Kapitalismen har en helt unik historisk funksjon ved å ta fra oss noe av det mest menneskelige i oss og gjøre den til en vare. Dette gjør at vi går rundt med et tomrom i vår menneskelige sjel. Et tomrom som kan fylles med et innhold. Høyresiden vil fylle det med individualisme, fremmedfrykt, kvinnehat med mer. Mens det er kun marxismen som gir oss svaret på hvordan dette tomrommet kan fylles på en måte som vil løse problemet.

 

Mitt perspektiv på å lese og forstå Marx og marxisme handler om å finne hvordan vi kan bekjempe kapitalismen. Karl Marx sine analyser handler for meg ikke bare om å forstå hvordan kapitalismen fungerer, men også grunnleggende om hvordan bekjempe den. For å kunne gjøre effektiv motstand mot kapitalismen, trenger vi å forstå hvordan den fungerer. På oss som mennesker, på relasjonene med andre mennesker, på vårt forhold til varesamfunnet og ikke minst i forhold til produksjonsmidlene, som skaper dette vareproduserende samfunnet. 

 

Med fremmedgjøring mener vi noe mer enn at noe bare føles fremmed for oss. Marx bruker det for å beskrive at noe som arbeideren egentlig produserer blir fremmed for henne gjennom produksjonsprosessen. Hun produserer under kapitalismen ikke fordi hun trenger gjenstanden eller det hun skaper i verden, men fordi hun trenger lønn. Hun blir derfor på et samfunnsmessignivå likegyldig til hva hun produserer.

Jon Egil Brekke sammenfatter fremmedgjøring i arbeidet som: 

-Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
-Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke og avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
-Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

 

Jeg mener fremmedgjøringa også eksisterer utenfor vår direkte posisjon i produksjonen. Menneskelige handlinger, oppførsel og relasjoner blir gjort om til varer under kapitalismen og på den måten fremmedgjøres vi fra oss selv. 

 

Fremmedgjort fra sang

La meg bruke musikk som et eksempel. At musikk er grunnleggende viktig for menneskeheten er vanskelig å komme unna. Vi har funnet arkeologiske rester av menneskelagde instrumenter som er eldre enn språksenteret i hjernen vår. Før vi lagde instrumenter er det logisk å tenke at vi lagde musikk med vår egen kropp som instrument. 

 

Gjermund Kolltveit peker på i sin bok Sang som våpen at synging er en kroppslig opplevelse. 

«Å synge reduserer nivået av stresshormonet kortisol, og styrker dermed immunforsvaret. Sangen stimulerer en rekke signalstoffer som endorfiner, dopamin og oksytocin. Dette er stoffer som gjør oss glade og mer positivt innstilt til samarbeid». 

 

Sang og musikk har i alle tidsepoker vært viktige for mennesket. I middelalderen måtte man ha vært gal hvis man ikke sang mens man bakte. Og sang var vanlig i fabrikklokaler helt til maskinene ble så støyete at sangen druknet. På NRK finnes det et klipp med en som leder arbeidet med kabeltrekking ved hjelp av sang, noe som har dødd ut med at maskiner har tatt over for menneskelig muskelkraft. I dag er sang mye sjeldnere i hverdagen og ikke minst i arbeidshverdagen. Vi sitter som regel halvflaue og synes det er vanskelig å synge Gratulerer med dagen sammen med kollegaer. Musikk i arbeidshverdagen høres gjennom små propper i øret for å stenge ute arbeidsfellesskapet, skape rom for å unngå forstyrrelser, framfor å samle og bygge fellesskap. 

 

At musikk er et grunnleggende menneskelig uttrykk, ser vi når små barn synger spontansang i barnehagen. Spontansang er improvisert sang uten forhåndsdefinert tekst, melodi eller rytme. Sakte, men sikkert, forsvinner sangen fra barnet etter hvert som det blir voksent. Noe av det handler jo om å bli selvbevisst sin egen stemme, og stemmeskiftet hos gutter. Men det handler også om at man blir møtt med musikk som vare. Denne varen står i sterk kontrast til den musikk vi lager selv. Mens vår egen sang er kanskje litt falsk, undersøkende, har et fleksibelt forhold til rytme eller melodi. Musikken som vare er ofte godt produsert, utøvd av folk med lang trening og høy kompetanse. Polert av produsenter og forbedret i miksen. Dette er den ferdig polerte, godt produserte musikken som vi møtes over alt i samfunnet. Musikk som ikke lenger er først og fremst menneskelig uttrykk, men en vare som selges på et marked. 

 

Det at musikk og andre kreative menneskelige uttrykk blir varegjort gjennomsyrer samfunnet. Det som burde vært grunnleggende menneskelige uttrykk blir gjort til ikke gode nok. Vi sammenligner det med varene og finner fort ut at det vi selv holder på med ikke kan måle seg. Men istedenfor at vi finner ut at målestokken er feil så fremmedgjøres vi fra våre egne kulturuttrykk. Bare se når kulturbevisste folk blir portrettert i Klassekampen eller tilsvarende aviser, når de blir spurt om siste kulturopplevelse, svarer alle med en vare de har kjøpt, ingen svarer med noe de selv har gjort, at de sang for barnet sitt eller tegnet en tegning. De svarer alltid med at de har kjøpt en vare, som en teaterforestilling eller konsertbillett. 

 

Et sort hull

Min påstand er at denne fremmedgjøringa gjør noe grunnleggende med oss mennesker. Den skaper et hull vi ikke veit hvordan å fylle. Fremmedgjøringa er fordekt for oss gjennom varesamfunnet så ser vi ikke umiddelbart løsninga. Vi blir rastløse mennesker på jakt etter noe å fylle hullet med. Og ting å fylle det med er kapitalismen eksperter på å tilby oss. Samtidig er det som å kaste ting inn et sort hull, det suger til seg materien, og vi jager igjen nye varer for å fylle hullet. 

 

Dette tomrommet har sjelden en arbeider råd til å fylle på med det hen får utbetalt i lønn. Derfor har det oppstått en stor ideologiprodusent som forteller oss fortellinger om hvordan vi kan håpe på å bli rike nok. Vi får YouTube-kanaler laget av millionærer som fører propaganda for en livsstil som er uoppnåelig og samtidig framstår som den mest realistiske løsningen. Vi kan alltid håpe på å vinne en av MrBeast sine konkurranser eller trekke 7 rette i lotto. En strategi for å komme ut av posisjonen i produksjonen basert på hell og lykke. Det er mer en ideologisk drøm enn reell strategi. Den andre strategien som er tillatt under det kapitalistiske hegemoniet er middelklassestrategien, å jobbe hardt for å heve seg over andre, gjennom studier og kultur. Det er heller ikke en reell strategi for å fylle hullet. Kun en strategi som er med på å holde andre folk nede istedenfor å gjøre noe med problemet. Jeg har skrevet mer om disse to strategiene i artikkelen Klassestrategi på TV i Gnist nummer 1 2020.   

 

For alle som ikke passer inn i disse to strategiene blir møtt av en høyreside med åpne armer, som forer de med at kvinnehat, transhat og rasisme som kan fylle det hullet kapitalismen har skapt. 

 

Det er her dagens utfordring ligger. Hvordan presentere en visjon om et annet samfunn som ikke bare fyller det hullet kapitalismen skaper i livet vårt, men også gjør noe grunnleggende med samfunnet. Slik at hullet ikke lages i første omgang. Det krever en kommunistisk strategi om å uttrykke at vi vil vekk fra dette, og samtidig tar kampen konkret mot kapitalismen vesen der vi møter det i dagliglivet. Det er dette som er venstresidas virkelige utfordring. Den kan ikke bare løses med politiske brødkrav. Men visjoner om grunnleggende endring. At vi kan endre strukturene og kulturen i samfunnet som opprettholder og forsterker klassesamfunnet, rasismen, kvinnehatet og transfobi (med mer).

 

Dette er en kamp som må føres mye bredere enn det snevre rommet for den parlamentariske politikken. Det er en kamp som foregår langt utenfor det vi normalt tenker på som politikk, men likevel er viktige for å etablere ideer i vårt samfunn. Her spiller kunst og kulturarbeidere, kunstnere og artister viktige roller. Men også nymotens roller som influenser i sosiale medier. De spiller en rolle som ideologiprodusenter i vår tid. 

 

På samme måte som Thatcher og Reagan sitt inntog med høyrepolitikk førte til en bølge av radikale kunst og kulturuttrykk, ser vi i dag det samme med Trumps MAGA-fascisme. Det er ikke mangel på de som har et behov for å uttrykke sin motstand. Det har gitt oss et helt nytt lydspor til kampen mot undertrykking på tvers av sjangere. Fra Bob Vylans slagkraftige hiphop til folkpopens Carsie Blantons skarpe tunge. Palestinaflagg veives og anti MAGA budskap ropes ut på de store festivalscenene. De samme artistene møtes med forsøk på sensur og knebling av ytringer. Det tydeligste eksempelet er kanskje rettsprosessene mot Kneecaps Mo Chara, som ble siktet av den britiske staten for terror for å vifte med et flagg. 

 

Gjenvinne vår egen stemme

Fortsatt strømmer det på med nye lag av uredde venstreorienterte artister, som tar opp små og store verdensproblemer og urettferdigheter. På samme måte som Madonna sto opp for homofile og Hiv-smittede eller Public Enemy mot rasismen på 80-tallet, så trenger vi også i dag artistene som går i front mot Maga-fascisme og transhat. De skaper inspirasjon og engasjement til kampen som ikke kan undervurderes. Samtidig er det også motstand pakket inn som et produkt, en vare, i kapitalistiske økonomien. Nye kulturelle uttrykk blir sugd inn i det sorte hullet og spyttet ut igjen med prislapp og strekkode. Derfor må en kommunistisk kulturstrategi gå utover å bare få artister til å ha bra budskap. Vi må lage en ide om hvordan gjenvinne vår egen stemme.

 

Er ikke det å gi arbeiderklassen stemme, og med det makt til å endre samfunnet selve essensen i det vi kaller kommunisme? Vi må derfor ha en kulturstrategi som vil oppheve varesamfunnets makt over kulturen vår. En strategi for at arbeiderklassen ser sine egne kulturelle bidrag som verdifulle, og med det anerkjenner den kulturen vi har i hverdagen. Den kulturen som ligger i å nynne på en melodi eller tegne en tegning. At det er kultur å lære seg et nytt instrument, bake brød eller spikke med kniv.  

 

Arbeiderbevegelsen i alle avskygninger har hatt et bevisst forhold til det å bygge bevegelse gjennom kultur. Allerede i 1850 i Marcus Thranes arbeiderforeninger ble det laget sangbok, redigert av Typografen P.W. Bergh. Og siden den gang har sang blitt brukt for å skape samhold, kamplyst og engasjement. Den har virket internt på bevegelsen for å styrke samholdet, definere hvem vi er. Sangen bidrar til endring fra et egosentrisk perspektiv på verden til et fellesskap perspektiv. Utad ble sang brukt retorisk for å fortelle om politiske kamper, hvorfor vi måtte slåss og hva som var utfallet. Sanger for å overtale folk følelsesmessig for å støtte bevegelsen. Når man synger et budskap blir det ofte sterkere emosjonelt, enn bare å høre et foredrag eller lese en løpeseddel. Knut Kjeldstadli skriver at «Nettopp det å synge i fellesskap er det sentrale» om hvorfor allsang er så viktig for arbeiderbevegelsen.

 

I dag synges det mindre i fellesskap, melodiene som nynnes på er sjelden en identitetsmarkør om hvilken side du står på. Mange tror de ikke kan synge, har aldri lært å spille et instrument eller gjøre andre kreative uttrykk. Det gjør at mennesker over generasjoner har blitt mer isolerte fra hverandre. Arbeidslivet behandler oss ofte som utbyttbare maskindeler, men kanskje noe av det også skjer i det sosiale livet. Ensomhet diskuteres som om det er en av vår tids største utfordringer. Men henger ikke følelsen av ensomhet sammen med hvordan kapitalismen gjennomsyrer livene våre? Det er få som har noe quickfix på ensomhet, men det er kanskje fordi det er et økonomisk system som splitter oss opp i individer og hindrer oss å se fellesskap. Det er å synliggjøre fellesskapet som må være en byggestein i en kommunistisk strategi. Da må vi skape liv der man uttrykker seg kulturelt, som et helt menneske. Ikke aleine, men i fellesskap.

 

Historisk har arbeiderbevegelsen vært en opplysningsbevegelse. Arbeiderbevegelsen var ikke bare opptatt av å opplyse om hvordan kapitalismen fungerte, hvordan vi kunne avskaffe den eller om arbeiderens viktige rolle i den. Det var en bevegelse som var opptatt av at arbeiderklassen fikk tilgang på kunnskap om kosthold, idrett, seksualhelse og ikke minst kultur. Man organiserte idrettslag, kunnskapsdeling blant husmødre, sangkvelder, barne- og familieorganisasjoner og mye mer. Man hadde en idé om å være en bevegelse langt ut over det direkte ideologiske eller opp mot hva som skjedde i folkevalgte organer. Etter hvert har det blitt mindre og mindre av det. I dag er det nesten kun de konkrete sakskampene gjennom aksjoner og demonstrasjoner og den folkevalgte politikken som er igjen, med noen innslag av studiesirkler om politikk og ideologi. En breiere bevegelse for å bedre arbeidsfolks liv både konkret og strategisk tas det ikke tak i. Det er kanskje for langt unna hva som kan være partienes rolle innenfor dagens ideologiske system? Noen av rollene er også overtatt av en utbygd velferdsstat. Og det er vi jo tilhengere av. Likevel så bør vi tenke at det er viktig å plukke opp igjen opplysningsidealet hvis vi vil bygge en bevegelse som vil endre historiens utvikling. At vi må gi folk kunnskap og midler for å uttrykke seg selv og fylle det sorte hullet fremmedgjøringa skaper. Det er ofte en rettighet som er urettferdig fordelt i samfunnet. Den blir fordelt enten via arv eller markedet, men som kommunister bør vi ha en ide om at vi vil fordele dette til flere. Det betyr ikke at alle skal bli profesjonelle musikere og kunstnere. Det betyr at vi sloss for å la kreativitet være en del av mennesket, at kulturen kapitalismen vil stivne og gjøre om til varer, heller kan leve fritt, være personlig og ikke for noen større grunn enn at det er med å gjøre et menneske helt. Så spre en liten melodi som ikke er skrevet ned, om frihet som ikke enda finnes et sted, dans et dansetrinn for å minne på at vi er i bevegelse. 

Hva kan fremmedgjøring lære oss om marxismens historie, kapitalistisk ufrihet og den fortsatte muligheten for et kommunistisk samfunn?

 

Analysen av menneskets fremmedgjøring fra arbeidet er blant de mest innflytelsesrike, men også omstridte, delene av Marx’ forfatterskap. At Marx i det hele tatt hadde en fremmedgjøringsteori, ble først oppdaget i 1932. Da ble en bunke manuskripter Marx hadde skrevet i Paris i 1844, og som også gjerne kalles 1844-manuskriptene, utgitt for første gang. Manuskriptene slo ned som en bombe i den marxistiske bevegelsen. På den ene siden satte manuskriptene et dypt avtrykk på en rekke epokegjørende marxistiske tenkere, deriblant Georg Lukács, Herbert Marcuse og Jean-Paul Sartre. Manuskriptenes romantiske, tilgjengelige stil gjør dem fremdeles populære for unge og ustuderte radikale, som kanskje blir skremt vekk av Manifestets politiske nådeløshet eller Kapitalens abstrakte åpningskapitler.

Innenfor den sovjet-orienterte marxismen, derimot, ble manuskriptene kritisert og fortrengt. Da DDR-instituttet for marxisme-leninisme skulle utgi en samleutgave av Marx og Engels i 1957, ble 1844-manuskriptene holdt utenfor. Manuskriptene ble ikke publisert før i 1968, og da i et eget, unummerert bind, som for å markere at manuskriptene ikke er en del av gudfedrenes ‘offisielle’ forfatterskap. Med andre ord gikk det hele 36 år fra da 1844-manuskriptene først ble publisert, til de kunne kjøpes i bokbutikkene på Karl Marx-Allee i Øst-Berlin.

Også i dag er fremmedgjøringsteorien er et brennbart tema. Mens noen fortolkere plasserer den helt i kjernen av sin Marx-forståelse, mener andre at Marx egentlig ikke hadde noen fremmedgjøringsteori i det hele tatt. Andre igjen mener at begrepet ‘fremmedgjøring’ er en u-marxistisk, idealistisk og borgerlig konstruksjon, som må renskes ut fra marxismen med kirurgisk presisjon. Hva er det som gjør fremmedgjøringsteorien så kontroversiell?

For å svare på dette spørsmålet, er det nødvendig å gi et kort (og åpenbart svært grovkornet) riss av marxismens historie. I første del av denne teksten skal jeg vise hvordan fremmedgjøringsteorien havnet i skuddlinja mellom to atskilte, og til en viss grad antagonistiske, tradisjoner for marxistisk teori og politikk. Deretter skal jeg legge fram min egen tolkning av Marx’ fremmedgjøringsteori, og vise hvordan denne kan bygge bro mellom disse tradisjonene.

 

Klassisk og vestlig marxisme

Marxismen slik vi kjenner den i dag ble først utviklet etter Marx selv var død og begravet. Den klassiske marxismen skulle løse to oppgaver samtidig. For det første skulle den fungere som arbeiderbevegelsens intellektuelle grunnlag, noe som betød at den måtte utformes på en måte som kunne formidles til det brede laget av befolkningen. Felles for den klassiske marxismens viktigste teoretikere, for eksempel Engels, Karl Kautsky, Lenin og Rosa Luxemburg, var at de også var aktive revolusjonære, som utviklet teoriene sine i tett samspill med datidas kommunistiske bevegelser.

 

For det andre skulle den klassiske marxismen konkurrere med de borgerlige normal-vitenskapene. De klassiske marxistene utviklet et filosofisk rammeverk – den dialektiske materialismen – som ikke bare skulle forklare hele menneskehetens historie, men også kunne anvendes innenfor fysikken, biologien og andre naturvitenskapelige disipliner. Under Stalin ble den klassiske marxismen kodifisert til et sett av rigide læresetninger som det bokstavelig talt var ulovlig å utfordre, og som den kommunistiske verdensbevegelsen ble forventet å underlegge seg.

 

I mellom- og etterkrigstida oppsto det et alternativ til den klassiske marxismen. Den kalles gjerne ‘vestlig marxisme’, fordi den ble utviklet utenfor de reelt eksisterende sosialistiske landene i Øst-Europa og Asia. De vestlige marxistene tonet ned de vitenskapelige og systembyggende sidene ved Marx’ forfatterskap. Kjølige analyser av økonomiske fenomener og historiske jernlover, ble erstattet med poetiske undersøkelser av kunst, kultur og hverdagslivet. 1844-manuskriptene, som nok er den mest poetiske teksten i Marx’ forfatterskap, ble en naturlig hovedreferanse i dette prosjektet.

 

I motsetning til de klassiske marxistene, var de vestlige marxistene i all hovedsak universitetsansatte intellektuelle som jobbet på avstand fra den organiserte arbeiderklassen. Politisk sett ble den vestlige marxismen utviklet i skyggen av en rekke historiske nederlag: den mislykkede revolusjonen i Tyskland i 1919, framveksten av stalinisme i Sovjetunionen og av fascisme i Europa, stabiliseringen av kapitalismen etter andre verdenskrig. Perry Anderson har beskrevet resultatet som en resignasjons-sosiologi, preget av tragedie, desillusjon og politisk tilbaketrekking.

 

Den klassiske og den vestlige marxismen var ikke bare intellektuelle motpoler. De var også politiske fiender. Georg Lukács og Karl Korsch, som ofte krediteres som den vestlige marxismens grunnleggere, ble begge fordømt og undertrykt i de reelt eksisterende sosialistiske statene. Vestlige marxister, som for eksempel Adorno og Horkheimer, fordømte på sin side de sosialistiske landene, som de betraktet som autoritære og i praksis kapitalistiske samfunn. Også her spilte 1844-manuskriptene en viktig rolle. Manuskriptene antyder nemlig at kommunisme ikke bare er en kamp mot ulikhet og utbytting, men også mot enhver situasjon hvor mennesker kontrolleres av krefter de ikke kontrollerer. Denne analysen kunne åpenbart rettes mot de sosialistiske statene, hvor mange jo opplevde å være underlagt en slik fremmed makt, og da attpåtil en fremmed makt som utga seg for å representere dem selv.

 

Sosial og kunstnerisk anti-kapitalisme

1844-manuskriptene bidro altså til å splitte marxismen i to leire. Etter Luc Boltanski og Ève Chiapello kan vi betegne dem som henholdsvis sosial og kunstnerisk anti-kapitalisme. Sosial anti-kapitalisme kritiserer kapitalismen for å skape sosial ulikhet og konflikt, og målbæres av fagbevegelsen og de tradisjonelle venstrepartiene. Kunstnerisk kapitalismekritikk kritiserer kapitalismen for å være kjedelig, konform og inautentisk, og målbæres av kunstnere og bohemer, så vel som av de ‘nye’ (feministiske, økologiske, antirasistiske) sosiale bevegelsene som oppsto etter andre verdenskrig.

 

I dette skjemaet kan den konvensjonelle tolkningen av Marx’ fremmedgjøringsteori trygt plasseres i den kunstneriske enden av spekteret. Derfor er det heller ikke rart at mer tradisjonelt orienterte marxister ofte oppfatter fremmedgjøringsteorien som romantisk, privilegert og virkelighetsfjern, eller til og med som en forkledd liberalisme, som truer med å redusere marxismen til klasseblind kulturkritikk. Men er det mulig å forstå Marx’ fremmedgjøringsteori på en annen måte, som bygger bro mellom den sosiale og den kunstneriske kapitalismekritikken?

 

En ny tolkning

Tolkningen av Marx’ fremmedgjøringsteori jeg skal presentere i resten av denne artikkelen har jeg utviklet selv. I motsetning til konvensjonelle fortolkninger tar jeg ikke utgangspunkt i 1844-manuskriptene, men i manuskriptene Marx skrev mellom 1857 og 1864. Formålet er å skrive fram en marxistisk fremmedgjøringsteori som er mer forenlig med Marx’ ‘modne’ kritikk av den politiske økonomien, og som unngår noen av de teoretiske svakhetene som preger Marx’ tidlige formulering.

 

Vi mennesker kan bli fremmedgjort fra mye forskjellig. Vi kan fremmedgjøres fra andre folk, familien, politikken, og så videre. Når vi snakker om fremmedgjøring i en marxistisk kontekst, derimot, er det alltid fremmedgjøring av arbeid det er snakk om. Her er det verdt å dvele ved det faktum at verbet ‘å fremmedgjøre’ i det borgerlige økonomifaget, for eksempel hos Adam Smith, ofte brukes som et synonym for å ‘selge’. Når jeg selger en gjenstand, for eksempel en bil, gjør jeg også bilen fremmed for meg selv. Bilen tilhører ikke lenger enn meg, men noen andre, og jeg har ikke lenger rett til å bruke den slik som jeg gjorde før.

 

Kjernen i den marxistiske fremmedgjøringsteorien er at økonomisk fremmedgjøring av arbeidskraften frambringer en sosial fremmedgjøring av arbeiderklassen. La oss nærmere på hva salg av arbeidskraft egentlig innebærer. Marx beskriver arbeidskrafta som «summen av de fysiske og åndelige evnene som vi finner i det menneskelige legemet, i menneskets levende personlighet». Arbeidskrafta er altså uløselig knyttet til kroppene, hodene og personlighetene våre. Derfor er det på sett og vis misvisende å si at vi ‘selger’ arbeidskraft, fordi vi ikke kan skille oss fra de fysiske og åndelige evnene våre på samme måte som vi kan med en bil eller et klesplagg.

 

Det vi egentlig selger når vi selger arbeidskrafta vår, er muligheten til å bestemme hvordan arbeidskrafta vår skal benyttes innenfor et gitt tidsrom. Vi selger muligheten til å avgjøre hvordan vi skal jobbe, hvem vi skal jobbe sammen med, hvilke mål arbeidet vårt skal ha, og så videre. Den som kjøper muligheten til å bestemme alt dette er kapitalisten. Det kapitalisten kjøper er altså ikke arbeidskraft som sådan, men makt over arbeidskrafta. Salg av arbeidskraft er altså ikke bare en økonomisk transaksjon, men en maktoverføring.

 

Lønnsarbeidere gir imidlertid ikke bare fra seg kontrollen over arbeidskrafta. Når vi selger arbeidskraften vår, gir vi også opp kontrollen over arbeidets resultater. Selv om dette i dag kan virke helt selvfølgelig, er det en historisk ny situasjon vi står overfor her. Før-kapitalistiske håndverkere solgte i all hovedsak produktene sine selv, mens livegne bønder under føydalismen gjerne beholdt omtrent halvparten av det de produserte. Under kapitalismen eier de fleste lønnsarbeidere derimot ingenting av det de selv produserer. Arbeidsproduktene tilhører derimot kapitalisten, som selger dem for å realisere en merverdi, som deretter kan investeres tilbake inn i produksjonen igjen slik at mer merverdi kan produseres. Arbeiderne blir på sin side nødt til å kjøpe arbeidsproduktene sine tilbake igjen som varer på markedet, og gjøres dermed avhengige av det kapitalistiske markedet.

 

Arbeid skaper forbindelser

På dette punktet er vi klare til å komme med en formell definisjon av hva fremmedgjøring er. Fremmedgjøring består av to steg. I første steg tar kapitalisten beslag over arbeidets resultater, og forvandler den til sin egen eiendom. I andre steg forvandles resultatene til kapital, altså som et middel for å skape en merverdi gjennom utbytting av fremmed arbeid. Fremmedgjøring er altså prosessen hvor arbeidets resultater beslaglegges og forvandles til kapital.

 

Hvis vi skal forstå de fulle konsekvensene av fremmedgjøringen, må vi først forstå arbeidets betydning for menneskenes liv. For Marx er arbeid en aktivitet som skaper forbindelser. Arbeidet skaper for det første forbindelser mellom oss selv og den ytre virkeligheten. Når vi arbeider, griper vi inn i virkeligheten og forandrer den slik at vi vil at vi skal være. Jeg kan tenke at det hadde vært bra med en bokhylle på soverommet, for så å faktisk bygge en bokhylle som ligner det jeg hadde sett for meg på forhånd. Dermed har bokhylla blitt overført fra en idé jeg hadde i hodet, til en ting som finnes i verden. Denne overføringen bidrar til å bygge fortrolighet mellom meg og virkeligheten, utvikler ferdighetene mine, og lærer meg også noe om hva jeg er og ikke er i stand til å få til.

 

Endelig bidrar arbeidet også til å skape forbindelser mellom mennesker. Disse forbindelsene skapes for det første gjennom direkte samarbeid, for eksempel dersom jeg bygger bokhylla sammen med samboeren min eller en kompis. Selv om jeg bygger bokhylla aleine, vil jeg bruke verktøy og materialer andre har laget, og som jeg derfor kan sies å befinne meg i et indirekte samarbeid med. Når jeg bygger bokhylla vil jeg også dra nytte av kunnskap og arbeidsmetoder som har blitt utviklet av andre, og orientere meg mot estetiske standarder som har blitt overlevert meg av kulturen. Resultatene av arbeidet er altså ikke begrenset til de konkrete bruksverdiene – i dette tilfelle bokhylla – som arbeidet har som formål å frambringe. Arbeidet produserer også samfunnet, og menneskene som lever i det. «Hva [menneskene] er», som Marx skriver, «faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer». Dette er nøkkelinnsikten i Marx’ materialistiske historieforståelse.

 

Kapitalens veksttvang

Når vi arbeider etablerer vi altså forbindelser mellom oss selv og omverdenen, med andre mennesker og med samfunnet i stort. Når arbeidet fremmedgjøres, er det disse forbindelsene som brytes. Fordi arbeidsprosessen kontrolleres av kapitalen, er det også kapitalen som formidler relasjonene som holder samfunnet sammen. Dermed forvandles samfunnet til et kapitalistisk samfunn, styrt av kapitalens spesifikke logikk.

 

På dette punktet er det viktig å understreke at kapital her, i motsetning til i det borgerlige økonomifaget og i den borgerlige sosiologien, ikke er et synonym for ‘rikdom’ eller ‘ressurser’. Kapital er et middel for å utbytte og dominere fremmed arbeid. Kapitalen er med andre ord en maktrelasjon.

 

Kapitalen skiller seg fra andre maktrelasjoner – forholdet mellom serfer og vasaller under føydalismen, for eksempel, eller mellom menn og kvinner i patriarkalske samfunn – med at den har en grunnleggende selv-ekspanderende logikk. Kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst, noe som er det samme som å si at kapitalen kontinuerlig må utvide seg selv for å kunne eksistere.

 

Dette er da også grunnen til Marx og Engels beskriver det kapitalistiske borgerskapet som den første revolusjonære overklassen i historien. Mens tidligere overklasser holdt på makta ved å motsette seg sosial endring, er borgerskapet avhengig av kontinuerlig utvikling, innovasjon og vekst. Kapitalismens selv-ekspanderende logikk tvinger borgerskapet «til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene, og dermed også produksjonsforholdene, og følgelig samtlige sosiale forhold». Derfor blir de også som «trollmannen som ikke lenger er i stand til å kontrollere de underjordiske makter han har manet frem». Den samfunnsmessige utviklingen løper løpsk, og selv verdens rikeste og mektigste mennesker må finne seg i å bli herjet med av markedets ukontrollerbare svingninger.

 

Det er verdt å merke seg at Marx på ingen måte betrakter kapitalens veksttvang som en utelukkende negativ ting. Spesielt Grundrisse inneholder derimot mange passasjer hvor Marx beskriver kapitalistisk vekst i overraskende positive ordelag. Trangen til vekst, skriver Marx, fører til «utforskningen av hele naturen», «universell utveksling av produkter fra alle fremmede land og klimaer» og «utviklingen av naturvitenskapene til sitt høyeste punkt», og bryter dessuten «gjennom nasjonale grenser og fordommer». Veksten skaper også nye behov som ikke oppstår ut fra naturen, men ut fra samfunnet, og bidrar dermed til å «kultivere egenskapene til det samfunnsmessige mennesket».

 

Legg merke til hvordan Marx ikke bare beskriver kapitalismen som en kilde til økonomisk utvikling. Kapitalismen beskrives også som en kilde til sosialisering. Kapitalismen knytter sammen folk fra alle verdenshjørner, og river ned de kulturelle barrierene mellom dem. Kapitalismen frigjør oss fra naturens åk, og lar oss selv velge hvordan vi skal leve. Kapitalismen gjør oss til siviliserte, mangefasetterte, rasjonelle mennesker, som er i stand til å ta kontroll over vår egen historie. Kapitalismen, for å si det kort, gjør kommunismen mulig.

 

Dette er da altså den ene siden av historien. Den andre siden er at all denne utviklingen skjer i en fremmedgjort form. «Alle sivilisasjonens framskritt», skriver Marx, «som frambringes av vitenskap, oppfinnelser, arbeidsdeling og samarbeid, forbedrede kommunikasjonsmidler, etableringen av verdensmarkedet, maskineri, osv. – beriker ikke arbeideren, men kapitalen, og øker dermed makten som hersker over arbeidet». Den sosiale utviklingen kommer altså ikke befolkningen til gode, men frambringer en kapitalistisk orden som konfronterer oss som en fremmed, uforståelig og truende makt. Resultatet er en generell frakopling mellom menneske og samfunn, som øker etter hvert som samfunnet utvikler seg. Derfor kan vi si at kapitalismen ikke bare gjør kommunismen mulig – den gjør den også nødvendig.

 

Fremmedgjøring og klassekamp

Fremmedgjøringsbegrepets største styrke er at det forklarer den besynderlige følelsen av frikobling og avmakt som kjennetegner dagens kapitalistiske virkelighet. Objektivt sett har vi jo aldri vært like gjensidig avhengig av hverandre som det vi er nå. Objektivt sett har vi også flere muligheter til å avgjøre hvordan vi skal organisere samfunnet og våre egne liv enn på noe tidligere tidspunkt i den menneskelige historien. Når vi likevel føler oss som isolerte individer hvor ingenting er mulig, skyldes det at økonomien er organisert på en måte som systematisk fratar arbeiderklassen makten over arbeidsprosessen og dens resultater, og gir denne makten til en klasse og et system som setter profitt over alle andre hensyn.

 

Fremmedgjøringsteorien bidrar også til å tydeliggjøre om hva klassekampen egentlig handler om fra et marxistisk perspektiv, på en måte som også opphever forskjellen mellom de to tradisjonene for marxisme vi gikk gjennom på starten av denne artikkelen. Tradisjonelt sett har marxister forstått klasse som hovedsakelig en utbyttingsrelasjon, hvor kapitalistklassen tilegner seg det økonomiske overskuddet av det arbeiderklassen skaper. Risikoen med en slik forståelse er at den marxistiske kapitalismeanalysen reduseres til en kritikk av kapitalistisk fordeling, og ikke av kapitalistisk produksjon. Implikasjonen blir da at vi godt kan beholde den kapitalistiske produksjonsmåten, så lenge vi sørger for at verdiene blir fordelt på en mer «rettferdig» måte. Dette kan knapt være tilfredsstillende fra et marxistisk perspektiv.

 

Fremmedgjøringsteorien minner oss på at problemet med kapitalismen ikke bare er at kapitalistklassen beriker seg på bekostning av de som faktisk skaper verdiene. Problemet med kapitalismen er at vi mister kontroll over produksjonen av vårt eget livsgrunnlag, og derfor også – i den grad økonomien også former de ikke-økonomiske sfærene – over samfunnet i stort. I stedet for at samfunnet kontrollerer økonomien, får vi et samfunn hvor økonomien kontrollerer samfunnet, og hvor vi holdes som gisler av et ukontrollerbart, kaotisk og destruktivt system.

 

Problemet med kapitalismen er altså ikke bare ulikhet, men avmakt. Den antikapitalistiske klassekampen kan derfor ikke være en rent økonomisk kamp for bedre lønn og arbeidsbetingelser. Den må også være en sosial, politisk og kulturell kamp for et friere og mer demokratisk samfunn, hvor vi ikke styres av fremmede sosiale krefter, men selv tar historien i våre egne hender. I denne kampen er trenger vi både sosial og kunstnerisk kapitalismekritikk – i den grad distinksjonene mellom dem i det hele tatt lar seg opprettholde.

 

Fremmedgjøring og kommunisme

Sist, men ikke minst, er fremmedgjøringsteorien nyttig for å breie ut kommunismens sosiale grunnlag. Hvis vi tenker at problemet med kapitalismen først og fremst er utbytting og ulikhet, er det vanskelig å skjønne hvorfor relativt privilegerte arbeidere (med høy lønn, sosial beskyttelse, og så videre) har interesse av å velte kapitalismen. Fra et fremmedgjøringsperspektiv blir denne interessen umiddelbart tydelig. Alle arbeidere, uansett hvor mye de tjener, har interesse av å leve i et samfunn hvor det ikke er kapitalen, men det demokratiske fellesskapet, som styrer over økonomien. Alle arbeidere har interesse av å (for eksempel) være med på å bestemme hvilke teknologier som skal utvikles, eller hvordan vi skal balansere økonomiske og økologiske hensyn. Og alle arbeidere har interesse av å leve i et samfunn de er i stand til å kontrollere, framfor i en anarkistisk, kvasi-naturlig samfunnsorden som ingen føler seg hjemme i.

 

I Åndens fenomenologi framstiller Hegel den menneskelige historien som en prosess hvor ånden først fremmedgjøres og så gjenforenes med seg selv. Hegels framstilling av denne prosessen er – mildt sagt – komplisert. Svært grovt gjengitt kan den imidlertid oppsummeres som følger. Først lever menneskene i en direkte enhet med samfunnet. Menneskene identifiserer seg fullstendig med kulturen, og har ikke noe begrep om at samfunnet kunne vært annerledes. Denne identifikasjonen finnes imidlertid bare på et ubevisst og ureflektert plan, og lar seg derfor ikke opprettholde i lengden. Når enheten uunngåelig brytes, blir menneskeheten fremmedgjort. Deretter viser Hegel hvordan menneskeheten gjentatte ganger forsøker å unnslippe fremmedgjøringen: i stoisismen, i aristokratiet, i markedet, i revolusjonær terror, og så videre.

 

Etter hvert som menneskeheten prøver og feiler på denne måten, danner det seg en indre logikk som hvor hvert forsøk utgjør et stadium i én og samme utvikling. Til slutt oppheves fremmedgjøringen, og enheten mellom mennesket og samfunnet gjenopprettes. Denne enheten finnes imidlertid på et høyere plan enn den opprinnelige enheten, fordi den har tatt opp i seg alle lærdommene fra åndens strevsomme ferd. Fremmedgjøring er en smertefull, men nødvendig, del av menneskets utviklingsprosess, fordi det bare er gjennom fremmedgjøringen at vi kan utvikle den absolutte kunnskapen Hegel mener er historiens sluttpunkt.

 

Innenfor marxismen er det en langvarig diskusjon om kapitalismen er et nødvendig forstadium til kommunismen eller ikke. Krever kommunismen at vi går gjennom den kapitalistiske fremmedgjøringen, eller hadde det vært mulig å nå kommunismen uten all lidelsen kapitalismen fører med seg? I dag er selvfølgelig disse diskusjonene bare av teoretisk interesse. Kapitalismen er i dag verdensomspennende, og har for lengst befestet sin posisjon som verdens mest skjebnesvangre kraft. Spørsmålet er ikke om kapitalismen er historisk nødvendig, men gjennom hvilken historisk prosess vi kan komme oss ut av den.

 

Også her har Marx’ fremmedgjøringsteori noe å bidra med. Den viser hvordan kapitalismens sosialisering av økonomien, til tross for alt, utvikler muligheten for et helt annet samfunn enn det vi har i dag. Hvorvidt vi griper denne muligheten, er selvfølgelig opp til oss.

 

Hvor har det blitt av visjonene? Og trenger vi dem for å vinne en ny generasjon? Venstresida må kanskje se bakover til Rudolf Nilsen for å kunne se framover og igjen tørre å prate om revolusjon.

 

Da jeg var ung revolusjonær trodde jeg at jeg skulle ha opplevd revolusjonen nå. Slik gikk det ikke, men fortsatt er man revolusjonær. Verden og menneskeheten trenger fortsatt revolusjon. En vesentlig endring i hvordan vi organiserer livene våre, økonomien og vårt forhold til naturen, oss selv og våre medmennesker. Vi lever i en kald og kynisk kapitalisme, der medmenneskelighet er unntakene, som gjør at vi ikke fryser i hjel, framfor regelen.

 

Mange opplevde nok venstresida som litt smal da vi snakka om revolusjon på 2000-tallet. Skal man få til en revolusjon i praksis og ikke bare snakke om det, så er det nødvendig å breie seg ut. Man må adressere politiske spørsmål som har bred appell hos arbeiderklassen. Klassen de fleste tilhører i Norge. Med denne erkjennelsen har ytre venstre blitt mer populært og breiet seg ut de siste 20 åra. Samtidig har det blitt mindre og mindre revolusjon og Marx i monitor, mer og mer gode brødkrav og populære venstrestandpunkt. Vi trodde vi hadde funnet vinneroppskriften som kunne flytte det politiske landskapet til venstre.

 

Samtidig skjedde det noe, de engasjerte visjonære unge ble unge voksne og pragmatiske. Det åpnet også muligheten opp for at den pakka venstresida tilbød ungdommen ble stjålet rett under nesa på oss. Ved skolevalgene på 2020-tallet har den unge høyresida fosset frem. I forkant av høstens valg er Frp det største partiet blant studenter. Høyresida har laget en budskapspakke som når frem til unge menn. Et budskap som flørter med dårlige holdninger ovenfor kvinner, homofile og minoriteters rettigheter. I Gnist-samtalen med Claus Jervell i Gnist nummer 1/25 peker han på at mange unge menn mener i dag likestillingen har gått for langt. Men at det ofte er andre problemer som møter unge menn. For det store flertallet av unge menn er disse kjønnsproblemene egentlig et uttrykk for at de tilhører en klasse uten privilegier. Unge menn (som resten av arbeiderklassen) føler seg fremmedgjort av kapitalismen. Høyresida tilbyr dem kjønn som forklaring og kvinnehat som strategi for å løse problemene. Mens venstresida har vært så opptatt av brødkrav at de har helt glemt hvordan formulere et budskap om frigjøring. Løsninger på utfordringer som ikke løses med en enkelt reform, men grunnleggende endringer av samfunnet.

 

Etter min mening er essensen i ordet kommunisme ikke et utopisk drømmesamfunn der alt har blitt bra, men en prosess der arbeiderklassen frigjør seg fra utbytting og fremmedgjøring. Det grunnleggende kommunistiske er arbeiderklassens frigjøring. Å jobbe for en slik frigjøring er det som i praksis er å være en kommunist.

 

En fremmedgjort tilværelse

På marxistiske studiesirkler er vi ofte flinke på å forklare hva utbytting er og hvordan den fungerer. Mens fremmedgjøring blir behandlet sekundert eller forbigått. Dette er egentlig veldig synd da det er dette begrepet som sier noe av hva som er fryktelig galt med kapitalisme og hvordan det former oss. Det klassiske eksempelet på fremmedgjøring er at under kapitalismen så slutter vi å produsere fordi vi trenger en ting. Vi produserer fordi vi får lønn. Hvorfor vi får det er i utgangspunktet likegyldig. Det samme forholdet har kapitalisten. Han investerer ikke fordi han trenger det maskinene produserer, men fordi han kan sitte igjen med profitt. Hele samfunnet bygger på en likegyldighet til hva som produseres. De fleste produksjonslinjer er i dag så splittet opp i oppgaver, prosesser og lokasjoner så mange ser ikke hva vi er med på å lage. Vår oppgave i produksjonen i samfunnet blir blind for å se helheten. På denne måten fremmedgjøres vi fra hva vi skaper i vårt korte liv på jorda. Det er helt fremmed for oss.

 

Det er det samfunnsmessige økonomiske system kalt kapitalismen, som ser på oss som utbyttbare maskindeler. Hvis man tenker på proletarisering som en relasjon vi har blitt mer eller mindre utsatt for. Der det er en kraft i kapitalismen som trekker mot å behandle alle som roboter og maskindeler. Vi som mennesker ønsker selvsagt å være noe mer. Det at hva vi produserer i livet kobles fra oss som person skaper en enorm dissonans for oss mennesker. En tilstand vi som mennesker ikke er veldig fornøyd med å befinne oss i, men som det er vanskelig å se og forstå sammenhengene av. Det finnes det også en motkraft. Dette er et utgangspunkt for motstand mot fremmedgjøringa. Ofte er den individuell, ved at man slutter, søker seg en annen jobb og håper den er mer meningsfylt. Men kampen kan også være kollektiv. Både formelt gjennom lover og tariffavtaler som gir medbestemmelse og formelle påvirkningsmuligheter. Men også uformelt gjennom sosiale normer eller hva som oppfattes som rimelig bruk av styringsrett og hva som er rimelig at man selv bestemmer over eget arbeid. Det er alltid krefter som prøver å styrke styringsretten, standardisere og frata oss de menneskelige sporene i arbeidet. Når vi sloss mot det, gjør vi kommunisme.

 

Men også utenfor jobb utsettes vi for fremmedgjøring. For eksempel når vi bombarderes med reklame og påvirkning, er det ofte med budskap om å kjøpe eller oppleve dette, så vil det fylle et menneskelig behov. Vi handler med et ønske om å tilfredsstille suget etter å være menneskelig. Tingene og tjenestene vi får tilbake klarer aldri helt å tilfredsstille oss og vi ser igjen på nytt til markedet for å fylle det tomrommet.

 

Samtidig sprer kapitalismen en ideologi om å behandle menneskelige relasjoner som ting. Varene har blitt menneskeliggjort, mens relasjonene våre blir tingliggjort. Med framveksten av sosiale medier på internett er dette mer intenst enn før. Se på hva som blir servert som løsning for unge menn på savnet av menneskelige relasjoner. Et budskap om å se på kvinner som gjenstander og ikke mennesker. Man skal lykkes med dyrere dater og maskulin framtoning. Og det skal betale for tilgang hos jentene. Det er et budskap om en relasjon der vi er mer gjenstander enn mennesker overfor hverandre.

 

I savnet etter mennesker å forholde oss til, snur vi oss til influensere. Vi lar dem ta over relasjonene vi savner. Blir med på en berg- og dalbane av deres liv. Men det er ikke ekte mennesker influensere egentlig tilbyr oss. Men en ide av et menneske gjort om til et produkt for å selge. Influensere finansieres av sponsede innlegg. Innlegg kjøpt for å nå ut til en kundegruppe som har forsvunnet fra klassiske markedsføringskanaler. Økonomien bygger både på influensere sin evne til å få nye følgere. Altså iscenesette seg som en karakter som er interessant å følge. Det er ikke hele den ekte personen influensere tilbyr, men en karakter basert på egen person som gjør den interessant å følge. Dette muliggjør spons. Som igjen skaper salg for et produkt. Mennesket visner vekk i dette markedet og produktet står igjen.

 

Skolen trekkes ofte fram av høyresida og andre mannsaktivister som beviset på at gutter taper i samfunnet. Det er blitt til en kollektiv sannhet at skolen er lagt for jenter og gutter er dømt til å bli skole tapere. Men er det virkelig sånn? Kan ikke forklaringen at skolen i dagens kapitalisme prøver først og fremst å tilpasse seg kapitalens logikk. Og at i dette systemet taper nesten alle elever. Både jenter og gutter er upriviligerte i møtet med skolen. Ut ifra den offentlige diskusjonen kan vi lese at skolen sjelden klarer å gi tilbudet til barn som trenger spesiell oppfølging uten at de har noen helter av foreldre som vokter på hver eneste rettighet. Samtidig kan vi lese mange eksemplarer om at skolen ikke klarer å ta vare på de «skoleflinke», at de savner tilpassing og oppfølging. Når vi tenker oss om som foreldre så skjønner vi at vi gir lærerne en umulig oppgave i å tilpasse undervisningen til 25-30 individuelle barn. Der du skal passe på at alle blir med, og alle for en utfordring tilpasset seg. Det mest sannsynlige resultatet er at vi får en skole tilpasset ingen elever. Men at den er tilpasset et økonomisk system der barn må oppbevares mens voksne selger sin arbeidskraft og barn må opplæres til å bli den neste arbeidskraften. Det er kanskje dette som er basisen for skolen for å si det marxistisk, mens overbygningen er på en helt annen planet. I Opplæringsloven står det at skolen skal «opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.» … «[Elevane] skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.» Og mange andre vakre formuleringer. Dette krasjer jo konstant. Og istedenfor å påpeke avgrunnen mellom basis og overbygning, så lar vi debatten bli styrt av de som gir enkle og fordummende forklaringer som at skolen gjør gutta til tapere. Når den gjør alle til tapere.

 

Bekjennelse

Rudolf Nilsen skrev for hundre år siden diktet Bekjennelse i samlingen På Stengrunn. Et dikt til den unge arbeider som finner «ingen mening med livet». Som opplever at vi «fødes og dør», spør om «det er et mål med det hele» lurer på om det er «en hensikt med alt det vi gjør». Rudolf Nilsen tilhørte en venstreside som ville gi den unge arbeideren en «mening med livet». At man var en del av et større prosjekt, utover seg selv. At man er en som «trossig og hatefull kjemper for rettferd og fred for din sønn». At det vi sloss for er noe som vil endre verden i større sammenheng. «For fremtidens slekt skal du åpne en bedre og lysere vei.»

 

Rudolf Nilsen, som mange andre fra hans tid vitner om en venstreside med langt større ambisjoner enn vi i dag finner uttalt. Man hadde en drøm om å frigjøre arbeiderklassen. Og selv om Rudolf Nilsens vei til frigjøring ikke vant fram, så var dette brennende ønske også hos en generasjon sosialdemokrater som klarte å forandre samfunnet med inspirasjon av en kammerat av Rudolf Nilsen, sosialdemokraten Arne Paasche Aasen «Vi er de tusener som bygger landet. … – nu bygger vi den nye tid.»

 

Hverken Stoltenberg, Støre eller etterfølgere har ambisjoner om å bygge «den nye tid». Dette er et prosjekt som kun kan løftes til venstre for sosialdemokratiet. Det er mulig å spørre seg om det nettopp ikke er dette venstresida mangler for å overbevise nye generasjoner om at prosjektet vårt handler om noe mer enn å bevare. At det handler om frigjøring og frihet for det store flertallet av upriviligerte i vår verden.

 

Den vanskelige posisjonen i politikken for den revolusjonære vil alltid være å balansere mellom å være konkret, realistisk og kortsiktig for forbedringer for arbeiderklassen som gjør at man fortjener tillit og støtte. Samtidig som man er klar over at de virkelige problemene får vi bare gjort noe med hvis vi sprenger rammene for hegemoniet, de tillatte ideene. Alt dette i verden der kommunikasjonskanalene er kontrollert av kapitalister som ikke vil ha disse endringene enten gjennom eierskap av sosiale medier eller tradisjonelle medier.

 

Vi kan ikke overlate til høyresida å være de som presenterer visjonene sine i både tradisjonelle og sosiale medier. Da blir rasisme, kvinnehat, transfobi også videre svarene på å gjenvinne en mye om gammel storhet. Vi trenger å være tøffe nok til å stå i en diskusjon om at vi trenger en ny dag og en ny framtid. Vi trenger å vise at alle uprivilegerte har mer å tjene på å stå sammen enn å la oss spille langs høyresidas fortellinger. For å føre denne diskusjonen trenger vi å bryte rammene til sosiale og tradisjonelle medier for å skape et nytt rom for å diskutere frigjøring.