Anders Ekeland og Einar Braathen (E&B) står eit stykke til venstre i SV, og vi er enige i at mobilisering nedafrå og breie alliansar er nødvendig for å endre politikken. Men mens strategien etter mitt syn må sikte mot eit sosialistisk samfunn, er E&Bs perspektiv reformert kapitalisme, eller kanskje ein ministersosialistisk veg til sosialismen. Dei innser derfor ikkje at ein strategi med (del i) regjeringsmakt som betyr å administrere kapitalismen på NATO og EUs premissar gir meir avmakt enn makt, slik den historiske utviklinga av det internasjonale sosialdemokratiet har vist.

SV gikk i fjor til val på å komme i regjering med AP og hindre ei «sentrumsregjering» av Ap og Sp. Med god «hjelp» frå eit motvillig Sp og utfordringa frå Rødt til venstre, valte SV å stå utafor regjeringa. Det kan SV prise seg lykkelig for; hadde partiet nådd fram med sitt førsteval om å delta i regjeringa, ville dei i desse straumkrisetider ha opplevd same nedturen i folkelig oppslutning som Sp og Ap. I staden har SV og Rødt etter stortingsvalet til saman ligge mellom 12 og 16 prosent på meiningsmålingane. Som eg skreiv i Gnist 2A/2021, var det å stå utafor regjeringa eit mulig taktisk val for SV, slik også Frp, KrF og V diskuterer når deltaking i regjering er til fordel for partiet.

E&B held fast på at «ufravikelige krav» til Ap er det som skal til, og det uavhengig av om ein går inn i regjeringa eller står utafor. I praksis avviser dei forskjellen mellom taktikk, med kortsiktige krav (som gjerne bør vere «ufråvikelige» overfor Ap), og strategi, altså vegen til det langsiktige målet, sosialisme. I mitt svar til E&B kritiserte eg dei for ein grunn analyse av kapitalmakta og staten når dei ikkje skil mellom å delta i folkevalte forsamlingar (eventuelt med avtalar for å støtte ei regjering) og å administrere staten i regjeringsposisjon. Dei stadfestar dette ved enkelt nok å svare at regjeringa spring ut av ei folkevalt forsamling, og at eg gjør ein «fetisj» av regjeringsspørsmålet – «for å holde fast på illusjonen av Rødt som et revolusjonært parti»! (Det siste kjem eg tilbake til).

Sjøl om E&B koplar «ufravikelige krav» til å mobilisere f.eks fagrørsla og miljørørsla, hoppar dei bukk over at nettopp evna til å mobilisere gjerne blir sterkt svekka med ansvar for regjeringas totale politikk. Om det faktisk skulle lykkes å få «ufravikelige krav» gjennomført i praksis, dukkar det, som straumsaka viser, fort opp nye akutte spørsmål der det trengs parti på Stortinget som har sin lojalitet til folkerørslene og ikkje til «makta». E&B er inne på at eg kan tenke meg «kortvarige unntak» frå å seie nei til å gå i regjering, som for å få Norge ut av EØS. Polemisk nemner dei ein tenkt situasjon der spørsmålet om styring av vasskrafta gir fleirtal for parti som vil konfrontere EU. Og ja, nettopp da kan det vere rett også for Rødt å delta i regjering. Men eit maktkritisk parti må også vite å bryte ut av ei slik regjering når mobilisering av folkerørslene blir vanskelig. Elles vil ein hamne i «SV-fella» – illgjeten frå SVs rolle i regjeringsposisjon frå 2005 til 2013.

Som «et viktig tema» i denne debatten løftar så E&B fram om Rødt er eit revolusjonært parti i motsetning til eit reformistisk SV, og «slår fast» at begge er «reformpartier». Det er forståelig at E&B i sitt tilsvar ikkje går inn på den presiseringa landsmøtet i Rødt i sitt program har gjort om reformisme og ei revolusjonær linje: 

Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn.

Denne regjeringsstrategien er også kalt ministersosialisme. Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon. Tvert om er mobilisering av motkrefter og bygging av motmakt nedafra en nødvendig forutsetning både for anti-kapitalistiske reformer i dagens situasjon og for å avskaffe kapitalismen og erstatte den med et sosialistisk folkestyre.

I sin polemikk mot meg er E&B likevel upresis: I min artikkel i Gnist som opna denne debatten, skreiv eg at ingen parti, heller ikkje Rødt, er konsolidert på at alle former for ministersosialisme er fjernt frå verkeligheita, om målet er eit anna samfunn og ei anna verd. Mitt poeng var likevel dette:

Dei ulikheitene vi kan observere mellom dei to partia sin praksis, som er til Rødts fordel, er utleidd av at SV er eit reformistisk parti, mens Rødt ein stad der inne enno har ei revolusjonær sjel. [  ] Skillet  mellom å søke makt på kapitalens premiss og å bygge motmakt gjennom mobilisering nedafrå gjeld det politiske arbeidet her og no. Og her er Rødt nettopp fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon eit bedre utgangspunkt enn SV.

Og eg nemner som SVs handikap partiets halvhjarta oppgjør med tilslutninga til NATO-krigane, lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar.

Dette er nok til at eg seier nei takk til å slå i hop Rødt og SV (og MDG!), iallfall før ein er blitt enige om ein motmaktstrategi som alternativ til ministersosialisme og regjeringsstrategi. Det betyr ikkje at eg meiner Rødt i dag fyller krava til eit revolusjonært parti. Eit slikt parti må ha sitt tyngdepunkt i masserørlsene, med evne til å mobilisere, og medlemmene må vere skolert i marxistisk samfunnsforståelse. Eksplosiv auke i talet på (passive?) medlemmer gjør ikkje dette mindre nødvendig. Magnus Marsdal har rett i at verken Rødt eller SV når dette skrives har vist evne til å lage alliansar og mobilisere den sterke opinionen for demokratisk kontroll med kraftressursane.

Men for E&B er spørsmålet om Rødts politiske linje skil seg frå SV, enkelt: Rødt let under Solheim og Halvorsen vere å kritisere SV si høgreutvikling offentlig; altså er det ingen viktig politisk forskjell mellom desse partia! Og polemisk spør dei korfor ikkje Rødt utfordrar SV på å sløse bort (minst) 50 milliardar på å elektrifisere sokkelen.

Same dag som eg skriv dette innlegget gjør Rødts representant i Energi- og miljøkomiteen i Stortinget, Sofie Marhaug, nettopp det i Klassekampen.

I Gnist nr. 2A/2021 har Brigt Kristensen (BK) et tilsvar til vår artikkel om «Venstresida og regjeringsspørsmålet» i Vardøger nr. 38/2020. Et viktig tema i denne debatten er spørsmålet om det gir mening å si at Rødt er et revolusjonært parti, mens SV er et reformistisk. Det korte svaret er nei.

Begge partier er radikale reformpartier, som er blitt veldig like hverandre. SV har noen Solheim-Halvorsen skjeletter i skapet. Rødt har fortsatt et grundigere oppgjør med maoismen foran seg. Begge partier tror på «grønn vekst». Derfor bør revolusjonære øko-sosialister i begge partier gå inn for samling av de to partiene på basis av et felles prinsipprogram som vedtas på de respektive landsmøter i 2023. 

Et viktig kriterium på å være et revolusjonært parti er at det søker hegemoni gjennom produktiv kritikk av høyretendensene i andre partier på venstresida. Mangelen på politisk kritikk fra RV/Rødt overfor høyretendensene i SV siden tidlig på åttitallet gjør at Rødt etter vår mening ikke kan regnes som et revolusjonært parti. BK slår da også fast at vi «går faktisk lenger enn meg i kritikken av SV under Erik Solheim og Kristin Halvorsen». Det er fristende å si at vi ikke bare går lenger, men også dypere, for BK lager i alt for stor grad en «fetisj» av spørsmålet om å være i eller utafor regjering, dvs. være en del av «posisjonen» på nasjonalt nivå, men han har langt mindre kvaler med å være en del av «posisjonen» i fylkesting og kommunestyrer. Etter vår mening gjør BK dette for å holde fast på illusjonen om Rødt som revolusjonært parti. Det er lett å gjøre når Rødt aldri har vært i den situasjonen at partiet var avgjørende for hvilke partier som dannet regjering, avgjørende for hvilket statsbudsjett som blir vedtatt på Stortinget. 

En enda større utfordring kommer den dagen «vi» blir store og Ap og Sp «små». Hvis vi tar utgangspunkt i valgresultatet i Oslo, så fikk Sp og Ap 26 %  –  trekløveret Rødt, SV og MDG til sammen nesten 30 %. Hvis trekløveret pluss utbrytere fra AP hadde stilt til valg, kunne man kanskje ha fått godt over 40 %. Skulle en da ikke være utgangspunktet for en byrådsregjering i Oslo? Hvis dette var valgresultatet i et stortingsvalg – skulle vi da ikke danne regjering? Hva skulle Arbeiderpartiet ha gjort i 1928 annet enn å danne en mindretallsregjering? BK skriver: 

Ser ein ikkje forskjell mellom folkevalde forsamlingar og regjeringsmakta under kapitalisme, så er maktanalysen og forståinga for statens rolle grunn. 

Vi ser sjølsagt store forskjeller mellom et formannskap, fylkesråd og en regjering, men felles er at de alle springer ut av «folkevalde forsamlingar». Det er klart at en Rødt- eller SV-ordfører i noen kommuner/fylker, ikke utfordrer borgerskapet. Hvis radikaliseringen er så omfattende at «vi» får 30–40 %, så er vi i en situasjon hvor en konfrontasjon med borgerskapet er nært forestående. Da kommer en kamp om hvilken klasse som skal styre statsapparatet. Det var dette som skjedde i Hellas etter Syrizas valgseier. 

BK er i sin artikkel i Gnist 3/2018 langt fra så avvisende til regjeringsdeltakelse som i sitt svar til oss. BK skriver: 

Eit revolusjonært parti eller ein koalisjon i spissen for ei brei masserørsle får regjeringsmakt i ein turbulent, nesten-revolusjonær situasjon etter val i dagens politiske system.[…] I heilt spesielle situasjonar, for eksempel hvis regjeringsdeltaking er det som skal til for å få Norge ut av NATO eller EØS, kan det likevel være grunn til å diskutere om tidsavgrensa deltaking i regjering kan forsvarast under dagens system. (s. 28). 

Det er langt fra utenkelig at spørsmålet om EØS kan bli akutt, f.eks. pga. styring av vannkraftressursene. Hvis Rødt, SV, SP og MDG har 40 % av stemmene (= 10 % hver), skulle en da ikke stille et ufravikelig EØS krav? Måtte vi ikke åpne for å danne en progressiv regjering? Ville folk forstå «maktvegring» i en slik situasjon? Skal vi allerede nå love borgerskapet at deltakelsen skal være kortvarig («tidsavgrensa»)? Er det ikke revolusjonæres oppgave å gjennomføre populære reformer, øke støtten for anti-kapitalistiske løsninger for å stå sterkest mulig når det uunngåelige motangrepet fra nasjonalt og internasjonalt borgerskap kommer?

To vesensforskjellige måter å være i «posisjon» på

SV har historisk illustrert to vesensforskjellige måter å være i opposisjon og «posisjon» på. Den systemlojale måten kjennetegnes ved at man aldri feller en «new labour» regjering, at man underlegger seg en selvpålagt «demokratisk sentralisme», dvs. pålegger partiets tillitsvalgte å forsvare, eller i det minste ikke angripe det regjeringen har bestemt. FrP har vist at man ikke trenger å være så lojal. Systemlojal er man i kommuner, fylkesting og regjering når man gjennomfører de mest smålige innsparinger, istedenfor å gå til kamp mot det BK kaller «rammelogikken» som skjuler at «den kommunale firkanten berre er ein bit av ein søkkfull statssekk». Kristin Halvorsen gjennomførte flere smålige innsparinger og angret etterpå, men når «…hun og de rød-grønne setter egenandelen ned igjen året etter, er det for sent å rette opp førsteinntrykket». Man skal ikke ha rare maktanalysen for å skjønne at det var hensynet til borgerskapets førsteinntrykk som var viktigst. 

Ser man derimot på SVs håndtering av statsbudsjettsforhandlingene i år, hvor SV ikke var villige til å skjule at Ap og Sp ikke holdt sine valgløfter, hvor SV fikk satt søkelys på at Ap og Sp ikke reverserte ostehøvelkutt og smålige nedskjæringer, så vitner det om en ny og langt mer systemkritisk parlamentarisk praksis enn den vi så under Halvorsen. Lysbakken var helt klar overfor landsstyret rett etter valget om at SV ikke var i samme situasjon som i 2005, da partiledelsen ville i regjering for enhver pris, hvor brudd i sonderinger ikke var en del av strategien.

Strategi, taktikk og ufravikelige krav

BK mener at de ufravikelige kravene i 2017 bare var en «lett justert regjeringsstrategi» og at når SV «så lett» lot være å stille ufravikelige krav denne gangen, viser det at ufravikelige krav bare var en taktikk, dvs. at SV fortsatt ville i regjering på en systemlojal, ikke en systemkritisk måte. For det første gikk ikke SV så «lett» fra metoden med ufravikelige krav. Hvilken type krav SV skulle stille var et «fast punkt» på SVs landsstyremøter fra 2019. Hvilken type krav som skulle stilles, ble diskutert i hele partiet. Det ble dessverre flertall for en liste med ti «vage» krav. 

I Rødt derimot ser det ikke ut til å ha vært mye diskusjon om ufravikelige krav. Rødt uttalte seg ikke om SV burde ha stilt slike krav – og i tilfelle hvilke. Derfor kom Rødts ufravikelige krav om at profitten skulle ut av velferden alt for seint og uten tilstrekkelig forankring blant folk. Det kom uten at en hadde forsøkt å få med seg SV og MDG på dette kravet. Et revolusjonært parti burde etter vår mening ha tatt initiativ til en brei debatt om hvilke krav en burde stille for å støtte, eventuelt gå med i en regjering ledet av Ap og Sp. 

Vi kan ikke se at BK eller andre «ledende» Rødt medlemmer tar klar stilling til metoden med ufravikelige krav. Derimot virker det som at en vag avtale, slik som Enhedslisten har inngått, er det Rødt har sett på som «metoden». Slike avtaler er etter vår mening ikke noe godt alternativ til ufravikelige krav. Slik vage avtaler, i likhet med SV-ledelsens «hemmelige» krav til en ny regjeringsplattform, mobiliserer ikke folk i samme grad som ufravikelige krav. Ufravikelige krav skaper diskusjoner blant folk om kravene, om hvilke krav som skal prioriteres. Hvilke krav som «fungerer». 

En annen og klarere svakhet er alliansebyggingsstrategien som følger av «hemmelige» krav.  Lysbakken inviterte stadig til en politisk samling/plattform med AP, SP og SV, men konkrete politiske saker ble ikke en gang luftet. Dermed kunne dette aldri bli noe annet enn et vagt og fromt ønske om «samling» med partier som er pro-kapitalistiske, for NATO og i praksis uten plan for reduserte forskjeller kombinert med utslippskutt. Etter vår mening burde SV rett etter valget i 2019 tatt initiativ til diskusjoner om ufravikelige krav med Rødt, MDG, fag-, freds- og miljøbevegelsen for å komme fram til en håndfull med felles ufravikelige krav. Vi er ganske sikre på at det ville ha bidratt til enda bedre valgresultater for alle de tre partiene slik den politiske dynamikken var i 2021. 

Men hvorfor utfordret ikke Rødt SV på å sløse bort (minst) 50 milliarder på å elektrifisere sokkelen? I høst har Rødt vært veldig stille når det gjelder hvilke saker SV måtte få gjennomslag for i regjeringssonderinger og budsjett. 

Likevel, sett i et lengre historisk perspektiv er både Rødt og SV i bedre «form» enn på mange tiår. Men fortsatt må det skje ganske store endringer i både politikk og interndemokratiet i både Rødt og SV før de blir virkelig effektive redskaper for å løse de oppgaver som kombinasjonen av økologisk og økonomisk krise stiller menneskeheten overfor.

I artikkelen «Venstresida og regjeringsspørsmålet – kritiske og sammenliknende perspektiv på SVs erfaringer» i Vardøger 38 20 bruker forfattarane to sider på å polemisere mot eit innlegg av meg i Gnist 3/2018.

I  «Makt, motmakt og strategi for sosialisme» skreiv eg at  «Rødt, nettopp fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon, (er) eit bedre utgangspunkt enn SV. Med sitt halvhjarta oppgjør med partiets tilslutning til Nato-krigane mellom 1999 og 2011, sin lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar i alt for mange kommunestyre og fylkesting, har SV flere handikap enn Rødt». 

Braathen og Ekeland (B&E) går faktisk lenger enn meg i kritikken av SV under Erik Solheim og Kristin Halvorsen – dei to partileiarane forlèt ikkje berre sosialismen som mål, slik eg skreiv, men var  «inspirert av Blairs New Labour”! Men for B&E er dagens leiar Audun Lysbakken prov på at min påstand om SVs lett justerte regjeringsstrategi er galen. I boka Frihet sammen – sosialisme for en ny tid (2015) gikk Lysbakken nemlig inn for å stille ufråvikelige krav for å gå inn i regjering, og i stortingsvalet i 2017 hadde partiet fem slike krav. For B&E er ufråvikelige krav sjølve skillemerket, også i europeisk samanheng:  

Ved å ha klart for seg hvilke forutsetninger som må være tilstede, og hvilke politiske krav som må være innfridd for at et venstreparti skal støtte eller delta i en regjering, kan venstresida gå frå irrelevans og handlingslammelse til å bli en avgjørende aktør i kampen om samfunnsutviklingen i årene som kommer.  

Som kjent vedtok SV på siste landsmøte å ikkje stille slike krav for å gå i regjering. Når SV så lett kan skrote linja frå 2017 kjem det av at  «ufråvikelige krav» nettopp var ein taktikk som passa for å pusse opp bildet av SV etter  «SV-fella» i regjering mellom 2005 og 2013. Problemet for B&E er at dei rotar i hop strategi og taktikk. Dei har gode argument for ufråvikelige krav, men set støtte til ei regjering i parlamentet på linje med å gå inn i regjering, omtaler deltaking i parlamentariske organ likt med å administrere staten i regjering og resonnerer på same måte om  «maktposisjonar» i toppen av staten som på lokalplanet.

I min artikkel argumenterte eg for at ein  «ministersosialistisk» strategi, altså ein strategi der del i regjeringsmakt er middelet for å omforme kapitalismen til sosialisme, må ende opp med  «makt» på systemets premissar, i vår situasjon ofte diktert av Nato og EU. Syriza i Hellas er eit nokså ferskt eksempel, som B&E vel å ikkje gå inn på enda dei drøftar fleire europeiske erfaringar frå dei siste åra. I ein revolusjonær strategi er bygging av motmakt avgjørande – og her kan folkevalte spelle ei viktig rolle så lenge partiet står fritt til å samarbeide med og organisere folkelige masserørsler og aksjonar. Det gjør dei ikkje om partiet er bunde opp i regjering. Også i det kortare løpet kan motmakt gi resultat i form av påverkning på ei regjering, med eller uten formelle avtalar med regjeringa.

Å diskutere krav for å gå i regjering handlar om taktikk innafor ein regjeringsstrategi. I tråd med militærteoretikaren Clausewitz gir det klarheit å bruke taktikk om det som skal til for å vinne det enkelte slaget, mens strategi handlar om opplegg for å vinne krigen, i vårt tilfelle å nå målet om å erstatte kapitalismen med sosialisme. Å gjøre det godt i eit val dreier seg først og fremst om taktikk. B&E er erklærte sosialistar og det overraskar at dei ikkje ser forskjellen. 

Heller ikkje forstår dei den prinsipielle forskjellen mellom å gå inn for ei regjering framfor ei anna i eit kapitalistisk samfunn og å gå inn i regjering for å administrere kapitalismen. Det første handlar om taktikk, det andre betyr eit strategisk val. Slik får dei seg polemisk til å spørre om det er  «ett fett» for arbeidsfolk om H + FrP eller Ap styrer med Sp, og SV, Rødt og MDG som parlamentarisk grunnlag! Og dei vil belære meg om at det er viktigare å ha ei klar oppfatning om ka man gjør i parlamentariske organ enn å vere  «positiv» eller  «negativ» til deltaking. Halvparten av min artikkel i Gnist handla nettopp om kor viktig det politiske arbeidet i folkevalte organ er, og om korleis det kan drives som del av ein revolusjonær motmaktstrategi. Ser ein ikkje forskjellen mellom folkevalte forsamlingar og regjeringsmakta under kapitalisme, er maktanalysen og forståinga for statens rolle grunn. 

Også når perspektivet blir utvida til andre land i Europa toner forfattarane ned forskjellen i syn på å gå i regjering – enda nettopp venstresida og regjeringsspørsmålet er temaet for deres artikkel. Bloco de Esquerda – Venstreblokka – i Portugal får skryt fordi dei gjennom harde, konkrete krav i 2015 pressa den sosialdemokratiske regjeringa til venstre, noe som i neste omgang også ga regjeringspartiet sterk framgang ved valet i 2019. Men at Bloco valte å halde seg utafor regjeringa, legg dei ikkje vekt på. Det gjør derimot Asbjørn Wahl i det same nummeret av Vardøger. I  «Elefanten i rommet – hvordan Europas venstrepartier sliter med sitt forhold til EU» argumenterer Wahl mot utbreidd  «politisk suicidalitet blant Europas venstrepartier» – i form av strev for å komme i regjering,  «enten de har vært i slike regjeringer eller ikke». Wahl skriv (side 152):  

… å gi parlamentarisk støtte til en sosialdemokratisk dominert heller enn ei regjering av ulike høyrepartier [   ] gir disse partiene langt bedre muligheter for å fremme sin egen politikk inkludert muligheten til å mobilisere press nedenfra heller enn å inngå all verdens kompromisser, slik enhetdslisten og Bloco de Esquerda har vist. 

Men for B&E er ufråvikelige krav – ikkje spørsmålet om å gå i regjering – det strategiske omdreiingspunktet.

Men begrepsbruken er ustødig, frå å proklamere ufråvikelige krav som den einaste riktige strategi i dagens situasjon til å kalle dette ein  «metode». I ein fotnote ser dei visst behovet for å rydde, dei kallar det å stille slike krav ein strategi, mens innhaldet i krava er taktisk bestemt. Det er tydeligvis til lite hjelp for å forstå skillelinjene.  – Dei oppfattar ikkje at tidligare leiar i Rød Ungdom, Linn Elise Øhn Mehlen i Gnist 3/2018 – i motsetning til meg – berre argumenterte taktisk mot at Rødt skulle gå i regjering i 2021 («Det er for tidlig»). Det er heller ikkje til hjelp at forfattarane har kjennskap til endringa av prinsipp-programmet på Rødts landsmøte i 2019, som blei vedtatt med ca 2/3 fleirtal mot ein einstemmmig redaksjonskomite. Vedtaket er heilt i tråd med mine synspunkt:

Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn. Denne regjeringsstrategien er også kalt ministersosialisme. Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon. Tvert om er mobilisering av folkelige krefter og bygging av motmakt nedafra en nødvendig forutsetning både for anti-kapitalistiske reformer i dagens situasjon og for å avskaffe kapitalismen og erstatte dette systemet med et sosialistisk folkestyre.

Men desse formuleringane finn B&E ikkje grunn til å gå inn på. SVs nestleiar Fylkesnes har derimot forstått ka dette dreier seg om, og har fleire gonger uttalt til Klassekampen at ulikt syn på å gå i regjering er den viktigaste forskjellen mellom SV og Rødt.

 Artikkelen i Vardøger er skarp mot luftige allmenne politiske krav slik dei blei stilt av SV for å samarbeide med Ap og Sp i regjering i 2005 – 2013, og like bastant er B&E når det gjeld behovet for å stille, konkrete ufråvikelige krav. Fråsegna  «Tid for forandring» frå SVs siste landsmøte rammes av begge delar – her er dei konkrete krava bevisst valt bort samtidig som det vrimlar av generelle løfte av typen  «få ned forskjellene» og  «bekjempe miljøødeleggelsene». 

Korfor har så SV endra den taktiske linje frå valet i 2017? Ein grunn er at Sp denne gongen vil halde SV ute av regjeringa – og da blir det utaktisk med ufråvikelige krav. Det minner om situasjonen før valet i 2005 – i si bok i 2015 meinte Lysbakken at SV i 2005 måtte vise at dei evna å styre i regjering og derfor ikkje kunne stille ufråvikelige krav. Argumentasjonen mot ei  «sentrumsregjering» av Ap og Sp vil sikkert slå an i noen kretsar, men gjør samtidig at SV vil møte seg sjøl i døra om dei stiller tøffe krav for å gå i regjering. 

Først og fremst viser dette at det er regjeringsdeltaking som er SVs strategi – harde eller mjuke krav er taktisk bestemt. Om SV vel å stå utafor ei ny regjering på grunn av dårlig gjennomslag, vil det like lite som Frps utgang av Høgre-regjeringa og Venstre og KrFs tvil og tru i regjeringsspørsmålet vere eit spørsmål om strategi, men eit taktisk val om ka som tener partiet på kort sikt. For Rødt taler både strategi og taktikk for å halde partiet utafor ei ny regjering, og så satse på å påverke så mykje som mulig frå utsida.

Enn SV – vil dei i regjering igjen hamne i SV-fella og sluke kamelar til frukost, middag og kvelds? Det paradoksale er at det som kan berge SV i regjeringsposisjon nettopp er eit sterkt Rødt i allianse med masserørslene. Da er det håp om at løfta om  «en ny kurs»  «radikal politisk forandring»  «trygge jobber, velferd, fellesskap» og  «kraftfulle kutt» blir meir enn luft.