Tusenvis av ungdommer streika for å kutte 60 % av Norges utslipp innen 2030. Drevland Lund mener det krever at det vises et politisk lederskap for å fase ut oljenæringa.

Foto: Didrik Sten Ingebrigtsen
Erik Ness er redaksjonsmedlem i Gnist

Gnist intervjuet Tobias Drevland Lund, nylig avgått leder i Rød Ungdom om alvoret i miljøkrisa, noen uker før koronakrisa.

Først, hvor viktig er miljøkampen egentlig? Kan du beskrive situasjonen for naturen og arten homo sapiens, menneskene, spesielt? Og: Er det krise eller katastrofe?

Miljøkampen er en eksistensiell krise for menneskers, naturen, dyrs og selve planetens overlevelse, men som selvsagt kan ende i katastrofe om vi ikke gjør nok. Klimakrisa kommer ikke om 50 eller 5 år, vi lever i en verden hvor det foregår akkurat nå. Det er bare å se på brannene i Australia, tørken i Afrika og her hjemme ser vi alle jordrasene, nedbøren, oversvømmelsene og hvor mildt det har vært i «vinter». I en slik situasjon har vi ikke tid til klimafornektelse. Vi trenger handling.

Norge kjøper seg ut ansvaret med et system med klimakvoter. Kan du forklarer hvordan systemet fungerer, og si hva du tenker om det?

Jeg er ingen ekspert på klimakvotesystemet, men det største problemet er at det er med på å fraskrive de industrialiserte landene ansvar og heller dytter det over på land i det globale sør. De industrialiserte landene har hatt store utslipp i rundt 200 år. I Rød Ungdom mener vi at landenes historiske ansvar for utslipp må være med i beregningen når klimakuttene skal fordeles internasjonalt, og at man ikke kun skal se på utslippene landene har i dag. En av måtene land kutter klimagassutslipp på i dag, er gjennom kvotekjøp, hvor et land kan betale for miljøtiltak i andre land for å senke sine egne utslippstall. Dette gir land med høye utslipp muligheten til å fraskrive seg ansvar. Siden Norge også har store utslipp, bør vi gå foran som et eksempel og forplikte oss til å betale for miljøtiltak, klimatilpasning og skadeserstatning i andre land.

Norge pumper opp olje. Helge Ryggvik sier i boka, Til siste dråpe, at det ikke er en selvfølgelig at Norge har rett på å bestemme at de skal disponere og få denne grunnrenta/superprofitten. Hva tenker du om denne oljerikdommen?

Det blir ofte sagt at det er på grunn av olja at vi er rike i Norge. Det mener jeg er feil. Det er på grunn av hvordan vi har disponert denne rikdommen. I 1971 behandlet Stortinget «De 10 oljebud», som handlet om hvordan ressursene skulle komme hele samfunnet til gode, gjennom blant annet nasjonal styring og kontroll, ny næringsvirksomhet, natur- og miljøvern og ikke minst opprettelsen av et statlig oljeselskap for å sikre norske interesser. Vi har sikra at oljerikdommen tilfaller staten og det norske folk, ikke bare rike selskaper. Dette er utrolig viktig, og vi bør vi jobbe for å stoppe utarminga av denne modellen, ved å blant annet renasjonalisere Equinor.

Kan du si noe konkret om videre utbygging på norsk kontinentalsokkel? Full stopp, eventuelt hvor?

Jeg er tilhenger av det som ble vedtatt på Rødt sitt landsmøte i 2019 om at vi ønsker «Stans i all ny oljeleting og tildeling av nye oljefelt». Det å åpne nye felt nå, er å gå baklengs inn i framtida. Vi bør heller forvalte de olje- og gassfeltene som allerede er i produksjon, på en fornuftig måte, og som gjør at vi kan nå klimamålene vi har satt oss. I tillegg bør andre særfordeler for oljeindustrien avvikles, som leterefusjonsordninga. Ifølge SSB utgjorde leterefusjonsordninga 17,2 milliarder kroner i 2017. Vi bør heller vri investeringene inn mot nye grønne arbeidsplasser og hjelpe petroleums- og petroleumsrelaterte virksomheter med å omstille seg.

Hva mener dere at Rødt bør vedta angående sluttdato for å ta opp olje?

Rød Ungdom har ikke et vedtak om sluttdato i dagens arbeidsprogram fra 2016. Likevel mener Rød Ungdom at olje- og gassnæringa bør fases ut. Det er tre hovedgrunner til at Rød Ungdom gikk til forsvar for en sluttdato, selv om det også innad hos oss er delte meninger om det;

For å sørge for trygghet og forutsigbarhet for de tusenvis av menneskene som jobber i næringa. De trenger et tydelig signal om at de må forvente mindre aktivitet i årene framover. Da er det uansvarlig å ikke forholde seg til et fastsatt år og tro at utfasinga skal løse seg selv. Det er alt for viktig til å overlate utfasinga til markedet og tilfeldighetene.

På Rødt sitt landsmøte i 2019 ble det, etter forslag fra RU, vedtatt at Rødt ønsker å kutte 60 % av Norges utslipp innen 2030. Dette er det samme kravet som tusenvis av ungdommer streika for. Skal vi få til dette målet om 60 % utslippskutt, er det helt klart at vi trenger en politisk styrt avvikling av oljenæringa som stod for 27 % av norske utslipp i 2018 i følge SSB. Slik vi en gang i tida brukte politisk lederskap for å bygge opp næringa, trengs det politisk lederskap for å fase den ut. Da kan det være lurt med en dato å forholde seg til.

Rødt må være det tydeligste partiet på klima og miljø, men vi må forene både industriarbeidere og klima og miljøbevegelsen. Vi må ha med begge for å få en endring. Vi må få flertall for tiltak som er både røde og grønne. Det er en stor oppgave, men allerede er det dessverre for mange som ikke tenker på Rødt som det miljøpartiet vi faktisk er. Å fjerne sluttdatoen kan forsterke det bildet av Rødt som et parti som ikke vier klima og miljø nok oppmerksomhet.

Og så må det sies at sluttdato egentlig er et litt feil begrep. I dagens arbeidsprogram står det at Rødt vil trappe ned produksjon på norsk sokkel med minst 90 prosent innen 2030. Det vil si at det fortsatt vil være 10 % av dagens aktivitet igjen. Det er legitimt å spørre seg om Norge skal slutte helt med produksjon av olje, men jeg mener altså ikke det. Vi vil ha behov for noe oljeproduksjon også i framtida, siden mange produkter avhenger av olje. Ettersom det ikke er en fornybar ressurs, må oljeforekomstene også forvaltes på en god og langsiktig måte, slik at også framtidas generasjoner kan nyte godt av den viktige naturressursen som olja er.

Hva med arbeidsplasser fra olja? På et eller annet tidspunkt vil den jo uansett fases ut. «Hva gjør vi nu, lille du?» som Kim Larsen skriver i sangen.

Mange snakker om «den nye olja». Slik kommer det ikke til å være. Hverken reklame, turisme, mikrobrygg-øl, kunnskap eller laks er den nye olja. Vi trenger flere bein å stå på, men vi har et godt utgangspunkt.

Vi har en leverandørindustri med fagarbeidere i verdensklasse som i dag leverer komponenter­ til oljeplattformer. De samme arbeidsfolka på Kværner kan levere komponenter til havvindmøller. Vi har en høyproduktiv industri som produserer blant annet verdens reneste aluminium, for eksempel på alle smelteverkene til Hydro. Om vi sikrer norsk grønn vannkraft og gode kraftavtaler til denne industrien, i stedet for å sende krafta gjennom kraftkabler ut av landet, har vi et stort konkurransefortrinn. Med flere fullskala karbonfangst- og lagringsprosjekter kan man for eksempel i mine hjemtrakter på NORCEM i Brevik lage sement med lave klimagassutslipp. Ved å satse på mer landbruk og gi bøndene lønn som fortjent har vi et større potensiale for matproduksjon her til lands. Det kan i neste rekke gi næringsmiddelindustrien større muligheter enn i dag. Om vi fornyer fiskeoppdrettsnæringa, underlegger den strengere miljøkrav, styring og flytter produksjonen til lukka landbaserte anlegg, kan vi også i framtida leve av oppdrettsnæringa.

Og så må vi selvsagt bruke de økonomiske musklene som ligger i oljefondet. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) er i dag på over 10 000 milliarder kroner. Rødt har på Stortinget foreslått å sette en del av disse inntektene i et nasjonalt grønt industrifond som kan brukes for å investere i grønne, nye arbeidsplasser her hjemme. Hvis vi tør å bruke alle verktøyene i verktøykassa og gå i bresjen for aktiv næringspolitikk er mulighetene mange!

Rødt er i mot vindkraft på land, og det er stor enighet om det, og flere steder som på Frøya spiller vi en viktig rolle i den lokale kampen, jfr. Dordi Hammers artikkel i Gnist 4/19. Men Rødt blir kritisert både av naturvernere og de som hevder at vindkraft til vanns bare bidrar til eksport av kraft til EU-systemet og sånn bidrar til ytterligere klimaforverring. Hva tenker dere om dette?

I september i fjor la Menon Economics fram en rapport som viser at hvis Norge handler raskt, kan flytende havvind gi opptil 128 400 årsverk og skape verdier opp mot 117 milliarder kroner fordelt på de neste 30 årene. Jeg tenker at vi ikke trenger å bygge ut mer havvind i Norge enn nødvendig for å ha en utviklingsarena for norsk leverandørindustri. Framfor å sende stadig mer kraft ut av landet, kan vi eksportere selve teknologien og plattformene til land som ønsker flytende havvind. Slik bidrar vi til den grunnleggende omleggingen av det globale energisystemet.

Ved etablering av eventuelle havvindmølleparker i Norge må man ta hensyn til fiskeri og naturmangfoldet. Det gjør vi gjennom å styre unna alle feilene som er gjort med utbygging av vindkraft på land, og sørge for at det tas hensyn til eksisterende næringer, lokaldemokratiet og miljøfaglige råd.

Miljøkampen er i dag i stor grad overlatt til tradisjonelle naturvernere, intellektuelle og tenketanker. Har dere tanker om hvordan mobilisere arbeiderklasse, den klassen som faktisk har makt, hvis de vil og blir en kraft?

Vi må bygge en allianse mellom klima- og miljøaktivistene og fagbevegelsen. Det er ingen lett oppgave, men det er det Rødt bør jobbe for framover. Vi er ikke tjent med en polarisert klimadebatt hvor man sitter på hver sin tue og kommer med skjellsord til hverandre. Det må jobbes for å danne brede allianser som kan vare. Derfor kan ikke miljø- og klimapolitikken være skrivebordsbasert, men må ha rot i den virkeligheten og hverdagen som ­arbeidsfolk i industrien lever i. Vi må arbeide for en klima- og miljøpolitikk som kommer nedenfra.

De fleste er enige om at vi må gjøre noe nå, kapitalisme eller ikke, og at det dreier seg om å mobilisere folk. Ideer om å aktivisere?

Over 40 000 norske ungdommer og millioner verden over tok til gatene i mars i fjor for å demonstrere mot regjeringas handlingslammelse i møte med klimaendringene. Vi ser også tillitsvalgte i fagbevegelsen som går i spissen for rødgrønn handlekraft i industri- og klimapolitikken. Det må lages felles møtepunkt mellom bevegelsene og arbeides for en politikk som favner bredt.

Elefanten i rommet: kapitalismen. Stadig flere også i Rødt er opptatt av spørsmålet om det er mulig å redde naturen som et sted for menneske å overleve. Derfor er det nå mange titalls lag i Rødt som studerer studieboka, Forstå for å forandre, som var et spor på Rødts skoleringskonferanse, Grunnmur. Særlig de to første møtene, skrevet av Jorun Gulbrandsen, drøfter vårt tema i dette intervjuet. Kan du utdype hva dere mener sammenhengen mellom miljø og kapitalisme er?

Kapitalisme og miljø står i skarp motsetning til hverandre. Det er ikke mulig med et system basert på evig vekst på en klode med begrensede ressurser. Kapitalistene har også tjent seg rike på å ødelegge klimaet. 100 selskaper står for 71 prosent av verdens utslipp siden 1988 kan The Carbon Majors Report fra 2017 fortelle oss. Både statlige og private storselskaper har i alt for mange år ødelagt for det fremtidige livsgrunnlaget, samtidig som eierne på toppen har tjent seg superrike. Klimaprofitørene har bedre muligheter under kapitalismen.

Klimakampen må også settes inn i et klasseperspektiv, nasjonalt og globalt. Det er de fattigste av oss som taper mest på klimakrisa, og det er befolkningen i det globale sør som ender opp som klimaflyktninger pga naturkatastrofer, tørke og økende havnivå.

Det er land i det globale sør som må leve med resultatet av fråtsinga til rike vestlige land. Vi i Rødt ser ikke rettferdigheten i at kaffebøndene i Guatemala må ta regninga for utslippa til Nestlé som selger kaffen de samme bøndene produserer på det globale markedet.

Jeg stolt av at Rødt forstår at systemet er en del av problemet, men vi kan bli enda flinkere til å kommunisere det utad i møte med velgere og potensielle medlemmer. Vi må bort fra dagens kapitalistiske system basert på vekstvang og urettferdighet og arbeide for et sosialistisk folkestyre, hvor økonomien er underlagt demokratisk kontroll, hvor mennesker, dyr og naturens behov vektlegges og som baserer seg på å være i takt med jordas tåleevne. Det er ingen utopi eller drøm. Det er en nødvendighet.

Er det noen grunn til optimisme?

Absolutt. 40 000 ungdommer bare i Norge har tatt til gatene for handling, samtidig som vi sitter på en oljeformue og industriarbeidere i verdensklasse som står klare for å bygge framtida. Med sterk politisk styring og en bred allianse mellom fagbevegelse og miljøbevegelse, kan det gå riktig godt til slutt. Er det noe arbeiderbevegelsen har lært oss gjennom over 100 år med kamp, så er det at det nytter å kjempe. Men, det blir ikke lett!

Kamerat Britney

I forbindelse med koronakrisen, publiserte popstjernen Britney Spears nylig et innlegg på sosiale medier-plattformen Instagram, hvor hun talte til sine vel over 23 millioner følgere: «We will feed each other, re-distribute wealth, strike». Budskapet er at fellesskap gjør oss stronger than yesterday. Under innlegget kommenterte Britney flere rose-emojis, et symbol som blant annet blir brukt av Democratic Socialists of America. Støtten fra popstjernen ble tatt godt imot av DSA som twitret: «Comrade Britney knows: together we can build a better world, because capitalism is Toxic». Det amerikanske venstreside-tidsskriftet Jacobin kommenterte også innlegget:

Spears has shown she’s a comrade, and will influence her fans to look into the ideas espoused. We have to hope that more celebrities will follow Comrade Spears’s lead and remind the vast majority that their power lies in the withdrawal of their labor.

Det skal fortsatt en del til ­for at Bernie Sanders blir demokratenes presidentkandidat, men kanskje dette er tidspunktet for å peke på en opplagt visepresident-kandidat? Gimme more (votes)!

Instagram-innlegget som startet «Comrade Spears»-memet. Kilde: knowyourmeme.com

Fishy business

2. mars gikk daværende fiskeriminsiter Geir Inge Sivertsen (H) av, etter å ha hatt jobben i kun fem uker. Han hadde søkt om, og fått utbetalt, ulovlig etterlønn etter å ha gått av som ordfører i Lenvik for å bli statsråd. Det ble også klart at han hadde fått lønn for verv i fylkestinget som han skulle hatt permisjon fra. I tillegg fortsatte han å ha en rekke styreverv i det private næringslivet og i frimurerlosjen. Her kunne han skilte med nest høyeste grad: «Høyt opplyste St. Johanneslogens betroede broder» og «Canonici Inferiores og kommandør av vår Herre Jesu Kristi hellige og fattige tempelorden».

Rød Ungdom anmeldte Sivertsen for bedrageri. Daværende RU-leder, Tobias ­Drevland Lund begrunnet anmeldelsen slik:

Vi har et system med klasse­justis. Nav-brukere straffes hardt for mindre summer enn 120 000, mens Sivertsen kan bare si unnskyld, betale tilbake, og så skal alt være greit. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo i Norge, og slik bør det ikke være.
(Dagbladet, 24. februar 2020)

Etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen var det nok mange som spurte seg selv, blir det mindre politisk rabalder nå? Blir det mindre statsrådkaos? Høyre har så langt klart å levere på et høyt nivå. Per nå har Erna Solberg hatt totalt fem fiskeriministere. Kanskje rekker fiskeridepartementet å slå rekorden til justisdepartementet, som per dags dato leder med totalt seks ulike justisministere under Erna styre?

Gnist har snakket med Dan Andre Syversen og Ingjald Gaare om forholdene på bygg nå og de endringene som har skjedd både med fagene og med bransjen de siste tiårene.

Intervju med

• Dan André Syversen, har jobbet i snart 12 år som murer, 10 av dem med svennebrev. Han er tillitsvalgt og nestleder i klubben, sitter i LOs-representantskap, er vara til representantskapet i Fellesforbundet, ungdomsleder og styremedlem i Østfold fagforening og bystyrerepresentant for Rødt i Fredrikstad.
• Ingjald Gaare, opprinnelig arkitekt, men har jobba som murarbeider og murer i 37 år, i rene murmesterbedrifter, med anslagsvis 20–30 ansatte. Har i femti år vært knytta til den politiske bevegelsen som endte opp som partiet Rødt. Regner seg først og fremst som fagforeningsaktivist, og han var tillitsvalgt i den murerbedriften han jobba i, leder i Mursvennenes fagforening i Trondheim og styremedlem i LO i Trondheim.

---

Foto: Charles Deluvio
Av Kari Celius,
redaksjonsmedlem i Gnist

 

Stolt håndverker?

Det er ganske vanlig å snakke ned håndverk og håndverkere. I lunsjen på en kontorarbeidsplass som min går gjerne praten om rørleggeren som ikke kommer, samtidig som «alle» mener de selv kan utføre det meste hjemme hos seg selv, også det arbeidet som krever fagbrev. Hvordan står dere imot ideologi som gjør arbeidet mindreverdig? 

Dan: Ryktet til bransjen er i stor grad ødelagt av bransjen selv. De som går på byggfag eller «polakklinja» som det også kalles, blir ofte omtalt som «byggfagslask» av andre. 

Jeg har enorm respekt for håndverkere og den kunnskapen og nevenyttigheten de innehar. Når andre snakker ned yrket vårt, tror jeg vi oftest forsvarer oss med at det er et fysisk tungt yrke som få andre hadde holdt ut. Kanskje vi burde være bedre på å få frem tradisjonen, kunnskapen og presisjonen som ligger i yrket vårt.

Ingjald: Middelklassens potensielle forakt for lavere klasser oppleves på mange måter. «De har vel aldri murt hos en professor, De?» Det fortalte en murer meg at han fikk høre av en professorfrue da han murte en peis hjemme hos dem. Da professoren attpå til begynte å krangle på prisen, pakka han verktøyet og dro. Noen andre måtte gjøre ferdig peisen. Generelt må en kjempe mot nedvurderinga av arbeiderklassen ved å skape sterke arbeiderkollektiv, heve klassebevisstheten og yrkesstoltheten. Vi må kjempe mot dagens individualistiske tidsånd og dyrking av «elitene».

Hvilke betydning har det for dere at dere kan være stolt av resultatet av jobben dere gjør? Jeg mener utover at skifergulvet er riktig lagt, og at trappen har den rette vinkelen. Har det estetiske en verdi i seg selv? Kan yrkesstoltheten være individuell, i tillegg til kollektiv? 

Dan: Helt klart en stor betydning. Individuell i form av hvem av kollegaene som har det flotteste resultatet eller er raskest. Det er nok ikke rent sjeldent jeg påpeker ovenfor min datter eller mine kamerater hvilke bygg jeg har vært med på å sette opp, og hvilke fasader jeg har murt. 

Eller at jeg spør om min samboer la merke til den flotte flisleggingen på det offentlige toalettet hun besøkte. 

Ingjald: En håndverker kan ha mange forskjellige roller. Fra å jobbe i en småbedrift med to–tre ansatte, som tar på seg oppgaver som krever stor faglig innsikt og dyktighet kombinert med kreativitet og estetisk sans, til de jeg kaller industrihåndverkere, de som er ansatt i større bedrifter eller i utleiefirma, gjerne på store byggeprosjekter der de sammen med andre arbeidere er brikker i en stor produksjonsprosess. Den første gruppa opplever den individuelle stoltheten og prestisjen, og gleden ved å skape vakre håndverksprodukter. Industrihåndverkeren jobber først og fremst for lønna, men har samtidig også en stolthet som ligger i å oppleve sin egen dyktighet, kombinert med den kollektive anerkjennelsen. En murarbeider jeg jobba sammen med i et akkordlag på fire: vi hadde gjort ferdig en akkord der vi nesten hadde dobla lønna vår i forhold til forskuddet: Han var så stolt at han ville ha en kopi av målebrevet så han kunne ramme det inn og henge opp i entreen sin. For industrihåndverkerne er mye av dyktigheten også knytta til å holde seg innafor de ofte svært snevre kravene til presisjon som kreves i anbudskontrakten. Og så ligger det en stolthet i å kunne gå forbi bygget etterpå og kunne si: Dette har jeg vært med på å bygge.

Ingjald, du ble murerarbeider etter en akademisk utdanning. Likevel anbefaler du at ungdom først utdanner seg til håndverker, for å utdanne seg videre kan man gjøre senere i livet. Hvorfor det? Har ikke proletarisering noe for seg for unge på venstresida i 2020? 

Ingjald: Vi har bare ett liv. Skal vi bruke det bare til å tenke på CV og karrierestige? Jeg mener alle som kan, burde unne seg den åndelige og fysiske utviklinga som ligger i å lære seg å mestre et håndverk. Senere i livet kan en eventuelt ta en akademisk utdanning. Da har du et mye bedre utgangspunkt, og du vil faktisk få et rikere liv. Men jeg er absolutt for at mange arbeidere som har potensiell studiekompetanse, likevel blir værende i arbeiderklassen. Det gjelder ikke minst de som hører til på venstresida. Vi som proletariserte oss på 70-tallet, og som ble i arbeiderklassen, har gjort en viktig jobb med å radikalisere fagbevegelsen og politikken generelt. Vi trenger en ny bølge av ungdommer som er villige til å bruke livet sitt til å føre dette arbeidet videre.

Innleie – en trussel mot håndverksfagene

Arbeidsinnvandring, innleie og sosial dumping, kombinert med et tøft anbudsregime, gjør at de som driver fagmessig ryddig med faste stillinger og et høyt lønnsnivå, ofte taper anbudene. Det påvirker også muligheten for å rekruttere ungdom til håndverksyrkene. Hvordan må bransjen endres for at det skal være mulig for en ungdom å både utdanne seg til håndverker og å fortsette å jobbe som håndverker? Hvilke grep skal til for at det også skal være mulig for ufaglærte og arbeidsinnvandrere å opparbeide kompetanse til å ta fagbrev?

Dan: Først og fremst er dette strukturelle endringer som må gjennomføres politisk. Vi har en enorm jobb foran oss med å rydde opp etter feilslått politikk. Nå har man i stor grad tatt knekken på sjøfart, langtransport, industrien og byggebransjen. Det er praktiske jobber som ikke krever årevis med tunge studier, og typiske yrker for unge menn som synes praksis er lettere enn teori. Nå er disse mulighetene i stor grad borte. Vi har blitt skjøvet ut på grunn av et kapitalistisk jag som presser ned lønningene våre og gjør arbeidsvilkåra dårligere. Vi presses ut av yrkene våre og erstattes med billig, innleid arbeidskraft fra Øst-Europa.

Forby kommersielle bemanningsbyråer og gå heller tilbake til offentlig arbeidsformidling. Den gang da formålet med arbeidsformidlingen var å få folk tilbake i fast jobb, ikke å tjene seg rik på kjøp og salg av rimelig arbeidskraft slik det er i dag.

For å nå målet om nok utdannet arbeidskraft i bygg og anlegg må regjeringen ta grep og utvikle utdanningen og kvele den kapitalistiske galoppen i bransjen. Vi må gi de voksne i næringen et kompetanseløft og fagbrev, samt øke rekrutteringen av både unge og voksne. Det har vært underkommunisert hvor viktig og gunstig denne typen utdannelse faktisk er. Men det nytter lite å be ungdommen satse på bransjen, når den ikke er villig til å satse på ungdommen.

Det har vært for stort fokus på at man skal ta høyere akademisk utdannelse. Det er et problem som vokser seg større. Før eller siden vil vi kanskje få generasjoner hvor «alle» skal ta akademiske fag, selv om de ikke har forutsetninger for å klare å gjennomføre det, jeg tror dessverre vi er godt på vei dit.

Konkurransen på pris er blitt knallhard slik at de som leier inn østeuropeere på minstelønn – som åler seg unna arbeidsrettigheter og slipper å betale for mannskap mellom byggeprosjektene – vinner alle anbud. De som forsøker å arbeide på en ærlig måte med faste, fornøyde ansatte har ikke sjans til å konkurrere med cowboyer.

Dagens unge kalles «generasjon prestasjon». Man lever på «likes» og «følgere», man skal helst prestere i alt og være «sjukt busy» hele tiden. Et håndverkeryrke passer ikke inn i det perfekte glansbildet man forsøker å skape av seg selv. Alle har ikke grunnlag for å bli akademikere.  Da ender det kanskje heller med depresjon og seinere arbeidsledighet fordi man har startet på en tung utdannelse man ikke klarer å gjennomføre.

Ingjald: Faktisk har det vært en viss framgang i antall lærlinger i murerfaget den siste tida. Men i det store bildet er det fare for at vår arbeidslivsmodell taper terreng. Utviklinga i for eksempel Tyskland og England har kommet mye lenger enn her hos oss.  Det er ikke mye som tyder på at vi vinner kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet her hos oss heller, med de konsekvensene det har for devaluering av bygghåndverksfagenes status. 

Ellers vil jeg igjen si at det er ikke bare fagbrev det dreier seg om, men å ha et arbeidsliv som også er åpent for ufaglærte til faste stillinger. Problemet nå er at arbeidsinnvandrerne fyller behovet for arbeidskraft med lav kompetanse, gjennom utleiebransjen. Den må bort, rekruttering må skje uten bruk av løsarbeid, og til lønn etter norsk tariff.

Sosial dumping

Det har vel nesten alltid vært arbeidsinnvandrere på norske byggeplasser. På åttitallet, da jeg jobba der, var de fleste murerne og flisleggerne jeg møtte, danske. De hadde kjøleskapet i brakka fullt av delikatesser hjemmefra, vi hadde matpakke. De som kommer nå, kommer fordi de kan tilby arbeidskraft billigere. Hva gjør det med norske arbeidere å ha fått denne nye underklassen under seg? Hvordan tenke dere at det utvikler seg videre? Hva skal til for å heve B-laget uten å svekke betingelsene for A-laget?

Dan: Det har skadet bransjen enormt, og jeg ser ikke helt hvordan vi skal klare å komme oss ut av dette på kort sikt. Etter min erfaring unnlater man å benytte seg av egne faste ansatte håndverkere på prosjekter med dårlig tid, der det nærmest er lagt opp til overtid fra første spadetak for å klare å nå fristen og unngå skyhøye dagsbøter. Jeg har hørt flere byggeledere si at håndverkerne fra Øst-Europa er mer medgjørlige når det kommer til overtid, helgejobbing osv. Og det tror jeg på. De er jo her utelukkende for å arbeide, mens vi lever livet vårt her med familie, fritid og det som hører til. Skal vi jobbe overtid, så forhandles det om gode kompensasjoner. Det styrker ikke vår sak når østeuropeerne er vant til en arbeidskultur der man må gjøre nøyaktig det man får beskjed om av sjefen, samme hvor uheldig eller kjipt det måtte være.

I en tid der det bygges som aldri før og med en bransje som har ødelagt attraktiviteten for seg selv, vil det være helt umulig å dekke opp behovet for håndverkere dersom all utenlandsk arbeidskraft skulle opphøre ­umiddelbart. Derfor må vi jobbe for å øke attraktiviteten og egen rekruttering til bransjen slik at vi klarer å dekke opp behovet.

Når ting først er som de er, så må vi i alle fall jobbe på for å få organisert arbeidsinnvandrerne slik at også de hever sin røst og krever sin rett. Det er både de, fagforeningene og vi tjent med.

Ingjald: Som fagbevegelse har vi kjempa fram mange «riktige» tiltak mot sosial dumping: allmenngjøring, solidaransvar, innsynsrett, likebehandling, skjerping av reglene i § 14.12 i Arbeidsmiljøloven og mere til. Men alt dette har hittil hatt liten effekt. For hvert nytt tiltak vi har kjempa fram, klarer bedriftene å vri seg unna. Da vi fikk lov- og tariffesta likebehandling av innleide, fant mange bedrifter opp nye lavtlønte stillinger som de innleide skulle likebehandles i forhold til. Eller utleiefirmaene tok på seg «underentrepriser» på papiret, slik at det liksom ikke var innleie lenger, og dermed heller ikke nødvendig med likebehandling. En annen variant var at de innleide skulle registrere seg som sjølstendig næringsdrivende. Da adgangen til å leie inn skulle begrenses ved at det ble stilt krav i Arbeidsmiljølovens § 14 om at bedriften som skulle leie inn måtte ha tariffavtale med en landsomfattende fagorganisasjon, fortsetter de fleste bedriftene akkurat som før: De leier inn ulovlig.

Det store innslaget av arbeidsinnvandrere fra utleiefirma på mange byggeplasser har langt på vei ødelagt fellesskapet mellom arbeiderne. Få av utlendingene snakker norsk eller engelsk. De har ofte ikke det samme forholdet til arbeidet sitt som de norske.  De skal jo vanligvis bare være her en begrensa periode, blir det reklamasjoner og reparasjoner, angår det ikke dem. Dessverre har mange av dem også et lavt kompetansenivå, de har neppe fagbrev i ­hjemlandet. De blir derfor lett sett ned på av de norske bygningsarbeidere. Nå skal det også sies at det også finnes svært dyktige og stolte håndverkere blant dem som kommer, ikke minst har jo murerfaget rike tradisjoner på kontinentet. Noen av dem får seg jo også faste jobber i norske firma. 

Jeg frykter en fortsatt utvikling med økt polarisering, ved at dyktige håndverkere får ansvarsfulle lederjobber i forhold til et stort sjikt med løsarbeidere. Dette kan bli en naturlig konsekvens av at fagbevegelsen mister sin innflytelse: individuelle lønnsavtaler, premiering av de dyktigste.  «The winner takes it all», for å si det med ABBA. Hvordan skal vi heve B-laget og samle arbeiderne i et felles kollektiv? Forby bemanningsbransjen, kreve faste ansettelser, og organisering, også av B-laget. Faste ansettelser med garantert tarifflønn må bli en forutsetning for å hente inn arbeidsinnvandrere. 

Anbudsregimet

Anbudsregimet tvinger fram kutt i administrasjon i firmaene. Ingjald sier at formannen er borte fra byggeplassene, og at murerne selv må frakte materiell og verktøy mellom jobbene og være både sekretær og regnskapsfører for jobbene, noe de ikke får kompensert for. Men det er vel positivt også å få jobbe sjølstendig uten at det henger en formann over deg?

Dan: Jeg jobber for en av de største byggentreprenørene i Norge. Vi er alltid totalentreprenør på byggeprosjektene vi har. Hos oss er utviklingen helt motsatt av det Ingjald beskriver. Da jeg startet i byggebransjen i 2008, så hadde byggavdelingen i vår region rundt 140 håndverkere og kanskje 35 funksjonærer. Nå er vi nede i rundt 55 håndverkere og nærmer oss 70 funksjonærer. Kontorene på brakkene er stappfulle av HMS-koordinatorer, prosjektledere, økonomer, formenn, anleggsledere, innkjøpsansvarlig, KS-ansvarlig, regningsavdeling osv. Det er nok vanligere å kutte i administrasjon når man alltid er en av underentreprenørene.

Ingjald: Jeg mener utviklinga mot mer sjølstyrte lag i hovedsak er positiv. Det fører til at arbeiderne får klarere bevissthet om sin egen verdi og får mer kontroll over arbeidsdagen sin. Men samtidig er det en fare for at de blir sterkere knytta til ledelsens tenkning om bedriftens lønnsomhet, og at lojaliteten til bedriften blir sterkere enn klassesolidariteten.  

Anbudsregimet tvinger fram urealistiske planer med altfor korte frister. Og det er arbeidsfolk som skal levere resultatet som noen andre har lovet med for kort frist. Som Ingjald sier: For de som jobber på byggeplassen, er dette oppdraget kun et nummer i rekken av oppdrag, om det er aldri så mye prestisje i det for oppdragsgiveren, og at ekstra innsats ikke skal selges for billig. Kan svaret noen ganger heller være flere folk på jobben enn mer bruk av overtid? 

Dan: I noen tilfeller vil flere folk løse oppgaven raskere. Men veldig ofte blir de ulike faggruppene jobbende oppå hverandre, og det er uheldig for fremdrift og effektivitet. Kommunikasjon med de andre faggruppene ute på arbeidsplassen er nesten blitt ikke-eksisterende pga språkutfordringene. Kommunikasjonen nå må via vår formann som må kontakte deres formann, som igjen kontakter håndverkerne sine. Det er ufattelig tungvint og ineffektivt. Da blir det gjerne heller til at man jobber på hvert sitt område av bygget frem til andre områder blir ledig.

Det er en realitet at byggetidene er urealistisk korte, og dette er et jag og stressmoment på hvert eneste byggeprosjekt. Men den knallharde anbudskonkurransen gjør at byggentreprenørene ikke kan annet enn å akseptere det. 

Ingjald: I anbudskonkurransen dreier det seg om lavest pris, men også om kortest byggetid. Organiseringa av en byggeplass er en krevende oppgave, det er mye som kan gå galt, og det gjør det som regel også. Særlig koordineringa mellom alle faggruppene kan være problematisk. At byggeledelsen involverer lagene tidlig og underveis i byggeperioden, har vist seg å ha en positiv effekt. Måten større bygningsoppdrag gjennomføres på nå, innebærer at de store entreprenørbedriftene satser på ei kjerne av egne dyktige fagarbeidere, og et større antall innleide. I tillegg er det en rekke underentreprenører på mange spesialiserte fagområder. Problemene oppstår gjerne mot slutten av byggeperioden, når tidligere forsinkelser skal tas inn og byggherren begynner å true med dagbøter. Da er det ikke en løsning bare å øke bemanninga, og presset mot å jobbe mye overtid blir sterkt.

Politikk for et bedre arbeidsliv

Hva kan Fellesforbundet – og de lokale foreningene – gjøre for at håndverkere som leies inn fra utleiefirma får skikkelig lønn og bedre vilkår? 

Dan: Loven sikrer innleid arbeidskraft like lønns- og arbeidsvilkår som faste ansatte. Det er konsulentselskapets ansvar å følge opp dette. Her ser vi at det ofte slurves fra bemanningsbyråene, og det trekkes for det ene og det andre slik at den innleide i praksis sitter igjen med en langt lavere timelønn. Her bør Fellesforbundet kontrollere at reglene blir fulgt. Men i de aller fleste tilfeller er ikke de innleide organisert, og da blir det kanskje et spørsmål om Fellesforbundet skal bruke tid og penger på noen som ikke ønsker å organisere seg? Bemanningsbransjen er så kynisk og skakkjørt at det beste Fellesforbundet bør jobbe for, er å avvikle hele den kommersielle bemanningsbransjen.

Ingjald: Igjen: Overordnet må vi jobbe for å forby bemanningsbransjen og kreve faste ansettelser. Og i dagens regime, fortsette å gjøre det vi allerede har holdt på med: Prøve å organisere i utleiebedriftene, kreve likebehandling, kreve at minstelønna i tariffavtalen heves, fortsette med utstrakt overvåking for å avsløre arbeidslivskriminalitet og sosial dumping – kort sagt fortsette det sisyfosarbeidet vi har drevet med i 15–20 år. Men skal motstanden mot sosial dumping oppnå resultater, må vi også ta i bruk skarpere virkemidler. Demonstrasjoner der hvor det foregår dumping og kriminalitet, streiker, blokade og sympatistreiker. Vi møter en motpart som ikke nøler med å bryte loven, da må vi slå hardt og kontant tilbake, og ikke «prøve å gå lovveien først». 

Og i det store bildet må vi jobbe for å få folk til å forstå at hele dette systemet med fri flyt av arbeidskraft, økt bruk av utleie og andre former for atypisk arbeid uten sikkerhetsnett, med tilhørende undergraving av fagbevegelsens mulighet til å stå imot.  Dette er ledd i den internasjonale kapitalens strategi i den store klassekampen som nå foregår over hele kloden. I Norge er det særlig EØS-avtalen som påtvinger oss, og er garantist for, denne utviklinga.  

Statlig og kommunal virksomhet er bundet av innkjøpsreglement som påbyr anbudskonkurranse for selv de miste oppdrag. Hva kan – eller bør – våre folkevalgte (dvs. Rødterne) gjøre for å legge hinder i veien for sosial dumping i utbygginger i kommunal og statlig regi?

Dan: Det ligger allerede en del føringer inne. Vi har flere ulike varianter rundt i Norge som Skiens-modellen, Oslo-modellen, Fredrikstad/Sarpsborg-modellen osv. Disse gir føringer for leverandørene/byggentreprenørene når de skriver kontrakt med kommunen om anskaffelser av varer, tjenester og bygg og anlegg. Her får de en liste med krav fra kommunen som kan si noe om krav til timeverk utført av fagarbeidere med skandinavisk fagbrev, antall timeverk utført av lærlinger, tarifflønn, HMS-bestemmelser, innsyn osv. 

Rødt bør pushe på for at vi utvikler og skjerper kravene og gjør det til en nasjonal føring. Kanskje kan man også jobbe for at dette gjelder for jobber av en viss størrelse, uansett om man bygger for stat, kommune eller private? 

Ingjald: Mange kommuner og fylkeskommuner har nå vedtatt anbudsregler som blant annet stiller krav i anbudsvilkårene om antall lærlinger, en bestemt prosent av fagarbeidere, etterlevelse av regler om minstelønn, likebehandling, og grense for antall ledd i underentreprenørkjeden. Dette regimet bør bli innført i alle kommuner og fylker. Men det er dessverre lite verdt dersom det ikke kombineres med oppfølging og kontroll. Og for at det skal fungere må det ansettes særskilte personer som følger opp dette ansvaret, i samarbeid med fagbevegelsen, politi, Arbeidstilsynet og skattemyndigheter.

Murere og ufaglærte i bygg nå og før.

Murarbeidere eller håndlangere er blitt borte fra byggeplassene. Dette gjelder ufaglært arbeid i flere fag, i andre fag er det tilfelle at kravene til fagbrev svekket. Hvilke grep skal til for at det også skal være mulig for ufaglærte, enten de er unge arbeidsløse eller arbeidsinnvandrere, å opparbeide kompetanse til å ta fagbrev? 

Dan: Det er ikke helt uvanlig med håndlangere i de større murerlagene i dag. Mureryrket er nok blant de ytterst få som fortsatt benytter håndlangere. Vi bruker gjerne håndlanger når vi begir oss ut på større murejobber der flere enn 4 murere skal sørves i en akkord. En selvtenkende og hardtarbeidende håndlanger er helt avgjørende for en god murerakkord. 

Da jeg startet i byggebransjen i 2008 hadde vi alltid 2–3 hjelpearbeidere på alle prosjektene, eller «dakællær» som vi kaller dem i Østfold. Perfekt jobb for de som ikke har et ønske, eller kanskje anlegg, for å ta et fagbrev. Rydding, sjauing, sortering, tildekking osv, arbeid som verken krever bred erfaring eller teori. Disse er nå blitt helt borte, og erstattet med østeuropeere fra bemanningsbyråer. 

Jeg synes det er viktig at et fagbrev henger litt høyt. Det bør fortsatt være litt prestisje og stolthet bak et fagbrev. Det er gode muligheter til å ta et fagbrev i dag selv om man ikke går veien med 2 år på byggfag og 2 år som lærling. Men veien til fagbrevet bør ha en mer praktisk tilnærming enn dagens i for store grad teoretiske tilnærming. Ofte havner man i byggebransjen fordi man synes teori er tyngre enn praksis. Jeg ønsker en opplæringsvei som i større grad er tilpasset de som er praktisk anlagt. 

Ingjald: Murarbeideren var en slags halv fagarbeider, med ansvar for en rekke arbeidsoppgaver som krevde kompetanse og trening. (Mørtelblanding og transport, stillasebygging og planlegging av framdrifta, m. m.) Nå har mekanisering tatt over mye av det tunge arbeidet, andre oppgaver har mer spesialiserte arbeidere tatt over, slik som stillasebygging og rydding, i hvert fall på de på større byggeplassene. Det er også egne firma som har spesialisert seg på rivningsarbeid. For disse er det ikke noen enkel vei til fagarbeiderstatus.

For unge ufaglærte og arbeidsløse er det først og fremst et mål å få seg arbeid. Det å ha fagbrev er jo bra, men du må ha minst fem års praksis i et fag dersom du skal kunne ta fagbrev som praksiskandidat, altså uten å ha gått den tradisjonelle veien som lærling. Mange av jobbene som tilbys ufaglærte, gir ikke den nødvendige treninga i et fag. Problemet er også at bedriftene i liten grad er interessert i å ta inn ungdom uten utdanning, ofte er det bare de som på en eller annen måte kan bruke familie eller bekjentskaper som får sjansen.  For arbeidsinnvandrere er situasjonen slik at de fleste jobber for utleiebedrifter som løsarbeidere, og disse firmaene bryr seg ikke om å bygge opp kompetanse. Det er først og fremst de som har fått seg jobb i et «vanlig» firma, og som har slått seg ned her, som kan satse på norsk fagbrev, og de har ofte gode forutsetninger for å klare det. Et vilkår er imidlertid at de er såpass flinke i norsk at de klarer den teoretiske delen av prøven.

Bruken av akkord og måling av jobber – hvordan står det seg i dag? Er det mulig å si noe om andelen av murerjobber som måles? Er det slik at de som ikke kan yte 100 % uansett årsak gjerne ikke er ønska på akkordlaget, og dermed må akseptere fast timelønn uten muligheter til å dele et akkordoverskudd?

Akkord som lønnssystem i bygningsbransjen:

Mer eller mindre faste lag jobber sammen. Før jobben starter, forhandler laget med mester eller entreprenør om størrelsen på arbeidet og andre forhold som vedrører oppdraget. Prisene i akkordavtalen baserer seg på en landsomfattende akkordtariff som er en del av tariffavtalen og kan ikke forhandles lokalt. Akkordoppdraget avtales skriftlig ved en akkordseddel. Når oppdraget er ferdig, måles det opp av en oppmåler som er ansatt i et målekontor eid av fagforeningen. Hvis jobben går med overskudd, blir overskuddet utover det som er forskuddsbetalt i lønn, delt mellom de som har deltatt på akkordlaget i forhold til arbeidete timer. Går akkorden med underskudd, blir det ingenting å fordele. Fagarbeidernes timer blir regnet med 100 %, mens ufaglærte og lærlinger belaster akkorden med lavere prosentsatser. Målekontoret finansieres ved at det trekkes et målegebyr av jobbene som måles.

Dan: Vi måler alle murejobbene vi kan. Her er det gode penger å tjene for fagarbeiderne og mye tid å spare for byggeleder. Men det er dessverre i liten grad i bruk i dag hos andre byggefirmaer. Mest fordi murerne i stor grad er erstattet av utenlandsk arbeidskraft, og blant dem er det som kjent veldig lav organisasjonsgrad. I Østfold og søndre Akershus er det kun to av de store entreprenørene som benytter seg av akkordtariffen. I Samme område er det et målekontor og 1 mann som i utgangspunktet skal drive med akkordmåling på fulltid for tømmer, mur og betong. Det er gode penger å hente for målekontoret som driftes av Fellesforbundet. På tross av relativt lite målinger på Østlandet er akkordmålinger den største inntekten til Østfold fagforening hvis man ser bort fra andelen vi får av medlemskontingenten.

Jeg er positiv til akkordarbeid.  Dette er kjærkommende penger, og det hjelper veldig på den daglige arbeidsmotivasjonen at det er en gulrot i enden. Det er beintøft når det står på, og det er klart det sliter på kropp og energi i lengden. Men arbeidsdagene går fort og det blir en helt spesiell felleskapsfølelse og «go» i murerlaget. Det har lett for å bli en intern konkurranse innad i akkordlaget om hvem som produserer mest i løpet av arbeidsdagen.

Jo, det blir ofte sånn at de treigeste (uansett grunn) ikke er ønsket på akkordlaget. Men hos oss er det heller ikke alltid sånn at vi som håndverkere kan bestemme hvem vi ønsker å ha med oss i akkordlaget. Ofte ender vi opp med en gruppe håndverkere som er ledig for anledningen. Mureryrket er som kjent et mannsdominert yrke med mye testosteron, høylytt gaping og tilsynelatende ingen sperre for hva man kan si. Så dersom du er den treigeste i laget, kommer for sent, er mye borte fra jobb, gjør noe feil etc., så bør du ikke være i tvil om at du får tydelig beskjed fra kollegaene. Det resulterer nok i at de som ikke klarer å produsere like mye som de andre, heller ikke ønsker å være med i et akkordlag.

En mer rettferdig fordeling ville vært at hvert enkelt byggeprosjekt har en tids- og profittbonus, og så fordeles overskuddet mellom både håndverkerne og ledelsen. Det er mange fordeler med et sånt system. Da vil vi naturligvis i større grad være opptatt av at hele prosjektet flyter godt. Slik det er i dag, vil det være urettferdig for de som av ulike grunner ikke har mulighet til å stå i en akkord. Det blir også alltid konflikt mellom akkordlaget og funksjonærer om timeskriving og sluttsum på akkorden. Problemet med prosjektbonus er at prosjektene ofte i stor grad er dømt allerede når anbudet er levert. Det vil også kreve et helt annet innsyn i prosjektøkonomien fra de tillitsvalgte for å se til at bonusen blir riktig fordelt.

Ingjald: Akkordlønnssystemet har nok vært i tilbakegang over lengre tid, men jeg har inntrykk av at det har stabilisert seg på et relativt lavt nivå. Trondheim er unntaket, vi er målehovedstaden i landet. Hvorfor så lavt nivå på landsbasis? Bedriftene liker ikke akkord, at fagforeningene gjennom målekontorene skal blande seg inn. Lavere organisasjonsprosent og et stort antall innleide gjør det vanskelig å bruke dette lønnssystemet. 

I utgangspunktet har bedriften styringsretten også når det gjelder sammensetning av akkordlagene, så de kunne brukt den til å tvinge gjennom at alle skal få bli med. Men de våger ofte ikke å trosse sterke baser, og dermed vil det utvikle seg til å bli A-lag og B-lag. Men akkord eller ikke, de minst produktive og de med lavest kompetanse havner uansett i de kjedelige og upopulære jobbene. Hvis de i det hele tatt får seg jobb i håndverksbedriftene. NAV sender dem til utleiefirmaene. Det er ikke uten grunn at vi har fått noe som heter «Inkluderende arbeidsliv»; arbeidslivet har blitt mer og mer ekskluderende.

I denne artikkelen skal jeg skrive om noen lovendringer som er gjort og gjøres under koronakrisa. Gjeldende lover og forskrifter kan leses på lovdata.no. Jeg skal også skrive litt om appen Smittestopp og overvåking. Men, siden jeg er bedt om å skrive dette fordi jeg er utdannet jurist, må vi først ha en rask innføring i juridiske begreper.

Av Aurora Hagen, jurist og jobber i folkeregisteret i Skatteetaten. Hun bor på Nordstrand i Oslo med samboer og er aktiv i Rødt Nordstrand.

Illustrasjonsfoto: united-nations-covid-19-response-6_Gz8ds0AEI-unsplash

 

Inngrep i folks rettsstilling

I vårt rettssamfunn har vi et prinsipp som sier at inngrep som staten gjør overfor folk, må ha hjemmel i lov, legalitetsprinsippet. Med hjemmel mener man at det som står der, må kunne føres tilbake til noe eller har grunnlag i noe. At man har en klar hjemmel, betyr at det enkelt må kunne leses ut fra loven at det inngrepet som gjøres er tillatt. Jo sterkere inngripen som gjøres, jo klarere hjemmel må til. Hjemmelen for å gjøre inngrep i noens rettsstilling må finnes i en rettskilde som er like høy eller høyere enn den rettskilden som beskytter, eller slår fast rettsstillingen. Privat eiendomsrett er for eksempel vernet av Grunnloven. Ekspropriasjon, retten for staten til å gjøre inngrep i folks eiendomsrett, følger også av Grunnloven. 

Legalitetsprinsippet følger av konstitusjonell sedvanerett, og kan derfor ikke fravikes uten å endre Grunnloven. 

Vi må skynde oss. Det er krise!

Mange av de nye forskriftene vi har fått i forbindelse med Covid-19 utbruddet, er hjemlet i allerede eksisterende lover. For eksempel er det vedtatt en egen forskrift som hjemler bruken av den nye appen Smittestopp. Den forskriften har hjemmel i smittevernloven. 

Men regjeringa ville ha mulighet til å foreslå nye ting raskt. De ville også bestemme ting som er i strid med allerede gjeldende lover, og i strid med forskrifter gitt i medhold av disse lovene. De foreslo derfor en ny lov, koronaloven, som kunne gi hjemmel til en hel masse forskjellige endringer. Siden den nye loven ga hjemmel, skulle dette være i tråd med legalitetsprinsippet. 

Vanligvis gjøres det et veldig grundig arbeid når man skal vedta lover og også forskrifter. Med mulighet til å gi forskrifter etter den nye loven kunne forskrifter vedtas mye raskere. Det er fortsatt slik at det er det aktuelle departementet som utarbeider forslagene til forskrifter. Noen av forslagene har til og med blitt «sendt ut» på høring og ligger på regjeringen.no sånn at folk kan komme med innspill til departementet om ting de mener er bra eller dårlig med forslaget, før departementet legger fram sitt endelige forslag for regjeringa.

Men det er langt fra alle de 32 forskriftene som er sendt på høring eller lagt ut på regjeringen.no før de ble vedtatt. Jeg finner bare 14. Dessuten er det helt sikkert ikke alle som veit om at det planlegges endringer i nettopp de lovene/forskriftene de er mest opptatt av, eller jobber med til daglig.

Mange av oss har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp, og klarer ikke å følge med så godt som vi gjerne skulle ønske. Mange dyktige, engasjerte mennesker blir ikke gitt muligheten til å gi innspill. Jeg tviler for eksempel på at de som jobber i barnehage og helsevesen, har fått utlevert disse forslagene og blitt gitt mulighet til å komme med innspill. Det er synd. For det er de som står i første linja som ofte må ta støyten, hvis ikke ting fungerer godt nok.

Mer makt til regjeringa

Fram til i dag, 8. mai, har det blitt fastsatt 32 nye forskrifter med hjemmel i den nye koronaloven i 7 statsråd. Første gangen, den 27. mars ble det fastsatt 14 nye forskrifter. 

Jeg er bekymra for at regjeringa haste-vedtar noe som burde vært diskutert grundig og at man derfor vedtar forskriftsbestemmelser man ellers ikke ville vedtatt. Det er ikke så greit for andre å kontrollere hva regjeringa foreslår i forskriften. I hvert fall ikke når det blir fastsatt så mye som 14 nye forskrifter på en dag. Stortinget har faktisk bare ett døgn på seg til å si ifra hvis de ikke er enige i det som regjeringa har foreslått, enten det gjelder innholdet i en enkeltbestemmelse eller en hel forskrift. Og selv om mange stortingsrepresentanter har bestemt seg for at de er imot, så får de ikke hindret endringen i å tre i kraft før 1/3 av alle representantene på Stortinget sier at de er imot innen ett døgn. 

Det er faktisk mulig for opposisjonen på Stortinget å hindre et forslag som regjeringspartiene stemmer for. Dette er ment å fungere som en «sikkerhetsventil». Til tross for denne «sikkerhetsventilen» kan man spørre seg om regjeringa har fått for mye makt og om det går for fort i svingene. 

Tolkningsoppgave: Koronalovens formål

I koronaloven § 1 heter det «Loven skal legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.» 

Formålet med koronaloven er altså å legge til rette for tiltak. Det følger av § 2 i loven at tiltakene skal gis gjennom forskrifter. Det er oppramset i alt 62 lover som kongen i midlertidige forskrifter kan utfylle, supplere eller fravike, hvis endringen ivaretar lovens formål.

Formålsbestemmelsen i § 1 gir føringer på forskjellige egenskaper som tiltakene skal ha. De skal være både forsvarlige, effektive og forholdsmessige. Det skal også gjøres en nødvendighetsvurdering. Tiltakene skal være «nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig». Selv om det er brukt ordet og, forutsettes det i forarbeidene at de to formålene ofte er sammenfallende, og det anses derfor tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas. 

Man må altså først vurdere hva som vil skje hvis man ikke innfører tiltakene, og kun innføre forskriften hvis konsekvensen av å ikke innføre den er at sentrale samfunnskonstruksjoner forstyrres, og / eller at det avhjelper negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig. 

Ganske vid hjemmel der, med andre ord. 

Det enkleste er å ta fra de svakeste først

En av de første forskriftene som ble vedtatt, var «Midlertidig forskrift om endringer i helselovgivningen for å avhjelpe konsekvenser under utbruddet av Covid-19». Formålet med denne er å «bidra til en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og en effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser under utbruddet av Covid-19.» 

Den skal altså avhjelpe konsekvenser, uvisst hvilke. Den skal også sørge for at alle får en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Og sørge for at ressursene vi har tilgjengelig, blir utnyttet på en effektiv måte. 

Jeg leser det som «Her må vi spare penger!». Det er klart at helsevesenet ikke har kapasitet til å gjøre alt de skulle gjøre før, og samtidig ta imot mange koronapasienter. Det har derfor blitt vurdert hvor man kan kutte. Det enkleste er å kutte i rettighetene til de svakeste først. De som er veldig syke, orker ikke å protestere. 

For å oppnå formålet om en likeverdig og effektiv måte å avhjelpe konsekvenser, eller å spare penger, har § 6 i forskriften fratatt pasienter retten til å få en fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten mener at den spesialisten hun først var hos har oversett noe viktig, har hun altså ikke rett på ny vurdering hos en annen spesialist, slik hun kunne ha før. 

Pasienten eller brukeren er også fratatt retten til å få utarbeidet en individuell plan. Slik plan hadde man rett på før. Hvis man hadde behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skulle slik plan lages i samsvar med bestemmelsene i de andre helselovene, jfr. Pasient og brukerrettighetsloven § 2–5. 

Disse to eksemplene viser hvordan regjeringens kutt først og fremst skulle ramme de som er svakest i samfunnet vårt. Vi kan lese i avisene at mange av de som allerede sliter, sliter ekstra nå. Telefon- og videokonsultasjoner for rus og psykiatri har økt til dobbelt så mange som de fysiske avtalene som har blitt avlyst. Vi kan ikke vite nå om disse og andre kutt vil få følger som vil merkes i ettertid. 

Fra midlertidig forskrift til midlertidig lov 

Koronaloven skal opphøre den 27. mai. Da opphører også alle forskriftene som er vedtatt i medhold av loven. Hvis innholdet i disse skal fortsette å gjelde, må innholdet vedtas i lovs form. Det kom to forslag til midlertidige lover 7. mai, og 9 stykker den 12. mai. 

Før Covid-19 utbruddet hadde vi allerede en smittevernlov. Mange av tiltakene som ble innført først, var hjemlet i denne loven. Også smittevernloven har blitt midlertidig endret på grunn av Covid-19 utbruddet. Med hjemmel i smittevernloven er «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19» utgitt. Dette er forskriften til appen Smittestopp, og den har ikke vært på høring.

Overvåking for moroskyld, eller som investering i folkehelsa?

I en artikkel på nrk.no den 9. mai 2020 kunne jeg lese om hvordan flere apper som vi har installert på mobiltelefonene våre, hele tida sender signaler til firmaer som selger opplysninger om oss. Da vi installerte appen på mobiltelefonen vår, godtok vi kanskje dette. Det er jo artig med et filter på snapchat som legger på en ramme rundt bildet som viser hvor vi oppholder oss. 

Selv om vi uten å tenke videre over det, skriver under på avtaler med utenlandske selskaper om overvåking, så får vi en uggen følelse når det er staten som ønsker å samle inn informasjon om en. At så mange har lastet ned appen viser imidlertid at mange folk har tillitt til myndighetene. I følge NRK og Folkehelseinstituttet er det ca. 1,5 millioner som har lastet den ned, og nesten 700 000 er aktive brukere av appen. Likevel, datatilsynet har etterspurt grundigere vurderinger i behandlingsprotokoll og risiko- og sårbarhetsanalysen for app-løsningen. De varsler også at de vil fortsette kontrollsaken for å se videre på problemstillinger knyttet til formål, nytteverdi, innsamling og lagring av personopplysninger, samt sikkerhet i løsningen. Dette er både bra og skummelt. Skummelt at så mange har blitt oppfordret til å laste ned appen før det er gjort grundige nok vurderinger. Bra at vi har et datatilsyn som kan gi påpakk. Vi skal være glade for at denne kritikken kommer fram. Likevel lurer jeg på om det hadde vært nødvendig med så mye arbeid med etterkontroll fra Datatilsynets side hvis forskriften hadde blitt sendt ut på høring og de hadde gjort ting riktig med en gang.

Når partikamerater blir overvåka av staten

Jeg husker godt hvor skremmende jeg syntes det var da jeg som ungdom ble gjort oppmerksom på hvordan en av mine egne partikamerater hadde blitt systematisk overvåket av staten. Den overvåkinga skjedde med mye mer ressurskrevende metoder enn at vedkommende lastet ned en app. 

Når folk frivillig har lastet ned en app som sender all informasjon om hvor du har oppholdt deg de siste 30 dagene, og om du er smittet av Covid-19 til en server, er kanskje ikke veien så lang om myndighetene føler behov for å utvide appen noe, eller å lansere en ny type app for å innføre overvåking av andre grunner. 

Man har sett, både i Norge og i andre stater hvordan informasjon som staten «legitimt» har samlet inn, seinere har blitt brukt for å lette arbeidet med å utslette folkegrupper eller sette folk i arbeidsleir. Det skjer nok fortsatt i en del stater. Vi må unngå at det skjer her. Enten du har en annen farge i huden, liker andre folk, eller mener andre ting. Så lenge noen har tilgang til masse informasjon om deg, er du utsatt for at de skal kunne bruke denne mot deg på en eller annen måte. Noen ganger kan bruk av slik informasjon oppfattes som legitimt. Andre ganger ikke. 

Hvem får informasjonen i appen?

Det mange nok lurer på, er hvem som har tilgang til opplysningene om hvor du har oppholdt deg, og om staten kan bruke de til andre ting enn å sjekke om du kan være smitta av viruset Covid 19. I følge Folkehelseinstituttet sine nettsider er det kun autorisert personell som skal ha tilgang til dataene, og de vil kun få slik tilgang når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset. De skriver også at «helseopplysninger eller lokasjonsdata kan ikke gjøres tilgjengelig for politi eller påtalemyndighet eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Personopplysningene kan ikke utnyttes kommersielt».

Appen er kun i bruk for folk i Tromsø, Trondheim og Drammen

I følge Folkehelseinstituttets nettsider skal appen kun registrere bevegelsesmønstre de første ukene. Så skal mulighetene for å bli varslet testes ut i noen få utvalgte kommuner å kunne vurdere funksjonaliteten før de tar varsling i bruk i hele landet. Når jeg skriver dette, 19. mai er det bare tre kommuner som har tatt appen i bruk med varslinger. Tromsø, Trondheim og Drammen. Det vil si at det samles inn en hel masse data om bevegelsesmønstre i alle de andre kommunene. Dette blir lagret i 30 dager, men vil ikke bli brukt til noe som helst. For autorisert personell vil kun få tilgang til bevegelsesmønstrene dine når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset, og det får du jo ikke når ikke varslingssystemet er tatt i bruk. 

Ei krise kommer alltid tilbake

Det har vist seg under denne krisesituasjonen at vi ikke har de hjemlene i våre vanlige lover som gjør at vi kan fungere under en krisesituasjon. Vi er ikke godt nok forberedt. 

Når Norge, som er et land med masse ressurser, er nødt til å hasteinnføre en masse midlertidige lover og forskrifter, er det lett å forstå at også andre land endrer lovene sine i ulike krisesituasjoner. Det som forundrer meg, er at alle synes å holde fast ved trua på alt vil bli sånn som vi hadde det før. Selv om forskere er sikre på viruset kommer fra kjøp og salg av ville dyr på åpne matmarkeder i byene i Kina, virker det ikke som at verdenssamfunnet har lagt press på Kina for å slutte med det. De virusene som allerede har gjort stor skade, SARS, svineinfluensaen eller nå Covid-19, kan komme igjen i nye former, eller vi får helt nye. Vi kan også stå overfor andre typer kriser. Kapitalismen og kriser går hånd i hånd. Også når krisa ikke er utløst av kapitalismen selv, vil det alltid være de med mest penger og makt som klarer seg best gjennom kriser. 

Hvorfor skal vi bry oss om næringspolitikk? Gjør ikke det oss bare til et redskap for kapitalen for lettere å få igjennom avgiftsreduksjoner og skattelettelser, tiltak som på lang sikt vil svekke det offentliges finansiering? Revolusjonære og kommunister vil jo bekjempe utbytting og grådige kapitalister. Vi har jo ikke noe ønske om å være nyttige idioter for kapitalen. Så hvordan kan vi drive næringspolitikk da?

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og sitter i LO i Oslo sitt næringspolitiske utvalg.

Næringspolitikk ovenfra

Veldig ofte blir næringspolitikken begrenset til politikk som har som formål å sikre eiernes avkastning. Politikken utformes i eiernes perspektiv. Uten kritisk vurdering av dette blir fort næringspolitikk det samme som tilrettelegging for kapitalistisk utbytting. Næringspolitikkens handlingsrom redusere til spørsmål om skatte- og avgiftsnivåer, eller om reguleringsbestemmelse hemmer den frie konkurransen.

Næringspolitikk blir ofte redusert til å fremme nærings- eller konkurransenøytralitet. Aarbakke-utvalget, som la fram NOU -en: Bedrifts- og kapitalbeskatningen – en skisse til reform i 1989, argumenterte i stor grad for næringsnøytralitet i skattepolitikken. NOU ‘en definerer næringsnøytralitet som “likbehandling mellom næringer i skattepolitikken”. Dette prinsippet er senere også tatt videre fra skattepolitikken til andre områder. Essensen i næringsnøytralitetsbegrepet er at alle næringer i Norge bør være underlagt de samme politiske rammebetingelsene. På den andre siden har man konkurransenøytralitet som heller setter søkelys på like betingelser som de land man konkurrer med. Fra eget forbund veit jeg at mange i butikknæringa langs grensa er opptatt av å få likere vilkår med de svenske butikkene.

Ukritisk høres jo nøytralitet fint ut. Politikere skal ikke blande seg inn i ting de ikke har greie på. Alle blir likebehandla, og det kan jo ikke være urettferdig. Men det begrenser næringspolitikken til å dreie seg om størst mulig verdiskapning, profitt og rentabilitet. Har vi andre mål for næringspolitikken, så må vi avvise nøytralitet og velge en aktiv næringspolitikk. Der vi tar politiske valg for hva og hvordan vi vil tilrettelegge for næring.

Næringspolitikk blir på den andre sida ofte snevra inn til industripolitikk, eller politikk for eksportnæringene. Dette er viktige næringspolitiske områder. Dessverre gjør denne innsnevringa at mange ikke kjenner seg igjen, og blir fremmedgjort fra ideen om næringspolitikk for egen næring. Det blir lagt opp til langt større diskusjoner om hva vi skal gjøre etter olja og med arbeidsplassene der, enn hva vi skal gjøre med butikkdøden innen varehandelen. Selv om den siste næringen gir langt flere brød på bordet enn den første.

Alle næringer har politiske, juridiske og økonomiske rammer. Næringspolitikken handler om rammene for en sektor. Med rammevilkår mener vi hvilke lover, regler, tradisjoner eller naturgitte forutsetninger som setter rammer for en virksomhet. Det er gjennom lovverk, reguleringer og skattlegging at det offentlige lager rammer for næringer. Men også samspillet og beslutninger som næringsaktører gjør i markedet vil kunne være politiske. Det vil alltid være politisk kamp rundt disse beslutningene. Spørsmålet er om kampen skal få defineres ovenfra?

Næringspolitikk nedenfra

Det er med tre perspektiver vi tar med oss når vi jobber med næringspolitikk nedenfra. Den første er en anerkjennelse av vi (arbeiderklassen) selger sin arbeidskraft for å overleve. Alternativet til arbeidet er ikke-arbeid for arbeiderklassen. Arbeid er en forutsetning for at vi har råd til hjem, mat, fritid og underholdning. Derfor må vi jobbe. Vi har kortsiktig interesse av at det finnes et ønske om å kjøpe arbeidskrafta vår. Samtidig har vi langsiktig interesse av å avskaffe det sosiale forholdet mellom arbeid og kapital, da dette er kilden til utbytting og fremmedgjøring. Det står i veien for realisering av oss sjøl som hele mennesker.

Denne grunnleggende interne motsetningen i arbeideren er i seg selv et godt argument for å engasjere seg i næringspolitikk. Vi trenger på kort sikt en næringspolitikk som har sysselsetting og jobbtrygghet som mål. Det å ha en næringspolitikk som skaper arbeidsplasser, fremmer sysselsetting og jobbtrygghet styrker vår forhandlingsposisjon.

Dette bringer meg over i det neste. Næringspolitikk handler om fordeling. Skal man slåss om fordelingen mellom arbeidet på den ene siden og kapital på den andre? Er kunnskap om hvordan verdiene skapes i næringen helt nødvendig? Hvor kommer inntekter fra, hva slags utgifter finnes, hva er de økonomiske vilkårene næringen eksisterer under? Dette er alt grunnlag for det større spørsmålet hvordan fordeles verdiene. Man kan ikke gå inn i lønnsforhandlinger uten å kjenne økonomien i sitt eget foretak og i næringen. Denne kunnskapen har alltid arbeidsgiverne i bakhodet. Så dermed må også vi ha den.

Den viktigste grunnen til å jobbe med næringspolitikk fra et marxistisk utgangspunkt er likevel kampen mot fremmedgjøring.

Karl Marx pekte på hvordan arbeiderne ble fremmedgjort gjennom kapitalismens produksjonsform. Fremmedgjøring går ut på at produktet en arbeider produserer blir skilt fra arbeideren, fordi det er kapitalisten som eier produktet og kontrollerer produksjonsprosessen. Produktet fremstår derfor for arbeideren som noe "fremmed", og som hun eller han ikke har kontroll over.

For å lage f.eks. en avis trenger du arbeidere med ulike yrker. Men når du da tar for eksempel kundeservice vekk fra avisa, så forsterkes denne fremmedgjøringa Marx snakka om. Du slutter å være en del av de som lager avis, og begynner å bli en som lager kundeservice. Blir du i tillegg sentralisert vekk fra området avis kommer ut i, så ser du ikke den fysiske avisa i kiosken eller på butikken. Og produktet som du faktisk er med å lage blir enda mere “fremmed” for deg.

Fremmedgjøringa er en av kapitalens måter å herske over arbeiderklassen på. Derfor er kamp mot nedbemanning, sentralisering og utskilling sentralt for fag- og arbeiderbevegelsen. Det handler om hvordan vi vil at samfunnet og livene våre skal være.

For arbeiderbevegelsen å engasjere seg i næringspolitikk handler om å lage motgift til fremmedgjøringa. Vi får kunnskap og erfaringer til selvstendig å vurdere hva og hvordan ting bør produseres. Vi kan bygge stolthet i arbeiderklassen over hva de bidrar med i samfunnet. Fremmedgjøringen er ingen naturlov, men en konsekvens av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Og dermed er det også mulig å gjøre noe med den gjennom politisk kamp.

Verktøykassa

Kanskje en av de mest oppbrukte klisjéene når det kommer til næringspolitikk er den berømte verktøykassa. Verktøykassa tømmes og fylles opp uten at noen snakker om innholdet. Hvilke politiske virkemidler har vi og kan vi bruke?

Man kan beskrive verktøykassa som en kasse med fem hjørner. 

Skatte og avgiftspolitikken er det man ofte tenker først på. Det er gjerne den som trekkes fram i ordskifter om næringspolitikk. Skatt og avgifter har som hovedfunksjon å finansiere offentlige utgifter. De fleste vil nok være enig i at det bør være et samsvar mellom offentlige utgifter og skattene og avgiftene som blir krevd inn. Forskjellig nivå på skatter og avgifter kan være hensiktsmessig med tanke på at noen næringer kan bidra mer enn andre til fellesskapet. Dagens diskusjon om grunnrenteskatt på oppdrettsnæringa er et eksempel på dette. Men også at man kan påvirke forbruket til innbyggerne. Ekstra avgifter på usunne eller forurensende produkter er eksempler på dette. Dette kan også treffe feil, som når regjeringa økte sukkeravgiftene for å få budsjettet til å gå opp i forhandlingene for et par år siden.

Bedrifter som opplever skjerpet konkurranse, et tøffere marked eller har små marginer ber ofte politikerne om å redusere avgiftene eller skattene de er pålagt. Resultatet av dette ensidig som næringspolitikk betyr fort å skvise velferdsstaten og staten for muligheter til å drive aktiv næringspolitikk på andre områder.

Eierskap er det neste hjørnet i verktøykassa. For noen er statlig eierskap en slags snikinnføring av sosialisme. Solberg-regjeringa har en politisk linje på nedsalg av statlige eierandeler i selskaper. Regjeringa argumenter med maktspredning og at det er ønskelig med flere eller større private eiere. Regjeringens politikk bygger på en ide om at privat eierskap alltid er best, i tråd med den liberalistiske arven fra Adam Smith. Den liberalistiske teorien sier maksimal nytte kommer ut ifra at alle følger egeninteressen i markedet. Dette er jo også en av grunnene til at Adam Smith var skeptisk til aksjeselskap. Man kan ikke følge egeninteressen med andres penger, og på den måten vil man ikke nå maksimal nytte. 

Et annet argument brukt mot statlig eierskap er rolleblanding mellom regulator (staten som vedtar og håndhever lover) og økonomiske interesser som bedriftseier. Frykten er at rolleblanding kan åpne for korrupsjon.

Argumentene for statlig eierskap er flere. Hovedargumentet er ofte å sikre norsk eierskap til norske bedrifter. At nasjonalt eierskap og dermed kontroll er strategisk viktig for en nasjon. Norge er en rik nasjon, med et stort oljefond, som ikke trenger å selge for å få inn inntekter. Selskaper med statlig eierskap går også hovedsakelig bra. Det er i hvert fall ingen grunn til å påstå at de klarer seg dårligere enn de med bare private eiere. Eierskap i bedrifter som går bra gir også inntekter til staten, og er med på å finansiere det offentlige.

Et annet godt argument for statlig eierskap er at man sikrer en langsiktig strategisk eier. Dagens investorer er i større grad enn før det som kan kalles institusjonelle investorer: investorer som har store porteføljer og er ute etter kortsiktig fortjeneste. De kjøper seg opp i selskaper for å kunne påvirke beslutninger. Denne posisjonen bruker de til å sikre beslutninger som gir kortsiktig inntjening, uavhengig om den er lur på lang sikt, før de selger seg ned og går til neste selskap.

Økonomen Mariana Mazzucato har i de siste årene blitt dratt frem i diskusjonen rundt statlig eierskap og innovasjon. Mazzucato mener at staten har evner til å skape markeder og vekst, og ikke bør begrense seg bare til å fikse markedssvikt når kapitalismen feiler. De fleste utviklede kapitalistiske land har programmer for å støtte opp om innovasjon og entreprenørskap. Mazzucato mener staten bør ta en eierandel i bytte for denne støtten. På den måten taper ikke staten bare på prosjekter som ikke realiserer seg, men de vinner også på de prosjektene som blir realisert.

Dette åpner også for en strategisk og offensiv eierskapspolitikk der man velger seg ut næringer man vil utvikle for framtida. Staten kan på denne måten ta en lederrolle i verdiskapning og teknologiutvikling som kan være med å løse klimakrisa og andre samfunnsutfordringer.

Det tredje hjørnet er forskning og utvikling. Offentlige universiteter og høgskoler står for mye av forskninga her til lands. Hva som forskes på og hvilken grunnforskning som gjøres har mye å si for hvilken kunnskap som finnes i et samfunn for å utvikle nye produkter og teknologi.

Det offentlig har også en rekke direkte støtteordninger som ENOVA, Innovasjon Norge m.fl. De er viktige premissleverandører for hva som mottar støtte for å bli utviklet til morgendagens næringsliv. I lokalpolitikken er hva slags videregående opplæring som fins og hvor den er viktig for tilgangen på lærlinger for lokalt næringsliv.

I tillegg er staten en betydelig entreprenør og innovatør. Flyindustrien, halvleder-, atom-, internett-, data- og romindustrien er kanskje de viktigste eksemplene på industrier som har blitt til med statlig hjelp og oppbakking. Statlig finansiering av forskning og utvikling i oppstartsfasen var essensielt for utvikling av disse industriene. Statlige kontrakter og finansiering via militære programmer (som DARPA) er en nøkkel til å forstå hvordan Silicon Valley fikk forutsetningene til å bli det moderne entreprenør-mekka det er i dag.

Både stat, fylker og kommuner driver med mye næringspolitikk i det fjerde hjørnet innkjøp og planlegging. Hvordan kommuner legger arealplaner bestemmer hvor mye næring og hva slags næring det er plass til. Man kan planlegge for at det utvikles ringvirkninger. Ofte er det slik at en næring utvikler seg best i nærhet til seg selv. Med det mener jeg at det finnes flere bedrifter som er ute etter samme kompetanse. Det finnes underleverandører i nærheten. På den måten utvikler man et kunnskapsfortinn ikke bare i den enkelte bedrift, men i et område.

Det offentlige driver også mye næringspolitikk i hvordan den driver innkjøp. Vektlegges annet enn pris? Hvordan henger innkjøp sammen med framtidig næringsutvikling? Prioriterer vi seriøse bedrifter med ordna forhold og lærlinger med mer i tråd med f.eks. Oslomodellen? Plasserer vi den offentlige institusjonen her, hvilke ringvirkninger gir det i samfunnet? 

Utenriks- og handelspolitikk er det siste hjørnet i verktøykassa. Fra 1905 da den nasjonale kontrollen over utenriks- og handelspolitikken sto sentralt, til dagens debatter om frihandelsavtaler og EØS, så er dette absolutt et viktig næringspolitisk område. Hvilke næringer som beskyttes og hvilke næringer som får hjelp til å vinne nye markeder i utenlandet er svært politisk. Både i vårt eget land og for de landene vi handler med. En næringspolitikk som kun er opptatt av det beste for våre egne næringer, sikring av egne arbeidsplasser og profitt maksimering for egne eiere, blir fort en næringspolitikk ovenfra.
Det er viktig å fremme en solidarisk næringspolitikk med mål om sysselsetting, kontroll over egne liv og miljø for alle. Dessverre er det mektige krefter som vil tvinge en annen næringspolitikk på hele verden. En politikk bestående av markedsliberalisme og jakten på maksimal profitt.

Næringspolitikk i Corona-tider

Da jeg begynte å skrive denne artikkelen hadde jeg nettopp hørt en innledning med Ådne Cappelen fra SSB der han viste at vi nå var inne i en ny topp i investeringer, og at de regnet med at det skulle flate seg ut utover 20-tallet. Investeringer er en målestokk på hvordan det går i en næring, hvordan vi oppfatter framtidsutsiktene i næringen. Investeres det mye oppfatter vi det som positivt med tanke på arbeidsplasser.

Så kom Corona-krisen og nå forventer vi alle at det kanskje ser mer ut som etter forrige topp rett før “finanskrisen” i 2008. De fleste som er opptatt av og diskuterer næringspolitikk er i stor grad enige om at det trengs langsiktig tenkning. Investeringer skal ikke bare gjøres med en kort horisont, men fordi det er smart i det lange løp. Likevel viser det seg i praksis at det ofte er når presset er høyt at det gjøres korttenkte næringspolitiske beslutninger. Det er nok et lite troverdig scenario at vi nå har noen unntak midt i Corona-krisen, og så er vi tilbake til normalen i høst.

Som Naomi Klein har vist gjentatte ganger brukes kriser til å endre politikk, vilkårene for hvordan vi lever under kapitalismen. Denne krisen er ikke noe unntak. Derfor må vi være på vakt. Hva skjer med våre næringer og arbeidsplasser? Hva er rammevilkårene for morgendagen?

Men det betyr også at det nå finnes handlingsrom. Corona-krisa vil både føre med seg massiv destruksjon, og en masse entreprenørskap, nye ideer, arbeidsmåter og endra næringer. Vi vil trenge nye satsninger og næringspolitisk strategi. Vi trenger at både fagbevegelse og venstresida er med på å gi den retning. At vi videreutvikler en næringspolitikk nedenfra for framtida.

Lite vil bli som før når den pågående krisa er over. Etterpå vil være langt fra sånn som det var før. Men: Hva skal vi leve av, hva skal vi leve for og hvordan skal vi leve sammen etter koronaen? Pengemakta legger planer allerede. Det er like godt å begynne å tenke på det nå, så med en gang.

Av Per Gunnar Skotåm, sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.
(Artikkelen ble levert redaksjonen 27. mars.)
Foto:Robert Metz | Unsplash

Det er pengemaktas representanter ved regjeringa som formidler tiltak daglig sett fra den sida. Arbeidsfolkets og små næringsdrivendes representanter må ta del i striden om hvordan situasjonen skal handteres, om ikke vil de bli sittende med svarteper.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter.

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.
2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.
3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen
4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

Permitteringene er omfattende hos private små og store virksomheter, og nedstenging av produksjon og tjenesteyting har kastet folk ut i en usikker økonomisk framtid. De langsiktige perspektivene er usikre. Vi aner konturene av et økonomisk katastrofescenario som vil kaste folk ut i massearbeidsledighet. Stor inntektssvikt vil føre til at folk ikke klarer å overholde forpliktelsene sine på boliglån og andre lån. Den allmenne, reduserte, økonomiske aktiviteten vil tvinge fram konkurser innafor mindre private virksomheter som forretninger, frisørsalonger, restauranter og annen privat tjenesteyting.

Klassekamp på høyt nivå

Er dette krisemaksimering? Jeg tror ikke det, kanskje heller er det kriseminimering? Vi står foran en periode med hard og skjerpet klassekamp. Det har vi allerede tydelig kunnet se av regjeringas første krisepakke hvor lønnsmottakere og sjølstendige næringsdrivende var i ferd med å bli latt i stikken. Men folk krevde og de fikk det igjennom at rentenedsettelsen til bankene fra Norges Bank, i midten mars, skulle iverksettes også til det beste for boliglånskundene. Stopp i utbytter fra selskaper som får tilgang til midler fra krisepakkene, var viktige motkrav. Kapitalkreftene ønsker nå som alltid å sosialisere tapene og privatisere fortjenesten.

Kapitaleierne tenker som Erna Solberg, sikre sine egne først. Steinar Juel var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sier det slik i Dagsrevyen 21. mars:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

Tenke det, prate om det på bakrommet (les: i regjeringa) er én ting, men våge å si det, er dristig, kanskje dumdristig. I hvert fall avslørende.

Kapitalkreftene ønsker som alltid å privatisere fortjenesten og sosialisere tapene (les: la vanlige folk svi) så de rike blir rikere. Nå dreier det seg om liv og død. I det samme innslaget på Dagsrevyen 21. mars sa Steinar Juel:

«Det er spørsmål om å vurdere to onder opp mot hverandre: Å sette mange unge, arbeidsfriske personer i en vanskelig livssituasjon – med kanskje mange år i arbeidsledighet og en vanskelig økonomisk situasjon – eller at man har en situasjon hvor man redder noen, så de kan leve lenger.»

Det er sterk kost. Regjeringa har ikke turt å si at det er de produktive, som skaper verdier og profitt, vi skal ta vare på. Uføre, trygdede, pensjonister og folk med ustabile arbeidsforhold får det gå som det vil med. Dessverre.

Det var ikke normalt før heller

Nå kan vi se at tida før pandemien ikke var en normalsituasjon. Det var tydelige og synlige mangler ved samfunnets organisering som gjør at vi verken kan, vil eller ønsker å gå tilbake til den.

Koronaviruset punkterte den største gjeldsbaserte finansielle bobla i verden gjennom tidene. Det kunne ha vært andre – flere titalls – hendelser som ble den nåla som punkterte bobla. Situasjonen har vært latent lenge. «Finanskrisa» i 2007–2009 skyldtes en tilnærmet fri tilgang til billig kreditt. Da bobla sprakk, var tiltakene fra sentralbanker over hele verden å pøse på med økonomiske stimulanser og øke intensiteten av tilnærmet fri kreditt. Man forsøkte altså å tøyle krisa ved å fortsette med tiltakene som hadde frambrakt den, og i en periode på 11 år klarte man å holde situasjonen stangen. Men gjeldsbyrden fortsatte å øke over hele verden, og vi har fått en bonanza innafor eiendom og aksjemarkedet. Bare noen få uker før koronaviruset krevde tiltak, toppet det amerikanske aksjemarkedet – og det norske – seg med tidenes høyeste «verdi» på aksjebørsene. Begge er nå redusert med en tredel og fortsetter å falle.

Lite tilsier at dette ikke vil fortsette. Aksje- og obligasjonsmarkedet er preget av sterk belåning hvor de som spiller på børs med sikkerhet i belånte aksjer, har fortsatt å spille. Blant finansspekulanter er det helt vanlig å belåne investert beløp både 5 og 10 ganger. Det fungerer slik: Når man investerer 10 millioner kroner, låner man 50 til med pant i de 10. Ved voksende aksjeverdier blir fortjenesten 5 dobbel. Ved fallende aksjeverdier derimot vil banken kreve økt grad av sikkerhet for lånet siden et fall utover 20 prosent i dette tilfellet vil si at sikkerheten på 10 millioner er tapt. I avtalen ligger det en forpliktelse om at banken kan tvangsselge aksjene om ny sikkerhet ikke stilles. Kravet om ekstra sikkerhet kan komme tidlig, kanskje allerede ved 8,10 eller 12 prosents fall. Det er dette som kalles «margin calls». Derfor sprer ei børskrise seg til alle deler av økonomien både den finanskapitalistiske og industri, produksjon og eiendom. I situasjoner hvor det iverksettes margin calls, vil alle typer aktiva bli forsøkt solgt for å frambringe kapital. Når mye bys ut til salgs samtidig, faller prisene. Ikke bare på børsene men i alle markeder. Sannsynligheten for videre børsfall er overhengende, og det er umulig å si hvor det vil ende.

At finansspekulanter taper sine spekulasjonsformuer er i og for seg ikke noe å fortvile over, men dette slår ut i realøkonomien, den virkelige produksjonen hvor verdiskapinga finner sted. Her blir det konkurser, oppsigelser, permitteringer og økonomisk elendighet for folk flest. Det vil også slå inn i den offentlige økonomien for kommuner og fylkeskommuner ved at skatteinngangen reduseres. Allerede pressede kommunebudsjett vil svekkes ytterligere. Kravet om krise- og tiltakspakker fra staten til kommunene må reises.

Oljeprisfallet

Samtidig treffes Norge av et brått fall i oljeprisen som har mer enn halvert prisen per fat siden januar. Den nedgangen man nå ser i verdensøkonomien knyttet til smitteverntiltak kombinert med en finansiell krise, vil uvergelig føre til lavere aktivitet i industriproduksjon og transport over hele verden og påfølgende lavere etterspørsel etter energi og særlig olje. Et videre prisfall på olje er derfor sannsynlig. Dette vil de fleste land tjene på, men for Norge sin del vil det forsterke den økonomiske nedgangen ytterligere. Kostnadene ved norsk oljeproduksjon varierer veldig, men når prisen går under 30 dollar fatet, vil en del felt slite med lønnsomheten. Samtidig ser spekulanter muligheter også her. Det leies nå supertankere på halvårsbasis for å fylles opp med olje i påvente av prisstigning om noen måneder. USA skal fylle opp med 80 millioner fat i sine lagre på en lav oljepris som gjør at deres egen skiferoljeproduksjon blir enda mer ulønnsom.

Debatten i Rødt det siste året har dreid seg om at norsk økonomi må omstille oljesektoren slik at vi får en klimamessig bærekraftig industriproduksjon. Det betyr
– å utvikle landbasert industri med økende grad av videreforedling basert på vår elektriske energiproduksjon
– en rettferdig fordeling som minsker forskjellene
– og en politikk som ivaretar bosetting i distriktene basert på de verdiene som skapes der og tilflyter de større befolkningssentra.

Bakgrunnen for den politiske optimismen som har preget Norge, har vært et oljefond (Statens pensjonsfond utland) som passerte papirverdier tilsvarende 10 000 milliarder NOK i utenlandske papirverdier. For Nordland sitt vedkommende en produsert eksportverdi for 2019 som passerte 30 milliarder kroner, olje og energieksport unntatt.

Så opplever vi krisa med Covid-19 viruset hvor ikke bare Norge går i lock-down, men gjør det sammen med en stor del av resten av verden. En krise hvor de langsiktige konsekvensene for landet, verden og befolkninga bare antydningsvis er synlige. Vi kan bare ane konturene av hva dette vil bety på lengre sikt.

Når siste hand legges på denne artikkelen (27. mars), har vi nettopp vært gjennom en samfunnsdebatt om hvorvidt Stortinget skal gi regjeringa utvidede fullmakter til å styre uten vedtak i Stortinget. Fullmakter som ikke har vært gitt siden 9. april 1940 da tyskerne sto i landet og regjering og storting var på flukt. De fikk det ikke som de ville, men de prøvde seg.

Regjeringene kommer ikke til å rydde opp

Alle illusjoner om at den sittende regjeringa frivillig vil komme med støttepakker for å hjelpe vanlige arbeidende mennesker, må legges til side. Denne regjeringa, som er en videreføring av den politikken som er ført siden 2013, har som formål å støtte de som har mest fra før. All rettferdig sosial fordeling for å avhjelpe den økonomiske situasjonen for folk flest, må kjempes i konfrontasjon mot hovedlinjene i regjeringas politikk. Det trengs derfor samarbeid og alliansebygging mellom partiene til venstre, fagbevegelsen, landbruket, aksjonsgrupper, små og mellomstore bedrifter for å skape motkrefter og for å hindre at vanlige arbeidende mennesker og trygdede blir latt i stikken. Husk hva Gro Harlem Brundtland sa i forbindelse med bankkrisa i 1988 da hun ble utfordret på hvorvidt det var riktig at vanlige lønnsmottagere skulle betale for dette: «Ja, hvem andre skal betale for det». Regninga for dette vil som alltid bli forsøkt presentert for vanlig arbeidende mennesker.

Vi er foreløpig kun i innledende faser av den økonomiske og samfunnsmessige krisa. Børsfall, oljeprisfall, økende utrygghet med arbeidsledighet og forsiktighet fra folk i å bruke penger kan sende verden inn i en økonomisk depresjon ikke ulik og muligens verre enn 1929–1932. Massearbeidsledighet på 20–30 %? Etter den sjokkopplevelsen folk får nå med utrygghet for framtida og egen økonomi, vil spareraten gå opp. Folk vil utsette eller kansellere større kjøp og nøle med å oppta lån om det ikke er absolutt nødvendig. Nedbetaling av gjeld og begrensing av nye kjøp vil drastisk redusere etterspørselen og bringe verdensøkonomien som sliter, inn i en nedadgående spiral. Myndighetene vil kun ha ett svar: fortsatt tilgang til lave rente-billige lån og «Løp og kjøp». Det var det svaret finansministrene Per Kristian Foss og Kristin Halvorsen hadde som svar på krisene i henholdsvis 2002 og 2008. Begge utsagnene kom i november en drøy måned før jul de respektive år. En sannsynlig konsekvens er at mindre industriell aktivitet og mindre transport vil gi redusert klimagassutslipp. Det vil synliggjøre at kapitalismens vekstkrav er den viktigste driveren for klimakrisa og andre miljøutslipp. Samtidig vil folk oppleve at gjennom disse månedene vi gjennomlever med smittevernberedskap, så er det en rekke ting og greier som vi har vært vant til som vi klarer oss godt uten. Folk vil derfor i mindre grad ønske å gå tilbake til det samme forbruksmønsteret vi hadde før mars 2020.

Når det gjelder det helsefaglige og smittevernsmessige kan myndighetene ordner opp – kanskje. Men når det gjelder gjenreising av en bærekraftig økonomi som på lenger sikt gir trygghet mot lignende pandemier og rettferdig økonomisk fordeling på en miljømessig forsvarlig basis, er svaret et klart nei. Den svikten i beredskap vi har opplevd når det gjelder mangel på smittevernutrustning, mangler på egen medisinproduksjon, mangel på matlagre knyttet til nedlegging av kornlagrene som i sin tid var plassert over hele landet, må møtes med politiske krav og protester.

Kommunene sier: Kom til oss!

Omlag 80 prosent av alle kommunene i Norden har befolkningsmessig stagnasjon og befolkningsnedgang. Sammenkoblet med endret demografi hvor andelen eldre øker og antall yngre går ned, har det i berørte kommuner gitt en framtidspessimisme hvor man forsøker å øke attraktiviteten til sin kommune med håp om næringsvekst og befolkningsvekst. Dette brukes av næringsliv og politikere i symbiose for å få tilgang til næringsareal til lands og til sjøs for oppdrett og tangfarmer, utmarksareal til vindmøller og skjærgårdsareal for vindmølleparker osv.. Politikernes lønnlige håp er økte antall arbeidsplasser i byggeperioden og i drifta framover og hjelpe en skranten kommuneøkonomi. Lokale ressurser bys fram på billigsalg og reduserer inntektsgrunnlaget for andre næringsutøvere som benytter de samme arealene. Det reduserer kvaliteten i livet for lokale innbyggere og tilreisende som benytter områdene til fritid og rekreasjon. Det satses ikke på videreforedling lokalt med vår store energiressurs, elektrisk produksjon, eller videre bearbeiding lokalt av metallene som foredles. Lokalt produsert fiskeråstoff fra oppdrett og villfisk eksporteres i hovedsak som ubearbeidet fisk, fryses i blokker og bearbeides utenlands. Det er 20 000 arbeidsplasser i EU knyttet til bearbeiding av fisk fra Nordland. Tilsvarende i Kina for bearbeiding av norsk fisk – oppdrettsfisk og villfisk.

Den politiske høsten og vinteren i Nordland, Nord-Norge, Vestland, Møre- og Romsdal har vært preget av protester. Fakkeltog og delegasjoner knyttet til nedskjæringer på båt- og fergetilbud, nedlegging av linjer på videregående skoler, nedtrapping av tannhelsetjenesten som tilligger fylkeskommunene, for å nevne de viktigste. Det er en underliggende harme og raseri i befolkninga som lever i distriks-Norge. En voksende følelse av at staten og andre myndigheter, som fylkeskommunene, trekker seg ut av distriktene og overlater folk til seg sjøl og private løsninger. Skattegrunnlaget for kraftverk endres slik at mindre del av verdiskapinga tilfaller kommunen hvor kraftverket ligger. Landings- og bearbeidingsplikten lokalt uthules til fordel for de større trålerrederiene. Den såkalte nærpoliti-reformen, som gjør politiet mindre nærværende, nedlegging av tingrettene med påfølgende sentralisering og det samme med trafikkstasjonene. Et svekket og mye dyrere ferge- og hurtigbåttilbud forsterker kostnadene og bryderiet med å bo utafor større sentra. Systematikken i den sentrale politikken over tiår og den fylkeskommunale tilpasningen til den samme politikken er et metodisk opplegg for sentralisering. Dette gjelder både nasjonalt, regionalt innafor fylkene og kommunalt innafor kommunene.

Debattene om hva vi skal produsere i framtida, og hvordan vi skal produsere det, har med lærdommene fra smittekrisesituasjonen og den pågående svekkelsen av økonomien nå fullstendig endret karakter sammenlignet med bare for et par måneder sida.

Avhengig av import, EU og EØS

Folk i Norge opplever nå at vi forsyningsmessig er enormt sårbare. Sammenbruddet for dagliglivet som vi kjenner det, synliggjør hvordan den globaliserte økonomien, svekket sjølforsyningsgrad og pålegg knyttet til EØS-avtalen har gjort landet sårbart på en rekke vitale områder. Vi er i avgjørende grad avhengig av import av landbruksprodukter og import av fôr til dyrehushold og fiskeoppdrett. Hva skjer om Brasil brått stopper forsendelsen av soyaen som er forgrunnlag for kylling, svin og fiskeoppdrett i Norge?

Vi produserer ikke lenger de medisinene som landet trenger, og vitale forbruksartikler innafor helse- og smittevern importeres.

Det trengs en folkelig offensiv for økt grad av sjølberging først og fremst innafor landbruket, men også når det gjelder andre vitale faktorer for bearbeidet mat og produksjon. Den tvangstrøya som EØS utgjør, må vi kjempe oss ut av som en del av en nasjonal plan for industriell utvikling basert på landets fortrinn.

Norges fortrinn

Disse er for det første den store, rene, elektriske energiproduksjonen som må bli et fundament for økt videreforedling og mangfold i produksjon for egne behov og for eksport av bearbeidede eksportprodukter. For det andre har vi det omfattende fisket hvor kystflåten må beholde rettighetene, slik at det blir lokal verdiskaping og bosetting. For det tredje må vi få et bærekraftig fiskeoppdrett uten smittepåvirkning og lokale utslipp.

Den norske oljeformuen som har passert 10 000 milliarder kroner, må benyttes til denne satsinga og ikke til å kjøpe opp handlegater i London eller investeringer i utenlands industri eller finansielle fond. Plassert på utenlandske børser risikerer vi at den reduseres sterkt og en del av papirverdiene er nettopp det – et utrykk for oppblåste børsverdier – ikke realverdier. Verdistigningen i norske kroner i oljefondet (Statens pensjonsfond utland) skyldes utelukkende en svekket norsk krone internasjonalt. I realiteten har rundt 20 % av fondet forsvunnet siste året målt i dollarverdi. Det pågående børsfallet vil redusere dette ytterligere. Verdens oppblåste børsverdier med påfølgende fall har ikke rammet oljefondet som et lyn fra klar himmel. Tvert om har det gjennom sine investeringer bidratt til å blåse opp ballongen som lufta nå er på tur ut av. I slutten av mars ble det bekjentgjort hvem som skal være ny sjefsforvalter for oljefondet. Vedkommende har personlig tjent milliarder på hedgefondinvesteringer og plassert omtrent hele sin formue på mer enn 5 milliarder i skatteparadiset Cayman Islands. Med det perspektivet vil den reine spekulasjonsinnrettinga på oljefondet bli videreført.

Oljefondet ble gitt navnet «Norges pensjonsfond utland». Dette var en propagandamanøver hvor man påsto at dette fondet skulle benyttes til å betale ut framtidige pensjoner i Norge. Dette har egentlig aldri vært meninga, men det bidrar til at kampen om hvordan oljepengene skulle disponeres, omtrent ikke finner sted. Det er sikkert lurt å ikke bruke opp de store reservene på kort tid, men det er uforståelig at ikke deler av midlene brukes til styrking av grunnleggende infrastruktur som jernbane og et styrket riks- og fylkesveinett i distriktene. Det vil på lang sikt bedre næringsgrunnlaget, grunnlaget for å ta hele landet i bruk, og ha en spredt bosetting som fortsetter å produsere mer enn det forbrukes.

Oljefondet gir Norge en mulighet til å utvikle en framtidig bærekraftig industripolitikk hvor eksperimentering går sammen med vitenskaplig og industriell forskning. Alt vil ikke lykkes, men kombinert med landets fremste industrielle miljøer kan det bygge videre på kunnskapen som finnes innafor kraftforedlende industri, leverandørindustrien til en avansert oljeindustri, norsk treforedling, norsk oppdrett, fiskeforedling og landbruk. Jeg nevner her eksplisitt norsk treforedling for av skog kan man produsere alt som i dag produseres av olje, pluss en del mer. Et industrielt arbeid i å utvikle dette i samarbeid med vår to skogrike naboland Sverige og Finland burde absolutt settes på dagsorden og være retningsgivende for Enova og Innovasjon Norge.

Norge har forutsetninger for å dekke en betraktelig større andel landbruksprodukter på eget territorium. Vi har et ansvar overfor oss sjøl og verden i å utnytte fotosyntesen til å dyrke mat på de areal som ligger til rette for det. Vi kan ikke forlite oss på at det kan kjøpes på verdensmarkedet for all framtid. Det trengs en offensiv for en ny landbrukspolitikk som en del av et mer sjølberget Norge.

Ut av den krisesituasjonen vi er i, må det vokse en folkelig bevegelse som forrykker den eksisterende makta som styrer, slik at ikke vekst og kapitalakkumulasjon er meninga med samfunnet.

Et langsommere samfunn

Vi må slutte å fortvile over tilbakegangen i befolkninga i de fleste kommuner. Tvert om må vi med utgangspunkt i at vi lever lengre, bygge på den ressursen som etter hvert en eldre og friskere befolkning utgjør. I dag konkurrerer kommunene i distrikts-Norge med hverandre om å tømme kommunekassa for å bygge kulturhus, kjøpesentra og alpinanlegg for å gjøre «vår» kommune attraktiv sånn at folk bosetter seg her og ikke i nabokommunen. Vel, det blir ikke mer folk utav det. Ønsker vi attraktivitet, må stillingsprosentene økes opp mot heltid i det offentlige, særlig innafor helse- og omsorg. Først da vil unge mennesker oppleve den økonomiske tryggheten som skal til for å stifte bo og skape familier.

Et bærekraftig framtidig Norge må ha menneskelig lykke som mål for produksjonen og være tilværelsens mening. Det innebærer sjølsagt at folk må være mette, ha tak over hodet og produserer dette på et miljømessig forsvarlig grunnlag.

Vi trenger et langsommere samfunn der de som ikke kan delta 100 % i lønnsarbeid, er inkludert og deltar i det samfunnsmessige arbeidet. Det må kjempes for både 6 og 4 timersdagen for å frigjøre den samfunnsmessige ressursen som i dag til dels ufrivillig er støtt ut på sidelinja gjennom trygdeordninger. Et sosialt inkluderende samfunn med overskudd til fritids- og kulturaktiviteter hvor folk i større grad produserer og bearbeider mat lokalt og kortreist.

 

Oppdrettsfisk har blitt en milliardindustri i Norge. Hvordan skal denne industrien bidra til fellesskapet, er det kampen står om?
20 milliarder skattekroner er i spill i tautrekning mellom distrikt, stat og havbruksnæringa denne våren.

Jens Ingvald Olsen er fylkestingsrepresentant for Rødt i Troms og Finnmark
Foto: Norsk Havbrukssenter

Å unndra 20 milliarder kroner i skatt må kunne sies å være et særdeles vellykka kupp. Særlig når det skjer på en tilsynelatende lovlig måte. Dette blir resultatet av lobbykampanja som Sjømat Norge, interesseorganisasjonen for havbruksnæringa i Norge har drevet de siste to åra. Stortinget kommer i løpet av våren til å vedta, med stort flertall, helt marginal økning av beskatninga av oppdrettsnæringa.

Hvem hadde trodd at en grunnrente-debatt i Norge skulle få adrenalinet til å bruse. Det har vært ordbruk i avisspaltene på nyåret fra redaktører, direktører og samfunnstopper i NHO, Norsk Industri, LO, fagforbund, fra ordførere, og fra eiere av oppdrettsselskapene som man ellers finner i kommentartråder på Facebook, men sjelden ser på trykk i avisspaltene.

Grunnrente

Regjeringa oppnevnte 7. september 2018 et utvalg ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe for å utrede fremtidig beskatning av fiskeoppdrettsnæringa/havbruksvirksomhet. Utvalget la frem sin innstilling NOU 2019: 18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet» 4. november 2019¹. Den sentrale drøftinga i denne NOUen er grunnlaget for de enorme fortjenestemarginene i oppdrettsnæringa de siste årene på nærmere 25 prosent, mens annen virksomhet har hatt et gjennomsnitt på 5 prosent. Det gjennomføres både en drøfting, og dokumentasjon, på at det er grunnrente i oppdrett i sjø slik den foregår langs norskekysten, og at grunnrenta er så stor at den bør beskattes.

Nå skal ikke jeg gå inn på en djuppløyende teoretisk drøfting av grunnrentespørsmålet. Fra Richardo, Malthus og Marx til våre dager har dette vært drøfta, både som teoretisk spørsmål, men også helt konkret om den finnes, hvor den finnes og hvordan grunnrente eventuelt skal beregnes og beskattes.

Forståelsen av grunnrentebegrepet som Ulltveit-Moe-utvalget har basert seg på, er at dette er en arbeids- og investeringsfri ekstrafortjeneste som fiskeoppdrett i sjøen langs norskekysten har. Utvalget kaller det også renprofitt. Oppdrett av laks og ørret i sjø må regnes som en stedbunden næring, sier utvalget, og dermed gi grunnlag for grunnrente. Sjøen er fellesskapets eiendom som oppdrettsnæringa har fått tilnærma gratis tilgang til. Av en beregnet markedsverdi på 200 milliarder ­kroner har ­selskapene betalt 6,8 milliarder kroner (2019-kroner) for tillatelsene/konsesjonene, om lag 3 prosent av markedsverdi.

I Norge i dag er det to næringsvirksomheter som betaler skatt på grunnrente. Det er en statsskatt og gjelder for olje- og gassvirksomheta, der grunnrenteskattesats er 56 prosent i 2020, og for vannkraftverk der den er 34 prosent i 2020. Dette er i tillegg til ordinær overskuddsskatt for bedrifter på 22 prosent. Før denne skatten beregnes, er det en rekke fradrags- og avskrivingsregler før overskuddet kommer til beskatning. Det er ikke tilfeldig at selskapene har et kobbel av skattejurister engasjert for å redusere det skattbare overskuddet mest mulig.

Ekstrafortjenesten i oppdrettsvirksomhet i sjø er så stor i forhold til investering at det etter utvalgets vurdering gir grunnlag for beskatning. Utfra beregning av fortjeneste i oppdrettsnæringa for årene 2016–2018 mener utvalget at grunnrenta, ekstrafortjenesten, utgjør om lag 20 milliarder kroner årlig. Med skattesatsen som de foreslår lagt mellom vannkraft og olje/gass på 40 prosent, vil det utgjøre 7 milliarder kroner i økt skatt. Selskapene vil da beholde 13 av de 20 milliarder kroner i grunnrente.

I tillegg foreslår utvalget at kommunene skal få en produksjonsavgift, uten at de sier hvor stor denne skal være. Denne produksjonsavgiften skal være fradragsberettiget før grunnrenteskatten beregnes. Eiendomsskatten som gjelder nå, foreslås avviklet. Økonomisk har denne gitt helt marginale inntekter til ­kommunene.

På samme måte som eiendomsskatt på landgrunn, vil også en arealavgift, som utvalgets mindretall foreslår, også være en grunnrenteskatt, men den vil da ikke være relatert til bedriftens overskudd og betalingsevne det enkelte år, slik en overskuddsskatt vil være. En arealavgift vil også bli satt langt lavere enn grunnrenteskatt på overskudd, men den skal regnes ut fra 25–35 øre per kilo produsert fisk. Med om lag 1,2 millioner tonn fisk betyr dette en samlet avgift på om lag 350–400 millioner kroner årlig, altså bare 5–6 prosent av det utvalgets flertall foreslår. De som har gått inn for arealavgift, er blant annet Nettverk for fjord- og kystkommuner, (NFKK), Norsk Industri og Sjømat Norge.

Hvorfor blir ikke flertallets forslag vedtatt?

Interesseorganisasjonen til havbruksnæringa i Norge, Sjømat Norge, der Geir-Ove Ystmark er adm.dir. starta allerede tidlig på høsten 2018, da regjeringa oppnevnte Ulltveit-Moe-utvalget, det som nå må betegnes som en av de mest vellykka lobbykampanjene i Norge noen gang.

Landsmøtene i regjeringspartiene H, FrP og V vedtok tilnærma likelydende uttalelser våren 2019, et halvt år før utvalget la frem innstillinga, der de gikk mot innføring av grunnrenteskatt i oppdrettsnæringa. Etter at NOUen ble lagt frem 4. november, har flere parti kommet tilnærma samme konklusjon.

«- Mitt råd til regjeringen er å legge forslaget om en ny statlig ekstraskatt i en skuff, låse skuffen og svelge nøkkelen», sa Geir Pollestad (Sp) til Dagbladet, 6. november 2019

Men fra SV, som tidligere har foreslått en produksjonsavgift på 25–30 øre per kilo, sa stortingsrepresentant fra Troms, Torgeir Fylkesnes til Dagbladet at SV er fornøyd med utvalgets innstilling. SV fremma sitt forslag på Stortinget i 2017. Det ble ikke vedtatt, men var i stor grad grunnlaget for at regjeringa oppnevnte utvalget under ledelse av prof. Karen Helene Ulltveit-Moe.

Undertegnede, som er fylkestingsrepresentant for Rødt Troms og Finnmark, skreiv en kommentar den 6. november der jeg ga tilslutning til utvalgets forslag²:

Arbeiderpartiets konklusjon har latt vente på seg, men ble presentert 19. februar. Cecilie Myrseth, fiskeripolitisk talsperson, sa til NRK/Troms at de også går inn for produksjonsavgift, men ville ikke helt utelukke en statlig grunnrenteskatt. I intervju i Klassekampen 22. februar utdyper hun deres standpunkt ytterligere. Politisk uklarhet har tydeligvis blitt et varemerke for Ap: – Ap går ikke inn for utvalgets forslag fordi regjeringspartiene ikke støtter utvalget! Konklusjonen fra Ap er likevel ikke overraskende. Det viktigste for både Ap og regjeringspartiene er å få fjord- og kystkommunene, særlig i nord, til å legge ut arealer for fortsatt oppdrettsmerder uten rensekrav i åpen sjø. Skal deres mål, som etter vår vurdering er fullstendig uansvarlig, med 5 dobling av oppdrettsnæringa innen 2050, må kommunene få insentiv til å tilrettelegge for denne veksten i oppdrettsnæringa.

Har SV snudd på nytt?

Høringsfristen til NOUen gikk ut 4. februar. De fleste uttalelsene går mot grunnrenteskatt, men støtter forslag om arealleie/produksjonsavgift til kommunene, og delvis til fylkene og noe også til staten. Sjømat Norge følger opp innholdet i lobbykampanja, og går for første gang inn på å kvantifisere hva «moderat arealleie/produksjonsavgift» er. 25–35 øre pr kg produsert laks foreslås. Dette er så godt som identisk med SVs forslag i 2017, og vil utgjøre om lag 350 millioner kroner årlig i inntekt til fellesskapet. Det vil si kun 5 prosent av de 7 milliarder kroner flertallet i lakseskattutvalget gikk inn for som grunnrenteskatt i NOUen.

Intrafish, nettsted for fiskerinæringa, intervjua 7. februar Torgeir Knag Fylkesnes, SV om dette der han uttrykker stor glede over at Sjømat Norge nå støtter SVs forslag. Men denne uttalelsen står, etter det vi kan se, i skarp kontrast til den tilsynelatende støtten Fylkesnes i november ga til forslaget fra lakseskattutvalget.

Et stort flertall på Stortinget ser nå ut til å vedta en skatteordning for oppdrettsnæringa som gir knapper og glansbilder til fellesskapet, mens milliardærene kan fortsette å beholde hele den arbeids- og investeringsfrie grunnrenta på om lag 20 milliarder kroner årlig i egen lomme.

Sakens kjerne

Utdragene fra avisspaltene og høringsuttalelsene viser at det er ulike oppfatninger om det er grunnrente og eventuell beskatning av oppdrettsvirksomhet i fjorder og sund langs norskekysten. Men sakens kjerne dreier seg om oppdrettsselskapene fortsatt skal få beholde det aller meste av superprofitten som de har hatt siste årene, og ligger an til å få i kommende år. Eierne av oppdrettsselskapene har fått tilslutning fra det store flertallet på Stortinget, men også fra mange kystkommuner og fylkeskommuner om at det fortsatt skal være slik. Kommunene skal riktignok få en liten belønning som «insentiv» til fortsatt å tilrettelegge for oppdrett i sjø, uten rensetiltak for det organiske avfallet under merdene, og til fortrengsel for lokale fiskerier og annen bruk.

I dag betaler oppdrettsselskapene ordinær bedriftsskatt, som i 2020 er 22 prosent av skattbart overskudd. I tillegg har kommunene mulighet til å ilegge eiendomsskatt. Det er en minimal skatteinntekt, for Tromsø kommune utgjorde den 114 000 kroner for 6 av 8 oppdrettskonsesjoner. De to siste er «utviklingskonsesjoner» og har fritak for eiendomsskatt. Utover dette betaler selskapene et engangsbeløp for tildeling av nye konsesjoner som går til Havbruksfondet. Disse midlene fordeles på kommunene (70 prosent), fylkeskommunen (20 prosent) og staten (10 prosent). I 2018 fikk Tromsø kommune 32 millioner kroner, mens Troms fylkeskommune 55 millioner kroner. Ytterligere inntekter er avhengig av at nye sjøarealer settes av til oppdrett.

Gründere og milliardkonsern

Det som var en «fisker/bonde»-næring på 70-tallet, er nå en multinasjonal milliardnæring som i hovedsak er eid av børsnoterte selskap. Mowi ASA som John Fredriksen kontrollerer, tidl. Marine Harvest as, eier alene 21 prosent av oppdrettsvirksomheten i Norge. Mens de børsnoterte selskapene eide 40 prosent i 2005, eide de i 2017 68 prosent. I dag er nok ­andelen over 70 prosent. Fire konsern kontrollerer hele 50 prosent av fiskeoppdrett i Norge. Ulike laksesykdommer, omfattende medisinering og antibiotikabruk, internasjonale importrestriksjoner, store økonomiske problemer og konkurser dominerte før årtusenskiftet. Nå har det vært en årrekke med oppkjøp og eierkonsentrasjon og stadig økende fortjenestemarginer. Dette til tross for økende problemer med lakselus hvor det årlig har vært brukt opp mot 5 milliarder kroner til lusebekjeming, og stor fiskedødelighet. Flere titalls millioner fisk dør årlig i merdene. Det er også interessant samtidig å se hvor få personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa.

Distriktene mot Oslo-makta?

Fiskeripolitikk har alltid engasjert, og blitt diskutert på kysten, ofte i heftige ordelag. Kjell Inge Røkkes innmarsj i trålerflåten, som påstått redningsmann for fiskerinæringa særlig i Finnmark for 15 år siden, diskuteres fortsatt fordi lovnadene og pliktene forsvant. Samtidig pågikk struktureringa i kystfiskeflåten, fritt salg og kjøp av torskekvoter, som egentlig er ulovlig. Vi fikk fremveksten av kvotebaronene og nedlegging av landbasert filetindustri, som har hatt enorm betydning for samfunnsutviklinga i kyst-Norge. Men det ble aldri så stort nasjonalt engasjement, hverken fra fagøkonomer eller samfunnets makteliter som vi ser nå om grunnrentebeskatning av oppdrettsnæringa.

Redaktøren i Nordlys formulerte problemstillinga på denne måten i lederartikkel 30. januar i år:

«Fagøkonomer og tunge maktmiljøer i hovedstaden ønsker statlig grunnrenteskatt på distriktsbaserte næringer. Det kan ende med at man flytter inntektene fra vertskommuner og fylker, til statskassen. Dette skjer med bred støtte fra Oslo-mediene, som nok en gang sluker hovedstadslogikken med hud og hår.»³

«Flertallet i Havbruksskatteutvalget har fått stående applaus fra kommentatorer i de største osloavisene.», skreiv Anna Ljungren, leder i NFKK, Geir-Ove Ystmark, Sjømat Norge, og Jørn Lier-Hansen, Norsk Industri i Nordlys den 6. februar⁴.

Sjelden har vi sett at distriktskortet i et slikt omfang har blitt brukt til å tjene en milliard­industris eiere.
Kilde: NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet»

Oversikt over største aktører i oppdrettsnæringen.

Andel av produksjonskapasitet per 31. desember 2017.

Kilde: NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet»

Sysselsatte i havbruksnæringen per fylke

Fylke	Andel i %	Antall
Finnmark	1,4	534
Troms	0,7	595
Nordland	1,1	1 313
Trøndelag	0,7	1 628
Møre og Romsdal	0,7	925
Sogn og Fjordane	0,9	485
Hordaland	0,7	1 780
Rogaland	0,2	434
Øvrige fylker	–	247
Hele landet	0,3	7 941

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Panda analyse og Kommunal- og moderniseringsdepartementet
 

Sluttnoter

1 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-18/id2676239/
2 https://nordnorskdebatt.no/article/et-godt-forslag-lakseskatt
3 https://nordnorskdebatt.no/article/feil-modell-lakseskatt
4 https://nordnorskdebatt.no/article/naive-nordlending

Kanskje kan korona bane vei for et langt grønnere skifte enn det vi hittil har sett omrisset av. Et økologisk skifte for alle, og hvor den usynlige veven som samler oss, ikke lenger heter supply chains, men solidaritet.

---

Foto: João Ramid
Av
Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), Universitetet i Oslo.
Elise Fjordbakk, prosjektkoordinator for Latin-Amerikagruppene og mastergradsstudent ved SUM.

De siste dagene har nettplattformen The Intercept sirkulert en video av Naomi Klein og boka Sjokkdoktrinen hun utga i 2008. Sjokkdoktrinen handler om krisekapitalisme forklart som høyreregjeringers målbevisste, nyliberale sjokkbehandling av hele lands økonomier samt oppheving av demokratiet i kjølvannet av kriser. Dette er en bok mange har husket de siste ukene. Kriser skaper åpne historiske øyeblikk som kan gå i hvilken som helst retning, skriver Klein i Sjokkdoktrinen. Dette forteller også filosofen Srecko Horvat i et intervju om sin siste bok om apokalypser i Klassekampen lørdag 22. mars. Selv om begge peker på at veien er åpen, advarer de om at mer konsentrasjon av makt, og mer autoritarianisme, kan bli konsekvensen dersom vi ikke foregriper en slik utvikling.

Vi ser det skje nå. Gjennom krisepakker er milliarder allerede overført fra offentlig til privat sektor, og flere slike pakker er varslet. Tusenvis har likevel blitt permitterte og går en usikker fremtid i vente. Hvordan kan vi klare å komme styrket ut av den mangfoldige krisa som koronaviruset har katalysert? Klarer vi å samle oss bak et krav om at milliardoverføringene må gi privat sektor et helt annet type ansvar, når vi er forbi helsekrisa en gang i fremtiden? I The Intercept-videoen krever Klein at framfor å redde en skitten industri som stammer fra forrige århundre, bør vi «booste» rene industrier, «som skal lede oss inn i fremtidens trygghet». Dette er også kjernen i Green New Deal i USA, som promoteres av demokrater, og som har fått et ekko i SVs Grønn New Deal her til lands, eller Green Industrial Revolution i England. Grønn industrialisering, sier Rødt. Og her kommer vi til det som denne teksten egentlig forsøker å reflektere litt rundt; nemlig buzzordet grønn, aluminium og behovet for å rekonstruere en tydelig internasjonal solidaritet.

Det grønne skiftet og fagbevegelsen

Grønn industriutvikling og klimajobber var et av temaene i en av venstresidens siste, store og fysiske samlinger her til lands før smitten nådde også oss: Broen til Framtiden, avholdt i Oslo den 28. februar. Et av hovedspørsmålene i konferansen dreide seg om hvordan vi kan skape klimavennlige arbeidsplasser i nær fremtid. Målet om 100 000 klimajobber har forent LO og miljøvernere i tidligere 1. mai-tog, og har vært blant klimastreikernes paroler.

Grønn industrialisering søker å bety noe annet enn grønnvasking, et begrep som brukes om ufullstendige mekanismer som er med på å tilsløre, eller kanskje til og med forverre eller utvide miljøskader selskaper står for.

I denne teksten har vi to hovedteser: a) prekæriseringen av arbeidsfolk i kjølvannet av korona kan gjøre det mye vanskeligere å gjennomføre det grønne skiftet, siden styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er forverret (om ikke vi sammen tar grep nå.) Og b) om ikke denne kampen inneholder et mye tydeligere element av internasjonal solidaritet mellom norsk fagbevegelse og jordløse landarbeidere, urfolk, fiskere og andre tradisjonelle samfunn innenfor og utenfor Norges grenser, vil klasseskillene og grensemurene styrkes enda mer, og miljøskadene vil øke.

Pandemien som nå rammer oss, viser at verden er én, kanskje på en tydeligere måte enn vi hittil har klart å synliggjøre i den minst like alvorlige klimakrisa. Heldigvis er norsk industri, i følge E24, ikke den sektoren av økonomien hvor flest mennesker er permitterte – i hvert fall ikke hittil. Om eierne i industrien vil bruke dette for å i mindre grad imøtegå fagforeningenes krav i fremtiden, er et åpent spørsmål. Vi håper at midt oppe i dette, kan denne krisas «åpne vei», som Horvat og Klein kaller det, skape mer og ikke mindre, internasjonal solidaritet. For å følge opp Horvats apokalypsetenkning: Vi bør ikke akseptere en Kielland uten redningsvester til alle, eller et Titanic, der man på forhånd vet hvem redningsvestene er til, og hvem de ikke er til.

Aluminium i Norge og i verden

I boka Aluminum Dreams: The Making of Light Modernity fra 2014, skriver Mimi Sheller om aluminiumsindustriens lyse og mørke sider. Fra 1910 til 1960 kom aluminium til å spille en sentral del innenfor sektorer som transport, elektrisk konstruksjon, maritim industri og arkitektur; samt for forbruksvarer som sminke, deodoranter og hermetikk. «Å spore de sølvfargede aluminiumstrådene gjennom tid og rom binder sammen noen av de mest fjerne stedene på jorden med noen av de sterkeste sentrumene for global makt, noen av de rikeste menneskene i verden sammen med noen av de fattigste, og noen av de mest presserende miljømessige og politiske bekymringene vi står overfor», skriver Sheller. Boka er fra 2014, men siden den gang har aluminiumens betydning innenfor det grønne skiftet bare vokst ytterligere.

I tillegg til at aluminium kan resirkuleres, er vekten til aluminium om lag en tredjedel av stålets vekt. Det gir aluminium et fortrinn når det kommer til energieffektivitet. Jo lettere, jo mindre energiforbruk, og derfor kan aluminium erstatte stål i for eksempel bilindustrien. Samtidig er produksjonen av aluminium enormt energikrevende: Omtrent 1 prosent av verdens samlede klimagassutslipp stammer fra aluminiumsektoren. Dette er noe av bakgrunnen for at aluminiumsproduserende selskaper nå forsøker å få sertifisert driften sin som bærekraftig og grønn. Dette gjør selskapene for å sikre seg større markedsandeler, fordi innenfor det grønne skiftet skal i prinsippet alle kjøpe og selge grønne løsninger. Sagt med andre ord: Skal Audi kunne selge en «grønn» bil, bør Audi kunne dokumentere at metallet som den ble bygget med, er «grønt», og det vil Audi betale mer for.

Grønt aluminium i Brasil

Vi ble selv opptatt av aluminium og solidaritet fra to ulike utgangspunkt. En av oss var i gang med et doktorgradsprosjekt, hvor hun ser på konsekvensene av en norsk klimapolitikk, som styrker en kraftig nyliberalisering av norsk energisektor. Plutselig opptrer enorme investorfond som Aquila Capital og Blackrock i norsk energisektor, ingen liten endring. Dette på bekostning av blant annet samisk reindrifts rettigheter, og dermed også på bekostning av økologi og matsuverenitet. Det er dette sametingspresident Aili Keskitalo har kalt grønn kolonialisme eller klimaendringenes doble byrde. Men det siste viser Keskitalo til at klimaendringene i seg selv skaper uforutsigbarhet og vanskeligheter for reindrifta, som i tillegg må takle utbygging av fornybar energi og grønn utvinningsindustri på sine beitemarkeder.

To av de mest omstridte utbyggingsprosjektene, Øyfjellet Vindpark og Fosen Vind DA, skal gi strøm til Alcoa sitt aluminiumsanlegg i Mosjøen og til Norsk Hydros aluminiumsverk. Slike langsiktige avtaler, i Norge tilrettelagt gjennom GIEK-ordningen, skal sikre at anleggene sertifiseres som bærekraftige, eller grønne, som man ofte sier. Det var interessant å spore at mye av råvaren, alumina, kom både til Alcoa og Hydro i Norge fra delstaten Pará nord i Brasil, der lokalsamfunn lenge har kjempet mot den gigantiske gruveindustrien. I Pará er det farlig å engasjere seg i politiske aktiviteter eller menneskerettighetsarbeid. På statistikker over drap på miljøvernere og urfolk, rager Brasil høyt, og i Pará enda høyere. På tross av den åpenbart store forskjellen når det gjelder direkte vold er på mange måter sørsamenes og de tradisjonelle samfunnene i Parás erfaringer om å miste land og selvråderett til industriutvikling sammenkoblet under et globalt paradigme om et vekstbasert grønt skifte. Denne sammenkoblingen er dessverre usynliggjort, ikke bare av selskapene, men, også av fagbevegelsen, ser det ut som for oss.

Den andre av oss jobber i organisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). I 2018 var LAGs Solidaritetsbrigade¹ i delstaten Pará, kun måneder etter oversvømmelsen av Norsk Hydros rødslam-deponi tilknyttet alumina-fabrikken Alunorte i kommunen Barcarena. Avfall etter aluminaproduksjonen forurenset elvene og skapte det deler av befolkningen kaller en massiv helsekrise. LAG har siden oversvømmelsen vært blant de norske miljø- og solidaritetsorganisasjonene som har støttet krav fra lokalsamfunnene i Barcarena om at Hydro må rydde opp etter seg.

Det som Hydro synes å kalle en ulykke, og lokalbefolkningen kaller miljøkriminalitet, fikk mye oppmerksomhet både i Brasil og Norge. En brasiliansk domstol krevde midlertidig stans av store deler av Hydros produksjon, og inntrykket til mennesker vi har snakket med, var at produksjonsforbudet Hydro var pålagt, og det gjorde selskapet mer mottakelig for kritikk. Selv i en kontekst hvor flere av de lokale aktivistene fortsatt lever med politibeskyttelse etter protestaksjoner mot Hydro i mars 2018, kom avtaler i stand som skulle kompensere lokalbefolkningen, gjennom blant annet drikkevannsforsyninger og helseprøver. Samfunnene har nemlig uttrykt sterk bekymring for at de har høye konsentrasjoner av aluminium i kroppen: De forteller om høye krefttall i området, at sår gror sakte, at de mister håret, og at de har luftveisproblemer. Blod- og hårprøvene kom i stand, men ifølge folk vi har snakket med, ble prøvesvarene ofte holdt tilbake, eller de ble levert tilbake individuelt. I stedet for en gjennomsiktig prosess, med folkehelse som mål, synes prosessen å aktivt ha blitt tilslørt og individualisert. Lokalsamfunnene vi har snakket med, har ingen tillit til Norsk Hydro.

Rekonstruere solidaritet

– Vi tror vi kan produsere alumina uten å forurense, og uten å gjøre lokalsamfunn og arbeidere syke, eller ha konflikt, sier en fagorganisert arbeider ved Alunorte til oss. – Men da må vi endre modellen. Dagens modell er basert på eksklusjon, og hos Hydro ser vi intet annet enn kapitalisme og profitt. De fagorganiserte på Alunorte som vi har snakket med, er opptatt av å bryte ned det de kaller et konstruert skille mellom fagbevegelsen og tradisjonelle samfunn i kommunen Barcarena, og å jobbe for å rekonstruere solidaritet. I Barcarena virker dette viktig: I 2018 var personer fra de tradisjonelle samfunnene, som fortsatt lever av sanking og fiske, og som er i en kamp mot Hydro og andre selskapers ekspansjon, redde for å bli angrepet av Alunortes arbeidere fordi de siste fryktet å miste sin arbeidsplass. Heldigvis skjedde ikke dette, men situasjonen er et speilbilde av hvordan dagens utviklingsmodell fragmenterer solidaritet mellom folkegrupper. Fagbevegelsene organiserer en sektor som i likhet med de fleste av oss gjennom historien har tapt mulighetene til selvberging i forbindelse med opprinnelig akkumulasjon², og har måttet gå med på betingelsene som lønnsarbeidere. I dag er man så presset i kampen for å bevare arbeidsrettigheter mot prekærisering, at å forsvare egne arbeidsrettigheter bidrar til at andre folk mister selvbergingsmulighetene, og til slutt vil presses til å godta de samme premissene, som fremmedgjorte og utbyttet. Det virker lett å glemme, og vi forveksler målet om frie og skapende liv med målet om å holde på arbeidsplass.

I oktober i fjor, da vi var tilbake i Brasil, var produksjonsstansen Norsk Hydro var pålagt av en brasiliansk domstol, opphevet. Norsk Hydros anlegg i Barcarena var blitt sertifisert som bærekraftig (grønn), av DNV GL (tidligere Norske Veritas), og de vi snakket med fortalte at Hydro ikke lenger var imøtekommende ovenfor deres krav. Vi kikket på sertifikatet, som skal være med på å sikre Hydro markedsandeler og samtidig etablere arbeidsplassene i Brasil og i Norge som grønne. Dette vil vi gjerne invitere norske politikere, som jobber med grønn industrialisering til også å gjøre. Sertifikatene er svært enkle dokumenter, som bruker Hydros egen årsrapport som dokumentasjon for å bekrefte at selskapet oppfyller kravene som stilles. Vi er ikke ekspertene her, men vi tror det er viktig å spørre om disse sertifikatene hjelper oss til å ta gode beslutninger, og om ikke dette egentlig er grønnvasking av industri.

Periferiene på jorda: Foren eder!

Det er ikke rart at disse periferiene havner utenfor synsrekkevidden til norske politikere og til fagbevegelsen. Innenfor kapitalismen kan komplekse supply chains føre oss til de minst forventede utkantene, eller periferiene, på denne kloden. Amazonas er kanskje et slikt sted, og de nordiske viddene har også vært et slikt sted. Utkantene kommer kanskje på kartet når det brenner, slik det gjorde i høstens Amazonas, eller når utvinningsindustrien skal utvide grensene. Det har vært skrevet mye om koronaviruset de siste dagene, blant annet at viruset lar oss se alle verdens geografier. Det blir lettere å sammenligne der hvor offentlig politikk feiler og der den kan komme til å ha større suksess. Brasils president, Jair Bolsonaro, har uttalt at koronaviruset er en fantasi. Samtidig er han også en president som mener urfolk skal assimileres, at Brasil skal ut av ILO-konvensjon 169³, og at Paras åpne årer⁴ skal åpnes enda mer for transnasjonale gruveselskaper som Alcoa og Norsk Hydro. I denne konteksten har en føderal domstol nektet Alcoa å sirkulere i Lago Grande, et område hvor selskapet ønsker å åpne en ny gruve for bauksittutvinning. Før forbudet hadde lokalbefolkningen meldt fra om at selskapet forsøkte å vinne befolkningens tillit, på tross av at Lago Grandes befolkning, på lik linje med urfolk er beskyttet av ILO-konvensjon 169 og skal derfor konsulteres. – «Slipper du dragen inn, så spiser den deg», sa en ungdom til oss, da han forklarte at samfunnene forsøker å stanse Alcoa, fordi selskapet har en raffinert diskurs som trigger den internaliserte rasismen⁵ i folk og får dem til å føle seg underutviklet uten gruva. I november marsjerte 3000 ungdommer 37 kilometer gjennom Lago Grande om natten, med fakler og musikk, mens de rope «Lago Grande-territorium fritt for gruvedrift». Hydro, på sin side har signert intensjonsavtale med en ny railway som skal forenkle strømmen av mineraler fra Amazonas hjerte til internasjonale havneanlegg, allerede før urfolksgrendene som får sine landområder kompromittert er blitt konsultert. I Norge er det samene som må vike, for en grønn industrialisering, på tross av at de driver en, fortsatt, økologisk primærnæring som kunne bidratt med forsyningssikkerhet om den hadde fått bedre vilkår.

Alt dette er kapitalens verk, men en fagbevegelse bør komme på banen og jobbe ut ifra prinsipper om internasjonal solidaritet, ikke bare innenfor kategorien, men til alle jordas fordømte. Kanskje kan veiene vi åpner opp etter koronaviruset, på den måten føre til et bedre sted – for oss alle.

---

 

1 Latin-Amerikagruppene har sendt to Solidaritetsbrigader til Latin-Amerika hvert år siden 1982. Der samarbeider brigadene, som består av frivillige, unge mennesker med forskjellige sosiale bevegelser. I dag mottar også Latin-Amerikagruppene brigader fra Brasil, Guatemala og Colombia til Norge. Disse lærer blant annet om norsk venstreside, landbrukspolitikk og arbeiderrettigheter her i Norge.

2 Begrepet ble brukt av Marx om prosessene som ledet frem til kapitalismen, og er tidligere forklart i Gnist, med utgangspunkt nettopp i Amazonas: https:marxisme.no/privat-eiendomsrett-i-amazonas-rett-til-jord-eller-primitiv-akkumulasjon/

3 ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, også kalt Urfolkskonvensjonen, er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om urfolks rettigheter

4 Boka Latin-Amerikas åpne årer, ble skrevet av den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano (940–2015) i 1992. I følge bokklubben er denne klassiske boka historien «om hvordan kontinentet gjennom århundrer er blitt tappet for sine rikdommer. Latin-Amerikas årelating er uløselig knyttet til kapitalismens historie. Ifølge forfatteren er dette systemet uten fremtid.» Boka er en klassiker og en «must read» for venstresiden i Latin-Amerika.

5 Frantz Fanon (1921–1965) var en psykiater fra øya Martinique, som jobbet store deler av sitt liv med frigjøringsbevegelsen i Algerie. Før han skrev den kjente boka Jordas Fordømte, brukte han sin erfaring som psykiater og som svart fra Martinique, en øy kolonisert av Frankrike, for å reflektere om hvordan rasisme og diskriminering til slutt blir forvandlet til en del av oss selv: Vi tror på det overherrene sier om oss, og vi forsøker å bli som de er. Dette ble til boka Hvite masker, svart hud, også den en klassiker.

 

Vi legger artikler ut på nettet, men uregelmessig og forsinka. Det lureste er å abonnere.

Innhold nr 2 2020

Peder Ressem Østring : Leder. Klassekamp i pandemiens tid av s. 4

Plukk  s. 6

Jokke Fjeldstad: Næringspolitikk nedenfra s. 10

Kari Celius: Gnist-samtalen med Dan Andre Syvertsen og Ingjald Gaare s. 18

Erik Ness: Intervju med Tobias Drevland Lund. Spørsmål i klimakampen s. 30

Anne Cecilie Tvedten, Katrin Glatz Brubakk, Hanne Edøy Heszlein-Lossius og Marthe Valle:

Er det plass til flere i solidaritetsdugnaden? s. 36

Per-Gunnar Skotåm: Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona? S. 40

Mette Kalager: StatMed kan bli den nye oljen s. 50

Intervju med Rob Wallace: Kapitalismen – ei smittegryte s. 54

Jens Ingvald Olsen: Kampen om laksemilliardene s. 62

Håkon Edøy Hansen: En alternativ plan s. 70

Rose Maiken Flatmo: Statlig styring av arbeidsmarknaden og arbeidskraftinnvandringa s. 78

Susanne Normann og Elise Fjordbakk: Grønn aluminium og internasjonal solidaritet i krisetider s. 88

Kathrine Kinn: En ny landbrukspolitikk s. 96

Unni Kjærnes: En tiltrengt politisering av matpolitikken s. 102

Timo Daum: Smidige metoder s. 112

Peder Martin Lysestøl: Tok Karl Marx feil? s. 118

Mathias Bismo: «Det var dette Karl Marx kalte kommunisme …» s. 124

Per Velde: DDRs siste dager s. 130

Bokomtaler

Ann Pettifor: The Case for the Green New Deal  s. 142

Mímir Kristjánsson: Mamma er trygda s. 144

Kjetil Gyberg: Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo s. 146

Tore Linné Eriksen: Afrika. Fra de første mennesker til i dag s. 149

Billy Jacobsen: Jack. Et liv i søkk og kav s. 155

Paul Cockshott: How the World Works s. 158

Perry Anderson: Brazil apart (1964–2019) s. 160

Jokke Fjeldstad: Revolusjonens A – Å: Aksjeselskap s. 162

Foto: TedEdward Quinn l  unsplash
Av Peder Ressem Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.

Med utbruddet av det nye koronaviruset gikk verden inn i en unntakstilstand man ikke hadde sett maken til siden krigen. Vi vet at konsekvensene for liv og helse er alvorlige – samtidig er det også viktig å ta inn over seg hva den nåværende situasjonen har å si for den moderne kapitalismen.

En klassisk spøk er at av de fem siste økonomiske krisene har marxister forutsett åtte. Økonomer som Michael Roberts har lenge påpekt at verdensøkonomien har vært haltende etter resesjonen i 2008, og at de indre motsetningene i systemet langt fra har blitt løst. Allerede før virusutbruddet slet verdensøkonomien med fallende vekstrater, og en gjeldstynget arbeiderklasse hadde tatt opp stadig mer lån for å kompensere for en svak lønnsvekst. Dagens konjunktur er ikke ene og alene et resultat av en uforutsett x-faktor som har veltet et ellers bærekraftig system – koronaviruset er tvert imot dråpen som får begeret til å renne over. Heller ikke opprinnelsen til viruset er nødvendigvis frakoblet kapitalens grep om verden.

Evolusjonsbiolog Rob Wallace advarte i 2016 med sin bok Big farms make big flu om at agrokapitalismen, gjennom fortrenging av stadig flere ville dyr og ensretting av arter i matproduksjonen, har ført til en sårbarhet overfor nettopp slike utbrudd.

Konfrontert med en verdensomspennende krise av et slikt kaliber blir det gjerne sagt at vi alle sitter i samme båt. Det kan være, men ikke alle er innlosjert på samme klasse i pandemiens Titanic. De som må møte fysisk til jobb, har de dårligste lønningene, og de som bor trangt er mest utsatt.

Vi ser nå for alvor konsekvensene av sentralisering og nyliberale kutt i velferden. Det skjer i et helsevesen som allerede har slitt med fulle køer skal møte krisen.

Da det gikk opp for regjeringen i Norge at tiltak måtte på bordet for å bøte på situasjonen, var de første forslagene å utsette av formuesskatt og lønnsoppgjør, i tillegg til å flytte utgiftene til permittering fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Dette burde fjerne alle illusjoner om at klassekampen er lagt til side frem til normaliteten ­gjenopprettes.

Tida framover vil bli en prøve for venstresida i å motsette seg premissene fra kapitalen, og reise krav om en progressiv fordeling av byrdene pandemien fører med seg. Sjølforsyning av medisiner, mat og nasjonalisering av strategisk viktige sektorer er mer aktuelt enn på lenge, og i dette nummeret av Gnist vil du få et innblikk i det som må bli svaret på dagens situasjon – en sosialistisk næringspolitikk nedenfra. God lesning!

Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

28. november i år er det 200 år siden Friedrich Engels ble født. Denne artikkelen er et forsøk på å trekke Engels og hans betydning for marxismen frem i lyset.

Det er få historiske skikkelser som i så stor grad har blitt vurdert i lys av et annet menneskes prestasjoner, på godt og vondt, som Friedrich Engels. På den ene siden er det dem som oppfatter Marx og Engels som to tvillingsjeler, som knapt var uenige om annet enn fullstendige uvesentligheter, . på På den andre siden er det dem som mener at Engels nærmest var en parasitt på mesteren, og som Marx bare aksepterte fordi han var den som brødfødde ham mens han drev med studiene sine. Uansett er det liten tvil om at uten Engels, ville Marx neppe blitt den han ble.

Tekstilmagnat og flyktning

Engels ble født 28. november 1820, som førstefødte i en familie i det borgerlige toppsjiktet i Barmen (i dag en del av Wuppertal). Faren var tekstilmagnat og drev sammen med sine brødre en tekstilfabrikk med flere hundre ansatte. Det var forventet at junior ville gå i sin fars fotspor, og det gjorde han da også til slutt, men først etter mye om og men. Det avgjørende ble revolusjonsforsøket som feide over kontinentet i 1848/49. Med sin bakgrunn, hadde Engels, tross sine radikale synspunkter, en viss beskyttende hånd over seg. Men etter å ha deltatt aktivt på barrikadene i sin Barmen og andre byer, var heller ikke det nok. Han ble tvunget i eksil og slo seg ned i London , der dit hans gode venn, Karl Marx, hadde slått segflyttet ned en måned tidligere.

Storbritannia var på dette tidspunktet ett av få land som tok imot politiske flyktninger fra kontinentet – vel å merke hvis de kunne forsørge seg selv. Marx hadde en doktorgrad i filosofi, men det var ikke noe som ga arbeid i London. Engels, på sin side, hadde blitt utpekt til den som skulle føre familiebedriften videre. Og det var den som ble løsningen. Familien var blant annet medeier i en tekstilfabrikk i Manchester, og ved hjelp av dyktig parlamentering gjennom sin yngre søster Marie, lyktes det ham å bli tatt til nåde igjen. De neste 20 årene tilbrakte han i Manchester, der han sendte deler av lønna si fra Ermen & Engels – og antakelig også penger han tilegnet seg fra bedriften på mindre ærlig vis – til Marx slik at han skulle kunne skive sitt magnum opus, Kapitalen.

Det var heller ikke første gangen Engels hadde vært i Manchester. Han ble sendt dit allerede i 1842, dels for å lære og bidra inn i driften, men også fordi faren anså at det kunne være en mulighet for å få ham vekk fra de radikale tankene som allerede preget ham. Det siste lyktes ikke. I stedet for å holde seg blant sine standsfeller, oppsøkte han arbeidermiljøene og ble godt kjent med dem. Resultatet ble boka Arbeiderklassens tilstand i England der han, ved siden av å levere et av de viktigste vitnesbyrdene på hvordan arbeidsfolk faktisk bodde og levde i sentrum for den industrielle revolusjonen, formulerte flere helt sentrale teser for hvordan dette ville påvirke forholdet mellom klassene.

Samarbeidet med Marx

To år senere skulle Engels hjem til Barmen. På veien hadde han imidlertid et stopp – Paris. Der bodde Marx som, sammen med Arnold Ruge, skulle gi ut tidsskriftet Deutsch-Französische Jahrbücher. Marx og Ruge kjente hverandre fra studietida i Berlin, der de begge tilhørte unghegelianerne. Da Engels avtjente førstegangstjenesten i Berlin, kom han også i kontakt med dette miljøet, men da hadde Marx allerede brutt med det. De møttes kort høsten 1842, men uten at noen av dem lot seg imponere av den andre.

Dette endret seg da Engels sendte Marx en artikkel med tittelen Omriss til en kritikk av nasjonaløkonomien, i håp om å få den på trykk, Her formulerer Engels for første gang flere av de sentrale tesene Marx senere skulle utvikle videre i Kapitalen, herunder om den kapitalistiske produksjonens gjentakende kriser. Marx ble imponert av det han leste og inviterte Engels til å ta turen innom Paris. Disse ti dagene på sensommeren 1844, skulle det bli starten på et vennskap og samarbeid som skulle vare helt til Marx’ død i 1883.

Når man i dag ser på det de skrev og gjorde sammen i perioden frem til 1848, fremstår de som to likeverdige partnere. Sammen skrev de Den hellige familie og manuskriptet som mange år etter at de begge var døde skulle gis ut under tittelen Den tyske ideologi. Selv om Marx’ bidrag tok mye større plass enn Engels sine, har det mer å gjøre med skrivestil enn substans. Mens Marx breiet seg ut, var Engels mye mer konsis og innrettet mot det han ville få frem. Det var også Engels som skulle få oppdraget med å skrive et programdokument for Kommunistenes forbund. Språket i Det kommunistiske manifest er riktignok umiskjennelig preget av Marx’ penn, men innholdet er i hovedsak det samme som Engels allerede hadde formulert.

Arbeidsdelingen mellom Marx og Engels

Det var først da Engels dro til Manchester, etter at reaksjonen hadde slått ned revolusjonen i deres hjemlige Preussen, at arbeidsdelingen mellom dem, slik vi kjenner den i dag, ble etablert. Rett nok bidro Engels med en rekke artikler som ble publisert under Marx’ navn i New York Daily Tribune, men hovedoppgaven hans ble å finansiere Marx’ arbeid og å være sparringspartner gjennom en omfattende brevveksling. I Manchester deltok han samtidig aktivt i sosietetslivet, og for den som ikke kjente ham godt, var det ingenting som tydet på at han samtidig var en aktiv revolusjonær. Etter farens død i 1860 ble han gjort til partner i Ermen & Engels, før han i 1870 solgte sin andel til brødrene Ermen og reiste sørover til London for å slå seg ned der.

Da Engels kom tilbake til London, hadde allerede første bok av Kapitalen kommet, og Marx jobbet med bok to og tre. Samtidig var det store stridigheter innen Den internasjonale arbeidersammenslutningen, i dag bedre kjent som Den første internasjonale. Men selv om han igjen bodde i samme by som sin gode venn og samarbeidspartner, var det nå med et helt annet samarbeidsforhold enn før han flyttet til Manchester. Engels var blitt Marx’ medhjelper og fanefører.

Det kanskje fremste uttrykket for dette er boka Herr Eugen Dührings omveltning av vitenskapen, bedre kjent som Anti-Dühring. Eugen Dühring var en tysk sosialist som gikk til angrep på Marx’ teorier, og det ble opp til Engels å forsvare vennen sin. Marx bidro også til boka, men det var Engels som var hovedforfatteren, og det var hans navn som sto på tittelbladet. Anti-Dühring var på mange måter den første boka der Marx’ teorier ble fremstilt på et systematisk vis, . og Den ble i årene som fulgte, en helt sentral lærebok i marxisme, med et langt større nedslagsfelt enn noen av Marx’ egne skrifter.

Førstefiolinist

Engels uttalte en gang at han alltid hadde spilt annenfiolin i forholdet til Marx. Med vennens død i 1883 var det han som måtte spille førstefiolin. Han avbrøt arbeidet sitt med et vitenskapsteoretisk manuskript som hadde vært hans hjertebarn i flere år. Det ufullstendige manuskriptet ble først utgitt i 1925 under tittelen Naturens dialektikk. Selv om manuskriptet er preget av nivået vitenskapen befant seg rundt 1880, er det slett ikke uten verdi. Blant annet har økomarxismen som har vokst frem de senere tiårene lent seg betydelig på Engels’ metoder og tilnærminger.

Marx hadde i sine siste år interessert seg for samtidens etnografi og antropologi. Basert på notatene han etterlot seg, og egne studier, skrev Engels boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Selv om også denne var preget av samtidens forskning, viser Engels her hvordan kjennskapen til hvordan menneskene tidligere levde, bekrefter at makt- og undertrykkingsforhold er historisk betinget. Boka har også vært viktig for den marxistisk inspirerte delen av kvinnebevegelsen fordi Engels her legger stor vekt på familien og kvinnenes underordning under mannen.

Det var likevel arbeidet med Kapitalen som skulle kreve mest av ham. Marx hadde etterlatt uferdige manuskripter til bok to og tre, og særlig manuskriptet til bok tre befant seg i en særs ufullstendig form. Mye tyder også på at Engels ikke kjente til disse manuskriptene, i hvert fall ikke i detalj, før han kom over dem i de etterlatte skriftene. Likevel satte han seg ned for å sette dem i en så tilfredsstillende stand at de kunne gis ut, bok to i 1885 og bok tre i 1894.

I ettertidens lys har nok Engels likevel satt sine dypeste spor gjennom sin betydning for utbredelsen av marxismen. Da Marx døde var han fortsatt en nokså obskur figur. Da Engels døde tolv år senere, utgjorde teoriene hans den viktigste rettesnora for arbeiderpartier i en rekke land. Engels var en helt sentral skikkelse i Den annen internasjonale som ble opprettet i 1889, og etter hvert som marxismen fikk gjennomslag, mye takket være populariseringene i Anti-Dühring og i kortversjonen, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, ble han den ubestridte autoriteten. Det var han som ble kontaktet for tips og svar på spørsmål, og han svarte det han var god for. Helt frem til sin død i 1895 var han helt uvurderlig for den neste generasjonen med marxister.

Den politiske arven

Blant dem som sto Engels nærmest i denne perioden, finnes navn som Karl Kautsky, Eduard Bernstein og Georgi Plekhanov, navn som i dag først og fremst forbindes med reformisme, klassesamarbeid og nasjonalsjåvinisme. Det er likevel en tilsnikelse å holde Engels ansvarlig for dette. Riktig nok skrev han i et av sine siste skrifter at arbeiderklassen «med den vellykkede bruken av stemmeretten har tatt i bruk en helt ny kamparena». Men han la heller ikke skjul på at borgerskapet fort kunne komme til å benytte seg av «grunnlovsbrudd, diktatur og en retur til absolutisme» dersom arbeiderklassen faktisk skulle vinne frem på denne arenaen. For ham var det i 1895, som det hadde vært da han skrev Arbeiderklassens stilling i England femti år tidligere, et taktisk spørsmål. At noen valgte å bare forholde seg til den ene siden av dette dilemmaet, kan knapt tilskrives Engels.

På den annen side har Engels, i motsetning til Marx, blitt fremstilt som den ansvarlige for alle uhyrlighetene som har skjedd i sosialismens og kommunismens navn. Det var Engels, sies det, ikke Marx, som fremstilte marxismen som en vitenskap, og som dermed la grunnlaget for despoti og fåmannsvelde. Da ser man imidlertid bort fra at også Marx bidro til Anti-Dühring, og at han skrev et forord til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap der han roste Engels for sin «innføring i den vitenskapelige sosialismen». Det er rett og slett vanskelig å slå inn en kile mellom Marx og Engels i dette spørsmålet uten å se bort fra det Marx selv skrev. Eller, sagt med andre ord, om man holder Engels ansvarlig for overgrep som er gjort i sosialismens navn, kan man ikke la Marx gå fri. Hvorvidt anklagen medfører riktighet, er et helt annet spørsmål.

Forenklinger eller forfalskninger?

Engels har også blitt anklaget for å ha gjort unødvendige forenklinger av Marx’ teorier. Og det er ingen tvil om at han forenklet mye. Men Marx skrev ikke for å få en plass i universitetsbiblioteker, han skrev fordi han ville bidra til forandring. Det innebærer selvsagt ikke at studier av skriftene hans er bortkastet tid, men med mindre man forventer at alle revolusjonære skal studere alle de planlagte 114 bindene av Marx Engels Gesamtausgabe, så må man faktisk forenkle.

Det har også blitt reist særlig kritikk mot Engels’ arbeid med Kapitalen, særlig bok tre. Enkelte har gått så langt som å kalle det en forfalskning. Og, selvsagt, så lenge han ikke trykte manuskriptet slik Marx’ etterlot seg det, så vil det være nyanser. Men det er også en grunn til at Marx ikke lot det trykke slik det forelå – det var ikke ferdig. Han kritiseres også for fortolkningen han la til grunn i ulike sammenhenger etter Marx’ død, særlig hans hang til å lese Marx’ abstraksjoner inn i en historisk kontekst. Og det er godt mulig han gjorde feil her. Men mens Marx brukte år og dag med materien, var Engels opptatt med å finansiere arbeidet hans, uten å være involvert i selve arbeidet. Han kunne ikke få det samme overblikket. Likevel er det vanskelig å forstå hvem andre enn Engels som skulle gjort verkene klare for publisering. Marx-forskningen var tross alt ikke blitt en egen fagretning ved universitetene, og de hundrevis av hyllemeterne med oppklarende og utdypende kommentarlitteratur vi har i dag, var ennå ikke blitt skrevet.

Uten Engels’ bidrag, er det nok mest sannsynlig at manuskriptene for bok to og tre ville ha lidd samme skjebne som Marx’ øvrige uutgitte økonomiske manuskripter. Etter Engels’ død ble Marx’ arkiver overtatt av de tyske sosialdemokratene, som lot dem støve ned. Det var ikke før Marx-Engels Instituttet i Moskva begynte å fatte interesse, at de ble hentet frem. Men fortsatt skulle det ta lang tid før de ble kjent for offentligheten. Manuskriptet Marx skrev i 1857–58, for eksempel, i dag kjent som Grundrisse, ble for eksempel ikke allment kjent før i 1939, mens manuskriptet han skrev i 1861–63, ikke ble kjent i sin helhet før i 1982 – altså nesten hundre år etter hans død. Det kan godt hende at Engels var slumsete, unøyaktig og ikke godt nok kjent med innholdet. Men for ham var det viktigste å få dem frem i lyset. Så får heller Marx-forskerne utfylle og utdype detaljene, nå som originalmanuskriptene finnes i bokform.

Den første marxist?

Engels omtales ofte som historiens første marxist. Men mer enn bare dette, var han en aktiv bidragsyter til at marxismen ble det den ble, fra han sendte artikkelen sin til Marx i Paris til han mot slutten av sitt liv ble selve personifiseringen av den fremvoksende sosialistiske arbeiderbevegelsens teoretiske tilnærminger. Marx og Engels utfylte hverandre, personlig, politisk og historisk. Likevel er forskjellen på omfanget av markeringen av Marx’ 200 års fødselsdag og Engels’ 200 års fødselsdag, påtakelig, noe også den som har lest Gnist siden 2018 vil ha merket seg. Denne artikkelen kan forhåpentligvis bidra til å bøte noe på dette.

Å utvikle en konkret analyse av kunstens og kulturens plass i samfunnslivet, er et radikalt politisk prosjekt. Partier som vil endre samfunnet i progressiv retning må se viktigheten av dette samfunnsområdet. I radikale kretser har feltet vært forsømt i lang tid, men under dagens nyliberalistiske orden er det viktigere enn noen gang å gjenreise en radikal kulturpolitikk, og sammen med kunstnere og kulturarbeidere bygge en kulturell motstandsfront.

Foto: Steve Johnson

Av Jostein Greibrokk
1. amanuensius i nordisk litteratur ved Nord Universitet, Bodø. Har særlig forsket på Henrik Wergelands forfatterskap og på litteraturundervisning i skolen. Aktiv i Rødt Nordland.

 

Vinteren 1970 kan vi støte på en relativt ung mann, en forfatter, som er ute på en av sine hyppige kveldsturer i Oslos gater. Om han ikke akkurat går omkring der i hovedstaden og sulter, så er han med sin årsinntekt på ca. 10 000 utpreget fattig, selv målt mot datidas kroneverdi. Men fattigdommen har sine åpenbare fordeler; den har gitt ham to umistelige gaver: hat og misunnelse. Forfatteren bor på østkanten, i Jens Bjelkesgate på Tøyen, men han legger ofte kveldsturen til Frogner, der han gjennom vinduene kan betrakte litteraturprofessor ditt og forlagsredaktør datt, som går rundt i sine trygge og besteborgerlige stuer. Og han tenker på forbindelsen – at deres velstand har det han produserer i sin fattigdom som sin forutsetning. Likevel ser han ikke på seg selv som en del av proletariatet, for han er smertelig klar over hvilken samfunnsklasse den litteraturen han lager har relevans for. Og det er ikke arbeiderklassen, for å si det sånn.

Mannen vi har møtt, er jo ingen virkelig mann, men tittelfiguren i Dag Solstads roman Arild Asnes 1970, fra 1971. Men det som er virkelig nok, er at yngre kunstnere av alle slag akkurat i disse åra i hopetall gjennomgikk en kraftig politisk radikalisering. For Arild Asnes arter det seg som en prosess som i løpet av et halvår i 1970 ender med at han slutter seg til den revolusjonære bevegelsen SUF-ml og ringer på ei dør i en av høyblokkene på Ammerud for å selge månedsavisa Klassekampen. På veien dit hen spiller 1. mai en viktig rolle. I forkant av denne dagen blir han oppsøkt av en kollega, som vil ha han med på et møte for å diskutere paroler. Arild Asnes er skeptisk, men da han får høre at det handler om en seksjon i toget, som er innrettet på forfatternes egen situasjon, er saken opplagt: «Han ga faen i SUF(m-l). Han var fattig forfatter og når nå noen kom og tilbød ham og hans kollegaer å gå i demonstrasjonstog for egne krav 1. mai, sa han ja takk!» (s.48). Møtet blir en selsom affære. Det er effektivt ledet av tre selvsikre, unge studenter fra SUF, som snakker i sitt politiske «tryllespråk», noe «som gjorde at de 15 forfatterne oppløste seg i frittstående enkeltindivider som skravlet i vei, tøvete, vimsete, plaskende fortvilet for å komme bort fra «seg selv» og inn i politikken» (s.50). De framstående skrive- kunstnerne har ikke noe språk for å lage politiske paroler, og når de langt om lenge kommer opp med 10 forslag, som både er lange og kunstige, blir de av de unge SUF-studentene høflig gjort oppmerksom på at det kanskje er litt mange paroler å stille med i en seksjon av toget der en kan forvente 15–20 deltakere.

Men Arild Asnes har blitt hekta, og 1. mai går han i den lille forfatterseksjonen i toget til Rød Arbeiderfront under parolen «Forlagene blir rikere og rikere, forfatterne fattigere og fattigere». Sammen med 3000 andre går han i et antiimperialistisk tog der hovedparolene dreier seg om Norges NATO-medlemskap og USAs krig i Vietnam, men der mange faktisk er mobilisert på lokale og yrkesspesifikke interessekrav.

Vi holder oss til 1. mai, men hopper nesten 50 år fram i tid, til 2019. Dagen før dagen hadde Klassekampen en stor reportasje med tittelen «Kulturtoget som sporet av». Utgangspunktet er at avisa har registrert at de kraftfulle seksjonene av ulike kunstnergrupper og deres organisasjoner, som satte sitt preg på de radikale 1. maitogene på 70-tallet, nå er helt borte. Avisa spør en rekke kunstnere om deres forhold til 1. mai og om hvilke paroler de kan tenke seg å gå under. Svarene spriker, men mye er til å kjenne igjen fra Arild Asnes’ tid: Flere av de spurte har ikke noe forhold til dagen over hodet. De regner seg ikke som arbeidere, eller mener at dagen mest angår dem som jobber «på gølvet». Andre er mer sympatisk innstilt og viser til at kunstnere også arbeider og dessuten at 1.mai er en dag der alle – også kunstnere – kan vise sin solidaritet med undertrykte folk og grupper. Forfatteren Jan Kristoffer Dale (Arbeidsnever) skal gå i tog, og han mener at dagen er viktig fordi arbeidsfolks rettigheter er under press i dag, og medlemmene i gruppa Razika skal som vanlig gå i Palestina-seksjonen.

Flere skal dessuten nettopp dette året gå under en parole om å forsvare ytringsfriheten. Dette har nylig blitt aktuelt etter at ytringsfriheten ble utfordret fra øverste politiske hold i forbindelse med teaterforestillingen «Ways of seeing» og begivenhetene som fulgte i kjølvannet. Dette er en type begrunnelse som for snart 50 år siden ikke lå innenfor horisonten til Arild Asnes, som kjente på en frihet som var nærmest uutholdelig i sin grenseløshet.

Han kunne gjøre hva som helst, skrive hvilke som helst bøker, holde hvilke som helst foredrag, alt kunne han gjøre, og egentlig, han kunne like gjerne gjøre det motsatte, eller aller helst ikke gjøre noe i det hele tatt. (s.22)

Hva så med det som ble avgjørende for at Arild Asnes gikk i tog og til og med i et revolusjonært et – kunstnernes egne interessekrav? Dette er det få av dagens utøvere som har i tankene. Men selv om tekstilkunstneren Elisabeth Haarr, som har gått i tog helt siden 70-tallet, dette året skal gå under en anti-fascistisk parole, minnes hun godt de store kunstnerseksjonene før i tida. Hun forteller at den siste kunstnerseksjonen hun gikk i var i Tromsø i 1985, og hun beklager at de ble borte med jappetida. Hun mener nemlig det er all mulig grunn til å reise den faglige kampen for kunstnere i dag – også på 1. mai. Forfatteren Morten Øen mener derimot at forfattere primært er selvstendig næringsdrivende i konkurranse med hverandre, og dessuten at de er så forskjellige at hvis du ber 20 av dem om å gå i flokk, så vil de gå i 20 retninger. Ikke så ulikt det som utspant seg på møtet som Arild Asnes deltok på – faktisk.

Og hva sier selve skaperen av romanfiguren Arild Asnes i dag? Dag Solstad har gått i mange 1. maitog, men skal ikke gå dette året. Om det er minnet hans eller privatøkonomien som har endret seg, skal være usagt. Eller om det er den velkjente men lumske avstanden mellom forfatter og forteller som gjør seg gjeldende? Faktum er i hvert fall at Solstad i 2019 legger betydelig avstand mellom seg og sin egen protagonist fra 70-tallet når han uttaler at han for sin egen del aldri har tenkt at han går i tog for å forsvare sine rettigheter som forfatter. Og tilføyer, slik at det ikke skal herske noen tvil:

Verden er full av kamper som må tas.

I tidsspennet her – 50 år – har det skjedd mye, men det er neppe slik at kunstnernes kår i dag er så grunnleggende forbedret at kamp for egne krav har blitt irrelevant for det store flertallet av dem. Det er fortsatt slik at kunstnere som gruppe ligger lavt på alle inntektstabeller til tross for at mange av dem har lange utdanninger bak seg. Det er de færreste som har et forholdsvis fast ansettelsesforhold (teater, orkester ol). Det betyr at kunstnerne i stor grad fungerer som enkeltindivider i selve yrkesutøvelsen, noe de mange enkeltmanns- foretak i gruppen vitner om. Og fortsatt er det slik at svært mange kunstnere ikke kan leve av yrket som kunstner aleine, men må basere seg på annet arbeid i større eller mindre grad – hvis de da ikke har en partner som tjener for dem begge. En del sper på inntektene ved ulike former for formidlingsarbeid, f.eks. gjennom «Den kulturelle skolesekken», men mange av dem kan en møte som midlertidig ansatte i helt andre bransjer – som ufaglærte i omsorgssektoren, i utelivsbransjen osv. En del har klart å kombinere kunstbakgrunnen med annen utdanning, som kan ha gitt dem innpass i skole, universitet eller forvaltning. Og så er det dem som rett og slett har omskolert seg til helt nye yrker og enten har forlatt kunsten for godt eller beholdt den som en kjær fritidsaktivitet. Tallene i den siste store utredningen om kunst- og kunstnerøkonomi, som bærer den feiende flotte tittelen Kunstens autonomi og kunstens økonomi fra 2015, bekrefter at kunstneren i stigende grad blir deltidskunstner. I utredningen er det noen hovedtall som viser at kunstnernes inntekter fra kunstnerisk virksomhet korrigert for prisstigning har sunket med 15 % i perioden 2006–2013, samtidig som kunstnernes totale inntekter har vokst med 10 % i samme periode (Kunstens autonomi … 2015:24&27). En negativ inntektsutvikling for kunstnergruppene som helhet beskrives i Fafo-rapport nr. 22, 2019: «Realveksten i inntekt for kunstnerne har vært lavere enn for resten av befolkningen» (Fafo-rapport 22 2019:8 om perioden 2006–2013).

I en viss forstand er det likevel rett å hevde at kunstnere i dag står på skuldrene av det kunstnere på 70-tallet oppnådde. En rekke stipend- og rettighetsordninger osv. ble kjempet fram av de ulike kunstnergruppene som følge av organisering med kollektiv synliggjøring gjennom gjentatte «kunstneraksjoner». Dette forutsatte en type organisering som baserte seg på høy grad av involvering og aktivisme fra mange. Det er de samme ordningene eller deres utløpere som i dag utgjør det vaklevorne grunnlaget i økonomien for mange kunstnere. Det er ordninger som det er vel verd å forsvare, men som i takt med automatisering og innføring av New Public Management i offentlig sektor mer og mer minner om en byråkratisk-elektronisk labyrint. Å finne, utforme og administrere søknader, skrive rapporter, innfri dokumentasjonskrav osv., kan fort bli så omfattende at det truer med å fortrenge selve grunnlaget for yrkesutøvelsen – tid til det kunstneriske arbeidet. Litt satt på spissen blir det slik at et hvert innvilget stipend fungerer som et pusterom, dvs. at det gir penger til livsopphold for et stykke tid, tid som en må bruke til å utforme nye søknader. Tid til faktisk kunstnerisk virke blir nær sagt som en bonus eller «overtid» å betrakte i denne runddansen.

Livet i søkekarusellen og på et eksistensminimum kan nok gå på et vis for en del – en stund. Det gikk for Arild Asnes, 28 år gammel og enslig i 1970. Det kan gå for en i hans situasjon i 2020 også: en som er ung, aleine i verden, frisk og kanskje mottar litt bistand fra velvillige foreldre. Men det er ikke bærekraftig på sikt. Du har ikke økonomi til å etablere deg med familie, du får ikke lån for å komme deg inn på boligmarkedet siden du ikke har fast inntekt. Blir du enslig forsørger eller syk, for ikke å snakke om ufør eller gammel, sliter du kraftig som freelancer uten noe ansettelsesforhold i ryggen. Det er en tilværelse med null sikkerhetsnett om noe skulle skje. Det eneste du kan ta for gitt er at studielånet tikker inn med sine månedlige rater – uansett. Dette er virkeligheten for mange kunstnere i dag.

Spørsmålet blir nå hva den radikale venstresida skal mene om kunst og kulturpolitikk. Det bør være enkelt å støtte de ulike kunstnergruppenes sentrale fagpolitiske krav, og likedan kravene deres om tidsmessige vederlagsordninger i strømmingens tidsalder. Men ut over det, bør vi ha et grunnsyn, som bygger på en analyse av feltet, og som kanskje gjør oss i stand til å se at nettopp kunst og kunst- produksjon har en særlig verdi som det er viktig å utvikle en politikk for. Å slå fast at også kunst og kultur under kapitalismen er en vare i Marx sin betydning av begrepet, kan være et greit sted å begynne. Dette er ikke noe nytt, men har vært slik siden da omsetning på et anonymt marked ble viktigere enn oppdrag fra fyrster, adel og kirke. For Marx har varen dobbeltkarakter: en bruksverdi og en bytteverdi. Kunstverkets bruksverdi er det jeg får tilgang til når jeg leser ei bok som gjør meg tenksom, glad eller trist, eller når jeg sitter på en konsert, eller ser en film med barnebarnet og diskuterer hennes og min opplevelse av det vi ser, eller gleden jeg føler ved å ha et stykke nydelig utført kunsthåndverk i min hverdag osv. Det er kort sagt utløpere av alt det mennesket har funnet på igjennom uminnelige tider, helt fra da de begynte å fortelle for hverandre med ord og kropp, bruke stemme og gjenstander til å skape vellyd og legge arbeid ned i å utforme vakre bruks- og pyntegjenstander. Med bytteverdien er det annerledes. Her er alle konkrete egenskaper ved kunsten fjernet, og det eneste som gjenstår er svaret på spørsmålet: Hva er kunstverket verdt målt i opplag, omsetning, billettinntekter, ved salg osv.? For bytteverdien er det markedet med tilbud og etterspørsel som avgjør. Målt etter bytteverdi er det liten tvil om at Margit Sandemo var en mer betydelig forfatter enn Axel Sandemose. Slik er teorien og økonomien i sin reine form, mekanikken bak framtredelsen så å si. Når Sandemose like- vel rangerer høyere, har det med det å gjøre at innenfor litteraturen og kunstfeltet ellers, er det en annen type verdiskala som liksom siver gjennom og er med på å prege vurderingen av det enkelte kunstverk. Kunsten er nok en vare i et marked, men den blir aldri gjort helt fri fra seg selv.

For den radikale venstresida må det være viktig å kjempe for at bruksverdien ved kunstverket kommer mest mulig i fokus på bekostning av bytteverdien. Det er bruksverdien som angår mennesker direkte, ikke bytteverdien, og det er bruksverdien ved kunsten som gjør den til en livsnødvendighet. I et overordnet perspektiv handler det om å fremme kunstens demokratisering i alle ledd: at kunstnere skal få gode arbeidsforhold for å kunne yte sitt beste og utvikle seg videre, at kunsten som skapes skal få gjøre alt over hele spekteret som kunst kan i møte med mennesker, og at alle skal få tilgang til kunsten.

Store steg er tatt i riktig retning i løpet av de siste 120 åra på alle disse områdene. Noe har kommet som følge av generell velstandsøkning, noe på grunn av teknologiutvikling og noe på grunn av en kombinasjon av modig politisk satsing og faglig kamp fra aktive kunstnere og deres organisasjoner. I dag er mye – men ikke alt – av det klassiske skillet mellom høykulturen og den folkelige kulturen brutt ned. I dag kan en f.eks. samle stor og ekte entusiasme i forbindelse med en lokal operaoppsetning i en småby eller et lite øysamfunn, og mange av dem som går på kirkekonsert den ene uka, kan du finne igjen på rockekonsert eller jazzjam den neste. I dag er helheten i kulturfeltet tilgjengelig for flere enn noen gang både på grunn av utbygde kulturinstitusjoner og den teknologiske utviklinga, som gjør at du kan få nærmest hva det skal være inn på en skjerm – når som helst og hvor som helst. Men også aktiviteter i det breie kulturlandskapet, som motvirker tendensen til passivt konsum av fordummende underholdningsprodukter i godstolen: utviklinga med festivaler i hvert bygdelag og lokale spel og andre kulturelle krafttak der profesjonelle og amatører møtes og jobber sammen mot et felles mål.

Men ikke alt er rosenrødt. Jeg vet ikke om det stemmer helt, men kan det være at det vi kan kalle den store demokratiseringa av kunst- feltet på et tidspunkt – kanskje rundt 1980? – ble avløst av en annen hovedtendens: kommersialiseringa. Nedenfor skal vi se på noen punkt som kanskje identifiserer delområder der det er viktig å utvikle motkrefter. Dette er et radikalt politisk prosjekt der partier som vil endre samfunnet i progressiv retning må se viktigheten av å utvikle en konkret analyse av kunstens og kulturens plass i dag. Solidaritet med kunstnernes faglige kamp er en selvsagt del av dette.

KUNSTEN SOM SOLSTUDIO

Som nattsvermere flyr mot lyset, tiltrekker kunsten seg folk som vil sole seg i glansen av den. Dette har vært viktig for makthavere til alle tider. Med økte forskjeller og utviklingen av et sjikt ekstremrike har dette blitt enda tydeligere. Deler av det globale markedet for bildende kunst i dag er ikke så langt unna overgangssummene i fotballen (les f.eks. Houellebecqs roman Kartet og terrenget). Også trauste norske politikere trekkes mot kulturglansen. Ta norske kulturministere de siste 30 år: Arbeiderpartiet har noen ganger villet kaste glans over seg selv ved å hente inn kjente kunstnere som kulturminister (Kleveland og Horn), men som oftest har de plassert kommende kronprinser og -prinsesser til lysbading (Birkeland, Giske, Huitfeldt og Tajik). For mellompartiene har det vært mer aktuelt å la partitoppene selv bekle den godt synlige ministerposten (Enger Lahnstein, SP, Haga, SP, Svarstad Haugland KRF og Skei Grande V). Høyre har faktisk vært de mest tilbakeholdne med to nokså anonyme kulturministre (Widvey og Hofstad Helleland). For venstreradikale bør det være naturlig å arbeide mot forskjells-kunstnorge også, dvs. tendensen til at noen få superstjerner og salgssuksesser stikker av gårde med det meste av kaka. Vi må være for solidaritet med kunstnere, men også støtte solidaritet dem imellom.

KUNSTEN SOM SEVERDIGHET

Parallelt har det vært en utpreget utvikling fra det vi kan kalle å se til det å bli sett. Rundt om i Norges land – fra Oslo med riksinstitusjoner og til norske byer har det skutt opp en rekke svært kostbare kulturbygg på 2000-tal let. De har alle som en viktig begrunnelse at dette er viktig for byen, at det vil «sette byen på kartet», at landet/verden nå vil se mot oss osv. Der kulturpolitikk før mest handlet om det kulturelle uttrykket har en nå fått fokus på innpakningen, blant annet i form av prangende bygninger. Det er selvsagt fint for kunstnere og for en by å ha et bra lokale til kunstaktiviteter, men ofte kan en få en snikende mistanke om at bygget spiller rollen som en slags Potemkinkulisse som holdes oppe av tunge kommunale bevilgninger og høye billett- og leiepriser og som skjuler en kunstnerisk og kulturell armod bak det storslåtte blikkfanget. Det kan være i form av nedlagte bibliotekfilialer, svakere satsing på kulturskoler, dårligere stipendordninger for unge som vil satse, svekkete støtteordninger for de lokale kunstnerne osv. Vi bør arbeide mot tendensen til stormannsgalskap og fastholde at en offentlig kulturpolitikk kunst primært skal handle om å skape gode vilkår for at kunstnere kan inngå i et fruktbart samvirke med mennesker på møteplasser som er tilgjengelige for alle. Tendensen til det utvendige, til stuntet som vil vekke oppsikt, kommer også fram i hangen til å hekte seg på internasjonale aktører med tvilsom agenda ut over å melke kroner fra det offentlige. Et eksempel: Uten noe som helst forvarsel, ikke så mye som et lite sakspapir, bevilget Nordland fylkeskommune i 2018 sammen med Bodø kommune 600 000 kroner til at den amerikanske fotografen Spencer Tunick skulle ta bilder av et par hundre nakne nordlendinger. Den kunstneriske verdien av dette kan opplagt diskuteres. Det som er udiskutabelt er at bevilgningen tømte det årets bevilgning for kunstsatsing i arbeidet opp mot å bli europeisk kulturhovedstad i 2024 uten at det dryppet en krone på lokale kunstnere eller at de ble involvert på noen som helst måte. En radikal kunstpolitikk må motarbeide den overfladiske betraktningen av kunst som noe en viser fram og støtte kunst og kultur som nødvendige og virksomme element i alle menneskers liv.

KUNSTNEREN SOM ENTREPRENØR

Næring er melodien når dagens regjering fronter sin kulturpolitikk. Kunstneren skal tenke som en hvilken som helst næringsdrivende som legger produksjon eller handel opp etter det som det for øyeblikket er best avsetning på. Heller ikke dette er helt nytt, og mang en bildekunstner eller kunsthåndverker har nok et klart blikk for hva som selger og hva som blir stående etter en utstilling. Men det er et hav mellom dette og å kreve at det er salgbar- het som skal styre den kunstneriske virksomheten. Tett forbundet med denne tenkninga er koblinga mellom kunst og annen næring, og tanken om kunst primært som drivkraft i by- og stedsutvikling. Mye startet med den nordvestjyske byen Holstebro, som på 80- og 90-tallet ble kjent for sin kultursatsing noen år før. Innkjøpet av en skulptur av den verdensberømte italieneren Giacometti en gang på 60-tallet ble startskuddet for en rivende utvikling i byen der mange slags kulturetableringer fulgte tett på hverandre i åra som fulgte. Fra å være en søvnig by uten noen særlig profil, en by ingen kunne tenke seg å flytte til frivillig, ble Holstebro en levende kulturby, attraktiv for bosetting og dessuten – populært reisemål, ikke minst for norske kulturbyråkrater, som ville studere hva som hadde skjedd. Hjemme igjen utformet de en strøm av kommunale og fylkeskommunale kulturplaner, som alle hadde det til felles at de så på kunst og kultur som et virkemiddel for å gjøre lokalsamfunnet eller regionen attraktiv å bosette seg i og besøke. Med begrepet kulturisme ble reiselivsnæringa koblet tett på. Heller ikke dette er entydig negativt. Det er klart pluss for et samfunn at det har et levende kulturliv. Men kanskje bør det først og fremst begrunnes i at det er bra for befolkningen selv på stedet? Og kanskje er det sider ved den kunstneriske virksomheten som ikke uten videre glatt lar seg pakke inn i glansede brosjyrer og presenteres på reiselivsmesser? Den striglete kunsten er vel nærmest for en selvmotsigelse å regne?

KUNSTNEREN FRA KOLLEKTIV DELTAKELSE TIL INDIVIDUELL OBJEKTSTATUS

To kulturpolitiske hendelser for å illustrere ett poeng: Da Bodø i 2018 skulle utarbeide søknaden for å få status som europeisk kulturhovedstad (ECC) i 2024, ble det nedsatt et styringsorgan der det var med én kunstner og ingen representanter for noen av kunstnerorganisasjonene. Gruppa var fylt opp med NHO-leder, universitetsdirektør, rådmann og andre notabiliteter (bare godt voksne menn, forresten). Da sammensetninga ble kritisert, var svaret det at nei, nå var det selve søknaden som skulle skrives, og der var det ikke behov for kunstnerne, men seinere, ja seinere, da skulle kunstnerne komme med i full monn og sette sitt preg på prosessen, men altså ikke nå i starten. Og det er klart – med så briljante innspill som å profilere Bodø som NATO-byen (!) og Midnattssolens by midt i Arktis – var det ikke plass til så mye mer kultur. Den andre hendelsen: Nå sist i romjula ble Kulturrådets utvalg som skal se på kulturøkonomi presentert. Klassekampen dekte dette på nyttårsaften under den talende overskriften «Skal tenke for kunstnerne». Vi kan lese at arbeidsgiversida har fått velge hvem de vil ha med i utvalget, mens kunstnerorganisasjonene ikke er spurt. To av 16 medlemmer er riktig nok kunstnere, men de sitter der som individuelle kunstnere og ikke som valgt av kunstnerorganisasjonene. På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarer Kulturrådets direktør Kristin Danielsen at dette skal handle om kulturøkonomi og ikke kunstnerøkonomi og at «kunstfeltet vil få flere anledninger til å komme med sine inn spill» (KK 31.12.19:33). Det hele skal munne ut i en rapport der vi «kan være trygg på at kunstnerne er hørt», ifølge direktøren. Vi ser også her hvordan a) kunstnerorganisasjonene holdes helt utenfor det premissgivende organ for en vidtrekkende prosess og b) hvordan den lille kunstnerrepresentasjonen som er, består av håndplukkede kunstnere, ikke organisasjonenes utpekte. Kunstnerens rolle blir etter dette veggprydens, dvs. den som står langs veggen og gjør seg lekker i påvente av å bli budt opp. I sum viser dette en tendens som, hvis den får sette seg, vil sende det organiserte

Kunstner-Norge tiår tilbake i tid. Til forbi da Arild Asnes gikk rundt på Frogner og kikket inn gjennom vinduene til kultureliten. Forbi, for han fikk da i det minste et tilbud om å gå i et revolusjonært 1.maitog med sine egne krav. Vil dagens kunstnere motta en slik invitasjon, mon tro – 50 år etter?

KUNSTEN SOM SAMFUNNETS FØLEHORN

Ofte er det kunstnere som først kjenner på vage omslag i tida eller som klarer å gi hendelser og tilstander et samlende uttrykk, som mange kan kjenne seg igjen i. Så forskjellige kunstnere og artister som Victor Jara, Nordahl Grieg og Kim Larsen er alle uttrykk for denne evnen, som på ulike vis og i ulike situasjoner ga dem en framskutt plass i folks bevissthet. Evnen til å syntetisere kollektive erfaringer har til alle tider gjort kunstnere farlige for makthaverne. Og den har tidvis gjort livet farlig for kunstnere. Og om ikke det går på livet løs, kan det være ganske alvorlig likevel. Slik det ble da vår statsminister på TV i beste sendetid gjøv løs på en liten fri teatergruppe som hadde tillatt seg å bruke en filmsnutt tatt opp fra offentlig vei, som viste justisministerens bolig i en forestilling. Bedre ble det ikke da det viste seg at selve saken – flere uforklarlige hendelser av kriminell art på justisministerens eiendom – plutselig pekte mot ministerens egen familie. Saken var en nyttig påminnelse om at retten til å kritisere oppover ikke er naturgitt, men må vernes om (akkurat da savnet jeg en liten, men skarp uttalelse fra ledelsen i partiet mitt, men Rødt Oslos Eivor Evenrud reddet heldigvis noe av partiets ære med sine krystallklare utsagn). Men igjen altså, de nødvendige kunstnerne: de ulydige, bråkmakerne og grensesprengerne, og dessuten de som nekter å avfinne seg med kommersialismens glatte masseproduksjon! Vi må være på deres side, for vi skal jo helst være slik, vi også?!

 

Siterte kilder

– Jesnes, Kristin og Nergaard, Kristine: Kunst og kultur – organisasjoner i endring? Fafo-rapport 2019:22

– Klassekampen: «Kulturtoget som sporet av», tirsdag 30. april/onsdag 1. mai 2019

– Klassekampen: «Skal tenke for kunstnerne», tirsdag 31. desember 2019

– Kunstens autonomi og kunstens økonomi, rapport til Kulturdepartementet, 2015

– Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970, 1971, Oslo

 

 

Etter valet i haust har det kome inn raude representantar i mange nye kommunestyre, og det politiske fleirtalet har endra seg fleire stadar. Då kan me bruka kommunestyret til å innføra reformar som kan visa kva retning me vil at samfunnet skal gå. Eit godt forslag er å innføra pilotprosjekt med sekstimarsdag i kommunen. Det nye fleirtalet i Stavanger har forsøk med sekstimars dag som eit av punkta i den politiske plattformen sin. Det same har Vågan.

 

Foto: Gudmund Dalsbø

Av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist

 

Sekstimars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon (det er tungt å sei, men viktig å ha med alle orda) er eit krav som viser veg for at arbeidarane skal få meir av verdiskapinga og produktivitetsauka i samfunnet, gjennom at dei må jobba færre timar for å få same lønn. Det viser veg til eit samfunn der fleire kan stå i full jobb og færre blir uføretrygda fordi jobben sliter dei ut. Sekstimarsdagen vil spesielt vera eit gode for kvinner.

Det har vore fleire forsøk på sekstimarsdag, men dei er tidsavgrensa og når dei er ferdige blir dei som regel ikkje vidareført, fordi dei blir sett på som for dyre. Difor bør ein heller enn å starta eit tidsavgrensa forsøk, starta eit pilotprosjekt som skal evaluerast fortløpande og vidareførast. Det er viktig med kontakt med fagorganiserte/tilsette som er interesserte i å prøva sekstimarsdagen før ein reiser konkrete forslag om pilotprosjekt. Pilotprosjekt med sekstimarsdag er ei «gavepakke» til politikarar som vil redusera deltidsbruken og krympa lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Å jobba for sekstimarsdag er å motverka den kapitalistiske ideologien som seier at me må jobba meir og meir. Dette er jo i grell motsetnad til at ein del ikkje får komma inn i arbeidslivet, fordi dei ikkje kan yta så hypereffektivt som arbeidslivet no krevjer.

Erna Solberg sa i 2018 at me må sjå for oss å jobba 43-timersveke. Me må heller krevja sekstimars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, for betre helse, meir fritid og eit samfunn som har andre verdiar enn profitt. Det har me råd til i oljerike Norge.

Foreldre som ikke greier å sette grenser for barna sine, vil ha velferdsstaten til å gjøre det for dem. Det er lett å forstå. Men skolen må få til teknologi, ikke gi det opp.

Foto

Av Leikny Øgrim
Rødt-medlem og professor i digital teknologi og læring, OsloMet

I Stavanger har venstresida vedtatt å bremse digitaliseringa i skolen. De omgjør det forrige bystyrets vedtak om en Chromebook til alle elever fra første klasse i grunnskolen, og innfører forbud mot mobiltelefoner på skolen. De struper ikke helt, men teknologien gjøres mindre tilgjengelig for elevene. Grunnen? Dels å spare penger, dels fordi de mener digitaliseringa har gått for langt.

Det er jo litt artig. Sjøl har jeg brukt mye av livet mitt på teknologi i skolen og feminisme. Begge deler får vi til stadighet høre at har gått for langt. I begge tilfeller er virkeligheten motsatt. Vi trenger mer feminisme, ikke mindre. Og elevene trenger å lære mer teknologi. Virkelig ikke mindre.

I mange år har skole-Norge nærmest skreket etter mer datautstyr. Stadig flere kommuner innfører nå en–til–en-tilnærming, altså at elevene får tildelt hver sin personlige datamaskin, på de lavere klassetrinnene gjerne Chromebook eller nettbrett, etter hvert en større andel PCer, og på videregående er PCen så og si enerådende teknologi. Etter årevis med nesten datamaskinfrie skoler, har vi endelig begynt å få dem på plass. Men da melder det seg et nytt behov. Nå trenger skolen å endre den pedagogiske praksisen, spesielt gjennom etter- og videreutdanning av lærerne.

– Den overivrige digitaliseringen er et stort eksperiment med livene til de små barna, sier Mímir Kristjánsson, gruppeleder for Rødt i Stavanger i et intervju gjengitt i flere nettaviser. Han mener det er lite forskning som vurderer effekten av skjermbruk, men at «skjermfri ikke kan skade». Det er synd å lese. Rødt bør undersøke, lære og forstå, når det er spørsmål de ikke kan noe om. Vi har fagfolk som kan noe om teknologi i skolen. Når man bare kjenner etter, er det ikke sikkert at man kommer fram til riktig svar. «Skjermfri» skader kanskje ikke middelklassens unger. Men det skader samfunnet.

HVA SLAGS DIGITALISERING?

Pedagogisk forskning er ikke naturvitenskap. Vi kan ikke sammenlikne to skoleklasser der den ene bruker Chromebook og den andre ikke, og så krysse av for «virker/virker ikke». Til det er det alt for mange variabler: klassene er ulike, lærerne er ulike, innholdet og metodene er ulike. Oppgaver kopiert fra en lærebok og presentert som pdf på et nettbrett er ikke det samme som interaktive læringsspill eller konstruksjon av nærmiljøet i Minecraft. Likheten er bare at begge deler kan puttes i boksen for «digitalisering». På samme måten kan både pugging av salmevers og samspill med ulike instrumenter puttes i boksen for «skjermfri».

Det vi kan si noe om, er at det ikke er spesielt læringsfremmende å sitte stille ved en pult i timevis hver dag. Variasjon, motivasjon, konkretisering, samarbeid, ros og individuell tilpasning fungerer. Digitale verktøy kan brukes til alt dette. Rapporten Monitor 2019 (utgitt av SINTEF på bestilling fra Utdanningsdirektoratet) tyder på at mange elever motiveres av digitale verktøy, ikke i seg selv, men ut fra en bevisst didaktisk vurdering hos læreren. Lærerne må vurdere når de skal bruke teknologien, og når det er best å la det være, på samme måte som med andre hjelpemidler i klasserommet. Det er ikke påbudt å bruke verken blyant, lærebok eller PC i alle timer.

Digital teknologi er et (eller mange) pedagogiske verktøy, og det er ikke bevist at alle lærer bedre med dette (eller disse) verktøyene. Noen lærer å lese ved å tegne bokstaver og forme dem i leire, mens andre syns det er enklere å skrive på et tastatur eller tegne med fingeren på en skjerm. I metoden «Å skrive seg til lesing», som faktisk har påvist effekt, brukes tastatur fra første stund, og den kan koples til talesyntese for å vise sammenhengen mellom bokstaver og lyd. Noen elever – endel  tyder på at det særlig gjelder dem som karaktermessig ligger midt på treet – kan ha stor glede av såkalte adaptive oppgaver i matematikk (f. eks. Kikora og Multi Smart Øving), som ved hjelp av «big data» endrer vanskelighetsgraden ut fra elevenes resultater.

For mange lærere har bruk av digital teknologi i klasserommet betydd å vise fram en presentasjon i PowerPoint, eller en film fra YouTube, og det er vanskelig å påstå at det er spesielt mye bedre enn tradisjonell tavleundervisning. Men det kan være et første skritt for læreren til å få trygghet i egen bruk. Når elev ene etter hvert får sine egne digitale enheter, er det lettere at elevene blir mer aktive i teknologibruk, og ikke bare læreren. Elever kan skrive og illustrere historier og få skrevet dem ut til nesten profesjonelle produkter, øve tallbegreper og lage budsjetter, programmere lekebiler på en bane og lese den samme boka på flere språk.

Blant alle disse mulighetene er en genial liten datamaskin, mobilen, som de fleste elever over 10 år har. Det betyr at de fleste har et fotoapparat, en lydopptaker, et videokamera og en notatblokk for hånden. For meg er det absurd at ikke skolen skal benytte seg av denne muligheten.

Men selv om det skulle vise seg at elevene ikke lærer å lese bedre med digitale verktøy, at de ikke lærer mer matematikk eller naturfag, så trenger de uansett å kjenne til, beherske og forstå teknologien, fordi den er så viktig sam- funnsmessig. Derfor holder ikke argumentasjonen om at det ikke er bevist at de lærer mer. De lærer uansett noe annet.

TEKNOLOGI SOM TRUSSEL?

Vi kan alle være bekymra for barn som sitter utilgjengelige og urørlige i timevis foran skjerm, når de burde vært ute med kompiser eller på idrettsbanen. Men løsninga kan ikke være forbud og fortrenging av virkeligheten. Spesielt må vi ikke fjerne eller vanskeliggjøre bruken på den arenaen der alle har lik tilgang, og der de faktisk kan lære noe om hvordan teknologien fungerer og bør brukes. Denne opplæringa kan ikke overlates bare til foreldrene, det betyr større digitale skiller, og vi veit hvem som tjener på det. Den demokratiske tanken bak enhetsskolen forringes når teknologibruken fjernes eller vanskeliggjøres i skolen.

Noen ser teknologibruk i skolen som en trussel, et tiltak fra industrien for å selge mer utstyr og programvare, eller en måte for myndighetene for å erstatte levende lærere med maskiner. Det første er naturligvis sant, og myndighetene vil alltid søke å kutte i kostnadene til skolen. Men uansett hvordan vi ser på teknologien, så er den her.

Skolens oppgave er å utdanne elever som kan fungere i samfunnet, et samfunn der den digitale teknologien gjennomsyrer alt. I dag har så og si alle voksne og de fleste barn over 10 år mobiltelefon, nesten alle har internett, og over 70 % har nettbrett. Gjennomsnittsalderen for når barn får mobiltelefon er ifølge Barnevakten.no 8,8 år. Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og helst til å påvirke eller endre det. Men gjør den det? Er skolen god nok på teknologi? Sjølsagt ikke. Skolen må alltid bli bedre.

Men her er gode nyheter til skeptikerne: Det går framover. Monitor skole 2019 rapporterer om økt tilgang til og bruk av digitalt utstyr i på alle trinn i skolen. Rapporten hevder at det er didaktiske hensyn som styrer bruken, og at elevene rapporterer om færre forstyrrelser og mindre utenomfaglig bruk, sammenlignet med tidligere år.

TEKNOLOGI FOR ALLE

Arbeiderbevegelsen kjempet i sin til for at alle barn skulle gå på skolen for å lære å lese, skrive og regne. Skulle de heller ha sagt at elevene skulle få en bokpause de første 4–5 åra? At det ikke var nødvendig å lære å lese så tidlig? At det var bedre om lærerne fortolket bibelhistoria, som var hovedinnholdet i skolen den gang, uten forstyrrende bøker? Skulle vi kanskje si at «Alfabetiseringen av skolen har kommet for langt», at «boka har ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet», eller at «læreren erstattes av trykte læremidler»? For meg er parallellen slående. Digital teknologi er vår viktigste kilde til kunnskap, informasjon og kommunikasjon ut over de nærmeste tilstedeværende, og elevene må lære seg å beherske den så tidlig som mulig.

Internett, og særlig sosiale media, har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Dette er en kjempearena for utvikling av demokrati, og skolen har et ansvar for opplæring. Men også ytre høyre og ulike konspirasjonsteoretikere benytter seg av disse kanalene. Da må elevene tidlig lære å skille skitt fra kanel, opplæring i kildekritikk og avsløring av falske nyheter kan ikke overlates alene til de tusen hjem.

I de siste 20–30 åra har det vært prøvd ulike framgangsmåter i skolen for at elevene skal tilegne seg digital kompetanse. Bruk av teknologi er tydeligere i den nyeste læreplanen (Fagfornyelsen) enn i den forrige (LK06). De ulike fagene har fått klarere ansvar for ulike deler av elevenes digitale kompetanse, og algoritmisk tenkning og programmering er kom met inn som et eget emne, først og fremst i matematikk, men også i andre fag. Jeg er ikke overbevist om at programmering for alle er løsningen, og spesielt ikke at algoritmisk tenkning som en generell problemløsningsmetode er spesielt smart. Særlig er jeg bekymra for alle de lærerne som, helt uten programmeringskompetanse, skal undervise elevene. Det kan fort bli en liten katastrofe. De som har kompetansen, derimot, kan få til både fornuftig og spennende undervisning.

Jeg ønsker meg barn og unge med et bevisst forhold til samfunnet og teknologien. Jeg heier på elevene som streiker og skriker mot miljøkrisa. Hvis elevene skal kunne påvirke og forandre samfunnet, må de forstå det, og hvis elevene skal kunne påvirke og endre teknologien, må de beherske og forstå den. Da må de lære det i skolen. Ifølge Medietilsynet bruker gutter noe mer tid på spill enn jenter, mens jenter bruker mer tid enn gutter på mobil, sosiale medier og film eller TV. Jentene bruker også mer tid på lekser. I ytterste konsekvens: Hvis du overlater opplæring i teknologi til foreldrene, vil guttene lære FIFA, Minecraft og nettporno, mens jentene lærer Snap, Tiktok og Momio.

Digital dømmekraft (som omfatter blant annet kildekritikk, personvern, opphavsrett, nettvett og digital mobbing) er et område der mange har behov for mer kompetanse. Lærere har generelt et visst grep om kildekritikk på digitale medier, men lite kunnskap om hvordan de kan avsløre falske nyheter eller nettsider. Mange kjenner noe til personvern, men hvor skal barna lære om det når over halvparten av foreldre legger ut bilder og videoer av egne barn på nettet uten å spørre om tillatelse – altså i strid med loven. Mange lærere lever i den villfarelse at de uten videre kan bruke og publisere bilder og video de finner på nett eller musikk de har kjøpt eller streamet. Nettporno, mobbing, trakassering og kontakt med mulige overgripere er problemer som inngår i digital dømmekraft. Det farligste er å lukke øynene, og ikke ville ruste elevene for det de kan oppleve på nettet.

Problemet er ikke for mye skjermtid. Problemet er for lite kompetanse og for lite bevissthet rundt når og hvordan teknologien skal brukes. Løsningen er ikke å strupe tilgjengeligheten. Løsningen er å kreve mer etter- og videreutdanning av lærerne.

Om du liker Anno eller Farmen på tv, sier mye om hvilken strategi du foretrekker når du må forholde deg til klassesamfunnet.

Foto: Vidmir Raic

Av Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

NRKs Anno og TV2s Farmen er tilsynelatende to like realitykonsepter. En gruppe mennesker blir sendt til et gitt sted for å leke at de lever i fortiden. De lærer hvordan man måtte gjøre ulike oppgaver og håndverk i gamle dager. Hver uke er det noen som forlate programmet etter en duell. Begge programmene er produsert av Strix televisjon.

Farmen har vært på tv-skjermen siden 2001 og er en av TV2s største suksesser og vunnet flere Gullruten-priser. Anno fikk bare tre sesonger på NRK og hadde på sitt meste over 800 000 seere.

De to i utgangspunktet like konseptene skulle man tro i stor grad konkurrerte om de samme tv-titterne. Men isteden er det to konsepter som henvender seg til helt forskjellige målgrupper. Smak henger sammen med en sosial posisjon, men også hvilken strategi du har i forhold til den. Hvordan du forholder deg til din posisjon i klassesamfunnet.

Det er noen åpenbare forskjeller på de to konseptene. I Farmen reiser man tilbake til et hardt bondesamfunn for å leve som forpaktere. Man er langt nede på den samfunnsmessige rangstigen. Hver uke må man levere på ukesoppdraget. Men bortsett fra å ha ansvaret på gården, være arbeidsleder, beveger ikke deltakerne oppover i det konstruerte samfunnet. I Anno på den andre siden er man sendt tilbake til et bysamfunn der målet er å klatre på den sosiale samfunnsstigen. Man konkurrerer først om å levere på et svennestykke, som så gir mulighetene til å bli mester og få fordeler i spillet. Her er målet å karre seg oppover i samfunnet. Til og med i utslagningene ser man forskjeller med klare symbolske trekk når det kommer til klassestrategi. I Farmen skal man konkurrere i en utvalgt gren som bry ting, kunnskap, staurbæring, øksekast, slegge, saging, tautrekking, vardebygging, tenning av bål, bæring av vann, tømmerstokkrulling, melkespannholding eller melkespannkasting. Konkurransegrener som gjerne kan vise praktiske ferdigheter. Mens i Anno blir all utslaging avgjort på måten som fremfor noen symboliserer overklassen, nemlig fekteduell.

FJERNSYNETS ROLLE I SAMFUNNNET

Fjernsynet eller TV har de siste seks tiårene vært den fremste måten klassesamfunnet reproduseres kulturelt på. TV er ikke bare en teknologisk oppfinnelse, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Fjernsynet er enten kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår det som det er en «bro» eller samhø righet mellom avsender og mottaker. Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tven endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Fjernsynets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv, hvor de så blir informert og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjernsynet oss, samtidig som holder oss adskilt fra hverandre. Fjernsynets sosiale funksjon har styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet. Det er en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene. Fjernsynet er avgjørende for borgerskapets ideologiske hegemoni i klassesamfunnet.

Antonio Gramsci brukte begrepet hegemoni for å beskrive hvordan borgerskapet hadde kontroll over det sivile samfunn. Med det sivile samfunn mente han religiøse samfunn, media, fagforeninger, politiske partier, kulturelle og andre frivillige institusjoner. Det sivile samfunnet skilles fra staten ved at staten har et monopol på tvang. Men dette skillet må forstås som metodisk, da det i virkeligheten vil være mange gråsoner og overlapp mellom det sivile samfunn og staten. Tven har i etterkrigstiden vært det fremste redskapet for å påvirke det Gramsci kalte sunn fornuft. Altså hva som blir ansett som de naturlige ideene i samfunnet.

STRATEGIER I KLASSESAMFUNNET

Klassesamfunnet legger en rekke begrensninger på folk sine liv under kapitalismen. Ideer om hvordan man forholder seg til begrensningene er ideologi. Ideologi som fjernsynet er en videreformidler av. At kapitalismen er et klassesamfunn er noe borgerskapet gjerne vil tilsløre. Det trengs ideologiske historier som bortforklarer, som får blikket til å se andre steder etter spørsmål og svar. Fjernsynet har de siste seks tiårene vært den viktigste institusjonen i den moderne kapitalismen for å presentere dette ideologiske sløret ovenfor et massepublikum. Selv om man tilslører klassesamfunnet, må menneskene som lever under kapitalismen forholde seg til konsekvensene av klassesamfunnet. Forskjellige mennesker velger forskjellige strategier i møtet med klassesamfunnet. Det er dette jeg mener når jeg bruker begrepet klassestrategier. Fjernsynet spiller en viktig rolle for hvilke strategier som breie lag av befolkningen blir presentert for.

Hada Weiss påpeker i boka We Have Never Been Middle Class at middelklassen ikke er en klasse, men heller en ideologi. Det uttrykker en strategi for hvordan vanlige folk kan forholde seg til klassesamfunnet. Innholdet i strategien kan oppsumeres kort ved at vi gjennom investeringer både økonomisk og kulturelt bestemmer vår egne skjebne. Økonomiske investeringer er for eksempel å kjøpe seg bolig eller investere i pensjonsfond. Det henger sammen med ideologiske uttrykk som eierlinja i boligpolitikken og pensjonsreformen i pensjonspolitikken. Middelklasseideologien forfekter ikke bare økonomiske investeringer. Den oppfodrer oss også til å investere langsiktig i oss selv og våre barn kulturelt. Det kan være gjennom aktiviteter som at man bør lese for barna. Et hjem med mange bøker er for mange en ster- kere symbol på middelklassen enn livsvilkårene til familien. Middelklasseideologien er ikke den umiddelbare gleden ved lesing, men at det er viktig i et langsiktig utviklingsperspektiv å være blant de som leser. Da vil det gå deg bedre i samfunnet. Middelklasseideologien oppfordrer lønnsarbeidere til å investere i bolig, utdanning og dannelse. Ved å investere sikrer vi framtida framfor å tilfredsstille våre ønsker i dag. «Ideologien er skapt av og tjener et kapitalistisk system som tjener på folks investeringer, men ikke bekrefter dem ved å gi dem den selvbestemmelsen investeringen antyder», skriver Weiss (forfatters oversettelse). Et viktig poeng hos Weiss er at disse økonomiske investeringene er i stor grad basert på kreditt. At folk skal ta opp lån for å skaffe seg hjem og utdanning.

Lotteristrategien er en annen strategi som jevnlig blir presentert via fjernsynet. I denne strategien er klassesamfunnet og din posisjon i den er noe fastlåst. Du er der du skal være. Og det er best du blir der. Skomaker bli ved din lest, som det er sagt. Skal man endre posisjonen sin må det skje noe ekstraordinært. Den eneste veien ut er å vinne i Lotto. Derfor kjøper vi lottokuponger hver uke. I håp om å være den ene som vinner selv om vi vet at det er usannsynlig. Lotteristrategien blir ofte sett på som muligheten for den dumme, litt mindre begavede eller de som er tillat å se ned på. Dette oser av klasseforakt. Dermed har det en dobbelt ideologisk rolle. Både som presentasjon av en strategi i forhold til klassesamfunnet for de som ikke passer inn i middelklasseideologien, og som en legitimering av klasseforakt hos de som passer inn der.

Anno er etter min mening et eksempel på hvordan middelklasseideologien blir pakket inn og presentert gjennom fjernsynet. Ved å investere i deg selv og din kunnskap kan du gå fra å være deltager, til svenn, til mester. Investeringene i deg selv bringer deg fram i verden. Deltageren gjennomfører en klassereise fra bunn til topp. I Farmen er det ikke en klassereise. Der ligger utfordringen å være den som får gårdsfelleskapet til å oppnå et ukesoppdrag så de kan brødfø seg selv til neste runde som blir belønnet. Hvem som får sjansen til å lede felleskapet avgjøres av den som sist ble slått ut. Et slags sosialt lotteri. Man kan investere i flere sosiale relasjoner for å få flere lodd i trekninga. Fjernsyn handler ikke bare om hva som skjer på skjermen, men også hvordan det blir mottatt. Anno blir mottatt som fengende fortids-tv. Underholdning for den som er interessert i historie. Mens Farmen har fått rykte på seg som fordummende krangle-tv. Begge deler er brikker i å opprettholde ideologiske ideer. En kulturell skillelinje som er med å opprettholde samfunnsstrukturene.

STRATEGIEN SOM MANGLER

At det er disse to strategiene som blir reprodusert gjennom fjernsynsinstitusjonene er ingen tilfeldighet. Det er strategier som ikke utfordrer kapitalismen eller det borgerlige hegemoniet. Det er ikke rom for en radikal strategi innenfor realityprogrammer. Arbeiderbevegelsen historiske strategi er at folk må stå sammen. Det skal ikke være en vinner, men vi skal vinne sammen. At man må stå sammen, vise solidaritet er ikke en strategi som passer inn det rådende hegemoniet. Det blir dermed heller ikke en alternativ klassestrategi som vi blir presentert for gjennom fjernsynet.

 

Labour har gått fra framgang i 2017 til tilbakegang og nederlag for Corbyn i 2019. Tapte Corbyn fordi han overlot kjernevelgerne til høyresida?

I 2017 var det valg i Storbritannia. Labour gikk til valg på et svært radikalt program, hadde en upopulær Jeremy Corbyn i front og møtte en massiv hetskampanje i britiske tabloidmedier. Resultatet ble et valgskred: Labour fikk 40 prosent av stemmene, fram 9,6 prosentpoeng. I fjor var det nytt valg i Storbritannia. Labour gikk til valg på et svært radikalt pro gram, hadde en upopulær Jeremy Corbyn i front og møtte en massiv hetskampanje i britiske tabloidmedier. Men denne gangen gikk partiet på trynet: 32,2 prosent, ned 7,6 prosentpoeng fra to år tidligere.

BREXIT VAR AVGJØRENDE

Skal man lære noe av Corbyns nederlag, må man identifisere forskjellen mellom valgskredet i 2017 og fiaskoen i 2019. Jeg kan vanskelig se en mer avgjørende forskjell disse to valgene imellom enn synet på Brexit.

For tre år siden lovet Corbyn å respektere folkeavstemningen, i 2019 krevde han ny folkeavstemning om EU-spørsmålet. Labour gikk altså fra å være et troverdig alternativ for «leavers» i partiets gamle kjerneområder i Nord-England og Wales og over til å bli en del av «remain»-blokken sammen med Liberal-demokratene, blairistene og middelklassen i storbyene. Boris Johnson utnyttet dette og mobiliserte for fullt under det kraftfulle slagordet «Get Brexit done». Valgkampen hans handlet nettopp om å vinne over gamle Labour-velgere og hjemmesittere som ville ha Brexit.

Og Johnson lykkes: Av 60 seter Labour tapte i parlamentsvalget, stemte 52 av dem «leave» i 2016. De fleste av dem hører til i det som en gang var kjent som «den røde veggen» nord i England. Det eneste setet Labour vant fra de konservative, var London-setet Putney – startpunktet for det tradisjonsrike rokapp løpet mellom eliteuniversitetene Cambridge og Oxford.

OVERLOT KJERNEVELGERNE TIL HØYRESIDA

Resultatet ble at Corbyns radikale prosjekt gikk ned med EU-flagget til topps. Dermed føyer raddisen Corbyn (av alle!) seg paradoksalt nok inn i en lang og lite ærbar tradisjon av sosialdemokratiske ledere som har tapt fordi de overlot kjernevelgerne sine til høyresida.

Lederen for Storbritannias største fagforbund Unite, Len McCluskey, peker nettopp på dette i en valgoppsummering skrevet kort tid etter nederlaget for Huffington Post:

Når tapene våre er konsentrert i gamle kullgruvekretser og andre post-industrielle lokalsamfunn som i stort monn stemte «leave» i 2016, samtidig som vi så og si holder stillingen i London, stirrer årsaken til nederlaget oss rett inn i øynene.

Det er dermed ikke sagt at det ville vært mulig for Corbyn å kjøre da capo på den samme Brexit-linja som han gjorde i 2017. De unge, venstreradikale aktivistene som har sikret ham valg og gjenvalg som Labour-leder krevde at Corbyn nå skulle gå inn for en «peoples vote». Ikke minst organisasjonen Momentum, som har vært avgjørende i å organisere Corbyns bakkeoperasjoner, var tydelige på dette. Momentum fikk støtte fra venstreradikale sosiale medier-stjerner og medieyndlinger som Owen Jones, Ash Sarkar og Paul Mason – for ikke å snakke om de liberale mediene og hele den gamle høyrefløyen i Labour.

På motsatt fløy advarte nevnte McCluskey og hans fagforbund mot en slik helomvending i Brexit-spørsmålet. Men i valget mellom sine unge radikale aktivister og fagbevegelsen falt Corbyn til slutt ned på «Peoples Vote»-linja.

Kanskje hadde han i praksis ikke noe annet valg, men i alle tilfeller ble resultatet skjebne svangert: Det isblå Tory-partiet gjør det nå bedre blant arbeiderklassevelgere enn overklassevelgere, og vesentlig bedre enn Labour blant velgere med lite akademisk utdanning. Det skyldes neppe klassebakgrunnen til stats- ministerkandidaten, Alexander Boris de Pfeffel Johnson. Forklaringen er snarere at partiet i motsetning til Labour har insistert på å forsvare folkets nei til EU fra 2016.

ALDER, IKKE KLASSE

Blant det vi kan kalle «Momentum-sjiktet» gjorde Corbyn på sin side storeslem. I aldersgruppen 18-29 fikk Labour over dobbelt så mange velgere enn de konservative. Det som en gang var arbeiderklassens parti i Storbritannia, er i ferd med å redusere seg selv til et ungdomsparti. Alder, og ikke klasse, ble den avgjørende mobiliseringsstrategien for Labour i 2019-valget. Konsekvensene kjenner vi.

En dyster lærdom å trekke av Corbyns nederlag er at å forene tradisjonelle arbeider- klassevelgere med radikale «millennials» ikke er så enkelt i virkeligheten som det er på papiret. Man risikerer hele tida at den ene gruppa skal presse den andre ut, og i tilfellet Labour trakk de unge radikale aktivistene lengste strå. Slik sett er Corbyns nederlag illevarslende også for den kommende presidentvalgkampen i USA, der Bernie Sanders har bygget opp en lignende koalisjon mellom gamle arbeidervelgere i det gamle rustbeltet og unge, ny-radikaliserte vel gere langs begge kyststriper.

Vanskelig eller ei: Venstresida har ikke noe annet valg enn å fortsette å bygge breie koalisjoner mellom by og bygd, arbeider- og middelklasse, ung og gammel. Det er den eneste farbare veien for å skaffe flertall for en radikal politikk for omfordeling. Men slike koalisjoner er avhengige av en grunnleggende klasseanalyse som setter arbeiderklassen, i all sin mangfold og herlighet, i førersetet.

Dette glemte Corbyn i 2019, og ved å snu ryggen til «leave»-velgerne og Labours eget grunnfjell la han ufrivillig ned grunnsteinen for fem nye år med brutal høyrepolitikk i Storbritannia.

Parlamentsvalget i Storbritannia i desember ga Boris Johnson et solid flertall, og førte til Jeremy Corbyns avgang som Labour-leder. Var problemet et for radikalt program, eller er det bare høyrefløyen som ønsker at det skal bli stående som historia?

Foto: Jeremy Corbyn / Flickr

Helle Linné Eriksen
Lektor på Lillestrøm vgs. Hun har hovedfag i engelsk, og har fulgt britisk politikk tett i en årrekke.

For tredje gang på fem år har det ikke spesielt forente kongedømmet avholdt parlamentsvalg. I denne perioden har de også hatt en folkeav- stemning, avholdt diverse lokalvalg og sendt motvillige briter til EU-parlamentet. Det var derfor lite entusiasme rundt dette valget som skulle avholdes i en mørk desembermåned, og ikke minst på svært kort varsel. Det var vanskelig for velgerne å se grunnlaget for et nytt parlamentsvalg. Hadde statsminister Boris Johnson gitt parlamentet litt mere tid var det ikke utelukket at avtalen mellom Storbritannia og EU ville blitt godkjent. Før kunne statsministeren når hen ønsket det oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg, men etter en ny lov vedtatt under koalisjonen mellom det konservative partiet og liberaldemokratene 2010–2015 skal dette egentlig bare skje i helt spesielle omstendigheter, og med to tredels flertall i parlamentet. Det ser ut til at både Johnson og forgjengeren Theresa May har en noe løs definisjon av helt spesielle omstendigheter, og julehandel måtte kombineres med stemmegiving denne gangen. I motsetning til May som ønsket seg et mer styringsdyktig flertall da hun sendte velgerne til urnene i 2017 og ble belønnet med å miste flertallet sitt fikk Johnson en tidlig julegave, i form av det mest solide flertallet det konservative partiet har hatt siden Thatchers valgseier i 1987.

STORE KONSEKVENSER AV VALGET

Et valg som ikke føltes så veldig viktig, har vist seg å resultere i et så solid flertall at det konservative partiet kan gjøre stort sett hva de vil (og de vil mye …), Johnson har kvittet seg med en rekke av bråkmakerne i eget parti som enten ikke søkte eller ikke fikk renominasjon i valgkretsene sine, Labour har gått på sitt fjerde valgnederlag på rad og Jeremy Corbyn har trukket seg som partileder. Liberal Democrats som drømte om valgseier, liberalkonservativ koalisjon og en grønn framtid har tapt sin unge nyvalgte leder Jo Swinson, det nord-irske unionistpartiet DUP som har hatt uforholdsmessig mye innflytelse i en vippeposisjon siden 2017-valget sitter i Belfast og slikker sine sår, og det skotske nasjonalistpartiet bruser med vingene og krever ny folkeavstemning om et selvstendig Skottland. Er det rart nordmenn fortsetter å interessere seg for den forblåste lille øya?

Det er umulig å diskutere britiske parlamentsvalg uten å minne om at valgordningen deres lett kan gi et feil inntrykk av endringer. Fordi de har flertallsvalg i enmannskretser er det ofte stort avvik mellom antall mandater og valgoppslutning i prosent. F.eks. ble 2017-valget framstilt som et gedigent nederlag for Mays parti mens de egentlig gikk fram fra 36,6 % oppslutning i 2015 til 42,3 % oppslutning i 2017 – men mistet 13 plasser i Underhuset. Valget nå i desember var egentlig ikke så opp- siktsvekkende, men det viktigste er ikke opp- slutningen, men hvor oppslutningen er konsentrert. Denne gangen var den plassert på en måte som gjorde at beskjedne 1,3 prosent- poengs økning ga dem 58 flere mandater. En annen virkning av valgordningen er at den favoriserer de store partiene så sterkt at det i liten grad finnes småpartier som har noen sjanse ved parlamentsvalg. Det betyr at det er ikke noe reelt alternativ til venstre for Labour, og at partiet derfor rommer medlemmer – og meninger – som i Norge ville fordelt seg på tre–fire partier. Hvis vi ser på Labours resultat i dette valget er det en klar nedgang fra det forholdsvis gode 2017-valget, men de ligger likevel et par prosentpoeng over valgresultatet i 2015. Likevel har de fått 30 færre representanter i Underhuset enn det de hadde etter 2015-valget.

ARBEIDERKLASSEN FORLATER LABOUR

At arbeiderklassen forlater Labour er ikke nytt, dette har vært en trend i årevis. Hvis vi ser på «den røde muren» som nå falt, dvs. arbeider klassevalgdistriktene i Nord-England som har blitt ansett som ganske sikre mandater, så har det konservative partiet vokst jevnt det siste tiåret. I Redcar vant Liberal Democrats i 2010, i Stockton South vant de konservative i både 2010 og 2015.

Brexit har selvfølgelig bidratt, men det langt fra hele forklaringen. Det kan likevel se ut som at Nigel Farage hadde rett da han morgenen etter valget feiret at strategien hans hadde fungert. Brexit Party, årets arvtaker etter UKIP, stilte bare til valg i kretser hvor Labour hadde hatt flertall før. Nye velgere behøvde ikke å gå til de konservative for at partiet skulle vinne, på grunn av valgordningen var det tilstrekkelig at færre stemte Labour og at stemmene ble fordelt på flere partier for at de konservative skulle bli det største partiet i valgkretsen. Selv om Labours nedgang ikke er så dramatisk og brå som enkelte medier vil ha det til, er det klart at det er alvorlig at man ikke har klart å snu en urovekkende tendens, som man hadde håp om etter 2017-valget. Årsakene er mange. Mangelen på klar Brexit-strategi og et krav om enda en ny folkeavstemning mange av Labours velgere ikke støtter har gjort sitt. Programmet var snekret raskt sammen og framsto som urealistisk og uferdig. Labour har i liten grad klart å slippe til med en alternativ politikk de siste par årene, og det hjelper ikke med vakre valgløfter om velgerne ikke kjenner dem igjen som del av en helhetlig politikk. Og så var det Corbyn.

CORBYN I SKVIS

En av Corbyns største utfordringer har vært at han har stått i en skvis mellom forskjellige fløyer i partiet. Partilederen har sine røtter i den gamle venstrefløyen i partiet. Helt siden EEC-folkeavstemningen, som daværende Labour-statsminister Harold Wilson gikk til valg på i 1974 og gjennomførte i 1975, har venstrefløyen vært skeptiske til det europeiske prosjektet, med en argumentasjon som er lett gjenkjennelig for norsk venstreside. Corbyn stemte for å forlate EEC i 1975, han stemte mot ratifiseringen av Maastrichttraktaten i det britiske parlamentet i 1993, og mot Lisboa- traktaten i 2008. Han støttet idéen om en folkeavstemning i 2011 – og så ble han leder av Labour i 2015. Partiet hadde et klart flertall for fortsatt medlemskap i EU, og som leder måtte han fronte dette standpunktet utad. Han må også ha vært preget av at det var mange av de yngre Labour-medlemmene som støttet ham og sikret ham seier i ledervalgene i 2015 og 2016, og de er solid plassert på Remain-sida. I Brexitkampen la han vekt på argumenter som var forenelig med hans ideologiske grunnsyn – «Remain but Reform» – og understreket EUs betydning for både miljøstandarder og arbeidsmiljølov. Partiets høyrefløy, med tyngdepunkt i partigruppa i parlamentet, kritiserte Corbyn likevel kraftig for å være uklar og lite konsekvent i sin innsats da de prøvde å kaste ham som leder i 2016. Lenge motsatte han seg også kravet om en ny folkeavstemning om Brexit, og ga seg første på dette etter et landsmøtevedtak høsten 2018 og etter at flere parlamentsmedlemmer forlot partiet i februar 2019. Det er grenser for hvor mye sympati man har krav på når man ikke blir gjenvalgt etter å ha undergravd eget parti gjennom kritikk av lederen ved enhver korsvei. Det var forventet at kritikken ville roe seg etter at Corbyn ble gjenvalgt med god margin etter forsøket på å kaste ham i 2016, men kritikk av partiets vedtekter som har overført makt fra folkevalgte politikere til menige med lemmer har legitimert en manglende lojalitet til partivedtak. Hvis man sier mange nok ganger at partilederen ikke er valgbar, så vil det til slutt bli sant.

ANKLAGER OM ANTISEMITTISME

Labour har hatt andre problemer å stri med de siste årene også. Anklager om antisemittisme i partiet har tatt mye oppmerksomhet, og i et forsøk på å møte disse anklagene adopterte man IHRAs omstridte definisjon av antisemittisme. Denne definisjonen slår fast at det er antisemittisme å si at staten Israel er rasistisk, eller å sammenlikne nazistenes handlinger med statens Israels behandling av palestinere. Corbyn har blitt koblet til solidaritetsorganisasjoner og facebookgrupper for Palestina som har gjort seg skyldige i dette, og har slitt med å balansere mellom å prøve å forklare forskjellen på antisionisme og antisemittisme, å ta et oppgjør med helt reelle antisemittiske holdninger blant egne partimedlemmer, og å prøve å blidgjøre jødiske grupperinger både innenfor eget parti og i Storbritannia generelt. Han har ikke lykkes. Med dette som grunnlag ble Corbyn stadig omtalt som en ekstremist, med bånd til IRA under den nord-irske motstandskampen, og til Hamas. Natta før valget ble hundrevis av plakater med «Would you trust you children with this man» spredt i Nord-England, med påstander om at barns arv, utdanning og sikkerhet ville stå i fare dersom ekstremisten vant. Plakater var ikke den eneste formen for propaganda. Loughborough University sin analyse av medias rolle i denne valgkampen avslører en sterk forskjell i omtalen av parti- ene, med stadige angrep på Labour som økte i styrke for hver uke. Brexitdebatten i 2016 demonstrerte en ny bruk av politisk reklame i sosiale medier. Det som gjør denne formen for valgkamp annerledes er at avsender er mer utydelig. I stedet for at reklamene er fra de store partiene er de fra «bevegelser» med uklar bakgrunn, med tidvis uklare navn og ikke minst med uklar finansiering. Et smutthull i regelverket lar individer og grupper som ikke er registrert som poliske partier bruke 200 000 kroner på politisk reklame uten å måtte oppgi dette noe sted. Flere av de som står bak gruppene har vist seg å ha tette bånd til politiske partier eller media, og flere av dem har drevet målrettede kampanjer mot Corbyn, som f.eks. Campaign against Corbynism.

SKRIVER HØYREFLØYEN HISTORIEN?

Corbyn har valgt å ta sjølkritikk for valgresultatet og har erklært sin avgang, og en rekke Labour-politikere står og tripper for å overta etter ham, og etter nestlederen som også har trukket seg. Mange mener det er på tide at Labour i 2020 velger sin første kvinnelige leder. Uavhengig av kjønn er fløykampen sterk. Dette er også en kamp om historien. Etter Labour sitt sagnomsuste tap for Margaret Thatcher i 1983 skrev høyrefløyen historien og la skylda på et altfor politisk radikalt program. Det kan bli resultatet denne gangen også, dersom ikke venstrefløyen beholder grepet om ledelsen og kan frambringe et radikalt alternativ i kampen mot et sterkt konservativt parti når et nytt Storbritannia utenfor EU skal skapes.

Skal vi løse den økologiske krisa, kreves en massebevegelse som kan stå opp mot voldsomt mektige næringer. Men miljøspørsmål med base i den profesjonelle styringsklassen og med fokus på forbruk har små muligheter til å få støtte fra arbeiderklassen. Denne artikkelen argumenterer for at miljøkrisa må organisere arbeiderklassens ut fra deres interesser.

Oversatt av Unni Kjærnes, medlem av redaksjonen i Gnist.

Matt T. Huber er amanuensis i geografi ved Syracuse University. Han har skrevet Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (University of Minnesota Press, 2013). Nå arbeider han med en bok om klasse og klimapolitikk for Verso Books.

Artikkelen sto i Catalyst vol 3, nummer 1, våren 2019

https://catalyst-journal.com/vol3/no1/ecological-politics-for-the-working-class

Her finner du notene. De sto ikke i papirutgava. Når hele artikkelen legges ut, følger notene med.
Altså en god grunn til å abonnere.

1 Paul Griffin, The Carbon Majors Database: CDP Carbon Majors Report 2017 (London: Carbon Disclosure Project, 2017), 5.

2 Elizabeth Gamillo, “Atmospheric carbon last year reached levels not seen in 800,000 years” Science.

3 Intergovernmental Panel on Climate Change, Global Warming of 1.5 °C.

4 Maisa Rojas, Fabrice Lambert, Julian Ramirez-Villegas, and Andrew J. Challinor, “Emergence of robust precipitation changes across crop production areas in the 21st century,” Proceedings of The National Academy Of Sciences (early view, 2019).

5 Climate Guide Blog: “Non-survivable humid heatwaves for over 500 million people,” March 9, 2019.

6 Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers of IPCC Special Report on Global Warming of 1.5ºC approved by governments,” October 8, 2018.

7 Democracy Now, “Climate Scientist: As U.N. Warns of Global Catastrophe, We Need a “Marshall Plan” for Climate Change,” October 9, 2018.

8 Griffin, 2017.

9 Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).

10 Adaner Usmani, “Democracy and Class Struggle,” American Journal of Sociology 124, no. 3 (2018): 664–704.

11 Vivek Chibber, “Why the Working Class?” Jacobin,March 3, 2016.

12 Barbara Ehrenreich and John Ehrenreich, “The Professional-Managerial Class” in Pat Walker (ed.) Between Labor and Capital (Boston: South End Press, 1979), 5–45.

13 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).

14 or recent, but somewhat different arguments along these lines see, Stefania Barca and Emanuele Leonardi, “Working-class ecology and union politics: a conceptual topology” Globalizations 15, no. 4 (2018): 487–503; Daniel Aldana Cohen, “Working-Class Environmentalism,” Public Books, November 16, 2017.

15 See Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times March 12, 2019.

16 Andrew Szaz, Shopping Our Way to Safety: How We Changed from Protecting the Environment to Protecting Ourselves (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2009).

17 I don’t have space to develop this here, but the concept of life here is crucial. Under capitalism, life is opposed to work or production. By quarantining life as the zone of freedom, choice, and politics, work remains an unfree space where political intervention is not permitted. I develop this in Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013).

18 Neither lifestyle nor livelihood environmentalism are my terms. This blog post also argues they are deeply connected (but from a much different perspective than mine): Mat McDermott, “Is there a difference between lifestyle & livelihood environmentalism?” Treehugger, June 6, 2011.

19 Joan Martinez Alier, The Environmentalism of the Poor: A Study of Ecological Conflicts and Valuation (Cheltenham, UK: Edward Elgar, 2002).

20 Nicky Chambers, Craig Simmons, and Mathis Wackernagel, Sharing Nature’s Interest: Ecological Footprints as an Indicator of Sustainability (London: Routledge, 1996), xix.

21 Ibid, 60.

22 Timothy Gore, “Extreme Carbon Inequality: Why the Paris climate deal must put the poorest, lowest emitting and most vulnerable people first,” Oxfam International, December 2, 2015.

23 Ibid, 1.

24 Ibid, 3.

25 Kevin Ummel, “Who Pollutes? A Household-Level Database of America’s greenhouse gas footprint,” Working Paper 381, Center for Global Development.

26Chambers et al., Sharing Nature’s Interest, 66.

27 Phillips, Austerity Ecology, 37.

28E.F. Schumacher, Small Is Beautiful: Economics as if People Mattered (New York: Harper and Row, 1973).

29 Erik Olin Wright, “How to Be an Anticapitalist Today,” Jacobin,December 2, 2015.

30 I present a very sympathetic critique of these approaches here. My entire intellectual development is rooted in them still.

31 Piers Blaikie and Harold Brookfield, Land Degradation and Society (Oxford: Blackwell, 1987), 17.

32 Richard Peet and Michael Watts, Liberation Ecologies: Environment, Development, Social Movements (London Routledge, 1996 1st Ed; 2004 2nd Ed).

33 See, in particular, Anthony Bebbington, “Capitals and Capabilities: A Framework for Analyzing Peasant Viability, Rural Livelihoods and Poverty,” World Development 27, no. 12 (1999): 2021–2044.

34 David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003).

35 See Robert Bullard, Dumping in Dixie: Race, Class, And Environmental Quality (Boulder, Co: Westview, 1990).

36 Eileen McGurty, Transforming Environmentalism: Warren County, pcbs, and the Origins of Environmental Justice (New Bruinswick, NJ: Rutgers University Press, 2009).

37 United Church of Christ, Commission for Racial Justice, Toxic Wastes and Race in the United States (New York: United Church of Christ, 1987).

37 Delegates to the First National People of Color Environmental Leadership Summit, “Principles of Environmental Justice.” Available online: https://www.ejnet.org/ej/principles.html.

39 Richard Heede, “Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854–2010,” Climatic Change 122, no. 1–2 (2014): 229–241.

40 Chelsea Harvey, “Cement Producers Are Developing a Plan to Reduce CO2 Emissions,” E&E News, July 9, 2018.

41 Energy Information Agency, International Energy Outlook 2017. Table: Delivered energy consumption by end-use sector and fuel. Case: Reference | Region: Total World. Available online: https://www.eia.gov/outlooks/aeo/data/browser/#/?id=15-IEO2017&region=4-0&cases=Reference&start=2010&end=2050&f=A&linechart=Reference-d021916a.2-15-IEO2016.4-0&map=&sourcekey=0.

42 Intergovernmental Panel on Climate Change, Climate Change 2014 Mitigation of Climate Change Working Group III Contribution to the Fifth Assessment Report (New York: Cambridge University Press, 2014), 44.

43 Benjamin Goldman, “What is the future of environmental justice?” Antipode 28, no. 2 (1995): 122–141; 130. Given this was published after the Newt Gingrich Republican wave in 1994, I can only assume the metaphor was a conscious choice.

44 Ibid, 127.

45 Laura Pulido, Ellen Kohl, and Nicole-Marie Cotton, “State Regulation and Environmental Justice: The Need for Strategy Reassessment,” Capitalism, Nature, Socialism 27, no. 2 (2016): 12–31; 12.

46 Goldman, “What Is the Future of Environmental Justice?” 129.

47 Ibid 126.

48 Pulido et al., 27.

49 Ibid, emphasis in original.

50 Alan Greenspan, “The Impact of the 1973–1974 Oil Price Increase on the United States Economy to 1980,” US Council of Economic Advisors, Alan Greenspan, Box 48, Folder 1, Gerald Ford Presidential Library, Ann Arbor, Mich.

51 Herbert Marcuse, One Dimensional Man (Boston: Beacon Press, 1964), 255.

52 Guy Debord, Society of the Spectacle (London: Rebel Press, 1967), 32, 21.

53 William Leiss, Limits to Satisfaction: An Essay on the Problem of Needs and Commodities (Toronto: University of Toronto Press, 1976), x.

54 Christopher Lascsh, The Culture of Narcissism: American Life in An Age of Diminishing Expectations (New York: W. W. Norton & Company, 1979), 32, 73; Jimmy Carter, “The Crisis of Confidence Speech,” 1979.

55 Daniel Horowitz, Anxieties of Affluence: Critiques of American Consumer Culture, 1939–1979 (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2004).

56 Matthew T. Huber, Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013), 112.

57 Donella H. Meadows et al., The Limits to Growth (New York: Universe Books, 1974).

58 Paul Ehrlich and Anne Ehrlich, The End of Affluence: A Blueprint for your Future (New York: Ballantine Books, 1974).

59 William Catton, Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1980).

60 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).

61 André Gorz, Ecology as Politics (Montreal: Black Rose Books, 1975), 68–69.

62 Richard White, “Are you an environmentalist or do you work for a living? Work and nature” in William Cronon (ed.), Uncommon Ground: Toward Reinventing Nature (New York: W. W. Norton & Company, 1996), 171–186.

63 Rudolph Bahro, From Red to Green: Interviews with the New Left Review (London: Verso, 1984), 184.

64 Troy Vettese, “To Freeze the Thames: Natural Geo-Engineering and Biodiversity,” New Left Review 111 (May–June 2018): 63–86.

65 Giacomo D’Alisa, Federico Demaria, and Giorgos Kallis, Degrowth: A Vocabulary for a New Era (London: Routledge, 2015), 3–4.

66 For a critique of degrowth and Vettese’s article in particular see, Robert Pollin, “De-Growth vs a Green New Deal,” New Left Review 112 (July–August 2018): 5–25.

67 I think there are significant political-ideological cleavages between “managerial” and “professional” occupations; particularly with regard to ecological politics where the former is likely quite oppositional and the latter quite supportive. See the Ehrenreichs’ full essay and a book full of commentary and critique in Pat Walker (ed.) Between Capital and Labor (Boston: South End Press, 1979).

68 Ehrenreich and Ehrenreich, 1979.

69 Ibid, 6.

70 Ibid, 7.

71 See, André Gorz, Strategy for Labor (Boston: Beacon Press, 1967) and Serge Mallet, Essays on the New Working Class (St. Louis, MO: Telos Press, 1975).

72 Nicos Poulantzas, Classes in Contemporary Capitalism (London: Verso, 1974).

73 Erik Olin Wright, Understanding Class (London: Verso, 2015).

74 Kim Moody, On New Terrain: How Capital is Reshaping the Battleground of Class War (Chicago: Haymarket, 2017), 40.

75 Poulantzas, ibid.

76 Ibid, 1.

77 Meadows et al. Limits, 11.

78 Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man, and Technology (New York: Knopf Doubleday, 1970).

79 Ophuls, Ecology and the Politics of Scarcity (W.H. Freeman, 1977).

80 Joe Conley, Environmentalism Contained: A History of Corporate Responses to the New Environmentalism Doctoral Dissertation Manuscript, Princeton University, Program on the History of Science, November 2006.

81 bid, 62.

82 Ted Steinberg, “Can Capitalism Save the Planet? On the Origins of Green Liberalism,” Radical History Review 107 (Spring 2010): 7–24.

83 Ibid, 15.

84 Poulantzas, Classes in Contemporary Society, 298.

85 Ibid.

86 For others who fold decommodification into eco-socialist politics see: Thea Riofrancos, Robert Shaw, and Will Speck, “Eco-Socialism or Bust,” Jacobin, April 20, 2018; Greg Albo and Lilian Yap, “From the Tar Sands to ‘Green Jobs’? Work and Ecological Justice,” Bullet, July 12, 2016.

87 For a useful review see Scott Prudham, “Commodification” in Noel Castree, David Demeritt, Diana Liverman, and Bruce Rhoads (eds.), A Companion to Environmental Geography (London: Wiley, 2009), 123–142.

88 Daniel Aldana Cohen, “A Green New Deal for Housing,” Jacobin, February 8, 2019.

89 Kate Aronoff, “Could a Green New Deal Make Us Happier People?” Intercept, April 7, 2019.

90 Johanna Bozuwa, “Public Ownership for Energy Democracy,” The Next System Project, September 3, 2018.

91 David Roberts, “The key to tackling climate change: electrify everything,” Vox, October 27, 2017.

92 US Energy Information Administration, https://www.eia.gov/tools/faqs/faq.php?id=427&t=3.

93 Jim Lazar, Electricity Regulation in the US: A Guide. (Montpelier, VT: The Regulatory Assistance Project).

94 The Providence DSA chapter has embarked on a campaign on this terrain called “#NationalizeGrid.” See, Riofrancos, Shaw, and Speck, “Eco-Socialism or Bust.”

95 Spencer Piston, Class Attitudes in America: Sympathy for the Poor, Resentment of the Rich, and Political Implications (New York: Cambridge University Press, 2018).

96 Patricia Cohen and Maggie Astor, “For Democrats Aiming Taxes at the Superrich, ‘the Moment Belongs to the Bold,’” New York Times, February 8, 2019.

97 Keith Bower Brown, Jeremy Gong, Matt Huber, and Jamie Munro, “A Class Struggle Strategy for A Green New Deal,” Socialism Forum (Winter 2019).

98 Edward Abbey, The Monkey Wrench Gang (Salt Lake City, UT: Dream Garden Press, 1985).

99 Naomi Klein, This Changes Everything, 293–336

100 Sean Sweeney, “Earth to Labor: Economic Growth is No Salvation,” New Labor Forum 21, no. 1 (2012): 10–13.

101 Connor Kilpatrick, “Victory Over the Sun,” Jacobin, August 31, 2017.

102 Trish Kahle, “The Seeds of an Alternative,” Jacobin,February 19, 2015.

103 Erik Loomis, “Why labor and environmental movements split—and how they can come back together” Environmental Health News, September 18, 2018.

104 Jane McAlevey, No Shortcuts: Organizing for Power in the New Gilded Age (New York: Oxford University Press, 2016).

105 Alyssa Battistoni, “Living, Not Just Surviving,” Jacobin, August 15, 2017.

106 Bureau of Labor Statistics, “Work Stoppages Summary,” February 8, 2019.

107 Kate Aronoff, “Striking Teachers in Coal and Gas Country are Forcing States to Rethink Energy Company Giveaways,” Intercept, April 12, 2018.

108 Steven Greenhouse, “The strike isn’t just for wages anymore. It’s for ‘the common good.’” Washington Post, January 24, 2019 and Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times, March 12, 2019.

109 United Teachers of Los Angeles, “Summary of Tentative Agreement/UTLA and LAUSD January 22, 2019,” https://www.utla.net/sites/default/files/Summary%20of%20Tentative%20Agreement%20FINAL3%20012219_0.pdf.

110 Karl Marx, Capital Vol. 1 (London: Penguin, 1990), 381.

Helt siden den første episoden gikk på lufta i 2008, har Luksusfellen vært en av TV3s store suksesser. Gjennom 20 sesonger har programmets ekspertkorps av økonomer og psykologer etablert seg som noen av landets fremste autoriteter på privatøkonomi, og tittelen har blitt et begrep som i dag benyttes uanstrengt i offentlig debatt.

Selve programkonseptet består i at to eksperter sendes ut for å hjelpe en person eller en familie som ikke har klart å sette tæring etter næring, og som dermed har havnet i et økonomisk uføre, ut av dette. Hadde Luksusfellen eksistert i Storbritannia for 150 år siden, ville Karl Marx vært en soleklar kandidat til å bli deltaker i programmet. Han hadde en inntekt langt over gjennomsnittet, men likevel var han kronisk blakk og syltet ned i gjeld. Men han ville helt sikkert også hatt mye å si om konseptet.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Mohammed Hassan

 

FORBRUK OG GJELD

Som tittelen på programmet også antyder, er det rettet inn mot det som kan oppfattes som et luksusforbruk. I virkeligheten er det sjelden slik. Det som kjennetegner den typiske deltakeren, er dermed at han eller hun har litt for dyre hobbyer, spiser litt for mye ute, bestiller litt for dyre reiser osv., og finansierer dette med penger de ikke har. Når en potensiell deltaker kommer i kontakt med Luksusfellen, har de allerede kommet til et punkt der gjelda har blitt for stor til at de klarer å betjene den. Mange har allerede lagt om, eller forsøkt å legge om, forbruket sitt. Men gjelda vokser fortsatt fordi den har nådd et nivå der valget står mellom å bruke inntekten på å betjene gjeld eller å opprettholde et visst forbruk. Eller for å si det med Marx:

Akkurat som den virkelige slaven, er også lønnsslaven utelukket fra å bli en gjeldsslave gjennom sin stilling, i det minste i egenskap av å være produsent – han kan bare bli det i egenskap av å være forbruker. I denne formen tilegner ågerkapitalen seg de umiddelbare produsentenes fulle merarbeid uten å endre produksjonsmåten.¹

Forbruksgjeld, enten den kommer fra forbrukslån, kredittkort, avbetalingskjøp eller at man rett og slett ikke har betalt regningene sine, er det Marx kaller førkapitalistiske lån eller ågerlån. Selv om formen er førkapitalistisk, betyr ikke det at låneformen har forsvunnet, bare at den har blitt en underordnet form. Utgangspunktet for disse lånene er helt enkelt at noen vil ha noe de ikke har penger til, og prisen på lånene, altså renta, er derfor et spørsmål om hvor mye forbrukeren ønsker å betale. Eller, sagt på en annen måte, hvor mye mer enn pri- sen forbrukeren er villig til å betale for å sikre seg en vare der og da.

BIG BUSINESS

Ågerlån er big business i Norge i dag. Selv om gjelda fra disse lånene bare utgjør om lag tre prosent av husholdningenes gjeld, står de for om lag 14 prosent av de samlede renteutgiftene.² Mens et lån til investering eller et boliglån med første prioritet i boligen i dag har en rente på 2–3 prosent, kan et forbrukslån fort vekk ha en rente som er ti ganger så høy, ja, til tider enda høyere. Dermed vil den årlige renta på et forbrukslån på 100 000 kroner fort være like høy som på et annet lån på 1 million kroner. Begrunnelsen bankene gjerne gir for dette rentenivået, er at de ikke har samme sikkerhet som andre lån. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi ser stadig deltakere som har eller trues med lønnstrekk, og vi ser også at det ikke er avdragene som er den store bøygen, som gjør dem til livslange gjeldsslaver, det er rentene, renters renter, forsinkelsesrenter, innkrevingsgebyrer osv.

Forbruksgjeld er ikke noe nytt fenomen. Så lenge det har eksistert kjøpmenn, har de tillatt kundene sine å kjøpe på kreditt, og har ikke det vært nok, så har forbrukeren gjerne blitt henvist til pantelåneren – en institusjon også Marx hadde omfattende nærkjennskap til. Likevel har vi sett en drastisk økning de senere tiårene, med en vekst på om lag 15 prosent årlig de siste 20 årene.³ Teknologien anføres ofte som forklaring på dette – du trenger ikke lenger oppsøke en bank for å få lån, og du trenger heller ikke oppsøke en butikk for å handle det du vil ha. Men at det i det hele tatt er mulig å ta opp lån uten sikkerhet, at det i det hele tatt er mulig å betale for varer med penger man ikke har, det er et valg noen har tatt. Eksplosjonen i forbruksgjeld er nok heller et eksempel på hvordan teknologien låses i bestemte samfunnsmessige forhold, hvordan
«all vitenskap er tatt til fange i kapitalens tjeneste,» som Marx formulerte det.⁴

PARASITTVIRKSOMHET

For bankene har forbrukslån vært en måte å skaffe seg økte inntekter på i en tid der forret- ningsutlånene går ned. Tradisjonelt har bankenes hovedoppgave vært å gi lån til bedrifter mot å få en andel av profitten i form av rente. Det var dette Marx kalte kapitalistiske lån. Med en stadig større konsentrasjon av kapital i store konserner, har dette lånebehovet avtatt. Selskapene låner investeringsmidler fra profitten som allerede finnes i selskapet, og skrur dermed til krana for bankene.

Sett fra bankenes ståsted, er forbrukslån en god erstatning for kapitalistiske lån. Når en kapitalist tar opp lån for å investere, ønsker han selvsagt å sitte igjen med en andel av profitten selv. Han er derfor ikke interessert i å låne penger dersom renta ikke er lavere enn profitten han kan vente å sitte igjen med. For forbrukslån, derimot, er det ikke noen slik øvre grense. I den svenske varianten av Luksusfellen har vi sett at deltakere har tatt opp lån med mange tusen prosent rente. Årsaken til at vi ikke har sett noe lignende i Norge, er at regelverket her nok fortsatt er noe strengere enn i Sverige, men det betyr ikke at det ikke har skjedd ting her også de siste tiårene.

I Kapitalen skrev Marx at arbeidskraftas verdi hadde et «historisk og moralsk element»⁵. Det inngår altså mer i lønningsposen enn det som er nødvendig bare for å overleve rent fysisk, i hvert fall i de utviklede kapitalistiske landene. Det er følgelig ikke slik at man ikke overlever om deler av inntekten faller bort, det eneste som skjer er at man må overleve med en lavere standard – eventuelt finansiere det hele med dyrekjøpte penger man ikke har.

Det er dette elementet bankene tærer på når de, med myndighetenes velsignelse, gjør sine fremstøt mot forbrukerne. Der kapitalistiske lån er en type virksomhet som er nødvendig for at investeringer som ellers ikke kan realiseres, faktisk blir realisert, så er forbrukslånene ren parasittvirksomhet, et forsøk på å tilegne seg en størst mulig andel av de allerede produserte verdiene. De gjør lønnsslaven til gjeldsslave og reduserer på dette viset arbeidskraftas verdi.

HAR DU PENGER, SÅ KAN DU FÅ

Denne veksten ville selvsagt ikke vært mulig om ikke folk faktisk hadde tatt opp forbruks- lån, og det er jo helt frivillig. Riktignok bruker bankene betydelige penger på å markedsføre sine produkter, men det alene kan neppe forklare hvorfor folk biter på gang etter gang. Det vi imidlertid ser i Luksusfellen er hvordan gjelda gjerne har sammenheng med skjellsettende hendelser i deltakernes liv, som samlivsbrudd, sykdom, dødsfall hos nærstående, midlertidig arbeidsløshet eller at man rett og slett forlater hjemmets lune rede.

I noen tilfeller fører disse hendelsene også til at den disponible inntekten går ned. Da står man reelt sett overfor et valg om hvorvidt man skal gå ned i levestandard eller ta opp lån, og mange velger det siste. Samtidig har man i mange land sett en utvikling der gebyrer, avgifter og egenbetalingsordninger vokser, noe som reelt sett reduserer den disponible inntekten. Selv om Norge ikke har gått i front her, har vi også fulgt med, og siden det jo er de med dårligst utgangspunkt som gjerne blir hengende lengst etter, får det helt klart følger. Siden imidlertid Luksusfellen forutsetter at deltakerne har et visst inntektsnivå, er det ikke disse vi får se på skjermen.

I andre tilfeller går ikke den disponible inntekten nødvendigvis ned. Men, som Marx slår fast allerede i åpningssetningen av Kapitalen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en ‘uhyre vareansamling’.»⁶ «Uhyre» må her oppfattes i dobbel betydning, vareansamlingen er enorm, men den er også uhyrlig og pervers, for, som han skriver noen titalls sider senere, får «forholdet mellom produsentene formen av et samfunnsmessig forhold mellom arbeidsproduktene.»⁷ Varene styrer oss, ikke omvendt. Det var dette Marx omtalte som varens fetisjkarakter.

Har du penger, så kan du få, har du ikke, så må du gå, heter det i barnesangen. Jo mer enerådende kapitalistiske former blir, jo mer fremtredende blir dette. Varer og penger blir et mål i seg selv, også for den som ikke har. Mens etterkrigstiden var preget av en utvikling og en ideologi der man anerkjente at markedet hadde sine begrensninger, og der det ble etablert sek- torer helt eller delvis unntatt markedet, har dette snudd under det nyliberale hegemoniet. Og det er heller ikke slik at Luksusfellen bidrar til noen motvekt. Selv om TV3 ikke reklamerer for forbrukslån og spillselskaper i reklamepausene under Luksusfellen, er det nok fristelser her, fristelser som for eksempel kan finansieres ved å pådra seg forbruksgjeld.

MORAL OG INDIVIDUALISME

En helt sentral del av Luksusfellen består likevel i å påføre deltakerne skyld og skam, altså å individualisere de økonomiske vanskelighetene. Deltakerne kunne valgt annerledes og dermed unngått å havne i den situasjonen de har gjort, og selv når ekspertene anerkjenner at det er bakenforliggende årsaker bak handlingsmønsteret deres, så reduseres det likevel til personlige feil – det er først og fremst en karakterbrist hos deltakeren at han eller hun ikke har klart å tilpasse seg en ny situasjon.

Luksusfellen er et program som faktisk avslører en flik av varens fetisjkarakter, men dette skjer i en kontekst der den rådende ideologien ikke problematiseres. Ekspertene er på ingen måte fremmede for å kritisere bankene – og noen banker mer enn andre – for deres markedsføring, for å låne ut penger til folk som ikke har råd til å betjene lånene sine, og for å være vanskelige i forhandlinger. Problemet er bare at de begrenser dette til et spørsmål om moral, de avslører ikke hvorfor det er slik, hvorfor bankenes utlånspraksis og deltakernes tilbøyelighet til å låne til over pipa er to sider av samme sak. Det er ingen tvil om at mange har kommet seg ut av økonomiske vanskeligheter ved Luksusfellens hjelp, men det skjer likevel på et grunnlag som stadig vekk vil skape nye potensielle deltakere.

Selve bankenes forretningsidé består i å øke sin egen kapital, ikke ved å øke den samlede verdiskapningen, men ved å ta for seg av verdier andre skaper. Rett nok har de en rolle å spille i å legge til rette for andres verdiskapning, men når regnskapet skal avlegges, gjør det ingen forskjell om pengene kommer fra dette eller fra ren parasittvirksomhet. Å be bankene slutte med dette, i en situasjon der de produktive investeringene avtar, er som å be sebraen om å slutte å ha striper.

Luksusfellen skraper i overflaten på dette forholdet, men ikke mer. Og så lenge program- konseptet har et moralsk og individualistisk utgangspunkt, så kan man neppe unngå det. Men om man klarer å trenge gjennom dette, er det også et vitnesbyrd om hvilken uhyrlig og pervers form rikdommen tar i et samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår.

Sluttnoter:

1 Marx Engels Werke (MEW), bind 25, s. 609.
2 Steinar Holden og Gisle J. Natvig, «Forbruks- lån må bli mindre lønnsomt», Dagens Næringsliv, 16.05.2019.
3 Johan B. Sættem, «Spår at forbruksgjelden krym- per for første gang på 20 år», NRK, 10.07.2019, https://www.nrk.no/norge/spar-at-forbruksgjelden- krymper-for-forste-gang-pa-20-ar-1.14613139
4 MEW, bind 42, s. 600.
5 Karl Marx, Kapitalen, første bok, bind 1, Oslo: Forlaget Oktober 1983, s. 200.
6 Marx 1983, s. 43.
7 Marx 1983, s. 86–87.

Kristina Leganger Iversen:
Bli mor no?
Samlaget, 2019, 255 s.

I Bli mor no? kombinerer forfatter og litteraturviter Kristina Leganger Iversen politiske analyser av mødres situasjon med personlige refleksjoner over om hun selv skal velge å bli mor. Resultatet er en klok bok om det nyliberale arbeidslivet, kjønnsroller og morskap.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Samlaget

I boken reflekterer Iversen over valget om å bli mor eller ei, muligheten for å velge å være bar- nefri og det å angre på å ha blitt mor. Likevel er det spørsmålet om tidspunktet er rette som utgjør den primære tvilen i Iversens personlige beretning, noe som kommer frem i bokens tittel Bli mor no? Er nå det rette tidspunktet?

På mange måter kan svare synes å være nei. Iversen forteller åpenhjertig om egne erfarin- ger med et yrkesliv hvor midlertidige stillinger og timeskontrakter er regelen heller enn unntaket. Hun har gjort «alt rett», tatt høyere utdanning, spart penger og kommet seg inn på boligmarkedet i liten leilighet på Sagene. Men hva hjelper det når man ikke vet om man har jobb neste måned?

Iversen kobler spørsmålet om å bli mor til prekariseringen av både arbeider- og middelklassen.

Med et arbeidsliv preget av stadig større usikkerhet, blir det enda tydeligere at det å få barn også er et økonomisk spørsmål. Iversen viser også til at det faktisk straffer seg økonomisk å få barn – for kvinner. Kvinner tjener mindre enn menn, jobber mer deltid og får oftere midlertidige stillinger. Til tross for Ernas Solbergs bønn til norske kvinner, er faktum det at dagens Norge, preget av nyliberalistisk politikk og fortsatt manglende økonomisk likestilling, ikke er et veldig mødrevennlig sted.

Iversen understreker dermed at å få barn eller ei ikke bare er et eksistensielt spørsmål. Hun skriver:
Det er noko både nyliberalt og historielaust over å redusere spørsmålet om morskapet til berre eit eksistensielt val for kvar enskild kvinne, uavhengig av kva samfunn, kultur og kontekst hos tår i. Kva kostnadar morskap (og foreldreskap) inneber avheng av den politiske organiseringa av mor- og foreldreskap, av omsorg og oppdraging.

Det personlige og det politiske er sammenvevd i livene våre. I det nyliberale arbeidslivet er det alle mot alle, og som akademiker og frilanser forteller Iversen åpenhjertig om stress, usikkerhet og følelsen av at man må delta i en konkurranse hvor man alltid må være best. En stressende arbeidssituasjon fører i en periode til at Iversen har færre eggløsninger enn normalt. Dette er et godt eksempel på at en kapitalistisk økonomi ikke sammenfaller perfekt med menneskets «natur».

Boken er skrevet over et år, og underveis svarer Iversen «ja» på sitt eget spørsmål. Hun føder datteren Anny, oppkalt etter sin egen oldemor. Selv om forfatteren selv velger å bli mor, skriver hun også godt om kvinner som har valgt annerledes. Hun påpeker at vi vanligvis går ut fra at «mødrer som er ambivalente, sårbare eller fortvila, over morskapet eller kva det krev å vere mor, er dårlege mødrer».

Det må være rom for tvil, og for å kunne snakke åpent om morskapets skyggesider, uten å bli stemplet som en dårlig mor. Og det må ikke minst bli en større aksept for at mange kvinner rett og slett ikke ønsker å få barn. Denne boken er et forsøk på å åpne dette rommet.

Bli mor no? er en politisk undersøkelse av, og en personlig refleksjon over morskapet. Men boken er også en kjærlighetserklæring: til kvinnekroppen, til formødrene, til han hun velger å få barn med og ikke minst til velferdsstaten – til alle som er involvert i å skape trygghet for både mødre og barn.

Marianne Hafnor Bøe:
Feminisme i islam
Universitetsforlaget, 2019, 200 s.

Av Rameen N. Sheikh
Studerer tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i kriminologi på UiO. Har tidligere vært aktiv i Rød Ungdom.

Feminisme i islam av Marianne Hafnør Bøe er den første faglige boken om temaet på norsk, så vidt meg bekjent. Den tar for seg ulike internasjonale feministiske stemmer med muslimsk bakgrunn, hvilke spørsmål disse er opptatt av og hvilke måter de jobber på for å få til en forandring i muslimske miljøer innenfra. De siste årene har vi i Norge sett flere unge kvinner med muslimsk bakgrunn som tar oppgjør med ukultur i muslimske miljøer, dermed er denne boken også høyst aktuell.

Boken er informativ og presenterer ulike stemmer som er opptatt av hvordan forholdet mellom mann og kvinne behandles i Koranen, og viser til flere ulike stemmer og motsetninger. Forfatterens mangfoldige valg av ulike feministiske stemmer som har jobbet med likestillingskamp i muslimske miljøer i flere tiår, samt nye stemmer som har kommet til de senere årene, får godt frem at «muslimske feminister» ikke er en homogen gruppe.

I alle bokens kapitler har forfatteren inkludert ulike feministiske stemmer fra den muslimske verden og deres syn på de aktuelle problemstillingene. Det skilles mellom den akademiske retningen som bruker teologi og tolker Koranen i henhold til den tradisjonelle fortolkningstradisjonen i islam, og den aktivistiske retningen som jobber for en endring gjennom aksjoner og kampanjer.

Noen sentrale skikkelser går igjen i de ulike kapitlene, deriblant amerikanske Amina Wadud som er en av de mest kjente for sitt syn på kjønn og islam. Hun har skrevet en rekke bøker og uttalt seg om feminisme og islam i flere tiår, og har selv sagt at for henne kom religionen først, deretter innså hun at kvinners posisjon er sterk i islam. For henne var islam en åpenbaring som ga kvinner en rekke rettigheter som den vestlige verden har hengt etter med, blant annet arverettigheter.

Bøe viser til et større mangfold av kvinnelige stemmer som kommer fra ulike muslimske land, deriblant pakistanske Asma Barlas, iranske Ziba Mir-Hosseini, og sørafrikanske Sadiyya Shaikh. Synet på kjønn og islam er preget av hvilke land disse kvinnene er oppvokst i, og hvilke muslimske tradisjoner de kjenner best til. For eksempel står spørsmålet om bekledning og om kvinner kan stille til valg sterkt i Iran. Bøe presenterer i tillegg til nye stemmer også kvinnelige lederskikkelser datert tilbake i tid til så langt som 1100-tallet.

Feminisme i islam tar for seg hvordan ulike muslimske feminister har tolket koranvers, og dermed brukt teologiske argumenter for å oppnå kjønnslikestilling. Bøe presenterer også ulike definisjoner av feminisme, og påpeker at en rekke muslimske kvinner som jobber for kjønnslikestilling ikke ønsker å definere seg som feminister. «Feminisme» sees på som et «vestlig begrep», som ikke har rom for disse kvinnene. Dessuten kan det være farlig i enkelte land, deriblant Iran, å kalle seg feminist. Likevel har alle disse kvinnene en ting til felles: de jobber for en bedre posisjon for muslimske kvinner, uavhengig av hvilke merkelapper og begreper de bekjenner seg til. De fleste velger å si at de er opptatt av kjønnslikestilling og at de ønsker å se kvinners posisjon ut fra budskapet i Koranen, og hva den sier om forholdet mellom mann og kvinne.

Boken presenterer også hvordan ulike muslimske feminister går tolkninger av muslimske tekster i sømmene med kildekritikk, og bruker koranen til å forstå Hadith-litteraturen, altså skriftene om profeten Muhammads liv og lære. Hadith-litteraturen har imidlertid ikke stått sentralt for muslimske feminister, da det er fortellinger fortalt av mennesker som kan inneholde en rekke feilsiteringer. Bøe får frem hvorfor det er viktig at muslimske feminister bruker koranen, som Guds ord og det uforanderlige språket, som sin kilde for å kjempe for kjønnslikestilling i islam. Dette er noe som også vil gi disse stemmene mer troverdighet, da alle muslimer er enige om at Koranen er det mest hellige. Dette stiller muslimske kvinner som ønsker en endring for kvinners posisjon i en sterkere posisjon til å bli hørt og tatt på alvor.

Forfatteren skildrer også på en god måte hvordan muslimsk feminisme er i endring i dag, og hvordan stadig nye stemmer verden over slipper til og engasjerer seg innenfor feltet, selv om de kanskje ikke omtaler seg selv som «muslimske feminister». Flere engasjerer seg for å eie sin muslimske identitet i sameksistens med sin seksuelle legning, eller i kraft av å være en selvstendig kvinne som krever sin plass.

Bøe viser også til kritikken muslimske feminister får både innenfra og utenfra. Utenfra er det særlig fra eks-muslimer som mener at det å lete etter svar i gamle religiøse tekster er å svikte kvinnekampen. Fra egne trosfeller får muslimske feminister høre at de har importert tankegods fra vesten og forvrengt koranens budskap.

Jeg mener boken er høyst aktuell i dag, også i Norge, da det er mye snakk om islam og muslimske kvinners posisjon i den offentlige samtalen. Vi ser også farlige tendenser i resten av Europa, med fremveksten av høyreekstremistiske organiseringer og partier som bruker blant annet muslimske kvinners bekledning som et argument for strengere innvandringspolitikk. Denne boken utfordrer et vestlig syn på muslimske kvinner som må reddes fra islam og undertrykkelse.

Som en med muslimsk bakgrunn, har det vært svært befriende å lese en bok om mangfoldige muslimske kvinner med sterke meninger, som plasserer konservative muslimer på plass med teologiske og religiøse argumenterer, samtidig som de også gir et spark til et vestlig narrativ om stakkarslige og undertrykte muslimske kvinner. Jeg syns det har vært ekstra spennende å lese de feministiske tolkningene versene som har blitt brukt til å kontrollere kvinners atferd og bekledning. Det har gitt meg en trygghet på at jeg selv kan lese hovedkilden dersom jeg er usikker på en tolkning som er allment kjent hos muslimer. Boken har vist meg at det ikke trenger å være etablerte imamer som setter premissene for hvilken utvikling muslimer skal gå i møte.

Boken viser at det pågår et opprør innenfra, på muslimske kvinners egne premisser. Det er godt at det endelig har kommet en bok om det på norsk, og det beste med boken er dens informative form. For det er nemlig viktig at når det kommer en slik bok på norsk for første gang, at den er informativ og ikke debatterende. Boken opplyser om hvilke bevegelser som allerede finnes der ute og hva som gjøres av likestillingsarbeid i islams navn.

Aaron Bastani:
Fully Automated Luxury Communism
Verso, 2019, 288 s.

Av Peder Østring
Medlem av Gnist-redaksjonen og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I 1894 sto London midt i en krise. Verdens største by var i ferd med å drukne i hestemøkk, og man hadde ikke infrastruktur til å ta unna det enorme restproduktet av kapitalens sirkulasjon. The Times spådde den gang at om femti år ville London være dekket av nesten tre meter med hestemøkk, og døpte den prekære situasjonen «den store hestemøkk-krisen». Noen år senere kom Londons første trikkelinje, og krisen var avverget.

Aaron Bastani spør: Hva er vår tids hestemøkkrise? Han tror vi står foran enda større endringer enn det man så rundt inngangen til 1900-tallet, og mener at dagens økologiske krise også kan komme til å virke fullstendig overkommelig om ikke lenge. Fully Automated Luxury Communism (FALC) er en idé om at full automatisering av arbeid vil kunne gi mennesker overflod av varer og tjenester. Ideen har blitt popularisert av den radikale mediagruppen Novara Media, hvor blant andre Bastani er medvirkende. FALC vil koble kapitalismens automatisering med kommunismen, og endelig befri oss fra lønnsarbeidet. Den er en moderne radikal utopi ment for å spres på internett som ild i tørt gress, som et visjonært motsvar til nyliberalismens mantra «there is no alternative».

Kapitalismens produksjon har allerede brakt oss utgangspunktet for en verden med overflod, mener Bastani. Verdens første burger har blitt grodd frem i et laboratorium, og senere eksperiment har gjenskapt det samme resultatet med synkende kostnader og stadig bedre resultat. Menneskets DNA er for lengst kart- lagt, og genterapi brukes i dag for å behandle flere sykdommer, inkludert kreft. Solenergi kan gi desentralisert, grønn energi til land i det globale sør, som kan hoppe over mange utviklingstrinn for å nå vårt velferdsnivå. Mye av den akselererende teknologiutviklingen som har muliggjort dette, er selv et resultat av prosessorkraften i datamaskiner, som har økt eksponentielt i årevis.

Og her kommer hesten inn i bildet. Akkurat som man nådde «peak hest» i overgangen mellom det 19. og 20. århundre, mener Bastani vi i dag har nådd «peak menneske» i produksjonen. Datamaskiner kan ikke bare slå hvilket som helst menneske i sjakk, den kan også lage fengende popmusikk, og humanoide roboter kan ta baklengs salto med en motorikk som snart overgår den menneskelige. Hvordan skal denne utviklingen fortsette, når det kreves stadig mer av begrensede ressurser som platina, kobber og andre metaller? Også her har Bastani svaret klart: Han hevder at vi i en nær framtid vil kunne drive gruvedrift på asteroider i verdensrommet!

Bastani har i sin bok tatt kraftig sats for å male en populistisk visjon av det post-kapitalistiske samfunnet. Venstresidens styrke har vært å skape begeistring rundt en bedre fremtid enn det kapitalismen kan gi oss, og Bastani ønsker å ta steget videre fra å kun forsvare seg mot stadige nyliberale offensiver. I Peter Frases bok Four Futures: Life After Capitalism (2016) skildres fire ulike fremtidsscenario ut fra om demokrati eller hierarki vinner frem, og hvorvidt man klarer å sikre nok ressurser til alle. FALC kan ses på som en beskrivelse av et scenario hvor teknologiens frukter blir underlagt demokratisk kontroll, og overflod og luksus blir allemannseie. Han spesifiserer også at det er slik boken må leses, som en mulighet og ikke en nødvendighet. Nettopp derfor manes det til kamp for at den teknologiske utviklingen vi nå opplever styres mot det som vil være alles beste, og ikke underlegges kunstig knapphet gjennom lisenser og monopol. Utfallet vil ifølge Bastani være avhengig av styrkeforholdene i samfunnet, altså klassekamp.

Boken skriver seg inn i en tradisjon man kan kalle akselerasjonisme. I stedet for å sakke ned tempo, bør man tråkke på gasspedalen og omfavne teknologi som svaret på våre moderne problemer. Karl Marx så i sin tid kapitalismens produktivitet som dens egen undergang. I følge Bastani er denne spådommen riktig, den kom bare to hundre år for tidlig. Først nå har man mulighet til å overvinne knapphetens tyranni, fordi marginalkostnaden innen visse deler av produksjonen går mot null.

Bastanis visjon kan virke forlokkende, men den er også en flammende brannfakkel. Vekst og ressursmangel blir ikke problematisert i særlig grad, og i likhet med teknologioptimister og tilhengere av grønn kapitalisme feies utfordringene under teppet med forsikringer om teknologiens frelse. Et stadig økende for bruksnivå hvor alle skal ha samme forbruksmønster som i USA, er ikke noe som resonnerer godt med nåværende kunnskap om planetens tålegrenser. Videre vil økt produksjon av energi kunne medføre konflikt med areal og ressursbruk, slik vi har sett med norske vindturbiner, og dette er en motsetning man ikke kommer utenom, selv om en overflod av grønn energi skulle kunne bli en realitet. Ikke minst har verdensrommet blitt en lekegrind for superrike menn som Jeff Bezos og Elon Musk, heller enn en allmenning som vil gi oss kollektiv overflod og luksuriøse liv i fremtiden.

Noen av tiltakene boken foreslår for å bryte med nyliberalismen er mer jordnære og kommer slett ikke ut av det blå for dagens kommunister. BNP kan ikke fortsette å være det viktigste målet på menneskelig fremgang, og rike land og kapitalister må skattlegges for å hjelpe frem ren energi i det globale sør. Lokal proteksjonisme trekkes frem for å skape sysselsetting og vekst, og for å motvirke kappløpet mot bunnen som mange regioner i dag deltar i. Videre bør basisvarer og tjenester som bolig og mat bli gratis. Det vil til slutt være styrke- forholdet mellom klassene som avgjør hvilken fremtid vi går i møte.

Boken er et provokativt bidrag i debatten om hvordan venstresida igjen kan komme på offensiven. Uansett om man er med på konklusjonene eller ei, er spørsmål knyttet til automatisering og teknologi noe man ikke kommer utenom. På tross av dette fungerer Fully Automated Luxury Communism bedre som science fiction enn som politisk manifest.

Hans Olav Lahlum:
Reiulf Steen – Historien, triumfene og tragediene
Cappelen Damm, 2019, 670 s.

Av Per Medby
Redaksjonsmedlem i Gnist

Reiulf Steen hadde en klassebakgrunn som var typisk for ledende politikere i Arbeiderpartiet før han. Han vokste opp i industriarbeidermiljøet på Sætre i Hurum og kom tidlig ut i arbeidslivet. Han mistet faren som sjuåring og opplevde fattig-Norge på kroppen. Vi snakker matlapper, og ofte bare poteter til middag. Reiulf Steen organiserte seg første gang i arbeiderbevegelsen som 14-åring, og var knapt fylt 20 før han satt i AUFs landsstyre. Han begynte å arbeide som industriarbeider, men kom raskt inn i Arbeiderpressen i likhet med mange andre Ap-politikere med hans bakgrunn.

Reiulf Steen kom inn i ledelsen i Arbeiderpartiet på et tidspunkt da partiet nøyde seg med å administrere kapitalismen, kombinert med utbygging av velferdsstaten. Forholdet mellom Steen og den mektige partisekretæren Haakon Lie var anstrengt, blant annet fordi Steen hadde et mer nyansert syn på utenrikspolitikken. Motsetningene mellom sekretær og nestformann kom også tydelig til uttrykk når det kom til partidisiplin. Der Haakon Lie styrte partiet med jernhånd, ville Reiulf Steen i langt større grad åpne for diskusjon og meningsbrytning, også i partiets styrende organer.

Lahlum legger etter mitt syn unødvendig vekt på at det han kaller «de nye gruppene» (sannsynligvis grupper med høyere utdanning) var lite representert blant Arbeiderpartiets politikere. I 1950 var det bare 10 prosent av ungdomskullet som tok artium. «De nye gruppene» var altså av relativt liten betydning i denne perioden. Hans påpekning av det nærmest fullstendige fraværet av kvinner i partiets organer i mange tiår, er derimot viktig. Så godt som alle ledende politikere var menn, gjerne godt opp i alderen.

Steens periode i partiets ledelse skulle bli prega av motsetninger mellom partiets dels aldrende ledelse og nye ungdomskull. USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Dette slo også til en viss grad inn i Arbeiderpartiet, til Haakon Lies store ergrelse. NATO-spørsmålet var i en periode betent i Arbeiderpartiet. AUF, som Steen en gang leda, hadde i 1969 med overveldende flertall blitt motstandere av NATO. Dette ble stående helt fram til 1987. Også i partiet fantes det et mindretall som stemte mot fortsatt NATO-medlemskap på Arbeiderpartiets lands- møte i 1969, de fleste av dem AUF-ere. Steen var aldri blant NATO-motstanderne.

Steen var i hele sin politiske karriere en entusiastisk tilhenger av norsk EEC/EF/EU-medlemskap, selv om hans entusiasme nok falmet litt mot slutten av livet. Det viktigste for ham i EU-spørsmålet var det han oppfatta som det europeiske fellesskapets fredsskapende funksjon. Det virker som at han i liten grad reflekterte over EUs liberalistiske traktatgrunnlag, selv om han på sine eldre dager ble kritisk til visse deler av EUs politikk. Han var imidlertid forsonlig i møte med partiets EF-motstandere,og bidro til å holde partiet sammen etter ledelsens nederlag i EF-avstemninga i 1972. Dette i motsetning til partisekretær Ronald Bye. På sine gamle dager skulle Bye innrømme at Steen hadde rett i sin måte å tilnærme seg EF-motstanderne. Lahlum undervurderer imidlertid at det faktisk skjedde et utbrudd fra DNA i 1973, da store deler av EF-motstanderne i AIK (Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot norsk medlemskap i EF) gikk inn i det nye Sosialistisk Valgforbund. Arbeiderpartiet gikk også sterkt tilbake ved Stortingsvalget i 1973, men det er mulig tilbakegangen hadde vært enda sterkere og utbruddet større uten Steens forsoningslinje.

Steen har ofte blitt framstilt som litt til venstre i Arbeiderpartiet. Hvor venstreorientert NATO- og EU-tilhengeren Steen var, kan i høy grad diskuteres. Det varierte fra sak til sak. Steen kunne ha radikale standpunkter i enkeltsaker. Som leder av Steen-komiteen fikk han gjennomslag for retten til treårig utdanning for alle etter ungdomsskolen, tilrettelagt for funksjonshemmede og med mulighet til å mikse yrkesutdanning og allmennfag. Dette var helt nye tanker. Han gikk i likhet med SF/SV inn for full sosialisering av bank- og kredittsektoren, noe hovedtyngden i hans eget parti var nølende til. De nøyde seg med å kreve styrerepresentasjon. På sine gamle dager fortsatte Steen å innta noen radikale standpunkter. Han gikk for eksempel i 2005 i Klassekampen sterkt ut mot pensjonsreformen. Han var også en periode nestleder i Attac. Han var en av dem som tidlig talte for miljø- og naturvern, og da klimaspørsmålet seinere ble aktualisert fronta han besteforeldrenes klimaaksjon.

Det kan diskuteres om Reiulf Steen ble mer radikal på sine gamle dager. Etter mitt syn er det snarere slik at Steen holdt fast på noen gamle sosialdemokratiske standpunkter partiet hadde forlatt. Tyngdepunktet både i Arbeiderpartiet og det øvrige politiske Norge, sto i Steens periode som politiker vesentlig til venstre for i dag. Høyredreininga i de siste tiåra illustreres for øvrig godt ved at SV-politikeren Lahlum i sitt oppsummeringskapittel karakteriserer Steens støtte til forslaget om sosialisering av banker og forsikringsselskaper som en skivebom. Det er tankevekkende at et profilert medlem av et parti som kaller seg sosialistisk fullstendig avviser et av kjernepunktene ved sosialisme.

Steen vektla at Arbeiderpartiet måtte ha for ankring i arbeiderklassen. Han var derfor negativ til millionæren Jonas Gahr Støre som leder av Arbeiderpartiet. Han mente Støre sto fjernt fra både Arbeiderpartiets grunnfjell og de fleste som bodde i Norge ved årtusenskiftet.

Steens avskjed med norsk toppolitikk ble trist. Den uortodokse omgangen med møbelhandler Arvid Engen ble offentlig kjent i 1989. Engen ble kalt «edderkoppen», og brukte opplysninger han fikk i sin omgang med Steen til å så splid innad i Arbeiderpartiet. Reiulf Steen ble nødt til å innrømme denne kontakten – til og med at han ofte hadde sagt ja til at telefon- samtalene ble tatt opp på bånd. Steen forlot Stortinget i 1992, ett år før stortingsperioden utløpte. Etter å ha forlatt norsk politikk, ble han utnevnt til ambassadør i Chile i 1992, hans kone Ines Vargas’ hjemland, noe som ikke var en udelt suksess. Han fikk ikke noen ny ambassadørstilling etter at åremålet var utløpt.

Lahlum behandler også Reiulf Steens personlige problemer i full bredde. Reiulf Steen hadde både alkoholproblemer og psykiske problemer, som angst og depresjoner. Mot slutten av livet fikk han diagnosen unipolar depresjon og var flere ganger innlagt på psykiatrisk sjukehus. Fyllehistoriene i boka er mange. Steen kunne nok i flere tilfeller være glad for at han ikke ble eksponert for dagens medier. Boka viser også til det Lahlum omtaler som flere upassende episoder i forhold til kvinner, både partifeller og ansatte ved ambassaden. I dag ville det nok kunne blitt saker av noe av dette.
Det kan stilles spørsmål om Lahlum i en politisk biografi burde ha tatt med så mye som han gjør om Steens privatliv. Spekulasjoner rundt det påståtte forholdet mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland kunne for eksempel etter mitt syn ha vært droppa.

Selv om det er tatt med mye om Steens privatliv, er det tydelig at dette er en historisk biografi, og Lahlum bidrar med en solid gjennomgang av Arbeiderpartiets etterkrigshistorie. Jeg liker denne sjangeren som etter hvert har blitt sjeldnere. Gjennomgangen blir imidlertid litt for referatpreget noen steder, og boka er skrevet i et litt stivt og konservativt språk. Jeg savner mer kritisk diskusjon, men underskudd av dette kan skyldes at Lahlum er lite kritisk til Arbeiderpartiet.

 

Er denne problematiseringen virkelig nødvendig? Kan vi ikke bare snakke om hvordan vi kan få flere folkevalgte, PUNKTUM? Men da jeg begynte å se nærmere på det hele, innså jeg at kvinneperspektivet faktisk er en relevant problemstilling

Foto: Dakota Corbin

Silje Mikkelsen er utdannet musiker fra Griegakademiet i Bergen. Nylig valgt representant i utvalget for kultur, idrett og fritid, og som vara i kommunestyret i Sandefjord for Rødt.

Dette er hva jeg fant: For 50 år siden var det bare 10 prosent kvinner i kommunestyrene. I følge tall fra BufDir, ble det ved kommune- styrevalget i 2015 valgt inn 39 prosent kvinner. I perioden fra 1967 til 1987 økte andelen kvinner i kommunestyrene kraftig, men siden 1991 har økningen på landsbasis vært svak. De fleste folkevalgte forsamlinger i Norge er mannsdominerte.

I 2017 oversteg kvinneandelen på Stortinget for første gang 40 prosent.

HVORFOR ER DET SLIK?

For å belyse tematikken har jeg tatt utgangs- punkt i det som gjorde at jeg selv ble engasjert i politikken: Jeg ble spurt om å være med. En undersøkelse utført i 2010 (Jacob Aars, Rokkansenteret i Bergen), viser at 15 prosent av kvinnene er politisk aktive, mens ytterligere 22 prosent kan tenke seg å bli det. 22 prosent av kvinnene vil altså gjerne stille, men er aldri blitt spurt! Det viser at partiene må spørre andre og flere enn dem de tradisjonelt spør, og vi bør oppfordre til å rekruttere på utradisjonelle måter i kommende nominasjonsprosesser. Det er partiene som bestemmer sammen setningen av valglistene – hvem som skal stå øverst på valglisten, og hvem som eventuelt skal få stemmetillegg. Valgforskningen viser at velgerne oftest gir personstemmer til de kandidatene som partiene har gitt stemmetillegg (de kandidatene som er uthevet og står øverst på valglistene).

KARRIERE ELLER BARN?

Øyvind Skorge, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning, fremsatte følgende påstand i Agenda Magasin den 19. april 2019:

Mens menn kan velge karriere og barn, må kvinner i større grad velge karriere eller barn.

Påstanden blir godt underbygget i artikkelen av forskning på området, og forklares ved begreper som doble standarder; altså at egenskaper bedømmes forskjellig avhengig av hvilken gruppe en person tilhører, i dette tilfellet kjønn. Og doble forpliktelser, det vil si egenskaper som blir satt pris på (for eksempel i en valgkamp), krever langt større investeringer eller oppofrelser for kvinner enn for menn. For å illustrere siterer han sosiologen Sigtona Halrynjo: Blant «karrieremenn» betyr det å ha familie og barn, ofte også å ha en partner som tar hovedansvaret hjemme. Blant «karrierekvinner» betyr det å ha familie og barn ofte også å være gift med en ambisiøs partner hvor hjemmearbeidet deles likt. Til sammen gjør det at doble forpliktelser skaper ulike rammebetingelser for kvinner og menn, selv i fravær av direkte diskriminering. Mange av kvinnene velger, som en følge av dette, ikke å stille til gjenvalg. Kvinnene blir ikke godt nok kjent blant velgerne, og får derfor ikke så lett ekstra kryss på stemmeseddelen. Kvinnene havner i en negativ sirkel. Paradoksalt benytter flere kvinner enn menn seg av stemmeretten. Kjell Werner, ansvarlig redaktør i ANB, fastslår i en kommentar i nettavisen Fri Fagbevegelse den 17. juli 2019 at det burde være en enkel sak for kvinner å øke kvinneandelen ved å sette et kryss på kvinnelige representanter. Han hevder videre at grunnen til at dette ikke skjer, kan knyttes til at janteloven fortsatt synes å være gjeldende blant kvinner. Sett i lys av begrepene doble standarder og doble forpliktelser – kan utfordringene med lav kvinneandel forklares så enkelt som at «kviner er kvinner verst» og at Janteloven fortsatt hersker? Er det slik at kvinner ikke vil hver andre vel? Eller kan vi karakterisere det som en samfunnsutfordring som går rett tilbake til kvinnene selv?

HVA SKAL VÆRE KOMMUNENS ROLLE?

Personlig reflekterte jeg ikke noe særlig overkommunens innvirkning da jeg valgte å stille som folkevalgt. Men nå, etter å ha sett nærmere på problemstillingen, tenker jeg at også kommunene ved administrasjonens rolle bør ha et visst ansvar i å tilrettelegge for flere kvinnelige folkevalgte. Selve rekrutteringen skjer innenfor kommunenes kontekst, og det kan være grunn til å stille noen spørsmål:
– Er det bedre kjønnsbalanse i kommuner som har iverksatt tiltak for å bedre kjønnsbalansen?
– Har det betydning for kvinner i representant- rollen om de er i et miljø med jevn kjønnsfordeling i et miljø der de er sterkt underrepresenterte?
– Har kvinner i kommunale lederverv, for eksempel ordførervervet, betydning for rekrutteringen av kvinner?
– Bør kommunen tilrettelegge den politiske hverdagen slik at det blir lettere å kombinere politisk engasjement med familieliv? Og kan dette løses uten å påvirke deltakelsen til/ekskludere dem som er i en jobb som ikke gir permisjon med lønn for å delta i demokratiet?

SPØR KVINNENE!

Etter å ha dykket ned tematikken knyttet til rekruttering av kvinner til politikken ser jeg til min store overraskelse at behovet for å sette søkelyset på dette, er smertelig tilstede. Det hadde jeg ikke trodd. I 2019. Men partiene må SPØRRE kvinner, og de må i større grad være sitt ansvar bevisst når det gjelder å etterstrebe kjønnsbalanse hos representantene. På hjemmefronten må partner gi rom for politisk engasjement ved å ta større ansvar i hjemmet, og sist men ikke minst – også kommunen må være sitt ansvar bevisst.

 

Alle har en mening om kabinansatte, det har jeg erfart etter tretten år i yrket. Jeg startet med å jobbe deltid, etter en stund begynte jeg å jobbe fullt, så kom jeg ut på interkontinentale flyvninger, og til slutt ble jeg tillitsvalgt. I løpet av disse årene har jeg sett hva internasjonal konkurranse, inntoget av lavprisselskaper og sosial dumping har gjort med norsk luftfart.

Foto: Free to use the sound

Av Sofia Rana
Jobber som kabinansatt i SAS og er tillitsvalgt, på fritiden sitter hun i Oslo Bystyre for Rødt og er aktiv antirasist.

 

Vår jobb er å trygge passasjerene våre, vi skal smile, vi skal yte service, vi skal trøste, vi skal bære og vi skal for all del ikke nevne med et ord at vår arbeidsuke er 47,5 timer, 10 timer mer enn en ordinær norsk arbeidstaker. Vi skal latterliggjøres fordi vi mener det er drøyt å jobbe 7 av 9 helger, for da er det er jo «bare å bytte jobb da vel» og vi mistros når vi forteller at lønnen nå har nådd et nivå der mange kabinansatte i 100 % stilling må ha flere jobber for å klare seg økonomisk.

TØFFE ARBEIDSFORHOLD

I løpet av en arbeidsperiode, eller slinge, som det kalles på vårt «språk», kan man oppleve mye. Som nevnt er vår arbeidsuke 10 timer lenger enn andre arbeidstakere. Det betyr ikke at man jobber 47,5 timer hver eneste uke, men at man kan bli planlagt til å jobbe så mye. Ved uforutsette hendelser, som en forsinkelse på grunn av dårlig vær, eller tekniske problemer med fly, kan man jobbe opp til 60 timer. Disse reglene gjelder også for Europa for øvrig. I løpet av en slik arbeidsperiode hender det at man flyr med de samme kollegene, men det er ofte at man bytter i løpet av dagene man er på jobb. Det er tidlige morgener, sene kvelder på jobb, korte netter med liten tid til å gjøre annet enn å få i seg mat og få seg etterlengtet søvn. Det hender man har energi til å være sosial og ta et lite måltid med sine kolleger, men det er begrenset hvor stor lysten blir etter en 10 timer lang arbeidsdag der man har sagt «hei» og «ha det» til 500 mennesker i løpet av dagen. Personlig synes jeg det mest gunstige er å fly interkontinentale flyvninger. Man sjekker inn, flyr en tur til for eksempel New York, er der minst et døgn, flyr tilbake og har minst 3 fridager etter endt arbeidsperiode. Nattflyvningen hun kan være seig, men som B-menneske er dette å foretrekke enn å brekke seg opp av sengen klokken 04:45 fire dager på rad for å fly opp og ned Norges vestkyst.

Alle hører om tilstandene i byggebransjen, oljebransjen, hos transportarbeiderne eller havnearbeiderne. Noen få yrkesgrupper tier og lager ikke støy selv om det er på høy tid. Noen stemmer høres ikke i den offentlige debatten.

I denne kategori hører vår yrkesgruppe til – de kabinansatte. Flere tusen kabinansatte i norske eller skandinaviske flyselskap tilhører en full- stendig oversett yrkesgruppe i norsk arbeidsliv.

Yrket vil i løpet av ganske få år være borte i Norge og Skandinavia, dersom utviklingen vi er vitne til fortsetter uten inngripen. Som flygende personell har vi hatt håp om at myndighetene ville vie oppmerksomhet til utviklingen, og sette en stopper for utflaggingen av norske arbeidsplasser, men den gang ei. Politikere, tilsynsmyndigheter og folk flest har kun vært opptatt av at alle skal kunne fly overalt, og at man ikke skal betale mer for flybilletten enn for bussbilletten. Innerst inne vet de fleste at det ikke kan bli lønnsomhet i et flyselskap når billettprisene er så kunstig lave.

SOSIAL DUMPING

Når bevisstløse politikere imidlertid ikke har gjort noen verdens ting for å regulere luft farten, og billettprisene er så lave at de ikke dekker kostnadene for å kunne drive flyselskap på hjemmebane, så må først vilkårene til de lokalt ansatte kuttes kraftig, og ned til beinet. Så langt ned til beinet at det ikke er mer igjen å hente, og vilkårene er gått fullstendig av hengslene. Deretter er fremtiden til norsk luftfart klinkende klar, jobbene vil forsvinne ut av landet. Til land der man slipper å betale norsk lønn og norske skatter og avgifter. Det er et mannefall i yrket vårt som vi aldri tidligere har sett. Økt arbeidstid og lav lønn trekker ikke trofaste, lojale medarbeidere som ønsker å fortsette i yrket, selv om det er mange søkere. Mange søker fordi det fortsatt er et attraktivt yrke. Det er et yrke med vedheng av eventyr om en jobb med spenning og med mange opplevelser.

Det er allikevel dessverre blitt manglende stabilitet i arbeidsstokken. Nyansatte finner raskt ut at et godt arbeidsmiljø og gode kolleger ikke kompenserer for arbeidsmengden, og at ansvaret i jobben ikke samsvarer med den lønn som utbetales for å bedrive sikkerhetsarbeid. Et yrke med uforutsigbarhet og unntak fra arbeidsmiljøloven på nær sagt alt som har med arbeidstid og HMS å gjøre. I 2012 gikk for eksempel alle ansatte med på en lønnsreduksjon på 10 %. Selskapet vårt var nær kon- kurs, og alle kluter måtte til for å redde SAS. Dette gikk man med på, mot at man skulle få igjen alt man ofrer når situasjonen snudde. Situasjonen har snudd, men vi som tillitsvalgte føler oss allikevel maktesløse, da man uansett blir presentert med mulige situasjoner i frem tiden som gjør at lønningene til de ansatte ikke kan økes for mye eller vilkårene bedres.

IKKE SERVITRISE MEN SIKKERHETSANSVARLIG

For jobben består ikke av å snakke med fly vertinnestemme over høyttaleren om at du skal slå av mobiltelefonen og plassere hånd- bagasjen godt under stolen foran deg. Det er tilleggsoppgavene vi gir deg, for at vi enklere skal kunne redde livet ditt den dagen det, gud forby, måtte gå riktig galt og flyet lander der det ikke burde lande. Da er vi trent til å få deg ut av flyet på maks 90 sekunder. 90 sekunder gjelder uansett om det er 15 passasjerer om bord eller 415. Vi skal lose deg gjennom forberedelsene før en eventuell nødlanding. Vi skal gi deg førstehjelp om du får hjertestans, eller er på vei til å forblø og vi skal forsøke å slukke brann om den oppstår 10 000 meter over bakken med tre timers flytid til nærmeste flyplass. DET er oppgaven. Den er vi godt trent til, og den oppgaven trener vi godt på og repeterer i kursing hvert år. Det er samtidig vesentlig å nevne viktigheten av samkjørte nødtreninger med pilotene. I SAS har vi en sterk kultur for sikkerhet der vi alle er drillet på rutinene ved et nødstilfelle. Alle vet hva de til enhver tid skal gjøre og vi er drillet på hvordan vi skal kommunisere. Dette er noe som kan bli påvirket av at man har ansatte i ulike bemanningsbyråer. Flysikkerheten kan trues fordi operasjonen fordeles på luftfartsmyndigheter i ulike land. Flere luftfartsmyndigheter gjør det vanskelig å føre tilsyn med hva slags ansettelses- forhold, kontrakter og stillingsvern de ansatte fra bemanningsbyråene har.

Alt det andre, rødvinen, måltidet, vennlige ord på veien, assistanse til barnefamilien eller de som går litt dårlig, er bare ekstraoppgaver vi har blitt tillagt fordi vi allikevel er om bord. Vår jobb er å ivareta sikkerheten til passasje- rer og mannskap og deretter å få flyet av gårde noenlunde i rute. Service og servering kommer på tredjeplass. Ergo er vi ikke servitører, men sikkerhetspersonell. Sammen med pilotene er vi det teamet som du forventer skal få deg trygt frem til din destinasjon. Intet mindre. Det er dette vi jobber for. Hver dag, hver avgang og landing. Hele året. Det i seg selv kvalifiserer for anstendige vilkår og lønn.

Gnist får tak i Charlotte Therkelsen Sætersdal da ho akkurat har kome inn døra på hybelen i Oslo, etter å ha kjørt frå heimbyen. Ho sit i kommunestyret i Kragerø for Raudt, i førre periode var ho varaordførar.

Foto: Marius Sætersdal
Intervjuet av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist

Kva driver du med for tida politisk?

Eg er vikar for Marie Sneve Martinussen, nestleiar i Raudt, som politisk rådgjevar for finanspolitikk i stortingsgruppa. Jobbar der femti prosent no, pendlar til Oslo, og bur på ein bitte liten hybel på Snarøya. Eg får med meg litt klasseperspektiv også når eg er her, Snarøya er jo ein rikmannsstad.

Eg er elles medeigar i ein liten bedrift i Kragerø. Har jobba der i mange år, fører rekneskap. Har også ein liten stilling på Raudt-kontoret i Oslo med kommunepolitikk og er leiar av eit nytt komunalpolitisk utval. Me skal ha første møte i morgon. Me håpar å bli ein god ressurs for folkevalde i Raudt. Ser for oss å bistå nye folkevalde i praktisk folkevaldarbeid. Vil også koordinera folkevaldarbeid rundt om i landet på ulike nivå, så me har ein gjenkjenneleg politikk over alt. Ønsker å formidla gode forslag og vedtak som er gjort ein stad, med folkevalde andre stadar. Som folkevald i Raudt i mange år har eg kjent på at Raudt har mangla eit nav for kommunearbeid.

Du er inne i din fjerde periode i kommunestyret no. Kva gjorde at du engasjerte deg i Raudt?

Det var veldig lokalpolitisk, det var grendeskular i Kragerø som var trua med nedlegging og stor utbygging i havnefronten midt i sentrum i Kragerø. Eg har alltid kjent på klassemøtet. Ein merkar det når ein veks opp i Kragerø med eit lokalsamfunn som har liten utdanningsgrad, låg gjennomsnittsinntekt og levekår som ikkje er så gode, i møtet med Oslos beste veskant som inntar oss kvar sommar. Kragerø har 50 000 turistar, går frå å vera 10 000 fastbuande til 60 000 totalt på sommarstid. Eg trur den krasjen er ein av grunnane til at Raudt og før det RV har vore store i Kragerø.

Ja, eg hadde tenkt å spør om det, kvifor er Raudt så populære i Kragerø?

Det eg nevnte er ein del av det, det andre er at ein har hatt tydelege personar over lang tid, som Ole Andre Engrav som har sete i kom- munestyre for RV og Raudt sidan 1987. Han har vore veldig flink til å vera i kontakt med forskjellige folkerørsler og bringa utfordringar frå lokalsamfunnet og inn i kommunestyresalen. Han har vore ein foregangsfigur og eit godt eksempel på kva ein solid Raudt-politikar kan vera. Etter å ha vore varaordførar i Kragerø i fire år, er det no Høgre, FrP og Senterpartiet som har inntatt kontora. Det var gøy å ha ein sånn posisjon, men eg tenkjer at no har eg gjort det, og det er heilt greit å ikkje ha det lengre også. Men me fekk 12,5 prosent i valet i 2019, så me gjorde vårt andre beste val nokon sinne, har gjennomgåande representasjon og sit i formannsskapet. Me er veldig fornøyd med den posisjonen me har fått etter valet.

Eg hugsar mitt første møte med budsjettarbeid då eg var nyvald representant i bystyret i Oslo i 2007, det var ganske overveldande, eg skjønte ingenting. Korleis var ditt første møte med budsjettarbeid i Kragerø?

Det var heilt forferdeleg, eg hugsar at etter me hadde vore på presentasjon av budsjettet og eg fekk med seg blekka heim, så sette eg meg berre rett ned og gret. Det var også 2007. Det er veldig overveldande, og eg har stor sympati for alle dei nye folkevalde som må forholda seg til det no.

Heldigvis har det skjedd noko med dei dokumenta i fleire kommunar og fylkeskommunar. Administrasjonen har forstått at politikarar ikkje er økonomar, så det er meir tekst enn tal no heldigvis. Ein tenkjer ikkje lenger at det skal vera verdens lengste og mest intrikate og uleselege dokument, men at det faktisk skal kunna gå an å komma seg gjennom for ein som ikkje har økonomisk utdanning eller politisk erfaring.

Det er faktisk mange gode prosessar i gang i kommunane rundt om kring, blant anna «klarspråk» der ein prøver å rydda opp i det forvaltningsmessige språket. Det er eit veldig bra prosjekt, og viktig for Raudt å foreslå denne typen prosjekt i kommunar og fylkes- kommunar. Det er mykje makt i framandord og forvaltningsmessig språk.

Kva er viktig når ein skal laga eit budsjett, når ein som parti ikkje står inne for fordelingsmodellen som gir kommunane for lite pengar?

Viss ein er heilt fersk i politikken, laget er ferskt og det er første gongen ein er representerte i kommunestyret, så tenkjer eg at ein skal prøva å gløyma dei tala som står der. Det er ein del prinsipp bak kommueøkonomi som ikkje nødvendigvis Raudt kan stilla seg bak, blant anna det at ein skal ha eit visst prosentmessig overskot. KS anbefaler 1,75 prosent mindre forbruk i driftsbudsjettet og at alt av overskot skal stuast bort på fond. Dette er prinsipp som er vanskeleg for Raudt å vera med på, at ein skal kutta i velferdstilbod med den eine handa, og så skal ein spara dei på fond med den andre.

Det å utfordra dei overordna prinsippa der kan godt vera like viktig som å flytta på nokre få millionar. Det vil seie å ha eit overordna ideologisk blikk på korleis kommunen vel å styra pengane til innbyggarane.

Korleis var det å laga budsjett saman med andre parti då dokker sat i posisjon?

Då sette me oss ned i alle dei fire partigruppene som samarbeidde og spikra ut nokre ting ein ville gjera med budsjettet, reint talmessig. Og så møttest me, og krangla om det. Då er det jo veldig lurt å på førehand bli einige internt i partigruppa om kva ein kan gi slepp på og ikkje. Men det med budsjett blei me fort einige om. Når ein styrer saman med Arbeidarpartiet, så er mi erfaring at dei er glade i å styra og ikkje så glad i politiske detaljar, så viss ein møter godt førebudde til budsjettmøte, så får ein ofte stort gjennomslag.

Fekk de nokon gong negative reaksjonar frå lokalbefolkninga på budsjettet?

Også når Raudt styrer i kommunen, så er det gitt kva ein får frå regjering og storting, og økonomien er stram. Så det er viktig å vera tydeleg heile tida til innbyggarane om kva som er dine krav, og ha openheit rundt det. Mange gongar når ein endar med å få kjeft, så er det fordi for eksempel fire parti som styrer sitter saman sit og kokkelerer, og så kjem dei ut med eit forlag som eigentleg ingen er nøgde med, og ingen veit korleis prosessen har foregått. Det er viktig å vera open med velgarane sine før ein budsjettprosess om at dette er det me vil oppnå i år. For oss var det viktigaste i år at barnetrygda skulle haldast utfor utrekninga av sosialhjelpa. Me har då opplevd at så lenge me har vore tydelege på det, så blir velgarane glade for det du får til, heller enn å bli sinte på det du ikkje får til.

Det er sant at det er alvorleg det ein gjer i eit budsjett, men i eit kommunalt budsjett så er det lite pengar ein flyttar på. Så lenge ein ikkje overser eit heilt forferdeleg forslag som er stikk i strid med politikken ein fører, så går det vel som regel greitt. Me haldt på å gå på ein kjempesmell andre året me sat i posisjon. Då hadde rådmannen ved ein feil gjort at den sida med eit forslag om nedlegging av ein barnehage hadde falt ut av budsjettforslaget. Forslaget var ikkje med på budsjettet som var på nettbretta til politikarane, men det fanst i ein versjon av budsjettforslaget. Det haldt på å gå alle politikarane hus forbi, og me skjønte ingenting då dei starta å skriva om det ein dag før budsjettet skulle vedtas.

Det er ei sjokkkjensle når ein havnar i posi- sjon når ein har vore mange år i opposisjon. Plutseleg har ein ikkje fridommen til å vera den som kritiserer og rabulerer rundt alt. Ein blir stilt til ansvar for mange ting ein ikkje meiner heilt ut sjølv. Men eg meiner det er ein viktig del av det å skulle vera eit tydeleg og faktisk reelt alternativ. Så dette er ei viktig øving for oss.

Korleis har det vore å jobba med budsjettarbeid på Stortinget?

Det har vore veldig travelt, men veldig gøy. Det som er fantastisk med å jobba med stortingsbudsjett heller enn lokalt budsjett, er at ein lagar sine eigne pengar! Det kan ein jo ikkje gjera på lokalt nivå, der det einaste ein eventuelt kan gjera, er at ein kan justera eigedomsskatt litt opp eller ned. Det har vore eit mykje meir givande poli tisk prosjekt å vera med på å laga stadsbudsjett, fordi då kan ein forma eit heilt økonomisk samfunn på nytt.

Men til forskjell frå då du var i posisjon lokalt, så lagar du jo no eit fantasibudsjett?

Ja, det gjer jo alle partia som er i opposisjon, også dei store partia. Men ein kan jo visa mykje tydelegare ei politisk retning i eit forslag til statsbudsjett. Raudt gjorde ein genial ting i forfjor då ein laga sitt første heilskaplege statsbudsjett. Det var å skru skattenivået opp til nivået under den siste raudgrøne regjeringa for å synleggjera kor mykje velferd regjeringa har kutta bort. Det er eit godt politisk poeng å visa kva dei tjuefem milliardane i året kunne gitt oss av velferdsreformar. Det ville vore innfasing av gratis tannhelse, gratis barnehage for femåringar, auke av barnetrygda og andre store velferdsreformar. Det er ingen politisk utopi å få det til, ein treng berre gå nokre få år tilbake, så hadde staten dei pengane.

Sjølv om me går tilbake til raudgrønt skattenivå, så viser me at me har ein annan omfordelingsmodell og skattemodell. Det me kallar dynastiskatt er mykje meir progressiv skattemodell, som blant anna inneber at dei som tener under 600 000 i året, ikkje får skatteauke. Me vil henta skatteinntektene hos dei som tener mest. Den omfordelingseffekten har ein eigenverdi ut over akkurat det budsjettet.

Når me ser det som er lagt fram i budsjettet frå regjeringa no med kutt i AAP, barnebriller og tannregulering, sånne smålege kutt som ein ikkje kan tru er sant, så er det ei viktig politisk øving å visa dei andre partia korleis ein skal fordela pengane motsett veg av det regjeringa gjer. Det er hovudbodskapen i budsjettet vårt. Det er ingen hemmelighet at Raudt har eit arbeidsprogram som er veldig dyrt. Arbeidsprogrammet er ikkje nødvendigvis eit operasjonalisert stortingsprogram, men etter landsmøtet i 2021 så må ein ha eit arbeidsprogram som har konkretisert politikk. Så me ikkje havnar i skvis mellom å laga eit realpolitisk budsjett som skal passa i 2020, og noko som skal passa vårt arbeidsprogram. Eg meiner ikkje at me skal fira på krava våre, men at krava må fasast inn. Me vil ein heilt annan stad til slutt, men no har ein vald å vera med på å søka parlamentarisk makt og delta i Storinget, så då må ein ha ein plan for å komma dit innfor det systemet som er no. Den balansen er morsom å jobba med, og blir gøy fram til landsmøtet i 2021. Det som er så fint med Raudt, er at me har vakse frå kommunen og inn på Stortinget. Det er ute i kommunane me har vakse og blitt større først, og der me har lært politikk, og så har me bragt inn dei erfaringane i Stortinget. Så det å knytta dei to nivåa saman og gjera politikken operasjonell, synst eg er gøy.

Kva oppnår ein med budsjettarbeidet på Stortinget?

Når ein stemmer over eit budsjett, så stemmer ein over ein pakke. Det er ikkje så mange moglegheitar å få gjennom pengemessige krav så lenge ein ikkje er i regjering eller støtteparti. Men me har sett at Raudt har bidratt til å aktu- alisera at barnetrygda skal stå utfor sosialhjelpsutrekninga, og pressa KrF på det. I Granvollenerklæringa og budsjettet kom det ei merkeleg mellomløysing på det, som sikkkert ikkje er verd papiret den er skriven på, men det er jo eit lite skritt.

Når det ikkje er valår, så er det ikkje så mange utfor organisasjonen vår som er opptatt å setta seg inn i vårt budsjett. Men det er ei kjempenyttig øving for stortingssekretariatet og partiet. Det er første gongen me skal operasjonalisera politikken vår og gjera den om til moglege politiske vedtak. Det er også eit nyttig dokument for folkevalde på andre nivå. Stortingsbudsjettet er ein grei ting å ha med seg inn i dei lokale budsjettdebattane, ein har blant anna oversikt over kor mykje meir kommunane hadde fått i frie overføringar viss Raudt hadde fått gjennom sitt budsjett på Stortinget. Ein har også brukt det for å laga eksempelbudsjett lokalt.

For andre år på rad heiter Raudts statsbudsjett «Det er mulig». Det synst eg er ein veldig fin tittel som gjenspeiler det me har snakka om no. Me skal vera det tydelegaste opposisjonspartiet og me skal villa noko heilt anna enn det som rår i dag. Men det er samtidig mange gode ting me kan gjera på vegen dit. Så det å laga stadsbudsjett gjer det vanskeleg for andre parti å avskriva oss som eit utopiparti.

 

Vi lever i en verden hvor underskudd heter merforbruk, hvor krig kalles fredsbevarende operasjoner og barnehagebarn er blitt barneekvivalenter. Er det rart vi føler oss fremmedgjorte, sier vi, og ser oppgitt på hverandre. Men hva mener vi med det, vi sier? Og hjelper det egentlig å si det?

Jorunn Folkvord, allmennlærer og leder i skole- og barnehagelaget i Rødt Oslo, for tiden frikjøpt på heltid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Foto: Torstar News Service

BARNEEKVIVALENTER OG HUMANKAPITAL

Når fremmedgjøring brukes i dagligtalen, er det som regel for å forklare nettopp det at vi opplever at ting gjøres fremmed og uforståelig for oss. Vi er omgitt av datamaskiner som vi bruker daglig, men ikke egentlig forstår hvordan virker. Behovene våre styres av markedsføring som vi ikke har innsikt i, og arbeidsplassene vår omorganiseres mens begreper som proaktiv, mulighetsvindu og fleksibel brukes til å dekke over at oppgavene blir flere og at pausene blir færre.

Som barneskolelærer kjenner jeg flest eksempler på fremmedgjørende begrep fra utdanningssystemet, der er det gjengjeld nok å ta av. I NOU 6-2003 «I første rekke», finner vi blant annet denne perlen:

I Norge har vi kommet lenger enn de fleste land vi gjerne sammenlikner oss med, når det gjelder å legge til rette for utvikling av kompetanse og humankapital innenfor rammen av livslang læring.¹

Dette kan jo være greit å huske på for de av oss som har fått inntrykk av at livslang læring handler om menneskelig utvikling.

Sitatet er hentet fra avsnitt 4.2 Humankapitalen – vår viktigste ressurs. Utredninga handlet om å forsterke kvaliteten i grunnopplæringa for alle. Dette kunne selvsagt få noen av oss til å tro at det handlet om å gjøre grunnskolen og videregående bedre for alle, men essensen er at vi må utvikle humankapitalen. Det er ikke så rart om man føler seg litt fremmedgjort når man reduseres fra skoleelev til humankapital. Men hvis du skulle føle deg redusert til et slags produksjonsmiddel, så kan du trøste deg med det som står litt lenger ned på samme side:

Tross alt er høyt utdannet arbeidskraft posi- tivt for produktiviteten.²

Så hvis du opplever din egen utdanning som meningsløs og er frustrert, så kan du i hvert fall vite at det er positivt for produktiviteten, og det er vel egentlig det viktigste, eller?

Det kan være lett for oss å leite fram sitater å le av når vi er litt lei av en lang dag som humankapital, men dette må ikke ses på som bare moro med ord. Om vi går bak ordene, om vi bytter dem ut med et konkret innhold, så finner vi en logikk. Det vi opplever som uforståelig, frustrerende og fremmedgjørende, har faktisk både sammenheng og mening.

Når barnehagebarn omtales som barneekvivalenter i offentlige dokumenter³, er det et klart og tydelig signal om at det er barna som utgiftspost som er det sentrale. Vi kan himle med øynene og riste på hodet av denne typen formuleringer, men det viktigste er å prøve å forstå hva som egentlig sies. Når kommunepolitikere skal spare penger, så er det litt enklere å legge inn en barneekvivalent eller tre ekstra på den enkelte delenhet. Det er litt vanskeligere å putte enda flere barn inn på en allerede overfylt avdeling. Sier man at man skal gjøre dét, kan det hende at foreldrene protesterer.

Blomstrende og byråkratiske begreper brukes for å tilsløre, mens samtidig sier man sannheten rett ut. Det er en tung jobb å grave seg gjennom teksten, men når man har gjort det og funnet meningen bak orda, faller ofte brikkene på plass. Da kan man gå fra å føle seg fremmedgjort, til å føle seg skremt over hva politikere og byråkrater kan få seg til å si rett ut uten at noen protesterer. Ett eksempel er fylkesmannen i Agder som innledet på et opp vekstmøte med følgende klare melding:

Hvert enkelt barns muligheter for å delta i Norges verdiskapning er godt for selvfølelsen, men er også viktig for å opprettholde vårt velferdsnivå.⁴

Tygg litt på den. Hvor ble det av menneskets egenverdi? Overskriften som ble brukt på saken på fylkesmannens nettsider var: «Inkluderende oppvekstmiljø – en investering i humankapital». Så hvis du trodde at motivasjonen for å forebygge mobbing var at barn og unge skal ha det bra, så må du nok tenke en gang til.

FREMMEDGJØRING SOM OBJEKTIV VIRKE LIGHET, IKKE BARE SOM EN OPPLEVELSE

Fremmedgjøring er en opplevelse som mange har, også uten noen gang å ha tenkt på begrepet. Men det er ikke følelsen vår av fremmedgjøring Karl Marx var mest opptatt av. Marx fokuserte ikke på frustrasjonen jeg føler når elevene mine reduseres til humankapital, han var opptatt av at menneskene var fremmedgjort fra produksjonen.

Jeg må innrømme at dette gjorde meg forvirret da jeg begynte å lese om fremmedgjøring. Jeg opplevde at jeg hadde en god forståelse av hva fremmedgjøring er – jeg har jo faktisk følt det på kroppen. Så måtte jeg forholde meg til en helt ny vinkling, og resultatet var at jeg følte meg, ja – litt fremmedgjort. Plutselig var noe jeg trodde jeg hadde forstått, noe som jeg så vidt klarte å holde fast ved.

Marx var opptatt av menneskets forhold til produksjonen, med produksjonen mener han at vi lager ting (redskap, møbler, klær, mat), men også at vi produserer tjenester (oppvask, servering, transport). Marx er opptatt av at mennesket er skapende i sin natur, at det faller oss naturlig å bearbeide naturen rundt oss og at vi stadig utvikler, bygger, oppfinner og skaper. Det er enkelt å se at det er riktig, det er bare å se på menneskenes historie og utvikling.

Marx påpeker at under kapitalismen får vi liten mulighet til å være skapende mennesker, siden de færreste selv bestemmer over sin egen rolle i produksjonen. Vi selger arbeidskrafta vår til en arbeidskjøper, så gjør vi de oppgavene arbeidsgiver pålegger oss. Hvis det er uenighet om hvordan arbeidet skal utføres, eller hva som skal produseres, så er det arbeidskjøper som bestemmer. Hvis vi skulle være i tvil om at det er sånn det henger sammen, så kan vi bare ta en titt på Arbeidsmiljølovens §10-1 om arbeidstid:

Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.⁵

ER DET LIKT FOR SAMLEBÅNDS ARBEIDERE OG LÆRERE?

Vanskene mine med å forstå begynte med dette med å være fremmedgjort fra produksjonen. Jeg kunne fint forstå at en tekstilarbeider som produserer vinterklær for Bergans i Vietnam, var fremmedgjort fra produksjonen. Hun produserer klær hun aldri kommer til å bruke, kanskje hun ikke en gang ser det ferdige produktet. Lønna er minimal, arbeidet er fysisk hardt og hun har null innflytelse på prosess, produkt eller arbeidsdag. For henne er hensikten å være produktiv arbeider, for å få betalt nok for sin arbeidskraft slik at hun kan forsørge seg selv og eventuelt familie.

Jeg kan også fint forstå hvordan en litauisk bygningsarbeider på nulltimerskontrakt for lyssky bygningsfirmaer er fremmedgjort fra produksjonen. Noen dager på denne byggeplassen, så noen dager et annet sted. Hvor lange arbeidsdagene blir, veit han ikke på forhånd, kanskje ikke engang hvilke oppgaver han skal utføre. Noen dager er det ikke arbeid, men ikke en gang det veit han, så han kan ikke planlegge fritida si. Yrkesstoltheten som ligger i et vel utført arbeid, får også kjørt seg, for tida strekker ikke til. Jobben skal bare bli ferdig raskest mulig.

Da jeg leste hva Marx skreiv om fremmedgjøring i 1844, hadde jeg ikke noe problem med å se hvordan dette gjaldt hun som står ved samlebåndet i Vietnam eller han som bor på en kjip brakke i Oslo, mens han venter på nye oppdrag.

Hva består så fremmedgjøringen av arbeidet i? For det første i at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelig energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd. (Karl Marx, 1844)⁶

Problemet var at jeg ikke kunne se hvordan dette hadde betydning for meg som lærer. Jeg produserer jo ikke varer, jeg underviser barn. Her kræsjer Marx sin definisjon på produksjon med den hverdagslige oppfatninga de fleste har av produksjon. Hvis jeg ser på jobben min med Marx’ øyne, er det klart at jeg produserer tjenesten undervisning. Dette er en tjeneste som kan kjøpes og selges, selv om den i Norge stort sett er en del av offentlig sektor. Og selv om vi har medbestemmelsesavtaler i offentlig sektor, så er den enkelte lærers innflytelse på de store linjene ganske ubetydelige.

LÆRER – OGSÅ KJENT SOM PRODUSENT AV HUMANKAPITAL

Ser vi nøyere på språket óg hverdagen for oss som jobber i offentlig sektor, blir det svært tydelig at vi deltar i produksjonen. Siden vi i hverdagen forbinder produksjon med varer, ikke med mennesker, kan møtet med dette språket bli litt brutalt, spesielt når det gjelder velferdstjenestene våre. NAV-skandalen som ble rullet opp høsten 2019, er et eksempel på at «produksjonsmål» i NAV-systemet har fortrengt hensynet til menneskene systemet skal hjelpe. Fellesorganisasjonens (FO) representanter som var på høring i Stortinget 10. januar, var ikke nådige i sine uttalelser:

Resultatenhetene sammenlignes og det blir en form for konkurranse dem imellom. Etatens sterke fokus på mål- og resultatstyring påvirker det faglige arbeidet negativt. Målekort blir styrende for ansattes innsats. Resultat på målkortene synes viktigere enn forsvarlig juridisk sakshandling med utgangspunkt i lovens formål.⁷

Flere hundre mennesker har blitt uskyldig dømt som følge av feil som kunne vært rettet opp. Hvor mange som ikke har fått støtte de har hatt krav på, får vi sannsynligvis aldri vite. Det kan se ut som det har blitt viktigere å holde vedtaksproduksjonen oppe, snarere enn å hjelpe mennesker med deres faktiske problemer.

Vedtaksproduksjon er et begrep som brer om seg innenfor offentlige direktorat. Universitet og høgskoler har ikke lenger høyere utdanning, forskning og menneskelig utvikling som hovedaktivitet – det viktigste er produksjon av studiepoeng. I skolen forbedrer vi altså humankapitalen, for det er humankapitalen – ikke barna som er framtida. Eller som Kristin Halvorsen (SV) sa da hun overleverte nøkkelen til kunnskapsdepartementet til Torbjørn Røe Isaksen (H) i 2013:

Dette er det viktigste departementet. Det forvalter humankapitalen, som er Norges viktigste formue.⁸

Men det at elever omtales som humankapital, er ikke det som gjør at jeg kjenner igjen at jeg er fremmedgjort fra produksjonen i marxistisk forstand. Det er arbeidskjøpers kontroll over arbeidet mitt, og at jeg har stadig mindre inn flytelse over produksjonen som gjør at jeg etter hvert kjenner at min posisjon har noe til felles med en tekstilarbeider i Vietnam. For ikke å snakke om følelsen av at det er faktisk produksjon, av en spesiell type resultater, som kreves. Resultatet det er snakk om, er prøveresultater. En skoles verdi nå om dagen måles nærmest utelukkende gjennom nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk. I Oslo kommune har bystyret vedtatt flere mål for grunnskolene, ett av dem som jeg liker veldig godt, er:

Elevenes grunnleggende ferdigheter, dybdekompetanse i fag og evne til å skape, tenke kritisk, forstå, lære og utforske på tvers av fag skal utvikles gjennom hele skoleløpet.⁹

En skole med sånne mål er det lett å like, men ingen mål uten resultatindikatorer som det kan målstyres etter. Det kan kanskje virke merkelig at noen av de sentrale indikatorene på om vi når dette målet om dybdekompetanse og kritisk tenking, er at elevene i Oslo gjør det bedre på nasjonale prøver på 8. trinn.

Budskapet er krystallklart: Vi har mange mål, men det eneste som egentlig teller, er resultatene på nasjonale prøver. Det er det produktet lærere i grunnskolen i bunn og grunn blir bedt om å levere. Jo bedre resultatproduksjon, jo bedre humankapital. Vi skal ikke bygge relasjoner til elevene fordi positive relasjoner mellom mennesker er et gode i seg selv, vi skal bygge relasjoner fordi det gir bedre resultater på nasjonale prøver.

Det er svært sjeldent tiltak innføres fordi det er allment bra for elevene eller lærerne, tiltak innføres fordi det gir bedre resultater i produksjonen. Elevenes utvikling er ikke lenger et mål i seg selv, det er et middel. Eller som de sier i Agder: «Inkluderende oppvekstmiljø – en investering i humankapital».

NÅR DU ER FREMMEDGJORT OG VEIT DET …

Mitt poeng er at det ikke bare er opplevelsen av å være fremmedgjort jeg har funnet fram til, den hadde jeg for så vidt i utgangspunktet. Nå har jeg vist at jeg også er en del av en produksjon, som jeg er fremmedgjort fra. Jeg kan også se at jeg produserer en tjeneste som kan kjøpes og selges, det er ikke naturgitt at den skal være en del av offentlig sektor. Denne kunnskapen hjelper meg til å forstå virkelig heten rundt meg, og det er viktig hvis jeg vil prøve å forandre den.

Denne artikkelen har ikke gått i dybden, verken på Marx’ teorier om fremmedgjøring eller når det gjelder en analyse av skolesystemet, men det har heller ikke vært målet. Mitt mål har vært å peke på at vi trenger å undersøke for å forstå. Opplevelsen av fremmedgjøring kan gjøre oss frustrerte, oppgitte og passive, men ved å finne ut hvor opplevelsen kommer fra, og ved å undersøke hvordan den faktiske fremmedgjøringa fungerer, kan vi se nye sammenhenger og lage gode analyser.

Gode analyser og forståelse for sammenhenger gir grunnlag for å legge planer for forandring, og dét trengs om vi skal kvitte oss med kapitalismen som ødelegger både mennesker og miljøet vi lever i.

LESETIPS

For deg som vil lese mer om fremmedgjøring i marxistisk forstand, kan dette være et sted å begynne: http://www.jonegilbrekke.no/pol/ fremart.html

For deg som vil se nærmere på NOU-er, og spesielt NOU 6-2003 I første rekke, så kan det være interessant å se på Terje Valens grundige gjennomgang: http://www.tvalen.no/oneweb- media/hjemmeside/NOU2003_16.htm

 

Noter

1 NOU (Norsk offentlig utredning) 6-2003 I første rekke, kapittel 4.
2 Som forrige
3 Økonomiske analyser 2/2006, Arbeidskraftbehov i det kommunale tjenestetilbudet mot 2060, Statistisk sentralbyrå
4 https://www.fylkesmannen.no/nn/agder/Barnehage-og-opplaring/Nyheter—Barneha- ge-og-opplaring/Inkluderende-oppvekstmiljo—en-investering-i-humankapital/
5 Arbeidsmiljøloven § 10
6 Økonomisk filosofiske manuskripter, Karl Marx 1844
7 «Navs målstyring påvirker det faglige arbeidet negativt, sier Fellesorganisasjonen», frifagbevegelse.no, 13.01.2020
8 https://www.forskerforum.no/du-overtar-det-viktigste-departementet/
9 Alle sitat om budsjettet er fra forslag til budsjett for Oslo kommune 2020, kapittel 7.

Det settes stadig nye rekorder i overgangssummer, lønnsnivå for spillere og TV-avtaler innen fotball, og toppfotball framstår som en ordinær del av underholdningsindustrien. Ja, til og med som en ekstra kynisk og usunn del av denne. Men det er langt fra hele bildet. De største klubbene framstår kanskje som bedrifter, men forholdet mellom klubb og supporter er langt mer enn en markedsrelasjon.

Nina Reim er medlem i Rødt Oslo og har skrevet masteroppgave i sosiologi om forholdet mellom (supporterne i) Klanen og (klubben) Vålerenga
Foto: Wikimedia Commons

FRA NABOLAGSIDENTITET TIL GLOBALE FELLESSKAP

Samtidig som man har toppklubber med en global fanbase og astronomiske lønnsnivåer, er det veldig mange supportere som heier på alle de andre klubbene i de små og mellomstore ligaene, til og med nedover i divisjonene. For disse byr fotballinteressen åpenbart på noe annet enn suksess og glamour. Også for tilhengere av noen av de store klubbene, kan verdiene den assosieres med, handle om mer enn bare sportslig suksess. Barcelona er en av verdens største klubber, med noen av verdens største stjernespillere på laget, men er samtidig det fremste symbolet og samlingspunktet for katalansk identitet.

I Europa og Latin-Amerika har fotball en helt spesiell posisjon ved at klubbtilhørigheten er en så sentral del av identiteten til så mange, sammenlignet med andre lagidretter eller annen populærkultur. Ofte er forholdet til en fotballklubb mye av kjernen i lokalidentiteten innen et nabolag, en by eller en region.
Samtidig kan det å heie på internasjonale storklubber som Liverpool, Manchester United eller Barcelona skape grunnlag for samtale og fellesskap på tvers av både land og verdensdeler. Men nettopp det internasjonale og hyperkommersialiserte ved klubbenes fanskare og nedslagsfelt, kan i praksis utfordre disse klubbenes tradisjonelle, mer lokalt baserte tilhengere.

Et utslag av fotballens posisjon som sentral identitetsmarkør, er at det å bytte favorittklubb er tabu. Som munnhellet sier, kan man bytte jobb, bil og kone, men aldri bytte fotballklubb. Uansett hvor elendig laget spiller, hvor høye billettprisene blir, eller hvor dårlig klubben behandler egne supportere, er det ikke et alternativ å «bytte til en annen konkurrent». At en så kommersiell sektor har så mange «kunder» som ikke opptrer eller overhodet kan opptre som den «bevisste forbruker» det stadig prates om, er en del av det som gjør internasjonal toppfotball både spesiell og interessant som fenomen.
Forbudet mot å bytte klubb gjelder ikke bare de aller mest dedikerte, men alle som heier på en klubb, enten de betegnes som tilhengere, fans eller supportere. Sistnevnte er den delen av publikum som er aller mest aktiv og dedikert for å støtte laget, med sang, taktfast klapping, flagg og bannere.

DELTAKERE

I de fleste land står de ivrigste supporterne på kamp, mens publikum ellers stort sett sitter. Kjernesupporterne står helst på kortsiden (der man har de billigste billettene), og det er ofte slik at undergrupper blant supporterne har egne faste områder på tribunen. At de oppfatter og mange steder i praksis har gjort tribunene til sitt eget territorium i større eller mindre grad, illustrerer også hvor forskjellig dette er fra at man kjøper en billett til en teaterforestilling, eller en konsert for den del. I motsetning til resten av publikum, har fotballsupporterne en egenforståelse som noe helt annet enn kunder og passive tilskuere. De oppfatter seg sjøl som en form for deltakere, gjerne illustrert med at supporterne omtales som lagets «tolvte mann». Tanken er at støtten de gir, bidrar til at spillerne og laget som helhet gir alt for å vinne kampen. Samtidig er det liten tvil om at syngende, stående supportere lager en stemning som gjør fotballkamper mer attraktive også for resten av publikum.

Oppfatningen om supporterne som fotballens «stakeholders» (som motstykke til shareholders) har også fått en formell anerkjennelse fra UEFA ved at organisasjonen Football Supporters Europe har status som formell motpart i spørsmål som angår supporterne, og fra 2012 innførte UEFA regler som medførte at alle større klubber ansatte en supporterkoordinator.

ORGANISERTE SUPPORTERE

I Norge er det Vålerengas supportere som i størst grad har fått en posisjon som «stakeholders». Klanen har stor innflytelse på prisene på sesongkort og kampbilletter, utformingen av Vålerengas nye stadion, og de har fullstendig autonomi med hensyn til budskap på flagg og bannere. Organisasjonen spilte også en nøkkelrolle i å få realisert planene om endelig å få bygget en egen stadion. Om innflytelsen på det reint sportslige, som spillerkjøp eller trenerbytter, er adskillig mindre, framstår forholdet mellom klubb og klan mer som forholdet LO har til Arbeiderpartiet, enn det vanlige kunder har til en eller annen bedrift.¹

Faglitteraturen er full av eksempler på at supportere kan være en organisert kraft som klubben må ta hensyn til, men også full av eksempler på total avmakt. Om man kan finne store forskjeller fra land til land og fra klubb til klubb i hvordan man ser på og behandler egne supportere, er det et generelt trekk at supporterne har blitt bedre organisert og fått et tettere samarbeid på tvers i seinere år. I 2008 ble organisasjonen Football Supporters Europe dannet, og siden da har det blitt arrangert årlige supporterkongresser der supportere fra ulike klubber i ulike land kan utveksle erfaringer og samle seg om felles strategier.

Man har hatt internasjonale aksjoner der supporterne har vært helt musestille, med unntak for høflig applaus hvis det blir en scoring i første del av kampene, for deretter å få en maksimal lydkontrast når man etter et avtalt antall minutter bryter ut i vanlig taktfast sang, klapping og eventuell tromming, for å illustrere hvor stor del av kampopplevelsen supporterne bidrar med.

At supporterne har organisert seg bedre, har samtidig vært et svar på en utvikling der fotball omtales som et hvilket som helst underholdningsprodukt som skal selges til høystbydende, enten via TV-avtaler, sponsorater eller ved å legge til rette for fotballturister fra utlandet og for VIP-segmentet. Denne utviklingen startet i England, i det som de siste årene har blitt verdens klart største liga, Premier League.

UNDERHOLDNINGSPRODUKT?

På 80-tallet hadde man flere fotballtragedier i England knyttet til engelske fotballfans. Samtidig hadde man et massivt fokus på problemet med fotballhooligans som slåss på tribunen, stormet banen og slåss i gatene utenfor stadion. Det kulminerte i 1989 med Hillsborough-tragedien, der 96 Liverpool-supportere ble klemt i hjel.

Denne tragedien markerte samtidig starten på en total forvandling av engelske tribuner og av engelsk fotball som sådan. Engelske fotballstadioner ble oppgradert med bedre fasiliteter og kun sitteplasser, begrunnet med ønsket om å gjøre fotballen trygg, inkluderende og familievennlig. Målet var å omdanne engelsk toppfotball til et framtidsrettet underholdningsprodukt, presentert av det private, nyopprettede selskapet Premier League. En del av denne forvandlingen handlet om å omdefinere supporterne til passive tilskuere og kunder.

Forbudet mot å stå på kamp ble presentert som et sikkerhetstiltak, men det kan samtidig forstås som at man erstatter opplevelsen av å være del av et taktfast klappende og syngende, stort, svaiende menneskedyr, med en langt mer individualisert og atomisert tilskueropplevelse.
Billettprisene ble økt kraftig, blant annet for å dekke de omfattende stadionoppgraderingene. Men samtidig var det et uttalt ønske om å endre sammensetningen av «kundegrunnlaget». Om økte billettpriser skjøv ut en del arbeiderklassemenn, det gamle kjernepublikummet, var det i grunnen ikke så farlig. Målet var å tiltrekke seg mer velstående menn, flere damer og familier, gjennom å gjøre tilskueropplevelsen mer komfortabel og gjøre fotballen mer glamorøs og trendy.

På 90-tallet skjøt også kampen mot rasisme innen fotballen fart i mange land. I England fikk denne en spesiell form, ved at den i stor grad samtidig fungerte som rambukk for en kampanje mot alt som var støtende og ubehagelig, slik at man nå har institusjonalisert et system for at tilskuere skal melde sidemannen, ikke bare for rasistiske utrop, men også for banning, annen «intolerant språkbruk» og generell aggresjon. Supporterne i England er delt i hva de syns om dette.

I Norge har Klanen og Vålerenga stått i spissen for kampen mot rasisme, gjennom at spillerne har Vålerenga mot Rasisme på draktene og at Klanen tidlig vedtok at rasistiske og nynazistiske holdninger og handlinger var uforenelige med medlemskap i Klanen. Resten av fotball-Norge har fulgt opp med kampanjen «Gi rasismen rødt kort» blant annet. Men for Klanen har det vært helt sentralt å ikke utvide kampen mot rasisme til å gjelde alle slags budskap som noen kan mene er over grensen. En slik utvidelse kunne undergravd støtten til kampen mot rasisme. Motstanden mot å gjøre supporteruttrykket «snillere» har også en klasse- og kjønnsdimensjon.

I en tid der arbeiderklasseidentitet og -kultur i stor grad er usynlig og til dels blir latterliggjort i det offentlige rom, representerer fotball et unntak som et felt der det er arbeiderklassens omgangsformer og tilnærming som gir status, ikke prateklassens og borgerskapets mer intellektualiserte og distanserte tilnær- ming². Dette handler om at når man synger «Vål’enga – du er min rell’ion», gjøres det helt uten ironisk distanse, men også at det skal være lov å gaule «Øl og vold og skamslåtte bønder», med stor innlevelse. «Vi puler og pisser og raper – vi er Enga i rødt, hvitt og blått», eller
«Lås inn din datter og din hamster – når Vålerenga inntar din by», er andre eksempler på et supporteruttrykk med tydelige konnotasjoner både til klassetilhørighet og maskulinitet.

FOTBALLENS POLITISKE ØKONOMI

Det er vanskelig å spå hvordan europeisk fotball vil utvikle seg. Red Bull provoserer supportere over hele Europa ved å kjøpe klubber og forandre logo, draktfarger og klubbnavn for å markedsføre egen merkevare.

De største engelske klubbene er eid av utlendinger fra helt andre verdensdeler, men med utviklingen av Manchester City ser man noe helt nytt. Klubben er i praksis eid av regimet i Abu Dhabi og brukes aktivt i statens utenrikspolitikk for å få fokus vekk fra grove menneskerettighetsbrudd og manglende demokrati.

City Football Group (CFG) har opprettet en ny klubb i USA og skaffet seg klubber i Kina, India, Uruguay, Japan, Spania og flere land, der de har endret navn, farger og kan utveksle spillere ganske sømløst mellom klubbene. Nettverket brukes systematisk for å finne nye talenter, for den som finner den nye Messi eller Ronaldo kan tjene absurde summer.

Stadig nye rekorder i overgangssummer og astronomisk lønnsnivå har blitt supplert med avsløringer av systematisk juks, utnyttelse av unge talenter, skatteunndragelser og korrupsjon, via en gigantisk lekkasje av hemmelige dokumenter, «football leaks». Her avsløres også hemmelige planer om at de aller største klubbene i Europa skal bryte ut og danne en lukket, europeisk superliga. Hovedtanken er at disse klubbene skal møtes mye oftere og at de skal slippe å dele inntektene med alle de mindre klubbene, «for det er jo de store, folk vil se».

Utsiktene til at investorer som kalles «rike onkler» og som ser på eierskapet som en gøy, litt dyr hobby, erstattes av sjeiker, oligarker eller multinasjonale selskaper, som ser på det å kjøpe en fotballklubb som en hvilken som helst annen investering, er dystre utsikter for alle som er glade i hele det mangfoldet og fellesskapet som fotballen utgjør. Skulle klubben gå konkurs og miste profflisensen etter vanstyre, bli flyttet eller forandret til det ugjenkjennelige, vil de trofaste supporterne oppleve at de mister et viktig fellesskap og en sentral del av sin identitet.

Det finnes imidlertid ett unntak fra regelen om at man ikke kan bytte klubb. Det er når supporterne rett og slett starter sin egen klubb, slik de gjorde da Røkke ville flytte Wimbledon fra London til Milton Keynes, og slik Austria Salzburg-supporterne gjorde da Red Bull overtok og forvandlet klubben. Med folkefinansiering har mulighetene for supporterne til å starte eller holde liv i små og mellomstore klubber bare blitt større, klubber der felleskapet og kampopplevelsen ligner mer på det svært mange av de mest dedikerte supporterne ønsker seg.

En mulighet framover er at vi vil se en større todeling, der avstanden fra de største toppklubbene til alle de andre, fortsetter å øke. Det er imidlertid ikke gitt at galskapen på toppen nødvendigvis behøver å endre så mye på vilkårene for supportere, klubb og lokalsamfunn i resten av fotballverdenen. Det blir spennende om de mest kommersielle, kyniske og disneyfiserte klubbenes fanskare vil få en lavere status innen det nasjonale og internasjonale supporterfellesskapet enn mer autentiske klubber med større integritet.

MER ENN SIRKUS

En marxistisk analyse av fotball kunne være at den kun representerer sirkus til folket, virker passiviserende og splittende på arbeiderklassen.
Jeg vil påstå at bildet er adskillig mer sammensatt. Fotballen kan fungere slik, men det kan man si om all kommersialisert toppidrett og annen populærkultur. Det er imidlertid en del særtrekk som gjør at fotballen kan trekke i motsatt retning også.

At «den bevisste forbruker» som ideal ikke fungerer i fotballen, presser i praksis fram kollektive aksjoner og klassisk organisering, i en tid hvor slikt kalles gammeldags og på vei ut. Hoppende, syngende, koordinerte supportere med egne tribuneseksjoner som de definerer som sitt eget territorium, representerer erfaringer med å være del av en gruppe og et tett, fysisk kollektiv som man ikke finner så mange paralleller til, i vår fragmenterte nettvirkelighet.

Dessuten ser man at mange viktige interne diskusjoner dukker opp supporterne imellom, som rasisme og homofobi, om det er riktig å boikotte VM i Qatar eller at verdens beste fotballspillere, som Messi og Ronaldo, bruker skatteparadiser for å slippe å betale skatt av sine enorme formuer. I stedet for å representere kun en virkelighetsflukt, kan fotball være et prisme som aktualiserer og tydeliggjør spørsmål rundt storkapital og kynisme, sosial rettferdighet og felleskap.

Sluttnoter:

1. Nina Reim: Øl og vold og skamslåtte bønder? – en studie av Klanen, med vekt på supporteres innflytelsesmuligheter og kontroll av uønsket supporteradferd, Masteroppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo 2008

2. Arve Hjelseth (2005) «De som streber nedover – om klasse og identitet blant fotballsupportere». Sosiologi i dag 35(4):69-87

https://www.nrk.no/sport/xl/fotballimperiet-som-vil-erobre-verden-1.14829053, https://www.vg.no/sport/fotball/i/b5Qa8A/sjeiken-som-forandret-fotballen

Krangler, sex og sponsoravtaler. Hva er det ved programmer som Ex on the Beach som tiltrekker seg deltakere?

En gruppe unge, pene og single gutter og jenter sendes fra kalde Norge til en luksusvilla på Mauritius, for å feste, bade og kose seg. Det er bare ett problem: snart dukker eksene deres opp. Dette er premisset for reality-serien Ex on the Beach, som ble lansert i Norge i 2018 på TVNorges søsterkanal FEM og på streamingtjenesten Dplay.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Miriam Krooswijk/Pexels.com

Programmet fikk mye medieomtale, og ble raskt omtalt som enda drøyere og mer skandaløst enn storebror Paradise Hotel. Serien har møtt mye kritikk, blant annet på grunn av overdrevet fokus på kropp og sex. Flere deltakere har også blitt kalt dårlige forbilder, blant annet på grunn av de stadige kranglene og utskjellingene. Men den nega- tive kritikken har ført til økt oppmerksomhet og interesse for serien. Programmet fikk høye seertall, særlig på Dplay, og deltakeren Melina Johnsen vant i 2019 Gullrute i kategorien «Årets deltaker».

Hun var også nominert i kategorien «Årets TV-øyeblikk». I en av sesongens første episoder skjeller hun ut en annen deltaker: «Du er stygg, feit og bleik. Du drar ned håret og leker deilig. Du er ikke en dritt, bitch! Bare hør her». Øyeblikket resulterte også i en låt som i skrivende stund har rett under tre millioner avspillinger på Spotify. Prisen for «Årets TV-øyeblikk» gikk derimot til «Lysbryteren i Charterfeber». Det
er med andre ord mye spennende som skjer i norsk reality-TV.

Den offentlige diskusjonen om realityserier som Ex on the Beach, handler ofte om hva som burde vises på TV og ikke. I denne artikkelen har jeg ingen planer om å ta stilling til om Ex on the Beach er en bra eller oppbyggelig serie eller ei. Et mer interessant spørsmål er hva det er ved programmer som Ex on the Beach som tiltrekker seg deltakere?

INFLUENCER-MARKEDET

Hva får deltakerne egentlig ut av å delta på Ex on the Beach, utover en «helt sjuk opplevelse og venner for livet»? I 2018 kunne VG avsløre at deltakerne som blir igjen til siste episode i serien får utbetalt 10.000 koner i honorar, mens deltakere som ble sendt hjem tidligere måtte nøye seg med halvparten.¹ Det er TV-produksjonen selv, gjennom å kommunisere med deltakerne via beskjeder fra en iPad, som bestemmer hvem som skal sendes hjem når. Med andre ord: dersom du lager god TV får du bli lengre, og du får mer penger. Deltakerne har en økonomisk interesse av å tiltrekke seg mest mulig oppmerksomhet. Da blir det fort et kappløp i å delta i mest mulig konflikter og seksuelle aktiviteter.

Deltakelseshonoraret er i seg selv en veldig lav utbetaling med tanke på at deltakerne som er med lengst tilbringer omtrent en måned i Ex on the Beach-villaen, hvor de overvåkes døgnet rundt. De aller fleste blir ikke rike av å delta på reality-TV. Men det finnes unntak, og tanken om at det kanskje er det nettopp deg som blir Norges neste store influencer kan være forlokkende. Vi lever tross alt i et samfunn hvor rikdom og berømmelse verdsettes enormt høyt.

Ex on the Beach-deltakerne har meldt seg på et sjansespill. De fleste vil bli raskt glemt, men noen få vil (i hvert fall for en liten stund) kunne tjene penger på kjendisstatusen. Nylig utkom en ny rapport fra Institut för reklam- och mediestatistik, som kartla reklameinntekter i det norske influencer-markedet. De kunne avsløre at norske influencere selger reklame og spons for nesten 300 millioner kroner årlig.² Det er mer enn reklameinntekter for kino og ukepresse. Dette er en bransje som er grunnleggende styrt av oppmerksomhet og spetakkel, hvor eksisterende influencerne stadig erstattes av nye. Flere av de store norske bloggerne og influencerne er tidligere realitydeltakere.

Et spesielt aspekt ved influencer-markedet er at det knapt finnes et skille mellom bedriften og enkeltpersonen bak. Influenceren tjener penger på å reklamere for ulike produkter, men også for et ettertraktet liv. Han eller hun trenger å gi inntrykk for å leve et liv som andre kan ønske seg, for å fortsatt sikre reklameinntekter. På sosiale medier blir et godt liv iscenesatt ved at influencere legger ut bilder og videoer hvor de ser bra ut og opplever spennende ting. I dette systemet blir kroppen nettopp et investeringsobjekt, slik en av årets deltakere betegner det i årets første episode.

HVEM ER DU OM DU IKKE ER PÅ TV?

Et av nyliberalismens sentrale mantra er «Du kan bli hva du vil! Det gjelder bare å ønske det nok og jobbe for det». Bak dette ligger det en idé om at uansett hvem du er eller hvor du kommer fra, så kan du skape din egen identitet og fremtid. I virkeligheten er dette langt fra sannheten. Faktorer som kjønn, klasse og kulturell bakgrunn spiller en stor rolle i hvilke muligheter man får i livet. Likevel står idealet om å skape seg selv så sterkt, at det virker nærmest umulig å ikke til en viss grad internalisere kravet om å bli sin egen lykkes smed.

Deltakelse i et program som Ex on the Beach kan sees på som et forsøk på det jeg vil betegne som selvprodusering. Realitydeltakerne deltar i en TV-produksjon, som selv om den påstår å være «virkelig» alltid er produsert på en måte hvor klipping og TV-produksjonen legger føringer for historien som fortelles. Når kameraet er på vil deltakerne alltid i bakhodet ha et mål for hvordan de ønsker å fremstå, og jobbe for å oppnå dette. I tillegg refererer selvproduseringen til at deltakerne produserer en identitet som kan omsettes som en vare på influencer-markedet, hvor målet enkelt sagt er å ha konsum som yrke. Spetakkelet for eksempel Melina Johnsen lager når hun roper «Bitch, hør her!», og bildet hun med dette skaper av seg selv, er selve grunnlaget for at hun senere blir sponset og mottar reklameinntekter.

I jakten på å «bli hva du vil», er en mulig strategi å forsøke å performativt fastsette hvem du er gjennom talehandlinger. Det er nesten som hakk i platen når deltakerne i Ex on the Beach gjentar «Det er bare sånn jeg er» i det uendelige. Hver gang en ny deltaker sjekker inn er det første de blir spurt om: «Hvordan er du?» og «Hvilken type gutt/jente liker du?». Men det er ikke slik at deltakerne uten videre har enerett til å definere sin egen personlighet. I villaen verdsettes ærlighet, men ærlighet settes først og fremst i forbindelse med en korrespondanse mellom hvordan en deltaker beskriver seg selv og hvordan de andre oppfatter han eller henne. I årets sesong var Daniel Louis den største fuckboyen³, men han kom unna med det fordi han hele tiden sa «Det er bare sånn jeg er!», og de andre deltakerne så på ham som ærlig.

OPPGJØR, OPPGJØR OG OPPGJØR

Kombinasjonen av deltakernes evinnelige selvprodusering og ærlighetsidealet blir en oppgjørskultur hvor alle diskusjoner tvinges til sitt ytterste punkt. TV-produksjonen presser også frem oppgjørene med aktiviteten «Pad eller sannhet», hvor deltakerne først drikker seg passe dritings, før de deretter må svare helt ærlig på spørsmål fra enten produsentene eller de andre deltakerne. Ved annonseringen av sesongens første runde med spørsmålstilling, utbryter en av årets deltakere: «I kveld har jeg så jævlig forventninger om at alle bare skal være så sykt ærlige». Det er med andre ord knyttet mye spenning og prestisje i oppgjørene.

I Ex on the Beach-boblen er ærlighetskravet også knyttet til et ønske om å avklare relasjoner. Selve konseptet, at deltakerne «hjemsøkes» av eksene sine, legger opp til relasjonsforviklinger. Som tidligere nevnt er det fordelaktig for deltakerne å inngå i seksuelle relasjoner og konflikter for å skape oppmerksomhet rundt seg selv. Men kombinert med det stadige fokuset på ærlighet, får serien faktisk frem samtaler om sex, kropp og nærhet som også fungerer positivt. I første del av årets sesong dreier det seg mye om deltakerne Siv Meyer og Ulrik Giske, som strever med å avklare relasjonen mellom seg. De har sex, men Siv er ikke så veldig fornøyd med Ulriks innsats. I Ex on the Beach må alle samtaler tas i plenum, også samtaler om utilfredsstillende sex. Det er en samtale som man ikke ser så mye av på TV, men som norsk reality kanskje kan ha godt av.

EN OPPLEVELSE FOR LIVET!

Etter 24 episoder, og over en måneds overvåkning av deltakerne, rundes årets Ex on the Beach av. Hva har egentlig deltakerne fått ut av det? Noen kommer hjem til sponsede produkter og influencer-markedsføring, mens andre blir raskt glemt. En håndfull deltakere har i år blitt plukket ut til å delta i Dplays spin-off nettserie Ex and the City. Deres 15 minutes of fame blir kanskje forlenget til en halvtime. Noen går muligens videre til andre reality-serier, som fjorårets deltaker Adrian Sellevoll, som har deltatt i både Skal vi danse og i den kommende Farmen kjendis. Muligheten for å tjene penger på oppmerksomheten er små, men heller ikke ikke-eksisterende.

Deltakerne som bruker krangler, oppgjør og sex for å skape oppmerksomhet rundt seg selv på innsiden av realityproduksjonen, vil ofte måtte fortsette samme strategi på utsiden. Gjennom deltakelsen i Ex on the Beach har de iscenesatt seg selv på en måte som kan lønne seg, dersom man ønsker sponsoravtaler fra nettkasinoer og kosmetiske inngrep.

I sesongavslutningen oppsummerer deltakerne hva de har fått ut av oppholdet. Alle er, ikke overraskende, enige om at det har vært en fin tur. Men en mer interessant refleksjon er at flere av dem oppgir at de har «blitt mer seg selv» og at de har «lært seg selv å kjenne». Disse utsagnene underbygger tanken om at identitet skapes gjennom å bli sett. Deltakerne har befunnet seg i en fullstendig gjennomprodusert situasjon, hvor de blitt oppmuntret til å dyrke den oppmerksomhetssøkende siden ved seg selv. I tillegg fungerer uttalelsen som et siste forsøk på å bekrefte overfor seerne at den de har sett er den ekte versjonen av deltakerne, og at vi attpåtil har fått bli med på den ærlige reisen hvor deltakerne «blir seg selv».

I siste episode uttaler deltaker Richard Liedholm: «Jeg har ikke klart å komme ordentlig nær noen, men har vært med gutta, drukket og pult, så det går bra». Rikke-Mari Isaksen, som har deltatt i begge sesongene sier på sin side: «Jeg har ikke lyst til å gå hjem til utgifter og bekymringer, jeg vil bare være her og ha det gøy». Disse to utsagnene oppsummerer ganske mye av hva Ex on the Beach tilbyr deltakerne. I utgangspunktet markedsføres programmet som et sted hvor deltakerne kan finne kjærlig- heten, men i realiteten er programmet et tilbud til hverdagstrøtt ungdom som gjerne bytter privatliv for party.

Sluttnoter:

1. https://www.vg.no/rampelys/i/0EyKOG/dette- skriver-ex-on-the-beach-deltagerne-under-paa
2. https://kampanje.com/premium/desember-2019/ innsikt/norske-influencere-selger-spons-og-rekla- me-for-290-millioner/
3. Definisjon av «fuckboy» fra Det Norske Akademis ordbok: «gutt som har rykte på seg for å ligge med, ha ligget med mange». https://www.naob.no/ordbok/ fuckboy

Hvis harrybegrepet er en etterlevning etter borgerskapets latterliggjøring av arbeiderklasseungdom; hvorfor brukes begrepet av den solidariske venstresiden i 2020?

Harrybegrepet har vært en del av norsk språk i over 100 år. Likevel er det få i dag som kan komme med en god forklaring på hva ordet betyr og hvorfor de selv bruker ordet.

De fleste av oss har en innebygd radar når det kommer til å påpeke hva eller hvem som er harry. Den pensjonerte Frp-velgeren i grilldress på campingferie, østfoldråneren som bruker mer penger på diesel enn leie, røykerne, charterturistene, alle som drar til Svinesund. Det er kanskje ikke så rart. Begrepet har blitt videreført i generasjoner.

Daniel Charles Hextall er pensjonert bergensrapper og selvproklamert harryfaen. Har bakgrunn som arbeids- og sosialpolitisk rådgiver på Stortinget og jobber som organisasjonssekretær i Ungdom mot EU.
Foto: Nsaa/Wikimedia Commons

HARRYS HISTORIE

Begrepet kom til Norge med den industrielle revolusjonen. Ved starten av 1900-tallet var det vanlig for arbeiderklassen å gi barna sine tradisjonelle engelske navn, hvorav Harry var et av de mest populære. Samtidig fikk borgerskapets sønner og døtre gjerne skandinaviske, tyske eller franske navn. Det er vanskelig å se for seg hvordan harry ikke kunne ende opp som et nedsettende uttrykk med et så tydelig skille mellom fattig og rik.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at ungdom fra vestkanten i Oslo anno 1920 brukte klassestereotypier for å gjøre narr av ungdom fra fattige kår, men dette kan da umulig gjelde Norge anno 2020? Få vil innrømme at de ser ned på mennesker som tilhører en annen sosial klasse enn seg selv, men ler likevel høylytt av deltakerne på Paradise Hotel.

BETYDNINGEN I DAG

Måten vi bruker ordet har i utgangspunktet ikke forandret seg med tiden. Bokmålsordboka beskriver harry som «slang som er preget av mote som er passé». Store Norske Leksikon forklarer harry som «preget av dårlig smak, udannet, provinsiell, usofistikert». Med andre ord brukes fremdeles brukes ordet nedsettende om mennesker fra en sosial klasse som ligger under en selv.

Da jeg flyttet til Oslo ble jeg kalt harry av flere kamerater som studerte på Blindern. På det tidspunktet anså jeg det som latterlig. Jeg, som alle andre, trodde jeg visste hva ordet betydde, og passet ikke definisjonen. Jeg hadde hverken massiv flatskjerm, Volvo eller boblejakke. Etterhvert innså jeg at det kanskje var meg, ikke hundrevis av andre som tok feil, og jeg prøvde å finne ut hva som gjør en person harry. Jeg diskuterte begrepet med kamerater i fagbevegelsen og i det politiske miljøet, samt alle som var villig til å diskutere temaet.

Jeg spurte først hva folk assosierte med harry-begrepet. Selvfølgelig ble grilldress, felleskjøpet-caps og lommebok med kjetting foreslått. Det samme ble sokker i sandaler, charterturisme, hockeysveis, boblejakker, uggs, selvbruning, hele Østfold, USA, countrymusikk, sushi fra REMA 1000, røyking, alkoholisme, grandiosa og så utrolig mye mer. Selv om mange tydelig assosierte begrepet med fattigdom og arbeiderklassen, var det noen forslag som skilte seg ut. Disse hadde tydelige koblinger med nyrike, med andre ord; de med midler som hadde røtter i arbeiderklassen.

TO TYPER HARRY

Med utgangspunkt i dette vil jeg argumentere for at det finnes to harryheter, dem som tilhører arbeiderklassen og dem som tilhører middelklassen, som er oppdratt av foreldre fra arbeiderklassen. Disse har gjerne mer til felles enn de liker å innrømme, og klarer ikke å se fellestrekkene selv. Det var dette som gjorde det umulig for meg å se min egen harryhet. En råner fra Fredrikstad har på overflaten lite til felles med hyttefolket i Kragerø, men begge er harry i hverandres øyne.

FATTIGHARRY

Handleturer til Sverige, charterturisme, røyking, IKEA-kunst og det å bo i drabantbyer er noe mange assosierer med å være harry. Det er lett å se hvordan disse henger sammen med mennesker som er oppvokst i fattigdom eller med mindre muligheter enn andre. I dette tilfellet er det tydelig at harry fremdeles blir brukt som en type klasseforakt.

Selv om fattigharry gjerne er arketypen av harry for mange mistenker jeg det sitter lengre inne for en belest sosialist i Oslo å bruke begrepet nedsettende nettopp fordi vi selv skjønner at dette er en type klasseforakt som for lengst burde vært utryddet. Likevel er det mange som åpenlyst ser ned på folk fra distriktet når de besøker hovedstaden og oppfører seg udannet og lite sofistikert der de går i en mote som er passé.

Det er harry å ikke å ha penger. Det koster å ha de nyeste merkeklærne, og for mange blir disse først tilgjengelig når moten er over. Det er dyrere å bo i byene enn utenfor, røyking har alltid vært et arbeiderklassefenomen og handleturer til Sverige er for mange definisjonen av harry. Hvis man bor i det rurale østlandet og kjøper røyk i Svinesund er det altså ikke så mye å gjøre. Du er og forblir harry. Dette gjelder også når du reiser til utlandet.

Charterturisme, noe som koster titusener av kroner og var forbeholdt de mer velstående, har blitt harry med tiden. Etterhvert som turene ble mer populære og etterspørselen trakk til seg flere tilbydere, sank prisene. Da turene ble mer tilgjengelige viste det seg å være en god måte å ha kontroll på utgiftene når man er på reise. På all-inclusive vet du at du har mat, drikke, overnatting og reise under kontroll om ting skulle skjære seg. Når harry mennesker benytter seg av tilbudet blir turene i seg selv harry.

SNOBBEHARRY

Vasking av champagne (å kjøpe champagne for å helle den ut), russebusser, Canada Goose-jakker, høylytte hyttefolk på Hafjell og afterski er snobbeharryhetens ytterpunkt. Det er store økonomiske forskjeller på dem som skraper sammen nok til å kjøpe russebukse og dem som konkurrerer om å ha den største russebussen, men jeg vil argumentere for at de er kulturelt likere enn noen av dem ønsker å innrømme.

Det er lett å hate de snobbeharry. De går uniformert, de er høylytte for å tiltrekke seg oppmerksomhet og fremstår ofte som dumme. De er det perfekte mål fordi de aktivt ønsker å bli sett, er lett gjenkjennelig og nøler ikke med å vise at de er mer bemidlet enn gjennomsnittet. Vi kaller de ofte nevemagneter, klæssetryner eller dra-tæ-tryner nettopp på grunn av deres arrogante holdning. Denne typen arroganse er spesiell for mennesker som har mer penger enn dannelse.

Vi må legge til grunn at harryhet ikke er knyttet til økonomisk, men kulturell kapital. Dannelse er ikke noe man kan kjøpe seg, det er noe man blir lært og lært igjen i generasjoner. Dersom ikke dine foreldre viste hvordan de skulle bruke penger på en fornuftig måte er det liten sjanse for at de lærte det videre til deg, like liten som sjansen for at du viderefører gode vaner til dine egne barn.

I Norge har vi fremdeles en stor grad av sosial mobilitet. På grunn av gode offentlige velferdsgoder og universelle utdanningsinstitusjoner vokser mange opp med mer penger og flere muligheter enn sine foreldre. Dette er selvsagt bra, men hvordan kan vi forvente at folk skal forvalte penger på en fornuftig måte, om de ikke har noen økonomisk oppdragelse. Vi skal ikke spesielt langt tilbake i tid før Norge var et fattig land.

Gjennomsnittsnordmannen bruker de pengene hun tjener. Tjener hun mer, bruker hun mer. Fordi gjennomsnittsnordmannen ikke er oppvokst i en rederfamilie hvor man har stor fokus på hva man skal og ikke skal bruke penger på, ender de nyrike opp med å vise seg frem, mens de gammelrike vet bedre. Dette fremstår som hoverende og arrogant.

Da er det ikke rart at ungdom med høyere økonomisk enn kulturell kapital sløser penger på meningsløse statussymboler. De har et behov for å distansere seg fra arbeiderklassen de en gang var en del av. Noe må de jo bruke pengene på. Det resulterer i at de følger de gjeldende trendene. Etterhvert som disse trendene blir mer tilgjengelige for de nyrike blir disse også mer harry. Overklassen vil ikke omgås harry, uavhengig av økonomi.

Acne-skjerfet «Canada» var et populært statussymbol i mange år, før det gikk i fellen og ble for populært. I 2014 skrev MinMote en artikkel om hvordan Acne begrenset distribusjonen av skjerfet, for å unngå harrystempelet. Det samme skjedde året før med Carhartt-luer. Parajumpers-jakker, UGGs og Michael Kors-vesker har lidd den samme skjebnen. Nå har til og med luksusbiler fra Tesla begynt å få stempelet.

LATTERLIGGJØRING AV HARRYKULTUR

Gjennom prosjektet «Klass på TV» skrev svenske forskerne Fredrik Stiernstedt og Peter Jakobsson om hvordan arbeiderklassen underrepresenteres i svenske medier i 2018. Selv om arbeiderklassen utgjør om lag halvparten av Sveriges befolkning, viser undersøkelsen at arbeidsfolk kun er representert i 4 prosent av sendetiden i kategorien «Nyheter og fakta», mens representasjonen er tre ganger større i reality-TV.

Det samme kan vi se i norske medier. Det er ikke ofte du ser rederbarn på Ex on the Beach. Det er også svært sjeldent vi får bli kjent med familier fra velmøblerte hjem på Luksusfellen, eller møter vestkantfruer på Norske Rednecks. På Paradise Hotell er deltakerne gjerne studenter eller jobber i servicebransjen. I Norge er der det ikke sosialt akseptert å le av mennesker fordi de kommer fra fattigere kår, men det er greit å le av harry mennesker som frivillig har valgt å delta i et TV-program.

Realityprogrammer bidrar til å sette harry opp mot seg selv. Programmer som Charterfeber og Norske Rednecks lar snobbene le av de usofistikerte plebeierne, mens Paradise Hotell og lignende lar arbeiderklassen le av de dumme arrogante snobbeharry deltakerne. På den måten ender den kulturelle arbeiderklassen opp med å distansere seg selv fra sin egen klasse, samtidig som de internaliserer klasseforakten som påføres gjennom TV-skjermen.

I en større analyse av arbeiderklassens fremtid og kampkraft er det problematisk at den kulturelle arbeiderklassen gjøres til underholdning og latterliggjøres hver gang den portretteres. Selv om de fattigharry og snobbeharry ikke vil erkjenne sine kulturelle likhetstrekk bør det være åpenbart at deres interesser er mer i samsvar enn mellom dem og eierskapet. Harrykultur kan brukes som en bred fellesbetegnelse på kultur som ikke høykultur, arbeiderklassekultur.
Om ikke vi ser våre felles klasseinteresser med dem som er harry slåss vi heller ikke sammen. Da har kringkastingssjefer og borgerskapet allerede vunnet. Harrybegrepet er ikke bare noe vi kaster rundt i dagligtalen. Harrybegrepet splitter de delene av arbeider- og middelklassen som burde kjempe sammen mot borgerskapet nettopp på grunn av sine felles klasseinteresser. Problemet ligger i at ingen vil være harry.

INGEN ER HARRY

Det skal ha blitt gjennomført en uformell undersøkelse i forbindelse med sosiologistudiet ved Universitetet i Bergen. Studentene ved UiB og Norges Handelshøyskole ble spurt om hverandres utelivsvaner. Studentene delte sine fordommer om den andre gruppens faste utesteder. Da de ble bedt om å beskrive utestedene med ett ord svarte begge gruppene «harry». Ingen er harry, fordi alle er litt harry. Det er forståelig hvorfor folk vil distansere seg fra harrybegrepet. I 2011 skrev Owen Jones Chavs: The Demonization of the Working Class. Chav er et nedsettende begrep som brukes om den fattigste delen av arbeiderklassen som gjerne går på trygd eller bor i sosialboliger. Han forklarer hvordan Thatcher systematisk vendte arbeiderklassen mot seg selv og hindret en felles front mot de konservative. Selv om 70 % av briter er å anse som arbeiderklasse er det om lag bare 40 % som erkjenner seg dette. Når folk tror de snart blir millionærer kjemper de ikke lenger klassekampen.

«Socialism never took root in America because the poor see themselves not as an exploited proletariat but as temporarily embarrassed millionaires». Det er et sitat som har blitt akkreditert mange Amerikanske politikere gjennom tiden, men med nyliberalismens og individualismens marsj gjennom Europa er det like sant i Norge anno 2020.

I likhet med den britiske arbeiderklassen under Thatcher blir den norske arbeiderklassen fremmedgjort fra hverandre. Det er forståelig hvordan harrybegrepet har overlevd når man ikke selv anser seg selv som en potensiell mottaker. Gjennom media blir vi fortalt at vi er hevet over harry og at ordet er forbeholdt de andre. Vi kan ikke være harry.

MAKT I BEGREPET

Det er makt i hvem som får definere begrepet. I dag er det den høykulturelle middelklassen og borgerskapet som definerer hvem og hva som er harry. Ting som tidligere har vært «mote som er passé» kan bli gjort moteriktig av dem med høyere kulturell kapital. Et eksempel på dette er tracksuits, caps og rompetasker. Disse ble tidligere forbeholdt dem med dårlig smak eller lav inntekt, men nå gjort populært av artister og dem som regelmessig går på konserter.

Gentrifisering av nabolag er en annen måte overklassen approprierer arbeiderklassens eiendom og kultur. Grünerløkka og Tøyen er kjente arbeiderklassestrøk i Oslo som over tid har blitt kjøpt opp og gentrifisert, som igjen tvinger ut arbeiderklassefamilier. Hipsterkulturen leker også med arbeiderklassekulturelle uttrykk og gjør dem moderne på sine egen måte.

Harrykulturen defineres av den høykulturelle middelklassen og overklassen. Dem med nok kulturell kapital til å bli hørt når de stempler produkter som harry, men også når de approprierer elementer fra harrykulturen og gjør den til sin egen. Dette gjør arbeiderklassen og den lavkulturelle middelklassen til passive tilskuere til egne kulturelle uttrykk.

Dette er derimot ikke en naturlov. I Storbritannia jobber en aktiv motkultur aggressivt med å ta tilbake chav-begrepet. Chavish oppførsel gjøres til noe kult og normalt heller enn noe stigmatiserende. Det romantiserer den moderne arbeiderklassen og normaliserer en kollektiv klasseforståelse. De fleste vil ikke kalle seg chav, men dem som gjør det gjør det høylytt på en måte med kombinert selvironi og stolthet.

Grime-artisten, norgesaktuelle Stormzy, var åpenlyst Corbyn-supperter i det britiske valget. Dette er med på å politisere chav-kulturen. I stedet for at arbeiderklassen bruker chav nedsettende mot andre deler av sin egen klasse brukes nå chav-kulturen for å sette lys på sosiale og økonomiske skiller i Storbritannia.

Lignende ser vi i Sør-Afrika. Uttrykket Zef oppstod på 60- og 70- tallet som et navn på den hvite arbeiderklassen som bodde på campingplasser. Den originale betydningen ligner harry og chav, og stammer fra Ford Zephyr, en eldre bil som gjerne ble ombygget av dem som bodde på campingplassene. I dag defineres Zef av den største Afrikaans-ordboken som «noe som anses som vanlig, men i disse dager har kredibilitet».

I Norge blir harry elementer akseptert og popularisert, men alltid på andres premisser. Harrykulturen har ingen ambassadører foruten TIX, Vassendgutane og årets deltagere på reality-TV. Ingen erkjenner seg selv som harry eller forsøker å politisere det.

Det store problemet med en eventuell politisk kraft i harrybegrepet i Norge er at ingen anser seg selv som harry, selv om de er det. Da fortsetter begrepet å bli definert av en kulturell elite som bruker ordet for å splitte den kulturelle arbeiderklassen. Like fullt fortsetter vi å internalisere klassehatet og kaster ut harrybegrepet etter dem vi ikke vil assosiere oss med.