Matkrisa i dag feier over verda som ein tsunami.

For første gong er matkrisa demokratisert på det viset at det ikkje lenger er eit afrikansk fenomen. I årevis voks krisa høglytt i Afrika og kravde bare auge til å sjå og øyrer til å høyre.

Når millionar av afrikanarar har gått svoltne til sengs kvar dag i fleire tiår, er det tilgang til mat, ikkje først og fremst matmangel, som er problemet.

---

Ndey Jobarteh er grunnlegger og executive director, Africa Center for Information and Development (ACID).

 

---

 

Tørke og andre naturkatastrofar i mange delar av Afrika har intensivert svolten, men fattigdommen er den verkelege årsaka til matmangelen. Det er bare dei kronisk fattige som døyr som resultat av tørke, og utarminga av Afrika har hatt fleire hundre år på å vekse seg kraftig. Då dei europeiske landa koloniserte Afrika, reiv dei opp jordbruksog husdyrssystem som afrikanarane hadde tilpassa seg gjennom hundrevis av år trass i skiftande naturtilhøve. Økologisk balanserte matsystem vart undergravde. Det beste jordbrukslandet vart tatt til kaffidyrking, sukkerrøyr, kakao og andre eksportvekster som ein såg som middel til økonomisk utvikling i samsvar med nyklassisk teori om komparative fordelar. Private og offentlege pengar vart investerte for å utvikle desse salsavlingane, mens matproduksjon til det fattige fleirtallet vart neglisjert. Lite regn og andre risikofaktorar er eit problem for bønder over heile verda. Dei påfører folk svolt, særleg i Afrika der bønder og kvegfolk er gjort sårbare av økonomiske og politiske strukturar som gjør dei mange fattige og nokre få rike.

Er frie marknader løysinga på Afrikas matproblem?

Mest alle afrikanske land er avhengige av å eksportere mineral og matvarer. Mens realprisane på verdsmarknaden for desse varene har gått ned i tida etter andre verdskrigen, har prisane på importerte industriprodukt frå industrialiserte land auka jamt. I det sub-sahariske Afrika har låge prisar påverka marknadene og lokalsamfunna som er avhengige av eit smalt spekter eksportprodukt. Dei fleste afrikanarar havnar i det Oxfam kallar ei «handelsfelle»(1) der dei er tvinga til å produsere eksportavlingar til prisar som er så låge at dei held fram med å leve i elendig fattigdom. Utarminga av handelsvilkåra til Afrika betyr at dei fleste afrikanske regjeringar er tvinga til å bruke meir på verdsmarknaden enn dei tjener. Dei har fylt gapet med lån.

Det som gjorde stoda verkeleg ille for Afrika var innføringa av Structural Adjustment Policy (SAP). Med andre ord var SAP eit øydeleggande nykolonialt verktøy. Øydelegginga av lokale matproduksjonssystem ved å nekte innsatsmiddel og støtte til jordbruket, så vel som urettvis konkurranse med importerte varer, gjorde kontinentet gradvis prega av svolt og avhengig av mathjelp.

Eksempel på korleis politikken har påverka afrikansk jordbruk kan ein sjå i Ghana og Kamerun. Risimporten blei dobla i Ghana då landet reduserte ristolla frå 100 % til 20 % som resultat av strukturtilpassingspolitikken Verdsbanken tvinga på dei. Senka tollvern til 25 % i Kamerun omkring seksdobla fjørfeimporten. I tillegg har 70 % av fjørfeproduksjonen i Senegal blitt utradert dei siste åra pga EUs støtte til sine fjørfeprodusentar.( 2)

Ghana er dramatisk påverka på to område. Innanlandsprodusert ris stod for 43 % av heimemarknaden i 2000, men klarte bare å sikre seg 29 % i 2003. Risimporten auka frå 250 000 tonn i 1998 til 415 150 tonn i 2003. Det er au meldt at 66 % av risprodusentane gjekk med underskot, noko som førte til tap av arbeidsplassar. Når det gjeld tomatpuré, auka importen frå EU med 650 % frå 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003, og bøndene tapte 40 % av heimemarknaden i tillegg til at prisane gjekk ned.

Vidare: då fjørfeimporten auka med 650 % på Elfenbeinskysten mellom 2001 og 2003, fall innanlandsproduksjonen med 23 %, prisane fall og tusenvis av jobbar gjekk tapt. Importen av matolje til Mozambik vart femdobla mellom 2000 og 2004, og som følge av det fall innanlands produksjon frå 21 000 tonn i 1981 til 3 500 tonn i 2002.(3)

Finanssystemet i verda er ein viktigare årsak til svolt i Afrika enn dårleg vêr. Tvinga til å produsere avlingar dei kan bytte i utanlandsk valuta for å betale gjeld som ikkje lar seg betale, importerer dei afrikanske landa meir og meir mat. Marknaden tildelar mat etter rikdom, ikkje næringsbehov. Dei få store selskapa som kontrollerer 85 til 90 % av kornet i verda, er opptatt av profitt og ikkje svolt som me no er vitne til. Politikarane hevdar at ein vil oppnå økonomisk framsteg om marknaden får styre. Det har den noverande finanskrisa vist er feil. Problemet er ikkje marknadsinngrep i seg sjølv, men måten institusjonar og regjeringar intervenerer mot interessene til det fattige fleirtallet til fordel for dei rike og mektige. Marknaden kan bli temma til å tjene interessene til majoriteten, men bare om regjeringar og institusjonar står støtt på dei fattiges side. Me har sett korleis regjeringane i Vesten har reagert på finanskrisa med å gi redningspakker til eigne nasjonar, slikt ansvar og patriotisme er mangelvare hos dei afrikanske regjeringane.

Er folket i Afrika årsak til svolt og matkriser?

Eit anna populært syn er at det er overbefolkning som er årsak til svolten i Afrika. Det er sterkt omdiskutert fordi svolt ikkje heng saman med ekstremt tett befolka område. Om det var sant, kunne ein vente å finne omfattande svolt i tett befolka land som Japan og Nederland, og lite eller ingen svolt i land som Senegal og Kongo der svolt og feilernæring er omfattande. Afrika er ikkje tett befolka. Samanlikn Afrikas 25 menneske per kvkm med Europa – 52 menneske per kvkm og Asia – 78 menneske per kvkm.(4)

Men av alle kontinenta ligg Afrika på botn i bruk av vatning, gjødsel og traktorar. Problemet er ikkje mangel på jord, men mangel på politisk vilje. Eg trur fullt ut at ein kan finne pengar, opplæring og høveleg teknologi for å utvikle jorda om det er politisk vilje til det. Det er tydeleg i dag når ein ser korleis vestlege regjeringar er i stand til å finne milliardar av dollar til redningsplanar for eigne land. Afrikanarane manglar aldri pengar eller ressursar når det gjeld å kjøpe våpen, når det dreier seg om å gå til krig. Det er bare når det dreier seg om utviklingsspørsmål, at det manglar pengar og ressursar.

Det er sant at befolkningsveksten i Afrika (2,5 % per år)(5) er høgare enn på alle andre kontinent. Men det er viktig å forstå det reelle sambandet mellom høg befolkningsvekst og svolt. Høg befolkningsvekst skaper ikkje svolt. Dei er begge heller konsekvensen av sosial ulikskap som fråtar den fattige majoriteten – særleg kvinner – nødvendig økonomisk rom til å velje å få færre barn. Å ha store familiar er eit logisk svar på fattigdommen dei fleste afrikanarar lever under. På dei små familiebruka som produserer det meste av maten i Afrika, er arbeidskrafta til familien den viktigaste innsatsen. Den høge fødselsraten er delvis foreldra sitt svar på dette behovet for arbeidskraft.

Med den høgaste dødsraten i verda for barn mellom 0 og 4 år, fører det til enno høgare fødselstall ettersom foreldra freistar kompensere. For enkelte mødrer er byrden med å oppdra endå eit barn oppveid av fordelane med ein ny arbeidar i familien seinare. Data frå verda rundt syner tett samband mellom aukande levestandard og fallande fødselsrate. Om afrikanske foreldre vart forsikra om at barna ville overleve, ville dei ikkje trenge ha så mange. Om foreldra kunne tjene nok på arbeidet sitt, og vart sikra støtte i alderdommen, ville dei sjå det som eigeninteresse å begrense tallet på barn. Og om kvinner vart likeverdige medlemmer av samfunnet, ville dei vere i stand til drive familieplanlegging betre. Nøkkelproblemet er ikkje for mange menneske, det er for mykje ulikskap.

Og ulikskapen som har institusjonalisert svolt i Afrika er skapt av multinasjonale selskap, vestlege regjeringar, internasjonale organisasjonar og afrikansk elite og afrikanske regjeringar. Saman utgjør dei ein koalisjon med eit levesett og interesser svært annleis enn den afrikanske landsbygdmajoriteten. Gjennom tiår har denne koalisjonen sett ut i livet politikk som har undergravd matproduksjonen. Korleis kan me forklare svolt og underernæring på eit kontinent der 90 % av folket er bønder, det har inga betydning kva slags bønder dei er, men desse 90 %a skulle i det minste sjølve fått rett støtte og prioriteringar.

Av den grunn står eg sterkt på at folk er svoltne fordi det manglar politisk vilje frå våre regjeringar og institusjonar. Tørke skjer andre stader; krigar skjer andre stader og mange land har miljøutfordringar. Det som gjør tørke og andre naturlege og unaturlege katastrofar til hungersnaud, kronisk svolt. massedød osv, er den politiske viljen til politikarane som har ansvaret for liva til fleirtallet, som kontrollerer, regjererer, styrer eller vanstyrer dei. Utan at me er i stand til å snu dette, vil kontinentet framleis stå med tiggarbollen for å få mathjelp og givarpengar.

Er mathjelp ei løysing på svolten i Afrika?

Mathjelp er vanskeleg å oppsummere kort pga mange tilknytta spørsmål, men allmennt dreier det seg om å sørge for mat og liknande hjelp til å takle svolt, enten i nødssituasjonar, eller som hjelp ved djupare, meir langsiktig matmangel, og for å oppnå trygg tilgang på mat (der folk ikkje treng leve med eller frykte svolt). Men mens det er viktig å hjelpe folk i naud, må me huske at mathjelp på sitt beste bare behandlar symptoma på svolt og fattigdom, ikkje årsakene.

Mathjelp som resultat av vestleg matoverskott

Mathjelp vart sett i verk på ei tid då prisstøtte til landbruksvarer skapte store overskott av korn. Å kvitte seg med overskottet gjennom mathjelp er eit viktig instrument for å støtte vestlege bønder fordi hjelpa reduserte lagringskostnadene og opna tilgang til nye oversjøiske marknader.

Mathjelp som utanrikspolitisk instrument

Mathjelp vart au raskt eit instrument i utanrikspolitikken i den kalde krigen, der mat blei brukt til å støtte vennlegsinna eller strategisk viktige land. På 1950-tallet var USA opne på at mathjelp var ein god måte å slåst mot kommunismen på, og gjennom tiår har mathjelp for det meste gått til land ut frå strategiske interesser. USAs mathjelp blir framleis brukt som politisk verktøy, men ulikt under den kalde krigen då det vart brukt til å støtte vennlegsinna regime blir det no brukt mot røvarstatar i krigen mot terror.

Mathjelp som forretningsverksemd

No har den pågåande matkrisa i verda skaka scenariomakarar som ser Afrika som ein stor marknad for mathjelp-business. Unekteleg har mathjelp sin plass på møter og i nødssituasjonar, og vil halde fram med det. Men det ein må innsjå, er at mathjelp knapt er for den gode gjerninga si skyld. Ho har i stor utstrekning blitt big business og profittbasert. Det viste seg klart på ein velgjerdsmiddag i USA då Charles Worledge som arbeider for Sealift, eit større fraktselskap som fører mat frå USA til dei svoltne, kom med ei fråsegn som gir innsikt til å forstå politikken bak mathjelpa: «Eg trudde det var velgjerd … Det er det ikkje. Det er forretning.»(6) Fraktselskap i USA, til dømes, drar fordelar av Farm Bill frå 1985 som krev at minst 75 % av mathjelpa frå USA skal fraktast på skip frå USA. I tillegg er det bare fire speditørar som handterer 84 % av sendingane med mathjelp frå USA, og nokre få fraktselskap er svært avhengige av mathjelpa for å eksistere. Kostnaden med å sende mat over store avstandar kan innimellom vere tilstrekkeleg til å kjøpe mat regionalt der hjelpa trengst. Av desse grunnene skaper mathjelp problem som overgår fordelane.

Problem som at hjelpa:

Mathjelp og genmodifisert mat

Enkelte ser den noverande matkrisa som eit høve til å pumpe genmodifisert mat inn i marknader og miljø. Tanken er at når folk er lamslått av ulykkeshendingar, er dei mindre i stand til å forsvare seg, og opne for å tillate motbydeleg politikk og handlingar. Ei slik haldning kan ein sjå i den talande overskrifta på ei melding i New York Times nyleg: «I magre tider er genmodifisert korn mindre tabu».(7) Mathjelp har vore brukt til å snike genmodifiserte organismar (GMO-ar) inn i uvitande land. Stoda i Afrika fekk stor merksemd då det var matkrise i mange land i sørlege Afrika, nemleg Angola, Malawi, Zambia, Zimbabwe, Lesotho, Mozambik og Swaziland i 2002. Svoltpolitikken nådde eit høgt nivå i 2002 då Zambia avslo GMO i mathjelp sendt dei. Mens enkelte land var villige til å akseptere malt GMO-mathjep, avviste Zambia både heile korn og mjøl. Som venta vart regjeringa i Zambia sett under hardt press for å godta GMO i mathjelpa. Regjeringa svarte med å seie at matmangelen som i hovudsak var i den sørlege delen av landet, kunne avhjelpast med mat frå den nordlege regionen. På den måten var ikkje bare maten fri frå GMO, han ville au fremme nasjonal produksjon og inntekter. (8) Zambia overvann til slutt krisa og fører framleis ein politikk med å ikkje godta GMO i hjelpesendingar.

I 2004 vart Angola og Sudan sett under press på instruktivt vis. Dei to landa hadde særlege vanskar pga konfliktane der. Likevel avslo begge GMO-korn om det ikkje var malt. Som ein del av kampen for å holde mathjelp fri frå forureinsing samarbeidde Friends of the Earth (FoE) Nigeria og FoEstøttespelarar, Earthlife i Sør-Afrika med mange afrikanske grupper som African Centre for Biosafety for å stoppe presset frå World Food Programme og US Agency for International Development (USAID) for å tvinge Angola og Sudan til å godta genmodifisert mat mot sin vilje.(9) Det positive resultatet av denne kampen for ei verdig mathjelp er at USAID og andre GMOleverandørar ikkje opent har pressa suverene nasjonar til å akseptere mathjelp i former dei finn betenkelege.

Mathjelp og matforureinsing

I 2006 fann ein ikkje-godkjent Liberty Link Rice 601 (genmodifisert av Bayer CropScience for å tåle bruk av plantegifta glufosinat) i mathjelp sendt til Sierra Leone av USAID. Forureinsinga vart avslørt av eit overvakings- og testprogram gjennomført av Afrikagruppene til FoE.(10) Forureinsinga vart au funne i kommersiell import til Ghana. Ein ny testrunde i 2007 fann same type forureinsing i kommersielt importert ris i Ghana og Nigeria.(11) Likevel held forureinsinga fram.

Derfor er ideen om mathjelp som utviklingstiltak ganske diskutabel. For Afrika har mathjelp aldri vore del av ein utviklingsstrategi, men støtte til eksportvekst i utvikla land. Mathjelp er ein integrert del av ein politikk som fører til strukturelt matunderskott i mottakarlanda og gjør dei meir avhengige av matimport. Slike band saman med knappe ressursar som kan finansiere import, har resultert i auka fattigdom og svolt.

Kor går vegen framover for Afrika?

Afrika treng omfattande endringar for å overvinne svolt no og i framtida for å fremme matsuverenitet. Denne ideen omfattar metodar som fremmar lokale, varierte system kontrollert av folk sjølve. Når alt kjem til alt er variert småskalaproduksjon nøkkelen til langsiktig reduksjon av svolten i Afrika. Storskala monokulturar er meir sårbare enn små eigedommar, slik det blir prova i tørken i Australia og bølgeeffekten på risforsyninga i verda. Småskala jordbruk har innebygd fleksibilitet og kan stå mot sjokk der storskala bruk er avhengige av intensive jordbrukssystem, store finansielle utlegg, store mengder kjemiske middel og ikkje er økologisk bærekraftige.

Ein fornya intervensjonspolitikk frå afrikanske regjeringar med støtteordningar og -verktøy så vel som marknadsopningar vil kunne gi liv igjen til eit landbrukssystem som er slått ut av nyliberalismen, konfliktar og gjort avhengige av mathjelp. Der det er matmangel, må han møtast lokalt og regionalt. For å sikre at det er mauleg, og ut frå erkjenninga av at majoriteten av afrikanske bønder lever og arbeider på landsbygda, er forbetring av infrastrukturen på landsbygda avgjørande.

Ein må styrke ansvarlege offentlege system og strukturar i dei ulike landa, og gi den Afrikanske Unionen (AU) og andre regionale organ fullmakt til å ta ansvar for fred, stabilitet og tryggleik på kontinentet. AU kan ikkje bli sterk og effektiv utan at det er sterke regjeringssystem på plass i dei enkelte landa.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. The Trade Trap Poverty and Global Commodity Markets av Belinda Coote, Oxfam Publishing, 1996 andre utgave.

2. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

3. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

4. http://geography.about.com/od/populationgeography/a/popdensity.htm

5. http://allafrica.com/stories/200804100908.html

6. Dugger, Celia W. (april 2007): U.S. rethinks foreign food aid. I følge rapporten gav US Public Law 480 og Food for peace-programmet ein måte å kvitte seg med overskytande korn som var kostbart å lagre, og samtidig skaffe mat til verdas svoltne. Lova sa at mat til programmet måtte komme frå innanlandsk produksjon. I tillegg fell mengda skipa mat når fraktkostnadene stig.

7. In Lean Times, Biotech Grains Are Less Taboo.

8. http://www.jctr.org.zm/gmos.htm

9. http://www.eraction.org/index.php?option=com_content&task=view&id=24&Itemid=23

10. http://www.eraction.org/p1ublications/FoEAfrica_briefing01.pdf

11. http://independentngonline.com/?c=118&a=9947

Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase, og indikerer også at dens iboende motsigelser fremdeles er like uløste.

 

Island var et av de første land til å bli hardt rammet av den pågående krisa.

---

Thorarinn Hjartarson er historiker i Akureyri, Island.

 

---

 

Landet opplever en dyp finanskrise som etter hvert går over til generell krise, og det diskuteres om landet kan defineres som konkurs. Men Island er jo ikke noe fattig land, og hadde vist eksepsjonelt stor økonomisk vekst forut for krisen. Fra 2004 til september 2008 økte BNP med 54 %. Man mente at det dreide seg om raskt økende velstand. Men veksten var ikke basert på produksjon og verdiforedling, men for det meste på utenlandsk gjeld, først og fremst bankenes gjeld i utlandet.

Krisens bakgrunn og forløp

To nasjonaløkonomiske størrelser slår en når en betrakter forspillet og innledningen til Islands finanskrise. Den ene er bankvesenets størrelse, og den andre er nasjonal gjeld. Begge deler økte voldsomt på kort tid. De tre store islandske bankene vokste mirakuløst i utlandet, spesielt på EØSområdet, forut for den raske nedturen. Ifølge tall fra IMF vokste bankvesenet fra å disponere tilsvarende 100 % av islandsk BNP i 2004 til å disponere tilsvarende 900 % av islandsk BNP i 2008. Denne veksten var finasiert med billige og lett tilgjengelige utenlandske lån, primært fra USA. Derfor ble også bankenes gjeld åtte-doblet i samme periode, og Islands totale gjeld ble sju-doblet.

I løpet av februar og mars 2008 begynte aksjeindeksene å synke faretruende og den islandske krona likedan, rentenivået føk tilværs og inflasjonen steg. I løpet av 2007 og spesielt i 2008 fikk bankene stadig større problemer med å skaffe likviditet for å fornye lånene, ettersom amerikanske og internasjonale finanskilder tørket opp p.g.a. en begynnende finanskrise. Ifølge statsminister Geir Haarde like etter kollapset var bankenes gjeld 12 ganger større enn BNP. Den islandske staten og sentralbanken kom til kort med valutareserver for å kunne stå som LOLR, långiver i siste instans. Krisa på Island brøt altså ut som bankenes likviditets- krise – som for eksempel i USA – og bankene falt over ende rundt månedskiftet september-oktober 2008.

Den 6. oktober ble det innført unntakslov på Island, og de tre store bankene ble nasjonalisert. Deres store utenlandske grener ble da kuttet fra stammen, og utenlandske kreditorer fikk slåss om de fruktene som der fantes, mens sentralbanken måtte pøse pengekapital inn i de innenlandske stammene som nå er redusert til nasjonale statsbanker. Om regjeringa slik kunne skjære vekk bankenes gjeld til utenlandske kreditorer, så gjaldt ikke dette for tapte innskudd fra innskytere i England, Nederland og Tyskland. Den gjelda alene tilsvarte godt over det islandske statsbudsjettet. Bankene hadde fulgt EØS-direktiver for innskuddsgaranti, men den garantien dette regelverket ga, viste seg helt utilstrekkelig ved et helt banksystems kollaps. Denne gjelda ble så påtvunget den islandske regjering – muligens på svakt juridisk grunnalag – etter hardt press fra Storbritannia og deretter samtlige EU-land pluss Norge, og IMF.

Etter bankenes sammenbrudd var det klart at det økonomiske systemet trengte svære lån. Nå har landet pådratt seg et IMF-program. IMF-relaterte lån vil primært bli brukt får å styrke krona og infusere finanssektoren. I løpet av få måneder har islandsk statsgjeld vokst fra å være lav til å bli på størrelse med landets BNP, samtidig som inntektene skrumper inn, næringslivet skranter, reallønna synker og arbeidsløsheten sprer seg. Bankprofitten ble privatisert, tapene blir nå nasjonalisert.

 

Under bankenes ekspansjon var rentene lave, og lån ble omtrent dytta på folk. Ved bankenes kollaps hadde indekshusholdningers gjeld til bankvesenet økt med nesten 70 % fra århundreskiftet, og i løpet av 2008 økte vanlige folks gjeld mer fordi rentene steg så voldsomt. Mens krona steg i kurs hadde bankene ivrig tilbudt lukrative forbrukslån i fremmed valuta, lån som ble forvandlet til et åk da krona befant seg i fritt fall. Dessuten hadde relativt store grupper av folk satset på kjøp av aksjer, blant annet i bankene, og mange småsparere hadde innskudd i diverse fonds som var tilknytta aksjeindeksene som nå også falt fritt. Svært mange befinner seg i en gjeldsfelle.

Finanskapitalens fremmarsj

 

Det er vanlig på Island å forklare den islandske krisa som et særtilfelle. Sindige høyrefolk sier politikken var bra, men politikerne sviktet. Opposisjonen mente krisa kom som resultat av feilslått økonomisk politikk. Man snakker gjerne om eventyrpolitikk, dilettantisk og idiotisk finanspolitikk, mens andre fokuserer på korrupsjon og t.o.m. høyforræderi. Denne skribenten har et annet syn, og mener at islandske kapitalister var skoleflinke, og fulgte en moderne og meget logisk kapitalistisk kurs, rett utfor stupet. Islands vei var typisk for utviklingen i modne kapitalistiske land, ikke et særtilfelle. Det er imidlertid riktig at Island kjørte fortere enn andre land, og kom derfor først til stupet, mens mange andre land kommer etter, samme vei.

De endringene Islands økonomi har gjennomgått i løpet av det siste tiåret, må karakteriseres som «verdipapirisering» (eng. financialization). Tyngdepunktet i økonomien flyttet seg fra produksjonslivet til finansverdenen. Etter ca. 1980 har industrien riktignok økt sin andel av islandsk eksport, men hele økningen kommer fra utenlandskeid kraftkrevende industri, primært aluminiumsindustri, som gir lite merverdi for islandsk kapital, mens resten av islansk industrieksport står i stampe. Og industri for hjemmemarked er blitt redusert til en brøkdel av hva det var før EFTAmedlemskap. Totalt har industrialiseringen av Island altså gått tilbake. Landet opplevde en betydelig lavkonjunktur i 1990–95. Ekspansjonen i den relativt lange høykonjunkturperioden etterpå skjedde først og fremst i finanssektoren. Det er interessant å sammenligne sysselsetningen i fiskerinæringen og jordbruk med utviklingen i banksektoren.

Det er mye som tyder på at profittable investeringsmuligheter i den islandske realøkonomien var om ikke uttømt så iallfall sterkt redusert på 80–tallet. Og det er åpenbart at i løpet av 90-åra pekte kapitalens værhaner i retning finanssektoren. Fra før var det islandske borgerskapet blitt til et monopolborgerskap.

Aksjemarkedet og finansmarkedet svulmet opp og spilte en stadig større rolle, og fikk større frihet i økonomien. Alle de større bankene ble privatisert på nittitallet og like etter århundreskiftet. Det ble trukket mye kapital ut av f.eks. tråler- og fiskeridrifta og inn i finansverdenen. Noen store redere ble etter hvert bankeiere, mens andre kom dit via handel og import. I utlandet kjøpte man handelskjeder, hoteller, flyselskaper m.m. De firmaene som likevel blomstret mest, såvel innenlands som utenlands, var såkalte holdingselskap og investeringsselskap. Slike firmaer var/er gjerne de største, og hadde/har ingen virksomhet utover det å eie og handle med aksjer, aksjer i produksjon og handel eller fortrinnsvis i rene finanser. Rene investeringsbanker ble også opprettet. Bankene vokste voldsomt og spesielt utenlands. Der kjøpte man opp andre banker og finansinstitusjoner, åpnet filialer og stiftet datterselskap. Islands tilslutning til EØS-avtalen muliggjorde den raske veksten. Avtalen åpnet for fri flyt av Islandsk finanskapital, og skapte et gunstig regelverk og etableringsmuligheter på hele EØS-området. I 1997 ble det f.eks. ved en lovendring åpnet for pantelån til kjøp av aksjer i finansinstitusjoner uten å kreve annen pant fra kjøperen enn i selve aksjene.

 

At den islandske finansielle ekspansjonen gikk så svimlende raskt, var nok fordi de største bankene ble privatisert nettopp på en tid da billige lån florerte på internasjonale lånemarkeder, og rentenivået var på et minimum. Dette må være forklaringen på at verdipapiriseringen på Island var raskere enn i andre land – og også mer forgjeldet enn i andre land. Blant unge forretningsmenn (mest menn) vokste det frem en offensiv finanskultur. Makten i økonomien ble flyttet fra produksjonen til finansmarkedene. Etter hvert ble også den raske omdanningen av landets økonomi varmt støttet av landets regjering, og islandske ministere uttrykte ved diverse anledninger at de ønsket at Island kunne bli et internasjonalt finanssentrum.

Som i Amerika

Amerikanske marxister rundt tidsskriftet Monthly Review, som J Bellamy Foster og Fred Magdoff (og tidligere Paul Sweezy), har i senere år fokusert på endringene i kapitalistiske økonomien som de karakterer som verdipapirisering. Dette har de inngående forklart i sitt tidsskrift (Siste produkt er boken The Great Financial Crisis. Causes and Consequences). Storkakser i realøkonomien hever store monopolprofitter, mens profittable investeringsmuligheter i realøkonomien har skrumpet inn. Etter etterkrigsårenes 25-årige vekstperiode i Vesten tok den allmenne krisa kapitalismen inn med oljekrise og lavkonjunktur i 70- åra. Monopolkapitalistene fikk problemer med å plassere overskuddet i lønnsomme investeringer. Fra og med 80-åra bød finansmarkedet seg frem som et lønnsomt alternativ, og kapitalen søkte stadig mer akkumulasjon gjennom finansielle kanaler. John Bellamy Foster skriver i april 2007:

Forfatteren hevder at dette innebærer en ny struktur og ny fase i monopolkapitalismens utvikling, monopol-finanskapitalens fase. Denne utviklingen eskalerte fra og med 90- åra. Produksjonen i vestlige industriland har blitt redusert relativt sett, og blitt underordnet verdipapiriseringen. I USA har finanssektoren på 25 år flerdoblet sin andel av det samlede bedriftsoverskuddet i landet. Og: «Siden 2001 er verdensmarkedet for derivater (dvs. for instrumenter til å handle med risikobelagt kredittoverføring) økt med mer enn 100 % hvert år.» Høykonjunkturen i kapitalismens sentrum har vært basert på lån og gjeld, i USAs tilfelle mest på lån fra utenlandske kreditorer (ikke minst fra Kina og Japan) som kjøper amerikanske statsobligasjoner. Islands høykonjunktur for sin del var avhengig av den finansielle ekspansjonen i USA, og de forskjellige ledd i det globale systemet er gjensidig relatert, så det viser seg å være svært sårbart.

Mitt poeng er at Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase. Islands lott for tiden indikerer at kapitalismen ved sin utvikling inn i denne fasen ikke har overvunnet sine iboende motsigelser men snarere har blitt mer sårbar overfor krise enn noen sinne.

Den omtalte verdipapirisering er kvalitativt annerledes enn den finanskapitalens dominans som Hilferding og Lenin skildret etter 1900. Lenin forklarte finanskapitalen som ‘monopolistisk industrikapital sammensmeltet med bankkapital‘, og han snakket om ‘finansoligarki‘. Finanskapitalen på hans tid hadde en offensiv rolle i monopolkapitalens fremvekst og sto for en maktkonsentrasjon på industrielt grunnlag, mens den nå har en rent parasittisk og uproduktiv karakter, betinget av stagnasjon og kapitalens allmenne krise.

Nyliberalismens rolle

Hittil har jeg primært omtalt den økonomiske grunnen, og også henvist til utviklingen i kapitalismens metropoler. Finanskapitalens nye rolle og dominans var kapitalens svar på den allmenne krisen fra og med 70-åra. Mitt utgangsdpunkt er at utviklingen på Island viser stort sett samme trekk som i den globaliserte kapitalismen, ikke minst i dens høyborg, USA. Finanskapitalens dominans har hatt sin ideologiske overbygning i nyliberalismen, fra og med Thatchers og Reagans regimer. Da profittraten var truet, svarte kapitalismen med å forkaste alle keynesianske redskaper og ta igjen opp råere metoder. Markedskreftene trumfet etter hvert igjennom en ny omfordeling av samfunnets rikdommer.

Det er opplagt at markedsliberalismen har fått et ganske fritt spill de 18 sammenhengende år som Islands store høyreparti, Selvstendighetspartiet, har vært det ledende regjeringspartiet på Island. Fiskeriene ble markedsliberalisert, bankene ble privatisert, vannkraftslovgivningen ble liberalisert, landets næringer har ganske raskt vært tilpasset verdensmarkedet – og et svært, deregulert finanssystem svulmet opp som før nevnt. Samtidig må det sies at motstanden mot liberalismen var svak. Island har hatt et høyresosialdemokratisk og et venstresosialdemokratisk parti hele veien, selv om de to endret litt utseende og navn. Det førstnevnte partiet har i det store og hele vært en del av liberalismens offensiv – som varte ved helt frem til kollapset – mens det sistnevnte ytet en viss motstand, men på individuell basis og inkonsekvent.

Opprør og regjeringsskifte

Like etter at bankene falt startet kraftige masseaksjoner i Reykjavik og etter hvert på flere steder i landet. De vanligste kravene var at de skyldige for katastrofen skulle stilles til ansvar, og at regjeringen måtte gå av og også styret i sentralbanken og finanstilsynet. I januar ble protestaksjonene svært massive og kontinuerlige. Det endte med enslags mytteri innen det ene regjeringspartiet (høyresosialdemokratene) slik at regjeringen måtte gå av og utlyse valg.

En provisorisk regjering tiltrådte, laget av de to venstrepartiene, og de har regjert i en måned når dette skrives. Lite har endret seg. Arbeidsløsheten nærmer seg 10 %. Gjeldsbyrdene er like tunge. Kjøpekraften har nå gått ned med 9,5 % i løpet av ett år, og pensjonsfondene er alvorlig beskåret. IMFs betingelser er fortsatt ikke blitt kjent annet enn at statsbudsjettet skal komme i balanse i løpet av 2–3 år.

Selv om det er få tegn til positive endringer, har kampen mot de forskjellige angrepene på levekårene vært mye svakere etter regjeringsskiftet. Erfaringen viser at venstrefolk i regjering er flinkere til å overtale folk til å vise moderasjon enn høyrefolk. Folkeforbundet ASI (tilsvarer LO) avsto 1. mars fra å kreve kompensasjon for redusert kjøpekraft, ut fra den begrunnelsen at en ny regjering var mer «konstruktivt» innstilt enn den forrige. Fra å satse på masseaksjoner og ‘gatas alting‘ ser det ut til at folk tar en avventende holdning, og venter på valget som blir holdt i slutten av april. Det er naturlig å tolke dette som forvirring hos dem som bare for noen uker siden tok saken i egne hender og viste en høy kampmoral.

Det er også lov å håpe at det etter hvert vil vokse frem en politisk ledelse som kan det der med grasrotarbeid, som kan gi kampen kontinuitet, og har et klasseperspektiv.

Forskerne fremstiller Barentshavet som et friskt hav, et hav som har stor toleranse for endringer og hvor det er liten risiko for kollaps. Kan det være fordi myndighetene nå går inn med nye aktiviteter som oljeboring og skipsfart?

---

Frode Bygdnes er med i Rødt sitt miljøutvalg, og sitter i fyllkestinget for Rødt i Troms.

 

---

 

For forskningsdataene er ikke til å bli rolig av. Selv om Barentshavet er et av verdens mest produktive hav, er situasjonen urovekkende. Barentshavet er det havet som rammes hardest av den pågående globale klimaoppvarmingen, omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet for hele kloden.

Barentshavet sin genuine produksjon av biomasse henger sammen med næringsrikt kaldt ferskvann som blandes med det varme salte vannet fra Golfstrømmen. Etter hvert kjøles den salte Golfstrømmen ned og salt vann på rundt +4 0C er tungt vann. Det synker til bunns og bunnforholdene gjør at dette vannet returnerer. Bunnen i Barentshavet er grunnest i nord og heller ut i Norskehavet. Dermed får vi en kald strøm som siger tilbake. Bunnforholdene og iskanten er som ei vannpumpe og er med på å sende havstrømmen tilbake til Atlanteren som en kald returstrøm. Polhavet er dermed i mindre grad koblet til verdenshavenes havstrømmer.

Ferskvann

Med elver som Ob, Lena, Yenisey med flere tilføres Polhavet ferskvann som er ¾ av vannmengden til Amazonas. 2310km3 i året utgjør et ferskvannskikt på 0,3 meter i hele bassenget. Polhavets utløp gjennom Fram-stredet er heller ikke større enn munningen til Amazonas. Dermed blir det liggende flerårs is. Både i og særlig under denne isen vokser det isalger. Isalgen Melosira arctica vokser i flere meter lange tråder som henger under isen. Det kan danne seg algematter under isen på titalls centimeter tykkelse. Når så isen brytes opp, vil disse algene frigjøres. I dag flyter algene inn over Barentshavet sammen med det ferskvannet som flyter oppå den nedkjølte og saltere Golfstrømmen. Det er med på å holde algene flytende høgt i vannlagene. I overflata trives planteplanktonet. Sammen med næringsrikt ferskvann får algene mye sollys og gror under ei vedvarende sol sommerstid. Det er planteplanktonet og isalgene som danner bindeleddet mellom det kjemiske miljøet og de biologiske delene i marine næringskjeder. Det er hos disse artene fotosyntesen foregår. Gjennom fotosyntesen omdannes uorganiske næringssalter, karbondioksid og solenergi til karbohydrater. Isalgene er spesielt tidlig ute og har startet sin sesongproduksjon allerede i april før isen går. Isalgene er fulle av flerumettede fettsyrer og er derfor spesielt næringsrik for andre. Dette er havets kraftfor. De kan utgjøre om lag 20 % av fødegrunnlaget for organismene i neste ledd, men tidlig i sesongen, før oppblomstringen av planteplankton, utgjør de fort 50 % av maten.

Alger

Barentshavet er et grunt sokkelhav som er over 4 ganger så stort som Norge. Gjennomsnittlig dybde er 230 meter med fiskebanker på bare 100 meters dyp. Det som synker til bunns, blir liggende tilgjengelig for bunndyr og organismer som lever av bunnfallet. Det som blir liggende, går i oppløsning og frigjør næringssalter inne på sokkelen til Barentshavet. Hvis iskanten brytes opp nord for Svalbard, vil denne isfaunaen kunne bli ført ned på 4000 meters dyp. Her vil den kanskje bli olje om noen milliarder år, men det er vel litt vel ambisiøst å tenke på kommende generasjoner i denne sammenheng.

Så lenge iskanten er i Barentshavet, vil vi ha klorofyllproduksjon rundt hele sokkelhavet. Den største produksjonen skjer i fjæra i sør og i iskanten i nord. Forsvinner iskanten, vil denne produksjonen reduseres kraftig, kanskje en halvering.

Polarfronten

Møte mellom Golfstrømmen og Ishavet kalles Polarfronten og går fra Svalbard via Bjørnøya til Novaja Semlja, godt sør for Frans Josef land og kontinentalsokkelen i nord. Med et varmere klima, er det meget uklart hva som skjer med polarfronten. Polarinstituttet sier:

Flyttes denne fronten nord for sokkelen, vil vi miste de produktive produksjonsforholdene som Barentshavet har. Lagdelingen av vannmassene kan forsvinne. Et isfritt Arktis vil gi helt nye betingelser som er ødeleggende for Barentshavet. Golfstrømmen kan stikke seg inn i Polhavet og konsekvensene har en ikke oversikt over. Forholdene ligger neppe bedre til rette lenger nord eller øst-over for den produktive møteplassen mellom kaldt og varm vann som vi har i Barentshavet.

Biomasse

Polarfronten skiller ikke bare to forskjellige vannmasser og ulike alger i sør og i nord. Det er også en møteplass for marine organismer. Den viktigste transportøren av biomasseproduksjon i den nordlige del av Barentshavet og til torsken i sør, er lodda. Lodda er en nøkkelart for skreien.

Barentshavets biologiske mangfold er stort med godt over tre tusen registrerte arter av dyr og alger. Barentshavet er litt mer enn dobbelt så stort som Nordsjøen, men mange ganger mer produktiv. Beregningene sier at det er 30 millioner tonn dyreplankton, 5–10 million tonn lodde, 2–4 million tonn sild, 1,6 million tonn torsk og 1,3 million tonn polartorsk. Bare hysa er beregna til 0,4 mill tonn, som er litt mer enn tyngda av den norske befolkningen på 4,8 millioner om gjennomsnittsvekta vår er 75 kg. Russiske forskere tar med 150 million tonn bunndyr-biomasse i tillegg.

Dette er riktignok bare grove overslag, men handfast er det at bare det norske fisket henter ut av Barentshavet en årlig fangstverdi på 3 milliarder kroner. Det utgjør 30 % av fangstverdien den samlede norske fiskeflåten tar. Dessuten er det dette havet som produserer skreien som taes i Lofoten. I tillegg fisker Russland og tredje-land i Barentshavet, samt at det fiskes en masse «svartfisk» som ikke registreres, særlig fra Smutthullet.

Om polarfronten drar seg nordover på dypere hav, vil det få dramatiske konsekvenser for nøkkelarter som raudåte og lodde og dermed for de artene som beiter på disse. Matfatet for fiske- og pattedyrsamfunnene i Barentshavet vil bryte sammen.

Smelting

I 2004 steg gjennomsnittstemperaturen i Barentshavet med 0,5 0C. Dette var da det høgste temperaturavviket som var observert siden målingene startet. Og det skyldtes ikke at det var stor innstrømming av vannmasser. Faktisk var vannmengden som kom med Golfstrømmen en del lavere enn det som hadde vært vanlig. Det var ene og alene på grunn av at dette vannet var varmere enn normalt.

 

Når iskanten trekker seg nordover, så minker den og. Det er randområdet av iskappa som er de store arealene. For hver kilometer den trekker seg nordover, blir iskanten 3,14 km x 2 = 6,28 km kortere. For Polhavet er et ganske sirkelrundt hav. Så hvis iskantens avstand til polpunktet halveres, så har 3 ganger så mye ismasse forsvunnet sammenlignet med det som blir igjen. Det er nå de store is-arealene smelter. Iskappa er en viktig termostat for jordkloden, særlig iskappa i nord. For den overopphetinga og overskuddsenergien som sola gir kloden ved ekvator, kjøles når Golfstrømmen gir fra seg varme på tur nordover. Når 1 kg is smelter, så kreves det like mye energi som det trengs for å varme opp 1 liter vann fra 0 til 80 0C, nøyaktig 333 kJ per 1 kilogram. Derfor er det mer dramatisk enn at det bare forsvinner noe is i Polhavet. Det er termostaten og magasinering av kjøleelementet som forsvinner. Når Polhavet blotter seg for midnattssola, så går 90 % av energien ned i havet. Da iskappa lå der, ble 90 % av solenergien reflektert. Iskappa, særlig den i nord, er klodens kjøleelement.

Dyreliv

Siden 1978 har iskappa nord for oss smeltet på størrelse med Norge, Sverige og Finland, 2,7 % per tiår vinterstid. De siste årene har Barentshavet praktisk talt vært isfritt sommerstid. Ikke bare har iskanten trukket seg nordover, men havisen har blitt tynnere. Derfor blir det også vanskeligere å danne flerårsis. At isen smelter og iskanten trekker seg nordover nå, vil føre til en klar reduksjon av artsmangfoldet i is-samfunnene, særlig for de arter som er avhengig av flerårsis. Om isen forsvinner, vil det rive grunnen unna det dyrelivet som bruker iskanten til å beskytte og hvile seg eller for å jakte. Isbjørnen er gjerne symbolet på dramatikken som nå utspinner seg nord i Barentshavet. Vi mennesker har ansvar for denne arten som vi fra før har forgiftet med tungt nedbrytbare organiske stoffer som PCB (polyklorerte bifenyler) og andre luftforurensninger som har bygget seg opp i næringskjeden. Likevel er kanskje skjebnen til topp-predatorer som isbjørnen, den minst dramatiske for oss. For isbjørnen er øverst i næringskjeden.

Dyreplankton

Mer dramatisk er det hvis disse endringene påvirker dyreplankton som er første ledd etter primærprodusentene i Barentshavet (trofisk nivå 2). Det er disse som gjør planteplankton om til biomasse. Like lite som vi kan spise gress, kan fisken beite på planteplankton. Nøkkelrollen for biomasseproduksjonen ligger i tre arter; ishavsåta, rødåta og krill. Krillen er den skapningen på jorden som samla utgjør størst masse til tross for sin lille kropp. Her nord er det raudåta som er den viktigst, den vi også kaller kruttåta fordi vi fort får mye luft i magen når vi spiser småsei full av raudåte. I vårt havområde utgjør raudåta mellom 80 % og 90 % av den samlede biomassen til dyreplankton. Nå planlegges det å fiske direkte på denne for å lage fiskefor til oppdrettsanlegg. Her har vi et hav som er i balanse, som får det til å gro opp naturlig med et mangfold av arter som vi kan høste av. Å belaste primærprodusenten uten å kartlegge dens kondisjon, er kanskje et godt bilde på kapitalismens kortsiktige planlegging. Dess mer raudåte som kan gjøre om planteplankton til biomasse, jo bedre er det for hele økosystemet.

Reduksjon og tap

Polarinstituttet skriver i sin rapportserie nr.126, at mindre is kan øke primærproduksjonen i den delen av Barentshavet som i dag er islagt. Ideen er at mindre is slipper til mer sollys i havet. Sollyset er bra for planteplanktonet, men målinger som er gjort fra 1979 til 1985, viser liten produksjon ute i havet. (jfr illustrasjon i Ottar 5/2005, s 18) Det er langs iskanten og langs kysten en har den største klorofyllproduksjonen. Dessuten må en tro at mer hav vil gi fuktigere luft med skydekke og dermed lav produksjon der det i dag er mye sollys.

I samme rapport antydes det at dyreplankton kan få en mer nordlig utbredelse. Det betyr ingen ting dersom beitegrunnlaget ikke økes. Større utbredelse er ikke det samme som mer dyreplankton. Barentshavet har arealbegrensninger og hele havet er i dag i produksjon. Vi vil ikke kunne nyttegjøre oss i samme grad av havet nord for Barentshavet, men kanskje kan havene øst for Barentshavet bli mer produktive. Vi aner allerede i dag at polartorsken trekker østover. Dette har det vært fokus på fordi Russland får større del av den ressursen vi har i dag. Men det er og en kortsiktig problemstilling. For menneskeheten er det viktigst at havet gir oss føde, så da er det bare å håpe at kysten utenfor Sibir kan produsere. Men de gunstige forholdene som er i Barentshavet, er ikke tilstede i Karahavet og østover.

Media og den offentlige debatt stiller feil fokus når de fremstiller at et varmere klima kan få nye arter nordover. For eksempel kan en få makrell i Vesterålen sommerstid nå. Om makrellen koloniserer Barentshavet, så betyr det ikke økt fiskeproduksjon, den vil fortrenge silda og lodda. For å finne hva Barentshavet kan yte av pelagisk produksjon, må en se på om beitegrunnlaget kan økes. Og beitegrunnlaget er dyreplanktonet.

Stressfaktorer

De tre dyreplanktonene vi har, er alle skalldyr. Klimaendringene og is-smeltinga kommer av klimagasser som CO2. Mer CO2 i lufta, betyr og mer CO2 i havet. Vi kan allerede registrere et surere hav som påvirker koraller og blekksprut. Alle organismer med kalkskall vil bli påvirket med endringer i pH-verdiene i Barentshavet. For oss er kanskje den mest dramatiske endringa om dette påvirker plante- og dyreplankton.

Ozonlaget er tynnest ved polene, så tynt at det oppstår direkte hull med følgende UVstråling. De ultrafiolette strålene reflekteres av isen. Iskappa er med på å beskytte livet i havet. Dersom planteplankton utsettes for UV-stress, reduseres fotosyntesen, dvs. at en økende UV-stråling reduserer havets evne til å ta opp CO2. Sammen med miljøgifter har en all grunn til å være urolig for alle artenes kondisjon og helsetilstand.

Med oljevirksomhet utgjør også kjemikalier og produsert vann en fare. Det kan gi negative langtidsvirkninger på hele den marine faunaen. Kjemiske komponenter fra råolje kan gi genetiske skader også hos fisken. Alderen på fisken som nå gyter, er gått kraftig ned. Sannsynlig medfører det at eggene og larvene nå er mer sårbare for slike kjemiske påvirkninger. Og lite veit vi om dyrelivet på havbunnen i Barentshavet og dens omstillingsbehov når polarfronten flytter seg.

Konklusjon

I rapporten fra Polarinstituttet taes disse urolighetene frem og drøftes. Konklusjonen deres er at økosystemet i Barentshavet har tålt og vil tåle store svingninger før de dramatiske konsekvensene vil melde seg. Men angrepene på økosystemet er allerede store, skjer samtidig på mange felter og virker selvforsterkende og ødeleggende på det balanserte livet som har utviklet seg her i lang tid. Ikke bare må vi stoppe annen menneskelig påvirkning av økosystemet, vi må få til reversering av den største utfordringa av alle; global oppvarming, om ikke Barentshavet bare skal bli et hav lik Nordsjøen. Dette ansvaret har vi både for økosystemet, for urfolket, for kystbefolkningen og for nasjonen, ja for hele menneskeheten. En av verdens beste produksjonsarenaer for mat, forvalter vi. Vi må verne om de fornybare ressursene og ikke gamble med oljeaktivitet i et sårbart og belasta havområde. Økosystemet i Barentshavet er ikke robust nok til å tåle både oljeutvinning, økt transport og global avbrenning av de oljeressursene som er her.

Det viktigste nå er å bevare isen. Vi må stoppe den globale oppvarmingen. En annen verden er nødvendig.

Kilder:

• Havets ressurser, Havforskningsinstituttet
• Det arktiske system, Ellen Elveland, Norsk Polarinstitutt
• Rapportserie 126, Harald Loeng (red), Norsk Polarinstitutt
• Diverse temahefter fra tidsskriftet Ottar, Tromsø Museum

Er det ikke bare å importere?

Nei, så visst skal vi ha et landbruk her også! Jeg nevner argumenter i fleng: hensynet til bosetting, beredskap, kulturlandskap, ringvirkninger i samfunnet for øvrig, men først og fremst av hensynet til matsikkerheten.

---

Berit Nikolaisen er ku- og sauebonde og leder av Småbrukarlaget i Troms.

 

---

 

Vår generasjon er bortskjemt. Vi har aldri opplevd sult, butikkene bugner. Hva bryr det oss at 50 % av det vi spiser er importert? Men dette er kortsiktig tenkning. Å basere seg på import er svært sårbart. En miljøkatastrofe, langvarig transportstreik eller oljekrise kan sette en bråstopp på importen, og hva gjør vi da? Er det noen som har et kriselager av mat hjemme? Å gjøre seg avhengig av andre på matsektoren er å gi fra seg makt. I et nasjonalt perspektiv er det et enormt sterkt kort å kunne kontrollere mattilgangen til et annet land. Dessuten gir en fra seg mye av kontrollen på hvordan maten er dyrket. I tillegg er det ikke forsvarlig fra et klima- og miljøperspektiv å frakte maten verden rundt slik vi gjør med tonnevis av lammekjøtt fra New Zealand, mens beitene i blant annet Troms gror igjen.

Gang på gang har dyreepidemier i Europa slått fast at spredte, små gårdsbruk er det beste med hensyn til smittespredning, allikevel jobbes det trutt og sikkert for færre og større bruk i Norge. Og da ligger vi dårlig an i Troms. Her er få områder som egner seg for store bruk.

Har vi så muligheten til å bevare landbruket her oppe? Vi slåss mot sterke krefter, både kapitalistiske og sentraliserende, så vel nasjonalt som internasjonalt. For enkelte betyr jo penger mer enn mennesker, det gjelder både EU og WTO. Og bøndene i hele verden har latt seg presse og utnytte, fordi det er bedre med et halvt brød enn ingenting når man er fattig. Og fattig er de fleste bønder. Jeg frykter for at dette ikke blir endret før alle bønder i alle land går til generalstreik slik at alle skjønner hvor maten kommer fra.

Men tilbake til Troms-landbruket, jeg tror fortsatt det kan opprettholdes, men da må vi være mange nok som vil. Sentrale politikere har ennå ikke skjønt at det holder på å rakne her oppe. Vi får trøste oss med at de fleste endringer i verden ikke skyldes politikere, men folkebevegelser eller naturkatastrofer! Når landbruket rakner i Norge, er det i Troms det skjer først. Visst ligger deler av Finnmark lenger nord, men de har flere tilskottsordninger og større bruk , og vil klare seg lengre enn gjennomsnittsbonden i Troms. Lokale politikere har begynt og skjønne. På 18 år er antall bønder halvert her. Lenge holdt vi likevel oppe tallet på antall dyr og jord i hevd, fordi de som fortsatte utvida gårdene sine, men nå er det stoppa opp. Når vi så vet at de fleste fjøs er fra 70-tallet, og svært få tilpassa det nye løsdriftskravet som trer i kraft i 2024, ser det dystert ut. Gjennomsnittsalderen på bøndene er ca 50 år. Det betyr at vi står for en enorm fornying hvis landbruket skal bestå. Og her har vi et stort problem. Den eneste finansieringskilden vi i praksis har til nybygg og ombygg, er Innovasjon Norge. Sparebankene har til nå ikke vært villig til å gå inn på dette. De synes pantegrunnlaget er for dårlig siden 60 % av jorda er leiejord. Og rammene til Innovasjon Norge er altfor små. De kan bare støtte ca tre melkebruk per år. Det betyr at det vil ta 100 år før alle fjøs i Troms er tilpassa de nye kravene! Er det en skjult agenda her?

Hvis ikke nedgangen stopper opp, spøker det for foredlingsanlegga i fylket.

I tillegg til dårlig økonomi og lite investeringsmidler, er rovdyrplagen stor i enkelte områder. Det er trist å se depresjonen spre seg i en før så aktiv landbrukskommune som Nordreisa. Vet ikke hva som er den største psykiske belastningen: å sende dyra ut i rovdyrkjeften eller ikke å bli trodd når man melder om tap. Det er helt greit med rovdyr, men ikke når politikken er at man skal ha mest mulig av dem slik at konfliktnivået øker år for år. Ingen snakker om faunakriminalitet når jerv og gaupe inntar stadig nye områder på leting etter mat, områder hvor de aldri i historien har vært før, nemlig i kystområdene i Troms. Og forvaltningen har alt for lite midler til å sjekke om de vedtatte bestandsmåla er nådd. Og så lenge de ikke er dokumentert, tillater man stadig nye dyr å etablere seg, selv om vi som bor på bygda, vet at vi er langt over målene allerede.

Utfordringene står i kø som nevnt, allikevel er vi noen trassige idealister som fortsetter selv om inntekta bare synker år for år. I dag er gjennomsnittsinntekta på et melkeproduksjonsbruk i Nord-Norge på 130 000 per årsverk. Vi håper at dette snart vil snu, ellers må selv vi mest innbitte gi opp.

Det er mye å vinne på å se krisa som et vulkanutbrudd på overflaten, skapt av tektoniske platebevegelser dypt nede i kapitalismens skiftende geografiske utviklingsmønster. De tektoniske platene beveger seg stadig raskere, og det er nesten sikkert en økende sannsynlighet for hyppigere og voldsommere kriser av det slaget vi har sett siden 1980 eller der omkring.

---

David Harvey er professor i antropologi ved City University of New York. Se Harveys nettskole om Marx’ Kapitalen på http://davidharvey.org/.

 

---

 

Hvordan, på hvilken måte, hvor og når slike utbrudd til overflaten vil forekomme – se, det er det nesten umulig å spå om. Men at de vil forekomme hyppigere og kraftigere enn før, er nesten sikkert. Derfor må vi sette det som hendte i 2008 i sammenheng med et dypere mønster. Denne typen voldsomme påkjenninger på systemet er skapt av kapitalismens eget utviklingsmønster (hvilket naturligvis ikke utelukker at det også kan forekomme ødeleggende hendelser av tilsynelatende helt ytre årsaker, slik som en omfattende pandemi). Er ikke det det beste argumentet for å «gravlegge kapitalismen og gi rom for en annen og mer rasjonell produksjonsmåte», slik Marx engang uttrykte det?

Jeg begynner med denne konklusjonen, fordi det er avgjørende for meg å understreke at hvis vi ikke forstår kapitalismens geografiske utviklingsmønster, eller behandler den geografiske dimensjonen som et mer eller mindre tilfeldig og ubetydelig trekk ved kapitalismen, mister vi både muligheten til å forstå kapitalismens ujamne geografiske utvikling og mulighetene for å utvikle radikale alternativer. Dette har jeg prøvd å få fram igjen og igjen i det jeg har skrevet opp gjennom årene. Men det skaper store vanskeligheter for en vitenskapelig analyse, som skal prøve å finne allmenngyldige prinsipper for hvilken rolle det geografiske rommet, stedet og omgivelsene spiller i kapitalismens utviklingsmønster i et hav av stadig skiftende geografiske særegenheter. Så hvordan kan vi altså forene vår geografiske forståelse med våre teorier om samfunnsutviklingen? La oss se nærmere på de tektoniske(1) platenes bevegelser.

I november 2008, kort tid etter presidentvalget, offentliggjorde Det nasjonale sikkerhetsrådet i USA sine orakelspådommer om hvordan verden ville se ut i 2025. Det var kanskje første gang at et halvoffisielt organ i USA spådde at USA ville miste sin dominerende stilling i verden innen år 2025, sjøl om landet fremdeles ville være en stormakt, eller kanskje den mektigste i verden. Verden vil få flere maktsentra, og ikke-statlige aktører vil få økt makt, spår Det nasjonale sikkerhetsrådet. Rapporten innrømmer at det har gått litt opp og ned med det amerikanske hegemoniet en stund, men nå forsvinner det økonomiske, politiske og til og med det militære overtaket systematisk. I første rekke merker man seg i rapporten at

Denne «forskyvningen som aldri før» har snudd den langvarige uttappingen av rikdommer fra Øst-, Sørøst- og Sør-Asia til Europa og Nord-Amerika, som har vedvart siden syttenhundretallet. (Til og med Adam Smith merket seg med beklagelse i The Wealth of Nations at det foregikk en slik uttapping, men den skjøt ubønnhørlig fart gjennom hele attenhundretallet.) Japans vekst i 1960-årene, etterfulgt av Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hongkong i 70-åra, Kinas sterke vekst fra 1980 og rask industrialisering i Indonesia, India, Vietnam, Thailand og Malaysia i 90-åra, har endret tyngdepunktet for kapitalistisk vekst, sjøl om det ikke har skjedd jamt. (Under finanskrisa i Øst- og Sørøst-Asia i 1997–8 var det en kortvarig men sterk strøm av kapital tilbake til Wall Street og amerikanske og japanske banker.) Det ser nå ut til at det økonomiske hegemoniet flytter seg i retning av en konstellasjon av østasiatiske stater. Dersom det er kriser som utløser radikale endringer i det kapitalistiske utviklingsmønsteret, slik vi tidligere har argumentert for, så kan det vi opplever nå være øyeblikket da en slik forskyvning befester seg. Det faktum at USA må bruke underskuddsbudsjettering i så stor skala for å løse problemene i finanssektoren, og at underskuddene i stor grad finansieres av landene med oppsparte overskudd – Japan, Kina, Sør-Korea, Taiwan og Gulfstatene – tyder på at så er tilfelle.

Slike forskyvninger har skjedd før i kapitalismens lange historie. I Giovanni Arrighis grundige historiske oversikt i boka Det lange tjuende århundret finner vi at hegemoniet skiftet fra Genova og Venezia på femtenhundretallet til Amsterdam og Nederlandene på sekstenhundretallet, før det samlet seg i England fra seint på syttenhundretallet. Etter 1945 overtok USA kontrollen. Arrighi framhever flere kjennetegn av betydning for vår analyse ved disse overgangene. Han merker seg at hver overgang fant sted i kjølvannet av en periode med sterk finansialisering. (Her siterer han og slutter seg til Braudels tese om at finansialisering innevarsler høsten for en eller annen hegemonisk maktkonstellasjon.) Men hver overgang innebar også en radikal endring av dimensjon, fra små bystater i begynnelsen til USAs økonomi i slutten av det tjuende århundret, som omfattet et helt kontinent. En slik utvikling i den hegemoniske maktas størrelse er rimelig, tatt i betraktning at kapitalismen krever akkumulasjon og økonomisk vekst på minst tre prosent i året i det uendelige. Men det er ikke gitt på forhånd at et skifte av hegemonisk makt vil finne sted, sier Arrighi. Det avhenger av om det vokser fram en ny makt med tilstrekkelig økonomisk slagkraft og med vilje til å overta rollen til den globale hegemonen på det politiske og militære området, med de kostnader som det innebærer, i tillegg til fordelene. Da USA i mellomkrigstida var nølende til å ta på seg denne rollen, skapte det et interregnum med spenninger mellom mange parter, som ikke kunne stoppe driften mot krig (Storbritannia var ikke lenger i stand til å utøve sin hegemoniske rolle). Mye avhenger også av hvordan den tidligere hegemonen ter seg når den må innse at den spiller en mindre rolle enn før. Den kan gå over i historien på fredelig vis eller gjennom krig. I et slikt perspektiv skaper det bekymring for hvordan et framtidig skifte av hegemoni vil kunne foregå, når nå USA fremdeles har en overveldende militær styrke (spesielt over 10 kilometer opp i lufta) i en situasjon med avtakende økonomisk og finansiell makt og stadig mer tvilsom kulturell og moralsk autoritet. Det er videre slett ikke sikkert at den viktigste kandidaten til å utfordre USA, Kina, har kapasitet eller vilje til å utøve hegemonisk makt. Befolkningen er ganske visst stor nok til at et hegemoniskifte skal innebære en radikal endring av dimensjon, men verken Kinas økonomi eller dets politiske autoritet (og ikke engang dets politiske vilje) tyder på noen enkel oppstigning til rollen som global hegemon. Ideen om at en eller annen sammenslutning av østasiatiske makter skal ta på seg jobben, virker også usannsynlig, gitt de nasjonale motsetningene som finns. Like usannsynlig er det at en fragmentert og innbyrdes uenig Europaunion eller de såkalte BRIC-landene (Brazil, Russland, India og Kina) skal holde sammen på langt sikt. Derfor virker det trolig at vi går inn i en ny periode med mange sentra og interessemotsetninger, og dermed et potensiale for ustabilitet i verdensmålestokk.

Men bevegelsen i de tektoniske platene bort fra amerikansk dominans og hegemoni, som har pågått en tid, er i ferd med å bli mye klarere. De to tesene om overdreven finansialisering og «gjeld som et viktig forvarsel om ledende verdensmakters svekkelse» er blitt popularisert i skriftene til Kevin Phillips. Det ser ikke ut til at forsøkene som nå gjøres på å gjenoppbygge USAs dominerende stilling ved å reformere forbindelsen mellom staten og finanskapitalen, både på nasjonalt og globalt plan, vil kunne lykkes. Når mye av resten av verden blir holdt utafor dette reformarbeidet, vil det nesten sikkert bli møtt med sterk motstand, om ikke åpne økonomiske konflikter.

Tektoniske plateforskyvninger av dette slaget skjer ikke tilfeldig. Hegemoniskiftenes historiske geografi, slik Arrighi beskriver den, har et tydelig mønster. Det er også historisk bevist at det kommer perioder med finansialisering før slike forskyvninger. Men Arrighi gir oss ingen dypere analyse av hva det egentlig er som frambringer forskyvningene. Riktignok nevner han «endeløs akkumulasjon» og følgelig vekstsyndromet (regelen om tre prosents årlig vekst) som avgjørende for å forklare dem. Det innebærer jo at hegemoniet med tida må gå fra små politiske enheter (som Venezia) til store (som USA). Det er også rimelig at hegemoniet må innehas av den politiske enheten som produserer meste-parten av det økonomiske overskuddet innen sine grenser, eller som mottar mesteparten av overskuddet fra andre områder i form av tributt, imperialistisk skattlegging eller andre former for imperialistisk utbytting. Med en andel på 15 tusen milliarder dollar av hele verdens samlede verdiskaping på 45 tusen milliarder i 2005 er USA den dominerende og kontrollerende aksjonæren i den globale kapitalismen, for å bruke et slikt bilde, og er som sådan i stand til å diktere verdenspolitikken. Typisk skjer det ved at USA er hovedaksjonær i internasjonale institusjoner som Verdensbanken og IMF. Da Det nasjonale sikkerhetsrådet spådde at USA ville miste sin dominerende stilling, men likevel beholde en sterk stilling, var det basert på at USA står for stadig mindre av verdiskapningen i verden i forhold til resten av verden, men spesielt i forhold til Kina.

Men som Arrighi påpeker, er den politiske utviklinga fram mot et slikt skifte slett ikke sikker. USAs framstøt for verdenshegemoni under Woodrow Wilson, under og rett etter første verdenskrig, mislyktes fordi den politiske stemningen i landet var isolasjonistisk. Derfor brøt også Folkeforbundet sammen. Det var først etter andre verdenskrig (som befolkningen i USA var motstandere av å gå med i helt til Pearl Harbour) at USA tok på seg rollen som verdenshegemon gjennom en utenrikspolitikk bygd på Bretton Woods-avtalene, som regulerte hvordan den internasjonale orden skulle organiseres ved inngangen til den kalde krigen for å møte den økende trusselen fra den internasjonale kommunismen mot kapitalismen. At USA hadde utviklet seg til en stat som i prinsippet kunne spille rollen som verdenshegemon, var klart for lengst. Relevante doktriner var på plass, som doktrinen om landets gudegitte «åpenbare skjebne» (nemlig å ekspandere geografisk tvers over hele kontinentet og videre til Stillehavet og Karibia, for til slutt å fortsette til hele verden, men uten å legge nytt land under seg), eller Monroedoktrinen, som advarte europeiske makter mot å blande seg inn på den vestlige halvkule. (Denne doktrinen blei faktisk først formulert av den britiske utenriksminister Canning i 1820-åra, men nesten med det samme overtatt av USA.) USA hadde økonomisk vekst og driv nok til å oppnå en økende andel av verdensproduksjonen, og sto for en form for kapitalisme som best kan kalles produsentenes markedsmakt eller monopol, understøttet ideologisk av en røff form for individualisme. Så i én forstand var USA i mesteparten av sin historie i ferd med å forberede seg til å ta over rollen som verdenshegemon. Det eneste som kunne være overraskende var at det tok så lang tid før det skjedde, og at det var andre verdenskrig, ikke første, som til slutt førte til at det skjedde, slik at mellomkrigstida blei en periode med flere maktsentra og kaotisk konkurranse mellom ulike imperialistiske ambisjoner, av samme slag som Det nasjonale sikkerhetsrådets rapport frykter vil komme i 2025.

De tektoniske plateforskyvningene som pågår nå, er imidlertid dypt preget av ekstreme geografiske forskjeller i de økonomiske og politiske mulighetene for å takle den pågående krisa. La meg illustrere med et håndfast eksempel hvordan disse forskjellene virker nå. Etter hvert som depresjonen som begynte i 2007 blei dypere, var det mange som framholdt at det måtte en reindyrka keynesiansk løsning til for å dra verdenskapitalismen ut av uføret. Med dette for øye blei det foreslått mange slags stimuleringspakker og stabiliseringstiltak for bankvesenet. Hvert land formet ut pakkene på sin måte og gjennomførte dem i ulik grad, og håpet det ville løse problemene. Løsningene varierte voldsomt, avhengig av den økonomiske situasjonen og det politiske klimaet i hvert land. I EU sto for eksempel Tyskland mot Storbritannia og Frankrike. Men tenk da på de ulike politiske mulighetene i USA og Kina, og hva det kan ha å si, både for et eventuelt hegemoniskifte og for kriseløsningsstrategiene!

I USA er alle muligheter for å forme ut en høvelig keynesiansk løsning dømt fra starten på grunn av økonomiske og politiske hindringer som det nesten vil være umulig å rydde av vegen. En keynesiansk løsning ville kreve massiv og langvarig underskuddsbudsjettering om den skulle kunne lykkes. Som det ganske riktig har vært påpekt, sank USA tilbake i depresjonen da Roosevelt forsøkte å vende tilbake til et balansert budsjett i 1937–8. Det var derfor andre verdenskrig som berget situasjonen, ikke Roosevelts altfor forsiktige underskuddsbudsjettering i New Deal. Så sjøl om forvaltningsreformene og en mer egalitær politikk under New Deal la grunnlaget for det økonomiske oppsvinget etter andre verdenskrig, var New Deal i seg sjøl faktisk ikke det som løste krisa i USA.

Problemet for USA i 2008–9 er at landet i utgangspunktet står i kronisk gjeld til resten av verden. USA har i gjennomsnitt tatt opp mer enn 2 milliarder dollar i lån hver dag i de siste ti årene eller mer. Det begrenser hvor mye ekstra underskudd som en nå kan ta på seg. (Dette var ikke noe alvorlig problem for Roosevelt, som startet med et balansert budsjett.) Det finns også geopolitiske begrensninger, siden finansieringen av nye underskudd avhenger av andre makters villighet til å gi lån (hovedsakelig makter i Sørøst-Asia og Gulfstatene). Av begge disse årsakene vil stimuleringspolitikken i USA nesten sikkert ikke bli sterk nok eller langvarig nok til å kunne få økonomien på beina igjen. Problemet forsterkes av at begge politiske partier har ideologiske motforestillinger mot å drive underskuddsbudsjettering i den omfatning som trengs. Det kan virke litt ironisk, siden den forrige republikanske administrasjon arbeidet ut fra Dick Cheneys prinsipp om at «Reagan lærte oss at underskudd ikke har noe å si». Som blant annet den ledende talsmannen for en keynesiansk løsning, Paul Krugman, har framholdt, er de 800 milliarder dollar som kongressen vedtok i 2009 bedre enn ingenting, men langt fra nok. Den kan trenges rundt 2000 milliarder dollar, og det gir en for stor offentlig gjeld, slik som budsjettunderskuddet i USA nå ser ut. Den eneste økonomiske muligheten er å erstatte de store militærutgiftenes svaktvirkende form for keynesianisme med de sosiale programmenes sterktvirkende keynesianisme. Å halvere forsvarsbudsjettet (og dermed bringe forsvarets andel av BNP mer på linje med Europa) ville kunne hjelpe, teknisk sett, men gitt den politiske holdningen i det republikanske partiet og blant mange demokrater, ville det sjølsagt bety politisk sjølmord for enhver som forslo noe slikt.

Den andre hindringen for underskuddsbudsjettering er mer rein politikk. For at en stimuleringspakke skal virke, må den legges opp slik at den vil bli brukt på varer og tjenester, og dermed få økonomien i gang igjen. Det innebærer at redningspakka må rettes mot de som vil bruke den til forbruk, dvs. underklassen, siden til og med middelklassen vil være mer tilbøyelig til å bruke den til å by opp prisen på eiendom og verdipapirer (oppkjøp av hus som står ledige, for eksempel) enn å til å kjøpe mer varer og tjenester. Under enhver omstendighet vil mange bruke ekstrainntekter i dårlige tider til å nedbetale gjeld eller spare. Det var det som i stor grad skjedde med skattefradraget på 600 dollar som Bushadministrasjonen utformet tidlig på sommeren 2008.

Det som virker fornuftig og forsvarlig sett fra husholdningenes side, varsler ille for økonomien som helhet – mye på samme måte som når bankene, i sin beste egeninteresse, sier ja til penger fra det offentlige, men bruker dem til å legge opp reserver eller kjøpe verdipapirer, snarere enn til å øke utlånene. Den rådende motviljen i USA mot « å spre midlene rundt» og mot alle andre redningstiltak enn skattekutt til enkeltindivider, har sitt utspring i den hardbarkede nyliberale doktrinen om at «husholdningene veit best», som står sterkt i det republikanske partiet, men langt fra bare der. Etter mer enn tretti år med nyliberal politisk indoktrinering aksepteres disse doktrinene som gudsens sanning av amerikanerne flest. Som jeg har påpekt tidligere, er vi «alle nyliberalere nå» – stort sett uten at vi engang veit det. Uten at det behøves å sies åpent er det for eksempel allment akseptert at «å holde lønnsnivået nede» er «normal» politikk i USA. Men det er nettopp en av nøklene til dagens problemer. En av de tre hovedtrekkene ved keynesiansk politikk, mer makt til arbeiderne, økte lønninger og omfordeling til de lavere klassene, er politisk umulig i USA for tida. Bare påstanden om at det ene eller andre programmet innebærer «sosialisme» er nok til at det går kaldt nedover ryggen på politikerne i de rådende kretser. Etter å ha fått politisk bank i tretti år er arbeiderklassen for svak, og det finns heller ingen brei sosial bevegelse som kan tvinge gjennom omfordeling til fordel for arbeidsfolk.

En annen måte å oppnå keynesianske mål på er å sørge for kollektive goder. Tradisjonelt innebærer det investeringer i både fysisk og sosial infrastruktur. De amerikanske WPA-programmene(2) fra 30-åra er forløperen på dette området. I dagens stimuleringspakke-programmer har man forsøkt å legge inn bygging og vedlikehold av infrastrukturen i transport- og kommunikasjonssektoren og i kraftforsyning og andre offentlige anlegg, samt å øke utgiftene til helsestell, skole og kommunale tjenester. Slike kollektive goder vil kunne skape ringvirkninger for sysselsettingen og for etterspørselen etter varer og tjenester. Men det er forutsatt at før eller seinere skal disse kollektive godene kunne bli «produktive offfentlige investeringer», dvs. bidra til økonomisk vekst, i stedet for å bli en serie av «hvite elefanter», eller omtrent like nyttige som å sette folk i arbeid med å grave grøfter og fylle dem igjen, som Keynes engang sa.(3) En strategi med investering i infrastruktur må med andre ord rettes mot målet å gjenskape tre prosents vekst, for eksempel gjennom å omskape infrastrukturen i byene og hele bylivet. Det vil ikke lykkes uten en gjennomtenkt offentlig byplanlegging og et eksisterende industrielt miljø som kan dra nytte av infrastrukturforbedringene. Også på dette området vil det være så godt som umulig å drive en skikkelig keynesiansk politikk i USA. Den lange historien med avindustrialisering, den intense ideologiske opposisjonen mot statlig planlegging og preferansene for skattelette heller enn omforming av infrastrukturen, borger alt sammen for det. (Det fantes elementer av statlig planlegging under New Deal og inn i 60-åra, men de blei avviklet i 80-åra under det nyliberale angrepet på denne typen av statlig maktutøvelse.)

I Kina finns derimot både de økonomiske og politiske vilkårene som kan gjøre en gjennomført keynesiansk politikk mulig, og alt tyder på at en slik kurs kommer til å bli fulgt. Vi merker oss først at Kina har veldige valutareserver. Det er enklere å drive underskuddsbudsjettering på et slikt grunnlag enn med en enorm gjeld til utlandet, slik som i USA. Det er også verdt å merke seg at helt siden midten av 90-åra har de råtne lånene i kinesiske banker blitt nedskrevet fra tid til annen gjennom tilførsel av ny kapital fra valutareservene. Kineserne har i lang tid hatt sin egen versjon av TARPprogrammet( 4) i USA, og de veit åpenbart hvordan det skal gjøres, sjøl om mange av transaksjonene er påvirket av korrupsjon. De har råd til å drive et massivt program basert på underskuddsbudsjettering, og de har et sentralisert statsvesen og bankvesen som effektivt kan gjennomføre programmet om det skulle være aktuelt. Bankene, som tradisjonelt var eid av staten, er nok privatisert på papiret for å tilfredsstille WTOreglene og tiltrekke seg utenlandsk kapital og ekspertise, men det er framleis den enkleste sak av verden å få dem til å følge statens ønsker. I USA, derimot, skaper sjøl det svakeste hint om statlig styring, for ikke å snakke om nasjonalisering, et voldsomt politisk rabalder.

Det er heller ingen ideologiske hindringer mot å omfordele økonomisk rikdom til de sektorene i samfunnet som trenger det mest, sjøl om det kan være nødvendig å nedkjempe motstand fra rike partimedlemmer og den nye kapitalistklassen, som vil ha andre interesser. Anklager om at slikt vil bety «sosialisme», eller enda verre: «kommunisme », ville rett og slett ha blitt møtt med munterhet i Kina. I Kina vil framveksten av massearbeidsløshet og tegn på omfattende sosial uro (det er nå visstnok 20 millioner arbeidsledige på grunn av krisa) sikkert drive kommunistpartiet til omfattende omfordelingstiltak, enten partiet er ideologisk motivert for å gjøre det eller ei. Tidlig i 2009 ser det ut til at slike tiltak i første rekke vil rette seg mot å blåse nytt liv i den tilbakeliggende landsbygda, som mange av de arbeidsløse har reist skuffet tilbake til etter å ha mistet arbeidet i industriområdene. På landsbygda, der både den sosiale og den fysiske infrastrukturen mangler, vil tilførselen av statlige midler og tiltak øke inntektene, utvide den effektive etterspørselen og bety starten på den lange prosessen med å konsolidere Kinas hjemmemarked.

Det er videre sterke motiver for å foreta de massive infrastrukturinvesteringene som ennå mangler i Kina, mens skattelette på den andre sida neppe har noen politisk appell. Noen av investeringene kan vise seg å være hvite elefanter, men sannsynligheten for det er mye mindre, siden det framleis er enorme mengder arbeid som må gjøres for å binde den nasjonale økonomien sammen geografisk og løse problemet med ulik økonomisk utvikling mellom de utviklede kystområdene og de utarmede provinsene i innlandet. Siden det finns en brei industrisektor, om den enn nå er i vanskeligheter og har behov for geografisk omstrukturering, er det sannsynlig at kinesernes infrastrukturtiltak vil tilhøre kategorien produktive offentlige investeringer. For kineserne kan mye av overskuddsarbeidskrafta absorberes i distrikts- og byutvikling(5), sjøl om vi tar hensyn til at eiendomsspekulasjon i byer som Shanghai på samme måte som i USA er en del av problemet, og derfor ikke kan være en del av løsninga. Infrastrukturtiltak i tilstrekkelig stor skala vil langt på veg kunne absorbere overskuddsarbeidskraft og dermed redusere muligheten for sosial uro. Dessuten vil det sette fart i hjemmemarkedet.

Når Kina bruker mer av sine finansielle reserver til å utvide hjemmemarkedet, hvilket det nesten sikkert kommer til å gjøre av politiske grunner, vil det ha mindre til overs for utlån til USA. Reduserte kjøp av kortsiktige amerikanske statsobligasjoner vil med tid og stunder tvinge fram høyere rente i USA, og dermed påvirke den innenlandske etterspørselen i USA negativt. Om ikke dette håndteres med fin hånd kan det utløse det alle frykter, men som har blitt forhindret så langt, nemlig panikksalg av dollar. Hvis den kinesiske avhengigheten av markedene i USA gradvis kan bygges ned og hjemmemarkedet i Kina ta over som kilden til etterspørsel for kinesisk industri, vil det endre maktbalansen i betydelig grad, og for øvrig skape overgangsproblemer for både USA og Kina. Den kinesiske valutaen vil nødvendigvis stige i kurs mot dollar, slik amerikanske myndigheter lenge har tatt til orde for, men egentlig vært redde for. Det vil tvinge kineserne til i enda større grad å basere seg på hjemmemarkedet. Dynamikken som dette vil skape i Kina (i motsetning til den langvarige økonomiske nedgangen som kommer til å herske i USA), vil trekke flere og flere av verdens råvareleverandører inn i handelen med Kina og redusere USAs relative betydning i verdenshandelen. Den samlede virkningen er at farta i forskyvningen av rikdom fra vest mot øst i verdensøkonomien, vil øke og raskt endre den hegemoniske maktbalansen. De tektoniske platebevegelsene i den globale politiske maktbalansen vil tilta, med alle slags uforutsigelige politiske og økonomiske følger i en verden hvor USA ikke lenger har en dominerende stilling, sjøl om det framleis er en stormakt. Ironien i dette er naturligvis at de politiske og ideologiske hindringene for ethvert omfattende keynesiansk program i USA nesten sikkert vil påskynde USAs tap av dominerende stilling i verden, sjøl om elitene i verden, eliten i Kina inkludert, vil ønske å bevare USAs stilling så lenge som mulig.

Det er et åpent spørsmål om en ekte keynesianisme i Kina (og andre stater i en tilsvarende stilling) er tilstrekkelig til å kompensere for det uunngåelige nederlaget til den nølende keynesianismen i Vesten. Men ujamn utvikling, kombinert med et amerikansk hegemoni på retur, kan meget vel være innledningen til en oppsplitting av verdensøkonomien i regionale hegemoniske strukturer. Disse kan like gjerne kjempe innbitt mot hverandre som å samarbeide om det triste problemet om hvem som skal bære byrdene ved en langvarig depresjon. Dette er ikke en oppmuntrende tanke, men å tenke gjennom en slik mulighet kan kanskje vekke Vesten til å ta alvorlig på oppgavene som venter, og få de politiske lederne til å slutte med banalt preik om å gjenskape tilliten og framtidstrua, og komme i gang med det som må gjøres for å redde kapitalismen fra kapitalistene og deres falske nyliberale ideologi. Og om det betyr sosialisme, nasjonaliseringer, sterk statlig styring, forpliktende internasjonalt samarbeid og et nytt og mye mer inkluderende (våger jeg å si «demokratisk»?) internasjonalt finansvesen – så er det slik det får bli.

(Artikkelen er fra Harveys nettside, davidharvey.org, fra februar 2009, og trykkes med forfatterens tillatelse. Artikkelen er oversatt av Harald Minken.)

Noter:

1.Tektonikk: Geoteknikk, læren om jordskorpas oppbygning/struktur.

2. WPA var et statlig organ med avdelinger over hele USA som ga de arbeidsløse sysselsetting innen offentlig byggevirksomhet, sosial og kulturell virksomhet til noenlunde vanlig timelønn, men med kortere arbeidsuke. O.A.

3. Hvite elefanter er slang (kanskje mest brukt i Verdensbanken og liknende miljøer) for prosjekter uten enhver økonomisk verdi, som storslåtte presidentpalasser eller fabrikkanlegg som aldri kommer til å bli satt i drift eller produsere noe salgbart produkt. Keynes’ poeng var ikke å fordømme hvite elefanter, men å framheve at til og med ganske meningsløse, men arbeidsintensive tiltak kan hjelpe økonomien ut av en krise dersom de gir arbeid og inntekt til de arbeidsledige. Det kan virke som om Harvey har misforstått Keynes her.

4. TARP (Troubled Assets Relief Program) går ut på å kjøpe opp råtne boliglån og andre verdipapirer fra bankene for å styrke egenkapitalen. Det er det største tiltaket i fjorårets redningspakke til bankene i USA.

5. Ordrett: The further production of space, dvs. produksjonen av et utvidet økonomisk rom. 

Tilstandsrapporten frå Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) for 2007 stadfestar at det er tilnærma sikkert at menneskeleg aktivitet (i hovudsak bruk av fossilt brensel og landskapsendringar) er ansvarleg for den globale oppvarminga som har gått føre seg sidan den industrielle revolusjonen.

Med dei noverande økonomiske og sosiale vilkåra er verda på veg rett inn i økologiske katastrofar utan like i historia.(1)

---

Minqi Li er assisterende professor ved University of Utah og underviser i økonomi.

 

---

 

Då IPCC-rapporten kom ut, kom det nye prov på at klimaendringane skjer mykje fortare og med potensielt meir grusomme konsekvensar enn IPCC-rapporten tyder på.

Dei siste målingane tyder på at Polhavet kan bli isfritt sommarstid så tidleg som 2013, om lag eitt hundre år før det IPCCmodellen spådde. Smeltar sommarisen i Polhavet fullstendig, kan nedbrytinga av isbreane på Grønland bli uunngåeleg og heve havnivået med fem meter eller meir i detta hundreåret. Om lag halvparten av dei femti største byane i verda er trua, og hundrevis millionar menneske vil bli miljøflyktningar.( 2)

Verda er no om lag 0,8 ˚C varmare enn i førindustriell tid, og har den høgaste middeltemperaturen den siste millionen år, innanfor ein grad. Verda blir 0,2 ˚C varmare per tiår, og ut frå drivhusgassane som alt er i atmosfæren, vil temperaturen stige ytterlegare 0,6 ˚C i framtida. Dessutan vil Polhavet med det sannsynlege tapet av sommarisen absorbere framfor å reflektere solstrålinga, noko som kan føre til ei tilleggsoppvarming på 0,3 °C. Tar ein med ei slik utvikling kan verda alt vere mest sikker på ei oppvarming 2 °C over førindustriell tid, som dei fleste reknar for ein kritisk terskel for klimaendringar.(3)

Ei oppvarming på 2 °C vil sannsynlegvis resultere i omfattande tørke og ørkendanning i Afrika, Australia, Sør-Europa og det vestlege av USA; store tap av isbrear i Asia og Sør-Amerika; storskala utskilling av isdekke i polare strøk; og utrydding av 15–40 prosent av plante- og dyreartane. Og enno verre – med 2 ˚C oppvarming vil det skje vesentlege klimatiske tilbakekoplingar, som farleg forsuring av hava, markant tap av tundra med metanutslepp, og brot i karbonsyklusen i jordsmonn og hav blir sett i gong, og set klimaendringane utanfor menneskeleg kontroll.

Ifølge James Lovelock, ein av dei leiande forskarane på klima, vil ein global auke i middeltemperaturen nær 3 ˚C (over førindustriell tid) og ein konsentrasjon over 500 ppm karbondioksid i atmosfæren føre til at både verdshava og regnskogane blir nettoleverandørar av drivhusgassar. Om det skjer, kan snittemperaturen auke vidare med opp til 6 ˚C, noko som vil heve havnivået med minst 25 meter, og føre til utrydding av 90 prosent av artane og ein mauleg reduksjon av folketallet i verda med 80 prosent.(4)

James Hansen, direktør for NASAs Godard Institute for Space Studies, og ein av dei leiande klimatologane i verda, hevda at ein måtte stanse vidare oppvarming til 1 ˚C over 2000-nivået om ein ville unngå øydeleggande auke i havnivået på grunn av irreversible tap av isdekke på Grønland og i Antarktis, så vel som massiv utrydding av artar. Ifølge den eksisterande IPCC-modellen, betyr det ein konsentrasjon av CO2 på ikkje meir enn 450 ppm. Men i ein ny studie hevdar Hansen at IPCC-modellen ikkje tok med ulike potensielle klimatilbakekoplingar. Fortidsklimatiske prov tyder på at «om menneska ønskar å bevare ein planet lik den sivilisasjonen har utvikla seg på, og som livet på jorda er tilpassa», då må CO2- konsentrasjonen i atmosfæren reduserast til om lag 350 ppm. I dag er konsentrasjonen 387 ppm, og stig med 2 ppm per år.(5)

Det er ganske openbart at sjølve eksistensen til menneska og menneskeleg sivilisasjon står på spel. Ut frå alvoret i stoda set mange menneske (medrekna mange som hevdar seg ha eit sosialistisk syn) sitt håp til økologiske reformer i det kapitalistiske verdssystemet, og insisterer på at ei slik reform er innanfor det som er teknologisk og institusjonelt gjennomførbart i det eksisterande systemet. Det presserande og uunngåelege politiske spørsmålet er: Er det i det heile tatt mauleg for det eksisterande samfunnssystemet – verdskapitalismen, i alle tenkelege former – å ta effektivt fatt i den globale klimakrisa og unngå dei mest katastrofale konsekvensane? Om ikkje, kva måtte minimumskrava vere til eit alternativt samfunnssystem som hadde institusjonell kapasitet til å forhindre krisa, eller viss krisa er uunngåeleg, sørge for at siviliasjonen overlevde krisa? Det er spørsmåla alle som er seriøst opptatt av den globale økologiske krisa på ein eller annan måte, må ta inn over seg.

Klimastabilisering: Tekniske val

For å hindre eller mildne vidare global oppvarming må menneskeskapte utslepp av drivhusgassar (særleg CO2-utslepp frå brenning av fossilt drivstoff ) reduserast kraftig. Utsleppa av CO2 er i sin tur avhengig av intensiteten i energiforbruket («emissions per unit of energy consumption»), energiintensiteten i det økonomiske resultatet («energy consumption per unit of output»), og nivået på det økonomiske resultatet (typisk målt som BNP). Derfor, CO2- utslepp = økonomisk resultat X energiforbruk per resultateining X utslepp per eining energiforbruk.

Kapitalismen er eit økonomisk system bygd på profittjakt og kapitalakkumulasjon. Individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar er i konstant og intens konkurranse med kvarandre i den kapitalistiske verdsmarknaden. For å overleve og vinne i konkurransen, og drive av ønsket om meir profitt (eller raskare økonomisk vekst) er individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar alle pressa og motiverte for å utvide produksjon og akkumulere kapital i stadig større omfang. Derfor vil det økonomiske resultatet under kapitalismen tendere mot å vekse, unntatt i periodar med økonomisk krise.

Om energiintensiteten fell raskt på grunn av fallande økonomisk vekst, må ikkje energiforbruket halde fram med å vekse – på papiret. Men all økonomisk aktivitet medfører uunngåeleg visse fysiske eller kjemiske endringar, og må bruke noko energi (det gjeld ikkje bare for fysisk produksjon, men au for dei såkalla tjenestesektorane). Det er ei fysisk grense for kor mykje energiintensiteten kan falle gitt eit økonomisk aktivitetsnivå.

Ut frå måten den kapitalistiske marknaden opererer på, tenderer all nedgang i energiintensitet mot å gjøre energi billegare, ettersom den kortsiktige etterspørselen etter energi går ned i forhold til tilbudet. Men billegare energi oppmuntrar folk til å bruke meir energi i lengda. Slik blir fallande energiintensitet (dvs stigande energieffektivitet) ganske enkelt omgjort til raskare kapitalakkumulasjon (økonomisk vekst) og fører sjeldan til absolutt nedgang i energiforbruket.( 6)

I røynda er kapitalistisk økonomisk vekst vanlegvis følgt av stigande energiforbruk. Trass i relativt treg vekst i verdsøkonomien sidan 1973 har energiforbruket i verda vakse med 2 prosent i året. Med ein slik rate vil energiforbruket i verda auke med 130 prosent frå no fram til 2050. Ut frå slike trendar må utsleppsintensiteten frå energiforbruket kuttast drastisk, eller så må det økonomiske resultatet kraftig ned om det skal vere noko håp om å redusere CO2- utsleppa til nødvendig nivå.

Fossilt drivstoff står for rundt tri fjerdedelar av det primære energiforbruket i elektrisitetsproduksjonen. For å redusere CO2-utsleppa frå el-produksjonen finst det tri tekniske val: karbonfangst og –lagring, kjernekraftverk og el-produksjon frå fornybare kjelder (som jordvarme, vind, sol, tidevatn, bølgar og havstraumar). Utslepp frå kraftverk som brukar fossilt drivstoff, kan reduserast om karbon frigitt i produksjonen kan bli fanga og lagra i grunnen utan å sleppast ut i atmosfæren. Karbonfangst og -lagring vil sannsynlegvis auke kapitalkostnadene i el-produksjonen og redusere energieffektiviteten (ettersom fangst og lagring av karbon krev energi). Det kan mangle nok gode, lekkasjesikre stader å lagre store mengder karbon. Teknologien er uprøvd, og kan ikkje brukast på eksisterande kraftverk. Det betyr at det i beste fall vil ta tiår før karbonfangst og -lagring blir tatt i bruk på ein vesentleg del av kraftverka i verda.(7)

Kjernekraft inneber alvorlege miljø- og tryggingsproblem. Ho produserer massive mengder radioaktivt avfall, og bruker uran, som er ein ikkje-fornybar mineralressurs. Tyske Energy Watch Group peikar på at verdas eksisterande og potensielle reservar av uran i beste fall kan dekke den noverande etterspørselen i sytti år, og at verda kan få knapp tilgang frå omlag 2020. Dessutan, ut frå den lange tida det tar å planlegge og bygge kjernereaktorar, vil det bli vanskeleg å erstatte den halvparten av eksisterande kjernekraftverk som må pensjonerast kommande eitt til to tiår.(8)

El-produksjon frå fornybare kjelder er ikkje eit miljømessig universalmiddel. Utstyr og bygningar til «fornybar» elektrisitet må lagast av industrien som nyttar fossilt drivstoff og ikkje-fornybare mineralressursar. Samanlikna med konvensjonell elektrisitet er elektrisitet frå fornybare kjelder framleis dyr. Vind og sol – dei to viktigaste fornybare energikjeldene – er variable og periodiske, og derfor kan dei ikkje tjene som «grunn»-elektrisitet, og det krevst monaleg stor mengd konvensjonell elektrisitet som sikring.(9)

Med unntak av biomasse kan fornybare kjelder bare brukast til å lage elektrisitet. (10) El-produksjon står for mindre enn 40 prosent av den primære energiforsyninga i verda, og bare 20 prosent av det endelege forbruket. Omlag ein tredjedel av primærforbruket av fossilt brensel blir brukt til elektrisitet, men to tredjedelar blir brukt flytande, i gassform og som fast drivstoff i transport, industri, landbruk, tjenestesektor og bustader.

Av det totale sluttforbruket av fossilt drivstoff er omlag 40 prosent brukt i transportsektoren, 24 prosent i industrien, 23 prosent i landbruk, tjenestesektor og husstandar – og 13 prosent er brukt som råmateriale i kjemisk industri. Elektrisitet kan openbart ikkje erstatte fossilt drivstoff som innsatsmiddel i kjemisk industri. I tillegg vil det bli svært vanskeleg eller uråd å erstatte fossilt drivstoff med elektrisitet i sjø- og lufttransport, godstransport på vegane, i industrielle høgtemperaturprosessar, og drifta av tungt utstyr i industri, byggebransje og landbrukssektor. Mens det kan vere teknisk gjennomførbart å erstatte bensindrivne personbilar med elektriske bila r(og personbilar er kanskje hovudproblemet i moderne kapitalistisk konsumentkultur), er teknologien framleis umoden og det kan ta tiår før elektriske bilar dominerer.

Dessutan – ettersom omlag tri fjerdedelar av primærenergien i el-produksjonen i dag kjem frå fossilt brensel, og omlag tri delar kol er nødvendig for å generere ein del elektrisitet – vil elektrifisering av tranport, industri og andre sektorar tendere mot å auke framfor å senke CO2-utsleppa. Elektrifisering av desse sektorane vil ikkje vere særleg fornuftig for å stabilisere klimaet utan at brorparten av el-produksjonen er «avkarbonisert» (dvs den konvensjonelt fossiltdrivstoff-produserte elektrisiteten erstatta med karbon-fanga, kjernekraft og fornybar elektrisitet).

Jamvel om alle økonomiske og tekniske vanskar som er drøfta ovanfor blir overvunne, er det sannsynleg at det tar tiår før elproduksjonen i verda i hovudsak er omstilt, og det kan ta atskillige fleire tiår å elektrifisere store delar av infrastrukturen i industri og transport. På den tid vil ein global økologisk katastrofe vere så godt som uunngåeleg.

Biomasse er den einaste fornybare energikjelda som kan brukast som drivstoff, flytande og i gassform.(11) Men avgrensa av tilgjengeleg produktivt land og vatn, kan ikkje biomasse dekke meir enn ein liten del av etterspørselen etter drivstoff i flytande form og gassform. Dessutan avslører nye studiar at når ein tar med utslepp frå landskapsendringar og jorderosjon, vil drivstoff frå biomasse faktisk sleppe ut meire drivhusgassar enn konvensjonell bensin.(12)

Klimaendringar og grenser for vekst

Ifølge IPCC-rapporten er det nødvendig å stabilisere karbondioksid i atmosfæren til 445–490 ppm for å avgrense den globale oppvarminga til 2–2,4 ˚C (over før-industriell temperatur) når ein tar med den totale effekten av CO2 og andre drivhusgassar. Det vil i sin tur kreve at globale CO2- utslepp når toppen mellom 2000 og 2050. Globale CO2-utslepp har auka med rundt 3 prosent i året sidan 2000. Om noverande trendar held fram vil globale utslepp i 2010 vere 34 prosent høgare enn i 2000. Då må utsleppa ned med 63–89 prosent frå 2010- nivå for å stabilisere CO2 på 445–490 ppm.

Kan ein nå desse måla for utsleppsreduksjon under den globale kapitalismen, med den konstante tvangen til kapitalakkumulasjon og økonomisk vekst? Tabell 1 presenterer fleire alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som gir 63 prosent reduksjon av utsleppa (som kan stabilisere CO2-nivået i atmosfæren på 490 ppm), ut frå topp i utsleppa i 2010 og nedgang etterpå. Med andre ord er formålet å peike på enkelte maulege kombinasjonsendringar i energiintensitet, utsleppsintensitet, og økonomisk vekst som kan føre til målet å stabilisere CO2-nivået på 490 ppm. Desse scenaria, hypotetiske og baserte på optimistiske forutsetningar, set eit dramatisk lys på dei endringane som må til for å stabilisere CO2-nivået. Dei illustrerer at ein ikkje kan nå fornuftige stabiliseringsmål med endelaus økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon.

Som drøfta ovanfor, er det på mange område teknisk svært vanskeleg eller uråd å erstatte direkte bruk av fossilt drivstoff med elektrisitet. Likevel går ein i alle scenaria ut frå at 50 prosent av sluttforbruket av fossilt drivstoff vil vere elektrifisert i 2050. Dessutan, trass i ulike problem med karbonfanga, kjernekraftprodusert og fornybar elektrisitet er det i dei ulike scenaria optimistisk gått ut frå at 50, 75 eller 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt drivstoff vil vere avkarbonisert i 2050 (med gjennomsnittleg nedgang på 1, 1,7 eller 2,7 prosent i året). Ein går ut frå at energiintensiteten skal falle med 33, 45 eller 55 prosent i 2050(med 1, 1,5 og 2 prosent i året). Med 33 prosent reduksjon i energiintensiteten vil verda i snitt nærme seg nivået på «energieffektivitet» i «avanserte» kapitalistiske land i dag. Med 45 eller 55 prosent reduksjon ville snittet i verda vere samanliknbart med «energieffektiviteten» i vesteuropeiske land i dag.(13)

Dei registrerte nivåa på «energieffektivitet» i dei avanserte kapitalistiske landa kjem ikkje bare som resultat av enkelte avanserte teknologiar, men au frå massiv flytting av energiintensiv industri til periferien i verda. Det reiser spørsmålet om desse «effektivitets »-nivåa nokon gong kan bli oppfylte av landa i periferien, ut frå at ei slik forbetring i effektivitet i høgste grad er optimistisk. Det er au viktig å erkjenne at dei tri faktorane i desse scenaria – utsleppsintensitet, energiintensitet og økonomisk vekst – ikkje nødvendigvis er uavhengige av kvarandre. Visse endringar i drivstofftypar for å endre utsleppsintensitet kan til dømes påverke potensialet for å forbetre energiintensisteten eller økonomisk vekst negativt eller omvendt. Men i dei framlagte scenaria har ein på optimistisk vis sett bort frå desse problema.

Ut frå den nedgangen ein tenker seg i utslepps- og energiintensitet kan ein rekne seg fram til den maksimale økonomiske vekstraten som samsvarer med desse måla. Til dømes går ein ut frå i scenario 1 at 50 prosent av el-produksjonen som no bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at intensiteten går med 1 prosent i snitt per år), og at energiintensiteten fell med eit snitt på 1 prosent i året. For å redusere utsleppa med 63 prosent frå 2010 og 2050 må då den årlege økonomiske veksten mellom 2010 og 2050 ikkje overstige -0,4 prosent, dvs at økonomien må minke. På liknande vis, i scenario 9 går ein ut frå at 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at utsleppsintensiteten går ned med eit årleg snitt på 2,7 prosent) og energiintensiteten fell med med 2 prosent i snitt i året, då må gjennomsnittleg årleg økonomisk vekst frå 2010 til 2050 ikkje overstige 2,3 prosent.

Ut frå tabell 1 er det klart at den nedgangen i utslepps- og energiintensitet ein går ut frå, er mykje meir dramatisk enn det den globale kapitalismen har prestert historisk (det IPCC kallar «business as usual») og føresetnadene for alle scenaria er derfor svært optimistiske. Likevel må verdsøkonomien i dei fleste scenaria i realiteten stagnere, og i eit scenario må verdsøkonomien faktisk minke absolutt. Og det går ut frå nedgang i utslepps- og energiintensitet som overgår historiske snitt, og ganske dramatisk med omsyn til utsleppsintensitet, der scenaria er basert på eit forbetringsgjennomsnitt som er tri til ni gonger betre enn historiske snitt. Ut frå at folkesetnaden i verda veks med 1 prosent i året vil dei mest positive scenaria føre til positiv vekst i BNP per hovud.

Og jamvel med desse svært optimistiske scenaria for stabilisering av karbon i atmosfæren, vil verda bli 2,4 ˚C varmare ifølge estimata frå IPCC (jamført med førindustriell tid). IPCC-framskrivingane tar faktisk ikkje med mange av dei siste målingane i reknestykket. Det er no sannsynleg at sommarisen i Arktis forsvinn, og Polhavet vil derfor absorbere meir varme. Ein atmosfærisk konsentrasjon på 490 ppm CO2e vil kanskje føre til ei global oppvarming på 2,7 ˚C (framfor dei 2,4 ˚C IPCC-rapporten går ut frå), og fører verda farleg nær den 3 ˚C-terskelen som ifølge James Lovelock vil ende med globalt kollektivt sjølvmord for menneska.

Om målet er å stabilisere konsentrasjonen av CO2e i atmosfæren på 445 ppm istaden for på 490 ppm, må dei globale utsleppa ned med 89 prosent, ikkje bare 63 prosent. Ved 445 ppm vil temperaturen framleis stige 2 ˚C (jamført med førindustriell tid). Enkelte typar større økologiske katastrofar vil vere uunngåelege, og farlege tilbakekoplingar i klimasyklusar kan bli utløyst. Det trengst langt meir drastiske kutt i dei globale utsleppa om målet verkeleg er å stabilisere klimaet og skape tilstrekkeleg stor tryggingsmargin.

Tabell 2 viser alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som samsvarer med 89 prosent nedgang i utsleppa. Dei andre forutsetningane er som i tabell 1. Det viser seg at verdsøkonomien må minke i alle scenaria. For scenario 1 til 3 (der nedgangen ein går ut frå i utsleppsog energiintensitet, er klart optimistiske samanlikna med det kapitalismen har prestert historisk), må verdsøkonomien falle med to tredjedelar til tri fjerdedelar etter 2010 for å nå målet for nedgang i utsleppa.

Resultata presenterte i tabell 1 og 2 kan ikkje med nokon rimeleg grunn stabilisere klimaet gitt den endelause ekspansjonen i den globale kapitalistiske økonomien. Men det kapitalistiske systemet er grunnleggande ute av stand til å fungere med ein ikkjeveksande (for ikkje å snakke om minkande) økonomi.

Politikk for klimaendringar og den naudsynte sosialismen

Kan forfattaren vere for pessimistisk? Er «kunnskapen», «kreativiteten», «tilpassingsevna » og «spensten» i kapitalismen undervurdert? Talspersonane for dei store miljøorganisasjonane, som Lester R Brown (forfattar av Plan B og direktør for Earth Policy Institute) og Amory Lovins(medforfattar med Paul Hawken og L Hunter Lovins av Natural Capitalism) freistar overtyde oss om at magisk teknologi vil komme til unnsetning. Kostnadene for solpanel vil gå i golvet, samtidig som energieffektiviteten vil bli tidobla. Utsleppa av drivhusgassar og anna forureining kan reduserast drastisk, mens brutto nasjonalprodukt vil halde fram med å vekse eksplosivt. For dei er det ingen grunnleggande konflikt mellom produksjon for profitt og kapitalakkumulasjon på den eine sida, og økologisk bærekraft på den andre.

Den typiske måten deira å argumentere på er at «teknologien er alt tilgjengeleg» og «alt som trengst er politisk vilje». Med «politisk vilje» tenker dei sjølvsagt ikkje på noko nær fundamentale samfunnsendringar. I staden snakkar dei om enkelte lovreformer og internasjonale avtalar innanfor det grunnleggande kapitalistiske rammeverket. På det meste vil dei kreve enkelte avgrensa endringar i oppførselen til konsumentane.

Når det gjeld den sosiale samansettinga, består dei store miljøorganisasjonane i hovudsak av folk som høyrer til den øvre middelklassen i det kapitalistiske samfunnet. Dei inkluderer professorar, ingeniørar, teknikarar, direktørar, finansanalytikarar og andre yrke. Jamvel om dei typisk ikkje eig særleg mykje produksjonsmiddel, utøver dei viktige leiar- og teknikarfunksjonar for kapitalistane, og nyt vesentlege privilegium jamført med arbeidarklassen.

I periodar med revolusjonært oppsving, som på 1960-tallet, kunne enkelte av dei bli raskt radikaliserte og bli ymse «ultravenstristar ». I periodar med kontrarevolusjon kunne dei bli dei viktigaste allierte for herskarklassen i offensiven mot det arbeidande folket. På 1980- og 1990-tallet var den øvre middelklassen ein viktig sosial base for nyliberalismen i mange land, og dei spela ei avgjørande rolle for den kapitalistiske restaureringa i det tidlegare Sovjetunionen, Aust-Europa og Kina.

Ettersom den økologiske krisa blir djupare, innser eller aner enkelte i den øvre middelklassen at den eksisterande kapitalistiske «livsstilen» er i alvorleg trøbbel og ikkje kan vare evig. Likevel er dei ute av stand til eller uvillige til sjå føre seg noko utover det kapitalistiske systemet som deira relativt priviligerte liv er avhengige av. Dei er enno ikkje klare til å gi opp si implisitte støtte til kapitalistklassen. Deira levekår og erfaringar er langt frå dei til arbeidarklassen. Det er derfor vanskeleg for dei å sjå at bare med massiv mobilisering og organisering av arbeidarklassen kan det vere noko håp om den samfunnsendringa som er naudsynt for ei økologisk bærekraftig framtid. Miljøfolka frå den øvre middelklassen må derfor legge sine desperate håp (eller tru) i teknologiske miraklar på den eine sida, og moralsk overtyding på den andre (som dei håper vil overtyde kapitalistklassen om å oppføre seg moralsk og rasjonelt).

Men lovene for kapitalismen vil halde fram å fungere så lenge som det kapitalistiske systemet er intakt, uavhengig av individuell vilje og mot dei beste ønskene til miljøfolka frå øvre middelklasse. Før eller seinare må dei verkeleg samvitsfulle miljøfolka velje mellom ansvaret for økologisk bærekraft og støtte til eit utbyttande og undertrykkande sosialt system. Dessutan, med ei djupare økologisk krise og den kapitalistiske krisa generelt, kan det snart bli vanskelegare for kapitalismen å stille opp med dei materielle privilegia til øvre middelklasse, mens han samtidig tilfredsstiller krava til produksjon for profitt og akkumulasjon.

Som eg har drøfta tidlegare, er det mange tekniske hindringar for avkarbonisering av energisystemet i verda. Brown og Lovins har overdrive potensialet for tekniske endringar grovt. Men jamvel om mange av dei framlagte høgeffektive energiteknologiane baserte på fornybare ressursar skulle bli tilgjengelege straks, vil iverksettinga bli forsinka av dei grunnleggande hindringane for spreiing av teknologi under kapitalismen. I eit økonomisk system basert på produksjon for profitt er ein ny teknologi «intellektuell eigedom». Folk eller land som ikkje har råd til å betale, blir nekta tilgang. Sjølv i dag har hundretalls millionar av menneske ikkje tilgang til elektrisitet. Kor mange tiår vil det gå før dei byrjar få tilgang til soldrivne elektriske bilar?

Dessutan, ulikt nye konsumentdupedittar som mobiltelefonar eller bærbare datamaskiner som fort kan produserast av eksisterande industri, krev avkarbonisering av energisystemet i verda grunnleggande endringar i infrastrukturen i verdsøkonomien. I botnen betyr det at tempoet i avkarboniseringa, sjølv under maksimalt gunstige tilhøve, ikkje kan bli raskare enn takten i verdiforringinga av langtlevande fast eigedom. Når mange bygningar og andre langtlevande strukturar vil vare eit halvt hundreår eller meir, må ein sjå avkarboniseringstakten ein går ut frå i tabell 1 og 2 som ekstremt optimistisk.

Frå eit reint teknisk synspunkt er den enklaste og lette løysinga på klimakrisa å stanse all økonomisk vekst straks, og byrje senke forbruksnivået i verda systematisk inntil utsleppa av drivhusgassar fell til fornuftig nivå. Det kan ein klart oppnå med eksisterande teknologi. Om alle noverande og potensielt tilgjengelege avkarboniseringsteknologiar blir tatt i bruk over heile verda så raskt som mauleg, vil verda framleis ha produksjonskapasitet til å dekke dei grunnleggande behova til heile befolkninga i verda jamvel med ein mykje mindre verdsøkonomi (scenario 1 til 3 i tabell 2 vil grovt sett bety ei tilbakevending til den materielle levestandarden på 1960-tallet).

Men i eit kapitalistisk system, så lenge som produksjonsmidla og meirverdien er eigd av kapitalistane, er det både insentiv og press for at kapitalistane skal bruke ein stor del av meirverdien til kapitalakkumulasjon. Om ikkje meirverdien kjem under samfunnsmessig kontroll, kan ein ikkje stanse kapitalakkumulasjom (og dermed økonomisk vekst). Dessutan, ut frå den enormt ulike fordelinga av inntekt og rikdom under kapitalismen, korleis kan ein global kapitalistisk økonomi meistre ei systematisk nedtrapping og samtidig dekke dei grunnleggande behova til milliardar av menneske? Økonomisk vekst er absolutt nødvendig for at kapitalismen skal lindre dei innebygde sosiale motsetningane.

Kyoto-protokollen krev at dei utvikla kapitalistiske landa reduserer sine CO2- utslepp med 5 prosent frå 1990 til 2012. Figur 1 viser CO2-utsleppa i dei største økonomiane i verda frå 1990 til 2005. USA avslo å underteikne protokollen, og utsleppa i USA auka med 22 prosent frå 1990 til 2005. Blant underskrivarane av Kyoto-promitokollen auka utsleppa til Japan med 16 prosent og utsleppa frå Euro-sonen tenderte mot å auke frå midten av 1990-tallet. Utsleppa i Storbritannia har lege flatt (på grunn av massivt skifte frå kol til Nordsjø-gass).

Ironisk nok er Russland den einaste store økonomien som har redusert utsleppa sine markert sidan 1990, i ein periode der det økonomiske resultatet og folketallet har gått ned. Dei russiske utsleppa fall med ein tredjedel frå 1990 til 2005, med ein årleg reduksjon på 2,7 prosent. Om verdsøkonomien skulle kopiere russarane tri gonger, dvs for å oppleve det økonomiske samanbrotet Russland opplevde på 1990-tallet tri gonger med ein tilsvarande reduksjon i utsleppa, så ville utsleppa i verda ha falle med to tredjedelar i 2050. Det ville bare bety at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren ville stabilsere seg på 490 ppm. Som drøfta ovanfor, ville det framleis vere langt mindre enn nødvendig.

Sidan 1990 er utsleppa i Kina og India meir enn fordobla, og Kina har no gått forbi USA når det gjeld utslepp av drivhusgassar. Med noverande rate vil Kinas utslepp bli dobla på ti år og India vil doble sine på mindre enn femten år. EU har i dag forplikta seg til ein reduksjon i utsleppa på 20 prosent (frå 1990-nivå) i 2020. Heile denne reduksjonen vil bli oppveid av bare eitt år med den økonomiske veksten i Kina. Med den store kapitalistiske boomen i Kina bygger dei no to kolfyrte kraftverk i veka. Det betyr at Kina kvart fjerde år vil bygge like mange kolfyrte kraftverk som det no er i USA. Kva slags håp er det for å stabilisere klimaet med eit slik fanatisk jag etter akkumulasjon? Kva for magisk teknologi kan gjøre denne typen kapitalisme bærekraftig?

Det bør seiast at dei kinesiske arbeidarane og bøndene ikkje i det heile tatt har hatt fordel av denne kvilelause jakta på kapitalistisk profitt. Det er dei multinasjonale selskapa (som brukar Kina som «verkstad» for verda) og dei kinesiske kapitalistiske elitane som har hausta enorme profittar. I mindre grad har øvre middelklasse i framskridne kapitalistiske land au hatt fordel av billege forbrukarartiklar og «tjenester» produsert av arbeidarar i Kina, India og andre delar av periferien.

Den 14. juni 2007 trykte Financial Times ein ganske bisarr artikkel («Det er fridommen og ikkje klimaet som står på spel») av Vaclav Klaus, presidenten i Tsjekkia og tidlegare leiar for den antikommunistiske «fløyelsrevolusjonen»:

Den fridomselskande president Klaus (som tydelegvis har studert Friedrich Hayek godt) kravde så at vitskapsfolk «må ha ein plikt til legge fram sine politiske og verdioppfatningar og kor mykje dei påverka utval og tolking av vitskaplege prov». Klaus forsikra oss så at «teknologiframgang» og «auke i tilgjengeleg rikdom» ville halde fram og «ville løyse alle potensielle konsekvensar av mindre klimaendringar».

Ein må vedgå at det verkeleg krev mot av Klaus å forsvare «fridom» i ei tid då det veks fram ein viktig politisk konsensus i det internasjonale borgarskapet om at klimaspørsmålet ikkje kan ignorerast lenger. Ut frå eiga politisk erfaring og bakgrunn i Kina (som Tsjekkoslovakia ein tidlegare sosialistisk stat), er standpunkta til Klaus merkeleg kjente.

Ærleg talt, bare ein ekstremt reaksjonær som hatar arbeidarklassen og sosialismen djupt og inderleg, kunne komme med slike underlege kommentarar. På ein måte er Klaus likevel nærare sanninga enn alle dominerande miljøfolk. Det krevst verkeleg global «sentral»-planlegging for at menneska skal overvinne klimakrisa, om ein med «sentral» meiner sjølvmedvite, rasjonelt samarbeid i demokratiske institusjonar.

Dei tekniske krava som kan stabilisere klimaet, er klare. Den globale energistrukturen må endrast grunnleggande og baserast på fornybare ressursar. Store delar av den økonomiske infrastrukturen må endrast i samsvar med det. Landbruket må reorganiserast etter bærekraftige prinsipp og bli frigjort frå fossilt drivstoff til gjødsel og maskineri. Heile transportsystemet må byggast om, med jernbanar og offentleg transport der fornybar elektrisitet spelar ei avgjørande rolle. Nivået på verdsøkonomien må reduserast i samsvar med måla for utslepps-reduksjon. Alt saman må gjennomførast utan å undergrave dei grunnleggande behova til befolkninga i verda.

Det er klart at kapitalismen ikkje kan nå desse måla. Om me ikkje ønskar undergrave økologien som sivilasjonen er avhengig av, kva anna kan oppnå desse måla enn sosialisme med offentleg eigarskap til produksjonsmidla og demokratisk planlegging?

Såkalla «marknadssosialisme» er ikkje eit alternativ. Både teori og historiske erfaringar har demonstrert at «marknadssosialisme » uunngåeleg fører til kapitalisme. Dei som er mot sosialistisk planlegging kan tenkast påstå at dei historiske erfaringane med sosialisme viser at sosialistisk planlegging vil vere «ineffektiv».

Bortsett frå at framtidig sosialisme utan tvil vil gjør det langt betre enn den historiske på demokrati og økonomisk effektivitet – ut frå alvoret i den globale økologiske krisa – er «effektivitet» ganske enkelt ikkje eit relevant spørsmål. Det verkelege spørsmålet er: Kan sosialismen sørge for mat, utdanning og helsestell for alle på jorda? Me veit at sosialismen historisk var i stand til det, og Cuba gjør det framleis med ganske begrensa materielle ressursar.

Kapitalismen har alltid mislykkast med å sørge for mat, utdanning og helsestell til minst hundrevis av millionar menneske. Om den globale økologiske krisa ikkje blir overvunne, vil kapitalismen til slutt mislykkast for alle menneske. Er ikkje valet klart nok?

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar

1. Intergovernmental Panel on Climate Change (Mellomstatleg panel om klimaendringar – IPCC): «Summary for policymakers of the Synthesis Report of the IPCC Fourth Assessment Report,» november 2007, http://www.ipcc.ch.

2. David Spratt, The Big Melt: Lessons from the Arctic Summer of 2007, oktober 2007.

3. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red (Friends of the Earth, 2008), http://www. climatecodered.net.

4. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red; Jonathan Leake, «Fiddling with Figures while the Earth Burns,» Times Online, 6. mai 2007, http:// www.ecolo.org/lovelock; James Lovelock, The Revenge of Gaia (New York: Basic Books, 2006), 15–38.

5. James Hansen et al., «Target Atmostpheric CO2: Where Should Humanity Aim?»(utdrag), april 2008, (utgitt mai 2008). Sjå au John Bellamy Foster, «The Ecology of Destruction», Monthly Review 58, no. 8(2007): 1–14.

6. Det er kjent som Jevons paradoks, etter den britiske 1800-tallsøkonomen William Stanley Jevons som først observerte denne underlege effekten. Sjå Brett Clark og John Bellamy Foster, «William Stanley Jevons and The Coal Question,» Organization & Environment 14, no. 1(2001): 93–98; John Bellamy Foster, Ecology Against Capitalism (New York: Monthly Review Press, 2002), 94–95.

7. Ted Trainer, Renewable Energy Cannot Sustain A Consumer Society(Dordrecht, Netherlands: Springer, 2007), 110–11.

8. Energy Watch Group, «Uranium Resources and Nuclear Energy,» EWG-Series No.1/2006 (desember).

9. Michael H. Heusemann, «The Limits of Technological Solutions to Sustainable Development,» Clean Technology and Environmental Policy 5(2003): 21–34. Eit nyleg eksperiment sponsa av den tyske regjeringa vil vise at eit nettverk med 61 prosent av elektrisiteten frå vind, 14 prosent frå solceller, og 25 prosent frå biomasse kan dekke opp til 100 prosent av elektrisitetsetterspørselen.(«Renewed Energy», The Guardian, 26. februar 2008). Men som drøfta under, er biomasse svært problematisk og kan sleppe ut meir drivhusgass enn fossilt brensel. Derfor set eksperimentet ei grense på 75 prosent dekarbonisering av el-produksjonen.

10. Energistatistikken som er drøfta her og i neste avsnitt, er frå International Energy Agency, Key World Energy Statistics 2007.

11. Sjølv om det har vore mykje snakk om å utvikle ein «hydrogenøkonomi», er hydrogen i seg sjølv ikkje ein primær energikjelde (dvs at det ikkje finst naturleg lager av hydrogen som ein kan utnytte). Hydrogendrivstoff er produsert av vatn, ein prosess som krev tilførsel av energi. Derfor er hydrogen ganske enkelt ein måte å lagre energi på (ganske likt eit batteri), og dei miljømessige konsekvensane avheng av energikjelda som blir brukt i produksjonen.

12. Joseph Fargione, et al., «Land Clearing and the Biofuel Carbon Debt», Science 319, no. 5867(2008): 1235–38; Timothy Searchinger, et al., «Use of U.S. Croplands for Biofuels Increases Greenhouse Gases Through Emissions from Land- Use Change», Science 319, no. 5867(2008): 1238–40.

13. Ifølge Key World Energy Statistics (sjå note 9) var energiintensiteten i OECD i 2005, målt i 2000- dollar, 37 prosent under snittet i verda, Frankrike 41 prosent under, Tyskland 44 prosent under, og UK 56 prosent under snittet i verda.

Thomas Turner: Congo Wars – Conflict, myth, reality, ZE D BOOKS, 2007

Krigen som har herjet Kongo de siste 13 årene, er trolig den blodigste verden har opplevd siden Vietnam-krigen, og det er ikke mye om å gjøre før dødstallene øker ytterligere. Likevel er det en krig som har fått marginalt med dekning, og skapt så godt som ingen aktivisme i vesten. Et søk på nettsida til partiet Rødt på «Kongo» gir ett treff, en uttalelse der partiet, med svært spinkel begrunnelse og, i denne anmelders øyne, feilslått argumentasjon, går inn for å sende norske styrker til Kongo. Til sammenligning gir et søk på Tjen Folket sju treff, og selv om det er vanskelig å sammenligne viktigheten av en blodig krig med interne stridigheter i/rundt et lite norsk politisk parti, så illustrerer det noe av den manglende interessen for denne høyst reelle og dødelige krigen.

Thomas Turners bok Congo Wars – Conflict, myth, reality er en bok som kan bidra til en bedre forståelse av krigen i Kongo. Den er langt fra å være noen endelig forklaring på krigen, eller krigene, som har herjet siden Rwanda, Uganda og Angola invaderte landet i 1996 for å avsette Mobutu, som hadde styrt landet med jernhånd siden 1965. For eksempel kunne han med fordel problematisert forholdet mellom hutu og tutsi ytterligere, og det ville definitivt også vært å foretrekke dersom han i større grad hadde tatt opp betydningen andre land enn nabolandene har hatt på krigene. Mye har også skjedd i konflikten siden boka kom ut i 2007, ikke minst den uventede felles rwandisk-kongolesiske arrestasjonen av den tidligere Rwanda-agenten i Kongo Laurent Nkunda tidligere i år og den felles offensiven disse landene nå har innledet mot hutu-militsen Interahamwe som siden folkemordet i Rwanda og maktovertakelsen til tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Front har drevet krigføring mot Rwanda fra kongolesisk territorium.

Det boka imidlertid får meget godt frem, er den koloniale bakgrunnen for krigene i Kongo. Kongo ble kolonisert av Belgia på 1870-tallet med ett formål: ran av landets ressurser. Selv om området er meget rikt på ressurser, skulle det vise seg at kolonimakten ikke var i stand til å benytte seg av disse rikdommene, og for Belgia ble dermed Kongo vel så mye et pengesluk – selv om Kongos befolkning selv betalte den største prisen for koloniseringen. Den generelle dekoloniseringsbølgen gjorde likevel sitt til at Kongo fikk sin selvstendighet i 1960.

Vel så viktig for å forstå bakgrunnen for krigene som Kongos egen kolonihistorie, er imidlertid kolonihistorien i Rwanda. Rwanda var opprinnelig en del av Tysk Øst- Afrika, men i og med Tysklands nederlag i 1. verdenskrig, ble den østlige delen av dette området, daværende Ruanda-Urundi, i dag Rwanda og Burundi, overført til Belgia. Da dette imidlertid skjedde under mandat fra Folkeforbundet, kunne ikke Belgia innlemme dette området i den eksisterende kolonistrukturen i Kongo. Belgisk Afrika ble dermed to enheter, og Ruanda- Urundi fikk derfor heller ikke sin selvstendighet før to år etter Kongo, da Rwanda og Burundi ble opprettet.

Et moment Turner legger stor vekt på, er betydningen av raseteori. Som resten av Afrika, ble Kongo og Ruanda-Urundi opprettet som enheter ikke etter egne, men etter kolonimaktenes ønsker. For å holde makta over store befolkningsgrupper, ble det etablert klassesystemer der kolonimakten holdt kontroll ved hjelp av soldater, embetsmenn og misjonærer, som i sin tur allierte seg med tradisjonelle herskere, alt etter forgodtbefinnende. Dette ble, i sin tur, blandet inn med raseteorier og ulike Bibelfortolkninger.

Særlig i Ruanda-Urundi, med sitt eksisterende maktsystem, ble dette fatalt. I tillegg til pygméfolket twa, som aldri, verken før, under eller etter kolonitiden har spilt noen politisk rolle, var dette området dominert av hutu og tutsi. Turner går bare i liten grad inn på det, noe som kan ha å gjøre med at han tar det for gitt, men dette er i utgangspunktet én etnisk gruppe, i den grad etnisk gruppe i det hele tatt er et relevant fenomen her. Turner bruker i stedet begrepet rwandofon for å betegne disse. Historisk har tutsi snarere utgjort en herskerklasse, eller overkaste, en minoritet som på grunn av sin økonomiske stilling har vært i stand til å dominere hutu-majoriteten. Giftemønstre, der tutsi-kvinner har giftet seg med hutumenn, uten at det motsatte har vært tilfelle i samme grad, har, sammen med arvemønstre, der det er mannens status som hutu eller tutsi som avgjør barnas status, bidratt til at hutu-majoriteten har blitt stadig større.

For koloniherrene, derimot, var dette et spørsmål om rase, og i og med at tutsistyret var et eksisterende maktsystem som kunne brukes, ble det svært viktig å implementere denne illusjonen. Mens hutuene, i likhet med de fleste gruppene i Kongo, ble «redusert» til primitive vestafrikanere, ble tutsienes opphav lagt til Nilens kilder, og dermed til kristendommens vugge. På tross av at dette er en konstruksjon, er det fortsatt en illusjon som lever den dag i dag. Dette systemet ble sementert da Belgia gjennom folketellinger og en passreform i 1933 kategoriserte, eller i hvert fall forsøkte å kategorisere, alle innbyggere i Ruanda- Urundi som hutu, tutsi eller twa. Etter hvert som det ble klart at også Ruanda- Urundi ville bli dekolonisert, valgte Belgia så å endre sine allianser, da de skjønte at hutuene i et selvstendig Rwanda og et selvstendig Burundi neppe ville godta fortsatt tutsi-styre. Med belgisk støtte ble derfor selvstendigheten i Rwanda og Burundi, ledsaget av omfattende hevnksjoner mot og regelrett nedslakting av tutsier.

Turner vektlegger også Kongo-krisen i 1960, og ikke minst dens etterspill. Da nasjonalisten Patrice Lumumba ikke klarte å forhindre separatisme i de ressursrike provinsene Katanga og Sør-Kasai, og FN heller ikke evnet, eller ønsket, å bidra, vendte han seg mot Sovjetunionen. Dette provoserte i sin tur et CIA-støttet kupp som ga støtet til en borgerkrig som skulle vare til 1965, da Joseph Mobutu endelig skulle innsette seg selv som diktator. Særlig i øst, var gruppene som hadde vært lojale til Lumumba sterke, og hutu-regimet i Rwanda tillot gladelig Mobutu å benytte seg av rwandisk territorium for å føre krigen sin, slik at opprørerne havnet i en tofrontkrig. Som «takk» for hjelpen, gjorde Mobutu sitt for å svekke tutsiene. Ikke bare tutsier som var kommet til landet etter Rwandas og Burundis selvstendighet, men også tutsifolket banyamulenge, som hadde innvandret på første halvdel av 1800-tallet, ble offer for systematisk diskriminering, i et land som ellers bare i begrenset grad diskriminerte på etnisk bakgrunn. At også hutuer i Kongo, i tråd med at de i utgangspunktet ikke tilhører noen annen etnisk gruppe enn tutsiene, ble offer for dette, var mindre viktig for Rwanda, som frem til 1994 var en nær alliert av Kongo, fra 1971 Zaire.

Borgerkrigen i Rwanda skulle endre på dette forholdet. Tutsiopprørere som hadde fått viktig kamptrening i Uganda, gikk i 1990 til angrep, og etter fire år med en krig som eskalerte til et massemord, der regimet systematisk tok livet av om lag 800 tusen tutsier eller folk som ble antatt å være tutsi-lojale, tok disse makten og drev om lag to millioner hutuer på flukt. En stor andel av disse endte opp i Zaire, og en syk og aldrende Mobutu, som, etter den kalde krigens slutt, mistet stadig flere venner, tok godt imot sine gamle allierte og tillot dem å fortsette krigen fra kongolesisk territorium. Dette førte i sin tur til at Rwanda, Uganda og Mobutus gamle arvefiende Angola gikk til angrep i 1996 og i 1997 klarte å avsette Mobutu og innsette Laurent Kabila, en veteran fra 1960, som ny president.

Problemet for Rwanda og Uganda skulle imidlertid vise seg at Kabila ikke skulle vise seg å være den gode allierte de ønsket seg, og i 1998 utviste han alle utenlandske militære. For Rwanda utgjorde dette et problem, da landet ikke bare fryktet en fortsettelse av politikken til Mobutu, vel så viktig var det faktum at Rwanda, og også Uganda, allerede på dette tidspunktet hadde begynt å nyttiggjøre seg de store mineralressursene øst i landet. Om man følger Turner i den historiske gjennomgangen, og det er det ingen grunn til ikke å gjøre, så er ikke bare krigen i Kongo vår tids dødeligste krig, det er også en krig som i all hovedsak har sine røtter i koloniseringen og dekoloniseringen av et naboland. I årene før han ble avsatt ble Mobutu en stadig mer isolert og stadig sykere, et bilde Turner også benytter på Zaire i denne perioden. Det ville uansett blitt store omveltninger i landet, men det er liten grunn til å tro at borgerkrigen i Rwanda ville blitt eksportert, og med den et land i totalt anarki og oppløsning.

Turner tar også for seg en rekke detaljer ved krigen, detaljer som ikke vil bli gjengitt her, men som underbygger bildet av det kaoset som råder. Turner er videre kritisk til de demokratiske reformene som har vært gjennomført de senere årene, da han mener dette bare vil sementere de kaotiske maktforholdene, underbygge tendensene til etnokrati, skape småkonger og legge til rette for fortsatt ressursplyndring og korrupsjon. Han er også kritisk til FNs rolle, kanskje ikke så mye for deres tilstedeværelse, som for deres impotens og manglende evne til å gjøre noe med krisen. Dette er kanskje også det svakeste momentet ved boka. Selv om han på en fortreffelig måte får frem de økonomiske og maktpolitiske faktorene som ligger bak dagens krise, problematiserer han ikke hvilken rolle FN i det hele tatt kan spille og hvilke motiver som ligger bak den tilsynelatende humanismen medlemsstatene i FNs Sikkerhetsråd viser her, men unngår å vise i Israel/Palestina, Irak, Myanmar, Afghanistan osv.

På tross av dette, er dette en meget nyttig bok for den som ønsker å sette seg inn i bakgrunnen for konflikten. Og selv om den mangler en matnyttig diskusjon om mulige løsninger på konflikten, og i stedet gjør FNs manglende fullmakter til hovedproblemet, gir den et godt grunnlag for diskusjon. Dersom man skal få mer enn ett treff når man søker etter «Kongo» på nettsidene til et parti som Rødt, krever det kunnskap og analyse. Det gir denne boka – én masse.

Minqi Li: The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy, Pluto Press, London 2008, Monthly Review Press, New York 2009

Nu våren år 2009 är också de nyss mest frihetliga överens; det hittillsvarande ekonomiska världsssystemet håller på att paja runt oss. Vad den egna ekonomiska framtiden beträffar vet man också i Iran som Norge som Saudiarabien att olja och gas är ändliga resurser; det välstånd de skapat blir kortlivat. Därtill växer insikten om klimatkrisen. Därför varvas nu i vår avkopplande populärpress och underhållningstelevision våldspornografi och mer eller mindre religiös mystik med dystopier.

Men om beskrivningen av ekonomiskt sammanbrott i de hittills härskande ekonomierna; att en nyss avhängig och utsugen makt som Kina stiger till dominerande stormaktsställning, och slutsatsen att kombinationen resursbrist och klimatkatastrof kan komma att tvinga fram socialpolitiska lösningar vilka innebär att världens befolkning anpassas till dess krympta resurser vore bokens egentliga innehåll då vore den trettioårige Minqi Lis nya bok en möjlig kritikersucce på de officiella kultursidorna i våra länder.

Men nu är hans The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy (Pluto Press, London 2008. Monthly Review Press, New York 2009) visserligen en internationellt stort omskriven och mycket diskuterad skrift; men är detta blott utanför den medvetenhet som tillåts på respektabla kultursidor hos oss.

Grundtanken för denne «assistant professor » vid den ekonomiska fakulteten på Utah University i Förenta Staterna är den för allt rationellt samhällstänkande egentligen självklara; alla samhällssystem är historiska. När han därför efter undersökning anser sig kunna visa att kapitalismen som världssystem nu når sina gränser blir då för honom frågorna: Hur sker detta? Vilka olika möjligheter öppnas sedan framåt i det tjugoförsta århundradet. Därmed överskrider han gränsen för det hos oss officiellt tillåtna tänkandet.

I stort tror jag att han har rätt i synen på vad som nu sker med det kapitalistiska systemet och med imperialismen (märk att papperstigern har verkliga klor!); men jag är inte kunnig nog att i detalj följa hans wallersteinska världssystemanalys. Det kan andra göra bättre. Hans diskussion om att det som kan komma efter kapitalismens sammanbrott kan bli en socialism som tvingas ta smärtsamma beslut innan mänskligheten kan fortsätta sin marsch mot frihetens rike är som jag läser de framtida möjligheterna också kanske lite väl påverkad av klimatdystopier. Men boken är viktig. Bör läsas och diskuteras.

Ty Minqi Li inte bara diskuterar världsekonomi. Han ifrågasätter en rad officiella sanningar. Han studerade vid Beijings universitet 1987 till 1990. De följande två åren satt han i fängelse. Men inte för sitt deltagande i studentrörelsen 1989 utan för att han efter Tienanmen tänkt vidare om vad som då gick fel. Dömt alltså för att ha dragit – och offentligen propagerat – slutsatsen att vad som krävdes i Kina var arbetardemokrati. I fängelset lärde han känna folk från andra förhållanden än det egna privilegierade och fick tid och möjlighet att läsa (bland annat Marx Kapitalet tre gånger). Han kom, som han sagt, ut ur fängelset som övertygad «marxist-leninist-maoist».

I mitten på nittiotalet lämnade han Kina för att studera vidare i Förenta staterna; men utan att överge sitt kinesiska medborgarskap eller sitt politiska engagemang. Förutom de mer vetenskapliga publikationerna medarbetar han här utanför Kina därför i tidskrifter som Monthly Review i Förenta staterna och Economic and Political Weekly i Indien.

I boken gör han upp med vad han anser sig kunna visa vara en falsk och ideologisk beskrivning av tiden efter 1949, Maos roll och kulturrevolutionen. Att medellivslängden ökade från ca. 35 till ca. 70 och att Kina under denna tid genomgick en snabb ekonomisk utveckling erkänns också av motståndarna men knappast att det inte var Mao utan Liu Shaoqi och Deng Xiaopeng som behärskade partiapparaten och bar ansvar för överdrifterna och en svält (vars dödstal dock överdrivits; de «tre svåra åren» hade även andra skäl än den förda politiken).

Hans försvar för de kulturrevolutionära landvinningarna (sjukvården, skolreformen, de kulturella, sociala och ekonomiska framstegen) läser jag med särskilt intresse då det motsvarar vad jag – och andra vänner – själva under de kulturrevolutionära åren sett och beskrivit.

Han är en rätt typisk representant för de alltfler yngre kinesiska intellektuella vilka nu på ett resonerande sätt inte bara ifråga-sätter den ekonomiska politiken i Kina sedan Maos död utan hela den ideologiska historiebeskrivning som används för att legitimera kursomläggningen 1978 och det nu farligt ojämlika samhället.

Samtidigt som han utanför Kina företräder en vänsteruppfattning hjälper han till att översätta Ernest Mandel för Kinas Kommunistiska Partis centralkommittés förlag och deltar i den inomkinesiska diskussionen om nationella och internationella frågor både med inlägg och som talare på möten och konferenser i Xian och Beijing där han också är anknuten till den Kinesiska Samhällsvetenskapliga Akademien.

I det Sverige där regeringen efter riksdagsbeslut i den djupa krisen använder stora ekonomiska resurser att hyra in akademiker vilka i skolor och inför offentligheten skall sprida en fastställd statlig sanning att kommunismen var ett brott, Mao en massmördare och Kina en förtrycksstat blir en sådan fritt resonerande kinesisk forskare som Minqi Li därmed en politiskt olämplig och skadlig dissident.