Ludittene og debatten om fildeling (debatt)
Av Ronny Kjeldsberg
I den digitale verden flyter informasjonen kontinuerlig i alle retninger, og den kan ikke stoppes. Når den teknologiske basisen for en økonomi endrer seg, må også økonomien endre seg. Platebransjen forsøker i stedet å begrense teknologien for å passe den nåværende økonomi- og finansieringsmodellen – slik ludittene (se boks) gjorde i sin tid. Det er en strategi som aldri vil lykkes, og den er heller ikke ønskelig.
Etter rettssaken hvor The Pirate Bay (TPB) ble dømt i Stockholm tingrett, og etter Rødt gikk ut med støttekampanjen filesharer.org, har debatten gått høyt om fildeling, både i og utenfor Rødt. Debatten har fortsatt nå som TPB blir forsøkt solgt, men som jeg vil komme tilbake til, endrer et evt. slikt salg lite.
Det er mange påstander som slenges ut i debatten, og terskelen for krasse karakteristikker mot tilhengerne av fri fildeling er lav. I tillegg blandes ulike spørsmål sammen på en måte som ofte skaper forvirring, og den teknologiske kompetansen blant debattantene er høyst varierende – og jeg mener at dette har en viss betydning her. Denne teksten er altså et forsøk på å rydde opp.
Rettssaken
|
La oss først se på de tiltalte. Var det riktig å dømme TPB? For å gjenta noe som er blitt nevnt før, men kanskje ikke forstått: TPB deler ikke ut en eneste ulovlig fil. TPB er derimot er verktøy som gjør det mulig for brukerne å søke opp torrent-filer (se boks), som inneholder informasjon om hvor de kan finne både lovlig og ulovlig innhold. (Mange tilbydere av lovlig materiell – blant annet det store nettbiblioteket Gutenberg. org bruker torrent-teknologi til å spre sine produkter). Den viktigste forskjellen mellom TPB og for eksempel Google, er kanskje at TPB søker på torrent-filer, mens Google søker på alle slags filer. Man kan likevel kjapt lage et Google-søk som også utelukkende søker på torrent-filer, og den mest brukte torrent-klienten (programmet) uTorrent hadde lenge nettopp et slikt søk på sine nettsider (før de byttet til søketjenesten Ask).
TPB har også selve torrentfilen lagret på sine servere og driver en tracker, men denne filen er i seg selv altså bare en lenke, som peker til materiale som ligger rundt på tusenvis av ulike datamaskiner rundt om i verden – ute hos den enkelte fildeler.
Når man dømmer TPB for det de tilbyr, beveger man seg altså ut på en vei hvor man gjør tjenesteleverandører ansvarlige for det brukerne bruker tjenesten deres til. Vi ser en utvidelse av dette nå ved søksmål mot Telenor med krav om å sperre bestemte sider, og vi har tidligere sett nettaviser gått til sak mot Google News for lenking. Dette er den samme logikken som platebransjen forsøkte å få inn i norsk rett i «napster.no»- dommen (se boks), hvor de argumenterte med at lenking i seg selv er en tilgjengeliggjøring. Heldigvis nådde de ikke helt fram med det argumentet.
Alle søkemotorer som finnes i dag, vil uten unntak kunne hjelpe deg å finne store mengder ulovlig delt materiale. Dersom man skal holde innholdsleverandører som TPB eller Google ansvarlig for hva brukerne deres gjør med dem, har man faktisk effektivt drept hele internett, og det er ikke åndsverksloven verdt. Slik sett er et av hovedpoengene på Rødts nettside filesharer. org – at de «kriminelle» er de millionene av vanlige mennesker som laster opp og ned filer, og ikke TPB – ganske åpenbar.
Er det mulig å stoppe fildeling?
Bjørgulv Braanen påstår i sin leder i Klassekampen 20/2-09 at rettssaken i Sverige «ikke er rettet mot dem som laster ned, men mot bakmennene i Pirate Bay». Å se på TPB som «bakmenn» blir etter det som er skrevet over, relativt misforstått. (Da kunne man heller se på film-ripperne og opplasterne av torrents som «bakmenn», men de er også stort sett bare vanlige ungdommer.) Men om man så klarte å stoppe TPB og lignende sider – hadde man da stoppet fildelingen? Svaret er enkelt og greit nei. Vi hadde fildeling også før TPB, gjennom nettverk og programmer som for eksempel DC++, hvor du ikke baserer deg på noen nettside, men laster opp og ned filer direkte fra andre brukere gjennom et program. Hvor er de skumle «bakmennene» der? Når TPB nå selges, er det ingen mangel på andre torrentsider som tilbyr akkurat de samme tjenestene. Skulle man lykkes med å stenge også disse, vil det samme skje som når man stengte Napster (se boks): fildelingen vil flytte seg over på andre plattformer, og annen teknologi, og fortsette å øke i omfang.
Den eneste måten å effektivt hindre fildeling på, er å detaljovervåke all datatrafikk. Da har vi skaffet oss et storebror ser degsamfunn. Det er neppe det verken Braanen eller andre som er skeptiske til fildeling, ønsker. Om vi ikke ønsker oss det, er det kanskje en bedre strategi å prøve å finne måter å leve med fildeling på, enn å hive oss på Luditt-vogna.
Er det ønskelig å stoppe fildeling?
Så er det selvsagt mulig å si at det er uetisk å fildele, og at man ikke bør støtte det selv om man i praksis ikke kan stoppe det. Da er vi inne på noe av kjernen – intellektuelle rettigheter – eiendomsrett til uhåndgripelige ting som ord, bilder, lyder og tanker.
I det meste av musikkens historie har det ikke vært noen som helst form for «åndsverkslov ». Tvert imot har det både innen klassisk musikk og tradisjonell folkemusikk vært vanlig skikk-og-bruk å låne fra hverandre, og den slags kreativ idédeling (creative commons) har vært ekstremt viktig for at mange kunstformer i det hele tatt har fått utviklet seg. Nye musikkformer som baserer seg på det samme prinsippet med bruk av sampling etc., fører i dag til rettssaker – det er synd for musikken. Her har vi en tilsvarende parallell til diskusjonen om programvarepatenter. Dersom den praksisen som storselskapene forsøker å innføre nå hadde vært gjeldende i internetts barndom, hadde vi antageligvis aldri sett den teknologirevolusjonen vi nå er inne i.
Intellektuelle rettigheter av typen «copyright » innenfor ymse områder, fikk fotfeste samtidig som man begynte å distribuere kultur gjennom salg av fysiske enkelteksemplarer (bøker, plater etc.), og det var da en enkel og logisk ordning for å sørge for at opphavsmannen/kvinnen fikk sin del av kaka. Nå går vi inn i en tid da salget av fysiske enkelteksemplarer er over. I den digitale verden flyter informasjonen kontinuerlig i alle retninger, og den kan ikke stoppes. Når den teknologiske basisen for en økonomi endrer seg, må også økonomien endre seg. Platebransjen forsøker i stedet å begrense teknologien for å passe den nåværende økonomi- og finansieringsmodellen – slik ludittene gjorde i sin tid. Det er en strategi som aldri vil lykkes, og den er heller ikke ønskelig.
Om vi ser på mulighetene og ikke begrensningene, gir fildeling og internett muligheten for stadig flere til å få en bredere tilgjengelighet på kultur enn vi noen gang tidligere i historien har sett. Når distribusjon og kopiering har en kostnad lik null fordi brukerne selv tar seg av det, er det ekstremt lite samfunnsøkonomisk å insistere på å selge enkelteksemplarer. Musikken blomstret før åndsverksloven, og den vil blomstre mye mer etter vi er kvitt den, siden den i dag i stor grad bare bidrar til å legge begrensninger på både teknologisk og kulturell utvikling.
Den autoritære digitale hverdagen – alle er forbrytere
Etter plate- og filmbransjen startet sitt korstog mot fildeling, har mange land strammet inn lovverket på måter som både er fullstendig ulogisk fra en teknologisk synsvinkel, men også fra en samfunnsøkonomisk.
For å ta det siste først så har det de siste årene vært et stadig press for å utvide tiden som copyright varer. Begrunnelsen for åndsverkslov har vel historisk vært noe av det samme som for patenter: Det skal bidra som et incitament til å lage kulturprodukter eller oppfinnelser, og det er rettferdig om skaperen får igjen noe dersom produktet kommersialiseres. Derfor har det alltid vært begrensninger både på hva som kan dekkes av loven, og hvor lenge. – Etter en tid skal kulturprodukter gå inn i vår felles kulturarv, som vi alle skal kunne benytte fritt. I dag ville ingen film bli laget dersom filmselskapet ikke trodde den ville spille inn utgiftene i løpet av et par–tre år. Likevel har man altså mulighet til å fornye copyrighten igjen og igjen. Hvor er rettferdigheten i at noen skal fortsette å tjene penger på et produkt tiår etter at produsenten er død?
Europaparlamentet har nylig vedtatt å utvide copyrighten til 95 år. Fra den opprinnelige begrunnelsen for denne type eiendomsrett er en slik utvidelse fullstendig irrasjonell, men det er et stadig sterkere press fra bransjen. All kulturproduksjon hviler på menneskehetens felles kulturarv, men villigheten til å la noe gå tilbake til denne kulturarven, blir stadig mindre. Det er likevel ikke bare nå i det siste, og det er ikke bare i EU innstramminger kommer. Om man husker noen år tilbake, ble også den norske åndsverksloven innskjerpet for å blidgjøre plate- og filmindustrien. Der det tidligere bare var ulovlig å laste opp åndsverkbeskyttet materiale, ble det nå også ulovlig å laste det ned. Fra en teknologisk synsvinkel er dette en hårreisende lov, all den tid det rent prinsipielt er umulig å avgjøre hva en fil inneholder (og da også hvorvidt dette er beskyttet), uten først å laste den ned.
Den nye loven gjelder selvsagt ikke bare film og musikk, men også ting som tekst og bilder. Dette betyr at samtlige nordmenn som bruker internett, antageligvis gjør seg selv til jevnlige lovbrytere. Dersom du besøker en nettside som har lagt ut et bilde (eller en tekstbit) uten tillatelse, kan du ikke selv se dette uten at det først lastes ned og lagres på datamaskinen din (i en cache-folder av et eller annet slag). Den lovstridige informasjonen er da automatisk lastet ned til din maskin, og du er i en bokstavelig lovtolkning per def. lovbryter. Dette er noe alle nordmenn som bruker internett jevnlig, vil komme til å gjøre, og det gjør dermed alle til lovbrytere. Dette blir selvsagt ikke håndhevet, men vi ser nå at bransjen har fått seg en lov som i prinsippet er så vidtgående, for å kunne rettsforfølge de personene de ønsker. Er det denne utviklingen vi ønsker?
Nå kan man alltids argumentere for at intellektuelle rettigheter er mye mer problematiske på patentområdet, hvor medisinpatenter dreper tusenvis av mennesker i Afrika, store selskaper er i ferd med å skaffe seg rettigheter til arvestoffet vårt, og programvarepatenter setter hele den teknologiske utviklinga i fare for å bli underlagt store private monopoler og «truster». Hvorfor dette maset om film og musikk, hvor det finnes gode grunner til å beholde intellektuelle rettigheter? Poenget er vel at vi nå engang har kommet dit at det er teknologisk mulig å dele film og musikk fritt, og videre at åndsverksloven er en menneskeskapt lov, som er relativt ny (i forhold til kulturens historie svært ny), og langt fra noen naturlov, og dermed en lov det er naturlig å endre når den teknologiske basisen for loven endrer seg.
Alternativene til et digitalt overvåkingssamfunn
Hva gjør vi så – dersom vi aksepterer at svaret på fildelingen ikke er å kjøre en håpløs og skadelig kamp for å stoppe den? Alles hovedargument mot fildeling er at noen må ha betalt for å lage musikken og filmene, ellers vil de ikke bli laget. Nå eksisterte det jo både musikk og annen kultur (om enn av teknologiske årsaker ikke film), lenge før noen hadde tenkt på noen åndsverkslov, og det vil det også gjøre lenge etter. Det er ikke menneskets trang etter profitt som har skapt kulturen, men heller menneskets trang etter å skape kultur. Slik sett er det bare tøys at «kopiering dreper musikken» og lignende. Nettet er etter hvert fullt av amatørartister, som deler musikken sin fritt, også under Creative Commons-lisenser. (Et eksempel på dette er all musikken som ligger ute på nettstedet jamendo.com) Et mulig svar vil dermed være at vi bør akseptere færre Hollywood-filmer og Britney Spears-album, og heller satse på mer dugnad i kulturproduksjonen. (Teknologien gjør jo også mye produksjon billigere.)
Dette vil naturlig nok ikke profesjonelle kulturprodusenter, det være seg musikere, forfattere eller filmskapere, se på med blide øyne, og det kan man forstå. Selv om den teknologiske muligheten og den politiske viljen skulle være der til å innføre både 6- og 4-timersdag etter hvert, kan det være at samfunnet faktisk ønsker at noen skal kunne drive på med kulturproduksjon på fulltid. (Jeg ønsker for eksempel det.) Da må vi legge til rette for det på en annen måte enn å kjøpe og selge enkeltprodukter, og her er mulighetene mange.
Det første og enkleste er vel å si at de fleste inntjeningsmetodene kulturprodusenter har i dag, fremdeles vil være der i framtida. Konserter, kino, teater osv. vil fremdeles være der i overskuelig framtid.
Så kan man mene at dette ikke er nok, og det er jeg fullstendig åpen for å ta en diskusjon på. Penger kan hentes inn på mange måter. Dette digitale verdensbiblioteket kan finansieres som andre bibliotek – via skatteseddelen. (Nå må det vel påpekes at svært mye av produksjonen allerede i dag er laget med en god del offentlig støtte, og at for eksempel NRKs programmer ikke skal kunne deles fritt av alle, er for meg ganske urimelig – de er finansiert av alle TV-eiere i fellesskap, og også i forhold til en del andre som mottar mye støtte, hadde det ikke vært urimelig med en CC-publisering av produktene.) Om man ønsker å koble betalingen mer direkte til bruken, er det også mange muligheter. Man kan lage en avgift på lagringsmedia, slik det i sin tid ble gjort med kassetter. Man kan også avgiftsbelegge bredbånd, og man kan legge et tillegg i prisen på alt pc- og audiovisuelt utstyr (en varekategori som er blitt stadig billigere og som byttes ut stadig oftere – en prisøkning her ville antagelig vært miljøvennlig også.). Hvordan skal man så fordele disse midlene? Man kan gjøre det på forskjellige måter. Man kan velge ut offentlige satsingsområder, og gi målrettede tilskudd og stipender etter det. Dersom fildeling er lovlig, kan man også inngå samarbeid med de største fildelingssidene/nettverkene, om en innrapportering av hvor mye trafikk den ene eller andre fila har, slik at utbetalingen kan kobles til popularitet og bruk, og man kan selvsagt ha alle mulige kombinasjoner av dette. Det er et demokratisk spørsmål. I utgangspunktet mener jeg at en finansiering over skatteseddelen er den beste og mest sosiale løsningen, men jeg mener samtidig at dette er spørsmål hvor de som jobber i kulturfeltet, bør få et avgjørende ord med i laget. Det samme gjelder fordelingsordningen for pengene.
Det er denne debatten kunstnere og musikere burde gå inn i, og det er her de burde stille krav. Å fortsette å gå etter et kart som ikke lenger stemmer med terrenget, fører sjelden til annet enn at man risikerer å gå utfor et stup. Heldigvis er det etter hvert musikere som har begynt å skjønne dette, men bransjen som helhet henger etter. Jeg venter i spenning på at man skal bruke mer krefter på konstruktive politiske prosesser for å finne gode løsninger for framtida, og mindre krefter på håpløse rettsprosesser.