John Smiths bok er eit sterkt og sviande skriftstykke mot utbyttinga av milliardar av menneske i det som vart kalla tredje verda, som no blir kalla «framveksande» eller «utviklings»-økonomiar av gjengs økonomar (og som blir kalla Sør av Smith). Men boka er mykje, mykje meir enn det. Etter år med forsking og ei doktoravhandling, har John gitt eit viktig og nyskapande bidrag til vår forståing av den moderne imperialismen, både teoretisk og empirisk. Slik supplerer hans Imperialism … Tony Norfields The City, som er meldt tidlegare i bloggen her² – eller kanskje skulle eg sei at Tonys er eit supplement til John Smiths. Mens Tony Norfields bok tar for seg utviklinga av finanskapitalen i vår tids imperialistiske land, og dei dominerande finansmaktene i «Nord» (USA og Storbritannia med vidare), viser John Smith korleis «superutbyttinga» av lønnsarbeidarane i «Sør» er grunnvollen for imperialismen i det tjueførste hundreåret.

Boka startar med eksempel på korleis lønnsarbeidarar i Sør blir «superutbytta» med lønningar under verdien av arbeidskrafta (tekstilarbeidarar i Bangladesh):

Sultelønna, fabrikkar som er dødsfeller, og stinkande slum i Bangladesh er typiske for dei vilkåra hundrevis av millionar av arbeidsfolk må halde ut i Sør, kjelda til meirverdi som held liv i profitt og uhaldbart overforbruk i imperialistiske land .(s. 10)

… og korleis meirverdien skapt av desse superutbytta arbeidarane blir rana av transnasjonale selskap og overført gjennom «verdikjeda» til profitt for dei imperialistiske landa i Nord (Apples iPhones og Foxconn).

Den einaste delen av Apples profitt som tilsynelatande kjem frå Kina er det som kjem frå salet av produkta deira i landet. Som med T-skjortene laga i Bangladesh, og dei siste elektroniske dingsane, så er straumen av rikdom frå kinesiske og andre låglønna arbeidarar som held oppe profitten og framgangen til firma og nasjonar i Nord usynleg i økonomisk statistikk og i tankane til økonomane. (s. 22).

Smith peikar på at «omlag 80 % av verdshandelen (bruttoeksport) er knytt til produksjonsnettverka til dei transnasjonale selskapa». UNCTAD meiner at «rundt 60 % av verdshandelen … er handel som er ein del av ulike ledd i produksjonskjeda av varer og tenester for forbruksmarknaden.» (s. 50). Smith hevdar at bruken av underleverandørar utanlands har vore ein medviten kapitalistisk strategi, eit kraftfullt våpen mot fagorganisering, for lønnsnedslag og intensivert utbytting av arbeidarane heime. Og det har framfor alt ført til ein enorm auke i sysselsette arbeidarar i låglønnsland.

Eit slåande trekk ved globaliseringa i dag er at ein svært stort og veksande del av arbeidsstyrken i mange verdsomspennande verdikjeder no er i utviklingsøkonomiar. Ein kan sei at tyngdepunktet i store delar av industriproduksjonen i verda har flytta seg frå Nord til Sør i verdsøkonomien, siterer Smith Gary Gereffi.

Hovudpåstanden til Smith er at lønningar tvinga under verdien av arbeidskrafta er kjennemerket for profitten i vår tids imperialisme. Det er slett ikkje finansielt hegemoni (Norfield), og absolutt ikkje ein slags «ran av kapital og rikdom» (Harvey).

Kapitalistisk hunger etter ultrabillig arbeidskraft er ein avgjørande faktor i eit endra produksjonsmønster i verda.

Smith avslører den nyklassiske synet som seier at lønningane i Sør er låge fordi produktiviteten er låg der. Påstanden, seier Smith, har

aldri blitt systematisk kritisert av motstraums og marxistiske kritikarar av nyliberalismen … (og) marxistar i dag … med få, men viktige unntak … er forbausande likegyldige og velvillige til påstanden frå borgarlege økonomar om at lønnsskilnader i verda bare speglar skilnader i produktivitet.

Nyklassisk borgarleg teori prøver medvite å knytte lønnsvekst til produktivitet, og mange marxistar er samde fordi dei blandar bruksverdi (produksjon av varer og tenester) med verdien (produksjonskostnad). Men «lønnsskilnader er klart påverka av tvangstiltak mot arbeidsmigrasjon – med andre ord noko som er heilt uavhengig av produktivitet.» (s. 240)

Men gjengs økonomisk teori fornektar dette. Det fører til oppfatninga at arbeidarane i Kina får ei «rimeleg lønn» ut frå sin produktivitet. Smith siterer Martin Wolf i boka frå 2005 – Why globalization works – som hyllar globaliseringa (Wolf gløymer desse påståtte fordelane i seinare arbeid):

Det er rett å seie at transnasjonale selskap utbytter kinesiske arbeidarar for å få profitt. Det er like rett å seie at kinesiske arbeidarar utbytter selskapa i det (nesten heilt oppfylte) håpet om høgare lønn, betre opplæring og fleire sjansar. (Wolf.)

Motsett av Wolfs syn er det enorme låglønnsproletariatet som har vakse fram dei siste tretti åra forklaringa på den imperialistiske profitten, overført frå Sør til Nord. Smith legg fram prova for det. I 2010 levde 79 %, eller 541 millionar, av industriarbeidarane i verda i «mindre utvikla regionar», opp frå 34 % i 1950 og 53 % i 1980, samanlikna med dei 145 millionane industriarbeidarane, eller 21 % av totalen som levde i imperialistiske land i 2010 (s. 103). Talla er enno meir dramatiske for fabrikkarbeid. No lever og arbeider 83 % av arbeidsstyrken her i landa i Sør.³

Verdas «økonomisk aktive befolkning» steig frå 1,9 mrd i 1980 til 3,1 i 2006, ein vekst på 63 %. Nesten all veksten har komme i «framveksande nasjonar», som har 84 % av arbeidsstyrken i verda. 1,6 mrd av dei var lønnsarbeidarar, den andre milliarden er småbrukarar og eit mangfald av menneske i den uendeleg brokete «uformelle økonomien». (s. 113.)

Proletariatet i verda har aldri vore større i tal, og som del av den totale arbeidsstyrken.⁴ Og likevel har lønnsdelen av nasjonalproduktet gått ned, både i Sør og Nord. ILO seier at sidan tidleg på 1990-talet har «delen av BNP som går til arbeidarane … gått ned i bortimot 75 % av dei 69 landa med tilgjengeleg informasjon.» Nedgangen er tydelegare i framveksande og utviklingsland enn i utvikla. Nedgangen i arbeidskrafta sin del i framveksande og utviklingsøkonomiar var svært bratt – med eit fall i Asia på rundt 20 % mellom 1994 og 2010; og ikkje minst «akselererte takten i nedgangen … dei siste åra, der lønnsandelen fall med meir enn 11 % mellom 2002 og 2006.»

Som Smith seier:

Lønna betalt til arbeidarane i Sør blir påverka av faktorar som ikkje har samanheng med, eller relevans for, produktiviteten til desse arbeidarane, faktorar som kjem frå forhold i arbeidsmarknaden og samfunnsstrukturen meir generelt, og forhold som angår reproduksjonen av arbeidskrafta, medrekna undertrykkinga av arbeidsmigrasjon internasjonalt, og framveksten av ei relativt enorm overskotsbefolkning i det globale Sør. Det slår eit stort hol i det skrøpelege byggverket til gjengs økonomi.

Det fører fram til eit av dei teoretiske hovudpunkta til Smith. Kapitalismen starta med utbytting av arbeidskrafta gjennom absolutt meirverdi (lengre arbeidsdagar), og sjølvsagt ved å få fleire folk inn i arbeidsstyrken. Etter som kapitalismen utvikla seg, slik Marx viste for Storbritannia i Kapitalen, var det auke i relativ meirverdi som dominerte, det vil sei at arbeidssparande teknologi blir tatt i bruk for å redusere arbeidskraftkostnaden innanfor same arbeidsdag. Men no i det 21. hundreåret hevdar Smith at utbyttinga av arbeidarane i Sør skjer meir gjennom å drive lønna under verdien på arbeidskrafta (superutbytting) enn gjennom utvida absolutt og relativ meirverdi.

I Kapitalen såg Marx dette som ei viktig form for utbytting av arbeidskrafta, men hevda at sjølv utan det kunne kapitalismen utbytte arbeidskrafta og skaffe seg meirverdi. Marx såg at dei faktorane som verka mot at profittraten skulle gå ned for kapitalen, ikkje bare var stigande utbyttingsrate eller fallande teknologikostnader, eller auka utanrikshandel og finansialisering av kapitalen, men au reduksjon av lønningane under verdien av arbeidskrafta (superutbytting). Marx såg bort frå denne faktoren i teorien om kapitalrørsle, men:

Som mange andre saker ein kan bringe inn, har det ingen ting å gjøre med den allmenne analysen av kapitalen, men har plass i ei framstilling av konkurranse, som ikkje blir behandla i denne boka. Det er likevel ein av dei viktigaste faktorane som kan hindra at profittraten går ned. (s. 240.)

Men no er alle tri utbyttingsmetodane i sving ifølgje Smith. Det er den tredje er som er mest markant i Sør, hevdar han, fordi det imperialistiske Nord ser det som beste og enklaste måten å rane til seg meirverdi på der. Etter Smiths syn har denne utviklinga vore ignorert, oversett eller blanda saman av det han kallar «euromarxistar» som påstår at arbeidarane i Nord er meir utbytta enn dei i Sør fordi dei er meir produktive.

Smith meiner denne samanblandinga oppstår på grunn av måten gjengs økonomar bruker BNP og «meirverdi» på, og det er godtatt mest utan spørsmål av marxistiske økonomar. Brutto nasjonalprodukt (BNP) skjuler det faktum at mykje av verdien i til dømes USAs BNP ikkje er skapt av arbeidarane der, men er rana gjennom multinasjonal utbytting og internprising, frå profitt skapt gjennom utbyttinga av arbeidarane i Sør. BNP blandar saman verdiskaping med verdifangst, og det avdekkar dermed ikkje korleis Sør blir utbytta av det imperialistiske Nord:

Nærare undersøking av desse herskande nyklassiske idéane … leier oss til å omdefinere BNP frå ein målestokk på det ein nasjon har produsert innanlands, til ein målestokk på den delen av det globale produktet som blir fanga opp eller lagt beslag på av ein nasjon. N-en i BNP er med andre ord ei løgn. (s. 278.)

Slik blir Lenins hundre år gamle analyse av imperialismen, som no ofte blir feid til sides som feilaktig, framleis korrekt ifølgje Smith. Det er «undertrykkarnasjonar» og «undertrykte nasjonar». Kven som er kva blir ikkje avgjort bare av finansielle musklar (Norfield), men au av den systematiske superutbyttinga av proletariatet i det undertrykte Sør. Så

i avgjørande spørsmål – utbyttinga som ligg i forholda mellom nasjonane i kjerne og periferi, og høgare utbyttingsrate i periferien, og kor sentrale dei politiske kampane i Sør er – hadde marxistiske tilhengarar av avhengigheitsteorien rett og deira ortodokse kritikarar feil. (s. 223.)

Men korfor har imperialismen utvikla seg slik at utbyttinga no tar form av superutbytting? Det er delvis fordi i land der arbeidsstyrken auka raskt med folk som kom frå landsbygda, var det mauleg for autoritære regime i Sør og mektige multinasjonale selskap i Nord å overvinne dei vanlege samfunnsmessige hindringane for altfor dårleg lønn, lang arbeidstid og dårlege arbeidstilhøve med vidare, slik at lønningane kunne haldast under arbeidskraftkostnadene (kostnadene på det ein treng for å leve). Smith legg au vekt på undertrykkinga av arbeidsmigrasjon frå Nord si side som eit bidrag til dette, slik me ser altfor godt i migrasjonskrisa i Europa i dag.

Og det er au ein reaksjon på endringane (fallet) i lønsemda for kapitalen i dei imperialistiske økonomiane i Nord, særleg frå 1970-talet og utover. Nyliberal politikk på lønn, offentlege tenester, og fagforeiningar i Nord gjekk saman med «globaliseringa» i Sør då kapitalen i dei store imperialistmaktene opplevde eit brått fall i profitten. Slik eg hevdar i boka The Long Depression (juni 2016)⁵, hendte noko liknande i siste perioden med imperialistisk ekspansjon og «globalisering» frå 1890-åra, og det førte til eksport av kapital til Sør (Latin-Amerika, Asia), og veksande rivalisering om koloniar og profitt herifrå, som kulminerte i første verdskrig.

Det var det som blei framstilt av Lenin. Men, som Smith siterer Andy Higginbottom, det som mangla i Lenins analyse av imperialismen som høgaste stadiet av kapitalismen på slutten av 1800-talet, var ikkje at utbyttinga i Sør er mindre enn i Nord, eller at det ikkje er undertrykkande og undertrykte nasjonar lenger. Men

Lenin teoretiserer ikkje imperialismen med omsyn til aukande organisk samansetting av kapitalen, eller profittratens fallande tendens … Denne ufullstendige teoretiske studien av imperialismen er atypisk for Lenin, og står i sterk kontrast til hans økonomiske analysar av den kapitalistiske utviklinga i Russland, som er solid bygd på kategoriane i Kapitalen.» (s. 229.)

Smith meiner at marxistiske økonomar frå Nord ikkje tar høgde for variasjonar internasjonalt i utbyttingsgraden (m/v), eller i den organiske samansettinga av kapitalen (k/v), når dei drøftar lova om profittratens fallande tendens.

Det kan vel vere sant at marxistiske økonomar, som eg sjølv, har «sett bort frå det faktum at ein vesentleg del av meirverdien selskap i den imperialistiske verda ranar til seg og realiserer som profitt vart henta frå arbeidarar i låglønnsland.» (s. 248.) Men me som har diskutert, har ikkje sett bort frå den totale endringa i m/v. Eit av særdraga ved perioden etter 1945 er faktisk at meirverdiraten har stige i dei store økonomiane, mens profittraten har falle (sett over lang tid). I mitt eige arbeid har eg vist at det er tilfellet i USA⁶, og også i nyare arbeid for profittraten på verdsbasis, medrekna økonomiane i Sør i G20-nasjonane som Brasil, Russland, Kina og India. Esteban Maito har gjort tilsvarande arbeid med tilsvarande resultat.⁷

Me ser ikkje bort frå endringar i utbyttingsraten totalt sett. Det dette arbeidet viser er faktisk at sjølv om profittraten er høgare i Sør, så har han falle også her, trass i stigande og høgare m/v, enten årsaka er absolutt meirverdi, relativ meirverdi eller superutbytting. Her er mi utrekning av profittraten i G7- og BRIK-økonomiane gjennom dei siste 60 åra, frå artikkelen min om den samla profittraten i verda på grunnlag av tabellar frå Penn World.⁸

Slik viser lova grensene for kapitalismen (og imperialismen) på lang sikt. Ei ny bok av G Carchedi og meg (kjem seinare i år) samanliknar arbeidet til «ikkje-euro»-marxistar verda rundt som viser at lova om lønsemd som Marx utvikla, fungerer like mykje i Sør som i Nord.

Eg er faktisk ikkje sikker på om Smith har godtgjort at «superutbytting» er det dominerande trekket ved moderne imperialisme. Som han viser, kvilte imperialismen på 1800-talet au på superutbytting av folkemassane i koloniane (opp til slaveri), og at i industrialiseringa av imperialistiske land som Storbritannia seint på 1700- og tidleg 1800-tal var lønningar under verdien på arbeidskraft ein viktig faktor utbyttinga av arbeidarane.⁹

For den saks skuld er superutbytting synleg i dei imperialistiske økonomiane også. Kontraktar utan gitt arbeidstid, der arbeidarane skal lyde det minst vink frå arbeidskjøparen, når som helst, for minimal lønn, er no røyndommen for to millionar arbeidarar i Storbritannia. I Sør-Europa der arbeidsløysa blant ungdom er 40 – 50 %, er dei unge tvinga til å bu med foreldra og tene sørgeleg lite i sals- eller ferie- og fritidsbransjen. Og tala viser at fattigdomen har auka på sidan 1980-talet for den lågaste tidelen av hushalda i Nord (medrekna USA).

På den andre sida, saman med superutbyttinga er det au utbytting av proletariatet i Sør gjennom absolutt meirverdi, og gjennom dei nyaste teknologiløysingane for å spare arbeidskraft (relativ meirverdi), akkurat slik det var då den industrielle kapitalismen utvikla seg frå 1800-talet. Foxconn superutbyttar nok arbeidsstokken sin, men dei brukar au det siste innanfor teknologi. Det er eit slikt trekk Trotski likte å kalle den samtidige og ujamne utviklinga av kapitalismen i den imperialistiske epoken.

Og det er i denne debatten eg ikkje er heilt sikker på kor Smith står: om tilhøvet mellom profittlova til Marx og årsakene til dei økonomiske krisene som er blitt globale under vår tids imperialisme. Han seier, heilt rett meiner eg, at «enten profittraten går opp eller ned, det viktige er om den totale meirverdien er tilstrekkeleg til å premiere alle dei som krev ein del.» Ja, slik er den totale meirverdien med jamne mellomrom for liten ifølgje lova til Marx. Og når den totale profitten går ned, går det ikkje lang tid før investeringar, sysselsetting og inntekter får ein kraftig nedgang.

I sluttkapittelet om årsakene til krisene, avviser Smith bestemt ideen som står sterkt blant både tradisjonelle og motstraums økonomar: at den globale finanskrisa og nedgangen var finansiell i utgangspunktet. Han meiner krisa vart utsett då imperialistiske selskap flytta tyngdepunktet til Sør på grunn av «overproduksjon» i Nord. Men «overproduksjon» kan bety så mangt.¹⁰ Hos Marx er overproduksjon av varer resultat av overakkumulasjon av kapital, men overakkumulasjon av kapital er resultatet av fallande lønsemd og profitt (absolutt overakkumulasjon).

Som Smith viser på meisterleg vis, så fekk kapitalen i Nord tilbake lønsemda dei hadde tapt på 1970-talet gjennom superutbyttinga av Sør:

meirverdi henta frå desse legionane av elendig betalte arbeidarar fekk det kapitalistiske systemet opp av grøfta på 1970-talet.

Som Smith skriv kom auka gjeld i tillegg til den endelege krisa slik at ho fekk eit finansielt uttrykk. Som han seier:

eksponensiell auke i gjelda klarte å halde tilbake overproduksjonskrisa, men har ført det globale finanssystemet på grensa til kollaps.

I denne setninga kan du bytte ut ordet «overproduksjon» med «lønnsemd».

Det kan godt vere at imperialismen igjen kan finne nytt rom til å utbytte proletariatet i verda, og dermed motverke fallande lønnsemd, for ei stund. Det finst framleis arméar av reservearbeidskraft på landsbygda i mange land som kan trekkast inn i globalisert vareproduksjon. (Og ja, ofte lønna under sin verdi.) Men det er grenser for kor lenge imperialismen kan auke utbyttings-raten, ikkje minst den kampen dette spirande proletariatet fører i Sør (og framleis svært mange i Nord).

Lova til Marx om lønsemd har ikkje blitt – og vil ikkje bli – motverka i det uendelege, sjølv gjennom superutbytting. Lova om lønnsemd og kampen det globale proletariatet fører er akilleshælane til imperialismen.

Michael Roberts
(Omsett av Gunnar Danielsen)

Notar:

1. http://monthlyreview.org/product/imperialism_in_the_twenty-first_century/
2. https://thenextrecession.wordpress.com/2016/02/24/british-imperialism-the-city-of-london-and-brexit/
3. https://thenextrecession.wordpress.com/2014/10/21/de-industrialisation-and-socialism/
4. https://thenextrecession.wordpress.com/2012/12/12/apples-robots-and-robber-barons/
5. http://www.haymarketbooks.org/pb/The-Long-Depression
6. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/us-rate-of-profit-revisited1.pdf
7. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/05/maito-esteban-the-historical-transience-of-capital-the-downward-tren-in-the-rate-of-profit-since-xix-century.pdf
8. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
9. Sjå Engels om Forholda for arbeidarklassen i England: https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/condition-working-class/index.htm
10. https://thenextrecession.wordpress.com/2010/01/29/overproduction-and-capitalist-crisis/

Dei undersøkingane som er gjort til no, har vist at den fremste grunnen til at dei stemte for å forlata EU, var folkestyre, demokrati, kven skal styra Storbritannia, altså «Who governs Britain».

Ting rundt arbeidsinnvandring er grunn nummer to, folkestyre ligger eit godt stykke over som grunn.

Men folk har jo tusen grunnar.

Helle Hagenau er leiar i internasjonalt utval i Nei til EU.

Ingrid Baltzersen er med i redaksjonen i Rødt! og intervjuer Helle Hagenau.

Dei to store på Brexit-sida var Vote Leave, og deira slagord var «Vote leave – take back control». Den andre store var UKIP med slagordet «I want my country back». Både «Take back control» og «I want my country back» handlar om kven som skal styre Storbritannia, men også om kven som skal kontrollera innvandringa, kven skal bestemma kor mykje politi i gatene, kven skal bestemma finansieringa av helsevesenet, alt saman. Det er mange store spørsmål, eit EU-medlemskap er jo stort.

Eg har jobba med Brexit døgnet rundt dei siste fire–fem månadane, har sett debattar på nett og tv og vore i kontakt med mange folk der borte, så eg har god innsikt i kampanjen. Det er heilt tydelig at når det gjelder økonomi, så hadde Remain overtaket der. Økonomiske argument som «kva skal me leva av»? Dei hadde det som av våre folk blei døpt «project fear», på Remain-sida som sa at tre millionar arbeidsplassar ville gå tapt, kvar husstand ville mista 50 000 kroner viss dei gjekk ut, det ville bli resesjon, alt ville gå til helvete. Det var faktisk mange som var bekymra for det, eg veit ikkje om dei nødvendigvis trudde på regjeringa og Remain-kampanjen, men dei var bekymra for økonomien. Leave-sida sa at me betalar brutto 350 millionar pund i veka til Brussel, det kan me bruka til andre ting. Ein har ganske mykje pengar ekstra som ein kan bruka til gode ting viss ein ikkje betaler dei til Brussel. Leave-sida prøvde å argumentera med det. Eg veit ikkje om eg kan sei at dei lukkast, men eg har lese analyser som seier 350 millionar pund, det huska folk, sjølv om det var omstridt. På grunn av den høge arbeidsinnvandringa som har vore, så var det ein av grunnen til at mange Labour-veljarar stemte Brexit. Dei følte at arbeidsplassane var truga. Mange av dei ser at arbeidsplassane forsvinner til utlandet, eller at jobbane deira er tatt over av folk frå Aust-Europa. Det er ein konsekvens av arbeidsinnvandringa, og det var ein av grunnane til at folk stemte Leave.

Folkestyre og arbeidsinnvandring var dei to fremste argumenta på leave-sida. I løpet av dei siste femten åra har det kome ti millionar arbeidsinnvandrarar til Storbritannia, to gongar befolkninga i Noreg. Fordi det ikkje har vore investert nok i skule og helse, så aukar befolkningsauka presset på tilbodet. Eg synst ikkje det er rasisme, det er framandfrykt. Fordi Storbritannia er ein del av Commonwealth, så er det er folk frå alle land og alle hudfargar som har budd der i mange år. Eg seier ikkje at det ikkje finst rasisme i Storbritannia, det har det vore mykje av, men eg synst ikkje rasisme var ein del av valkampen. Folk vil kontrollera kor mange som kjem til Storbritannia. For andre innvandrarar frå resten av verda har Storbritannia faktisk eit poengsystem i dag.

Det har vore innslag av det eg nesten vil kalla rasisme når ein har bruka det at Tyrkia som eit muslimsk land kan bli medlem i EU. Eg var i Storbritannia ei veke før avstemminga. Dagen før avstemminga skulle me hjelpa Leave til å dela ut flygeblad, men me ville ikkje dela ut den fordi me var ukomfortable med det. På flygebladet var eit kart over EU-landa, med søkarlanda i rødt, og Syria og Irak var også utheva i rosa. Så det ville trekka fram at viss desse søkarlanda blei medlem i EU, så ville også folk frå Syria og Irak koma til Storbritannia. Men eg oppfatta dette som ein liten del av kampanjen.

Både det politiske etablissementet i Noreg og Storbritannia har interesse i å brunskvetta EU-motstanden, så jo meir dei kan gjera det, jo betre for dei. Du hadde jo Brexit-folk i Labour også, som hadde deira eigen organisasjon, Labour Leave, dei argumenterte heilt likt som dei andre for kontroll av arbeidsinnvandring. Du hadde tre fagforeiningar på Brexit-sida, og ein eigen organisasjon som heitte Trade Unionists against the EU som besto av uavhengige fagleg-aktivistar. Den siste nemnde ikkje arbeidsinnvandring i det heile tatt. Eg spurte dei om det ikkje var eit problem med sosial dumping, og dei svarte det var eit problem, men dei ville ikkje snakka om det, de meinte ein ikkje kunne snakka stygt om dei som kjem til landet og ville ta vare på ryktet sitt som gode venstresidefolk. Men når dei blei spurt om det var eit problem, hadde dei ingen løysingar.

Labour sin offisielle politikk var jo Remain. Dei hadde Labour In og Labour Leave. Me frå Nei til EU jobba svært tett med Labour Leave, me skjønte fort at viss me skal vinna denne folkeavstemminga, må me få Labour-veljarane til å stemma for Brexit. Mange i Labour Leave er på venstresida i Labour. Hadde ikkje Jeremy Corbyn vore Labour-leiar hadde han vore med der. Ein god ven av meg sit i parlamentet for Labour og var med i Labour Leave, han er også god ven av Jeremy Corbyn. Han sa fleire gongar til meg: «Innst inne er Jeremy fortsatt ok.» Me veit jo ikkje kva han har stemt, og han var ikkje så aktiv i valkampen. EU-motstanden i Storbritannia er heilt annleis enn i Noreg. Den er overvegande konservativ og høgredominert, og så er det litt på venstresida, heilt omvendt av i Noreg. Venstresida i Labour og desse tre fagforeiningane og denne uavhengige fagleggruppa, eg oppfatta dei siste som sekteriske. Dei meinte at viss det ikkje blei sosialistisk Storbritannia, etterpå var det utelukka for dei å stemma noko som helst i folkeavstemminga. Det var det som var på venstresida.

Nesten halvparten av dei konservative parlamentsmedlemmane var på Brexit-sida, Vote Leave som var den store Leave-organisasjonen, var kraftig dominert av dei konservative. Du hadde Gisela Stuart som er ein Labour-politikar der, men elles var det dominert av konservative, og så hadde du UKIP. Det finst eit mangfald av EU-kritiske organisasjonar i Storbritannia, og dei var aktive alle saman.

Inntil 1988 var Labour EU-motstandarar. Thatcher kom i 1979, og ho klarte å rasera fagrørsla og arbeidstakarrettar. Etter det begynte EU å utvikla politikk på det sosiale området, og Labour begynte å sjå dit for å få rettar sidan dei ikkje fekk det av Thatcher. På LO-kongressen i 1988 holdt Jacques Delors, dåverande president i EU-kommisjonen, tale og klarte å snu folk. Argumentasjonen er at mange av rettane i Storbritannia kjem frå EU, men mange av dei fanst frå før. Problemet var også at sist det var Labour-regjering i Storbritannia, så var det Blair og hans menn, og han er jo så langt til høgre, så han gjorde ikkje noko for arbeidstakarar sine rettar. På visse område som likelønn har dei dårligare beskyttelse enn i Noreg, men det har ikkje vore politisk vilje til å gjera noko med det, uansett regjering.

Eg har budd i Storbritannia og vore der veldig mykje, så eg føler eg kan tenkja litt som dei. Eg er usamd med folk i Noreg i tolkinga av resultatet, fordi eg vel å tolka og analysera på britane sine premiss. Eg vil ikkje legga til grunn ein norsk verkelegheit, for det blir feil. Me har våre kampar i Noreg. Me har også tradisjon med folkeavstemming, til dømes om unionsoppløysinga i 1905, det er ein del av den politiske kulturen. Storbritannia er eit mykje eldre land, sjølv om dei ikkje har ei grunnlov.

Ja, eg trur den vil bli gjennomført. Det har vore så mange som ikkje vil erkjenna nederlaget. På House of Commons sine nettsider er det mogleg å ha underskriftskampanjer om ulike ting. Det har vore fire millioner som vil ha ny folkeavstemming om EU-medlemsskapet. Men regjeringa har sagt at det ikkje blir nokon ny folkeavstemming, punktum. Den nye statsministeren, Theresa Maye, har sagt at Brexit er Brexit, sjølv om ho er for Remain. Eg er overbevist om at dei vil gå ut, men spørsmålet er kor langt ut dei kjem. Det er umogleg å sei på noverande tidspunkt. Viss dei får ein EØS-liknande avtale, så kjem dei ikkje heilt ut, og det er jo dumt å ikkje bruka sjansen dei har no.

Artikkel 50 i Lisboa-traktaten seier at frå ein startar forhandlingane, har ein to år. Det er ikkje to år frå 23. juni 2016, datoen på folkeavstemminga, men frå forhandlingsstart. Eg har møtt folk som er redde for at dei aldri skal begynna forhandlingane, men eg meiner det ville vera politisk umogleg å ikkje gjennomføra det. Det er advokatar som seier det må vera avstemming i parlamentet, at ikkje berre regjeringa kan gjennomføra det. Men det er umogleg å sei no kva type avtale dei vil gå for. Det har vore fullstendig politisk kaos i Storbritannia etterpå, Cameron gjekk av og Theresa Maye har no blitt vald til ny leiar. Labour er i opprør, Corbyn har fått mistillit og dei skal ha leiarval der, leiaren av dei Grønne går, UKIP-leiaren går. Innafor den etablerte politikken er det ingen som har hatt høve til å tenkja over kva som skal skje no.

Eg har vore i kontakt med eit konservativ parlamentsmedlem som har vore leiar for det som svarer til Europautvalet i House of Commons. Han fått tilsendt mykje argumentasjon om kvifor Nei til EU meiner EØS-avtalen er dårlig, kvifor me vil ut, eksempel på vanvittige konsekvensar av avtalen, så han har kanskje begynt å tenka litt. I fiskarmiljøet så er det tenkt ganske mykje. Eg vil påstå at 95 % av fiskarane stemte Leave, dei har oppretta ein organisasjon som heiter Fishing for Leave, som er heilt fantastisk. Me har hatt to norske fiskarar i England og Skotland i ti dagar. Eg reiste bort til Aberdeen, og me hadde lansering av denne organisasjonen. Fiskeriministeren talte, han er på vår side. Dei hadde ein fantastisk flotilla, førti til femti båtar som seilte inn til London med tidevatnet. Eg har snakka ein del med leiaren i Fishing for Leave etter folkeavstemminga, me prøve for å få Storbritannia, Norge, Færøyane, Island og kanskje Grønland til å få til samarbeid på fiskeriområdet. Til saman så har me eit ekstremt stort havområde, Barentshavet, Nord-Atlanteren og mesteparten av Nordsjøen. Viss dei fem landa fekk til eit samarbeid, ville dei blitt ei fiskeristormakt. Dei har kontakt i Storbritannia, har kontakta meg i Noreg, og eg har gått vidare i fiskerimiljøet. Eg kjenner det som tilsvarar fiskeriministeren på Færøyane og den tidlegare fiskeriministeren på Island, og me trur me kan få til noko. Det er så flott at dei vil noko med den fridommen dei får. Leiaren i Fishing for leave ringte meg og sa at «det er ein nytt kapittel me skal skriva», eg sa «Det er ikkje eit nytt kapittel, det er ei ny bok». For meg har dette vore veldig kjenslemessig, det er så stort, sjølv om eg er ein av dei få som har trudd på det heile tida. NTEU har gitt ut eit hefte som heiter Stormen om Storbritannia der eg har ein artikkel om dette. NTEU har også eit område på nettsida der det står mykje bakgrunnsstoff om Brexit, og siste nummer av Standpunkt handlar også om dette.

Politisk handlar det om å bruka fridommen på ein god måte, for eksempel på fiskeriområdet. Dei må prøva å forhandla fram gode handelsavtalar med land i den store verda. Storbritannia har vore medlem i EU i 43 år, så det handlar også om at dei skal gjennom ei demokratisk vekking. Dei må finna ut kva det er dei skal bruka dette til. Eg trur mange politikarar har tenkt på dette, men ikkje den vanlige brite, og i alle fall ikkje den vanlige Remain-veljar. Det blir eit sjølvstendig land, dei kan bytta regjering, og det vil få konsekvensar. Det har i mykje mindre grad fått konsekvensar i Storbritannia til no, fordi så mykje blir styrt frå Brussel. Alt det som står i partiprogramma, kan no faktisk gjennomførast. Det blir eit nytt liv.

Økonomisk så synst eg det blir veldig vanskelig å sei, dei får fleire pengar, men korleis det vil gå, har eg ikkje kompetanse til å sei noko om. Den avtroppande regjeringa sa at det vil bli resesjon, det har ikkje skjedd enno, men det er framleis fryktelig tidlig.

Nord-Irland stemte Remain, men valdeltakinga var ikkje så høg, mykje lågare enn i resten av Storbritannia. Eit parti Raudt tradisjonelt har samarbeida mykje med, Sinn Fein, var på Remain-sida. Eg var også overraska i starten fordi dei har fronta ein krass kritikk mot austerity-politikken til EU. Når det kjem til avstemminga om EU-medlemsskap tenkjer dei nasjonalt. Dei tenkjer at viss Nord-Irland ikkje lengre er ein del av EU, vil det vera mindre sannsynleg at dei blir ein del av Irland. Martin McGuinnes frå Sinn Fein har i etterkant hatt eit forslag om folkeavstemming om eit foreint Irland, så heile Irland kan vera med i EU. Men viss ein ser på det, så er det ikkje fleirtal for foreint Irland i Nord-Irland no. Det kan bli det no når EU er ein faktor. Men Irland er spesielt, ein del av dei politiske konfliktane kjem frå gamle dagar frå konfliktane mellom nasjonalistar og unionistar. Eg trur ikkje det vil skje noko spesielt med Nord-Irland.

Skottland synst eg er fryktelig vanskelig, rundt 60 % stemte Remain. Den skotske førsteministeren har sagt at ho vil ha ei ny folkeavstemming om uavhengighet, utan å ha sett dato. Dei første dagane var ho veldig oppteken av at Skotland skulle ha ein spesiell status eller eit spesielt forhold til EU, som ikkje var det same som resten av Storbritannia. Men ho har roa seg litt. Eg har aldri skjønt kvifor dei er så EU-fanatiske, dei vil ha uavhengighet frå Storbritannia men vera med i EU. Då mistar dei jo sin uavhengighet på nytt. Eg har snakka med mange frå Scottish National Party, men eg har ikkje møtt nokon endå som klarer å forklara meg det.

Ikkje berre Skottland, men også Nord-Irland og Wales har politikkområde som dei bestemmer over. Det er ikkje heilt utenkeleg at dei kan få til ein avtale på eit område dei bestemmer heilt over sjølv, til dømes utdanning, men det blir berre spekulasjon. Det var mykje bitterhet og sinne frå Remain-folka etter avstemminga, med ein demonstrasjon for EU i Central London. Eg tenkjer at forhandlingsteamet må inkludera minst ein frå den walisiske, skotske og nord-irske regjeringa i forhandlingane, og også representasjon frå dei ulike partia. Ikkje alt kan blir bestemt i House of Commons. Men akkurat no veit me lite.

Det er fleire folk som no ser at det går an å stemma for å gå ut. Det har vore fleire undersøkingar i fleire land der langt over halvparten ønsker å ha folkeavstemming, men dei vil ikkje stemma for å gå ut. Dette er fordi dei ikkje har hatt høve til å stemma om EU-medlemsskapet på mange år. Kanskje dei hadde ei folkeavstemming på femtitalet eller når det var dei blei medlem, men EU har forandra seg så mykje etter det. Danmark er det landet der ein kunne ha stemt for å gå ut, viss det kom ei folkeavstemming. Dei har stemt nei til Maastricht, nei til euroen, og nei i fjor til overnasjonalt justissamarbeid. Danskane er det mest opplyste folket om EU, bortsett frå det norske. Men andre land som Nederland, Frankrike, og Sverige kunne fått folkeavstemming, men eg trur ikkje dei ville stemt for å gå ut. Men alt er så nytt, det har vore lite diskusjon både i Europa og i EU om korleis EU vil bli påverka av at Storbritannia går ut. Det vil få mange konstitusjonelle konsekvensar, du mister eit av dei store medlemslanda og mykje pengar. Korleis vil det gå? Når me begynner å sjå konturane av kva avtale dei får, så vil debatten ta seg opp på nytt. Eg veit om folk omkring som vil nytta høvet til å få debatt om EU-medlemsskapet til deira land.

Korleis dette vil påverka EU-debatten i Noreg, er heilt avhengig av kva avtale Storbritannia får til. Viss dei får ein handelsavtale, vil det vera positivt. Då kan me sei at det kan andre også få. Men viss dei får ein EØS-liknande avtale, vil det gjera det vanskeligare for oss.

I visse kretsar, spesielt på venstresida, må ein ta ei sjølvransaking om kvifor ein ikkje har vore meir på banen, sjølv om til dømes Labour-veljarane stemte for Brexit. Kvifor er venstresida så EU-positiv i Europa? Tener det venstresida å vera det? Det blir diskutert i små kretsar rundt omkring. Til dømes konsekvensane av euro-prosjektet, sjå på korleis folket i Hellas, Spania, Portugal og Irland lir. Er dei faktisk tent med å fortsatt vera medlem? Kvifor har ikkje venstresida vore meir på banen? Med dei omfattande privatiseringane og kutta i velferdstenester, sjølv partileiinga i Syriza i Hellas har ikkje vore mot EU-medlemskapen.

Innhold nr 4 2016

Leder: Syria

Plukk

Rødt!-samtalen. Kajsa Ekis Ekman: Det europeiske venstre

Hans Ebbing: Kampen om «marxismen»

Jokke Fjeldstad: Delingsøkonomien og den nye hverdagen

John Thomas Suhr: Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker

Jorun Gulbrandsen: Normalarbeidsdagen: Verdt en kamp!

Leidulf Husjord: Målstyring og demokrati

Ursula Huws: Slutten for middelklassen?

Terje Alnes: Angrep på demokratiet

Peder Martin Lysestøl: Israels energistrategi og Norge

Mark Kilian: Den lange depresjonen. Intervju med Michael Roberts

Dennis O’Neil: Med Trump i førersetet

Venstre–høyre-aksen kaputt? Intervju med C. Giovanopoulos

Aslak Storaker: Syria. Intern konflikt eller aggresjonskrig?

Torgeir Salih Holgersen: Gulfmonarkene – Vestens varige venner?

Bærekraft-begrepet og Cuba. Intervju med Jan Strømdahl

Øyvind Bremer Karlsen: Provokatøren

Per Velde: 80 år siden den spanske borgerkrigen

Debatt:

Jostein Jakobsen, Kenneth Nielsen: Hvem er den indiske bonden?

Monica Quirico: Populisme einaste vegen for venstresida i Italia?

Bøker:

Joar Hoel Larsen: India

Tre bøker om Hillary

Samir Amin: The reawakening of the Arab world

Joakim Medin: Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS

Yanis Varoufakis: And the weak must suffer what they must?

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red): Europe in revolt

Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg

David Harvey: The ways of the world

Marta Breen og Jenny Jordahl: Historiske kvinner i bilder

Kathrine Geard: Det blir sikkert glede. Kamerater i motstandskamp

Dag Østerberg: Fra Marx til nyere kapitalkritikk

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

Fem år etter den arabiske våren er det fort-satt et stort behov for bøker som hjelper oss med å forstå det som «ingen» forutså. Mye har hendt både i Tunisia og Egypt, som dessuten tatt veldig ulike veier siden 2011. Det er derfor all grunn til å ønske velkommen disse to bøkene som gir oss bedre innsikt i hvordan det hele har utviklet seg, og legger stor vekt på dem som har kjempet for forandring, spesielt fagbevegelsen. De er begge skrevet av forfattere med lang erfaring fra regionen, og forener kunnskap med klare perspektiver. Joel Beinin, som underviser ved Stanford University, har i mer enn 35 år studert arbeidere, bønder og minoriteter i Midtøsten. Philip Marfleet, som er professor ved University of East London, har også fulgt egypternes kamp siden 1970-tallet. Han var redaktør for boka Egypt: The moment of change om samme tema, som ble gitt ut rett i forkant av den arabiske våren.

Boka Workers and thieves tar sitt utgangspunkt i at arbeidsfolk og fagforeninger langt på har vært «glemt», og at det var knapt noen som snakket eller skrev om dem før revolusjonen. Gjennom eksempler fra Egypt og Tunisia viser Beinin klart hvorfor ekspertene og journalistene tok feil da de la vekt på at det var unge revolusjonære og sosiale medier som utløste den arabiske våren. Arbeidere og fagorganisertes deltakelse var langt viktigere både før og etter autokratene gikk av enn det de fleste har anerkjent. Dette argumentet er ikke lenger så ukjent, men Beinin var en av de første som skrev om dette, som f.eks. i den omfattende rapporten han skrev for AFL-CIOs Solidarity Center allerede i 2012.

Selv om arbeidere og deres organisasjoner er hovedtemaet i denne boka, betyr ikke det at Beinin argumenterer for at hendelsene i Egypt og Tunisia i 2011 utelukkende skyldtes deres kollektive handlinger. Den arabiske våren var et resultat av mange ulike krefter, selvsagt også med innslag av tilfeldigheter. Men ved å trekke opp hovedlinjer i den politiske økonomien i regioner siden 1970-tallet, og fagforeningens kamp og kritikk, får forfatteren godt fram hvilke samfunnsforhold som bak den arabiske våren rettet sine angrep mot. Boka har fått sitt navn fra et slagord som først ble hørt i 2008 i Redeyef i Tunisia, «A job is a right, you pack of thieves!». Slagordet ble gjentatt i Sidi Bouzid under det store utbruddet i 2011, og uttrykker den folkelige motstanden mot strukturtilpasning og nyliberal globalisering. Dette synspunktet er boka røde tråd.

Et gjennomgangstema i Workers and thieves er hvordan forskjellene mellom Tunisia og Egypt satt opp mot hverandre, slik at det blir lettere å forstå hvorfor de to landene har beveget seg i så ulik retning. Forskjellene forklarer altså hvordan Tunisisk LO (Union Générale Tunisienne du Travail (UGTT) kunne ha legitimitet og stor innflytelse på utviklingen i retning av demokrati etter Ben Ali, mens Egyptian Trade Union Federation (ETUF) forble statslojal både under og etter Mubarak. Tunisiske arbeidere står altså i en mye bedre situasjon med tanke på framtidig kamp enn egypterne, der all aktivitet blir møtt med voldelig undertrykkelse.

Kapitlet om «Washington consensus» og IMFs strukturtilpasningsprogram er antakelig ikke noe nytt for mange lesere av tidsskriftet Rødt!, men Beinin gir en god gjennomgang av resultatene av denne politikken, som førte til umiddelbare og kraftige reaksjoner og protester i både Tunisia og Egypt. Et eget kapittel er også viet den historiske bakgrunnen for fagbevegelsens rolle og kamp, der det i Egypt særlig legges vekt på virksomheten ved Misr Spinning and Weaving Company. Streikene ved denne tekstilfabrikken har ofte vært trukket fram, men ingen gjør det så grundig og konkret som Beinin. Fra Tunisia skriver han mest om opprøret i fosfatgruvene i Redeyef, Gafsa, som sto sentralt i de begivenhetene som førte til at Ben Ali gikk av. Selv om ungdommene og menneskerettighetsforkjemperne fra kystområdet var viktige, er det deres kamp som vanligvis har fått mest oppmerksomhet, særlig i Vesten. Men det som skjedde i Tunisia begynte, ifølge Beinin, i innlandet etter initiativ fra arbeidsløse.

Mange tidligere bøker har endt med at de uavhengige fagforeningene ble opprettet, men Beinins bok går videre. Kapittelet omhandler også venstresiden i begge land og i hvilken grad de spilte noen rolle i samarbeid med arbeidstakere og fagforeninger. Et annet fortrinn er at han er god til å bruke navn og lar oss bli kjent med viktige aktører. På denne måten får vi høre kritiske stemmer som ikke så ofte kommer fram i akademiske bøker. Slik blir det spennende lesning, som får tydelig fram hvor godt Beinin kjenner til tema og aktørene. Det er også en overraskende tynn bok til et relativt tungt tema, men forfatteren rekker over mye på en oversiktlige måte. Det er riktig nok mange av de samme argumentene og stoffet som Beinin har skrevet flere bøker, artikler og rapporter om tidligere, men skal man bare lese ett av hans verker, er dette en god innføring.

Philip Marfleet tar for seg mange av de samme temaene og problemstillingene som Beinin, men konsentrer seg i sin helhet om Egypt. Selv om denne boka går inn i flere andre sider ved samfunnet, er arbeider-bevegelsen også nøye gjennomgått her, som man kan vente av en forfatter som er knyttet til venstresosialistiske miljøer. Også Marfleet har som utgangspunktet for sin bok at det var vanskelig for akademikere og andre å forutse og forstå den egyptiske bevegelsen og utspringet til den arabiske våren, mens de lot til å ha det enklere med å tolke og analysere kontrarevolusjonen. Akademikere og utenrikspolitiske rådgivere tok vel imot kontrarevolusjonen i Egypt som en tilbakevending til «business as usual». Men Marfleet er dypt uenig i hvordan «eksperter» har analysert og beskrevet politisk mobilisering og motstand i Egypt. Hans hovedformål er derfor å analysere det kan kaller for en levd erfaring, dvs. hvordan millioner av mennesker gikk sammen for å forandre sine liv og det samfunnet de lever i. Derfor viker han ikke tilbake for de store spørsmålene om makt, massebevegelser og vilkår for radikale – eller revolusjonære – endringer.

Egypt: Contested revolution argumenterer, framfor alt, for at begivenhetene fra 2011–2013 bør sees som et uttrykk for politiske handlinger fra et folk som lenge var ekskludert fra politiske prosesser, som nå trer fram som aktive subjekter. Bokas hovedstyrke er derfor at den tar for seg hvordan deltakerne selv ser på denne innsatsen. Derfor er det mye å lese om daglige arbeidsvilkår og hverdagsliv til egyptere, slik at vi bedre forstår hva privatisering og nyliberal politikk har å si for arbeidstakere. Det at Marfleet fremhever synspunkter og gjengir uttalelser fra egyptere som selv har deltatt i samfunnskampen, gjør boka levende og spennende å lese.

Marfleet tar oss nøye igjennom hele den politiske omveltningen, fra Mursi og det muslimske brorskapet ved makten, til Egypt under al-Sisi. Det er en periode som etter 2011 har vært preget av forandringer og skiftende allianser. På samme måte som Beinin, tar han opp venstresida i Egypt og motstanden mot regimet. Men han går også dypere inn i forholdet mellom det muslimske brorskapet og venstresida og deres syn på hverandre. Alt i alt får vi derfor en grundig analyse av hendelsene de siste fem årene. Særlig er det interessant å lese om ulike aktørers posisjoner og hvordan de har endret seg gjennom årene. Et eksempel på dette er Kemal Abu-Eita, en viktig fagforeningsaktivist som seinere ble minister under Mursi.

Dersom man har lest en god del om Egypt og temaet fra før, kan mange av referansene til tidligere utgitt litteratur by på mange gjentakelser. Det gjelder særlig periodene under Nasser, Sadat og Mubarak. Men på den annen side er det et det en fantastisk samling av så mange gode kilder og argumenter. Det er altså en god bok, som egner seg utmerket som introduksjon til de siste fem årenes skiftende historie i Egypt. Gjennom hele boka og spesielt i de avsluttende kapitlene stiller Marfleet dessuten mange interessante spørsmål som vi ikke nødvendigvis får svaret på i boka, men som vekker interessen for å følge Egypts utvikling. At en bok inspirerer til videre lesning, er ingen dårlig attest.

Forfatternes vektlegging av fagbevegelser og arbeiderkamp, er ikke bare av historisk interesse. Tidligere i år ble den italienske doktorgradsstudenten Giulio Regeni, som skrev doktorgraden sin om egyptiske fag-foreninger, torturert og brutalt drept, trolig av egyptiske sikkerhetsstyrker. Forholdene er om mulig enda mer brutalt under al-Sisi enn under Mubarak. Likevel fortsetter egyptere å demonstrere og å kjempe for å gjøre seg hørt. Bare i begynnelsen av 2015 ble det registrert nærmere 400 hundre kollektive aksjoner Til tross for dystre vendinger, spesielt i Egypt, har begge forfattere håp om forandring ettersom det fortsatt er stor aktivitet, streiker og demonstrasjoner. Begge ser på dette som en revolusjonær prosess som ikke på langt nær er ferdig.

Hanna Kjemprud

I går morges ble jeg plutselig slått (det føltes kroppslig, som et slag) av erkjennelsen at det var veldig sannsynlig at Trump ville vinne det amerikanske presidentvalget. Jeg fulgte halvveis med på morgennyhetene på BBC, mens jeg lagde frokost.

Trump brukte ordet arbeiderklassen!

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia. Artikkelen er opprinnelig publisert på Huws sin blogg https://ursulahuws.wordpress.com/. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad. Foto: Gage Skidmore/Flickr

BBC viste et klipp av de siste folkemøtene til de to kandidatene: Clinton i Philadelphia som omfavner Bruce Springsteen, og Trump som taler til sitt publikum i New Hampshire. Hva som fanget min oppmerksomhet var Trump sitt språk: «I morgen», sa han, med full overbevisning, «Vil den amerikanske arbeiderklassen slå tilbake». Wow, tenkte jeg, han sa det faktisk; han brukte uttrykket ’arbeiderklassen’. Arbeiderklassen som alltid har virket som et tabuord blant den jevne demokrat. Jeg følte en dyp overbevisning om at Trump forsto nøyaktig hva han gjorde, da han sa det.

I mange år har jeg, og mange andre på den europeiske venstresida, vært forbauset over at på den andre siden av Atlanteren har arbeiderklassen blitt konsekvent omtalt som middelklassen. Det kan forklares på flere måter: negativt, som en måte å skape avstand fra hint til kommunistiske sympa-tier. Eller mer positivt som en appell til ambisjonene til de fattige i et samfunn. Ambisjoner om oppadgående sosial mobilitet, særlig blant andregenerasjons innvandrere. Eller som en måte å tildekke klasseforskjeller i et valgsystem der seier kun vinnes av brede allianser, mellom hva marxister ville kalt proletariatet og elementer av småborgerskapet.

En av mange konsekvenser er at det har gjort det vanskeligere å snakke tydelig om klasse i det hele tatt. Folk blir analysert i forhold til sitt forbruksmønster, eller i forhold til sin etnisitet eller andre demografiske variabler, men sjelden i forhold til sin rolle i arbeidsdelingen. Selv om den industrielle arbeiderklassen kan bli romantisert nostalgisk (ikke minst av demokratenes støttespillere som Bruce Springsteen), er den marginalisert i den generelle diskursen. Forestillingen om at hardt arbeidende familier befinner seg i sentrum av politikken, er en fiktiv ide som har erstattet arbeiderklassen i den generelle samfunnsdebatten. (Dette er som et ekko av retorikken fra sentrum–venstre på 90-tallet om hvorfor en uklar «tredje vei« politikk kunne fungere.)

Tragisk nok har denne oppløsningen av tydelig klasseanalyse blitt gjentatt til venstre, så vel som i sentrum, hvor begreper som «99 %», «the multitude» og «prekariatet» har blitt en erstatning for arbeiderklassen.

Ved å ikke tørre å bruke ordet, har disse fornektere åpnet døren til en omdannelse av arbeiderklasse identiteten. Hvis folket (arbeidere eller tidligere arbeidere) som oppfatter seg som tapere i den nyliberale globaliseringen og selv vet det veldig godt, og med rette avviser betegnelsen «middelklassen», opplever at de ikke blir ivaretatt av sosialdemokratiske partier, så vil de se etter ledere som synes å gjenkjenne dem for hvem de er og hva de frykter. Det vi ser i USA, i Storbritannia og i andre deler av verden, er at de som gjør det, er populister.

Når arbeiderklassen blir fortalt at de er middelklassen, vet at de har blir løyet for. De vil ikke stole på politikere de mener er løgnere. Tragedien er at man da kan bli mottagelig for andre løgnere. Løgnere som overtaler dem til å avlede deres raseri mot andre medlemmer av arbeiderklassen, som de ikke gjenkjenner som sådan, etter å ha blitt fratatt deres analytiske verktøy for å kunne gjenkjenne dem.

For å omskrive G. K. Chesterton: Når mennesket velger å ikke tro på sosialismen, betyr det ikke at de da tror på ingenting, men at de da blir i stand til å tro på hva som helst.

Men jeg vil prøve å avslutte med et glimt av håp. Denne gangen fra Hegel: Minervas ugle begynner først sin flukt når det begynner å skumre.

Med håp om visdom i mørke tider.

Krigen i Syria har nå vart i over fem år. Nesten like lenge har den anti-imperialistiske venstresida diskutert hva som skjer, og hva vi skal legge vekt på. Synspunktene befinner seg grovt sett på en akse mellom ytterpunktene støtte til det folkelige opprøret eller støtte til Assads kamp mot terror.

De første årene var Norge i stor grad tilskuere til de mange konfliktene som utspiller seg i Syria. Men i 2014 vedtok regjeringen å sende soldater til Irak, og i sommer kom vedtaket om å sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Norge deltar dermed i krig både i Irak og Syria, der konfliktlinjene går på kryss og tvers, og utfallet er uvisst.

Det vi vet, er at opprørerne Norge støtter via Jordan, New Syrian Army, sier at etter at IS er bekjempet, er Assad neste på lista. Dermed er Norge helt ute på viddene med tanke på å følge Folkeretten. Det er skremmende å se hvor liten rolle virkeligheten spiller, i forhold til den norske utenrikspolitiske eliten sitt fokus på å beholde et godt forhold til USA. Norge er i fremste rekke blant landene som stiller seg til disposisjon for amerikanske krigshandlinger.

Hvordan det vil stille seg under Donald Trump, gjenstår å se. Men det som er sikkert, er at kamp mot norsk krigsdeltakelse og folkerettsbrudd vil bli høyst nødvendig framover. Og det er vi tross alt enige om, selv om vi er uenige om hvordan vi skal forstå krigen i Syria.

Stian Bragtvedt

Det er et privilegium å leve som homofil i denne epoken da homofile og lesbiske bryter fortielsen, fordømmelsen og undertrykkelsen. Hver eneste av oss gjør noe som er viktig for hele menneskeheten – for all framtid. Hver eneste av oss gir vårt lille bidrag til at livet blir litt friere for menneskene, at flere får utfolde sine varmeste og beste følelser, at det menneskelige mangfoldet etter hvert får blomstre.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen. (Foto: Alisdare Hickson https://www.flickr.com/photos/alisdare/)

«Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger».

Den svenske lyrikeren Karin Boye hadde egen erfaring å bygge på. Hun kjempet for å få utfolde sin lesbiske kjærlighet, men kampen kostet. Til slutt kostet den henne livet. Les hele diktet!

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Karin Boye

Orlando-massakren var et grufullt utslag av homohatet. Men vi lar oss ikke stoppe. Det er 66 år siden den første organiseringen av homofile fant sted i Norge. 66 års organisert homokamp har gitt store resultater. Det samme er tilfellet i en rekke vestlige land med høyt utviklet kapitalisme.

Pål Steigan hadde et oppslag 5. mars 2016 på bloggen sin, med overskriften «Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?».¹ Han viser til at milliardærenes verdenskongress World Economic Forum (WEF) har satt LHBT-rettigheter på dagsorden (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Han har rett i at det er en ganske klam omfavnelse. Han etterlyser at venstrekreftene må prioritere opp innsats og organisering av klassekamp og anti-imperialistisk kamp. Det er jeg helt enig i. Men jeg har hørt enkelte si at da er LHBT-kampen noe som kan prioriteres lavere. Det blir feil. Vi må passe oss vel for å la milliardærenes klasseinteresser prege kampen, men det er et spørsmål om innrettingen av kampen, ikke om prioriteringen av LHBT-saken.²

Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle».³

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.

At milliardærer på WEF går inn for åpenhet og aksept av homofili, er selvsagt mye bedre enn at de engasjerer seg i undertrykking av homofili. Men deres engasjement henger sammen med at homokampen er kommet så langt en del steder at det er penger å tjene på den. Todd Sears, grunnlegger av et strategisk rådgivningsfirma som har hatt stor suksess med å engasjere en rekke av verdens ledende finansinstitusjoner i LHBT-arbeid, har til WEFs nettsider skrevet artikkelen «3 reasons why multinationals should invest in LGBT leaders».⁴ De tre grunnene han trekker fram, er:

Business: LHBT-folk er et enormt, globalt marked, som Todd Sears anslår til å være verd mer enn 3 000 milliarder dollar.

Talent: LHBT-ledere som er åpne om sin seksuelle orientering, viser et mot, en selvtillit og en selvinnsikt som er umåtelig verdifull for framsynte selskaper.

Likestilling lønner seg: Det er en mye gunstigere kursutvikling for aksjer i selskaper som er LHBT-inkluderende enn for aksjer i selskaper som ikke har markert seg slik. Det å gi LHBT-folk, kvinner og underrepresenterte minoriteter muligheter, viser seg å være svært lønnsomt. En undersøkelse som McKinsey & Co foretok i 2015, viser at selskaper som lå i den øverste fjerde-parten mht. kjønnsfordeling hadde 15 prosent større sannsynlighet for å ha høyere lønnsomhet enn gjennomsnittet for sin bransje generelt. For rasemessig mangfold («racial diversity») var tallet 35 prosent.

Splitt og hersk?

Det er de resultatene som homokampen har oppnådd i de framskredne kapitalistiske landene, som gir grunnlaget for disse tre suksesspunktene. Jeg tror at Sears har rett: Dette er de viktigste årsakene til de mest framsynte milliardærenes entusiasme. Og svært viktig: LHBT-kampens framgang oppfattes ikke som farlig for utbyttingen, tvert imot. Jeg deler ikke Pål Steigans oppfatning om at milliardærene gjør dette som ledd i en bevisst splitt-og-hersk-strategi. Men de er selvsagt opptatt av det som tjener deres egne klasseinteresser, og det er viktig at de ikke får prege innrettingen av kampen basert på disse klasseinteressene. Jo lengre vi kommer i LHBT-kampen, jo sterkere vil ulike klasseinteresser vise seg gjennom ulike syn på hva som bør være krav og innretting av kampen.

Sears går nærmere inn på hvordan selskapene bør forholde seg i land som har en anti-LHBT-lovgivning:

Leaders from multinational companies have a major opportunity to leverage their «soft-power» in countries where they operate, to help drive change locally – as evidenced by global corporate support for local LGBT equality movements in countries from the United States to Singapore.

Multinasjonale selskaper i spissen for LHBT-kampen omkring i verden, der de bruker sin «soft-power» til å forandre de enkelte landene for å fremme utbytting og egne økonomiske interesser? Gjett om det vil spre entusiasme for LHBT-saken hos arbeiderklassen i de landene der undertrykking og diskriminering ennå er knallhard. Jeg minner om at propagandaen for den USA-ledete krigen i Afghanistan bl.a. gikk ut på å stoppe Talibans grove kvinneundertrykking. Og angrepet på Irak skjedde jo for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Slik omfavnelse er ikke bare klam, den er kvelende.

Vi kan hente mye klokt hos Marx og Engels når det gjelder innsikt i de drivkreftene som driver menneskesamfunnet framover (men som vi snart skal se, var ikke alt like klokt). I forordet til Kritikk av den politiske økonomien skrev Marx i 1859 bl.a. dette:

Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men det er omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.⁵

Tanker og analyser som var utenkelige og ikke i det hele tatt lot seg formulere på ett tidspunkt i historien, vil – basert på erfaringer og iakttakelser – kunne presse seg fram på et senere tidspunkt, når den materielle virkeligheten er endret som følge av menneskenes innsats.

Til alle tider

Det er grunnlag for å fastslå med stor sikkerhet at homoseksualitet har eksistert til alle tider. Utviklingen av naturvitenskapelig innsikt er helt knusende for forestillingen om at homoseksuell utfoldelse er «mot naturen». I 1999 utga Bruce Bagemihl boka Biological Exuberance – Animal Homosexuality and Natural Diversity,⁶ som er blitt stående som selve standardverket om forekomsten av homoseksualitet i dyreriket. I 2006 åpnet Naturhistorisk Museum i Oslo den første utstillingen i verden med homoseksualitet hos dyr som tema. Nyere forskning har påvist homoseksualitet hos 1500 dyrearter. Den høyeste andelen som er påvist, er hos rosenkakaduen, der andelen er hele 40 prosent.⁷

Selvsagt finnes det derfor utallige eksempler opp gjennom historien på at det har eksistert homoseksuelle mennesker. Homoseksualitet er blitt håndtert forskjellig i forskjellige slags samfunn. Når vi leser beretninger om homoseksuell utfoldelse i tidligere tider, lar vi oss ofte lure til å tro at det dermed var akseptert. Vi glemmer lett at det er folk fra overklassen som har skrevet det vi leser. Som oftest er det fenomener i overklassen som er beskrevet. Situasjonen for slaver og andre undertrykte var vanligvis helt annerledes. I en del samfunn har det likevel vært rom for en slags homoseksuell identitet, men da i form av en helt sær kategori.

Det vi opplever i vår tid, har imidlertid menneskeheten aldri tidligere sett maken til. Kvinner og menn framstår som homofile i et stort mangfold, noen lever i parforhold, andre gjør ikke det. Noen kommer fra overklassebakgrunn, de fleste kommer fra helt vanlig arbeiderklassebakgrunn. Vi homofile har høyst varierende erfaringer, men vi er altså særpreget av at vi har seksuell tiltrekning og seksuelle erfaringer med vårt eget kjønn. Det er noe de fleste heterofile går glipp av. Til gjengjeld har de som oftest sine erfaringer med folk av motsatt kjønn. Det går de fleste homofile glipp av. I de senere årene er kampen i stadig større grad blitt en felles kamp med bifile og transpersoner. Det menneskelige mangfold er stort, og det er åpenbart ikke så låste og ekskluderende kategorier som mange har trodd. Folk som har heteroseksuelle samleier i vår tid strever som oftest med å sikre at det ikke skal bli barn av det. Homoseksuelle samleier blir det heller ikke barn av – uten at det krever særskilte tiltak. I vår tid framstår det som litt merkelig å hevde at det er i strid med naturens orden å drive med seksuell utfoldelse som ikke kan resultere i barn.

Karl Heinrich Ulrichs

Det er ingen tilfeldighet at den organiserte homobevegelsen har utviklet seg parallelt med at føydalsamfunnet er blitt avløst av kapitalisme Den aller første homofile som sto offentlig fram i Tyskland som forkjemper for homoseksuelles sak, var Karl Heinrich Ulrichs. Han viste stort mot ved å stå åpent fram på et stort møte i den tyske juristforeningen i 1867.⁸ Det første organisatoriske uttrykket for den begynnende homokampen kom ikke før i 1897, da den tyske Wissenschaftlich-humanitäre Komitee (WhK) ble opprettet med Magnus Hirschfeld som en drivende kraft.

Det er heller ingen tilfeldighet at i samfunn som i dag er preget av føydale forhold, har både kvinnekamp og homokamp svært dårlige kår. Under kapitalismen lever de fleste mennesker som enkeltstående selgere av arbeidskraft, og hver enkelt kan være et fullverdig samfunnsmedlem – uavhengig av familieforhold og uten å være knyttet til en føydalherre eller annen «herre». Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet målbevisst for å drive fram en velferdsstat og et samfunn basert på likestilling mellom kjønnene. Et helt sentralt krav er at alle skal kunne leve av eget arbeid. Det skal ikke lenger være nødvendig å ha barn og barnebarn for å sikre sine levekår ved sykdom og alderdom. For stadig færre er det viktig å ha arvinger som kan føre gården eller annet livsgrunnlag videre. En del materielle forhold som gjør det rasjonelt å undertrykke homoseksualitet, er kraftig svekket. I denne historiske fasen ligger vilkårene til rette for at lesbiske og homofile kan bli bevisste sin egen identitet og kan organisere seg til kamp mot undertrykking og diskriminering. Til syvende og sist er det vår egen kamp som er avgjørende for resultatene.

Bibelen inneholder skrifter som er 2000 år og eldre. Det finnes ikke noe menneske som lever etter Bibelens bokstav i alle forhold. Mennesker i dag avgjør hva som skal anses som vesentlig. Hva er preget av datidens virkelighet, og hva har evig betydning? Å lese 2000 år gamle bøker som autoritative kilder om homofili – bokstav for bokstav og ute av sin historiske sammenheng, er meningsløst. De kunne skrive om tempelprostitusjon og seksuelle utskeielser i den greske overklassen. Men homofilt forpliktende samliv, ansvarlig homoseksuell utfoldelse eller likestilte kvinners rettigheter anno 2016 lå langt utenfor deres begrepsverden, og var like umulig å beskrive for dem som å omtale internett og Facebook og Bybanen i Bergen. Derfor var de også ute av stand til å mene noe eller formidle et gudegitt standpunkt om disse fenomenene som eksisterer i vår tid. Dette gjelder selvsagt også den 1400 år gamle Koranen.

I 1954 gikk Bispemøtet hardt ut mot et forslag om å oppheve straffelovens forbud mot sex mellom menn:

Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting som de er […] vi står overfor en samfunnsfare av verdens-dimensjoner».⁹

På tross av slik intens motstand ble forbudet opphevet i 1972. I april i år vedtok Kirkemøtet at Den norske kirke skal få en liturgi for kirkelig vigsel av likekjønnede par. Dette er et resultat av vår – de homofiles – egen innsats. Det er et resultat av 66 års organisert kamp. Denne utviklingen har møtt motstand hos Kirkens ledere, der det likevel smått om senn har utviklet seg en erkjennelse hos stadig flere, slik at noen er blitt støttespillere. Det er en kamp som har kostet mange liv – det ligger et stort antall selvmord i kjølvannet av denne utviklingen.

I vår tid knyttes mennesker over hele kloden sammen i et omfang som aldri tidligere har skjedd. Et utslag er innvandring – også til Norge. Mange av dem som kommer, har bakgrunn fra samfunn der produksjon og tenkning ennå har sterke spor av føydale forhold. De kommer uten å ha opplevd 66 års organisert homofil frigjøringskamp. De må forholde seg til norske normer og en lovgivning preget av en prosess som de selv aldri har opplevd.

Selv i dag er homofili det største stridstemaet i kristne kretser i Norge. De mest horrible uttalelser om homofile og homofiles rettigheter kommer fra folk som har levd hele sitt liv her i landet. De er til og med representert i regjeringen, der Sylvi Listhaug uttrykker stolthet over sin og partiets innsats mot homofil frigjøring og likestilling.¹⁰ Hvordan skal vi da kunne vente at mennesker som kommer til Norge fra samfunn og kulturer der homofil frigjøringskamp ikke har forekommet, skal være fiks ferdig homofrigjorte?

Å respektere norsk lov er ikke det samme som å skjønne hvorfor den er slik. Den langvarige og seige innsatsen som har ført fram til slik lovgivning, må vi fortsette overfor dem som aldri har hatt muligheten til å oppleve denne prosessen. Vi må forstå og ha respekt for deres utgangspunkt, men ikke godta undertrykking. Kristne homofile har spilt en sentral rolle i å presse fram forståelse i kristne norske miljøer. Støtte fra oss som ikke er kristne, har vært svært viktig for dem. På samme måte må vi som ikke er muslimer, støtte homofile muslimer i deres kamp.

Ord-for-ord-anvendelse av gamle skrifter helt uten å ta hensyn til den historiske sammenhengen, har vært blant de viktigste hindrene vi har møtt i homokampen. Det gjelder ikke bare religiøse skrifter og praksis. Det går fint an å anvende gamle politiske skrifter på en tilsvarende religiøs måte, og utforme en svært skadelig politikk på det grunnlaget.

Marx og Engels var flittige brevskrivere. Der la de ut om løst og fast, med en ordbruk som av og til var så grovkornet at det kan sjokkere lesere i vår tid. Men en ting er grovt språk. Vesentlig verre er det at da de omtalte homoseksualitet, var innholdet svært nedsettende.¹¹ Engels var særlig ille. Marx og Engels kunne selvsagt ikke ane at brevene deres skulle bli utgitt i bokform og studert med lupe i ettertid. Men det unnskylder uansett ikke innholdet. Det er ingen tvil om at deres syn på homoseksualitet var helt i tråd med de rådende fordommene på den tiden, noe som også går fram av enkelte formuleringer i Engels sin bok Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse.¹²

Hvorfor skrev Marx og Engels slik?

Svaret er: De hadde ikke peiling. De hadde ikke studert temaet, og de hadde heller ingen forutsetninger for å studere det. De ga heller aldri uttrykk for å ha studert det. De var – som alle andre – på skjellsordstadiet. Homokampen var i sin aller spedeste begynnelse, og den omfattet svært få utenom den modige Karl Heinrich Ulrichs, som sendte sine pamfletter til en hel del mennesker, også til Marx og Engels. Men Ulrichs ble jo ansett for å være mer eller mindre gal.

Engels skrev likevel noe i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse som faktisk var gjennomtenkt, og som var en viktig oppsummering av hans studier om bokens tema. Når han skal konkludere bokens hovedkapittel om familien, skriver han¹³:

Men hva vil så komme til? Det kommer til å avgjøres når en ny slekt er vokst fram: en slekt av menn som aldri i sitt liv har vært i den stilling at de kjøpte seg en kvinne i kraft av penger eller andre sosiale tvangsmidler, og en slekt av kvinner som aldri har vært i den stilling at de enten ga seg til en mann av noen annen grunn enn virkelig kjærlighet, eller nektet å gi seg til den mann de elsket av frykt for de økonomiske følgene. Når en slekt av slike mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum. (Min utheving, TD)

Det siste sitatet er det sjelden referert til. De fordomsfulle og nedsettende uttalelsene om homoseksualitet er det derimot en del som legger vekt på – helt i tråd med f.eks. kristne fundamentalisters bruk av bibelsitater. Det verste er når det sludderet de skrev, faktisk legges til grunn for aktuell politikk av «marxister». Men det brukes også av andre, som på den måten får Marx og Engels til å framstå som duster, slik at man heller ikke skal behøve å ta alvorlig deres epokegjørende skrifter om bl.a. politisk økonomi og om de grunnleggende utviklingslovene for menneskesamfunnet, som de faktisk hadde meget gode forutsetninger for å studere.

Fråsegna

Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania. Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk. Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.

På de fleste områder av LHBT-kampen synes jeg at FRI (tidligere LLH) fremmer gode og viktige krav. Det har vært helt riktig å utvide perspektivet på kampen ved å inkludere bifiles, transpersoners og interseksuelles krav.¹⁴

Men det finnes også viktig uenighet i LHBT-kampen i Norge. Ulike linjer kommer bl.a. til uttrykk i et sterkt økende press for å legge kapitalismens vare- og markedssynsvinkel til grunn for kampen. Kjøpekraftige homofile menn kan f.eks. skaffe seg barn gjennom surrogati, der kvinner lar kroppen sin bli brukt til barneproduksjon for disse mennene. Det ytrer seg også gjennom krav om alminneliggjøring av prostitusjon, krav om fjerning av sexkjøpsloven, bruk av ord som «sex-arbeid», og forslag om innføring av bordeller for omsetning av «seksuelle tjenester»¹⁵.

Et felt som har mindre plass enn det burde ha i LHBT-kampen i Norge, er rett og slett kamp for at alle skal ha en selvstendig plattform økonomisk og sosialt i samfunnet. Det betyr f.eks. at alle – også enslige kvinner – skal ha råd til å bo og leve også i større byer, noe som i virkeligheten har meget stor betydning for LHBT-folks livsutfoldelse. Det samme gjelder kravet om en pleie- og omsorgssektor som er så god at alle voksne mennesker er uavhengige av slektningers omsorgsinnsats (som svært ofte faller på kvinner i slekten). Dette er krav som er viktige i klassekampen generelt, men som også står helt sentralt som fundament for utviklingen av LHBT-kampen.

Det er en fatal misforståelse å tro at homokampens framgang betyr at den nå kan prioriteres lavere. «Homo» er et av de vanligste skjellsordene blant ungdom, mye mer vanlig enn før, da homofile var usynlige. Holdningene i innvandrermiljøer er ofte svært dårlige, noe som er helt naturlig siden de altså mangler erfaringene fra 66 års organisert homokamp. Samtidig blir mennesker som flykter til Norge på grunn av kjønnsuttrykk eller seksuell orientering, dårlig behandlet av norske myndigheter, og mange avvises på grunnlag av et syn om at de ikke vil bli fysisk angrepet hvis de holder sin seksuelle orientering hemmelig.¹⁶

Det er viktig å forstå at kampen mot undertrykking av LHBT-folk må føres igjen og igjen. I virkeligheten er homokampen bare ført hos en ganske liten del av jordens befolkning. Milliarder i Kina, India, Pakistan, Indonesia, Latin-Amerika, Afrika, Øst-Europa mm vil kreve sin selvsagte rett til å være med på å bestemme og etter hvert få gjennomslagskraft i verden. Derfor er det i vår egen interesse – kanskje av livsviktig betydning for oss – at vi bidrar til å spre denne kampen til andre miljøer, til andre kulturer og religioner, til andre deler av verden. Og de som er så modige her i landet at de går i spissen i miljøer der homofil frigjøring er et ukjent begrep, må vi støtte på alle mulige måter.

Noter:

1. http://steigan.no/2016/03/05/hvorfor-er-milliardaerene-sa-opptatte-av-kjonn-og-legning/
2. Jeg bruker stort sett «LHBT-kampen» om den kampen som føres nå og framover. Den kampen som har vært ført, har først og fremst vært en «homokamp». «Homofili» er et begrep som hovedsakelig har vært brukt i Norge. Begrepet skulle markere at det dreier seg om noe mer enn seksualitet i snever forstand. Internasjonalt har «homoseksualitet» også dekket det vi i Norge omtaler som «homofili».
3. Sam Gindin, «Kapitalismen varer ikkje evig», i Tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. s. 23–24.
4. https://www.weforum.org/agenda/2016/03/why-multinationals-should-invest-in-LGBT-leaders/
5. Karl Marx, «Forord til Kritikk av sosialøkonomien», sitert fra Karl Marx, Verker i utvalg 2. Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag, Oslo 1970, s. 217
6. Bruce Bagemihl, Biological Exuberance – Animal Homosexuality and Natural Diversity, St. Martin’s Press, New York 1999
7. Museumsnytt nr. 4/2006, side 18-19
8. Hubert Kennedy, «Karl Heinrich Ulrichs. First Theorist of Homosexuality», i Vernon Rosario (ed.), Science and Homosexualities, Routledge, New York 1997, s. 26–45.
9. Se f.eks. i Skeivt Arkiv: https://www.facebook.com/skeivtarkiv/posts/501324333379052
10. Se bl.a. http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=16749
11. Marx og Engels omtalte homoseksualitet med ulike uttrykk i brev 23.07.1868, 26.09.1868 og 17.12.1869 fra Marx til Engels, brev 21.07.1868 og 22.06.1869 fra Engels til Marx og brev 08.02.1890 og 11.02.1891 fra Engels til Friedrich Adolph Sorge
12. Friedrich Engels, Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, 2. utg., 3. opplag, Oslo 1976, s. 68 og 72. Originalen skrevet på tysk 1884
13. Samme, s. 85–86
14. Interseksualitet skiller seg fra transbegrepene fordi dette ikke dreier seg om opplevelse av kjønnsidentitet, men betegner personer som har kropper med både mannlige og kvinnelige kjønnskarakteristika.
15. Trykket for å legalisere surrogati skjer nå mest gjennom å foreslå såkalt «altruistisk surrogati», men også kommersiell surrogati foreslås av bl.a. Unge Venstre, se http://www.ungevenstre.no/politikk/unge-venstres-politiske-plattform, s.14. Se også fellesutspill av UH, FpU og UV 11. juli 2016 http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Presser-pa-for-a-fa-Regjeringen-til-a-fjerne-forbudet-mot-a-kjope-sex-588314b.html
16. Se f.eks. justisminister Knut Storbergets svar på spørsmål fra Geir Jørgen Bekkevold (Krf) 18.11.2009: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2009-2010/091118/ordinarsporretime/8/

Intro:

Vi lever i et jordisk paradis, stapper i oss hummer og laks og helstekte lam og tømmer i oss amarone og cava og proseco, mens flatskjermene fyller stuene våre med knivskarpe bilder av vettskremte og utsulta medmennesker på desperat flukt fra krig, terror, sult og fornedring.

Vi ser endeløse rekker av nedkjørte mennesker kjempe seg inn i Europa, i en desperat jakt på brød, trygghet og en hverdag uten tønnebomber og snikskyttere, vi ser at de bærer med seg sine små eiendeler i en bylt på ryggen, vi ser angsten i deres øyne og vi ser deres døde barn flyte i land på strendene i Hellas og Italia.

Vi lever i et jordisk paradis, vi veit at hjertet sitter på venstre side og vi veit at vi må hjelpe, når vår neste og hennes barn banker på vår dør og ber om husly og smuler fra vårt bord.

1.vers:

Men noen lukker sitt hjerte og vil ikke hjelpe.
Noen har hjertet i en pose på magen.
Noen har ikke hjerte og stemmer på Hagen.
Noen vil ha Edens Hage helt for seg selv.

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue,
men vi låser vår dør.

2.vers:

Noen bygger murer og lar tornehekken gro
Noen frykter svartinger og voldtar deres barn.
Noen kaster brannbomber hvor tyrkere bor.
Noen knytter neven sin og slår og slår og slår.

Ref:

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue,
men vi låser vår dør.

3.vers:

Vi har hjerte. Vi har ord. Vi gir aldri opp.
Vi er mange. Vi har ord. De har bare hat.
Vi må skape sterke bånd av solidaritet.
Våre hender åpner seg og tar imot din hånd.

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue.
Vi må åpne vår dør.

Alf Henriksen

Då Marx sa dei kjende orda om at filosofane hadde tolka verda, men at poenget var å endre ho, då hevda han at det ikkje var nok å drøyme om ei anna verd, eller å forstå korleis ting hang saman her og no.

Framfor alt gjaldt det å forstå kven som var hovudkrafta i denne endringa av verda.

For Marx var denne krafta arbeidarklassen.

Sam Gindin var forskingsdirektør i Canadian Auto Workers frå 1974–2000, og er no assisterande professor ved York University i Toronto. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, nr 14. Omsett av Gunnar Danielsen.

Gapet mellom dei faktiske behova til arbeidarane og liva dei reelt levde – mellom ønske og røyndom – gav arbeidarane interesse av radikale endringar, mens plassen dei hadde i produksjonen gav dei makt til å handle.

Marx og Engels hevda at den grunnleggande motseiinga i kapitalismen var at når kapitalistane samla arbeidarane for å auke profitten, då opna dei for at arbeidarane skulle oppdage sitt eige potensial. Kapitalismen skapte sine eigne gravleggarar.

Men det som ikkje vart lagt nok vekt på, var at det også var motseiingar i arbeidarklassen. Desse motseiingane motarbeidde det revolusjonære potensialet til klassen, og underminerte til og med klassens evne til å forsvare seg. Same kor samansveiste arbeidarane kunne vere på ein arbeidsplass, så var dei spreidde ut over arbeidsplassar, og som klasse lagdelte etter inntekt. Dessutan lærte dei daglege erfaringane dei kor avhengige dei var av kapitalen. Arbeidsgivarane skaffa kvar for seg sin eigen arbeidskraft, styrte teknologien med vitskaplege metodar, hadde dei nødvendige banda til finanskapitalen, leverandørar og marknader. Og nettopp arbeidsvilkåra, den låge lønna og dei utrygge jobbane, pressa arbeidarane til å tenke umiddelbare forbetringar, ikkje endringar på lengre sikt.

Fagforeiningar vaks fram for å ta seg av arbeidarane sine interesser, og med vekta dei la på solidaritet, vart dei eit motmiddel til kapitalens press for at arbeidarklassen skulle vere fragmentert, avhengig, og tenke kortsiktig. Men fagforeiningar er i botnen ikkje klasseorganisasjonar, men organisasjonar for særgrupper. Dei representerer spesifikke grupper arbeidarar som arbeidsgivaren har samla, og spesifikke gruppekrav, ikkje interessene til arbeidarklassen som eit heile. Det eksisterte sjølvsagt tidspunkt tidlegare, då dei vaks fram, der desse særdraga flaut over i breiare klassekrav, og mobilisering av heile samfunn. Men sjølve suksessen til fagforeiningane gav dei særeigen institusjonell base og forsterka særgruppepreget.

Utan ein visjon som omfatta heile arbeidar-klassen, og utan eit mål om å utvikle arbeidar-klassens evne til å demokratisere økonomien og samfunnet, vart fagforeiningane reint instrumentelle organisasjonar. Det vil seie at dei såg på det indre livet sitt som eit pragmatisk byttehandel mellom aktive leiarar og passive medlemmer. Leiarane leverte tenester og fordelar, grasrota betalte kontingent. Slike organisasjonar er særleg utsette for hestehandling frå topp til botn, og byråkratisering.

Under dei spesielle vilkåra på 1950- og 1960-tallet vann arbeidarklassen framgangar trass i desse avgrensingane. Mykje av dette kom jamvel større delar av befolkninga til gode. Men militante arbeidarar seint på 60-tallet bidrog til å presse profitten ned, og til inflasjon, som i sin tur førte til økonomisk krise. Ute av stand til, og utan vilje til, anna enn å kjempe for snevre økonomiske krav – utan å krevje kontroll over prisar, investeringar og kapitalflyt – vart fagforeiningane sårbare for aggressive motangrep frå staten. Som Eric Hobsbawn konstaterte om britiske fagforeiningar: «då arbeidarrørsla avgrensa seg til å bli ei pressgruppe for særgrupper av industriarbeidarar, som i Storbritannia på 70-tallet, mista ho både evna til å kunne bli eit senter for allmenn mobilisering av folket, og kunne gi håp for framtida.»

Åtaka på arbeidarrørsla blir vanlegvis knytt til Reagans og Thatchers konservatisme. Men det var demokraten Jimmy Carter som starta dereguleringa av fly- og lastebilindustrien, og som fekk Paul Volcker til å styre sentralbanken. Og i Storbritannia var det statsminister James Callaghan frå Labour som opna døra for thatcherismen ved å erklære at keynesianismen var død. Det var ikkje politikken som blei gjennomført etterpå, kalla nyliberalisme, som skapte ein veik arbeidarklasse. Det var tvert imot slik at denne politikken avdekka eksisterande svake sider i arbeidarrørsla, og gjorde eliten tryggare på at dei kunne utnytte desse lytene som hadde eksistert lenge.

Det som skjedde, fekk konsekvensar for arbeidsfolk langt ut over individuell levestandard. Frustrasjonen over innstrammingane førte ikkje til radikalisering, men auka bare presset for å halde forbruket så høgt som råd i arbeidarklassefamiliane. Utan kollektive løysingar fann dei andre måtar å forsørgje seg på, som fekk djupe konsekvensar og underminerte arbeidar-klassen som ein opposisjonell klasse. Familiemedlemmer jobba fleire timar, studentar tok heiltidsjobb, og ungdom flytta heim for å spare til huslån eller buffer til ei uviss framtid. Skattekutt vart sett jamgodt med lønnsauke, jamvel når dei uunngåeleg førte til velferdskutt, og oppgang på børsen blei heia fram fordi aksjekursar avgjør framtidig pensjonsnivå. Truande miljøproblem vart sett til side for meir umiddelbare problem. Gjelda auka og bustadene blei aktiva som skulle sikre framtida.

Det ironiske resultatet av desse overlevingsstrategiane var at dei bidrog til å reprodusere den same individualistiske ny-liberale tidsånda som hadde skada levekåra til arbeidarklassen så hardt. Som Mimmo Porcaro oppgitt merkar seg: «dess meir klasse avgjør liva til folk, dess mindre ser folk på seg sjølve som medlem av ein klasse.» Når streikevakter og gatedemonstrasjonar betyr mindre, så svinn solidaritet og evna til kollektiv kamp. Nyliberale endringar introduserte på nytt det harde arbeidarklasselivet og forsterka det. Det fekk den kjente bilarbeidaren Gregg Shotwell i USA til å erklære: «Me er alle vikarar. Me er alle fråtatt røysteretten. Me er alle immigrantar i landet me vart fødde i.» Desse endringane øydela i tillegg nabolag der klasseidentitet hadde utvikla på tvers av alder, og dei spreidde arbeidarane til fjerne utkantar heime og i utlandet.

Og då arbeidsmarknaden vart liberalisert for å spegle «marknadsverdiar» og velferdstiltak underminerte, auka forskjellane ikkje bare mellom dei rike og resten, men au innanfor arbeidarklassen. Det forverra interne spenningar og splittingar. Relativt godt stilte arbeidarar likte ikkje å betale skatt av surt tente pengar for å betale velferdstiltak, mens trygdemottakarar og arbeidslause var bitre på fagforeiningane som ikkje brydde seg om dei.

Intensivert konkurranse fortel ei liknande historie. Konkurranse kan øydelegge enkeltbedrifter, men nettoeffekten for kapitalen er å konsentrere og styrke han som klasse. Verknaden for arbeidarane er heilt annleis: sjølv om enkelte arbeidarar kan ha fordelar, svekker konkurransen hovudvåpenet arbeidarane har – deira solidaritet – og svekker dei dermed som klasse.

Det me må forstå i kjølvatnet av det historiske nederlaget i revolusjonane i 1848, er at det skjedde ei endring i den vekta Marx la på å endre og ikkje bare tolke verda. Marx hadde vore for optimistisk, og desse knuste forhåpningane førte han tilbake til at det var viktig å forstå verda som grunnlag for å endre ho. Denne jakta på ei historisk materialistisk forståing dominerte resten av livet hans. I lys av våre eigne nederlag, er det like avgjørande med eit djupare innsyn i verda me står framfor. Det følgande er meint å fremme slike refleksjonar og diskusjonar.

1. Nyliberalismen er bare kapitalismen som er tilbake på sporet igjen. Det er dei gylne etterkrigsåra som er avviket, og det er ingen veg attende.

Som ideologi passer nyliberalismen tida-utan-alternativ så godt fordi presset for å gjøre alt avhengig av marknaden verkar til å avpolitisere det sosiale livet. «Marknaden tvang oss til det» blir ei nasjonal orsaking, og kapitalismen-med-menneskeleg-ansikt frå etterkrigstida er erstatta av ein kapitalisme utan ansikt i det heile. Adolph Reed har sagt at nyliberalismen «bare er kapitalismen som har frigjort seg frå motstand frå arbeidarklassen». Det viktige i Reeds konsise karakteristikk er at han tar oss bak diskurs, ideologi, og til og med politiske program, til å vurdere nyliberalismen som ei djuptgripande endring i styrketilhøvet mellom sosiale krefter.

Slik kan ein forstå at opphavet til nyliberalismen ikkje er at dei kapitalistiske elitane brått er blitt gjerrige, men er svaret desse folka gir på ei krise dei ikkje kan ignorere. Det kapitalistiske svaret på krisa på 70-tallet, då etterkrigsveksten var uttømt samtidig som militante arbeidarar skvisa profitten, var meir kapitalisme. Kapitalistiske statar, leia av USA, gjekk med faste steg til det Greg Albo har kalla «eit nytt sosialt styre-sett», eit «klasseprosjekt» med drastisk endra sosiale tilhøve og sosiale institusjonar, for å støtte kapitalakkumulasjonen og gi nytt liv til profitten.

Det er freistande å sette nyliberalismen opp mot velferdsstaten frå etterkrigstida og gå tilbake til fortida. Men slik nostalgi viser drastisk senka håp for framtida. Same kor positiv velferdsstaten var (og mykje var svært bra), så har han ei tvilsam historie når det gjeld kvinner, klasseskille, skjult fattigdom og kolonialisme. I alle tilfelle ville forsøk på å gå tilbake til denne typen velferdsstat utløyse dei same motseiingane som førte til åtaka på han. Og sjølvsagt ville det å gå tilbake i tid bety ei radikal avdekking av dei dramatiske endringane som har skjedd etterpå, med globalisering, finans og statens rolle. Dette veit dei kapitalistiske elitane svært så godt. Sjølv om kapitalen tidlegare var interessert i eit midlertidig kompromiss med arbeidarane, er det i dag absolutt det dei minst kan tenke seg, og det er ikkje eit sosialt grunnlag for ein ny «sosial kontrakt».

Dessutan finn ein sentrale band mellom velferdsstaten og nyliberalismen om ein ser nærare på det. Det var i dei gylne etterkrigsåra at byggeklossane til nyliberalismen først utvikla seg: satsinga på frihandel, eksplosjonen i multinasjonale selskap, den raske utviklinga av finanssektoren som støtte for desse selskapa, men au veksten i bustadlån og pensjonsfond i arbeidarklassen. Og det var i denne perioden produktivitets-tenkinga (prioritere produktivitetsauke bytta mot privat konsum) marginaliserte meir radikale idear om demokratisk kontroll over produksjonen og sosial utjamning. Det nederlaget, og innsnevringa av perspektivet og kampevna det førte til, gjorde arbeidarrørsla særleg sårbar for framtidige nyliberale åtak.

Poenget er at å konfrontere nyliberalismen inneber meir enn moralske motargument, eller ein lettvinn tilbakegang til ei meir tolerabel fortid. Det inneber å ha eit klart alternativt syn, og å utvikle tilsvarande sosial makt for å utfordre ikkje bare filosofien, men kjernestrukturen i «den reelt eksisterande kapitalismen».

2. Ikkje peik ut finans. «Produktiv kapitalisme» er ein like stor del av problemet som den «spekulative».

Blant aktivistar er det bare «finansialisering» som er eit verre skjellsord enn nyliberalisme. Som frittflytande, abstrakt kapital, blir finans sett som spekulativ, parasittisk, og på kant med «verkeleg» produksjon. Mykje er sant nok, men om finans er så kontraproduktiv og har gjort så mykje skade – særleg under dei siste krisene – korfor har ikkje andre kapitalistar slutta seg til åtaka på finans? Korfor har det ikkje oppstått splitting innanfor kapitalen?

Svaret er bare delvis at mange av desse andre kapitalistane også er finansialiserte. Viktigare er det at sjølv der det ikkje er tilfelle, så har kapitalistar utanfor finanssektoren forstått at han er ein viktig for deira eigen suksess. Finans har ikkje bare forsynt næringslivet og forbrukarane det treng med låg rente; dei står heilt sentralt i den nyliberale omstruktureringa. Finans omfordeler kapital dit han er mest profitabel, tvingar fram nedlegging av fabrikkar marknaden ser som ineffektive, og gjennom venture-kapital stør dei utviklinga av høgteknologiske selskap.

Sjølv om derivat har auka den innebygde risikoen i kapitalismen som eit heile, så har operasjonar i slike marknader vore særleg viktige for at selskapa har kunna takla vekslande valutakursar, rentenivå og politiske endringar. Utan denne typen vern – eller utan billig transport – hadde ikkje globaliseringa vore på dagens nivå. Endeleg har finansmarknadene spelt ei avgjørande imperialistisk rolle. Finans hentar inn sparepengar til USA, slik styrkar han USA i rolla som øvste leiar for verdskapitalismen.

Poenget er sjølvsagt ikkje å forsvare finanssektoren, men å understreke at han ikkje eksisterer skilt frå kapitalismen. Det irrasjonelle i finans er det irrasjonelle i kapitalismen. At kapitalismen har gjort ein så ekstremt anti-sosial sektor så viktig for seg sjølv, er ein del av årsaka til at han er eit slikt forkasteleg sosialt system.

Problemet er ikkje at finans er dysfunksjonell innanfor kapitalismen, men at han samtidig som han leverer viktige tenester, gjør kapitalismen ekstremt ustabil. Mange er uroa og vil redusere dette problemet, men dei når ikkje fram fordi eliten i statsapparat og næringsliv er redde for at reguleringar kan underminere det finanssektoren tilfører kapitalismen.

3. Globalisering er ikkje Pandoras krukke. Og globaliseringa betyr ikkje at det er «for seint» med politiske tiltak for å få nakketak på kapitalen.

Globaliseringa er tredje beinet i ein mektig triade, saman med nyliberalismen og finansialiseringa. Utan at det er lagt til rette for frihandel og fri kapitalflyt i kvar enkelt stat blir det ikkje noka globalisering. Frå eit slikt perspektiv dreidde framveksten av nyliberalismen seg i stor grad om å etablere heimlege vilkår for blomstrande akkumulasjon på globalt nivå. Samtidig førte fokuset på nyliberalismen til at faren for splittingar mellom kapitalistiske statar vart kanalisert til eit felles åtak på arbeidarklassen i kvart enkelt land. Det som derfor skil den nyliberale løysinga i krisa på 70-tallet og depresjonen i 30-åra, er at internasjonaliseringa av kapitalismen vart avbrote i 30-åra, mens ho akselererte siste gongen. Det gjaldt også i den siste krisa, der nyliberalismen var ført vidare saman med frihandelen, og alle tankar om kapitalkontroll vart stansa raskt.

Som nyliberalismen er ikkje globaliseringa uunngåeleg, men eit medvite «klasse-prosjekt». Sjølv om kapitalismen som Manifestet seier er kjenneteikna av at «Over alt må det [borgerskapet] slå seg ned, over alt sette seg fast, over alt knytte forbindelser» (Sitert frå: https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/index.htm), så er tanken om friksjonsfri global kapitalismen langt frå uunngåeleg, det såg faktisk umauleg ut heile første halvdel av 1900-tallet. Den globale kapitalismen var delt i rivaliserande sfærar, og kapitalistisk internasjonalisme vart blokkert av to verdskrigar, og proteksjonismen frå depresjonstida. Den endelege renessansen for globaliseringa skjedde ikkje spontant, men som resultat av statens rolle, og framfor alt staten i USA.

4. Motsett det me blir fortald, speler enkeltstatar ei større rolle i global ekspansjon enn nokon gong før.

Statar blir ofte sett som offer for globaliseringa, der internasjonalt press avgrensar sjølvstyret. Eller det blir sett opp ei motsetning mellom økonomisk aktivitet på globalt og på nasjonalt nivå, der dei multinasjonale selskapa har «sleppt unna» staten. Men som Leo Panitch har framheva, motsett av å vere offer for globaliseringa er statane i det store og heile dei som har forma ho. Statane har mobilisert befolkninga til å godta globale reglar, og etablert institusjonane som gjør globaliseringa mauleg.

Som ein del av den globale kapitalismen har statane blitt «internasjonalisert»: dei har tatt ansvar innanfor sine område for å støtte oppunder all kapitalakkumulasjon, både for innanlandsk og utanlandsk kapital. Og langt frå å bli mindre avhengig av staten, har selskapa blitt avhengig av staten i mange land.

Det som forvirrar her, er at statar og marknader blir sett som motsetningar når dei i røynda er gjensidige partnarar. Marknader kan ikkje eksistere utan statar, ikkje bare på grunn av behovet for fysisk infrastruktur, men for å handheve eigedomsrett, opprette eit rammeverk for kontraktar, handtere klasserelasjonar, og ta fatt i dei motsetningane og krisene som marknadene nådelaust skaper. Liberaliseringa av finansmarknaden i USA førte til dømes til dramatisk auke i reguleringsbyråkratiet for å legge til rette for denne liberaliseringa og kompleksiteten som følgde med. Selskapa kan unngå å sjå skogen for bare tre når dei fokuserer på eigen konkurranseevne og profitt, og er slik avhengige av staten til å ta opp, vere mellomledd for, og jamvel forme overordna kapitalistiske interesser. Og kapitalistiske statar er sjølvsagt avhengige av marknadene for å skape jobbar og skatteinnbetaling så dei kan reprodusere og legitimere seg sjølve.

Denne forvirringa om tilhøvet mellom stat og marknad gir au misoppfatninga om at den nyliberale globaliseringa fører til «svake» statar. Men det som har skjedd, er at nyliberal globalisering har omstrukturert staten, ikkje svekka han. Det er for eksempel heilt absurd å snakke om at staten i USA er veik gitt det aggressive militærapparatet, korleis han trenger inn i privatlivet på alle område, og sentralbankens rolle som garantist for finanssystemet.

Staten i USA har au omfattande ansvar for å skape arbeidsmarknader, påverke investeringsklimaet, oppmuntre forskingsevna i industrien og så vidare. Om fridom har gått tapt, så er det ikkje staten, men folket som har mista påverknad, når statane har sett lovgivande organ utanfor sentrale administrative vedtak – dei mest markante eksempla er pengepolitikken og handelsforhandlingar.

5. USA-imperialismen bleiknar ikkje

Elitane rundt i verda vil framleis ha USA til å vise vegen for dei herskande klassane i verda.

Det amerikanske imperiet er unikt. Alt etter første verdskrig var USA den dominerande økonomiske makta i verda, og den største kreditoren. Men som andre statar var han primært opptatt av eigne interesser, og tok ikkje på seg å halde den globale kapitalismen på sporet. Det endra seg med erfaringane frå depresjonen og andre verdskrig. Den amerikanske staten forstod at ustabile internasjonale forhold, der nasjonalisme kunne avgrense det økonomiske handlingsrommet, truga den amerikanske kapitalismen ikkje bare ute, men også heime.

Framgang for amerikansk kapitalisme var derfor avhengig av framgang for kapitalisme internasjonalt. Ut over spørsmålet om eigne interesser, var det spesielt viktig at då krigen slutta, hadde staten og kapitalen i USA utvikla administrativ og økonomisk evne til å støtte oppretting og styrking av kapitalisme på verdsbasis, og i krisetider reprodusere han.

Det spesielle med USA-imperialismen er korleis han er eit spesifikt kapitalistisk, uformelt imperium. Det britiske imperiet likna på enkelte område, men USA tok det til nye høgder. Ulikt tidlegare imperium opererte dei i hovudsak gjennom suverene statar og ikkje koloniar, og primært gjennom marknader og ikkje direkte styre – sjølv om militærmakta aldri var langt unna. Det gav den amerikanske staten eit visst anti-imperialistisk truverd etter andre verdskrig, då dei støtta opprettinga av sjølvstendige statar i tidlegare koloniar. Støtta dei gav til å spreie kapitalismen innebar nye konkurrentar, men det at dei opererte gjennom suverene statar og marknader, førte til at mange av konkurrentane vart integrert i den globale kapitalismen.

Denne nye typen imperialisme førte til mindre rivalisering mellom ulike imperialist-makter. Uansett motseiingar som måtte bryte ut mellom kapitalistiske statar, så dreier dei seg aldri om å utfordre leiarskapen til USA. Den felles oppfatninga er at den «absolutt nødvendige» rolla til USA er til felles beste, for alle. Den strukturelle integrasjonen av andre statar viste seg då somme av dei aktivt søkte opptak i den USA-leia ordenen – det Geir Lundestad kalla «empire by invitation». I andre tilfelle, som med Tyskland og Kina, var det rett nok kritikk av USA. Men det var ikkje kritikk av USA-imperialismen, men kritikk for å halde den amerikanske staten til sitt ansvar som imperialist.

Denne knyttinga til andre statar og lunefulle marknader skaper uunngåeleg kriser. Den amerikanske staten kan ikkje alltid hindre dei (å vere leiande kapitalistisk stat gjør deg ikkje allmektig), og ettersom ein måtte godta denne avgrensinga, blei «hindre kriser» bytta ut med det meir praktiske «avgrense kriser». Det at slike kriser stadig dukkar opp igjen, særleg den noverande finanskrisa som først braut ut i USA, har styrka oppfatninga om eit USA i tilbakegang. Etter enkelte mål er det sjølvsagt sant at landet reint kvantitativt ikkje er så dominerande som det for eksempel var etter andre verdskrig. Men det er ein for økonomistisk målestokk. Det er viktigare at det materielle grunnlaget for USA-imperialismen framleis er der, gjennom kommandohøgdene i den globale økonomien. Og når det gjeld krisehandtering som avgjørande faktor, så har verda først og fremst sett sin lit til at den amerikanske staten skal redde finanssystemet og hindre proteksjonismen i å vende tilbake.

6. Frykt for miljøkrise eller økonomisk kollaps gjør ikkje folk til sosialistar på magisk vis.

Me må bygge store, demokratiske organisasjonar som direkte utfordrar statsmakta.

Stadige erklæringar om at ei avgjørande krise er rett rundt hjørnet kan skape blest, men er skadeleg som organisasjonstaktikk. Ei økonomisk krise kan skremme folk og få fram deira mest konservative instinkt. Det kan senke forventningane og få folk til å lengte etter tida før krisa (same kor mykje dei har kritisert ho tidlegare), håpe desperat på å lappe på, ikkje erstatte eller jamvel markant endre kapitalismen. Me kan ikkje stole på at kriser skal gjøre det politiske arbeidet for oss. Om me meiner at kapitalismen er eit system som hindrar menneskeleg utvikling, då er utfordringa å overbevise folk om at kapitalismen er problemet sjølv når han fungerer som best.

Ein liknande tendens er miljø-katastro-fismen. Sant nok må me ta klimakrisa alvorleg og møte ho. Men erklæringar om at verdas ende bare er tiår unna om ikkje kapitalismen blir endra radikalt, kan bare forsterke kjensla av at me er fortapte og ikkje kan gjøre noko med det. Eller at folk når dei ikkje har alternativ, hoppar på bedragerske marknadsbaserte «løysingar» som blir presenterte som raskare, meir praktiske og mindre risikable.

For å møte miljøkrisa ville det vore mykje meir fornuftig å knytte miljøkrisa til ein breiare kamp som omfattar omfordeling av inntekt og formue for å få til ei likare fordeling av kostnadene ved miljøkrisa; eit skifte i fordelinga mellom individuelt forbruk av varer og kollektive tenester; utvikle offentlege rom og hardt tiltrengt fornying av infrastruktur (medrekna kollektivtransport); omlegging av brukbare produksjonsanlegg som marknaden har lagt ned til produksjon av samfunnsmessig nyttige og miljømessig nødvendige produkt og tenester. Eit slikt opplegg ville også knytte miljøkrisa til det openbare behovet for demokratisk planlegging, og kunne i tillegg starta diskusjonen om å gjøre private bankar til offentlege tenester, og sikre finansiering av det som er nemnt ovanfor.

Likeins er det med den manglande interessa for – og jamvel fiendtlege haldninga til – at ein i politikken i siste instans må sikte mot statsmakt. Det hindrar oss i å konfrontere makta der ho er mest konsentrert, og tenderer mot å protestere mot kapitalismen, ikkje erstatte han. Det dreier seg ikkje om å ta over ein kapitalistisk stat og administrere han som best me kan (eit prosjekt det er all mauleg grunn til å møte med skepsis), men å demokratisere statlege institusjonar i djupaste forstand. Det vil sei å sjå for seg og kjempe for ein stat der hovudfunksjonen er å støtte og utvikle kollektive evner for å demokratisere økonomien og alle sider av liva våre, nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå.

Opposisjonelle rørsler som har dukka opp den siste tida, er ikkje homogene, men dei ser ut til å ha visse viktige haldningar felles, i politikken og sambandet dei ser mellom mobilisering og organisering. Det er så visst mykje ein kan rose dei for. Dei har fått nye generasjonar inn i politikken, vist at kreative og dristige aksjonar kan treffe ein nerve i folket, dei har våga sette klassepolitikk (sjølv i umoden form) på sakslista. Dei har reist rettmessig kritikk av dei ulike retningane i den gamle venstresida. Men om desse lovande kimane blir sett fram som sjølve politikken, og om nye sosiale medium skal vere måten å organisere på og ikkje eit nyttig verktøy, då er me på eit blindspor.

Som Alfredo Saad-Filho har konstatert, så er måten desse rørslene glorifiserer spontanitet og fragmentering på, ubehageleg nær å spegle nyliberalismens kjør for friare marknad, individualisme, og ein ustabil arbeidsstyrke utan røter. Det som ligg under ein slik politikk, synest å vere ei oppfatning om at radikal endring vil komme som resultat av akkumulerte protestar, og dermed tenker dei lite på å utvikle ein djupare analyse av det som skjer, dei nødvendige strategiane for å takle skiftande tilhøve eller politiske program som kan gi litt samanheng til radikaliseringsprosjektet, og nå verkeleg breitt. Når Occupy frå starten nekta legge fram eit program, var det ein taktisk genistrek fordi det innebar at det var systemet som eit heile som var problemet, ikkje eit spesifikt spørsmål. Men når det gjaldt å bygge ei rørsle på lengre sikt, vart dette avslaget snart ein alvorleg hemsko.

Denne mobiliseringsmåten gir lite entusiasme for faste organisasjonsstrukturar. Rørsla kan få folk på gata, men kan ikkje organisere dei til å bygge og halde liv i stadig sterkare kollektiv makt. Utan slike strukturar blir demokratiet redusert til diskusjonsmåtar, ikkje felles semje. Strategiske diskusjonar bli marginalisert. På det beste blir det sekundært å konsolidere framgang eller trekke lærdommar av feilsteg.

Flat struktur hindrar resolutte kollektive aksjonar, og permanent protest tar over for ein politikk for endring. Utfordringa med å skape og spreie kollektiv sjølvtillit og evne til strategisk tenking, å dele kunnskap breitt, bygge alternative politiske institusjonar, og å handle blir marginalisert.

7. Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Ein kan ikkje skille danninga av arbeidarklassen frå det historiske samspelet mellom rase, kjønn, etnisitet og klasse. Den faktiske arbeidarklassen er alltid mangfaldig og har mange identitetar. Men venstresida har dessverre ofte hatt ein øydeleggande polarisert politikk når det gjeld identitet og klasse.

Identitetspolitikk dukka opp på 1970-talet, dels som resultat av at venstresida ikkje klarte å snakke med og integrere spesifikke grupper i ein klassebasert politikk (særleg kvinner og afroamerikanarar). Det var ikkje tilfeldig at det skjedde samtidig som nyliberalismen vaks fram, då generelt veike fagforeiningar og venstrerørsler opna veg for nyliberalismen. Mens identitetspolitikk ofte var eit tillegg til og styrka ein klasseretta politikk, hadde han au ein farleg tendens til å skyve klassespørsmålet til side.

Det var bittert ironisk at i den augneblinken staten sette i verk eit storstilt åtak på makta til arbeidarklassen, så delte identitetspolitikken arbeidarklassen opp i stadig fleire fragmenterte grupper. Sjølvsagt betyr identitet svært mykje, men kan ikkje gi ein samla og felles politikk fordi kjerna er at dei er ulike. Det trengst noko anna som kan føre dei saman i ein breiare, sameint og meir konsekvent politikk, noko utover dei spesifikke interessene til både identitetsgrupper og fagforeiningar. Dette «noko» er klasse.

Eit eksempel frå arbeidet til Walter Benn Michaels kan klargjøre dette. Reint faktisk opplever afroamerikanarar at den uvissa dei møter rundt lønn, formue, utdanning og helsestell er langt høgare enn for kvite. Det kan brukast til å mobilisere afroamerikanarane som særleg undertrykt gruppe, men det medfører risiko for å avgrense problemet politisk til dei grovt 10 prosent av befolkninga som er afroamerikanarar. Ein slik politikk vil på sitt beste bare føre til avgrensa reformer eller særbehandling som bare tener det mindretalet av dei svarte som er best budde på å «vinne» på marknaden.

Alternativet er å definere rasespesifikk undertrykking som ein del av ei allmenn undertrykking av klasse, og mobilisere heile klassen for offentleg og universelt helsestell, gratis utdanning, jobbar med ei lønn å leve av, og offentlege pensjonar til å leve av. Bare ein slik politikk kan gi politisk kraft nok til reelle reformer, reformer som ut frå skillene som eksisterer i dag, ville gi den afroamerikanske delen av arbeidarklassen størst uttelling.

Utfordringa er korleis ein skal sameine særeigne grupper på måtar som skaper full respekt og likeverd innanfor klassen – frå lik lønn og kamp mot diskriminering på jobben, til reproduktive rettar, offentleg ansvar for barnepass, lik behandling av immigrantar – så kan ein ta opp det større spørsmålet om eit likare samfunn. Det er på den måten klasse trumfar identitet utan å bagatellisere han.

8. Me treng å kjøpe oss litt tid.

Større kontroll over tida er eit vilkår for ei ny og varig politisk rørsle, og det reiser spesifikke krav ein må mobilisere rundt. Nyliberal omstrukturering av arbeidsmarknaden, med fleire arbeidstimar per familie for å kunne betale lån og forbruk, har auka tidspresset på arbeidarklassen dramatisk. Utan tid til å lese, tenke, dyrke kunst, møtest og vere aktive er det vanskeleg å bygge ei rørsle som kan jobbe langsiktig med å endre samfunnet.

Ei godt etablert rørsle kan skape begeistring både hos eksisterande og nye aktivistar, og gjøre tidlegare passiv tid (for å hente seg inn frå frustrerte liv) til politisk aktiv tid. Det kan vere til hjelp, men løyser ikkje problemet med å finne tid individuelt til politisk engasjement på eit nivå som monar. Alle løysingar må omfatte djupe kulturelle endringar og radikal omfordeling av inntekt.

Det er for eksempel vanskeleg å sjå føre seg ei løysing dersom kontinuerleg vekst i privat konsum framleis skal vere eit mål. Om me på den andre sida tar meire av produktiviteten ut i form av kollektive ordningar betalt over skattesetelen, då kan tidspresset reduserast på tri måtar. For det første kan tenester som offentlege barnehagar og offentleg eldreomsorg eller betre offentleg kollektivtransport spare den enkelte for mykje tid. For det andre, om ikkje heile det stigande utbyttet per capita går til fleire forbruksvarer, kan det gå til kortare nødvendig arbeidstid – og også bety noko i miljøsamanheng. For det tredje vil det å rette seg mot kollektive ordningar skape meir likeverd fordi skatten som betaler dei er basert på inntekt, mens fordelane dei gir er basert på behov.

Auka likeverd, saman med høgare lønn for dei låglønna, kan minske presset på dei låglønna arbeidarane som må løpe mellom to eller tri tidslukande jobbar om dei no kan konsentrere seg om ein. Her er spørsmålet ikkje bare talet på arbeidde timar, men å kunne styre når ein skal jobbe. Eit særleg konfliktområde er det mellom fleksibiliteten arbeidsgivarane krev og kontrollen arbeidaren prøver skaffe seg, ein del av eit meir generelt problem med korleis for stor arbeidsbyrde slit oss ut og påverkar korleis me bruker «fritida» vår.

9. Den beste måten å hjelpe resten av verda på, er å få skikk på eige hus først.

Sosial rettferd må etter sin natur vere universell – alt venstresida gjør må ha eit internasjonalt blikk. Men om me ikkje eingong kan bli samde mellom arbeidsplassar i same fagforeining, om fagforeiningar slåst innbyrdes om medlemmer framfor å bygge ei klasserørsle, og om tilsette i privat og offentleg sektor er skilte: korleis skal me då reint realistisk få til noko over dei juridiske, administrative og kulturelle avstandane internasjonalt? Korleis skal me kunne overføre teknologi til Sør om me ikkje kontrollerer produksjonen? Korleis kan me fordele inntekt og formue meir likt om me ikkje har kontroll over staten? Internasjonalisme er avgrensa av den styrken me har nasjonalt.

Marx og Engels hevda i Manifestet at sjølv om kampen var internasjonal i innhald (det arbeidarane gjør heime påverkar indirekte utanlandske arbeidarar), var han nasjonal i form (arbeidarklassane må først ordne opp med eigne borgarskap). Me kan og må sjølvsagt engasjere oss i spesifikke solidaritetsaksjonar i særlege kampar som ein avgjørande streik. Me bør mobilisere mot at eigne statar intervenerer utanlands og undergrev progressive eksperiment som er viktige for alle progressive. Men det viktigaste daglege bidraget til internasjonalismen må starte heime. Kampar i eitt land skaper rom til – og inspirerer – kampar i andre land. Det omfattar solidaritet med migrantar som arbeidskameratar. Og det å bygge rørsla innanfor dei eigne landa er det mest effektive bidraget for å bygge ei internasjonal sosialistisk rørsle.

Det største nederlaget dei siste tri tiåra er tilbakeslaget for den sosialistiske venstresida, og lågare forventningar både sosialt og politisk som resultat av det – både kva me håper på, og det me trur me kan oppnå kollektivt. Å snakke om eit sosialistisk samfunn er blitt som å love gull og grønne skogar. Men det verkeleg utopiske er løftet om at eit betre liv under kapitalismen er like rundt hjørnet. Me må gjøre det radikale svaret til det praktisk tenkelege.

På verdensbasis har kjøttforbruket per person doblet seg siden FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) startet registrering på 60-tallet.

Økningen er problematisk, ikke bare med hensyn til utslipp av klimagasser (særlig metan), men også ut fra ressursbruk, helse og dyrevelferd.

Unni Kjærnes og Gunnar Vitterssø er seniorforskere ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Historisk har kjøttforbruket i Norge vært forholdsvis lavt, men er nå på europeisk gjennomsnittsnivå. Konkrete politiske tiltak sammen med omfattende markedsføring har aktivt bidratt til denne utviklingen. Denne kjøttfremmende politikken har ikke blitt møtt med bred mobilisering, verken fra miljø- eller forbrukerbevegelsen. Folk flest har lite kunnskap om de negative konsekvensene av det økende kjøttforbruket, og anser ikke eget kjøttforbruk som problematisk. Kjøttproduksjonens betydning for landbruksøkonomien har fått dominere den politiske debatten, mens kjøttets miljø- og klimavirkninger forblir nokså usynlige. Norge ligner i så måte på det som skjer i andre land, som i USA.

Endringer i forbruk blir ofte framstilt som noe naturlig, som en historisk nødvendighet og et resultat av økt materiell velferd. Vi spiser mer kjøtt fordi vi liker det og fordi vi har fått råd til det. Stort sett er det også «forbrukerne» som gis ansvaret for å få til endringer. Men det vi legger på middagstallerkenen, kan ikke sees isolert fra økonomiske og politiske betingelser, og derfor vil vi trekke inn maktforhold for å forstå miljøpolitikken, eller mangel på politikk overfor denne type miljøproblemer. I denne artikkelen utforsker vi hvilke samfunnsmessige betingelser som ligger bak, dels at vi spiser mer kjøtt, dels at dette ikke blir møtt med større motstand. Vi diskuterer hvilke politiske og økonomiske krefter som ligger bak økningen slik den framstår i Norge.

Bærekraft og kjøttforbruk

Internasjonalt finnes det en omfattende akademisk litteratur og en lang rekke offentlige rapporter som tar for seg miljø- og klimaproblemer som følge av vårt vestlige matforbruk. Det høye og økende forbruket av kjøtt trekkes fram som et hovedproblem. Det å begrense kjøttforbruket er den mest effektive måten å gjøre vårt matforbruk mer bærekraftig på. Studier viser at en reduksjon av kjøttinntak vil ha en stor innvirkning på blant annet energiforbruk og klimagassutslipp.

Sett i global målestokk er det trolig ingen andre produksjonssystemer som har en større arealmessig betydning enn kjøttproduksjonen, og den er en illustrasjon på hvordan menneskelig aktivitet påvirker og former naturmiljøet på godt og vondt. Kjøttproduksjonen legger beslag på store arealer ikke bare til beiting og produksjon av gras, men også korn og oljevekster til fôr. Produksjonen er svært energi- og vannkrevende, og det er knyttet betydelige forurensningsproblemer til gjødselhåndtering m.m. I flere deler av verden tas tidligere skogbevokste områder i bruk til enorme plantasjer for fôrproduksjon, samtidig som en økende andel av etablerte jordbruksarealer brukes til å produsere dyrefôr. Produksjonen av kjøtt er en betydelig kilde til globale klimagassutslipp. Ifølge FAOstår kjøttproduksjon for 18 % av verdens samlede klimagassutslipp, først og fremst i form av metan. Dyrevelferden i industrialisert oppdrett av kylling har fått mye oppmerksomhet, men også mindre intensive produksjoner blir kritisert.

Kjøtt har også flere helsemessige sider. Ernæringseksperter har lenge visst at fettet i kjøtt er usunt (fare for hjerte og karsykdommer), særlig fra ku og sau. De seinere årene har de sett at mye rødt kjøtt (fra ku, sau og svin) gir økt risiko for kreft, særlig bearbeidet kjøtt, altså pølser og lignende.

Den økende etterspørselen etter kjøtt har ikke bare klima og miljøkonsekvenser, men er også et spørsmål om sosial rettferdighet. Fôrproduksjonen konkurrerer ofte med annen planteproduksjon til mat, som dermed blir dyrere. Det går systematisk ut over de aller fattigste i verden.

På den annen side kan jordbruk og husdyrhold spille en positiv rolle i å beskytte det biologiske mangfoldet, og veldrevet grasmark kan blant annet fungere som et karbonlager. Ekstensivt storfehold kan utnytte grasmark i marginale områder som ikke egner seg for intensiv dyrking av matvekster. Moderat kjøttspising er selvfølgelig heller ikke negativt for helsa, men bidrar positivt med næringsstoffer. Diskusjonen handler om problemene knyttet til den økende kjøttproduksjonen og forbruket, ikke kjøtt som sådan.

På verdensbasis har kjøttforbruket per person doblet seg siden FAO startet registreringer på 60-tallet. Også i Norge har forbruket av kjøtt vokst betydelig de seineste 25 årene, spesielt av svin og kylling. Norsk kjøttproduksjon er i økende grad basert på importert råstoff av fôr, ikke minst (lite bærekraftig) soya fra Brasil.

De politiske og økonomiske rammene særlig for amerikansk kjøttproduksjon er beskrevet i flere bøker. Kjøttproduksjonen der står sentralt i utviklingen av landbruket, sterkt støttet av politiske tiltak og subsidier, som i sin tur har bidratt til en kjøttorientert matkultur. Konsekvensene for helse og miljø er vidtrekkende, samtidig som dyrevelferden er omdiskutert. Drivkraften er et økonomisk-politisk kompleks som binder de ulike delene av ikke bare den amerikanske, men hele den globale kjøttøkonomien sammen. Kjøtt som det dominerende produktet i matproduksjonen har fortrengt andre utviklingsbaner i landbruket, samtidig som den symbolske og kulturelle betydningen av kjøtt har hjulpet på utbredelsen og en kontinuerlig vekst i forbruket i mange land.

Nå er vi vant til å tenke at norsk produksjon er langt mer ekstensiv, småskala og både dyre- og miljøvennlig, veldig ulikt det amerikanske systemet. Kjøttfokuset i landbrukspolitikken de siste 25 årene har imidlertid utfordret denne produksjonsmåten. For å forstå hvilke faktorer som påvirker forbruket av kjøtt i Norge, vil vi først undersøke endringene i forbruket av kjøtt, dernest kjøttbransjens initiativer og strategier, fulgt av et avsnitt om hvordan denne dynamikken synes å bli påvirket av politisk regulering.

Økt forbruk av kjøtt i Norge

Historisk har kjøtt hatt en høy status i norsk matkultur, men har ikke stått sentralt i hverdagskostholdet for de fleste nordmenn. Kjøttforbruket har vært forholdsvis lavt sammenlignet med andre vestlige land. Nordmenn har i stedet spist mer fisk, melk og meieriprodukter. Men mens gjennomsnittlig kjøttforbruk i Europa har endret seg lite siden midten av 90-tallet, har det norske kjøttforbruket steget betydelig. I 2012 var gjennomsnittlig årlig forbruk per person 75 kg på engrosnivå (det som blir solgt), inkludert grensehandel. Gjennomsnittet i Nord-Europa var i 2011 79,8 kg/person/år, generelt høyere i vestlige enn i østlige land. I 2013 var verdens gjennomsnittlige kjøttforbruk 43,1 kg per person, med 79,3 kg i den vestlige verden og 33,3 kg per person per år i såkalte utviklingsland. For å møte klimautfordringene er det estimert at tallet bør ned til 30 kg per person per år.

Tilsvarende økning finner vi også i tall på husholdsnivå (det folk kjøper). Ifølge Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelse skjedde den kraftigste økningen fra midten av 2000-tallet. I 1999 spiste nordmenn gjennomsnittlig 45,1kg/år/forbruksenhet, 46,2 kg i 2005 og 50,8 kg i 2012. Fra å være helgekost, er det en stadig større andel som spiser kjøtt til middag 3 eller flere ganger i uka.

Norkost-prosjektet fra 2010–11 har enda mer grundig informasjon. Undersøkelsen viste store forskjeller mellom kvinner og menn. Kvinner hadde spist 116 gram kjøtt og kjøttvarer per dag, menn 181 gram. Det var 33 prosent av kvinnene og hele 55 prosent blant mennene som spiste mer enn det Helsedirektoratet anbefaler. I følge Norkost spiste de yngste helst klart mer kjøtt enn de eldste. Det kan tyde på en generasjonsendring, der kjøtt for de unge inngår i dagligkosten på en annen måte enn det gjør for eldre generasjoner. Men det var også betydelige sosiale forskjeller. Menn med lav utdannelse spiste mest, 192 gram. Menn som er lite opptatt av helse, spiste hele 222 gram per dag, i motsetning til menn som er mye opptatt av helse, som spiste 165 gram. Slike forskjeller var det ikke for kvinner (de fleste kvinner tenker mer på sunn mat). I Oslo og Akershus spiser folk noe mindre kjøtt enn andre steder i landet. Et høyt kjøttforbruk synes altså i dag ikke å være noe elitefenomen, snarere tvert imot. Vi må da huske på at det ikke er biff vi snakker om; størstedelen av kjøttet selges som kjøttdeig og pølser. Elitegrupper spiser mindre kjøtt enn folk med lav utdanning og inntekt.

Vi må likevel anta at tendensen til økt kjøttforbruk finnes i de fleste grupper, om enn med varierende profil. I tiårsperioden 1997 til 2007 var det kvinner i urbane strøk og med høy utdannelse, de som i utgangspunktet var mest skeptiske og spiste minst kjøtt, som i størst grad hadde blitt mer positivt innstilt til kjøtt. De spiser ikke så mye pølser og kjøttdeig, men snarere mager kyllingfilet. På denne måten er det ikke så vanskelig å finne flere faktorer på forbrukersiden som kan forklare det økte kjøttforbruket; økt kjøpekraft selvsagt, men også endrede holdninger og nye vaner.

Går vi tilbake til tall for forbruk på engrosnivå (altså hvor mye som samlet sett er solgt), viser Figur 1 at det særlig er forbruket av kylling og annet fjørfe som har økt. Den største økningen har her skjedd etter 1995, altså på svært kort tid. Dette har ikke gått på bekostning av forbruket av andre typer kjøtt. Tvert imot spiser vi mer av alt. Forbruket av svinekjøtt er mer enn doblet siden 1959, med et særlig hopp i løpet av 2000-tallet. Økningen i forbruket av storfekjøtt er nesten fordoblet i løpet av denne perioden, men her er kurven jevnere. Vi spiser også mer lam, men økningen har vært mindre.

Dette kan ikke forklares med at folk synes det er verd å bruke mer penger på kjøtt. Mens andel av forbruksutgiftene som ble brukt til kjøtt var 2,6 % i 1999, var denne andelen redusert til 2,3 % i 2012. Andelen brukt på mat samlet sett gikk også ned, fra 12,2 % til 11,8 %. Hver enkelt av oss spiste omtrent samme mengde kalorier, så kjøtt og pølser har erstattet andre matvarer. Denne utviklingen reflekterer nok en økning i det gjennomsnittlige inntektsnivået i Norge; de fleste har råd til å kjøpe mer kjøtt. Men det at andelen av husholdsbudsjettet brukt på kjøtt har gått ned, tyder på at romsligere budsjett ikke kan være hele forklaringen (da ville andelen vært konstant), heller ikke økt prioritering av kjøtt i kostholdet (da ville andelen gått opp). Slike observasjoner gir grunn til å se på hva som har skjedd på tilbudssiden i denne perioden.

En kjøttproduksjon tilpasset økt etterspørsel?

I landbrukspolitikken er det vanlig å hevde at produksjonsutviklingen er en tilpasning til økt etterspørsel. Kjøttproduksjon er ressurskrevende, og kjøtt har historisk vært dyrere enn andre matvarer. Men siden 1990 har kjøttprisene økt mindre enn prisene for mat generelt og prisene på forbruksvarer samlet sett. Den relative nedgangen i kjøttprisene er en av de viktigste faktorene som kan forklare økningen i kjøttforbruket. Kjøtt har blitt billigere. Dette kan til en viss grad sees i sammenheng med hva slags produksjon som har økt. Det er intensive produksjoner som har hatt den største økningen, med kylling på topp. Kyllingproduksjonen er konsentrert til få enheter og stor omløpshastighet, med store muligheter for effektivisering. Den foregår også stort sett i bestemte deler av landet, noe som gir korte transportavstander til slakteri. Motsatsen, storfekjøtt, har en helt annen produksjonsstruktur, med mange og spredte enheter, lang produksjonstid og i hovedsak kopling til melkeproduksjon. Økt og lønnsom produksjon av storfekjøtt i Norge er ikke enkelt. Men det er fortsatt dyr produksjon, og produksjonskapasiteten er begrenset. Dette er blant annet reflektert i økt import av storfekjøtt, mens det er svært lite import av kylling. Svineproduksjonen inntar en mellomposisjon.

Strukturen i foredlingsindustrien spiller også en rolle. Norge har generelt en ganske konsentrert foredlingsindustri. Den største, Nortura, er eid av landbrukskooperasjonen. Industrien er sterkt orientert mot produksjon av store volumer av standardprodukter. En stor andel selges som bearbeidede, ferdigpakkede produkter, særlig farsevarer som pølser og kjøttdeig, og med konkurranse på pris.

En kartlegging av norsk matreklame på fjernsyn, i aviser og reklamebrosjyrer viser at kjøtt står i en særstilling. Dagligvarekjedene bruker billig kjøtt for å lokke kunder til butikken. Kjøtt inngår gjerne i større salgskampanjer hvor kjente TV-personligheter eller mateksperter brukes aktivt. Denne markedsføringen har bidratt både til å holde prisene nede og samtidig sørget for at kjøtt nytes på nye måter og til mange ulike anledninger. Det er sterk priskonkurranse både mellom ulike dagligvarekjeder og mellom kjedene og kjøttindustrien.

Ut fra dette kan det synes som det er tunge prosesser på tilbudssiden som legger til rette for økt kjøttforbruk og samtidig en forbrukerkultur som setter pris på den økte tilgjengeligheten av lettvinte produkter. Billige standard ferdigvarer som pølser synes å passe godt med en ikke-elitistisk matkultur orientert mot enkelhet snarere enn kvalitet og distinksjon.

Politisk styring for eller mot økt kjøttforbruk?

Selv om matbransjen spiller en viktig rolle i å øke tilbudet og presse prisene på kjøtt, har landbrukspolitikken en avgjørende betydning for hva og hvor mye kjøtt som produseres og tilbys i det norske markedet. Den norske kjøttproduksjonen er i utgangspunktet beskyttet av høye tollmurer. I tillegg mottar særlig storfeproduksjon høye subsidier. Slik har det vært siden 1970-tallet. Men på 1990-tallet skjedde det en dreining av politikken. En stortingsproposisjon om landbrukspolitikken som ble behandlet i Stortinget i 1993, hadde to uttalte mål: å fremme bærekraftig produksjon og forbruk av mat og å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon. Norsk landbruk skulle stå bedre rustet til å møte økt internasjonal konkurranse (dette var før EU-avstemningen i 1994). Et viktig grep var å senke prisene på korn og kraftfôr. Konsekvensene av denne politikken er tydelige i form av en markant økning i de kraftforbaserte produksjonene: kylling og svin. Dessuten har det vært en betydelig endring i fôrgrunnlaget for storfe, vekk fra beite og bruk av lokale ressurser over mot (billig) importert kraftfôr. Denne politikken har bidratt til en mer ressurskrevende matproduksjon og betydelige utslipp av klimagasser.

Med skiftende flertall i Stortinget, har myndighetenes strategi etter denne omleggingen vært å kople vern av norsk landbruk til økt produksjon av kjøtt. Det kan stilles spørsmålstegn ved hvor vellykket denne strategien har vært. I de seinere årene har det vært en økning i importen av kjøtt samtidig som lønnsomheten har falt, spesielt i storfekjøttsektoren. Økt produksjon basert på billig kraftfor og med fokus på priskonkurranse passer best for bransjer med intensiv drift, særlig kylling, som heller ikke er bundet opp av en desentralisert produksjonsstruktur. Her kan en møte redusert pris per kilo med å intensivere driften.

I 2013 lanserte Landbruks- og matdepartementet en ny strategi for å bedre forholdene for storfekjøtt. Strategien innebar å øke antallet husdyr, bedre prisene og øke kjøttkvaliteten og utvalget av produkter. Denne politikken kom i forlengelsen av en tidligere stortingsmelding i 2009 om jordbrukets påvirkning på klimaendringer. Selv om FNs klimapanel (IPCC) hadde rettet oppmerksomhet mot landbruket som en betydelig kilde til klimautslipp, konkluderte denne stortingsmeldingen med at dagens norske landbruk representerer løsninger på klimaendringene, snarere enn å være en del av problemet. I følge den nye landbrukspolitiske strategien står norsk landbruk i en nøkkelposisjon med hensyn til å møte økt etterspørsel etter mat som følge av befolkningsvekst og endrede forbrukerpreferanser (sic). Dette, heter det, kombinert med mulighetene for en internasjonal matvarekrise, betyr at produksjonen av norsk kjøtt må økes snarere enn reduseres. Samlet sett har denne politikken bidratt til å øke det norske landbrukets avhengighet av import, og problemene knyttet til forbruk av ikke-fornybare ressurser og utslipp av klimagasser forsterkes. Miljøverndepartementet har tatt opp klimabetydningen av rødt kjøtt (storfe og sau), og helsemyndighetene er bekymret for helsekonsekvensene. Men landbruksmyndighetenes argumenter ser ut til å ha seiret.

Noen sluttkommentarer

Det er bred enighet internasjonalt om at redusert kjøttforbruk er viktig for å håndtere klima- og miljøproblemer og står sentralt i diskusjonen om å sikre verdens matforsyninger. Det støttes av en rekke fagfolk og organisasjoner også i Norge, samt av miljø- og helsemyndigheter. Men forbruket i Norge, som allerede er på europeisk nivå, fortsetter å øke.

Få protesterer i offentligheten, der kjøttproduksjonens betydning for landbruksøkonomien får dominere. Kjøttets klima- og miljøpåvirkninger forblir usynlig i den politiske debatten. Det manglende engasjementet kan også henge sammen med måten man diskuterer matforbruk på, der en kommersiell ordbruk dominerer. Økt kjøttproduksjon trengs for «å møte forbrukernes økte etterspørsel», altså at dette har med en slags uuttømmelig kjøtthunger å gjøre. Få er klar over hvor mye kjøttforbruket har økt.

Vi har funnet at forbruksøkningen i stor grad er resultat av bestemte politiske beslutninger og tiltak. Økt kjøttforbruk gjennom lave priser har blitt løsningen i norsk landbrukspolitikk. Dyreholdet har blitt mye mer intensivt, med kyllingbransjen som den store vinneren, mens storfeholdet strever med å henge med. Industrien har satset på billige standardprodukter som pølser og pålegg. Dagligvarekjedene bruker kjøtt aktivt i sin markedsføring i konkurransen seg imellom. Dette er prosesser som ligner mye på det vi har sett i mange andre land, med USA som et slags «foregangsland».

Dagens miljø- (og helse-)politikk er basert på at såkalt grønn vekst og økt miljø-bevissthet blant forbrukere skal føre til endring. Samtidig motarbeides dette altså aktivt av andre politiske tiltak. Kjøttforbruk er bare ett av mange eksempler som viser hvordan miljøspørsmål «låses inne» på grunn av motstand fra sterke aktører og manglende politisk vilje til å ta i bruk effektive tiltak. I tilfellet med kjøtt er det i den offentlige debatten skapt en usikkerhet både rundt årsakene til problemene og løsningene på disse til tross for at dagens kjøttforbruk utvetydig bidrar både til helse og miljøproblemer. Når dette i liten grad kommuniseres i offentligheten, usynliggjøres og bagatelliseres problemene. Dette gir et svært dårlig grunnlag for mobilisering av vanlige folk i retning av mindre kjøttforbruk.

Det hadde ikke vært så vanskelig å redusere forbruket. Det hadde bare vært å øke prisene. Ikke som en avgift, men for å dekke produksjonskostnadene ved et mer bærekraftig og dyrevennlig husdyrhold og sunnere varer fra industrien. Folk kan motiveres til å endre spisevaner – det har skjedd før. Men det trengs god informasjon om hva som er bra for dem selv, miljø og samfunn, vel å merke sammen med andre tiltak.

Figur 1. Beregnet engrosforbruk av kjøtt for noen husdyrslag. Millioner kg. Kilde: NILF 2014

– Svaret ligger ikke i ytterkantene, kapitalisme eller sosialisme. Vi kan like gjerne finne det i folkedypet.

Arundhati Roy er forfattaren av Guden av Små Ting og vinnar av den prestisjefylde Booker Prize. New York Times kallar henne «Indias mest lidenskaplege kritikar av globalisering og amerikansk påverknad.» Ho har mottatt Lannanprisen for Kulturell Fridom. Roy har skrive mange bøker, blant andre Sjekkheftet & Kryssarraketten, Feltnotatar om Demokrati: Lytte til Grashopper og På vandring med kameratane (Rødt! nr 4/2010). Se presentasjon av Roys forfatterskap og politiske virke, artikkelen før dette essayet, av Tore Linné Eriksen. Essayet er oversatt av Anne Minken.

Trickledown revolution¹ heter Arundhati Roys essay fra 2010. Det ble første gang publisert i det indiske nettmagasinet Outlook.

I de tidlige morgentimene 2. juli 2010, i de dype skogene i Adilabad skjøt statspolitiet i Andra Pradesh en mann i brystet. Mannen het Chemkuri Rajkumar, og han var kjent blant kameratene sine som Azad. Azad var medlem av politbyrået i det forbudte partiet Indias kommunistparti (Maoistene). Partiet hadde oppnevnt ham som sjefsforhandler i de kommende fredsforhandlingene med Indias regjering. Hvorfor skjøt politiet ham på nært hold, og hvorfor etterlot de ham med brennemerker på brystet som viser at han ble skutt på den måten? De kunne jo så lett ha skjult sporene sine. Var det en feil eller lå det et budskap i dette? De drepte enda en person samme morgen. Det var den unge journalisten Hemchandra Pandey, som reiste sammen med Azad. Hvorfor drepte de han? Var det for å forsikre seg om at det ikke var noe levende øyenvitne som kunne fortelle historien? Eller ble det bare sånn? Det var krig og det var et tidlig stadium i fredsforhandlingene. Når den ene siden henretter den andre sidens sendemann, er det rimelig å tro at de som skjøt, ikke ønsket fred. Det ser virkelig ut som om Azad ble drept fordi noen bestemte at det var for risikabelt å la ham få leve. Det er mulig at denne beslutningen vil vise seg å være et alvorlig feilgrep. Ikke bare fordi Azad var den han var, men på grunn av det politiske klimaet i dagens India.

***

Noen dager etter at jeg hadde tatt avskjed med kameratene og reist ut av Dandakaranyaskogen, trasket jeg den kjedelige, men velkjente veien til Jantar Mantar på Parliament Street i New Delhi. Jantar Mantar er et gammelt observatorium bygget i 1710 av maharajaen av Raipur, Sawai Jai Singh den 2. På den tida var det et vitenskapelig underverk som ble brukt til å beregne tida, spå om været og studere planetene. I dag er det en turistattraksjon som ikke er så voldsomt populær. Samtidig fungerer det som Delhis lille utstillingsvindu for demokrati.

I noen år har alle protester som ikke er støttet av politiske partier eller religiøse organisasjoner, vært forbudt i Delhi. Båtklubben på Rajpath hvor det tidligere var store, historiske demonstrasjoner som kunne vare i dagevis, er stengt for politisk aktivitet nå, og bare åpen for utflukter, ballongselgere og båtturer. På India Gate er det bare tillatt med lysvaker og middelklasseprotester, som for eksempel aksjonen «Rettferdighet for Jessica». Jessica var en modell som ble myrdet i en bar i Delhi av en gangster med politiske forbindelser. Deler av byen er sperret i henhold seksjon 144, en gammel lov fra 1800-tallet som forbyr ansamlinger på offentlig sted av mer enn fem personer med et felles ulovlig mål. Loven ble vedtatt av britene i 1861 for å forhindre en gjentakelse av Sepoy-opprøret. I utgangspunktet skulle den bare gjelde i en unntakstilstand, men den har blitt permanent i mange deler av India. Kanskje var det i takknemlighet for lover som denne at vår statsminister i en takketale for en æresgrad i Oxford takket britene for å ha velsignet oss med en rik arv: «Våre domstoler, vårt lovverk, vårt statsapparat og våre politimyndigheter er alt sammen glimrende institusjoner som stammer fra den britisk-indiske administrasjonen, og de har tjent landet vårt godt.»

Jantar Mantar er det eneste stedet i Delhi hvor Seksjon 144 ikke håndheves. Hit kommer det mennesker fra hele landet. De er lei av å bli oversett av det politiske etablissementet og mediene, og de har et desperat håp om å bli hørt. Noen har lagt ut på lange togreiser. Andre, som for eksempel ofrene fra gasskatstrofen i Bhopal, har gått i ukevis hele den lange veien til Delhi. De var ofte nødt til å slåss med hverandre om de beste plassene på det steikende hete (eller iskalde) fortauet, men fram til nå har de fått lov til å slå seg til i Jantar Mantar så lenge de vil – i uker , måneder, ja til og med år. Under skarp overvåking av politiet og sikkerhetsstyrkene kunne de rigge opp sine falmede shamianas³ og bannere. Fra dette stedet proklamerte de sin tro på demokratiet med opprop, protester og sultestreiker. Herfra prøvd de å marsjere mot Parlamentet, men klarte det aldri. Herfra håpet de.

Men i det siste har demokratiets åpningstid blitt endret. Nå gjelder demokratiet bare i arbeidstida 9–17. Ikke noe ut over det. Ingen overnatting. Det spiller ingen rolle hvor langt folk har reist eller om de har noe sted å bo i Delhi. Hvis de ikke forlater stedet før kl 18, blir de jaget bort med makt. Om nødvendig av politiet, og i verste fall med batonger og vannkanoner. Disse nye reglene ble innført for at Samveldelekene som ble holdt i Delhi i 2010, skulle kunne avvikles problemfritt. Men ingen tror at reglene vil bli endret når lekene er over. Kanskje passer det bra at det vi har igjen av demokrati ofres for et arrangement som ble innstiftet for å hylle det britiske imperiet. Kanskje er det bare rett og riktig at 40 000 mennesker får hjemmene sine rasert og blir jaget ut av byen. Eller at høyesterett tar levebrødet fra hundretusener av gateselgere sånn at kjøpesentre kan ta over forretningene. Eller at titusener av tiggere blir tvangsflyttet ut av byen samtidig som hundretusener av galeislaver blir fraktet inn for å bygge veibroer, metrotunneller, svømmeanlegg med olympisk standard, oppvarmings-stadioner og luksusinnkvartering for idrettsmennene. Det gamle imperiet finnes kanskje ikke mer, men det er tydelig at vår tradisjon for servilitet har blitt alt for lønnsom til at vi kan kvitte oss med den. Jeg var på Jantar Mantar fordi tusen hjemløse fortausboere fra byer over hele landet hadde samlet seg for å kreve noen få, grunnleggende rettigheter: Retten til et sted å bo, retten til mat (rasjoneringskort)⁴ og retten til et liv (beskyttelse mot politiets overgrep og lokale myndigheters kriminelle pengeutpressing).

Det var tidlig vår. Sola var sterk, men fortsatt til å leve med. Det er stygt å måtte si det, men det er sant. Du kunne lukte protesten på temmelig langt hold. Det var den oppsamlede lukta av tusen menneskekropper som var blitt umenneskeliggjort, som i årevis, ja kanskje i hele sitt liv, ikke hadde fått dekket det grunnleggende menneskelige behovet for helse og hygiene (det samme behovet som også dyra har). Kropper som hadde blitt marinert i søpla i storbyene, kropper som hadde bodd ute i all slags vær, som ikke hadde tilgang til reint vann, rein luft, hygiene og helsestell. Ingen del av dette store landet, ingen av de antatt progressive programmene, ikke en eneste institusjon i byene har gjort noe for å bedre disse menneskenes liv. Ikke Jawaharlal Nehrus nasjonale byfornyingsprogram, ikke noe slumutviklingsprogram, ingen jobbgarantier eller velferdsprogram. Ikke engang kloakksystemet. De må drite oppå det. De er skyggemennesker som lever i sprekkene mellom planer og institusjoner. De sover på gata, elsker på gata, føder barn på gata, blir voldtatt på gata, skjærer opp grønnsakene sine, oppdrar barna sine, lever og dør på gata. Hvis film var en kunstform hvor også luktesansen ble tatt i bruk, med andre ord hvis filmer luktet, ville ikke filmer som Slumdog Millionaire ha vunnet Oscar-priser. Stanken av sånn fattigdom går ikke godt sammen med duften av varmt popcorn.

Menneskene som deltok i protesten på Jantar Mantar var ikke engang slumbeboere. De bodde på fortauene. Hvem var de? Hvor kom de fra? De var flyktninger skapt av Indias økonomiske suksess. Mennesker som skvalper rundt som giftig avfall i en industriprosess som har gått berserk. Representanter for mer enn 60 millioner mennesker som har blitt tvunget vekk av den bunnløse fattigdommen på landsbygda, av langsom utsulting, av oversvømmelser og tørke (i mange tilfeller menneskeskapt), av gruver, stålverk og aluminiumssmelteverk, av motorveier med opptil åtte felt, av de 3300 store damanleggene som er bygd etter at India ble selvstendig, og nå av de nye økonomiske sonene. De er en del av de 830 millioner indere som må leve på mindre enn 20 rupi per dag, de som sulter mens millioner av tonn matkorn blir spist av rotter i regjeringens kornlagre eller brent opp. Fordi det er billigere å brenne mat enn å dele den ut til fattige mennesker. De er foreldrene til de titalls millionene av feilernærte barn i landet vårt, til de to millionene barn som hvert år dør før de fyller fem. De er millionene som inngår i lenkegjengene som blir fraktet fra by til by for å bygge det nye India. Er det dette som kalles å «nyte fruktene av den moderne utviklinga»?

Hva tenker de disse menneskene om en regjering som ikke har noe problem med å bruke ni milliarder dollar av offentlige midler (2000 prosent mer enn det opprinnelige an-slaget) for et to uker langt overdådig idretts-arrangement som mange utenlandske idrettsutøvere ikke vil delta på fordi de er redde for terrorisme, denguefeber og New Delhis nye antibiotikaresistente superbakterie? Et arrangement som den engelske dronningen selv, Samveldets formelle overhode, ikke kunne tenke seg å arrangere, ikke engang i sine mest uansvarlige drømmer. Hva tenker de om det faktum at mesteparten av milliardene har blitt stjålet og saltet vekk av politikere og arrangører. Ikke særlig mye, tror jeg. For mennesker som lever på mindre enn 20 rupi per dag, blir sånne summer mer som science fiction. Sannsynligvis tenker de ikke på at det er deres penger. Det er derfor korrupte indiske politikere aldri har problemer med å komme til makta, de bruker penger som de har stjålet til å kjøpe velgere. (Og etterpå later de som de er opprørt når de spør hvorfor ikke maoistene stiller til valg?)

Mens jeg sto der i den tette mengden på en lys og vakker dag, tenkte jeg på alle kampene folk i dette landet har vært nødt til å kjempe. Mot store demninger i Narmadadalen, Polavaram, Arunachal Pradesh, mot gruver i Orissa, Chhattisgarh og Jharkand; adivasienes kamp mot politiet i Lalgarh⁵, mot at jorda de dyrket ble overtatt av industrivirksomhet og økonomiske soner over hele landet. I hvor mange år (og på hvor mange forskjellige måter) har folk kjempet for å forhindre dette? Jeg tenkte på Maase, Narmada, Roopi, Nity, Mangtu, Madhav, Saroja, Raju, Gudsa Usendi og kamerat Kamala (min unge livvakt i den tida jeg var sammen med maoistene i jungelen), alle med geværet slengt over skulderen. Jeg tenkte på den store og ærverdige skogen jeg nettopp hadde vandret i og de rytmiske slagene fra adivasitrommene ved Bhumkal-feiringen6 i Bastar, som hørtes ut som de heftige pulsslagene til en rasende nasjon.

Men så tenkte jeg på Padma som jeg reiste sammen med til Warangal. Hun er bare i trettiåra, men når hun går i trapper, må hun holde seg i rekkverket og dra kroppen opp. Hun ble arrestert en knapp uke etter at hun hadde gjennomgått en blindtarmsoperasjon.

Hun ble banket opp helt til hun fikk indre blødninger og måtte få flere organer fjernet. Da de knuste knærne hennes, informerte politiet henne på vennlig vis om at det var for å hindre at hun noen gang skulle kunne gå i jungelen igjen. Hun ble løslatt etter å ha sonet en dom på åtte år. Nå driver hun «Amarula Bladhu mitrula»-komiteen , komiteen for slektninger og venner av martyrer. Komiteen henter hjem de døde kroppene til mennesker som politiet hevder er drept i kamp. Padma reiser på kryss og tvers over den nordlige delen av Andra Pradesh. Hun bruker de transportmidlene hun kan finne, vanligvis en traktor, og frakter de døde hjem til ektefeller og slektninger som er for fattige til å reise og hente hjem kroppene til sine kjære.

Utholdenheten, klokskapen og motet hos dem som har slåss i mange år, i tiår for forandring og bare et snev av rettferdighet, er helt ekstraordinær. Om folk slåss for å knuse den indiske staten eller mot store damanlegg, eller om de bare slåss mot et spesielt stålverk eller en gruve eller en økonomisk sone, så er det sentrale at de slåss for sin verdighet, for retten til å leve og lukte som et menneske. For dem lukter fruktene av den moderne utviklingen som dødt kveg på motorveien, derfor slåss de.

På 64-årsdagen for Indias uavhengighet klatret statsminister Manmohan Singh inn i sin skuddsikre talerstolboks på det Røde fortet. Der holdt han en tale som var blottet for følelser og isnende banal. Når man lyttet til ham var det få som ville gjette at talen ble holdt til et land som har flere fattige mennesker enn 26 av Afrikas fattigste land tilsammen, til tross for at dette landet har den nest høyeste økonomiske vekstraten i verden.

«Dere har alle sammen bidratt til Indias suksess», sa han. «Det harde arbeidet til våre arbeidere, håndverkere og bønder har brakt landet vårt dit hvor det er i dag … . Vi bygger et nytt India som alle borgere vil ha sin rettmessige andel av, et India med blomstrende økonomisk vekst, hvor alle borgere vil kunne leve sine liv med ære og verdighet i fredelige og positive omgivelser. Et India hvor alle problemer kan løses med demokratiske midler. Et India hvor de grunnleggende rettighetene til alle mennesker blir sikret.»

Noen ville kalle dette galgenhumor. Han kunne like gjerne holdt tale til det svenske eller det finske folket.

«Brødre og søstre, jeg hilser dere på denne dagen hvor vi minnes vår ærerike historie. Det er blitt litt dyrt å leve, jeg vet det, og dere murrer stadig over matvareprisene, men se heller på det på denne måten: Mer enn 650 millioner av dere arbeider i landbrukssektoren som bønder og landarbeidere, men samlet bidrar dere med mindre av 18 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt. Så hvilken nytte har vi av dere? Se på IT-sektoren. Den sysselsetter 0,2 prosent og står for fem prosent av BNP. Kan dere konkurrere med det? Det er sant at sysselsettingen ikke har holdt tritt med veksten, men heldigvis er over 60 prosent av arbeidsstyrken sysselsatt utenfor lønnsarbeidssektoren. 90 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt i den uorganiserte sektoren. Det er sant at de bare får arbeid noen måneder i året, men siden vi ikke har noen statistisk kategori som kalles undersyssel-satt, trenger vi ikke å gå nærmere inn på det. Det ville ikke være riktig å klassifisere dem som arbeidsløse. Statistikken forteller at vi har den høyeste spebarns- og mødredødeligheten i verden, Vi bør stå sammen som nasjon og heve oss over dårlige nyheter akkurat nå. Vi kan ta fatt på disse problemene seinere, etter «trickledown-revolusjonen» når helsesektoren har blitt fullstendig privatisert. I mellomtida håper jeg at dere alle sørger for å skaffe dere helseforsikring. Når det gjelder det faktum at tilgangen på matkorn per hode faktisk har gått ned i de siste 20 åra, den perioden hvor vi har hatt høyest økonomisk vekst, så er dette en rein tilfeldighet, tro meg.

Mine felles medborgere, vi bygger et nytt India hvor de hundre rikeste – millionærer og milliardærer – sitter på verdier som utgjør 25 prosent av BNP. Det er alltid mer effektivt å konsentrere rikdommen på færre hender. Dere har alle hørt ordspråket om at for mange kokker fører til mye søl. Vi ønsker at våre kjære milliardærer og våre noen hundre millionærer, deres nære og kjære og deres forbindelser i politikken og i forretningslivet, skal få suksess og leve et liv med ære og verdighet i fredelige og positive omgivelser hvor de grunnleggende rettighetene blir trygget.

Jeg er klar over at drømmene mine ikke kan gå i oppfyllelse hvis vi bare bruker demokratiske midler. Faktisk har det blitt min overbevisning at virkelig demokrati springer ut av geværløpet. Det er derfor jeg har beordret hæren, politiet, det sentrale reservepolitiet, de sentrale industrielle sikkerhetsstyrkene, grensevaktstyrkene, de væpnede politistyrkene i Uttar Pradesh, det indo-tibetanske grensepolitiet, de væpnede politistyrkene i Vest Bengal (EFR) samt spesialpolitistyrker med navn som Scorpions, Greyhounds og Cobras, til å knuse de villedede opprørene som bryter ut i de mineralrike områdene våre.

Våre eksperimenter med demokrati begynte i Nagaland, Manipur og Kashmir. Jeg trenger ikke å gjenta at Kashmir er en viktig del av India. Vi har sendt mer enn en halv million soldater dit for å bringe demokrati til folket. Ungdommer i Kashmir har i de to siste månedene satt livet på spill ved å trosse portforbudet og kaste stein på politiet. De er Laskar-e-toiba aktivister⁷ som bare ønsker seg en jobb og ikke azadi.⁸ Tragisk nok har seksti av dem mistet livet før vi kunne se nærmere på jobbsøknadene deres. Jeg har nå instruert politiet om at de skal skyte for å skade, men ikke drepe disse villfarne ungdommene.»

I de sju åra Manmohan Singh har vært statsminister, har han likt å bli framstilt som Sonia Gandhis forsiktige og milde underordnede. Det er en glimrende forkledning for en mann som i de siste 20 åra, først som finansminister og seinere som statsminister, har tvunget gjennom en ny økonomisk politikk som har brakt India inn i dagens situasjon. Jeg vil ikke antyde at Manmohan Singh ikke er en underordnet. Men det er ikke sånn at han får alle ordre fra Sonia Gandhi. Ashok Mitra, den tidligere finansministeren i Vest Bengal, har i sin selvbiografi (A Prattlers tale) fortalt historien om hvordan Manmohan Singh kom til makta. I 1991, på et tidspunkt da Indias valutareserver var i ferd med å tømmes, tok Narasimha Rao-regjeringen kontakt med Det internasjonale pengefondet for å få et nødlån. IMF stilte to betingelser. Den første var strukturelle tilpasninger og økonomiske reformer. Den andre var at India måtte få en finansminister etter IMFs ønske. Mannen som IMF pekte på, var Manmohan Singh, skriver Mitra.

Manmohan Singh har i årevis fylt opp regjeringen og statsadministrasjonen med mennesker som er nesten religiøst opptatt av privatisering av alt – vann, elektrisitet, mineraler, landbruk, jord, telekommunikasjon, utdanning, helsestell – samme hvilke konsekvenser det får.

Sonia Gandhi og hennes sønn har en viktig rolle i alt dette. Deres jobb er å styre «Departementet for medfølelse og karisma» og vinne valgene. De tar æren for (og får lov til å ta æren for) beslutninger som ser progressive ut. Men i virkeligheten dreier det seg bare om taktikk og symbolpolitikk. Hensikten er å dempe raseriet i folket og sørge for at den store skuta kan seile videre. Det beste eksempelet på dette er det politiske masse-møtet som ble holdt for at Rajul Gandhi skulle kunne kreve æren for at gruveselskapet Vedantas tillatelse til å åpne bauxitt- gruver i Niyamgiri ble trukket tilbake. I allianse med både lokale og internasjonale aktivister hadde Dongria Kondh-stammen kjempet mot denne gruvevirksomheten i mange år. På massemøtet proklamerte Rahul Gandhi seg som «en soldat for stammefolket». Han nevnte ikke at politikken til partiet hans er basert på masseforflytninger av stamme-folk. Eller at annenhver ås med bauxitt i nabolaget har blitt omgjort til et gruveinferno, mens denne «soldaten for stammefolk» så en annen vei. Det kan være at Rahul Gandhi er en anstendig mann. Men når han går rundt og snakker om todelingen av India – «det rike India» og «det fattige India», som om partiet han representerer ikke har noe å gjøre med dette – så er det en fornærmelse mot alles intelligens, inkludert hans egen.

Det er en arbeidsdeling mellom politikerne. Noen har massebasis og vinner valg, andre er de som faktisk styrer landet. De trenger ikke å vinne valg, enten fordi de er dommere eller ansatte i offentlig administrasjon, eller fordi de får slippe presset med å vinne valg (som vår statsminister). Dette er en effektiv undergraving av demokratisk praksis. Det er feil å tro at Sonia og Rahul Gandhi er i ledelsen av regjeringen. Den virkelige makta er overført til en sammen-svergelse av oligarker – dommere, byråkrater og politikere. De igjen blir holdt i stramme tøyler av noen få store selskaper som eier nesten alt i dette landet. De kan tilhøre forskjellige politiske partier og iscenesette store show hvor de later som om de er politiske rivaler, men det er bare et spill for galleriet. Den eneste virkelige rivaliseringen er konkurransen mellom de store selskapene. P. Chidambaram er et erfarent og ledende medlem av denne gjengen. Noen sier at han er så godt likt av opposisjonen at han vil fortsette som innenriksminister selv om Kongresspartiet taper neste valg. Det er kanskje like greit. Han kan trenge noen år til på taburetten for å sluttføre oppgaven han har fått. Men det spiller ingen rolle om han blir sittende eller må gå. Verktøyet er allerede ferdig støpt.

Chidambaram beskrev sin oppgave i et foredrag han holdt på sitt gamle universitet, Harvard, i oktober 2007. Foredraget hadde tittelen «Stakkars rike land. Utviklingens utfordringer». Han kalte de tre tiåra etter uavhengigheten for «de tapte åra» og utbredte seg begeistret om veksten i BNP som økte fra 6,9 prosent i 2002 til 9,4 prosent i 2007. Jeg synes at det han sa, er så viktig at jeg vil plage dere med litt av hans sjarmløse prosa:

«I et demokrati skulle man tro at utfordringene knyttet til utvikling vil bli mindre når økonomien er inne i en periode med høy vekst. Men i virkeligheten er det motsatt. Demokrati – eller riktigere de demokratiske institusjonene og arven etter den sosialistiske perioden, har faktisk skapt flere problemer for den økonomisk utviklingen. La meg forklare det ved hjelp av noen eksempler. Indias mineralressurser omfatter kull (vi har de fjerde største kullreservene i verden), jernmalm, mangan, mica (phyllosilikater), bauxitt, titanmalm, krom, diamanter, naturgass, olje og kalkstein. Sunn fornuft tilsier at vi bør utvinne disse ressursene raskt og effektivt. Det krever mye kapital, effektive organisasjoner og et politisk klima som gir spillerom for markedskreftene. Men i gruvesektoren foreligger ingen av disse forutsetningene i dag. Lovverket er foreldet og parlamentet har bare så vidt klart å flikke litt på det. Våre anstrengelser for å tiltrekke oss private investeringer til prospektering og utvinning har stort sett slått feil. Og i mellomtida er gruvesektoren bastet og bundet i hendene på regjeringer på delstatsnivå. Grupper som – helt legitimt – vil bevare skogen, miljøet eller stammefolk, motsetter seg enhver endring av status quo. Vi har også politiske partier som mener at staten bør ha monopol på gruvedrift og motsetter seg private investeringer på ideologisk grunnlag. De får støtte fra de etablerte fagforeningene, og bak fagforeningene, enten de vet det eller ikke, står en mafia. Resultatet er at investeringene er lave, og gruvesektoren vokser i lusefart og virker som en brems på økonomien. Jeg skal gi dere et annet eksempel. For å utvikle industri trengs det store arealer. Mineralbasert industri som stål og aluminium krever omfattende landområder til utvinning, prosessering og produksjon. Infrastrukturprosjekter som flyplasser, havner, damanlegg og elektrisitetsverk trenger også veldig store landområder for å kunne sikre vei- og togtransport og nødvendige leverandør- og støttefunksjoner. Inntil nå har regjeringene kunnet sikre seg slike områder ved å utøve sin ekspropriasjonsrett. Det eneste som måtte ordnes, var adekvat kompensasjon. Nå er situasjonen forandret. Det melder seg nye interessegrupper i ethvert prosjekt, og kravene deres må behandles. Vi må nå vurdere spørsmål som miljømessige virkninger, begrunnelser for ekspropriering, kompensasjoner for tap av rettigheter, billighetserstatninger og gjenbosetting for folk som må flytte, alternative bolig- og jordbruksområder og jobber for alle berørte familier … .»

Å la markedskreftene utvinne ressursene raskt og effektivt, det er det koloniherrene gjorde, det Spania og Nord-Amerika gjorde mot Sør-Amerika, det Europa gjorde (og fortsetter å gjøre i Afrika), det er det apartheidregimet gjorde i Sør-Afrika, og det marionettdiktatorer i små land gjør for å utpine folket sitt. Det er en oppskrift for vekst og utvikling. Men den gjelder for noen andre. Det er en gammel, gammel, gammel historie – må vi virkelig gjenta den? Nå da det har blitt delt ut gruvelisenser med en fart som du vil forbinde med et opphørssalg, og skurkene har håvet inn milliarder av dollar, nå da gruve-selskapene har forurenset elver, sprengt vekk delstatsgrenser, rasert økosystemer og utløst borgerkrig, ser vi for fullt følgene av hva denne sammensvergelsen har satt i gang. Som en gammel klagesang over raserte landskaper og de fattiges døde kropper.

Merk med hvilken beklagelse ministeren snakker om demokrati og de forpliktelsene det innebærer: «Demokrati – eller snarere demokratiets institusjoner – og arven fra den sosialistiske perioden har ført til økende problemer for utviklingen.» Han følger opp med et sett av standard løgner om kompensasjon, rehabilitering og jobber. Hva slags kompensasjon? Hva slags ekspropriasjonsrett? Hva slags miljørehabilitering? Og hva med én ny jobb for hver familie? Seksti år av industrialisering i India har skapt jobber for seks prosent av arbeidsstyrken. Han snakker om å være «forpliktet» til å gi «begrunnelser» for «ekspropriasjon». Et medlem av regjeringen vet sikkert at å ekspropriere stammefolks områder (og det er der mesteparten av mineralene er) og gi dem til private gruveselskaper er ulovlig og strider mot Indias konstitusjon i henhold til Panchayat loven (utvidelsen til Scheduled areas) også kalt PESA som ble vedtatt i 1996.¹⁰ Det er en lov som tok sikte på å rette opp noe av urettferdigheten mot stammefolkene i den indiske konstitusjonen da den ble vedtatt i 1950. Den overstyrer alle andre lover som kan komme i konflikt med den. Det er en lov som tar utgangspunkt i den stadige økende marginaliseringen av stammefolk og tar sikte på å endre maktbalansen radikalt. Som lovgivning er den unik fordi den ser på lokalsamfunnet – kollektivet ­– som en juridisk enhet og gir stammefolk som bor i stammeområder, retten til selvstyre. I henhold til PESA er det ikke mulig å tvangsekspropriere stamme-folkenes landområder med noen slags juridiske begrunnelser. Så ironisk nok er det sånn at de som kalles «maoister» (og det inkluderer alle som slåss for landområdene sine), faktisk er de som slåss for å bevare konstitusjonen. Mens regjeringen gjør sitt beste for å ødelegge den.

Mellom 2008 og 2009 ga departementet for Panchayati Raj (landbyadministrasjon) to forskere i oppdrag å skrive et kapitel i en rapport om lokal landsbyadministrasjon. Kapittelet fikk tittelen «PESA, venstre-ekstremisme og styresett. Bekymringer og utfordringer i Indias stammeområder». Forfatterne er Ajay Dandekar og Chitrangada Choudhury. Her er noen utdrag:

«Loven av 1894 om ekspropriasjon av jord (the Aquistion act) har fram til nå ikke blitt justert for å bringes i samsvar med PESA. Denne loven fra kolonitida blir nå i stort omfang misbrukt til tvangsekspropriering både av individuelt og kollektivt eide landområder som blir overført til privat industrivirksomhet. I mange tilfeller er delstatsregjeringenes framgangsmåte først å undertegne omfattende intensjonsavtaler med store selskaper og så gå videre ved å anvende loven av 1894 (The Aquistion act), tilsynelatende for å sikre landområder for statseid industri. Men deretter blir jorda ganske enkelt lagt ut på leasing til det private selskapet. Dette er en parodisk omgåelse av formuleringen «overtakelse for offentlig formål» som er det loven foreskriver … .

Det er tilfeller hvor formelle protester, vedtatt av gram sabhas¹¹, har blitt destruert og erstattet med falske dokumenter.

Og hva verre er, når det har blitt oppdaget og dokumentert at statsansatte har drevet med sånt, har delstatsmyndighetene ikke fulgt opp saka.

Budskapet er klart og tydelig. Det er snusk og hemmelighold på mange nivåer i disse avtalene.

Salg av stammefolks jord til personer som ikke er stammefolk, er i henhold til grunnlovens kap. 5 forbudt i alle disse delstatene. Men overføringene av jorda fortsetter og i post-liberaliserings æraen skjer det stadig mer åpenlyst. De viktigste formene for slik overføring er bruk av rein svindel, ikke-registrerte overføringer på grunnlag av muntlige avtaler, juks med faktagrunnlaget og formålet med overføringen, okkupasjon av stammeområder, overføringer gjennom ulovlige ekteskap, tvilsomme søksmål, feilaktige opplysninger fra landmålingen, ekspropriasjon og utkastelser under påskudd av å skulle utnytte skogområdene til tømmerdrift. Ja, til og med velferdsutvikling har blitt brukt som påskudd.»

I konklusjonen sier de: «Intensjonsavtaler som blir inngått mellom delstatsregjeringer og industriselskaper, inkludert gruveselskaper, bør kontrolleres i full offentlighet, med gram sabhaene som en sentral part i slike undersøkelser.»

Ja, her har vi det – ikke brysomme aktivister, ikke maoistene, men en regjeringsrapport som anbefaler at intensjonsavtalene med gruveselskapene blir revurdert. Så hva gjør regjeringen med dette dokumentet? Hva er svaret? Statsministeren la fram rapporten 24. april 2010 i en høytidelig seremoni. Modig av ham, tenker du kanskje. Det var bare det at dette kapittelet ikke var med, det var rett og slett kuttet ut.

For femti år siden, bare ett år før han ble drept, skrev Che Guevara: «Når undertrykkerne klarer å holde seg ved makta i strid med lovene som de selv har innført. Da må vi si at freden er brutt.»

Ja, det er sant. I 2009 sa Manmohan Singh i en tale i parlamentet: «Hvis venstreekstremismen fortsetter å vokse i områder hvor vi har mineralressurser, vil investeringsklimaet helt sikkert bli påvirket.» Det var en skjult krigserklæring.

(La meg få komme med en liten digresjon her. Jeg vil fortelle en kort historie om en annen sikh. Bhagat Singh var en populær revolusjonær og marxist. I det siste bønneskriftet han sendte til guvernøren i Punjab før han ble hengt av den britiske regjeringen i 1931, skrev han: «La oss erklære at det virkelig er krigstilstand og at det vil være det så lenge som Indias hardt arbeidende masser og naturressursene blir utnyttet av en håndfull parasitter. Det kan være reint britiske kapitalister eller en blanding av briter og indere, eller også reint indiske. Det betyr ingenting.»)

Mange av kampene som finner sted i India i dag, dreier seg bare om at folk krever sine grunnlovsfestede rettigheter. Men Indias regjering føler seg ikke lenger forpliktet av den indiske konstitusjonen, som jo skal være det legale og moralske rammeverket for vårt demokrati. Grunnloven er et fornuftig og velformulert progressivt dokument slik konstitusjoner pleier å være. Men de fornuftige formuleringene blir ikke brukt til å beskytte folket. Det er stikk motsatt. De blir brukt som en spikerklubbe til å slå ned dem som protesterer mot at staten bruker stadig mer vold mot sitt eget folk under påskudd av å arbeide for det felles beste. I en artikkel i Outlook (3.5. 2010) svingte B.G. Verghese svingt spikerklubba i et forsvar for staten og de store aksjeselskapene. «Maoistene vil forsvinne, det demokratiske India og grunnloven vil bestå. Men det vil ta tid, og det vil bli smertefullt.» Azad svarte på dette (Outlook 19.7.2010), og det var det siste han skrev før han ble myrdet:

«I hvilken del av India kan vi si at konstitusjonen består, Mr. Verghese? I Dantewada, Bijapur, Kanker, Narayanpur, Rajnandgaon? I Jharkhand, Orissa? I Lalgarh, Jangalmahal? I Kashmir-dalen? Manipur? Hvor gjemte din grunnlov seg i 25 år etterat tusenvis av sikher ble massakrert? Da tusener av muslimer ble meiet ned? Når hundre tusen bønder ble presset til å begå selvmord? Når tusener blir myrdet av statsstøttede Salwa Judum gjenger?¹² Når adivasi kvinner blir utsatt for gjengvoldtekt? Når folk blir bortført av uniformerte livvakter? Din grunnlov er et stykke papir som betyr mindre enn toalettpapir for det store flertallet av det indiske folket.»

Da Azad ble drept, forsøkte flere mediakommentatorer å glatte over forbrytelsen ved å forvrenge det han skrev. De beskyldte ham for å ha kalt den indiske konstitusjonen for et stykke dopapir.

Hvis regjeringen ikke vil respektere grunnloven, så bør vi kanskje kreve en endring i selve åpningsparagrafen: Formuleringen «Vi, Indias folk, har besluttet at India skal være en selvstendig, sosialistisk, sekulær og demokratisk republikk» kan erstattes med «Vi, de øverste kastene og klassene i India har besluttet at India skal være en hinduistisk satellittstat tilpasset de store selskapene».

Opprøret på den indiske landsbygda, spesielt i stammeområdene, er en radikal utfordring, ikke bare for den indiske staten, men også for motstandsbevegelsene. Opprøret får oss til å stille spørsmålstegn ved de allmenne ideene om hva som utgjør framgang og utvikling, ja faktisk ved sivilisasjonsbegrepet i seg sjøl. Det reiser grunnleggende spørsmål både ved etikken og effektiviteten til ulike motstandsstrategier. Ja, disse spørsmålene er ikke nye. De har blitt stilt rolig og vedvarende, år etter år, på hundre forskjellige måter, av motstandsbevegelser som Chhattisgarh Mukti Morcha, Koel Karo og Gandhamardhan-aksjonene¹³ og hundrevis av andre folkelige bevegelser. Spørsmålet ble stilt mest inngående og kanskje tydeligst av Narmada Bachao Andolan, protestbevegelsen mot de store demningsanleggene i Narmadadalen. Det eneste svaret den indiske regjeringen har kommet med, er undertrykkelse, falskspill og en form for tåkelegging som bare kan komme av en total mangel på respekt for vanlige mennesker. Og hva verre er, regjeringen bare fortsatte som før, med enda mer tvangsflytting og tvangsekspropriasjon av jord til det kom til et punkt hvor det var bygd opp så mye raseri blant folk at det ikke lenger lot seg stoppe. I dag har de fattigste menneskene i verden klart å stoppe noen av de største og rikeste selskapene i verden. Det er en enormt stor seier!

De som gjør opprør, er klar over at landet deres er i unntakstilstand. De vet godt at de, sammen med folk i Kashmir, Manipur, Nagaland og Assam, har blitt fratatt sentrale borgerrettigheter ved hjelp av lover som for eksempel Unlawful Activities Prevention Act (UAPA)¹⁴ og delstaten Chhattisgarhs særlov for offentlig sikkerhet (CSPSA). Disse lovene kriminaliserer enhver form for opposisjon i ord og handling. Ja, til og med intensjoner blir kriminalisert.

Perioden med unntakstilstand var brutal, men folk kunne fortsatt drømme om bedre tider, om rettferdighet. Da Indira Gandhi erklærte unntakstilstand ved midnatt 25. juni 1975, var det for å knuse en begynnende revolusjon. Naxalitt-opprøret i Bengal var på det nærmeste knust. Men millioner av mennesker sluttet opp om Jayaprakash Narayans¹⁵ parole ‘Sampoorna Kranti’ (total revolusjon). Drivkraften for urolighetene var kravet om at jorda skal tilhøre dem som dyrker den. (Det var sånn den gangen også, det er ikke noe forskjell på det. Det var nødvendig med en revolusjon for å få til omfordelinga av jorda, selv om omfordeling av jord faktisk er ett av de styrende prinsippene i Grunnloven.)

35 år seinere er situasjonen dramatisk forandret. Den store og vidunderlige ideen, rettferdighet, har blitt redusert til å bety menneskerettigheter. Likhet er nå en utopisk fantasi. Ordet har mer eller mindre blitt kastet ut av ordforrådet vårt. De fattige har blitt presset opp mot veggen. Revolusjonære partier har blitt tvunget til å skru ned målsetningene sine – fra å kjempe for jord til de jordløse til å kjempe for folks rett til å beholde de få jordstykkene de har. Den eneste formen for omfordeling av jord som er aktuell nå, ser ut til å være ran av jorda til de fattige og omfordeling til de rike til deres jordbanker som går under navn av SEZs (Special Economic Zones). De jordløse (for det meste dalitter), de arbeidsløse, slumbefolkningen og arbeiderklassen i byene blir nærmest ikke regnet med lenger. På steder som Lalgarh i Vest-Bengal er det eneste folk ber om, at politiet og regjeringen lar dem være i fred. Adivasi-organisasjonen pcapa (Folkets komite mot politibrutalitet)¹⁶ startet med ett enkelt krav: At politisjefen skulle komme til Lalgarh for å be om unnskyldning for politiets overgrep mot landsbybefolkningen. Det ble oppfattet som absurd. (Hvordan kunne halvnakne ville forvente at en av delstatsregjeringens embetsmenn skulle be dem om unnskyldning?) Da satte folk opp barrikader i landsbyene for å hindre politiet i å komme inn. Politiet trappet opp voldshandlingene. Folk svarte med raseri. Nå etter to år og mange grusomme voldtekter, drap og politiovergrep¹⁷, er det full krig. Pcpa har blitt stemplet som en maoistorganisasjon. Lederne er kastet i fengsel eller skutt. (En liknende skjebne har rammet Chasi Mulya Adivasi Sangh i Narayanpatna i Orissa og Visthappen Virodhi Ekta Manch i Potka i Jharkhand.) Mennesker som en gang drømte om rettferdighet og likeverd, som våget å kreve jord til de jordløse, krever nå bare en unnskyldning fra politiet for at de har blitt banket opp og lemlestet. Er dette framskritt?

Under unntakstilstanden ble det sagt at når Indira Gandhi ba pressen om å ligge litt lavere, så la den seg ned og krabbet. Men selv da hendte det at riksavisene i protest mot sensuren trykket blanke felter i stedet for lederartikler. (Ironi over all ironi, en av disse trossige redaktørene var B.G. Verghese).

Denne gangen, under den ikke-erklærte unntakstilstanden, er det ikke mye rom for trossig motstand fordi mediene faktisk er regjeringen. Ingen, unntatt de store selskapene som kontrollerer mediene, kan fortelle regjeringen hva den skal gjøre. Ledende politikere, regjeringsmedlemmer og offiserer i sikkerhetsstyrkene konkurrerer om å få vise seg fram på TV og trygler Arnab Goswami¹⁸ eller Barkha Dutt¹⁹ om å få avbryte dagens messe. Flere TV-kanaler og aviser deltar åpenlyst i kommandosentralen og desinformasjonskampanjen til Operation Green Hunt.²⁰ En historie om maoistenes milliardindustrier ble trykket ordrett i mange forskjellige aviser, men med forskjellige journalister oppgitt i byline.²¹

Nesten alle aviser og TV-kanaler kjørte historier som ga pcpa²² (også omtalt som maoistene) skylda for den forferdelige togulykken i nærheten av Jhargram i Vest-Bengal i mai 2010. Ulykken krevde 140 menneskeliv. To av de hovedmistenkte har blitt skutt av politiet i såkalte «sammenstøt», men årsakene til ulykken er ennå ikke klarlagt. Press Trust of India kom ut med flere usanne historier, som ble lydig gjengitt av Indian Express, deriblant en om hvordan maoister lemlestet likene til politimenn de hadde drept. (Dementiet som kom fra politiet selv, ble trykket i frimerkestørrelse, godt gjemt på midtsidene.) Det var også flere identiske intervjuer (alle kalt eksklusive) med en kvinnelig geriljaleder som fortalte at hun var blitt voldtatt av maoistledere en rekke ganger. Hun skulle angivelig nettopp ha klart å rømme ut av skogen og maoistenes klør for å fortelle verden sin historie. Nå har det kommet fram at hun hadde sittet i varetekt hos politiet i flere måneder.

Historiene om grusomheter som skriker mot oss fra TV-skjermene, er laget for å lure oss og få oss til å tenke: «Ja stammefolkene har blitt dårlig behandlet og har hatt det vondt; ja, de trenger utvikling; ja, det er regjeringens feil, men akkurat nå er det krise, Vi må først bli kvitt maoistene og gjøre landet trygt, deretter kan vi hjelpe stammefolkene.»

Ettersom krigen skjerpes, har de militære, på sin helt spesielle måte, kunngjort at de også vil styre hodene våre. I juni 2010 offentliggjor to operasjonsdoktriner: Den ene var en felles doktrine for luft- og bakkeoperasjoner. Den andre var en doktrine om militære psykologiske operasjoner som «beskriver en planlagt prosess for å spre et budskap til en utvalgt målgruppe, for å få fram informasjon som kan føre til ønskede holdninger og atferd som kan påvirke landets politiske og militære måloppnåelse … . Doktrinen gir også retningslinjer for aktiviteter knyttet til opinionsstyring i ikke-konvensjonelle militæroperasjoner, særlig under forhold hvor det er nødvendig å bringe en villedet befolkning tilbake til fellesskapet.» Pressemeldingen slo videre fast at «doktrinen om militære psykologiske operasjoner er et policy-, planleggings- og implementeringsdokument som tar sikte på å skape et godt arbeidsklima for hæren ved å bruke tilgjengelige medier og deres tjenester til hærens fordel».

En måned seinere ble det holdt et møte for regjeringssjefene i delstater som var berørt av naxalittkonflikten²³. Her ble det fattet beslutning om opptrapping av krigen. 36 bataljoner fra Indias reservestyrker ble plusset på de 105 bataljonene og de 16 000 spesialpolitimennene (væpnede sivilister som var hyret inn for å fungere som politi). Innenriksministeren lovte å ansette 1,75 millioner nye politimenn i løpet av de kommende fem åra. (Det er en god modell for en sysselsettingsgaranti: Ansett halve befolkninga for å skyte den andre halvparten. Du kan bare stokke om på forholdstallene om du vil.)

To dager seinere oppfordret hærsjefen sine ledende offiserer «til å forberede seg mentalt på å delta i kampen mot naxalittene … . Det kan bli om seks måneder eller om et år eller to, men hvis vi fortsatt skal være et relevant redskap for staten, må vi ta på oss de oppgavene nasjonen vil vi skal utføre.»

I august rapporterte avisene om at planene om å bruke flyvåpenet igjen, var aktuelle. «Det indiske flyvåpenet kan skyte i selvforsvar i anti-maoist-operasjoner», skrev Hindustan Times. «Klarsignalet har blitt gitt, men under strenge begrensninger. Det er ikke tillatt å bruke raketter og heller ikke de integrerte helikoptermaskingeværene, og vi kan bare skyte hvis vi selv blir beskutt. Men vi har montert maskingevær på siden av helikoptrene. Disse kan opereres av våre Garuds (kommandosoldater i det indiske flyvåpenet).» Det er en lettelse. Ingen integrerte maskingevær, bare sånne som er montert på sida av helikopteret.

Kanskje «om seks måneder eller om et år eller to», det er omtrent så lang tid det vil ta for brigadehovedkvarteret i Bilaspur og flybasen i Rajnandgaon å gjøre seg klare. Kanskje vil regjeringen da med en storslått gest av demokratisk sinnelag bøye seg for den folkelige vreden og trekke tilbake AFSPA (Loven om særlige fullmakter til hæren). Denne loven gjelder for Manipur, Nagaland, Assam og Kashmir og gir underoffiserer rett til å drepe på mistanke. Så snart applausen legger seg og feiringene dabber av, vil AFSPA bli gjeninnført i revidert form i henhold til retningslinjene i Jeevan Reddy-rapporten. (Den kommer til å høres mer human ut, men være mer dødelig). Så kan den få gyldighet over hele landet, men under et nytt navn. Kanskje vil det gi Hæren den straffefriheten den trenger for å kunne gjøre det «nasjonen» vil ha utført – å bli satt inn mot de fattigste av de fattige som kjemper for å overleve.

Kanskje det er sånn kamerat Kamala kommer til å dø, når hun prøver å skyte ned et tungt armert angrepshelikopter eller et militært treningsjetfly med pistolen sin, eller kanskje hun har avansert til en AK-47 eller et lett maskingevær stjålet fra et av regjeringens våpenlagre eller fra en drept politimann.

Kanskje mediene som står til tjeneste, vil ha ordnet opp i oppfatningene til dem som fortsatt er «villedet», slik at de kan motta nyheten om hennes død med rolig sinn.

Så her er den indiske staten i all sin demokratiske prakt, villig til å plyndre, utsulte, beleire og nå sette inn flyvåpenet i «selvforsvar» mot sine fattigste innbyggere. Selvforsvar. Å ja, Operation Green Hunt er en selvforsvarsaksjon regjeringen driver for å gi de fattige tilbake den jorda som har blitt stjålet fra dem av store kommunistkorporasjoner.

Når regjeringen bruker et tilbud om fredsforhandlinger til å dra opp fisk fra dypet og drepe dem når de kommer til overflata, er det da noen framtid for fredsforhandlingene? Er begge sider genuint interessert i fred og rettferdighet? Folk spør: Er maoistene virkelig interessert i fred? Er det noe vi kan tilby maoistene innafor det nåværende systemet som vil føre til at de gir slipp på målet om å knuse den indiske staten? Svaret på det er sjølsagt nei. Maoistene tror ikke at dagens system kan gi rettferdighet. Saken er at stadig flere mennesker er i ferd med å bli enige med dem. Hvis vi hadde levd i et samfunn som var genuint demokratisk, et samfunn hvor vanlige mennesker i det minste kunne håpe på rettferdighet, da ville maoistene bare ha vært en liten og marginalisert gruppe av militante aktivister, med svært liten folkelig appell.

En annen påstand er at maoistene ønsker seg en våpenhvile for å skaffe seg et pusterom sånn at de kan omgruppere seg og konsolidere stillingen sin. I et intervu i avisen The Hindu (14. april 2010) uttalte Azad seg overraskende åpenhjertig om dette: «Det trengs ikke mye sunt folkevett for å forstå at begge parter vil utnytte en våpenhvile til å styrke seg.» Han forklarte videre at en våpenhvile ville gi et pusterom for vanlige mennesker som var fanget i krigssonen.

Regjeringen, derimot, trenger denne krigen. (Les næringslivsavisene så vil du se hvor desperat de trenger krigen.) Den internasjonale kapitalen puster regjeringen i nakken. Den er nødt til å levere, og det må skje fort. For å forhindre at maska faller, må regjeringen fortsette å tilby forhandlinger med den ene hånda og undergrave forhandlingene med den andre. Elimineringen av Azad var en viktig seier fordi den kvalte en stemme som etter hvert hørtes farlig fornuftig ut. Så langt, i det minste, har regjeringen lykkes med å avspore fredsforhandlingene

Diskusjonen om fredsforhandlinger kan gjøre noen og enhver kynisk. Det vi må huske på, er at for vanlige mennesker er fraværet av fredsforhandlinger det samme som opptrapping av krigen. I løpet av de siste månedene har regjeringen pøst titusenvis av tungt bevæpnede paramilitære tropper inn i skogen. Maoistene svarte med en serie av aggressive angrep og bakhold. Mer enn 200 politifolk har blitt drept. Likene fortsetter å komme ut av skogen. Nedslaktede politifolk svøpt i Indias flagg, nedslaktede maoister framvist som jakttroféer med håndledd og ankler bundet fast til bambusstokker og med kroppene fulle av kulehull, kropper som ikke lenger ser menneskelige ut, lemlestet i bakholdsangrep, halshogginger og summariske henrettelser. Kroppene som blir brent i skogen, vet vi ingenting om. Krigssonen har blitt avsperret, stengt for aktivister og journalister. Så vi har ingen fullstendige opplysninger om antall døde.

Den 6. april 2010 slo PLGA (Folkets frigjøringsgeriljahær) til med sitt hittil største angrep. Et CRPF-kompani²⁴ i Dantewada ble lokket inn i et bakhold og 76 politimenn ble drept. PLGA gikk ut med en kaldt triumferende seierserklæring. TV-stasjonene utnyttet tragedien for alt den var verdt. Nasjonen ble oppfordret til å fordømme drapene. Mange av oss var ikke villige til det. Ikke fordi vi liker dreping, ikke fordi vi alle sammen er maoister, men fordi vårt syn på Operation Green Hunt er mer komplisert. Vi som nektet å kjøpe aksjer i den raskt voksende fordømmelsesinidustrien, ble stemplet som terroristsympatisører og bilder av oss ble stadig vist på TV som om vi var ettersøkte forbrytere.

Hva var det reservepolitistyrkene egentlig drev med når de patruljerte i landsbyene bevæpnet med 21 AK-47 automatgevær, 38 INSAS-gevær²⁵, sju SLR-geværer²⁶, seks lette maskingevær, en stengun og en 58 mm-bombekaster? Å stille det spørsmålet ble nærmest regnet for landsforræderi.

Noen dager etter angrepet støtte jeg på noen paramilitære kommandosoldater som stod og snakket med en gruppe sjåfører på en parkeringsplass i Delhi. De ventet på at VIPene som de jobbet for, skulle komme ut fra en restaurant, et treningssenter eller et hotell. De uttrykte verken sorg eller patriotisme. Det var enkel regnskapsføring. De satte opp et balanseregnskap. De snakket om hvor mange hundretusener av rupi en må betale i bestikkelser for å få jobb i de paramilitære styrkene og hvordan mange familier må sette seg i dyp gjeld for å kunne betale bestikkelsene. Den gjelda kan aldri bli tilbakebetalt med den usle lønna til en jawan.²⁷ Den eneste metoden for å få betalt gjelda er å gjøre det som politimenn i India gjør: Drive med utpressing og trusler, kreve beskyttelsespenger og bestikkelser og drive med lyssky forretninger. (I tilfellet Dantewada dro de på plyndringstokt til landsbyene og stjal penger og smykker.) Men hvis en politimann dør i tjenesten, sitter familien igjen med den store gjelda. Mennene på parkeringsplassen var sinte på regjeringen og toppledelsen i politiet som tjener seg rike på bestikkelser og deretter på en lettvint måte sender unge menn i døden. De visste at de store erstatningssummene som var utlovet for dem som døde i 6. april-angrepet, bare ble gitt for å dempe virkningen av skandalen. Det ville aldri bli standard praksis for alle politimenn som dør i denne skitne krigen.

Da er det ikke rart at meldingene fra krigssonen forteller at CPRF-styrkene stadig blir mer motvillige til å dra ut på patrulje. Det kommer rapporter om at de jukser med den daglige loggføringa og fyller loggbøkene med falske patruljer. Kanskje de begynner å innse at de bare er fattig khaki-kledd søppel i den rike manns krig. Og det er tusener som vil steppe inn når en av dem er borte.

17. mai 2010 kom et nytt større angrep. Maoistene sprengte en buss i Dantewada og omlag 44 mennesker ble drept. 16 av de døde var offiserer i spesialpolitiet (SPO), med andre ord, medlemmer av den fryktede regjeringsstøttede folkemilitsen Salwa Judum. Resten av de døde var vanlige mennesker, for det meste stammefolk. Maoistene beklaget pliktskyldigst at de hadde drept sivile, men argumentasjonen var farlig lik det forsvaret staten pleier å komme med, nemlig at handlingen bare var et svar på motstanderens overgrep. I forrige måned kidnappet maoistene fire politimenn i Bihar og krevde å få satt fri en del av sine ledere. Da gisseldramaet hadde vart noen dager, drepte de en av de kidnappede, adivasi-politimannen, Lucas Tete. To dager seinere ble de andre tre sluppet fri. Nok en gang hadde maoistene skadet sin egen sak ved å drepe en fange. Det var nok et eksempel på «den revolusjonære voldens» moralske Janusansikt, og sånt må vi vente oss mere av i en krigssone hvor taktikk trumfer moral og gjør verden til et verre sted.

Mange av analytikerne og kommentatorene som var rystet over maoistenes drap på sivile, unnlot å merke seg at akkurat på samme tid som maoistene sprengte bussen i Dandawala, omringet politiet flere landsbyer i Kalinganagar i Orissa og i Balitutha og Potko i Jharkhand. Der skjøt de på tusenvis av mennesker som protesterte mot at jorda deres ble tatt over av Tata-gruppa, av Jindal selskapene og Posco.²⁸ Beleiringen pågår ennå. Politisperringene gjør det umulig å frakte de sårede til sykehus. Videoer på YouTube viser hundrevis av væpnede politifolk fra opprørspolitiet i konfrontasjon med vanlige landsbyfolk, noen av dem er bevæpnet med pil og bue.

Den eneste tjenesten Operation Green Hunt har gjort vanlige folk, er at den har klarlagt vesentlige spørsmål. Selv barna i landsbyene vet at politiet arbeider for «kompaniene», og at Operation Green Hunt ikke er en krig mot maoister, men en krig mot de fattige.

Det er ikke noe smått som foregår. Det vi ser er et demokrati som vender seg mot seg sjøl og prøver å spise sine egne lemmer. Vi ser vantro på at disse lemmene motsetter seg å bli spist.

Av alle de politiske grupperingene som er involvert i opprøret, er ingen mer omstridt enn CPI (maoistene). Den mest opplagte grunnen til det er at partiet konsekvent hevder at væpnet kamp er den eneste veien til revolusjon. En av de grundigste framstillingene av bevegelsen er Sumanta Banerjees bok In the wake of Naxalbari. Boka dokumenterer hvordan naxalittene i den første perioden på nesten tåpelig vis prøvde å få i gang den indiske revolusjonen ved å «tillintetgjøre klassefienden». De trodde at det ville føre til spontane massereisninger. Banerjee beskriver hvilke krumspring CPI var nødt til å foreta for å holde seg på linje med den kinesiske utenrikspolitikken, hvordan naxalismen spredte seg fra delstat til delstat og hvordan den ble nådeløst knust.

Dypt begravd bak både de ortodokse kommunistenes og den liberale intelligentsiaens raseri mot CPI (maoistene) ligger et ubehag som det virker som de også opplever selv, og en underlig, nesten mystisk tendens til å beskytte den indiske staten. Det er som om de blunker når de står overfor en politisk situasjon med et genuint revolusjonært potensiale. De finner påskudd til å se en annen vei. Politiske partier og enkeltpersoner som i løpet av de siste 25 åra aldri har støttet for eksempel Narmada Bachao Andolan²⁹ eller marsjert i solidaritet med noen av de mange fredelige folkevegelsene i landet, har plutselig begynt å tale varmt for ikke-vold og Gandhis satyagraha³⁰. På den andre sida kan nok de som har deltatt i fredelige folkebevegelser, være sterkt uenig med maoistene. De er på vakt mot dem og ganske irritert på dem, men de ser dem som en del av den samme motstandsbevegelsen.

Det er vanskelig å si hvem som misliker maoistene mest, den indiske staten, dens hær av strategiske eksperter og dens nærmest instinktivt høyreorienterte middelklasse eller Communist Party of India (CPI) og Communist Party of India (Marxist) vanligvis kalt CPI (M), og de mange utbrytergruppene som var en del av de opprinnelige marxist-leninistene, eller den liberale venstresida. Diskusjonen begynner med navngivningen. De ortodokse kommunistene tror ikke at maoismen er en «isme» i det hele tatt. Maoistene kaller de parlamentarisk orienterte kommunistene for «sosialfascister» og anklager dem for «økonomisme» og for at de gradvis har droppet målet om revolusjon.

Det er nok få som nå vil forbinde ordet «revolusjonært» med CPI og CPI (M). De har overlevd som store partier av standardtypen fordi de har solgt ut ideologien.

Begge mener at de er det eneste genuint marxistiske partiet. Begge mener at det andre partiet har feiltolket den marxistiske teorien og misforstått historien. Enhver som ikke har medlemskort i noen av organisasjonene, vil kunne se at ingen av dem tar fullstendig feil eller har helt rett i det de sier. Men bitre splittelser, ikke ulikt dem vi finner i religiøse organisasjoner, er en naturlig følge av de strenge kravene om å holde seg til partilinja som gjelder i alle kommunistpartier. Så de dykker ned i et arsenal av fornærmelser som kan føres helt tilbake til den russiske og den kinesiske revolusjonen, til de store debattene mellom Lenin, Trotskij og Stalin og til Maos lille røde, og kaster dem på hverandre. De beskylder hverandre for feilaktig anvendelse av marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning som om det skulle være en slags medisinsk salve som ble påført på feil sted. (Mitt tidligere essay «Walking with the Comrades» (Norsk oversettelse kan leses her)  landet rett i skuddlinja for denne debatten, og dermed fikk det sin rimelige del av pussige fornærmelser. De kunne ha fortjent en egen pamflett.)

I tillegg til debattene for og mot parlamentarisk arbeid er uenighetene mellom de forskjellige variantene av kommunisme i India knyttet til om forholdene er modne for revolusjon. Er prærien klar for brannen, slik Mao sa, eller er det fortsatt for fuktig til at en enkelt gnist kan tenne den? Problemet er at India befinner seg i forskjellige århundrer på samme tid, så kanskje prærien, de lange, flate, gressbevokste områdene, ikke er en riktig analogi for Indias sosiale og politiske landskap. Kanskje et kaninhull med fullt av underjordiske tunneler ville være et bedre bilde? Å komme til enighet om timing av revolusjonen er sannsynligvis umulig. Så alle marsjerer i sin egen takt. CPI og CPI(M) har mer eller mindre utsatt revolusjonen til det hinsidige. Charu Majumdar, stifteren av naxalittbevegelsen, mente at revolusjonen burde ha kommet for 30 år siden. Ganapathi, den nåværende lederen for maoistene, mener at revolusjonen vil komme om ca 50 år.

I dag, 40 år etter Naxalbar-opprøret, er den parlamentariske venstresidas hoved-anklage mot maoistene den samme som alltid. De blir beskyldt for å lide av det Lenin kalte «en barnesykdom», for å erstatte masselinje med militarisme og for å ha unnlatt å bygge opp en genuint revolusjonær arbeiderklasse. De har forakt for arbeiderklassen i byene, de er en ideologisk forsteinet bevegelse som bare kan fungere som en frosk på ryggen av de «uskyldige» (les primitive) stammefolkene i jungelen, heter det. Ifølge de ortodokse marxistene har ikke stammefolkene noe revolusjonært potensiale. (Dette er kanskje ikke stedet for å diskutere synspunktet om at folk må bli lønnsarbeidere og slave under et sentralisert industrielt system før de kan bli godkjent som revolusjonære.)

Det er en riktig kritikk at maoistene ikke er særlig relevante for arbeiderklassebevegelsene i byene, for dalitt-bevegelsen og for bønder og landarbeidere utenfor skogsområdene. Det er ikke tvil om at maoistenes militariserte politikk vanskelig kan drives i områder hvor det ikke er mulig å gjemme seg i skogen. Men vi kan også peke på at grunnen til at kommunistpartiene har overlevd som store, etablerte partier er at de har foretatt så drastiske ideologiske kompromisser at det nå er umulig å se forskjell på dem og andre borgerlige politiske partier. Et annet argument er at de mindre fraksjonene som ikke har gjort så store ideologiske kompromisser, har kunnet unngå det fordi de ikke er en trussel for noen.

Uavhengig av deres svakhet eller styrke som borgerlige partier, er det få som vil forbinde ordet «revolusjonær» med CPI og CPI(M). (CPI deltar i noen av kampene mot gruveselskapene i Orissa.) Men selv på de områdene hvor de har valgt å engasjere seg, kan de ikke påberope seg å ha gjort store tjenester for det proletariatet som de hevder å representere. Bortsett fra de tradisjonelle bastionene i Kerala og Vest-Bengal hvor de nå er i ferd med å miste grepet, er de svært lite tilstede i andre deler av landet, by eller landsbygd, sletteland eller skogområder. Fagorganisasjonene deres er kjørt ned i bånn. De har ikke vært i stand til å stoppe det massive tapet av arbeidsplasser og oppløsningen av den regulerte arbeidsstyrken som mekaniseringen og den nye økonomiske politikken har forårsaket. De har ikke vært i stand til å forhindre den systematiske nedbyggingen av arbeidernes rettigheter. De har klart å fjerne seg nesten fullstendig fra adivasi- og dalittgruppene. I Kerala vil nok mange si at de har gjort en bedre jobb enn de andre politiske partiene, men etter at de har «styrt» Vest Bengal i 30 år, er delstaten nærmest ruinert. Volden de slapp løs i Nandigram og Singhur, og nå mot adivasiene i Jangalmahal, vil trolig føre til at de mister makta i noen år. (Men ikke lenger enn den tida det tar for Mamata Banerjee å bevise at folket ikke kan sette sin lit til henne.)³¹

Selv om vi kan sette opp en lang liste over de etablerte kommunistpartienes synder, må det også sies at det ikke er grunn til å feire deres sammenbrudd. I det minste ikke hvis det ikke åpner for en ny, vital og virkelig venstreorientert bevegelse i India.

Maoistene har, både i sin nåværende og tidligere framtredelsesformer, fulgt en helt annen politisk bane.

Omfordeling av jorda, om nødvendig ved bruk av voldelige midler, har alltid vært kjerneområdet i maoistenes politiske aktivitet. På det feltet har de mislykkes fullstendig. Men de militante aksjonene som førte til at tusenvis av deres kadre og også mange vanlige mennesker måtte bøte med livet, har satt søkelyset på den dyptgående strukturelle urettferdigheten i det indiske samfunnet. Fra Telangana-bevegelsens tid (denne bevegelsen var en slags forløper for opprøret i Naxalbar), klarte naxalit-bevegelsen til tross for alle sine feil, å tenne et raseri mot utbyttingen, og i noen av de mest undertrykte samfunnene vokste det fram et ønske om å gjenvinne respekt. I Vest-Bengal førte det til Operasjon Barga (en bargador er en leilending) og i Andra Pradesh ble regjeringene presset til å sette i verk mer begrensede landreformer. Og alt snakket til statsministeren om «ujevn utvikling» og «utnyttelse» av stammeområdene, regjeringens planer om å overføre budsjett-midlene til skogpleie fra departementet direkte til landsbyrådene (gram panchayats) og Plankommisjonens kunngjøring om at den vil avsette 140 millioner rupi til utvikling i stammeområdene, er alt sammen strategier for å dempe «maoist-trusselen». Hvis disse midlene virkelig kommer adivasi-samfunnene til gode og ikke suges opp av mellommenn, så må «trusselen» sannelig få noe av æren for det. Til tross for at maoistene bokstavelig talt nesten ikke er tilstede utenfor skogområdene, så har de en økende sympati og en tilstedeværelse i folks oppfatninger som et parti som står opp for de fattige mot statens hersing og trusler. Hvis Operation Green Hunt etter hvert blir en virkelig krig og ikke bare en «sub-konvensjonell» krig, hvis mange vanlige adivasier blir drept, så kan den sympatien tenne en gnist som kan utvikle seg videre på uventede måter. En av de mest alvorlige anklagene mot maoistene er at lederne deres har en interesse av å holde folk nede i fattigdom og analfabetisme for å kunne beholde grepet over dem. Nå har de arbeidet i områder som Dandakaranya i mer enn 30 år. Hvorfor driver de ikke skoler og helseklinikker der, spør kritikerne. Hvorfor har de ikke bygd opp flomkontroll og mer avansert jordbruk, og hvorfor dør folk fortsatt av malaria og feilernæring? Gode spørsmål. Men de undervurderer hva det vil si å være en forbudt organisasjon. Medlemmer av denne organisasjonen, også leger og lærere, står i fare for å bli skutt rett ned av myndighetene. Det ville være bedre å stille samme spørsmål til Indias regjering som ikke arbeider under sånne begrensninger. Hvorfor er det ikke skoler, sykehus og flomvern i områder hvor det ikke er maoister? Hvorfor lider folk i Chhattisgarh av en form for akutt feilernæring som legene har begynt å kalle ernæringsaids på grunn av virkningen den har på immunsystemet?

I det sensurerte kapittelet i rapporten fra departementet for landsbyadministrasjon skriver Ajay Dandekar og Chitrangada Choudhury (Ingen av dem er tilhengere av maoistene. De kaller partiets ideologi «brutal og kynisk»):

«Så maoistene har en tosidig effekt i PESA-områdene. Med våpnene sine skaper de en viss frykt i administrasjonene på landsby-, blokk-³² og distriktsnivå. Det fører til at landbybefolkningen ikke er like forsvarsløs når beskyttelseslover som PESA³³ blir neglisjert eller brutt. For eksempel kan maoistene advare en talati³⁴ som krever bestikkelser for å gjøre den jobben han er pålagt i henhold til loven om skogrettigheter, en handelsmann som betaler underpris for skogsprodukter, eller en arbeidsgiver som ikke følger bestemmelsene om minstelønn. Partiet har også gjort et stort utviklingsarbeid på landsbygda. Maoistene har organisert dugnadsarbeid for graving av vanningsdammer, oppsamling av regnvann og beskyttelse mot jorderosjon i Dandakaranya-regionen. Landsbyfolket forteller at dette har ført til bedre avlinger og en sikrere tilgang på matvarer.»

Nylig ble det offentliggjort en empirisk analyse av arbeidet NREGA (Den nasjonale planen for en sysselsettingsgaranti på landsbygda)³⁵ har gjort i 200 maoist-influerte områder i Orissa, Chhattisgarh og Jharkhand. Analysen ble trykket i tidsskriftet Economic and Political Weekly. Forfatterne, Kaustav Banerjee og Partha Saha skriver:

«Feltundersøkelsen viste at anklagene om at maoistene har blokkert utviklingsplaner ikke har mye for seg. Faktisk er det slik at Bastar-området ser ut til å gjøre det mye bedre når det gjelder NREGA enn en del andre områder. Dessuten kan arbeidet med lønnsforholda, gjennomføringa av minstelønn, føres tilbake til lønnskampene som maoistene ledet i dette området. Et klart resultat er at lønna for å samle tendu-blader er dobbelt så høy i de fleste maoist-områdene som i andre områder. Maoistene har også oppmuntret til å gjennomføre antikorrupsjonsmøter (forvaltningsrevisjoner), og dette har bidratt til en ny form for demokratisk praksis som hittil har vært ukjent i India.»³⁶

Implisitt i mye av diskusjonene rundt maoistene er den gamle formynderske tendensen til å framstille massene – i dette tilfellet adivasiene – som en mindre begavet horde, kontrollert av ondsinnede utenforstående. En universitetsprofessor, godt kjent som maoist-hater, kalte lederne av maoistpartiet for parasitter som snyltet på fattige adivasier. For å underbygge det sammenliknet han mangelen på utvikling i Dandakaranya med velstandsveksten i Kerala. Etter å ha antydet at alle ledere som ikke var adivasier, var feiginger som gjemte seg i skogen, oppfordret han alle medlemmer av landsbymilitsen og alle geriljasoldater som var adivasier til å overgi seg til et panel av ikke-volds aktivister fra middelklassen (som han selv hadde håndplukket). Han krevde at ledere som ikke var adivasier, skulle tiltales for krigsforbrytelser. Hvorfor ikke-volds tilhengere som ikke er adivasier, er akseptable, mens maoister som ikke er adivasier, ikke er det, sa han ikke noe om. Det er noe urovekkende ved den manglende evnen til å innrømme at vanlige mennesker er i stand til å vurdere en situasjon og gjøre sine egne valg.

I Orissa har ubevæpnede motstandsbevegelser ført en rekke kamper. De er ofte sterkt uenige seg imellom, men likevel har de klart å få til en midlertidig stans i prosjektplanene til noen av de store selskapene – Tata i Kalinganagar, Posco i Jagatsinghpur, Vedanta37 i Niyamgiri. I Bastar har maoistene godt feste og kontrollerer territoriet, men Orissa bruker de nærmest bare som en korridor som troppene kan passere gjennom. Når sikkerhetsstyrkene presser på og trapper opp overgrepene, må det foretas grundige vurderinger for og mot å åpne for at maoistene deltar i kampen. Vil maoistenes væpnede tropper bli værende for å møte den statlige volden som uunngåelig følger etter en «maoistaksjon»? Eller vil de trekke seg tilbake og la ubevæpnede mennesker møte polititerroren aleine? Aktivister og vanlige mennesker som har blitt beskyldt for å være maoister, har allerede blitt fengslet. Mange har blitt drept på blodig vis. Det er en nervøs og ubehagelig drakamp som pågår mellom de ubevæpnede motstandsbevegelsene og CPI (Maoistene). I enkelte tilfeller har maoistpartiet stått for en uansvarlig linje som har ført til grusomme konsekvenser for vanlige mennesker. I 2006 da spenningene mellom dalitter og adivasisamfunn toppet seg, drepte maoistene Laxmanananda Saraswati, lederen for Vishwa Hindu Parishad (VHP), en fascistisk gruppe av misjonærer, som arbeidet blant adivasiene for å få dem «tilbake i Hindu folden». Etter mordet ble rasende medlemmer av Kandha-stammen som ganske nylig hadde blitt omvendt til hinduismen, oppmuntret til å gå til aksjon. Nesten 400 landsbyer ble rystet av anti-kristne voldsaksjoner. 54 kristne daliter ble drept i Panna, mer en 200 kirker brent ned, titusener måtte flykte fra hjemmene sine. Mange lever fortsatt i flyktningleire og kan ikke vende hjem.

Nå brygger det opp til en litt forskjellig, men like farlig situasjon i Narayanpatna og Koraput, distrikter hvor Chasi Mulya Adivasi Sangh (som politiet sier er en maoistisk front) slåss for å få tilbake adivasi-eid jord som er ulovlig beslaglagt av lokale pengeutlånere og brennevinsselgere (mange av dem er dalitter). I disse områdene hersker polititerroren. Hundrevis av adivasier sitter fengslet i Koraput. Og tusenvis gjemmer seg i skogen og tør ikke vende hjem.

Folk som lever i sånne situasjoner, lar seg ikke instruere av en håndfull ideologer som dukker opp ut av det blå og vifter med geværene sine. De strategiske valgene de foretar bygger på mange overveielser: Hvordan har kampene utviklet seg over tid, hva slags voldsbruk risikerer de å møte, hvor presserende er situasjonen og hvordan er landskapet de slåss i? Valget mellom ikke-vold eller maoisme, militant eller fredelig (eller litt av hvert som i Nandigram), er ikke alltid et moralsk eller ideologisk valg. Ganske ofte er det et taktisk valg. For eksempel er Gandhis Satyagraha en form for politisk teater. Hvis satyagraha skal bli virkningsfullt trengs det et sympatisk innstilt publikum, og det har ikke landsbyfolk dypt inne i skogen. Når en gjeng på 800 politifolk sperrer av en landsby i skogen midt på natta og begynner å brenne ned husene og skyte folk, vil det da hjelpe med en sultestreik? (Kan mennesker som sulter gå til sultestreik? Og virker sultestreiker når de ikke kommer på TV?) På samme måte er geriljakrig en taktikk som ikke passer for landsbyer på slettelandet hvor det ikke finnes noen steder å søke dekning.

Heldigvis er folk i stand til å bryte gjennom de ideologiske kategoriene. De kan være ikke-voldsforkjempere i Jantar Mantar, militante på slettelandet og geriljakjempere i skogene uten å få noen form for identitetskrise. Styrken i Indias opprør er at det er mangfoldig ikke ensrettet.

Siden regjeringen har utvidet definisjonen av «maoist» til å omfatte enhver motstander, er det ikke overraskende at maoistene nå har blitt veldig synlige i nyhetsbildet. Men maoistenes firkanta dogmatisme, deres manglende evne til å tåle uenighet og til å samarbeide med andre politiske grupperinger og aller mest deres enspora strengt militære tankegang, gjør dem for små til å fylle de kjempestore støvlene de nå blir tildelt.

Da jeg møtte kamerat Roopi i skogen, var det første denne teknologi-nerden konfronterte meg med et intervju som ble publisert kort tid etter at maoistene hadde angrepet Rani Bodili, en jenteskole i Dantewada som hadde blitt gjort om til en politileir. Mer enn 50 politimenn og SPO-er ble drept.

Vi var glade for at du ikke fordømte aksjonen, sa hun. Men i det samme intervjuet sa du at hvis maoistene noen gang kom til makta, var du sannsynligvis den første vi ville henge. Hvorfor sa du det? Hvorfor tror du at vi er sånn? Jeg tenkte å begynne med en lang begrunnelse, men vi ble avbrutt. Sannsynligvis ville jeg ha begynt med å snakke om Stalins utrenskninger, hvor millioner av vanlige mennesker og nesten halvparten av de 75 000 offiserene i den røde hær enten ble fengslet eller skutt, og 98 av de 139 sentralkomitemedlemmene ble arrestert. Så ville jeg ha gått videre til å snakke om den høye prisen folk betalte under Det store spranget og Kulturrevolusjonen i Kina, og jeg ville kanskje ha avsluttet med Pedamallapuram-episoden i Andhra Pradesh hvor maoistene i sin tidlige form, People´s War38, drepte landsbyens sarpanch³⁹ og angrep kvinnelige aktivister fordi de ikke fulgte oppfordringen om å boikotte valgene.

For å komme tilbake til spørsmålet: Hvem kan fylle de kjempestore støvlene? Kanskje det verken kan eller bør være bare ett par føtter. Noen ganger ser det ut som om de som har en radikal visjon om en ny og bedre verden, ikke har styrken til å motstå de militære represaliene. Og de som har styrken, mangler visjonen.

Akkurat nå er maoistene den mest militante delen av et bredbånd av motstandsbevegelser som slåss mot et kartell av gruve- og infrastrukturkompanier som prøver å legge under seg adivasi-områder. Men av den grunn kan vi ikke konkludere med at CPI (Maoistene) er et parti som er nytenkende når det gjelder utviklings- og miljøspørsmål. Det ville være å trekke det for langt. (Et betryggende tegn er at partiet har uttalt at det er mot de store vannkraftutbyggingene. Hvis partiet virkelig mener det, vil det i seg sjøl innebære en radikalt ny utviklingsmodell). Men til å være et parti som vanligvis blir oppfattet som en motstander av de store gruveselskapenes herjinger, er maoistenes politikk og praksis temmelig ullen. I mange områder hvor folk slåss mot gruveselskapene er det en utbredt oppfatning at maoistene er villige til å åpne for gruvedrift og gruverelatert infrastrukturvirksomhet bare de får beskyttelsespenger. I intervjuer og uttalelser fra ledende maoister kan det se ut som om tilnærmingen er: «Vi vil gjøre jobben bedre.» De kommer med vage løfter om «miljømessig bærekraftig» gruvedrift, høyere vederlag til lokalsamfunnene, bedre bosettingsopplegg for dem som må flytte og høyere utbetalinger til partshaverne. (Den sittende ministeren for gruver og mineralressurser tenker også langs de samme linjene. I parlamentet lovte han at 26 prosent av «overskuddet» fra gruvedriften skal gå til «utvikling i stammeområdene». Det blir nok en flott fest for grisene i grisetroa.)

Men la oss ta et raskt blikk på det som er det aller mest verdifulle i gruveområdet, nemlig bauxitten som har en verdi på atskillige tusener milliarder dollar. Det finnes ikke noen miljømessig bærekraftig metode for å utvinne bauxitt og produsere aluminium. Det er en sterkt forurensende prosess som de fleste vestlige land har plassert utenfor sine egne områder. For å produsere et tonn aluminium trenger du om lag 60 tonn bauxitt, mer enn tusen tonn vann og en voldsom mengde elektrisk kraft. For å skaffe tilstrekkelig vann og elektrisk kraft trengs det store damanlegg som vi vet ofte fører til enorme ødeleggelser. Og til slutt – det store spørsmålet – hva skal vi med aluminiumen? Hvor havner den? Aluminium er det viktigste materialet som brukes i våpenindustrien, det vil si andre lands våpenindustrier. På bakgrunn av dette: Hva kan være en sunn og «bærekraftig» gruveindustri? La oss tenke oss at maoistene fikk kontrollen over den såkalte røde korridoren, stammeområdet med de store forekomstene av uran, bauxitt, kalkstein, dolomitt, kull, tinn, granitt, marmor. Hvilken politikk ville de føre og hvordan ville de forvalte ressursene? Ville de utvinne mineralene og selge dem på markedet for å skaffe penger i statskassa, bygge infrastruktur og utvide virksomheten? Eller ville de utvinne bare akkurat nok for å dekke folks grunnleggende behov? Hvordan ville partiet definere «grunnleggende behov»? Vil for eksempel atomvåpen være et «grunnleggende behov» i en maoistisk stat?

Hvis vi skal dømme etter det som skjer i Russland og Kina og også i Vietnam, har kommunistiske og kapitalistiske samfunn én ting felles – vi kan kalle det DNA-et i drømmene deres. Etter revolusjonene, etter å ha bygd opp de sosialistiske samfunnene som millioner av bønder og arbeidere måtte ofre livet for, har begge land nå sluppet løs den kapitalistiske økonomien. Også for dem har forbruket blitt målestokken på framskritt. Til denne typen «framskritt» trengs det industri. For å fôre denne industrien trengs det stabil tilgang på råstoffer. Og til det trenger du gruver, damanlegg, herredømme, kolonier, krig. Gamle stormakter visner vekk, og nye vokser fram. Det er den samme gamle historien, bare med forskjellige aktører. De rike landa plyndrer de fattige. I går var det Europa og Amerika, i dag er det India og Kina. I morgen blir det kanskje Afrika? Hvis det blir noen morgendag? Kanskje er det for seint å stille spørsmålet, men håp har lite å gjøre med fornuft.

Kan vi vente at et alternativ til det som ser ut som den visse død for planeten, skal springe ut av den samme tenkinga som har brakt oss ut i uføret? Det virker usannsynlig. Hvis det finnes et alternativ, vil det komme fra grupper og områder som har stått mot kapitalismens og imperialismens herredømme, ikke fra dem som har overtatt mye av den samme tankegangen.

Her i India finnes det fortsatt mye håp, til tross for all vold og grådighet. Hvis noen kan klare det, er det oss. Vi har fortsatt en befolkning som ennå ikke har blitt fullstendig oppslukt av forbrukspresset. Vi har en levende tradisjon fra Gandhis visjoner om bærekraftige samfunn og sjølberging, en tradisjon for sosialistiske og egalitære ideer og sosial rettferdighet. Vi har Ambedkars visjon som utfordrer både Gandhis og sosialistenes visjoner på noen viktige måter.40 Vi har en fabelaktig koalisjon av motstandsbevegelser som både har erfaring, innsikt og visjoner.

Og viktigst av alt India har en adivasibefolkning på nesten hundre millioner. Det er denne delen av folket som fortsatt kan kunsten å leve bærekraftig. Hvis de blir borte, vil de nødvendige ferdighetene for en bærekraftig levemåte bli borte med dem. Kriger som Operation Green Hunt vil få dem til å forsvinne. Så seier for dem som fører disse krigene, inneholder kimen til destruksjon ikke bare for adivasiene, men til syvende og sist for hele menneskeslekten. Det er derfor krigen i det sentrale India er så viktig. Det er derfor vi har et påtrengende behov for reelle samtaler mellom alle politiske grupperinger som er mot krigen. Den dagen kapitalismen blir tvunget til å tolerere ikke-kapitalistiske områder innafor sine grenser og til å anerkjenne at den ikke kan herske uinnskrenket, den dagen den blir tvunget til å erkjenne at tilgangen på råstoffer ikke er uendelig. Den dagen kommer forandringen. Hvis det i det hele tatt er noe håp for verden, så vil vi ikke finne det i møterommene på klimakonferansene eller i byer med høye bygninger. Håpet lever lavt nede på bakken. Det holder armene rundt de menneskene som slåss hver dag for å beskytte skogene, fjellene og elvene sine fordi de vet at skogene, fjellene og elvene beskytter dem.

For å tenke nytt om vår verden hvor alt har gått så fryktelig galt, vil det første skrittet være å stoppe utryddelsen av dem som tenker annerledes, de som har en tankegang som overskrider både kommunisme og kapitalisme, en tankegang som bygger på en helt annen forståelse av hva som fører til lykke og tilfredshet. For å finne dette filosofiske rommet, er det nødvendig å sette av fysisk rom for dem som det kan se ut som om lever i fortida, men kanskje i virkeligheten er våre veivisere til framtida. For å oppnå dette må vi spørre dem som sitter med makta: Kan dere la vannet være i elvene? Og trærne i skogen? Kan dere la bauxitten forbli i fjellet?

Hvis de svarer at de ikke kan det, så bør de kanskje slutte å preke moral til ofrene for krigene de fører.

Noter:

1. «Trickle-down» er et begrep hentet fra nyklassisk økonomi. På norsk har det blitt oversatt med «nedsildringseffekt». Tanken er at økende inntekter for de rikeste også vil komme de fattige til gode. O.anm.
2. En skurk med uflaks blir kasta i fengsel hvis han stjeler ei gås fra allmenningen, men en større skurk som stjeler allmenningen fra gåsa, går fri. Anonym dikter, England 1821.
   På 64 årsdagen for Indias selvstendighet klatret Manmohan Singh inn i sin skuddsikre talerstolboks i det Røde fortet for å holde en tale som var iskaldt banal og helt uten følelser.
   The law locks up the hapless felon
   who steals the goose from off the common,
   but lets the greater felon loose
   who steals the common from the goose.
   (Anonymous, England, 18212)
3. Shamiana er et slags telt. O.Anm.
4. Det dreier seg om en type rasjoneringskort som gir innehaveren rett til å kjøpe mat og brennstoff til subsidierte priser. O.anm. I det siste er demokratiets åpningstid endret. Nå gjelder demokratiet bare i kontortida 9–17. Samme hvor langt du har reist og samme om du har noe sted du kan overnatte: Hvis du ikke forlater stedet før klokka 18, blir du fjernet med makt. Hvis film var en kunstform som også involverte luktesansen, ville aldri Slumdog Millionaire fått Oscar. Stanken av sånn fattigdom går dårlig sammen med duften av varmt popcorn
5. Adivasi er en samlebetegnelse for forskjellige indiske minoritetsgrupper.De regnes ofte som Indias urbefolkning og omtales også som «stammefolk». I 2008 ble store politistyrker satt inn mot adivasiene i Lalgarh. O.anm.
6. Bhumkal-opprøret fant sted i 1910. Det var en opprørsbevegelse mot det britiske koloniherredømmet. Utgangspunktet var lokalbefolkningens kamp for å beholde sine tradisjonelle rettigheter til skogen. O.anm.
7. Laskar-e-taiba. De rettferdiges hær, en islamistisk organisasjon som er forbudt i India og Pakistan . O.anm.
8. Azadi – retten til selvbestemmelse for Kashmir. O.anm.
9. Inntrykket av Manmohan som Sonias forsiktige og milde underordnede er en glimrende forkledning for en mann som i de siste 20 åra har presset igjennom en økonomisk politikk som har brakt oss inn i dette uføret.
10. Loven om landsbystyrer. Indisk lov opererer med to begreper «tribal areas» og «scheduled areas». Tribal areas brukes om områdene nordøst i landet. Områder hvor det bor stammefolk andre steder i landet kalles for «scheduled areas». Noen av kriteriene for at et område skal regnes som en «scheduled area» er at det har en overvekt av stammefolk, et noenlunde samlet territorium og at befolkningens økonomiske status er lav. O.anm.
11. Gram Sabha er et råd hvor alle voksne beboere i en landsby møter. Gram sabha velger representanter til landsbystyret, gram panchayat. O.anm.
12. Salwa judum en miltia som ble etablert for å kjempe mot naxalittene. Militiaen ble støttet og trent av delstatsregjeringen i Chhattisgarh. Etter mange tilfeller av overgrep og menneskerettighetsbrudd ble denne militiaen vedtatt oppløst og forbudt i 2011. O.anm.
13. Chhattisgarh Mukti Morcha (Chhattisgarhs frigjøringsfront) er et politisk parti i delstaten Chhattisgarh. Partiet har særlig markert seg i motstanden mot genmodifisert såkorn. Koel Karo bevegelsen var en motstandsaksjon mot to store damanlegg som ville føre til at landsbyer og viktige stammeområder ble lagt under vann. Prosjektet ble endelig stoppet i 2010 etter 15 års aktiv motstandskamp. Gandhamardan-aksjonene var rettet mot utvinning av bauxitt i Gandharmadan-fjellene i Orissa. O.anm.
14. Loven for å forhindre ulovlige aktiviteter
15. Jayaprakash Narayan (1902-1979), indisk uavhengighetsaktivist sosial reformator og politiker. O.anm.
16. People’s Committee Against Police Atrocities
17. Forfatteren bruker uttrykket «fake encounters» (falske sammenstøt). Termen brukes om politidrap på fengslede eller ubevæpnede. Politiet hevder da å ha skutt i selvforsvar og planter ofte våpen på ofrene. O.Anm.
18. Redaktør og nyhetsanker i TV-kanalen Times now.
19. TV-journalist og kommentator i NDTV.
20. Operation Green Hunt er navnet på den store offensiven mot Naxalittene i 2009–2010.
21. Forfatteren skriver at artikkelen handlet om «the 1,500-crore Maoist industry» 1500 crore er det samme som 1,5 milliarder. O.anm.
22. People´s Committee against Police Atrocity
23. Naxalittene drev gerilja krig blant fattigbønder fra slutten av 1960-tallet. O.anm.
24. Den sentrale reservepolitistyrken.
25. INSAS = Indian small arms system. INSAS-gevær er standardvåpenet i den indiske hæren. O.anm.
26. Selvladende geværer.
27. Jawan= en menig soldat. O.anm.
28. Tata Group er et indisk multinasjonalt holdingselskap. Jindal Steel and Power (JSPL) er et av Indias største selskap innen stål og elektrisk kraft. Posco er et multinasjonalt stålselskap med hovedkvarter i Sør-Korea. O.anm.
29. Narmada Bachao Andolan er en folkebevegelse som består av stammefolk, bønder, miljøvernere og menneskrettsaktivister. Bevegelsen har blant annet brukt sultestreiker som virkemiddel. O.anm.
30. Satyagraha er en form for ikke-voldsmotstand utviklet av Gandhi. O.anm.
31. Mamata Banerjee leder partiet AIMTC som ble stiftet som et utbryterparti fra Kongresspartiet. Hun vant valget Vest-Bengal i 2011 med et overveldende flertall og ble gjenvalgt for en ny femårsperiode i 2016. O.anm.
32. Block er administrasjonsnivået over landsbyen. O.anm.
33. Panchayats (Extension to Scheduled Areas) Act, 1996. Loven skal sikre landsbyrådenes rett til å styre sine naturressurser.O.anm.
34. En offentlig utpekt landsbyadministrator, O.anm.
35. The National Rural Employment Guarantee Scheme.
36. Dette er en form for antikorrupsjonsarbeid på lokalt nivå. Det dreier seg om sjekking av offentlige registre og kontroll av hvorvidt bevilgninger har blitt brukt til formålet. O.anm.

Lokalbefolkningen der må foreta en grundig vurdering. Skal de involvere maoistene i de lokale kampene. Vil maoistenes tropper bli værende og møte de statlige voldshandlingene som uunngåelig følger en «maoist-aksjon».

37 Vedanta Resources er et verdensomspennende selskap som har interesser i sink, bly, sølv, kopper, jernmalm, aluminium, elektrisk kraft og olje og gass. O.anm.

Tendensen til å framstille massene (i dette tilfellet adivasiene) som en gjeng av mindre begava mennesker som er helt ute av stand til å ta egne avgjørelser, ligger implisitt i mye av diskusjonene rundt maoismen.

Folk er i stand til å følge Gandhis ikke-volds-linje i Jantar Mantar, være militante på slettelandet og geriljakjempere i skogene. Styrken i Indias opprør er mangfoldet, ikke det

ensrettede.

Trickledown

38 People´s War eller Communist Party of India (Marxist–Leninist) People’s War ble stiftet i 1980. Pedamallapuram-episoden fant sted i 1998. O.anm.

39 En sarpanch er en landsbyleder som er valgt av landsbyrådet. O.anm.

Den dagen kapitalismen blir tvunget til å tolerere ikke-kapitalistiske områder innafor sine grenser, den dagen den forstår at tilgangen på råstoffer ikke er uendelig, den dagen kommer forandringene.

Hvis det finnes håp, så vil vi ikke finne det i møterommene på klimakonferansene. Vi vil finne det nær bakken, rundt menneskene som slåss hver dag for å beskytte skogene, fjellene og elvene.

Trickledown

40 Bhimrao Ramji Ambedkar var inspirator for dalitt-bevegelsen. Han var også en talsmann for kvinnekampen og fagbevegelsen. O.anm.