Hilary Wainwright er sosialist og feminist, fra Storbritania. Hun er redaktør for tidsskriftet Red Pepper og forfatter av boken Reclaim the State som handler om forsøk på deltakende demokrati.

Det er eit aukande gap mellom folk og dei politiske institusjonane som hevdar at dei representerer dei. Vi må konkludere at vilkåra som til no har vore rekna som tilstrekkelege for å skape demokrati – allmenn røysterett, eit fleirpartisystem, ei «fri presse», til og med eit proporsjonalt valsystem – ikkje er sterke nok i seg sjølv til å sikre makt for folket.

For meg tyder demokrati politisk likestilling (dvs. like rettar til å delta i politiske avgjerder) og folkeleg kontroll. Røysta garanterer ikkje politisk likestilling. I USA ser vi korleis nokre menneske er meir like enn andre – pengar kjøper effektivt makt. Røysta garanterer heller ikkje folkeleg kontroll. Både parti- og statsinstitusjonane har hatt alle slags utsøkte mekanismar som blokkerte eller nulla ut krava og ønska til folket. Det som ein derfor leiter etter, er ikkje ei erstatning for røysta, men ei styrking, slik at ein med tillegg i grunnlaget kan sikre at røysta blir eit verkeleg instrument for folkeleg kontroll, eit instrument som kan gjere demokrati reelt. Deltakardemokrati i alle sine lokale former kan bli forstått som eit forsøk på å skape desse styrkingane av røysta.

Når eit omgrep er så breitt som «deltakardemokrati », kan det å sjå på opphavet gjere det noverande potensialet klarare for oss. I Nord oppstod dei første tilløpa til deltakardemokrati i rørsler skapt på 1960- og 1970-åra, særleg i kvinne-, student- og radikale arbeidarrørsler – som svar på den svake, ineffektive naturen til valdemokrati. Desse radikale sosiale rørslene var produkt av ei svært spesifikk historisk erfaring. Trass i at rørslene sjølve på mange måtar tapte, har nokre av ideane deira vara ved og knyter seg no tett til deltakarrørsler i Sør, spesielt i Latin-Amerika og framfor alt i Brasil.

Dei radikale rørslene i nord vaks ut av ei søking etter genuine former for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Av kampen deira vaks det fram to slag oppdagingar som har relevans ut over det desse rørslene var opptatte av (kjønn, vilkår for arbeidarar, studentpolitikk, miljø), og taler no til oss i strevet vårt etter å skape reelt demokrati i det 21. hundreåret. Den første oppdaginga hadde med makt å gjere, den andre med kunnskap.

Makt

Generasjonen i Storbritannia som var forma av velferdsstaten og etterkrigsboomen, utvikla høge forventningar som raskt støytte mot elite-«demokratiet» si politiske blokkering. Dette tomme demokratiet baud folk valet mellom to ulike grupper som handhevarar av status quo. På arbeidsplassen kolliderte ei oppfatting av like rettar med dei autoritære/paternalske holdningane til leiarar både innafor bedrifter og i offentleg sektor overfor arbeidsstyrken «deira». Blant kvinner prøvde ein ny sosial sjølvtryggleik å bryte underordningsbanda som framleis gjennomsyra ein kultur der kvinner formelt var rekna som likeverdige.

Tradisjonelle politiske parti til venstre baud inga klar løysing på desse nye utfordringane. Dei valde institusjonane var svake, for svake til å kunne kontrollere det veksande statsapparatet, og for veike til å hanskast med den veksande makta til dei store konserna som vanlegvis hadde sterke allierte innafor staten: C. Wright Mills sitt «industrielle og militære kompleks». Men endå viktigare: Den formelle makta til eksisterande politiske institusjonar verka ikkje inn på den daglege nektinga av ønske om demokrati på arbeidsplassar, innafor offentlege tenester, i samfunnet og heimen. Folk byrja finne måtar å skape den nødvendige makta for å innfri ønska sine gjennom kollektive aksjonar, direkte, i deira daglege liv. Arbeidarar lykkast i å redusere leiingskontroll på arbeidsplassen, ei kjelde til makt til å avvise, og derifrå til å kontrollere arbeidsplassen og arbeidsvilkåra. Nokre gonger gjekk dei vidare til å utvikle alternative planar for sjølve produksjonen. (Over kva som er produsert, og under kva vilkår.) Det som starta som innovative svar på spesielle problem på den tida, illustrerer no for oss ein potensiell ressurs for demokrati meir allment.

Historisk har konsernleiingar truga valde styresmakter, underminert sjansen til å utøva det demokratiske mandatet deira, og på den måten svekka mekanismane for folkeleg kontroll, i det selskapa insisterer på at berekrafta til produksjonsøkonomien avheng av at ein bøyer seg for den private marknaden. Dei radikale eksperimenta til arbeidarorganisasjonane på 1960- og 1970- talet illustrerer den mulege utfordringa frå innsida i produksjonen mot desse trugsmåla. Det er sant at arbeidarar ikkje har nokon tilgang til kapital – forutan via staten. Teoretisk er investeringsstreik eit kort konsern kan spele ut. Men konserna må investere ein stad. Arbeidarar som demonstrerer planane sine for vareproduksjon og tenester, og som er klare til å forhandle om dei, utfordrar radikalt «sanninga» om at regjeringar ikkje har noko val, men må underkaste seg forretningsfolka når det gjeld økonomisk know-how og produktiv kapasitet. (Makta deira innafor arbeidsplassen skaffar også fram ei motgift mot dei private selskapa sitt press for privatisering og for å presentere seg sjølve som den einaste kjelda til all visdom når det gjeld effektivitet. Alternative kjelder til visdom som kjem gjennom fagforeiningane til frontlinearbeidarar, for eksempel, (eller tenestebrukarar) og som i detalj frå innsida fortel korleis ein skal betre offentlege tenester, er tungtvegande motkrefter mot privatsektoren si svartmaling og hevding av å vere uomgjengeleg.

Logikken til kvinnerørslene var også motstand innafrå i samfunnet – heller enn å delegere makt til å handle til politiske representantar – i dette tilfellet frå innsida til strukturane til manns- og statsmakta. Autonome kvinnesenter vart organiserte på ulike stader. På arbeidsplassane gjennomførte kvinner streikeaksjonar for likelønn. Innafor tenesteprofesjonar, og blant brukarane av desse tenestene, utfordra dei holdningane til profesjonelle overfor publikum, framfor alt overfor kvinner. Her var dei langt framom alt regjeringa eller kommunestyre ville drøyme om å gjere. Handlinga deira var ein demonstasjon av ei ny maktkjelde som kunne presse statsorgan til å stø og arbeide saman med kvinner som sjølve var i stand til å handle.

Poenget ved desse kjeldene til makt er at dei fanst i samfunn, ikkje i regjering, trass i at dei hadde bruk for regjeringsstøtte om krava fullt ut skulle bli realisert og gjort berekraftige. På den tida var det argumentert med at radikale politiske parti skulle alliere seg med desse sosiale initiativa, slå saman krefter for å sikre endringar som dei står for. Det er eit forslite problem for venstresidepolitikk at regjeringar til venstre blir valde inn på radikale program, og omtrent utan unnatak bøyer av frå press frå privat business. Folk legg skulda på politiske leiarar, på «mangel på vilje», «bedrag», eller dei gir fagforeiningsleiinga skulda for ikkje å øve nok press. Nokre gonger viser dei til kontrasten mellom kompromissa til venstreregjeringar og den radikale stå på-viljen til høgreregjeringar. Men ei av årsakene til at slike høgreregjeringar på sine vilkår kan bli meir effektive, er at dei har eit heilt spekter av maktfulle agentar innafor samfunnet – og utafor regjeringa – på si side: delar av media, finansinstitusjonane, nokre senioreiningar innafor samfunnstenester og rettsapparat. Det finst unnatak som stadfestar regelen. I Storbritannia var både leiinga og alle nivå av arbeidarar innafor dei Nasjonale Helsetenestene mot privatisering av Helsetenestene, og stille – i deira daglege arbeid – saboterte eitkvart forsøk på å gjennomføre privatiseringa. Som eit resultat måtte Thatcher, som elles var ein meister i å nå alt ho sette seg føre, rykke tilbake. Men oftare er det slik at økonomiske og kulturelle maktkjelder i samfunnet følgjer opp valsigrar til høgresida, og gir høgreregjeringar ekstra slagkraft. Dette blir ikkje gjort på ope vis, men «naturleg» bak scenane.

Ved ikkje å sjå følgjene av dei underliggande reaksjonære tendensane som eksisterer i kapitalistiske samfunn – inkludert statsinstitusjonane – har sosialdemokratiske parti til venstre ein tendens til å gå ut frå at når dei har oppnådd fleirtal i val, kan dei vri «statsmaskineriet» i den retninga som dei ønskjer. Men valsiger vil berre skape reell endring der demokratiske rørsler og organisasjonar innafor samfunnet alt utøvar alle slag økonomisk, sosial og kulturell makt retta inn på å skape endring i ei felles eller i det minste utfyllande retning i forhold til den valde regjeringa.

Dette fører oss til den andre forståinga som rørslene på 1960- og 1970-talet gav oss.

Kunnskap

Det er klare metodiske og framfor alt erkjenningsteoretiske lærdommar som vi må dra frå praksisen til rørslene på den tida, men før vi undersøker desse, la oss kort minne oss sjølve på korfor erkjenningsteoriar kan vere politisk viktige.

Eit venstreparti som arbeider tett og gjensidig i respektfull allianse med initiativ for radikal endring i det sivile samfunnet, har bruk for ei svært ulik form for forståing av rolla og karakteren til partimedlemmer, støttespelarar og assosierte enn oppfattinga til tradisjonelle sosialdemokratiske parti, og til ein viss grad også kommunistiske parti. Den tradisjonelle modellen er massen som røystar på partiet, valkampanjar, kontingentbetaling og deltaking i politiske debattar rundt program som er forma sentralt av leiinga i ulike partigrupper. Denne partimodellen går ut frå at det er valarbeid som skaffar makt til å endre samfunnet. Ei forståing av kor viktig rørsler og initiativ i det sivile samfunnet er, vil oppfatte partimedlemmer, støttespelarar eller allierte som uavhengige kunnskapsrike endringsagentar på sine område. Ein «nedafrå opp» kunnskapsmodell – idet ein forstår dei praktiske, stilleteiande, ikkje kodifiserte formene – krev at partiet gir opp monopolet sitt over leiing og val av retning.

Dei sosiale rørslene på 1960- og 1970- talet braut med den positivistiske forståinga av kunnskap som noko berre knytt til vitskaplege lover. Ein kritikk av positivismen hadde lenge vore i emning innafor den akademiske vitskapsfilosofisfæren, mens politiske institusjonar låg langt bak. Den kalde krigen hadde frose fast todelinga marknad– stat i den politiske kulturen til ein heil generasjon. Filosofisk understøtting av denne todelinga førte til den falske polariseringa av positivistiske synsmåtar på kunnskap (vitskaps-lovbasert kunnskap konsentrert i hendene til ekspertar) og individualistiske syn på kunnskap (praktisk kunnskap eigd berre av individuelle, handlande atomistisk, og der avgjerdene berre kunne bli koordinert av marknaden eller ikkje i det heile tatt).

På deira måte å organisere – enten det var den bevisste opprettinga av grupper innafor kvinnerørsla, tverrfagleg komitear eller komitear på tvers av ulike arbeidsplassar innafor den radikale fagrørsla – levde dei sosiale rørslene ut avvisinga si av eksisterande syn på kunnskap. Dei verdsette praktisk, ofte uuttalt kunnskap som ikkje var tilgjengeleg i kodifisert, skriftleg form, men forankra i folk sine ferdigheitar, kjensler og skapande aktivitet. Dei demonstrerte også (i det dei forkasta den individuelle kunnskapsmodellen) korleis denne praktiske kunnskapen kunne bli delt og debattert, og korleis praktisk kunnskap kunne bli kombinert med teoretisk, forskingsbasert kunnskap, og bli grunnlag for meiningsfull sosial intervenering. Implisitt fann dei opp ein modell for sosial handling som er konstant eksperimentell heller enn avklart på førehand, tolerant overfor utryggleik, men også open for å bruke eksisterande kunnskap der det er effektivt.

Eg abstraherer no ein logikk frå det som ofte var ein rotete, konfus og ineffektiv prosess. I tillegg var det på den tid ein tendens til i det heile tatt å sjå bort frå det representative demokratiet sine institusjonar, ikkje berre fordi dei var veike, men også forelda. Det fanst nokre få høve til å praktisere nyskapingar på eit lokalt kommunenivå i ulike delar av Europa – for eksempel i Storbritannia og i Italia – men før desse erfaringane kunne modnast hadde den radikale høgresida tatt kontroll.

Brasil si historie

Den delen av verda der gryande eksperiment innafor deltakardemokrati har hatt høve til å modnast, i det direkte og delegerte former for demokrati blir kombinert med ei opning opp av representative former, er i Sør, framfor alt i Brasil. Andre vil drøfte den brasilianske erfaringa djupare. Synet mitt er at eksperimentet som vaks opp, men no famlar, i byar i Brasil, er vitale for einkvar som ønskjer verkeleg demokrati. Kjernen i denne erfaringa er denne: Då det Brasilianske Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, PT) først vann val til kommunestyre, konsentrerte det seg nesten instinktivt om «å dele makt med dei rørslene som det vaks ut av» slik ein av partiet sine første borgarmeistrar, Celso Daniel, har forklart det. Sidan makta låg hos finansieringa, byrja det første deltakareksperimentet med å sette opp budsjettet, og då spesielt plasseringa av nye investeringar (deltakande budsjettering DB).

To trekk ved opphavet til PT skaper eller stør opp under DB. For det første var PT barn av kampen mot eit diktatur, og som ei følgje av det verdsette FT liberale demokratiske institusjonar. Samtidig hadde partiet røter i folkelege masserørsler i fabrikkar, byar og på landsbygda, rørsler som hadde erfart behovet for sterkare og meir deltakande former for demokrati. Det hadde også levande eksempel på institusjonelle rammeverk for slike deltakarformer, for eksempel i CUT og i MST. For det andre var partiet sterkt påverka av frigjeringsteologi og av utdanningsteorien og praksisen til Paolo Freire. Dette innebar at grunnlaget for kulturen til PT var ei tiltru, ikkje berre til «massane», men også til kapasitetane til kvart individ – og folk sitt høve til å fullføre det potensialet gjennom kollektiv sosial endring. Dette er grunnen til at eg seier at avgjerda om å «dele makt» med rørslene nesten var «instinktiv». Ho vaks ut av PT sin kultur, ho var ein del av årsaka til at dei søkte formelle posisjonar – det var årsaka til at parallelt med valkampanjane gjekk støtta til dei landlause sine okkupasjonar, aksjonar innafor fabrikkane og husokkupasjonar i byane.

I Brasil inkluderer dei deltakande institusjonane skapt av PT og urbane rørsler:

Offentlege institusjonar som er uavhengige av bystyra. Regjeringa, eller i det minste spesielle departement, gir støtte til desse institusjonane og rapporterer tilbake til dei, men tar ikkje del i avgjerdene deira. Desse institusjonane er opne for alle i først fase av avgjerdssyklusen, og deretter basert på delegatar som kan tilbakekallast. Institusjonane sine prosessar er transparente, regelstyrte og konstant i endring i lys av erfaring, prøving og feiling.

Forhandlingar mellom delegatane til desse deltakande institusjonane og representantar både for regjeringa og den lovgjevande forsamlinga, der borgarmeisteren og lovgjevarane formelt har det endelege ordet, endrar sjeldan alvorleg budsjettet som er skapt i deltakarprosessen fordi denne prosessen har full tillit i byen, og borgarmeisteren og valde representantar ville tape i komande val viss dei utfordra deltakardemokratiet på alvorleg vis.

Fire følgjer av deltaking

I Porto Alegre, eit kjent eksempel på deltakarprosessar, har femten år med prøving og feiling gitt minst fire følgjer med brei relevans, noko som fullt ut rettferdiggjer den internasjonale merksemda som denne tilsynelatande vanlege småbyen har tiltrekt seg.

Innsyn

Eit av hovudtrekka ved krisa som demokratiet står overfor er måten maktfulle privatinteresser (korrupt lokalt næringsliv eller maktfulle multinasjonale konsern med deira vide lobbymakt) orma seg inn på fordekte område mellom valde politikarar og statsapparatet. I Porto Alegre var korrupsjon svært utbreidd på 1980-talet. Ved å opne opp prosessen med å sette i verk tiltak røykte DB effektivt ut mange skjulte alliansar av denne typen.

Parlamentarisk demokrati var ikkje oppfunne for å overvake eit stort statsapparat. Det har utvikla middel for å gjere det, ved hjelp av spesielle komitear av ulike slag, men alle desse mekanismane – utvalskomitear, spesialovervakarar, undersøkingsgrupper og så vidare – arbeider frå utsida, ofte etter at tiltak er sett i verk. Deltakingsprosess, på den andre sida, inneber å opne opp prosessane med å sette noko i verk på alle stadia av, frå dag til dag for dei som politikken har følgjer for. Som eg skriv, så var den politiske prosessen på alle styringsnivå i Brasil erobra av dei store multinasjonale selskapa ved hjelp av massiv lobbyverksemd og flittig, godt finansiert nettverksbygging. Stilt overfor dette kunne deltakarprosessar på mange ulike nivå utgjere ein reell forskjell. For eksempel kunne arbeidarar (og lokalsamfunn i omlandet) ha rett til å overvake, eller i det minste konsultere, aktivitetar utført av selskap mot offentleg betaling eller som leverandørar av offentlege kontrakttenester.

Omfordeling

Over dei femten åra systemet har eksistert, har DB ført til ei eintydig omfordeling av ressursar frå høginntektsområde i byen til fattigområde. Hovudårsaka, som også kan gjelde i andre samanhengar, er knytt til at dei fattige er aktivt involvert i ressurstildelingsprosessen, og at denne prosessen vektlegg avgjerdstakinga til fordel for dei med størst behov for offentlege tenester og infrastruktur. Ein annan faktor nær knytt til det same, er den at skattlegging blir mindre upopulær blant middelklassane. På eit fint og snedig vis, i det måten offentlege pengar vart brukt på vart meir open og legitim, brydde ikkje dei velståande (under dei få svært rike familiane som framleis eig ein god del av arealet til byen) seg ikkje lenger om at dei måtte betale skattar: Dei såg at pengane gjekk til nyttige formål og var glade for personleg å kunne delta i dette.

Tenester

Den sosiale effektiviteten til utdannings-, helse- og transporttenestene i Porto Alegre betra seg iaugefallande samanlikna med byar utan DB. Deltakarprosessane som tok til her, tillet praktisk «folkebasert» kunnskap å bli delt, debattert, kombinert med teknisk kunnskap og bygd inn i den politiske prosessen.

Auka forhandlingsmakt

overfor privat sektor Både multinasjonale investorar og seljarar vart finvurdert i daltakarprosessen og ytte konsesjonar når det gjaldt sysselsetting, miljø og skjerming av lokale småverksemder. Det ser ut til at når valde styresmakter genuint deler makt med ein uavhengig prosess, kjenneteikna av demokratisk folkeleg deltaking, aukar den overordna makta til demokratiske folkeleg institusjonar vis a vis marknadspress og internasjonale organ som Verdsbanken.

I Brasil har søkinga etter sterkare former for demokrati kome lengst på kommunenivå – i det minste når vi snakkar om nye varige institusjonar. Mange har, men så langt utan suksess, argumentert for å utvikle og bruke dei same grunnprinsippa på nasjonalt nivå. Historia til desse forsøka får bli fortald ein annan gong. Det viktige poenget er at å utvide folkeleg deltaking til eit nasjonalt nivå ikkje berre er eit spørsmål om god regjering – å avdekke korrupsjon, å utfordre byråkratiske fyrstedømme, å bli verande nær dei reelle behova til folk. Det handlar også om, i orda til Olívio Dutra då han var guvernør i delstaten Rio Grande Do Sul, å «heve det politiske medvitet om økonomisk makt på eitkvart nivå». Delinga av makt mellom valde styresmakter og folkelege deltakarprosessar utfordrar den ortodokse oppfatninga av at når økonomiske avgjerder er tatt av føderale styresmakter eller internasjonale organ som IMF, så er dei alltid, og dømt til alltid å bli verande, uforanderleg låste. Slik maktdeling skaper ei demokratisk, men også autonom motmakt i forhold til valde leiarar som elles ville bli fangar i etablerte, erfarne og til tider fiendtlege statsinstitusjonar. På sitt beste kan motmakta til deltakardemokrati halde politikarar sitt valmandat levande tilstades i det den daglege maktutøvinga. Slik forstått støttar det leiarar i å utøve vallovnadane sine, sidan dei er følgd opp av sterkare demokratiske band enn berre ein valsiger som institusjonane i selskapsmarknaden ofte handterer med forakt. Folkeleg deltaking er mindre lett å sette til sides fordi ho ber i seg høve til mobilisering og handling som politikarar ikkje kan ignorere, og som kunne skade legitimiteten til dei internasjonale institusjonane som underminerer valmandatet til sosialistiske regjeringar. Det kan faktisk seiast at på den globale marknadsplassen har deltakardemokrati vorte eit nødvendig vilkår for valdemokrati. Ei utviding av deltakardemokrati ville ikkje på nokon måte ha skaffa fram alle svara for regjeringa til Lula, men det ville ha skapt fruktbar grunn for løysingar og strategiar. Det ville også ha skaffa til veges eit grunnlag for å mobilisere internasjonalt press til støtte for Lula sin kamp med IMF (Det Internasjonale Pengefondet).

Demokratisk motmakt

Eg skreiv nyleg ei bok om ei reise gjennom nokre laboratorium for deltakardemokrati. Intuisjonen min var at reisa mi ville bli ei politisk oppdagingsreise. Utgangspunktet mitt var tiltru til praksisen si skaparkraft.

Ideen om deltakardemokrati som ei form for demokratisk motmakt var den første oppdaginga. Ut av dette rann det viktige ved å tenke gjennom politisk representasjon på ny, og med det også det politiske partiet: Folk måtte bli meir bokstavleg «gjort tilstades » – i det ein tok den bokstavlege meininga til representasjon – i å kontrollere staten slik at motmakta dei bygger i samfunn for å stå mot avgjerdene til institusjonar utan plikt til å svare for seg, blir omdanna til makt over det daglege arbeidet til staten. Til slutt indikerer ideen om internasjonale demokratinett at høve til å demokratisere den internasjonale dagsorden veks fram på utsida av det politiske hierarkiet, gjennom ein stadig aukande tett vev av internasjonale band skapt horisontalt i løpet av mobiliseringa av motmakt av einkvar muleg type, noko som også i neste omgang påverkar dei nasjonale politiske partia.

På grunn av siktemåla til dette seminaret i Barcelona vil eg berre gå djupare inn på det første konseptet – det som gjeld «demokratisk motmakt». Før eg gjer det, la meg diskutere to retningar som ideen om deltakardemokrati kan kome til å gå, kvar av dei inneheld viktige sanningar, men begge er øydeleggande eksklusive i innretting. På den eine sida å gå ut frå at vi kan endre verda utan å engasjere seg verken i eller mot staten. På den andre finst ideen om at det er nok for valde politikarar generøst å opne opp statsinstitusjonane for folkeleg deltaking, utan skarpt å endre maktforholda mellom staten og folket.

Det første synet på deltaking drar merksemda vår i retning makta som folkemassane, vanlegvis definerte som «makteslause», har i kraft av behovet som den eksisterande sosiale ordenen har for deira deltaking. Dette gir dei ei makt til å avvise, til å nekte å reprodusere status quo, og med det den kollektive makta til å omforme sosiale relasjonar. Denne tilnærminga grip den skapande makta vår til å finne alternativ, men oftast svake, innafor det noverande samfunnet, alternativ som illustrerer eller eksemplifiserer dei verdiane som vi kjempar for å realisere i framtida. Den andre, statsleia tilnærminga til deltaking, legg ikkje vekt på kampar for å få kontroll over offentlege ressursar og mot privatisering. Desse kampane reiser mange spørsmål rundt folkeleg autonomi og rundt det å skape alternativ som ville omfatte demokratisk kontroll over offentlege ressursar, og derfor føre med seg ei omforming av staten – både når det gjeld interne hierarki og forholdet til kampar innafor samfunnet.

Frå Bolivia og Uruguay til Moskva og Berlin forsvarar rørslene som kjempar for å oppretthalde vassforsyning og transport som fellesgode ikkje vanlegvis eksisterande statsinstitusjonar, men dei driv organisasjonsarbeid for å oppretthalde eit felles gode under demokratisk kontroll og det inneber litt samspel med valde statsorgan. Statleg kontroll er ikkje nødvendigvis det same som demokratisk kontroll, men valde politiske organ kan bli, og har vorte engasjert saman med, og allierte har vorte vunne innafor dei, som ein part i ein vidare politisk strategi for bygge vern mot den private marknaden.

I og mot staten

Forteljingane frå dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet, som eg diskuterte innleiingsvis i dette dokumentet, viser at det er grenser for kor langt motmakt eller omforming av sosiale forhold kan gå før det blir reist spørsmål om politisk makt, og utfordring av status quo på det formelle demokratinivået (dvs røysting og politiske parti). Dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet var ikkje berre drivne fram av ei total forkasting av relevansen ved røysterett – som trass alt var resultatet av årevis med militant kamp i tidlegare tider – men av ei føling av vonbrot og sinne knytt til kor veik røysteretten hadde vorte som instrument for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Løysinga var ikkje å gravlegge røysteretten, men å gje han ny styrke og krevje han tilbake frå det «industrielt–militære-komplekset». I land som hadde lidd under diktatur, var dette endå meir sant: Å avvise å engasjere seg i val som eit spørsmål om grunnleggande strategi, ville vere å snu ryggen til kampen for grunnleggande demokratiske rettar. Fleirtalet av sosiale og folkelege rørsler søkte i staden å bygge deira eigne maktkjelder som eit grunnlag for å engasjere seg i valde statsinstitusjonar utan å ha full tiltru til desse.

Det som eg peikar på, er at å skape ei splitting mellom «endring ved autonome sjølvorganiserte maktkjelder» og «endring ved å gripe/ta statsmakta» er å ignorere, nesten som om dei aldri hadde funne stad, dei siste tretti åra eller så med eksperimentering med eit spekter av innovative kombinasjonar av sjølvorganisering og intern-statlege initiativ. Ei side ved desse hybride initiativa var ei vedkjenning av at staten ikkje er nøytral. Utan å bli radikalt utfordra, er statsinstitusjonar forma og infisert av dei maktforholda og den kulturen som rår i dei samfunna dei søker å styre, enten dette har samanheng med klasse, kjønn, rase, generasjon eller den hierarkiske sjølvinteressa til statsbyråkrati. Den einaste gongen at radikale parti har hatt ein varig innverknad på statsinstitusjonane – så langt, nesten eksklusivt på eit lokalt nivå – er når dei har handla som svar på eller i samarbeid med rørsler som utfordrar desse maktforholda både i samfunn og innafor staten og forholda mellom denne og folket. Porto Alegre, Bologna og Stor- London-Rådet viser dette. Poenget her er at den framande karakteren til staten ikkje er noko universelt absolutt: Høve til endring avheng av balansen mellom sosial og politisk makt både innafor dei valde organa til staten og i samfunnet.

Mykje av ideen om at det er muleg å «endre verda utan å ta makt», slik John Holloway for eksempel hevdar, avheng av ein kritikk av det tradisjonelle «stats»- venstre for deira behandling av staten som ein ting, skild frå resten av samfunnet, ein ting som kan bli «gripen» for å styre resten av samfunnet mot sosial rettferd. Holloway insisterer på at staten er «forankra» i kapitalistiske sosiale forhold. For han peikar dette mot det viktige ved handling for å endre innafor desse sosiale forholda. Dette er fint. Men viss dei sosiale forholda i kapitalistiske samfunn er kamp, konflikt og muleg omforming, og staten er forankra i dei, kunne ikkje då staten sine sosiale forhold i alle sine varierte og komplekse former også bli gjennomsyra av kamp, konflikt og omforming? Korfor skulle denne sosiale dynamikken ta slutt, med andre ord, ved veggane til staten? Særleg i land der tidlegare rørsler, om enn svakt, har oppnådd demokratiske og omfordelingsmessige vinningar, eller der statlege arbeidarar er medlemmer i radikale fagforeiningar og i breiare sosiale rørsler; eller der ein minoritet av valde politikarar praktiserer truskap til dei demokratiske sosiale rørslene heller enn truskap til den eksisterande staten, kunne ikkje kamp og konflikt og omforming vekse inn i eller innafor staten?

Å behandle framandgjeringa til staten frå samfunnen som eit slag allment faktum, plasserer staten som skild frå kampane som går føre seg i dei sosiale forholda der han er part. Eit slikt syn skaper eit motsett bilde av feilen han siktar på å gå til åtak på innafor den tradisjonelle venstresida. Kamp om statsinstitusjonar – for politisk representasjon, for deltakarformer når det gjeld offentleg avgjerdsfatting, for demokratisk administrering og så vidare – er ein kampdimensjon blant mange, ikkje overordna eller altomfamnande, men likevel viktig og særskild. Å legge tilsides kampen om staten og politiske institusjonar ville vere med forakt å ignorere det viktige ved tidlegare kampar for demokrati. Men nye typar aksjon og organisasjon er nødvendig og veks fram. Hovudutfordringa er å finne opp og å fornye utan å miste gangsynet når det gjeld retning og siktemål.

Klargjort deltaking

Dette fører oss til den andre ufullførte retninga som deltakardemokrati har tatt, i hovudsak i god tru av (i hovudsak lokale) politikarar og offentlege administratorar, medvitne om at institusjonane deira står i fare for å miste tiltru hos folket. Løysinga deira er å «opne opp» institusjonane sine for representantar for lokale organisasjonar, men utan noko reell deling av makt eller medvite støtte for ei autonom offentleg sfære (som ville bli i stand til å forhandle med, presse og overvake statsinstitusjonar).

Det finst aldri ei klar deleline mellom kva som kunne bli kalla «statskontrollert deltaking» og open deltakarprosess. Dette vart skarpt klart for meg på ein konferanse om deltakardemokrati i Buenos Aires i 2004. Det er mange påminningar om den ufullførte oppgåva med å gjere Argentina til eit demokrati. Innleiingsvis er det ei tavle i minnet om studentane som stod opp mot diktaturet og den natta då dei vart tatt av militæret og aldri meir vart sett. Lagnaden deira har aldri vorte avdekt. I programmet til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne blir kampen deira for å finne ut kva som hende med barna og barnebarna deira, fortald. Dei ser saka si som ein kamp om å få delta i staten sine avgjerder. Dei har gått til direkte aksjon ved å bruke den støtta dei mottar, utført eigne granskingar og oppretta kontakt med 79 barn til dei bortkomne. Konferansen er organisert av Observatoriet for Deltakardemokrati, eit veksande og utovervendt nett av kommunar, forplikta til å utvikle deltakarstyre i teori og praksis. I ein tidlegare sesjon høyrde vi borgarmeisteren i Buenos Aires og ein høgare seniormedarbeidar stolt omtale byens nye system for deltakardemokrati. Blant tilhørarane var det folk som budde der, nokre av dei medlemmer av det som framleis er igjen av naboskapsråd, skapt under krisa i 2002–2003. I det dei tok hintet frå den lysande energien til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne, spurde dei: «Korleis deltar vi? Vi har prøvd, men ingen høyrer etter». Ein annan spurde: «Korleis kan vi klare å organisere oss ut over naboskapet vårt?» Dei offisielle «deltakings»-strukturane såg ikkje ut til å væra rotfesta verken i den daglege erfaringa til aktive borgarar eller i organisasjonsformene som dei sjølve, heilt sjølvstendig, hadde skapt. Kommunetoppane svarte defensivt, knapt nok hadde dei vedgått problemet.

Her har vi eit eksempel på gode intensjonar, men inga vedgåing av behovet for ei fundamental mentalitetsendring blant dei som sit sentralt i den kommunale avgjerdsprosessen – ei vedkjenning som lokale borgarar og organisasjonane deira kunne styrke mykje når det gjaldt evna hos kommuneorgana til å møte folket sine behov. Slik erkjenning innafor dei politiske partia ville føre til eit stort mentalt sprang fordi det ville innebere å ta risikoen knytt til å dele makt, om ikkje anna enn innafor ei framforhandla ramme, med folk og prosessar som staten ikkje hadde fullstendig kontroll over. Men utan dette spranget er krav til deltakardemokrati lite meir enn (tidsavgrensa) gode forhold for folk. Rett nok gir dei nyskapande folkegrupper høve til å «gripe ordet» og prøve realisere det.

Etter å ha sett litt på kva genuin deltaking ikkje er, la oss vende tilbake til ideen om det som ei motmakt (eller noko betre).

Eg bukar ordet «motmakt» for å beskrive mange kjelder og nivå for makt som det kan vere muleg å bruke til å skape sosial omdanning. Tenk over dei komplekse kjedene av bindingar som ligg under eit samfunn – kvar ei av dei skaper grunnlag for ulike slag avtaler. Alle delane av staten er avhengig av andre delar. Ulike institusjonar, frå lokale styresmakter til den Internasjonale Straffedomstolen, kan utøve motmakt overfor andre institusjonar som er mindre mottaklege for demokratiske krav eller humanitære overvegingar. Selskap er avhengige av arbeidarar. Finansane deira kan vere mobile globalt, men dei må investere og selje ein eller annan stad. Dei er også avhengige av nasjonale, regionale og lokale styresmakter for å få tilgang til marknader, finanskjelder, investeringslokalitetar osv. Valde politikarar er avhengige av stemmegivarar som på si side igjen har makt til ubunde å reise krav tilbake ved hjelp av godkjente organisasjonar mellom vala. Innafor kvart ulikt nivå og institusjon i samfunnet finst det høve til motmakt som kan bli mobilisert for å oppnå demokratisk endring. Lista veks etter kvart som folk finn nye måtar å stå mot og reiser alternativ i deira eigne daglege liv, og utviklar desse til kollektive: frå handling knytt til selskapsvaremerke, via kampanjar for å få kontroll over pensjonsfond, til direkte former for personleg internasjonal solidaritet med folk som står overfor militær okkupasjon.

 

Forståinga av deltakardemokrati som ei motmakt bryt ned den tradisjonelle liberale delinga mellom politikk og økonomi. Institusjonane til demokratisk motmakt vil ikkje berre skape politiske institusjonar med nødvendig middel for å stå opp mot presset frå privat kapital, dei peikar også ut vegar der politiske institusjonar kan alliere seg med økonomisk press for demokrati. Alliansar med kooperativ, samfunnsøkonomien allment, offentleg og fagforeiningstilknytte pensjonsfond kan alle skaffe fram det breiare økonomiske demokratiet som vil vere ufullført og under trussel utan deltakardemokrati.

Dessutan involverer omgrepet motmakt det å sjå sosiale rørsler som noko som skaper bølgjer langt bak deira tilsynelatande fokus: Den grøne rørsla eller fredsrørsla, for eksempel, når dei er i allianse med andre, er potensielt i stand til å utøve makt over både økonomien og politikken. Begge rørslene reiser fundamentale spørsmål rundt siktemålet med produksjon (og det kan bli definert som å inkludere former for distribusjon, konsum, typane av arbeid og dugleik som trengst og formene for finansiering og eigarskap) i svære område av økonomien: forsvarsindustrien, maten, sløsing, energi og kjemiske industriar. Sosiale rørsler og miljørørsler har alt gått i spissen for å utvikle alternative system på desse områda. Nye demokratiske sosiale rørsler har sjeldnare vore «ei saks»-rørsler. Krava som dei reiser, krev radikale endringar gjennom heile samfunnet – og krava deira reiser seg mot sterke interesser som vil gå mot desse endringane. Behovet er derfor å skape organiserte band til grupper som har makt og potensiale for felles interesse i kvart punkt i prosessen. Men dette fører oss til ein annan diskusjon …

Deltaking viser tilbake til det å røyste

Tidvis blir argumentet for at deltakardemokrati burde bli grunnlaget for eit heilt politisk system reist, som ei erstatning for parlamentarisk demokrati. Men dette svekkar saka for genuine deltakingsprosessar der det viktige ligg i ein dugleik til samtidig å utfordre og utfylle eksisterande representative arrangement. Legitimeringa til representativt demokrati veks ut av den minimale, men like, deltakinga til alle til ved det å røyste, mens legitimeringa til deltakardemokratiet ligg in den høge graden av aktivitet blant noko som oftast vil vere ein minoritet gjennom institusjonar som er opne for innsyn, opne for alle og grunna på gjensidig semje om reglar. Representative institusjonar fundamentert på ein person, ei røyst, fastlegg prinsippa og allmenn retning for ei vald regjering. Dei set den breie ramma. Potensialet deira ligg radikalt i det faktum at formelt gir røyster makt til dei mange, makt som kan bli brukt til å utfordre makta til dei få. Dette er grunnen til at regjerande elitar alltid frykta den allmenne røysteretten.

Til alle tider og ubunde av nasjonalitet har herskande elitar alltid søkt å tenke ut forhandlingsmekanismar som kan sløve «sverdet til parlament mot privat eigedom», slik ein britisk arbeidarpartipolitikar skreiv på 1930-talet då han skulle forklare potensialet til parlamentet. Langt på veg har dei hatt suksess, slik at viss ikkje viljen som vart uttrykt ved dei periodiske vala er halde levande som konstant nærverande, leiande og puffande på statsinstitusjonane, blir privat økonomisk rikdom og makt verande nesten urørt. Dette er der deltakardemokrati i radikal form, rotfesta i ein autonom offentleg sfære, kjem inn. Deltakardemokrati kan overvake arbeidet til regjering og statsapparat. Det er i stand til å gå dit politikarar aldri kjem, og kjenne til slikt politikarar sjeldan undersøker. Legitimiteten kjem frå intensiteten til aktiviteten og innsynet og det opne i prosessen. Deltakarinstitusjonar skaper sjølvsikre forventningar, og dette leier i sin tur til press – i form av lobbyverksemd og iverksetting av kampanjar – overfor dei representative valde organa som fattar dei endelege avgjerdene.

Det viktige ved prosess

Folkeleg deltaking lar både folk og offisielle leiarar avgjerde detaljar rundt korleis brei deltaking blir gjennomført. Korleis offentleg politikk er administrert er ikkje verdinøytralt: Prosess gir resultat.

 

Ta sløsing. Ei miljømessig berekraftig tilnærming som ser på avfall som ein ressurs – ei opphoping av akkumulert energi og materiale – er ulik ei tilnærming som ser avfall som noko ein må bli kvitt. Den første, leia av gjenbruk og resirkulering, krev omfattande folkeleg deltaking for å kunne fungere. Denne deltakinga er ikkje noko ekstra, og det inneber ikkje å delta i møte og å sitte i komitear. Denne tilnærminga handlar om eit offentleg rekneskapsført system og derfor også ei ordning som stadig kan bli betre, eit system som stør hushaldet som frivillig sorterer avfallet. Det same prinsippet for daglege og løpande demokratiske prosessar kunne bli brukt i forhold til utdanning, transport, sosial omsorg – reelt i forhold til ei kvar offentleg teneste. Ein open regelstyrd prosess av folkeleg deltaking tilpassa oppgåva ein står overfor – for eksempel det å foreslå detaljerte budsjettprioritetar, eller styringa av lokal offentleg tilrettelegging – har ein sterkare demokratisk legitimitet enn tenestefolk som arbeider bak lukka dører, og som ofte gjer sine eigne «forretningar» med visse sosiale grupper og økonomiske interesser.

Formelt har representativt demokrati siste ordet. Men sidan dei valde kvar for seg må søke attval innafor eit fleirpartisystem, må dei kommunisere med og vere følsame overfor forslag som blir reist av veljarane deira. Deltakardemokrati, i eit utfyllande forhold til makt via val, har slik sett potensialet til å flytte samfunn vidare i retning dei demokratiske ideala ved folkeleg kontroll og politisk likestilling.

Liberalt demokrati har alltid vedgått at organisasjonane i det sivile samfunnet spelar ei viktig rolle. Det er vanlegvis akseptert at eit sterkt sivilsamfunn hjelper til med å halde valde representantar årvakne, og at det gjer det gjennom organiserte interessegrupper som pressar sakene sine på styresmakter, nokre gonger gjennom politiske parti, andre gonger ved hjelp av uavhengig lobbyverksemd. Nokre gonger har visse spesielt interessegrupper – framfor alt fagforeiningar og forretningsinteresser, men lokalt også innbyggargrupper eller organisasjonar innafor frivillig sektor – vorte dradd inn i korporative arrangement med styresmakter, og slik oppnådd ein spesiell politisk status slik at styresmakter forhandlar med dei om avgjerder som grip inn i interessene deira. Men denne typen arrangement har ofte underminert tiltrua til begge partane: Dei frivillige organisasjonane blir sett på som både for nært knytt til styresmaktene og som nokre som berre kjempar for eigne spesialinteresser. Styresmaktene blir oppfatta å favorisere ei eller to grupper mot andre, eller organiserte interesser mot «folket». Ein av frustrasjonane og feila ved representativt demokrati er at, mens sivilsamfunnet har vakse i omfang og utvikla seg når det gjeld struktur og indre demokratiske former, har sivilsamfunnet vorte verande marginalisert når det gjeld påverknad på det formelle politiske systemet – kanskje tidvis invitert inn og deretter ignorert, eller brukt til å gje det formelle systemet ufortent legitimitet. Deltakardemokrati skaffar fram eit reelt alternativ, eller komplement, til vald makt: ei klar og organisert offentleg sfære der folket sine krav kan bli artikulert, utvikla og forhandla fram, og så sluttforhandla med den lokale eller andre relevante statsinstitusjonar.

Vilkår for veksande deltaking

 

For at deltakardemokrati skal kunne oppnå legitimitet og gje nytt liv til demokratisk politikk som eit heile, må nokre vilkår vere på plass.

For det første må deltakararrangement i utgangspunktet vere opne for alle som avgjerdene gjeld – også om det berre gjeld ei minoritetsdeltaking. Det å vere open er ikkje berre ein formalitet. Det må bli arbeid mot å sikre det. Ikkje alle kan delta direkte, men alle treng å vere i kontakt med nokon som deltar.

For det andre må det vere gjensidig akseptert og ope forhandla regelverk.

Eit tredje vilkår som det alltid vil vere vanskeleg å oppretthalde, er å sikre at deltakarprosessen er autonom i forhold til staten. Siktemålet til deltakarorganisasjonar er eventuelt å dele makt til å gjere avgjerder med styresmakter, å utøve ein viss kontroll over arbeidet til statsinstitusjonar, og å overvake iverksettinga av styresmaktene sine avgjerder. Men desse forholda avheng av likeverd: Deltakarorganisasjonar må ha deira eige liv og dynamikk, og dei må vite at valde organ respekterer dette. I dei fleste noverande tilfelle har folkelege rørsler kjempa for å skaffe seg noko makt over staten og med det følgjer først og fremst å utvikle deira eiga sjølvstendige makt. I tillegg, sidan dei aldri fullt ut kan ha tiltru til staten, er autonomi for dei eit nødvendig vern.

For det fjerde må det vere ei genuin deling av kunnskap. Der brukarar og tenestearbeidarar, for eksempel, kan yte deira «innside»-kunnskap til å betre tenester, blir offentlege tenestereformer demokratiske, ei viktig side ved effektive alternativ til privatisering.

Eit vidare grunnleggande vilkår er det at reelle ressursar må vere truga, ressursar som kan innebere ein positiv skilnad for liva til samfunnet. Prosessen må skape resultat. Han må ikkje bli sett på som berre endå ei konsulteringsøving som ingen stad fører. Til slutt er det ingen tvil om at det mulege og legitime ved deltakarprosessen er enormt fremja ved eksistensen og valsuksessen til eit parti som trur på han. PT er i så måte ein pioner, på kommunenivå, trass i at parti som var påverka av den nye venstre-sida på 1970-talet, slike som det Grøne Partiet i Tyskland, delar av det italienske Kommunistpartiet og det danske Sosialistisk Folkeparti, gjorde nokre svært avgrensa eksperiment i den same retninga. Men eit aukande tal parti veks fram, i Nord og i Sør, parti der deltakardemokrati er fundamentalt både i arbeidet deira i valde statsinstitusjonar og med sosiale og fagforeiningsrørsler. Akbayan på Filipinane er eit eksempel, Det Demokratiske Arbeidarpartiet i Sør-Korea eit anna. Det Skotske Sosialistpartiet og det italienske Rifondazione Communista er innovative eksempel i Europa. I ein forstand er desse partia i stand til å bruke legitimiteten sin i val til å understreka det viktige ved deltakarprosessen. Meldinga deira er: Utan den aktive deltakinga til folket kan ikkje programmet som partiet vart vald på bli sett ut i livet. Når dei først er valde, arbeider dei saman med folkelege rørsler for å skape støttemekanismar, samarbeid og press – der dei også inkluderer seg sjølve.

Viss deltakardemokrati spreier seg, kan institusjonane til representative styresmakter miste noko makt til den nye deltakarsfæren. Men vi har alt sett at makta deira er i krise. Det nye systemet for å styre offentlege ressursar ved å kombinere vald og deltakardemokrati skaper ein vid gevinst i form av demokratisk legitimitet og som eit potensielt resultat, gevinst i form av demokratisk makt.

(Artikkelen sto første gang på tniclone.test. koumbit.net/archives/wainwright/matter. htm, og er omsett av Einar Jetne.)

 

Opprettelsen av nabolagsrådene i Venezuela var delvis en reaksjon på ineffektiviteten i det statlige byråkratiet, spesielt på kommunalt plan.

Steve Ellner underviser ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz.

 

Nabolagsråd er betegnelsen for en organisering av strøk, eller nabolag, som organiserer inntil 400 familier. De kan velge representanter til forskjellige oppgaver, og trekke dem tilbake, hvis representantene høster mistillit ved gjennomføringen av det de er valgt til. Red.

I sin tale til Kongressen i august 2007, hvor President Hugo Chávez la fram et forslag til konstitusjonelle reformer, understreket han at han hadde «liten tiltro til de etablerte lokale myndighetene» og hadde større tro på folks egen kapasitet, lokalt. Han påpekte videre den manglende deltakelsen i statlige og kommunale valg som uttrykk for tvil om legitimiteten til lokale embedsmenn. Chávez sitt senere forslag om å etablere nabolagsrådene i et gitt område som «kommuner » (som i sin tur skulle bli deler av en «kommuneby») for å løse felles problemer, kan true med å undergrave de kommunale myndighetenes makt, ved å skape en parallell struktur.

Privat har lokale myndigheter, inkludert ordførere, uttrykt frykt for at denne planen har som mål å utradere bymyndighetene, noe jeg ble fortalt av Leandro Rodriguez, rådgiver for Nasjonalforsamlingens komité for folkelig deltakelse, desentralisering og regional utvikling, og av Sergio Lugo, en rådgiver for kommunens arbeid med lokale planleggingsråd i Mérida.

Men, nabolagsrådene er ikke i stand til å erstatte kommunale myndigheter. På det nåværende tidspunktet tar de bare for seg prioriterte prosjekter, noe som er langt fra å ta på seg de myriadene av oppgaver som tilligger de valgte kommunale organer. Slik sett blir det høyst misvisende å se nabolagsrådene som Rousseau-inspirerte utopiske idealer om direkte demokrati, i stedet for representative institusjoner en visjon som til tider omfavnes av chávistas. En mer realistisk karakteristikk kommer fra Marisol Pérez, leder av delstaten Anzoáteguis kontor for nabolagsråd. «Dette er en eksperimenterende prosess», sier hun. Den velkjente frasen til Simón Rodriguez (Simón Bolivars lærer) som så ofte løftes fram av presidenten vår: «Enten skaper vi, eller så feiler vi» er svært anvendbar på nabolagsrådene.

Chávistaledere, hvis retorikk på typisk vis understreker folkelig beslutningsmakt, har i stadig større grad framhevet nabolagsrådenes virksomhet. Aristóbulo Istúriz og Jorge Rodriguez, Chávistakandidater ved to viktige ordførervalg i Caracas i 2008, delte sine respektive program i to deler: Tiltak direkte underlagt staten, og støtte til «folkelig makt», med særlig vekt på nabolagsrådene.

I et annet ordførervalg i Caracas, lovte chávistakandidaten å bygge en «metrobane» opp til slumområdene i åssidene i Petare, en kabelbane lik den som snart er ferdig i San Agustin. I følge planen skulle hver stasjon oppover inneholde fasiliteter som et teater eller et bibliotek, administrert av et nabolagsråd.

En «atombombe»

 

Imens argumenterer regjeringens kritikere med at nabolagsrådene er ineffektive, og advarer mot at de svekker det representative demokratiet, ved å undergrave de mellomliggende organene mellom de nasjonale beslutningene og folket, enten disse er kommunale myndigheter, statlige planleggingsorganer, eller selve det nye chávistapartiet, Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV).

Américo Martin, en tidligere venstreradikal som var presidentkandidat i 1978, kaller nabolagsrådene en «atombombe» som kommer til å skape kaos ved å framføre klientpregede krav i et omfang som det er umulig å tilfredsstille. En annen venstreradikal, Teodoro Petkoff, som er blitt antichávista, hamrer løs på den idealistiske karakteren til nabolagsrådene, som han sammenlikner med arbeiderkooperativene og planene for arbeiderledelse Chávezregjeringen også går inn for. Petkoff mener at disse eksperimentene får en til å tenke på fordømmelsen Marx framførte mot de utopiske sosialistene:

Den typen argumenter mot levedyktigheten til nabolagsrådene svekker bare saken mot dem. Det faktiske forholdet er at tusenvis av prosjekter over hele Venezuela er gjennomført på vellykket vis, og mange flere er på trappene, en bedrift som er noe helt nytt i nasjonens historie. I tillegg er rådsledere engasjert i en rekke aktiviteter og programmer uten presedens i Venezuelas lokale bevegelser.

Politikk og stat er sentralt i fenomenet nabolagsråd. Rådsledere befinner seg ofte på begge sider av skillelinjen mellom den sivile hverdagen og politisk aktivisme. Slik kan, for eksempel, møter i rådene bruke tid på å diskutere valgstrategi og logistikk. Etter dannelsen av PSUV i 2007, søkte det posisjoner for chávistakandidater i nabolagsrådene, noe som førte til at rådene trakk seg noe tilbake fra valgarenaen.

Ikke desto mindre, oppfordret ministeren for deltakelse og sosial beskyttelse, Erika Farias i 2007, rådene til å danne brigader som skulle drive valgkamp for Chávezinitiativet for en grunnlovsendring som skulle oppheve begrensningene i valgperioder for alle verv, et forslag som ble vedtatt gjennom folkeavstemning, den 15. februar 2009. Valgaktiviteten til folk hjemmehørende i nabolagsrådene og andre regjeringsfinansierte sosiale programmer overskygget PSUV.

Uavhengighet

Enkelte skribenter er opptatt av å understreke behovet til alle sosiale organisasjoner i Venezuela, inkludert nabolagsrådene etter å søke full uavhengighet i forhold til stat og parti. Blant disse finnes det ledende venezuelanske forfattere og aktivister. Som Roland Denis, Javier Biardeau og Rafael Uzcátegui (fra det anarkistiske tidsskriftet El Libertario). John Holloway, en velkjent teoretiker som forsvarer dette synspunktet, uttalte ved Verdens Sosiale Forum i Caracas i 2006:

Fokuset på uavhengighet er imidlertid noe malplassert. Sosiale programmer og bevegelsene de skaper, er ryggraden i Chávista bevegelsen, ikke uavhengige sosiale bevegelser.

I forkant av at Chávez ble valgt i 1998, manglet Venezuela den typen brennende sosiale bevegelser som banet veien for valget av Evo Morales i Bolivia, og Raphael Correa i Ecuador. Bevegelser av lokal karakter, og kooperativbevegelser blant arbeiderne hadde i mange år vært uavhengig av staten, men de klarte ikke å blomstre, eller spille noen avgjørende rolle i livene til de underpriviligerte i Venezuela. I motsetning til dette, har Chávez-regjeringens overføring av store summer til nabolagsråd og andre sosiale programmer ført til at marginaliserte områder har blitt stimulert, og har vist dem hvordan de kan ta kontrollen over egne liv. Særlig har statlige ressurser, brukt som støtte til prosjekter under nabolagsrådene, lån til arbeiderkooperativer og stipend til studenter som deltar i forskjellige undervisningsprogrammer (kjent som misiones) vært avgjørende i å aktivisere folk på organisert vis. Til tross for den økonomiske avhengigheten av staten er mange menige Chávistas kritiske, og deres støtte til regjeringen er neppe gitt noe som forklarer at Chávez tapte folkeavstemningen i 2007, om grunnlovsendring.

For chávistas betyr den «revolusjonære prosessen» at folk får kontroll over livene sine der de bor, heller enn på arbeidsplassene (som kommunister, trotskister og andre som står for den harde linje går inn for). Dette gjenspeiles i det faktum at nabolagsrådene har fått langt mer oppmerksomhet og flere ressurser enn planer for arbeiderstyring noen gang har fått.

Tornefulle spørsmål

Rådene sliter med en rekke problemer, inkludert dårlig økonomisk styring, «snyltere», og mange rådsmedlemmers rotfestede skepsis til lokale lederes intensjoner. Skribenter som er for Chávez, og understreker betydningen av nabolagsrådene og liknende sosiale programmer, har en tendens til hoppe over slike tornefulle saker, selv om de får fram mye nyttig informasjon. Regjeringsvennlige media unnviker også åpen diskusjon om slike vanskelige problemer, selv om de ofte refererer til nabolagsrådene. Dessuten er kritisk debatt mangelvare i PSUV. Ved å unngå ubehagelige problemer, ender chávistaledelsen med å glorifisere rådene, og lager en myte av at de er det rette remediet for utallige problemer, noe som i sin tur tar sikte på framgang ved valg. Manglene er særlig alvorlige siden regjeringen har en uttrykt forpliktelse til å mer enn doble støtten til dette programmet i 2009. Etter hvert som nabolagsrådene får erfaring, er det to prosesser som er underveis, fulle av sprengstoff. For det første, er de marginaliserte og halv-marginaliserte delene av befolkningen i ferd med å vinne styrke og erfaring fra å drive med kollektive beslutninger. For det andre, tas det skritt i retning av institusjonalisering, som er myntet på å skape anvendelige mekanismer som overvåker og sikrer at offentlige midler ikke misbrukes, eller brukes til lite gjennomtenkte prosjekter.

Men bestrebelsene etter å inkorporere, på den ene siden, og institusjonalisere, på den andre siden, er en komplisert balansekunst. Mekanismer og prosedyrer som skal sikre effektivitet kan ikke bli satt i verk, alle på en gang. Den massive deltakelsen til de underpriviligerte, som er under utvikling, er avhengig av fleksibilitet og forståelse hos de som bevilger offentlige midler. «Vi jager ikke etter talsmenn for rådene, men gir dem at tvilen skal komme dem tilgode», sier Marisol Pérez i delstatsregjeringen i Anzoátegui. «Mange av dem er jo noviser som lett kan hoppe av hvis de aner at hindringene blir for store.

I tillegg til de sosiale og institusjonelle dimensjonene er det et tredje element av politisk karakter: Mobiliseringen av alle de som har nytte av nabolagsrådene, til forsvar for regjeringen, mot en kompromissløs opposisjon med betydelige ressurser. Å nå disse klare, og ikke alltid lett forenlige målene, er en formidabel utfordring for Venezuelas åpne vei mot sosialisme.

(Artikkelen trykkes med tillatelse fra tidsskriftet Red Pepper, og er oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

Andreas Lutro er leder av Rød Ungdom i Rogaland og var stortingskandidat for Rødt Rogaland.

Det er ikke mange år siden ungdom ikke hadde andre enn voksne politikere og interesseorganisasjoner drevet av voksne til å representere deres syn i politiske spørsmål.

I løpet av det siste tiåret har idéen modnet nok til å settes ut i virkeligheten flere og flere steder.

Ungdommens posisjon i demokratiet

Et viktig prinsipp i demokratiet er at de som kan straffes etter loven, også må kunne påvirke den. Påvirkning i denne sammenhengen betyr selvsagt å kunne stemme ved valg, da de valgte demokratiske organene vedtar lovene vi alle må forholde oss til. Dette blir brukt som hovedargument for å gi 16-åringer stemmerett. En annen diskusjon er om myndighetsalderen da også må senkes, men den diskusjonen tar jeg ikke her og nå.

Prinsippet om at de som kan straffes etter lovene, må få være med å påvirke lovene, har jeg lyst til å strekke enda litt lenger: De som påvirkes av politikken, må ha mulighet til å påvirke politikken. Her er hele befolkningen som er 18 år eller eldre dekket, i og med at de har stemmerett. Det gjelder ikke de som er under 18 – og selv med 16-årig stemmerett, vil det fortsatt være barn og unge som ikke nødvendigvis har muligheter til å komme med sine meninger i politikken.

For mange er dette kanskje ikke et problem. Ungdom er ikke akkurat de som engasjerer seg mest i politiske spørsmål, og ofte  er det lett å si at de ikke vet best selv når det kommer til for eksempel utforming av skolesystemet eller utbygging av fritidstilbud.

Dette ville kanskje ikke vært et så stort problem hvis ungdom hadde flere politikere som kunne representere dem – men andelen politikere som kan kalles ungdom, er forsvinnende liten, og selv de er nødt til å passe inn i et politisk system som er laget for å være kjedelig, tungvindt og rett og slett «voksent». Du hører aldri et parti bruke ungdomssaker som valgkampsak – det brukes ofte saker som angår barn og unge, men da er det stort sett på foreldrenes premisser. Det er de som er velgere, tross alt.

Ungdommens bystyre

Det er her Ungdommens bystyre (UB) kommer inn, og er i sammenhengen et strålende tiltak: Det gir en stemme til de stemmeløse, formaliserer ungdommens påvirkningskraft i demokratiet og opphever på mange måter prinsippet om at voksne politikere vet best. UB fungerer (i det minste potensielt) som et talerør for all ungdom i kommunen, siden alle i aldersgruppen 13–18 år skal gå på skolen, og dermed er representert. UB i Bergen mener at ordningen fungerer bedre enn 16-årig stemmerett vil – et vedtak fattet 28. mai 2009 nevner blant annet at

Den vanligste måten å inkludere ungdom i demokratiet på, er gjennom det som kalles ungdommens bystyre (eller ungdommens kommunestyre – enkelte steder finnes det også ungdommens fylkesting). En eldre ordning er det som heter ungdomsråd, som har eksistert lengre, men baserer seg mer på å representere frivillig (og sikkert til en viss grad politisk) organiserte framfor å representere hele den unge befolkningen. Forskjellen er vag ettersom det ikke fins noen nasjonale retningslinjer. En oversikt over ungdomsråd og UB kan du finne på www.ung.no/database.

Måten UB er organisert på, varierer fra sted til sted, men det som begynner å bli normen er det som kalles Trondheimmodellen. Modellen får navnet sitt fra måten UB er organisert i Trondheim kommune, som kort fortalt går ut på at UB fungerer som høringsinstans i bystyresaker som angår ungdom, og kan også foreslå egne saker som skal behandles i bystyret. I tillegg er det vanlig at UB får en pott med penger som det står fritt til å fordele på tiltak og arrangementer som søker innen fristene som er satt. UB konstituerer seg og velger arbeids- og organiseringsmåte selv. I Trondheim-modellen består UB av en valgt representant fra hver ungdomsskole og videregående skole i kommunen. (www.trondheim.kommune.no/content. ap?thisId=111713150). Modellen er blant annet innført i Bergen og Stavanger (og Trondheim, selvsagt).

Organiseringen av UB varierer ofte fra sted til sted. For eksempel, i Stavanger pleide ungdomspartiene og forskjellige interesseorganisasjoner for ungdom å være representert – men som sagt er det Trondheim-modellen som begynner å bli standarden. Det er hovedsakelig den jeg vil ta utgangspunkt i når jeg diskuterer fordeler og ulemper rundt UB.

Elevrådenes rolle i samfunnet

For å bli valgt inn i UB, må du velges av elevene på skolen du representerer. Som oftest er det riktignok elevrådene som velger representanten, men elevene sitter selvsagt med makt nok til å overkjøre elevrådet hvis de går inn for det. På mange måter kan elevrådene i teorien sammenlignes med fagforeninger. Sånn sett kan UB ses på som en nyttig arena for å lære skoleungdom hvordan det representative demokratiet fungerer i praksis og stimulere til aktiv deltakelse i utformingen av samfunnet.

Slik er det ikke nødvendigvis i praksis – kanskje lærer elevene i stedet at de fine demokratiske prinsippene de lærer om i samfunnsfagtimen, ikke står i stil med virkeligheten.

Ungdom er nemlig ikke dumme – de aller fleste ser på elevråd som supperåd uten reell makt som stort sett bryr seg om fillesaker (krav om brusautomat i kantinen er et eksempel som går igjen hos mange av dem jeg snakker med). Dette varierer selvsagt fra skole til skole, men inntrykket som går igjen er at elevrådene ikke akkurat er en viktig arena for elevene.

Dette har ikke nødvendigvis noe med selve organiseringen av elevrådene å gjøre. I forskjellige demokratiske organer er det ofte nok å skape en oppfatning om at organet er maktesløst, og medlemmene tilpasser seg denne oppfatningen. Jeg har hørt flere historier om at elever som faktisk har hatt lyst til å faktisk gjøre noe i elevrådet, har blitt nedstemt nettopp av den grunn. Motivene bak kan jeg bare spekulere i, men at det ligger en oppfatning om elevrådenes maktesløshet bak det hele, er jeg i liten tvil om.

Så kan en spørre seg selv: Hvis elevrådene oppfattes slik, og elevråd kan sammenlignes med fagforeninger, er det da rart at arbeideres rettigheter i Norge svekkes? Lærer vi den kommende generasjonen at å organisere seg stort sett handler om å kjempe for egoistiske krav?

Hva er uheldig med dagens organisering?

At det er disse elevrådene som igjen skal representeres i UB, er problematisk nok i seg selv. Samtidig har UB langt å gå før det når sitt fulle potensiale når det kommer til måten det er organisert på, isolert sett. Først og fremst eksisterer UB kun på de forskjellige bystyrenes godvilje og premisser, og kan legges ned når de voksne politikerne føler for det. Jeg har skrevet at UB er selvkonstituerende – det er en liten hvit løgn. Regelverket for UB godkjennes alltid i det vanlige kommunestyret. Det finnes heller ingen nasjonale retningslinjer eller lignende som sørger for at UB har lik makt overalt hvor det eksisterer, og det finnes ihvertfall ikke noen lover som sikrer ungdommen retten til å bli hørt i politikken.

Et annet problem er at UB ikke har noen reell makt i selve bystyret. Det fungerer som høringsinstans og kan fremme forslag, men har ingen stemmer i selve bystyret. Som nevnt tidligere, er det ikke mange politikere som går til valg på å høre på ungdommen. Ofte er resultatet at bystyret bare tar ungdommens meninger innover seg, når de stemmer med hva politikerne selv mener.

Det er neppe sånn de fleste stedene – men det er noe en bør være på vakt for. Om UB får gjennom forslag og/eller blir hørt i bystyret fordi det stemmer overens med politikernes meninger og ikke fordi politikerne vil høre på ungdom, har ungdommen mistet makten over UB. Denne problemstillingen er ikke så fjern, i og med at UB ofte blir veldig fjernt for elevene. Det er en del mellomledd i valgprosessen – elevene velger elevrådsrepresentant, elevråd velger elevrådsstyre, og ofte velger elevrådsstyret UB-representant (eller kommer med innstilling). Og elevrådet trenger som sagt ikke være representativt for elevene, i og med at mange anser elevrådet som en klubb for de spesielt interesserte, uten noen reell makt.

Mange steder er det ikke slik. Noen skoler har måttet avholde valg blant alle elevene fordi det var for mange som ville stille til valg – men i løpet av min tid som UB-representant i Stavanger, var denne typen personer i mindretall, de ønsket å stille til arbeidsutvalget (noen steder kalt formannskapet, som i det ordentlige bystyret), og de ønsket å styre debatten og dagsorden mest mulig. De aller fleste var ikke særlig engasjerte, de følte seg vel ikke erfarne nok, og lot seg gledelig styre. En slik situasjon bør ikke UB være i.

Holder skolens struktur ungdommens bystyres makt tilbake?

Så er spørsmålet, hvordan kan vi sørge for at UB er en arena for ungdom flest, som virkelig representerer barn og unge? Jeg tror ikke nødvendigvis løsningen ligger å endre måten UB fungerer eller er organisert på. Jeg tror heller at problemet ligger i skolen.

Slik den er i dag, er skolen for veldig mange ikke annet enn en læringsarena. Man går på skolen for å få seg en utdanning slik at man kan få seg en jobb når man er voksen, og det er alt. Om de ikke er så bevisste på det selv, vet foreldrene og lærerne det, og forteller dem gjerne det hvis de spør. Under kapitalismen kan man forenkle utdanningssystemets funksjon til noe så enkelt som å skape kompetent arbeidskraft. Riktignok er skolen er samlingspunkt hvor man treffer venner og sosialiserer, men det er ikke akkurat en kjernefunksjon. Man hører veldig lite om politikere som mener at elever er for lite sosiale på skolen.

Når skolens funksjon er så snever, er det heller ikke så rart at elevrådene (og, som en forlengelse av elevrådene, UB) anses som uviktige og maktesløse. Skolen er en arena for utdanning, ikke en arena for samfunnsdebatt og deltakelse i demokratiet – da virker det litt absurd for mange at skolenes representanter (UB) plutselig skal fungere som høringsinstans for bystyret. Det er en unaturlig forlengelse av skolens funksjon i samfunnet.

Teorien min er: Kanskje må skolen bygges opp fra bunnen av hvis ungdommens makt i demokratiet virkelig skal kunne slå gjennom. Vi trenger en skole hvor UB er en naturlig forlengelse. Se for deg skolen som et slags kollektiv for læring, deling av erfaringer og senere diskusjon om kultur og samfunn, i stedet for en plass hvor du skal gjøre som læreren sier for å få en karakter og en utdanning.

Jeg tror det står i stil med den sosialistiske skolevisjonen – en arena for personlig utfoldelse, som ikke bare lærer deg hvordan du skal tjene penger til livets brød når du blir voksen, men at meningene dine faktisk har noe å si, og at du bør forlange å bli hørt. Med en slik skole er jeg overbevist om at det ville vært mye lettere å engasjere ungdom i politiske spørsmål, og å skape et miljø for aktiv deltakelse i demokratiske organer som UB.

Demokratiets framtid – noe mer enn stemmeretten?

Ordningene med UB rundt omkring i landet er forhåpentligvis en god start på å stadfeste ungdommens økte medvirking i demokratiet. Den retten kan bli lovfestet i framtiden hvis det jobbes aktivt – samfunnet kan ha mye å tjene på det. Nå som idéene og organiseringen rundt UB har brukt det første tiåret av 2000-tallet på å modnes, er tiden inne for å stille nye krav.

Men først og fremst handler ungdommens medvirkning i samfunnet om ungdommens eget engasjement. Det kommer ikke av seg selv hos alle – det er lett å falle i apati når man gang på gang blir minnet på at samfunnet drives av store menn med store formuer og mange mektige venner. Man trenger ikke være ungdom for å føle deg, og man trenger ikke være sosialist for å skjønne det.

Det bør skapes miljø for deltakelse fra ungdom i politikken framover. Ungdommens bystyrer kan være en god måte å gjøre det på, men «grasrota» til UB vil alltid ligge på skolene – hos elevene. UB kan lett bli noe fjernt som ikke har noen reell makt i samfunnsutviklingen, noe for de litt for selvopptatte og pampete elevene – eller det kan bli et organ som tar alle elevers innspill og meninger på alvor, og som all ungdom føler en viss tilhørighet til.

På mange måter kan Ungdommens bystyre og «voksendemokratiet» sammenlignes. Det står overfor de samme utfordringene – fremmedgjøring, likegyldighet overfor samfunnsutviklingen, stadig økende avstand mellom folk og politikere. Ungdommens bystyre er på den andre siden noe ganske nytt, og i det ligger en mulighet til å utvide demokratiet utover stemmeretten, skape et mer inkluderende samfunn og å forsikre oss om at ungdommen blir hørt.

Den Gamle Antonio set seg i kveld med meg. Han set seg, 10 år attende i tid, rekna frå denne kvelden. Med han, med den Gamle Antonio, set alle kvinner og menn med mørkt blod i verdige hjarto seg med meg. Dei set seg med meg, og tek, endeleg, frå meg ordet og stemma for å fortelja oss om kampen. For å fortelja oss, seier dei, og så seier dei til meg, ikkje for å påføra oss, ikkje for å tvinga oss, ikkje for å oppsluka oss. For å fortelja oss om kampen og tidene 10 år attende frå denne kvelden, med regnet og eit kaldt mørkre som tak og veggar. Den natta som den Gamle Antonio, saman med meg, trakka i gjørma med macheten i handa.

Sa eg at med meg går den Gamle Antonio? Då laug eg i så fall. Han går ikkje med meg; eg går i fotefara hans. Det var ikkje slik me tok til å gå den kvelden. Fyrst rota me oss bort. Den Gamle Antonio inviterte meg på hjortejakt, og me jakta på hjorten, ja, men me tok han aldri att. Då det gjekk opp for oss at hjorten var borte var me midt i skogen, midt i regnet, omringa av natta.

– Me har gått oss vill, seier eg til fånyttes.

– Slik er det, seier den Gamle Antonio, der han står og lagar eit tak til elden med den eine handa, medan han fyrer i rullingsen med den andre. Han verkar ikkje særleg uroa.

– Me må finna vegen attende, høyrde han meg seia.

– Eg har eit kompass, seier eg til han, som om eg sa: «Eg har ein mobiltelefon, i tilfelle du skulle vera interessert i å verta plukka opp».

– Slik er det, seier den Gamle Antonio på nytt, som for å la meg ta initiativet og syna seg klar til å fylgja meg.

Eg lyfter opp motløysa og erklærer meg sjølv klar til å by fram mine geriljakrigarkunnskapar, som eg hadde tileigna meg gjennom to år i skogen. Eg stiller meg tett innunder eit tre, tek fram kartet, høgdemålaren og kompasset. Med store ord, gestikulerande framfor den Gamle Antonio skildrar eg høgder over havet, topografiske kurver, barometertrykk, gradar, millimetrar, stipla linjer og andre slike ting, av den typen som for oss millitære går under namnet «navigasjon på land». Den Gamle Antonio seier ikkje noko. Han står urørleg ved mi side. Urørleg. Eg trur han lyttar fordi han ikkje har halde opp å røykja. Etter ei stund med tekniske og vitskaplege termar reiser eg meg og, med kompasset i handa peikar eg mot eit hjørna av mørkret medan eg med sikker stemma, allereie i rørsla, seier:

– Den vegen er det.

Eg ventar at Den Gamle Antonio skal koma med sitt vanlege «det stemmer», men den Gamle Antonio seier ikkje noko. Han tek opp geværet sitt og fylgjer etter meg. Me gjekk ei stund i den retninga utan å nå nokon stad, og eg byrja kjenna meg flau over mitt tekniske utstyr sin mangel på suksess. Eg ville ikkje snu meg mot der den Gamle Antonio fylgde meg utan å seia eit ord. Etter ei stund, då me kom til ein fjellvegg som sperra for vidare framsteg, gjekk mine siste restar av byrgskap i oppløysing.

Eg sa: – Og kva no?

Då tok den Gamle Antonio bladet frå munnen. Fyrst kremta han litt, spytta litt tobakksrusk, og så høyrde eg bak meg:

– Når du ikkje veit kva som fylgjer, er det til stor hjelp å sjå seg attende.

Eg tok han bokstavleg og snudde meg, ikkje for å sjå frå kva retning me kom, men for, med ei blanding av redsla, skam og underkasting å sjå på den Gamle Antonio. Den Gamle Antonio seier ikkje noko, ser på meg, og forstår. Han tek fram macheten sin, og ved å opna ein veg langs den attgrodde skogbotnen, vel han ein annan veg.

– Er det den vegen? spør eg til fånyttes.

– Slik er det, seier den Gamle Antonio medan han høgg slyngplantar og fuktige bitar av natta. Etter få minutt er me atter ein gong på hovudvegen, og torevêret sine lynande glimt syner oss den mørke profilen av landsbyen til den Gamle Antonio.

Våt og trøytt nådde eg hytta hans. Doña Juanita satte over kaffien, medan me sette oss intil elden. Den Gamle Antonio tok av seg den våte skjorta, og la ho til tørk på den eine sida av eldstaden. Etterpå gjekk han til det eine hjørnet av rommet og sette seg rett på bakken, medan han baud meg ein krakk. Eg vegra meg fyrst, delvis fordi eg ikkje ynskte å forlata eldstaden, og delvis fordi eg framleis var flau over det nyttelause opptrinnet med kartet, kompasset og høgdemålaren. Likevel sette eg meg. Me byrja begge å røykja. Eg braut stilla, og spurde han korleis han hadde funne vegen heim.

– Eg fann han ikkje, svara den Gamle Antonio meg, -Nei, han var ikkje der. Eg fann han ikkje, eg laga han slik dei alltid vert laga. Gåande altså. Du trudde at vegen allereie fantes ein stad, og at dine apparat skulle fortelja oss kvar vegen hadde vorte av. Men nei. Og deretter trudde du eg visste kvar vegen var, og du fylgde meg. Men nei. Eg visste ikkje kvar vegen var. Det eg verkeleg visste var at me saman måtte laga vegen. Så gjorde me det. Slik nådde me dit me ynskte oss. Me lagde vegen. Han var ikkje der.

– Men kvifor sa du til meg at når ein ikkje veit kva som fylgjer, skal ein sjå seg attende? Er ikkje det for å finna vegen att? spør eg.

– Slik er det ikkje, svarar den Gamle Antonio. Ikkje for å finna vegen att. Det er for å sjå kvar du var før, kva som hende og kva du ville.

– Korleis det? spør eg utan blygsel.

– Ved å snu deg, legg du merke til kvar du har havna. Dersom du ser bakover, legg du merke til at det du ynskte var å gå attende, og at det som hende var at du svarte at ein burde finna vegen attende. Og det er problemet. Du byrja å leita etter ein veg som ikkje eksisterer. Det måtte gjerast, den Gamle Antonio smiler nøgd.

– Men, kvifor seier du at me lagde vegen saman? Du lagde den. Eg berre fylgde deg, sa eg litt ukomfortabelt.

– Slik er det ikkje, held den Gamle Antonio fram smilande. Eg lagde han ikkje aleine. Du óg lagde han, for du gjekk også fremst eit stykke.

– Ah! Men den vegen førte ingenstads! bryt eg han av.

– Slik er det. Han virka fordi me lærte at han ikkje virka, og dermed heldt me ikkje fram å gå den vegen. Eller det vil sei, å laga. Han tok oss dit me ikkje ville. Dermed kunne me laga ein annan veg som kunne føra oss dit me ville, seier den Gamle Antonio.

Eg vart ståande å sjå på han ei stund, for så å utfordra han:

– Altså, du heller visste ikkje at vegen du heldt på å laga skulle føra oss hit?

– Slik er det ikkje. Berre ved å gå når ein fram. Ved arbeid altså, kamp. Det er det same. Det sa dei aller største gudane, dei som fødte verda, dei første. Den Gamle Antonio reiser seg, og mange andre ting sa dei. Til dømes at nokre gongar må ein kjempa for å kunna arbeida, og andre gongar må ein arbeida for å kunna kjempa, seier den Gamle Antonio, som tydeleg fører språket med same dugleik som han fører macheten.

Slik gjekk eg bak den Gamle Antonio den natta for 10 år sidan. Sa eg at eg gjekk bak den Gamle Antonio? I så fall laug eg. Eg gjekk ikkje bak han, men saman med han. Og det er denne kvelden, for 10 år sidan.

(Novellen er omsett av Finn Røsland.)

Med andre ord, en kvinne som gikk på tvers av det meste. Hun er en legende, og heltinne, ikke bare i India, men også i Afghanistan.

Vi har, imidlertid, en samtale med en høyst levende og reflektert afghansk kvinne, Farida Ahmadi. Hun har en god grunn til å trekke fram denne gamle historien. Det kommer vi tilbake til.

Farida Ahmadi kom til Norge som flyktning i 1991, bodde først i et flyktningmottak i Haugesund, kom seinere til Oslo, og har siden bodd der. I 2006 hadde hun gjennomført hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I forbindelse med hovedfagsoppgaven skrev hun boka Tause skrik, omtalt i dette tidsskriftet i 2008. Med seg fra Afghanistan har hun også fire års medisinstudier, som ble avbrutt av den sovjetiske invasjonen.

De som tror de kan løse problemene i Afghanistan med krig, har ikke lest sin historie, enten det gjelder landets historie eller spørsmålet om fundamentalisme. Fundamentalismen er egentlig en politisk bevegelse som bruker religionen. Historisk sett er det et ukjent fenomen. Grobunnen for den fundamentalismen vi ser, ble skapt av den sovjetiske okkupasjonen, og seinere av Vesten. De fundamentalistiske bevegelsene som Vesten støttet, mot Sovjets okkupasjon, begikk drap av demokrater, sosialister og kvinneforkjempere, forhold som ble holdt skjult, og oversett av vestlige media. Sovjet hadde nøyaktig samme overbygning rundt okkupasjonen som vi hører nå: befrielse, demokrati og kvinnefrigjøring. Fundamentalismen er et barn av okkupasjonen, og de kreftene Vesten støtter. Afghanerne ser i grunnen fundamentalistene som Vestens venner. For eksempel, gir i praksis Norge og en rekke andre nasjoner, blant dem arabiske, støtte til skoler i Pakistan, som utdanner Taliban-tilhengere. Forøvrig er ikke Taliban en afghansk bevegelse, men en arabisk.

Propagandaen forteller oss en ting, men det er verre for kvinner nå. Kvinner kan gå på skoler og studere, og danne organisasjoner. Det er opprettet krisesentre. På den andre siden, kulturministeren i Karzais regjering er fundamentalist. Kamp mot fundamentalisme, og kvinnefrigjøring går igjen i propagandaen, men som sagt, er fundamentalismen noe som er påført, skapt av okkupasjon og krig. Jeg brukte aldri slør. Det var ikke noe press eller tvang for å bruke slør da jeg vokste opp. Det virket som den norske justisministeren ble syk av å håndtere spørsmålet om hijab i politiet, etter en søknad fra en kvinne som ville inn i politiet, og bruke hijab i tjenesten. Her blir det et stort spørsmål. Det er ikke det i muslimske land, generelt, det er ikke utbredt med krav til slør og hijab.

Gjennom media blir vi påført bilder som ikke er sanne, og som forsterker forestillingene om «oss og de andre», de andre som trenger å hjelpes. Derfor er historien om Sultan Razia viktig. Hun er en legende, og en kvinne som betyr mye i vår historie, som står i motsetning til bildene av muslimske kvinner.

Til å begynne med var jeg faktisk optimistisk i forhold til Vestens tilstedeværelse, men mista fort motet. At kvinner kan studere, at det finnes krisesentre er vel og bra, men andre behov er viktigere. Det er store mangler.

Jeg tenker på vann, helse, sjukehus, skole. Vannressurser mangler ikke i Afghanistan, men det som mangler, er rørledninger og nett som gjør at folk kan nyttiggjøre seg vannet. Det er et stort problem. Spørsmålet om slør og hijab og påkledning er en stor sak i Norge. I Afghanistan er det de materielle behovene det virkelig er viktig å tilfredsstille. All pengestøtten går i stor grad gjennom NGOer, men kommer i liten grad fram, til å bli reell støtte der det trengs. Det finnes 3000 NGOer og hjelpeorganisasjoner i Afghanistan for tiden. Det snakkes mye om at det er korrupsjon i Afghanistan og i den afghanske regjeringen, men det er det også i tilknytning til all pengestøtten, i vestlige land, i NGOene og i Verdensbanken, ikke minst, som er den som skal kanalisere penger til å bygge ut vanntilførselen, for eksempel. Det er mye som ikke kommer fram. Korrupsjonen er nesten verre i Vesten og i Verdensbanken.

Mitt budskap til den norske regjering er: Vær ærlig!

Som jeg sa, så kan ikke krig løse problemene i Afghanistan. De som tror det, må lese historie. Perioden på 60-tallet og langt inn på 70-tallet var en god tid. Det var en periode uten innblanding fra andre makter. Blant annet satt det flere kvinner i regjering og parlament. Innblanding fra andre, krig og okkupasjon har bare gjort det verre. Krig er urettferdig, krenkende og brudd på menneskerettigheter. Krenkelse er det motsatte av anerkjennelse. Og anerkjennelse handler om rettssikkerhet, kjærlighet og solidaritet.

Men så lenge det er kapitalisme vil det være krig!

Ja, jeg er enig i det, men for det afghanske folket nå, er ønsket om fred sterkere enn kraften til å slåss mot okkupasjon. Og like viktig er kanskje spørsmålet: Hvem er fienden? Hvem er hvem i Afghanistan er veldig komplisert, hvem kan folk stole på. Og kan de stole på Vesten? Det kan de ikke når Vesten viser at de er redd for, og isolerer de virkelige demokratiske kreftene. Og husk Vestens rolle, og hvem de støttet under den sovjetiske okkupasjonen. Og nå skal de plutselig snakke med Taliban. Afghanerne ser det slik at Vesten egentlig er fundamentalistenes venn, en bevegelse og et uttrykk de har bidratt til å skape. Afghanerne ønsker frihet fra innblanding, de ønsker fred, og anerkjennelse.

Farida Ahmadi har en ny bok under arbeid. Den ser vi fram til.

Berit von der Lippe er førsteamanuensis ved institutt for kommunikasjon, kultur og språk på handelshøyskolen BI.

Kombinert med bildene av det andre kjønnet, beskjeggete og mørkhårete menn, framsto begge kjønn som ikoner på ’de andre’: Kvinnene som det ultimate bevis for det å være undertrykt, mennene – med unntak av noen få utvalgte – like entydig som den ultimate manifestasjon for ondskapen – en ondskap man i Vesten/USA lenge hadde forhandlet med, mann mot mann.

I USA snakket hele administrasjonen rundt president Bush, så vel som hans kone, Laura, om kvinnefrigjøring koplet opp til angrepet som skulle innlede krigene for/mot terror. (Flanders, 2004) Det samme skjedde i de fleste vestlige land, inkludert Norge, hvor flere «feminister» uttalte sin støtte til krigen fordi den ville gagne afghanske kvinner. (Lippe, von der, 2003/2008) Bildene av burka-kledde kvinner kom så å si over natten til å få ikon-status, ikoner for kvinneundertrykking. Dette er ikke nødvendigvis usant; det påfallende var og er at de nokså plutselig kom i fokus. Afghanske kvinner hadde i lang tid ropt om å bli sett – og ikke minst bli hørt. På egne premisser.

For å nærme meg analysen av ikoner knyttet eksplisitt til krigen i Afghanistan, men implisitt til en ikonografi lik den man ofte opplever i fortellinger om krig, vil jeg kort løfte fram aspekter ved visuell retorikk og visuell kommunikasjon som i økende grad legger føringer for det ’folk flest’ får vite om noe av grunnen for å gå i krig. Herfra utdyper jeg den ideologiske dimensjonen innrammet i perspektivet for bildene jeg analyserer. Leyla Ahmed kan gi en indikasjon på perspektivet jeg inntar. Hun skriver følgende: «Infantilisering av kvinner i den ‘tredje verden’ bidrar til å reprodusere kolonitidas tanker om å forbedre livene til hjelpeløse og uvitende mennesker(å redde de som ikke er i stand til å ta egne avgjørelser) for dermed å kunne legitimere sine egne såkalte redningsaksjoner.»(1993)

Bilder og retorikk

Å marginalisere eller sågar ekskludere betydningen av visuell kommunikasjon og visuell retorikk med hensyn til politisk kommunikasjon og debatt i det offentlige rom, er å overse den betydning bilder har for de fleste politiske og militære aktører. Sagt på en annen måte:

Politisk praksis og politiske aktiviteter manifesterer seg stadig mer som visuelle hendelser – iscenesatt for og foran (fjernsyns) skjermer. Dermed blir slike aktiviteter også retoriske handlinger. Den offentlige sfæren er ganske enkelt avhengig av visuell retorikk «for å opprettholde ikke bare kommunikasjon i offisiell debatt, men også for å opprettholde forestillinger om en offentlig identitet,» i følge Hariman og Lucaites (2003).

Bilder, det være seg i fiksjon, nyheter eller dokumentar, vil kunne tilføre temaet i fokus helt andre dimensjoner, et helt annet nærvær for publikum, enn en verbalspråklig fortelling. Jessica Evans og Stuart Hall fokuserer (1999) på massemedienes tendens til kolonialisering av den kulturelle og ideologiske sfæren. Mens sosiale grupper og ulike klasser opplever en fragmentering av egne liv, framstår massemedier, ifølge Evans og Hall, stadig mer som ansvarlige for og budbærere av:

 

a) bilder mennesker identifiserer seg med i form av sosiale praksiser og meninger, kort sagt egne liv, og dermed også andres liv, altså bilder av mennesker man ikke skal identifisere seg med og

b) forestillinger om å leve i et samfunn som er en logisk og sammenhengende helhet. Selv foreslår jeg følgende definisjon på retorikk: Den enestående og unike evnen mennesker har til å bruke symboler for å kommunisere med hverandre.

Siden «saying is doing and doing is saying », kan terrorhandlinger sies å være et av de sterkeste retoriske uttrykk nettopp fordi visse ekstraordinære terrorhandlinger vises og ses – av store deler av verdens befolkning. For tilhengere av Huntingtons ideologiske visjoner om kollisjon mellom sivilisasjoner (Huntington, 1998), kom terrorhandlingene til å bli bevis på denne type visjoner – bokstavelig talt. Bildene som gikk over hele verden, framsto ikke bare med sterk sanselig umiddelbarhet, de ble så å si en konkretisering av den abstrakte tesen om sammenstøt mellom sivilisasjoner. De ble samtidig en bekreftelse på ’ondskapen der ute’ – og ikke ’her inne’.

Bilder og ideologi

 

Ideografer kan være et velegnet verktøy for å foreta en kopling mellom retorikk og ideologi, den være seg verbalspråklig eller visuell. Ideografer utgjør forbindelseslinjene mellom retorikk og ideologi, symboler – verbale eller ikoniske – som gir mennesker opplevelse av tilhørighet og fellesskap innenfor et gitt samfunnssystem og som samtidig setter grenser opp mot noen «andre». Kulturteoretikeren Dana L. Cloud skriver blant annet at ideografer er retoriske redskaper man gjør bruk av for å skape enighet og underbygge bevisste eller ubevisste ideer om eget samfunn og således vinne aksept for tiltak man setter i verk for å ivareta disse. (Cloud, 2004)

Nettopp fordi bilder innehar potensiale til en form for konkretisering av abstrakte politiske uttrykk, som frihet, undertrykking, demokrati, menneskerettigheter og likestilling eller kvinnefrigjøring, kan bilder gi en opplevelse av å være vindu mot verden slik-den-er på en retorisk sterkere måte enn verbal retorikk. Og siden frihet implisitt ses i lys av ufrihet og undertrykking, skulle det være mulig å se for seg også disse abstraksjonene. Bilder av kvinner med/i burka er tilstrekkelig for å konkretisere undertrykking, og mørkhårete, skjeggete menn blir en nesten like sterk konkretisering av abstraksjonen undertrykking. Cloud foreslår å se på visuell retorikk som ideografer «in their own right».

Bilder kan fungere som kritikk til dominerende tanker, men oftere vil nyhetsbilder virke forsterkende på tanker og forestillinger man allerede innehar. Og i krisetider vil nettopp mediene bidra til å opprettholde offisielle fortellinger om nasjonens storhet. (Raboy, Marc and Bernard Dagenais, 1992) I slike visuelle fortellinger er aktørene hovedsakelig menn med den maskuline egenskapen virtus (mot, kraft og styrke) dersom de er ’våre’, forsterket og polarisert via fram- og oppvisning av mannlige antagonisters brutalitet. (Lippe, von der:2003/2008, Ottosen:1995/2009)

 

Det er i denne sammenhengen jeg plasserer bildene av afghanske kvinner, brukt som bevis på «de andres» førmoderne univers, som bare kan forstås i lys av et sivilisert univers, ’vårt’, og dermed noe bare «vi»/USA/ Vesten kan redde dem ut av og bort fra. Mitt perspektiv vil derfor suppleres med post-kolonialt feministisk perspektiv for å drøfte den visuelle retorikkens potensiale i disse bildene. (Abu-Lughod, 2002, Cooke, 2002)

Kjønnsretorikken knyttet til krig, den være seg språklig eller visuell, er intet brudd med tradisjonell kjønnsblind forskning eller kjønnsblind retorikk. Krigene mot/ for terror konstrueres i mediene bare unntaksvis som kjønnet, det vil si oftest som en kjønnsnøytral foreteelse. Vi ser at terroristene hovedsakelig er menn uten at terrorisme og maskulinitet(er) problematiseres. Terroristene 11.9 2001 framsto som kjønnsnøytrale, de var terrorister, muslimske terrorister – ikke mannlige terrorister. (Lippe, 2010)

Når kjønn unntaksvis inngår i retorikken på det manifeste nivået, altså når kjønn synliggjøres og omtales eksplisitt, er det fortrinnsvis – og ikke overraskende – kvinner det handler om. Og det er kvinners kropper som utgjør både bakgrunn og forgrunn. (Toril Moi, 1999) Kvinnekropper inngår som politisk propaganda og som minefelt – også i bokstavelig forstand. (Thorbjørnsrud, 2003/2005)

Visuell retorikk – kairos og kontekst

Den retoriske situasjon er i følge klassisk retorikk en type situasjon som innbyr til, roper på og sågar nærmest krever at noe blir sagt og gjort. Uten denne situasjonen – en situasjon så spesiell at den oppleves som prekær og krever sin mann(s mot) – blir det ingen retorisk diskurs. Kairos foreligger når tiden er inne for noe – kairos er en egenskap ved riktig tilpassete ting. Situasjonen etter terrorhandlingene krevde i sannhet «sin mann». Bilder ble vist, taler var holdt og krig mot terror ble erklært.

Som del i forberedelser på krig(ene) som skulle komme, benyttet Bush og hans ledersjikt anledningen (kairos) til å markere handlekraften på ulike måter – handlinger som (også) må kunne sies å være retoriske iscenesettelse for massemediene. Som supplement til framvisning av egen handlekraft, kom de nevnte burkabildene til å bli en vesentlig del av bildene som, foruten bilder av mannlige terrorister, skulle representere Afghanistan. Det er tider for tale, og det er tider for taushet. Taushet om – her usynliggjøring av – afghanske kvinner ble med ett noe man ville unngå. Kvinner i et land de færreste kjente noe til, ble med ett blikkfang – nesten for en hel verden. (Abu- Lughod: 2002)

Fotografier i seg selv kan ikke forklare noe som helst om ikke kontekst og forståelse av den materialiteten bildene refererer til inkluderes og medregnes, slik ikke minst Susan Sontag belyser dette. (Sontag:1977, 2003). Bildene av tildekkete afghanske kvinner synes med ett å skulle referere til håndterbare og kontrollerbare størrelser, snarere enn å referere til levende mennesker med egne liv, livshistorier og sosiale praksiser knyttet til en materiell virkelighet i afghanske landskap de færreste i Vesten aner noe om. Afghansk historie og tidligere koloniale erobringstokter inngikk heller ikke i denne sammenhengen. (Se Said, E. 1988)

Bilder, kontekst og hegemoni

Retorikken er grunnleggende tilknyttet situasjonen; den er dessuten – og selvsagt – koplet til kontekst. Med kontekst tenkes her på ideologisk kontekst der representanter for den hegemoniske makten forklarer ekstra-territorielle militære aktiviteter med rettferdig krig retorikk og får aksept for denne. Sontag fokuserer på det hun kaller estetisk distanse som en integrert del av erfaringen man tilegner seg ved den daglige eksponering av bilder. Estetisk distanse blir lett en konsekvens av at bilder sjelden ses i sammenheng med det det fotograferte inngår som en del av. Dermed forsterkes, stadig i henhold til Sontag, et ekstremt nominalistisk perspektiv på samfunnet og verden: Isolerte gjenstander i en verden bestående av atomer som konstrueres som håndterbare og kontrollerbare. Samtidig kan det man isolerer fra den fysiske beinharde virkeligheten, ha noe magisk i seg, bli noe i seg selv og for seg selv og uten referanse til verden. (Sontag, 1977:85-91)

Gayatri C. Spivak, den kanskje mest kjente representanten for den post-koloniale feministiske tradisjon, skriver i sin banebrytende bok, Can the Subaltern Speak? (1988), om vestlige fortellinger der «white men saving brown women from brown men». Orientalismen sett med feministers øyne handler ikke bare om å løfte fram den nære fortid, det vil si kolonitiden, men å vise hvordan utestengningen eller marginaliseringen av denne i høg grad handler om kjønn. Uten slike perspektiver, det vil si, uten denne type kontekst, vil det bli vanskelig å forstå hvorfor afghanske kvinner med ett kom i fokus.

Det viktigste med hensyn til kairos og kontekst er, som kjent, like mye det man ikke hører, leser eller ser. Det viktigste er ofte «det som ikke er der». Bilder man velger bort, er ofte viktigere enn bilder man «velger inn». Her kommer Saids ord til fulle til sin rett:

Sontag uttrykker dette slik:

Dessuten: Man kan ikke vite hva som velges bort når man ikke vet hva som fins i landskapet bildene refererer til. Man kan heller ikke vite hvordan bildene det her er snakk om, oppleves og blir sett eller forstått når virkeligheten det refereres til endres og på en måte hovedaktørene slett ikke har forutsett – slik tilfellet er under de pågående krigene mot/for terror. Derfor vil heller ingen kunne kontrollere opprettholdelse av det beskyttelsesscenariet som beskrives i det som nå følger.

Iscenesettelser av beskyttelsesscenarier

I «Unveiling imperialism» introduseres begrepet beskyttelsesscenarie på følgende måte:

De som trenger beskyttelse, kan også være menn, «de gode andre» eller «allierte»; synliggjøringen av «de andres» kvinner fungerer retorisk uansett på en annen måte enn bilder av «våre allierte menn».

Ved repetitive framvisninger av afghanske burkatilslørte kvinner, vandrende rundt mellom ruiner og søndeknuste hus eller skadeskutte afghanske landskap, ville man tilføre de nord-amerikanske og vestlige heltene en spesiell ethos dimensjon: De som virkelig bryr seg om «den andre». En medfølende krigføring var på gang. Dermed søker man i den dominerende mediefortellingen å tilføre krigen en moralsk dimensjon – et moralsk imperativ?

Miriam Cooke finner en parallell mellom det nevnte fokuset og krigene mot terror som sivilisasjonsprosjekt. (Cooke, 2002, 468-470) Innenfor beskyttelsesscenariet søker man å opprettholde bilder av den vestlige sivilisasjon som ikke-aggressiv. Oppsummerende symboler (ideografer, se ovenfor) av «de andre» fungerer gjerne like sterkt som tilsvarende symboler og tilsvarende retoriske potensiale med referanse til «oss selv». I realiteten handler det om en fortsettelse av et tradisjonelt orientalistisk perspektiv der undertrykte muslimske kvinner bidrar til en naturliggjøring av den hvite manns byrde. Her kan man tilføye «den hvite kvinnes byrde».

Abu-Lughod beskriver denne type iscenesettelse som beskyttelsesscenariet og hevder at imperialistisk logikk kjønner og skiller mennesker tilhørende ’de andre’ slik at mennene forblir disse andre, mens kvinnene framstår som mulig å sivilisere, og hun fortsetter:

Som passive objekter for det vestlige blikk, trenger de Vestens hjelp – også via «compassionate warfare» – medfølende/omsorgsfull krigføring.

Ved hjelp av det retoriske grepet, her kalt beskyttelsesscenariet eller beskyttelsesgrepet, kunne man framstille alliansen mellom sivilisasjonsprosjekt og ytterligere ødeleggelse av landets infrastruktur som logisk, rasjonell og etisk forsvarlig. Med dette grepet og med iscenesettelse av en ny USA-støttet afghansk president ble dominerende mediefortellinger dels et helteepos der «brown men were saved from brown villains», samtidig som det også passet inn i det nevnte «protecting brown Afghan women from brown men». Abu-Lughod spør hvorfor «det å fokusere på kultur i spesielle regioner, samt religiøse forestillinger og behandling av kvinner, skulle være viktigere enn å undersøke historikken knyttet til undertrykkende regimer i de aktuelle regioner og særlig USAs rolle i historien». (2002:784) Fokuset på kultur, fortsetter Abu-Lughod «forhindrer seriøs undersøkelse av de grunnleggende årsakene til menneskers lidelse flere steder i verden». I stedet for politiske og historiske forklaringer, fokuserte man på kultur og religion. Gjennom slik å stille andre spørsmål enn man vanligvis gjør ved en konflikt, mener Abu-Lughod at man bidro – og bidrar – til å skape kunstige forskjeller, og at man nok en gang reproduserte «an imaginative geography of West versus East, US versus Muslims» – og frie kvinner mot undertrykte kvinner (2002:782).

Innenfor denne type fortellinger vil bilder av «de andre», her afghanske kvinner, lett kunne oppleves som en konkretisering av abstraksjoner som ofte får det sammensatte og mangetydige til å framstå med en nesten magisk entydighet. Og Vestens – eller Norges – rett til militære angrep vil kunne tilføres en etisk dimensjon.

Den hvite kvinnes byrde

Bare unntaksvis inngår kjønn eller kjønnete praksiser og maktforhold i nåtidas mediefortellinger om krig fra et analytisk perspektiv. Det handler først og fremst om strategisk medieretorikk. Å inkludere kjønn og kjønnete forestillinger, synes hovedsakelig å skulle forsterke fiendebilder. Det vekker til live følelser. Det selger bra. Fienden blir effektivt «den andre» – motbilde på oss, først og fremst vestlige siviliserte menn(esker) som sjelden våger å opponere mot såkalt likestilling.

Det som faktisk skjer på bakkenivå der liv leves, ødelegges eller tas, er at patriarkalsk familieideologi forsterkes. Maskulinitet og feminitet blir ofte enda viktigere identitetsmerker enn tidligere fordi det å ivareta nasjonens eller etnisitetens verdighet til de grader står i fokus. Om kvinnen ikke underkaster seg tradisjonelle kjønnrollemønster, ses dette ofte på som en sikkerhetsrisiko – nærmest et svik. Menns ære står på spill. Jo sterkere fokus på nasjon og folk, jo større blir de kjønnete skillelinjene.

«Våre» bilder av «de andre», her afghanske kvinner, kan, slik jeg ser det, gi gode vilkår for at stadig flere kvinner, fortrinnsvis hvite, står sammen med menn, fortrinnsvis hvite, og i Richard Kiplings ånd fortsetter å påta seg byrden å hjelpe andre inn på denne rette veg. «The white man´s burden» synes i noen grad – både i og utenfor mediene – også å ha blitt «the white woman´s burden», enten det dreier seg om Operation Enduring Freedom eller andre «operasjoner ». Aldri har man i vestlige land hatt flere kvinnelige forsvarsministre, og aldri har man latt flere kvinner tjenestegjøre som soldater i krig. Kvinners inntog i tradisjonelle maskuline praksiser er bevis på Vestens aksept for likestilling. Dermed framstår også krigføring som ikke-kjønnet. «Alle skal med.»

Leyla Ahmeds uttrykker sin kritikk av mange vestlige feministers ‘innsats’ for å ‘beskytte de andre kvinnene’ på følgende måte:

Konsekvensen av den type paternalisme som enkelte vestlige feminister synes å representere, blir ofte ytterligere undertrykking og marginalisering av kvinnene man hevder å ville beskytte.

Beskyttelsesscenariene med fokus på burkatilslørte kvinner har for lengst forsvunnet fra skjermene. Den retoriske situasjonen har endret seg. Situasjonen på den blodige afghanske bakken krever stadige endringer i krigspropagandaen. Avstanden mellom det som vises og det som faktisk skjer, kan til tider bli for stor. Retorikken endres, den være seg visuell eller verbal. Og røstene som roper om å beskytte afghanske kvinner, høres sjeldnere.

Krig handler om liv og død, altså om kropper. I krig kjønnes kropper på en særdeles sterk måte. Usikkerhet og vold rammer ofte kvinner og menn på ulike måter. Fokus på kvinners (og barns) liv og kropp i forbindelse med krig, vil tydeliggjøre det selvmotsigende innvevd i det man kaller en slags sivilisasjonsprosjekt. Også i år 2010 vekker bilder av livredde og/eller skadeskutte kvinner og barn særdeles sterke følelser. Beskyttelsesscenariene ville kunne framstå tydelig som det de er: vestlig krigspropaganda. ( Se Narayam, 1997)

Hvorvidt medier i større grad enn hendelser i virkelighetens verden framkaller den retoriske situasjonen (kairos), gir denne artikkelen ikke noe svar på. Ofte vil det handle om et finurlig samspill mellom mediebilder og reelle hendelser. Det vi derimot vet, er at militærstrateger neppe tenker på kjønn og likestilling. Det vi også vet, er at dette forsterker den kjønnsblindheten som bare unntaksvis brytes i fortellinger om krig. Dette gir gode vilkår for nettopp den beskyttelsespropagandaen jeg her har skrevet om. Det eneste ikke-tradisjonelle er kvinners, fortrinnsvis vestlige kvinners, deltakelse som aktører i denne type beskyttelse der USAs/NATOs og usivilisert maskulin forståelse av ære spiller en vesentlig rolle. Interesser, de være seg økonomiske eller militære, er tett knyttet nettopp til narscisistisk opplevelse av heder og ære.

Note

1) Resolusjon fattet 12.9 2001 i sikkerhetsrådet/FN – en resolusjon man mente ga legitimitet til militært angrep.

Referanser

Abu-Lughod, Lila (2002) «Do Muslim Women really Need Saving? Anthropological reflections on Cultural relativism and Its Others,» i American Anthropologist, Vol. 104, No 3, September

Ahmed, Leyla (1993) Women and Gender in Islam: Historical Roots of a Modern Debate. Connecticut: Yale University Press

Cloud, Dana L. (2004) «To Veil the Threat of Terror» i Quarterly Journal of Speech. Vol. 90, No. 3, August

Cooke, Miriam (2002) Saving Brown Women, in Signs: Journal of Women in Culture and Society, vol. 28, no.1

DeLuca, Kevin L (1999) Image Politics. New York: Guilford Press

Evans, Jessica og Stuart Hall (1999) Visual culture : the reader. London : Sage

Flanders, Laura (2004) The W effect. Bush´ war on women. New York: The Feminist Press and the City University of New York

Hariman, Robert & John L. Lucaites (2003) «Public Identity and Collective Memory in U.S. Iconic Photography: The Image of `Accidential napalm`» i Critical Studies in Media Communication. Vol. 20, no.1, March, pp. 35-66

Huntington, Samuel (1998) The Clash of Civilizations. New York: Simson and Schuster

Lippe, Berit von der (2003) «Kjønn og kropp i krig og (u)fred» i Rhetorica Scandinavica, nr.27:83-97

Lippe, Berit, von der (2008) «Taushetens kjønnete retorikk i fortellinger om krig» i Materialisten no 3

Lippe, Berit von der (2010) «Gendered War Rhetoric – Rhetoric of Silence» i Rhetorical Citizenship and Public Deliberation (Kock, Christian and Lisa Villadsen, eds.) (kommer)

Moi, Toril (1999) What is a woman? And other essays. Oxford og New York: Oxford University Press.

Narayam, Uma (1997) Dislocating cultures. Identities, traditions, and third world feminism Routledge, New York, London

Ottosen, Rune (1995) Mediestrategier og Fiendebilder i Internasjonale Konflikter. Norske Medier i Skyggen av Pentagon. Oslo: Universitetsforlaget.

Ottosen, Rune (2009) VG, Saddam og vi, Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget

Raboy, Marc and Bernard Dagenais: Media, Crisis and Democracy, London, Sage Publications:1992

Said, Edward W. (1981) Covering Islam. London: Routledge & Kegan Paul

Said, Edward W. (1994) Culture and Imperialism. London: Vintage

Sontag, Susan (1977) On Photography, New York: Picador

Sontag, Susan (2003) Regarding the Pain of Others. London: Hamish Hamilton

Stabile, C. A. & Deepa, Kumar (2005) «Unveiling imperialism: media, gender and the war on Afghanistan» in Media, Culture and Society. London: Sage Publications

Spivak, Gayatri C. (1988) «Can the Subaltern Speak?» in Grossberg L. & Cary Nelson, Marxism and the Interpretation of Culture. Houndmills: Macmillan

Thorbjørnsrud, Berit (2003) «Weeping for the Muslim Cindarella. A Lament of Tears shed though not shared», i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning

Thorbjørnsrud, Berit (2005) «This war is predominantly about women.» Orientalske diskurser om kvinnemishandling i Tidsskrift om Midtøsten og Nord-Afrika. Vol.-3, Nr. 2

«Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit», skriver forfatteren i denne artikkelen om voldens rolle i forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.

Er det noen som husker Hagtvet-debatten? For seks år siden rykket universitetsprofessor Bernt Hagtvet ut og krevde at alle som hadde vært med i AKP sto fram og ba om unnskyldning for at de hadde støttet de voldelige revolusjonene i Sovjet og Kina, (og ganske særlig Kampuchea), det var helt nødvendig å ta et oppgjør med «voldsromantikken ». Han var jo ekspert på menneskerettigheter, og ikke minst, «ekstrem-ideologier», med de beste papirer fra amerikanske universiteter. Mange følte seg krenket av professorens påstander, og det ble et helvetes leven. Under dekke av støvskyenes grumsete mangel på utsyn kunne den borgerlige ideologien rykke fram sine posisjoner. Hvilket vel også var hensikten.

Ja, Hagtvets hensikt og måte å tenke på, premissene for hans uttalelser, var klare nok:

«Poenget med å reise en debatt om AKP(ml)s historie nå er ikke bare ønsket om å forstå en hel mentalitet. Like viktig er det å identifisere risikosonene for gjentakelser av slike sivilisasjonssammenbrudd – tankegangen som gjør dem mulig.»¹ «– Å snakke om revolusjon etter det 20. århundres erfaringer velger jeg å se på som en symbolsk tempeldans til innvortes bruk noe man ikke kan ta alvorlig. Venstresiden bør stå for en fordypning av demokratiet ikke en perversjon av det,»² uttalte han.

Og videre:

«– Det er en blindvei å flørte med autoritære krefter i alle land enten det er Castro eller Chavez. Venstresiden i Latin-Amerika bør holde seg skarpt innenfor det liberale demokrati og utnytte dets fulle potensial til reformer uten å bevege seg mot ytterkanten av konstitusjonelle spilleregler. Det fører alltid til maktmisbruk».³

Nå i ettertid kan vi se at det er blitt vanskeligere å forsvare et marxistisk syn, det er blitt nesten umulig å ta utgangspunkt i at revolusjon er fornuftig. Mange unge mennesker som kaller seg revolusjonære, trekker seg fra uttrykket «væpnet revolusjon» og reserverer seg mot bruk av makt. Mens verden går sin skjeve gang – rett mot stupet:

Den amerikanske presidenten får fredsprisen, klimatoppmøtet i København slutter med et «tunga–ut–av–vinduet»-vedtak og krigen, den blodige og høyst virkelige, trappes opp i Afghanistan, og Midt-Østens gale hund (Israel), som Aftenposten presterer å kalle «Midt-Østens eneste demokrati», terroriserer ufortrødent palestinerne videre. Det ser mørkt ut.

Men verdens undertrykte folk, og ganske særlig de i Latin-Amerika, hører ikke på norske universitetsprofessorer, og gir katten i de parlamentariske illusjonene som måtte herske her på våre oljesmurte bergknauser. De slåss for å frigjøre seg, og gjør revolusjon hvis det er mulig. Bare i de nærmest rituelle bokutgivelsene om m-l-bevegelsen som fortsatt fra tid til annen siver ut fra miljøet rundt Historisk institutt, er gjerne Norge synonymt med verden og revolusjon fortsatt ytterst forkastelig.⁴

Men spørsmålet om bruken av vold er alvorlig. Helt siden Edmund Burkes angrep på den franske revolusjonen i 1790 har det vært et enkelt svar på alle forsøk på å stemple revolusjoner som voldelige: Det er løgn, det er bakvaskelser. Og dessuten er reaksjonens vold så mye mer omfattende. Ja, det har vært mye bakvaskelser og løgn, men vi må likevel se på historien med åpent sinn – er det noe i det? Kan disse skrålende hønene være noe mer enn bare en fjær?

Er det mulig å nå fram til et samfunn uten utbytting og krig uten bruk av vold? I så fall – hvordan? Og: Hvordan reduserer vi bruken av vold mest mulig? Eller er det umulig å nå fram til et annet samfunn uten en viss grad av vold, og hva sier det i så fall om en tenkning som forutsetter at all utvikling skal gå fredelig for seg? Har alle revolusjoner vært orgier i vold? Hva med den volden som forårsakes av vår samfunnsform, av kapitalismen? Hva gjør den mer akseptabel – bare at den er vanskelig å få øye på fra professorkateteret? Hvilket omfang har den? Og hvor brutal er den?

Professorens grunnsyn

Bernt Hagtvet ser ut til å mene at vold er noe man kan avsverge. Hvis man bare tenker de riktige tankene, og tar et oppgjør med all autoritær, totalitær og udemokratisk tenkning, blir vold og blodsutgytelser borte av seg selv. Man må slutte å «flørte» med autoritære tyranner som Chavez, og holde seg «skarpt innenfor» det liberale demokrati.

Professor Hagtvet er grunnleggende idealist, fordi han tror ideene styrer verden. I en verden som vår er det godt gjort. Vi takker for hans velvillige råd, men gjør klokt i ikke å følge dem.

Sivilisasjonen (= det liberale demokratiet?) bryter ikke sammen fordi menneskene tenker feilaktige tanker. Selv Pol Pot var ikke spesielt ond, blodtørstig eller paranoid. Forklaringen på at revolusjonen i Kampuchea ble så blodig, ligger ikke på det personlige planet. Det er mer fruktbart å se den som det den var: en bondekrig. Sammenlignet med bondekrigene i Europa på 1500-tallet blir den mindre uforståelig voldelig – selvsagt uten at det hjelper ofrene. På dette punktet ble professoren svar skyldig i konfrontasjon med Jan Myrdal. Det er typisk for professorens tenkning når han skriver:

«Lenin var like patologisk voldelig som Stalin, bare i mindre omfang.»⁵

Og det er typisk for hans måte å vurdere på at han tolker kilder ukritisk, som den skjære gudsens sanning. Det faller ham ikke inn at dette kan være ett av mange synspunkter, eller å stille opp noen motforestillinger. Det faller ham ikke inn å spørre seg om forfatterne av de historiebøkene han tilfeldigvis støtter seg på, kan ha andre motiver enn den ubesudlet objektive søking etter selve SANNHETEN. Men la det gå noen år, så kommer den faglige kritikken mot enhver ny tolkning av historien. Det er tidlig å si noe avgjort om Sovjetunionen, det er ennå ikke gått 100 år siden revolusjonen. Man skal merke seg den kloke uttalelsen Kinas sagnomsuste statsminister Chou En-lai er blitt tillagt, da en journalist spurte hva han mente om den franske revolusjonen i 1789: «Det er vel litt tidlig å si!»

Historien er alltid en historie om klassekamp. Selv en skikkelse som Lenin kunne ikke spille en annen rolle i historien enn som representant for en klasse. Å si at han var «patologisk voldelig» er ikke bare tøvete, det er direkte fordummende, og viser at Hagtvet ikke er i stand til å se ting i sammenheng. Den volden Lenin hadde ansvaret for, startet under intervensjonskrigen, og var et svar på volden fra de fjorten nasjonene som med alle midler prøvde å knuse rådsrepublikken og gjenopprette tsarveldet. Hvordan skulle Lenin forsvare det russiske proletariatet og de fattige bøndene i landsbyene, uten å bruke vold mot volden? For en idealist som Hagtvet er det ikke viktig å se ting i sammenheng med omgivelsene og samtida. I de fattige russiske landsbyene bodde det bare elendige musjiker allikevel. Professorens klassearroganse skinner igjennom. Når fikk bønder krav på menneskerettigheter og beskyttelse mot terror? Her er det om å gjøre å være snill, som politimester Bastian, så vi ikke opplever nye sammenbrudd i det liberale demokratiet!

Men politimester Bastian ville heller ikke klart å innføre eller utvikle demokratiet og parlamentarismen. For den som tror at vårt samfunn bare har vokst fram helt naturlig, uten noen form for voldsbruk, tar styggelig feil. Det skulle vold og makt til for å styrte godseierne og etablere kapitalismen. Den dag i dag deler adelen ikke Bastians menneskesyn, og det gjør ikke kapitalistene heller.

Marx og Engels

bygget på tysk filosofi, fransk kommunisme og engelsk arbeiderbevegelse. Fram mot revolusjonsåret 1848 utviklet de sin forståelse av verden og samfunnet, og i 1848 hadde de ledende poster i den revolusjonære bevegelsen i Europa. Denne erfaringen fikk Marx til å konsentrere sitt videre arbeid om å studere kapitalismen grundig, og skrive hovedverket Kapitalen, som fortsatt er den grunnleggende analysen av kapitalismen.

Marx forklarer der (og også i andre verker) at å avskaffe kapitalismen med dens vettløse utbytting, sløseri og ødeleggelser, bare kan skje gjennom en revolusjon. Men denne revolusjonen er nødvendig for menneskenes skyld, for å gjøre verden til et levelig sted hvor menneskene kan få utvikle evnene sine og leve menneskelige liv. Like siden Marx og Engels formulerte målsettingen om et samfunn som er en frivillig sammenslutning av frie produsenter, har det vært soleklart at sosialismen ikke kan innføres med vold og makt, den må være et spørsmål om produsentenes egen fri vilje. Altså så lite vold som overhodet mulig. For hva slags vilkår gir voldsbruk de revolusjonære? En arbeider eller bonde som er motstander av sosialismen, må overbevises, hun kan ikke tvinges. Frivilligheten er et nøkkelledd. Klarer man ikke å få det til ved hjelp av frivillighet og overbevisning, er saken tapt. Tvang og undertrykking skaper motstand. I våre dager kan vi si en god del om det, ut fra historiske erfaringer.

Det er det viktig at vi gjør, for vi har et vell av historiske erfaringer, og vi har et ansvar for å benytte oss av dem. Et ansvar overfor de tusener som har gått foran oss i kampen for et fritt og menneskelig samfunn. Samtidig er spørsmålet ikke helt liketil. Proletariatets første oppgave etter revolusjonen, sier Marx og Engels, er å kjempe igjennom demokratiet. Men da forutsettes det at det er noen som ikke vil, noen å kjempe mot. Dermed blir spørsmålet: Hvem? Og: Hvor mange? Og Hvordan?

Vold kan altså ikke unngås. Men vi må gjøre hva vi kan for å hindre den.

Nå er jo ikke dette nye problemstillinger. Tvert imot har de vært drøftet av marxister helt siden tidlig på 1800-tallet. Lenin drøfter dem for eksempel i «Staten og Revolusjonen» (1917). Han bringer videre et tankevekkende sitat fra Engels fra 1877– 1878:

«For herr Dühring er volden det onde selv, den første voldshandlingen er for ham syndefallet, hele hans framstilling er en eneste jeremiade over at hele den påfølgende historien er besmittet av denne arvesynden, en jeremiade over at alle naturlige og samfunnsmessige lover så skammelig er pervertert av denne djevelsmakt, volden. Men at volden også spiller en annen rolle i historien, en revolusjonær rolle, at den, med Marx’ ord, fungerer som jordmor for ethvert gammelt samfunn som går svangert med et nytt, at den er det verktøyet som samfunnsmessige bevegelser bruker for å tvinge seg fram og knuse de døde, fossiliserte politiske formene – om dette finner man ikke ett ord hos herr Dühring. Det er bare med sukk og stønn han medgir at det muligens kan bli nødvendig å bruke vold for å styrte et økonomisk utbyttersystem, dessverre, fordi all voldsbruk demoraliserer den som bruker den. Og dette har han mage til å si trass i det enorme moralske og åndelige oppsving, som enhver seierrik revolusjon har gitt! …»⁶

I juni 1848 skrev Marx og Engels en serie artikler i Neue Rheinische Zeitung (som Marx redigerte) om revolusjonens utvikling i Tyskland. 14. juni skriver de at «Deres (tyskernes) underdanighet kan bare kastes av i en blodig frigjøringskrig.»⁷ Betyr dette at de to ønsker seg en blodig kamp? Nei, men det betyr at de var klar over at historien ikke kan ta noen avgjørende vending uten vold. Det må ganske enkelt voldsbruk til for å knuse gamle forhold og innføre nye måter å gjøre ting på, nye tradisjoner, nye tenkesett. Det tyske folket tapte bondekrigen mot føydalherrene. Det har preget den tyske nasjonen siden. For å kunne rette ryggen trengte tyskerne en frigjøringskrig, der de kunne bestemme i sitt eget land. Slike ting skjer ikke uten vold.

Marx’ og Engels’ dype humanisme med utgangspunkt i den revolusjonære bevegelsen i Tyskland fram mot og under revolusjonen i 1848 gjorde dette nesten selvsagt. Det var i denne tradisjonen Kinas kommunistiske parti la opp sin politikk overfor krigsforbryterne fra den 2. verdenskrig – der kunne mange hatt litt å lære. Typisk er det at Kinas siste keiser døde som gartner i Beijing gammel og mett av dage, til tross for at han hadde vært en viktig støttespiller og marionett for de japanske okkupantene. Han skriver i sin selvbiografi:

«Kommunistpartiet var overbevist om at det store flertallet av kriminelle kunne bli omdannet når de var i folkets varetekt, selv om prosessen varierte. Det som telte var ikke juvelene eller fengselsreglementet, men hvordan jeg best kunne hjelpes til å omdanne meg. «Du må forstå,» hadde guvernøren sagt om meg, «at på grunn av sin enestående bakgrunn synes han det er vanskelig umiddelbart å feste lit til Folkeregjeringens politikk med mildhet mot dem som tilstår. Hvis vi foretar en ransaking, mister han sjansen til å forstå politikken. Overlat initiativet til ham.»⁸

Lenin og Pariskommunen

I «Staten og revolusjonen», som er skrevet sommeren 1916, oppsummerer Lenin Marx’ analyse av Pariskommunen. Marx sier vanligvis ikke noe særlig om hvordan framtidas sosialistiske samfunn skal se ut. Men i «Borgerkrigen i Frankrike» analyserer han Pariskommunens to måneder ved makta, og trekker opp noen retningslinjer. Pariskommunen var det første forsøket på å etablere en arbeiderstat. Den var i utgangspunktet ekstremt ikke-voldelig, faktisk så til de grader at den gjorde det enkelt for alle kommunens fiender å samle sine styrker. Den ble da også druknet i blod etter drøye to måneder.

Ut fra erfaringen i Paris, sier Marx, (som blant annet kritiserer kommunen for at den ikke var voldelig nok mot sine fiender), vil arbeiderklassen når den har tatt makta knuse det gamle statsapparatet, og i stedet for dets voldsmakt (hæren og politiet) trer det væpnede folket. Hæren erstattes helt, politiet gjøres ansvarlig direkte overfor folkets valgte representanter. Militære grader og rangordning avskaffes, og de ledende utpekes av soldatene på grunnlag av erfaring og dyktighet.

Frankrike hadde sett et snyltende og korrupt embetsverk kravle seg mot toppen, med feite lønninger og nesten ubegrensede muligheter til å suge til seg fordeler og penger fra offentlige fonds, og til å tyne midler ut av de undersåttene de kunne legge sin klamme hånd på. Kommunen avskaffet hele dette nettverket av snyltende døgenikter og innførte valgte representanter, som var lønnet som arbeidere og til enhver tid kunne tilbakekalles. Slik ville, mente Marx, oppgavene bli enklere og enklere, og hele statsapparatet begynne å dø bort.

Lenin gjorde bruk av Marx’ analyser da han ledet revolusjonen i tsarrussland:

«Arbeidernes og bøndenes oktoberrevolusjon begynte under frigjøringens felles fane. Bøndene er frigjort fra jordeiernes herredømme, for det finnes ikke lenger noen eiendom til jord – den er blitt opphevet. Soldatene og marinegastene er frigjort fra de selvherskende generalenes makt, for generaler vil fra nå av være valgt og kunne fjernes. Arbeiderne er frigjort fra kapitalistenes tyranni og innfall, for heretter vil det bli etablert arbeiderkontroll med fabrikker og verksteder. Alt som lever og er levedyktig er frigjort fra den forhatte trelldommen …»¹⁰

Embetsmennene ble stort sett satt på porten. En historiker skriver:

«I sine første måneder ved makta prøvde Sovjet-regjeringa å virkeliggjøre en ny egalitær legal og politisk orden hulter til bulter ved lovfesting. Alle sivile rangordninger, særlig sosiale privilegier, og klasseskiller som hadde skilt adelige markant fra kjøpmenn, bønder fra byfolk, ble opphevet. Alle var nå ganske enkelt en borger av Russland. Staten satte grenser for statstjenestemennenes lønninger, også folkekommisærenes, og forbød offentlige tjenestemenn og byråkrater å streike. Mange av disse var fiendtlig innstilt mot det nye regimet. Folkekommissærenes råd (Sovnarkom) feide vekk det gamle rettssystemet og skapte nye, lokale domstoler og revolusjonstribunaler hvor profesjonelle dommere skulle sitte side om side med legpersoner som opptrådte som folkets redskap for rettferdighet. Kirke og stat ble atskilt. Alle etniske grupper og religioner ble erklært like, akkurat som menn og kvinner. Myndighetene tok eiendomsretten fra dem som eide store hus og fordelte leilighetene blant trengende familier eller folk med de rette forbindelsene. Rang, epåletter, hilsing og dekorasjoner ble avskaffet i hæren, og soldatene valgte sine egne offiserer. Det siste ordet i hver militærenhet lå hos de valgte soldatkomiteene. »¹¹

Men det gikk ikke like bra alt sammen. Lenin oppdaget at embetsmennene ofte satt på nødvendig kunnskap, og måtte slå retrett, samtidig som byråkrati alltid har en utrolig evne til å suge til seg nye stillinger og ese ut. Samme historiker sier:

«I grell kontrast til adelens skjebne var det en annen institusjon fra tsarperioden, byråkratiet, som ikke bare overlevde, men etter en del større kirurgiske inngrep forvandlet seg til sovjetsystemets sentralnervesystem.»¹²

Så kan man kanskje si at Marx undervurderte problemet med embetsmennene og statsbyråkratiet. Og at Lenin og bolsjevikene heller ikke så det klart. For det sier seg jo selv at problemet blir mindre og lettere å håndtere i en by (om det så er Paris!) enn i et så enormt rike som Tsarrussland. Og det har ikke er blitt mindre ettersom årene har gått. Moderne stater har et svulmende byråkrati, som ofte oppfører seg som eller verre enn gammeldagse kanselliråder.

Det går vel også an å si at Lenin, fra å starte med en slavisk dogmetro handling ut fra marxismen, snudde seg og tok en del byråkrater inn i varmen – men at han ikke hadde noen plan for hvordan de skulle drives ut igjen.

Men kanskje er feilen dypere, kanskje ligger den i det at Marx opphøyde Pariskommunen til ideal. På samme måten mente bolsjevikene at sovjetene var den formen arbeiderklassens herredømme måtte ta, uansett hvordan det lå til rette for det i det aktuelle landet. Det mest sannsynlige er vel at arbeiderklassen og det arbeidende folket i hvert enkelt land vil komme til å skape sine egne former for herredømme, ut fra situasjonen og de lokale tradisjonene. Noen steder blir det arbeiderråd à la sovjetene. Noen steder blir det kanskje noe helt annet, i alle fall i navn og form. Det er lite trolig at det skal oppstå sovjeter i så ulike land som Norge, USA, Nepal og Brunei.

Men alle land vil ha et problem med byråkratiet, som har gått seirende ut av klassekampen i alle land.

Monolittisk enhet

Lenin døde i 1924. Den vanskelige oppgaven med å konstruere et sosialistisk samfunn ble overlatt til ledelsen i bolsjevikpartiet, og snart var det Stalin som pekte seg ut som den eneste lederen. Oppgaven var nesten overmenneskelig vanskelig, og for en eneste mann var sjansene for å lykkes mer enn syltynne. Sovjet-unionen ble et samfunn der vold ble svaret på mange problemer.

Årsaken var naturligvis ikke at Stalin var mistroisk, paranoid, blodtørstig eller maktsyk. Det gir større mening å lete etter årsakene i de måtene bolsjevikene tenkte på, altså i ideologien. Ikke at Stalin var ute av stand til å tenke klokt og dialektisk, som da han skrev sin vesle avhandling om «Den dialektiske og historiske materialismen» i 1938. Det var mer at han ikke fulgte opp i praksis.

Etter revolusjonen i 1917, som var svært ikke-voldelig i utgangspunktet, gikk 14 forskjellige land inn i Russland for å støtte «de hvite» (bolsjevikenes motstandere, reaksjonen) eller i det minste for å styrte bolsjevikene. De hadde ulike mål. Noen hadde som mål å beholde Russland innafor ententen, altså å opprettholde østfronten i krigen mot aksemaktene (1. verdenskrig). Andre ønsket å gjeninnsette tsaren og gjeninnføre livegenskapet, altså å skru klokka tilbake til før 1860! De fjorten intervensjonshærene samarbeidet med ulike grupper som var fiendtlig innstilt til bolsjevikene. Og for mange av dem var russiske liv lite verdt. Den tyske generalen Hoffmann skreiv i dagboka si:

«I morgen kommer vi til å starte fiendtligheter mot bolsjevikene. Det er ikke mulig med noen annen løsning; ellers vil disse råskinnene utslette ukrainerne, finnene og balterne, og så i ro og mak samle en ny revolusjonær arme og gjøre hele Europa til en svinesti … Hele Russland er ikke annet enn en svær dynge maddiker, en skitten, svermende masse.»¹³

Samtidig begikk mange av opposisjonsgruppene attentater for å gjøre forholdene ulevelige for bolsjevikene. Den tyske ambassadøren ble myrdet på sitt kontor, Lenin ble skutt, osv. Det er ikke underlig at bolsjevikene satte i gang en terrorkampanje mot den terroren de oppfattet at de ble angrepet med, og som var reell nok. Likevel advarte folkekommisaren for justis, Isak Steinberg, om at å starte en terrorkampanje var lettere enn å avslutte den, og prøvde å overbevise Sovjet-lederne om viktigheten av å følge lovlige prosedyrer.

Han snakket for døve ører. Zinovjev, som var leder for Petrograd-sovjetet og seinere skulle bli et framstående offer for Stalins utrenskninger, foreslo terror:

«Kamerater, slå de høyre-sosialistrevolusjonære nådeløst, uten medlidenhet; verken domstoler eller tribunaler er nødvendig. La arbeiderne utkreve hevn. La de høyre-sosialistrevousjonæres og hvitegardistenes¹⁴ blod flyte. Utrydd fiendene fysisk!»¹⁵

Terroren grep om seg på begge sider. Men den var mest omfattende, og mest konsekvent og mest barbarisk på den hvite sida. Det finnes utallige historier om grusomheter. Men de røde lærte. Terroren viste seg å være kontraproduktiv. Der den tok sikte på å utslette fiender, skapte den flere fiender i stedet for støttespillere, og i stedet for å berolige befolkningen, vekket den motstand og opposisjon. I 1921 var det slutt på borgerkrigen. De utenlandske intervensjonsstyrkene var slått tilbake til en forferdelig pris, landet lå i ruiner og økonomien var på et nivå som bare tilsvarte en brøkdel av det den hadde vært før 1. verdenskrig. Mye av arbeidsstyrken var falt under krigen, det var hungersnød, og industri og jordbruk lå i stor utstrekning i ruiner.

Det må stort sett sees på som svært beundringsverdig at bolsjevikene faktisk fikk dette samfunnet til å fungere, og at de skapte en stat som kunne sikre innbyggerne et relativt sikkert liv.

Lenin slo retrett under navnet NEP, ny økonomisk politikk. Han fikk bolsjevikene med på å slakke av på endringene og midlertidig slippe markedet fri. Det var nok nødvendig, men ettersom Lenin døde uten å ha sagt noe om hvor veien videre gikk, kom mye av det som kunne bli vanskelig, til å skape store problemer.

Russland var et tilbakeliggende jordbruksland. Klima og naturvilkår hadde alltid skapt problemer for russisk landbruk. Arbeiderklassen var liten og konsentrert i få store byer og industriområder. De ressursene som skulle til for å utvikle landet, måtte komme fra jordbruksproduksjonen, dvs. fra bøndene.

Blant marxister er det blitt vanlig å si at det var ikke så underlig at revolusjonen gikk over styr i Russland, det var for primitivt i utgangspunktet. (Det samme gjelder Kina.) Men det er viktig å passe seg for å bli determinist. Det er ingen lovmessighet i at bolsjevikenes revolusjon måtte ende som den gjorde. Det var strid om demokratiske reformer på de fleste punkter, og mange av de reformene som faktisk ble gjennomført i tida umiddelbart etter revolusjonen, ble seinere reversert. (for eksempel ble grader og rangordning som kjent gjeninnført i hæren, og retten til abort ble avskaffet.) Det er fullt mulig å tenke seg at mye av dette kunne vært annerledes.

Fra 1928 var Stalin den stadig mer ubestridte leder av bolsjevikpartiet. Han skjønte at jordbruket måtte moderniseres, men ikke hvordan. Bolsjevikenes metode ble tvang, og kollektivisering. Nå når arkivene åpnes og reelle tall slipper ut, begynner det å vise seg et bilde av at kollektiviseringen var fånyttes hva produksjon angår. Men den endret forholda på landsbygda og skapte et annet Russland, den la forholda til rette for industrien.

Som leder for partiet (formelt sett som generalsekretær), var Stalin for kollektivisering så raskt som mulig. Han var klar over at tida var knapp: imperialistene var drevet ut, men de ville komme tilbake. De ville før eller siden, og kanskje heller før, starte en ny krig mot arbeiderstaten. Derfor var det hastverk. Sovjetunionen måtte moderniseres, nesten for enhver pris. I februar 1931 talte Stalin på en konferanse, og forklarte tempoet i utbyggingen:

«Av og til spørres det om en ikke kunne senke tempoet, bremse bevegelsen en del. Nei, det kan en ikke, kamerater! Tempoet må ikke settes ned! Tvert om, det må økes så mye som kreftene og mulighetene tilsier. (…) Å senke tempoet betyr å bli liggende etter. Og de som sakker akterut blir slått. Men vi vil ikke være dem som blir slått! Nei, vi vil ikke det! Det gamle Russlands historie var blant annet historien om hvordan landet stadig ble slått, fordi det var tilbakeliggende. (…) Vil dere at vårt sosialistiske fedreland skal bli slått og miste sin uavhengighet? Hvis dere ikke vil det, da må dere på kortest mulig tid gjøre ende på tilbakeliggenheten og utvikle et sant bolsjevikisk tempo i oppbyggingen av den sosialistiske husholdningen. (…) Vi ligger 50 til 100 år etter de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på ti år. Enten gjør vi det, eller også blir vi knust.»¹⁷

Den hardhendte kollektiviseringen gikk hardt utover bøndene. Da de ikke var særlig villige til å kollektivisere jorda, ble kollektivbruk likevel opprettet, svært ofte med ledelse utenfra. Seinere kunne bøndene derimot ta hevn over de fremmede ved å peke på dem under de store utrenskningene, og beskylde dem for å være «sabotører», at de undergravde den sosialistiske oppbyggingen, osv, og la det hemmelige politiet gjøre resten.

For i en atmosfære der alle mangler ble sett som sabotasje, all uenighet som undergraving av partiets styrke og handlekraft, og der idealet var monolittisk enhet, ble prosessene det logiske utfallet og Gulag et logisk system. Nå ville det være naivt å tro at det ikke forekom reell sabotasje, og at ikke det fantes virkelige agenter osv. Men ikke flere millioner, ikke hundretusener, ikke tusener heller. I forbindelse med utrenskningene på 30-tallet er det enkelt å si i etterhånd at de sprengte alle lovlige rammer, og at Stalin som den øverste og direkte ansvarlige gjorde seg skyldig i forbrytelser og satte kommunismen i vanry. Og det skulle ikke bli bedre etter 2. verdenskrig. Det er ikke vanskelig å se at kommunismens svake stilling nå, er påvirket av Stalin og hans politikk. Hvorfor kvitter folk seg med et system som kaller seg sosialistisk? Etter all sannsynlighet fordi de oppfatter det som dårlig.

Men vi skal ikke dit

Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit. Dels fordi forutsetningene våre er helt andre, dels fordi vi ikke ønsker oss et sånt system og ikke vil kjempe for noe som kan utvikle seg slik.

Da blir det viktig at vi under enhver omstendighet holder fast ved slike rettigheter som rettssikkerhet, organisasjonsfrihet, menings-, ytrings- og trosfrihet, osv. Mange av de rettighetene som bolsjevikene lovfestet i starten, men etter hvert fant det «nødvendig » å kvitte seg med.

Likevel er det lite fruktbart å havne i Hagtvets posisjon, med å «ta avstand». Det er ingen tvil om at bolsjevikene utrettet mirakler i oppbyggingen av Sovjetunionen under ekstremt vanskelige kår. Stalin gjorde alvorlige feil, men å utdrive ham som en ond ånd er lite fruktbart. Da er det bedre å lære av feilene ved å studere hva han gjorde, hvilke muligheter som forelå, hva som kunne vært gjort annerledes, og hva som ikke.

Stalin-epoken bygde også opp et stort industriland av ruinene etter to forferdelige kriger, det russiske folket lærte å lese og skrive, det ble gjort en kjempejobb for å bringe kultur ut til folket med aviser, bibliotek, teater- og operaforestillinger osv. Mange små folkeslag fikk sitt første alfabet og aviser på sitt eget språk for første gang i historien. Mange spørsmål gjenstår å studere, og det er tidlig å uttale altfor skarpe dommer. Men vi skal ikke dit. Vi skal til en verden som er større og ikke minst vennligere.

Østen er rød

Etter den 2. verdenskrig – som ganske riktig kom til Sovjetunionen ti år etter at Stalin holdt sin tale i 1931 – var venstresida styrket i så godt om alle land. Kinas kommunistiske parti hadde utviklet en politikk ut fra Kinas egne forhold, og greid å forsvare sin selvstendighet mot inngrep fra Sovjet. Der hadde kommunistene kriget i over tjue år for å frigjøre landet fra føydaladelen og kompradorborgerskapet (Borgerskap som går i utenlandske imperialisters tjeneste og er avhengig av dem), og da statslederen Jiang Jeshi (Chiang Kai-shek) brøt samarbeidet etter krigen, tok det ikke kommunistene mer enn fire år å erobre makta i hele landet.

Dette er den største frigjøring menneskene noensinne har gjennomført, og den skjedde på grunnlag av den teorien som var utviklet i Kina og som vi kjenner som maoisme eller Mao Zedongs tenkning. Den var en enorm inspirasjon for hele verden, og fikk som følge også væpnete frigjøringskamper i store deler av verden, blant annet i Indo-Kina, der Vietminh-geriljaen knuste franskmennene totalt ved Dien Bien-phu i 1954.

Men Kina skulle bygge sosialismen, og fikk råd og støtte fra Sovjet. Helt til Mao satte seg på bakbeina under Sovjetunionens kommunistiske partis 20. kongress, og gikk til motangrep mot Khrustsjovs angrep på Stalin. Da trakk Sovjet sine eksperter tilbake fra Kina, med plantegninger og ressurser, og lot kineserne stå tilbake med halvferdige prosjekter og uten planer. At det ikke skapte større problemer enn det gjorde, skyldes utvilsomt en intens vilje til å lære av virkeligheten og erfaringene.

Når man studerer Sovjets historie, blir det først og fremst svært tydelig hvor viktig Maos selvstendighet har vært. Han analyserte ut fra fakta, og stemte ikke resultatet med teorien, så forandret han teorien. At den kinesiske kulturrevolusjonen (1966– 1976) begeistret norske ungdommer og folk over hele verden, er ikke noe mirakel.

Nå skulle det vise seg at kulturrevolusjonen heller ikke var det endelig svaret på hvordan man unngår at kapitalismen kommer til makta igjen i et sosialistisk land. Men den pekte på et alvorlig problem allerede i utgangspunktet: «Bombarder hovedkvarteret!» skrev Mao i en veggavis som startet det hele.

Mao pekte på et enormt problem: Under sosialismen har både partiapparatet og statsapparatet en tendens til å vokse og vokse og etter hvert få klasseinteresser som er andre enn arbeidernes. Dette svulmende byråkratiet består ofte av personer som har de beste hensikter, velmenende og hyggelige folk, men deres posisjon får dem på andre tanker. Det er nesten som i de fantastiske engelske TV-seriene «Yes, minister» og «Yes, Prime minister» (som egentlig burde vært obligatorisk studiemateriale for alle kommunister med offentlige verv). Dette byråkratiet beskytter seg selv og sine, og forsvarer sine egne interesser, og blir fort en basis for å utvikle kapitalismen. Selv om man starter med en grunnfestet innstilling om at man skal tjene folket, ender man fort som NAV-byråkrat med å tjene folket ved å passe på at de følger ulogiske og uforståelige regler. Systemet blir viktigere enn menneskene.

Mao pekte på problemet, men han fant ingen holdbar løsning. Det var mulig for byråkratiet å slå tilbake. Under dekke av å følge parolene kunne de drive dem ut i det absurde, og rettssikkerheten var ikke tilstrekkelig grunnfestet til å hindre overgrep. Resultatet ble at hele kulturrevolusjonen endte i en hengemyr av uendelige debatter og kampanjer, og bare i liten utstrekning nådde sine mål.

Ikke dit heller

Men vi skal ikke dit heller. Stalin prøvde å bygge en sosialisme med tvang. Mye var bra, men han baserte seg på en klasse av byråkrater, og etter hans død kunne sykofanter og apparatsjiki ta makta og snu politikken. Mao Zedong trodde han hadde funnet svaret med kulturrevolusjonen, men byråkratene drev den ut i det absurde, og etter Maos død kunne de også snu politikken. Men vi skal ikke innføre et system som det kinesiske.

Først og fremst har vi andre forutsetninger. Vi har mye å lære av de kinesiske kommunistene – særlig om hvordan man forener folk rundt en oppgave, hvordan man trekker folk med i arbeidet og får dem til å frigjøre skaperkraft og initiativ, hvordan man gjør folk sterke ved å styrke selvtilliten. Det vil være et nøkkelledd også for oss når vi skal reorganisere det norske samfunnet. I tillegg til dette – som vi gjerne kan kalle «masselinje », er det mye å lære i de kinesiske kommunistenes kritikk av Stalin, og i deres utvikling av den marxistiske filosofien, både materialismen og dialektikken. Å sammenligne Sovjet og Kina kan i det hele tatt være lærerikt, selv om det må skje med varsomhet. For det var også to helt forskjellige land, med svært ulike vilkår.

Men vi skal altså ikke kopiere noen av dem.

Våre forutsetninger

er helt andre enn det både kineserne og russerne har hatt. Vi har et moderne samfunn med moderne produksjon, og et folk som er høyt utdannet og har mengder av organisasjonserfaring.

Vi har ingen tradisjon for blodbad, men foretrekker konsensus. De demokratiske tradisjonene i Norge er en styrke, men vi skal ikke tro de ikke kan settes ut av spill. For under dem ligger en merkelig «forståelse » om at myndighetene gjør som de vil, og vi gjør ikke opprør. Vi kan si hva vi mener, men når det er gjort, går vi hjem og setter oss til i TV-kroken, og overlater til de herskende å melde Norge inn i EØS, sende soldater til Afghanistan, eller bygge høyhus over hele Bjørvika. Det kan være frustrerende, men det er en trygghet i det. Så lenge rettssikkerheten gjelder. Men bare så lenge.

Vi har internett, som vil gjøre det mulig å planlegge produksjonen på en måte tidligere tiders kommunister bare kunne drømme om.

Det vil også kunne hjelpe oss til å diskutere politikken, tiltakene, hva det måtte være. Fora som «Facebook» og «Twitter» vil bli skapt der det er behov, og diskusjonene vil være omfattende og allmenne. Hemmeligholdet i gamle dagers byråkratiske jungler står for fall, for på nettet kan alt bli åpent. Det vil bli lett å kontrollere hva valgte representanter gjør – og hva de ikke gjør. Kunnskap blir lett tilgjengelig, og det vil ikke være mulig å holde folk nede i uvitenhet på samme måte som tidligere.

Men på den annen side er Norge en integrert del av den imperialistiske verden, med en strategisk beliggenhet som øker sannsynligheten for angrep. Om isen på Nordpolen smelter og Nordishavet blir farbart, vil den russiske marinen få et behov for å sikre sine skip langs vår kyst, enten vi liker det eller ikke. Og kanskje ikke bare russerne. Det ligger store oljereserver under havbunnen nord for Russland.

Og vårt hjemlige borgerskap har også sine profittmaskiner å forsvare. Flere og flere jo mer som blir privatisert. Post og helsevesen, strømforsyning og offentlige kommunikasjoner. Alt dette gjør at det er mer å slåss om.

Vi ser konturene av et nytt samfunn. Foreløpig er det bare et ganske vagt bilde. Men vi ser at miljøødeleggelsene hurtig driver oss mot et punkt hvor revolusjonen blir helt nødvendig, og kanskje vil ta uventede former. Det vil være nødvendig å starte med å analysere den norske virkeligheten – hvem er venner og hvem er fiender? Det vil sikkert ikke være så vanskelig å få enighet i breie kretser om at det er nødvendig å omorganisere samfunnet fra profittproduksjon til produksjon for å dekke menneskelige behov – det spørs på evnen til å diskutere, og velge ord som ikke støter folk vekk.

Det er grunner til å mene at en ikkevoldelig revolusjon vil være mulig i Norge. Dessverre er mulighet ikke det samme som sannsynlighet.

Sannsynligheten

Hva er vold? Å innføre EØS-avtalen tydelig i strid med folkeviljen, var en voldshandling. Å bygge ut Alta-elva var ganske tydelig bruk av vold. Å bygge høyhus over hele Bjørvika, stikk i strid med hva folket ønsker, er vold. Men vi finner oss i det. Å ta fra folk pensjonsrettighetene, er vold, det hadde ikke latt seg gjøre i et fornuftig samfunn. Det samme med privatisering av sykehjem og alle mulige offentlige tjenester. Å la gamle og syke mennesker dø uten tilstrekkelig tilsyn på private pleiehjem, er grov vold. Eller å opprettholde er økonomisk system der et fåtall eier maskiner og andre produksjonsmidler, mens det store flertallet, som har kunnskap om hvordan maskinene skal styres, ikke eier andre produksjonsmidler enn sin arbeidskraft og dermed tvinges til å selge denne for en sum som ligger langt under verdien av det de produserer. Men denne volden ser vi stort sett på som naturlig, nesten naturgitt.

Tar vi eiendommene fra Thon, Rimi-Hagen og Kjell Inge Røkke, så er det utvilsomt vold. Men om de selv ikke lider personlig overlast, om de verken blir arrestert eller henrettet, om de får gå fritt omkring og forsørge seg ved ærlig arbeid, vil de fleste nok synes at det er greit. Det blir kanskje stritt for Hagen å snu skjortesnippene sine selv – inntil han venner seg til det – men selv professor Hagtvet vil neppe ha mye å utsette på akkurat det.

Vold er ikke uttrykk for enkeltmenneskenes iboende ondskap, men et resultat av motsigelsene i samfunnet. Jo skarpere motsigelser, jo mer sannsynlig er det at det vil bli brukt vold. Om Rimi-Hagen har for vane å slå sjåføren sin, vil det sannsynligvis føre til at sjåføren på ett eller annet tidspunkt slår igjen. Vi kan proklamere så mye vi vil at vi er for en fredelig overgang til sosialismen, men hvis folk er blitt pisket og slått på forhånd, eller voldtatt og hardt fysisk undertrykt, vil alle våre proklamasjoner forbli tomme ord.

I en revolusjon vil motsigelsene i samfunnet nødvendigvis være ganske skjerpet. For borgerskapet har enorme verdier å forsvare. Nei, revolusjonen er sannelig ikke noe forfinet teselskap! Skal vi unngå vold, må revolusjonens fiender holder seg i skinnet. Og det gjør de bare hvis motstanden er veldig sterk, sterk nok til å skremme fienden til passivitet.

I James Camerons filmfabel «Avatar» er motsigelsen mellom jordboernes ønske om å grave fram kostbare metaller – jo mere kostbare, jo større forakt for de innfødte – og de innfødte na’vis ønske om å bevare naturen, så skarp at det bare kan resultere i vold: krig, nærmest utryddelseskrig. Karakteristisk er oberst Quaritchs kommentar om na’vi-ene i begynnelsen av filmen: «De er vanskelige å drepe!» – Det er en megetsigende replikk.

Bare hvis reaksjonen skjønner at de ikke har noe å hente på å gjøre motstand, kan de tvinges til å holde seg i ro. Men de må tvinges, for det er enorme verdier å kjempe om. Og all erfaring viser at de vil kjempe så langt de kan. Folket vil måtte bruke vold mot volden, men den må begrenses til dem som bruker vold mot det overveldende flertallet av folket. Skammens natt tar aldri ende ved bruk av silkehansker og vennlige oppfordringer. Skammens natt tar aldri ende uten ved vår ild.

Noter:

1. Bernt Hagtvet i Dagbladet, torsdag 17. Juli 2003.
2. Intervju med Dagsavisen 18. Mars 2007.
3. Samme sted.
4. Se Rognlien, J. og Brandal, N.: Den store ml-boka, Kagge forlag 2009.
5. Dagbladet, 17. Juli 2003.
6. Friedrich Engels: Anti-Dühring, Marx-Engels Collected Works vol. 25, Lawrence & Wishart, London 1987, p.171.
7. Berlin-debatten om revolusjon, Marx, K. & Engels, F.: Collected Works vol. 7, Lawrence & Wishart, London 1977, p. 73.
8. Aisin-Gioro Pu Yi : From Emperor to Citizen. Vol. II, p. 482 f. Foreign Languages Press, Beijing 1965.
9. Alle grader i hæren fra korporal og oppover ble avskaffet i dekret av 16. desember 1917.
10. Deklarasjon om de russiske folkenes rettigheter, 2. november 1917, undertegnet av Stalin og Lenin, First Decrees of Soviet Power, Lawrence & Wishart, London 1970, p.31.
11. Suny, R. G.: The soviet Experiment, Russia, the USSR, and the Successor States. Oxford University Press, New York 1998, p. 59.
12. Suny, op. Cit., p. 14.
13. Sitert etter Suny, op. Cit. P. 67..
14. Hvitegardistene: reaksjonære russiske styrker.
15. Sitert etter Suny, Op. Cit., p. 70.
16. J. Stalin: Om bedriftsledernes oppgaver. Tale på den første unionskonferanse av funksjonærene i den sosialistiske industri, 4. februar 1932, i Spørsmål i leninismen, A/S Norsk forlag Ny dag, Oslo 1952, s. 336–337.

Martin Lysestøl: Kapitalismen i krise  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 4
Rick Wolff: Hellas og statsgjeld  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 18
Paul Kellogg: Krise i Hellas – reaksjonær understrøm i Europa  .  .  .  .  . side 21
Mark Weisbrot: EUs farlige spill .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 27
Jokke Fjeldstad: En annen kommunisme er mulig  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 30
Hung Ho-Fung: USAs førstetjenar? Kinas dilemma i krisa  .  .  .  .  .  .  .  . side 36
Fred Magdoff og John Bellamy Foster: Det alle miljøforkjempere bør vite om krisa   . side 54
Bokmelding:
Ben Fine og Alfredo Saad-Filho: Om Kapitalen av Marx  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 82
 

Jacob Børresen er pensjonert marineoffiser, og var blant annet militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst 1986-88 og sjef for operasjonsstaben ved Forsvarskommando Nord- Norge 1990-93.

Til tross for omfattende militær og sivil innsats går utviklingen i Afghanistan i feil retning. Taliban og andre opprørsgrupper er på frammarsj. ISAFs tapstall øker. Det kan derfor være grunn til å spørre. Hva gjør egentlig Norge i Afghanistan? Hva dreier det norske nærværet seg om? Hva er målsettingen? Og hva er utsiktene til å lykkes? Bør USA, NATO og Norge trekke styrkene sine ut, og i så fall: Hva skjer da med Afghanistan?

En kort historikk

 

Krigen som nå pågår i Afghanistan begynte den 7. oktober 2001. Amerikanske og britiske avdelinger angrep det talibanstyrte Afghanistan. Angrepet var en reaksjon på terrorangrepet på USA 11. september 2001 og skjedde under påberopelse av retten til selvforsvar, nedfelt i FN-pakten. Målet var å fange Osama Bin Laden, som det var antatt sto bak terrorangrepet 11. september, ødelegge hans organisasjon al Qaida, fjerne Taliban-regimet som hadde støttet al-Qaida og gitt organisasjonen et tilfluktssted. Hensikten var å sette inn et demokratisk regime i Kabul som kunne stabilisere og gjenreise landet som en pålitelig vestlig alliert i en geostrategisk viktig region.

Den 19. desember 2001 vedtok sikkerhetsrådet å autorisere en internasjonal styrke – ISAF – for at det afghanske styret og FN-personell kunne operere i sikkerhet. ISAF hadde til å begynne med, under britisk ledelse, ansvar for sikkerhet og stabilitet i hovedstaden Kabul, men tok etter hvert også ansvar i større deler av landet. Fra august 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som samtidig fikk ansvar for hele Afghanistan.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg å være vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Et hovedproblem i Afghanistan har vært Vestens vilt urealistiske målsettinger, hvorav nettopp etablering av demokrati har vært blant de viktigste. Man kan jo spørre seg hva de tenkte på, planleggerne som i 2001 og 2002 trakk opp retningslinjene for innsatsen i Afghanistan. Hørte de ikke på de mange britiske historikerne som samlet lærdommer fra tre afghanske kriger? Studerte de ikke krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan for å finne ut hvorfor 120 000 sovjetiske soldater ikke maktet å påtvinge det afghanske folk sin vilje?

Som kjent lyktes det relativt raskt å fjerne Taliban-regimet fra Kabul og sette inn en lojal marionett, pasjthuneren Hamid Karzai, i presidentstolen. Ingen av de andre målsettingene er derimot nådd. Osama bin Laden er fortsatt på frifot (om han da er i live), regjeringen i Kabul er riktig nok vestlig orientert men neppe noen pålitelig alliert. Det er gjort en del for å gjenreise landet. Mange har fått elektrisk strøm, det er åpnet skoler for jenter, det bygges veier og jernbaner og helsestellet er forbedret. Men Taliban er på frammarsj igjen, de etniske motsetningene i landet er stigende. Så var da også utgangspunktet det verst tenkelige:

Til tross for flere forsøk gjennom tidene, som alle har endt med større eller mindre grad av katastrofe, har aldri Afghanistan vært noen effektiv sentralstyrt stat. Den viktigste årsaken er latente motsetninger mellom folkegrupper og klaner som har gitt seg utslag i et vedvarende maktspill. Afghanistan er et klanstyrt stammesamfunn grovt sett sammensatt av fem etniske hovedgrupperinger: Usbeker, tadsjiker og  turkmener i nord, hazarer i sentrum, pasjthuner i sør. Den største folkegruppen er pasjthunerne som utgjør rundt 45 prosent av befolkningen. Men også 15 prosent av Pakistans befolkning er Pasjthuner. Dette er en faktor som bidrar til å trekke Pakistan, og dermed også India, inn i konflikten i Afghanistan på en svært uheldig måte. For Pakistan er Taliban, som i all hovedsak er en pasjthunsk bevegelse, en forsikring mot indisk dominans i Afghanistan etter at den internasjonale styrken har forlatt landet.

40 år med kontinuerlig krig har utarmet landet. Gjennomgående, dyptgripende og ødeleggende fattigdom kombinert med svært ujevn fordeling av den rikdom som tross alt eksisterer er derfor et hovedproblem. Under den sovjetiske invasjonen og de etterfølgende borgerkrigene emigrerte rundt åtte millioner afghanere, av en befolkning på drøye 33 millioner. Afghanistan har i tillegg rundt en million internflyktninger. Etter 2001 har over fem millioner returnert til Afghanistan. Resten fortsatt befinner seg i eksil. Blant dem de aller fattigste flyktningene som fortsatt er igjen i Pakistan. Om de skulle bli tvunget til å komme tilbake vil det forårsake svære problemer. Dette er en destabiliserende situasjon.

De etniske motsetningene i Afghanistan er nå økende. Konfliktens gjenstand er som alltid rett til land og vann, kontroll med smuglerruter og familiens eller klanens ære. En viktig felles målsetting er å få de utenlandske soldatene ut. Fra det sørlige pashtundominerte Afghanistan fortoner det seg som om et Kabul, dominert av minoriteter, sentraliserer makten for å redusere pashtunernes innflytelse. Fra et ståsted i det nordlige Afghanistan ser man en president og de viktigste statsrådene, alle pashtuner, som står klar til igjen å dominere landet. Det er det gamle maktspillet om igjen, et maktspill som kanskje utgjør det viktigste hinderet mot en fungerende sentralregjering i Kabul. Interne konflikter har tatt flere liv enn USAs og ISAFs militære operasjoner til sammen. Av de rundt 2 200 sivile tap i Afghanistan årlig skyldes 1 400 Taliban eller andre afghanske konstellasjoner.

Noe av det første Barrack Obama foretok seg etter at han tiltrådte som president i USA var å redusere målsettingene i Afghanistan betraktelig. Målet om å innføre en sterk sentralisert regjering i Kabul basert på demokrati og rettsstatsprinsipper er forlatt. Det er nå kun snakk om å stabilisere Afghanistan og forhindre at landet nok en gang blir arnested for internasjonal terrorisme og tilfluktssted for al Qaida. Et hovedgrep er å forsere prosessen i retning av at afghanerne selv overtar ansvar for sikkerhet, styre og stell i Afghanistan. Blant annet skal Afghanistans hær bygges opp til en styrke på flere hundre tusen mann. Spørsmålet er om dette er realistisk. Spørsmålet er også om det er klokt. Å bygge opp et svært militærapparat kan i større grad bidra til å forsterke problemene enn til å løse dem. Det er antakelig mye viktigere å bygge opp et velfungerende og ukorrupt politikorps. Men her er man kommet svært kort.

Obama har gitt seg selv 18 måneder på å lykkes, før han begynner å trekke de amerikanske soldatene ut. Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes derfor også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet og kan derfor ses som en direkte virkning av president Obamas nye strategi. Det er med andre ord et helt åpent spørsmål om denne begrensede strategien har en sjanse til å lykkes.

Hva gjør Norge i Afghanistan?

 

Norge har ingen vitale interesser i Afghanistan. Allikevel bidrar nordmennene med betydelig sivil bistand og med militære styrker. Og norske myndigheter er beredt til, om nødvendig, å ofre livet til norske soldater for å bidra til å støtte den afghanske regjeringen i kampen mot Taliban og andre islamske opprørsbevegelser. Det er to årsaker til dette. Begge springer ut av Norges nære forhold til og solidaritet med USA.

For det første: Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 proklamerte USA internasjonal terrorisme som den viktigste trusselen mot landet, og krigen mot terror oppgave nr. én for det amerikanske forsvaret. USAs allierte og samarbeidsland ble mobilisert under parolen «den som ikke er med oss er mot oss». Og frontlinjen i krigen mot terror gikk i det talibanstyrte Afghanistan. For Norge, som anser USA som sin viktigste allierte, var det vanskelig ikke solidarisk å stille opp med styrker i Afghanistan når amerikanerne ba oss om det.

For det annet: NATO er en av bærebjelkene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Da NATO i 2003 fikk i oppdrag å lede ISAF og dessuten erklærte at dens fortsatte relevans og framtid som allianse sto og falt med hvorvidt oppdraget i Afghanistan ville lykkes, ble det et imperativ for Norge å bidra med styrker til ISAF.

Norge er, med andre ord, ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folk eller for å «få afghanske kvinner ut av burkaen ». Norge er med fordi det er en sentral norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA og å bidra til å opprettholde NATO som relevant og effektiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det er ikke noen motsetning mellom denne overordnete betraktningen og regjeringens uttalelser om formålet med det norske bidraget: Å stabilisere Afghanistan og bidra til sikkerhet. Å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester. Å gi landet et bedre styresett og fungerende institusjoner. Når Norge først, av overordnede utenriks- og sikkerhetspolitiske grunner, deltar i krigen i Afghanistan, framstår dette som aktverdige mål, som hvis de lykkes, rettferdiggjør krigshandlingene som påfører den afghanske sivilbefolkningen så mye lidelse og smerte.

Dersom imidlertid utsiktene til å lykkes i Afghanistan ikke, eller bare i svært liten grad, er til stede, er det derimot grunnlag for å hevde at NATOs og Norges krigføring i Afghanistan ikke er legitim, ikke kan forsvares etisk, selv om den både er i medhold av en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd og skjer eller anmodning fra den afghanske regjeringen. Og i den grad NATOs engasjement i ISAF bidrar til å svekke alliansen, og det norske forsvarets bidrag til ISAF dessuten bidrar til å svekke forsvarets evne til å løse sine oppgaver hjemme, er det grunnlag for å hevde at Norges bidrag til operasjonene i Afghanistan heller ikke tjener landets sikkerhetsinteresser. Alt står imidlertid og faller med spørsmålet: Kan NATO lykkes i Afghanistan?

Kan NATO og det internasjonale samfunn lykkes i Afghanistan?

 

Den kanskje viktigste årsaken til at det så langt har gått galt i Afghanistan er at analysen av situasjonen i landet, grunnlaget for den militære operasjonen, var feil allerede i utgangspunktet. Internasjonal terrorisme var ikke først og fremst, ja ikke en gang i særlig grad, et afghansk problem. Det var et regionalt problem der situasjonen for eksempel i Pakistan var minst like viktig.

 

De viktigste årsakene til at den afghanske befolkningen føler seg utrygg, er: En dårlig og korrupt regjering, vestlige styrkers manglende respekt for landets kultur, innblanding fra nabolandene, arbeidsløshet, etniske konflikter og i sør særlig det at pashtunerne fratas makt, stammekonflikter, Taliban, og til slutt andre faktorer som f eks mangel på demokrati. Når det gjelder det siste punktet viser forskning at den viktigste forutsetningen for demokrati er en velfungerende stat. Det finnes ikke i Afghanistan. Men dersom det, mot formodning, skulle lykkes å stable en velfungerende statsadministrasjon på beina i Kabul så er det flere andre elementer som også må være på plass for at demokratiet skal slå rot. Ett av dem er et minimum av velstand. Et annet er en viss grad av leseferdighet. Ett tredje er en industriell basis. Ett fjerde er en velfungerende middelklasse, osv. Afghanistan har ingen av disse.

En viktig årsak til Karzai-regjeringens manglende legitimitet, i tillegg til korrupsjonen og maktmisbruket, er det internasjonale samfunnets opptreden. Både de internasjonale styrkenes drap på uskyldige sivile (at drapene er utilsiktet er i denne sammenheng irrelevant), og dette at giverlandene har dannet parallelle byråkratiske strukturer til regjeringens, hvor det har vært fravær av en samstemt, konsistent og helhetlig tilnærming og en overvekt av «quick fix» prosjekter. Dertil kommer at det av politiske grunner har vært nødvendig både å ta krigsherrene i nord og konservative religiøse krefter med i regjeringen. Dette har gjort at Karzai har veldig lite handlingsrom, noe som i sin tur øker potensialet for korrupsjon og kriminalitet. Problemet i Afghanistan er, med andre ord, ikke først og fremst Taliban. Det er heller ikke Karzai-regjeringen. Problemet er vedvarende ustabilitet i det afghanske samfunnet, og USA, ISAF, og dermed Norge, er en like stor del av problemet som alle de andre aktørene.

Konklusjon

Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes i stor grad de økende etniske motsetningene i landet, men også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet, og kan derfor ses som en direkte følge av president Obamas nye strategi. Det at Nederland og Canada nå trekker seg ut er også et klart signal som er blitt oppfattet. Taliban minner nå lokalbefolkningen om at når de internasjonale styrkene har forlatt landet vil Taliban fortsatt være der. Motstanden virket mot Sovjetunionen i 1989, og den er i ferd med å virke igjen. Det vet Afghanerne. Det er derfor, etter mitt skjønn, svært små sjanser for at Obamas nye strategi skal lykkes med å stabilisere Afghanistan.

Da vil det bryte ut borgerkrig i landet, påpeker tilhengerne av fortsatt militært nærvær. Sannheten er at det allerede er borgerkrig i Afghanistan hvor NATO og USA er part i krigen. Krigen vil neppe bli mer blodig enn den allerede er, dersom NATO og USA trekker seg ut og overlater til Afghanerne selv å gjøre opp sine mellomværende. Usiktene til at NATO og USA skal lykkes med å stabilisere Afghanistan gjennom fortsatt deltakelse i borgerkrigen i landet er svært små. Og når sjansen til å lykkes med å sette inn militær makt ikke er til stede er det heller ikke etisk og moralsk forsvarlig å gjøre det. Selv om innsatsen uten tvil er folkerettslig legal er den ikke legitim. USA, NATO, og med det Norge, bør derfor trekke styrkene ut og dra hjem.

Med slagord som «håpet blir født» og «forandringen kommer» vant FMLN presidentvalget i 2009.
Ett år etter valgseieren er Mauricio Funes fortsatt populær, selv om landet står overfor store økonomiske utfordringer og skyhøy kriminalitet.
Hvilken regjering er det El Salvador har fått, og hvilke nye allianser er blitt bygget opp? Kan landets fattigste forvente strukturelle endringer?

Audun Husby er koordinator for Latin-Amerika-gruppenes solidaritetsbrigade i El-Salvador.

Det var store gledesscener i El Salvadors gater da Fronten Farabundo Marti for Nasjonal Frigjøring (FMLN) vant presidentvalget. Etter tolv år med væpnet kamp som gerilja og sytten år som politisk parti klarte FMLN å komme til makten. I tillegg til den spontane gleden var det mange som ble fylt med ettertanke over de titusener som har ofret sitt liv for FMLN.

Hvem er Mauricio Funes?

 

Valget av Mauricio Funes som presidentkandidat for FMLN vakte stor oppsikt i El Salvador. Alle kjente til den skarpe og uredde journalisten som stilte kritiske spørsmål i debattprogrammet på kanal 12. Han hadde også jobbet i lokale nyhetsprogrammer med kritisk blikk på høyreregjeringene, og under borgerkrigen intervjuet han flere av geriljalederne. Han har studert litteratur, og har vært en ivrig forkjemper for ytringsfriheten.

Overraskelsen berodde i at Funes ikke hadde en tydelig FMLN-tilhørighet, selv om han av folk flest ble ansett for å tilhøre den politiske venstresiden. Han ble også beskrevet som den rake motsetningen til FMLNs presidentkandidat fra 2004-valget, Schafik Handal. Funes hadde ikke deltatt i borgerkrigen, med sine 50 år var han en ung kandidat, og han kommuniserte godt med alle samfunnslag. Og mens Schafik tilhørte den kommunistiske grenen av FMLN, har Funes blitt karakterisert som en sosialdemokrat.

I tillegg til å velge en attraktiv kandidat må valgseieren sees i lys av at FMLN klarte å mobilisere grasrota. På tross av små økonomiske ressurser nådde partiet ut med sitt budskap, som ved å gjennomføre hus til hus-kampanjer. At høyrepartiet Alliansen Republikanske Nasjonalister (Arena) hadde mistet mye troverdighet etter tjue år ved makten, hadde også en betydning.

«Nasjonal enhet»

 

I innsettingstalen første juni 2009 presiserte Funes at han er president for alle salvadoranere, og han mante til «nasjonal enhet» for å løse de store utfordringene landet står overfor. Funes vektlegger dialog og felles front i møte med landets store utfordringer. Det politiske systemet i El Salvador har vært preget av et markant toblokksystem med lite dialog og kompromiss mellom fløyene. At Mauricio Funes ikke bare inviterte FMLNere i sin regjering, som kristendemokraten Héctor Dada i posten som finansminister, vakte forbauselse.

Viljen til samarbeid med alle samfunnslag har kommet til uttrykk gjennom opprettelsen av Økonomisk og Sosialt Råd, der ledere fra næringslivet, fagforeninger, akademia og representanter fra grasrotorganisasjoner er samlet for å drøfte den økonomiske politikken.

 

Atten år etter fredsavtalen eksisterer det fortsatt mange sår og spenninger i det salvadoranske samfunnet, og Funes forsøker å forsone frontene. Under den årlige markeringen av fredsavtalen ba presidenten om tilgivelse for overgrep utført av staten mot det salvadoranske folk under den blodige borgerkrigen. Også visepresident Salvador Sánchez Cerén, tidligere kommandant for FMLN-geriljaen, ba om tilgivelse for overgrep utført av geriljasoldater under borgerkrigen. Mange på grasrota har kommentert at unnskyldningen heller burde ha kommet fra en Arena-president, siden dette partiet hadde nære forbindelser til landets sikkerhetstyrker.

Sosiale reformer

El Salvador ble kraftig rammet av den internasjonale finanskrisen, med et fall på 3 % av bruttonasjonalproduktet i 2009. Med redusert eksport, økt arbeidsledighet og mindre pengeoverføringer fra familiemedlemmer i USA har mange salvadoranere fått en tøffere hverdag.

FMLN-regjeringen satte straks i gang en antikriseplan etter maktovertakelsen. Målet har vært å generere 100 000 arbeidsplasser, og gi 10 500 arbeidere rett til sosial stønad. Kriseprogrammet inkluderer også opprettelse av en investeringsbank, minstepensjon til 42 000 gamle, og tildeling av jord og hus til de mest marginaliserte. Funes-regjeringen har også valgt å satse sterkt på helse og utdanning i sitt første år ved makten.

Utdanningsprogram «La oss gå til skolen» skal gi alle landets elever på grunn- og ungdomsskoletrinnet gratis uniformer, skoleutstyr og mat. Over hele landet har små skredderier fått store ordrer på uniformer, noe som har skapt nye arbeidsplasser. FMLN anser sosial ekskludering som en viktig grunn til at så mange unge blir medlemmer av de store ungdomskriminelle bandene i landet. Å få flere inn i skolesystemet ved å fjerne de økonomiske barrierene blir ansett som kriminalitetsforebyggende.

Helsereformen har blitt hilst velkommen av mange fattige. I El Salvador har helsevesenet stadig vekk blitt utsatt for privatiseringsforsøk under høyreregjeringene. De høye prisene på medisiner har medført at mange ikke har råd til å kjøpe medisin-kuren, som legen foreskriver. Med FMLN har dette blitt endret. På landets nasjonale sykehus skal det ikke være nødvendig å ta med seg penger – alt skal være gratis, inkludert medisinene.

Skattereform – en viktig seier for FMLN

For å finansiere de sosiale reformene har regjeringen jobbet målbevisst for å øke skattene i landet. Med den nye skatte- og avgiftsreformen som ble vedtatt i desember, må også den salvadoranske økonomiske eliten bidra. Regjeringen kalkulerer med en økt inntekt på ca. 200 millioner dollar i året til statskassen. Inntektene vil hovedsakelig bli hentet inn på økte avgifter på salg av dyre boliger, registreringsavgift på nye biler, og skattlegging på utbytte av store bankinnskudd. Videre vil det bli innført avgifter på yachter, helikoptre og andre luksusvarer. Avgift på alkohol, tobakk og leskedrikker skal også være med på å øke statens inntekter.

FMLN hadde i utgangspunktet ikke nok stemmer i parlamentet for å gjennomføre en slik lovendring. Ved maktovertakelsen hadde høyresiden 47 parlamentarikere på sin side, og kunne lett ha stoppet alle initiativ fra FMLN med sine 37 stemmer. Men situasjonen endret seg da FMLN klarte å oppnå et samarbeid med småpartiene PDC og PCN, samtidig som Arena ble kastet ut i en intern konflikt og svekket av splittelse. De små høyre- og sentrumspartiene deltok aktivt med modifikasjoner, og stemte til slutt for FMLNs forslag til lovendringer.

Med blikket vendt mot USA

 

Funes arvet et land med tette økonomisk bånd til USA. El Salvador var det første landet som ratifiserte frihandelsavtalen mellom USA og Mellom-Amerika (Caftaavtalen). Fire år etter iverksettelsen har handelen mellom El Salvador og USA økt, men til USAs fordel. Mens El Salvador eksporterte varer til USA for 1763 millioner dollar i 2009, så importerte landet samme år for 2606 millioner dollar fra USA. Halvparten av all eksport fra El Salvador havner i USA. I tillegg har El Salvador gjort seg avhengig av pengeoverføringer fra to millioner salvadoranere som bor i USA. Disse overføringene tilsvarer nesten all eksport fra El Salvador. Denne økonomiske avhengigheten førte til at El Salvador ble ekstra hardt rammet av finanskrisen.

Det har vært sentralt for Funes at relasjonen med landets viktigste handelspartner ikke kommer i fare. Han har lovet og ikke trekke landet ut av Cafta-avtalen, og han forsikrer at det ikke er av interesse å endre dollaren tilbake til den gamle nasjonale valutaen colón. Og de første reaksjonene fra USA har vært positive i forhold til El Salvadors nye regjering. Utenriksminister Hillary Clinton var til stede ved innsettelsen av Funes, og åttende mars er Funes blitt invitert til samtaler med Barack Obama. Her forventes det at temaet migrasjon vil bli tatt opp, i tillegg til kampen mot organisert kriminalitet. FBI har nylig lovet regjeringen opplæring i telefonavlytning for å bekjempe kriminelle.

Samarbeidet mellom de to landene har ikke endret seg vesentlig i forhold til perioden under Arena-regjeringene. Propagandaen mot Funes var meget sterk rett før presidentvalget, og det ble hevdet at en stemme på Funes, var en stemme til Hugo Chávez. Men Funes har hele tiden forsikret at han ønsker et tett samarbeid med USA, og å legge forholdene til rette for nye investeringer fra nord. Visepresidenten Salvador Sánchez Ceréns kritiske uttalelser om USAs imperialisme har blitt hysjet ned som personlige uttalelser.

Ny allianse med Brasil

 

Mauricio Funes har uttrykt ved flere anledninger at hans politikk og ideologiske standpunkt er nært knyttet til Brasils president Luiz Inácio «Lula» da Silva. «Brasil har bevist at det er mulig å vokse, og at det også er mulig å fordele veksten på en rettferdig måte», uttalte Funes da de to statslederne møttes på salvadoransk jord i februar. Det vennskapelige og uformelle preget viste tydelig at forholdet dem i mellom er nært. Presidentfruen er da også brasilianer, medlem av PT og god venn av Lula.

 

El Salvador har inngått flere økonomiske avtaler med Brasil, blant annet renovering av den salvadoranske bussflåten, et stort økonomisk lån og en produksjonsavtale om etanol. Tidligere har Funes og Lula vært i samtaler om en handelsavtale mellom MERCOSUR og Mellom-Amerika. Også i forhold til kampen mot kriminaliteten har det blitt utvekslet erfaringer fra kriminalitetsbekjempelsen i Rio de Janeiro.

Striden om ALBA

FMLN er et mangesidig parti, som i norsk målestokk rommer alt fra Arbeiderpartiet til Rødt. Den sosialistiske fløyen av FMLN har vært pådriver for å melde El Salvador inn i Det Bolivarianske Alternativet for Folkene av vårt Amerika (ALBA). ALBA søker en latinamerikansk integrasjon på egne premisser, og vil være et alternativ til USAs økonomiske og politiske dominans i regionen. Men Funes stiller seg kritisk til ALBA. Han mener at andre lands ideologier og økonomiske organisering ikke nødvendigvis kan importeres til salvadoranske forhold. Funes presiserer at hans avstand til ALBA ikke er et hinder for et godt samarbeid med ALBA-landene Bolivia, Cuba, Ecuador, Venezuela og Nicaragua.

For den sosialistiske fløyen av FMLN har Funes-regjeringen vært til forvirring og irritasjon. På FMLNs landsmøte i desember valgte partiet å bli medlem av V Intenacional Socialista, som er et forum for venstrepartier i Latin Amerika med sikte på å utvikle «sosialisme av det 21. århundre». Initiativet har kommet fra Venezuelas president Hugo Chávez. At Mauricio Funes valgte og ikke delta på landsmøtet ble møtt med kritikk. Igjen svarte Funes at han er valgt av hele nasjonen, og at han derfor ikke finner det passende å involvere seg i partisaker.

Ett av de første tiltakene til regjeringen var åpningen av de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Partifeller har ønsket å knytte nærmere bånd til øystaten, blant annet for å lære av helse- og utdanningssystemet. Men Funes og hans regjering har vist en lunken holdning til dette.

Protester mot Funes

Mauricio Funes kom til makten som representant for FMLN, men mange partimedlemmer klager på at presidenten og hans utvalgte team fører den samme neoliberale politikken som sine forgjengere. Og Mauricio Funes har blitt møtt med stadig flere protester av typen «vi stemte på en regjeringsplan av FMLN, vær så snill og oppfyll den», og «du må ikke forråde folket».

Flere saker har vist at det er distanse mellom president og parti. Et eksempel er debatten om telefonregningen for fasttelefonabonnenter. Parlamentarikere fra FMLN la fram et forslag om å ta bort en fast avgift på 9 dollar på den månedlige telefonregningen. Mauricio Funes gikk i mot dette forslaget siden han frykter at telefonselskapene vil forlate landet, og dermed miste arbeidsplasser. For Funes er det viktig at utenlandske investorer opplever juridisk sikkerhet og ikke vilkårlige endringer.

Mauricio Funes forsikrer at han, på tross av uenigheter i enkeltsaker med lederskapet i FMLN, deler idégrunnlaget til partiet. Samarbeidsviljen er fortsatt til stede fra begge fløyer. «Vi skal gå skulder med skulder med regjeringen, men skulle det oppstå et fokus som ikke favoriserer de fattigste i landet vil det oppstå konflikter», uttaler Medardo Gonzáles, leder for FMLN.

Innenfor kapitalismens rammer

Ett år etter valgseieren er det blitt tydeliggjort at de store strukturelle endringene ikke vil komme under regjeringsperioden til Mauricio Funes. Viljen til fattigdomsbekjempelse er til stede, men innenfor kapitalismens rammer. El Salvadors økonomiske avhengighet til USA vil sette klare føringer for salvadoransk politikk fram mot presidentvalget i 2014. «Da vil vi ha en virkelig rød president», uttaler Medardo Gonzáles.