Mark Weisbrot er økonom og leder for Center for Economic and Policy Research i Washington.

I følge de fleste finansjournalistene er markedene bekymret for at Hellas ikke vil greie å betale gjelda si, og at konkursen skal spre seg til flere land, som Portugal, Spania, Irland og Italia. Avtalen mellom EU og IMF om å gi inntil 960 milliarder dollar i støtte til de svakere økonomiene og finansmarkedene, ser ut til å ha dempet frykten i markedet, for denne gang.

Men dette løser ikke det grunnleggende problemet, selv på kort sikt. Kjernen er nemlig en irrasjonell økonomisk politikk. De greske myndighetene har blitt enige om en avtale med EU (blant annet EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken) og IMF som vil gjøre de økonomiske problemene enda verre.

Dette er kjent for økonomer, også de i EU og IMF som forhandlet fram avtalen med Hellas. Anslagene viser at dersom programmet deres «virker», vil gjelda til Hellas øke fra 115 % av BNP i dag til 149 % i 2013. Det betyr at om mindre enn tre år, og sannsynligvis tidligere, vil Hellas stå ovenfor en ny krise lik den vi ser i dag.

Det greske finansministeriet spår en nedgang i BNP på fire prosent i år, langt større enn nedgangen Hellas opplevde i fjor, på mindre enn en prosent. Sannsynligvis er disse anslagene for optimistiske. Med andre ord, folk i Hellas har mye elendighet i vente: økonomien vil krympe og gjeldsbyrden øke, før de på ny har valget mellom å be EU og IMF om lengre nedbetalingstid, restrukturering av gjelda eller å la være å betale gjelda – eller/og forlate euroen.

Det fins noe å lære fra denne krisa. For det første, ingen regjeringer burde underskrive avtaler som garanterer økonomisk tilbakegang, bare for å håpe at den globale økonomien vil trekke landet ut av den. Denne prosessen med «intern devaluering» – hvor arbeidsledighet med vilje drives oppover for å få ned lønninger og priser, mens den nominelle valutakursen holdes fast – er ikke bare urettferdig, den er ugjennomførbar. Spesielt for Hellas, som hadde en stor gjeldsbyrde i utgangspunktet. De titalls tusen grekerne som demonstrerte i gatene, hadde rett, mens EU-økonomene tok feil. Du kan ikke komme deg ut av en nedgang ved å krympe økonomien. Økonomien må vokse. Som den amerikanske gjør (selv om det går for sakte).

Hvis EU og IMF ikke vil la den greske økonomien vokse for å komme ut av krisa, er det bedre for Hellas å forlate euroen og reforhandle gjelda. Argentina prøve strategien med «intern devaluering» fra midten av 1998 til slutten av 2001, og opplevde at halve landet sank ned i fattigdom. Til slutt frikoblet de pesoen fra dollar og misligholdt gjelda. Økonomien krympet i ett kvartal, før den vokste formidabelt, med 63 prosent over de neste seks årene. (Strategien med «intern devaluering» lover i beste fall en lang lavkonjunktur – noe vi kan se av IMF sine projeksjoner for Latvia og Estland. Der anslås det at landene vil bruke åtte eller ni år på å komme opp på produksjonsnivået de hadde før krisen)

EU-myndighetene sendte markedene til bunns i mai da de opplyste at «kvantitativ lettelse» (å la seddelpressa gå, slik Federal Reserve i USA har gjort ved å trykke opp rundt 1,5 billioner dollar de siste årene) ikke var et alternativ for å løse situasjonen i Hellas.

Ekspertene er raske med å gi Hellas og de andre svake økonomiene i eurosonen (Portugal, Italia, Irland, Spania) skylda for problemene. Selv om de – i likhet med resten av verden – hadde finansbobler under oppgangen, så er de ikke skyld i den globale nedgangen som sendte underskuddene deres i været. Problemet nå er at løsningen som pålegges Hellas av EU og IMF slett ikke er noen løsning, men minner mest om den middelalderske kuren for alskens plager, nemlig årelating. Inntil dette forandrer seg er det bare å vente på at problemene skal tårne seg opp i de kommende årene.

(Denne artikkelen ble først publisert i New York Times/International Herald Tribune 12. mai 2010, og trykkes her under en Creative Commons lisens. Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt.)

 

Fred Magdoff er professor emeritus i plante og jordvitenskap ved Universitetet i Vermont. Han har blant annet skrevet The ABC of the Economic Crisis med Michael Yates, Monthly Review Press, 2009.
John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review og professor i sosiologi ved Universitetet i Oregon. Den siste boken hans er The Ecological Revolution, Monthly Review Press, 2009.

For den som bryr seg om jordens skjebne, har tiden kommet for å ta innover seg fakta: ikke bare den dystre realiteten når det gjelder klimaendringene, men også det presserende behovet for endring av samfunnssystemet. At man ikke lyktes i å komme frem til et globalt kompromiss om klima i København i desember 2009 innebar ikke bare at en frasa seg å lede verden, slik det ofte blir antydet. Mer grunnleggende sett skyldes det at det kapitalistiske systemet er ute av stand til å gripe inn i forhold til den økende trusselen mot livet på planeten.

Kunnskap om naturen og grensene for kapitalismen, og hva som skal til for å oppheve den, har derfor blitt et spørsmål om å overleve eller ikke. I desember 2009 sa Fidel Castro det slik:

I. Den globale økologiske krise

Det fins en overflod av bevis for at menneskene i tusenvis av år har forårsaket miljøødeleggelser. Like siden antikken har avskoging, jorderosjon og oppsamling av salt i jord som vannes kunstig vært et problem. Platon skrev i Critias:

I dag er vi som bebor jorden, blitt mange flere. Teknologiene våre kan gjøre større skade raskere, og det økonomiske systemet vårt kjenner ingen grenser. Den skaden som gjøres er så omfattende at den ikke bare utarmer lokale og regionale økologiske systemer, den påvirker også hele klodens miljø.

Grunnene til at vi, og mange med oss, er bekymret over den raske utarmingen av jordens miljø, er mange og gode. Global oppvarming på grunn av menneskeskapt økning i drivhusgasser (CO₂, metangass, N₂O, osv.) holder på å destabilisere klimaet på jorden – med fryktelige virkninger for mesteparten av de levende vesener og menneskeheten selv – er nå stadig mer sannsynlig. Gjennom de 130 årene vi har hatt instrumentelle temperaturmålinger på  verdens-basis, har hvert tiår vært varmere enn det før, med 2009 som det nest varmeste året og 2005 som det varmeste.³ Klimaendringer skjer ikke gradvis, som langs en linje. Den er ikke-linær, med alle slags forsterkende, tilbakevirkende mekanismer og vippepunkter. Det fins allerede klare tegn på akselererende problemer som ligger foran oss. Blandt disse finner vi:

 

De globale klimaendringene og konsekvensene av dem utgjør sammen med forsuringen av havet den alvorligste trusselen mot artene på jorden i dag, herunder også menneskene. Likevel er ikke dette de eneste alvorlige miljøproblemene. Luft og overflatevann forurenses av utslipp fra industrien.

Noen av disse utslippene er stoffer som stiger opp fra skorsteiner og blir til nedfall i jord og vann, andre siver ut i overflatevannet fra steder der de lagres. Mye fisk i ferskvann og saltvann er forurenset av kvikksølv og andre organiske, kjemiske stoffer fra industrien. Havet inneholder store «øyer» med avfall – «Lyspærer, flaskekorker, tannbørster, og slikkepinner ligger sammen med små biter av plast på størrelse med riskorn, i avfallsområdet i Stillehavet. For hvert tiår fordobles dette område i utstrekning og det antas allerede å være dobbelt så stort som Texas.»¹¹

I USA er drikkevannet til millioner av mennesker forurenset av ugressmidler som atrazin¹² samt nitrater og andre stoffer fra industrijordbruket. De tropiske skogene, som er de mest artsrike områdene i verden, blir ødelagt i høyt tempo. I Sørøst-Asia blir landområder omdannet til palmeoljeplantasjer som eksporterer råmaterialet for å lage biodrivstoff. I Sør-Amerika blir vanligvis regnskogen først til beitemarker og siden brukt til produksjon av eksportvarer som soyabønner. Denne avskogningen anslås å stå for 25 % av alle menneskeskapte utslipp av CO₂.¹³ Ødelegging av jord på grunn av erosjon, overbeiting og manglende tilbakeføring av organisk materiale truer produktiviteten i store områder av verdens jordbruksland.

Vi bærer alle i oss forurensinger fra en mengde kjemikalier. I en undersøkelse nylig ble tjue leger og sykepleiere testet for 62 ulike kjemiske stoffer i blodet og urinen – de fleste av dem organiske kjemiske stoffer som flammehemmere og stoffer som brukes i produksjon av plast. Resultatene viste at hver deltaker i undersøkelsen hadde minst 24 kjemiske forurensningsstoffer i kroppen. To deltakere hadde så mye som 39 og alle hadde bisfenol a og noen former for ftalater¹⁴.

Selv om leger og sykepleiere vanligvis utsettes for større mengder kjemikalier enn folk flest, er vi alle utsatt for disse og andre kjemiske stoffer som ikke hører hjemme i kroppene våre, og som mest sannsynlig har en negativ virkning på vår helsetilstand. Av de 84 000 kjemiske stoffene som er i kommersiell bruk i USA, mangler vi kunnskap om sammensetningen og mulige skadevirkninger for 20 % (nærmere 20 000) av dem. Innholdet i disse stoffene kommer under kategorien «handelshemmeligheter», og kan holdes hemmelig med loven i hånd.¹⁵

Arter forsvinner stadig raskere. Leveområdene deres ødelegges ikke bare av global oppvarming men også gjennom direkte menneskelige inngrep. I en ny undersøkelse ble det anslått at over 17 000 dyr og planter står i fare for å bli utryddet.¹⁶ Undersøkelsen tok for seg over 2 800 nye arter sammenlignet med 2008, viser at mer enn ett av fem av alle kjente pattedyr, over en fjerdedel av alle krypdyr og 70 % av alle planter er truet. «Disse resultatene er bare toppen av isfjellet», uttalte Craig Hilton-Taylor, som er ansvarlig for listen. Han mener at mange andre arter som ennå ikke er med i undersøkelsen, også kan være alvorlig truet.» Ettersom artene forsvinner, begynner økosystemer som avhenger av mengden av arter, å kollapse. En av de mange virkninger av økosystem kollapser og blir artsfattigere, ser ut til å være mer overføring av smittsomme sykdommer.¹⁷

Det er udiskutabelt at jordens økologi – selve det systemet som opprettholder livet som både menneskene og andre arter er avhenger av – er under konstante og alvorlige angrep av menneskelig aktivitet. Det er også klart at virkningene av å fortsette som før vil få katastrofale følger. Verdens mest berømte klimaforsker, direktør for NASAs Goddard-institutt for studier av verdensrommet James Hansen, har slått fast:

Problemene begynner og ender heller ikke med de fossile brennstoffene, men er så omfattende at de dreier seg om hele den menneskelig-økonomiske utvekslingen med omgivelsene.

En av de siste og viktigste nyhetene innen vitenskapen økologi er begrepet «planetgrenser », der ni kritiske grenser/terskler for systemene på jorden har blitt satt opp i forhold til:

Hver av disse skal være essensielle for å opprettholde et relativt vennlig klima og vennlige miljøforhold slik det har eksistert de siste tolv tusen årene (holosen-epoken). Grensene i tre av systemene for å opprettholde dette – klimaendring, biologisk mangfold og nitrogensyklusen – kan vi alt ha passert.¹⁹

II. Felles grunnlag: Oppheve business som vanlig

Vi er enige med de mange miljøforkjemperne som har konkludert med at å fortsette med «business as usual» vil føre til global ulykke. Mange har bestemt seg for at vi, for å begrense menneskenes økologiske fotavtrykk på jorden, trenger en økonomi – spesielt i de rike landene – som ikke vokser. Det trenger vi både for å bli i stand til å stanse, og om mulig snu, tendensen til økning i mengden forurensing som vi slipper ut, og for å kunne bevare de ikke-fornybare ressursene og bruke de fornybare på en mer fornuftig måte. Noen miljøforkjempere bekymrer seg, ikke bare for at forurensingen vil øke utover det som systemet kan svelge unna når utviklingslandene prøver å nå de rike kapitalistiske landenes levestandard, men også for at vi vil bruke opp de begrensete ikke-fornybare ressursene på kloden. I boken The Limits to Growth (Grenser for vekst) av Donella Meadows, Jorgen Randers, Denis Meadows og William Behrens, utgitt i 1972 og oppdatert i 2004 under tittelen Limits to Growth: The 30-Year Update er det et eksempel som dreier seg om denne utfordringen. ²⁰ Det er klart at biosfæren har sine grenser for hvordan planeten kan fø de nær 7 milliardene mennesker som lever her i dag (det gjelder selvfølgelig også de 9 milliardene som en regner med i 2050) hvis alle skal ha det som er kjent som vestlig middelklasse- levestandard. World Watch Institute har nylig anslått at en jord der alle forbruker biokapasitet per hode på linje med det vi finner i dagens USA, bare ville kunne gi livsvilkår til 1,4 milliarder mennesker.²¹ Det viktigste problemet er gammelt. Det er ikke forårsaket av dem som ikke har nok til en rimelig levestandard, men snarere av dem som ikke vet hva nok betyr. Epikur sa:

Et globalt sosialt system som er organisert ut fra tanken om at «nok er lite», vil til slutt ødelegge alt rundt seg og seg selv med det.

Mange er klar over at vi må ta hensyn til sosial rettferdighet når vi løser dette problemet, spesielt fordi så mange fattige som lever under farlig usikre forhold har blitt spesielt hardt rammet av miljøkatastrofer og forringing av miljøet. De vil ganske sikkert bli de viktigste ofrene hvis dagens tendenser får lov til å fortsette. Omtrent halvparten av menneskeheten, over tre milliarder mennesker, lever i dyp fattigdom og klarer seg på mindre enn to og en halv dollar dagen. Det er klart at disse trenger å få tilgang til det som trengs for en grunnleggende menneskelig eksistens, skikkelig bolig, sikker tilgang på mat, reint vann og helsetjenester. Vi støtter de som mener dette av hele vårt hjerte.²³

Noen miljøforkjempere føler at det er mulig å løse de fleste problemene våre ved å fikse litt på det økonomiske systemet, ved å oppnå høyere energieffektivitet og erstatte fossilt brensel med «grønne» energiressurser – eller ved å utvikle teknologier som mildner problemene (som karbonfangst). Det fins en bevegelse i retning «grønne» løsninger som kan brukes som verktøy i markedet eller for å kunne konkurrere med andre foretak, som sier at de har en slik praksis. Likevel finnes det dem innen miljøbevegelsen som er klar over at tekniske justeringer i det nåværende produksjonssystemet ikke vil være nok for å løse de dramatiske og potensielt katastrofale problemene, som vi står overfor.

Curtis White begynner sin artikkel «The Barbaric Heart: Capitalism and the Crisis of Nature» (Det barbarisk hjertet: Kapitalismen og naturkrisen) fra 2009 i Orion, med:

Det er umulig å finne virkelige og varige løsninger før vi er i stand til å gi et tilfredsstillende svar på dette tilsynelatende så enkle spørsmålet.

Det er vår påstand at mesteparten av de kritiske miljøproblemene vi opplever, enten har sitt opphav i, eller er blitt kraftig forverret av den måten vårt økonomiske system fungerer på. Selv slike saker som befolkningsøkning og teknologi er det best å betrakte i forhold til den samfunnsøkonomiske organiseringen av samfunnet. Miljøproblemer er ikke et resultat av menneskenes mangel på kunnskap eller deres medfødte grådighet. De oppstår ikke fordi ledere eller utviklere av store enkeltforetak mangler moral. Isteden må vi se på de grunnleggende prosessene i det økonomiske (og politiske/samfunnsmessige) systemet for å finne forklaringer. Nettopp det faktum at økologisk ødelegging er en del av den indre naturen og logikken i vårt nåværende produksjonssystem gjør disse problemene så vanskelig å løse.

Vi vil dessuten hevde at «løsninger» som foreslås når det gjelder miljøødeleggelsene, og som lar dagens system for produksjon og distribusjon fortsette uhindret, ikke er virkelige løsninger. Slike «løsninger» vil tvert i mot gjøre ting verre fordi de gir et falskt inntrykk av at vi holder på å løse problemene, mens virkeligheten er helt annerledes. De overveldende miljøproblemene som verden og menneskene står overfor, kan ikke løses effektivt uten at vi bestemmer oss for en annen måte for utveksling mellom mennesker og natur, uten at vi endrer måten vi kommer frem til beslutninger på når det gjelder hva og hvor mye vi skal produsere. De mest nødvendige og fornuftige målene krever at vi tar med i regningen dekking av grunnleggende menneskelig behov, og skaper rettferdige og bærekraftige vilkår på vegne av nåværende og fremtidige generasjoner (noe som også betyr å bry seg om å bevare andre arter).

III. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som er i konflikt med miljøet

Det økonomiske systemet som dominerer nesten all kroker av verden, er kapitalismen. For de fleste er den like «usynlig» som luften vi puster i. Vi er, i virkeligheten, stort sett ikke klar over eksistensen av dette verdensomfattende systemet, akkurat som fisken ikke er klar over eksistensen av det vannet den svømmer i. Vi tar opp i oss kapitalismens etikk, verdenssyn og tenkemåter, og vi tilpasser oss kapitalismens kultur når vi vokser opp. Ubevisst lærer vi at grådighet, utbytting av arbeidere og konkurranse (mellom folk, foretak, land) ikke bare er akseptabelt, men et gode for samfunnet fordi det hjelper til med å få økonomien til å fungere «effektivt».

La oss se på noen av nøkkelaspektene når det gjelder kapitalismens konflikt med et bærekraftig miljø.

A.Kapitalismen er et system som må utvide seg hele tiden

En kapitalisme uten vekst er et oksymoron (en selvmotsigelse). Når veksten tar slutt, er systemet i en tilstand av krise med stor lidelse for de arbeidsløse. Kapitalismens grunnleggende drivkraft og hele eksistensberettigelse er å samle opp profitt og rikdom gjennom akkumuleringsprosessen (sparing og investering). Den erkjenner ikke noen grenser for sin egen selvutvidelse – ikke i økonomien som helhet; ikke i profitten som de rike ønsker; ikke i det økende forbruket som folk blir lokket til å ønske for å skape profitt for foretakene. Miljøet/naturen eksisterer ikke som et sted med indre grenser som menneskene må leve innenfor sammen med de andre levende vesener på jorden, men som et område som skal utnyttes i en prosess med økende økonomiske utvidelse. I virkeligheten må foretakene, akkurat som systemet selv, vokse eller dø ut fra den indre logikken i kapitalen som blir satt ut i livet av konkurransetvangen. Det er lite som kan gjøres for å øke profitten gjennom produksjon, dersom veksten er svak eller fraværende. Under slike omstendigheter er det liten grunn til å investere i ny kapasitet, og en stenger på den måten for muligheten til å realisere profitt fra nye investeringer. I en stagnerende økonomi er det heller ikke så mye økt profitt en lett kan presse ut av arbeiderne. Tiltak som å senke antall arbeidere og å spørre de som blir igjen om de kan «gjøre mer med mindre», å føre kostnadene for pensjon og helseforsikring over på arbeiderne og å innføre automatisering som minsker antallet arbeidere en trenger, rekker bare et visst stykke på vei uten å destabilisere systemet. Hvis et foretak er stort nok, kan det som Wal-Mart tvinge leverandører som er redd for å miste kontraktene sine, til å senke prisene. Men disse metodene er ikke nok til å tilfredsstille det som i virkeligheten er et umettelig behov for mer profitt. Derfor er foretakene hele tiden inne i kamper med konkurrentene sine (inkludert det å kjøpe dem opp) for å øke markedsandeler og brutto salg.

I en viss grad kan systemet fortsette fremmarsjen sin, som en følge av finansspekulasjon som dekkes av voksende gjeld, selv opp mot en tendens til sakte vekst i den underliggende økonomien. Men dette betyr, som vi har sett igjen og igjen, at finansbobler vil vokse for til slutt å briste.25 Under kapitalismen fins det ikke noe alternativ til den endeløse utvidingen av «realøkonomien» (dvs. produksjonen), uavhengig av virkelige menneskelige behov, forbruk eller naturen.

Man kan fremdeles innbille seg at det vil være teoretisk mulig for en kapitalistisk økonomi å ha nullvekst og fremdeles tilfredsstille de grunnleggende behovene til hele menneskeheten. La oss anta at all profitt som et foretak tjener (etter fratrekk for å erstatte utslitt utstyr eller slitasje på bygninger), enten blir brukt av kapitalistene til eget forbruk eller gitt til arbeiderne som lønner og overføringer, og forbrukt. Når kapitalister og arbeidere bruker pengene, vil de kjøpe produktene og tjenestene som blir produsert, og økonomien vil kunne eksistere i en balansert tilstand, på ikke-vekstnivå (som Marx kalte «enkel reproduksjon» og som noen ganger har blitt kalt «stabil tilstand »). Siden der ikke ville være noen investeringer i ny produktiv kapasitet, ville der ikke være noen økonomisk vekst og ingen akkumulasjon, ingen profitt ville bli skapt.

Men det er et lite problem med denne «kapitalistiske ikke-vekst utopien»: Den gjør vold på den grunnleggende drivkraften i kapitalismen. Kapitalen streber etter sin egen ekspansjon og har det som mål for sin eksistens. Hvorfor skulle kapitalistene, som i hver fiber av seg tror at de har en personlig rett til forretningsprofitt, og som er drevet til å oppsamle rikdom, bare bruke det økonomiske overskuddet som er til deres disposisjon på eget forbruk eller (enda mer usannsynlig) gi det til arbeiderne for at det skal brukes på deres forbruk – i stedet for å søke å utvide rikdommen sin? Hvordan kan man unngå økonomiske kriser under kapitalismen dersom det ikke skapes profitt? Tvert imot er det klart at kapitaleiere, så lenge slike eiendomsforhold eksisterer, vil gjøre alt som står i deres makt for å maksimere profittmengden som går til dem. En tilstand av stillstand, eller ro i økonomien som en varig løsning er bare tenkelig hvis den er løsrevet fra de samfunnsmessige forholdene i kapitalen selv.

Kapitalismen er et system som hele tiden skaper en reservehær av arbeidsløse. Meningsfullt arbeid for alle er en sjeldenhet som bare finner sted når det er svært høye vekstrater (som er tilsvarende farlig for den økologiske bærekraften). Tar vi økonomien i USA som et eksempel, kan vi se på hva som skjer med tallet på «uoffisielt» arbeidsløse når økonomien vokser med ulike hastigheter i løpet av en periode på seksti år. (Se Tabell 1)

 

Endring i virkelig BNP fra forrige år	Gjennomsnittlig endring i prosent arbeidsløshet fra forrige år*	Antall år	År med vekst i arbeidsløsheten
< 1,1	1,75	11	11
1,2 – 3,0	0,13	13	9
3,1 – 5,0	0,25	23	3
> 5,1	– 1,02	13	0
Tabell 1. Endringer i arbeidsløshet ved forskjellige vekstrater i økonomien (1949–2008). *Et negativt tall indikerer vekst i ansatte. Kilder: NIPA tabell 1.1.1 prosent endring fra forrige periode i virkelig BNP. Seriens ID: LNS 140000000Q, løpende befolkningsoversikt, Byrået for arbeidsstatistikk, arbeidsløshetsraten per kvartal.

Som bakgrunn bør vi notere oss at folketallet i USA vokser med litt mindre enn 1 prosent i året og det er også netto antall nye arbeidere som går inn i den normale arbeidende del av befolkningen. I de målene på arbeidløshet som brukes nå, må de som blir regnet som offisielt arbeidsløse, ha søkt arbeid de siste fire ukene og de kan ikke arbeide deltid. Enkeltpersoner uten jobb, som ikke har søkt jobb de siste fire ukene (men som har søkt det siste året), enten fordi de ikke tror at det er noe arbeid tilgjengelig, eller fordi der ikke er noen jobber som de er kvalifisert for, blir klassifisert som «motløse» og blir ikke talt med i de offisielle arbeidsløshetsstatistikkene. Andre «marginalt tilknyttete arbeidere» som ikke har søkt etter arbeid nylig (men likevel i løpet av siste halvår) blir også utelatt fra den offisielle statistikken, ikke fordi de var «motløse», men av andre grunner, som mangel på barnepass som koster så lite at de kan ha råd til det. I tillegg er de som arbeider deltid, men som ønsker heltid, ikke regnet som offisielt arbeidsløse. Arbeidsløsheten regnet etter den mer utvidete definisjonen (U-6) som Byrået for arbeidsstatistikk legger frem, og som inneholder de kategoriene vi har nevnt ovenfor (motløse arbeidere, andre marginalt tilknyttete arbeidere og deltidsarbeidere som ønsker fulltid), er vanligvis dobbelt så høy som den offisielle arbeidsløshetsraten i USA (U-3).

Hva er det da vi ser i forholdet mellom økonomisk vekst og arbeidsløshet i løpet av de siste seks tiår?

Selv om denne tabellen er basert på kalenderår og ikke følger konjunkturforløpet som selvfølgelig ikke følger kalenderen like frem, så er det klart at folk mister jobber hvis ikke vekstraten i BNP er betydelig større enn befolkningsveksten. Mens liten eller ingen vekst er et problem for foretakseierne som forsøker å øke profitten sin, er det en ulykke for det arbeidende folket.

Dette forteller oss at det kapitalistiske systemet er et veldig uferdig system når det gjelder å skaffe jobber i forhold til veksten – dersom veksten skal rettferdiggjøres med antall ansatte. Det vil kreve en vekstrate på rundt 4 % eller høyere, langt over den gjennomsnittlige vekstraten, før arbeidsløshetsproblemet er overvunnet innen kapitalismen i dagens USA. Det er verdt å notere seg at man knapt noen gang har oppnådd så høye vekstrater i USA-økonomien, bortsett fra i krigstid.

B. Ekspansjon leder til utenlandsinvesteringer for å finne sikre kilder til råvarer, billigere arbeidskraft og nye markeder

Når foretak utvider seg metter de, eller kommer nær ved å mette, «hjemme»-markedet, og de søker nye markeder utenlands der de kan selge varene sine. I tillegg hjelper de og regjeringene deres (som arbeider for foretakenes interesser) til med å sikre adgang og tilgang til nødvendige naturressurser som olje og mineraler. Vi er også midt i en periode med «jordtilegning» der privat kapital og store regjeringsstyrte fond prøver å ta kontroll over store områder med dyrkbar jord over hele verden for å produsere mat og råstoff til biodrivstoff for sine «hjemme»-markeder. Det er beregnet at rundt 30 millioner hektar land (grovt sett et areal på størrelse med to tredjedeler av all dyrkbar jord i Europa), mye av det i Afrika, nylig er blitt kjøpt og er i ferd med å bli kjøpt opp av rike land og internasjonale foretak.²⁶ Denne globale jordtilegnelsen (selv om det foregår med «legale» midler) kan vurderes som en del av den større historien om imperialismen. Historien om århundrer med europeisk plyndring og ekspansjon er godt dokumentert. USAs kriger i Irak og Afghanistan i dag følger det vanlige militære mønsteret og er klart knyttet til USAs forsøk på å kontrollere verdens viktigste olje- og gassforekomster.²⁷

I dag saumfarer flernasjonale (eller overnasjonale) foretak verden etter ressurser og muligheter overalt der de kan finnes. De utbytter billig arbeidskraft i fattige land og forsterker, mer enn svekker, imperialistiske motsetninger. Resultatet er mer rovgrisk global utbytting av naturen og økte forskjeller i rikdom og makt. Slike foretak har ingen lojalitet til noe annet enn bunnlinjen i sine egen regnskap.

C. Et system som ifølge sin egen natur må vokse og utvide seg, vil til slutt møte en virkelighet der det finnes begrensete ressurser

Tømmingen av ikke-fornybare naturressurser fratar fremtidige generasjoner muligheten til å bruke disse ressursene. Naturressurser blir brukt i produksjonsprosessen – olje, gass og kull (brennstoff ), vann (i industri og jordbruk), tre (til materialer og papir), en mengde mineralforekomster (som jernmalm, kopper, bauxitt) osv. Noen ressurser, som skoger og fisk, er av en endelig størrelse, men kan fornyes gjennom naturlige prosesser hvis de blir brukt i et plansystem som er fleksibelt nok til å kunne endres ettersom forholdene krever det. Fremtidig bruk av andre ressurser – olje, gass, mineraler, grunnvann i noen ørkener eller tørre områder (grunnvannsreserver som ikke fornyes) – er for alltid avgrenset til det som allerede fins. Vannet, luften og jorden innen biosfæren kan fortsette å fungere godt for levende vesener på planeten bare hvis forurensingen ikke overstiger deres avgrensete evne til å assimilere og nøytralisere forurensingen, slik at den ikke skader.

Foretakseiere og ledere ser vanligvis på kortidsvirkningene av det de gjør – de fleste tar de neste tre eller fire årene med i beregningene sine, eller i noen sjeldne tilfeller opp til 10 år. De må fungere på denne måten på grunn av de uforutsigbare økonomiske forholdene de operer innenfor (faser i konjunktursvingningene, konkurranse fra andre foretak, priser på råvarer og arbeidskraft osv.) og på grunn av krav fra spekulanter som er på jakt etter kortsiktige fortjenester. Derfor handler de på måter som for en stor grad ikke tar hensyn til naturgrensene for de virksomhetene de driver – som om der var en ubegrenset tilgang på naturressurser. Og blir de bevisst at grensene virkelig er der, fører det bare til utvinningstakten for én ressurs øker før kapitalen beveger seg videre til nye områder med ressurser som kan utnyttes. Når hver individuell kapitalist følger sitt mål som er å skape profitt og akkumulere kapital, blir det tatt beslutninger som skader samfunnet som helhet.

Hvor lang tid det tar før de ikke-fornybare ressursene er oppbrukt, avhenger av størrelsen på forekomstene og farten på utvinningen. Mens noen ressurser kan vare i hundrevis av år (hvis utvinningsgraden er stabil), vil noen viktige som olje og en del mineraler være oppbrukt i løpet av relativt kort tid. Ulike energi-analytikere har varierende anslag for når oljeutvinningen vil nå sitt toppunkt, men forsiktige anslag fra oljeselskapene selv sier at kjente oljereserver vil være oppbrukt i løpet av de neste femti årene, hvis forbruket fortsetter som nå. Toppunktet er forutsett i en rekke studier fra foretak, regjeringer og i vitenskapelige rapporter. Spørsmålet i dag er ikke om vi kommer til å nå et slikt toppunkt snart, men rett og slett hvor snart vi vil gjøre det.²⁸

De kjente forekomstene av fosfor, en viktig bestanddel i kunstgjødsel, som kan utvinnes med dagens teknologi, vil være oppbrukt innen dette hundreåret selv uten at forbruket øker.²⁹

Under det moderne kapitalistiske systemet, der de velstående med sin økonomiske makt gjennom markedet bestemmer hvordan varene fordeles, finnes det ikke noen fornuftig måte en kan prioritere på når det handler om begrensete naturressurser. Når utvinningen begynner å gå ned, slik en har beregnet for oljen i nær fremtid, vil prisøkningen legge enda mer press på det som hittil har vært noe kapitalismen har kunnet skryte av, nemlig de velstående arbeiderne fra «middelklassen» i de sentrale kapitalistiske land.

Den veldokumenterte nedgangen i mange havfiskearter, som i noen tilfeller nesten har ført til utrydding, er et eksempel på hvordan fornybare ressurser kan bli ødelagt. Det er i den kortsiktige individuelle interessen til fiskebåteierne å ta så store fangster som mulig, og noen av dem opererer på fabrikknivå med å fange, behandle og fryse fisken. Ingen beskytter fellesinteressen. I et system som generelt sett drives ut fra egeninteressen av å akkumulere, er staten normalt sett ute av stand til å gjøre det. Dette blir i blant kalt allmenningens tragedie. Det burde heller kalles tragedien ved den private utbyttingen av allmenningen.

Situasjonen ville ha vært svært annerledes hvis samfunnene som er avhengige av å kunne fortsette å bruke en ressurs, selv styrte bruken av denne ressursen i stedet for store foretak. Foretak er underlagt det enøyde målet å maksimere profitt på kort sikt – når det er gjort går de videre og etterlater seg ødeleggelser, mens de i virkeligheten undergraver jorden. Selv om menneskelig grådighet ikke kjenner noen grenser, opplever vi hver dag at det finnes grenser for mange ressurser, medregnet de «fornybare», slik som havets produktivitet. (En antar at nedfiskingen av bestanden utenfor kysten av Somalia på grunn av overfiske fra flåter av fabrikkskip er en av grunnene til oppkomsten av det sjørøveriet som plager internasjonal sjøfart i området. Det er også interessant at fiskeindustrien i Kenya igjen vokser, fordi sjørøveriet også holder de store fiskeflåtene vekk fra området.)

Rovdriften på fornybare ressurser som ikke rekker å fornye seg, kalles å «overforbruke » ressursen. Dette skjer ikke bare innen de største fiskeriene, men også i forhold til grunnvann (for eksempel grunnvannsområdet Oglala i USA, store deler av Nordvest-India, Nord-Kina, og flere steder i Nord-Afrika og Midt-Østen), i tropiske skoger og til og med når det gjelder jord.

Økologen John Terborgh ved Duke University beskrev en reise han nylig foretok til en liten afrikansk nasjon der utenlandsk økonomisk rovdrift kombineres med hensynsløs beskatning av ressurser.

Over alt hvor jeg dro, utvant utenlandske forretningsinteresser ressurser etter å ha underskrevet kontrakter med den autokratiske regjeringen. Svære stammer på fire og fem fot (en fot er 0,3048 meter) i diameter kom ut av urskogen, olje og naturgass ble eksportert fra kystområdet. Retten til å fiske utenfor kysten var solgt til utenlandske interesser, og leiting etter olje og mineraler var i gang inne i landet. Utvinningen av ressursene i Nord-Amerika i løpet av de fem hundre årene etter oppdagelsen av kontinentet fulgte en typisk rekkefølge – fisk, pels, vilt, tømmer, jordbruk på udyrket land – men fordi dagens økonomi er av en helt annen størrelsesorden og fordi det eksisterer en mengde avansert teknologi, foregår utnyttingen av alle ressursene i fattige utviklingsland nå samtidig. I løpet av noen få år vil ressursene til dette afrikanske landet og andre som det, være uttømt. Og hva da? Folk der nyter nå en illusjon av rikdom, men det er bare en illusjon, for de forbereder seg ikke på noe annet. Og det gjør ikke vi heller.³⁰

D. Et system innrettet på eksponentiell vekst i søken etter profitt vil uunngåelig gå utover de globale grenser

Jordens økologiske system kan betraktes som en sammenstilling av flere kritiske biokjemiske prosesser som i flere hundre millioner år har tjent til å reprodusere livet. I løpet av de siste 12 000 årene eller så har klimaet i verden vært inne i den relativt vennlige formen som vi assosierer med den geologiske epoken vi kaller holocen, da sivilisasjonene vokste frem. Men nå har det kapitalistiske samfunnsøkonomiske systemet vokst til en slik størrelsesorden at det har gått ut over grunnleggende globale grenser – karbonsyklusen, nitrogensyklusen, jordsmonnet, skogene, havene. En stadig økende andel av det som produseres ved fotosyntese på landjorda , opp til 40 %, stammer nå direkte fra menneskelig produksjon. Alle økosystemer på jorden er i synlig forfall. Med den økte størrelsen på verdensøkonomien blir de menneskeskapte bruddene i stoffskiftet på jorden stadig alvorligere og forekommer i større antall. Likevel er kravet om mer og større økonomisk vekst og akkumulasjon, selv i de rikere landene, innebygd i det kapitalistiske systemet. Resultat blir at verdensøkonomien er som en massiv boble.

Og dagens system har ikke noe i sin natur som vil gjøre det mulig å trekke seg før det er for sent. Til det trengs det andre krefter fra bunnen av systemet.

E. Kapitalismen er ikke bare et økonomisk system – det tilpasser et politisk, juridisk og samfunnsmessig system som skal understøtte rikdoms- og akkumulasjonssystemet

Under kapitalismen står folk til tjeneste for økonomien, og det blir sett som nødvendig at de trenger å forbruke stadig mer for å holde økonomien i gang. Den massive og «raffinerte psykoteknikken i reklamen», som Joseph Schumpeter kalte det, er absolutt nødvendig for å få folk til stadig å kjøpe mer.³¹ Moralsk sett er systemet basert på den påstanden at hver enkelt, hvis vedkommende følger sine egne interesser (grådighet), vil fremme allmennhetens interesser og vekst.

Adam Smith sa det slik i et berømt utsagn:

Med andre ord driver individuell grådighet (eller søken etter profitt) systemet, og menneskelige behov blir tilfredsstilt som et rent biprodukt. Økonomen Duncan Foley har kalt denne påstanden og de økonomiske og samfunnsmessige irrasjonelle forhold som den skaper, for «Adams villfarelse».³³

Holdningene og skikkene som trengs for at et slikt system skal fungere som smurt, og for at folk skal lykkes som medlemmer i samfunnet – grådighet, individualisme, konkurranseinnstilling, utnytting av andre og «forbrukskultur» (driften etter å kjøpe flere og flere saker, uten at de er knyttet til behov og selv ikke til lykke) – blir innpodet i folk av skolene, media og på arbeidsplassen. Tittelen på Benjamin Barbers bok – Forbrukt: Hvordan markedene korrumperer barn, gjør voksne til barn og svelger samfunnsborgere hele – sier ganske mye.

Tanken om ansvarlighet overfor andre og samfunnet, som er etikkens grunnlag, forvitrer under et slikt system. Med ordene til Gordon Gekko – den oppdiktete rollefiguren, som spiller oppkjøper av foretak i Oliver Stones film Wall Street, heter det – «grådighet er godt». Stilt overfor allmennhetens utbredte raseri, mens finanskapitalen går av gårde med solide bonuser, har kapitalistene til og med begynt å bruke prekestolen for å forkynne egeninteresse som grunnlaget for samfunnet. Den 4. november 2009 erklærte direktør John Varley i Barclays bank fra en prekestol i St. Martinin- the-Fields kirken ved Trafalgar Square at «profitt er ikke fra satan» («Profit is not Satanic»). Noen uker tidligere hadde Goldman Sachs’ internasjonale rådgiver, Brian Griffiths, erklært for menigheten i St. Paul katedralen i London at «Jesu oppfordring om å elske andre som oss selv er en anerkjennelse av egeninteressen».³⁴

Rike mennesker tror at de fortjener rikdommen sin på grunn av hardt arbeid (deres eget eller forfedrenes) og kanskje hell. At rikdommen deres, på forskjellige måter, stammer fra det samfunnsmessige arbeidet til talløse andre mennesker, blir undervurdert. De ser på de fattige som folk det er noe galt med, som latskap eller utilstrekkelige utdanning. Og de fattige er ofte enige. De strukturelle grensene som hindrer de fleste fra å forbedre forholdene sine på en avgjørende måte blir også undervurdert. Dette synet at hvert enkelt individ er en separat økonomisk enhet som hovedsakelig bryr seg om sin egen (og sin egen families) velferd, tildekker vår felles menneskelighet og våre felles behov. Folk er ikke født egoistiske, men blir oppmuntret til å bli det som et svar på presset fra systemet med de særtrekkene det har. Når alt kommer til alt, hvem vil passe på «nummer en» i et system der alle kriger mot alle, hvis du ikke gjør det sjøl?

De personlige trekkene som kapitalismen fremelsker, blir vanligvis sett på som noe som ligger i den «menneskelige natur», og slik blir det utenkelig å organisere samfunnet ut fra andre mål enn profittmotivet. Men menneskene er helt klart i stand til å ha en hel rekke med karakteristiske trekk, fra stor grusomhet til stor offervilje for en sak, til å bry seg om andre som de ellers ikke har noe forhold til, til sann nestekjærlighet. «Drapsinstinktet» som vi skal ha arvet fra våre stamfedre – ut fra det «beviset» at sjimpanser dreper ungene til andre sjimpanser, blir motsagt ved å vise til de fredelige trekkene hos andre menneskeaper som gorillaer eller pygmé-sjimpanser (som er like nært i slekt med menneskene som vanlige sjimpanser – http://en.wikipedia. org/wiki/Bonobo).³⁵ Studier av menneskebabyer har også vist at akkurat som egoisme er et menneskelig trekk, så er også samarbeid, medfølelse, nestekjærlighet og hjelpsomhet det.³⁶ Samme hva slags personlighetstrekk vi har arvet fra våre forfedre menneskeapene, så tyder forskning på førkapitalistiske samfunn at der oppmuntres svært forskjellige normer fra de som vi finner i kapitalistiske samfunn. Karl Polanyi oppsummerer studiene slik:

I artikkelen sin fra 1937 om «menneskelig natur», i Encyclopedia of the Social Sciences, konkluderte John Dewey, i formuleringer som har blitt bekreftet av hele den senere samfunnsvitenskapen, at:

Blant samfunnssystemene er kapitalismen enestående i sin aktive, ekstreme dyrking av individets egeninteresser eller «grådighetsindividualisme ».³⁹ Det er likevel slik at ikke-kapitalistiske menneskesamfunn har klart seg godt i en lang periode, i mer enn 99 % av tiden siden det anatomisk moderne menneske oppsto, mens en oppmuntret andre trekk som deling og ansvarlighet i gruppen. Det er ingen grunn til å tvile på at det kan hende igjen.⁴⁰

Det insestuøse forholdet som i dag eksisterer mellom forretningsinteresser, politikk og juss, er rimelig innlysende for de fleste observatører.⁴¹ Dette omfatter direkte bestikkelser, over mer underfundige måter å kjøpe seg tilgang, vennskap og innflytelse gjennom kampanjebidrag og lobbyvirksomhet. I tillegg utvikler det seg en kultur blant politiske ledere ut fra den forutsetningen at det som er godt for de kapitalistiske forretningene, også er godt for landet. Derfor ser politiske ledere seg mer og mer som politiske entreprenører, eller som motparten til økonomiske entreprenører, og de overbeviser seg selv vanligvis om at det de gjør for foretakene for å få pengene som hjelper dem med å bli gjenvalgt, virkelig er i offentlighetens interesse. Innenfor det juridiske systemet kommer tvilen nesten alltid kapitalistene og deres forretninger til gode.

Gitt den makten som foretaksinteressene utøver over økonomi, stat og media er det ekstremt vanskelig å få til fundamentale endringer som de er imot. Derfor er det nesten umulig å få en energipolitikk, et system for helsetjenester, et jordbruks- og matsystem, en industripolitikk, handels-politikk, utdanning osv., som er fornuftig og miljømessig sunn.

IV. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som står i motstrid med samfunnsmessig rettferdighet

De karakteristiske trekk ved kapitalismen som er diskutert ovenfor, nødvendigheten av å vokse: det å presse folk til å kjøpe mer og mer, utenlandsk ekspansjon, ressursbruk uten å bry seg om fremtidige generasjoner, krenking av klodens grenser, den dominerende rollen som det økonomiske systemet ofte utøver overfor de moralske, juridiske, politiske og kulturelle samfunnsformene, er sannsynligvis de karakteristiske trekkene ved kapitalismen som er mest skadelig for miljøet. Men det fins andre karakteristiske trekk i systemet som har stor innflytelse på alt som dreier seg om samfunnsmessig rettferdighet. Det er viktig å se nærmere på disse samfunnsmessige motsetningene som er innbakt i systemet.

A. Slik systemet fungerer på naturlig vis, vokser det frem store forskjeller både i rikdom og inntekt

Det er en logisk forbindelse mellom kapitalismens suksesser og fiaskoer. Fattigdommen og elendigheten til en stor mengde av jordens folk er ikke et uhell, et slags hendelig biprodukt av systemet som kan rettes på med litt fiksing her og der. Den eventyrlige oppsamlingen av rikdom, som en direkte følge av den måten kapitalismen fungerer på nasjonalt og internasjonalt, har samtidig produsert varig hunger, feilernæring, helseproblemer, vannmangel, mangel på kloakkanlegg og generell elendighet for en stor del av jordens folk. De få rike søker tilflukt i den mytologien at de store forskjellene faktisk er nødvendige. Brian Griffiths, Goldman Sachs Internasjonal sin rådgiver som vi har sitert ovenfor, sier det slik:

Det som er bra for de rike er altså, i følge dem, tilfeldigvis det som er bra for hele samfunnet, selv om mange forblir fanget i en evig fattigdomstilstand.

De fleste mennesker trenger å arbeide for å tjene penger til å kjøpe det de trenger i livet. Men på grunn av den måten systemet fungerer, er det et stort antall folk som har usikre jobber som eksisterer på de nederste trinnene av stigen. De får jobb i tider med økonomisk vekst, og får sparken når veksten stagnerer eller arbeidskraften deres ikke trengs av andre grunner. Marx kalte denne gruppen for «arbeidets reservehær».⁴³ Ut fra det systemet vi har med lavkonjunkturer og høykonjunkturer og der profitt har den høyeste prioritet, er det ikke bare behagelig å ha en gruppe i reservehæren, det er absolutt nødvendig for den jevne driften av systemet. Fremfor alt tjener det til å holde lønnene nede. Det er ikke tilfeldig at systemet, uten betydelig innblanding av regjeringen (gjennom høye arveskatter og en anselig mengde progressive inntektsskatter), produserer en stor ulikhet både når det gjelder inntekt og rikdom og samtidig stor fattigdom, innen land og land imellom, rikdom og fattigdom er to sider av samme mynt.

I 2007 kontrollerte den øverste prosenten av de rikeste i USA 33,8 % av rikdommen i landet, mens de nederste 50 % bare kontrollerte 2,5 %. Ja, de rikeste 400 individene hadde en rikdom på en samlet nettoverdi av 1,54 billioner* dollar i 2007, noen som nærmer seg de 150 millioner personer som ligger nederst (med en samlet rikdom til en verdi av 1,6 billioner). Globalt sett er rikdommen til verdens 793 milliardærer nå verd mer enn 3 billioner – det samme som omtrent 5 % av samlet inntekt i verden (60,3 billioner dollar i 2008). Knapt 9 millioner personer i verden (omtrent en promille av verdens befolkning) som er betegnet som «individer med høy nettoverdi», besitter nå til sammen rikdommer for 35 billioner, det vil si mer enn 50 % av verdens inntekter.⁴⁴ Ettersom rikdommen konsentreres mer, får de rike mer politisk makt, og de vil gjøre hva de kan for å beholde alle de pengene de kan, på bekostning av de fra de lavere økonomiske lag. Mesteparten av de produktive kreftene i samfunnet som fabrikker, maskiner, råvarer og jordeiendom kontrolleres av en relativ liten prosentdel av befolkningen. Og de aller fleste ser ikke noe galt i denne tilsynelatende naturlige ordningen av tingene.

B. Produkter og tjenester blir rasjonert ut fra betalingsevnen

De fattige har ikke tilgang til gode hjem eller tilstrekkelig med mat fordi de ikke har en «effektiv» etterspørsel, selv om de selvfølgelig har behov som er biologisk basert. Alle produkter er varer. Folk uten tilstrekkelig «effektiv» etterspørsel (penger) har ingen rett på noen slags type varer i det kapitalistiske systemet, enten de nå er luksusprodukter som et diamantarmbånd eller en stor McMansion (upassende store og dyre hus), eller om det er en livsnødvendighet som sunne fysiske omgivelser, trygge tilførsler av mat eller helsetjenester. Tilgang til alle varer blir bestemt av at du har tilstrekkelig penger eller kreditt til å kjøpe dem, og ikke av at du ønsker eller har behov for dem. Slik sikrer et system, som ut fra den måten det fungerer på produserer ulikhet og holder ned lønnene til svarte arbeidere, at mange (og i noen samfunn de fleste) ikke vil ha tilgang selv til grunnleggende nødvendigheter eller til det vi vil kalle en anstendig menneskelig eksistens.

Vi bør merke oss at noen fremskredne kapitalistiske land i Europa, der fagforeningene og arbeiderpartiene var sterke, innførte programmer med mer sjenerøse sikkerhetsnett enn de i USA, som universelle helsetjenester. Dette skjedde som et resultat av folk som forlangte at regjeringene fremskaffer det som markedet ikke kan: lik tilgang til å få dekket noen av de grunnleggende behov i livet.

C. Kapitalismen er et system som er merket av gjentatte økonomiske nedgangstider

I den vanlige konjunktursyklusen produserer fabrikker og hele industrier stadig mer i oppgangstiden ettersom de antar at den aldri vil ta slutt, og fordi de ikke vil gå glipp av de «gode tider». Det resulterer i overproduksjon og overkapasitet som leder til nedgangskonjunktur. Systemet har en tendens til å skape kriser, og da er det slik at de fattig og de nesten fattige lider mest.

Konjunkturtilbakeslag kommer med regulære mellomrom, mens depresjoner er mye sjeldnere. Akkurat nå er vi i en dyp depresjon eller minidepresjon (med 10 prosent offisiell arbeidsløshet), og mange tenker at vi så vidt har unngått en fullt utviklet depresjon. Siden midten av 1850-tallet har det alt i alt vært 32 dype nedgangskonjunkturer eller depresjoner i USA (ikke medregnet den siste), med en gjennomsnittlig nedgangsfase på rundt 10 måneder siden 1945 og en gjennomsnittlig oppgang på rundt seks år.⁴⁵ Ironisk nok er store depresjoner, selv om de fører til stor skade for mange folk, faktisk en fordel sett ut fra en økologisk synsvinkel, fordi lavere produksjon leder til mindre forurensing av atmosfæren, vann og jord.

V. Forslag om en

økologisk reform av kapitalismen

Det finnes folk som fullt ut forstår de økologiske og sosiale problemer som kapitalismen bringer med seg, men som tror at kapitalismen kan og bør bli reformert. Benjamin Barber sier det slik:

William Greider har skrevet en bok som heter Kapitalismens sjel: Å åpne veier mot en moralsk økonomi (The Soul of Capitalism: Opening Paths to a Moral Economy). Og det fins bøker som fallbyr potensialet til den «grønne kapitalismen» og den «naturlige kapitalismen» til Paul Hawken, Amory Lovins og L. Hunter Lovins.⁴⁷ Her blir vi fortalt at vi kan bli rike, fortsette med vekstøkonomien og øke forbruket uten stans, og redde planeten likevel. Hvor godt kan det bli? Der er ett lite problem, et system som bare har ett mål – å skape mest mulig profitt – har ikke noen sjel, kan aldri ha noen sjel, kan aldri bli grønn og må, ut fra sin natur, manipulere og skape tilfeldige nykker og behov.

Det fins mange viktige tenkere og praktikere som har kommet «ut av skapet» når det gjelder økologi og miljø. De er genuint gode og velmenende folk som er opptatt av planetens helse, og de fleste er også opptatt av saker som har med sosial rettferdighet å gjøre. Men det er ett skap som de ikke klarer å unnslippe, det kapitalistiske økonomiske systemet. Selv det økende antall individer som kritiserer systemet og dens «markedsmessige feil», ender ofte opp med «løsninger» som har som mål en tett kontrollert «human» kapitalisme uten økonomiske foretak, i stedet for virkelig å komme seg utenfor det kapitalistiske «skapet». De klarer ikke en gang å tenke seg, for ikke å snakke om arbeide for, et økonomisk system som har andre mål og andre prosesser for å komme frem til vedtak, et system som først og fremst understreker behovene til menneskene og naturen opp mot profittbehovene.

Økonomiske foretak overgår hverandre i å fremstille seg som «grønne». Du kan kjøpe og ha på deg Gucci-klær med ren samvittighet fordi selskapet hjelper med å beskytte regnskogene ved å bruke mindre papir.⁴⁸ Newsweek hevder at store foretak som Dell, Hewlett-Packhard, Johnson & Johnson, Intel og IBM er de øverste fem av de grønne selskaper på grunn av deres bruk av «fornybare» energikilder, fordi de rapporterer om utslipp av klimagasser (eller senker dem) og fordi de setter ut i livet formelle miljøpolitiske linjer og fordi de har godt rykte.⁴⁹ Du kan reise hvor du vil uten skyldfølelse ved å kjøpe kvoter for karbon-nøytralisering for å nulle ut miljø-effektene av reisen din. La oss se på noen av de foreslåtte tiltakene som skal ta seg av de økologiske ødeleggelsene uten å forstyrre kapitalismen.

A. Bedre teknologier som er mer energieffektive og bruker mindre materielle ressurser

Noen forslag for å øke energieffektiviteten, som å hjelpe folk til å isolere de gamle husene sine så de bruker mindre energi for å varme dem opp om vinteren, er bare sunt bondevett. Effektiviteten til maskiner, innbefattet husholdningsmaskiner og biler, har gått opp hele tiden og gjør det som en normal del av systemet. Selv om vi kan oppnå mye mer på dette feltet, så leder økt effektivitet vanligvis til lavere kostnader og mer bruk (og ofte økt størrelse også, slik det er med biler), slik at den energimengden som brukes, i virkeligheten går opp. Det forfeilete tilskyvet for å produsere «grønne» drivstoffer fra landbruket har vært enormt ødeleggende for miljøet. Det har ikke bare ført til direkte konkurranse mellom mat og drivstoff, til ulempe for det førstnevnte, men noen ganger har det også faktisk senket den samlete energieffektiviteten.⁵⁰

B. Kjernekraft

Noen forskere som bryr seg om klimaendringer, medregnet James Lovelock og James Hansen, ser på kjernekraft som et energialternativ og til en viss grad som et teknologisk alternativ til å bruke fossile brennstoffer, et alternativ som er langt å foretrekke fremfor den økende bruk av kull. Men selv om kjernekraftteknologien har utviklet seg en del med tredjegenerasjons anlegg og med (den fremdeles urealiserte) mulighet for fjerdegenerasjons kjernekraft, så er farene ved energi fra kjernekraft fremdeles enorme når vi tar med i betraktningen at det radioaktive avfallet varer i hundrevis og tusenvis av år, den samfunnsmessige organiseringen av komplekse systemer, og rett og slett risikoen som fins. Dessuten tar det rundt ti år å bygge et kjernekraftverk og det er ekstremet dyrt og uøkonomisk. Derfor det mange slags grunner (ikke minst de fremtidige generasjoner) til å være svært skeptisk til kjernekraft som en slags løsning. Å gå i den retningen vil nesten sikkert være en Faust-handel (å inngå en pakt med djevelen).⁵¹

C. Storskala tekniske løsninger

En mengde store tekniske opplegg har blitt lansert enten for å ta CO₂ ut av atmosfæren eller for å øke reflekteringen av solskinn tilbake ut i rommet, vekk fra jorden. Av disse har vi karbonfangst, for eksempel ved å føre karbon fra anleggene og langt ned i jordskorpen, og ved å gjødsle havene med jern for å stimulere vekst av alger som suger opp karbon. Og vi har opplegg for å øke tilbakestrålingen fra solen ved å legge ut store hvite øyer på havene, og å skape store satellitter som skal kaste tilbake de solstrålene som kommer inn, eller å forurense stratosfæren med partikler som reflekterer lys.

Selvfølgelig er det ingen som vet hvilke skadelige bivirkninger som kan oppstå som følge av slike opplegg. Det er for eksempel slik at mer karbonopptak i havene kan øke forsuringen, mens å spre svoveldioksid i stratosfæren for å blokkere sollys kan reduserer fotosyntesen.⁵²

Det fins også forslag på en rekke lavteknologiske metoder for å fange karbon som å plante mer skog og bruke økologiske metoder for jordforbedring for øke organisk innhold i jorden (som for det meste består av karbon). Mesteparten av dette bør gjøres ut fra den grunn at en vil forbedre jorden (organisk materiale hjelper for å forbedre jorden på mange måter). Noe av det kan hjelpe til med å redusere karbonkonsentrasjonen i atmosfæren. En tror ofte at skogplanting fører til negative utslipp av karbon fordi det fører til at en trekker karbon ut av atmosfæren. Men lavteknologiske tiltak kan ikke løse problemene i et system som utvider seg, spesielt hvis vi tar hensyn til at trær som plantes nå, kan hogges seinere, og at karbon som blir lagret som organisk materiale i jord kan bli omdannet til CO₂ hvis en endrer praksis.

D. Opplegg for kvotehandel (handel i markedet) med utslippstillatelser og med tak på antall kvoter

Favorittopplegget i systemet er det som kalles kvotehandel for å begrense karbonutslipp. Dette innebærer at det blir satt et tak på hvor mye drivhusgasser en får lov til å slippe ut, og at en så (enten mot et gebyr eller på auksjon) distribuerer tillatelser som tillater industrier å slippe ut karbondioksid og andre drivhusgasser. De selskapene som har flere tillatelser enn de trenger, kan selge dem til andre firmaer som mangler noen for å kunne fortsette å forurense. Slike opplegg har alltid «motvekter» som fungerer som middelaldersk avlat og som tillater selskaper å fortsette å forurense, mens de kjøper seg tilgivelse ved å hjelpe til med å begrense forurensing andre steder, for eksempel i den tredje verden.

I teorien antar en at kvotehandel skal stimulere teknologiske forbedringer som øker karboneffektiviteten. I praksis har den ikke ført til reduksjon i utslipp av karbondioksid i de områdene der den har blitt introdusert, som i Europa. Det viktigste resultatet av karbonhandelen har vært enorme profitter for noen selskaper og individer og danning av et høyrisikomarked for handel med karbonkvoter.⁵³ Det fins heller ikke noen meningsfull kontroll med effektiviteten til «motvektene» eller noe forbud mot seinere å endre vilkår som vil resultere i karbonutslipp i atmosfæren.

V. Hva kan vi gjøre nå?

I mangel av en systemendring fins det selvfølgelig ting som er blitt gjort og mer kan gjøres i fremtiden for å minske kapitalismens negative virkninger på miljø og mennesker. Det er ikke noen spesiell grunn til at USA ikke kan ha et bedre offentlig velferdssystem, inkludert et helsevesen med universelle rettigheter, slik en har i mange andre utviklete kapitalistiske land. Regjeringer kan vedta lover og sette i verk reguleringer for å stanse de verste miljøproblemene. Det samme gjelder miljøet eller å bygge hus som folk har råd til å ha. Karbonskatt, der 100 % av inntektene går tilbake til folket og derved oppmuntrer miljøvern, mens den legger byrdene på de som har de største karbonavtrykkene og er rikest, slik som det er foreslått av James Hansen, kan innføres. Nye kullfyrte kraftverk (uten CO₂-rensing) kunne ha blitt blokkert, og gamle kunne blitt stengt ned.⁵⁴ I globalt omfang kunne innskrenking og utligning av karbonutslipp blitt fremmet slik at en beveget seg mot like utslipp per hode i hele verden med mye større nedtrappinger i de rike landene som har store karbonavtrykk per hode.⁵⁵ Problemet er at svært sterke krefter er kraftig mot disse tiltakene. Derfor forblir slike reformer bare avgrenset, og får bare en marginal eksistens så lenge de ikke rører bort i det grunnleggende akkumulasjons-drivet i systemet.

Det er virkelig slik at alle disse måtene å møte problemene på, tillater økonomien å fortsette på den samme ødeleggende kurs som den følger nå. Vi kan fortsette å forbruke alt vi ønsker (eller så mye som inntekten eller rikdommen vår tillater), og bruke opp ressurser, kjøre lengre avstander med våre biler som er mer drivstoffgjerrige, forbruke alle slags nye produkter laget av «grønne» selskapet og så videre. Alt vi trenger å gjøre, er å støtte de nye «grønne» teknologiene (og noen av dem, som for eksempel å bruke jordbruksvarer til å lage drivstoff, er faktisk ikke grønne en gang) og bli «flinke» til å sortere ut avfall som kan komposteres eller gjenbrukes i en eller annen form, og vi kan fortsette å leve ganske mye som før, i en økonomi med evig vekst og profitt.

Selve alvoret i problemene i forbindelse med klimaendringer på grunn av menneskeskapte utslipp av karbondioksid og andre drivhusgasser har skapt den ideen at det kun er nok å redusere karbonfotavtrykkene (et vanskelig problem i seg selv). Men virkeligheten er at der fins tallrike voksende og sammenvevde økologiske problemer som springer ut av et system som er innrettet på uendelig utviding av kapitalakkumulasjon. Det vi trenger å minske, er ikke bare karbonfotavtrykk men økologiske fotavtrykk, noe som betyr at den økonomiske ekspansjonen i verden og spesielt i de rike land må reduseres og til og med stanses. Samtidig trenger mange fattige land å utvikle økonomien sin. Derfor må vi fremme nye prinsipper for bærekraftig menneskelig utvikling. Det betyr nok for alle og ikke mer. Den menneskelige utvikling vil da ikke bli hindret og kan faktisk bli betraktelig fremmet til alles beste, ved at vi legger vekt på bærekraftig menneskelig utvikling i stedet for en økonomisk utvikling som ikke er bærekraftig.

VII. Et annet økonomisk system

er ikke bare mulig, det er avgjørende

Hvis den analysen vi har lagt frem her er korrekt, peker den på det faktum at den økologiske krisen ikke kan løses innenfor logikken i det nåværende systemet. Det er ikke noe håp om at de forskjellige forslagene for å klare dette, kan lykkes. Det globale kapitalistiske systemet er klart ikkebærekraftig når det gjelder:

steg frem i «porene» i føydalsamfunnet.⁵⁶ Til

slutt kan disse initiativene bli kraftige nok til å danne et grunnlag for en ny revolusjonær bevegelse og et nytt samfunn.

Over hele verden finner det nå sted slike kamper i nisjene i det kapitalistiske samfunnet, og det er for mange av dem og de er for komplekse til at vi kan behandle det på fullstendig vis her. På grunnlag av den pågående revolusjonære kampen i Bolivia setter nå urbefolkningen i verk en ny etikk når det gjelder ansvaret vi har for jorden. La Via Campesina⁵⁷, en global småbrukerorganisasjon, fremmer nye former for økologisk jordbruk, og det gjør også Brasils MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra)⁵⁸, og det skjer på Cuba og i Venezuela. Nylig understreket den venezuelanske presidenten, Hugo Chávez de samfunnsmessige og miljømessige grunnene for å arbeide med å bli kvitt oljerentiermodellen i Venezuela, som er en viktig oljeeksportør. ⁵⁹ Bevegelsen for klimarettferdighet krever likeverdige og antikapitalistiske løsninger på klimakrisen. Over alt vokser radikale, grunnleggende sett antikapitalistiske strategier frem som er basert på andre former for etikk og andre organisasjonsformer enn de som springer ut av profittmotivet: økolandsbyer; bevegelse for et nytt bymiljø som blir fremmet i Curitiba i Brasil og andre steder; eksperimenter med permakultur60 og samfunnsstøttete kooperativer for jordbruk, fedrift og industri i Venezuela, osv. Verdens sosiale forum har gitt en stemme til mange av disse tiltakene. Det er slik som en anerkjent miljøaktivist i USA, James Gustave Speth, har sagt:

Grunnen til at motstanden mot kapitalens logikk vil vokse seg sterkere og til slutt søke å fjerne systemet helt, er at det ikke finnes noe alternativ hvis jorden slik vi kjenner den, og menneskeheten selv, skal kunne overleve. Her vil målene til økologien og sosialismen nødvendigvis møtes. Det vil i stadig økende grad bli klart at distribusjonen av jord så vel som mat, helsetjenester, bolig osv. må baseres på å oppfylle menneskelige behov og ikke markedskreftene. Men dette betyr at vi må ta økonomiske bestemmelser gjennom demokratiske prosesser som skjer lokalt, regionalt og mellom regionene. Alle steder må vi løse utfordringer som:

I denne prosessen må menneskene finne de beste måtene for å drive disse aktivitetene i et positivt samspill med naturen, for å bedre økosystemet. Vi trenger nye former for demokrati med vekt på vårt ansvar for hverandre, for ens eget fellesskap og for andre fellesskap i verden. For å klare det, trenger vi samfunnsmessig planlegging på alle nivå: lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og det kan vi bare lykkes med i den grad det er for og av, og ikke bare for folket.⁶²

Et økonomisk system som er demokratisk, rimelig likeverdig og i stand til å sette grenser for forbruk, vil utvilsomt bety at folk må leve på et betydelig lavere forbruksnivå enn livsstilen til det en ofte i rike land kaller til «middelklassen» (og som aldri har gjeldt alle selv i disse landene). En enklere livsstil som nok vil være «fattigere» på ting og tang og boliger i ultraluksusklassen, kan være rikere kulturelt, og når det gjelder forbindelser med andre mennesker og med naturen og folk vil kunne klare seg med kortere arbeidsdager for skaffe seg det nødvendige i livet. En mengde jobber i rike kapitalistiske land er uproduktive og kan fjernes, noe som tyder på at arbeidsuken kan kortes adskillig ned i en økonomi som er mer fornuftig organisert. Slagordet som vi ofte ser klistret på støtfangere: «Lev enkelt slik at andre ganske enkelt kan leve», har liten mening i et kapitalistisk samfunn. Å leve et enkelt liv, slik som Helen og Scott Nearing gjorde, hjelper ikke de fattige i verden under nåværende tilstander, selv om det viste at det går an å leve et givende og interessant liv på den måten.⁶³ Men i et samfunn under samfunnsmessig kontroll, som forsøker å dekke grunnleggende behov for alle folk, vil det virkelig bety noe.

Kanskje er nabolagsrådene i Venezuela, der nabolaget bestemmer hvordan de skal prioritere samfunnsmessige investeringer i nærmiljøet sitt og mottar ressurser for å kunne gjøre det, et eksempel på planlegging ut fra menneskelige lokale behov. På denne måten kan en sørge for å dekke slike viktige behov som skoler, sykehus, veier, elektrisitet og vannforsyning. I et samfunn som er virkelig omformet, kan kommunestyrer samvirke med regionale og flerregionale tiltak. Og bruken av samfunnets overskudd, etter at folks sentrale behov er dekket, må være basert på deres bestemmelser.⁶⁴

Selve hensikten med det nye bærekraftige systemet, som vil være det nødvendige resultatet av alle disse kampene (nødvendige ut fra spørsmålet om overlevelse og menneskenes mulighet til å utvikle sitt fulle potensial), må være å tilfredsstille de grunnleggende materielle og ikke-materielle behov til hele befolkningen, mens en også tar vare på det globale miljøet og de lokale og regionale økosystemene. Miljøet er ikke noe «ytre» i forhold til den menneskelige økonomi slik vår nåværende ideologi sier oss, det utgjør det essensielle systemet for å opprettholde livet til alle levende vesener. Å lege «riften i stoffutveksling» mellom økonomien og miljøet betyr nye måter å leve, å produsere, å dyrke mat, å transportere osv. på.⁶⁵ Et slikt samfunn må være bærekraftig, og bærekraft trenger virkelig likhet i stand og muligheter som har sin rot i en likeverdig produksjons- og forbruksmåte.

For å konkretisere så trenger folk å bo nærmere der de jobber, i økologisk konstruerte hus som er bygget både for energieffektivitet og komfort, og i nærmiljøer som er utformet for offentlig engasjement med nok plasser som parker og kommunesentre der de kan komme sammen, og ha mulighet for rekreasjon. Bedre kollektivtransport innen og mellom byer trengs for at vi ikke skal være så avhengige av å bruke privatbiler og lastebiler. Jernbane er adskillig mer energieffektiv enn lastebiler når det gjelder varetransport (413 miles per gallon [145,94 km per liter] drivstoff mot 280 miles per gallon [99,04 km per liter] for lastebiler), og de forårsaker færre ulykker, mens utslippene av klimagasser er mindre. Et tog kan frakte samme godsmengde som mellom 280 og 500 trailere. Og det er regnet ut at en toglinje kan frakte samme antall mennesker som mange motorveier.⁶⁶ Vi trenger å basere industriproduksjonen på økologiske «vugge til vugge»⁶⁷ prinsipper for konstruksjon og design, der produkter og bygninger blir laget for lavere bruk av energi ved å nytte naturlig belysning og oppvarming/ nedkjøling i så stor grad som mulig, og ved å anvende forenklete byggemetoder og opplegg som gjør det lett med gjenbruk og ved å sikre at produksjonsprosessen fører til lite eller ikke noe avfall.⁶⁸

Det er vist at jordbruk som bygger på økologiske prinsipper og som drives av familier som arbeider for seg selv eller i kooperativer og med dyr, gjenforent med jorden der maten deres vokser, ikke bare er like eller mer produktive enn storskala industriell produksjon, men at de også har mindre negativ innvirkning på lokal økologi. I virkeligheten trenger vi mosaikken som er skapt av småbruk der det er områder med utmark mellom, den trengs for å beholde arter som står i fare for å bli utryddet.⁶⁹

Vi må skape et bedre liv for slumboere som utgjør omtrent en sjettedel av jordens befolkning. Som en begynnelse må vi erstatte et system som trenger «en planet med slum», som Mike Davies har formulert det, med et system som har plass for mat, vann, boliger og arbeid for alle.⁷⁰ For mange kan dette bety at de må vende tilbake til jordbruket under forutsetning av at de får skikkelig jord og bolig og annen støtte.

Vi trenger mindre byer der folk lever nærmere der maten deres produseres, og der industrien er mer spredd og i mindre skala. Evo Morales, Bolivias president, har sammenfattet det vesentlige i situasjonen i sine kommentarer om overgang fra kapitalisme til et system som fremmer «et godt liv» i stedet for å «leve bedre». Han sa det slik på klimakonferansen i København i desember 2009:

Tidligere erfaringer med overgang til ikkekapitalistiske systemer, spesielt i samfunn av Sovjet-typen, tyder på at dette ikke vil være lett, og at vi trenger nye oppfatninger av hva sosialisme er som skiller oss skarpt fra disse mislykkete forsøkene. De typiske revolusjonene på 1900-tallet skjedde i relativt fattige, uutviklete land som hurtig ble isolert og hele tiden truet fra utlandet. Slik etter-revolusjonære samfunn endte vanligvis opp som tungt byråkratiserte der et mindretall, som styrte i staten, hersket effektivt over resten av samfunnet. Mange av de hierarkiske produksjonsforholdene som karakteriserer kapitalismen, ble gjenskapt. Arbeidere forble proletarisert, mens produksjonen ble utvidet for produksjonens skyld. Virkelige samfunnsmessige forbedringer eksisterte alt for ofte sammen med ekstreme former for samfunnsmessig undertrykking.⁷²

Da presten Jeremiah Wright talte under Monthly Review sitt 60-årsjubileum i september 2009, kom han stadig tilbake til: «Hva med folket?» Hvis vi skal ha noe håp om en betydelig forbedring av forholdene for det store flertallet av verdens innbyggere, og mange av dem lever i håpløshet under de hardeste vilkår, mens vi også bevarer jorden som en planet der det går an å leve, trenger vi et system der det hele tiden blir spurt: «Hva med folket?» i stedet for «Hvor mye penger kan jeg tjene?». Dette er nødvendig ikke bare for menneskene, men for alle andre arter som deler jorden med oss, og hvis fremtid er tett knyttet til vår.

(Artikkelen sto første gang i Monthly Review mars 2010, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Artikkelen er oversatt av Terje Valen.)

Noter:

Ben Fine og Alfredo Saad-Filho:
Om Kapitalen av Marx
Tidsskriftet Rødt!, 2009

De aller fleste økonomier i den kapitalistiske verden er fortsatt inne i den alvorligste krisa siden 30-tallet. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten har vært rundt 10 %, mens ledigheten blant unge og innvandrere har vært langt større. Når samfunnsøkonomien svikter til de grader, er det naturlig at mange reiser spørsmål: Finnes det alternativer? Hvorfor oppstår kriser?

Mange er lei av svarene som presenteres av bankøkonomer og andre mainstreamøkonomer. De leter etter grundigere og mer kritiske analyser av det økonomiske systemet. Så går noen til Karl Marx sine analyser i Kapitalen. Men møte med dette mektige verket kan virke overveldende. Tre store bøker, til sammen nesten 2000 sider, blir for mye for den som ikke har tenkt å bli marxekspert. Da er det nå kommet et godt alternativ på norsk, boka Om Kapitalen av Marx av de to engelske professorene Ben Fine og Alfredo Saad-Filho, begge ansatt ved London Universitetet. I løpet av 200 små sider følger de Kapitalen sine hovedkapitler. I tillegg har de i de to siste kapitlene tatt inn diskusjoner om sosialisme og dagens finanskrise.

Boka er svært lojal til Marx. Målet er ikke å kritisere Marx, men på en kortfattet måte forklare hva Marx mente. Etter min mening greier de dette meget bra. Alle nøkkelbegrepene blir forklart relativt grundig. I tillegg trekker forfatterne inn flere steder hvor Marx avviker fra mainstream økonomi. Boka tar også opp noen av de viktigste stridsspørsmålene i den marxistiske politiske økonomien:

• Hva er produktivt arbeid?
• Er det slik at profittraten har en tendens til å synke under kapitalismen?
• Hva er årsaker til økonomiske kriser?

Behandlingen av spørsmål som disse er udogmatisk og klar. De som skulle være uenig med forfatterne eller lete etter alternative studier, blir bakerst i hvert kapitel anbefalt alternativ lesing.

Boka gjør det overkommelig for de fleste å sette seg inn i hva Karl Marx mente. Jeg anbefaler derfor boka på det varmeste.

At boka skal være kort, blir også ei pedagogisk tvangstrøye. Forfatterne har i liten grad prøvd å knytte teorien til dagens økonomiske virkelighet. Noen av kapitlene kunne trolig vært lettere å forstå om det i større grad var knyttet til aktuelle eksempler. Dette kan det bøtes på om flere leser sammen og hjelper hverandre med det vanskeligste stoffet. Boka egner seg utmerket som grunnbok til studiesirkler.

Tidsskriftet Rødt! og oversetterne Harald og Anne Minken bør ha all ære for at denne lille og viktige boka nå er blitt tilgjengelig på norsk.

Peder Martin Lysestøl

 

 Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Det globale perspektivet

I 2050 vil verdas innbyggjartal ha auka frå 6,8 til 9,1 milliardar, om me legg FNs prognosar til grunn. Med det omfanget svolten har no, med meir enn ein milliard menneske under sveltegrensa, inneber det at matproduksjonen i verda må aukast med 70 prosent, seier FAO.¹ På vår vesle klode, der den beste dyrkbare jorda alt er teken i bruk og der dyrking av meir jord inneber at karbon som no er magasinert i jord og skog, slepp ut i lufta og forsterkar oppvarminga, er dette ei av dei største utfordringane me menneske står overfor.

 

Matjord i framande land – den nye kolonialismen I 2007-08 vart verdsmarknadsprisane på basismat som ris og kveite tredobla. Etter det byrja eit kapplaup mellom matfattige og økonomisk velståande land om kjøp og langsiktig leige av matjord i andre land. På eit par år har omfanget vorte enormt. Land som Saudi Arabia, Sør-Korea, Kina, Kuwait, Libya, India, Egypt, Jordan, Dei sameinte arabiske emirata og Qatar er kjøparar eller leigarar, ofte med hundre års kontraktar. Blant seljarane og utleigarane er land med fattigdom og svolt, som Etiopia, Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Madagaskar, Filippinane, Indonesia, Vietnam, Pakistan, Kasakhstan og Brasil. Det dreiar seg om veldige areal. Sør-Korea til dømes har fått hand om 690 000 hektar, to tredelar av Norges samla dyrka jord, i svoltherja Sudan. Lokale bønder blir ofte drivne vekk, og i enkelte tilfelle overtek selskap frå det nye landet med maskinell stordrift, stundom med soldatar til hjelp mot lokalbefolkninga.3

Utfordringa blir endå større fordi oppvarming og miljøøydeleggingar reduserer matproduksjonen. Ein tommelfingerregel er at for kvar grad temperaturen stig over 20 i befruktnings- og vekstperioden for planter, går avlingane av korn og ris ned med 10 prosent. Særleg sårbar for varmebølgjer er ulike risslag og mais i befruktninga.² Like dramatisk er det at isbrear blir borte. Breane i Himalaya og på Tibet-Qinghai-platået forsyner alle dei store elvane i Asia med vatn, Indus, Ganges, Mekong, Chang og Huang. Desse elvane gir vatn til rismarker og kveiteåkrar i India, Kina og andre asiatiske land i tørkeperiodane. Innan neste hundreårsskifte har kanskje dei fleste breane smelta. Vatnet blir ikkje lenger magasinert frå regntid til tørkeperiode, og kornbøndene får ikkje vatningsvatn når dei treng det. Under kornbeltet i Midtvesten i USA ligg det store vassbassenget Ogallala, og dette er eit fossilt basseng som ikkje får ny tilførsel når det blir tappa. I tre og kanskje fire verdsdelar, Asia. Afrika, Australia og Europa når Sahara kryssar Middelhavet, spreier ørkenar seg inn over matjord. Etter kvart som stadig meir av landbruksproduksjonen har vorte konsentrert til eit fåtal artar, såkalla kulturplanter og like standardiserte dyr, har me også fått eit meir sårbart landbruk. Om desse plantane og dyra blir ramma av sjukdommar, får det katastrofale følgjer. Og medan landbruket har vorte stadig meir avhengig av olje, har me truleg passert toppen i oljeproduksjonen.

Dersom me hadde hatt å gjere med eitt av desse problema, hadde me kanskje kunna meistra det utan store vanskar. Men dei er der alle samtidig.

Det norske perspektivet

Norske bønder produserer berre halvdelen av landbruksmaten me et, og me kan vente ein folketalsvekst frå 4,8 til nesten 6 millionar, altså på nesten 25 %, fram til 2050.⁴ Viss me framleis skal importere halvdelen av maten, inneber det at me må auke eigen matproduksjon tilsvarande, med ein fjerdedel. Om me ønskjer eller ser det som nødvendig å bli meir sjølvforsynte med mat, må me altså auke meir.

Norge har, seiest det, ein natur som høver dårleg for landbruk. Det er både sant og usant. Det er sant på det viset at me ikkje har dei store, lågtliggjande slettene som i Mellom-Europa eller svartjorda som i austeuropeiske land eller lett dyrkbar prærie som i USA. Det er også sant på det viset at me har vinter og snødekke halve året. Me kan ikkje ta ut to kornavlingar eller fem grasavlingar i året, og dei fleste husdyr må stå inne vinterhalvåret, i kostbare, isolerte hus. Norge har altså dårlege forhold for stordrift i landbruket.

Vår dyrkingsjord er kupert, steinete og ligg mellom åsar og fjell. Når me pløyer, har telen om vinteren drive opp ny stein, og me bønder blir aldri ferdig med steinplukkinga. Om den mellomeuropeiske bonden tek i bruk nytt jordbruksland, pløyer han ein gong, ryddar steinen, og det er steinfritt. For dei har ikkje frost som arbeider med jorda. Men jorda vår er stabil og lite utsett for erosjon på grunn av vind og nedbør. Me har ikkje tørke- og regntid, men i staden regn med få dagars mellomrom sommarhalvåret gjennom. Dei fire eller seks månadene med frost og snø held mange sjukdommar unna plantene. Våre store utmarker gjer at me har tilgang til beite under og over skoggrensa.

Denne naturen gir ikkje grunnlag for ein svært stor matproduksjon. Me blir aldri eit eksportland for annan mat enn fisk. Men naturen gir grunnlag for ein stabil matproduksjon, slik at om me vil, kan me produsere det meste av landbruksmaten me sjølve treng. Føresetnadene er busetnad i bygdene, betaling for arbeidsinnsatsen og aksept for at jordbruksarbeid kan drivast i kombinasjon med anna arbeid. Yrkeskombinasjonar har forresten alltid vore det vanlege i vår del av verda, hundre år sidan var ein mann bonde og fiskar eller skomakar eller bygdeslaktar eller snikkar eller driftehandlar. Ei kvinne var bonde, husmor og omreisande bakar eller jordemor, eller ho strikka eller vov eller plukka bær for sal attåt gardsarbeidet.

Om verda skal få nok mat, må både den gunstige og den ikkje så gunstige naturen for matproduksjon takast i bruk. I Punodistriktet i Peru 3800–5000 meter over havet pågår eit jordbrukseksperiment som illustrerer dette. Bønder og utviklingsarbeidarar har med arkeologars hjelp teke i bruk eit 3000 år gammalt dyrkingssystem kalla waru-waru. Dei gjenvinn potetjord som har vorte utarma av erosjon og overbeite, med å bygge plattformer av jord, binde dei saman med tre, grave breie dike mellom for å samle og lagre vatnet og skape eit mikroklima som gir godt vekstgrunnlag. Arbeidsomfanget er enormt i høve til potetavlingane.⁵ Likevel vurderer FN denne matproduksjonen som så viktig at dei støttar han. Norsk utkantjordbruk blir svært produktivt i forhold.

Agroindustri kan altså aldri bli norsk røyndom. Skal me produsere meir mat, føreset det ein spreidd busetnad, mange og små bruk og mange krevjande arbeidsoperasjonar. Hovudfokuset må rettast mot matproduksjon i det me har overflod av, utmarker.

«To tusen års bondetradisjon oppløses»

Mellomtittelen er henta frå Edvard Bulls etterkrigshistorie.⁶ Den prosessen han skildrar med desse orda, har gått endå mykje lenger no.

 

År 1939 1949 1959 1969 1979 1989 1999 2009 Tal i bruk 214 378 213 441 198 315 154 977 125 302 99 382 70 740 46 513 Nedgang i % i løpet tiåret føreåt   0,4 7,1 21,9 19,2 20,7 29,1 34,2  Tabell: Bruk i drift over 5 dekar.7

Tabellen gjeld bruk over fem dekar. På dei tretti åra frå 1959 til 1989 har talet på bruk i drift over fem dekar vorte halvert. Den andre halveringa tok langt mindre tid. Og me er inne i den tredje halveringa.

Til det siste talet, 46 513 bruk i drift, må det knytast to kommentarar: Den første er at talet er kunstig høgt, fordi ein del gardeigarar som ikkje lenger driv bruka sine, men som leiger ut slåtten, framleis er registrerte og får arealtilskot. Omfanget av dette er usikkert. Hausten 2009 hevda landbruksminister Lars Peder Brekk at nedgangen i talet på gardsbruk er i ferd med å flate ut med den raudgrøne regjeringa. Han såg bort frå dette forholdet.⁸ Til dømes viser detaljtala at talet på mjølkeprodusentar med ku har vorte halvert på 11 år (23 798 brukarar i 1998, 11 713 i 2009). Realiteten er difor at avgangen av gardeigarar med drift på sparebluss eller utan drift har minka, medan dei arbeidskrevjande produksjonane går attende, truleg raskare enn nokosinne.

Den andre kommentaren er at det attverande landbruket er av to slag. Sjølvsagt har det alltid, eller iallfall sidan jernalderen, vore gardsbruk av ulik storleik og med ulikt arbeidsomfang. Men todelinga har vorte tydelegare dei siste åra.

Stordrifta

Den eine modellen er stordrifta, til dømes med 50 eller 100 mjølkekyr åleine for ein bonde eller i samdrift med andre. Denne driftsmåten får rikeleg støtta av staten gjennom bygdeutviklingsmidlar og Innovasjon Norge. Dette er gardsbruk eller samdrifter som ofte har investert ti millionar eller meir i fjøs, som bruker mjølkerobot og anna teknisk avansert utstyr, som hentar inn grovfôr frå store område, gjerne mange kommunar, og som ofte driv med leigd arbeidskraft.

Dyra kjem seg sjeldan eller aldri ut på beite. Utmarkene blir ikkje nytta, for om hundre kyr blir sleppte samtidig på eit beite, trør dei det ned. Meir og meir blir det avla fram husdyr som heller ikkje er i stand til å gå i utmark og sanke eigen føde. Når dyra ikkje skal beite, blir beiteeigenskapar ikkje vektlagde. Det viktigaste kriteriet i avlsarbeidet er at dyra mjølkar mest råd på kraftfôr.

Om elektrisiteten og ventilasjonsanlegget eller mjølkeroboten skulle svikte, kan følgjene bli katastrofale. Om dieselen stig i pris, raknar økonomien når heile drifta er basert på transport. Det same skjer om utlånsrenta aukar med ein prosent eller to. Men dei veit at samfunnet har investert såpass mykje i form av tilskot og lån at dei neppe vil slå dei konkurs.

Stordrifta finst i hovudsak i tre område av landet, rundt Oslofjorden, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. Berre desse områda har ein natur som kan høve. Og der ligg storfjøsa nær sals- og foredlingsbedrifter som kraftfôrmottak, slakteri og meieri, og dei ligg nær forbrukarkonsentrasjonar. Der er det også betre tilgang på anna arbeid enn i andre delar av landet. Gardeigarar som satsar i samdrifter, baserer seg på anten berre å administrere gardsdrifta, ofte med austeuropeiske arbeidarar, eller å arbeide tredjekvar veke kvar om dei er tre deleigarar. Så kan dei bruke resten av si arbeidstid utanom gardsdrifta.

Vestlandet nord for Rogaland, Sørlandet, fjellbygdene austafjells og Nord-Norge dett gjennom. Dei får ein stadig mindre del av investerings- og driftsmidlar til landbruket og har ein stadig mindre del av landbruksproduksjonen.

Småbruksdrifta

Den andre driftsmåten er smådrifta, bønder som i hovudsak byggjer på eldre driftsmåtar, ofte med fleire produksjonar i kombinasjon og med anna arbeid attåt, og som er opptekne av å halde utgiftene nede. Me, for eg som skriv, høyrer til denne gruppa, har ikkje høg produksjon, men ein stabil og lite sårbar produksjon.

Eg kan ta eige bruk som døme. Eg byrja som bonde i 1982. Då var rundt 120 000 bruk i drift, og me var om lag like mange yrkesutøvarar i næringa. Eg overtok 50 dekar jord og dyrka ein del, slik at eg etter nokre år var ein gjennomsnittsbonde, med 76 dekar innmark. Framleis har eg 76 dekar innmark, men gjennomsnittsbruket har auka til over 200 dekar, og buskapane har auka tilsvarande, slik at eg no er ein typisk småbrukar.

Årleg leverer eg frå garden vel 20 tonn geitemjølk og i underkant av eit tonn sauekjøt. I tillegg gjer eg ein del for å halde ved like gamle hus og kulturlandskap. Dyra får om lag ti tonn kraftfôr i året, og eg bruker to tonn med kunstgjødsel. Eg har traktor for grashausting, snørydding, jordarbeiding og nødvendig transport av fôr, dyr og materialar og bruker kanskje eit tonn diesel i året.

Er denne driftsmåten fornuftig og berekraftig? Produksjonsomfanget målt i liter mjølk og kilo kjøt i høve til arbeidsinnsatsen er tiandeparten eller mindre av det mellomeuropeiske eller US-amerikanske storbønder har. Produksjonen er også liten jamført med norske samdrifter. Jamfører me i staden med eit globalt gjennomsnitt, ligg produksjonen ein del over det.

Eg bruker uforsvarleg mykje kraftfôr (korn), kunstgjødsel og diesel. I ei fornuftig verd burde eg samle meir grovfôr og ha fleire dyr og mindre yting på dyra, slik at dei kunne hente meir av fôret på beite. Men det høyrer også med i biletet at rådgivarar av alle slag – og dei kryr det av i landbruket – rår meg til å bruke langt meir kraftfôr enn eg gjer. Om dei lagar gjødselplan, rår dei til å bruke langt meir kunstgjødsel. Medan eg vanlegvis lèt det graset vekse som vil kome, seier dei at eg bør drive aktiv jordarbeiding med meir maskinbruk og halde meg til reinbestandar av såkalla kulturgras.

Spørsmålet var altså om landbruksdrift av dette slaget er berekraftig og fornuftig. Mitt svar er ja, men med eitt atterhald. Drifta er forsvarleg fordi gardsdrift av omtrent dette slaget er einaste måten matproduksjon i særleg omfang kan skje på i Norge, og fordi vår drift og vår innsikt bidreg til å overlevere kunnskapar om landbruksdrift til komande generasjonar. Atterhaldet gjeld bruken av tilførde innsatsmidlar, særleg kraftfôr og kunstgjødsel.

Landbruksbedrifter med stordriftsulemper

Det som ikkje på noko vis er forsvarleg, er transporten av mjølka. Dei som dreiv bruket før, leverte geitemjølka til meieriet i heimkommunen Ål, 2 mil unna. Så slutta dei å koke geiteprim der, og mjølka vart sendt til meieriet i Hemsedal, 7 mil unna. Så vart dette meieriet nedlagt, og mjølka vart køyrt til Fosheim i Valdres, 13 mil unna. Der slutta dei også å koke prim, og mjølka vart køyrt til Lom og Skjåk ysteri 30 mil unna. Det skal visstnok snart leggjast ned, og dei har teke til å køyre mjølka til Ørsta på Sunnmøre, meir enn 50 mil unna. For at dette skal gå bra, er det vår – eller geitene – si oppgåve å produsere det dei kallar robust mjølk, det vil seie mjølk som kan tåle lang tids lagring og lang transport. Me skal velje dyr som gir slik mjølk og fôre dyra for at dei skal gjere det.

Det er bøndene som eig meieria. Alle nedleggingane – frå 180 meieri då eg byrja som bonde tidleg på 1980-talet og til noko over 40 no – er vedtekne av meierisamvirket, altså av bøndene sjølve. Heile tida har argumentet for nedleggingar vore at drifta skulle bli meir effektiv og gi bøndene høgare betaling per mjølkeliter. Det har ikkje gått slik. I 1992, med om lag 120 meieri, behandla 5760 tilsette 1835 millionar liter mjølk, nesten 320 000 liter per tilsett. I 2008 behandla 5734 tilsette 1483 millionar liter, i underkant av 260 000 liter per tilsett.⁹ Samtidig har utgiftene til investeringar, vedlikehald og særleg transport auka mykje. Meierinedleggingane har altså ført til ei mindre og ikkje meir effektiv meieridrift. Stordriftsulempene har vore større enn stordriftsfordelane.

Likevel blir anlegg etter anlegg framleis nedlagt. Og den bonden som etterlyser effektivitetsgevinsten, som seier at det er på høg tid å evaluere nedleggingsbølgja eller at meierisamvirket må tenkje nytt og unngå langtransport av omsyn til klima- og samfunnsendringar, blir uglesett og kan vere sikker på at han blir halden utanfor alle posisjonar med innverknad.

Nytenking og nytenking

Dette betyr likevel ikkje at nytenking er eit framandord innanfor landbruket. Men omgrep som modernisering, kreativitet og nytenking er reserverte for to situasjonar, stordrift og satsingar vekk frå landbruk. Samdrift i mjølkeproduksjon er nytenking, kjøp av mjølkerobot like eins. Det å starte med noko anna på ein gard, til dømes å fjerne dyra og husdyrmøkka, ominnreie låven og lage gjesterom eller konferansesal av han, er nytenking, utløyser seks- eller sjusifra offentleg støtte blant anna av midlar over jordbruksavtalen og fører til mange og store medieoppslag. Kreativ bonde, skriv dei. Satsingsvilje og pågangsmot i utkantbygd, skriv dei. Men om tiltaket etter ei stund dett saman, skriv dei ingen ting.

Det å finne fram til driftsmåtar og omsetningsmåtar for landbruksvarer som er økologisk berekraftige, er derimot ikkje nytenking. Det å satse på kortreist mat er nytenking viss det handlar om rakefisk eller annan luksusmat, men ikkje viss det handlar om volumprodukt.

Ein rådande tanke i landbruksjournalistikk og rådgiving er at bønder flest er litt dumme eller iallfall umoderne og lite opne for endringar. Tenkinga vår må difor forandrast. Det skjer ved støtteordningar, rådgiving, seminar med Ingebrigt Steen Jensen og andre av same slaget, omtale og eksemplets makt. Nationen opererer såleis med gründertoppen, eit stadig oppdatert oversyn over kommunar med mykje nysatsingar. Og sjølvsagt er det utfordrande og inspirerande, ikkje minst for unge gardeigarar, å satse innanfor desse ordningane. Dei opplever at dei blir tekne inn i varmen, at dei er i tet og at samfunn og media stiller opp for dei.

Iallfall ei stund. Viss Nationen hadde supplert med eit anna oversyn, nedleggingstoppen, ville me truleg sett at dei kommunane som ragar høgast på den første lista, også gjer det på den andre. Hadde dei samla meir informasjon, hadde dei også sett at det svært ofte handlar om dei same tiltaka og dei same folka. Kanskje også at etter nokre års eller tiårs satsing i tråd med råda ovanfrå, med høg arbeidsinnsats, store investeringar og uvisse, får urovekkjande mange både økonomiske og helsemessige problem.

Men resultata av gründerismen, for me har å gjere med ei trusretning eller ein -isme, blir aldri oppsummerte. Ein analyse ville vise ein ting til, at fleirtalet av dei bøndene som er att, er dei av oss som har halde fram utan dei store endringane og investeringane, ofte med fleire produksjonar og med noko arbeid utanom. Me som altså ikkje har hatt sugerøyr ned i investeringsmidlane i statskassa, som er opptekne ikkje berre av høge inntekter, men også av at utgiftene blir haldne nede og av at det er skilnaden mellom inntekter og utgifter me har att til å leve av, me som aldri har vorte omskrivne i Nationen og Bondebladet som dristige, offensive og nytenkjande bønder. Me litt dumme som ikkje forstår kva som er framtida.

Den subsidierte bonden

Me bønder er subsidierte. Ifølgje Nationens internett-oversyn over produksjonstilskot mottok eg i 2008/2009 vel 211 000 kroner av staten. I denne summen ligg tilskot av mange slag, tilskot per husdyr, tilskot til areal, til beiting, til brattlendt bruk, til avløysing og til stølsdrift. Kronprinsparet fekk vel 600 000 kroner for Skaugum i Asker, og godseigar Carl Otto Løvenskiold får nesten halvannan million. Fred. Olsen får om lag det same som eg, for ein gard han eig i Vestby.¹⁰

Viser ikkje tilskotsomfanget at landbruk som eigentleg ikkje er levedyktig, blir halde kunstig oppe? Landbruk blir subsidiert i alle industriland. Norge er blant dei landa som har dei høgaste subsidiane, saman med USA, Japan og Sveits. Det er likevel ein skilnad mellom Norge og land som USA og dei fleste EU-landa, at Norge så å seie ikkje eksporterer landbruksprodukt.

Norge er eit høgkostland å drive landbruk i. Det har å gjere med offentlege ordningar og med lønnsnivå. Om ei geit blir sjuk, må eg få dyrlegen til å setje den første sprøyta med antibiotika. Dyrlegebesøket kostar nesten tusen kroner. I mange land kan bonden dra på apoteket eller landbruksbutikken, kjøpe sprøyter og setje dei sjølv, og kostnaden blir under tidelen. Skal eg leige handverkar eller avløysar, er kostnadene langt større enn for mine yrkeskollegaer i Baltikum eller Marokko.

Viktigare enn dette er prisinga av varer og tenester. Advokat- eller konsulenttimen blir betalt med 2000 kroner eller meir. Høgg eg ei famn bjørkeved, som er minst halvannan dags arbeid i godt vêr og krev motorsag, traktor, kappsag og kløyvar eller vedmaskin og bensin til saga og diesel til traktoren, får eg om lag 1500 kroner, viss veden finn kjøpar etter at han har tørka i eit år eller helst to. Kvifor er advokatarbeidet mange gonger så mykje verdt som mitt arbeid? Kva eller kven er det som avgjer at tre kvarters advokatarbeid skal ha same verdi som bjørkeved til å halde eit bustadhus varmt gjennom ein heil vinter?

Svaret er at prisinga i vårt samfunn byggjer på bytteverdi av varer og ikkje på bruksverdi, og advokatyrket er skjerma av nasjonsgrenser. Me kan kjøpe ved frå Baltikum, men me kan ikkje outsource advokatarbeidet til indiske juristar. Difor får me ei omveges subsidiering av advokaten, og denne subsidieringa har eit heilt anna omfang enn statstilskota til bønder.

Vår sårbare matforsyning

Gjennom det meste av vår kjende historie har matforsyninga vore uviss. Med havfisk som unntak har ikkje innbyggjarane i Norge hatt rike matkjelder. Dei har hatt mange og kvar for seg utilstrekkelege kjelder til mat, og dei har overlevd med å bruke desse i kombinasjon, korn på mange og små kornåkrar, fôr sanka på innmark og utmark til dyr som har produsert mjølk, kjøt, flesk og egg, dyra på beite så lenge beitesesongen kunne tøyast, vilt, bær, grønsaker, frukt og frå 1700-talet poteter. Kunnskapar om og arbeid med mat frå flest mogeleg av desse kjeldene gjorde at folk greidde seg i dette landet. Matproduksjonen kravde mykje arbeid og gav lite overskot. Difor fekk me i liten grad adel og godseigarar som i land lenger sør i Europa. Dei mange matkjeldene i kombinasjon gav oss også ei etter måten sikker matforsyning. Svikta den eine matkjelda, hadde me dei andre å stø oss på.

Nok korn?

Kornet er menneskas viktigaste føde. Kornet gir mykje mat, det er lett å frakte, og det kan lagrast i mange år. Difor har ein hovudtanke i verdas landbruk vore at den beste jorda skulle brukast til korn, og at kornet skulle brukast til menneske-mat. Dyra kjem vanlegvis i tillegg. Drøv-tyggjande husdyr kan ete gras, som menneske ikkje kan ete, og omdanne dette til mjølk, kjøt, flesk og egg som menneske kan ete.

Verdas kornareal har auka mykje dei siste tiåra. Medan innbyggjartalet er dobla etter 1961, er kornproduksjonen nesten tredobla.¹¹ Kornarealet har auka, men langt mindre enn produksjonen. Hovudårsakene til veksten er i staden meir effektive kornsortar, omfattande jordbruksvatning og mangedobling av kunstgjødselbruken.

Med biologiske produksjonar er det slik at dei når tak. Systematisk avlsarbeid gjorde til dømes at kyr etter krigen har auka mjølkemengda frå eit par tonn og til seks eller kanskje åtte tonn. Men så er produksjonsveksten slutt, dei stangar i taket. Det må også nemnast at dyra har vorte større og et meir fôr, slik at nettogevinsten er langt mindre. Kornavlingane har auka frå 100 eller 200 kilo per dekar og til 400 eller 600, men så flatar også dei ut. Det hjelper ikkje å pøse på meir kunstgjødsel, for plantene er ikkje i stand til å ta opp meir. Om det er tilgang på meir vatningsvatn, hjelper ikkje det heller, for plantene drikk seg ikkje meir enn utørste. Planteforedling har gjort at me har fått kornsortar der meir av plantene er korn og mindre stilkar og røter, men også dette når den grensa fotosyntesen set. Somt av det tilførde, som fosfatførekomstane som blir tekne ut til kunstgjødsla, og dei fossile vassbassenga, blir oppbrukt, og anna øydelegg klimaet, som fossil olje og energikrevjande kunstgjødselproduksjon. Dette i kombinasjon gjer at me nærmar oss – eller kanskje har passert – verdas maksimale, varige kornproduksjon. Men innbyggjartalet veks framleis.

 

Grovfôr eller kraftfôr? Ifølgje ei undersøking ved Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning i 2007 kosta grôvforet kr. 3,67 per fôreining, då medrekna maskinbruk, kunstgjødsel, kapitalbruk og arbeidsbetaling. Kraftfôret kosta kr. 2,50 per fôreining.12 Norsk landbruk har tilpassa seg dette prisforholdet med kraftfôrbasert produksjon og høgt kraftfôrforbruk i attverande mjølke- og kjøtproduksjon. Viss eller når forholdet endrar seg dit at kraftfôret blir dyrare enn grovfôret, vil dagens satsingsområde ikkje lenger vere berekraftige. Men vegen attende til matproduksjon på gras er krevjande. Beiting krev mindre einingar og lettføtte dyr. Viss dei 100 kyrne i samdriftsfjøset blir sleppte på beite, blir beitetrykket så stort at feltet blir øydelagd. Dei store, tunge dyra som er avla fram, er heller ikkje i stand til å utnytte beita godt. Slik er bruer brende.

Verdas årlege kornproduksjon er på noko over 2 milliardar tonn, vel 300 kilo per innbyggjar. Av kornet blir 700 millionar tonn brukt til dyrefôr og 300 millionar tonn til biodrivstoff. Det meste av dette kornet kan brukast til menneskemat i staden. Ein overgang frå korn til dyrefôr og drivstoff til korn som menneskemat er det mest effektive enkelttiltaket for å få bukt med svolten i verda.

Eit landbruk som det norske baserer seg meir og meir på korn til dyrefôr. Dei produksjonane som har vakse mest dei siste åra, er kjøt av svin og kylling, produsert berre på kraftfôr, altså korn. 35–40 prosent av fôret i mjølkeproduksjon er kraftfôr. Jamvel i sauehaldet er kraftfôrbruken stor. Bakgrunnen er at kornet er billig og effektivt dyrefôr. Hausting av innmarksgras og tilsyn på beite krev langt større arbeidsinnsats og står i vegen for store einingar. Matproduksjon på korn er difor det mest rasjonelle – føresett at det er uavgrensa tilgang på billig korn.

Nok olje?

Spørsmåla knytte til olje er to, konsekvensane for klimaet av fortsatt bruk av fossil olje og tilgangen på olje. Kanskje har me passert toppen i verdas oljeproduksjon, peak oil. Med dagens forbruk og dagens kjende oljeressursar har me olje att til snautt 30 års forbruk.

Vårt landbruk er basert på olje, olje til jordarbeiding, til oppvarming til dømes av drivhus, olje til emballasje, til dømes rundballeplast, og framom alt olje til transport av fôr, dyr og produkt. Eg har alt nemnt meierisentraliseringa. Då meieribruket vart bygt ut i Norge, var ein grunntanke at mjølka skulle foredlast nær der ho vart produsert. I ei arbeidsfordeling skulle gardar og meieri nær forbrukssentra produsere konsummjølk, medan mjølka i bygder lenger unna skulle kinnast og ystast på meieri i nærleiken, slik at vatnet i mjølka vart teke ut og dei konsentrerte næringsstoffa, smøret og osten, frakta til forbrukarane. Fordi transport har vore og er billig, har dei gått vekk frå dette og i staden fått eit fåtal spesialiserte meieri.

Stordrifta i mjølkeproduksjon er basert på at traktorar og lastebilar går ustanseleg, ikkje berre med mjølk, men med kraftfôr der mykje av fôret kjem frå utland, med rundballefôr henta mange mil unna, med store mengder kunstgjødsel, med dyr til slakteri, frå servicefirma med heile Austlandet som operasjonsområde. Det er vanskeleg å sjå for seg at dette skal vere berekraftig i ei framtid med restriksjonar på oljebruk.

Friske planter og dyr?

For irske fattigfolk på 1800-talet var poteten viktigaste matkjelda. Med manuelt arbeid, eit lite jordstykke og eit grev kunne dei sikre seg tilstrekkeleg vinterforråd av mat til at dei levde vinteren over. Dei store kornåkrane var det britiske og irske adelsfolk som eigde, og kornet vart sendt til England. I 1845 tok irane opp potetene sine som vanleg og la dei i jordkjellarane. Då seinhausten kom og dei opna kjellarane, var potetene svarte. Irane hadde ikkje dei kunnskapane om potetdyrking som søramerikanske indianarar hadde. Dei dyrka ikkje 40 eller fleire slag poteter, slik indianarane i Andesfjella gjorde for å vere sikra at somme slag greidde seg. I staden heldt dei seg til eitt eller nokre få slag. Heile potetavlinga vart øydelagd. Meir enn ein million menneske døydde av svolt, og like mange emigrerte til Nord-Amerika.

Naturen er kompleks og kreativ. Me har registrert bortimot to millionar artar, men kanskje finst ti og kanskje åtti millionar. Minst veit me om mikrobelivet. Tørrotesoppen overlevde ikkje transporten med seglbåt frå Sør-Amerika til Europa, men kom først då dampbåtane kom og overfartstida vart langt stuttare. No spreier sjukdomsfremjande organismar seg stadig raskare i ei globalisert verd. Flytransport bind verda saman, fjernar naturlege barrierar og gjer at organismar kan flyttast dit dei ikkje har naturlege fiendar, slik at dei i sine nye miljø kan formeire seg raskt. I monokulturane kan dei få tumleplass og slå ut planter eller dyr. Og mange skadeorganismar spreier seg lettare om klimaet blir varmare og fuktigare.¹³

Den beste garantien for matforsyning dersom sjukdommar oppstår på plantar og dyr, er eit mangfald av matplanter og husdyr, skilde frå kvarandre med naturens eigne grenser. Dagens agroindustri er, liksom den irske potetdyrkinga midt på 1800-talet, dominert av få slag planter og dyr, dei plantene som responderer best på kunstgjødsel og kunstig vatning og dei dyra som gir størst produksjon av kraftfôr. Det gjer oss ekstra sårbare.

Kunnskapar om matproduksjon?

Då Norge fekk ein arbeidarklasse, overtok dei tradisjonen med mangfaldig matforsyning. Svært mange industriarbeidarar hadde hage med ripsbusker, epletre, gulrotland og ein liten potetåker, dei brukte fritida sommar og haust til å sanke vinterforsyning av bær, og jakt og fiske var delar av deira kvardag. Med bustadtomter på eit dekar (1000 m²) eller meir og med plass til hage, med allemannsrett i utmark, med rimeleg tilgang på jakt og fiske og god organisering av det, med kolonihagar for folk i blokkleiligheiter i Oslo og eit mangfald av andre ordningar har mattilgangen vorte sikrare og folks kunnskapar om ulike måtar å skaffe seg mat på vorte haldne oppe. Dette gjorde at folk flest i Norge greidde seg etter måten bra til dømes gjennom andre verdskrigen.

Mykje av dette er slutt eller i ferd med å ta slutt. Dagens mat blir henta i butikken og ikkje i naturen. Tomtene er framleis eit dekar, men grøntarealet blir no berre unntaksvis nytta til potetåker, gulrotland og ripsbusker. Det er i staden grasplen. Ein langt mindre del av befolkninga plukkar bær og driv jakt og fiske. Dei er heller ikkje i stand til det, for dei har ikkje dei kunnskapane og den arbeidsrøynsla som må til. Berre eit fåtal av dagens norske kvinner og menn er til dømes i stand til å slakte eit dyr eller ta vare på kjøtet frå dyret.

Ein politikk for avvikling

Norske bønder er altså fortid meir enn samtid. Tre firedelar eller kanskje fire femdelar av dei gardane som var i drift etter krigen, er borte. Slik det ser ut no, vil berre tiandedelen vere att i 2025. Den attverande produksjonen blir meir og meir konsentrert til tre område, Oslofjord-området, Jæren og området rundt Trondheimsfjorden. Og mattilgangen er så avhengig av usikre faktorar at det er grunn til å ta på alvor spørsmålet om våre etterkommarar kan kome til å oppleve periodar med svolt eller kanskje permanent svolt.

Det er inga naturlov som seier at det skal gå slik. Det er ein vald politikk. Styresmaktene har valt å satse på eit fåtal av gardsbruka og å avvikle det meste av landbruket, fordi dei vil at det skal gå slik. Og dei har lykkast. Tidlegare landbruksråd Per Harald Grue ordla seg om lag slik i eit intervju: – Vi har skutt innertier i norsk landbrukspolitikk.

Senterpartiet, som legg hovudvekta på å vere bygde- og landbruksvennleg, har vore i regjering mykje av denne tida. SV, som bruker noko av den same retorikken, har no vore i regjering i fem år. Men med unntak av nokre år sist på syttitalet har heile perioden vore ei samanhangande nedgangstid for landbruket.

Når dei raudgrøne no prøver å skremme med Framstegspartiet, er det verdt å tenkje gjennom at skilnaden mellom regjeringa og FrP i all hovudsak gjeld tempoet og ikkje leia. Dei er samde om nedbyggingspolitikken. Skilnaden kan uttrykkjast slik: Med dagens regjering vil neste halvering ta femten år, med FrP vil ho truleg ta berre ti. 2025 eller 2020 altså.

Etter 30 år i norsk landbruksforvaltning, blant anna som landbrukssjef, hoppa Eli Bjørklid av, vart student og skreiv masteroppgåve om det sentrale dokumentet bak dagens landbrukspolitikk, Stortingsmelding 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Meldinga vart lagt fram av Kjell Magne Bondeviks første mindretalsregjering. Bjørklid oppsummerer meldinga slik:¹⁵

Det eine perspektivet i meldinga er forbrukaren, som vil ha billig, sunn og god mat, skriv Bjørklid. Det andre perspektivet er nasjonen, som har ressursar i form av jord, skog og kunnskapar, og som skal sikre at desse ressursane blir nytta på billigast mogeleg vis for forbrukarane. I denne tenkinga er bonden borte som sjølvstendig aktør.

Den politiske eliten seier at Norge ikkje har noko val, me må rette oss etter GATT/ WTO. Men avgjerder i WTO, som er namnet no, krev konsensus. Norge må røyste for nye frihandelsreglar for mat om dei skal bli vedtekne. Om Norge hadde alliert seg med andre industriland med usikker mattilgang og med tredje verda-land for å unnta landbruk frå frihandelsregimet og prioritere mattryggleik, hadde den internasjonale forståinga for det vore stor. Men norske styresmakters interesser er knytte til sal av olje og internasjonal sjøtransport meir enn til at vår eiga befolkning skal ha sikker mattilgang. Difor ønskjer dei mest mogeleg handel.

Ei anna framtid

Når dette blir skrive i februar 2010, byrjar førebuinga til eit nytt jordbruksoppgjer. Noko er årvisst. Senterpartiets Per Olaf Lundteigen samlar bønder og manar til ein ny Hitra-aksjon. Snart kjem kronikkane frå bekymra økonomar i Dagens Næringsliv og Aftenposten om kor uendeleg dyrt jordbruksoppgjeret blir og at norsk landbruk går ut over konkurranseevne og velstandsnivå. Etter det kjem intervjua med økonomiske tungvektarar som seier det same som kronikørane, kanskje også ein OECD-rapport som seier akkurat det same. Så kjem forhandlingane, medieinnslaga om at samanbrot er nær og dinest avtale på overtid, og leiarar i bondelag og bonde- og småbrukarlag tek statens forhandlingsleiar i handa, smiler og seier at resultatet er til å leve med. Same procedure as every year.

Det er bra at Lundteigen argumenterer som han gjer, men det blir ikkje noko bondeopprør i år heller. Bøndene er for svake og for splitta til å utgjere den krafta som trengst.

Sympati med bønder er heller ikkje eit sterkt argument for ein annan landbrukspolitikk. Det er ikkje synd på oss. Me tener lite viss me berre driv gard, og dei fleste blir minstepensjonistar når arbeidslivet er omme, men til dess er me allsidige og ettertrakta arbeidsfolk. For me kan så mykje. Me kan arbeide sjølvstendig og administrere og køyre maskinar av mange slag og reparere og halde ved like og dyrke eigne poteter og gulrøter. Når andre får ei høg røyrleggjarrekning om eit røyr frys sund eller snikkarrekning om ein vegg innomhus skal flyttast, veit me korleis det skal gjerast og bruker berre eiga arbeidstid og verktøy me har på garden. Ryk eksospotta på bilen, kan me sveise eller skifte ho. Straumrekninga kan me redusere med å hente ved i eigen skog. Så lenge me har helsa, er me bønder mindre enn dei fleste avhengige av samfunnet rundt oss.

Det er dei andre som treng eit aktivt norsk landbruk, arbeidsfolk, barn og pensjonistar, dei som ikkje har eller vil få pengar til å kjøpe seg unna matmangel. Difor er det også desse, fagrørsla, eldreorganisasjonar, ungdomsorganisasjonar, foreldre og besteforeldre som er opptekne av neste generasjon, som bør reise kampen for landbruket, medan det enno er att kunnskapar og driftsapparat.

Utfordringane er av fire slag. Me må produsere meir mat, me må redusere klimautsleppa frå landbruket, me må behalde karbonet i jorda, og me må få jorda til å binde meir karbon.

Meir mat

Verdas innbyggjartal vil altså truleg auke frå 6,8 til 9,1 milliardar i 2050, med 34 %. Vårt norske innbyggjartal vil auke frå 4,8 millionar til nesten 6, med 25 %. Om alle verdas innbyggjarar skal få nok mat, må verdas bønder og fiskarar ifølgje FAO som nemnt produsere 70 % meir mat. Landbruksminister Lars Peder Brekk og fleire i Senterpartiet har hevda at verdas matproduksjon må doblast.¹⁶

Slik eg ser det, har ikkje vår vesle klode kapasitet til å produsere 100 % meir mat og heller ikkje 70 %. Slike gigantmål blir lett slag i lufta og ikkje følgde av planar og tiltak. Ei målsetjing om 50 % meir mat er også på grensa til det ugjennomførlege, men likevel nødvendig om verdas framtidige innbyggjarar skal få nok mat. Samtidig som me aukar matproduksjonen, må me i den rike verda endre kostvanar, bruke meir plantekost og mindre dyreproteinar. Når kornet går gjennom dyremagar, blir noko av det omdanna til kjøt, flesk, mjølk eller egg, medan resten blir til avfall og energi som vanlegvis ikkje kan nyttast. US-amerikanaren bruker 800 kilo korn i året. Med 2,2 millionar tonn korn har me plass til mindre enn tre milliardar menneske med USAs levesett og 11–12 med indisk levesett. Mykje kan også vinnast ved å fordele maten betre og å unngå sløsing og svinn.

Målet om 50 % meir mat kan konkretiserast til ein vekst på 2 prosent i året fram til 2030 og deretter 1 %. Ikkje alle land har grunnlag for ein slik produksjonsauke, og somme må difor auke meir. Det trengst eit internasjonalt arbeid etter mønster frå klimaforliket i Kyoto for å utforme nasjonale kvotar for matvekst. Og det trengst nasjonale planar. Det følgjer av argumentasjonen før desse linene at sentrale element i den norske planen må vere meir folk inn i landbruket og betre utnytting av våre store utmarksareal. Norge har både naturgrunnlag og økonomi til å bidra med vår del av det globale målet.

Reduserte klimautslepp frå matproduksjon

Ni prosent av våre norske klimautslepp kjem frå landbruket. Inkluderer me den maten me importerer, og som i klimarekneskapa blir belasta produksjonslanda, blir prosenten langt høgare. Inkluderer me også transport frå jord og fjøs og til bord og behandling av maten i heimane, stig han endå meir.

Framtidslandbruket må basere seg på langt mindre forbruk av fossil olje. Det sannsynlege er at i 2040 vil olje vere så dyr og ein så knapp ressurs at me ikkje lenger har noko val. Me må produsere og leve på andre måtar.

Det krev store mengder energi og difor klimautslepp å produsere kunstgjødsel. Dessutan er førekomstane av den eine bestanddelen i kunstgjødsla, fosforet, i ferd med å ta slutt. Me må difor skjere ned kunstgjødselbruken til eit minimum.

 

Nortura med 1300 vareslag Slakterigiganten Nortura slit med økonomien og har som ein del av sin kriseplan bestemt at dei skal redusere varesortimentet – frå 2400 til 1300 vareslag.17 Etter mitt skjøn er også 1300 vareslag meiningslaust mange. Om dei skjer ned til 100 eller 200, reduserer dei til eit akseptabelt nivå lagerhald og sløsing i form av varer som går ut på dato.

Urbaniseringa og mattransporten gjer at avfalls- og overskotsstoff ikkje kan førast attende til jorda. Når menneske flytter frå bygd til by og til stadig større befolkningssentra, får ikkje jorda tilbakeført næringsstoff som blir til overs, og bøndene må kompensere med meir bruk av kunstgjødsel. Til dømes medfører USAs store korneksport, 80 millionar tonn i året, også eksport av nitrogen, fosfor og kalium. Over tid blir matjorda tappa for næringsstoff og utarma.

Eitt av svara er kortreist framfor langreist mat. Det reduserer pakking, transport og avfall. Det handlar om gardsbruk nær byane og om matdyrking i parkar, i hagar og på hustak i bysamfunn. I Hanoi i Vietnam til dømes kjem 80 prosent av dei ferske grønsakene, 50 prosent av svine- og fjørfekjøtet og 40 % av egga frå byen. I Caracas i Venezuela har dei, med støtte frå FAO, bygt 8000 mikrohagar, dei minste på ein kvadrat-meter, der dei dyrkar salatar, tomatar og kål, og der dei kan føre hushalds- og menneskeavfall tilbake til jorda.¹⁸ I Oslo var kolonihagane ein gong ei viktig kjelde til mat. Også i vårt land er Bondens marked, farmers markets, i vekst.

Behalde karbonet i jorda

Vekstjord inneheld enorme mengder plante og dyremateriale. Smått om senn rotnar det, og karbonet hamnar i atmosfæren og bind seg med oksygen til CO². Samtidig blir nytt plante- og dyremateriale tilført, slik at kretsløpet pågår heile tida. Utfordringa er å få til ei netto karbonbinding i naturen i desse tider med store klimautslepp.

Ei norsk torvmyr til dømes kan vere 5–6 meter djup med organisk materiale, der enorme karbonmengder har vorte magasinerte i ein prosess som har gått føre seg frå steinalderen og framleis pågår. Dyrkar og pløyer me myra, opnar me jorda, slik at det kjem til luft, og rotninga skyt fart. Store mengder magasinert karbon blir sleppt ut i lufta, og oppvarminga tiltek. Tek me i bruk grasareal til korndyrking, inneber det årleg pløying. Grasveksten tidlegare gjorde at jordlaget bygde seg opp når graset, stilkane og røtene visna og nytt vart tilført. Pløyinga og korndyrkinga aukar nedbrytinga og reduserer karbonlagringa.

Dei fleste plantar er eittårige, men skogen er fleirårig. Somme treslag kan leve i mange hundre år. Når dei veks, bind dei karbon både gjennom treet og i røtene og jorda rundt. Det gjeld difor å ta vare på skogen og å drive eit skånsamt uttak av ferdigvaksne tre, slik at veksten i skogen held fram.

Me må altså så langt råd behalde karbonet i jord og skog. Me må fram til eit landbruk med minst mogeleg pløying og anna jordarbeiding og utan nydyrking av myrar. Me må også unngå dei store hogstflatene i skogen, der det tek tiår før treveksten kjem i gang att for fullt, og i staden berre ta ut dei gamle trea.

Binde meir karbon i jord og skog

På eit utmarksareal går ein saueflokk. Mange har høyrt at drøvtyggjarar rapar og fis metan og at dei difor bidreg til drivhuseffekten. Og sant nok. Men samtidig gjødslar møkka og urinen frå sauene beitet, slik at det produserer meir gras. Graset er eittårig og visnar att om hausten. Men med meir gras kjem også meir røter og meir organisk materiale i jorda. Undersøkingar viser at bindinga av karbon på denne måten oftast er større enn metanutsleppa frå dyra. I den grad me greier å få til denne veksten, vil altså beiting i utmark ikkje berre vere ein måte å produsere kjøt på, det vil også vere eit positivt bidrag mot oppvarminga.

Om beitinga på arealet tek slutt, vil den motsette prosessen gå føre seg. Det blir sleppt ut meir karbon enn det blir bunde på dette arealet.

Me må altså i desse tider med oppvarming få naturen til å binde meir karbon. Me må ta i bruk større areal til beiting, og me må plante tre for å binde karbon. Det finst rundt om på kloden store areal som ein gong var skogland, åkerjord eller beitemark, og som kan takast i bruk att til dette. Det vil flytte store mengder CO² frå atmosfæren og over i tre og jordbotn. Det vil også gi tilleggsgevinstar i form av mindre vind, jordbinding, ly for landbruksvekster og ein meir variert natur.

Lik arbeidsbetaling i ulik natur

Marknadsøkonomien byggjer på fri flyt av varer og tenester. Tanken då er at vareproduksjonen vil flyte dit vilkåra er gunstigast, til dømes der lønnsnivået er lågast eller effektiviteten høgast.

Når det gjeld matproduksjon, må grunnlaget vere eit anna. Om menneska i framtida skal få nok mat, treng me ordningar som sikrar matproduksjon både der forholda ligg godt til rette og der dei ikkje ligg godt til rette. Kapitalistisk marknadsøkonomi kan ikkje løyse dette problemet, ein planøkonomi er nødvendig. Denne planøkonomien må byggje på eit prinsipp om utjamning mellom små og store, lettdrivne og tungdrivne gardsbruk og produksjonar, ut frå at arbeidsvederlaget skal vere om lag det same. I og med at det er nødvendig for det globale samfunnet så vel med kornproduksjon på austeuropeisk svartjord som mjølkeproduksjon på små bruk nær tregrensa i Norge og potetdyrking 4 000 meter over havet i Peru, trengst nasjonale og globale ordningar som jamnar ut skilnadene mellom dei ulike produksjonane. Om norske styresmakter utformar ein nasjonal landbrukspolitikk basert på dette grunnprinsippet, gir det også eit grunnlag for globale avtalar bygd på same tenkinga.¹⁹

Sluttord

Me står overfor det største trugsmålet mot menneskeheita sidan nazismen, kombinasjonen av matmangel og klimaendringar. Det vil stille enorme krav til oss og våre etterkommarar.

Uvissa og problema i vår del av verda blir større fordi norske styresmakter i heile etterkrigstida har ført ein politikk med hovudmål å redusere talet på bønder og talet på gardsbruk i drift. Det har vorte kalla rasjonalisering og effektivisering, men resultatet er at mat til det norske folket meir og meir avheng av tilgang på importmat, spesielt korn til folk og til våre eigne husdyr, av bruk av fossil olje og av at me unngår dyreog plantesjukdommar. Det attverande landbruket er lite i stand til å utnytte det me har overflod av, utmarksbeite. Og dagens befolkning har små kunnskapar om og lite arbeidstrening i matproduksjon frå norske ressursar.

Me treng eit oppgjer med den politisk styrde nedbygginga av landbruket i vår del av verda og i staden ei aktiv satsing på berekraftig matproduksjon. Ikkje av omsyn til eller i solidaritet med bøndene, men for at klodens og Norges framtidige innbyggjarar skal vere sikra mat.

Noter:

1. «2050: A third more mouths to feed.» FAO Media Centre 23. september 2009.
2. Sjå til dømes International Food Policy Research Institute: Climate Change. Impact on Agriculture and Costs of Adaptation. Washington D.C. oktober 2009.
3. Lester R. Brown. Plan B 4.0. Earth Policy Institute 2009. På nettstadene www.grain.org og www.farmlandgrab.org har aktivistar samla presseinformasjon om jordran. International Food Policy Research Institute i Washington D.C. på sine heimesider eit oversyn over nesten 50 avtalar.
4. United Nations: World Population Prospects. The 2008 Revision. Highlights, side 39
5. Olav Randen: Innanfor naturens rammer, i Nærstad og Randen (red): Kampen om maten. Boksmia 2004. FAO: AG21: Magazine: Spotlight Agricultural heritage systems.
6. Bull, Edvard: Norgeshistorien etter 1945. Cappelen 1982, side 237 ff.
7. Historisk statistikk 1978, side 138, Statistisk årbok 2002, side 333, Statens landbruksforvaltning, database under produksjonstilskot.
8. Pressemelding frå Statens landbruksforvaltning 23.9.09: «Færre bønder slutter.»
9. Tine Meierier: Årsmeldingar.
10. Nationen 25.6.2009, besøkt på nettet 20.1.10
11. Worldwatch: Vital Signs 2009, side 12.
12. NILF-notat 2008–8. Hva koster grovfôret? av Øyvind Hansen
13. Ein grundig gjennomgang av dette er å finne i Chris Bright: Liv på vidvanke. Om bioinvasjonar i ei grenselaus verd. Boksmia 1999.
14. Brev frå Norske Felleskjøp til Omsetningsrådet datert 27.1.10, artikkel i Nationen 13.2.10.
15. Bjørklid, Eli: Forvandlingen av bonden. Om landbruksplolitikk, regjeringskunst og bonden i en globalisert verden. Masteroppgåve februar 2009, side 25–26
16. Nationen 31.3.09
17. Nationen 8.2.10
18. Lester R. Brown: Plan B 3.0. Hvordan redde vår jord? Boksmia 2008.
19. I Norsk Bonde- og Småbrukarlag: Grøn framtid (Boksmia 1998), side 137 ff, finst ein konkret modell for korleis dette kan gjerast.

For 15 år sia satte lederne i tre kvinnefagforbund kravet om likelønnspott på dagsordenen. De møtte opp på Løvebakken, og sa i Dagsryevyen: «Vi utfordrer kvinnelige politikere til å ta et krafttak for kvinnelønna».

Etter massivt press fra kvinner i og utenfor fagbevegelsen lovte regjeringa i Soria Moria 2 at de skulle komme med en likelønnspott, hvis partene i arbeidslivet kunne bli enige om hvordan den skulle fordeles.

For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 85 øre. Likelønnskomisjonens forslag om en statlig likelønnspott på tre milliarder i det offentlige oppgjøret kunne vært et viktig første steg på veien mot mindre lønnsforskjeller mellom menn og kvinner.

Er det regjeringslojalitet eller herreveldet – eller begge deler – som gjør at likelønn fortsatt bare er et ord hos LO-ledelsen?

Jørn Magdal skrev boka Meningsløs god, en bok om Heismontørenes Forening. Vi trykker et kapittel fra boka om foreningas erfaringer med arbeiderstyrte bedrifter.

Jørn Magdahl er lektor med hovedfag i historie, og kommunestyrerepresentant for Rødt på Nøtterøy. Han var leder av Rød Valgallianse 1995–1997.

I heisbransjen var det i 1990-åra to bedrifter som var eid og styrt av arbeiderne. Den ene var Hansen & Bjørnerød fra 1985 til sommeren 2000, og den andre Nor Heis Oslo fra seinhøsten 1993 og til årsskiftet 1999/2000.

Egentlig er det bare Nor Heis Oslo som har noe direkte å gjøre i et kapittel som handler om å bekjempe arbeidsløshet, men en sammenlikning mellom de to bedriftene er av så stor interesse at de bør behandles i sammenheng. Erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter har dessuten prinsipiell interesse også ut over det å redde arbeidsplasser.

De ansatte kjøpte Hansen & Bjørnerød i 1985

Hansen & Bjørnerød var i 1985 den overlegent eldste bedriften i bransjen – grunnlagt i 1903. Den var eid av Olav Stana, som også var direktør. I 1985 var han kommet i den alderen at han ville trekke seg tilbake. Siden han ikke hadde noen etterkommere, var han interessert i at bedriften skulle fortsette ved at de ansatte tok over. Heismontørene var interessert: De syntes det var et bra arbeidsmiljø ved bedriften. De følte en viss identitet med arbeidsplassen sin, og hadde ikke noe ønske om at den skulle forsvinne. De var skeptiske til å gå inn i et av de store firmaene. Denne skepsisen fikk avgjørende næring da direktør Lihagen i Reber uttalte at han var usikker på om han ville bruke 1,5 millioner kroner til et oppkjøp – eller om han heller ville bruke 2 millioner til å konkurrere Hansen & Bjørnerød ut av markedet. Det var da Tommy Rønning gjorde det definitive valget at han ville være med og prøve sjøl. De tolv heismontørene bestemte seg for å kjøpe. Hver av dem måtte ut med 100 000 kroner, hvorav 84 000 kroner var til kjøpet og 16 000 kroner var lån til driften. De gjorde månedlige fellesmøter, eller allmøter, til det øverste styrende organet i bedriften.

Hansen & Bjørnerød skulle komme til å greie seg godt. De nye eierne sto på for fullt. Overtakelsestidspunktet var gunstig – med mer enn nok å gjøre midt i «jappeperioden ». Bedriften spesialiserte seg på service og ombygging. Den hadde dessuten et betydelig delelager, og dermed mye salg til de andre firmaene. Prosjektingeniør Torill Ribe blei rekruttert fra Kone, og viste seg å bli en handlingsdyktig daglig leder. Sjøl om bedriftens videre eksistens hang i en tynn tråd i den verste nedgangsperioden i 1990-åra, så overlevde den med glans. Heismontørene ved Hansen & Bjørnerød var blant de best betalte i bransjen, og hadde velferdsordninger som lå over gjennomsnittet. Når de likevel valgte å selge etter 15 år, ser det ut til å ha hatt flere årsaker.

Sjøl om heismontørene stort sett hadde vært flinke til å løse løpende konflikter om daglig drift seg imellom, så kom det etter hvert til mer vedvarende spenninger om fordelinga av goder og byrder. Mange syntes de la ned mye «blod og svette» i driften, mens de syntes andre opptrådte delvis som «gratispassasjerer ». I slutten av 1990-åra var det også enkelte generelle trekk ved utviklinga i bransjen som kunne tyde på at det ville bli vanskeligere å greie seg godt som liten.

Da de ansatte solgte til Otis for 8,5 millioner kroner i 2000, var økonomien i bedriften på topp. Hver av de 15 som var eiere på salgstidspunktet, satt igjen med 400 000 kroner – som gevinst av de verdiene de sjøl hadde opparbeidet i bedriften som montører.

1993: Skal arbeiderne ta over Nor Heis – for å redde arbeidsplassene?

 

Da Pickerings Lift gikk konkurs i 1990, var det tre funksjonærer som dreiv videre. Den ene av dem var tidligere heismontør Terje Pettersen, som nå tok over som daglig leder. Det var også en diskusjon i klubben om montørene skulle gå inn på eiersida, men flertallet avslo dette, 55 og ville heller ikke stå som kausjonister. I 1993 gikk firmaet konkurs på nytt. De ansatte var av den klare oppfatning at dette ikke først og fremst skyldtes dårlige tider, men manglende styring og internkontroll, og unødvendig høye administrasjonskostnader. Revisjonsberetninga bekreftet til fulle dette.

Forut for konkursen hadde klubben på Nor Heis ved Fritjof Johansson og Dagfinn Damm kontaktet Roar Eilertsen og Torstein Dahle i «De Facto» – kunnskapssenter for fagorganiserte – for å få hjelp til å få klarlagt den økonomiske situasjonen i bedriften. Da kemneren slo Nor Heis konkurs, fortsatte Roar Eilertsen arbeidet for klubben – blant annet for å overbevise konkursbestyrer Knut Ro om at det ville være gunstig å selge til de ansatte. Da heismontørene opprettet Nor Heis Oslo, blei Roar Eilertsen styreleder, og ett år fungerte han også som daglig leder med 300 000 kroner i inntekt. Han hadde hele tida andre oppdrag for «De Facto» i tillegg.

Innad i HMF var det i utgangspunktet stor skepsis til at heismontører skulle eie og drive egne bedrifter. De montørene som dreiv Hansen & Bjørnerød, opplevde denne holdninga som meget følbar. De forsto at det bare var gjennom å være ytterst lojale mot Foreningen at de kunne oppnå en viss grad av aksept for sitt arbeidereie. De telte hverandre på foreningsmøter og i andre sammenhenger, for å stå imot en utbredt oppfatning om at de ved å overta bedriften ville fjerne seg fra HMF.

Også de Nor Heis-ansatte møtte i første omgang en viss skepsis mot å ta over sjøl. I etterkant er det imidlertid motstridende hva som blir sagt om hvor utbredt denne skepsisen var, og om hvor dypt den stakk. Av enkelte av veteranene i Foreningen fikk de Nor Heis-ansatte høre enkelte kritiske bemerkninger mot at de hadde tenkt å «starte forretning», og at det skulle komme flere «Hansen & Bjørnerød» i bransjen. Oppfatninga om at «enten er du arbeider, eller så er du det ikke», sto sterkt. Det var også visse beskyldninger om at gamle Nor Heis hadde dumpet priser, men med visse presiseringer kunne disse beskyldningene tilbakevises.

De venstreradikale i HMF var tradisjonelt svært skeptiske til at arbeidereide bedrifter kunne greie seg i konkurransen på markedet, uten sjøl å opptre på samme måte som de kapitalistiske bedriftene. Når de likevel blei enige i at HMF skulle gå inn for overtakelse, var det fordi det ikke fantes gode alternative måter å redde arbeidsplassene på. I 1993 var det meget dårlige utsikter til at flertallet av de ansatte på Nor Heis kunne få jobb som heismontører i noen annen bedrift. Heller ikke var det særlig sannsynlig at HMF nå ville være sterke nok til å presse noen til å ansette dem. Ville en arbeiderstyrt bedrift lykkes i å redde de 21 arbeidsplassene, så ville dette imidlertid også bidra til å opprettholde noe av den strategiske styrken til HMF, som var i ferd med å bli undergravd av arbeidsløsheten. Dessuten ville 21 nye arbeidsløse blitt en sterk belastning på en bemerkelsesverdig ordning med tilskudd til arbeidsløshetstrygden, som HMF finansierte gjennom ekstrakontingenter.

Dermed ga HMF, etter vedtak på halvårsmøtet, medlemmene sine på Nor Heis et løfte om en lånegaranti på inntil to millioner kroner, mens heismontørene sjøl kausjonerte for 50 000 kroner. Garantien var gitt på betingelser som også var formulert av klubben ved Nor Heis sjøl:

HMF som bedriftseier

 

Nor Heis Oslo fikk en prinsipielt sett meget interessant eierstruktur. HMF var den reelle eieren. Klubben fikk ansvar og myndighet til å stå for den løpende driften. Eierskapet var sikret gjennom at HMF opprettet stiftelsen «Heisfellesskapet», som skulle sitte med den eneste A-aksjen, den som ga stemmerett på generalforsamlinga. Til styret i «Heisfelleskapet» valgte HMF én, Nor Heis-klubben én og Solidaritetsfondet, som er kontrollert av HMF, også én. De 999 B-aksjene blei spredt på de ansatte. De ansatte valgte to til styret i bedriften – og stiftelsen én. De som gjorde jobben, skulle bestemme, men de hadde ikke myndighet til å gjøre om på hele intensjonen med bedriften eller gjøre vedtak for å berike seg sjøl.

En suksess

 

Etter de fleste rimelige målestokker var Nor Heis Oslo en suksess. De 21 arbeidsplassene var reddet. Etter anmodning fra HMF kunne bedriften raskt ansette noen heismontører som hadde gått lenge arbeidsløse. De ansatte beviste hva de kunne få til, når de sjøl hadde makt og myndighet, og tok på seg ansvaret for å få det til å gå. HMF slapp å punge ut noe som helst av de to millionene det var garantert for, da all gjeld lot seg betjene over den daglige driften. Ved salget til Access kunne HMF legge 3,5 millioner kroner til streikefondet sitt!

… men også motsetningsfylt!

 

At Nor Heis Oslo alt i alt blei en suksess, betyr ikke at alt var harmoni. Tvert om var det nødvendig å håndtere en rekke reelle motsetninger og problemer. Mange av dem dreide seg om at sjøl om det nå var heismontørene som kollektiv som hadde et styringsrett og ansvar, så var det fortsatt nødvendig å skille ut ulike typer ledende funksjoner. Før konkursen hadde klubben presset gjennom oppsigelse av daværende daglig leder i mai 1993. Hoderullinga skulle komme til å fortsette også etter at bedriften var blitt arbeiderstyrt. To ganger utlyste Nor Heis Oslo stillinga som daglig leder. Begge var ansatt i konkurranse med andre søkere, begge kom fra andre bransjer, og ingen av dem fikk noe langt liv i heisbransjen. Den første var godt likt, men blei etter hvert funnet for lett «i motgang» og sagt opp. I det andre tilfellet stilte Access som betingelse for overtakelsen at daglig leder måtte sies opp på forhånd, og dette blei akseptert, ikke minst siden heismontørene var ganske kritiske også til han.

Det var en viss uenighet om hvor nødvendig det var å ha en daglig leder «oppå» de andre lederfunksjonene. Ove Karlsen, som i 2006 er daglig leder i Heis-Tek Oslo, sier at det i høyden trengtes et halvt årsverk på denne funksjonen i Nor Heis Oslo. I så fall var det mye å betale 600 000 kroner i årslønn. Av et av strateginotatene til Roar Eilertsen ser vi at en av hensiktene var at daglig leder skulle avlaste bedriftens installatør og tekniske leder Bjørn Paulsen, så han skulle få mulighet til å konsentrere seg enda mer om å kalkulere jobber osv.

Bjørn Paulsen var heismontør med teknisk utdanning i tillegg. Ved siden av seg i ledelsen på Nor Heis Oslo hadde han tidligere klubbleder Dagfinn Damm som salgsleder. Begge opprettholdt medlemskapet i HMF, men etter hvert bestemte klubben at de måtte holde seg vekk fra en del diskusjoner på møtene, for å unngå å komme på begge sidene av bordet. Som ledere hadde de ikke mer enn 10 % mer lønn enn heismontørene.

Damm hadde under stor tvil latt seg overtale til å ta jobben som leder for salgsarbeidet. Det gikk bra, men ett år jobbet han 1852 timer overtid, som han som månedsbetalt ikke hadde rett til betaling for. I en situasjon hvor driften gikk veldig godt, bestemte Roar Eilertsen at Dagfinn Damm og Bjørn Paulsen skulle få utbetalt ti tusen kroner i bonus. Etter å ha blitt overbevist om at dette virkelig gikk an, tok Damm glad og fornøyd imot pengene og dro på ferie. Da han kom tilbake, og pengene var oppbrukt, fant han ut at hans gamle heismontørkollegaer var meget skeptisk til en bonus som ikke var diskutert av alle først. De mente Paulsen og Damm heller burde ha forhandlet om lønna si. Enda mer beklemmende føltes dette for Damm, siden Paulsen nektet å ta imot bonusen inntil de ansatte sjøl bestemte at han burde. I etterkant sier Damm at han opplevde å ha tatt på seg et tungt ansvar på vegne av heismontørene, for så å oppdage at avstanden mellom han og dem blei større og større. I 1998 gikk han over i en liknende jobb i Kone. Også Fritjof Johansson merket at de andre montørene av og til vendte seg mot han som arbeidsleder, sjøl om de hadde tillit til han i en rekke verv.

Det er stor forskjell på å være en sterk motmakt og å ha den avgjørende makta sjøl. Roar Eilertsen, som sjøl har ti års erfaring som arbeider ved Jernverket i Mo i Rana, mener at ei viktig side ved erfaringene fra Nor Heis Oslo dreide seg om et sterkt arbeiderkollektiv som på mange måter møtte seg sjøl i døra. Var det noe feil, var det en tendens til å skylde på «ledelsen». Bare noen få av montørene så på seg sjøl som ledere – sjøl om de hadde styringsretten. Det var et visst ønske om å ville ta ut mer i goder enn det var økonomisk grunnlag for. Når det var diskusjon om hvorfor et arbeid tok lengre tid enn kalkulert, så gikk det greit bare inntil et visst punkt – der arbeiderkollektivet beskyttet sine egne, og hvor den store kunnskapen deres om produksjonen gjorde det vanskelig å kikke dem i korta.

Omvendt er det interessant å tolke disse vurderingene på bakgrunn av Eilertsens egen posisjon som styreleder. I utgangspunktet hadde han sjøl ganske mye skepsis i bagasjen til hvilke muligheter arbeiderstyrte bedrifter hadde under kapitalismen. En konkret analyse hadde imidlertid sagt han at denne bedriften kunne overleve. Nå begynte han å se på Nor Heis Oslo som et interessant prosjekt – hvor det gjaldt å vise at arbeidere kan styre. Men mens dette først og fremst hadde interesse ut fra en sosialistisk synsvinkel, måtte suksesskriteriene langt på vei bli de samme som i kapitalistiske bedrifter: effektivitet og overskudd. Da klubben krevde ei femte ferieuke, blei det skrevet en protokoll hvor det blir slått fast at kravet skulle innfris om bedriften oppnådde bestemte inntjeningsmål.

Enda et par eksempler kan illustrere det tvisynet som lå i å være både ansatt og styrende. Da daglig leder i Nor Heis nektet å betale en svensk heismontør norsk lønn, tok klubben affære, og sikret prinsippet om norske lønns- og arbeidsvilkår. De handlet som et tradisjonelt arbeiderkollektiv. Annerledes gikk det da daglig leder sa opp sekretæren i bedriften for å spare penger. Tore Grov, som er nestleder i HMF i 2006, oppsummer at det eneste han virkelig angrer dypt fra denne perioden, er at heismontørene lot dette skje. Heismontørene burde talt hennes sak, og ikke var det noe å tjene på denne oppsigelsen heller.

Salg eller ikke?

 

Spørsmålet om salg blei etter hvert et kontroversielt spørsmål blant de ansatte i Nor Heis Oslo. Mandatet fra HMF var å selge når arbeidsplassene var reddet, men slaget om og når dette burde følges opp, sto innad i bedriften. Tre ganger var det avstemninger om hvorvidt en burde selge. Den første gangen var våren 1998. Da var flertallet for å selge seg til en av «de fire store», men ingen av disse var interessert i å kjøpe. Ved ei ny avstemning høsten 1998 var det flertall for å drive videre. Ved den tredje og avgjørende avstemninga om tilbudet fra Access sommeren 1999 var det en del som «stemte ja, men håpet nei». Prinsipielt var det en uenighet mellom dem som betonet den opprinnelige målsettinga om å selge så fort som mulig, og dem som hadde sans for å drive videre fordi det hadde vært så pass vellykket. Mer konkret lå det et problem i at bedriften sto i fare for å miste enkelte dyktige montører til de store firmaene, og at enkelte hjelpere kunne få problem med å få ny jobb hvis ikke bedriften blei solgt under ett.

I kjøpsavtalen het det at prisen skulle være 5 millioner dersom overskuddet for 1999 var på 2 millioner – og ei krone lavere for hver krone mindre i overskudd. Den endelige prisen på 3,5 millioner skyldtes altså et mindre overskudd enn det som var vurdert som realistisk. Tatt i betraktning at kjøpesummen sju år før hadde vært 700 000 kroner, var dette likevel ikke dårlig. De ansatte fikk beholde lokale avtaler, og bevilget seg et «sluttvederlag» på beskjedne 15 000 kroner.

Hansen & Bjørnerød versus Nor Heis Oslo

 

Blant de montørene som eide og dreiv Hansen & Bjørnerød, var det etter eget utsagn en viss «sjalusi» over at Nor Heis Oslo hadde større aksept og status i Foreningen enn de sjøl. Spørsmålet er om det var noen saklig grunn til denne forskjellsvurderingen. Hvis en ser på arbeiderstyrte bedrifter utelukkende som en nødutvei ved oppsigelser og nedleggelser, så lå det naturligvis et klart skille mellom de to i bakgrunnen for at de tok over. Mer komplisert blir det om en er opptatt av generelle erfaringer med arbeiderstyre. Da vi samlet heismontører med erfaring fra de to bedriftene, kom det fram at det også var noen grunnleggende fellestrekk ved de erfaringene de hadde gjort seg. Begge steder hadde de lyktes med arbeiderstyre. Begge steder hadde de erfart at suksessen kostet hardt arbeid og et ansvar en ikke kunne legge av seg når en gikk hjem fra jobben. Montører fra begge bedrifter hadde erfart at det tidvis kunne være tøffe tak for å få til driften, men i etterkant var dette år de så tilbake på med glede, og for noen var dette opplagt de beste åra de hadde hatt som heismontører. Begge steder hadde det oppstått interne spenninger blant de ansatte, som hang sammen med at de var eiere med ansvar for å få hjula til å gå rundt. Tilhengere av arbeidermakt kan opplagt finne gode argumenter, men også enkelte motforestillinger, i erfaringene fra begge bedriftene. Det var imidlertid også flere interessante forskjeller mellom dem.

De ansatte eierne på Hansen & Bjørnerød kom på sett og vis i samme stilling som de som driver egne firmaer med få eller ingen ansatte. De hadde satset egne penger. De tre første åra tok de ut utbytte i tillegg til lønn – det første året 50 000 kroner hver, hvilket ikke var småpenger på den tida. Seinere tok de ikke ut utbytte, men de tjente mer enn ei årslønn på salget. Sjøl om de var nøye med å følge opp medlemskapet i HMF, var spørsmålet om suksess eller ikke først og fremst knyttet til hvordan de greide seg på markedet. Styringsstrukturen med allmøter eller fellesmøter visket ut skillet mellom styrende og styrte. De hadde en ordning med å dele «potten» hvis de tjente noe ekstra på en jobb. De sa nei til å ta inn eiere som det ikke var jobb til i bedriften, også når dette var HMF-medlemmer som håpet på jobb i neste omgang. Generelt kan en si at måten bedriften var organisert og drevet på, stimulerte til stor innsats og effektivitet, så lenge holdninga var «en for alle – alle for en». Men samtidig lå det i systemet en kime til konflikt med dem som ikke var så effektive, eller som kunne tenkes å utnytte «systemet». Dette var for eksempel grunnlaget for at Jan-Tore Baardseth, som hadde vært entusiastisk for at arbeiderne skulle drive bedriften sjøl, trakk seg ut i sinne et år før salget.

Det kan heller ikke være tvil om at hvis det skulle bli mange sånne bedrifter på et kapitalistisk marked, så ville det virke til å undergrave fagbevegelsens rolle med å organisere arbeiderklassen mot kapitaleierne. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å utvikle gode eksempler på (eller modeller for) arbeiderstyrte bedrifter.

Nor Heis Oslo var organisert på en måte som var egnet til å overvinne noe av problemet med modellen på Hansen & Bjørnerød, men den skapte andre isteden. I og med at HMF var eier, så svekket dette muligheten for at arbeiderne skulle utvikle andre strategiske interesser enn fagbevegelsen. I samme retning virket det at det ikke skulle tas ut utbytte. Det er heller ingenting som tyder på at HMF la noe press på å akkumulere overskudd og dermed begynte å opptre som en vanlig arbeidsgiver, som den nå kunne være i formell posisjon til.

Heismontørene i Nor Heis Oslo glattet ikke over den tvetydigheten som lå i at de både styrte bedriften og utgjorde et arbeiderkollektiv under daglig ledelse: Klubbarbeid og styrearbeid var skilt. Arbeiderkollektivet var intakt, men skilte samtidig ut enkelte av sine egne som ledere – som de delvis kom i et motsetningsforhold til. Siden de ansatte i Norheis Oslo ikke hadde den samme egeninteresse av å gå med overskudd som eierne av Hansen & Bjørnerød, så er det mulig at interessen av effektivisering var mindre entydig. Konstruksjonen egnet seg godt til det opprinnelige formålet med å redde arbeidsplasser, men kanskje ikke så godt til en langvarig virksomhet på et kapitalistisk marked.

Å lykkes med arbeiderstyrte bedrifter på et kapitalistisk marked er opplagt ikke enkelt. Spesielt ikke når det er lavkonjunktur. Og kanskje aller minst når en ikke er villig til å kaste over bord normer og verdier som gjelder i fagforeninger og arbeiderkollektiv. Det kunne være nærliggende å tru at det var særtrekk ved bransjen som fikk de to heisbedriftene til å lykkes, men det er ingenting som tyder på at den generelle konkurransen her var noe mindre hard enn i andre bransjer. En viss tendens til faste allianser mellom enkelte store entreprenører og bestemte heiskonserner var ikke gunstig for de små, i den grad det hadde noen betydning for firma som i hovedsak dreiv med service og ombygging. En ny trend i bransjen med konsulentfirmaer som mellomledd mellom heisselskapene og kundene var heller ikke gunstig når det var en «HMF-bedrift» som var ute etter oppdrag. Derimot var det en fordel at mange vaktmestre og andre var mer opptatt av å holde på en montør de var kjent med, enn av hvilket firma han jobbet for, eller av hvem som var eiere. Den viktigste grunnen til at det gikk bra, var nok at de to firmaene hadde mange flinke fagfolk.

Endte i Otis

 

Det ligger en dråpe bitter ironi i at begge de to tidligere arbeiderstyrte bedriftene endte hos Otis-konsernet. Riktignok var heismontørenes forhold til Otis i Norge et annet i 2000 enn i begynnelsen av 1990-åra, men konsernet har som en erklært og reindyrket filosofi at ledere skal lede og arbeidere jobbe – og at en for all del må unngå å viske ut skillene mellom dem som styrer, og dem som blir styrt over. Når det gjaldt Nor Heis Oslo, var det sjølsagt umulig å forutse at Access skulle selge videre til Otis. I Hansen & Bjørnerød hadde montørene en egeninteresse av å selge til høystbydende, men også her var det folk som beklaget det da det kom for en dag at det var Otis som var den aktuelle kjøperen.

Oppsummering

 

I løpet av 1980-åra hadde heismontørene konsolidert sin sterke stilling og høstet fruktene av den – for eksempel når det gjaldt lønn. Omslaget til lavkonjunktur kom seint til heisbransjen, men når arbeidsløsheten først banket på døra, hadde HMF skyhøye ambisjoner om å holde alle eller de fleste montørene i jobb. Hovedstrategien til HMF var todelt: å dele arbeid og hente inn nytt arbeid. Dette sto ikke i motstrid til at de toneangivende kreftene i HMF så på arbeidsløsheten under kapitalismen som systemskapt, og som et problem som bare kunne løses «endelig» gjennom et grunnleggende systemskifte.

Jobbhentingsprosjektet var vellykket fordi heismontørene greide å utnytte sin store bransjekunnskap, og på grunn av HMFs evne til kampanjemessig organisering. Samtidig var det begrenset hvor mange nye jobber som kunne skaffes i en fei. Det viktigste kravet var derfor rullerende permitteringer istedenfor oppsigelser.

Kampen for rullerende permitteringer var seierrik, først med lokale avtaler på mange av bedriftene. Siden ved at retten til rullerende permitteringer kom inn i heisoverenskomsten etter 14 dagers tariffstreik i 1994. Men på veien var kampen blitt møtt med flere typer represalier – som nedleggelsen av Otis Norge, skyhøye «straffebøter» mot HMF – og suspensjon av Reber fra Heisleverandørenes Landsforening, fordi direktøren hadde følt seg forpliktet av en avtale med klubben.

At Otis-montørene greide å kjempe seg til nye jobber da Otis møtte streiken deres med nedleggelse, var mer enn imponerende – og sannsynligvis unikt i norsk arbeiderhistorie. Samtidig er det ofte de som tar de tyngste børene, som også må bære omkostningene. Siden Otis-montørene måtte si fra seg ansienniteten sin i kompromisset med montørene i Ameco, endte det med at mange av dem likevel blei arbeidsløse.

Etter nedleggelsen av Pickerings i 1990 og konkursen i oppfølgerbedriften Nor Heis A/S i 1993 godtok bostyret at HMF kjøpte og reetablerte bedriften under navnet Nor Heis Oslo. De ansatte greide å utvikle denne til en velfungerende bedrift, som HMF solgte for 3,5 millioner kroner i 2000, da det ikke lenger var grunn til å drive videre for å forhindre arbeidsløshet i bransjen. Sammen med erfaringene fra Hansen & Bjørnerød i perioden 1985–2000 gir eksempelet Nor Heis Oslo meget interessante lærdommer for alle som er opptatt av arbeiderstyre og arbeidermakt.

For de permitterte og oppsagte utviklet HMF en ordning med «ekstrakontingent» (eller intern innsamling) for å spe på arbeidsløshetstrygden. Den kampen HMF førte mot arbeidsløsheten, skulle bli et påskudd for mektige krefter da de gikk til stormløp mot de rettighetene og den posisjonen heismontørene hadde tilkjempet seg.

(Meningsløs god er utgitt av Gyldendal og er til salgs i alle landets bokhandler.)

 

En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.

Roar Eilertsen er daglig leder i De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte

Arbeiderstyrte bedrifter har vært forsøkt i mange bransjer, i mange land, gjennom lange tider. Under kapitalismen vil dette, etter mitt syn, alltid være randfenomener som på bestemte betingelser kan fungere som små lommer i økonomien. Likevel er det mange viktige og interessante erfaringer og lærdommer fra forsøkene med arbeiderstyrte bedrifter. I denne artikkelen skal jeg fokusere på noen av disse, i hovedsak basert på mine erfaringer fra Nor Heis Oslo. Bedriften eksisterte i sju år på 1990-tallet – eid av fagforeningsmiljøet og styrt av de ansatte heismontørene. De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte ble bedt om å bistå klubben i arbeidet med bedriften, og jeg fungerte som styreleder i hele perioden.

Men først noen ord om rammebetingelser. Det kapitalistiske systemet har en innebygd, grunnleggende tendens til konsentrasjon og monopolisering. På verdensbasis domineres de fleste bransjer av en håndfull giganter som har innflytelse og kontroll over hele verdikjeden, over finanssektoren og over de viktigste rammene for politikken. De har interesse av at det finnes et bredt marked av underleverandører, som hele tiden nærmest konkurrerer hver andre i hjel for å levere billigst mulig til gigantenes systemer. Dersom nykommere utgjør en trussel, blir de kjøpt opp eller konkurrert ut. Produksjon flyttes rundt til de deler av verden hvor lønningene er dårligst, miljøreguleringene svakest og skattene lavest. Pengene lånes der de er billigst og plasseres der de gir mest avkastning. Regjeringer og stater presses til å kutte i velferd og rettigheter for vanlige folk, hvis ikke «flytter vi». Den globale kapitalismen har verken bruk for, eller plass til, mange suksessfulle, arbeiderstyrte bedrifter.

Men som i så mange andre sammenhenger, finnes det også her et visst rom for å bryte med den kapitalistiske logikken. Det gir som sagt opphav til interessante erfaringer og lærdommer.

Bankenes rolle

Mine erfaringer fra Nor Heis Oslo-perioden tilsier at det er svært vanskelig å få finansiert arbeiderstyrte bedrifter gjennom det ordinære bankvesenet i Norge. Alle bedrifter er avhengig av en bankforbindelse og tilgang på nødvendig finansiering av drift og investeringer. Da vi kom til bankene i 1993 og skulle ha en avtale i forbindelse med oppstarten av Nor Heis Oslo, var motviljen massiv. Handelsbanken sa rett ut at de av prinsipp ikke ville ha arbeiderstyrte bedrifter som kunder, langt mindre låne ut penger til dem. Vi endte i den da LO-eide Landsbanken, men der var kravet at vi måtte sette en krone inn på sperret konto for hver krone vi skulle låne fra dem. Heldigvis stilte Heismontørenes Fagforening med en slik garanti. Uten dem i ryggen ville ikke Nor Heis Oslo sett dagens lys.

Generelt tror jeg bankenes holdninger gjør at arbeiderstyrte bedrifter i Norge enten må finansieres utenfor bankvesenet (hvem kan det?), eller så må de være forholdsvis små og med et svært begrenset kapitalbehov. I praksis vil arbeiderstyrte bedrifter i hovedsak måtte begrenses til arbeidsintensive virksomheter, hvor verdiene i hovedsak ligger i arbeidstakernes hoder og i deres kompetanse. Dersom det er behov for store investeringer og avansert teknologi, vil de fleste dører være stengt. I  seg selv setter dette klare begrensninger for innslaget av arbeiderstyrte bedrifter i Norge.

Nei til maksimal profitt

Arbeiderstyrte bedrifter gir en reell mulighet til å bryte med en av grunnforutsetningene under kapitalismen – jakten på maksimal profitt. Dersom man låser inn eierskapet (slik at bedriften ikke kan bli kjøpt opp mot sin vilje), og ikke har som mål å vokse gjennom oppkjøp av konkurrenter, kan det etableres alternative økonomiske målsettinger for driften. «Det er nok å gå i balanse», kan være en slik målsetting. Med et annet mål enn maksimal profitt åpner det seg muligheter for mange annerledes og interessante tilpasninger for bedriftene.

Men de grunnleggende økonomiske lovene gjelder også for arbeiderstyrte bedrifter.

Det er helt avgjørende at inntektene er høye nok til å dekke kostnadene. På inntektssiden må også arbeiderstyrte bedrifter i alle hovedsak leve på markedets premisser; det må finnes noen som er villig til å kjøpe produktene eller tjenestene til en høy nok pris. På kostnadssiden er det noe større handlingsrom. Men ikke mye. Bedriftens kjøp av innsatsvarer og utstyr skjer til markedspriser. Ofte betaler vi mer enn konkurrentene, fordi vi er små. Hvis vi i tillegg bestemmer oss for at lønns- og arbeidsbetingelsene minst skal være på linje med det som er gjengs i den bransjen vi opererer, er det ikke mye igjen å gå på. Vi kan tilstrebe nøkternhet i alle sammenhenger, men vi er nødt til å være minst like effektive som konkurrentene. Vi kan ikke bruke flere ansatte eller flere timeverk på en jobb enn det konkurrentene gjør eller det inntektene tillater. I all hovedsak koker handlefriheten ned til at vi kan fire på kravet om overskudd. Men det prinsipielt interessante er at arbeiderstyrte bedrifter kan diskutere den økonomiske målsettingen med driften, og at valgene som tas får konsekvenser.

Ledelse og demokrati

Min viktigste motivasjon for å gå inn i en arbeiderstyrt bedrift var knyttet til våre tanker om demokrati og arbeiderklassen som ledere. Jeg kommer fra en bevegelse hvor vi proklamerte at «arbeidsfolk skal ha makta i samfunnet». Det er en stor tanke. Vi har snakket om at arbeiderne må inn i ledelsen av bedriftene.

Våre erfaringer fra politikk, fagbevegelse og ideelle organisasjoner har vist oss at ledelse er noe som må læres. Kan arbeiderstyrte bedrifter brukes til å lære arbeidsfolk ledelse? Hvilke utfordringer byr det på? Hva skal makt og innflytelse i ledelsen av en bedrift brukes til? Hvordan håndtere at arbeiderne både må stille krav til seg selv og kameratene om effektiv produksjon som møter kravene fra kunder og brukere, samtidig som vi skal «stå på krava» og sikre gode lønns- og arbeidsforhold? Kan vi akseptere at noen av «våre egne» gir oss ordrer og pes som oppleves som slitsomme? Hvordan skal vi bestemme hvilke krav som skal stilles? Hvilke krav skal imøtekommes og hvilke skal avvises? Hvem skal si nei? Hvor mye må vi tåle fra en ledelse, og når skal saker tas opp på allmøter? Hvor mye informasjon om marked, økonomi, produktivitet, osv. er det riktig og nødvendig å gi – fra dag til dag – fra uke til uke? Hvilke fora skal brukes? Hva skal være fagforeningenes rolle? Hvordan kombinere makt og ansvar? Hvordan utøve direkte demokrati når arbeiderne har den reelle makta?

Spørsmålene og utfordringene er mange og vanskelige.

Erfaringene fra sju års drift i Nor Heis Oslo var interessante. Arbeidsstokken delte seg omtrent i to. Halvparten ønsket å få ansvar og innflytelse over driften og utviklingen av bedriften, mens den andre halvparten syntes det bare var masete, for krevende og egentlig en urealistisk ide. «Vi vil komme på jobb og få beskjed om hva vi skal gjøre, og koble ut hele greia når vi går hjem. Dersom ledelsen ikke oppfører seg, vil vi ta det opp gjennom klubben. Og vi vil ha ei fagforening som kan være i mot ledelsen».

Blant de som engasjerte seg, var det selvsagt ulike oppfatninger og stadige diskusjoner om hva som var rett vei å gå. De som tok på seg lederoppgaver, hadde problemer med å opparbeide tilstrekkelig autoritet. Ofte rakk den ikke lenger enn det enighet blant alle gjør.

De ansatte direktørene satt på allmøtets nåde, og begge ble oppsagt når et flertall etter en tid ikke var fornøyde med dem. Det høres kanskje demokratisk og tøft ut, men byr på en rekke åpenbare utfordringer. Bedrifter trenger både ledelse og kontinuitet, og alle har krav på en anstendig behandling.

Arbeiderklassen i ledelsen er en abstraksjon. Arbeidere i ledelsen kan bli konkret hverdag, men med alle de utfordringer det fører med seg. Når forutsetningene er tilstede (makt og system), vil god ledelse i arbeiderstyrte bedrifter kreve utdanning, kunnskap, erfaringer og retningslinjer som det er stor grad av enighet om. Og arbeidsfolk må lære seg ledelse.

Arbeiderstyre fremfor arbeidereie

I Nor Heis Oslo lagde vi en modell hvor fagforeningen (via en stiftelse) hadde makt over eierskapet, mens de ansatte hadde makt over den daglige driften av selskapet. Et eventuelt overskudd (fra drift eller salg) skulle ikke havne i lommene til den enkelte, men i streikefondet til fellesskapet. Tanken var at vi skulle styre mest mulig klar av konflikter rundt penger. Høyres aksjeeierdemokrati var ingen drøm, og arbeiderne kunne ikke bli personlig rike av å jobbe i bedriften. De fikk vanlige lønn.

På den andre siden skulle de ansatte få styring over bedriftens strategi og over den daglige driften. Det skjedde gjennom å trekke arbeidere inn i ledelsen og gjennom komiteer og allmøter. De hadde flertall i styret, og dermed også makt over ansettelse og avskjed av direktøren. Dersom driften gikk med overskudd, kunne de ansatte selv bestemme om det skulle tas ut i form av høyere lønn eller godtgjørelser, eller om de skulle settes inn i videreutdanning og faglig utvikling av de medarbeiderne, eller noe annet. I teorien høres kanskje det meste av dette spennende og forlokkende ut. I praksis viser det seg komplisert og konfliktfylt. Men hvem har sagt at det skulle være enkelt?

Veien videre

Det er fortsatt en lang vei å gå før vi har modeller som kombinerer arbeidermakt og krav til effektiv og rasjonell produksjon på en god nok måte. Arbeiderstyrte bedrifter kan være en arena for å prøve ut og lære dette. Med alle sine begrensninger er det all grunn til å hilse nye forsøk velkommen, og det er å håpe at eksperimentene eventuelt kan følges opp med evalueringer og bygging av mer kunnskap. En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.