Maktens gravitasjonskraft drar sakte men sikkert tilbake til den fremste av alle verdier: Penger.
Det gjelder også idrett og politikk
Da Lise Klaveness sto på talerstolen i Doha 31. mars 2022 og tok et oppgjør med pampeveldet i internasjonal fotball, var det mange av oss som trodde på en endring i ansvaret idretten tok for sine egne menneskerettighetsbrudd og sitt negative avtrykk på samfunnet. Tre år senere er det grunn til å være skuffet.
De siste ti årene har det rast debatter i idretten, aller mest i den mest populære av dem alle: fotball. Hvor går grensene mellom politisk engasjement og å stå opp for fellesverdier som er under press? Er like rettigheter for alle kjønn, kamp mot rasisme og kamp mot homofobi politiske markeringer, eller uttrykk for grunnleggende verdier? Hva skjer når sportsvasking blir åpenbar? Når undertrykkende regimer bruker idretten til å skape legitimitet for undertrykking, oligarki og slavearbeid – hva slags svar har idretten da? Og hva slags maktmidler er idretten villig til å bruke når regimer bryter folkeretten? Grensen mellom politikk og idrett er i beste fall flytende.
På tribunene våre er engasjementet sterkt. Det bryter stadig ut av det rene engasjementet for en klubb og over i markeringer som selvsagt er politiske, men som ikke alltid kalles det. Tvert imot, fastslår alle norske idrettsklubber at «Det er ikke tillatt for medlemmer å arbeide for bestemte politiske oppfatninger eller trosretninger i sin klubbvirksomhet.»
I mai 2015 pågikk det en kamp som fikk stor oppmerksomhet, og som flyttet noen grensesteiner for hva som er politikk og hva som er verdier. Bakgrunnen var at Sportsklubben Brann ønsket å bruke regnbuefargede flagg på hjørneflaggene sine. Initiativet kom fra klubbens sterke supportermiljøer som over lengre tid hadde jobbet for å sidestille homofobi med rasisme. Det var et tilsynelatende ganske harmløst ønske som likevel møtte enorm motstand fra sentrale idrettsledere. Motstanden må sees som et ønske om å opprettholde et skarpt skille mellom idrett og politikk. Den skeive bevegelsen ble sett på som politikk og ikke uttrykk for basale menneskerettigheter.
Denne berøringsangsten for alt som kan smake av politikk fra idrettsledernes side, må sees i sammenheng med den store splittelsen i norsk idrett i mellomkrigstiden og etableringen av et felles idrettsforbund rett etter krigen. I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund etablert som en motvekt til den borgerlige idretten som alt hadde holdt på i over 60 år. Med mellomkrigstidens sterke politiske polarisering toppet det hele seg da den borgerlige idretten stilte opp til tidenes sportsvaskingsprosjekt – OL i Berlin i 1936. Arbeideridretten boikottet arrangementet og satt isteden opp sin egen arbeiderolympiade i Barcelona – et arrangement som ble ødelagt av fascistenes krig mot den spanske republikken. Da idretten samlet seg etter andre verdenskrig, var man enige om at politikken aldri skulle splitte idretten igjen – en holdning som fortsatt ligger der.
Nå politiseres igjen idretten fra to forskjellige ytterkanter. Den viktigste driveren er hyperkommersialiseringen, drevet av at idrett har et globalt publikum og gir enorm positiv oppmerksomhet. Qatar, Saudi-Arabia, Emiratene, Russland, Kina og andre regimer har de siste tiårene brukt idretten aktivt for å gi legitimitet til egne statsprosjekter. De mest aktive har vært regimene i Midtøsten. De har aktivt og strategisk kjøpt opp noen av de største klubbene i fotballen. De har aktivt søkt arrangementer (med tilhørende korrupsjon for å få dem tildelt) og hentet de største stjernene – med fantasilønninger – til egne ligaer. Slik har disse landene satt seg selv på det internasjonale idrettskartet. Ingen internasjonale forbund har vært i stand til å motstå kraften av milliardene regimene dytter inn i idretten. Forsøk på å innføre regler som skal begrense den økonomiske tyngdekraften – som fotballens Financial Fair Play – faller død til jorden i møte med ubegrensede ressurser.
Samtidig ser vi i stadig større grad at kampen for sportslig og økonomisk suksess gjør at etiske barrierer brytes ned. Doping har lenge vært utbredt og den siste tiden har vi sett hvordan norske hoppledere har brutt alle etiske grenser i jakten på sportslig suksess. Disse handlingene setter hele idrettens legitimitet og eksistensberettigelse i spill.
På den andre siden står en stadig mer bevisst supporterbevegelse i fotballen. Mens andre idretter er til for et konsumerende publikum og for utøverne selv, har fotballen også et publikum som kjenner eierskap til sin idrett og oppfatter seg selv som deltakere mer enn konsumenter. I Norge ga det seg utslag i den massive supporterkampanjen for boikott av Fotball-VM i Qatar. Den utløste et ekstraordinært forbundsting i fotballen og fotballpresident Lise Klaveness’ berømte tale i Doha. Men det har også forårsaket en stadig sterkere organisering og bevissthet om den makten medlemmene har i norsk idrett. Den bevisstheten økte inn i 2024-sesongen da markeringene mot videobasert dømming slo inn for fullt på norske tribuner. I årsmøtesesongen 2025 møtte tusenvis av engasjerte supportere opp på sine klubbers årsmøter og tok stadig større plass i styringen av sine klubber.
Supporteraktivismen har mange sider, og speiler både klubbidentitet og samfunn. I Glasgow, en av fotballverdens mest politiserte og polariserte byer, har supporterne til klubben Celtic markert seg gjennom et sterkt engasjement for Palestina. Engasjementet har vist seg på tribunene med bannere og ustrakt bruk av palestinske flagg. Engasjementet går ikke ustraffet, og det europeiske fotballforbundet UEFA, har gitt bøter i hundretusenkroners-klassen. Celtic har sine røtter hos irske emigranter og har siden starten vært støttespillere for irsk nasjonalisme. For irske katolikker minner den palestinske frigjøringskampen mye om den irske frigjøringskampen. Den andre store klubben i Glasgow, Rangers, har alltid vært tilhengere av engelsk kolonialisme og eierskap til den grønne øya, og de har på alle vis inntatt motsatt politisk standpunkt av Celtic. Der vaier israelske flagg på tribunene, og i det siste har det gitt seg utslag i bannerne «Keep Woke foreign/Ideologies out/Defend Europe», som sees på som et angrep på Celtic-supporternes solidaritet med Palestina og samtidig en støtte til de mest reaksjonære kreftene i Storbritannia. Mens Celtics supportere har vært politisk radikale, er Rangers fortsatt preget av sterke rasistiske krefter og speiler høyreekstreme miljøer. Celtic er bøtelagt en rekke ganger for sin solidaritet med Palestina, men Rangers har de siste årene ikke sett tilsvarende bøter for sine holdninger.
Den palestinske motstandskampen griper inn i idretten på mange vis. Mens Russland ble utestengt fra all idrett etter okkupasjonen av Ukraina, har holdningen til Israel vært en helt annen. Da nær sagt ingen lag i Asia ville spille mot Israel, ble de innvilget medlemskap i det europeiske fotballforbundet i 1994. Det palestinske fotballforbundet har lenge krevd sanksjoner mot Israel i idretten, men disse kravene treneres og motarbeides av idrettstoppene. Det samme gjelder kravet om at Israelske lag fra okkuperte områder skal utestenges fra internasjonale turneringer. Da er det kanskje ikke så rart at Israelske lag møtes av store protester hvor enn de reiser i Europa. I år skal både Norges A-landslag og U21-landslag for herrer møte Israel. Mens protester mot dette sees på som politiske markeringer, snakkes det i liten grad om at deltakelsen fra norske lag i disse kampene i seg selv legitimerer Israel og svekker den palestinske kampen.
Blant de mest aktive tribunemiljøene i Norge har man sett hvordan politiske kamper har splittet tribunemiljøene i Europa. På bakgrunn av det har man i stor grad tatt avstand fra politiske budskap på tribunene, enten det er «refugees welcome»-bannere eller palestinske solidaritetsmarkeringer. I de større publikumsklubbene, som Vålerengen og Brann er det større aksept for dette enn i andre miljøer, og palestinske flagg har blitt synlig på tribunene hos begge. Men også her er det åpne diskusjoner om hva slags markeringer som er OK.
Å åpne for politiske markeringer på tribunene gir også en aksept for at tribunene brukes til andre typer markeringer. Ekstremhøyre og nynazister har lenge siktet seg inn mot tribunene som arena for sin propaganda. I store deler av Øst-Europa er rasistiske utsagn fra tribunene og rene nazistiske støttemarkeringer normalisert og vanlig. Det samme gjelder i enkeltklubber med sterke fascistiske sympatier, som italienske Lazio eller skotske Glasgow Rangers.
Det pågår en kamp om tribunemakten. Det europeiske fotballforbundet, UEFA, prøver å regulere dette gjennom et regelverk som forbyr politiske ytringer. Men regelverket prøver også å sette rammer for upassende ytringer. Da Sportsklubben Brann ble bøtelagt for at supporterne ropte «UEFA Mafia» ii en kvinnekamp mot St. Pölten i 2022, tok Brann kampen for ytringsfrihet på tribunene, og som første klubb tok de denne praksisen til idrettens voldgiftsdomstol, CAS. I tillegg til at Brann mener bøtene er en ulovlig begrensning av ytringsfriheten, trekker Brann også fram at disse bøtene svekker kampen mot reelle problemer, som synlig rasisme, homofobi og kvinnehat fra tribunene.
Det er et uavklart spørsmål i idretten om det i det hele tatt er mulig å være apolitisk. Et brennaktuelt eksempel er eierskap. Eierskapet i toppidretten er i stor grad overført fra folkelige bevegelser til sportsvaskere. Norge er ett av få land i Europa som tviholder på den medlemseide klubben på alle nivå. Men også det er under press fra klubber som Bodø/Glimt og Molde. De mener deres internasjonale konkurransekraft svekkes av at konkurrentene kan hente inn milliarder fra eksterne eiere, mens de er låst til norsk idretts eierskapsmodeller. Denne holdningen møter sterk motstand hos de organiserte supportermiljøene, som ser den medlemseide idretten som en klar styrke i å bevare idrettens tradisjonelle verdier, unngå sportsvasking, misbruk av idretten til politiske formål og ikke minst bevaring av identitet. I deres øyne er trusselen mot idrettens egenart og legitimitet først og fremst knyttet til sportsvasking og hyperkommersialisme, ikke til medlemsmakt som forsøker å begrense denne innflytelsen.
Idretten står ved et veiskille. Penger er en avgjørende faktor for sportslig suksess. Norsk idretts historiske grunnlag har vært amatøridretten. Fram til langt ut på 1970-tallet ble profesjonelle utøvere nektet deltakelse på landslag og i mesterskap, blant annet i skøyter, sykkel og fotball. Gjennom å ikke tenke på kommersialiseringen som politisk, men som en slags naturlov, har grensene flyttet seg dramatisk. Nå snakkes det ikke lenger om idrettsutøvere ut fra hva de presterer, men ut fra hvor mye de tjener eller kan selges for. Idrettsklubbenes verdi måles ikke i prestasjoner, men i omsetning og overskudd. Det er ikke sikkert det er mulig å stå mot milliardverdiene og etablere et annet verdisett, slik det for eksempel er satt i formålsparagrafen til alle norske idrettslag:
Arbeidet skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.
Den politiske kampen i idretten handler blant annet om dette. Hva er egentlig politikk og hva er verdispørsmål? Når går verdispørsmålene over til å bli politiske kamper, og hvem skal føre disse? Både i Norge og internasjonalt har idrettslederne gitt opp kampen for idrettens tradisjonelle verdier i et samlet knefall for mer penger med påfølgende aksept for menneskerettsbrudd, klimaødeleggelser, okkupasjonskriger og en lite bærekraftig utvikling. Det er likevel ikke sikkert at de vil vinne fram. Når idretten snakker om politikk, snakker de alltid om kampen mot det bestående, og aldri den kampen makten kjemper for å akseptere autoritære regimer, okkupasjonsmakter og det bestående. Som vi vet: Alt er politikk.