Ottar Flatland er bonde med mjølk- og kjøtproduksjon i Flatdal i Telemark. Han har vore tillitsvald i Tine og Nortura, er medlem av landsstyret i Rødt og sit i partiets klima- og næringspolitiske utval.

I ein artikkel om gruvedrift skriv Per- Gunnar Skotåm i Rødt! nr. 3 2013 om «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil vite av produksjonen». Eg meiner han har rett, og at det er sjølvsagt at menneskeleg aktivitet set spor etter seg i naturen. Og det er ikkje nødvendigvis slik at det som endrar naturen, er skadeleg for naturen.

Eg tek utgangspunkt i Marx’ samfunnsmessige ontologi: Alle menneske har behov, altså ønskje om noko som ikkje er umiddelbart tilgjengleg, og krefter, gjennom arbeid, forstått som evna til å tilfredsstille desse behova. Og produktivt arbeid skaper nytteverdiar.

Menneska bruker krefter, eller arbeid, i

forskjellige sosiale relasjonar, og under forskjellige økonomiske system, på å bearbeide naturen for å tilfredsstille materielle behov, som mat og andre bearbeidde produkt. Til alle tider har menneska bruka, påverka og omforma naturen. Dette er kjerna i menneskeleg aktivitet og grunnlaget for sivilisasjonar ut over jakt- og fangstnivå. Og sjølve grunnlaget for ein moderne velferdsstat er at det er nytteverdiar å fordele. Men fyrst må desse verdiane skapas gjennom arbeid og naturressursar. Gruveindustrien, og vidareforedling av produkt frå denne, er eit viktig grunnlag for denne verdiskapinga.

Går ein ute i den norske naturen, vil ein kunne sjå spor og formasjonar etter kolproduksjon og jernutvinning. I mitt nærområde i Telemark kan ein og sjå restar og gråbergsrøysar etter forskjellig gruvedrift frå 1500- talet og fram til midten av 1900-talet. Hadde desse inngrepa i naturen skjedd i dag, ville det truleg blitt protestar og ramaskrik om sår i naturen og giftig avrenning. Men no blir dette sett på som ein naturleg del av kulturlandskapet. Slik er det og med slagghaugane ved Røros. Og ser me på dei enorme gråbergfjella etter gruvedrift ved Bjørnevatn i Sør-Varanger, vil dei fleste sjå desse som flotte monument for menneskeleg aktivitet og skaparkraft.

Uavhengig av økonomiske og politiske system vil det vera eit mål å skape ein meirverdi gjennom arbeidet. Så kan det vera forskjellar mellom ein kapitalistisk og ein sosialistisk økonomi kva for miljøkrav ein skal stille til produksjonen. Men ein kjem ikkje utenom ein viss påverknad av naturen, med inngrep og avfall, inkludert gift. Alle stoff er potensielt giftige, avhengig av konsentrasjonen. I realitetanes verden må ein definere kva som er akseptabelt av konsentrasjon og mengde, og så må ein leva med det.

Noreg er rikt på metall og mineral, men har i dag mest ingen gruveindustri. Ønskjer me å bruke desse produkta, bør me også ta ansvaret for å framskaffe dei. Derfor er det og viktig at ressursane blir kartlagde.

Partiet Rødt skriv i sitt arbeidsprogram at partiet vil arbeide for: «Strenge miljøkrav til eventuell nyåpning av gruver, og at ingen gis tillatelse til å dumpe gruveavfall i hav, innsjøer eller andre steder i naturen». Kvar skal ein då gjera av avfallet/gråberget ? I praksis betyr dette at Rødt er mot all ny gruvedrift.

Matproduksjon

Reiser ein gjennom norske bygder seint på hausten, vil ein sjå ei blanding av pløgde åkrar, grashausta jorde og rekkjer og stablar av rundballar pakka i kvit plast. Det bør få oss til å tenkje på at det er jorda me lever av. Gjennom massive inngrep, omforming av naturen og ei effektiv mekanisering er 2–3 % av befolkninga i stand til forsyne resten av befolkninga med mat. Landbruket er det største naturinngrepet me har her i landet, men det er eit nødvendig inngrep for å utnytte ressursane og for å gje folket mattryggleik. Det er i denne sammenhengen me og må sjå på rovdyrproblematikken. Skal landet auke matproduksjonen, for eit aukande folketal, basert på beiting av lokale grasressursar, må me vera villige til å redusere rovviltet til eit nivå som gjer at beitedyra kan utnytte beitet.

Det er og verdt å nemne at det massive naturinngrepet som jordbruket står for, har resultert i eit kulturlandskap som dei fleste meiner er vakkert og verneverdig, og at det har ein verdi i seg sjølv.

Andre naturinngrep

I tillegg til bergverk og landbruk vil eg og nemne vasskraftutbygging og samferdsel. Vil samfunnet ha vassbasert fornybar energi, må me også tola dammar, neddemming og kraftliner. Og vil samfunnet ha vegar og jernbane, må me også akseptere svære naturinngrep langs desse traséane.

Eit moderne velferdssamfunn vil måtte byggas på produksjon og verdiskaping. Natur og arbeid er grunnlaget for dette. Vil ein ha omelett, må ein knuse egg, og vil ein ha industrisamfunnets produkt, må ei ha produksjonen. Partiet Rødt framstår i dag som eit idealistisk parti for restriksjonar og bandlegging. Partiet har ambisjonar om å vera eit arbeiderparti i eit land med materiell velstand og høgt offentleg velferdsnivå. Då må partiet ha ei anna tilnærming til politikken, særleg næringspolitikken, og bli eit radikalt parti for produksjon og verdiskaping, sjølvsagt på sine vilkår.

Z Communications/Z Net

http://ww.zcommunations.org
Dette er et svært innholdsrikt og – innflytelsesrikt – USA-nettverk som blant annet. Inneholder et magasin (med abonnement) og Z Net, som gratis formidler radikale kommentarer med flere bidrag hver eneste dag. Blant hovedtemaene er miljø, global kapitalisme og USAs aggressive utenrikspolitikk, med mange innslag også med emner fra Midtøsten, Afrika, Latin-Amerika og Asia. Ikke minst er dette et uunnværlig sted for å holde seg orientert om antikapitalistisk og anti-imperialistisk kamp rundt om på kloden. Blant faste skribenter er kjente «stemmer fra Sør», som blant annet Eduardo Galeano, Arundhati Roy, Vandana Shiva, Walden Bello og Patrick Bond, i tillegg til skribenter som Noam Chomsky, Naomi Klein, John Pilger og George Monbiot. En god måte å starte dagen på!

Monthly Review

http://www.monthlyreview.org
Monthly Review er et uavhengig månedstidsskrift i USA, som med sin forankring i marxistiske analyser nå er inne i sin 65. årgang(!). Deres rikholdige nettsted legger ut mange av de viktigste artiklene, i de siste utgavene fra 2013 er det for eksempel bidrag om marxisme og økologi (John Bellamy Foster), landran og kapitalistisk akkumulering (Fred Magdoff) og en markering av general Vo Nguyen Giaps død med et intervju fra 1968. Nettstedet gjør det også mulig å holde seg orientert om nye og framtidig bokutgivelser fra Monthly Review Press.

MR Zine tilbyr i tillegg fortløpende- og korte – artikler og kommentarer.

Under MRs nettsted ligger også Climate & capitalism, som er et økososialistisk forum redigert av Ian Angus. Her er både original-artikler og kommenterte lenker til massevis av spennende materiale fra andre nettsteder. Mottoet for virksomheten er «Økososialisme eller barbari! Det finnes ingen tredje vei!».

Transnational Institute

http://www.tni.org
http://www.carbontradewatch.org
Transnational Institute har hatt sitt tilholdssted i Amsterdam siden midten av 1970-tallet, og konsentrerer virksomheten omkring utvalgte programområder som militarisme/konflikter, storselskapers makt, sosiale og politiske bevegelser, global økonomi og maktforhold. En lang rekke kjente forskere, skribenter og aktivister fra Nord og Sør er knyttet til instituttet. Resultatet har blitt et omfattende nettverk for tverrfaglig forskning, seminar- og publikasjonsvirksomhet. En av en nøkkelpersonene er Susan George, og hennes nyeste bok – How to win the class war (2013) – presenteres med intervjuer og filminnslag. Et nytt satsingsområde er programmet for «agrarian justice», som blant annet har resultert i flere publikasjoner om landran og kamp mot agrobusiness. Gjennom nettstedet carbontradewatch.org følges internasjonal klimapolitikk, der flere publikasjoner avslører karbonkapitalistisk avlatshandel gjennom CO2-kvoter, som Norge og EU er forkjempere for.

Tore Linné Eriksen
Bokredaktør

Dei var svoltne, svoltne som ulvar. Men rovdyr var dei ikkje, åtte ikkje villskap. Dei var samfunnsdyr, temma og tamme, og dei var i eit pent strøk. Eit mett og for det meste kvitt strøk i The Garden District, New Orleans, med saftige, grøne plenar og godt gjødsla prydbusker.

Så oppfør deg, gut! Vis kunstane dine!

Og den vesle, kvite guten gjorde seg enda mindre, kledde på seg nokre passande ord, stakk ein høfleg frase i håret over det eine øyret, slentra liksom likeglad opp til det store, kvite huset der han banka pent på den solide eiketresdøra, gjekk like pent ned frå frontverandaen igjen, stod vakkert ventande på singelen framfor den staselege villaen.

Ei fyldig, kvit dame i døropninga.

Den vesle guten såg på dama med uttrykkslause auge og mumla eit smålåte morn, ho uttala eit tydelig goD morgon, og guten hadde alltids kjent seg betre til mote.

Den mellomaldrande dama der oppe på frontverandaen såg vennleg på han; guten kjente seg krenka.

Kanskje var ho snill, gamla, glad i barn og dyr; kanskje gav ho han ekstra mykje så det rakk til kameraten òg, han stod nede på fortauet, svart plystrande bak ei prydbuske og lest som om han ikkje var til. Ho stod der oppe på frontverandaen. Ho var sikkert ei godhjarta dame, spurde iallfall vennleg kva guten ønskte, og blikket hennes sa skammar du deg ikkje, gut!

Han hata ho.

Han, kvelpaktig kropp, dei kvitslitne olabuksene rivne opp på begge knea, han stod der i ei spjerra, ein gong kvit skjorte, stod som ein uskylds fattigengel med honninggult, halvlangt hår, og han strauk nølande den viltre luggen vekk frå panna; sette på seg eit fiolblått, eit litt sørgmodig? blikk, i alle fall store, blanke auge.

Den velfødde, nei, tjukke, vennlege, sikkert godhjerta, kvite dama bad han vente litt, Just a sec, honey! var høgtideleg tilbake med noko innpakka i avispapir, ver så goD.

GoDhjarta.

Den vesle, kvite kvelpen svelgde tungt, smilte bleikt honningsøtt og takka så pent han berre kunne, mista likevel klisjéen på den nyraka singelen da han bøygde det krøllete, lyse hovudet i eit stivt bukk.

Dama nikka vennleg.

Guten lét orda ligge der dei låg, snudde ryggen til dama og villaen og rikdommen og sprang med nokre små dansetrinn og laga stygge spor i den prydelege singelen ned oppkøyrsla, og nede på fortauet ropa han til den svarte kameraten som stod der ved sida av prydbuska og var til likevel, at nå hadde dei mat! Kikka over skuldra og vinka muntert til den vennlege, kvite dama som bjeffa skarpt etter han at han skulle faen ikkje gi noko til den fuckin’ kjøteren. Men det var ikkje bryet verdt å hate den godhjarta dama lenger, ho var nede frå verandaen nå, fekta etter dei med sopelimen, huiande nedover oppkøyrsla med ein liten, kvitt bjeffande puddel i hælane.

Gutane raska på, runda hjørnet med kalde kyllingbein i knitrande avispapir, og ein po’ boy sandwich, og pecan pie, kamerat! Grådige auge, gumlande kjakar, grafsande hender i avispapiret, travande bein, traskande føter, sittande gutar i graset i parken i The Garden Fuckin’ District i New Orleans.

Avispapir med bein etter bein, avgnegne kyllingbein, og avgnegne igjen. Liggande kameratar i graset, tause, ein svart, ein kvit, auga deira lukka i den milde morgonsola under ein skyfri, blå himmel. Avispapir med avgnegne kyllingbein og gamle verds-nyheiter på grasplenen i parken; og skiltet der det stod at hundar skulle haldast i band.

Øyvind Bremer Karlsen

Fredrik V. Sand er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt! og partiet Rødt sitt arbeidsutvalg.

I oktober gikk konferansen marx2013 av stabelen som den første i sitt slag. Det hele gikk ned på ABF-huset i Stockholm. Arrangementet samlet mange hundre deltakere – dels med et formål om å få i gang en akademisk diskusjon om Marx, dels å skape en samtale også mellom mennesker utenfor universitetene, om hvordan marxistisk teori kan brukes til å forstå ulike sider av samfunnet. I grenselandet mellom aktivisme og akademia.

Blant de mest kjente navnene på plakaten var det svenske feministikonet Nina Björk og Monthly Review-redaktør John Bellamy Foster, som begge burde være kjent for mange av tidsskriftets lesere. Sistnevnte gjennom flere bokomtaler og artikler, og Björk blant annet gjennom anmeldelse av hennes forrige bok Lyckliga i alle sina dager i Rødt! 2/13.

Björks bok tar opp hvordan kapitalismen tar over stadig flere felt av livet, og er kritisk til hvordan arbeidstida går ut over tiden i andre fellesskap, som for eksempel familien. Denne tematikken ble fulgt opp på konferansen, hvor Björk deltok i en samtale foran stappfull storsal om den såkalte arbeidskritikken, sammen med Roland Paulsen, sosiolog og forfatter.

Der Paulsen toppet sitt bidrag til debatten med det infantile utbruddet «Arbeid er sadisme!» bidro Björk med å tydeliggjøre det ofte underkommuniserte skillet mellom lønnsarbeidskritikk og kritikk av arbeidet som sådan. Det er ikke at vi jobber, skaper og bidrar, men den manglende diskusjonen om hva målet med arbeidet skal være og selve utbyttinga som er et stort problem, i følge Björk. Les mer i intervju med henne i Klassekampen 2. november.

Samtalen «The relevance of Marx for ecology» hadde et panel bestående av John Bellamy Foster, Alf Hornborg (forfatter og professor ved universitet i Lund) og Andreas Malm (økososialistisk aktivist og forfatter – her på berget mest kjent forHatet mot muslimer, en murstein av en bok, og for å ha provosert Jon Hustad til å kaste mikrofonen i bakken og forlate en debatt på Litteraturfestivalen i Lillehammer 2009).

Hornborg begynte sitt innlegg i debatten med å si at han ønsker å være 90 prosent marxist, spurte Bellamy Foster hvorvidt dette var mulig og videre om Bellamy Foster kunne trekke fram noe fra Marx han selv ikke kunne stille seg bak. Bellamy Foster nektet å gå inn i dette, fordi han ikke så nytten av å forholde seg til det han eventuelt var uenig i og dermed ikke kunne bruke til noe.

På en konferanse med mål om å holde en viss intellektuell standard er dette et eksempel som vel ikke burde imponert så mange – men på tross av konferansens ambisjoner kunne det virke som om ønsket om å få bekreftet sitt eget verdensbilde sto sterkere hos en god del, enn viljen til å utfordre og utvikle. Dessverre, og som i så mange andre sammenhenger på venstresida forøvrig.

Allikevel er det imponerende å se marx2013 samle et så stort antall debattanter og tilskuere til en slik konferanse, toppet av en foajé fylt med bokbord og tidsskriftstands hvor venstresida i sin fulle bredde kunne tilby teoretisk input. Følgelig av noe sprikende kvalitet.

Selv om noe av forklaringen på suksessen ligger i at Sverige er mer folksomt enn Norge, er mitt inntrykk at den akademiske åpenheten for å trekke inn Marx på relevante felter, og gjensidig fra en del av miljøene som står bak dette arrangementet; et fravær av marxologi – altså en mindre dogmatisk tilnærming til marxisme som noe fullkomment, altomgripende og utøvd etter boka. Kanskje det ligger uutnyttet potensiale på begge felter her til lands?

I et intervju med arrangørene av marx2013 i svenske Dagens Nyheter i forkant av årets konferanse framgikk det at de fleste av arrangørene er unge, mellom 25 og 35. At de etter egen definisjon leser Marx mer fordomsfritt enn de eldre og at dette gir en ny «take» på mange spørsmål. Altså er dette forhåpentligvis starten på noe spennende som kan fortsette i årene framover, og inspirere.

Hadde noen for et år siden sagt at vi ville få en ny diskusjon om fri abort, hadde jeg ristet på hodet. Til tross for at jeg var på Kvinnekonferansen 2012 og hørte Ellen Aanesens advarsler.

Da Judith Mirkinson skrev i Rødt! nr 2 ifjor, tenkte vi: Det er USA det!

I dette nummeret skriver Sandra Ezquerra om Spania, der regjeringa prøver å fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort». Abort vil da bare være lovlig dersom en lege sier det er fare for liv og helse, eller ved voldtekt når det er levert inn politianmeldelse om dette før det har gått 12 uker.

Regjeringas avtale med KrF om reservasjonsrett for legene, har gitt abortmotstanderne vind i seilene. Mørkemennene gir seg ikke før de får spanske og USAnske tilstander.

Kampen for at kvinnen selv skal bestemme over sin egen kropp, fortsetter.

Erik Ness

Fra redaksjonen

Etter 21 år – det er lenge! – med ansvar for omslaget til tidsskriftet, har Tor Otto Tollefsen nå overlatt jobben til Fredrik V. Sand. Tor Otto drifter fortsatt nettsida, og bidrar til at bladbunaden holder standard.

Redaksjonen har reorganisert seg og blant dannet småredaksjoner for enkeltnummer og tema. Tore Linné Eriksen er blitt bokredaktør. Det sees allerede.

Det er sommerinnsamlinga som gjør at vi kan lage ekstranummer. Fjorårets innbrakte 32824 kroner. Vi takker!

Unni Kjærnes er seniorforsker ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) og leder av Rødt Oslo.
Jorun Gulbrandsen er pensjonert lærer, medlem av Rødts kvinneutvalg og var leder av AKP fra 1997 til 2006.

Unni Kjærnes (UK): Da snakker vi om forbruk som det å bruke opp, som energi og materielle ressurser. Noe forsvinner for alltid, noe er fornybart og gjenbrukes. Og økt forbruk er jo også forbundet med forurensning og utslipp av klimagasser.

Den kapitalistiske økonomiens vekst-tvang innebærer både at forbrukets vare-karakter øker, altså at arbeid flyttes fra hushold til produksjonssfæren, og at vi må forbruke mer, noe vi stadig får høre av politikerne, enten de kommer fra Arbeiderpartiet eller Høyre.

Men for å få til endring holder det ikke å forstå forbruk som kjøp av varer. For det første kan vi ikke slutte å «forbruke». Vi trenger mat og klær og hus, for ikke å dø, men vi trenger også stoler å sitte på og en sykkel for å komme fram. Det kan kalles en grunnfunksjon til forbruk. Vi må også ha ting med god nok kvalitet. Maten må for eksempel både være trygg og sunn.

De fattigste lever kortere fordi de spiser usunn mat.

UK: Forbruk er en del av dagliglivet, kulturen og sosiale sammenhenger. Du er det du spiser, og du spiser den du er. Det er en del av forståelsen av klasse og forbruk. Arbeiderklassen spiser annerledes og bruker andre klær enn øvre middelklasse, det har med penger å gjøre, men ikke bare. Altså bør vi ikke snakke om «forbruk», men om konkrete handlinger. Alle er forbrukere; vi har fysiske og praktiske behov, og vi samhandler i rolle som forbruker. Med det følger interesser og konflikter. Men som forbrukere har vi veldig ulike forutsetninger, det er ingen ensarta gruppe og slett ingen klasse.

Det er viktig å huske på klasseforskjeller når vi snakker om forbruk og miljø. En del unge jenter sier at de har shopping som aktivitet. Men de kjøper ikke så mye, for de har ikke så mye penger. Shopping som underholdning tror jeg ikke er et miljøproblem. Jeg tror det er mye mer snakk om dem med høy inntekt, og kanskje også der sosial status koples tett til forbruk. Folk som tar med hele familien på vinterferie i Sveits og alle har tre par ski, ørten typer utstyr, kanskje kjøpt inn for anledningen. En liten tur til New York. Og hytte på fjellet og ved sjøen, varmt og bekvemt, med mange rom og bad.

Hvis vi tenker på forbruksøkningen generelt, så er den veldig koblet til klasse og inntekt. Den ordentlige overklassen er ikke interessert i å demonstrere forbruket sitt. Bilen kan være superdyr og ny, men den oser ikke av det. Både Olav Thon og Stein Erik Hagen har sagt at de har med seg matpakke med brunost på jobben. Det de rike har, kan bli presentert som kvalitet, ikke som luksusforbruk.

De fire B-ene

UK: Noen er først og fremst motstandere av kommersiell kultur. Det er forståelig, men det er ikke nødvendigvis koblet så mye til miljøet. Det blir mer en moralsk posisjon. Ungjenter med «shopping» som hobby kaster kanskje bort tida, men miljø-messig er det ikke så farlig siden de ikke forbruker så mye. De har jo ikke særlig mye penger.

Jeg liker å tenke konkret, på hvem som forbruker mye og på hvilke forbruksområder som er viktigst. Og da er det mange B-er: Bil (vi tar med fly), bolig, biff (vi tar med kylling) og bomull. Det dekker selvfølgelig ikke alt, men ganske store områder. Kjøttproduksjonen utgjør 18 prosent av klimagassutslippene i verden, både CO2 og metan. Det er mye. Norge har ikke forbrukt så mye kjøtt, men politikken siden 1990-tallet har vært å øke forbruket kraftig gjennom lav pris og aktiv markedsføring. Bil er gjennomdiskutert, men det som har fått for lite oppmerksomhet er fly. Vestlandsforskning gjorde en studie hvor de så på forbruket til veldig miljøbevisste familier, som gjorde alt, sykla til jobben og fyrte miljøvennlig, men de reiste på ferie til Maldivene. I CO2-regnskapet hadde de jo da brukt opp det de sparte. Som for kjøtt ser vi at luftfartspolitikken er å øke forbruket blant annet ved å ha lavere avgifter på flybensin enn drivstoff for biler. Og ved sosial dumping for ansatte.

Den naturlige bomullen er problematisk. Den tar landjord som kunne vært brukt til matproduksjon, den krever mye vann, og for å få store avlinger brukes det hauger med sprøytemidler. Den indiske regjeringen løser dette ved å innføre genmodifisert bomull – levert av Monsanto. Den videre bearbeidingen er forurensende og helse-skadelig. Og fra bønder til de som syr klærne blir folk utnytta. Store selskaper er portvoktere mellom forbrukerne og produsentene. De satser på stor omløpshastighet og billige produkter, der mye av profitten kommer av merkenes symbolverdi, mens produksjonslandene får svært lite. I kapitalismens barndom skrev Marx og andre om markedet for tekstiler, først ull og så bomull. Nærmest uregulert. I dag finner vi de samme trekkene. Indiske syersker er for dyre, nå er det Bangladesh.

UK: Ull. Og er det noe fornuftig å bruke olje til, er det klær. Tremasse, cellulose. Lin. Med bedre holdbarhet kan vi rett og slett kjøpe mindre klær. På loppemarkeder finner du klær som aldri har vært brukt. Å forstå bomullens politiske økonomi, er et inntak til å forstå dagens kapitalisme.

Det nye er dulting

UK: Det har skjedd store endringer. I økende grad får den enkelte, gjennom sitt forbruk, ansvar for å løse mange samfunnsproblemer. Vi skal tenke på klimaet, dyrevelferd, at maten skal være sunn og riktig, lønns- og arbeidsforholdene til produsentene i fattige land, rettferdig handel, global solidaritet … markedet skal ordne alt, og da blir den såkalte «suverene» forbruker veldig viktig.

Med nyliberalismen har det skjedd en ideologisk endring. Mantraet er at produsentene og kjedene skal tilrettelegge for informerte og bevisste valg, særlig gjennom merkeordninger. Dyrevelferd er et eksempel. Dyrevelferd ble ordnet mellom bønder og offentlige ansatte veterinærer, men stadig oftere nevnes bruk av merkeordninger. I praksis har det betydd lite. For det første finnes det nesten ingen norske merker for god dyrevelferd. Bortsett fra for frittgående høner. For det andre varierer forståelsen. Når du spør folk om de handler dyrevennlig i butikken, sier de ja. Det er selvfølgelig en overvurdering av egen innsats, men mange mener de gjør det riktige – ved å kjøpe norsk, fra den lokale bonden e.l..

UK: Det er mye diskusjon om hvordan dette påvirker. Noen er optimistiske når det gjelder hva miljømerker kan bety. Jeg er mer skeptisk. Frivillig merking av økologisk mat, mindre forurensende vaskemidler og miljøvennlige tekstiler kan kanskje løse noen konkrete problemer, som forurensning fra landbruk og vasking. Men frivillig merking skjer jo på måter som er kommersielt lønnsomt. Obligatorisk merking kan virke litt bedre, men det er vanskelig å tenke seg at merker på noen måte kan føre til at vi forbruker mindre. Jeg vet ikke hvor realistisk det er at vi får miljøadvarsler på alt kjøtt?

Mange folk liker å få informasjon gjennom merking, men det påvirker ikke veldig mye hva folk gjør. Det er det store diskusjonstemaet nå. Myndigheter og eksperter begynner å skjønne at idealet om bevisste valg virker dårlig i praksis. Folk velger ikke superrasjonelt. Faget adferdsøkonomi bruker det som utgangspunkt for å utvikle teknikker som kan få folk frivillig til å velge «riktig». Da er det ikke forbrukernes valg og påvirkning lenger, men forbrukernes velferd. David Cameron er kjempeglad i det. Også Obama, EU-kommisjonen, Unilever, Coca Cola og McDonalds. Vi har fått en allianse mellom staten og disse store selskapene for å få folk til å velge riktig. Ord som brukes er «nudging» og «choice architecture», å lede folk til å velge det riktige, uten at de er klar over det. «Dulting» kan vi si på norsk. Jeg ser det som manipulering og skummelt. «Green-nudge» skal få folk til å velge miljøvennlig, men da miljøvennlig slik disse store aktørene ser det. Det blir problematisk når det er veldig kontroversielt hva som egentlig er miljøvennlig, for eksempel av mat. Er kylling miljø- og klimavennlig?

Jeg ser denne overgangen fra forbruker-valg til forbruker-velferd som del av en bredere endring. De store bedriftene er blitt større. Nå kan vi virkelig snakke om monopolkapital. Når det gjelder mat, er det veldig få aktører i industrien og veldig få kjeder. De konkurrerer på det samme, nemlig pris. Det er ikke sånn at du får mange valgmuligheter og kvaliteter.

Det er nesten ingen offentlig diskusjon om denne typen styring. Etter mitt syn er det direkte udemokratisk å manipulere folk, og den tette alliansen med staten gir enda større makt til de store selskapene. Vanlige folk settes fullstendig på sidelinja, og de kaller det også selv for nypaternalisme. Den er mye verre enn den gamle paternalismen, den gamle var tross alt koblet til offentlig politikk. Her skjer beslutningene mellom stat og store selskaper.

6-timersdagen og miljøet

UK: Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, fordi vi lever i kapitalistiske samfunn. Kriser er veldig effektive for å redusere forbruket. Da må kapitalistene produsere færre vaskemaskiner. Store lønnsforskjeller er også effektive, for sjøl om overklassen kan kjøpe, så er det ikke så mange av dem. Siden kapitalismen er basert på økonomisk vekst, er det et stort spørsmål om den kan gi rom for å senke forbruket uten krise eller ekstrem sosial ulikhet. Og det vil vi ikke ha. Det finnes mange tanker og stor oppfinnsomhet, men hittil har lite kommet ut av det.

Diskusjonen om 6-timersdagen kan bidra til at det er mulig å lage et samfunn uten kapitalisme. Vi må ikke bare bruke livet vårt på å jobbe, kjøpe og reise. Vi må leve sosiale liv, ta oss av hverandre, gjøre interessante ting. Da er kortere arbeidstid en måte å fortelle om det nye samfunnet langt der borte, om at dette kan være begynnelsen på noe større.

Hvis vi bruker en større del av vårt forbruk til å gå på restaurant, til frisør eller pleie hverandre, så er det bra for miljøet. Det kalles «fra ting til tjenester». Det mest effektive er hvis det offentlige overtar tjenestene, da er det lettere å styre, for eksempel skolemåltider.

UK: Jeg har lenge vært opptatt av å finne ut hvordan forbruk styres. Både den styringa som er gjennom ren makt, maktforhold i samfunnet, og den styringa som skjer for å oppnå bestemte ting, som har bestemte intensjoner. Forbruk styres i dag aktivt gjennom klassiske statlige tiltak, som lover og budsjetter, og gjennom nyliberalt marked–statsamarbeid. Ser vi etter, ser vi at den tunge styringa handler om å få folk til å forbruke mer, av kjøtt, flyreiser og bomull, mens frivillig, såkalt «myk» styring brukes for å få folk til å handle miljøvennlig, som merking og kampanjer.

Forbruk handler mye om dagligliv og velferd, og er viktig for folk. Derfor har forbruk opp gjennom historien vært er en viktig mobiliseringssak. I de fleste revolusjoner og store opprør har pris på brød og andre nødvendighetsvarer vært veldig viktig. Ikke utslagsgivende, og det sier ingenting om løsningene, men er viktig som en mobilisering. Folks sinne, rett og slett. Urettferdigheten.

Redusert forbruk har ikke noe revolusjonært innhold. Det er lett å se at når du ikke har nok brød, så kan det bli bred mobilisering, men å kjøpe mindre biff er ikke så revolusjonært. Generelt: Man burde diskutere, og det skjer i noen land, som i USA der det har vært utbredt å ha allianse mellom forbrukerorganisasjoner og fag-bevegelse. Det går det an å diskutere videre. Ganske konkret. Mindre forbruk og 6 timersdag kobler uten videre til fagbevegelsen. Det kommer man ikke utenom.

Å lesa Født feminist av Marta Breen gjorde like stort inntrykk på meg som å lesa Under det rosa täcket av Nina Björk då den kom på 90-talet. Grunnen er nok at den på same måte set fingeren på ei verkelegheit eg kjenner igjen, og klarer å analysera den politisk, med referansar til forskning og teori.

Boka er lettlest og drivande, med utgangspunkt i eige liv. Breen brukar blant anna ein familieferie med småbarn, klasse-treff og minne frå oppveksten for å spør seg om 70-talet sine ideal berre var eit blaff. No når rosabloggarar dominerer nettet, barnehagar har blitt noko skummelt, og heile Noreg bakar klissete fargeglade cup-cakes.

Breen tar for seg forskjellen mellom ideala på syttitalet og liva våre sånn dei er i dag, spesielt forholdet vårt til ungar. Til tider kan syttitalsnostalgien bli vel idealistisk, noko forfattaren også innrømmer, men det fungerer likevel som eit bilete på at utviklinga ikkje har vore ei rett linje. Med sin bakgrunn som freelancejournalist og god kjennskap til kvinnebladene viser Breen korleis liva våre no er prega av problem me ikkje visste om ein gong for berre ti og tjue år sidan: cellulittar, uspanande seksualliv og tidsklemme. Og korleis me gjekk frå missekonkurranser, via ein periode der alle hadde omtrent like langt hår og praktiske klede, og tilbake til at tvskjermen er dominert av program som Top Model.

Skildringa av det som eg opplever som ein backlash, er deprimerande, men samtidig er kunnskap om stoda eit utgangspunkt for å gå vidare. Analysa som knyttar trongen til å bygga reir, baka og vera husmor til krisa i kapitalismen er interessant, og kan kanskje opna for nye alliansar og nye krav i kvinnerørsla. Breen set fingeren på to reaksjonar på krise, den eine er å kjempa mot og den andre er å tilpassa seg for å overleva.

Mi einaste innvending til boka gjeld avslutninga, der eg synst Breen går for langt i å tru at verkelegheita hennar frå medie-verda dekker erfaringa til alle kvinner. Ho skriv at:

internett og sosiale medier er våre standbukker (…) og mens våre mødre brukte mye tid på å lete etter sin egen stemme og dannet rene kvinneforaer for at alle skulle tørre å snakke i forsamlingen, slipper vi dette.

Sjølv om kvinner frå alle lag skriv om sminke og cupcakes i bloggane sine, så betyr ikkje det at dei har ei stemme som blir oppfatta som interessant eller verdig til å uttala seg om politikk. I ei tid der nettkommentarane florerer, blir politikarstanden meir og meir profesjonalisert, det å vera oppteken av korleis samfunnet heng saman og bør styrast, er noko ein overlèt til nerdane. Men eg deler håpet om ei tredje bølgje av feminisme i Noreg. Og ei ny tid treng ny analyse, noko denne boka er ein del av.

Ingrid Baltzersen

«Denne bok er en kommunistisk bok. Den henvender seg til mennesker av alle religiøse og politiske retninger,» skreiv Robert Havemann i forordet til boka Dialektikk uten dogmer som kom ut i 1964. Det same kan seiast om boka som Jorun Gulbrandsen nyleg har gitt ut på Forlaget Rødt! Boka er eit oppgjer med den nyliberale ideologien om at grunnleggjande endring av samfunnet er uråd og uønskjeleg. Alle bør lese denne boka.

Og boka er nettopp ikkje dogmatisk, men full av konkrete eksempel, eksempel som viser korleis kapitalismen i dag både raserer miljø og driv fram imperialistiske kriger, undertrykkjer kvinner og avlar nasjonal sjåvinisme og rasisme. Men samstundes utviklar kapitalismen nye måtar å produsere på som inneheld moglegheiter for å organisere eit nytt samfunn. Boka innleier med å vise korleis ein sko kan lagast med ein 3D-printar. Proteser til erstatning for tapte eller skadde armar og bein kan også produserast med slik lag-på-lag-teknikk. Og dette kan gjerast lokalt.

Men kven skal ha makta over denne teknologien? Det vil det bli kamp om – klassekamp. Kapitalistar vil bruke ny teknologi til å kvitte seg med arbeidarar, for arbeidsfolk peikar 3D-printaren fram mot eit samfunn der den naudsynte arbeidstida er sterkt ned-korta og vi kan bruke tida til andre gjeremål. Kommunismen er såleis ikkje lenger noko uoppnåeleg, men noko vi allereie no ser konturane av.

Eit kapittel i boka tek for seg Det kommunistiske manifest, som Karl Marx skreiv allereie i 1848. Når vi les Manifestet, ser vi at det handlar om ei anna tid, det er noko gammalmodig over det, og Marx og Engels tok heller ikkje omsyn til at arbeidarklassen har to kjønn. Men samstundes slår det oss at svært mykje av det som står der, er minst like gyldig i dag. Vi kan ikkje bruke Manifestet til å finne oppskrifter for korleis vi skal utforme aktuell revolusjonær politikk i dag, men vi kan lære mykje av korleis Marx og Engels utforma eit program for samfunnsforandring ut frå si tids føresetnader. Det er ei stor utfordring å makte det same i våre dagar. Marx såg Paris-kommunen som førebilete. I dag finst det nye opprør, nye spirar til fellesskap der det blir gjort viktige erfaringar vi må ta med oss på vegen mot eit kommunistisk samfunn.

I boka har også politisk økonomi fått god plass. Det er ein teori som analyserer maktforholdet mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen. Stendig større område av kvardagslivet vårt blir gjort til varer, og vi skal jamvel lære oss at systemet med vareproduksjon er «naturleg». Varer er ikkje det same som nyttige produkt. Dei har rett nok både bruksverdi og byteverdi, men det viktige for kapitalisten er byteverdien. For kapitalisten er det ikkje så viktig om det er sko, stolar eller eple som blir produserte. Poenget er at han må investere pengar i produksjon som skaper større verdi enn det han sette inn. Nøkkelen her er arbeidskrafta, som også er ei vare, men som har den fantastiske eigenskapen at ho kan produsere større verdi enn det som trengst for å reprodusere henne. Slik blir meirverdien skapt, Marx oppdaga nettopp dette.

For mange år sidan var eg til stades på ein lokal paneldebatt framfor kommunevalet. Eg spurte panelet om når vi kan rekne med at idretten kan frigjerast frå pengeinteressene. Ei kvinne, som var gift med ein av storkapitalistane i bygda, ropte straks høgt og tydeleg: «Hold kjeften på deg!» Dei som vil forstå meir av bakgrunnen for slike klare meldingar frå kapitalinteressene, kan lese forfattarens intervju med Gerd von der Lippe – «Idrett, kjønn og makt». I boka gjev Jorunn Gulbrandsen også brei plass til spørsmålet om kampen for kvinners stemmerett og samanhengen mellom denne kampen og kampen for norsk nasjonal sjølvråderettt, eit område forfattaren legg vekt på også andre stader i boka.

Ein artikkel er ikkje skriven av forfattaren, og det er Seher Aydar, leiar i Raud Ungdom, sin artikkelen om rasisme der ho mellom anna får fram korleis systemet og overklassen drar fordelar av at minoritetar blir syndebukkar for arbeidsløyse og utryggleik.

Det rike tilfanget av konkrete døme gjennom heile boka gjer at kapittelet om dialektikk ikkje blir hengande i lufta, noko det alltid er fare for når dette emnet skal handsamast på relativt liten plass. Når ein ser dialektikkapittelet i samanheng med resten av boka, kjem det fram at dialektikken set seg i gjennom både i natur og samfunn. Som heilskap er boka ein sterk appell til å studere og til å ta del i kampen for å endre samfunnet, ikkje berre ved å bryte ned det gamle, men nettopp ved å arbeide på det nye, som kommunisten Robert Havemann også sa i boka si frå 1964.

Harald Dyrkorn  

Hold fanen høyt

At alt kan kjøpes og selges i denne verden, er ingen nyhet. Men for mange av dette tidsskriftets lesere vil det nok vekke særlig interesse at Blomqvist nettauksjon nylig avsluttet en budrunde på Leo Trotskijs fane, i rødt stoff med rike broderier i silketråd. Hovedmotivet er det sovjetrussiske statsemblem, brodert med kyrillisk CCCP (SSSR) og slagordet «Proletarer i alle land, foren eder». Det verdifulle klenodiet fulgte med Trotskij til Norge i eksil, og etter noen innbrudd der han bodde ved Hønefoss, overlot han sin fane til Karl Johansen, aktiv i den lokale arbeiderbevegelsen. Det er et av hans barnebarn som nå byr ut denne gjenstanden, som er 42 cm x 114 cm, ut på markedet. Anslått pris var 15 000–20 000 kroner, men tilslaget var ikke på mer enn 10 500 kroner. Hva blir det neste? Hva med Pål Steigans samling av Pol Pots skrifter eller BI-professor Sverre Knudsens hefte om Stalin og språkspørsmålet. Følg med, følg med på nettsidene til Blomqvist.

Hva sier reven?

Det er fortsatt noen sinker som stiller seg tvilende til Facebook, selv om Rødt! har ei side med mange treff. Noen av de største entusiastene finner vi i Storbritannia, der det i enkelte kretser lenge har vært bekymring over fallende deltakelse i aristokratiets føydale rest, også kalt revejakt. Men nå går alt så mye bedre, og Mark Ferguson i Woodland Pytchley Hunt i Northamptonshire er ifølge avisa The Guardian ikke i tvil om hva som er forklaringa. Han lovpriser Facebook som et velegnet redskap for å rekruttere nye aktivister. Og ikke bare i Northamptonshire, mange steder rir barn helt ned til femårsalderen ut på jakt med halsende hunder og spreke hester. I Surrey Union Hunt møtte hundre opp for første gang, takket være Facebook. Forbundet mot grusomheter mot dyr har fått myndig-hetene med på visse reservasjoner i bruk av blodhunder, men nå krever sterke krefter i Det konservative partiet at det skal være fri flyt av rever og blod. Og de har Facebook som en god kanal for sin kampanje. Det er et eksempel på artikulasjon mellom ulike produksjonsmåter, den kapitalistiske og den føydale, som Marx ville ha sagt.

Troll i ord

En virkelig vekstnæring i den globale kapitalismen, ikke minst i USA, er oppfinn-somme selskaper som tar patent på alt tenkelig – og utenkelig – for så å kreve inn penger og true med rettssaker mot syndere som krenker deres rettigheter. The Economist, som er den opplyste kapitalens hofforgan, forteller 7. desember 2013 om såkalte «patent trolls», som er betegnelsen på slike selskaper. Det meste er selvsagt bare påfunn og tøv, men mange betaler for å slippe rettssaker, som er tidkrevende og kostbare i den del av verden. Men hvem har egentlig patentrettighetene til trollene, det må vel være Asbjørnsen og Moe, og deres etterkommere? De kan jo starte med å saksøke Statoil for Troll-feltet.

Maos lille røde blir større

Etter å ha vært ute av sirkulasjon i ti år, har Maos lille røde nå blitt relansert i Kina. Den nye utgaven har vært under forberedelse i to år, under ledelse av et team på 20 personer, og var ferdig i forkant av 120-årsdagen for hans fødsel i november i fjor. Denne gang er det med en del nye sitater, en del av de gamle er korrigert på basis av ny forskning, og noe er fjernet fordi de feilaktig skal ha vært tillagt Mao. Hovedpersonen bak den nye versjonen er Chen Yu fra Akademiet for militærvitenskap. Formatet vil være større enn forrige gang, og omslagsfargen består heller ikke bare av rødt.

Den forrige utgaven blei distribuert i over en milliard eksemplarer, og den norske oversettelsen lå ikke langt etter, målt i forhold til folketall. Hvem er kallet til en norsk utgave av Maos litt større og nesten røde bok?

Nær atomkrig

Det graves stadig i historiske arkiver, og i Storbritannia har det under The Freedom of Information Act kommet fram en rekke dokumenter fra november 1983. De viser at verden var nær på en atomkrig i en særlig kald fase av den kalde krigen, dvs. under Reagan og Thatcher. (Av en eller annen grunn fikk ingen av dem Nobels Fredspris, det var en forsømmelse). Under øvelsen Able Archer, som omfattet 40 000 Nato-soldater over hele Vest-Europa, blei det gjennomført et krigsspill som var så realistisk at det nesten blei virkelig. Som alltid sto kampen mellom et blått parti (de gode) og et oransje parti (de slemme), og spillet handlet om en spent situasjon i Jugoslavia (noen som husker Jugoslavia?). Den oransje Warszawapakten skulle etter denne oppskriften invadere Finland, Hellas og Norge, og så skulle det eskalere med kjemiske våpen og atomvåpen i Nato-regi. Dette fikk åpenbart Kreml til å tolke signalene som forberedelser til et virkelig angrep. Fly i DDR og Polen blei utstyrt med atomstridshoder, og 70 SS-20-raketterblei utplassert i atom-ubåter gjemt under den arktiske isen.

For øvrig: Organisasjonen Nei til atomvåpen har adresse:

Møllergata 12, 0179 Oslo, og innmelding skjer til lars.gaupset@neitilatomvapen.org

Tore Linné Eriksen

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I den ellers fine artikkelen Hvilket parti ønsker jeg at Rødt skal være? i forrige nummer av Rødt! hang jeg meg opp i en bisetning fra Julie Nesset helt på slutten av artikkelen. Hun skriver at «politikken vår skal ikke være bygd på populismen».

Politikken til et parti utvikles selvfølgelig av medlemmenes standpunkter gjennom demokratiske prosesser og analysearbeid. Samtidig er denne allergien mot populisme – som kommer til uttrykk i nevnte sitat – et praktisk og demokratisk problem, som heller ikke er vanskelig å finne i andre sammenhenger på venstresida, og gjerne i mye verre former.

Mye av denne frykten kommer nok av at populisme er blitt synonymt med FrP for mange. Og at den eneste populismen som finnes, er høyrepopulismen. Verre er den antipopulismen som óg finnes på venstresida, og i praksis fører til avstand til folk flest. Enten dette skyldes for lite Møllers Tran, for mye kulturell kapital eller en fortroppstenkning.

Sånn trenger det ikke å være. En venstreradikal sunn populisme er ikke bare mulig, men bør være ambisjonen for den norske venstresida.

Folk-isme

Venstrepopulisme er ikke noe entydig begrep, hverken tradisjonelt eller i bruk i dag. Så la oss begynne i kjernen av det.

Begrepet populisme er avledet fra populus, som på latin betyr folk. Altså kan man si at det på norsk ville blitt «folk-isme». Hvis vi går til ordbøker (UiO/Språkrådet) og leksikon (Wikipedia og Store Norske Leksikon) trekkes følgende punkter fram som beskrivende for populisme som politisk retning:

• – spredning av økonomisk og politisk makt

– sunn fornuft og vanlige folks erfaringer opp mot den virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdningen eller den kalde byråkratiske rasjonaliteten til politiske eliter og institusjoner – mistillit til det eksisterende politiske etablissementet, den politiske eliten eller det politiske system – skepsis til konstitusjonelle begrensninger og overnasjonale organisasjoner – økt bruk av folkeavstemninger

I Wikipedias nynorskutgave sies det at et velfungerende demokrati alltid vil ha større eller mindre innslag av populisme.

På den andre sida skisseres en nedsettende populismedefinisjon: «at man hevder synspunkter om politikk og samfunnsforhold som (en tror) er populære blant folk». Hvis man fjerner parantesinnholdet, kan det diskuteres hvor nedsettende denne egentlig er. Det å utvikle analyser og standpunkter som slår an blant folk, er jo definitivt noe å hige etter. Og Wikipedia sier: «opprinnelig er begrepet uten en slik negativ lading, og kanskje snarere å se som en hedersbetegnelse.»

Blant hovedtrekkene ved populismen er det lite som står i veien for at en venstreside skal kunne følge dette med ryggraden godt i behold. Selvfølgelig finnes andre negative eksempler og definisjoner på populisme. Det følger med en overhengende fare for parolepreg og floskler. En vellykket populisme er derfor nødt til å bero på en solid analyse. Så må denne i neste rekke populariseres og ha gjenklang hos folk.

Hva med litt venstrepopulisme?

I tillegg til den politiske definisjonen finnes det flere nyanser av populisme, som kan fungere utfyllende til – eller mer uavhengig av – definisjonene over.

Mest åpenbar er den populistiske kommunikasjonen: Å argumentere på en folkelig måte, kritisere ulike eliter i samfunnet, som etablerte partier, finanseliten osv. Vi har også såkalt populistisk strategi, forklart som karismatisk mobilisering. Latin- Amerika og spesielt Chavez i Venezuela trekkes fram som eksempler på det siste.

Populismen har altså blitt identifisert hos FrP og Hugo Chavez, og er altså ikke knyttet til en bestemt ideologi. Men det kan den bli – også venstrepopulismen er en gammel og bred tradisjon.

På 1800-tallet kjempet de russiske populistene for bøndenes eiendomsrett til jorda, og i USA fantes det en populistbevegelse med moderate sosialistiske trekk – en bondepopulisme regnet som venstrepopulistisk.

Et stort, sterkt og viktig eksempel på en vellykket populisme her til lands er de to seirene i kampen mot EEC og EU i 1972 og 1994. Sjelden har punktene som danner grunnlaget for populismen, kommet tydeligere til uttrykk. Attpåtil som en slags venstrepopulistisk bevegelse, oppsummert av tidligere Nei til EU-leder Kristen Nygaard som samholds-Norge mot markeds-Norge.

På slutten av 1960-tallet gjorde den selv-definerte populismen sitt inntog i norsk politikk fra venstre. Dette skjedde med bøkeneHva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox,Populismen i norsk sosialisme av Hartvig Sætra og Norsk populisme av PAG (Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen).

I en kommentar i Dagbladet 22. september oppsummerer Andreas Hompland dette som en antikapitalistisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserende etablissementet. Disse trakk veksler på både norsk histories bondeopprør og økologiske samtidsideologer – blant kjernebegrepene var folkelig fornuft og grasrotperspektiv.

Homplands konklusjon er at den politiske avstanden mellom venstre- og høyrepopulismen er stor, men at følgen av disse posisjonene er at den ordinære politiske skalaens «ansvarlige, litt blasse og konsensussøkende sentrum» blir omringet, også fra venstre.

Noen flere eksempler

En kritikk av populismen er at den gjennom motsetningen mellom «eliten» og «folk flest» blir klasseblind. Men er den nødvendigvis det? Store Norske Leksikon bruker både maoismen og dens masselinje og Sosialistpartiet i Nederland som eksempler på venstrepopulisme. I den venstrepopulistiske norske litteraturen framheves «arbeidsfolk » som den sentrale kraften for det politiske prosjektet.

I dag er ikke venstrepopulisme som begrep så mye i bruk, men på Kvasirs nyhetssøk er siste treff en kritikk av Rød Ungdoms forslag om leksefri skole, under overskriften «mislykket venstrepopulisme». Forslaget tar opp i seg motstand mot utdanningseliten, har en solid analyse i bunn og relativt brei folkelig oppslutning rundt kravet, spesielt blant unge. Selv om vedkommende som står bak ordbruken ikke ser på venstrepopulisme som noe positivt, kan man fint bruke dette som eksempel på nettopp velfungerende venstrepopulisme.

Danske Lars Olsen, samfunnsdebattør og forfatter av blant annet boka Det danske klassesamfund, skrev sammen med andre radikale profiler, kronikken «Venstrepopulisme, ja tak!» i fjor høst. Her sier de ja til regulering av finansmarkedet, dansk industri, omfordeling, demokrati i arbeidslivet, mindre byråkrati, og til sist «drop de løftede pegefingre»; en kritikk av røykeforbud i arbeidstiden og det de mener er eksempler på at de privilegerte trumfer gjennom sine idealer, framfor en folkelig oppfatning av hva som er rett og rimelig.

Tid for venstrepopulisme

Var det noe årets valg bekreftet, var det at partiene til venstre for Arbeiderpartiet i liten grad er i takt med «folket». Første skritt må være å anerkjenne det som en målsetning. Det burde ikke være så vanskelig.

Selv om venstrepopulisme kan romme mye forskjellig, krever det en venstreside som våger å utfordre og forandre seg selv. Det betinger en venstreside som ikke er redd for å bryte med trygge, vante (og spesielt moralistiske) standpunkt. En venstreside som overkommer frykten for å tvile seg fram til mer folkelige radikale standpunkter. En venstreside som ikke blir beskjemt av å møte og skape meningsfellesskap med annet utgangspunkt enn Blindern eller studiesirkler.

En fungerende populisme kan heller aldri være påtatt, men forankret i det vi faktisk mener. Men vi skal heller ikke være redd for å stå for det vi mener, når det er populært. Men mene det hardere og høyere.

For å komme dit trengs det mer takhøyde for «avvikende» meninger. Venstresida må samle og løfte fram folk med beina solid planta ute i dagens virkelighet – fra de som jobber i primærnæringer, og håndverkere og industriarbeidere til de som utdanner seg innenfor og jobber i helsevesenet. Og det må gis rom for en ekte venstrepopulisme. Det betyr å holde på det som gjør venstresida til venstreside, som sosialisering av økonomien og motstand mot klasseskiller. Samtidig ha åpne diskusjoner om hva dette betyr for venstresidas svar og prioriteringer når det kommer til for eksempel utdanning og integrering, og hvilke områder venstresida bør gå inn for å regulere og ikke.

Selv med en oljesmurt kapitalisme er kontrastene store, fra produsentene i fiskeri, landbruk og industri til spekulantene i finanseliten. Høyere (snitt-)inntekter gir også økende utgifter. At det er langt opp merkes derfor mest av lavtlønte, og alle de som ikke er med heisen opp sammen med veksten i boligpriser, private helseforsikringer og formelle krav til høyere akademisk utdanning.

Norsk venstreside har derfor alt å vinne på å lykkes med å fylle det som ligger i hedersbegrepet venstrepopulisme. Med motstand mot etablissementet, solide analyser og respekt for Grandiosa, eller kanskje heller respekt for ærlig arbeid og vanlige folks oppfatninger.

Venstresida bør bygge på populisme!

Torgeir Salih Holgersen er medlem i Sagene Rødt, samfunnsgeograf og lærer i Oslo. Han har vært redaktør i medlemsavisa og medlem i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom (1999–2000), og medlem i fylkesstyret (2002-2009) og leder i internasjonal gruppe (2004–2008) i Oslo SV. Meldte seg ut av SV og inn i Rødt i 2011 da SV-landsmøtet støttet norsk deltakelse i bombekrigen mot Libya.

La meg starte med å klargjøre følgende: Sosialistisk tradisjon er ikke pasifistisk. Dersom valget står mellom å ta til våpen og drepe, eller bli drept selv eller se på at grunnleggende rettigheter blir tatt fra oss, har sosialister aldri nølt med å velge kampen.

Men samtidig er det viktig å huske på at «krig er en fortsettelse av politikken med andre midler», for å sitere militærteoretikeren von Clausewitz. Det betyr for det første at den militære trusselen bare en av flere trusler mot de prinsippene vi moralsk kan forsvare å drepe og dø for. Vi må derfor ikke se oss blinde på den potensielle fiendens militære muligheter. For det andre er det militære forsvaret også bare et av flere midler som kan brukes til å forsvare seg mot militære trusler. Spørsmålet om bruk av voldsmakt bør anvendes for å forsvare liv og frihet bør derfor ikke gjøres til et prinsipielt spørsmål, men være gjenstand for en konkret analyse hvor svaret vil variere avhengig av tid og sted.

«Aldri mer 9. april!»

Etter 2. verdenskrig har det i Norge vært nærmest universell tilslutning til slagordet «Aldri mer 9. april». Budskapet i dette slagordet er at Norge aldri igjen må la det militære forsvaret forvitre, slik det skjedde gjennom mellomkrigstida, slik at landet vårt blir lagt åpent for angrep fra en aggressiv nasjon. Men ville det vært et bidrag til bekjempelse av nazismen om Norge faktisk hadde hatt et sterkere norsk militærvesen i 1940?

Det som gjorde Norge viktig for Hitler, var tilgangen til jern, et råstoff som er avgjørende for enhver krigførende stormakt, men som Tyskland hadde mangel på i eget land. Malmgruvene lå i Kiruna i Sverige, men transporten gikk langs norskekysten, fra Narvik. Som kjent ble ikke Sverige okkupert av Tyskland. Hvorfor ikke? Fordi Sverige var i stand til å forsvare egen suverenitet, og garanterte dermed også frie forsyningslinjer gjennom eget territorium av krigsessensielle råvarer til Tyskland. Norge derimot, hadde et så svakt kystforsvar at vi ikke evna å hevde egen suverenitet og nøytralitet overfor britene som minela norsk farvann og borda tyske transportskip. Hva om Norge hadde hatt en langt sterkere marine? Ville denne kommet kampen mot nazismen til nytte?

Dersom Norge tidlig 1940 hadde vært i stand til å sikre vår nøytralitet og suverenitet, hadde det ikke vært tyskerne men britene som hadde blitt fordrevet fra norske farvann. Om britene da hadde sett det som så essensielt å stanse de tyske malmtransportene at de likevel ville gått til aksjon, ville de altså måttet skyte mot norske krigsskip. Norge kunne dermed risikere å komme i krig med Storbritannia, parallelt med at Storbritannia var i krig med Nazi-Tyskland. Det ville ikke automatisk gjort Norge til en direkte alliert av Nazi-Tyskland, men det er heller ikke utenkelig, spesielt ikke om Norge hadde hatt en forsvarsvennlig regjering utgått av borgerlige partier, hvor det var mange medlemmer som hadde stor sympati både med Mussolini og Hitler.

Myten om universalforsvaret

Eksempelet 9. april 1940 viser viktigheten av å ha en helt konkret politisk analyse av det globale trusselbildet som grunnlag for utvikling av et relevant forsvar mot denne trusselen, og at et generelt mål om et sterkt nasjonalt militært forsvar retta mot alle mulige krenkelser av norsk suverenitet i enhver situasjon, like gjerne kan bidra til å øke styrken til en bestemt trussel.

Selv om dette premisset ikke har vært helt eksplisitt uttalt, har Norge i etterkrigstida tatt lærdom av det som skjedde 9. april 1940 ved å bygge opp Forsvaret, militært men enda mer politisk, mot det som ble vurdert som den ene store trusselen mot Norge: Sovjetunionen og sovjetkommunismen. Gitt at dette faktisk ble vurdert som den dominerende trusselen, blir NATOmedlemskapet og den forsvarsstrukturen, med hovedvekt på et invasjonsforsvar i Troms, en fullstendig logisk og sammenhengende strategi. Men hadde vi faktisk blitt utsatt for et nytt 9. april, med angrep over havet fra sør og vest, fra noen andre enn Sovjetunionen/Russland, ville det norske Forsvaret, tross Europas høyeste militærutgifter per innbygger, vært om mulig enda mer hjelpeløst enn Norge anno 1940.

Hvem kan true hvem?

Sosialister har vært uenige om hvorvidt Sovjetunionen på noe tidspunkt utgjorde noen trussel mot Norge under den kalde krigen, men det kan vanskelig hevdes at Russland utgjør noen potensiell trussel mot Norge på mellomlang sikt i dag. Det er også reelt oppfatninga i det militære etablissementet, og derfor bygges det Russlandorienterte territorialforsvaret gradvis ned.

I stedet har det norske militæret blitt lagt om i retning av i størst mulig grad å skulle kunne fylle ulike funksjoner for NATO i det som er NATOs nye misjon og konsept: Å intervenere i land overalt i verden, med eller uten FN-mandat. Det å intervenere uten FN-mandat, er en direkte forbrytelse mot freden, den groveste formen for folkerettsbrudd i følge FN-pakten.

Vi har vært vant til å tenke på det norske militæret som et defensivt forsvar som kun skal brukes til å forsvare Norge mot angrep utenfra. Nå må vi erkjenne at mens ingen truer Norge i dag, er det norske militæret en integrert del av trusselbildet for folk i andre deler av verden.

Selv om ingen truer Norges suverenitet som lojalt NATO-medlem, ville situasjonen fort bli annerledes om vi lykkes med få slutt på at Norge utgjør en trussel mot andre land, og får Norge utmeldt av NATO. Om en framtidig reelt venstreorientert norsk regjering også sto opp for internasjonal solidaritet på andre måter, for eksempel ved å lede an i en internasjonal boikottkampanje mot Israel til støtte for palestinerne, og gjennom å samarbeide med ALBA-landene i Latin-Amerika om å bygge et globalt økonomisk alternativt til frihandelskapitalismen, ville trusselbildet skjerpes ytterligere. Det er heller ingen tvil om trusselen minst sannsynlig ville komme fra Russland.

Kan vi forsvare oss militært mot USA?

Det å skulle bygge et militært forsvar i Norge som kan være relevant mot en mulig invasjon fra USA, er en langt mer formidabel oppgave enn å opprettholde et relevant forsvar mot Russland. For det første har Norge en veldig kort grense mot Russland, og Russlands eneste angrepsvei ville måtte komme nordfra, enten vi snakker over land, hav eller luft. Den forsvarsstrukturen Norge har i dag, med et fokusert forsvar i nord, som er relevant mot Russland, er derimot helt irrelevant dersom angrepet skulle komme fra USA eller andre NATO-allierte. Som Nazi-Tyskland dokumenterte i 1940, kan det komme fra alle andre retninger enn akkurat fra nord, og gjerne samtidig.

For det andre har USA for et langt større og mer høyteknologisk militærvesen, med evne til å tilintetgjøre på kort tid militærvesenet i land som Russland ville hatt adskillig mer problemer med. Libyakrigen i 2011 viste hva NATO kan gjøre med et suverent lands militærvesen fra lufta på kort tid.

For det tredje er Norge militærteknologisk bundet så tett opp i USA at vi trolig må kvitte oss med nesten ethvert eksisterende våpensystem om vi skal kunne bruke det til å forsvare oss mot det samme USA. Om den politiske alliansen med USA forsvinner, kan vi se langt etter reservedeler. Bare Russland sitter i dag på en helhetlig alternativ våpenteknologi som på noe vis kan matche USAs. Men skal vi basere oss på russiske våpensystemer, vil vi lett bli like avhengige av Russland politisk som vi i dag er av USA. Både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk ville det være uakseptabelt.

Det tredje alternativet er å bygge opp et egen helhetlig militærindustrielt kompleks. Det vi har i dag, er bare enkeltelementer som er så integrert i NATO-systemet både kommersielt og teknologisk at det neppe ville være noe å basere seg på.

Et mer realistisk alternativ for et militært uavhengig Norge, er det som per i dag er Rødts forsvarspolitiske strategi; et lavteknologisk militærvesen som ikke satser på å stanse en invasjon, men heller gjøre motstand i etterkant; en geriljaforsvarsstrategi basert på Heimevernet. USA har tidligere gått på tap mot denne typen fiende, men da snakker vi om for 40 år siden, og vi snakker om kolossale sivile tap for USAs fiende. I dag, med blant annet droneteknologi, er det på ingen måte gitt at en norsk motstandsstyrke i uniform i fjellheimen ville påført en amerikansk okkupant så mye som en tapt soldat.

Hva med Irak og Afghanistan? Ja, men der er USAs og NATOs tap et resultat av USAs statsbyggingsprosjekt, hvor soldatene har blitt gjort sårbare for å vinne «hearts and minds», ikke for å etablere territoriell og politisk kontroll, og av en motstander som har som hovedmål å bekjempe statsbygginga, helt uten hensyn til eget lands sivilbefolkning. En kampstrategi, helt på utsida av Folkeretten, med bruk av geriljastyrker som bevisst gjemmer seg i befolka områder, bruker sivile klær og selvmordsbombing som sentral strategi, er selvsagt helt utelukka som motstandsstrategi for et demokratisk sosialistisk Norge.

Slik jeg ser det, er det ingen realisme i at et NATO-uavhengig sosialistisk Norge skulle kunne hindre USA fra å invadere og ta kontroll over landet vårt, om USA bestemmer seg for det, med mindre vi knytter oss like tett til en allianse med Russland som vi i dag er knytta til USA. Prisen for å yte militær motstand etter en invasjon vil også lett bli alt for høy sett i forhold til de militære tapene vi kunne regne med å klare å påføre okkupanten.

Et politisk-økonomisk forsvar

Selv om USA ikke ville hatt store militærtaktiske problemer med å gjennomføre en militær intervensjon som å fjerne en framtidig sosialistisk norsk regjering, er det likevel ikke særlig sannsynlig at USA ville valgt en slik strategi.

Økonomiske sanksjoner og sabotasje hvor målet er å undergrave den folkelige støtten til regjeringa innad i landet, er langt mer sannsynlig. Det å ha kutta alle militære bevilgninger vil i en slik situasjon bidra til at større økonomiske midler vil være frigjort til å fortsette å dekke befolkningas grunnleggende behov, og dermed motstå den økonomiske krigføringa fra USA og EU.

Det at trusselen mot et NATO-uavhengig Norge ville komme fra imperialistiske stormakter hvor myndighetene i noen grad er avhengige av støtte fra folket i eget land, er en viktig faktor å ta med i betraktning. Før et angrep kan gjennomføres, må det gjøres et arbeid overfor opinion for å rettferdig gjøre krigen. Kostnadene ved et angrep avhenger også av hvor stor støtte angriperstaten får fra andre land. Et avvæpna Norge som bruker oljepenger på miljøteknologi og økonomisk støtte til fattige i andre land, vil vanskeliggjøre det å bygge opp den nødvendige skremselspropagandaen som skulle rettferdiggjort et angrep. Venezuela har trolig skaffet seg betydelig mer sikkerhet mot et angrep fra USA gjennom de politiske alliansene landet har etablert gjennom å finansiere ALBA-samarbeidet, og gjennom velferdsprogrammene som inkluderer subsidiert fyringsolje til fattige i USA, enn gjennom innkjøp av moderne russiske våpensystemer.

Uten å bli pasifister bør vi derfor gå inn for full nedlegging av det norske militæret, ganske enkelt fordi dette vil styrke mulighetene for å forsvare de verdiene og prinsippene sosialister alltid har satt høyest, både for oss selv og for folk i andre deler av verden. De eneste militære kapasitetene vi vil ha nytte av, er de som har en funksjon i fredstid. Det vil i første rekke inkludere Kystvakten, som det ville være naturlig å legge inn under politiet.

Organiser militærnekting!

I overskuelig framtid er det mer betydningsfullt hva slags holdning vi inntar til det eksisterende norske NATO-forsvaret enn hvordan vi definerer vårt helhetlige forsvarspolitiske alternativ.

Det danske forsvaret opplevde for en stund siden store problemer med å stille nok styrker fordi stadig færre ville la seg verve under perioden med harde kamper og betydelige tap i Afghanistan. Dette var gode nyheter for alle som ønsker å svekke NATOs muligheter for å føre krig. Spørsmålet er om vi kan klare å oppnå den samme effekten, uten å måtte gå veien om like mange soldater som blir drept.

Når mange på venstresida har støtta verneplikten både i teori og praksis til nå, har hovedbegrunnelsen vært at brei deltakelse er viktig for å sikre demokratisk kontroll med Forsvaret. Vi må imidlertid forholde oss til at myndighetene i Norge har sendt det norske militæret inn i en rekke folkerettsstridige krigsoppdrag i løpet av de siste to tiårene, og at det vernepliktsbaserte Forsvaret vårt ikke har lagt noen demper på dette. Tvert imot.

Det har i flere år nå vært slik at verneplikten reelt har vært frivillig. Siviltjeneste er avvikla for militærnektere, og det holder lenge å virke umotivert på sesjon for å slippe unna. Likevel ønsker Forsvaret selv å opprettholde den formelle vernepliktsordninga, og nå har den til og med nylig blitt utvida til å inkludere kvinner. Grunnen er at Forsvaret veit at de beste soldatemnene ikke er de våpengale og skolesvake bajasene som er de som vil melde seg i et helt frivillig system.

Det norske militæret ønsker og trenger den skoleflinke, pliktoppfyllende, gutten som svarer høflig og positivt på alle spørsmål om han kan tenke seg å gjøre noe for landet sitt på sesjonen, uten at han i utgangspunktet hadde tenkt seg en militær karriere. Det er han som skal analysere informasjon som gjør det mulig å identifisere relevante bombemål i den neste NATOkrigen for regimeendring.

Forsvaret trenger også den politisk engasjerte jenta som lar seg begeistre om fortellinga om NATO-soldater som sørger for at jenter får utdanning i Afghanistan. Det er hun som skal kroppsvisitere kvinnene ved en kontrollpost i det neste landet som kommer under NATO-okkupasjon.

Vårt mål må være å nekte det norske NATO-forsvaret tilgang til disse menneskelige ressursene som de ønsker seg i størst mulig grad gjennom å kjøre en offensiv antiimperialistisk militærnektingskampanje. Vi bør organisere kampanjer for å få flest mulig til å skrive under på at de vil nekte militærtjeneste, vi bør dele ut løpesedler til ungdom som skal på sesjon, og vi bør engasjere elever på skolene for å nekte Forsvaret å komme for å informere om utdanning i Forsvaret. Dersom de likevel kommer, bør vi sørge for at de også møtes med protester, kritikk og mer informative løpesedler enn de Forsvaret selv har med seg.

Gjennom en slik kampanje kan vi samtidig nå ut til langt flere enn i dag med informasjon om hvordan NATO undergraver internasjonal fred og Folkerett, og om hva de «humanitære oppdragene» i andre deler av verden reelt handler om. Det er på den måten vi i dag mest effektivt kan bidra til å forsvare de verdiene og prinsippene som sosialister før oss har vært villige til å drepe og dø for.

Mandag den 25. november sendte Støttekomiteen for hjelpepleier Stig Berntsen ut følgende pressemelding:

«Stig Berntsen har fått tilbake jobben Oslo kommune og hjelpepleier Stig Berntsen har i dag inngått rettsforlik. Stig Berntsen får tilbake stillinga som hjelpepleier ved Lindeberg omsorgssenter.

Støttekomiteen konstaterer at arbeidsgiver Oslo kommune endelig har bøyd av etter å ha stengt Berntsen ute fra jobben i to år og to uker. Komiteen er glad for arbeidsgivers tilbaketog.

Vi håper seieren setter ei grense for hvor langt en arbeidsgiver kan gå i å trakassere en arbeidstaker på grunnlag av usanne beskyldninger. Dette kan få stor betydning både for arbeidstakere og faglige tillitsvalgte.»

Mange har bidratt til seieren, men først og fremst er det Berntsen som hadde mot og ikke lot seg knekke, vi vil takke.