Jens Stoltenberg har sagt at Stortingsvalget 2013 er «et retningsvalg», og Arbeiderpartiets nyeste slagord er «Vi tar Norge videre».

Hvilken retning?

Siden den rødgrønne regjeringa ble valgt i 2005, er antallet milliardærer doblet, og vi har fått over 6000 flere fattige barn. Forskjellen mellom den rikeste prosenten og resten av oss er nå tilbake på samme nivå som på 30-tallet.

Den samlede omsetninga for norsk bemanningsbransje har skutt i været siden de rødgrønne overtok¹. Boligprisene har vokst til en historisk høyde, og øker mye mer enn lønna gjør. Det samme gjelder boliggjelda.

Ingen annen norsk regjering har kriget mer i andre land enn de rødgrønne.² Det er satt norgesrekord i åpning av oljefelt, hvis Arbeiderpartiet får bestemme står Lofoten og Vesterålen for tur. Og det er rekordmange som har private helseforsikringer, og slik kan omgå den offentlige køen. Bare fra 2010 til 2011 økte antallet med 30 %.³ Nesten alle forsikringene er vel og merke tegnet av bedriftsledelser for sine ansatte, ikke av privatpersoner. Konsekvensen blir allikevel flytting av medisinsk kapasitet fra offentlig til privat og et stadig mer markedsstyrt helsetilbud.

Kapitalisme, marked og finans

Vi ser hvordan kapitalismen utvikler seg innenfor stadig flere områder: Som mislykket markedsstyring i offentlig sektor, slik blant annet Gjørv-kommisjonens rapport pekte på. Markedsmekanismer og markedslignende styringsprinsipper i offentlig sektor gir svekkede arbeidsvilkår og mindre medbestemmelse for de ansatte, profitt til kommersielle aktører og et dårligere velferdstilbud til folk flest.

Markedet får rollen som syndebukk når regjeringa sier de ikke kan gripe inn for å redde utsatt framtidsretta industri, og grønne arbeidsplasser legges ned. I tillegg til offentlig sektor og klima- og næringspolitikken er også utallige andre områder overlatt til markedet eller markedslignende prinsipper, og det politiske handlingsrommet begrenses av EØS-avtalen og de fire frihetene for markedskrefter.

En av konsekvensene når politikerne slipper til markedskrefter, der fellesskapet før sto i sentrum, er at det åpnes et stort rom for markedsaktører, som finansbransjen. Privat pensjonssparing, den dramatiske veksten i boliglån og økningen av privat helseforsikring er bare noen eksempler.

Fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge

Vi har fått en elite av politikere og direktører med stadig større forakt for vanlige folk, som ikke møter særlig motstand fra Stortinget. Samfunnsutviklingen preges stadig mer av finansfyrster, konsulentfirmaer og markedsfundamentalister. Konsekvensen er en forandring fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge, hvor avstanden fra gølvet til dem som bestemmer, vokser. Lederlønningene blir høyere og pensjonene for vanlige arbeidsfolk dårligere.

I 1954 ble retten til arbeid grunnlovsfestet i Norge. I dag har vi EØS-avtalen, bemanningsbyråene og 67 000 undersysselsatte – deltidsansatte som har forsøkt å få lengre avtalt arbeidstid, antallet har økt med 5000 på et år, over to tredjedeler av disse er kvinner.⁴ Deltidsarbeidende i alle sektorer mangler forutsigbarhet for jobb, inntekt, pensjon og fritid.

Vi har fått en pensjonsreform som tar fra de deltidsansatte og vanlige lavtlønte arbeidere med dårlig helse og tunge jobber, og gir til noen grupper som har god helse og en jobb å bli gammel i. I praksis en kvinnefiendtlig klassereform, skapt av og for de som sitter i de mykeste kontorstolene, ikke for sliterne. Under 20 prosent av LOs medlemmer klarer å stå i jobb til de er 67 år.

Profittmarginen for private aktører ligger blant annet i å gi lavere pensjon og lønn. Det var dette streiken på de anbudsutsatte sjukehjemma i fjor, som regjeringa avslutta med tvungen lønnsnemnd, handla om. Vi har fått en regjering som indirekte støtter sosial dumping i offentlig regi.

Vi er i den situasjonen at alle partiene på Stortinget har sagt tydelig i fra om at de vil regjere på grunnlag av EØS-avtalen også de neste fire åra. Det på tross av hva Alternativer til EØS-rapporten fra 2012 sier om å begrense EØS-avtalen:

Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU.

«Vår nye regjering»

I Rødt! 2/2006 skreiv Arne Byrkjeflot, mangeårig RV/Rødt-topp og leder av LO i Trondheim om «Vår nye regjering». Om hvordan «Regjeringen har seiret på en bølge som ønsker forandring» og «lovt forandring, skriftlig og muntlig».

På Trondheimskonferansen, arrangert av nettopp LO i Trondheim i januar i år, stilte Aps partisekretær Raymond Johansen opp uten et eneste nytt løfte, kanskje annet enn tydeligere lovnader enn noen gang før om ikke å ta Norges tilknytning til EU opp til vurdering. Situasjonen ser altså ikke like lys ut som for 7 år siden. Spørsmålet blir hvordan det nå kan skapes bevegelse for å oppnå resultater, og snu retninga?

I Rødt! 3/2012 skreiv jeg artikkelen «Ut av krisa» om venstresidas analyse av- og svar på krisa i kapitalismen. Hovedpoenget var at krisa er skapt av den kapitaliske produksjonsmodellen som også gir en konsentrasjon av penger og makt. Krisa har fått et dramatisk uttrykk i finansmarkedet og synliggjort hva høyresidas dogmer om det «frie» marked fører til.

Dette burde gi et grunnlag for å møte samfunnsutviklinga med en annen økonomisk politikk: begrense bank- og finansvesenet og reise kampen for alternativer til markedsøkonomien på flere politiske områder. Ikke minst burde en krise i Europa hvor EU bidrar som bensin på bålet, tale for at Norges tilknytning til dette, EØSavtalen, kuttes.

I dag skjer altså det motsatte. Regjeringa bryter ikke akkurat med eliten ute i Europa når den gir kriselån gjennom Pengefondet, med tilhørende kuttkrav. Bevegelsene som ønsker å dra lærdommer av krisa, møter stengte dører. Enten det er Nei til EU eller sterke krefter i fagbevegelsen som vil skjerme det norske arbeidslivet fra elitenes krisepolitikk og EØS-avtalen, eller det er Attac som stiller krav om hardere skattlegging av bank- og finansvesenet.

Men er det «ett fett for arbeidsfolk»?

Tidligere har partiene ytterst til venstre sagt at regjeringsspørsmålet er «ett fett for arbeidsfolk », man har sagt «Gro + Kåre = Sant» og «Jens og Jan – Samma faen».

På tross av at Arbeiderpartiet tar Norge videre i feil retning, og at mye av det samme uansett ligger i bånn, så er det utvilsomt viktige forskjeller på regjeringsalternativene.

Opposisjonen på Stortinget er helt enige om å gjøre det lettere å ansette midlertidig og gi større rom for utleie av arbeidskraft. En politikk som vil føre til en dramatisk utvikling av løsarbeidersamfunnet og svekkelse av Arbeidsmiljøloven.

Forskjellen er relativt stor på spørsmålet om offensiv bruk av private når det gjelder skole, ytterligere deler av helsesektoren osv. (Selv om Ap på sistnevnte område også har stått i spissen for innføringa av markedsprinsipper, foretaksmodell og banet vei for privatisering.)

Du kan si mye om regjeringa, men opposisjonen på Stortinget har en politikk som vil gi enda sterkere markedsstyring (og som skryter av det!), større armslag for finansbransjen, svekkelse av vanlige arbeidsfolks innflytelse og rettigheter og av folkevalgte organer.

På samme måte virker det helt usannsynlig å få noen som helst form for lydhørhet ovenfor fagbevegelsen og andre radikale bevegelsers krav ved et regjeringsskifte. Selv om det også ofte i dag kan virke ganske håpløst, spiller alle disse nyansene og forskjellene en rolle hvis man skal få til bevegelse for økonomisk omfordeling, et rettferdig arbeidsliv og mot markedstvang. Det trengs ny politikk. Høyrepolitikk er like dårlig uansett hvor den kommer fra, men det betyr ikke at politikken til de to sannsynlige regjeringsalternativene er like ille.

Samtidig har åtte år med rødgrønn regjering på mange sentrale områder vist seg å være et stort sprang i feil retning. At SV har gått inn i regjering, har tilsynelatende bidratt til å temme, ikke fremme radikale bevegelser.

Nå er det på tide å skifte retning. Da er åpenbart ikke svaret Erna Solberg som statsminister. Utfordringa blir hvordan snu retninga, når den rødgrønne regjeringa svarer med lukket dør på sentrale spørsmål.

Ikke til salgs

Kapitalismen viser seg utilstrekkelig når det gjelder å dekke helt grunnleggende behov i hverdagen, som fast jobb, et sted å bo og et bærekraftig miljø. Det trengs alternativer:

• Et alternativ til boligmarkedet, og den markedstvangen det fører med seg. En markedstvang som gjør at dobbelt så mange studenter blir boende hjemme fordi de ikke har noe alternativ, og som hindrer vanlige arbeidsfolk i å kjøpe bolig der de jobber eller i området de vokste opp, samtidig som spekulanter tjener milliarder på boligmarkedet.
• Et rettferdig arbeidsliv krever rett og reell mulighet til hele, faste stillinger. Det trengs et oppgjør med bemanningsbransjen gjennom en avvikling av arbeidsformidling gjennom private vikarbyrå, slik det også var fram til år 2000, med minimale unntak. Kravet om en arbeidstidsreform og spørsmålet om sekstimersdagen er et sentralt virkemiddel som kan få en slutt på deltidsfella, og gjøre at en kabal av blant annet tidspress, ulik grad av arbeidsførhet, skift- og turnuser kan gå opp.
• Når politikere flest drømmer om norsk EU-medlemskap, trenger vi en folkeavstemning om å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik at vi beholder markedsadgangen, men slipper en markedstvang som presser fram privatisering og brutalisering av arbeidslivet.
• Vi må sette en aktiv statlig næringspolitikk og hensynet til miljø og arbeidsplasser foran den markedstvangen som gjennom EØS-avtalen og såkalt næringsnøytralitet har rammet flere norske bedrifter og et tusentalls arbeidsplasser hardt, og som bremser utviklinga til en fornybar framtid.
• For å hindre at offentlig sektor markedsstyres og velferd blir til butikk for kommersielle aktører, må vi bli av med New Public Management, foretaksmodeller og annen byråkratisk markedstvang. Vi må sette krav om profittforbud for private aktører også innenfor helsevesenet og barnehagene, slik det er i skoleverket. I dag foregår en systematisk klassemessig omfordeling av verdier oppover. Den nevnte pensjonsreformen er et eksempel på dette. Innenfor boligsektoren ser vi en slik effekt av den mye omdiskuterte BSUordninga (Boligsparing for ungdom) – i virkeligheten en skattefradragsordning for bedrestilt ungdom, omplassering av allerede oppsparte midler subsidiert av vanlige arbeidsfolks skattepenger, som koster nærmere en milliard over statsbudsjettet. Denne utviklingen følger av en politikk hvor alt er til salgs, og finansbransjen villig stiller opp for at salget skal gjennomføres.

Motmakt

Skal vi hindre omfordelinga oppover, krever det trøkk nedenfra. Hvor parti(er) spiller på lag med den radikale delen av fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, helse-tjeneste- og boligaksjoner og sterke antikrigsstemmer, og skaper bevegelse mot klasseforskjeller, for vanlige arbeidsfolks interesser, demokratisk kontroll over økonomien og frihet fra markedstvang. Gjennom en slik krysning av «no sellout» og «non-profit» kan også styrkeforholdet mellom klassene på sikt endres.

First House er en del av det internasjonale Fipra nettverket

I dag kan PR-byrået First House være med og forandre Norge uten engang å være representert på Stortinget. (Selv om de i nyere tid også har huka inn vararepresentanter på Tinget fra både Frp og Senterpartiet.)

Det trengs motmakt mot dette. For alle de som er skuffa over eller lei av regjeringa, men ikke vil, eller ikke har noe å tjene på, at Siv og Erna skal styre landet.

Ikke minst beviser eksemplet First House med all tydelighet (om enn med negativt fortegn) at det går an å forandre Norge også på andre måter enn under avstemninger i Stortingssalen.

For de som ikke har First Housenettverk, eller penger til å kjøpe seg det, krever det en godt organisert og sterk bevegelse. Da ville det også gjort seg med et parti på Stortinget som igjen lar politikerog direktøreliten møte litt skikkelig motstand, som konsekvent står opp for vanlige arbeidsfolks interesser, som sammen med fagbevegelsen og ulike interesseorganisasjoner utgjør en sprengkraft.

Med en kapitalistisk krise som herjer i Europa og presser fram høyrepolitikk, som også får følger for Norge, trengs det et tydelig retningsvalg, i motsetninga mellom arbeid og kapital.

Dette må følges opp av konkret antikapitalistisk politikk og interessekamp for vanlige arbeidsfolk som rammes av Forskjells-Norge, enten det handler om den økonomiske politikken, arbeidslivet, boligmarkedet eller den manglende klima- og næringspolitikken. Her ligger det virkelige retningsvalget.

Noter:

1. Bemanner seg opp, DN 28. januar 2013.
2. http://www.dagbladet.no/2011/12/29/nyheter/politikk/ utenriks/forsvaret/innenriks/19590457/
3. http://www.dagsavisen.no/samfunn/frykter-et-klassedelthelsevesen/
4. Arbeidskraftundersøkelsen 4. kvartal 2012, SSB.

Mari Eifring er partisekretær i Rødt.
Joachim Espe er rørlegger og faglig leder i Rødt.

Når europeisk kapital merker konkurransen fra asiatisk og amerikansk kapital, blir ett av svarene å senke lønningene. Dette er vanskeligere å gjøre i Europa som har et relativt velregulert arbeidsmarked. Europa har en sterkere fagbevegelse og kollektive tariffavtaler enn mange andre steder i verden. Men ved å innføre import av billigere arbeidskraft til de «regulerte» markedene kan man sørge for at prisen på arbeidskrafta senkes.

Med EU-østutvidelse i 2004 ble dette en realitet, og kombinasjonen av at EU nå også består av land med betydelig dårligere lønnsog arbeidsvilkår og en stadig nedbygging av hindre mot fri flyt av arbeidskraft og felles minimumsvilkår for hele det indre markedet, fører til en nedadgående spiral.

Rettsystemet i EU bygger opp under denne utviklinga. De siste årene har det vært en tydeligere rettsliggjøring av forholdene i arbeidslivet. Det er særlig fire EU-dommer fra perioden 2007–8, den mye omtalte «Laval-kvartetten», som har endret faglige rettigheter og forutsettingene for å drive faglig kamp.

Lavalkvartetten

I 2004 fikk det latviske selskapet Laval et anbud med latviske arbeidere i Sverige. Svenska byggnadsarbetarförbundet (Byggnads) krevde snittlønn i Stockholm for de latviske arbeiderne, noe de ikke fikk, og dermed gikk Byggnads til blokade, med følge av sju svenske LO-forbund. Laval brakte blokadeaksjonene inn for EU-domstolen etter at Byggnads hadde blitt frikjent i svensk arbeidsrett. I EU-retten tapte Byggnads og LO og ble dømt til å betale store erstatninger. Blokaden og boikotten var i strid med prinsippet om fri flyt av tjenester og den fri etableringsretten. EU-domstolen slo fast at EUs utstasjoneringsdirektiv fra 1996 som skulle sikre utstasjonerte arbeidere visse minimumsstandarder i landet der de jobba, skal tolkes uttømmende. Det vil si at minstestandardene som direktivet fastsetter, blir tolket som maksismumsstandarder og at det ikke er anledning til å gå ut over disse. Det som skulle være et gulv, ble et tak.

I Viking Line-dommen skulle finske sjøfolk erstattes med estiske sjøfolk som var billigere arbeidskraft. Finsk sjømannsforbund ble dømt i EU-domstolen, etter å ha støtta de streikende finske sjøfolka, for å ha hindra den frie etableringsretten.

Rüffert-dommen gjaldt polske bygnings- arbeidere som jobba på polsk lønn på byggeoppdrag for den tyske delstaten Niedersachsen. Delstaten hadde bestemmelser om tysk lønn på offentlig oppdrag (i overensstemmelse med ILO konvensjon 94). EU-domstolen dømte Niedersachsen for brudd på fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.

I Luxemburg-dommen kjørte EU-kommisjonen sak mot staten Luxemburg fordi de hadde en rekke krav til tjenesteytere som opererte i landet, bl.a. krav om heltid. Kommisjonen mente dette gikk lengre enn utstasjoneringsdirektivet tillot, og Luxemburg ble dømt for brudd på utstasjoneringsdirektivet og den frie flyten av tjenester.

Dette er dramatisk for utviklingen av arbeidslivet innad i EU. Dommene forrykker styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Det er også dramatisk for den norske arbeidslivsmodellen. Gjennom EØS-avtalen knyttes også arbeidslivet i Norge stadig tettere opp mot utviklinga mot et stadig tettere indre marked.

Rettsliggjøring av arbeidslivet i praksis

Avtalen om europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS) kom på plass på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Avtalen omfatter alle EU-landene og de tre EFTAlandene Norge, Island og Liechtenstein, og trådte i kraft 1. januar 1994. EØS-avtalen er en dynamisk avtale, i det minste for EU sin del, det vil si at alle nye rettsakter fra EU innafor avtalens område skal implementeres av Norge, med mindre vi benytter reservasjonsretten. I tillegg til nytt regelverk fra EU kommer også ESA og EFTA-domstolens nytolkning av eksisterende regelverk. Dette skjer til tross for at avtalens artikkel 6 fastslår at det er rettsavgjørelser fra tiden før avtalen er inngått, som skal gjelde.

Det vises i Europautredningens omtale av EØS-avtalens artikkel 6:

I EØS-avtalens art. 6 heter det at EU-domstolens avgjørelser fra før EØSavtalens undertegning skal legges til grunn for tolkningen av avtalen. Av formelle grunner ønsket man ikke å forplikte seg til å følge seinere dommer. I praksis er det for lengst slått fast (også av norsk Høyesterett) at senere dommer selvsagt også har stor vekt. Realiteten er at EU-domstolens løpende rettspraksis har stor betydning for tolkningen av EØS-avtalen, og dermed omfanget av Norges forpliktelser.

Med denne tolkningen av EØS-avtalen, hvor EU-domstolens avgjørelser automatisk skal adopteres av ESA og EFTA domstolen i deres overvåkning av Norges etterlevelse av EØS-avtalen, er det nesten ingen grenser for politikkområder som kan trekkes inn.

Denne rettsliggjøringa av forhold i arbeidslivet var også bakteppet for den kraftige mobiliseringen fra fagbevegelsen mot Vikarbyrådirektivet, som pålegger å fjerne hindringer for bruk av innleid arbeidskraft, som ikke er begrunna i «tvingende allmenne hensyn» (direktivets art.4). Hva som er tvingende allmenne hensyn er det opp til EFTA domstolen å avgjøre.

Vikarbyrådirektivet

Da debatten om Vikarbyrådirektivet raste som verst, vinteren 2012, ble det av dets norske tilhengere framstilt som en seier for europeisk fagbevegelse, og en forbedring av også det norske regelverket. Det er mildt sagt en tendensiøs framstilling.

Foto: Rødt Nytt

For det første kan man se til Storbritannia. Her er bruken av innleid arbeidskraft kraftig utbredt, og den britiske fagbevegelsen så i utgangspunktet på Vikarbyrådirektivet som en sårt tiltrengt styrking av bemanningsbyråarbeideres posisjon i arbeidsmarkedet. Kort tid etter innføringen av direktivet så de imidlertid at arbeidsgivere og bemanningsbyråer i stor stil benyttet seg av smutthull i direktivet for å omgå likebehandlingsprinsippet. Dette prinsippet skulle sikre bemanningsbyråarbeidere bedre lønnsvilkår og flere rettigheter På noen områder kunne det se ut som forholdene for bemanningsbyråarbeiderne faktisk forverret seg.Tillitsvalgte uttrykte bekymring for at direktivet i praksis institusjonaliserte lave lønner og minimumsvilkår.

For det andre har bemanningsbyråindustrien selv hatt interesse av Vikarbyrådirektivet, for å øke bruken av innleid arbeidskraft. Utviklinga mot et løsarbeidersamfunn er ikke en uheldig bivirkning av et mer fleksibelt arbeidsmarked. Tvert imot er direktivet et ledd i videre «fleksibilisering» av arbeidskraften, for å legitimere midlertidige ansettelser. For eksempel mener Staffing Industry Analysts, en rådgivningsorganisasjon med nesten tusen bemanningsbyråer som medlemmer, at med Vikarbyrådirektivet

åpnes prospektet om deregulering i en rekke av kontinentale europeiske bemanningsmarkeder.

Grunnen til at vikarbyråindustrien kan forstå dette direktivet på denne måten er at direktivet bygger opp under det såkalte «flexicurity»-prinsippet. I følge EU går dette ut på at man på den ene siden tilbyr arbeidere et visst nivå av sikkerhet (security). På den andre siden betyr det å anerkjenne at virksomheter trenger fleksibilitet i sine arbeidskontrakter for å øke sin evne til tilpasning i økonomiske forhold under endring (flexibility). Men bak det tilforlatelige flexicurity-begrepet ligger i realiteten en ønsket politikk der det skal konkurreres på lønns- og arbeidsvilkår og åpnes for mer midlertidige ansettelser. Et stabilt ordnet og trygt arbeidsliv med sterke fagbevegelser som stiller høye krav, passer dårlig med EUs visjon om å være den mest konkurransedyktige økonomien i verden.

Vikarbyrådirektivet handler om å bygge opp under et arbeidsliv der bruk av midlertidig og innleid arbeidskraft skal spille en stadig større rolle. I forklarings-notatet som medfulgte det første forslaget til direktiv som kom i 2002, het det:

… med tanke på å fremme midlertidig arbeid er det nødvendig å rydde veien for på EU-nivå å eliminere de eksisterende restriksjonene og begrensningene som ligger på bruken av midlertidig arbeidskraft som ikke lenger kan rettferdiggjøres på grunnlag av allmenne hensyn og beskyttelsen av arbeidere.

De norske direktivtilhengerne har klamret seg til at bestemmelsene i norsk arbeidsmiljølov, som begrenser midlertidig og innleid arbeid, dekkes av «allmenne hensyn». Men om det skal være en restriktiv eller liberal tolkning av hvilke allmenne hensyn som rettferdiggjør disse begrensingene, blir det opp til EFTA-domstolen å se på når det blir tvist om tolkningene. NHO har tidligere varslet at det er svært sannsynlig at en slik tvist oppstår. Og som Laval-kvartetten illustrerer, har EU-domstolens rettspraksis vist at det legges opp til en streng tolkning av hva som kan rettferdiggjøre restriksjoner til hinder for fri flyt av arbeidskraft.

EØS og ILO

I et arbeidsliv som blir mer rettsliggjort, vil det oppstå et annet spørsmål: Hvilken juss som skal veie tyngst. Norge er som 184 andre land på verdensbasis medlem av ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen der fagbevegelse og arbeidsgivere har blitt enige om grunnleggende rettigheter som tarifflønn, organisasjonsfrihet og rett til å opprette tariffavtale. ILO har en rekke kjernekonvensjoner, blant annet ILO konvensjon 94. ILO 94 går ut på at alle som får anbud og oppdrag i det offentlige skal ha lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med tariffavtale og det som er normalt i den aktuelle regionen og bransjen.

Foto: Rødt Nytt

Den rødgrønne regjeringa forplikta seg i regjeringserklæringa fra 2009 til å følge ILO 94, ved kontraktsinngåelse i offentlig sektor. I 2011 fastslo overvåkingsorganet ESA at norsk praktisering av forskrift om offentlig anskaffelser (som tok opp i seg ILO 94), var i strid med EØS-reglene. ESA og EFTA-domstolen sin oppgave er å håndheve EØS-regelverket. Det sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Men ESA brukte Rüffert-dommen fra EU-domstolen som begrunnelse for sin reaksjon. Regjeringen gikk høyt ut på banen, og hevdet at de ikke ville fire på ILO-konvensjonene overfor ESA.

Resultatet av forhandlinger endte med en svært amputert forskrift som ikke ivaretar intensjonen til ILO 94. Det kan ikke stilles krav om pensjonsvilkår eller tariffavtale, og det er kun utvalgte bransjer, med allmenngjorte tariffavtaler som skal omfattes av forskriften. Det kan bare stilles krav om minstelønn i tariffavtale, ikke normal lønn. Bestemmelsen om lønns- og arbeidsvilkår som normalt i regionen eller bransjen måtte fjernes. Dette knefallet for ESA blir av regjeringen trukket fram som en seier og et bevis på handlingsrommet som finnes innenfor EØS-avtalen, mens realiteten er at ESA overstyrer praktiseringen av ILOs kjernekonvensjoner

ILOs kjernekonvensjoner

I februar 2013 kom ILO med en ekspertrapport med utgangspunkt i den tidligere nevnte Laval-dommen. Den slo fast at EU på ulovlig vis har innskrenket fagforeningers rett til å kjempe mot sosial dumping. Lovendringene som den svenske regjeringa måtte innføre, som konsekvens av EU-dommen, forbød fagforeningene å bruke kampmidler som har vært lovlige fram til da. ILO mener dette bryter med FN-konvensjoner om fagforeningers rettigheter. Sverige har på denne måten havnet i en klinsj mellom ILO og EU-rett, og det er foreløpig uvisst hva konsekvensene blir.

Dette er særlig interessant med tanke på LO-kongressen i mai 2013. LO-sekretariatet har i forkant av kongressen lagt til grunn en forståelse av EØS-avtalen der ILOkonvensjoner kan ha forrang foran EØS-avtalen dersom det oppstår motstrid. Men Norge har i EØS-avtalen undertegnet en protokoll som forplikter Norge til å gi EØSlovverket forrang foran annet norsk lovverk.

Verftssaken

En av de mest aktuelle sakene i rettsliggjøringa av norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen har vært den såkalte verftssaken. Åtte verft sammen med NHO og Norsk Industri saksøkte staten ved tariffnemda for brudd på EØS-reglene på grunn av allmenngjorte tariffavtaler i Verkstedsoverenskomsten. Saksøkerne mente reise, kost og losji ikke skulle inkluderes i allmenngjøringsforskriften. Som følge av at EFTA-domstolen støttet saksøkerne, endte saken i retten, og gikk hele veien til Høyesterett. Mange dro et lettelsens sukk da Høyesterett valgte å se bort fra EFTA-domstolens anbefaling, og slo fast at de allmenngjorte tariffavtalene skulle stå som de var. Dommen var en viktig anerkjennelse av grunnlaget for den norske arbeidslivsmodellen med like vilkår for norske og utenlandske arbeidere.

Det er all grunn til å feire at verftsdommen gikk bra, men samtidig er det verdt å vite at dersom det ikke hadde vært for EØS-avtalen, så ville det ikke vært noen rettssak i utgangspunktet. EUs utvikling mot et stadig mer konkurransedyktig indre marked har blant sine viktigste virkemidler oppbygging av billig og fleksibel arbeidskraft, og nedbygging av reguleringer som skal sikre trygghet for arbeidstakere. Så lenge vi gjennom EØS-avtalen blir knytta til denne utviklinga så vil det etter all sannsynlighet ikke bli siste gangen vi har sett et fundamentalt spørsmål om faglige rettigheter bli prøvd i en rett.

Veien videre

Vi skal ta et kort blikk på Tyskland – selve glansbildet på en konkurransedyktig økonomi.

I notatet Det tyske hovedansvaret fra De Facto viser Dag Seierstad at reallønna i Tyskland har sunket det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn hele fire prosent lavere enn i 2000. Organiseringsgraden har gått ned, og tariffavtalene omfatter en mindre del av arbeidslivet enn før. Stadig flere tariffavtaler har åpningsklausuler som gjør at fagforeningen kan forhandle seg til lavere lønn og svakere arbeidsvilkår enn det som følger av den tariffavtalen de omfattes av. Og den faktiske lønnsutviklinga er svakere enn den som fastlegges i tariffavtalene. Hundretusener av tyskere som er i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.

Dersom dette er forholdene som et stadig mer konkurransedyktig indre marked peker fram mot, bør det være en prioritert oppgave for både norsk og europeisk fagbevegelse å bryte med premissene som ligger til grunn for en slik utvikling. Norsk fagbevegelse kan i solidaritet med europeiske arbeidere si opp EØS-avtalen, og på den måten skaffe seg større armslag for å slåss for anstendige og rettferdige arbeidsvilkår for både norske og utenlandske arbeidere.

EU-direktiver vil også framover brukes som brekkstang for å liberalisere arbeidslivet i retning av en mer mobil og føyelig arbeidskraft. Dette vil prege norsk arbeidsliv mer og mer så lenge vi er underlagt EU-rett gjennom EØS-avtalen. Jo mer vi oppnår her, jo mer kan vi også bidra til å styrke hele den europeiske arbeidstakersiden i Europas klassekamp.

Skal EFTA-domstolens pisk eller norsk høyesteretts nåde styre lønns- og arbeidsvilkår i Norge? Hvis nei: Ut av EØS!

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og politiker i partiet Rødt.

Det har lenge pågått diskusjoner i EUs ulike organer om helsepolitikken. Det siste tiåret har EU-domstolen i flere enkeltsaker slått fast at også helsetjenester skal være en del av det indre markedet. Både de som tilbyr og mottar helsetjenester skal i prinsippet fritt kunne gjøre dette innenfor hele EU, og personer skal kunne ta med seg rettigheter og få behandling i andre land enn der man normalt bor og/eller har trygderettigheter. Alle skal ha rett til refusjon av utgifter til helsehjelp mottatt i andre land etter samme regler som i eget land.

Diskusjonene har både dreid seg om prinsipielle motforestillinger og detaljer. Å gjøre helsepolitikken til en del av det indre markedets frie flyt har møtt mye motstand, og derfor har prosessen tatt lang tid. I en omtale av direktivet i Rødt! nr. 2a 2011 skriver Unni Hagen, rådgiver i Fagforbundet, følgende:

Forhåndsgodkjenning eller ikke har vært ett av de helt sentrale stridsspørsmål, og en viktig årsak til at direktivforslaget fikk en trang fødsel. Direktivet har endt opp med at det skal være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning når det gjelder sykehusbehandling og avansert og kostnadskrevende medisinsk behandling. For helsetjenester og behandling som ikke krever innleggelse på sykehus kan landene ikke kreve forhåndsgodkjenning. Det kan bety at en stor andel av det som normalt oppfattes som sykehusbehandling ikke faller inn under definisjonen om sykehusbehandling fordi det ikke kreves overnatting. Dette kan resultere i økt pasientmobilitet uten krav om forhåndsgodkjenning for poliklinisk sykehusbehandling.

Hun skriver videre:

Etter å ha søkt og funnet informasjon om hvilke aktører som har vært aktive lobbyister for et helsedirektiv, viser det seg at det først og fremst er «helsenæringen» som står bak som pådrivere for å få gjennomført et helsedirektiv for Europa. Multinasjonale sykehus/sykehjemkjeder, laboratoriekjeder og ikke minst internasjonale forsikringsselskaper. Disse aktørene vil ha stor interesse av etableringen av et helsemarked i Europa.

Etter som helsedirektivet er en del av regelverket for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer i hele EU/EØS-området, er det såkalt «EØS-relevant» og gjelder derfor også Norge. Dette har den norske regjeringa sluttet seg til, og i et høringsnotat sendt ut i oktober 2012, ble det fremmet forslag til hvordan direktivet kan innlemmes i norsk lov. Regjeringa påpeker at forslagene ikke er endelige, og at de kan bli endret etter at innspill fra de ulike høringsinstansene har kommet inn. For oss som er motstandere av direktivet, er det viktig å påpeke at regjeringa og Stortinget kan benytte seg av reservasjonsretten og legge ned veto. Alle medlemsland har frist til 25. oktober 2013 med å ta helsedirektivet inn i sin nasjonale lovgivning.

Direktivet er et kompromiss som prøver å balansere medlemslandenes motvilje mot å gi fra seg nasjonal styring mot prinsippene om fri flyt i det indre markedet. Direktivet sier at medlemslandenes rett til selv å organisere og levere helsetjenester slik de ønsker, må respekteres. Men essensen er innskrenking av landenes handlefrihet og harmonisering fram mot et felles europeisk helsemarked.

Foto: Jokke Fjeldstad

Noen tenker i utgangspunktet at retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU er positivt. Men som i de fleste andre sammenhenger må vi ta utgangspunkt i at vi lever i et klassesamfunn, og at dette vil slå ut ulikt. For det mindretallet av pasienter som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land, er det en fordel på kort sikt. Men det som dette ressurssterke mindretallet kan være tjent med, vil stå i motsetning til nasjonal styring og et solidarisk offentlig helsevesen som det store flertallet er tjent med.

Direktivet legger til rette for en utvikling som er stikk i strid med den helsepolitikken og de nasjonale målene som et stort flertall både i befolkningen og blant helsearbeiderne vil ha. Det åpner opp for at kommersielle helseaktører vil skumme fløten gjennom å tilby helsetjenester for relativt enkle uprioriterte tilstander. Konsekvenser av en slik utvikling har vi allerede kunnskap om med de erfaringene vi fikk under Bondevik IIregjeringa etter at sykehusreformen ble innført. Da fikk vi en eksplosiv vekst i etablering av kommersielle sykehus og klinikker der eierne håvet inn eventyrlige profitter gjennom å tappe offentlige helsebudsjetter.

EUs helsedirektiv vil åpne opp for slike etableringer i langt større omfang. Dette vil øke presset på offentlige helsetjenester, og dermed redusere styring og kontroll med den nasjonale helsepolitikken. I kjølvannet av direktivet vil det også følge sosial dumping. Regjeringene i ulike land vil spekulere i at visse tjenester kan «kjøpes» billigere utenlands, og dermed legges det press på lønnsog arbeidsvilkårene slik vi ser i andre bransjer. Sykehusene vil konkurrere om de beste spesialistene, noe som medfører at lønnsnivået presses opp blant disse på bekostning av de store gruppene av ansatte.

I 2009 ga regjeringa uttrykk for at rett til sykehusbehandling i andre land burde begrenses til offentlige sykehus, eller til sykehus som har avtale med det offentlige trygdesystemet. Dette er ikke mulig hvis direktivet blir innført. Hovedlinjen til den rød-grønne regjeringa har vært at det bare skal kjøpes inn private helsetjenester dersom kapasiteten i de offentlige tilbudene er fullt utnyttet og det fortsatt er køer. Høyre og FrP har varslet at hvis de får regjeringsmakt, vil de legge til rette for flere kommersielle aktører. Innføring av EUs helsedirektiv vil bidra til å gjøre det lettere uansett hvilken regjering vi får.

Det har i lang tid vært voksende motstand mot utviklinga i det norske helsevesenet. Særlig motstanden mot helseforetaksmodellen i sykehusene har økt etter hvert som konsekvensene har blitt tydeligere både for helsearbeidere, pasienter, pårørende og mange av de som jobber med helsepolitikk på ulike områder. I 2009 skrev jeg og Dag Johansen, ortoped ved sykehuset i Rana, heftet Sykehus er ikke butikk. Vi er begge medlemmer i Rødt, og en av målsettingene med heftet var å analysere, beskrive og forklare utviklingen i sykehusene både før og etter innføringen av helseforetaksmodellen. En annen viktig målsetting var å bidra til at Rødt kunne utvikle en alternativ helsepolitikk, og skape diskusjon både i og utenfor partiet – særlig med tanke på å utvikle et alternativ til helseforetaksmodellen. På slutten av heftet kommenterte vi det vi da visste om forslaget til helsedirektiv som da forelå i EU. Vi skrev blant annet følgende:

Med dagens sykehusreform, og det forretningsbaserte økonomistyringssystemet som allerede er etablert, ligger alt til rette for økt privatisering og kapitalinteressenes inntog i helsesektoren. NHO var raskt på banen. Under overskriften «På tide å tjene penger på sykdom» hadde nettutgaven av Dagens Næringsliv et oppslag 7. januar 2009 der de refererer fra en NHO-konferanse hvor dette ble diskutert. En amerikansk deltaker uttalte bl.a. at «16 millioner amerikanere vil om få år reise utenlands for helsebehandling. Dette vil de betale 50 milliarder dollar for, der de finner de beste prisene og den beste kvaliteten på tjenestene.» Hun pekte også på hvordan løsninger i skjæringspunktet offentlig helsevesen og private tilbud skaper muligheter for verdiskapning og vekst, og oppfordret nåværende næringsminister og tidligere helseminister Sylvia Brustad til å legge til rette for det. Til dette svarte Brustad at:

Det er viktig å bringe næringslivet og helsesektoren nærmere sammen. Det vil gi bedre pasientbehandling, bedre kvalitet på tjenestene, og samspillet vil kunne skape forretning.» Et svar som må lyde som musikk i ørene på de som vil høste profitt på sykdom og folks helseproblemer. Folk i Norge må få vite om dette direktivet, og konsekvensene av det.

Vi hadde også en omtale i heftet av det som Skottland hadde gjort med å avvikle en markedsmodell i 2004 som hadde store likhetstrekk med den norske helseforetaksmodellen. Under slagordet «Samarbeid – ikke konkurranse» ble markedsstyringen avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi konkluderte med at vi har mye å lære av Skottland, og at vi må gjøre det samme. Etter det har skotske forskere skrevet en rapport om reverseringa av markedsmodellen. I denne rapporten slår de fast at EUs helsedirektiv er den viktigste trusselen mot den offentlige modellen som Skottland nå har bygd opp. De mener direktivet tvinger fram markedsløsninger som Skottland har sagt nei til, og de anbefaler den skotske regjeringa å avvise det.

Nøkkelen til å mobilisere motstand mot å innføre helsedirektivet er fagbevegelsen. En enstemmig LO-kongress i 2009 avviste direktivet, og gjorde følgende vedtak:

Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenkning, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.

Foto: Jokke Fjeldstad

Premissene for vedtaket ble lagt av Fagforbundet som har hatt kampen mot innføring av markedstenkning som en av sine hovedsaker helt siden helseforetaksmodellen ble lansert av den første regjeringa Stoltenberg i 2001, og vedtatt av Stortinget med stemmene fra Ap, FrP og Høyre. Vedtaket på LO-kongressen viser den store motstanden mot innføring av markedsprinsipper i helsesektoren generelt, og er derfor et godt grunnlag for kampen mot innføring av EUs helsedirektiv.

Roar Eilertsen i De Facto, Kunnskapssenter for fagorganiserte, har skrevet en rapport om direktivet på oppdrag fra Fagforbundet og Nei til EU. Tittelen på rapporten er EUs Pasientrettighetsdirektiv: Mot et europeisk helsemarked. Alle som jobber med og/eller er interessert i helsepolitikk, særlig tillitsvalgte i helsesektoren og sykehusaksjonister, bør skaffe seg denne rapporten. Den gir en svært god innføring i hva dette dreier seg om og konsekvensene innføringa av helsedirektivet vil få.

Det viktigste i diskusjonen er å fokusere på grunnlaget for helsepolitikken, og hvem som skal legge premissene. Opprøret som nettopp er startet i form av oppropet fra de ti legene og stiftingen av Helsetjenesteaksjonen, viser at det er sterk støtte for å gjenreise den solidariske helsepolitikken og videreutvikle den. EUs helsedirektiv er et stort skritt i motsatt retning. Det svekker mulighetene for nasjonal kontroll og folkevalgt styring, og det vil forsere en utvikling der markedskrefter, konkurranse og private kapitalinteresser legger premissene. Innføring av direktivet vil gjøre det umulig å avskaffe stykkprisfinansiering i det norske helsevesenet, slik blant annet både Folkebevegelsen for lokalsykehusene og den nystartede Helsetjenesteaksjonen går inn for.

Et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper vil også presse helseinstitusjoner til å redusere utgiftene mest mulig for å møte konkurranse fra andre aktører. Ut fra erfaringene med kommersielle aktører blant annet i eldreomsorgen, vet vi at dette fører til dårligere lønns- og arbeidsforhold for de ansatte og lavere pensjon. Dette igjen vil kunne gå ut over kvaliteten på tjenestene.

Sosiale ordninger vil også bli satt under press fordi de vil bli sammenlignet på tvers av landegrensenene. I neste omgang vil det svekke sosiale rettigheter og avtaler som er kjempet fram av fagbevegelsen. Når helsedirektivet sees i sammenheng med tjenestedirektivet er det åpenbart at det åpner for sosial dumping.

Direktivet vil undergrave medlemslandenes muligheter til selv å styre bruken av private, kommersielle sykehustjenester. Høringsnotatet fra regjeringa går ikke inn på om en slik «valgfrihet» vil undergrave det offentlige helsevesenet. I dag kan myndighetene styre både omfanget og utgiftene. Et europeisk helsemarked gjør slutt på det, og det blir såkalt fri konkurranse der de store kommersielle aktørene vil ta over mer og mer. Dette gir skremmende perspektiver med en utvikling der markedet fullstendig legger premissene i helsesektoren, og må møtes med sterk motstand. Det eneste skikkelige botemidlet mot en slik utvikling i Norge er å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale.

Lesetips:

• NEI til EUs faktaark om helsedirektivet og rapporten fra De Facto ligger på hjemmesida til NEI til EU.

Camilla Kitty Karlsen er elev ved teaterlinja ved Fyllingsdalen videregående skole. Artikkelen ble første gang publisert i Radikal Portal 16. mars 2013. www.radikalportal.no

Vi har lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn, en overvekt av kvinner ved universitetet og man merker at mannsbevegelser begynner å danne seg i protest mot den voksende feminismen. Unge jenter blir redd for å kalle seg selv en feminist, fordi de ikke vil oppfattes som noe de ikke er: kvinnesjåvinister. Så hvorfor mener vi feminister at feminismen fortsatt trengs, i et så velutvikla land som vårt gode Norge?

I dag er det nok mange som sitter og rister på hodet. Noen fordi de ikke forstår hvorfor vi skal ha feminisme – jeg fordi jeg ikke forstår hvordan noen kan mene det er unødvendig. Av og til lurer jeg på om alle andre er oppvokst i samme samfunn som jeg, eller om jeg er en del av en utskuddsbevegelse. For et år siden mente jeg at feminismen kanskje ikke var nødvendig som feminisme lenger – og at vi kanskje skulle begynne å kalle oss likestillingsforkjempere i stedet. Kanskje ville folk bedre forstå hva vårt mål var dersom vi forandret vårt navn og rykte. Men jeg ønsker ikke å flykte fra min egen identitet fordi andre legger ord i min munn jeg ikke kan stå til ansvar for. Så framfor å fortelle dere hvorfor jeg er feminist, skal jeg fortelle dere hvorfor feminismen fortsatt trengs i Norge, til tross for at vi på papiret er likestilt.

Arbeidslivet

Først kan vi ta utgangspunkt i dette med lønn. Noen av dere har gjerne fått med dere at for hver krone en mann tjener, tjener en kvinne åttifem øre. Andre har gjerne også fått med seg at dette ikke skyldes at kvinner tjener mindre enn menn for likt arbeid, men at dette skyldes at kvinnedominerte yrker er underbetalte i forhold til mannsdominerte yrker. Det stemmer – men hvorfor er det ingen som setter spørsmålstegn ved dette? Jeg opplever å møte argumenter som «kvinner er omsorgspersoner og hører naturlig hjemme i omsorgsyrker». Og det nekter jeg å tro. En liten del av meg håper du ikke tror det heller. Kvinner blir systematisk presset inn i en kjønnsrolle hvor de lærer å bli omsorgsfulle, søte og snille jenter som en dag skal vokse opp og bli en fantastisk husmor. På barneskolen begynner vi å sminke oss, og allerede før det drømmer vi gjerne om å være prinsesser, maler rommet vårt rosa og danser rundt i store kjoler. Og det må være helt greit.

Samtidig fører dette til at alle de som ikke ønsker å male rommet sitt rosa, ikke ønsker å jobbe i omsorgsyrker, og som ikke ønsker å sminke seg, blir utskudd. Jeg tror de fleste kvinner som ikke når helt opp til forventninga kjenner litt på den vonde klumpen av og til. Hører jeg hjemme her, er jeg ikke kvinnelig nok? Hva er galt med meg? Men tilbake til poenget: Kvinner hører hjemme i omsorgsyrker. Men jeg vet at jeg ikke vil bruke resten av livet mitt på å ta vare på andre mennesker, da jeg så vidt klarer å ta vare på meg selv. Er omsorg da arbeidet jeg vil vie resten av livet mitt til å holde på med? Neppe. Kvinner er individer på lik linje med menn, men blir tvunget inn i en gruppe mennesker. En lavt betalt gruppe mennesker. Tror dere at det å være sykepleier er en dans på roser i forhold til det å være ingeniør? Tenk dere litt om nå. Hva med vaskehjelp? De to yrkene jeg har nevnt nå har enormt stor risiko for senskader – likevel ender de opp lavt på lønnsstigen. Og hvis du skal spørre meg hvorfor? Fordi det er kvinnedominerte yrker. Det som skremmer meg mest er debatten: Hvordan tiltrekke seg flere menn som førskolelærere (for å ta et eksempel). Det samme argumentet kommer om og om igjen: Vi må gi dem høyere lønn så yrket er mer attraktivt for menn. Blir ikke dere litt skremt? Litt fornærma til og med? Vi kvinner er ikke verdt å bruke penger på med mindre det er for å verve menn.

Skjønnhetstyranniet

Det var et stort og vanskelig ord som mange av dere sikkert rynka litt på nesen for når dere leste. Hva i huleste er skjønnhetstyranniet? Høres ut som venstresidepropaganda. På mange måter kan det være det – men betyr det egentlig at det er feil? Se ned på armen deres og prøv å press huden litt sammen. Kommer det litt ruklete hud når dere gjør dette? Den huden er også kjent som appelsinhud. Heldigvis for oss fins det mange fantastiske kremer for å bekjempe dette forferdelige fenomenet. Et fenomen som ikke eksisterte før noen laget en medisin mot det. Høres ikke det litt rart ut? Ingen brydde seg om appelsinhud, før reklamene på TV fortalte oss at dette var forferdelig. Har du cellulitter? Går dette utover din hverdag? Går dette egentlig utover min hverdag, burde kanskje folk spurt seg da. I stedet nikket de iherdig uten å egentlig vite hva cellullitter var. Det eneste de visste var at de ville kvittes med det, og det fort. Når noen på TV sier at det er fælt, må det være sant. Vips, der ble alle oppmerksom på alles appelsinhud. Jeg husker fortsatt til min store forferdelse når jeg så på Victoria’s Secret Fashion Show for noen år tilbake og så flekker av appelsinhud på Heidi Klum sitt lår. En del av meg døde den dagen.

Det er her problemet oppstår i sin helhet: Noe lite som ikke er et problem i det hele tatt, blir et problem fordi noen lager et produkt de skal selge. De gir folk dårlig selvtillit, ber folk om å påpeke sine egne feil for å kunne selge dem produkter for problemer som overhodet ikke eksisterer. Du vet de reklameplakatene du går forbi hver gang du er i byen? Kanskje du titter bort på dem og tenker sørgmodig «jeg skulle ønske jeg var så pen», eller «jeg skulle ønske jeg var så tynn». Da kan jeg trøste deg med at det er heldigvis ikke de heller. De aller fleste reklamer for de aller fleste bedrifter er retusjert – det vil si photoshoppa – til det ugjenkjennelige. Det triste er at dette starta som et problem som kun angikk jenter. Vi ser en økende tendens til at skjønnhets-t-rexen kommer krypende opp bak unge gutter nå også, og forteller dem at de er ikke gode nok de heller. Derfor trengs kanskje feminismen enda mer nå når det gjelder akkurat skjønnhetstyranniet. Menn må gjerne være med i kampen, uten at de trenger å definere seg selv som feminister av den grunn. Men å motkjempe feminismen fordi problemet gjelder noen gutter også, hjelper lite. Det man burde gjøre er å skape en samla front som kjemper for samme sak. Eksempelvis det alltid fantastiske Ungdom Mot Retusjert Reklame.

For å blande litt venstresidepropaganda inn i dette: Skjønnhetstyranniet eksisterer fordi vi lever i et samfunn hvor penger er mer verdt enn mennesker. De som skaper produktene vil heller tjene penger enn å se at du har det godt med deg selv. Les den setninga en gang til. Og så en gang til. Derfor trengs feminismen.

Barn og familie

Jeg lever i en tro om at en dag skal jeg gifte meg å få barn. En dag når jeg er ferdig utdanna og har et trygt og stabilt hjem og en mann jeg elsker, da skal jeg slå meg ned og begynne å produsere avkom. Jeg kan ikke snakke for alle feminister, jeg kan kun snakke for meg selv – men hvorfor er det en selvfølge at kvinner ønsker barn? Når en kvinne responderer med at hun helst ikke ønsker barn, blir hun fortalt at det kun er en fase, eller møtt med regelrett sjokktilstand, alt ettersom hvor gammel hun er. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være 50 og ikke ha lyst på barn. Hvis du hadde møtt en 50 år gammel dame uten barn, hva hadde din første tanke vært? For to år siden hadde min første tanke vært at hun var steril, eller at hun kanskje aldri hadde hatt en mann. Aldri i livet hadde det slått meg at ingen ønska barn. Men slik er det altså. Noen ønsker barn, andre ikke.

Et voksende problem i feminismen i dag er dog at vi ser en holdningsendring som jeg mener er mye til det negative. Ta eksempelvis Inga Marte Thorkildsen sitt meget pinlige intervju på kvinnedagen: ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke.” Til det vil jeg si at det skal være like greit å være hjemme med barna som ikke å være det. Derimot skal det tilrettelegges godt fra staten, slik at de som ikke ønsker å være hjemme med barna skal slippe det. Derimot mener jeg at et stort problem i dag er at kvinner er hjemme med barna fordi det er forventa av dem, og ikke nødvendigvis fordi de har lyst. Derfor reagerer feminister. Men like fullt skal det respekteres at kvinner vil være hjemme med barna, like mye som at kvinner ikke vil være hjemme med barna. Vi feminister er bare litt sinte fordi det ikke respekteres at kvinner ikke vil være hjemme med barna under enhver omstendighet. Jeg går ut ifra at når man får barn, så elsker man dem over alt på jord. Det går jeg ut ifra at pappaer gjør også. Hvorfor kan ikke pappaer ha sykefravær fra jobben sin? Fordi mange menn lever i en illusjon om at det arbeidet de gjør er mye viktigere enn kvinnens arbeid.

Nå drar jeg alle under en kam her, men for å oppsummere kort og godt og enkelt: Feminismen handler om at du som kvinne skal få lov å ta de valgene du tar, uten at noen ser rart på deg fordi du er kvinne. Du skal være et individ, på lik linje med alle andre. Dette gjelder også menn – men vi opplever at menn har mye større mulighet til å utfolde seg selv. Jeg vet godt at menn er begrensa i noen saker, eksempelvis at kvinner ofte får foreldreretten – men er ikke det også delvis deres egen feil? Man kan ikke gå rundt og dyrke et bilde av kvinnen som omsorgsperson og seg selv som stor, mandig og viktig for å så trekke det tilbake når ting skjærer seg. Menn må som sagt tidligere gjerne engasjere seg i kampen – men hvorfor tråkke på den kampen som føres? Kompromisser må da være mulig selv om vi er skumle feminister! Jeg lover at vi ikke biter, så lenge dere prøver å forstå. Før heller kampen for deres egen sak framfor å føre en kamp mot oss.

Voldtekt, seksuell trakassering og internetthets

Her kommer kanskje en av mine hjertesaker for tiden. Men hva har voldtekt med feminisme å gjøre? Voldtekt handler om maktfølelse. En kan sitte og fortelle seg selv at å ikke gå i miniskjørt på byen hjelper alt man vil, men voldtekt handler først og fremst om maktforhold og respekt. Det som gjør deg til et offer, er at du er sårbar. Som mulig voldtektsoffer, blir du ansett som svak. Det er et direkte symptom på mangel på respekt. Jeg er fullt klar over at voldtekt også skjer med menn, og det skal ikke bagatelliseres – men i følge politiets statistikk er det flest kvinner – en ganske stor andel kvinner – som blir utsatt for voldtekt. Det forteller meg kun en ting: Kvinner er mye mindre respektert enn menn. Vi er ansett som svake, sårbare og maktløse. Uavhengig av hva vi har på oss.

Har du noen gang opplevd å bli kalt «hore»? Blitt fortalt at du «fortjener å bli såra» fordi du ikke valgte den «snille» gutten når du kunne? Noen gang opplevd at gutter tar og klår på deg mot din vilje, mens alt du kan gjøre er å stå der og le, fordi du ikke vil virke prippen? Still deg i køen. Du er offer for noe som mange andre er offer for, nemlig seksuell trakassering. Gutter mener de har rett på deg og din kropp, og trist men sant, så er vi trent opp til å mene akkurat det samme. Vi blir fortalt at de flørter, og at vi ikke må være så selvhøytidelige. Derfor ender vi opp i en av de mest ubehagelige situasjonene vi kan komme i, når noen legger an på oss på byen når vi ikke er interessert, eller når noen blir for pågående og vi ikke føler vi har muligheten til å si nei. Feminismen trengs fordi det skal være fullt mulig for en jente å si at hun ikke ønsker å bli plukket på mot sin vilje, uten at hun skal oppfattes som selvhøytidelig.
Vi feminister er veldig klar over at menn også blir mobba, vi er veldig klar over at menn også blir konfrontert med sine meninger og vi er veldig klar over at det er kjipt for alle. Men en ting menn aldri opplever, er å bli angrepet kun på grunnlag av deres kjønn når de ytrer seg. Eksempelvis har vi min kjære, fantastiske venninne Tora, som var modig nok til å poste et leserinnlegg om Dreams Showbar (strippeklubb) i avisen. En må mene hva man vil om strippeklubber, der er det også strid innenfor feministiske bevegelser, men når alt kommer til alt er ikke problemet hva hun mener. Problemet er hva hun blir møtt med. Flere, voksne menn, skriver i debattfeltet til en 16 år gammel jente at hun fortjener å bli voldtatt, at hun er stygg, at hun har slapp fitte, at hun er en hore, at hun aldri kommer til å få type – alt som går på hennes utseende og seksualitet for å dempe henne i en debatt, hvor disse mennene tydeligvis føler seg trua. Heldigvis er Tora en sterk og flott jente som forventet noen av disse kommentarene når hun postet innlegget – og vi kan takke feminismen for det. Debatten kunne mistet en fantastisk flott jente.

Hvordan skiller dette seg fra hetsen menn opplever? Har du noen gang sett en mann bli kalt en hore? Per Sandberg er ikke akkurat et syn for øye, men har du noen gang sett noen svare på hans meninger med hvordan han ser ut? Det finnes egendesigna måter å angripe unge jenter som engasjerer seg i samfunnet på, og de brukes aktivt. Ord som er definert som noe kvinnelig, slik at det ikke kan brukes på menn. Det verste jeg noen gang har sett bli brukt mot en mann i en slik debatt er «homo», eller «kvinne». Der har du skjellsorda. Han er en kvinne. Fordi ordet «kvinne» er et skjellsord.

Det skal lønne seg
å jobbe –
det er det dei seier.

Det skal koste
å vera sjuk!
Det er ikkje
det dei seier,
men det er
det dei seier.

Øyvind Bremer Karlsen
og Berit Krogh

Eva Marie Mathisen er kvinnepolitisk sekretær i Nei til EU.

Når statane kuttar i offentlege budsjett og i tenestetilbod og trygdeoverføringar, sit kvinner ofte igjen med ansvaret for born og eldre.

Ei alvorleg utvikling

Lenge har det vore vanskeleg å finna seriøse kjelder som fortel om korleis krisa verkar inn for kvinner og råkar kvinners rettar, men dei siste to åra har det blitt laga fleire rapportar om emnet. Framleis er krisa så ny at ho ikkje alltid gjev seg statistiske og målbare utslag, og på nokre område vil vi berre kunne peika på indikatorar og utviklingstendensar. Denne teksten byggjer i all hovudsak på ein rapport utgjeve av paraplyorganisasjonen European Women`s Lobby i fjor haust. Rapporten har grunnlagsmateriale frå 20 EU-medlemsland og hentar døme frå fleire land. European Women`s Lobby er svært uroa over utviklinga i EU og meiner at likestillingskampen er sett fleire år tilbake.

Det er viktig å understreka at innetter i Europa er det også svært store skilnader mellom kvinner. Nokre land har høg sysselsetting av kvinner, medan i andre land er dei fleste kvinner heimeverande. Andre land har høg sysselsetting i privat sektor, andre i offentleg sektor. Offentlege velferdstenester som permisjonar ved fødsel, trygdeordningar og barnehagar er også ulikt utbygd.

Kvinner og arbeidslivet

Konsekvensane som krisa har for kvinner i arbeidslivet er alvorlege og dei må ikkje undervurderast. I den tidlege fasen av krisa var det flest arbeidsledige i sektorar som sysselsette flest menn, slik som i bygg- og anleggsbransjen. Men frå 2010 endra dette seg og no det er like mykje ei arbeidskrise for kvinner som for menn. Likevel er det ein tendens til å framstilla krisa som ei krise for mannlege arbeidarar, og det er på sin plass å understreka at kvinnelege arbeidsplassar er like utrygge som mannlege arbeidsplassar.

Erfaringar frå tidlegare resesjonar, på tidleg 1980-tal og tidleg 1990-tal, fortel oss at økonomiske nedturar råkar bransjar ulikt. Manufakturbransjen vert hardare ramma enn tenesteyting. I Slovakia er til dømes 90 prosent av dei tilsette i tekstilindustrien og tilstøytande næringar eldre kvinner med låg utdanning. Tekstilindustrien har gått på like store nederlag som bilindustrien som er ein mannsdominert bransje. For eldre kvinner i småbyar og bygder i Slovakia er det no nesten umogleg å finna arbeid. Eit anna relevant poeng er at statlege tiltak som går ut på å redda bedrifter, som oftast går til å berga bilindustri eller anna eksportretta industri. Det er sjeldnare at tekstil- og detaljvarehandelen opplever å få offentlege tilskot og subsidiar i krisetider, og det er jo nettopp i desse næringane vi finn kvinnelege tilsette.

Ein halv million utan jobb

Budsjettdemo i Dublin, Foto: William Murphy/Flickr

Like alvorleg er kuttpolitikken i offentleg sektor som har ført til at kvinner mistar jobben. 69,2 prosent av dei tilsette i offentleg sektor i EU er kvinner. Det høgste talet på kvinner finn vi innan helse- og sosial og i utdanningssektoren. I mange land har nettopp offentleg sektor vore ein pådrivar, ei kraft, for likestilling. Offentleg sektor har gjennom fleire år gjeve kvinner jobb, det har vore lettare å få likare løn(?) i det offentlege, og velferdsgode som barsel- og permisjonsreglar har vore meir tilgjengelege. Likestilling i arbeidslivet får seg dermed ein kraftig trøkk med dei store oppseiingane i offentleg sektor.

Det er venta at fram til 2017 vil 710 000 personar ha mista jobben i offentleg sektor i Storbritannia. Dei fleste av desse er kvinner, og grovt rekna vil ein halv million kvinner kunne stå i fare for mista jobben dei neste åra. Dette er altså berre i eitt EU-land.

Det statistikken ikkje fortel

Statistikken fortel kor mange som er arbeidsledige til ei kvar tid, men statistikken fortel ikkje at kvinner sjeldnare enn menn registrerer seg som arbeidsledige når dei fyrst blir ledige – dei har jo eit arbeid i heimen! Har den andre personen i hushaldet allereie eit arbeid, er det også mindre sannsynleg å registrera seg som arbeidsledig, i alle fall om du er kvinne.

I nokre tilfelle blir også deltidsarbeidarar ikkje registrerte som som arbeidsledige. Mange kvinner har i krisetidene opplevd kutt i deltidsarbeidet sitt, og ein kan jo stilla spørsmål om ikkje den ufrivillige deltida også burde vore registrert på arbeidsløysestatistikken.

Den mannlege forsørgjaren på retur

Ei interessant utvikling er den som går parallelt med arbeidsløysestatistikken. For sjølv om det blir fleire arbeidsledige kvinner på statistikken, er det også kvinner som gjer eit inntog på arbeidsmarknaden. Når den mannlege forsørgjaren er på retur, må den heimeverande kvinna ut for å skaffa inntekter til familien. Og sjølv om det ikkje akkurat er lukkelege omstende som gjer at kvinnene må ta arbeid for å forsørgja familien, så gjev det visse signal om at også kvinner kan ha løna arbeid, signal som kanskje kan prega generasjonar av kvinner i framtida.

Likevel: rett skal vera rett. Dei nye jobbane ein finn etter å ha mista jobben er ofte dårlegare betalt, ofte midlertidige kontraktar, og ofte deltid. Å ha ustabile arbeidsforhold skapar langvarige konsekvensar for den einskilde, som til dømes lite opptente pensjonsrettar. Å ha stabile arbeidsforhold sikrar også gode trygderettar. Igjen er kjønnsforskjellane klare: I Tyskland fekk 89 prosent av arbeidsledige menn trygd, mot 85 prosent av kvinnene. Den mannlege trygda var også 200 euro høgare enn trygda kvinnene fekk utbetalt.

Krisa er med på å svekkje eit langvarig arbeid i EU for å få fleire kvinner i løna arbeid. I ulike EU-strategiar for vekst, sysselsetting og tettare integrasjon som «Lisboastrategien » frå 2010 og «Europa 2020» har EU sett seg mål om å få fleire kvinner ut i arbeidslivet. 60 prosent av kvinnene i arbeidsdyktig alder skal vera ute i løna arbeid i følgje Lisboa-strategien og 75 prosent i Europa 2020-strategien. Det er langt att før EU når desse måla. Berre i fjor vart nesten to millionar menneske arbeidsledige i EU.

Lønskutt og likeløn

Ei rekkje land i EU har kutta i lønene i offentleg sektor. I Frankrike og i Storbritannia har lønene blitt frosne. Kutta har store konsekvensar for dei kvinnelege tilsette i offentleg sektor og for dei typiske kvinneyrka. I Latvia har lærarløna gått ned med 30 prosent frå 2008. Åtti prosent av lærarane i Latvia er kvinner. Minimumsløna for lærarar i Latvia er berre 6000 euro, knappe 50 000 kr i 2011.

Skilnaden mellom dårleg betalte kvinneyrker i det offentlege og betre betalte jobbar det private, aukar lønsforskjellane mellom kvinner og menn. Sjølv om det (som i Noreg) er fleire kvinner enn menn som tek høgare utdanning, blir lønsforskjellane spesielt tydelege når studentane har byrja i jobb og får utbetalt si fyrste løn. I 2012 tente kvinner i EU-landa 16,4 prosent mindre enn menn. Forskjellane mellom kvinneog mannsløn varierer mykje frå land til land i EU. I Tyskland er forskjellane på heile 23 prosent, i Storbritannia 20 og i Frankrike 16 prosent. Estland, Tyskland, Østerrike og Tsjekkia skil seg ut som verstingland.

Likelønsproblematikken er den eldste konflikten i EUs likestillingspolitikk. I 1971 gjekk den belgiske flyvertinna Gabrielle Dedrenne til sak mot den belgiske nasjonale flyselskapet. Ho hadde blitt tvangspensjonert som 40-åring, medan dei mannlege tilsette i det same flyselskapet ikkje hadde noko øvre pensjonsalder. Dedrenne meinte at ho med pensjoneringa hadde tapt både løn og framtidige pensjonsrettar. Dette vart starten på fleire rettsaker som til slutt endte opp med siger til Dedrenne og det fyrste direktivet om likeløn i 1975. Etterkvart har det kome til fleire direktiv som utdjupar likestillingsområdet (foreldrepermisjon, graviditet osv.). EU har altså lovverket på plass, men unionen har svært få effektive verkemiddel for å jamna ut forskjellane i løn.

Equal Pay Day Foto: Flickr/joergh´s

Dei to siste åra har EU markert likelønsproblematikken med ein spesiell dag, «Equal Pay Day». Det er den dagen i året som symboliserer kor mange ekstra dagar kvinner må arbeida for å få same løn som menn. Dagen er 28. februar i 2013, tidlegare år har den vore 2. og 5. mars. Også i nokre EU-land og i Australia og USA markerer organisasjonar denne dagen som rett og slett er ein haldningskampanje utan spesielle politiske verkemiddel. I 2013 var EUs kampanje ein liten filmsnutt på YouTube og ei oppramsing med fem bedrifter som praktiserer likeløn. Med krisa i bakhovudet er det vel ingen grunn til å tru at lønsforskjellane vil bli utlikna med det fyrste, om ikkje EU tyr til sterkare lut enn ein haldningskampanje på Youtube.

Kutt i offentlege tenester

Det andre temaet vi skal ta opp i denne teksten, er korleis kutt i offentleg sektor råkar kvinner, altså kvinners liv utanfor arbeidsmarknaden. Det er på heimearenaen – ved kjøkkenbenken, barnepass og stell av eldre – at kvinnene i Europa no må konsentrera sin innsats. Dei dramatiske kutta i offentleg sektor blottstiller også fattigdommen hos kvinner. Over heile verda er fattigdommen størst hos kvinner. Sik er det også i EU, sjølv om skilnadene varierer mellom medlemslanda. 17 prosent av kvinnene i dei 27 EU-landa lever i fattigdom – eit svært høgt tal når ein tenkjer på at dette er den rikaste delen av verda!

Dei som er svakast stilte er sårbare grupper som åleinemødrer, pensjonistar og migrantkvinner. Medlemslanda ønskjer å spara pengar på det meste; dei kuttar i barselpermisjonsordningar, i løna når foreldra er heime med sjuk unge, dei kuttar i eldreomsorga og i ordningar for folk med funksjonshemmingar. Stundom kan ein få inntrykk av det berre er i Middelhavslanda og i dei tidlegare austblokklanda at velferdstilbodet blir redusert, men til og med i Danmark har barnetrygda blitt redusert som ei følgje av offentlege innsparingar.

Re-privatisering av omsorgstenester

Skal kvinner arbeida ute, må nokon passa ungane. Både i Hellas og Portugal har offentlege barnehagar blitt lagde ned. I 2011 fekk 30.000 tsjekkiske ungar ikkje plass i barnehagen og talet kjem til å stiga. Medlemslanda i EU sparar pengar på å leggja ned tilbod og å redusera opningstidene. Dette råkar spesielt åleinemødrer og dei som ikkje har ein «8-16-jobb».

Samstundes stig prisen på barnepassordningar. Både i Nederland og i Storbritannia har den statlege delen av barnehagebetalinga gått ned og barnehagar blir dyre for familiar med fleire ungar.

Sidan krisa er såpass ny, er det ikkje alle verknader av krisa som viser seg i statistikken. Men allereie i 2010 viste tala at kvinner med små ungar (dei under 12 år) i mindre grad var i løna arbeid. Fleire opplyser også i spørjeundersøkingar at dei ikkje jobbar eller jobbar deltid fordi dei har omsorgsoppgåver. I nokre EU-land er dette tydelegare enn i andre: I Bulgaria oppgav 20,8 prosent av kvinnene i 2008 at dei stod utanfor arbeidslivet fordi dei hadde omsorgsopp-gåver i heimen. I 2010 var talet 31,3 prosent – det er altså ein brutal auke på ti prosent på to år!

Skiftet frå offentlege tenester til ubetalte omsorgstenester i hushaldet utgjer eit stort trugsmål mot likestillinga i Europa. «Re-privatiseringa» gjer at det blir forventa at kvinner skal ta oppgåver som ein gong var offentlege, og skiftet bringer oss tilbake til eit tradisjonelt kjønnsrollemønster med ein utearbeidande far og ei heimeverande mor.

Kutt i helsevesenet

Det føregår massive kutt i offentlege helsebudsjett over heile Europa. I Romania har offentlege sjukehus blitt erstatta med private. I Hellas har sjukehus blitt stengte eller tilbodet blitt redusert. Det er mangel på medisinsk utstyr og på medisinar. I Portugal er eit av dei største sjukehusa med fødetilbod blitt lagd ned, og fleire andre sjukehus med fødetilbod i større byar er under trugsmål om nedlegging. I Hellas blir det også rapportert om at kvinner må betala for å få fødselsattest til den nyfødde ungen, noko som fører til at fattige mødre tek med seg den nyfødde ungen utan at ungen har viktige dokument på sin eksistens.

Sjølv om menn sjølvsagt også er brukarar av offentlege helsetenester, råkar likevel kutta kvinner i større grad. Ei side er at det fleire kvinner som er tilsette i helse- og omsorgsyrke, men kvinner brukar fleire tenester og er mottakarar av trygd og sosialhjelp. Spesielt kan vi sjå at tenester som er retta inn mot sårbare grupper som immigrantar, funksjonshemma og etniske grupper som til dømes rumenarar, er utsette for kutt. I Irland har til dømes tilbodet til «dei reisande» blitt redusert med heile 70 prosent.

Krisesenter og valdtektsmottak blir nedlagde

For å skjøna kvifor vald mot kvinner aukar i krisetider, må vi sjå på kjønnsrollemønster og på kjønnsidentitet. For menn kan det å mista jobben utgjera eit stort nederlag, personleg og i sosiale relasjonar. Tap av makt og tap av rolla som «familieforsørgjar» kan føra til at nokre reagerer med vald. Valden går ofte ut over ektefelle og i nokre tilfelle også barn. Vi ser også at fleire og fleire kvinner må ty til prostitusjon for å skaffa seg inntekt, og at fleire blir utsette for trafficking.

I den rumenske regionen Iaşi, den tredje største regionen i landet, med 723 553 innbyggjarar, finst det no berre eitt krisesenter for kvinner utsett for vald og seksuelle overgrep. Men på grunn av manglande statlege midlar og ein aukande mangel på midlar frå NGO-ar, lir senteret. Det finst inga fri rettshjelp for kvinner i Romania, og for mange er bussbilletten i seg sjølv for dyr for å koma seg frå den rumenske landsbygda til krisesenteret i Iaşi. Vald er eit stort problem i Romania. I undersøking frå 2003 (altså før krisa) vart vald i nære sosiale relasjonar i Romania kartlagt. Nokre av hovudfunna var at rundt 800 000 kvinner oppgav at dei jamleg var utsett for vold (i varierande grad) frå familiemedlemmer, over 340 000 born under 14 år oppgav at dei jamleg opplevde voldssituasjonar mellom foreldra og at Romanias innbyggjarar var meir tolerante for familievald samanlikna med andre land.

Kapitalen rår Foto: Flickr

I Hellas er det stopp på overføringar til tilbod om husly. I Spania blir senter etter senter lagt ned og i Belgia er det snakk om å leggja ned valdtektsmottak. I andre land blir krisa brukt som ei orsaking for at statane ikkje aukar tilskota. Paradokset er openbart: I ei tid der det kanskje er større grunn enn nokon gong før til å halda fast på samfunnsinstitusjonar som fremjar likestilling og som arbeider og hjelper utsette grupper, er det kapitalen og finansverdas logikksom rår.

Innsnevring av demokratiet

Over heile Europa slit kvinneinstitusjonar, -organisasjonar og -tiltak med trugsmål om å bli lagt ned, få kutt i statlege overføringar og eller bli omstrukturerte. Nokre tiltak har allereie blitt lagde ned. Då Romania vart medlem i EU i 2007 var eit av krava at Romania skulle ha eit eige likestillingsorgan med myndigheit. Dette vart lagt ned to år seinare. Det same skjedde i Spania, der likestillingsdepartementet vart lagt ned etter tre års drift.

I Irland har heile fundamentet for statlege og lovfesta likestillingsorgan blitt endra. Allereie i 2009 vart det nasjonale helserådet for kvinner og «Crisis Pregnancy Agency» lagde ned. Andre organ har berre delvis teke over oppgåvene. Store omstruktureringar innanfor likestillingsområdet har også skjedd i Tyrkia og i Tsjekkia, der det som skjer eigentleg er ei tildekkjing og ei ansvarsfråskriving av dei spesifikke utfordringane kvinner har. I Tyrkia har departementet som var ansvarleg for kvinne- og familiesaker blitt til departementet for familie- og sosialsaker. I Tsjekkia skjedde ei liknande omstrukturering og dertil også at tilsette fekk andre oppgåver, slik at det no berre er to tilsette i det nasjonale likestillingssekretarietet.

Frivilligheita blir svekt

I mange europeiske land er det frivillige, statleg finansierte eller prosjektfinansierte organisasjonar som driv mykje «veldedighet » og som har oppgåver som vi i Noreg er vande med at staten har. Det gjeld til dømes støttearbeid for til dømes valdtektsoffer, offer for familievald, fattigdomsstøtte, leksehjelp og så vidare. For desse organisasjonane har krisa medført ein heilt ny kvardag. Både i land der staten har skrudd igjen krana og der tiltaka ikkje har fått statleg støtte, men vore avhengig av privat støtte, ser vi no at mange tiltak må redusera tilbodet sitt eller leggja ned. I 2011 sa 52 prosent av kvinneorganisasjonane i Storbritannia at dei hadde blitt nøydt til å redusera tilbodet sitt på grunn av manglande inntekter. Nesten alle kvinneorganisasjonane som var spurde sa at dei frykta trongare økonomiske vilkår og at dei måtte leggja ned tilbodet.

Ein ting er at dette råkar brukarane av tilbodet i ei tid der dei sosiale problema aukar, men ei struping av frivilligheita i Europa har også større konsekvensar. Det blir færre som kan stå opp for kvinners rettar og som kan seia frå når «nok er nok». Det er heller ingen som kan stå for opplæringa i demokratiske organisasjonar, ein kompetanse som er unik og svært viktig for folkestyret. Færre er også villige til å arbeida frivillig når dei har nok med å få endane til møtast på heimebane, slik at kvinneorganisasjonane slit med rekrutteringa i krisetider.

Avslutning

Det er ei dyster framtid europeiske kvinner går i møte, og det er ingen grunn til å pynta på sanninga.

Likestilling mellom kvinner og menn er ei hard nøtt i EU. Politikkområdet ligg i skjeringspunktet mellom den indre marknaden og samarbeid på andre område, slik som helse-, sosial- og ein del utanrikspolitikk. Dei sistnemnte er også område der EU i mindre grad har overnasjonal myndigheit, men som det likevel blir utarbeidd felles strategiar og målsetjingar på. Eit sentralt spørsmål er dermed kor langt EU til ei kvar tid kan gå i å hindre eller påleggje medlemsstatane å gjennomføre likestillingstiltak.

Det viser seg raskt at EU ikkje kan gå spesielt langt. Når EU gjev medlemslanda ordre om å kutta i sine budsjett, hamnar kvinner og likestilling mellom kjønna langt ned på prioriteringslista. European Women`s Lobby og andre har all grunn til å vera uroa over framtida.

Kjelder:

• The price of austerity- The impacts on women`s rights and gender equality in Europe. Rapport utgjeve av European Women´s Lobby i oktober 2012. Denne rapporten og meir stoff om krisa finst på www.womenlobby.org
• «Kvinner bærer den tyngste børen i EU» artikkel i Vårt Land, 9. januar 2013
• «Kvinner i krise – EU og likestilling» Vett nr. 4-2011
• «Hvordan rammer eurokrisen?» Vett nr. 4-2012
• «Domestic violence in Romania: the law, the court system», rapport av AMERICAN BAR ASSOCIATION. Central European and Eurasian Law Initiative, 2007 http://apps.americanbar.org/rol/publications/ee_romania_ domestic_violence_final_report_0407.pdf

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

Rudolf Nilsen

dette er et boligpolitikkdikt
fins det en boligpolitikk
det fins et boligpolitikkdikt
det fins en 2-roms på rosenhof til 2,7 mill
det fins en 3-roms på lille tøyen til 3,8 mill
en 38 kvm 2-roms på bislett til 2,3 mill
en ett-roms på majorstua til 2 mill
en 3-roms på solli plass til 4,5 mill
det fins mennesker som eier flere boliger
det fins private utbyggere
det fins en stat som ikke styrer utbyggerne
vinduene blir mindre, takhøyden lavere
det bygges 4000 boliger for lite i året i oslo
det forventes en befolkningsvekst i oslo på rundt 400 000 de neste 20 åra
6 av 10 førstegangsmilliongjeldnerveinnehavere i oslo
…………… får hjelp av opphavsnervene
det fins de som sier det ikke er en menneskerett å bo i oslo
eller i indre oslo by
det fins en 31-buss fra grorud kl 04:50
jeg sier det fins mennesker
det fins mennesker som vasker kontorene
det fins mennesker som jobber på kontorene
det fins mennesker som bygger kontorene
det fins mennesker som passer mødrene til menneskene
som skal på møter i kontorene
det fins mennesker som rydder opp etter andre
mennesker
som lever av at andre mennesker ikke skal ha noe å leve av
det fins ulike mennesker
det fins mennesker som spekulerer i tak, vegger og gulv
veggene virrer
det fins mennesker som ser på disse boligene
gjerne om søndagene
som legger inn bud på disse boligene
gjerne om mandagene
jeg er selv en del av boliguka
det fins mennesker som eier både lave og høye blokker
det fins mennesker som ikke bor i indre oslo by
det fins mennesker som blir slynga rundt i periferien
…………… som tar toget til indre oslo by
for å passe unga til menneskene som bor i indre oslo by
det er ingen menneskerett å bo der
det fins en 17 kvm til 1,3 mill på carl berner
det fins mennesker
og det fins kommunal- og regionalminister liv signe navarsete
…………… og en digital simulator for planlegging av boligøkonomi
og det fins et boligpolitikkdikt som ikke tjener på at andre skal bo

Stian Johansen

Sorg over Chávez´ bortgang

Hugo Chávez utfordret Venezuelas olje-elite, stoppet USAs handelsekspansjon sørover og ga Latin-Amerika en politisk identitet. Men han virket også splittende på kontinentets venstreside, skriver førsteamanuensis Benedicte Bull på nettstedet www.radikalportal.no.

Nedbyggingen av høyere utdanning i Storbritannia

I Storbritannia fortsetter den konservative koalisjonsregjeringen sine framstøt for å la markedskreftene dominere over høyere utdanning. Dermed forringes også universitetenes offentlige rolle og funksjon, skriver professorene Gurminder K. Bhambra og John Holmwood.

Siden oktober 2012 har engelske studenter betalt skolepenger som i gjennomsnitt er høyere enn i alle andre OECD-land – til og med USA. Universitetsledere har i stadig større grad begynt å outsource og privatisere mange av universitetsadministrasjonens oppgaver og funksjoner. På Universitetet i Sussex har en slik privatiseringsoffensiv resultert i at studentene der i mars gikk inn i fjerde uke av en okkupasjon i protest mot at 235 jobber i catering og eiendomsavdelingene utskilles.

En liknende prosess medfører at 130 administrativt ansatte ved Universitetet i Falmouth står i fare for å miste jobbene sine. Det å privatisere høyere utdanning og offentlige tjenester generelt er skadelig for universitetet som institusjon, mener de to professorene.

Privatiseringen av høyere utdanning i Storbritannia er et politisk valg, skriver Hanna Elsisi i Guardian, og viser til at den britiske regjeringen har valgt denne politikken som svar på ei økonomikrise som er et resultat av de samme markedsøkonomiske lovene. Nå utvides frimarked-mantraet også til sykehus, skoler og universiteter, noe som vill omdanne utdanningsinstitusjonene til aktører for privat spekulasjon og profitt, i stedet for institusjoner vinklet inn på å tilby et offentlig gode, påpeker de to.

Felles høringsuttalelse mot oljeboring i nord

SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, (www.sabima.no) og syv andre miljøorganisasjoner advarer mot konsekvensutredning og oljeaktivitet i nord.

I et felles høringsinnspill krever SABIMA, Natur og Ungdom, Greenpeace, Bellona, Naturvernforbundet, Framtiden i Våre Hender, WWF-Norge og Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja varig vern av de sårbare nordområdene.

Høringspartene mener det faglige grunnlaget fra kunnskapsinnhentingen ikke inneholder ny og vesentlig informasjon som tillater en videre prosess med konsekvensutredning og påfølgende petroleumsaktivitet i området Nordland VI, Nordland VII og Troms II. Høringspartene mener tvert imot at kunnskapsinnhentingen understreker viktigheten av å opprette varige petroleumsfrie områder.

Høringspartene krever:

1. Det gjennomføres ikke konsekvensutredning for havområdene som omfattes av Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
2. Det opprettes varig petroleumsfrie områder i havområdene som omfattes av Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
3. Kunnskapsinnhentingen anses som ufullstendig inntil feil og mangler, som er påpekt av oss og andre høringsinstanser, gjenspeiles i rapportens konklusjoner.

Høringspartene viser blant annet til naturmangfoldlovens§ 9 om føre-var-prinsippet ved manglende kunnskapsgrunnlag, og § 10 om samlet belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for.

Høringspartene begrunner sine krav blant annet sine i at den faglige uenigheten ikke i tilstrekkelig grad synliggjøres i kunnskapsinnhentingen og påpeker at kunnskapsinnhenting om konsekvensene av et akuttutslipp ikke basererer seg på verst tenkelige scenario for et oljeutslipp. Partene mener også at det ikke i tilstrekkelig grad er gjort vurderinger for hvordan åpning av nye havområder for petroleumsaktivitet og tildeling av nye letetillatelser i området vil påvirke Norges oppnåelse nasjonale og internasjonale klimaforpliktelser.

Israel starter oljeleting på Golan

Israel utstedte nylig lisens for oljeleting i et nærmere 400 kvadratmeter stort område sør på Golanhøydene, som landet okkuperte fra Syria i 1967.

– Israel gjør nå det samme på Golanhøydene som de har gjort på Vestbredden. De tar seg til rette og skaper fakta på bakken for å gjøre det umulig å gå tilbake til grensene fra 1967, sier Midtøsten-forsker Kjetil Selvik ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen til NTB. Israelsk oljeutvinning på Golanhøydene vil skape sterke reaksjoner både i regionen og internasjonalt. Verdenssamfunnet anerkjenner ikke Israels okkupasjon av området, som fram til 1967 var en del av Syria. De israelske
bosetningene er derfor ulovlige.

Syrias utenriksminister Walid al-Muallem har sendt en klage til FNs generalsekretær Ban Ki-moon, der han viser til at beslutningen om å starte leteboring er en «fortsettelse av okkupasjonen» og et «grovt brudd» på Sikkerhetsrådets resolusjoner.

Det statlige syriske nyhetsbyrået SANA går enda lenger og anklager Israel for «å stjele olje» fra Syria, skriver NTB.

Jonas Gahr Støre, krigsminister 2008-2012, var og er en varm forsvarer av krig når det tjener den norske oljekapitalen. Statoils beste venn og forsvarer når «våre» interesser «der ute» er truet. Som i Libya. Eller i Afghanistan, Irak eller Mali. De gode bombenes mann!

Sammen med Jens Stoltenberg, Grete Faremo og Harald Sunde er han anmeldt for forbrytelser mot menneskeheten, blant annet «for å ha drept flere personer og begått umenneskelige handlinger som har forårsaket store lidelser og alvorlige skader på kropp eller helse. Overtredelsen var som ledd i et utbredt og systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning».

Jonas Gahr Støre er blitt helseminister. Mens krigen i Libya var urettferdig, er «krigen» for et verdig og godt offentlig helsevesen, rettferdig.

Papirløse er
også en del av arbeidslivet!

Abdullah «Apo» Öcalan (født 4. april 1948 i Tyrkia) er en tyrkisk-kurdisk aktivist som grunnla og styrte den militante kurdiske organisasjonen PKK (som er på listen over terrororganisasjoner i både USA og EU), inntil han ble arrestert i 1999. Han er omstridt, men blir fortsatt regnet som den fremste leder for den kurdiske befolkning i Tyrkia. (Wikipedia)

Talen, som ble sendt ut 21. mars, er oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe.

Jeg hilser dere, det kurdiske folket, som bor ved foten av Zagros- og Taurusfjella og dalene rundt elvene Eufrat og Tigris. Jeg hilser det kurdiske folket, et eldgammelt folk som stammer fra Mesopotamia og Anatolia, alle landbruks-, landsby- og urbane sivilisasjoners mor!

Kurdere har tatt del i denne flere tusen år gamle sivilisasjonen i vennskap og samarbeid med diverse raser, religioner og bekjennelser – vi har alle bygd den sammen. For kurderne er Eufrat og Tigris søsknene til Sakarya og Maritsa. Ararat og Judi er venner av Kackarene og Erciyes. Halay og Delilo er i slekt med Horon og Zeybek.¹

Disse store sivilisasjoner, disse sameksisterende samfunn har i nyere tid blitt satt opp mot hverandre av politisk press, eksterne intervensjoner og særinteresser. Resultatet har blitt oppbygning av systemer som ikke er basert på rettigheter, lov, likhet og frihet.

I de siste to hundre åra har militære erobringer, vestlige imperialistiske intervensjoner, samt undertrykkelse og fornektelsespolitikk prøvd å legge de arabiske, tyrkiske, persiske og kurdiske samfunna under nasjonalstatenes styre, med sine innbilte grenser og kunstige problemer.

De utbyttende regimene, undertrykkinga og fornektelsens æra er over. Folka i MidtØsten og Sentral-Asia er i ferd med å våkne. De vender tilbake til sine røtter. De krever stans i de forblindende og undergravende krigene og konfliktene ved å bli satt opp mot hverandre.

De tusener og millioner av folk som strømmer til arenaer nå, brenner av Newroz’ lidenskap. De roper på fred og vennskap, og de krever en løsning.

Denne kampen, som begynte som mitt eget individuelle opprør mot håpløsheten, uvitenheten og slaveriet jeg var født inn i, har prøvd å skape en ny bevissthet, en ny forståelse og en ny ånd. Idag ser jeg at vår innsats har nådd et nytt nivå.

Vår kamp har ikke vært, og kan aldri være mot noen spesifikk rase, religion, sekt eller gruppe. Vår kamp har vært mot tvang, uvitenhet og urettferdighet, mot påtrykt underutvikling samt mot alle former for undertrykking.

Idag våkner vi til et nytt Tyrkia og et nytt Midt-Østen

Ungdommen som har ønsket min oppfordring velkommen, de enestående kvinner som har lyttet, venner som har akseptert min diskurs og alle folk som kan høre min stemme:

Idag begynner en ny æra.

Tida for væpna kamp slutter, og døra er i ferd med å åpnes for demokratisk politikk. Vi begynner en prosess fokusert på politiske, sosiale og økonomiske aspekter; en forståelse basert på demokratiske rettigheter, friheter og likhet vokser fram.

Vi har ofra mye av liva våre for det kurdiske folket, vi betalte en høy pris. Ingen av disse ofrene, ingenting av kampen vi kjempa, var forgjeves. For som en konsekvens av dem har det kurdiske folket fått tilbake sin identitet og sine røtter

Vi har nå nådd tida for å «la våpnene stilne og la ideene og politikken snakke». Det modernistiske paradigmet som har sett bort fra, ekskludert og fornekta oss, har blitt rivi ned til grunnen. Uansett om det er tyrkisk, kurdisk, lazisk eller cirkassisk – blodet som er spilt flyter fra et menneske, og fra dette landets bryst.

Med de millioner av mennesker som hører min oppfordring som vitner, sier jeg at en ny æra nå er i ferd med å begynne. En æra der politikken får forrang foran våpna. Vi har nådd fasen for å trekke våre væpna styrker utenfor landets grenser.

Jeg tror alle de som har trodd på denne saka og på meg er vare for de mulige farene ved prosessen.

Dette er ikke en slutt, men en ny begynnelse. Dette er ikke å forlate kampen – vi starter en annen kamp.

Dannelsen av geografi basert på etnisitet og enkeltnasjoner er en inhuman, moderne fabrikasjon som fornekter våre røtter og vårt opphav.

Et stort ansvar faller på oss alle til å skape et land basert på likhet, frihet og demokrati for alle folk og kulturer, passende for Kurdistan og Anatolias historie. I anledning Newroz roper jeg ut til armenerne, turkmenerne, assyrerne araberne og alle andre folk like mye som kurderne at de skal se frihetens og likhetens flamme – flammen som brenner her idag – og omfavne den som sin egen.

Ærede folk i Tyrkia!

Det tyrkiske folket som bor i det som idag kalles Tyrkia – det antikke Anatolia – skulle innse at deres felles liv med kurderne, under islams flagg, hviler på prinsippene fred og solidaritet. Reglene for fredelig sameksistens har ikke, og skal ikke ha, plass til erobringer, fornektelse, utstøtelse, tvunget assimilering eller utslettelse.

Det siste århundrets undertrykkende, utslettende og assimilerende politikk, basert på kapitalistisk modernitet, representerer den herskende elitens forsøk på å benekte en lang historie om fred og vennskap. Det representerer ikke folkevilja. Det er nå veldig klart at dette tyranniets grep motsier både historia og reglene for fred og vennskap. For å kunne legge denne sørgelige fortida bak oss, kaller jeg på de to strategiske maktene i Midt-Østen til å bygge en demokratisk modernitet som passer vår kultur og sivilisasjon.

Tida er inne for at disputt, konflikt og fiendskap gir etter for allianser, enhet, velsignelser og gjensidig omfavnelse.

Tyrkerne og kurderne som falt som martyrer sammen ved Çanakkale² gikk også gjennom frihetskrigen sammen, og sammen åpna de Folkeforsamlinga i 1920.

Vår felles fortid er en realitet som krever av oss å skape en felles framtid. Ånden som etablerte den Tyrkiske Folkeforsamlinga, leder idag veien til denne nye æra.

Jeg kaller på alle undertrykte folk; på kvinner, som er den lengst koloniserte og undertrykte klassen; på alle marginaliserte og utestengte bekjennelser, kulter og kulturer; på arbeiderklassen og alle underordna klasser; på alle som har blitt ekskludert av systemet fra å ta sin rettmessige plass i en Demokratisk Modernitet, om å ta til seg dens mentalitet.

Midt-Østen og Sentral-Asia leiter etter en samtidig modernitet og en demokratisk orden som passer deres egen historie. En ny modell der alle kan sameksistere fredelig og i vennskap har blitt et objektivt behov, som behovet for brød og vann. Igjen, det er uunngåelig at geografien og kulturen fra Anatolia og Mesopotamia leder fram til å bygge en slik modell.

Vi opplever en nyere, mer sammensatt og mer dypgående versjon av Frihetskrigen som utvikla seg gjennom rammeverket fra Nasjonalpakten av 1920.

Til tross for alle tabber, tilbakeslag og feil de siste nitti åra prøver vi nok en gang å bygge en modell sammen med alle folka, klassene og kulturene som har vært ofre, og som har lidd gjennom forferdelige katastrofer. Jeg kaller på dere alle til å tre fram og hjelpe til for å oppnå en egalitær, fri og demokratisk sosial organisasjon.

Jeg kaller på kurderne, turkmenerne, assyrerne og araberne som ble separert til tross for Nasjonalpakten, og som idag har blitt dømt til å leve under store problemer og i konflikt med hverandre innafor de arabiske republikkene Syria og Irak, til å starte diskusjoner, og å vurdere på nytt, samt fatte beslutninger om deres nåværende virkelighet i en «Nasjonal Solidaritets- og Fredskonferanse».

Bredden og helheten av «VI»-konseptet har en viktig plass i historia i dette landet. Men i henda på de smale, herskende elitistene har «VI» blitt redusert til «EN». Det er på tide å gi «VI»-konseptet sin gamle ånd, og å implementere det.

Vi skal forene oss mot de som vil splitte oss, og få oss til å slåss mot hverandre. Vi skal gå sammen mot de som vil separere oss.

De som ikke kan forstå tidsånden, vil ende opp i historias søppelkasse. De som motsetter seg tidsstrømninga, vil falle i avgrunnen.

Folka i regionen er vitner til et nytt daggry. Folka i Midt-Østen er trøtte av fiendskap, konflikt og krig. De vil gjenfødes fra deres egne røtter, og stå skulder ved skulder.

Denne Newroz er en baune for oss alle.

Sannheten i budskapa fra Moses, Jesus og Mohammed blir implementert i våre liv idag med ny kunnskap. Folk prøver å ta tilbake det de har mista.

Vi benekter ikke verdiene til den nåværende vestlige sivilisasjon som sådan. Vi tar til oss verdier som opplysning, likhet, frihet og demokrati, og for å kunne implementere dem må de inngå i en enhet med våre egne eksistensielle verdier og levemåter.

Den nye kampens basis er tanker, ideologi og demokratisk politikk, og å bli istand til å starte et stort demokratisk sprang framover.

Hilsener til alle de som har bidratt til denne prosessen og styrka den, og til alle de som har støtta den fredelige, demokratiske løsninga!

Jeg hilser alle de som tar ansvar for fredelig, egalitær og demokratisk frihet for alle folk!

Lenge leve Newroz, lenge leve vennskap mellom folka!

(Oversettelsen er fra den engelske utgava i Firat News, presentert av: International Initiative «Freedom for Abdullah Öcalan – Peace in Kurdistan».)

Noter

1. Her knytter Öcalan sammen kjente elver, fjell og kulturaktiviteter (særlig folkedans) med historiske «slektninger».
2. Under 1. verdenskrig forsøkte Frankrike og Storbritannia å erobre Konstantinopel (nå Istanbul), og sikre en sjøvei til Russland. Det største slaget i dette felttoget var et sjøslag ved Çanakkale i 1915, der tyrkiske styrker drev den engelske marinen på flukt.

Kilde (for fotnotene): Engelsk og norsk Wikipedia.

John Bellamy Foster og Robert W. McChesney:
The Endless Crisis
Monthly Review Press, 2012

Den internasjonale finanskrisa ble ikke spådd av mange. Et lite miljø i New York, USA, var, i likhet med andre venstrekritikere, opptatt av den voldsomme ekspansjonen til finans-, forsikrings- og eiendomsmarkedet som tok av på åtti-tallet og ekspanderte videre. Men særegent for deres analyse var at bakgrunnen for denne ekspansjonen var stagnerende veksttakt i økonomien generelt i USA, Europa og Japan (den såkalte Triaden). Som mål på dette brukte de som oftest nedgangen i veksttakten til bruttonasjonalproduktet (BNP). BNP er langt fra et nøyaktig mål på de kapitalistiske bedriftenes evne til å akkumulere og vokse, men det nærmeste man kan komme som indikasjon. Denne tabellen fra boka viser hva de mener.

Nå er finanskrisa løst ved at mye av den usikra gjelda som de store finansmonopolene hadde, ble overført til samfunnet ved inngripen fra de ulike statsinstitusjonene og statsbankene. Hvorfor de ble redda? Jo, fordi konsekvensene for det kapitalistiske systemet ville være katastrofale. Den kapitalistiske (vel og merke) økonomien ville gå i stå. De største finansinstitusjonene ville gå konkurs, og da måtte hele finans- og pengevesenet sosialiseres! For en tragedie for våre finansmilliardærer!

Men denne løsningen på finanskrisen med å sy puter under armene på finanskapitalen har ikke løst det underliggende problemet: stagnerende vekst. Tvert imot, veksten for Triaden har ikke vært så lav siden 2. verdenskrig. Tesene til våre venner i New York (som organiserer seg rundt månedstidsskriftet Monthly Review, som har kommet ut siden 1949) om stagnerende vekst som de har kjørt fram siden 1960-tallet, står sterkere enn noen gang. Kan hende at analysen bak denne tesen har mye for seg!

Den siste boka, i en lang rekke som strekker seg tilbake til Sweezy og Barans Monopolkapitalen fra 1966, har fått tittelen The Endless Crisis. Den prøver å gjøre opp status for ikke mindre enn verdensøkonomien anno 2012. Et modig og nødvendig prosjekt, etter min mening.

Boka åpner med å redegjøre for stagnasjonstendensene og den sentrale rollen som den finansielle monopolkapitalen har fått. Deretter følger en lengre idé-historisk gjennomgang av forholdet mellom vareproduksjon og finansiell kapital, som viser at etterhvert som kapitalismen modnes i Triaden, spiller finansmonopolistisk kapital en stadig mer dominerende rolle. I den nåværende fasen har gjelds-/finansekspansjonen både vært hoveduttrykket for stagnasjonstendensene, men også hovedmåten for å opprettholde kapitalakkumulasjonen.

Dernest går boka inn på en analyse av overgangen fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme og dens videre utvikling på 1900-tallet og betydningen dette hadde for konkurranseformene, veksttakten og oppbygging av overflødig kapital. Dagens monopoler har vokst slik at de ikke lengre bare er nasjonale monopoler som kontrollerer et hjemmemarked, men er monopoler som kjemper om makta i den globaliserte økonomien. Forfatterne er stappfulle av kunnskap om de ulike teoretiske retningene og de ulike utviklingstendensene og underbygger sine påstander med tabeller og figurer.

Internasjonaliseringa av produksjonen, markedet og finansene settes deretter inn i et imperialismeperspektiv der monopolene bruker de ekstremt lave lønningene i «underutvikla» land til å få superfortjenester. Forfatterne påpeker at denne utviklingen ikke fører til framgang for vanlige folk i disse landa, men til økt utbytting i verden som helhet, samtidig som de interne motsetningene i det globale systemet skjerpes. Arbeiderne i de undertrykte landa superutbyttes, og «outsourcingen» til lavlønnslanda setter press på lønningene i de modnere kapitalistiske økonomiene som fører til reallønnsstagnasjon eller til og med nedgang. Kapitlet om massearbeidsløsheten begynner med Marx sin analyse av den «overflødige befolkningen» og «reservearmeen av arbeidskraft» og mekanismene rundt denne og ender opp med å slutte seg til mye av standpunktene til den egyptiske økonomen Samir Amin. Amin trekker inn hvordan proletarisering av hundrevis av millioner fattigbønder fungerer til å mate Triadens monopoler med ekstra billig arbeidskraft. Boka leverer mange eksempler på økonomien bak iPhone, Nike-sko, Barbiedokka osv. Skremmende lesing.

Det avsluttende kapitlet går inn på Kinas rolle. Her mener forfatterne at de ser klare tegn til en gjelds- og akkumulasjonskrise. De mener at Kina ikke vil kunne fungere som et lokomotiv for verdensøkonomien, heller tvert i mot. Jo mer Kina integreres i den globale økonomien og de siste restene fra revolusjonen i 1949 blir nedkjempa (særlig fattigbøndenes bruksrett til sine familiekontrollerte jordlapper), øker Kinas økonomiske problemer.

Som sagt, prøver boka å gripe helheten i dagens globale økonomi. Man kan jo bare forstå de enkelte områdene og delene av dagens internasjonale økonomi, dersom man forstår hvordan de henger sammen i en helhet som gjensidig påvirkende og avhengige av hverandre. Men det er jo et ganske halsbrekkende prosjekt å gi seg ut på. Etter mitt syn er boka et modig, spennende og nødvendig forsøk. Om forfatterne har 70 eller 90 prosent rett, er ikke jeg den rette til å si. Men jeg liker det jeg leser, om enn man sitter igjen med mange spørsmål om hva dette skal bety i praksis for oss som driver dagskampen her og nå i verdens rikeste land.

Underveis i boka argumenteres det for en ny arbeiderinternasjonale, og boka avsluttes med det kjente sitatet fra det kommunistiske manifest:

Dette levner oss med kun et endelig valg: «den revolusjonære omformingen av hele samfunnet, eller … de kjempende klassenes felles undergang.»

Systemet har aldri tidligere vært mer modent for utskifting.

Det som etter min mening kjennetegner denne boka, i motsetning til andre bøker om krisa fra venstresida, er at den ikke bare har en kritikk av finanskrisa, eller avgrenser seg til å påpeke at finanskrisa skyldes problemer i realøkonomien, at løsningene som regjeringene verden over følger i forbindelse med finanskrisa ikke vil føre fram osv. Boka går mye lengre og er mye grundigere, den setter dagens situasjon inn i en historisk sammenheng der den prøver å analysere kapitalismens generelle utviklingstrekk de siste 150 årene. Den tar for seg de prinsipielle spørsmålene om betydningen av monopolenes utvikling, av den globaliserte produksjonen og markedet. Den tar for seg betydningen av at arbeidskrafta er stedbunden, mens kapitalen har fri flyt. Og ikke minst tar den for seg betydningen av at kapitalen nå kan utnytte arbeidskraftens internasjonale reservearmé på en helt annen måte enn tidligere. Siste ord er ikke sagt. Men denne allsidige tilnærmingen er det vi trenger for å få et bedre innblikk i de krav som stilles til de av oss som ser at det er noe riv ruskende galt ved dagens verden. Krava har ikke blitt mindre med åra, dessverre. Men mulighetene for endring har økt!

Johan Petter Andresen

Dag Seierstad:
Den nye kampen om arbeidslivet
Res Publica, 2009

Tilfeldighetene ville det sånn at jeg akkurat nå har lest ferdig Dag Seierstads tre år gamle bok, Den nye kampen om arbeidslivet, der han går til frontalangrep på EU, og for så vidt også EØS-avtalen, en avtale som i disse dager virkelig har kommet på dagsorden igjen – i hvert fall i enkelte LO-forbund. En oppsigelse eller justering av EØS-avtalen kan bli en het potet på agendaen på neste års LO-kongress, men det kunne ikke Seierstad vite når han skrev sin bok.

At Seierstad ikke er noen EU-tilhenger, er ikke noen hemmelighet. I denne boka går han først og fremst i strupen på EU-domstolen og de fire dommene (Viking Line Laval-dommen, Rüffert-dommen og Luxemburg-dommen). Seierstad skriver: «De fire dommene til EF-domstolen både fastslår og tar for gitt at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.»

Boka er full av saftige formuleringer. Den får neppe EU-tilhengere til endre standpunkt, men sementerer heller motstandernes syn for evig og alltid. Han skriver blant annet:

EU er en arena der grunnreglene har politisk slagside: de fremmer et samfunn der markedsfrihetene har forrang, og der fagorganisering bare tåles hvis den ikke griper inn mot den frie flyten på markedene.

Det rareste i et politisk perspektiv er at ikke EU-tilhengere, i hvert fall de som er motstandere av New Public Management, ikke ser at hele EU-prosjektet er et markedsliberalistisk prosjekt som det ikke kan være lett å forsvare.

Seierstad har skrevet ei debattbok. Han relaterer all sin viten om EU, all sin viten om det europeiske arbeidsmarkedet opp mot ILOs konvensjoner. I kampen mellom ILO og EU er det ofte sistnevnte som vinner, påpeker han: «EU-regler står ikke bare over ILOkonvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom konvensjonen vil endre lovverket på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.»

Seierstad har i all sin EU-, og for så vidt også EØS-kritikk, et konstruktivt kapittel om hva Norge bør gjøre for å ivareta et anstendig arbeidsliv. Dette styrker boka. «Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelse av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ‘sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har’, må bli EØS-rett.»

For kampen mot sosial dumping ser Seierstad, i likhet med alle andre som er kritiske til EUs arbeidslivspolitikk og de fire friheter, som en kamp som må vinnes om et anstendig arbeidsliv skal kunne skapes.

Fri flyt av arbeid, varer, kapital og tjenester fører til mer arbeidsinnvandring, det er en villet EU-politikk. Seierstad har i likhet med partikollega Ottar Brox et kritisk blikk på arbeidsinnvandring, uten å være rasist av den grunn. Seierstad skriver: «Særlig positivt vil det virke dersom arbeidsinnvandrere fra øst får oppleve hva fagorganisering kan bety for lønns- og arbeidsvilkår mens de jobber her i vest. De erfaringene er gull verdt både for dem sjøl og for mange andre når de reiser hjem igjen.»

Dette er ei bok alle i fagbevegelsen bør lese – ja, den må inn som «pensum» på LO-skolen og andre skoleringsanstalter for tillitsvalgte. Særlig bør de merke seg denne sluttappellen:

Fagbevegelsens og venstresidas svar er klart: Faglige rettigheter truer ingen konkurranseevne. Bare effektiv faglig kamp og faglig organisering kan hindre at EU utarter til en slagmark for ‘sosial dumping’. Utfallet av dragkampen mellom fagbevegelse og arbeidsgivere på europeisk nivå er derfor av grunnleggende betydning for utviklingen i Europa.

Sjøl er jeg mest glad for å lese ei bok av en forfatter som forstår det fundamentale skillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – og hvilke konsekvenser dette skillet har og hvilke trusler de grunnleggende ulike rollene alltid skaper i forsøket på å lage et anstendig arbeidsliv.

Jan-Erik Østlie

Frances Tuuloskorpi (red.)
Hopsnackat
Folkrörelse på arbetsplatsens, del 1
Folkrörelselinjen, 2010

Dette er ei tynn, lita og lettlest bok. 35 korte historier om hvordan arbeidskamerater snakker seg sammen for å løse problemer på sin arbeidsplass. Høres enkelt, og kanskje er det overflødig å skrive i sånn bok?

Sjøl om vi i Norge har en svært høy organisasjonsprosent betyr det ikke at fagbevegelsen er på «plass» for medlemmene lokalt. De aller fleste fagforeninger er ganske byråkratiske, lite sjølstendige og i liten grad innretta mot lokal aktivisme. Vi kan vel si at store deler av fagbevegelsens tid går med til saksbehandling og møter med ledelsen i bedriften, partier, egne organisasjonsledd.

LO (som undertegnede kjenner best) er også i svært stor grad prega av den høyresosialdemokratiske holdningen «hold dere i ro, vi ordner opp». Resultatet blir ofte en slag «service-for-medlemmene» holdning.

Arbeidsfolk i Sverige har hatt den økonomiske krisa å handskes med i noen år allerede. Arbeidsløsheten er mye høyere enn i Norge, og arbeidsgiverne har gode forhold med ei konservativ regjering i ryggen. Og en svekka fagbevegelse gjennom nesten to tiår. Dette er nok mye av grunnlaget for at denne bevegelsen er vokst fram i Sverige. Den kommer til å vokse her også etterhvert.

I denne boka blir mulighetene for å bygge broer over uenigheter, ulikheter og personlige motsetninger erfart og fortalt. De skal løse en sak, og det er måten å få det til på de trenger å enes om, og gjøre sammen.

En historie om gjengen som gikk på arbeidssøkerkurs og gjorde opprør mot vilkårlige endringer av timeplanen, er et eksempel på samhold som tar utgangspunkt i deltakernes problem. Og som vokste og tok en lærers jobb med i kravene. Læringen var at kurset skulle forberede dem på et arbeidsliv som var fleksibelt, og at de ikke hadde noe de skulle ha sagt.

Det er en historie om hvordan bingovertene på en webbingo organiserte seg for å få ordnede forhold. En annen om hvordan de fast ansatte aksjonerte da et togselskap arrangerte audition for togverter (konduktører).

Eller den om bussjåfører som var lei av at fagforeningmøtene ble klagemøter for alt og ingenting, men ingenting fikk de endret på. Møtene ble flyttet ,og det som skulle tas opp på møtet endret til å gjelde hva som var viktigst. Feil og mangler på bussene ble viktigst. De bestemte seg for å lage en liste over hvilke feil på bussene som avgjorde om de måtte stå inne, kunne kjøre den dagen osv. En plan ble lagt og gjennomført. Men det førte til store problemer for de som jobba på bussverkstedet, som naturlig nok ble sure. Så måtte bussjåførene og verkstedarbeiderne snakke sammen og finne løsninger. Enkelt? Nei, men de ble bedre arbeidskamerater og fikk ei sterkere forening.

Her er historier fra bakerier, storkjøkken, kafeer, fabrikker osv. Alle historiene er korte og konkrete. De handler om motsetninger mellom fast ansatte, vikarer og timeansatte, mellom sjefer og ansatte og mellom ansatte og hunder.

Noen historier beskriver godt hvordan sjølfølelsen og synet på arbeidsfellesskapet endra seg i løpet av perioden saken pågikk. En av historiene forteller om en som stilte seg utafor, men som når det gjaldt var den som tok støyten.

Tilslutt har redaktøren noen korte kapitler som han kaller «pekpinnar» eller huskeregler: ta striden, unngå splittelse, bruk kollektivet, åpenhet, ikke bli for entusiastisk og løp foran, ta tida det tar osv.

Det er viktig og nødvendig at sånne historier samles og utgis. Arbeidsplasser i 2013 er ofte dominert av stress, konkurranse og prestasjonsjag. Av dårlige avtaler, splitt og hersk, og altfor lite tid til å ha pauser sammen.

Kanskje kan denne boka inspirere til noe liknende her. Om du er interessert i å følge denne bevegelsen på nett, finner du den her: www.folkrorelselinjen.nu

Taran Anne Sæther

Vi låg under krana på einarluka, pikka rust,
Letten og eg, pikka rust.
Klinte på mønje.
Måla med gulfarge, måla.
Sveitta.
Varmt nok i solsteiken i januar i Long Beach.
Kraup fram.
Vi stod ved rekka, Letten og eg, tok oss ein blås,
Jungen stod nede på kaia og måla pontongar og tok seg ein røyk
og prøvde å blåse røykringar. Hah, prøvde igjen.
Skipparen kom forbi.
Skipparen gjekk aldri i land unnteke i Long Beach og i Seattle.
Hadde dame her og der. Burde Jungen ha visst.
Skipparen gav han ein lusing.
Jungen stod på kaia,
måla pontongar.
Vi låg under krana på einarluka, pikka rust.
Pikka rust, pikka rust.

Øyvind Bremer Karlsen

Eit halvmørkt, sparsamt innreidd barlokale med grågule murvegger. Skarpt, kvitt lys strøymande inn gjennom opne dører ut mot travel gate. Ei rufsete, svart og kvit bikkje låg og sov i skyggen bak den eine døra. Eit flimmer av urolege skyggar flaut forbi dørene, utydelege mot det blendande tropelyset, enkelte gråsvarte skyggar kom inn gjennom dørene og tok form av tørste, støyande sjøgutar eller brunhuda, fillete skopussargutar med dei små kassene sine og det evinneleg mumlande «Shine, mister?»

Morskt jaga barmannen smågutane ut, følgde dei bestemt ut dørene og hytta etter dei med eine naven. Han, med svart bukse og ein gong kvit skjorte med sveitteflekkar under begge armane, tørka langsamt av bardisken, la så frå seg kluten, smilte, tok bestillingar, skjenkte øl, smilte og strauk seg over barten, blanda drinkar, rydda vekk brukte glas, småprata med kundane som sat ved barern, jaga halvhjarta ut enda nokre plagsamme skopussarar og tiggarungar, men gav opp etter kvart.

Lokalet var litt trist med avskala måling på veggene, men for den eine av to sjøgutar som sat ved eit lite, rundt bord ved den eine veggen, fortona det seg likevel fargefullt, fullt av liv og røre.

To kjøleg doggande glas fylde med rom og cola, og med freistande sitronskiver hengande på kantane, stod på bordet framfor dei to. Den eine guten tok skiva si og saug slurpande i seg det gule fruktkjøttet, gnog i seg skiva heilt inn til skalet og spurte om Letten skulle ha si sitronskive sjølv.

«Ta skiva, for faen,» sa Letten bryskt. Han var irritert. Han sat og murra litt for seg sjølv. Han sa han skulle gjelde Gnisten med ei sløv skei om den gubbedjevelen kødda med immigration når dei kom til Statane. For dei hadde måtta gå tilbake til skuta igjen og få landgangspass av telegrafisten da dei skyndsamt skulle i land. Yankisen i bua under dei høgreiste kokospalmene ved gaten hadde stoppa dei. Sleppte dei ikkje inn på nordamerikansk territorium, eller kva faen, utan landgangspass.

Faens Gnist, dei hadde jo nettopp vore hos han og teke ut dollar, helvetets Gnist som ikkje hadde tenkt på at Kanalsona tilhørte USA. Hadde segla her i hundre år, berre!

Kaia var lang. Dei møtte nokre frå maskingjengen som snudde og blei med dei to dekksfolka tilbake for å få seg faens landgangspass, det var ein dryg bete å gå tilbake til den grå- og kvitmåla skuta som låg ved den ytste pieren, skipet som var både arbeidsplassen og heimen deira, men noka heimlengsel hadde dei slett ikkje nå, og dei var tørste, for helvetet! Sa Letten til gamle Gnisten som her på varmen hadde teke av seg den gamle, grå strikkegubbejakka han elles støtt gjekk med, sat i ei fargerik hawaiiskjorte, uniform brukte han aldri, var heilt dauvhørt og berre skreiv ut, etter at han hadde funne brillene sine til slutt, landgangspassa utan å bry seg det aller minste om to forbanna dekksjyplingar og dei frå maskinen.

Ned gangwayen, av garde igjen, korterma sommarskjorter i tropevarmen, kjappe i beina, olabukser med sleng, lettmatrosen og dekksguten leverte landgangspapira i gaten og kryssa jernbanelina, fortsette eit lite stykke opp ei gate, søppel og drit, og kom seg inn på den første sjappa i Cristóbal, US Canal Zone, tvers overfor ein halvvegs utbrend bygning, der Dekken fekk ordna med drinkane deira borte ved den folketette bardisken, rom og cola, betalte med ein amerikansk femdollarsetel og fekk tilbake haugevis med mynt som han putta i bukselomma; dei to sjøgutane sette seg ned ved eit lite bord, og

«Skål, Letten!»

«Skål,» svara lettmatrosen.

Lettmatrosen hadde spurt om Dekken ville gå i land med han her i Cristóbal, det var skikken om bord at ein avtala på førehand, ikkje berre klengde seg på folk. Og Letten var ein grei fyr, kanskje litt brå av seg, litt irritabel. Men dekksguten ville gjerne gå i land saman med lettmatrosen. Han var ein god venn.

Sjøvaktene gjekk, og Letten og Dekken skulle på vakt igjen ved midnatt. Men dei hadde nokre få timar på seg.

«Drinkin’ rum and Coca-Cola …» småsong Letten, og fjeset hans sprakk brått i eit stort smil.

«Shine, mister?»

Trykkande varme.

Ein liten skopussargut peika, det glimta i kvite tenner, på dei snart utgåtte skoa til dekksguten, og så lo guten, auga blei til to svarte strekar i det brune fjeset. Han var temmeleg brun, men ikkje neger, heller indianar av noko slag? Ein ti-tolv år. Berr overkropp, han hadde på seg ei brun, fillete kortbukse, var møkkete på knea, heilt svart, var berrføtt og svart i håret som dekksguten sjølv, men heller blåsvart i den glatte luggen.

Dekksguten hadde ikkje hatt engelsk på skolen, men gjekk ut frå at guten ville pusse skoa hans.

«Sí.» Dekken nikka og slo lett ut med handa. Korfor ikkje? Dekksguten flira litt for seg sjølv. Kippskoa hans var ikkje pussa sidan mor hans gjorde det føre han drog ut, så Dekken nikka til småen som gjekk ned i kneståande og fann fram skokrem og børste frå den vesle kassa si og sette i gang, muntert plystrande.

Letten reiste seg og fekk bana seg veg mellom sjøfolk og eldre kvinnfolk og nokon litt yngre, både brune og svarte, kom seg innåt bardisken, fanga blikket til den travle barmannen med eit skarpt tilrop og fekk bestilt meir å drikke, rum & cola, savvy?

Barmannen smilte og blanda drinkane.

Oppunder taket ei toblada vifte dovent sveivande rundt og rundt.

Med skokrem og børste, ein energisk og fillete gutunge på kne, klinete sko, raske fingerrørsler. Og Dekken fekk ei snikande, litt vemmeleg kjensle av å vera herre mens vifta oppunder taket lét lufta i barlokalet dirre herleg.

Dekksguten kjente seg lett, men òg merkeleg tung i hovudet. Snart skein dei gamle aurlandsskoa hans like brunt og blankt som fjeset til den unge, smilande guten som reiste seg opp og strekte fram neven, un decimo, please.

Og den unge dekksguten rota i mynthaugen han trekte opp av lomma mens den vesle skopussaren heldt ti fingrar i vêret.

«10 cents,» omsette Letten hjelpsamt, han var tilbake frå bardisken med to nye rom og cola med isbetar i, sitronskivene hengande på kanten av glasa; enda dekksguten ikkje eingong var halvferdig med sitt glas. Rum & Coca-Cola. Dekken byrja å kjenne det i hovudet.

«Å jøss, du meiner ikkje det?» Men dekksguten visste han burde ha heldt kjeft, han såg at lettmatrosen blei irritert.

Det var ikkje støtt dekksguten skjønte seg på Letten. Kanskje var det sånn at Letten ikkje alltid tenkte over kva han sa og gjorde. Ja, det trudde Dekken. Lettmatrosen kunne ofte verke mutt og, ja, sur. Men når det mindre pene fjeset hans brått sprakk i eit stort smil, kunne dekksguten sjå varmen i smilet hans og gløden i auga. Og når dei sat på lugaren hans og prata, eller inne hos matrosen Juan, da snakka han alltid ivrig og gestikulerte, og med overtydande tyngd gjekk han nøye inn på det som skjedde i verda og det som burde ha skjedd i staden for faenskapen som herska.

Dekken blei aldri heilt klok på han.

Letten var trønder. Frå Namdalseid. På båten hadde dei til å begynne med kalla han for nettopp det. Men munnfullen blei for stor. Det var greiare med folk frå Moss, for å seia det slik. Så var det nokon som kalla han for Nam, men sånn som han såg ut i trynet sitt, passa liksom ikkje det heller. Dessutan, som matrosen Juan sa: Nam var jo ei forkorting av Vietnam der yankisen dreiv og slengde napalmen sin over folk. Det var lettmatrosen sterkt imot, han ytra seg i sterke ordelag om det. Så dei kalla han berre for Ole. Eigentleg heitte han Lars-Petter. Dekken kalla han Letten. Ettersom han var lettmatros.

Det var Letten og matrosen Juan som hadde lært opp den førstereis dekksguten på dekk, for båtsmannen hadde gitt faen i det, noka djevla barnepike var Båsen ikkje, sa han på det grinete gokkemålet sitt. Lettmatrosen og dekksguten gjekk 12–4-vakta saman, matrosen gjekk dagmann. Førstereisguten var glad for at han hadde dei to.

«Ja, skål igjen, Letten!» Men Dekken kjente seg så kvalmande rar i hovudet.

Jungen klauv opp på barkrakken sin, derfrå opp på bardisken, sprang på disken frå den eine enden til den andre.

Barmannen smilte høfleg.

Jungmannnen klarte ikkje å sparke ned meir enn eit par–tre glas før han blussande raud i fjeset hoppa ned frå disken.

Barmannen smilte høfleg.

Dei øydelagde glasa blei erstatta utav ein skrattande jungmann som reiv i nye drinkar på alle som sat i baren.

«Gi han berrre fem, for faen, det er meir enn nok,» fortsette lettmatrosen og spytta på dørken. «Skål!»

Dekken sat med ein handa full av utlandske myntar, kalla galningar sjøgutane imellom. Eit par shilling frå England hadde kryssa Atlantaren saman med dekksguten. Nokre kopardanglar frå Curaçao og eit firkanta femcentstykke frå same plassen, låg i neven. Opptil fleire FIVE CENTS var det der, ein av dei med ein bisonokse på framsida og eit indianarhovud på baksida, var gammal, frå 1937. Dekken putta den nordamerikanske bisonmynten i brystlomma på sommarskjorta si, kunne alltids vera verd å spara på? Mange centesimoar av kopar, REPUBLICA DE PANAMA; US-pengar og panamanske myntar gjekk om einannan her; centesimos, retta han seg sjølv; matrosen Juan hadde lært han litt spansk på overfarten, og Dekken hadde oppdaga at det var morosamt å lære når han ikkje var på skolen. Eit par-tre QUARTER DOLLAR, som vel var kvartdalarar? 25 cent, altså. Det stod LIBERTY på baksida av dei, tydde «fridom» ifølgje Letten som kunne engelsk. To CUARTO DE BALBOA, den eine skinande blank og fin, den andre grå og matt. Dekken skulle til å putte den blanke cuartoen i skjortelomma, fin som han var, til å samle på, men mista han på dørken. Skopussarguten var kjapp, fiska til seg mynten som trilla bortover, gav han så til sjøguten.

Dekksguten kikka på galningane i handa si, kvartbalboaen skein, det reint glimta av han. Han tok han opp og såg nøye på mynten, no decimo, sa han til skopussarguten, un cuarto − gav så pengestykket til skopussaren som smilte breitt; ein cuarto for faen, ja, skål, Letten!

At Dekken skjemde bort degosen, geipa Letten småsurt og tok ein stor slurk av brenne- vinsglaset. Dekken såg eit irritert glimt i auga til lettmatrosen, og han smilte for seg sjølv, men svara ikkje. Dekksguten var ein djevla førstereis og kunne halde kjeften på seg. Letten sa det ikkje, men førstereisen såg det i auga på han.

«Muchas gracias, señor.»

«De nada.»

Skopussaren samla i hop børste, filler og krem og putta sakene ned i den vesle, brune kassa si, gjekk plystrande gjennom lokalet.

Dekksguten drakk rum & cola & hjeldt kjeft, såg på skopussarguten som knipsa den blanke cuartoen i lufta, greip han igjen, knipsa og fanga han, medan han gjekk mot utgangsdørene, snudde seg og helste muntert med handa til sjøgutane idet han gjekk ut av lokalet.

David McNally er professor i statsvitenskap ved York University i Canada. Han er aktivist og har skrevet mye om marxisme og politisk økonomi, blant annet bøkene Global Slump (2010), The Economics and Politics of Crisis and Resistance (2011) og Monsters of the Market. Zombies, Vampires, and Global Capitalism (2012). Han vant Deutscher-prisen for sistnevnte.

Victoria B-G Stadheim er med i redaksjonen i Rødt!, og har intervjuet David McNally. Hun tar en doktorgrad ved SOAS i London, og skriver om den økonomiske krisa og fordypingen av nyliberalismen.

– Jeg skrev Global Slump med en klar formening om at krisen som startet i 2008, ikke bare var en vanlig konjunkturnedgang i en ellers robust og ekspansiv global kapitalisme, men at den tvert i mot var den første systemkrisen under nyliberalismen. Derfor ville det bli en langvarig og dyp krise som ville føre til enorme utfordringer for arbeiderklassen og radikale sosiale bevegelser. Jeg var overbevist om at krisen ville innlede en ny tidsalder med økonomisk innstramming og med vedvarende angrep på sosiale programmer, fagforeninger, lønninger, ungdom, kvinnelige arbeidere og migrantarbeidere. Konteksten som arbeidere og sosiale bevegelser opererer i, ville bli radikalt annerledes enn tidligere i den nyliberale perioden. Håpet mitt var å kunne tilby en analyse av det som holdt på å skje i den globale økonomien, at boka ville bli en ressurs for arbeiderklassen og sosiale bevegelser, og at den kunne hjelpe dem med å forstå det nye terrenget som de vil kjempe i. Det er dette som var målet med boka.

Hvordan er det nye terrenget? Hvordan er det radikalt annerledes?

– For første gang under nyliberalismen kan vi ikke ta det for gitt at kapitalismen er i stand til å vokse raskt nok til mer eller mindre å administrere den eksisterende nyliberale velferdsstaten. Jeg understreker at det er en nyliberal velferdsstat – eller å ta seg av det såkalte «sysselsettingsproblemet» på samme måte som før. Jeg var overbevist om at denne nyliberale velferdsstaten ville bli utsatt for sterke angrep og at arbeidere, pensjoner, helsevesen og særlig utdannelsessektoren, ville rammes spesielt hardt.

Sosiale systemer og sosiale velferdsordninger, beskyttelse mot arbeidsledighet – alt dette ville komme under sterke angrep, og det ville også fagforeninger i offentlig sektor. Etter hvert som arbeidsledigheten steg, ville arbeidstakere i privat sektor også oppleve den samme type angrep – krav om å svekke fagforeningene deres, og så videre. Arbeidsinnvandrere, kvinnelige arbeidere og unge arbeidere, ville bli særlig hardt rammet. For meg var dette en endret kontekst der det ville bli snakk om minst et tiår, men sannsynligvis en hel generasjon med økonomiske innstramning. Store mengder arbeiderklassefolk vil befinne seg i en situasjon preget av mye mer usikkerhet enn før. For å kjempe mot disse forholdene, kreves langt mer radikale former for motstand. Det var slik jeg så det nye terrenget.

Da krisen brøt ut i 2008, var det folk på venstresiden som snakket om «slutten av nyliberalismen», og at dette var sjansen til å bygge noe nytt. Men som du sa, er det det motsatte som skjer – nyliberalismen er i ferd med å bli mer intens. Dette ser vi særlig i periferien av Europa. Nå blir strukturtilpasning tredd ned over hodet også på europeiske land! Kan du si litt mer om de politiske prosessene rundt dette og om hva det innebærer for arbeidere?

– Ja. Fra starten av var det klart for meg at den herskende klassen ville takle krisen med de tiltakene som skulle til for å stabilisere finanssystemet. I første omgang, ville ikke budsjettunderskudd være noen hindring for dem. Hvis det å redde banker ville føre til større underskudd, ville de gjøre det. De ville gripe inn så mye som nødvendig for å stabilisere banksystemet globalt og for å lansere de såkalte «stimulerings-programmene ». Jeg tror noen antok at inngrep fra staten for å redde finanssektoren betydde slutten på nyliberalismen og en overgang til en form for keynesianisme. Det var en feil. For å si det som det er, var dette keynesianske tiltak for finanssektoren – og intensivert nyliberalisme for massene av befolkningen.

Hva var det som gjorde det mulig å føre en slik politikk?

– Problemet kapitalen møter, er behovet for å gjenopprette lønnsomheten. Måten de gjør det på, er ved å gå løs på arbeiderklassens levestandard nettopp for å presse ned prisen på arbeidskraft. Jeg tror du har rett i at det var folk på venstresiden som ikke forsto at man kunne ha statlig intervensjon i en sektor for å redde bankene – og samtidig intensivert nyliberalisme overalt ellers. Når banksystemet var stabilisert, og det har det mer eller mindre blitt, kunne de virkelig fordype nyliberalismen. Jeg har i blant referert til dette som en periode der vi lever med «nyliberalisme på steroider».

Hva betyr dette for arbeidere?

– Det betyr at den må ta inn over seg at tiltak for å løse arbeidsledighet og å gjenopprette pensjoner, helsetjenester og utdanning ikke kan forventes fra statens side. Staten er dypt forpliktet til innstramming fordi dette er måten lønnsomheten i bedriftene gjenopprettes på. Å få gjennom programmer for jobbskaping og sosiale tjenester, krever massemobilisering. Det kommer ikke til å skje fordi staten på et eller annet tidspunkt sier at «Oi, nyliberalismen fungerer visst ikke!» Dette er rett og slett ikke et alternativ.

For kapitalen, hvilken rolle spiller det hva som skjer i periferien av Europa?

– Periferien av Europa, altså Hellas, Spania og i løpet av det neste året kanskje også Portugal, disse landene er laboratoriet for økonomisk innstramming akkurat nå. Det herskerklassen eksperimenterer med, og som de prøver å finne ut av, er akkurat hvor langt de kan gå i å tre innstramming ned over hodet på disse landene. Husk at arbeiderbevegelsen i Hellas er historisk sterkere enn i mange andre land. Hvis de kan pålegge Hellas ekstrem innstrammingspolitikk, vil det være et grønt lys i forhold til andre steder. Hellas er prøvekaninen, men Spania og Portugal kan fort komme i samme situasjon i månedene og årene fremover. Så det de egentlig prøver å finne ut, er om eurosonen har mekanismer for kapitalistisk omstrukturering. Mens mange mener at denne krisen beviser at eurosonen er en fiasko, så tror jeg ikke kapitalen har trukket denne konklusjonen.

Jeg tror at hvis de kan tre økonomisk innstramning ned over hodet på disse landene, vil konklusjonen være at eurosonen, og den Europeiske Sentralbanken i allianse med IMF, er en svært effektiv mekanisme. Så, selvfølgelig, du har rett i at det vi egentlig snakker om er strukturtilpasning som kommer på en mer systematisk måte til deler av det Globale Nord. Det har alltid vært begrensete former for strukturtilpasningsoperasjoner i Globale Nord. Men nå ser vi et helhetlig og systematisk angrep av strukturtilpasningsprogrammer. Testen er om de kan få dette gjennom uten masseopprør som vil gjøre situasjonen uregjerlig for kapitalen. Vi vet ikke ennå. Selvsagt, som en person fra venstresida er det det jeg håper på. Men dette er absolutt et åpent spørsmål.

Litt tilbake til hvordan du forklarer krisen. Det finnes ulike marxistiske tolkninger av årsaker til kriser og årsaker til denne krisen. Noen legger vekt på profittratens fallende tendens. Andre legger vekt på underforbruk, og en tredje gruppe ser finansialisering som årsak til den pågående krisen. Kan du si litt om ditt ståsted i denne debatten?

– Ja. I forhold til de klassiske diskusjonene i marxistisk politisk økonomi, er jeg av den oppfatning at det vi kaller over-akkumulasjon og fallende profittrate er to sider av samme krise. Det dette betyr, er at når bedrifter konkurrerer og etter hvert som de tar i bruk ny teknologi, så over-akkumulerer de. De utvikler flere fabrikker, maskiner osv. enn de kan benytte på lønnsomt vis. En slik over-akkumulasjonskrise tror jeg er et uunngåelige resultat av det kaotiske og anarkistiske vekstmønsteret under kapitalismen. Etter min mening, så vi de første tegnene på en over-akkumulasjonskrise femten år etter starten på den nyliberale perioden.

Hvilke tegn var dette?

– Jeg mener at den nyliberale løsningen på krisen på 1970-tallet hadde konsolidert seg i 1982. Fra begynnelsen av 1980-tallet får vi femten år med ekspansjon. Så kommer den første krisen, hovedsakelig i Øst-Asia. Det som kalles Asia-krisen tror jeg var det første tegnet på at kapitalismen var i ferd med å utvikle nye motsetninger. Deretter får vi en krise i Russland i 1998 og så den såkalte dot.com-boblen i USA i 2000. Og i løpet av denne perioden, bestemte sentral-bankene, med Federal Reserve i spissen, seg for å øke kreditten for å opprettholde veksten. Men i stedet for å løse problemene med over-akkumulasjon, bidro de til enda større problemer. Over-akkumulasjon betyr at flere produksjonsmidler, flere fabrikker, flere boligkomplekser og kjøpesentre og så videre blir skapt enn det som kan utnyttes på lønnsomt vis.

Og dette går hånd i hånd med profittratens fallende tendens?

– Ja. Den andre siden av en over-akkumulasjonskrise er at avkastningen på kapital går ned. Disse to tingene skjer samtidig. Det er to aspekter av samme fenomen. Når du kommer i den situasjonen der bedriftenes profitt når sin topp og begynner å falle, betyr det at hele strukturen i systemet blir langt mer skjør. Det er ikke overraskende at det først kom til utrykk i boligsektoren – en sektor som hadde blitt pumpet opp av kreditt. Deretter kom krisen til finansinstitusjoner som var tungt inne i boligsektoren. Derfor kaller jeg det en muterende krise, en krise som endrer form. Det begynner som en krise i boligsektoren. Så blir det en generell finanskrise. Deretter kommer redningspakkene, og krisens tyngdepunkt forskyver seg til staten, som nå har store underskudd etter å ha reddet bankene. Men hele denne kjedereaksjon har sine røtter i over-akkumulering og fallende profittrate.

Hvilke kriseteorier er du uenig i?

– Den versjonen av kriseteori som jeg er uenig i, er det vi ofte kaller teorien om underforbruk, teorien om at det er mangel på etterspørsel som er i årsaken til krisen. Og selv om denne teorien har mye eldre røtter, så er dette essensen i keynesiansk kriseteori. Dermed ligger løsningen i å stimulere etterspørselen. Jeg tror ikke at krisen begynner på etterspørselssiden. Jeg tror det begynner med over-akkumulasjon og problemer med profitt.

Men i tillegg til å ha en generell kriseteori, må vi følge nøye med på den unike formen som kriser har til et hvert historisk tidspunkt. I Global Slump prøver jeg å understreke at det er unike økonomiske og monetære trekk ved denne krisen som har mye å gjøre med endringene i det globale pengeregimet etter 1971, da den amerikanske staten koblet dollaren fra gullet. Dette tok oss inn i et mer ustabilt pengeog finansregime. Så, i tillegg til disse generelle problemene med over-akkumulasjon og fallende profittrate, finnes det unike former for finansiell ustabilitet som også spiller en viktig rolle i denne krisen.

Her på Historical Materialismkonferansen har det vært flere diskusjoner om hvordan vi bør definere arbeiderklassen i dag. Hvem er dagens arbeidere? Vi lever i et komplekst økonomisk system der arbeidere er fragmentert langs ulike linjer og der det er konkurranse mellom ulike segmenter av arbeiderklassen. Hvem er dagens arbeidere og hvor mye har de til felles på tvers av landegrenser?

– Vel, det første jeg vil si er at arbeiderklassen i dag er mer global, mer multietnisk, mer kvinnelig og yngre enn noensinne. Enhver meningsfull forståelse av klassebegrepet må ta dette i betraktning. Jeg syns at folk på venstresiden altfor ofte opererer med forestillinger om arbeiderklassen som er femti eller hundre år gamle. Hvis vi er historiske materialister, og vi forstår at det er et grunnleggende trekk at kapitalismen går gjennom kontinuerlige transformasjoner, da kan vi ikke tro at kapitalen er den eneste som forandrer seg og at arbeiderklassen på en eller annen måte forblir den samme! Så det er det første jeg vil si.

På hvilken måte er arbeiderklassen i endring?

– For å ta ett eksempel: Arbeiderklassen har vokst mer i Sør-Asia og Øst-Asia enn noe annet sted i verden. Det er i Kina at det har vært mest av det Marx kaller «primitiv akkumulasjon » de siste 30–35 årene. Det er den prosessen der bøndene blir ekspropriert fra jorda, slik at de blir tvunget til å bli lønnsarbeidere. Dette er helt sentralt i den globale omorganiseringen av arbeiderklassen. Og som du sier, så betyr dette at vi står overfor en del svært komplekse problemstillinger. Arbeiderklassen er mer geografisk spredt, den er mer kulturelt mangfoldig og den kan lett bli fragmentert på tvers av landegrenser eller til og med innenfor nasjonalstaten. Dette er ikke et nytt problem, men i Marx sine dager var arbeiderbevegelsen i all hovedsak europeiske og nordamerikansk. Jeg sier ikke at det ikke fantes arbeiderbevegelser andre steder, men flesteparten av lønnsarbeiderne levde i disse delene av verden. I dag befinner hovedtyngden av verdens lønnsarbeidere seg utenfor Europa og Nord-Amerika. Så systemets kjerne er i endring, og endringen er ganske dramatisk. På en måte er dette positivt for når vi bruker begrepet «den internasjonale arbeiderklassen», så er det mer presist i dag enn noen gang før i kapitalismens historie. Men det er også mer komplekst enn noen gang før. Og én ting som vi på venstresiden må erkjenne, er at arbeiderbevegelser som regel har vært forbundet med nasjonalisme, noe som ofte kommer til utrykk i de mest usmakelige former for rasisme.

Kan du nevne noen av utfordringene som den tradisjonelle arbeiderbevegelsen står overfor i dag?

– I Global Slump argumenterer jeg for at det å forsvare migrantarbeidere er en helt sentral oppgave for arbeiderbevegelsen i dag. Arbeidsinnvandrere er de mest sårbare, ja, de er, om man vil, den «den ideelle arbeider ». De er brakt inn et land med ytterst få rettigheter, og de lever i fare for å bli deportert. Og nyliberalismen handler jo om å gjøre arbeid mer usikkert. Det er ingen tilfeldighet, tror jeg, at i land etter land i Nord, setter man i gang programmer som tar inn midlertidig arbeidskraft fra utlandet. Jeg tror det er en del av nyliberalismen og deres svar på krisen. Dette er en nøkkelutfordring for arbeiderbevegelsen.

Videre tror jeg at den eneste måten å gjenoppbygge arbeiderbevegelsen på i dag er gjennom eksplisitt anti-rasistisk og feministisk arbeiderklassepolitikk. Kjønnsdiskriminering og rasisme bør ikke behandles som om de var adskilt fra klassekampen. Tvert imot er kjønn og etnisitet en del av selve kjernen av arbeiderbevegelsen i dag. Dette sier jeg ikke bare fordi jeg syns det er bedre politikk, men også fordi jeg tror det bedre reflekterer hvem arbeiderklassen er globalt sett. Hvis du ser på sweatshop-fabrikkene i Kina for eksempel, ser du at de fleste som jobber der, er unge kvinner. Så hvordan kan man snakke om kjønnsdiskriminering som om det var atskilt fra klasse? Hvis du ser på migrantarbeidernes politiske kamper, hvordan kan man snakke om rasisme som om det var atskilt fra klasse? Så jeg tror at venstresiden har en forpliktelse til å fornye begrepsapparatet vårt, selv de mest grunnleggende begreper, som arbeiderklassen.

Hva med motsetninger mellom arbeiderklasser i ulike land? For eksempel, jeg er fra Norge. Den norske staten er eier av det største statlige investeringsfondet i verden, statens pensjonsfond. Våre fremtidige pensjoner avhenger av utbytting av arbeidere i andre land. Hva tenker du om denne typen motsetninger? Betyr det at ulike arbeiderklasser har motstridende interesser?

– Jeg tror dette er et eksempel på et problem som går langt tilbake i arbeiderbevegelsens historie, nemlig motsetningen mellom det jeg vil kalle umiddelbare eller kortsiktige interesser og langsiktige historiske interesser. Umiddelbart kan det virke fornuftig for arbeidere å forsvare det de har, selv om dette skjer på bekostning av andre arbeidere. Men hvis arbeidere i andre land stadig presses hardere og hardere, vil dette over tid ha en stor innvirkning på arbeidere i Norge og andre steder. Problemet er at det kan virke veldig attraktivt for arbeidstakere i en usikker situasjon å klamre seg til sine umiddelbare interesser. Men ved å gjøre det, går de faktisk i mot sine egne langsiktige interesser. Jeg syns den radikale venstresida har et ansvar for å engasjere seg i folkeopplysning, og for å sørge for analyser som gjør arbeidere i stand til å se disse forbindelsene. Det er en tapt kamp å kjempe for små goder som skader arbeidere andre steder – fordi det kommer til å skade dem selv til slutt.

Morten Falck har jobbet i Aftenposten, først som typograf og så som journalist. Var med i kulturtidsskriftet Profil på syttitallet. Har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Friedrich Engels, utgitt av Forlaget Rødt!.

Jeg hører til de heldige. Jeg vokste opp med Brehm. Bestefar hadde hans hovedverk, Dyrenes liv, stående i sin rikholdige bokhylle, og med nyvaskede hender fikk jeg se og bla selv. I 1955 var jeg gammel nok, jeg fikk bind tre – om pattedyrene – til jul.

Det dreide seg naturligvis ikke om den tyske originalutgaven, men om den norske, sterkt forkortede, «i fri bearbeidelse ved Kristine Bonnevie». Hvem var hun? Om det forteller boka Kristine Bonnevie – et forskerliv (Cappelen Damm, 2012), skrevet av det nærmeste vi vel i dag kan komme hennes arvtakere: botanikkprofessor Inger Nordal, biologiprofessor Dag O. Hessen og vitenskapshistoriker Thore Lie.

I 1972 åpnet det nye biologibygget på universitetet på Blindern. Det fikk navnet «Kristine Bonnevies hus», men navnevalget var omstridt.

Kristine Bonnevie var den første kvinnelige professor i Norge, og hun var professor i zoologi gjennom et langt liv. «Hun var en pioner på mange felter, ikke bare en kvinnelig pioner innen akademia, men også en faglig frontfigur,» slår forfatterne fast innledningsvis. Så hvorfor var navnevalget omstridt, så seint som i 1972?

Det kan ikke ha dreid seg om klasse. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (1872– 1948) var født inn i en solid embetsmannsfamilie, med de beste forbindelser. Faren var statsråd for Høyre, naturvitenskapelig utdannet og en framstående skolemann. Men kvinnenes kamp for likestilling støttet han ikke:

Man maa ikke tabe synet for den ene nødvendige ting, gjennem pigebarnets oppdragelse først og fremst at bevare den sande kvindelighets klenodie, sa han i 1880.

Det er mulig at han ville ha endret standpunkt da hans egen datter ville bli professor, det er mulig at han anså zoologi for et kvinneyrke, vi vet ikke noe om det. Men vi har heller ingen kunnskap om at Kristine gjorde noen form for opprør mot sin fars autoritet. Forholdet dem imellom virker tvert imot idyllisk og harmonisk (skjønt han døde før midten av 1890-årene, og skjønt vi vesentlig kan vurdere det ut fra hennes ytringer i etterkant.)

Bokas forside

I 1882 ble loven endret slik at kvinnene fikk adgang til å ta eksamen artium. Først 30 år senere ble det mulig med kvinnelige embetsmenn, og altså professorer. Året etter det fikk kvinnene stemmerett, og selv om danske og svenske kvinner måtte vente i enda 20 år før de fikk lov å bli embetsmenn(!), er det lite vi har å skryte av på dette området. Bortsett fra alminnelig stemmerett for kvinner, som var et stort og viktig skritt, kan muligheten til å bli professorer neppe ha vært mer enn symbolsk for de flestes vedkommende, selv innen det øvre borgerskapet.

Men den første norske kvinne med doktorgrad var Kristine Bonnevie ikke – i et eget kapittel forteller biografien om fire andre kvinner som tok doktorgraden før henne. Veien var ikke uten motbakker, om noen skulle finne på å tro det. Bare tenk på et så bagatellmessig spørsmål som hvordan skulle hun skulle titulere seg? Det tok lang tid å komme forbi frøken-tittelen og bli bare «professor Bonnevie». De reaksjonære fordommene sto sterkt, og ga ikke etter. Folkemeningen ble brukt mot henne. Boka viser hvordan: på side 15 gjengis en karikaturtegning fra «vittighetsbladet» Vikingen fra april 1904: «General Amalie Hansen». Nå er den blitt så passé at vi ikke engang smiler av den, den er bare dum. Men i 1904 var den effektiv nok.

– Ja, tenk, hva blir det neste? Kvinnelige offiserer? Kvinnelige prester? Finnes der ingen grenser lenger?

Bonnevie var den første kvinne som ble valgt inn i Det Norske Vitenskapsakademi. Biografien oppsummerer:

Hun ga en hel generasjon av kvinner troen på at de hadde en plass i akademia.

Motstanden mot navnevalget for biologibygget kan heller ikke skyldes at hun var en opprører. Det var hun nemlig ikke. Kristine Bonnevie uttrykte seg ikke ved hjelp av høyrøstede erklæringer og proklamasjoner. Det var eksemplets makt som overbeviste. Om Kristine Bonnevie kan betegnes som opprører, er det i handling, ikke i ord. Men om ikke hun var opprører, så var hun tross alt kvinne. Det er ikke lett å kvitte seg med mistanken om at det var en underliggende motivasjon for motstanden.

Zoologiens posisjon

Den norske nordhavsekspedisjonen (1876– 1878) hadde samlet store mengder underlige vesener fra havets bunn. Nå, 15 år seinere, lå dette store og viktige materialet i kasser fulle av glasskrukker med sprit og ventet på at noen skulle ta fatt i det. Johan Hjort, som var zoolog med base i fiskerifag, ga Bonnevie en deltidsjobb med å gjennomgå, katalogisere og beskrive dette materialet, en deltidsjobb som skulle bestemme hennes vei fra medisiner til zoolog, og som skulle bli utvidet til en full konservatorstilling. Med støtte fra de aldrende professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett, som fryktet større arbeidsbyrder, vokste den til en hel professorstilling, og skulle vare livet ut. Bare den som selv en gang har sortert lignende spritmateriale, kan ha en idé om hvilken kjempejobb dette må ha vært. Og ikke bare sorterte hun, hun beskrev og tegnet også.

Det var et arbeid som passet henne bra. Se på tegningene hennes! (Gjengitt på side 85, s. 119 og s. 126.) De er omhyggelige, nøyaktige i minste detalj. Det må ha krevd tålmodighet og disiplin. Det var egenskaper som skulle komme godt med, både når det gjaldt marine organismer og senere, da hun gikk over til celleforskning og arvelighet.

Boka forteller om biologifagets utvikling i åra rundt forrige århundreskifte – og det er nyttig og nødvendig, om det skal være mulig å forstå. Biologien gikk fra å være en i hovedsak deskriptiv (beskrivende) disiplin, til å bli eksperimentell, fordi instrumentene ble bedre og kunnskapen mer allsidig og mer grunnleggende. Darwinismens gjennombrudd var sentralt. Biologien fikk den sammenhengen som er nødvendig for å kunne vurdere de forskjellige kreftene som beveger den. Av de mest sentrale spørsmålene er arvelighetsforskningen – genetikken.

Den gåtefulle arven

For hundre år siden så biologien ikke ut som i dag. Dels var den belemret med ideologiske teorier om rase og arv, som vi nå vet ikke har noen rot i virkeligheten, dels manglet den sammenhengende forståelsen som syntesen mellom darwinismen og Mendels arvelover har gitt oss. Femti år før hadde Darwin snudd hele spillet, og endevendt de biologiske vitenskapene. Det var ikke lenger Gud som styrte biologien. Før var det om å gjøre å kartlegge artene for å finne den underliggende planen – nå slo det over til å forstå sammenhengene, hvordan fungerte artene seg imellom og alene, og i sammenheng med miljøet rundt dem?

Bonnevie var darwinist på sin hals, og var blant dem som ga darwinismen dens dominerende stilling innen norsk biologi. Problemet var at man ikke kjente til hvordan egenskaper ble overført fra opphav til avkom. For Darwin selv var dette et stort problem, han vred seg som en ål for å finne en forklaring på hvordan egenskaper nedarves. Ironisk nok skjedde det samtidig med at den tsjekkiske munken Gregor Mendel i Brno eksperimenterte med erteplanter og fant lovene for hvordan arven foregikk. Men Mendels resultater ble ikke kjent. Ikke før i år 1900 ble de «gjenoppdaget» – men lot de seg kombinere med darwinismen?

Kristine Bonnevie mente det lot seg gjøre, og hun fikk rett. På det faglige området lå hun i têt. Hun studerte hos et par av Europas fremste forskere i Tyskland, og det må ha preget henne. Akkurat som forbindelsene hun hadde til de framstående amerikanske forskerne ved Cold Spring Harbor.

Eugenikkdebatten – Bonnevie og Mohr mot Mjøen

Rasismen utviklet seg på slutten av det nittende århundret til et ganske omfattende ideologisk byggverk. Også i Norge fantes det folk som kalte seg «raseforskere» og som drev med såkalte «eugenikk» (av gresk: eu = sann, genikk = avstamning). Det var folk som mente at det norske folk («den nordiske rase») var i ferd med å degenerere og gå i hundene, og at det var om å gjøre å sikre «rasens renhet». Særlig to menn var ledende i dette: apotekeren Jon Alfred Mjøen, og militærlegen Halfdan Bryn. I 1915 utga Mjøen boka Racehygiene. Det var verken den første eller den siste boka som tok dette synet alvorlig og gikk inn for tvangstiltak mot folk som ikke var av «ren, nordisk race». Men den var aggressiv i sitt språk, klart rasistisk i hele sitt syn, – og den ble heldigvis hardt angrepet.

Særlig to forskere blir gitt æren av å ha tatt livet av denne norske eugenikken: medisineren Otto Lous Mohr, og Kristine Bonnevie. Om Bonnevie ikke var verken den første eller den krasseste som gikk imot apoteker Mjøens eugenikk, har vi all grunn til å prise oss lykkelige for at hun tok et klart standpunkt, og holdt en skanse. Uten det ville vi ha vært mye verre ute i debatten om disse spørsmålene. Hun var mildere i formen enn Mohr, og kritiserer boka til Mjøen først og fremst for faktafeil og unøyaktigheter. Hun skriver rett ut at hun ikke kan kritisere «de racehygieniske idéer Mjøen fremsetter», men «den kritikkløse og misvisende maate hvorpaa han fremsetter dem i sin bok, og også foreslaar dem ført ut i livet».

For oss kan dette virke som en underlig lunkenhet, en tafatt mangel på anstendighet. Men vi må være klar over at rasismen sto sterkt blant Vestens intellektuelle. De underligste teoribygninger ble tatt for god fisk. Vitenskapen var ikke kommet fram til de nødvendige kunnskapene for å avvise hele rasismen, som ideologi, ikke vitenskap.

Derfor ble Mjøen behandlet som han gjorde. Han ble kritisert fordi han ikke var utdannet medisiner, altså ikke fagmann. Men rasismen hans, som i dag ville ha vært hovedmålet for angrepet, gikk fri. Var det borgerlig «høflighet» overfor klassefeller? Var det et spørsmål om at rasetenkninga krøyp inn hos kritikerne også? Først nå, i 2012, begynner fagbøkene å si det som det er: hele rasebegrepet er uvitenskapelig, det henger ikke på greip, det kan best karakteriseres som sludder og pølsevev fra ende til annen, subjektivistisk og forvrøvlet.

Denne nye biografien er helt klar på dette punktet, og det er en av dens store fortjenester!

Mohr og Bonnevie reagerte mot Mjøen fordi han ikke var utdannet medisiner. Han var hva svenskene kaller «en katt bland hermelinerna», og måtte slaktes ut fra det. Både Mohr og Bonnevie mente – som de fleste i deres krets, (dvs. intellektuell overklasse), at rasehygienen var det ikke noe i veien med. Den var en egen vitenskap, og måtte behandles og – ikke minst – forvaltes som sådan. Altså: Med den ytterste forsiktighet, for det dreier seg jo om mennesker. Biografien slår fast at Kristine Bonnevie aldri ga uttrykk for rasistiske standpunkter, selv om hun bare kritiserte det hun hadde faglig grunnlag for. Kanskje det også styrket kritikken at hun var så tilbakeholden?

Samme «lunkne» standpunkt ble inntatt av mange framstående folk på venstresida, som f. eks. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Alfred Eriksen, kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller og lederen for Mot Dag, Erling Falk. Mens rasebegrepet ble angrepet og slaktet av høyremannen og veterinærdirektøren Ole Malm i en serie artikler i Morgenbladet.

Leser man kritikken av Mjøens bok i dag, vil særlig Mohrs innlegg overbevise om at her var noen ute etter å forsvare sitt eget, lille revir. (Og stort var det virkelig ikke. Det besto av en håndfull universitetstilknyttede professorer, noen leger osv.) Kritikken var høyst urimelig, men den virket. Grunnen var vel at Mohr gikk så hardt ut. Han kalte Mjøen en sjarlatan – min egen bestefar kalte ham aldri annet enn «Den store sjarlatan ». Det virket altså.

Men det kan være grunn til å gå nærmere inn på dette. For Mohrs kritikk var urettferdig. Den var personlig, ikke saklig. Den var riktig, bevares, men på feil premisser. Den tok overhodet ikke opp det som vi i dag ville kritisere boka for – nemlig rasismen. Ikke engang at denne rasismen ikke var underbygget med noe slags faktamateriale, men helt basert på løse påstander. Å rette hovedstøtet mot helt underordnete sider ved boka, var sikkert fristende, men det var og ble usaklig. Og mens Mjøen ble gjort til skyteskive, gikk Bryn helt fri, enda han publiserte mye mer enn Mjøen.

At Mjøen ikke hadde noen konkrete undersøkelser å støtte opp de rasistiske tesene sine med, at han vrøvlet, for å si det rett ut, var ikke så interessant for kritikerne som at han ikke var lege. Men resultatet av denne debatten ble, foruten at apoteker Mjøen gikk gjennom livet som sjarlatan, at den norske arvelighetsforskningen styrte klar av den verste rasismen, og forble lite aggressiv sammenlignet med tysk og amerikansk eugenikk. Og for personen Mjøen kan det ikke ha spilt all verdens rolle – han hadde mange og mektige venner i mange land! (Se Helge Pedersens hovedoppgave i historie: «Gud har skapat svarta ock vita människor, djävulen derimot halfnegeren.» Den ligger tilgjengelig på nettet.)

Mjøen stakk hodet langt fram – internasjonalt ble han sett på som Norges fremste rase- og arvelighetsforsker. Dermed ble han en trussel for dem som var utdannet, for det lille koteriet rundt Mohr og Bonnevie. Men siden de ikke hadde gjennomskuet rasismen, måtte de angripe på et lavere nivå. Det var en kamp som dreide seg om lederposisjonen innen norsk arvelighetsforskning, og om bevilgninger (som alltid!). Og om internasjonal prestisje.

Dette forklarer hvorfor de angrep Mjøen, men lot Bryn være i fred. Det forklarer også hvorfor de ikke rev Ragnar Vogts Racehygiene i stumper og stykker, men tvert imot anbefalte den, selv om den inneholder slikt som dette:

Det sømmer sig ikke for en blond, blåøyet intelligent nordbo, at fornedre sit arvestof ved ekteskap med en neger,

Vogt var utdannet medisiner. Dette er en utstøtingsmekanisme som finnes ved de fleste universiteter den dag i dag. Bare se etter!

Det litt vemmelige faktum at Bryn var bror av Bonnevies svoger, hadde naturligvis ingenting med saken å gjøre! Bryn var også utdannet lege. Han var altså faglig uangripelig, med sine store, tjukke, tyske bøker med illustrasjoner av «det nordiske øre» og «nordiske nesebor»!

En praktisk materialist

Bonnevie engasjerte seg ikke i kvinnesak – det hadde hun «ikke tid til».

Hun forsket. Hvis hun ikke fant forventede resultater, så fant hun dem ikke. Da fortalte hun det. For eksempel fortalte hun ikke om sitt livssyn før i 1939. Men mye av det hun sa den gang, står seg bra den dag i dag. Akkurat som hennes syn på biologien var framtidsrettet og dynamisk, og for det meste kan passere den dag i dag.

Og hun var et typisk Organisasjonsmenneske. Biografien gjør det uomtvistelig klart: Hun var, i hele sitt virke, utenkelig uten organisasjonene. Hun hadde et utall verv – den som synes det er spennende, kan gå til biografien og begynne å notere. Det blir en imponerende liste! Faktisk er det slikt som må til hvis vi skal greie å kaste av oss fortidas lenker og bånd, og komme fram til et bedre samfunn. Vi trenger den organisasjonserfaringen vi kan få! Det sies at Kristine Bonnevie aldri sa nei til et verv eller et foredrag. I alle fall kan det se slik ut.

Men hun gjorde mer enn det. Hun engasjerte seg for studentens velferd og satte i gang tiltak for å skaffe mat, både under første og annen verdenskrig. Det finnes ikke lenger noen som vet konkret hva hun gjorde i motstandsarbeidet under okkupasjonen, men vi kan jo gjette på at en ikke ubetydelig del av forsyningene hun skaffet, havnet hos folk som lå i dekning for nazistene. Da var hun også blitt så gammel, at tyskerne ikke våget å røre henne!

Hun hadde også et imponerende internasjonalt kontaktnett. Basert på gjensidig respekt. Kristine Bonnevie var ingen hvem som helst!

Hun engasjerte seg over alt. Hvor skulle universitetet ligge i framtida? På Tøyen, hvor det eide store arealer? Nei, Bonnevie gikk inn for en plassering i nærheten av observatoriet, bak Universitetsbiblioteket. Da forslaget om Blindern kom, var hun imidlertid rask til å snu.

Hun engasjerte seg for Frisinnede Venstre, og ble valgt som varamann til Stortinget. Og hun satt i Folkeforbundets komité for intellektuelt samarbeid i en rekke perioder. Hun var aktiv i Kvinnelige studenters sangforening, og i styret for flere studenthjem.

Popularisatoren

Ikke bare var hun langt fremme, og fulgte med på den internasjonale debatten. Talløse radioforedrag viste at hun mente kunnskap var av verdi for alle mennesker. Hun var en utrettelig popularisator. Så da Gyldendals direktør, Harald Grieg, (broren til Nordahl), spurte om hun kunne besørge en norsk utgave av Alfred Brehms enorme verk Tierleben, var det klart hun sa ja. Det tok flere år og ble tre svære bind, men hun oppdaterte beskrivelsen av den norske faunaen. Der var hun helt på linje med gamle Brehm, som hentet inspirasjon fra opprørerne i 1848, og tok sikte på å skape et bokverk som kunne gi alle, hvert hjem i Tyskland, kunnskap om verdens dyr. Det ble – trass i de nødvendige og drastiske forkortelsene – over 1500 sider, som hun skrev selv. Og hun redigerte et bind om biologi i serien De tusen hjems bibliotek, Livet og dets krefter. Talløse foredrag og småskrifter ga hun også ut, og dessuten: Lærebok for gymnaset, i zoologi. Den kom i ti opplag, som altså stadig måtte revideres.

Mye av dette arbeidet gjorde hun på hytta Snefugl på Mysusæter i Rondane, hvor hun installerte seg hver påske og sommer. Her mottok hun også besøk fra alle kanter av verden, og gikk lange turer på ski eller til fots. «Rondane universitet» kalte hun stedet.

En uvanlig form

De fleste biografier er skrevet av en forfatter, og er fortalt fortløpende. Det er ikke denne. Den er skrevet av botanikeren Inger Nordal, som også kan mye om kvinnesak, av zoologen Dag O. Hessen, som kan mye om biologien og om filosofi, og av Thore Lie, som er vitenskapshistoriker. Det har gjort at boka gir korte riss av mange forskningsfelter innen biologien, fra tyske forskere til amerikanske, og fra Lamarck til Bjerknes (som var Bonnevies svoger). Den er skrevet med en underfundig og ganske tilbakeholdt humor, som i alle fall har fått meg til å le høyt ved adskillige anledninger, og er meget nøktern i stilen. Hvis forlaget hadde tatt seg råd til en språkvask, så alle småordene hadde kommet med, ville det vært fint. Det er i alle fall noe å tenke på til neste opplag. For dette er en bok alle – og jeg mener ALLE, bør ha! Og lese.