Hvordan skal vi forstå statens rolle? Er den en nøytral institusjon som vi kan fylle med innhold, eller reflekterer selve oppbygningen det samfunnssystem og de maktforhold vi lever i? Hvilke funksjoner har staten? Hva med staten i et sosialdemokratisk regime. På hvilke måter skiller den seg fra et liberalistisk regime på den ene sida og et sosialistisk på den andre? Hva skjer med staten under den rådende nyliberalismen?

Av Unni Kjærnes, Per Medby, Ole Marcus Mærøe og Tomine Sandal
Artikkelforfatterne er medlemmer av redaksjonen.
Foto: Wilhelm Joys Andersen

Det marxistiske synet på staten er at den er et apparat som skal bidra til at kapitalismen opprettholdes og sikres. Begrepet «stat» i dagligtalen omtales ofte som synonymt med nasjonen eller nasjonalstaten, altså interessene til et fellesskap hevet over klassene. Det blir av og til også brukt som vikarbegrep for «regjering». Enda mer typisk er bruken av ordet «stat» når man snakker om strukturer for organisering av forskjellige samfunnsmessige oppgaver, den såkalte «velferdsstaten» (herunder kommuner og fylkeskommuner, helseforetak etc.). Da blir «staten» gjerne satt opp mot «markedet» og det enkelte individ.

I dag står ikke den politiske striden i vår del av verden mellom kapitalisme og sosialisme. De politiske motsetningene nå er ofte knytta til i hvor stor grad velferdsstatene som er bygd opp i de fleste vestlige land i ulike varianter, skal bevares eller bygges ned/privatiseres. Det sier litt om det nyliberale hegemoniet som har vært de siste tiårene. En historisk ironi er at antikapitalistiske venstrekrefter i dag framstår som de sterkeste forsvarerne av velferdsstatene, som jo ble bygd opp i stor grad for å forhindre at revolusjonære sosialistiske krefter skulle få samfunnsmakta, for å sikre sosial ro og orden rundt kapitalistiske produksjonsforhold og eierskap til produksjonsmidlene.

Mye av den politiske diskusjonen har dreid seg om omfanget av statlig styring og omfordeling. På den venstre-sosialdemokratiske sida har det vært mer eller mindre underforstått at statlig virksomhet er bra for fellesskapet og for vanlige folk, framfor alt ut fra sin utjevnende funksjon. Arbeiderpartiets tilnærming har vært å balansere statlig sikret sosial trygghet med tro på at økonomisk vekst må skje i profittsøkende, privateide markeder. De seinere åra har partiet understreka at statlig beskyttelse heller ikke må bli for trygt, jamfør debatten om snillisme og arbeidslinja. Konservative og liberale har både tradisjonelt og i dag stort sett argumentert for mindre «offentlige inngrep». Men staten har ikke alltid blitt mindre under konservative og liberale regjeringer. Hva er det da som skjer? Vi ønsker med denne artikkelen å bidra til en mer kritisk debatt om statens rolle. Vi legger vekt på å vise at staten har flere funksjoner som ikke er separerte fra hverandre.

Statens ulike roller

Mange i Norge er som nevnt vant til å se på staten som et uttrykk for fellesskapet, altså oss alle. Det vi da først og fremst tenker på, er tre ting. For det første er det tanken om en velferdsstat som skal gi sosial sikkerhet for alle innbyggere, finansiert gjennom omfordelende skatter. For det andre er det trepartssamarbeidet i arbeidslivet mellom kapitalister/bedrifter, arbeidere og staten i en slags tilrettelegger- eller meklerrolle, gjerne omtalt som «den norske modellen». Statens rolle er her å bidra med sosial sikkerhet, utdanning, ulike typer infrastruktur og annen tilrettelegging. På denne måten er disse to rollene for staten tett forbundet. Når det gjelder omfanget av og formen på statens innsats i tilrettelegging, blir gjerne statlig (byråkratisk) styring satt opp mot marked. Det er ei linje fra en sosialistisk altomfattende stat via den skandinaviske sosialdemokratiske tradisjonen med statlig styring som motvekt til uønskede effekter av profittstyrte markeder, til den liberalistiske tradisjonen med en minimal stat som ikke motvirker, men heller fremmer produksjon og fordeling gjennom markeder. I tradisjonell velferdsstatsforskning blir den sosialdemokratiske velferdsstaten satt opp mot, på den ene siden den liberalistiske «nattvekterstaten» vi finner i angloamerikanske land (og som prega Norge rundt det forrige århundreskiftet) med sterk grad av behovsprøving, på den andre siden den kontinentale sosialstaten, der sosial trygghet er basert på opptjente rettigheter i arbeidslivet. Verken den angloamerikanske eller den kontinentale velferdsmodellen har siktemål om omfordeling og utjevning. (Esping Andersen 1990)¹

Velferdspolitikken i den liberalistiske nattvekterstaten var og er retta mot å dekke bare de mest grunnleggende behov, målretta mot de individer og familier som ikke klarer å dekke disse sjøl, altså med egne midler eller ved å selge arbeidskrafta si og ved anskaffelse i markeder. Innenfor et slikt regime betyr også veldedighet mye. Veldedighet kan kanskje hjelpe mot akutte behov, men det løser ikke de grunnleggende problemene. Klassisk målretta politikk har typisk lagt vekt på skille mellom «verdige» og «uverdige» trengende og har gjerne også hatt sterke innslag av sosial kontroll, i form av arbeidsplikt og kontroll av hva folk gjør. Å gå på fattigkassa var veldig stigmatiserende. Målet har vært å avhjelpe akutte behov med lavest mulig utgifter (og sikre sosial orden), ikke å bringe folk ut av en vanskelig situasjon.

Et viktig kjennetegn ved den typiske skandinaviske varianten av velferdspolitikk har vært at sosiale rettigheter skal gjelde alle, de skal være «universelle». Hensikten var «hjelp til selvhjelp», som den beste måte å sikre at alle selv får forme sine liv og delta aktivt i samfunnet. Argumentet har dels vært praktisk, ved at enhver begrensning i form av målretting gjør tilgjengeligheten vanskeligere for de som trenger det mest (såkalt terskelteori). Dels har begrunnelsen vært politisk, ved at når alle får tilgang, vil ordningene også få støtte av de som har mindre behov og større ressurser. Et typisk eksempel er barnetrygd. I tillegg vil det være enklere å få generell aksept for relativt sjenerøse ordninger med høy kvalitet dersom også de ressurssterke deltar. Slike argumenter er brukt om offentlig drift av skole og helsevesen.

Staten har også en tredje rolle, ivaretakelse av sikkerhet og sosial orden, gjennom lovverk og domstoler og ved hjelp av politi og militærvesen (voldsapparatet). Her handler det om statens rett til å utøve makt og vold for å ivareta det som i den hegemoniske «konsensusbetydningen» forstås som landets felles interesser. Partier til høyre har typisk vært opptatt av såkalte «lov og orden»-saker. Liberalismens tradisjonelle argumenter om en liten stat og individuell frihet omfatter som oftest ikke disse spørsmålene. Den liberalistiske teoretikeren Friedrich von Hayek var for eksempel tilhenger av Pinochets styre i Chile.²

Ifølge marxismen har alle deler av staten som fremste formål å ivareta borgerskapets interesser, ofte omtalt som statens klassekarakter. Voldsapparatet er det ytterste uttrykket for dette.³ Selv om det sjelden nevnes, finnes den repressive delen av staten også i Norge. Lars Borgersrud⁴ har vist at både politiet og militæret ble brukt ofte mot arbeiderbevegelsen i faser av norsk historie da klassekampen var skarpere enn i dag. Det var etablert en hemmelig hær integrert i den offisielle som skulle brukes ved indre uro. Denne var basert på såkalt stille mobilisering per brev til «pålitelige» personer. Men, også på 70-tallet skjedde det flere ganger at politiet ble satt inn mot streikende arbeidere. De siste åra har politiet blitt satt inn mot havnearbeiderne i 2014. Også mot andre folkelige protester har store politistyrker blitt satt inn, for eksempel mot Alta-demonstrasjonene (der det også var nære på at Garnisonen i Porsanger ble satt inn), og mot aksjonene mot gruvedumping i Førdefjorden i 2016. Den indre, skjulte delen av staten, det som av og til omtales som dypstaten, er heller ikke ukjent i nyere norsk historie. Lundkommisjonens rapport⁵ avslørte deler av det omfattende overvåkningsapparatet som ble bygd opp mot venstrekreftene også etter annen verdenskrig, med bl.a. ulovlig overvåkning og den hemmelige hæren Stay Behind.⁶ Saka der Christian Høibø i 2013 sto fram som informant og provokatør for PST i ulike miljøer på venstresida, viser at overvåkinga av venstresida i større eller mindre grad fortsatt pågår etter Lundkommisjonen også.⁷ Beredskapslovene gir fortsatt omfattende fullmakter til å suspendere demokratiet i «krisesituasjoner».

Rollen som maktapparat er ikke uten videre frikopla fra rollen som velferdsprodusent og trepartssamarbeidet. I Norge, som ellers i verden, er mange sosiale tiltak gjennomført etter omfattende protester og opprør, særlig når det gjelder å tilfredsstille grunnleggende behov. Det er bare å se på «de gule vestene» i Frankrike i dag, som har blitt møtt ikke bare med utstrakt voldsmakt, men også med enkelte sosiale reformer. Mange har påpekt at relativ økonomisk utjevning, sosial trygghet og trepartssamarbeidet i Skandinavia har bidratt til generelt lite kriminalitet og politisk konsensus. Eller, sagt på en annen måte, politisk passivisering. Systemer for statlig sosial sikkerhet vil i mange tilfeller bidra til avhengighet og sosial kontroll. NAV og andre velferdstjenester kan ha en repressiv karakter gjennom sterk kontroll av brukerne. Inntrykket er at kontrollerende betingelser har økt de seinere åra. Fremskrittspartiets motstand mot inngrep i alle deler av samfunnslivet har blitt sett på som usolidarisk. Vi kan se forbi den liberalistiske (og brunstenkte) retorikken i partiets program og ledelse og spørre hvorfor mange med lav inntekt og utdannelse stemmer FrP? Det kan være at deres opplevelse av staten først og fremst handler om nettopp sosial kontroll, og mindre om fellesskap og sosial trygghet.

Vi kan legge til en fjerde rolle som staten har, nemlig som investor eller felleskapitalist. I et samfunn med privat eiendomsrett og en forholdsvis sterk stat er det slett ikke gitt at det finnes private kapitaleiere med tilstrekkelig kapital til å satse på store utbygginger, i hvert fall ikke enkeltvis. Historisk har det særlig handlet om utbygging av jernbane og annen infrastruktur, men også industriutbygging (og ikke minst oljevirksomhet). I Norge har staten fortsatt store eierandeler i Equinor og banker.⁸ Da bankene fikk økonomiske problemer i 2008–2009, var det ikke snakk om noen budsjettskranker – bankene fikk det de ba om.⁹ Også i utvikling av for eksempel moderne helse- og utdanningstjenester har statlig finansiering spilt en vesentlig rolle. Det handler om grunnleggende forskning og utvikling, men også om selve utbygginga. Utbygging av velferdstjenester kan dermed sies å være motivert ut fra at staten er en felleskapitalist. Ulike velferdstjenester bidrar også til å «smøre» deler av det kapitalistiske maskineriet – for eksempel bidrar bostøtte til å holde boligprisene oppe. Kjøpekraft blant de fattigste i Norge gir rom for høyere matpriser, til forskjell fra for eksempel USA. Så de ulike delene av staten griper inn i hverandre.

Det tradisjonelle marxistiske synet på staten

Alt i Det kommunistiske manifest fra 1848 hadde Marx og Engels en klar oppfatning om staten: «Det moderne statsapparatet er organ, som forvalter hele borgerskapets felles interesser». Ut fra dette synet tjener statsapparatet i et kapitalistisk samfunn alltid borgerskapets interesser, selv om partier utgått fra arbeiderbevegelsen sitter i regjering. Erfaringene fra Pariserkommunen i 1871 gjorde at Marx og Engels i forordet til 1872-utgaven av Manifestet påpekte at «arbeiderklassen kan ikke ta det eksisterende statsapparatet i besittelse og sette det i bevegelse til sitt formål». Det gamle statsapparatet måtte knuses og en ny sosialistisk arbeiderstat måtte etableres. Også denne arbeiderstaten ville ha en klassekarakter, forskjellen består i hvilken klasse som innehar makta.

En kapitalistisk stat kan ta forskjellige former, fra utstrakt borgerlig demokrati til fascistisk diktatur. De undertrykkende institusjonene og statens administrative apparat består uansett og tjener samla sett borgerskapet. Dette betyr selvsagt ikke at det settes likhetstegn mellom et fascistisk diktatur og en godt utbygd borgerlig demokratisk stat. Ifølge en klassisk marxistisk forståelse er ikke statsoverhodet, parlament, utvalg, partier og statsstøtta medier noe som endrer den borgerlige statens vesen og klassekarakter – de påvirker kun dens framtoning. Selvsagt har statsapparatets funksjoner endret seg betydelig siden Marx og Engels sin tid. Den gangen besto staten av voldsapparatet (militæret og politiet), samt et visst byråkrati som blant annet sto for skatteinnkreving, samt minimal og frihetsberøvende fattighjelp. Det moderne statsapparatet er blitt mye større og mer utbygd, blant annet med velferdstjenester. Men betyr dette at staten har blitt nøytral og ikke lenger ivaretar borgerskapets interesser? Her har sosialdemokrater og sosialister hatt ulike svar.

Radikale eller revolusjonære har ønsket å sosialisere, eller demokratisere, eiendomsretten til produksjonsmidlene, mens de moderate eller reformistiske har argumentert for å begrense kapitalens makt gjennom reformer, politisk styring og regulering. Reformistene har lagt til grunn at det gjelder å overta det borgerlige statsapparatet og gradvis bygge sosialisme basert på dette. Historisk er det ingen eksempler på at sosialisme har blitt innført ved å overta regjeringsmakt i etkapitalistisk land. I mange land overtok den reformistiske arbeiderbevegelsen regjeringsmakta med ambisjoner om sosialisering av produksjonsmidlene. Eiendomsforholdene ble raskt tillagt mindre og mindre vekt av de sosialdemokratiske regjeringene, sosialiseringstanken ble lagt bort og heller satse på utbygging av velferdsstaten. I Sverige ble dette uttrykt som «la dem ha Volvo, vi har jo staten» (Ankarloo 2008).¹⁰ Arbeiderpartiets første statsminister, Christopher Hornsrud, uttrykte i et intervju på sin 100-års dag i 1959 skuffelse over at kapitalismen levde i beste velgående etter 24 år med Arbeiderparti-regjeringer: «Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk».¹¹

Hvorfor fikk vi velferdsstater?¹²

Velferdsstaten oppstod i Tyskland på 1880-tallet og var et resultat av rikskansler Otto von Bismarcks sosiallovgivning. Politikken var motivert ut fra ønsker om å demme opp for voksende sosial uro og det som ble opplevd som den sosialistiske trusselen. Sosialforsikringsordningene som da ble innført, var ikke de første av sitt slag, men de skilte seg ut fra de foregående ved at de favnet større grupper og var nasjonale. Lovene var basert på forsikringsprinsippet, der de forsikrede, som regel arbeidere, hadde rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. Som vi har nevnt er fortsatt de kontinentale velferdsstatene basert på en slik tankegang.

Med Oktoberrevolusjonen kom det fart i velferdsreformene. De omfattende dyrtidsprotestene mot slutten av første verdenskrig ble sett som tegn på revolusjonære stemninger. Borgerskapet i de fleste vestlige land ga da visse konsesjoner til den framvoksende arbeiderbevegelsen for å demme opp for ytterligere radikalisering av arbeiderklassen. For eksempel hadde neppe innføring av åttetimersdagen kommet så tidlig uten urolighetene i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen.

Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm har påpekt, var eksistensen av et konkurrerende økonomisk system avgjørende for at kapitaleierne i Vest-Europa skulle akseptere et kompromiss med arbeiderbevegelsen. Det er interessant å merke seg at velferdsstaten, i den form den fikk av regulert kapitalisme, aldri var et uttrykt mål for arbeiderbevegelsen før den ble til. Målet var sosialisme. Det var i frykt for sosialisme (etter den russiske revolusjonen og en styrking og radikalisering av arbeiderbevegelsen i Vest-Europa omkring andre verdenskrig) at kapitaleierne i Vest-Europa ga etter for mange av arbeiderbevegelsens krav. De gikk frivillig inn for omfattende sosiale kompromiss og ga etter for mange av arbeiderbevegelsens sosiale og økonomiske krav for å vinne tid, samt å dempe radikaliseringen i arbeiderbevegelsen (Wahl 2009).

Ifølge Asbjørn Wahl var klassekompromisset mellom arbeid og kapital et resultat av den økende samfunnsmessige makt arbeiderbevegelsen hadde klart å tilkjempe seg i perioden forut for kompromisset. Kapitalistene og deres organisasjoner hadde erkjent at de – på den tida – ikke var i stand til å nedkjempe fagorganisasjonene. De måtte anerkjenne dem som representanter for de ansatte og forhandle med dem. Det har vært vanlig i Norge å hevde at klassekompromisset hvilte på en sterk arbeiderbevegelse – en styrke som var utviklet nettopp gjennom de kampene og konfrontasjonene som lå forut for kompromisset. Andre peker på at den tidas produksjonsforhold, med store industribedrifter og stadig mer avansert produksjon, gjorde at kapitalistene hadde nytte av lojale og velorganiserte arbeidere (Karimi 2015). Fokus på forhandlinger bidro til å temme de revolusjonære.

Uansett, utviklinga av velferdsordninger førte til bedre og tryggere materielle kår for arbeiderklassen (trygdeordninger, sosiale stønader, omfordeling av verdier, universelle rettigheter, gratis tjenester osv.). Oppslutninga om velferdsstaten økte jevnt i tiåra etter andre verdenskrig. Men grunnleggende er at deler av velferdsstaten er innretta på å kompensere feil og mangler ved det kapitalistiske systemet (f.eks. arbeidsløshetstrygd, stønadsordninger og tjenester knyttet til arbeidsrelaterte helseproblemer og utstøting fra arbeidsmarkedet).

Kort historikk om den norske velferdsstaten og den nordiske modellen

De første velferdsordningene i Norge var utprega målretta ordninger og beskjedne i omfang. Etter en periode med sterk klassekamp, ble det i 1935 inngått to store klassekompromisser i Norge. Nygaardsvold inngikk kriseforlik med Bondepartiet. Samme år kom Hovedavtalen mellom LO og NAF, hvor tariffavtaler ble sikra mot at fagbevegelsen anerkjente eiernes styringsrett. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakt under ledelse av Johan Nygaardsvold.¹³ Nygaardsvolds regjering hadde ambisjoner om utbygging av velferdstjenester, men knappe økonomiske rammer gjorde at lite skjedde før etter andre verdenskrig.

Velferdstjenester som helsetjenester, utdanning og sosiale stønader ble utvikla i alle land ettersom økonomien utvikla seg, med behov for effektiv og kvalifisert arbeidskraft, kollektivtransport med mer. Hvordan skulle denne mer omfattende reproduksjon av arbeidskraften organiseres? Dette er bestemt av særegne historiske, økonomiske, geografiske og politiske forhold i de enkelte landa. I noen land er en stor del av reproduksjonen privat. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, forskning, helse- og sosialvesen, der sosialdemokratiet spilte en hovedrolle. Arbeiderpartiet satt aleine i regjering fra 1935 til 1965. I Norge ville et omfattende privat skole- og helsevesen på det tidspunktet vært umulig å organisere.

Velferdsstaten framstilles ofte som et prosjekt Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen hadde kjempet fram til beste for den norske arbeiderklassen. I dagens prinsipprogram for Rødt er dette synet også tatt inn. Her står det at «[velferdsstaten] er et resultat av arbeiderbevegelsens kamp gjennom over hundre år». Dette er nok litt for unyansert. Som vi har sett, var velferdsstatsordninger opprinnelig motivert ut fra å hindre radikalisering av arbeiderbevegelsen. Ordningene fikk tilslutning fra store deler av borgerskapet og kan ses som en del av borgerskapets strategi for utviklingen av norsk kapitalisme. Da Folketrygden ble innført i 1967, var det under Per Borten (SP) sin koalisjonsregjering, og reformen ble vedtatt av et enstemmig Storting. Så seint som i 1978 ble ei sykelønnsordning for alle vedtatt, også dette enstemmig.¹⁴ Det er altså ikke riktig å si at velferdsstaten i Norge vokste fram under sterk kamp. Kamp-perioden varte i hovedsak fram til kompromisset i 1935. Perioden da velferdsstaten ble bygd ut i Norge, var prega av lite politisk kamp. Men det er ikke tvil om at LO og Arbeiderpartiet var de som først foreslo og tok initiativ til utbygging av velferdsordninger i Norge. Så det blir også for unyansert å si at arbeiderbevegelsen ikke hadde noen betydning for utbygging av velferdsstaten i Norge.

I Norge og resten av Skandinavia ble velferdsstaten sterkere utbygd enn i andre vestlige land, ikke bare i form av universelle ytelser, men også innen pleie og omsorg. Den kontinentale modellen er mer prega av at slike omsorgsoppgaver utføres i familiene, det vil si ved ubetalt arbeid fra kvinner. Yrkesdeltakelsen blant kvinner er mye lavere på kontinentet enn i Skandinavia. Statsviteren Helga Hernes har kalt det for «den kvinnevennlige velferdsstaten».¹⁵ Den ga arbeid til kvinner og sørga for tjenester som gjorde det mulig å jobbe utafor hjemmet. Flere kvinner fikk økonomisk frihet. Men samtidig gjorde også det at kvinner (og familien som helhet) ble inkludert i det kapitalistiske produksjonssystemet på nye og mer direkte måter.

Et korporativt system: forhandlinger og kompromisser

Klassekompromisser har altså gjennomsyra norsk politikk siden mellomkrigstida. Det gjelder i arbeidslivet, mellom arbeid og kapital. Men det gjelder også i flere sektorer, som i landbruket, det såkalte rød-grønne kompromisset. En viktig side ved disse kompromissene er at beslutninger i stor grad har kommet gjennom forhandlinger. Det har i sin tur gitt utstrakt bruk av korporative løsninger, i form av utvalg, komiteer osv. Her sitter såkalt «berørte parter» sammen for å diskutere seg fram til felles løsninger eller felles råd til statlige myndigheter.

Korporative løsninger har en rekke kjennetegn. For det første vil bare de som anses som «berørt part», få delta i forhandlingene. For det andre kommer innflytelsen i slike organer an på forhandlingsstyrke og organisasjonsressurser, slik som antall medlemmer, generell økonomi, ekspertise og utredningsressurser. Svakt organiserte interesser (eksempler er forbrukere, sektorer med lav organisasjonsgrad for arbeidere, folk med ulike handikap) vil dermed stille svakt, selv om de får plass ved bordet. For det tredje skjer gjerne forhandlingene i lukkede rom. Det vil si at offentlighetens innsyn og muligheter til mobilisering blir svært begrensa. Interesser som berører mange, men med svake organisasjonsressurser, vil ofte lettere få oppmerksomhet og sympati i offentlig debatt. Sterke og godt organiserte grupper vil få lettere gjennomslag i lukkede fora. For det fjerde vil de som deltar i forhandlingsfora som varer over litt tid, ofte utvikle en felles forståelse av hva som er problemet og hvordan det skal løses, altså hva det forhandles om, gjerne godt hjulpet av eksperter og deres måte å snakke på (kooptering). Det bidrar til en teknokratisk utvikling i saker som i bunn og grunn handler om interessekonflikter. Dette blir ekstra viktig om det utvikles prosesser der personene som deltar, flytter seg mellom å være eksperter, organisasjonsrepresentanter, myndighetsrepresentanter og kanskje til og med i politiske partier og fora. Det er mange eksempler på at personer opptrer med vekslende hatter innafor systemet fordi de er kunnskapsrike, har relevant erfaring og er del av nettverket. Samla sett bidrar korporative løsninger til en konsensusprega kultur, med mindre fokus på interessekamp.

«Reformer» av velferdsstaten og overgang til et ny-liberalistisk regime

Fra 1970-tallet avtok den økonomiske veksten og dermed også kapitalismens «rom» eller behov for sjenerøse velferdsordninger. I Storbritannia begrunna Margareth Thatcher drastiske omlegginger med at «there is no alternative». Fra slutten av 1980-tallet fikk vi merke dette også i Norge. Det har skjedd store endringer, såkalte «velferdsreformer», i hovedsak i form av innstramminger. Det går an å si at velferdsstaten har blitt mindre universell. På lignende måte som da ordningene ble innført, har disse reformene vært støtta av både de tradisjonelt borgerlige partiene og Arbeiderpartiet (som på flere tiår ikke har brukt betegnelsen sosialisme).

Likevel spiller ikke staten en mindre rolle nå enn før. Fortsatt er staten en stor aktør som felleskapitalist, slik vi har diskutert over. Videre er statens maktanvendelse ikke bygd ned, snarere tvert om. Militærapparatet er riktignok blitt lagt om til å sikre borgerskapets investeringer i utlandet (olje, våpen osv.). Som saka med Høibø viser, er overvåkningsapparatet intakt og antakelig mer omfattende som følge av de nye mulighetene dagens teknologi gir.

Den såkalte «arbeidslinja» i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal sikre grunnleggende velferd, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan opplagt være en målkonflikt. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994–1995 presenterte arbeidslinja slik: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».

Arbeidslinja tar i bruk aktive vilkår og sanksjoner. For å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak. Flere stønader er blitt redusert for å «stimulere» folk til å arbeide. Det gjelder innstramminger i støtteordninger til enslige mødre, bostøtte og lignende og det gjelder innføringa av levealdersjustering i den nye alderspensjonen. Det er grunn til å tro at effekten av pensjonsreformen stort sett kun vil føre til lavere framtidige pensjoner for de fleste. Problemet er at ikke alle er i stand til å arbeide like lenge og reformene rammer typiske fysisk slitsomme arbeiderklasseyrker hardest. Det er også urettferdig fordi det er store sosiale forskjeller i levealder. Folk i akademiske yrker er friskere, orker å jobbe lenger og lever lenger. Underregulering av alle pensjoner gjør alle som er avhengig av en form for offentlig ytelser, fattigere. Nedbygging av trygdeordninger har effekter, også på arbeidsmarkedet. Når alternativet med sosiale rettigheter blir dårligere eller ikke er tilgjengelig, må folk akseptere arbeid med dårligere vilkår. Det drar ned både lønninger og vilkår.

I Norge som i de fleste andre land er det økende økonomisk ulikhet. Den rød-grønne regjeringa hadde i sine to erklæringer fokus på fattigdomsbekjempelse, selv om bevilgningene stort sett uteble. Vi fikk begrepet «barnefattigdom». Men fattige barn lever i fattige familier. Å hjelpe barn fra fattige familier til å delta i fritidsaktiviteter gjennom ulike former for gratis tilgang løser ingenting og kan bidra til stigmatisering (ref. diskusjon om skolemat i mellomkrigstida, som bare ble gitt til fattige barn). Dette er typisk for målretta politikk, med forutsigbare effekter.

Andre «reformer» har hatt som formål å etterligne markeder og konkurranse i offentlig sektor under betegnelsen New Public Management (forkortet NPM). NPM har siden 1980-tallet hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor. NPM regnes ofte som motsats til byråkratisk eller fagstyrt ledelse. Blant virkemidlene som har blitt benytta, er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprising og bestiller–utfører-modeller. Konkurranseutsetting av tjenester, mer kontroll ved sosiale ytelser, organisering av sykehus og andre tjenester som offentlige «foretak», offentlige tilsyn for å sikre like betingelser i markeder osv. gir gjerne mer, ikke mindre offentlig byråkrati.¹⁶

Vi har altså ikke fått mindre statlig regulering, men regulering på endra premisser. Reguleringene, enten det handler om regulering av markeder for mat, bolig og transport eller sosiale ytelser og tjenester, skal støtte opp om og bidra til å utvikle kapitalistiske markeder. Dette står i kontrast til den tidligere «blandingsøkonomien», der en sentral rolle for staten var å kompensere for uønskede effekter av kapitalistisk produksjon og markedsbasert distribusjon. I begge former er likevel statens rolle å støtte opp om en kapitalistisk produksjonsmåte.

Den nordiske modellen under dagens borgerlige ledelse

Vi ser altså at det statlige sosiale sikkerhetsnettet stadig strammes inn. Folk som er avhengige av offentlige ytelser, blir fattigere. Sykehusene må spare og pleieinstitusjoner er bare for de aller, aller dårligste. Framtidige pensjonister går mer usikre tider i møte. Sosialdemokratiet og borgerlige partier har – igjen – vært enige om at reformer er nødvendige for å «sikre velferdsstatens framtid» under fanen «det må lønne seg å jobbe». Lojal oppslutning fra arbeiderbevegelsen skal, som Erna Solberg sier, «sikre den nordiske modellen».

Så blir spørsmålet om hva som er hovedproblemet og den strukturelle utfordringa? Handler det om høyrekreftenes styrke eller ligger det innebygde svakheter ved den nordiske modellen og klassekompromisset? Eller er alt dette bare overflatekrusninger på en oljesmurt stat som alle nyter godt av, slik kritiske stemmer i andre land kan antyde? Vi vil trekke fram noen poenger.

Vi mener klart at det vi nå ser, er tilbakevending til normalsituasjonen under kapitalismen. Vedvarende høykonjunktur som vi så i etterkrigstida – og som ga rom for å bygge opp velferdsstaten i Norge – vil vi ikke se igjen med mindre det oppstår en ny storkrig i Europa som ødelegger tilstrekkelig med kapital til å skape et stort nok investeringsbehov. Tvert om blir vilkåra kapitalistene har for å høste profitt, stadig dårligere, noe som etter all sannsynlighet vil føre til ytterligere angrep på velferdstjenester i tida som kommer. Styrkeforholda i klassekampen er sjølsagt avgjørende her. Kapitalen går dit det er størst profitt og norske ordninger blir utfordra av en globalisert kapitalisme. Men jo trangere vilkåra for profitt er, jo mindre velferdsytelser kan det kapitalistiske systemet tåle.

På mange måter betyr det at krav om reversering av innstramningene og å vende tilbake til «den gamle» velferdsstaten i dag er revolusjonære (i betydninga systemoverskridende) krav. Men systemoverskridende krav kommer ingen vei uten en bevisst revolusjonær strategi og en langt sterkere og mindre systemlojal arbeiderbevegelse enn vi har i dag. Til sjuende og sist må kapitalismen vekk. I den sammenhengen er staten den sterkeste motstanderen en revolusjonær bevegelse har.

Noter:

1. Esping Andersen, G. (1990): Three Worlds of Welfare Capitalism
2. Oscar Dybedahl (2016): «Nyliberalismens sterke stat», Vardøger 36/16.
3. Vi kommer tilbake til marxismens syn på Staten i et seinere avsnitt.
4. Se for eksempel Borgersrud (2000): Konspirasjon og Kapitulasjon – Nytt lys på forsvarshistorien 1814-1940. Se også John Strøm «Sulitjelmaaffæren 1918», Gnist, 3/18.
5. Dokument nr. 15 (1995–96) – Rapport til Stortinget frå kommisjonen som ble nedsett av Stortinget for å granske påstandar om ulovleg overvaking av norske borgarar.
6. Stay Behind var en del av beredskapssystem som ble etablert i alle NATO-land. I Hellas ble dette apparatet i 1967 brukt til å gjennomføre kupp mot den folkevalgte regjeringa, se Erling Borgen og John E. Andersson (1973): Storebror ser deg – En kartlegging av overvåkingspolitiet i Norge og NATOs hemmelige kupplaner og Jens Haugland (1970) : Juntaen ut av NATO
7. https://www.nrk.no/dokumentar/her-arresteres-psts-agent-1.10916137
8. Det finnes også motsatte eksempler, der staten overtar drift av noe som er bygget ut med private midler. Som Jan Guillou har beskrevet, ble Bergensbanen bygd ut gjennom et initiativ fra Bergens-kapitalister. En rekke sosiale institusjoner ble i en tidlig fase anlagt av forskjellige veldedige organisasjoner, slik som barnehager, rusmiddelinstitusjoner og gamlehjem.
9. Dette viser statens klassekarakter. Å redde bankene var viktig for den «rød-grønne» regjeringa for å videreføre gjeldende produksjonsforhold. Mål om fattigdomsbekjempelse hadde de ikke råd til å gjennomføre.
10. Intervju med Orientering på hans 100-års dag.
11. Den videre drøftingen er i stor grad basert på Asbjørn Wahl (2009): Velferdsstatens vekst og fall
12. Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt et par uker i 1928.
13. FRP satt ikke på Stortinget i denne perioden.
14. Helga Hernes: Staten – kvinner ingen adgang? Universitetsforlaget 1982
15. En studie av NPM-reformer i Storbritannia viste at reformene verken ga bedre eller billigere ordninger. C.Hood og R.Dixon: A government that worked better and cost less? Oxford 2015.

James Bloodworth:
Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter
Oslo: Res Publica, 2019, 253 s.

Av Per Emil Skjelbred,
faglig ansvarlig i Rød Ungdom, jobber i bar og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Arbeidsmarkedet over hele verden er i stadig endring. Nyliberalismen har i stor grad vunnet frem som et globalt hegemoni, og konsekvensene for verdens arbeidere er en hverdag preget av usikkerhet. Mindre jobbsikkerhet, bemanningsbransjen, lavere lønninger, lange arbeidsdager og en nedbrutt psyke er nøkkelord i denne boka av James Bloodworth.

Boka er et resultat av en feltstudie gjennomført av forfatter og journalist James Bloodworth. Den er et djupdykk ned i de verste og mest brutale delene av det britiske arbeidsmarkedet. Gjennom historier fra Amazons varelagre, privat eldreomsorg og som übersjåfør tegner han et bilde av resultatet av flere år med nyliberal policy både i Storbritannia, men også i den Europeiske Union.

I første del av boka er forfatteren ansatt ved et av Amazons megalagre i Midlands i Storbritannia. De tidligere gruvesamfunnene som var kjennetegnet av høy grad av tillit og en sterk fagbevegelse, virker som en fjern virkelighet når Bloodworth skildrer forholdene i dagens samfunn. På arbeidsplassen eksisterer følelsen av den gamle husmannsånden, som regjerte for over to århundrer siden. Arbeiderne er der på nåde fra arbeidsgiver, og hver minste forseelse registreres for enklest mulig å kunne kvitte seg med en arbeider dersom arbeidsgiver ønsker det.

Ved å skildre livet i Rougley viser Bloodworth konsekvensene av Margarth Thatchers nyliberale politikk. Nedleggelsen av kullindustrien var et bevist politisk valg for å knuse den sterke fagbevegelsen. Resultatet ble en fagbevegelse med knekt rygg og en ny klasse med arbeidende fattige, og det er nettopp dette samfunnet Bloodworth trer inn i som lagerarbeider ved Amazon. Denne utviklingen er ikke bare skadelig for arbeidslivet, men det går rett og slett ut over helsen til arbeiderne. Livet består av tungt fysisk arbeid, lange dager, fast food til alle måltider og økt bruk av rusmidler. Dette er de menneskelige konsekvensene av et brutalisert arbeidsliv, som vi som samfunn ikke har råd til.

Virkeligheten som beskrives i Innleid og underbetalt kan også overføres til den utviklingen vi ser i arbeidslivet i mer hjemlige strøk. I andre del av boka er Bloodworth ansatt ved et privat helseomsorgsselskap, uten lønn mellom pasientbesøk og på nulltimers kontrakt. Arbeiderne er i konstant kamp mot tida, der de kjører fra hus til hus for å levere tjenester til de mange kundene. Vi får en forståelse av konsekvensene dette medfører både for de ansatte, men ikke minst for de pleietrengende

I Norge har vi flere eksempler på den samme kommodifiseringen, at alt gjøres til varer, av velferdstjenester og arbeidere innen disse sektorene, som kjøpes og selges mellom selskaper. Dette rokker ved tanken om den trygge og stabile arbeidsplassen der heltid er normen og deltid er unntaket. Denne endringen av velfredssektoren er et resultat av en stadig utvidelse av kapitalismen inn i nye sektorer som tidligere har vært regulert av staten.

Denne boka viser hva som skjer når nyliberalisme og høyrepolitikk får sette premissene for arbeidslivet. Den maler et mørkt bilde av hva som kan skje med arbeidslivet her hjemme i Norge om vi ikke tar ansvar. Det er ikke på grunn av kapitalismen at vi har fått de rettighetene vi har i dag, det er på tross av den. Det er den organiserte fagbevegelsen som har sikra oss de rettighetene vi har i dag, men framtida ser mørkere ut. La denne boka være til inspirasjon for kamp mot høyresida, mot nyliberalisme og EU – og ikke minst for et bedre arbeidsliv.

God lesning!

Marte Heian-Engdal:
Israel. Historie, politikk og samfunn
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2018, 200 s.

Av Petter Bauck,
statsviter og medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber i dag ved ambassaden i Kyiv.

Marte Heian-Engdal har skrevet en bok om Israel, ikke om konflikten mellom Israel og palestinerne. Allerede i starten av boka gjør hun en klar avgrensning om hva hun akter å skrive om og formidle kunnskap om. Det er en forståelig, men uhyre vanskelig avgrensning, gitt hvor tett ulike sider ved konflikten med palestinerne er knyttet til sentrale trekk ved staten Israel og den politiske elitens politikk. Det er dette som framstår som den svakeste siden ved den foreliggende boka. Jeg kommer nærmere tilbake til dette.

Det prosjektet, som etableringen av staten Israel opplagt har vært, er verdt flere bøker. Staten Israel er et resultat av verdenspolitiske utviklingstrekk gjennom flere tiår, ikke minst i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig, hvor holocausts grusomhet ble avdekket for en hel verden. Samtidig er statens Israel fundert på et av de dristigste og mest kontroversielle vedtak i verdensorganisasjonens spede barndom. I dag framstår Israel og situasjonen som preger landet, som et bevis på den handlingslammelsen som for ofte har preget forsøkene på å institusjonalisere et internasjonalt styresett.

Israel, landet som ble etablert i 1948 etter at FNs generalforsamling hadde vedtatt å dele det tidligere britiske mandatområdet Palestina 29. november 1947, har stått sentralt i mang en politisk diskusjon, i Norge som ellers i verden. Dette nye landet, etablert på ruinene etter andre verdenskrig og holocaust, skulle raskt bli et økonomisk under, slik mange så det. Samtidig ble det sett på som et praktisk eksperiment på sosialisme gjennom den tidlige kibbutz-bevegelsen. Det var ikke minst jøder som kom i perioden fra 1904 til 1913, i den andre migrasjonsbølgen, ofte med bakgrunn fra Russland, og med en sosialistisk eller revolusjonær ideologi. Deres mål var ikke bare et jødisk hjemland, men i like stor grad et bedre og likestilt samfunn. Flere radikale nordmenn dro ned for å oppleve dette. Ørkenen blomstret og etter hvert skjøt industrialiseringen fart.

Israel skulle også bli et trygt hjem for verdens jøder, et svar på visjonen Theodor Herzl lanserte på slutten av 1800-tallet.

Heian-Engdal tar oss med på en reise gjennom statens Israels tilblivelse, fra Theodor Herzl og sionismens framvekst, via det britiske mandatområdet Palestina til Israels opprettelse i maidagene 1948. Vi lærer om immigrantbølgene, og ikke minst hvilke spenninger som etter hvert, og helt fram til i dag, utviklet seg i det israelske samfunnet. Diskusjonen om Israel skal være en jødisk stat eller en stat for jøder er like gammel som staten sjøl, det siste året kronet med Knessets vedtak om nasjonalitetsloven, som fastslår at staten er jødisk, og at jødiske borgere har en spesiell stilling i landet.

Konfliktene som gjennom hele statens eksistens har preget situasjonen, har satt sine spor. Det militære framsto tidlig som kanskje den mest sentrale institusjonen i landet. Ja, allerede før staten var en realitet, opererte jødiske militser, blant annet Stern og Irgun, som terroristorganisasjoner som angrep både britiske interesser og palestinere. Forsvarsindustrien er i dag noe av det viktigste Israel har å by på internasjonalt, «testet i virkelige situasjoner», les: testet i Gaza og på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Tre års obligatorisk militærtjeneste for menn og to år for kvinner er utvilsomt viktig i formingen av den israelske befolkningen.

Gjennom boka får leseren et godt innblikk i et svært sammensatt politisk bilde, med skiftende allianser som opp gjennom årene har preget utviklingen. Fra en situasjon, hvor det å være jøde var en identitetsfaktor og kulturell faktor, spiller de religiøse aspektene ved jødedommen nå en langt sterkere rolle. Det «sosialistiske» prosjektet som mange på venstresiden ble fascinerte av på 1950- og 60-tallet, har endret seg til et religiøst prosjekt, som ikke minst kristen-sionistene identifiserer seg med, fordi de ser på jødene som et nyttig redskap for å «rense det lovede landet» før Messias tilbakekomst. For jødene, som fortsatt venter på at Messias skal komme for første gang, ser kristen-sionistene kun to valgmuligheter den dagen Messias kommer tilbake: overgang til kristendommen eller utslettelse. Når ­Heian-Engdal behandler den jødiske staten og den jødiske verden, er dette forhold hun ikke berører.

Israels stadige ekspansjon, gjennom ­militære erobringer og gjennom en utstrakt etablering av ulovlige bosettinger i de okkuperte palestinske områdene, omtales stadig oftere som ledd i et nykolonialistisk prosjekt. Landets første statsminister Ben Gurion uttalte etter FNs delingsvedtak i desember 1947 at dette var et utgangspunkt. Ilan Pappe har seinere dokumentert, basert på israelske arkiver, at lenge før etableringen av staten Israel, var det en uttrykt politikk å stadig erobre nye områder og utvide statens territorium ut over hva FN tilgodeså jødene med. Eretz Israel dekker etter manges mening hele området vest for Jordanelva. Det er også de som mener at landområdet mellom Indus og Nilen er jødenes lovede land. Dette har vært en bærebjelke i landets politikk siden før 1947, og framstår som et svært viktig karaktertrekk ved staten Israel.

Terrorisme er en merkelapp det er lett å sette, særlig på Hamas, den palestinske politiske bevegelsen som i dag kontrollerer Gaza. I boka omtales også de jødiske terrororganisasjonene, som Stern og Irgun, som opererte i den britiske mandatperioden, og som seinere gikk inn i den israelske hæren. Flere ledere fra disse organisasjonene ble seinere framstående politiske og militære ledere i Israel. Israel bruker i dag faren for terrorisme og betydningen av sikkerhet som sitt viktigste argument for politikken overfor de palestinske områdene.

Tilbaketrekningen fra bosettingene i Gaza i 2005 var et ledd i Israels forsøk på å bedre sitt internasjonale omdømme. Men det var også et uttalt skritt for å forsøke å forhindre at den ikke-jødiske befolkningen i et utvidet Israel, inklusive Øst-Jerusalem og Vestbredden, skulle utgjøre flertallet. Det demografiske aspektet av Israels politikk oppfattes som avgjørende for at staten kan betegnes både som jødisk og demokratisk.

Oslo-avtalen, som ble undertegnet i 1993, blir omtalt som viktig i forsøket på å skape fred mellom Israel og palestinerne. For Israel var avtalen viktig av flere grunner, ikke minst som et ledd i å bryte den internasjonale isolasjonen og berede grunnen for økonomisk ekspansjon.

Da Israel ble akseptert som medlem i FN i mai 1949, lovte landet å oppfylle en rekke forpliktelser, inklusive å sikre likeverdige vilkår for den eksisterende befolkningen og sikre flyktningene fra 1947/48 retten til retur. Dette framstår i ettertid som de første av en lang rekke brudd på internasjonale forpliktelser, som Israel er ansvarlig for. Dette er knyttet til konflikten med palestinerne, men det er også sentralt når Israels omdømme i verden som helhet skal vurderes.

Boka er lettlest. Og den er smekkfull av ny kunnskap. Derfor er den verdt å lese. Men som antydet over, er det viktige sider ved staten Israel som ikke dekkes. Det kan innvendes at slik vil det alltid være. Og forfatteren har tatt noen klare forbehold om hva hun har som intensjon å dekke. Men som anmelder er min innsigelse at det er viktige sider ved utviklingen i Israel, og knyttet til Israels rolle i regionen og verden, som forteller viktige ting om staten Israel, om den politiske eliten og om spenningene som landet lever med, som hadde forsvart sin plass i boka. Dette er etter min mening forhold som er avgjørende om vi skal forstå Israel på godt og vondt, om vi skal få et sannferdig bilde, om det er mulig, av denne jødiske staten.

 

Anne Bitsch:
Brev til et en ufødt datter.
Om frihet, sex og søsterskap
Oslo: Spartacus 2018, 110 s.

Av  Anja Ariel Tørnes Brekke,
sitter i Gnist-redaksjonen og går på forfatterstudiet i Tromsø.

Hvorfor skjer voldtekter? Hvordan gjøre noe med det? Hvordan reise seg etter man har blitt krenket? Hvordan leve uten å være redd for seksuell trakassering? Hvordan våge mer? Og vil #metoo føre til faktisk endring?

Brev til en ufødt datter. Om frihet, sex og søsterskap av Anne Bitsch er et utmerket sted å starte får å finne svar på disse spørsmålene.  

Bitsch er samfunnsgeograf og kjønnsforsker. I 2012 ga hun ut boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt (sammen med Anja Emilie Kruse). I 2017 mottok hun Kritikerprisen for beste sakprosabok for Går du nå, er du ikke lengre min datter.

Boka, eller pamfletten, Brev til en ufødt datter består av en rekke brev til en tenkt datter. Alle starter med «Kjære Emma», før Bitsch går inn i ulike temaer. Blant annet seksuell trakassering, sex, voldtekt, mediers fremstilling av dette og fellesskap.

Bitsch sine personlige erfaringer og forskning, blandet med feministisk historie og samfunnets fordommer rundt seksuell trakassering og voldtekt, gjør boka enormt kunnskapsrik og klok. Bitsch er en forfatter og feminist det er lurt å lytte til.

Skildringene fra rettssakene Bitsch har observert, gjør inntrykk. Både fortellingene om jentene som, ut av frykt og skam, ikke klarer å få frem et ord, men også fortellingene om gutter som er tiltalt for voldtekt.

Bitsch skriver:

Mange unge gutter og menn bombarderes med budskapet om at de ikke er noe særlig verdt med mindre de presterer seksuelt. Det fører til en destruktiv og konkurransepreget seksualkultur […] Det er i dette landskapet risikoen for overgrep oppstår.

Hun setter enkelthendelser i system, og peker mot strukturene som ligger til grunn for noe vi kanskje kan kalle en voldtektskultur.

Ett av målene med boka er å utfordre ­klisjeene om verdige ofre og rovdyraktige overgripere. Det er også et viktig poeng for Bitsch i møte med #metoo-kampanjen. Hun sier det godt når hun skriver:

Uten presise analyser […] står vi nemlig tilbake med en fæl overgriperstereotypi som ingen noensinne vil innrømme å ha noe til felles med. Da får vi ikke bare et samfunn med altfor mange tilskuere som ikke griper inn når urett begås, men fortsetter også å oppdra generasjoner av unge menn i den tro at det å utøve ondskap, samt å skade andre seksuelt, er noe alle andre gjør, og ikke noe som angår dem personlig.

Dette er en presis og berettiget kritikk av #metoo, samt et forsøk på å stake ut en kurs videre for bevegelsen.

For det er nettopp bevegelser, store fellesskap, som er grunnlaget for feministiske fremskritt. Når kvinner går sammen blir vi sterkere og modigere. Ikke minst fordi vi overfører erfaring til hverandre, slik Bitsch så sjenerøst gjør i denne boka.

Jeg håper boka når ut til unge kvinner, for dersom de har lest Brev til en ufødt datter, tror jeg de har bedre forutsetning for å leve et fritt og selvstendig liv, uten så mye frykt eller skam.

Dette fyndordet, som er brukt om mange diktere, slår meg som usedvanlig passende når det gjelder den indisk-norske poeten Nirmal Brahmachari. Jeg sitter og prater med ham om den siste diktsamlinga hans, Folkets kamp – og det blir like mye en sam­tale om livet hans. Men også om livet til folkemassene på det indiske subkontinentet.

Av Gudmund Dalsbø,
medlem av Rødt
Jorun Gulbrandsen
medlem av Rødt

Nirmal kom til Norge i 1974, tretti år gammel. Da hadde han tilbrakt flere år i fengsel i hjemlandet, etter å ha vært engasjert i den revolusjonære studentbevegelsen og naxalittenes bonde­opprør. Nå – førtifem år og hundrevis av dikt seinere – er dette fortsatt noe som preger ham.

 

– Jeg skriver fra et indisk perspektiv, ikke fra et vest-europeisk. Men dette er et perspektiv det er viktig å ha også i Norge, om en vil skjønne situasjonen i den tredje verden. Bakgrunnen med årtusener av kultur, med kolonialisme og frigjøringskamp, med nyimperialisme og med folks kamp mot egen overklasse.

– I diktet «På landsbygda i Bengal» skriver du om fattigbøndenes situasjon.

– Ja, det er jo nesten ironisk at disse som ­dyrker jorda og produserer mat for landet, sjøl går sultne til sengs og havner djupere og djupere i gjeld. Det er situasjonen de lever i.

– Men du skriver også om at de er «tilfredse som var dei i himmelen».

– Ja, det er et paradoks jeg prøver å få fram i dette diktet, et paradoks som viser hvorfor det er så vanskelig å få dem til å kjempe. På landsbygda er det ofte mangel på brensel, så folk koker risen én gang, og de neste dagene spiser de restene oppbløtt i vann. Dette er naturligvis ikke særlig godt, så de få dagene de spiser fersk ris, blir reint himmelsk. Mer skal det ikke til for å gjøre dem fornøyde. I tillegg kommer jo at det lett utvikles alkohol av dette, og alkoholen gjør at de holder ut slitet, men ikke opponerer.

– «De blir pint uten å ha gjort noe galt», skriver du i diktet med den enkle tittelen «Barn». Er barne­arbeid fortsatt utbredt i India?

– Ja, det finnes i stor grad, både i India og Bangladesh. Det er kommet en del reguleringer, som gjør situasjonen noe bedre, men det er mange små bedrifter overalt og ikke noe godt system for å kontrollere dem. Og barnas familie trenger de pengene de kan få, så det er vanskelig å få til en kamp mot dette.

– I et dikt skriver du om «diskrimineringens fluer». Hva er det?

– Det er rasismen og den lille diskrimineringen som folk kan møte små stikk av i det daglige. Ja, ikke bare rasisme, men også diskriminering som klasse. Det er slikt jeg stadig kan føle. Det diktet du nevner, hang forresten på t-bane-stasjonene i byen. Kulturrådet og Sporveien hadde et samarbeid, der de valgte ut dikt og trykte dem på plakater.

– Du har flere dikt om kastesystemet. Er det fortsatt utbredt i India?

– Å ja. Særlig på landsbygda. Det har vært mye kamp mot det, men i en del distrikter står det fortsatt sterkt. Framveksten av hinduistisk fundamentalisme har også gjort situasjonen verre mange steder. De kan si at de støtter de kasteløse, men det er mest for å få stemmer fra dem. I praksis er de for å opprettholde dette tusen år gamle systemet.

– Hvordan arter det seg?

– Det er et ekstremt klassesystem. I utgangspunktet står presteklassen øverst, og deretter følger kongens rådgivere, som også er krigere. Under dem er arbeidsfolk som bønder og snekkere, og aller nederst de kasteløse eller ureine. Det er for eksempel de som tar seg av døde kropper. Det «positive» er at om du gjør det bra i den kasten du er i, så kan du komme i en høyere kaste i ditt neste liv. Det er jammen en fin måte å hindre motstand og opprør på.

Systemet har mange utslag som kan virke latterlige i Norge. En kasteløs kan for eksempel ikke gå ved sida av en som har eiendom. Familien min er fra øverste kaste, og om en bonde på landsbygda treffer meg og hører navnet mitt, så vil han bukke dypt og gå minst fire meter unna for å ikke trampe på skyggen min. Det kan nemlig være piskestraff for slik uforskammethet.

På den andre siden kan systemet også ramme høykastefolk. Det har hendt at noen fra overklassen trenger hjelp, men ikke får det fra en av lavere kaste, fordi denne er redd for å bli straffa for å gripe inn. Den indiske nobelprisvinneren Tagore har skrevet en opera, Chandalika, om et slikt tilfelle.

– Dette høres svært gammeldags ut. Det sies jo at også at India er et moderne land med demokratisk styresett. Stemmer ikke det?

– Både og. Det er viktig å være klar over at han som er statsminister i India nå, Narendra Modi, kommer fra det hindu-ekstreme partiet BJP. Han har bekgrunn i RSS, som er en paramilitær halvfascistisk organisasjon. Den har alltid vært reaksjonær – den var mot frigjøringskampen og samarbeida med den britiske kolonimakta, samtidig som lederne under andre verdenskrig uttrykte beundring for Hitler og Mussolini.

Med slike folk ved makta i dag er det ingen opposisjonelle som kan føle seg trygge. Det er farlig å være muslim, for BJP mener at India bare skal være for hinduer. Også de som kjemper for kvinners og barns rettigheter, risikerer fengsel og tortur. Det er diktatur.

Under Kongresspartiets styre var det i alle fall et tilsynelatende demokrati. Det er heilt borte nå. De ville til og med ta Tagores diktning ut av pensum, ettersom han skreiv at India var ett land for alle religioner. Men da blei det protester, han har tross alt skrevet nasjonalsangen til India – og til Bangladesh og Sri Lanka.

– Det er likevel kommunistpartier i India, ikke sant? Faktisk ganske mange. Jeg ser at engelskspråklig Wikipedia ramser opp minst hundre.

– Ja, det er i alle fall mange som kaller seg kommunistiske, og til og med marxist-leninistiske. Ikke alle er det i virkeligheta. Det er også mange splittelser, og til tider er det ærlige kommunister som blir skuffet over egen ledelse og starter nye partier.

– Ja, det er vel korrupsjon og slikt du skriver om i diktet «Gribbene i rangel»? Der skriver du at en ikke trenger å dra ut i jungelen for å finne glupske gripper.

– Ja. Jeg skriver også om dette i «I forandringens tid». De som kjenner for eksempel til moderne historie i Vest-Bengal, vil straks kjenne seg igjen i det diktet.

I Vest-Bengal leda Communist Party (Marxist) i 34 år ei venstreorientert koalisjonsregjering. I 2011 mista de makta. Det skyldtes i stor grad at det etter hvert var mye korrupsjon og vanstyre knytta til CP(m). For eksempel ville de tillate at et av delstatens mest fruktbare landområder blei annektert av Tata, et av Indias største industrikonsern, slik at det kunne bygges bilfabrikk der. Det blei naturligvis store protester blant bøndene, mens medlemmer av CP(m) beskytta fabrikkområdet og begikk drap og voldtekter.

Så, ved valget i 2011, var folk lei og CP(m) mista makta. Da fikk All India Trinamool Congress (TCM) flertall. TCM er en utbryter fra det store, nasjonale Kongresspartiet. Det er leda av Mamata Banerjee, og hun blei som første kvinne statsminister i Vest-Bengal. Hun er en idealist, men har absolutt sitt å slite med.

– Jeg skjønner at mange av dikta dine springer ut av kjærlighet til vanlige folk. Diktet «Jeg elsker» handler for eksempel om kjærligheten til arbeidet og arbeiderklassen.

– Det diktet skreiv jeg i 1965. Det var det første diktet jeg skreiv etter å ha kommet ut av fengsel. Det er faktisk satt melodi til det diktet også. Det var en venn av meg, en komponist, som valgte ut noen av mine dikt som han likte godt og satte tone til dem.

– Hva med «Snakk lavt» («Si sannheten lavt / si hva som er virkelig / si drømmen om i morgen») – hva handler det om?

– Det er det dikt om fattigfolks kamp i ei tid med undertrykking. De kan ikke rope ut sine tanker høyt – det er for farlig. Men de kan heller ikke gi opp den revolusjonære kampen. De må viske til hverandre. Fienden, makthaverne, må ikke høre noe. Det trengs undergrunnsorganisering, rett og slett. Diktet er skrevet på ei tid da det var unntakstilstand i Vest-Bengal.

– Et annet dikt jeg liker, heter «Ikke bind meg». Fortell om det.

– Det viser til en indisk tradisjon med at gamle folk dro ut i skogen for å leve sine siste år i stille meditasjon. Det igjen knytter an til historia om gudeskikkelsen Ram som blei pålagt å leve i eksil i skogene i fjorten år. Han protesterte ikke, for han hadde ikke ønsker om materielle gleder.

Men jeg-personen i diktet vil ikke ut i skogen for å meditere, og heller ikke for å jakte, men for å delta i den revolusjonære ­geriljakrigen.

Det er også et veldig personlig dikt. Navnet mitt, Brahmachari, viser nettopp til en person som går ut i skogen for å meditere. Brahmacharier var også lærere og hadde disipler de underviste på skoler ute i skogen. De var vegetarianere – og levde som ungkarer.

Det er ikke en slik person jeg vil være. Jeg vil ikke gå ut i skogen for å tenke på mine gamle dager. Jeg vil gå ut som ung, som en folkets soldat.

– Og du har sannelig vært en trofast folkets kultursoldat, Nirmal. Gratulerer med 75-årsdagen.

 

På landsbygda i Bengal

Dersom fattige bønder

på landsbygda i Bengal får ete kokt ris ·

bløytt i vatn, vert dei

så tilfredse som var dei i himmelen.

Men dagane deira, og nettene

kjem med svolt.

Ironisk er det, dei dyrkar jorda

og produserer mat for landet

Men gjelda deira vert aldri nedbetalt.

(Gjendikta av Kalpana Brahmachari)

 

 

Barn

Hvor går statistikken

hvert minutt dør et barn i India!

Millioner av barn blir utnyttet som arbeidere –

de arbeider hardt i fabrikker og butikker, på åkrene

for et magert utkomme, og eierne

torturerer og utnytter dem,

barnearbeiderne lever i et mørke!

De er utsatte fra fødselen av, og ulykkelige

de blir pint uten å ha gjort noe galt.

(Gjendiktet av Tone Elisabeth Hødnebø)

 

 

Snakk lavt

Si sannheten lavt

si·hva som er virkelig

si drømmen om i morgen

Tving demringens håp

ut av det forferdelige marerittet fra i går

Søk et gjeldfritt liv

for å fortsette og leve

Opplyst sosial bevissthet

og vitenskapelig tankegang er måten

å seire over gammeldags ondskap og fortvilelse

Si sannheten, si drømmen din lavt

selv lufta har ører

veien er kronglete

en lang vei må vi gå

for å kunne snakke om virkelig frihet

på offentlige møter i nær framtid –

å kamerat, den lange marsjens vei er full av torner!

(Gjendiktet av Tone Elisabeth Hødnebø)

I artikkelen «Profittraten må analyseres på nytt», Gnist nr. 1A for 2019 (s. 62–73), gir Harald Minken en interessant vurdering av Marx’ teori om den faste kapitalens rolle i økonomisk kretsløp. Anledningen er at etter Minkens oppfatning er det uriktig å operere med den definisjon av profittraten som en finner hos Marx. Dette er en brøk hvor merverdien utgjør telleren, mens nevneren består av hele den faste kapitalens verdi pluss verdien av all flytende kapital. Fast kapital står for bygninger, maskineri etc., mens flytende kapital står for arbeidslønn samt rå- og hjelpestoffer.

(Harald Minkens artikkel finner du her: https://marxisme.no/debatt-svar-til-sandemose/)

Foto: Didier Weemaels
Av Jørgen Sandemose,
førstelektor emeritus ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk.

Nå er det klart at omslagstiden for flytende kapital er mye kortere enn for fast, ettersom maskiner og bygninger fungerer i årevis med noenlunde konstant kapasitet, mens porsjonene med flytende kapital brukes opp så mye oftere. I mange av sine analyser opererer Marx likevel med en omslagstid = 1 for all kapital, og setter den til ett år. Dette er en ukomplisert antakelse (har man ment).¹

Men Minkens hovedpåstand er at dette ikke rimer. Han godtar selvsagt å sette merverdien (produktet av arbeidernes gratisarbeid) på teller, men vil redusere nevneren gjennom å se bort fra størstedelen av den faste kapitalen, og bare regne inn den delen som må avskrives pga. slitasje.

Så langt en kan forstå Minken, er det enkeltkapitalistenes opplevelse av sin situasjon som et det viktigste moment når det gjelder å konstruere begrepet om profittraten. Slike standpunkter blir kritisert i den teksten som her følger.

Drøfting av «kapitalens organiske sammensetning»

Åpenbart som en forberedelse til diskusjonen, gjør Minken et forsøk på å definere kapitalens sammensetning i arbeidskraft, alternativt levende arbeid, på den ene siden, og produksjonsmidler på den andre. Han skriver:

Tallet k/v kaller Marx kapitalens sammensetning. Han skiller mellom tre måter å uttrykke sammensetningen på. Den tekniske sammensetningen er rett og slett mengden produksjonsmidler som en arbeider kan bearbeide og forbruke på en dag. Siden vi ikke da har prøvd å regne sammen de ulike råvarene som hun forbruker til et felles mål, for eksempel ved å bruke prisene, går det ikke an å uttrykke den tekniske sammensetningen ved en brøk. Om vi derimot bruker prisene til å regne sammen k, og lønna til å uttrykke v, får vi det Marx kaller verdisammensetningen. Om vi i tillegg ser bort fra prisendringer og lønnsendringer, men regner k og v i faste priser, får vi det Marx kaller kapitalens organiske sammensetning. I tråd med begrepet reallønn kunne vi kanskje kalle det kapitalens realsammensetning.

Dette viser hvor vanskelig det må bli å gjøre Minkens begrepsbruk kommensurabel med Marx’. «Kapitalens sammensetning» generelt er ikke k/v, men et allment begrep som klargjøres av selve Marx’ framstilling. Han uttrykker forholdet ikke på tre, men på to måter:

Kapitalens tekniske sammensetning er, ifølge Marx, et fysisk utmålt forhold mellom en kapitals produksjonsmidler (Pm) og den totale mengde arbeid (A) som må anvendes for at produksjonsmidlene holdes i virksomhet. Å redusere dette til omfanget av én arbeiders funksjon er bortenfor Marx’ horisont, og antyder at Minken er overinteressert i å framstille kapitalforholdet på et mikroplan, mellom hver enkelt arbeider og hver enkelt kapitalist.

Å hevde at den tekniske sammensetningen ikke lar seg framstille ved en brøk, er også mystifiserende. Selvsagt lar den seg framstille slik! (Noe helt annet er det at det kan være vanskelig å måle den empirisk.) Dette forholdet kan kalles Pm:A, og er alltid til stede som et forhold mellom tidsmengder. Det er tale om på den ene siden den tid som er nedlagt i hele mengden av Pm, og på den andre hele mengden av det fysiske arbeid som går med til å holde produksjonen i gang. At Minken her trekker inn en omregning til priser, har kanskje å gjøre med et faktum som man kjenner på forhånd, nemlig at han godtar Ladislaus Bortkiewicz’ og Paul Sweezys kritikk av Marx, som feilaktig lager komplikasjoner når det gjelder omregning mellom arbeidsverdier og priser. (Undertegnede har for mer enn femten år siden kritisert dette i herværende tidsskrift, uten å få noe svar.)

De tidsmengder som er nedlagt i dette aktuelle produksjonsforholdet, demonstrerer altså her den tekniske sammensetningen, ikke verdisammensetningen. Dette gjelder jo et forhold (Pm:A) som er sentralt i alle historiske produksjonsmåter. Det er en helt annen sak at tidsmengder under kapitalistiske forhold tar form av verdimengder og dermed tar del i en verdisammensetning (K:V).

Forøvrig består den sentrale forskjellen mellom de to sammensetningene i at den verdimessige opererer med et prisuttrykk for arbeidskraften, mens den tekniske opererer med tidsmengden av utlagt betalt såvel som ­ubetalt arbeid.

Likevel skulle det framgå av disse definisjonene at Marx må ha rett når han sier at det består «et nært vekselforhold» mellom de to sammensetningene. Dette forholdet kaller han, med en viss modifikasjon, for «kapitalens organiske sammensetning».²

Ubegripeligvis overser Minken de forhold og de forskjeller jeg her sist påpekte.

Nå til et neste hovedpunkt, som går på Minkens holdning til Marx’ metode. En gjennomlesning av hans Gnist-artikkel etterlater nemlig det inntrykk at Marx er en økonom uten perspektiver ut over det borgerlige samfunn. Hvis så er tilfellet, innebærer det at Marx’ teori også har alvorlige feilkilder, for kapitalens egen tendens er nettopp å sprenge dette samfunnets rammer. Ergo kan Minken stå i fare for å idyllisere sitt objekt. La oss ta opp noen vesentlige aspekter.

Om metoden, kapitalen i allmenhet

A. Marx opererer ut fra et begrep «Kapitalen i allmenhet». Dette innebærer i praksis blant annet at hans overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital. Svært så tydelig blir dette i og med at Kapitalens annet bind inneholder hans «reproduksjonsskjemaer», som vil undersøke reproduksjonen (inkludert sirkulasjonen) av samfunnets totalkapital. Når vi derfor taler om enkelt-deler av kapitalen, så må utgangspunktet ligge i hele samfunnets mengde av vedkommende del. Skal vi analysere den faste kapital, må vi først ta for oss hele den faste kapital som fungerer i samfunnet. Det er derfor gitt på forhånd at definisjonen av profittraten må inneholde hele den faste kapital i nevneren, og at samme prinsipp overføres til enkeltkapitalenes profittrater.

B. Når Marx utarbeider begrepet om «Kapitalen i allmenhet», nemlig i Grundrisse fra 1857-58, tar han et avgjørende utgangspunkt i begrepet om forskjellen mellom kapitalen som råstoff-og-hjelpestoff, og kapitalen som arbeidsmiddel (og bygninger o.l.).³ Grunnen er at han vil sette eiendommeligheter i den fysiske arbeidsprosessen i fokus for forståelsen av kapitalismen. I denne forbindelsen er det helt vesentlig for ham å beholde bildet av den faste kapital som en totalitet. Hans intensjon er nemlig å påvise at mengden av (reelt fremmedgjørende) kapital tar enorme proporsjoner overfor den rikdomsskapende befolkning. Også hovedtendensen i førstebindets kapittel 23, om «akkumulasjonens allmenne lov» (fattiggjøringen av befolkningen) gir sterkt uttrykk for dette. Der kommer viktigheten av riktige begreper om kapitalsammensetningen ­tydeligere fram.

Om kriseteori, kapitalens omslag

Kapitalistiske kriser skyldes kapitalens tendens til overakkumulasjon. Hvis vi tar skrittet fra denne generelle sannhet og over til krisenes ytringsformer, så finner vi at Marx antar at de er knyttet til de periodiske fornyelser av den faste kapital. Han regnet med at denne «kapitalens syklus» på hans tid var på omkring ti år, og mye tyder på at dette fortsatt gjelder.

Uansett sykelens lengde er det likevel klart at for å studere de faktiske krisene, er man avhengig av å ha aggregatet av samfunnets faste kapital for øye. Dermed skulle det også være klart at verdien eller prisen på hele den totale faste kapital, enten det er hos enkeltkapitaler eller hos totalkapitalen, må foreligge i nevneren på profittraten.

Dette kommer klart til syne i Marx’ reproduksjonsskjemaer, hvor vi møter en ­spesiell analyse av de følger som erstatningen av den faste kapital vil få. Analysen er konkret i den forstand at her setter Marx til side alle ­antakelser om at den faste kapitals omslagstid = 1. Han viser da at selve forskjellen i kapitalenes erstatningstid for det faste utstyret nødvendigvis vil lede til kriser selv uten akkumulasjon i systemet.⁴

På denne doble bakgrunnen blir problemene med Minkens feilvurdering av helheten i samfunnets totale faste kapital også dobbelt tydelig. Det er verdt å ha i minnet at når Marx insisterer på en realistisk behandling av den faste kapital, dreier det seg om å få fram hvordan enhver kapitalist umiddelbart er et medlem av en og samme samvirkende klasse. Dette er selvsagt noe som gjelder for alle kapitaldeler.

Framveksten av et borgerlig kredittsystem, og den jevnlige fornyelsen av pengemengdene i dette systemet, viser klasseperspektivet på en treffende måte. La oss se kort på dette, før vi avslutter, i samme avsnitt, med en viktig ideologisk følge av visse overflatiske måter å kritisere den borgerlige økonomien på.

Om borgerskapets kredittsystem. («Finanskapital».)

Den krise-kimen som ligger i de uregelmessige pengeststrømmene som i utgangspunktet er myntet på erstatning av fast kapital, er ikke noe som enkeltkapitalistene bør bli forskånet for å begripe. Etter hvert omslag av de produksjonsmidler som brukes opp i prosessen, må kapitalen langsiktig sette av midler som i praksis kan utnyttes av den rentebærende kapitalens interesseorganisasjoner. Dette er enorme summer, og når de manipuleres av yrkesinteressentene, innebærer ikke dette at de kriser som kommer, har et annet utgangspunkt enn nettopp den produktive kapitalen.

Men en slik misforståelse følger rimelig av Minkens måte å lage kategorier på. I en epost til undertegnede av medio mars 2019 begrunner han saken slik:

Vi kunne tenke på det som at det var en ny kapitalist som tok over ved hvert årsskifte og solgte videre ved årets slutt, hvilket ikke er så galt i vår tid av oppkjøp og aksjehandel.⁵

Det er vel snarere slik at hvis det skulle oppstå en kapitalisme som var så schizofren som dette, så ville det være en nærliggende oppgave å forklare hvordan det er blitt slik. Til en slik forklaring trenger vi nettopp det motsatte prinsipp: Å forklare klassesamhørigheten kapitalistene imellom. Og dette gjøres ved en nøyaktig forklaring av hva økonomiske kategorier står for, og hvordan de nettopp eksisterer i kraft av totalkapitalens bevegelse overfor arbeiderklassen. Hvis det dukker opp et system som kan videreeksistere etter at ti kapitalister på rad har nektet å betale for den faste kapitalen de bruker, så vær så god.

Den samme problemstillingen viser seg når Minken gir uttrykk for at hans metode gjør det enklere å forstå uventede hendelser i sirkulasjonssfæren. Slike hendelser vil selvfølgelig være like synlige fra produksjonssiden, og ha sin basis der.

Likevel: Slike eksempler er svært tankevekkende. For i løpet av de siste årene har det kommet på mote en type litteratur som oppfatter kapitalens sirkulasjonssfære som en fruktbar kilde til overnaturlige gaver til kapitalistene.

For eksempel hevder Anwar Shaikh – mannen som i sin tid skrev en hundre sider lang artikkel titulert «Karl Marx’ internasjonale verdier» uten å nevne slike verdier med ett ord – at det finnes «mystikk» i sirkulasjonen som økonomer må være på utkikk etter.⁶ Årsaken til at slike avsindige standpunkter kan oppstå, ligger i at man godtar påstander om at det på uforklarlig vis er kvantitativ uoverensstemmelse mellom aggregatet av alle verdier i Marx’ system, og aggregatet av alle hans produksjonspriser. Og tilsvarende: At mengdeforholdene innen de to summene i merverdiraten også kan endre seg – fra produksjonen til sirkulasjonen.⁷ Minken burde skride ut av dette selskapet.

Noter:

1 Den som likevel er nervøs i sakens anledning, kan kikke på hvordan Marx justerer for kapitalers forskjellige omslagstider når han setter opp skjemaer for verdi-pris-transformasjonen. Jf. Marx-Engels Werke (MEW), Dietz Verlag, Berlin bd. 25, s. 165.

2 For Marx’ formuleringer, se begynnelsen av kapittel 23 i første bind av Kapitalen, for eksempel MEW bd. 23, s. 640.

3 Se særlig Grundrisse, 1953, ss. 175 og 186. (MEW bd. 42)

4 Se bl.a undertegnedes Class and Property in Marx’s Economic Thought. Exploring the Basis for Capitalism. Routledge, Oxford 2018. Også bl.a.: Totalitet og metode, Spartacus, Oslo 2007.

5 Avsendt 16. mars, referat akseptert.

6 Jf. hans bok Capitalism. Competition, Conflict, Crises. Oxford University Press, Oxford 2016 (Digital utgave).

7 Bakgrunnen er selvfølgelig at man godtar Bortkiewicz’-Sweezys «transformasjonsproblem». Det er ikke underlig at så lenge vi har en akademisk verden som aksepterer slikt nonsens, så får man også fakulteter som godtar eksamensordninger i astrologi og «postvestlig vitenskap», etc.

Jeg har lyst til å svare på noen av problemstillingene Eivor Evenrud reiser i artikkelen «Hvem skal bestemme» i Gnist 1/19. Hun skriver: «Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp er hva som skal skje med et levedyktig foster». Min bakgrunn er at jeg blei aktiv i Kvinnefronten da kampen stod om å få innført sjølbestemt abort og har vært politisk aktiv siden. Jeg er sjukepleier og jordmor og har arbeidet på flere gynekologiske avdelinger og på Klinikk for seksuell opplysning før jeg blei jordmor. Jeg har vært med på mange aborter, både tidlige og seine og også spontane seinaborter og premature fødsler.

Av Eli Aaby,
medlem i kvinnepolitisk lag i Rødt Oslo og i Kvinnefronten.

(Eivor Evenruds artikkel finner du her:https://marxisme.no/debatt-hvem-skal-bestemme/

 

Når det blir utført medisinsk abort (og også noen ganger ved kirurgisk abort) får kvinnen medikamentet Mifegyne i tablettform 36–48 timer før prosessen med å støte ut fosteret settes i gang med andre medisiner. Mifegyne virker inn på slimhinnene inne i livmoren sånn at fosterets vekst/utvikling hemmes. Det virker også på livmoren og på livmorhalsen sånn at de neste tablettene som gir sammentrekninger virker bedre. Etter uke 13 blir det ikke utført kirurgisk abort, dvs at alle aborter etter uke 13 blir som «en fødsel» og skjer på sjukehus, som regel på gynekologisk avdeling før uke 20 og på fødeavdeling etter uke 20. Mange fødeavdelinger i Norge, særlig de mindre, er kombinerte føde-, barsel- og gynekologiske avdelinger.

Ved prematur fødsel før uke 23 er det ikke barnelege tilstede og det gjøres ingenting for å satse på at fosteret skal overleve. Det vanlige da er at hvis fosteret gisper, har rykninger og puls tar vi hensyn til hva mor/foreldrene vil, vil de se fosteret/barnet eller vil de ikke. Det samme gjør vi i praksis ved provoserte aborter.

Det samme vil skje med fostrene enten det er den gravide, en lokal nemnd eller en ankenemnd som har bestemt at det skal aborteres. Jeg har ikke klart å finne tall fra medisinsk fødselsregister på hvor mange barn som overlever fødsel i uke 22, Eivor skriver at det er mange i Norge og det hadde vært fint å se tallene.

I uke 23–24 er det avhengig av hvor vitalt fosteret/barnet er ved fødsel og av foreldrenes ønsker hvor mye som gjøres før, under og etter fødsel. For foreldrene, barnelegene og gynekologene er det vanskelige avgjørelser, de kan ikke vite hvem som klarer seg bra av de som overlever og hvem som ikke gjør det. Det vi veit er at alle som overlever en fødsel i uke 23–25 har et langt og smertefullt sykeleie foran seg med usikkerhet om de vil overleve. Foreldrene har også en krevende tid foran seg med langvarig opphold på prematuravdeling, full av håp og fortvilelse. I uke 23–24 har foreldrene stor innflytelse på valget om det skal satses eller ikke.

I en artikkel fra OUS (Oslo universitets­sykehus) står det at de siste 4 år overlevde 50 % av de som ble født i uke 23, men det er ikke beskrevet hvor mange som overlevde med alvorlige eller moderate seinskader¹. I en annen artikkel med en av barnelegene på Stavanger universitetssjukehus sier hun at 29 % av de født i uke 23 og 56 % av dem i uke 24 ­overlever².

Jeg mener at kvinnen også skal bestemme om hun vil ta abort om fosteret er levedyktig. Jeg synes det etisk vanskelige er at en nemnd kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap hun ikke ønsker og ta imot et barn hun ikke vil ha. Jeg synes også det er etisk vanskelig at barn skal bli født uten å være ønsket.

Noter:

1 https://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/hvordan-gar-det-med-ekstremt-premature-barn

2 https://www.babyverden.no/fodsel/prematur-fodsel/rundt-10-prosent-overlever-i-uke-23/

Brasil har i løpet av de siste årene vært gjennom en politisk prosess prega både av høyreekstrem fremvekst og kriminalisering av meningsmotstandere, så vel som hard folkelig motstand og grasrotmobilisering. Det hele kulminerte i den nå så kjente og polariserende valgkampen i 2018, der president Bolsonaros fascistinspirerte tankegods vant frem. Hvordan kan det ha seg at han stakk av med seieren i et land der majoriteten av befolkninga i utgangspunktet ville stemme frem arbeiderpartiet? Og hvordan ser motstanden mot den nye presidenten ut? Det politiske landskapet i Brasil er omfattende og komplekst, men også et tydelig eksempel på hvordan det nyliberale prosjektet i ytterste konsekvens kan se ut.

Brasils president Jair Bolsonaro. Foto: Marcelo Camargo / Agência Brasil
Av Magnus Westbye,
leder for Rødt Oslo Studentlag og deltok høsten 2018 på solidaritets­brigade til Brasil med Latinamerikagruppene i Norge (LAG).

Kuppet mot Dilma

Året er 2014, og den populære arbeiderparti-presidenten Luiz Inacio «Lula» da Silva har funnet sin arvtager. 1. januar inntar dermed Dilma Rouseff presidentpalasset i Brasilia som landets nye leder. Etter en årrekke med landets arbeiderparti Partido dos Trabalhadores (PT) ved makta, skulle det derimot ikke gå lang tid før den nyvalgte presidenten møtte hard motstand. Kun to år etter hennes innsettelse gjennomførte landets konservative høyreside et statskupp; det nyliberale prosjektet hadde etter en årrekke i skyggen av PT igjen tatt makta.

På tross av at Rouseff kom fra arbeiderpartiet, kom store deler av kongressen fra høyrefløyen. En allianse bestående av hennes politiske meningsmotstandere, middelklassen og det enorme, høyrevridde mediehuset Globo, med internasjonal støtte i ryggen, hadde sett seg lei av arbeiderpartiets politikk. Samtidig hadde ikke Rouseff holdt valgløftene sine og derfor mistet store deler av sin sosiale base. Dette gjorde det lettere for alliansen å felle presidenten. Allerede her ble vi kjent med den kommende presidenten Jair Bolsonaro, i det han dediserte sin stemme for å avsette president Rousseff til tidligere oberst Ustra – mannen som var ansvarlig for å torturere henne under militærdiktaturet.

Når Rousseff forsvant ut, kom jurist og tidligere visepresident Michel Temer inn. Blant hans ministre kunne vi telle én kvinne, mens den store majoriteten av de gjenstående var høyt utdanna, hvite menn. Om lag en tredjedel av dem var innblanda i korrupsjonssaker. Det skulle ikke ta lang tid før også han møtte på store utfordringer. Kort tid etter innsettelsen kunne man lese meningsmålinger som viste en historisk lav oppslutning for den nye presidenten. Tidvis hadde under ti prosent av den brasilianske befolkninga tillitt til kuppmakernes fremste representant.

På grunn av den illegitime avsettelsen av Rouseff manglet den nye lederen legitimitet. Det ble dermed enda vanskeligere for høyresida å vinne frem med sine nyliberale argumenter. For ikke å miste grepet om makta, kunne de ikke tillate venstresidas reaksjoner eller oppslutning å vokse frem; å angripe venstresida ble en essensiell del av deres strategi. Under det mye omtalte presidentvalget i 2018 måtte derfor høyresida kriminalisere sine menings­motstandere og drive illegitim valgkamp for å sikre fortsettelsen av sitt politiske prosjekt.

Bolsonaros fremvekst – kuppmakerne tviholder på makta

Under valgkampen utpekte tidligere arbeiderpartipresident Lula seg tidlig som den soleklare lederen på meningsmålingene, og det så lenge ut som venstresida igjen skulle ta tilbake makta. Nettopp derfor var kriminaliseringa av den populære presidentkandidaten så viktig. Lula ble anklaget for korrupsjon og dømt uten tydelige bevis.

For å forstå fengslingas ringvirkninger er det viktig å vite hvor dominerende personfokuset er i den brasilianske politikken. Politikernes partitilhørighet er ikke like avgjørende som i Norge, og det samme gjelder velgernes lojalitet mot et gitt parti. Å hindre Lula fra å stille til valg var derfor en nødvendig og høyst effektiv metode for å lamme arbeiderpartiet. Med den tidligere presidenten ute av spill sank hans parti drastisk på meningsmålingene, mens den stadig mer populære Jair Bolsonaro seilte frem.

Bolsonaro hadde allerede lagt en årrekke med politiske verv bak seg da han ble fremmet som det nyliberale prosjektets nye representant. Likevel klarte han å utnytte den voksende politikerforakten til å relansere seg selv som en «ny» kandidat som ikke sto i forhold til den etablerte, korrupte politikken. Dermed kunne han legitimere sine militære bånd og sitt fascist-inspirerte tankegods ved å love et oppgjør med et tungrodd byråkrati og tillitsløse politikere. I stedet lanserte han enkle løsninger på store problemer – kriminalitet skulle løses med vold, og urfolk skulle ikke få stå i veien for økonomisk utvikling. Høyresidas politiske prosjekt hadde fått en ny leder og et nytt, radikalt ansikt.

Den udemokratiske arven fra kuppet i 2016 kom til uttrykk også under valgkampen, blant annet gjennom sosiale medier, som chattetjenesten WhatsApp, der det i stort omfang ble spredd falske nyheter for å bygge opp et fiendebilde av arbeiderpartiet, og gjennom krav om registrering av ny biometrisk informasjon for å være stemmeberettiga, noe som fratok 3,3 millioner mennesker muligheten til å stemme. Av dem kom 53 prosent fra nord- eller nord-østregionen der arbeiderpartiets kandidat Fernando Haddad hadde høyest oppslutning. Jair Bolsonaro, derimot, hadde her sin laveste oppslutning, noe som tydeliggjør motivasjonen for å innføre de nye kravene. Høyresidas udemokratiske tendenser hindra ikke bare folk fra å utøve sitt demokratiske mandat ved å indirekte frata dem stemmeretten, den brukte også illegitime metoder for å hindre folk fra å ta en avgjørelse basert på faktiske forhold. Dermed vant Bolsonaro til slutt valget, og senere, etter at jubelen fra både folk og militærpoliti hadde lagt seg, inntok han presidentpalasset i verdens femte største land.

Under valgkampen kom han med lovnader og hårreisende utsagn om hvordan Amasonas og urbefolkning skulle fjernes og fremma en nyliberal ideologi, vennlig innstilt til internasjonal kapital. Det nyliberale prosjektet han representerer har blitt pakket inn i en mannssjåvinistisk, xenofobisk og nedlatende retorikk.

Hans praktiske politikk er allikevel vanskelig å få oversikt over. Det har lenge vært knyttet stor spenning til om hans lovnader vil gjennomføres og hvorvidt holdningene vil manifestere seg i konkrete tiltak. Men noen tydelige eksempler har vi fått, som at landbruksdepartementet, en av de viktigste aktørene i brasiliansk politikk på grunn av sin kontroll over enorme landområder med agroindustri, har fått ansvar for fordeling av jord til folket. Altså har storgodseierne fått ansvar for jordreformen. I tillegg ble arbeidsdepartementet lagt ned umiddelbart etter hans innsettelse. Hans våpenpolitikk har også lenge vært et hett tema. For å ta et oppgjør med kriminalitet skal det nå bli lettere å få tak i våpen; ved å sette «hardt mot hardt» er han aktiv forkjemper for vold som løsning på en rekke problemer. Det hersker dermed liten tvil om hvilken klasse hans politikk kommer til gode.

Bolsonaros politiske prosjekt er basert på en nyliberal økonomi pakket inn i et fascistinspirert tankegods. Det kommer blant annet tydelig til uttrykk ved hans ønske om bruk av Amazonas; regnskogen skal åpnes opp for industri, og urbefolkninga som er der vil ikke være et hinder fordi de uansett er mindreverdige borgere. Hans mange utsagn om blant annet urfolk og kvinner er med rette blitt fordømt internasjonalt, så vel som i Brasil. Som tidligere militær, har han en sterk tilknytning til militæret og maler et bilde av militærdiktaturet (1964–1985) som en gyllen tid i Brasils historie. Dette er tydelige tegn på en stadig mer autoritær stat, som han virker villig til å ta i bruk for å få gjennom politikken sin. Dette er viktige saker, men kan også være med på å flytte fokuset vekk fra resten av hans politikk. Finansministeren har sin ideologi og skolering fra Chicago-skolen og kjører i høygir på nyliberalismens motorvei.

For ett år siden ble den svarte og skeive politikeren Marielle Franco fra Rio de Janeiro skutt og drept på vei fra et politisk møte. Det er fortsatt ikke oppklart hvem som drepte henne, men blant de fire mistenkte finner vi to fra militærpolitiet og to med tett tilknytning til Bolsonaro. I nyliberalismens reaksjon på den progressive bølgen brukes vold aktivt som et maktmiddel. Dermed har den brasilianske høyresidas politiske prosjekt nok en gang tatt en autoritær, udemokratisk form.

Motstanden

Blant dem som yter mest høylytt motstand, men som også rammes hardest av den brasilianske høyresida, finner vi De jordløses bevegelse, (MST) den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika. Etter grunnleggelsen i 1984 vokste de frem gjennom å sammenfatte flere kamper – for urbefolkningas og svartes rettigheter og for retten til å jord. Å være jordløs er deres sosiale tilstand, mens deres rolle som rurale arbeidere skaper klassetilhørigheten. Etter hvert som de meislet ut sin ideologi ble de en autonom, revolusjonær, marxistisk bevegelse, med jordreformen som mål. De vil ta tilbake jorda det brasilianske folk ble frarøvet under kolonitida, og som fortsatt eies av en liten elite. På veien mot det endelige målet om en progressiv jordreform har de blitt en sentral aktør både for det brasilianske sivilsamfunnet og for politikken ved at de jobber for delseiere og eksempelvis støtter Lula aktivt når alternativet er Bolsonaro, til tross for at de på visse områder er både helt og delvis uenig med arbeiderpartiets politikk. De har dermed blitt både en skyteskive og en inspirasjon, alt etter hvem man spør.

Bevegelsens struktur og dens grunnleggende prinsipper søker hele tiden mot maktspredning og kollektivisme. Eksempelvis skal det alltid være to representanter – en kvinne og en mann. Det skal alltid konsulteres med grasrota før beslutninger tas, avgjørelser skal komme gjennom konsensus og ikke votering og man kan kun bli sittende med et verv en gitt periode før man flyttes til en annen stilling. Alt dette er tiltak for å hindre konsentrasjonen av makt. En åpenbar ulempe er tiden det tar for en organisasjon av MST sitt omfang å ta avgjørelser på denne måten. Men man kan gjennom MST se hvordan det ­kontinuerlig jobbes med å holde kontakt med sin egen grasrot; det er bedre at det tar tid å bli hørt enn å ikke bli hørt i det hele tatt. Spesielt i den latinamerikanske konteksten som er preget av korrupsjon, er det viktig å søke strukturene som skaper en så transparent og flat organisasjon som mulig.

Ideologisk kamp i praksis

Når MST skal ta tilbake jord for å innlemme den i jordreformen, leter de etter områder som ikke oppfyller kravene grunnloven stiller til den, som ikke oppfyller sin sosiale funksjon. Det betyr at jord hvor det begås miljøkriminalitet, som ligger brakk eller hvor arbeidernes rettigheter ikke respekteres, kan okkuperes. Her begynner konstruksjonen av MSTs ideologi i praksis. Når familiene flytter inn på et ny-okkupert område fordeles jorda, og dyrking settes i gang så fort som mulig. Ofte står ønsket om kollektiv produksjon, der nærliggende familier dyrker jorda sammen, sentralt. Videre deles okkupasjonsleiren inn etter geografiske områder, og det avholdes møter både i de forskjellige basene, samt for områdenes representanter. Her legges grunnlaget for okkupasjonens struktur. Tidvis er det skoleringsmøter, som for eksempel kan handle om agroøkologi. Gjennom intern struktur og støtte fra andre MST-medlemmer opprettes prosedyrer for å håndtere saker som vold i hjemmet eller diskriminering innad.

Det er to sentrale utfordringer for MST når de jobber for den organiseringa av lokalsamfunnene de ønsker. For det første vil man i et grunnleggende kapitalistisk samfunn tidvis bli nødt til å spille på dets premisser. Hvis en bonde organisert gjennom MST kun kan selge varene sine til Nestlé, kan ikke MST hindre bonden i å gjøre det. For det andre er det en lang vei fra MST sentralt sine syn på for eksempel skeives rettigheter til landsbygda som ofte er preget av en sterk tilstedeværelse av kirken. Nøkkelen til å jobbe med disse utfordringene er å ha en bevissthet rundt egen situasjon og å jobbe systematisk. MST ønsker å endre samfunnet drastisk gjennom konkret arbeid, og det tar tid. Derfor er en god analyse avgjørende for å forstå sammenhengen mellom hvor man er, hvor man vil og hvordan forholdene for å komme dit ser ut. En organisasjon av MSTs omfang må ha både analysen, og ikke minst strukturene, for å opprettholde kontakta med en grasrot og få sin analyse ut til sine om lag 1,5 millioner medlemmer.

Når den radikale høyresida med Jair Bolsonaro vinner frem, truer det naturligvis MSTs visjoner. Kriminaliseringa av meningsmotstandere, som blant annet satte Lula i fengsel, rammer også familier og lokale ledere i MST. Allerede under valgnatta i 2018 ble en bosetningsleir i MST-regi satt fyr på, og det har blitt rapportert om vold og drap retta mot lederskikkelser i bevegelsen. Mye av hatet mot MST kommer av at de representerer så mange kamper på en gang. Hvis man er en skeiv, jordløs bonde med urfolksbakgrunn er man på en og samme tid en manifestasjon på tre radikale motpoler til Bolsonaros tankegods.

Represaliene fra Bolsonaro og den brasilianske stat er derfor harde. Men, som bonden Maria Ileuzimar Sobrine uttrykte det da vi besøkte henne i MST-bosetninga Chico Mendes, nordøst i Brasil, har hun ikke tenkt til å gi den opp:

Chico Mendes betyr frihet. Til å uttrykke meg og til å jobbe. Vi trengte arbeid, og de [MST] hjalp oss. Chico Mendes er noe veldig bra. Jeg har allerede vært her en god stund, men å etablere det vi har her har ikke vært lett. Vi har ofra mye, men jeg liker meg godt her. Fremtiden her kommer til å være veldig vanskelig, men vi skal kjempe. Vi har allerede vært her i fem år, i kampen, og vi skal kjempe videre.

Hvorfor vinner høyresidas analyse frem?

Hvordan kan det da ha seg at den høyreekstreme diskursen vinner frem, i et land med en så populær venstresidekandidat, hvor MST og andre bevegelser organiserer grasrota i stort omfang? Svaret er komplekst, men har en overordna, og høyst vellykka, strategi. Høyresida har i stor grad klart å skape et narrativ der kun deres løsninger passer inn.

Gjennom kriminalisering, korrupsjonsanklager og falske nyheter har det blitt bygd opp et fiendebilde, der spesielt arbeiderpartiet og MST blir ansett som korrupte, illojale eller i verstefall terrorister. I spørsmålet om hvorfor noen skulle stemme på Bolsonaro, var det derfor vel så viktig å unngå å stemme på arbeiderpartiet, som å stemme frem høyresida. Ved hjelp av det massive, høyrevridde mediehuset Globo har det nyliberale prosjektet oppnådd stor grad av hegemoni over diskursen, og dermed også kunnet skape et narrativ etter deres verdenssyn. Dette har vært en nødvendighet for at deres politikk skal få oppslutning. I deres narrativ er det kun deres løsninger som passer inn.

Det holder aldri utelukkende å skylde på høyresida. Arbeiderpartiet har utvilsomt også gjort sine feil. Men i den brasilianske konteksten er det viktig å se hvordan høyresidas grep aktivt hindrer venstresidas grasrot fra å organisere seg. MST og andre bevegelser og organisasjoner må hele tiden ta potensielt farlige valg ved å gå imot dagens regjering og dermed forsøke å bryte med høyresidas hegemoni. Allikevel fortsetter MST kampen ved å jobbe konkret for å skape et samfunn etter sine egne prinsipper fra bunnen av.

Foto: Jørgen Håland
Av Arne Overrein,
var inntil pensjonering i 2018 dosent i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Medlem av tidsskriftet Vardøgers redaksjon. Medlem av SV. Har blant annet publisert Kampen om folkeretten. Krig makt og rett i verdsenssamfunnet.

I. Det store politiske bildet

I løpet av de siste ti åra har de dominerende liberale elitene i den vestlige verden, inklusive en rekke sosialdemokratiske partier, ikke bare mistet støtte hos store deler av velgermassen men også opplevd at mange velgere aktivt har støttet «uansvarlige» partier og standpunkter på høyre eller venstre fløy. Denne trenden kulminerte i 2016 i Brexit-avstemninga i Storbritannia og valget av Trump som USAs president. Begge disse viktige avstemningene var preget av at store deler av det politiske establishment arbeidet aktivt for den tapende part. Det oppsto en sterk motreaksjon innen blokken av maktpartier (Demokrater og Republikanere i USA og lignende konstellasjoner i andre land). Sammen med disse maktpartiene sto de store mediaselskapene og avishusene som støttet remain i Storbritannia og Trumps motstandere i USA. I Europa kastet i tillegg EU – som i sin ambisjon har som mål å bli et nytt USA i Europa: Europas Forente Stater – inn hele sin autoritet i forsøket på å diskreditere det britiske valgresultatet og å gjøre utmeldingsprosessen mest mulig vanskelig.

I realiteten, til tross for at de påberoper seg å være nøytrale, var og er de store mediehusene tunge aktører i det politiske liv og i de politisk–ideologiske stridene som utfolder seg i massemediene. I USA har avstanden mellom de to store partiene, Demokratene og Republikanerne, blitt større fordi det har skjedd politiske mobiliseringer i partienes ytterfløyer som driver de to partiene fra verandre. Tradisjonelt har de to partiene samarbeidet om helt avgjørende spørsmål, kalt bi-partisanship i den amerikanske debatten. I en rekke europeiske land hersker det imidlertid fortsatt samarbeid innen maktblokken. Det gjelder blant andre Tyskland og i de skandinaviske land. I noen land er de gamle partisystemene diskreditert av velgerne. Vi har en uklar situasjon med til dels nye og uortodokse partier. Det gjelder blant andre Italia og Hellas, i noen grad også Frankrike.

Valget av Trump innevarslet en skjerpet utenrikspolitisk generaldebatt om USAs globale rolle i tida framover. Mye sto på spill, ikke minst for det Demokratiske partiet med vekt på aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk og ivaretakelse av USAs alliansenettverk (NATO), men også for en organisasjon som CIA. Det handler om den gradvise nedgangen i USAs og Vestens maktposisjon i verden, så åpenbar for ikke minst den ikke-vestlige verden, men så uendelig tungt å fatte for mange som sitter nær maktas sentrum i de vestlige land. Vestens langvarige nedgang skjøt fart etter en rekke mislykkede kriger (Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Libya) ført av USA med allierte (herunder Norge) og av den store økonomiske krisa som startet i 2008, og hvis grunnleggende årsaker man i årene etter krisa ikke har vært i stand til å gjøre noe med. Begge disse forholdene forverret situasjonen for vanlige folk i de vestlige land og la grunnlaget både for brexit, valget av Donald Trump og for oppkomsten av en rekke nye partier i ytterkantene av det politiske spektrum i de øvrige europeiske land.

Tendensen til splittelse innen USAs politiske elite var på ingen måte ny, men var tidligere utkjempet mer tilbaketrukket fra offentlighetenes lys. Da Obama i 2011 besluttet å gå til krig mot Libya, gikk uenigheten tvers gjennom Obama-administrasjonen. Daværende utenriksminister Hillary Clinton var bombetilhenger, mens forsvarsminister Gates mente at USA hadde mer enn nok med å føre de to krigene i Afghanistan og Irak. Gates ble overkjørt av Clinton-fraksjonen ved den anledningen.¹

Dette som her kort er omtalt, er et bakteppe som det er nødvendig å trekke inn når vi skal forstå den intense debatten som foregår omkring medias og offentlighetens betydning, og om demokratiforfall, populisme og fake news. I hele den vestlige verden utfolder det seg en «debatt om debatten», om hvordan offentlige kommunikasjon foregår, hvordan ulike sosiale klasser forholder seg ulikt til media, og hvordan mennesker og velgere påvirkes. I ytterste konsekvens om demokratiets vilkår i en verden med økende avstand mellom elite og masse. Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot de såkalte sosiale medier og digitaliseringa av det moderne samfunn. Filosofisk lettvinte og tvilsomme doktriner om at vi lever i en post-faktuell og en post-truth (post-kunnskap) verden er blitt framsatt. Debatten er like uoversiktlig som de kaskader av informasjoner, manipuleringer, usannheter og skjult og åpenlys markedsføring som befolkninga daglig utsettes for.

II. Sannhet, usannhet og fake news

Såkalte fake news er påstander om faktiske forhold som ikke bare er usanne, men der den som sprer påstandene, vet at de er usanne, og der hensikten er å villede eller mislede mottakeren. I den digitale tidsalder vil det kunne være den store offentligheten, altså den offentlige mening. Facebook benytter ikke lenger termen fake news, som kan oversettes med forfalskede nyheter, men false news, falske nyheter. Falske nyheter er påstander som er usanne, men der den som framsetter påstandene ikke nødvendigvis vet at de er usanne.

Usanne påstander i ulike varianter har vært og vil alltid være til stede i det offentlige rom. Forslag om å innføre forbud mot falske nyheter er både absurd og farlig i forhold til den standard av ytringsfrihet som finnes, og som eksempelvis i Norge er beskyttet av grunnlovsbestemmelser. De fleste skriftlig framsatte påstander (enten de er formidlet digitalt eller på «gamlemåten») er usanne eller usikre påstander. Dette gjelder også betydelige mengder av såkalt forskningsbasert litteratur, som i våre dager – der universitetene bruker antall publikasjoner som et avgjørende kriterium på suksess – opplever en massiv økning verden over.

Det er to problemer som her må atskilles. For det første at selve mengden av kunnskap (her inkluderer jeg også kunnskap som er eller viser seg å være usann) og kildene til kunnskap er så enorm at selv ikke myndighetene i et samfunn har noen oversikt over dem. På vanlige mennesker virker dette uoversiktlig og forvirrende. Menneskene blir mer og mer vant til at kunnskap, særlig det som har med politikk å gjøre, viser seg å ikke kunne stoles på. I store deler av befolkninga, især blant dem som har høyere utdanning, oppstår det en grunnleggende skeptisk holdning. Man tror ikke lenger på politikernes budskap. Å «fakta-sjekke» påstandene politikerne kommer med er krevende, nesten umulig. Når man slutter opp om politikere og politiske partier, gjør man en mer diffus helhetsvurdering. Dette kan man kalle tillit. Tillit kan gjelde partier eller personer og ethvert parti må være opptatt av å skaffe seg tillit. Velgerne lytter kun til politikerne i den grad de snakker om ting som direkte berører dem. Mange vil alltid forbli usikre på hva de skal mene om politikk. Det finnes ikke lenger noen absolutte autoriteter, slik det gjorde i det før-moderne og før-kapitalistiske samfunn.

For det andre har vi problemet omkring fake news og muligheten for at vi blir utsatt for manipuleringer, at valgkamper blir forsøkt avgjort av fremmede makter osv. Fake news blir nok produsert og spredd, særlig i situasjoner der mye står på spill. Men dette problemet er mye mindre enn man noen ganger får inntrykk av. Ryktene om fake news er i seg sjøl ofte uttrykk for en slags moralsk panikk, en panikk som forsterkes av etterretningstjenester verden over, særlig når de får lov til å offentliggjøre sine mistanker uten å behøve å bevise dem, slik de har gjort i USA. Det jeg her sier, gjelder både USA, Russland og for så vidt ethvert annet land.

Men det gjenstår her et viktig punkt: Sjøl om fake news spres, må det vises at fake news effektiv endrer befolkningas holdninger. Og da er vi tilbake til det første problemet: mengden av kunnskap, uoversiktligheten dette skaper og den skeptiske holdning dette fører med seg. Dess større mengde av kunnskap og dess større skepsis som finnes i befolkninga, dess mindre betydning har fake news. Dess mindre kunnskap og dess flere fordommer som finnes i en befolkning, dess større sjanser for at fake ­news virker.

Fake news, eller rettere: nytten av å produserer fake news, ble drøftet allerede i 1500-tallets Italia.² Redselen for fake news, og mer generelt at folkemassene blir «villedet» av aktører som makthaverne ikke har kontroll over, er ikke noe som nylig har oppstått med internett og digitale medier.

Makthaverne, enten i en stat, en kirke eller en organisasjon, har alltid møtt nye medier som formidler informasjon med den største mistenksomhet. Ett eksempel er radioen. Da den dukket opp på 1930-tallet, ble det hevdet at denne formen for informasjonsspredning til den store massen var «farligere» og mer uberegnelig enn skrift som måtte leses i aviser og bøker. Et eksempel på radioens destruktive virkning som i ettertid ofte er trukket fram, var den angivelige panikk – i ettertid har man funnet ut at omfanget av panikken var overdrevet – som skulle ha spredt seg da Orsons Wells hørespill om Klodenes kamp ble sendt av amerikanske radiostasjoner i 1938.

Et annet og enda eldre informasjonsmedium er trykte bøker. Da man begynte å trykke bøker i Europa fra slutten av 1400-tallet, var holdninga – både hos den romersk-katolske kirka, hos protestantene og fra de ulike statene – at trykte bøker måtte kontrolleres. Et omfattende system av sensur og statlig overvåkning av trykkerier ble innført, bøker ble også brent offentlig, en skjebne som rammet både Voltaire og Rousseau under den epoken vi kaller Opplysningstida. Dette systemet klarte imidlertid aldri å hindre at bøker ble trykket illegalt eller i fremmede stater, særlig i Nederland, og spredt i hemmelighet.³

Fake news, og redselen for angivelige fake news, er altså ikke et helt nytt fenomen. Makthavere har alltid vært opptatt av hva slags informasjon store menneskemengder blir utsatt for og hvordan ny teknologi skaper nye former for informasjonsspredning. Hva som er nytt, er omfanget – det er så mange informasjonsprodusenter og et enormt antall mulige mottakere i den digitale tidsalderen.

III. Presidentvalget i USA og fake news

Uttrykket fake news ble særlig kjent da CIA i januar 2017 framsatte påstander om at nyvalgt president Trump fikk støtte under valgkampen høsten 2016 av desinformasjon produsert av russere. De liberale elitene var sjokkert over at Hillary Clinton tapte for en primitiv høyrepopulist, og både CIA og media påsto at årsaken til tapet var Russlands hacking og digitale krigføring for å få Trump valgt. I en rapport fra sjefen i National Intelligence i USA, den øverste leder for landets 16 etterretningsorganisasjoner, kunne man lese:

Vi er av den oppfatning (assess) at president Putin ga ordre om en påvirkningskampanje i 2016 mot USAs presidentvalg. Russlands mål var å undergrave den offentlige tillit til USAs demokratiske prosesser, sverte Hillary Clinton og skade hennes valgmulighet …Vi er videre av den oppfatning at Putin og den russiske regjering utviklet en klar preferanse for Trump.

Trump benektet dette og kalte påstandene fake news. Sjefen for National Intelligence ble kort etter byttet ut, slik det normalt skjer når en ny president tiltrer, med en som var foreslått av Trump (og deretter godkjent av Senatet). Trump kunne likevel ikke hindre at etterforskninga av disse påstandene fortsatte, hvilket de har gjort til skrivende stund.

Debatten om fake news eksploderte, og det utviklet seg en atmosfære som minnet om den kalde krigens anti-sovjetiske retorikk eller om faser av «rød frykt» tidligere i USAs historie. Under det hele lå en etter hvert stadig dypere uenighet om USAs utenrikspolitiske linje. Trump var den som ønsket at man ikke burde involvere seg i kostbare kriger uten klare gevinster for USA og at USA og Russland på visse punkter, og særlig i kampen mot IS og internasjonal terrorisme, kunne samarbeide. (Slik Russland og USA faktisk i lang tid har gjort, blant annet i Afghanistan-krigen.) Demokratene og Hillary Clinton var globalister. De var positive til regimeendringer som del av spredninga av den amerikanske samfunnsorden verden over. Menneskerettsargumenter ble brukt aktivt i denne sammenheng, blant annet for å begrunne krigen mot Libya og i kampen mot det syriske regimet.

Demokratene og en god del republikanere i USA og alle NATO-venner i Europa fikk nå i Russland en perfekt fiende. Russland – med et forsvarsbudsjett på om lag en tiendedel av USAs – er i dag begrunnelsen for økte forsvarsutgifter i NATO-landene. Og ikke bare det: Russland tjener også som forklaring på valgnederlag både i USA og i Europa. I stedet for å spørre om årsaken til politisk motgang kanskje ligger i de liberale elitenes egen politikk, så kan oppmerksomheten avledes mot noe helt annet: russisk innblanding.

Her i Norge har PST, som et ekko av amerikansk etterretning, advart mot at Russland gjennom digital krigføring blander seg inn i norske valgkamper. Ifølge PST vil utenlandske etterretningstjenester, og i særdeleshet Russlands, bedrive det PSTs trusselvurdering (her siteres fra trusselvurderinga for 2017) omtaler som «å iverksette tiltak for å påvirke den politiske debatten eller svekke legitimiteten til politiske beslutningsprosesser» i Norge. Skulle Rødt eller SV, som begge ønsker utmelding av NATO, oppleve massiv framgang, noe mange av oss ønsker, må vi, ifølge denne logikken, regne med at disse partiene blir anklaget for å være Putins agenter. Begge partier bedriver jo, som alle partier – det er jo selve meningen med et politisk parti – «påvirkning». Av og til kritiserer både Rødt og SV «legitimiteten til politiske beslutningsprosesser», for eksempel da Norge fattet beslutning om å gå til krig mot Libya i 2011. PST går her langt utover sitt mandat og blander seg med sine hypotetiske mistenkeliggjøringer direkte inn i norsk politikk. Vi burde forvente at en slik praksis var lagt død etter oppgjøret med politisk overvåkning som fant sted på 1990-tallet, nemlig overvåkning og mistenkeliggjøring av lovlig politisk kritikk av norsk sikkerhets- og alliansepolitikk. (Jfr. i denne sammenheng Lund-kommisjonen.⁴

Det er bare ett problem med denne frykten for Russland som nesten daglig uttrykkes gjennom norske og utenlandske media. Den bygger på en lang rekke løse og ubegrunnede antakelser. Den sementerer fast et utdatert verdensbilde som stammer fra den kalde krigen. Den hindrer det som åpenbart burde være i det minste Europas interesse: et realpolitisk fundert samarbeid med Russland, der dette er mulig.

Under den amerikanske valgkampen i 2016 hadde det også skjedd et innbrudd i det demokratiske partiets hemmelige epost-konto. Dermed kom det fram at partiets toppledelse, i forkant av nominasjonsprosessen i det Demokratiske partiet, hadde en plan for å forhindre at sosialisten Bernie Sanders skulle bli Demokratenes presidentkandidat og at Hillary Clinton var favorisert bla ved at spørsmål hun skulle få i CNNs kandidatutspørring var forhåndslekket til henne.⁵ Det var Wikileaks som sto bak denne offentliggjøringa. Vi skal her huske at Wikileaks er en organisasjon for lagring og publisering av ellers hemmelige dokumenter. Organisasjonen trådte for alvor fram i offentligheten i 2010. Da ble, i flere omganger, over 340 000 dokumenter, om krigføringa i Afghanistan og Irak og en rekke diplomatsendinger fra ulike US-ambassader, offentliggjort. Daværende utenriksminister, Hillary Clinton, omtalte dette som «et angrep på USAs utenrikspolitikk og allianser og partnerskap som sikrer global sikkerhet og økonomisk vekst.»⁶ Få år seinere, i 2013, kom den tidligere CIA-ansatte Edvard Snowdens avsløringer som viste at USA avlyttet statsledere også i allierte land (Angela Merkel) og også at amerikanske domstoler hadde pålagt en rekke private selskaper, som Google og Facebook, å avlevere data om amerikanske borgere, og at disse domstolbeslutningene var hemmelige. Dette diskrediterte ikke bare USA men også mediaselskapene som uavhengige og frie ­selskaper.⁷

Under valgkampen i 2016 ble det raskt hevdet at Wikileaks samarbeidet med russiske myndigheter og at det var russiske hackere ­som hadde hentet fram e-postene fra det Demokratiske­­ partiet. Selve saken, de tvilsomme metodene Clintons valgkampanje benyttet seg av, druknet i påstandene om russiske forbindelser. De dominerende liberale media var like lite i stand til å være et nyansert og kritisk korrektiv i dette tilfellet som de var i stand til å motsette seg den krigspsykosen, med en rekke fake news omkring Saddam Husseins angivelige masseødeleggelsesvåpen, som preget det amerikanske samfunn rett før Irakkrigen i 2003.

Noe som ligner bevis for de påstandene som her er nevnt, har ennå ikke blitt framlagt sjøl om etterforskninga av den russiske forbindelsen nå (mars 2019) har pågått i over 2 år.⁸ Heller ikke er det gjort troverdig at den påståtte russiske desinformasjon i form av fake news, om den har skjedd, har vært så effektiv at valgresultatet ble påvirket, enn si avgjort av den. (Ulike valgforskere har betvilt dette.) I tilfellet det Demokratiske partiets e-poster ­handlet det forøvrig ikke om fake news. Det handlet om avsløringer av noe som var sant, men som ble forsøkt holdt hemmelig. Det skulle være i all kritisk journalistikks interesse at dette ble avslørt. At disse e-postene fortalte en sannhet ble også bekreftet av ledelsen av det demokratiske partiet som måtte beklage seg overfor Sanders.

IV. Den indre krise i USAs demokrati

Valget av Trump som president var et symptom, ikke årsak til krisa i det amerikanske samfunnet. Høyrepopulismens seier i USA er et resultat av de gamle liberale elitenes politikk, som verken har greid å hindre nedgang i arbeiderklassens levestandard eller å avslutte landets kriger på en seierrik måte. Krisa går mye dypere og handler om at de erfaringene som preger arbeiderklassens situasjon, har vært ignorert eller framstilt på en fordreid måte av politikerne og media. I dag fører dette til at deler av både arbeiderklasse og middelklasse i USA heller vil gi sin stemme, dersom de stemmer, til kandidater på de politiske ytterfløyene, enn til de etablerte politikerne i sentrum. (Valgdeltakelsen i 2016 var på 55,7 %.)

Hvor svak tilliten er til landets politiske institusjoner framgår av Gallups årlige tillitsbarometer hvor amerikanske borgere blir spurt om de har eller ikke har tillit til institusjonene. I 2016 svarte kun 8 % at de har stor tillit til media (Presse, TV, radio), men de blir slått av landets folkevalgte forsamling, Kongressen, som bare har stor tillit fra 3 %! Big business har stor tillit fra 6 %. Noe større tillit hadde i 2016 presidenten med 16 %, mens de militære styrkene hadde stor tillit fra hele 41 %. Vi må anta at svært mange amerikanere er gått lei av samrøret mellom kongressmedlemmer og big business, som i høy grad finansierer deres valgkamper og blir belønnet for det gjennom stemmegivning i Kongressen.

Med en så svak tillit i folket overfor media sier det seg sjøl at media står overfor utfordringer. Man trenger verken Russland eller fake news for å undergrave tilliten til USAs demokrati. Undergravingen er forårsaket av de politiske elitene sjøl og av måten det politiske systemet fungerer på. Store deler av befolkninga henter åpenbart informasjon og verdiholdninger fra nærmiljøet de lever i eller fra nettsteder de sympatiserer med – i den grad de overhodet har kunnskaper om politiske forhold. Det nytter ikke for media å forsøke å belære eller oppdra folket, om det er i aldri så vakre demokratiske verdier. Særlig ikke dersom en økende del av befolkninga oppfatter bekjennelsen til slike verdier som en form for hykleri. Det nytter ikke med høystemte bekjennelser til «verdiene våre» så lenge det hersker uklarhet eller uenighet (nesten alltid) om hva verdiene våre er. Det finnes på ytterste høyre fløy ofte en større forståelse for disse problemene enn hva man finner blant liberalere – og forståelsen er heller ikke god nok på den sosialistiske venstrefløyen.

Hva er demokrati, rettferdighet, likhet? Enhver som har forsøkt å diskutere slike begreper, vet at det ikke er gjort i en håndvending å bli enige om hva som menes med disse ordene. Dette viser at det ikke bare er fake news som er problemet, men begrepene som brukes og den tolkning som nødvendigvis må gjøres (både av politikere og publikum), når mangfoldet av fakta skal settes sammen i en helhet. Kildene til uenighet er med andre ord flere, og uenighet om fakta er kun en av dem. Derfor vil ikke innføringa av såkalte faktasjekk-institusjoner løse problemet omkring den offentlige politiske kommunikasjon. I verste fall vil faktasjekk tildekke problemet.

V. Demokrati og ytringsfrihet

USA er et ideologisk polarisert og splittet samfunn. Den lave tilliten til media viser at myten om media som en nøytral forvalter av sannheten faktisk er brutt sammen, sjøl om det i Europa ikke er kommet så langt. Ideen om kritisk og uavhengig journalistikk må forsvares, for det er vanskelig å tenke seg en demokratisk offentlighet uten denne. Dette forsvaret må inneholde to elementer. For det første må (dette sagt om de norske forhold) media ta konsekvensen av at de preges av de samme verdier og ideologier som ellers i samfunnet, og at man aldri helt vil kunne frigjøre seg fra disse, kun – i beste fall – ha en kritisk bevissthet om dette forhold. For det andre må den stadige maktkonsentrasjonen i noen få mediehus og i særdeleshet noen få TV-selskaper som systematisk bygger opp under maktblokkens konsensus, stoppes. Disse aktørene vil i politisk kritiske situasjoner, i likhet med da Norge gikk til krig mot Jugoslavia (1999) eller mot Libya (2011), fungere på makthavernes premisser. Wikileaks-avsløringene som viste den amerikanske statsmakt over mediegigantene Facebook og Google, er ikke et enestående tilfelle.

Heller ikke er dette et nytt problem. For over 50 år siden sa Frede Castberg – han var rektor ved Universitetet i Oslo og det som må kalles en god liberaler – følgende i Forelesninger over rettsfilosofi:

Selvsagt kan en forfatning eller lovgivning som sikrer den juridiske adgang til å kritisere statsmyndighetene og i det hele tatt fremholde politiske meninger offentlig, ikke garantere at friheten blir effektiv og reell. Det er klart at for å påvirke offentlig opinion …, må man i våre dager ha økonomiske ressurser som de færreste privatfolk enkeltvis råder over. Dette betyr naturligvis at de kapitalistiske eller organisasjonsmessige, økonomiske maktsentrer kan få – og faktisk får – en dominerende innflytelse gjennom bruken av de forskjellige “masse-media»… Spørsmålet om garantier for den frie meningsdannelse i det politiske demokrati er i det hele – og vil også mer og mer bli – et sentralt problem for gjennomføringen av reellt demokrati i det moderne samfunn.⁹

Det er i høy grad her hovedproblemet ligger. Hvordan kan fri meningsdannelse og demokrati bli realiteter i et samfunn preget av økende ulikheter. Problemet er ikke først og fremst internett eller fake news. Heller ikke populismen, som liberalere setter lik med primitive og irrasjonelle fordommer i folkedypet. Det finnes røster, også på venstrefløy, som ser disse fenomenene som årsak ikke bare til demokratiets, men til sivilisasjonens forfall. Disse analysene er uholdbare. Populismen må sees som et produkt av at venstresidas tradisjonelle organisasjoner (partier og fagforeninger) befinner seg i en krise. Arbeiderklassens atferd i en slik situasjon er ikke konstruktiv, men ­reaktiv. Den gjør motstand og blokkerer de verste sosiale og økonomiske angrepene mot vanlige arbeidsfolk, men uten at det blir utviklet en samlet alternativ politikk som kan utfordre maktblokken. De gule vestenes bevegelse i Frankrike er et godt eksempel. Hva som blir helt galt, er å kople denne populismen sammen med en angivelig fare for fascisme. Populismen kan derimot bli en nødvendig stimulans for demokratiet og tvinge fram en offentlig kommunikasjon som unndrar seg den liberale maktblokkens premisser. Den avgjørende garantien for fortsatt demokrati ligger i at arbeiderklassen og alle former for folkelige elementer gjør seg gjeldende i det offentlige rom med protester og manifestasjoner av ulike slag. Demokratiske retter bevares og forsterkes ved at de brukes. Intellektuell argumentasjon og opplysning er viktig, men i seg sjøl ikke tilstrekkelig for å sikre demokratiet.

Inger Hagerup var en overbevist sosialist og kalte seg gjerne kommunist. Hun skrev dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i NKP-avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden.

Av Inger Hagerup (1905–1985)
ble født i Bergen og er en kjent norsk lyriker som også skrev skuespill, hørespill og prosa. Diktet «Vær utålmodig menneske», ble skrevet i 1947, to år etter andre verdenskrig.
Foto: Kilde: H. Aschehaug & Co v/ Bjørg A. Ringstad

 

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.

Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

 

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid,

og ingen kan gi den navn.

 

Men dette vet vi,

at vi er med på å skape det evige livet,

skape det ondt eller godt.

 

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

 

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold.

Og mennesker trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmene den ytterste

virkelighet.

 

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

 

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet.

Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

 

Vi er bestandig på vei,

bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir

eller nederlag.

 

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord.

 

Av alle myter som er skapt om marxismen – og dem er det mange av – er en av de mest eiendommelige den at det til grunn for Marx’ syn på produksjonen skal ligge en deterministisk teknologiforståelse. Analysen av produksjonen skal altså være basert på en oppfatning av at teknologien er noe som ligger utenfor og er uavhengig av menneskene, og at den dermed former samfunnet uten samfunnsmedlemmenes medvirkning. Går man imidlertid nærmere inn på argumentene som gjerne anføres for dette synet, reduseres det ofte til en liten håndfull isolerte sitater, hvorav det kanskje hyppigst anførte er Marx’ uttalelse om at «[h]åndmøllen medfører et samfunn med feudalherrer, dampmøllen gir et samfunn med industrielle kapitalister.»¹

Foto: Samuel Zeller
Av Mathias Bismo,
byråkrat og redaksjonsmedlem i Gnist.

Nå er det ikke en uvanlig øvelse, verken blant kritikere eller sympatisører av Marx, å isolere enkeltstående utsagn og gi dem en kanonisert status. Men at noe ikke er uvanlig, betyr ikke at det er en fornuftig eller riktig tilnærming. Påstanden om håndmøllen og dampmøllen får sin konkrete betydning først når man ser den i kontekst. I 1847 ga Marx ut boka Filosofiens elendighet som en polemikk mot den franske sosialisten Pierre-Joseph Proudhon, av mange regnet som anarkismens far, blant annet rettet mot dennes syn på produksjonen. Proudhon, mente Marx, hadde nemlig en ahistorisk tilnærming der han blant annet ikke tok hensyn til at ulikt teknologisk nivå har ulike samfunnsmessige uttrykk. Når så Marx skriver at én måte å produsere på skaper én bestemt type maktforhold, så er ikke det annet enn en spissformulering av dette ­argumentet.

Egentlig er det nok heller de som hevder det ikke er slik, som er svar skyldig. Den teknologiske utviklingen, både fra annen halvdel av 1700-tallet og frem til Marx tid og siden da, bekrefter nettopp bildet Marx tegner opp. At det bare trengs én person til å produsere det man tidligere trengte hundre personer til å produsere, og at man på bare noen dager eller timer, ja, ofte bare et øyeblikk, kan levere et produkt det tidligere tok uker og måneder å levere, har åpenbare konsekvenser for hvordan vi organiserer produksjonen og varesirkulasjonen, og dermed også samfunnet. Teknologiens stadige fremskritt gjør tidlige tiders samfunnsmessige uttrykk til anakronismer, til noe som rett og slett ikke passer inn.

Det er riktig at Marx i Filosofiens elendighet stort sett tok teknologien og den teknologiske utviklingen for gitt, at han altså bare i liten grad spurte seg hvor teknologien kom fra. Årsaken til dette er nok todelt. For det første så lå dette utenfor bokas tema, altså kritikken av Proudhon, men for det andre så er det nok også god grunn til å anta at dette ikke var et tema Marx hadde tenkt så mye over på dette tidspunktet. Og det er meget forståelig. Ikke bare hadde industrikapitalismen bare så smått begynt å vinne gjennom på kontinentet, der Marx på denne tida hadde sitt virke, dette var også lenge før han virkelig tok fatt på studiene som etter hvert skulle munne ut i en rik litteratur om økonomiske forhold – en litteratur der teknologien fikk stor plass.

Degradering av arbeidet

Men før vi går videre til disse senere arbeidene, kan det være på sin plass å se kort på hva det faktisk var han skrev om teknologien og måten den gjorde seg gjeldende på, i Filosofiens ­elendighet:

Det som kjennetegner arbeidet i den mekaniske fabrikken, er at det har mistet enhver spesiell karakter. Men fra det øyeblikket enhver særlig utvikling opphører, gjør behovet for universalitet, bestrebelsene etter en allsidig utvikling av individet, seg følbar. Den automatiske fabrikken tilsidesetter spesialister og fagidioti.²

Dette er en påstand som får stor gjenklang i Marx’ senere arbeider, ikke minst i Kapitalens første bok, der han vier over 160 sider (i den norske oversettelsen) til omtale av maskineri og storindustri. «På denne måten,» skriver han her, «blir ikke bare kostnadene som er nødvendige for arbeidskraftens reproduksjon betydelig redusert, samtidig blir også dens hjelpeløse avhengighet av fabrikken som helhet, altså av kapitalisten, gjort fullstendig.»3 Teknologien, som den uttrykker seg gjennom maskineri og i storindustrien, blir «et mekanisk uhyre, med en kropp som fyller hele fabrikkbygninger, og med en demonisk kraft som først er skjult under de nesten høytidelig avmålte bevegelsene til dens kjempelemmer, for derpå å bryte løs i de talløse egentlige arbeidsorganenes febergale hvirveldans.»⁴

Under den kapitalistiske produksjonsmåten fremstår teknologien i en form som frarøver de umiddelbare produsentene nærmest enhver menneskelighet. Arbeiderne blir underkastet teknologien, arbeidet degraderes til å være et vedheng til maskineriet, og hele forholdet mellom arbeider og maskin – mellom levende og dødt arbeid – snus dermed opp-ned. Der produksjonsmidlene tidligere var den umiddelbare produsentens redskap til å gjennomføre sin vilje, blir produsenten under maskinens dominans redusert til et redskap for å gjennomføre viljen som formidles gjennom maskineriet. Eller som Marx skriver i Grundrisse, mens «arbeideren besjeler ­[verktøyet] som et organ med sine ferdigheter og sin styrke, som er avhengig av hans virtuositet for å kunne brukes», så besitter maskinen «i motsetning til arbeideren […] ferdigheter og styrke», det er maskinen «som selv er virtuosen, som har en egen sjel i de mekaniske lovene den virker etter»^.5

Den industrielle revolusjonen

For Marx var ikke den industrielle revolusjonen bare en revolusjon i den umiddelbare produksjonen, den innebar også en revolusjon i måten samfunnet organiseres på. En viktig bidragsyter til denne forståelsen var hans fremtidige nære venn og samarbeidspartner Friedrich Engels som i 1844, etter å ha observert forholdene arbeiderklassen levde under i Manchester med egne øyne, skrev en bok der han oppsummerte den industrielle revolusjonen slik:

Den engelske arbeiderklassens historie begynner i andre halvdel av forrige århundre med oppfinnelsen av dampmaskinen og av maskiner til bearbeidelse av bomull. Disse oppfinnelsene ga som kjent støtet til en industriell revolusjon, en revolusjon som forvandlet hele det borgerlige samfunnet, og som vi først nå er i ferd med å se den verdenshistoriske betydningen av.⁶

Teknologiens demoniske kraft ligger ikke, eller i hvert fall ikke bare, i dampmaskinen og maskiner til bearbeidelse av bomull som sådan, den ligger minst like mye i forvandlingen av det borgerlige samfunnet, eller nærmere bestemt denne forvandlingens form. Når menneskene tar i bruk teknologi, enten det er i form av enkle redskaper eller avanserte maskiner, mente Marx, så gjør de dette for å måtte jobbe mindre for eller bruke mindre krefter på å produsere det de trenger. «Virkelig […] innsparing,» skriver han i ^Grundrisse, «består i innsparing av arbeidstid […], en innsparing som er identisk med utviklingen av produktivkraften.»⁷

Men under kapitalistiske produksjonsforhold antar denne innsparingen form av merarbeid. Arbeidstida begrenses ikke til det som er nødvendig for å holde arbeiderne i live, «for […] å bygge et forsikrings- og reservefond, [for] å utvide reproduksjonen jevnt i det nivået de samfunnsmessige behov krever, og [for å produsere livsnødvendigheter for] samfunnsmedlemmene som ennå ikke eller ikke lenger er arbeidsdyktige.»⁸ Riktig nok reduseres den nødvendige arbeidstida, altså den arbeidstida som trengs for å dekke disse behovene, etter hvert som teknologien utvikles, men siden det ikke er arbeideren som disponerer over sin egen arbeidskraft, bruker kapitalisten arbeidstida som går utover dette – den unødvendige arbeidstida, så å si – til å øke sin egen kapital, å berike seg selv. «Det mest utviklede maskineriet tvinger dermed arbeideren til å jobbe lenger enn villmannen gjør eller han selv gjorde med de enkleste, mest primitive verktøy.»9

Kapitalens fange

Den moderne teknologien introduseres altså ikke for samfunnet i sin rene mekaniske og/eller kjemiske form, eller, som vi kanskje ville sagt om dagens teknologi, sin digitale form, men i en samfunnsmessig formidlet form, i en form som er underkastet den kapitalistiske produksjonsmåten:

Det er […] den vitenskapelige analysen og anvendelsen av mekaniske og kjemiske lover som gjør maskinene i stand til å utføre arbeid arbeiderne utførte før. Utviklingen av maskineriet i denne retningen inntrer imidlertid først når industrien har nådd et høyt utviklingsnivå og all vitenskap er blitt tatt til fange i kapitalens tjeneste.¹⁰

Det er altså en sammenheng og en vekselvirkning mellom den moderne teknologiens opphav og den samfunnsmessige formen den antar. Teknologien i rent materiell form utvikles av kloke vitenskapsmenn og vitenskapskvinner. Gjennom sitt virke omformer de gjennom vitenskapelig analyse sin kjennskap til naturlovene til håndfaste ting, produkter, som gjør det mulig å bruke mindre tid på å produsere det samme som før, altså å øke ­produktiviteten:

Naturen bygger ingen maskiner, ingen lokomotiver, jernbaner, elektriske telegrafer, automatiske spinnemaskiner etc. De er produkter av den menneskelige industrien – naturlige materialer ­forvandlet til organer for den menneskelige viljen overfor, eller dens aktivitet i, naturen. De er den menneskelige hjernens organer skapt av den menneskelige hånden, tingliggjort kunnskapskraft.¹¹

Men når denne kunnskapskraftens tingliggjøring tas til fange i kapitalens tjeneste, innebærer det ikke bare at den benyttes på en bestemt måte, at redusert nødvendig arbeidstid fører til økt merarbeid og ikke redusert faktisk arbeidstid. Det innebærer også at disse oppfinnelsene «blir forretning, og [at] anvendelse av vitenskap på den umiddelbare produksjonen blir et bestemmende og fasiliterende utgangspunkt for vitenskapen selv».¹²

Ikke bare blir oppfinnelsene forretning, måten oppfinnelsene brukes på, fører i neste omgang til at den videre vitenskapelige utviklingen følger en bestemt retning – teknologien blir stiavhengig, som man gjerne sier. Når oppfinnelser først har blitt butikk, så baller dette på seg. Dette er en tendens som, om noe, har eskalert siden Marx’ tid, med patenter, næringslivsfinansiert forskning, kommersialisering av akademia osv. Det er ikke teknologien som sådan, men måten teknologien tas opp i samfunnet, som bestemmer retningen på den teknologiske utviklingen.

De som snakker om at Marx skal ha oppfattet at teknologien er noe som eksisterer utenfor og uavhengig av menneskene, kan ikke ha forstått denne distinksjonen. Ja, om man i det hele tatt skal kunne bruke determinisme-begrepet på denne måten om Marx, så må det begrenses til antakelsen om at menneskene har en indre drift for å redusere arbeidstida som er nødvendig for å holde seg i live og å bringe arten og slekta videre. Riktignok er ikke dette en ukontroversiell antakelse – både det borgerlig-pietistiske arbeids- og nøysomhetsidealet og visjoner om at det en gang skal bli like gøy å jobbe som å danse (forutsatt at man synes det er gøye å danse), er uttrykk for andre tilnærminger – men det er en diskusjon som ligger langt utenfor rammene av denne artikkelen.

Vitenskap

Men hvor kommer så denne vitenskapen eller kunnskapskraften fra? Det er ikke kapitalistene som frembringer den – deres rolle i produksjonen er begrenset til å eie produksjonsmidler og til å tilegne seg merarbeid.

Vitenskapen koster kapitalisten overhodet «ingenting», noe som imidlertid slett ikke forhindrer ham i å utnytte den. «Fremmed» vitenskap blir innlemmet i kapitalen liksom fremmed arbeid. «Kapitalistisk» tilegnelse og «personlig» tilegnelse, enten det gjelder av vitenskap eller av rikdom, er to helt forskjellige ting.¹³

Vitenskapen kapitalistene benytter seg av, er altså fruktene av en annens arbeid. Han går imidlertid ikke nærmere inn på hvem denne andre er, selv om det finnes hentydninger, særlig i Grundrisse. Grunnen til dette er antakelig at naturvitenskapen som en egen profesjon var svært uutviklet på Marx’ tid sammenlignet med i dag. Innovasjon og oppfinnelser var fortsatt i stor grad en integrert del av produksjonen, utviklet av dem som var en del av denne. At dette har endret seg senere, at vitenskapen i dag har blitt en egen profesjon, forandrer ikke på selve dette arbeidets karakter. Derimot er det liten tvil om at det vitenskapelige arbeidet fremstår som noe annet for dem som driver med det, og at vitenskapsmennesker dermed har en annen inngang til selve arbeidet. Selv om de bidrar til produktiviteten, er de ikke umiddelbare produsenter, og mens det som kjennetegner de umiddelbare produsentene – «kjerneproletariatet» – er deres mangel på «fagidioti», er det nettopp denne «fagidiotien» som kjennetegner vitenskapsfolk. Mens de direkte produsentene altså er preget av generell kompetanse og universalitet, er vitenskapsfolk preget av spesialisert kompetanse, med tilhørende markedsverdi for arbeidskraften sin og en tilsynelatende uavhengighet fra kapitalen.

Men denne uavhengigheten er i stor og økende grad illusorisk. Stadig mer av forskningen finansieres av næringslivet, en aktivitet de selvsagt ønsker å få noe igjen for, enten det er i form av patenter de kan selge videre eller resultater de kan bruke direkte i egen produksjon. Også innenfor offentlig finansiert forskningsvirksomhet, er «kommersialisering» et stadig viktigere nøkkelord, og også innenfor akademia opprettes det derfor egne virksomheter i institusjonenes grenseland med kommersialisering, forretning, som uttrykt formål. Illusjonen om uavhengighet er likevel sterkt medvirkende til at vitenskapen lar seg fange i kapitalens tjeneste. Ja, innenfor enkelte bransjer, ikke minst innenfor IKT-sektoren, velger til og med mange å leve fra hånd til munn, påta seg såkalte drittjobber for å finansiere tilværelsen, samtidig som de bruker all sin ledige tid på å gjøre seg attraktive for næringslivet.

Fra arbeid til fri tid

I den grad storindustrien utvikler seg, blir dannelsen av virkelig rikdom mindre avhengig av arbeidstida. […] Så snart arbeidet i umiddelbar form har opphørt med å være hovedkilden til rikdom, opphører arbeidstida, må arbeidstida opphøre, å være rikdommens målestokk, og dermed bytteverdien å være bruksverdiens målestokk.¹⁴

Selv om teknologien fremtrer i en samfunnsbestemt form, så er ikke denne formen avgjørende for dens naturbetingede eksistens. «Selv om kapitalen først antar adekvat skikkelse av bruksverdi innen produksjonsprosessen […] så betyr det på ingen måte at denne bruksverdien – maskineriet i seg selv – er kapital, eller at dens eksistens som maskineri, er identisk med dens eksistens som kapital.»¹⁵ Det er jaget etter merverdi – etter profitt – som gir teknologien sin demoniske karakter. Men uten teknologisk utvikling, vil det, motsatt, heller ikke være mulig å kombinere redusert nødvendig arbeidstid med utvidet reproduksjon. Innsparing av arbeidstid ned mot «produksjonskostnadenes minimum (og reduksjon mot et minimum)» er på ingen måte forsakelse av nytelse, men utvikling av makt, av produksjonsevne, og dermed også evner og midler til nytelse. Evnen til nytelse er en betingelse, altså et middel, for denne, og denne evnen består i utvikling av individuelle anlegg, produktivkraft. Innsparing i arbeidstid er lik økt fri tid, dvs. tid til individets fulle utvikling, som selv igjen virker tilbake på arbeidets produktivkraft som den største produktivkraften.¹⁶

På sett og vis kan en overgang fra den kapitalistiske produksjonsmåten til en produksjonsmåte basert på assosierte produsenter – Marx’ betegnelse på den kommunistiske produksjonsmåten – forstås som en frigjøring av teknologien fra sitt fangenskap under kapitalen. Da vil vitenskapen kunne gå fra å tjene kapitalens interesser til å tjene de direkte produsentenes interesser. I hvilken grad dette gir seg uttrykk i de ulike næringene, vil nok kunne variere – ja, det vil kanskje vel så mye gi seg uttrykk i hvilke næringer ressursene konsentreres rundt. Samtidig er det ikke tvil om at stiavhengigheten teknologien er belemret med, også vil være til stede i et slikt samfunn, i hvert fall i starten, men det gir uansett en mulighet til å velge en annen vei.

Men Marx har også et annet poeng, nemlig at individets fulle utvikling er arbeidets største produktivkraft. Fri tid må altså ikke forstås som fritid, men som en disponibel tid til «[ø]velse, eksperimentell vitenskap, materielt skapende og selv tingliggjort vitenskap.»¹⁷ Først når den nødvendige arbeidstida er redusert til et minimum, vil menneskene ha tilgjengelig tid til å realisere vitenskapens egentlige potensial, men i motsetning til under før-kapitalistiske samfunnsformer, vil det nå være på en kvalitativt ny grunnvoll, skapt av og under den kapitalistiske produksjonsmåten. Antakelsen om at menneskene vil utvikle teknologien mer, ikke mindre, i et kommunistisk enn i et kapitalistisk samfunn, er en antakelse som virkelig har blitt utfordret, ikke minst på bakgrunn av erfaringene fra Sovjetunionen. Men man kan jo snu på det og spørre om det virkelig er slik det å dele arbeidet mellom et lite sjikt av kloke hoder og en stor masse arbeidere som frarøves den frie tida disse kloke hodene gir dem anledning til å frigjøre, er nødvendig for at teknologien skal utvikle seg. Om vi ser på de mange rundt omkring på gutterom og hybler som bruker store deler av den frie tida de faktisk har, til å utvikle teknologi for sin egen skyld, så er nok ikke det helt sikkert. En nærmere diskusjon om dette, vil imidlertid sprenge rammene for denne artikkelen, selv om det er en svært viktig debatt.

Det Marx ikke skrev noe om

Nå har det selvsagt skjedd mye siden Marx formulerte disse tankene. For eksempel er så godt som alt det han skriver om teknologi, omtaler av teknologi slik den blir brukt i produksjonen. Dette er ikke overraskende, all den tid den forbrukerteknologien som faktisk fantes på Marx’ tid, i liten grad skilte seg fra den som fantes før den industrielle revolusjonen. Energikildene som ble brukt i produksjonen, befant seg fortsatt på et nivå som gjorde at de ikke kunne benyttes av forbrukerne, og oppfinnelsene forbrukerteknologien har utviklet seg på grunnlag av, lå fortsatt langt frem i tid.

Den rivende utviklingen som har skjedd siden, har gjort teknologien til en integrert, nærmest uunnværlig, del av hverdagen, i hvert fall i vår del av verden. Det gjør likevel ikke at Marx’ tanker og ideer er foreldet – at teknologien har invadert hele livet vårt, og at teknologien i dag befinner seg på et helt annet nivå i produksjonen, betyr ikke at rollen den spiller i produksjonen, som jo var det Marx var opptatt av, er en annen. Derimot har introduksjonen av teknologi i hjemmet, og da særlig teknologi av samme type som også brukes i produksjonen, skapt nye problemstillinger, noe som særlig gjør seg gjeldende på IKT-feltet. Enkelte har i denne forbindelse tatt i bruk begrepet «forbruksarbeid» som betegnelse på tidligere betalt produktivt arbeid som nå utføres ubetalt av forbrukeren, i stor grad muliggjort av teknologien.¹⁸ Dette er en viktig problematikk, og diskusjonen rundt den er fortsatt bare i ­startgropa.

Når Marx skriver om arbeid, så er det også underforstått at det er snakk om produktivt arbeid, altså arbeid som skaper merverdi. Men så lenge arbeidslivet ikke er begrenset til den produktive sektoren, kan heller ikke spørsmålet om bruken av teknologi i arbeidslivet begrenses til denne sektoren. I dagens offentlighet er det minst like brennende i den uproduktive sektoren, ikke minst i offentlig sektor. Også i offentlig sektor er det en rekke arbeidsoppgaver som vil kunne utføres minst like bra med mindre bruk av arbeidskraft, takket være teknologien. Men det er minst like mange arbeidsoppgaver der dette er mer problematisk, kanskje særlig i helse-, omsorgs- og undervisningssektorene. Naturvitenskapen har gode muligheter for å øke produktiviteten så lenge arbeidsobjektet virker etter naturvitenskapens lover. Men med en gang arbeidsobjektet virker etter sosiale og/eller psykologiske lover, forholder det seg helt annerledes. Hva dette har å si for i hvilken grad teknologien kan utvikles, også utenfor rammene kapitalen setter, i et samfunn der en stor og voksende andel av arbeidskraften nettopp brukes til å dekke slike behov, det er et åpent spørsmål.

Noter

1 Karl Marx, Verker i utvalg 2, Oslo: Pax Forlag 1970, s. 128.

2 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 4, Berlin: Dietz Verlag 1988, s. 157. Alle utdragene fra Werke er oversatt av undertegnede.

3 Karl Marx, Kapitalen, Oslo: Forlaget Oktober 1983, bind 3, s. 66.

4 Samme sted, s. 18.

5 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 42, Berlin: Dietz Verlag 1983, s. 593.

6 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 2, Berlin: Dietz Verlag 1962, s. 237.

7 Marx/Engels 1983, s. 607.

8 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 25, Berlin: Dietz Verlag 1964, s. 883.

9 Marx/Engels 1983, s. 604.

10 Samme sted, s. 600. Det kan nevnes at de to engelske oversettelsene av Grundrisse oversetter «gefangengenommen» (tatt til fange) med hhv. «pressed» (presset) og «forced» (tvunget). Begge oversettelsene kan altså gi inntrykk av at det her kan finnes en utenforliggende kraft, utenfor kapitalens herredømme. Siden en betydelig del av debatten om Marx’ forhold til teknologien har foregått på bakgrunn av de engelske oversettelsene, kan dette ha bidratt til å gi Marx et mer deterministisk preg enn det er grunnlag for.

11 Samme sted, s. 602.

12 Samme sted, s. 600.

13 Marx 1983, s. 24.

14 Marx/Engels 1983, s.604–5.

15 Samme sted, s. 595–6.

16 Samme sted, s. 607.

17 Samme sted, s. 607.

18 Se f.eks. Ursula Huws, «Å løyse opp knuten», Tidsskriftet Rødt 2/2014.

Twitter sier de driver med «det folk snakker om akkurat nå».Facebook hevder at «oppdraget er å gi folk makt til å bygge fellesskap og føre verden nærmere sammen. Folk bruker Facebook til å holde kontakten med venner og familie, å oppdage hva som foregår i verden og å dele og uttrykke det som betyr noe for dem».

Foto: Markus Spiske
Av Christian Fuchs,
østerriksk sosiolog, for tiden professor ved Westminster College i London. Han har skrevet flere bøker om digitalt arbeid. Hans siste bok er Digital Demagogue: Authoritarian Capitalism in the Age of Trump and Twitter (Pluto Press 2018).
Oversatt av Mathias Bismo

Artikkelen er en omarbeidet versjon av Christian Fuchs bidrag til boka Anti-Social Media (Theschoolbook.com 2018), tidligere publisert av Open Democracy UK.

Så i følge de sosiale mediebedriftenes beskrivelse av seg selv, handler «sosiale» medier om uttrykk, deling, kommunikasjon og fellesskap. Denne forståelsen er i tråd med den borgerlige samfunnsteoriens begrep om det sosiale. For den franske sosiologen Émile Durkheim, innbefatter det sosiale samfunnsmessige fakta som utøver «en ekstern begrensning» på individet. Følgelig oppfattes ethvert uttrykk sosialt fordi det går inn i andres tanker og oppførsel. Etter Durkheims forståelse er altså enhver post på Facebook og Twitter – selv om ingen svarer – sosial fordi den har et potensial til å inngå i andres tanker og oppførsel. For den tyske sosiologen Max Weber, er en handling sosial hvis den «tar hensyn til andres oppførsel og dermed beveges i tråd med dette». For Weber er altså Facebook og Twitter sosiale i den grad brukere svarer på og kommenterer andres Twitter-­meldinger, Facebook-meldinger osv. Den durkheimske og weberske forståelsen av det sosiale passer godt inn i de sosiale mediebedriftenes verdenssyn som fremstiller disse selskapenes teknologier som essensen av det sosiale. Administrerende direktør i Facebook Mark Zuckerberg sa i et intervju i 2011 at Facebook er sosiale «på ekte» fordi de underbygger «evnen til å holde forbindelsen med flere mennesker». Facebooks operasjonelle leder Sheryl Sandberg hevdet i det samme intervjuet at Facebook er den «sosiale teknologien folk bruker» og at Facebook vil at «alt skal være mer sosialt for alle andre».

Antisosiale sosiale medier

Andre steder har jeg argumentert for at kommersielle sosiale mediers forretningsstrategier fremmer en deltakelses-/forbindelses-/deleie-ideologi. At noe er en ideologi, peker mot en mørkere realitet. Noen som fremmer en ideologi, fremmer en påstand som ikke samsvarer med virkeligheten, en avledning fra den faktiske virkeligheten for å skjule maktstrukturer. «Sosiale» mediebedrifter hevder de er sosiale for å fremme det usosiale og det antisosiale.

Cambridge Analytica-skandalen har fremvist «de sosiale medienes» antisosiale karakter. I 2013 tok nevrovitenskapsmannen Aleksandr Kogan i bruk Facebooks utviklerplattform for å kjøre en personlighetsundersøkelse på Facebook. Her samlet han inn personlige data fra nesten 90 millioner brukere. Disse ble så solgt til Cambridge Analytica. Visepresidenten deres var høryeideologen Steve Bannon, som senere ble Donald Trumps sjefstrateg i Det hvite hus. Cambridge Analytica brukte dataene for å personalisere politiske reklamer i valgkamper. Det er stor enighet om at dette er et forsøk på å manipulere demokratiet. Som en følge av dette, begynte kommentatorer å snakke om Facebooks antisosiale og usosiale karakter. For eksempel begynte Financial Times med ett å snakke om et «antisosialt nettverk».

Problemet med den etablerte offentlige sfærens plutselige oppdagelse av antisosiale medier er at de samme kommentatorene, forståsegpåerne og mediene i årevis har hyllet de sosiale mediebedriftene som den siste store tingen som ville omforme alt og gjøre alt bedre. De overså at antisosialitet er iboende og innebygd i digital kapitalisme.

2018 var ikke bare året Cambridge Analytica-/Facebook-skandalen ble kjent, det var også det året vi feiret Karl Marx’ 200-årsdag. Og det er Karl Marx sin teori som er det kraftigste redskapet for å avsløre næringsdrivende «sosiale» mediers og den digitale kapitalismens usosiale og antisosiale karakter.

De økonomisk-filosofiske manuskriptene fra 1844 er et av Marx’ tidlige filosofiske arbeider. Her formulerer han med kraft og tyngde kritikken av kapitalismen som et antisosialt system gjennom bruken av fremmed­gjøringsbegrepet.

For Marx er mennesker sosiale vesener fordi de produserer det samfunnsmessige livet og samfunnet sammen:

Det er ikke bare materialet for min virksomhet – til og med språket som tenkeren arbeider med – som er gitt meg som et samfunnsmessig produkt, min egen tilværelse er samfunnsmessig virksomhet, den er følgelig det jeg gjør ut av meg selv, det som jeg gjør ut av meg for samfunnet og i bevissthet om at jeg er et samfunnsmessig vesen. […] Individet er det samfunnsmessige vesen. Dets livsytring er derfor – selv når det ikke framtrer i den umiddelbare formen som en samfunnsmessig livsytring som er fullbyrdet i fellessakp med andre – en ytring og en bekreftelse av det samfunnsmessige livet. Menneskets individuelle liv og dets artsliv er ikke forskjellige ting, selv om det individuelle livets eksistensmåte nødvendigvis er en mer spesiell eller mer allmenn form for artslivet, eller artslivet er et mer spesielt eller mer allment individuelt liv.¹

Marx fortolker Hegel materialistisk når han argumenterer for at dominans og klassestrukturer fører til en kløft mellom menneskenes eksistens i det samtidige samfunnet og dets sosiale essens. Kapitalismen gjør at menneskenes essens og deres eksistens blir to ulike ting. Kapitalismen gjør menneskene fremmede for sin sosiale natur. Fremmedgjøringen ­konstituerer kapitalismens usosiale og antisosiale karakter. Marx sier at arbeidsdelingen, klasse­strukturer og varebyttet fører til at samfunnet domineres av «usosiale særinteresser». Menneskene blir fremmede for naturen,de blir fremmede for sin kropp og sin bevissthet, sin ­subjektivitet, og det blir fremmed for «produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet», og også fra andre mennesker og samfunnet. I fremmedgjorte strukturer og samfunn kontrollerer ikke menneskene de tingene, strukturene, ressursene og sosiale forbindelsene som de produserer og som de produserer med.

Marx’ fremmedgjøringsbegrep er ikke bare en kritikk av lønnsarbeidet og et privat eierskap til produksjonsmidlene som fremmedgjør mennesker økonomisk fra det de sammen ­produserer i samfunnet, og som er i privat eie av kapitalen. Det er også en kritikk av politiske systemer og institusjoner som fremmedgjør mennesker fra kontroll og innflytelse over forholdene som styrer livene deres. Kritikken av fremmedgjøring er en kritikk av økonomisk og politisk dominans og et krav om politisk demokrati og økonomisk demokrati.

Cambridge Analytica-skandalen er ikke bare en historie om falske nyheter, falsk oppmerksomhet, falske kontoer, falske personlighetstester og falsk reklame i sosiale medier. Det er en historie om hvordan høyrefløyens digitale ideologi, digital kapitalisme og digital nyliberalisme veves sammen. Ideologer og bevegelser på ytre høyre fløy vil gjøre det de kan for å nå sine mål, inkludert å bruke digitale medier på alle måter som er nødvendig for å spre propaganda og bekjempe politiske fiender. En ­politisk kultur med falske nyheter er et uttrykk for et skjema av venner og fiender i en høyst polarisert politisk verden, dominert av ny­nasjonalisme og høyrefløysautoritarianisme.

Facebook er selve inkarnasjonen av digital kapitalisme. Facebook håndterer personlig data for å selge målrettet reklame. I 2017 beløp Facebooks profitt seg til 15,9 milliarder dollar. Målrettet reklame styres av algoritmer som er blinde for innholdet i det som det reklameres for. For Facebook betyr det ikke noe om det annonseres for sjokoladekjeks eller fascisme – de bryr seg bare om å selge målrettet reklame for profittens skyld. Det er derfor ikke overraskende at Facebook har akseptert svært ­problematisk bruk av data. Det er logisk at jo mer nettaktivitet, data og metadata som genereres, jo mer potensiell profitt kommer til syne.

Men som følge av dette, så kommer profitabilitet og kapitalismens økonomiske frihet i et motsetningsforhold til politisk frihet (demokrati) og sosial frihet (rettferdighet, likhet). Kapitalismen er basert på generalisert vareproduksjon utført av arbeidere som ikke eier varene de skaper. Varer er kapital som avgir profitt til kapitalistene. Brukerne av reklamebaserte sosiale medier er digitale arbeidere, det 21. århundrets digitale proletariat. På grunn av den feilslåtte ideologien om at det som er bra for bedriftenes profitt, må være bra for samfunnet, har nyliberal politikk og nyliberale politikere et avslappet forhold til beskyttelse av personvern og regulering av digitale bedrifter. Det nytter ikke å la bedrifter regulere seg selv. Det har blitt åpenbart at det lett kan føre til trusler mot demokratiet.

Cambridge Analytica-skandalen er bare toppen av isfjellet hva angår digital fremmedgjøring. Digitale bedrifter fremmedgjør brukerne fra data og plattformer. Brukere har ikke kontroll over personvernet. ­Nyliberalismen fremmedgjør innbyggerne fra tilgang til ­fellesgoder for å kunne føre et anstendig liv. Demagoger på ytre høyre fremmedgjør samfunnet fra demokratiet.

I kongresshøringene om Facebook i USA, opptrådte Mark Zuckerberg som en uvitende administrerende direktør. Det vanligste svaret han ga på de hundretall spørsmålene som ble stilt til ham i de to høringene, var av typen «jeg vet ikke» og «jeg kommer ikke på det nå, men vi kan følge det opp».

Zuckerberg opptrådte som en stor imitator av Donald Rumsfeld. USAs daværende forsvarsminister er berømt for å ha rettferdiggjort den amerikanske krigen mot Irak med følgende uttalelse: «Det er kjente ukjente. Det vil si at det er ting vi nå vet at vi ikke vet. Men det er også ukjente ukjente. Det vil si ting vi ikke vet at vi ikke vet.» Zuckerberg besvarte fortrinnsvis spørsmål om Facebooks dataovervåkning og digitale kapitalisme med en logikk bestående av kjente ukjente og ukjente ukjente.

Slavoj Žižek hevder at Rumsfeld med overlegg overså at «de største farene ligger i det ukjente kjente – benektelse av tro, antakelser og uanstendig praksis vi later som vi ikke vet noe om, selv om de utgjør grunnvollen for våre offentlige verdier». I en offentlig høring nektet Zuckerberg for å ha kunnskap om den skjulte kunnskapen og de skjulte verdiene som underbygger den digitale kapitalismen, og som derfor utgjør bakgrunnskunnskapen for hans og Facebooks daglige virke. I senatshøringen sa Zuckerberg at Facebook «ikke føles som» et monopol. Men Zuckerberg «føler» og merker helt sikkert de voksende pengesummene på bankkontiene sine, så han vet om det. Men han sier han ikke føler monopolstrukturer. Han vil ikke tenke på de større implikasjonene av kapitalakkumulasjonens monopolistiske praksis på samfunnet, noe som viser at kapitalen er blind for sine egne negative egenskaper og sin negative innvirkning på samfunnet. Implikasjonen er likevel at kapitalen ikke frivillig vil gjøre noe for å dempe sin negative påvirkning. Det er derfor en politisk oppgave å tvinge frem grunnleggende regler for kapitalen ved hjelp av loven, staten og det sivile samfunnet.

Virkelig sosiale medier

Liberalere krever nå bedre regulering av personvern og beskyttelse av data. Men det er ikke noen enkel løsning på den digitale kapitalismens strukturelle problemer. Hva kan gjøres? Det å forby målrettet reklame på nettet vil redusere faren reklamen utgjør for demokratiet. Men det kan bare være effektivt dersom høye bøter for å bryte forbudet innføres og hånd­heves. Et slikt tiltak kan som en begynnelse bli innført i en enkelt nasjonal jurisdiksjon.

Et annet tiltak er å erstatte algoritmisk aktivitet med betalt menneskelig arbeid, utført av dyktige og godt betalte faktasjekkere og profesjonelle kunnskapsarbeidere. Det viktigste tiltaket er å utfordre og bryte opp bedriftenes monopol på sosiale medieplattformer. Vi trenger nye typer nettplattformer som fremmer digitale allmenninger og digitale offentlige tjenester. Offentlige kringkastere burde oppfordres til og gjøres legalt i stand til å bygge og styre sine egne sosiale medieplattformer, for eksempel en offentlig variant av YouTube, drevet av et nettverk av offentlige kringkastere, inkludert BBC, ARD, France Télévisions, RAI, PBS osv. Skattlegging av nettreklame og annen digital profitt vil kunne skape et økonomisk grunnlag for å finansiere alternative sosiale medier og løse problemet med at digitale bedrifter unngår å betale skatt. Dermed kunne man innført en deltakende medieavgift til fordeling blant innbyggerne, som de igjen kunne donere videre til ikke-kommersielle medieprosjekter. Facebook, Twitter og Google kunne blitt gjort om til kooperativer, basert på en ikke kommersiell plattform, ikke eid og kontrollert av aksjeeiere, men av brukerne selv. Å overvinne truslene mot samfunnet og demokratiet fra usosiale sosiale medier tvinger oss til å fremme de digitale allmenningene som alternativer til digital kapitalisme.

Note:

1 Karl Marx og Friedrich Engels, Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo: Falken forlag 1991, s. 234.

 

I stedet for å frykte roboter, må vi kunne beherske dem og få på plass reguleringer. Det sier Christina J. Colclough, direktør for plattform- og byråarbeidere, digitalisering og handel hos UNI Global Union.

Foto: Markus Spiske
Dr Christina Colclough,
er Director of Platform & Agency Workers, Digitalisation and Trade for UNI Global Union. Hun er antakelig den internasjonale fagbevegelsens fremste ekspert på data og digitalisering og er en svært mye brukt foredragsholder globalt.
Oversatt av Rolv Rynning Hansen

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Internasjonalt senter for fagforeningsrettigheter (IKT) i International Union Rights Journal (Fokus på Industri 4.0 – Vol. 25/3, oktober 2018).

Tenk deg om et øyeblikk og vurdere om du ville hatt jobben din hvis en algoritme hadde vært ansvarlig for å ansette deg? Tenk på alle opplysninger om din økonomi, dine helsedata, dine venner på sosiale medier. Er du medlem av en fagforening? Har du en Fitbit (smart sportsklokke)? Hvordan er dine handlevaner og hva gjør du på fritiden? Og så spør, hvordan vil alt dette påvirke arbeidslivet ditt? Vil du bli ansatt, sparket, disiplinert eller forfremmet?

Det som virker som et bisart spørsmål, er faktisk noe som vi alle trenger å tenke på og reagere på. ‘Management-by-algorithm’ sprer seg, og flere og flere data fra mange forskjellige kilder brukes i menneskelige prosesser. Det er kritisk: over hele verden (med et visst unntak i Europa) er det svært få bestemmelser som beskytter mot misbruk av arbeidstakeres personopplysninger i og av bedrifter. Fagforeningene må forsøke å fylle dette hullet i ­lovverket og sette arbeidstakernes datarettigheter på dagsordenen for å kunne holde både bedriftsledelsen og regjeringene ansvarlige.

Hva er dette med data?

Facebook/Cambridge Analytica skandalen viste altfor tydelig verdien av (personlige) data. Datas betydning for reklame, profilering og markedsføring er så stor at det blir tilbudt og solgt for et ukjent beløp hvert år. I 2014 ble verdien av datastrømmer anslått å være 2,8 billioner US dollar. Se nå dette enorme tallet i forhold til det faktum at tre år senere, i 2017, anslo World Economic Forum at 90 prosent av alle data på den tiden hadde blitt produsert siden 2015. Vi kan bare prøve å forestille oss hva verdien av dagens datastrømmer egentlig er.

Vi etterlater dataspor hele tiden: fra våre sosiale mediaprofiler, våre likes og innlegg, til kundeservice telefonsamtaler, besøk til legen, bruk av våre GPS-er eller kontantuttak fra banken. Vi gir gjerne vekk våre navn og e-postadresser når vi logger på gratis Wi-Fi-hotspots i kafeer, flyplasser eller togstasjoner, og vi har mer eller mindre blitt så vant til «gratis» digitale tjenester så vi nesten blir irritert når en mobilapp koster penger. Saken er at ingenting er gratis. Det vi har gjort, og fortsatt gjør, er fritt og ofte frivillig å gi bort vår plassering, vaner, aktiviteter og meninger. Med andre ord betaler vi med våre data.

Men hvem kjøper, leser, analyserer og selger faktisk disse dataene? Det korte svaret er at vi ikke vet, og vi kan heller ikke vite det. Informanter på innsiden, som UNI har snakket med, estimerer at de store teknologibedriftene som Google, Amazon, Facebook, Apple, Microsoft og Alibaba eier mer enn 70 prosent av verdens samlede data.

Denne konsentrasjonen av hva som er en verdifull ressurs, setter disse selskapene i en uakseptabel posisjon når det kommer til økonomisk, digital, sosial og jevn politisk makt.

Arbeidere over hele verden har svært få juridiske rettigheter til å kreve innsikt og innflytelse på bruken av deres personopplysninger. Vi vet om eksistensen av såkalte datameglere, firmaer som lever av å kjøpe og selge data. Vi vet at bedrifter driver datamining av arbeiderens data. Selger de så dem? Og i så fall, til hvem? Hvem får vite hva dine helsedata inneholder, eller hvor produktiv en algoritme eller et selskap mener du er? Hvordan er disse dataene – som tilsynelatende er lett tilgjengelig for alle som har råd til å betale – brukt av bedrifter til å styre arbeidstakere?

Overvåkning, manipulasjon og algoritmisk kontroll

Øynene våre har blitt delvis åpnet pga erfaringene med hvordan data ble brukt til å målrette og manipulere velgere som i USAs valg og i Brexit-avstemminga, men politikere og eksperter vier svært lite oppmerksomhet til hvordan data blir brukt, og potensielt misbrukt, i forhold til arbeid. Det er en kraftig økning i bruken av algoritmer, data og kunstig intelligens (KI) i forhold til menneskelige ressurser og produktivitetsplanlegging. Det popper opp bedrifter som tilbyr KI-løsninger for å redusere kostnadene ved å håndtere mennesker. Fra autonom sortering av jobbsøkere og applikasjoner, til bruk av omfattende data for å måle produktivitet, til å sjekke ansattes humør og holdninger, til måter å automatisk finne ut hva som motiverer deg, og mye mer …

Mens noe av dette kan ha positive effekter, er det stor risiko for arbeidernes privatliv og det er stor risiko for at vi blir målt mot en ­digital norm. Blir du ikke bli forfremmet på grunn av dine helsedata? Vil du ikke få en jobb fordi du er et fagforeningsmedlem, eller har spesielle venner, eller har personlige egenskaper som algoritmen har blitt fortalt å avvise?

Alle dette kan høres hypotetisk ut, men er dessverre ikke det. I UNI Global Union ser vi allerede hvordan disse autonome systemene har en skadelig effekt på arbeidstakere. Spesielt de på ikke-organiserte arbeidsplasser, hvor det ikke er noen kontroll og balanse i form av organisert arbeid, og ingen midler til å oppnå avtaler for å rette opp misligheter.

I et tilfelle var bankansatte i et kundesenter sentrale i et system som måler kundenes og arbeidernes tone og stemme. Det gir deretter arbeiderne råd/instruks om hva de skal si selge og gjøre, og overvåker dem for å lykkes med å gjøre det «rette». For disse ikke-organiserte arbeidstakere har systemet vært katastrofalt. Bedømmelsen var knyttet til ytelse, men systemet klarte ikke å gjenkjenne kvinnelige stemmer så vel som mannlige stemmer, og ga etniske minoritetsaksenter lav score i forhold til hvite menn. Selv om arbeiderne kunne gå gjennom innspillingene med ledelsen, ble feilene sjelden rettet. Alt dette la til data i arbeidstakernes digitale fotavtrykk og kunne ikke bare skade dem i den nåværende jobben, men potensielt også gjøre det vanskeligere for dem å finne en annen jobb.

Det er mange andre eksempler: Ett selskap ga alle arbeidstakere med en FitBit i en konkurranse for å bli et sunt selskap, men brukte deretter GPS-dataene til å gi en advarsel til en overvektig arbeidstaker, som tilsynelatende ikke beveget seg mye i fritiden, om at han kunne bli en byrde for selskapet. Det er lagerarbeidere bevegelsene for hver hånd og arm spores for å sjekke effektivitet i pakking varer, hjemmesykepleiere som er får advarsler om de bruker for mye tid med en klient og arbeidere som får sparken fordi en algoritme sa de burde få det.

Fagforeningenes svar

Det kan være liten tvil om at fagforeningene må handle nå. Vi må organisere, organisere og atter organisere. Vi må bygge allianser med likesinnede andre og kreve en del av datafordelene. Vi må tette de regulatoriske hullene og kreve datarettigheter for arbeidstakerne. Dette bør gjøres på alle nivåer: fra kollektive avtaler til nasjonal og internasjonal lovgivning og konvensjoner. Vi bør mobilisere den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), FNs menneskerettighetsråd, nasjonale myndigheter, sivilsamfunnet og selskapene selv.

UNI Global Union jobber med disse problemene over hele verden. Vi diskuterer hvordan vi, fagforeningene, kan hamre inn betydningen av data og dra nytte av innsikten de kan gi. Vi må heve stemmene mot monopolisering av dataeierskap og spør om data skal gjøres til et felleseie, et «commons», et offentlig gode som blir gjort tilgjengelig for alle. En ting er å beskytte våre grunnleggende rettigheter, den andre er å ta det ett skritt videre og kreve et kollektivt eierskap av data. Begge er like viktige.

Vi har også skrevet to sentrale dokumenter, nemlig Topp ti prinsipper for arbeidernes personvern og beskyttelse og Topp ti prinsipper for etisk KI. Dokumentene henger sammen og lister opp de vesentligste kravene vi må stille for å unngå en fremtid hvor arbeidstakere blir utsatt for algoritmiske beslutningsprosesser utenfor menneskelig kontroll og innsikt.

Arbeidernes datarettigheter

Disse prinsippene dekker de viktigste spørsmålene om adgangsrett, innflytelse og konsultasjon.­ I hovedsak fastsetter de at arbeidere må:

• bli informert før databehandling
• ha rett til forklaring i forbindelse med algoritmisk beslutningstaking;
• ha rett til dataportabilitet (dvs. arbeidere må ha lov til å ta med seg dataene når de forlater et selskap) og

har rett til å motsette seg og stille spørsmål om databehandling.
I tillegg bør selskapene forplikte seg til dataminimaliseringsprinsippet, og enda viktigere, å være åpen og ansvarlig i sin databruk. Dette siste punktet er avgjørende og bemerkelses­verdig fraværende i EUs generelle ­databeskyttelsesforordning.

Etisk K

Begrepet «kunstig intelligens» dekker her alle automatiserte/semi-automatiserte systemer, inkludert algoritmisk beslutningstaking. Her dekker våre prinsipper viktige spørsmål som åpenhet, ansvar og kontroll. For det første må vi kreve at autonome systemer kan spores, noe som betyr at dataene som brukes i algoritmen, kan identifiseres.

Alt for ofte vil du høre dataeksperter som sier at det ikke er mulig å pakke ut algoritmen. Dette er helt uakseptabelt. Forestill deg hva det innebærer: at verken ledelse eller arbeidstakere kan kreve å vite på hvilket grunnlag (data) et algoritmisk utfall er bygget på. Dette kan i sin tur føre til en situasjon hvor ledelsen enten bevisst eller utilsiktet underordner kontrollen og ansvaret til en algoritme med alle de risikoer og farer dette stiller ikke bare for arbeidstakere, men samfunnet generelt. Vi må aldri nå situasjonen der ledelsen ganske enkelt kan trekke på skuldrene sine og si, «Algoritmen sa at jeg skulle sparke deg, men jeg vet ikke hvorfor.»

Mennesker må til enhver tid ha kontroll over systemet, ikke omvendt. Vi må heller ikke gi inntrykk av at autonomt system (roboter, algoritmer) kan gjøres ansvarlige. Roboter er ting; de er varer og må aldri tilskrives juridisk ansvar.Det hasterDet haster definitivt nå. Fagforeninger over hele verden må ta opp disse grunnleggende problemene. Vi kan rett og slett ikke stole på at andre vil gjøre det. Digital teknologi utvikler seg med stor hastighet, og våre etiske krav til dem må være klare. Vi kan ikke risikere at folk blir forhindret i å jobbe eller blomstre på arbeidsmarkedet på grunn av en algoritme som ingen hevder å kontrollere, og ingen kan ­­rette opp.

UNI Global Union mener at et kollektivt eierskap til data, etisk KI og datarettigheter for arbeiderne er sentrale spørsmål for fagforeninger. Vi må forplikte bedriftsledelser samt regjeringer til å ta ansvar. Bare ved å gjøre det, kan vi sikre et digitalt arbeidsliv som gir kontroll, er inkluderende og åpent for alle.

De siste fem årene har en diskusjon reist seg om buzz-frasen «grønn omstilling». Alle er enige om at grønn omstilling er noe landet be­høver, men som en følge av at alle er enige er det nesten like mange definisjoner på begrepet som det er aktører i debatten. Diskusjoner om grønn omstilling i Norge har en tendens til å konsentrere seg om innovasjon og nye teknologiske løsninger. Jeg vil hevde at det er en svakhet ved diskusjonen at man ikke ser ut til å kjenne sin egen industrihistorie. Norge har allerede gjennomgått flere større ­industrielle omstillinger, og her er en liten bit av den historien.

Foto: Postkort fra Odda. Kilde: Norsk vasskraft- og industristadmuseum
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
masterstudent ved Human Geography ved Universitet i Oslo og tidligere miljøpolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Det var en gang en mellomstor bygd. Allerede på 1980-tallet gjennomførte det gamle industri­samfunnet Odda en såkalt «grønn om­stilling». Odda og nabobygda Tyssedal tenderte mot å være mono-industri-bygder, ved at de var svært økonomisk avhengige av få, store industrielle anlegg (Hayter 2017). Tre prosessindustrianlegg var hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnet, to i Odda og ett i Tyssedal. Disse industrielle anleggene var svært forurensende gjennom utslipp til både vann og luft. På et punkt var Sørfjorden, som industrien ligger langs, verdens mest forurensede fjord, og forurensningen bekymret lokalsamfunnet i stadig større grad. Det erfarte at «altanen og klesvasken var kullsvarte», og at fisken forsvant eller ble syk og sort i munnen. En lokal Odda­væring jeg snakket med fortalte det slik:

Det [miljøbevisstheten] har modna over tid, når sjokkrapporter kom om tilstanden om fjorden kom. Folk ble syke og fikk kreft, (…) nådde ikke pensjonsalder (…) og fjorden og bomiljøet ble fælt.

Lokale tillitsvalgte ved en av de tre hjørnesteinsbedriftene, Norzink eller «Zinken», var blant de bekymrede. Disse tillitsvalgte var ildsjeler med en særlig interesse for natur og miljø, og var preget av endringen i diskursen i Norge på denne tiden, hvor natur og miljø for første gang hadde fått større plass i det offentlige ordskiftet. I tiårene fram til dette punktet hadde fagbevegelsen jobbet intensivt med, og fått gjennomslag for, bedret arbeidsmiljø og HMS – gjerne mot bedriftsledelsers ønske. Som en naturlig forlengelse av arbeidet med å forbedre arbeidsplassens indre miljø ble det viktig for noen tillitsvalgte å forbedre ytre miljø. Det ble et veiskille:

Vi måtte ta et valg, vi hadde kjørt en hard kamp for indre miljø, «skal vi liksom gi oss på halvveien»? (…) De lokale direktørene var i utgangspunktet avvisende, for de representerte styret og det var utenlandske eiere, sant. De var jo redd for at dette skulle kunne true profitten. Det var det klassiske utgangspunktet. De merka jo etterhvert folkemeningen, i fagforeninga og lokalsamfunnet.

Et av de viktigste forslagene fra fagforeninga og lokale interesser for å bedre det ytre miljøet var å lagre avfallet fra fabrikken i fjellhaller, i stedet for å dumpe disse i fjorden. Forslaget møtte motbør før man dro en seier i havn. Foreninga var ikke redde for å tråkke på tær, og bestemte seg for at om noe skulle skje, måtte man ikke la seg pille på nesen:

Ledelsen i fagforeninga på Zinken vedtok å okkupere direktørkontoret med Bellona, og det hadde jo aldri skjedd før. De måtte sende telefax til eieren i England. Kravet var at vi opphever ikke okkupasjonen før vi får en avtale signert om at eierne skal sette i gang opprydding av fjorden. I løpet av natta ble det signert en avtale.

Samtidig var det tydelig at det kostet å gå bedriftsledelsen og den politiske makten imot. Som det ble sagt i et av intervjuene er det «ikke lett for en fagforening å si at bedriften skal velge en løsning som de ikke ønsker, som er mer kostbar. Det sitter jo litt langt inne.» Likevel ble kampen ført, på tross av skyllebøtter, forsøk på ansvarsfraskrivelse fra bedriften, trusler om søksmål og å «bli kalt inn på teppet».

Interessemotsetninger

Mange interessemotsetninger var i spill i Odda og Tyssedal på dette tidspunktet. En av de første og mest grunnleggende motsetningene man møtte på var altså den klassiske motsetningen mellom ivaretakelse av natur og maksimering av profitt. Bedriftsledelsen på Norzink var negative til fjellhallene og argumenterte for at disse ville bli for dyre.

Den samme argumentasjonen møtte de lokale ildsjelene da de senere opprettet organisasjonen Aksjon Rein Fjord for å jobbe «utenfor systemet» og knytte til seg nye allierte. De foreslo mekanismer for å begrense forurensningen fra ilmenittsmelteverket i Tyssedal. Forskjellen var stor med tanke på hvordan den lokale fagforeninga forholdt seg til denne motstanden fra bedriftsledelsen. I Tyssedal var fagforeningsledelsen enige med bedriften, og fremførte selv påstander om at «miljøinnsats kan koste arbeidsplasser». Det er kanskje ikke så rart når man ser på Tyssedals historie med nedleggelser og arbeidsledighet. Som en informant sa det: «De var nok litt meir redd for den diskusjonen om arbeidsplasser og miljø og sånn, det sa de jo tidlig.»

På Zinken kjøpte ikke fagforeninga disse påstandene, men argumenterte heller for at det å være i forkant på miljø ville kunne gi bedriftsmessige fordeler også i framtiden, ettersom andre bedrifter ville måtte tilpasse seg strengere miljøkrav. Bedriften ville dermed kunne få pionerfordeler (first mover advantages) (Lieberman og Montgomery 1988).

Motsetningene i hvordan fagforeningene forholdt seg til miljøtiltak på egen arbeidsplass speilet også innstillingen til miljøpolitikk i kommunestyret. Det styrende partiet, ­Arbeiderpartiet, motsatte seg de nye initiativene i lang tid, mens Rød Valgallianse og Sosialistisk Venstreparti stilte seg positive. Dette gjorde at det tok tid før kommunestyret kom på banen. En informant mente at argumentene mot miljøtiltakene fulgte klassiske mønstre om at de ville kunne være en trussel mot arbeidsplassene:

Kommunestyret var egentlig lunkne, det var bare «de radikale i RV som truer arbeidsplassene». Man slo kontant tilbake at «det er miljøsvina som truer arbeidsplassene», og i dag er det alt det rene man skryter av. Man mente den gang at de tillitsvalgte ikke hadde skjønt sine langsiktige interesser.

En annen informant beskriver prosessen slik:

Det har vært en stor politisk kamp, og det tok lang tid før Arbeiderpartiet som største parti aksepterte det. (…) Mange yngre medlemmer og eldre medlemmer, og folk som hadde kjent helseproblemene på kroppen, ble med i kampen. Fagforeningsledere som var med i AP hadde ofte feil interesser, de hadde ikke medlemmenes interesser. Det ble hardt mot hardt i kommunestyret før det etter hvert ble bred enighet.

Fagforeningsledelsen i Tyssedal var aktive i Arbeiderpartiet, og fagforeningsledelsen på Zinken ble omtalt som «radikalere». Disse uenighetene kom også til syne i Samorganisasjonen i Odda og omegn (LO), og Samorganisasjonen lokalt kom ikke på banen som en aktør for miljø før deler av ledelsen ble byttet ut med yngre og mer radikale krefter mot slutten av 1980-tallet. De store uenighetene internt i fagbevegelsen i området kom særlig til syne i forbindelse med markering av arbeidernes dag i 1985, der man endte opp med å arrangere to parallelle arrangementer 1. mai, på grunn av uenigheter om hvordan man skulle forholde seg til utslippene i Tyssedal,og om hvorvidt Samorg skulle drive valgkamp for Arbeiderpartiet eller ikke. Det alternative 1.mai-arrangementet ble drevet fram av Aksjon Rein Fjord og et tjuetalls radikale tillitsvalgte, hvor tema var grønne arbeidsplasser.

Interessekonfliktene kom også til syne i lokal mediedekning, hvor «de radikale» og den nye tverrpolitiske interessegruppen Aksjon Rein Fjord følte seg tilsidesatt:

Aksjon Rein Fjord (…) ble jo totalt boikotta av lokalavisa da, for eksempel. Det var jo Arbeiderpartistyrt (…) og de boikotta oss totalt, vi kom ikke til orde med noen ting der. Vi hadde jo et alternativt 1.mai-arrangement, og det var jo tiet ihjel.

Aktørskap

En viktig grunn til at den grønne omstillingen ved Norzink kunne bli en realitet var de lokale tillitsvalgtes aktørskap (agency). De tillitsvalgte på Zinken representerte arbeidstakere i forholdsvis privilegerte posisjoner (Coe og Jordhus-Lier 2010), sammenliknet med ­Tyssedølene, ettersom arbeidsplassene deres var trygge og i hovedsak faste. Trusler om tapte arbeidsplasser som følge av økte miljøkostnader ble ikke oppfattet som en alvorlig trussel.

De miljøinteresserte tillitsvalgte hadde på eget initiativ skolert seg på konsekvensene av utslipp av tungmetaller og de langsiktige konsekvensene av forskjellig deponeringsteknologi. På denne måten fant de også ut at sinkverk andre steder i Europa hadde større kostnader knyttet til avfallshåndtering enn det ville koste å etablere fjellhaller. De tillitsvalgte hadde også høy tillit hos de ansatte fordi arbeidet med å forbedre de indre HMS-forholdene allerede hadde gitt gode resultater.

En av forutsetningene for disse gjennomslagene var høy organisasjonsgrad som gav fagforeningen reell styrke og aktørskap. Denne styrken har de lokale tillitsvalgte i Odda kjent godt til:

Fagforeningene har alltid vært godt organisert, med nær hundre prosent organisasjonsgrad. Vi er et veldig tett samfunn. Skal man få til store endringer må man ha med seg fagbevegelsen, og fagbevegelsen har vært den viktigste miljøorganisasjonen her, men vi har ikke alltid vært enige.

Trussel om streik og nedleggelse av arbeidet dersom ikke kravet om fjellhaller ble innfridd, var et godt eksempel på at arbeiderne hadde stor grad av strukturelt aktørskap (Kiil og Knudsen 2016). Fagforeninga på Norzink brukte etablerte strukturer, som evnen til å forhandle med bedriftsledelsen og streikekapasiteten, som i sin tid ble etablert i forbindelse med lønnsforhandlinger, og forbedring av HMS, til sin fordel i kampen om fjellhaller.

I Tyssedal ble de eksisterende strukturene i stor grad barrierer for utvikling og fungerte dermed som «lock-in»-mekanismer som gjorde nye ideer og retninger lite attraktive i bedriften (Coenen 2015). «Lock-in» ble et problem både ved at bedrifts- og fagforeningsledelsen forsterket hverandres argumenter mot miljøtiltak, og dette gjorde at det også blant lokalbefolkningen dannet seg et bilde av miljøtiltak som en trussel mot arbeidsplasser. Den tette tilknytningen til de dominerende politiske kreftene i kommunen ble også en barriere når Arbeiderpartiet var så skeptiske til nye tiltak.

Tyssedølene hadde i mange år vært utsatt for det som av mange ble sett på som et «politisk eksperiment» der utviklinga i Tyssedal var usikker og arbeidsplassene truet gjennom hele 1970-tallet. Dette skapte stor uro og uforutsigbarhet, og det ble ikke bedre i 1981 da aluminiumsfabrikken – eller «Nitriden» – ble nedlagt uten at noen klare alternative arbeidsplasser var etablert eller planlagt. Mange års harde politiske kamper om etablering av ny industri og lokalbefolkningens ønske om å beholde vannkrafta i bygda kulminerte til slutt i ilmenitt-verket. Man hadde da stått i en svært utrygg økonomisk situasjon i mange år, og ønsket ikke å risikere eget levebrød. I Tysso Elektrikerforenings jubileumsbok fra 1995 står det om opprettelsen av ilmenittverket, og det de kaller «redningen av Tyssedal» gjennom en etterlengtet avgjørelse, at det var «en avgjørende redningsaksjon, selv om den hadde ført med seg mye støv og drit. «Bedre med ilmenitt enn ille med alt» sa hele Tyssedal i kor, med et smil om munnen» (Tysso Elektrikerforening 1995:11).

Et nytt kapittel

En trygg og forutsigbar arbeidssituasjon på Zinken, samt høy organisasjonsgrad og tillit til de tillitsvalgte gjorde i neste instans at medlemmer og tillitsvalgte hadde overskudd til å ta tak i ytre miljø. I tillegg er det tydelig at god praksis for indre miljø gjorde at arbeids­takere og bedriften lettere tenkte en forlengelse av det indre miljøet ut i det ytre. Dermed ble arbeidet for et bedret ytre miljø en aktiv del av fag­foreningas kjernevirksomhet.

Manglende trygghet og forutsigbarhet for arbeidsplasser var en viktig årsak til at den grønne omstillinga kom senere til Tyssedal enn til Zinken. En slik økonomisk usikkerhet for arbeidstakerne, samt mangel på ildsjeler til å drive kampen internt, gjorde at overskuddet og kapasiteten ikke var til stede for å ta kampen for fjorden. Da fagforeninga heller ikke ønsket å prioritere kampen for «det ytre miljø», men heller hevdet at denne sto i veien for arbeidsplasser, ble det nærmest umulig å føre en kamp for fjorden i Tyssedal. Forutsetningene som gjorde kampen vellykket i Odda var ikke til stede enda. I dag er det Tizir som driver smelteverk i Tyssedal. Går alt som det skal denne gangen, kan Tyssedølene skrive industrihistorie. Målsetningen er nemlig å bytte fra kull som innsatsfaktor i produksjonen til hydrogen fra vann (Mathismoen 2016). Igjen kan de vanvittige kreftene i vannet bli sentralt i et nytt kapittel i fortellingen om Tyssedal, og denne gangen kan bygda bli en viktig del av den grønne omstillinga i tungindustrien.

Empiri basert på intervjuer med fagorganiserte og undersøkelser av dokumenter og vedtak fra fagbevegelsen i Odda og Tyssedal.

Referanseliste:

Coe N. M. og Jordhus-Lier, D. C. (2010) Constrained agency? Re-evaluating the geographies of labour, Progress in Human Geography, 35 (2)

Coenen, L., Moodysson J. og Martin, H. (2015) Path Renewal in Old Industrial Regions: Possibilities and Limitations for Regional Innovation Policy, Regional Studies, 49:5, 850–865

Hayter, R. (2017) «Single Industry Resource Towns». I Sheppard, E. og Barnes, T. J. (redaktører) A companion to Economic Geography, Blackwell Publishing Ltd., Oxford

Kiil, M.B. og Knutsen, H.M. (2016): Agency by exit. Swedish nurses and the “Not below 24,000» movement. Geoforum 70.

Lieberman, M. B. og Montgomery, D. B. (1988) First-mover advantages, Strategic Management Journal, Vol. 9, Special Issue: Strategy Content Research (Summer, 1988), pp. 41–58

Mathismoen, O. (2016) Smelteverk dropper kull – HELT FRIVILLIG, Aftenposten, 30.08.2016, tilgjengelig på https://www.aftenposten.no/viten/i/xVq3Q/Smelteverk-dropper-kull–HELT-FRIVILLIG. Sist lest 16.10.2018.

Tysso Elektrikerforening (1995) 75 år, 1920–1995, Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, Tyssedal.

Dette er den komprimerte historien om regjeringens datasentersatsing som skulle være en del av det grønne skiftet for norsk kraftbasert næring. En viktig ingrediens var redusert elavgift for datasentre som etablerte seg i norske kommuner. Det viste seg imidlertid at de fleste av de fleste (i hovedsak utenlandske) selskapene som ville etablere seg, stort sett planla å utvinne kryptovaluta i datahallene. Skattedirektoratet fikk i oppdrag å undersøke muligheten for å unnta datasentre som produserte kryptovaluta fra muligheten for redusert elavgift. Som en del av budsjettforliket mellom regjeringa og KrF i november, ble det flertall i Stortinget for at datasentre som produserer kryptovaluta skulle betale ordinær sats på elavgiften fra 1.1.19.

Foto: Thomas Kvistholt
Av Kari Celius,
ingeniør og redaksjonsmedlem i Gnist.

Dette vedtaket er imidlertid ikke blitt gjennomført per mars 2019. Selskapet Kryptovault, der den tidligere stortingsrepresentanten for FrP Gjermund Hagesæter er talsmann, har sendt den vedtatte avgiftsøkningen til EFTAs overvåkningsorgan ESA for å prøve om vedtaket kan være i strid med EØS-reglene, når det skiller mellom utvinning av kryptovaluta og alminnelig datasentervirksomhet.

I februar 2018 la regjeringa ved næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen fram sin datasenterstrategi, der to viktige tiltak var å fjerne eiendomsskatt på produksjonsutstyr og installasjoner – maskinskatten – og å redusere elavgiften, og dermed strømprisen for datasentre. Det siste var videreføring av et tiltak som allerede var innført i 2016.

Datahaller

Nord-Europa er blitt interessant for de store datagigantene, som Google, Amazon og Facebook, som ønsker å etablere sine egne datasentre for lagring og prosessering av data. Hensikten med datasenterstrategien var at også Norge skulle få sin del av den antatt lukrative etableringa. I Danmark er de tre nevnte i gang med planleggingen av tilsammen seks haller på Jylland og Fyn. Det antas at disse vil kreve elektrisk kraft i størrelsesorden mellom 10 og 15 % av det totale danske forbruket per i dag¹. Dette er såkalte hyperskala sentre: gigantiske kundetilpassete sentre der det tilbys drift og vedlikehold av datamaskiner og nettverk. Det fins mellom mer enn 260 slike hyperskala ­sentre på verdensbasis.

«Et hyperskala datasenter kan sammenliknes med Norske Skogs anlegg på Skogn i Nord-Trøndelag, både når det gjelder strømforbruk på 1,1 TWh årlig og sysselsetting av rundt 500 ansatte. Ettersom verdens datasentre allerede bruker like mye strøm som hele Tyskland til sammen, er potensialet stort», sa Oluf Ulseth i EnergiNorge i en nyhetssak publisert på deres nettside i juni 2017.

Norge har, foruten en naturlig forutsetning med kaldt klima i store deler av landet, som gir redusert behov for kjøling, en godt utbygd infrastruktur for strøm og data, spredt utover hele landet. Vi har ledige lokaler etter nedlagt industri og gruvedrift, og ikke minst: tilgang på rein energi med muligheter for gunstige strømleveringsavtaler.

Datalagring er ikke bare lagring av data, men også prosessering. Eksempler på prosesseringstjenester som kan leveres av datasentre, er bl.a. behandling av regnskapsdata og meteorologiske og seismiske data. Etter hvert er det en annen tjeneste levert av datasentre som har fått større oppmerksomhet, utvinning av ­kryptovaluta.

Utvinning av kryptovaluta

I Gnist 2A 2018 om teknologi går Håkon Edøy Hanssen gjennom historien til kryptovaluta og blokkjeder, og gjennomfører en enkel marxistisk analyse av kryptovaluta. Han sier dette om produksjon av bitcoin:

I dag produseres bitcoin i store serverparker med sterke pengeinteresser i ryggen, hvor 80 prosent er lokalisert i Kina. De leter etter måter å redusere produksjonskostnadene, drevet av den evige kraften til å redusere kostnadene og produksjonstiden. Mest mulig verdi må presses ut av produksjonsmidlene, for de blir raskt utdatert, og må erstattes for ikke å tape terreng mot konkurrentene.²

Aktiviteten knyttet til utvinning av krypto­valuta, krever normalt mye elektrisk kraft. Dette fordi utvinningen av kryptovaluta krever stadig mer prosesseringskraft, noe som igjen krever kraftigere datamaskiner, og dermed også mer elektrisk kraft. Per i dag utføres utvinning av kryptovaluta ved at datasentre forsyner utvinnerne med datakraft, enten utvinningen gjøres av eieren av datasenteret selv, eller av kunder som betaler for datakraften. Tilgangen til strøm på gunstige betingelser er en måte å holde produksjonskostnadene nede på.

Det har vist seg at en del av de planlagte hyperskala datasentrene, for eksempel det gigantiske anlegget i som skulle bygges i den lille kraftkommunen Ballangen i Nordland, og etter sigende gi flere tusen arbeidsplasser, nettopp var en flopp. Kommunen ga bort en tomt til selskapet Kolos, som hadde norske medeiere, men oppdaget etter hvert at Kolos var solgt til kanadiske Hive Blockchain, som ville bygge i betraktelig mindre skala for å utvinne kryptovaluta, noe som ifølge NRK kunne gi 10–15 arbeidsplasser.

I Dale i Hordaland og på Follum ved Hønefoss har selskapet Kryptovault allerede etablert seg i tidligere industrilokaler og produserer kryptovaluta. Naboene til den tidligere tekstilfabrikken på Dale plages av støyen fra vifter som går døgnet rundt for å kjøle ned 2 000 datamaskiner. De samme støyplagene meldes fra Follum, så det kan tenkes at Kryptovault har spart på støyskjerminga da de flyttet inn der. Da regjeringa lanserte datasenterstrategien sin, hadde Kryptovault planer om å etableres seg også i Sauda og Glomfjord. Hva har disse stedene til felles? Jo, det er tidligere industrikommuner med tilgang på (billig)strøm, der strømforsyningen ligger klar fram til de gamle industrilokalene og venter på ny virksomhet.

Redusert elavgift

Det som gjør Norge særlig interessant for utvinning av kryptovaluta, er vedtaket fra 2016 om redusert strømpris for datahaller, en redusert sats på 0,48 øre per kWh, etter denne begrensningen gitt i Forskrift om særavgifter³:

Ved levering av elektrisk kraft til datasenter med faktisk uttak over 0,5 MW, hvor et foretak driver lagring og ­prosessering av data som sin hoved­sakelige næringsvirksomhet, skal det betales redusert sats. Med datasenter menes foretak som har lagring og prosessering av data som sin hovedsakelige næringsvirksomhet. Den reduserte satsen omfatter elektrisk kraft som benyttes til servere, kjølesystem, pumper, belysning, sikkerhetsanordninger, aggregater og anordninger som direkte støtter servernes funksjon.

Etter som det i løpet av høsten i fjor viste seg at de fleste (i hovedsak utenlandske) selskapene som ville etablere seg og bygge datahaller stort sett planla å utvinne kryptovaluta, ble entusiasmen mindre og ubehaget større i regjering og storting. Finansdepartementet ba derfor skattedirektoratet om å undersøke muligheten for å unnta datasentre som produserte kryptovaluta fra muligheten for redusert elavgift. De skulle også undersøke om de andre skandinaviske landene hadde gjort en tilsvarende avgrensing. Hverken Sverige, Danmark eller Finland hadde unntatt utvinning av kryptovaluta fra retten til strøm til redusert pris. I forbindelse med Budsjettforliket i november 2018 ble det flertall i Stortinget for at datasentre der det produseres kryptovaluta må betale ordinær sats på elavgift fra 1.1.2019.

Skulle altså datasenter-eventyret bare vare fram til november 2018? Gigantutbyggingen i Ballangen kommer helt klart ikke, Kryptovault kommer nok ikke til å bygge ut i Sauda eller Glomfjord, og noen andre kryptovalutautvinnere har flyttet virksomheten sin til andre land i Norden. Lefdal Mine Center, etablert i en gammel olivingruve i Nordfjord, som regnes som landets største, antar at utvinning av ­kryptovaluta vil bli flyttet til Sverige. Strømforbruket på Lefdal Mine Center er rundt 0,35 TWh årlig ved full drift.

Avgiftsendringen skulle vært satt i verk fra 1. mars 2019. Ved månedsskiftet februar/mars meldte NRK at Kryptovault har sendt den vedtatte avgiftsøkningen til ESA for å prøve om vedtaket kan være i strid med EØS-reglene, når det skiller mellom utvinning av kryptovaluta og alminnelig datasentervirksomhet. Finansdepartementet jobber nå med en hørings­uttalelse, og i påvente av den er avgiften uendra. Det er et snedig politisk poeng at en tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet vil bruke EØS-reglene mot FrPs «eget» ­departement.

Edøy Hanssen konkluderer i artikkelen med at utvinning av kryptovaluta ikke er en teknologi som er med på å løse de enorme materielle forskjellene og sentralisering av makt i verden, men snarere vil medføre mer varefetisjisme og mindre desentralisering. Det er absurd hvis elektrisk kraft skal selges billig for at datamaskiner skal regne på meningsløse tall, samtidig som nødvendig produksjon skal skje med reduserte klimautslipp.

Hvis det viser seg at det ikke lar seg gjøre å skille utvinningen av kryptovaluta fra resten av datasentervirksomheten, så er kanskje ikke datalagring den nye oljen. Hvis det viser seg at EØS-reglene i denne saken trumfer vedtak i Stortinget, og ikke tillater politisk styring av reglene for hvilke næringer som skal få redusert elavgift, er det en sak som trenger et større engasjement.

Noter:

1 Digi.no

2 Håkon Edøy Hanssen, «Et marxistisk syn på kryptovaluta», Gnist 2A/2018.

3 Forskrift om særavgifter, saf. § 3-12-6

 

I 2018 gikk kampanjen «Ikke vær gratis arbeidskraft» på Facebook og i andre sosiale medier. Kampanjen oppfordret til boikott av selvbetjeningskassene i dagligvarebutikkene. I denne artikkelen ser jeg nærmere på denne boikottstrategien. Hva er det vi boikotter? Hva er konsekvensene? Er det veien å gå? På veien til konklusjonen kommer vi innom den større robotiseringsdebatten og spørsmålet om hva arbeid egentlig er.

Foto: Markus Spiske
Av Hallvard Berge,
informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.

Bildet «Ikke vær gratis arbeidskraft» ble i følge Nettavisen delt over 6500 ganger bare første halvår, og hamrer inn følgende budskap:

Jeg ønsker ikke å hjelpe butikkjeder med å nedbemanne. Derfor bruker jeg ikke selvbetjente kasseløsninger. Jeg stiller meg i køen, og blir køen lang, så må butikken tilkalle flere til kassa. Husk: Du er kunde, ikke en av butikkens ansatte. Ikke vær gratis arbeidskraft.

Det framgår ikke hvem som har laget bildet, eller hvorfor de er opptatt av dette temaet, men kommentarene til bildet og delingene fokuserer blant annet på tap av arbeidsplasser i lokalsamfunn med få andre alternativer.

Det er dramatisk for den som er ansatt i varehandelen dersom antallet ansatte reduseres som følge av selvbetjente kasseløsninger. Artikler med overskriften «Robotene kommer» har ikke vært mangelvare de siste årene. Fagbevegelsens svar på slike trusler har i første rekke vært kompetanseheving og omskolering for dem som rammes. Dette bygger på antagelsen at jobbene som forsvinner, kompenseres for i nye sektorer med høyere teknologisk nivå og med bedre arbeidsforhold.¹

Kamp mot teknologisk utvikling har gjerne vært forbundet med ludittene, en bevegelse blant engelske industriarbeidere på 1810-tallet som saboterte samtidens nyeste maskiner i tekstilindustrien fordi de tok fra dem arbeidet. Ludittene gjøres stort sett til latter i dag – klassekampen er tross alt en kamp mellom klasser om organiseringen av den sosiale arbeidsdelingen, ikke en kamp mot teknologisk utvikling. Så hva er det ved akkurat de selvbetjente kassesystemene som har vekket til live arven etter Ned Ludd i den norske sosiale medieverdenen 200 år senere?

Vi kan se på de selvbetjente kasseapparatene på to måter: enten som at teknologisk­ utvikling fører til at maskiner erstatter menneskelig arbeid, eller at gratis arbeid erstatter betalt arbeid. Jeg skal nå se på saken fra disse to synsvinklene og hva det har å si for boikott av kassene som strategi.

Arbeidsbesparende teknologi?

Når vi ser på det som foregår i butikken som en arbeidsprosess, er vi nødt å spørre: snakker vi om arbeid som en kapitalistisk kategori eller arbeid som en menneskelig aktivitet? Kapittelet om arbeidsprosessen er et av de få stedene Marx trer ut av den kapitalistiske konteksten og tar et universelt utgangspunkt.² Arbeidet er, sier Marx, først og fremst en prosess der mennesket kontrollerer forholdet mellom seg selv og naturen, et forhold vi er avhengige av som levende skapninger, og som vi deler med dyrene. Sannsynligvis gjør han dette for å minne oss om at hensikten med arbeidet som menneskelig aktivitet, er noe annet enn det den har blitt under kapitalismen, og at denne opprinnelige hensikten kan gi oss et glimt av logikken i en postkapitalistisk arbeidsprosess.

Vi kan bruke samme triks her. Marx henter eksempler fra maurenes og bienes arbeid som kontrasterende eksempler. Hvordan ville maursamfunnet ordnet kassakøen hvis de måtte registrere barnålene de bar inn i tua? Ville de gitt registreringsjobben til én eller noen få maur og stilt seg pent i kø med nålene for registrering hvis de hadde hatt teknologien til å spre registreringsjobben ut til hver enkelt maur, og unngått denne flaskehalsen? Åpenbart ikke. Ser vi på arbeidsprosessen som menneskelig aktivitet, er selvbetjeningskassene definitivt arbeidsbesparende, fordi det å stå i kø er irrasjonelt hvis man kan unngå det.

Går vi inn i arbeidsprosessen som en kapitalistisk kategori, kan vi si at fra kapitalistens synspunkt er selvbetjeningskassene arbeidsbesparende. Han bryr seg ikke med å filosofere over om det er maskinen eller kunden som gjør arbeidet, hovedsaken er å redusere lønns­kostnadene og få kundene raskere gjennom butikken.

Vi skal nå først se på selvbetjeningskassene som arbeidsbesparende og se hva det fører til. Deretter ser vi på selvbetjeningen som gratis arbeid og ser hva det innebærer.

Konsekvensene av arbeidsbesparende teknologi er interessante å undersøke, uavhengig av om de selvbetjente kassene representerer en slik utvikling eller ikke. Det er avgjørende i vår tid å ha en begrunnet konsistent holdning til teknologisk utvikling.

Produktivitetsvekst og fallende profittrate

Hvis selvbetjente kasseapparater erstatter arbeid og fører til færre ansatte i butikkene, er det et eksempel på en mer generell utvikling under kapitalismen. Når ny teknologi gjør det mulig å produsere med færre mennesker til stede, er det fordi maskinene gjør arbeiderne mer produktive. Den enkelte kapitalist finner det fordelaktig, og strukturelt sett tvingende nødvendig, å investere mer i maskiner og å ansette færre mennesker.

Marx var selv opptatt av hvordan konkurransen mellom individuelle kapitalister gjorde systemet teknologisk dynamisk. Men denne dynamikken gjør samtidig kapitalistene selv til gisler. Det har ingen ting å si om vi har å gjøre med den mest velmenende og joviale kjøpmann. Som kapitalist må de følge konkurransens jernlov. Vi kan ikke forvente at en kapitalist har flere ansatte enn det som er gjennomsnittlig i sektoren, og likevel overleve. Unntaket er i tettsteder med lokale monopol i varehandelen, der man kan se for seg at kampanjen kan fungere og redde arbeidsplasser.

I teorien om den fallende profittraten3 viser Marx at investeringer i maskiner på bekostning av arbeidskraft fører til at den samlede kapitalen består av stadig relativt mindre merverdiskapende arbeidskraft. Dermed faller profittraten så sant det ikke finnes motvirkende tendenser som veier opp for dette. Selv om fortjenesten er god for den enkelte kapitalisten, er det uholdbart for kapitalistklassen som helhet; går profittraten mot null stopper kapitalakkumulasjonen opp. Et tiltak mot dette kan være å dumpe lønns- og arbeidsforhold i resten av sektoren slik at profittraten ikke faller likevel.

Klassekamp vedkapitalintensivering

Hva har det å si for vår holdning til automatiserte tjenester? Jeg mener det følger av dette at vi Ikke kan vurdere dette ved å se på den automatiserte tjenesten i seg selv. Vi må se på utviklingen av arbeidsforhold i resten av virksomheten eller sektoren. Vi bør også se på hva det betyr for våre muligheter til kollektive aksjonsformer.

Umiddelbart kan man frykte at robotiseringen gjør kollektiv motstand vanskeligere fordi oppgavene gjøres av roboter som ikke streiker. Hvis vi isteden tenker på dette som en kapitalintensivering, ser det annerledes ut. Kapitalintensive næringer kjennetegnes av at en stor andel av kapitalen er bundet opp i langsiktige investeringer som er nødvendige for kjernevirksomheten, slik som maskiner, bygninger, forskningsprosjekter og lignende.

Maskinen representerer en verdi i form av den sosialt nødvendige arbeidstiden det tok å lage den. Under normale omstendigheter kan vi forestille oss at deler av denne verdien ­overføres til den endelige varen. Vi kan ta den verdien maskinen representerer ut av sirkulasjon både ved streik og ved boikott. Maskinen gjør de øvrige arbeidstagerne i virksomheten mer produktive, og sørger på den måten for relativ merverdi i virksomheten. Hver streiketime blir mer effektiv fordi hver streikende også tar deler av maskinens verdi ut av sirkulasjon. Dette forutsetter imidlertid at automatiseringen ikke gjør det mulig for virksomheten å fortsette produksjonen til tross for streik.

La oss så tenke mer generelt om automatisering av produksjon og handel. Vi ser for oss at vi ved boikott eller holdningskampanjer rammer et forbruksmønster som gjør at varene maskinen lager eller distribuerer blir varig upopulære. Kan de ikke lenger selges i markedet har vi rammet to verdimengder samtidig: For det første den arbeidskraften som går tapt fram til virksomheten rekker å permittere. For det andre hele verdien til den delen av maskinen som er produktspesifikk eller ikke lar seg omprogrammere. Det er kapital som var ment å øke relativ merverdi i mange år framover, men som i stedet står i fare for å måtte skrotes. Det viser hvilken sårbarhet som oppstår for kapitalen ved teknologidrevet kapitalintensivering. Det er en sårbarhet vi bør forholde oss strategisk til.

Gratis arbeidskraft?

Kampanjens slagord «ikke vær gratis arbeidskraft» setter fokus på en litt annen side av det opplevde problemet med selvbetjente kasser. I dette perspektivet er det selvbetjente kasseapparatet ikke en maskin som eliminerer en arbeidsoppgave, men en maskin som gjør det mulig å velte oppgaven over på kunden. Dermed er det mulig å argumentere for at maskinen ikke egentlig er arbeidsbesparende, og at kunden jobber gratis for butikken.

Dette reiser en del spørsmål. For det første, hva er det egentlig vi betaler for når vi betaler i kassen? Inkluderer det nødvendigvis betjening av selve betalingen når det ikke inkluderer plukking av varer i hyller, stabling i poser og hjemkjøring? Jobber vi da også gratis både før, under og etter kassakøen? Det er ikke noe entydig svar på hvor en tjeneste skal begynne eller slutte, og dermed hvilket arbeid som egentlig inngår i tjenesten, verken som et deskriptivt eller som et normativt spørsmål.

For det andre, kan vi kalle det arbeid hvis vi ikke er ansatt og ikke får lønn? Ursula Huws satte fram et veldig nyttig forsøk på å svare på dette spørsmålet i en artikkel som sto i oversatt versjon i Gnist i 20144. Hun deler opp alt arbeid i samfunnet langs to dimensjoner: betalt mot ubetalt arbeid, og arbeid som er produktivt i en bestemt produksjonsprosess mot arbeid som er produktivt for samfunnet som helhet. Hun ender dermed opp med fire typer arbeid; vanlig lønnsarbeid for en kapitalist, arbeid i offentlig og frivillig sektor, ubetalt arbeid i hjemmet og ubetalt forbrukerarbeid.

Vanlig lønnsarbeid for en kapitalist er betalt og produktivt i en bestemt prosess. Huws velger i mangel av et bedre ord å kalle dette for «arbeid inne i knuten». Dette er arbeid som skaper merverdi og som utgjør «dei kritiske punkta i produksjons- og distribusjonsprosessen der arbeidarane kan bruke makta si med ein viss effekt».

Huws mener det er et utviklingstrekk i vår tid til at arbeid flyttes ut av «knuten» til den kvadranten vi snakker om i selvbetjeningskassen: ubetalt forbrukerarbeid. Dette er ubetalt arbeid som like fullt er produktivt for en produksjonsprosess den inngår i. Hun beskriver hvordan dette utviklingstrekket fører til at forbrukeren tar over oppgaver som tidligere ble utført av betalt arbeidskraft, og at dette øker profitten ved å redusere lønnskostnader. Den produserte varens verdi endres ikke av om noen får utbetalt lønn eller ikke – den sosialt nødvendige arbeidstiden er den samme. Får man folk til å jobbe gratis kan dermed merverdiraten gå mot uendelig, noe som styrker argumentet om at ubetalt arbeid også kan være verdiskapende arbeid.

Men kan vi egentlig unngå å havne i ubetalt arbeid? Huws nevner praktikant­stillinger, blogging og publisering i sosiale medier som eksempler på ubetalt produktivt arbeid, og viser at selv om dette har problematiske ­implikasjoner, er det en nødvendig prosess i kapitalismen.

Alle dei ulike formene for ubetalt arbeid som er omtalt, påverkar betalt arbeid og opnar for potensielle spenningar og kløyvingar i arbeidarklassen. (…) Å sjå på ubetalte arbeidarar som streikebrytarar som undergrev betalte arbeidarar, er sjølvsagt overforenkla. Då ser ein bort frå dei tvingande krava som driv fram slik oppførsel, og den breiare røyndommen at alle blir utbytta, men i ulik form.

Spørsmålet vi stilte i starten ser dermed ut til å få ulike svar avhengig av om vi ser på selvbetjeningen som arbeidsbesparende eller som gratis arbeid. Hvordan skal vi da kunne konkludere?

Hit where it hurts

For å kunne konkludere må vi returnere til aksjonsformer. Selv om ubetalt arbeid er problematisk er det ikke nødvendigvis der det er mest strategisk å sette inn motstand. Hvor har vi som arbeiderklasse reell makt?

Svaret er «inne i knuten», det vil i denne sammenhengen si i det betalte arbeidet. Enten vi ser på selvbetjeningen som arbeidsbesparende eller som gratis arbeid kan vi si at den fører til kapitalintensivering. Ved kapitalintensivering rammes mer kapital av hver streiketime i «knutearbeidet». Det gjelder både ved streik i butikken og i alt det arbeidet som er nødvendig i transport, matvareproduksjon og underleverandører for at butikken skal kunne holde åpen.

Yrker vil forsvinne og oppstå på samme måte i vår tid som i ludittenes tid. Det viktigste vi kan gjøre er å organisere oss på arbeidsplassene. Bare slik kan vi påvirke utviklingen i de nye og mer teknologisk avanserte yrkene som dukker opp som følge av den samme teknologiske utviklingen som har brakt oss selvbetjente kasseapparater. Vi skal sørge for at disse yrkene får bedre – ikke dårligere – arbeidsforhold, og at de blir sterkere organisert enn de yrkene som forsvant i den samme prosessen. Når fagbevegelsen – etter mitt syn med rette – ønsker ny teknologi velkommen, er forutsetningen at alt dette faktisk skjer. Det skjer ikke av seg selv. Det er vår oppgave å få det til å skje.

Bare slik kan vi som arbeiderklasse sørge for å ha den sterkeste strukturelle kraften i verdenshistorien på vårt lag. Vi trenger å jobbe med den teknologiske utviklingen, ikke mot den. Dagens innovasjon er morgendagens selvfølgeligheter og vil legge premissene for kampen i tiden som kommer. Den teknologiske utviklingen slik vi kjenner den er én av mange mulige utviklinger, og vi er avhengige av å mestre den for å kunne designe en meningsfull menneskelig arbeidsprosess i en post­kapitalistisk økonomi.

Noter

1 Se for eksempel Kjetil Staalesens spalte i Dagsavisen 20.08.18

2 Karl Marx, Capital Volume 1, Pelican Books 1976, side 283

3 Karl Marx, Capital Volume 3, Pelican Books 1981, side 318

4 Ursula Huws, «Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi», Gnist 2/2014.

 

Intervju med Ellen Engelstad, jobber som redaktør i Manifest tidsskrift, sitter i prinsip­program­­komiteen til Rødt og er aktuell med boken ­­Rosa Luxemburg – En biografi, sammen med Mímir Kristjánsson.

Illustrasjon: Marte Teigen / Wikimedia Commons
Av Peder Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO, redaksjonsmedlem i Gnist.

Går det en linje fra Rosa Luxemburg, Martin Tranmæl og til partiet Rødt? Gnist har tatt en prat med bokaktuelle Ellen Engelstad om reform og revolusjon.

– I år er det 100 år siden Rosa ble drept. Hva er det mest sentrale vi sitter igjen med fra hennes liv og verker?

– Det mest sentrale er den demokratiske sosialismen, eller sosialisme nedenfra, hvor hun står for en annen linje enn den leninistiske partidisiplinen, men også en annen linje enn de ganske toppstyrte sosialdemokratiene i Europa. Hun insisterte alltid på at folk flest visste best om sin egen situasjon, og at man var nødt til å la folkelige opptøyer og bevegelser oppstå, og heller la seg la seg kritisere av dem i stedet for å forsøke å dominere dem.

Kan man si at denne tankegangen har fått en ny relevans i dag med de gule vestene? Hva ville Rosa Luxemburg sagt om et slikt fenomen?

– Jeg og Mímir mener jo at hun ville vært begeistret for dem. Det er et opprør som kommer nedenfra. Den franske forfatteren Edouard Louis sier det er en gruppe som blir ignorert, som nå har gjort sin stemme hørt og tatt grep. De protesterer jo for saker venstresida kan være enig i – det handler om sosial rettferdighet, bedre kjøpekraft for de fattigste og mer skattlegging av de rike. Det er interessant at mange var veldig skeptiske i starten, nettopp fordi dette opprøret ikke kom fra noen fagforening eller noe annet kjent sted. Mange var redde for at det her var en gjeng homofober og rasister, men det er ikke det dette opprøret handler om. Derfor tror jeg Luxemburg ville vært begeistret, og ville oppfordret folk til heller enn å ta avstand fra det, gå inn i det og forsøke å bidra med sin ­organisatoriske erfaring, bidra til å ta det i rett retning og lytte.

Rosa Luxemburg var både jøde, kvinne og funksjonsnedsatt. Det kunne vært naturlig for henne å gå inn i de rollene, og kjempet for alt som enda ikke hadde kommet av rettigheter. Kan vi lære noe av dette i dag?

– I dag har det blitt vanligere å mene at man burde snakke ut fra sine egne erfaringer og hva man selv har opplevd, og i så fall burde Luxemburg snakket ut fra sin rolle som både kvinne og jøde, da både kvinner og jøder ble veldig undertrykt og dårlig behandlet. Jeg tror hun var opptatt av det, men hun var nok mer opptatt av klassekamp. Det er åpenbart at sosialisme ikke automatisk vil løse alle problemer, men jeg tror nok likevel hun mente, og langt på vei har rett i, at klassekamp ville løse mye av problemene med eksempelvis antisemittisme. I tillegg til at hun var glødende opptatt av klassekamp, var det nok også et strategisk valg å ikke engasjere seg for mye i for eksempel kvinnesaken, da hun skjønte det fort ville redusere henne til en som bare jobbet med det. Luxemburg kjempet altså hele livet for en klasse hun ikke selv var en del av. Jeg tror det er mye vi kan lære av den solidariteten. Hvis man bare kan snakke ut ifra egen erfaring er det vanskelig å bygge store massebevegelser. Så spørsmålet man må stille seg er ikke «hvordan føles dette?», men «hva er galt, hva må endres og hvordan kan vi endre det?».

Du har tidligere skrevet om både Syriza i Hellas og Luxemburg som var med i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Kan man trekke noen paralleller mellom disse?

– Det er interessante paralleller. Det tyske arbeiderpartiet var jo Rosa Luxemburgs parti, hun flyttet til Berlin for å være med der. De var jo revolusjonære på den tiden da hun var med, de hadde et program hvor det sto at de var for en sosialistisk revolusjon og ville bryte med kapitalismen. Men litt sånn som Syriza kan man si at de hadde det mest i kjeften, de var ikke så interessert i å gjøre det som trengtes for det, og de hadde ikke nødvendigvis tenkt gjennom hva det innebar. Det tenker jeg er en veldig klar parallell til Syriza som gjorde mye riktig for å vokse, og som lovet veldig radikale ting, men som ikke hadde noen plan for hvordan de skulle gjennomføre programmet sitt. Da de faktisk ble presset til å handle, backet de ut og trakk seg tilbake, akkurat som SPD. SPD hadde en diskusjon om man skulle gå for en mer reformistisk linje eller holde seg revolusjonære, og da vant Luxemburg sin revolusjonære fløy så det sang. Men i praksis, når Rosa Luxemburg og hennes fløy prøvde å presse på med å si at «da følger vi opp med tiltak», for eksempel organisere storstreiker for å drive kampen videre, møtte hun mye motstand. Så kan man si at SPD og Syriza på et tidspunkt begge hadde en eventyrlig vekst, og gjorde mye riktig for å få med seg folk og for å inspirere, som man kan trekke mye lærdom fra. Syriza lovet vel aldri å bryte med kapitalismen, men heller med EU sin økonomiske overstyring og kuttpolitikk, SPD lovet å bryte med kapitalismen. Men ingen av partiene hadde noen god forståelse av hva deres vedtatte politikk innebar, og hvordan de kunne oppnå målene sine.

Burde man, både i Syriza og SPD sitt tilfelle, hatt en mer leninistisk tilnærming, og spørre seg «hva må gjøres» for å komme dit man vil?

– Det jo er viktig å tenke på det man skal gjøre, uten at Lenin skal få patent på å legge planer. Tyskland var inne i en revolusjon etter den ­russiske, som feilet, og hvor det ble gjort taktiske feil. Rosa Luxemburg sin posisjon var å spre revolusjonen, og få med seg stadig flere slik at man hadde et klart flertall i befolkningen. For har man først flertall, er det vanskelig å tape. Hun mente man måtte ut av Berlin og snakke med folk på landsbygda, snakke med bønder osv – dette er ting som tar tid. Jeg tror mange rundt henne var veldig utålmodige og ville gjøre et statskupp for å vinne med en gang, og det fungerte jo ikke. Da ble de sårbare, og kunne lett bli slått ned på av militære styrker med begrunnelsen «dere forsøker å gjøre statskupp derfor må vi stoppe dere». I Hellas på sin side mener jeg at Syriza burde brukt mandatet fra folkeavstemningen, hvor 61 % sa nei til avtalen med Troikaen, til å nekte å signere og gjøre seg klare til et brudd med euroen.

Man kan kanskje si at i Hellas klarte man ikke å ta med seg det momemtumet man hadde på et ganske vitalt punkt i historien da man hadde muligheten?

– Det er et godt poeng, noen har sagt at sånne øyeblikk kun dukker opp hvert 40. år i historien. Dette er også en sentral lærdom hos Luxemburg at det ofte er slik at folket er mer radikale enn lederne sine. Ledelsen i partier og fagbevegelsen kan bli en konserverende kraft, iallefall i sosialdemokratiske partier, og man må være obs på det.

Så kanskje med å nettopp dra ut på landsbygda å være en gjennomført demokratisk organisasjon kan man være bedre rustet i slike anledninger også?

– Ja det tror jeg. Du kan se at Bernie Sanders og Jeremy Corbyn forsøker å understreke det samme, at det ikke bare handler om dem, men om presset fra store massebevegelser. Det er også en bra lærdom fra Rosa Luxemburg, at det ikke bare er mer demokratisk og hyggelig å ha med seg mange, men også at det er strategisk lurt. Om avgjørelsene tas på toppen og folk opplever at de ikke blir hørt, vil de også bli mindre engasjerte.

Hva mente Rosa Luxemburg om det nasjonale spørsmålet? I dag har vi en debatt hvor noen mener at nasjonalstaten er bolverket man har mot global nyliberalisme, mens på den andre siden har man folk som Yanis Varofakis som mener man må bort fra nasjonalstaten for å heller reformere EU. Rosa Luxemburg nevnte eksempelvis Norge sin unionsoppløsning i mindre positive ordlag. Hvor ville hun stilt seg i en slik debatt?

– Jeg håper jo hun ville vært mot EU fordi det er et grunnleggende nyliberalt prosjekt og det tror jeg hun ville anerkjent. Men det stemmer at hun var lite interessert i nasjonal uavhengighet og mente klassekamp var helt overordnet det. Hennes meninger om nasjonal uavhengighet endret seg, likt mange andre på den tiden, fra land til land, men hun var for eksempel mot norsk og polsk uavhengighet. Jeg er egentlig enig i den tenkemåten, at klassekamp er viktigere enn nasjonal suverenitet og at arbeidere heller burde kjempe mot overklassen framfor mot hverandre, noe Luxemburg advarte om at ville skje under første verdenskrig. Samtidig mener jeg at nasjonalstaten er en god ramme for klassekamp i dag, og er slik enig med den gresk-britiske økonomen Costas Lapavitsas, som nylig ble intervjuet i Gnist, og som mener det er venstrebevegelser sin jobb er å vinne i sine nasjonalstater.

Nasjonalstaten som ramme for arbeiderkamp må altså hele tiden analyseres og man må se hvor man står sterkest, med klassekampen som overordnet mål, altså. Så er det jo kanskje enkelt å se hvor Luxemburg sitt utgangspunkt kommer fra, da verden nettopp hadde vært gjennom den verste krigen den hadde sett, båret på skuldrene av nasjonalstaters konflikter.

– Absolutt, samtidig som hun ikke var enig i at første verdenskrig handlet om nasjonal suverenitet. For henne, og det er vel de fleste enige i i dag, var det en imperialistisk konflikt.

Vi har snakket om Luxemburg som teoretiker, men hva var hennes mest sentrale bidrag til marxismen og økonomi?

– Hun var veldig inspirert av Marx, selv om hun kunne være uenig med ham. Hun mente han aldri ble ferdig med kapitalen, noe han jo heller ikke ble, og at det var noe uforløst innenfor temaet kapitalakkumulasjon og imperialisme som måtte bygges ut. Så hun skrev et verk som het Kapitalakkumulasjonen, som handler om at kapitalen er nødt til å trenge inn i stadig nye markeder. Det var dette hun mente var kjernen i imperialismen, at stormaktene forsøkte å underlegge seg stadig nye markeder og trenge inn i stadig mer av den ikke-kapitalistiske økonomien. Hun mente videre at imperialistiske kriger kom av at stormaktene etter hvert begynte å mangle nye steder å gå inn i, og dermed var nødt til å krige seg imellom om kolonier og markeder hvor de bestemte. Dette mener jeg også kan beskrive moderne fenomener som Irak-krigen; stormaktene kjemper om ressurser og innflytelse, om å etablere nye markeder og bringe råvarer til sine markeder. Det kan man også si om hvordan stadig mer blir åpnet opp for markedet her hjemme, velferdsprofitørene er et veldig godt eksempel. Etter hvert som investeringer i privat sektor ikke gir nok avkastning, snuser man på offentlig sektor og ønsker å tjene penger der.

Men tilbake til Norge: Hvilke visjoner trengs for et sosialistisk parti i dag?

– Det handler om å bygge de store bevegelsene, og få med seg folk på en radikal samfunnsforandring. I første omgang å bygge ut velferdsstaten og utjevne forskjeller, og deretter jobbe for å underlegge stadig mer av økonomien demokratisk kontroll. I sin pamflett Reform eller revolusjon skriver Luxemburg helt i begynnelsen at hun mener spørsmålet er galt stilt og at sosialister selvsagt er for både reform og revolusjon. Det handler om å få med seg folk på stadig mer radikale reformer, og at det er reformer som ikke bare kommer ovenfra, men styrker folk i deres daglige kamp nedenfra. Hun kritiserer også fagbevegelsen for å være toppstyrt, og for å holde igjen aktiviteten på grunnplanet. Dette var relevant i datidens Tyskland, og er det i dagens Norge. Det er viktig å aktivisere grasrota i fagbevegelsen, og legge til rette for at folk selv får diskutere hva de er interessert i. Organisere, skolere og ikke bare motta klistremerker og forsikringer fra LO. Dette er noe Rødt kan bidra til.

Hva er da forskjellen mellom Rødt i dag, og Arbeiderpartiet i det 20. århundret?

– Godt spørsmål, det kommer veldig an på hvilket arbeiderparti man snakker om. Martin Tranmæl sitt parti etter 1. verdenskrig var nok ganske likt dagens Rødt. Tranmæl var veldig opptatt av fagbevegelsens rolle, en arv Rødt tar med videre. Rødt står i forlengelsen av den radikale arbeiderbevegelsen i Norge og alt det den har oppnådd, noe vi også har skrevet om på slutten av utkastet til nytt prinsipprogram. Vi kan ikke overlate den arven til Arbeiderpartiet alene, særlig med tanke på at de siden har gått i en helt annen retning og gjennomført blant annet privatiseringer og nyliberale ­pensjonsreformer.

Tranmæl hadde altså stemt Rødt?

– Det er det jo umulig å si noe om, men jeg tror ikke han ville vært så imponert over dagens Arbeiderparti. Da Arbeiderpartiet brøt med Komintern var det et tydelig poeng for tranmælittene at det ikke var for å legitimere høyresiden, men at det var et brudd til venstre. Diskusjonen gikk på om man skulle ta direktiv fra Moskva eller ikke, og på hvordan partiet skulle organisere seg.

Så om man følger denne utenrikspolitiske linjen kan man se kimen til en utenrikspolitikk som Arbeiderpartiet selv har forlatt, men hvor Rødt er tydelige NATO- og EU-motstandere og vil finne sin egen vei?

– Det er kanskje en litt slem sammenligning, men joda, jeg ser poenget. Det er i hvert fall i vår tid viktig å være radikal og tenke selv, og spørre seg, som Luxemburg, hva som er et godt samarbeid og hva som er imperialistiske prosjekter.

 

 

Rødt foreslo at NSB ikke skulle få lov til å bytte navn, regjeringspartiene og MDG stemte forslaget ned. Dette var en for viktig sak i kampen for å gjøre offentlig sektor om til marked og profitt.

Av Erik Ness,
redaksjonsmedlem i Gnist

Vi husker statlige bedrifter og etater som Televerket, Postverket, Statens vegvesen og Statoil. Televerket sørget for telefonlinjer, at de ble reparert, at folk fikk telefoner. Var det for få linjer/telefoner, fikk legen og presten først. Nå heter det Telenor, med drøssevis av konkurrenter som Telia, Ice, One Call. Målet er å erobre markedsandeler i Verden for å sikre profitt til aksjonærene og skyhøye lønninger til direktørene. Telenor über alles! India ble forsøkt «kolonisert». Kasta ut!

«Posten skal fram!» het det før. Det var en logo til å stole på. En æressak. Det som het Postverket, er nå splittet opp i Posten Norge AS og Bring. Bring er i konkurranse med all verdens budbiler med navn som Deutsche Bahn, Blå Kurer og DHL som kjører ved siden av hverandre, og underbetalte og stressa sjåfører leverer pakker og brev på døra. Privatiseringa av pakke og brev – ikke bare internett – har skylda for at levering til postkasser snart er historie. Det blir ikke profitt av å ta samfunnsansvar.

Da Bring ble skilt ut av Posten Norge i 2008, kosta navnebyttene 370 millioner kroner med dagens kroneverdi. To nye logoer, en for Posten og en for Bring – og Postens gamle røde og gule logo med posthorn og kongekrone forsvant. 25 000 uniformer, 10 000 biler, lastebiler, sykler og mopeder, over 5 000 skilt skulle endres. Liv Signe Navarsete var samferdselsminister, regjeringa var såkalt rød-grønn (AP,SV og SP). Aftenposten (14/3) skriver: «I 2008 var det bare Rødt som kritiserte navneendringen og penge­bruken.»

Det var Jens Stoltenberg (AP) som sørga for privatiseringa av Statoil – som nå heter Equinor. Det er Statoil som griser til i regnskogen i Brasil, og de som miljøbevegelsen i Australia prøver å hindre oppstart av oljeboring på tre tusen meters dyp utenfor kysten deres. Vi husker Statoil og tjæresandprosjektet i Canada. Kasta ut! Det er lettere å være miljøsvin og hete Equinor. Da er det ikke politikk, bare profitt.

Før var det Statens vegvesen som bygde veiene og vedlikeholdt­­ dem. I 2003 ble denne virksomheten skilt ut i Mesta AS, og i 2015 ble ytterligere myndighet flyttet til Nye Veier AS. Mesta konkurrerer i dag mot internasjonale selskaper som NCC og Skanska, og regjeringa har allerede begynt arbeidet med å selge ut selskapet. EØS sørger for konkurranse, at skattepengene og bompengene ikke bare brukes til å bygge veier og vedlikehold – men sørger for gigantenes profitt.

Slik tappes fellesskapets kasse, sånn at det ikke er økonomi til å drifte offentlig velferd.

Hva var det forresten NSB skulle kalle seg?

Richard J. Evans:
Eric Hobsbawm: A life in history
London: Little Brown, 2019, 800 s.

Av Tore Linné Eriksen,
professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Det er ikke mange akademikere eller enkeltpersoner på venstresida som er så interessante at de fortjener en massiv biografi, med 600 sider og et par tusen fotnoter. Men både hans liv, hans enorme produksjon og store popularitet er gode grunner til at Eric J. Hobsbawm har gjort seg fortjent til dette. Den britiske historikeren døde i 2012, 95 år gammel, og han var aktiv som forfatter helt til det siste. I nekrologene blei han hyllet som sin tids mest leste historiker, og hans bøker er oversatt til 50 språk og går fortsatt i kjempeopplag. Mest kjent er han for sine fire klassikere som dekker hele verden fra den industrielle revolusjonen til Murens fall. Men det er også dem som avviser Hobsbawms arbeider, eller lar være å lese dem, med den begrunnelse at han var medlem av det britiske kommunistpartiet fram til det blei oppløst i 1991.

(Sir) Richard J. Evans er vel skodd til den store oppgaven. Hans eget område er tysk og europeiske historie, i tillegg til at han har skrevet mye om historikeres metode og om verdien av å studere fortida for å forstå vår egen tid. Han var ingen nær venn, men åpenbart en stor beundrer av Hobsbawms faglige prosjekt. Ut fra et sosialdemokratisk ståsted, har han også en viss kritisk distanse til sin historikerkollegas selverklærte kommunisme. Men viktigst er det at han ikke bare har lest alle bøker og artikler, men at han har adgang til et enormt personlig arkiv av brev, notater og utkast, for ikke å snakke om alle rapporter fra overvåkingstjenesten. (Kanskje fant han to brev fra yngre kollega, som forgjeves fortalte han at gjentatte datering av unionsoppløsninga til 1907 var en nasjonal hån mot Norge.) Fra telefonavlyttinga av kommunistpartiets lokaler er det spennende å høre om partiledelsens forakt for sitt frittalende og kritiske medlem. Evans har også sans for andre sider ved Hobsbawm, slik som hans virke som betydelig jazzskribent (under navnet Francis Newton) og iherdig syklist i vakre landskaper.

Hva var hemmeligheten bak denne suksessen? Svaret er at det ikke er noen hemmelighet, det ligger åpent i dagen. Hobsbawm valgte tidlig å svare på det som Bertolt Brecht kalte «den lesende arbeiders spørsmål». Det betyr at han sikter mot en slags total samfunnshistorie, med sans både for lange linjer og dypdykk. Historiefaget handler ikke bare om å lete fram ny kunnskap, men om å forsøke å forklare de drivkrefter som både opprettholder maktforholdene og som kjemper for å forandre dem. Kanskje behøver man ikke å være marxist for å få til dette, men det hjelper. Et annet særmerke som ligger til grunn for Hobsbawms enorme popularitet, er at han evner å uttrykke seg i et levende språk som burde kvalifisere til en nobelpris. Vi får da også vite at det i hans etterlatte papirer er en rekke dikt og skjønnlitterære tekster, det overrasker ikke.

Mer enn andre britiske historikere, også innenfor den marxistiske retninga, løfter Hobsbawm blikket utover denne lille og forblåste øya, med dens pompøse selvbilde forankret i kolonialismens herjinger. Hans særlige interesse for Italia, Spania og Latin-Amerika, kombinert med brei lesning på i alle fall fem språk, peker i retning av det som nå kalles globalhistorie. I Brasil er hans bøker solgt i en million, og de er obligatorisk lesning ved en rekke universiteter i India.

I en biografi vil hovedspørsmålet være å vise hvordan det personlige er politisk, og det politiske er personlig. Her det mye å ta av. Som foreldreløs femtenåring, med britisk-østerriksk og jødisk bakgrunn, opplevde han kampen mellom fascisme og sosialisme/kommunisme i Berlin tidlig på 1930-tallet. Han deltok i den siste demonstrasjonen før kommunistpartiet blei forbudt og dets ledere sendt til leirene. Livet gjennom beholdt han den stensilerte teksten som blei sunget. For den unge Hobsbawm sto valget mellom fascisme og verdensrevolusjonen, og det var få andre å sette sin lit til enn Sovjetunionen. På dette tidspunktet var kunnskapen om stalinismens uhyrligheter ikke så utbredt, og Hobsbawm har seinere sagt at han akkurat da heller ikke ville ha trodd på det.

Etter den ungarske revolusjonens nederlag i 1956 meldte andre marxistiske historikere seg ut av kommunistpartiet, med E. P. Thomson i spissen. Men ikke Hobsbawm, til tross for at det nå er en rekke kilder som forteller hvor kritisk han var, og at han etter 1956 aldri utførte noe aktivt arbeid for partiet. Selv har han forklart det med lojalitet til det som en gang formet han, og frykt for at det kunne se opportunistisk ut for å få en bedre karriere. Derfor holdt han seg som historiker til 1800-tallet helt fram til sovjetkommunismens sammenbrudd, da han gikk løs på «ytterlighetenes tidsalder» mellom 1914 og 1991. De som roper på avbikt, vil langt på vei finne den her. Men de vil også finne noe annet de aldri vil tilgi Hobsbawm for: hans skarpe analyser av kapitalisme som et system som skaper kolonialisme, kriger, massevold og rovdrift på natur og mennesker. Det er lett å se på kommunismen i sovjetisk versjon som en feilslått utopi, men det er også utopisk å tro på en krisefri kapitalisme i harmoni med naturen.

Skal man først lete etter politisk skadeverk i Hobsbawms liv, er det interessant å lese i biografien om hans utspill sist på 1980-tallet. I tråd med tankegangen om en folkefront, mante han ikke bare til samling om Labour, men ønsket ei endring av partiet vekk fra den tradisjonelle arbeiderklassen. I praksis var han med på å legge grunnlaget for Blair-ismen, selv om han angret da han så resultatet. (Han omtalte Blair som «Thatcher i bukser».)

Skulle man ønske seg noe mer, må det være diskusjon av sider ved Hobsbawms forfatterskap som viser blindflekker. Det gjelder ikke bare Sovjetunionen, men også manglende interesse for retninger som anarkisme, feminisme, anti-stalinistisk sosialisme, maoisme og økologi. Til tross for sitt globale perspektiv, var han til det siste også eurosentrisk. Det vil si at den industrielle, franske og russiske revolusjonen brukes som prismer, og samtidig som han aldri fant afrikansk historie særlig nevneverdig. Men selv med disse forbehold, lykkes biografien godt med å forklare hvorfor Hobsbawm fortsatt bør leses, og hvordan hans lange og begivenhetsrike liv også kaster lys over det forrige århundret. Dessuten blir det lettere å forstå hvordan han endelig blei tatt inn i varmen, overdynget med æresbevisninger og sluppet inn i prestisjefylte selskaper. Det likte han godt.

PS: Verken Pax forlag eller Gyldendal ser noen grunn til å holde Hobsbawms klassiske verker i trykk, men hele hans omfattende produksjon er heldigvis tilgjengelig i rimelige utgaver på engelsk.

Leigh Phillips og Michal Rozworski:
People’s Republic of Walmart: How the World’s Biggest Corporations Are Laying the Foundation for Socialism
London: Verso, 2019, 256 s.

Av Fredrik Vaaheim,
medlem i Rødt Gamle Oslo.

Når fremtidens arkeologer skal gjøre utgravninger for å undersøke hvordan sosialismen oppsto, er det noe spennende å finne i det forlatte arkivbygget til Walmarts forlatte hovedkvarter i Bentonville i Arkansas? Dette spørsmålet stiller Frederic Jameson i Archaeologiess of the Future, og det er dette som er undersøkes nærmere i boken People’s Republic of Walmart.

Aspektet av sosialisme som boken fokuserer på er hvordan og hvorfor vi må ha en demokratisk planlagt økonomi. For Leigh Phillips og Michal Rozworski er det åpenbart at om vi skal skape en verden som mennesker kan leve på også i fremtiden, så må vi erstatte markedsstyrt produksjon med demokratisk planøkonomi. Et eksempel de bruker i boken er hvordan markedsstyrt produksjon har ført til at det knapt har kommet en eneste type ny antibiotika på markedet de siste tyve årene, samtidig som vi produserer mer fossilt brennstoff en jordens klima kan tåle.

Det som gjør boken spennende er at den velger å utforske mulighetene til planlegging gjennom å rette blikket mot kapitalismens høyborg, nemlig store internasjonale selskaper som Walmart og Amazon. Forfatterne forsøker å forklare at mye av infrastrukturen og teknologien som er nødvendig for å kunne drive en demokratisk planlagt økonomi, allerede eksisterer i form av logistikksystemer og planleggingsteknikker i store internasjonale selskaper. For selv om store selskaper ofte prater varmt om markedet, er de sjelden styrt internt gjennom markedsmekanismer – de er som oftest sentralt planlagte virksomheter. Og hvis man forsøker å lage et indre marked pleier det ikke å gå bra.

I et svært morsomt kapittel blir Walmarts historie fortalt i kontrast til varehuskjeden Sears, som fra 1880-tallet og frem til 1990-tallet var et av USAs største selskap. Der Walmart satset på indre planlegging og yre konkurranse, besluttet Sears styreleder– i en tragikomisk prosess – kun å bruke Ayn Rands prinsipper om full konkurranse i alle deler av selskapet. Bare slik mente eieren at Sears kunne drives «rasjonelt». I Sears måtte blant sportsavdelingen og lekeavdelingen konkurrere mot hverandre om plassering i reklameavisene. Og selskapets egen produserte varemerker ble skjøvet ut av konkurrerende billigmerker med dårligere kvalitet. Det endte i økonomisk ruin, og i 2018 gikk Sears konkurs etter over 100 års drift.

Vi ser den samme historien utspille seg i kapittelet om National Health Services i Storbritannia, hvor det å tvinge frem et falskt marked i helsesektoren har ødelagt en god og veldrevet institusjon. Dette var historier som minnet meg om oppstykkingen av NSB og Sporveien i Oslo, samt vårt eget helsevesen.

Forfatterne bruker et enkelt og muntlig språk, og skyr ikke unna å være morsomme. I People’s Republic of Walmart får vi en rask innføring i flere temaer: fremveksten av Sovjetunionens planleggingsbyrå, ny teknologi innenfor logistikk og planlegging og Allendes forsøk på å lage et datasystem for å koordinere produksjon i Chile.

Historien om Walmart versus Sears er eksemplarisk for det som er bokens hovedargument: at planlegging fungerer og er et gode. Her mener forfatterne vi har mye å lære av de teknikkene som alt eksisterer i dag, selv om de understreker mange ganger at den planleggingen de ønsker seg skal være demokratisk og til menneskehetens beste, ikke toppstyrt og til eierens beste – slik planleggingen i Walmart og Amazon foregår i dag.

Forfatterne er fast innstilt på at en planlagt økonomi er noe som verken tilhører fortiden eller er en nostalgisk drøm som bør oppgis. Vi har bedre forutsetninger enn noensinne til å teknisk håndtere og skape en verden planlagt for menneskets beste, og jeg gleder meg til neste gang jeg treffer noen på fest som sier: «Jaja, sosialisme høres jo fint ut i teorien, men vil aldri fungere i praksis».

 

Riis Mossefinn:
Privatskoleparadokset. Kunsten å tjene penger i et marked som forbyr profitt
Oslo: Forlaget Manifest, 2019, 159 s.

Akkurat i rett tid til lokalvalgkampen kommer Manifest forlag med en kort og lettlest, men innholdsrik bok om et av de mest sentrale temaene for valgkampen – kommersielle aktører som eter seg inn på sentrale områder for velferdsstaten. Disse velferdsprofitørene har vi jo hørt mye om før, tenker du kanskje – men denne gangen tar forfatterne oss med på et dypdykk i ett sentralt område – kommersielle skoler.

Og det er et ganske grunnleggende spørsmål de stiller: Hvorfor er kommersielle aktører interesserte i å etablere seg på et område hvor loven sier at alle pengene de får skal komme eleven eller studenten til gode? Dersom loven hadde fungert etter hensikten, ville jo dette vært et uinteressant investeringsobjekt for for eksempel investeringsselskaper etablert i skatteparadiser. Men det viser jo historien at det ikke er – så hva er greia?

Den som har lest noen bøker fra Manifest vil kjenne igjen metoden bak denne. Man blander tilgjengelig statistikk, data og faktaopplysninger med personlige fortellinger. Det er, tror jeg, en klok og effektiv tilnærming. De personlige kvalitative historiene synliggjør hvordan dette oppleves for de som står i det, og det minner oss om at vi har å gjøre med beslutninger som får konsekvenser for virkelige mennesker. Statistikk, fakta og tall viser oss at dette faktisk får, og kan få, konsekvenser for ganske mange av oss.

Boken er skrevet av to tidligere studenter ved Westerdals høyskole, Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn. Westerdals kom som mange kanskje husker i offentlighetens søkelys etter at de to brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold hadde klart å få 100 millioner som skulle gått til ”studentenes beste” over i egne lommer, samt krevd ulovlig mye i egenbetaling av studentene og jukset med hvilke linjer studentene gikk på for å utløse ytterligere offentlige midler.

Det mest interessante i boka, og det boka kanskje lykkes best med er for det første å dokumentere og beskrive de mekanismene finansakrobater benytter seg av for å få penger ut av en sektor hvor det strengt tatt er forbudt. Og de dokumenterer svært godt hvor krevende (umulig) det er å føre noen effektiv offentlig kontroll med systemet. Det er god grunn til å tro at det som er avslørt av juks både i høyskole- og skolesektoren bare er en brøkdel av det som faktisk har foregått.

Det andre de beskriver svært godt er hvordan eiere forsøker å manipulere både ansatte og studenter til å holde kjeft om uregelmessigheter de blir kjent med – det er jo deres jobb, og deres utdanning som vil bli rammet om selskapet legges ned eller får svekket omdømme.

De viser også hvordan selve ideen om konkurranse­ om å tiltrekke seg elever får uheldige konsekvenser for selve kjerneoppgaven – utdanning. Det er for eksempel et skremmende stort sprik mellom standpunkt- og eksamenskarakter for kommersielle skoler. Standpunktkarakterene blåses opp for å tiltrekke seg elever, men bløffen avsløres når elevene møter en sentralgitt nasjonal eksamen.

På dette punktet får boken meg også til å tenke på en annen nylig utgitt Manifest-bok, Simon Malkenes’ Det store skoleeksperimentet. Den viser hvordan den samme markeds- og omdømmetenkingen får store negative konsekvenser når den flyter inn i også den offentlige skolen.

Til sammen vil disse to bøkene være svært nyttig ballast for alle som skal inn i debatter om norsk skole i både den kommende valgkampen, og senere.

Til sist, som et ekstra svært nyttig bidrag, kommer Sander og Mossefinn med helt konkrete tiltak som kan gjøres for å tette igjen en del av hullene som gjør at statsstøttede private skoler kan kjøre skattepengene våre inn i private konti på Guernsey. «Look to Denmark», er den avsluttende oppfordringen. Der er det blant annet forbud mot at aksjeselskaper eier privatskoler, og flere andre begrensninger som gjør at de i stor grad har unngått de problemene vi har hatt i Norge. For ikke å snakke om Sverige. Men det sistnevnte skal ikke jeg gjøre. Dere får lese boka.

Jamie Woodcock:
Marx at the Arcade
Chicago: Haymarket books, 2019, 164 s.

Av Peder Østring,
redaksjonsmedlem i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I juli stakk 16 år gamle Emil Pedersen av med nesten 26 millioner etter å ha vunnet VM i videospillet Fortnite. Det begynner å gå opp for de fleste at spillindustrien har etablert seg som en av de viktigste aktørene innenfor populærkulturen. Jamie Woodscock, marxist, forsker ved Oxford og spillentusiast har tatt konsekvensen av dette, og skrevet en kort bok om hvordan folk spiller, produserer og profiterer fra dataspill.

Woodcock bygger videre på Stuart Hall sitt syn på populærkultur når han skal rettferdiggjøre hvorfor marxister bør la seg interessere av videospill. Ifølge Hall er populærkultur et av områdene hvor kamp for og imot de herskende tanker utspiller seg, og hvor hegemoni oppstår og konsolideres. Videospill har fra sin spede begynnelse vært åsted for en kamp om hvilken retning den kulturelle plattformen skal ta. Mellom idealistiske og pseudo-anarkistiske hackere og gigantselskap som EA-Games og Blizzard pågår det en kulturkamp. På den ene siden finnes det masseproduserte spill sponset og hjulpet frem av det militær-industrielle kompleks som forherliger imperialistisk krigføring, som for eksempel spillserien Call of Duty. Eller se på Sims, et enormt populært spill på tvers av kjønn, som nærmest kan ses på som en simulator av forbrukersamfunnet, godt innenfor rammene til det kapitalistiske samfunnet. På den andre siden har mindre, uavhengige, aktører produsert spill som Papers Please, et dystopisk spill hvor man skal jobbe som grensekontrollør i den fiktive staten Arstotzka. Spillet tar deg med gjennom en rekke etiske dilemma og gir et lite innblikk i hvordan byråkratiet påvirker både de som blir behandlet og tøyer dine egne etiske grenser. Det finnes også uavhengige spill som kan gi et innblikk i moderne kapitalisme, ta for eksempel the Über game hvor man skal forsøke å leve som en uber-sjåfør. Den oppsiktsvekkende konklusjonen for de fleste er hvor vanskelig den nye delingsøkonomien faktisk er. Dette er eksempler på mangfoldet som finnes innenfor dagens videospill. Woodcock stopper imidlertid ikke der, men beskriver også hvordan produksjonen av videospill foregår.

I Marx at the the Arcade får man hovedsakelig et innblikk i spillutviklere og testere sitt arbeid i det globale nord. Da arbeidet med spill er av en spesielt uavhengig natur, er effektivisering vanskelig å tvinge gjennom for spillselskapene. Den andre løsningen man dermed står igjen med for å skaffe mer profitt blir dermed forlengelse av arbeidsdagen. Den nye standarden på spillutvikling er blitt satt av de største selskapene, som tyner mest mulig overtid ut av arbeidere for å møte publiseringsfrister. Det er mange som drømmer om å jobbe med spillutvikling, og enda flere som er lidenskapelig opptatt av spill. Denne lidenskapen vet spillbransjen å utnytte med å presse arbeiderne som ønsker å få en fot innenfor bransjen til å gå med på en arbeidstid som tidvis nærmest ligner Marx’ beskrivelser fra 1800-tallets England. Kampen om arbeidstiden pågår for fullt, spesielt blant arbeidere innen videospill. ­Heldigvis finnes en kime til håp – boken beskriver også en gryende organisering av arbeidere i bransjen, med eksempler fra England. Siden spillindustrien er rimelig ung er fagforeninger ikke noe de fleste av den unge arbeidsstyrken har noe forhold til, men det er mye politisk sprengkraft i at arbeiderne finner sammen og oppdager sin potensielle kollektive makt.

I boken lærer man også hvordan videospill er ikke et produkt skapt for alle, men hovedsakelig rettet mot et mannlig publikum. Arbeidsplassene er dominert av menn, noe som igjen påvirker innholdet i spillene, karakterene som spilles, hvem spillene markedsføres mot og hvem som ender opp med å spille. Woodcock trekker en linje fra hvordan mannsdominerte miljø innen militære institusjoner hvor de første spillene ble laget har satt sitt preg på all senere spillutvikling. Kvinner er ofte passive objekter uten aktørskap som prinsesse Peach fra Super Mario, eller de blir objektivisert og seksualisert, som den lettkledde spillkarakteren Lara Croft, en karakter som ut fra sin fysiske fremtoning kan sies å være skapt i mannens bilde.

Det er unektelig mitt eget engasjement for spill som har fått meg til å plukke opp denne boken. Boken kan være noe snever i sin tematikk om man ikke har noe forhold til videospill, men desto mer interessant om man har det. For nerdene er det også befriende å lese Woodcocks betraktninger om spill. Videospill er ikke folkets opium, men må ses på som en kulturell plattform i sterk vekst som bør forstås og analyseres. Woodcock har altså gitt et unikt bidrag til å avmystifisere spillkapitalen. Om du er opptatt av både spill og marxisme er dette et unikt bidrag til å forstå denne relativt nye kulturformen, på godt og vondt.

 

 

Red. Susanne Kaluza,
Illustrert av Jenny Jordahl:
Abortkamp – maktkamp
Oslo: Res Publica, 2019, 167 s.

Av Anja Rolland,
Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

2018 markerte 40-årsjubileet til den norske abortloven. I førti år hadde loven stått uendret, og det var derfor ikke overraskende at KrFs Kjell Ingolf Ropstad kalte det «en historisk mulighet til å endre abortloven» da statsminister Erna Solberg la kvinners selvbestemmelsesrett i forhandlingspotten for å beholde regjeringsmakt. Dette utløste et ras av protester landet rundt, med demonstrasjoner på hvert torg og leserinnlegg i hver lokalavis. Abortkamp – maktkamp er, ifølge redaktør Susanne Kaluza, en samling av kunnskap til forsvar for abortloven. Det er en svært brei samling, bestående av kronikker, taler, tegneserier, dikt, appeller, Facebook-innlegg og personlige historier. Bidragsyterne er også en svært sammensatt gruppe. Innlegg fra SV, Arbeiderpartiet, Feministisk Initiativ og Kvinnefronten var kanskje å forvente, men her er også leder i Unge Høyre, Sandra Bruflot, med et sviende angrep på eget moderparti. Hjerteskjærende fortellinger fra dem det gjelder – kvinner som har tatt det vanskelige valget det er å abortere et alvorlig sykt foster, og familier som lever eller har levd med barna det ofte snakkes høyt om, men sjeldent snakkes med.

Et tema som gjentas i flere av disse historiene er følelsen av å skulle være personlig ansvarlig for et mangfoldsideal, uten at politikerne som forkynner dette idealet gjør noe for å løfte byrden fra dem det gjelder. Karethe Hoft Solstad, mamma til et annerledesbarn, setter ord på dette i sin kronikk: «La den paragrafen berre vera, og sett heller litt prestige i å fiksa livet for dei borna som er her (…) So får dekan mangfaldet dekans, utan at me som har gitt dekan det slit oss heilt ut». Siri Fransson er født med SMA og regner seg med i gruppen med diagnoser som kanskje kan gjøre at kvinner velger abort. «Kan me verna om det fødde liv først? Då hadde kanskje aborttala gått ned utan tvang» sier hun, og påpeker dessuten at det er etter man er født at sorteringssamfunnet starter.

Boken har også en sterk faglig forankring. Nils-Halvdan Morken og Stine Andreasen, leder og nestleder i Norsk gynekologisk forening, advarer mot å gjøre abortloven til brikke i et politisk maktspill. Lege Mina Adampour anklager regjeringen for å ønske å føre oss 43 år tilbake i tid. Fødselslege og gynekolog Agnethe Lund ønsker å slå ring om kvinners selvbestemmelse. Professor i medisinsk etikk ved NTNU, Berge Solberg, stiller spørsmålstegn ved om abortloven – og spesifikt paragraf 2c – er diskriminerende, og konkluderer: «Det blir verken mer eller mindre likeverd av å fjerne 2c – bare mer forvirring». I en kronikk publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The BMJ skriver norske og svenske professorer om den norske regjeringens forsøk på å innskrenke abortloven, og deres dom er ikke nådig: «For a government with no democratic mandate for change to instrumentalise women’s reproductive vulnerability is, we suggest, a betrayal».

Det mest uventede bidraget er kanskje fra Gyrid Gunnes, prest og doktorgradstipendiat i teologi/diakoni, som gir et kristent og feministisk ja til abortloven. Hun mener kirken alltid har vært opptatt av sårbare mennesker, og spør seg hvor denne omtanken er for kvinner som ikke ønsker eller makter å bære frem et barn: «En kristen etikk som ikke lar kvinnen bestemme over egen kropp, overser at kvinner er skapt i Guds bilde».

Abortkamp – maktkamp er en sterk og hardtslående bok som alle politikere burde lese før de uttaler seg kritisk til abortloven. Likevel synes jeg den mangler noe: de aller fleste bidragene er skrevet som et svar på at Erna Solberg sa seg villig til å forhandle om abortlovens paragraf 2c, som gir gravide rett på abort dersom fosteret har en alvorlig sykdom. Denne paragrafen fikk derimot stå uendret, mens det var muligheten for fosterreduksjon som ble innskrenket. Få av innleggene i boken handler om dette, noe som får meg til å tenke at den kanskje ble utgitt et par måneder for tidlig.

 

 

Amalie Kasin Lerstang (red.)
En eller to eller hundrevis av søstre. Dikt om kvinner og kvinnekamp
Oslo: Cappelen Damm, 2019, 192 s.

Av Åsne Hagen,
sosiolog og skribent.

Mobilisering er sentralt for diktantologien En eller to eller hundrevis av søstre. Redaktør Amalie Kasin Lerstang slynger dikta ut i dagens politiske kontekst med eit forord der ho går rett inn i protestane mot at kvinners råderett over kroppen sin blir brukt i politiske maktspel. Overskrifta «Kom, vær mine allierte» viser til den siste av sluttstrofene frå eit dikt av Naja Marie Aidt og Mette Moestrup:

Af sted
Af sted
På vej fra én kamp til en anden
kom, vær mine allierede

Omgrepet «alliert» gir assosiasjonar til strategi og alliansar, solidaritet mellom eller med kvinner, men òg Black Lives Matter og LHBTQ-rørsla med sin bruk av allies. Lerstang påpeikar at ikkje alle kvinner kan skrive «eg» utan risiko. Eit tydeleg subjekt kjempar seg fram i mange av tekstane, som her frå «I dikta mine er eg fri» av Dulce María Loynaz: «I dikta reiser eg meg, og er meg».

Samstundes finn vi eit stort «vi» med søstrer, mødrer og døtrer, både i bokstaveleg og overført tyding. Innlemminga i fellesskapet og mobiliseringa til kollektiv handling er òg markert i tittelen på antologien, henta frå første strofe av «Det bare sier jeg deg» av Gro Dahle: «Det bare sier jeg deg, / du burde ikke kødde / med en søster. / For en søster har en eller to / eller hundrevis av søstre, / en brannmur av søstre, / et festningsverk».

Amalie Kasin Lerstang har sjølv skrive romanen Europa (2014) og diktsamlinga Vårs (2018). Begge tematiserer vilkåra for fellesskap ut frå klasse og kjønn. Denne tråden strekk seg vidare inn i antologien, der utvalet av tekstar både viser fram og spring ut frå mange måtar å vere kvinne på. Dei 56 forfattarane spenner i tid frå antikkens Sapfo til Sumaya Jirde Ali, og utvalet femnar ulike språklege og litterære tradisjonar. Rundt halvparten er omsetjingar og gjendiktingar, medan dikt på skandinaviske språk er trykte på opphavsspråket.

Redaktøren skriv at fellesnemninga for tekstane er kvinnelege erfaringar. Her anar eg gjenklang frå kvinnerørsla på 1970-talet og programerklæringa om at det personlege er politisk. Det gir eit utgangspunkt for å undersøkje forholdet mellom kjønna, arbeid og familie, måtar å leve saman på og evna til å føde barn som privilegium og byrde. Forståinga av kva det personlege kan romme, er samstundes utvida. Boka gir mellom anna gløtt inn i vår tids rasisme, islamofobi og vilkåra for skeive familiar i eit heteronormativt samfunn.

Boka er delt inn i bolkar som utforskar sjølve kategorien «kvinne», politisk handling og kvinnekamp, morsarbeidet og anna ulønna arbeid på heimebane, vald og valdtekt, råderett over eigen kropp, ulike formar for kjærleik og livet under patriarkatet. Redaktøren har ordna tekstane tematisk heller enn kronologisk, og lar oss finne andre typar samanhengar og slektskap enn dei stilistiske. Dette grepet er ei styrke for boka, då dei nye samanstillingane skapar uventa samklang og kontrastar mellom tekstane.

Lerstang peiker på plassen poesien har i kvinnerørsla, og har eit uttalt ønske om at boka skal følgje lesaren i kampen. Dei munnlege tradisjonane som blir nemnde i forordet er ikkje like tydelege i antologien, men enkelttekstar har lang tradisjon som bruksdikt. Kan hende vil boka utvide rommet for kva dikt vi les høgt med kalde fingrar ved mikrofonen på demonstrasjonar, eller delar utdrag frå i sosiale media?

Passande i så måte er det at samlinga blir avslutta med diktet «Alle skulle bli dronning» av Gabriela Mistral. Det står aleine i sin bolk, som blir innleia med desse linene frå teksten: «Men høgt oppi Elquidalen, / med hundre fjell eller fleire, / der song dei, jentene som kom, / der skal nye jenter syngje».

 

Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya:
Feminism for the 99%: A manifesto
Verso, 2019, 96 s.

Av Ingrid Andrea Holland, masterstudent i samfunnsgeografi og jobber for tiden som valgkampsekretær i Rødt.
og
Laura Isabel Hultberg, masterstudent på lektorprogrammet i samfunnsfag og var student til Nancy Fraser under et utvekslingssemester på The New School i vår.

This is a remarkable vision of equal opportunity domination: one that asks ordinary people, in the name of feminism, to be grateful that it is a woman, not a man, who busts their union, orders a drone to kill their parent, or locks their child in a cage at the border.

Slik settes startskuddet for Feminism for the 99%: A Manifesto, skrevet av Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya. Med sine knappe hundre sider skisserer manifestet et grunnlag for en feministisk bevegelse med et klasseperspektiv som utfordrer kapitalismens undertrykkende mekanismer, og som favner om alle, ikke bare de rike få. Det korte manifestet serverer en skarp kritikk av liberalfeminismen med sine lean-in teorier og glasstakknusing, og peker ut en antikapitalistisk feminisme som den eneste retningen å gå for å sikre arbeiderklassekvinners interesserer i kampen mot vold og undertrykking. I tillegg til at manifestet tar et kraftig oppgjør med liberalfeminismen som har fått boltre seg fritt og hemningsløst over store deler av verden de siste tiårene, tar forfatterne også et endelig oppgjør med en den ortodokse marxismen, som i sitt forsøk på å forstå verden, i stor grad har oversett fremveksten av ulike sosiale bevegelser som forsøker å se sammenhengene i den komplekse og multidimensjonale virkeligheten vi lever under.

Gjennom elleve teser presenterer forfatterne en interseksjonell og systemkritisk feministisk analyse av den globale kapitalistiske samtiden, som søker å forklare sammenhengen mellom de ulike kampene og bevegelsene knyttet til kjønn, miljø, etnisitet, seksualitet og klasse. De trekker stadig frem eksempler fra de siste årenes massive feministiske mobiliseringer verden over fra Ni Una Menos bevegelsen i Argentina, til abortdemonstrasjonene i Polen, og argumenterer for å ta i bruk mer offensive virkemidler, slik som sosial streik i den feministiske kampen, og at feministbevegelsen bør alliere seg med et bredere spekter av radikale bevegelser for å oppnå målet om et reelt likestilt samfunn. Dette manifestet bør derfor være av interesse for alle som kjemper mot undertrykkelse og utnytting under dagens kapitalisme.

Sammenhengen mellom kapitalisme og kvinneundertrykking

Forfatterne åpner manifestet med å si at «Vårt mål er å forklare hvorfor feminister skal bruke streik som kampvåpen, hvorfor vi må forene oss med andre antikapitalistiske og systemkritiske bevegelser og hvorfor vår bevegelse må være en feminisme for de 99 %» (min oversettelse). Dette skisserer opp hovedbudskapet i boken, som utgjør fundamentet gjennom hele manifestet, nemlig sammenhengen mellom det kapitalistiske systemet og systematisk kjønnsundertrykking, mellom kapitalismen og patriarkatet. Men for å forstå disse sammenhengene må man imidlertid grave under det som i tradisjonell Marxistisk teori har blitt ansett som roten til problemet, nemlig utbytting av arbeidskraft i produksjonen. For å bruke Frasers eget uttrykk må vi gå «behind Marx´s hidden abode» til de sfærene i samfunnet som er ekskludert fra kapitalistens regnskap, men som kapitalismen like fullt er avhengig av. De sfærene som ikke bare utbyttes, men rent ut «ranes» under kapitalismen. Her står sosialt reproduktivt arbeid sentralt fordi produksjonen av merverdi under kapitalismen avhenger av reproduksjon av arbeidskraft og de sosiale institusjonene arbeiderklassen er en del av. På denne måten forstår man kapitalismen som en helhet, hvor produksjon og reproduksjon står like sentralt. Med dette tydeliggjøres forfatternes poeng at kvinner som utfører sosialt reproduktivt arbeid ikke bare er et offer for krisene vi står overfor, men utgjør en sentral bærebjelke i det kapitalistiske samfunnet. På grunn av dette, argumenterer manifestet, står kvinner i reproduktivt arbeid helt sentralt i kapitalismens overlevelse og har derfor et enormt slagkraftig potensiale som antikapitalistiske aktører.

Med dette søker manifestet å utvide kapitalismebegrepet, fra å forstås utelukkende som et økonomisk system til å forstås som sosialt system, eller en «institusjonalisert sosial orden». For feministisk kamp er denne utvidelsen av kapitalismebegrepet viktig fordi det betyr at feministiske streiker ikke bare er en «symbolsk» markering for likestilling og rettferdighet, men har direkte innvirkning på kapitalismen som system.

Den multidimensjonale krisen

Ved å forstå kapitalisme som et altomfattende sosialt system legges også grunnlaget for å forstå sammenhengen mellom den økonomiske krisen, miljøkrisen, den politiske krisen og det de betegner som «omsorgskrisen». På samme måte som man tradisjonelt har forstått kapitalismens kriser på bakgrunn av rent økonomiske aspekter (overproduksjon og underkonsum), understrekes det i dette manifestet at kapitalismens kriser i like stor grad må forstås på bakgrunn av de bakenforliggende og ikke-økonomiske forholdene kapitalismen er avhengig av, som for eksempel naturressurser (kapitalens vekstimperativ og begrensede naturressurser) som fører til miljøkriser; sosialt reproduktivt arbeid (kapitalismens avhengighet av arbeidere for merverdi og den samtidige nedvurderingen av reproduktivt arbeid) som fører til omsorgskriser; og politiske institusjoner (kapitalismens avhengighet av statlige institusjoner og statens avhengighet av folkets oppslutning) som fører til politiske/demokratiske kriser. På bakgrunn av dette anerkjennes også de ulike sosiale bevegelsene som potensielt sentrale og viktige aktører i kampen mot kapitalismen, på lik linje med tradisjonell arbeiderbevegelse og klassekamp.

Relevans i Norge

Selv om det er tydelig at manifestet forholder seg til en amerikansk kontekst og benytter seg av eksempler som til tider kan virke fjerne fra en norsk virkelighet, er de store linjene fortsatt relevante å trekke på også her. For å forstå og kunne påvirke utviklingen som finner sted i samfunnet vårt i dag, hvor stadig flere arenaer gjøres til varer, og hvor særlig omsorgsarbeid i økende grad blir overført til profittbaserte tjenester, må man spørre seg hvem det faktisk er som utfører omsorgsarbeidet i samfunnet vårt i dag. For det første er det fortsatt kvinner i større grad enn menn som tar seg av hus- og omsorgsarbeid i hjemmet, som fører til at mange kvinner må jobbe dobbelt. For det andre er kvinner fortsatt svært overrepresentert i omsorgsyrker, som er preget av lavtlønnede, prekære stillinger, usikre kontrakter og turnusordninger som er vanskelig å kombinere med familieliv og fritid. For det tredje ser vi en økende tendens til at de som har råd til det overfører omsorgsarbeidet til andre, ofte fattigere kvinner fra det globale sør, gjennom såkalte aupair-ordninger. Disse må igjen overføre ansvaret for egne barn og hjem til andre som er enda dårligere stilt. Dette skaper det de i manifestet omtaler som «globale omsorgskjeder», hvor sosialt reproduktiv arbeid overføres fra rike til fattige og fra det globale nord til det globale sør.

Likestilling under kapitalismen, som liberalfeministene kjemper for, betyr altså likestilling for de få og privilegerte. Som del av en globalisert kapitalistisk økonomi som baserer seg på fri flyt av arbeidskraft, må kampen for likestilling også strekke seg utover nasjonale landegrenser. På bakgrunn av dette er det på tide at vi i Norge også stiller oss bak en antikapitalistisk feministisk bevegelse som sier at reell likestilling aldri kan oppnås innenfor et system basert på undertrykking og utbytting, verken nasjonalt eller globalt.

Veien videre

Med en inngående forståelse av hvordan kapitalismen som en sosial orden forårsaker og reproduserer kjønnsundertrykking og vold, blir det naturlige spørsmålet å stille hvordan man skal kjempe imot disse undertrykkende strukturene. Selv om boka sier at feministbevegelsen må alliere seg med andre radikale bevegelser, slik som miljøbevegelsen og arbeiderbevegelsen, og bygge en bred front mot kapitalismen, er løsningene som presenteres i manifestet relativt vage. Som leser blir man oppmuntret til å ta i bruk streik som våpen, men forfatterne sier lite om hvordan de ser for seg at det samfunnet man skal kjempe for skal være, eller hvordan man skal organisere seg. Her blir mye overlatt til leserens egen analyse. Selv om boken ved første øyekast ser veldig håndgripelig ut med sine 100 sider, bruker forfatterne også tidvis et kronglete og akademisk språk, samt mange referanser man gjerne må lese seg opp på ved siden. Allikevel klarer Arruzza, Batthacharya og Fraser gjennom dette korte manifestet å tegne opp et solid rammeverk for videre diskusjon og analyse av den globale feministiske kampen. Analysene treffer den globale samtiden godt, og bruker både historiske og dagsaktuelle hendelser for å understreke sine poenger. Selv om forfatterne henter eksempler fra feministiske bevegelser over store deler av verden, er det allikevel tydelig at boken er rettet mot et amerikansk publikum. Dette kommer spesielt frem i løsningene som presenteres, der gratis velferdstjenester hyppig blir trukket frem som et viktig ledd i den feministiske frigjøringskampen. For et skandinavisk publikum vil dette fremstå heller reformistisk enn revolusjonært, og hvordan dette velferdssystemet skal organiseres er opp til leseren å tolke.

På tross av sin til tider vage form og manglende konkrete løsninger gir forfatterne leserne muligheten til å bruke boka som et hjelpemiddel i å selv stake ut veien for videre handling og hvordan vi som feminister kan tenke annerledes rundt verktøyene vi benytter oss av i kampen. Feminism for the 99% fungerer godt som utgangspunkt for diskusjon og analyse av hvor den globale feministiske kampen står, og hva som bør være sentrale fokusområder i den feministiske kampen videre. Manifestet er absolutt verdt lesingen, og etter personlig erfaring anbefaler vi å benytte boken som utgangspunkt for selvskolering gjennom studiesirkler eller diskusjonsgrupper.

God lesning!

 

 

«Ingen kvinnefrigjøring uten sosialisme – ingen sosialisme uten kvinnefrigjøring». Det er kanskje på tide å reflektere over gamle slagordet, som på ulikt vis har inspirert venstresidens kvinnebevegelse. At kvinnefrigjøring ikke automatisk følger med sosialisme eller kommunisme, er det vel allmenn enighet om. Verre er det kanskje med slagordets første del. I en tid da kvinnefrigjøring og likestilling nærmest framstår som synonymer, er potensialet for feilslutninger stort.

Foto: Claudio Schwarz
Av Bodil Christine Erichsen,
historiker, frilansskribent og utdannet allmennlærer. Hun har skrevet tobindsverket Norske kvinners liv og kamp 1850–2000.

For mange av oss har sosialismens frigjøringspotensiale bleknet litt. Begrepet kvinnefrigjøring er uansett diffust. Også vi på venstresida har ulike ambisjoner. Klassekampen er uansett viktig, også i et kvinneperspektiv.

Det betyr ikke at «Kvinnekamp er (min utheving) klassekamp» eller at « – klassekamp er kvinnekamp!» slik overskriften på feministen Madeleine Schultz artikkel i Agenda Magasin fra mars i år lyder. Underforstått: Kvinnekampen – eller feminismen – er i seg selv en del av kampen for et annet samfunn av mer eller mindre sosialistisk art. Det er en tilsløring av klassemotsetningene, som venstresiden ikke er tjent med.

Klassekamp må forstås som interessemotsetninger mellom klasser, kvinnekamp innebærer i prinsippet interessemotsetninger mellom kjønnene. I det første tilfellet krever vi at overklassen gir fra seg privilegier, i det andre er det menn som må gi fra seg privilegier.

Kvinnekampens klassekarakter

Hva det innebærer for dagens kvinnekamp skal jeg komme tilbake til. Først vil jeg se nærmere på kvinnekampens klassekarakter. I dagens relativt kunnskapsrike samfunn, er det imidlertid ikke nødvendigvis sammenheng mellom klasse og politisk ståsted.

Det klassiske, marxistiske skillet mellom de som eier produksjonsmidler og de som selger arbeidskraften sin er en god beskrivelse av faktiske maktforhold, men sier lite om dagens sosiale og økonomiske skiller og derav følgende interessemotsetninger.

Begrepet klassekamp i dagens situasjon, viser derfor til den politiske venstresiden; til kamp for økonomisk utjamning og forsvar av skattefinansierte, universelle velferdsordninger og infrastruktur tilgjengelig for alle. Mer presist: det handler om å forsvare klassekompromisset, den i prinsippet folkestyrte og regulerte blandingsøkonomien.

Økonomiske og kulturelle forskjeller har påvirket kvinnekampen opp gjennom historien og gjør det fortsatt. Den norske likestillingspolitikken de siste 40 årene, det som gjerne omtales som den kvinnevennlige velferdsstaten, er kjempet fram av velutdannede kvinner. Politikken er godt tilpasset middelklassefamilier med mer eller mindre akademiske yrker. Et eksempel er ordningen med ammepauser, som åpenbart egner seg best i urbane strøk der avstanden mellom jobb og hjem ikke er for stor, og der mor uten problem kan ta pause fra jobben uansett hva som ellers skjer på arbeidsplassen.

Som prinsipp har kvinnekampen bred oppslutning, men i praktisk politikk begynner de sosioøkonomiske interessemotsetningene å vise seg. Det avspeiles i kvinnepolitiske standpunkter. Med økt sosial og økonomisk ulikhet, blir klassekamp og kvinnekamp ikke nødvendigvis sammenfallende. Det tydeligste eksempelet er uenigheter rundt kontantstøtten, som er et økonomisk bidrag til foreldre som ikke benytter barnehage. Det viser seg nå at en del lavinntektsfamilier er blitt avhengige av støtten. For feminister på venstresiden kan det da være problematisk å stå på kravet om å avvikle ordningen.

Ikke dermed sagt at kontantstøtten bør beholdes, men det er vel på tide å prioritere klassekampen i større grad? Det later til at mange feminister på venstresiden mister den økonomiske politikken av syne og føler mer på kvinnefellesskapet enn på klassemotsetningene. Begeistringen over alle som går i «rosa tog» for eksempel – betyr det ingen ting hva slags feminister de er? Det er jo ikke slik at de, eller de mange som demonstrerer for selvbestemt abort, står på samme side i klassekampen.

I dette uklare bildet av flytende sosioøkonomiske og politiske strukturer, snakkes det gjerne om en elite. Nøyaktig hva som definerer denne eliten er uklart, men når feminismen kritiseres for å være elitistisk, er det mer hensiktsmessig å se på politikkens innhold og hvem som tjener på den, enn på hvem som målbærer den.

Er likestilling og nyliberalisme motsetninger?

Har kampen for likestilling mellom menn og kvinner ført til sosial og økonomisk utjamning? De fleste vil i dag mene at kvinnekampen har gitt betydelige resultater, vi har oppnådd relativt høy grad av likestilling og en ganske kvinnevennlig sosialpolitikk. Samtidig øker de økonomiske forskjellene, avstanden mellom fattig og rik er blitt ubehagelig stor. Middelklassen skvises og velutdannede folk går usikre tider i møte. For oss på venstresiden er det enighet om at det skyldes økonomiske dereguleringer; en villet liberalistisk økonomisk politikk.

Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom de to sidene av samfunnsutviklingen. Ja, hevder blant andre den amerikanske professoren Nancy Fraser: Kvinnebevegelsen var antakelig nødvendig for utviklingen av den globale markedsøkonomien. Var det slik at uten utsiktene til mer likestilling og kvinnevennlige velferdsordninger, ville framveksten av en mer brutal kapitalisme ikke vært mulig? Det er teorier som er vanskelig å verifisere, men som anskueliggjør at kvinnekamp og klassekamp ikke er to sider av sammen sak. Vi må innrømme at liberaliseringen lenge foregikk i skyggen av kvinnepolitiske framskritt.

Mer konkret hevder Fraser at kravene den radikale kvinnebevegelsen har stilt, passet som hånd i hanske med nyliberal kapitalisme. Eksemplene hennes kan diskuteres, hennes kvinnepolitiske ståsted likeså. Men det er et ubestridelig faktum at kvinnekravene og likestillingspolitikken så langt ikke har kommet i konflikt med nyliberalismen.

Den svenske feministen Nina Björk, best kjent i Norge for sin bok Under det rosa teppet fra 1996, argumenterer i dag overbevisende for at kapitalisme og likestilling mellom kjønnene slett ikke står i motsetning til hverandre. Det behøver ikke være kvinnene som fyller kapitalkreftenes behov for billig arbeidskraft, eller for reservearbeidskraft. Billig arbeidskraft kan hentes inn fra andre land, hvor lønnsnivået er lavere eller det er stor arbeidsledighet. Og den kan hentes når den trengs. Dessuten kan stadig mer arbeid også utføres der arbeidskraften og andre produksjonsforhold er billigst.

Historisk er det heller ingen holdepunkter for å hevde at det er sammenheng mellom klassekamp og kvinnekamp. Tvert om, de tidlige feministene fra slutten av 1800-tallet var borgerlige, i all hovedsak tilknyttet partiet Venstre. Arbeiderkvinnebevegelsen hadde andre kvinnepolitiske preferanser og fikk et antagonistisk forhold til Kvinnesaksforeningen. For arbeiderkvinnene var klassekampen viktigst.

At klassekamp og kvinnekamp er to forskjellig ting, betyr ikke at de ikke kan kombineres. Men en sosialistisk kvinnekamp har andre mål, også på kort sikt. Derfor bør den også ha andre krav og en annen forståelse av kvinnekampen, enn de borgerlige feministene har.

Første bud er å erkjenne de ulike formene for feminisme, at kvinner som mer eller mindre bevisst har helt ulike samfunnssyn, like fullt kjemper for kvinners rettigheter – at feminister står på hver sin side i klassekampen. At kvinner kan stå sammen om konkrete krav med forskjellige begrunnelser og motiver, endrer ikke på det. Det er ikke uvanlig i politikken. EU-saken er et godt eksempel i så måte.

Clemets likelønnsforslag

Noen ganger kan kravene synes mer like enn de faktisk er. Kravet om likelønn er illustrerende. Likelønn er et feministisk felles krav, men ulike strategier avslører ulike mål og ulike politiske utgangspunkt.

På Globaliseringskonferansen i Oslo høsten 2018, satt den tidligere høyreministeren Kristin Clemet i et debattpanel om likelønn. Hun hevdet at det største hinderet mot lik lønn for kvinner og menn, var venstresidens motvilje mot individuell og innsatsbasert lønnsdannelse. Som eksempel trakk Clemet fram lærerne, som i alle år har motsatt seg større lønnsforskjeller på lærerværelsene. Ettersom det ifølge Clemet ikke er økonomisk rom for å løfte store kvinnedominerte lavlønnsgrupper, kunne, stadig ifølge Clemet, høyere lønn til noen lærere – de beste – bidratt til lønnsutjamning mellom kjønnene.

Mange av oss vil nok tvile på at slik prestasjonslønn ville høynet den gjennomsnittlige kvinnelønna, men det er for så vidt ikke poenget. Poenget er at feminister på høyresiden har andre ambisjoner for arbeidslivet, enn oss på venstresiden. I motsetning til sosialister ønsker liberalister konkurranse på arbeidsmarkedet og større økonomisk ulikhet velkommen. Sosialister har ingen interesse av å sette arbeidstakere opp mot hverandre. Poenget er også at dersom kjønnskampen er overordnet klassekampen, er det lett å bite på Clemets agn, selv for feminister som i utgangspunktet definerer seg et sted på venstresiden. Da blir feminismen smøreolje for nyliberal politikk.

Heldigvis har den venstreradikale kvinnebevegelsen relativt stor motstandskraft mot konkret høyrepolitikk, som Clemets forslag. Men er kvinnekravene som framsettes utrykk for klassekamp eller dominerer kvinnekrav som kan støttes på tvers av klasser og politisk ståsted? Jeg vil mene det siste og etterlyser større fokus på, og forståelse for, sammenhengen mellom kvinnepolitikk og økonomisk politikk.

Økonomisk uavhengighet er grunnlaget for kvinnefrigjøring

For selv om kvinnevelferd og ulike ordninger som støtter likestillingspolitikken hittil har latt seg kombinere med markedsliberalisme, vil det ikke være tilfellet på sikt. Gratis – eller nesten gratis – velferdsordninger er jo ikke det, de er avhengig av en økonomisk sterk stat eller kommune. I historisk perspektiv er det for eksempel ikke så forferdelig lenge siden fødselshjelp kostet penger. I nyere tid fikk alle kvinner gratis fødsels- og barselhjelp i fem dager på klinikken. Nå spares det skattepenger ved å korte ned liggetiden, som gjerne skjer på et barselhotell, der barselkvinne og barn i stor grad er overlatt til deg selv – sammen med barnefaren om de nybakte foreldrene har råd til det.

Et opplagt krav for sosialistiske feminister er bedre og lett tilgjengelig fødselshjelp for alle, altså skattefinansiert fødselshjelp. Men slike spesifikke kvinnevelferdskrav er ikke nok. Vi må forstå betydningen den økonomiske og sosiale utjamningen etter andre verdenskrig har hatt for den i verdensmålestokk og historisk ganske imponerende graden av likestilling og kvinnerettigheter vi har oppnådd. Og vi må ta konsekvensen av det i praktisk politikk. Det betyr at kampen for et annet økonomisk regime – klassekampen – må bli en større og integrert del av den venstreradikale kvinnekampen. Dagens klassekamp handler om å gjenopprette klassekompromisset med et regulert næringsliv og universelle velferdsordninger. Det er et politisk prosjekt som bør samle feminister langt inn over midten i norsk politikk.

 

REALLØNNSNEDGANG I ÅR IGJEN?

I 2016 falt reallønna for norske arbeidere for første gang siden 1989. Etter ett år med en liten oppgang, ser det nå ifølge Statistisk Sentralbyrå ut til at prisveksten i 2018 vil bli høyere enn rammene for årets lønnsoppgjør. For treårsperioden 2016–2018 ligger det an til en samlet nedgang på 1,5 prosent, noe vi ikke har sett maken til på nesten 40 år. Den gangen spiste en tosifret inflasjon opp lønnsoppgjørene – nå skjer det i en situasjon med lav inflasjon og god produktivitetsvekst.

NÅR SKOGEN BRENNER

Sommerens store skogbranner i Hellas tok nærmere 100 menneskeliv og ødela over 1 500 hjem. At dette har å gjøre med klimaendringer, bør det ikke være noen tvil om, men det er flere årsaker til at omfanget ble så stort som det ble. Som følge av krisepakkene ble brannvesenets budsjett redusert nominelt fra 500 millioner euro i 2007 til 397 millioner i 2018 – hvorav bare om 11 millioner til fore- byggende arbeid. 4 000 brann- folk er sagt opp, ytterligere 700 er overført til de nå priva- tiserte flyplassene, og lønna til dem som er igjen, er halvert. Ni brannslukkingsfly og 30 prosent av brannbilene er satt i opplag fordi landets brann- vesen ikke har råd til reserve- deler. Landets vannverk pri- vatiseres, og resultatet er tørre hydranter og tomme tanker. Alt dette for å redde bankene, alt dette for å redde euroen, alt dette for å sikre kredittverdigheten – sanksjonert av en regjering som fortsatt går for å være venstreorientert.

NULLEUROSEDDEL MED KARL MARX LANSERT

Ingen som har hatt så lite penger har skrevet så mye om det som Marx. Derfor er det kanskje ikke så underlig at sedlene turistbyrået i hjembyen Trier har fått laget i forbindelse med markeringen av at det er 200 år siden han ble født, har en pålydende verdi på null euro. Sedlene har både vannmerke, kobbertråd, hologram, UV-trykk og serienummer, og de er laget av samme papir som andre pengesedler.

Men med en pris på tre euro stykket, så er det i hvert fall klart at turistmyndighetene i Trier ikke har tatt innover seg Marx’ argumenter om penger som en allmenn ekvivalent.

ET EKSTREMT LAND?

«De vil gjøre Demokratene mer ekstreme,» skriver VG i overskriften til en artikkel om den unge generasjonen i Det demokratiske partiet i USA. «De ønsker at politikerne som skal representere dem, jobber for ting som gratis helsehjelp, bedre offentlige skoler, gratis høyere utdanning, bekjem- pelse av klimakrisen, tilgang på offentlig transport, men uten å ta imot donasjoner fra store selskaper som kan komme til å kreve noe i retur,» får vi vite.

Vi får vel bare, for natteroen til VGs redaksjon, håpe at denne ekstremismen ikke har smitteeffekt på vårt eget land. For sånn kan vi ikke ha det her?

RABALDER I LABOUR

«En eksistensiell trussel mot jødisk liv,» det er karakteris- tikken den britiske Labour-politikeren og tidligere minister under Blair og Brown, Margaret Hodge, gir av en mulig fremtidig regjering under hennes egen partileder Jeremy Corbyn. Og når denne karak- teristikken avføder reaksjoner fra partiledelsen, så velger hun å sammenligne det med behandlingen hennes jødiske far opplevde da han flyktet fra Tyskland på 30-tallet.

På overflaten dreier dette seg om Corbyns støtte til palestinernes sak og at han nekter å stemple karakteristikker av Israel som en rasistisk stat – en karakteristikk som inntil 90-tallet var eksplisitt sanksjonert av FN – som antisemittisme. Men det er klart, under ligger det mye mer. Corbyn har allerede fra før han ble valgt til partileder blitt motarbeidet av partieliten. Han har blitt forsøkt kastet, han har blitt forsøkt nektet å stille til gjenvalg, og han er en prygelknabe for en samlet britisk presse – fra The Telegraph til The Guardian – alt fordi han fortsatt står på tradisjonelle Labour-standpunkter, et nokså konsekvent sosialdemokratisk program, kombinert med en uavhengig utenriks- og forsvarspolitikk. Og når det ikke går med tradisjonelle demokratiske midler, så er jo svartmaling et godt redskap.

ANLEGGSARBEIDERNE VENTER FORTSATT PÅ LØNN OG FERIEPENGER

Etter at byggherre BaneNor på Follobaneprosjektet hevet kontrakten med det italienske entreprenørselskapet Condotte i januar, har arbeiderne slitt med å få lønna si. Mens italienske myndigheter skal vurdere om de godtar konkursbegjæringen til Condotte, har Arbeidsmandsforbundet tatt til sammen 5 anleggsmaskiner i arrest. Det betyr at Condotte ikke får lov å flytte eller selge de fem maskinene før det er helt sikkert at anleggs- arbeiderne får pengene sine. Til sammen har nå Arbeidsmandsforbundets medlemmer krav mot bedriften på 3,7 millioner kroner. «Hvis vi får solgt maskinene så er det den absolutt raskeste måten å sørge for at arbeiderne får pengene som Condotte skylder dem», sier distriktssekretær i Arbeidsmannsforbundets avdeling 2 Oslo/Akershus, Eirik W. Næss. (Fri Fagbevegelse, august 2018)

Det er mange grunner til at Rødts prinsipprogram og dagsaktuelle politikk nå blir diskutert, også langt utenfor partiets egne rekker. Utgangspunktet er naturlig nok den store framgangen på meningsmålinger, økt medlemstall og Bjørnar Moxnes’ bruk av Stortingets talerstol til å løfte fram kamp mot Acer, velferdsprofitt og Norge som en del av USAs atomvåpenstrategi. Et tegn på hvor vellykket dette har vært, er at Verdens Gang og Civita roper opp om trusler mot demokratiet.

Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Et annet tema som ser ut til å seile opp, gjelder forholdet mellom Arbeiderpartiet og de to partiene til venstre, dvs. Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Samtidig gjør det seg gjeldende en slags Gerhardsennostalgi, eller et kappløp om hvem som er «sanne sosialdemokrater».

Det er selvsagt riktig at gjenoppbygginga etter den andre verdenskrigen inneholdt fornuftige reguleringer av markedskreftene og innføring av universelle velferdsordninger. Vanlige arbeidsfolk klarte også å tilkjempe seg deler av gevinstene ved produktivitetsvekt og gode konjunkturer, og også kapitalismen kommer i ulike utgaver. Men lite av dette pekte framover mot et annet styrkeforhold mellom samfunnsklassene. Det fulgte også av de begrensningene som blei lagt gjennom samarbeidet med USA gjennom Marshall-hjelpa, og som reduserte spillerommet til folkevalgte organer. Det samme gjorde sjølsagt Nato-medlemskapet, som bidro til å flytte demokratiske beslutninger til USAs krigshissere. Sosialistisk internasjonalisme blei bytta ut mot oppslutning om Nato-alliertes kriger i koloniene, seinere også i Indokina. Sosialdemokratiske regjeringer åpnet også for en antidemokratisk og ulovlig bruk av statsapparatet til å overvåke og bekjempe sosialister og kommunister, slik Lund-kommisjonen tydelig har avdekket.

Det er ingen tvil om at både EØS og Acer innskrenker nasjonale og demokratiske beslutninger, og at et medlemskap i EU, som Støre og Barth Eide fortsatt drømmer om, er et angrep på folkestyret. Og hvor demokratisk er det å gå til en folkerettsstridig krig mot et afrikansk land ved hjelp av sms til noen få regjeringsmedlemmer? Og hvilket parti var det som startet nedsalg i Statoil, Telenor og andre bedrifter, dvs. å gi avkall på demokratisk styring, og som heller utvidet enn begrenset spillerommet for finansspekulasjon i kjølvannet av den siste finanskrisa? Mer makt til de lukkete styrerom er ver- ken sosialt eller demokratisk, knapt mot sosialliberalt. En demokratisk fagbevegelse må også være uavhengig av partier.

Oppgava i dag er derfor å meisle ut et program som utvider demokratiet, dvs. folkemakt mot kapitalmakt. Et steg på veien er demokratiske reformer, slik som en inkludert sterkere stilling for arbeidere i bedrifter. Et annet steg er kamp mot ulikheter og arveformuer, som gir borgerskapet færre ressurser til å begrense et reelt demokrati. Å gjeninnføre arveavgifta er derfor et demokratikrav.

Det har vært perioder med sekterisk og fordømmende holdninger overfor ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. Men å legge det bak seg, og finne samarbeidsformer i stat og kommune der det er mulig, fritar oss ikke fra å drive folkeopplysning om at dagens sosialdemokrati er et vern om kapitalismen, og at mange gode reformer nå har forvitret. Demokratisk sosialisme er noe annet enn sosialdemokrati; det innebær en drøm om et samfunn som er grunnleggende annerledes, ja til og med revolusjonært annerledes.