I norske byer har kapitalens behov formet terrenget. Boligsektoren har gjennom den nyliberale revolusjonen blitt transformert.
Fra i stor grad å være et regulert gode for folk flest er den primært blitt et objekt for kapitalakkumulasjon. Dette har også endret måten vi selv ser på boligen, samt premissene i politiske diskusjoner om bolig.

Ståle Holgersen har en master i geografi, arbeider som arealplanlegger, og har gitt ut boka Class conflicts and planning. A case study of contemporary development at King’s Cross in London. VDM Verlag Dr. Mueller, 2008.

I etterkrigsårene skapte kombinasjonen av boligmangel og sosialdemokratisk hegemoni grunnlaget for en storstilt offentlig boligbygging i Norge. Det ble årlig fullført 30–40 000 nye boliger, med årene 1972–1976 som toppår med gjennomsnittlig 43 200 fullførte boliger per år. (Lysestøl & Eilertsen, 2001) Finansieringen skjedde gjennom Husbanken med lav rente og lang avdragstid. Samtidig var kommunene ofte agenter i boligbyggingen, og mange kommuner hadde på 60- og 70-tallet en aktiv strategi med oppkjøp og videresalg av grunn/tomter. (Nordahl m.fl. 2007)

På 80-tallet regjerte Thatcher og Reagan verden, mens Willoch og Brundtland styrte Norge. (1) Gjennom en rekke reguleringer ble boligsektoren grundig endret, og dette skulle bli starten på et helt nytt regime innen boligpolitikken. Takstplikten for aksjeleiligheter og boliger i frittstående borettslag ble opphevet i 1982, og året etter fikk frittstående borettslag oppløsningsrett. Maksimalprisene på boliger i borettslag tilknyttet boligkooperasjonen, ble kraftig økt, og det ble tillatt å omgjøre leiegårder til selveierleiligheter. Mens over 80 % av de bygde boligene ble finansiert av Husbanken eller andre statlige lån på midten av 70- tallet, var denne andelen redusert til 46 % i 1998. (2). (Lysestøl & Eilertsen 2001)

På grunn av mangel på kapital i etterkrigstidens Norge var det begrenset hvor mye penger folk kunne låne i banker. Men på 80-tallet løsnet staten på systemet, slik at det ble enklere for folk å skaffe seg private lån. En kraftig økning i boligprisene sammenfalt med liberaliseringen av kredittsystemet, slik at folk kunne ta opp større personlige lån til å betale de nye prisene på boligene. Boligbobla vokste: I 1978 gav bankene boliglån på til sammen 31 milliarder, i 1988 var dette beløpet økt til 152 milliarder. (3) (Lysestøl & Eilertsen, 2001) Prisene økte. Frem til tidlig på 80-tallet kunne folk skaffe seg regulerte boliger med lån til lav rente, og disse boligene kunne etter liberaliseringen selges «med superprofitt. » (Lysestøl & Eilertsen, 2001)

I følge Lysestøl & Eilertsen ble liberaliseringen av kredittsystemet fullbyrdet i 1987, og når folk kunne «kjøpe og selge boliger fritt og med den lette tilgangen på kreditt som fulgte av dereguleringen av kredittmarkedet, ble ett av folks grunnleggende behov, boligbehovet, snart styrt av markedslovene.» (2001, side 59) Med markedslovene kan det komme «superprofitt», som nevnt over. Husholdningene sitter derimot også i stor grad alene med risikoen, og kan ende opp med ikke bare å tape sin egenkapital, men i tillegg bli sittende med en gjeldsbyrde. Og dette i større grad enn bankene og næringslivet (Kiøsterud, 2008). Liberaliseringen av boligmarkedet ble etterfulgt av et krakk som inkluderte nettopp prisfall og kraftig nedgang i nybyggingen. Prisfallet startet i 1988 og ble etterfulgt av et fall i nybyggingen. Det absolutte bunnåret for nybygging var 1993, og først godt inn på 2000-tallet skjøt nybyggingen fart igjen. (Nordahl mfl., 2007)

Da boligbyggingen tok seg opp igjen på 2000-tallet, var det altså under nye forutsetninger. For det første var kredittmarkedet liberalisert og boligprisene ble fastsatt i «det frie marked». Innenfor erverv av grunn, arealplanlegging og tilrettelegging for utbygging var det private initiativet nå førende. Mange kommuner hadde avviklet de kommunale tomteselskapene, og Husbankens subsidierte lån ble avviklet i 1996. Et bakteppe for dagens boligbygging er derfor at «den absolutte majoriteten av boligene som bygges i Norge planlegges og utvikles av private boligutviklere og avhendes på et marked, til markedsbetingelser, uten subsidier eller prisregulering.» (Nordahl m.fl 2007, side 7)

Også husleiemarkedet var prisregulert i etterkrigstiden. Men dette ble endret med innføringen av ny husleielov 1. januar 2000. Prisen kan nå fastsettes etter «det som vanligvis oppnås på avtaletidspunktet ved ny utleie av lignende husrom på lignende avtalevilkår ». (Husleieloven § 4.1) Og siden heller ikke «lignende husrom» er omfattet av noen prisregulering, var det ingen tvil om at dette raskt ble synonymt med markedsleie, særlig i de store byene økte leieprisene kraftig. Selv om den nye Husleieloven erstatter den gamle Husleiereguleringsloven, er markedsleie regulert inn i den nye Husleieloven (og dermed opstår også problemet ved å kalle fenomenet generelt for deregulering). (4)

Det er utenfor denne artikkelforfatterens ambisjoner å forklare grundig hvorfor denne transformasjonen skjer. Men det er viktig å huske at tilsvarende nyliberale endringer skjedde over hele den vestlige verden, og i mange andre sektorer enn bolig. Endringen i boligsektoren må derfor også forstås i en større kontekst. Samtidig hadde Norge opparbeidet seg en meget høy boligstandard, og det ble likevel brukt helt konkrete argumenter for omreguleringen som skjedde (følgende en hentet fra Hansen, 2007): Det ble argumentert for omgåelser av maksimaltaksten og husleiereguleringer, det ble argumentert med at flytting mellom regulerte og uregulerte boliger burde gjøres enklere. Det var en rådende oppfatning at folk fleste bodde bra og «kunne klare å skaffe og opprettholde egnet bolig uten offentlige subsidiering. Offentlige subsidier skulle forbeholdes de som særlig hadde behov for støtte, slik som for eksempel bostøtteordningen. » (Hansen, 2007, side 115)

I etterkrigstida var boligpolitikk nært knyttet til boligbygging, byutvikling og samfunnsbygging. Etter den nyliberale revolusjonen kan vi grov sagt si at boligpolitikk er redusert til sosialpolitikk. (5) Det har skjedd en forskyving «fra en politikk for alminnelig gode boliger til alminnelige folk, til akseptable boliger for særlig vanskeligstilte ». (Hansen, 2007, side 116)

Boligen og varen

Den norske boligsektoren, ble bit for bit omgjort til et boligmarkedet, hvor boligen ble selve varen. Det er dette Lene Schmidt er på sporet av: «Endrete rammebetingelser i et liberalisert boligmarked har ført til at boligen i vel så stor grad har blitt en vare eller et verdipapir som man investerer i for videresalg eller utleie som et sted man skal bo.» (Schmidt, 2007, side 12)

Boligen har lenge hatt en varekarakter for eiendomsbaroner og utleiere, men nå har den fått det også for vanlige folk som eier egen bolig. Endringene på 80-tallet førte til at folk flest nå sitter på en bolig som er verdt flere ganger deres egen årslønn. Det er kommet for mange penger med i bildet til at det ikke kan påvirke folks hverdag. Dette kan også betegnes som «en økende kommersalisering av husholdet.» (Lysestøl & Eilertsen, 2001, side 59) Schmidt sin studie viser at mange boligkjøpere tenker strategisk og posisjonerer seg i boligmarkedet på samme måte som utbyggere posisjonerer seg på tomtemarkedet. (2007, side 178–179)

Schmidt hevder at boligen er blitt vel så mye et investeringsobjekt som et sted å bo, og at dette igjen påvirker innstillingen til boligen og boligområdet. Schmidt har i sin studie intervjuet 26 personer med forskjellige roller i en bygningsprosess, og fant at «Beboerne var først og fremst fornøyd med at de har gjort en god investering, og at det var viktigere enn evt. misnøye med kvaliteten ved boligen. Utbyggerne ga uttrykk for å være fornøyd med et godt boligsalg.» (Schmidt, 2007, side 176) Og er ikke kjøper fornøyd med boligen og boligområdet, kan vedkommende alltids flytte videre, vel og merke om vedkommende har råd til det eller om de gjorde en «god investering» – og det er jo det viktigste …

Den nyliberale revolusjonen har endret måten folk tenker om boligen sin, om nabolaget sitt og om det å bo. Det å tenke på bolig som vare, både for utbygger og beboer, får også materielle konsekvenser. Særlig kan nevnes en synkende kvalitet på det som bygges. Dette gjelder både planløsninger og uteoppholdsarealer hvor klassiske etterkrigsidealer som funksjonalitet, lys og utsyn har måtte vike for utsikten til profitt. Også andres bokvaliteter må ofte vike da salgsprisen på utbyggers boliger er upåvirket av det velferdstapet som påfører andre. (Nordahl m.fl., 2007) Schmidt (2007) påpeker også at denne boligbyggingen fremmer produksjonen av anonymiserte bomiljø, mens Nordahl igjen påpeker at markedsaktørene i liten grad makter «å bringe fram boligtilbud som er rettet særskilt mot hushold med lavere inntekt.» (2007, side 161)

Nyliberale ordninger – nyliberale debatter

Markedsliberal boligpolitikk henger sammen med et markedsliberalt velferdstilbud. Først skapes klienter, deretter debatteres det i hvilken grad disse skal hjelpes. I den nyliberale velferden er alle underlagt markedet, og de som absolutt må hjelpes, skal hjelpes med «treffsikre» tiltak hvis viktigste formål tilsynelatende er å ikke hjelpe andre enn de som til enhver tid har det verst.

Frie markeder har aldri fungert uten statlig intervensjon, heller ikke boligmarkeder. På både eie- og leiemarkedet må staten kontinuerlig trå til for å kompensere for uønskede konsekvenser av endringene i politikken. I dag finnes mange forskjellige hjelpemidler, som til dels også bidrar til å gjøre politikken ugjennomsiktig og lite oversiktlig. (Nordvik, 2008) Jeg skal under kort se på to «hjelpemidler» staten benytter: 1. Bostøtte er et hjelpemiddel som samsvarer fint med den nyliberale orden. Bostøtte er en statlig økonomisk støtteordning som administreres av Husbanken og kommunene, og som gis til husstander med veldig lave inntekter og høye boutgifter. Utgangspunktet for norsk boligpolitikk er at alle skal betale markedsleie, mens staten betaler deler av husleia for de som er fattige nok. En konsekvens av dette kan være at fattige kan komme i knipe, hvor de taper bostøtte om de øker inntektene noe. I tillegg til problemet med klientifisering som ligger i denne typen støttesystemet, kan bostøtten bli en fattigdomsfelle.

I statsbudsjettet for 2009 økes bostøtten med 303 millioner kroner, og regjeringen skal utvide ordningen slik at flere kan motta støtten. I seg selv er derimot økt bostøtte ikke et gode. Det vitner om et samfunn med fattigdom, og en boligsektor hvor folk må gjøres til klienter for å henge med. Det burde vært et faretegn at mange trenger bostøtte. Men økt bostøtte er en politisk triumf for venstresiden. Dagens politiske debatt har sin begrensning akkurat her; mer penger til fattige oppfattes som et ledd i kampen mot fattigdommen. Isteden for lover som kunne sikret at ingen ble utbyttet i leieforhold, er det offentliges oppgave nå, i nyliberal ånd, bare å hjelpe dem som «virkelig » trengte det. 2. Boligsparing for ungdom (BSU) er et annet hjelpemiddel som samsvarer fint med den nyliberale orden. BSU er en sparetjeneste hvor det opprettes en egen BSUkonto i en bank, og hvor deler av beløpene som settes inn, kan trekkes fra på skatten. Gjennom stadige kjøp og salg av boliger (6), skal folk utvikle sine boligkarrierer. Prisøkningene de siste tiårene fører til at «førstegangsetablerere sliter med å komme inn på markedet». (Hørt den før?). Den nyliberale løsningen blir derfor å subsidiere denne gruppa, og dette gjøres konkret gjennom en meget gunstig sparetjeneste som BSU. Dermed skal også mindre bemidlede (oppmuntres til å) bli med på kjøpefesten til markedspris.

I dagens situasjon er det bedre med økt bostøtte og BSU enn uten disse tiltakene. 7) Problemet er en venstreside som ikke forstår at betingelsene for debattene finnes i at boligmarkedet er liberalisert. At boligmarkedet skal være «fritt» har på få år gått fra å være et politisk krav fra høyresiden, til å bli et premiss i hele boligdebatten. I stedet for at noen skulle kunne bo i boliger til kostpris, skal alle huseiere være sikret markedspris på utleieboligen sin. For venstresida anses det som politiske gevinster å hjelpe fattige gjennom bostøtten og ungdom gjennom BSU. Høyresida la grunnlaget for den nye velferdsordningen; isteden for å skape gode bomiljøer for alle samfunnslag, skal kun de som virkelig trenger det hjelpes. Venstresida svarer med å ville hjelpe disse mest.

Skisser til en solidarisk boligpolitikk

En solidarisk og helhetlig boligpolitikk trenger mer tenking og planlegging enn hva denne teksten kan bidra med. Men forfatteren av denne teksten vil likevel foreslå to konkrete grep. Den ene tiltaket krevet tid og en del arbeid, mens det andre er mer et strakstiltak.

Det langsiktige prosjektet er å starte arbeidet med å etablere nye prisregulerende lover og ordninger. Å innføre slike skulle i prinsippet være like enkelt som å fjerne dem. Det lar seg også enkelt gjøre å regne ut hvor mye det koster å bygge og vedlikeholde en bolig, det skulle derfor greit kunne etablere boligpris etter kostprinsippet. Dette prinsippet er for eksempel allerede gjeldende for studentboliger i Norge. Ved å regulere boligprisene, ikke i forhold til «markedspris», men heller i forhold til hva det faktisk koster å bygge/vedlikeholde/ drive en bolig, kan boligen igjen bli et universelt gode. Dette er ikke en støtteordning, men bare en ny politikk. De nye lovene og praksisene må være gode og robuste, og vil derfor kreve en idedugnad fra mange parter og vil måtte ta noe tid.

Flere utfordringer vil selvsagt komme undervegs, som for eksempel problemet med at svarte penger skulle komme i omløp. Dette er en utfordring i seg selv. (8) Problemet med svarte penger finnes også i arbeidslivet, men ingen foreslår å legge ned skattesystemet for det.

Bygging av mange ikke-kommersielle boliger er derimot et strakstiltak som i prinsippet skal kunne gjøres direkte gjennom statsbudsjett. I Soria Moria-erklæring står det også at det skal settes i gang et «omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger», men dette prioriteres ikke gjennom statsbudsjett. (9) En storstilt bygging av ikke-kommersielle boliger vil også presse ned prisnivået generelt. Men dilemmaet møter oss med en gang: boligprisene er innvevd i vanlige folks husholdningsøkonomi. Høyresida vil fortelle at det er folks sparepenger som forsvinner hvis staten bygger så mange boliger at bunnen fjernes fra markedet. Og hvilken rød-grønn regjering ville gjort slikt mot sin egen arbeiderklasse? Men om du går i feil retning, er det dumt å fortsette å gå bare fordi du har nedoverbakke.

Argumentene for en ny og solidarisk boligpolitikk er mange. Og denne teksten skal avsluttes med noen generelle argumenter for en storstilt bygging av offentlige ikke-kommersielle eie og leieboliger, og en reguleringspolitikk som gagner folk flest: For det første ville selvsagt folk flest fått billigere boliger. Det vil kunne forenkle politikken og minke/hindre klientifisering av fattige. En offentlig utbygging kan kombineres med nødvendige tiltak innen miljø- og energiløsninger, tiltak som man i dag er prisgitt at private aktører tjener penger på for at de skal bli gjennomført – noe som igjen trenerer den nødvendige omleggingen av norske boliger. Bygging i offentlig regi vil også åpne for helhetlige løsninger i bolig-, steds- og byutviklingen. Også fra et kapitalistisk samfunnsperspektiv ville en utbygging av en ikke-kommersiell boligsektor kunne foretrekkes, da kapitalen ville måtte søke avkastning i områder hvor det faktisk skapes verdi. Og folk flest ville fått en mer forutsigbar økonomisk hverdag og virkelighet – noe som de siste månedene har vist viktigheten av.

Referanser:
– Hansen, T (2007). Bolignormer, helse og velferd. Drøfting av bolignormer, deres grunnlag og rolle i boligpolitikk og planlegging. Prosjektrapport 7,
SINTEF.
– Harvey, D (2005). A Brief History of Neoliberalism. Oxford, Oxford University Press.
– Kiøsterud, T (2008). Ny lov om Husbanken, men hva med utfordringene i boligmarkedet? PLAN – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling, nr 4/2008, side 50–53.
– Lysestøl, P M & Eilertsen, R (2001). Den nyliberale revolusjon – Om angrepet på velferdsstaten. De Facto, Oslo.
– Nordahl, B, Barlindhaug, R & Ruud, M E (2007). Markedsbasert utbyggingspolitikk: Møte mellom kommune og utbygger i pressområder. Samarbeidsrapport NI BR/SIN TEF Byggforsk/NOV A. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.
– Nordvik, Viggo (2008). Virkemidler i den boligsosiale politikken. PLAN – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling, nr 4/2008, side 28–31.
– Schmidt, Lene (2007). For tett? Fortetting, planprosess og bokvalitet i nye byboligprosjekter. NI BR-rapport 2007:12.
– Soria Moria-erklæringen (2005). Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005–09.

Noter:
1. Overgangen fra etterkrigstidens regulerte kapitalisme, til dagens nyliberale versjon er godt dokumentert. For endringene av norske forhold, se Den nyliberale revolusjonen (Lysestøl og Eilertsen 2001). For en kortfattet men meget god og meget velskrevet versjon av de internasjonale endringene,
se A Brief History of Neoliberalism (Harvey 2005).
2. I dag er tallet krympet til cirka 10 % (jfr. e-post korrespondanse med Lysestøl, 2008).
3. Mens boliglånene i dag er på cirka 2000 mrd (jfr. e-post korrespondanse med Lysestøl, 2008).
4. I en overgangsperiode skal umøblerte leiligheter i Oslo og Trondheim som er bygget før 1940 fremdeles være omfattet av prisvern. Men ved
utgangen av 2009 skal også denne siste rest av husleiereguleringer fjernes. Til sammen rundt 1500 personer vil bli berørt gjennom tildels kraftige
husleieøkninger.
5. Og i mindre grad et fokus på energi/miljø og universell utforming.
6. Stadige omsetninger på boliger inkluderer selvsagt også stadige inntekter til eiendomsmeglerne, stadig nye avdrag til bankene og stadig nye annonseinntekter til norske (mellom)store aviser.
7. Mange av tiltakene for å lindre sårene markedet skaper, kan likevel skape nye problemer. Nordvik peker på at «Mange av de boligsosiale virkemidlene bedrer den relative konkurransekraften til dem som får dem, ofte på bekostning av andre. Dette setter selvfølgelig skranker for hvor mange det er effektivt å tilby slike virkemidler til» (Nordvik 2008, side 31).
8. Høyresiden klarte på slutten av 90-tallet nesten ikke rope høyt nok om hvor mye svarte penger som florerte. Men alle som har leid bolig i en by fra slutten av 90-tallet til midten av 00-tallet har opplevd den enorme prisveksten i boutgifter. Høyresiden drev dermed i beste fall med overdrivelse …
9. Og selv om de rød-grønnes regjeringserklæring er mer ambisiøs enn hva slike erklæringer har vært på en stund, er likevel avsnittet om boligpolitikk
trygt plassert under kapittel 8: Sosialpolitikk. 

– Toneangivende blåruss i AP på Gjøvik forleser seg på historiske grafer som viser at aksjemarkedet alltid har reist seg etter kriser. «Ha is i magen,» er omkvedet. De ser ut til å akseptere at folk i Gjøvik må tåle kutt i skole og eldreomsorg, idrett og kultur i påvente av nye aksjegevinster heller enn å være med på et prinsippielt oppgjør med at en kommune deltar i kasinoøkonomien på børsen, skriver Finn Olav Rolijordet.
Rolijordet ser på sin kommune, og hvordan økonomien i Gjøvik påvirkes av finanskrisa.

Finn Olav Rolijordet er kommunestyrerepresentant for Gjøvik Rødt.

Det er ikke bare privatpersoner, banker, fond, spekulanter og bedrifter som har satset store beløp i finansmarkedet de siste årene. Også norske kommuner deltar med liv og lyst i denne kasinoøkonomien. I likhet med de såkalte Terra-kommunene vil mange kommuner måtte ta hensyn til tap i sine budsjetter framover.

Kommuner på børs

Etter flere års sulteforing fra staten, så mange kommuner seg tjent med å selge ut eierandeler i kraftselskap på slutten av 90-tallet. Kommunene brukte disse pengene til nye investeringer, gjøre opp gjeld, sette på fond eller en kombinasjon av disse mulighetene. Kommunene har større behov for penger til tjenestetilbudet enn det de får dekket av de statlige overføringene. Kommuner med kraftinntekter kan derfor dekke noe selv. Men regelverket er slik at bare renter og avkastningen fra fond og bankinnskudd kan brukes til drift. Fristelsen har derfor vært stor til å forsøke og realisere en avkastning som er høyere enn bankrente. Omtrent halvparten av norske kommuner har satt penger i aksjer eller aksjefond, og noen av kommunene driver aktiv fondsforvaltning. Totalt er 12 milliarder på denne måten spilt inn på børs og mange kommuner har hentet gode driftstilskudd i de årene som finansmarkedsbobla blåste seg opp.

Gjøvik blir «formuende»

Gjøvik kommune satte sine eiendommer og eiendeler i kraftsektoren i spill rundt århundreskiftet. Eierandel i Vestoppland Kommunale Kraftselskap ble solgt til de andre eierkommunene. Solgt ble også eierandelen i Oppland Energiverk AS. Det gamle E-verket inngikk sammen med Toten Kommunale Kraftverk og Hafslund AS i selskapet Mjøskraft AS. Mjøskraft gikk senere inn i Eidsiva Energi AS. På denne veien fikk kommunen innløst verdier på hvert trinn slik at summen som i dag utgjør «kraftfondet», er på hele 712 millioner.

Finansreglement

Forut for den aktive finansforvaltningen ble det utarbeidet et finansreglement. For å selge denne nye kommunale øvelsen inn i de andre partiene, ble finansreglementet gjort veldig «trygt». Målesettingen er en avkastning høyere enn rente (NIBOR), men det skal ikke spekuleres i en portefølje med høy risiko, man skal hele tiden søke å ha en portefølje som gir en rimelig grad av sikkerhet for at avkastningsmålene blir nådd. Dessuten skal det bygges opp et bufferfond hvis funksjon er slik at dersom budsjettert avkastning ikke nåes, så skal bufferfondet brukes slik at det ikke blir noen negativ konsekvens på driftsregnskapet. Bufferfondet bør være på to standardavvik, som betyr at en beregner sannsynligheten for å nå budsjettert avkastning, og tallfester avviket. Gjøvik kommune har imidlertid avsatt bare ca. 20 millioner, som er ett standardavvik.

Gode år – dårlige år?

Siden dot.com-bobla brast, har børsene og fondene i Norge og i verden vokst. Kommunens finansforvaltning har derfor innfridd forhåpningene og vel så det. Avkastningen på bankrente har ligget på 4–6 %. Men for inneværende år er det slutt. Per 30. september sier prognosen en avkastning på 0,7 %, noe som betyr minst 4 % under bankrente. Oktobertallene er ikke klare i skrivende stund, men de skal vise ennå dårligere resultat, sannsynligvis et negativt tall. Sannsynligheten for at resultatet løfter seg resten av året, er liten. Finansforvaltningen bidrar med et minus på over 40 millioner på kommunens driftsregnskap. Når det gjelder vurderingen de neste år, ser heller ikke de lyse ut.

Krisas karakter

De fleste analytikere regner med at den økonomiske krisa vil vedvare til 2010 eller 2011. Man er definitivt ikke inne i en kortvarig lavkonjunktur, men en global systemkrise. Både Deutsche Bank og EU regner med en global resesjon neste år (vekst mellom 0 og 2,5 %). Den amerikanske øknomien, hvis betydning på verdensøkonomien er enorm, er inne i fritt fall nå når finanskrisa slår inn i realøkonomien for fullt. Det vil ta lang tid før kommunenes finansforvaltning er «trygg» og «sikker». Kommuner som har brukt slik avkastning til å øke driftsbudsjettene, har dermed et stort problem for å få balansert budsjettene – det må bli utrolig vanskelig å unngå kutt i årene som kommer. For Gjøvik kommunes del forsøker man å møte denne utfordringen med å endre allokeringen – hva man setter pengene i. Kommunen har solgt seg ut i aksjer, økt andelen i hedgefond og pengemarkedsfond, og ligger stabilt høyt i andel obligasjoner. Problemet er at intet av dette har gitt noe særlig positivt bidrag, man har bare unngått et stort fall fordi man har lite midler satt i aksjer.

Hva skal kommunen gjøre? Etter lengre press fra Rødt, har kommunestyret i Gjøvik i sitt oktobermøte blitt enige om å be om en konsekvensutredning fra Finansstrategiutvalget. Rødt ville ha et klart mandat til dette der en rekke ulike scenarier skulle belyses, men forslagene ble bare oversendt til utvalget uten realitetsbehandling i kommunestyret. Partiene er selvsagt ikke enige om virkelighetsbeskrivelsen. Høyresida mener at finansmarkedet er på bunnen, avviser alle spekulasjoner om ytterligere fall og mener det er viktig at kommunene er med på oppturen – dvs når aksjemarkedet løfter seg igjen. I praksis avviser de å se på utfordringene for budsjetteringen. Dette er ikke overraskende, det overaskende er at de hittil har klart å lamme det såkalte rød-grønne flertallet i kommunen som seiler med på nedturen, uten å vite hva de skal gjøre. For dette sa faktisk AP sin gruppeleder: «Utfordringene i finansforvaltningen vet jeg ikke hva vi skal gjøre med.»

Rødt har selvsagt svaret: trekke seg ut, sette noe av pengene i banken, bruke resten på skolebygg.

Hva kan skje?

Rødt har i lengere tid tegnet et bilde av hva som kan skje med kommunens finansforvaltning og konsekvensene for budsjettene i årene fremover. Vi tar det punktvis:

• Vi vil få en lavere avkastning enn budsjettert i 2008.
• Bufferfondet blir da brukt i sin helhet.
• Hvis realverdien på fondet ikke skal falle, må det tilføres kapital lik prisstigning, dette finnes det trolig ikke midler til, selv uten verditap i porteføljen så taper altså fondet verdi.
• Det er trolig at 2008 gjøres opp med underskudd.
• Kommunene er pålagt å lage budsjetter der underskudd dekkes inn over 2 år, budsjett 2009 blir meget stramt.
• Med mindre ordførerens budsjettforslag endres, vil vi også få et avkastningstap i 2009.
• Da har vi ikke bufferfond, og tapet må tas direkte over drift.
• Dermed går også 2009-regnskapet i underskudd.
• I 2010 skal altså ennå mer hentes inn igjen.
• I heldigste fall vil vi først i 2011 få inntekter fra finansforvaltningen.
• Disse inntektene må brukes til å dekke opp tidligere års underskudd, til å gjenopprette realverdien i fondet og til å bygge opp nytt bufferfond, det tar som sagt 2 år.
• Finansforvaltningen vil da ikke gi tilskudd til drift før i 2013.

Premissene for de ovennevnte strekpunktene er at hvis finanskrisa fortsetter i 2 år, vil ikke kommunen ha inntekter fra finansforvaltning som kan brukes til drift, før om 5 år. Dersom man ikke bare får et inntektstap, men et tap på verdien i porteføljen (for eksempel ved at et av de hedgefondene man har satt penger i, går konkurs), blir underskuddene ennå større. Om den økonomiske krisa fortsetter ennå lenger enn 2 år, så har vi en virkelig trussel mot kommunens finansforvaltning. Kanskje er det da lurere å komme seg ut av dette spillet nå ved å realisere et eventuelt tap, og få satt pengene i banken? Så vidt jeg skjønner er det noen få kommuner som har gjort det, nettopp fordi de har fryktet krisas dyptgående karakter. Ringerike er et eksempel på en kommune som har trukket seg tilbake.

Fortsatt politisk kamp

Det skal bli spennende å se hva Finansstrategiutvalget i Gjøvik kommune kommer fram til. Uansett er det nok duket for politisk kamp om finansforvaltningens framtid. Høyre er aktive forsvarere av nåværende praksis. Populistene i FrP sitter muse stille, og har ingen mening hverken offisielt eller uoffisielt (hittil). Mellompartiene synes alt er trist og leit og vanskelig. SV ser nå hvor det går, og begynner å snakke som Rødt. Toneangivende blåruss i AP driver og forleser seg på historiske grafer som viser at aksjemarkedet alltid har reist seg etter kriser. «Ha is i magen,» er omkvedet. De ser ut til å akseptere at folk i Gjøvik må tåle kutt i skole og eldreomsorg, idrett og kultur i påvente av nye aksjegevinster heller enn å være med på et prinsippielt oppgjør med at en kommune deltar i kasinoøkonomien på børsen. Den proletære delen av AP vil avvikle og bruke pengene på skole, men den proletære delen er ikke kjent for å vinne fram i Gjøvik Arbeiderparti. Men det skal Rødt hjelpe dem med denne gangen også.

Den økonomiske krisa som nå ruller verden rundt, har vært synlig på avstand i lang tid.
Den er ikke det minste overraskende, og det er heller ikke overraskende at den er blitt så voldsom.
Likevel virker det som om politikere og økonomer verden rundt ble tatt på senga.

Pål Steigan er medlem av Rødt og med i partiets internasjonale utvalg.

Det er en lang serie med politiske og økonomiske forhold som har ført opp til denne krisa. I øyeblikket framstår krisa som ei finanskrise, og det er reelt nok. Når krisa får utviklet seg lenger, vil også de underliggende svakhetene i den virkelige økonomien bli synlige. Men det er mer enn som så. Det vi ser er ei systemkrise som er den største som kapitalismen har vært inne i. Og først og fremst er den ei krise for det økonomiske verdenssystemet med USA som dominerende makt.

Svakhetene i dette systemet har blitt mer og mer synlige i løpet av de to periodene med George W. Bush som president, men de går mye lenger tilbake. Bush-administrasjonen brukte 11. september 2001 til å gjennomføre noe som nærmest må kalles et statskupp. Sentrale elementer i grunnloven ble satt til side. Internasjonale konvensjoner ble brutt, og det som skulle bli den permanente «krigen mot terror» ble innledet. Økonomisk sett betydde dette ei voldsom militarisering av amerikansk økonomi. Den amerikanske regjeringa etablerte et enormt marked for rustningsindustrien og alle dens underleverandører, noe som tilsynelatende ga økonomien et kraftig løft.

Dot.com-bobla sprakk i 2000, men dette ble ikke etterfulgt av en tilsvarende djup krise i resten av økonomien, nettopp fordi den økte militariseringa og krigene i Afghanistan og Irak skapte store, statsfinansierte markeder. Det vil si, de var bare til en viss grad statsfinansierte fra den amerikanske statens side. USA hadde ikke de økonomiske ressursene til å gjennomføre dette på egen hånd. Militariseringa var lånefinansiert og ble indirekte finansiert av Japan, Kina, en del arabiske stater, Russland – og Norge. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond – utland, har vært en viktig bidragsyter til å holde den amerikanske økonomien under armene. (I juli 2008 sto Norge som eier av 1,56 % av amerikanske statsobligasjoner på utenlandske hender, eller på tolvte plass, plassen foran Tyskland.) Se www.treas.gov/ tic/mfh.txt.

I løpet av Bush-perioden har USAs nasjonale gjeld i følge Joseph Stiglitz økt med 65 % til nærmere 10 billioner dollar (10 000 milliarder). Dette beløpet vil stige til over 11 billioner gjennom den siste krisepakka som allerede er vedtatt. Stiglitz har også beregnet prislappen på Irak-krigen aleine til over 3000 milliarder dollar. For den amerikanske rustningsindustrien har dette naturligvis vært en gullgruve. Da Dwight D. Eisenhower gikk av som president i 1961 lanserte han begrepet «det militær-industrielle kompleks», og bemerket med en viss bekymring at USA hvert år brukte mer på opprustning enn den samla inntekten til alle landets private selskaper. Se http://en.wikipedia.org/wiki/Militaryindustrial_complex

Militær keynsianisme

Fra tidlig på femtitallet har det militærindustrielle komplekset vært bærebjelken framfor noe i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en «militær keynsianisme» der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private indsutrien, og på den måten sikre fortjenesten, jobber og sosial stabilitet. Eller som U.S. News and World Report skrev 14. mai 1950:

«Regjeringas planleggere mener at de har funnet en magisk formel for nærmest evigvarende gode tider.»

Og den magiske formelen var intet annet enn permanent opprustning.

Så lenge USA har vært en dominerende supermakt, har dette fungert. Bush-Cheney lanserte sin særegne versjon av den gjennom den permanente «krigen mot terror» med en forestilling om at krigen nærmest er sjølfinansierende. Dette har ført til en dobling av militærbudsjettet fra 2001 til 2009, og at USA bruker nesten like mye på militæret som hele resten av verden til sammen. (Kilde: SIPRI 2007) 43 % av skatteinntektene i USA går til militære formål. Se www.globalissues.org/article/75/world-military-spending

Dette har skjedd i en periode da amerikansk industri og øvrig produksjon har tapt markedsandeler til konkurrentene i stor stil. USA har et stadig økende handelsunderskudd. I følge offisiell amerikansk statistikk var handelsunderskuddet i forhold til Kina i 2007 oppe i 256 milliarder dollar, og tall fra august i år pekte i retning av en ny rekord i 2008. http://www.census.gov/foreign-trade/balance/c5700.html#2008

I 2006 hadde USA en gjeld til utenlandske fordringshavere på 16 300 milliarder dollar, eller over 100 % av BNP.

I mellomtida har også husholdningene i USA økt sin gjeld, og flere kilder viser at hele forbruksveksten i USA mellom 2000 og 2008 har vært lånefinansiert. Den amerikanske arbeiderklassen, de fattige, og selv store deler av middelklassen har ikke fått noen del av veksten. Når levestandarden ikke nødvendigvis har gått ned, skyldes det lånte penger og billige importvarer fra Kina. Bush-epoken har derimot økt formuene til de rike, og særlig til de superrike. Disse har gjennom både lovlige og ulovlige midler økt inntektene, opsjonene og bonusene sine på samfunnets bekostning og til applaus fra regjeringa. Den rikeste 10 % av den amerikanske befolkninga tjente i 2007 16 ganger så mye som de fattigste 10 %. I 2003 eide 1 % av husholdningene 38 % av all eiendom, og dersom man ser bort fra eget hus, eide den ene prosenten halvparten av all eiendom. Etter 2003 har kløfta mellom de aller rikeste og resten av samfunnet blitt enda djupere. Se www.iht.com/articles/2007/03/29/business/income.4.php

De indre motsetningene i USA vil øke

Som eksempel kan vi jo nevne hedgefond manageren John Paulson, som fikk formuen sin opp i en milliard dollar gjennom å selge ut subprime kreditter. Han veddet med andre ord på at huseierne ikke ville klare å betale gjelda – og vant. Nå vil millioner av mennesker bli kastet ut i arbeidsløshet og djup fattigdom. Kapitalismens høyborg har demonstrert at systemet slett ikke skaper velstand for alle, men tvert om favoriserer de rikeste, mens de fattige kastes ut i elendighet. Og når den amerikanske regjeringa endelig går fra sine prinsipper mot statsinngrep, er det ikke for å sikre skoler, helsevesen eller boliger for de fattige, men for å sikre fortjenesten til de rike. De indre motsetningene i USA vil øke voldsomt, og kanskje vil vi få se en sosial uro som det landet ikke har opplevd på svært lenge.

Den krisa som vi nå bare så vidt har sett starten på, representerer et sammenbrudd for den økonomiske modellen som har dominert verden de siste par generasjonene. Vi har sett de første dramatiske episodene av den største krisa som noensinne har rammet kapitalismen. Den er både djupere og bredere enn krisa i 1929 og den er verdensomspennende i en helt annen grad. Nestsjefen i Bank of England, Charles Bean, beskriver denne krisa som «den største finansielle krise i sitt slag i menneskehetens historie.»

«Sosialisme for de rike»

Etter børskollapsen kommer krisa i den virkelige økonomien. Industribedrifter verden rundt har begynt å sparke ansatte. Fra General Motors til Samsung kommer det varsel om innskrenkninger, nedleggelser og oppsigelser. De som rammes hardest, vil bli de som ikke har noen skyld i krisa: arbeidsfolk og fattigfolk verden rundt. Denne krisa blir langvarig, hard og brutal. Marx skriver allerede i Det kommunistiske manifest at de kapitalistiske handelskrisene viser at de veldige produktivkreftene som kapitalismen har utviklet, kommer i motsetning til den private eiendomsformen, og da bryter handelen sammen med det resultatet at store produktivkrefter ødelegges. I denne krisa har vi allerede sett hvordan verdens liberalistiske stormakt nummer én, USA, har gått på akkord med alle prinsipper, feid den «usynlige hånd» til side, og erstattet den med gigantiske statsinngrep. Man har innført «sosialisme for de rike» for å berge kapitalismen. Så mye for kapitalismens evne til tilpasning.

Sammenbruddet

Det vi ser, er på mange måter sammenbruddet for den amerikanskdominerte økonomien som har preget mesteparten av verden siden 1945. Når det gjelder industriproduksjonen, så har tyngdepunktet allerede flyttet seg til Asia, og særlig da til Kina og India. Etter hvert vil også stadig mer av innovasjonen skje der. Det vi opplever, er ikke bare et dramatisk konjunkturomslag. Det er ei systemkrise, og framtidas historikere vil kanskje si at høsten 2008 begynte den lange utforbakken som førte til at USA ikke lenger kunne spille rollen som supermakt. USAs fall kommer ikke til å bli vakkert eller til å skje uten motstand. Tidligere har slika fall alltid skjedd brutalt, voldelig og ødeleggende. Lite taler for at det blir annerledes denne gangen.

Men det kan reises et enda større spørsmål: Er dette begynnelsen på slutten for kapitalismen, eller vil Kina og India sørge for at kapitalismen gjenreises, og for den del sterkere enn før? Det er ikke godt å si. Det er opplagt at Asias giganter har muligheter til å styrke seg voldsomt på denne krisa. Sjøl om de begge vil tape markeder, vil de også tjene på fallet i råvareprisene, og særlig Kina vil kunne omsette handelsoverskudd i sterkere kontroll over produksjonen i andre land. Men spørsmålet er om ikke også Kina er en koloss på leirføtter. Økologisk sett brenner Kina lyset i begge ender, og det i et tempo som ingen har sett før.

Og for igjen å vende tilbake til Marx’ ord i Manifestet: «På hvilken måte overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida gjennom en tvungen ødeleggelse av en mengde produktivkrefter; på den andre sida gjennom å erobre nye markeder og utbytte gamle markeder grundigere. Altså på hvilken måte? Ved at de forbereder allsidigere og kraftigere kriser og forminsker midlene til å forebygge krisene.» Dette, som mange har trodd var foreldet tenkning, blir nå demonstrert på dramatiske måter rett foran øynene våre.

– Det ser ut til å bli en relativt mild nedgangskonjunktur (Svein Gjedrem, Aftenposten 30. oktober 2008)

Torstein Dahle er leder av Rødt og bystyrerepresentant i Bergen.

1. Krise på grunn av noen griske fyrer og noen politiske feilgrep i USA?

30. oktober 2008 uttalte sentralbanksjef Svein Gjedrem seg til Aftenposten om de økonomiske utsiktene for Norge. «Det ser ut til å bli en relativt mild nedgangskonjunktur», var hans vurdering. Hans uttalelse føyer seg pent inn i bildet av beroligende uttalelser fra regjeringshold, blant annet fra statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen. De har hele tiden gitt inntrykk av at de har full kontroll, og at Norge ikke kommer til å bli vesenlig rammet, blant annet fordi vi har effektive reguleringer og en robust situasjon i bankvesenet. Finansministeren og resten av regjeringen har avvist at det er noen grunn til å gjøre endringer i det forslaget til statsbudsjett som regjeringen la fram 7. oktober, og der det legges til grunn at bruttonasjonalproduktet i Norge vil øke mer i 2009 (2,3 prosent) enn i 2008 (2,0 prosent), at sysselsettingen vil øke med 0,4 prosent, og at arbeidsløsheten vil øke med bare 0,25 prosent (fra 2,5 til 2,75 prosent).

Disse vurderingene vil avsløre seg selv når folk opplever hvordan virkeligheten utvikler seg. Det som er skadelig med dem, er at feilvurderingene fører til at tiltak som kunne ha dempet problemene for folk, blir iverksatt for sent og i for lite omfang.

Denne artikkelen retter seg mer mot det som blir en stadig tydeligere tendens både i Norge og internasjonalt: Makthaverne og andre som er i forsvarsposisjon for det kapitalistiske systemet, begynner å spre propaganda som skal hindre at folk tar lærdom av krisen, slik at de begynner å avvise kapitalismen som et akseptabelt samfunnssystem for vår tid. Denne propagandaen tar nå særlig to former: Avsporing av debatten med hensyn til hva som er årsaken til krisen (delvis ved hjelp av ren historieforfalskning), og forsøk på å gi inntrykk av at den nødvendige «systemendringen» er helt overflatiske tiltak innenfor kapitalismen, av den typen som G20-toppmøtet 15.–16. november drøftet.

Søndag 16. november hadde Aftenposten et to siders oppslag med overskriften «Slik begynte finanskrisen». Oppslaget hadde form av et brettspill, der spillerne starter i 1992 under overskriften «Her begynner det». Der står følgende tekst:

«President Clinton vil gi flere av USAs fattige minoriteter mulighet til å låne penger til kjøp av egen bolig. Den amerikanske regjeringen tvinger de statskontrollerte husbankene Freddie Mac og Fannie Mae til å ha en viss andel kunder med lav inntekt».

Det er vulgærpropaganda av verste sort å hevde at årsaken til denne krisen ligger i at noen fattige mennesker i USA fikk låne penger til å kjøpe bolig. Lærdommen skulle i så fall være at det å innføre særlige ordninger rettet mot fattige mennesker, er potensielt truende for samfunnet og derfor må forhindres. I stedet må markedskreftene få være enerådende; da går det best. Denne bestemte årsaksforklaringen har sitt opphav i kretser rundt det republikanske partiet i USA, som prøver å få skjøvet skylden for krisen over på presidenter fra det demokratiske partiet, spesielt Bill Clinton. I Norge har Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet plukket opp denne versjonen og sprer den ivrig. Bortsett fra at den bygger på historieforfalskning, passer den glimrende for alle systemforsvarere.

Den store synderen ifølge denne spesielle versjonen er Community Reinvestment Act (CRA), en lov som USAs kongress vedtok i1977 under president Carter. Den supplerte Fair Housing Act fra 1968 og Equal Credit Opportunity Act fra 1974, som begge rettet seg mot diskriminering på grunn av rase, kjønn, religion mm. CRA skulle bidra til en ikke-diskriminerende praksis for boliglånsøkere bosatt i lavinntektsområder. Før loven kom, var det konstatert ulike former for diskriminering av slike boliglånsøkere. Loven påla tilsynsmyndighetene å påse at bankene ivaretok lånebehovene til de respektive lokalsamfunnene «på en sikker og sunn måte». I 1992 ble det vedtatt en supplerende lov, Federal Housing Enterprises Financial Safety and Soundness Act, som påla de to statsstøttede bankene Fannie Mae og Freddie Mac å bruke en viss prosentdel av sine utlån til «affordable housing», dvs. boliger som mennesker med lav eller middels inntekt kunne ha råd til. Lovgivningen rundt CRA har også påbudt åpenhet om slike lån, slik at det skulle være kontrollerbart om bankene faktisk fulgte en forsvarlig og ikke-diskriminerende praksis. På slutten av 90-tallet ble det konstatert tilfeller av at banker som ga svært kostbare lån til låntakere med dårlig råd, kategoriserte slike lån som CRA-lån – i strid med forutsetningene.

Under en høring i Representantenes Hus i februar 2008 om CRA-låns rolle i den amerikanske finanskrisen ble det blant annet redegjort for en undersøkelse av den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, som dokumenterte at de institusjonene som kom inn under CRA-bestemmelsene, anså CRA-utlån som lønnsomme og ikke spesielt risikoutsatt. Jusprofessor Michael S. Barr anslo at omkring halvparten av de såkalte «subprime»-lånene ble gitt av institusjoner som ikke var underlagt CRA-lovgivningen, og at ytterligere 25–30 prosent ble gitt av banker som bare delvis var CRA-regulert. Fra flere hold ble det påpekt at nettopp fordi banker underlagt CRA ble tettere fulgt opp av tilsynsmyndighetene, har disse vært mindre involvert i subprime-lån med uforsvarlige vilkår enn andre låneinstitusjoner har vært.

Det er liten grunn til å tro at CRA-lovgivningen har spilt noen vesentlig rolle som årsak til problemene i de statsstøttede boliglånsbankene Fannie Mae og Freddie Mac. Som vi senere skal se, er det også altfor overflatisk å påstå at krisen skyldes bestemte regler eller feilvurderinger – eller mangel på regler.

I de senere månedene har det gjentatte ganger vist seg at Marx sin analyse av kapitalen og kapitalismen gir et avgjørende viktig grunnlag for å kunne forstå det som skjer i verdensøkonomien. Når jeg i denne artikkelen flere ganger siterer Marx, er det dels fordi sitatene bidrar til å belyse temaet, men også fordi jeg ønsker å stimulere interessen for å studere Marx og marxismen. Marx var verken spåmann eller profet. Verden har forandret seg mye i de 125 årene som har gått siden han døde, og han kunne selvsagt ikke forutsi alt som har skjedd. Men som vitenskapsmann med et stort politisk engasjement på arbeiderklassens side, gjorde han et epokegjørende vitenskapelig arbeid, der han blant annet avdekket de grunnleggende, avgjørende trekkene ved kapitalismen. Han avdekket hva som er de grunnleggende drivkreftene i kapitalismens utvikling, og sammenhenger som lovmessig gjelder under kapitalismen. Når vi skal analysere det som skjer rundt oss i verdensøkonomien, er det nødvendig å ta i bruk den forståelsen som Karl Marx analyse av kapitalen og kapitalismen gir oss.

Da forstår vi også at en keynesiansk politikk, med omfattende statlig innsats for å stimulere etterspørselen slik at hjulene ikke skal stoppe opp, nok er en riktig politikk for å dempe utslagene av krisa, men at den ikke kan løse de grunnleggende problemene og motsetningene som er årsak til krisa.

2. Litt om den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen

21. oktober la Norsk Hydro fram sitt regnskap for 3. kvartal 2008. Kvartalsregnskapet viste et driftsresultat på 1,49 milliarder kroner, og dermed var driftsresultatet for de 9 første månedene av 2008 kommet opp i 4,3 milliarder i alt. Konsernsjef Eivind Reiten var ikke fornøyd, og reaksjonene i aksjemarkedet var svært negative. Hvorfor er ikke milliardoverskudd godt nok? Forklaringen er dels at en del aksjeanalytikere hadde forventet bedre resultater. Men først og fremst er forklaringen at Norsk Hydro trenger enda større overskudd for å kunne hamle opp med konkurrentene sine. Det er et kappløp om å bygge seg opp kapitalmessig styrke og makt.

Som en enkel illustrasjon kan vi se på to kapitalister. Den ene krever så stor profitt at han får kapitalen sin til å vokse med 5 prosent per år. Den andre er mer offensiv og krever profitt som er stor nok til at kapitalen hans vokser med 10 prosent per år. La oss anta at begge starter 1. januar i år 1 med en kapital på 100 millioner kroner. De to vil da få følgende utvikling av kapitalene sine, se figur.

Vi ser at kapitalene vokser fortere og fortere for hvert år. Kapitalen til kapitalist nr 2 vokser med 10 prosent av 100 = 10 millioner det første året. Veksten blir større det andre året, for da blir den 10 prosent av 110, som er 11 millioner. Tredje året vokser kapitalen med 10 prosent av 121, som er 12,1 millioner. Vi får en rentesrente-effekt, slik at kapitalen etter hvert vokser kraftig. Denne rentesrente-effekten blir mye svakere for den mer beskjedne kapitalist nr 1. Fordi han nøyer seg med et krav om 5 prosent vekst hvert år, sakker han håpløst akterut. Dersom disse to konkurrerer i det samme markedet, vil kapitalist nr 1 i løpet av få år ha mye mindre makt og slagkraft enn kapitalist nr 2.

Den som vil overleve som stor kapitalist i den internasjonale konkurransen, er nødt til å kaste seg inn i dette kappløpet om å få kapitalen til å vokse raskest mulig. Det oppleves som en tvang, man må strebe etter maksimal profitt. Men det er andre drivkrefter også: I et slikt system vil mange ledere uvegerlig bli sterkt preget av grådighet og maktbegjær, som også driver fram ønsket om å få kapitalen til å vokse.

I bind 1 av Kapitalen har Marx presise beskrivelser av disse effektene. Kapitalisten må stadig øke kapitalen, han må akkumulere (samle opp) kapital. Marx bruker kapitlene 21–25 til å analysere kapitalens akkumulasjonsprosess (kap. 23–33 i engelsk utgave). Her er noen smakebiter fra kapittel 22 (sitatene er preget av at de er oversatt fra litt snirklete tysk):

«Utviklingen av den kapitalistiske produksjonen gjør at det stadig er nødvendig å øke den kapitalen som er investert i en industriell bedrift, og konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en ytre tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom en framskridende akkumulasjon.»

og

«Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.»

3. Det forutsettes at trærne vokser inn i himmelen

Verdens store kapitalister har hyret inn millioner av dyktige mennesker i lederstillinger eller rådgiverstillinger for at de skal jobbe intenst med å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse raskest mulig. Hittil har de i det lange løp stort sett hatt suksess med det. De har hatt noen solide tilbakeslag, som for eksempel den russiske revolusjon i 1917, den store depresjonen på 30-tallet og den 2. verdenskrig, som alle medførte omfattende rasering av kapital. Kriger har riktignok to sider ved at noen kan komme styrket ut av dem, slik for eksempel USA gjorde i 2. verdenskrig.

Tre forskere ved London Business School, Elroy Dimson, Paul Marsh og Mike Staunton, vakte stor begeistring da de i 2002 kom med boka Triumph of the Optimists: 101 Years of Global Investment Returns. De hadde laget indekser for den reelle formuesutviklingen til aksjonærer som hadde finanskapital plassert i aksjemarkedene i årene 1900 til 2000 i 16 land: USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Belgia, Spania, Sveits, Sverige, Danmark, Irland, Japan, Australia og Sør-Afrika. De fant en enorm stigning i aksjeverdiene, på tross av kriser og kriger. Boka vakte stor begeistring i Norges Bank og i Finansdepartementet. Dette var noe for Oljefondet! I Finansdepartementet bearbeidet de dataene noe, og så studerte de verdiutviklingen for en aksjeinvestering som fordeler seg på ulike land på samme måte som Oljefondets aksjeinvesteringer gjør det. Resultatet var figuren «Akkumulert avkastning siden 1900».

Figuren viser at dersom man i 1899 hadde investert 1 krone i de internasjonale aksjemarkedene på samme måte som Oljefondet gjør det, og all avkastning ble reinvestert i de samme aksjemarkedene, så ville den ene kronen ha vokst til 1000 kroner i 2006. Denne figuren brukte finansminister Kristin Halvorsen da hun i april 2007 skulle begrunne hvorfor det var veldig lurt å øke Oljefondets investeringer i aksjer fra 40 til 60 prosent av fondets kapital.

Aksjekursene er aksjemarkedets verdsetting av den kapitalen som er investert i de børsnoterte bedriftene i disse 16 landene. Aksjekursene uttrykker kapitalistenes verdsetting av sin egen kapital. Og den viser at kapitalen vokser og vokser, 1 000 ganger på 107 år! Det er en gjennomsnittlig realvekst på 6,7 prosent per år. Denne figuren omfatter ikke all kapital i verden, men den omfatter en ganske stor del av den. Det er ikke lett å finne så håndfaste og veldokumenterte beregninger over kapitalens vekst.

Finansminister Halvorsen synes at dette er strålende. Hun har gjentatte ganger henvist til figuren, blant annet i et svar til Rødt da vi 21. januar 2008 foreslo at Oljefondet skulle selge alle aksjene sine. Hun avviste forslaget, noe som hittil har kostet Oljefondet omkring 500 milliarder kroner i verditap. Se på figuren på neste side som viser en indeks for verdens aksjemarkeder, med omtrent samme sammen-setning som Oljefondets aksjeplasseringer. Aksjekursene er nesten halvert fra januar til i dag.

Finansminister Halvorsens store poeng er at i det lange løp vil kapitalen bare vokse og vokse, tvers igjennom kriser og kriger, bare man fortsatt har kapitalen sin investert som eierkapital i alle disse bedriftene over hele verden. Det samme sier de andre som uttaler seg om finanspolitikk for SV: Heikki Holmås og Roger Schjerva. Oljefondet må fortsette å ha kapitalen i disse aksjemarkedene til 2050 og 2060 – ja, vi må se dette i et hundreårsperspektiv!

Finansdepartementet er litt forsiktig og regner med en langtidsvekst i kapitalen på 4 prosent per år. Det er strålende utsikter. Den ene kronen som ble plassert i aksjemarkedene i 1899 vil vokse videre, til 5 800 kroner i 2050, 8 600 kroner i 2060, og til 41 200 kroner i 2100. Vi ser jo på dette i et hundreårsperspektiv! Er det ikke fabelaktig: Med fortsatt offensiv imperialisme og utbytting, aggressiv rovdrift på naturressurser og miljø, slik at kapitalen kan vokse videre, så vil kapitalen ha økt 41 200 ganger fra 1899 til 2100. Lenge leve kapitalismen!

Kapitalen skal vokse og vokse – himmelen er siste stopp!

Senest i en pressemelding 14. november henviser finansminister Halvorsen på nytt til disse strålende utsiktene:

«Forrige århundre var bl.a. preget av to verdenskriger, økonomisk depresjon, oljeprissjokk og aksjemarkedskrakk. Likevel var hundreåret samlet sett preget av en svært positiv utvikling i de internasjonale verdipapirmarkedene. En kan ikke utelukke at det i framtiden vil kunne oppstå nye kriseperioder der tapene ikke gjenvinnes like raskt i etterfølgende perioder som det som har vært tilfelle i de foregående hundre årene. Men man må kunne legge til grunn at investorer over tid fortsatt vil få betalt i form av høyere forventet avkastning for å ta risiko. Dermed vil tapene før eller senere kunne gjenvinnes for investorer som har evne og vilje til å tenke langsiktig og holde fast ved sin strategi også når markedene er urolige.»

4. Men hvordan kan vi få profittmengden til å vokse i takt med kapitalen?

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, så må jo også profitten vokse mot himmelen. Se for eksempel på den «beskjedne» kapitalisten som «bare» krevde 5 prosent årlig vekst i kapitalen sin, og som tapte i konkurransen mot den offensive kapitalisten som krevde 10 prosent årlig vekst. Den «beskjedne» kapitalisten må ha en profitt på minst 5 millioner kroner i år 1, for at kapitalen skal kunne vokse med 5 prosent. I år 30 må han ha en profitt på minst 21,6 millioner, for at kapitalen på 432 millioner skal kunne vokse videre med 5 prosent.

Når kapitalen i verden vokser og vokser, blir det stadig vanskeligere å finne nye muligheter til investeringer som gir profitt i det nødvendige omfang. Riktignok hjelper det at mange millioner fattige bønder i Kina drives inn i byene som arbeidssøkende arbeidere. De kan hyres inn av kapitalister og settes til merverdiskapende arbeid i stort omfang. De får en lønn som er lavere enn det som skal til for å reprodusere arbeidskraften, og derfor slites de raskt ut. Merverdien blir desto større. Men likevel: Det går for sent for det svære vekstbehovet til den verdensomspennende kapitalen.

Kapitalistene har alltid ment at det egentlig er kapitalen som skaper verdier, og de har holdt seg med et stort presteskap av økonomer som får godt betalt for å støtte et slikt syn. Når det blir stadig vanskeligere å finne tilstrekkelig profitable prosjekter basert på arbeidsfolks faktiske verdiskaping – hva er vel da mer naturlig enn å satse på at finanskapitalen kan skape verdier på egen hånd? Bankene begynner å kalle låneavtalene og spareavtalene sine for «produkter». Når industrien lager produkter, må vel også finanskapitalens kunne lage «spareprodukter » og «låneprodukter»?

Med stor kreativitet utvikles det ulike metoder for å loppe folk for penger. Lenge har man holdt på med å verdsette aksjer på grunnlag av forventet, framtidig verdiskaping, ikke bare den verdiskapingen som faktisk skjer i dag. Marx snakker om verdier skapt gjennom arbeid, men hvorfor ikke supplere med «verdier» som man regner med vil bli skapt av framtidig arbeid? Riktignok er slike «verdier» egentlig tom luft, men vi regner vel med at de kan få et reelt innhold når arbeidet skal utføres en gang i framtiden?

Den stadig voksende kapitalen begynner med pyramidelignende spill i aksjemarkedene og i eiendomsmarkedene. De kjøper og selger av hverandre til stadig stigende priser. Huset er det samme, men kvadratmeterprisen når nye høyder. Her skapes det «verdier»!

Kapitalen strømmer inn i aksjemarkedene, og derfor stiger og stiger de. Kom og bli med! Kjøp våre nye aksjespareprodukter! Du kan kombinere det med et låneprodukt, så blir aksjeinvesteringen enda større og du er blitt eier av et virkelig offensivt spareprodukt!

Du kan låne på boligen din og ta en del forbrukslån ved siden av, og kanskje har aksjene dine steget slik at du kan låne på dem også? Figuren på forrige side viser hvordan lånene folk i USA blir stadig mer forgjeldet. (GDP betyr «gross domestic product» som er omtrent det samme som brutto nasjonalprodukt.)

Her skapes det «liksomverdier» og «liksomprofitt » som er tomme for faktisk verdiinnhold, men som går inn i regnskapene som gevinster og finanskapital. Ikke bare har finansforetakene tjent store penger på slik luftbasert «profitt», men også foretak der det utføres faktisk verdiskapende arbeid har fått regnskapene sine forbedret med slik «profitt» (Det fører også til at det blir svært vanskelig for oss som har en marxistisk tilnærming, å finne ut hvordan den reelle profitten faktisk har utviklet seg. Bedriftsregnskaper og nasjonalregnskap viser en blanding av faktisk merverdibasert profitt og luftbasert liksomprofitt).

Norske politikere og ledere framstiller det som om denne krisen skyldes noen sleipe triks fra amerikanske finansspekulanter. Og det er riktig at det var i USA at de virkelig store boblene sprakk, slik at kriseutviklingen spredde seg til hele verden. Men noe av grunnen til at ringvirkningene ble så sterke og kom så raskt, er at den samme typen bobler er utviklet i Europa også.

Det er slett ikke nødvendig å gå til USA for å finne sleipe kapitalister som lokker folk til å ta boliglån som de i det lange beløp ikke har noen mulighet til å klare. Norske kapitalister har helt på egen hånd klart å utvikle borettslag med enorm fellesgjeld og lave innskudd å betale for boligkjøperne. Markedsføringen har konsentrert seg om å framheve det lave innskuddet, og kjøperne er blitt lokket inn i en felle som med sikkerhet kommer til å klappe igjen over dem. Borettslagslovgivningen ble endret i 2005, slik at utbyggere kunne lage borettslag. Det har mange av dem grepet begjærlig, og de har solgt leiligheter til 55 000 og 60 000 kroner per kvadratmeter – priser som boligkjøperne ikke kan drømme om å få når de selv er blitt gjeldsofre og må selge.

Norge har store mengder av egne, hjemmelagde «subprime»-bomber. Det er ikke sant når Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gir inntrykk av at i Norge har alt vært så skikkelig og forsvarlig. Det er slett ikke riktig at den krisa som nå velter inn over Norge, bare skyldes at bølgene fra utlandet også når fram til oss.

Under overskriften «Spareprodukt-avgjørelse utsatt» hadde Nettavisen et oppslag 14. oktober om at Bankklagenemnda utsatte en lenge etterlyst uttalelse i en klagesak mot DnB Nor om såkalte «strukturerte spareprodukter». Utsettelsen ble begrunnet med sakens kompleksitet, men det er nærliggende å tro at det også har sammenheng med at statsministeren, finansministeren og sentralbanksjefen søndag 12. oktober holdt en hastig sammenkalt pressekonferanse for å kunngjøre en redningspakke på 350 milliarder kroner. Pakken viste seg kort tid etterpå å være skreddersydd for DnB Nor.

Klagesaken gjaldt råsalg av en konstruksjon som kalles «aksjeindekserte spareprodukter », som tidligere ble slaktet av finansprofessor Thore Johnsen ved NHH. Denne saken kan få avgjørende betydning for et stort antall liknende saker, som dels gjelder DnB Nor og dels andre banker. Det arbeides også med et omfattende gruppesøksmål mot flere norske banker vedrørende lånefinansierte ”strukturerte spareprodukter». Det antas at 150 000 nordmenn har investert til sammen 38 milliarder kroner i ulike konstruksjoner som går under fellesbetegnelsen ”strukturerte spareprodukter”.

Ordene «Terra-skandalen» skulle også være nok til å minne oss om at vi har mer enn nok av egne finansskandaler å rydde opp i. Riktignok var det lånepakker fra Citigroup som utløste Terra-skandalen, men saken inneholdt også norsk finanskapitals arbeid for å lure kolossale beløp i vannkreftverdier fra de aktuelle kommunene. Terra-saken omfattet også presset fra vekslende regjeringer for å kople norske kommuner opp mot finansforetakenes ulike ”lure” plasseringsforslag. Norge er en del av det samme systemet, og de grunnleggende problemene som viser seg i kapitalismen i USA, finnes selvsagt også i Norge.

Denne krisa skyldes at under kapitalismen blåses det med lovmessighet opp finanskapitalbobler når den stadig voksende kapitalen får problemer med å finne faktisk, merverdibasert profitt i stort nok omfang. Det presser seg fram allverdens oppfinnsomme og svindelaktige metoder for å blåse opp «profitt» eller raske til seg andres verdier, for eksempel ved å plyndre kommuner for kraftverksverdier. Det er umulig å få den faktiske, merverdibaserte profitten til å tilfredsstille behovene til en kapitalakkumulasjon som prøver å gå ut over alle grenser. Det var nettopp noe av det som gamle Marx fant ut. Les i Kapitalens tredje bind, kapittel 25 («Kreditt og fiktiv kapital»), kapittel 26 («Akkumulasjon av pengekapital») og kapittel 27 («Kredittens rolle i den kapitalistiske produksjonen»). Det er kanskje ikke så mye å lære av disse kapitlene isolert sett. Kanskje ligger lærdommen først og fremst i å oppdage at den krisa som vi nå opplever, skyldes kapitalismens natur, slik at allerede Marx var i stand til å se at slike kriser måtte komme. Det er rett og slett fullstendig bomskudd å hevde at krisa skyldes noen tilfeldige feilbeslutninger og griskheten hos noen ekle typer i USA.

Vi kan for eksempel avlegge Marx en visitt i kapittel 27 og sitere litt fra det nestsiste avsnittet (preget av tysk, omstendelig språkbruk):

«Dette viser bare at verdiøkningen av kapitalen, som er grunnlagt på den motsigelsesfylte karakteren til den kapitalistiske produksjonen, bare når til et visst punkt som virkelig fri utvikling, altså at produksjonen danner en indre lenke eller barriere som kredittvesenet hele tiden bryter igjennom. Dermed framskynder kredittvesenet den materielle utviklingen av produktivkreftene og danningen av verdensmarkedet. Det er den historiske oppgaven til det kapitalistiske produksjonssystemet å frambringe dette materielle grunnlaget for den nye produksjonsmåten inntil et visst nivå. Samtidig påskynder kreditten de voldsomme utbruddene av denne motsetningen, krisene, og dermed elementene til oppløsning av den gamle produksjonsmåten.»

5. Loven om profittratens fallende tendens kommer til heder og verdighet igjen

Profittraten er forholdet mellom profittmengden og kapitalmengden. For samfunnet som helhet kan den gjennomsnittligeprofittraten defineres slik:

x 100% = x 100%

I moderne regnskapsanalyse bruker man begrepet rentabilitet om dette (riktignok benyttes litt andre mål både i teller og nevner, men hensikten er å måle det sammen fenomenet som Marx ville fram til: Lønnsomheten for kapitalen). Til sjuende og sist er dette det helt avgjørende målet som kapitalistene styrer etter. De vil maksimereprofittraten.

Som nevnt foran: Når kapitalen vokser og vokser, får kapitalistene stadig større problemer med å få profittmengden til å vokse i samme takt. På begynnelsen av 1980-tallet var dette blitt et virkelig dramatisk påtrengende problem for dem. Kapitalistene verdenover snakket om en profittkrise.

Men etter den tid har profittraten tilsynelatende løftet seg friskt og freidig flere ganger. Kanskje Marx tok feil likevel? I denne omgang må jeg la en mer omfattende analyse av dette ligge. Det er dessuten et svært vanskelig tema å analysere. Og noe av det som virkelig skaper problemer, er det som jeg har berørt i det forrige punktet: At det blåses opp «liksom-profitt» som i virkeligheten er tom luft, mens om registreres som profitt i bedriftsregnskapene og nasjonalregnskapet. Slik jeg ser det, opplever vi nå at denne «luft-profitten» faller sammen. Det er den ubønnhørlige virkeligheten som slår seg igjennom. Store deler av profittenhar vært fiktiv.

Marx analyserte kapitalismen i et tidlig stadium. Mye har skjedd etter den tid. Det er så visst ikke de marxistiske begrepene som registreres i regnskaper og i statistikk. Tvert imot prøver man å gi inntrykk av at vi lever i det klasseløse samfunn. Det snakkes om «husholdningene», ikke om arbeiderklassen og kapitalistklassen. Dermed er det ofte vanskelig å fylle de marxistiskebegrepene med tall fra virkelighetens verden.

Marx er også blitt utsatt for en del kritikk som skyter fullstendig over mål. Det er for eksempel blitt hevdet at han ikke har klart å definere en entydig sammenheng mellom begrepene «pris» og «verdi». Det er en helt uberettiget kritikk. Marx brukte ikke livet sitt på å utvikle en teori for hvilken pris butikkmedarbeideren skal taste inn når varene i butikken skal prises. Kapitalener ikke en lærebok i priskalkulasjon.

Marx analyse av kapitalen og kapitalismen dreier seg om de grunnleggende, avgjørende trekkene ved kapitalismen, hva som er de grunnleggende drivkrefter og utviklingslover som kapitalismen er underlagt. Profittbegrepet er ikke identisk med det som anvendes i regnskapene i dag. Men Marx mente å si noe om at hvilke krefter som virket inn på utviklingen av profittraten, og dermed ville han si noe om hva kapitalistene ble nødt til å forholde seg til: De måtte treffe ulike tiltak for å prøve å motvirke profittratens fallende tendens. Hvis ikke ville de se profittraten sin stadigskrumpe.

Dagens regnskapsteori har et litt annet profittbegrep. Men hvis profittbegrepet til kapitalistene anno 2008 er slik at Marx sine resonnementer ikke gjelder for det, og hvis det er slik at kapitalistene tar sine beslutninger på grunnlag av en helt annen profittrate som utvikler seg greit og som de er glade og fornøyde med, da har Marx et problem. Hvis kapitalistene opplever en profittrate som slett ikke oppfører seg slik Marx sa, og de lever godt med den i årtier og århundrer, – ja da er ikke Marx sin teori om profittratenmye verd.

Men er det slik? Min påstand er at Marx sin profittrate griper de grunnleggende forholdene som dagens regnskapsmessige profittrate til syvende og sist er underlagt. I perioder kan den regnskapsmessige profittraten avvike sterkt fra det Marx sin profittrate forteller. Men til sjuende og sist slår Marx igjennom. Slik jeg ser det, er det som om den regnskapsmessige profittraten er forbundet med Marx sin profittrate med en strikk, som kan tøyes i ulike retninger, men som likevel henger sammen med og bestemmes av de grunnleggende forholdenesom Marx beskriver.

Nå har strikken røket. Kapitalistene blir slått i bakken av de virkelige drivkreftene, av de virkelige motsetningene og de virkelige begrensningene som ligger i følgende faktum: Det er varenes innhold av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som faktisk bestemmer deres verdi og som faktisk bestemmer den totale rammen som merverdienog profitten skapes innenfor.

Kapitalen skaper ikke verdi.

Og tida er overmoden til å kvitte seg med kapitalismen og skape en verden der arbeidsfolk styrer selv, i harmoni med naturensegne grenser.

Barack Obama blir USAs nye president. For å bli valgt, måtte han love slutt på krigen i Irak, et helsevesen for folk, fjerne fattigdommen, et skolevesen for fler enn rikfolk – et USA for alle! En New Deal. I Norge: kaller vi det: Soria Moria.

Kanskje er det et tegn på krise at monopolkapitalens høyborg, velger en svart president? Den hvite varianten er prøvd.Med konkurser som fører til arbeidsløshet, folk som blir kastet ut av husene sine, trengs det en lynavleder, en som forhindrer at arbeiderklassen i USA går på barrikadene for et sosialt samfunn. Det måtte en predikant til!

Kanskje det viktigste med seieren til Obama er at det ekstreme høyre tapte? Det gjør mobilisering mot supermakta USA, i monopolkapitalens høyborg, lettere.

En kurdisk frisør fra Irak, i en liten by på Østlandet, er strålende fornøyd. Hvis Obama holder 50 % av løftene, er det fantasisk, sier han.

Det er litt som i Norge. Soria Moria i det ene øyblikket – krise i helsevesenet, miljøødeleggende oljeboring, krig i Afghanistan og pensjonsran i det neste.

Har Obama og Stoltenberg sendt smser til hverandre?

Som andre sosialister på første del av attenhundretallet, hadde også Karl Marx en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. (1) «Hva er kommunistenes mål?» spurte Marx’ kamerat Friedrich Engels i et tidlig utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet slik at alle samfunnsmedlemmene kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i fullstendig frihet, uten dermed å bryte med grunnvilkårene for dette samfunnet.» I Marx’ endelige versjon av Manifestet er dette nye samfunnet en «forening der den enkeltes frie utvikling er et vilkår for alles frie utvikling.»

Denne ideen om utvikling av alt som bor i mennesket er gjennomgående i Marx’ verk – muligheten for rike mennesker med rike behov, muligheten for å skape mennesker som har så rike behov og evner som mulig. «Hva er egentlig rikdom», spurte han, «annet enn helheten av individuelle behov, evner, gleder og produktivkrefter? ». Tenk på «utviklingen av den rike individualiteten, som er like allsidig i sin produksjon som i sitt forbruk»; tenk på «den absolutte utfoldelsen av hans skaperkraft». Det virkelige målet er «utvikling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl».

Men virkeliggjøringen av dette potensialet kan ikke komme dalende fra himmelen. Det krever at vi utvikler et samfunn der folk ikke ser på hverandre som adskilte, et samfunn der vi bevisst erkjenner vår avhengighet av hverandre og samarbeider fritt på grunnlag av den erkjennelsen. Når vi forholder oss til hverandre som mennesker, påsto Marx, produserer vi for hverandre ganske enkelt fordi vi forstår at andre trenger produktene av vår aktivitet, og vi blir glade og tilfredse av å vite at vi utfører noe som er verdt å gjøre. Ditt behov vil være tilstrekkelig til å sikre at jeg handler, og når jeg oppfyller det, blir jeg «bekreftet både i din tanke og kjærlighet». Det Marx beskriver er sjølsagt ideen om en menneskelig fellesskap.

Marx’ visjon om et samfunn av fritt forente produsenter, en dypt moralsk og etisk visjon, ledet ham ganske tidlig i livet til å stille visse analytiske spørsmål. Hva er det med dette samfunnet som vi nå lever i, som gjør at hvis du skulle fortelle meg at du hadde et behov for noe som jeg var i stand til å tilfredsstille, ville det bli sett på som en bønn, en ydmykelse, og følgelig måtte du «framføre det med en følelse av skam og fornedrelse»? Hva kommer det av, spurte han, at snarere enn å være en bekreftelse på at jeg er istand til å gjøre noe godt for et annet menneske, er dine behov i stedet en kilde til makt for meg? «Så langt fra å være middelet som ville gi deg makt over min produksjon, er de [dine behov] snarere middelet til å gi meg makt over deg.»

Marx trakk slutningen at så lenge vi ikke forholder oss til hverandre som medlemmer av et menneskelig fellesskap, men som egoistiske eiere, vil dette perverterte skillet mellom mennesker bli gjenskapt hele tida. Slik ble Marx ledet til å utforske karakteren av de samfunnsmessige forholdene som finnes mellom folk og karakteren av forholdene de inngår i for å produsere: både produksjon for egne behov og produksjon for hverandre. Slik hadde det seg at han gikk videre og analyserte kapitalismen.

Kapitalistiske produksjonsforhold

Økonomene som hyller kapitalismen forteller oss at konkurranse og markeder vil sikre at kapitalistene vil tilfredsstille folks behov – ikke på grunn av menneskekjærlighet og trang til å gjøre godt, men som Adam Smith forklarer, «av egeninteresse». De tvinges (som av en usynlig hånd) til å tjene folket på grunn av konkurransen med andre kapitalister på markedet. Men Marx ser denne opptattheten av konkurranse og markeder som nettopp det som skygger for det som kjennetegner kapitalismen framfor andre typer av markedsøkonomi – kapitalismens spesielle produksjonsforhold. Det er to sentrale sider ved de kapitalistiske produksjonsforholdene, kapitalistenes side og arbeidernes side. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, tilleggsverdi, merverdi. Og det er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.

På den andre sida har vi arbeiderne, folk som verken har fysiske varer å selge eller materielle midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Uten slike produksjonsmidler kan de ikke produsere varer som kan selges på markedet, slik at de kan kjøpe det de trenger. Så hvordan får de tak i det de trenger? Ved å selge det eneste de har å selge, sin arbeidskraft. De kan selge den fritt til hvem de vil, men de kan ikke velge om de skal selge arbeidskrafta si eller ikke, hvis de skal overleve.

Før det kan være snakk om kapitalisme, må det derfor allerede finnes visse betingelser. Ikke bare må det finnes en vare- og pengeøkonomi der noen eier produksjonsmidlene, men det må også finnes en særskilt vare på markedet, arbeidskraft. For at det skal være tilfelle, må arbeiderne først være fri i dobbel forstand, sa Marx. De må være fri til å selge arbeidskrafta si (det vil si å ha eiendomsrett til sin egen arbeidskraft, noe en slave, for eksempel, ikke har), og samtidig må de være «fri for» produksjonsmidler (det vil si at produksjonsmidlene må ha blitt skilt fra produsentene). Med andre ord, en unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold er at de kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å disponere over sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.

Likevel er det viktig å være klar over at sjøl om atskillelsen av produksjonsmidlene fra produsentene er et nødvendig vilkår for kapitalistiske produksjonsforhold, er det ikke et tilstrekkelig vilkår. Hvis arbeiderne er atskilt fra produksjonsmidlene finns det to muligheter: (1) arbeiderne selger arbeidskrafta si til dem som eier produksjonsmidlene, eller (2) arbeiderne leier produksjonsmidler fra dem som eier dem. Det finns en lang tradisjon i standard samfunnsøkonomi som påstår at det ikke spiller noen rolle om kapitalen leier arbeidskraft eller arbeiderne leier produksjonsmidler, for resultatet blir det samme i alle fall. Men for Marx var det en dyp forskjell, som vi skal se. Bare den første situasjonen, der kapitalen har kontroll med produksjonen og arbeidskrafta blir solgt, er kapitalisme. Bare der ser vi de typiske kjennetegnene ved kapitalismen.

Men det er ikke bare lønnsarbeid som er avgjørende. Kapitalismen krever både at arbeidskrafta finnes som en vare, og at den kan forenes med kapitalen. Hvem kjøper denne spesielle eiendomsretten i markedet og hvorfor? Kapitalisten kjøper retten til å disponere over arbeiderens arbeidsevne nettopp som et middel til å nå sitt mål, profitt. For det og bare det – at kapitalens hans skal vokse – er det som interesserer ham som kapitalist.

Nå har vi altså grunnlaget for en handel i markedet mellom to parter, eieren av penger og eieren av arbeidskraft. Hver av dem vil ha det den andre har, alle får noe ut av et slikt bytte. Det ser ut som en fri handel. Det er på dette punktet mesteparten av all ikke-marxistisk økonomisk teori stopper opp. De ser på transaksjonene som finner sted på markedet, og erklærer: «Vi ser frihet». Markedet er det Marx beskriver som «frihetens, likhetens, eiendommens og Benthams» område. Siden den «alminnelige frihandelstilhengeren » bare ser transaksjonene som foregår på markedet, ser han bare frihet.

Men det er ikke en hvilken som helst markedsøkonomi vi beskriver her. Salg av arbeidskraft til en kapitalist er ikke et kjennetegn ved alle markedsøkonomier. Å forsvare markedsøkonomien som sådan er ikke et forsvar for kapitalismen, like lite som et forsvar for markedet er et forsvar for slaveri (som naturligvis innebærer kjøp og salg av slaver). Men dette skillet mellom kapitalisme og markeder er ikke noe forsvarerne av kapitalismen vanligvis gjør. Deres ideologi leder dem til å blande sammen kjennetegnene ved førkapitalistiske markedsøkonomier og kapitalisme, sa Marx.

Hvorfor? Tenk over hva som særpreger den formen for markedsøkonomi der arbeidskraft er blitt solgt til kapitalisten. Nå som markedstransaksjonen er fullført, sier Marx, ser vi at noe har skjedd med begge sidene i handelen. «Han som før var pengeeier, skrider foran som kapitalist, mens den som var eier av arbeidskraft følger etter som hans arbeider.» Og hvor skal de? De skal til arbeidsplassen, de går til det stedet der kapitalisten nå har fått anledning til å bruke den eiendomsretten han har kjøpt.

Den kapitalistiske produksjonens sfære

Det er to sentrale kjennetegn ved produksjonsprosessen under kapitalistiske forhold. For det første arbeider arbeideren under ledelse, overvåking og kontroll av kapitalisten. Kapitalistens mål bestemmer produksjonens innhold og formål. Arbeiderne mottar retningslinjer og ordre i produksjonsprosessen ovenfra. Her finns det ikke noe likeverdig forhold mellom arbeideren og kapitalisten som selger og kjøper på markedet – det finns ikke noe marked her. Snarere er det et ovenfra og ned-forhold mellom den som har makt og den som ikke har det. Det er et kommandosystem – det Marx kalte despotiet på den kapitalistiske arbeidsplassen. Så mye for frihetens og likhetens rike.

Og hvorfor har kapitalisten denne makta over arbeiderne? Fordi han kjøpte retten til å bestemme over deres evne til å yte arbeid. Det var den eiendomsretten han kjøpte. Det var den eiendomsretten arbeideren solgte og måtte selge, for det var eneste utvei hvis hun skulle overleve.

Det andre kjennetegnet ved kapitalistisk produksjon er at arbeiderne ikke har noen eiendomsrett til det produktet som er resultatet av deres arbeid. De har ikke rettskrav på noe i den forbindelsen. De har solgt til kapitalisten det eneste som kunne ha gitt dem krav på en andel i produktet, nemlig evnen til å yte arbeid. I motsetning til arbeidere i et kooperativ, som tjener på sin egen innsats fordi de har en eiendomsrett til produktene de lager, så vil arbeiderne i et kapitalistisk firma bare øke verdien av kapitalistens eiendom når de arbeider hardere eller øker produktiviteten. I motsetning til i et kooperativ (der det ikke hersker kapitalistiske produksjonsforhold) så vil alle fruktene av arbeidernes produktive virksomhet i et kapitalistisk firma tilhøre kapitalisten, rettighetshaveren til alt overskudd. Dette er grunnen til at salg av arbeidskraft er så avgjørende som et særlig kjennetegn ved kapitalismen.

Hva er det altså som skjer i den kapitalistiske produksjonssfæren? Det følger logisk av de kapitalistiske produksjonsforholdenes natur. Siden kapitalistens mål er merverdi, vil han bare kjøpe arbeidskraft hvis det vil skape merverdi. For Marx var det nødvendige vilkåret for produksjon av merverdi at det blir ytt merarbeid – altså mer arbeid enn det de utbetalte lønningene representerer. Kontrollen med produksjonen, i kombinasjon med eiendomsretten til arbeidsproduktene, gjør det mulig for kapitalisten å sikre seg at arbeiderne skaper mer verdi i produksjonen enn det han må betale dem i form av lønn.

Hvordan kan det skje? På et gitt tidspunkt kan vi beregne hvor mange arbeidstimer som trengs til å produsere det arbeiderne trenger for å leve, slik deres levestandard er på det tidspunktet. Dette antall timer er «det nødvendige arbeidet», og Marx sa at det er bestemt av forholdet mellom den minste nødvendige levestandarden på det aktuelle tidspunktet (reallønna) og det gjennomsnittlige produktivitetsnivået på dette tidspunktet. Hvis produktiviteten øker, trengs det færre arbeidstimer til arbeidernes reproduksjon. Enkelt! Sjølsagt har kapitalisten ingen interesse av en situasjon hvor arbeiderne bare arbeider lenge nok til å opprettholde livet for seg sjøl og sine. Det kapitalisten ønsker, er at arbeiderne utfører merarbeid, dvs. at timene de arbeider (den kapitalistiske arbeidsdagen) overstiger det nødvendige arbeidet. Forholdet mellom merarbeid og nødvendig arbeid definerte Marx som utbyttingsgraden (eller merverdiraten, om vi uttrykker det i penger).

Nå har vi redskapene vi trenger til å illustrere det Marx kalte den kapitalistiske bevegelsesloven, dvs. de dynamiske egenskapene som følger av de særegent kapitalistiske produksjonsforholdene. Vi husker at hele hensikten med prosessen fra kapitalistens side er profitt. Arbeideren er bare et middel for dette formålet, dvs. et middel til å oppnå kapitalvekst. La oss begynne med en ekstrem antakelse, nemlig at arbeidsdagen er lik det nødvendige arbeidet, dvs. at det ikke finns merarbeid. Hvis dette skulle være situasjonen, ville det ikke finnes kapitalistisk produksjon. Så hva kan kapitalisten gjøre for å oppnå sitt mål?

En mulighet han har er å bruke sin kontroll over produksjonen til å øke arbeidsmengden som arbeiderne yter. Utvid arbeidsdagen, gjør den så lang som mulig. Titimersdag? Utmerket. Tolvtimersdag? Enda bedre. Arbeideren vil yte merarbeid for kapitalisten ut over det arbeidet som tilsvares av lønna, og kapitalen vil vokse. En annen mulighet er å øke arbeidstempoet. Få opp farten! Få arbeiderne til å arbeide hardere og raskere innafor et gitt tidsrom. Sørg for at ingen tid sløses vekk på overflødige bevegelser, og ingen tid går til spille. Hvert øyeblikk arbeiderne tar pause er tid de ikke gjør arbeid for kapitalisten.

En tredje mulighet er at kapitalisten reduserer lønningene. Få reallønna ned. Skaff fram folk som er villige til å arbeide for lavere lønn. Oppmuntre folk til å konkurrere med hverandre om hvem som er villig til å jobbe for minst. Ta inn innvandrere og arbeidsløse fra landsbygda. Flytt ut produksjonen til steder med billig arbeidskraft.

Dette er kapitalismens iboende logikk. Den iboende tendensen for kapitalen er å øke utbyttingen av arbeiderne. I det ene tilfellet øker arbeidsdagen, i det andre faller reallønna. I begge tilfeller presses utbyttingsgraden oppover. Som Marx sa, «kapitalisten søker hele tida å redusere lønna til sitt fysiske minimum og utvide arbeidsdagen til sitt fysiske maksimum ». Men han fortsatte: «mens arbeideren hele tida presser på i motsatt retning».

Med andre ord: Innafor ramma av kapitalistiske forhold vil kapitalen streve etter å øke arbeidsdagen, både i utstrekning og intensitet, og senke lønningene, mens arbeiderne kjemper for å redusere arbeidsdagen og øke lønna. Med det for øye danner de fagforeninger. Så på samme måte som kapitalen kjemper for sine interesser, kjemper arbeiderne en klassekamp. Hvorfor? Ta kampen om arbeidsdagen som eksempel. Hvorfor vil arbeiderne ha mer tid for seg sjøl? Marx nevner «tid til utdanning, til intellektuell utvikling, til å ivareta oppgaver i samfunnet, til sosial omgang, til fri utfoldelse av kroppens og åndens livskraft». Tida, bemerket han, «er den menneskelige utviklingas rom. Et menneske som ikke har noe fritid til disposisjon, som hele livet er opptatt med å arbeide for kapitalisten, med unntak av de fysisk nødvendige avbruddene for søvn, måltider osv., er dårligere stilt enn et trekkdyr».

Hva med kampen for høyere lønn? Selvsagt må det som skal til for å overleve reint fysisk kunne anskaffes. Men Marx skjønte at arbeiderne nødvendigvis måtte ha behov for mye mer enn det. Arbeiderens samfunnsmessige behov omfatter «at arbeideren kan ta del i de høyere, til og med de kulturelle godene, at han kan agitere for sine egne interesser, abonnere på aviser, gå på forelesninger, lære opp barna, utvikle sin smak, etc.» Kort sagt, arbeiderne har sine egne mål. Ettersom de er samfunnsvesener, er deres behov nødvendigvis samfunnsmessig bestemt. Deres behov som mennesker i et samfunn står i motsetning til kapitalens egne iboende tendenser i produksjonen. Når vi ser det fra arbeidernes side, må vi anerkjenne «arbeiderens eget behov for utvikling», slik Marx gjorde.

Men fra kapitalens synspunkt er arbeiderne, ja alle mennesker, bare midler. De er ikke noe mål. Og om det å nå kapitalens mål krever at en bruker rasisme, splitter arbeiderne, bruker staten til å forby eller ødelegge fagforeninger, ødelegger folks liv og framtid ved å nedlegge fabrikker og flytte til deler av jorda der folk er fattige og fagforeninger forbudt, så er det bare slik det må være. Kapitalismen har aldri vært et system som bryr seg om mennesker og deres behov.

Nå har riktignok lønna økt og arbeidsdagen blitt kortere siden Marx skrev. Men det betyr ikke at Marx’ beskrivelse av kapitalismen er motbevist. Enhver framgang skjer til tross for kapitalistenes motstand, slik det også var i Marx’ tid. Marx beskrev loven om titimersdagen i England som en stor seier, en seier over «de blinde lovene om tilbud og etterspørsel» som utgjør kapitalistklassens politiske økonomi. Han bemerket at det var første gang «den [kapitalistiske] klassens politiske økonomi åpenlyst måtte gi etter for arbeiderklassens politiske økonomi».

Med andre ord, arbeidernes gevinster er resultatet av kampene de fører. De presser på i motsatt retning av kapitalen – de kjemper for å redusere utbyttingsgraden. Og det ligger i arbeidernes politiske økonomi og arbeidsfolks kamp å bygge bru over det som skiller dem, uansett hva det har sitt utspring i. Ikke noe av dette er nytt. Marx beskrev fiendskapen mellom engelske og irske arbeidere på den tida som kilden til deres svakhet: «Det er hemmeligheten bak at kapitalistklassen kan beholde makta. Og den klassen er fullt klar over det.» I denne betydningen er kampen mellom arbeidere og kapitalister en kamp om hvor splittet arbeiderne skal være.

Nettopp fordi arbeiderne motsetter seg lønnsnedslag og lengre arbeidsdager (ut fra sine behov som mennesker), må kapitalistene finne en annen måte å få kapitalen til å vokse på. Derfor er de nødt til å innføre maskineri for å øke produktiviteten. Ved å øke produktiviteten i forhold til reallønna reduserer de det nødvendige arbeidet og øker utbyttingsgraden. I kampen mellom arbeid og kapital, sa Marx, drives kapitalistene til å revolusjonere produksjonsprosessen.

I Kapitalen kartlegger Marx hvordan kapitalistene historisk forandret produksjonsmåten for å nå sine mål. På grunnlag av den produksjonsmåten som fantes før kapitalismen, (som var preget av håndverk i liten skala), brukte kapitalistene sin kontroll over produksjonen og sin makt til å disiplinere arbeiderne til å forlenge arbeidsdagen og øke arbeidstempoet. Men det er jo grenser for hvor langt en kan drive denne metoden for å øke merverdien og kapitalen, både reint fysiologiske grenser for arbeidsdagens lengde, og grenser satt av arbeidernes motstand. Derfor begynte kapitalistene å innføre nye former for arbeidsdeling og nye former for samfunnsmessig samarbeid under deres kontroll. Dette endret arbeidsprosessen. En viktig følge av dette var økt produktivitet og større kapitalvekst.

Men også i denne nye formen for manufaktur, kjennetegnet ved nye former for arbeidsdeling på arbeidsplassen, var det en grense for kapitalveksten. Denne produksjonsformen var fortsatt avhengig av fagarbeidere med lange læretider, og var utsatt for fagarbeidernes motstand mot kapitalens styring på arbeidsplassen. Marx viste så i detalj hvordan kapitalen midt på attenhundretallet gikk videre og brøt ned disse grensene for kapitalveksten ved å endre produksjonsprosessen på nytt. Den innførte maskineri og fabrikksystemet. Denne utviklingen av det Marx kalte «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» innebar at arbeiderne blir underlagt kapitalen ikke bare gjennom kapitalistens makt til å dirigere det som foregår på arbeidsplassen, men også ved at de blir styrt av kapitalen i form av maskineriet. Nå er det snarere slik at produksjonsmidlene bruker arbeidere enn at arbeiderne bruker produksjonsmidler.

Marx avdekket kapitalens logikk langt bortenfor de endringene i produksjonsmåten som hadde funnet sted i hans egen levetid, og beskrev framveksten av store automatiserte fabrikker – organiske kombinasjoner av maskineri som utfører alle de intrikate operasjonene i produksjonsprosessen. I disse «menneskehjernens organer, skapt av menneskehender» framstår all vitenskapelig kunnskap og alle produktene av samfunnets hjernekraft som egenskaper ved kapitalen, snarere enn egenskaper ved arbeiderkollektivet. Arbeiderne i disse «automatiske fabrikkene » framstår sjøl som uviktige. De står «på siden av produksjonsprosessen i stedet for å være den viktigste aktøren i den».

Omformingen av produksjonsprosessen ved at produktene av samfunnets hjernekraft inkorporeres i den, skaper ikke overraskende muligheten for enorm produktivitetsøkning. Åpenbart en god ting – det gir mulighet til å avskaffe fattigdommen i verden, og kunne gi grunnlag for en vesentlig kortere arbeidsdag, som igjen åpner for tid for menneskelig utvikling. Men husk at dette ikke er kapitalistenes mål, og ikke årsaken til at kapitalen gjennomfører disse endringene i produksjonsmåten. Kapitalen ønsker seg ikke kortere arbeidsdag, men kortere nødvendig arbeidstid. Det den vil, er å øke merarbeidet og utbyttingsgraden mest mulig.

Fordi det ikke er økt produktivitet, men bare økt profitt som er kapitalens motiv, er det ikke nødvendigvis den mest effektive teknologien og produksjonsteknikken som blir valgt. Siden arbeiderne har sine egne mål, trekker kapitalens logikk snarere i retning av å velge teknologi som vil splitte arbeiderne fra hverandre og gjøre overvåking og kontroll med arbeidsinnsatsen lettere. Det angår ikke kapitalen om den teknologien som blir valgt, ikke tillater produsentene å finne noen glede og tilfredsstillelse i arbeidet. Det angår den heller ikke hva som skjer med folk som mister jobben når ny teknologi og nye maskiner innføres. Om fagkunnskapene dine ikke teller lenger, og om du mister jobben, så er det bare slik det må være. Kapitalen vinner og du taper. Marx’ kommentar var at «i det kapitalistiske systemet innføres alle metoder for å øke den samfunnsmessige arbeidsproduktiviteten på bekostning av den enkelte arbeideren».

Det er et annet viktig aspekt ved innføringen av maskineri. Hver enkelt arbeider som mister jobben når maskinene tar over, er et nytt tilskudd til det Marx kalte den industrielle reservearmeen. Eksistensen av denne massen av arbeidsledige arbeidere gjør det ikke bare lettere for kapitalen å skjerpe disiplinen på arbeidsplassen, men den sørger også for å holde lønningene på et nivå som ikke står i motsetning til profitabel kapitalistisk produksjon. Et stadig tilskudd til reservearmeen sørger for at heller ikke de arbeiderne som organiserer seg og kjemper for å «få en viss andel i den generelle velstandsveksten», vil lykkes med å øke reallønna like raskt som produktiviteten. Marx trodde at utbyttingsgraden ville fortsette å øke. Selv med stigende reallønn ville «kløften mellom arbeidernes og kapitalistens levevilkår fortsette å utvide seg».

Kort sagt tegner Marx et bilde der kapitalen har overtaket i produksjonssfæren. Gjennom kontroll med produksjonen, og med innholdet i og retningen på investeringene, kan den øke utbyttingsgraden og utvide produksjonen av merverdi. Selv om den møter motstand fra arbeiderne, overvinner kapitalen de grensene som finnes for veksten i produksjonssfæren. Men Marx merket seg at det fantes en indre motsigelse i kapitalismen når det gjaldt dette: Kapitalen kan ikke bli værende i produksjonssfæren, men må vende tilbake til sirkulasjonssfæren for å selge de ferdige produktene som varer. Og ikke i et hvilket som helst marked, men i et marked preget av de spesielle kapitalistiske produksjonsforholdene.

Markedsføring og «overproduksjon»

Når kapitalen lykkes i produksjonssfæren, produserer den flere og flere varer som inneholder merverdi. Men kapitalistene ønsker ikke disse varene sjøl. Det de ønsker er å selge varene og realisere merverdien som ligger latent i dem. De må altså på nytt tre inn i sirkulasjonssfæren, denne gang som selgere, for å realisere den potensielle profitten. Og her møter de en ny grense for kapitalveksten, som Marx merket seg, nemlig markedets størrelse. Kapitalistene retter følgelig nå sin oppmerksomhet mot å finne utveier til å overvinne denne hindringen. På samme måte som de drives til å øke merverdien i produksjonssfæren, drives de nå til å øke markedets størrelse for å kunne realisere denne merverdien. Derfor snakket Marx om at «På samme måte som kapitalen på den ene sida har en tendens til å skape mer og mer merarbeid, har den en tilsvarende tendens til å skape flere steder å selge varene». Uansett markedets størrelse vil kapitalistene alltid prøve å utvide det. Faktisk sier Marx at «tendensen til å skape verdensmarkedet er umiddelbart gitt i selve begrepet om kapital. Enhver grense framstår som en hindring som må overvinnes.»

Så hvordan utvider kapitalen markedet? Ved å utbre eksisterende behov i en videre krets, ved å «produsere nye behov» – altså ved markedsføring. (2) Når du engang forstår kapitalismens natur, skjønner du hvorfor kapitalen nødvendigvis blir drevet til å utvide sirkulasjonssfæren. Det var først i det tjuende århundret at utbredelsen og utviklingen av «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» gjorde markedsføring så avgjørende. De enorme beløpene som brukes på reklame i den moderne kapitalismen, de astronomiske lønningene til profesjonelle idrettsmenn – stjernene i TVoverførte idrettsbegivenheter som kan øke seertallene og dermed reklameinntektene til TV-kanalene – hva annet er dette (og så mye annet av liknende slag) enn et vitnesbyrd om kapitalens suksess i produksjonssfæren og den tvingende nødvendigheten av å følge opp med tilsvarende suksess i salget av de produserte varene? For at varene som inneholder latent merverdi skal kunne foreta salgets «dødssprang» fra vareform til pengeform på vellykket vis, må kapitalen investere tungt i sirkulasjonssfæren. I et fornuftig samfunn ville dette bli oppfattet som uakseptabel sløsing med menneskelige og materielle ressurser.

Men kapitalens problem i sirkulasjonssfæren er ikke bare at den må utvide markedet. Det er at kapitalen har en tendens til å øke produksjonen av merverdi ut over det den evner å realisere av denne merverdien. Marx bemerket at overproduksjon er «den grunnleggende motsigelsen i den utviklede kapitalismen». Det er en konstant tendens til overproduksjon av kapital, en tendens til å utvide produksjonskapasiteten mer enn det eksisterende kapitalistiske markedet tilsier. Kapitalistisk produksjon foregår «uten hensyn til de faktiske begrensningene i markedets størrelse, eller omfanget av behov som er understøttet av kjøpekraft». Følgelig finns det «en konstant spenning mellom forbrukets begrensede størrelse under kapitalistiske forhold og en produksjon som alltid strever etter å oppheve disse innebygde hindringene».

For Marx følger kapitalens iboende tendens til å produsere mer merverdi enn den kan realisere, direkte av kapitalens suksess i produksjonssfæren – og særlig av at den lykkes med å øke utbyttingsgraden. Det kapitalen gjør i produksjonssfæren får den svi for i sirkulasjonssfæren: Ved å streve for «å redusere forholdet mellom nødvendig arbeid og merarbeid til et minimum» skaper kapitalen samtidig «grenser for handelssfæren, dvs. for muligheten til å realisere verdien som ble skapt i produksjonsprosessen. » Overproduksjon, sa Marx, oppstår nettopp fordi arbeidernes forbruk «ikke vokser i takt med arbeidsproduktiviteten».

En periode med store produktivitetsøkninger mens reallønna står stille – det er oppskriften på overakkumulasjon av kapital og dens ettervirkninger, som ved den store depresjonen i 30-åra. Hvor langt fra det er vi nå? Nå som produksjonskapasiteten øker enormt over hele verden i land med lave lønninger og et konstant tilsig til reservearmeen av bønder som flytter (eller drives) fra landsbygda? Mulighetene for kapitalen til å flytte til lavkostland for å produsere varer som eksporteres tilbake til mer utviklede land, øker gapet mellom produktiviteten og reallønna merkbart – det øker utbyttingsgraden i verden. Og det betyr at markedsføringen må intensiveres for å få varene gjennom sirkulasjonssfæren. Slik sett er det mer enn bare en uanstendig kontrast mellom de lave lønningene til kvinnene som produserer Nike-sko og de høye reklamehonorarene til Michael Jordan. Det er faktisk en organisk sammenheng.

Det første tegnet på overakkumulasjon av kapital er økt konkurranse mellom kapitalistene. (Hvorfor skulle det skje om ikke evnen til å produsere merverdi vokste raskere enn markedet?) Men den endelige virkningen av overproduksjon er kriser, de «plutselige, ødeleggende løsningene av motsigelsene som har bygd seg opp, kraftige utbrudd som for en stund gjenoppretter den balansen som har blitt forstyrret.» Lagrene av usolgte varer vokser. Men om varene ikke kan selges slik markedsforholdene er for øyeblikket, vil de heller ikke bli produsert under kapitalismen. Følgelig blir produksjonen redusert, og folk sies opp – selv om potensialet for produksjon fremdeles finns og folks behov fremdeles er tilstede. Kapitalisme er tross alt ikke veldedighet.

I krisene blir kapitalismens natur åpenbar for alle som vil se: Profitt, snarere enn folks samfunnsmessig bestemte behov, avgjør innholdet i og størrelsen på produksjonen under kapitalismen. Hvilket annet økonomisk system kan du tenke deg som samtidig skaper ressurser som ligger ubrukt, arbeidsløshet og folk som ikke får tilfredsstilt sine behov for varer som kunne vært produsert? Hvilket annet økonomisk system ville la folk sulte i en del av verden når en annen del har overflod av mat og det klages over at det har blitt produsert for mye mat?

Reproduksjon av kapitalen

Det er så mye mer som kunne sies om Marx’ analyse av kapitalismen, mye mer enn vi kan få fram i en kort presentasjon. Den økte konsentrasjonen av kapital i hendene på noen få store selskaper, oppdelingen av verden i rike og fattige, kapitalens bruk av statsmakta – alt dette finns i Marx’ undersøkelse av kapitalismen. Der finner vi også en dyp forståelse for at kapitalens logikk er uforenlig med hensyn til naturen – «hele den kapitalistiske produksjonens ånd, som er innrettet på øyeblikkelig profitt i kroner og øre» er uforenlig med «de varige livsbetingelsene som rekken av menneskelige generasjoner krever». Kapitalistisk produksjon utvikler den samfunnsmessige produksjonsprosessen «ved samtidig å underminere de to primære kildene til all rikdom – jorda og arbeideren», sa Marx.

Nok er sagt til å forstå hovedtrekkene i det bildet av kapitalismen som Marx tegnet, der kapitalens behov står i motsetning til menneskenes behov. Det er bildet av et ekspanderende system som samtidig prøver å nekte mennesker å få tilfredsstilt sine behov og hele tida finner opp nye kunstige behov for å få dem til å kjøpe varer – en Leviathan som fortærer mennesker og natur for å oppnå profitt, som ødelegger folks fagkunnskap over natta og forvrenger arbeidernes eget behov for utvikling i framskrittets navn. Så hvorfor er dette uhyret fremdeles blant oss?

Det ville være en stor feil å tro at Marx innbilte seg at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen. Sant nok utsettes kapitalismen for tilbakevendende kriser, men Marx ga tydelig uttrykk for at disse krisene ikke var permanente. Han trodde aldri at kapitalismen en dag bare ville bryte sammen. Men uansett kommer systemets sanne natur til syne i en krise. Hva mer er, systemets natur blir klarere når kapitalen blir mer og mer konsentrert. Er ikke det nok til å få fornuftige folk til å ønske å avskaffe det og heller innføre et system uten utbytting, basert på menneskenes behov?

Marx trodde ikke det var noen slik automatikk i utviklingen av en bevegelse for å avskaffe kapitalismen. Folk kan kjempe mot spesielle sider ved kapitalismen – arbeidsdagen, lønna og arbeidsforholdene, kapitalens ødeleggelse av miljøet osv. – men hvis de ikke forstår systemets natur, vil de bare kjempe for en snillere kapitalisme, en kapitalisme med menneskelig ansikt. De deltar bare i «en geriljakrig mot virkningene av systemet», sa Marx, snarere enn i en krig for å avskaffe det.

Faktisk var det ingenting Marx var mer klar over enn hvordan kapitalen opprettholder sitt hegemoni, hvordan kapitalens makt blir reprodusert. Den forsetter å herske fordi folk får inntrykk av at kapitalen er nødvendig. Det ser ut som om kapitalen gir et avgjørende bidrag til samfunnet, slik at uten kapitalen vil det ikke finnes jobb, ingen inntekt, ikke noe liv. Alle sider ved arbeidernes samfunnsmessige produktivitet framstår nødvendigvis som kapitalens samfunnsmessige produktivitet. Og dette er ikke tilfeldig. Marx bemerket at «det er så rotfestet i folks bevissthet å se arbeidets samfunnsmessige produktivkraft som egenskaper ved den fysiske kapitalen at alle fordeler ved maskineri, bruk av vitenskapelige metoder, oppfinnelser etc. nødvendigvis blir oppfattet i denne fremmedgjorte formen, slik at alle disse tingene blir betraktet som egenskaper ved kapitalen.»

Hvorfor? Til grunn for hele denne mystifikasjonen av kapitalen, denne iboende mystifikasjonen, ligger et grunntrekk ved kapitalismen, nemlig den handlingen der arbeideren overlater sin skaperkraft til kapitalisten i bytte for en rett linser – salget av arbeiderens arbeidskraft til kapitalisten. Når vi betrakter denne transaksjonen, sier Marx, ser det aldri ut som om arbeiderne bare har mottatt en verdi tilsvarende det nødvendige arbeidet, slik at de faktisk har ytt et merarbeid for kapitalisten ut over det de får betalt for. Kontrakten lyder ikke «dette er den delen av arbeidsdagen som trengs for at du skal opprettholde livet ved den eksisterende levestandarden». I det ytre ser det snarere nødvendigvis ut som om arbeiderne selger en viss arbeidsmengde, nemlig en hel arbeidsdag, og mottar en lønn som mer eller mindre er en rimelig kompensasjon for det. Det ser altså kort sagt ut som de får betaling for alt arbeidet de yter. Hvordan kunne det overhode se annerledes ut? Kort sagt ser det nødvendigvis ut som om arbeideren ikke er utbyttet, og at profitten derfor kommer av noe annet.

Tilsynelatende følger det av dette at profitten må stamme fra kapitalistens bidrag. Det er ikke bare arbeidere. Kapitalisten yter også et bidrag, og mottar en kompensasjon for det. Vi får alle det vi (og vår eiendom) fortjener. (Det er bare slik at noen tilfeldigvis bidrar mer enn andre, og derfor fortjener tilsvarende mer!) Her ligger hele den apologetiske visdommen til økonomene, som ganske enkelt systematiserer denne overflatiske forestillingen i form av innviklede formler og likninger, som Marx bemerket. Men ingenting er enklere å forstå en hvorfor denne mystifikasjonen oppstår, når en betrakter den formen som salget av arbeidskraften nødvendigvis må ta på overflaten. Den er kilden til «alle begreper om rettferdighet hos både arbeider og kapitalist, alle mystifikasjonene i den kapitalistiske produksjonsmåten, alle kapitalismens illusjoner om frihet.»

Videre. Siden profitten ikke blir betraktet som et resultat av utbytting, men som kompensasjon til kapitalisten for hans bidrag, følger det med nødvendighet at akkumulert kapital ikke kan være resultatet av arbeidernes eget produkt, men snarere stammer fra kapitalistens eget offer, i det han avstår fra å forbruke hele profitten. Den er resultatet av «selvpinslene til denne Vishnus moderne botsgjenger, kapitalisten.» Kapitalen framstår kort sagt som noe helt uavhengig av arbeiderne, som en uavhengig kilde til rikdom (og det i stigende grad, etter hvert som vitenskapen og den samfunnsmessige produktivkraften tar håndfast form som fast kapital).

Det er derfor ikke overraskende om arbeiderne ser på kapitalen som gåsa som legger gulleggene og trekker konklusjonen at å imøtekomme kapitalens ønsker er sunn fornuft, rett og slett. Det ligger i kapitalens natur at den skaper inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ. Som Marx sa:

«Den kapitalistiske produksjonens frammarsj skaper en arbeiderklasse som ved opplæring, tradisjon og vane ser på vilkårene for denne produksjonsmåten som sjølinnlysende naturlover. Så snart den er fullt utviklet, bryter organiseringen av den kapitalistiske produksjonsprosessen ned all motstand.»

Det er denne omfavnelsen av kapitalen som sikrer kontinuerlig reproduksjon av systemet. Åpenbart trudde ikke Marx at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen.

Bortenfor kapitalismen

Likevel mente Marx at det var mulig å avskaffe kapitalismen. Nettopp fordi kapitalen nødvendigvis må skape et falskt bilde av seg selv, skrev Marx Kapitalen, sammenfatningen av hans livslange studier. Han mente det var essensielt å forklare kapitalismens sanne natur for arbeiderne. Det var viktig nok til å ofre «helsa, lykken og familien». Kort sagt skreiv Marx Kapitalen som en politisk handling, som en del av sitt revolusjonære prosjekt.

Han understreket at for å forstå hva kapital er, må du gå under overflaten og prøve å få grep om systemets underliggende, skjulte struktur. Du kan aldri forstå kapitalismen hvis du ser på delene av systemet hver for seg. Hvis du konsentrerer deg om konkurransen, kan du ikke skjønne den indre dynamikken i systemet. Du vil gå deg vill i overflatefenomenene, måten de indre lovmessighetene ter seg for aktørene i systemet, og du kommer ikke til å stille de rette spørsmålene. I stedet må du betrakte systemet som helhet og spørre: Hvordan reproduserer dette systemet seg sjøl? Hvor kommer de elementene fra som trenges for å reprodusere det? Kort sagt, hvor kommer de kapitalistene og lønnsarbeiderne fra, som inngår i de kapitalistiske produksjonsforholdene?

Det Marx viste ved å analysere kapitalismen som et system som reproduserer seg sjøl, var at kapitalen som står mot arbeideren ikke er et uforklart premiss, slik det nødvendigvis ser ut, men kan forstås som resultatet av tidligere utbytting – resultatet av tidligere utvinning av merverdi. Nettopp perspektivet med å se systemet som et system som må reprodusere sine egne forutsetninger, viser hvor grunt det blir å si at lønna gjenspeiler arbeidernes bidrag til produksjonsprosessen. Hvis arbeiderne simpelthen selger en viss arbeidsmengde og mottar en tilsvarende verdi, hva er det da som sikrer at de får nok i lønn til å kunne reprodusere seg sjøl? Eller hva er det som gjør at de ikke som gruppe får så mye at de kan spare og unnslippe lønnsarbeidet? Hvordan opprettholder systemet seg sjøl?

Ved å analysere systemet som en helhet avmystifiserte Marx kapitalens natur. Følg logikken i hans analyse, og du kan ikke lenger se på kapital som denne vidunderlige guden som gir oss det vi trenger når vi ofrer regelmessig til ham. Snarere ser du kapitalen som det som arbeidsfolk har skapt – vår egen styrke vendt mot oss. Kort sagt, Marx’ fokus på helheten viser at poenget ikke er å reformere den ene eller andre dårlige sida av kapitalismen, men å avskaffe hele det umenneskelige systemet.

Det betyr ikke at Marx prøvde å få arbeiderne fra å kjempe for reformer. Tvert imot framholdt han at hvis de ikke daglig kjemper for seg og sine, blir arbeiderne «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsredskaper ». Marx’ tilbakevendende tema var betydningen av revolusjonær praksis, dvs. å samtidig endre omgivelsene og seg sjøl. Ved å kjempe for sine krav mot kapitalen produserer arbeiderne seg sjøl på måter som forbereder dem for et nytt samfunn. De begynner å innse behovet for å forstå systemets natur og skjønne at de ikke kan innskrenke seg til geriljakrig mot virkningene av systemet. Og, som Marx visste, det er da kapitalismen ikke lenger lar seg opprettholde.

Det samfunnet Marx så fram mot som et alternativ til kapitalismen, var et samfunn der produksjonsforholdet var forholdet mellom frie, forente produsenter. Individer som samarbeidet på fritt grunnlag ville behandle sin «felles samfunnsmessige produktivkraft som sin samfunnsrikdom» og produsere for alles behov. De ville produsere seg sjøl som medlemmer av et sant menneskelig fellesskap, et felleskap som tillot den fulle utvikling av det som bor i oss. I motsetning til det kapitalistiske samfunnet, der «arbeideren eksisterer for å tilfredsstille de eksisterende verdienes behov for verdiøkning (som middel til kapitalens vekst), ville det være «den omvendte situasjonen, der objektiv rikdom eksisterer for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.» I et slikt samfunn er «den enkeltes frie utvikling en forutsetning for alles frie utvikling.»

Noter:

1) Dette kapitlet ble opprinnelig trykt i Douglas Dowd: Understanding Capitalism. Critical Analyses from Karl Marx to Amartya Sen, Pluto Press, London, juli 2002. Det gjengis her med tillatelse. Jeg skylder Doug Dowd og Sid Shniad stor takk for deres kommentarer til et tidligere utkast til dette kapitlet, jeg har gjort nytte av mange av forslagene deres, men ikke alle.

2) Jeg har valgt å bruke mange direkte sitater fra Marx i dette essayet – ikke for å sende leseren ut på leting etter kilden, men for å formidle Marx’ poeng i et mer medrivende og relevant språk enn mitt eget. De fleste sitatene fra Marx er hentet fra bind 1 av Kapitalen (Vintage Books, New York, 1977, norsk utgave Forlaget Oktober 2005), det eneste bindet av Kapitalen som Marx fullførte, og fra hans rikholdige notatbøker fra 1857–1858, som er utgitt under tittelen Grundrisse (Vintage Books, New York 1973, eller Penguin Books, London 1993). Jeg har brukt mange av disse sitatene før (med nødvendige referanser) i min bok Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class, revidert utgave, (Palgrave Macmillan, London 2003). Noen av disse diskusjonene og sitatene kan også finnes i min «Marx’s Falling Rate of Profit: A Dialectical View,», i Canadian Journal of Economics (Mai 1976) og i «Analytical Marxism and the Marxian Theory of Crisis», i Cambridge Journal of Economics (mai 1994).

3) Marx brukte ikke selv uttrykket «markedsføring». Dette ble understreket av Paul Baran og Paul M. Sweezy i boka Monopoly Capital (Monthly Review Press, New York, 1966), og jeg bruker uttrykket for å understreke kontinuiteten her mellom det verket og verket til Marx. Betydningen av markedsføringsvirksomhet for det tjuende århundrets kapitalisme var også et tema for Thorstein Veblen.

4) For en god marxistisk innledning til problemet med kapitalismen og miljøet, se John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet, Monthly Review Press, New York, 1999. En mer detaljert studie av økologiens sentrale betydning for Marx’ syn finnes i Marx’ Ecology, Monthly Review Press, 2000. Se også James O’Connor, både i Natural Causes: Essays in Ecological Marxism, Guilford Press, New York, 1998, og i tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, samt Paul Burkett, Marx and Nature: A Red and Green Perspective, St. Martin’s Press, New York 1999.

5) Marx, Capital, vol I, side 899. Her avviker jeg fra mitt mønster med å ikke oppgi kilden til det enkelte sitat fordi denne passasjen og andre på samme side ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet, til tross for sin betydning.

6) Marx, Capital, vol I, side 772

Kapitalismens natur kommer til overflaten i en krise, bemerket Marx en gang. Da blir det mulig å se noe som har vært skjult – at hele systemet dreier seg om profitt og ikke om menneskelige behov. Likevel ser vi hver dag hva kapitalismen produserer. Det utilslørte reklamesløseriet, ødeleggelsen av planeten, sultende barn side om side med obskøne lønninger til profesjonelle idrettsfolk, despotiske arbeidsplasser og behandling av menneskelige vesener som om de var søppel, at det samtidig finnes ubrukte ressurser, arbeidsløse mennesker og folk med udekte behov – dette er ikke ulykkestilfeller i kapitalismens verden. Det kan ikke være annerledes, kommenterte Marx, der hvor arbeiderne eksisterer for at kapitalen skal vokse – i motsetning til den «omvendte situasjonen», der resultatene av det samfunnsmessige arbeidet er til for «å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.»

I det tjuende århundret oppsto et alternativ til kapitalismen. Det innebar andre produksjonsforhold – samfunnet ble ikke drevet av profittmotivet. Det var heller ikke den omvendte situasjonen, der arbeiderens behov for egenutvikling dominerer. Det som kjennetegnet den nye formen, var snarere bruken av staten for å utvikle produktivkreftene så raskt som mulig. Ett av elementene som skapte dette alternativet, var ganske visst overbevisningen om at det var nødvendig å ta igjen kapitalismens forsprang for å unngå militært nederlag. (Vi må innhente forspranget i løpet av ti år, erklærte Stalin i 1931, ellers vil vi bli slått.) Men med noen unntak var det også en allmenn oppfatning at all historie avhenger av utviklingen av produktivkreftene (som i praksis betydde produksjonsmidlene), og dermed var det lite rom igjen for å utforske betydningen av de sosiale forholdene folk lever under.

Det har vært kontinuerlige debatter om hva dette alternativet i det tjuende århundret var. Sosialisme, statssosialisme, statskapitalisme, byråkratisk sentralisme, byråkratisk deformert arbeiderstat eller – mitt eget forslag – framskreden produksjonsmåte? Men er det ikke nå på tide å bevege seg videre fra behovet for å velge mellom disse betegnelsene (noe som innebærer å velge mellom forskjellige sekter som har differensiert sine tilbud) og ganske enkelt erkjenne at det som oppsto i det forrige århundret definitivt ikke var det bildet av sosialismen som Marx forestilte seg?

Vi må selvsagt godta at forrige århundres produkter var og er ufullkomne. Men ikke for å demonstrere vår egen abstrakte visdom ved å tilby «kritisk støtte» til disse ufullkomne forsøkene (noe som i de fleste tilfeller er like relevant som å tilby kritisk støtte til føydalismen i kampen mot slaveriet), men heller for at vi skal kunne lære, og fortsette vår kamp for å bygge en bedre verden.

Tittelen på denne boka kommer fra Sør-Afrikas Kommunistiske partis slagord: «Sosialismen er framtida, bygg den nå!» Uavhengig av SACPs praksis har jeg alltid følt at det slagordet er dypt, nettopp fordi det slagordet samtidig anerkjenner behovet for en visjon som kan lede oss ved å vise hvor vi har tenkt å gå hen, og også understreker behovet for aktivitet, nødvendigheten av å kjempe for det målet nå. Denne kombinasjonen av visjon og kamp er vesentlig. I kampen for å virkeliggjøre visjonen om et nytt samfunn forandrer vi ikke bare det gamle samfunnet, vi forandrer også oss selv, og som Marx bemerket, gjør oss selv i stand til å skape det nye samfunnet.

Selv om essayene i denne boka kommer fra forskjellige kilder, forholder de fleste seg på en eller annen måte til Venezuela – et land som mens jeg skriver dette, legemliggjør manges håp om et virkelig alternativ til kapitalismen. Kapittel 2, for eksempel, med tittelen «Ideologi og økonomisk utvikling», springer både ut av min forståelse av gjengs økonomi etter år med undervisning, og av min erfaring med Canadas sosialdemokratiske parti (innbefattet den perioden da jeg var politisk leder på provinsnivå under 1972–75-regjeringa i British Columbia). Mens disse to kildene gir et heller traurig perspektiv, gjenspeiler den tydelige optimismen i artikkelen (som ble holdt som foredrag på den årlige konferansen om globalisering og utviklingsproblemer i Havanna i februar 2004) min økende erkjennelse av hva som var i ferd med å begynne i Venezuela.

Kapittel 3, «Kunnskap om en bedre verden », som ble holdt som foredrag på «møtet av kunstnere og intellektuelle til menneskehetens forsvar» i Caracas i desember 2004, presenterer to perspektiver på kunnskap: Kunnskap som vare i kapitalens verden, og kunnskap i en bedre verden, en som tilsvarer Marx’ visjoner. Som i foregående artikkel er fokus her på viktigheten av en visjon, en som understreker det sentrale i utviklinga av menneskene. Dette poenget er uttalt i kapittel 4, «Gjenerobring av en sosialistisk visjon», som er basert på et tidligere foredrag i sammenheng med arbeidet innen en antikapitalistisk koalisjon, «Rebuilding the Left». Der argumenterer jeg for nødvendigheten av å gå ut over antikapitalismen til en idé om sosialisme.

De tre gjenstående kapitlene gjenspeiler direkte erfaringene fra Venezuela, som jeg har hatt det privilegium å iaktta på nært hold gjennom de siste åra (jeg arbeidet som rådgiver i departementet for samfunnsøko- nomi i 2004). I forbindelse med de økende diskusjonene om en sosialistisk vei for Venezuela, ble kapittel 5, «Sosialisme faller ikke ned fra himmelen», holdt for en landsomfattende forsamling av studenter som møttes i juli 2005 for å utforske en sosialisme for det tjueførste århundret. Dette essayet baserer seg på mitt arbeid både med Marx og med erfaringene fra det tjuende århundrets forsøk, og legger fram en tilnærming til å forstå hva sosialisme er – og hva det ikke er – som samsvarer med den visjonen som kommer til uttrykk i den bolivarske grunnloven.

Den grunnloven understreker blant annet viktigheten av arbeiderstyre, sjølstyre og samstyre for å utvikle det menneskelige potensialet. På solidaritetsmøtet i Caracas i april 2004 presenterte jeg erfaringene med sjølstyre i Jugoslavia. Før det var gått et år, og mens erfaringene med arbeiderstyre hopet seg opp, kom jeg tilbake til temaet på solidaritetsmøtene i 2005 – og denne gangen la jeg vekt på problemene ved sjølstyre (særlig tendensen til at arbeiderne ble seg sjøl nok og skillet som oppsto mellom arbeiderne og fellesskapet), som måtte løses. Dette er emnet i kapittel 6, «Sju vanskelige spørsmål».

Sluttkapitlet, «Revolusjon for grunnleggende behov revolusjon», ble skrevet spesielt for denne boka. Her, som i mine andre essays og foredrag som har tilknytning til Venezuela, har jeg hatt stor nytte av fortløpende diskusjoner med min partner, Marta Harnecker. Mens jeg ennå arbeidet med dette kapitlet, døde imidlertid en annen person som jeg regelmessig delte mine tanker og informasjon om Venezuela med. Jeg føler (som så mange andre) et dypt savn ved Harry Magdoffs død – særlig fordi jeg skulle ha likt å dele dette kapitlet med ham (slik jeg gjorde med alle de andre). Nittito år gammel var Harry full av entusiasme over det som skjedde i Venezuela, og karakteristisk nok antydet han at hvis han bare var åtti år igjen, ville han ha vært der.

I ett av sine siste arbeider, «Å nærme seg sosialismen» (Monthly Review, juli–august 2005), la Harry, som skrev sammen med sin sønn Fred Magdoff, vekt på at kapitalismens onder stammer fra selve dens natur. «Et nytt samfunn,» skrev de, «trengs fordi kapitalismens onder er deler av det kapitalistiske systemets DNA». Nettopp fordi de kritiske sosiale, økonomiske og miljømessige problemene i verden er iboende i det systemet, «må kapitalismen erstattes med en økonomi og et samfunn som tjener menneskeheten – og det gjør det også nødvendig å skape et miljø som beskytter de systemene som opprettholder livet på Jorda.»

Dette er utgangspunktet for Sosialisme faller ikke ned fra himmelen også. Vi trenger å forstå kapitalismens genetiske program, hvordan de redslene vi ser rundt oss ikke er ulykkestilfeller, men iboende i systemet – at de ikke er resultatet av spesielt dårlige administratorer av kapitalismen, og følgelig krever at de blir byttet ut med dyktige administratorer. Sosialisme faller ikke ned fra himmelen begynner med å prøve å forstå kapitalismens DNA. Første kapittel, «Kapitalismens behov mot menneskenes behov», opprinnelig skrevet for en samling essays om kapitalismen, understreker hvordan kapitalens logikk står i motsetning til behovet for menneskelig utvikling. Dermed peker det på behovet for å gå utover kapitalismen til en verden som passer for menneskenes store familie. Valget vi står overfor er sosialisme eller barbari. Hva skal vi velge?

Michael A. Lebowitz

Caracas, Venezuela

Februar 2006

Rødt! har samla artikler Tron Øgrim skreiv for tidsskriftet, og for forløperen Røde Fane, og for andre fora. De er lagt ut på nettet på marxisme. no. Jeg er blitt bedt om å skrive en liten introduksjon til denne samlinga. Kanskje fordi jeg har fungert som en slags mellommann i den kontakten redaksjonen i Rødt! hadde med Tron de siste årene. For sjøl om Tron var glødende opptatt av teori og ideologi, måtte han nødes til å skrive for tidsskriftet. Nettet var viktigere, hevda han. Og for øvrig hadde han en gammel uavklart uenighet med redaktøren om et for ham viktig prinsippspørsmål, noe om nazister og ytringsfrihet. Så blei det min jobb, som venn av tidsskriftet og som en nær venn av Tron, å mekke dette til. For Rødt! trengte Tron. Slik vi alle trengte han.

Og jeg mente Tron også trengte Rødt!, han hadde bruk for et forum der han kunne nå også de som ikke vandrer rundt på nettet, nå dem med de oppklarende, ofte originale marxistiske analysene sine. For problemet var jo ikke at han ikke skreiv! Han skreiv alltid og overalt. Sist han var og besøkte meg her i Tromsø, der jeg bor, var i februar/mars i år. Han blei boende ei uke denne gangen, og det blei som vanlig ei uke med intense diskusjoner fra tidlig om morran til tidlig om morran. Han var med meg på jobben på dagtid, lånte et kontor og en pc og hamra på tastaturet mens jeg gjorde unna mine saker, han var med og bidro på et seminar RV hadde her om olje og krig og klima, fikk diskutert Nepal grundig med Stian, en ung kamerat som gjør ferdig masteroppgaven sin om maoistene i Nepal nå. Og han var sjølsagt med på en del runder på byen, der han måtte dras ut av lange diskusjoner med tilfeldige pubgjester om Kambodsja og data og kommunisme.

Og så hjem til meg, til kjøkkenbordet og nattlige diskusjoner. Om planøkonomi, og om nanoteknologi, og – uunngåelig! – om Nepal. Videre til det problematiske i strategien til de indiske maoistene, og om livet – innimellom en god del om livet, ja. Og så om kinesisk økonomi, om skriftspråkets historie på Madagaskar og om arkeologi i Midtøsten. Og om the Troggs egentlig var et bra band, og en ny runde om Røde Khmer, og mer om planøkonomi. Blei vi ikke enige før vi la oss, tok han opp tråden igjen med det samme han åpna soveromsdøra morran etter. Å gi seg var ikke hans stil.

Siste kvelden, en lørdag, satt vi bare til halv to. Tron skulle av gårde med tidlig fly søndag, og jeg så fram til å puste ut med en skitur i fjellet. Tron skulle bare sende en e-post før han gikk til sengs. Vel, det viste seg jo at han hadde huska feil, flyet gikk ikke før seks om ettermiddagen. Så blei det ei ny lang økt ved kjøkkenbordet, ingen skitur den dagen.

Da han var dratt, gikk jeg rutinemessig inn på Trainspotters, den internasjonale debattlista. Og der var fingeravtrykka hans: mellom halv to og kvart på seks natt til denne søndagen hadde han skrevet sytten – 17 – innlegg. Alle om Nepal.

Så problemet var ikke at han ikke skreiv! Det var det å få noe av dette ut i papirformat, få ham til å skrive for Rødt!, få ham til å skrive bøker!

Tron ville ha en avtale: dersom jeg skreiv noen saker for ham på Wikipedia, skulle han skrive noen saker for Rødt! Vi snakka blant annet om boka hans fra 1982, Den vestlige maoismens sammenbrudd, og det å lage en eller annen oppfølging av den, nå tjuefem år etter.

Det blei ikke til det. En del av tankene sine la han – typisk nok – fram i vår som en serie lange debattinnlegg på nettet, på diskusjonslista til partiet, Rødt. Kanskje kan de redigeres og trykkes, nå, etterpå.

Men alt det ugjorte, alt det han aldri rakk, eller aldri forsto å prioritere, det kan vi ikke gjøre noe med lenger.

Den nettsida Rødt! nå har lagd er altså ei samling av noe av det han gjennom årene fikk skrevet. Det er et nødvendig første tiltak, ikke bare for å minnes Tron, men for å gjøre dette historiske stoffet tilgjengelig for alle som vil lære av den gamle mesteren. Spennet i artiklene og foredragene er stort. I tid strekker det seg over nesten fire tiår. Tematisk går det fra debatt om sosialisme til stamcelleforskning. Det er mye om data og teknologi og samfunnsendringer. Men også om litteratur. Litteratur var livsnødvendig for Tron. Da telefonen ringte om morran, torsdag 24. mai, hadde jeg akkurat lagt fra meg, ferdiglest, den boka Tron dytta på meg siste gang vi møttes, i Oslo i vår. Han hadde i mange år forgjeves forsøkt å få meg til å lese amerikansk krim, men jeg kom egentlig aldri videre fra Hammet/ Chandler-nivået. Tron var ekspert, han kunne, så vidt jeg kan bedømme av monologene hans om dette (monologer jeg noe motvillig fant meg i), det meste om emnet, om det politiske og sosiale innholdet og de litterære kvalitetene i nyere amerikansk krim. Men han rakk jo aldri å skrive om dette heller.

”Jævlig god bok” hadde Tron sagt da han stakk til meg The Ones You Do av Daniel Woodrell. Okei, jeg tok den med i veska forrige uke, leste den på et hotellrom på Østlandet, før jeg gikk ned til et fagforeningsmøte, og mobilen ringte.

Det var ei nydelig skrevet bok, om rå skjebner ved utløpet av the Big River, Mississippi. Foran i boka har Woodrell plassert et motto, et sitat av Carl Perkins:

”If it weren’t for the rocks in its bed, the stream would have no song.”

Sånn er det, Tron!

Rolv Rynning Hanssen er ansvarlig for vedlikehold av abonnementsregisteret til Rødt!. Tidligere leder av Samorg i Trondheim, styreleder i Klassekampen, og jobber på internasjonalen for stats- og kommuneansatte i Geneve. Har skrevet flere artikler i Rødt! om offentlig sektor.

Det er tre bøker jeg har brukt den siste tida for å forstå noe av utviklingen i verden. The Fastfood Nation av Eric Schlosser avslører hvordan de flernasjonale selskapene (her McDonalds) vokser, samarbeider, knuser fagbevegelsen og endrer lovene for å maksimere profitten. Se Røde Fane nr 2/2004.

Den andre boka jeg ville nevne, er Getting America Back on Track av Andy Stern som er leder av USAs raskest voksende fagforbund, Service Employees International Union. Han tok forbundet ut av amerikansk LO for å bli kvitt byråkrati og for å kunne satse nesten alle midler på å vokse. Han er en av lederne av kampanjen mot Wal Mart. Å lese boka forteller mye om ei voksende venstresida i USA, som ikke definerer seg som venstre. Den forteller dessuten mye om den nye arbeiderklassen og potensialet innen alle ansatte i tjenesteytende yrker.

En tredje bok vil være Abdullah Ôcalans Prison writings. Ei bok stort sett diktert til forsvarsadvokatene unders deres sjeldne besøk hos kurderlederen i det fullstendig isolerte fengslet han har sittet i siden 1999. Den forklarer veldig bra de for meg fremmede og tilsynelatende merkelige ideene om en kurdisk revolusjon, uten en kurdisk stat. Samtidig er det en historiebok for alle som ønsker kunnskap om Midtøsten generelt.

Birger Thurn- Paulsen har vært med i redaksjonen siden det ble blåst nytt liv i tidsskriftet, høsten 1993, da under det gamle navnet Røde Fane. Han har skrevet artikler, oversatt og laget bokomtaler. Har i mange år jobbet med teater, hatt en rekke tillitsverv, og er nå pensjonist.

Amin Maalouf, Korstogene sett fra arabernes side, Pax Forlag A/S, Oslo 1998. Det er en levende, medrivende historieberetning, skrevet slik at historie blir spennende. Korstogene startet i 1006. Det er ikke spesielt overraskende at krig, også den gang, ble satt i gang akkompagnert av høyverdige fraser. Det hadde ikke så mye med kors og kristning å gjøre. Det var en regulær invasjon, med stadig påfyll av krigsherrer og styrker, som herjet og brente og plyndret og voldtok, og bet seg fast på større eller mindre områder. Tragedien, sett fra arabernes side, var at de var for splittet til å kunne yte motstand mot de forholdsvis velorganiserte styrkene som veltet inn over dem. Resultatet var en okkupasjon som varte i ca. 200 år. Det er historieskriving som gir innsikt, skrevet slik at man glupsk leser videre.

José Saramago, En beretning om klarsyn, Cappelens forlag AS, 2006. Saramago er portugiser, og fikk Nobel prisen i 1996. Boka er ganske fersk, og kan lett leses som en parafrase over det hysteriet som piskes opp, og de angrepene på ytrings- og organisasjonsrettighetene, som følge av den såkalte kampen mot terrorismen. Det er kommunevalg. I hovedstaden skjer noe merkelig. Over 70 % av de avgitte stemmene er blanke. Valget blir arrangert på nytt, kort tid etter. Det samme skjer. Myndighetene er ikke seine om å koke opp konspirasjonsteorier. Det blir etterretning, forfølgelser, innskrenking av rettigheter og unntakstilstand. Saramago har en spesiell stil. Han uttrykker seg i lange setninger, med mange hopp og sprang, men er allikevel ikke vanskelig å lese.

Erri de Luca, Tre hester, Aschehoug & Co, 2007. Forfatteren er italiener. Boka forteller om en mann som emigrerte til Argentina, for så å komme tilbake til Italia, etter mange år. Mannen har vært involvert i motstanden mot militærregimet. Den delen av hans liv beskrives nokså indirekte, men vi aner, vi aner. Språket er knapt, man må lese mellom linjene, det er en ganske særegen stil, men fascinerende. Den krever noe av deg, men gir mye tilbake, om kamp, sår, levd liv, møte mellom mennesker og kjærlighet. En strålende liten roman.

Gudrun Kløve Juuhl er nylig blitt med i redaksjonen til Rødt! Har blant annet politisk erfaring fra målrørsla og RV.

No for tida skriv jo alle bøker som skal hjelpa oss å forstå Framstegspartiet. Ei bok som har lært meg mykje, er boka til Eli Hagen: Gift med Carl – elskerinne,sekretær og hustru, Giga Forlag, 2006.

Forteljinga om Eli og Carl uttrykkjer det ein kan kalla andletet til Framstegspartiet tydelegare enn mange lange artiklar og «lærebøker» som Frp-koden.

Før Eli kjem inn i biletet er Framstegspartiet eit lite parti ytst til høgre, eit osloparti og eit rikingparti. Carl i Hagen er vestkantguten, direktøren og liberalisten. Eli er den super-folkelege. Ho er ei «enkel jente frå landet», frå Dovre, barn av ei ugift mor som måtte arbeida, difor vaks Eli delvis opp hjå besteforeldra. Då ho var ung var ho ikkje den skule-flinke, men heller glad i fest og moro. Eli har opplevd det som mange bygdisar gjer når dei kjem til Oslo: «Sjefen min på NEBB, Sindre, sa at «Her frk. Hamn, får de ikke lov til å ta telefonen før De kan snakke norsk!» (s . 45).

Etter ekteskapet mellom Liberalisten og Folket finn Framstegspartiet med kvart suksessformelen sin. Carl står for ein liberalistisk politikk, men Eli hjelper han med å uttrykkja politikken so folkeleg at han vert populær (i fylgje boka). Eli kjem med fleire døme på korleis ho gjer Carl og Framstegspartiet meir folkeleg, mellom anna er det ho som seier til han at han berre skal svara ja og nei i tv-utspørjinga før lokalvalet i 1979, for «folk er lei av politikere som snakker svada og så innviklet at budskapet ikkje kommer frem» (s 70). Det er ho som får han til å tala utan manus slik at han trollbind folket i fjernsynsoverføringa av landsmøtet i 1988. Ho introduserer òg mor si som barometer på folkemeininga for Carl: «Mor ble etter hvert også en viktig rådgiver for Carl.[…] Mor var ærlig og jordnær og sa kva hun syntes.[…] Og hun var også en god målestokk når jeg ville finne ut kva folk flest mente om debatter og ulike politiske spørsmål» (s. 77).

Eli understrekar òg det folkelege ved seg sjølv ved å fortelja småting som at ho er hysterisk oppteken av at det skal vera reint i huset (i motsetnad til kva mange ungdomar på venstresida ser ut til å tru, er det ikkje noko folkeleg eller arbeidarsk over å vassa i skit, heller motsett. Les gjerne Anneli Jordahl: Klass – er du fin nog? om dette) eller at ho og Carl ikkje har nokon vener, ho har nok med familien sin. Det å skryta av at ein har mange vener er ein typisk urban middelklasseting, Eli gjer det motsette.

Boka om Eli Hagen er eit ideologisk kampskrift for Framstegspartiet: Eli brukar den personlege sjølvbiografisjangeren til å framføra bodskapen om at Frp er partiet for folk flest. At Framstegspartiet høyrer på folket vert illustrert ved at Carl høyrer på Eli. Ekteskapen mellom Eli og Carl syner til og med at Framstegspartiet ved Carl elskar folket (samstundes som Framstegspartiet ved Eli er folket). Mot ei slik sterk forteljing slit sjølvsagt både Jens & Jonas og Torstein Dahle. Til og med Kristin Halvorsen.Eli Hagen-boka har fått ein del bokmeldingar som antydar at fru Hagen er enkel og dum, sidan ho kjem med ufine personkarakteristikkar av ulike politikarar og skriv i ein munnleg, pratsom tone. Ho har uansett levert eit vellukka kampskrift for partiet sitt, som samstundes er lærerik lesnad for oss som gjerne skulle hatt ein større del av folket på vår side.

Jokke Netland, 24 år, er ansatt på Rødt sitt partikontor. Har tidligere vært barnehageassistent, og vært faglig ansvarlig i RU og studieansvarlig RV.

Simen Sætre – Den lille stygge sjokoladeboka (Det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri fortalte) , Spartacus forlag 2004, er en lett lest underholdende bok. Vi følger sjokolader med plass i våre hjerter, fra koselige sofakroker i norske hjem, til Vest-Afrikanske kakaoplantasjer hvor barnearbeid og slavearbeid er dokumentert. Denne lille boken tar opp alle sider av sjokoladeindustrien fra råvareøkonomi, arbeids-betingelser i Norge og i utlandet, fedmeepidemi og konsentrasjonen av storselskaper. Simen Sætre har med utdrag fra Roald Dahls Charlie og sjokoladefrabrikken og romantiske historier om det gamle snille norske Freia, skapt en uhyggelig og skremmende bok. Samtidig beviser han at man ikke trenger å stå langt til venstre for å kritisere dagens globaliserte kapitalisme.

Kanskje Skandinavias fremste Zapatist og Subcomandante Marcos- kjenner, Erik Gustafsson, har samlet og oversatt tekster skrevet av Subcomandante Marcos og EZLN: Subcomandante Marcos – Från sydöstra Mexicos underjordiska berg, Ordfront 2004.

Subcomandante Marcos små historier ligger i grense land mellom eventyr, poesi og politisk propaganda. Man blir lett sjarmert av hans skarpe og humoristiske penn. Gustafssons utvalg av nesten 30 tekster fra Zapatistenes første 10 år, er en god blanding av tekster som beskriver Zapatistene og deres vurderinger av situasjonen i Mexico og i verden, og subcomandante Marcos mer generelle fortellinger om blant annet med hans gjengangsfigur gamle Antonio. Erik Gustafssons lange forord, og litt kortere etterord, setter zapatistbevegelsen inn i et større perspektiv både før og etter erklæringen fra Lacandónjungelen. Med kunnskapen som han gir videre her, gir større innsikt i de andre tekstene denne boka består av.

Capital & Class er et tidsskrift utgitt av Conference of Socialist Economists (CSE). I dette nummeret, State Power and class relations, 1991, finner du bidrag fra Ben Fine, Davis Neilson, Greg Mc Elligott i tillegg til de to bidragene som er nevnt under. Todd Gordon tar en kritisk etterforskning i marxistisk teori på jakt etter en analyse av statens rasistiske praksis. Han savner en marxistisk antirasistisk analyse av staten. Han bygger videre på marxister og Goldbergs The Racial State. Avslutningsvis viser han til hvordan den kanadiske staten fungerer rasistisk.

Luis M. Pozo er i sitt bidrag på jakt etter røttene til hegemoniet. Med utgangspunkt i Gramscis teorier, prøver han å stille spørsmål og videreutvikle den. Artikkelen ser på de strukturelle forholdene rundt nasjonen i sammenheng med framveksten av kapitalisme.

Et glemt kapitel i Norsk arbeiderhistorie finner man i Arnolf Kristensens bok Rød Mai, Tiden Norsk Forlag, 1977. Historien handler om hva som skjedde i Hammerfest under storstreiken i 1921. Samorganisasjonen i Hammerfest hadde bestemt seg for å gjennomføre en virkelig effektiv streik. Under ledelse av Sigurd Simensen, Leonard Hartvigsen og Karl Rønbeck klarte de å sette politiet ute av spill, blokkere byen. Ingen fikk lov til å laste eller reise uten pasasjersedel fra samorganisasjonen. Dette er en historie fra de dager da klassekampen ikke var tilslørt med pene ord. De borgelige avisene skrev om bolsjevikdiktatur. Blant arbeidere diskuterte man revolusjon … Dette er et bidrag alle som vil diskutere sosialisme og arbeidermakt, bør lese. Den er grundig på konkrete erfaringer gjort av arbeiderklassen i Norge.

JOHN BELLAMY FOSTER er professor i sosiologi ved University of Oregon og redaktør for tidsskriftet Monthly Review. Foster blir ansett som en av de ledende teoretikerne innafor marxistisk orientert sosiologi. Han har skrevet en rekke bøker, flere av dem med miljø og økologi som tema: The vulnerable planet kom i 1999, Marx` ecology i 2000, og Ecology against capitalism i 2002.

Marx’ ecology er blitt et standardverk på sitt felt. Foster drøfter Marx’ naturforståelse fra hans unge år – der doktorgradsavhandlinga om Epikurs filosofi var tema – til Kapitalen og seinere skrifter, og viser at den utbredte forestillinga om at Marx mangla innsikt i forholdet mellom menneske og natur mangler ethvert grunnlag. Tvert om, Marx var djupt opptatt av temaet, og behandler det på mange nivåer i arbeidet sitt. Han la et grunnlag for en økologisk innsikt vi trenger i dag, en materialistisk filosofi som åpner for å begripe de historiske prosessene som har ført oss mot den avgrunnen vi står ved nå, og som viser hva som skal til for at den kan overskrides. Marx ecology bør bli pensum for alle som er seriøst opptatt av miljø!

Foster har politisk økonomi som sitt andre hovedfelt. Som redaktør av Monthly Review skriver han regelmessig artikler med oppdaterte analyser av utviklinga av kapitalismen – i USA, og som globalt system. Her har han tatt opp arven fra sine forgjengere, de legendariske redaktørene og marxistiske økonomene Paul Sweezy og Harry Magdoff.

MÅNEDSTIDSSKRIFTET MONTHLY REVIEW har eksistert siden mai 1949, og i nærmere 50 år var Sweezy redaktør. Først samen med Leo Huberman og Paul Baran, seinere sammen med Harry Magdoff. Monthly Review er blitt kalt «the most famous unknown magazine of America». Med sine knapt 10 000 eksemplarer i opplag, har det en nesten uforholdsmessig stor innflytelse, ikke minst utafor USA. I perioder har det også kommet ut i greske, spanske og tyske utgaver. I dag kommer en indisk versjon, kalt Analytical Monthly Review, ut i Mumbai. Rødt! oversetter og trykker enkeltartikler fra Monthly Review i mange av sine utgaver.

TIDSSKRIFTET MONTHLY REVIEW har vært en pioner i å legge fram nye, empirisk baserte analyser av hva som skjer i de kapitalistiske økonomien og det imperialistiske systemet. Og det har vært et forbilde i det å styre unna unødig akademisering av språk og stil. Artiklene skal være leseverdige og tilgjengelige for å komme på trykk i Monthly Review. Som bidragsytere gjennom årene kan de ramse opp ei imponerende liste av intellektuelle størrelser, fra og med Albert Einsteins artikkel Why sosialism? i det aller første nummeret i 1949. Røde Fane – som Rødt! het tidligere – trykket Einsteins artikkel i nummer 4/2002. Men de slipper like gjerne til unge uetablerte, dersom de har vesentlige ting å komme med. Og profilen er internasjonal, med stor vekt på stoff og skribenter fra verden i sør.

FORLAGET: MONTHLY REVIEW PRESS I 1952 blei det nødvendig for utgiverne av tidsskriftet å starte forlag i tillegg. I. F. Stones banebrytende bok om Koreakrigen, A hidden history of the korean war, blei nekta utgitt av alle forlag i USA, og Sweezy & co etablerte Monthly Review Press. Den første tida ga de ut to – tre bøker i året, seinere har det kommet 15–20 nye titler hver år. Forlagskatalogen med utgivelser gjennom 55 år er blitt en imponerende oversikt over viktige teoretiske og politiske bøker i global sammenheng. To av disse bøkene er gitt ut av Rødt! som temanumre: Sosialismen i Kina – hvor blei den av? Markedsreform og klassekamp av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett, og Sosialisme skapes ikke i himmelen av Michael Lebowitz nå i mai i år. Begge disse bøkene har vakt stor debatt internasjonalt, og oversettes nå til flere språk. Men – som nevnt – de norske oversettelsene var de første!

Bolivia har gjennom hele si historie vært prega av de store skillene mellom urfolka og de spansktalende, etterkommerne etter kolonistene.

Av Marin Lindland

Dette er skiller som har manifestert seg gjennom at den politiske og økonomiske makta har vært konsentrert hos sistnevnte, og ved en til tider særs brutal undertrykking av de til sammen omkring 36 nasjonene av urfolk som landet rommer. I dag utgjør urfolka fra 55 til 80 prosent av landets totale befolkning, hvorav den store majoriteten lever i fattigdom.

Bolivia er ett av få land i Latin-Amerika som har opplevd en sosial revolusjon. Den nasjonale revolusjonen av 1952–1964 sikra blant annet allmenn stemmerett, jordreform, nasjonalisering av sentrale økonomiske sektorer og utbygging av utdanningssystemet. Til slutt intervenerte militæret, som styrte landet gjennom en attenårsperiode (1964–82), delvis i allianse med ulike politiske parti. Den demokratiske overganga i 1982 kom midt i en økonomisk kriseperiode. Sentrum-venstreregjeringa til Hernán Siles Zuazo (UDP, 1982–1985) kom under voldsomt press fra alle kanter, også fra fagbevegelsen som ikke aksepterte regjeringas kutt i offentlige utgifter, og den blei tvunget til å skrive ut nyvalg. Den nye presidenten, Victor Paz Estenssoro (1985–89) fra MNR, med god hjelp fra den nye planleggingsministeren Gonzalo «Goni» Sánchez de Lozada og Verdensbankrådgiveren Jeffrey Sachs, gjorde Bolivia om til et eksperiment i nyliberal politikkutforming. Subsidier på mat, gass og drivstoff blei kutta, offentlige arbeidsplasser lagt ned og/eller privatisert, samtidig som mange bedrifter gikk konkurs – med resultat som arbeidsledighet, intern og ekstern migrasjon og økt fattigdom.

«Gonis» første presidentperiode (1993– 1997) innebar ei ny privatiseringsbølge. Nå var turen kommet til blant annet olje- og gasselskapet YPFB, jernbanen, energiselskapa og luftfarta. Da man hadde privatisert så godt som all statlig eiendom, så man seg om etter neste skritt. Resultatet blei privatisering1 av ressurser som staten ikke tidligere hadde kontrollert, som for eksempel vannforsyninga. Utenlandske selskap kom på banen, og det blei innført avgifter på tjenester som tidligere hadde vært tilnærma gratis. De folkelige opprøra i Cochabamba i 2000 og El Alto i 2005 handla om å ta tilbake kontrollen over vann- og avløpssektoren. Boliviansk politikk var fram til 2003 prega av at de tre etablerte partia ADN, MIR og MNR og deres partibosser inngikk allianser for å sikre seg verv. Det mest oppsiktsvekkende var da den tidligere diktatoren Hugo Banzer og hans ADN hjalp venstrepartiet MIR sin leder Jaime Paz Zamora til presidentstolen i 1989 (-93), med det resultat at tjenesten blei gjengjeldt i 1997(-01). Med slike allianser lå den nyliberale politikken fast, og tilliten til politikerne var på et absolutt lavmål.

Evo Morales

Med denne bakgrunnen og den manglende økonomiske framgangen for det store flertallet av befolkningen kunne en anti-systemkandidat, Evo Morales, bli nummer to i presidentvalget i 2002 med 20 prosent av stemmene, bare to prosentpoeng bak MNRs «Goni». Morales hadde til da blitt sett på som en relativt marginal cocalero-leder (kokabonde) uten mulighet til å oppnå støtte utafor kjerneområdene til kokabøndenes fagforeninger. Valget i 2002 viste at potensialet var mye større.

Evo Morales og partiet han leder, IPSPMAS, hadde blitt systematisk bygd opp siden midten av 90-tallet som «det politiske instrumentet for folkenes suverenitet» (IPSP), og tok i 1999 over partinavnet til Movimiento al Socialismo (MAS), som er det navnet det er mest kjent under i dag. Partiet er på mange måter unikt i latinamerikansk målestokk fordi det er grunnlagt og består av ei rekke sosiale bevegelser, de fleste av dem med størst tyngde i rurale områder og blant urfolk. De viktigste organisasjonene som står bak MAS er bondeorganisasjonen CSUTCB, kvinnebøndene i Bartolina Sisa, urfolksorganisasjonene CONAMAQ (høylandet) og CIDOB (lavlandet), de såkalte Colonizadores (i lavlandet – består av migrerte bønder fra høylandet), i tillegg til ei rekke større og mindre organisasjoner som enten deltar aktivt i partiet eller støtter dem utenfra. Av de sistnevnte finner vi blant annet den bolivianske arbeidersammenslutninga, COB.

De første åra i dette tiåret var prega av stor politisk og sosial ustabilitet, som en følge av de folkelige mobiliseringene mot den nye privatiseringsbølgen. Da Gonis andre regjering (2002–2003) la fram planer om å eksportere gass gjennom rørledninger til Stillehavskysten og erkefienden Chile, eksploderte det i gatene i Bolivias hovedstad La Paz og El Alto, den fattige bydelen rett utenfor. Planene innebar at bare 18% av fortjenesten ville tilfalle den bolivianske staten, og det blei oppfatta som nok et ran av det bolivianske folket. Den symbolske betydningen naturressurser har i et land som Bolivia, kan ikke understrekes nok. Etter at spanjolene stakk av med de enorme sølvressursene og den hvite nasjonale eliten tinnressursene, har det vært store håp knytta til landets store gassressurser. Da president «Goni» måtte gå av etter at rundt 65 demonstranter hadde blitt drept av de offentlige ordensstyrkene i oktober 2003, gikk MAS inn i en «konstruktiv» periode der de hadde et visst samarbeid med den nye presidenten Carlos Mesa (2003–05). Etter hvert greide ikke Mesa å balansere mellom de enorme motsetningene som parlamentet romma, han valgte å gå av, og det blei skrevet ut nyvalg. Valgresultatet i desember 2005 kom overraskende på de fleste. For første gang i landets historie blei en president valgt med reint flertall (53,7 %). I tillegg sikra MAS seg kontroll over Underhuset. Valgresultatet var et klart nei til landets gamle politiske elite, og for første gang har Bolivia en president med urfolksbakgrunn.

MAS i regjering

Hvordan kan sosiale bevegelser bestående av mennesker med verken utdanning eller erfaring i offentlig forvaltning regjere et land? Utfordringene har stått i kø, og mange feil har blitt gjort underveis. Likevel er det klare tendenser i regjeringas politikk. Den innehar noen klassiske sosialistiske eller sosialdemokratiske element, som (re-)nasjonalisering av viktige økonomiske sektorer som gruvedrift, olje og gass, og tjenester som telefon, elektrisitet og vann- og avløp. I tillegg har det blitt lansert ei rekke sosiale støtteordninger, blant annet et stipend som gir barn «lønn» for å fullføre et skoleår, noe som øker familienes mulighet for å gi barna sine utdanning. Den nye grunnloven som fortsatt ikke er vedtatt, omgjør Bolivia til en plurinasjonal stat som anerkjenner alle landets språkgrupper på lik linje, og grunnlovsfester fundamentale rettigheter. Den gir urfolk utstrakt sjølstyre innafor sine områder, og har en klar desentraliseringstendens ved at den innfører autonomi på fylkes- og regionnivå (i tillegg til det allerede etablerte kommunenivået).

På grunn av de store problema med landets opposisjon og manglende kontroll over Senatet, har regjeringa likevel hatt vanskelig for å gjennomføre mer dyptgående endringer. Mange lovforslag stopper i Senatet, og regjeringa må i stor grad styre ved dekret. De største politiske konfliktene har ikke vært knytta til nasjonaliseringene, som har vært relativt populære, men til grunnlovsprosjektet og autonomi- og hovedstadsspørsmåla. La Paz har vært sete for parlament og regjering siden en borgerkrig i 1899. Men voldelige mobiliseringer i hovedstaden Sucre for å gjenvinne disse institusjonene førte til at arbeidet i den grunnlovsgivende forsamlinga blei paralysert, og forhandlingene til slutt flytta. Spørsmålet om sjølstyre, eller autonomi, har blitt et nøkkelord for en fragmentert opposisjon som ikke lenger har kontroll over de sentrale myndighetene. Dette kravet er sterkest i de østlige fylka, de såkalte halvmånestatene, der MAS ikke har kontroll over fylkesmennene (prefektene). På tross av at Evo Morales er tidenes mest populære bolivianske statsleder med totredjedeler av folket i ryggen, er således landet fortsatt ustabilt og vanskelig å regjere.

Noter:
1) Privatiseringen gjaldt både kommunale tjenester og rettigheter som tidligere var gratis. Rettighetene til det som tidligere hadde vært allemannseie ble overdratt til

Handel med jordbruksvarer utgjør en viktig del av ALBA-samarbeidet. Remmy Gonzales er for rural utvikling, og jobber med avtaler mellom ALBA-landene. Han mener at ALBA i tillegg til å være et godt rammeverk for jorbrukssektoren betyr mye for Bolivia som helhet og for regionen.

Av Helene Heger Voldner

Det er viktig både som handelsinstrument og som ideologisk prosjekt. Han forklarer hvilke endringer det kan føre til for hver enkelt bonde og hans eller hennes familie.

Sosiale prosjekter

«Folkets handelstraktater (TCP) og ALBA er en annen måte å drive handel på enn den tradisjonelle, kapitalistiske,» begynner han. «Den største forskjellen fra andre frihandelsavtaler er at det er handel mellom likeverdige parter, der alle har noe å tilby som de andre har behov for. På den måten blir det en byttehandel der alle faktisk tjener på handelen. Gjennom denne måten å samarbeide på sikrer man solidaritet, likhet og matsikkerhet for alle leddende i handelen,» utdyper Gonzales.

«Folkets handelstraktater handler ikke bare om handel, de har også en sosial side,» forklarer han videre. Ulike sosiale prosjekter er satt i gang som en del av ALBAsamarbeidet. De viktigste er alfabetiseringsog utdanningsprosjekter og medisinske avtaler. Cuba er en viktig bidragsyter, og har bistått med utdanningsopplegg gjennom alfabetiseringsprosjektet Yo si puedo, og medisinsk gjennom leger som jobber i Bolivia. «Det er en utveksling som både er økonomisk og sosial, der begge deler er viktige for samarbeidet. Det ene kunne ikke ha fungert uten det andre.»

Alt henger sammen

Han mener det er åpenbart at den sosiale og økonomiske utviklingen må gå hånd i hånd, og at man må ha et helhetlig syn på samarbeidet og utviklingen i regionen. «Dersom bonden blir syk og vi ikke har et helsevesen som fungerer og kan ta seg av ham, vil han ikke kunne produsere mat.
Dersom bonden ikke kan lese, blir det umulig for ham å kunne inngå kontrakter. Sosial politikk, helse og utdanning henger sammen, og det er nødvendig at vi ser de viktigste utfordringene under ett,» sier Gonzales. Gjennom ALBA-avtalen har man tatt tak i det viktigste og grunnleggende for
å kunne få til en utvikling i regionen som setter spor og skaper endringer. Dette er i følge ham en nødvendig og fornuftig utvikling.

Staten i markedet

Han konstaterer at Bolivia nå følger en modell der staten er tydelig tilstede, og er en deltaker i markedet. Som en følge av det blir det mindre spillerom for de private aktørene som utelukkende er ute etter profitt. De private er ikke opptatt av bærekraftig utvikling eller sosial utjevning. Staten har derimot ansvaret for matsikkerheten i landet, for forholdene for bøndene og forde som skal leve av det bøndene produserer. Den har mulighet til å kontrollere markedet, og kan gripe inn med ulike virkemidler for å bedre den økonomiske og sosiale situasjonen. Bare gjennom at staten er tilstede og tar ansvar kan man sikre en bedre og mer helhetlig utvikling.

Han er optimistisk med hensyn til Bolivias innflytelse på ALBA. Han mener at Bolivia har store muligheter og et stort potensiale. Landet har mye dyrkbar jord som ikke blir brukt, i motsetning til for eksempel Venezuela. Bolivia kan være en av de viktigste matprodusentene i regionen og er derfor viktige i ALBA-samarbeidet.

Private aktører taper terreng

Det viktigste ALBA har oppnådd, er i følge ham at de private selskapene begynner å miste det hegemoniet de tidligere har hatt over markedet og produksjonen. De rike jordeierne har hatt politisk innflytelse i det hvite oligarkiet, de har kontrollert fabrikkene, og har derfor styrt mye av utviklingen og produksjonen. Nå er det er ikke lenger bare profitt som står i fokus, men også andre hensyn. Det blir tatt hensyn til at avgjørelser får konsekvenser for folks liv og hverdag, og man tar ansvar for en god fordeling og utvikling. Det er heller ikke like skjevt mellom produsent og konsument, men begge har innflytelse på de avgjørelsene som blir tatt. I tillegg er avtalen god for integrasjon og utveksling i regionen, for eksempel har det blitt bedre muligheter for å dra til utlandet og studere.

Avtalen har innflytelse på flere områder i folks liv, og Gonzales understreker at ”av det vi har sett av ALBA til nå, ser vi at det har bedret livsforholdene til folk i Bolivia og i regionen. Viktigst er allikevel de endringene de har skapt i folks forhold til avtalen og den betydningen prosjektet har politisk og ideologisk”.

15 damer fra 70 år og oppover, en skriveblokk og en visjon om å erklære Bolivia fri for analfabetisme i løpet av 2008.

Av Helene Heger Voldner

Etter tur sitter de bøyd over skriveblokka med pennen i hånda og tunga ut av munnen i dyp konsentrasjon. Det ser ut som om de skriver en og en bokstav, til det til slutt blir et helt ord – deres eget navn. Det er en uvant kombinasjon av nybegynnerens usikre penn og den karakteristiske skjelvende gammeldameskriften, og vitner om nylig ervervet kunnskap. I Barrio San Juan Bosque, et fattig område rett utenfor Cochabamba i Bolivia, ser vi fruktene av et av regjeringens og ALBAs prosjekter.

Ja, jeg kan

De gamle damene som sitter og strever med sitt eget navn, har vært med på prosjektet «Yo, sí puedo» (Ja, jeg kan), et alfabetiseringsprosjekt satt i gang med cubanske midler. Siden 2001 har Cuba jobbet med alfabetiseringsprosjektet, og resultatene har vært enorme. I løpet av de siste fire årene
har prosjektet basert på et cubansk pedagogisk opplegg, blitt satt i gang i mer enn 15 land i Latin-Amerika, Oseania og Afrika. Over to millioner personer har lært å lese og skrive.

I Bolivia kan over 87 % av befolkingen lese og skrive, og de har jobbet aktivt med alfabetiseringsprosjekter over flere år. Fylket La Paz har flest kommuner som er alfabetisert (39), Oruro har alfabetisert alle sine 35 kommuner, Cochabamba sine 21 og Santa Cruz har 13 kommuner alfabetisert.
501 295 personer hadde fullført programmet. Det er 39 018 lærere og 3 811 rådgivere involvert(1). Landet ligger an til å kunne erklære seg alfabetisert i løpet av 2008 som det tredje landet i Latin-Amerika etter Cuba (1961) og Venezuela (2005)(2).

Kunnskap gir respekt

15 av disse som nå kan lese og skrive, sitter foran oss og prøver å forklare oss hva det har betydd for dem at de nå har den kunnskapen. 15 gamle damer, med bowlerhattene og de tradisjonelle skjørtene og pleddene, coca-tyggende og uendelig stolte sitter og ser ned på navnet sitt de selv har skrevet. De snakker i munnen på hverandre når de skal si hva det har betydd for dem. «Vi har fått mer respekt fra andre, og vi har fått mer respekt av mennene våre,» sier de. «Vi er takknemlige for det vi har fått lære,» sier Hilaria Leaño mens hun sender skriveblokka videre. Alle vil gjerne skrive navnetrekket sitt, og alle følger med på hverandre. De som ikke får det til helt med en gang, får straks støtte fra de andre, og forsiktig blir det pekt på hva de eventuelt har gjort feil. De eneste som ikke skriver selv, er de som er så gamle at de ikke ser hva de selv skriver. Fornøyd leverer de blokka fra seg når alle har fått navnet sitt ned.

Å kunne lese og å forstå

Alfabetiseringsprosjektet er et totrinnsprosjekt. Den første utfordringen er å lære folk grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Å kunne se skrevet tekst og skjønne hva det står, eller å kunne produsere tekst selv. Det har enormt mye å si for hver enkelt person som lærer å lese og skrive, og det er viktig for en nasjonal utvikling. Det å kunne lese og skrive utgjør en stor forskjell. Samtidig ligger utfordringen i å kunne lese ikke bare for lesingens skyld, men for å kunne tilegne seg kunnskap og deretter bruke det til noe selv.

Å utdanne medborgere

Det å utdanne folk til å være aktive deltakere i samfunnet, det er det virkelige alfabetiseringsprosjektet, og en av mange utfordringer Bolivia står ovenfor. Når man utdanner folk og borgere skaper man medborgere. Dette er den vanskeligste og viktigste delen av utviklingen. De gamle damene i Bariio San Juan Bosque kan se en tekst og skjønne hva det står, men de er ikke blitt en aktiv, deltakende del av prosessen i landet på grunn av det de har lært gjennom Yo, sí puedo. Det handler ikke bare om å lære bort den faktiske kunnskapen det er å skjønne hva det står, men å virkelig forstå hva det innebærer, og å vite hvordan man skal bruke det. Det er det kunnskapen egentlig handler om.

«Når man utdanner folk, gir man dem et nytt våpen i utviklingen,» sier den argentinske aktivisten Fabian Restivo som har fulgt utviklingen i Bolivia de siste årene. Bolivia er godt på vei i første del av utviklingen, men har et stykke igjen for å nå det siste trinnet.

Praktisk ALBA-politikk

Landet reiser seg. Det har en lang vei igjen, men noe av det som slår en, er hvordan de har tatt tak i det som er absolutt grunnleggende, og gjør noe med det først. Landet kan ikke utvikle seg videre hvis ikke folk kan lese og skrive, og hvis ikke folk er friske. Altså begynner de med de områdene, og begynner med alle uansett aldersgruppe eller klasse. Det spørs hvor mye de gamle damene fra 70 år og oppover faktisk kommer til å bruke den nye kunnskapen, men ideen om at alle tar del i utviklingen, er det viktige. Det er de beviset på, og det viser at det er en kjempesatsing.

De nye, gamle skoleelevene er det ALBA skal være. De er en del av en utvikling, de kommer til å være med å føre landet videre. Dette er det ALBA handler om. Yo si puedo-samarbeidet tar sikte på å heve verdigheten til folk og er bygget på respekt. I stedet for at det blir handlet med penger og
materielle verdier, bistår Cuba med noe av det de har mest av, menneskelige ressurser i form av lærere og pedagoger.

Snart kan hele Bolivia

Nå kan nesten hele landet, snart kan hele landet si «ja, jeg kan» om grunnleggende lese- og skriveferdigheter. De gamle damene vi møtte, har vist hvor mye det har betydd for hver enkelt, Når Bolivia kan erklære seg fri for analfabetisme, har de nådd en milepæl. Og hvis alle på prosjektet er like entusiastiske som de vi møtte, kommer det til å gå fort å få alle gjennom undervisningen. Flittigere skoleelever skal man lete lenge etter.

Noter:
1 Tall fra PortalAlba, www.alternativabolivariana.org/modules.php?name=News&file=article&sid=2880. Apr.08
2 Tall fra Global Exchange, http://www.globalexchange.org/countries/americas/bolivia/3672.html. Des. 2005

Quechua, Aymara, Izozeño, Guarayos, Sirionó, Yuqui, Tapiete, Guarasug’we, Chiquitano, Mojeño, Baure, Tacana, Ese Ejja, Cavineño, Araona, Toromona, Chimanes, Mosetenes, Mataco Noctene, Chipayas, Niurato, Iruito, Ayoreo, Chacobo, Yaminahua, Paguara og Moré. Dette er noen av folkeslagene og språkene i Bolivia.

Av Helene Heger Voldner

Over halvparten av Bolivias befolkning er urbefolkning. De to største gruppene er Quechua og Aymara som utgjør henholdsvis 30 % og 25 % av den totale befolkningen. 30 % er mestisoer og 15 % er hvite (kaukasiske). Deretter er det et utall folkeslag og grupperinger med forskjellige språk og kulturer.

Den hvite mann

Den hvite mann har satt tydelige spor, og har underveis tråkket på flere grunnleggende demokratiske rettigheter. Den hvite befolkningen har inntil nylig nærmest monopolisert kontrollen over maktposisjoner i Bolivia, som mediene og parlamentet. Ved å utelate urbefolkningen fra disse posisjonene, undertrykker de og umyndiggjør dem. Det er også en tydelig uttalt rasisme. Et eksempel på dette fant sted i byen Sucre i mai 2008, da Evo Morales opprinnelig skulle holde tale på et stadion i byen. Tilhengere hadde samlet seg for å høre presidenten, og anti-Morales grupperinger hadde kommet for å demonstrere. Det utviklet seg til bråk, og Moralesmotstanderne var overlegne i styrke. På grunn av urolighetene avlyste Morales besøket. Anti-Morales grupperingene fikk kontroll over de andre, som i hovedsak var urbefolkning. De ble tvunget til å marsjere til Casa del Libertad der man i 1825 hadde erklært slutten på kolonien og opprettet Republikken Bolivia. Samme sted som friheten hadde blitt erklært, ble de innfødte nå ydmyket på det groveste. De ble tvunget i kne og måtte se på at motstanderne satte fyr på MAS-flagget, det tradisjonelle urfolkflagget og tradisjonelle indianerklær. «Racism is alive and well in this country,» kommenterte journalisten Franz Chávez på nettstedet Inter Press Service (IPS)(1).

Heldigvis er ikke dette den eneste siden av virkeligheten i Bolivia. Etter årevis med kolonistyre, undertrykking og kontrollering har de undertrykte reist seg. I bevegelsen som samlet seg fram mot valget i 2005, da man fikk den første presidenten med urbefolkningsbakgrunn, var et av de viktigste kravene også nasjonalisering av landets ressurser. Det var et krav om at ressursene som egentlig tilhører landets folk, skulle tilbakeføres til folket, og ikke eies av noen få kapitalister. Bevegelsen nedenfra samlet seg mot de tidligere undertrykkerne. Dette er fremdeles en viktig del av den bolivarianske
revolusjonen.

Klasseskiller og etniske skillelinjer

I Bolivia følger klasseskillene også etniske skillelinjer. De utbyttede og ytnyttede har i århundrer vært urbefolkningen, og utbytterne har vært de tidligere koloniherrene og deres etterkommere. «Dette kan være vanskelig å forstå for dere fra Vesten,» uttalte William Bascape Laruta, som har jobbet med grunnlovsprosessen og urfolks rettigheter, da vi snakket med ham om utviklingen i Bolivia. «Men dere må forstå at etter at landet ble kolonisert, ble urbefolkningen og innbyggerne nedgradert til objekter. Vi har vært objekter i historiefortellingen. Seierherrene ble subjektivisert, mens vi ble usynliggjort og umyndiggjort. Vi skal omskrive historien og slippe de tidligere usynlige til. Det er dette vi jobber med nå i arbeidet med grunnloven og hele den bolivarianske revolusjonen. Vi som eier denne jorda og dette landet, skal endelig få de rettighetene som ble fratatt oss for flere hundre år siden.»

Revolusjon og samling

Bolivia forblir et segregert samfunn. Siden urbefolkningen har vært så opptatt av å beholde sin kultur og sin identitet, er skillene mellom de ulike etniske gruppene innenfor den amerindianske gruppen opprettholdt. Selv om urbefolkningen samlet har satt viktige krav på dagsorden og ført fram en president av sine egne, framstår de ikke som en enhet.

Ved å etablere og verne om hver sin kultur får man sterke fellesskap innenfor hver gruppe. Man inkluderer de som tilhører gruppen, men man ekskluderer samtidig alle andre. «Man har ikke skapt en følelse av å være bolivianer,» sier Laruta. Det ligger en utfordring her for å kunne samle landet og befolkningen, og at det ikke skal oppleves som bare flere ulike kulturer og grupper innenfor et land.

Jorge Echazú Alvarado, forfatter og revolusjonær, oppsummerer problematikken slik: «Enhet blant de utnyttede klasser og undertrykte folkeslag er nøkkelen til den revolusjonære problematikken i dag.»

Noter:
1) http://www.ipsnews.net/news.asp?idnews=42539

Jordreform har vært en del av den politiske diskursen i Boliva i flere tiår, og et sentralt mål for flere sosiale bevegelser.

Marianne Gulli var på studietur til Bolivia for Latin-Amerikagruppene sommeren 2008. Hun er bachelor i sammenlignende politikk ved universitetet i Bergen

Til tross for et enormt jordbrukspotensiale har Bolivia flere tusen jordløse bønder, samt utbredt fattigdom og underernæring¹. Gjennom en rettferdig omfordeling kan man øke produkiviteten, sikre lokal matproduksjon og styrke lokale markeder, og dermed redusere både sult og fattigdom. Ideer om rettferdighet og omfordeling skremmer i midlertidig den politiske eliten.

Konsentrasjonen av jordeiendommer i Bolivia er ikke et resultat av spansk kolonialisering, landets velstand kom opprinnelig fra mineralrikdommer. Jordbruksregionen var frem til 50-tallet avskåret fra all administrasjon og var spredt befolket. Revolusjonen av 1952 markerte den totale sosiopolitiske forandringen av samfunnet, inkludert en etterlengtet jordreform. Jordbruket ble oppdelt og individualisert i høylandet, mens det i lavlandet ble investert i jordbruksbedrifter med mål om økt produksjon for økonomisk gevinst. Det skapte to ulike produksjonsmodeller: familiedominert subsistensjordbruk i høylandet, og storproduksjon i lavlandet. Mangel på jord og arbeid i høylandet genererte bevegelser av jordløse mot lavlandet fra 60-tallet og utover. Statlig jord ble delt ut av politikere på tvilsomt vis til migrerende, jordbruksbedrifter og familier for å sikre politisk ryggdekning. Oppdelingen ble gjennomført uten hensyn til urfolksgrupper som bodde der, eller tidligere utdelte områder. Resultatet var flere overlappende eiendommer som allerede var befolket, og urfolksgrupper som ble jaget vekk eller tatt som slaver. Dette er konfliktene det nasjonale jordreformsinstituttet (INRA) står ovenfor i dag.

Loven om jordreform kom i 1996. Den initierte prosessen med å sanere jordeiendommer og gi trygghet til jordeiere gjennom formelt eierskap. All jord som lå brakk eller ikke hadde eiere, ble overført til staten for omfordeling. Institusjonen INRA ble opprettet som reformens tekniskadministrative organ, og fikk et mandat på 10 år. Det som skulle bli en prosess for rettferdig omfordeling, ble raskt et verktøy for det jordeiende oligarkiet til å konsolidere sin makt. Ved å selv ta kontroll over INRA hadde de mulighet til å manipulere systemet til egen fordel. INRA ble dermed ansett for å være et politisk ladet instrument.

Kravet om en ny jordreform bidro til mobilsering av de sosiale bevegelsene og ledet Evo Morales til valgseier i 2005. Han lanserte en kamp mot urettferdighet, uproduktiv jord og et kapitaldrevet jordbruk. INRA sitt mandat ble utvidet til 2013 og byråkratiet ble ryddet opp i. Kollektive og individuelle eieres rettigheter ble sikret, og reglene for reversjon og ekspropriering ble tydeligere. Endringene er imidlertid kun et steg på veien. Loven er fortsatt økonomisk orientert – den stiller ikke krav til bærekraftig jordforvaltning eller om produksjon av hensyn til det nasjonale markedet.

Offisielle tall viser at det frem til 2008 har blitt sanert nesten 20 millioner hektar med jord². Etter at Morales kom til makten, har arbeidet blitt mer effektivt og
transparent. Kommunal og statlig jord blir gitt et formål. Urfolksgrupper, små til middels store eiendommer, samt kollektivt eid jord blir prioritert, mens sanering av store private jordeiendommer har minket.

Reformen har ført til konflikt fra første dag. Det er tydeligst blant store jordeiere som bruker sine ressurser til å fysisk å hindre INRA i sitt arbeid for å beskytte egne eiendommer og makt. Småbønder kritiserer loven for å beskytte storeiendommer, og mener reformen ikke ivaretar miljøet eller sikrer bærekraftighet. Akademikere kritiserer INRA for fortsatt å være for politisk. I dag jobber INRA til fordel for småbønder og urfolk, men det er betinget av hvem som sitter med regjeringsmakten.

Jordreform berører mye mer enn formelt eierskap. Det er et spørsmål om ideologi – kampen mellom kapitalisme og sosialisme. For mange småbønder og jordløse er det et middel for å bevare kultur og produksjon, og det er muligheten til å oppnå et verdig liv. Jord er synonymt med makt.

 Noter:
1 For tall se www.fao.org eller www.undp.org sine landprofiler om Bolivia
2 Tall hentet fra INRA sin raport for 2007 www.inra.gob.bo

Heidi Lundeberg har vært studentstipendiat på NUPI, og avsluttet nylig masteroppgaven sin om nasjonalisering av gassressursene i Bolivia. Hun forteller blant annet at nasjonaliseringen har ført til betydelige inntekter for staten, men at det fortsatt er forbedringspotensial.

Av Elin Volder Rutle

Hun har fulgt utviklingen i Bolivia over en lengre periode, og trekker fram den økonomiske situasjonen i landet som en av de viktigste konsekvensene av nasjonaliseringsprosessen. «Fra 2004 til 2006 ble gassinntektene til den bolivianske staten firedoblet. Det var da stort sett utenlandske selskaper som utvant ressursene, og Morales satte i gang med å reforhandle avtalene deres nesten med en gang han ble innsatt som president i 2006. Inntektene fortsatte å øke i 2007,» forteller hun.

«Det er to hovedårsaker til at økningen var så enorm. Den ene er at de oppnådde å firedoble prisen per kubikkmeter gass, både på bakgrunn av økte priser på det internasjonale markedet, og gjennom å reforhandle salgsavtaler. Den andre årsaken er at skatteinnbetalingen fra de selskapene som utvinner gassen har økt. Tidligere ble 18 % av overskuddet betalt som skatt, såkalte gaver, som først og fremst gikk til de fylkeskommunene der gassen ble utvunnet, mens selskapet beholdt 82 %. Nå går i overkant av 50 % til staten, en god del går fortsatt til fylkeskommunene, mens selskapenes andel er 18 %.»

Hun forteller videre om hvordan det nye skattesystemet virker. Den ene halvparten av selskapenes inntekter går til de offentlige budsjettene og fører til bedre velferdssystemer. I denne ordningen prioriteres fylkene hvor gassen er utvunnet, men størstedelen fordeles på staten, fylker og kommuner i hele landet. Den andre halvparten blir delt mellom selskapet som utvinner gassen og YPFB, det bolivianske olje- og gasselskapet, som får opp til 32 %. Selskapene slipper å skatte til YPFB før de har tilbakebetalt investeringsutgiftene sine.

«Denne ordningen er mange kritiske til siden det er få ressurser igjen på et gassfelt når selskapet har tilbakebetalt investeringsutgiftene, noe som betyr at de venter med å skatte til det er mindre lønnsomt,» sier hun, og gjør det klart at det fortsatt finnes et forbedringspotensial.

Mer til helse og utdanning

Det viktige med de økte inntektene er hvilke konsekvenser det får for folk. Fordelingen av de nye midlene er lovregulert gjennom en lov som ble vedtatt før
MAS kom til makta. Staten, fylkene og kommunene får omtrent en tredjedel hver. «Statens andel går blant annet til militæret og til kriseberedskap, som etter naturkatastrofene knyttet til værfenomenet El Niño i 2007. I tillegg er det øremerkede midler til de offentlige universitetene, og til urbefolkningsgrupper.
Urbefolkningen kontrollerer selv hvordan de bruker disse midlene. Kommuner og fylkeskommuner må bruke pengene på helse, utdanning og infrastruktur.

Det som er spesielt med disse pengene, er at de ikke skal brukes på lønn eller andre løpende utgifter. Det finnes ingen sanksjonsmuligheter, og mange kommuner følger dessverre ikke disse reglene,» legger hun til.

Mer statlig kontroll

Det har ikke vært en total nasjonalisering av ressursene i Bolivia.

«Nasjonaliseringsprosessen har ikke vært særlig radikal. Staten har ikke ekspropiert noe,» sier hun, før hun forteller hvilke forbedringer som har skjedd: «Bolivia har oppnådd langt større statlig kontroll, særlig fordi inntektene nå går tilbake til staten. Men det er ikke det eneste, skatten til YPFB betyr at selskapet kan bygge seg opp igjen, og de har allerede kjøpt tilbake en del raffinerier. I tillegg styrkes YPFB gjennom samarbeidsprosjekter med andre, det
siste med det venezuelanske oljeselskapet Venezuelas Petroleum, PDVSA.

YPFB har nesten ikke har hatt inntekter de siste årene, og samarbeidsprosjektene gjør at de nå kan starte opp flere utvinningsaktiviteter.

«Samarbeidsprosjektene innebærer at utgifter og inntekter deles likt mellom de to selskapene, men frem til YPFB har fått egenkapital skal det andre selskapet dekke alt. Det er tydelig at ALBAs tanke om rettferdige samarbeid og gjensidig styrking, har vært viktig for hvordan dette har blitt planlagt.»

«Slike samarbeider bryter med liberaliseringspolitikken tidligere regjeringer har ført. Bolivia har et klart mål med samarbeidene, å skape en helhetlig gassindustri fra leting, via utvinning til videreforedling og eksport. Samarbeidsprosjektene gjør det mulig for YPFB å være en del av hele verdikjeden og
å delta fra starten av. Dermed kan de også sikre industrialisering, og kan bidra til å skape merverdi internt i landet”.

Samtidig som det går fremover, er det mange kritiske røster som mener at nasjonaliseringen ikke har kommet langt nok. ”For det første er de kritiske til at selskapene har fått kontrakter på 20 til 30 år. Det kan gå tomt for gassreserver før kontraktene går ut, og da sitter staten igjen med svært lite. Den andre kritikken går på at det ikke har skjedd en nasjonalisering, og at det er svært lite nytt i de nye kontraktene. De viktigste kritiske røstene er fagbevegelsen,
akademikere og en del NGO-er.”

Hadde vært vanskelig uten ALBA

«Jeg mener det stort sett har vært en veldig positiv utvikling, selv om det alltid er rom for forbedringer. Det er likevel viktig å se det som skjer i Bolivia, i lys av internasjonale prosesser. Det hadde vært veldig vanskelig å nasjonalisere gassen hvis ikke det var for at det politiske klimaet i Latin-Amerika nå heller mot venstre. Her er ALBA-landene politisk ledende. Og at Bolivia gjør det, skaper muligheter for at andre kan følge eksemplet,» avslutter Heidi Lundeberg.

«Vann er en menneskerettighet, og kan ikke reduseres til en vare.»
(President Evo Morales, 2006)

Bolivia er kjent for de såkalte vannkrigene der folket kastet ut de multinasjonale selskapene Betchtel fra byen Cochabamba i 2000 og vanngiganten Suez fra El Alto i 2005. Vann ble erklært som livet (agua es vida) og som en menneskerettighet, og selskapene skulle tilbake til folket. Da Evo Morales og MAS-regjeringen kom til makten, opprettet de et eget vanndepartement for å ivareta folkets interesser og sikre vann som en menneskerettighet.

MAS-regjeringen har erklært at de vil jobbe for å etablere offentlige og sosiale vannselskap i landet. Samtidig har de gjort det klart at de vil jobbe i samarbeid med de sosiale bevegelsene, lokale vannkomiteer og kooperativer for å sikre tilgang til vann for alle. Utfordringen er å sette dette ut i praksis.

Siden august 2006 har en grunnlovgivende forsamling i Bolivia utarbeidet et nytt grunnlovsforslag. Forslaget ble lagt frem i desember 2007, og håpet er nå at dette skal stemmes over i 2008. Forslaget innebærer endringer på mange viktige områder. Særlig er inkludering og anerkjennelse av de mange urfolksgruppene i landet en radikal endring sammenlignet med den tidligere grunnloven som knapt nevner disse, i tillegg til å garantere folket både sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter.

Grunnlovsforslaget legger opp til betydelige endringer relatert til vannforvaltning. Forslaget anerkjenner enhver persons rett til vann og mat. Vann- og sanitærtjenester er definert som grunnleggende menneskerettigheter, og grunnlovsforslaget garanterer at staten vil beskytte bruken av vann for liv. Dette innebærer at de skal prioritere bruk av vann til husholdskonsum fremfor industri og agrobusiness. Grunnleggende tjenester skal forvaltes gjennom offentlige selskap, kooperativer eller lokale organisasjoner, eller kombinasjoner av disse. Forslaget forbyr privatisering med profittgenererende forvaltning av vann- og sanitærtjenester, og disse skal også holdes utenfor handelsavtaler. Forslaget tar samtidig for seg rett til deltakelse i forvaltning av naturresurser. Dette kan være deltakelse fra lokalsamfunn, sosiale organisasjoner, brukerne eller andre berørte parter. Dette inkluderer deltakelse i å utforme politikk, strategier og prosjekter, påvirke beslutninger, samt overvåke bruk av ressurser og tiltak. Sosial kontroll og deltakelse skal utføres på alle styringssnivåer, innenfor offentlige institusjoner, det juridiske systemet og statlige selskaper.

«Det nye grunnlovsforslaget har et sterkt språk når det gjelder vannforvalting, men vi savner fortsatt en klarere politikk og plan fra regjeringen,» mener Boris Rios fra organisasjonen Fundación Abril. «En stor utfordring er forurensing av vannkilder der vi ser en motsetning mellom forslagets diskurs om beskyttelse av naturen samtidig som det legges opp til en storstilt utvinning av naturressurser som olje, gass og mineraler.»

I 2005 demonstrerte folket i El Alto mot transnasjonale selskapet Suez som på den tiden styrte vannforsyningen i de to byene El Alto og La Paz. Det private selskapet opererte med høye priser, utvidet aldri vannsystemet til fattige områder, og benyttet seg av gratis arbeidskraft fra lokalbefolkingen for utbygging av tjenestene. Protestene var spesielt frontet av nabolagsorganisasjonene i El Alto som hadde sett seg lei på selskapets utnyttelser. Det nye vanndepartementet fortsatte kampen mot vanngiganten, og i slutten av 2006, etter et år med forhandlinger, forlot selskapet landet. På denne tiden ble det derfor opprettet en komité bestående av medlemmer fra de to kommunene i El Alto og La Paz, nabolagsorganisasjonene og vanndepartementet som skulle utvikle en ny modell for offentlig og sosial vannforvaltning. Komiteen har nå jobbet i over halvannet år med å se på ulike modeller for selskapet, med eksempler fra andre statlige selskaper, kooperativer og mekanismer for deltakelse. Ulike modeller har blitt lagt frem, og innen året er omme skal det nye vannselskapet stå klart.

«Det er mange utfordringer med å skape et offentlig og sosialt selskap,» sier den nåværende direktøren for vannselskapet EPSAS i El Alto og La Paz Victor Rico. «Vi må definere hva det innebærer at selskapet er offentlig, og hva det vil si at det skal være sosialt. Det er samtidig mange aktører involvert i prosessen, med ulike interesser. Det vi har sett som positivt, er at staten er villig til å investere i selskapet, men de må også investere enda mer fremover.» Det ligger samtidig en utfordring for selskapet i den arven som henger igjen fra det tidligere private selskapet, og også helt tilbake til selskapet var statlig. Dette innebærer blant annet en stor gjeld som de må betale ned på. «I tillegg er det et faktum at Suez gjorde svært få investeringer i infrastruktur, renseanlegg og vedlikehold av systemet, som vi er nødt til å betale for nå. For å ikke snakke om manglende utvidelser av nettverket til fattigere områder som tidligere har blitt neglisjert,» fortsetter direktøren. «Vi jobber med å sette priser som folk har mulighet til å betale, men vi er også hindret i å sette de altfor mye ned på grunn av vår økonomiskesituasjon. Av denne grunn håper vi staten ser viktigheten av å investere i selskapet slik at folk har tilgang til vann.»

«Et stort problem her i Bolivia er avhengigheten av det internasjonale samfunnet,» sier Oscar Olivera, fagforeningsleder og en sentral vannforkjemper i Bolivia. «Når det gjelder vanndepartementet, kommer 80 prosent av støtten fra utlandet. Regjeringen bør bryte denne avhengigheten.»

Staten har til nå bevilget noen midler til fattige nabolag i El Alto, men nabolagsorganisasjonene i El Alto er utålmodige. «Vi vet hvor raskt det egentlig går å installere en vanntilkobling til et hus, men prosessen tar altfor lang tid,» sier en representant for nabolagskomiteene i El Alto. «Folket trenger vann nå. Her i El Alto finnes det fortsatt store områder som ikke har tilgang til vann gjennom drikkevannsystemet. De lokale brønnene tørker ut. Vi vil at vår stemme skal bli hørt i det nye selskapet, og ønsker en modell der vi har representasjon. Det er vi som kastet ut det transnasjonale selskapet, og vi bør være med å bestemme.» Nabolagskomiteene la for tre år siden frem en modell der brukerne skal få fremme sin sak på allmøter i tillegg til å ha representasjon i styre til selskapet. Den endelige modellen er ikke klar enda, og partene er fortsatt i forhandlinger. Tre komiteer har blitt nedsatt for å jobbe med juridiske, økonomiske og tekniske aspekter ved vannselskapet. I hver av komiteene har de ulike partene vært representert og kommet med forslag.

Sonia Scadena Cabrera fra nabolagskomiteene i La Paz er opptatt av å sikre sosial kontroll i selskapet. «Vi har jobbet et år nå med ulike temaer relatert til det å drive et offentlig selskap. Vi har tatt for oss de tekniske, økonomiske og juridiske aspektene. Det som gjenstår, er å se på hvordan vi kan sikre en sosial kontroll av selskapet. Dette skal innebære at folket kan overvåke og påvirke det som skjer med selskapet, hva midlene blir brukt til og hvordan selskapet drives. Dette selskapet er vårt, det tilhører alle, og vi skal være med på å utforme det.»

Fagforeningen for arbeidere innen elektrisitet, kraft, telefon, vann og gass i Bolivia er opptatt av at arbeidernes stemme skal bli hørt, og at deres erfaringer og kunnskap blir anerkjent. «Arbeiderne sitter på mye kunnskap om driften av selskapet, og deres innspill vil være svært viktige for utformingen av selskapet,» mener fagforeningen.

Et rådgiverteam jobber for tiden med å samle sammen forslagene ved de ulike aspektene for selskapet. De sosiale organisasjonene er opptatt av å komme med innspill om mekanismer for deltakelse og sosial kontroll til teamet. «Vi må legge frem forslag om hvem som skal delta, når, på hvilken måte, med tale eller stemmerett og gjennom hvilke metoder,» sier Scadena Cabrera. «Forslaget om sosial kontroll av selskapet må komme fra oss, det må være utarbeidet av organisasjonene selv.»

Med initiativ fra nabolagskomiteene og fagforeningen til vannselskapet og med støtte fra Public Services International (PSI) arrangeres det en todagers konferanse i oktober 2008 der modellen for selskapet diskuteres. «Målet er å legge frem konkrete forslag for staten og selskapet om hva slags modell vi ønsker,» forklarer Scadena Cabrera. I forkant av konferansen sender fagforeningene, nabolagskomiteene og andre organisasjoner inn forslag med modeller for selskapet som skal presenteres på konferansen. «Det er viktig at vi alle kan delta i denne prosessen for å lage et reelt sosialt selskap,» avslutter representanten fra nabolagskomiteen.

Vi kommer hjem til Elva sent søndag ettermiddag, og møter et hektisk og veldig engasjert menneske med møkkete hender etter en dag med potetplukking. Etter at vi har fått satt oss, må hun bare ta en rask tur med vaskefilla før hun er klar til å snakke med oss. Selv om hun jobber mye med kjønnsrolleproblematikk, er det tydelig at det ikke er full likhet på hjemmebane.

Av Elin Volder Rutle

Elva leder ASONGS, en sammenslutning av 24 ulike organisasjoner som jobber med helse og utvikling. «Mange forstår helse som å ta seg av sykdommer. Vi har en bredere forståelse. Vi ser helse som muligheten til å utvikle mennesker slik at de får et liv i harmoni, likhet og rettferdighet mellom både mennesker og naturen.»

Høyere kvinnerepresentasjon

Nettverket jobber også med matsikkerhet og miljøprosjekter, men fokuserer alltid på kjønnspørsmål. Den saken som engasjerer Elva mest, er kvinners rettigheter og muligheter. «Det har skjedd store fremskritt i forhold til kvinners situasjon i Bolivia. For bare 10 år siden var det umulig å se for seg at kvinner var representanter i de formelle organisasjonene, som kommunestyrer. Nå har kvinneandelen økt betraktelig, men ikke så mye som vi håpet.»

Hun forteller at de har oppnådd at det skulle være minst 30 % kvinner på listene, men at de fleste partiene bare satte kvinner på plasser der de ikke kom inn. Til valg på grunnlovsgivende forsamling hadde de kommet lenger, det skulle være 50 % kvinnerepresentasjon, med annenhver kvinne og mann på listene. «Men selv da ble det flere menn, nesten alle nominerte en mann på førsteplass. De tok fra oss noen plasser på den måten,» sier hun oppgitt.

En av årsakene til manglende kvinnedeltagelse i det offentlige rom er kjønnsroller og kvinners ekstra arbeidsbyrde. «Prisen kvinner betaler for å delta i det offentlige, er den doble arbeidsdagen. Skal vi få mer likhet i rollene, holder det ikke at kvinner har større muligheter i det offentlige. Det er også nødvendig at menn er mer aktive i hjemmet.»

Kjønnspørsmål kommer i andre rekke

Til regjeringens arbeid for å minske gapet mellom kjønnene er hun foreløpig avventende. «Vi har en veldig god minister som jobber med dette spørsmålet, men i forhold til konkrete forslag på kjønn skiller ikke denne regjeringen seg veldig fra de andre. Det er foreløpig for tidlig å si hva som
kommer til å skje, og vi har heller ikke sett resultater så langt. At kvinner har maktposisjoner nå, er det de sosiale bevegelsene som har fått til. Kjønn er ikke et prioritert felt for regjeringen. Strategisk sett er har de viktigere og mer presserende oppgaver, slik som naturressursene, jord og eierforhold, og
den økonomiske modellen. Disse temaene har vært og er krav fra organisasjonene som fikk regjeringa til makta,»forklarer hun. Kjønn kommer ofte i siste rekke. Også når presidenten kommer fra urbefolkningen og har satt seg fore å skape sosialisme.

At kjønn ikke er prioritert høyt har ikke fått Elva til å miste motet. «Barndom, helse og kjønn fortsetter å være en del av diskursen til regjeringen, men i denne første etappen av regjeringstiden er de ikke prioriterte. Regjeringen har bare hatt makten i to år, og det er alt for tidlig å si hvorvidt det er en regjering som også i praksis minsker ulikhetsgapet mellom kjønnene. Og vi ser noen forbedringer for eksempel innenfor utdanning.»

Ett av eksemplene hun trekker frem, er at familier ikke lenger prioriterer gutters skolegang – også jentene fullfører nå utdanningen de har begynt på. Kvinnekamp handler også om velferd og at familiene ikke lenger må velge.

Kampen fortsetter

Det er mange utfordringer for kvinnekampen i Bolivia. Det er vanskelig å prioritere, men likevel er det en sammenheng mellom det at Elvas hektiske hverdag ikke stanser når hun kommer hjem fra jobb, og det hun ser på som mest strategisk viktig i dag. «Vi må klare å få gjort noe med kvinners doble arbeidsdag.»

De har fortsatt en lang vei å gå i Bolivia, på samme måte som heller ikke vi har nådd målene våre. I Norge har det upolitiske ordet tidsklemma tatt over for kvinners doble arbeidsdag. Likevel er det den samme kampen, en kamp for at kjønn ikke skal plassere deg lenger ned på valglista, eller for at også far må ta sin del av omsorgen for felles barn.

Det siste året har det blitt svært vanskeleg å gjennomføre sosialt og politisk arbeid for grasrotorganisasjonar i store delar av Bolivia. Konflikten eskalerar og høgresida trapper opp bruken av vald og terror for å skape frykt og ustabilitet i samfunnet.

Av Marte Reenskaug Fjørtoft

Våren 2008 vart Latin-Amerikagruppene sin solidaritetsbrigade sendt til Bolivia for å støtte grasrota sin kamp for ei betre framtid. Frå mars til juli budde eg i Santa Cruz de la Sierra, Bolivias største by som ligg i Santa Cruz fylke i låglandet. Der arbeida eg som frivillig hjå kvinneorganisasjonen Colectivo Rebeldía og innanfor urfolksrørsla hjå ein organisasjon for urfolkskvinner, Confederación Nacional de Mujeres Indígenas de Bolivia (CNAMIB). Begge organisasjonane har hovudsete i Santa Cruz de la Sierra, og jobbar med menneskerettar og å styrke kvinner sin posisjon i samfunnet.

Santa Cruz er senteret i opposisjonen sin kamp mot Evo Morales, MAS og dei endringsprosessane regjeringa og dei sosiale rørslene prøvar å gjennomføre. Opposisjonen til Morales er hovudsakleg danna av den tidlegare makteliten i landet, og leiinga karakteriseras av store jordeigarar, bedriftsmenn og politikarar frå tidlegare regjeringsparti. Med fylkesmennene og borgarkomiteane i dei fire låglandsfylka i teten jobbar opposisjonen på spreng med å styrte MAS-regjeringa.

Dette arbeidet blir gjennomført på fleire plan. Gjennom kontroll av store delar av media blir høgresida sin propaganda spreidd ut til befolkninga. Eg blei sjokkert over korleis både aviser og TV-kanalar konsekvent ekskluderar grasrota, urfolksrørsla og venstresida sine syn på hendingar som fann stad i Santa Cruz.

Eit døme på dette fann stad i april 2008. Her forsøka ein regjeringsdelegasjon å gå inn på ein jordeigedom i fylket som ein del av gjennomføringa av jordreformene som er satt i gang i landet. Målsetjinga var å kontrollere bruken av arealet i tillegg til å forsikre at det ikkje fanst tilfeller av tenesteskap på området. Delegasjonen og urfolksgrupper som tok del i arbeidet, vart møtt av innleidde vakter væpna med steinar og stokkar. Over førti personar, hovudsakleg urfolk, vart alvorleg skada. Utanlandske journalistar som var tilstade, vart banka opp, audmjuka og truga på livet.

Nokre av jordarbeidarane på området klarte å flykte og gav vitnemål om førehalda dei lev under. Arbeidarane får ikkje løn, det er dårleg tilgang til mat og bustadane er i svært dårleg stand. Aviser og TV var raskt ute for å latterliggjere dei no «såkalla» slavane, og flytta raskt fokus mot Morales som i følgje høgrevridd media hadde satt i gang dette showet for å sverte jordeigarane. Internasjonale tungvektarar vart også ignorert, og Santa Cruz si største avis El Deber nekta å trykke ein deklarasjon frå FN som gav støtte til urfolka som lev i tenesteskap.

Denne episoden viser eit av mange tilfelle på korleis opposisjonen brukar media for å skape eit samfunnbilete som gagnar deira kamp for makt i landet. Samtidig fortsett dei med å undertrykke urfolk. Hendinga viser også bruken av valdlege grupperingar i arbeidet med å kontrollere befolkninga. Sentrale personar i fylkestinget og Borgarkomiteen i Santa Cruz lånte blant anna ut køyrety for å frakte dei væpna personane til jordeigedomen. Den høgreekstremistiske ungdomsorganisasjonen Unión Juvenil Cruceñista (UJC) har sterke band til opposisjonen og fylkesleiinga i Santa Cruz, og deltok også i angrepet på regjeringsdelegasjonen i april.

På det politiske plan har opposisjonen på høgresida satsa på å kjempe for auka sjølvstyre. Kampen om autonomi på fylkesnivå er eit ledd i å gjenvinne politisk makt i landet. I mai og juni 2008 blei det gjennomført illegale folkeval over innføring av autonomistatuttar i dei fire låglandsfylka Beni, Pando, Tarija og Santa Cruz. Vala og statuttane er underkjent av regjeringa i landet og institusjonar som EU, FN og Organisasjonen av dei amerikanske statar (OAS).

Opposisjonen har likevel kome langt ved å både gjennomføre vala og å implementere statuttar som lov i dei fire fylka. Dette er eit mottrekk for å hindre nasjonalisering av naturressursar, jordreform og innføring av ny grunnlov. I mangel på nasjonal kontroll er sjølvråderett på regionalt nivå grunnleggjande for å behalde kontroll over naturressursar og maktposisjon i samfunnet. Øvste kontroll av naturressursar ligg i følgje statuttane i hendene på fylkesleiinga.
Autonomistatuttane gir også lovgivande, utøvande og dømande makt til fylka, og øvste rettsinstans er fylkesdomstolen.

Eg var i fylket på valgdagen 4. mai og til tross for at store delar av bebuarane i Santa Cruz boikotta valet, med grunnlag i at dei såg valet som illegalt, framstilte media valresultatet som ein overveldande seier for sjølvstyre og autonomistatuttane.

I realiteten møtar Santa Cruz sine autonomistatuttar altså mykje kritikk også innanfor fylkesgrensene. Organisasjonane eg jobba hos, uttrykka stor bekymring for framtida, og var svært redde for at det etter innføring av statuttane ville bli enno vanskelegare å utføre arbeidet sitt. Fire månadar seinare, i september 2008 visar det seg at deira bekymring var rettmessig. I skrivande stund kan korkje Colectivo Rebeldía eller CNAMIB nytte kontora sine då dei er
tekne av UJC. Eit titals andre menneskeretts- og urfolksinstitusjonar er også okkupert av opposisjonen. Kontor har blitt rasert og brent ned og mange års arbeid har gått opp i røyk. Sentrale aktørar på venstresida har gått under jorda i frykt for sine liv.

Nok ein gong ser ein korleis kontrollen over media og samarbeidet med UJC spelar inn i maktkampen. 10. september vart den statlege TV-kanalen Canal 7 storma, dette resulterar i at det no berre er opposisjonen sine media som er tilgjengeleg for folket i fylket. UJC, støtta av Santa Cruz sin borgarkomité,
leiar inn og væpnar personar frå kriminelle ungdomsbandar for å okkupere hovudplassen i byen, bussterminalar og flyplassar. Media framstillar desse hendingane som ein kamp mellom folket og ei diktatorisk regjeringa. I røyndomen fekk president Evo Morales 67,8 prosent støtte av folket ved sist haldne folkeval 10. august 2008.

Så då spørs det om motstanden til ei lita gruppe med økonomisk sterke personar nok ein gong kan setje draumen om sosiale reformer og eit nytt Bolivia i fare.

2008 har vært et turbulent år selv til Bolivia å være, og det virker som om det ingen ende vil ta.

Av Maria Trettvik

Det begynte med en heller tvilsom avslutning av grunnlovsforsamlingens arbeid der enkelte medlemmer av forsamlingen samla seg i hemmelighet i slutten av november 2007. Der vedtok de det nye grunnlovsforslaget basert på flertallet av de tilstedeværende representantene som hovedsaklig kom fra regjeringspartiet MAS. Opposisjonens representanter fikk ikke beskjed om møtet i tide.

Det nye forslaget fikk umiddelbar støtte fra MAS’ tilhengere, på samme måte som det umiddelbart ble avvist av opposisjonen. Et av hovedargumentene var at prosessen ikke hadde vært demokratisk.

Folkeavstemningen over det nye grunnlovsforslaget ble satt til 4. mai, men opposisjonens umiddelbare kamp for å unngå godkjennelse, og utlysningen i mars om lokal autonomiavstemning i Santa Cruz 4. mai, førte til at den nasjonale folkeavstemningen ble utsatt.

Autonomi

Spørsmålet om autonomi for regionene ble virkelig satt på dagsorden da Evo Morales overtok presidentskapet i januar 2006, og ved valget av representanter til grunnlovsforsamlingen 2. juli 2006 ble det samtidig avholdt nasjonal avstemning for eller mot autonomi som utgangspunkt for forsamlingens videre diskusjoner. Fem departementer stemte mot autonomi (Potosí, Chuquisaca, Oruro, Cochabamba og La Paz) og fire stemte for (Tarija, Santa Cruz, Beni og Pando).

De såkalte halvmånestatene (navnet refererer til deres posisjon på det bolivianske kartet) stemte for autonomi. Disse statene ligger mot grensa til Brasil, og deres interesser orienteres hovedsaklig mot dette landet. I tillegg har lavlandskulturen lite til felles med høylandskulturen.

Makteliten i halvmånestatene er hovedsaklig høyreorienterte europeiske immigranter som føler seg trua av endringene etter maktskiftet fra neoliberal styring til evoisme fra 2006.

Kampen om autonomi og makten i regionene dreier seg om hvem som har kontrollen over ressursene, over inntektene fra gass og olje, hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal bestemme over fordelinga. Staten mener det er nasjonale ressurser og inntekter. Lokale myndigheter i Tarija og Santa Cruz (der gassen og olja befinner seg) vil ha total selvbestemmelsesrett.

Jordfordeling har vært sterkt knytta til autonomispørsmålet, men den siste tida har kampen om gassinntektene satt jordfordelingsspørsmålet til side, og det er heller regjeringen enn opposisjonen som vektlegger jordfordelingsproblematikken.

Autonomispørsmålet brukes også som virkemiddel for å svekke den sittende regjeringa. Det evige kravet om autonomi har splitta befolkningen og ført til større skiller mellom enkeltmennesker og skapt uroligheter såvel på regionalt som på nasjonalt plan.

Opposisjonen har brukt uroligheter som et virkemiddel for å svekke regjeringa og skape ustabilitet i landet, og som politisk pressmiddel.

Gjenvalg

Bare en uke etter avstemningen om autonomi i Santa Cruz (85 % for autonomi, 15 % mot), etter et kortvarig forsøk fra regjeringen om å sette ny dato for grunnlovsavstemminga, fikk opposisjonen gjennom utlysning til gjenvalg av president, visepresident og bolivias ni fylkesmenn.

Opposisjonen lyktes nok en gang å stikke kjepper i hjulene for regjeringa og innføringa av den nye grunnloven.

MAS’ sterkeste kort er sammenslutningens evne til å drive kampanje. Fra og med slutten av mai og til den nye grunnloven kommer opp til avstemning settes så godt som alt annet arbeid til side, og alle aktive medlemmer jobber for å sanke stemmer til avstemninga.

Det som begynte som et taktisk grep fra opposisjonens side, endte med splittelse innenfor de opposisjonelle sammenslutningene ettersom enkelte fylkesmenn så at prosessen ikke gikk i deres favør og andre gikk egne veier for å styrke sitt kandidatur.

10. august gikk den bolivianske befolkning til urnene og Evo kom seirende ut med 67 % av stemmene. Tre fylkesmenn blei kasta.

28. august ble det utlyst nyvalg om tre av fylkesmennene, samtidig innførte Evo valg av underfylkesmenn for landets 112 provinser. Valget ble satt til 7. desember 2008.

Politisk krise

Reaksjonene etter utlysninga om valg i desember, og særlig mot innføringa av underfylkesmenn kom bare timer etter offentliggjøringa.

I hele den østlige delen av landet oppstod det voldsomme demonstrasjoner, veiblokkader og okkupasjon av offentlige institusjoner. Særlig i Santa Cruz og Tarija var det massive opptøyer, og hele den første halvdelen av september var preget av blokkerte hovedfartsårer og stopp i gasseksporten til Brasil og Argentina.

Urolighetene som starta i Santa Cruz og Tarija spredte seg raskt over store deler av landet. Lenge var det uvisst hvor langt de voldelige handlingene ville gå, og de fleste venta i frykt og spenning på meldinga om de første døde som følge av voldelige sammenstøt.

Meldinga kom fra landets nordligste departement, Pando, der minst 17 mennesker blei drept og 45 såra den 11. september. Av de drepte var to representanter fra fylkesmannens kontor, resten var bønder. I tillegg blei flere mennesker drept under unntakstilstanden som blei innført den påfølgende uka, og mange er flere uker seinere fortsatt oppført som savna.

Det er fortsatt uvisst hva som virkelig skjedde, men både offentlig informasjon og tidligere hendelser i regionen tilsier at fylkesmann Leopoldo Fernández utnytta den eksisterende ustabiliteten i regionen til å demonstrere makt.

Det har lenge vært kjent at Fernández har hatt autoritær makt i Pando som en av de store jordeierne i fylket, og at MAS’ vekst i regionen har blitt oppfatta som en trussel mot hans eksisterende makt.

De døde i Pando satte en støkk i resten av landet, og fylkesmennene, særlig Mario Cossío fra Tarija, var fort ute med ønske om forhandlinger. Cossío har siden 12. september representert opposisjonens fylkesmenn i forhandlinger med regjeringa, først en uke seinere deltok de resterende under åpningen av offisielle forhandlinger i Cochabamba.

MAS framover

Resultatet i gjenvalget ga Evo enorm støtte. Allikevel har regjeringa stått svært svakt gjennom hele 2008.

Urolighetene i begynnelsen av september brakte fram spørsmålet om et mulig statskupp, særlig med vissheten om at opposisjonen har mottatt store økoniomiske midler utenfra og forsvarets udefinerte rolle.

Utvisningen av USAs ambassadør Philip Goldberg for å «konspirere mot demokratiet og fremme delingen av Bolivia»10. september økte usikkerheten nasjonalt, og få visste hva de kunne forvente.

Drapene i Pando satte Bolivia på den internasjonale dagsorden og det bolivianske forsvaret gikk ut med full støtte til grunnlovens bestemmelser, det vil si til MAS’ regjering.

Forsvarets støtteerklæring, samt enstemmig støtte fra presidentene i UNASUR, har styrka regjeringen nasjonalt og det er lite som tilsier noen trussel mot regjeringa nå.

Forhandlingene med regionene har roa ned situasjonen midlertidig, men opposisjonen har ikke gitt opp hverken kampen mot MAS’ grunnlovsforslag, eller kampen mot underfylkesmenn.

Avstemninga over disse 7. desember er midlertidig utsatt, og det er fortsatt uvisst når valget skal gjennomføres.

De viktigste punktene i forhandlingene mellom myndighetene og fylkesmennene er fordelingen av de direkte skattene på landets oljeintekter (IDH) og autonomi- og grunnlovsspørsmålet.

For regjeringa er det vesentlig at de offisielle institusjonene som blei okkupert rundt 10. September, leveres tilbake, og for opposisjonen at blokkadene rundt Santa Cruz oppheves.

De viktigste institusjonene som ligningskontoret og telefonselskapet er tilbakelevert, men ødeleggelsene er så store at det fortsatt er uvisst når kontorene kan gjenåpnes. Andre institusjoner er fortsatt okkupert av representanter fra borgerkomitéen eller andre høyreekstreme bevegelser.

Blokkadene som i nesten en måned omringa Santa Cruz ble midlertidig oppløst siste uka i september som en støtte til forhandlingsprosessen med fare for gjenopptagelse dersom det ikke oppnås betydelig framgang i forhandlingene mellom opposisjonen og regjeringa.

Bruddet i forhandlingene i begynnelsen av oktober øker sannsynligheten for at blokkadene gjenopprettes og de interne konfliktene vedvarer.

Bolivia har mange uenigheter og protester foran seg, men for øyeblikket er MAS det sterkeste, om ikke det eneste, alternativet til å sitte i regjering.

At et land er med i ALBA, sikrer ikke nødvendigvis at hele handelspolitikken går mot venstre. Flere av landene er også med i eller forhandler om mer nyliberale handelsavtaler. De som tør å stille krav, har mye å vinne.

Av Elin Volder Rutle

Assosiasjonsavtaler er EUs avtaler med blokker av land i Sør og inneholder politisk dialog, samarbeid og handel. Nicaragua er med i USA-dominerte CAFTA, og forhandler med EU om en slik avtale. Bolivia har holdt seg unna frihandelsavtaler med USA, men også de forhandler med EU om en eventuell assosiasjonsavtale.

Kommer til å ramme de fattige

Forhandlingene mellom EU og Mellom-Amerika startet mai 2006, og er planlagt ferdigstilt i løpet av 2009. Den fjerde runden foregikk i Brussel i juli i 2008, og selv om det er enighet på noen områder, er det tydelig at EUs hovedmål er å skaffe seg enda en handelsavtale som er lønnsom for dem. EU tilbyr landene null toll på 90 % av produkter fra Mellom-Amerika. Dessverre er dette et spill for galleriet, siden de viktigste eksportvarene som sukker, bananer, kaffe, kjøtt og meieriprodukter er unntatt. Til gjengjeld krever EU at Mellom-Amerika også fjerner 90 % av sin importtoll. Mellom-Amerika har ikke godtatt dette, og har i forkant av forhandlingsrunden 6.–10. oktober 2008 tilbudt et kutt på ca 85 % men med unntak for sentrale produkter som bananer, sukker og kaffe.

Et kutt på 85 % eller mer vil være katastrofalt for de fattige i regionen. Særlig småbønder vil rammes hardt, siden markedet antagelig vil bli oversvømt av subsidierte landbruksprodukter fra EU. I tillegg vil det gjøre det svært vanskelig å bygge opp industri i landene som stort sett er råvareprodusenter. At Nicaragua med FSLN med regjeringsmakten er med på dette, kan virke overraskende, men det er bare ett av flere eksempler på at politikken ikke er like
radikal som på 1980-tallet. CAFTA-avtalen med USA som ble undertegnet i 2005 før FSLN kom til makta, innebærer allerede redusert handlingsrom, for eksempel med tanke på matsuverenitet og patentlovgiving. Det fremstår som det er viktigere å beholde maktposisjonen enn hva Daniel Ortega og regjeringen får utrettet fra den.

Nicaraguansk næringsliv har blitt gitt sin mulighet til å komme med innspill til forhandlingene, men i de ulike organisasjonene i sivilsamfunnet har avtalen og forhandlingene fått svært lite oppmerksomhet. Flere av de sosiale bevegelsene som ikke er lojale overfor regjeringens politikk, har siden innsettelsen i januar 2006 følt at de har blitt plassert på regjeringens svarteliste. Dette gjelder blant annet FADCANIC, som har vært en av de mest sentrale organisasjonene på den flerkulturelle og delvis autonome atlanterhavskysten. Det er motstand i Mellom-Amerika, men organisasjoner fra Nicaragua er i liten grad ledende i de ulike nettverkene og alliansene. Nicaragua har så langt uttrykt at de håper at avtalen vil ta hensyn til forskjellene mellom landene,
men har ikke hatt en mer radikal linje enn de andre landene. Det er heller ingen tegn på at de kan komme til å trekke seg fra forhandlingene.

Handel, men ikke for enhver pris

Heldigvis er ikke situasjonen like svart overalt. EU forhandler om en tilsvarende avtale med CAN-blokken, der Bolivia er med. Også Bolivia har en statlig forhandlingsdelegasjon, men den er i tett kontakt og dialog med sivilsamfunnet. Organisasjonene har mye erfaring fra kampen mot ALCA og andre frihandelsavtaler med USA, og har vært sentrale i å vurdere innholdet i avtalene, og fremtidige sosiale og økonomiske konsekvenser av dem. «De sier at det ikke er en frihandelsavtale, men en assosiasjon. Når vi ser på innholdet, er det akkurat det samme som i frihandelsavtalen vi ikke ønsket å ha med USA,» sier Gloria Ajpi Jalja, som jobber med temaet i organisasjonen CEADL.

Bolivia har gått inn i forhandlingene med et mål om å oppnå avtaler som sammenfaller med ALBA-sjelen, utgangspunktet er verdighet og suverenitet, og middelet er rettferdig handel. «Vi har rett til å leve bra, ikke leve bedre, for det innebærer at vi skal leve bedre enn andre, noe som er et kapitalistisk konsept,» sier Luis Nuarz som jobber i CODEPANAL, forsvarskomiteen for den nasjonale arven, suvereniteten og verdigheten. Med dette utgangspunktet i forhandlingene har de oppnådd at EU må ta hensyn til forskjellene i industriell utvikling mellom Bolivia og Ecuador på den ene siden, og de mer utviklede landene Colombia og Peru.

«Bolivia har fire temaer vi ikke kommer til å forhandle om,» forteller Gloria Ajpi Jalja. «Det er intellektuell eiendomsrett, statlige innkjøp, tjenester og patenter. Dette er fire svært viktige temaer for oss, og det handler om å beskytte suvereniteten og naturressursene våre,» forklarer hun. Det er antagelig de fire feltene EU mest av alt ønsker å vinne, og det er står respekt av å nekte å inkludere dem.

At forhandlingene ikke har vært lette, handler om to ting. EU er en mektig motpart som til tross for fine ord om en alternativ avtale først og fremst ønsker mer frihandel. I tillegg er det stor uenighet innad i CAN. Colombia og Peru vil gjerne ha en tradisjonell frihandelsavtale, og helst så raskt som mulig, og har allerede undertegnet slike med USA. Bolivia derimot ønsker handel på andre premisser. Ecuador har stått på Bolivias side, men kan likevel komme til å akseptere en tradisjonell frihandelsavtale med EU.

Den fjerde forhandlingsrunden var opprinnelig planlagt i juli 2008, men ble avlyst ensidig fra EU. Begrunnelsen var at CAN ikke hadde klart å bli enige om forslag for viktige områder for EU, slike som intellektuell eiendomsrett. Peru og Colombia ga i september klar beskjed til EU om at de ønsker å fortsette forhandlingene om handel som bilaterale avtaler, og EU har så langt gitt positive svar på dette. Neste forhandlingsmøte er satt til 16. oktober, og det er sannsynlig at hva som skjer med Bolivia videre i forhandlingene, avklares der.

David mot Goliat

Det er forståelig at landene som er med i ALBA har behov for å handle med flere. Venezuela står så sterkt med sin olje at de kan avvise frihandelsavtaler og lage sine egne. Til tross for gassressursene har Bolivia større problemer med å gjøre det, og for et lite og fattig land som Nicaragua er det umulig.

Resultatet av en radikal regjering og et tett samarbeid med organisasjonene med spisskompetanse på temaet er slående. Bolivia har vært et foregangsland i forhandlingene med EU. Til tross for uenigheter i CAN og en sterk motpart, har de slåss for å få en avtale med et rettferdig utgangspunkt. Forskjellen til Nicaragua som så langt har tatt en underordnet posisjon og gjort lite for å endre utgangspunktet for forhandlingene, er stor. Forhandlingene er ikke ferdige enda, og det gjenstår å se om Nicaragua begynner å stille krav, og om Bolivia i det hele tatt kommer til å fortsette forhandlinger med EU.

De folkelige, sosiale bevegelsene er viktige drivkrefter for radikal politikk. I Argentina er det viktig for de sosiale bevegelsene å distansere seg fra regjeringens politikk, mens de sosiale bevegelsene i Bolivia samarbeider tett med regjeringen. Hvorfor har de valgt så ulike strategier?

Av Elin Volder Rutle

Sammenlignet med Bolivia er Argentina regnet som et mer velstående og moderne samfunn. På FNs indeks for menneskelig utvikling, som blant annet måler lese- og skriveferdigheter og gjennomsnittinntekt, ligger Argentina på en 38. plass, øverst av de latinamerikanske statene, og langt foran Bolivia på 117. plass.

Selv om fordelinger på en FN-skala sier litt om gjennomsnittsinntekter og velferdsordninger, er det svært mange ting som ikke blir vurdert. En av disse er hvordan demokratiet fungerer, for eksempel hvorvidt folkelige organisasjoner har noen innflytelse på politikken i landet.

Klassekjemperne

I Argentina møtte vi Corriente Clasista y Combativa (CCC), den kjempende klassestrømningen, en faglig-politisk organisasjon formelt dannet i 1994, men med røtter tilbake til 70-tallet. CCC er ingen fagorganisasjon i tradisjonell forstand: de organiserer en stor andel arbeidsløse, pensjonister og uføre.

Juan Carlos Alderete er leder for de arbeidsløse i CCC. «I 2001 var de arbeidsløse den viktigste drivkraften i de sosiale opprørene,» forteller han. CCC har fortsatt stor politisk betydning og Alderete har blitt tilbudt posisjonen som viseminister for sosial utvikling. Han ønsker ikke å ta denne posten, siden han ser det som et forsøk på å kjøpe opp bevegelsen. Han mener de betyr mer i opposisjon enn det de vil bety hvis de selger seg for å komme innenfor systemet.

«Vi ønsker oss en regjering som fører en sosial politikk,» sier en enslig mor vi møter i CCC i La Matanza, barrioen utenfor Buenos Aires hvor CCC opprinnelig ble dannet. «Vi vil ha en regjering som er for folket. Denne regjeringen er banditter. Vi vil at de skal gi tilbake alt de har ranet. De gir vekk arven vår, de gir fra seg Argentina. Deres handlinger tjener monopolene og kapitalistene, ikke oss.»

Siden de arbeidsløse ikke kan streike, må de øve innflytelse på andre måter – gjennom aksjoner, demonstrasjoner og veiblokader. I tillegg jobber de med lokale velferdsprosjekter, de bygger boliger, organiserer drikkevannprosjekter, og har også egne yrkesrettede utdanningsprosjekter for ungdom. I La Matanza er 70 % av ungdommene arbeidsløse, og dermed en viktig målgruppe for CCC.

Med folket – med makta

I El Alto, den fattige slumbyen rundt den parlamentariske hovedstaden La Paz i Bolivia, møter vi organisasjonen Senter for studier og støtte til lokal utvikling, CEADL. Befolkningen i El Alto var sentral i å få kastet den nyliberale presidenten Goni i 2003. Det var først når befolkningen i El Alto strømmet ned til La Paz at han rømte landet.

CEADL har nylig gått over fra å bare jobbe i El Alto til å bli en nasjonal organisasjon. De har hovedfokus på ungdom, og i tillegg til å gjøre informasjon og politikk tilgjengelig for folkebevegelsene. Under opprøret i 2003 var de i gatene, for å protestere og drive folkeopplysning. Nå har de et helt annet forhold til regjeringen, både som diskusjonspartnere rundt sosiale reformer og de kommer med konkrete forslag til lovverk og praktisk politikk.

«Vi støtter endringsprossessen som er drevet av regjeringen, og ønsker å bidra til den nye staten,» forteller Gonzalo Huaranco, leder i CEADL. Et av deres
viktigste bidrag har vært å sikre at også ungdommers stemmer var med i prosessen med å lage ny grunnlov. De jobbet med 15 000 ungdommer fra hele landet som var aktive i å stille forslag til grunnloven, særligtil ungdomsspørsmål. Mye av dette er nå en del av den nye grunnloven som snart skal ut til folkeavstemning. Selv om de støtter endringsprosessene, synes de det er viktig å markere at de ikke er lojale til regjeringen. De mener derimot at det er regjeringen som bør være lojale overfor organisasjonene og sivilsamfunnet.

Når folket tar standpunkt

Standpunktet om at folk og organisasjoner må ha reell innflytelse på politikken, finner vi igjen i MAS. Vi snakket med Julia Ramos fra Tarija, en av de mange urbefolkningsrepresentantene til MAS i parlamentet. Hun forteller at korrupsjon har vært og fortsatt er et stort problem. «Det er nødvendig med kontroll nedenfra for å stanse korrupsjonen,» sier hun. Hun har selv opplevd presset ved å være i posisjon, både folk fra høyresida og fra MAS oppfordret
henne til å utnytte plassen som visepresident i underhuset i nasjonalforsamlingen. Men hun lot seg ikke overtale: «Jeg er ikke her for å utnytte posisjonen min, men for å tjene folket.»

Hun forteller at det som skjer i Bolivia nå, er en demokratisk prosess. De vil skape en demokratisk og revolusjonær kultur. Endringsprosessen går ikke så fort som de ønsker, i stor grad fordi høyresidas folk fortsatt er ansatt i departementene og motarbeider ny politikk. «Men til tross for dette så tror jeg det er en politisk modenhet i folk. Tidligere la vi oss ikke bort i noe. Nå tar vi standpunkt, vi tenker og snakker om det vi føler. Dette gjør at folket skaffer seg mer informasjon,» forteller hun engasjert og vektlegger at dette er helt nødvendig for at prosessen kan fortsette.

Selvstendige bevegelser

En av de store forskjellene mellom forholdene mellom folkebevegelsene og regjeringene i Argentina og Bolivia er hvor kontrollen ligger. I Argentina vil Peronistpartiet helst at makta skal ligge i partiet og dermed i regjeringa. De forsøker å minske betydningen av folkebevegelsene ved å gi noen utvalgte ledere posisjoner i regjeringsapparatet. Men posisjoner betyr sjelden makt til bevegelsene i seg selv. I Bolivia ser MAS-regjeringa på de sosiale bevegelsene som en viktig del av demokratiet. De blir tatt med i de politiske diskusjonene, og verdsettes fordi de bidrar til at den politiske bevisstheten
hos vanlige folk øker. Samtidig blir organisasjonenes uavhengighet respektert. Skal man ha sosialisme, må folkebevegelsene være sterke nok til å kontrollere partiet, ikke omvendt.

Det blåser en venstrevind over Latin-Amerika. Likevel er det stor forskjell på hvor langt til venstre de ulike landene står. Hva betyr venstreregjeringene for vanlige folk? Fører det til økt motstand mot USA, EU og andre nyliberale krefter i regionen?

Av Elin Volder Rutle

De mest radikale prosjektene finner vi i ALBA-land, men også der er det store problemer og utfordringer. Grunndokumentene i ALBA er et tydelig alternativ til en nyliberal politikk, og peker i retning av samarbeid som skaper sosial utjevning og styrker landenes uavhengighet.

Venezuela er økonomisk drivkraft i ALBA og andre integrasjonsprosjekter i regionen. Den økonomisk sterke høyresiden i Venezuela bidrar til et høyt konfliktnivå, men Chavez og regjeringen har klar støtte i folket. De sosiale bevegelsene i Bolivia har vært sentrale i utformingen av TCPavtalene, og landet kan etter hvert bygge seg opp til å bli ALBA-landenes kornlager. Samtidig sliter Bolivia med en sterk opposisjon som motarbeider regjeringens utjevningspolitikk med alle midler, både i media og gjennom vold. Selv om valget av Raul Castro har ført til noen endringer på Cuba, kan landet fortsatt kritiseres for at folk har manglende demokratiske rettigheter. For eksempel er det ikke frie valg. Samtidig har Cuba vært den sentrale bidragsyteren i viktige sosiale prosjekter som Yo sí Puedo og Operación Milagro, som fører til sosial utjevning og et styrket demokrati i andre land i regionen.

Det FSLN-styrte Nicaragua er fullverdig medlem i ALBA, men har også et bein i den nyliberale leiren. Som de andre landene i Mellom-Amerika er Nicaragua medlem av den USA-ledede frihandelsavtalen CAFTA-DR. Det betyr at Nicaragua også har forpliktet seg til å gjennomføre nyliberal politikk på en rekke felt. FSLN har de siste årene fått tette bånd til konservative religiøse ledere, og bidro høsten 2006 til at Nicaragua nå har en av verdens strengeste arbortlovgivinger. Honduras har tidligere vært USAs viktigste base i Mellom-Amerika, og det markerer et stort politisk skifte at de nå planlegger å gå inn i ALBA. Presidenten kommer fra Honduras Liberale Parti, et parti som tradisjonelt har ført en hard høyrepolitikk.

Brasils egeninteresser

Men hva så med de andre? La oss først begynne med Brasil, ledet av Luiz Inacio «Lula» Da Silva, mannen som startet som fattig skopusser, ble fagforeningsleder, og som nå har en fordelingspolitikk som blir rost både fra høyre og venstre. Brasil har sammenlignet med tidligere en tydeligere
anti-USA politikk, og er sentral i samarbeider som UNASUR og Banco del Sur. Lula har tydelig uttrykt at Brasil ikke kommer til å bli med i ALBA, og har på bakgrunn av interessene til selskaper med opprinnelse i Brasil selv aktivt gått mot nasjonalisering av gass-sektoren i Bolivia. Brasils rolle i de regionale samarbeidene kan i like stor grad ses som en refleksjon av landets interesser som økonomisk stormakt i Latin-Amerika og en av verdens største landbrukseksportører, som et uttrykk for radikalisme. Til tross for motstanden mot USAs innflytelse i regionen har Brasil også gode relasjoner nordover,
blant annet gjennom felles eksportavtale med Mexicos mørkeblå president om eksport av biodrivstoff til USA.

Kvinner i sentrum

I Argetina høstet tidligere president, Nestor Kirchner, ros for sin radikale politikk, og det samme gjør landets nye president Cristina Fernandez, Kirchners kone. Hvor radikale prosjektene er kan diskuteres. Argentina er ikke lenger lydhør for USAs minste vink, men er heller ikke pådriver for radikale prosjekter. Fernandez vant stemmer på å kreve at diktaturets ledere skulle stilles for retten, men gjør lite for å sikre omfordeling av ressursene i landet.

Chile ledes av en sentrum-venstre koalisjon med vekt mot sentrum. Michelle Bachelet, den andre kvinnelige presidenten på kontinentet, er likevel sentral i regionale integrasjonsprosjekter. Hun ble på den offisielle stiftelsen av UNASUR valgt som gruppens første leder for en periode på ett år.

Avventende i Paraguay og Equador

Paraguays nye president ble innsatt 15. august 2008. Det er stor tro på at den tidligere biskopen Fernando Lugo, med kallenavnet «de fattiges biskop» kommer til å få Paraguay i mer radikal retning. Allerede før innsettelsen hadde han offisielle møter med Chavez, og mange har stor tro på at landet kan komme til å bli med i ALBA.

Equadors radikale president Rafael Correa, har uttalt at matvarekrisen er et spørsmål om feil fordeling av rikdommene. Selv om Correa er mer radikal enn sine kolleger i Argentina, Brasil og Chile, gjorde han i juni 2008 det klart at han ikke vil bli med i ALBA før Venezuela igjen blir med i CAN-blokken, noe som og kan ses som en distansering fra de mest radikale prosjektene, og som et ønske om å styrke den langt eldre handelsblokken.

En viktig årsak til at Venezuela forlot CAN-blokken, var at Peru og Colombia gikk inn i forhandlinger om bilaterale frihandelsavtaler med USA, og dermed splittet opp den sør-amerikanske motstanden mot ALCA. Colombia har lenge vært USAs viktigste base i Sør-Amerika, og Peru har et sterkt høyrestyre, men likevel har nesten 80 vennskapshus for ALBA blitt innviet i landet.

Mindre radikal, men likevel motvekt

At så mange land nå går mot USAs hegemoni i regionen, kan ved første øyekast se ut som en rød bølge. Det er ikke alltid et sosialistisk eller kommunistisk ståsted som gjør at regionen ikke lenger føyer seg etter Washingtons minste ønske. EU har økende innflytelse, og har store forhandlinger
gående med flere av landene i regionen. EU blir ikke sett på som en like stor trussel mot landenes selvstendighet som USA. Dette skyldes delvis at EU-landene stort sett ikke har hatt en finger med i spillet i de mange militærkuppene i regionen. Likevel er det et faretegn at motstanden mot USA åpner
grensene for EUs økonomiske ekspansjon.

UNASUR er per i dag det viktigste prosjektet for integrasjon i regionen. Selv om UNASUR har en langt mindre radikal plattform enn ALBA, så kan det likevel
være et viktig samlingspunkt for å minske USA og EUs innflytelse i regionen. UNASUR ble offisielt dannet 23. mai 2008, men har røtter tilbake til 2004, der
de 12 landene i Sør-Amerika ønsket å skape en tettere integrasjon seg i mellom.

Ekstern motstand

ALBA som ideologisk motmakt blir møtt med stor motstand fra USA, EU og andre nyliberale krefter. USA gjenopptar aktivitet i Marinens fjerde flåte, noe som øker den militære trusselen mot ALBA generelt og Venezuela spesielt. ALBA-landene risikerer stor økonomisk, politisk og militær motstand, og trenger allierte. UNASUR som regionens mest omfattende samlingspunkt møter ikke politisk kritikk på samme måte, og gir ALBA-landene de viktige alliansepartnerne. UNASUR kan ses på som et viktig overlevelsesgrunnlag for ALBA, og kan utvikle seg til et forum der de andre landene kan påvirkes i mer radikal retning.

Venstrevinden som har blåst over Latin-Amerika har svært ulik betydning i de ulike landene. Regionen er ikke lenger USAs bakgård, men det betyr ikke at ikke regionen igjen kan bli mer avhengig av andre land eller sammenslutninger. Om vinden snur, kan lett være avhengig av utviklingen i UNASUR. Blir UNASUR et radikalt prosjekt eller ødelegges det av tautrekkinger der landenes egne kapitaliske interesser står mot de mer sosialistiske prosjektene?

Se også:

http://mostlywater.org/western_bloc_barbarism
http://fanonite.org/category/latin-america/