Verdens helseorganisasjon kom i 1978 med en erklæring, Alma Ata-deklarasjonen 1, som sier at helse er et offentlig ansvar. Jeg vil starte med å ta oss tilbake til 1994, som var året da vi i Sør-Afrika fikk frigjøring. Vi vant frigjøringskampen etter tre hundre og femti år med rasisme, kolonialisme og apartheid.

Denne artikkelen er en lett redigert versjon av et foredrag Mark Heywood holdt på et webinar for Transnational Institute 22. april 2020.

---

 

Illustrasjon: Laura Makaltses
Av Mark Heywood, direktør for SECTION27 som ble dannet i mai 2010. Det er en av Sør-Afrikas mest betydningsfulle, post-apartheid menneskerettighetsorganisasjoner.
Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder i Forlaget Rødt.

Etter at vi vant, var et av de første områdene som vi ønsket å ta opp, ulikhet i helsetilbud. Helse var et viktig kjennetegn på diskrimineringen. I spørsmålet om ulikhet i helsetilbud var spørsmålet om ulik tilgang til livreddende og sykdomsbekjempende medisiner samt å få tilgang til forebyggende medisiner det viktigste. Men dessverre, nesten i samme øyeblikk som vi fikk vår frihet og planla vår politiske frihet, så greide USA og andre utviklede land og farmasøytiske selskaper å endre dette ved å opprette World Trade Organization.

I januar 1995, og da spesielt gjennom TRIPS-avtalen(Avtalen om handelsrelaterte aspekter av intellektuelle rettigheter og patenter), fikk vi en streng beskyttelse av de farmasøytiske selskapenes rettigheter, og avtalen ville kvele motstanden og ta et nakketak på befolkningen. Som aktivister og som frihetskjempere visste vi ikke om det de kalte TRIPS ,ikke en gang WTO kjente vi til å begynne med. Jeg tror vi hadde sovet litt eller kjempet andre kamper da det skjedde, men det ble tydelig for oss da regjeringene våre forsøkte å endre lovgivning for å tillate medisinerkopier for å gjøre medisiner rimeligere.

Bevisstheten vår ble ytterligere styrket da AIDS-epidemien i Sør-Afrika begynte, noe som førte til at mange mennesker ble syke og alt for mange døde. Da våre regjeringer forsøkte å endre lovgivningen, tok 39 legemiddelfirmaer regjeringen til retten. Da vi prøvde å få tilgang til AIDS-medisiner, fant vi ut at AIDS-medisiner var så dyre at de bare var tilgjengelig for en, to eller tre personer, de rikeste menneskene i Sør-Afrika. Andre mennesker som levde med HIV, ville dø på grunn av AIDS.

Og i løpet av de siste 20 årene har tre millioner mennesker her i landet dødd på grunn av AIDS. Ingen av dem fordi medisinene ikke fantes, men prisen var uoverkommelig. Ett budskap jeg vil komme med i denne diskusjonen, er at til tross for hva kapitalen sier om ressurser, penger og lobbyvirksomheten som disse selskapene driver, så er folk sterkere når vi blir organisert. Farmasøytiske selskaper er ikke uovervinnelig.

I 1999 startet vi med 10 personer, en organisasjon kalt Treatment Action Campaign, for å delta i kampen om prisen på medisin. Det er ikke tid til å gå inn i detaljene i den kampen, men det var en kombinasjon av sosial mobilisering av fattige og av arbeiderklassen som trengte tilgang til medisiner, samt at vi hevdet at helse er en rettighet for alle mennesker i verden. Vi brukte loven og Grunnloven der det var mulig. Sammen med media gjorde vi spørsmålet om farmasøytiske selskaper som forårsaker død, til et moralsk spørsmål også for de menneskene som har råd til medisiner.

Jeg vil også si at selv om frontlinjen i den kampen var Sør-Afrika, var den hele tida global. Vi kjempet sammen med aktivister i Brasil, i India og med aktivister fra mange andre land i verden. Jeg tror at vi i tre–fire år, på slutten av 1990-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet, viste at organiserte mennesker var mektigere enn legemiddelfirmaene. Vi tvang WTO til å godta Doha-erklæringen, om intellektuell eiendom og helse. Denne erklæringen om TRIPS-avtalen og folkehelse er veldig, veldig viktig, nå i sammenheng med Covid 19. Erklæringen aksepterte at stater og regjeringer kan utstede obligatoriske lisenser når krisesituasjoner i folkehelsen krever tilgang til livreddende medisiner. Men, selvfølgelig, det er ikke nok for oss. Vi ønsker ikke bare rett til tilgang til medisiner i tilfeller der det er en nødssituasjon, men at alle medisiner må være rimelige. Vi ønsker ikke å måtte kjempe for hver eneste medisin for å få tilgang til helsetjenester. Men likevel, det var en viktig seier, og det var flere i hele Afrika. Vi, sammen med India, tvang fram en del frivillige lisenser som reduserte medisinprisen. Og det var en kamp rundt HIV, som har endret utviklingen i AIDS-epidemien og reddet millioner av liv.

På midten av 2000-tallet gikk vi fra å kjempe globalt på en koordinert måte, men opplevde tilbakeslag. India måtte ta sin kamp. Sør-Afrika måtte ta sin kamp. Brasil måtte ta sin kamp. Vi gikk videre til andre saker. Legemiddelfirmaer var i stand til å omgruppere seg, omorganisere seg. De innså at de var sårbare. De skjønte at de ble fulgt nøye med. Jeg tror det var i årene fra 2006, 2007 det skjedde. Selv om vi kan ha hatt en seier her og der, så greide legemiddelfirmaene nok en gang å snu, så de kunne utøve sin makt og bestemme.

Situasjonen vi står overfor i dag, er at mens HIV-medisiner og liknende medisiner i utviklingsland er veldig rimelige, gjelder det ikke alle medisiner. I Sør-Afrika dør folk av kreft fordi de ikke har råd til medisiner. I mange andre land dør folk av kreft og mange andre sykdommer fordi det å diagnostisere er for dyrt, fordi de er patentert.

Vi er nå tilbake i omtrent samme situasjon som vi befant oss på slutten av 1990-tallet, så det er på tide å omgruppere og styrke vår argumentasjon om det kritisk viktige: tilgang til medisiner.

Når angrepene på Verdens helseorganisasjon (WHO) nå kommer, må vi framheve at helse er en menneskerett. Mange av landene våre har ratifisert den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og helse er tatt inn i grunnloven vår. Hvis det står i lovene våre, må det bety noe. Det må bli en plikt for regjeringene til å handle mot profittering og private interesser når de hindrer retten til tilgang til helsevesenet. Vi må erkjenne at når vi snakker om et universelthelsevesen og en universell kvalitet, så kan vi ikke snakke om privat helse. I samme åndedrag må dugarantere folk fruktene av vitenskap, medisinsk utvikling og medisinsk forståelse.

Så jeg vil avslutte med si noe om krisa som vi er i i dag. I vårt land er vi (19. april) bare i begynnelsen av den nasjonal Covid 19-epidemien når det gjelderantall infeksjoner Antall dødsfall er fremdeles relativt lavt. Men vi er redde fordi helse ikke blir behandlet som en rettighet, selv om det står i grunnloven vår, og fordi vi har høye nivåer av ikke-smittsomme, underliggende, sykdommer. Der hvor mennesker og myndigheter ikke har tilgang til medisinene, ikke har tilgang til den medisinske teknologien, kan Covid 19 med infrastrukturen vi har i Afrika og i alle utviklingsland, føre til mye større ødeleggelse og død og elendighet enn det vi har sett til nå og som vi ser i Europa og USA. Vi kjemper så hardt vi kan, og nå er vår kamp å bruke verktøyene vi har, for å forhindre smitte, for å forhindre spredning.

Så langt helsevesenet vårt. Men det er et poeng at det vil komme en vaksine for Covid 19, og det vil være behandling for Covid 19. Vi vil komme til et punkt hvor spørsmålene om tilgang og rimelighet og patenter rundt disse, er avgjørende for hvordan denne epidemien bekjempes. Det vi ikke har råd til, er å vente til vaksinen er utviklet og å slutte å stille spørsmål om tilgang og om patenter allerede nå.

Vi må sette dette spørsmålet på dagsordenen og kreve at det er universell tilgang, ikke bare til vaksinen når den er utviklet, men til kunnskapen og forståelse når denne kunnskapen og forståelsen utvikles. Det skal ikke være privat profitt på disselegemidlene. Denne vaksinen er som med HIV-medisinene, som med kreftmedisiner, som med nesten alle medisiner, at det er gjennom offentlige investeringer og offentlig forskning at vi får disse gjennombruddene – som deretter blir overtatt av private for å ta ut profitt.

Helsetjenester er ikke til salgs. Legemiddel gigantene skal ikke få tilbake i sin gamle posisjon. Når vi først har overvunnet denne krisen, denne umiddelbare krisen, må helsetjenester være en rett over hele kloden, ikke for privat profitt og til privat fordel.

1 Alma Ata deklarasjonen (vedtatt i 1978):

5. Governments have a responsibility for the health of their people which can be fulfilled only by the provision of adequate health and social measures. A main social target of governments, international organizations and the whole world community in the coming decades should be the attainment by all peoples of the world by the year 2000 of a level of health that will permit them to lead a socially and economically productive life. Primary health care is the key to attaining this target as part of development in the spirit of social justice.

Med krise meiner me vanlegvis ein vanskeleg situasjon som vil gå over. No er det helsekrise, pleiekrise, medisinkrise, økonomisk krise, industrikrise, arbeidsplasskrise, fattigdomskrise, flyktningkrise. Men det går ikkje over. Oppvarminga, artsutryddinga, naturraseringa, havstigninga og erosjonen vil halde fram. Nye pandemiar vil kome, kanskje i år og kanskje ikkje før om ti eller tjue år. Det me no kallar kriser, er truleg framtidas normalsituasjon.

---

Olav Randen, småbrukar, skribent og bokutgivar
Foto: Martin Sanchez

Nye patogen

Av mikrobar er 999 like, men mikrobe tusen ørlite ulik dei andre. Ulikskapen gjer at han kan vandre frå til dømes flaggermus til menneske, eller at han overlever i nye miljø, i industrifjøset eller på sjukehuset. Der, med mange vertar og utan konkurrentar av eigen art, kan han bli til millionar mikrobar. Då er det oftast irreversibelt. Det finst ingen veg attende til før influensaviruset og heller ikkje til tida før korona-viruset.

Svartedaude-basillen brukte 18 år frå Kina til Bergen. Kolerabakterien trong på 1800-talet 6 år frå Gangesdeltaet til England. No kan patogen via flypassasjerar eller varetransportar nå heile verda på nokre timar. Me ristar kloden saman til eit einaste økosystem.

Nye tankar

Det folk tenkjer, sjølve tankelovene, er stifta der oppe, skreiv August Strindberg. Men stundom raknar det for dei der oppe. Det skjedde i Norge rundt 1930. Det vart ikkje kommunisme av det, men det vart eit betre samfunn og eit samfunn meir nedanfrå, med kriseforlik, aktiv innsats for å få heile folket i arbeid og front mot fascismen. Det skjedde igjen, iallfall eit stykke på veg, frå sist på 1960-talet og i vel eit tiår frametter. Folk protesterte mot krig og arbeidde for miljøvern, solidaritet, nasjonalt sjølvstende, jamstilling mellom kjønn og arbeid der folk vil bu. Politikk vart endra.

Så lykkast dei der oppe i å ta att styringa over folks tenking. Dei siste 40 åra har protestar mot marknad og globalisering prella av. No er andre tankar igjen liv laga, tankar om at økologi er viktigare enn økonomi, tankar om likskap, beredskap, solidaritet og vanlege folks behov.

Spørsmålet for parti til venstre er om dei vil vere ein del av desse tankestraumane. Vil dei setje samfunn nedanfrå som mål? Vågar dei å seie at skiftet blir grønt berre om me avviser vekst som primæroppgåve? Vågar dei å vedgå at ei betre framtid krev innsats og slit? At det ikkje er sikkert arbeidsdagane blir stuttare og lettare?

Me har dei siste femti åra øydelagt så mykje og gjort oss så avhengige av andre. Meir og meir har dette landet omstilt seg til nokre få næringar, olje, fiskeoppdrett, turisme og apparatet rundt det. No dett utanlandsturismen saman, oppdrett av rovfisk som laks og aure er ikkje ei vekstnæring, korkje til havs eller i landanlegg, og me må velje olje eller klima. Mykje av vårt næringsliv er som gruvedrift. Når gruva er tom, pakkar selskapet saman og finn ny natur og nye menneske å misbruke.

Den vidopne økonomien Støre og DNA rosar, er vår vanlagnad. Og det finst ingen kvikkfiks.

Nye tiltak

Norge manglar arbeidsplassar, men ikkje arbeidsoppgåver. Me bør produsere meir av eigen mat og gjere det innanfor naturens toleevne. Me treng meir industrielle basisvarer, og me treng ein fleksibel industri, som kan produsere munnbind når det trengst og reservedelar til maskinane våre når det må til. Me må bearbeide vår eigen fisk og landbruksmat. Me må rassikre vegar, jernbaneliner, hus, straum-, vatn- og kloakkanlegg. Me har forfalne felleshus som skular, kyrkjer og museum. Me treng fleire folk i undervisning, barneomsorg og aller mest helse. Me må lære oss å reparere skor og klede og maskinar og bilar framfor å kjøpe nytt og billig frå Asia.

Me til venstre har ei oppskrift dei andre manglar. Det er å byte ut mest mogeleg av dagens marknadsøkonomi med planøkonomi, der me held oss innanfor naturens toleevne, der me bruker all arbeidskrafta me har, der me prioriterer mat, medisinar, helsetenester, undervisning, omsorg og andre basisbehov, der arbeid skal betalast på anstendig vis og med små skilnader mellom folk. Og i desse korona-tider har kritikken mot offentlege tiltak stilna. Ingen seier lenger at fordi dei er offentleg tilsette, er helsearbeidarar lite effektive.

Samtidig ryggar alle politiske parti unna spørsmålet om eit rasjonelt samfunn. Men det at somme vassar i luksus og at samfunnet held seg med så mange reklamefolk, advokatar, meklarar, finansrådgivarar, bilseljarar og kommentatorar er skadeleg. Me treng dei som helsearbeidarar når nye sjukdommar oppstår og postbod når dagleg postlevering skal gjeninnførast. Det bryt ned både natur og moral at rikfolk får byggje hus og hytter på mange hundre m2 og at me held oss med kjøpesenter og hotell og golfbanar for mange gonger norske behov. Krisepakker bør berre gå til nyttige samfunnsfunksjonar. Det er bra for samfunnet at cruisebåtar går i opplag, at folk løyser konfliktar seg imellom framfor at advokatar gjer det, og at golfbanar blir til potetåkrar så snart dei er reine for plantegifter.

Arbeidarimperialisme

No møter me eit anna svar frå folk som kallar seg venstre. Norge må utvikle ny eksportindustri etter oljen, havvindanlegg og lågutsleppsferjer til dømes. Ikkje fordi me treng meir straum og ikkje fordi me skal eksportere straum, men for at me skal sikre arbeidsplassar med å eksportere ferdigvarer.

Prøv å overføre tenkinga til husbygging. Me bør reparere framfor å byggje, men me treng også nye hus. Me kan setje opp husa dei der dei skal stå, med lokale materialar og lokale arbeidsfolk. Eller me kan kjøpe ferdige husrom frå Kina og bolte dei saman. Kina har, som Norge, dyktige fagfolk. Låge lønner, harde arbeidsforhold og veike miljøkrav er deira konkurransefordelar, liksom oljefondet er vår.

Stundom tenkjer eg som skriv dette, at norske venstreparti har skifta side. Først tappe naturressursar for all tid, så bruke av pengane det gir, til å utkonkurrere arbeidskameratar i fattige land. Det er det motsette av arbeidarsolidaritet.

Koronakrisen har allerede forandret verden økonomisk, sosialt og politisk. Kanskje har den også forandret hvordan vi ser på verden?

---

 

Sofie Marhaug, gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.
Illustrasjon: Wali’s Studio

 

De siste ukene har for eksempel folk fått øynene opp for det viktige arbeidet vanlige, som regel lavtlønte arbeidere gjør. Butikkmedarbeidere, helsearbeidere og bussjåfører klappes for og hylles i avisinnlegg og i sosiale medier. Krisen får folk til å forstå verden på en annen måte. 

Når både verden og oppfatningen av den forandrer seg, bør venstresiden gripe sjansen til å fremme sosialistiske løsninger – løsninger som før kan ha fremstått som vel radikale, men som nå virker fornuftige. I grunnen er de begge deler. De er radikale fordi de bryter drastisk med den rådende markedsliberalismen, og de er fornuftige fordi kapitalismen så åpenbart ikke er i stand til å løse utfordringene vi står overfor. Som Rosa Luxemburg en gang formulerte det: Sosialisme eller barbari! Sosialistiske løsninger er tvingende nødvendig når alternativet er koronakapitalisme. 

1. Lønn som fortjent

Det første budet for fagbevegelsen og den radikale venstresiden er ikke nytt. Det handler om å heve lønnen til de som tjener minst. 

Lønnsoppgjøret er utsatt til høsten, men NHO Reiseliv har allerede manet til et moderat et lønnsoppgjør i lys av koronakrisen. Regjeringen legger seg på samme linje når de i revidert nasjonalbudsjett for det første ikke legger opp til lønnsvekst, og for det andre foreslår ytterligere «effektiviseringskutt» i offentlig sektor. Når vi vet hvor viktig jobben til de lavtlønte er, fremstår arbeidsgiverne og regjeringens politikk som snodig. Hvem er det egentlig som bør moderere seg nå? Hvor er moderasjonen i lederlønninger og voksende formuer? 

Sannheten er at de 30 prosent dårligst betalte arbeiderne ikke har hatt reallønnsvekst de siste seks årene. Dette innebærer at lønningene til disse lavtlønte, ofte kvinnedominerte yrkene steg mindre enn prisene. Denne gruppen trenger lønnsvekst, ikke moderasjon. 

Med dette mener jeg på ingen måte å si at samfunnet ikke behøver å vise moderasjon i krisetider. Spørsmålet er bare hvem det er som skal vise moderasjon. Lønnskampen (les: klassekampen) blir bare enda viktigere «når nettene blir lange og kulda setter inn».

Selv om folk oppdager hvor nyttige jobber arbeiderklassen gjør mens krisen står på, opplever vi også hvordan noen lavtlønte yrkesgrupper er spesielt utsatte. Innenfor de samme 30 prosentene finner vi ansatte innen f.eks. hotell, restaurant og reiseliv, som nå mister jobbene sine på ubestemt tid. 

Likevel er det eierne i de samme næringene som roper høyest om hjelp. «Vi har blitt hørt», sa Norwegian-sjefen da regjeringen bevilget en lånegaranti på 3 milliarder kroner til flyselskapet. Dette til tross for at Norwegian i mange år har hatt en dårlig økonomi, samtidig som de har svekket arbeidsfolks rettigheter – det Kirsti Bergstø (SV) passende nok kalte for «kjosifiseringen» av arbeidslivet. Særlig miljøvennlig eller fremtidsrettet er Norwegian heller ikke. 

Et annet eksempel: Hotelleier Petter Stordalen permitterer nå tusenvis av ansatte. Toppsjefen i Stordalens hotellkjede, Choice, er like fullt positiv til regjeringens krisepakke for næringslivet. De trenger hjelp nå. I medgangstider har imidlertid ikke Choice-eierne gitt ved dørene verken i form av skatter eller lønn til de ansatte. Petter Stordalen har tatt ut 585 millioner i utbytte på fem år gjennom intrikate selskapsstrukturer, mens de ansatte i Choice-kjeden hans fikk et lønnstillegg på 15 øre i fjor. Dette tillegget matchet verken prisveksten i samfunnet eller i Stordalens egen bedrift. 

At regjeringen nå gir krisepakker til eierne i eksempelvis Norwegian og Choice er en fattig trøst for ansatte. Arbeiderne har ikke tatt del i utbyttefesten, og er de første som må gå når det kniper til.

Jeg håper en langsiktig konsekvens av koronakrisen er at flere ser den sanne verdien av arbeidet til vanlige, lavtlønte arbeidere, og at denne verdien omsettes i lønn for strevet. Det holder ikke med et klapp på skulderen. Høstens lønnsoppgjør er tiden for å heve de lavtlønte, og for at eierne og lederne modererer seg. 

2. Sekstimersdag

Da arbeidsledigheten stod på som verst på 30-tallet, våget noen å foreslå sekstimers arbeidsdag som en del av løsningen. Et solidarisk ­alternativ til ledighet var å dele på arbeidet.

Nok en gang står vi i en krise der arbeidsledigheten kryper over ti prosent.

En fersk forskningsrapport viser at de økonomiske konsekvensene av koronakrisen ikke bare rammer bredt, men også skjevt. Det er en klar overrepresentasjon blant de nye ledige av personer med lav inntekt og lav utdanning. Kvinner rammes hardere enn menn, unge hardere enn gamle, og innvandrere er mer utsatte enn norskfødte.

På 30-tallet ble en del av løsningen at gifte kvinner holdt seg hjemme. Det holdt liksom at mannen hadde inntekt. Arbeiderpartiets husmorforening la seg på denne linjen, mens kommunistenes husmødre protesterte. Det var altså ingen unison enighet den gangen. Heller ikke internt i Arbeiderpartiet.

Jeg tror folks holdninger har endret seg mye de siste 90 årene. Det er ikke vanlig å mene at en dame bør holde seg hjemme dersom hun er gift. De økonomiske realitetene er likevel skremmende gjenkjennbare. Selv om vi skulle mene at kvinner og menn, unge og gamle, innvandrere og norskfødte har like stor rett på arbeid, viser statistikken at virkeligheten er en annen. De som kommer dårligst ut av koronakrisen er gruppene som hadde minst fra før. Antakelig var det de samme gruppene som hadde minst å rutte med på 30-tallet også.

En dame som tidlig forstod forholdet mellom arbeidsledighet, makt og kjønn var Johanne Reutz fra Bergen. Allerede i 1932 foreslo hun sekstimersdag som en del av Arbeiderpartiets kriseplan, og protesterte siden mot LO og Arbeiderpartiets vedtak om å begrense gifte kvinners rett til lønnet arbeid.

Det fantes med andre ord gode holdninger på 30-tallet også. Problemet var bare at de ikke ble satt ut i livet. Det samme problemet opplever vi i dag. Ingen (eller veldig få) mener at kvinner ikke har lik rett på arbeid som menn. En politisk enkeltsak som kunne gjort noe med det faktiske misforholdet – ikke bare i teorien, men også i praksis – er sekstimersdagen. I dag som for 90 år siden er det behov for å dele på arbeidet!

3. Demokratisk kontroll over økonomien

I disse dager stanses privatiseringen av den britiske jernbanen på grunn av koronakrisen. Jernbanen er midlertidig nasjonalisert. I Spania nasjonaliseres helsevesenet. Krisen tvinger oss til å tenke nytt om helt nødvendig infrastruktur: Hvorfor skal noen tjene penger på tjenester som skal dekke våre helt grunnleggende behov? Blir de i det hele tatt dekket, dersom de skal motiveres ut ifra profitt fremfor hensynet til mennesker og natur?

Dette er spørsmål den radikale venstresiden har stilt i en årrekke. Med krisen melder problemstillingene seg mer akutt. Her hjemme har for eksempel professor i helseøkonomi, Mette Kalager, tatt til ordet for å produsere og eie medisin selv. Andre spør hvor det har blitt av de statlige kornlagrene. Disse forslagene handler selvsagt om at grensene for øyeblikket er stengt ned, men de er ikke bare et uttrykk for proteksjonisme: Dette er også en anerkjennelse av at markedet ikke produserer det vi trenger når vi trenger det. Det trengs en demokratisk kontroll over økonomien, enten dette er i form av statlig eierskap eller andre ikke-kommersielle løsninger. 

Selv spør jeg meg hvorfor det skal være lønnsomt å kjøre buss og bane i Bergen? Her har vi – av hensyn til smittevern – vedtatt restriksjoner som gjør at det ikke kan være mange mennesker på bussen eller bybanen samtidig. Færre passasjerer blir i alle tilfeller dyrt for selskapet som leverer tjenesten. Derfor kutter de i antall avganger. Da står vi igjen med det samme problemet som vi hadde i utgangspunktet, nemlig trengsel. Smittevernhensynene er rett og slett ikke kompatible med markeds­tenkningen. 

Enda mer nærliggende er det å spørre seg hva vi skal med et privat bank- og kredittvesen. Hvorfor skal private inkassobyrå tjene penger på fremtidens gjeldslaver? Er det økonomisk forsvarlig med ugunstige, for ikke å si løgnaktige, kredittlån i en tid der mange vil slite med å betale regningene sine? Aldri før har det vært mer åpenbart at gjeldsprofitørene må stanses.

Koronakrisen bør føre til en mer offensiv venstreside. En venstreside som ikke bare skal «tette hullene i velferdsstaten», men som krever at større deler av økonomien blir underlagt demokratisk kontroll. Venstresiden må tørre å tenke stort. Vi har tross alt en verden å vinne, og kapitalismen er ikke egnet til å bekjempe verken fattigdom, klimakrise eller korona. 

 

I denne artikkelen skal jeg skrive om noen lovendringer som er gjort og gjøres under koronakrisa. Gjeldende lover og forskrifter kan leses på lovdata.no. Jeg skal også skrive litt om appen Smittestopp og overvåking. Men, siden jeg er bedt om å skrive dette fordi jeg er utdannet jurist, må vi først ha en rask innføring i juridiske begreper.

---

Av Aurora Hagen, jurist og jobber i folkeregisteret i Skatteetaten. Hun bor på Nordstrand i Oslo med samboer og er aktiv i Rødt Nordstrand.
Illustrasjonsfoto: Marte Teigen

Inngrep i folks rettsstilling

I vårt rettssamfunn har vi et prinsipp som sier at inngrep som staten gjør overfor folk, må ha hjemmel i lov, legalitetsprinsippet. Med hjemmel mener man at det som står der, må kunne føres tilbake til noe eller har grunnlag i noe. At man har en klar hjemmel, betyr at det enkelt må kunne leses ut fra loven at det inngrepet som gjøres er tillatt. Jo sterkere inngripen som gjøres, jo klarere hjemmel må til. Hjemmelen for å gjøre inngrep i noens rettsstilling må finnes i en rettskilde som er like høy eller høyere enn den rettskilden som beskytter, eller slår fast rettsstillingen. Privat eiendomsrett er for eksempel vernet av Grunnloven. Ekspropriasjon, retten for staten til å gjøre inngrep i folks eiendomsrett, følger også av Grunnloven. 

Legalitetsprinsippet følger av konstitusjonell sedvanerett, og kan derfor ikke fravikes uten å endre Grunnloven. 

Vi må skynde oss. Det er krise!

Mange av de nye forskriftene vi har fått i forbindelse med Covid-19 utbruddet, er hjemlet i allerede eksisterende lover. For eksempel er det vedtatt en egen forskrift som hjemler bruken av den nye appen Smittestopp. Den forskriften har hjemmel i smittevernloven. 

Men regjeringa ville ha mulighet til å foreslå nye ting raskt. De ville også bestemme ting som er i strid med allerede gjeldende lover, og i strid med forskrifter gitt i medhold av disse lovene. De foreslo derfor en ny lov, koronaloven, som kunne gi hjemmel til en hel masse forskjellige endringer. Siden den nye loven ga hjemmel, skulle dette være i tråd med legalitetsprinsippet. 

Vanligvis gjøres det et veldig grundig arbeid når man skal vedta lover og også forskrifter. Med mulighet til å gi forskrifter etter den nye loven kunne forskrifter vedtas mye raskere. Det er fortsatt slik at det er det aktuelle departementet som utarbeider forslagene til forskrifter. Noen av forslagene har til og med blitt «sendt ut» på høring og ligger på regjeringen.no sånn at folk kan komme med innspill til departementet om ting de mener er bra eller dårlig med forslaget, før departementet legger fram sitt endelige forslag for regjeringa.

Men det er langt fra alle de 32 forskriftene som er sendt på høring eller lagt ut på regjeringen.no før de ble vedtatt. Jeg finner bare 14. Dessuten er det helt sikkert ikke alle som veit om at det planlegges endringer i nettopp de lovene/forskriftene de er mest opptatt av, eller jobber med til daglig.

Mange av oss har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp, og klarer ikke å følge med så godt som vi gjerne skulle ønske. Mange dyktige, engasjerte mennesker blir ikke gitt muligheten til å gi innspill. Jeg tviler for eksempel på at de som jobber i barnehage og helsevesen, har fått utlevert disse forslagene og blitt gitt mulighet til å komme med innspill. Det er synd. For det er de som står i første linja som ofte må ta støyten, hvis ikke ting fungerer godt nok.

Mer makt til regjeringa

Fram til i dag, 8. mai, har det blitt fastsatt 32 nye forskrifter med hjemmel i den nye koronaloven i 7 statsråd. Første gangen, den 27. mars ble det fastsatt 14 nye forskrifter. 

Jeg er bekymra for at regjeringa haste-vedtar noe som burde vært diskutert grundig og at man derfor vedtar forskriftsbestemmelser man ellers ikke ville vedtatt. Det er ikke så greit for andre å kontrollere hva regjeringa foreslår i forskriften. I hvert fall ikke når det blir fastsatt så mye som 14 nye forskrifter på en dag. Stortinget har faktisk bare ett døgn på seg til å si ifra hvis de ikke er enige i det som regjeringa har foreslått, enten det gjelder innholdet i en enkeltbestemmelse eller en hel forskrift. Og selv om mange stortingsrepresentanter har bestemt seg for at de er imot, så får de ikke hindret endringen i å tre i kraft før 1/3 av alle representantene på Stortinget sier at de er imot innen ett døgn. 

Det er faktisk mulig for opposisjonen på Stortinget å hindre et forslag som regjeringspartiene stemmer for. Dette er ment å fungere som en «sikkerhetsventil». Til tross for denne «sikkerhetsventilen» kan man spørre seg om regjeringa har fått for mye makt og om det går for fort i svingene. 

Tolkningsoppgave: Koronalovens formål I koronaloven § 1 heter det:

Loven skal legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.

Formålet med koronaloven er altså å legge til rette for tiltak. Det følger av § 2 i loven at tiltakene skal gis gjennom forskrifter. Det er oppramset i alt 62 lover som kongen i midlertidige forskrifter kan utfylle, supplere eller fravike, hvis endringen ivaretar lovens formål.

Formålsbestemmelsen i § 1 gir føringer på forskjellige egenskaper som tiltakene skal ha. De skal være både forsvarlige, effektive og forholdsmessige. Det skal også gjøres en nødvendighetsvurdering. Tiltakene skal være «nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig». Selv om det er brukt ordet og, forutsettes det i forarbeidene at de to formålene ofte er sammenfallende, og det anses derfor tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas. 

Man må altså først vurdere hva som vil skje hvis man ikke innfører tiltakene, og kun innføre forskriften hvis konsekvensen av å ikke innføre den er at sentrale samfunnskonstruksjoner forstyrres, og / eller at det avhjelper negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig. 

Ganske vid hjemmel der, med andre ord. 

Det enkleste er å ta fra de svakeste først

En av de første forskriftene som ble vedtatt, var «Midlertidig forskrift om endringer i helselovgivningen for å avhjelpe konsekvenser under utbruddet av Covid-19». Formålet med denne er å «bidra til en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og en effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser under utbruddet av Covid-19.» 

Den skal altså avhjelpe konsekvenser, uvisst hvilke. Den skal også sørge for at alle får en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Og sørge for at ressursene vi har tilgjengelig, blir utnyttet på en effektiv måte. 

Jeg leser det som «Her må vi spare penger!». Det er klart at helsevesenet ikke har kapasitet til å gjøre alt de skulle gjøre før, og samtidig ta imot mange koronapasienter. Det har derfor blitt vurdert hvor man kan kutte. Det enkleste er å kutte i rettighetene til de svakeste først. De som er veldig syke, orker ikke å protestere. 

For å oppnå formålet om en likeverdig og effektiv måte å avhjelpe konsekvenser, eller å spare penger, har § 6 i forskriften fratatt pasienter retten til å få en fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten mener at den spesialisten hun først var hos har oversett noe viktig, har hun altså ikke rett på ny vurdering hos en annen spesialist, slik hun kunne ha før. 

Pasienten eller brukeren er også fratatt retten til å få utarbeidet en individuell plan. Slik plan hadde man rett på før. Hvis man hadde behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skulle slik plan lages i samsvar med bestemmelsene i de andre helselovene, jfr. Pasient og brukerrettighetsloven § 2–5. 

Disse to eksemplene viser hvordan regjeringens kutt først og fremst skulle ramme de som er svakest i samfunnet vårt. Vi kan lese i avisene at mange av de som allerede sliter, sliter ekstra nå. Telefon- og videokonsultasjoner for rus og psykiatri har økt til dobbelt så mange som de fysiske avtalene som har blitt avlyst. Vi kan ikke vite nå om disse og andre kutt vil få følger som vil merkes i ettertid. 

Fra midlertidig forskrift til midlertidig lov 

Koronaloven skal opphøre den 27. mai. Da opphører også alle forskriftene som er vedtatt i medhold av loven. Hvis innholdet i disse skal fortsette å gjelde, må innholdet vedtas i lovs form. Det kom to forslag til midlertidige lover 7. mai, og 9 stykker den 12. mai. 

Før Covid-19 utbruddet hadde vi allerede en smittevernlov. Mange av tiltakene som ble innført først, var hjemlet i denne loven. Også smittevernloven har blitt midlertidig endret på grunn av Covid-19 utbruddet. Med hjemmel i smittevernloven er «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19» utgitt. Dette er forskriften til appen Smittestopp, og den har ikke vært på høring.

Overvåking for moroskyld, eller som investering i folkehelsa?

I en artikkel på nrk.no den 9. mai 2020 kunne jeg lese om hvordan flere apper som vi har installert på mobiltelefonene våre, hele tida sender signaler til firmaer som selger opplysninger om oss. Da vi installerte appen på mobiltelefonen vår, godtok vi kanskje dette. Det er jo artig med et filter på snapchat som legger på en ramme rundt bildet som viser hvor vi oppholder oss. 

Selv om vi uten å tenke videre over det, skriver under på avtaler med utenlandske selskaper om overvåking, så får vi en uggen følelse når det er staten som ønsker å samle inn informasjon om en. At så mange har lastet ned appen viser imidlertid at mange folk har tillitt til myndighetene. I følge NRK og Folkehelseinstituttet er det ca. 1,5 millioner som har lastet den ned, og nesten 700 000 er aktive brukere av appen. Likevel, datatilsynet har etterspurt grundigere vurderinger i behandlingsprotokoll og risiko- og sårbarhetsanalysen for app-løsningen. De varsler også at de vil fortsette kontrollsaken for å se videre på problemstillinger knyttet til formål, nytteverdi, innsamling og lagring av personopplysninger, samt sikkerhet i løsningen. Dette er både bra og skummelt. Skummelt at så mange har blitt oppfordret til å laste ned appen før det er gjort grundige nok vurderinger. Bra at vi har et datatilsyn som kan gi påpakk. Vi skal være glade for at denne kritikken kommer fram. Likevel lurer jeg på om det hadde vært nødvendig med så mye arbeid med etterkontroll fra Datatilsynets side hvis forskriften hadde blitt sendt ut på høring og de hadde gjort ting riktig med en gang.

Når partikamerater blir overvåka av staten

Jeg husker godt hvor skremmende jeg syntes det var da jeg som ungdom ble gjort oppmerksom på hvordan en av mine egne partikamerater hadde blitt systematisk overvåket av staten. Den overvåkinga skjedde med mye mer ressurskrevende metoder enn at vedkommende lastet ned en app. 

Når folk frivillig har lastet ned en app som sender all informasjon om hvor du har oppholdt deg de siste 30 dagene, og om du er smittet av Covid-19 til en server, er kanskje ikke veien så lang om myndighetene føler behov for å utvide appen noe, eller å lansere en ny type app for å innføre overvåking av andre grunner. 

Man har sett, både i Norge og i andre stater hvordan informasjon som staten «legitimt» har samlet inn, seinere har blitt brukt for å lette arbeidet med å utslette folkegrupper eller sette folk i arbeidsleir. Det skjer nok fortsatt i en del stater. Vi må unngå at det skjer her. Enten du har en annen farge i huden, liker andre folk, eller mener andre ting. Så lenge noen har tilgang til masse informasjon om deg, er du utsatt for at de skal kunne bruke denne mot deg på en eller annen måte. Noen ganger kan bruk av slik informasjon oppfattes som legitimt. Andre ganger ikke. 

Hvem får informasjonen i appen?

Det mange nok lurer på, er hvem som har tilgang til opplysningene om hvor du har oppholdt deg, og om staten kan bruke de til andre ting enn å sjekke om du kan være smitta av viruset Covid 19. I følge Folkehelseinstituttet sine nettsider er det kun autorisert personell som skal ha tilgang til dataene, og de vil kun få slik tilgang når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset. De skriver også at «helseopplysninger eller lokasjonsdata kan ikke gjøres tilgjengelig for politi eller påtalemyndighet eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Personopplysningene kan ikke utnyttes kommersielt».

Appen er kun i bruk for folk i Tromsø, Trondheim og Drammen

I følge Folkehelseinstituttets nettsider skal appen kun registrere bevegelsesmønstre de første ukene. Så skal mulighetene for å bli varslet testes ut i noen få utvalgte kommuner å kunne vurdere funksjonaliteten før de tar varsling i bruk i hele landet. Når jeg skriver dette, 19. mai er det bare tre kommuner som har tatt appen i bruk med varslinger. Tromsø, Trondheim og Drammen. Det vil si at det samles inn en hel masse data om bevegelsesmønstre i alle de andre kommunene. Dette blir lagret i 30 dager, men vil ikke bli brukt til noe som helst. For autorisert personell vil kun få tilgang til bevegelsesmønstrene dine når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset, og det får du jo ikke når ikke varslingssystemet er tatt i bruk. 

Ei krise kommer alltid tilbake

Det har vist seg under denne krisesituasjonen at vi ikke har de hjemlene i våre vanlige lover som gjør at vi kan fungere under en krisesituasjon. Vi er ikke godt nok forberedt. 

Når Norge, som er et land med masse ressurser, er nødt til å hasteinnføre en masse midlertidige lover og forskrifter, er det lett å forstå at også andre land endrer lovene sine i ulike krisesituasjoner. Det som forundrer meg, er at alle synes å holde fast ved trua på alt vil bli sånn som vi hadde det før. Selv om forskere er sikre på viruset kommer fra kjøp og salg av ville dyr på åpne matmarkeder i byene i Kina, virker det ikke som at verdenssamfunnet har lagt press på Kina for å slutte med det. De virusene som allerede har gjort stor skade, SARS, svineinfluensaen eller nå Covid-19, kan komme igjen i nye former, eller vi får helt nye. Vi kan også stå overfor andre typer kriser. Kapitalismen og kriser går hånd i hånd. Også når krisa ikke er utløst av kapitalismen selv, vil det alltid være de med mest penger og makt som klarer seg best gjennom kriser. 

 

Tidene forandrer seg, og nye radikale generasjoner vokser opp. Samtidig vokser ytre høyre. Hvordan møter vi denne utfordringen

og bygger varige flertallsallianser for et mer solidarisk samfunn?

---

Av Ronny Kjelsberg, universitetslektor ved NTNU og vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt.
Foto: Jean-Philippe Delberghe

 

Et nytt fellesskap

For å oppnå politisk forandring må man bygge fellesskap og allianser – allianser mellom krefter som til sammen kan danne et flertall og endre den politiske kursen i samfunnet. Det er blant annet dette Thomas Piketty omtaler som «egalitære koalisjoner» i sin nye bok Kapital og ideologi (Piketty, 2020 s. 35). Knappest noe samfunn har skapt en utvikling i retning mindre ulikhet uten å ha klart å bygge en slik koalisjon.

Vi lever i en tid hvor de globale utfordringene både økonomisk og miljømessig skriker etter en ny kurs, samtidig som ytre høyre styrker seg i mange land. Det krever en grundig gjennomtenkt strategi for alliansebygging hos den politiske venstresida som vil ha en kurs vekk fra nyliberal økonomisk politikk, og redde planeten.

Dette er ikke en ny utfordring, men tidene forandrer seg, nye generasjoner dukker opp og gamle forsvinner. Derfor må gamle spørsmål kontinuerlig tas opp til ny debatt for at man skal kunne bygge flertall.

Det har nemlig de siste årene utkrystallisert seg mulighetene for en slik koalisjon. På tross av tilbakeslag har vi sett en fremvekst av, og oppslutning om, bevegelser til venstre for sosialdemokratiet vi ikke har sett noe i nærheten av siden «eurokommunismen» på 70-tallet, eller kanskje ikke siden mellomkrigstiden. I årene etter finanskrisa i 2008 ble partier som Syriza, Podemos og Sinn Fein seriøse utfordrere til makten i sine respektive land. Det samme ble etter hvert politikere som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. På tross av at de ikke holdt helt til målstreken, er dette politiske bevegelser vi ikke har sett på mange tiår. Bak mange av disse bevegelsene ser vi en koalisjon av tradisjonelle arbeidervelgere som stemmer på mindre økonomiske forskjeller, trygge jobber og bedre velferdsordninger, samt en ny radikal ungdomsgenerasjon (se f.eks. Horgan-Jones, 2020). Dette er bevegelser som kan samles, men alliansen kan også være skjør. Jeremy Corbyn klarte det i 2017, men mislyktes som kjent i 2019 (les mer om det hos Manifest Tidsskrift (Kjelsberg, 2019)).

I deler av den norske debatten både rundt Brexit og ellers (kanskje særlig i debattene hvor høyresiden har forsøkt å importere den amerikanske «kulturkrigen» til Norge), har det vært en tendens til å dra opp et skille mellom «eldre menn på bygda» og «unge høyt utdannede i byene», hvor førstnevnte gruppe gjerne har vært ansett som «arbeiderklassen». Det er grunnleggende misforstått. En meningsfull klasseanalyse, òg en mulig allianse for en ny kurs vil selvsagt måtte inkludere folk av begge kjønn, fra bygd og by, med og uten høyere utdanning. For å skjønne sistnevnte er det bare å se på hva LO gjør, som nå nettopp styrker seg blant ansatte med høyere utdanning gjennom «LO for alle»-prosjektet, og ser at det er helt nødvendig om de skal bevare organisasjonsgraden i en tid hvor halvparten av ungdomskullene tar høyere utdanning (Heyerdahl, 2019).

Dette er heller ikke nye innsikter. I avslutningen av boken Maktkamp fra 1989, skrev Reiulf Steen (Steen, 1989, s. 271) om betydningen av nettopp å bygge allianser på tvers av utdanningsgruppene:

[H]va er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeidere og i hvert fall håndverkere vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren. Det viktigste er hva de har felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier. Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i. Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen.

Behovet for å inkludere slike utdanningsgrupper i en egalitær allianse er bare blitt større siden den gang.

Enkelte kobler inkluderingen av folk med utdanning som høyredreining, og ser den i sammenheng med at mange tradisjonelle venstresidepartier de siste tiårene har økt sin appell i den økonomiske overklassen og mistet mye av sitt tradisjonelle arbeiderklassegrunnfjell (se f.eks. Kristjánsson, 2019). Dette står seg ikke mot data fra Piketty (2020, s. 38). Her ser vi at venstresidepartier både i USA og Europa hadde en kontinuerlig relativ vekst blant utdanningsgruppene i hele etterkrigstiden, mens de beholdt sin posisjon som partier for arbeiderklassen om man ser på økonomi heller en utdanning. Ja, i tiårene mellom 1960 og 80-tallet økte faktisk oppslutningen blant de høyest utdannede, samtidig som den økte blant de med lavest inntekter i USA og Frankrike, som er Pikettys eksempler. Det var først med høyredreiningen og nyliberalismen på 90-tallet at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene begynte å miste grepet om arbeiderklassen i økonomisk forstand.

Utfordringer med et nytt flertall

Men som vi så med Corbyns Labour i Storbritannia – slike allianser kan sprekke. Der sprakk den blant annet på EU-spørsmålet. Mange eldre rurale velgere ville ut av EU og satte det over Labours program. For yngre velgere var EU-motstanden derimot tydelig koblet til den xenofobe høyresida, og der møter vi en utfordring.

Skal man bygge en slik allianse kan man nemlig ikke assosiere seg med rasistiske, sexistiske eller andre former for diskriminerende krefter. I Fafos ungdomsbarometer fra 2017 var kamp mot rasisme faktisk den enkeltsaken som opptok ungdom aller mest (Andresen, Strand og Ødegård, 2017). Selv om andre undersøkelser med noe andre svaralternativer og formuleringer helt sikker kan gi noe andre svar, er dette et tydelig signal på at man vil miste ungdommen dersom man lefler med ytre høyre-tankegods.

Når ytre høyre promoterer seg på saker som tidligere har vært mest forbundet med venstresiden, som motstand mot frihandelsavtaler og EU-motstand, er det dermed ikke rart mange opplever det som en noe klam omfavnelse. Likevel har svaret fra de fleste toneangivende på venstresiden vært det åpenbare – at man må holde fast på sine standpunkter uavhengig av hva ytre høyre gjør (Herning, 2017; Meyer og Krogh, 2020; Kristjánsson, 2020).

Det er vanskelig å være uenig i det, men for meg kommer det i kategorien «nødvendig, men ikke tilstrekkelig». Når ytre høyre forsøker å profilere seg på frihandelsmotstand må vi slå tydelig fast at vår motstand mot for eksempel EU er rotfestet i noe helt annet enn deres nasjonalisme.

Vi ser nemlig at enkelte miljø som tradisjonelt har delt venstresidens ståsted i slike saker, som MDG, nå er i flyt mot en mer EU-vennlig politikk (Kjelsberg, 2018, MDG, 2020) som er mye mer ukritisk til frihandel, og en kjent venstreorientert kommentator som Sven Egil Omdal lanserer et nytt EU-positivt syn (Omdal, 2020). Og det er grunn til å tro at både MDG og Omdal er representative for deler av befolkningen vi trenger om vi skal mobilisere til et flertall for en radikal politikk i tiårene som kommer, folk som må være deler av vår egalitære koalisjon.

Det kan selvsagt være fristende å holde fast på den velkjente retorikken og politikken i frykt for å miste de eldre velgergruppene over til høyresida. Eldre velgere er mer trofaste, og de stemmer som kjent i større grad i valg. Men som KrF har sett de siste tiårene – det er en velgergruppe som er kraftig utsatt for naturlig avgang, og å satse på et slikt «grunnfjell» er en strategi som ikke har framtiden for seg. Vi må derfor bygge allianser som inkluderer ungdommen.

For å konkretisere: I 1900 jobbet 47 prosent av nordmenn i primærnæringene. I 2018 var tallet 3 prosent (SSB, 2020). Samtidig bor 82 prosent av befolkningen i byer og tettsteder i 2019 (SSB, 2019a). I 1906 var 70 prosent på bygda (SSB, 2015). Det betyr at de gruppene man måtte få med seg for å bygge en solid flertallskoalisjon på starten av forrige århundre er helt andre enn de gruppene man må slåss om i dag.

Vi finner endringer også i politiske holdninger, også i nyere tid. Innenfor det betente politikkområdet innvandring, blir nordmenn gradvis over tid mer og mer positive (SSB, 2019b). I tillegg vet vi at det er en sammenheng mellom kunnskap om, og kontakt med, innvandrere og mer positive holdninger (Brekke & Mohn, 2018, s. 10). Dette bildet forsterkes gjennom at nordmenn flest er mer skeptiske til høyreradikale enn til de minoritetene ytre høyre maler skremmebilder av (Tyldum, 2019 s. 33). Det gir en god indikasjon på at ytre høyres skremselspropaganda er nettopp det, og at økt kunnskap – noe stadig flere får, særlig i den yngre generasjonen – gjør at rommet for høyrepopulistisk innvandringsfiendtlig retorikk sakte blir mindre.

På tross av at lekkasje til den ytre høyresida er blitt heftig diskutert fra Magnus Marsdals Frp-koden (Marsdal, 2007), til Mímir Kristjánssons Martin Tranmæls metode (Kristjánsson, 2020), tyder mye på at dette, i hvert fall i Norge, er et minkende problem. At ytterfløyene på høyresida radikaliseres kan med dette ses på som en respons på manglende politisk gjennomslag, og ikke som et tegn på økt styrke.

Denne utviklingen bør dermed være en advarsel til den som måtte tenke at veien framover for venstresida går ved å stjele velgere fra høyre ved å konkurrere i kulturkonservatisme. Det er et vindu som er i ferd med å lukke seg, og ikke minst er det politisk feil (se f.eks. Sanders, 2018 s. 5).

Det kan være en vel så stor utfordring å sikre at de yngre velgergruppene slutter opp om et radikalt omfordelende prosjekt i en egalitær koalisjon, og ikke sklir inn mot et mer diffust liberalt sentrum som ikke evner å løse samfunnsutfordringen vi står overfor.

En bedre EU- og frihandelskritikk

Skal vi bygge en slik koalisjon, må vi ta et nytt blikk på argumentasjonen vår mot f.eks. EU. Det må vi gjøre gjennom å fokusere på hvordan blant annet EUs politikk, som er grunnfestet i frihandel, direkte undergraver verdier som ligger i kjernen for mange i den radikale ungdomsgenerasjonen som nå vokser fram.

Ikke minst handler dette om at frihandel øker de globale klimagassutslippene dramatisk. Det siste i en rekke studier som viser dette kommer fra en gruppe forskere i Japan som har vist at bare en tollreduksjon på 1 prosent for sentrale varer blant G20-landene, vil gi dramatisk økte CO2-utslipp (Islam, Kanemoto & Managi, 2019).

Selv WTO har lenge delvis erkjent disse problemene. I en rapport som gjennomgår tilgjengelig forskning erkjennes det at «the literature indicates that more open trade is likely to increase CO2 emissions» (WTO, UNEP, 2009 s. 141). Økte klimagassutslipp kommer fra økt transport og økt produksjon og forbruk. På sin temaside om forholdet mellom frihandel og miljø er WTO dermed mindre tydelige (WTO, 2020). Her peker WTO på at komparative fortrinn kan gjøre at varer kan produseres med mindre energibruk og mindre utslipp, og tåkelegger konklusjonen med et slags «det kommer an på». En litt mindre raus skribent kunne jo antydet at WTO her var «Merchants of Doubt» etter Naomi Oreskes og Eric Conways bok om klimafornektere (Oreskes, Conway, 2010).

Det er sant at det finnes eksempler på at handel gir lavere utslipp – norske drivhustomater vs. importerte spanske er et kjent tilfelle. Men er dette årsaken til det store flertall av varer som produseres langt unna der de forbrukes? Nei. Årsaken til at for eksempel Kina produserer nesten all vår forbrukerelektronikk er ikke at råvarene finnes der eller at de har særlig tilgang på billige rene energikilder (som norsk vannkraft) – det er rett og slett at de har langt lavere lønnsnivå, og langt dårligere arbeidsvilkår enn i for eksempel Norge. Et høyt kunnskapsnivå og et autoritært regime som sikrer «forutsigbare rammevilkår», hjelper også. Derfor sendes norsk fisk til Kina for å videreforedles og pakkes, og sendes tilbake for forbruk. Dette er hovedregelen når det gjelder frihandelen, og det er derfor mer grundige undersøkelser kommer med mye tydeligere svar enn WTO.

Dette gjelder selvsagt også innad i EU. Mens fri flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker er selve fundamentet for unionen, har alle forsøk på å lage et «sosialt» felles fundament strandet og fislet ut i sanden (Se f.eks. Ingrid Grønli Åms bok om fransk venstresides trøblete forhold til unionen (Åm, 2018)). EUs frihandel er dermed også en frihandel med økte utslipp som konsekvens.

Økt produksjon og forbruk kunne kanskje vært bra om det kom de som trenger det til gode, men som store mengder forskning, blant annet popularisert i Ulikhetens pris (Wilkinson og Pickett, 2012) har vist, slår ikke økt økonomisk vekst positivt ut på levekår i den rikere delen av verden. Det gjør tvert imot lave sosiale ulikheter.

En annen konsekvens av fri-flyt-kapitalismen er nettopp stadig økende sosiale ulikheter. Dette har vi sett både i Europa og resten av verden de siste tiårene, den mest kjente beskrivelsen er kanskje Thomas Pikettys Kapitalen for det 21. århundre (Piketty, 2014). Det mange kanskje ikke er klar over, er at økte sosiale ulikheter også bidrar til framveksten av nettopp høyreekstremismen som noen ser EU som bolverk mot.

En studie fra 2017 (Kunst, Fischer, Sidanius og Thomsen, 2017) viser at jo større ulikhetene er, jo større er motivasjonen hos privilegerte grupper for å forsvare posisjonen sin og opprettholde sosiale hierarkier, inkludert å diskriminere og forfølge innvandrere, være sexistiske og til og med benytte vold.

Etter den økonomiske krisa i 2008 var det en framvekst på venstresida mange steder, og mange ønsket en annen politikk for mer utjevning i Europa. Det lå bak både Francois Hollandes valgseier i Frankrike i 2012, men kanskje mest tydelig Syrizas seier i Hellas i 2015, og i fremganger for bevegelser for en mer utjevnende økonomisk politikk i flere andre land.

Dette håpet ble derimot brutalt stoppet av EUs strenge kuttpolitikk i møte med krisa. EU har i stor grad traktatfestet at selv tradisjonell keynesiansk motkonjunkturpolitikk er ulovlig, og EUs politikk mot Hellas fikk som kjent selv normalt fiskalt konservative IMF til å heve øyenbrynene og komme med forsiktige protester – til liten nytte.

Ideen om EU som bolverk mot høyrepopulismens fremganger er dermed grunnleggende misforstått. Det samme er ideen om at EU skal redde oss fra klimakrisa.

EU kan sette seg strenge klimamål, og komme med satsinger som det nylige vedtaket om «European Green Deal» (European Comission, 2020). De kan til og med få gode resultater på papiret (alle de unødvendige forbruksvarene vi forbruker i Europa havner jo på kvoten til landet som produserer det). EU kan tidvis også prisverdig reagere mot de verste utslagene fra statsledere fra ytre høyre. Likevel er EUs traktatfestede økonomisk politikk basert på frihandel og evig vekst – en politikk som er uforenelig med å løse klimaproblemene, og som styrker nettopp ytre høyre, noe vi også så i det siste EU-valget.

En politikk som kan bekjempe høyreekstremismens frammarsj og redde klimaet, må derfor ha to tanker i hodet på en gang. Den må ha et hovedfokus på å føre en økonomisk politikk for storstilt sosial utjevning, slik at man kan få samfunn som bygger tillit og som holder sammen. Men den må også være kompromissløs både i kampen for å redde planeten vår og i sin motstand mot rasisme og annen autoritær politikk.

Dette må dermed også være det grunnleggende i venstresidas kritikk av EU og frihandelsavtaler i tiden som kommer, dersom vi skal bygge brede egalitære allianser som skaper flertall på tvers av generasjoner og geografi. Enkle besvergelser for eksempel om «nasjonal sjølråderett» treffer stadig færre.

 

Litteratur

Andresen, Silje, Strand, Anne Hege og Ødegård, Anne Mette (2017). Fagforbundets ungdomsbarometer 2017. Fafo-rapport 2017:32. Fafo. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2017/20640.pdf

Brekke, Jan-Paul & Mohn, Ferdinand Andreas (2018). Holdninger til innvandring og integrering i Norge Integreringsbarometeret 2018. Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2018:8. Hentet fra https://www.imdi.no/contentassets/9f6bf228de9342d2acd9b43063c49c63/integreringsbarometeret-2018-holdninger-til-innvandrere-og-integrering.pdf

European Comission (2020). A European Green Deal. Hentet fra https://ec.europa.eu/info/strategy/priorities-2019-2024/european-green-deal_en

Heyerdahl, Ragnhild (2019). Nå skal LO kapre uorganiserte ingeniører, arkitekter, sykepleiere, lærere og akademikere. Frifagbevegelse.no 20.9.19. Hentet fra https://frifagbevegelse.no/nyheter/na-skal-lo-kapre-uorganiserte-ingeniorer-arkitekter-sykepleiere-larere-og-akademikere-6.158.650756.5e2a0b0158

Herning, Linn (2017). Ytre høyre gjør nå krav på standpunkter jeg selv har. Morgenbladet 27.1.17. Hentet fra https://morgenbladet.no/ideer/2017/01/linn-herning-om-ytre-hoyres-standpunkter

Horgan-Jones, Jack (2020). How the youth vote played out for Sinn Féin and the Greens. Irish Times 9.2.20. Hentet fra https://www.irishtimes.com/news/politics/how-the-youth-vote-played-out-for-sinn-f prosentC3 prosentA9in-and-the-greens-1.4167316

Islam, Moinul, Kanemoto, Keiichiro og Managi, Shunsuke (2019). Growth potential for CO2 emissions transfer by tariff reduction. Environmental Research Letters,Volume 14, Number 2. Hentet fra https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/aaf688

Kjelsberg, Ronny (2018). MDG i full spagat når de angriper Rødt for systemkritikk. Radikal Portal 18.7.2018. Hentet fra https://radikalportal.no/2018/07/18/mdg-i-full-spagat-nar-de-angriper-rodt-for-systemkritikk/

Kjelsberg, Ronny (2020). Lærdommer fra Storbritannia: Legg bort de norske brillene. Manifest tidsskrift 8.1.2020. Hentet fra https://www.manifesttidsskrift.no/laerdommer-fra-storbritannia-legg-bort-de-norske-brillene/.

Kristjánsson, Mímir (2019). Lang dags ferd mot Gro, Klassekampen Bokmagasinet 26.10.2019. Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2019-10-26/lang-dags-ferd-mot-gro

Kristjánsson, Mímir (2020). Martin Tranmæls metode. Manifest

Kunst, Jonas R.,Fischer, Ronald, Sidanius, Jim og Thomsen, Lotte (2017). Preferences for group dominance track and mediate the effects of macro-level social inequality and violence across societies. PNAS May 23, 2017 114 (21) 5407-5412. Hentet fra https://www.pnas.org/content/114/21/5407

Marsdal, Magnus (2007). Frp-koden. Manifest

MDG (2020). Europapolitikk. Hentet fra https://www.mdg.no/europapolitikk

Meyer, Astrid Hygen og Krogh, Marie von (2020) Folkets Fiskaa. Klassekampen 6.3.20.

Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2020-03-07/portrett

Omdal, Sven Egil (2020) Nå sier jeg ja til et annet EU. Stavanger aftenblad 7.2.20. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/RRBkkA/na-sier-jeg-ja-til-eu-til-et-annet-eu

Oreskes, Naomi og Conway, Eric (2010). Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Bloomsbury Press.

Piketty, Thomas (2014) Kapitalen i det 21. århundre. Cappelen Damm

Piketty, Thomas (2020). Capital and Ideology. Harvard University Press

Sanders, Bernie (2018). Where We Go from Here. Thomas Dunne Books

SSB (2015). Befolkningsendringer, etter kjønn, bygder/byer, statistikkvariabel og år. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/10759/tableViewLayout1/

SSB (2019a). Tettsteders befolkning og areal. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett

SSB (2019b). Holdninger til innvandrere og innvandring. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/08778/

SSB (2020). Næringene vi jobber i: Endringer fra 1900 til i dag.

Hentet fra https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/faktaside/norsk-naeringsliv

Steen, Reiulf (1989). Maktkamp: nye bilder fra et liv. Tiden

Tyldum, Guri (2019) Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge 2. utgave. Fafo-rapport 2019:26. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2019/20723.pdf

Wilkinson, Richard og Pickett Kate (2012). Ulikhetens pris. ResPublica.

WTO, UNEP (2009). Trade and Climate Change. Rapport. Hentet fra https://www.wto.org/english/res_e/booksp_e/trade_climate_change_e.pdf

WTO (2020) The impact of trade opening on climate change. Hentet fra https://www.wto.org/english/tratop_e/envir_e/climate_impact_e.htm

Åm, Ingrid Grønli (2018) Hjelp, vi er i EU. Manifest

Covid 19-pandemien truer de fattiges helse. Visst dør velstående også, men pandemien kan bli fatal for fattige, i fattige land.

---

Av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder av Forlaget Rødt
Foto Michael Parzuchowski

Når vaksinen mot covid-19 endelig er utviklet, kan den bli uoppnåelig for verdens fattige på grunn av TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights) som er vedtatt av Verdens Handelsorganisasjon. Avtalen beskytter patenter og reduserer muligheten for å lage konkurrerende, billigutgaver av blant annet medisiner.

I forkant av årsmøtet i Verdens Helseorganisasjon (WHO) er det laget et brev Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa og 140 andre nåværende og tidligere statsledere/ministere til WHO. De ber om at WHO skal stille seg bak en global garanti som sikrer at når en effektiv vaksine blir utviklet, så skal den produseres i stort antall og bli gjort tilgjengelig for folk i alle land, gratis.

Legemiddelfirmaene – the big pharma – er høyprofitable. Det er enorme fortjenester på de enkelte medikamentene. India har vært «de fattiges apotek» lenge og produsert kopimedisiner som blant annet har gjort det mulig å bekjempe HIV/AIDS-epidemien i fattige land. I forbindelse med nettopp kampen mot HIV/AIDS vedtok WTO en erklæring som sier at TRIPS-avtalen ikke bør hindre medlemsland i å beskytte folkehelsa.

Men vi ser nå at særlig USA motarbeider en oppmykning av WTOs patentregler og hindre utviklingsland å produsere kopimedisiner. De fattige landene ønsker å tvinge selskaper som finner en kur mot covid-19, til å dele informasjon og kunnskap bredt. Selvsagt jobber big pharma-lobbyen knallhardt for å beskytte profitten ved å la patentene vare lenger (og bli dyrere).

USA motarbeider WHO og ønsker ikke å delta i organisasjonens viktige arbeid mot pandemien. En kan si mye om de store FN-organisasjonene, men for tiden er det ikke noen andre som kan samordne kampen mot pandemier bedre. Derfor bør WHO gis mer ansvar. Patentene på covid-19-vaksiner burde gis til WHO, som så kan dele de ut til land som trenger dem for produksjon av billige medisiner til verdens fattige.

Norge gjør dessverre det motsatte. De gir sitt bidrag til vaksineutvikling til CEPI (Coalition for Epidemic Preparednes Innovations), en organisasjon skapt av Verdens Økonomiske Forum og som er støttet av private firma og donorer, hvorav Bill Gates er den viktigste. Organisasjonen er en Public-private organisasjon, noe á la OPS (offentlig privat samarbeid) i Norge.

Vår oppfordring er: La ­Verdens Helseorganisasjon få råderetten over alle viktige medisinpatenter, og la organisasjonen dele dem med alle fattige land for å sikre helse som den menneskeretten det er.

 

Engasjementet frå kvinnerørsla i partiet fekk sekstimarsdagen inn i Arbeidarpartiet sitt prinsipp-program i 1981, men sju år seinare var den borte. Kva var det som skjedde?

---

Av Magnhild Folkvord, jobbet i Klassekampen fra 1999 til 2015 og har skrevet flere kvinnepolitiske bøker, blant annet Betzy Kjelsberg, Samlaget (2019)

 

«Jubel og ellevill klemming kvinner imellom.» Slik skildra Arbeiderbladet stemninga på Arbeidarparti-landsmøtet i 1981 da framlegget om å programfesta sekstimarsdagen vart vedtatt. «6 timers dag er et viktig virkemiddel for å nå målet om likestilling og solidarisk fellesskap,» sa Kari Rolstad. Ho hadde på vegner av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse foreslått at kortare dagleg arbeidstid skulle stadfestast i prinsipprogrammet med ei målsetting om 6 timars normalarbeidsdag for alle. Dette vart vedtatt med 147 mot 130 stemmer. Harriet Andreassen, kvinnesekretær i Ap den gongen, følgde opp med eit framlegg til arbeidsprogrammet om å be sentralstyret setja ned ein komite som skulle greia ut kortare arbeidstid og kortare dagleg arbeidstid.[ref] Arbeiderbladet 6.4.1981.[/ref]

For eit betre samfunn

På spørsmål frå Arbeiderbladet om sekstimarsdagen først og fremst var eit tiltak for likestilling, svarte Rolstad at det var eit tiltak for eit betre samfunn, og viste til dei som hadde kjempa fram åttetimarsdagen. Dei såg klart at arbeidstida var viktig for forminga av samfunnet. Ho minte også om den skjulte arbeidsløysa – 135 000 kvinner ønskte lønna arbeid, men åttetimarsdagen var for lang for mange kvinner. Rolstad meinte ei lovfesta arbeidstidsforkorting ville vera betre enn den deltidsmarknaden som hadde fått utvikla seg på arbeidgivarane sine premissar. Dette landsmøtet valde Gro Harlem Brundtland til leiar i Arbeidarpartiet. Kunne det vera eit varsel om nye tider og ny framgang for Ap-kvinnene? Aldri hadde det vore så mange kvinner på eit landsmøte, og kjønnskvotering i partiarbeidet vart vedteke ved akklamasjon.

Kanskje var det ingen på dette landsmøtet som nemnde at Arbeidarpartiet hadde programfesta sekstimarsdagen nesten femti år tidlegare? I arbeidsprogrammet frå 1933 heiter det: «Den lovfestede arbeidstid nedsettes fra 8 til 6 timer.» Arbeidarpartiet si stortingsgruppe følgde opp med eit forslag i Stortinget same året, men vann ikkje fram.

Sekstimarsdagen var ikkje eit nytt tema for Ap-kvinnene. Rolstad hadde reist eit tilsvarande forslag på landsmøtet fire år tidlegare, utan å få gjennomslag. Hausten 1980 hadde daverande forbrukarminister Sissel Rønbeck halde foredrag i Politisk Forum der ho argumenterte for sekstimarsdagen. Vårt arbeidsliv er tilpasset yngre og middelaldrende menn uten omsorgsoppgaver. 8 timers arbeidsdag er for slitsom for de fleste kvinner, når vi påplusser arbeidsreise, husarbeid, omsorgsoppgaver og fritidsaktiviteter, sa ho mellom anna, og minte om at fedrane hadde for lite tid i lag med ungane sine.[ref]Arbeiderbladet 14.11.1980.[/ref]

Stemmetala på Ap-landsmøtet i 1981 viser at det ikkje var eit samla parti som stod bak prinsippvedtaket som fekk kvinnene til å jubla. Per Kleppe, planleggingsminister på denne tida, hadde på førehand gitt ei åtvaring: «Seks timers arbeidsdag har ikke noen plass i 1980-årenes økonomiske situasjon»,[ref]Arbeiderbladet 13.4.1981.[/ref] sa han til NRK like etter landsmøtet.

I prinsipprogrammet vart sekstimarsdagen plassert i eit avsnitt om likestilling med overskrifta «Positiv særbehandling»:
Hittil har kvinner vært utelukket fra viktige samfunnssektorer. For å rette på dette forholdet må vi være villige til å ta i bruk radikale virkemidler, så som kjønnskvotering, særstipend og annen positiv særbehandling. Samtidig må kvinners tradisjonelle og ulønte arbeidsoppgaver i hjemmet fordeles på en annen måte, slik at resultatet av yrkesaktiv frigjøring ikke bare blir dobbeltarbeidende kvinner. Daglig nedkortet arbeidstid er en forutsetning for dette. Målet må være 6 timers normalarbeidsdag.[ref]Prinsipprogrammet Arbeiderpartiet 1981, pkt 96 Positiv særbehandling. www.arbeiderpartiet.no[/ref]

Det skulle visa seg at Gro Harlem Brundtland, den første kvinnelege leiaren i partiet, ikkje skulle bli nokon forkjempar for sekstimarsdagen. Ikkje lenge etter landsmøtet gjorde ho sitt beste for å parkera sekstimarsdagen som noko som kunne høyra ei fjern framtid til. «Sekstimersdag har vi ikke lovet noe sted», sa ho i utspørringa i Valgrevyen i NRK same hausten.[ref]Lillehammer Tilskuer (og fleire aviser) 28.8.1981.[/ref] Ein av programleiarane minte om at det stod i prinsipp-programmet. «Ja, men i det programmet står det om de langsiktige målsettinger», svarte partileiaren.

«Uansvarlighet som bringer verden fremover»

Den nyvalde nestleiaren Einar Førde uttrykte ei langt meir positiv haldning til sekstimarsdagen. Planleggingsminister Per Kleppe sa under landsmøtet at det var eit uansvarleg vedtak. Førde svarte:

Ja, i så fall er dette en form for uansvarlighet som bringer verden fremover. […] Dette landsmøtet har da også styrket meg i min overbevisning om at dette partiet er alle andre partier overlegent i likestillingsspørsmål, både når det gjelder å sette seg mål og når det skal utformes konkrete programposter.

I partiet sitt arbeidsprogram for 1982–1985 er sekstimarsdagen ikkje å finna, men under «Familiepolitikk» står det: «Det bør iverksettes en utredning av ulike sider ved arbeidstidsforkortelse, bl.a. med sikte på en nedkorting av den daglige arbeidstid.»[ref]Arbeidsprogram 1982-1985 Arbeiderpartiet. www.arbeiderpartiet.no[/ref]  Om lag eitt år etter landsmøtet nedsette sentralstyret i Arbeidarpartiet eit utval som skulle sjå på ulike former for arbeidstidsforkortingar. Jan Balstad (nestleiar i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1968–81, og LO-sekretær frå 1981) var leiar for utvalet, medan Harriet Andreassen og Sissel Rønbeck representerte Arbeiderpartiets kvinnebevegelse i utvalet. Samansettinga av utvalet, med Balstad frå den mest
mannsdominerte delen av LO som leiar, kan gi eit hint om korleis partitoppen prioriterte sekstimarsdagen.

Var draumen om sekstimarsdagen, som Ap-kvinnene hadde jubla så høglydt for, likevel for god til å kunna bli sann? «Diskusjonen om arbeidstida som på nytt har kommet i fokus, har dessverre blitt noe skjev»,[ref]Arbeiderbladet 20.10.1982.[/ref] sa LO-sekretær Harriet Andreassen da ho heldt innleiing om den faglege og politiske situasjonen på landsmøtet til Kommuneforbundet (seinare Fagforbundet) hausten 1982. Andreassen meinte det burde leggjast opp til ein breiare diskusjon om
arbeidstida enn berre å gjera det til eit spørsmål om ja eller nei til sekstimarsdagen. Dei vanlegaste arbeidstidsordningane var ikkje tilfredsstillande for menn og kvinner som «ønsker å leve mere likestilt med hensyn til husarbeid, lønnsarbeid, barneomsorg, politikk og samfunnsliv for øvrig». Ho meinte det trongst langt meir fleksible ordningar, men tok ikkje til orde for forkorting av
arbeidstida.

Men om sterke krefter i partiet prøvde å dyssa ned kravet om sekstimarsdagen, hadde kvinnene i kvinnerørsla slett ikkje gitt opp. 8. mars 1983 var kravet om sekstimarsdag den parola som fekk størst oppslutning i toget i Oslo. «I dag er kravet om 6-timers-dagen henvist til Arbeiderpartiets prinsippprogram. Ved neste korsvei – i 1985 bør det føres inn i partiets arbeidsprogram»,[ref]Arbeiderbladet 9.3.1983.[/ref] sa stortingsrepresentant Sissel Rønbeck på festmøtet til kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti. I 1984 slutta Arbeiderpartiets Kvinneutvalg og AUF i Oslo seg til fellestoget 8. mars med eigne parolar, den eine var «Sekstimersdag for alle». Kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti følgde opp med diskusjon og skolering, eit tre dagars seminar i september 1984, og eit fagleg-politisk seminar på Sørmarka i samarbeid med Oslo Samorg (LO i Oslo) i februar 1985. Interessa for det siste var så stor at mange måtte avvisast. Ifølgje Arbeiderbladet var både reingjeringsassistentar, grafiske arbeidarar og offentleg tilsette «samstemte i krav om 6-timers dag og kvotering i LOs organer».[ref]Arbeiderbladet 14.2.1985.[/ref]

Det neste arbeidsprogrammet, for perioden 1986–1989, har eit avsnitt med overskrifta «Arbeidstidsforkortelser Større frihet og likestilling i arbeid, fritid og omsorgsarbeid», men utan at sekstimarsdagen kjem så mykje nærare. Arbeidarpartiet vil «Støtte kravet om 37 1/2 timers normalarbeidsuke som et rettferdskrav og et skritt mot 6-timers normalarbeidsdag». Etter landsmøtet i
1985 kommenterte Sissel Rønbeck dette vedtaket slik:

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse mener at 6-timers dagen skal gjennomføres i løpet av 1990-åra. Arbeiderpartiets landsmøte mener altså at en fjerdedel av veien skal tas i løpet av de nærmeste 4 åra.[ref]Arbeiderbladet 19.4.1985.[/ref]

På nyåret i 1987 la det regjeringsoppnemnde arbeidstidsutvalet, leia av statssekretær Ted Hanisch, fram innstillinga si.[ref]NOU 1987: 9A og 9B.[/ref] Hanisch uttalte i den samanhengen at arbeidstida kunne forkortast mot år 2000 dersom bedriftene brukte produksjonsutstyret større delar av døgnet og folk var villige til å arbeida til andre tider enn det som hadde vore vanleg.[ref]Arbeiderbladet 5.1.1987.[/ref] Sissel Rønbeck tolka dette som positive signal, kvinnerørsla i partiet hadde som mål innføring av sekstimarsdagen i løpet av 90-åra, og uttalte til Arbeiderbladet at ho håpa «vi får til dette før vi går inn i et nytt årtusen».

Heilomvending

Men det skulle meir enn ein «NOU» om arbeidstid til for å overtyda leiinga i Arbeidarpartiet. Eit sentralstyremøte 20. juni 1988 drøfta partiprogrammet for neste periode. No vart sekstimarsdagen vurdert som urealistisk. Ifølgje Arbeiderbladet delte Sissel Rønbeck denne vurderinga:

Når vi ser hvordan kommunene sliter med økonomien etter innføringen av 37,5 timers uke, er det imidlertid urealistisk å tro at vi har råd til å innføre 6-timers arbeidsdag i løpet av den kommende fire-års-perioden. Vi må prioritere strengt, og vi vil velge å satse på å bedre forholdene for småbarnsfamiliene.[ref]Arbeiderbladet 22.6.1988.[/ref]

I 1990 var Ap-kvinnene igjen samla til landskvinnekonferanse. Ingenting tyder på ein ny offensiv for sekstimarsdagen, om vi skal tru Arbeiderbladet. Noko hadde skjedd med prioriteringane. Kvinnekonferansen samla seg om krav om utviding av svangerskapspermisjonen og rett til ein seks månaders «tidskonto», «for at småbarnsforeldre skal kunne kombinere familie- og yrkesliv i barnets 10 første leveår».[ref]Arbeiderbladet 19.7.1990.[/ref] No var temaet ikkje lenger kor lang normalarbeidsdagen skulle vera, men fleksibilitet og valfridom, slik at flest mogeleg kunne finna sine løysingar på meir individuell basis.

Dette pregar også Arbeidarpartiet sitt arbeidsprogram for perioden 1990–93. No vil partiet gå inn for «arbeidstidsreformer som åpner for en ny fordeling av arbeidstiden over ukens timer og årets dager. På den måten kan vi oppnå større frihet i valg av arbeidstid.» Dei fleksible arbeidstidene «over uken og året innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser og på grunnlag av tariffavtaler» skal sikra barnefamiliane og andre betre høve til å kombinera arbeid og omsorg.

Kva har skjedd som gjer at det berre er organiseringa av arbeidstida, og ikkje den totale lengda på arbeidsdagen som må endrast? Utan at det blir sagt direkte, har Arbeidarpartiet gått frå eit krav som ville auka prisen på arbeidskrafta, og såleis vera ein kostnad for arbeidsgivaren, til eit spørsmål om fleksibilitet og valfridom, der arbeidstakaren betaler prisen. Sia døgnet framleis ikkje har meir enn 24 timar, vil ikkje den auka fleksibiliteten redusera arbeidsbøra for den som skal makta både lønnsarbeid og omsorg og ansvar i heimen. «Tidsklemma» var eit relativt nytt ord på 1990-talet, men innhaldet var det mange som kjente godt til.

I 1995 var Sylvia Brustad leiar for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. På landskvinnekonferansen i januar 1995 gjekk ho klart mot kravet om sekstimarsdagen da ho innleia til debatt, medan Ap-kvinnene i Oslo framleis ønskte å stå ved dette kravet. Brustad sitt svar var meir fleksibilitet, ho ville satsa på å utvida den såkalla tidskontoordninga. Ikkje alle yrkesgrupper ønskte kortare arbeidstid, og «behovet for tid til andre sysler er ikke like stort i alle livsfaser».[ref]Arbeiderbladet 13.1.1995.[/ref] Medan kortare arbeidstid i tidlegare tider hadde vore lansert som eit tiltak for å dela på arbeid, hadde Brustad si eiga tilnærming til arbeidsløysa, ho spurde om det «i en tid med høy arbeidsledighet er riktig å la de som har arbeid få bedre arbeidsvilkår på bekostning av de som ikke har arbeid».

Dei følgjande partiprogramma viser korleis Arbeidarpartiet har gått vidare med modernisering og fornying, individualisering og fleksibilisering, og – i likestillingas namn – oppmoding til å gå frå deltid til heiltid utan eitt einaste krav om at normalarbeidsdagen må bli kortare. Utviding av foreldrepermisjonen med høve til individuell tilpassing skal gjera livet for småbarnsforeldra lettare. «Målet er at den gradvis skal fordobles til to år med 80 % lønnskompensasjon – tilsvarende 84 uker med full kompensasjon.»[ref]«Program for rettferdig fordeling», vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte 20.-22. november 1998, s. 20.[/ref] Dette skal kombinerast med ei tidskontoordning som skal gjera det mogeleg å få meir tid i lag med ungane – til dømes i feriar, heilt til dei er ti år. Men om denne tidskontoen skulle gi sekstimarsdag, ville «kontoen» bli tom nokså fort.

Arbeidarpartiet hadde definert sekstimarsdagen ut, men kvinnerørsla, fagrørsla og partia til venstre for Ap hadde gjort sitt for å halda liv i ikkje berre draumen, men heilt konkrete planar for sekstimarsdagen. I fagrørsla vart det etterkvart diskutert korleis tariffoppgjera kunne brukast til å realisera sekstimarsdagen. Ein halv time for kvart tariffoppgjer, og sekstimarsdagen kunne vera realitet etter tre oppgjer.

«Faren over, gutter!»

I valkampen i 2005 gjorde Jens Stoltenberg sitt beste for å visa at han ikkje delte visjonen om sekstimarsdagen. Framfor ei forsamling av toppinvestorar forsikra han at han var «110 prosent på at det ikke blir noen sekstimersdag».[ref]Dagbladet 18.8.2005.[/ref] Dagbladet presenterte denne saka under overskrifta «Faren over, gutter!» og eit stort bilete av ein engasjert Stoltenberg i møte med finansverdas mektige menn.

Statsminister Stoltenberg måtte likevel godta at den raudgrønne gjekk inn for eit slags forsøk med sekstimarsdag, etter eit visst press frå SV. Dessverre vart dette utforma slik at det ikkje var eigna til å visa korleis sekstimarsdagen kunne verka på ein arbeidsplass der forkortinga av normalarbeidsdagen gjaldt for alle. Det vart eit såkalla «seniorforsøk»: Tilsette over 62 år på utvalde statlege arbeidsplassar kunne velja om ein reduksjon av arbeidsveka til 30 timar skulle takast ut som kortare dag eller veke, eller samlast opp til lengre friperiodar. Målsettinga var å få fleire til å stå lenger i jobb. Dermed kunne dette eksperimentet brukast til å slå fast at sekstimarsdagen ikkje var noko å satsa på. – Og statsministeren kunne på sitt vis stå ved lovnaden han gav til toppinvestorane i 2005.

Partiprogramma for dei følgjande landsmøteperiodane har titlar som kunne lova mykje godt for mange: Skape og dele (2009–2013), Vi tar Norge videre (2013–2017) og Alle skal med (2017–2021). Landsmøtet i 2019 vedtok eit arbeidslivsmanifest. Arbeidstid er eitt av mange viktige tema:
Arbeiderpartiet mener det må legges økt vekt på helsefremmende arbeidstidsordninger og viser til gode eksempler på fremforhandlet kortere arbeidstid.

Ap vil
… etablere nasjonale tilskuddsordninger for forsøk med kortere arbeidstid. Særlig belastende yrker skal prioriteres og det bør gis midler til følgeforskning slik at man kan måle hvilke effekter forsøkene har.

Men den som vil ta kampen for seks timars normalarbeidsdag vidare, må leita
andre stader etter nokon å samarbeida med.

Dei imperialistiske stormaktene slåst om å ta mest mogleg kontroll over naturressursane i Midt-Østen. Midt i dette er Kurdistan delt mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia omgitt av statsterror og krig. Kan denne nasjonen gje håp for kampen mot imperialismen i Midtausten?

---

Erling Folkvord, stortingsrepresentant for RV (Rød Valgallianse) frå 1993–1997. Han sat mange år i bystyret i Oslo og er aktiv i solidaritetsarbeidet med kurdarane. Har blant anna skrive boka Kurdistan – om fortid, folk og framtid.
Foto: Chris De Bruyn

 

Et stort land i det vestlige Asia. Den største delen av det ligger innafor Det osmanske riket og resten i Iran. Det har fått sitt navn etter det kurdiske folket som utgjør flertallet av dets innbyggere.1

Slik starta artikkelen om Kurdistan i eit oppslagsverk som vart utgitt i Konstantinopel (Istanbul) på 1890-talet.2 Det fanst ikkje nasjonalstatar i Det osmanske riket. 25 år seinare dikterte England og Frankrike den delinga som gjeld i dag: Iran, Irak, Syria og Tyrkia har kvar sin del av Kurdistan.3

Storbritannia – som framleis var stort – og Frankrike delte Midtausten mellom seg etter den første verdskrigen. Diplomatar la linjalen på kartet. Dei laga kunstige grenser og nye statar ut frå styrkeforholdet mellom regjeringane i London og Paris. Statane Israel (oppretta i 1948) og Kuwait (uavhengig frå Storbritannia i 1961) er to av dei nyare resultata.

Etter den dikterte delinga har det ikkje vori eit einaste år utan krig i ein eller fleire av statane i Midtausten. Krigane som øydelegg Jemen og Syria blir ikkje dei siste. Folka i Midtausten har nye krigsår framfor seg. «Når elefantar slåst, er det graset det går ut over.»

 

Kulturell og religiøs mosaikk

Kurdistan, slik det er definert i det 125 år gamle oppslagsverket, er litt større enn Spania. Kurdistan er, som resten av Midtausten, ein kulturell, språkleg og religiøs mosaikk. Andre folk er minoritetar i Kurdistan. Kurdarar er minoritet i andre delar av Midtausten.

Om vi berre ser på folketal, er Istanbul største «kurdarbyen» i Tyrkia, slik som Oslo er største «samebyen» i Norge. Reiser du til Damaskus, kan du besøke bydelen Hay al-Akrad. Det arabiske ordet betyr kurdarbyen. Den muslimske hærføraren Saladdin som frigjorde Al Quds (Jerusalem) i 1187, var kurdar. Han verva kurdiske leigesoldatar og ga dei jord slik at dei og familiane kunne busette seg i det som no er Syria. Slik starta Hay al-Akrad.

Lenger nord i Syria kan du besøke Korsfararfestninga – Krak des Chevalliers – som ein del Midtausten-kjennarar skriv. Ei turistbrosjyre som eg fekk da eg var der, fortel ei anna historie: Den første festninga vart bygd i 1031 og fekk det arabiske namnet Hissn al-Akrad, kurdarfestninga.4

Vatn, korn og olje

Tigris, Eufrat og andre store elver startar i dei kurdiske fjella. Kurdistan var vasskjelda for nordlege del av Midtausten i tusentals år før olja og gassen. Og vil vere det når oljekjeldene er tømt. Det kurdiske slettelandet er Syrias og Iraks kornkammer. Byane i Tyrkia, vest for den kurdiske landsdelen, får straum frå kraftverka ved Eufrat og Tigris.

Eg syns det ofte blir misvisande å snakke om kurdarane som om alle står for det same. Kurdarane er ein nasjon. Dei har felles interesse av å forsvare kurdisk språk, kultur og identitet mot undertrykking og terror. Elles er dei delt på mange vis, slik alle nasjonar er. Religiøse minoritetar blir undertrykt. Svært ulike politiske parti arbeider i dei kurdiske delane av Iran, Irak, Syria og Tyrkia, legalt og illegalt. Kurdistan er klassedelte samfunn som fleire stader er prega av føydale maktforhold. Føydale tradisjonar står sterkast i Den kurdiske ­regionen i Irak.

Statsterror med og utan stormaktsstøtte

Dei fire statane si undertrykking har omfatta krig og statsterror mot den kurdiske befolkninga. Saddam Husseins Anfal-kampanje i nordlege Irak i 1988 var verst, om vi reknar dødsoffer. Saddam Hussein var da alliert med USA. Tyrkia vart med i NATO i 1952. Etter dette har NATO levert våpen og gitt politisk støtte til statsterror og anna forfølging av alt og alle som er kurdisk.

Byen Cizre i februar 2016 er eitt eksempel. Tyrkisk TV viste tyrkiske soldatar som tømte bensin ned i kjellarane under tre samanraste hus og tente på. 177 forbrente kroppar vart henta ut etterpå. Da hadde soldatar eller politi partert fleire av dei døde.

Iransk politi og soldatar skyt i dag kurdiske grensearbeidarar som livnærer seg ved å bære varer over grensefjella mellom Iran og Irak. 53 vart drepne i 2018 og 24 i 2019.5

Dei fleste kurdarar har familiemedlemmar eller slektningar som har opplevd statleg tortur eller terror.

Ulike kampar. Ulike interesser

Om eg forenklar og ser stort på det, vil eg seie at PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet) og Kurdistans demokratiske parti (KDP) er dei politiske ytterpunkta. Den legendariske klanleiaren og fridomshelten Mullah Mustafa Barzani (1903–1979) stifta sitt KDP i 1946. Han var frå den kurdiske delen av Irak, men tok partinamnet frå det KDP som vart oppretta i Iran i 1945.

Mesud Barzani (73), ein av sønene hans, vart klan- og partileiar etter at faren døydde. Han har, som far sin, bygd eiga makt på støtte frå utlandet. Eit kurdisk sjølvstyre vart oppretta i Nord-Irak etter eit folkeopprør mot Saddam Hussein i 1991. Mesud Barzani og KDP delte da makta med klan- og partileiaren Jelal Talebani frå Patriotisk Union Kurdistan (PUK). Dette sjølvstyret var avhengig av USA. Det likna eit protektorat med amerikansk overstyring.6

2003: Barzani og Talebani på parti med USA

Både KDP og PUK støtta den amerikanske invasjonen i Irak i 2003. Den irakiske grunnlova frå 2005, som vart skrivi under amerikansk overoppsyn, gir Den kurdiske regionen indre sjølvstyre, med regional regjering og parlament. Kurdarar ser derfor på Den kurdiske regionen i Irak som eit førebilete, sjølv om dei mislikar korrupsjonen i både politikk og administrasjon.

Barzani og Den kurdiske regionale regjeringa (KRG) er tett knytta til USA. Kanskje den mest trufaste allierte USA har i Midtausten, etter Israel og Saudi Arabia. Samtidig har Barzani og KDP utvikla tett samarbeid med president Erdogan i Tyrkia. Ein hemmeleg avtale om oljesal til Tyrkia i 50 år, er ein del av dette. Tyrkia har permanente militærbasar i Den kurdiske regionen. Da president Erdogan i 2017 ville delta i frigjeringa av Mosul, den nest største byen i Irak, ga Barzani fritt leide for tyrkiske tanks og infanteri gjennom Den kurdiske regionen.

For alle folka i Midtausten

PKK-aktivistar i Rojava, den kurdiske delen av Syria, oppretta i 2003 PYD (Det demokratiske einskapspartiet). Året etter lanserte leiinga i PKK det politiske begrepet demokratisk konføderalisme, som fleire enn eg syns er vanskeleg. Cemil Bayik, som no er medleiar i PKK, forklarte det slik da eg møtte han i 1994:

USA har sitt prosjekt for et nytt amerikansk århundre i Midt-Austen. Vi ønsker i stedet å utvikle demokratisk konføderalisme. Det betyr at folka i Midt-Austen kan bygge opp sine egne styringssystemer i hver sine land. Disse to framtidsprosjektene for Midt-Austen er uforenlige. Vi taper viss USA vinner fram. Viss vi og den demokratiske konføderalismen lykkes, betyr det nederlag for USA.

I 2012 greip PYD dagen og timen

PYD slutta seg ikkje til opprøret mot president Assad i 2011. PYD greip dagen og timen i juli 2012. Assad hadde da flytta det meste av regjeringsstyrkane i Rojava til andre delar av Syria. PYD starta bygginga av ein ny type demokratisk samfunnsordning. Tre av hovudpunkta:

• Flytting av makt frå menn til kvinner. Delt leiarskap i styrande organ.

• Alle folka har same rett og plikt til å delta i styringa av samfunnet.

• Rojava skal ikkje bryte ut av Syria og bli ein ny stat.
  Væpna islamistgrupper, med våpen og pengar frå Tyrkia, prøvde raskt å knuse det uvanlege demokratieksperimentet. Saman med tre andre Rødt-medlemmar snakka eg med nokre av dei i grensebyen Sere Khaniye i mars 2013. Nokre månader etterpå trekte dei seg tilbake til Tyrkia. Dei klarte ikkje stå i mot dei kurdiske ­forsvarsstyrkane.
  I 2014 satsa Tyrkia massivt på Islamsk Stat (IS), som i løpet av få månader erobra storparten av nordlege og austlege Syria, bortsett frå Rojava. Utpå hausten klarte IS nesten å erobre Kobanê, den midtre delen av det sjølvstyrte Rojava. IS hadde tatt Kobanê om ikkje PYD og forsvarsstyrkane hadde inngått ein militær allianse med USA.
  Dei politiske og militære leiarane i Rojava såg dette som ein nødvendig allianse med ein fiende mot ein annan fiende. Politikaren Ercan Ayboga, som er kjend som miljøaktivist i den kurdiske delen av Tyrkia, skreiv i 2017 at dei revolusjonære frå første dag såg risikoen i det militære samarbeidet med USA. Og dei snakka opent om denne risikoen. Både i eigne miljø og offentleg.
  Ayboga understreka at USA ikkje er for demokrati og at USAs interesser står i motsetning til kurdarane og dei andre folka sine interesser i Midtausten. Han hevda at PYD sitt syn på USA heilt frå oktober 2014 gjorde at dei ikkje ville bli «skuffa» når samarbeidet tok slutt.

Mange fiendar

Statsleiarane i Iran, Irak, Syria og Tyrkia har ein ting felles med dei imperialistiske stormaktene som slåst for å ta mest mogleg av naturrikdommane i Midtausten: Dei ønskjer alle å knuse det nye, fleirkulturelle folkestyret som PYD bygger opp. Det er innført i Rojava og blir gradvis bygd opp nord og aust for Eufrat. Den demokratiske føderasjonen Nord-Aust Syria, kan bli ein modell for folka i andre delar av Syria og i andre land i Midtausten.
Den nye typen folkestyre kan overleve viss dei utnyttar motsetningane mellom alle dei kreftene som fører krig i Syria. Det vil vere god hjelp om antiimperialistar i Norge trår til. Solidaritetsarbeid er like viktig no som da frigjeringsrørsla i Vietnam kasta ut USA i 1975.

Noter

1 Artikkelen om Kurdistan står i Bind 5 av oppslagsverket Qâmusul a’lâm som vart gitt ut i Konstantinopel (Istanbul) i 1896. Shirin Bozarslan har omsett artikkelen til svensk i tidsskriftet Multiethnica nr. 26–27 utgitt i juli 2000. Multiethnica, ISSN 0284-396X.

2 Sultanen, herskaren i Det osmanske riket, hadde bestilt seksbindsverket som skulle samle all tilgjengeleg historisk og geografisk kunnskap.

3 Britiske og franske diplomatar skreiv under Sykes Picot-avtalen i 1916. Dette var utgangspunktet for fredsslutninga etter den første verdskrigen i Lausanne i 1923.

4 Frå turistbrosjyra eg fekk i 2002: «It was first built in 1031 by a certain governor of Homs, who left a Kurdish garrison in the castle for defence against enemy attacks across the Tripoli – Homs – Hama road. The castle came to be known as the castle of the kurds (…).»

5 Her kan du lese meir:

https://solidaritetmedkurdistan.no/2020/03/16/kolbar-irans-ukjente-arbeiderklasse/

6 Wikipedia: «Et protektorat er en stat som har avstått deler av sin suverenitet til en annen stat.»

 

Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss, sier Marie Sneve Martinussen i dette intervjuet.

Foto: Markus Spiske
Av: Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt,samfunnsøkonom og politisk rådgiver for finans i stortings­sekretariatet til Rødt.

 

Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?

Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.

Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.

Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.

Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?

Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.

Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.

Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk?

Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.

Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.

I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at ­klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.

Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?

Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.

Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?

Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.

Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.

Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?

Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?

Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, ­regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.

Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.

Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.

Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?

Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.

Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.

Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.

I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.

Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.

Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?

Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.

Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.

Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalisme­kritikk. Hva tenker du om det?

Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.

Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?

Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.

For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.

 

Perry Anderson:
Brazil apart (1964-2019)
Verso, 2019, 231 s.

Den 81 år gamle historikeren, sosiologen og marxisten Perry Anderson har vært en drivkraft i det britiske tidsskriftet New Left Review over flere generasjoner. Som relativt ung ga han ut tunge og lærde verk – Passages from antiquity to feudalism (1974), The antinomies of Antonio Gramsci (1976, ny utgave 2017 med nytt og spennende forord), In the tracks of historical materialism (1983), for å nevne noen. Etter hvert har han gått over til å dyrke elegant skrevne essays om aktuelle emner. Som professor ved University of California, Los Angeles (UCLA) har han særlig hatt et globalt blikk på politikk. De siste årene har han hatt et stort prosjekt med å studere det politiske livet til de større maktene i verden (USA, Europa/EU, Russland, Kina, India, Brasil), samt det nye mellomstatlige systemet som disse landene er i ferd med å utvikle.

Einar Braathen er «brasileirista» og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
Foto: Verso

Hans siste bok, Brazil apart, springer ut av dette prosjektet. Boka er en samling essays han publiserte i London Book of Reviews med ujevne mellomrom fra 1994 til 2019, hver gang det hadde vært et «politisk vendepunkt» i Brasil, ifølge han. Hans første lengre utenlandsopphold var i nettopp dette landet. Studieoppholdet fra 1966 til 1967 ga ham et faglig grunnlag, og ikke minst venner for livet, som har inspirert ham til å skrive disse artiklene. De utgjør antakelig de mest innsiktsfulle sammenfatningene og betraktningene av brasiliansk politikk etter 1964 som er publisert av en ikke-brasilianer. Anderson får fram både de dramatiske detaljene og de lange linjene, med et spesielt blikk for det som skiller Brasil fra resten av verden, på en måte som en innenlandsk analytiker ikke ville klare.

Hva mener Anderson er så særskilt med de siste tiårenes Brasil?

Anderson fremmer flere synspunkter på dette, og de oppsummeres ikke klart i avslutningskapitlet som er skrevet spesielt for boka. Men følgende sitater fra de ulike artiklene får fram de tre kanskje viktigste særtrekkene:

1. «Brasil var i 12 år det eneste større landet i verden som motsa epoken, ved å avvise en forsterking av kapitalens nyliberale regime» (s. 196, om perioden som startet i 2002/2003).
2. «Brasil er det eneste landet i verden etter andre verdenskrig som har produsert et nytt arbeiderklasseparti av klassiske dimensjoner» (s. 28, om Arbeidernes Parti, PT). «Kombinasjonen av en karismatisk personlighet (Lula) og en landsomfattende masseorganisasjon utgjorde en formidabel maktfaktor» (s. 53).
3. «Brasil har vært en arena for et sosio-politisk drama uten sidestykke i noen annen større stat» (s. ix).

Dette «dramaet» ble altså innledet med at Luiz Inácio Lula da Silva (Lula), metallarbeideren og streikelederen uten fullført folkeskole, ble valgt til president i oktober 2002. Han ble gjenvalgt i 2006 og gikk av som «den mest populære politikeren i sin tid» (s. 53). Han ble etterfulgt i 2011 av sin stabssjef Dilma Rousseff. I hennes andre presidentperiode fra 2015 fikk hun ikke utrettet noe særlig. Ført kapitulerte hun for nyliberalismen etter press fra Kongressflertallet. Så ble hun avsatt etter en konspirasjon og juridisk tvilsom riksrett i 2016. Slik ble «dramaet» avsluttet akkurat som forrige gang Brasil hadde en demokratisk valgt regjering som på ingen måte var revolusjonær, bare litt for radikal sett fra de militære og økonomiske elitenes synsvinkel. Som i 1964, erfarte Brasil vel 50 år seinere et kupp som endte med at generaler tok over styringa av landet. Anderson framhever at kuppet i 2016 ble utført av den folkevalgte kongressen og rettsapparatet, ikke av militæret. Men dette kuppet banet veien for at den tidligere offiseren Jair Bolsonaro, «en febril beundrer av militærdiktaturet» (1964-1985), ble valgt til landets president i 2018, og i regjeringen hans sitter flere generaler (i alt 45 inkludert alle med ministerstatus) enn i noen regjering under militærdiktaturet.

Som i de greske tragediene gjorde hovedpersonene store feil, uten at vi kan forklare tragedien fullt og helt med disse feilene. Dypereliggende krefter spilte en avgjørende rolle. Ut ifra avslutningskapitlet «Parabola» tolker jeg Anderson slik: Brasil skiller seg fra de andre stormaktene ved å ha maktstrukturer som ikke lar seg reformere. Brasil kan aldri bli et sosial-liberalt eller på andre måter «modernisert» kapitalistisk land. Landet lider av et uavklart og ustabilt forhold mellom sivil-demokratiske og militær-autoritære krefter. Landet ble hjemsøkt av denne Jair Messias Bolsonaro fordi det ikke hadde tatt et grundig nok oppgjør med sin militær-autoritære fortid. Brasil trenger en sosial og demokratisk revolusjon!

Paul Cockshott:
How the World Works: The Story of Human Labor from Prehistory to the Modern Day
Monthly Review Press, 2019, 440 s.

Paul Cockshott begir seg i boken How the World Works ut på et forsøk på å beskrive arbeidets historie fra forhistoriske tider og frem til i dag. Det lykkes han bare delvis med.

Cockshotts utgangspunkt er trivielt. Mennesket må produsere for å overleve, som individ, som gruppe, og som art. Det som varierer, er måten produksjonen foregår på, produksjonsmåten, som Marx kalte det. Cockshott identifiserer fem ulike produksjonsmåter – klansamfunn, slaveøkonomi, bondeøkonomi, kapitalistisk økonomi og sosialistisk økonomi. Men, understreker han, det er ingen gitt progresjon fra det ene til det andre. Det er ikke slik at en slaveøkonomi er en forutsetning for en bondeøkonomi, like lite som en kapitalistisk økonomi er en forutsetning for en sosialistisk økonomi. Ja, mener han, det er endatil mulig å gå direkte fra et klansamfunn til sosialisme, slik de skal ha gjort i Mongolia.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Monthly Review Press

Det avgjørende, mener Cockshott, er hvordan motsetningene internt i en gitt produksjonsmåte utvikler seg. Det var ikke en overhistorisk usynlig hånd, en nødvendig utvikling fra det ene til det andre, som gjorde at den romerske slaveøkonomien gikk over i en mer eller mindre føydal bondeøkonomi. Det var motsetningene internt i slaveøkonomien. Men også i det germanske klansamfunnet var det faktorer som pekte mot det samme, selv om det ikke er noe som tyder på at det eksisterte noen slavebasert produksjonsmåte der. Samtidig, understreker han, var det ikke slik at bondeøkonomien var én og den samme, akkurat som den oppsto på bakgrunn av ulike omstendigheter, fikk den også ulik form alt etter hvor den dominerte. Og det var nettopp formen den antok, som la grunnlaget for den kapitalistiske økonomiens gjennombrudd.

Trass i at dette er en tilnærming som gir mening i stort, har Cockshott likevel en tendens til å bli vel teknologideterministisk i sine tilnærminger, og jo nærmere vår tid han kommer, desto mer kommer dette til syne. Han innleder kapittelet om den kapitalistiske økonomien med et sitat av Marx der han skriver at håndmøllen gir deg føydalherren, mens dampmøllen gir det industrikapitalisten. Og dette tolker han rent bokstavelig. Grunnen til at den kapitalistiske økonomien slo gjennom når den gjorde, mener han, var at teknologien var moden. Vekselvirkningen mellom teknologiske og andre samfunnsmessige faktorer, som han beskriver på en god måte, særlig i analysen av den romerske slaveøkonomiens sammenbrudd, skyves her i bakgrunnen. I stedet blir teknologien det avgjørende.

Kapitalistisk produksjon er maskinproduksjon, skriver Cockshott, og reduserer samtidig produksjonsmåten til den karakteristiske tekniske måten noe produseres på. Produksjonsforholdene blir altså sekundære. Det betyr ikke at han ikke har gode poenger i sine beskrivelser av kapitalismen. Blant annet har han en interessant tilnærming til teorien om profittratens tendens til å falle, og han har også en original tilnærming til spørsmålet om produktivt og uproduktivt arbeid. Selv om det absolutt er grunn til å sette spørsmålstegn ved tilnærmingene, er de likevel godt underbygd gitt Cockshotts overordnede tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, og dermed også et godt utgangspunkt for debatt.

De virkelig problematiske sidene ved boka, kommer imidlertid til syne når forfatteren skal analysere sosialismen. Hva sosialisme egentlig er, skriver han ikke, men han baserer en stor del av analysen sin på «den reelt eksisterende sosialismen» slik den utviklet seg fra 1917 og fremover, og deduserer sosialisme fra dens kjennetegn. Dermed ender det hele opp i en slags sirkelargumentasjon – «den reelt eksisterende sosialismen» var en virkelig sosialisme fordi den var «en reelt eksisterende sosialisme». For Cockshott er det altså ingen motsetning mellom sosialisme på den ene siden, og lønnsarbeid, en pengeøkonomi og kapital på den andre.

Men Cockshott kjenner sin Marx, og han forsøker heller ikke å skrive om Marx for å få dette til å passe inn. Derimot fokuserer han på det som skiller disse fenomenene i en kapitalistisk og en sosialistisk form. Det lykkes har bare sånn måtelig med. Han nevner ikke engang motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi, som var så sentral for Marx, og han problematiserer heller ikke hensikten med produksjonen. Dermed blir rikdommen også innenfor sosialismen «en uhyre vareansamling», som Marx skrev. Og om man så skulle mene at dette ikke helt harmonerer med det Marx la til grunn, vel, da kan Cockshott fortelle oss at millioner av kommunister i land med «reelt eksisterende sosialisme» ikke kan ta feil.

Selv om Cockshott altså bryter med tendensen til å se menneskehetens historie i form av trinn, tar han det igjen, og vel så det, med en teknologideterminisme som blir stadig strengere desto nærmere vår tid man kommer. Dermed blir det hele likevel nokså mekanisk. Menneskenes aktive rolle – klassekampen – skyves i bakgrunnen.

Billy Jacobsen:
Jack – et liv i søkk og kav. Protest­sangeren som stengte døra til EU
Utenfor allfarvei, 2019, 400 s.

Det er slett ingen selvfølge at en radikal nordlending er best egnet til å omtale Jack Berntsens biografi. Ja, det er nesten ironisk, fordi mitt forhold til ham er alt annet enn politisk. Det var i alle fall det jeg trodde, da jeg så undertittelen til Billy Jacobsens Jack. Et liv i søkk og kav: «Protestsangeren som stengte døra til EU». Jeg kjente ikke denne Jack-en, og visste knapt nok hva ei protestvise var på 70-tallet.

Ingrid Klein Hedlund er lærer og aktiv i Rødt Harstad
Foto: Utenfor allfarvei

Jeg var så vidt begynt på skolen da mamma søkte ly for vær og vind med oss på Kaffistova i Svolvær. Tilfeldigvis hadde Jack Berntsen konsert. Det eneste jeg husker, er skrekken over å se selveste Senja-trollet i levende live. Derfor leter jeg etter min Jack. Han som sang seg inn i barndommen min, og helt uforskyldt skremte livet av meg.

Samtidig varsler forordet at biografien vil finne Jacks mot, glød og vilje til å kjempe mot overmakta. Noe vi vil få innblikk i gjennom både hans arv og miljø. Og som etter hvert også vil forklare hvorfor jeg selv er radikal i dag. Uten at jeg helt forstår det. Ennå.

Boka starter med Joakim Berntsens russekort, og etter en fjerdedel av sidene er vi fortsatt bare kommet 20 år ut i livet hans. Jacks oppvekst er gjenkjennelig. Jeg har hørt historien før, fordi han deler den med veldig mange. Han er en av de første i sin generasjon som faktisk har russekort, og mottoet «Gå stille, gå dypt» er slett ikke så lyrisk som det ser ut til.

Mye av bakgrunnsstoffet i biografien er fra Jack Berntsens eget arkiv, lydopptak og biografiske sangtekster, noe som skaper stor troverdighet og dybde. Jeg tror på hvert et steinsens ord! Det at hovedpersonen selv står for deler av arkivmaterialet, gir lesinga en ekstra dimensjon. På denne måten skriver han seg selv inn i sin egen storhet. Menneskene rundt Jack Berntsen er skildret lunt og underfundig, det nærmest oser ømhet fra fotografiene i svart-hvitt. Skildringene får leseren til å nesten glemme krigen.

Billy Jacobsen har en stødig fortellende stil, og bygger stemninga som gir oss et rikt portrett av Nord-Norge i etterkrigstida. Innebygd er rockens inntog, med musikkens makt over folk og Jack. Akkompagnert av mange sjarmerende bilder, som heldigvis vies stor plass.

Steg for steg, bokstavelig talt, følger vi Jack gjennom livet. Dette fungerer som ei fin ramme rundt en oppvekst i enkle kår, uten at det blir sentimentalt. Moren Lilly blir nærmest kilden til Jacks mot og vilje, der hun sammen med sin Johan går opp nye stier for seg selv og sønnene.

Boka markedsføres også som ei fortelling om Nord-Norge. For yngre lesere kan det virke malplassert med et referat fra en fotballkamp i Harstad, helt til det elegant føyes inn i Jacks egen historie. Kapitlet om fotballsystemet og fordums hybelannonser i Oslo virker som et brudd i både stil og tema, men er et viktig utgangspunkt for kampen som Jack og hele landsdelen var en del av.

For Billy Jacobsens tydelige språk vever både handling og tematikk sammen. På samme måte er historien bak begrepet «Nord-Norge» viktig for forståelsen av bokas hovedperson og hans liv og virke. Og peker framover mot dagens kamp mot overmakt og kapitalkrefter.

Jack Berntsens livshistorie er krydra med små drypp av politikk, drypp som blir større og større. Vi følger ham fra enkle kår i Nordland til Universitetet i Oslo, og slektninger og venner med spesielle forbindelser der sør. Vi får være med i brytninga mellom dansemusikk, viser og rock, og videre til punken. Fortellinga om han Ludvig i Skilvassbakk er like sentral som Dylan og Seeger. Sakte, men sikkert formes Jacks voksenliv i politikk, protest og musikk.

Det kunne ikke passet bedre at han kommer som nyutdannet lærer til et av Norges rødeste gymnas i 1968. Slik skaper boka en fin balanse mellom det nære og private og verdensbegivenhetene som utspilte seg samtidig. Vi blir tatt med i Jack Berntsens tilsynelatende ordinære oppvekst og det som skulle komme til å bli hans helt ekstraordinære liv. Hans møter med andre norske kunstnere flettes naturlig inn, både de andre bautaene i norsk kulturliv, og større og mindre døgnfluer.

Litt etter litt befester Jack Berntsen seg som katalysator for en hel bevegelse. Boka er likevel raus overfor de som kjempet sammen med ham. Ikke minst er viseklubben Lovisa et eksempel på hvor nær verdens midtpunkt man kan være «ytterst i havgapet». Det kan garantert deltakerne på Troilltampen skrive under på! Med Lovisa i front ble visefestivalen født i 1973, uten kjendiser, honorar og alkoholservering. Filosofien var enkel: «har du ei vise eller et dikt, så er scenen din».

Billy Jacobsen trekker oss i tillegg inn i Jack Berntsens engasjement i kulturpolitikken. «Vi må synge om vår egen virkelighet, på vår egen dialekt. Vi må skrive sjøl, være motkultur mot det kommersielle og importerte», siteres Jack. 40-50 år senere vet vi at han lyktes, det er ingen som stusser når det kommer musikk på dialekt, verken fra nord eller sør i landet. Ei heller på samisk, noe Jack Berntsen også kan tilskrives noe av æren for. Finnmarkingene, ikke minst viseklubben Svartoksen tok grep og fikk Jack nordover til kampen mot utbygging av Alta/Kautokeino, hvor han blant annet opptrådte sammen med Nils-Aslak Valkeapää.

Boka om Jack Berntsen er ei historielekse, så vel som en biografi. Min egen Jack blir også mindre skremmende. Ut fra glemselen kommer «Karamell og sukkertøy», en rabulistisk barnekamp-sang med et fengende refreng som jeg gikk og kauka på som liten. Lite ante jeg at jeg like gjerne kunne sunget den i dag, med langt mer trøkk på versene.

Det eneste som imidlertid holder denne bokmeldinga fra terningkast 7, er noteapparatet: Det er litt strevsomt å bla fram og tilbake for å se hva som skjuler seg i fotnotene bakerst. Flere av dem kunne med fordel vært skrevet inn i teksten. Eventuelt kunne de vært plassert på sine respektive sider. Det kunne også hjulpet på klosse-formatet, selve boka på 400 små sider er tung å holde i hånda.

Jeg får dog sett Frank A. Jenssens bilde av Jack på stranda hver gang jeg må bla, og det veier veldig opp for umaken. Det store mennesket i harmoni med gitaren, havet, fjellet og sjarken – og ikke minst seg selv. Bildet favner Jack Berntsens liv, uten snev av klisjeer.

Jovial og trivelig av utseende, og full av politisk sprengkraft: Jack Berntsen møtte motstand, både profesjonelt og privat. I tillegg viser biografien hvordan arven etter ham ikke dør. Og hvordan han, som ble beskrevet som kulturgangster og kystforkjemper, også engasjerte barn og ungdom.

Og han ville garantert støtta godt opp om Moddi fra Senja, som i 2019 lanserte «Det nye nord», og har som mål å «etablere en norskspråklig, slagkraftig visepop som er relevant for vår egen tid.» Jack. Et liv i søkk og kav er ikke bare ei minnebok, den er vel så mye en manual for de nye unge modige.

Tore Linné Eriksen:
Afrika. Fra de første menneskene til i dag
Cappelen Damm, 2020, s. 392

Jeg har blitt oppfordret til å omtale Tore Linné Eriksens (TLE) sin bok Afrika. Fra de første menneskene til i dag. Kanskje fordi jeg har et nært forhold til Afrika, har jobbet for og med mange fagforbund særlig i det sørlige Afrika og tilbringer så mye som mulig tid i vårt annet hjem i Zimbabwe.

På den bakgrunn har jeg lest mye om historie og politikk i Afrika. Men TLEs bok har lært meg at jeg bare kjente brøkdeler. Jeg har konsentrert meg når jeg har lest. Det er ikke en bok å lese på senga – med 391 sider i nesten A4-format. Den spenner vidt over tid og områder. Forfatteren går ikke i detaljer, men er opptatt av hovedlinjene, leseren oppfordres til å bruke internett og bibliotek for å følge opp hans introduksjoner til ulike hendelser og personer.

Rolv Rynning Hanssen er rådgiver i Fagforbundet og regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Cappelen Damm

Boka er, som forfatteren sier, en reise i arkeologi, antropologi, miljøhistorie, økonomisk historie, sosialhistorie, kulturhistorie og religionshistorie. Jeg har aldri opplevd at noen har greid å dra hele Afrika sammen. Som oftest er det enten nord eller sør for Sahara, engelsk-, fransk- eller portugisiskspråklige områder. Men Sahara er jo interessant i seg selv, og TLE beskriver de første klimaflyktningene fra mer enn 5000 år tilbake, de som flykta ettersom det fruktbare området forvandlet seg til dagens ørken. Men det er ingen barriere mellom nord og sør i Afrika. Afrika er et kontinent, folk har mange felles problemer og interesse av å stå sammen. Men det har ikke alltid vært tilfellet. Boka er historien om kriger og konflikter på alle nivå. Fra stammekriger til verdenskriger og borgerkriger.

Boka starter med eksempler på det beste. TLE skriver om hvordan mennesker, homininer, utviklet seg i Afrika og hvordan menneskene deretter spredte seg over hele verden fra Afrika. Her setter han inn en av de mange rammetekstene, hvordan kan vi vite? Det er korte forklaringer, tilføyelser og interessante sidesprang. Mange av oss lurer f. eks. på hvordan man vet så mye om ting som skjedde for mange millioner år siden, her er nyttig informasjon og oppmuntring til å finne ut mer.

Vi er alle afrikanere

TLE forklarer folkestrømmen ut av Afrika for å befolke verden. Han beskriver utviklingen til Homo habilis (det dyktige mennesket) og hvordan man tok i bruk redskaper, temmet dyr og ble jordbrukere. Men han beskriver også hvordan utviklingen går sprangvis, og snur opp ned på en del forestillinger som at overgangen til jordbruk var en historisk triumf, men sankere, jegere og fiskere hadde fortsatt et bedre kosthold. Samtidig knytter han mye av de fjernere historiske hendelsene til store endringer i klimaet. Ikke bare oppsto Sahara, men folkevandringene og de første statene eller avanserte stammestrukturene oppsto der man hadde gode naturlige forutsetninger for å overleve og produsere.

Her kan vi trekke paralleller til i dag, Afrika er en verdensdel hvor store områder er karrige, tynt befolket og utsatt for uberegnelig eller sviktende nedbør og rammes hardest av de klimaendringene de bærer minst ansvar for. Dette skaper mennesker på søken etter steder de kan livnære seg og sin familie, det er liten grunn til å moralisere over dette.

Selv om Afrika er karrig, har landet enorme rikdommer. Landbruksprodukter eksporteres, blant annet kjøtt. Men først og fremst er det mineraler, gull, sjeldne metaller for bl.a. batteriproduksjon og diamanter. Boka forteller om Mansa Musa som dro på pilgrimsferd til Mekka med mellom 20 og 30 deltakere og hundrevis av kameler lastet med gull. Rikdommen var enorm allerede på 1300-tallet da dette fant sted. Med moderne produksjonsmetoder er rikdommen enda større og like ulikt fordelt.

Slike historier hvor kildene er afrikanske historikere, bidrar til å skape et nytt bilde av Afrika. Ikke som det fattige, lidende kontinentet, men som det utviklede, rike, men utbyttede kontinentet. Ikke engang sin egen historie fikk de lov til å skrive. Særlig har dette blitt tydelig under koloniperioden. Ett av TLE mål er at kolonihistorien må avkoloniseres, som han skriver. Det er denne boka et betydelig bidrag til. Her løftes afrikanske historikere, afrikansk kultur og afrikansk storhet fram.

Et av de første store ranene av Afrika var slavehandelen. Bare over Atlanteren ble det sendt minst 12,5 millioner slaver. Tall for slavehandel østover og i andre former er ikke så nøyaktige. Det ble en stor forretning også for afrikanske herskere å selge slaver i bytte for særlig våpen. Boka er grundig på dette området og mulige virkninger det har i Afrika. TLE drar også fram den dansk-norske slavehandelen som sto for salg av ca 100 000 slaver. Det var ikke mange i Danmark-Norge som reagerte moralsk på denne handelen, midt på 1700-tallet fikk virksomheten sin teoretiske begrunnelse av Bergens biskop Erik Pontoppidan. Han var ikke fremmed for enkelte uheldige sider av virksomheten, men det telte mest at slavene slapp unna det hedenske mørke og fikk møte kristendommen på dansk-norske plantasjene.

En av forventningene til boka var at den skulle ta opp mer hvordan religionen har og blir brukt til å undertrykke folk. Det blir noen korte passasjer, men synes det er underkommunisert. Av egen erfaring ser jeg hvordan folk identifiserer seg mer med sin egen kirke enn sin klasse og posisjon i samfunnet. Tradisjonelle healere og profeter og kirkeledere har en enorm innflytelse over folk, og bruker det delvis til å passivisere (be – ikke slåss) og til å berike seg selv. Profetene er multimillionærer, TV-predikantene setter Jan Hanvold TV Visjon Norge i amatørklassen. Kirkene slåss mot informasjon om kondombruk under de verste aids-bølgene. Men det finnes unntak. Erkebiskop Desmond Tutu var et symbol mot apartheid og ble sentral i motstanden. En for en gangs skyld modig nobelkomite ga ham Nobelprisen. Men religionens påvirkning tror jeg er en av Afrikas svøper, jeg var sjokkert første gang jeg var på et fagforeningsmøte og de startet med bønn og salmesang. Dog opplevde jeg i bushen i Nigeria at de sang både muslimske og kristne religiøse sanger for å understreke enighet over religionsgrensene.

Et annet problem som blir underkommunisert, er lobola, at man betaler brudens familie for å få gifte seg med dattera. Dette er ikke som noen sier, en utdøende tradisjon, men lever selv i relativt utdannede familier, og i Sør-Afrika er den lovfestet i Customary Law of Marriage. Det gjør at kvinnen blir sett på som mannens eiendom og har svært få rettigheter. Dør mannen, mister kvinnen alt eller hun tilbys å bli andre-hustru til mannen bror. Dette kunne vært utdypet mye mer i boka.

De tre C-er

Det er svært interessant lesning når TLE legger fram opptakten til koloniseringa av Afrika. Han er svært så forsiktig med å bruke ord som imperialisme, i stedet beskriver han inngående bakgrunnen for ekspansjonen, koloniseringa, av Afrika. Det var behovet for råvarer til innenlandsk britisk og fransk industri som var hoveddrivkrafta. Fra slutten av 1800-tallet var det ikke lenger nok å ha kontroll med kystområdene, man måtte lenger inn i landet. Koloniseringen av Afrika var en del av en verdensomspennende kamp om kolonier og makt. Det var mange pådrivere for kolonisering, ­handelsselskaper, rederier og misjonsselskap som TLE oppsummerer for Tysklands del. Rasismen gjorde det lettere å kolonisere, man hadde en naturgitt rett – eller plikt – som europeere til å herske over andre, Ideen om at afrikanerne hørte hjemme aller nederst på en rasebiologisk rangstige og iblant ble de framstilt som en del av faunen heller enn menneskeheten, sto sterkt i. De tre C-er, Christianity, Civilisation, Commerce, er en god oppsummering av dette.

Historien som fortelles i en rammetekst om Sarah Baartman, er forklarende. Hun kom fra Kappkolonien, men ble tatt til Storbritannia og vist fram som et dyr i en dyrehage. Etter hennes død ble hennes hjerne og kjønnsorganer oppbevart i glassbeholdere og vist fram helt til 1970-tallet. Etter at Nelson Mandela ble president i Sør-Afrika, tok det 8 år med internasjonalt press før levningene kunne hentes hjem. I 2002 ble hun begravd under store offisielle æresbevisninger, og hovedbygningen ved universitet i Cape Town bærer nå hennes navn.

I sin beskrivelse av kolonitiden beskriver TLE utviklingen kortfattet, men intenst. Mellomtitler som «Mat eller eksport?», «storselskaper og ensidig økonomi», «hvem skal eie jorda», «gruvedrift og rovdrift», «inn i verdenskrisen» sier alt. Han forklarer også hvordan en liten del av afrikanerne fikk utdanning i Europa og etter hvert overtok mye av administrasjon og styre i koloniene. Men like fullt var herredømmet over koloniene trygt.

Men nye former for imperialistisk utbytting vant fram. Motstanden mot koloniveldet økte også over hele Afrika. Det er interessant å se hvordan frigjøringsbevegelsene valgte ulike veier, og hvordan koloniene en etter en ble selvstendige. Den eneste gjenværende kolonien i dag er Vest-Sahara. Statsdannelsene bak koloniene var egentlig tilfeldig styrt ikke av innbyggerne, men av koloniale interesser. Statene rommet mange motsetninger og mange av grensene var bare rette linjer på kartet.

Bokas beskrivelse av problemene etter selvstendigheten er lærerik, en beskrivelse av motsigelser og stridigheter i de nye selvstendige statene, men også en beskrivelse av drømmer og visjoner som ble knust. Ikke bare av indre konflikter, men også av utenlandsk innblanding og fortsatt utbytting. Kanskje den sterkeste illustrasjonen i boka er «hvem tjener på kaffen». Kakediagrammet viser hvem som får penger for en kopp kaffe solgt for 30 kroner i London. Kaffebonden får 12 øre!

Landene ble etter hvert avhengige av lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Disse krevde i kjent stil ­markeds­liberalistiske tiltak for å gi lån. Dette var tiltak som reduserte mulighetene for innenlandsk velferd og sikkerhet, og ga prioritet for å betale tilbake lånene og dermed omlegging av nasjonale prioriteringer.

Sjelden har jeg sett statistikk og grafer over antall statskupp presentert som i boka. På nittitallet var det 40 vellykka i Afrika og halvparten så mange mislykka. Det er sjelden en president går fra makta frivillig, men det er noen unntak og noe framgang. Noen presidenter sitter på livstid, andre steder er det de gamle frigjøringslederne som hersker. Men det å frigjøre landet sitt, ofte gjennom væpna kamp, er noe annet enn å bygge en demokratisk stat. Det er ikke bare i Afrika det er tydelig.

Boka avsluttes egentlig med spørsmålet «et håpløst eller skinnende kontinent?». Det er et godt spørsmål. Vi ser framgang, men Afrika er mer enn noensinne tynget av gjeld. I tillegg til gamle kolonimakter turer nå Kina og EU fram for å få sin del av kaka. En liten reise i Afrika avslører fort hvor enormt Kina bygger seg opp. De spør sjelden om det er demokratisk styresett, men lever godt med enhver leder. TLE peker på at i forhold til (den latterlig lave) fattigdomsgrensa Verdensbanken bruker på USD 1,90 per dag, så er andelen fattige sunket, men antallet har økt. Det er mye å glede seg over, men Afrika generelt er dårlig rustet til å håndtere for eksempel en oppblomstring av koronapandemien på kontinentet. Det kan snu gode statistikker på hodet.

Og hva med AfCFTA (African Continental Free Trade Area). Denne frihandelsavtalen er undertegnet av 54 av de 55 afrikanske statene. Fagbevegelsen spesielt i Sør-Afrika og Nigeria har uttalt seg skarpt mot avtalen som likner vår EØS-avtale, bortsett fra at det er valgfritt om man vil ha fri bevegelse av personer. Det har vært sterke innvendinger mot avtalen, som man mener kan avindustrialisere de svakeste landene, men den er nå i kraft og flere og flere land ratifiserer den. Inngåelsen av denne avtalen ligger tett opp til avslutninga av boka, og er derfor så vidt nevnt.

Det enorme korrupsjonsproblemet en møter over hele Afrika er forklart, men det bare konstateres. Det er synd for korrupsjon er en av grunnene til at framgangen går så sakte. Men du får ikke alt inn på 391 sider.

Jeg koste meg som sagt med boka og ­tenker meg TLE som en drone som har svevet over Afrika fra tidenes morgen og observert, plukket opp viktige hendelser og tendenser og dem for oss. Han presenterer dem på en slik måte at du blir utfordret til å lese mer uten at du blir fortalt det. Du bare må ha enda mer kunnskap etter å ha lest boka. Da er henvisningene til annen litteratur bak i boka nyttig.

Boka er ikke ei lærebok, men jeg har helt siden folkeskolen likt å studere kart, geografiske og politiske. Her fikk jeg stort utbytte av å studere de mange kartene i boka. Kart sier mye, det samme gjør tabellene og grafene. Det er lagt mye arbeid i dette og gir leseren mye ekstra og gjør den lettlest. Språket er i det hele veldig muntlig og fagbegreper er alltid forklart. Den har ikke fotnoter, det er imponerende når det er en professor som har skrevet den. Boka er ikke ei lærebok, men den er utrulig mest fornøyelig bildet er mellom de Klerk og Mandela under nobelprisutdelinga i 1993. Et offisielt smilebilde og et reelt stemningsbilde nok ingen av dem var klar over.

Afrika-boka avsluttes med et ordspråk fra Kamerun: Det er ingen snarvei til toppen av et palmetre.

Det er ingen snarvei for Afrika heller.

Kjetil Gyberg:
Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo.
Manifest, 2019, 165 sider

Det er noe med måten vi snakker om bolig på. Du skal gjøre boligkarriere, sikre deg en del av prisstigningen på markedet og få en fot innafor. Gjennom flere tiår med deregulering har vi fått en nasjon av små spekulanter, hvor postnummeret til foreldrene dine er med på å reprodusere ulikhet mellom generasjoner. Heller enn å sikre alle et godt sted å bo, slik undertittelen på boken lyder, er dagens boligmarked en katalysator for regional ulikhet, segregering og en stadig voksende boligboble. Hvorfor er bolig noe som snakkes om mer som en vare enn som en rettighet? Og ikke minst, kunne det vært annerledes? Om man med denne korte boken følger Kjetil Gybergs fotspor til Wien, London, København og Zürich, får man kanskje ikke hele svaret, men en god inngangsport til et komplisert tema.

Peder Ressem Østring studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Manifest

Kjetil Gyberg har skrevet en kunnskapsrik og tankevekkende bok, som tar leseren med på en reise til fire europeiske storbyer, i jakten på sosial boligpolitikk. Selv om Norge har en av Europas mest frislupne boligmarkeder, er ikke forfatteren ute etter å dvele ved alt som ikke fungerer. Tvert imot gir boken et oppløftende innblikk i realiserte prosjekter og program innen sosial boligbygging. Ta for eksempel i Danmark, hvor alle kommuner kan bestemme at inntil 25 % av alle nye tomtereguleringer for bolig skal avsettes til ikke-kommersielle boligbyggelag, en såkalt tredje boligsektor. Dette fungerer som en ventil i et overopphetet boligmarked, som sikrer eget tak over hodet til grupper i samfunnet som ellers aldri kunne kjøpe egen bolig.

Overraskende nok blir vi også tatt med til London, en by hvis assosiasjoner løper i retning Charles Dickens og grufulle kår for arbeiderklassen, heller enn progressiv boligpolitikk. Det har blitt så dyrt å bo i byen at det er problematisk å rekruttere folk til helt vanlig betalte jobber, da man ikke kan bosette seg i nærheten av der man arbeider. Dette er en problematikk vi også har blitt kjent med fra Oslo. Den såkalte sykepleierindeksen viser hvor mange prosent av solgte boliger en sykepleier kunne kjøpt, og i 2019 ville en heltids sykepleier kun hatt råd til 2,9 % av boligene i hovedstaden¹. I London har det Labour-kontrollerte bystyret lagt flere tiltak på bordet, blant annet en progressiv dokumentavgift, hvor utbygging av boligprosjekt i det dyreste sjiktet subsidierer boligsosiale prosjekter og hvor offentlige subsidier kanaliseres inn i ikke-kommersielle allmennboliger med delt eierskap og leie-til-eie-system for å hjelpe flere frem til et eget tak over hodet. Likevel sliter London med en grunnleggende utfordring: løpske tomtepriser.

Wien ble i fjor kåret til verdens beste by å bo i for tiende år på rad. Grunnlaget ble lagt i «røde Wien» og med radikale sosialdemokraters kompromissløse kamp i starten av 1900-tallet for å sikre arbeiderklassen en rett til byen. Wien er et levende eksempel på at man ikke bare kan sikre arbeidere tak over hodet, men også virkelig gode og rimelige boliger. Aktiv tomtepolitikk, med et sterkt fokus på allmennboliger, samt et eget boligfond hvor finansieringen er delt mellom arbeidskjøper og arbeidstaker, har gjort at Wien burde være pensum for alle som ønsker en by for alle.

Etter reisen blant boligpolitiske fyrtårn i Europa vender forfatteren hjem til Oslo. For kanskje er ikke den eneste nøkkelen for å sikre alle et godt sted å bo å finne i hverken Zürich eller London, men noe som kan sikres ved å børste støvet av det som var kjernen i den sosialdemokratiske politikken, nemlig Husbanken og reguleringer på uttak av profitt i boligtransaksjoner. Eierlinja blir betimelig utfordret i boken, og Gyberg stiller spørsmål om subsidier til boligeiere gjennom rentefradrag heller kunne vært bedre utnytta gjennom en satsning på leie, hvor langtidsleie, og til og med arvet leierett, kan sikre langsiktighet samtidig som man hindrer at offentlige midler ender opp som privat kapital.

Det rødgrønne byrådet har, etter press fra Rødt, kommet på banen med pilotprosjekter for det de kaller en tredje boligsektor. Gyberg mener at selv om tiltakene er velkomne, er ambisjonsnivået for lavt så lenge eierlinja ligger fast, og det offentlige ikke ønsker å legge penger på bordet. Selv om man skulle få til å ta bort profitten som forsvinner til private utbyggere gjennom ikke-kommersielle boligbyggelag, hjelper det ikke stort dersom kjernen i de løpske boligprisene ikke berøres – nemlig tomteprisene. I København har man klart å få havnevesenet til å tilby en betydelig del av nye tomter ved havna, altså selve indrefileten av deres fjordbyområde, til ikke-kommersielle almennboliger.

Jeg kom over Boligdrømmen på et bokbad på Tøyen bibliotek en regnfull februarkveld. RadioRabulistene hadde live-podcast og bokbad, som en del av sin serie boligskammen på RadiOrakel. Programlederne beskrev med indignasjon det de omtalte som bolighelvete og et boligmarked som skaper tapere, og vinnere som trekker stigen opp langt utenfor rekkevidden til hvermannsen. Programledernes patos ble fint balansert av forfatterens saklige og kunnskapsdrevne tilnærming til boligspørsmålet. Jeg skulle ønske noe av denne kveldens engasjement også hadde vært mer fremtredende i boken, som kunne gått lengre i en politisering av dagens situasjon for å vekke engasjement hos leseren.

Boligdrømmen er en lærerik og oppløftende bok – et friskt pust i en norsk boligdebatt preget av Civita og sjeføkonomer. Boken er ingen fasit, men et godt sted å starte for en opplyst og kritisk debatt om noe av det viktigste materielle grunnlaget for våre liv, nemlig hvor vi bor. Selv om boken er full av informasjon og har en del tall, blir det ikke kjedelig, da forfatteren med sine litterære grep gir fortellingen en form som føles litt som et reisebrev. Med start og sluttpunkt i Oslo kan vi kalle det vår tids bolig­politiske dannelsesroman.

---

Sluttnoter:

1 Bård Amundsen: «Her er verdens største boligbobler», forskning.no: https://forskning.no/okonomi/her-er-verdens-storste-boligbobler/1358124

 

Mímir Kristjánsson:
Mamma er trygda
Kagge Forlag, Oslo 2019, 189 s.

Den etter kvart ganske kjende tidlegare journalisten, forfattaren og Raudt-politikaren Mímir Kristjánsson har laga politikk av det personlege i Mamma er trygda. Men også ei bok med gode skjønnlitterære kvalitetar.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist
Foto: Kagge Forlag

 

Boka vekslar mellom ei notid, der forfattaren nettopp har fått beskjed om at mora var medvitslaus og er lagt inn på sjukehuset, og glimt frå oppveksten med ei kreftsjuk mor. Det er brutalt skildra, ispedd galgenhumor men også varme. Boka viser korleis det er for eit barn å veksa opp med ein alvorleg sjuk forelder. Mora fekk på nytt kreft då Kristjánsson var ti år gammal. Han skriver om korleis han pleidde gøyma seg i hagen når han kjem heim frå skulen, fordi han ikkje vil gå inn og finna mora daud.

Det finst mange skildringar av korleis liding gjer folk til edlare menneske. Men det som ofte skjer er at ein blir opptatt av sine eigne smerter og ikkje har plass til så mykje meir. Både kroppen og hovudet blir skada av behandlinga. Mora blir framstilt som krevjande og sjølvsentrert. Dei kranglar, og har ingenting å snakka om. Ho som pleidde å lesa mykje, klarer ikkje ein gong å lesa bøkene til sonen. Han skriver: «Det er de beste som dør, og den beste versjonen av mamma var død for lengst. Så hadde den nest beste dødd, så den tredje og den fjerde beste, og nå hadde den femte beste utgaven også tatt kvelden».

Mora blir framstilt som krevjande, mens sonen blir framstilt som skamfull og distansert. Han fortel om korleis han for ein gongs skuld sto opp for mora mot ein lege som himla med augo då mora ikkje hugsa kva medisiner ho gjekk på og ikkje kunne finna lappen i veska si. Men dette som kontrast til alle dei gongane han sto på legens side. Likevel forklarer og forsvarer han mora i same kapittel. Når ho pyntar seg til legetimen, og for lesaren framstår som litt latterleg, så er det samtidig smart. For pasientar som framstår som dei er frå høgare klasse og med høgare utdanning får betre behandling i helsesystemet enn dei frå lågare klasse.

Naving er eit gjennomgåande tema i boka, som det framgår av tittelen. Forfattaren gir ein god gjennomgang av korleis det å motta trygd har blitt stigmatisert, og at politikarar og tenketankar framstiller folk som late unnasluntrarar. Mamma er trygda, men ho er ikkje ein fornøyd navar, ho har kreft. Og det er ikkje berre sjukdommen og plagane ho har fått etter behandlinga som tar opp plass i hjernen. Det er bekymringar for økonomi og praktiske ting, som parkeringbevis for forflytningshemma. Det er vanskeleg nok for friske folk å forstå NAV sine reglar og få skikkelege svar frå chatbotar eller venta i telefonkø. Når ein har meir enn nok med å vera sjuk og har problem med å orientera seg på nett blir det nærmast umogleg. Kristjánsson samanliknar tilliten det norske systemet har til oss som lønnstakarar, der me har ansvar for å melda inn inntekter og utgifter sjølv, med kontrollsystemet til NAV. Ekspertane anslår at det blir svindla for ti milliardar i trygdesystemet kvart år. Mens i skattesystemet er det anslått at det blir svindla for nærmare femten gongar så mykje. Likevel er det dei som går på trygd ein ser på som snyltarar.

Boka har vore viktig i debattane om NAV den siste tida, og Kristjánsson har mykje god politisk argumentasjon i boka som er nyttig å ha med seg for dei som skal delta i desse debattane. Men styrken til boka er at både han og mora har tort å blottlegga det mest såre i livet sitt. Han refererer ein del til skjønnlitteratur om temaet, blant anna Édouard Louis sin Hvem drepte faren min, og eg kjenner igjen ein del grep frå dei andre Louis-bøkene eg har lese, i det å blottstilla korleis sjukdom og klasseforakt øydelegg livet.

Ann Pettifor:
The Case for the Green New Deal
London: Verso Books, 2019, 208 s.

I The Case for the Green New Deal presenterer økonomen Ann Pettifor på drøyt 170 sider sin visjon for en radikal og omfattende Green New Deal (GND). Gjennom penge- og finanspolitisk reform kan vi, ifølge Pettifor, både ta makten over økonomien tilbake fra «the 1 %» og sikre avkarboniseringen, som er tvingende nødvendig for at klimakrisa ikke skal få et katastrofalt utfall.

Daniel Vernegg er samfunnsgeograf og aktiv i Kritisk Bynettverk
Foto: Verso Books

Hva er The Green New Deal?

Venstresiden har i land etter land omfavnet ulike varianter av ideen om en GND som strategi for å omstille økonomien i møte med klimakrisa. I USA er ideen blitt omfavnet av presidentkandidaten Bernie Sanders, i Storbritannia har det nyradikaliserte Labour programfestet det de kaller en «Green Industrial Revolution» og her hjemme har tankegodset funnet veien inn i programmene til både SV og Rødt. GND synes å være på alles lepper. Men hva går ideen om en GND egentlig ut på?

Pettifor påpeker at det finnes flere ulike utgaver av planen om en GND. Selv om disse kan være ulike på enkelte punkter, identifiserer hun syv nøkkelprinsipper som ligger til grunn for både den britiske versjonen hun selv er talsperson for, og den amerikanske versjonen foreslått av den sosialistiske kongressrepresentanten Alexandria Ocacio-Cortez. Disse er 1) en økonomi av stabil størrelse, 2) oppfyllelse av begrensende behov, ikke av ubegrensede lyster, 3) selvforsyning, 4) en blandingsøkonomi, 5) en arbeidsintensiv økonomi, 6) penge- og finanspolitisk koordinasjon og 7) at en forlater alle illusjoner om evig økonomisk vekst.

Kort oppsummert kan en si at punktene over samlet definerer GND som en plan for å ved hjelp av mer aktiv statlig kontroll over økonomien skape en nullvekstøkonomi som er økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig, har full sysselsetting og hvor nasjonal selvforsyning og kontroll prioriteres foran globale forsyningskjeder og markedsintegrasjon over landegrenser.

Penge- og finanspolitikk

Inspirasjon til hvordan en politikk som kan sikre disse målene bør se ut, finner Pettifor primært i økonomen John Maynard Keynes (1883 – 1946). Særlig fokuserer hun på hvordan alternativer til dagens penge- og finanspolitikk er nødvendige forutsetninger for en GND. Faktisk kan en si at boka vel så mye omhandler penge- og finanspolitikk som GND.

Finanspolitisk argumenterer Pettifor for keynesiansk motkonjunkturpolitikk i form av offentlige investeringer i grønn omstilling. Hun går inn for at denne kan finansieres gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjoner hvor rentenivået settes lavt. Når økonomien som følge av investeringene ekspanderer og genererer nye arbeidsplasser, vil også statens skatteinntekter øke, og den vil kunne betjene rentene på statsobligasjonene. Slik kan en sikre at investeringer går inn i produktiv grønn industri som generer arbeidsplasser fremfor å havne i den uproduktive finanssektoren.

Selv om Keynes gjerne primært forbindes med finanspolitikk av typen beskrevet over, var det for Pettifor pengepolitisk at han gjorde de mest sentrale nyvinningene, noe hun illustrerer blant annet ved hjelp av en gjennomgang av Keynes 1919-forslag for gjenoppbygging av Tyskland etter første verdenskrig. Sentralt for Pettifor er at pengepolitikken må underlegges offentlig og nasjonal kontroll. Hun argumenterer for intet mindre enn en «demontering […] av det nåværende globaliserte finanssystemet (s. 59)» og for at det i dets sted må bygges en likhets- og samarbeidsbasert infrastruktur for regulering av finans globalt. 

Hvordan få til radikal reform?

Å skissere opp tekniske løsninger er én ting, det å faktisk implementere disse en annen. I Pettifors diskusjon av hvordan en GND vil kunne realiseres, spekulerer hun i at det vil være sannsynlig at kommende kriser – både økonomiske og økologiske – vil kunne komme til å medføre at stadig større deler av befolkningen vil reise krav om politikk som utfordrer det bestående, og at dette vil tvinge politikere til å ta mer radikale grep enn hva det har vært politisk vilje til hittil. Da vil det være essensielt at venstresiden har utformet konkrete og realistiske alternativer. Det er nettopp slike alternativer Pettifor med denne boka søker å bidra til å skissere opp, noe som er verdifullt, selv om motstanden fra høyresida vil være stor.

Skal vi løse den økologiske krisa, kreves en massebevegelse som kan stå opp mot voldsomt mektige næringer. Men miljøspørsmål med base i den profesjonelle styringsklassen og med fokus på forbruk har små muligheter til å få støtte fra arbeiderklassen. Denne artikkelen argumenterer for at miljøkrisa må organisere arbeiderklassens ut fra deres interesser.

Matt T. Huber er amanuensis i geografi ved Syracuse University. Han har skrevet Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (University of Minnesota Press, 2013). Nå arbeider han med en bok om klasse og klimapolitikk for Verso Books.
Artikkelen sto i Catalyst vol 3, nummer 1, våren 2019
https://catalyst-journal.com/vol3/no1/ecological-politics-for-the-working-class
Oversatt av Unni Kjærnes, medlem av redaksjonen i Gnist.
Foto: Erik McLean

Klimakrisa og den økologiske krisa er alvorlige kriser, og vi har liten tid på oss til å løse dem. På bare én generasjon (siden 1988) har vi sluppet ut halvparten av alle utslipp i historien¹. I samme periode har karbonbelastningen i atmosfæren økt fra rundt 350 pm (parts per million) til over 410 – det høyeste nivået på 800 000 år (det historiske førindustrielle gjennomsnittet var rundt 278)². Menneskelig sivilisasjon oppsto i en sjelden 12 000 års periode med klimatisk stabilitet, som nå går raskt mot slutten. Den siste rapporten fra Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) hevder at vi bare har tolv år med en drastisk utslippsreduksjon for å unngå 1,5 graders oppvarming – et nivå som vil gi dramatisk økning i ekstreme superstormer, tørke, branner og dødelige hetebølger (for ikke å snakke om heving av havnivået)³. Nye studier viser at endrede regnmønstre i de neste tjue åra vil true produksjonen av korn, som hvete, mais og ris⁴. En serie på tre studier tyder på at så tidlig som i 2070 vil en halv milliard mennesker «oppleve fuktige hetebølger som vil ta livet av friske mennesker i skyggen, i løpet av 6 timer».⁵

Du trenger ikke være sosialist for å mene at tidsrammen for påkrevde endringer gjør det nødvendig med en eller annen type av revolusjon. IPPC sier rett ut at vi umiddelbart må gjøre «raske, omfattende og enestående endringer på alle samfunnsområder»⁶. Den kjente klimaforskeren Kevin Anderson sier at «… når du virkelig ser på tallene bak rapporten, ser på tallene som vitenskapen kommer med, da snakker vi om en fullstendig revolusjon i vårt energisystem. Og det vil utløse fundamentale spørsmål om hvordan vi driver våre økonomier.»⁷

Den radikale klimabevegelsen har lenge samlet seg rundt slagordet «systemendring, ikke klimaendring.» Bevegelsen har en god forståelse av at kapitalismen er den største hindringen for å løse klimakrisa. Likevel kan uttrykket «systemendring» bli utydelig på hvordan systemer endres. Klimakrisas dilemma er ikke så enkelt som bare å erstatte ett system med et annet – det krever å ta kampen mot noen av de rikeste og mektigste delene/sektorene av kapitalen i verdenshistorien. Disse omfatter bare 100 selskaper, men er ansvarlige for 71 prosent av utslippene siden 1988.⁸ Fossilenergiindustrien og andre karbonintensive sektorer av kapitalen (stål, kjemisk, sement osv.) vil ikke sitte stille og tillate revolusjonære endringer som vil gjøre forretningsmodellene deres foreldet.

Som for alle andre slike kamper, vil denne konfrontasjonen kreve en godt organisert massebevegelse som kan tvinge kapital og stat til å gjøre de nødvendige endringene. Likevel, som Naomi Klein har sagt, er dette skikkelig dårlig timing. I løpet av de siste tiåra har kapitalen styrket seg voldsomt for å nøytralisere sine hovedutfordringer, som statlig regulering, progressiv skatt og en levedyktig fagbevegelse⁹. Historien fra det nittende og det tjuende århundret viser at den største utfordringen til kapitalens styring har kommet fra organiserte arbeiderklassebevegelser, grunnet i det som Adaner Usmani kaller dens «splittende evne» – særlig streiker og fagorganisering¹⁰. Arbeiderklassen utgjør ikke bare størstedelen av samfunnet, den har også den strategiske krafta til å kunne stenge ned kapitalens profitt fra innsiden.¹¹

Her ligger hoveddilemmaet. En bevegelse som er i stand til å få til de nødvendige endringene, vil ikke bare måtte ha et massivt omfang, men en virkelig basis i arbeiderklassen. Dagens miljøpolitikk har små muligheter til å lykkes med det. Dens ideologiske og strategiske innretting reflekterer verdensbildet til det som Barbara og John Ehrenreich kaller «den profesjonelle styringsklassen». Den er opptatt av å ha studert og tatt eksamener, og «kunnskap» om realitetene i miljøkrisa står sentralt¹². Dette er ikke bare et problem som gjelder hva slags mennesker som er involvert. Miljøpolitikk for middelklassen står ofte i direkte motsetning til arbeiderklasseinteresser. Dens teorier om miljøansvar er grunnlagt på ideer og «økologisk» eller «karbon-» fotavtrykk som skylder på forbrukere (og arbeidere) for å drive fram miljøødeleggelsene. Sentralt i denne tilnærmingen står oppfordringer om å leve enklere og «forbruke mindre» – et råd som neppe vil ha appell i en arbeiderklasse hvor lønn og levestandard har stagnert i nesten to generasjoner.¹³ Når radikale akademikere leter etter eksempler på frigjørende miljøpolitikk, ser de for seg virkelig miljøvennlig politikk som en form for direkte levebrødkamper over naturlige «bruksverdier» som land, ressurser og kroppen selv. Selv om kamper for levebrødet er svært viktige, overser miljøpolitikken til den profesjonelle klassen hvordan slik politikk kan appellere til de titalls millioner av arbeidere som ikke har direkte tilgang til naturen i sin «bruksverdi»-form.

I dette essayet argumenterer jeg for en arbeiderklassebasert miljøpolitikk¹⁴ som er retta mot å mobilisere massene av arbeidere mot årsaken til krisa – kapitalen. For å bygge opp denne politikken, må vi tiltrekke oss massen av arbeidere som ikke har bærekraftige midler til å overleve ut over tilgang på penger og varer. Denne politikken har to hovedfundamenter.

For det første må den ha en helt annerledes fortelling om det klassemessige ansvaret for miljøkrisa. I stedet for å anklage «alle vi» forbrukere og våre fotavtrykk, må oppmerksomheten rettes mot kapitalistklassen. Denne typen politikk bruker arbeidernes sinne og uvilje mot sine sjefer og de rike generelt, som tilbyr en forklaring på at arbeiderklassens liv blir verre.

For det andre må den ha et politisk program som er rettet direkte mot de materielle interessene til arbeiderklassen. Det er ganske enkelt å føye bærekraftig politikk til allerede eksisterende bevegelser for dekommodifisering* (at alt ikke skal kjøpes og selges) av grunnleggende behov, slik som «Medicare for all» og «Bolig til alle» (i USA, oversetters merknad). Særlig klimakrisa angår sektorer som er avgjørende for arbeiderklasseliv – mat, energi, transport. Selv om den framvoksende politikken «Green New Deal» langt fra er perfekt, gjør den nettopp det. Den tilbyr ikke bare en løsning som er retta mot problemets omfang, den tilbyr også klare og direkte fordeler for den brede arbeiderklassen (slik som en offentlig jobbgaranti). Det er mye syting over anti-miljøholdninger som finnes i den etablerte fagbevegelsen og blant arbeidere i fossilenergiindustrien, men arbeiderklassebasert miljøpolitikk kan være mer på linje med lavkarbonsektorer som helse og utdanning, som har blitt mer kampklare. Deres fokus på kamp mot kuttpolitikk og «kjøpslåing om fellesgoder» kan ta opp i seg også krav om mer offentlige svar på et økologisk sammenbrudd.¹⁵

---

Del 1

Fra livsstil til levekår: Miljøbevegelsens begrensninger

Dagens miljøbevegelse domineres av profesjonelle fra middelklassen. Med ekspansjonen av høyere utdanning eksploderte denne klassen i etterkrigstida – i seg sjøl et utslag av arbeiderklassekamp og fagbevegelsens seire på 1930- og -40-tallet (seinere i Norge, oversetters merknad). Ut fra disse historiske betingelsene vokste det fram det jeg vil kalle «livsstilsorientert miljøpolitikk», der forbedringer gjennom individuelle forbrukervalg står sentralt¹⁶. Men denne typen ønsker kommer fra en dypere kilde til frykt for masseforbruk av varer, der middelklassens sikkerhet forbindes med et privat hjem, bil, kjøttforbruk og et helt sett av ressurs- og energiintensive varer. Som sådan anser livsstilsorientert miljøpolitikk at moderne livsstil – eller det som noen ganger kalles «vår levemåte»¹⁷ – er den viktigste driveren av miljøproblemer. Selvfølgelig blir da en politikk for materiell gevinst ødeleggende for miljøet. Siden livsstilsorientert miljøpolitikk anklager forbruket av varer – og den store majoriteten av samfunnet (altså arbeiderklassen) er avhengig av varer for å overleve – vil den bare appellere til en svært smal gruppe av velstående mennesker som ikke bare lever et ganske komfortabelt middelklasseliv, men som har dårlig samvittighet for å gjøre det. Særlig under nyliberalismen føler storparten av befolkningen seg ikke skyldig på grunn av forbruket sitt, men heller begrenset av stramme grenser for tilgang på midler til livsopphold.

Livsstilsorientert miljøpolitikk produserer også en utløper, en tydelig og tilsynelatende mer radikal, alternativ visjon for miljøpolitikk som er mer vanlig blant akademikere. Denne typen akademisk tilnærming aksepterer premisset i livsstilsorientert miljøpolitikk om at moderne «forbruksbasert livsstil» i seg selv er skadelig for miljøet. Disse radikale miljøforskerne viser til de som er i utkanten av samfunnet for å få et mer sannferdig grunnlag for miljøpolitikken. Dette er det jeg vil kalle «levekårsorientert miljøpolitikk»¹⁸ eller det som noen ganger kalles «de fattiges miljøpolitikk»¹⁹. Denne forskningen har argumentert for at det riktige grunnlaget for miljømobilisering er en direkte opplevd erfaring med miljøet. Jeg skal ta opp to kritiske retninger. Den første, politisk økologi, søker generelt etter eksempler på kamper over direkte avhengighet av «bruksverdi» som jord eller naturressurser for å overleve, gjerne blant småbønder, urbefolkning eller andre marginaliserte lokalsamfunn (gjerne i det globale Sør). Som sådan romantiserer denne forskningen det som ses på som anti-moderne sjølbergingsbaserte levekår i utkanten av global kapitalisme.

Den andre retningen er miljøorientert rettferdighet, som er mer opptatt av effektene av forurensning og giftig avfall som dødelig trussel for livsgrunnlaget i raseskilte, marginale lokalsamfunn (gjerne i det globale Nord). De er ofte kritiske til hovedstrømmen i miljøpolitikken, som fokuserer på uberørt natur og bevaring av viltliv, og tar heller opp hvordan fattige og rasemessig marginaliserte lokalsamfunn gjør «miljø» til et spørsmål om overlevelse. Men, igjen, de som kjemper direkte mot forgiftning av lokalsamfunn, er ofte på utsiden av storsamfunnet. Slike kamper (som landarbeidernes bevegelse i Brasil, kampen for reint vann i Flint, Michigan) er åpenbart viktige for å overleve. Men det strategiske spørsmålet om hvordan bekymringer over lokale levekår kan føre til en bredere massebevegelse for miljø som kan konfrontere kapitalen, er uklart.

Levekårsorientert miljøpolitikk er ofte sett på som det motsatte av livsstilsorientert miljøpolitikk, men de deler det samme akademiske ståstedet. Når de tar avstand fra massekonsumsamfunnet, dreier de det radikale akademiske blikket mot utkantene av samfunnet for å se etter den «virkelige» miljøkampen. Levekårsorientert miljøpolitikk er helt klart en mer tiltrekkende form for politikk, som tar opp materielle interesser hos spesielle grupper. Men ved å knytte den direkte, opplevde relasjonen til det som ses som det virkelige miljøet (jord, naturressurser, forurensning), omgår den hvordan vi kan bygge en miljøpolitikk for majoriteten i samfunnet, som allerede står uten land og som er avhengig av penger og varer for å overleve.

De økologiske feilslutningene ved livsstilsorientert miljøpolitikk

Livsstilsorientert miljøpolitikk tar livet på alvor. Økologi er studiet av liv i alle dets forhold. For å spore miljøproblemer tilbake til forbrukerlivsstiler, har økologer utviklet sofistikerte tekniske verktøy. De er basert på ett kjernepremiss:

Hver organisme, enten den er en bakterie, en hval eller et menneske, har en påvirkning på kloden. Vi er alle avhengige av produkter og tjenester fra naturen, både for å gi oss råmaterialer og for å ta imot vårt avfall. Påvirkningen vi har på våre omgivelser, er knyttet til «kvantiteten» av natur som vi bruker eller tilegner oss for å opprettholde våre forbruksvaner.²⁰

Dette er åpningslinjene i en tidlig introduksjonstekst til en analyse av «økologisk fotavtrykk», Sharing Nature’s Interest. Hvert år tar tusener av studenter og miljøaktivister økologisk fotavtrykk-quiz-en for å lære hvor mange jordkloder som trengs for å bevare jordas 7+ milliarder mennesker som forbruker som deg (vanligvis et overveldende tall som 3,5 kloder). Gjennom slik kunnskap og verktøy har forbrukere i det globale Nord lært at det er deres «privilegier» og delaktighet som har frambrakt denne økologiske krisa.

Sitatet beskriver fint det økologiske verdensbildet: mennesket er en organisme som enhver annen. Hver «organisme» har målbar «påvirkning» på et økosystem. Bjørner spiser fisk og mennesker spiser fisketaco, men resultatene for økosystemet er de samme. Et viktig poeng er at økologisk fotavtrykk-analyse søker å knytte påvirkning til forbruk. Det gir mening i dette økologiske verdensbildet. Alle økologer vet at et økosystem består av produsenter og forbrukere. Disse er helt forskjellige fra produsenter og forbrukere i en kapitalistisk økonomi. Som grunnpilar i ethvert «matnettverk» tar de økologiske produsentene, plantene, opp ­solenergi og vann for å produsere organisk plantemateriale. Men den virkelige handlingen – og dens virkninger – kommer fra økologiske forbrukere. Dette er dyr og andre arter som spiser planter, dyr som spiser disse dyra og så videre. Forbrukerne, og det er mange nivåer av primære, sekundære osv., er de som driver fram økologisk endring i et system der produsentene er forholdsvis ubevegelige og passive.

Et økologisk fotavtrykk kan ta informasjon om dine ulike økonomiske forbruksaktiviteter (energi, mat, bolig og andre ting som utgjør ditt daglige forbruk) og så gi deg et svar på hvor mye økologisk rom – eller «likeverdig biologisk produktivt rom»²¹ – som kreves for å opprettholde dette forbruket. Dette gir mulighet for å forstå ulikhet basert på inntekt og forbruksnivå: amerikanere forbruker 9,6 hektar per person, mens indere forbruker 1 hektar per person. Denne brede økologiske fotavtrykk-analysen er nylig erstattet med «karbon-fotavtrykk». I stedet for å måle din påvirkning som «rom», får forbrukere nå informasjon i form av tonn karbondioksid-ekvivalente utslipp. Gjennomsnittsamerikaneren slipper ut omtrent 18 500 tonn karbondioksid per år.

Dette kan lede til en type «progressiv» analyse av ulikhet i fotavtrykk mellom rike og fattige forbrukere. I 2015 ga Oxfam ut en rapport med tittelen «Extreme Carbon Inequality» som viste at de øverste 10 prosentene av jordas befolkning var ansvarlig for 50 prosent av utslippene, mens de nederste 50 prosentene bare var ansvarlig for 10 prosent.²² I beskrivelsen av rapporten står det at prosjektet «har sammenlignet fotavtrykket fra gjennomsnittlig livsstilsforbruk blant rike og fattige i en rekke land».²³ Igjen koples utslipp til «livsstil», til måten våre liv genererer utslipp, som vårt eget ansvar. Faktisk fastslår studien at 64 prosent av alle utslipp kommer fra «forbruk», mens resten vagt tilskrives «regjeringer, investeringer (som i infrastruktur) og internasjonal transport».²⁴

Spørsmålet blir da: Er enkelforbrukeres «fotavtrykk» bare deres eget? Forskjellen mellom mennesker og andre organismer er at ingen andre organismer monopoliserer produksjonsmidler og tvinger disse organismene til å arbeide for penger. Hvis vi så en bjørn privatisere midlene til fiskeproduksjon og tvang andre bjørner til å arbeide for dem, ville vi umiddelbart trekke den slutning at noe hadde gått galt i økosystemet. Men det er hva mennesker gjør med andre menneskeorganismer. Mennesker organiserer tilgang til ressurser (og forbruk) via klassesystemer for kontroll og utestengning.

Fotavtrykkanalyser er ikke bare formet ut fra en økologisk visjon om at «alle mennesker kun er forbrukende organismer», men også en mer hegemonisk økonomisk teori om at det er forbrukerne som driver økonomien gjennom sine valg og beslutninger. Teorien om forbrukersuverenitet antar at produsentene er avhengige av forbrukernes ønsker og bare svarer på disse, heller enn det som er riktig, at produksjonen setter rammer for forbrukervalgene. Mye forbruk (som bilkjøring) er ikke et «valg», men en nødvendig del av sosial reproduksjon (å komme seg på arbeid). Videre, når vi velger varer, får vi bare velge de som det gir profitt å produsere. Det er et paradoks at «miljømessig bærekraftige» varer (med lavere fotavtrykk) ofte er dyrere.

Det virkelige spørsmålet en må stille er: Hvem tror du at har reell makt over samfunnets økonomiske ressurser? Teorien om forbrukersuverenitet antyder at det er forbrukernes preferanser som til sjuende og sist driver beslutninger i produksjonen – makta blir diffus og spredt blant enkeltforbrukere. Men makt over økonomien er ikke diffus, den er konsentrert i hendene på de som har kontroll over produksjonsressurser. Fotavtrykksideologien har i seg det første synet om diffus forbrukermakt. En ledende analytiker av karbonulikhet, Kevin Ummel, avslører at dette er akkurat hvordan han forestiller seg årsaksforholdet: «Målet er å spore utslipp tilbake til husholdenes forbruksvalg, som er det som til sist leder til at det produseres».²⁵

Nøkkelinnsikten i økologiske fotavtrykksanalyse er at forbruksvalgene – altså livsstil – driver fram miljøkrisa. Konklusjonen er klar: en politikk for lavere forbruk. Som rapporten jeg siterte over sier: «Vi lever i en begrenset verden. Den uunngåelige konklusjonen er at vi må lære å leve et godt liv med mindre.»26 Mens hele poenget med fotavtrykksanalysen er å avsløre skjulte miljøkonsekvenser av forbruket, har andre akademikere søkt etter et mer virkelighetsnært grunnlag for miljøpolitikk i det direkte opplevde forholdet til miljøet.

Levekårsorientert miljøpolitikk og marginaliserte lokalsamfunn

Ideologien om økologisk fotavtrykk gjorde en politikk med krav om materielle fordeler umulig, for de som skaffet sitt livsopphold fra varer. Siden varebaserte livsstiler ble forbundet med fotavtrykk, innebar økt forbruk økologisk destruksjon. Satt på spissen ville ethvert klassekrav, for for eksempel høyere lønn, med nødvendighet bety et større «fotavtrykk».²⁷ Miljøpolitikk ble – i sin utforming – en politikk for begrensning og mindre. Derfor ble det dominerende fokuset i miljøpolitikk dreid mot å undersøke hvilke typer relasjoner som kunne utvikle bruksverdi, skilt av fra kapitalisme og varesamfunnet. Dette forklarer framveksten av en miljøbevegelse på 1970-tallet preget av «Small is Beautiful (smått er godt)», som holdt fram alt som var lokalt, småskala og samarbeid basert på ansikt–til–ansikt-relasjoner, med minimal (og «tilstrekkelig») teknologi.²⁸ Denne typen politikk lovet det Erik Ohlin Wright kalte «flukt fra kapitalismen» eller prosjekter der målet var å «skape vårt eget mikroalternativ der vi kan leve og trives.»²⁹ Dersom varebaserte livsstiler var problemet, kunne en virkelig miljøpolitikk bare bygges på atskillelse fra masseforbrukssamfunnet.

Mange radikale fra den nye venstresida så begrensninger ved «Small is Beautiful»-baserte former for livsstilspolitikk. For en del akademikere som var opptatt av radikal politikk, betød det å kombinere materielle krav (altså klasse) med økologi, å fokusere på kamper i utkanten av det globale varesamfunnet. Radikale akademikere søkte etter miljøpolitikk på området bruksverdi: De som skaffer sitt levebrød direkte fra naturen eller de hvor egen bruksverdi av arbeidskraft – kroppslig helse – var ødelagt av forurensning. Derfor ble de to mest populære radikale tilnærmingene til miljøpolitikk i ­akademia konsentrert om to tilnærminger: politisk økologi og miljømessig rettferdighet.³⁰

En underdisiplin av politisk økologi vokste fram på 1970- og 80-tallet som en marxistisk grein av landbruksstudier. Den satte kamper i fattige landbefolkninger (småbønder, urbefolkning osv.) om land, naturressurser og miljøødeleggelse inn i en marxistisk politisk-økonomisk ramme. Piers Blaikie og Harold Brookfields bok Land, Degradation and Society analyserte «den stadig skiftende dialektikken mellom samfunn og landbaserte ressurser, og også innen klasser og grupper i samfunnet.»³¹ Utgangspunktet for analysen var de som drev jorda – gjerne småbønder med en viss kontroll over «bruksverdier» som land og levebrød.

Et viktig uttrykk for tilnærmingen var utgivelsen av Liberation Ecologies (redigert av Richard Peet og Michael Watts), først i 1996, så i revidert og utvidet utgave i 2004.³² Her var det mange eksempler på lokale kamper for land og ressurser, som jorddegradering i Bolivia, avskoging på Madagaskar, Chipko – «treklemmingsbevegelsen» i India. Et svært innsiktsfullt aspekt ved denne tilnærmingen er dens kritiske syn på en slags imperialistisk miljøbevegelse – å fremme ideer om upåvirket natur på måter som fortrenger lokalsamfunn. Målet var ofte å vise at småbøndene ikke kunne anklages for ødeleggelser som avskoging og jorderosjon, som heller skyldes større prosesser av marginalisering frambrakt av globale varestrømmer og statlig kontroll.

Sentralt i dette arbeidet sto begrepet om levebrød (livelihood)³³– samfunn som helt eller delvis skaffet sitt livsopphold direkte fra jorda. Gitt dynamikken i global nyliberal kapitalisme, var det viktigste som kom ut av denne tilnærmingen, hvordan lokalsamfunn ble frarøvet sine tradisjonelle strategier for overlevelse. Marx kalte denne prosessen «primitiv ­akkumulering». Men da David Harvey utviklet begrepet «akkumulering ved frarøving», kom en ny bølge med bidrag som fokuserte på de forskjellige prosessene for frarøving som foregikk i jordbrukskulturer og samfunn verden over.³⁴ Miljøforskning innenfor denne retningen studerte tradisjonelle lokalsamfunn og kulturer som gjorde motstand mot langsomt å bli slukt av et globalt kapitalistisk varesystem. Likevel, siden kapitalismen selv er definert ved at storparten av befolkningen allerede er frarøvet produksjonsmidlene, forble denne forskningen i utkanter av den globale økonomien.

Den andre svært populære, radikale akademiske retningen er miljørettferdighet. Miljørettferdighet har også direkte, opplevde erfaringer med miljøet som et viktig grunnlag for miljøkamp – her særlig hvordan folks kropper er utsatt for gifter og forurensning. Bruksverdiene som trues, er vann, luft og, selvfølgelig: den avgjørende bruksverdien, kroppslig arbeidsevne. I et industrisamfunn finner en gjerne industrialismens infrastruktur og avfall i marginaliserte samfunn. Miljørettferdighetsorienterte tilnærminger undersøker urett ved å kople rase, klasse og kampene for å bekjempe denne uretten.³⁵

Med røtter i bevegelsen for sivile rettigheter, vokste bevegelsen for miljørettferdighet fram for å håndtere urettferdig fordeling av giftig forurensning i fargede samfunn i USA. I 1983 brukte svarte borgere i Warren County, North Carolina sivil ulydighet som taktikk for å bekjempe etablering av en avfallsplass for giftig PCB-holdig avfall.³⁶ I 1987 utga the United Church of Christ Commission on Racial Justice en rapport kalt Toxic Waste and Race in the United States. Rapporten viste at det, statistisk sett, var overlapping mellom marginaliserte fargede grupper og giftig avfall og annen miljørisiko.³⁷ I 1991 arrangerte urbefolkning, afrikansk-amerikanske ledere og andre konferansen First National People of Color Environmental Leadership Summit. De ble enige om «å bygge en nasjonal og internasjonal bevegelse for alle fargede mennesker for å bekjempe ødeleggelse og frarøving av land og lokalsamfunn, og å gjenetablere vår åndelige, gjensidige avhengighet av den hellige Moder Jord».³⁸ I februar 1994 ga president Clinton ordre om å ta opp miljørettferdighet for minoritetsbefolkninger og lavinntektsgrupper.»

Denne historiske fortellingen brukes ofte for å forklare den voksende betydningen av miljørettferdighetsbevegelsen (selv om jeg nedenfor stiller spørsmålstegn ved hvor vellykket bevegelsen har vært). Det underliggende politiske fokuset er at det er disse marginaliserte lokalsamfunnene selv som bør lede miljøbevegelsen mot de store selskapene som forgifter dem og deres samfunn. Det er deres direkte materielle erfaring med forurensning og gifter som gir dem denne spesielle politiske posisjonen. Tilsvarende har miljørettferdighetskamper påvirket klimabevegelsen, der bevegelsen for klimarettferdighet også anser marginaliserte «frontlinjesamfunn» som nøkkelaktører i klimakampen. Som for politisk økologi, er det ofte småbønder, urbefolkning og andre lokalsamfunn som er mest utsatt for klimaendringer (som kystfiskere og tørkerammede bønder). Men hvordan kan miljørettferdighetspolitikk bygge solidaritet med majoriteten av folk som er fullt oppslukt av varesamfunnet, men ikke utsatt for synlige trusler fra giftig forurensning?

Miljøbevegelsens begrensninger

Framveksten av miljøbevegelsen kommer i en periode med historiske tap for venstresida. Den første svikten er knyttet til dens forståelse av klasseansvar for miljøkrisa. Den typen politikk som kommer fra fotavtrykksanalyser, har en politisk tilnærming som anklager alle forbrukere for miljøkrisa. Det er vanskelig å se hvordan en politisk strategi kan vinne dersom løsningen er å kreve redusert forbruk av en klasse som har kjempet mot lønnsstagnasjon i nærmere et halvt århundre. Hvordan planlegger den å tiltrekke seg arbeidsfolk til sin sak dersom hovedbudskapet til dem er å akseptere videre måtehold og nedskjæringer?

Økologisk fotavtrykk representerer en analyse der alle virkninger kan spores tilbake til organismene (mennesker) som nyttiggjør seg naturressursene. Men dette er et syn som framstiller maktforhold i omvendt rekkefølge. Ved å gjøre forbrukere fullt ansvarlig for følgene av forbruket sitt, overser dette perspektivet kapitalens avgjørende rolle. Kapitalen legger rammer for både typer og mengder av varer som sendes ut på markedet. Bensinen på biltanken din har flytt gjennom hendene til utallige folk som søker profitt – konsulenter for oljeutvinningsteknologi, produksjonsselskaper, rigg-servicefirmaer, rørselskaper og bensinstasjonkjeder. Men det er likevel deg som stilles til ansvar for «fotavtrykket» bare fordi du fylte bensinen som førte til utslippene? Når det gjelder forbruk, har alle varer brukere og profitører langs hele kjeden, og vi burde plassere hovedansvaret hos de som henter profitt fra produksjonen, ikke bare hos folk som tilfredsstiller sine behov. Dette er ikke et moralsk regnestykke, men en objektiv vurdering av hvem som har makt i disse kjedene. Selvfølgelig kan vi ikke helt overse ansvaret til de få rike forbrukerne som kjøper biler som bruker mye bensin, spiser biff to ganger i uka og flyr til stadighet. Men hvorfor bare fokusere på deres forbruk når vi snakker om ansvar og politikk? Vi må heller spørre hvordan disse forbrukerne ble så rike. Hvorfor blir ikke det de har foretatt seg for å bli rike – disse valgene – tilsvarende gjenstand for politisk kritikk og bekymring?

Ta problemet med klimaendringer. Richard Heedes’ arbeid sporer 63 prosent av alle historiske karbonutslipp siden den industrielle revolusjon til 90 private og statlige selskaper, som han kaller «the carbon majors», den klassen med kapitalister som graver opp fossilt brensel og selger det for profitt.³⁹ Men kapitalistene som er ansvarlige for klimaendringene, omfatter mange flere. Det er enorme mengder med industriell kapital som er avhengig av fossilt brensel. De mest klimarelevante inkluderer sement (ansvarlig for 7 % av de globale karbonutslippene), stål, kjemisk produksjon og andre karbonintensive former for produksjon.⁴⁰ I følge The Energi Information Agency forbruker den industrielle sektoren mer av verdens energi enn privathushold, handelssektoren og transportsektoren til sammen.⁴¹ Om vi tar med utslipp fra elektrisitetsproduksjon, overgår industrisektoren alle andre (inkludert landbruk og endret bruk av land), med 31 prosent av de globale utslippene.⁴² Kritiske røster vil kalle det å rette oppmerksomheten mot fabrikker og industrielle produksjonssteder for håpløst gammeldags, men når det gjelder klimaendring og andre miljøproblemer er det riktig..

Den andre viktige begrensningen er den akademiske dreiningen fra livsstilspolitikk til levekårsorientert miljøpolitikk. Dette har mindre å gjøre med hvem som anklages, men mer med hvor i samfunnet en finner de virkelige miljøkampene. Her er problemet det politiske fokuset på utkanter, som ikke vil frambringe en bredere bevegelse. Politisk økologi er fiksert på kamper over frarøving i landdistrikter, inkludert motstand fra urbefolkning og småbønder. Enhver skikkelig person ville da også støtte disse bevegelsene for rettferdighet og sjølbestemmelse, og vi kan ikke undervurdere betydningen av disse kampene. Jeg stiller bare spørsmål ved hvordan slike kamper kan bidra til å bygge opp en slags samfunnsmessig makt som er i stand til å stå opp mot kapitalen, de som ansvarlige for frarøvinga og forurensninga. Det definerende trekket ved kapitalismen er at det store flertallet blir fratatt naturlige livsbetingelser. De som ikke enda har opplevd det, lever per definisjon i utkanten av systemet som helhet. Ved å plassere direkte levekårserfaringer med naturressurser og fysiske omgivelser som det eneste grunnlaget for politikk, blir det politiske grunnlaget du kan utvikle, betydelig begrensa.

Det er også rimelig å reise strategiske spørsmål om hvor vellykka bevegelser for miljørettferdighet har vært. Det er opplysende å undersøke hvilke refleksjoner noen sentrale akademiske aktivister har gjort seg om bevegelsen. I året etter Clintons historiske vedtak fra 1987, argumenterte Benjamin Goldman, en dataanalytiker bak den berømte rapporten Toxic Waste and Race, for at den faktiske makta i miljørettferdighetsbevegelsen kunne sammenlignes med «en flue på elefantens rumpe».⁴³ Han oppdaterte dataene i rapporten fra 1987 og viste at:

På tross av økt oppmerksomhet, har fargede i USA nå større sannsynlighet enn for ti år siden til å bo i lokalsamfunn med kommersielle anlegg for farlig avfall, sammenlignet med hvite.⁴⁴

Tjuefem år seinere kom Pulido, Kohl og Cotton til en lignende konklusjon, og antyder at miljørettferdighet har «mislykkes». De fastslår rett ut at «… fattige og fargede lokalsamfunn er fortsatt overeksponert for miljøskader.»⁴⁵

Goldman mener at hyllesten av miljørettferdighetspolitikk overser den større sammenhengen av politisk nederlag:

… [M]ens progressive har applaudert framveksten av miljørettferdighetsbevegelsen, har vi sett en periode med voldsom intensivering av ulikhet, og, til syvende og sist, en historisk betydelig triumf for de som hersker over transnasjonal kapital, som har konsolidert sin makt, sine rikdommer og sine globale friheter.⁴⁶

Goldman konkluderer med at for at miljørettferdighetsbevegelsen skal gjøre motstand mot disse store selskapenes makt, må den «… utvide sitt folkelige oppslutningsgrunnlag og inkludere flere interesser.»⁴⁷ Likevel skyldes den appellen miljørettighetsbevegelsen har for mange progressive, at den representerer en kamp blant de fattigste og mest marginaliserte gruppene i det kapitalistiske samfunnet – fargede lavinntektsgrupper. Igjen, disse kampene er svært viktige og må ikke overses. Men for at kamper for miljørettferdighet skal lykkes, må de finne en måte å bygge en bredere miljøbevegelse på, med et grunnlag som faktisk kan stå opp mot de store selskapene som er ansvarlige for å forgifte lokalsamfunn. Så langt har vi en tendens til å verdsette det moralsk høyverdige i slike kamper, uten strategisk å spørre hvordan de skal kunne utvikle makt til å overvinne denne situasjonen.

Pulido og medarbeidere reiser spørsmål om staten. Mens staten ofte snakker miljørettferdighetskrav etter munnen, svikter den gjerne når det gjelder å håndheve reguleringer som kan forbedre disse menneskenes liv direkte.⁴⁸ De argumenterer for en mer konfronterende strategi:

I stedet for å se staten som en hjelp eller partner, må den se staten som en motstander og utfordre den direkte:

Det er ikke om å gjøre å være respektabel, anerkjent og inkludert. Der er om å gjøre å lage et helvete for både forurenserne og de etatene som beskytter dem.⁴⁹

I en situasjon der den nyliberale staten (og Trump) dominerer, er dette åpenbart en riktig strategi. Men på lengre sikt kunne miljørettferdighetsbevegelsen også vurdere en bredere strategi som kunne bygge en folkelig venstresidemakt innenfor staten selv (mer om dette i del 3). En slik politikk må nå videre enn til utsatte grupper og ha kontakt med det som Goldman kalte «ulike interesser».

Samla sett har både livsstilorientert politikk og dens avlegger, levekårsbasert miljøpolitikk, vokst fram i en periode da miljøkrisa ble forverra og den private kapitalens evne til å ødelegge miljøet økte enormt. De politiske strategiene er lite effektive. Vi skal nå diskutere denne ineffektiviteten ut fra mer konkret historie og klasseforhold

---

Del 2

«Å skyte over mål»: Klassegrunnlaget for miljøbevegelsen

Miljøbevegelsen vokste fram i en periode med krise og omstrukturering på 1960- og 70-­tallet. Mens den antikapitalistiske politikken historisk har kjempet mot systemets ulikhet og fattigdom, var kommentatorer på både høyre- og venstresida på 1970-tallet enige om at kapitalismen sto overfor et nytt problem: overflod. Vi hadde ganske enkelt for mye. Økende ­forbruksnivåer, i seg selv et produkt av arbeiderklassens seire, ble nå et problem. På midten av 70-tallet mente en ung Alan Greenspan at økonomisk krise skyldtes alt for «ambisiøse» forventninger i samfunnet:

… regjeringer har satset sterkt på forbedring av sosiale ulikheter i eget og andre land og stadig økende levestandard. Hvor moralsk og sosialt rosverdige de enn er, har disse satsingene vist seg å være for ambisiøse økonomisk sett, både i hva de faktisk kan søke å oppnå og i hvilke forventninger de skaper i befolkningen.⁵⁰

Han fortsatte med å foreslå at folk måtte tilpasse seg nye «realistiske mål», og at «inntektsnivået vil bli lavere og den mulige veksten i levestandard vil bli redusert.» Samfunnet hadde «skutt over mål» når det gjaldt fornuftige forventninger. Løsningen? Nedskjæringer – eller en politikk med mindre.

Fra et helt annet politisk perspektiv dreide mye av kritikken fra «det nye venstre» seg også om problemer med et varesamfunn med overflod. Herbert Marcuse definerte «ren dominans … folk blir administrert, og i de overutviklede områdene med masseforbruk, blir det administrerte livet til det gode liv for alle …»⁵¹ Guy Debord fastslo at «Det uklare utsynet går sammen med overfloden av varer» og varen har «lykkes i å totalt dominere sosialt liv».⁵² Innenfor kritisk teori argumenterte William Leiss for at forbrukerlivsstiler ikke tilfredsstiller grunnleggende menneskelige behov:

Denne sammenhengen fremmer en livsstil som er avhengig av et endeløst økende forbruk av materielle goder … [hvor] individer ledes til å misoppfatte egne behov.⁵³

Christopher Lasch angrep den amerikanske «forbrukstilbedelsen» og «varepropagandaen» på måter som direkte påvirket president Jimmy Carters «ubehagstale» der han påsto at amerikanere har en tendens til å «dyrke selvnytelse og forbruk».⁵⁴ De fleste er enige om at talen som formante amerikanere om å nedskalere, banet vei for Reagan.

Denne kritikken av overflod kom på et merkelig tidspunkt, i et tiår da amerikanske arbeidere var under angrep. Som historikeren Daniel Horowitz forklarer, «erfarte de fleste amerikanere [på 1970-tallet] økonomiske prøvelser … de aller fleste av landets familier erfarte lavere realinntekt.»⁵⁵ Rapporter fra meningsmålinger viste at økende levekostnader var bekymring nr. 1 for amerikanere (i et tiår da det ikke var mangel på bekymringer).⁵⁶ I en situasjon da arbeiderklassen kjempet for å ha råd til livsnødvendigheter, fortalte mange på venstre- og høyresida at de allerede hadde for mye. Ettersom verdens Greenspan-er (Alan Greenspan var leder av sentralbanken i USA 1987–2006) vant fram, ble det vanlig å tenke at det var tid for å «gjøre mer med mindre». Det var tid for å kutte – i offentlige utgifter, fjerne rettigheter fagforeningene hadde tilkjempet seg og i husholdningsbudsjettene.

Kritikken av overflod og «overforbruk» overlappet perfekt i tid med framveksten av den økologiske bevegelsen. På lignende måte som Greenspan, annonserte Club of Rome i 1972, med rapporten Limits to Growth, en ny realitet som samfunnet måtte tilpasse seg: «Mennesket er tvunget til å ta jordas begrensninger med i betraktning.»⁵⁷ Paul Ehrlich proklamerte i begynnelsen de råeste Malthus-inspirerte perspektivene i The Population Bomb. Men noen få år seinere, i 1974, publiserte han og kona hans The End of Affluence, som argumenterte for at masseforbrukssamfunnet hadde gått ut over sitt materielle grunnlag.⁵⁸ En av de tekstene som hadde størst påvirkning, var William Cattons Overshoot, som forklarte hvordan menneskers bruk av ressurser hadde «gått ut over (overshot)» hva jorda kan bære, og faren for massedød var overhengende.59 Miljøpolitikk vokste fram og ekspanderte nettopp i perioden med nyliberale nedskjæringer. Den knyttet an til det som Leigh Phillips kaller en «måteholdsøkologi (austerity ecology)», en politikk for begrensninger, redusert forbruk og lavere påvirkning – redusere, gjenbruke, resirkulere.⁶⁰

Det er i en slik forbindelse det underlige skillet mellom «klasse-» og «miljø-» politikk har oppstått. Som en «ny sosial bevegelse» forkastet miljøbevegelsen en politikk grunnlagt på materielle interesser og sa den var håpløst knyttet til varesamfunnets hule materialisme. Mens klassepolitikk alltid handlet om visjoner om økt samlet velferd, ble miljøpolitikk en politikk for mindre. André Gorz utviklet et eksplisitt økososialistisk standpunkt med fokus på mindre:

«Den eneste måten å leve bedre på, er å produsere mindre, å forbruke mindre, å arbeide mindre, å leve annerledes.»⁶¹ Gjennom årene sto klasse- og miljøpolitikk stadig mot hverandre i debatt om «jobber versus miljø».

Det var arbeiderklasseforkjempere som protesterte mot beskyttelse av den spettete ugla og gjenoppretting av laksetrapper i Columbia River. Richard White minnes at klistrelapper på biler med «Er du miljøforkjemper eller jobber du for å overleve?» ble populære i landarbeidersamfunn.⁶² Mens mange arbeiderklassefolk helt klart var skeptiske til eliteprega miljøpolitikk, gikk dette også andre veien. Grønne politikere anklaget privilegerte arbeidere for forbruket deres. Rudolph Baro fra De Grønne i Tyskland sa rett ut:

«Arbeiderklassen her [i Vesten] er den rikeste underklassen i verden … Jeg må si at den urbane arbeiderklassen er den verste klassen i historien til å utnytte.»⁶³

Mange deler av øko-venstre i dag krever også en politikk for mindre. I 2018 publiserte New Left Review en artikkel av Troy Vettese som argumenterte for måtehold – eller det han kalte «egalitært øko-måtehold» som tar sikte på å dele likt på færre ting. Artikkelen foreslår blant annet at planeten skal overgis til vill natur, en idé han har tatt fra sosiobiologen E.O. Wilson – veganisme for alle og en abstrakt plan for global energirasjonering per person.⁶⁴ Kanskje den mest populære grein av dagens økovenstre, er programmet for «nedvekst (degrowth – altså minusvekst)», definert i en nylig sammenstilling som «en rettferdig nedskalering av produksjon og forbruk som vil redusere samfunnets gjennomstrømming av energi og råmaterialer.»⁶⁵ Nedvekstforkjempere er raske til å insistere på at de ikke vil at dette skal se ut som en politikk for «mindre» fordi de også krever likere fordeling av mindre ting og mer av immaterielle ressurser, som tid, fellesskap og relasjoner. Dette programmets besettelse med samlet materiell produksjon og vekst i bruttonasjonalprodukt, i seg selv en statistisk konstruksjon som tilslører nettopp hvem som har fordeler av vekst i den kapitalistiske økonomien, svikter når det gjelder å ta med i betraktningen at hovedparten av menneskene i kapitalistiske samfunn også trenger flere materielle ting. Erfaringen fra den nyliberale perioden har for de fleste vært stagnerende lønninger, økt gjeld, dårligere jobbsikkerhet og lengre arbeidstid. Ved å konsentrere hele det politiske programmet om «reduksjoner», har ideen om nedvekst liten evne til å ta hensyn til behovene til det store flertallet av arbeidere som er utsatt for herjingene fra de nyliberale nedskjæringene.⁶⁶ En klasseanalyse vil ikke være grunnlagt på samfunnet som helhet (og hvorvidt det bør vokse eller redusere), men heller klasseskiller i konflikt, der noen få har alt for mye og ­majoriteten har for lite.

Hva kan forklare koplingen mellom økologi og en politikk for mindre? En ting som forener disse måteholdsperspektivene, fra Alan Greenspan til nedvekst, er at de vokser fram fra en spesifikk klassedannelse som jeg har beskrevet over, den profesjonelle styringsklassen, det jeg forenkelhets skyld vil kalle den profesjonelle klassen.⁶⁷ Denne klassedannelsen vokste raskt i etterkrigstida gjennom en dramatisk utvidelse av høyere utdannelse. Det er radikale akademikere, naturvitenskapsfolk, ikke-kommersielle ledere, offentlige ansatte, journalister og andre profesjonelle som trekker den slutningen at moderne livsstil har skylda for den økologiske krisa. Ironisk nok er det den profesjonelle klassens egen relative materielle trygghet som fører til denne ganske skyldbetyngede overbevisningen om at «alle vi» forbrukere er roten til problemet.

Den profesjonelle klassen:
Å kunne noe om miljøkrisa

Barbara og John Ehrenreichs kontroversielle begrep fra 1976, «den profesjonelle styringsklassen» var et forsøkt på å fange den dramatiske økningen i såkalte hvitsnippyrker i en mer og mer post-industriell kunnskapsøkonomi.⁶⁸ På den ene siden prøvde de å ta i betraktning den sentrale rollen som «middelklasseradikalisme» spilte i utformingen av «nye venstre»-politikk som ble så viktig på den tida.⁶⁹ De mente at «den enorme utvidelsen av høyere utdanning» hadde skapt «et nytt lag av utdannede lønnsmottakere … som det var umulig for marxister å ignorere.»⁷⁰ De gikk inn i en debatt blant mange marxister om hvordan klassebestemmelsen av slike kunnskapsarbeidere kunne teoretiseres. Gitt deres mangel på eierskap til produksjonsmidler – og avhengighet av lønnsinntekt for å overleve – kalte André Gorz og Serge Mallet dem for «den nye arbeiderklassen»⁷¹. Nicos Poulantzas kalte dem «det nye småborgerskapet» og argumenterte­

for å bruke tradisjonelle klasseskillelinjer mellom manuelle og ikke-manuelle arbeidere.⁷² Erik Ohlin Wright mente at vi bør anerkjenne den «motsetningsfylte klassetilhørigheten» til mange profesjonsyrker.⁷³ Uansett hvordan vi teoretiserer dem, er det et nøkkelpunkt at den profesjonelle klassen utgjør en minoritet i befolkningen. Kim Moody anslår at profesjonsyrker utgjør 22 prosent av den yrkesaktive befolkningen i USA (ytterligere 14 prosent er kategorisert som lederyrker).⁷⁴ Han mener at arbeiderklassen representerer 63 prosent.

Jeg vil ikke forsøke å løse disse teoretiske debattene her. For mitt formål vil jeg understreke hvor viktig kunnskap, eller mer generelt utdanningsmeritter, er for profesjonsklassens liv. Poulantzas har forklart dette med betydningen av å gjøre «karriere»: «betydningen av disse utdanningstrinnene er mye større for bevegelse innenfor dette nye småborgerskapet (‘forfremmelse’ av deltakerne og deres ‘karrierer’ osv.), enn det er for arbeiderklassen.»⁷⁵ Viktigheten av utdanningsmeritter innebærer at den profesjonelle klassen ikke bare passer med myten om «meritokrati», men framhever også den individualiserte evnen til å påvirke verden, enten det er å gjøre «karriere» eller høyverdig å redusere karbonfotavtrykket. Utdanningsnivåer og meritter er ikke bare viktig for profesjonsklassens livserfaringer, men tjener som adgangsbillett for mer materielle forhåpninger om et «middelklasseliv» med biler, hus, barn og finansiell trygghet. Likevel, mens den profesjonelle klassen streber for å anskaffe disse banale sidene ved middelklassetrygghet, vekker de samtidig ofte avsky. Gjennom eliteutdannelse kommer mange i den profesjonelle klassen i tanker om den fremmedgjøring og ødeleggelse som ligger iboende i massevaresamfunnet. Denne innadvendte skylden danner ofte et viktig utgangspunkt for profesjonsklassepolitikk.

Miljøpolitikk vokste fram fra denne profesjonelle klassen. Fra 1960-tallet foreslo miljøbevegelsen ikke bare en særlig type politikk mot miljøødeleggelse, men også en form for kritikk som gir kunnskap og vitenskap en sentral rolle i kampen. I dag er dette fundamentalt for hvordan klimapolitikken presenteres – som en kamp mellom de som «tror» og de som «fornekter» vitenskap. Dette har historiske røtter, ved at miljøbevegelsen hele veien har gitt vitenskapelig kunnskap – meritter – en sentral rolle i miljøpolitikken. I 1972 hadde The Ecologist en topphistorie kalt A Blueprint for Survival, som foreskrev en særlig autoritetsorientert politikk grunnlagt på meritter: «Dette dokumentet er satt opp av en liten gruppe mennesker, der alle, med ulike roller, er profesjonelt involvert i studier av globale miljøproblemer.»⁷⁶ Den mer berømte Limits to Growth fra 1972 hadde også de samme visjonene for politikk – at en gruppe forskere kan studere og dermed vite det nøyaktige omfanget av den økologiske krisa. I forordet heter det at:

Menneskehetens utfordring er at mennesket kan oppfatte problematikken, men likevel, tross betydelig kunnskap og ferdigheter, ikke forstår opprinnelse, betydning og sammenhenger av dens mange komponenter, og dermed ikke er i stand til å tenke ut effektive svar.⁷⁷

Det sentrale prinsippet i slike økologiske kunnskapssystemer er en analyse basert på relasjonalitet – eller påstanden, som Barry Commoner sier, at «alt henger sammen med alt annet.»⁷⁸ Selv om tidlige økologiske studier bare tok for seg relasjoner mellom ikke-menneskelige organismer, fastslo miljøbevegelsen at mennesker må studeres gjennom hvordan de dypest sett er forbundet med naturen. En klassisk økologisk tekst fra 1970-tallet er William Ophuls Ecology and the Politics of Scarcity. Den beskriver kjernen i en økologisk kritikk av «vår levemåte»:

… fordi mennesket ikke vet nok om hvordan naturen fungerer, har han (sic) gjort det på en spesielt ødeleggende måte … vi må lære å arbeide med naturen og å akseptere de grunnleggende økologiske avveiningene mellom beskyttelse og produksjon … dette vil nødvendigvis kreve store endringer i våre liv … for den grunnleggende beskjeden om økologisk begrensning: det er bare så mye biosfæren kan tåle og bare så mye den kan gi, og dette kan være mindre enn vi ønsker …⁷⁹

Dersom vi kjente til de dype sammenhengene om vår påvirkning av biosfæren, ville vi virkelig forstå behovet for begrensning. Ved å fokusere på «våre liv», blir det klart hvor han tenker at begrensningene bør plasseres: forbrukernes livsstil.

Nå kunne en politikk basert på «relasjonalitet» enkelt knyttet sammen enkeltelementene på en måte som pekte mot synderne i kapitalistklassen som kontrollerer produksjon for profitt. En slik analyse ville gitt en politikk basert på konflikt og en innebygget motsigelse mellom kapitalister og massene i samfunnet over økologisk overlevelse. Men kunnskapen om økologisk «gjensidig avhengighet» pekte ikke i denne retningen. Denne kunnskapen ledet direkte til økologisk fotavtrykk-analysen som er beskrevet over.

Denne dreiningen mot livsstil og gjensidig skyld gikk enkelt sammen med business-sektorens anstrengelser for å omskape de mer radikale retningene i miljøbevegelsen. I kjølvannet av de enorme utfordringene, som industrien fikk etter lovgivningen om rein luft og reint vann (Clean Air and Water Acts), og utbredt tro i offentligheten på at det var næringslivet som forårsaket miljøkrisa, satte de store selskapene i verk massive kampanjer for å «grønnvaske» sitt image.⁸⁰ Historikeren Joe Conley forklarer:

Målene for disse programmene varierte fra å avlede kritikk av miljøpåvirkning og komme nye miljølover i forkjøpet til å fremme frivillige alternativer til lovregulering og oppnå markedsandeler blant miljøbevisste forbrukere.⁸¹

Videre fremmet noen selskaper aktivt ideen om at miljøansvar bør tillegges den enkelte forbruker, ikke industrien. Resirkulering er kanskje typeeksempelet på forbrukerhandling. Historiker Ted Steinberg minnes hvordan industrigrupperinger som øl- og mineralvannsprodusenter, sammen med aluminium- og plastindustri, organiserte seg for å bekjempe en føderal lov om flasker som ville tvinge industrien til å betale kostnadene for resirkulering.⁸² De foretrakk kommunale resirkuleringsprogrammer som plasserte ansvaret for å sortere og resirkulere avfall på enkelthushold. Enda mer skadelig var det at de aktivt fremmet ideen om at det er enkeltforbrukere selv som forårsaker forurensning. Han siterer en offentlig ansatt fra det amerikanske rådet for plast, som sa at «Om jeg kjøper et produkt, er jeg forurenseren. Jeg bør ta ansvar for hvordan pakningen blir kasta.»⁸³ Dette er logikken til «økologisk fotavtrykk» overført til plastflasker.

Poulantzas mente at den profesjonelle klassen, eller «småborgerskapet», kan skifte fram og tilbake mellom borgerlige og proletære klasseposisjoner. «Disse småborgerlige gruppene kan ofte «svinge» avhengig av konjunkturer, noen ganger på svært kort tid, fra en proletær til en borgerlig klasseposisjon og vise versa.»⁸⁴ Denne delen har argumentert for at mye av den profesjonelle klassen har tilpasset politiske strategier til kapitalens tiårlange insistering på måtehold. Men Poulantzas hevder at «denne vekslingen bør ikke tas som et naturlig eller grunnleggende trekk ved småborgerskapet, men refererer til dens situasjon i klassekampen.»⁸⁵ I en tid med fornyet kampvilje i arbeiderklassen og gjenoppvekket sosialistisk politikk, hvordan vil en miljøpolitikk se ut fra et arbeiderklasseperspektiv?

---

Del 3

Arbeiderklassepolitikk for miljø

For at miljøbevegelsen skal kunne vokse ut over den profesjonelle klassen og skaffe en basis i arbeiderklassen, kan den ikke ha måtehold, skam og individualistiske løsninger som grunnpilarer. Den kan heller ikke legge så stor vekt på vitenskapelig kunnskap (tro eller fornektelse). Den må mobilisere rundt politikk som er gunstig for miljøet samtidig som den appellerer til de materielle interessene til det store flertall av arbeiderklassen som holdes tilbake av stillestående lønn, gjeld og usikre jobber. Et miljøprogram for arbeiderklassen ville fokusere på anti-måteholdspolitikk. En forutsetning kan være: Mennesker er økologiske vesener som har grunnleggende behov for å reprodusere sine liv (mat, energi, bolig, helsetjenester, kjærlighet, fritid). Proletær avhengighet av penger og varer for å møte disse behovene gir høyt stressnivå – og utelukker mange fra å tilfredsstille dem. I stedet for å se slike behov som kilde til «fotavtrykk» som må reduseres, bør vi anerkjenne at de fleste mennesker i kapitalistiske samfunn trenger mer og sikrere tilgang til livsnødvendigheter. For å utforme denne politikken, må vi forklare hvordan menneskelige behov kan møtes ut fra økologiske prinsipper.

Passende nok har Alexandria Ocasio-Cortez, Sunrise-bevegelsen og nye venstre-tenketanker som «New Consensus» gått sammen om å kreve en «Green New Deal» som på mange måter forsøker å bygge denne typen miljøpolitikk for arbeiderklassen. Den ikke-bindende resolusjonen foreslått av Ocasio-Cortez og senator Ed Markey er opptatt av ulikhet og av fordeler for arbeiderklassen. Resolusjonen understreker alle de tekniske kravene til et omfattende avkarboniseringsprogram, men tilbyr også «alle mennesker i USA … en jobb som familier kan overleve på, permisjoner for familie og helse, betalt ferie og trygg alderspensjon.» Mange sentrumsorienterte liberale tenkere har rettet voldsomme angrep mot Green New Deal fordi den tar inn brede krav som «Medicare for All» og en føderal jobbgaranti, når oppmerksomheten burde konsentreres bare på klima og avkarbonisering. Det kunne ikke vært mer feil. Nøkkelen er å bygge en bevegelse hvor flertallet ser sammenhengene, og at løsninger for alle våre kriser som gjelder klima, helsetjenester og boliger krever at det bygges bred samfunnsmakt i masseomfang for å bekjempe næringene som profitterer nettopp på disse krisene.

Det er en beundringsverdig politisk visjon bak ‘the Green New Deal’. Men foreløpig mangler den typen politisk bevegelse som faktisk kan oppnå det. Kravene i Green New Deal forutsetter omfattende innrømmelser fra kapitalen. For å få slike innrømmelser, må vi se arbeiderklassen som et massegrunnlag for makt i samfunnet og søke å bygge denne makta på hovedsakelig to måter. For det første er den mest åpenbare kilden til arbeiderklassemakt ganske enkelt det faktum at de utgjør majoriteten av befolkningen (Moody anslår faktisk 75 prosent om vi tar med de som gjør omsorgsarbeid utenfor den formelle arbeidsstyrken). Venstresida lærer allerede at den viktigste måten å bygge bred folkelig støtte på fra denne basen, er å komme med programmer for dekommodifisering av grunnleggende behov.⁸⁶ Mange radikale økologiske tenkere er opptatt av motstand mot kommodifisering (gjøre til en vare) av natur⁸⁷, eller å unngå å ta inn nye «grense-» omgivelser inn i kapitalsirkulasjonen. En arbeiderklasseorientert miljøpolitikk bør fokusere på det motsatte av dette. I stedet for å bare gjøre motstand mot at natur blir tatt inn i markedet, kan vi kjempe for at ting folk trenger, trekkes ut av markedet. Heller enn å fokusere på de som har direkte «nytteverdi» eller leverbrødsrelasjoner til naturen, påpeker denne politikken arbeiderklassens avhengighet av varer som viktig kilde for usikkerhet og utnytting. Seinere års støtte til sosialistisk politikk i valg i Storbritannia, USA og andre land har vist at slike appeller til folks grunnleggende behov kan bli svært populære i samfunn herjet av ulikhet og utsatthet.

Et Green New Deal-program for dekommodifisering er ikke bare ment å appellere til arbeiderinteresser, det kan også ha store miljøvirkninger. Gratis offentlige boliger kunne integrere grønne byggemåter som gir billigere oppvarming og lavere strømregninger, for de som bor der.⁸⁸ Gratis offentlig transport kunne gi et grunnleggende skifte fra avhengigheten av biler og andre privatiserte former for transport. Det er ingen etisk grunn til hvorfor vi alle skulle være enige i at «helsetjenester er en menneskerett», mens mat og energi ikke er det. Her vil vi stå opp mot næringer som er sentrale syndere i vår miljøkrise. Videre vil et slikt program for dekommodifisering ikke utelukke tradisjonelle miljøbevegelser for bevaring av vill natur eller «åpent rom». Det er en politikk for å bygge og utvide det området av sosialt liv hvor kapitalen ikke er tillatt. Kombinasjonen av Green New Deals «føderale jobbgaranti» med dekommodifisering av sosiale behov kunne også inkludere tradisjonelle krav fra venstre-fagbevegelsen om kortere arbeidsuke, siden det samlede antallet arbeidstimer da kunne spres blant færre arbeidere og livsnødvendighetene ville ganske enkelt koste mindre.⁸⁹

En grønn politikk basert på dekommodifisering handler også om å endre maktforhold og kontroll over samfunnets ressurser. Den mest miljøvennlige delen av dette programmet er at det tar sikte på å overføre disse næringene fra privat til offentlig eierskap, slik at miljømål kan dominere over profitt. Når det gjelder klimaendringer, er det særlig en sektor som kan bli et avgjørende sted for strid: elektrisitet.⁹⁰ En rask plan for avkarbonisering vil kreve et program basert på «elektrifisering av alt», inkludert transport og oppvarming av boliger og kommersielle bygg.⁹¹ I USA innebærer det ikke bare en «forgrønning» av elektrisk kraftindustri, som fortsatt bruker 62,9 prosent fossilt brensel (hovedsakelig naturgass og kull), men også den raskt økende produksjonen av elektrisitet for å møte behovet for elektrifisering av andre sektorer.⁹² Dette programmet vil kreve en stor kamp mot investor-eide nettverk for strøm og vann (‘utilities’ i USA, oversetters merknad). I følge en rapport, er det 199 private selskaper (som utgjør 9 prosent av alle nettverkselskaper), som betjener 75 prosent av forbrukerne.⁹³ En rask avkarboniseringsplan vil helt klart kreve at disse 199 selskapene kommer under offentlig eierskap – og de vil ikke gi avkall på garantert profitt uten kamp.

På grunn av sin status som «naturlig monopol» (det gir bare mening for ett selskap å håndtere fordeling i et nettverk), er den elektriske sektoren allerede gjenstand for intens offentlig regulering og inspeksjon. Det betyr at det er en sektor som er mer åpen for politisk motstand enn andre. Videre, siden strøm er absolutt sentral for sosial reproduksjon, og fordi det allerede er et eksisterende sinne i arbeiderklassen mot strømselskaper for uakseptable satser og avstengning⁹⁴, vil det være ganske enkelt å bygge brede arbeiderklassekampanjer basert på både behov for rask avkarbonisering av strøm og tilby billigere, kanskje gratis, elektrisitet til husholdene. Mens klimaendringspolitikk ofte er abstrakt, med debatt om globale ­temperaturmål og ppm. i atmosfæren, ville mange arbeidere lett forstå gratis strøm.

Enhver dekommodifisering og programmer for offentlig sektor vil også reise spørsmålet om hvordan dette skal «betales». Som for den gamle «New Deal», må svaret fokusere på store selskaper og de rike. Dette vil kreve en antagonistisk politikk som forklarer hvem som virkelig har ansvar for miljøkrisa, som ikke er rettet mot individene, skaper skyld eller anklager arbeiderklasseforbruket. Det vil rette allerede eksisterende klassesinne mot de rike for å forårsake miljøkrisa. I motsetning til nyliberal tenkning, er også skattlegging av de rike svært populært i arbeiderklassen. Statsviter Spencer Pistons nye forskning fant bemerkelsesverdig stor folkelig støtte for politikk basert på det han kaller «avsky for de rike».⁹⁵ Som svar på Alexandria Ocasio-­Cortez’ krav om høyere skatter for de rike for å finansiere Green New Deal, fant en nylig meningsmåling at 76 prosent av amerikanere og en majoritet selv blant republikanere er for å øke skattene for de rike.⁹⁶

Den andre viktige kilden til arbeiderklassemakt er ikke bare antallet, men dens strategiske posisjon på arbeidsplassen, som kilde til arbeid som grunnlag for privat profitt og offentlig sosial reproduksjon. Arbeiderklassen har mulighet til å trekke tilbake sitt arbeid og tvinge fram innrømmelser fra kapitalen gjennom streiker og andre former for aksjoner som stanser produksjonen. Brede splittende aksjoner kan skape en større forståelse for krise, der kapitalen vil konkludere med at «Det minst smertelige valget er å godta arbeidernes krav om et levelig klima og å få en slutt på fattigdom gjennom et grønt skifte.⁹⁷ Miljøpolitikk har lenge forstått makta som ligger i splittelse og forstyrrelse, men bruker den vanligvis utenfor arbeidsplassen på måter som virker ­fiendtlig mot arbeidere. Edward Abbeys The Monkey Wrench Gang (skiftenøkkelgjengen) forestiller seg på en skjønnlitterær måte aktivister som legger kroppene sine i veien for gruver og annen infrastruktur, og som bruker verktøy for å ta fra hverandre miljøødeleggende maskiner.⁹⁸ I den virkelige verden utviklet Earth First! en taktikk med «tresitting» for å hindre hogst av gammel skog. I dag beskriver det Naomi Klein kaller «Blockadia», de mange aktivistene som blokkerer legging av rør og annen infrastruktur for fossilt brensel, som kullfyrte kraftverk.⁹⁹ En moderne «skiftenøkkelgjeng» omfatter de som bruker avbitertang og annet verktøy på rørledningskraner for å stoppe flyten av olje eller gass. Disse aktivistene anerkjenner den makta som ligger i stans og ødeleggelse for å vinne fram med politiske krav. Likevel har dagens hær av økodirekte aksjon-aktivister bare begrensa kapasitet til å splitte. De lykkes med å blokkere en rørledning her, et tog med olje der, men mislykkes i å samle tilstrekkelig støtte til press på fossil energikomplekset som står i sentrum for reproduksjon av kapitalismen. Det mest inspirerende og på mange måter vellykkete opprøret var #notapl-bevegelsen ved Standing Rock. Etter valget av Trump, fører nå (og noen ganger lekker det) likevel Dakota Access-rørledningen skiferråolje fra Bakken.

Kunne miljøpolitikk appellere til arbeidere ved sin evne til å stenge ned kapitalismen fra innsiden? Kan vi bygge det Sean Sweeney kaller en «økologisk fagbevegelse» der arbeidere ser sin kamp mot sjefer som en miljøkamp?¹⁰⁰ Dette kunne enkelt begynne ved å vise forbindelsen mellom måtene sjefer utnytter arbeidere og miljøet. Denne forbindelsen pleide å være mye mer sentral i miljøbevegelsen på 1960-tallet. Tony Mazzocchis Oil, Chemical and Atomic Workers’ Union bidro til å tvinge fram dannelsen av etaten for yrkesmessig helse og sikkerhet, som var laget med samme formål som Environmental Protection Agency – å beskytte liv mot industrikapitalister. Connor Kilpatrick forklarer: «Som Mazzocchi så det, ville de kjemikaliene som forgiftet folk i hans fagforbund, etter hvert lekke til omgivelsene utenfor, gjennom luft, jord og vann.»¹⁰¹ Selv om de har blitt svakere, kjemper fagforeninger fortsatt for dette. I 2015 fokuserte streikene til United Steelworkers på oljeraffinerier for en stor del på helse og sikkerhet på arbeidsplassen.¹⁰²

Det er mye fokus på anti-miljøholdninger i fagforeninger i byggebransjen og i de sektorene som er tilknytta fossilenergiindustrien.¹⁰³ Flere foreninger støtta både Keystone og Dakota Access- rørledningen fordi den ga godt betalte jobber. I miljøkampene går arbeiderbevegelse og kapital ofte sammen mot aktivister. Men arbeidere i byggebransjen og kullgruvene utgjør en svært liten andel av den samlede arbeidsstyrken. Det er mer rimelig å se utenfor de skitneste og mest ødeleggende sektorene for å finne en form for kampvilje blant arbeidere som kan koples sammen med en bredere miljøpolitikk. Det er også grunn til ikke bare å fokusere på direkte aksjon mot utvinning av jordas ressurser (der arbeiderbevegelsen er svak). Det er en tendens, reprodusert gjennom politisk økologi-forskningen jeg har diskutert over, til å tro at den «virkelige» miljøkampen foregår på landsbygda der vi utvinner råvarer eller der det «virkelige» naturlandskapet er truet.

En arbeiderklasseorientert miljøpolitikk kan også effektivt bygges først i næringer med liten miljøpåvirkning. Jane McAlevey har argumentert overbevisende for at sektorene helse og utdanning bør bli det strategiske målet for en ny arbeiderklasse-mobilisering.¹⁰⁴ Disse sektorene utgjør grunnlaget for sosial reproduksjon i mange lokalsamfunn. Og til forskjell fra stålindustri kan de ikke flyttes ut av landet. Alyssa Battistoni mener at disse sektorene for «sosial reproduksjon» eller «omsorg» i seg sjøl er sektorer med små karbonutslipp og liten miljøpåvirkning¹⁰⁵. Hun mener at utvidelse av disse sektorene bør stå sentralt i en politisk økologi som er opptatt av «omsorg» i en videre betydning av ordet (og for å ta med økosystemer og andre livsunderstøttende systemer). Mange av disse kampene er også i den offentlige sektoren som vil bli avgjørende for et program for dekommodifisering, slik det er beskrevet over.

I det siste året har McAleveys råd blitt realitet, med den største streikebølgen siden 1986 og nesten alle i utdanningssektoren.¹⁰⁶ I tråd med det programmet som er foreslått her, er disse kampene grunnleggende for å bekjempe måtehold og nedskjæringer (austerity) og forbedre livene til de arbeiderne som er involvert. Streiken blant lærere i West Virginia, for eksempel, lukket en sentral institusjon for sosial reproduksjon (skoler) for å oppnå et sett med materielle krav, inkludert beskatning av fossilt brenselindustri, for å bidra med penger til å forbedre skolene.¹⁰⁷ Men disse streikene handler også på en grunnleggende måte om å forbedre livet ut over arbeidsplassen. Lærerstreikene er beskrevet som «forhandlinger for det felles beste», der kravene uttrykker en større visjon om fellesskapsforbedringer gjennom arbeiderklassemakt¹⁰⁸. Streiken til United Teachers of Los Angeles nylig krevde ikke bare bedre finansiering av skoler, men også flere grønne rom på skoleområdet.¹⁰⁹ Denne i hovedsak anti-måtehold-politikken, bygget rundt det felles beste, kunne enkelt bli tatt inn i et større grønt program basert på fagorganiserte jobber for å skape en offentlig grønn infrastruktur, boliger og transport, som beskrevet over. Fagforeninger for offentlig transport og arbeidere som jobber med strøm og vann, kan også organiseres i tråd med dette.

Det å bygge økologisk makt gjennom arbeiderklassen, som utgjør hoveddelen av samfunnet, og der deres arbeid gjør at hele systemet kan fungere, vil kunne bli en formidabel utfordring for kapitalens makt til å styre over liv og planetens overlevelse. Å vinne denne kampen begynner ved å understreke at behovet for «mindre» og «offer» bare bør gjelde de rike og de store selskapene. Resten av oss har så mye å vinne.

Konklusjon

Under krisene og endringene på seint 1960-tall og 1970-tallet skjedde det to viktige forandringer. For det første, med krise som bakgrunn, konsoliderte nyliberale krefter seg og argumenterte for at de samfunnsmessige forventingene til etterkrigstidas «velstandsøkonomi» hadde blitt urealistisk høye og at måtehold var påkrevd for å holde kontroll over offentlige utgifter og fagforeningsmakt. For det andre flommet mye av «den nye venstresida» over av de nyutdanna fra profesjonsklassen (som var et produkt av en enestående utvidelse av høyere utdanning i etterkrigstida). Denne venstresida ble også svært kritisk til «velstand» og et varesamfunn basert på (kommersielt) forbruk. Disse to faktorene gikk sammen i en miljøbevegelse som var nesten utelukkende befolket av denne profesjonsklassen, som brukte vitenskapelige modeller for å argumentere for at samfunnsmessig «velstand» og forbruk krevde en politikk for begrensning og måtehold. Den sentrale metoden i dette perspektivet er økologisk fotavtrykk, som til syvende og sist argumenterer for at det er forbrukerne som driver fram økonomiske beslutninger og miljøødeleggelse. I denne perioden ble det tatt for gitt at en miljøpolitikk er forskjellig fra klassepolitikk. Den uttrykte klart at miljøhensyn krevde en politikk for mindre, klasse betød en utdatert politikk for mer. Selv om noen profesjonsklasse-akademikere så en mer radikal økologi i materielle interesser, antok den at en slik politikk bare kunne utformes på grunnlag av marginale lokalsamfunn med et direkte levebrødsforhold til natur og forurensning.

I den samme perioden har kapitalen bare konsolidert sin makt, og miljøkrisa er bare forverra. Men med Bernie Sanders-kampanjen, andre valgseire, flere streiker og en mer kampklar arbeiderklasse, er venstresida fornyet for første gang på flere tiår. Den har endelig beveget seg fra et språk for «motstand» til et språk for å bygge makt. Det å utvikle en effektiv miljøpolitikk er ikke noe som trenger å være spekulativt formet av frivillige organisasjoner eller aktivistiske tenketanker. Vi kan ganske enkelt lære fra eksisterende bevegelser rundt oss. Enten vi organiserer rundt fagforeningers kontroll av overskudd, helsetjenester eller forbedret miljø, kjemper kapitalen i hvert tilfelle for å stoppe det. Som Marx sa: «Kapitalen … tar ikke hensyn til arbeiderens helse og livslengde dersom ikke samfunnskrefter tvinger den til å gjøre det.»¹¹⁰ Kapitalen tar heller ikke hensyn til alt liv og skyver planeten mot stupet. Vi må bare utvikle en samfunnskraft som er i stand til å stoppe det.

* I denne artikkelen blir ordet dekommodifisering brukt mange ganger. Commodity betyr vare på engelsk. Det betyr at det som er varer, skal opphøre å være det. Vare i denne sammenhengen, et marxistisk begrep, betyr et produkt som er laget for å selges. Det kunne jo vært motsatt, at produkter bare lages fordi det er til bruk for dem. Kapitalismen er et samfunn bygd på at varer skal kjøpes og selges, også varen arbeidskraft. Sosialister mener at arbeidskrafta skal brukes til å løse oppgaver for folk, ikke gjøre vareeierne (kapitalistene) rike. Derfor er vi mot privatisering av barnehager og annet i offentlig sektor. Vi vil ha dekommodifisering, eller de-varifisering, om du vil.

Sluttnoter:

1 Paul Griffin, The Carbon Majors Database: CDP Carbon Majors Report 2017 (London: Carbon Disclosure Project, 2017), 5.
2 Elizabeth Gamillo, “Atmospheric carbon last year reached levels not seen in 800,000 years” Science.
3 Intergovernmental Panel on Climate Change, Global Warming of 1.5 °C.
4 Maisa Rojas, Fabrice Lambert, Julian Ramirez-Villegas, and Andrew J. Challinor, “Emergence of robust precipitation changes across crop production areas in the 21st century,” Proceedings of The National Academy Of Sciences (early view, 2019).
5 Climate Guide Blog: “Non-survivable humid heatwaves for over 500 million people,” March 9, 2019.
6 Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers of IPCC Special Report on Global Warming of 1.5ºC approved by governments,” October 8, 2018.
7 Democracy Now, “Climate Scientist: As U.N. Warns of Global Catastrophe, We Need a “Marshall Plan” for Climate Change,” October 9, 2018.
8 Griffin, 2017.
9 Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).
10 Adaner Usmani, “Democracy and Class Struggle,” American Journal of Sociology 124, no. 3 (2018): 664–704.
11 Vivek Chibber, “Why the Working Class?” Jacobin,March 3, 2016.
12 Barbara Ehrenreich and John Ehrenreich, “The Professional-Managerial Class” in Pat Walker (ed.) Between Labor and Capital (Boston: South End Press, 1979), 5–45.
13 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).
14 or recent, but somewhat different arguments along these lines see, Stefania Barca and Emanuele Leonardi, “Working-class ecology and union politics: a conceptual topology” Globalizations 15, no. 4 (2018): 487–503; Daniel Aldana Cohen, “Working-Class Environmentalism,” Public Books, November 16, 2017.
15 See Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times March 12, 2019.
16 Andrew Szaz, Shopping Our Way to Safety: How We Changed from Protecting the Environment to Protecting Ourselves (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2009).
17 I don’t have space to develop this here, but the concept of life here is crucial. Under capitalism, life is opposed to work or production. By quarantining life as the zone of freedom, choice, and politics, work remains an unfree space where political intervention is not permitted. I develop this in Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013).
18 Neither lifestyle nor livelihood environmentalism are my terms. This blog post also argues they are deeply connected (but from a much different perspective than mine): Mat McDermott, “Is there a difference between lifestyle & livelihood environmentalism?” Treehugger, June 6, 2011.
19 Joan Martinez Alier, The Environmentalism of the Poor: A Study of Ecological Conflicts and Valuation (Cheltenham, UK: Edward Elgar, 2002).
20 Nicky Chambers, Craig Simmons, and Mathis Wackernagel, Sharing Nature’s Interest: Ecological Footprints as an Indicator of Sustainability (London: Routledge, 1996), xix.
21 Ibid, 60.
22 Timothy Gore, “Extreme Carbon Inequality: Why the Paris climate deal must put the poorest, lowest emitting and most vulnerable people first,” Oxfam International, December 2, 2015.
23 Ibid, 1.
24 Ibid, 3.
25 Kevin Ummel, “Who Pollutes? A Household-Level Database of America’s greenhouse gas footprint,” Working Paper 381, Center for Global Development.
26Chambers et al., Sharing Nature’s Interest, 66.
27 Phillips, Austerity Ecology, 37.
28E.F. Schumacher, Small Is Beautiful: Economics as if People Mattered (New York: Harper and Row, 1973).
29 Erik Olin Wright, “How to Be an Anticapitalist Today,” Jacobin,December 2, 2015.
30 I present a very sympathetic critique of these approaches here. My entire intellectual development is rooted in them still.
31 Piers Blaikie and Harold Brookfield, Land Degradation and Society (Oxford: Blackwell, 1987), 17.
32 Richard Peet and Michael Watts, Liberation Ecologies: Environment, Development, Social Movements (London Routledge, 1996 1st Ed; 2004 2nd Ed).
33 See, in particular, Anthony Bebbington, “Capitals and Capabilities: A Framework for Analyzing Peasant Viability, Rural Livelihoods and Poverty,” World Development 27, no. 12 (1999): 2021–2044.
34 David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003).
35 See Robert Bullard, Dumping in Dixie: Race, Class, And Environmental Quality (Boulder, Co: Westview, 1990).
36 Eileen McGurty, Transforming Environmentalism: Warren County, pcbs, and the Origins of Environmental Justice (New Bruinswick, NJ: Rutgers University Press, 2009).
37 United Church of Christ, Commission for Racial Justice, Toxic Wastes and Race in the United States (New York: United Church of Christ, 1987).
38 Delegates to the First National People of Color Environmental Leadership Summit, “Principles of Environmental Justice.” Available online: https://www.ejnet.org/ej/principles.html.
39 Richard Heede, “Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854–2010,” Climatic Change 122, no. 1–2 (2014): 229–241.
40 Chelsea Harvey, “Cement Producers Are Developing a Plan to Reduce CO2 Emissions,” E&E News, July 9, 2018.
41 Energy Information Agency, International Energy Outlook 2017. Table: Delivered energy consumption by end-use sector and fuel. Case: Reference | Region: Total World. Available online: https://www.eia.gov/outlooks/aeo/data/browser/#/?id=15-IEO2017&region=4-0&cases=Reference&start=2010&end=2050&f=A&linechart=Reference-d021916a.2-15-IEO2016.4-0&map=&sourcekey=0.
42 Intergovernmental Panel on Climate Change, Climate Change 2014 Mitigation of Climate Change Working Group III Contribution to the Fifth Assessment Report (New York: Cambridge University Press, 2014), 44.
43 Benjamin Goldman, “What is the future of environmental justice?” Antipode 28, no. 2 (1995): 122–141; 130. Given this was published after the Newt Gingrich Republican wave in 1994, I can only assume the metaphor was a conscious choice.
44 Ibid, 127.
45 Laura Pulido, Ellen Kohl, and Nicole-Marie Cotton, “State Regulation and Environmental Justice: The Need for Strategy Reassessment,” Capitalism, Nature, Socialism 27, no. 2 (2016): 12–31; 12.
46 Goldman, “What Is the Future of Environmental Justice?” 129.
47 Ibid 126.
48 Pulido et al., 27.
49 Ibid, emphasis in original.
50 Alan Greenspan, “The Impact of the 1973–1974 Oil Price Increase on the United States Economy to 1980,” US Council of Economic Advisors, Alan Greenspan, Box 48, Folder 1, Gerald Ford Presidential Library, Ann Arbor, Mich.
51 Herbert Marcuse, One Dimensional Man (Boston: Beacon Press, 1964), 255.
52 Guy Debord, Society of the Spectacle (London: Rebel Press, 1967), 32, 21.
53 William Leiss, Limits to Satisfaction: An Essay on the Problem of Needs and Commodities (Toronto: University of Toronto Press, 1976), x.
54 Christopher Lascsh, The Culture of Narcissism: American Life in An Age of Diminishing Expectations (New York: W. W. Norton & Company, 1979), 32, 73; Jimmy Carter, “The Crisis of Confidence Speech,” 1979.
55 Daniel Horowitz, Anxieties of Affluence: Critiques of American Consumer Culture, 1939–1979 (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2004).
56 Matthew T. Huber, Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013), 112.
57 Donella H. Meadows et al., The Limits to Growth (New York: Universe Books, 1974).
58 Paul Ehrlich and Anne Ehrlich, The End of Affluence: A Blueprint for your Future (New York: Ballantine Books, 1974).
59 William Catton, Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1980).
60 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).
61 André Gorz, Ecology as Politics (Montreal: Black Rose Books, 1975), 68–69.
62 Richard White, “Are you an environmentalist or do you work for a living? Work and nature” in William Cronon (ed.), Uncommon Ground: Toward Reinventing Nature (New York: W. W. Norton & Company, 1996), 171–186.
63 Rudolph Bahro, From Red to Green: Interviews with the New Left Review (London: Verso, 1984), 184.
64 Troy Vettese, “To Freeze the Thames: Natural Geo-Engineering and Biodiversity,” New Left Review 111 (May–June 2018): 63–86.
65 Giacomo D’Alisa, Federico Demaria, and Giorgos Kallis, Degrowth: A Vocabulary for a New Era (London: Routledge, 2015), 3–4.
66 For a critique of degrowth and Vettese’s article in particular see, Robert Pollin, “De-Growth vs a Green New Deal,” New Left Review 112 (July–August 2018): 5–25.
67 I think there are significant political-ideological cleavages between “managerial” and “professional” occupations; particularly with regard to ecological politics where the former is likely quite oppositional and the latter quite supportive. See the Ehrenreichs’ full essay and a book full of commentary and critique in Pat Walker (ed.) Between Capital and Labor (Boston: South End Press, 1979).
68 Ehrenreich and Ehrenreich, 1979.
69 Ibid, 6.
70 Ibid, 7.
71 See, André Gorz, Strategy for Labor (Boston: Beacon Press, 1967) and Serge Mallet, Essays on the New Working Class (St. Louis, MO: Telos Press, 1975).
72 Nicos Poulantzas, Classes in Contemporary Capitalism (London: Verso, 1974).
73 Erik Olin Wright, Understanding Class (London: Verso, 2015).
74 Kim Moody, On New Terrain: How Capital is Reshaping the Battleground of Class War (Chicago: Haymarket, 2017), 40.
75 Poulantzas, ibid.
76 Ibid, 1.
77 Meadows et al. Limits, 11.
78 Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man, and Technology (New York: Knopf Doubleday, 1970).
79 Ophuls, Ecology and the Politics of Scarcity (W.H. Freeman, 1977).
80 Joe Conley, Environmentalism Contained: A History of Corporate Responses to the New Environmentalism Doctoral Dissertation Manuscript, Princeton University, Program on the History of Science, November 2006.
81 bid, 62.
82 Ted Steinberg, “Can Capitalism Save the Planet? On the Origins of Green Liberalism,” Radical History Review 107 (Spring 2010): 7–24.
83 Ibid, 15.
84 Poulantzas, Classes in Contemporary Society, 298.
85 Ibid.
86 For others who fold decommodification into eco-socialist politics see: Thea Riofrancos, Robert Shaw, and Will Speck, “Eco-Socialism or Bust,” Jacobin, April 20, 2018; Greg Albo and Lilian Yap, “From the Tar Sands to ‘Green Jobs’? Work and Ecological Justice,” Bullet, July 12, 2016.
87 For a useful review see Scott Prudham, “Commodification” in Noel Castree, David Demeritt, Diana Liverman, and Bruce Rhoads (eds.), A Companion to Environmental Geography (London: Wiley, 2009), 123–142.
88 Daniel Aldana Cohen, “A Green New Deal for Housing,” Jacobin, February 8, 2019.
89 Kate Aronoff, “Could a Green New Deal Make Us Happier People?” Intercept, April 7, 2019.
90 Johanna Bozuwa, “Public Ownership for Energy Democracy,” The Next System Project, September 3, 2018.
91 David Roberts, “The key to tackling climate change: electrify everything,” Vox, October 27, 2017.
92 US Energy Information Administration, https://www.eia.gov/tools/faqs/faq.php?id=427&t=3.
93 Jim Lazar, Electricity Regulation in the US: A Guide. (Montpelier, VT: The Regulatory Assistance Project).
94 The Providence DSA chapter has embarked on a campaign on this terrain called “#NationalizeGrid.” See, Riofrancos, Shaw, and Speck, “Eco-Socialism or Bust.”
95 Spencer Piston, Class Attitudes in America: Sympathy for the Poor, Resentment of the Rich, and Political Implications (New York: Cambridge University Press, 2018).
96 Patricia Cohen and Maggie Astor, “For Democrats Aiming Taxes at the Superrich, ‘the Moment Belongs to the Bold,’” New York Times, February 8, 2019.
97 Keith Bower Brown, Jeremy Gong, Matt Huber, and Jamie Munro, “A Class Struggle Strategy for A Green New Deal,” Socialism Forum (Winter 2019).
98 Edward Abbey, The Monkey Wrench Gang (Salt Lake City, UT: Dream Garden Press, 1985).
99 Naomi Klein, This Changes Everything, 293–336
100 Sean Sweeney, “Earth to Labor: Economic Growth is No Salvation,” New Labor Forum 21, no. 1 (2012): 10–13.
101 Connor Kilpatrick, “Victory Over the Sun,” Jacobin, August 31, 2017.
102 Trish Kahle, “The Seeds of an Alternative,” Jacobin,February 19, 2015.
103 Erik Loomis, “Why labor and environmental movements split—and how they can come back together” Environmental Health News, September 18, 2018.
104 Jane McAlevey, No Shortcuts: Organizing for Power in the New Gilded Age (New York: Oxford University Press, 2016).
105 Alyssa Battistoni, “Living, Not Just Surviving,” Jacobin, August 15, 2017.
106 Bureau of Labor Statistics, “Work Stoppages Summary,” February 8, 2019.
107 Kate Aronoff, “Striking Teachers in Coal and Gas Country are Forcing States to Rethink Energy Company Giveaways,” Intercept, April 12, 2018.
108 Steven Greenhouse, “The strike isn’t just for wages anymore. It’s for ‘the common good.’” Washington Post, January 24, 2019 and Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times, March 12, 2019.
109 United Teachers of Los Angeles, “Summary of Tentative Agreement/UTLA and LAUSD January 22, 2019,” https://www.utla.net/sites/default/files/Summary%20of%20Tentative%20Agreement%20FINAL3%20012219_0.pdf.
110 Karl Marx, Capital Vol. 1 (London: Penguin, 1990), 381.

 

Den 17. oktober 1989 var en spesiell dag i DDRs historie. Etter flere ukers store demonstrasjoner vokste bekymringene i SED – kommunistpartiet, og ledende menn mente derfor at noe måtte gjøres – partisekretær Erich Honecker måtte bort. Bak dette stod Stasi-sjef Erich Mielke, statsminister Willy Stoph, Øst-Berlins partisjef Günter Schabowski og «kronprins» Egon Krenz.

Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy
Foto: Gavin Stewart

På forhånd var Gorbatsjov blitt kontaktet for å få godkjenning. Han svarte overraskende at dette hadde ikke Moskva noe med. Men Honeckers livvakter var alltid der, og Mielke hadde derfor med noen pålitelige menn for eventuelt å ta seg av disse.

På møtet i politbyrået har Honecker ingen anelse. Han håndhilser personlig på alle 26 og spør om det er andre forslag til dagsorden. Det er det. Statsminister Stoph foreslår at partisjefen skal gå av. Honecker har steinansikt, ser rolig ut i rommet og sier OK, ordet er fritt. Men han gir først ordet til dem han tror vil støtte ham. Men nei. Alle støtter Stoph. Og Mielke bebreider Honecker for alt som er galt. Vær ikke så stor i kjeften, sier Honecker. Og Mielke svarer: – Pass deg, jeg har kompromitterende materiale om deg.

Deretter stemmer Honecker etter partiets skikk for sin egen avgang. Egon Krenz blir innsatt.

Dagen etter er det ekstramøte i sentralkomitéen. Der blir Honecker avsatt med 206 mot 1 stemme. Honecker trekker seg «etter eget ønske» pga. helsa. Etterpå ber Stoph ham ta vare på helsa og forlate møtet, og takker ham for lang innsats. Og sentralkomitéen reiser seg til stormende applaus. Utenfor venter 11 DDR-journalister som knapt tør spørre om dette – de har alltid bare kunnet stille «snille» spørsmål. På gjensyn, sier Honecker og går på kontoret for å pakke sakene sine.

Forhistorien

Åra fram mot 1989 hadde i DDR vært en periode med økende murring både i befolkningen og partiet. Men SED-ledelsen sa nei til Gorbatsjovs glasnost og perestrojka. I 1986 hadde Sovjet varslet at i forholdet mellom kommunistpartiene, skulle hvert parti ha selvstendighet. Bresjnev-doktrinen – at Sovjet hadde rett til å gripe inn militært ved «problemer» – forsvant. Polen og Ungarn innledet reformer, men ikke DDR – I et intervju i vesttyske Stern avviste politbyråmedlem Kurt Hager dette: «Vi trenger ikke å tapetsere om huset bare fordi naboen gjør det». Internt var Honecker bitter: «For oss er det viktig at vi ikke må slåss på to fronter – vi som har holdt oss til Sovjet-Unionen fra den gang de gikk i bastsko der borte!» SED ville beholde det de nå kalte «sosialisme i DDR-farger».

Åpningen av DDRs arkiver forteller om en forvitringsprosess i partiet. I en hemmelig rapport om SEDs grunnorganisasjoner pekes det på hyppige ønsker om mer internt demokrati, åpen drøfting av økonomiske problemer og motvilje mot skjønnmaling i mediene. Ledelsen svarte med eksklusjoner og innstramminger. Men det hjalp lite, liberaliseringen i nabolandene ble kjent via vestlige medier. Og partimedlemmene var trøtte av alt de måtte forsvare: Varemangel, ufri informasjon, teknisk tilbakeliggenhet, 12 års venting på bil, ingen demokratisk medbestemmelse etc.

Det ble også reagert på bagatelliseringen av Tsjernobyl-ulykken og sensuren av «liberale» sovjetiske publikasjoner. I 1987 bestemte politbyrået at «taler av sovjetiske kamerater bare skal offentliggjøres i utdrag eller i sammendrag». Og enkelte sovjetiske filmer ble ikke tillatt. Det største sjokket var at det sovjetiske magasinet Sputnik på tysk forsvant. Dette tidsskriftet hadde blant annet artikler om stalinismen og «Hitler-Stalin-pakten» om delingen av Polen i 1939 – en «hemmelighet» som i tiår hadde vært godt kjent i vest.

Stasis undersøkelser viste at folk var mot dette, og i partiet var det opprør og resignasjon. SED fikk haugevis av klager og mange utmeldinger. I november 1988 meldte en hemmelig analyse om økende innflytelse på ungdommen fra Vest-Tyskland innen kultur og økonomi. De klaget på alle manglene. «Og (de) tviler stadig mer på sosialismens overlegenhet.» Rapporten anbefalte nye «omgangsformer», ellers «vil de i de neste 1–3 år i stor grad fjerne seg fra oss». Et forslag om å kutte i forsvaret for å øke levestandarden ble avvist. Mens den økonomiansvarlige slo fast: «Vi er nå kommet til et punkt hvor det hele kan tippe over.»

Forsøk på å dempe protestene førte bare til at de økte. Nye opposisjonsgrupper stod åpenlyst fram. Temaene var forurensing, informasjons- og ytringsfrihet, utsuging av u-landa, at DDR brøt Helsinki-avtalen om menneskerettigheter og krav om nedrustning. DDR var for fredsbevegelsen i vest, men undertrykte den i eget land, og emblemet «Smi sverdet om til plog» ble forbudt. Stasi okkuperte biblioteket til miljøbevegelsen, arresterte demonstranter med Rosa Luxemburg-sitater om retten til andre meninger, og fikk pasifistiske gymnasiaster utvist. Protestene økte, også innenfor SED, og førte til at disse gruppene (som alle var infiltrert av Stasi) kom ut av sin isolasjon. De ønsket ingen oppløsning av DDR, men et DDR med en forbedret sosialisme.

Kommunevalget i mai 1989 utløste en bølge. Flere grupper hadde varslet at de ikke lenger ville tåle valgfusk. Det fantes bare én liste, enhetslista Den nasjonale front, hvor SED, blokkpartiene (underordnet SED) og masseorganisasjonene fikk mandater etter en bestemt fordeling. Den som stemte annerledes, måtte gå inn bak et forheng, og kunne få ubehageligheter. I Leipzig og en rekke byer møtte opposisjonelle fram ved opptellingen som ifølge loven var offentlig. Kirken var aktiv fordi den hadde en litt friere stilling, og det var derfor en prest som ledet aksjonen. Da stemmelokalene stengte, måtte et forbløffet valgstyre telle med andre tilstede. Resultatene ble brakt til sju hemmelige steder i Leipzig som fikk inn tall fra hele DDR: I snitt 7 % nei-stemmer, noen kretser hadde 10–20 %. Mens fjernsynet meldte om 98,85 % ja-stemmer.

Ryktet om fusk med stemmetall ble nå spredd, og det ble protester, demonstrasjoner og hundrevis av anmeldelser mot valgstyrene. Men for å hindre innsyn, ble alle valgsedlene brent. (Etter sammenbruddet ble 124 dømt for valgfusk.)

Vi blir her!

Mot slutten av 1988 hadde 110 000 mennesker søkt om utreise. Om våren ble mange innvilget for å dempe trykket, men tallet på søknader bare økte. I mai 1989 åpnet Ungarn delvis grensa mot Østerrike, og hundrevis av DDR-borgere rømte. Den vesttyske ambassaden i Wien ble fylt opp og deretter også i Praha og Warszawa. I september forlot 25 000 DDR, og Honecker kommenterte: «Disse som tråkker på våre moralske verdier, for dem feller vi ingen tårer.»

Hittil hadde folk ropt: «Vi vil ut!». Nå snudde dette til: «Vi blir her!» – DDR skulle reformeres. Et sosialdemokratisk parti ble dannet, og Demokrati nå! og Demokratisk Oppbrudd søkte om å bli registrert, mens Neues Forum fikk avslag som «statsfiendtlig». Nå meldte et betydelig antall seg ut av partiet. I Leipzig ble mandagsdemonstrasjonene stadig større til tross for massearrestasjoner og kølleslag. På DDRs 40-årsdag 7. oktober, med gjester fra mange land, ble det demonstrert i mange byer. Folk jublet for Gorbatsjov med plakater: «Gorbie – hjelp oss!» Honeckers avviste reformer, og til dette skal Gorbatsjov ha sagt: Wer zu spät kommt, den bestraft das Leben – den som kommer for seint straffes av livet selv. Og det var fra nå av at ropet Vi er folket! begynte å høres over hele landet.

Etter avsettelsen av Honecker stod Egon Krenz fram i fjernsynet og lovte fornyelse for den demokratiske sosialismen. «Alle problemer i vårt samfunn kan løses politisk», sa han, noe som ble oppfattet som at man ikke ville bruke mer vold.

Den første mandagsdemonstrasjonen i Leipzig hadde funnet sted den 4. september etter gudstjenesten i byens Nikolai-kirke. Vesttyske journalister på Leipzig-messa fikk dermed dokumentert hvordan Stasi slo plakatene ut av hendene på folk. Men stadig flere møtte fram hver mandag, også i andre store byer – i Dresden ble en dag hele 1300 arrestert. Og politiet brukte køllene, mens demonstrantene ropte: Keine Gewalt – ikke vold!

Før demonstrasjonen 9. oktober med 70 000, undertegnet tre SED-partisekretærer og tre kjente menn innen kulturlivet et opprop. De ba alle besinne seg slik at dette kunne foregå fredelig. «Vi trenger fri meningsutveksling for å videreføre sosialismen i vårt land», het det der. At politiet ikke grep inn, skal også ha skyldtes uvilje fra politiet selv, og på den militærtekniske skolen i nærheten hadde ­flertallet av 1200 underoffiserer nektet å bli satt inn. 16. oktober var de 120 000 demonstranter i gatene og uka etter 320 000!

Men politbyrået forstod ikke situasjonen. 23. oktober mente Mielke fortsatt at de kunne forby sosialdemokratiet, og i Folkekammeret valgte de nå Krenz til leder av DDRs presidentskap og forsvarsråd – 26 var mot og 26 avholdende. Tre uker seinere var han styrtet. I mellomtida hadde han vært hos Gorbatsjov i Moskva hvor det het at «gjenforening står ikke på dagsorden … Sovjet-Unionen står fast ved DDRs side.» I kontakter med Krenz og Gorbatsjov var forbundskansler Kohl imot all destabilisering, kaos og «enhver radikalisering av situasjonen.» Han forhandlet med DDR om kreditter på 12–15 milliarder DM, men knyttet dette til visse betingelser: Maktmonopolet måtte oppgis, frie valg og fritt fram for opposisjonen.

Men utviklingen gikk raskt. 4. november fant den største ikke-statlige demonstrasjonen i DDRs historie sted på Alexanderplatz i Berlin. Til stede var nærmere en million mennesker, og initiativet var tatt av 800 teaterfolk. At demonstrasjonen var blitt tillatt, vitnet om svakhet. Her hadde 20 talere ordet, bla. forfatterne Stefan Heym og Christa Wolf, SED-spissene Günter Schabowski og spionsjef Markus Wolf. De to siste fikk mye piping. På plakatene florerte et vell av vitser og ironi, f.eks. om SED: «Avgang = framgang.» Talerne rettet sterke angrep på ufriheten og krevde frie valg. Sterke følelser var i sving, og mange var beveget.

Til alles overraskelse blir møtet overført i fjernsynet – en enorm gruppe fra DDR-TV er også til stede på plassen. Utviklingen ikke kan stoppes, og Stasi rapporterer om oppløsning og forfall i SED – som nå er i ferd med å miste kontrollen.

Muren faller

Den 9. november 1989 holder politbyråmedlem Günter Schabowski pressekonferanse. Han kommer rett fra sentralkomitéen med noen ord på en lapp. Til pressefolkene vil han nå informere om nye medlemmer av sentralkomitéen – DDR skal bestå. Han skal også informere om nye reiseregler.

Det er da det skjer. En reporter vil ha forklart den uforståelige reiseloven gjengitt tidligere i uka. Schabowski har med de nye reglene som skal minske det voldsomme trykket. Men han vet ikke at reglene skal gjelde fra klokka 4 neste morgen, og at man må ha pass. Dette skal foregå kontrollert og kommer på radio. Grensevaktene får beskjed.

Så når trer dette i kraft? Det står ikke på lappen til Schabowski. «Så vidt jeg vet … straks,» glipper det ut, direkte på TV. Minutter etter vet hele verden det: Muren er åpnet!

Men Schabowski forstår ikke hva han har gjort. Han kjører hjem til Wandlitz, det bevoktede området hvor SED-toppene bor. Reisefriheten var bare en av flere nyheter, og han tar en kopp kaffe med sin kone. Da ringer telefonen, en mann i byens partiledelse. «Jeg står ved grenseovergangen i Bornholmer Strasse, det har samlet seg et par hundre mennesker, men vaktene slipper dem ikke over.» Vaktene har nok ikke fått beskjed, mener Schabowski, og ber mannen ringe igjen hvis dette ikke straks går i orden.

Et kvarter seinere ringer det igjen. Det er krise. «Hundrevis av mennesker strømmer til, de har hørt deg på TV, men vaktene sier nei.» Schabowski blir forskrekket, har de ikke fått beskjed? Han setter seg i bilen, men kommer ikke fram. En enorm bilkø som vil over til Vest-Berlin, blokkerer alt. Han drar til fotgjengerovergangen i Heinrich-Heine-Strasse. En Stasi-mann kommer mot ham: «Kamerat Schabowski, vaktene slipper dem gjennom, ingen spesielle problemer.» Her er det nok gitt beskjed, og folk strømmer gjennom med id-kort i handa. En stein faller fra Schabowskis hjerte. Ikke vold, ingen skudd. Dette går bra. De viser fram sitt id-kort, respekterer sin stat. DDR vil bestå. Nyheten sprer seg i byen, og folk strømmer til grenseovergangene.

Schabowski ringer Egon Krenz: «Dette kunne blitt farlig, men ser ut til å gå bra.» Krenz er enig. «Jeg tror vi har klart det,» fortsetter Schabowski, «folk går over og kommer tilbake.» Dagen etter er det «tømmermenn» i sentralkomitéen, forteller Schabowski siden, og han merket at partifellene ga han skylda for DDRs oppløsning. Mens det var Krenz som ikke hadde orientert ham.

Sentralkomitéen var forferdet: Statsgjelda var nå så enorm at «vi i 15 år framover må arbeidere hardere og forbruke mindre enn vi produserer.» Ute snudde nå stemningen blant folk, fra en reformert stat til å gå inn for gjenforening. Dette skyldtes nok det de fikk se av leveforholdene i vest; der fikk hver østtysker 100 DM i velkomstgave, og TV viste folk med bæreposer fulle av varer. Slagordene ble nå «Vi er ett folk» og «Tyskland – ett fedreland». Samtidig oppstod nye grupper, Grüne Partei og Forente Venstre var bare to. I Folkekammeret sa nå de såkalte blokkpartiene opp sin lojalitet og krevde frie valg, og at SEDs ledende rolle skulle strykes. Sentralkomitéen skar ned politbyrået til bare 11 medlemmer, Mielke og Stoph forsvant. Folkekammeret innsatte nå partisekretæren i Dresden, Hans Modrow, som statsminister. Nesten alle ledende partisekretærer ble avsatt. Den nye ledelsen lovte frie valg og slutt på partiets ledende rolle, men regnet med at de fortsatt hadde kontroll. Men nei. Folkemeningen hadde snudd og knuste SED-forsøk på stabilisering.

SED mistet nå sine maktposisjoner. Bedriftenes kampgrupper var avvæpnet, Stasi gikk mot oppløsning, og Folkehæren ble ikke lenger styrt av partiet. Korrupsjonsavsløringer førte til sterkere krav fra SEDs grunnplan om at ledelsen måtte bort. På sentralkomitéens møte ble det sterke debatter, og Schabowski leste opp navnene på de tolv som skulle ekskluderes for alvorlige brudd på vedtektene. Korrupsjon, maktmisbruk og personlig vinning – kriminelle var de, disse som hadde snakket om «folkets vel». Blant dem var Erich Honecker, Erich Mielke, Willi Stoph og Harry Tisch, lederen for «DDR-LO». Dette slo ned som en bombe, og den 83-årige Bernhardt Quandt, som hadde vært med siden 1928, begynte å grine fordi man ville «oppløse vårt ærerike parti». På dette tidspunktet hadde 600 000 av 2,3 millioner medlemmer meldt seg ut.

På en ekstraordinær partikongress hadde Krenz, hele politbyrået og sentralkomitéen trukket seg. De fleste i ledelsen ble ekskludert, noen også arrestert. Ny leder ble advokat Gregor Gysi. Forslaget om oppløsning fra en rekke grunnorganisasjoner ble avvist, mange sa det var fordi partiet hadde eiendommer og milliardformue. SED tok nå navnet PDS – Partei des demokratischen Sozialismus – partiet for demokratisk sosialisme – og proklamerte en tredje vei, mot stalinisme og multinasjonale selskaper. PDS var nå ikke marxist-leninistisk, men marxistisk, sosialistisk og stod for «sosialistisk pluralisme».

I Folkekammeret var PDS største parti og hadde regjeringen fram til mars 1990. Opposisjonsgruppene stod utenfor, og alle partier, også PDS, ble derfor enige om å opprette «runde bord» over hele landet hvor alle kunne delta for å påvirke delstatsparlamentene. 8. februar kom 8 av disse med i regjeringen, men de var splittet og uenige med de etablerte partiene. Men likevel stoppet de PDS i å omgjøre Stasi til et «Kontor for nasjonal sikkerhet.» Deres ønske var å få det oppløst.

I desember 1989 begynte folk å okkupere Stasis distriktskontorer og stoppet brenningen av dokumenter – 17 000 hyllemeter med mapper! Hovedsentralen i Berlin ble stormet. Stasi hadde over 100 000 fast ansatte og 174 000 «uoffisielle medarbeidere» – det blir én pr. 162 innbyggere – i tillegg disponerte de over 20 000 boliger.

I januar stod Günter Schabowski for partiets kontrollkommisjon. Der ble han anklaget for å ha satt DDRs eksistens på spill ved sin grenseåpning og forbrutt seg mot partiet.

Fra slutten av november var det forhandlinger mellom Bonn, Moskva og Øst-Berlin om en mulig «føderasjon» mellom de to Tyskland, med en mulig gjenforening om 5–10 år. Sovjet var skeptisk, USA var for, mens England og Frankrike var nølende til et dominerende Tyskland i EU. Deres underskrift var nødvendig for en endelig fredsavtale etter 2. verdenskrig. Borgerrettsbevegelsene mistet nå interessen for et reformert DDR, de slapp ikke til i Folkekammeret eller i avisene som var eid av de gamle partiene og organisasjonene. Nå sa de ikke lenger Vi er folket, men Vi er ett folk. Daglig utvandret tusener mot vest, tappet DDR for utdannet arbeidskraft og tæret på Forbundsrepublikkens økonomi. Men etter at forbundskansler Kohl ble hyllet ved et besøk i DDR, snudde han – folket krevde gjenforening nå.

I februar 1990 hadde PDS-lederen vært hos Gorbatsjov i Moskva og snakket (helt urealistisk) om parti- og statssamarbeid i åra framover. Dagen i forveien hadde imidlertid statsminister Modrow fra samme parti lagt fram en plan om veien til et felles Tyskland. Men forgjeves. For 10. februar fikk Bonn klarsignal fra Moskva for samling av Tyskland – mot enorme kreditter til det nå sterkt krisetruede Sovjetunionen. Det var derfor ikke nødvendig å hjelpe den blakke regjeringen Modrow for å oppnå samling.

Situasjonen for PDS var nå kritisk. Ungdomsorganisasjonen FDJ var redusert fra 1,9 millioner til en mindre gruppe. Også Kulturforbundet, Tysklands demokratiske kvinneforbund og Det tysk-sovjetiske vennskapssambandet var nå bare skygger av seg selv. «DDR-LO» var i oppløsning, og enkeltforbundene gikk seinere inn i de tilsvarende vesttyske. De såkalte blokkpartiene tok opp forbindelse med sine vesttyske parallellpartier.

Etter valget til nytt Folkekammer i mars skulle Bonn forhandle med en ny regjering om gjenforening. DDRs partier og organisasjoner hadde aviser (som alltid hadde støttet sosialismen), ressurser og bygninger, og fikk derfor et betydelig overtak på borgerrettsbevegelsen. De vesttyske partienes innflytelse spilte også en stor rolle. Den konservative Allianz für Deutschland oppnådde overraskende 48 % (for øyeblikkelig gjenforening), sosialdemokratene (SPD) fikk meget skuffende 22 % og de liberale 5 %. PDS oppnådde 16,4 %. Den splittede borgerrettsbevegelsen fikk til sammen under fem prosent og havnet i dyp frustrasjon. 93 % hadde stemt! Nye kommunevalg i mai 1990 bekreftet tendensen. Avantgarden var blitt spilt ut over sidelinja. Resultatet førte til en koalisjon av Allianz für Deutschland, SPD og de liberale. Statsminister ble Lothar de Maizière, DDRs første og siste statsminister etter frie valg.

DDRs siste dager

Den elendige økonomien styrket ønsket om gjenforening. Ropene etter D-mark førte til at en valutaunion skulle innføres fra 1. juli. Men Sovjetunionen måtte med, og de hadde 340 000 soldater i DDR. Et forent Tyskland måtte akseptere Oder-Neiβe-linja mot Polen, og Sovjet var mot Tyskland i Nato. Warszawapakten var oppløst, så Tyskland burde være nøytralt, noe Vesten avviste. Men med elendig økonomi, bl.a. enorm mangel på forsyninger og utsikt til gigantisk økonomisk hjelp, lot Gorbatsjov seg overtale, Nato lovte å ta hensyn til sovjetiske sikkerhetsinteresser i en «nyformulering av sin strategi og struktur».

DDR skulle sluke det vesttyske lovverket, bare abortloven havnet på vent. Mange har seinere sammenliknet dette med Anschluβ – ­Hitlers annektering av Østerrike. I vest fanes også et visst hovmod. Innenriksminister Schaüble skreiv: «Dette dreier seg om DDRs inntreden i Forbundsrepublikken og ikke motsatt, vi har en god grunnlov – og dere er velkomne. Men dette er ingen forening av to likeverdige stater. Dere har vært utelukket fra dette i 40 år, nå skal dere få delta.»

I full fart ble det nå utarbeidet lover, overgangsordninger, privatisering av DDRs statseiendom, tilbakelevering av nasjonalisert eiendom etter 1949 etc. etc. Den 20. september 1990 gikk avtalen gjennom i begge parlamenter. I vest stemte 50 av 492 imot, i øst 81 av 380. Den 3. oktober, fire dager før sin 41. fødselsdag, opphørte DDR å eksistere.

Hyllene i østtyske butikker fyltes nå med varer. Mens bedrifter ble privatisert, nedlagt, flyttet lenger øst eller slått konkurs. Økonomien utviklet seg til en tragedie, arbeidsplasser og begeistring forsvant. Millioner ble konfrontert med nyliberalismens arbeidsløshet, fattigdom og sosial nedgang. Folk omtalte seg som annenklasses borgere i det nye Tyskland.

I en tale til øst-tyskerne hadde forbundskansler Kohl uttalt: «Dere vil få det som oss – med blomstrende landskaper». Slik gikk det altså ikke. Avblomstring ville vært mer passende. Få år etter hadde over to millioner forlatt det gamle DDR.

Men det er en annen historie.

På Rødts landsmøte i 2019 var spørsmålet om kommunisme som begrep nok en gang oppe til diskusjon, og et klart flertall ga til slutt tilslutning til følgende formulering:

Når en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.

Vedtaket må selvsagt også leses i en videre kontekst enn bare det som står der. Problemet er bare at man med dette reduserer spørsmålet om sosialisme og kommunisme til et spørsmål om terminologi, at man setter innholdet til side, og at man dermed skyver spørsmålet om hva det er mulig å oppnå, og hva som er den reneste utopi, til side.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: David Jones

Marx og Engels om sosialisme og kommunisme

I programmet sitt legger Rødt til grunn at det eksisterer et grunnleggende skille mellom sosialisme og kommunisme, der kommunismen så å si blir kulminasjonen av sosialismen, dens endelige mål, en visjon eller utopi. Et slikt skille finner man ikke hos Marx eller Engels. Hos dem var sosialisme og kommunisme to begreper for det samme. Valget om å skrive et kommunistisk, ikke et sosialistisk, manifest, derimot, var et bevisst valg:

[I 1847] var sosialismen […] en middelklassebevegelse, kommunismen en arbeiderklassebevegelse. Sosialismen var «respektabel», i det minste på kontinentet. Kommunismen var det stikk motsatte.

Engels skrev dette i 1888. Da var verden blitt en helt annen enn da Manifestet ble skrevet. Den gamle respektable middelklassesosialistiske bevegelsen hadde svunnet hen, og var erstattet av en langt mer fremskreden arbeiderklassesosialisme. Derfor var det ikke noe problem for Engels å skrive en bok med tittelen Utopisk sosialisme og vitenskapelig sosialisme, i norsk språkdrakt kjent som Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, og heller ikke for Marx å omtale Engels som «en av de mest fremragende talsmenn for den moderne sosialismen» i sitt forord til denne.

I ettertid, etter at den reformistiske og den revolusjonære arbeiderbevegelsen skilte lag, er det selvsagt lett å lese Engels’ forord som en allmenngyldig beskrivelse. Kanskje det var rett av de revolusjonære, med Lenin i spissen, å børste støvet av kommunismen, i en kontekst der den sosialistiske bevegelsen reduserte seg selv til kapitalens stadig mer moderate venstrefløy. Men det er et taktisk spørsmål. Det gjør ikke påstanden om at sosialisme og kommunisme er to ulike samfunnssystemer, der den ene med nødvendighet følger av den andre, mer korrekt.

En sammenslutning av frie mennesker

Marx anklages ofte for å ha skrevet lite om kommunismen. Hvis man oppfatter at kommunismen er en kulminasjon av sosialismen, er kanskje ikke det så underlig. Om man derimot forholder seg til Marx’ egen terminologi, ikke en terminologi som er tillagt ham i ettertid, så er det en mer tvilsom anklage. Allerede i første kapittel av Kapitalens første bok kommer han for eksempel inn på det han kaller en sammenslutning av frie mennesker, der alle «arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle krefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft.» En sammenslutning av frie mennesker er her ikke noe annet enn sosialisme eller kommunisme.

Marx var svært kritisk til utopisme og romantiske svermerier. Derfor la han store krefter ned i å forstå hvordan kimen til det etterkapitalistiske samfunnet kunne finnes i det kapitalistiske. Det var derfor han brukte så mye tid og krefter på å forstå det eksisterende økonomiske systemet. Et markant trekk ved Kapitalen og de andre verkene og manuskriptene han skrev med dette formålet, er at han nesten konsekvent unngår begrepet kapitalisme. Han forholder seg i stedet til den kapitalistiske produksjonsmåten, altså hvordan og under hvilke forhold menneskene skaper sin rikdom og sin velstand på, i et kapitalistisk samfunn.

Men de økonomiske skriftene ville ikke levd opp til hensikten om han ikke også stadig hadde kommet tilbake til en etterkapitalistisk produksjonsmåte og et samfunn basert på denne, en produksjonsmåte der ingen lenger eier produksjonsmidlene, en produksjonsmåte og dermed også et samfunn uten klasser. Dette var et system han ga mange navn, herunder blant annet sosialisme og kommunisme. De ulike betegnelsene beskriver likevel det samme systemet, ikke en endelig sluttilstand, men et dynamisk system i kontinuerlig bevegelse.

Kritikk av Gotha-programmet

Når man likevel tilskriver denne totrinnsmodellen til Marx, skjer dette ofte med utgangspunkt i Marx’ skrift Kritikk av Gotha-programmet, og særlig det han skrev om to faser av kommunismen. Dette er en tilsnikelse, av flere grunner.

Kritikk av Gotha-programmet var aldri ment for offentligheten. Kritikken skulle sirkulere blant fem av Marx’ fremste allierte i det tyske arbeiderpartiet, og så returneres til ham. Foranledningen var at det tyske arbeiderpartiet skulle vedta et program, og at Marx var svært kritisk til utkastet han hadde blitt forelagt. Det er altså dette programmet, et kortfattet prinsipp- og handlingsprogram, som danner ­rammeverket. 

Formuleringene om «den første fasen av det kommunistiske samfunnet, da det nettopp er sprunget ut av det kapitalistiske samfunnet etter langvarige fødselsveer,» og «en høyere fase av det kommunistiske samfunnet,» er direkte knyttet opp mot formuleringer om en rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet i utkastet til Gotha-programmet. Denne formuleringen, mener Marx, er det reneste visvas. Fordelingen følger riktignok av produksjonsmåten, men ikke noe samfunn vil være fullt ut utviklet i det det blir født. Først på et senere stadium vil arbeidsutbyttet, hvis det begrepet i det hele tatt har noe innhold, faktisk fordeles i tråd med produksjonsmåten.

Marx’ lavere fase er altså ikke noe annet enn perioden umiddelbart etter at den nye produksjonsmåten er innført. Akkurat som den kapitalistiske produksjonsmåten ikke var fullt utviklet da den ble innført, vil heller ikke den etterkapitalistiske produksjonsmåten være det. Det er her også verdt å merke seg at Marx skriver om en høyere fase. Ikke noe sted gjør han det til en endelig sluttstasjon for historien. Tvert imot, om man sammenholder det med andre skrifter, er det mer nærliggende å omtale det som punktet der historien virkelig starter. Det er da menneskeheten virkelig kan utfolde seg.

Drømmen om et tusenårsrike

Om man følger Marx i at utgangspunktet for det etterkapitalistiske samfunnet er en produksjonsmåte, så sier det også noe om hva det ikke er. For eksempel er det ikke gitt at det er et samfunn uten undertrykking. Det er riktig at det er mange former for undertrykking som inngår i den kapitalistiske samfunnsveven, og det er nok også god grunn til å anta at mange av disse lettere vil kunne forsvinne den dagen kapitalismen oppheves. Men det betyr ikke at ethvert grunnlag for undertrykking forsvinner. Forskjellene mellom mennesker skaper et grunnlag for forskjellsbehandling, og i enhver forskjellsbehandling ligger en kime til undertrykking.

Uansett hvordan produksjonen organiseres, så vil det være noen som bærer frem barn, føder dem, ammer dem, og som får et annet umiddelbart forhold til dem enn de som ikke gjør det. Uansett hvordan produksjonen organiseres, vil noen ha bedre fysiske eller intellektuelle forutsetninger enn andre, ulike interesser, ulike preferanser. Folks hudfarge vil variere alt etter de naturlige forutsetningene for opptak av D-vitamin, og det seksuelle og kjønnslige mangfoldet vil neppe bli mindre enn i dag. Folks funksjonsnivå vil fortsatt variere, folk vil fortsatt bli syke, folk vil fortsatt dø, lenge før de rekker å bli gamle, og det vil neppe oppleves mindre urettferdig enn i dag. 

At det etterkapitalistiske samfunnet ikke er et samfunn uten undertrykking, innebærer selvsagt ikke at det ikke grunn til også å slåss mot enhver form for undertrykking. På den ene siden er det åpenbart at en antikapitalistisk bevegelse ikke vil ha nubbsjans om den ikke klarer å ta opp i seg annet enn den rene klasseundertrykkingen, og på den andre siden har også enhver kamp mot undertrykking en verdi i seg selv. Kanskje vi ikke bør utelukke at det er mulig å realisere et samfunn uten undertrykking heller. Men det må i tilfelle basere seg på en annen strategi enn den Marx skisserte. Han var mye mindre utopisk enn som så. 

Nyorientering

Det er på tide at vi går videre fra rent terminologiske diskusjoner til å se på innholdet. Hva man skal kalle noe, kan selvsagt ha en taktisk betydning. Men det rokker ikke ved innholdet. Det vesentlige ved Rødts programformulering ville ikke endret seg om man hadde sagt at det var dette Marx kalte sosialisme, assosiasjon, en assosiert produksjonsmåte, en sammenslutning av frie mennesker eller frihetens rike, eller om man for den saks skyld hadde utelatt hele setningen.

Når man likevel velger å smykke seg med Marx’ navn i en strategi for et etterkapitalistisk samfunn, bør man også ta hans tilnærming på alvor. Da må man se på produksjonsmåten og dens særlige kjennetegn. Hva ligger i den, og hva innebærer det? Hva betyr det for hvordan samfunnet organiseres, i smått og i stort? Hva betyr det for arbeidstida? Hva betyr det for teknologien og vitenskapen? Hva betyr det for fordeling og behov? Dette er spørsmål partiprogrammet ville tjent på å ta opp i seg.

Marx beskrev aldri dette i detalj, og hadde han gjort det, ville neppe svarene vært overførbare til vår tid – kapitalismen har vist seg å være langt mer levedyktig enn det Marx nok så for seg. Men metoden og de overordnede prinsippene som følger av dette, bør få en langt mer fremskutt plass. Det er ikke bare et spørsmål om hvor vi vil, men også om hvordan vi kan komme dit. Da må vi bevege oss ut over det rent terminologiske.

Har det gått slik, at klassemotsetningene i Norge er forenklet til «to store klasser»?

Peder Martin Lysestøl er pensjonert sosialøkonom og forfatter. Undervist ved Høgskolen i Sør Trøndelag (NTNU). Vært, og er politisk aktiv i AKP, RV og Rødt. Deltatt i solidaritetsarbeid med Palestina siden stiftelsen i 1969. Har også skrevet en rekke bøker.
Foto: Txetxu / Flick

En av Karl Marx’ mest kjente påstander er:

Vår epoke, borgerskapets epoke, særkjennes imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat. (Marx/Engels: Manifestet. Falken forlag, s.10).

Med industrialiseringen, og særlig etter 1905, var det ikke vanskelig å registrere at arbeiderklassen var i vekst. I 1885 var det 95 000 industriarbeidere i Norge. I 1930 var antallet industriarbeidere økt til hele 215 000. I tillegg kom arbeidere i bygg og anlegg, handel og offentlig sektor og de tusener av kvinner og menn som jobbet som lønnsmottakere i landbruket og i husene til rikfolk. I 1936 laget den unge sosialøkonomen Arne Skaug, på grunnlaget av folketellingen 1930, en analyse av det han kalte befolkningens «socialstilling». (Skaug ble seinere direktør i Statistisk Sentralbyrå og satt i Gerhardsens regjering på 50-tallet). Lønnstakere som har typiske funksjonærstillinger, regner han ikke til arbeiderklassen. Han kommer til at arbeiderklassen utgjør 60 % av yrkesbefolkningen og at selvstendige ­handverkere, småbønder og ei voksende funksjonærgruppe til sammen utgjør om lag 30 %. Borgerskapet utgjør da om lag 10 %. Stemte dette med Marx sitt utsagn om en utvikling mot to store klasser? Mye tydet på det. 

Den kraftige industrialiseringen etter den andre verdenskrigen førte til at stadig flere jobbet i industrien. I 1960 ble det registrert hele 358 000 industriarbeidere. I 1965 laget NKPs ledende teoretiker, Hans I. Kleven, en analyse av klassenes stilling. Han kommer til at arbeiderklassen nå utgjør hele 79 % av yrkesbefolkningen. Mellomlagene utgjør bare 19 %, og borgerskapet er redusert til en liten elite på 2 %.  Kleven hadde definert arbeiderklassen annerledes enn Skaug 30 år tidligere. Han regnet så å si alle funksjonærene til arbeiderklassen. Kontorsjefer, prester, lektorer og ingeniører var nå blitt arbeidere. Slik hadde Kleven fått tallene til å samsvare med Marx sitt utsagn om to store klasser. Men stemte det med Marx sin definisjon av hva en arbeider er? Ikke noe i Marx sine tallrike skrifter tyder på at Marx regner alle lønnsmottakere til arbeiderklassen. I ulike sammenhenger skriver Marx om grupper i mellomlagene som statstjenestemenn og prester, som lever av merverdien, et resultat av arbeidsfolks slit. 

Arbeiderklassen er i Marx sin analyse klassen som blir utbyttet, utnyttet og trakassert, og som utvikler en felles klassebevissthet som fører til at de ønsker å avskaffe kapitalismen. Nettopp på grunn av sitt antall og sin undertrykte posisjon skriver Marx at: «Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse». Klevens klasseanalyse er en klar revidering av Marx, Engels og Lenin sine analyser av hvem som tilhører arbeiderklassen.

Midt på 70-tallet, ti år etter Kleven, lager AKP en klasseanalyse basert på folketellinga 1970. Selv om industriarbeidere nå var enda flere enn da Kleven laget sin analyse, kommer AKP til at arbeiderklassen bare utgjør 60 % av yrkesbefolkninga mot Klevens 79 %. Den viktigste årsaken til at AKP kommer til at arbeiderklassens andel nå er langt mindre, er at de regner en stor del av lønnsmottakerne å tilhøre mellomlagene. På samme måte som Marx i sine skrifter og Skaug i 1930, skiller AKP mellom de store gruppene lavtlønte servicearbeidere som tilhører arbeiderklassen og lønnsmottakere med høyere lønn, høyere utdanning, og friere arbeidssituasjon. De siste regner AKP til «småborgerskapet». I 1970 hadde både velferdsstaten og forbruksvarerevolusjonen vært under utvikling i mange år og skapt grunnlag for kraftig vekst i tallet på lønnsmottakere i tjenesteytende sektor. Dette førte til at mellomsjiktet hadde vokst kraftig. Men stemte dette med Marx sitt utsagn om at samfunnet beveget seg mot to store klasser? 

En viktig endring i klassesammensetningen skjedde etter 1974. Da nådde tallet på industriarbeidere sitt høyeste antall i Norge, 408 000.  Deretter har tallet på industriarbeidere gått tilbake år for år. I 2018 var det i Norge bare 207 000 industriarbeidere, færre enn på 30-tallet. (Kilde: SSB). Det er ingen tvil om at arbeiderklassen var i kraftig forandring og at «kjerneproletariatet», de som jobbet på de store arbeidsplassene i industrien, var blitt færre. Hvordan har dette påvirket forholdet mellom klassene i Norge? Igjen avhenger det av hvordan arbeiderklasse defineres. Sysselsettingsstatistikken viser at tallet på sysselsatte i Norge har vokst fra 1,4 millioner i 1970 til 2,8 millioner i 2019. Dersom det store flertallet av lønnsmottakere regnes til arbeiderklassen, kan det se ut til at Marx sin tese om at vi beveger oss mot «to hovedklasser», fortsatt stemmer. Med en slik definisjon regnes de store utdanningsgruppene til arbeiderklassen; lærere og lektorer, sykepleiere og leger, ingeniører og sivilingeniører etc. Hva mener de to sosialistiske partiene SV og Rødt om dette? 

SV skriver i sitt Prinsipprogram at «de er et parti for arbeiderklassen», men forklarer ikke hva de mener med «arbeiderklassen». Rødt ser ut til å definere «arbeiderklassen» på samme måte som NKP i 1965. Men Rødts Prinsipprogram er uklart. I Kap. 2 står det: «Arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft». Her er ingen forbehold. Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren er lønnsmottakere og dermed også en del av arbeiderklassen. Men, i Kap. 7 står det noe annet. Her står det at «akademikere og friere mellomlag» i større grad får felles interesser med arbeiderklassen. Leser en bare Kap. 2 er det ingen tvil om at Rødt mener arbeiderklassen i Norge har vokst kraftig. Tar en også hensyn til det som står i Kap. 7, oppstår en usikkerhet. Hva mener Rødt med «akademikere»? Mest sannsynlig mener partiet folk i «akademiske stillinger», som ifølge ordboka er universitets- og høgskoleansatte. Dette dreier seg om 20–30 000 personer. Tar en med alle i arbeidsstyrken som har en mastergrad eller høyere, utgjør dette om lag 330 000 personer.  Men hva med de store utdanningsgruppene som ikke betegnes som «akademikere», lærere, ingeniører, sosionomer, sykepleiere m.fl.? Tilhører disse arbeiderklassen? Rødts Prinsipprogram tyder på at partiet mener et disse gruppene tilhører arbeiderklassen. Dette utgjør et sjikt på ca. 640 000 yrkesaktive. Dette sjiktet har vokst kraftig og selv om en trekker fra «akademikere», ser det ut til at en med Rødts definisjon kommer til at den norske arbeiderklassen fortsatt vokser.

Jeg tror Rødt, med en slik klassedefinisjon, undervurderer de store endringene i den globale økonomien som har skjedd de siste 50 årene. Jeg kommer tilbake til dette. 

Men først vil jeg vise hvilke resultater jeg har kommet til med en mer snever definisjon av arbeiderklassen enn det Rødt har i sitt Prinsipprogram. Basert på SSBs arbeidskraftsundersøkelse 2018 har jeg forsøkt å lage en analyse av klassene i Norge der jeg regner alle som har Bachelor-utdanning og høyere (unntatt de jeg regner til borgerskapet), å tilhøre mellomlagene. Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og på arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærere og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.

Min analyse viser at arbeiderklassen i 2011 utgjorde 53,7 % av yrkesbefolkningen og i 2018 48,5 %. Bare de siste sju årene er arbeiderklassens relative stilling merkbart redusert. Både på 30-tallet og 70-tallet ble arbeiderklassen anslått til 60 % av yrkesbefolkningen med omtrent samme klassedefinisjon som den jeg har brukt.  Det betyr at arbeiderklassens andel av yrkesbefolkningen siden 70-tallet har vært i tilbakegang. Veksten har kommet i mellomlagene. Dette gjelder særlig for kvinner der det i dag er større vekst i kvinners yrkesdeltaking i mellomlagene enn i arbeiderklassen. I 2018 tilhører 43,3 % av yrkesbefolkningen mellomlagene. Norge er trolig et av landa i verden med størst andel av yrkesbefolkningen i gruppen «mellomlag». I tillegg til at arbeiderklassen relativt sett er redusert, har det skjedd store endringer i arbeiderklassens sammensetning. Bare om lag 20 % tilhører «kjerneproletariatet», dvs. de jobber i industriyrkene. 

En slik utvikling av klassene i Norge tyder ikke på at vi beveger oss mot «to store klasser». Betyr dette at Marx sin analyse av kapitalismens utvikling er feil? Både ja og nei. Jeg mener det særlig er to forhold Marx ikke kunne forutse. Det første er hvor omfattende reproduksjonssektoren har blitt i de mest utvikla kapitalistiske landa. Dette skyldes både de omfattende teknologiske revolusjonene som har tvunget gjennom høyere utdanning, og det skyldes politiske forhold. Imperialistisk superprofitt har gitt borgerskapet mulighet til å betale en stor de av lønnsmottakerne lønner godt over eksistensminimum.

Dette sjiktet av bedre betalte lønnsmottakere finnes først og fremst i velferdsstatsyrkene, men også i mellomledersjiktet i industri, handel og finans. Disse utgjør til sammen et politisk stabiliserende sjikt som har fungert som en viktig buffer mot en revolusjonær utvikling i samfunnet.

Det andre trekket ved utviklingen som de marxistiske klassikerne ikke kunne se for seg, er forflyttingen av store deler av den industrielle produksjonssektoren fra i-landa til den 3. verden. Denne prosessen startet etter Vietnamkrigen og den påfølgende økonomiske krisa 1973–75.  Synkende profitter gjorde at de store industrimonopolene begynte å jakte på billigere arbeidskraft. Fabrikker, som før hadde bygd storparten av produktene sine på et sted, begynte å sette ut deler av produksjonen til delprodusenter i land der arbeidskraften var langt billigere. Særlig skjedde en veldig industrialisering i Kina og andre asiatiske land der lønningene kunne ligge på bare 5 % av lønningene i Europa og USA. I disse landa er fortsatt i dag levekårene for arbeiderklassen slik de var i Europa på Marx sin tid. I 2012 jobbet 82 % av verdens industriarbeidere i den 3. verden. (Kilde: J.B. Foster. New Imperialism. Monthly Review, 2015, 67/3). Dette er en dramatisk endring i forhold til situasjonen på 70-tallet. Mens tallet på industriarbeidere har økt kraftig i verden, har tallet på industriarbeidere i i-land, gått tilbake.  

Nå kan vi lese om stadig større streikekamper i Bangladesh, i Kina og i India. Dette er kamper som langt overgår klassekampene i i-landa. Nyhetskanalen Al Jazeera påsto at de store streikene i tekstilindustrien i Bangladesh i januar 2019, trolig var de største som noen gang har vært i historia. I disse landa er det i rask utvikling en klassebevisst fagbevegelse med ledere som blir stadig bedre skolert. Både Marx og Mao studeres ifølge Al Jazeera!

Har de store endringene i de globale klasseforholda gått opp for de sosialistiske partiene og fagbevegelsen i Norge? Lite tyder på det. Etter min mening er det på tide å følge med på hva som skjer i de nye, store industrilanda. 

Så tilbake til Marx. Kanskje han likevel har sitt på det tørre? Marx beskriver ikke i Manifestet utviklingen i hvert enkelt land, men utviklingen i «Vår epoke, borgerskapets epoke». I dag omfatter «borgerskapets epoke» hele kloden og ser vi til den kraftige industrielle utviklingen i land som Kina, er kanskje det typiske ved utviklingen at «hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre».

I begynnelsen av 2001 så Manifestet for smidig programvareutvikling dagens lys. Det var skrevet av en gruppe på 17 programvareeksperter (alle menn) og skulle forandre måten programvare utvikles på, hvordan IKT-prosjekter styres og hvordan arbeidet organiseres, fra grunnen av. I den tradisjonelle styringen av IKT-prosjekter ble oppgaver prosessert etter hverandre basert på et klart definert forløp. Den gamle fossefallmodellen var preget av streng arbeidsdeling, klare ansvarsområder og prosjektfaser isolert fra hverandre. Lite fleksible prosjektforløp, betydelig kontrollinnsats og omfattende dokumentasjon ble ofte resultatet.

Timo Daum er høyskoledosent og forfatter. Hans siste bok er Die Künstliche Intelligenz des Kapitals. Artikkelen ble først publisert hos Rosa Luxemburg Stiftung, www.rosalux.de
Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo
Foto: Michael Dziedzic

Dette ville de smidige revolusjonære rydde opp i. I stedet skulle små selvorganiserte lag utvikle funksjonelle prototyper og når som helst være åpne for kundeforespørsler. Med smidige metoderammeverk, som Scrum eller Kanban, står korte utviklingssykluser (sprinter) på om lag to uker i forgrunnen, og ved slutten av hver av dem kan det leveres ut et forbedret produkt. I starten av hver sprint – et fastsatt tidsrom der bestemte arbeider skal avsluttes – er det et planleggingsmøte. Her velger laget elementer (tasks) fra en prioritert katalog av oppgaver (product backlog) som angår sprinten. Laget anslår selv oppgavenes omfang og tidsbruk i form av story points. Den gjennomsnittlige prestasjonen for lagene, såkalt velocity, kan når som helst leses ut av antall fullførte story points.

Laget planlegger egne oppgaver. Lagarbeid, egenorganisering og personlig ansvar for lagene blir sentralt. Nye roller blir tillagt de kortere prosjektsyklusene. I Scrum blir for eksempel den klassiske prosjektsjefen erstattet av produkteieren, som skal trekke kundeperspektivet inn i prosjektet. Scrum-mesteren er derimot mer en trener enn en tradisjonell sjef.

Siden de lover en mer human arbeidskultur basert på lagarbeid, egenorganisering og flate hierarkier, er de nye styringsmetodene også populære på venstresida. I fagforeningssammenheng retter man oppmerksomheten mot samledelse, for eksempel mot «hvordan smidige lag kan støtte opp under egenorganisering» i samarbeidsprosjektet Godt smidig prosjektarbeid.

De nevnes til og med i samme åndedrag som teknologi og praksis, som åpen kildekode, åpne standarder og innbyggerdeltakelse. For eksempel legger handlingsplanen for den digitale byen Barcelona opp til «innføring av brukervennlige digitale tjenester ved hjelp av smidige metoder», og administrasjonen skal bli mer «smidig og eksperimentell». Smidighetskonsulenten Mishkin Berteig lurer til og med på om disse «ikke-konkurrerende, samarbeidende metodene» har et frigjørende potensial i seg og kan tjene «organisasjonsovergripende» som «erstatning» for kapitalismen.

Smidig styring har blitt standarden innen programvareutvikling, men det har også en videre påvirkning. Hos Zalando har for eksempel smidighet blitt hevet opp til bedriftsfilosofi (radical agility), basert på «atferdsmessige og systemteoretiske tilnærminger». Det foretrekkes også i den kreative industrien i samband med den raske utviklingen av produkter og tjenester. Smidige metoder har blitt særlig populært blant nyetablerere, men de siste årene har de også gjort sitt inntog i tradisjonelle bransjer, som hos bilfabrikanten Daimler, der IKT-strategien «Twice as fast» har lagt smidige metoder til grunn siden 2015. Høy endringsgrad, fleksible lag og korte utgivelsessykluser er avgjørende for dette. «Lagene må reagere hurtig og fleksibelt,» har IKT-sjef Jan Brecht sagt. «Målbar digital merverdi» er målet.

Prosjektet tar over for fabrikken

Store selskaper som SAP, Bosch osv. oppretter egne interne oppstartsbedrifter eller organiserer prosjektarbeid rundt lag på samme måte som i små firmaer. Det som har vært tradisjonen i filmbransjen – lag møtes midlertidig for et prosjekt for så å gå hver sin vei – blir rollemodellen. Faste avdelinger med bratte hierarkier presses tilbake og erstattes av smidige prosjekter. Prosjektet blir de digitale firmaenes sentrale paradigme.

Allerede ved årtusenskiftet beskrev økonomen Ève Chiapello og sosiologen Luc Boltanski inntoget av en ny ledelseskultur og en påfølgende endring av de da fremherskende verdier, livsplaner og ideer. En «kapitalismens nye ånd» hadde utviklet seg, sa de to franskmennene, og fortrengt «kapitalismens gamle ånd» (Max Weber), der den protestantiske arbeidsmoralen sto sentralt, og som også var preget lojalitet til virksomheten og innordning i hierarkier. I dag er prosjektet det fabrikken var, og «å være aktiv betyr å starte prosjekter og slutte seg til prosjekter».

Fabrikken vil bli erstattet av prosjektet som det sentrale paradigmet både i den nye ledelseskulturen og den nye organiseringen av arbeidet. I prosjektverdenen blir arbeidere og ansatte i faste avdelinger med bratte hierarkier erstattet av lag med varierende roller og oppgaver, og faste jobbeskrivelser blir erstattet med varierende roller i løsrevede prosjekter. Lederen blir erstattet av treneren, som både er forbilde og kompis, og som opptrer mer som en yogainstruktør enn en underoffiser. «Uavhengig av om arbeidslagene består av mange eller få medarbeidere, trenger de ikke en leder, men en trener,» skrev forretningsguruene Michael Hammer og James Champy allerede i 1993.

Digital taylorisme

Frederich W. Taylor utviklet fagområdet vitenskapelig ledelse, som satte seg som oppgave å finanalysere, rasjonalisere og akselerere alle arbeidsprosesser. Stoppeklokka ble det berømte eller beryktede symbolet for dette. Forberedelse, tidtaking, måling og akselerasjon har alltid vært et redskap til å kontrollere arbeidsstyrken, slik den amerikanske marxisten Harry Braverman påviste i sine undersøkelser av det tayloristiske arbeidet.

Dette ser ut til å ligge langt unna dagens smidige arbeidsvirkelighet. Inndelingen av arbeidet i små komponenter (stories, tickets eller tasks) har dette imidlertid til felles med f.eks. Scrum, med støtte av programvare for å spore den digitale arbeidsflyten. Arbeidsforskeren Ursula Huws betegner denne oppdelingen av arbeidet i sine minste komponenter, som spores og som blir behandlet av ansatte som er konstant innlogget, for «tredobbelt logget arbeid». For det første blir arbeidet hakket opp i små biter, i standardiserte enheter (logget), for det andre er de ansatte konstant «logget» inn på digitale arbeidsmiljøer, og for det tredje loggføres alle aktiviteter for fremtidig analyse. «Logget arbeidskraft er i ferd med å bli den nye normen».

Flate hierarkier og nye roller møter også en radikal åpenhet. Alt deltakerne i prosjektet gjør, er synlig for alle. Laget er alltid oppdater på alle lagmedlemmenes aktiviteter, og aktivitets-feeds genererer en konstant strøm av resultatdata. Denne overvåkningen foregår i regi av teamet selv, ikke et utenforstående organ. Målet her er heller ikke kontroll like mye som det er lagets egenmotivasjon.

De nye rollene må øves inn, de nye verdiene og prinsippene må internaliseres, det smidige manifestets tolv bud må følges. Deltakerne i de smidige lagene må tåle disse endringene eller utforme dem selv. Lagengasjement og begeistring for prosjektet er en plikt. Du må tro på produktet, virksomheten og lagets suksess. Begeistring kommenteres og vurderes i tilbakemeldingsrunder (retro), skriver Nicholas Stark i en artikkel om den smidige virksomhetskulturen: «Grillfester for lagene i de flate hierarkiene skjuler ofte bare prestasjonspress og dårlige arbeidsbetingelser.»

Metoder for måling, kontroll og forbedring antar også en ny form i den vidunderlige nye verden med små lag, pakkeoppgaver og livlig prosjektkommunikasjon. Laget tar selv ­kontrollen. Det overvåker ikke bare fremdriften i arbeidet, men ser det som sitt primære mål å øke hastigheten. Taylorismens tilsynsfører og mellomleder, bevæpnet med stoppeklokke og utklippstavle, har bare blitt skjøvet i bakgrunnen i den smidige arbeidsvirkeligheten. Han har beveget seg til bakrommet og blitt usynlig. Laget utøver nå bare «vitenskapelig ledelse» på seg selv.

I tillegg legger de smidige arbeidsmetodene ytterligere «affektivt arbeid» på lagmedlemmene. De må gjøre seg i stand til å beherske lagets utfordringer og tempo. «Det forventes også at arbeiderne selv takler effekten av konstant teknologisk endring, det seg være gjennom følelsesbasert ledelse, affektiv kontroll eller dyrking av en ny subjektivitet som er nødvendig for gruppearbeid og stadige personlige forandringer,» skriver forsker Phoebe Moore.

Hele livet som prosjekt

Ledelsesmetoder trenger seg inn i privatlivet og tvinger oss inn i roller som stammer fra prosjektledelse. Fossefallmodellen som ideal for prosjektledelse har grepet om seg, og også livsløpene blir stadig mer ikke-lineære. Smidighet blir et krav i alle situasjoner, også for de eldre. De må alltid gjøre noe, de også, den velfortjente hvilen som preget livsløpet under «fordismen», har gjort sitt (er et tilbakelagt stadium?). Prosjektet har for lengst forlatt arbeidets domene. Hele livet blir til et prosjekt og må styres på en smidig måte. Selvhjelpslitteraturen bidrar med bakgrunnsmusikken. I boka Emosjonell smidighet proklamerer livshjelperen Susan David smidige metoder for selvledelse: «Slipp taket, ønsk forandringer velkommen, og du vil lykkes i ­arbeidet og livet.

I tråd med «kapitalismens nye ånd» blir selvoptimalisering, livslang læring og forretningsmessig vurdering av egen arbeidskraft og biografi en konstant følgesvenn for alle. Charles Hardy, filosofen og forfatteren av The Age of Unreason, hadde lignende tanker allerede på åttitallet, da han foreslo «å erstatte det tradisjonelle arbeidsbegrepet med et porteføljekonsept på virksomhetsområdet der alle er aktive for egen regning.» Prosjektet erstatter ­fabrikken, den egensysselsatte erstatter den ansatte, og videreutvikling og forbedring av din egen ansettbarhet blir det sentrale. «Å oppfatte seg selv som et selskap og å se på det med blikket til potensielle kunder», slik beskrev sosiologen Ulrich Bröckling allerede i 2004 denne nye selvforståelsen.

På alle livets områder blir vi i dag oppfordret til å måle oss selv, ta grep, ta risiko, bli vår egen administrerende direktør. Som individer blir vi oppfordret til å se på oss selv forretningsmessig. Ditt eget jeg blir humankapital og må følgelig optimaliseres bedrifts- og forretningsmessig. Slank deg, gå på treningsstudio – ingen sider av livet kan utelates fra optimaliseringen. Det målbare selvet er en virkeliggjøring av Taylors program for vitenskapelig ledelse av det levende arbeidet som ressurs, denne gangen videreført til individet.

---

Aksjeselskap, forkortelse AS, er et selskap med bestemt kapital fordelt på andeler som kalles aksjer. Aksjeselskap er den dominerende organisasjonsformen for kapital i den moderne kapitalismen.

Aksjeselskap er en kapitalistisk organisasjonsform som kjennetegnes av tre egenskaper.

1. Aksjene kan omsettes på markedet etter eierens ønske

2. Eieren av aksjen har begrenset ansvar for selskapets drift

3. Aksjeselskapet er en selvstendig juridisk person.

---

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Valugi/Wikimedia Commons

Aksjeselskapet er den dominerende organisasjonsformen for eierskap i den moderne kapitalismen. Slik har det ikke alltid vært. I dag er aksjeselskapet hovedregelen når det kommer til organisering av foretak. Men under den tidlige kapitalismen var det heller et unntak. Da var det vanligere med personlig eierskap og partnerskap hvis flere kapitalister skulle samarbeide om et foretak. I de fleste kapitalistiske land var mulighetene for å danne aksjeselskap streng regulert og kun tillatt med spesial tillatelse fra kongen eller staten. Dermed var aksjeselskap kun vanlig innen begrensede kapitalintensive områder av økonomien som kolonihandel, jernbane og kanalbygging.

Adam Smith var en kjent skeptiker til aksjeselskapsformen. Da aksjeselskapene skapte et skille mellom de som eide bedriften og de som styrte den. I følge A. Smith så vil vi oppnå maksimal nytte hvis vi alle følger egeninteressen i økonomiske spørsmål. Aksjeselskapet tillot ledelsen i selskapet og risikere eierens penger. Dermed ble ikke egeninteressen til eieren nødvendigvis det som førte til oppførselen i markedet.

På 1860-tallet og utover ble det så fritt fram å danne aksjeselskap. Dette var kanskje den viktigste organisatoriske innovasjonen kapitalismen har sett. Frislippet av aksjeselskapene var en “voldsom utvidelse av produksjonens skala og av bedriftene som hadde vært umulig for enkelt kapitaler” skrev Karl Marx¹.

Overgangen fra individuelle kapitalister og partnerskap til aksjeselskaper medførte en rekke samfunnsmessige endringer. Selskapsformen skiller mellom de som eier kapitalen og de som styrer den. Eierne av kapitalen har kun påvirkningen på styringen av den gjennom ­generalforsamlingen. Karl Marx mente aksjeselskap var et uttrykk for at produksjonen ble stadig mer samfunnsmessig. Kapitalen blir «den direkte form av samfunnskapital […] i motsetning til privatkapitalen, og dens bedrifter fremstår som samfunnsbedrifter i motsetning til privatbedrifter. Det er en opphevelse av kapitalen som privateiendom innen grensene av selve den kapitalistiske produksjonsmåte.» Aksjeselskapsformen fører til «forvandling av den virkelig fungerende kapitalist til disponent, administrator av fremmed kapital, og av kapitaleierne til bare eiere, rene pengekapitalister», ifølge Marx.

Dannelsen av aksjeselskaper gjorde det mulig å samle kapital på en hel ny måte. Dette åpnet opp for store fusjoner, oppkjøp og en organisatorisk sentralisering av det kapitalistiske produksjonsmåten. ­Samtidig gjorde det at overskuddskapital hadde en alternativ plassering enn som bankinnskudd. Overskudd kunne nå plasseres i andre bedrifter hvis eget foretak ikke evnet å absorbere dem for videre akkumulering. Det gjorde det å mulig å samle kapital fra personer som hadde oppsparte midler. I dag har de fleste en liten del av de totale aksjene gjennom pensjonssparing og fondssparing. Uten at det har gitt oss makta i samfunnet av den grunn.

En viktig grunn til at aksjeselskapet har kunnet fått denne funksjonen er organisasjonsformens tre kjennetegn. Når man skiller eierskapet og styringen av kapitalen. Så er det viktig for eieren å kunne være sikker på tre ting. En det er at han kan selge eiendelen når han selv vil og på den måten få tilgang på verdiene aksjen representerer. Det andre er at han ikke er ansvarlig for ­foretakets forpliktelser eller gjeld. Man kan kun tape den verdi aksjene sine har. Hvis selskapet slås konkurs så kan man ikke gå til aksjeeierne å kreve inn aksjeselskapets gjeld. Det siste kjennetegnet er at selskapet er en selvstendig juridisk person. At det kan inngå kontrakter med andre selskaper og personer, stå juridisk ansvarlig for seg selv som selskap hvis det ønsker å saksøke eller blir saksøkt.

En aksje gir kapitaleieren rett på en andel av overskuddet som blir kalt utbytte. Utbytte er den del av overskuddet som ikke reinvesteres i selskapet. Men det kan også gi eieren en gevinst ved salg i aksjemarkedet. Aksjeprisen på børsen bestemmes ut ifra tilbud og etterspørsel på kjøp/salgstidspunktet. Ofte da ut ifra forventninger om selskapets verdi i framtida. Men siden framtida enda ikke har vært kan man realisere gevinster uten grunnlag i verdiskapning og overskudd. Aksjeselskapet er på denne måten et kjennetegn på spekulasjonen under dagens kapitalisme.

---

Sluttnoter:

1 Karl Marx, Kapitalen bok 3

Noen tanker om boka Mellom bakkar og kjøttberg av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie (Manifest forlag 2019)

Denne artikkelen er skrevet i koronaens tid. Dagens krise gjør den nye boka til Løkeland-Stai og Lie ekstra aktuell, men påvirker også min kommentar. Jevn tilførsel av mat er grunnleggende for et samfunn, og kriser setter uvilkårlig forsyning og beredskap på dagsorden. Samtidig er det en utbredt tro i Norge på at vårt matsystem sikrer dette. Kritisk diskusjon har dårlige kår og ender gjerne med det fordummende spørsmålet om man er for eller mot norsk landbruk. Da er det befriende med et bidrag som har som mål å åpne opp, sette spørsmålstegn og påpeke problemer og paradokser, også med referanser til hva som har skjedd ved tidligere kriser.

Unni Kjærnes er redkasjonsmedlem i Gnist
Foto: Daniel Fazio

Forfatterne gir en grundig analyse av situasjonen i landbruket og hvorfor den har blitt slik. De påpeker problemer og svært uheldige tendenser som dagens myndigheter, politikere og bondeorganisasjoner synes lite villige til å ta tak i. De mener Stortinget har abdisert. Boka stiller tolv spørsmål som retter oppmerksomheten mot ulike uheldige sider ved dagens utvikling og kommer med en «oppskrift» på hvordan en kan ta tak i problemene i form av fire konkrete svar. De forsøker å forklare et felt som gjerne oppfattes som svært teknokratisk, der bare departementsråden og Vårherre forstår helt hva landbrukspolitikken går ut på. Med gjennomgående ganske godt resultat.

Situasjonen er, kort fortalt, at mens politikken de seinere åra primært har tatt sikte på å skape lønnsomhet gjennom intensivering, større enheter og økte volumer, er de aller fleste bønder, også i økende grad de største, avhengige av offentlige tilskudd. Samtidig stris det med overproduksjon, med voksende fryselagre, ulønnsom eksport og prispress som følge. Andelen av bønders inntekt som kommer fra salg av mat har gått jevnt nedover, og bøndenes inntekter har langt fra økt i takt med generell lønnsutvikling. Det fører til lavere levestandard, nedlagte bruk og utarming av distriktene. Løkeland-Stai og Lie peker også på at den spesielle innrettinga av politikken har gått kraftig ut over ressursutnyttelse, sjølforsyning og beredskap. Da handler det særlig om satsinga på kjøttproduksjon. Konsekvensene av lav pris på kraftfôr (soya, korn), sammenligna med grovfôr, har vært en voldsom vekst i produksjon av fjørfe og svin, og sterk økning i bruk av kraftfôr også til storfe og småfe (som jo kan spise gras). Bruk av utmark er redusert, samtidig som kornarealer er omgjort til gras og kornproduksjonen har gått ned. Importen av kraftfôr har eksplodert, særlig soya fra Brasil. Det betyr at landbruksproduksjonen blir mer og mer løsrevet fra ressursgrunnlaget, først og fremst i form av jord. Og mens fundamentet i styring av landbrukseiendom er at bønder eier jorda si, går økt utleie av jord under radaren. Ikke lystelig altså.

Svaret fra landbruksbyråkrati, regjering, Storting og organisasjoner har gjennom flere tiår vært å fortsette i samme lei, med jordbruksforhandlinger rundt størrelsen på tilskuddene. Det er Margaret Thatchers oppskrift som gjelder: There Is No Alternative. Det har lenge ikke vært noen tydelig opposisjon, heller ikke fra venstresida, i norsk politikk. På Stortinget har det vært en utbredt oppfatning at en må godta resultatet fra jordbruksforhandlingene, unntaksvis med en viss utvidelse av rammene. Politikkutforming overlates dermed til landbruksbyråkrater og partene i jordbruksforhandlingene mellom landbruksorganisasjonene og staten (altså ikke parallell til forhandlinger mellom partene i arbeidslivet).

Landbrukspolitikk har en lang historie som er viktig for å forstå dagens situasjon. Mellomkrigstida var prega av et landbruk med overproduksjon, lave priser og gjeldstynga bønder. Det gikk særlig ut over småbøndene. En sentral hendelse var Kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet i 1935, som gjorde at Arbeiderpartiet overtok regjeringskontorene. Dette markerer et skille i landbruket, fra å være en i hovedsak markedsbasert produksjon til at staten gikk aktivt inn for å stimulere, støtte og styre. Samarbeidet, som gikk under benevnelsen By og Land, Hand i Hand, la grunnlaget for en ny landbrukspolitikk, med framvekst av et bredt spekter av støtteordninger. (I parentes bemerka: det blir feil å si at det var dette som gjorde at vi ikke fikk alvorlig matmangel under andre verdenskrig. Her må vi heller se på beredskapen og bruk av erfaringer fra første verdenskrig.) Men handler dette bare om støtte til bøndene, slik boka antyder? Kriseforliket var uten tvil viktig, men boka er uklar når det gjelder hvorfor samarbeidet ble sett som gunstig for arbeiderbevegelsen. Hvorfor skulle de gå med på økte priser på mat når det var stor bekymring over dårlig ernæring i fattige barnefamilier? Seinere, på 1970-tallet, fikk vi fornya oppmerksomhet om produksjonen av mat, igjen med understreking av matproduksjonens samfunnsmessige betydning. Forfatterne peker på det såkalte Likestillingsvedtaket, med politisk mål om lønn på nivå med industriarbeidere.

Bønders inntekt er viktig, men det er ikke lett å forstå landbrukspolitikk uten også å snakke om hvordan samfunnet berøres av denne politikken. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor.

Jeg skal ikke gå systematisk gjennom alle de tolv spørsmålene og de fire svarene. Jeg vil heller diskutere noen tema som berøres og de svar som forfatterne foreslår.

Samfunnsoppdraget

Forfatterne nevner to ting som må ligge til grunn for utformingen av politikken (s. 24):

1. Bonden er selvstendig næringsdrivende og skal innrette driften ut fra hva som er lønnsomt.
2. Matproduksjonen inngår som en større del av fellesskapets samfunnsoppdrag. Det handler om ressursforvaltning, matvaresikkerhet, næringsutvikling, klimaendringer, dyrevelferd, kosthold og kvalitet. For å nevne noe.

Dette utgangspunktet danner en tydelig ramme for boka og for de løsninger som foreslås.­ Begge disse forutsetningene bør problematiseres, ikke minst om vi skal komme videre i diskusjon av hva som skal være venstresidas politikk på dette området. Her vil jeg si noe om det de kaller samfunnsoppdraget.

Matproduksjon og tilgang på mat er utvilsomt grunnleggende viktig for et samfunn, historisk og i dag. Vi må ha jevn tilførsel av nok mat. Vi må tilfredsstille folks behov for energi og næringsstoffer, mat er sentralt for hverdagsliv og et viktig kulturelt uttrykk. Vi spiser ikke, og kan ikke spise, hva som helst. Det samfunnet vi lever i, i dag med en kapitalistisk produksjonsmåte, former og setter rammer for hvordan og hva slags mat som framskaffes. Dette er kanskje selvfølgeligheter. Men det er jo slett ikke gitt hva politikken skal handle om. Det er konflikter rundt hvor mye samfunnet og politikken skal engasjere seg, hva som er målene og hvordan disse skal nås. Vi kan her lære av historien, med intense konflikter og opprør knytta til mat. Det er viktig å stille kritiske spørsmål til hvorfor og hvordan samfunnet bør engasjere seg i dag, hva slags mål som må prioriteres og hvordan de skal nås.

Gitt Norges størrelse, begrensa jordbruksarealer og åpne økonomi, har sjølforsyning lenge vært på dagsorden. Og det har gått opp og ned gjennom de siste 2-3 hundreåra. Terje Vigen-historien er fra en periode da det hadde vært ikke bare krig, men også liberalisering av handelen. Og Henrik Ibsen skrev dette på slutten av 1800-tallet, da det igjen var på dagsorden. Men lite skjedde før det ble krise i etterkant av første verdenskrig, da det ble innført omfattende styring. Så, de siste femti åra, har det skjedd en gradvis økende liberalisering, med økende importavhengighet og mindre statlig beredskap. Matforsyning, som fram til 1970-tallet sto høyt på den politiske dagsorden, har nesten forsvunnet. Ernæring er et individuelt ansvar, matvarelagre er det dagligvarekjedene som tar seg av og produksjonssystemet skal innrettes mot det som lønner seg for den enkelte bonde og bedrift. Boka beskriver hvordan landbrukseliten i flere tiår har insistert på at sjølforsyning handler om andelen av den maten som er produsert i Norge. Den påpeker, som mange andre, at det gir en mangelfull forståelse, i og med eksplosjonen i bruk av importert kraftfôr. Mål om sjølforsyning undergraves av den politikken som føres, med redusert kopling mellom dyrehold og tilgang på (grov) fôr. Produksjon løsrevet fra ressursgrunnlaget går ut over den langsiktige matsikkerheten og vi må ha en kopling mellom ressursutnyttelse og det som er økonomisk bærekraftig.

Men drøftinga av dette blir for smal, slik den også er mer generelt i mye av den kritiske debatten. Samfunnsoppdraget i bestemt form er misvisende, det endrer seg over tid og oppfatningene er svært varierte. Det er ikke noe gitt ved dette. Jeg etterlyser altså en forståelse av politiske konflikter rundt ikke bare midler, men også mål. Vi kan ikke kan diskutere landbrukspolitikk uten å se det bredere bildet, særlig med tanke på klima og miljø, på den ene siden, og matforsyning til befolkninga og beredskap, på den andre. Begge deler handler ikke bare om hvordan maten produseres, men også hva. (Mange vil sikkert legge til flere tema her, som dyrevelferd, kulturlandskap, levende bygder og internasjonal solidaritet). Jeg skal først diskutere dette med matforsyning og, som en konsekvens, se matpolitikken mer ut fra de som skal kjøpe og spise maten. Mat-, landbruks- og fiskeripolitikk er ikke noe som bare angår bønder og fiskere, den angår oss alle.

Prisen på maten

Veldig mange i dagens Norge antar at matforsyning ikke er noe problem. Markeder sørger for at vi får det vi trenger og ønsker gjennom norsk produksjon og import. Konvensjonelle økonomer, og mange med dem, mener at markeder sikrer at maten kanaliseres dit det er størst etterspørsel – som et uttrykk for behov. Matforsyningspolitikk som et nasjonalt anliggende og med sosial- og velferdsmessige vurderinger virker dermed overflødig og gammeldags. Uten at de sier noe klart om dette, kan det virke som om Løkeland-Stai og Lie deler en slik oppfatning, til tross for at analysen deres på mange måter antyder at så greit er det ikke. De henviser stadig til et marked som uttrykk for etterspørselen, mens de som skal kjøpe og spise maten forblir nokså abstrakte.

Forfatterne er opptatt av at bøndene får dårligere betalt per kilo og per liter enn det de fikk for bare noen år siden. Satsing på økte volumer skal kompensere for dette. Det har i liten grad skjedd, særlig tatt i betraktning de store, gjerne lånebaserte, investeringene som er foretatt for å få fram de økte volumene. Antagelsen er at med lavere priser til kundene, vil de kjøpe mer, slik at avsetningen sikres. Men til tross for lavere pris, særlig på kjøtt, er det voksende problemer med overproduksjon. Forfatternes svar er å ha mindre satsing på volum og mer på kvalitet, samtidig som de peker på behovet for å øke prisen på mat. De bruker her et regneeksempel med melk: to kroner literen mer til bonden vil bety mye for bonden, men vil ikke vil gjøre noe stort innhogg i folks husholdningsbudsjett.

Her er det mange og store MEN. Jeg skulle ønske at noen ville prøve seg på en marxistisk analyse av matsektorens politiske økonomi. Jeg skal nøye meg med å påpeke noen konkrete forhold. Det virker underlig når det i boka henvises til et matmarked som en dynamikk mellom tilbud og etterspørsel. Slike matmarkeder har knapt eksistert. Som forfatterne også erkjenner, er produksjonen av mat nøye regulert gjennom så vel produksjonsstøtte og markedsregulering som importrestriksjoner. Selv i et liberalistisk land som USA er matprisene sterkt påvirket av politikk, en politikk med sikte på å holde matprisene lave og å hevde seg i verdensmarked med sterk konkurranse. Til det må vi legge til at det norske matmarkedet er svært konsentrert, med bare en håndfull aktører både på industri- og handelsledd. Hvert år møtes de for å diskutere neste års leveranser og priser, den såkalte «Høstjakta». Markedsmakt kaller vi det, ikke et marked med fri konkurranse. Folk kan gi uttrykk for at de liker en type ketchup bedre enn en annen og de kjøper ribbe på tilbud dersom det er tilgjengelig. Der stopper det, tilbakemelding gjennom markedet er svært begrensa. Dersom vi skal få et tilbud og en produksjon mer i tråd med det folk trenger og ønsker, må det skje gjennom andre og mer organiserte kanaler.

Med en slik forståelse blir det ikke mulig å ønske seg «mer marked» for å få til bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. Det blir heller ikke mulig å lage et regneeksempel slik det forfatterne gjør. Matpriser er ikke bare noe som sildrer ned fra primærprodusent til kunde. To kroner mer til bonden betyr ikke to kroner mer som utgift for forbruker. I industri og handel beregnes avansen i hovedsak i prosent – med påslag per ledd. Det gjør at økningen i utsalgspris vil bli mye større. Det heller ikke gitt at mer betalt i butikken vil gå tilbake til den enkelte bonde.

Men dette er fortsatt bare en del av forståelsen av hva pris betyr. Etterspørsel etter mat er ikke uten videre en refleksjon av hva folk trenger og ønsker. Etterspørsel i et marked påvirkes av kjøpekraft, hvor mye penger folk har til rådighet. Løkeland-Stai og Lie gjentar flere steder i boka at med en lav og synkende andel av husholdningsbudsjettet som går til mat (11,1 % ifølge dem), betyr en liten prisøkning ikke så mye. Men det er et gjennomsnitt. Mat er et nødvendighetsgode og andelen av utgiftene som går til mat er omvendt proporsjonal med inntekten. Matbudsjettet utgjør en mye større andel for de fattigste. Økte utgifter til varer som melk vil ha stor betydning. Allerede i dag strever de ti prosent fattigste med å ha penger til mat, særlig tatt i betraktning at budsjettet blir pressa av andre nødvendige utgifter, særlig til bolig og betjening av gjeld. Generelt er sunn mat (som frukt og grønnsaker, skikkelig grovt brød, fisk og magert, rent kjøtt) dyrere enn mer usunn mat, og det er store sosiale og økonomiske forskjeller i hvem som får ernæringsrelaterte helseproblemer. Mat og matpriser er altså uunngåelig et spørsmål om velferd og sosial rettferdighet. Det gjelder selvfølgelig også på verdensbasis, der norske bønder kan betale mer for korn og soyabønner til fôr enn det fattige i mange land kan betale for slik mat direkte.

La meg understreke at jeg er enig i at det blir feil når matprisene ikke reflekterer reelle kostnader. Det gjelder ikke bare bøndenes faktiske utgifter, men også underbetalte arbeidere her i landet og enda mer andre steder i verden. Dessuten er det de ikke-økonomiske kostnadene i form av klima- og miljøødeleggelse og overforbruk av naturressurser. Mitt poeng er at det ikke går å diskutere økte matpriser uten å drøfte de velferdspolitiske konsekvensene. Det blir i hvert fall helt feil å innta en moralistisk holdning. Matpriser må alltid vurderes ut fra hvordan de med strammest husholdningsbudsjett får dekket sine næringsbehov og ønsker.

Kjøtt som løsning og som problem

Siden tidlig på 1990-tallet har økt kjøttproduksjon representert løsningen i norsk landbrukspolitikk. Et avgjørende virkemiddel har vært redusert pris på kraftfôr. Og om en skal vurdere resultatet i form av forbruk, så har satsinga vært vellykka, med sterk og jevn økning. Kjøttprisene har gått betydelig ned, sammenligna med annen mat og, enda mer, sammenligna med andre forbruksutgifter. Det har vært en voldsom reklamepush og dagligvarekjedene har kjørt egne kampanjer med prisdumping av for eksempel ribbe.

Boka stiller spørsmål ved hvorfor vi produserer mer kjøtt enn vi spiser og om hvem som betaler mest for billig kjøtt. De er først og fremst opptatt av konsekvensene for storfeholdet og melkeproduksjonen, tidligere grunnpilaren i norsk landbruk, og kornproduksjonen, som var støtta både for å sikre best mulig norsk tilgang på matkorn og for å støtte melkeproduksjonen i distrikter som ikke kan produsere korn, men har tilgang på utmarksbeite (den såkalte kanaliseringspolitikken). Slik er det ikke lenger. Boka viser hvordan melkebøndene, selv om de bruker mye mer kraftfôr, har fått redusert lønnsomhet. Og kornproduksjonen går ned. Mindre bruk av beite og lavere kornproduksjon er problematisk med tanke på ­sjølforsyning.

Forfatterne mener at lave kjøttpriser basert på svært intensiv drift og underbetalte arbeidere har sin opprinnelse i USA, etter hvert fulgt opp blant annet i Tyskland, med bruk av billig importert arbeidskraft. Dette handler ikke bare om primærproduksjonen, men om hele kjeden fram til salg. Det ble godt illustrert av den såkalte «Hestekjøttskandalen» i 2013:

Svindel, juks, feilmerking og dumping av kvalitet som et ledd i kampen om kunder og overskudd, er utbredt i den europeiske kjøttbransjen og resten av den moderne matindustrien (s.129).

De sporer utviklinga tilbake helt til siste del av 1800-tallet. Og de mener det handler om logikken, prinsippene og drivkreftene i moderne matproduksjon. Absolutt. Men i boka blir det litt uklart hva det er som har drevet fram en slik utvikling. Hva er disse prinsippene og drivkreftene? Og siden det her henvises mest til utlandet, hvordan kommer det til syne i Norge? Her mener jeg at det hadde vært bra med en enda mer overordna systemkritikk – med andre ord kapitalismekritikk. Norge er jo også kapitalistisk og matsektoren er ikke noe unntak. Det er ikke tilfeldig at det satses på intensiv kjøttproduksjon. Slik kjøttproduksjon innebærer økt merverdi, sammenligna med å bruke planter direkte til mat – eller ekstensiv kjøttproduksjon for den saks skyld.

Jeg er enig i at produsenter bærer store kostnader for det billige kjøttet. Det gjelder i første rekke storfe og småfe. Andre dyr passer bedre i intensiv produksjon, særlig fjørfe, men også gris. Da blir også lønnsomheten bedre. Det er jo her vi finner den aller største økninga. Det er en produksjon basert på importert fôr og store besetninger med utfordringer for både dyrevelferd og hygiene.

Igjen kommer forfatterne opp med etter min mening litt for enkle løsninger. Det kan være mange fornuftige grunner til å øke kraftfôrprisen. Men da må en drøfte følgene. Hva vil det si for produksjon av svin og fjørfe? Og hva vil det si for forbruket? Høyere priser vil høyst sannsynlig føre til at forbruket går ned. Mye kjøtt er ingen livsnødvendighet. Tvert imot er det sunnere å gå tilbake til et kjøttforbruk som vi hadde for tretti år siden. Lavere og mindre intensiv produksjon er bra for klimagassutslippene, bruk av verdens matvareressurser og antagelig også dyrevelferden. Ikke noe av dette nevnes i boka ut over enkelte stikkord. Poenget er at en kan ikke lage regnestykker om dette uten å se et slikt bredere bilde og, ikke minst, ta forbruket og forbrukernes reaksjoner med i betraktning.

Mat i ei krisetid

Boka ender her, med forslag til hvordan en kan bedre lønnsomheten i landbruket og samtidig øke sjølforsyning og kvalitet i produksjonen. Men hva innebærer dette tatt i betraktning den unntakstilstanden vi nå opplever? Er det bare unntak, eller kan vi lære noe mer om matpolitikk ut fra det? Jeg vil trekke fram et par poenger som følger av det som er diskutert i denne artikkelen.

Dagens politikk utformes først og fremst ut fra mål om økonomi i landbruket. Det anses uproblematisk å importere det som ikke produseres i Norge. Det stilles ikke spørsmål om hva som trengs, ut over det som reflekteres i etterspørsel i markedet, heller ikke hvordan etterspørselen styres med sikte på å sikre avsetningen, altså tilbudet. Det gjør heller ikke Løkeland-Stai og Lie. Men det er utilstrekkelig om vi skal få en matforsyning som ikke bare tar hensyn til bøndenes inntekter, men også til ernæring, bærekraft, internasjonal solidaritet og så videre. Vi må altså stille spørsmål om hva som skal produseres og flere enn produsentene må være med på den diskusjonen.

Det blir ekstra tydelig når vi skal snakke om beredskap. Matvareberedskap handler til syvende og sist om å skaffe hele befolkningen det de trenger i ei tid med forsyningskrise. Dagens politikk innebærer at det er dagligvarekjedene som har ansvaret for forsyning til befolkningen. Det fungerer, som nå, når tilgangen ikke er begrensa og forsyningskanalene er åpne. Kornlagrene er avvikla. Men hva skjer om tilgangen blir begrensa og det blir problemer med logistikk? Da vil prisene stige og det oppstår lett spekulasjon. Historien har mange eksempler på at er det noe som bringer folk ut i gatene, så er det dette. Butikkeierne vil nok tenke mer på egen profitt enn hensyn til folks behov. Og de fattige taper alltid. Det er mange ting myndighetene kan gjøre både for å unngå og bøte på en slik situasjon, med matvarelagre og rasjoneringsplaner.

Oppslag i avisene viser at det allerede kan være utfordringer, særlig knytta til importen av kraftfôr. Og av billige, utenlandske sesongarbeidere i produksjonen av frukt og grønnsaker. Foreløpig har vanlige folk merka lite, ut over å kjøpe inn ekstra knekkebrød og suppeposer. Men vi går mer usikre tider i møte og da trenger vi både en bærekraftig forsyningspolitikk og en bedre matvareberedskap.

Noen sluttord

Løkeland Stai og Lie gjør en heltemodig innsats når det gjelder å åpne opp og gi forståelse av en rekke paradokser i dagens situasjon i landbruket. De forklarer godt hvordan det ikke går å satse videre i den retningen som både landbruksorganisasjoner, departement og Stortinget har pekt ut. De peker ut noen konkrete svar, som å øke kraftfôrprisen, øke prisen bonden for betalt for produktene i markedet, endre innrettinga på tiltak fra fokus på volum til ressursutnyttelse og kvalitet, samt å utnytte handlingsrommet i tollvernet bedre. Jeg har ikke gått inn på hva alle disse svarene innebærer og i stedet forsøkt å bidra til å utvide virkelighetsbeskrivelsen og analysen. Det mener jeg er nødvendig om vi skal få en matsektor og en matpolitikk som det norske samfunnet trenger – både bønder, arbeidere og forbrukere. Og da må vi gå enda mer systemkritisk til verks enn det boka gjør.

Det norske jordbruket har havna i en volumkarusell, der det blir produsert for mye mat, men for lite fôr. Norske melkebønder avvikler drifta, samtidig som vi importerer stadig mer meieriprodukter. Hvordan går der med samfunnsoppdraget til norsk jordbruk? Og hva kan gjøres med det?

Kathrine Kinn er gårdbruker som driver med sau, melkeproduksjon på bevaringsverdige kuraser og epleproduksjon i Telemark. Organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
Foto: Eric Muhr

Samfunnsoppdraget til norsk jordbruk er å produsere nok og trygg mat på norsk jord til egen befolkning i et evighetsperspektiv. Som jordbruker forvalter jeg en liten bit av denne matjordressursen på vegne av fellesskapet. Jeg forvalter ikke bare matjorda, men mine kolleger og jeg skal sammen oppfylle samfunnsoppdraget om nok og trygg mat. Jordbrukspolitikken gir oss de nasjonale føringene. Politikken er utformet med en rekke virkemidler, slik at vi ikke bare får statlige overføringer sånn uten videre. De er utformet for å dytte oss bønder i riktig retning. Her er det imidlertid noe som skurrer. For jeg, og mange andre bønder, tar stadig en rekke valg på gårdsnivå fordi det lønner seg med dagens politikk, selv om det er valg som fjerner oss fra samfunnsoppdraget til norsk jordbruk.

Volumkarusellen

Det er kanskje ikke så rart at det ikke går strake vegen mot å oppfylle samfunnsoppdraget i norsk jordbruk. Det er en del motstridende mål å forholde seg til når politikken skal utvikles og iverksettes. Regjering på regjering har ønsket seg billigere mat til folket. Samtidig har de ønsket seg landbruk i hele landet. Så er det slik, at store enheter som liggere nærme sentrale strøk, kan produsere billigere mat enn gårder lengre ut i distriktet. Med billig mat som mål, er det bedre å favorisere stordrift enn landbruk i hele landet. Maten kan i tillegg produseres enda billigere jo færre dyr bonden trenger, og da lønner deg seg å ha få dyr, men høyest mulig produksjon. Der kommer de importerte kraftfôrråvarene inn. En høy ytelse krever godt fôr. Vi får billigere mat, men samtidig får vi svekket matsikkerhet når importert fôr utkonkurrerer norske arealer, og vi får heller ikke et landbruk i hele landet når de mindre gårdene ser at volumkarusellen ikke passer for seg og sitt bruk.

For hvordan ser det ut i norsk jordbruk ut om dagen? Det er rekordfå bønder, under 40 000. Norske kornarealer går nedover, og vi dyrker stadig mer gras til husdyr på kornjord. Vi hadde en tørkesommer og fôrkrise i 2018. Likevel fosset det melk ut av norske melkekyr, fordi vi bare brukte mer kraftfôr. Landet gror igjen, og over halvparten av utmarka ligger uutnytta. Vi bruker bare rundt 300 millioner av 900 millioner fôrenheter i den norske utmarka. Samtidig frakter vi korn, raps og soya fra fjerne strøk inn i norske fjøs. Beiteandelen til norske melkekyr er på under 10 prosent i graslandet Norge. Landet lå mer åpent og beita på 1950-tallet med lavere kjøttforbruk, enn i dag med et høyere kjøttforbruk. Jordbruket er i en legitimitetskrise der vi sier at norsk husdyrproduksjon ikke er et problem fordi det bidrar til kulturlandskap og biologisk mangfold, samtidig som husdyra aldri har spist mer langreist fôr og vært mindre utenfor fjøsdøra.

Dette er heller ikke alt. Vi har overproduksjon i en rekke produksjoner. I fjor brukte vi penger på å kjøpe ut norske melkebønder. Vi brukte altså penger for å kjøpe ut egen matproduksjon. Likevel importer vi 14 000 tonn ost som tilsvarer 140 000 tonn mjølk. Ikke bare svekker det egen matsikkerhet, det er tap av arbeidsplasser, og det er arbeidsplasser i en grønn næring som baserer seg på fornybare ressurser, nemlig planter.

Bondekannibalisme

For vår selvforsyning starter med planteproduksjonen. Det er mengden planter vi produserer i Norge, som avgjør hvor selvforsynte vi er. Akkurat nå har vi satt oss i en kinkig situasjon. Vi har for mye mat, men for lite fôr. Den norske bonden har lenge fått beskjed om å produsere seg til lønnsomhet. Det skulle gi bedre inntekter og gjøre bonden mindre avhengig av tilskudd. Det er bare det at bonden har fått lite igjen for produktivitetsveksten, samtidig som vi har fått overproduksjon. Det burde jo egentlig si seg selv at det kom til å skje. Norske bønder produserer mat i et høykostland. Det betyr at markedet stort sett er begrensa til Norge. Jo større produksjon, jo færre bønder er det plass til i et begrensa marked. Om de mindre fortsatt driver på, eller om for mange blir store, får vi overproduksjon. For bonden betyr det dårligere priser. For mange betyr det kroken på døra. Kroken henges ofte på døra til de mindre bruka, som ikke har låst seg til yrket med milliongjeld.

Selv om en rekke bønder hytter med neven mot politikere i ulike regjeringer og gir dem skylda for utviklinga mot større og større, har vi i jordbruket en del av skylda sjøl. I alle de glaserte landbruksmagasinene jeg mottar i postkassa løftes fram storbonde på storbonde. I festtaler hylles dem. Dem som har bygd fjøs til 10, 12, 14, 16 millioner. Investert i stål og betong. I en tid der gjelda i norsk jordbruk er større enn total omsetning, er disse heltene og viser veien for nye unge bønder. Sjøl opplevde jeg at argumentene mine i en jordbruksfaglig debatt avfeid fra en av disse store. Hans argument var mer verdt, for han var jo en av de som satsa.

Den store elefanten i rommet er hvor mye disse baserer seg på lokale ressurser. Hvor langt de frakter rundballer pakka i plast i et jordbruk som skal kutte utslipp. Hvor mange kyr i slike store fjøs som er på beite, og hvor mange andre bønder som må legge ned i bygda for at noen skal kunne drive så stort. For vi bønder driver med bondekannibalisme. Vi spiser likegyldig opp naboen for å vokse selv. Det er kamp om jord og kamp om kvoter. I kvotekamper byr bøndene hverandre til fant.

En ny landbrukspolitikk

Jeg mener ikke å sette store og små bønder opp mot hverandre, men poenget er at det har vært et for stort fokus på vekst og produksjon i politikken. Det har vært for lite fokus på produksjonsmåte. For mange mindre bruk bruker like mye kraftfôr per liter melk som de større. Bonden gjør det som svarer seg. Når norsk jordbrukspolitikk stimulerer til det nivået vi ser av kraftfôr, stimulerer norsk jordbrukspolitikk til bruk av arealer i utlandet. Politikken bør i større grad stimulere til bruk av norske arealer. Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord. Norsk jordbrukspolitikk er politikk for bruk av norsk jord. Slik burde det i alle fall være.

Sjøl har jeg mange visjoner for norsk jordbruk. Jeg ønsker meg landbruk i hele landet, et begrep som har blitt en floskel enn så lenge vi sier at vi har det, til tross for at vi er under 40 000 bønder. Jeg ønsker meg flere og ikke færre hender i norsk jordbruk. Jeg ønsker meg et jordbruk som produserer vakre kulturlandskap og biologisk mangfold. Jeg ønsker meg et mangfold av bønder, produksjonsmåter, husdyrraser, plantearter og varer. Noe vi har et enormt potensial for i et langstrakt land som rommer kystkultur, samiske mattradisjoner, grønnsaksproduksjon der ingen skulle tru at noko kunne gro, cidertradisjoner og setertradisjonene våre. Jeg vil at bønder skal få bedre betalt for kvalitet.

Hvordan kommer vi oss dit? For det første må vi øke lønnsomheten i å bruke egne arealer. Vi kan ikke tillate at importerte fôrråvarer utkonkurrerer norske arealer og norsk arbeidskraft. Her finnes det flere løsninger, men en ting er sikkert. Det er dagens ytelsesnivå som krever dagens forbruk av kraftfôr. Vi trenger ikke å vente på pellets av tang og tare eller treflis. Vi kan rett og slett gjøre noe med ytelsen. Samtidig kan vi i større grad belønne ønsket drift av arealene våre. Tilskuddene som går til areal i Norge, er lite differensierte. De har til en viss grad struktur basert på geografi og størrelse, men det er ikke nok. Grasproduksjonen øker i områder som er typiske kornområder. Kornproduksjonen synker. Det er viser at det ikke er god nok økonomi i å produsere korn, i hvert fall ikke bedre enn å dyrke gras. I min bygd blir nesten 3000 dekar med flat og steinfri jord, perfekt kornjord, bruk til gras. Det er kanskje ikke så rart. For sonene landet vårt er delt inn i, og som avgjør hvor mye arealtilskudd vi får for korn eller gras, er ekstremt grove. Hele øvre delen av mitt fylke ligger i samme sone, til tross for store lokale forskjeller. Her kunne man brekt ned arealsonene helt ned på teignivå. Vi har kart-teknologien som gjør det mulig, vi har andre land som får det til og praktiserer det, men det handler om politisk vilje. Den mangler.

Derfor er det en glede å reise til land som Østerrike og Sveits for å studere deres jordbruk. I Norge møter man ofte på en argumentasjon som får strukturrasjonaliseringa i landet til å høres ut som en naturlov. Det er den eneste veien å gå, og vi har få eller ingen alternativer. Ser man på fjellandbruket i Sveits og Østerrike ser man at utviklinga ikke er en naturlov, men vi kan noe annet hvis vi vil. Vi kan hvis vi vil. Vorarlberg i Østerrike er halvparten så stort som Akershus, likevel har de over 500 aktive setre. I Norge har vi rundt 800. Bøndenes stolthet er bygd på noe helt annet enn størrelse, på å produsere ren mat, vakre landskap, ryddige tun, fine bygninger og rene dyr. Her har den vesle småbrukeren i Norge noe å lære. Jeg møter stadig på dem i ulike tun der de stirrer beskjedent ned på støvla sine. Jeg kan ivre etter å se fjøset, men som dem selv sier «at er jo ikke store greiene, men ja vel». Jeg tok med meg det jeg møtte i Østerrike hjem på eget gårdsbruk. På fjellhylla vi driver kan vi kanskje ikke bli størst, men min stolthet skal bygge på noe annet. På landskapet og på meg selv som kulturbærer. Med telemarkskyr i fjøset og en moderne drift i et historisk landskap.

Stortinget må ta ansvar

Det finnes ikke én fasit for norsk jordbruk. Til det finnes det for mange ulike produksjonsforhold. Likevel burde politikken stimulere til at landet blir mer selvforsynt. Det betyr at vi må bruke og slå den marginale jordbruksjorda, beite inn- og utmarka. Vi må flytte penger i jordbruksoppgjøret fra liter og kilo produsert til areal. Det betyr slått av bratt areal, gjerding, beiting, grøfting, leskur i utmark, seterdrift, biologisk mangfolds-tiltak. Det som gjør det mer lønnsomt å bruke norske ressurser. Nå er det mange som beiter i stedet for å slå den litt mer tungdrevne jorda. Det lønner seg heller å leie jord lenger unna og kjøre lenger med traktor, enn å investere i sveitsisk spesialutstyr og slå bratte og mer utilgjengelige teiger. Bondelagslederen uttalte på et møte under Dyrskun i Seljord at dette var en uunngåelig utvikling. Vi hadde ikke tilgjengelig teknologi til å snu utviklinga. Det er ren tekologideterminisme. Hvis det er etterspørsel etter slikt utstyr, vil vi selvsagt få tak i det. Nå er det ikke en slik etterspørsel og maskinparken vår er mer etterligna presisjonslandbruk i Tyskland enn fjellandbruket i Norge. Det er et symptom på en politikk som setter produksjon foran det å holde jord i hevd.

Norsk jordbruk har en lang vei å gå for å leve opp til samfunnsoppdraget, men det er fullt mulig. Det krever mer av Stortinget enn vi har sett hittil. For Stortinget har i altfor liten grad blitt ansvarliggjort for utviklinga i norsk jordbruk. Ansvaret har blitt overlatt til et lukket rom bestående av byråkrater og jordbruket selv. Blir det avtale, jubler alle for at vi fortsatt kan ha jordbruk i hele landet. Kun når det blir brudd blir det en større debatt om jordbruket. Den debatten er dog overfladisk. Det samme er debatten om jordbruk i klimasammenheng. Hvor ofte har du hørt politikere nevne kornpris eller arealtilskudd på grønt i debatten om økt forbruk av plantemat og redusert kjøttinntak? Skal vi snu utviklinga må samfunnsoppdraget tilbake i sentrum av politikken, og da må rene næringsinteresser vike til side og Stortinget ta sitt ansvar for at vi får et jordbruk som leverer høy grad av selvforsyning. Her ligger djevelen i detaljene.

På alle nivå i fagrørsla veks det i dag fram krav om ein ny politikk som erstattar bemanningsbransjen og dagens marknadsstyrte arbeidsmarknadspolitikk. Historia om den verdskjente svenske modellen og dei utanlandske arbeidarane si viktige rolle gir innsikt og nyttig erfaring for fagrørslas kampar i dag. Den reformistiske fagrørsla ivaretok dei nasjonaløkonomiske interessene saman med Sveriges socialdemokratiske arbetareparti (SAP), men dei bidrog ikkje til å mobiliserte maktgrunnlaget dei utanlandske arbeidarane utgjorde på arbeidsplassane. Men dei lykkast med å styre arbeidsmarknadspoltikken, og dei utanlandske arbeidarane fekk faste stillingar og busatte seg i Sverige. Kva skjedde og kva kan vi lære av dette?

Rose Maiken Flatmo er Cand.polit., Universitetet i Bergen og organisasjonsarbeidar i Fellesforbundet Hardanger Sunnhordland, Sentralstyremedlem i Rødt
Foto: Jonathan Brinkhorst

I 1945 hadde det sosialdemokratiske partiet fleirtal i Riksdagen, og fagrørsla var sterk og godt organisert. Den reformistiske delen av arbeidarrørsla var full av framtidsoptimisme. Medan resten av Europa låg i ruiner, hadde Sverige auka sin industrielle kapasitet, m.a. gjennom å produsere varer for Tyskland. Heile Europa trengte varer, og Sverige kunne produsere.

Arbeidarrørslas målsetting var full sysselsetting, ein solidarisk lønnspolitikk, rasjonalisering og ekspansjon i eksportindustrien, nødvendig strukturrasjonalisering mellom bransjar og mellom geografiske område, og ei storstilt utbygging av velferdsstaten. Det viste seg fort at landet hadde alt for lite arbeidskraft til å innfri dei store ambisjonane.

Statleg styring av arbeidsmarknadspolitikken

Politisk styring over arbeidsmarknadspolitikken var heilt avgjerande for å gjennomføre målsettingane som den sosialdemokratiske regjeringa hadde sett seg. Det måtte opprettast ein ny statsetat. Det som vert rekna som kronjuvelen i den svenske modellen, Arbetsmarknadsstyrelsen (AMS) vart oppretta i 1948.

AMS representerte eit brot med det som vart namngitt som «den borgelege majoriteten i embetsverket». Arbeidarrørsla ville sikre seg at den arbeidarfiendtlege praksisen som vart ført i Arbetslöshetskommissionen, oppretta i 1914 og nedlagt ved opprettinga av AMS, ikkje lenger skulle vere mogeleg. Då Arbetslöshetskommissionen vart oppretta, skulle den vere nøytral i forhold til arbeid-kapital konflikten, men embetsmennene støtta i praksis kapitalistklassen sine interesser i ein periode med skjerpa klassekonflikt. Arbetslöshetskommissionen stoppa arbeidsløysebidraget til arbeidarar som nekta å arbeide ved streikeramma bedrifter, samt svartelista dei som var aktive i streikane og hindra dei i realiteten frå å få både arbeid og trygd. Arbeidsløysa var høg, men arbeidsgivarane oppfatta dei svenske arbeidarane for kravstore. I tiåret frå 1880 – 1890 vart det registrert 840 streikar. Arbeidsgivarane henta arbeidskraft til ordinært arbeid og streikebrytarar frå utlandet i stort omfang. Arbetslöshetskommissionen er den dag i dag rekna for å vere den mest hata statsinstitusjonen i svensk historie.

AMS hadde ei sterk korporativ oppbygging. For det første ved at representantar frå fagrørsla og arbeidsgjevarane sine organisasjonar sat i AMS sitt styrande organ, dette gjaldt både Metallforbundet og Svensk Industri. AMS sin mektige direktør Bertil Olsson kom frå arbeidsrørsla. Etaten hadde svært vide mandat og ei sjølvstendig rolle når det gjaldt både utforminga og iverksettinga av politikken. Vektlegginga av fagrørsla sine interesser kjem også til uttrykk i rekrutteringspolitikken; fagrørsla sine representantar utgjorde fleirtal i styret. I dei tilfella der det var konflikt, ville fagrørsla sikre seg mot ein allianse mellom statens representantar og arbeidsgjevarane. For å hindre at embetsverkets borgarlege ideologi skulle få for stor innverknad, hadde AMS eigne aspirantkurs for nytilsette, der alle fekk same opplæring. Erfaring frå fagrørsla var viktigare enn formell utdanning ved tilsetting i AMS.

AMS sin fremste politiske funksjon var å skape den nødvendige stabiliteten for økonomisk vekst innan ramma av den gitte interesse­motsetninga mellom arbeid og kapital. ¹ Dette var ein høgt prioritert politikk, og det vart ikkje spart på ressursar til etaten. Arbeidsmarknadspolitikken bind saman og uttrykker alle dei ulike delane av den svenske modellen. Det var mogeleg fordi AMS sørga for full sysselsetting og nok arbeidskraft med dei rette kvalifikasjonane til den viktige eksportindustrien. I ein situasjon med mangel på arbeidskraft kunne alternativa vere streik for betre løns- og arbeidsvilkår, eller krav om større makt over produksjonen. I februar 1945 gjekk 125 000 metallarbeidarar ut i ein streik som varte i 5 månader, noko som synte den store misnøya med løn- og arbeidsforhold. Aktiviteten frå AMS sørga for å tilpasse den svenske arbeidskrafta til dei store omskiftingane på arbeidsmarknaden. Gjennom ein målretta og aktiv arbeidsmarknadspolitikk vart konjunktursvingingane dempa, og ein regulert og vel planlagt arbeidskraftinnvandring vart gjennomført. AMS-direktøren kalla dette for den aktive innvandringspolitikken. Utan den store tilføringa av utanlandsk arbeidskraft til eksportindustrien hadde ikkje den solidariske lønnspolitikken vore mogeleg. Dette reduserte lønnspresset, og dei svenske arbeidarane avanserte yrkesmessig og kunne ta anna og betre lønna arbeid.

Det er ei allmenn oppfatning at AMS fungerte som eit sosialdemokratisk reformorgan og hadde ei avgjerande rolle i samfunnsutviklinga på 50, 60 og 70 talet. Den aktive innvandringspolitikken inngjekk som ein del av ein heilskapleg regulert og strategisk arbeidsmarknadspolitikk. Det var dei verdskjente LO-økonomane Gustav Rehn og Rudolf Meidner som utforma det meste av den politikken som i ettertida vart verdskjent som «den svenske modellen». For å ivareta klassekompromisset var det avgjerande at arbeidsmarknadspolitikken skulle vere ein sosialpolitisk forankra del av den økonomiske politikken. Kapitalistklassen skulle ikkje lenger ha kontroll over sysselsettingspolitikken og innvandringspolitikken, slik resultatet vert når marknadskreftene ikkje vert bremsa gjennom statleg regulering og kontroll. Dette hadde perioden med Arbetslöshetskommissionen og borgarleg styre vist.

Den korporative oppbygginga av AMS var svært viktig. Den klassiske oppfatninga av korporativisme er:

Eit sett av institusjonelle ordningar, der dei organiserte partane i arbeidslivet og staten samarbeider på ein måte som inneheld gjensidig avhengigheit. Det vanlegaste fellestrekket for korporativistiske land er den veksande integrasjonen av dei organiserte økonomiske interessene i policy-making. Korporativisme er knytt til staten si aukande involvering i økonomien og til styrking av den iverksetjande og administrative delen av statsapparatet på kostnad av dei parlamentariske institusjonane. Korporativismen er tvitydig. Organisasjonane kan vere med på å leggje premissar for statleg politikk, men då er dei også bundne til masta, dei er medansvarlege for resultatet. Dette har mange problematiske sider, men dette er ikkje tema her.

Aktiv versus passiv arbeidsmarknadspolitikk

Før opprettinga av AMS var Arbeidsformidlinga kjenneteikna av å vera ei passiv verksemd. Den heldt seg til tilbod og etterspørsel etter arbeidskraft, slik desse faktorane faktisk låg føre. Hjelpetiltaka kom etter at problema hadde dukka opp, hensikta var å lindre arbeidsløyse som dessverre var eit faktum.

AMS skulle føre ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk. «Arbeidsmarknadens aktivering» gjekk ut på at ein no ikkje lenger nøyer seg med å vente på utviklinga. AMS skulle gjennomføre analyser og freiste påverke utviklinga i ei bestemt retning. Gjennom kartlegging av den økonomiske og demografiske strukturen i regionar ville ein danne seg eit bilete av utviklingsmoglegheitene i kvart område når det gjaldt tilbod og etterspørsel etter arbeidskraft. Kor stor er arbeidsstyrken og kva kvalifikasjonar har dei, vart det sentrale spørsmålet.

Kunnskapen opparbeida gjennom analysane, på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå, skulle danne grunnlaget for AMS sine tiltak. Dette var tiltak på kortare og lengre sikt, som kvalifiseringstiltak, såkalla yrkesmessig mobilitet , flyttebidrag, såkalla geografisk mobilitet og ei storstilt arbeidskraftinnvandring. Tiltaka vart vedtekne og styrt av AMS, dei kunne vere både vedtekne og gjennomført regionalt gjennom Arbeidskontora på kommune- og fylkesnivå, alt etter kva opplysningar ein sat inne med og kva utvikling ein ønska å fremme.

Arbeidskraftinnvandring gjennom bilaterale avtalar i 1947

I samsvar med den gjeldande lovgjevinga i 1947 måtte utanlandske arbeidarar ha arbeidsløyve før dei kom til Sverige. Den individuelle innvandringa var langt i frå tilstrekkeleg i høve til arbeidskraftsbehova. AMS starta derfor opp arbeidet med aktiv rekruttering i statleg regi og gjennom bilaterale avtalar.

Den første avtalen var med Italia. Den vart signert i 1947 og kalla «Svensk-Italiensk avtale beträffande utvandring av italienske arbetarar til Sverige». Avtalen innebar at AMS oppretta rekrutteringskontor i Milano og i Torino for å rekruttere verftsarbeidarar. I første omgang vart det rekruttert 2000 faglærte sveisarar til ASEA, Astahammar, K.B.Berg og LM Eriksson. I løpet av eit lite tiår var talet oppe i til saman 4000 fagarbeidarar rekruttert berre til ASEA. Avtalen mellom Sverige og Italia varte under heile 50-talet. Dei som vart rekrutterte i den første gruppa i 1947 i Italia, var unge menn som kom utan ektefellar.

Dei andre bilaterale avtalane var med Austerrike og Ungarn og omfatta andre yrker, som innan tekstilindustrien, jordbruk, skogbruk m.m. I denne gruppa var det vanleg at arbeidarane kom saman med familiane, også ektefellane skaffa seg lett arbeid gjennom AMS. Avtalen med Ungarn omfatta berre 800 personar og gjaldt berre for 2 år. Då reiste dei fleste heim igjen, og den kommunistiske regjeringa sa opp avtalen.

Framgangsmåten

Arbeidsgjevarane la fram arbeidskraftbehovet sitt for AMS. Det kunne vere 200 sveisar, 150 industrirøyrleggarar, 80 platearbeidarar, 3000 til samlebandet osv. AMS vurderte om rekruttering var ønskeleg etter samråd med den aktuelle Länsarbetsnemnden eller Arbetsförmedlingen i kommunen og dei aktuelle fagforeiningane. I dei fleste tilfella var dette Metallforbundet som hadde god kontakt med klubbane som måtte gje sitt samtykke for at forbundet skulle akseptere rekrutteringa. Dersom AMS gjekk inn for rekruttering, vart det gitt aksept frå Utlendingsdirektoratet. Og AMS tok kontakt med arbeidsmarknadsetaten i det aktuelle landet og det vart inngått samarbeidsavtale mellom landa. Arbeidarane fekk arbeidsløyve for to år, med moglegheit for forlenging, noko som vart gitt i nesten 100 % av tilfella. Dersom dei skulle verte arbeidslause før dei to åra var omme, mista dei ikkje arbeidsløyve. Dei fekk då hjelp ­gjennom AMS til å finne nytt arbeid.

1955 var det registrert 120 000 utanlandske arbeidarar i Sverige, flyktningar og familiemedlemmar er utanom.

Den Felles Nordiske Arbeidsmarknaden av 1954 kom i stand etter påtrykk frå svenske industribedrifter. Det kom svært mange finnar til Sverige etter at avtalen vart inngått. Dei kunne reise fritt og inngår ikkje i den aktive rekrutteringa frå AMS. Men det vart oppretta Arbeidskontor i Haparanda, ved grensa til Finland, for å fremme rekrutteringa. Den finske gruppa vart utover 60-talet like stor åleine som heile gruppa frå dei andre europeiske landa.

Utlendingslova vart også endra i 1954 for å gjere det mogeleg med endå større innvandring. På bakgrunn av dei svara som kom frå Metallforbundet og fagrørsla i andre bransjar og andre involverte partar, var dei godt nøgde med den nye lova fordi den tok omsyn til både regjeringa sitt behov for kontroll over innvandringa, samtidig som reglane skulle vere så smidige og liberale at dei var i samsvar med bedriftene sine behov for arbeidskraft.

Det at det no ikkje lenger var krav om arbeidsløyve før ein kom til Sverige, gjorde det mogeleg for AMS å stimulere til innvandring i eit mykje større omfang enn tidlegare. Dette skjedde m.a. gjennom å stimulere til spontan innvandring.

I dei bransjane med størst behov for arbeidskraft vart det gitt fritak for krav om arbeidsløyve. Dette var innan delar av hotell- og restaurantbransjen, og for arbeid i skogen og i jordbruket. Innanfor industrien vart det gitt arbeidsløyve i første omgang for 1 år, og så utvida til 3 år, og etter det vart det gitt generelt permanent arbeidsløyve. Det permanente generelle arbeidsløyve som vart gitt etter 3 år, vart frå regjeringa sett på som eit førstadium til statsborgarskap.

Kor stort var arbeidskraftbehovet?

I følgje Industriens Utredningsinstitutt frå 1950 vart det hevda at industrien åleine kom til å trenge mellom 100 000 – 200 000 arbeidarar dei neste 10 åra. Bertil Olsson, direktør i AMS, vart spurt om det var realistisk og mogleg. Hans svar var eit ubetinga ja . Han viste til at det på dette tidspunkt var omkring 100 000 utlendingar i arbeid berre i industrien. Bertil Olsson meinte at ei storstilt og planlagt innvandring i regi av AMS var både mogeleg og ønskeleg. Hans syn var at dette motverka dei tilpassingsvanskane som var innan næringslivet sidan tilgangen på svensk arbeidskraft stagnerte. Ungdommane ville ikkje arbeide i industrien, og det var lett å skaffe anna arbeid. Dei utanlandske arbeidarane fekk dei jobbane svenskane ikkje ville ha, men dei var topp motiverte, lønene var skyhøge i høve til kva dei fekk i heimlandet. Dei fleste kunne gå rett i produksjonen utan å ha utgifter korkje til oppvekst eller utdanning. Det var ingen tvil om at godt planlagt og regulert innvandring er bra for landet, i følgje direktør Bertil Olsson. Ein folkeauke verkar stimulerande på investeringane og på utvikling av ny kapital, som igjen fører til behov for nye bustader, nye maskiner, auka etterspurnad etter konsumvarer og endå meir etterspurnad etter arbeidskraft. Og ikkje minst, landet vart tilført unge familiar som fekk barn.² I 1967 var talet på utanlandsk arbeidskraft i industrien kome opp i 200 000. Det fanst motkrefter til dette synet i arbeidarrørsla, mindretalet meinte at ein i staden for arbeidskraftinnvandring burde krevje høgare løner og betre arbeidsmiljø, større makt over produksjonen og styrka posisjon.

Ny lov i 1954 – meir arbeidsinnvandring, fleire rekrutteringskontor i utlandet

Endringane innebar at arbeidsmigrantane no kunne reise til Sverige utan å ha arbeidsløyve, dei kunne gå direkte til ein fabrikk, få arbeid, og enkelt og greitt vart det gitt arbeidsløyve og opphaldsløyve. Alle fekk fast tilsetting. Bemanningsbyrå eksisterte ikkje, og mellombelse tilsettingar var ikkje eit tema.

Det vart oppretta AMS-kontor i mange fleire europeiske byar som Aten, Torino, Beograd og i tillegg Ankara. I industrien rekrutterte alle dei store bedriftene som Saab, Volvo, Lm Eriksson, Götaverket , SKF-Sveriges Kullager Fabrikk, KB Berg, Astahammer , ASEA, Scania Vabis, Kockums, Luxor, Kockums, Eriksberg og fleire. Men også arbeidsgjevarar frå andre bransjar rekrutterte, som t.d. innan kjemisk industri, transport, helsestell, handel og kontor, næringsmiddelindustrien, gruvedrift og tekstil og konfeksjon.

AMS hadde ein fast stab med svært dyktige arbeidsformidlarar som kjente godt til bedriftene frå før, og framgangsmåten i Italia i 1947 vart vidareført. Men no var også representantar frå yrkesskulane og Industriskulen ofte på plass på for å vurdere kvalifikasjonane til dei arbeidssøkande. Arbeidsformidlarane informerte og annonserte gjennom TV, radio, aviser og oppslag, og det var enormt med folk som ville arbeide i Sverige. Det hadde gått rykte om at lønene var skyhøge, og at Sverige avviste gjestearbeidarsystemet³ som både Tyskland, Sveits og Frankrike hadde innført.

I 1960 reiste Scandia Vabis i Södertälje til Aten for å rekruttere arbeidskraft frå AMS sitt kontor. Både personalsjefen Rolf von Euler og rektoren frå Industriskulen Folke Bilberg var med i delegasjonen for å sikre seg at Scandia fekk god arbeidskraft. I ettertid hevda personalsjefen at dei var «for gode» . Ein etter ein forlèt grekarane det tunge og monotone arbeidet ved samlebandet. Til slutt var det berre fem igjen av den første gruppa som var på 30 mann. Folke Bilberg kunne fortel at grekarane «var overintelligente og at dei hadde teke til å studere ved Den tekniske kveldsskulen i byen».

Konkurransen om arbeidskrafta mellom dei vesteuropeiske landa vart etter kvart stor. Det store skipsverftet Eriksbergs Mekaniske Verkstad i Gøteborg var ei av fleire svenske bedriftene som starta yrkesopplæring av utanlandske arbeidarar i deira eige heimland. Opplæringa av sveisearbeidarar var på åtte veker, og i tillegg gav AMS opplæring i fire veker i «arbeidssvensk». Kursa vart arrangerte i Jugoslavia, i ulike byar og regionar. Det første kurset var i september 1969 i Kraljevo. ⁴

I Sverige vart alle tilbydde fast arbeid, og det vart lagt opp til at også ektefellane kunne skaffe seg arbeid. Mange kvinner fekk arbeid i tekstilindustrien og i helsesektoren, man også i andre bransjar. På Volvo Torslanda Verket i Gøteborg var det såkalla «maleriet» fylt opp av kvinner frå Tyrkia som i utgangspunktet kom til landet ved at ektefellane fekk arbeid. Kvinnene vart oppfordra til å verte yrkesaktive, det vart ordna med barnehageplass til gunstige prisar, varm mat i skular og barnehagar, det vart produsert elektriske hjelpemiddel til kjøkkenet og alt dette gjorde det enkelt for kvinnene å vere i full jobb.

Arbeidsløyve vart gitt for to år, men desse vart nesten utan unntak endra til permanent generelt arbeidsløyve etter tre år. Det var berre ved utvisning, dvs. grove kriminelle forhold, at arbeidarane mista arbeidsløyva. Ved arbeidsløyse eller omstillingar bidrog AMS til at dei kjapt fekk nytt arbeid. Det tok i gjennomsnitt åtte veker frå nokon melde seg arbeidsledig til dei igjen var ute i nytt arbeid.

Dei utanlandske arbeidarane organiserte seg prosentvis i same grad som dei svenske arbeidarane. I byar som Stockholm, Gøteborg, Västerås og Malmø var ca. 25–30 % av LO sine medlemmar utlendingar. Fagrørsla sine representantar fortalte til dei arbeidssøkande at «det er frivillig å arbeide i Sverige og på Volvo, men her er vi organisert». I bransjar med låg organisasjonsgrad som hotell- og restaurantbransjen var organisasjonsgraden låg for utanlandske arbeidarar óg.

Delen arbeidsmigranter ved viktige bedrifter:

• Ca. 40 % ved Scania Vabis i Södertälje

• Ca. 50 % ved VOLVO Torslanda Verket i Gøteborg

• Ca. 35 % ved LM Eriksson, Stockholm

Dette var typisk for dei aller fleste bedriftene i eksportindustrien i Sør- og Vest-Sverige. Den utanlandske arbeidskrafta fekk dei tyngste jobbane. På Volvo var det så godt som 100 % utanlandsk arbeidskraft ved samlebandet, og dette var typisk.⁵

Kurs i AMS-regi

Omstillingane på arbeidsmarknaden i dei første etterkrigsåra og utover på 50- og 60 talet førte til store behov for omskulering og ulike former for yrkesopplæring, etterutdanning og kursverksemd. AMS tilsette massevis av yrkesrettleiarar som ofte hadde bakgrunn som fagarbeidarar. Yrkesskulane hadde gjennom mange år vorte nedprioriterte. Trua på at strukturrasjonaliseringane både mellom bransjar og mellom geografiske område førte til folkefråflytting frå nord til industrien i sør. AMS vart på folkemunne kalla «Alla Måste Söder». I industrien trudde ein at samlebandproduksjon og robotisering ville føre til mindre behov for yrkesopplæring. Og når det i tillegg var lett å skaffe topp kvalifiserte fagarbeidarar i utlandet, vart yrkesskulane ikkje prioriterte. AMS fekk store budsjett til å ta seg av denne oppgåva. Det var kurs for arbeidslause ungdommar som ikkje ville arbeide i industrien og for 50-åringar som ikkje klarte arbeidspresset i industrien. Og for kvinner som ennå ikkje var ute i arbeidslivet, eller som ikkje hadde full stilling. Industrien trengte arbeidskraft, og velferdssamfunnet skulle byggjast.

AMS sine arbeidsformidlarar hadde god kontakt med bedrifter i ulike bransjar og fekk informasjon om kva slags opplæring som trengtest for å få arbeid ved den og den bedrifta, så mange sveisarar, røyrleggarar, samlebandarbeidarar osv. Når dei arbeidssøkande var ferdige med kursinga, vart dei formidla til bedrifter der det var behov for arbeidskraft. Det gjekk i gjennomsnitt 8 veker frå dei melde seg til AMS til dei var ferdig med omskuleringa og fekk nytt arbeid. Men mange fekk arbeid på dagen.

På slutten av 60-talet fekk AMS eit nytt problem å løyse. Gruppa arbeidstakarar som gjekk under nemninga «vanskeleg plasserbar arbeidskraft» hadde auka enormt som følgje av effektivitetskravet. Dette var både arbeidsmigrantar og svenskar som hadde ulike arbeidskader og var slitne etter mange år med effektivitetspress i industrien. Denne gruppa var på heile 400 000 i 1970, i følgje LO-kjelder var då den totale arbeidsstyrken på 3,5 – 4 millionar.

Det var oppretta massevis av verna arbeidsplassar, m.a. utanfor Gøteborg. Det vart lagt vekt på at desse arbeidsplassane skulle utføre reelt produksjonsarbeid som det var bruk for, men at tempo og arbeidsinnsats skulle tilpassast arbeidsevne. Dei vart lønna etter gjeldande tariff. Folk visste at dette var arbeidarar som hadde jobba hardt lenge, og neste gong er det kanskje din tur å få helseplager. Auken i AMS sin aktivitet fremma både geografisk og yrkesmessig mobilitet. Det vart gitt flyttebidrag for at folk skulle vere villig til å reise dit jobbane var. Og det vart gitt kurs slik at folk kunne skifte yrke. Det vart gjort ein stor innsats for å hindre at det var mange arbeidslause i eitt område, t.d. i Norrland, og mangel på arbeidskraft, t.d. i Gøteborg, såkalla strukturell arbeidsløyse. Gjennom å sjå på auken i budsjettet og talet på personar som gjekk på kurs får ein inntrykk av kor omfattande denne verksemda var. I 1960 var det meir enn 10 000 personar som gjennomførte yrkesutdanningskurs. I 1970 var det heile 100 000 som deltok på arbeidsmarknadsutdanning, av ein arbeidsstyrke på ca. 4 millionar.

Sett frå kapitalistklassens ståstad var arbeidskraftinnvandringa svært lønsam. Scandia Vabis hadde ein produksjonsauke på heile 200 % frå 1960 – 1966. Ein kan trygt seie at 70 – 90 % av dei som sto ved samlebandet var utanlandsk arbeidskraft.⁶ Samla for heile verftsindustrien var produksjonsauken oppe i 20 % i 1966.⁷

Det er også eit faktum⁸ at det i all hovudsak var dei utanlandske arbeidarane som sto bak dei «ville» steikane som starta ved gruvene i Kiruna, og som spreidde seg til heile eksportindustrien i resten av landet på slutten av 60-talet. Metallforbundet nekta å godkjenne fleire arbeidsløyve i 1972, og LO kravde innvandringsstopp, noko SAP-regjeringa godkjente. Det var fleire grunnar til dette som arbeidsmiljøproblem og helseplager, at ein tok til å få bustadproblem og ungkarsgettoar, og at det var misnøye på arbeidsplassane. Ein årsak var også at leiinga i LO oppfatta den utanlandske arbeidskrafta som ein trussel mot det sosialdemokratiske hegemoniet på arbeidsplassane i den viktige eksportindustrien. Den svenske modellen var trua gjennom at arbeidsfreden ikkje lenger vart akseptert av dei utanlandske arbeidarane.

Den svenske modellen – oppsummering

Den svenske modellen var eit klassekompromiss og viser at statleg styring og kontroll over arbeidsmarknadspolitikken, inkludert arbeidskraftinnvandringa, er mogleg. I den svenske modellen inngjekk fagrørsla saman med SAP som ivaretakar av dei nasjonaløkonomiske interessene. Dette medførte manglande vilje til og interesse av å mobilisere og skape sterke arbeidarkollektiv på arbeidsplassnivå.

Tryggleiken dei utanlandske arbeidarane hadde gjennom generelt permanent arbeidsløyve og lett tilgang til statsborgarskap, gjorde det mogeleg å verte i fagforeiningsaktivistar og ta posisjonar i klubbar og fagforeiningar etter nokre år i Sverige^.9

Det vi kan lære av dei svenske erfaringane er for det første: Fagrørsla må igjen krevje styring over arbeidsmarknadspolitikken, og det må etablerast ein ny statsetat som har dette ansvaret. For det andre må det førast ein politikk der ein krev at dei utanlandske arbeidarane skal ha faste stillingar, og at det vert lagt til rette for at dei busett seg her med familiane sine. Dei lukkast med mykje i den svenske modellen, men det er ikkje mykje igjen av klassekompromisset i dag. Det er berre gjennom å sikre makta på arbeidsplassane at arbeidarklassen kan klare å ivareta sine interesser på sikt. Dette må utviklinga av ny politikk ha som erkjenning.

Sluttnoter:

 

1 Jamfør den svenske Hovudavtalen, Saltsjöbadavtalen i 1938, er eit uttrykk for klassekompromisset.
2 Intervju med Bertil Olsson i hans heim i Bromma 1991.
3 Gjestearbeidarsystemet medførte at arbeidarane vart utviste dersom dei vart arbeidslause og dei hadde ikkje trygderettigheiter.
4 Intervju med Iris Sjögren som var ansvarleg for AMS sitt kontor i Jugoslavia under 60 talet.
5 Hovudoppgåve i Sam.Pol.1993 av Rose Maiken Flatmo, intervju med representantar frå klubbstyret ved Volvo Torslandaverket saman med historikar Henrik Glimstedt frå universitetet i Gøteborg.
6 Metallarbetaren 1966, Nr.1-2, s.32
7 Metallarbetaren 1976 Nr.21, s.32
8 Yngve Lind, fortalte i intervju at då Metallforbundet sine leiarar reiste ut for å snakke dei streikande «til rette», var det ingen som kunne snakke svensk. Og at dette var situasjonen overalt der dei kom.
9 På dei største arbeidsplassane vart det etter kvart vanleg med tospråklege tillitsvalde, t.d. grekarar eller finnar som hadde lært seg svensk.

Lucasplanen var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang på 70-tallet i Storbritannia. Kan vi her finne inspirasjonen vi trenger for omstillingen til ny grønn industri og en mer demokratisk planlegging av økonomien?

Håkon Edøy Hanssen er medlem av miljø- og næringspolitisk utvalg i Rødt og sivilingeniør
Illustrasjonsfoto: Lance Andrewes

Samfunnsdebatten rundt fremtiden preges av teknologisk determinisme og mystifisering. Fokuset ligger på hvordan teknologien vil endre seg de neste 5, 10 eller 20 årene. De sosiale forholdene, altså hvem som har makt og innflytelse til å bestemme over investeringer og hvordan ulike nyvinninger blir brukt, blir lagt i baksetet og glemt. Jeg vil se på noen av årsakene til dette ved å ta for meg et historisk eksempel på hvordan automasjon ble introdusert i maskinverktøyindustrien. Hvordan tendensene som påvirket de prosessene fortsatt legger premissene for dagens utvikling. Fokuset vil være på klasseinteresser, hos de som eier produksjonsmidlene og styrer denne utviklingen. Inspirert av hvordan arbeiderne ved Lucas Aerospace gikk frem da de ble truet med rasjonalisering og arbeidsløshet. Hva vi kan lære av dette historiske eksemplet?

Teknologisk determinisme eller klassekamp?

Arbeidskonfliktene under andre verdenskrig truet kapitalens hegemoni. Dette var en tid med forbud mot lønnsvekst, dødelige industriulykker og en sterk fagbevegelse. Fra 1941 ble det gjennomført stadig flere streiker innad i industrien, og ved mer enn én anledning ble krav fra staten om at streikende arbeidere skulle jobbe, ignorert. Dette klimaet skapte uro i både bedrifter og statsapparatet. Hvordan maktforholdene mellom arbeid og kapital påvirket automatiseringen av verktøymaskiner ble dokumentert av historikeren David F. Noble i Forces of Production (2011). I denne boken går han gjennom hvordan denne utviklingen ble brukt til å flytte makten i arbeidsprosessen fra arbeiderne til bedriftsledelsen og kapitalistene. Utviklingen måtte stanses og arbeidere og deres fagforeninger skulle «… bli satt på plass, og holdt der» [1, p. 33]. Charles E. Wilson, sjef for General Electric (GE) og viseformann for War Production Board summerte opp stemningen hos enkelte stats- og næringslivsledere da han sa at USAs to hovedproblemer kunne summeres slik; «Russland utenfor grensene, fagbevegelsen innenfor» [1, p. 45].

Utviklingen av teknologiene, som skulle være med på å dette løse problemet med fagbevegelsen, ble utviklet på tross av de økonomiske tap det medførte for bedriftene. Målet var ikke lønnsomhet, men kontroll over arbeidsprosessen og arbeiderne. Noble påpeker at når en GE-fabrikkavdeling ble automatisert, førte det til at

«delen av fabrikken med det mest sofistikerte utstyret hadde blitt delen med mest svinn, mest gjennomtrekk av ansatte og lavest produktivitet¹» [1, p. 277].

Dette ble i stor grad subsidiert av det amerikanske militæret, da spesielt flyvåpenet, som verdsatte kontroll og stor presisjon langt mer enn profitt [2, p. 329]. Dette var grunnen til at militæret la igjen ressurser på å utvikle numerisk kontrollerte (N/C) maskiner. Disse maskinene flyttet nesten alle avgjørelsene og kontrollen relatert til produksjonsprosessen fra arbeiderne på gulvet til ingeniørene som programmerte maskinene. Dette ble gjort fordi ingeniørene, ifølge Noble, var mer sympatiske til ledelsen. Arbeidernes jobb skulle dermed reduseres til å følge direktiver ovenfra, og til å rette opp feilene til de nye maskinene. Over tid ble disse maskinene bedre og dermed lønnsomme, mye takket være den kunnskapen arbeiderne hadde.

Ironisk nok gjennomførte GE et pilotprosjekt hvor arbeiderne fikk bonus på 10 prosent eller 16 prosent, for å håndtere, rette feil og lære hverandre opp i bruk av N/C maskiner [1, p. 266]. Arbeiderne fikk større frihet til å løse problemene som oppstod slik de selv ville, med mindre overstyring. Den økte friheten styrket motivasjonen². Prosjektet ble til etter lengre forhandlinger mellom GE og fagforeningen.

Prosjektet led fra starten av at GE nektet å definere kriteriene for prosjektet, dette gjaldt både hva som ble regnet som gode resultater og hvilke nye ansvar som de ansatte tok på seg. Fagforeningen samlet ikke informasjon relatert til prosjektet selv, og når prosjektet skulle evalueres hadde de ikke noe håndfast å vise til i møte med ledelsen.

Nå, over 50 år etter at Noble skrev boken, ser man de samme tendensene til å kontrollere arbeidere gjennom teknologi brukt i arbeidsprosessen. Et av de klareste eksemplene på dette er varehusene til Amazon. De ansatte gjennomfører diskrete og monotone oppgaver som blir gitt til dem av maskiner [3]. I disse varehusene er ikke varene plassert etter kategorier som bøker, elektronikk og toalettsaker, men hvilke produkter som kunder pleier å handle sammen. Dette gjør at dersom en lagerarbeider skal kunne gjøre jobben sin, må hun benytte seg av kunnskapen til en maskin som minner om en smarttelefon. Den forteller henne hvor hun må gå for enhver ting som skal hentes. Samtidig overvåker den hvor fort hun gjør jobben og straffer henne dersom tempoet er for lavt. Kunnskapen hun bruker er ikke hennes egen, men selskapets, og hun kan følgelig lett erstattes om helsa skulle ryke [4].

Vi ser denne tendensen til å kontrollere også i dagens Norge, hvordan vi snakker om automatisering og annen teknologi. Fremtiden er satt, og ethvert forsøk på å endre den er dømt til å mislykkes. Arbeiderne vil ende opp som tapere, mens de som eier produksjonsmidlene og patentene, blir rikere. Når maskiner kan overta en større del av arbeidet, er det selvsagt at fremfor å dele på det resterende arbeidet i form av en 6- eller 4-timersdag, skal en større andel av befolkningen hives ut i nød og fattigdom. Denne trusselen, om hva som kan skje, er med på å disiplinere arbeiderklassen. Hva er poenget med å kjempe for bedre rettigheter og høyere lønn, dersom den økte «kostnaden» med å ha deg som ansatt resulterer i at du blir erstattet med en maskin?

En alternativ plan

Lucasplanen, en alternativ produktplan ved Lucas Aerospace, var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang.

Lucasplanen hadde sitt utspring i Combine-komitéen, en komité som var satt sammen av de lokale fagforeningene ved fire av Lucas Aerospaces fabrikker i 1969 [5, p. 5]. Komitéen sprang ut av et ønske om å samarbeide på tvers av fagforeningene til de ulike yrkesgruppene og fabrikkene. Lucas var i en oppkjøps- og konsolideringsprosess, og flere tusen ansatte stod i fare for å miste jobben. Gjennom streiker, sit-ins og andre virkemidler reduserte komitéen kraftig antallet som mistet jobben. Den muliggjorde samarbeid, når ledelsen ønsket å sette fabrikker og fagforeninger opp mot hverandre, i tillegg til å drive med skolering av arbeiderne³

Komitéen oppnådde alt dette på tross av at den ikke hadde offisiell støtte hos den nasjonale ledelsen i de ulike fagforeningene. Fagforeningene pleide å forhandle hver for seg med Lucas Aerospace. Komiteen utfordret posisjonen til de med høye verv i fagforeningene. Flere tidligere komitéer kollapset, og lønnen ved Lucas’ fabrikker var lavere enn den var andre steder. Denne motarbeidingen fra den etablerte fagbevegelsen foregikk konstant fra starten, også mens komitéen prøvde å vinne støtte hos Labour-regjeringen og ledelsen ved Lucas, og var en av grunnene til at den ikke fikk gjennomslag.

På 1970-tallet ble den britiske flyindustrien konsolidert og nasjonalisert i et forsøk på å styrke dens posisjon i det internasjonale markedet. Arbeiderne ved Lucas ønsket at denne nasjonaliseringen skulle inkludere deres arbeidsgiver. Lucas Aerospace var den største underleverandøren i den britiske luftfartsindustrien. Komitéen gikk til industriministeren for Labour-regjeringen, Tony Benn, for å be ham om å inkludere Lucas i denne nasjonaliseringsprosessen. Benn kunne ikke etterkomme dette, men forslo at de kunne komme med en alternativ plan for Lucas, som de kunne bruke i forhandlinger med ledelsen. Komitéen tok denne oppfordringen et steg lenger, og startet arbeidet med planen med følgende uttallelse:

«Vi gjentar vårt mål om at Lucas Aerospace skal bli nasjonalisert under fullstendig arbeiderkontroll. Vi instruerer også komitéen til å forberede en bedriftsplan for å beskytte våre medlemmer frem til en slik nasjonalisering av Lucas Aerospace er fullført.» [5, p. 10]

I januar 1976 ble planen offentliggjort. Den inneholdt 150 produkter, hvor alle unntatt tre kom fra arbeiderne selv. Komitéen gikk systematisk til verks da de startet arbeidet med planen. De involverte arbeidere ved alle fabrikkene ved Lucas Aerospace for å finne ut hvilke produksjonsmidler som kunne brukes. De undersøkte også kompetansen til arbeiderne, med mål om at ingen skulle miste jobben fordi de ikke kunne bruke sin kunnskap til produksjonen. Komitéen forhørte seg også med de som bodde i lokalmiljøet rundt fabrikken. Arbeiderne skulle ikke kun tenke på seg selv som arbeidere i denne prosessen, men som mennesker og en del av et større felleskap med materielle behov. Disse behovene skulle ikke dekkes gjennom produkter som ga profitt i markedet, men folks behov og den generelle samfunnsnytten de ville bringe.

Denne samfunnsnytten inkluderte de materielle behovene som ikke ble dekket av markedet, altså behovene til dem uten makt og penger. Ingeniør og medlem av underkomitéen som startet arbeidet med Lucasplanen, Mike Cooley, uttrykte at formålet var å

«utfordre det private profittmotivet» fordi det var en «fornærmelse av våre ferdigheter og kunnskap at vi kan produsere en Concorde, men ikke nok varmeovner for våre pensjonister …» [5, p. 85].

Nytten skulle også omfatte produksjonen av disse produktene og hvordan kunnskapen til arbeiderne ble utnyttet. Produksjonsprosessen ble lagt opp slik at den krevde manuelt arbeid fra de ansatte og lot dem utnytte sine ferdigheter til det fulle. Da målet med planen var å sikre arbeidsplassen og ikke profitt, ga det ikke mening å legge opp til mest mulig automatisering av jobbene deres.

Ledelsen ved Lucas Aerospace var ikke spesielt fornøyd med at arbeiderne som de var satt til å lede, ønsket å dele den makten over virksomheten⁴. Dette var på tross av Combine-­komitéen hadde fått garantier for at kostnadene kunne dekkes av staten og at flere av produktene kunne gi store inntekter [5, p. 236]. Kravet om at ingen arbeidere skulle miste jobben, men heller skoleres og brukes i produksjon, kunne de heller ikke godta. For å hindre gjennomslag på det nasjonale planet, aksepterte ledelsen ved Lucas lokale forhandlinger ved to lokasjoner, Birmingham og Burnley, før den fulle planen ble offentliggjort. I begge tilfellene jobbet ledelsen for at disse forsøkene ikke skulle bli noen form for suksess⁵.

Hva kan vi lære av planen?

Planen demonstrerer, etter min mening, to ting. For det første viser den hvor stort potensiale det ligger i arbeidere for positiv endring. Mange av samfunnsproblemene som Lucasplanen tar for seg, deriblant ressurssløsing, oljeavhengighet, underrepresentering av kvinner og medisinske behov, er problemer som ikke har blitt mindre aktuelle⁶. Arbeiderne ved Lucas gjennomførte en materiell analyse og skolerte seg selv, for å finne en løsning på disse problemene flere tiår før det ble satt i sentrum av den offentlige samtalen. Spesielt av aktører som mener at det kapitalistiske markedet er den beste mekanismen for å koordinere økonomisk aktivitet.

Det andre er at fremtiden ikke er satt. Det er ikke uunngåelig at den neste generasjonen må jobbe flere timer for mindre velferd, eller at massearbeidsløshet og nød er skjebnen for en stadig større andel av befolkningen. Det er ikke gitt at mange av de mest talentfulle tekniske arbeiderne skal jobbe med våpenteknologi, eller finne nye måter å vise oss reklamer [8]. Det er ikke gitt at vi må bruke stadig høyere summer på materiell som øker konflikten og usikkerheten i verden, samtidig som at det bidrar til klimaendringene [9].

For dagens Norge er det spesielt to industrier hvor en oppdatert Lucasplan ville hjulpet: olje- og våpenindustrien. Begge har lignende forutsetninger som arbeiderne ved Lucas hadde. Staten er tett involvert i begge, både i form av eierskap og andre overføringer til bedriftene for å sikre driften. De er også høyteknologiske, med en svært kompetent og produktiv arbeidstokk. Spesielt oljenæringen har behov for en slik alternativ plan, dersom man har som mål å få ned utslippene og gjøre den norske økonomien mindre avhengig av denne fossile ressursen[10]. En slik plan kan vise, slik det gjorde hos Lucas for over 40 år siden, at valget ikke står mellom utslipp og jobber, men mellom status quo og et alternativ hvor bruksverdien, ikke bytteverdien, har høyeste prioritet.

Et spørsmål om makt

I begge tilfellene presentert i denne teksten var ikke utfallet bestemt på bakgrunn av teknologi, men makt. Makten til å kontrollere arbeidsprosessen og hvilken retning industrien skulle utvikle seg. En makt som kom fra eierskapet over produksjonsmidlene og et tett forhold med staten. Da N/C maskiner ble introdusert ved GE, var det staten som tok regningen og arbeiderne som måtte bruke sine kunnskaper for å luke ut feil. En liknende dynamikk oppstod hos Lucas Aerospace, en bedrift som tok subsidier og hadde militæret/staten som største kunde. Der jobbet ledelsen iherdig for å forhindre at maktforholdene skulle endre seg til fordel for arbeiderne. Kapitalismen krever at kapitalen, på tross av hva det koster av tapt produksjon eller profitt, har makt og kontroll over arbeiderne. Dette er for å få merverdi fra dem. For å opprettholde dette maktforholdet kan kapitalen være villige til å inngå kompromisser om hvordan arbeidet skal organiseres, så lenge de store spørsmålene, inkludert hva som produseres og hvor investeringer blir plassert, er under kapitalens kontroll⁷.

Dersom vi ønsker å komme oss nærmere sosialismen, holder det ikke å kjempe en defensiv kamp mot trusselen om arbeidsledighet og en fremtid som bestemmes av udemokratiske aktører. Lucasplanen brakte mye bra med seg, selv om den ikke slo gjennom. Den aktiviserte arbeidere, startet flere andre initiativer og demonstrerte mulighetene som finnes for en mer demokratisk planlegging av økonomien arbeidere i sentrum. Å bygge videre på dette, selv om vi ikke lykkes med det første, er et gode i seg selv. En Lucasplan for det 21. århundre vil ikke være det samme som sosialisme⁸, men den kan være en av etappene på veien.

Bibliografi

[1] D. F. Noble, Forces of Production: A Social History of Industrial Automation, 2011.
[2] D. F. Noble, «Social Choice in Machine Design: The Case of Automatically Controlled Machine Tools, and a Challenge for Labor,» Politics & Society , pp. 313-47, 1978.
[3] E. Guendelsberger, Time, 18 07 2018. [Internett]. Available: https://time.com/5629233/amazon-warehouse-employee-treatment-robots/.
[4] M. Wilding, VICE, 31 Mai 2018. [Internett]. Available: https://www.vice.com/en_us/article/7xm4dy/ambulances-were-called-to-amazon-warehouses-600-times-in-three-years.
[5] H. Wainwright og D. Elliot, The Lucas Plan – A New Trade Unionism in the Making, 2018.
[6] T. A. Johansen, «Forsøk, forskning og fleksibilitet,» Arbeiderhistorie, pp. 51-73, 2015.
[7] O. Terje Bygard og K. Nygaard , Planlegging, styring og databehandling: Grunnbok for fagbevegelsen 1: Innføring, 1973.
[8] Reuters, Fortune, 28 Juli 2019. [Internett]. Available: https://fortune.com/2017/07/28/google-facebook-digital-advertising/. [Funnet 24 November 2019].
[9] N. McCarthy, Forbes, 2019. [Internett]. Available: https://www.forbes.com/sites/niallmccarthy/2019/06/13/report-the-u-s-military-emits-more-co2-than-many-industrialized-nations-infographic/#4e377e124372.
[10] E. Boyle, Klassekampen, 5 Juli 2019. [Internett]. Available: https://www.klassekampen.no/article/20190705/ARTICLE/190709983. [Funnet 26 November 2019].
[11] D. F. Noble, America By Design, Technology, and the Rise of Corporate Capitalism, 1979.
[12] B. Huagan, VG, 14 August 2018. [Internett]. Available: https://www.vg.no/nyheter/i/4dAQ0R/erna-solberg-advarer-kan-bli-43-timers-arbeidsuke. [Funnet 12 September 2019].

Sluttnoter

1 Forfatters oversettelse.
2 En artikkel om prosjektet fikk tittelen «Jobber arbeidere bedre uten sjefer?», en tittel som ledelsen ved GE likte dårlig [1, p. 298] og brukte senere som argument for å ikke utvide prosjektet slik at andre ansatte fikk like mye kontroll over eget arbeid.
3 Et eksempel på denne skoleringen var en pensjonskamp komitéen ledet, hvor arbeiderne ble skolert om hvordan pensjonsfondet i Lucas var styrt og hvor lett de kunne miste pensjonen sin.
4 Bill Williams, en av sjefene I Birmingham summerte det godt ved å si at «… den reelle konflikten gikk ut på hvem som skulle styre Lucas» [3, s. 114].
5 I Birmingham prøvde de å utvikle en ny type varmepumpe. Ledelsen bidro motvillig litt penger til innsatsen etter at arbeiderne hadde lagt frem dokumentasjon på at prosjektet ville bli lønnsomt, men var sen med å overføringene og prosjektet hadde liten fremgang delvis pga. dette.
6 For eksempel kommer dagen som markerer at verden har brukt opp de tilgjengelige ressursene for et år, Earth Overshoot Day, tidligere for hvert år som går og utslippene beveger seg fortsatt oppover.
7 Et norsk eksempel på dette er forskningsarbeidet Kristen Nygaard og Olav Bygard gjennomførte for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i 1970. Hvor målet var demokratisk styring, inkludert til langsiktige beslutningene [7]. Dette ble motarbeidet av bl.a. Høyre og resultatet at man jobbet mot større fleksibilitet i arbeidslivet, ikke demokratisering [6].
8 I boken Inhuman Power: Artificial Intelligence and the Future of Capitalism (2019) skriver Nick Dyer-Witheford, Atle Mikkola Kjøsen og James Steinhoff om hvordan en Lucasplan for det 21. århundre kan løse utfordringene rundt kunstig intelligens.

Koronaviruset setter verden i sjokk, men i stedet for å bekjempe de strukturelle årsakene til pandemien, fokuserer regjeringen i USA på nødtiltak. Dette er en samtale med evolusjonsbiologen Rob Wallace om farene ved Covid-19, ansvaret for agrobusiness og bærekraftige løsninger for å bekjempe infeksjonssykdommer.

Rob Wallace er evolusjonsbiolog og fylogeograf for folkehelse ved University of Minnesota i USA. Han har jobbet med forskjellige sider ved nye pandemier i tjuefem år og er forfatteren av boka Big Farms Make Big Flu (Monthly Review, 2016, 400 s.).
Wallace er intervjuet av Yaak Pabst og sto i det tyske marx21 magasin i mars. Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Nick Fewings

Hvor farlig er det nye koronaviruset?

Rob Wallace: Det kommer an på hvor langt utbrudd ditt av Covid-19 er kommet: tidlig, toppnivå, sent? Hvor godt er det lokale, offentlige helsevesenet i stand til å svare på pandemien? Hva er demografien, hvor mange bor der du bor, hvor tett osv.? Hvor gammel er du? Har du nedsatt immunforsvar? Hvordan er helsa di? Stemmer immungenetikken din, genetikken som ligger til grunn for immunresponsen din, med viruset eller ikke?

Så alt dette oppstyret om viruset er bare skremselstaktikk?

Nei, absolutt ikke. På befolkningsnivå, ved starten av utbruddet i Wuhan førte Covid-19 dødsfall til mellom 2 % og 4 % eller CFR (case fatality rate, andel døde av alle som har fått sykdommen, for en gitt periode). Utenfor Wuhan ser CFR ut til å bli 1 % og eller enda mindre, men vi at det er høyere verdier i enkelte områder som Italia og USA. Omfanget virker ikke så høyt når en sammenlikner med f.eks. SARS på 10 %, 1918-influensaen på 5–20 %, fugleinfluensaen H5N1 på 60 %, eller Ebola på opptil 90 %. Men det overstiger absolutt sesonginfluensaen på 0,1 % CFR. Faren er imidlertid ikke bare et spørsmål om dødsraten. Vi må tenke på det som kalles penetrans eller angrepsfrekvens i samfunnet: Hvor stor andel av den globale befolkningen blir berørt av utbruddet.

Kan du være mer spesifikk?

Folk reiser mye over hele verden, rekordmye. Uten vaksiner eller legemidler som virker mot koronavirus, og at det ikke er mange som nå er immune mot viruset, gjør at bare 1 % dødelighet utgjør en betydelig fare. Med en inkubasjonsperiode på opptil to uker og økende sannsynlighet for overføring før sykdomsutbrudd – før vi vet om mennesker er smittet – vil få steder sannsynligvis være smittefrie. Hvis, for eksempel, Covid-19 registrerer 1 % dødelighet og infiserer fire milliarder mennesker, er det 40 millioner døde. En liten andel av et stort antall kan fremdeles være veldig mange.

Dette er skremmende tall for noe som er tilsynelatende mindre sykdomsfremkallende …

Definitivt, og vi er først i begynnelsen av utbruddet. Det er viktig å forstå at mange nye infeksjoner endres i løpet av epidemier. Infeksjonsevne, virulens (evnen til å fremkalle sykdom) eller begge deler kan avta. På den annen side øker virulensen i andre utbrudd. Den første bølgen av influensapandemien våren 1918 var en relativt mild infeksjon. Det var den andre og tredje bølgen den vinteren og inn i 1919 som drepte millioner.

Men pandemiske skeptikere hevder at langt færre pasienter har blitt smittet og drept av koronavirus enn av den typiske sesonginfluensaen. Hva tenker du om det?

Jeg ville være den første til å feire hvis dette utbruddet viser seg å være en blindgjenger. Men disse forsøkene på å avfeie Covid-19 som en mulig fare ved å vise til andre dødelige sykdommer, spesielt influensa, er et retorisk middel for å snu bekymring om koronaviruset og er virkelig malplassert.

Så sammenligningen med sesonginfluensa halter …

Det er ikke fornuftig å sammenligne to patogener (sykdomsframkallende skapninger) på forskjellige deler av epikurver (sykdomsdiagrammer). Ja, sesonginfluensa smitter mange millioner over hele verden, og dreper ifølge WHO opptil 650 000 mennesker i året. Covid-19 er imidlertid bare i gang med sin smittsomme reise. I motsetning til influensa har vi verken vaksine eller flokkimmunitet for å senke infeksjonen og beskytte de mest utsatte befolkningen.

Selv om sammenligningen er misvisende, er begge sykdommene virus, til og med til samme gruppe, RNA-virusene. Begge kan forårsake sykdom. Begge påvirker munn- og halsområdet og noen ganger også lungene. Begge er ganske smittsomme.

Dette er overfladiske likheter som savner en kritisk del i sammenligningen av de to patogenene (bakterier og virus som framkaller sykdom). Vi vet mye om influensas dynamikk. Vi vet veldig lite om Covid-19. Det er ganske ukjent. Det er faktisk mye om Covid-19 som vi neppe vil få vite før det slår ut i full blomst. Samtidig er det viktig å forstå at det ikke er snakk om Covid-19 kontra influensa. Det er Covid-19 og influensa. Fremveksten av flere infeksjoner som er i stand til å bli pandemier og angripe befolkningen på ulike måter og kombinasjoner, bør være fremst og i sentrum for bekymringene.

Du har forsket på epidemier og deres årsaker i flere år. I boka di, Big Farms Make Big Flu, prøver du å se sammenhengene mellom industriell jordbrukspraksis, økologisk landbruk og epidemier som sprer seg raskt. Hva er lærdommene?

Faren ved hvert nytt utbrudd er at vi mislykkes å stoppe den – eller rettere sagt – det er lett å tenke at hvert nytt Covid-19 er en isolert hendelse. Den økte forekomsten av virus er nært knyttet til matproduksjon og lønnsomheten til multinasjonale selskaper. Alle som har som mål å forstå hvorfor virus blir farligere, må undersøke hvordan vi organiserer den industrielle modellen for jordbruket, særlig husdyrproduksjonen. For tida er få regjeringer og forskere forberedt på å gjøre det. Tvert imot.

Når de nye utbruddene dukker opp, er regjeringer, media – og til og med det meste av det medisinske etablissementet – så fokusert på hver enkelt nødssituasjon, at de avfeier de strukturelle årsakene som gjør flere marginaliserte sykdomsframkallende bakterier og viruser (patogener) til en plutselig global «kjendis», det ene etter det andre.

Hvem har skylda?

Jeg sa industrielt landbruk, men det er større enn det. Kapitalen går i bresjen for å overta (landgrabbing) det siste av primærskog og jordbruksområder til småbrukere over hele verden. Disse investeringene fører til avskoging og en utvikling som fører til oppblomstring av sykdommer. Det funksjonelle mangfoldet og kompleksiteten som disse enorme jordområdene representerer, blir strømlinjeformet på en slik måte at tidligere innkapslete patogener smitter over i lokale husdyr- og menneskesamfunn. Kort sagt: Kapitalsentre – steder som London, New York, og Hong Kong – er steder med spesiell stor fare.

For hvilke sykdommer er dette tilfelle?

Det er ingen kapitalfrie patogener på dette tidspunktet. Selv de fjerneste blir berørt, selv om de er langt unna. Ebola, zika, koronavirus, gulfeber, fugleinfluensa og afrikansk svinepest er blant de mange patogenene som tar seg ut fra de mest avsidesliggende områder til urbane strøk, regionale hovedsteder og til slutt ut på globalt reisenettverk. Fra fruktflaggermus (flygehunder) i Kongo for så å drepe folk på Miamis solsenger om noen uker seinere.

Hva er rolla til multinasjonale selskaper i denne prosessen?

Planeten Jorda er nå i stor grad Planeten Landbruk, i både biomasse og brukt land. Landbruksnæringa tar sikte på å legge til rette for matmarkedet.

Nesten alt i dette nyliberale prosjektet er organisert for å støtte selskapene fra mer avanserte industrialisert land for å stjele land og ressurser i svakere land. Som et resultat av dette blir mange av de nye patogenene som tidligere har vært holdt i sjakk over lang tid i skogenes økologi, utviklet over lang tid, noe som nå truer hele verden.

Hvilke effekter har produksjonsmetodene til agrobusines på dette?

Det kapitaliserte jordbruket som erstatter mer naturlige økologier, legger til rette for forhold hvor patogener kan utvikle de mest virulente og smittsomme egenskapene. Man kan ikke lage et bedre system for å avle dødelige sykdommer.

Hvordan det?

Dyrking av genetiske monokulturer med husdyr fjerner uansett muligheten for å bygge immune branngater slik at det er mulig å bremse overføringen. Større populasjonsstørrelser og tetthet gjør større overføringshastigheter mulig. Slike overfylte forhold demper immunresponsen. Høy gjennomstrømning, som er en del av enhver industriell produksjon, gir en kontinuerlig, fornyet tilførsel av smitteutløsende stoffer, drivstoffet for utviklingen av virulens (mikroorganismenes evne til å framkalle sykdom). Med andre ord, agrobusiness er så fokusert på fortjeneste at valg av et virus som kan drepe en milliard mennesker, blir behandlet som en akseptabel risiko.

Hva!?

Disse selskapene kan bare flytte kostnadene for deres smittefarlige drift til alle andre. Fra dyrene selv til forbrukere, gårdsarbeidere, lokale miljøer og myndigheter på tvers av ulike nasjoners rettsregler. Skadene er så omfattende at hvis vi skulle tilbakeføre disse kostnadene til selskapenes økonomiske balanse, ville agrobusiness som vi kjenner det i dag, bli avsluttet for alltid. Ingen selskaper kan gjøre opp for seg ved skadene de påfører.

I mange medier hevdes det at utgangspunktet for koronaviruset var et «eksotisk matmarked» i Wuhan. Er denne beskrivelsen sann?

Ja og nei. Det er mye som taler til fordel for den oppfatninga. Det er kontakt som kan kobles til infeksjoner i Hunan Wholesale Sea Food Market i Wuhan, der ville dyr ble solgt. Miljøprøvetaking ser ut til å utpeke den vestlige enden av markedet der ville dyr ble holdt.

Men hvor langt tilbake og hvor vidt skal vi undersøke? Når begynte egentlig denne nødssituasjonen? Fokuset på markedet savner opprinnelsen til ukontrollert jordbruk i omlandet og dets økende kapitalisering. Globalt, og i Kina, er mat av ville dyr blitt en mer organisert, økonomisk sektor. Men forholdet til industrielt landbruk strekker seg utover bare å dele de samme pengesekkene. Når industriell produksjon – av svin, fjærkre og lignende – utvides til primærskog, legger det et press slik at matoperatører som selger mat fra ville dyr, trenger videre inn i skogen med nye bestander, og øker kontakten med infeksjoner av nye patogener, inkludert Covid-19.

Covid-19 er ikke det første viruset som utviklet seg i Kina, som regjeringen prøvde å dekke over

Nei, men dette er ikke noe spesielt kinesisk. USA og Europa har også tjent som arnested for nye influensaer, nylig H5N2 og H5Nx, og deres multinasjonale selskaper og nykoloniale representanter sto bak fremveksten av ebola i Vest-Afrika og zika i Brasil. Amerikanske offentlige helsetjenestemenn skjulte agrobusinessens rolle under utbruddene H1N1 (2009) og H5N2.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har nå erklært en «helsenødsituasjon med internasjonal bekymring». Er dette trinnet riktig?

Ja. Faren for et slikt patogen er at helsemyndighetene ikke tar tak i den statistiske risikofordelingen. Vi aner ikke hvordan patogenet kan reagere. Vi gikk fra et utbrudd i et marked til infeksjoner spredt over hele verden i løpet av noen uker. Patogenet kunne bare ha dødd ut. Det ville være flott. Men vi vet ikke. Med bedre forberedelser vil bedre sjansen for å stagge patogenets evne til å spre seg fort.

WHOs erklæring er samtidig en del av det jeg kaller pandemiteater. Internasjonale organisasjoner er handlingslammet. Det minner om Folkeforbundet. FN-organisasjonene er alltid bekymret for sin betydning, makt og finansiering. Men slike erklæringer kan også vise seg å føre til forberedinger og forebygging som verden trenger for å ødelegge Covid-19s ­overføringskjeder.

Den nyliberale omstillingen av helsevesenet har forverret både forskningen og den generelle omsorgen for pasienter, for eksempel på sykehus. Hvilken forskjell kan et bedre finansiert helsevesen gjøre for å bekjempe viruset?

Det er den forferdelige, men talende historien om den ansatte hos en produsent av medisinske apparater i Miami, som da han kom tilbake fra Kina med influensalignende symptomer, gjorde det eneste rette med hensyn til familien og samfunnet og krevde at et lokalt sykehus skulle teste ham for Covid-19. Han bekymret seg for at hans minimale Obamacare-sykeforsikring ikke ville dekke testene. Han hadde rett. Han fikk presentert for ei regning på 3270 dollar! I USA kan kravet være at det blir vedtatt en forordning som sier at under et pandemiutbrudd, vil alle utestående medisinske regninger relatert til testing for infeksjon og for behandling etter en positiv test, bli betalt av den føderale regjeringen. Vi vil tross alt oppmuntre folk til å søke hjelp i stedet for å gjemme seg bort – og smitte andre – fordi de ikke har råd. Den åpenbare løsninga er et nasjonalt helsevesen som er –fullt bemannet og utstyrt for å håndtere slike samfunnsviktige nødssituasjoner – slik at et så latterlig problem som dette ikke kan oppstå igjen.

Så snart viruset er oppdaget i ett land, reagerer regjeringer overalt med autoritære og straffende tiltak, for eksempel en obligatorisk karantene av hele landområder og byer. Er slike drastiske tiltak berettiget?

Å bruke et slikt utbrudd til å teste hvor langt en kan gå i å innføre eneveldig kontroll etter utbruddet, er katastrofekapitalismens totale avsporing.

Når det gjelder folkehelsa, blir det feil å peke på tillit og medfølelse, som viktige ­epidemiologiske variabler, men uten at noen av dem mister lovgiverne befolkningens støtte. En følelse av solidaritet og felles respekt er en kritisk del av å få fram samarbeidet vi trenger for å overleve slike trusler. Selvkarantener med riktig støtteoppfølging av trente nabolageslag, matforsyning med lastebiler fra dør–til–dør, permitterings- og arbeidsledighetsforsikringer kan lokke fram den slags samarbeid, at vi alle sammen står i dette.

Som du kanskje vet, har vi i Tyskland et de facto nazistparti, AfD, med 94 seter i parlamentet. Det harde nazi-høyre og andre grupper i tilknytning til AfD-politikere bruker koronakrisen i sin agitasjon. De sprer (falske) rapporter om viruset og krever flere autoritære tiltak fra myndighetene: Begrens flyreiser og innreisestopp for migranter, grensestenginger og tvangs karantene …

Høyreradikale vil naturligvis bruke reiseforbud og grensestegninger for å styrke rasismen, mens det i virkeligheten er verdensomspennende sykdommer. Dette er selvfølgelig tull. På dette tidspunktet, gitt at viruset allerede er på vei til å spre seg overalt, er det fornuftige å jobbe med å utvikle den type folkehelseholdninger der det ikke spiller noen rolle hvem som dukker opp med en infeksjon, vi har midler å behandle og kurere dem. Selvfølgelig, slutt å stjel folks land i utlandet og det som i utgangspunktet tvinger fram masseflukt, så vi kan forhindre at patogenene dukker opp i utgangspunktet.

Hva ville være bærekraftige endringer?

For å redusere fremveksten av nye virus­utbrudd, må matproduksjonen endres radikalt. Sjølstendige bønder og en sterk offentlig sektor kan dempe virkningene på miljøet og infeksjoner slik at de ikke løper løpsk. Begynn med ulike variasjoner av bestander og avlinger – og strategisk gjenoppbygging – både på gårds- og regionalt nivå. La matdyr reprodusere seg på stedet for å videreføre testede immuniteter. Koble til rettferdig produksjon med rettferdig omsetning. Subsidier priser og programmer som støtter agroøkologisk produksjon. Forsvar disse eksperimentene fra både tvangen som nyliberal økonomi påfører både individer og lokalsamfunn, og trusselen om kapitalstyrt statlig undertrykkelse.

Hva bør sosialister etterlyse i møte med den økende dynamikken i sykdomsutbrudd?

Agrokapitalismen som en sosial reproduksjon må avsluttes, i det minste fordi det er et spørsmål om folkehelse. Høykapitalisert produksjon av mat setter hele menneskeheten i fare, i dette tilfellet en praksis som bidrar til å slippe løs en ny dødelig pandemi. Vi bør kreve at matsystemer skal sosialiseres på en slik måte at patogener som er farlige, forhindres i å oppstå i utgangspunktet. Det vil kreve å gjeninnføre matproduksjon etter behovene til bygdesamfunn først. Dette vil kreve agroøkologiske tiltak som beskytter miljøet og bøndene når de dyrker maten vår. Det store bildet: Vi må helbrede skadene som oppstår når økologien skilles fra økonomien vår. Kort sagt, vi har en planet å vinne.

Tusen takk for intervjuet!

Leder: Handelsavtalene truer de fattiges helse … 4
Aurora Hagen: Regelendringer i krisetider … 6
Sofie Marhaug: Tre bud for venstresiden etter krisen … 12
Olav Randen: Kriseforståing og nasjonal politikk … 16
Mark Heywood: Kampen om gratis helse­tjenester etter apartheids fall i Sør-Afrika … 20
Marie Sørhaug: Jîn, jîyan, azadî! – kvinne, livet, frihet! … 24
Erling Folkvord: Kor viktig er Kurdistan i kampen mot imperialismen i Midtausten? … 30
Johan Petter Andresen: Motstand mot undertrykking er meningen med livet … 36
Matt T. Huber: Miljøpolitikk for arbeiderklassen … 42

Vi spør oss hva Norge skal leve av etter oljen. Én mulighet er å bli eier av et globalt, etisk og rettferdig drevet legemiddelfirma.

Legemiddelmangel beskrives som et krisescenario med høy sannsynlighet for å inntreffe. Vi må regne med 2500 dødsfall og  8000 mennesker med forverret sykdomstilstand samt et estimert tap på 2,4 milliarder kroner i løpet av de neste hundre årene på grunn av akutt mangel på medisiner som insulin og antibiotika.

Mette Kalager er professor ved avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Foto: Volodymyr Hryshchenko

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap foreslår å stille krav til større legemiddellagre. Nylig har regjeringen foreslått at Norge skal lagre råstoffer og produsere tabletter selv.

Dette er vel og bra, men Norge har en unik mulighet til å tenke større og modigere. Akkurat som vi gjorde med oljen, bør vi etablere et statseid legemiddelfirma.

Ved å få eierskap og kunnskap om produksjonen og forsyningskjeden kan vi sørge for nok legemidler. Norge som samfunn har en unik mulighet til å skape et mer rettferdig system for utvikling og salg av legemidler, nasjonalt og globalt.

Arbeidsplasser, kompetanse og kunnskap

I 2017 brukte vi 20 milliarder kroner på legemidler. 1,5 prosent av hele statsbudsjettet går til legemidler. Det tilsvarer 50 prosent av beløpet vi bruker til utdanning og skoler. Salgs­tallene for legemidler er doblet de siste 15 årene. Pfizer, legemiddelfirmaet som har størst omsetning i det norske markedet, hadde i 2017 en totalomsetning på 446 milliarder norske kroner, noe som tilsvarer 38 prosent av Norges statsbudsjett samme år.

Er det én ting vi har lært av oljeeventyret, er det at vi raskt evnet å starte kunnskapsbedrifter, være konkurransedyktige og bli verdensledende – de samme egenskapene vi trenger for å drive et legemiddelfirma. På det meste var over 300 000 mennesker sysselsatt i oljevirksomheten i Norge. Til sammenlikning er 92 000 ansatt i Pfizer.

Vi kan etablere StatMed, med staten som eier, og kjøpe opp legemiddelfirmaer med kompetanse og patenter. StatMed kan bruke kompetansen og verdiene til å bygge opp og videreutvikle norsk kunnskap på området, slik at vi kan bli verdensledende. Dette kan sikre arbeidsplasser, øke vår kompetanse og kunnskap,­ sørge for egen utvikling og være med på å heve nivået på norsk medisinsk forskning.

Medikamenter styrt av behov, ikke gevinst

StatMed vil kunne bidra til en rettferdig legemiddelpolitikk der priser fastsettes etter behov og samfunnsnytte, og ikke bare for gevinstmaksimering. StatMed vil kunne levere legemidler til Norges befolkning direkte – den som selger, vil også være den som kjøper.

StatMed kan også brukes til å øke vårt globale ansvar og bidrag. StatMed kan levere vaksiner, antibiotika og andre legemidler som bistand til fattige land.

StatMed bør ikke bare produsere kopi-medisin (generika), men også utvikle nye medikamenter. StatMed kan for eksempel bruke av sitt overskudd til å være med på å utvikle antibiotika mot multiresistente bakterier. Ifølge en rapport fra FN (https://tinyurl.com/y33v2gus) vil multiresistente bakterier i løpet av de neste 30 årene, føre til at 2,4 millioner mennesker dør i Europa, Nord-Amerika og Australia, og til at rutineinngrep som kneproteseoperasjoner og keisersnitt blir mer risikofylte. Nye antibiotika utvikles ikke i dag, fordi det ikke er lønnsomt for profittdrevne firmaer. Her kan StatMed gjøre en forskjell.

Norge har infrastruktur, erfaring og penger på bok

Stortingsmelding om helsenæringen (https://tinyurl.com/v2zaq6y) identifiserer flere forhold der StatMed kan være en mulig løsning: Tettere samarbeid mellom næring og helsevesen, flere kliniske studier i Norge, og flere patenter som utvikles i det offentlige helsevesenet som kan kommersialiseres med StatMed. Norge har høyt utdannet arbeidskraft med i internasjonal sammenheng lave lønninger. Dette kan være ett av mange konkurransefortrinn i StatMed.

Som Statoil vil StatMed kreve investeringer.­ Staten må tilføre midler i en oppstartsfase. Men legemiddelbransjen har store overskudd til tross for at det er en krevende bransje med strenge krav til produksjon. De 25 største selskapene hadde en profittmargin på rundt 20 prosent, dobbelt så mye som Statoil. På sikt burde det være mer enn nok penger i StatMed.

Vi har infrastrukturen, vi har erfaringen med å bygge ledende miljøer på kort tid, vi kan håndtere store virksomheter, vi er fremst i verden på å ha sikre digitale løsninger, vi har lang tradisjon for å ha profittfirmaer eid av det offentlige, og vi har penger på bok.

De fremsynte menn på 1970 tallet, lot seg ikke stoppe av hva som var vanlig. Akkurat på samme måte bør vi nå tenke langsomme tanker. Vi må tenke nytt – men ikke helt nytt. Vi vet allerede hvordan vi kan opprette og drifte et statseid selskap i en krevende bransje – der det stilles strenge krav til produksjon, innovasjon og nytenkning. Alt ligger til rette for StatMed – den nye oljen.1

Sluttnoter:

 

1 Kronikken er basert på en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening og ble først publisert på forskning.no som du finner her: https://forskersonen.no/helse-helsepolitikk-kronikk/norge-bor-etablere-et-statseid-legemiddelfirmastatmed-kan-bli-den-nye-oljen/1648744

 

Verden slik vi kjenner den har gått i dvale. Det er alvor nå. Et snikende og usynlig alvor som hver dag bringer dystre budskap om nye smittede og tapte liv. Når døden banker på, søker menneskene beskyttelse. Beskyttelse for våre nærmeste, samfunnets sårbare, og i nok provianter. Sterke og varme ord som solidaritet og dugnad er på alles lepper, og sitter løsere enn vi er vante med i Norge. Nå mobiliseres budskapet om at dette krever en innsats av oss alle – fellesskapets innsats er eneste måte å beskytte de mest sårbare i samfunnet vårt nå.

Anne Cecilie Tvedten, anestesilege; Katrin Glatz Brubakk, Barnepsykolog; Hanne Edøy Heszlein-Lossius, anestesilege; Marthe Valle, sykepleier.
Foto: Fotomovimiento / Flickr

Som helsearbeidere er vi svært bekymret for situasjonen, og vi kjenner på en sterk og økende uro. En uro og redsel som også rommer mer enn våre egne kjente, kjære og nære. 

Som mangeårige frivillige i leire og på strendene ved Europas yttergrenser, er vi også livredde for hva som venter menneskene i flyktningleirene på de greske øyene når koronaviruset når tusenvis av dårlig ernærte, kalde og internerte mennesker uten sanitære forhold. 

Dette er en varslet katastrofe, og vi har lenge jobbet for en evakuering av de mest sårbare i den største av disse leirene, Moria Camp på Lesvos. Forholdene har lenge vært kritiske, i Moria spesielt; det bor altfor mange mennesker der i forhold til kapasitet, sanitærforholdene er dårlige, maten er næringsfattig og begrenset. Mange bor i tynne sommertelt i et kaldt og rått klima og helsetjenestene er svært begrenset. 

Nærmere 22 000 av våre medmennesker, deriblant 7 500 barn, er internert under forhold som ødelegger immunforsvar, hvor kroniske sykdommer får utfolde seg fritt i mangel av behandling, og hvor barna sulter. Her er forsvaret til å overleve en viruspandemi lik null før viruset treffer leirene. Her hjemme kan vi trøste foreldre med at viruset ikke rammer barna så hardt. Dette er ikke en trøst vi kan gi til foreldre i Moria. Her finnes over fire skoleklasser med kronisk syke barn. Barn som ikke får den helsehjelpen de trenger. Barn vi frykter vil dø når viruset tar bolig i dem. 

Barndommen i Moria er preget av kronisk frykt. En barndom hvor frykten hindrer barna i å forlate teltene for å leke, en barndom hvor depresjon og selvskading er en del av ­hverdagen. Det er en barndom preget av å være forlatt. Å føle seg forlatt i en hjelpeløs tilstand er noe av det verste og mest skadelige et barn kan oppleve. 

I tillegg til de medisinske og psykologiske aspektene, har situasjonen forverret seg kraftig de siste ukene. På grunn av målrettede angrep av høyreekstreme mot hjelpearbeidere har svært mange organisasjoner sett seg nødt til å evakuere sine frivillige. Der de har bidratt med helsetjenester, utlevering av mat, klær og sanitærprodukter, og gitt et sårt tiltrengt aktivitetstilbud for barna i leiren, er det nå svært lite hjelp å få.

Vi får daglige meldinger fra mennesker som bor i leiren som sier at de er redde. Redde for å bli syke, redde fordi de ikke kan beskytte seg. Redde fordi de ikke får noe informasjon.

I Norge er sykehusene i full beredskap og lager pandemiplaner for opprettelsen av egne ­intensivavdelinger for koronasmittede. Helsedirektoratet forteller oss at vi skal vaske hendene hyppig med såpe og vann. Har du vært i kontakt med en smittet, skal du sitte i karantene. Vi holder oss hjemme i varme og trygge hjem med nok mat og drikkevann i dusjen, og unngår folkemengder. 

I Moria er disse rådene nytteløse: Opp til 1300 personer må dele på én vask og de har ikke varmt vann eller såpe. Det finnes ingen steder å sitte i karantene ved mulig smitte. Det finnes ingen måter for menneskene i Moria å beskytte seg selv fra viruset på. Det finnes ikke såpe til håndvask eller nok antibac. Det finnes ikke nok munnbind.

Det er allerede påvist ett tilfelle av koronaviruset på Lesvos, og det er bare et spørsmål om tid før det ankommer Moria. Da er det allerede for sent, å stanse videre smittespredning vil være umulig. Viruset kommer til å spre seg ukontrollert, og mange mennesker kommer til å dø.

Det er de greske helsemyndighetenes ansvar å ha en plan for hva som må gjøres når koronaviruset treffer Moria. De organisasjonene som er igjen i leiren melder om at en slik plan ikke finnes.

Det er derfor vi må handle, og evakuere de mest sårbare menneskene nå! 

Det kan virke skummelt og komplisert å skulle evakuere en flyktningleir samtidig som det pågår en pandemi. 

De mest sårbare må evakueres til steder med bedre helseberedskap. Det å flytte resten av befolkningen i Moria til andre lokasjoner med tilgang på såpe, vann og større plass vil være kritiske smitteverntiltak for å forhindre videre spredning. 

Det må bli mulig å isolere smittede og mulig smittede. Helsepersonell må få kommet til for å dele ut smittevernsutstyr og informasjon. Å ikke gjøre noen ting og tvinge folk til å bo tett i tett i telt uten muligheter til å beskytte seg, er det samme som å overlate barn, voksne og eldre til en dødelig skjebne i Moria. 

Det er fortsatt tid, men den er i ferd med å renne ut. I all den tid det er en politisk beslutning å holde mennesker i leire som Moria på europeisk jord, må politikere spørre seg selv om hvordan denne beslutningen vil stå seg i ettertiden. Etter korona. 

Vi ser det beste og verste av mennesker når vi nå står i en krise. Kanskje kan vår egen uro øke medfølelsen med mennesker på flukt, og kanskje kan vi lettere kjenne på hva som blir viktig når verden rundt rakner. Vi har selv sett det i krigssoner og i flyktningeleire hvor vi har blitt holdt, invitert og tatt med av dem som har mistet absolutt alt.

Vi stoler på at det norske folk klarer å ha to tanker i hodet på en gang: solidaritet med de svake her hjemme og solidaritet med de svakeste i Moria. 

Vi holder oss hjemme og krever at det settes i gang forebyggende tiltak, og at de mest sårbare fra Moria evakueres nå.

(Skrevet i midten av mars.)