Det norske forsvarets andel av klimagassutslipp øker, i takt med at ressurser som burde gått til klimatiltak heller brukes til videre opprustning. For å ta klimaforandringene på alvor trenger vi en slagkraftig fredsbevegelse mer enn noen gang.

---

Av: Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder – og Ivar Espås Vangen, lektor i historie, fredsaktivist og medlem i Rødts internasjonale
utvalg.
Foto: Martin Giskegjerde / Forsvaret

Klima- og miljøspørsmål har for lengst gått fra å være politiske saksfelt forbeholdt spesielt interesserte, til å bli et brennbart tema som kan avgjøre både valg og regjeringsspørsmål. I 2019 kunne man lese at 49 prosent av norske velgere anså klimaspørsmålet som ett av de tre viktigste politiske temaene. Greta Thunberg og klimastreikerne har gitt kampen for klima og miljø fornyet styrke. I dag finnes det knapt et politisk parti i vesten som ikke må forholde seg til dette.

Det er selvfølgelig en bra ting. Trusselen om økologisk krise er et reelt eksistensielt spørsmål menneskeheten står overfor. De mest pessimistiske prognosene for hva som vil skje om temperaturene på jorden stiger med over fire grader, vil lett kunne slå beina under menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den.

Samtidig med at klima- og miljøproblematikken begynner å få sin velfortjente oppmerksomhet, er det trist å se hvor lite oppmerksomhet som vies til kampen mot krigen. Ikke bare fordi trusselen om en ny verdenskrig, i likhet med klimakrisa, representerer en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen. Militarisme, krig og opprustning innebærer også store klimautslipp, ødeleggelser på natur- og miljø, og legger dessuten beslag på enorme menneskelige og finansielle ressurser som ellers kunne ha blitt brukt til å dekke menneskelige behov. Hele 2,1 prosent av verdens samlede BNP – 1 822 milliarder dollar – ble i 2018 brukt på militære formål. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet på å nå FNs bærekraftsmål.

Med dette som bakgrunn ble vi i fjor engasjert til å utarbeide rapporten «Militær miljø- og klimapåvirkning» på vegne av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), med midler fra UNESCO. Formålet var å undersøke det norske militærvesenets klima- og miljøpåvirkning, samt påvirkning fra allierte militære styrker på norsk jord. I denne teksten skal vi forsøke oss på en kort gjennomgang av hva vi fant ut.

CO²-utslipp i Forsvaret

Om man regner med alle indirekte utslipp fra varer og tjenester Forsvaret i Norge benytter seg av, utgjør Forsvarets andel av Norges samla CO²-utslipp om lag én prosent av totalen. Gjennom innfasinga av F-35-kampflyene i luftvåpenet, vil denne andelen trolig øke til om lag to prosent i 2030. Tallet er nok lavere enn det enkelte har sett for seg, men er høye nok til at det kan bli vanskelig for norske regjeringer å kombinere overholdelse av NATOs to-prosentmål og målet om 40 prosent utslippskutt fra 1990-nivået, innen 2030. Om Forsvaret skal doble sin andel av utslippa, vil dette åpenbart bety at kutta må tas andre steder – enten i annen offentlig virksomhet, eller i privat sektor. Med tanke på at ingen norske partier i dag går til valg på nevneverdige kutt i militærbudsjettene, peker det meste mot at vesentlige reduksjoner i militærets utslipp vil bli vanskelige å få gjennom. Byrden vil dermed overføres til industri og forbrukere.

Innfasinga av F-35 er som nevnt spesielt viktig, fordi utslippene derfra er betydelig større enn fra de nåværende flyene F-16. For vårt partis del er det også relevant fordi vi er de eneste som har gått konsekvent mot innkjøpet av de nye flyene. Innfasingen av F-35 er beregna til å øke flyvåpenets andel av Forsvarets utslipp fra 36 til 56 prosent. Dette henger imidlertid også sammen med hvor mye flyene kommer til å bli brukt, både innenlands og utenlands.

Her er det mulig å gjøre noe. Libyakrigen i 2011, hvor Norge var blant de mest aktive deltakerne, innebar for vår del utslipp på 36 230 CO²-ekvivalenter – fra drivstoffbruk alene. I et år som 2018 ville dette utgjort ti prosent av forsvarssektorens totale CO²-utslipp. Dette er i seg sjøl dramatisk nok, men man må heller ikke glemme at bombene også brakte med seg ødeleggelser på bakken, både i form av infrastruktur og militære kapasiteter som nødvendigvis vil bli erstattet i fremtiden. Ødeleggelsene på landets veldige grunnvannsreserver bærer ifølge den norske hydrogeologen Fridtjov Ruden i seg kimen til å bli «tidenes miljøkatastrofe» om det ikke tas affære. Dette kunne altså ha vært unngått om man unnlot å gå til krig.

Også Trident Juncture-militærøvelsen i 2018 gir oss noen interessante tall. Med 50 000 soldater fra over 30 land, 10 000 kjøretøy, 130 fly og 70 fartøyer, sier det seg sjøl at belastninga ble betydelig. Foruten at Forsvaret mottok om lag 900 klager og «miljøhendelser» i forbindelse med øvelsen, ble det også sluppet ut betydelige mengder CO². Hele 73 530 tonn CO²-ekvivalenter ble sluppet ut i løpet av øvelsen. I tillegg til dette kommer utslippene fra de utenlandske marinefartøyene, som enten kjøpte drivstoff fra sivile aktører eller hadde med tilstrekkelig hjemmefra. Fredsbevegelsens kritikk mot krigsøvelser i fremtida, bør definitivt også inkludere et miljø- og klimaperspektiv.

Ser en globalt på spørsmålet kan en argumentere for at Norges forsvarspolitikk også innebærer en form for medansvar for NATOs totale utslipp. Stuart Parkinson fra Scientists for Global Responsibility anslår i et foredrag at det militæres andel av klimagassutslippene, inkludert militærindustrien, utgjør tre prosent av de nasjonale utslippene i Storbritannia, seks prosent av utslippene i USA og kanskje fem prosent av de totale globale utslippene. Det synes klart at NATOs mål om at minst to prosent av de enkelte medlemslands BNP skal brukes på forsvarsutgifter, også vil måtte føre til at det militæres andel av klimautslippene øker både internt og eksternt, ved at en må forutsette at en opprustning i NATO også vil være medvirkende til å drive fram opprustning i andre land. Vi har ikke registrert noe norsk forbehold mot NATOs opprusting.

Miljøet rammes

I tillegg til klimaspørsmålet kommer også miljøforurensningen som oppstår ved aktiv krigføring, både direkte i form av ødeleggelser og indirekte ved at den angrepne statens muligheter til å drive nødvendig infrastruktur svekkes. I rapporten drøfter vi særlig miljøkonsekvensene av krigføringen i Afghanistan og Libya, som er de landene der Norge har vært sterkest involvert. Avslutningsvis viser vi til hvordan Norges tilslutning til NATOs atomvåpenstrategi også innebærer en praktisk og prinsipiell tilslutning til en politikk som hvis satt ut i live vil føre til en verdensomspennende økologisk katastrofe.

Når det gjelder Norges våpenindustri, det amerikanske militærvesenets tilstedeværelse i Norge, lyttestasjonene som opereres av etterretningen, arealbruk og bruk av kjemikalier og lignende, har vi ikke funnet grunnlag for å si at dette utgjør en særlig stor del av norske klimautslipp eller miljøforurensing. Samtidig bør det nevnes at mange av tallene som gjelder dette er ikke-eksisterende eller unntatt offentligheten. Forsvarets forskningsinstitutt publiserer årlige rapporter som dekker en del av det vi drøfter i rapporten. Dette arbeidet er svært prisverdig og bør leses og diskuteres av flere, samtidig som en bør stille kritiske spørsmål til hva som ikke er inkludert eller løfta fram – det gjelder da blant annet utenlandske militæres aktiviteter i Norge. Det er mye her som fortjener mer kritisk oppmerksomhet både fra miljø- og fredsbevegelsen. Det gjelder ikke minst planene om at Norge skal «spille en ledende rolle blant NATO-landene når det gjelder utvikling av relevant rominfrastruktur og utnyttelse av romvirksomhetens muligheter for å understøtte militær evne i nordområdene og Arktis».

Avslutningsvis: Det er alt for få folk som jobber med disse spørsmålene i dagens Norge, samtidig som forskere sier at trusselen om atomkrig fortsatt er den største trusselen mot menneskehetens eksistens. Engasjer dere i fredsbevegelsen! Det finnes så og si noe for enhver smak: Den feministiske Internasjonale kvinneliga for fred og frihet, det pasifistisk orienterte Norges Fredslag, det anti-imperialistiske Stopp NATO, for å nevne noen. Folkelig mobilisering er det eneste som kan bidra til å snu utviklinga vi står i. Fredsbevegelsen blir ikke sterkere enn folka som deltar.

Rapporten det henvises til i artikkelen, kan lastes ned på Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets nettsider, IKFF.no. 

 

Av Tomine Sandal, studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Markus Spiske
Marie Sneve Martinussen, samfunnsøkonom, politisk rådgiver for finans i stortingssekretariatet og nestleder
i Rødt.

Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?

Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.

Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.

Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.

Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?

Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.

Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.

Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk?

Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.

Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.

I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.

Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?

Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.

Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?

Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.

Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.

Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?

Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?

Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.

Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.

Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.

Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?

Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.

Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.

Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.

I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.

Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.

Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?

Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.

Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.

Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalismekritikk. Hva tenker du om det?

Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.

Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?

Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.

For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.

 

I følge den marxistiske sosiologen John Bellamy Foster, har den kapitalistiske produksjonsmåtens fremvekst og påfølgende globale dominans innebåret et storstilt stoffskiftebrudd i relasjonen mellom menneskeheten og resten av naturen. Våre måter å organisere våre samfunn på har blitt inkompatible med planetens begrensede ressursgrunnlag. Stoffskiftebrudd-teorien forklares i «Revolusjonens A til Å» i dette nummeret.

---

Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2020: Daniel Vernegg, Peder Ressem Østring og Tomine Sandal
Foto: Victoria Pickering

Bruddet viser seg i disse dager særlig gjennom tre store kriser: Koronakrisa, biomangfoldskrisa og klimakrisa.

Koronakrisas sammenheng med stoffskiftebruddet har de siste månedene blitt belyst i en rekke artikler av historikeren Mike Davis. Allerede i etterkant av fugleinfluensapandemien i 2003 forutså Davis hvordan kapitalismens veksttvangdrevne ekspansjon inn i hittil relativt uberørte naturområder, kombinert med utviklingen av kommunikasjons- og transportteknologier, med stor sannsynlighet ville generere flere og geografisk mer utbredte pandemier.

Også biomangfoldet på planeten er i krise. I følge en tilstandsrapport vedtatt av FNs naturpanel (IPBES) i mai 2019, er så mye som 10 prosent av eksisterende plante- og dyrearter allerede nærmest utryddet, mens om lag 12 prosent av de resterende står i fare for å gå samme skjebne i møte i løpet av de neste tiårene. De økologiske konsekvensene vil kunne være katastrofale, og i verste fall generere kollaps i vitale matproduksjonssystemer.

Sist, men absolutt ikke minst, kaster klimakrisa mørke skygger over vår fremtid på planeten. Som omtalt i dette nummeret, viser Andreas Malm i boka Fossil Capital (2014) hvordan kapitalismens logikk innebærer en konstant veksttvang, samtidig som den historisk har medført at fossile energikilder er blitt valgt fremfor fornybare. Resultatet har vært en økende vekst i globale klimagassutslipp etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten har blitt globalisert. Det er derfor lite som tyder på at kapitalen på egenhånd vil klare utslippskuttene på 7,6 prosent årlig frem mot 2030 som er påkrevd for å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 grader, slik Paris-avtalen sikter mot.

Er det noe disse tre krisene tydeliggjør, er det at våre samfunns økologiske bærekraft er nært sammenknyttet med de sosiale strukturene som bestemmer hvordan vi omvandler naturen for å reprodusere oss. I vår samtid er dette i all hovedsak kapitalismen. En sosialisme verdt å tro på kommer derfor ikke unna å integrere en strategi for å hanskes med stoffskiftebruddet som kanskje det mest sentrale punktet i sitt program.

 

Verden er inne i en dobbel økologisk og og økonomisk krise av enorme proporsjoner. Skal vi bryte ut av den evige syklusen av nye kriser, må vi forstå hvordan disse henger sammen – og hvordan de oppstår.

Teksten tar utgangspunkt i forelesningen «Ecology, capitalism and crisis», fra 27 juni 2020, organisert av den radikale miljøgruppen AG Hedvig.

---

Ståle Holgersen, forsker ved Uppsala universitet. Han skriver for tiden boken Kapitalismens Kriser (Daidalos, 2021).
Foto: Nick Chong

I en tale i London i 1856 sa Karl Marx at i våre tider virker alt å være svangert med sin motsetning. Dette er fremdeles et godt bilde på kapitalismen. Det er virkelig noe sykt med et samfunn som produserer absurde mengder rikdom og samtidig bunnløs fattigdom. Samtidig som kapitalismen er avhengig av evig eksponentiell vekst, skaper den også stadig tilbakevendende økonomiske kriser. Ved hjelp av teknologi og nye investeringer legger vi stadig større deler av naturen under menneskelig kontroll, men samtidig har vi mistet kontrollen over den globale oppvarmingen.

Vi lever i dag med to enorme kriser, som begge er forårsaket av prosesser i selve kapitalismen. Ved første øyekast kan det virke som om de økonomiske og økologiske krisene befinner seg på forskjellige planeter. Der økologiske kriser kommer fra en evig eksponentiell økonomisk vekst, er økonomiske kriser nettopp et brudd i denne veksten. Går vi under overflaten ser vi derimot hvordan krisene i høyeste grad er sammenkoblede.

Dårlige, feil og farlige forklaringer

Alle større kriser krever sine politiske svar. Når 40 millioner nordamerikanere mister jobben på noen uker (som våren 2020), eller når nye og større skogbranner brer om seg på stadig flere steder, så slipper hverken politikere eller teoretikere unna. Alle må komme med sin ­forklaring.

Folk pleier å komme opp med like forklaringer og forslag til løsninger på begge krisene. Er du inspirert av Keynes, har du en bestemt tilnærming til begge krisene, er du en nyklassisk økonom har du en annen. At teoretikere bruker samme teoretiske verktøykasse for å forklare begge krisene kan virke dogmatisk; legger de bare frem sine forutbestemte teorier, uansett hvilken type krise det er snakk om? Men ettersom krisene kommer fra den samme politiske økonomien, er det egentlig ganske naturlig at folk ser begge krisene gjennom de samme brillene. Spørsmålet blir hvilke briller vi ser med.

En kuriositet er hvordan både økonomiske kriser og klimaendringene historisk er blitt forklart med solflekker. På grunn av lokale magnetfelt skapes mørke flekker som påvirker kraften i solstrålene. På slutten på ­attenhundretallet hadde økonomer denne forklaringen på sine kriser, og rundt 1920-tallet argumenterte astrofysikere for at de økende klimaendringene måtte komme på grunn av solflekker.

Men det finnes også nyere forklaringer som knapt tåler dagens lys. Noen er dårlige, noen er feil, og noen er farlige.

Ett sett av forklaringer som er dårlige, men likevel veldig populære, er at krisene kommer på grunn av psykologi eller «menneskets natur». Psykologi er selvsagt en viktig komponent for å forstå veldig mye, men de forklarer dårlig hvorfor det bare er under kapitalismen at økonomiske og økologiske kriser får de formene og den betydningen som de har. Å forklare krisene med for eksempel menneskets iboende gjerrighet er, i følge Marxisten Andrew Kliman, som å forklare en flykrasj med ­tyngdekraften.

I samband med den globale oppvarmingen er det vanlig å høre at det ligger i «menneskets natur» å forbruke slik vi gjør i det globale nord. Dette forklarer heller ikke hvorfor mennesker i alle andre historiske tider har hatt helt andre måter å tilegne seg ting på. Argumentet bygger også på at konsumpsjon, og ikke produksjon, driver kapitalismen, og det forblir høyst uklart hvorfor kapitalistklassen må bruke groteske summer på reklame dersom det egentlig ligger i «vår natur» å ville ha alle disse tingene.

Jakten på evig profitt og økonomisk vekst er nødvendigheter for at kapitalismen skal fungere. En nødvendighet for et system kan ikke forklares med psykologiske fetisjer eller individuelle valg. Det blir som å forklare menneskets behov for mat med at mennesker har en fetisj for mat: selv om mange har spesielle forhold til mat, forklarer dette ikke hvorfor vi må spise for å overleve.

En relativt sivilisert idétradisjon som ofte forklarer spekulative opp- og nedganger i økonomien med psykologiske forhold, er keynesianismen, og da ikke sjeldent som et «Minsky-moment».1

Det finnes også andre svake forklaringer, for eksempel at den ene krisen forårsaker den andre.2 Både i Hvor går grensen?, skrevet på oppdrag av Romaklubben 1972, og hos Brundtlandkommisjonen finnes – i det minste implisitt – argumentet at ressursmangel vil føre til økonomisk stagnasjon og kriser. Noen kritiske tiår senere kan vi si at dette ikke stemmer. Kapitalismen kan dessverre skape både profitt og vekst på tross – eller på grunn – av de økologiske problemene den skaper.

En enda dårligere posisjon er å påstå at de to krisene helt enkelt er samme sak, ettersom økologi og økonomi ikke under noen omstendigheter kan skilles. Dette er argumentet til Jason W. Moore.3 Selv om man aksepterer Moores premisser, forblir dette bare sant i all sin banalitet. Med en slik lesning av Hegel kan man ikke gjøre noen avgrensninger – hvilket gjør det ganske vanskelig å forklare noe som helst.

Markedsliberalister på sin side, kommer inn i debatten med feilaktige premisser. Hos dem er utgangspunktet at det frie markedet i seg selv er velfungerende og i balanse. Kriser og andre problemer må derfor komme fra andre steder enn det økonomisk systemet: 2020 var bare et virus, 1973 var bare en oljekrise, og 1929 var bare et børskrakk. Analysen tas aldri videre. En vanlig plass for liberalister å rette fokus blir politiske reguleringer, og ettersom kapitalismen ville kollapset uten politiske reguleringer, vil det også alltid finnes noen (progressive) reguleringer å legge skylden på. Dette budskapet var lettere å selge på 1970-tallet enn hva det er i dag, etter fire tiår med politiske privatiseringer og dereguleringer. Derfor må høyresiden finne andre argumenter, og dette tar oss til hva vi kan kalle farlige forklaringer.

Rasisme og nasjonalsjåvinisme har en veldig sentral plass i både økonomisk historie og miljøhistorie, så ingen bør vel overraskes over at dette også dukker opp når det kommer kriser.

Både i 2008, og ikke minst i 2020, har rasisme, nasjonalsjåvinisme og arbeiderklasseforakt blomstret som forklaringer på krisene. I 2008 plasserte man først skylden på fattige svarte amerikanere som var så «dumme» at de tok for store lån, deretter på «late» arbeidere i Hellas som ikke ville jobbe, og så på «kunnskapsløse» mennesker i Irland, Island eller Spania. Et godt eksempel på en «nasjonalsjåvinistisk» forklaring var når Italias finansminister Giulio Tremonti hevdet at krisen i 2008 ikke kom til å påvirke Italia, ettersom det italienske banksystemet «ikke snakket engelsk». Noen måneder senere var Italia nær et totalt ­sammenbrudd.4

Historisk har jødene ofte fått ansvar for store kriser; fra svartedauden til børskrakket på Wall Street i 1929. Ansvaret for «oljekrisen» i 1973 ble lagt på muslimske land og deres krig mot det «siviliserte» Israel.5 På 1970-tallet var det derimot vanskelig å legge skylden på den store hovedfienden, ettersom Sovjetunionen hadde et annet økonomisk system. Med koronakrisen har vi sett rasismen vende tilbake med full kraft. Denne gangen i en anti-kinesisk, eller anti-asiatisk form, der Kina ble kalt usivilisert av ledende amerikanske politikere, og gaterasismen mot folk med asiatisk bakgrunn økte.6

Krisene som kapitalistiske kriser

Å kunne vise at noen forklaringer er feil, dårlige eller farlige har en verdi i seg selv, men det viktigste er selvsagt å forklare hvordan krisene egentlig henger sammen. I min kommende bok Kapitalismens kriser skal jeg diskutere dette fra forskjellige perspektiv. Her skal jeg diskutere hvordan krisene er nødvendige for at kapitalismen skal kunne reproduseres (uten stadige økonomiske kriser og kreativ ødeleggelse ville ikke kapitalismen kunnet overleve, og uten en ikke-bærekraftig relasjon til naturen ville den aldri kunnet eksistere); hvordan krisene kommer fra et system der det som er logisk på kort sikt kan være galskap og skaper kriser på lengre sikt, og jeg skal diskutere hvordan de økonomiske og økologiske krisene har den samme klassekarakteren.

I denne teksten skal jeg begrense meg til å diskutere relasjoner mellom krisene på forskjellige abstraksjonsnivåer. La oss starte med tre nivåer.7

Den økonomiske krisen i 2020 ble på overflaten utløst av koronavirusets herjinger, og krisen i 2008 ble utløst av en boligboble som sprakk i USA. Men under dette, på et mellomnivå, lå et sårbart nyliberalt akkumulasjonsregime som hadde sine problemer før 2008 og som langt ifra hentet seg inn i årene etter 2008. Det var fremdeles relativt dårlig med profitt i produktive sektorer, og relativt dårlig økonomisk vekst i et system som fremdeles var basert på lave renter, mye gjeld, spekulasjon og nye bobler. Men hvorfor gikk den underliggende økonomien dårlig akkurat nå? For å svare på dette må vi gå et steg videre og analysere tendenser i kapitalismen som overproduksjon og profittratens tendens til å falle (LPTF), som vi skal komme tilbake til senere.8

Den økologiske krisen møter oss på overflaten i form av ekstremvær, oversvømmelser, tørke, skogbranner eller pandemier og koronavirus. Men under dette har vi et mellomnivå, der vi ser en kapitalistisk produksjon som går på fossile drivstoffer som skaper global oppvarming, og der kapitalistisk urbanisering, avskoging og industriell husdyrproduksjon skaper flere pandemier.9 Også her kan vi gå et steg lengre ned, og da kommer vi til hvordan kapitalismen også kom med et bestemt brudd, mellom mennesker og natur. Basert blant annet på Marx sine studier om kapitalismens fødsel, har John Bellamy Foster og andre skapt en teori rundt det de kaller metabolic rift.10 Veldig kort kan vi si at med enclosure-bevegelsen i England ble allmenningene stengt av og fattige mennesker ble nødt til å flytte fra landet og inn til byene. Samtidig som den menneskelige avføringen som tidligere ga næring til jorda ble avfall i byene, begynte man å hente gjødsel fra Peru og Chile for å kunne produsere enda mer i det kapitalistiske jordbruket. Fra dette utviklet det seg en sprekk – eller brudd – i hva Marx kaller det «sosiale stoffskiftet» mellom mennesker og natur, som ikke ligner noe vi har sett tidligere i mennesket historie.11

Men vi kan gå ett steg til. Overproduksjon, LPTF og bruddet i det sosiale stoffskiftet er ikke isolerte fenomener, men kommer fra det samme politisk-økonomiske systemet. Dette er et økonomisk system som drives frem av (kapitalisters) jakt på profitt og (politikeres) behov for evig vekst. Overproduksjon, LPTF og brudd i stoffskiftet med naturen er fenomener som bare er mulige i et system der produksjonen foregår for et marked, der investeringer styres av profitt, og der makthavere trenger evig økonomisk vekst for å kunne legitimere seg selv.

Men vi kan også gå enda et steg lengre og se under fenomenene profitt og vekst. Men før vi gjør dette, vil jeg bare minne leseren om at generelle strukturer og høye abstraksjonsnivåer ikke i seg selv kan forklare krisen: de kan bare forklare hvorfor det overhodet kan bli kriser. Skal vi forstå konkrete kriser, og ikke minst om vi skal ha en politikk som responderer på krisene og som snakker til vanlige folk, må vi arbeide på alle abstraksjonsnivåene. Men nå dykker vi videre.

I Theories of Surplus Value skriver Marx at den «mest abstrakte» formen for kriser er formforvandlingen, eller metamorfosen, av selve varen, og at et uttrykk for dette er motsetningen mellom bytteverdi og bruksverdi.12 Marx skriver dette i en kontekst hvor han diskuterer overproduksjon som økonomisk kriseteori, men jeg mener dette er et godt utgangspunkt for å forstå kapitalismens økonomiske og økologiske kriser mer generelt.

Hensikten med kapitalistisk produksjon er ikke å tilfredsstille verken ens eget eller andres behov eller å kunne bytte til seg varer som noen andre produserer: målet er derimot hva Marx kaller «abstrakt formue».13 Det finnes ingen øvre grense eller noe endelig mål, bare en evig prosess.

De økonomiske og økologiske krisene er uttrykk for en motsetning mellom et system som forutsetter en evig jakt på uendelig mye penger (basert på bytteverdier), og et samfunn og en verden med begrensede fysiske ressurser (basert på bruksverdier).

Det er motsetningen mellom et system med en uendelig horisont, og en virkelighet som alltid kommer med materielle og fysiske begrensninger. Det er abstrakte formuer i en konkret verden; det er et system som dyrker bytterelasjoner, men som aldri kan unnslippe bruksrelasjonene. På den ene siden produksjon av bytteverdier for et upersonlig marked og på andre siden bruksverdien som en stadig påminning om at vi tross alt bare er mennesker som bor på en sårbar planet.

Ut fra dette har jeg i Figur 1 forsøkt lage en skisse som oversikt.

Krisene kommer når klassen som driver en evig akkumulasjon møter en materiell realitet som den aldri kan unnslippe. Om vi fortsetter å hente inspirasjon fra Marx sine analyser i Theories of Surplus Value, kan vi si at krisene blir uttrykk for en «tvangsmessig» gjenetablering av enheten mellom to elementer som tilsynelatende har blitt uavhengige.¹⁴

Krise som kollisjon med materielle begrensninger, og som motsetning mellom bruks- og bytteverdi

Teorien om overproduksjon sier at det skapes mer varer og akkumuleres mer kapital enn hva som kan realiseres på markedet. En hovedgrunn til dette er at det alltid er begrenset hvor mye lønn arbeiderklassen kan få til å kjøpe varer de trenger/ønsker, ettersom en del av omsetningen må gå til profitt.

Kapital kan realiseres i finansmarkeder, bobler, og stadig høyere aksjepriser, men dette vil alltid til slutt kræsje, ettersom kapitalismen er en høyst fysisk produksjonsform. Kapitalismen kommer ikke unna problemet at arbeiderklassen må kjøpe en veldig stor del av varene som produseres.

Overproduksjon er per definisjon overproduksjon av bytteverdi. For mange av verdens fattige oppleves derimot systemet som en underproduksjon av bruksverdier, ikke minst nødvendige ting som mat, boliger og medisiner.

Det som driver LPTF er kapitalister i konkurranse på jakt etter evig og stadig økende profitt. Det sentrale i denne prosessen er – kort fortalt – at menneskelig arbeid erstattes med maskiner, ettersom maskinene ofte er billigere og lettere å kontrollere. I denne jakten på endeløs akkumulasjon treffer vi igjen på en fysisk barriere. Ettersom alle kapitalister vil innføre den nye og bedre teknologien, kommer andelen faktisk og konkret arbeid («verdi» i en marxistisk forstand) i den totale økonomien til å synke. Ettersom det bare er gjennom arbeidsprosessen det skapes mer verdi, vil dette også på lengre sikt presse profitten nedover.

Med den økologiske krisen er kollisjonen med våre fysiske begrensninger enda mer åpenbar. Motsetningen mellom naturens faktiske begrensninger og det uendelige jaget etter penger og profitt blir selvinnlysende når det kommer til hvordan vi (mis-)bruker naturen. Bruken av ikkefornybare energikilder er selvsagt sentral, men det gjelder også avskoging, overfiske, etc.

I alle disse tre eksemplene ser vi en ­økonomi som drar i fra, på vei inn i det uendelige, men som kolliderer med en materiell og begrenset ressurs: med overproduksjon er det lønningene som er den materialitet som holder kapitalismen på bakken, med LPTF er det menneskelig arbeid, og med økologien er det naturen.

Mennesker og natur er iboende begrensninger for et system som ikke kan gjøre annet enn å sikte mot evig profitt og uendelig eksponentiell vekst.

Det er fristende å fra dette konkludere med at krisene primært er store problemer for det kapitalistiske systemet. Jeg skulle gjerne ønske å konkludere med at på grunn av de fysiske barrierene som mennesker og natur utgjør, kommer krisene til å opphøre eller kapitalismen til å falle. Slik er det dessverre ikke. Igjen virker noe å gå svangert med sin motsetning: Krisene og krisenes årsaker er nødvendige komponenter i kapitalismen, samtidig som de er enorme problemer for oss mennesker.

Derimot kan vi konkludere med at ­krisene tydelig viser at kapitalismen hverken er «menneskelig» eller «naturlig» – i flere betydninger av ordene. Jeg vil også konkludere med at sosialisme ikke bare bør handle om økonomisk fordeling mellom klasser eller grupper (selv om dette alltid forblir grunnleggende), men også om å avskaffe årsakene til kapitalismens kriser – hvilket vil si, å avskaffe kapitalismen selv.

Sluttnoter

1 Oppkalt etter økonomen Hyman Minsky, som argumenterte – veldig forenklet – med at i gode tider blir alle nødvendigvis dratt med i mer risikable investeringer, men når det snur, snur det fort og dramatisk.

2 Noen argumenterte feilaktig i 2008 for at høye matpriser skapte den økonomisk krisen. Derimot er koronakrisen et eksempel på at en økologisk krise faktisk utløser en økonomisk krise, men dette handler bare om å utløse, ikke skape.

3 Jason W. Moore, Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital.

(London: Verso Books, 2015).

4 Adam Tooze. Crashed: How a decade of financial crises changed the world (New York: VIKING, 2018).

5 Om hvordan «oljekrisen» ble møtt med anti-arabiske holdninger, se Matthew Huber, Lifeblood: Oil, freedom, and the forces of capital. (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2013), kap. 4.

6 For en global oversikt se https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_incidents_of_xenophobia_and_racism_related_to_the_COVID-19_pandemic.

7 Den økonomiske krisen 2008 diskuteres på tre abstraksjonsnivåer i for exempel David Harvey, The Enigma of Capital and the Crises of Capitalism (New York: Oxford UP, 2010); og Fronesis, KRIS, nr 46-47, 2014.

8 For marxistisk kriseteori, se for eksempel Simon Clarke, Marx’ Theory of Crisis (London: St Martin’s, 1994); Anwar Shaikh (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories. In: Union for Radical Political Economics (ed.) U.S. Capitalism in Crisis. New York: Union for Radical Political Economics, pp 219-240; David Harvey, The Limits to Capital (London: Verso, 1999).

9 For lesere som ikke er kjent med hvordan moderne pandemier også er økologiske og kapitalistiske kriser, se Wallace, R., Liebman, A., Chavez, L. F., & Wallace, R. (2020). COVID-19 and Circuits of Capital. Monthly Review, 72. Tilgjengelig på . Se også Rob Wallace sin bok Big farms make big flu: dispatches on infectious disease, agribusiness, and the nature of science. (New York: Monthly Review Press, 2016), og bloggen .

10 Den kanskje beste introduksjonen er John Bellamy Foster, Brett Clark og Richard Yorks The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Earth. (Monthly Review Press: New York, 2010). Videre har utvinning av kull, olje og gass tatt dette «bruddet», eller «sprekken» til ekstreme nivåer, og disse forfatterne diskuterer dette med begrepet «carbon rift».

11 På tysk kalte Marx dette for Stoffwechsel, og på engelsk og svensk kalles det metabolism, på norsk oversetter vi det her med (brudd i) stoffskiftet.

12 Karl Marx, Theories of Surplus Value, PART II. (Moscow: Progress Publishers, 1968). Se kapittel 17.

13 Ibid. s. 503.

14 Ibid. s. 500, 513. For lignende argumenter om forholdet mellom «menneske» og «natur» i forholdet til bruddet i stoffskiftet, se Andreas Malm, The progress of this storm: Nature and society in a warming world. (London: Verso Books, 2018), spesielt kapittel 6.

Abdullah Öcalan er grunnleggeren og den ubestridte lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK). I tyrkisk fengsel siden 1999 har han skrevet et fembindsverk med analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp i perioden 2000 til 2006. I denne artikkelen presenteres sentrale teser fra de første to binda. Öcalan har gått fra et marxistisk-leninistisk standpunkt til et mer venstrelibertariansk standpunkt. Analysa hans er preget av marxismen, men han anser at en kritikk av denne er nødvendig for å hindre en fortsettelse av kapitalismen slik verden har sett med skjebnen til Sovjetunionen og Kina.

---

Av Johan Petter Andresen, medlem av Rødt Grünerløkka og i landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Foto: Mustafa Khayat

I tida mellom 2005 og 2008 har Abdullah Öcalan skrevet et fembindsverk med nye standpunkter, analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp. Bare de to første verkene er hittil oversatt til engelsk. Men alle vil oversettes. Kurdernes frigjøringskamp ser han i sammenheng med hele menneskehetens frigjøring, om enn han konsentrerer seg om Vestens (inkludert Midtøstens) historie og situasjonen i dag.

Öcalan er den sentrale grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han ble tatt til fange av Tyrkia i 1999, og har vært fengsla siden. Under disse forholdene har han fortsatt med å utvikle sin politiske tenking. Öcalan anses som den ledende tenkeren blant frihetskjempere i Kurdistan og nyter stor respekt langt utafor de revolusjonæres rekker. Hans idéer påvirker millioner av mennesker.

Også her i Norge har Öcalans idéer oppslutning blant mange kurdere. Spørsmålet er, kan vi her i Norge lære noe fra Öcalan? Jeg for min del har hatt stor nytte av å lese ham for å få nye vinkler på sentrale spørsmål som årsakene til sosialismens nederlag i Sovjet og Kina, forholdet mellom stat, klasse, nasjon og demokrati og forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp, for å nevne noe. Men jeg finner det vanskelig å slutte opp om flere av hans synspunkter. For eksempel: Han tar avstand fra Marx sitt verdibegrep som han mener er for enkelt. Der savner jeg en bedre begrunnelse.

For de av oss som er opptatt av «de store spørsmåla» og som behersker engelsk, mener jeg at det kan fungere frigjørende for tanken å lese Öcalan. Han har skrivi flere korte og lengre tekster1.

Öcalan har endra analyse og politisk strategi i fengsel. Han har gått fra det man kan kalle et marxist-leninistisk standpunkt til det jeg velger å kalle et frihetlig (venstrelibertariansk) standpunkt. Hans analyse er fortsatt veldig prega av marxismen, men han har også en ramsalt kritikk av denne. Han var altså fram til 1998 først og fremst påvirka av den kommunistiske nomenklaturen fra Marx og videre. Han skriver sjøl at hans nye standpunkter er påvirka av Murray Bookchin, Fernand Braudel og Michel Foucault. Samtidig kritiserer han disse tre.

Omstendighetene han skriver under er ekstreme. Michael M. Gunther skriver2:

Måten som Öcalans avhandling ble til på er bemerkelsesverdig. Det ser ut til at han helt enkelt ga håndskrevne sider til sine advokater eller slekt som med ujamne mellomrom besøker hans celle på fengselsøya Imrali. Andre ganger har han diktert til advokatene eller fått dem til å ta notater mens han snakka. Han hadde ikke tilgang til kilder eller til noen han kunne diskutere sakene med.

Den første boka har tre deler: «Om metode og sannhetsregimet», «Sivilisasjonens viktigste kilder» og «Det urbaniserte, siviliserte samfunnet».

I sitt forord (s 23) skriver Öcalan blant annet:

Jeg har nå fått det klart for meg: Den moderne kapitalismens virkelige makt er ikke dens penger eller dens våpen; dens virkelige makt ligger i evnen til å kvele alle utopier – inkludert den sosialistiske utopien som er den siste og sterkeste av alle – med dens liberalisme. Hvis man ikke grundig analyserer liberalismens makt, vil ingen ideologi unngå å bli kapitalismens ydmyke tjener. Det finnes knapt noen som har analysert kapitalismen så grundig som Marx, eller noen som fokuserte på staten og revolusjonen som Lenin. Men det har blitt mye klarere i dag at, til tross for at man påstår å være dens negasjon, har den marxist-leninistiske tradisjonens bidrag til kapitalismen både materielt og som idé vært betydelig.

I del 1, Om metode og sannhetsregimet, kritiserer Öcalan de ulike metodene som hittil har blitt brukt for å finne fram til sannheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Han definerer tre grunnleggende metoder: den mytologiske, den religiøse og den vitenskapelige. Den mytologiske metoden knytter Öcalan spesielt til neolittisk tid. Öcalan legger vekt på at man også i dag må sette seg inn i og forstå disse mytene for å få en helhetlig forståelse for menneskehetens historie.

Religionens inntreden knytter Öcalan til overgangen fra et egalitært samfunn til danninga av klassesamfunn og utbytternes behov for uomtvistelige dogmer. Den religiøse metoden hadde negative og positive sider. En positiv side var at den bedra samfunnets moral, ved at det skilles mellom det gode og det onde.

Idéen om vitenskapelig metode var sentral for utviklingen av kapitalismen. Menneskets subjektivitet og den objektive verden ble sentrale faktorer. Idéen om objektivitet slik den blir brukt som vitenskapelig metode innebærer at naturen som helhet blir definert som objekt. Subjektet er den enkelte borger, nasjonen eller staten i uavbrutt kamp for å underlegge seg naturen og fellesskapet.

Öcalan mener at for at vi skal forstå hvordan vi kan frigjøre oss fra dagens samfunn, må vi forstå dets utgangspunkt. Her refererer han til Braudel3 og det som heter «la longue durée». Öcalan skriver (s 61):

Fernand Braudel retta hard kritikk mot samfunnsvitenskapene som er løsrevne fra den historiske og geografiske dimensjonen. Han kaller dem «en triviell samling hendelser». Dette er et svært viktig bidrag til metodespørsmålet. Nye horisonter for hvordan å skrive historie har åpnet seg ved hjelp av hans idé om la longue durée eller geografiske strukturer, conjuncture, eller mellomlange sosioøkonomiske sykluser og événements, eller korte eller episodiske hendelser.

Öcalans utgangspunkt er at menneskene vandra ut av Afrika og slo seg ned i den fruktbare halvmånen i Midtøsten. Her utvikla vi dyrehushold og jordbruk. Dette var under den neolittiske perioden. Samfunnet som utvikla seg frambrakte alle de viktigste oppdagelsene og framskrittene som også preger dagens samfunn. Og overskuddet som jordbruket og husdyrhold ga, la grunnlaget for rikdom og byer. Öcalans påstand (svært forenkla) er at disse byene de første tusen åra var demokratiske. Kvinnene var ikke ennå blitt gjort til husslaver, tvert i mot var det kvinnene som var det overordna kjønnet.

Min korte oppsummering med litt «marxistisk» terminologi er: Öcalan mener at urkommunismen slik den utvikla seg i den vestlige delen av verden hadde sin storhetstid i områdene tilknytta Eufrat og Tigris (Mesopotamia) og Nil-deltaet i det som kalles neolittisk tid (yngre steinalder). Her dominerte altså kvinnene, det kollektive og samholdet. Men etter hvert som menneskene utvikla jordbruk og dyrehold fikk menneskene et overskudd som kunne oppbevares. Dette igjen førte til at man kunne lage byer og til at man kunne bytte varer, innføre handel. I denne situasjonen greide mannen, i samarbeid med den religiøse lederen (sjamanen/presten) å få overherredømme over kvinnen og innførte patriarkat, privat eiendom og stat, det som kalles sivilisasjon – i motsetning til det statsløse urkommunistiske samfunnet. Urkommunismen ble knust av sivilisasjonen, men ikke helt. Og dets positive materielle og sosiale kultur har levd videre og må leve videre fordi sivilisasjonen ikke kan leve uten. Sivilisasjonens kultur er negativ, forvridd og forbigående, mens urkommunismens positive kultur er permanent. Det er altså en uavbrutt kamp mellom «sivilisasjonen» og de kreftene som har sine røtter i urkommunismens kollektive, kvinnedominerte, statsløse kultur (s 169 til 171).

Öcalan mener at kritikken av kapitalismen har vært for dårlig, fordi man ikke har forstått dens sammenheng med det siviliserte samfunnet, og derfor har man ikke greid å overkomme kapitalismen.

Öcalan avslutter denne første boka med noen kommentarer (s 197). Han skriver blant annet:

Systemer basert på undertrykking og tyranni kan bare ha suksess dersom de har ideologisk hegemoni. Derfor er den viktigste konflikten ikke bare en konflikt basert på klasseskille, men også en konflikt basert på et sivilisasjonsnivå (samfunnsformasjonsnivå). Den historiske kampen som man kan følge tilbake minst fem tusen år, er i sin kjerne en kamp mellom en stats-sivilisasjon og en demokratisk sivilisasjon; den siste bestående av før-statlige landsbyer og jordbruksfellesskap. Alle ideologiske, militære, politiske og økonomiske forhold, konflikter og kamper skjer innafor de to hovedformene for sivilisasjoner.

Öcalan lager en egen myte som begynner i neolittisk tid i den fruktbare halvmånen – i områdene der kurderne og «protokurderne» (hurrittene4 s 132) har holdt til. Her begynte sivilisasjonen som skapte kvinneundertrykkinga, staten og klasseundertrykkinga. Og her kan også bli et sentrum for menneskehetens frigjøring, dersom man er villig til å kaste de ideologiske lenkene og påbegynne, allerede i dag, bygginga av det frie mennesket.

I forordet til bok to, skrevet av den indiske akademikeren og venstreaktivisten Radha D’Souza, finner vi en viktig innfallsport for å forstå bøkene. I likhet med Öcalan forholder hun seg til de asiatiske filosofiske tradisjonene og mytene. Disse blir undertrykt av kapitalismen/imperialismen, og vi kjenner derfor rett og slett ikke til dem.

I analysen av kapitalismen, kritiserer Öcalan Marx sin forklaring av bytteverdi som et resultat av arbeid. Han skriver (s 72): «Jeg argumenterer ikke for å helt se bort fra faktoren arbeid, men jeg insisterer på at det ikke er den som i størst grad bestemmer bytteverdien. (…) I praksis er den avgjørende faktoren spekulasjon».

Men Öcalan går ikke i dybden med denne kritikken. Spekulasjon bygger på å kjøpe billig og selge dyrt. Men for at noe skal kunne kjøpes og selges, må det først produseres. Marx argumenterte med at samfunnsmessig sett er ikke den enkelte kapitalistens evne til å gjøre gode kjøp eller godt salg annet enn at bytteverdien i produktene som er produsert skifter hender til den ene eller den andres fordel. Jeg kan ikke se at Öcalan begrunner hvordan spekulasjon skaper bytteverdi.

Öcalan kritiserer de som mener at Vesten skapte sine første store profitter ved å være mer intelligente i å utnytte såkalte økonomiske lover. Han legger hovedvekten av forklaringa på Vestens overhøyhet på kolonimakt, drap og krig.

Han er enig med Braudel: «Den briljante historikeren Fernand Braudel har en svært viktig uttalelse når han erklærer at kapitalismen er anti-marked og dermed anti-økonomi, til og med ikke-økonomi – en mening jeg er enig i. Kapitalismen, som kveler alt i økonomien, er økonomiens svorne fiende. La meg gjenta: Kapitalismen er ikke økonomi, men økonomiens svorne fiende» (s 121).

Han har mange innvendinger mot marxismen. De er blant annet at Marx ikke forsto viktigheten av staten og ikke frigjorde seg tilstrekkelig fra den borgerlige tenkinga (s 76):

Jeg synes at Das Kapital er en av bøkene med de største svakhetene mot kapitalen og som er mest åpen for feiltolkninger. Nok en gang, jeg skylder ikke på Marx, heller sier jeg at sider ved historien, staten, revolusjonen og demokratiet ikke har blitt godt utvikla. Og de europeiske intellektuelle som gjør krav på å være så vitenskapelige, baserte sine analyser og forskning på Das Kapital, og evna faktisk ikke å lage (…) anti-kapitalistisk vitenskap og ideologi «på vegne av arbeiderne.

Öcalan er også negativ til den marxistiske tesen om at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen.

Öcalan kritiserer de engelske og nederlandske filosofene fra kapitalismens gjennombrudd på begynnelsen av 1600-tallet. Vitenskapen er ikke objektiv. Han mener at for å praktisere meningsfull vitenskap må vi etablere et forhold mellom fortelling (narrativ), kunnskap og vitenskap. Vitenskap uten en fortelling/historie kan ikke anses som meningsfull (s 96).

Öcalan opererer med tre sosiale formater eller moduser: det primitive klansamfunnet, klassestaten eller det siviliserte samfunn og det demokratiske, pluralistiske samfunnet (s 106). Det demokratiske, pluralistiske samfunnet har alltid eksistert i kamp mot det siviliserte samfunnet. Staten, presteskapet og overklassen har ikke evna å utslette denne. Den fundamentale motsigelsen er da mellom sivilisasjonen med statsmonopolet og den demokratiske sivilisasjonen til det statsløse samfunnet (s 258). I kampen mellom det demokratiske, pluralistiske samfunnet og staten kan det gjøres kompromisser, og man må i så fall skape balanse (s 115). Kanskje om mange tusen år, om enn den kanskje vil ta en annen form, vil staten og demokratiet fortsette å eksistere (ibid).

Öcalan hevder at skal man finne ut av økonomien, må man se til kvinnen. Han ser kvinnen som den virkelige eieren av økonomien. «Dersom vi ønsker å vurdere økonomien fra et sosiologisk perspektiv, må vi se kvinnen (hun som går svanger, bærer, oppdrar og før barna inntil de kan bli uavhengige, samtidig som hun er husets håndverker) som den grunnleggende kraften» (s 134).

Öcalan prøver også å sette de tre monoteistiske religionene (kristendom, islam og jødedom) i sammenheng og vier over tjue sider til jødisk tro og til jødenes historie og plass i sivilisasjonssammenheng. Han knytter de tre religionene til sivilisasjonens andre fase og utvider denne fasen til også å omfatte middelalderen (s 175 og 178). Den tredje fasen er kapitalismen.

Öcalans kritikk av Marx handler primært om Marx’ manglende analyse av staten (s 183). Når det gjelder utviklinga av staten er det avgjørende for Öcalan å påvise at nasjonalstaten er den mest ødeleggende statsformen. Han skriver: «Nasjonalstaten er ikke bare den siste formen for gudegitt stat, den er også den farligste statsformen» (s 192).

Videre kritiserer han både marxistene og anarkistene. Han kritiserer Lenins bok Staten og revolusjonen. «Lenin ville definere staten i sitt verk Staten og revolusjonen. Men til og med mens han levde ble det klart at staten var det ene punktet der han tok mest feil. Og dessuten ønska han ikke en gang å forstå hva makt er. Han forsto ikke at ved å ta i bruk den magiske steinen (som bæres av den sterke og slu mannen ved å bruke ulike sivilisasjonsmasker gjennom tidene) gjorde han sosialismen ugyldig fra starten av i navnet til ‘sosialistisk makt’» (s 227). Her er den magiske steinen symbolet på makta som brukes for å oppnå overhøyhet. Han skriver også: «Jeg finner heller ikke definisjonen av stat og (samfunns)formene uten stat slik de er formulert av anarkistene veldig meningsfulle og mulige å implementere. Realiteten etter 150 år med sosialistisk praksis viste at ingen av dem hadde suksess» (s 193).

Öcalan definerer staten som å være det økonomiske monopolet som er basert på merprodukt og verdi. Staten organiserer og monopoliserer seg sjøl som en overbygning over samfunnet gjennom å bruke ulike ideologiske og undertrykkende redskaper for å kunne presse ut merproduktet og verdien fra samfunnet (s 193).

Når det gjelder økonomien skriver han: «Den store fordelen med lave kostnader og masseproduksjon la grunnlaget for Englands hegemoni» (s 268). Men han trekker ikke fram produktiviteten som ligger i den nye teknologien som England kontrollerte før dampmaskinen, som igjen la grunnlaget for engelsk overmakt.

Öcalans tese er: «Akkurat som økonomien er et samfunnsmessig område som ikke trenger borgerskapet, er industrien også et økonomisk område som ikke trenger et industrielt borgerskap på forhånd (…) Ingen av de virkelige revolusjonære var fra borgerskapet» (s 235). Altså at samfunnet kunne utvikle seg teknologisk og vitenskapelig, helt uten borgerskapet som misbrukte situasjonen til å berike seg som parasitt.

Om urbaniseringen som kapitalismen viderefører og forsterker skriver Öcalan:

For første gang i historien oppsto byer med milliontalls innbyggere. Det er klart at en by som blir større enn en halv million ikke kan være funksjonell. Når det er flere enn en million viser den sine kritiske sjukdomsdimensjoner. (s 275).

Mot slutten når Öcalan beskriver finanskapitalismen, mener han å se en tendens til at nasjonalstaten undergraves og må justere seg for å overleve (s 269).

Når det gjelder dagens globaliserte finanskapital skriver han (s 310):

Kapital-profittforholdet, som har blitt avhengig av papirruller (seddelbunker, min anmerkning) prøver å hindre samfunnet fra å agere gjennom uavbrutte kriser. Den tredje verdensomspennende bevegelsen til det kapitalistiske systemet er faktisk det tredje og siste stadiet til sivilisasjonens strukturelle krise.

Jeg avslutter med et sitat (s 314):

Bak nederlaget til de revolusjonære i det nittende og tjuende århundret ligger deres feil i synet på makt og dens moderne kroppsliggjøring: nasjonalstaten. De forutsatte at løsningen på de sosiale problemene ville nås når de kom til makta. Hovedmålet til deres program var å ta makta i egne hender. Alle kampformer ble formulert ut fra dette perspektivet. Men, makt er sjøl mangel på frihet, mangel på likhet og anti-demokrati. Dette redskapets tradisjonelle karakter er så sterk at det vil klusse med til og med de sterkeste revolusjonære som bruker den.

De satte altså kampen for statsmakta som overordna og tilsidesatte kampen for demokrati.

Anmeldelsen er en sterkt forkorta versjon av to anmeldelser for det enkelte bind som kan fås ved henvendelse til johanpetterandresen@gmail.com

 

1 For en ufullstendig bibliografi, se: https://en.wikipedia.org/wiki/Abdullah_%C3%96calan#Publications

For noen kortere tekster se:

http://ocalanbooks.com/downloads/EN-brochure_liberating-life-womans-revolution_2017.pdf

http://ocalanbooks.com/downloads/en-brochure-democratic-nation_2017.pdf

http://ocalanbooks.com/downloads/EN-brochure_democratic-confederalism_2017.pdf

2 Michael M. Gunther er professor i samfunnsvitenskap ved Tennessee Technological University. Anmeldelsen ble publisert i Middle East Policy 14 (Fall 2007), pp. 166-167.

3 Fernand Braudel, The Mediterranean and The Mediterranean World in the Age of Phillip ll (1949)

4 huritter: https://no.wikipedia.org/wiki/Hurritter

Abdullah Öcalan Manifesto for a Democratic

Civilization Volume I: Civilization og Volume II: Capitalism New Compass Press, 2015.

 

I år er det 150 år siden Vladimir Uljanov (Lenin) ble født. Det gir en anledning til å diskutere en av de bøkene han skrev som har hatt størst innflytelse: «Staten og revolusjonen». Den ble skrevet mens Lenin lå i dekning sommeren 1917, noen måneder før bolsjevikene grep makta

---

Tore Sivertsen, pensjonert veterinær, med lang fartstid i AKP og RV. Medlem av Rødt Gamle Oslo.
Foto: Rawpixel

Som mange av Lenins bøker, er «Staten og revolusjonen» skarpt polemisk, og framstår som et forsvar av Marx og Engels syn; mot Bernstein, Kautsky og andre sosialistiske teoretikere som Lenin mente fordreide og utvannet marxismen.

Kjernen i det synet boka argumenterer for, er at enhver stat – også demokratiske republikker i kapitalistiske land – er et organ for klasseherredømme, et redskap for den herskende klassen til å opprettholde sin makt og undertrykke resten av samfunnet. Den første oppgaven til den kommende revolusjonen måtte være å knuse det gamle borgerlige statsmaskineriet og erstatte det med «proletariatet organisert som herskerklasse». Den nye proletariske staten måtte med nødvendighet undertrykke borgerskapet og knekke motstanden deres, for å kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Derfor betegnelsen «proletariatets diktatur».

Det betyr ikke at Lenin argumenterte for noe partidiktatur. Det kommunistiske partiet er faktisk knapt nevnt i «Staten og revolusjonen». Det Lenin – og Marx før han – snakket om, var å «kjempe gjennom demokratiet»; å skape en revolusjonær, ekte demokratisk republikk av samme type som Pariskommunen i 1871. Bolsjevikenes parole var «All makt til arbeiderrådene (sovjetene)».

Som vi vet, utviklet sovjetstyret i Russland seg ganske raskt til et partidiktatur, der sovjetene bare ble formelle organer, under full kontroll av det kommunistiske partiet. Etter hvert utartet det også til et brutalt terrorvelde, og til et nytt klassesamfunn med betydelige privilegier for de høyere parti- og statsfunksjonærene.

Debatten i AKP og RV

Den norske ml-bevegelsen var fra starten basert på et oppgjør både med det kapitalistiske samfunnet slik vi kjente det i Norge og med Sovjet slik det framsto sist i 60-åra. Vi var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og så dens ideer om mobilisering og kritikk nedenfra som en alternativ vei videre. Men vi forsvarte samtidig tanken om det kommunistiske partiet som en nødvendig fortropp, og hadde åpenbare illusjoner om graden av demokrati i den kinesiske modellen. Dette er særlig tydelig i AKPs prinsipprogram fra det 2. landsmøtet i 1976.

Både utviklingen i Kina etter Maos død og ml-bevegelsens egne erfaringer bidro til en ny debatt innad i AKP og RV i 1980-årene. Noen av medlemmene som reiste kritikken mot den gamle linja før landsmøtet i 1980, syntes de fikk for lite gjennomslag og forlot partiet. Formuleringer om personlig rettssikkerhet, retten til kritikk, og uavhengige fagforeninger med streikerett i et sosialistisk samfunn kom likevel inn i programmet. Og debatten fortsatte, både i AKP, RV og RU. I AKPs programmer i 1984 og 88 ble endringene tydeligere, og i 1990 endte det med en avvisning av ettpartistaten og en programfesting av «frie, hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer», og av full ytrings- og pressefrihet i et sosialistisk Norge.

Det var et stort flertall bak dette omslaget, både i AKP og RV, og det har preget Rødt siden samlingen i 2007. Men da det vel hadde skjedd, førte det i liten grad til en diskusjon av de teoretiske spørsmålene knyttet til Marx’ og Lenins formuleringer. I AKP-laget på Universitetet i Oslo fikk vi imidlertid nettopp en slik diskusjon, i 2003. Foranledningen var at en gruppe i laget, som var i opposisjon til utviklingen i resten av partiet, samtidig prøvde å holde i gang en rest av Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og av NKS’ organ «Kva må gjerast» (KMG), som en liten gratisavis til utdeling. I det som skulle bli aller siste nummer av dette organet, nr. 2/2003, ble det trykt en usignert artikkel kalt «Tid for oppbrot – kapitalismen er kaputt»1. Der ble det åpent polemisert mot ideen om «garantert organisasjons- ytrings- og prentefridom for alle grupper etter revolusjonen», og for at «val der borgarlege parti skal stille til val, vil vera meiningslaust».

Dette førte til at Ingrid Baltzersen og undertegnete måtte tenke grundigere gjennom spørsmålet, før vi skrev et motinnlegg under tittelen «Sosialisme og demokrati». Siden det aldri kom flere nummer av KMG, ble det ikke trykt.

Paradokset i et klassediktatur nedenfra

Ingrid og jeg kom til at feilen i KMG-artikkelens (og AKPs gamle) linje på dette spørsmålet var av teoretisk art: Den glemte at proletariatets diktatur, slik Marx og Lenin tenkte på det, måtte være et klassediktatur av en helt ny type.

Borgerskapet har, som herskende klasse under kapitalismen, den daglige kommandoen i samfunnet på alle plan, i kraft av sin klasseposisjon. Det samme har tidligere herskerklasser hatt. Borgerskapets diktatur forandrer derfor ikke sin grunnleggende karakter om staten går fra parlamentarisme til fascistisk diktatur i noen tiår og så tilbake igjen, slik vi for eksempel har sett det i Spania og i Chile. Proletariatets diktatur i Marx’ og Lenins betydning betyr derimot at en klasse som til daglig står i en underordnet posisjon skal utøve et politisk klassediktatur, både over den gamle overklassen og spirer til en ny.

Dette er et paradoks. Både Marx og Lenin så dette paradokset, men de la vekt på den positive sida av det: At nettopp dette trekket ved proletariatets diktatur, at det måtte være det daglig underordnete flertallet sitt diktatur over en tidligere overklasse, ville gi det nye samfunnet en mer demokratisk karakter og muliggjøre at staten som herskerapparat etter hvert kunne bygges ned og «dø hen».

Ingrid og jeg kom imidlertid til at Lenin, og kanskje også Marx, undervurderte den andre siden av dette paradokset; at det er krevende for en underordnet klasse å utøve et slikt herredømme. For alle som blir etablert i posisjoner i en sosialistisk stat vil etter hvert forlate proletariatet, enten de ønsker det eller ikke. Derfor kan proletariatet faktisk ikke utøve sitt klassediktatur uten ved et fullt fungerende demokrati. Utilstrekkelig forståelse av dette paradokset kan ha bidratt til at både de russiske kommunistene under Lenins ledelse og de kinesiske under Mao undervurderte viktigheten av de grunnleggende rettighetene arbeiderklassen og folkeflertallet i mange land hadde tilkjempet seg under kapitalismen: ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pressefrihet, allmenn stemmerett, hemmelige valg, offentlighet i forvaltningen, klare lover, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.

En viktig diskusjon

I dagens prinsipprogram for Rødt (Kap. 6. «Hvorfor sosialisme?») er viktigheten av de demokratiske prinsippene slått fast på forbilledlig vis. Kapitlet åpner med at «Rødt jobber for et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, et samfunn der de store beslutningene blir tatt i fellesskap», og legger vekt på demokratisk styring også over økonomien som et sentralt argument for sosialismen. Ytrings- og organisasjonsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler mm er grundig behandlet, og det er presisert at «Retten til å kritisere og være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme». Noen av de medlemmene vi debatterte med i 2003 ble siden med i den lille gruppa «Tjen folket», og standpunktet deres har etter min erfaring ingen tilslutning i dagens Rødt eller i andre partier og grupper av betydning på norsk venstreside. Diskusjonen fra det gamle AKP-laget kan derfor virke som en arkaisk kuriositet.

Men jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere har jeg blitt på at denne diskusjonen fortsatt er vesentlig. For paradokset er der, og da er det viktig å løfte det fram og se det i øynene. I likhet med Lenin trekker også Rødts prinsipp-program av i dag fram den positive sida av paradokset (også i kapittel 6): «I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen overta makta, og slik vil ulikheten mellom samfunnsklassene bli gradvis redusert.» Mens den motsatte sida av paradokset er mindre diskutert.

Marx’ og Lenins modell

Både Marx og Lenin var oppmerksomme på muligheten av at valgte ledere og representanter i den sosialistiske staten kunne fjerne seg fra grunnplanet og utvikle seg til nye byråkrater og karrierister. Lenins svar på dette var, etter modell fra Pariskommunen i 1871, at den nye staten måtte være organisert etter følgende prinsipper:

* Alle tjenestemenn, ikke bare medlemmene i sovjeter og andre representative organ, skulle velges i allmenne valg.

* Alle valgte organer skulle være arbeidende organer, som sto direkte ansvarlig for det de gjorde. Lenin avviste dermed den parlamentariske organiseringen.

* Alle valgte tjenestemenn og representanter skulle når som helst kunne kalles tilbake og avsettes, av dem som hadde valgt dem.

* Ingen tjenestemenn eller representanter skulle tjene mer enn vanlig, gjennomsnittlig arbeiderlønn.

De tre første punktene ble kanskje gjennomført i sovjetstaten, reint formelt. Det hjalp bare lite, når kommunistpartiet og dets ledere i praksis sikret seg all makt, og det ble nytteløst og etter hvert farlig å være uenig. Det siste punktet ble etter hvert effektivt uthulet, ikke minst ved en lang rad av formelle og uformelle privilegier for lederne i parti og stat.

Demokrati er ikke enkelt

Det er lett å fastslå at forsøket på å bygge demokratisk arbeidermakt mislyktes, både i Sovjet og i Maos Kina. Men jeg tror det er viktig å se i øynene at arbeiderklassens og flertallets mulighet til å utøve den reelle makta er grunnleggende paradoksalt, og derfor vanskelig.

For borgerlige partier og andre tilhengere av dagens kapitalistiske samfunn er problemet knapt eksisterende. For dem betyr et parlamentarisk system med frie, hemmelige valg per definisjon at samfunnet er demokratisk, og flertallet bestemmer. For dem er eiendomsretten selvfølgelig, kapitalismen bare den mest effektive måten å organisere økonomien på, og «den internasjonale konkurransen» en naturlig begrunnelse for styring etter maksimal profitt. De blir dermed blinde for den skrikende uretten i de økonomiske forskjellene, og blinde for hvordan profittstyringen driver samfunnet i gal retning. Med det utgangspunktet ser en heller ikke hvordan sosialisering inn i kapitalens tenkning bidrar til at toppskiktene i bedrifter, partier og organisasjoner utvikler seg vekk fra flertallets syn og interesser, slik vi blant annet så i de norske EU-kampene.

Men for oss, som ønsker og slåss for et annet og bedre, mer fornuftig, likere og mer demokratisk samfunn, kort sagt: for sosialismen, så er spørsmålet vesentlig.

Arbeidsdelinga avler klasseskiller

Jeg tror det første vi må minne oss selv om, er at et av grunnlagene for klassesamfunnet slik vi kjenner det, er arbeidsdelinga. Som har vært her siden jordbruket slo igjennom for rundt 10 000 år siden. Arbeidsdelinga muliggjorde utvikling av håndverk og teknologi, av hele sivilisasjonen. Men den ga også mulighet for utviklingen av en herskerklasse, og av et statsapparat som sikret herskerklassens makt. Noen ble herskere og styrte, andre ble styrt og gjorde det daglige arbeidet. Dette ga også den herskende klassen mulighet for å utbytte resten av samfunnet, og samle seg store rikdommer. Slik var det under føydalismen, og slik er det i dag. Skillet mellom verdens rikeste og fattigste er grotesk.

Jeg tror vi bør se i øynene at sosialismen ikke kan avskaffe arbeidsdelinga. Både hos Marx og Lenin er det slående at de mente den teknologiske utviklingen under kapitalismen hadde forenklet både arbeidsoppgavene i industrien og funksjonene til statsadministrasjonen – så mye at det pekte fram mot en oppheving av arbeidsdelinga i samfunnet, på sikt. Dette er et av de punktene der jeg tror begge tok feil. I industri og næringsliv ser vi det motsatte; arbeidsoppgavene har blitt mer og mer spesialisert, og blir det fortsatt. Det er de ufaglærte jobbene som forsvinner. For meg ser det ut til at det å lede bedrifter, institusjoner og organisasjoner også er blitt mer krevende med utviklingen – og ikke minst det å drive både kommuner og statsapparat. Administrasjon er et fag, og et arbeid. Og å være folkevalgt og prøve å styre og kontrollere administrative organer tar tid og krefter – det tror jeg alle som har prøvd seg i slike verv kan bekrefte.

I denne arbeidsdelinga ligger det uunngåelig en kilde til ulik fordeling av makt. Den er der selv om de som innehar administrative jobber og ledelsesfunksjoner virkelig ønsker å tjene flertallets interesser og samfunnet som helhet.

«Hvem skaffer gull i dagen?…»

På den andre siden vil det alltid være noen som må gjøre de basale jobbene i produksjonen og for å holde samfunnet i gang. I dette korona-året har hele Norge fått en påminning om hvem de er: Bønder og landarbeidere, transportarbeidere, sjuke- og hjelpepleiere, reinholdere, butikkansatte, søppelkjørere, håndverkere av alle slag, anleggs- og bygningsarbeidere, ansatte i industrien, lærere, barnehageansatte, leger og journalister… Kort sagt: Arbeiderklassen og det arbeidende folket.

Den første grunnen til at det er krevende for medlemmene av arbeiderklassen og det arbeidende folket å utøve makt over staten er nettopp at de har en jobb å gjøre, i produksjonen og samfunnet, for å holde hjulene i gang. Det begrenser tid og overskudd til å delta i diskusjoner, og til å kontrollere og lede staten.

En annen er nettopp at administrasjon og økonomi også er fag, som det kan være krevende å sette seg inn i. Det blir fort slik at de som sitter med det administrative og ledelsesarbeidet til daglig, de som «kan faget», vil legge premissene.

For det tredje er det ikke alle vanlige mennesker i arbeiderklassen som ønsker å bruke krefter på å styre samfunnet, hvis de kan slippe. Mennesker har forskjellig livssituasjon og forskjellige interesser. For politiske aktivister på venstresida er det lett å tenke at alle er som oss, og gjerne vil engasjere seg. Men for mange vil det å delta heller være et ork og et nødvendig onde. Noe de kanskje gjør hvis de ser at det er nødvendig, men gjerne overlater til andre.

Samtidig er samfunnet rundt oss fullt av bevis på at det er masse ressurser blant vanlige arbeidsfolk, som elitene og det politiske systemet i dagens samfunn neglisjerer eller ikke ser. Når en for eksempel ser på alt det arbeidet som legges ned og all den kompetansen som finnes i frivillige organisasjoner, i idrett, amatørmusikk og andre kulturaktiviteter, så er det mye å ta av.

Vi skal også passe oss for å gå på ideer om at det bare er de høyt utdannete, intellektuelle mellomlagene som er i stand til å forstå og lede samfunnet. Som oftest har de som står i produksjon og servicearbeid til daglig en bedre praktisk forståelse enn mange intellektuelle som dominerer avisdebattene.

Målet må stå fast

Disse refleksjonene er ikke et argument mot at et sosialistisk samfunn må søke å bygge på makta til arbeiderklassen og flertallet av folket. Tvert imot – jeg tror det er et helt nødvendig mål, om en skal klare å skifte ut det ødeleggende kapitalistiske systemet og skape et nytt samfunn. Men de er et forsøk på påminning om at det ligger et grunnleggende paradoks i at de som til daglig er nederst skal styre staten, og at det gjør det krevende å få til.

Hvis vi igjen går tilbake til Lenins «Staten og revolusjonen», så tror jeg Pariskommunens prinsipp om at både statstjenestemenn og valgte representanter ikke skal ha mer enn gjennomsnittlig arbeiderlønn, er og blir et godt prinsipp. Etter det jeg kjenner til styrer det prinsippet fortsatt lønna til Rødt sine valgte representanter og heltidsansatte. Det er bra, og det bør holdes fast på, som rettesnor for et framtidig sosialistisk samfunn. Å unngå privilegier er en måte å motvirke at valgte representanter fjerner seg fra det folket som har valgt dem. At valgte representanter kan kalles tilbake av velgerne, er også et godt prinsipp. De andre punktene til Lenin er ikke like opplagte, og jeg tror de kan løses på ulike måter.

Rødts prinsipprogram nevner også rotasjon i verv som et egnet middel. USAs presidentvalgsystem viser at det ikke løser all verden. Men også denne tanken peker på noe viktig: I dagens Norge er politiske verv i de fleste partiene del av en «karriere». Hvis og når folk forlater valgte posisjoner, så går de gjerne til PR-byråer eller til direktør-jobber i offentlige institusjoner og i næringslivet. Skal valgte representanter i et sosialistisk samfunn unngå å heve seg over dem som har valgt dem, må det ikke være en trussel å gå tilbake til vanlig jobb. Derfor henger utviklingen av demokratiet tett sammen med kampen for økonomisk likhet og mot nye klasseskiller.

Demokrati er et praktisk spørsmål

Spørsmålet om å ha tid og krefter til å delta i demokratiet er også avgjørende. Skal vanlige folk ha mulighet til å bidra, må arbeidstida ned. Og skal vanlige kvinners hverdagsperspektiv med i styringen av samfunnet, så må menn ta sin like del av omsorgsoppgavene.

I det daglige dreier mye seg om styring på det lokale planet – både på bedriftene og i lokalsamfunnet. Erfaringene fra sjølstyrte grupper i mange norske bedrifter, i velforeninger og andre lokale organiseringer i dagens samfunn peker framover mot de demokratiske mulighetene i et sosialistisk samfunn. En av dem som har diskutert alle disse spørsmålene best, er Kjersti Ericsson i «Den flerstemmige revolusjonen» (1991). Men i et sosialistisk demokrati må folk også ha mulighet til å forstå de store linjene i den økonomiske politikken, i investeringer og utbygginger. Det krever at saklig folkeopplysning og tilrettelegging for at alle enkelt får tak i informasjon, må bli en del av samfunnets fellesoppgaver. Hvis en ser på hvor mye som i dag brukes på unødig markedsføring, er det ingen tvil om at ressursene til det finnes.

At ikke alle vil ønske å bruke like mye av sine krefter på de demokratiske oppgavene, må et sosialistisk samfunn respektere. Ellers blir det umenneskelig. Men folk i Norge har allerede i dag en forståelse av at demokratiske rettigheter også inneholder en forpliktelse. Flertallet regner det å stemme ved stortings- og kommunevalg som en «borgerplikt». Hvis folk opplever at de også har reell mulighet for innflytelse over avgjørelser som i dag blir styrt av kapitaleiere og finansdirektører, eller tatt langt over hodet på dem, så er det grunn til å tro at også flere vil se det som en samfunnsplikt å delta i større grad.

I tillegg til den klare tilslutningen til de sentrale demokratiske prinsippene og rettighetene, trekker dagens Rødt-program fram betydningen av en aktiv fagbevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse etc., for et fungerende sosialistisk demokrati. «Det som forandrer maktforhold, er aktive mennesker som organiserer seg». Dette er veldig bra, og godt formulert. For om vi lykkes i å kjempe fram et sosialistisk samfunn, er det ikke opplagt hvordan det vil utvikle seg. Så lenge det fortsatt er klasseskiller, vil det også være klassekamp. Det vil også være andre kamper, om samfunnets vei videre. Og det vil alltid være mulighet for at de som innehar ledende posisjoner, tenker at mange vanlige arbeidsfolk er «tilbakeliggende» og ikke forstår sitt eget beste. Det kjenner vi godt fra dagens debatter, og det vil neppe forsvinne.

Derfor er det viktig at sosialister forstår paradokset som ligger i målet om en stat der arbeiderklassen har makta. Og samtidig fortsetter å kjempe for det målet. Uten illusjoner om at det er enkelt. Men også uten å vike på de grunnleggende demokratiske prinsippene. Så enkelt er det. Og så vanskelig.

 

1 https://www.akp.no/ml-historie/pdf/nks/hva_ma_gjores/hmg_2003_02.pdf

 

2020 kommer til å bli husket som året da pandemien traff oss. Det vil være helt feil å si at koronaviruset rammer alle likt, men jeg vil hevde at pandemien har utløst noen av de samme følelsene hos oss alle: sykdomsfrykt, ensomhet og stress knyttet til en uviss fremtid. Og ikke minst: en pregnant felles følelse av samtid. Disse dårlige følelsene opplever vi hver for oss, men vi deler likevel erfaringen med å føle dem. Å holde avstand har, ironisk nok, blitt et felles prosjekt. Pandemien tydeliggjør hvordan følelser er relatert til tiden vi lever i, til det sosiale og det politiske. Kanskje trenger politiske bevegelser et bedre blikk for hvordan følelser er politiske?

(En forkortet versjon av dette essayet ble trykket i Klassekampen 1. juli 2020.)

---

Av Tomine Sandal, studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Alex Motoc

 

Som for mange andre, innebar min karantenetid mer lesetid. I bokhyllen fant jeg en bok som føltes riktig å lese nå: Depression – a public feeling. I denne boken forsøker forfatter Ann Cvetkovich å finne måter å tenke på depresjon som et sosialt og kulturelt fenomen, heller enn en utelukkende medisinsk diagnose. Ikke fordi hun totalt avskriver at det finnes en medisinsk side ved depresjon, men fordi hun ønsker å stille andre spørsmål. Om depresjon og andre dårlige følelser skyldes en biologisk respons, er det likevel interessant å ta et skritt tilbake og spørre: Hvilke ulike faktorer utløser denne responsen?

Ann Cvetkovich og flere andre som arbeider med det relativt nye akademiske feltet affektteori, startet i 2001 et samarbeidsprosjekt kalt Public Feelings, som etter hvert fikk flere lokale undergrupper. Først og fremst koblet gruppen følelsen av håpløshet og skuffelse til det politiske. Arbeidet ledet til at Feel Tank Chicago, en undergruppe av Public Feelings, etablerte begrepet «politisk depresjon», som kan forklares som følelsen av at alminnelige former for politisk respons, som direkte aksjon eller kritisk analyse, ikke lenger fungerer til å enten endre verden eller få oss til å føle oss bedre.

Begrepet «politisk depresjon» åpner for å tenke nytt om dårlige følelser. Kan man tenke seg at slike følelser potensielt kan være ressurser for politisk handling? Ikke fordi dårlige følelser uten videre kan endres til positive opplevelser, men fordi følelser som desperasjon og apati kan bidra til å rette oppmerksomhet mot politiske problemer og etablere viktige politiske fellesskap. Å føle dårlige følelser kan dermed legge grunnlaget for endring. Håp er essensielt for politisk handling, men kanskje kan vi finne håp også i dårlige følelser? Vi kan leve bedre liv ved å omfavne, heller enn glatte over, dårlige følelser.

Å forstå følelser som politiske er en form for videreføring av det klassiske feministiske mantraet «det personlige er politisk». Denne holdningen til det personlige speiles i Cvetkovichs bok, som består av de ulike sjangrene memoar og kritisk essay. På denne måten skriver Cvetkovich om depresjon på en måte hvor hun både ut fra personlige erfaringer beskriver hvordan depresjon føles, og samtidig frembringer en analyse av hvorfor og hvordan dårlige følelser produseres av politiske og sosiale krefter.

Bruken av memoar-sjangeren for å belyse følelser, får meg til å tenke på andre former for offentliggjøring av personlige erfaringer og følelser i dagens samfunn. En form for vitnesbyrd som blir fyller stadig større rom finner vi på sosiale medier, for eksempel ved bruk av emneknagger som #MeToo eller #BlackLivesMatter. Her deler folk sine erfaringer og opplyser om seksuell vold og rasisme på en måte som tydeliggjør relasjonen mellom det personlige og politiske.

I disse dager er det #BlackLivesMatter som samler flest. Å jobbe mot rasisme krever ikke bare antirasistiske holdninger og visjoner, det krever også store mengder affektiv energi for å tåle skuffelser. Cvetkovich hevder at: «Epidemics of depression can be related (both as symptom and obfuscation) to long-term histories of violence that have ongoing impacts at the level of everyday emotional experience» (Cvetkovich, 2012, s. 7). Dagens Black Lives Matter-bevegelse i USA er ikke bare affektivt preget av samtidens politikk, men også 400 år med rasistisk historie, noe som bevegelsen også påpeker i sin systemkritiske retorikk.

Det er ikke mulig å snakke om rasisme uten å snakke om følelser. Grupper som er utsatt for rasisme – eller andre former for stigmatisering, diskriminering og marginalisering – opplever ofte det som kalles for minoritetsstress. Denne typen stress henger blant annet sammen med å bli møtt med en forventning om å skulle lære opp majoritetsbefolkningen, for eksempel gjennom å fortelle utbroderende om egne opplevelser med rasisme. Å fortelle om egne erfaringer og dele dårlige følelser kan være en god ting, fordi det kan bidra til å bygge fellesskap med andre som også deler de samme opplevelsene og følelsene. Men å åpne seg og fortelle om egne følelser er også enormt sårbart, og kan oppleves som en gjenoppleving av traumer.

Diskusjonen om hvordan hvite mennesker kan være allierte i den antirasistiske kampen har blitt aktualisert i lys av Black Lives Matter-demonstrasjonene. Sentralt i diskusjonen er anerkjennelsen av privilegier, og en vilje til å konfrontere seg selv med ubehagelige følelser. De færreste hvite mennesker vil identifisere seg som rasister, men faktum er at vi lever i et samfunn med strukturell rasisme. Å være en antirasist krever et oppgjør med de rasistiske samfunnsstrukturene. Det er lett for å innta en forsvarsposisjon om man konfronteres med egne rasistiske holdninger eller fordommer. Denne forsvarsposisjonen kan virke beskyttende mot ubehagelige og stressende følelser, men den blokkerer for nye innsikter og forståelser. Å være en hvit antirasist krever en åpenhet også overfor de dårlige følelsene, og en vilje til å bære ubehag.

Alle som har arbeidet med politisk organisering vet at det kan innebære mye skuffelse, og at politisk endring ofte går mye tregere enn man ønsker. Kampen for likelønn er et eksempel på en sak som fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har arbeidet for i lang tid, uten at man har sett de store fremskrittene. Da jeg ble politisk engasjert for ti år siden tjente kvinner i Norge i gjennomsnitt 85 % av det menn gjør. I dag er tallet 87 %. Tallene blir dårligere om man tar høyde for at kvinner jobber mer – ofte ufrivillig – deltid. Klimakampen er et annet eksempel på en politisk kamp hvor seirene ikke står i stil til de enorme utfordringene vi står overfor.

Jeg tror venstresidens politiske depresjon kan ha sammenheng med det Sara Ahmed, en annen affektteoretiker, skriver om revolusjonær bevissthet og følelser: «revolutionary consciousness means feeling at odds with the world, or feeling that the world is odd. […] You do not flow; you are stressed; you experience the world as a form of resistance in coming to resist a world» (Ahmed, 2010, s. 168–169).

Ahmed forklarer at den revolusjonære bevisstheten kun er mulig, dersom man også er villig til å føle stress og motstand. Hun beskriver det som å la samtiden komme under huden på deg. Det kan være å la seg engasjere av politiske saker som føles vanskelige, vonde og håpløse, og å velge å bli i det politiske selv om det politiske innebærer å kjenne på dårlige følelser. Oppmerksomhet overfor følelsenes politikk innebærer en måte å forsøke å leve med skuffelse, nederlag og tregheten politisk endring er forbundet med, samtidig som man ikke glemmer at radikal samfunnsendring er mulig.

Så hvor finner vi håpet som trengs for å fortsette? Vi kan begynne med å stoppe opp – tillate oss selv å føle dårlige følelser, dele vitnesbyrd og etablere politiske fellesskap. Politisk arbeid handler også om å rette oppmerksomhet mot aktivismens emosjonelle registre, inkludert frustrasjon og skuffelse knyttet til manglende eller saktegående endring. Når svarte amerikanere deler sorgen over å leve i et samfunn hvor deres liv ikke anerkjennes som liv, bygges en politisk bevegelse som samtidig er et følelsesfelleskap. Ved å dele sorg, skuffelse og sinne, kan disse følelsene bevege seg fra hver enkelt og utvikles til politisk handling.

Cvetkovich etterlyser nye måter å leve på – eller bevege oss fremover på – som motstand til fastlåstheten vi føler både bokstavelig og i overført betydning. Når man føler politisk depresjon, føler man at politisk endring ikke er mulig. Vi kan likevel lære mye av følelsen av at det ikke finnes alternativer. Sara Ahmed skriver:

The silly or ridiculous nature of alternatives teaches us not about the nature of those alternatives but about just how threatening it can be to imagine alternatives to a system that survives by grounding itself in inevitability (Ahmed, 2010, s. 165).

Påstanden om at forandring er umulig, sier mer om hvor truende endring oppleves for det bestående, enn hvorvidt endring faktisk er mulig. Kapitalismen styrkes om den fremstår som naturlig og uunngåelig. Men det finnes alternativer.

Først og fremst trenger vi en påminnelse om at følelser er politiske, og at dårlige følelser ikke må skyves under teppet, men brukes produktivt i politisk kamp for en bedre verden. Dette betyr ikke at alle dårlige følelser egentlig er positive eller gode, men taler for en økt bevissthet overfor sammenhengen mellom følelser og samfunn, og hvordan politikk føles. Og slik endte det å lese en bok om en depresjon – midt i en pandemi – opp med å gi meg økt tro på politisk handling. Vi er tross alt mange som føler det samme i dette drittsamfunnet.

Litteratur:

Ahmed, Sara. 2010. The Promise of Happiness. Durham: Duke University Press

Cvetkovich, Ann. 2012. Depression – a public feeling. Durham: Duke University Press

 

«Tør å føle på panikken. Velg så mellom de to hovedalternativene: forplikt deg til den mest militante og urokkelige opposisjonen som finnes mot dette systemet, eller sitt og se på mens alt sammen forsvinner ned i sluket.»1

---

Daniel Vernegg, samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.
Foto: Markus Trienke

Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en «økologisk leninisme» og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen.2 Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar.3 Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.

Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre «stormens» – Malms metafor for klimakrisa – utvikling. 1

Teori som politisk veikart

I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den4, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at «den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.»5

Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av «utydelige grafer og tåkete tenking», er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle «konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere»6. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.

Primitiv akkumulasjonog industriell kapital

De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende», skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni7.

skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.

Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.

I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang8.

I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood9, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen10, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte «enclosure»-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.

Fossil kapital som våpen i klassekampen

Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.11

Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.

Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte «en reservearme av arbeidskraft» som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass.12 Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.13

Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri14. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.

Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur

For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere ­naturens uregjerlighet.15 Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen.16 Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.

En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm17. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende ­tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.

Hvordan ser Malms politiske veikart ut?

Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. «Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992», skriver Malm, «når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter».18 I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn «litt forsiktig pirking borti markedet».19 Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.

Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det «ikke bare er latterlig, men uansvarlig» å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer20.

Med Malms ord bør veien videre for klima­bevegelsen være at den intet mindre enn «rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng» for fossilkapitalens infrastruktur21. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader22. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke «multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien», skriver han, «forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje»23.

Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at «[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger»24. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en «Green New Deal», men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!)25.

Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.

 

1 Malm, A. (2017). The Progress of this Storm. Nature and Society in a Warming World. Verso. s. 16. Min oversettelse.

2 https://jacobinmag.com/2020/06/andreas-malm-coronavirus-covid-climate-change

3 https://www.penguinrandomhouse.com/books/654307/how-to-blow-up-a-pipeline-by-andreas-malm/

4 Marx’ ellevte tese om Feuerbach. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/theses/theses.htm

5 The Progress. s. 226

6 Ibid. s. 16.

7 Fossil Capital. s. 10. Min oversettelse.

8 En tilnærming til historisk utvikling en finner eksempler på i en rekke tradisjoner. Innen den marxistiske var G. A. Cohen en fremtredende representant for et slikt syn.

9 Som begge skrev/skriver innen en tradisjon som ofte omtales som «politisk marxisme».

10 Nærmere bestemt i kapittel 26 i vol. 1.

11 Fossil Capital. s. 80. Malm anslår at kullkraft oversteg 50 prosent en gang mellom 1834 og 1838.

12 Kullkraftens fordeler i rom utlegges i kapittel 7 av Fossil Capital.

13 Kullkraftens fordeler i tid behandles i kapittel 8 av Fossil Capital.

14 Blant andre navn, som Silvia Federici, Raniero Panzieri og Harry Cleaver. En god (og den eneste engelskspråklige) gjennomgang av tradisjonens oppkomst og utvikling kan leses i Wright, S. (2002). Storming Heaven: Class Composition and Struggle in Italian Autonomist Marxism. Pluto Press.

15 Se kapittel 7 i The Progress.

16 Malm er forøvrig svært kritisk til begrepet antroposcenen, som impliserer at menneskeheten som helhet har ansvaret for klimakrisa, og foreslår derfor det alternative begrepet capitaloscenen, som uttrykkelig spesifiseres hvor ansvaret hører hjemme. Se Fossil Capital s. 391-396.

17 Ibid. s. 160.

18 Fossil Capital. s. 383.

19 Ibid.

20 Ibid. s.

21 The Progress. s. 16.

22 Se kapittel 10 i Fossil Capital for en levende og inspirerende utleggelse om generalstreiken i 1842.

23 Les Malms refleksjoner etter 2016s Ende Gelände her: https://salvage.zone/online-exclusive/the-end-of-the-road-andreas-malm-on-the-ende-gelande-protests/ Min oversettelse.

24 Ibid.

25 Bokmelding om Malms kommende bok: https://mronline.org/2020/08/06/a-review-of-andreas-malms-corona-climate-chronic-emergency-war-communism-in-t

Det er farlig å drive med lovlig politisk virksomhet i Tyrkia, spesielt for den kurdiske minoriteten, som har blitt forsøkt utsletta. I denne artikkelen får vi en presentasjon av den kurdiske progressive bevegelsen i Tyrkia, både ideologisk og organisatorisk, og tre viktige områder for denne bevegelsen: demokrati nedenfra, kvinne­frigjøring og økologi.

---

Johan Petter Andresen, medlem av Rødt Grünerløkka og Solidaritet med Kurdistan
Foto: Rasande Tyskar / Flickr

Alle som deltar i lovlig politisk virksomhet i Tyrkia, risikerer fengsel, tortur og død. Tyrkia har aldri hatt en demokratisk revolusjon, slik vi i Norge opplevde for over 100 år siden. Særlig har den kurdiske minoriteten på over 20 millioner fått merke Tyrkias kvasi-demokrati. Ved siste lokalvalg i mars 2019 vant det progressive Folkenes demokratiske parti (HDP) 65 distrikter/kommuner. Nå er det bare 19 borgermestere igjen. Resten fikk enten ikke tiltre eller har blitt avsatt, og staten har enten gitt oppdraget til det nest største partiet, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), eller utpekt en administrator som dikterer i tråd med AKPs politikk.1

Mange av de avsatte politikerne sitter i fengsel anklaget for støtte til terrorisme. Tyrkia har overfylte fengsler og sliter med å få bygd nok til det stadig økende antallet som er rundt 300 000 innsatte. Nå i april 2020, under korona-epidemien, slippes flere titusener fanger ut av fengsel for å hindre massedød. Men det er de vanlige kriminelle som slippes ut, ikke de politiske fangene som utgjør mange titusener.2

Utslettelse

Helt siden danninga av Tyrkia i 1923 har staten ført en politikk for å utslette kurderne. Denne målsettinga er umulig å oppnå, da kurderne er for mange og for livskraftige. De har ført kontinuerlig motstandskamp mot alle tiltak som staten har kommet med. Men motstandskampen krever ofre. Utallige lovlige folkelige organisasjoner og politiske partier har blitt forbudte. Mange titusener er drept og lemlesta. Mange tusen landsbyer er jevna med jorda og beboerne tvangsflytta. Arbeidsløsheten i de kurdiske områdene er skyhøy. Da jeg var i Diyarbakir i sørøst-Tyrkia i 2019 (byen heter Amed på kurdisk, men alle navn på byer og tettsteder i den kurdiske delen av Tyrkia har fått påklistra tyrkiske navn) fortalte min tolk i forbifarten at så å si alle kvinnene hun kjenner i byen, går på angstdempende medisin. Dette skyldes den brutale framferden til politiet og militæret som plutselig stormer inn i en leilighet midt på natta i en razzia. Eller plutselige arrestasjoner av folk rett fra gata uten grunn. Jeg så med egne øyne hvordan byen var overfylt med politi og militære. Det ga inntrykk av en beleira by under okkupasjon.

PKK

I denne atmosfæren kjemper den progressive bevegelsen, som prøver å jobbe mest mulig legalt, men som naturligvis tvinges til å jobbe illegalt, for å utvikle demokrati nedenfra. Den moderne kurdiske motstanden fikk en avgjørende nydanning med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i syttiåra. PKK, som var illegalt fra første dag, prøvde å kombinere legal kamp, illegal og væpna kamp fra starten. I 1984 begynte de en geriljakrig etter langvarige forberedelser. Men målsettinga om en egen kurdisk nasjonalstat ble forlatt som en del av oppsummeringene etter falitten til sosialismen i Sovjetunionen og Kina.

Som et resultat av omlegginga av ideologien og politikken, ble nye organer med nye programmer etablert på begynnelsen av 2000-tallet. Det viktigste fellesorganet nå er De kurdiske fellesskapenes forening (På kurdisk: Koma Civakên Kurdistan), (KCK) som har en egen «kontrakt» som baserer seg på demokratisk føderalisme, og som beskriver hvordan både masseorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, partier og kooperativer (kommuner) skal fungere i kurdiskdominerte områder og i diasporaen. PKK er den viktigste organisasjonen i KCK. KCK må operere i hemmelighet.3

Ny ideologi

Nasjonalstatstankegangen er oppsummert som en kapitalistisk tankegang som viderefører en undertrykkerstat og nasjonalsjåvinisme. Målsettinga er ikke å erobre nasjonalstaten og bygge opp en sosialistisk nasjonalstat, men å bygge opp demokratiske strukturer nedenfra her og nå, og over tid svekke statens posisjon til fordel for et folkelig organisert demokrati. Mange av de folkelige organisasjonene, også de legale organisasjonene, særlig i de kurdiske områdene, har nå lagt om politikken og ideologien i samme retning. Endringene gjelder ikke bare Tyrkia, men også progressive organisasjoner og partier i Syria, Irak og Iran. Også internasjonalt er det en voksende oppslutning om denne strategien. Vil den lykkes? Eller er den en blindvei? La oss se litt nærmere på hva den innebærer.

Folkenes demokratiske parti (HDP)

Det viktigste spørsmålet er altså et flerstemmig demokrati nedenfra. Dette innebærer at organisasjoner dannes for alle slags grupper av mennesker for å sikre at de er organisert og kan utvikle seg som gruppe, og at de kan få innflytelse som gruppe i den generelle bevegelsen. I og med at man vil sikre mest mulig demokratiske vedtak der alle blir hørt, er man opptatt av mest mulig konsensus. Utover 2000-tallet, etter hvert som de nye ideene spredte seg, slutta stadig flere organisasjoner opp om de nye ideene. I 2011 kom mange organisasjoner sammen og danna Folkenes demokratiske kongress (Halkların Demokratik Kongresi, HDK). I 2012 danna HDK det parlamentariske partiet HDP.

Da HDP ble stifta, bragte det sammen en brei koalisjon av kurdiske og tyrkiske venstrepartier, men også ulike organisasjoner for minoriteter, representanter for sivilsamfunnet, økologiske bevegelser, fagforeninger, LHBTQ-bevegelser og kvinneorganisasjoner. Totalt deltok 37 ulike partier og organisasjoner på stiftelseskongressen. HDP organiserer seg på en slik måte at alle slags minoriteter og masseorganisasjoner blir representert i styrende organer. Det samme gjelder prosessen med å velge delegater til lokale og nasjonale valg.4

Kvinnefrigjøring

En sentral tese er at det viktigste enkeltspørsmålet for menneskehetens frigjøring er frigjøringa av kvinnene. Dette begrunnes blant annet med at det var nettopp kvinnenes verdenshistoriske nederlag i den neolittiske perioden som var begynnelsen på patriarkatet, klasseundertrykkinga og undertrykkerstaten. Det er altså først når kvinneundertrykkinga er nedkjempa at menneskeheten kan bli fri fra all undertrykking. Denne holdninga gir omfattende konsekvenser for organiseringa av kampen. Organisasjonene har kvinnekvotering, medledersystemet med begge kjønn representert i alle ledelsesposisjoner, særegen kvinneorganisering i alle organisasjoner (inklusive militære organisasjoner), og i noen organisasjoner har kvinneorganiseringa vetorett over vedtak fatta i organ der begge kjønn er representert.

En nyvinning innafor for eksempel HDP er kvinneforsamlinger. Disse er uavhengige, men likevel en del av HDPs strukturer. Alle kvinnekandidatene til allmenne valg blir utpekt av kvinneforsamlingene som har sitt eget partiprogram og vetorett i alle HDP-vedtak som angår kvinner.5

Økologi

Et tredje område med høy prioritet er økologi. Bevegelsen legger stor vekt på å utvikle mest mulig sjølforsyning og kjemper mot det som PKKs grunnlegger Abdullah Öcalan kaller industrialisme, som kort fortalt er kapitalistisk industriell vareproduksjon og industrielt jordbruk. Kampen mot et kjøpesenter til forsvar for Geziparken i Istanbul i 2013 var en viktig hendelse som brakte sammen den kurdiskdominerte demokratibevegelsen og miljøbevegelsen. Kooperativer, småbønder, håndverkere, lokale småkapitalister osv. får støtte mot storkapitalen.6

Til tross for omfattende forfølgelse har HDP evna å etablere seg som et landsomfattende parti som også omfatter store deler av tyrkisk venstreside. For eksempel fikk HDP 7 av 88 representanter i Istanbul ved det nasjonale valget i 2015. De kurdiskdominerte områdene i sørøst er likevel bastionen.7

Etter 2016 har Tyrkia gått enda mer i retning fascisme med enda hardere og mer åpen undertrykking. Ved lokalvalget høsten 2019 lot HDP være å stille kandidater i områder der de sjøl ikke hadde vinnersjanser, men der det sosialdemokratiske partiet Det republikanske folkepartiet (CHP) hadde sjanse til å vinne. En slags antifascistisk valgtaktikk. Dette førte til et begredelig nederlag for AKP i Istanbul og andre større byer i vestre Tyrkia.

Alternative strukturer

I de kurdiske områdene jobber de demokratiske kreftene med å bygge opp både en alternativ økonomi, politiske strukturer med folke- og kvinneforsamlinger og alternativ kultur midt i denne fasciseringen. For eksempel prøver man å starte små kollektiver som produserer blant annet grønnsaker. Man organiserer språkkurs og kulturkurs for å styrke den kurdiske identiteten. Man utvikler ulike former for demokratiske organisasjoner som kjemper for å ivareta ulike minoritetsrettigheter. ­Staten slår hardt tilbake. Faktisk blir folk fengsla for en twittermelding mot Tyrkias invasjon i Syria. Tidligere borgermester Nalan Özaydın ble i retten i år anklaget for støtte til terrorisme og som bevis ble hennes støtte til et kvinnekontrollert grønnsakskooperativ.8 Den samme anklagen går igjen – støtte til terrorisme(!). Staten utnytter det mislykka kuppforsøket til å slå ned all opposisjon. Over 600 000 har vært under etterforskning siden kuppforsøket i 2016, hvorav de aller fleste over hodet ikke har noe med kuppmakerne å gjøre, men beskyldes for å være med i væpna organisasjoner.

Geriljakrig

Samtidig fører PKK, som er utpekt som terrororganisasjon av blant annet USA og EU, væpna kamp med egen kvinnegeriljahær, ungdomsorganisasjon, geriljahær og bygerilja9 for begge kjønn og jobber i hemmelighet over hele Tyrkia. Det antas at PKK har mellom 4 000 og 30 000 soldater og, antar jeg, mangegangeren i antallet medlemmer. Over 10 000 av de fengslede i Tyrkia er medlemmer av PKK.10

Holdninga til både den legale og den illegale demokratiske bevegelsen er at kampen er langvarig, at det ikke er de som lever nå som vil oppleve de samfunnsforholda de kjemper for. Blant aktivistene er holdninga at det å yte motstand er sjølve meninga med livet. Det er det kollektive målet og fellesskapet som betyr noe. Ens eget liv gir kun mening hvis det vies til kampen for menneskenes frigjøring.

Sluttnoter

1 https://www.al-monitor.com/pulse/originals/2020/04/turkey-kurdish-movement-left-only-third-of-election-gains.html

https://www.evrensel.net/haber/400576/hdpnin-kazandigi-65-belediyeden-40ina-kayyum-atandi

2 https://www.aljazeera.com/news/2020/04/turkey-free-prisoners-curb-coronavirus-200414062852220.html

3 https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union

4 https://en.wikipedia.org/wiki/Peoples%27_Democratic_Congress

https://jacobinmag.com/2019/03/turkish-local-election-hdp-erd

https://english.alaraby.co.uk/english/comment/2015/6/10/the-success-story-of-turkeys-kurdish-hdp-party

https://en.wikipedia.org/wiki/November_2015_Turkish_general_election

https://mesopotamia.coop/hdp-mayor-terrorism-charges-green-beans/

https://anfenglishmobile.com/news/civil-defense-units-yps-and-yps-jin-launch-revenge-offensive-43559

https://military.wikia.org/wiki/Civil_Protection_Units

https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/866092/Turkey_country_policy_and_information_note_Kurdistan_workers_party__PKK__February_2020.pdf

https://ahvalnews.com/pkk/turkeys-claims-pkk-demise-exaggerated

 

 

Hvilken rolle spiller kvinner i den kurdiske kvinnekampen? Er det bare som YPJ-soldater i kampen om Kobanê, eller har de en større historie? I denne artikkelen blir vi kjent med den en radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava.

---

Marie Sørhaug, sentralstyremedlem og leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Kurdishstruggle / Flickr. Kurdisk YPJ-soldat.

Det har lenge vært et tema for debatt blant kritiske, feministiske akademikere og aktivister at kvinner ofte er avgjørende for en revolusjon eller frigjøring, men med en gang målet er oppnådd vil kvinner ofte oppleve en backlash – da mange bevegelser nedprioriterer det såkalte kvinnespørsmålet for den angivelige større kampen. I konføderasjonen Nord- og Øst- Syria (også kjent ved det kurdiske navnet Rojava) pågår det en kvinnerevolusjon, midt i et område prega av krig. Mange har kanskje sett bilder av de kurdiske kvinnene som har stått fremst på barrikadene mot fascistiske organisasjoner og undertrykkende stater, som da slaget om Kobanê sto, da flere tusen kvinner tok opp kampen mot Den islamske staten (IS), kjent for femicide, voldtekt som våpen og tok kvinner til sexslaver. Men, den kurdiske kvinnekampen har en historie som går mye lengre tilbake i tid enn 2014 og den kurdiske kvinnekampen er så mye utover egne forsvarsgrener – den har også sin egen ideologi og praksis. 

Kurdere og Kurdistan

Navnet Kurdistan (Kurdernes land) dukker for første gang opp i arabiske skrifter i det 12. århundret. Kurderne er en folkegruppe som bor i de områdene som kalles Kurdistan: i det nordlige Irak, det nordvestlige Iran, det sørøstlige Tyrkia og det nordøstlige Syria. I tillegg til en kurdisk diaspora i Europa. Man regner med at det er rundt 35–40 millioner kurdere til sammen hvor rundt 20 millioner bor i Tyrkia, 10 millioner i Iran, 7 millioner i Irak og 2 millioner i Syria. I ingen av disse statene er kurderne majoritetsbefolkning.

I denne artikkelen om kurdisk kvinnekamp vil jeg fokusere på den radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava. Av de fire kurdiske delene er det også Bakur som har hatt en særegen, organisert kvinnebevegelse lengst.

My Whole Life Was a Struggle

Flere kurdiske feministiske akademikere har argumentert for at den væpnede kampen til PKK (Partîya Karkerên Kurdîstan – Kurdistans arbeiderparti) og de pro-kurdiske partiene har vært sentral for mobiliseringa av kurdiske kvinner. I første bind av selvbiografien til Sakine Cansız, My Whole Life Was a Struggle, skriver hun om sin politiske oppvåkning og stiftelsen av PKK. Cansız ble født i 1958 i Dersim. I 1938 gjennomførte den tyrkiske staten en massakre hvor 10 000–15 000 mennesker ble drept, etter at befolkninga hadde protestert mot nye lover innført av den da unge tyrkiske staten. Rundt 11 600 personer ble tvangsflyttet til de vestlige delene av Tyrkia. De protesterte mot en omfattende assimileringspolitikk hvor kurdisk språk, kultur og historie skulle fjernes, og hvor målet var å skape en homogen tyrkisk stat. Noen år etter massakren fikk byen det nye tyrkiske navnet Tunceli som et ledd i «tyrkifiseringsprosessen». Dersim er det kurdiske navnet på byen. Både den gang da og nå er Dersim kjent som et sted for opprør, og det var dette som var bakgrunnen for Cansızs oppvekst hvor hun senere kommer i kontakt med den kurdiske frigjøringsbevegelsen først. I 1978, 20 år gammel, er hun medstifter av PKK, sammen med en annen kvinne. Cansız ble fengslet bare to år senere og blir sittende fengslet i 12 år, men det politiske arbeidet fortsetter både innafor og utafor fengselsmuren.

Çağlayan peker på hvordan diskursen rundt kurdiske kvinner endrer seg fra den nasjonalistiske diskursen på sent 1800-tall og tidlig 1900-tall, hvor kvinner figurerer mest som symboler og markører for en kurdisk identitet som blir framstilt som annerledes og moderne. Senere utover 80-tallet blir kvinners plass i det offentlige viktig og deres politiske mobilisering får en viktig rolle i de ideologiske og politiske tekstene. Utover 90-tallet blir også kvinnekamp og likestilling viktigere innenfor den kurdiske bevegelsen, når man ser at den aktive deltakelsen av kvinner både som politikere, aktivister og geriljasoldater øker. Cansızs liv er på mange måter et godt bilde på dette. Tiden hun sitter fengslet, bruker hun på skolering og organisering av andre kvinner, før hun blir en del av geriljaen til PKK da hun slipper ut, og deretter blir sendt til Europa for å drive politisk arbeid der. 

Fra Bakur til Jinwar

Kvinnefrigjøring får som nevnt etter hvert en viktigere rolle i den kurdiske frigjøringskampen og blir i seg selv et sentralt mål. Kvinner i den kurdiske bevegelsen trekker både fram sin egen kamp for å sette kvinnekamp på dagsorden, samtidig som de refererer til Öcalan sine tekster. Abdullah Öcalan, som til tross for at han sitter isolert og fengslet fortsatt regnes som den kurdiske frigjøringsbevegelsens leder, har også skrevet om kvinnefrigjøring. Han introduserte begrepet jineolojî i 2003, som kommer av det kurdiske for kvinne (jin) og lojî, som er en form av det greske ordet logos, for kunnskap. Jin er avledet fra det kurdiske ordet jiyan som betyr liv. Han skiller jineolojî fra (den vestlige) feminismen og kritiserer den for å være for snever i sin ideologi, selv om han anerkjenner at det har vært viktig for å sette fokus på kvinners situasjon gjennom historien. En kritikk går for eksempel på kunnskapsproduksjon, ved at historiefaget ikke har klart å synliggjøre kvinnens posisjon gjennom tidene. Men det er også en helhetlig samfunnsideologi: «et samfunn kan ikke bli fritt uten at kvinner er fri» (Öcalan, 2017, s. 89). Det er tett koblet opp mot Öcalans konsept om demokratisk konføderalisme, og tar også for seg økonomi, natur-samfunn relasjoner og styresett.

Ut fra dette ideologiske bakteppet har det vokst fram en rekke ulike måter å praktisere dette på. Blant annet praktiseres co-lederskap, hvor det i organisasjoner innenfor den kurdiske bevegelsen med både menn og kvinner skal være delt lederskap på alle ­organisatoriske nivå innenfor organisasjonen. Det vil si at hver lederposisjon skal ha en mann og en kvinne. Den kvinnelige co-lederen er valgt av bare kvinnene, mens den mannlige co-lederen er valgt av både menn og kvinner. I tillegg til dette er det egen kvinnekvotering. Slike tiltak fører fram: i valget som var i Tyrkia i juni 2018 var det 40 % kvinner blant HDPs representanter. Blant AKPs (Erdogans parti) og CHPs representanter var andelen 15,8 % og 15,8 % henholdsvis, og totalt i parlamentet var andelen 17,5 %. 

I Afrin i 2016, en del av selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria før okkupasjonen av den tyrkiske staten, var 65 % av sivilsamfunnet, politiske og militære institusjoner selvorganiserte kvinner. I alle institusjoner hvor begge kjønn deltar er det en egen kvinnekvote på minst 40 %. Det vil si at i hvert råd, lederskap, rett og lignende må det være minst 40 % kvinner. I selvstyremyndighetene har man også innført egne kvinneakademier og forsvarsenheter (YPJ, nå en del av SDF). Lover mot diskriminering, tvangsekteskap og polygami har blitt vedtatt. Det har blitt etablert en egen landsby bare for kvinner og barn i de selvstyrte områdene: Jinwar. Den ble offisielt åpnet 25. november 2018 og skal gi kvinner et trygt sted å bo uten vold og undertrykkelse, og er basert på jineolojî, økologi og selvberging. Det er ment som et eksempel for en løsning for hvordan kvinner kan organisere seg og leve sammen – og være et alternativ til det patriarkalske systemet (se jinwar.org).

Men, både Jinwar og den kurdiske kvinnebevegelsen har vært utsatt for mange angrep, både i Syria, Tyrkia og i Europa. Jinwar ble midlertidig evakuert da den tyrkiske invasjonen i Nord- Syria startet sist oktober, og Hevrin Khalaf, som var generalsekretær i Syrian Future Party ble i oktober 2019 likvidert av tyrkiske leiesoldater i et angrep som Amnesty International har omtalt som krigsforbrytelser. I 2013 ble Sakine Cansız, sammen med Fidan Doğan og Leyla Şaylemez, som også var kurdiske kvinneaktivister, henrettet i Paris. Ingen har blitt dømt for drapene. Kvinneorganisasjoner som the Free Women’s Congress (KJA), den største paraplyorganisasjonen i Tyrkia og Nord-Kurdistan for kvinnebevegelsen, har blitt stengt av den tyrkiske staten. Men til tross for disse angrepene fortsetter kampen, både i Kurdistan og i diasporaen, og den bevegelsen jeg har lært å kjenne, gir ikke opp selv om det kommer stadig nye angrep.

Tittelen på denne artikkelen, Jîn, jîyan, azadî! (på norsk: Kvinne, livet, frihet!) er et mye brukt slagord på kurdisk som du ofte hører på demonstrasjoner. Det kan ikke bli noe frihet uten kvinnefrigjøring, hverken for kurdere eller andre.

Blant kildene:

Burç, R. (2019). One state, one nation, one flag—one gender? HDP as a challenger of the Turkish nation state and its gendered perspectives. Journal of Balkan and Near Eastern Studies, 21(3), 319–334. https://doi.org/10.1080/19448953.2018.1497755

Çağlayan, H. (2012). From Kawa the Blacksmith to Ishtar the Goddess: Gender Constructions in Ideological-Political Discourses of the Kurdish Movement in post-1980 Turkey. Possibilities and limits. European Journal of Turkish Studies. Social Sciences on Contemporary Turkey, 14. http://journals.openedition.org/ejts/4657

Çaha, Ö. (2011). The Kurdish Women’s Movement: A Third-Wave Feminism Within the Turkish Context. Turkish Studies, 12(3), 435–449. https://doi.org/10.1080/14683849.2011.604211

Cansiz, S. (2018). Sara: My Whole Life Was a Struggle. Pluto Press.

Dirik, D. (2017). Self-Defense Means Political Autonomy! The Women’s Movement of Kurdistan Envisioning and Pursuing New Paths for Radical Democratic Autonomy. Development, 60(1), 74–79. https:doi.org/10.1057/s41301-017-0136-3

Knapp, M., Flach, A., & Ayboga, E. (2016). Revolution in Rojava: Democratic Autonomy and Women’s Liberation in Syrian Kurdistan. Pluto Press.

Öcalan, A. (2017). Liberating Life: Woman’s Revolution. I The Political Writings of Abdullah Öcalan: Kurdistan, Women’s Revolution and Democratic Confederalism (s. 57–96). Pluto Press.

 

Verdens helseorganisasjon kom i 1978 med en erklæring, Alma Ata-deklarasjonen 1, som sier at helse er et offentlig ansvar. Jeg vil starte med å ta oss tilbake til 1994, som var året da vi i Sør-Afrika fikk frigjøring. Vi vant frigjøringskampen etter tre hundre og femti år med rasisme, kolonialisme og apartheid.

Denne artikkelen er en lett redigert versjon av et foredrag Mark Heywood holdt på et webinar for Transnational Institute 22. april 2020.

---

 

Illustrasjon: Laura Makaltses
Av Mark Heywood, direktør for SECTION27 som ble dannet i mai 2010. Det er en av Sør-Afrikas mest betydningsfulle, post-apartheid menneskerettighetsorganisasjoner.
Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder i Forlaget Rødt.

Etter at vi vant, var et av de første områdene som vi ønsket å ta opp, ulikhet i helsetilbud. Helse var et viktig kjennetegn på diskrimineringen. I spørsmålet om ulikhet i helsetilbud var spørsmålet om ulik tilgang til livreddende og sykdomsbekjempende medisiner samt å få tilgang til forebyggende medisiner det viktigste. Men dessverre, nesten i samme øyeblikk som vi fikk vår frihet og planla vår politiske frihet, så greide USA og andre utviklede land og farmasøytiske selskaper å endre dette ved å opprette World Trade Organization.

I januar 1995, og da spesielt gjennom TRIPS-avtalen(Avtalen om handelsrelaterte aspekter av intellektuelle rettigheter og patenter), fikk vi en streng beskyttelse av de farmasøytiske selskapenes rettigheter, og avtalen ville kvele motstanden og ta et nakketak på befolkningen. Som aktivister og som frihetskjempere visste vi ikke om det de kalte TRIPS ,ikke en gang WTO kjente vi til å begynne med. Jeg tror vi hadde sovet litt eller kjempet andre kamper da det skjedde, men det ble tydelig for oss da regjeringene våre forsøkte å endre lovgivning for å tillate medisinerkopier for å gjøre medisiner rimeligere.

Bevisstheten vår ble ytterligere styrket da AIDS-epidemien i Sør-Afrika begynte, noe som førte til at mange mennesker ble syke og alt for mange døde. Da våre regjeringer forsøkte å endre lovgivningen, tok 39 legemiddelfirmaer regjeringen til retten. Da vi prøvde å få tilgang til AIDS-medisiner, fant vi ut at AIDS-medisiner var så dyre at de bare var tilgjengelig for en, to eller tre personer, de rikeste menneskene i Sør-Afrika. Andre mennesker som levde med HIV, ville dø på grunn av AIDS.

Og i løpet av de siste 20 årene har tre millioner mennesker her i landet dødd på grunn av AIDS. Ingen av dem fordi medisinene ikke fantes, men prisen var uoverkommelig. Ett budskap jeg vil komme med i denne diskusjonen, er at til tross for hva kapitalen sier om ressurser, penger og lobbyvirksomheten som disse selskapene driver, så er folk sterkere når vi blir organisert. Farmasøytiske selskaper er ikke uovervinnelig.

I 1999 startet vi med 10 personer, en organisasjon kalt Treatment Action Campaign, for å delta i kampen om prisen på medisin. Det er ikke tid til å gå inn i detaljene i den kampen, men det var en kombinasjon av sosial mobilisering av fattige og av arbeiderklassen som trengte tilgang til medisiner, samt at vi hevdet at helse er en rettighet for alle mennesker i verden. Vi brukte loven og Grunnloven der det var mulig. Sammen med media gjorde vi spørsmålet om farmasøytiske selskaper som forårsaker død, til et moralsk spørsmål også for de menneskene som har råd til medisiner.

Jeg vil også si at selv om frontlinjen i den kampen var Sør-Afrika, var den hele tida global. Vi kjempet sammen med aktivister i Brasil, i India og med aktivister fra mange andre land i verden. Jeg tror at vi i tre–fire år, på slutten av 1990-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet, viste at organiserte mennesker var mektigere enn legemiddelfirmaene. Vi tvang WTO til å godta Doha-erklæringen, om intellektuell eiendom og helse. Denne erklæringen om TRIPS-avtalen og folkehelse er veldig, veldig viktig, nå i sammenheng med Covid 19. Erklæringen aksepterte at stater og regjeringer kan utstede obligatoriske lisenser når krisesituasjoner i folkehelsen krever tilgang til livreddende medisiner. Men, selvfølgelig, det er ikke nok for oss. Vi ønsker ikke bare rett til tilgang til medisiner i tilfeller der det er en nødssituasjon, men at alle medisiner må være rimelige. Vi ønsker ikke å måtte kjempe for hver eneste medisin for å få tilgang til helsetjenester. Men likevel, det var en viktig seier, og det var flere i hele Afrika. Vi, sammen med India, tvang fram en del frivillige lisenser som reduserte medisinprisen. Og det var en kamp rundt HIV, som har endret utviklingen i AIDS-epidemien og reddet millioner av liv.

På midten av 2000-tallet gikk vi fra å kjempe globalt på en koordinert måte, men opplevde tilbakeslag. India måtte ta sin kamp. Sør-Afrika måtte ta sin kamp. Brasil måtte ta sin kamp. Vi gikk videre til andre saker. Legemiddelfirmaer var i stand til å omgruppere seg, omorganisere seg. De innså at de var sårbare. De skjønte at de ble fulgt nøye med. Jeg tror det var i årene fra 2006, 2007 det skjedde. Selv om vi kan ha hatt en seier her og der, så greide legemiddelfirmaene nok en gang å snu, så de kunne utøve sin makt og bestemme.

Situasjonen vi står overfor i dag, er at mens HIV-medisiner og liknende medisiner i utviklingsland er veldig rimelige, gjelder det ikke alle medisiner. I Sør-Afrika dør folk av kreft fordi de ikke har råd til medisiner. I mange andre land dør folk av kreft og mange andre sykdommer fordi det å diagnostisere er for dyrt, fordi de er patentert.

Vi er nå tilbake i omtrent samme situasjon som vi befant oss på slutten av 1990-tallet, så det er på tide å omgruppere og styrke vår argumentasjon om det kritisk viktige: tilgang til medisiner.

Når angrepene på Verdens helseorganisasjon (WHO) nå kommer, må vi framheve at helse er en menneskerett. Mange av landene våre har ratifisert den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og helse er tatt inn i grunnloven vår. Hvis det står i lovene våre, må det bety noe. Det må bli en plikt for regjeringene til å handle mot profittering og private interesser når de hindrer retten til tilgang til helsevesenet. Vi må erkjenne at når vi snakker om et universelthelsevesen og en universell kvalitet, så kan vi ikke snakke om privat helse. I samme åndedrag må dugarantere folk fruktene av vitenskap, medisinsk utvikling og medisinsk forståelse.

Så jeg vil avslutte med si noe om krisa som vi er i i dag. I vårt land er vi (19. april) bare i begynnelsen av den nasjonal Covid 19-epidemien når det gjelderantall infeksjoner Antall dødsfall er fremdeles relativt lavt. Men vi er redde fordi helse ikke blir behandlet som en rettighet, selv om det står i grunnloven vår, og fordi vi har høye nivåer av ikke-smittsomme, underliggende, sykdommer. Der hvor mennesker og myndigheter ikke har tilgang til medisinene, ikke har tilgang til den medisinske teknologien, kan Covid 19 med infrastrukturen vi har i Afrika og i alle utviklingsland, føre til mye større ødeleggelse og død og elendighet enn det vi har sett til nå og som vi ser i Europa og USA. Vi kjemper så hardt vi kan, og nå er vår kamp å bruke verktøyene vi har, for å forhindre smitte, for å forhindre spredning.

Så langt helsevesenet vårt. Men det er et poeng at det vil komme en vaksine for Covid 19, og det vil være behandling for Covid 19. Vi vil komme til et punkt hvor spørsmålene om tilgang og rimelighet og patenter rundt disse, er avgjørende for hvordan denne epidemien bekjempes. Det vi ikke har råd til, er å vente til vaksinen er utviklet og å slutte å stille spørsmål om tilgang og om patenter allerede nå.

Vi må sette dette spørsmålet på dagsordenen og kreve at det er universell tilgang, ikke bare til vaksinen når den er utviklet, men til kunnskapen og forståelse når denne kunnskapen og forståelsen utvikles. Det skal ikke være privat profitt på disselegemidlene. Denne vaksinen er som med HIV-medisinene, som med kreftmedisiner, som med nesten alle medisiner, at det er gjennom offentlige investeringer og offentlig forskning at vi får disse gjennombruddene – som deretter blir overtatt av private for å ta ut profitt.

Helsetjenester er ikke til salgs. Legemiddel gigantene skal ikke få tilbake i sin gamle posisjon. Når vi først har overvunnet denne krisen, denne umiddelbare krisen, må helsetjenester være en rett over hele kloden, ikke for privat profitt og til privat fordel.

1 Alma Ata deklarasjonen (vedtatt i 1978):

5. Governments have a responsibility for the health of their people which can be fulfilled only by the provision of adequate health and social measures. A main social target of governments, international organizations and the whole world community in the coming decades should be the attainment by all peoples of the world by the year 2000 of a level of health that will permit them to lead a socially and economically productive life. Primary health care is the key to attaining this target as part of development in the spirit of social justice.

Med krise meiner me vanlegvis ein vanskeleg situasjon som vil gå over. No er det helsekrise, pleiekrise, medisinkrise, økonomisk krise, industrikrise, arbeidsplasskrise, fattigdomskrise, flyktningkrise. Men det går ikkje over. Oppvarminga, artsutryddinga, naturraseringa, havstigninga og erosjonen vil halde fram. Nye pandemiar vil kome, kanskje i år og kanskje ikkje før om ti eller tjue år. Det me no kallar kriser, er truleg framtidas normalsituasjon.

---

Olav Randen, småbrukar, skribent og bokutgivar
Foto: Martin Sanchez

Nye patogen

Av mikrobar er 999 like, men mikrobe tusen ørlite ulik dei andre. Ulikskapen gjer at han kan vandre frå til dømes flaggermus til menneske, eller at han overlever i nye miljø, i industrifjøset eller på sjukehuset. Der, med mange vertar og utan konkurrentar av eigen art, kan han bli til millionar mikrobar. Då er det oftast irreversibelt. Det finst ingen veg attende til før influensaviruset og heller ikkje til tida før korona-viruset.

Svartedaude-basillen brukte 18 år frå Kina til Bergen. Kolerabakterien trong på 1800-talet 6 år frå Gangesdeltaet til England. No kan patogen via flypassasjerar eller varetransportar nå heile verda på nokre timar. Me ristar kloden saman til eit einaste økosystem.

Nye tankar

Det folk tenkjer, sjølve tankelovene, er stifta der oppe, skreiv August Strindberg. Men stundom raknar det for dei der oppe. Det skjedde i Norge rundt 1930. Det vart ikkje kommunisme av det, men det vart eit betre samfunn og eit samfunn meir nedanfrå, med kriseforlik, aktiv innsats for å få heile folket i arbeid og front mot fascismen. Det skjedde igjen, iallfall eit stykke på veg, frå sist på 1960-talet og i vel eit tiår frametter. Folk protesterte mot krig og arbeidde for miljøvern, solidaritet, nasjonalt sjølvstende, jamstilling mellom kjønn og arbeid der folk vil bu. Politikk vart endra.

Så lykkast dei der oppe i å ta att styringa over folks tenking. Dei siste 40 åra har protestar mot marknad og globalisering prella av. No er andre tankar igjen liv laga, tankar om at økologi er viktigare enn økonomi, tankar om likskap, beredskap, solidaritet og vanlege folks behov.

Spørsmålet for parti til venstre er om dei vil vere ein del av desse tankestraumane. Vil dei setje samfunn nedanfrå som mål? Vågar dei å seie at skiftet blir grønt berre om me avviser vekst som primæroppgåve? Vågar dei å vedgå at ei betre framtid krev innsats og slit? At det ikkje er sikkert arbeidsdagane blir stuttare og lettare?

Me har dei siste femti åra øydelagt så mykje og gjort oss så avhengige av andre. Meir og meir har dette landet omstilt seg til nokre få næringar, olje, fiskeoppdrett, turisme og apparatet rundt det. No dett utanlandsturismen saman, oppdrett av rovfisk som laks og aure er ikkje ei vekstnæring, korkje til havs eller i landanlegg, og me må velje olje eller klima. Mykje av vårt næringsliv er som gruvedrift. Når gruva er tom, pakkar selskapet saman og finn ny natur og nye menneske å misbruke.

Den vidopne økonomien Støre og DNA rosar, er vår vanlagnad. Og det finst ingen kvikkfiks.

Nye tiltak

Norge manglar arbeidsplassar, men ikkje arbeidsoppgåver. Me bør produsere meir av eigen mat og gjere det innanfor naturens toleevne. Me treng meir industrielle basisvarer, og me treng ein fleksibel industri, som kan produsere munnbind når det trengst og reservedelar til maskinane våre når det må til. Me må bearbeide vår eigen fisk og landbruksmat. Me må rassikre vegar, jernbaneliner, hus, straum-, vatn- og kloakkanlegg. Me har forfalne felleshus som skular, kyrkjer og museum. Me treng fleire folk i undervisning, barneomsorg og aller mest helse. Me må lære oss å reparere skor og klede og maskinar og bilar framfor å kjøpe nytt og billig frå Asia.

Me til venstre har ei oppskrift dei andre manglar. Det er å byte ut mest mogeleg av dagens marknadsøkonomi med planøkonomi, der me held oss innanfor naturens toleevne, der me bruker all arbeidskrafta me har, der me prioriterer mat, medisinar, helsetenester, undervisning, omsorg og andre basisbehov, der arbeid skal betalast på anstendig vis og med små skilnader mellom folk. Og i desse korona-tider har kritikken mot offentlege tiltak stilna. Ingen seier lenger at fordi dei er offentleg tilsette, er helsearbeidarar lite effektive.

Samtidig ryggar alle politiske parti unna spørsmålet om eit rasjonelt samfunn. Men det at somme vassar i luksus og at samfunnet held seg med så mange reklamefolk, advokatar, meklarar, finansrådgivarar, bilseljarar og kommentatorar er skadeleg. Me treng dei som helsearbeidarar når nye sjukdommar oppstår og postbod når dagleg postlevering skal gjeninnførast. Det bryt ned både natur og moral at rikfolk får byggje hus og hytter på mange hundre m2 og at me held oss med kjøpesenter og hotell og golfbanar for mange gonger norske behov. Krisepakker bør berre gå til nyttige samfunnsfunksjonar. Det er bra for samfunnet at cruisebåtar går i opplag, at folk løyser konfliktar seg imellom framfor at advokatar gjer det, og at golfbanar blir til potetåkrar så snart dei er reine for plantegifter.

Arbeidarimperialisme

No møter me eit anna svar frå folk som kallar seg venstre. Norge må utvikle ny eksportindustri etter oljen, havvindanlegg og lågutsleppsferjer til dømes. Ikkje fordi me treng meir straum og ikkje fordi me skal eksportere straum, men for at me skal sikre arbeidsplassar med å eksportere ferdigvarer.

Prøv å overføre tenkinga til husbygging. Me bør reparere framfor å byggje, men me treng også nye hus. Me kan setje opp husa dei der dei skal stå, med lokale materialar og lokale arbeidsfolk. Eller me kan kjøpe ferdige husrom frå Kina og bolte dei saman. Kina har, som Norge, dyktige fagfolk. Låge lønner, harde arbeidsforhold og veike miljøkrav er deira konkurransefordelar, liksom oljefondet er vår.

Stundom tenkjer eg som skriv dette, at norske venstreparti har skifta side. Først tappe naturressursar for all tid, så bruke av pengane det gir, til å utkonkurrere arbeidskameratar i fattige land. Det er det motsette av arbeidarsolidaritet.

Koronakrisen har allerede forandret verden økonomisk, sosialt og politisk. Kanskje har den også forandret hvordan vi ser på verden?

---

 

Sofie Marhaug, gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.
Illustrasjon: Wali’s Studio

 

De siste ukene har for eksempel folk fått øynene opp for det viktige arbeidet vanlige, som regel lavtlønte arbeidere gjør. Butikkmedarbeidere, helsearbeidere og bussjåfører klappes for og hylles i avisinnlegg og i sosiale medier. Krisen får folk til å forstå verden på en annen måte. 

Når både verden og oppfatningen av den forandrer seg, bør venstresiden gripe sjansen til å fremme sosialistiske løsninger – løsninger som før kan ha fremstått som vel radikale, men som nå virker fornuftige. I grunnen er de begge deler. De er radikale fordi de bryter drastisk med den rådende markedsliberalismen, og de er fornuftige fordi kapitalismen så åpenbart ikke er i stand til å løse utfordringene vi står overfor. Som Rosa Luxemburg en gang formulerte det: Sosialisme eller barbari! Sosialistiske løsninger er tvingende nødvendig når alternativet er koronakapitalisme. 

1. Lønn som fortjent

Det første budet for fagbevegelsen og den radikale venstresiden er ikke nytt. Det handler om å heve lønnen til de som tjener minst. 

Lønnsoppgjøret er utsatt til høsten, men NHO Reiseliv har allerede manet til et moderat et lønnsoppgjør i lys av koronakrisen. Regjeringen legger seg på samme linje når de i revidert nasjonalbudsjett for det første ikke legger opp til lønnsvekst, og for det andre foreslår ytterligere «effektiviseringskutt» i offentlig sektor. Når vi vet hvor viktig jobben til de lavtlønte er, fremstår arbeidsgiverne og regjeringens politikk som snodig. Hvem er det egentlig som bør moderere seg nå? Hvor er moderasjonen i lederlønninger og voksende formuer? 

Sannheten er at de 30 prosent dårligst betalte arbeiderne ikke har hatt reallønnsvekst de siste seks årene. Dette innebærer at lønningene til disse lavtlønte, ofte kvinnedominerte yrkene steg mindre enn prisene. Denne gruppen trenger lønnsvekst, ikke moderasjon. 

Med dette mener jeg på ingen måte å si at samfunnet ikke behøver å vise moderasjon i krisetider. Spørsmålet er bare hvem det er som skal vise moderasjon. Lønnskampen (les: klassekampen) blir bare enda viktigere «når nettene blir lange og kulda setter inn».

Selv om folk oppdager hvor nyttige jobber arbeiderklassen gjør mens krisen står på, opplever vi også hvordan noen lavtlønte yrkesgrupper er spesielt utsatte. Innenfor de samme 30 prosentene finner vi ansatte innen f.eks. hotell, restaurant og reiseliv, som nå mister jobbene sine på ubestemt tid. 

Likevel er det eierne i de samme næringene som roper høyest om hjelp. «Vi har blitt hørt», sa Norwegian-sjefen da regjeringen bevilget en lånegaranti på 3 milliarder kroner til flyselskapet. Dette til tross for at Norwegian i mange år har hatt en dårlig økonomi, samtidig som de har svekket arbeidsfolks rettigheter – det Kirsti Bergstø (SV) passende nok kalte for «kjosifiseringen» av arbeidslivet. Særlig miljøvennlig eller fremtidsrettet er Norwegian heller ikke. 

Et annet eksempel: Hotelleier Petter Stordalen permitterer nå tusenvis av ansatte. Toppsjefen i Stordalens hotellkjede, Choice, er like fullt positiv til regjeringens krisepakke for næringslivet. De trenger hjelp nå. I medgangstider har imidlertid ikke Choice-eierne gitt ved dørene verken i form av skatter eller lønn til de ansatte. Petter Stordalen har tatt ut 585 millioner i utbytte på fem år gjennom intrikate selskapsstrukturer, mens de ansatte i Choice-kjeden hans fikk et lønnstillegg på 15 øre i fjor. Dette tillegget matchet verken prisveksten i samfunnet eller i Stordalens egen bedrift. 

At regjeringen nå gir krisepakker til eierne i eksempelvis Norwegian og Choice er en fattig trøst for ansatte. Arbeiderne har ikke tatt del i utbyttefesten, og er de første som må gå når det kniper til.

Jeg håper en langsiktig konsekvens av koronakrisen er at flere ser den sanne verdien av arbeidet til vanlige, lavtlønte arbeidere, og at denne verdien omsettes i lønn for strevet. Det holder ikke med et klapp på skulderen. Høstens lønnsoppgjør er tiden for å heve de lavtlønte, og for at eierne og lederne modererer seg. 

2. Sekstimersdag

Da arbeidsledigheten stod på som verst på 30-tallet, våget noen å foreslå sekstimers arbeidsdag som en del av løsningen. Et solidarisk ­alternativ til ledighet var å dele på arbeidet.

Nok en gang står vi i en krise der arbeidsledigheten kryper over ti prosent.

En fersk forskningsrapport viser at de økonomiske konsekvensene av koronakrisen ikke bare rammer bredt, men også skjevt. Det er en klar overrepresentasjon blant de nye ledige av personer med lav inntekt og lav utdanning. Kvinner rammes hardere enn menn, unge hardere enn gamle, og innvandrere er mer utsatte enn norskfødte.

På 30-tallet ble en del av løsningen at gifte kvinner holdt seg hjemme. Det holdt liksom at mannen hadde inntekt. Arbeiderpartiets husmorforening la seg på denne linjen, mens kommunistenes husmødre protesterte. Det var altså ingen unison enighet den gangen. Heller ikke internt i Arbeiderpartiet.

Jeg tror folks holdninger har endret seg mye de siste 90 årene. Det er ikke vanlig å mene at en dame bør holde seg hjemme dersom hun er gift. De økonomiske realitetene er likevel skremmende gjenkjennbare. Selv om vi skulle mene at kvinner og menn, unge og gamle, innvandrere og norskfødte har like stor rett på arbeid, viser statistikken at virkeligheten er en annen. De som kommer dårligst ut av koronakrisen er gruppene som hadde minst fra før. Antakelig var det de samme gruppene som hadde minst å rutte med på 30-tallet også.

En dame som tidlig forstod forholdet mellom arbeidsledighet, makt og kjønn var Johanne Reutz fra Bergen. Allerede i 1932 foreslo hun sekstimersdag som en del av Arbeiderpartiets kriseplan, og protesterte siden mot LO og Arbeiderpartiets vedtak om å begrense gifte kvinners rett til lønnet arbeid.

Det fantes med andre ord gode holdninger på 30-tallet også. Problemet var bare at de ikke ble satt ut i livet. Det samme problemet opplever vi i dag. Ingen (eller veldig få) mener at kvinner ikke har lik rett på arbeid som menn. En politisk enkeltsak som kunne gjort noe med det faktiske misforholdet – ikke bare i teorien, men også i praksis – er sekstimersdagen. I dag som for 90 år siden er det behov for å dele på arbeidet!

3. Demokratisk kontroll over økonomien

I disse dager stanses privatiseringen av den britiske jernbanen på grunn av koronakrisen. Jernbanen er midlertidig nasjonalisert. I Spania nasjonaliseres helsevesenet. Krisen tvinger oss til å tenke nytt om helt nødvendig infrastruktur: Hvorfor skal noen tjene penger på tjenester som skal dekke våre helt grunnleggende behov? Blir de i det hele tatt dekket, dersom de skal motiveres ut ifra profitt fremfor hensynet til mennesker og natur?

Dette er spørsmål den radikale venstresiden har stilt i en årrekke. Med krisen melder problemstillingene seg mer akutt. Her hjemme har for eksempel professor i helseøkonomi, Mette Kalager, tatt til ordet for å produsere og eie medisin selv. Andre spør hvor det har blitt av de statlige kornlagrene. Disse forslagene handler selvsagt om at grensene for øyeblikket er stengt ned, men de er ikke bare et uttrykk for proteksjonisme: Dette er også en anerkjennelse av at markedet ikke produserer det vi trenger når vi trenger det. Det trengs en demokratisk kontroll over økonomien, enten dette er i form av statlig eierskap eller andre ikke-kommersielle løsninger. 

Selv spør jeg meg hvorfor det skal være lønnsomt å kjøre buss og bane i Bergen? Her har vi – av hensyn til smittevern – vedtatt restriksjoner som gjør at det ikke kan være mange mennesker på bussen eller bybanen samtidig. Færre passasjerer blir i alle tilfeller dyrt for selskapet som leverer tjenesten. Derfor kutter de i antall avganger. Da står vi igjen med det samme problemet som vi hadde i utgangspunktet, nemlig trengsel. Smittevernhensynene er rett og slett ikke kompatible med markeds­tenkningen. 

Enda mer nærliggende er det å spørre seg hva vi skal med et privat bank- og kredittvesen. Hvorfor skal private inkassobyrå tjene penger på fremtidens gjeldslaver? Er det økonomisk forsvarlig med ugunstige, for ikke å si løgnaktige, kredittlån i en tid der mange vil slite med å betale regningene sine? Aldri før har det vært mer åpenbart at gjeldsprofitørene må stanses.

Koronakrisen bør føre til en mer offensiv venstreside. En venstreside som ikke bare skal «tette hullene i velferdsstaten», men som krever at større deler av økonomien blir underlagt demokratisk kontroll. Venstresiden må tørre å tenke stort. Vi har tross alt en verden å vinne, og kapitalismen er ikke egnet til å bekjempe verken fattigdom, klimakrise eller korona. 

 

I denne artikkelen skal jeg skrive om noen lovendringer som er gjort og gjøres under koronakrisa. Gjeldende lover og forskrifter kan leses på lovdata.no. Jeg skal også skrive litt om appen Smittestopp og overvåking. Men, siden jeg er bedt om å skrive dette fordi jeg er utdannet jurist, må vi først ha en rask innføring i juridiske begreper.

---

Av Aurora Hagen, jurist og jobber i folkeregisteret i Skatteetaten. Hun bor på Nordstrand i Oslo med samboer og er aktiv i Rødt Nordstrand.
Illustrasjonsfoto: Marte Teigen

Inngrep i folks rettsstilling

I vårt rettssamfunn har vi et prinsipp som sier at inngrep som staten gjør overfor folk, må ha hjemmel i lov, legalitetsprinsippet. Med hjemmel mener man at det som står der, må kunne føres tilbake til noe eller har grunnlag i noe. At man har en klar hjemmel, betyr at det enkelt må kunne leses ut fra loven at det inngrepet som gjøres er tillatt. Jo sterkere inngripen som gjøres, jo klarere hjemmel må til. Hjemmelen for å gjøre inngrep i noens rettsstilling må finnes i en rettskilde som er like høy eller høyere enn den rettskilden som beskytter, eller slår fast rettsstillingen. Privat eiendomsrett er for eksempel vernet av Grunnloven. Ekspropriasjon, retten for staten til å gjøre inngrep i folks eiendomsrett, følger også av Grunnloven. 

Legalitetsprinsippet følger av konstitusjonell sedvanerett, og kan derfor ikke fravikes uten å endre Grunnloven. 

Vi må skynde oss. Det er krise!

Mange av de nye forskriftene vi har fått i forbindelse med Covid-19 utbruddet, er hjemlet i allerede eksisterende lover. For eksempel er det vedtatt en egen forskrift som hjemler bruken av den nye appen Smittestopp. Den forskriften har hjemmel i smittevernloven. 

Men regjeringa ville ha mulighet til å foreslå nye ting raskt. De ville også bestemme ting som er i strid med allerede gjeldende lover, og i strid med forskrifter gitt i medhold av disse lovene. De foreslo derfor en ny lov, koronaloven, som kunne gi hjemmel til en hel masse forskjellige endringer. Siden den nye loven ga hjemmel, skulle dette være i tråd med legalitetsprinsippet. 

Vanligvis gjøres det et veldig grundig arbeid når man skal vedta lover og også forskrifter. Med mulighet til å gi forskrifter etter den nye loven kunne forskrifter vedtas mye raskere. Det er fortsatt slik at det er det aktuelle departementet som utarbeider forslagene til forskrifter. Noen av forslagene har til og med blitt «sendt ut» på høring og ligger på regjeringen.no sånn at folk kan komme med innspill til departementet om ting de mener er bra eller dårlig med forslaget, før departementet legger fram sitt endelige forslag for regjeringa.

Men det er langt fra alle de 32 forskriftene som er sendt på høring eller lagt ut på regjeringen.no før de ble vedtatt. Jeg finner bare 14. Dessuten er det helt sikkert ikke alle som veit om at det planlegges endringer i nettopp de lovene/forskriftene de er mest opptatt av, eller jobber med til daglig.

Mange av oss har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp, og klarer ikke å følge med så godt som vi gjerne skulle ønske. Mange dyktige, engasjerte mennesker blir ikke gitt muligheten til å gi innspill. Jeg tviler for eksempel på at de som jobber i barnehage og helsevesen, har fått utlevert disse forslagene og blitt gitt mulighet til å komme med innspill. Det er synd. For det er de som står i første linja som ofte må ta støyten, hvis ikke ting fungerer godt nok.

Mer makt til regjeringa

Fram til i dag, 8. mai, har det blitt fastsatt 32 nye forskrifter med hjemmel i den nye koronaloven i 7 statsråd. Første gangen, den 27. mars ble det fastsatt 14 nye forskrifter. 

Jeg er bekymra for at regjeringa haste-vedtar noe som burde vært diskutert grundig og at man derfor vedtar forskriftsbestemmelser man ellers ikke ville vedtatt. Det er ikke så greit for andre å kontrollere hva regjeringa foreslår i forskriften. I hvert fall ikke når det blir fastsatt så mye som 14 nye forskrifter på en dag. Stortinget har faktisk bare ett døgn på seg til å si ifra hvis de ikke er enige i det som regjeringa har foreslått, enten det gjelder innholdet i en enkeltbestemmelse eller en hel forskrift. Og selv om mange stortingsrepresentanter har bestemt seg for at de er imot, så får de ikke hindret endringen i å tre i kraft før 1/3 av alle representantene på Stortinget sier at de er imot innen ett døgn. 

Det er faktisk mulig for opposisjonen på Stortinget å hindre et forslag som regjeringspartiene stemmer for. Dette er ment å fungere som en «sikkerhetsventil». Til tross for denne «sikkerhetsventilen» kan man spørre seg om regjeringa har fått for mye makt og om det går for fort i svingene. 

Tolkningsoppgave: Koronalovens formål I koronaloven § 1 heter det:

Loven skal legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.

Formålet med koronaloven er altså å legge til rette for tiltak. Det følger av § 2 i loven at tiltakene skal gis gjennom forskrifter. Det er oppramset i alt 62 lover som kongen i midlertidige forskrifter kan utfylle, supplere eller fravike, hvis endringen ivaretar lovens formål.

Formålsbestemmelsen i § 1 gir føringer på forskjellige egenskaper som tiltakene skal ha. De skal være både forsvarlige, effektive og forholdsmessige. Det skal også gjøres en nødvendighetsvurdering. Tiltakene skal være «nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig». Selv om det er brukt ordet og, forutsettes det i forarbeidene at de to formålene ofte er sammenfallende, og det anses derfor tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas. 

Man må altså først vurdere hva som vil skje hvis man ikke innfører tiltakene, og kun innføre forskriften hvis konsekvensen av å ikke innføre den er at sentrale samfunnskonstruksjoner forstyrres, og / eller at det avhjelper negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig. 

Ganske vid hjemmel der, med andre ord. 

Det enkleste er å ta fra de svakeste først

En av de første forskriftene som ble vedtatt, var «Midlertidig forskrift om endringer i helselovgivningen for å avhjelpe konsekvenser under utbruddet av Covid-19». Formålet med denne er å «bidra til en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og en effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser under utbruddet av Covid-19.» 

Den skal altså avhjelpe konsekvenser, uvisst hvilke. Den skal også sørge for at alle får en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Og sørge for at ressursene vi har tilgjengelig, blir utnyttet på en effektiv måte. 

Jeg leser det som «Her må vi spare penger!». Det er klart at helsevesenet ikke har kapasitet til å gjøre alt de skulle gjøre før, og samtidig ta imot mange koronapasienter. Det har derfor blitt vurdert hvor man kan kutte. Det enkleste er å kutte i rettighetene til de svakeste først. De som er veldig syke, orker ikke å protestere. 

For å oppnå formålet om en likeverdig og effektiv måte å avhjelpe konsekvenser, eller å spare penger, har § 6 i forskriften fratatt pasienter retten til å få en fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten mener at den spesialisten hun først var hos har oversett noe viktig, har hun altså ikke rett på ny vurdering hos en annen spesialist, slik hun kunne ha før. 

Pasienten eller brukeren er også fratatt retten til å få utarbeidet en individuell plan. Slik plan hadde man rett på før. Hvis man hadde behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skulle slik plan lages i samsvar med bestemmelsene i de andre helselovene, jfr. Pasient og brukerrettighetsloven § 2–5. 

Disse to eksemplene viser hvordan regjeringens kutt først og fremst skulle ramme de som er svakest i samfunnet vårt. Vi kan lese i avisene at mange av de som allerede sliter, sliter ekstra nå. Telefon- og videokonsultasjoner for rus og psykiatri har økt til dobbelt så mange som de fysiske avtalene som har blitt avlyst. Vi kan ikke vite nå om disse og andre kutt vil få følger som vil merkes i ettertid. 

Fra midlertidig forskrift til midlertidig lov 

Koronaloven skal opphøre den 27. mai. Da opphører også alle forskriftene som er vedtatt i medhold av loven. Hvis innholdet i disse skal fortsette å gjelde, må innholdet vedtas i lovs form. Det kom to forslag til midlertidige lover 7. mai, og 9 stykker den 12. mai. 

Før Covid-19 utbruddet hadde vi allerede en smittevernlov. Mange av tiltakene som ble innført først, var hjemlet i denne loven. Også smittevernloven har blitt midlertidig endret på grunn av Covid-19 utbruddet. Med hjemmel i smittevernloven er «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19» utgitt. Dette er forskriften til appen Smittestopp, og den har ikke vært på høring.

Overvåking for moroskyld, eller som investering i folkehelsa?

I en artikkel på nrk.no den 9. mai 2020 kunne jeg lese om hvordan flere apper som vi har installert på mobiltelefonene våre, hele tida sender signaler til firmaer som selger opplysninger om oss. Da vi installerte appen på mobiltelefonen vår, godtok vi kanskje dette. Det er jo artig med et filter på snapchat som legger på en ramme rundt bildet som viser hvor vi oppholder oss. 

Selv om vi uten å tenke videre over det, skriver under på avtaler med utenlandske selskaper om overvåking, så får vi en uggen følelse når det er staten som ønsker å samle inn informasjon om en. At så mange har lastet ned appen viser imidlertid at mange folk har tillitt til myndighetene. I følge NRK og Folkehelseinstituttet er det ca. 1,5 millioner som har lastet den ned, og nesten 700 000 er aktive brukere av appen. Likevel, datatilsynet har etterspurt grundigere vurderinger i behandlingsprotokoll og risiko- og sårbarhetsanalysen for app-løsningen. De varsler også at de vil fortsette kontrollsaken for å se videre på problemstillinger knyttet til formål, nytteverdi, innsamling og lagring av personopplysninger, samt sikkerhet i løsningen. Dette er både bra og skummelt. Skummelt at så mange har blitt oppfordret til å laste ned appen før det er gjort grundige nok vurderinger. Bra at vi har et datatilsyn som kan gi påpakk. Vi skal være glade for at denne kritikken kommer fram. Likevel lurer jeg på om det hadde vært nødvendig med så mye arbeid med etterkontroll fra Datatilsynets side hvis forskriften hadde blitt sendt ut på høring og de hadde gjort ting riktig med en gang.

Når partikamerater blir overvåka av staten

Jeg husker godt hvor skremmende jeg syntes det var da jeg som ungdom ble gjort oppmerksom på hvordan en av mine egne partikamerater hadde blitt systematisk overvåket av staten. Den overvåkinga skjedde med mye mer ressurskrevende metoder enn at vedkommende lastet ned en app. 

Når folk frivillig har lastet ned en app som sender all informasjon om hvor du har oppholdt deg de siste 30 dagene, og om du er smittet av Covid-19 til en server, er kanskje ikke veien så lang om myndighetene føler behov for å utvide appen noe, eller å lansere en ny type app for å innføre overvåking av andre grunner. 

Man har sett, både i Norge og i andre stater hvordan informasjon som staten «legitimt» har samlet inn, seinere har blitt brukt for å lette arbeidet med å utslette folkegrupper eller sette folk i arbeidsleir. Det skjer nok fortsatt i en del stater. Vi må unngå at det skjer her. Enten du har en annen farge i huden, liker andre folk, eller mener andre ting. Så lenge noen har tilgang til masse informasjon om deg, er du utsatt for at de skal kunne bruke denne mot deg på en eller annen måte. Noen ganger kan bruk av slik informasjon oppfattes som legitimt. Andre ganger ikke. 

Hvem får informasjonen i appen?

Det mange nok lurer på, er hvem som har tilgang til opplysningene om hvor du har oppholdt deg, og om staten kan bruke de til andre ting enn å sjekke om du kan være smitta av viruset Covid 19. I følge Folkehelseinstituttet sine nettsider er det kun autorisert personell som skal ha tilgang til dataene, og de vil kun få slik tilgang når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset. De skriver også at «helseopplysninger eller lokasjonsdata kan ikke gjøres tilgjengelig for politi eller påtalemyndighet eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Personopplysningene kan ikke utnyttes kommersielt».

Appen er kun i bruk for folk i Tromsø, Trondheim og Drammen

I følge Folkehelseinstituttets nettsider skal appen kun registrere bevegelsesmønstre de første ukene. Så skal mulighetene for å bli varslet testes ut i noen få utvalgte kommuner å kunne vurdere funksjonaliteten før de tar varsling i bruk i hele landet. Når jeg skriver dette, 19. mai er det bare tre kommuner som har tatt appen i bruk med varslinger. Tromsø, Trondheim og Drammen. Det vil si at det samles inn en hel masse data om bevegelsesmønstre i alle de andre kommunene. Dette blir lagret i 30 dager, men vil ikke bli brukt til noe som helst. For autorisert personell vil kun få tilgang til bevegelsesmønstrene dine når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset, og det får du jo ikke når ikke varslingssystemet er tatt i bruk. 

Ei krise kommer alltid tilbake

Det har vist seg under denne krisesituasjonen at vi ikke har de hjemlene i våre vanlige lover som gjør at vi kan fungere under en krisesituasjon. Vi er ikke godt nok forberedt. 

Når Norge, som er et land med masse ressurser, er nødt til å hasteinnføre en masse midlertidige lover og forskrifter, er det lett å forstå at også andre land endrer lovene sine i ulike krisesituasjoner. Det som forundrer meg, er at alle synes å holde fast ved trua på alt vil bli sånn som vi hadde det før. Selv om forskere er sikre på viruset kommer fra kjøp og salg av ville dyr på åpne matmarkeder i byene i Kina, virker det ikke som at verdenssamfunnet har lagt press på Kina for å slutte med det. De virusene som allerede har gjort stor skade, SARS, svineinfluensaen eller nå Covid-19, kan komme igjen i nye former, eller vi får helt nye. Vi kan også stå overfor andre typer kriser. Kapitalismen og kriser går hånd i hånd. Også når krisa ikke er utløst av kapitalismen selv, vil det alltid være de med mest penger og makt som klarer seg best gjennom kriser. 

 

Tidene forandrer seg, og nye radikale generasjoner vokser opp. Samtidig vokser ytre høyre. Hvordan møter vi denne utfordringen

og bygger varige flertallsallianser for et mer solidarisk samfunn?

---

Av Ronny Kjelsberg, universitetslektor ved NTNU og vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt.
Foto: Jean-Philippe Delberghe

 

Et nytt fellesskap

For å oppnå politisk forandring må man bygge fellesskap og allianser – allianser mellom krefter som til sammen kan danne et flertall og endre den politiske kursen i samfunnet. Det er blant annet dette Thomas Piketty omtaler som «egalitære koalisjoner» i sin nye bok Kapital og ideologi (Piketty, 2020 s. 35). Knappest noe samfunn har skapt en utvikling i retning mindre ulikhet uten å ha klart å bygge en slik koalisjon.

Vi lever i en tid hvor de globale utfordringene både økonomisk og miljømessig skriker etter en ny kurs, samtidig som ytre høyre styrker seg i mange land. Det krever en grundig gjennomtenkt strategi for alliansebygging hos den politiske venstresida som vil ha en kurs vekk fra nyliberal økonomisk politikk, og redde planeten.

Dette er ikke en ny utfordring, men tidene forandrer seg, nye generasjoner dukker opp og gamle forsvinner. Derfor må gamle spørsmål kontinuerlig tas opp til ny debatt for at man skal kunne bygge flertall.

Det har nemlig de siste årene utkrystallisert seg mulighetene for en slik koalisjon. På tross av tilbakeslag har vi sett en fremvekst av, og oppslutning om, bevegelser til venstre for sosialdemokratiet vi ikke har sett noe i nærheten av siden «eurokommunismen» på 70-tallet, eller kanskje ikke siden mellomkrigstiden. I årene etter finanskrisa i 2008 ble partier som Syriza, Podemos og Sinn Fein seriøse utfordrere til makten i sine respektive land. Det samme ble etter hvert politikere som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. På tross av at de ikke holdt helt til målstreken, er dette politiske bevegelser vi ikke har sett på mange tiår. Bak mange av disse bevegelsene ser vi en koalisjon av tradisjonelle arbeidervelgere som stemmer på mindre økonomiske forskjeller, trygge jobber og bedre velferdsordninger, samt en ny radikal ungdomsgenerasjon (se f.eks. Horgan-Jones, 2020). Dette er bevegelser som kan samles, men alliansen kan også være skjør. Jeremy Corbyn klarte det i 2017, men mislyktes som kjent i 2019 (les mer om det hos Manifest Tidsskrift (Kjelsberg, 2019)).

I deler av den norske debatten både rundt Brexit og ellers (kanskje særlig i debattene hvor høyresiden har forsøkt å importere den amerikanske «kulturkrigen» til Norge), har det vært en tendens til å dra opp et skille mellom «eldre menn på bygda» og «unge høyt utdannede i byene», hvor førstnevnte gruppe gjerne har vært ansett som «arbeiderklassen». Det er grunnleggende misforstått. En meningsfull klasseanalyse, òg en mulig allianse for en ny kurs vil selvsagt måtte inkludere folk av begge kjønn, fra bygd og by, med og uten høyere utdanning. For å skjønne sistnevnte er det bare å se på hva LO gjør, som nå nettopp styrker seg blant ansatte med høyere utdanning gjennom «LO for alle»-prosjektet, og ser at det er helt nødvendig om de skal bevare organisasjonsgraden i en tid hvor halvparten av ungdomskullene tar høyere utdanning (Heyerdahl, 2019).

Dette er heller ikke nye innsikter. I avslutningen av boken Maktkamp fra 1989, skrev Reiulf Steen (Steen, 1989, s. 271) om betydningen av nettopp å bygge allianser på tvers av utdanningsgruppene:

[H]va er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeidere og i hvert fall håndverkere vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren. Det viktigste er hva de har felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier. Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i. Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen.

Behovet for å inkludere slike utdanningsgrupper i en egalitær allianse er bare blitt større siden den gang.

Enkelte kobler inkluderingen av folk med utdanning som høyredreining, og ser den i sammenheng med at mange tradisjonelle venstresidepartier de siste tiårene har økt sin appell i den økonomiske overklassen og mistet mye av sitt tradisjonelle arbeiderklassegrunnfjell (se f.eks. Kristjánsson, 2019). Dette står seg ikke mot data fra Piketty (2020, s. 38). Her ser vi at venstresidepartier både i USA og Europa hadde en kontinuerlig relativ vekst blant utdanningsgruppene i hele etterkrigstiden, mens de beholdt sin posisjon som partier for arbeiderklassen om man ser på økonomi heller en utdanning. Ja, i tiårene mellom 1960 og 80-tallet økte faktisk oppslutningen blant de høyest utdannede, samtidig som den økte blant de med lavest inntekter i USA og Frankrike, som er Pikettys eksempler. Det var først med høyredreiningen og nyliberalismen på 90-tallet at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene begynte å miste grepet om arbeiderklassen i økonomisk forstand.

Utfordringer med et nytt flertall

Men som vi så med Corbyns Labour i Storbritannia – slike allianser kan sprekke. Der sprakk den blant annet på EU-spørsmålet. Mange eldre rurale velgere ville ut av EU og satte det over Labours program. For yngre velgere var EU-motstanden derimot tydelig koblet til den xenofobe høyresida, og der møter vi en utfordring.

Skal man bygge en slik allianse kan man nemlig ikke assosiere seg med rasistiske, sexistiske eller andre former for diskriminerende krefter. I Fafos ungdomsbarometer fra 2017 var kamp mot rasisme faktisk den enkeltsaken som opptok ungdom aller mest (Andresen, Strand og Ødegård, 2017). Selv om andre undersøkelser med noe andre svaralternativer og formuleringer helt sikker kan gi noe andre svar, er dette et tydelig signal på at man vil miste ungdommen dersom man lefler med ytre høyre-tankegods.

Når ytre høyre promoterer seg på saker som tidligere har vært mest forbundet med venstresiden, som motstand mot frihandelsavtaler og EU-motstand, er det dermed ikke rart mange opplever det som en noe klam omfavnelse. Likevel har svaret fra de fleste toneangivende på venstresiden vært det åpenbare – at man må holde fast på sine standpunkter uavhengig av hva ytre høyre gjør (Herning, 2017; Meyer og Krogh, 2020; Kristjánsson, 2020).

Det er vanskelig å være uenig i det, men for meg kommer det i kategorien «nødvendig, men ikke tilstrekkelig». Når ytre høyre forsøker å profilere seg på frihandelsmotstand må vi slå tydelig fast at vår motstand mot for eksempel EU er rotfestet i noe helt annet enn deres nasjonalisme.

Vi ser nemlig at enkelte miljø som tradisjonelt har delt venstresidens ståsted i slike saker, som MDG, nå er i flyt mot en mer EU-vennlig politikk (Kjelsberg, 2018, MDG, 2020) som er mye mer ukritisk til frihandel, og en kjent venstreorientert kommentator som Sven Egil Omdal lanserer et nytt EU-positivt syn (Omdal, 2020). Og det er grunn til å tro at både MDG og Omdal er representative for deler av befolkningen vi trenger om vi skal mobilisere til et flertall for en radikal politikk i tiårene som kommer, folk som må være deler av vår egalitære koalisjon.

Det kan selvsagt være fristende å holde fast på den velkjente retorikken og politikken i frykt for å miste de eldre velgergruppene over til høyresida. Eldre velgere er mer trofaste, og de stemmer som kjent i større grad i valg. Men som KrF har sett de siste tiårene – det er en velgergruppe som er kraftig utsatt for naturlig avgang, og å satse på et slikt «grunnfjell» er en strategi som ikke har framtiden for seg. Vi må derfor bygge allianser som inkluderer ungdommen.

For å konkretisere: I 1900 jobbet 47 prosent av nordmenn i primærnæringene. I 2018 var tallet 3 prosent (SSB, 2020). Samtidig bor 82 prosent av befolkningen i byer og tettsteder i 2019 (SSB, 2019a). I 1906 var 70 prosent på bygda (SSB, 2015). Det betyr at de gruppene man måtte få med seg for å bygge en solid flertallskoalisjon på starten av forrige århundre er helt andre enn de gruppene man må slåss om i dag.

Vi finner endringer også i politiske holdninger, også i nyere tid. Innenfor det betente politikkområdet innvandring, blir nordmenn gradvis over tid mer og mer positive (SSB, 2019b). I tillegg vet vi at det er en sammenheng mellom kunnskap om, og kontakt med, innvandrere og mer positive holdninger (Brekke & Mohn, 2018, s. 10). Dette bildet forsterkes gjennom at nordmenn flest er mer skeptiske til høyreradikale enn til de minoritetene ytre høyre maler skremmebilder av (Tyldum, 2019 s. 33). Det gir en god indikasjon på at ytre høyres skremselspropaganda er nettopp det, og at økt kunnskap – noe stadig flere får, særlig i den yngre generasjonen – gjør at rommet for høyrepopulistisk innvandringsfiendtlig retorikk sakte blir mindre.

På tross av at lekkasje til den ytre høyresida er blitt heftig diskutert fra Magnus Marsdals Frp-koden (Marsdal, 2007), til Mímir Kristjánssons Martin Tranmæls metode (Kristjánsson, 2020), tyder mye på at dette, i hvert fall i Norge, er et minkende problem. At ytterfløyene på høyresida radikaliseres kan med dette ses på som en respons på manglende politisk gjennomslag, og ikke som et tegn på økt styrke.

Denne utviklingen bør dermed være en advarsel til den som måtte tenke at veien framover for venstresida går ved å stjele velgere fra høyre ved å konkurrere i kulturkonservatisme. Det er et vindu som er i ferd med å lukke seg, og ikke minst er det politisk feil (se f.eks. Sanders, 2018 s. 5).

Det kan være en vel så stor utfordring å sikre at de yngre velgergruppene slutter opp om et radikalt omfordelende prosjekt i en egalitær koalisjon, og ikke sklir inn mot et mer diffust liberalt sentrum som ikke evner å løse samfunnsutfordringen vi står overfor.

En bedre EU- og frihandelskritikk

Skal vi bygge en slik koalisjon, må vi ta et nytt blikk på argumentasjonen vår mot f.eks. EU. Det må vi gjøre gjennom å fokusere på hvordan blant annet EUs politikk, som er grunnfestet i frihandel, direkte undergraver verdier som ligger i kjernen for mange i den radikale ungdomsgenerasjonen som nå vokser fram.

Ikke minst handler dette om at frihandel øker de globale klimagassutslippene dramatisk. Det siste i en rekke studier som viser dette kommer fra en gruppe forskere i Japan som har vist at bare en tollreduksjon på 1 prosent for sentrale varer blant G20-landene, vil gi dramatisk økte CO2-utslipp (Islam, Kanemoto & Managi, 2019).

Selv WTO har lenge delvis erkjent disse problemene. I en rapport som gjennomgår tilgjengelig forskning erkjennes det at «the literature indicates that more open trade is likely to increase CO2 emissions» (WTO, UNEP, 2009 s. 141). Økte klimagassutslipp kommer fra økt transport og økt produksjon og forbruk. På sin temaside om forholdet mellom frihandel og miljø er WTO dermed mindre tydelige (WTO, 2020). Her peker WTO på at komparative fortrinn kan gjøre at varer kan produseres med mindre energibruk og mindre utslipp, og tåkelegger konklusjonen med et slags «det kommer an på». En litt mindre raus skribent kunne jo antydet at WTO her var «Merchants of Doubt» etter Naomi Oreskes og Eric Conways bok om klimafornektere (Oreskes, Conway, 2010).

Det er sant at det finnes eksempler på at handel gir lavere utslipp – norske drivhustomater vs. importerte spanske er et kjent tilfelle. Men er dette årsaken til det store flertall av varer som produseres langt unna der de forbrukes? Nei. Årsaken til at for eksempel Kina produserer nesten all vår forbrukerelektronikk er ikke at råvarene finnes der eller at de har særlig tilgang på billige rene energikilder (som norsk vannkraft) – det er rett og slett at de har langt lavere lønnsnivå, og langt dårligere arbeidsvilkår enn i for eksempel Norge. Et høyt kunnskapsnivå og et autoritært regime som sikrer «forutsigbare rammevilkår», hjelper også. Derfor sendes norsk fisk til Kina for å videreforedles og pakkes, og sendes tilbake for forbruk. Dette er hovedregelen når det gjelder frihandelen, og det er derfor mer grundige undersøkelser kommer med mye tydeligere svar enn WTO.

Dette gjelder selvsagt også innad i EU. Mens fri flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker er selve fundamentet for unionen, har alle forsøk på å lage et «sosialt» felles fundament strandet og fislet ut i sanden (Se f.eks. Ingrid Grønli Åms bok om fransk venstresides trøblete forhold til unionen (Åm, 2018)). EUs frihandel er dermed også en frihandel med økte utslipp som konsekvens.

Økt produksjon og forbruk kunne kanskje vært bra om det kom de som trenger det til gode, men som store mengder forskning, blant annet popularisert i Ulikhetens pris (Wilkinson og Pickett, 2012) har vist, slår ikke økt økonomisk vekst positivt ut på levekår i den rikere delen av verden. Det gjør tvert imot lave sosiale ulikheter.

En annen konsekvens av fri-flyt-kapitalismen er nettopp stadig økende sosiale ulikheter. Dette har vi sett både i Europa og resten av verden de siste tiårene, den mest kjente beskrivelsen er kanskje Thomas Pikettys Kapitalen for det 21. århundre (Piketty, 2014). Det mange kanskje ikke er klar over, er at økte sosiale ulikheter også bidrar til framveksten av nettopp høyreekstremismen som noen ser EU som bolverk mot.

En studie fra 2017 (Kunst, Fischer, Sidanius og Thomsen, 2017) viser at jo større ulikhetene er, jo større er motivasjonen hos privilegerte grupper for å forsvare posisjonen sin og opprettholde sosiale hierarkier, inkludert å diskriminere og forfølge innvandrere, være sexistiske og til og med benytte vold.

Etter den økonomiske krisa i 2008 var det en framvekst på venstresida mange steder, og mange ønsket en annen politikk for mer utjevning i Europa. Det lå bak både Francois Hollandes valgseier i Frankrike i 2012, men kanskje mest tydelig Syrizas seier i Hellas i 2015, og i fremganger for bevegelser for en mer utjevnende økonomisk politikk i flere andre land.

Dette håpet ble derimot brutalt stoppet av EUs strenge kuttpolitikk i møte med krisa. EU har i stor grad traktatfestet at selv tradisjonell keynesiansk motkonjunkturpolitikk er ulovlig, og EUs politikk mot Hellas fikk som kjent selv normalt fiskalt konservative IMF til å heve øyenbrynene og komme med forsiktige protester – til liten nytte.

Ideen om EU som bolverk mot høyrepopulismens fremganger er dermed grunnleggende misforstått. Det samme er ideen om at EU skal redde oss fra klimakrisa.

EU kan sette seg strenge klimamål, og komme med satsinger som det nylige vedtaket om «European Green Deal» (European Comission, 2020). De kan til og med få gode resultater på papiret (alle de unødvendige forbruksvarene vi forbruker i Europa havner jo på kvoten til landet som produserer det). EU kan tidvis også prisverdig reagere mot de verste utslagene fra statsledere fra ytre høyre. Likevel er EUs traktatfestede økonomisk politikk basert på frihandel og evig vekst – en politikk som er uforenelig med å løse klimaproblemene, og som styrker nettopp ytre høyre, noe vi også så i det siste EU-valget.

En politikk som kan bekjempe høyreekstremismens frammarsj og redde klimaet, må derfor ha to tanker i hodet på en gang. Den må ha et hovedfokus på å føre en økonomisk politikk for storstilt sosial utjevning, slik at man kan få samfunn som bygger tillit og som holder sammen. Men den må også være kompromissløs både i kampen for å redde planeten vår og i sin motstand mot rasisme og annen autoritær politikk.

Dette må dermed også være det grunnleggende i venstresidas kritikk av EU og frihandelsavtaler i tiden som kommer, dersom vi skal bygge brede egalitære allianser som skaper flertall på tvers av generasjoner og geografi. Enkle besvergelser for eksempel om «nasjonal sjølråderett» treffer stadig færre.

 

Litteratur

Andresen, Silje, Strand, Anne Hege og Ødegård, Anne Mette (2017). Fagforbundets ungdomsbarometer 2017. Fafo-rapport 2017:32. Fafo. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2017/20640.pdf

Brekke, Jan-Paul & Mohn, Ferdinand Andreas (2018). Holdninger til innvandring og integrering i Norge Integreringsbarometeret 2018. Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2018:8. Hentet fra https://www.imdi.no/contentassets/9f6bf228de9342d2acd9b43063c49c63/integreringsbarometeret-2018-holdninger-til-innvandrere-og-integrering.pdf

European Comission (2020). A European Green Deal. Hentet fra https://ec.europa.eu/info/strategy/priorities-2019-2024/european-green-deal_en

Heyerdahl, Ragnhild (2019). Nå skal LO kapre uorganiserte ingeniører, arkitekter, sykepleiere, lærere og akademikere. Frifagbevegelse.no 20.9.19. Hentet fra https://frifagbevegelse.no/nyheter/na-skal-lo-kapre-uorganiserte-ingeniorer-arkitekter-sykepleiere-larere-og-akademikere-6.158.650756.5e2a0b0158

Herning, Linn (2017). Ytre høyre gjør nå krav på standpunkter jeg selv har. Morgenbladet 27.1.17. Hentet fra https://morgenbladet.no/ideer/2017/01/linn-herning-om-ytre-hoyres-standpunkter

Horgan-Jones, Jack (2020). How the youth vote played out for Sinn Féin and the Greens. Irish Times 9.2.20. Hentet fra https://www.irishtimes.com/news/politics/how-the-youth-vote-played-out-for-sinn-f prosentC3 prosentA9in-and-the-greens-1.4167316

Islam, Moinul, Kanemoto, Keiichiro og Managi, Shunsuke (2019). Growth potential for CO2 emissions transfer by tariff reduction. Environmental Research Letters,Volume 14, Number 2. Hentet fra https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/aaf688

Kjelsberg, Ronny (2018). MDG i full spagat når de angriper Rødt for systemkritikk. Radikal Portal 18.7.2018. Hentet fra https://radikalportal.no/2018/07/18/mdg-i-full-spagat-nar-de-angriper-rodt-for-systemkritikk/

Kjelsberg, Ronny (2020). Lærdommer fra Storbritannia: Legg bort de norske brillene. Manifest tidsskrift 8.1.2020. Hentet fra https://www.manifesttidsskrift.no/laerdommer-fra-storbritannia-legg-bort-de-norske-brillene/.

Kristjánsson, Mímir (2019). Lang dags ferd mot Gro, Klassekampen Bokmagasinet 26.10.2019. Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2019-10-26/lang-dags-ferd-mot-gro

Kristjánsson, Mímir (2020). Martin Tranmæls metode. Manifest

Kunst, Jonas R.,Fischer, Ronald, Sidanius, Jim og Thomsen, Lotte (2017). Preferences for group dominance track and mediate the effects of macro-level social inequality and violence across societies. PNAS May 23, 2017 114 (21) 5407-5412. Hentet fra https://www.pnas.org/content/114/21/5407

Marsdal, Magnus (2007). Frp-koden. Manifest

MDG (2020). Europapolitikk. Hentet fra https://www.mdg.no/europapolitikk

Meyer, Astrid Hygen og Krogh, Marie von (2020) Folkets Fiskaa. Klassekampen 6.3.20.

Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2020-03-07/portrett

Omdal, Sven Egil (2020) Nå sier jeg ja til et annet EU. Stavanger aftenblad 7.2.20. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/RRBkkA/na-sier-jeg-ja-til-eu-til-et-annet-eu

Oreskes, Naomi og Conway, Eric (2010). Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Bloomsbury Press.

Piketty, Thomas (2014) Kapitalen i det 21. århundre. Cappelen Damm

Piketty, Thomas (2020). Capital and Ideology. Harvard University Press

Sanders, Bernie (2018). Where We Go from Here. Thomas Dunne Books

SSB (2015). Befolkningsendringer, etter kjønn, bygder/byer, statistikkvariabel og år. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/10759/tableViewLayout1/

SSB (2019a). Tettsteders befolkning og areal. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett

SSB (2019b). Holdninger til innvandrere og innvandring. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/08778/

SSB (2020). Næringene vi jobber i: Endringer fra 1900 til i dag.

Hentet fra https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/faktaside/norsk-naeringsliv

Steen, Reiulf (1989). Maktkamp: nye bilder fra et liv. Tiden

Tyldum, Guri (2019) Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge 2. utgave. Fafo-rapport 2019:26. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2019/20723.pdf

Wilkinson, Richard og Pickett Kate (2012). Ulikhetens pris. ResPublica.

WTO, UNEP (2009). Trade and Climate Change. Rapport. Hentet fra https://www.wto.org/english/res_e/booksp_e/trade_climate_change_e.pdf

WTO (2020) The impact of trade opening on climate change. Hentet fra https://www.wto.org/english/tratop_e/envir_e/climate_impact_e.htm

Åm, Ingrid Grønli (2018) Hjelp, vi er i EU. Manifest

Covid 19-pandemien truer de fattiges helse. Visst dør velstående også, men pandemien kan bli fatal for fattige, i fattige land.

---

Av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder av Forlaget Rødt
Foto Michael Parzuchowski

Når vaksinen mot covid-19 endelig er utviklet, kan den bli uoppnåelig for verdens fattige på grunn av TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights) som er vedtatt av Verdens Handelsorganisasjon. Avtalen beskytter patenter og reduserer muligheten for å lage konkurrerende, billigutgaver av blant annet medisiner.

I forkant av årsmøtet i Verdens Helseorganisasjon (WHO) er det laget et brev Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa og 140 andre nåværende og tidligere statsledere/ministere til WHO. De ber om at WHO skal stille seg bak en global garanti som sikrer at når en effektiv vaksine blir utviklet, så skal den produseres i stort antall og bli gjort tilgjengelig for folk i alle land, gratis.

Legemiddelfirmaene – the big pharma – er høyprofitable. Det er enorme fortjenester på de enkelte medikamentene. India har vært «de fattiges apotek» lenge og produsert kopimedisiner som blant annet har gjort det mulig å bekjempe HIV/AIDS-epidemien i fattige land. I forbindelse med nettopp kampen mot HIV/AIDS vedtok WTO en erklæring som sier at TRIPS-avtalen ikke bør hindre medlemsland i å beskytte folkehelsa.

Men vi ser nå at særlig USA motarbeider en oppmykning av WTOs patentregler og hindre utviklingsland å produsere kopimedisiner. De fattige landene ønsker å tvinge selskaper som finner en kur mot covid-19, til å dele informasjon og kunnskap bredt. Selvsagt jobber big pharma-lobbyen knallhardt for å beskytte profitten ved å la patentene vare lenger (og bli dyrere).

USA motarbeider WHO og ønsker ikke å delta i organisasjonens viktige arbeid mot pandemien. En kan si mye om de store FN-organisasjonene, men for tiden er det ikke noen andre som kan samordne kampen mot pandemier bedre. Derfor bør WHO gis mer ansvar. Patentene på covid-19-vaksiner burde gis til WHO, som så kan dele de ut til land som trenger dem for produksjon av billige medisiner til verdens fattige.

Norge gjør dessverre det motsatte. De gir sitt bidrag til vaksineutvikling til CEPI (Coalition for Epidemic Preparednes Innovations), en organisasjon skapt av Verdens Økonomiske Forum og som er støttet av private firma og donorer, hvorav Bill Gates er den viktigste. Organisasjonen er en Public-private organisasjon, noe á la OPS (offentlig privat samarbeid) i Norge.

Vår oppfordring er: La ­Verdens Helseorganisasjon få råderetten over alle viktige medisinpatenter, og la organisasjonen dele dem med alle fattige land for å sikre helse som den menneskeretten det er.

 

Engasjementet frå kvinnerørsla i partiet fekk sekstimarsdagen inn i Arbeidarpartiet sitt prinsipp-program i 1981, men sju år seinare var den borte. Kva var det som skjedde?

---

Av Magnhild Folkvord, jobbet i Klassekampen fra 1999 til 2015 og har skrevet flere kvinnepolitiske bøker, blant annet Betzy Kjelsberg, Samlaget (2019)

 

«Jubel og ellevill klemming kvinner imellom.» Slik skildra Arbeiderbladet stemninga på Arbeidarparti-landsmøtet i 1981 da framlegget om å programfesta sekstimarsdagen vart vedtatt. «6 timers dag er et viktig virkemiddel for å nå målet om likestilling og solidarisk fellesskap,» sa Kari Rolstad. Ho hadde på vegner av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse foreslått at kortare dagleg arbeidstid skulle stadfestast i prinsipprogrammet med ei målsetting om 6 timars normalarbeidsdag for alle. Dette vart vedtatt med 147 mot 130 stemmer. Harriet Andreassen, kvinnesekretær i Ap den gongen, følgde opp med eit framlegg til arbeidsprogrammet om å be sentralstyret setja ned ein komite som skulle greia ut kortare arbeidstid og kortare dagleg arbeidstid.[ref] Arbeiderbladet 6.4.1981.[/ref]

For eit betre samfunn

På spørsmål frå Arbeiderbladet om sekstimarsdagen først og fremst var eit tiltak for likestilling, svarte Rolstad at det var eit tiltak for eit betre samfunn, og viste til dei som hadde kjempa fram åttetimarsdagen. Dei såg klart at arbeidstida var viktig for forminga av samfunnet. Ho minte også om den skjulte arbeidsløysa – 135 000 kvinner ønskte lønna arbeid, men åttetimarsdagen var for lang for mange kvinner. Rolstad meinte ei lovfesta arbeidstidsforkorting ville vera betre enn den deltidsmarknaden som hadde fått utvikla seg på arbeidgivarane sine premissar. Dette landsmøtet valde Gro Harlem Brundtland til leiar i Arbeidarpartiet. Kunne det vera eit varsel om nye tider og ny framgang for Ap-kvinnene? Aldri hadde det vore så mange kvinner på eit landsmøte, og kjønnskvotering i partiarbeidet vart vedteke ved akklamasjon.

Kanskje var det ingen på dette landsmøtet som nemnde at Arbeidarpartiet hadde programfesta sekstimarsdagen nesten femti år tidlegare? I arbeidsprogrammet frå 1933 heiter det: «Den lovfestede arbeidstid nedsettes fra 8 til 6 timer.» Arbeidarpartiet si stortingsgruppe følgde opp med eit forslag i Stortinget same året, men vann ikkje fram.

Sekstimarsdagen var ikkje eit nytt tema for Ap-kvinnene. Rolstad hadde reist eit tilsvarande forslag på landsmøtet fire år tidlegare, utan å få gjennomslag. Hausten 1980 hadde daverande forbrukarminister Sissel Rønbeck halde foredrag i Politisk Forum der ho argumenterte for sekstimarsdagen. Vårt arbeidsliv er tilpasset yngre og middelaldrende menn uten omsorgsoppgaver. 8 timers arbeidsdag er for slitsom for de fleste kvinner, når vi påplusser arbeidsreise, husarbeid, omsorgsoppgaver og fritidsaktiviteter, sa ho mellom anna, og minte om at fedrane hadde for lite tid i lag med ungane sine.[ref]Arbeiderbladet 14.11.1980.[/ref]

Stemmetala på Ap-landsmøtet i 1981 viser at det ikkje var eit samla parti som stod bak prinsippvedtaket som fekk kvinnene til å jubla. Per Kleppe, planleggingsminister på denne tida, hadde på førehand gitt ei åtvaring: «Seks timers arbeidsdag har ikke noen plass i 1980-årenes økonomiske situasjon»,[ref]Arbeiderbladet 13.4.1981.[/ref] sa han til NRK like etter landsmøtet.

I prinsipprogrammet vart sekstimarsdagen plassert i eit avsnitt om likestilling med overskrifta «Positiv særbehandling»:
Hittil har kvinner vært utelukket fra viktige samfunnssektorer. For å rette på dette forholdet må vi være villige til å ta i bruk radikale virkemidler, så som kjønnskvotering, særstipend og annen positiv særbehandling. Samtidig må kvinners tradisjonelle og ulønte arbeidsoppgaver i hjemmet fordeles på en annen måte, slik at resultatet av yrkesaktiv frigjøring ikke bare blir dobbeltarbeidende kvinner. Daglig nedkortet arbeidstid er en forutsetning for dette. Målet må være 6 timers normalarbeidsdag.[ref]Prinsipprogrammet Arbeiderpartiet 1981, pkt 96 Positiv særbehandling. www.arbeiderpartiet.no[/ref]

Det skulle visa seg at Gro Harlem Brundtland, den første kvinnelege leiaren i partiet, ikkje skulle bli nokon forkjempar for sekstimarsdagen. Ikkje lenge etter landsmøtet gjorde ho sitt beste for å parkera sekstimarsdagen som noko som kunne høyra ei fjern framtid til. «Sekstimersdag har vi ikke lovet noe sted», sa ho i utspørringa i Valgrevyen i NRK same hausten.[ref]Lillehammer Tilskuer (og fleire aviser) 28.8.1981.[/ref] Ein av programleiarane minte om at det stod i prinsipp-programmet. «Ja, men i det programmet står det om de langsiktige målsettinger», svarte partileiaren.

«Uansvarlighet som bringer verden fremover»

Den nyvalde nestleiaren Einar Førde uttrykte ei langt meir positiv haldning til sekstimarsdagen. Planleggingsminister Per Kleppe sa under landsmøtet at det var eit uansvarleg vedtak. Førde svarte:

Ja, i så fall er dette en form for uansvarlighet som bringer verden fremover. […] Dette landsmøtet har da også styrket meg i min overbevisning om at dette partiet er alle andre partier overlegent i likestillingsspørsmål, både når det gjelder å sette seg mål og når det skal utformes konkrete programposter.

I partiet sitt arbeidsprogram for 1982–1985 er sekstimarsdagen ikkje å finna, men under «Familiepolitikk» står det: «Det bør iverksettes en utredning av ulike sider ved arbeidstidsforkortelse, bl.a. med sikte på en nedkorting av den daglige arbeidstid.»[ref]Arbeidsprogram 1982-1985 Arbeiderpartiet. www.arbeiderpartiet.no[/ref]  Om lag eitt år etter landsmøtet nedsette sentralstyret i Arbeidarpartiet eit utval som skulle sjå på ulike former for arbeidstidsforkortingar. Jan Balstad (nestleiar i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1968–81, og LO-sekretær frå 1981) var leiar for utvalet, medan Harriet Andreassen og Sissel Rønbeck representerte Arbeiderpartiets kvinnebevegelse i utvalet. Samansettinga av utvalet, med Balstad frå den mest
mannsdominerte delen av LO som leiar, kan gi eit hint om korleis partitoppen prioriterte sekstimarsdagen.

Var draumen om sekstimarsdagen, som Ap-kvinnene hadde jubla så høglydt for, likevel for god til å kunna bli sann? «Diskusjonen om arbeidstida som på nytt har kommet i fokus, har dessverre blitt noe skjev»,[ref]Arbeiderbladet 20.10.1982.[/ref] sa LO-sekretær Harriet Andreassen da ho heldt innleiing om den faglege og politiske situasjonen på landsmøtet til Kommuneforbundet (seinare Fagforbundet) hausten 1982. Andreassen meinte det burde leggjast opp til ein breiare diskusjon om
arbeidstida enn berre å gjera det til eit spørsmål om ja eller nei til sekstimarsdagen. Dei vanlegaste arbeidstidsordningane var ikkje tilfredsstillande for menn og kvinner som «ønsker å leve mere likestilt med hensyn til husarbeid, lønnsarbeid, barneomsorg, politikk og samfunnsliv for øvrig». Ho meinte det trongst langt meir fleksible ordningar, men tok ikkje til orde for forkorting av
arbeidstida.

Men om sterke krefter i partiet prøvde å dyssa ned kravet om sekstimarsdagen, hadde kvinnene i kvinnerørsla slett ikkje gitt opp. 8. mars 1983 var kravet om sekstimarsdag den parola som fekk størst oppslutning i toget i Oslo. «I dag er kravet om 6-timers-dagen henvist til Arbeiderpartiets prinsippprogram. Ved neste korsvei – i 1985 bør det føres inn i partiets arbeidsprogram»,[ref]Arbeiderbladet 9.3.1983.[/ref] sa stortingsrepresentant Sissel Rønbeck på festmøtet til kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti. I 1984 slutta Arbeiderpartiets Kvinneutvalg og AUF i Oslo seg til fellestoget 8. mars med eigne parolar, den eine var «Sekstimersdag for alle». Kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti følgde opp med diskusjon og skolering, eit tre dagars seminar i september 1984, og eit fagleg-politisk seminar på Sørmarka i samarbeid med Oslo Samorg (LO i Oslo) i februar 1985. Interessa for det siste var så stor at mange måtte avvisast. Ifølgje Arbeiderbladet var både reingjeringsassistentar, grafiske arbeidarar og offentleg tilsette «samstemte i krav om 6-timers dag og kvotering i LOs organer».[ref]Arbeiderbladet 14.2.1985.[/ref]

Det neste arbeidsprogrammet, for perioden 1986–1989, har eit avsnitt med overskrifta «Arbeidstidsforkortelser Større frihet og likestilling i arbeid, fritid og omsorgsarbeid», men utan at sekstimarsdagen kjem så mykje nærare. Arbeidarpartiet vil «Støtte kravet om 37 1/2 timers normalarbeidsuke som et rettferdskrav og et skritt mot 6-timers normalarbeidsdag». Etter landsmøtet i
1985 kommenterte Sissel Rønbeck dette vedtaket slik:

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse mener at 6-timers dagen skal gjennomføres i løpet av 1990-åra. Arbeiderpartiets landsmøte mener altså at en fjerdedel av veien skal tas i løpet av de nærmeste 4 åra.[ref]Arbeiderbladet 19.4.1985.[/ref]

På nyåret i 1987 la det regjeringsoppnemnde arbeidstidsutvalet, leia av statssekretær Ted Hanisch, fram innstillinga si.[ref]NOU 1987: 9A og 9B.[/ref] Hanisch uttalte i den samanhengen at arbeidstida kunne forkortast mot år 2000 dersom bedriftene brukte produksjonsutstyret større delar av døgnet og folk var villige til å arbeida til andre tider enn det som hadde vore vanleg.[ref]Arbeiderbladet 5.1.1987.[/ref] Sissel Rønbeck tolka dette som positive signal, kvinnerørsla i partiet hadde som mål innføring av sekstimarsdagen i løpet av 90-åra, og uttalte til Arbeiderbladet at ho håpa «vi får til dette før vi går inn i et nytt årtusen».

Heilomvending

Men det skulle meir enn ein «NOU» om arbeidstid til for å overtyda leiinga i Arbeidarpartiet. Eit sentralstyremøte 20. juni 1988 drøfta partiprogrammet for neste periode. No vart sekstimarsdagen vurdert som urealistisk. Ifølgje Arbeiderbladet delte Sissel Rønbeck denne vurderinga:

Når vi ser hvordan kommunene sliter med økonomien etter innføringen av 37,5 timers uke, er det imidlertid urealistisk å tro at vi har råd til å innføre 6-timers arbeidsdag i løpet av den kommende fire-års-perioden. Vi må prioritere strengt, og vi vil velge å satse på å bedre forholdene for småbarnsfamiliene.[ref]Arbeiderbladet 22.6.1988.[/ref]

I 1990 var Ap-kvinnene igjen samla til landskvinnekonferanse. Ingenting tyder på ein ny offensiv for sekstimarsdagen, om vi skal tru Arbeiderbladet. Noko hadde skjedd med prioriteringane. Kvinnekonferansen samla seg om krav om utviding av svangerskapspermisjonen og rett til ein seks månaders «tidskonto», «for at småbarnsforeldre skal kunne kombinere familie- og yrkesliv i barnets 10 første leveår».[ref]Arbeiderbladet 19.7.1990.[/ref] No var temaet ikkje lenger kor lang normalarbeidsdagen skulle vera, men fleksibilitet og valfridom, slik at flest mogeleg kunne finna sine løysingar på meir individuell basis.

Dette pregar også Arbeidarpartiet sitt arbeidsprogram for perioden 1990–93. No vil partiet gå inn for «arbeidstidsreformer som åpner for en ny fordeling av arbeidstiden over ukens timer og årets dager. På den måten kan vi oppnå større frihet i valg av arbeidstid.» Dei fleksible arbeidstidene «over uken og året innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser og på grunnlag av tariffavtaler» skal sikra barnefamiliane og andre betre høve til å kombinera arbeid og omsorg.

Kva har skjedd som gjer at det berre er organiseringa av arbeidstida, og ikkje den totale lengda på arbeidsdagen som må endrast? Utan at det blir sagt direkte, har Arbeidarpartiet gått frå eit krav som ville auka prisen på arbeidskrafta, og såleis vera ein kostnad for arbeidsgivaren, til eit spørsmål om fleksibilitet og valfridom, der arbeidstakaren betaler prisen. Sia døgnet framleis ikkje har meir enn 24 timar, vil ikkje den auka fleksibiliteten redusera arbeidsbøra for den som skal makta både lønnsarbeid og omsorg og ansvar i heimen. «Tidsklemma» var eit relativt nytt ord på 1990-talet, men innhaldet var det mange som kjente godt til.

I 1995 var Sylvia Brustad leiar for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. På landskvinnekonferansen i januar 1995 gjekk ho klart mot kravet om sekstimarsdagen da ho innleia til debatt, medan Ap-kvinnene i Oslo framleis ønskte å stå ved dette kravet. Brustad sitt svar var meir fleksibilitet, ho ville satsa på å utvida den såkalla tidskontoordninga. Ikkje alle yrkesgrupper ønskte kortare arbeidstid, og «behovet for tid til andre sysler er ikke like stort i alle livsfaser».[ref]Arbeiderbladet 13.1.1995.[/ref] Medan kortare arbeidstid i tidlegare tider hadde vore lansert som eit tiltak for å dela på arbeid, hadde Brustad si eiga tilnærming til arbeidsløysa, ho spurde om det «i en tid med høy arbeidsledighet er riktig å la de som har arbeid få bedre arbeidsvilkår på bekostning av de som ikke har arbeid».

Dei følgjande partiprogramma viser korleis Arbeidarpartiet har gått vidare med modernisering og fornying, individualisering og fleksibilisering, og – i likestillingas namn – oppmoding til å gå frå deltid til heiltid utan eitt einaste krav om at normalarbeidsdagen må bli kortare. Utviding av foreldrepermisjonen med høve til individuell tilpassing skal gjera livet for småbarnsforeldra lettare. «Målet er at den gradvis skal fordobles til to år med 80 % lønnskompensasjon – tilsvarende 84 uker med full kompensasjon.»[ref]«Program for rettferdig fordeling», vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte 20.-22. november 1998, s. 20.[/ref] Dette skal kombinerast med ei tidskontoordning som skal gjera det mogeleg å få meir tid i lag med ungane – til dømes i feriar, heilt til dei er ti år. Men om denne tidskontoen skulle gi sekstimarsdag, ville «kontoen» bli tom nokså fort.

Arbeidarpartiet hadde definert sekstimarsdagen ut, men kvinnerørsla, fagrørsla og partia til venstre for Ap hadde gjort sitt for å halda liv i ikkje berre draumen, men heilt konkrete planar for sekstimarsdagen. I fagrørsla vart det etterkvart diskutert korleis tariffoppgjera kunne brukast til å realisera sekstimarsdagen. Ein halv time for kvart tariffoppgjer, og sekstimarsdagen kunne vera realitet etter tre oppgjer.

«Faren over, gutter!»

I valkampen i 2005 gjorde Jens Stoltenberg sitt beste for å visa at han ikkje delte visjonen om sekstimarsdagen. Framfor ei forsamling av toppinvestorar forsikra han at han var «110 prosent på at det ikke blir noen sekstimersdag».[ref]Dagbladet 18.8.2005.[/ref] Dagbladet presenterte denne saka under overskrifta «Faren over, gutter!» og eit stort bilete av ein engasjert Stoltenberg i møte med finansverdas mektige menn.

Statsminister Stoltenberg måtte likevel godta at den raudgrønne gjekk inn for eit slags forsøk med sekstimarsdag, etter eit visst press frå SV. Dessverre vart dette utforma slik at det ikkje var eigna til å visa korleis sekstimarsdagen kunne verka på ein arbeidsplass der forkortinga av normalarbeidsdagen gjaldt for alle. Det vart eit såkalla «seniorforsøk»: Tilsette over 62 år på utvalde statlege arbeidsplassar kunne velja om ein reduksjon av arbeidsveka til 30 timar skulle takast ut som kortare dag eller veke, eller samlast opp til lengre friperiodar. Målsettinga var å få fleire til å stå lenger i jobb. Dermed kunne dette eksperimentet brukast til å slå fast at sekstimarsdagen ikkje var noko å satsa på. – Og statsministeren kunne på sitt vis stå ved lovnaden han gav til toppinvestorane i 2005.

Partiprogramma for dei følgjande landsmøteperiodane har titlar som kunne lova mykje godt for mange: Skape og dele (2009–2013), Vi tar Norge videre (2013–2017) og Alle skal med (2017–2021). Landsmøtet i 2019 vedtok eit arbeidslivsmanifest. Arbeidstid er eitt av mange viktige tema:
Arbeiderpartiet mener det må legges økt vekt på helsefremmende arbeidstidsordninger og viser til gode eksempler på fremforhandlet kortere arbeidstid.

Ap vil
… etablere nasjonale tilskuddsordninger for forsøk med kortere arbeidstid. Særlig belastende yrker skal prioriteres og det bør gis midler til følgeforskning slik at man kan måle hvilke effekter forsøkene har.

Men den som vil ta kampen for seks timars normalarbeidsdag vidare, må leita
andre stader etter nokon å samarbeida med.

Våren 1970 har vist et kraftig oppsving i klassekampen over hele Skandinavia. Kapitalismens krise har skjerpet klassemotsetningene og arbeiderklassen har i stadig sterkere grad fått føle presset av monopolkapitalens statsmakt. Den tilspissede situasjonen har imidlertid også lagt grunnen for økt politisk bevissthet innen arbeiderklassen. Dette bekreftes ikke minst ved at arbeiderne river seg løs fra LO-pampenes grep, og ikke lenger stilltiende godtar urettferdigheten og utbyttinga i samarbeidets navn,men reiser kamp en mot klassesamarbeidet og monopolkapitalen. Arbeiderklassen har også vist at den er klar til å ta kampen opp mot økt økonomisk utbytting.

Streiken på Norgas.

Et viktig eksempel er streiken på Norgas AS i Oslo. I over 14 dager streiket 54 arbeidere, og bakgrunnen var et krav om en lønnsøkning på 2 kroner pr. time, som bedriftsledelsen nektet å forhandle om.

Pampene i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund falt som ventet arbeiderne i ryggen ved å hevde at streiken var tariffstridig, og tok følgelig avstand fra den. I arbeidsretten ble streiken som ventet også kjent «ulovlige», og dermed var alt klart for klassestatens neste angrep mot arbeiderne.

Politiet til angrep på de streikende.

Norgas A/S forsøkte under streiken å innføre gass fra Sverige, og den ble tappet om på bedriften av fem svikere som ble leid inn under politibevoktning. De streikende fikk oppsigelsesvarsel fra bedriften, og da arbeiderne trass i dette fortsatte sin rettferdige kamp og forsterket streikevakta utenfor Norgas, ble de angrepet av politiet.

Etter å ha konferert med bedriftsledelsen gikk over 40 politimenn, utstyrt med langkøller og med hunder, til angrep på arbeiderne. Dette skjedde uten at de streikende hadde foretatt seg noe som helst. Politiet angrep på bred front og med stor brutalitet. Arbeiderne som strittet imot ble kastet i bakken og slept til politibilene. Etter kort tid var samtlige av de 32 streikevaktene arrestert.

Enhet i arbeiderklassens kamp.

Politiaksjonen mot Norgas-arbeiderne må ikke bare sees som et overgrep mot de streikende, men som et overgrep mot hele arbeiderklassen. Om kapitaleierne og deres politifolk fortsatt kan fare fram mot arbeidsfolk på denne måten, er den norske arbeider «fritt vilt» som kapitaleierne kan bruke og mishandle når de finner det påkrevd.

For å stå imot den hets og det maktbruk som borgerskapet setter i verk under en streik, må arbeiderklassen være enhetlig og fast organisert. Streiken er og vil alltid være en kampmetode mot utbytting. Ved at vi driver produksjonen kan vi også stanse produksjonen, og gjennom enhetlig kamp tvinges borgerskapet til å bøye seg for våre krav.

Det nytter å streike.

Streiken på Norgas AS ble en ny bekreftelse på at det nytter å streike. Bedriftsledelsen ble tvunget til å gå med på forhandlinger om en lønnsøkning på 2 kroner timen.

For arbeidsfolk er Norgas-streiken følgelig et nytt bevis på at en kan kjempe fram sine krav gjennom streik, selv om pampene i LO erklærer streiken for ulovlig.

Men det er ikke bare denne lærdommen vi kan trekke av Norgas-arbeidernes streik. Streiken bar også vist at under borgerskapets diktatur vil enhver streik (spesielt de som stemples «ulovlige») bli politiske streiker, fordi de uvegelig blir angrepet av borgerskapets klasseorganisasjoner og dets statsmakt.

LO-pampenes erklæring om ulovlig streik, og politiets brutale overgrep mot Norgas-arbeiderne er klare og konkrete bekreftelser på dette. Men rettssaken, og for den saks skyld også politiangrepet, mot de streikende ga også den erfaring at klassestatens organer ikke er så farlige som borgerskapet gjerne vil ha oss til å tro—og at det på lengere sikt er folket som er de virkelig sterke.

Avvis alle splittelsesforsøk.

Gjennom enhetlig og organisert opptreden er arbeiderklassens styrke overfor borgerskapet enorm. Så lenge det var mulig prøvde borgerskapet å forby arbeiderorganisasjoner, men da organisasjonsretten var et tilkjempet faktum, slo kapitaleierne inn på samarbeidslinja. Det voldte heller ikke meget besvær å få pampene i LO inn på denne forræderiske linja, og resultatet av samarbeidet mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) har samtlige arbeidere fått føle på kroppen.

LO-byråkratene er borgerskapets støttespillere i utplyndringa av arbeiderklassen, og følgelig forsøker også LO-byråkratene å splitte arbeiderne ved blant annet å spille lønnsgruppe ut mot lønnsgruppe.

En raffinert utgave av den gamle splitt og hersk taktikken er den såkalte «kaketeorien», som i hovedtrekk går ut på følgende: det finnes en bestemt sum av penger, lønnssummen, som står til disposisjon for samtlige lønnsmottakere. Denne lønnssummen er på forhånd fastlåst og kan ikke økes, bare deles. I praksis fører da dette til følgende: det er umulig for alle arbeidere å kreve en generell lønnsøkning. Jo større del av «kaka» en gruppe arbeidere kan karre til seg, jo mindre del av «kaka» blir det igjen til deling mellom de andre. Derfor skal grupper av arbeidere som tilhører en såkalt høytlønnsgruppe vise «solidaritet», det vil si moderere sine krav for på den måten å hjelpe de lavtlønte.

Denne bunnfalske myten om «solidarisk» lønnspolitikk har ofte bidratt til å splitte arbeiderne. Vi må imidlertid være klar over at bare hard klassekamp kan bedre hele arbeiderklassens økonomiske stilling.

Hvorfor?

Rett og slett fordi det ikke finnes noen lønnskake som er fastlåst og som bare kan deles mellom arbeidsfolk.

Den lønna som arbeidsfolk får er bare en liten del av den verdi de har skapt gjennom sitt arbeid. Den resterende del er profitten som kapitalisten tar, og det er profittene som «begrenser» lønnsøkninga. Derfor er det klart at lønnsandelen ikke er fastlåst—den kan økes. De eneste som rammes av økninga er kapitalistene som får redusert sin profitt. Borgerskapet, som i det kapitalistiske samfunn eier produksjonsmidlene, er selvsagt interessert i størst mulig profitt. Gjennom den private eiendom av produksjonsmidlene tvinges arbeiderklassen til å selge sin arbeidskraft til kapitaleierne, som på sin side kjemper for å holde prisen på arbeidskraften på et minimum for derved å oppnå størst mulig profitt.

Det er derfor klart at borgerskapets interesser står i fullstendig motsetning til arbeiderklassens.

Hvilke midler har så borgerskapet til å gjennomføre utplyndringen av arbeidsfolk?

Deres viktigste undertrykkelsesredskap er staten. Staten er det apparat som den herskende klasse benytter seg av for å befeste sin makt. Til dette apparat hører lovverket og domsstolene, politi, militæret og det statlige propagandaapparat ( ekeempelvis radio og fjernsyn). Lovene i det kapitalistiske samfunnet verner om den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, skaper alle de skaper alle mulige økonomiske særmuligheter for borgerskapet, og lesser byrdene på den arbeidende del av befolkningen.

Rettssaken og politiangrepet mot arbeiderne ved Norgas avslørte med all tydelighet løgnen om staten som en nøytral institusjon som står over klassene. Den kapitalistiske staten beskytter k apitaleiernes utplyndring av arbeiderklassen. Den er et undertrykkelsesredskap som borgerskapet og deres håndtlangere i LO bruker til å påtvinge arbeidsfolk de elendige lønnsoppgjøra aom vi kjenner.

Arbeiderklassens viktigste våpen.

Arbeiderklassen har som nevnt fått erfare at streikekampen er en effektiv metode mot økt økonomisk utbytting. Men streikekampen alene kan aldri stanse utbyttingens fortsatte eksistens, eller forkorte kapitalismens tidsalder. Arbeiderklassen har derfor behov for en ledelse som behersker alle former for kamp, og som kan lede arbeiderklassen fram til andelig seier over kapitalmakta.

Gjennom streikekampen kan arbeiderne begrense kapitaleiernes profitt ved å tilkjempe seg høyere lønn. Arbeiderne kan også tilbakevise enkelte rasjonaliseringsframstøt og lignende. Men vi kan aldri ødelegge kapitalistenes makt til å tilrane seg profitt av vårt skapende arbeid gjennom streikekampen.

Det kan bare den sosialistiske revolusjon gjøre. Det vil si at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalismens utbytting og undertrykkelse, og oppretter sin egen stat—oppretter proletariatets diktatur der utbytting og undertrykkelse av flertallet er opphevd.

Lede arbeiderklassen i kampen til den endelige seier over monopolkapitalen kan bare et kommunistisk parti gjøre. Det vil si et parti som bygger på marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning.

Den tilspissede klassekampen har varslet nødvendigheten av et slikt parti, og arbeidsfolk—som selv har vist at de har tatt initiativet i kampen mot monopolkapitalens nye framstøt—vil også bidra til å reise arbeiderklassers eget kommunistiske parti Det parti som er nødvendig i kampen for arbeiderklassens herredømme.

Leder … 4

Plukk … 6
Gnist-samtalen med Kaja Colin Bojer … 8

Ebba Wergeland:
NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden … 16

Bjørgulf Claussen:
Har den absolutte fattigdommen økt siden 2005? … 24

Vidar Våde:
Vi som ikke reiste … 32

Anne-Grethe Krogh:
Lønnstyveri … 34

Per Medby:
Borgerlønn – en «quick fix»? … 40

Magnhild Folkvord:
Gjer korona-redningspakkar om til endringspakkar … 50

Sofia Rana:
ESA og et seriøst norsk arbeidsliv … 56

Mathias Bismo:
Hva er produktivt arbeid? … 60

Magnhild Folkvord: For 40 år sia jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen … 70

Halvor Fjermeros:
Sosialdemokratiets fall – og den klassiske liberalismens skjebne … 78

Leiv Olsen:
Nasjonar er folk … 86

Kine Marie Michelet:
Etterlyst: En antirasistisk økonomi av i dag … 96

Espen Myhr Grandalsmo:
Barnehager og markedskreftene … 102

Debatt:
Tollef Hovig:
Virkelighet og tankespinn – svar til Oscar Dybedahl … 106

Boye Ullmann og Isak Lekve: Flytende havvind:
For klimaet og norske arbeidsfolk! … 111

Erik Ness:
– Man ska aldrig på något sätt lita på de styrandes förnuft … 116

Bokomtaler:
Ola Innset:
Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge … 122

Tore Nyseter:
Velferd på avveie. Reformer, verdier og veivalg … 126

John Bellamy Foster:
Socialism and ecology. The return of nature … 130

Goggi Sæter:
Torturert og tatt som gissel – Gåten Ingeborg Holm … 133

Andrew Pearmain, Antonio Gramsci &
Frederic Jameson og Roberto M. Dainotto (red.):
Gramsci in the world … 136

Samir Amin:
The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international og Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. … 140

Marcello Musto:
The Marx revival. Key concepts and new interpretations og The
last years of Karl Marx. An intellectual biography … 142

Odd Karsten Tveit:
Midtøsten på 200 sider
fra 1820 til i dag … 148

Nils-Henning Hontvedt:
Arbeiderpartiet og våpnene. Fra det brukne gevær til USAs atomparaply … 152

John Riddell, Vijay Prashad
og Nazeef Mollah:
Liberate the colonies! Communism and
colonial freedom

David Beetham:
Marxists in the face of fascism. Writings by
Marxists on fascism from the inter-war period … 156
Erik Ness:
Birger Thurn-Paulsen, fra Røde Fane til Gnist i 28 år … 160

Revolusjonens A – Å:
Mathias Bismo:
Friedrich Engels … 162

Dei imperialistiske stormaktene slåst om å ta mest mogleg kontroll over naturressursane i Midt-Østen. Midt i dette er Kurdistan delt mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia omgitt av statsterror og krig. Kan denne nasjonen gje håp for kampen mot imperialismen i Midtausten?

---

Erling Folkvord, stortingsrepresentant for RV (Rød Valgallianse) frå 1993–1997. Han sat mange år i bystyret i Oslo og er aktiv i solidaritetsarbeidet med kurdarane. Har blant anna skrive boka Kurdistan – om fortid, folk og framtid.
Foto: Chris De Bruyn

 

Et stort land i det vestlige Asia. Den største delen av det ligger innafor Det osmanske riket og resten i Iran. Det har fått sitt navn etter det kurdiske folket som utgjør flertallet av dets innbyggere.1

Slik starta artikkelen om Kurdistan i eit oppslagsverk som vart utgitt i Konstantinopel (Istanbul) på 1890-talet.2 Det fanst ikkje nasjonalstatar i Det osmanske riket. 25 år seinare dikterte England og Frankrike den delinga som gjeld i dag: Iran, Irak, Syria og Tyrkia har kvar sin del av Kurdistan.3

Storbritannia – som framleis var stort – og Frankrike delte Midtausten mellom seg etter den første verdskrigen. Diplomatar la linjalen på kartet. Dei laga kunstige grenser og nye statar ut frå styrkeforholdet mellom regjeringane i London og Paris. Statane Israel (oppretta i 1948) og Kuwait (uavhengig frå Storbritannia i 1961) er to av dei nyare resultata.

Etter den dikterte delinga har det ikkje vori eit einaste år utan krig i ein eller fleire av statane i Midtausten. Krigane som øydelegg Jemen og Syria blir ikkje dei siste. Folka i Midtausten har nye krigsår framfor seg. «Når elefantar slåst, er det graset det går ut over.»

 

Kulturell og religiøs mosaikk

Kurdistan, slik det er definert i det 125 år gamle oppslagsverket, er litt større enn Spania. Kurdistan er, som resten av Midtausten, ein kulturell, språkleg og religiøs mosaikk. Andre folk er minoritetar i Kurdistan. Kurdarar er minoritet i andre delar av Midtausten.

Om vi berre ser på folketal, er Istanbul største «kurdarbyen» i Tyrkia, slik som Oslo er største «samebyen» i Norge. Reiser du til Damaskus, kan du besøke bydelen Hay al-Akrad. Det arabiske ordet betyr kurdarbyen. Den muslimske hærføraren Saladdin som frigjorde Al Quds (Jerusalem) i 1187, var kurdar. Han verva kurdiske leigesoldatar og ga dei jord slik at dei og familiane kunne busette seg i det som no er Syria. Slik starta Hay al-Akrad.

Lenger nord i Syria kan du besøke Korsfararfestninga – Krak des Chevalliers – som ein del Midtausten-kjennarar skriv. Ei turistbrosjyre som eg fekk da eg var der, fortel ei anna historie: Den første festninga vart bygd i 1031 og fekk det arabiske namnet Hissn al-Akrad, kurdarfestninga.4

Vatn, korn og olje

Tigris, Eufrat og andre store elver startar i dei kurdiske fjella. Kurdistan var vasskjelda for nordlege del av Midtausten i tusentals år før olja og gassen. Og vil vere det når oljekjeldene er tømt. Det kurdiske slettelandet er Syrias og Iraks kornkammer. Byane i Tyrkia, vest for den kurdiske landsdelen, får straum frå kraftverka ved Eufrat og Tigris.

Eg syns det ofte blir misvisande å snakke om kurdarane som om alle står for det same. Kurdarane er ein nasjon. Dei har felles interesse av å forsvare kurdisk språk, kultur og identitet mot undertrykking og terror. Elles er dei delt på mange vis, slik alle nasjonar er. Religiøse minoritetar blir undertrykt. Svært ulike politiske parti arbeider i dei kurdiske delane av Iran, Irak, Syria og Tyrkia, legalt og illegalt. Kurdistan er klassedelte samfunn som fleire stader er prega av føydale maktforhold. Føydale tradisjonar står sterkast i Den kurdiske ­regionen i Irak.

Statsterror med og utan stormaktsstøtte

Dei fire statane si undertrykking har omfatta krig og statsterror mot den kurdiske befolkninga. Saddam Husseins Anfal-kampanje i nordlege Irak i 1988 var verst, om vi reknar dødsoffer. Saddam Hussein var da alliert med USA. Tyrkia vart med i NATO i 1952. Etter dette har NATO levert våpen og gitt politisk støtte til statsterror og anna forfølging av alt og alle som er kurdisk.

Byen Cizre i februar 2016 er eitt eksempel. Tyrkisk TV viste tyrkiske soldatar som tømte bensin ned i kjellarane under tre samanraste hus og tente på. 177 forbrente kroppar vart henta ut etterpå. Da hadde soldatar eller politi partert fleire av dei døde.

Iransk politi og soldatar skyt i dag kurdiske grensearbeidarar som livnærer seg ved å bære varer over grensefjella mellom Iran og Irak. 53 vart drepne i 2018 og 24 i 2019.5

Dei fleste kurdarar har familiemedlemmar eller slektningar som har opplevd statleg tortur eller terror.

Ulike kampar. Ulike interesser

Om eg forenklar og ser stort på det, vil eg seie at PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet) og Kurdistans demokratiske parti (KDP) er dei politiske ytterpunkta. Den legendariske klanleiaren og fridomshelten Mullah Mustafa Barzani (1903–1979) stifta sitt KDP i 1946. Han var frå den kurdiske delen av Irak, men tok partinamnet frå det KDP som vart oppretta i Iran i 1945.

Mesud Barzani (73), ein av sønene hans, vart klan- og partileiar etter at faren døydde. Han har, som far sin, bygd eiga makt på støtte frå utlandet. Eit kurdisk sjølvstyre vart oppretta i Nord-Irak etter eit folkeopprør mot Saddam Hussein i 1991. Mesud Barzani og KDP delte da makta med klan- og partileiaren Jelal Talebani frå Patriotisk Union Kurdistan (PUK). Dette sjølvstyret var avhengig av USA. Det likna eit protektorat med amerikansk overstyring.6

2003: Barzani og Talebani på parti med USA

Både KDP og PUK støtta den amerikanske invasjonen i Irak i 2003. Den irakiske grunnlova frå 2005, som vart skrivi under amerikansk overoppsyn, gir Den kurdiske regionen indre sjølvstyre, med regional regjering og parlament. Kurdarar ser derfor på Den kurdiske regionen i Irak som eit førebilete, sjølv om dei mislikar korrupsjonen i både politikk og administrasjon.

Barzani og Den kurdiske regionale regjeringa (KRG) er tett knytta til USA. Kanskje den mest trufaste allierte USA har i Midtausten, etter Israel og Saudi Arabia. Samtidig har Barzani og KDP utvikla tett samarbeid med president Erdogan i Tyrkia. Ein hemmeleg avtale om oljesal til Tyrkia i 50 år, er ein del av dette. Tyrkia har permanente militærbasar i Den kurdiske regionen. Da president Erdogan i 2017 ville delta i frigjeringa av Mosul, den nest største byen i Irak, ga Barzani fritt leide for tyrkiske tanks og infanteri gjennom Den kurdiske regionen.

For alle folka i Midtausten

PKK-aktivistar i Rojava, den kurdiske delen av Syria, oppretta i 2003 PYD (Det demokratiske einskapspartiet). Året etter lanserte leiinga i PKK det politiske begrepet demokratisk konføderalisme, som fleire enn eg syns er vanskeleg. Cemil Bayik, som no er medleiar i PKK, forklarte det slik da eg møtte han i 1994:

USA har sitt prosjekt for et nytt amerikansk århundre i Midt-Austen. Vi ønsker i stedet å utvikle demokratisk konføderalisme. Det betyr at folka i Midt-Austen kan bygge opp sine egne styringssystemer i hver sine land. Disse to framtidsprosjektene for Midt-Austen er uforenlige. Vi taper viss USA vinner fram. Viss vi og den demokratiske konføderalismen lykkes, betyr det nederlag for USA.

I 2012 greip PYD dagen og timen

PYD slutta seg ikkje til opprøret mot president Assad i 2011. PYD greip dagen og timen i juli 2012. Assad hadde da flytta det meste av regjeringsstyrkane i Rojava til andre delar av Syria. PYD starta bygginga av ein ny type demokratisk samfunnsordning. Tre av hovudpunkta:

• Flytting av makt frå menn til kvinner. Delt leiarskap i styrande organ.

• Alle folka har same rett og plikt til å delta i styringa av samfunnet.

• Rojava skal ikkje bryte ut av Syria og bli ein ny stat.
  Væpna islamistgrupper, med våpen og pengar frå Tyrkia, prøvde raskt å knuse det uvanlege demokratieksperimentet. Saman med tre andre Rødt-medlemmar snakka eg med nokre av dei i grensebyen Sere Khaniye i mars 2013. Nokre månader etterpå trekte dei seg tilbake til Tyrkia. Dei klarte ikkje stå i mot dei kurdiske ­forsvarsstyrkane.
  I 2014 satsa Tyrkia massivt på Islamsk Stat (IS), som i løpet av få månader erobra storparten av nordlege og austlege Syria, bortsett frå Rojava. Utpå hausten klarte IS nesten å erobre Kobanê, den midtre delen av det sjølvstyrte Rojava. IS hadde tatt Kobanê om ikkje PYD og forsvarsstyrkane hadde inngått ein militær allianse med USA.
  Dei politiske og militære leiarane i Rojava såg dette som ein nødvendig allianse med ein fiende mot ein annan fiende. Politikaren Ercan Ayboga, som er kjend som miljøaktivist i den kurdiske delen av Tyrkia, skreiv i 2017 at dei revolusjonære frå første dag såg risikoen i det militære samarbeidet med USA. Og dei snakka opent om denne risikoen. Både i eigne miljø og offentleg.
  Ayboga understreka at USA ikkje er for demokrati og at USAs interesser står i motsetning til kurdarane og dei andre folka sine interesser i Midtausten. Han hevda at PYD sitt syn på USA heilt frå oktober 2014 gjorde at dei ikkje ville bli «skuffa» når samarbeidet tok slutt.

Mange fiendar

Statsleiarane i Iran, Irak, Syria og Tyrkia har ein ting felles med dei imperialistiske stormaktene som slåst for å ta mest mogleg av naturrikdommane i Midtausten: Dei ønskjer alle å knuse det nye, fleirkulturelle folkestyret som PYD bygger opp. Det er innført i Rojava og blir gradvis bygd opp nord og aust for Eufrat. Den demokratiske føderasjonen Nord-Aust Syria, kan bli ein modell for folka i andre delar av Syria og i andre land i Midtausten.
Den nye typen folkestyre kan overleve viss dei utnyttar motsetningane mellom alle dei kreftene som fører krig i Syria. Det vil vere god hjelp om antiimperialistar i Norge trår til. Solidaritetsarbeid er like viktig no som da frigjeringsrørsla i Vietnam kasta ut USA i 1975.

Noter

1 Artikkelen om Kurdistan står i Bind 5 av oppslagsverket Qâmusul a’lâm som vart gitt ut i Konstantinopel (Istanbul) i 1896. Shirin Bozarslan har omsett artikkelen til svensk i tidsskriftet Multiethnica nr. 26–27 utgitt i juli 2000. Multiethnica, ISSN 0284-396X.

2 Sultanen, herskaren i Det osmanske riket, hadde bestilt seksbindsverket som skulle samle all tilgjengeleg historisk og geografisk kunnskap.

3 Britiske og franske diplomatar skreiv under Sykes Picot-avtalen i 1916. Dette var utgangspunktet for fredsslutninga etter den første verdskrigen i Lausanne i 1923.

4 Frå turistbrosjyra eg fekk i 2002: «It was first built in 1031 by a certain governor of Homs, who left a Kurdish garrison in the castle for defence against enemy attacks across the Tripoli – Homs – Hama road. The castle came to be known as the castle of the kurds (…).»

5 Her kan du lese meir:

https://solidaritetmedkurdistan.no/2020/03/16/kolbar-irans-ukjente-arbeiderklasse/

6 Wikipedia: «Et protektorat er en stat som har avstått deler av sin suverenitet til en annen stat.»