Rolf Rynning Hanssen har kommentert Vannbevegelsens syn på et forslag til lov om kommunalt eie av vann og avløp, som vil bli fremmet for Stortinget i høst. Rynning Hanssen plasserer Vannbevegelsen i selskap med Veolia og Fremskrittspartiet, fordi vi avviser lovforslaget. Hvis Rynning Hanssen hadde tatt seg bryet med å sjekke hvilke partier og organisasjoner som står bak høringsuttalelsen sammen med Vannbevegelsen, ville han ha funnet ganske andre partier enn Frp.

Bak høringsuttalelsen står Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Kystpartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte, foruten en rekke ideelle organisasjoner, totalt 53, som vil forsvare nasjonalt og ikke-kommersielt eierskap til vannressursene. Vi vil ha lovfestet ikke-kommersielt abonnenteid vann og avløp uten konkurranseutsetting. Vi motsetter oss imidlertid ikke at vann og avløp driftes i kommunal regi, men vel og merke av teknisk etat, ikke av KF, IKS eller AS, slik det ofte er idag.

Abonnenteie er nødvendig for å skape en robust felleskapssektor som kan stå imot EUs press for kommersialisering av offentlige tjenester. Vi anser det også for mer framtidsrettet med mer direkte demokratisk styring. Det kan være viktig for å hindre at politikere lar vannet gå med strømmen. Det var politikere som sto for kommersialisering av strømmforsyningen. Det er også dem som har omorganisert vann- og avløpsverk til egne foretak – uten at befolkningen ble forespurt. Rynning Hanssen kritiserer bruken av New Public Management i offentlig sektor. Men han setter ikke dette i sammenheng med EU-prosjektet og vår EØS-avtale.

Det er tull når Rynning Hanssen påstår at det er «ingenting som hindrer de store selskapene i å ta over driftsansvaret for kooperativene ». Det er nettopp det vårt forslag til lov skal forhindre. De eneste utenom samvirkene, som skal kunne drifte vann og avløp er teknisk etat i kommunene.

Det er symptomatisk når Rynning Hanssen overhodet ikke berører EU og EØS-avtalen. For det er med utgangpunkt i det faktum at vi har EØS-avtalen at vår skepsis til offentlig eierskap – med konkurranseutsetting – bunner. Hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen og ingen stortingspolitiker var EU-tilhenger, ville offentlig eierskap ikke være noe problem. Men av disse årsaker er offentlig eierskap den sikre vei mot kommersialisering. Og fordi det er et meningssprik mellom befolkning og politikere, trenger vi mer direkte demokratisk deltakelse.

Vannet går med strømmen

EØS-avtalens betydning for vann og avløp forsterks av Tjenestedirektivet. Når driften kan konkurranseutsettes, slik Miljøverndepartementets lovforslag går ut på, vil vann og avløp bli omfattet av Tjenestedirektivet. Konkurranseutsetting innebærer per definisjon at det er mulig å tjene penger. Ergo vil vann og avløp være økonomiske tjenester. Faktum er at Tjenestedirektivet «kun» angriper offentlig sektor. Hvis vann og avløp derimot ikke tilhører offentlig sektor, vil tjenestene heller ikke bli tvunget til kommersialisering.

En ny offentlig sektor

For å unngå EUs angrep på offentlig sektor, mener vi det er nødvendig å skape en ny offentlighet, som ikke faller inn under EUs definisjon av hva som er offentlig, men som like fullt tilhører fellesskapet. Det er der samvirker og kooperativer kommer inn. De tilhører fellesskapet, men defineres ikke som ’offentlige’ og kan derfor unnslippe EUs kommersialiseringspress. Man trenger ikke undre seg over at EU ikke liker samvirker.

Et midlertidig stopp

EU kommer garantert ikke til å la oss slippe unna med kommunalt eierskap og konkurranseutsetting. Det vil bare være en midlertidig pause før også krav om fri flyt av kapital og etableringsrett gjør seg gjeldende. Kanskje kan det ta et titalls år før kravet dukker opp, slik det skjedde med hjemfallsretten. Men noen garanti for evigheten er ikke kommunalt eierskap. Det er bare mulig uten EØS-avtalen.

Forbud mot fortjeneste

Man bør merke seg at vårt lovforslag forbyr all form for fortjeneste på vannforsyning og avløpshåndtering. Lovforslaget Rynning Hanssen forsvarer, gjør ikke det. Det er dessverre svært nærliggende for kommunene å ønske seg inntekter fra vann og avløp og Kommunenes Sentralforbund fremsatte et slikt forslag allerede i 2005.

Fagforbundets rolle er uklar

I forkant av en høring i Kommunal- og regionalkommiteen i 2007, tok Vann-bevegelsen kontakt med tre representanter som skulle møte fra Fagforbundet, i håp om at vi kunne samkjøre våre uttalelser. Vi rakk å få én positiv tilbakemelding. Stor var vår overraskelse da alle tre ble byttet ut! Fagforbundet sendte en ung gutt, som snakket om fattige og kvinner i u-land. Ikke ett ord om lovforslaget! Komitémedlemmene forsto ikke hva uttalelsen hadde med lovforslaget å gjøre.

De transnasjonale selskapenes strategi

Den eneste som gikk imot lovforslaget og bestred at vann- og avløpsverkene er eid av kommune, var Vannbevegelsen. Både Veolia, KS og Norsk Vann var blant dem som ytret seg svært lavmælt. Det er verd å merke seg at alle, mot bedre vitende, presiserer at vannforsyningen i dag er offentlig, i betydningen ’kommunalt eid’. Hvis de transnasjonale selskapene og andre som ønsker kommersialisering, som for eksempel KS, hadde sett fordeler ved abonnenteie, ville de ha støttet Vannbevegelsen i det faktum at både anlegg og drift er direkte finansiert av abonnentene.

Veolia er selvfølgelig programforpliktet til å gå imot offentlig eierskap, og selskapet er selvfølgelig positiv til konkurranseutsetting. Men leser man deres uttalelser til Kommunal- og regionalkomiteen og Miljøverndepartementets lovforslag, finner man ikke den store motviljen mot offentlig eierskap. Denne strategien er sammenfallende med den internasjonale trenden, der eierskap ikke lenger er ettertraktet av de transnasjonale selskapene, slik Rynning Hanssen også har registrert. De satser i stedet på drift (inntil videre). «(…) man kan ta ut profitt på driftskontrakter uten å ha noen risiko for investeringer og uten kapitalkostnader i særlig grad». En undersøkelse i EU-regi i 2004 viser at de transnasjonale selskapene støtter EUs stadig strengere krav til «kvalitet». Veolia leverer utstyret som sikrer «kvaliteten», og de er kompetente til å operere det. Under valgkampen fikk Veolia sågar med seg politikere fra Høyre til SV, som lovte selskapet et sugerør i statskassen via forskningsmidler til utvikling av renseteknologier.

Svensk lov et forbilde for KS, Norsk Vann og Veolia

Veolia har sikret seg direktøren i KS Bedrift som ny kommunikasjonsdirektør, og har for lengst kontaktet både teknisk etat, rådmann og ordfører i samtlige norske kommuner. Med lov om offentlig eie og konkurranseutsetting vil Veolia raskt kunne oppnå samme fordeler som de fikk i Sverige, da Sverige vedtok en slik lov. KS og Norsk Vann lobbet i flere år departementene med svensk lov som forbilde.

Kjære Rolf Rynning Hanssen

Skal man redde vannet fra å gå samme vei som strømmen, er det nødvendig å ta hensyn til EØS-avtalen, enten ved å søke løsninger som unngår negative konsekvenser av den, eller ved å si den opp. Ellers står du og Fagforbundet i fare for å forsvare ideer som strider mot fellesskapets interesser.

Trude Malthe Thomassen
daglig leder
Vannbevegelsen

Den sveitte, fyldige mannen gikk pesande bak disken igjen. Han kasta eit raskt blikk ned i skuffen der pistolen låg. Så talte han langsamt opp pengane i kassaapparatet.

Han sveitta.

Dagen hadde vori lang.

Dagen hadde vori heitare enn dagen før. Ørkenlufta, tung og kvelande, klemte byen ned. Mørket gjorde heten bare enda meir til stades.

Ein bil kjørte langsamt forbi forretninga i den sparsamt opplyste gata, og så ein til. Lyktene glimta som gule prærieulvauge i mørket.

Fleire spritbutikkar enn vanlig hadde blitt robba i det siste. Som alltid når varmen ikkje sleppte taket. Sjokoladebutikkar hadde blitt robba. Strøket var ikkje av dei tryggaste.

Men her kunne dei bare prøve seg. Mannen tørka sveitten frå panna.

Ungdomsbandar. Tvangsarbeid. Hadde vori passe for dei. Men dei kunne bare prøve seg mot han. Ein ærlig butikkeigar som hadde arbeidd all si tid. Bygd opp forretninga si. Men mannen visste å vakte eigedommen sin.

Mannen, opprulla skjorteermar, hadde store sveitteflekkar under armane, han kikka på klokka. Om fem minutt stengte han. Fem minutt, og han kunne setta seg i bilen, kjøre heim til ei tryggare verd der ein kald dusj og eit par iskalde øl venta. Om fem minutt var det ingen som fekk kjøpe meir sjokolade eller fleire sigarettpakker, ikkje fleire pornoblad, ikkje meir å drikke, og mannen skulle akkurat til å lukke døra og stenge byen ute, helvetet, kva skulle nå den djevla gutungen her? Mannen peika bryskt mot døra, men den tynne, brunhuda guten tok raskt eit par sjokoladar frå hylla idet han sendte eit kjapt blikk ut av døra. Mannen bak disken, hjertet slo raskare, såg fleire der ute i mørket, ulveauga glimta gult.

Mindreårig var guten, faen om dei ikkje bare blei yngre og yngre; gutungen sendte brått ein liten neve, han hadde noko i handa?, mot disken, men mannen var raskare, greip lynsnart etter pistolen i den halvopne skuffen, faen om han ikkje var mann for å forsvara eigedommen mot ein helvetets gutunge som ikkje hadde hår på pikken eingong, mannen trekte kvikt.

Gikk så rundt disken og plukka opp dei to sjokoladane frå golvet, la dei tilbake i hylla. Krampetrekningane til guten gav seg mens mannen telefonerte etter politiet som fann ein brunhuda gut, trulig meksikanar, trulig ulovlig innvandrar, liggande livlaus på golvet i den vesle forretninga.

Sjølvforsvar, mannen (52, kvit) sa at det blei bare verre og verre i dette strøket. Faen så mange ran i det siste.

– Yeah, nikka den eine politimannen (39, kvit), bad kollegaen ringe etter ambulanse, tok ein sigarett frå pakka som butikkeigaren heldt fram, fekk fyr. Så bøygde han seg ned, plukka opp ein mynt frå golvet, her! gav han mynten til mannen bak disken, nokon som hadde mista ein kvartdollar. Den sveitte, mellomaldrande forretningseigaren tok pengestykket, putta det i skuffen i kassaapparatet.

Dei tre slo av ein prat, varmen, tru når varmen endelig ville sleppe taket? mens dei venta på sjukebilen.

Øyvind Bremer Karlsen

Mads Gilbert og Erik Fosse:
Øyne i Gaza
Gyldendal, 2009

Etter å ha lest boka, lest om ufattelige tragedier for enkeltpersoner og familier, redselen og smerten som palestinerne i Gaza opplever, påkjenningen for ambulanse- og sykehuspersonalet, alle ødeleggelsene, sitter en igjen med en følelse av raseri, fortvilelse og håpløshet. Og – hvordan kan noen klare å forsvare Israels angrep med slike dimensjoner på et forsvarsløst folk? 1,5 millioner mennesker innesperret på 360 kvadratkilometer, som har vært utsatt for blokade i to–tre år, har mangel på alle livsnødvendige varer og ingen steder å flykte.

I grove trekk gir Gilbert og Fosse i hver sine kapitler leserne et innblikk i den politiske og sosiale utviklingen for palestinerne på Vestbredden og Gaza, fra staten Israel ble opprettet og fram til i dag. De beskriver situasjonen fram til etableringen av Hamas under den første intifadaen som startet i 1987, og hvordan dette politiske partiet etter hvert kom til å vinne stor oppslutning blant folk på Gazastripen. Hamas vant tilhengere både på grunn av deres sterke motstand mot Israels okkupasjon og undertrykking av palestinere, men også på grunn av deres humanitære arbeid blant den fattige befolkningen.

Boka kommer også inn på misnøyen med selvstyremyndighetene under Yasir Arafat og med resultatet av fredsforhandlingene. Samtidig som Israel stadig strammet grepet om Gaza, bygde høye gjerder og sensorer rundt hele Gazastripen, ble det stadig vanskeligere for palestinske arbeidere å komme seg på jobb i Israel, arbeidsløsheten økte. De palestinske selvstyremyndighetene skulle ha kontrollen inne i Gaza, men hadde ingen kontroll over luftrommet, kysten og grensene. Etter valget i januar 2006, som FN, EU, USA og Russland krevde skulle gjennomføres, vant Hamas. Israel og USA erklærte at de ikke ville samarbeide med en regjering der Hamas var med. Pengestøtten fra giverlandene ble stanset, noe som førte til at penger til lønninger og utstyr til de offentlige sykehusene ble borte. Israel blokkerte all pengestrøm, og stoppet all refusjon av skatter og avgifter til palestinske selvstyremyndigheter. 160 000 offentlige ansatt mistet lønnsutbetaling, og økonomien kollapset.

Boikotten blir av Gilbert og Fosse beskrevet som «en kollektiv avstraffelse av palestinerne, fordi de hadde gitt sin stemme til «feil» parti.» Ikke bare helsevesenet fikk lide under dette. Det påvirket all handel og import. Det ble mangel på de fleste nødvendige varer som vann, mat, bensin, elektrisitet. Underernæring blant barn økte kraftig under boikotten. Fiskerne kunne ikke bevege seg utenfor tre nautiske mil, ellers risikerte de å bli beskutt og drept av israelske marinefartøy. Ifølge Oslo-avtalen skulle fiskerigrensen være 20 nautiske mil (37 km). Den alvorlige situasjon førte til av FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, i november 2008 krevde en umiddelbar heving av den israelske blokaden av Gaza, ettersom den «har med tvang fratatt 1,5 millioner palestinske menn, kvinner og barn deres mest grunnleggende menneskerettigheter.»

Mads Gilbert skriver at palestinerne oppfattet «blokaden av Gaza som en krigshandling med ødeleggende følger for alle samfunnslag og alle deler av palestinsk hverdagsliv.»

Denne situasjonen levde Gazas befolkning under da de ble angrepet av Israel 27. desember 2008, et angrep som ble kalt «Operasjon støpt bly». Krigen varte i all sin grufullhet til 18. januar, og etterlot seg ifølge de tall som Gilbert og Fosse fikk fra Det palestinske senter for menneskerettigheter (PCHR), 1415 drepte og ca. 4000 skadde. Nær 85 % av de drepte var sivile, 38 % kvinner og barn. Kun 16,5 % av de drepte var «militante». Det meste av infrastrukturen og offentlige bygninger ble bombet, og svært mange hus lagt i grus. Et helt folk var traumatisert, ikke minst barna.

For meg som leser av Øyne i Gaza virker det som om Erik Fosse og Mads Gilbert med sin lange fartstid i de okkuperte områdene og erfaring i arbeidet med krigsskadde, ikke var i tvil om at de måtte reise for å støtte og hjelpe sine palestinske venner i Gaza. Vi får følge dem på den spennende reisen inn i Gaza fra egyptisk side, usikkerheten rundt mulig bombing på veien inn til Gaza by og hva som ventet dem på Shifasykehuset, der de skulle jobbe. Det overgikk alt hva de hadde forestilt seg. Mads Gilbert skriver at han trodde at det verste han hadde opplevd var sommeren 1982 i Vest- Beirut, men: «Nå – i Gaza, januar 2009 – var det som om jeg gjenopplevde marerittet. » Etter hans mening var situasjonen verre enn i Beirut. En av grunnene var at det i Gaza er færre steder å søke tilflukt og beskyttelse fordi befolkningen bor så tett.

Fosse og Gilbert ble raskt konfrontert med virkeligheten på Shifa-sykehuset. Daglig strømmet det inn hardt skadde og døende pasienter, historiene i boka er mange og hjerteskjærende. Alle fortellingene om barn, ungdommer og voksne som er lemlestet for resten av livet, og som har mistet mange av sine familiemedlemmer, sine hjem og eiendeler, gjør et dypt inntrykk. For legene og sykepleierne ved sykehuset er det en enorm påkjenning å avgjøre hvem som skal prioriteres, gjennomføring av mange operasjoner i døgnet, manglende plass for operasjoner og manglende utstyr. I tillegg til stor arbeidsbelastning gikk de palestinske kollegene i stadig angst for at bombingen også skal ramme deres familie. Og det skjedde. Boka gir også beskriver også palestinernes pågangsmot, deres humor som hjelper til for å mestre en tung hverdag, men også om mismot og maktesløshet. «What we can do?», er en vanlig frase fra palestinerne som utlendinger blir møtt med.

Gilbert og Fosse gir uttrykk for stor respekt for den lokale kulturen og sine palestinske kolleger, mange dyktige og erfarne leger og sykepleiere som evnet å konsentrere seg om oppgavene å redde liv og bøte på skader, samtidig som de selv og deres familier stadig var i fare for å bli neste offer for bombene. De norske legene oppholdt seg på sykehuset også om natten, mens deres kolleger bortsett fra noen få, reiste hjem til utrygge omgivelser og var vitne til de store materielle ødeleggelsene. Matknappheten nådde også sykehuset. De siste dagene Fosse og Gilbert oppholdt seg der, var det nesten ikke mat igjen til de ansatte.

Ikke nok med at stridsvogner og fly bombet inne i de mest tettbebygde delene av Gaza, de ubemannede, fjernstyrte dronene summet over Gaza dag og natt. Det kom inn skadde og døde barn som hadde lekt ute på taket av huset sitt eller spilt fotball på løkka, og ble truffet av bomber fra droner. Det er fullt mulig for operatørene av dronene å se om menneskene på bakken er barn, ifølge produsentene. En av de verste hendelsene som beskrives, er at en FN-skole der mange sivile palestinere hadde søkt tilflukt, ble utsatt for granatangrep fra en stridsvogn midt på dagen, mens barna var ute og lekte. En journalist fra Der Spiegel som intervjuet Erik Fosse fortalte at en talsmann fra Israeli Defence Forces sa at det hovedsakelig var «Hamas-barn». Erik Fosse reagerer sterkt, og setter spørsmålstegn ved hvilket menneskesyn de som trykket på avtrekkeren, kunne ha. Var alle palestinere terrorister i deres øyne, og var barna deres definert som «Hamas-barn», barn som ikke var verdt noe?

Det er mange flere skrekkelige historier, en kvinne som blir skutt i ryggen, gamle og barn som blir skutt selv om de har fått klarsignal fra de militære til å komme ut fra husene, ambulanser som blir forhindret i flere dager å hente ut skadde fra sammenraste hus, ambulanser som blir beskutt og ambulansefolk som ble drept. Et av kapitlene i boka beskriver mangelen på sikkerhet for alle typer nød- og hjelpeoperasjoner, spesielt for ambulansetjenesten, for FN/ UNWRA og for Det internasjonale Røde Kors. Humanitære konvoier, FN-bygninger, FNs mat- og medisinlagre ble bombet og beskutt til tross for at reiseruter var godkjent av israelske militærmyndigheter. Gilbert og Fosse forteller at første gangen de skulle evakueres fra Gaza og fulgte med i en ambulansekonvoi med hardt skadde pasienter som skulle overføres til egyptiske sykehus, ble de beskutt av israelske stridsvogner og måtte snu.

Mads Gilbert og Erik Fosse fungerte ikke bare som leger og støttespillere for palestinerne i den tiden de oppholdt seg i Gaza. Alle utenlandske journalister var nektet innreise til Gaza av israelske myndigheter. Grunnen til det uttrykker Gilbert slik: «som ledd i en nøye planlagt PR-strategi for å holde Gaza i et nyhetsmessig mørke i Vesten». Derfor ble de to legene utenomverdens «øyne i Gaza». Inne i Gaza arbeidet mange palestinere for ulike TV-selskap, og kunne gjøre opptak med de to legene. Dessuten gjorde de stadig telefonintervjuer med både norske og de største utenlandske TV-selskap. De fortalte omverdenen hva de så og opplevde. Deres fortellinger gjør det åpenbart for leserne at «Operasjon støpt bly» var planlagt lenge av israelerne og satt i verk for å straffe palestinerne og tukte dem til taushet. Fosse og Gilbert forteller også om den vanlige mann og kvinne i Gaza, om deres lidelser og vanskelige tilværelse.

Den 8. januar gikk FNs sikkerhetsråd inn for en umiddelbar våpenhvile i Gaza og full israelsk tilbaketrekning. Gilbert og Fosse ble seinere fortalt at rapportene fra «de to norske legene» var blitt nevnt i diskusjonene, og vært en del av beslutningsgrunnlaget. Men krigen skulle vare i enda 10 dager.

Øyne i Gaza er en bok som engasjerer, opplyser og vekker mange følelser.

Grete Thunold

gule tenner
svarte strender
rensa møkk
på grøn børs
ulven står i døra

Einar Sagen

Helge Ryggvik:
Til siste dråpe – om oljens politiske økonomi
Aschehoug, 2009

Helge Ryggvik har skrevet god bok om norsk olje. Den er velbalansert. Og jeg har lært atskillig om norsk oljeproduksjon. Jeg vil kalle den for tverrvitenskapelig. For det meste handler den om Statoil og norsk olje, som behandles historisk, juridisk og økonomisk.

En rekke sidesprang til historien gjør boken leseverdig. Særlig viktig blir mangelen på demokratisk kontroll, ettersom Statoil allerede fra begynnelsen (1972), bevisst fra selskapets side, havner utenfor den demokratiske prosessen og på 1980-talllet blir en del av den internasjonale olje- og finanskapitalen. Men også Statoils innnenlandsprosjekt blir diskutert.

I 1987 er Norge modent for en egen oljepolitikk og oljeproduksjon. Fra det første funnet på Cod, 1968, rekker man mye.

Midtlinjeprinsippet blir fastslått overfor England og Danmark. Man deltar på et hjørne av utvinningen av Ekofiskfeltet, et kaotisk pionérprosjekt. Hydro får 6,7 % eiendomsrett, resten av inntektene går til utenlandske selskaper, teknikk fra ESSO. Og den norske staten skattlegger hele prosjektet, så en får inntekter. I 1972 blir Statoil dannet, med den målsettingen at det skal føre til en egen teknikkbase og at Norge skal eie oljen. Og den skal transporteres til lands i norske rørledninger. I 1985 kjøper Statoil 400 ESSO-stasjoner i Sverige. Fra 1980 gir pengene fra Statfjord handlefrihet. I 1984 blir Statoil vingeklippet, deler av inntektene går til et politisk kontrollert selskap, SDØE/Petoro. Det gjelder å kontrollere hele oljeprosessen, fra oljeletinga, og produksjonen og helt fram til konsumenten. Jo mer man kontrollerer, jo høyere blir fortjenesten.

Boka blir en konkret undersøkelse av en dialektikk innen norsk oljehistorie. Dels de aktive, de som var med. Først Jens Evensen, og mellom 1971 og 1988 Arve Johnsen. De personifiserer hele oppbygginga av Statoil og hele oljeprosjektet. Det handlekraftige miljøet rundt Hauge, Lie og Johnsen fikk hånden på rattet i oljepolitikken. Man kan nærmest kjenne hvordan Johnsen blir den som bestemmer. Oppbygginga av Statoil og oljepolitikken er også bokas hovedtema.

Samtidig bygger man også opp en institusjon i Norge, som får tilbakevirkende kraft. Slik skriver HR på side 377:

Det minner sterkt om Marx. Hvordan vi skaper en virkelighet. Marx kalte det hele tida for omstendigheter som så påvirker oss. Historisk materialisme kalles det også.

Samarbeidet mellom BP og Statoil fra 1990 påskynder at Statoil går utenlands, og havner i en gråsone i Angola, Nigeria og Aserbajdsjan. Gråsone er kanskje et såkalt understatement. Boka fortsetter med fortellingen om Statoil på børs, 2001. Og en god historikk over SDØE og Petoro. Aksjekurser blir viktige, og driver utviklinga utenlands videre.

Noen av de beste sidene i boka er fra side 150 til 157. De heter «Oljepolitikk umulig? », og er vel et sammenfattende budskap til oss som lesere av boka, et tilbakeblikk på hva som burde ha vært gjort. Eller rettere sagt: Det finnes fortsatt rom for å skjære ned oljeproduksjonen, for framtidige behov.

I 1983 var oljeproduksjonen omkring 600 000 fat olje per dag. Med dette produksjonsnivået hadde oljen rukket betydelig lenger.

Som kompletterende materiale til boka følger, se kurven øverst på denne siden som viser Norges nåværende oljeproduksjon. Den viser at Norge kommer til å ha en oljeproduksjon på 800 000 fat/dag i år 2020, altså allerede om ti år. Her er det antatt at Norges totale oljeproduksjon kommer til å bli 30 Gb.

Hvorfor fortsetter Norges oljeekspansjon?

Oljen ble som en honningkrukke, og særlig i dårlige tider. Investeringene i oljesektoren ble en stimulans for økonomien. Og til og med inntektene stimulerte økonomien, og ga folk en bedre levestandard. Land uten olje stimulerer økonomien med lån, dvs. man lever på kreditt.

Oljeinvestertingene har vært brukt som motkonjunkturpolitikk. Det begynte man med først og fremst på 1980-tallet.

Og for det andre: Oljeinntektene satser vi i verdipapirer, som i prinsippet alltid kommer til å stige på lang sikt. Dette er en del av kulturen i Statoil. Men dette er som å gå på vannet, ifølge Ryggvik.

En foreløpig lærdom fra finanskrisa i 2008 er at i en spekulasjonsøkonomi kan alle typer finansobjekter pumpes opp til et unaturlig høyt nivå, med et tilsvarende fall når boblen sprekker. I en slik situasjon vil den delen av den norske oljeformuen som er plassert i pengemarkeder, falle, uavhengig av hvor mye den er spredt rundt.»

Dette er de to hovedmotivene i norsk oljepolitikk

1. Synkende energikvote

Norges egne beregninger av URR ligger rundt 30, mens Colin Campbell i Irland beregner at Norge har 33 Gb olje totalt. Produksjonen hittil er på 23 Gb fat. 7–10 Gb er igjen i reserver.

Den norske oljeproduksjonen er på vei ned, og det skal man kompensere ved hjelp av olje fra andre land. Statoil har satset på Aserbajdsjan, Nigeria, Angola og Brasil. Produksjonen i disse fire landene innebærer høye investeringskostnader i forhold til hva som produseres. De har et lavt EROI, dvs. en høy egeninnsats i forhold til den mengde energi man får ut. Så på lang sikt kommer det ikke til å være lønnsomt å forbli der. HR benytter ikke EROI-beregninger, det hadde gjort boka mer interessant.

Oljesandprosjektet i Kanada synes HR er så dårlig at man snarest bør trekke seg ut på grunn av miljøet, først og fremst fordi det brukes så mye vann, som urenset blir spredt ut i naturen og er svært CO2-krevende. For øvrig bruker man naturgass som energikilde ved oljesandutvinning, og ettersom naturgassen tar slutt, vil ikke produksjonen vare så mye lenger.

I det hele tatt er letingen etter nye oljekilder en svært dyr affære p.g.a. høye kostnader, for det kreves stadig flere borehull per funnet oljekilde. Dessuten inneholder hver ny oljekilde en mindre mengde olje, da man allerede har funnet de store oljefeltene. Med andre ord har nye oljekilder et lavt EROI, så til slutt vil oljeletingen ta slutt.

Men kanskje man ikke er så interessert i å finne olje eller gass lenger, man holder jo folk sysselsatt, de har i alle fall et arbeid og kjøpekraft. Med 220 000 ansatte i oljesektoren, må man fortsette å lete etter olje av arbeidsmarkedsgrunner.

Tallene innebærer at på 1930-tallet fikk man ut 80 ganger innsatsen av energi, i 1999 var forholdet 35:1, mens i dag får man ut i gjennomsnitt 18 ganger innsatsen, innen oljeindustrien.

EROI for all oljeproduksjon vil kunne falle til 1:1 på 30 år. Dvs. at man får ut like mye energi som man satser i ett prosjekt. Det innebærer, ifølge disse beregningene, at oljeproduksjonen kan ha tatt slutt allerede om 30 år, dvs. 2040.

Charles Hall har regnet ut at et samfunn må ha et EROI på 3:1, dvs. en energiavkastning tre ganger innsatsen. Kilde til ovenstående: se Nathan Gagnon og Charles Hall på TOD, www.theoildrum.com.

EROI er ikke det samme som HRs jordrente, grunnrente, selv om det finnes likheter i tankegangen.

Oljefelt med et høyt EROI er naturligvis meget ettertraktet av oljeselskapene. Jeg mener selv at EROI er et viktig komplement til grunnrente, som er en moralsk og økonomisk måte å se tingene på, dvs. hvordan et overskudd fordeles mellom ulike kapitalistfraksjoner.

HRs beskrivelse av kampen mellom ulike oljekapitalister er utmerket. Det gjelder å posisjonere seg på alle vis, skaffe seg innflytelse, planlegge framover.

2. Vindmøller

Det andre Helge Ryggvik foreslår, er en storstilt satsing på vindkraft til havs. Bruk de 2385 milliarder norske kronene i oljefondet til å bygge vindkraftverk. Men ikke til havs. Hvordan skal vindkraftverk til havs kunne vedlikeholdes og repareres om oljen tar slutt om 25 til 30 år? Dessuten kan arbeidsløse oljearbeiderne overføres til en vindkraftindustri? EROI for vindkraft er 18:1, dvs. den gir 18 ganger mer energi enn det man putter inn. Se følgende lenke: www.aspo-usa.com/fall2006/presentations/ pgf/Cleveland.

Vindkraft har altså i dag i gjennomsnitt samme energiutbytte som olje, og burde på lengre sikt gi høyere energiutbytte enn nye oljekilder. Hovedproblemet med vindkraft er driftslengden, som beregnes til 20 år. Med et bra vedlikehold kan det forlenges, men hvor lenge?

Dessuten må Norge se over strømnettet og vannkraften, ettersom vannkraften fungerer, som et batteri. Man fyller på vann fra vannmagasinene når det ikke blåser. Og når det blåser, minsker man på vannkraften. Strømnettet er sårbart først og fremst for naturkatastrofer. Richard Heinberg har i sin siste bok, Blackout, som kom ut i sommer, tatt opp hvor sårbare strømnettene er. Det er naturligvis mulig å reparere strømnettet, men hva gjør man når det er slutt på oljen?

Naturgassen, da?

Ifølge Laherrere kommer Norges produksjon av naturgass til å være høyest i 2015, for så å avta. Russlands naturgass (kilde: Laherrere) beregnes å være på sitt høyeste 2015–2020, og så avta. Russland bruker mesteparten av naturgassen sin selv, framfor alt i husholdningene, gasskomfyrer i stedet for strøm. Stokmanfeltet inneholder gass tilsvarende 10 Gb olje. Det finnes et gassfelt mellom Iran og Qatar, til havs i Persiabukta, som er omtrent 13 ganger større. At det finnes mest gass i nord, skyldes at landmassene her har vært nedtrykt flere ganger i løpet av de siste tre millioner årene. Det meste av oljen blir dannet på mellom 1500 og 4000 meters dyp. Trykkes oljen lenger ned, omdannes den til gass. Russerne burde spare på naturgassen sin, de kommer til å trenge den i framtida.

Platå

Jeg tror selv at verdens oljeproduksjon er inne på et «bumpy plateau», som kan vare forslagsvis tre–fire år til. Kurven ovenfor kan også være oljetoppen. Kurven viser godt den konkurransen om oljen som HR beskriver i boka si, og den er allerede svært intensiv. Når kurven går ned i, kommer det til å ligne kurven i Norge, selv om det kommer til å ta lengre tid. Mens Norges oljeproduksjon kommer til å minske til halvparten på 15 år, så kommer den globale oljeproduksjonen til å minske til det halve på 20–25 år.

Framfor alt så har kineserne blitt svært aktive, og at USA er aktive, det vet vi jo allerede.

Kurven gjelder for all olje. Nedkjølt naturgass og biodrivstoff er ikke med. EIA/IPM 8. september 2009 viser at i 2005 var den globale oljeproduksjonen 73 728 000 fat olje per dag, og i 2008 var den 73 706 000. De som har hevdet at oljetoppen var i 2005, har fortsatt rett. Regner man med NGL og biodrivstoff, så kom toppen i 2008 på 85 384 000 fat olje/dag.

Dessuten er det slik at oljeforbruket siden 2005 bare har økt i Kina og India og OPEC-landene, mens det har gått ned i resten av verden. Jo mer industri som flyttes til Kina og India, jo større bli middelklassen som kjøper biler, som bruker bensin. Oljeforbruket øker med rekordfart i Kina. Det vil bli vanskelig å øke oljeforbruket i for eksempel EU. Det burde glede oss som vil ha ned karbondioksid-utslippene. Det som skjer, er hva Lenin ville ha kalt en nyoppdeling av oljekonsumpsjonen, og det er jo beskrevet i HRs bok. Det er jo egentlig ikke så merkelig at Norge ikke får være med på lønnsomme prosjekter, man er jo selv for liten i disse sammenhengene.

Til slutt en gjennomgang av de landene HR nevner, når det gjelder norsk utbytting, altså mine beregninger:

Så er det ytterligere fire land som ikke har nådd oljetoppen, og det er Nigeria, Brasil, Irak og Kasakhstan.

Flere kilder med Aleklett, som er god på deepwater, og Campbell, Newsletter 36 og 68.

Så det meste av norsk oljeproduksjon utenlands kommer til å ta slutt omkring 2030.

Sluttresultatet for Norges del er vel at potten med «monopolpenger» i Oljefondet kommer til å øke, for nå å bruke en av HRs metaforer, fra spillet Monopol.

Kommer man til å bruke disse pengene til el- og vindkraftindustrien?

Paul Brosché

Per Velde:
Raddis!
Koloritt forlag, 2009

I 1998 ga Per Velde ut boka Løp – den gamle verden er etter deg (se Røde Fane 2/98). Nå, 11 år senere, kommer fortsettelsen.

Raddis! tar opp tråden etter opptøyene i Paris i 1968 og følger student Stein Hamres utvikling frem til 1972. Rent sjangermessig er dette en utviklingsroman, der hovedpersonen møter på en rekke mennesker, situasjoner og problemstillinger som bidrar til at det på flere plan – både politisk, menneskelig og sosialt – er en annen person som feirer seieren 25. september 1972 enn den personen som fire år tidligere ble utvist fra Frankrike. Hvis man ser bort fra tidsrommet og tematikken og kun forholder seg til bokas form, kan en få assosiasjoner til Nick Hornbys tidlige romaner. Ikke bare handler den om, i større og mindre grad, avgjørende momenter i en utvikling, den er også skrevet fra et førstepersonsperspektiv som på en og samme tid er springende og lineært.

For en som ikke har opplevd denne tidsepoken, er det vanskelig å si noe om tidsånden, men et slående trekk er i hvert fall at det er uvanlig mange raddiser ute og går, og at de få ikke-raddisene som figurerer i boka, virker uvanlig enkle. Men nettopp dette kan muligens tilskrives fortellerperspektivet. Boka er ikke «skrevet» av en ung, søkende akademiker, den er «skrevet» av en ung akademiker som utmerket godt vet hvor han stå. Ja, ut fra handlingslinjene i boka får en til tider inntrykk av at det ikke er han som endrer seg, det er hele verden omkring, selv om det for leseren er åpenbart at det ikke er tilfellet.

Sammen med Løp … forteller boka om Stein Hamres utvikling fra gymnasiast til ferdig utstudert filolog. Derfor er det vel vanskelig å se for seg en oppfølger. Selv om slutten på en studenttilværelse ikke er slutten på en tilværelse som sådan, er det vanskelig å se hvordan en beskrivelse av en persons første år i arbeidslivet kan krydres med tilsvarende mange hendelser, i hvert fall på det personlige planet. Men en kan likevel stille seg spørsmålet om hvor Stein Hamre, og for så vidt også personen som gjør et comeback helt mot slutten av boka, er i dag.

Mathias Bismo

Leder: 69erne

Olav Randen: Befolkningspolitikk – eit globalt perspektiv side 4

Philip McMichael: Matkrisa i historisk perspektiv side 15

Jokke Fjeldstad: Landgrabbing – kappløpet etter land side29

Helge Ryggvik: Grunnrente, oljepengene og moral side 34

Arne Byrkjeflot: Nå tar de uførepensjonistene side 48

Oxfam: Mytene om privat helsetjeneste i fattige land side 54

Maren Rismyhr: Hvorfor skole? side 61

En reise til Nepal, 2009 side 68

Erik Skare: De palestinske teppemakerne side 76

Pål Steigan: Mot terrorismen side 80

Mathias Bismo: Gotfred Appel og snylterstaten side 85

Fredrik V. Sand: All makt til 17-åringene! side 90  

Debatt:

Johan Petter Andresen: Marx eller Keynes? side 95

Trude Malthe Thomassen: Kommunalt eierskap bare mulig uten EØS-avtalen side 102 

Novelle: 

Øivind Bremer Karlsen: Sjølvforsvar side104 

2 dikt av Einar Sagen sidene 101 og 143 

Bokomtaler:

Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza side 106

Helge Ryggvik: Til den siste dråpe side 109

Per Velde: Raddis! side 114

Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel som kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å oppnå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?
Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Helge Ryggvik er historiker, og arbeider som forsker ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo, og forfatter av boka Til siste dråpe.

På 2000-tallet, særlig i perioden opp mot finanskrisen, har verden sett en kraftig prisvekst for helt basale råvarer. Det har fått mange til å spørre om vårt produksjonssystem, kapitalismen, er i ferd med å sprenge grensene jordens økosystem setter for vår eksistens. Marxister bør ikke være overrasket over at man rett forut for økonomiske kriser får en kraftig vekst i råvarepriser. Marx beskrev dette utførlig i sin diskusjon av økonomiske kriser fra midten av 1850-tallet. På samme måte som alle andre innsatsfaktorer (kapitalvarer, arbeidskraft etc), vil tilgang på råvarer kunne fremstå som en flaskehals ved toppen av en høykonjunktur. Dette må imidlertid ikke innebære at vi avviser det faktum at kapitalismens intense akkumulasjonstvang før eller siden vil nå en grense hvor systemet som sådan stanger mot grensene for hva planeten kan tåle. Klimatrusselen, en eskalerende utrydding av truede arter og overopphoping av miljøgifter i havene og organisk liv er bare noen kjente økologiske uttrykk for at vi nærmer oss en slik grense. Politisk og økonomisk ser vi en tiltagende tendens hvor kamp om knappe råvarer stadig oftere ligger til grunn for konflikter.

På oljesiden finnes det i dag et utall bøker og et enda større antall nettsteder som predikerer at verden står over for et såkalt peak oil.(1) Jeg har ennå ikke sett noen overbevisende rapporter om når peak oil vil inntreffe globalt. Det er for mange usikkerhetsfaktorer til det. Det som er sikkert er at det dreier seg om en ressurs som vil bli svært knapp i en ganske nær fremtid. Det er dessuten slik at geopolitiske strateger i verdens dominerende industrimakter allerede er i ferd med å posisjonere seg som, om dette vil inntreffe i nær fremtid. Begge deler har svært dramatisk konsekvenser. I boken Til siste dråpe tar jeg opp hvordan dette på et uttall måter påvirker Norge. Her vil jeg konsentrere meg om ett sentralt spørsmål: Hvordan skal sosialister forholde seg til den store oljeformuen?

Norge har tatt opp sin olje svært raskt i forhold til det en kan forvente av samlede reserver. Det er ugunstig i et nasjonalt, samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi kan komme i en situasjon hvor dette fondet fordufter raskt. Men Oljefondet er en realitet her å nå. Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel til at det som for verden kan fremstå som en energikrise under gitte betingelser kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å opp nå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?

Adam Smith, David Ricardo og grunnrenten

Spørsmålet er på ingen måte nytt. Hvordan kan det ha seg at en liten gruppe nordmenn, uten noen form for ekstra arbeidsinnsats, plutselig skal bli mye rikere bare fordi den økonomiske aktiviteten øker i andre deler av verden?(2) Kan det være rettferdig? Spørsmålet ble stilt av Adam Smith i 1776, i The Wealth of Nations, og det var norske skogeiere han skrev om.(3) Henvisningen til de norske skogeierne var ingen tilfeldig bihistorie. Eksemplet reiste etter hans mening ett av flere moralske og politiske problemer knyttet til berikelse basert på eierskap til naturressurser.

De fleste forbinder Adam Smith med loven om tilbud og etterspørsel, og ser ham som markedskapitalismens store teoretiker. Tilsvarende vil mange se Karl Marx som Smiths rake motsetning. Og sant nok, økonomer som Adam Smith, Thomas Malthus, John Steward Mill, David Ricardo og Karl Marx sto på mange måter i motsetning til hverandre. Setter man imidlertid de klassiske økonomene opp mot dominerende trender i økonomifaget i finanskapitalismens tidsalder, vil det være mer som forener enn skiller dem. I motsetning til mange økonomer i dag var det helt opplagt for samtlige av dem at økonomi alltid ville ha ikke bare en politisk, men også en moralsk og etisk side. De opplevde alle at de befattet seg med politisk økonomi, og de delte en forakt for den typen arbeids- og risikofri inntekt som kjennetegnet datidens aristokratis levesett. Hvis de hadde levd i dag, ville det ikke bare ha vært de parasittiske skogeierne som ville fått sitt pass påskrevet. De internasjonale oljeselskapene og nasjoner som Norge og Saudi-Arabia ville blitt sett på som forkastelige utvekster.

Adam Smith underviste betegnende nok i faget logikk og moralfilosofi ved Department of Political Economy ved universitetet i Glasgow.(4) Hvis du leser hva Smith skriver, vil du se hvor opptatt han er av å avdekke hvordan verdiene blir til, og hvor sentralt det er for ham å prøve å forstå de grunnleggende politiske rammebetingelsene for økonomien. I tillegg strever han med å få det til å henge logisk sammen i en moralsk og etisk helhet.(5) I The Wealth of Nations bruker Smith et langt kapittel til å diskutere ulike aspekter ved rente fra jordbruket. Han viser hvordan en som eier spesielt fruktbar jord, kan tilegne seg en inntekt, et overskudd eller altså – rente – uten at dette relateres til arbeidsinnsats eller egne investeringer.

Den som eier grunnen i et område hvor det blir funnet spesielt rike gruver, kan ta ut en tilsvarende rente. Det var i en slik sammenheng Smith tok for seg de norske skogeierne. Og det sentrale for ham var å finne fram til den formen for økonomi som ga den mest effektive utnyttelsen av ressursene, og dermed skapte mest mulig velstand. Da var det viktig å frigjøre seg fra parasittiske gratispassasjerer som beriket seg kun i kraft av sin eiendomsrett, ikke av egen innsats. Denne muligheten til å kunne leve på rente, uten noen egen innsats, påvirket Smiths syn på godseiere. Han mente blant annet at de som ikke deltok i produktiv virksomhet, rett og slett var for dumme til å kunne delta i politisk virksomhet. Til tross for at Smith selv ikke var tilhenger av store politiske omveltninger, kan man forstå hvorfor mange franske revolusjonære tok hans ideer til inntekt for seg.

Det var David Ricardo som først utformet en virkelig teori om fenomenet grunnrente. Ricardos, On the Principles of Political Economy and Taxation fra 1817, er kjent både for hans diskusjon om arbeidsverditeorien og teorien om komparative fortrinn.(6) Den førstnevnte skulle videreutvikles av Karl Marx til en teori om utbytting, den andre ble stående nærmest som et evangelium for alle tilhengere av frihandel. Men Ricardo la også stor vekt på å definere forskjellen mellom den type overskudd som kunne defineres som profitt – som han var tilhenger av – og grunnrente, som han foraktet.

Utgangpunktet for Ricardos diskusjon om grunnrente var jordbruket. Fenomenet grunnrente var spesielt tydelig i det britiske jordbruket i og med at aristokratiet i kapitalismens tidlige fase ofte leide jorda ut til forpaktere, som i sin tur drev den på kapitalistisk vis – med innleide arbeidere, investering i buskap, maskiner osv. Så lenge forpakterne var drevet av kapitalistiske motiver, måtte de nødvendigvis ha et overskudd for at de skulle være villige til å investere i et bestemt jordområde. Ricardo forutsatte at dette overskuddet måtte tilsvare gjennomsnittet i andre virksomheter. Hvis ikke, ville jo de «kapitalistiske» forpakterne ta med seg sin kapital et annet sted. Dermed vil prisen på en bestemt råvare tilsvare det nivå som den minst lønnsomme produksjonsenhet trenger for å kunne operere med et overskudd som tilsvarer gjennomsnittet i andre virksomheter. Grunnrenten tilsvarer de ekstrainntekter over gjennomsnittlig profittrate man kan sikre seg ved å eie eller kontrollere spesielt fruktbar jord. Det vil si: I teorien vil alle produktive jordstykker bortsett fra den minst lønnsomme gi grunnrente. Denne grunnrenten vil imidlertid være større jo mer fruktbar jorda er.

Det samme kan uttrykkes med et eksempel: Tenk deg at du har tre jordstykker som ligger ved siden av hverandre. Jorda drives av tre forpaktere som investerer i eksakt samme jordbruksutstyr og like mye såkorn av eksakt samme kvalitet. Alle tre legger på egen hånd like mye og like bra arbeid i bearbeiding av jorda, innhøsting osv. Vi ser her bort fra at arbeidet kan uføres av innleide. La oss si at for å dekke inn alle utgifter, måtte inntektene tilsvare 100. Hvis forpakter 1 etter å ha solgt alle sine produkter kun endte med en inntekt på 100, altså akkurat nok til å dekke alle utgifter, ville vedkommende høyst sannsynlig vurdere å trekke seg ut og legge jorda brakk. Hvis forpakter 2 fikk en inntekt på 110, og den gjennomsnittlige profitten i økonomien for øvrig lå på 10 prosent, ville det være grunnlag for videre drift. Overskuddet ville imidlertid ikke være stort nok til at noen kunne leve bare av å leie ut jorda til andre. La oss derimot anta at forpakter 3 fikk en inntekt på 130. Vedkommende kunne ta ut samme overskudd på 10, tilsvarende forpakter 2. De overskytende 20 ville derimot kunne innkasseres av jordeieren i form av rente – altså grunnrente.

Som andre økonomiske størrelser kan også grunnrenten svinge. Hvis prisen på den aktuelle råvaren, og dermed overskuddene, synker, vil den minst fruktbare jorda, den minst produktive gruve osv., bli tatt ut av produksjon. Dermed vil forskjellen mellom den mest fruktbare jorda og det jordstykket som så vidt gir en normal avkastning, bli mindre, noe som altså vil føre til at grunnrenten faller. Tilsvarende, hvis prisene øker, vil ny, mindre fruktbar jord bli benyttet og grunnrenten bli større. I virkelighetens verden vil sammenhengene naturligvis være mer komplekse. Mange jordbrukere kan klamre seg til jord, selv om den gir et lavere utkomme enn gjennomsnittlige profitter. Det kan dessuten være vanskelig å avgjøre hvilken del av overskuddet fra et jordstykke som skyldes grunnrente, og hva som skyldes effektiv innsats og investeringer fra den som driver jorda. I situasjoner når prisene går opp, kan også den som leier et jordstykke eller en gruve, sikre seg grunnrente. I mange tilfeller vil det dessuten være slik at den aktuelle operatøren av et jordstykke, en gruve – eller et oljefelt – er eieren selv. Dermed vil vedkommende kunne innkassere profitt og grunnrente på samme tid.

Hva var det så som skilte kapitalistisk virksomhet fra grunnrentebasert økonomi? La oss ta et eksempel fra vår tid: produksjon av mobiltelefoner. Vi antar at du har en god sum med penger, og ønsker å produsere en spesielt smart type mobiltelefon. Du må da skaffe egnede produksjonslokaler, kjøpe inn maskiner, nødvendige råvarer, og leie inn arbeidskraft. La oss videre anta at du investerer 100, og at virksomheten går veldig bra, du sitter igjen med inntekter på 130. Profitten vil da være 30. Det vil, i likhet med den som sitter på den mest fruktbare jorda i eksemplet over, være et overskudd langt over det normale. I motsetning til den heldigste jordeieren, som kan innkassere en verdi som ligger der fra naturens side, vil imidlertid årsaken til ditt store overskudd ligge et eller annet sted mellom unnfangelsen av din gode idé og det arbeidet som har gått med i selve produksjonsprosessen. Du kan dessuten ikke hvile på dine laurbær: Hvis dine telefoner viser seg å bli populære, vil andre kunne kopiere deg, og produsere telefoner som ligner på dine for lavere kostnader, og som kanskje er enda bedre. For å holde tritt må du derfor reinvestere det meste av overskuddet for å bli enda bedre neste gang. På den måten bidrar konkurransen til å presse prisene ned og overskuddene mot et gjennomsnitt.

Siden Smith og Ricardo har vi erfart at de kapitalistiske produksjonssyklusene av og til har skapt betydelig ubalanse. Overskuddene har til tider vært så lave at investeringene har stoppet opp, med økonomiske kriser som resultat. Den alvorligste av dem, krisen på 1930-tallet ble i realiteten ikke løst før etter verdenshistoriens mest ødeleggende krig. Men ingen vil benekte at kapitalistisk produksjon har skapt en dynamikk uten sidestykke i menneskehetens historie.

Når Ricardo så på grunnrente som moralsk problematisk, var det nettopp fordi den, i motsetning til profitt, ikke kunne knyttes til noen form for verdiskapende innsats. Selv om utgangpunktet for grunnrente i jordbruket eller i en gruve, skyldtes egenskaper som lå der fra naturens side, kunne ikke verdiene realiseres uten at noen var villig til å betale. Slik sett kunne en generell vekst i den lokale økonomien eller verdensøkonomien avgjøre grunnrentens størrelse. For å understreke dette tok også Ricardo tak i Smiths diskusjon om de norske skogeierne. Man kan bare spekulere på hvordan Ricardo ville forholdt seg til norske inntekter fra oljevirksomheten da oljeprisen var på sitt høyeste i 2008. Uten at vi nordmenn på noen måte var blitt mer produktive eller hadde intensivert vår arbeidsinnsats, steg landets oljeinntekter med mer enn 200 milliarder kroner. Det var mer enn det tidobbelte av den u-hjelpen Norge ga hvert år. På samme måte som på slutten av 1700-tallet lå en del av kilden til denne verdiveksten i økt økonomisk aktivitet i andre deler av verden, blant annet i Kina og USA. Men en vesentlig del skyldtes politisk uro og krig.

Henry George og grunnrenteskatten

Men selv om David Ricardo delte Adam Smiths skepsis til godseiere og andre som beriket seg uten noen som helst innsats, var heller ikke han noen samfunnsstormer som ønsket å innføre begrensninger på privat eiendomsrett. Ricardo levde selv av en formue han hadde sikret seg som aksjespekulant. Det kunne innenfor hans egen teori forsvares moralsk ved at han selv tok risiko, bidro med viktige investeringsmidler osv. I likhet med aristokratene hadde han arbeidet lite for den formuen han hadde ervervet seg. Det var først et halvt århundre senere da den amerikanske liberale økonomen Henry George trakk radikale konsekvenser av de samme teoriene, at de fikk politisk sprengkraft.

Få fagbøker, om noen, har truffet sin egen samtid så godt som Henry Georges Progress and Poverty fra 1879. Boka, som var et frontalangrep på alle former for grunneiendom, solgte i alt tre millioner eksemplarer! George delte ikke bare Smiths og Ricardos forakt for ikke-produktive rentenister, han tok de politiske og moralske konsekvensene av teorien, og gikk inn for at all grunneiendom måtte gjøres om til felleseiendom. Han så sitt prosjekt som en fusjon av på den ene siden den økonomiske teorien som lå til grunn for Smith, Ricardo og laissez faire-tradisjonen, og på den andre siden de kommunalistiske og sosialistiske ideer som var utviklet av tyskeren Ferdinand Lassalle og franskmannen Pierre Joseph Proudhon. En slik sammenblanding av frihandel og sosialisme kan høres merkelig ut tatt i betraktning hvordan historien har utviklet seg i ettertid. For George var sammenhengen logisk: Han sto på arbeidernes og de fattiges side mot fattigdommen, men var ingen antikapitalist. Tvert imot. Han så grunnrente som den viktigste enkeltårsaken til at kapitalismen ikke fikk utviklet sitt dynamiske potensial til alles beste.

Georges virkemiddel for å oppheve grunneiendommen var en universell skatt som skulle fange opp alle former for grunnrente. I den grad det var mulig, ønsket han å oppheve skatt på lønn og profitt – forutsatt da at ikke det som ble utbetalt som lønn eller utbytte, hadde elementer av grunnrente i seg. Den underliggende målsettingen var å utvikle et skattesystem som på den ene siden fremmet produktivitetsvekst, innovasjon, verdiskapning og velstandsfordeling, og som på den andre siden straffet alle former for ikke-produktiv oppsamling av rikdom.

Mens 1850- og 1860-tallet var preget av sammenhengende økonomisk vekst, opplevde kapitalismen fra slutten av 1870-tallet sin første verdensomspennende depresjon. Tidsånden hadde forandret seg – fra en ekstrem fremtidsoptimisme til uro. I Europa ville arbeidsløsheten blitt langt større hvis ikke mange millioner hadde emigrert til USA. Den amerikanske økonomien ble dessuten preget av en ny trend, som George så tydelig. Enkelte utnyttet trange tider til å konsolidere sin stilling ved å kjøpe opp pressede konkurrenter. Andre utnyttet situasjonen til å kjøpe opp alt fra strategiske eiendommer i byer til jordbruksland. Man så de første konturene av det som skulle bli en oligopolistisk amerikansk storindustri. I Georges bok fra 1879 er Rockefellers Standard Oil bare så vidt referert til. Rockefeller hadde på det tidspunktet så vidt startet oppbyggingen av det som bare ti år senere, til tross for sin økonomiske suksess, ble USAs mest forhatte selskap. Standard Oil, United Steel og andre mektige industrikarteller medvirket like fullt til at stadig nye opplag av Georges bok ble lest inn i en sammenheng.

Når de færreste i dag har hørt om George, skyldes det avgjort hans politiske endelikt. Det var en sterk allianse på papiret: produktive kapitalister og arbeidere på de fattiges side, mot all verdens rentenister! På mange områder satte også George politiske spor etter seg, uten at det lenger er allment kjent at de stammer fra ham. Da Henry George døde i 1897, 58 år gammel, fantes det en sterk georgistisk bevegelse, ikke bare i USA, men også i andre land hvor hans bøker var utgitt. Den sterke politiske indignasjonen i USA mot fremveksten av monopollignende storselskaper som Rockefellers Standard Oil og United Steel ville neppe ha vært like sterke uten George og hans mange støttespillere. Med Sherman Antitrust Act fra 1890 fikk USA verdens strengeste antitrustlovgivning.

I Norge var George en avgjørende inspirasjonskilde i forbindelse med utformingen av det første konsesjonsregimet for vannkraften. Det ble slått fast ved lov at retten til kraften i norske fosser ikke tilfalt den lokale grunneier, men samfunnet. Det var et radikalt inngrep. Sentrale personer i den norske liberale venstretradisjonen var sterkt påvirket av Henry George. Det gjaldt ikke minst Johan Castberg som var helt sentral da konsesjonslovene ble skrevet. Det gjaldt også en politisk engasjert kulturpersonlighet som Arne Garborg.

Motsetningen mellom rentenister og monopolister på den ene siden og produktive arbeidere og innovative kapitalister på den andre, kunne i mange sammenhenger være reell. Andre motsetningsforhold viste seg imidlertid å være viktigere. Småselskapene som var hardest presset av fremvoksende monopolister og grunneiere, var ofte mer tilbøyelige til å presse egne arbeidere spesielt hardt enn storselskapene, som ofte hadde bedre råd. Dermed røyk alliansen med den fremvoksende amerikanske fagbevegelsen. Selv om mange kapitalister kunne identifisere seg med Georges kritikk av rentenister, hadde de fleste inntekter basert på en eller annen form for grunnrente. Både konkursrammede småkapitalister og deler av den liberale middelklassen som var moralsk indignert over fattigdommen, bodde gjerne i selveide villaer i byenes beste strøk eller forsteder. Dette var områder som i tråd med Ricardos og Georges teorier steg spesielt sterkt i verdi i perioder med generell vekst i økonomien. Georges progressive eiendomsskatt ville dermed ha rammet deres familieformuer.

Karl Marx hadde under sitt arbeid med sine tre bind av Kapitalen allerede før Henry George vist hvordan selve eiendomsretten som institusjon umuliggjør en allianse av den formen George var talsmann for.(7) Eiendomsretten var helt sentral også for den produktive formen for kapitalisme George så som et forbilde. I praksis var det imidlertid svært vanskelig å skille eiendomsrett og kontroll over produksjonsmidlene fra eiendom og kontroll over den grunn fabrikkene måtte befinne seg på, råvarer på lager etc.

Når George i tiden som fulgte nærmest ble visket ut av historien, skyldtes det en formidabel motoffensiv i økonomifaget. Den fremvoksende skolen nyklassiske økonomer, forløperne til dagens nyliberalister, gjorde alt det de kunne for å viske alle politiske elementer ut av økonomifaget. Disse økonomene var kun opptatt av hvordan verdier fremsto som et resultatet av kjøp og salg i markedet, ikke hvordan de var blitt til. George ble avfeid med følgende enkle betraktning: For en investor var det likegyldig om en kjøpte seg inn i en eiendom eller skaffet seg aksjer i produktiv, industriell virksomhet. I begge tilfeller ville prisen være basert på forventet avkastning.

Marx og grunnrenten

Selv om Karl Marx var skeptisk til Henry Georges politiske prosjekt, sympatiserte han klart med hovedelementene i Ricardos grunnrenteteori. Da Marx for første gang for alvor tok for seg fenomenet grunnrente i tredje bind av Kapitalen, presenterer han en langt mer nyansert versjon av teorien enn både Ricardo og George. Marx klarte dessuten langt på vei å presentere sin versjon på en måte som gjorde at den kunne stå i mot kritikken som senere med tyngde skulle rettes om Ricardo og George. I forhold til jord opererer Marx med tre former for rente: Monopol, absolutt rente og differensialrente.

Monopol er den formen for rente en grunneier kan innhente ved at vedkommendes jord har en særegen egenskap, som gjør det mulig å produsere unike produkter som enkelte er villige til å betale langt mer enn produksjonskostnadene og vanlige overskudd. Dette tilsvarer egentlig den tradisjonelle formen for monopol hvor man har en eller noen få tilbydere og mange kjøpere. Marx bruker spesielle anerkjente vinmarker som et eksempel.

Absolutt rente er beslektet med monopol, men knyttes til en situasjon hvor den organiske sammensetningen (forholdet mellom antall arbeidere og investeringer) i jordbruket av historiske grunner var lavere enn i andre næringer. Dels fordi omsetningen av jord aldri var blitt helt fri.

Mest relevant i en oljesammenheng er begrepet differensialrente. Her skiller Marx mellom Differensialrente 1 og Differensialrente 2. D1 tilsvarer langt på vei den enkelt definerbare ricardianske grunnrenten, det vil si en merinntekt som skyldes at den aktuelle jorden er spesielt fruktbar fra naturens side. D2 handler om jord hvor produktiviteten har økt som følge av investeringer fra enten jordeieren eller forpakterens side.

For Marx var det naturlig nok avgjørende at hans grunnrenteteori ikke ble stående i motsetning til eller fremsto som inkonsistent med øvrige deler av Kapitalen. Helt sentralt i så måte var spørsmålet om hvordan verdier ble til. For Marx er kilden til et hvert overskudd eller profitt, merverdien. Merverdien er forskjellen mellom det en kapitalist får i form av inntekter, og det som betales ut til arbeiderne i form av lønn og diverse utgifter maskiner, råvarer etc. Kilden til enhver merverdi er selve arbeidet.

Marx moralske slutning av dette er at merverdien bør tilhøre den som har skapt den – arbeideren. Her avgrenset Marx seg først og fremst mot en fremvoksende dominerende oppfatning i økonomifaget som gikk ut på at verdiskapning måtte forstås slik den tilsyne-latende fremsto i markedet. Slik kunne verdiøkningen tilskrives både kapitalen i seg selv, etterspørselens størrelse – når det gjaldt jordbruket altså, jordens kvaliteter – og, kan vi legge til, når det gjelder et oljefelt: dets omfang, oljens kvaliteter etc.

Marx benektet ikke at årsaken til at en kapitalist, som kunne utnytte seg av kraften fra en stor foss, kunne ende opp med et overskudd som var langt større enn konkurrenter uten en slik tilgang, hadde sammenheng med fossens egenskaper fra naturens side. Slik sett kunne fossen betraktes som «en gave fra naturen». Fossen – eller i vårt tilfelle: oljen – har åpenbart en bruksverdi. Men nettopp fordi det her dreier seg om realisering av grunnrente, noe som ikke kan knyttes til innsats i form av arbeid, dreier det seg om en belastning på verdier skapt i øvrige deler av økonomien.(8)

Det sosialistiske prosjektet Marx gjorde seg til talsmann for, handlet som kjent om at verden kunne klare seg uten kapitalistene. Men på samme måte som de andre klassiske økonomene, anerkjenner også Marx at kapitalistene med sin risikovillighet og sitt entreprenørskap var med på å drive verden fremover, til et visst punkt – i hvert fall sammenlignet med aristokrater og grunnrentenister.( 9) Det samme kommunistiske manifest som skulle bli stående som et program for sosialistene, inneholdt også en hyllest til kapitalismens produktivitetsfremmende egenskaper. Grunnrentenister var i følge Marx parasitter, både i rent økonomisk (også for produktive kapitalister) og i moralsk forstand (fordi rentenistene kunne innkassere sine inntekter uten noen form for innsats).

Marx’ tankeskjema er avgjort logisk konsistens, man kan til og med tillegge det en slags objektivitet. Hvis man går inn i detaljene og nyansene, kan teorien presenteres med utgangspunkt i til dels avanserte matematiske modeller. Men fokuseringen på å vise at merverdien som skapes, ikke kommer fra naturresursen selv men fra arbeidere andre steder i økonomien, kan kanskje virke litt snirklete.

La oss ta et eksempel: En betydelig andel av de siste tiårenes oljeproduksjon er blitt produsert i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia har fortsatt en vesenlig andel av verdens resterende oljereserver. Fra 1951 fram til 2000 har det enorme Ghavarfeltet stått for mer enn 60 prosent av Saudi-Arabias produksjon.(10) Ghavarfeltet er anslått til å ha inneholdt rundt 70 milliarder fat olje. I og med at produksjonskostnadene har vært minimale har det gitt eierne et astronomisk utbytte, og det aller meste er grunnrente. Det er ingen tvil om at oljen fra feltet har en stor bruksverdi. Det i seg selv er med på å forklare hvorfor etterspørrere internasjonalt er villige til å betale for oljen. Denne bruksverdien kan på samme måte som fossekraften, solen, vinden og for den saks skyld oksygenet i luften betraktes som en gave fra naturens side. Det saudi-arabiske statsoljeselskapet som eier og kontrollerer feltet, har derfor i minimal grad bidratt til å skape denne verdien. Hvis vi ser bort fra at høye oljepriser kan ha den effekt at forbruket blir redusert, slik at ressursen varer lengre og forbruket blir redusert, kan overprisen som må betales for oljen, betraktes som en parasittisk byrde for den øvrige produktive kapitalismen. Dette dreier seg ikke bare om en teoretisk konstruksjon. Den såkalte «oljekrisen» i 1974, blir av mange knyttet til firedoblingen av oljeprisen rett før. En marxistisk kriseteori fremhever også andre elementer. Men både marxister og andre økonomer vil være enige i at den ekstreme veksten i oljeprisen bidro til å redusere andre kapitalisters profitter og på den måten var medvirkende til krisen.

Men selv om Marx betraktet grunneiendom som en uproduktiv belastning på den øvrige økonomien, var han klar over at skillet mellom vanlig profitt og grunnrente ikke alltid lå i dagen. For den som kjøpte jordeiendom til markedspris, kunne jo investeringen fremstå som en hvilken som helst annen investering. Overført til Statoils internasjonale oljeaktiviteter kan et oppkjøp av et allerede etablert oljefelt, gassfelt – eller oljesandfelt i Canada – fremstå på samme måte som hvilken som helst annen markedstransaksjon. Marx brukte slavehandel som sammenligning for å understreke at dette ikke endret underliggende politiske og moralske forhold. Den som handlet på et åpent slavemarked, hadde sjelden vært involvert da det mennesket han sto overfor, en gang var blitt lagt i lenker. Det fritok imidlertid ikke den som kjøpte og solgte slaver – til markedspris – fra det moralske ansvaret for å delta i en slik handel. Poenget for Marx var at aktivitetene i et marked aldri kunne løsrives fra det fundamentale spørsmål om hvordan verdier var blitt til. På tilsvarende vis som slaveriet så han grunneiendom som en historisk illegitim institusjon, også den ofte etablert med vold og makt.

Tilbake til eksempelet Statoil: Når Statoil sammen med andre internasjonale oljeselskaper deltar i en budrunde på allerede påviste oljefelt i Irak, vil det tilsynelatende være vanlige markedsbetingelser som rår. Prisen vil påvirkes av hva de ulike selskapene forventer å få igjen for investeringen. En kan rent teoretisk tenke seg at prisen ender på et nivå som fører til at det aktuelle selskapet som vinner, ikke sitter igjen med mer profitt enn gjennomsnittet i andre industrier, altså ingen ekstraprofitt i form av grunnrente. I og med at den aktuelle tildelingen skjer innenfor rammen av en militær okkupasjon, vil en politisk økonomisk analyse kunne konkludere med at et hvert overskudd fra denne investeringen vil fremstå som historisk illegitim, uavhengig av om noen av partene sikrer seg grunnrente. Under omstendighetene det her er snakk om, vil en slik budrunde inneholde elementer av korrupsjon og politisk spill, hvor oljeselskapene nettopp sikter mot å sikre seg betydelig mengder grunnrente, mot at involverte politikere og embetsmenn stapper private andeler av den samme grunnrenten i sine lommer. Gitt at oljeprisen stiger mer enn ventet, at det aktuelle feltet som det høystbydende selskapet ender med gir større avkastning enn forventet, vil inntektene i henhold til Marx perspektiv inneholde et element av grunnrente, selv om feltet opprinnelig ble kjøpt til «markedspris ». Dermed vil det i henhold til Ricardo, George og altså Marx dreie seg om en parasittisk, illegitim inntekt.

Hvem tilhører «den norske» oljen

Aller mest relevant blir Marx’ versjon av grunnrenteteorien hvis vi på samme måte som hos Smith, Ricardo og George tar utgangspunkt i teoriens historiske og moralske grunnlag. Selv om Marx var ateist og antikapitalist, finner man også hos han en variant av den protestantiske arbeidsetikken. Marx og Engels identifiserte seg da også åpent med den mest radikale delen av det protestantiske opprørsbevegelsen som raste i Europa på 1500-tallet. I Engels’ bok om de tyske bondekrigene fra 1850 er den radikale opprørspresten Thomas Münzer (1491–1525) fortellingens store helt.(11) Münzers slagord «Omnia sunt communia» (Alt tilhører alle) viser tydelig nok hvordan den sosialistiske bevegelsen har røtter i den opprørske siden ved protestantismen. Anvendt på dagens virkelighet, hvis vi med alt mener jordklodens helhetlige økosystem og alle mener menneskeheten som sådan, også fremtidige generasjoner, er dette et grensesprengende slagord. Det er nettopp fordi Marx hadde et slikt grunnleggende universelt og humanistisk ståsted, at hans økonomiske teori er det beste utgangspunkt for å forstå kapitalismen i den fasen vi er på vei inn i.(12) Det er bare med et tilsvarende utgangspunkt vi på noe som helst konsistent etisk og moralsk vis kan forholde oss til kampen om verdens begrensede råvarer og de negative sidevirkningene som overforbruk av disse får i form av klimaendringer, forurensning, borgerkrig og krig. Og det er kun med et slikt utgangspunkt vi kan forholde oss hovedspørsmålet her: Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Det første spørsmålet som må avklares, blir hvordan vi skal forholde oss til fenomenet nasjon. Gir det noen mening å operere med et tilsynelatende utopisk slagord som «alt tilhører alle», i en verden som er delt opp i nasjoner? Kan man i praksis komme lenger enn det som var utgangspunktet for det norske vannkraftsregimet, hvor norske myndigheter i Henry Georges ånd slo fast at all energi fra landets fossefall tilhørte staten eller fellesskapet? Og er det ikke langt på vei en tilsvarende forståelse som norsk oljepolitikk bygger på ved at en så stor del av grunnrenten fra oljevirksomheten har havnet i et oljefond som i prinsippet skal eies av alle nordmenn?

Vi kan ikke nå en sosialistisk rettferdig fordelt verden uten at vi griper fatt i de økonomiske utfordringene knyttet til stadig knappere ressurser. La oss lage følgende tankeeksperiment: Sett at store deler av verden hadde gått over til en demokratisk styrt planøkonomi. Videre at vi i Norge med en oljeproduksjon tilsvarende den vi har i dag, skulle vurdere og slutte oss til de andre landene som var med i et slikt system. Ville resten av verden ha akseptert at vi samtidig skulle få en pris for «vår» olje som lå langt over hva det kostet og produsere denne, at nordmenn av den grunn skulle kunne nyte en levestandard som lå langt over alle andres? Svaret er nei. Forklaringen er enkel. Utgangspunktet for en sosialistisk økonomi må være at alle verdier som ligger der fra naturen side skal være gratis, tilgjengelig for alle. Nå vet vi at det er store forskjeller på naturressurser som har stor bruksverdi for oss mennesker. Vi har ressurser vann, luft, sollys, vind – som man lenge har ment det er nok av – og som er bærekraftige i den forstand at de fornyes konstant. Så har vi jordbruksprodukter, fiskeriressurser o.l., som det er mulig å operere på bærekraftig vis, men som er knappe ressurser i den forstand at teknologi og natur setter grenser for hvor mye som kan produseres uten at vi samtidig undergraver tilgangen på de samme ressursene på lang sikt – hvor behovet dermed kan være større enn tilgangen. Dernest har en knappe, ikke-fornybare ressurser – som olje.

Det sier seg selv at selv i en sosialistisk økonomi må vi finne måter som hindrer at folk verden over forbruker for mye av den aktuelle ressursen. En måte vil være å benytte et pengesystem med priser, tilsvarende det vi har under kapitalismen. Hvis vi regner inn alle negative sideeffekter av oljeforbruk, og kombinerer dette med en beregning av hvilken nytteverdi oljen vil kunne ha for menneskeheten på sikt – medisiner, kontaktlinser m. (mye) m. – vil prisen på oljen kunne bli langt høyere enn den som sikrer Norge og Statoil store mengder grunnrente i dag. Hensikten med en slik høy pris vil imidlertid kun handle om å begrense forbruket, ikke at den skal tjene som en ekstraordinær stor belønning til dem som måtte produsere oljen. I den grad pengene skal sirkulere på samme måte som under kapitalismen, må de kanaliseres til et slags verdensfellesskap tilsvarende Henry Georges ide, men altså organisert i et globalt system.

Det er imidlertid slett ikke sikkert at prising er den beste måten å sikre et forsiktig uttak av jordens begrensede oljeressurser. Andre virkemidler er reguleringer, forbud eller rasjonering. Liberalismens ideologiske gjennombrudd fra 1980-tallet har bidratt til at mange forbinder slike virkemidler som byråkratiske, stivbente og lite effektive. Kritikken er feilaktig. Selv under dagens kapitalisme har vi forskjellige former for rasjonering som fungerer utmerket. Før i tiden brukte ungdom mye av sin tid til å stå i kinokøer. I dag er kinokøene langt på vei historie, ikke fordi markedet har tatt over, men fordi vi har avansert informasjonsteknologi som kan gjennomføre fordeling og salg av populære, «knappe» billetter på effektivt, ubyråkratisk vis. Tilsvarende systemer kunne vært utviklet for forbruk av petroleumsressurser. I noen sammenhenger kan forbud være særdeles effektive. Problemet med nedbrytelsen av ozonlaget ser ut til å ha blitt løst ved forbud mot bruken av ozonnedbrytende gasser. På tilsvarende vis kan vi forby bruk av bensin og diesel som drivstoff for privatbiler, oppvarming, produksjon av elektrisitet osv. Men det mest sosialistiske, og samtidig mest effektive av alle virkemidler er å begrense forbruke av knappe ressurser, å gjøre det til et spørsmål om moral. Når ca. 1,5 milliard muslimer verden over ikke spiser svinekjøtt, dreier det seg om selvpålagt moralsk og etisk begrensing av hva man kan spise. Uwa-indianerne i Colombia motsatte seg oljeutvinning i deres områder ut fra et tilsvarende religiøst verdensbilde. Oljen er en viktig bestanddel av deres kosmologi, som for øvrig består av jord, vann, fjell og himmel. Oljen ble sett på som hellig fordi den ble regnet som en levende ressurs. Den befinner seg dessuten i verdens hjerte. En tilsvarende endring av det kapitalistiske, konkurransemenneskets opplevelser av forbruk av knappe ressurser vil åpenbart ikke komme av seg selv. Ikke minst vil det kreve at man lever i et samfunn som sikrer den enkelte en grunnleggende trygghet for vedkommendes fremtid. Det er imidlertid totalt ahistorisk å forutsette at slike grunnleggende endringer i folks moralske oppfatninger ikke kan forekomme.

Men hvordan skal vi forholde oss til det faktum at de fleste formene for politisk styring per i dag foregår innenfor rammen av nasjoner? Er ikke mange sosialister i Norge motstandere av EU nettopp fordi det er en internasjonal organisasjon som fratar oss nasjonal suverenitet? Det siste først. For min del er jeg først og fremst motstander av EU fordi det er en organisasjon som i sin kjerne er et nyliberalistisk prosjekt. Spørsmålet om nasjonal suverenitet blir mer komplisert. Selv om utgangspunktet for sosialister må være at alt tilhører alle, betyr ikke det nødvendigvis at alt skal reguleres og styres av en sentralisert, men demokratisk verdensstat. En demokratisk bærekraftig økonomi uten utbytting og innkassering av grunnrente, som samtidig tar hensyn til menneskehetens mangfold, må både bli mer sentralisert og mer desentralisert enn de styringstrukturene vi har i dag. Når jeg her har trukket inn forhold knyttet til en fremtidig sosialistisk økonomi, er det fordi det alltid må være en bro mellom våre dagsaktuelle krav og de mål vi streber i mot. Dette betyr at vi i praksis må ha en dialektisk tilnærming til et tilsynelatende overordnet prinsipielt spørsmål, som nasjonenes «suverene» rett til å gjøre hva de vil med de naturressurser som måtte befinne seg innenfor sine områder.

Hovedfronten i kampen om den spesielle renten som kan hentes ut av rike olje- og gassfelt, har helt siden begynnelsen av forrige århundre stått mellom multinasjonale selskaper med hovedkvarter i og i allianse med verdens mektige imperialiststater på den ene siden, mot langt svakere, ofte fattige produsentnasjoner på den andre. Internasjonale oljeselskaper har gjennom tidene utviklet et utall virkemidler som har sikret dem overskudd som ligger høyere enn mange andre kapitalister, og at dette store overskuddet nettopp kan knyttes til erobring av grunnrente. I kampen om grunnrente mellom nasjon og selskap må sosialister stå utvetydig på produsentnasjonenes side. Det må også gjelde når gjelder land med relativt usympatiske regjeringer som Libya, Iran og Irak. (Det er bare i forhold til land som Saudi-Arabia, Kuwait og De arabiske emirater at en slik entydig stillingtagen er problematisk. Alle tre ble mer eller mindre konstruert av Vesten for å kontrollere strategiske oljeinteresser. Alle er apartheidaktige stater der selve jobben med å utvinne oljen blir utført av immigranter uten politiske og sosiale rettigheter, mens et mindretall med «statsborgerskap» lever av å innkassere renten).

For Norges del var det utvetydig riktig at det på 1970-tallet ble iverksatt en rekke tiltak, i opposisjon til multinasjonale oljeselskaper, for å sørge for størst mulig nasjonal styring og kontroll. Et viktig mål var nettopp å sikre at minst mulig av grunnrenten havnet i lommen på utenlandske oljeselskaper. Gitt at det ikke finnes noen verdensregjering som er i stand til å regulere produksjon, forbruk og inntekter fra oljevirksomheten på en forsvarlig måte, er nasjonal styring og kontroll det nest beste. For fattige land med oljereserver kan innkassering av grunnrente under gitte betingelser betraktes som en snarvei til utjevning av de mange strukturelle økonomiske ulikheter som finnes mellom fattige og rike i verden.

Men i Venezuela så vel som i Norge vil grunnrenteandelen både fra et ricardiansk og marxistisk grunnrenteperspektiv dreie seg om verdier som urettmessig har sin opprinnelse i verdiskapning andre steder i verden. Når Chavez tilbyr billig olje til Cuba, naboland i regionen og fattige i USA, kan ikke det betraktes bare som en gimmik, men som en virkeliggjørelse av en moralsk forpliktelse. Tilsvarende for oss i Norge:

Norske oljearbeidere som sliter med å få oljen opp av havet, fortjener de lønningene de har. De kan dessuten med all mulig rett forlange at oljeselskapene og staten legger forholdene til rette på en sånn måte at de ikke må ofre liv og helse i sitt arbeid. Det enorme overskuddet som befinner seg i det norske oljefondet, er imidlertid ikke lønn som fortjent, men grunnrente i sin aller reneste form.

Jo, det er bedre at en slik ressurs tilfaller en stat med formelle demokratiske institusjoner, enn at det tilfaller multinasjonale oljeselskaper. Men siden det meste av denne oljen blir betalt for og forbrukt andre steder i verden, betyr det samtidig at de faktiske inntektene i Oljefondet er merverdi skapt av andre lands arbeidere. Fra et marxistisk ståsted bør det være helt klart: Dette er et overskudd vi ikke har noen moralsk rett til. Dette er en konklusjon som samtidig må få konsekvenser for hva slags oljepolitikk som bør føres.

Siden vi befinner oss i et land som har sikret seg suverenitet over en begrenset ressurs hvor et intensivert forbruk samtidig har negative miljø- og klimaeffekter, må sosialister støtte alle tiltak som bidrar til å begrense utvinningstempoet. Vi har et ansvar både overfor klimaet og fremtidige generasjoner å begrense uttaket av en så verdifull ressurs.

Gitt at Oljefondet tross alt er der, vil vi selvfølgelig støtte at bruken av dette fondet først og fremst skal tjene folk flest. I og med at dette er verdier vi ikke har fortjent, vil vi også støtte forslag som går ut på å konvertere fondet til utvikling i fattige land. Frem for alt må strategien være å sørge for at verdiene det er snakk om, konverteres til investeringer som kan bidra å gi oss en økonomisk og miljømessig bærekratig økonomi

Noter:

Finn Olav Rolijordet er kommunestyrerepresentant for Rødt Gjøvik.

Da den pågående krisa virkelig tok av høsten 2008, begynte statsledere å utforme såkalte krisepakker. Spesielt da banken Lehman Brothers gikk konkurs, ble alvoret i krisa klart – banken hadde 613 milliarder dollar i gjeld. Den daværende amerikanske presidenten, George W. Bush, utarbeidet sin første, noe puslete og i ettertid latterlige lille, krisepakke på 125 milliarder dollar i oktober. Aksjemarkedet over hele verden jublet selvfølgelig, noen republikanere snakket om sosialisme, men statlige penger inn i banker var velkomne. Krisepakker i en kriserammet økonomi er imidlertid ikke lett å trylle fram, enten det er i USA eller Norge. Sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken var ærlig nok til å bekymre seg over hvor pengene skulle komme fra (Dagens Næringsliv, 14.10.08):

Nå klarer alltids borgerskapet å fremskaffe penger. Arbeidsfolk vet at det er de som får regninga enten på den ene eller den andre måten. Karl Marx har forklart hvordan dette skjer i virkeligheten – tilraningen av merverdien – så det kan være grunn til å minne om nettopp det, ha det med som et grunnleggende element, i arbeidet vårt mot denne krisa spesielt og kapitalismen generelt. Vi går løs på det, litt forenklet, for å få det riktige klasseperspektivet på hvor borgerskapet nå henter penger for å «løse» sin selvskapte krise.

I løpet av en arbeidsdag skaper arbeideren verdier. Noe av dette får arbeideren tilbake i form av lønn, det resterende – merverdien – går til å dekke andre kostnader i bedriften som administrasjon, husleie, strøm, maskiner, reklame, transport, skatt. (Se figur 2) er dette fremstilt enkelt i form av 8 bokser og hvordan disse fordeles (8 bokser = 7,5 timers arbeidsdag). Se figur en ovenfor.

Den delen av merverdien som blir kapitalistens profitt, kan han gjøre hva han vil med i det kapitalistiske samfunnet. Så hva gjør da kapitalisten med profitten?

Hva vil skje med profitten?

Kapitalistens utfordring er å ta vare på profitten ved å investere den på nytt slik at han får ny profitt, enda mer enn forrige gang. Kapitalen skal akkumulere, en sum penger skal vokse. Kapitalistens dilemma er hvordan han kan reinvestere profitten slik at avkastningen fortsetter. I samfunnsdebatten blir folk gitt et bilde av at kapitalen blir stående i bedriften for å styrke og videreutvikle den. Til dels skapes dette inntrykket i den ferske debatten rundt Stein Erik Hagens (Rimi-Hagen) jammer om formueskatten. Arbeidende kapital kaller de det, delvis misvisende. Altså at profitten reinvesteres i bedriftens produksjon. Kapitalisten har imidlertid andre muligheter. Profitten kan trekkes ut av bedriftens verdiskaping ved at den blir stående i bank til vanlig renteavkastning. Over noe tid kan man si at bankplassering har gitt en avkastning på 4–6 %. Dette er betydelig lavere nå når styringsrenten til de ulike nasjonale sentralbankene er nærmere null. Men tradisjonelt ligger bankavkastning i dette intervallet.

De siste tiårene har imidlertid kapitaleierne hatt et mer fristende alternativ i finansmarkedet. Her har man opplevd til dels eventyrlige avkastninger, helt opp i 30–40 %. Derfor har mye kapital flyttet seg fra produksjon til finans. I tillegg til at de eventyrlige profittene i finansmarkedet har trukket til seg kapital fra produksjonen, kommer et annet forhold. Den globale realøkonomien (produksjon) har ikke lenger nok investerings- og profittmuligheter for den akkumulerte kapitalen. Kapitaleierne har derfor stilt krav om at investeringer i produksjon skal gi en avkastning betydelig over bankrente, et nivå som nærmer seg mulighetene en alternativ plassering i finansmarkedet vil gi. Husk, den gode kapitalist skal sikre at kapitalen vokser og de grådigste av dem vil ha superprofitter – og det legger føringene for alle kapitalistene selv om de skulle påberope seg all mulig etikk, moral og omsorg for miljøet. Det stilles derfor ofte krav om en avkastning på bedriftsintern investering på 18–24 %, spesielt i store internasjonale konsern eller store bedrifter som konkurrerer internasjonalt (for eksempel Hydro Automotiv eller Ringnes/Carlsberg). Mange gode prosjekter i produksjonsbedrifter har blitt skrinlagt fordi de ikke har oppnådd en høy nok internrente. Det er nok mer enn en tillitsvalgt eller styrerepresentant som har erfart å se at styreleder og styreflertall avviser investeringer på bakgrunn av at internrenten blir for lav.

Kapitaleiernes valg er altså:

Realøkonomi og finansøkonomi

De siste tiårene har finansøkonomien vokst enormt. Det har oppstått et stort misforhold mellom realøkonomien og finansøkonomien som en følge av minst to forhold: fordi kapitalistene har trukket profitt ut av produksjonen, og fordi at man har skapt såkalte finansielle instrumenter. Dette er produkter innen finansøkonomien som har blåst den opp i enorme dimensjoner. Det er omsettelige verdipapirer som aksjer og obligasjoner, pengemarkedsinstrumenter eller derivater. Litt enkelt kan man si at finansielle instrumenter er forsøk på å lage produkter i finansøkonomiens produksjonssfære.

Et finansielt instrument er de såkalte Credit Default Swaps (CDS). Det er en forsikring mot at en utsteder av en obligasjon ikke betaler for seg. Kjøperen av en CDS betaler periodiske beløp for å forsikre seg mot tap, selgeren forplikter seg til å dekke tapet dersom en tredjepart misligholder en forpliktelse. Størrelsen på CDS-markedet var i 2007 på 62 200 000 millioner dollar. Til sammenligning var den samlede produksjonen av varer og tjenester i verden (globalt BNP) i 2008 på 70 650 000 millioner dollar. CDS-markedet er en liten del av det totale finansmarkedet.

Den utløsende faktoren i den nåværende økonomiske krisa var de såkalte subprimelånene i det amerikanske boligmarkedet. Amerikanske banker lånte ut, med sikkerhet i boligen, boliglån til folk som egentlig ikke hadde midler til å betale forpliktelsene. Når så markedsprisene på boliger falt, sprakk bobla. Det måtte jo gå galt. De helråtne subprime-lånene utgjorde 850 milliarder dollar. Ut av dette kommer spørsmålet: er det bare subprime-lånene som var/er råtne? Vi vet i dag at finansøkonomien er full av råtne lån. For eksempel har europeiske banker lånt ut store summer til de baltiske landene der de forventer en stor andel tap. Mange banker sitter fortsatt på boliglån der innehaverne går inn i arbeidsløshet og mister muligheten til å gjøre opp for seg. I noen land har man forsøkt å kjøpe opp disse råtne lånene fra bankene slik at bankene kan fortsette som før uten å tenke på framtidige tap. Men tapene kommer, og vil enten forlenge eller også fordype den økonomiske krisa. Det internasjonale pengefondet (IMF) laget i juni 2009 en oversikt over det de tror er gjenstående tap som bankene må ta. (Se figur 2)

Hvem betaler?

Penger kommer fra arbeid, fra den verdien som arbeiderklassen skaper gjennom salg av arbeidskrafta si. En klok skribent skrev nylig at det burde ikke stå 200 KR på 200-kroneseddelen, det burde stå 1 timesarbeid. Kanskje vi da fikk litt mer respekt for arbeid? Det ville imidlertid ikke ha noen virkning på kapitaleieren eller finansspekulanten– han vet allerede veldig godt hvor merverdien kommer fra, men han bryr seg ikke om det.

Når staten, som i sin karakter er borgerskapets stat og et verktøy for dem, kommer fram med sine krisepakker, så representerer det alltid en overføring av kapital fra arbeiderklassen til borgerskapet. Vi er alle kjent med samfunnets klassestruktur og den kan illustreres som figuren til høyre.

For å se sammenhengen mellom samfunnets klassestruktur og statens økonomiske krisepolitikk, kan illustrasjonen nedenfor være hensiktsmessig:

Sammenstillingen blir slik, kapitalen går fra folket til borgerskapet via statsapparatet. Jo høyere opp i samfunnspyramiden du befinner deg, jo mer får du av krisemidlene.

Kan dette stemme? La oss se helt konkret på regjeringa sine krisepakker (og samtidig tenke oss at Norge nok ikke skiller seg særlig ut fra resten av verden).

Regjeringas krisepakker i kronologisk rekkefølge

Velferdsstaten, gjennom kommunene, har altså fått 40 milliarder. Ingenting av dette har gått til drift, men til planlagte investeringsprosjekter som en ny gymsal, ny barnehage, nye garasjer til hjemmesykepleien etc. Finanskapitalen og næringslivet har på sin side fått tilgang på til i alt 500 milliarder, over ti ganger mer.

Kommune-Norge

I 2008 gikk kommune-Norge (alle kommuner, alle fylker) på et driftsunderskudd på 24 milliarder. Det er tidenes høyeste driftsunderskudd. Krav om økte bevilgninger til kommunene har møtt døve ører hos den rød-grønne regjeringa. De mener kanskje at kommunene leverer tjenester over evne? Men når finanskapitalen vakler, så blar regjeringa opp. Det sies at den første bankpakka var skreddersydd for DNB-Nor. Kanskje det, ja? Og sannelig fikk da også banken et overskudd i 1. kvartal 2009 på nesten 3 milliarder. Sterk bidragsyter til bankens resultat var nettopp avdelingen i banken som operer i finansmarkedet. Det ga en og annen bonus til slitne og utarmede finansmeglere.

På den andre siden i samfunnet, i velferdsstaten, er det ikke så lystig. For eksempel ble det i sommer i helseforetakene innført stillingsstopp omtrent samtidig med at DNB-Nor offentliggjorde sitt resultat for 2. kvartal: 1,1 milliard før skatt. I helseforetakene venter tusenvis av sykepleiere, omsorgsarbeider og assistenter forgjeves på fast ansettelse etter å ha gått på kontrakter i mange år. Fast ansettelse ville vært deres bonus.

Arbeidsfolk vet hvor pengene kommer fra og hvor de tar veien.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører for tidsskriftet Rødt!.

Rent vann er en livsnødvendighet for alle levende organismer. Det daglige væsketapet må erstattes med tilførsel av ny væske.

Så tørt beskriver Folkehelseinstituttet vann på sine nettsider, men det sier svært mye.

Vann er ikke som enhver annen vare som du kan velge å anskaffe eller velge å ikke anskaffe. Ingen kan leve uten tilgang til vann.

Verdens helseorganisasjon, WHO, anslår at ett av tre sykdomstilfeller i verden skyldes dårlige miljøforhold, spesielt forurenset vann. Over 40 prosent av tilfellene gjelder barn under 5 år. Om lag 6000 barn dør daglig av sykdom forårsaket av utrygt drikkevann, dårlig hygiene- og sanitærforhold.

Det er lett å bli immun mot tall. Tenk over tallet 6000, det er det samme som resultatet av to 11. september-angrep hver dag. År ut og år inn. Dersom Norge hadde tatt sin befolkningsmessige andel av de 6000 barna, ville 4 barn dødd i Norge hver dag, eller omkring 1500 hvert år. Det er seks ganger så mange som alle dødsoffer i trafikken i Norge. Og bare barn.

Tilgang til rent vann

Definisjon: Følgende forsyningsmåter er inkludert: Vannrør, en felles tilgjengelig «vannpost», brønn med pumpe, en beskyttet kilde eller regnvann. En vannkilde av god kvalitet skal kunne gi minst 20 liter vann per person per dag, og befinne seg innenfor en avstand på maks 1000 meter. (Hentet fra FNs tusenårsmål)

«En av de mange sakene jeg lærte som president var hvor sentralt vann var i det sosiale, politiske og økonomiske livet i landet, kontinentet og hele verden». (Nelson Mandela, grunnlegger av Nelson Mandela Foundation, ved verdens toppmøte for bærekraftig utvikling, 2002.)

Nærmere 1 milliard mennesker er uten tilgang til rent vann, 2,5 milliarder mangler trygge sanitærløsninger. Derfor de enorme dødstallene. I tillegg ødelegger forurensning drikkevannskilder.

Kapitalistisk rovdrift har sørga for at det som i utgangspunktet skulle være en relativt enkel oppgave, stadig blir vanskeligere. De store multinasjonale selskapene har ett mål med virksomheten sin: tjene penger. Profittmaksimering er vanskelig å kombinere med sosiale mål om at alle skal ha tilgang til rent vann.

Det er fem store problemer knytta til de multinasjonale selskapene og det å gjøre profitt på vann:

I tillegg til disse punktene som jeg skal ta for meg, er tilgangen til rent vann sjølsagt et demokratisk spørsmål. Et så viktig næringsmiddel som vann skaper sterke følelser og sosialt engasjement fordi mangel gir store helsekonsekvenser. Derfor er råderetten over vann noe av det som skaper aller størst bevegelse blant folk – retten til vann skaper kriger, retten til vann skaper revolusjoner.

OECD er i en rapport fra 2006 bekymret for at konflikter knyttet til forvaltning av vannressurser skal skape politiske, sosioøkonomiske og kulturelle konflikter, på alle nivå. Her tenker jeg særlig på kampen om vannkildene, men nyere historie har vist hvordan vann har vært drivkrefter i store endringer, vannopprørene i El Alto og Cochabamba brakte Evo Morales til makta i Bolivia.

Investeringsmangel

Vannforsyning og avløpshåndtering er typisk naturlige monopol. Man bygger ikke parallelle vannledninger. For å levere vann er det nødvendig å satse mye på infrastruktur, og å tenke langsiktig. Planlagt levealder på ledningsnettet bør være 100 år, og det sier seg selv at ingen private selskap med høye krav til avkastning på kapitalen har et så langt perspektiv. Derfor blir det færre og færre private selskap som ønsker å investere i infrastruktur. Verdensbanken sier det slik i en rapport fra 2006:

Det var byene Verdensbanken bekymret seg over. De store kostnadene til investeringer kommer på landsbygda med spredt befolkning. Derfor er utbygging av landsbygda i fattige land uinteressant, de store kaster sine øyne på storbyene. I sin årsrapport til investorene sier for eksempel Veolia at vekstpotensialet er knytta til sterk urbanisering, hvor befolkningen er spådd å øke med 27 % de neste 30 åra. Utover det er vekstpotensialet knytta til det relativt nye området med avsaltning av sjøvann som vil fordoble seg på 6 år.

Så, uten en sterk offentlig innsats, vil ikke landsbygda, der de fattigste av de fattige bor, få noen infrastruktur som gir dem rent vann. De kan rett og slett ikke betale nok for vannet.

Typisk er det at en av de største multinasjonale selskapene, Veolia, i sin strategimelding til aksjonærene slår fast at de generelt ikke akter å finansiere infrastruktur hos sine kunder. I et møte for investorer i mars i år, presenterte Veolia Water (som er verdens største selskap innen vann med virksomhet i 64 land) et prospekt som sier at nettoinvesteringene reduseres fra 3,5 milliarder til 2 milliarder euro fra 2008 til 2009. En nedgang på 43 %. Samtidig sliter selskapet tungt med en gjeld på 16,5 milliarder euro (nesten 150 milliarder kroner). I samme møte kunne man meddele at nå var 95 % av omsetningen i såkalte lavrisikoland og europeiske kommuner det fremste målet for virksomheten framover.

En endring fra privatisering til drifting

De store private i vannsektoren skifter taktikk. Der man før kunne privatisere og ta over fullstendig, har en kombinasjon av folkelig motstand, lav lønnsomhet og finansieringsproblemer ført til at man nå i stadig større grad satser på å operere allerede eksisterende vann- og avløpssystemer på vegne av kundene, som ofte er kommuner. Dette går godt sammen med den tradisjonelle New Public Management som har fått større og større utbredelse i offentlig sektor verden over. Her skal alle offentlige tjenester, fra sykehus til vannforsyning, drives etter forretningsmessige prinsipper og helst av noen utenfor offentlig sektor. Dette er rene gavepakker for de store multinasjonale selskapene, man kan ta ut profitt på driftskontrakter uten å ha noen risiko for investeringer og uten kapitalkostnader i særlig grad.

Den vanligste finansieringsformen for infrastruktur har vært at det offentlige sjøl har lånt penger til bygging, men de siste tiårene har det blitt mer og mer vanlig med Offentlig Privat Samarbeid (OPS – eller PPP/P3 på engelsk). Dvs. at private selskap skaffet penger (låner) til bygging, deretter, har man en lang avtaleperiode om å drive anleggene med en mulig overføring av anleggene til det offentlige etter avtaleperiodens slutt (BOT – build, operate, transferkontrakter). Dermed kan man ta ut profitt på alle tre delene og ikke være utsatt for konkurranse i den lange avtaleperioden, fra 25 til 30 år. Dette har vært særlig «populært» blant regjeringer som har hatt problemer med en for høy gjeld, for eksempel i forhold til EUs konvergenskrav (at statsgjelden er under 60 prosent av brutto nasjonalproduktet). Man utsatte ganske enkelt problemet i 25 år, sjøl om kostnaden ved private lån og så lange avtaleperioder økte totalkostnaden betydelig.

Verdensbanken har et eget fond – Public- Private Infrastructure Advisory Facility (PPIAF) – som skal forenkle OPS innen infrastrukturutbygging. Norge var en viktig bidragsyter her, men etter press på den rødgrønne regjeringa, har den ikke bidratt til fondet siden 2007.

Imidlertid er hele OPS systemet under press pga finanskrisa. Det er vanskeligere for de private å skaffe finansiering, og kostnadene blir svært høye i forhold til om det offentlige sjøl låner til investeringen, særlig er dette tilfelle i utviklingsland. Fra Norge kjenner vi dette fra veiutbygging, offentlige bygninger etc. Renta private må betale for å investere i slike prosjekt, er ofte mer enn 1,5 % høyere enn hva det offentlige betaler.

Verdensbanken og IFC (Verdensbankens organ for å finansiere privat sektor) har i mange år promotert OPS, men erkjenner nå at de har feilet når det gjelder investeringer. IFC anslår at OPS-prosjekt på 110 milliarder dollar vil bli kansellert eller i det minste forsinket, mens andre prosjekt vil få betydelig høyere kostnader. Alternativet nå er den tradisjonelle metoden å bygge infrastruktur på, gjennom offentlig lånefinansiering. Det offentlige kan fremdeles låne de nødvendige pengene. Investeringene en her snakker om er i utviklingsland, og en skal huske på at vann- og avløpssystemene i OECD-landene i overveldende grad ble finansiert av offentlig finansiering, ikke gjennom privat sektor. I OECD-landene har man stort sett en velfungerende infrastruktur for vann og avløp.

Norge og de internasjonale finansinstitusjonene

Verdensbanken setter klare vilkår for liberalisering på de fleste områder for å yte lån til fattige land. I Soria Moria-erklæringa sier regjeringspartiene «at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering ».

Norge bidro allikevel med 30 milliarder kroner til IMF på G20 møtet i april 2009. Slik bistand burde vært kanalisert gjennom FN på de fattige landas vilkår, ikke på de rike G20-landas vilkår. Utbygging av infrastruktur er viktig for å motvirke den økonomiske krisa og bevare arbeidsplasser. Men med Verdensbanken og IMFs syn på jobbkutt og liberalisering som en viktig del av utviklinga, er det lite trulig at Norges store bidrag bringer mer vann og flere arbeidsplasser til fattige land.

Det er i dag ingen større globale mekanismer for finansiering av prioriterte vann- og sanitæranlegg. Innen FN-systemet arbeider 23 organisasjoner med vannrelaterte spørsmål, noe som reflekterer vannets tverrfaglige karakter og betydning for utvikling i den forstand at vann er svært viktig for mange ulike fagområder.

På denne bakgrunn vil jeg peke på kravet fra Fagforbundet (som organiserer de fleste som arbeider innen vann- og avløpssektoren i Norge):

Hva gjenstår – hvem kan løse problemene nasjonalt?

Som all politikk er spørsmålet om å gjøre vann tilgjengelig for alle et prioriteringsspørsmål. De aller fleste land i verden ville løse sine egne utbyggingsproblemer dersom de brukte 1 % av landets bruttonasjonalprodukt i 10 år på vann og avløp. Noen fattige land ligger svært langt unna og må ha hjelp.

Antall som trenger vann- og avløps- tilknytning (millioner)

Investeringene kan synes enorme, men som sagt, det handler om prioriteringer. Da Storbritannia reddet banken Northern Rock i fjor, kostet det omkring 200 milliarder dollar. Dette beløpet er tilstrekkelig for å finansiere halvparten av totalkostnadene for å nå tusenårsmålet og i tillegg finansiere avløpssystemer i alle verdens byer. Så penger finnes, og penger brukes. Men brukes pengene på å redde banker eller å redde noen av de 6000 barna som dør daglig pga dårlig tilgang på vann?

En foreløpig konklusjon er at problemene er store med manglende utbygging av infrastruktur og prioriteringer som støtter kapitalen og ikke folk som trenger det. Finanskrisa gjør det helt urealistisk at de multinasjonale er i nærheten av å løse problemene. Det er lite trulig at de ville gitt et særlig stort bidrag uten krisa, men nå er privat finansiering umulig i mange år. Løsningen ligger opp i dagen: la det offentlige bygge og drive infrastrukturen, slik dagens rike land har bygg ut sine system for vann og avløp.

Fiasko å privatisere vann

Historien om privatisering av vann er historien om fiaskoer. Fra kommende årsskifte er Veolia og Suez, de to største vannselskapene, ute av Paris. Kommunen tar tilbake kontrakter for 180 millioner euro, i kommunal regi. Dette for å få en optimal forvaltning av ressursene, og å sikre pariserne vann til høy kvalitet og lavest mulig pris, sier ordføreren i Paris. Dette er et kjempenederlag for de to største private vannleverandørene (som begge har staten som den største eieren!), noe som også forsterker deres finansielle problemer. Det ligger også an til ytterligere rekommunalisering av vann i Frankrike.

Det er mange eksempler internasjonalt på rekommunalisering hvor folkelige aksjoner tvinger myndighetene til å ta vannet tilbake, som oftest på grunn av høyere priser. I tillegg til Paris har den største rekommunaliseringen av vann vært i Buenos Aires i Argentina. I Buenos Aires var fagforeninger (www.tni.org/books/waterargentina2.pdf ) pådrivere i den folkelige mobiliseringen for å få vannet tilbake. I dag eier fagforeningene vannselskapet sammen med kommunen. Fagforeningene tok ansvar, har vært pådrivere og kunnskapsleverandører for å få en god vannforsyning. Kunnskapen arbeiderne har om arbeidet, problemer og muligheter, har bidratt til vann av høy kvalitet. Som en kriseløsning når Suez pakka sammen og tok med seg sitt ut av landet, fungerer dette bra, men hva vil skje med fagforeningene etter hvert som de over tid sitter både på eiersida, og skal representere arbeiderne?

Alternativer til privatisering og kommersialisering

Jeg deltok i vår på et forskningsseminar i regi av Municipal Services Project, hvor en rekke forskere fra hele verden arbeidet med å kartlegge alternativene til privat og kommersiell drift av offentlige tjenester som vann, energi og helse. Et slikt globalt oppdrag ga ikke det svaret man hadde forventet seg, nemlig at det skulle bli utviklet og lansert et bestemt alternativ. Det var mange alternativer, fra statlig styring og drift av vannforsyning, via kommuner og mindre enheter til brukerkooperativer. Men forskerne kom også med en advarsel, en del av disse prosjektene degenererte. Alternativene var ikke stabile nok, og som en parallell dro de historien om deltakende budsjettering i Porto Allegre, som snart hele verden kjenner og bruker som eksempel/forbilete. Med en ny byregjering måtte dette ses på som historie, prosjektet var ikke forankra verken lovmessig eller på andre måter, og overlevde ikke. Det samme var særlig tilfelle med ulike typer kooperativer, hvor de ble kommersielle etter at ildsjelene trakk seg ut. Men også (store) offentlige vannleverandører kunne bli kommersielle, i alle fall i den forstand at de gjorde profitt på å selge kunnskaper som de hadde fått gjennom bistand til andre.

Dette har ført til at fagforeningene innen vannsektoren har lansert alternativet Public- Public Partnership (offentlig – offentlig samarbeid – OOS). Bakgrunnen er at fremdeles er mer enn 90 % av verdens vannleverandører offentlige. Mange har høy kompetanse og lang erfaring på vann- og avløpshåndtering. Det startet med erfaringsutveksling mellom arbeidere, og etter hvert er det blitt utveksling mellom produsentene.

I den privatiserte verden er kunnskap blitt en vare, dyre konsulentselskap tar jobben med profittbasert kunnskapsoverføring. I offentlig sektor er ikke profitt drivkrafta. Vannleverandørene var en viktig del av samfunnsbygginga og velferdsutviklinga i den rike del av verden. De fikk bygge opp sin kunnskap, sine nettverk og sitt samarbeid uten å bli tvunget til å liberalisere deler av økonomien, som en slags solidaritet (og bistandsarbeid utenfor den offisielle bistandspolitikken) Et strålende eksempel her var Stockholm Vatten som hjalp til å bygge opp en god vannforsyning i Baltikum. Men med ny byregjering i Stockholm ble det slutt på denne typen «ulønnsom» virksomhet, det ble fokus på kostnadsreduksjoner og markedsinnretting.

Verden over har denne typen samarbeid tatt av og faktisk blitt mer utbredt enn OPS. Slikt samarbeid foregår både internasjonalt og internt i de enkelte land. Alt baserer seg på at man har kunnskap som kan overføres – og det er ofte gjensidig – ikke bare enveis. Det er heller ikke et nord til syd fenomen, selv om for eksempel Amsterdams vannverk er dypt involvert i å kvalifisere det offentlige vannverket i Aleksandria. ABSA fra Buenos Aires bistår Peru i å bygge opp offentlige vannleverandører i Huancayo. (Se: archive.corporateeurope. org/luispadron.html)

Det er viktig her at det første samarbeidet av dette slaget kan bli et steg til videre samarbeid med andre partnere. Slik sett har dette alternativet ført med seg en kjedereaksjon av ikke-kommersielle vannleverandører som bedrer sin kvalitet og leveringsmulighet. Moderne vannforsyning krever samarbeid mellom leverandører, og her kommer også mulighetene til å koble ulike offentlige vannleverandører sammen for å sikre en stabil vannforsyning. Dette er ett område som er godt utviklet i Norge, her foregår mesteparten av samarbeidet i form av interkommunale selskap. Denne særegne norske organisasjonsformen er bra for å fremme samarbeid mellom offentlige leverandører, men har kimen til markedstenkning i seg i og med at man må etablere et selskap for å samarbeide.

Det mest oppsiktsvekkende offentlig– offentlig samarbeidet er det den kommunale vannleverandøren REG i Grenoble står for. REG ble dannet etter at korrupte private leverandører ble kastet ut av byen, og har senere bistått en rekke franske byer med teknisk og juridisk hjelp til rekommunalisering, men også gitt tilsvarende bistand til grupper i Italia, Bolivia, Uruguay og Sri Lanka.

Ideen bak OOS har hatt slik framgang at man i FN-organisasjonen UN Habitat har opprettet noe man kaller Water Operator Partnership, som er et samarbeid mellom ikke-kommersielle operatører. En del vannleverandører i denne organisasjonen er i tillegg til offentlige også NGOer som driver uten profittmotiv. Imidlertid har også de kommersielle leverandørene kastet seg på, og etter at den «ikke-kommersielle» kontrakten etter noen år er over forsøker de å videreføre samarbeidet på kommersiell basis. Diskusjonen om en karantenetid for de kommersielle aktørene etter en slik kontrakt går nå for fullt. (Mer info om OOS: www.psiru.org/reports/2009-03-W-PUPS. doc)

De multinasjonale som storforbrukere av vann

World Economic Forum (WEF) arrangeres hvert år i Davos, og er hovedmøtestedet for kapitalens diskusjoner om verdensøkonomien. Her har man satt opp noe som kalles Global Agenda Council on Water Security. Til årets WEF ble det lagt fram en plan som var laget av representanter for mat- og drikkevareprodusenter, gruveselskaper og multinasjonale innen landbrukssektoren, Coca Cola, PepsiCo, Nestlé, SABMiller, RioTinto, Sow Chemical, Syngenta, Hindustan Construction Company og International Federation of Agricultural Producers. Det var bare én annen type representant, nemlig WWF – en NGO som i betydelig grad lever på pengestøtte fra Coca Cola.

Disse multinasjonale er storkonsumenter av vann. For disse produsentene er vann en viktig råvare i deres produkter, og de vil ha vann så billig som mulig, også på bekostning av andre vannbrukere som husholdninger og bønder. Coca Cola har gått så langt at de i årsrapporten for 2008 advarte investorene om at «økende etterspørsel etter vann kan øke våre produksjonskostnader, og gi oss kapasitetsproblemer som kan ha betydelig effekt for vår lønnsomhet og våre netto inntekter på lang sikt».

Coca Cola er kanskje det selskapet som er mest kjent, ikke bare for leskedrikker og flaskevann, men også for fagforeningsundertrykking og enorme miljøødeleggelser. I utviklingsland fra El Salvador til India er historien den samme: rovdrift på vann, synkende vannivå i elver og innsjøer, direkte uttørring av innsjøer, giftige utslipp og stor lokal motstand mot fabrikkene. Men med store økonomiske ressurser, vinner ofte Coca Colas stjerneadvokater mot landsbybefolkninger – lokalbefolkningen må leve med vannmangel.

Ikke bare Coca Cola – her er historien om Codelco selskapet og gruvene som skapte verdens tørreste by, (Se: www. youtube.com/watch?v=3vLECV2WX78 og www.hindu.com/2009/03/16/stories/ 2009031656201100.htm)

Når vann blir stadig viktigere for å sikre profitt, gir det seg mange utslag. Her i Europa går tankskip på tankskip med ferskvann fra Marseilles til Barcelona, som har stor mangel på vann. Tanken om å bryte løs og taue gigantiske isfjell verden rundt er gammel, det samme er å taue norsk vann i gigantposer etter skip til strøk som trenger vann.

Det kanadiske hedgefondet Sextant, Capital Management, kjøpte rettighetene til isbreene på Island. Planen er å tappe smeltevannet på flasker for å selge det dyrt. I følge selskapet har verdien av isbreene økt 900 % de siste årene.

Men foruten disse merkverdighetene og hele spørsmålet om flaskevann er kampen om vannressursene beinhard. Tabellen under viser hvilke selskaper som står for det meste av vannforbruket i verden, og som er mest aggressive i kampen for billig vann til sin egen industri.

Nytt press på vannressursene gjennom biodrivstoff

For å lage en liter biodiesel fra raps forbrukes omkring 14 000 liter vann. Dersom sukkerbeter er råstoffet, bare en tidel. Men det er klart med det fokuset som er på bruk av alternative drivstoffer, vil ikke dette bare være en trussel mot fattigfolks landbruksområder og mat, men også mot vanntilgangen. Det forskes riktignok på «mildere» former for biodrivstoff og andre måter å bruke biologisk materiale til å produsere energi på. Problemet er at før man har teknikken, settes storproduksjonen i gang, og bilene suger til seg både mat og vann på bekostning av fattigfolk i utviklingsland.

Å produsere biodrivstoff kan gi gode inntekter, lettere enn å selge mat og vann til egen befolkning. Slik sett er det en direkte konflikt mellom folks basale behov og behovet for alternative drivstoffkilder.

Selv om vannforbruket til nå ikke er satt på kartet av annet enn forskere, så er dette en viktig faktor å ta hensyn til etter hvert som kampen om vannet blir hardere. Det bør også være noe for miljøorganisasjonene å fokusere på, de multinasjonale selskapene er allerede i ferd med å kjøpe seg forskere som kan komme med beroligende rapporter.

Finanskrisa

Som nevnt tidligere i artikkelen gir finanskrisa det offentlige muligheter for å vri mer satsing over til vann- og avløpssektoren. Bygging av infrastruktur gir mange jobber, og kan gi varige forbedringer for de som i dag mangler tilgang til vann og avløp. Men det er klart at med dagens lånemarked er det kun offentlig finansiering av store infrastrukturprosjekt som er mulig. Slik sett gir finanskrisa også muligheter, sjøl om mange land vil bruke opp mot 40 år på å betale ned den gjelda de har pådratt seg ved å kjøpe ut banker og finansinstitusjoner som havarerte.

Men offentlige lån er fortsatt mulig, og ønskelig. Da må midlene være klart retta mot å forbedre livet til vanlige folk og til å gi bedre vilkår for lokale bedrifter.

Samtidig som den finansielle krisa slår inn, opplever de private selskapene en hard folkelig kamp mot privatisering og kommersialisering av vann. Det har ført til at antall kontrakter som blir lagt ut til private, har sunket kraftig de siste 4 årene. Totalt er det nå omkring 492 millioner mennesker som blir betjent av vannleverandører med et privat innslag (helt eller delvis), mens 334 millioner får avløpet levert tilsvarende. I alt kan en se omkring 935 ulike kontrakter på vann og avløp rundt omkring i verden. (Se: www.pinsentmasons.com/PDF/ PMWaterYearbook2008-09.pdf)

Samtidig som det tildeles nye kontrakter, har omkring 10 % av alle kontraktene endt med at det offentlige har tatt tilbake vannforsyningen av ulike grunner som politisk press eller økonomi.

Problemer for kapitalen

De store multinasjonale selskapene blir mindre, og har åpenbare problemer. Allerede før de mister vannforsyningen i Paris, viser statistikk en klar nedgang. De fem store multinasjonale selskapene i vann og avløp har skrumpet betydelig. Tabellen under viser samlet antall (vann + avløp) innbyggere som betjenes av disse fem. Fra å ha nesten ¾ av det private markedet i 2003 har de nå under 40 prosent.

Utviklingen i retning av privat deltakelse i vann og avløp er særlig tydelig i Kina, hvor privatiseringen av vann går meget raskt. Kina står nå for 38 % av alle private kontrakter på vann og avløp. Jeg vet lite om de interne motsetningene i Kina, men det er også et land hvor etableringen av offentlig–offentligsamarbeid går fort, så det er tydeligvis motstridende utviklingstendenser der.

Selskapene har inntatt en mye mer forsiktig strategi:

Vann som en menneskerett

Jeg deltok i år på World Water Forum – en kjempesamling arrangert av sammenslutningen for de private vannselskapene i verden. Samtidig har dette også blitt en samling for politikere og NGOer. Årets forum ble arrangert i Istanbul, og vi som deltakere merket en klart mer radikal holdning fra offisielt hold. Kapitalen og mange politikere snakker om vann som et grunnleggende menneskelig behov. Dette åpner for at private kan overta vannforsyningen på kommersiell basis for å dekke behovet, men i år samlet tjue land seg om en alternativ slutterklæring fra møtet som sier at vann er en menneskerett, uansett din betalingsevne. Dette var Bangladesh, Benin, Bolivia, Chad, Chile, Kuba, Ecuador, Etiopia, Guatemala, Honduras, Marokko, Namibia, Niger, Panama, Paraguay, Sør-Afrika, Spania, Sri Lanka, Uruguay, Venezuela og Sveits.

Dette er en gruppe veldig ulike land, men land som alle føler tilgangen til rent vann som et stort problem, og som sjøl i sin lovgivning har eller er i ferd med å slå fast retten til vann. Men selv med en nyvalgt, såkalt radikal president ved roret i USA, var det allikevel USA som samlet sine trygge allierte til å si nei til vann som en menneskerett.

Fagbevegelsen og NGOene får altså støtte fra mange land i at det er en rettighet – det vil si at man ikke kan kutte vanntilførselen til noen sjøl om de ikke greier å betale. Betalingen er nemlig problemet når private overtar. Prisene skyter i været og man finner på løsninger med forhåndsbetalt vann.

Ved overgangen fra apartheid i Sør- Afrika i 1994 fikk de en progressiv grunnlov med blant annet sin bill of rights. Med utgangspunkt i den har fagbevegelsen sammen med sivile organisasjoner i Soweto gått til rettssak mot myndighetene i Johannesburg fordi de har kuttet vann til folk som ikke kan betale. Og de vant. Selv om myndighetene har anket dommen, så er dommen som sier at hver person har rett til 50 liter vann per dag viktig. Det viser forskjellen på at vann er et behov – kanskje uoppnåelig – og en rettighet. (Se: www.apf.org.za)

Flere land har nå hatt folkeavstemming om å ta retten til vann inn i sine grunnlover. Det siste landet som gjorde dette, var Ecuador hvor retten ble innført i fjor høst.

Norsk tilnærming: New Public Management

Den norske regjeringen er i ferd med å legge fram et lovforslag som sikrer offentlig (kommunal) eiendomsrett til vann, og forbyr salg av private anlegg til andre enn kommuner.

Det er et paradoks at denne regjeringa som sier den er imot privatisering, samtidig innfører New Public Management på flest mulig områder, også her. Høringsdokumentet slår fast at «kravet om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanleggene gjør i utgangspunktet ingen endringer i forhold til dagens praksis når det gjelder kommunens muligheter til å sette bort utbyggings- og driftsoppgaver».

Dette passer som hånd i hanske til strategien til de store selskapene: ikke eie og investere – men drive. Og med en definisjon av selvkost (norske vannverk skal ifølge loven drives etter selvkostprinsippet) til å være prisen på et eventuelt anbud, vil man fint kunne gjøre profitt på vann og avløp, uansett om man ikke kan få eie anleggene.

I Nederland ble det fra 2004 innført lovforbud mot at andre enn offentlige vannselskaper får produsere og distribuere drikkevann. Norge burde fulgt denne veien fullt ut. Sjølsagt er det bra at man lovmessig slår fast at eierskapet skal være offentlig. Det er helt nødvendig, men man risikerer like fullt kommersialisering av vannet gjennom at private gjør profitt når vannverk konkurranseutsettes, og de overtar drifta.

Veolia Vann støtter ikke loven, men legger hovedvekten på at en eventuell konkurranseutsetting skal ha lange kontraktsperioder, og at det skal være mulig å bruke OPS i vannsektoren. I likhet med Veolia støtter heller ikke Vannbevegelsen lovforslaget, da deres ide er privat eierskap i form av andelslag/ kooperativer med de som er brukere av vannet. De frykter også kommersialisering og vil derfor ikke ha offentlig eie, men svarer ikke på utfordringene som ligger i å koble alle de små andelslagene sammen for å få en robust vannforsyning. Etter hvert som kooperativene vokser og de nødvendige ildsjelene forsvinner, er det ingenting som hindrer de store selskapene i å ta over driftsansvaret for kooperativene. Det kan faktisk bli en enklere vei inn, i og med at det ikke kreves politisk behandling og ikke til de grader kan få et politisk fokus. Argumentet som Vannbevegelsen framfører om at det at vannverkene har blitt kommunale er å betrakte som tyveri, minner veldig om Fremskrittspartiets syn på det offentlige. Offentlig eller kommunal eiendom, er fellesskapets eiendom. Man kan ha mange syn på hvordan den forvaltes, men tyveri er det ikke.

Det er påfallende at Vannbevegelsen her havner på linje med Veolia i å avvise kommunalt eierskap, eller for eksempel det mørkeblå byrådet i Oslo. Alle legger opp til en linje hvor det blir lettere å gjøre profitt på norsk vann. (Se alle høringsuttalelsene her: www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/hoeringer/hoeringsdok/2009/horing-avforslag-til-lovfesting-av-komm/horingsuttalelser.html?id=553541)

Lovfestet kommunalt eierskap er utvilsomt en riktig vei å gå for å sikre vann som et fellesgode under demokratisk kontroll, i og med at anlegg og eiendomsretten til vann forblir offentlig. (Men det forutsetter at man utøver kontrollen, og ikke som på Øvre Romerike leser årsberetninger mv på fem minutter og tar alt for god fisk). Problemet er at man ønsker både eierskap og marked og derfor spiller opp et lovforslag som bare tar i bruk halvparten av de nødvendige virkemidlene. Derfor blir dette et nytt håndslag til kapitalen under dekke av å være for fellesgoder.

I alle tilfeller må vi være forberedt på en kamp omkring vannforsyningen i Norge, nordmenn har betalingsevne til å betale for kommersielt vann – uten tvil er vi i målsonen for de multinasjonale. Dette kan bare møtes med politisk motstand, lover kan hjelpe, men det er et politisk spørsmål som all annen privatisering.

Kjell Arild Nilsens kronikk, i Aftenposten 13. august er om Rødt! sitt ekstranummer om oppstykkinga av Jugoslavia av Edvard S. Herman og David Peterson.

Det er ingen tvil om at den brutale massakren i Srebrenica fant sted. Heftet betviler ikke dette. Det er omfanget av denne krigsforbrytelsen og hvordan Den internasjonale forbryterdomstolen anvender folkemordkonvensjonen i forhold til de ulike forbrytelsene som ble begått, som forfatterne mener er tvilsom.

Rødt!s ekstranummer, som først ble trykt i Monthly Review, er et viktig innspill for at vi skal lære, og kunne skrive den endelige historia om Jugoslavia-krigen. Sjøl om mye taler for at massakren i juli 1995 i Screbrenica skiller seg ut som den verste enkeltforbrytelsen, og også rammes av folkemordskonvensjonen.

Nilsen ser ut til å ville ha en versjon av historia som visker ut USAs rolle som oppdeler og regissør av oppgjørene i domstolene etterpå. Imperialisten går fri.

Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav rette mot systemet. Samtidig angriper omstillingspolitikken kvinnenes situasjon yterligere. Angrep på normalarbeidsdagen, angrep på de sentrale lønnsoppgjørene, innstramming og privatisering i offentlig sektor vil i første omgang mest direkte ramme kvinnene. Samtidig er det angrep på hele arbeiderklassen.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988– 1992).

Ta angrepene på de sentrale lønnstillegg og lavtlønnsgarantien. Kvinner er mest avhengig av sentrale tillegg fordi de jobber i bransjer med små muligheter for tillegg lokalt. Kvinnene er mest avhengig av lavtlønnsgarantien fordi de er mest lavtlønte, og fordi arbeidsgiverne spesielt ønsker muligheten til å presse deres «spe-på-lønn» ned. Politikken med å senke lønnsutgiftene i det offentlige støter direkte mot kvinnene i de laveste og midlere sjikt.

Sjølsagt vil arbeidsgivernes linje med individuell lønn på den enkelte arbeidsplass etter produktivitet (og kjønn) splitte og ramme hele arbeiderklassen. Men dette blir klarest fra kvinners ståsted.

Kvinnenes stilling gjør at de ikke har noen annen mulighet enn å slåss for arbeiderklassens felleskrav: Høye generelle tillegg og individuell lavtlønnsgaranti, 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon og gode billige offentlige tilbud til barn, eldre og syke.

Vi ser også i praksis at kvinnene går i spissen på disse kampområdene. Kvinnene går i spissen for kampen for 6 timersdagen, mot angrepene på normalarbeidsdagen. Kampen er presset fram av kvinnebevegelsen med Kvinnefronten i spissen, i allianse med kvinner i fagbevegelsen. Kvinneforbund har pressa på i LO.

Ved tariffoppgjøret i år var det kampen for kvinnelønna som prega oppgjøret fra begynnelse til slutt, både kravet om ei lønn til å leve av og forsørge unger, og kravet om at kvinnejobber skal vurderes på linje med menns. Fra sjukepleiere i staten og cateringsansatte i Nordsjøen til kampen om lavtlønnsgarantien, hele oppgjøret i offentlig og funksjonærene på Vinmonopolet.(1)

Kampen ble bare i beskjeden grad ført som en kamp om kvinnelønna, men kvinnenes krav var likevel den viktigste drivkrafta gjennom hele oppgjøret. Også i offentlig sektor er det kvinnene og deres fagforbund som går i spissen for kampen om stillinger, arbeidsforhold for de ansatte og leveforhold for barn, eldre og syke. Heller ikke denne kampen føres bevisst som kvinnekamp, men grunnlaget er likevel kvinnenes objektive stilling.

Det kvantitative nye ved den kvinnelige delen av arbeiderklassen springer i første rekke ut av deres stilling som arbeiderkvinner og først i annen rekke ut fra yrke og arbeidsplass.

Min påstand er derfor ikke at kvinnene på de store arbeidsplassene i offentlig utgjør et nytt kjerneproletariat, men at den kvinnelige delen av arbeiderklassen som helhet må spille og spiller en ledende rolle i arbeiderklassens kamp. Dette skjer i nær allianse med en del av kvinnene i de lavere delene av småborgerskapet.

Kvinnenes kampkraft er utvikla på tvers av bransjer og arbeidsplasser. Utviklinga av kvinnebevissthet har spilt en avgjørende rolle. Kampen for sjølbestemt abort og mot porno har vært viktige i kampen for den kvinnelige delen av arbeiderklassen.

Kvinnebevisstheten er først og fremst utvikla utenfor fagbevegelsen, men den slår inn og må føre til kvinneopprør.

Den kvinnelige delen av arbeiderklassen er en klasse i utvikling; den viktigste svakheten er at den ikke er seg bevisst sin egen stilling og rolle, blant annet fordi den ikke er organisert.

Nettopp fordi den ledende rollen springer ut av situasjonen som kvinner, er økt kvinnebevissthet og kvinneorganisering nøkkelledd i denne prosessen. Dette betyr at kvinneorganisering er like viktig som fagorganisering for å styrke kampkrafta.

Med kvinneorganisering mener jeg ikke først og fremst innafor fagbevegelsen, men kvinneorganisering på tvers, i form av samarbeid mellom kvinnebevegelsen og særlig Kvinnefronten og ulike former for særorganisering i fagbevegelsen, både på arbeidsplasser, i bransjer og på tvers.

Den beste måten å legge grunnlaget for dette i dag er å bygge ut Kvinnefronten, også i fagbevegelsen og på arbeidsplassene.

Kvinner har tradisjonelt vært splittet, blant annet i yrkesaktive og hjemmeværende, heltid og deltid. Utviklingen av kvinnebevissthet fremmer større enhet. I en situasjon der arbeiderklassen splittes opp er dette kanskje den viktigste faktoren som virker i motsatt retning.

Det fins også en internasjonal kvinnebevissthet under utvikling. Narobikonferansen( 2) hadde elementer av en felles erkjennelse av at kvinnene må gå i spissen i kampen mot imperialismen, utbytting og sult.

Det tradisjonelle kjerneproletariatet og den kvinnelige delen av arbeiderklassen er to ulike spisser i arbeiderklassens kamp med ulike styrker og svakheter.

En allianse mellom disse spissene vil være avgjørende for arbeiderklassens kampkraft, og er en stor utfordring for AKP(m-l). Et slikt syn må også få konsekvenser for prioriteringa av partiets arbeid.

(Klassekampen 13. november 1986)

Noter:

1. Alt dette var lønnskonflikter i forbindelse med tariffoppgjøret i 1986

2. Nairobi-konferansen var FNs kvinnekonferanse i 1985 – med tilhørende forum for organisasjoner – ved avslutningen av FNs kvinnetiår 1975–85.

12. november 1986 skrev Siri Jensen kronikken To spisser i Klassekampen. Dagen etter kom en ny kronikk, Kvinnene som kraft.
Tospiss-teorien har ligget til grunn for store deler av AKP/RV/Rødt sitt kvinnefaglige arbeid.
Rødt! trykker her de to kronikkene på nytt. Les de først, og så Siri Jensens vurdering idag, 23 år etter.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988–1992).

Spiller kjerneproletariatet fortsatt den ledende rollen i arbeiderklassens kamp eller har kvinnene overtatt? Mitt syn er at det ikke går an å sette disse gruppene opp mot hverandre.

Det tradisjonelle kjerneproletariatet spiller fortsatt en ledende rolle, på samme grunnlag som vi har streket opp tidligere. Stikkord: Den strategiske plasseringen i produksjonen av verdier, konsentrasjon og sterk organisering.

Samtidig har den kvinnelige delen av arbeiderklassen vokst fram til å bli en annen ledende kraft, på et annet grunnlag enn det tradisjonelle kjerneproletariatet. En situasjon der arbeiderklassen har to ulike ledende krefter, to spisser, slår ulikt på ulike områder av klassekampen. Det gir oss en helt ny situasjon. Det tradisjonelle kjerneproletariatet går tilbake i antall og andel, men det er ikke avgjørende. Det står midt oppi og foran svære kamper, jfr. Belgia, England, Syd-Varanger.(1)

Mange kamper vil tapes, men det har stor betydning for hele arbeiderklassen at kampene reises, alternativet er demoralisering.

Tellef Hansen, faglig leder i AKP, sa i innledninga si på sommerleiren at hovedproblemet de nærmeste 10–20 åra ikke er at kjerneproletariatet blir mindre, men at det splittes opp.

Både gjennom utvikling av skillet mellom stamarbeidere med fast ansettelse og fulle fagforeningsrettigheter og randarbeidere på dårligere vilkår, oppsplitting av konserner i mindre enheter, angrepene på normalarbeidsdagen og utvikling av nye ledelsesmetoder i bedriftene som undergraver fagbevegelsen.

Et annet problem er at kjerneproletariatet fratas deler av makta si over produksjonen ved at andre grupper overtar nøkkelstillinger.

Mot oppsplitting og utvida klassesamarbeid står det tradisjonelle kjerneproletariatets faglige tradisjoner, først og fremst styrke lokalt, sjølstendighet og samarbeid innafor den enkelte bransje, til en viss grad også på tvers av bransjer.

Med kommunister i ledelsen har det ført til aksjoner som Ja til arbeid(2), kampen for Syd-Varanger, FUF(3) og nå kampen om oppsigelsesvernet for tillitsvalgte.

Men vekta på de lokale forholda kan også bli snever og lede til identifisering med «vår bedrift» framfor arbeiderklassen som helhet, ensidig vekt på lokale lønnstillegg og arbeidstidsordninger i forhold til arbeiderklassens felles kamp for generelle lønnstillegg og normalarbeidsdag.

På litt lengre sikt vil trolig det tradisjonelle kjerneproletariatet bli kraftig svekket, pga. massearbeidsløshet.

Allianser, både med kvinnene og med nye produksjonsarbeidere vil stå sentralt.

Kvinnene utgjør i dag halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen.

Fra 1960–85 har antallet yrkesaktive kvinner økt med bortimot ½ million. Den store forandringen, også fra tidligere tider med stor yrkesaktivitet, er at gifte kvinner er i jobb. Fra 1900–1960 var 5–10 prosent i lønna arbeid, i dag er tallet nærmere 70 prosent.

Svær økning i antall, konsentrasjon i få yrker og bransjer, økt adgang til kritisk kunnskap om kvinnenes stilling gjennom kvinnebevegelsen og kvinneforskninga, økning i andel kvinner fra arbeiderklassen: alt dette har lagt grunnlag for en virkelig bevegelse blant kvinnene. Kvinnene i arbeidslivet har gjort de samme erfaringene. Tosidige erfaringer. På den ene sida at kvinner kan alt, er like dyktige som menn, er familieforsørgere, klubbledere, osv. På den andre sida at kvinner står i en kvalitativt annen situasjon enn menn.

Kvinner og menn i arbeiderklassen står i ulik situasjon fordi kvinnene forener yrkesarbeid med hovedansvaret for hus og familie, et ansvar samfunnet pålegger kvinnene. Kvinner kan ta seg jobb når pliktene i forhold til familien er ivaretatt, for menn kommer jobben først. Det karakteristiske for kvinners situasjon i dag er ikke at de først og fremst er husmødre, men at de er skvisa mellom jobb og familie, med sterk tilknytning begge steder.

Denne skvisen blir en kraft for forandring og legger grunnlaget for at kvinner er drivkraft i kampen for 6-timersdagen. Kvinner får et grunnleggende annet forhold til tid.

Familiesystemet gjør at kvinners arbeidskraft lønnes som tilleggsarbeidskraft, med tilleggslønn. Denne lave lønna kommer i stadig skarpere motsetning til kvinners virkelige situasjon; stadig flere kvinner lever alene eller som enestående mødre og kvinners lønn blir stadig mer nødvendig for å forsørge en familie. Denne motsetningen tvinger fram kravet om ei kvinnelønn til å leve av og forsørge unger.

Kvinner er avhengig av utviklinga i offentlig sektor, både som arbeidsplasser og som nødvendige betingelser for å kunne jobbe. Dette tvinger kvinner til å stille krav om barnehager, om eldreomsorg, ikke bare som sosiale krav fagbevegelsen også må bry seg om, men som en del av den faglige kampen. Slik bidrar kvinnene til å sprenge tradisjonelt snevre grenser for hva som er faglig kamp.

Arbeidsforholda for kvinnene blir knytta nært sammen med leveforholda for barn, gamle og syke, en viktig styrke for kampen om helsevesenet. Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav retta mot systemet.

(Klassekampen 12. november 1986)

Noter:

1. Her vises til den store kampen mot gruvenedleggelser i England og kamp mot tilsvarende nedleggelser i Belgia og Syd-Varanger.

2. Ja til arbeid var en aksjon på tvers i fagbevegelsen mot arbeidsløshet, med blant annet en stor samling i Oslo sentrum.

3. FUF står for Fri og uavhengig fagbevegelse og var en aksjon på tvers i fagbevegelsen for uavhengighet fra politiske partier.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988– 1992).

Artiklene står for seg selv og jeg håper de kan føre til diskusjon. Jeg har likevel lyst til å si litt om bakgrunnen for teoriutviklingen og hva den ble brukt til. Videre vil jeg komme med noen innspill til diskusjonen om hva analysen kan si oss i dag. Jeg vil imidlertid oppfordre leserne til å lese de gamle artiklene først.

Bakgrunn

Artiklene er skrevet i en tid da kvinneopprøret i AKP var i full gang. Kampen om kjønnskvotering ble vunnet på landsmøtet i 1984, og det nye prinsipp-programmet var endret og styrket kvinnepolitisk; begge deler etter store diskusjoner i partiet. Partiet hadde fått sin første kvinne som leder, Kjersti Ericsson. Kampen for 6-timersdagen hadde brei oppslutning og ble en sentral kraft i kampen for arbeidstidsforkortelsen i 1986 (lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, dvs. ½ times kortere arbeidstid for store grupper). Pornokampen var en massebevegelse, og bøllekursene var startet opp. En viktig del av opprøret rettet seg mot partiets tradisjonelle oppfatning av arbeiderklassen som utelukkende bestående av menn (eller «menn med hjelm» som det ofte ble uttrykt). Det sto kamp både om faktiske forhold – var mer enn halvparten av arbeiderklassen kvinner? – og om både aktuell og mulig kampkraft hos kvinnene. Kvinnene var på offensiven i bevegelsen, uttrykt blant annet i mottoet for kvinnekonferansen i 1986 som samlet rundt 800 kvinner: «Vi eier morgendagen», der analysen av både kvinnekampen som en revolusjonær kraft og betydningen av kvinnene i arbeiderklassen sto sentralt. Samtidig foregikk det viktige faglige kamper der kjerneproletariatet spilte en sentral rolle, disse var til dels organisert som samarbeid mellom klubber på tvers av forbund, noe som var svært kontroversielt i LO på den tida. Tospiss-teorien ble viktig fordi den var i stand til å ta inn både kvinnene i arbeiderklassen som framvoksende kraft og kjerneproletariatets rolle, samt stille oppgaven med å bygge allianser mellom dem. I seinere program ble de to spissene omformulert til to ledende krefter, som vel er mer presist.

De to spissene er blitt forstått på ulike måter. Slik det framgår av artiklene utgjøres den ene spissen av det tradisjonelle kjerneproletariatet som utøver sin rolle på grunnlag av sin strategiske posisjon i produksjonen, sin konsentrasjon til store arbeidsplasser og sin historisk sterke organisering, ofte gjennom sterke klubber eller foreninger som tar initiativer og går i spissen. Dette er en svært mannsdominert del av arbeiderklassen, men det finnes også kvinner i kjerneproletariatet.

Den andre spissen utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien (direkte og indirekte), med tilleggslønn (beskrevet mer konkret i artiklene). Denne krafta kommer ikke så tydelig til uttrykk nettopp fordi den mangler organisering, men kan blant annet sees i underliggende bevegelser med brei oppslutning, som for 6-timersdag og heving av kvinnelønna, og nå sist i kampen om offentlig tjenestepensjon (se lenger ut i artikkelen). Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.

Dette er derfor en teori om arbeiderklassen. Diskusjonen er imidlertid også blitt knyttet til spørsmålet om hvorvidt førskolelærere, lærere og sykepleiere tilhører arbeiderklassen. Dette er ikke avgjørende for teorien. Enten tilhører disse gruppene (eller deler av dem, ut fra posisjon) arbeiderklassen, eller så tilhører de grupper som står arbeiderklassen meget nær. I det siste tilfellet vil utvikling av kvinnebevissthet være en faktor som forsterker enheten og legger grunnlag for allianser.

Teori for handling

Analysen av «den kvinnelige delen av arbeiderklassen » (kvinner, ikke nødvendigvis «kvinnelige») var bygd på erfaringer, blant annet i kampen for 6-timersdagen der Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid spilte en sentral rolle, og i Kvinnenes tariffaksjon som var et initiativ som startet opp ved tariffoppgjøret i 1986. Kvinnenes tariffaksjon besto av kvinner fra Kvinnefronten, fra fagbevegelsen og kvinner uten noen av disse tilknytningene. Aksjonen lanserte begrepet kvinnelønn og parolen Ei lønn å leve av (og forsørge unger på), og ble starten på en ny fase i kampen om kvinners lønn, med økende samarbeid på tvers av kvinnedominerte forbund.

Forståelsen av at kvinnene i arbeiderklassen mangler samlende organisatorisk uttrykk – og både trenger fagorganisering og kvinneorganisering, klassebevissthet og kvinnebevissthet for å utvikle kampkrafta – la et teoretisk grunnlag for økende påtvers-samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og mellom ulike deler av fagbevegelsen i og utenfor LO, både om 6-timersdag og kvinnelønn. Etter hvert ble dette handlingsteorien for arbeidet med Kvinner på tvers (KPT) som startet opp i 1993. Kvinner på tvers skulle nettopp være et forum der kvinners liv og erfaringer kunne få plass som en helhet – som grunnlag for krav og felles handling, ikke delt inn i båser for kvinnepolitikk og faglig politikk.

En viktig hjørnestein i de ulike formene for påtvers-samarbeid har hele tiden vært Kvinnefronten, utfra betydningen av kvinnebevissthet og kvinneorganisering. Erfaringen har vært at uten Kvinnefronten – som står utenfor de ulike faglige organisasjonene – hadde Kvinner på tvers ikke vært mulig.

Tospiss-teorien la også grunnlag for et bevisst arbeid med å skape allianser mellom «spissene». Ved tariffoppgjøret i 1988 ble det for eksempel tatt initiativ til et møte mellom tillitsvalgte i transport og førskolelærerlaget om kravene til tariffoppgjøret.

Kan analysen brukes i dag?

Dersom en ser på dagens faglige kamper, er det ikke vanskelig å se at både kjerneproletariatet og den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller rolle som kraft – for eksempel i pensjonskampen, der kjerneproletariatet hadde initiativet i kampen for AFP, mens krafta i den kvinnelige delen av arbeiderklassen i offentlig sektor og deres nære allierte la grunnlag for en seier i kampen for offentlig tjenestepensjon. (Dette var nok en kraft som også overrasket regjeringa). Det er også stadig behov for et bevisst arbeid med allianser mellom disse kreftene. En mulighet nå kan være å bruke vårens seier til å bygge opp en felles offensiv mot nøytralitetsprinsippet i tidligpensjonen i folketrygden, dvs. at en sjøl skal dekke utgiftene ved å gå av tidlig gjennom lavere pensjon hele resten av livet, og at en ikke får gå av hvis en ikke har tjent nok. En oppdatert analyse av hva som er særegent og hva som er felles ved de to spissene, kan være nyttig både for å utvikle de enkelte kampene og for å skape gjensidig forståelse og allianser.

Høsten 2009 står kampen om uførepensjon. Det er meget gunstig at Handel og kontor – et kvinnedominert forbund i privat sektor – har gått så høyt på banen, med det første landsmøtevedtaket i fagbevegelsen som gikk imot sentrale elementer i forslaget. Med allianser både til privat sektor og til kvinnene i offentlige forbund var utgangspunktet godt for å vinne fram på LO-kongressen. I kampen videre blir det viktig å utvikle denne alliansen: beholde ett sentralt tyngdepunkt i kvinner i privat sektor og mobilisere både bevegelsen for AFP og for offentlig tjenestepensjon. Hvis noen i tillegg kunne klare å få til et kvinneinitiativ …

Kampen om folketrygden kan også sees som et eksempel på at kvinnene i arbeiderklassen fortsatt mangler en organisering som tar hensyn både til klasse og kjønn. På tross av at konsekvensene for kvinnene var en del av argumentasjonen i fagbevegelsen, fikk den ikke en kraft verken der eller i det offentlige rom som sto i forhold til at reformen. Det er en katastrofe for kvinnene og et brudd på alle programerklæringer om likestilling. I stedet fikk enkeltpersoners argumenter og regjeringens demagogi om at reformen var bra for de lavtlønte, overtaket. Dette var også mulig fordi det ikke fantes noen organisert kvinnepolitisk bevegelse mot reformen. Behovet for «Sinte kvinner mot pensjonsreformen» var tydelig, uten at det så ut til å finnes krefter til å ta et slikt initiativ. En kvinnepolitisk bevegelse for pensjon utenfor fagbevegelsen ville også gitt Kvinner på tvers mer spillerom. Når den mangler, blir KPT i stor grad begrenset av de faglige organisasjonenes ulike syn – samarbeid på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse krever aktivitet og organisering på begge fronter.

Kvinneorganisering på tvers

Erfaringene fra pensjonskampen er i tråd med de to Klassekampen-artiklenes analyse av betydningen av kvinneorganisering på tvers av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og at et slikt samarbeid forutsetter aktiv kvinnepolitisk organisering. Selv om den grunnleggende utfordringen er den samme i dag, er det likevel skjedd mange endringer og gjort mange erfaringer i løpet av de 20 åra siden artikkelen ble skrevet. Her er det bare rom for noen momenter; jeg håper andre vil følge opp med synspunkter og erfaringer.

I åra som har gått siden 1986, har både den lokale aktiviteten og samarbeidet på tvers på grunnplanet i fagbevegelsen økt kraftig, delvis på grunn av stadig tøffere angrep fra arbeidsgivere og myndigheter. Trondheimskonferansen er etablert og har i de siste åra vokst eksplosivt, med en kvinneandel på ca. 40 %. Halvparten av LO-medlemmene er nå kvinner, og kvinnene er i flertall i sentrale høyskolegrupper i en organisasjon som Unio (blant annet sykepleiere, førskolelærere og lærere). Kvinnene utgjør slik en viktig del av en styrket fagforeningsvirksomhet, og har styrket sin stilling. Likevel er det fortsatt slik at saker som kvinnelønn og 6-timersdag ikke når opp til å bli de store fellessakene i fagbevegelsen.

Det kvinnefaglige samarbeidet på tvers utviklet seg sterkt fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet gjennom kvinnelønnskampen – der både kvinnebevissthet og fagforeningsbevissthet sto sentralt, og med Kvinner på tvers som en viktig kraft. Mot årtusenskiftet kom en reaksjon – kvinneargumentasjon i lønnsforhandlinger ble nærmest oppfattet som en forsterking av systemet med kvinnelønn, og organisasjonene utviklet i større grad sine separate lønnsstrategier. Oppløsning av de gamle lønnssystemene i store deler av offentlig sektor førte til at motsetningene og konkurransen mellom organisasjoner økte. I det nye årtusen har imidlertid kvinneargumentene igjen styrket seg. At grunnlaget for kvinnelønnskravet ikke er forsvunnet – kommer til uttrykk i at Likelønnskommisjonen gikk inn for Kvinner på tvers sitt gamle kjernekrav om en likelønnspott fra regjeringen til å heve kvinners lønn i offentlig sektor. Dette fungerer også samlende for kvinnedominerte forbund og for enheten med kvinnebevegelsen, selv om LO har strittet i mot. Samtidig er (det lille som er av) kvinneorganisering i fagbevegelsen under press. Flere av de få kvinneutvalgene som har eksistert, er omgjort til likestillingsutvalg, eller blir stadig foreslått omgjort. Også likestillingsutvalg er lagt ned eller omdannet til utvalg for alle typer likestilling (likestilling for minoritetsbakgrunn, lesbiske/homofile, funksjonshemmede etc.), til fordel for mainstreaming (likestilling skal være en del av alle saksområder) eller for likestillingsarbeid organisert som prosjekter. Samtidig har flere fagforbund tatt til orde for gjenoppretting av en egen instans som jobber med likestilling mellom kjønnene, etter at både Likestillingsombudet og Likestillingssenteret gikk inn i Likestillingsog diskrimineringsombudet. Det finnes også fortsatt ulike former for kvinnenettverk i fagbevegelsen av mer eller mindre formell art.

Kvinner på tvers er etablert som en fast årlig konferanse som bidrar til å holde kvinnepolitiske spørsmål og forståelser levende i de ulike fagforbundene. Kvinner på tvers har også bidratt til at kvinnepolitiske spørsmål har fått større plass og legitimitet i den breie, uorganiserte opposisjonen som Trondheimskonferansen organiserer. Dette gjelder særlig kampen for 6-timers-dagen, mens kvinnelønna bare så vidt begynt har begynt å få plass (legitimitet er ikke det samme som at deltakerne prioriterer aktiv innsats på områdene). Samtidig har det ikke lykkes å bygge ut og opprettholde Kvinner på tvers lokalt, og det er nå mange år siden det var konferanser i Bergen, Stavanger og Tromsø. Dette bygger opp under erfaringene fra Oslo om at til tross for massiv velvilje fra organisasjonene som deltar, er slik påtvers-organisering motstrømsarbeid som lett veltes av de ulike organisasjonenes egne saker og prioriteringer. På tross av dette er 8. mars-arbeidet mange steder i praksis et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.

Når det gjelder helhetlig kvinnepolitisk organisering, er den langt mindre omfattende og mindre aktiv enn i 1986. Samtidig finnes det fortsatt en brei kvinnebevegelse spredt på ulike typer organisasjoner som kommer til uttrykk rundt enkeltsaker. Kampen mot menns vold mot kvinner har nådd mye breiere ut – symbolisert ved at Tove Smådahl fikk LOs likestillingspris på kongressen nå i 2009. Og en brei kvinnebevegelse har vunnet kampen om kriminalisering av horekundene, selv om kampen for tiltak for kvinner i prostitusjon fortsetter. Dette er, på samme måte som kampen om sjølbestemt abort og porno som det vises til i artikkelen, sentrale kamper om kvinnebevissthet, om hvordan kvinner skal forstå seg sjøl. Disse kampene er derfor ikke mindre viktige. Seieren i kampen om kriminalisering viser at det fortsatt finnes en brei og sammensatt kvinnebevegelse som kan mobiliseres under visse betingelser.

Artiklene konkluderer med at det er nødvendig for kampkrafta og sjølbevisstheten i den kvinnelige delen av arbeiderklassen, både på kort og lang sikt, med organisert kvinnesamarbeid på tvers mellom fagbevegelse og kvinnebevegelse. Videre slås fast at dette krever kvinnepolitisk organisering både i og utenfor fagbevegelsen. En slik konklusjon stiller mange utfordringer. Jeg ønsker meg en diskusjon som tar stilling til denne konklusjonen, men der vi også deler konkrete erfaringer (som det jo finnes masse av) og tanker om hvordan dette arbeidet kan videreutvikles. Det finnes ingen fasit.

Torkil Lauesen er statviter.

Tiden for nasjonale frigjøringskamper med et sosialistisk perspektiv er på vei til å renne ut. Globaliseringen gjør det vanskelig å frigjøre seg fra utbytting og undertrykkelse innenfor nasjonalstatens rammer. Begreper som revolusjon og demokrati må tenkes på nytt i en lokal, regional og global sammenheng. Hvordan skal vi ryste posen og formulere nye visjoner?

Fra 1970 var jeg del av den politiske grupperingen i Danmark, som senere ble til den såkalte Blekingegadegruppen(1). En grunnleggende drivkraft for vårt politiske engasjement var forskjellen mellom rike og fattige land. Vi mente at det var en sammenheng mellom rikdommen i vår del av verden og fattigdommen i den tredje verden. Vi ville være med på å forandre denne situasjonen.

Kort fortalt gikk vår strategi ut på å støtte frigjøringskampene i den tredje verden direkte og materielt. Det var her det var et revolusjonært potensial, dette var imperialismens svake ledd.(2)

Det så lovende ut

I 1960- og -70-årene gikk det en bølge av revolusjonær frigjøringskamp over den tredje verden.

På det afrikanske kontinentet løsrev Algerie seg fra Frankrike i 1962. Det var revolusjonær uro i Marokko. Keiser Haile Selassie i Etiopia ble styrtet ved et kupp i 1974. Det var frigjøringskamper i Eritrea på hele 1970-tallet. Det var revolusjonære bevegelser i de daværende portugisiske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bissau og på Kapp Verde-øyene. Det var nasjonal frigjøringskamp mot Ian Smiths settlerregime i Rhodesia, kamp mot apartheid i Sør-Afrika og frigjøringskamper i Namibia.

I Asia hadde Vietnam vist veien. Selv et lite lands frigjøringsbevegelse kunne beseire verdens største supermakt USA. Det var sterke revolusjonære bevegelser i det nordøstlige India og frigjøringskamper i Kambodsja, Laos, Thailand, på Filippinene osv.

I Midtøsten vokste den palestinske frigjøringsbevegelsen seg sterk. Et venstreorientert styre kom til makten i Sør-Jemen, det var frigjøringskamp i Oman, og i Iran var det opprør mot sjahens regime. I Sør-Amerika oppsto det også en opprørsbølge. Fidel kom til makten i Cuba i 1959, og i de mange landene i Mellom- og Sør-Amerika vokste det fram sosialistiske bevegelser, fra Chile i syd til Guatemala i nord.

Hvis man på slutten av 1970-årene satte røde knappenåler i landene med frigjøringsbevegelser som kjempet eller var kommet til makten, så det umiddelbart lovende ut.

Det ser ikke bra ut i dag

I dag er situasjonen helt annerledes. Den politiske situasjonen på det afrikanske kontinentet er ikke oppmuntrende. I det nordlige Afrika hersker islamske regimer eller forskjellige byråkratiske eliter. Det vestlige og sentrale Afrika har i årtier vært kjennetegnet av blodige borgerkriger mellom stammer eller fraksjoner innen eliten. Selv etter mer enn 25 år ved makten har ikke Mugabe i Zimbabwe realisert mange av de ideene frigjøringsbevegelsen ZANU opprinnelig stod for. Regimet ligner en tradisjonell maktelite av verste skuffe. I Sør-Afrika er apartheid ganske visst blitt opphevet, men ANC fører i dag en beinhard nyliberal politikk.

I Palestina er den sosialistiske frigjøringskampen avløst av Hamas, som har et religiøst perspektiv på den ene siden og en ny palestinsk elite på den andre. I Iran ble sjahen styrtet av et opprør som et presteskap klarte å stille seg i spissen for. Kina er blitt en blanding av en sterk sentral makt og rå kapitalisme, hvor kommunismen kun er en garnityr, en rød lakk.

I Latin-Amerika ble det sosialistiske styret i Chile kuppet, og de revolusjonære bevegelsene i Nicaragua og El Salvador led nederlag på slutten av 1980-tallet. Eksemplene er mange.

Hvorfor gikk det så galt?

Opp gjennom 1970- og -80-årene var vi ofte i nær kontakt med frigjøringsbevegelser. Vårt inntrykk var at disse bevegelsene strebet etter sosialisme, frihet og likhet – ellers hadde vi ikke støttet dem. De var ikke kyniske maktmennesker fra begynnelsen, selv om det kan se slik ut når vi for eksempel ser på situasjonen i Zimbabwe. Det er naturligvis frustrerende å følge en slik utvikling, når du har vært dypt engasjert i støttearbeidet til ZANU. Men på den andre siden kan du spørre: Hvem skulle vi ellers ha støttet i 1975 i kampen mot Ian Smiths brutale og rasistiske regime? Fordi én kamp ikke vinnes eller en sosial bevegelse skifter retning, har det ikke nødvendigvis vært feil å støtte den. Selv om kampen mot diktatoren Franco i 1930-årenes Spania led nederlag, var det ikke feil eller meningsløst å bekjempe den spanske fascismen. På samme måte var det med 1970-årenes frigjøringskamper, hvor det tross alt ble oppnådd noen resultater. Restene av kolonialismen i Afrika og Asia ble beseiret og apartheid ble fjernet. Ikke desto mindre er det viktig å prøve å lære av erfaringene fra frigjøringskampene.

Når vi skal analysere frigjøringskampens problemer, er det for enkelt å bare henvise til forræderi og devisen om at makt korrumperer. Det er flere årsaker til at forhåpningene om økonomisk utvikling, politisk demokratisering og en mer rettferdig verden ikke er blitt realisert. Det er naturligvis en rekke konkrete omstendigheter ved de enkelte kampene og krigene, som det vil føre for langt å komme inn på her. Jeg vil begrense meg til noen mer generelle forhold, som kan deles i tre: Strukturer i den globale økonomien, det politiske maktspillet i verden samt den manglende utviklingen av en sosialisme, som kan forene økonomisk utvikling med demokrati og individets frihet. Jeg vil i det følgende se nærmere på disse tre faktorene.

De økonomiske forskjellene vokser

Når det gjelder ulikhetene i verden, tok vi i begynnelsen av 1970-årene utgangspunkt i Lenins analyse av imperialismen fra omkring 1914(3), og i midten av 1970- årene begynte Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) å oppdatere denne analysen. Vi studerte investeringer i den tredje verden og profittrater. Vi undersøkte de multinasjonale selskapenes utvikling og råvare-utvinningen. Etter meget omfattende studier måtte vi konstatere at Lenins forklaringer på imperialismen ikke holdt mål lenger. Investeringenes størrelse og profittmengden kunne ikke forklare den voksende kløften mellom rike og fattige land.

Det kunne derimot andre teorier som begynte å gjøre seg gjeldende fra begynnelsen av 1970-årene. Samir Amin formulerte teorien om senter og periferi – den såkalte avhengighetsteorien – som forklaring på den tredje verdens fattigdom og underutvikling.( 4) Immanuel Wallerstein beskrev den historiske utviklingen av verdenssystemet og oppdelingen i fattige og rike land fra 1400-tallet og frem til i dag. Arghiri Emmanuel fremsatte teorien om det ulike byttet: I stedet for kapitaleksport og superprofitter var den ulike (eller urettferdige) handelen årsaken til verdens oppdeling i fattige og rike land.(6) Ulikt bytte oppstår når varer produsert med lave lønninger og under dårlige arbeidsforhold selges til land med et høyt lønnsnivå. Ulikt bytte kan beskrives som resultatet av ulik betaling for arbeid av lik verdi.

Verdens oppdeling i rike og fattige land – med høyt og lavt lønnsnivå – er resultat av en historisk prosess, som startet med kolonialismen på 1400-tallet, og videre med imperialismen på 1800- og 1900-tallet og frem til våre dagers nyliberalisme.(7)

Senter–periferi-forholdet ble sementert i andre halvdel av 1800-tallet med to markant forskjellige lønnsnivåer. Et relativt høyt nivå i de sentrale imperialistlandene, mens lønningene i koloniene kun var til for å dekke muligheten for å opprettholde et eksistensminimum. Denne prosessen var et resultat av arbeiderklassens kamp, først i England, senere i resten av Europa på den ene siden og imperialismens politiske undertrykkelse og utbytting av de fattige landene på den andre.

Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (M-KA), som etterfulgte KAK, var i begynnelsen av 1980-årene opptatt av å gi et realistisk tall på størrelsen av det ulike byttet. Vi kom frem til at det i 1977 var på ca. 350 milliarder amerikanske dollar, som ble overført fra den tredje verden til de rike landene (OECD-landene).(9)

Det ulike byttet i dag

Flere økonomer har etter Emmanuels død i 2001 fortsatt studiet av det ulike byttet. Ikke minst er det blitt arbeidet med modeller for å beregne størrelsen, hvor også forskjellene i kjøpekraft mellom de enkelte landene inngår. Hvis man setter det ulike byttet til null i 1865, viser beregningen av handels- og lønnstall at det ulike byttet i 1965 beløp seg til 19 milliarder dollar, i 1980 til ca. 300 milliarder dollar, i 1995 til 1750 milliarder dollar, noe som tilsvarer 6,6 % av verdens samlede nasjonalprodukt. De tre største taperne på det ulike byttet i 1995 var Kina, Mexico og Indonesia. De tre største vinnerne var USA, Japan og Tyskland. (10) I dag er summen av det ulike byttet rundet 2000 milliarder dollar årlig. Dette beløpet er flere ganger større enn den samlede utviklingshjelpen pluss private kreditter og investeringer i den tredje verden.

Årsaken til veksten i det ulike byttet skyldes store forandringer i den globale økonomien. Kapitalismen har alltid hatt en multinasjonal side, men i de siste årtiene er især produksjonen blitt globalisert i kraft av nye kommunikasjons- og transportteknologier. Multinasjonale selskaper har i stigende omfang kunnet flytte industriell produksjon til land hvor lønns- og skatteomkostninger er lave og samtidig forsøkt å selge maksimalt i land med et høyt lønnsnivå. Denne taktikken – «kjøp og produser billig i de fattige landene, selg dyrt i de rike» – optimerer etterspørselssiden for det enkelte selskap, men på globalt plan betyr det en økt forskjell mellom den samlede produksjonen og den samlede kjøpekraften, fordi det flyttes fra høytlønnet produksjon til lavtlønnet produksjon.

Den globale arbeidsdelingen er på denne måten grunnleggende forandret. I 1960- årene var den tredje verden hovedsakelig eksportør av råvarer og landbruksprodukter og importør av industrivarer. Slik er det ikke lenger. Ta eksemplet Kina. I 1970 var Kina perifer i forhold til verdensmarkedet. I dag er Kina en særdeles aktiv del av det globale markedet og medlem av WTO. I de siste 25 årene er det kommet millioner av nye arbeidere inn i den globale økonomien, ikke minst fra Kina, Indonesia, India og Vietnam. Det er ikke tale om lavproduktiv enkel industri, men om en avansert industriell produksjon med høy produktivitet til en svært lav lønn. Flatskjermen din, datamaskinen, GPSen eller DVD-spilleren er alle laget i Kina.

Det kan godt være at vi har fått et informasjons- og kunnskapssamfunn med «opplevelsesøkonomi » i de rike landene, men samtidig har det foregått en rask industrialisering av den tredje verden. På globalt plan blir det flere og flere industriarbeidere. Industriell produksjon og industriprodukter holder ikke på å forsvinne. De blir bare i stigende grad produsert i den tredje verden. Mengden av varer produsert i de fattige landene til lav lønn og med dårlige arbeidsforhold og som selges i de rike landene, har vokst voldsomt, og tilsvarende har det ulike byttet.

Den nasjonale selvbestemmelsen og de sosialistiske visjonene som mange frigjøringsbevegelser hadde, var ikke nok til å skape økonomisk utvikling. Den tredje verdens kamp mot fattigdom og underutvikling har tydeligvis fortsatt å gjøre med «frihandel» og den markedsdrevne nyliberale globaliseringen. De nye progressive nasjonalstatene i den tredje verden kunne ikke endre på bytteforholdet på verdensmarkedet. De kunne ikke bare heve lønningene og dermed prisen på kaffe eller kobber.

Allerede i 1970-årene diskuterte man hvordan de nye landene, hvor sosialistiske frigjøringsbevegelser var kommet til makten, kunne utvikle seg økonomisk. Politiske økonomer som Samir Amin, Andre Gunder Frank, Arghiri Emmanuel og Immanuel Wallerstein var enige om problemets diagnose, nemlig de globale strukturene på verdensmarkedet, det ulike byttet, senter–periferi- forholdet etc. Problemet var medisinen. Samir Amin anbefalte den gang en nasjonal frakobling («delinking») fra verdensmarkedet. Men i en stadig mer globalisert verden forekommer denne strategien svært problematisk. Krigens dilemma

De politiske teoretikerne Antonio Negri og Michael Hardt har en interessant politisk forklaring på hvorfor de nasjonale forsøkene på å etablere sosialistiske samfunn gikk dårlig.

De deler opp kampen mot den eksisterende samfunnsorden i tre faser:

1) Motstanden mot den eksisterende orden innenfor dens rammer, for eksempel lønnskamp.

2) Opprøret eller revolusjonen: den åpne borgerkrigen mellom proletariatet og den herskende klasse om makten over samfunnets institusjoner.

3) Oppbyggingen og forsvaret av sosialismen. Denne kampen – motmakten mot den herskende orden, som Negri og Hardt kaller den – har siden den første kommunistiske oppstanden, Pariskommunen i 1871, utspilt seg innenfor nasjonalstatens rom og suverenitet. Revolusjonen dreier seg om makten over nasjonalstatens institusjoner – regjeringsmakten. Sosialismen skulle altså bygges opp innenfor nasjonalstatens ramme. Den internasjonale solidariteten, som kommunismen også opererte med, var nettopp internasjonal – mellom nasjonalstater.

Hva har denne nasjonalstatlige og internasjonale strategiske rammen betydd for vilkårene for etableringen av kommunistiske samfunn? På paradoksalt og tragisk vis har denne rammen på én og samme tid muliggjort kommunistiske revolusjoner, men samtidig sperret for utviklingen av kommunistiske samfunn midt i internasjonale kriger og konflikter.

Konfliktmønsteret mellom de nye revolusjonære nasjonene og de kapitalistiske har hemmet og fordreiet oppbyggingen av nasjonale kommunistiske samfunn. La oss konkretisere dette forholdet.

Pariskommunen i 1871 var det første moderne, kommunistiske opprøret. Kommunardenes opprør viste at det var en vinnerstrategi å transformere en internasjonal krig til en borgerkrig mellom klasser. Under den prøyssiske beleiringen av Paris i forbindelse med den fransk-tyske krigen fra september 1870 til januar 1871 økte den sosiale spenningen pga. arbeidsløshet, sult, kulde og krigens nærhet. I denne situasjonen kunne kommunardene ta makten i Paris og andre store franske byer. Opprøret ble imidlertid slått ned, ikke minst fordi Tyskland løsnet grepet på den franske hæren, slik at den kunne konsentrere seg om å slå ned den kommunistiske oppstanden og dermed motvirke at fenomenet spredte seg til Tyskland.

Førtiseks år senere, i 1917, trengte Lenin første verdenskrig for å gjennomføre den russiske revolusjonen. Bolsjevikene vendte på samme måte en internasjonal krig til en borgerkrig mellom de røde opprørerne og det hvite borgerskapet. Den kinesiske revolusjonen fant også sted på bakgrunn av den japanske okkupasjonen av Kina og andre verdenskrig.

Men problemet er at borgerkrigen mellom proletariatet og de herskende klassene uunngåelig transformeres tilbake til en ny nasjonal krig – eller rettere en defensiv krig mellom den nye nasjonalstaten med proletariatet ved makten og det forente nasjonale borgerskapet.

Den russiske revolusjonen gikk umiddelbart over i «intervensjonskrigen», hvor blant annet England og USA støttet de «hvite» mot de «røde». Siden har det ligget et konstant press på sovjetstaten fra de kapitalistiske landene: fra Hitlers Tyskland via den kalde krigen til Reagans kamp mot «Ondskapens imperium» (et uttrykk for Sovjetunionen som Reagan lånte fra Star Wars). Den samme situasjonen har Kina, Cuba, Nicaragua, Nord-Korea og andre sosialistiske revolusjoner stått i. Det internasjonale konfliktmønsteret kalt «den kalde krigen» skapte en klaustrofobisk og paranoid sosialisme i forsvarsposisjon, som var med på å hindre utviklingen av en menneskelig sosialisme.

De samme betingelsene som muliggjorde det moderne kommunistiske opprøret – en internasjonal krig – er dermed det samme som holder den seirende revolusjonen innesperret – eller mer presist – vender den om til et militært regime som må forsvare seg mot en aggressiv omverden og derfor også undertrykker indre «avvik». Pariskommunen ble fanget i denne situasjonen. Tyskland ville aldri ha tillatt Pariskommunens seier. Sovjetenes militære seier åpnet kun for en varm og kald krig de neste 70 årene.

Enhver revolusjon under den kalde krigen fra 1945 og frem til 1989 var underlagt denne strukturen. På den ene siden hadde vi den permanente internasjonale krigstilstanden mellom supermaktene, som fungerte som en kile, som revolusjonære og opprørere kunne utnytte. En opprørsbevegelse kunne be én av supermaktene om støtte – eller spille dem ut mot hverandre. På den måten var «den kalde krigen» en mulighet for opprørere. Men på den andre siden var det vanskelig, om ikke umulig, å stille seg på siden av «den kalde krigen». Selv bevegelser som ikke primært så på seg selv i klassetermer, måtte velge side i den kalde krigen: de antikoloniale opprørene i Asia og Afrika, de demokratiske opprørene i Latin-Amerika, selv Black Power-bevegelsen i USA. Det seirende opprøret og den revolusjonære nasjonen ble bare bønder i «den kalde krigens» sjakkspill, som til tider antok en ytterst farlig karakter, og brakte verden på randen av atomkrig.

Som utviklingen i for eksempel Grenada, Nicaragua og El Salvador viste, var det svært vanskelige vilkår for frigjøringsbevegelsene i 1980-årene. Selv opplevde vi tydelig hvordan den palestinske frigjøringsbevegelsen PFLP knyttet seg tettere til Sovjetunionen opp gjennom 1980-årene. Vi diskuterte det problematiske i dette, men forstod også hvorfor det var vanskelig å holde seg utenfor dette spillet i Midtøstenkonflikten. Da Sovjet og de østeuropeiske regimene falt sammen, forsvant både den taktiske allierte og den «reelt eksisterende sosialismen» som en alternativ samfunnsmodell.

På godt og vondt finnes det ikke lenger en sosialistisk blokk. På flere måter var den en forutsetning for frigjøringskampens suksess i 1970-årene. Dels maktstrategisk ved at Sovjetunionens status som supermakt avbalanserte USA og skapte et rom for frigjøringskampen. USA kunne ikke gjøre hva de ville. Også politisk betød «den reelt eksisterende sosialismen» noe. Den var et konkret alternativ til kapitalismen, selv om den mistet sin tiltrekningskraft som eksempel på hvordan et samfunn skulle innrettes.

Sovjetunionens sammenbrudd slo i høy grad bena vekk under PFLP. Det palestinske folket søkte andre veier enn sosialismen til løsning av de nasjonale og sosiale problemene.

Den falmede sosialismen

Utover de globale økonomiske strukturene og det politiske spillet mellom nasjonalstatene vil jeg nevne et tredje forhold som har bidratt til frigjøringskampens vanskelige situasjon, nemlig utviklingen av den «reelt eksisterende sosialismen». Ikke sosialismen som den er blitt beskrevet av dens teoretikere, men som den ble utformet konkret.

Etter at «Det kommunistiske manifest» ble skrevet av Marx og Engels i 1848, har millioner opp gjennom det tjuende århundret villet kjempe og dø for denne ideen. Fra begynnelsen av 1980-årene begynte mennesker likevel for alvor å miste troen på visjonen både i de sosialistiske landene og i den tredje verden. Siden 1989 tyder alt på at bare relativt få vil kjempe, for ikke å si dø, for en kommunistisk verden.

På de gitte økonomiske og politiske betingelsene har det ikke lyktes å bygge opp en sosialisme som både har kunnet oppfylle materielle behov og samtidig være demokratisk. «Jammen,» sier du kanskje, «kommunismen, slik som den konkret er kommet til uttrykk i Sovjet, Kina og de mange landene i tredje verden, som gjennomførte antiimperialistiske revolusjoner, er ikke ordentlig kommunisme. Det var forræderi, feiltrinn og revisjonisme. La oss prøve en gang til.»

Vi har hatt mer enn hundre år og tallrike revolusjoner og maktovertakelser uten å kunne realisere visjonen i en tiltrekkende utgave.

Årsaken til at den gamle visjonen ikke lenger klarer å mobilisere er ikke at den herskende orden er populær og oppfyller menneskenes behov. Verdens goder er fortsatt ekstremt ulikt fordelt, og tiden er preget av sosial uro og voldelige konflikter. Men uroen og konfliktene mangler perspektivet om frihet, likhet og fellesskap. Motstanden er preget av blindt raseri, og hvis det er en visjon, virker den mørk og preget av fundamentalisme. Den palestinske motstandskampen er et godt eksempel på dette skiftet. Engang var visjonen en panarabisk, sosialistisk stat fra Irak til Marokko, i dag er visjonen for en vesentlig del av motstanden et muslimsk fundamentalistisk Palestina.

Cuba er kanskje det eneste eksemplet på en reelt eksisterende sosialisme, som har overlevd og stadig fungerer som et positivt eksempel, især hvis vi sammenligner med utviklingen i de kapitalistiske landene i området.

Det har altså vært både økonomiske og politiske årsaker til at den nasjonale strategien for frigjøring og revolusjon har hatt det vanskelig. For det første har de globale økonomiske strukturene forsterket det ulike bytteforholdet. Derfor renser de til stadighet de fattige landene for de midlene som kunne skape utvikling av sosialistiske, nasjonale økonomier.

For det andre er enhver sosialistisk revolusjon tvunget på defensiven av den aggressive omverdenen, og har derfor endt som en autoritær og militær sosialisme.

For det tredje ble de visjonene og håpene for utviklingen av sosialismen i den tredje verdens land konfrontert med utviklingen av den «reelt eksisterende sosialismen» i blant annet Sovjet og Øst-Europa, som ikke utviklet seg demokratisk, mistet befolkningens støtte og gikk i oppløsning.

Hvor går veien frem?

På bakgrunn av disse erfaringene er oppgaven å utvikle en ny strategi for «en annen verden» – for behovet er fortsatt her, ulikheten i verden er ikke blitt mindre – tvert imot. Det må være en strategi, som tar utgangspunkt i at verden blir stadig mer globalisert økonomisk og politisk. Det må være en strategi som er troverdig og realistisk.

Det er vanskelig å tenke «revolusjon» som i 1970-årene. Forandring krever mer enn erobring av statsmakten og nasjonalisering. Hva som former livene våre og normene våre på godt og vondt, er mye mer komplekst enn hvem som har makten over staten. Derfor er det også vanskelig å opprettholde det knivskarpe skillet mellom reformisme og revolusjon som preget 1970-årenes politikk på venstrefløyen.

Men hvordan kan vi tenke revolusjon – på globalt plan? Problemet er at sosialister i dag ikke har et praktisk, realistisk og konkret svar på hvordan de vil skape, innrette og styre en «annen verden». Det er spørsmål som: Hvordan skal eiendomsforholdene være? Hvordan skal produksjonen organiseres? Hvordan skal staten og demokratiet globalt og lokalt innrettes osv.? Vi har i hvert fall ikke kunnet komme med et svar som har vært tiltrekkende eller troverdig nok til å kunne mobilisere folk som før.

Det følgende er naturligvis ikke et helt fyllestgjørende svar på disse spørsmålene, men jeg vil bestrebe meg på å være konkret i mine forsøk på å finne fram til elementer til en strategi for «en annen verden». Det er viktig at det ikke bare blir en tåkete drøm. Som i første del vil jeg dele opp problemstillingen i: – økonomi, – politikk – visjoner for sosialisme.

De tre delene spiller naturligvis sammen.

Økonomi – global keynesianisme

En verden hvor godene er skjevt fordelt, er ikke bare urettferdig og urimelig. Den skaper også konflikter, folkeforflytninger og økologiske problemer som truer alle. Den ulike handelen mellom rike høytlønnsland og fattige lavtlønnsland er en av de viktigste faktorene til at denne kløften opprettholdes og forsterkes.

En fair lønn

Kravet om lik lønn for likt arbeid, eller arbeid av samme verdi, er et spørsmål om rettferdighet og rimelighet. Akkurat som kvinnebevegelsen krever likelønn mellom menn og kvinner for samme arbeid, er kravet om global likelønn for arbeid av samme verdi uavhengig av nasjonale grenser rettferdig. Et krav om samme lønnsnivå i den tredje verden som i de rike land kan synes urealistisk. Vil ikke verdensøkonomien bryte sammen? Vil kloden økologisk kunne klare det merforbruket som følger med? Hvordan kan global likelønn bli en realitet?

Det er et spørsmål om politiske vilje. Markedskreftene er ikke en naturlov vi må tilpasse oss, det er et forhold mellom mennesker. Det dreier seg om å bringe markedet under demokratisk kontroll. Man kan saktens gjennomføre en politikk som vil få det globale lønnsnivået til å bevege seg i retning av lik lønn for likt arbeid, men det krever naturligvis en annen politisk balanse enn den nåværende. De nåværende globale lønnsforskjellene er store, men gjennomføringen av åttetimersdagen, betydelig lønnsstigning og avskaffelsen av barnearbeidet i Europa i andre halvdel av 1800-tallet ble likeledes ansett for uhørt radikale krav. Allikevel ble de gjennomført samtidig med en høykonjunktur.

Global keynesianisme

Et konkret skritt mot en «andre verdensorden » er å bringe markedskreftene under politisk kontroll i form av en «global keynesianisme». Keynesianisme er en økonomisk politikk oppkalt etter økonomen John M. Keynes, som i 1930 utformet noen økonomiske teorier og prinsipper, som kunne styre markedsøkonomien. Det var den keynesianske økonomiske politikken som løste den økonomiske verdenskrisen i 1930-årene. Det var den keynesianske økonomiske politikken som ble lagt til grunn for oppbyggingen av velferdsstatenes økonomier etter andre verdenskrig.

Kapitalistiske kriser utløses av mangel på kjøpedyktig marked. Keynes hovedgrep er å stimulere forbruket og dermed fremme den ekstra etterspørselen, som en kapitalistisk markedsøkonomi ikke selv er i stand til å skape. Det kan skje ved offentlige investeringer og penge- og rentepolitiske verktøy. Den ekstra kjøpekraften som skapes, kan samtidig fordeles slik at den fremmer en mer rettferdig fordelingspolitikk. Keynes politikk ble i høy grad brukt av sosialdemokratiske regjeringer i 1960-årene. De keynesianske verktøyene ble likevel mer og mer ubrukelig i takt med at globaliseringen og nyliberalismen hindret nasjonalstaten i å kontrollere kapitalbevegelser, føre skattepolitikk og uthulte mulighetene for å føre en selvstendig nasjonal rente- og pengepolitikk. I stedet for å kunne kontrollere markedet, er nasjonalstatene havnet i en konkurransesituasjon seg imellom for å tekkes de globale markedskreftene.

I takt med at en nasjonal keynesianisme er blitt vanskeliggjort, har behovet for en global keynesianisme, som alternativ til den globale nyliberalismen, vokst. Det viser den igangværende finanskrisen med all tydelighet. Elementene i en slik politikk er offentlig styring på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Det er en demokratisering av økonomiske beslutninger med sikte på å utligne den globale inntektsfordelingen.

Ideer om en slik global styring er blitt skissert tidligere. Den vesttyske sosialdemokratiske presidenten Willy Brandt la i 1980 frem den såkalte «Brandt-rapporten»(13) som dels var en beskrivelse av verdens deling i rike og fattige land, dels en rekke politiske forslag som kunne snu denne utviklingen. I 1987 foreslo den norske statsministeren, Gro Harlem Brundtland, noe av det samme.(14) Begge forslagene ble innhentet av tidens nyliberalisme, men nå er kanskje tiden blitt mer moden?

Styring av det kjøpedyktige markedet

Et grunnleggende trekk ved keynesianisme, er som før nevnt, stimulering av etterspørselen i økonomien. Det er det kjøpedyktige markedet – som driver markedsøkonomien fremover.(15) Hvis det kjøpedyktige markedet stagnerer, betyr det krise i økonomien, en krise en liberal kapitalisme har vanskelig for å komme ut av, fordi den skaper en negativ spiral av: arbeidsløshet – dårligere kjøpekraft – manglende investeringer osv. Ernst Mandel skriver:

Det er den manglende kjøpekraften i den tredje verden, ikke minst som resultat av det lave lønnsnivået, som gjør det vanskelig å få fart på utviklingen. Immanuel Wallerstein skriver om den globale økonomien:

Der er både en absolutt og relativ mangel på kjøpekraft på globalt plan. Absolutt mangel på kjøpekraft forstått på den måten at for første gang i menneskehetens historie lider flere enn én milliard mennesker av sult og kronisk underernæring.(18)

Relativ mangel på kjøpekraft betyr at det er mangel på kjøpekraft i forhold til å selge de varene som produseres og tilbys på markedet. Denne ubalansen i kapitalens sirkulasjon skaper kriser i verdensøkonomien.

Hvis lønnsnivået for arbeidet i den tredje verden stiger mot et lønnsnivå som i de rike landene, vil den globale etterspørselen vokse. Hvis dette skjer innenfor rammene av en global styring av markedskreftene – en «global keynesianisme», vil det ha en fordelaktig effekt på den globale velstanden.

Den globale arbeidsløsheten

Mangelen på kjøpekraft skaper en negativ spiral med manglende investeringer og arbeidsløshet. Både Marx og Keynes påpeker at kapitalismen har en tendens til å skape en reservearmé av arbeidsløse. Selv om det er perioder med full sysselsetting i vår del av verden, er det konstant stor arbeidsløshet og underbeskjeftigelse på globalt plan.

I en stadig mer globalisert verden er det et kolossalt press i form av inn- og utvandring for å utligne de forskjellene i leveforhold og sysselsettingsmuligheter som det ulike bytteforholdet mellom rike og fattige land skaper. USA og EU bruker enorme ressurser på å «gjerde seg selv inn» for å utelukke de såkalte økonomiske flyktningene fra henholdsvis Latin-Amerika og Nord-Afrika. I stedet for denne negative tilnærmingsmåten, kunne man løse problemet ved etablering av globale institusjoner, som utlignet de store forskjellene mellom rike og fattige land.

Globale penger

Enda et symptom på behovet for regulering av markedskreftene er den igangværende finanskrisen. De globale kapitalbevegelsene kan deles opp i «reelle» investeringer, som etterspør varer og arbeidskraft og i tillegg spekulative korttidsinvesteringer. Sistnevnte har vokst eksepsjonelt de siste årtiene. Enorme beløp er trukket ut av og sirkulerer uavhengig av vareøkonomien. Denne globale situasjonen minner om depresjonen 1930-årene, som Keynes beskriver som: «Fattigdom midt i rikdommen.» Verden flyter i penger, men de blir ikke brukt til å skape sysselsetting eller til kjøp av forbruksvarer.

Global keynesianisme er ikke:

Global keynesianisme foreslår ikke at man bare skaper kjøpekraft ved å øke pengemengden ved å trykke flere sedler og dermed skape inflasjonen. Global keynesianisme er ikke kun en «global Marshall-plan», som foreslått i «Brandt-rapporten» fra 1980, men en slik plan kan være et element i global keynesianisme.(19)

Global keynesianisme bygger på en analyse av verden som ett system, men det betyr ikke at politikk og styring kun skal skje på globalt plan. Det kan skje på så vel lokalt, nasjonalt, regionalt som globalt plan.

Global keynesianisme er ikke forbrukerisme. Bæredyktighet inngår i paradigmet, som det gjorde i Brundtland-rapporten fra 1987. Global keynesianisme går ikke «til sengs» med den nyliberale globaliseringen, tvert imot vil den styre globaliseringen nedenfra.

Global keynesianisme er:

Global keynesianisme opererer på mange plan fra lokalt til globalt og med forskjellige former for politikk og styring utført av aktører fra individer, grupper, klasser og statsmakt.

Eksempelvis kan det være snakk om oppbygging av en institusjon til global regulering av handel, overenskomstforhandlinger mellom multinasjonale fagforeninger og multinasjonale selskaper eller oppbygging av regionale utviklingsbanker.

Global keynesianisme er ikke et partiprogram. Dets innhold er ikke fastlagt eller uttømt. Det er et åpent prosjekt for kollektiv læring. Det er et synspunkt, som har noen langsiktige mål: utligning av den globale inntektsfordelingen, global full sysselsetting, global sosial sikkerhet, økologisk bæredyktighet og global demokratisering. Hvilken konkret politikk vil kunne fremme disse målene?

Styrking av globale og regionale organisasjoner

Det må etableres en ny World Trade Organization til regulering av handel og arbeidsforhold som tar utgangspunkt i global utligning av inntekt i stedet for det nåværende WTO, som har en nyliberal politikk.

Det må skapes en ny verdensbank. Det er langt fra sikkert at den private kapitalen investerer nok i de riktige sektorene og på de områdene som har mest behov for investeringer. Samir Amin har snakket varmt for opprettelsen av en reformert «Verdensbank» som kunne låne ut penger og investere etter behov og ikke profitt. Brandt-rapporten fra 1980 foreslår en Marshall-plan med massive investeringer i den tredje verden i infrastruktur og velferdsprogrammer.

For å kunne kontrollere og begrense spekulative kapitalbevegelser må de beskattes. For eksempel er det forslag om at den såkalte Tobin-skatten på 0,25 % skal gjøres gjeldende på alle finansielle transaksjoner. Dette vil ramme de mange kortvarige spekulative, men ikke de reelle produktive investeringene.

Det trengs et nytt International Monetary Fund. Det nåværende monetære systemet favoriserer de sterke valutaene: US dollar og euro. Store mengder av disse valutaene sirkulerer som «verdenspenger» og skaper dermed en ekstra etterspørsel etter dem, noe som gir de rike landene en ekstra gevinst, mens valutaer fra den tredje verden blir undervurdert. Dette forholdet forsterker det ulike byttet. Det trengs en global valuta, som ikke er knyttet til bestemte nasjonalstater.

Det er behov for nye regionale organisasjoner især i Afrika og Latin-Amerika som kan matche EU, USA og ASEAN. Det trengs en polysentrert verden som Samir Amin kaller det.(20)

Utligning av den globale inntektsfordelingen

Det kan gjøres noe her og nå for å utligne den globale inntektsfordelingen. Man kan lette de fattige landenes gjeldsbyrde ved sanering og ettergivelse av gjeld, slik at statlige midler frigjøres til velferd i stedet for avdrag på gjeld. Man kan øke bistanden til fattige land. Man kan forbedre de fattige lands varebytteforhold via beskatning, som tilbakeføres til produsentene.

Forbruket av fair trade-produkter har steget de siste årene. Ideen er at den enkelte forbruker velger å betale en merpris for å forbruke produkter som er sosialt bæredyktige. Vi må bevege oss fra en situasjon hvor «fair trade» bare er et spørsmål om individuell moral over til å formulere det som et politisk krav. Man kan fremme «fair trade» ved å forplikte stat og kommuner til å bruke «fair trade»-produkter.

Fagbevegelsens rolle

Fagbevegelsens svar på globaliseringen har konsentrert seg om å sikre den nasjonale arbeiderklassen en gunstig nisje i den globale arbeidsdelingen. Vi skal utdanne oss mer enn de andre, vi skal satse på kunnskapsteknologi osv. Denne strategien holder ikke. Det vil bare bli en fruktesløs konkurranse mellom arbeidere. Fagbevegelsen kan p.t. ikke forhindre selskaper i å flytte til områder med billigere arbeidskraft. Fagbevegelsen har bruk for en strategi som kan matche finanskapitalens og de multinasjonale selskapenes globale omfang. En bevegelse som krever en global likelønn, er en forutsetning for en økt global solidaritet i arbeiderklassen og dermed den fortsatte kampen for en «Annen verden»(21). Fagbevegelsen har bruk for en repolitisering med brede politiske dagsordener, hvis den ikke skal ende som et forsikringsselskap og innkjøpsforening for isolerte og individualiserte enkeltmedlemmer.

Det er spesielt viktig å understøtte utviklingen av sterke fagbevegelser i den tredje verden. En sterk statsuavhengig fagbevegelse i et land som Kina, vil ha stor betydning for utligning av lønnsnivået i verden. Vi trenger en slagkraftig global fagbevegelse – en World Trade Union.

Fra nasjonal frigjøringskamp til globalisering nedenfra

Imperialismen spilte en viktig rolle når det gjaldt ideen om nasjonen og ikke minst «det nasjonale folket» på 1800- og 1900-tallet. Den koloniale rasismen skapte forestillingen om det siviliserte folket i Europa i motsetning til de ville innfødte i Afrika, Latin- Amerika og Asia. Begrepene: nasjonal, folk og rase var tett forbundet med hverandre, og er et problem vi fortsatt drar med oss.

Den europeiske arbeiderbevegelsen ble i andre halvdel av 1800-tallet omfavnet av nasjonale bevegelser, og den opprinnelige internasjonalismen i kommunismen fordampet. Det lyktes i høy grad for imperialismen å splitte verdensproletariatet i en rekke stridende nasjonale fraksjoner. Rosa Luxemburg oppfordret de europeiske arbeiderne til ikke å gå i krig mot hverandre i 1914, men i stedet føre klassekamp. Det var forgjeves.

De progressive trekkene ved nasjonalismen er i dag høyst tvilsomme. Det nasjonale har historisk virket som en progressiv faktor i og med at det har vært et bolverk mot dominans fra andre mektige nasjoner eller ytre økonomiske, politiske eller ideologiske krefter. Retten til selvbestemmelse for en nasjon er i realiteten en rett til frihet fra dominans fra sterkere nasjoner. I de antikoloniale og antiimperialistiske kampene ble nasjonalismen i form av nasjonale frigjøringsfronter nettopp det våpenet som beseiret koloniale og imperialistiske makter. Sett i ettertid var nok de fleste antiimperialistiske bevegelsene mer nasjonale enn sosialistiske. Sosialister og kommunister klarte å stille seg i spissen av den nasjonale kampen, men det betydde ikke nødvendigvis at det ble etablert sosialisme i de nye statene.

Antiimperialistisk politikk søker å beskytte nasjonen med regler og lover som skal hindre fremmed økonomisk og politisk innflytelse. Det nasjonale er progressivt som forsvarslinje mot mer kraftfulle ytre fiender. Men de selvsamme funksjonene som skal beskytte nasjonen mot ytre fiender, vendes ofte innover og blir til undertrykkelse av interne meningsforskjeller i den nasjonale identitets, sikkerhets og enhets navn, og det kan være vanskelig å skjelne mellom beskyttelse og undertrykkelse. Enten blir nasjonalismen til en undertrykkende kraft i et samfunn som vil isolere seg fra den fiendtlige verdenen som omgir dem – som i Zimbabwe eller Nord-Korea – eller de revolusjonære tvinges av et nyliberalt, globalt marked til å bli «realister», som ANC i Sør- Afrika.

Ingen nasjonal nostalgi

Det finnes fortsatt mennesker som vender seg mot nasjonalstaten for å søke beskyttelse mot den globale kapitalismen. Strategien går ut på å forsvare og gi tilbake statens styringsmuligheter overfor markedskreftene og på den måten skape et bolverk mot den globale kapitalismen. Men den sterke nasjonalstaten som strategi mot kapitalens globalisering er mer et tegn på manglende nytenkning enn fornuft, samtidig som det er en farlig strategi. Rasisme og nasjonalegoisme følger i kjølvannet.

Nasjonen er tilsynelatende fortsatt den viktigste rammen motstandsbevegelser kan forestille seg for organisering og forandring. Til tross for sin relativt korte historiske levetid, er nasjonalstaten en så fast del av vår bevissthet at vi ikke kan forestille oss en verden uten den. Det til tross for at nasjonalstaten forvandles til et stadig mer ubrukelig redskap til radikal forandring rundt ørene på oss.

Hva kan vi bruke den historiske erfaringen med de nasjonale revolusjonene til i dag, hvor nasjonalstatens selvbestemmelse er under forsatt nedbryting og hvor det som Negri og Hart kaller «Imperiet»(22), er under oppbygging?

For det første blir den gamle måten å tenke revolusjon på vanskeligere og vanskeligere. Troen på «Bingo-revolusjonen», som da Castro og Che kjørte inn i Havanna og alt ville bli annerledes, synes mer og mer umulig. En sosialistisk revolusjon kan i dag vanskelig tenkes innenfor en nasjonal ramme.

Hvis vi tenker etter, ville etableringen av for eksempel en sosialistisk orientert palestinsk nasjonalstat i 1970-årene eller begynnelsen av 1980-årene vært et svært vanskelig prosjekt. Ikke fordi palestinerne ikke støttet ideen den gang, men fordi det ville ha vært en politisk trussel mot den herskende orden i Midtøsten, en slik revolusjon ville øyeblikkelig blitt knust, av Israel, av USA eller av reaksjonære arabiske regimer. En frigjøring av Palestina måtte, som PFLP allerede den gangen innså, ses i sammenheng med grunnleggende forandringer i hele den arabiske verden. De revolusjonære bevegelsene i El Salvador og Nicaragua er latinamerikanske eksempler på den nasjonale revolusjonens trange kår i USAs bakgård.

For det andre har konfliktmønstret i verden en tendens til å skifte fra nasjonale til globale konflikter. Da Bush erklærte «Krigen mot terror» understreket han at den ville utspille seg verden over og fortsette på ubestemt tid. Den globale krigen mot terror har utviklet seg til en krig uten tidsgrenser eller geografiske grenser. Den føres fra Afghanistan til Oslo. Det er en krig som ikke kan avgjøres ved å vinne ett slag, den kjempes hver dag i en uforutsigelig lang fremtid. I en slik permanent krigstilstand utvannes de demokratiske rettighetene. Terrorlover, overvåkning og hemmelig politi blir nødvendig, tortur er blitt en tålelig metode osv. Konflikten i Colombia eller Palestina griper inn i hverdagen vår. Vi kan ikke støtte eller ytre sympati med opprørsbevegelser.

Når vi derfor i dag overveier strategien for grunnleggende samfunnsforandringer, konfronteres vi med både vanskeligheter og nye muligheter. I dag er det ikke nok å tenke opprør som et klasseoppgjør innenfor rammene av nasjonalstaten. Opprør er stadig en kamp mellom de undertrykte og de herskende i et samfunn, men dette samfunnet tenderer både på det økonomiske og politiske planet mot det globale rommet. Hvordan skal et slikt opprør mot imperiet utvikles? Hvordan forbindes motstandens mangfoldige politiske kamper til et «opprør mot imperiet». «En annen verden er mulig» heter det i parolen – men hvordan?

Globalisering nedenfra er veien frem

Vi må frigjøre oss fra den nasjonalismen vi ble prakket på som ramme for frigjøring i det forrige århundret. Den har lenge vært en problematisk partner for sosialismen. Den globale solidariteten må ikke bare være et edelt offer for den nasjonale arbeiderklassen, men den sentrale strategien. Dette gjelder ikke minst for fagbevegelsen.

Vi må forvandle oss fra statsborgere til verdensborgere. Denne prosessen er underveis. Finanskrisen, den såkalte krigen mot terror og klimaforandringene tydeliggjør de globale sammenhengene. Universelle menneskerettigheter har fått en voksende moralsk, politisk og juridisk oppbacking.

For å utfordre den globale kapitalismen er det nødvendig å utvikle et alternativ som er like globalt i dets form og utbredelse. Globaliseringen ovenfra må bli møtt av en globalisering nedenfra. Hvis vi ikke løsriver livene våre fra nasjonalstatens ramme og i stedet utvikler det globale perspektivet for motstand og forandring med vekt på klasse, kjønn og antirasisme, så blir motstanden vår mot den globale kapitalismen og dens institusjoner vanskelig å skille fra den nasjonale høyrefløyens, fra Le Pen til Pia Kjærsgård. Vi befinner oss i en situasjon hvor mangel på nytenkning og angst for å slippe de gamle strategiene hindrer oss i å utvikle nye visjoner, praksis, strategier og organisasjonsformer. Vi må våge spranget.

En ny visjon

Den «reelt eksisterende» sosialismens sammenbrudd i 1989 og den globaliserte kapitalismens enevelde løste ikke klodens problemer. Verdens goder er fortsatt ulikt fordelt, og verden er preget av sosial uro og voldelige konflikter. Men uroen og konfliktene mangler ofte perspektiver på frihet, likhet og fellesskap. Motstanden er preget av blindt raseri. Det var et klart sosialistisk perspektiv i det å støtte frigjøringskampen mot USA i Vietnam i 1970-årene, men det er vanskelig for sosialister å finne noen organisasjoner å alliere seg med i Irak eller Afghanistan i dag. Det sosialistiske perspektivet i dagens antiimperialisme kan være vanskelig å få øye på.

Visjonen om en «annen verden» må på én og samme tid få impulser fra – og være i opposisjon til – verden av i dag, akkurat som den sosialistiske bevegelsen fikk impulser fra – og var en kritikk av – den tidlige kapitalismen. Arbeiderklassen, fabrikken, det moderne samfunnet, individet og staten var en del av kapitalismen, men samtidig forutsetning og springbrett for forsøkene på å etablere kommunistiske samfunn. På samme måte er vår tids kapitalisme med dens informasjons-, kommunikasjons- og kunnskapsteknologi, globalisering og nyliberalisme en forutsetning for og springbrett til å formulere en radikal annen verdensorden. Den nye teknologien gir nye muligheter for organisering av samfunnet. Globalisering kan bli utgangspunkt for et oppgjør med oppdelingen av verden i rike og fattige land og for en demokratisering av verden i stedet for de evinnelige nasjonale konfliktene. Nyliberalismens vekt på individets frihet kan danne utgangspunkt for nye former for fellesskap, som bygger på respekt for forskjellighet og autonomi. Det handler om å snu eksisterende logikk og sannheter på hodet, å snu perspektivet og ta nyliberalismen på ordet med dens løfte om frihet og menneskers selvforvaltning. Det paradoksale ved den nye globale kapitalismen med dens enorme produksjonspotensial er at den teknologisk vil være i stand til å fjerne sosial nød og ulikhet samtidig som den som politisk system fortsatt skaper den.

Økonomiske visjoner

Jeg har nevnt global keynesianisme som en mulig strategi for mer global likhet. Det er et problem for venstrefløyen at vi ikke har realistiske og tiltrekkende svar på hvordan vi vil organisere samfunnet. Nasjonalisering og statsforvaltning à la Sovjetunionen var ikke noen stor suksess. Vi mangler konkrete og troverdige alternativer til den nyliberale globaliseringen.

Selv om vi ikke kan og skal planlegge fremtiden i detaljer, men må utvikle politikken vår mens vi går, så må vi fremlegge konkrete forslag og krav som viser fremover mot et troverdig alternativ, hvis vi skal kunne mobilisere folk til forandring. Vi må vise at vi vil og kan styre en «annen verden». Det er i en slik sammenheng jeg ser kravet om global keynesianisme som et skritt på veien. Akkurat som den nasjonale keynesianismen løste 1930-årenes økonomiske krise og skapte større likhet innenfor nasjonalstatens rammer, kan en global keynesianisme løse den globale finanskrisen og skape større likhet – nå på verdensplan.

Sosialisme dreier seg om å oppfylle menneskelige behov – og hvem er nærmere til å definere disse enn folk selv? Det er avgjørende å utvikle institusjoner og prosedyrer, slik at folk kan ta del i de beslutningene som handler om deres egne liv. Mange mennesker sier i dag at politikk ikke interesserer dem – men de ønsker alle større innflytelse over sine egne liv. De oppfatter simpelthen ikke deres egne dagligliv som politisk, eller de mangler troen på innflytelse. Det handler om å gi mennesker direkte innflytelse på deres egen arbeidssituasjon, deres forbruk, deres boligsituasjon – deres dagligliv. En direkte demokratisk repolitisering av hverdagen ved siden av det representative demokratiet. Politikk er ikke kun for profesjonelle politikere. En slik direkte deltagelse klargjør vår gjensidige avhengighet – at vi er individer i et fellesskap. Det muliggjør at motstridende interesser kan møtes, men at det likevel kan settes opp felles mål.

Men det lokale kan bli reaksjonært, hvis det lukker seg inn i seg selv. Det lokale må bindes sammen med det regionale og globale. For å styre den økonomiske utviklingen må en rekke beslutninger treffes sentralt. Det overordnede forholdet mellom forbruk og investeringer, den regionale fordelingen av investeringer osv. Slike beslutninger må tas av organer utgått fra en demokratisk valgt representativ forsamling på forskjellige nivåer. En slik myndighet kan være global, omfatte flere gamle nasjonalstater, være regional eller lokal alt etter karakteren og omfanget av det som skal besluttes.

På globalt plan trengs det en demokratisering av FN. Hvorfor skal de landene som vant andre verdenskrig, ha makten i Sikkerhetsrådet? FN kan for eksempel demokratiseres ved etableringen av en Folkeforsamling, hvor hvert menneske har en stemme. Det vil ikke minst gi den tredje verden den demokratiske tyngden den har krav på.

Likhet med respekt for forskjellighet

I den «reelt eksisterende sosialismen» praktiserte de i høy grad en form for likhet, hvor alle skulle være ens eller like, og i stedet for å se individualismen som en styrke, ble den sett på som en trussel. En global solidaritet må basere seg på respekt for forskjellighet mer enn på solidaritet basert på at vi alle skal være ens eller like. En solidaritet hvor jeg anerkjenner at du er annerledes og kan gjøre ting annerledes, hvis du anerkjenner min forskjellighet og at jeg kan gjøre ting annerledes – en verden med plass til mange verdener. Det betyr ikke en aksept av økonomisk ulikhet, klasseforskjeller, kjønnsdiskriminering eller rasisme, men at målet ikke er at vi alle skal være kopier av hverandre.

Et vesentlig forhold ved «en annen verden » er at den er antifundamental. Forstått på den måten at det ikke finnes én «sannhet ». Her tenker jeg ikke bare på religion, men også på alle mulige politiske, sosiale og samfunnsmessige forhold. Ingen har monopol på sannheten, verken kirken eller partiet. Én «sannhet» gjør oss ikke frie. Frihet er å overta kontrollen med produksjonen av sannheter.

Frihet

Den kommunistiske visjonen er drømmen om frihet, likhet og fellesskap. Men «friheten » er ikke bare noe som trer frem i fraværet av makten. Ta for eksempel frigjøringsbevegelsene. Deres kamp for frigjøring fra kolonialisme og imperialisme var ikke i seg selv tilstrekkelig til å etablere en styreform som kunne skape et «fritt» samfunn. Frigjøring – som en kamp mot en form for maktutøvelse – skaper ikke nødvendigvis frihet. Man må skjelne mellom begrepet «frihet», som det brukes i en kamp og motstand mot makt, og «frihet», som den utøves som en livsform i samfunnet.

Ta for eksempel forandringene i den gamle østblokken. Den nyliberale «friheten» er ikke noe de bare får ved å befri seg fra de gamle styreformene. Liberal frihet er noe som skal læres. Etableringen av «det frie markedet» krever bokholdere og revisorer, ledelseskonsulenter og marketingeksperter, advokater og administratorer, som skal fremtvinge de betingelsene som skal til for at «loven om tilbud og etterspørsel» kan settes ut i livet. Denne måten å beregne og styre på, som vil få individene til å handle og tenke som konkurrerende og profittmaksimerende individer, skal innpodes. Man skal forvandle arbeidere til «motiverte ansatte », som frivillig streber etter å yte det beste for firmaet. Man skal lære forbrukere å velge «fritt» mellom tilbudet av produkter – hvis de har penger til det. De «ufrie» menneskene fra østblokken, skal ikke bare befris, de skal lære seg å bli frie i en omformingsprosess, som krever disiplinering og undervisning i nye verdier og normer fra universitetsnivå til tv-kanalenes reklamer, serier og underholdningsprogrammer.

Det samme gjelder Iraks befolkning. Det er langt fra nok å befri dem fra Saddam Husseins diktatur. De skal nå lære å leve som «frie» mennesker, hvilket betyr at de skal overta de vestlige normene for demokrati og frihet.

Motstanden mot nyliberalismens frihetsbegrep handler om å omdefinere dens normer og verdier om hva som er riktig og galt. Hvis vi har valgfrihet, så har vi vel også rett til å velge bort nyliberalismen. Rett til å utvide og forandre vurderingen av hva som er falskt og sant, skape styreformer, produksjonsformer og livsformer som muliggjør en annen form for «frihet». Frihet er vel ikke normalisering?

Men denne kommunistiske formen for frihet har dermed også sine verdier og normer. Den er ikke bare fravær av makt. Den har også verdier og krever selvdisiplin og ansvarlighet. Hvis «virkelig frihet» finnes, må det være en praksis som muliggjør en vedvarende forandring av «spillereglene» – av normer og verdier. På samme måte må det være en praksis som søker å utligne ulike maktforhold. En frihet til å være, handle og uttrykke seg annerledes og dermed også til å forandre omverdenen og seg selv.

Hvordan kommer vi dit?

Globaliseringen betyr at vi må tenke «revolusjon» annerledes. Dels er en mer eller mindre simultan global overtakelse av maktens institusjoner à la stormingen av Vinterpalasset i 1917 umulig. Dels har vi har hatt en altfor statssentrert analyse av makten, en tro på at kjernepunktet var erobring av statsmakten og at vi kunne forandre samfunnet med den. Erfaringene fra et tjuetalls erobringer av statsmakten har vist at det ikke er så lett. 75 års statsmakt i Sovjet skapte ikke et radikalt annet samfunn. Den måten mennesker arbeidet på i fabrikken, lignet til forveksling arbeidet i en kapitalistisk fabrikk. Livet i byene, skolen og familien i Sovjet skilte seg ikke radikalt ut fra disse institusjonene i de kapitalistiske landene. Che drømte også om å skape «det sosialistiske mennesket» etter erobringen av statsmakten i Cuba – har de lyktes? Og er det statens oppgave?

Jeg tror ikke statsmakten er et brukbart redskap i denne sammenhengen. Statsmakt er vesentlig, men den er bedre til å undertrykke og kontrollere enn til å skape fornyelse og frihet. Statsmakten er et ganske uegnet instrument, når det handler om å forandre menneskers verdier og normer.

Det blir derfor nødvendig å kontrollere statsmakten, da statsmakten kan komme til å undertrykke de kreftene som vil revolusjonere samfunnet. Men selve den revolusjonære kraften er langt mer kompleks og desentralisert enn statsmakt. Makten er også det å kunne definere hva som er godt og ondt, sant og falskt. Makt er innleiret i normer, vaner og holdninger. Denne kampen om menneskers verdier foregår overalt og på mange nivåer, og åpner derfor mange og nye felter for kamp og mange nye motstandsformer. DDRs statsmakt smuldret bort, da ingen lenger trodde på statsmaktens verdier. Tenk på hvilken makt islams verdier og normer spiller i konfliktene i Midtøsten og Asia.

Når vi tenker «kampen om makten», må vi derfor være åpne overfor mange muligheter og former for handling.

Det finnes lyspunkter

Når jeg ser tilbake, har det ikke bare vært en lang nedtur for frigjøringskampen. Det ble tatt oppgjør med kolonialismen i Afrika og Asia. Det ble satt en stopper for apartheid i det sørlige Afrika.

En rekke diktatorer i Mellom- og Sør- Amerika ble styrtet. Palestinernes skjebne ble satt på dagsordenen. Det var ikke særlig mye av det som ble til sosialisme, og det som ble det, slett ikke i den formen vi hadde håpet på. På den måten var ikke «den reelt eksisterende sosialismens» oppløsning negativ. Den rommer en mulighet for å definere sosialisme på ny.

Det er lyspunkter i kampen også. I 1995 innledet Zapatistene sitt opprør i Chiapas i Mexico. De så deres egen kamp for den opprinnelige befolkningen i Chiapas, som en glassplint i et kaleidoskop, hvis glassfragmenter består av mange forskjellige former for liv, prosjekter og visjoner. Men akkurat som alle glassplintene i kaleidoskopet er underkastet rørets dreininger, er mennesker overalt på jorden underkastet den globale kapitalens logikk. Denne felles skjebnen samler mangfoldigheten av mennesker i en felles motstand – i et felles mønster som i kaleidoskopets mønster av glassplinter.

Zapatistene klarte å skape et globalt nettverk av allianser gjennom bruk av nye kommunikasjonsmidler og -former. En del av nettverket er motstanden mot «globalisering ovenfra» som kom til uttrykk ved demonstrasjonene mot WTO, som begynte i Seattle 1996.

Et annet konkret resultat av denne prosessen er de globale og regionale møtene mellom motstandere av nyliberalismen – kalt «Sosialt Forum», hvor kamperfaringer og nye visjoner siden er blitt utvekslet.

Men også andre steder i Latin-Amerika har venstrefløyen gjort fremskritt. I Brasil kom fagforeningslederen De Silva til makten. I Chile og Argentina vant venstreorienterte partier regjeringsmakten. I Bolivia og Ecuador ble de opprinnelige folkekravene satt på dagsorden av sterke politiske partier. I Venezuela ble Hugo Chaves president. Det som i begynnelsen lignet en cautillopolitikk à la Peron i Argentina, er gått videre, og har åpnet opp for en folkelig mobilisering.

I Colombia kjemper den gamle frigjøringsbevegelsen FARC fortsatt. Det skal bli interessant å se om FARC klarer å utvikle en frigjøringsstrategi, som matcher de utfordringene en globalisert verden stiller.

Oppsummering

Den globale ulikheten mellom rike og fattige land, som konsekvens av århundrers utbytting, kan bare løses via globale løsninger. De nasjonale, sosialistiske revolusjonene i den tredje verden har ikke på avgjørende vis kunnet heve levestandarden. Nasjonalismen er blitt et problem for sosialismen.

Der trengs en global og verdensomfattende keynesianisme: handel, investeringer, pengepolitikk og arbeidskraft på linje med den nasjonale keynesianisme som hjalp europeiske land ut av 1930-årenes krise. I kjølvannet av finanskrisen burde det være gode betingelser for å reise kravet om global keynesianisme i stedet for WTO, IMF og Verdensbankens nyliberale politikk. Men dette skiftet kommer ikke av seg selv, kun via et press fra en globalisering nedenfra.

Det er stadig bruk for en visjon om en radikalt annerledes verdensorden. Den «reelt eksisterende sosialismen», slik den så ut i Sovjet og Øst-Europa og som den har utviklet seg til i Kina, har mistet sin tiltrekningskraft. Visjonen må ta utgangspunkt i en globalisert verden og dermed en multikulturell verden. Det betyr et likhetsbegrep med respekt for forskjellighet.

Nasjonalismen er blitt et problem for sosialismen. I forhold til frigjøringen fra kolonialisme og imperialisme spilte nasjonalismen en progressiv rolle i den tredje verden, men ble samtidig kilde til konflikter.

Visjonen om en annen verden må konkretiseres og eksemplifiseres slik at den kan vinne tilslutning og ikke forbli en drøm. Vi må kunne vise de første skrittene mot de langsiktige målene.

(Artikkelen er oversatt av Jan Holm.)

Noter:

1. Om Blekingegadegruppens historie se vår artikkel «Der handler om politik» i tidsskriftet Social Kritik nr. 117, februar 2009. Finnes online på www.snylterstaten.dk
2. Se «Bidrag til en anti-imperialistisk strategi» på www.snylterstaten.dk, hvor det ligger en rekke av de sentrale politiske dokumentene fra både Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) og Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (M-KA).
3. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens højeste stadium» Bind 6 i Lenins Utvalgte verker. Tidens Forlag, 1946.
4. Samir Amin: Den ulike utvikling. Forlaget Aurora, 1979.
5. Immanuel Wallerstein: The Modern World-System. Academic Press 1974. Vi laget selv en historisk analyse: «Verdens deling i to» som ble publisert i Manifest nr. 4 og 7. Finnes på: www.snylterstaten.dk.
6. Arghiri Emmanuel: «Unequal Exchange». Modern Reader, 1972.
7. Vi har i boken Imperialismen i dag, forlaget Manifest fra 1983 beskrevet mekanismene i det ulike byttet.
8. Chace-Dunn: Global Formasjon. Basil Blackwell, 1989, side 59.
9. Se utregningen i «Imperialismen i dag». Manifest 1983.
10. Köhler, G (1998) «The Structure of Global Money and World Tables of Unequal Exchange». Journal of World System Research, vol 4, nr 2, side 145–168.
11. Gernot Kohler og Arno Taush: Global Keynesianism, Unequal Exchange and Global Exploitation. Nova 2002.
12. Keynes J.M. (1964) The General Theory of Employment, Interest, and Money. New York. Harcourt Brace Jovanovich ( Reprint of the original from 1936)
13. Brandt Commission (1980) North-South: A Programme for survival. Cambridge, USA MIT Press.
14. Brundtland Commissionen (1987): Our Common Future.
15. A. Emmanuel har i boken Profit and Crises (1984) Heinemann London, undersøkt årsakene til kriser i kapitalismen. Han kommer frem til at de skyldes en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i den kapitalistiske markedsøkonomien.
16. E. Mandel (1978): The Second Slump, NL B London, side 146.
17. I Wallerstein (1978 side 232) World-System Analyses. I Kaplan: Social Change in the Capitalist World Economy. Sa Publishing.
18. FAO årsrapport, juni 2009.
19. Marshall-planen var en økonomisk plan for gjenreising av Europa etter andre verdenskrig.
20. Samir Amin (1997) Capitalism in the A of Globalization, Zed Books London.
21. Se min artikkel i Gaia nr. 39, vinter 2002, Fra WTO til World Trade Union.
22. Hart og Negri: Imperiet. Informations Forlag.

Torkil Lauesen er statsviter og var med i den danske Blekingegadegruppen.

Den såkalte PET-rapporten har vært underveis i ti år. Den konkrete årsaken til nedsettelsen av undersøkelseskommisjonen var TV2s avsløring i 1998 av PETs overvåking av en rekke politiske partier og faglige konflikter.

Agenten Zeus

TV2 hadde fått et tips om at en agent i årevis hadde infiltrert en lang rekke venstreorienterte miljøer og organisasjoner i Århus og København. I 20 år hadde agenten Anders Nørgaard båret rundt på hemmeligheten om sitt dobbeltliv i 1970- og 1980- årene. Han hadde ikke engang fortalt sin egen kone om sin fortid som agent for PET under kodenavnet «Zeus».

Da TV2 ringte på døra hjemme hos Nørgaard, hadde han åpenbart i lengre tid følt et behov for å lette hjertet sitt. I hvert fall samtykket han samme kveld i å fortelle om sin fortid som sivil agent for PET. Da visningene om «Den hemmelige tjenesten» rullet over TV-skjermen og Zeus fortalte om sine innberetninger til PET om helt vanlig politisk arbeid, ble reaksjonen voldsom. Presset mot PET ble så stort at den sosialdemokratiske justisministeren, Frank Jensen, i 1999 nedsatte PET-kommisjonen. Anders Nørgaard selv rakk ikke å bli avhørt av PET-kommisjonen før han tok sitt eget liv i mars 2000.

Hva handler rapporten om?

Kommisjonen, som har kostet statskassen mer enn 70 millioner danske kroner, bestod av en høyesterettsdommer, to jusprofessorer og to historikere. De fikk til oppgave å undersøke og redegjøre for:

1) Politiets overvåkingsvirksomhet i perioden 1945–1989 i forhold til politiske partier, faglige konflikter og bevegelser i Danmark.

2) Kommisjonen skal videre, for perioden 1968–1989, vurdere om PETs personregistrering er skjedd i overensstemmelse med de reglene og retningslinjene som har vært fastsatt av Folketinget eller regjeringen. Bakgrunnen for denne oppgaven var at den danske regjeringen i 1968 avga en erklæring om at det ikke måtte foretas registrering ene og alene på bakgrunn av politisk tilhørighet.

3) Endelig fikk kommisjonen i 2008 til oppgave å undersøke PETs aktiviteter og håndtering av den såkalte Blekingegadesaken spesielt. Dette punktet var kommet til på bakgrunn av diskusjoner om hvorvidt PET hadde unnlatt å videreformidle kunnskap om Blekingegadegruppen til kriminalpolitiet i forbindelse med etterforskningen av et ran.

Hva står det så i rapporten?

PET-kommisjonens beretning fastslår at det danske politiet i årene før for den tyske okkupasjonen i 1940 «pleiet tilsynelatende tette kontakter med Gestapo, med hvilke de allerede i 1930-årene utvekslet opplysninger om kommunister».(3)

Politiet benyttet sine registreringer av kommunistene under den – grunnlovsstridige – interneringen av dem i juni 1941. Dansk politi internerte langt flere kommunister enn nazistene hadde krevd, hvorav 20 siden døde i konsentrasjonsleire. Det er imidlertid ikke noe PET angret. Så sent som i 1950 heter det i et PET-notat:

Ved krigens slutt var kommunistene fortsatt hovedfienden. Så snart de tyske offiserene var blitt internert under frigjøringen, gikk britiske og danske overvåkingsfolk i gang med å avhøre dem om hva de visste om danske kommunister. PET-kommisjonens beretning beskriver hvordan den danske overvåkingstjenesten ansatte ledende nazister til å fortsette utspioneringen av mistenkte kommunister. Om det danske politiets manglende skrupler ved samarbeidet med nazistene konstaterer PET-beretningen:

I 1950-årene var det en «kommunistparanoia » hos overvåkingstjenesten. Da antallet medlemmer i DKP og dets frontorganisasjoner var fallende i 1949–50 (etter Prahakuppet og påskekrisen i 1948, hvor det oppsto rykter om en sovjetisk okkupasjon av Danmark), tolket overvåkingstjenesten dette som et forsøk på å lure dem og et uttrykk for hvor farlige kommunistene var: Når folk meldte seg ut av DKP, så overvåkingen på dette som forberedelse til illegalitet for effektivt å virke som femtekolonne under et sovjetisk angrep på Danmark.

Registrering

Lund-kommisjonens rapport viste at de norske hemmelige tjenestene under den kalde krigen foretok ulovlig overvåking og registrering av medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, Sosialistisk Folkeparti, Arbeidernes Kommunistparti og Sosialistisk Venstreparti samt organisasjoner som man antok sto nær disse partiene – f. eks. Nei til Atomvåpen, Sambandet Norge–Sovjetunionen, Palestinakomiteen, Kvinnefronten og Solidaritetskomiteen for Vietnam.

Noe lignende foregikk i Danmark. Skiftende regjeringer førte offentligheten og Folketinget bak lyset gjennom mer enn to årtier ved å fortelle at PET kun registrerte borgere i overensstemmelse med en regjeringserklæring fra 30. september 1968. Den forbød å registrere dansker ene og alene på grunnlag av lovlig politisk virksomhet.

I virkeligheten opererte PET på grunnlag av et hemmelig notat, som skiftende ministere fra Venstre, Det Konservative Folkeparti, Det Radikale Venstre og Socialdemokratiet hadde godkjent. Notatet tillot PET å registrere bredere enn opplyst i såkalte ’arbeidsregistre’. Selv Folketingets såkalte Wamberg-utvalg, som skulle føre kontroll med PETs registreringer, ble i alle år holdt uvitende om eksistensen av dette notatet.(4)

På grunnlag av det hemmelige notatet registrerte PET videre som før. Tusenvis av kommunister og venstreorienterte ble registrert kun på grunnlag av lovlig politisk virksomhet, eksempelvis at de var såkalte stillere, dvs. personer som anbefaler partiet/ kandidaten ved Folketingsvalg, noe som er lovpålagt i Danmark.

PET og Blekingegadegruppen

Etter å ha lest de ca. 100 sidene i kommisjonsrapporten som omhandler Blekingegadesaken finner jeg ingen overraskelser.( 5) PETs kunnskap om oss og deres analyser svarer fullstendig til de antakelsene vi gjorde oss den gangen. PET hadde en sporadisk kunnskap om vår kontakt med PFLP, hovedsakelig via avlytting av lokale palestinere. Vi var fullstendig klar over at palestinerne utgjorde en sikkerhetsrisiko for oss og kuttet helt forbindelsen med dem de siste årene. Dessuten hadde PET en magefornemmelse av at vi drev med noe, men hva?

Vi ble skygget periodevis gjennom nesten 20 år. I den perioden tror vi ikke at vi én eneste gang har vært skygget uten å være klar over det. Ble vi skygget, gjaldt det å te seg normalt – ikke vise at vi var klar over at vi ble skygget, alt annet ville virke mistenkelig. Vi utviklet metoder for å konstatere om vi ble skygget og forsikre oss om at det ikke var tilfelle, om nødvendig.

PET-folk var lett gjenkjennelige. I 30-årene, omkring 180 cm høy, nobelt og sportslig kledd, dykkerur og bule på innerlomma, hvor radioen var plassert. Alltid to i bilene. Alltid upersonlige mellomklassebiler i diskrete farger. Typisk tre til fire biler om gangen, som skiftevis overtok skyggingen. Deres kjøremønster avslørte dem. Ofte kunne vi regne med at skyggingen opphørte fredag kl. 16 og ble gjenopptatt mandag morgen. Enkelte ganger var det mer profesjonelt, men for det meste gikk det ikke mange minutter, før vi ble klar over at vi hadde noen etter oss.

Vi opplevde også hemmelige ransakinger i hjemmene våre, hvor det ikke var ryddet ordentlig opp eller kanskje måtte PET stikke av for raskt etter å ha installert avlyttingsutstyr? Vi var overbevist om at telefonene våre ble avlyttet og tok våre forholdsregler. Med jevne mellomrom scannet vi biler og dekkleiligheter for eventuelle sendere.

At PETs kunnskap om oss var begrenset, viste seg da de valgte å arrestere oss i 1989. Flere av de arresterte hadde ikke vært aktive på mange år. Men de kjente ikke til de senest tilkomne medlemmene, som hadde vært aktive i en årrekke. Det var først med funnet av dekkleiligheten i Blekingegade 2 at hele sammenhengen gikk opp for PET.

Hva er ikke med i rapporten?

Det er naturligvis interessant å få avdekket visse begivenheter, men den fulle sannheten får vi ikke. Et felt som ikke er berørt særlig mye i rapporten er samarbeidet med utenlandske overvåkingstjenester. De er heller ikke nevnt ved navn. Årsaken er naturligvis hensynet til fremmede makter og det fremtidige samarbeidet. Noe kan vi likevel lese ut av rapporten.

PET interesserte seg for det palestinske miljøet i Danmark fra begynnelsen av 1970-årene.(6) PET valgte i den forbindelse å samarbeide nært med en fremmed overvåkingstjeneste. Navnet er ikke nevnt i rapporten, men av sammenhengen kan vi klart tolke at det gjelder den israelske overvåkingstjenesten Mossad(7). En annen kilde til dette samarbeidet er den tidligere Mossad-agenten Ostrovsky(8). Han forteller at samarbeidet mellom PET og Mossad er svært vennskapelig og tett, og dette kan beskrives ved at Mossad kaller PET for «lille promp».

Det er vanlig og legalt at overvåkingstjenester samarbeider. Men PET må ikke hjelpe en fremmed overvåkingstjeneste med å operere på dansk grunn. Hvis en fremmed overvåkingstjeneste ønsker opplysninger om borgere bosatt i Danmark, kan de anmode PET om å innlede etterforskning av disse personene, ikke foreta slike undersøkelser selv.

Under rettssaken mot Blekingegadegruppen kom det frem at PET hadde en Mossad-agent fast tilknyttet som oversetter ved telefonavlytting. Dette blir bekreftet i rapporten(9) og i Ostrovskys bok(10). Telefonavlytting av palestinere bosatt i Danmark ble foretatt av Mossad og først deretter overført til PET i redigert form. Under rettssaken fremla politiet en utskrift av en samtale mellom et PFLP-medlem fra Libanon og et PFLP-medlem i København. Denne utskriften var på engelsk. Politiet forklarte at originalbåndet (på arabisk) var forsvunnet. Det passer med den tidligere Mossad-agenten – Ostrovskys forklaring – som i sin bok(11) har beskrevet Mossads prosedyrer. Han forteller at Mossad transporterte originalbånd til Israel, hvor de ble oversatt til engelsk og bare oversettelsen ble returnert. Den norske overvåkingstjenesten hadde et lignende arrangement med Mossad. I 1991 kunne Harald Stanghelle i Aftenposten avsløre at den norske overvåkingstjenesten benyttet seg av arabisktalende israelere som «tolker under avhøring av palestinske asylsøkere».(12)

Vi begynte å interessere oss for Mossad i begynnelsen av 1970-årene. Årsaken var at flere palestinere bosatt i Danmark fortalte at de var blitt avhørt av Mossad, som spurte dem ut om deres familier og forhold i de okkuperte områdene.(13) I 1972 mottok en palestiner i København en brevbombe, som sprengte hånden av ham, mens andre fikk trusselbrev som de mente Mossad sto bak. Palestinerne mente at dette foregikk med PETs aksept. Saken er beskrevet i kommisjonens beretning.(14) Ostrovsky skriver hvordan:

Senere ble vi oppmerksomme på at en våpenfabrikk i Ålborg, Wejra, delvis var eid av israelske interesser. Det forundret oss at Israel, som selv hadde en stor våpenproduksjon og ellers kunne kjøpe de våpnene de ville fra USA, var interessert i å eie en dansk våpenfabrikk. Årsaken kunne bare være at Danmark skulle brukes for å dekke over aktiviteter og skjule Israel som opprinnelsesland.

Vi fant ut at Wejra i 1980-årene blant annet solgte våpen til Indonesia, som på det daværende tidspunkt utkjempet en krig i Øst-Timor. Utover dette solgte de også våpen til India og noen søramerikanske land. Senere er det kommet frem at Israel solgte våpen gjennom Wejra for ikke mindre enn fire milliarder kroner til Iran,(16) et forhold som er klart ulovlig ifølge dansk lov. Danske firmaer eller firmaer beliggende i Danmark kan ikke handle våpen med krigsførende nasjoner. Årsaken til at Uggi Mersholm, direktør for Wejra, opptrådte som dødens kjøpmann, var som han uttalte i et intervju:

Krigen mellom Irak og Iran kostet mellom 1980 og 1987 omkring en halv million drepte og opp mot én million sårede.

Det er tydelig at de avhørte PET-folkene i kommisjonens beretning vil å tone ned det vennskapelige forholdet til Mossad.(18) Ostrovsky forteller en annen historie og kan sette navn på PET-folk, som deltok i seminarer om terrorisme i Israel.

Det ville vært interessant hvis PETkommisjonen hadde gått mer i dybden med PETs relasjoner til Mossad under den kalde krigen. Det ville ikke bare ha hatt historisk interesse, men har betydning for nåtida, og det er kanskje nettopp derfor det ikke er behandlet.

Hvordan kunne man ha en agent ansatt, som hadde sin lojalitet i en annen stat? Hva visste PET om Mossads aktiviteter i Danmark i forhold til det palestinske miljøet? I 1993 ble det f.eks. avslørt at Mossad avlyttet Folketingets Ombudsmand Hans Gammeltoft-Hansen, som Mossad mente satt inne med opplysninger om palestinere som oppholdt seg illegalt i Danmark.(19) Denne episoden er heller ikke nevnt i rapporten.

PET må da også ha undret seg over at Israel ville kontrollere en dansk våpenfabrikk. Allerede i slutten av 1970-årene var politiets avdeling for økonomisk kriminalitet oppmerksomme på Wejra.(20) Av dokumentene fremgår det at det israelske firmaet Salgad i atskillige tilfeller har benyttet Wejra som angivelig produsent for våpen fremstilt av Israel. Ikke minst etter at Salgad ble overtatt av det israelske industrikonsernet KOOR, kunne et Made in Denmark-stempel lette veien for eksport av israelske våpen. Tidligere ble omkring 80 prosent av Wejras produksjon eksportert til bl.a. Chile under militærdiktaturet og til Franco-Spania.(21)

Wejra ble solgt til det israelske firmaet av Johan Schrøder, senere direktør for den danske arbeidsgiverforeningen, Dansk Industri. Schrøder ble ved et tilfelle avlyttet av PET, og i en telefonsamtale fortalte Schrøder at han og de andre aksjonærene ville selge Wejra via en dansk stråmann til en utenlandsk våpenhandler, Shlomo Zabludowicz, fra det israelske våpenagenturet Salgad. Israelerne var interessert i å overta den danske fabrikken, bl.a. fordi den kunne brukes som dekkvirksomhet for eksport til land, hvor israelskproduserte våpen ikke er velsette. Og stråmannen var nødvendig, fordi det ifølge da gjeldende lov var ulovlig for utlendinger å eie våpenfabrikker i Danmark.(22)

Senere førte dette til rettssak, og den 12. mars 1980 ble Schrøder og en annen aksjonær i Wejra funnet skyldige i overtredelse av våpenloven. Straffen ble åtte måneders betinget fengsel, dessuten fikk hver av dem en bot på 200 000 kroner foruten konfiskering av henholdsvis 42 000 og 72 000 kroner. Både rettsmøtene i Frederiksberg Birkeretts 1. avdeling samt dommen har vært lagt lokk på, «bl.a. under hensyn til statens forhold til fremmede makter,» som det heter i en rettsavgjørelse fra 1984. Det merkelige er at rettssaken ikke fikk konsekvenser for Wejras aktiviteter. De fortsatte som før under israelsk ledelse, bl.a. med salg til Iran. Wejras direktør Uggi Mersholm besøkte jevnlig den iranske ambassaden og hadde iranere på besøk på fabrikken i Ålborg. Han uttalte i et intervju med Jyllands-Posten at han mente at både PET og CIA var kjent med våpenhandelen. (23)

I april 2007 stilte folketingsmedlem Bjarne Lausten fra Socialdemokratiet et spørsmål til Justisdepartementet om Wejras våpenhandel med Iran. Etter departementets oppfatning har alt gått etter boka. Man kunne likevel ikke opplyse nærmere om de tillatelsene som er blitt gitt, da papirene er blitt destruert.(24)

Generalløytnant Henrik H. Ekmann, som utførte kontrollbesøkene i Wejra for Forsvarsdepartementet, har en annen holdning. Han sier om våpenhandlene med Iran:

Ingenting om denne saken er nevnt i PETkommisjonens beretning. Lukket man bare øynene for Wejras våpenhandel eller var transaksjonene godkjent politisk? Var valget av Mossad som nær samarbeidspartner et ryggmargsvalg eller en del av den danske Midtøsten-politikken under den kalde krigen. Det kunne ha vært interessante elementer i beretningen, ikke minst når en tenker fremover.

Overvåkingstjenestenes natur

Den danske PET-rapporten minner om den norske Lund-rapporten. Fiendebildene er de samme, registreringsmønsteret er det samme.

Overvåkingstjenester er en sentral del av statsmakten. De er dannet for å beskytte den herskende orden. Deres oppgaver og metoder tilsier at de har en tendens til å bli en stat i staten, som tøyer reglene for sakens skyld. Rekrutteringen til slikt arbeid vil tiltrekke seg bestemte typer med et ensartet fiendebilde. Hemmelighet, avlytting, skygging, konspirasjon, samarbeid med fremmede makter – alt dette fører til en lukkethet som er vanskelig å holde under demokratisk kontroll. Det viser all erfaring, om enn graden og omfanget av ulovligheter er forskjellig fra Nordens overvåkingstjenester til CIA.

Rapportene kan derfor ikke overraske eller forarge meg, noe som også ville vært paradoksalt ettersom overvåkingstjenesten nettopp er blitt til for å holde øye med folk som meg. Men også for marxister med «rent mel i posen» er det neppe noe sjokkerende i forhold til statens rolle og funksjon. Ja, selv som politisk menneske har jeg vanskelig for å se overraskelser. Erfaringen med overvåkingstjenestenes atferd er den samme verden over. En demokratisk overvåkingstjeneste er i seg selv en motsigelse.

Jeg nærer derfor heller ikke de store illusjonene om effekten av rapporten for fremtidens overvåkingstjeneste. Lund-rapporten fra 1996 ble avgitt i pustehullet mellom Belinmurens fall i 1989 og «krigen mot terror», som ble innledet etter 11. september 2001. Beslutningen om å gjennomføre en undersøkelse av PET ble tatt i samme periode. I disse ti årene var det en intensjon om å demokratisere overvåkingstjenesten på venstresiden i Folketinget. I 1999 stemte De konservative, Venstre og Dansk Folkeparti imot å gjennomføre undersøkelsen.

Etter «krigen mot terror» har dette pustehullet lukket seg. Samtidig med utarbeidelsen av kommisjonsrapporten har politikerne hatt det travelt med å vedta anti-terrorpakker, som blant annet gir rett til å lagre all elektronisk kommunikasjon, lettere adgang til avlytting, ransaking, kontroll med pengeoverføringer osv.(26) Overvåkingstjenestene har fått tilført en pen strøm av midler, materiell og personale siden 2001. Det er gitt tilleggsbevilgninger direkte til PET på ca. 250 millioner kroner for å sikre at det finnes nødvendig kunnskap og det antallet ansatte som skal til for å gjennomføre den overvåkingen som loven nå hjemler. I dag arbeider det ca. 700 personer i PET ifølge deres egen hjemmeside.

Sett i dette lyset er PET-kommisjonens undersøkelse av de politiske registreringene bare av historisk interesse. De siste åtte årenes politiske utvikling har innhentet den opprinnelige tanken med kommisjonen. Den registreringen som foregår i dag overskrider langt de politiske registreringene fra tidligere tider. Overvåkingen er blitt gjort lovlig og uproblematisk å gjennomføre.

(Artikkelen er oversatt av Jan Holm.)

Noter:

1. Rapporten kan leses på: http://www.petkommisjonen.dk/
2. På hjemmesiden www.snylterstaten.dk ligger det en lang rekke artikler og dokumenter om Blekingegadegruppen.
3. Avsnittet om den danske overvåkingstjenesten og Gestapo finnes i bind 6, side 110.
4. Registreringene hos PET er beskrevet i bind 3 i kommisjonens beretning.
5. PET-kommisjonens beretning, bind 9 side: 143–165 og 243–328
6. Bind 9 side 246–264.
7. Bind 9 side 257–258.
8. Ostrovsky & Hoy: By Way of Deception St Martins Press. New York 1990. Kapittel 12 side 230–245
9. Bind 9 side 257, 262.
10. Ostrovsky & Hoy side 232
11. Demos Nyhetsbrev juli 2009 side 11. Det har dessuten vært mistanke om at den norske militære overvåkingstjenesten bisto Mossad i forbindelse med mordet på Bouchiki (i den tro at han var «Svart Septembers» leder) på Lillehammer i 1973 (Tinnin og Dag Christensen: Den 13. terrorist, Schønberg 1977.)
12. Jørgensen: Man skal ikke kaste med sten. Weekendavisen nr. 48. 2. desember 1994. Finnes på www.snylterstaten.dk
13. bind 9 side 248
14. Ostrovsky og Hoy side 232
15. Stenstrup: Made in Israel/Danmark, Jyllandsposten 4. februar 2007
16. Jyllandsposten 4. februar 2007
17. Bind 9 side 257–258
18. Ekstra Bladet den 2.12. 1993. side 8–9, BT. den 11. Oktober 1994. Side 6
19. Det fremgår av Riksarkivets sak nr. 257/1976 fra Statsadvokaten for Særlig Økonomisk Kriminalitet
20. Information 23.10 2007
21. Information 23.10 2007
22. Jyllands-Posten, 4.2.2007.
23. Justisdepartementet, spørgsmål nr. S 2606 av den 5.2. 2007
24. Jyllands-Posten 4.2. 2007, forsiden.
25. «Det danske samfunnets innsats og beredskap mot terror» finnes på: http://www.stm.dk/publikationer/terror/index.htm
26. www.pet.dk