på seinaborter ikke gått opp.

Mens koronapandemien herjet med den globale økonomien, gikk følgende faktum under radaren for mange: I mai 2020 utgjorde verdien av de fire største amerikanske teknologiselskapene – Microsoft, Apple, Amazon og Facebook – en femtedel av Standard & Poors liste over de 500 største virksomhetene i USA.[ref] Matt Phillips ‘Investors Bet Giant Companies Will Dominate After Crisis’, New York Times, 28 April 2020 [/ref] Dette er en historisk høy markedskonsentrasjon. Selskaper som for bare noen tiår siden var startup-bedrifter med ambisiøse mål om å endre den framvoksende tech-sektoren, er nå blant de mektigste monopolistene i verden. Og dette skjer ikke bare i teknologisektoren. I 1975 sto de 100 største selskapene i USA for halvparten av inntektene til alle børsnoterte selskaper i landet. I 2015 hadde denne andelen vokst til 84 prosent.[ref] Ibid.[/ref]

---

Grace Blakeley er økonom, politisk kommentator og forfatter. Innledet på Globaliseringskonferansen i november. 

Oversatt av Hallvard Berge, digital rådgiver i NTL og styremedlem i Attac.

Foto: Kevin Walsh

For marxister kommer ikke dette som noen overraskelse. Marx forklarer selv i volum 1 av Kapitalen hvordan kapitalismens iboende tendens til sentralisering i lengden er sterkere enn konkurransens oppsplittende kraft.[ref]See ‘Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Chapter 25 of Karl Marx, Capital, Volume I, London: Penguin, 1976.[/ref] Marx peker på følgende mekanismer som underbygger denne tendensen: 

For det første øker produktiviteten i arbeidet når produksjonen i foretaket utvides, slik at de store foretakene kan utkonkurrere de små. Dette er en variant av argumentet om stordriftsfordeler som vi finner i nyklassisk økonomi.

For det andre vil kravet til individuell kapital, nødvendig for å drive en virksomhet, øke etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten utvikler seg.[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Capital, Volume I, p. 777.[/ref] De mindre kapitalistene uten stor startkapital flytter over til nye sektorer når de ikke er i stand til å konkurrere med de etablerte aktørene, som dermed blir sittende med enda større markedsmakt. De store kan dermed øke inntjeningen og reinvestere kraftigere enn konkurrentene, styrke produktiviteten og konsolidere monopolistposisjonen sin.

Marx viser hvordan utviklingen av aksjemarkedet og kredittsystemet forsterker konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitalen. Foretak som er store nok til å hente inn kapital via aksjemarkedet, har lettere for å investere videre enn ikke-børsnoterte konkurrenter. Finansinstitusjonene, som selv er monopolistiske i den forstand at de sentraliserer utlån og investering, låner dessuten helst ut til store, etablerte foretak. Disse to sistnevnte faktorene henger nøye sammen, gitt hvordan finansinstitusjonenes opptreden påvirker forholdet mellom foretakene og aksjemarkedet.

Kapitalismen kan ikke eksistere uten konkurranse, men denne konkurransen kan opptre i mange ulike former. Ifølge Marx vil sentraliseringen slett ikke føre til stabilitet i verdensmarkedet og internasjonal politikk, men til nådeløs konkurranse og mer elendighet, undertrykkelse, slaveri, nedverdigelse og utbytting.[ref]Karl Marx ‘Chapter 32: The Historical Tendency of Capitalist Accumulation’ in Capital, Volume I, pp. 929.[/ref] Mekanismene som driver denne utviklingen, stammer fra det intrikate forholdet mellom monopolistene, markedet og de kapitalistiske statene. 

Nyklassisk økonomi karakteriserer ikke de store teknologiselskapene som monopolister, siden de ikke utnytter posisjonen sin til å øke salgsprisen ut over markedspris. Det ville vært svært vanskelig for dem å selge med høy profitt når tjenestene kan produseres med en marginalkostnad nær null. For eksempel, hvis Google begynte å ta betalt for hvert eneste nettsøk, ville brukerne raskt byttet til en annen søkemotor, som enkelt kunne overtatt markedet. Resultatet er at mange digitale tjenester er gratis eller veldig billige, siden prisene konvergerer rundt produksjonskostnaden.  

Produksjon med lav eller ingen marginalkostnad fører altså til lavere priser, men skaper samtidig en tendens til monopoldannelse, og åpner muligheter for å øke fortjenesten ved å påvirke politiske beslutninger («rent-seeking», o.a.). Dette lar seg gjøre fordi forretningsmodellen ikke er basert på å tilby gratis tjenester, men på å samle inn og selge brukergenererte data. Selskapene bruker sin unikt sterke posisjon i den første verdikjeden til å skaffe seg kontroll over den andre: brukere, annonsører og stater.[ref]See, e.g., Jonathan Taplin, ‘Move Fast and Break Things: How Google, Facebook and Amazon Cornered Culture and Undermined Democracy’, New York: Hachette, 2017, in which the author makes the now well-known claim that ‘Data is … the new oil’.[/ref] Når teknologigigantene samler inn brukerdata og gjør dem til en vare, er det altså en ny måte å skape renteinntekt – inntekt som stammer fra kontroll over en begrenset ressurs.[ref]Rana Foroohar, Don’t Be Evil: The Case Against Big Tech, London: Allen Lane, 2019; Martin Wolf, ‘Why rigged capitalism is damaging liberal democracy’, The Financial Times, 18 September 2019.[/ref]  Teknologiselskapene kan dermed karakteriseres som rentenister eller monopsonister, siden de er i en situasjon der de tjener på å være den eneste reelle kjøperen i et marked.

Disse forretningsmodellene baserer seg på å monopolisere et «rom» på internett, og utnytte nettverkseffektene til å skaffe seg nærmest total markedsdominans. Dermed kan de bruke monopsonistmakten til å utbytte arbeidskraft, presse leverandører og unngå skatt, og de kan bruke monopolistmakten til å skaffe seg brukerdataene gratis, ofte uten at personvernet er tilstrekkelig ivaretatt. Prisene på de digitale tjenestene framstår som lave og i tråd med produksjonskostnadene, og nyklassiske økonomer vil ikke si at det foreligger en monopoltilstand. Likevel har det samme skadevirkning for arbeidere, leverandører, skattebetalere og forbrukere.

 

Teknologiselskapene og finansnæringen

For å bli monopolist må et foretak ha tilgang på tilstrekkelig finansiering til å dominere markedet fullstendig. I det 21. århundret har dette vist seg enklere enn noensinne, særlig innenfor teknologisektoren. Dagens dominerende teknologiselskaper vokste fram i en tid med synkende profitt og ustabile finansmarkeder, noe som gjorde det lettere å tiltrekke seg investeringer. Mange av dem tjente svært lite eller gikk med tap i begynnelsen, siden de ennå ikke hadde nådd den størrelsen som lot dem utnytte de nettverkseffektene som etter hvert la grunnlaget for monopolmakt. Derfor trengte de betydelig startkapital for å kunne holde virksomheten i gang og oppskalere for å nå den dominerende posisjonen de trengte for å tjene penger.

Et gunstig tidspunkt å få tak i den nødvendige finansieringen er i kjølvannet av en krise som legger en demper på lønnsomheten, og får investorer til å se seg om i desperasjon etter «the next big thing». For dagens teknologigiganter oppsto disse mulighetene først etter at dotcom-boblen sprakk rundt år 2000, da Google ble børsnotert, og deretter etter finanskrisen i 2008 da Facebook, Twitter og en rekke andre gjorde det samme.[ref]Matthew Vincent, ‘Loss-making tech companies are floating like it’s 1999’, The Financial Times, 16 June 2019.[/ref] I disse periodene var den globale økonomien oversvømt av billig kapital, både som følge av krisene, og delvis også av uortodoks pengepolitikk. Forholdene lå perfekt til rette for at framoverlente teknologiselskaper kunne vokse til å bli de monstrene vi kjenner i dag.

Store foretak som Alphabet og Amazon må ha spesialiserte finansinstitusjoner til å forvalte forholdet til investorene sine. Investeringsbankenes prissettingsstrategier for teknologiaksjer har provosert teknologiselskapene, som derfor prøver å omgå bankene som mellomledd.[ref] Michael Moritz, ‘Investment banks are losing their grip on IPOs’, The Financial Times, 18 August 2019.[/ref] Et av de mest merkverdige eksemplene på dette, er den feilslåtte børsnoteringen av WeWork. Selskapet skylder på bankene, og bankene skylder på selskapet, og sannheten ligger trolig et sted midt mellom.[ref]Eric Platt, Andrew Edgecliffe-Johnson, James Fontanella-Khan and Laura Noonan, ‘WeWork turmoil puts spotlight on JPMorgan Chase and Goldman Sachs’, The Financial Times, 24 September 2019.[/ref]

Når slike konflikter skaper overskrifter og skriverier, dekker det gjerne til de ellers svært tette båndene mellom selskaper som Alphabet, Facebook og Microsoft, og investeringsbanker som Goldman Sachs, JP Morgan og Morgan Stanley. Disse tre investeringsbankenes grep om teknologigigantene har blitt sterkt kritisert.[ref]Eric Platt, Laura Noonan, Nicole Bullock and Shannon Bond, ‘Morgan Stanley, Goldman and JPMorgan’s grip on tech IPOs under threat after Uber’, The Financial Times, 22 May 2019.[/ref] Når konfliktene blir så sterke, handler det blant annet om at fordelene med børsnotering er mindre i en økonomi hvor det er såpass lett å skaffe kapital. Fordelene er rett og slett ikke store nok for ulempene ved å gi opp kontrollen man har som privat aksjeselskap. Og samspillet mellom store foretak og private investorer innebærer en desto viktigere rolle for finansinstitusjonene. 

Kapitalen som skal til for å konkurrere med giganter som Alphabet eller Facebook er i dag blitt svimlende stor. I kraft av størrelsen kan de opprettholde monopolposisjonene sine, også i en situasjon der mange uttrykker misnøye med tjenestene som leveres. Med markedsverdier større enn en gjennomsnittlig stats BNP har disse gigantene simpelthen så mye kapital at de ikke blir utfordret. Etter år med ualminnelig høy profitt, selv i perioder med lav økonomisk vekst, sitter de med store reserver som de enten ikke klarer eller ikke ønsker å reinvestere i innovasjon eller produksjon. Dette fører til en opphopning av penger på bok – the corporate savings glut – som gir hodebry for økonomiske teoretikere så vel som politikere.[ref]Martin Wolf, ‘Corporate surpluses are contributing to the savings glut’, The Financial Times, 17 November 2015; Peter Chen, Loukas Karabarbounis, and Brent Neiman, ‘The global corporate saving glut: Long-term evidence’, VOX CEPR Policy Portal, 5 April[…]»[/ref] 

Denne opphopningen er i ferd med å snu forholdet mellom foretakene og finansinstitusjonene på hodet, og akselererer finansialiseringen av teknologigigantene. Mens finansinstitusjonene normalt ville hjelpe et foretak med å skaffe kapital fra skeptiske investorer, bistår de nå ofte foretakene med å investere sparepengene sine i finansmarkedet. Resultatet er at teknologigigantene og mange andre store monopolistforetak har kjøpt seg opp i bedrifts- og statsobligasjoner.[ref]«Rana Foroohar, ‘Tech companies are the new investment banks’, The Financial Times, 11 February 2018.[/ref] I mange tilfeller har de også utnyttet gode forbindelser med investeringsbankene til å ta opp lån, bare for å investere pengene i bedriftsobligasjoner rundt om i verden med høy avkastning og risiko. Dette fører til gnisninger i forholdet mellom banksektoren og tech-sektoren: Tech-selskapene, som både er svakere regulert og mindre upopulære enn bankene, har tatt over rollen som den ledende parten der de før bare var kunder. 

Teknologigigantenes investeringsstrategier kan ikke ses på som nøytrale. De stammer fra og forsterker den imperialistiske strukturen i verdensøkonomien. Verdikjedene til de store monopolistene er verdensomspennende. I lavkostland i Periferien skapes profitten i aktiviteter med lav avkastning, mens profitten repatrieres til det globale Sentrum med aktiviteter med høy avkastning.[ref]Zack Cope, The Wealth of (some) Nations: Imperialism and the Mechanics of Value Transfer, London: Pluto, 2019.[/ref] Ta Apple som eksempel, som først og fremst henter profitten sin fra vareproduksjon, og derfor kun i anførselstegn kan betegnes som et teknologiselskap. Her er forholdet mellom Sentrum og Periferi tydelige. Superutbyttede arbeidere i Foxconn i Kina lager iPhoner med sjeldne metaller gravd opp av fattige arbeidere i Afrika sør for Sahara, mens ansatte i hovedkvarteret i USA kan nyte godt av høye lønninger, til tross for at arbeidet deres i det store og hele er lite produktivt. 

Profitten til Google og Facebook er på den annen side stort sett hentet fra rikere land der reklame kan selges dyrere, men bokførings- og investeringsstrategiene deres forsterker likevel hierarkiene i verdensmarkedet. Mesteparten av inntektene stammer fra reklame for varer som er produsert etter imperialistisk logikk. Inntektene flyttes til land med lav skatt i det globale Nord eller til skatteparadiser i det globale Sør, noe som destabiliserer økonomien i disse landene og gjør dem avhengig av utenlandske investeringer.[ref]Nick Shaxson, Treasure Islands: Tax Havens and the Men Who Stole the World, London: Palgrave Macmillan, 2012; Richard Murphy, Dirty Secrets: How Tax Havens Destroy the Economy, London: Verso, 2017.[/ref] Disse selskapene kan bruke profitten til å kjøpe verdipapirer med høy avkastning fra steder i verden med høyere risiko. På den måten utbytter de Periferien i verdenssystemet på samme måte som selskaper som faktisk driver produksjon i Periferien, ved å ta i bruk nye former for imperialisme. 

 

Monopoldannelse som følge av statlig politikk 

Kapitalsentraliseringen kan forverre mange av krisetendensene som allerede finnes i kapitalistiske økonomier. Ved å presse ned lønningene, unngå skatt og presse leverandørene på pris i en endeløs jakt på høyere profitt, bidrar monopolistene til å forverre formues- og inntektsulikhet.[ref]Jonathan Tepper and Denise Hearn, The Myth of Capitalism: Monopolies and the Death of Competition, New York: Wiley, 2018.[/ref] Samtidig foretrekker monopolistene gjerne å investere avkastning i spekulasjon heller enn å reinvestere i produksjonen, der etterspørselen, og dermed avkastningen, kan begrenses av sosiale forskjeller. På denne måten kan kapitalsentraliseringen øke profittmengden, og dermed den samlede kapitalen som er tilgjengelig for investering, samtidig som den svekker etterspørselen og avkastningen i realøkonomien. Misforholdet mellom et behov for investering og en fallende avkastning vil før eller siden føre til forstyrrelser i det ordinære kapitalkretsløpet som ikke engang motvirkende tendenser som høyere turnover eller arbeidstempo kan kompensere for. Her ser vi de stadig sterkere tendensene til økonomisk krise, som forsterkes av spekulasjon i finansmarkedene. 

Når en krise til slutt faktisk rammer oss, blir markedene enda mer sentralisert. Små foretak sliter ofte mer under økonomiske nedgangstider enn store, som kan klare seg gjennom krisa på tidligere opptjente midler eller ved å utnytte nære forbindelser med finansinstitusjoner som kan gi dem den kreditten de trenger for å overleve.[ref]Grace Blakeley, ‘By Letting Small Businesses Fail, the State is Handing Power to Corporate Giants’, Novara Media, 2 April 2020, available at: novaramedia.com.[/ref] Små foretak uten slike forbindelser, med lavere fortjeneste og høyere gjeld, er gjerne de første som lukes ut i nedgangstider. Og når de dukker under, kjøper de større konkurrentene opp det de etterlater seg for en billig penge. Som Marx skrev, «kapitalen vokser ett sted til en stor mengde hos én eier, siden den et annet sted er tapt av mange».[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’, in Capital, Volume I, p. 777.[/ref]

Hvis sentralisering fører til krise og krise fører til sentralisering, hvor er så staten i denne monopoliseringssyklusen? Den jevne nyklassiske økonomen kan ha sett for seg en større grad av statlig inngripen for å korrigere for denne «markedssvikten». Men statlig inngripen er aldri nøytral. Kapitalistiske stater handler i kapitalens interesser når de går inn i markedet. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, virker det stadig mer som motstridende interesser når staten skal ta hensyn både til kapitalen, og til frie og effektive markeder. Heller enn å prøve å skape markeder med virkelig konkurranse som motvirker sentralisering, ender de fleste stater med å føre en politikk som aktivt legger til rette for markedskonsentrasjon.

Lovverk som beskytter intellektuelle rettigheter lar store foretak kjøpe opp mindre, mer innovative konkurrenter simpelthen for å ta kontroll over patentene deres, noen ganger uten å i det hele tatt utvikle teknologien som har blitt patentert.[ref]Zia Quereshi, ‘Intellectual property, not intellectual monopoly’, Brookings Institute 11 July 2018.[/ref] Bokføringsreglene lar store foretak med velkjente merkenavn og bedre forhold til investorene dra nytte av en «goodwill» som gir dem tilgang til lån.[ref]Adam Leaver, ‘Out of time: The fragile temporality of Carillion’s accumulation model’, Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 17 January 2018, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Arealplanleggingslovene i noen stater lar større entreprenører med nære forbindelser hos finansinstitusjonene og lokale myndigheter kjøpe store tomter i håp om å få byggetillatelse, og på den måten tjene på verdiøkningen som følger av denne forventningen. Offentlige anskaffelser favoriserer ofte eksplisitt større aktører, idet bare foretak av en viss størrelse kan inngå avtaler med staten.[ref]See: Grace Blakeley, ‘Carillion’s missing millions’, Red Pepper, 19 January 2018, available at: www.redpepper.org.uk.[/ref] Enkelte store foretak spesialiserer seg på å vinne offentlige anbud bare for å la underleverandører gjøre arbeidet.

Favoriseringen av store foretak som ligger i denne politikken, stammer delvis fra det nære forholdet mellom statlige aktører og multinasjonale selskap. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, samles makt på færre og færre hender, noe som gjør det enklere for disse personene å samarbeide om felles interesser.[ref]C. Wright Mills, The Power Elite, Oxford: Oxford University Press, 1956.[/ref] Men favoriseringen er også et uttrykk for sentraliseringslogikken som er iboende i kapitalismen. Store foretak har høyere fortjeneste og representerer lavere risiko enn de små, og det gjør det enklere for staten og bankene å satse på dem. 

Statene er mer opptatt av konkurransetilsyn i dag enn de var under den kraftige bølgen av oppkjøp og sammenslåing som brakte den globale økonomien til det nivået av sentralisering vi ser i dag. Men selv om brudd på konkurranselovgivningen noen ganger slås kraftig ned på, dekker dette over to viktige poenger. For det første: Konkurranselovgivningen har blitt mye mindre inngripende de siste årene. Og for det andre: Staten griper oftere inn mot utenlandske selskaper enn mot hjemlige. Overgangen fra keynesianisme til nyliberal økonomisk politikk på 80-tallet ga oss også en vridning i grunnlaget for konkurranselovgivningen, bort fra hensynet til «fellesskapets interesser» og i retning av et mer ensidig fokus på «effektivitet i markedet».[ref]Sean McDaniel and Craig Berry, ‘Digital Platforms and Competition Policy: A literature review’ Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 2017, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Fokuset i konkurranselovgivningen smalnet inn til kun å se effekten som markedskonsentrasjonen hadde på priser og utvalg. Samtidig skiftet økonomene fokus fra «markedssvikt» til «reguleringssvikt», slik at bevisbyrden ble flyttet over på myndighetene, med de konsekvensene det hadde for muligheten til å håndheve reglene.

Å håndheve konkurranselovgivningen har blitt brukt av statene som et politisk verktøy for å styrke hjemlige selskaper på bekostning av de utenlandske. Mange av de mest profilerte sakene i EU-domstolen har for eksempel dreid seg om amerikanske multinasjonale selskaper som Facebook og Google.[ref]See the European Commission’s report ‘Competition Policy for the Digital Era’ for an analysis of the effectiveness of EU competition law and recommendations for targeting the power of big tech.[/ref] EU-toppene prøver å kontrollere de amerikanske selskapenes markedsmakt i Europa, men er også skeptiske til den økte innflytelsen fra statseide kinesiske selskaper i europeiske markeder. Derfor har de vurdert behovet for å slippe opp på konkurranselovgivningen for europeiske selskaper, siden en sterkere markedskonsentrasjon ville sette dem i stand til å konkurrere med Kina og USA.[ref] Grace Blakeley, ‘The European project has far bigger problems than Brexit’, The New Statesman, 29 March 2019.[/ref] Det har blitt mer oppmerksomhet rundt utenlandske oppkjøp av store selskaper den siste tiden, særlig når det gjelder strategisk viktige sektorer som energi og våpenproduksjon. I Storbritannia vurderer regjeringen for tiden et nytt lovverk mot utenlandske oppkjøp.[ref]Sebastian Payne, ‘UK to tighten takeover rules for groups vital to virus response’, The Financial Times, 21 June 2020.[/ref] 

De såkalte zombie-selskapene, som har begynt å dukke opp de siste årene, bidro i begynnelsen til å bremse markedskonsentrasjonen. Dette er selskaper som ikke tjener mer enn at de akkurat klarer å betale renter på lånene sine, og bidrar til å holde foretak uten livets rett over vannet lengre. Men i det siste har dette snudd, og de bidrar til økt sentralisering. Helt siden «The Greenspan put» (som betegner finanspolitikken i USA fra krakket i 1987 og fram til finanskrisen, o.a.) har investorer kunnet lene seg på en forventning om at myndighetene vil kutte i renten etter et krakk i markedet. Denne forventningen har blitt enda sterkere de siste årene etter innføringen av kvantitativ lettelse (å opprette mer penger ved å øke bankenes kreditt hos sentralbanken, o.a.), noe som har gjort det billigere for mange foretak å finne finansieringen de trenger.[ref]Guy Steer, ‘Big drama in corporate bonds could be closer than you think’, The Financial Times, 18 February 2020; Matthew Watson, ‘Re-establishing What Went Wrong Before: The Greenspan Put as Macroeconomic Modellers’ New Normal’, Journal of Critical Globalisation Studies 7, 2014.[/ref] Lav rente har gjort det enklere for store foretak å kjøpe opp de små billige, eller å kjøpe tilbake sine egne aksjer og betale ut høyt utbytte, noe som gjør dem mer attraktive for investorene. Men nedturen som fulgte koronapandemien, har rammet zombie-selskapenes sårbare bunnlinje hardt og skjøvet mange av dem til kanten av stupet.[ref]Mark Vandevelde ‘The Leveraging of America’, The Financial Times, 10 July 2020; Michalis Nikiforos, ‘When Two Minskyan Processes Meet a Large Shock: The Economic Implications of the Pandemic’ Levy Economics Institute POLICY NOTE 2020/1, 2020.[/ref] Når slike selskap går konkurs, kan de store kjøpe opp det de etterlater seg for nesten ingenting, siden sentralbanken har gjort kreditten som er nødvendig for dette, svært billig. 

 

Plankapitalisme eller demokratisk planlegging

Etter hvert som kapitalismen har blitt mer og mer sentralisert i vårt århundre, har den nyklassiske økonomiens viktigste læresetning blitt mindre og mindre overbevisende: at konkurranse fremmer den mest effektive bruken av samfunnets knappe ressurser. I dag ville det virke absurd å påstå at konkurransen har brakt økonomien til en likevektssituasjon med optimal bruk av disse ressursene. Snarere er den moderne kapitalismen full av kriser, omveltninger og vedvarende lav vekst som truer med å vaske vekk systemets ideologiske og materielle fundament. Når det kommer slike plutselige omveltninger, er staten det eneste som står mellom kapitalismen og kaos. Og når staten forsøker å begrense tapene for kapitalen og starte opp igjen akkumulasjonsprosessen etter krisa, forvitrer konkurransen i markedet ytterligere. 

Statene har reagert på koronapandemien med ekstraordinære økonomiske og skattepolitiske tiltak, akkurat som de gjorde under og etter finanskrisen i 2008. Men nå er tiltakene rettet mot hele den hjemlige private sektoren. Nesten alle foretak, store som små, tilbys statsgaranterte lån, og lønninger subsidieres gjennom permitteringsordninger som opprettholder arbeidernes avhengighet av arbeidsgiverne og de ekstraordinære støtteordningene. I tillegg har pengepolitikken blitt mer løssluppen enn noensinne: rentenivået er på vei mot null, sentralbankene har funnet fram igjen og utvidet kjøpsprogrammene (asset purchasing programs, o.a.) fra tiden etter krisen, og den amerikanske sentralbanken har gjenåpnet vekslingssystemet med de andre sentralbankene som tilgjengeliggjør likviditet i dollar (swap lines network, o.a.).[ref]See Nathan Tankus, ‘The Federal Reserve’s Coronavirus Crisis Actions, Explained’, Parts 1-4, March-April 2020, available at: nathantankus.substack.com.[/ref] Uten denne ekstraordinære statsstøtten til forsvar for kapitalakkumulasjonen ville hele økonomier vært på randen av sammenbrudd.

Kapitalistiske foretak kan selvsagt ikke bare la staten planlegge for dem, de legger sine egne planer. Økonomer ser seg ofte fornøyde med å behandle foretaket som en «svart boks» og overlater dermed foretakenes egen styring og strategi til organisasjonsteoretikere. Men også sistnevnte overser som regel at verdens største monopoler strukturerer seg på en måte som gir støtte til sosialistiske argumenter for økonomisk planlegging, slik Michal Rozworski og Leigh Phillips tar for seg i boka The People’s Republic of Walmart.[ref]Michal Rozworski and Leigh Phillips, The People’s Republic of Wall Mart, London: Verso, 2018.[/ref] Store foretak som har forsøkt å bruke «internmarkeder» til å bestemme fordelingen av kapital mellom ulike produktlinjer og funksjoner (som den amerikanske butikkjeden Sears, ifølge Rozworski og Phillips), har slitt med å konkurrere mot konkurrenter som sentraliserer ressursallokeringen. Faktisk har den sentrale planleggingen, for eksempel hos Amazon og Walmart, blitt enda mer effektiv de siste årene, siden dataene de samler inn om kundene sine gjør det mulig å forutsi, og dermed planlegge mer nøyaktig for framtidig etterspørsel. Rozworski og Phillips viser hvordan teknologien disse foretakene har utviklet for intern ressursallokering, kan bli tatt i bruk til nye formål av sosialister som skal koordinere en demokratisk planøkonomi.

Kapitalistisk planlegging kan bidra til å delegitimere kapitalismen som system og støtte opp om de oisom forsøker å bygge et sosialistisk alternativ. Etter hvert som statlig inngripen i markedet har blitt mer vanlig og mer utildekket, har det også blitt vanskeligere å rettferdiggjøre. Markedsideologien som er ment å forsvare statlig inngripen til fordel for kapitalinteressene, men som forbyr inngripen som kan styrke arbeidernes makt, har blitt mer og mer inkonsistent og diskreditert. Grunnlaget for denne ideologien er et skarpt skille mellom politikk og økonomi – staten og markedet.[ref]Eleanor Meiskins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, London: Verso, 2016.[/ref] For at denne ideologien skal opprettholde troverdigheten sin, må folk bli så vant til den økonomiske politikken som føres, at den framstår som naturlig, og fordelingseffektene av den må usynliggjøres slik at de sosiale konsekvensene framstår som uunngåelige utslag av markedskrefter. Tanken om at det finnes et «naturlig» arbeidsløshetsnivå og et «naturlig» rentenivå som bestemmes av tilbud og etterspørsel etter penger, ga legitimitet til selvstendige sentralbanker og teknokratisk fastsettelse av pengepolitikken etter krisen på 1970-tallet.[ref] Peter Mair, Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy, London: Verso, 2013.[/ref] Men å opprettholde ideen om stat og marked som to distinkte sfærer med hver sin logikk, har blitt mye vanskeligere i en tid da statlig inngripen er nødvendig for å sikre at markedene fortsetter å fungere i kapitalistenes interesse. 

Når staten går så langt som den gjør i å komme private foretak til unnsetning, blir det langt vanskeligere å argumentere for at statlig inngripen til fellesskapets beste må unngås, fordi det forstyrrer markedsmekanismene. Det blir mye vanskeligere å være mot samordnede tiltak for å takle fattigdom, ulikhet og klimakrise når staten ellers allerede opptrer som politisert og inngripende. Samtidig blir det enklere og mer effektivt å organisere arbeidere når den globale arbeidsstyrken samles på færre og større monopolforetak. Å organisere vertikalt gjennom hele produksjonskjeden har alltid vært vanskelig. Men organisasjoner som Tech Workers Coalition (TWC) har flere vellykkede solidaritetsaksjoner mellom ansatte i store teknologiselskap å vise til.[ref] See the TWC website for more information (techworkerscoalition.org).[/ref] Organisering horisontalt mellom arbeidstagere med lignende arbeidsforhold i ulike foretak har også vist tegn til å lykkes, for eksempel under streikene i Amazon, Instacart og Target i USA. Det at den økonomiske aktiviteten konsentreres i få og store foretak, betyr at å gå til streik etter hvert kan bli svært effektivt. Å lamme Amazon i bare en eneste dag ville ha store konsekvenser.

De ideologiske og materielle svakhetene i den globale kapitalismen kommer til å forsterkes når sentraliseringen øker sannsynligheten for og konsekvensene av ytterligere økonomiske kriser. Faktisk begynner den globale arbeidsstyrken å minke, i en situasjon der tilknytningsformene i arbeidslivet har blitt mer utsatte og uformelle.[ref] Aaron Benanev, ’Automation and the future of work—2’, New Left Review 120, Nov/Dec 2019; Gargi Bhattacharyya, Rethinking Racial Capitalism, Washington D.C.: Roman and Littlefield International, 2018.[/ref] Hvis monopolistene hamstrer profitten og lar være å reinvestere, vil sysselsettingen fortsette å synke. Den høye profitten monopolistene oppnår, kommer til å bli omdirigert til finansmarkedene, heiet fram av en opprørt finanssektor der investorene i stadig større grad ser etter økt avkastning uten å tenke like mye på risikoen («reaching for yield», o.a.). Hvis kombinasjonen av løssluppen pengepolitikk og nøysomt offentlig forbruk (tight fiscal policy, o.a.) fortsetter, vil prisene øke i finanssektoren, mens etterspørselen i realøkonomien vil bli presset ned, og dette vil intensivere krisetendensene i dagens kapitalisme. Fallende etterspørsel på grunn av økende ulikhet og lavere offentlig forbruk, kombinert med vedvarende lavkonjunktur og økt geoøkonomisk rivalisering, vil gjøre det desto vanskeligere å komme seg ut av slike kriser, og kan føre til politisk ustabilitet der det rammer. Ambisjonen om makt som gjerne gjør seg gjeldende i slike situasjoner, med støtte til enkelte staters forsøk på å utkonkurrere rivalene, forverrer gjerne de underliggende problemene med økonomisk sårbarhet. Teknologimonopolistenes voksende makt vil stå i kontrast til den svinnende legitimiteten til mange utviklede kapitalistiske stater.

Det er nå enklere enn noensinne for sosialister å peke på den irrasjonelle kapitalfordelingen under kapitalismen, ikke minst etter finanskrisen og i lys av en akselererende klimakatastrofe og den pågående pandemien. Det frigjørende potensialet i demokratisk planlegging kommer gunstig ut av kontrasteringen: et rasjonelt og demokratisk system for produksjon og fordeling i kontrast til det frie markedets anarki og oligarki. Demokratisk planlegging krever imidlertid mer enn bare å ruste opp reguleringen av økonomien og å etablere statlige investeringsbanker. Disse to momentene kunne vært nyttige første steg i retning av å forbedre levevilkår og å etablere nødvendige allianser med progressive liberale. Men demokratisk planlegging kommer ikke utenom sosialisering av produksjonsmidlene og kapitalfordelingsmekanismene. Med andre ord krever det nasjonalisering av de store monopolene, og sosialisering av finanssektoren.[ref] For a discussion of policy proposals aimed at the socialisation of finance, see my Stolen: How to save the world from financialisation, London: Repeater, 2019; for a discussion of options for nationalising tech companies, see Wendy Liu, Abolish Silicon Valley: How to Liberate Technology from Capitalism, London: Repeater, 2020.»[/ref] 

Sjøl om spørsmålet framstår som sjølsagt for oss som har vært medlem i Rødt i en del år, er det slett ikke sikkert at det er åpenbart for nye medlemmer at man som norsk sosialist er forventa å være imot medlemskap i NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor vi bør være det.

---

Ivar Espås Vangen er lektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt

Norge har vært medlem i NATO sia organisasjonen blei stifta i 1949. Organisasjonen besto i utgangspunktet av USA og en del vesteuropeiske land, og formålet var enkelt: Et angrep mot én av disse statene fra en tredjepart, skulle behandles som et angrep på alle medlemslandene. Som småstat utsatt for et aggressivt overfall og okkupasjon fra 1940 til 1945, ble det i Norge etter hvert temmelig brei enighet om at landet trengte mektige allierte etter hvert som den kalde krigen tok til og Sovjetunionen blei portrettert som en mulig aggressor.

Etter at nei-sida i Arbeiderpartiet blei nedkjempa på landsmøtet i 1949, blei det Norges kommunistiske parti (NKP) som stor fram som den eneste egentlige opposisjonen mot norsk medlemskap. Etter at NKP røyk ut av Stortinget på 50-tallet, blei det fra 1961 det nystifta Sosialistisk Folkeparti (SF, seinere SV), og også etter hvert AKP/RV, samt enkelte ungdomspartier som sto fram som opposisjon mot NATO-medlemskapet. 

Selv om dette tidvis kunne framstå som en brei allianse med stor mobiliseringskraft, var det aldri noe i nærheten av et flertall, verken i folket eller på Stortinget mot NATO. I dag er det bare Rødt og SV som utvetydig tar standpunkt imot NATO. MDG er for NATO, men ikke som «angrepsallianse».

Dette, samt det faktum at fredsbevegelsen i Norge er historisk svak, er både en årsak til, og et symptom på, at støtten til NATO her til lands har en hegemonisk karakter. Man har rett og slett spilt seg ut på sidelinja om man står fram som motstander av denne alliansen.

Ikke bare forsvar
Det vanligste forsvaret for NATO er at organisasjonen er en forsvarsallianse. Hvorfor skal man være imot forsvar? Etter folkeretten har tross alt stater både en plikt og rett til å forsvare seg imot aggresjon fra andre stater. Med dette som utgangspunkt, kan motstand mot alliansen framstå både dogmatisk og uforståelig.

Noe NATO-tilhengere sjelden legger vekt på, er at det er lenge sia organisasjonen var en rein forsvarsallianse. Under Koreakrigen på 1950-tallet blei «NAT» til «NATO», i form av at organisasjonen innførte integrerte kommandostrukturer som skulle tre i kraft i tilfelle krig. Norske soldater kunne for eksempel komme under fremmed kommando i en krigssituasjon. Dette indikerer at organisasjonen allerede fra begynnelsen av, var noe mer enn bare en forsvarsallianse mellom suverene stater.

På 1990-tallet, etter den kalde krigen, omgjorde organisasjonen dessuten også sitt strategiske konsept – sjølve grunndokumentet etter den originale Atlanterhavspakten fra 1949. Der innførte man nå konseptet «out of area»-operasjoner. I og med at alliansen plutselig ikke lenger hadde noen åpenbar fiende i Moskva, måtte man lage nye oppgaver for å sikre eksistensberettigelse. Nå skulle organisasjonen også krige utafor egne kjerneområder, dersom man mente det var «nødvendig». Helt siden 1990-tallet har alliansen svart på hvitt, gitt seg selv mandat til å gå til krig, uten at et medlemsland er angrepet, og uten at FN har åpnet for det. NATO setter med andre ord sine egne interesser og vurderinger over internasjonal lov, helt åpent og eksplisitt. Et konkret eksempel på dette, fikk vi i 1999, da NATO gikk til bombekrig mot Jugoslavia, uten noe mandat fra FN.

Denne aggressive politikken bidrar til å svekke folkeretten, som norske politikere ellers gjerne refererer til som «vårt førstelinjeforsvar». Det er nemlig forbudt med sjøltekt i internasjonal politikk. Det er ikke lov å gå til krig fordi man mener «det er nødvendig». Er det virkelig i Norges interesse å lage en presedens hvor slikt skal være innafor? Ønsker egentlig NATO-tilhengere en verden hvor både Russland og Kina kan bruke NATOs kriger som argument for sine egne eventuelle folkerettsbrudd, slik Russland blant annet gjorde på Krim i 2014?

USAs lydige leiehær

I tillegg til det prinsipielt gale med krigene, bør vi også nevne de reint praktiske følgene av dem. En vanlig forestilling i Norge er nemlig at selv om krig i seg sjøl kan være dårlige, så er i alle fall våre kriger rettferdige og gode. Norge er tross alt både en «humanitær stormakt» og en «fredsnasjon», noe politikerne våre har gjentatt for oss i tiår etter tiår. Studerer vi derimot hva som faktisk har skjedd, forbi propagandafortellingene mediene gjerne presenterer oss for i forkant av krigene, ser vi raskt et mønster.

Det går nemlig stort sett veldig dårlig med land hvor vestlige land kriger. Både Irak, Afghanistan og Libya, landene som har blitt utsatt for de mest omfattende angrepskrigene de siste 20 åra, vil forbli ødelagte og dysfunksjonelle i all overskuelig framtid. Hundretusener av mennesker har blitt drept, og nye og ekstreme terrorbevegelser har fått godt med spillerom etter at statsmakten i landene ble sprengt i fillebiter av vestlige bomber. Man må rett og slett lete lenge for å finne suksesshistorier å vise til blant krigene Norge og resten av NATO har deltatt i de siste 20 åra.

Grusomheter og lidelser kan i seg sjøl være gode grunnlag for å være imot NATOs kriger på et reint humanitært grunnlag. For oss sosialister, som gjerne ønsker å finne mer strukturelle forklaringer og løsninger på verdens problemer, er det også et poeng å spørre oss hvem som faktisk tjener på dette. Selv om det nærmest er tabu å snakke om at andre stater enn Russland og Kina har egne interesser i internasjonal politikk, bør det være en kjensgjerning for alle som følger litt med, at også USA med allierte har egne interesser.

Hvilke interesser er dette? Studerer vi USAs utenrikspolitikk de siste 100 åra, blir det tydelig at det amerikanske imperiet har mye til felles med tidligere imperier. Som verdenskapitalismens absolutte sentrum, er det opplagt at den amerikanske statens politikk innebærer å sikre en verdensorden hvor amerikansk kapital har gode vilkår, for eksempel gjennom å belønne statsledere som gir amerikansk kapital frie tøyler, og tilsvarende straffe stater som prøver noe annet. Gjennom den kalde krigen har vi utallige eksempler på amerikansk fiendtlighet mot de aller fleste eksempler på stater og bevegelser i fattige land som ønsket å sikre kontroll over egne ressurser; dette uavhengig av om det dreide seg om kommunistiske eller ordinære nasjonalistiske bevegelser og ledere. Lista over kriger, militærkupp, støtte til terrorisme og økonomisk krigføring mot slike fra USAs side, er dessverre lang som et vondt år. Det samme er lista over blodtørstige diktaturer som mottok støtte fra USA fordi de støttet Washingtons posisjoner.

Både under og etter den kalde krigen har mye internasjonal politikk dreid seg om å kontrollere verdens petroleumsressurser. USAs allianse med oljemonarkiene i Den arabiske gulfen, har vært en viktig side av dette. Det forklarer dessuten også hvorfor USA støttet kriger mot diktatorer som Muammar Gaddafi i Libya og Saddam Hussein i Irak, mens de aldri i verden ville funnet på noe lignende mot sine egne diktaturer. Den fiendtlige holdninga mot Syria og Iran føyer seg også inn i dette bildet. Land med rike naturressurser, eller allierte av disse landene, framstilles gjerne som fiender – og står dermed konstant i fare for å utsettes for krig eller militærkupp, orkestrert fra Washington.

Poenget her, er at det som i utgangspunktet er reine plyndringskriger for USAs eliter, fort blir offisiell norsk politikk gjennom NATO-medlemskapet. I Norge var det ikke én person på Stortinget i 2011 som stilte seg kritisk til Stoltenberg-regjeringas krig mot Libya. Slikt er vanligvis utenkelig i demokratiske samfunn. I Norge er dette mulig på grunn av NATO-konsensusen. Begynner man å stille seg tvilende til om det er rett av Norge å drepe fattigfolk for USA i andre land, begynner man også å pirke borti viktige premisser for norsk sikkerhetspolitikk. Per i dag er det nemlig offisiell norsk politikk å støtte USA i deres kriger, for på den måten kjøpe oss godvilje til den dagen Norge blir utsatt for et angrep. Spørsmålet er om vi som sosialister skal gå med på en slik logikk, til fordel for verdenshistorias sterkeste supermakt – mot verdens fattige.

Om å vinne en atomkrig

NATOs siste strategiske dokument beskriver organisasjonen som «en kjernefysisk allianse». Det innebærer i praksis at organisasjonen legger til grunn at atomvåpen er en integrert del av organisasjonens verktøykasse. Organisasjonen åpner dessuten også for førstebruk med atomvåpen, altså å være den første part til å ta i bruk slike våpen i en krig. For NATO er dermed atomvåpen ikke bare noe man truer med å bruke dersom man selv blir angrepet med slike, men altså noe man kan bruke også i andre situasjoner.

Det bør være unødvendig å redegjøre for hvorfor dette er en livsfarlig politikk. Per i dag finnes det om lag 15 000 atomvåpen i verden, hvorav et stort flertall disponeres av USA og Russland. Også Kina, som av mediene og lederne våre er portrettert som en slags ny Satan, besitter et betydelig arsenal med atomvåpen, sjøl om kineserne hittil har vært klare på at de avviser førstebruk. Dette betyr at en hver større krig hvor NATO står overfor en annen stormakt, det være seg Russland eller Kina, fra første avfyrte skudd vil bære i seg kimen til å eskalere til en kjernefysisk krig. En slik krig vil bety slutten for menneskelig sivilisasjon, slik vi kjenner den. Bare fanatiske villmenn kan i dag tro at det er mulig å «vinne» en atomkrig. Likevel er dette et grunnpremiss for hele NATO per i dag.

For oss sosialister, som ønsker et rettferdig samfunn i framtida, er atomvåpnenes eksistens et strategisk hinder. I Rødts prinsipprogram står det derfor følgende:

«Kampen for å bevare fred mellom atommaktene står i en særstilling for å beskytte mennesker og miljø. Rødt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen. Å hindre storkrig er en forutsetning for å bygge sosialisme.»

Årsaken er enkel: En atomkrig vil ødelegge alle muligheter for å bygge et sosialistisk samfunn. 

Hva har dette med NATO å gjøre? I utgangspunktet står Norge, også som NATO-medlem, fritt til å snakke med sin egen stemme i slike spørsmål. Likevel ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet for eksempel nekter å støtte FNs forbudstraktat mot atomvåpen, fordi det vil undergrave NATO-samarbeidet. Per i dag har derfor Norge verken signert eller ratifisert forbudet, sjøl om det støttes av et overveldende flertall av verdens stater. Dette utnyttes grovt av atommaktene i NATO, som gladelig rettferdiggjør sine atomvåpen med at de skal beskytte sine allierte, deriblant Norge, som tross alt hittil ikke har vist nevneverdige motforestillinger mot slik logikk.

Alternativer til NATO

Sosialister i Norge har i hovedsak hatt to alternativer til NATO. Det ene har vært et reint antimilitaristisk standpunkt, hvor man har gått inn for å kutte bevilgningene til militæret til et minimum. Argumentene her har vært blant annet at Norge uansett ikke vil kunne vinne en krig, at en krig uansett vil bli utkjempet med atomvåpen, at det borgerlige militæret alltid representerer en fare for arbeidsfolk, eller ganske enkelt at vi har bedre ting å benytte penger på. Slike standpunkt fantes tidligere i både Arbeiderpartiet, NKP og SV.

Rødts tradisjon har imidlertid hatt en annen tilnærming. Både dagens Rødt og partiets forgjengere har i stedet tatt til orde for et sterkt og uavhengig norsk forsvar som skal være i stand til å gjøre en eventuell angrepskrig mot Norge svært kostbar for en aggressor. Dagens arbeidsprogram har utvidet denne strategien til også å innebære å jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Finland, Danmark og Island – utafor NATO. På denne måten vil Norge med allierte kunne slå hardt fra seg om det skal bli nødvendig, men samtidig uten å bindes til USAs aggressive utenrikspolitikk. Dette vil imidlertid innebære en kraftig omstrukturering av norsk militærvesen, bort fra å fungere som en brikke i NATOs øvrige militærstruktur, til å være 100 % innretta på forsvar av egne nærområder, slik for eksempel Finlands forsvar i dag er. Finland står tross alt utafor NATO, per i dag.

Sosialisme og imperialisme – sammen til seier?

Som sosialister må vi iblant spørre oss hvilke hindre som står imellom dagens samfunn og framtidas sosialistiske samfunn. Jeg vil tørre å påstå at verdensimperialismen, med USA i førersetet, er et av de viktigste hindrene. Så lenge USA og andre imperialistiske stormakter har kontroll, er det vanskelig å se for seg at noen sosialisme av betydning skal kunne vokse fram i større skala. Det er mer enn nok av eksempler på sosiale revolusjoner som har blitt drukna i blod og militærkupp. Følgelig bør en hver sosialist jobbe for politikk som svekker imperialismen – ikke styrker den. Støtte til NATO er i dag per definisjon en støtte til USA – den mektigste imperialisten av dem alle.

Det samme gjelder atomvåpen. Det finnes mange gode ikke-sosialistiske argumenter mot atomvåpen, men vi som ønsker en bedre framtid for både oss sjøl og kommende generasjoner, har et særskilt ansvar for å bekjempe det som potensielt kan ødelegge mulighetene for dette, enten det dreier seg om menneskeskapt økologisk katastrofe, eller atomkrig. Så lenge NATO er en kjernefysisk allianse, bør sosialister derfor være imot NATO. Som en kjent tysk sosialdemokrat en gang sa: «Freden er ikke alt, men uten freden er intet.»

 

Verdt å se:

Stopp NATO har laget en 40 minutters film som er verdt å se:

https://stoppnato.no/2021/05/09/ny-video-fra-stopp-nato/

 

Det er ikke nok for oss EU/EØS-motstandere på venstresida å argumentere for hvorfor EØS-avtalen er dårlig for Norge og norske arbeidere, vi må greie å avsløre akkurat hvor usolidarisk hele EU-systemet er overfor arbeidsfolk og andre som fortjener vår solidaritet over hele verden. Denne teksten er et bidrag til nettopp det.

---

Ole Marcus Mærøe er landsstyremedlem i Rødt, nestleder i Rødt Vestfold og Telemark, og kommunestyrerepresentant i Tønsberg.
Foto: Brage Aronsen

Så lenge Norges tilknytning til EU har vært oppe til diskusjon, har krefter på Ja-sida, spesielt i Arbeiderpartiet, forsøkt å framstille EU som et internasjonalt solidaritetsprosjekt, og å framstille EU- og etterhvert EØS-motstandere som usolidariske og nasjonalistiske. Siden høyrepopulistiske krefter i Storbritannia greip ledelsen i Brexit-kampanja, har EU- og EØS-tilhengerne her hjemme forsterka denne argumentasjonen kraftig.

De EU-vennlige mediene følger villig opp, og fremmer narrativet om at partiene som er for EØS, er for internasjonalt samarbeid, mens EØS-motstanderne er mot internasjonalt samarbeid. Dette er direkte usant. Partiene til venstre for AP – som er mot EU og EØS – har alltid vært sterke tilhengere av internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet. Uenighet om EU/EØS handler ikke om samarbeid eller ikke, men hva slags samarbeid, og på hvem sine premisser.

EU og EØS – for hvem?
EUs historie viser med all tydelighet at det er kapitalens interesser unionen er til for å ivareta. Sosial dumping og fagforeningsknusing blir ikke solidarisk bare fordi det skjer over landegrensene. EU bygger på «de fire frihetene» (fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital), og «den frie etableringsretten». Disse prinsippene er traktatfesta (og kan dermed ikke endres uten at alle medlemslanda er med på å endre dem), og overprøver nasjonal politikk og til og med andre internasjonale forpliktelser.

Fri flyt av arbeidskraft og tjenester betyr fri flyt av folk. Det er dette EU/EØS-tilhengerne hevder at er solidarisk, og at det er nasjonalistisk å gå mot. Men EUs frie flyt skjer på kapitalens premisser – ikke på arbeidsfolks premisser. Dermed blir arbeidsfolk som kommer fra land i Øst-Europa med dårlige lønns- og arbeidsvilkår til land i Vest-Europa med høyere lønns- og prisnivå, grovt utnytta, underbetalt og i mange tilfeller behandla omtrent som slaver. Og de blir gjennom dette brukt som en brekkstang mot lønns- og arbeidsvilkår i høykostland som Norge. Både norske og østeuropeiske arbeidere taper på dette, mens norske og europeiske kapitalister tjener store penger.

Dessuten gjelder ikke den «frie flyten» lenger enn til EUs yttergrense. Resten av verden er stengt ute. Hvis den frie flyten av arbeidskraft og tjenester virkelig handla om solidaritet, hvorfor er da de fattigste stengt ute fra den? EU-systemet har blitt omtalt som Festning Europa – et begrep opprinnelig brukt om de tyskokkuperte områdene i Europa under andre verdenskrig. En direkte sammenligning mellom EU og Nazi-Tysklands okkupasjonsregimer er sjølsagt usaklig, men det er nok ikke uten grunn begrepet også har blitt brukt om EU: Håndteringa av EUs yttergrense framstår nettopp som en festning, et forsvarsverk som skal holde alle andre ute. Vi ser dette tydeligst i flyktningpolitikken.

Flyktningkrisa som eksempel
Hvis EU virkelig var et solidaritetsprosjekt, ville ikke da EU gå foran med en solidarisk flyktningpolitikk? Virkeligheten er helt motsatt: Flyktningkrisa i Middelhavet er et aktuelt eksempel på akkurat hvor usolidarisk EU virkelig er. I 2020 mista 1 401 flyktninger livet i Middelhavet, i følge den FNs høykommissær for flyktninger. I 2021 ligger tallet an til å bli 1 299.[ref]https://data2.unhcr.org/en/situations/mediterranean[/ref] EU har en stor del av ansvaret for dette.

EU har inngått en avtale med Tyrkia som skal hindre flyktninger fra å nå Europa. Livsvilkåra for flyktningene som sitter fast i Tyrkia på grunn av denne avtalen, er uholdbare. Samtidig har EU gjennom Schengen-avtalen forsterka unionens yttergrenser, særlig i Øst-Europa. Dette har gjort den farefulle veien over Middelhavet til den eneste veien til Europa for de som flykter fra krig, forfølgelse og nød.

EUs myndighet for grensekontroll, Frontex, sender ut båtpatruljer i Middelhavet som stopper båter med flyktninger før de når Europa. Flere av EU-landene har stengt havnene for skip som redder folk i havsnød. De få flyktningene som kommer i land, ender opp i en ny nødssituasjon i overfylte flyktningleire. Morialeiren på Lesvos i Hellas – der minst 20 000 flyktninger var stua sammen i en leir dimensjonert for 3 000, fram til leiren brant ned i 2020 – var den mest kjente av disse.[ref]https://legerutengrenser.no/land/hellas[/ref] Dublinavtalen – EUs regelverk for asylsøkere – er årsaken til dette. Etter denne avtalen har flyktninger kun lov til å søke asyl i det første EU-landet de kommer til. Derfor kan ikke flyktningene i leirene i Hellas dra videre til andre land, og Hellas og til dels Italia blir sittende igjen med hele ansvaret for å håndtere flyktningestrømmen.

Gjennom EØS er Norge bundet av både Schengenavtalen og Dublinavtalen. Vi er med på å finansiere Frontex og Schengen med 50 millioner i året (av de totalt 8,5 milliarder vi betaler til EU årlig).[ref]https://neitileu.no/aktuelt/dette-betaler-norge-til-eu-gjennom-eos[/ref] Dette gjør Norge medskyldig i EUs overgrep mot flyktninger. Og det gjør at så lenge EØS-avtalen består, kan vi ikke bryte vilkåra i Dublinavtalen, og føre en mer solidarisk politikk enn EU vil.

Mange av flyktningene flykter fra kriger som europeiske land – også Norge – har vært med å føre i f.eks. Libya og Afghanistan. Andre flykter fra terrororganisasjoner som IS – som har vokst fram i kjølvannet av vestens kriger. Dette gir Norge og Europa et særskilt ansvar for å ta vare på de vi har vært med på å drive på flukt. EU – og dermed EØS-avtalen – er et usolidarisk hinder for dette.

Kampen om huene
Som jeg prøver å vise innledningsvis, pågår det en kamp om huene til folk om hva som er EU og for Norges del tilknytninga gjennom EØS-avtalen sitt vesen. Kampen mot EU og EØS er av avgjørende strategisk betydning for arbeiderbevegelsen og venstresida, og dette gjør den kampen om huene viktig. Det er helt avgjørende at skjønnmaling av EU-prosjektet og brunbeising av motstand mot dette prosjektet ikke lykkes i å vinne fram, særlig blant yngre folk i byene som ellers hører til på venstresida.

 

«Alle» er på Facebook, og i kommentarfeltene er temperaturen ofte høy. Men hva slags debatt er det egentlig som foregår der, og hvilke debatteringspremisser og -idealer kommer til syne? Gnist tok en prat med retorikkforsker Ida Vikøren Andersen, som har forsket på nettopp dette.

Av: Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i Gnist.

Gnist har møtt Ida Vikøren Andersen, postdoktor ved Universitetet i Bergen på prosjektet «Living with climate change: Motivation and action for lifestyle change». I 2020 leverte hun doktorgradsavhandlingen «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion».

Foto: Clint Patterson

---

 

 

TS: I fjor leverte du en doktorgrad i retorikk, hvor du undersøkte debatter i kommentarfelt på Facebook. Kan du si litt om hva som var hovedfunnene dine?

IVA: Utgangspunktet mitt var at jeg var med i et prosjekt som het SCANPUB, ledet av Jostein Gripsrud, der vi skulle se på skandinavisk innvandringsdebatt på ulike arenaer gjennom flere år. Jeg så på kommentarfeltene i sosiale medier. Det ble ganske tidlig klart for meg at mye av det som foregikk der vanskelig kunne karakteriseres som debatt, i hvert fall på den måten vi gjerne tenker på debatt – altså som meningsbrytning, hvor motstridende standpunkter blir begrunnet gjennom argumenter for og mot et gitt standpunkt. 

Mye av det som foregikk i stedet for, var at folk aktivt motsatte seg forventningene om at man skal argumentere for standpunktene sine, og lytte til og svare på argumenter med motargumenter. Så da ble jeg interessert i å spørre: Hvis det ikke er det vi vanligvis tenker på som debatt som foregår i disse kommentarfeltene, hva er det da som egentlig foregår der?

Hovedfunnene kan sies å være at det er to motstridende debattidealer som er virksomme i disse kommentarfeltene. Det er med andre ord to ulike forventninger til hva debatten skal være. 

På den ene siden har du de som ber andre begrunne sine påstander og som kommer med saklig kritikk, altså kritikk av innholdet i ytringene, og som i stor grad samsvarer med et deliberasjonsideal som vi finner i normativ retorisk teori og offentlighetsteori. Det står i sterk motsetning til et annet ideal, som jeg har kalt utrykksprinsippet. Dette kommer til utrykk nettopp ved at noen forventer at det blir gitt argumenter, mens andre eksplisitt fraskriver seg forpliktelsene til argumentasjon.

 

TS: Kan du forklare begrepet utrykksprinsippet litt nærmere?

IVA: Det kommer gjerne til uttrykk i kommentarer som: «Vel det var nå bare min mening», som understreker subjektiviteten på en side, og på en annen side signaliserer til andre at denne påstanden ikke er «up for debate». Man kan si at uttrykksprinsippet går ut fra at påstander om verden eller ytringer i offentligheten kun skal gi uttrykk for hva man selv har opplevd.

På den måten blir alle ytringer veldig personlige og tett forbundet med ens eget indre, og egentlig uløselig knyttet til personen som ytrer meningen. Hvis jeg bare gir uttrykk for hvordan jeg opplever verden, eller akkurat denne situasjonen her, så trenger jeg jo egentlig ikke å gi argumenter for det, fordi det var sånn jeg opplevde det. Alle kan ha ulike opplevelser, men det er egentlig ikke interessant for meg, fordi det er min egen opplevelse som teller og er viktig.

Det blir også vanskelig å kritisere andres ytringer. Hvis jeg kritiserer noe du sier, så kritiserer jeg også deg som person. Jeg så veldig mange sanksjoneringer av kommentarer som ble stemplet som personangrep. Det var mange som skrev: «Du trenger ikke å angripe meg som person» eller «ikke hopp på meg på den måten der, nå synes jeg du er ufin». Men når jeg så nærmere på hva kommentaren som ble sanksjonert eller kalt et personangrep faktisk inneholdt, så var det gjerne kritikk som angikk innholdet i ytringene. 

Uttrykksprinsippet kan forstås omtrent på følgende måte: Det jeg sa gir uttrykk for min høyst personlige sannhet. Siden det kun er uttrykk for min mening, trenger jeg ikke å begrunne det overfor andre, og jeg trenger heller ikke å svare på kritikk. Faktisk så vil kritikk være ganske illegitimt: Det er både frekt og et personangrep.

 

TS: Det høres ut som at dette er et problem for å få fruktbare diskusjoner. For det første kan det jo sette litt stopper for debatt, fordi det er vanskelig å diskutere folks opplevelser. Og for det andre at det skaper dårlig stemning, og at mange kanskje bare velger å ikke gå inn i det. Jeg har noen venner som elsker å gå inn i kommentarfelt, men de færreste gidder å sette seg ned med veldig tidskrevende diskusjoner hvor det uansett ikke foregår noen bevegelser. Er det et litt dystert bilde som tegner seg her? 

IVA: Det er helt rett som du sier at det setter en veldig stopper for muligheten for kritisk engasjement for en sak, fordi man gjør sine egne påstander helt uomtvistelige eller umulige å diskutere. Samtidig er det et spørsmål om hvor farlig det er at debatten i kommentarfeltene på Facebook ikke er av en veldig høy kvalitet. Det er forskning som har undersøkt hva folk synes om sosiale medier som arenaer for debatt, og de fleste synes jo ikke at disse er særlig egnet.

Debattene fremstår kanskje mer polarisert enn de egentlig er, fordi man blir anklaget for å drive med personangrep. Når du opplever at noen angriper deg som person, så angriper du kanskje tilbake fordi angrep framstår som det beste forsvaret. Tonen i debatten kan bli ganske stygg, uten at det nødvendigvis er sånn at de som diskuterer er så veldig uenige. 

Det er bare det at ingen har lyst til å høre på hva den andre har å si, så det blir på en måte viktigere å vise fram sin mening enn å lytte til det andre har å si. Det kan gi et litt skeivt inntrykk av hvordan verden er, eller at vi kan tenke at den offentlige debatten er så forferdelig polarisert, og at det bare er hets og personangrep som foregår der. Det kan skremme folk fra å delta i debatten og gjøre at flere tenker at det ikke er noe vits i å ytre seg i offentligheten, og hvis jeg gjør det, så må jeg være forberedt på å bli møtt med personangrep, eller at folk misforstår meg eller uansett ikke interessert i å høre hva jeg har å si.

 

TS: Ja, eller at man føler seg forpliktet til å bli værende i en diskusjon. Det virker som om Facebook er tilrettelagt for en type folk som har tid og mulighet til å legge ned mye energi i kommentarfeltene. Jeg ser for meg at det kan være litt forskjell på de som faktisk er veldig deltakende, og de som først og fremst er tilskuere.

IVA: Ja, og der skiller nok ikke sosiale medier seg så mye fra offentligheten generelt. Det er jo noen som er mer engasjert og dedikert til å delta, og det slik var det også før sosiale medier. Det sosiale medier har gjort, er å gi flere tilgang til å kunne delta. Det var vanskeligere å komme på trykk i avisene før, nå kan på måte alle sette seg ned og si sin mening.

Spørsmålet er: Hvor mye blir man lyttet til? Hele offentligheten i dag er veldig overveldende. Det er så mye input overalt hele tiden. I tillegg til sosiale medier har du alle de tradisjonelle mediene, og vi blir konstant eksponert for innhold. For folk som prøver å danne seg et inntrykk av debatten, eller å få et inntrykk av argumentene eller informasjonen knyttet til en sak, er det veldig vanskelig å skille mellom støy og det som er viktig.

 

TS: Tror du at tendensene du har sett i kommentarfeltene på Facebook er i ferd med å spre seg til andre arenaer? Gjør uttrykksprinsippet seg gjeldene i den mer etablerte offentlige debatten også?

IVA: Ja, jeg synes man kan se det også andre steder i offentligheten.

Man kan jo for eksempel ta diskusjonen om krenkelseshysteri, som jo er et fryktelig dårlig ord, som også blir brukt til å stemple motparten uten å ha hørt på hva de har å si. Men det er jo en tendens til at noen blander sammen saklig kritikk, eller kritikk av innholdet i en ytring, med personangrep. 

Sylvi Listhaug er i ettertiden blitt ganske kjent for å nettopp omgjøre kritikk av det hun sier til et angrep eller et forsøk på å kneble henne. En heksejakt kalte hun det, da hun ble kritisert for Facebook-oppdateringen sin, og hun fremstilte kritikken som et forsøk på å kneble ytringsfriheten hennes.

Sånn jeg ser det, kan man være ganske hard i klypa og nesten litt fiendtlig, så lenge man går til angrep på innholdet i ytringen og ikke på personen som ytrer den. Men det er veldig vanskelig å gjøre i dag, uten å bli anklaget for å ha krenket noen.

Det samme gjelder kanskje debatten om virkelighetslitteratur, der mange kritikere har uttrykt at det er vanskelig å kritisere bokens estetiske kvaliteter, uten at man samtidig på et vis går til angrep på forfatteren, som kanskje har delt veldig tunge opplevelser. Det blir vanskeligere å skille mellom sak og person, og det kan gjøre at folk gruer seg for å engasjere seg kritisk.

 

TS: Er det noe du har funnet som du anser som problemer for ytringsfriheten?

IVA: Et åpenbart problem er at ytringsfrihet blir litt misforstått, at det tolkes som retten til å ytre seg uimotsagt, og ikke bare retten til å ytre seg. En ekstremversjon av dette, som man kanskje finner blant «internettroll», er at ytringsfriheten blir retten til å si hva som helst, uten å skjenke en tanke til hvordan det påvirker eller kan skade andre – samtidig som man ikke kan kritisere tilbake, fordi man da angriper personen. 

Det er også et problem at det kan bli vanskelig eller ubehagelig å bli med i en diskusjon, og at folk gruer seg for å ytre seg. Dersom min mening er så utrolig tett forbundet med hvem jeg er som person, blir det veldig sårt å ytre seg. 

En annen ting, som ikke er en direkte en konsekvens av uttrykksprinsippet, er at en opplever ordskiftet som veldig hardt, og at man er redd for å få masse hets og personangrep om man faktisk deltar.

 

TS: Jeg tenker at det at ytringer forbindes tett med ens egen identitet og subjektivitet, er et tegn på en motvilje til å gå inn i kritikken man møter. For eksempel når man snakker om såkalt kanselleringskultur: Noen gang virker det som beskyldninger om kansellering blir brukt som en avledningsmanøver, av typen «dere prøver å kansellere meg, fordi dere uttrykker kritikk mot meningen min».

IVA: Nemlig, det er et veldig godt eksempel på at du kritiserer noen for meningene de fremmer i offentligheten, og så blir du anklaget for å prøve å kneble eller kansellere dem. Man kan vel også dra linjene til «no platforming», som henger veldig sammen med kanselleringskultur. Det må jo være helt greit å ikke ville invitere noen til å tale. Det er ingen menneskerett å stå på en talerstol og bli lyttet til, så det er jo helt greit at man velger å ikke invitere en gitt person, fordi man ikke har lyst til å høre på hva den sier. Men det virker som det er en forventning om at alle skal være interessert i akkurat hva jeg har å si, som sosiale medier kanskje har bidratt til å skape.

 

TS: Dette er nok veldig amerikansk, men det henger kanskje litt sammen med at å «speak my truth» skal være en verdi i seg selv? Det er jo veldig mye positivt ved at folk kan uttrykke sine følelser, meninger og opplevelser. Men kombinert med at man skulle kunne si ting uimotsagt, kan det være mindre fruktbart.

IVA: Dette er det flere som har skrevet godt om tidligere, som filosofen Charles Taylor og Anders Johansen her i Norge, nemlig at autentisitet har blitt et moderne ideal. Dette må sees i sammenheng med at strenge sosiale normer, som la begrensninger på individet, langt på vei har forsvunnet eller fått mindre innvirkning. Nå er det individet som skal realisere seg selv, og vi har et stort ansvar for å gjøre nettopp det. I Norge har vi fortsatt en veldig sterk velferdsstat, men hvis man ser til USA er det på en måte din egen feil hvis du ikke har lykkes i å realisere deg selv. Individet har blitt det viktige, og med det har vi kanskje fått en oppvurdering av den personlige, unike, meningen.

 

TS: Opprinnelig ble Facebook og sosiale medier snakket om som noe nesten utopisk: «Nå skal alle komme til orde». Men sånn har det jo ikke helt blitt. Er det i dag noe håp for at Facebook kan fungere som en demokratiutvidende arena?

IVA: Facebook har jo gjort det lettere for stemmer som ellers var marginalisert i samfunnsdebatten å komme til orde. Sosiale medier har gjort det lettere for likesinnede å finne hverandre, og danne interessefellesskap som kan mobilisere til demonstrasjoner eller andre typer aktivisme. Mange er også med i grupper hvor man nettopp kan få teste argumentene sine mot andre, og det er kanskje det en del gjør på Facebook. Så jeg tenker ikke at det bare er negative sider. 

Det viktigste er at folk lærer seg, og får øve på, å argumentere. At de lærer å begrunne sine påstander i debatt med andre, og lærer seg å tolerere og håndtere uenigheter, i tillegg til å lytte til andres argumenter, og lærer seg å skille mellom et godt og et dårlig argument. Det er nok det aller viktigste som må skje for at ordskiftet skal bli bedre.

 

TS: Tror du det vil hjelpe med mer moderering i kommentarfeltene? For eksempel at redaksjonene i de store mediehusene burde gå mer aktivt inn?

IVA: Det er veldig tid- og ressurskrevende å moderere et kommentarfelt på Facebook, men jeg tror absolutt det kan hjelpe hvis man har en moderator som aktivt deltar i debatten, og ber folk begrunne påstandene sine. Til en viss grad tror jeg det kan bidra til å sivilisere samtalen litt. 

Mange aviser bruker ofte litt misvisende overskrifter når de legger ting ut på Facebook, som er provoserende eller oppsiktsvekkende, for å få folk til å reagere umiddelbart, ofte uten å lese artikkelen og det som står der. Det kunne man gjort noe med, for å dempe temperaturen litt. Men det er jo en avveiing mediene må ta, og de trenger jo å få klikk på sakene sine. Det er lett for meg å si at man skal unngå click baits, men det hadde nok kunne bidratt til å bedre debatten.

 

TS: Men det er kanskje derfor det også er bra å løfte blikket og spørre: «Hva gjør dette med måten vi snakker med hverandre på? Hvilke diskusjoner får vi, og er det egentlig bra for oss?»

IVA: Ja, og en konsekvens av dette blir at man nettopp må vekke reaksjoner for å bli synlig. Det bidrar også til at man får en diskusjon der man må heve stemmen, eller være enda mer kontroversiell eller oppsiktsvekkende enn den forrige som kommenterte for å gjøre seg synlig. Det er ikke de beste forutsetningene for en god debatt.

 

TS: Noen ganger frister det litt å slette Facebook.

IVA: Ja.