Sosial reproduksjon er alt som må til for at arbeideren skal kunne gå på jobb dag etter dag, for at nye generasjoner med arbeidere skal vokse opp, og for at gamle og syke arbeidere blir tatt vare på. Sosial reproduksjonsteori forklarer sammenhengen mellom undertrykking og den kapitalistiske økonomien.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Flickr.com

I marxistisk teori skrives det om reproduksjon i en rekke sammenhenger med forskjellig betydning. Harald Minken har en god redegjørelse av reproduksjonsskjemaene i Gnist 4/17. Hos Marx handler reproduksjon hovedsaklig om reproduksjon av det kapitalistiske systemet. På 1970 og 80-tallet ble det utviklet en feministisk kritikk av marxismen som påpekte at man i liten grad var opptatt av den delen av reproduksjonen som skjedde i hjemmet, husarbeidet og reproduksjonen av selve arbeidskraften. Kjersti Ericssons Søstre Kamerater og Den flerstemmige revolusjonen er en norsk referanse i denne diskusjonen. Johanna Brenner og Barbara Laslett forsøkte å rydde i begrepene ved å snakke om samfunnsmessig og sosial reproduksjon. Samfunnsmessig reproduksjon er den reproduksjonen som Marx beskrev, mens den sosiale reproduksjonen er

«… aktiviteter og holdninger, oppførsel og følelser, og ansvar og forhold direkte involvert i å ivareta livet, både på en daglig basis og mellom generasjoner. Det inkluderer forskjellige former for sosialt nødvendig arbeid — mentalt, fysisk og følelsesmessig — rettet mot å sørge for de historiske og sosiale, så vel som biologiske, definerte vilkårene for å opprettholde og reprodusere befolkningen. Sosial reproduksjon handler blant annet om hvordan mat, klær og hjem er gjort tilgjengelig for umiddelbar forbruk, hvordan barnepass og oppdragelse blir oppnådd, hvordan vi tar vare på våre eldre og uføre, og hvordan seksualitet er sosialt konstruert.»¹

Kapitalismen er et økonomisk system der arbeidskrafta blir utbytta av kapitalistene. I følge Marx skjer dette fordi arbeidskrafta kan skape større verdier enn det koster arbeidsgiveren å betale arbeideren. Prisen på arbeidskrafta blir bestemt av hva det koster å reprodusere den. Lønna må være stor nok til å dekke de utgiftene som blir sett på som sosialt nødvendig for at arbeideren med familie kan overleve til neste lønning. Fordi arbeideren produserer større verdier enn lønna, kan kapitalisten tilegne seg en merverdi.

Teorien om sosial reproduksjon stiller spørsmålet: Hvordan blir arbeidskrafta produsert? Dette er et ganske omfattende spørsmål. For å finne et svar må vi ha en forståelse av arbeidskraft som en helt særegen vare i den kapitalistiske varesirkulasjonen, og dette kan oppsummeres i fire punkter. For det første er arbeidskraft det eneste som kan tilføre varen merverdi. Uten arbeidskraft som tilfører en større verdi til produktet, ingen merverdi for kapitalisten. For det andre selges arbeidskraft til den kostnaden det koster å produsere den. Størrelsen av den kostnaden er ikke konstant. Den eksisterer i en historisk kontekst, og den er en del av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Menneskene har evnen til å akseptere en lavere levestandard hvis nødvendig og venner seg til en høyere levestandard hvis de får mulighet til det. For det tredje er kapitalisten alltid ute etter å kjøpe arbeidskraft billigst mulig, samtidig som han er avhengig av at arbeiderne har kjøpekraft så det finnes et marked som vil kjøpe de forbruksproduktene som blir skapt. For det fjerde er arbeidskraft en unik vare fordi den produseres utenfor den kapitalistiske varesirkulasjonen, samtidig som den er en vare som er helt avgjørende for den samme vare­sirkulasjonen.

La oss tenke litt på hva som skal til for å reprodusere arbeidskrafta til neste dag når arbeideren er ferdig med sin sju og en halv times arbeidsdag. Hva skal til for at hun kan komme tilbake på jobb dagen etter? Hun trenger et hjem å oppholde seg i, mat å spise, en seng å sove i. Slike fysiske behov er ganske opplagt. Men arbeideren trenger kanskje en skulder å gråte på etter en tøff dag på jobben. Eller noen å le sammen med. Dette kan være like viktig for å komme tilbake klar for en ny dag på jobb.

Arbeidskraft skal ikke bare reproduseres fra en dag til en annen, men den må også reproduseres i generasjoner. Av biologiske grunner får kvinner en helt spesiell rolle i den sosiale reproduksjonsteorien. I tillegg har også kvinners kjønnsroller blitt sosialt og kulturelt tillagt en rekke av oppgavene som skjer i reproduksjonen av arbeidskraften. Kvinneundertrykking er på denne måten et integrert element i kapitalismen.

Når kapitalismen trenger mer arbeidskraft enn den som reproduseres innen nasjonen, blir ny arbeidskraft tilført gjennom innvandring. Etniske skiller og rasisme integreres i kapitalismen for å kunne etablere flere forskjellige nivåer av levestandard, og dermed også ulike lønnsnivå.

Den sosiale reproduksjonen skjer ikke bare innenfor rammene av hjemmet og familien. Når arbeideren skader seg, trenger hun helsevesenet. Barn må utdannes for å bli ny arbeidskraft. Jo mer avansert teknologi i produksjonen, jo mer må arbeideren kunne før hun selger arbeidskraften sin. Velferdssystemet og staten har altså en helt sentral rolle i den sosiale reproduksjonen.

Markedet spiller også en rolle i den sosiale reproduksjonen gjennom at arbeiderne er forbrukere av varer i et kapitalistisk samfunn. Disse varene er nødvendige for å leve, både praktisk, sosialt og kulturelt.

Nøkkelen til å forstå sosial reproduksjonsteori er at produksjonen av varer og tjenester og produksjonen av livet vi lever, er en del av en stor integrert prosess. Utbytting og undertrykking er ikke det samme. Begge deler er integrert i kapitalismen. Sosial reproduksjonsteori hjelper oss med å se hvordan undertrykking, for eksempel kvinneundertrykking og rasisme, henger sammen med den kapitalistiske sirkulasjonsprosessen. Teorien er en historisk materialistisk teori som ikke sier at kapitalismen må være sexistisk eller rasistisk, men at den er det fordi den har oppstått innenfor spesifikke historiske rammer.

Les videre
Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017

Note:
1. Johanna Brenner og Barbara Laslett sitert i Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017. s.6–7. Opprinnelig fra Johanna Brenner og Barbara Laslett, “Gender , Social Reproduction, and Women’s Self-Organization: Considering the US Welfare State.”, Gender & Society 5, no.3 (1991). Artikkelforfatters oversettelse.

Ronald Gregor Suny

Red flag unfurled. History, historians and the Russian revolution

London: Verso Books, 2017, 321 s.

Der China Mièville formidler forskning og samtidsskildringer i en form som egner seg for et stor leserkrets (se omtale av China Miévilles bok October: The story of the Russian revolution. Nett-redaktørens anmerkning), er Red flag unfurled en helt annen type bok. Forfatteren er solid plantet i den akademiske verdenen, med en lang rekke prisbelønte bøker og livslange studier bak seg. Ronald Gregor Suny kommer fra en familie med armensk bakgrunn, som slo seg ned i USA, der han nå er professor ved University of Michigan. Hans nyeste bok er ikke en sammenhengende historie om den russiske revolusjonen, men heller en samling av egne fagartikler som er publisert over flere tiår, og som nå er sydd sammen for å gå kritisk inn i ulike faglige (og mindre faglige) tilnærminger til den russiske revolusjonen.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books

Et gjennomgående trekk er Sunys avstand til den retningen som i vår del av verden var tydelig merket av kald krig og studier av totalitarisme, dvs. en ideologisk offensiv fra 1950-tallet som satte likhetstegn mellom fascisme og kommunisme. I et slikt perspektiv var revolusjonen lite annet enn et statskupp fra en fanatisk klikk, og derfor med naturnødvendighet måtte føre til stalinisme, folkemord og gulag. Vi kjenner resirkuleringa av disse holdningene fra fjorårets norske debatt, med Bård Larsen – hoffhistoriker i reklamebyrået Civita – som anfører.

Suny har langt større sans for den sosialhistoriske retningen på 1970- og 1980-tallet. Nå gikk forskerne dypere ned i det russiske samfunnet, der de oppdaget en omfattende motstand mot tsardømmet, verdenskrigens virkninger og undertrykkinga av både bønder og fabrikkarbeider. Men Suny ser også begrensninger i en «historie nedenfra»; han vil kople studier av klasser og sosiale forhold, både før, under og etter revolusjonen, til organisasjoner, politisk bevisst og motkrefter. Her føler han utvilsomt samhørighet med bl.a. Moshe Levwin og Marcel Lieberman, som begge i revolusjonsåret har fått sine klassiske arbeider i ny utgave fra samme forlag (Verso/New Left Review).

Suny hører heller ikke til dem som ser bolsjevikenes partimodell som eneste forklaring på utviklinga etter 1917, og skiller seg dermed fra dem som helst vil skrive borgerkrig, vestlig intervensjon og krigskommunistisk knapphet ut av historien. Heller ikke godtar han forenklet totalitarisme-modell, som nærmest gir inntrykk av regimets stålkontroll. Selvsagt var det stadige kompromisser, vinglinger, omveier og improvisasjoner, som det er ventet når man har med mennesker å gjøre. Som en demokratisk sosialist, godtar Suny heller ikke at det settes likhetstegn mellom sosialisme og stalinisme. Det overlater han til dem som bruker sovjetisk historie til å advare mot alle utopier som ondskapens verk, og som bruker dette som unnskyldning for ikke å rokke ved dagens samfunn, i frykt for at alle alternativer havner i stalinisme.

Dette er selvsagt ikke boka man først kaster seg over, men det er mye å lære for dem som har interesse, tid og anledning til å fordype seg i nyere forskning og faglige diskusjoner.

China Mièville

October: The story of the Russian revolution

London: Verso Books, 2017, 384 s.

(Paperback i april 2018)

Trolig var det ingen andre bøker om 1917 som har vakt like stor interesse som China Mièvilles drivende framstilling av revolusjonsåret. Det var da også høyst fortjent. Han har bakgrunn som skjønnlitterær forfatter, bl.a. med bestselgere innenfor science fiction, og veit hvordan lesernes interesse skal fanges. Men dette er ikke ei bok i fantasisjangeren. Forfatteren har gjort hjemmeleksa si når det gjelder det som faktisk utspilte seg, og holder seg langt unna fri diktning.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books

Mièville knar det rikholdige stoffet mesterlig sammen, og etter ei innledning om tsardømmet følges begivenhetene tett måned for måned. Det er ingen tvil om at han har grunnleggende forståelse og sympati for den russiske revolusjonen, og etterlater ingen tvil om at bolsjevikpartiet hadde et fortrinn med sin organisatoriske disiplin og med Lenin som hovedperson. Men det er heldigvis noe helt annet enn ei nyskriving av bolsjevikpartiets egen historie (eller historieforfalskning), som blei utgitt på norsk i storhetstidas til AKP m-l. Noe av det mest spennende er den plassen som gis til andre bevegelser og intellektuelle, inkludert enkelte anarkister og aktivister fra den internasjonalistiske fløyen i mensjevikpartiet og blant de venstre-sosialrevolusjonære. Det tragiske er at de til det siste holdt seg i folden til partier med en ledelse som sto for noe helt annet.

Det er også en rød tråd at revolusjonen ikke alltid hadde en rød tråd eller fulgte en rettlinja kurs, i stedet har Mièville sans for motsetninger, konflikter og rot. Men ikke alle feilbedømmelser utgjorde hindringer, hadde Lenin f. eks. ikke hatt ubegrunnet optimisme når det gjaldt revolusjonære utsikter i Vest-Europa, ville nok enda flere i bolsjevikpartiet ha nølt i det avgjørende øyeblikket.

Når det er så synd at boka ikke fikk en leserkrets på norsk, er det fordi forfatteren har gått gjennom så mange øyeblikkskildringer, dokumenter, brev og enkeltpersoners historie, og derfor kan skrive med stor innlevelse i vanlige folks liv. Han forteller også inspirerende om det som blei oppnådd på kort tid, slik som arbeiderstyre på mange fabrikker, jordreformer, mer likestilt ekteskapslovgivning og oppløsning av forbudet mot homofile, for ikke å snakke om den nyskapende bølgen innenfor litteratur, teater, musikk og bildekunst. Det hører også med til historien, og gjør det videre forløp desto mer skuffende.

De som leser engelsk, kan se fram til at boka i april i år kommer i en billigutgave. Bestiller man direkte fra forlaget (www.versobooks.com), er det både rabatt og gratis frakt å få.

Leo Panitch og Greg Akbo (red.):

Rethinking democracy. Socialist Register 2018.

New York: Monthly Review Press/London: Merlin Press, 2017, 321 s.

Socialist Register er en årlig begivenhet, som uavbrutt er utgitt i mer enn 50 år, og som hadde Ralph Miliband som første redaktør. Hele tida har årboka levert spenstige analyser, som oftest presentert av akademikere med forankring på den marxistiske delen av venstresida. Redaksjonen har alltid vært åpen for forskjellige strømninger og bevegelser innafor ei slik ramme, og SR er derfor et forum både for diskusjoner, konkrete analyser, ny fagkunnskap og utveksling av erfaringer fra aktivisme og kamp.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Monthly Review Press

2017-utgaven bar naturlig nok preg av revolusjonsjubileet, og i år følges det opp med bidrag som ønsker å belyse forholdet mellom sosialisme og demokrati. Hovedtanken er at revolusjonære endringer i 2018 er utenkelig ut at de representerer ei fordyping og utviding av det reelt eksisterende – eller borgerlige – demokratiet, som nettopp i våre dager gjennomsyres av autoritære trekk og nyliberalistisk forskyving av makt fra folkevalgte organer til kapitalinteresser. «Den offentlige samtalen» trues av trumpistisk forakt og massiv høyrepropaganda – ispedd rasisme og fremmedfrykt – i mange kanaler, og begreper som post-demokrati og anti-politikk har inntatt sin plass i språket. Men tradisjonen tro nøyer ikke SR seg med skarpskodde analyser av kapitalismen i dens ulike politiske og ideologisk framtoninger, men retter kritisk søkelys mot forholdet mellom sosialisme og demokrati, som historisk har hatt mange mørke sider.

Alt i alt byr årets utgave på 15 solide bidrag, som spenner fra mer teoretiske diskusjoner om forutsetninger for «radikalt demokrati» til kapitler om folkelig kamp for å utvide demokratiet, blant i Latin-Amerika, India og Barcelona. Her er også mye å lese om «fake democracy», om nyliberalisme fra Hayek til Trump, om tvetydigheten i det digitale demokratiet og feministisk kamp mot det antidemokratiske patriarkatet. I nyere tid utmerker SR seg også med å avspeile marxistiske studier og aktivisme i andre deler av verden enn den anglosaksiske.

For et overkommelig beløp er det mulig å skaffe seg nettadgang til samtlige utgaver av SR sida 1964. Det er bare å slå opp på www.socialistregister.com.

 

 

Ian Angus

A redder shade of green. Intersections of science & socialism.

New York: Monthly Review Press, 2017, 203 s.

Ian Angus har gjennom en lang rekke bøker, artikler, foredrag og intervjuer tatt på seg oppgaven å forene naturvitenskap og marxisme. Nytteverdien av hans nyeste bok vil da også for fleste lesere av Gnist ligge i forfatterens evne til å formidle naturvitenskapelig forskning i et normalt menneskespråk. Det får han til å slutte seg til dem som mener at kloden har gått inn i en helt nye geologisk epoke, antropocen. Dette er et begrep som enkelte på venstresida avviser, ettersom det kanskje gir inntrykk av at «vi alle» bærer like stort ansvar, og at det tilslører kapitalismens betydning. Men Angus argumenter for at stadig flere innser at en ny epoke er et resultat av et økonomisk system som driver rovdrift både på mennesker og natur, med et vendepunktet ved slutten av 1940-tallet. Det knyttes til etterkrigstidas monopolkapitalisme, bygd på akkumulasjonstvang, billig olje, storstilt militarisering og kamp mot arbeiderklassen i Nord og frigjøringskamper i Sør. Av dette følger selvsagt at «grønn kapitalisme» og tro på fiks teknologi er en selvmotsigelse og tåkelegging.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Monthly Review Press

I to spennende kapitler gir Angus også et veldokumentert svar til dem som hevder at Karl Marx og Friederich Engels ikke interesserte seg for – eller forsto – den nye naturvitenskapen.

Kombinasjon av marxisme og økologi får selvsagt størst verdi når det leder til handling, men det er ikke Angus’ hovedanliggende å gi ferdig oppskrift. I stedet vil han utstyre folk på venstresida med en nødvendig naturvitenskapelig innsikt, slik at sosialistiske strategier blir mer meningsfulle. Og den som vil lese mer, kan gå til forfatterens bok fra 2016, Facing the antropocene. Angus har dessuten ansvaret for fortreffelig rettressurs for «økososialister»: www.climateandcapitalism.com.

Bodil Chr. Erichsen

Norske Kvinners liv og kamp bind 1 1850–2000

Forlag: Res Republica, 2017, 343 s.

Det er mange kamper, både små og store, som har ledet oss til å bli verdens mest likestilte land. Det er stemmeretten, adgang til høyere utdanning, inkludering i yrkeslivet, muligheten til å stille til verv og embeter, retten til å være myndig over seg selv, eiendomsrett, mulighet til å kjøpe tobakk og alkohol og retten til å kjøre bil.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom
Foto: Res Publica

Norske kvinners liv og kamp har tatt på seg oppgaven med å være den første boka som gir en helhetlig oversikt over norsk kvinnekamp og liv. Den er gitt ut i to bind der det første gir en kronologisk oversikt og det andre gir en tematisk oversikt.

Boka tar oss gjennom norsk kvinnekamp fra 1850-tallet til tusenårsskiftet. Erichsen tar oss gjennom stemmerettskampen, husmortida, det kollektivistiske kvinneopprøret og det hun kaller statsfeminismens tid. Målet med boka er å besvare spørsmålet: Hvordan ble Norge verdens mest likestilte land? Svaret finner vi i oppbygningen av velferdsstaten.

Kvinnekamp og klassekamp – nøkkelen til likestilling

Forholdet mellom de borgerlige feministene og arbeiderbevegelsens kvinner er en rød tråd gjennom boka. Boka forklarer hvordan ulike kamper har vært viktige for ulike mennesker. Hvordan de borgerlige kvinnene ledet an i spørsmålet om stemmerett for kvinner når arbeiderklassekvinnene egentlig var ganske uinteresserte i dette. Ikke fordi de ikke ønsket å bestemme over sitt eget liv, men fordi de levde helt forskjellige liv.

For arbeiderkvinnene var kampen om regulert arbeidstid eller en lønn å leve av mer prekært enn retten til å stemme. I tillegg ville stemmeretten først og fremst gjelde kvinner fra borgerskapet og ikke arbeiderkvinner.

Selv om det er små og store seire som har ledet Norge frem til å bli et av verdens mest likestilte land, er det noen seire som har vært viktigere enn andre. Særlig viktig er utbyggingen av velferdsstaten. Det var de streikende fyrstikkarbeiderskene og fattigdommen i byene som var avgjørende for utviklingen av sosialhjelp og etter hvert for den velferdsstaten som er grunnen til at Norge rangeres som mest likestilt i verden. Det var her fundamentet ble lagt.

I avisa Social-Demokraten 2. mars 1890 sa en seilduksarbeiderske: «… Det var sak alderes nyt for os kvinder at bli oppfordrede til at si, hva vi synes; Thi vi har jo bestandig vært vante til, at vore ord har have liten eller intet værd, men antar vi nu faar stiftet vor fagforening, saa tror vi, at den vil hjelpe os mere og mere at fjerne tanken om vor ubetydelighed», hevdet seilduksarbeiderskene i Social-Demokraten 2. mars 1890.»

Viktige kvinner og organisasjoner

Gjennom boka får vi møte flere kvinner som har vært viktige for norsk historie; fra de mer kjente som Camilla Collett og Gina Krogh til mer ukjente kvinner som likevel har vært viktige for kvinnekampen.

Personlig synes jeg det var interessant å lese om oppstarten til organisasjoner som Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar og hvordan kvinnene organiserte seg i husmorforeninger, velforeninger og fagforeninger.

Min favoritt er de kommunistiske husmødrene. De var aktive på 30-tallet og var ikke særlig opptatt av husmorskolering eller å bidra til «lyse og gode hjem». De var mer opptatt av å holde kontroll på matprisene og arbeiderbarns interesser i skolen, samt kvalitetskontroll på mat.

Kampen om historien

Størstedelen av den skrevne historien handler om menn og deres bragder i det offentlige rom. Kvinners liv og kamp har alltid vært en kamp for å få anerkjent sin virkelighetsoppfattelse.

Flere kvinner ble på 1800-tallet diagnostisert med lidelsen hysteri. Dr. Oscar Nissen hevdet i 1888 at bare ti prosent av norske kvinner hadde kjønnsdrift, og så har vi Freud som jeg ikke orker å bruke plass på i denne bokanmeldelsen. Dette er forsøk på å undertrykke kvinner ved å avfeie deres virkelighetsoppfatning, eller enda verre: ved å sykeliggjøre dem og deres oppfatninger.

Kvinnekampen burde være skolepensum. Det blir tydelig når man leser Erichsens bok. Dette er ikke særhistorie, men historien om byggingen av Norge.

Erichsen skal ha honnør for å ta på seg oppgaven med å samle historien om kvinners liv og kamp. Det er en god bok for deg som ønsker en oversikt over norsk kvinnekamp og som kan danne grunnlaget for videre studier.

Tariq Ali

The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution.

London, Verso, 2017, 384 sider

Tariq Ali er en pakistansk-britisk politiker, forfatter og historiker. Han har vært sentral i den trotskistiske bevegelsen i Storbritannia og i tidsskriftet New Left Review, og på den britiske venstresida var han en av de få ledende skikkelsene som gikk inn for brexit. I år er han ute med boka The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution, som er delt i fem hovedkapitler som i stor grad gjenspeiler de dilemmaene Lenin etter Alis mening sto oppe i:

• Terrorisme og utopia

• Internasjonalisme, sosialisme, imperier og krig

• Stater og revolusjoner

• Kvinnespørsmålet

• Den siste kampen

Pål Steigan er forfatter og redaktør for steigan.no
Foto: Verso

Ideen bak boka er utmerket. Foran 100-årsjubileet for Oktoberrevolusjonen ønsker Ali å framstille det politiske mennesket Lenin og ikke bysten eller idolet Lenin. Han har en klar tilnærming som løper gjennom hele boka: «Lenin-kulten, som han sjøl foraktet, sjøl i dens mest forsiktige form, var en katastrofe for hans tenkning. Tekstene hans var aldri tenkt å bli lest som katekismer, ble mumifisert, og det ble umulig å forstå hans politiske utvikling. Dette fenomenet må knyttes til møtet mellom to historiske prosesser. Lenin var et produkt av russisk historie og av europeisk arbeiderbevegelse. Begge reiste spørsmålet om klasse og parti – om klassegrunnlag og lederrolle. Den syntesen som ble utviklet av Lenin, ble bestemt av en sammensmelting av to svært ulike strømninger som i generelle ordelag kan beskrives som anarkisme og marxisme. Han spilte en avgjørende rolle for at den sistnevnte skulle seire.»

Jeg liker dette anslaget. Som en som har lest mye Lenin og samtidig snakket og skrevet om leninismen, synes jeg det har vært vanskelig å trenge inn i de virkelige dilemmaene, som Ali kaller det, eller å komme inn i det intellektuelle laboratoriet til Lenin. Jeg har lest tekstene med for stor respekt, og derfor ikke sett nyansene og rikdommen i dem, men dermed heller ikke svakhetene.

For meg står verket Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium som noe av det aller beste Lenin har skrevet. Men det var først da jeg klarte å se på den som et forsøk på å forklare imperialismen på et gitt punkt i historien (begynnelsen av første verdenskrig), og ikke som en kanonisk tekst, at jeg så at det er mulig å gjøre den samme studien på nytt i vår tid.
Boka Hva må gjøres? var helt avgjørende for å kartlegge veien fram til Oktober, men med dagens øyne er den ganske kjedelig og lite spenstig. Men det er fordi den er et innlegg i en intern partistrid der og da, og ikke skrevet for å bli lest som noe perfekt og evigvarende skrift om hvordan et revolusjonært arbeiderparti skal bygges. Hvis man leser den på dens egne premisser, er det mulig å både få tips, lære og å se at det er mye som må føyes til eller utvikles annerledes.

Det virker som Ali har det litt på samme måte. Han ønsker å rive helgenglorien av Lenin og treffe den virkelige Lenin, og gjerne komme i kontakt med hans tvil og dilemmaer. Dette er prisverdig. Dessverre synes jeg ikke Ali har vært radikal nok, eller trofast nok mot intensjonene sine. Etter min mening sto Lenin oppe i flere dilemmaer enn dem Ali beskriver, og som det kunne ha vært interessant å få belyst.

Russland hadde riktignok en viktig og sterk industrisektor etter sin tid, men store deler av landet var tilbakeliggende, halvføydalt landbruk. En proletarisk revolusjon i Sankt Petersburg og Moskva var riktignok fullt mulig som vi vet, men forsto Lenin hvor vanskelig det var å få den til å gjennomsyre hele landet? På slutten av sitt liv lanserte Lenin den nye økonomiske politikken, som dels var tvunget fram av krigen og knappheten, men som også var en kursjustering til de reelle økonomiske vilkårene i Russland.

Vi «leninister» har vært vant til å snakke om «Lenins partimodell», og kanskje trodde han sjøl at han hadde en modell, det var i hvert fall den som ble spredd over hele jordkloden gjennom Den kommunistiske internasjonalen. Men hadde han det? Lenin skiftet mening mange ganger og valgte løsninger som passet der og da. Ikke noe galt i det. Men da blir også modellen vanskelig å få øye på.

Den kommunistiske internasjonalen var et spenstig og epokegjørende forsøk på å spre Oktoberrevolusjonen over hele verden, og den ga kraft og energi til mange revolusjoner og revolusjonsforsøk. Men den var dømt til å mislykkes. Forestillinga om «one size fits all» var gærn, og ble ikke noe bedre av at Lenin, Trotskij og Stalin trodde på den. Spørsmålene er mange: Skjønte Lenin hvor vanskelig det ville bli å løfte landbruket ut av tilbakeliggenheten? Skjønte han forholdet mellom tungindustri og lettindustri? Skjønte han de enorme kulturelle motsetningene i tsarens Russland, som bolsjevikene jo arvet?

Slik går det an å fortsette å spørre uten å bli historisk moralist. Det var mye Lenin ikke kunne vite, og det er det ingen grunn til å klandre ham for. Det blir mer spennende å prøve å sette seg inn i hans måte å tenke og analysere på når man innser at dette også for ham har vært en prosess der han ikke satt med noen fasit.

Ali beskriver godt forholdet til anarkismen og den russiske terrorismen, hvordan Lenin både levde i dialog med den og bekjempet den. Han utviklet sitt standpunkt til også å videreføre Marx’ brudd med blanquismen, med dens forestilling om den hemmelige lille gruppas statskupp som veien til frigjøring. Dette oppsummer Ali slik: «For å lykkes, må revolusjonen stole, ikke på konspirasjon og ikke på et parti, men på en politisk bevisst klasse. Det er det første punktet. Opprøret må bygge på den revolusjonære oppvåkninga til folket. Det er det andre punktet. Det må ta utgangspunkt i det vendepunktet i den voksende revolusjonens historie når den revolusjonære aktiviteten til de mest framskredne delene av folket når sitt høydepunkt, og når vaklinga i fiendens rekker og rekkene til de svake, halvhjertede folkene er sterkest. Det er det tredje punktet.»

Ali har en fin beskrivelse av Lenins forhold til Julius Martov. De var nære venner og kamerater, og røk etter hvert uklar med hverandre og ble motpoler, med Martov som leder for mensjevikene og Lenin for bolsjevikene. Martov kom seinere til å havne på samme side som Lenin når det gjaldt kampen mot krigen. Og han ga en kritisk støtte til revolusjonen. Da Martov lå på det siste, var Lenin sjøl dødssjuk, men han var svært opptatt av at noen måtte ta seg av hans gamle motstander og kamerat.

Kapittelet om Lenins forhold til Inessa Armand er også ganske bra, sjøl om det ikke akkurat forteller noe nytt. Lenin var gift med Krupskaja, men ble forelsket i Inessa Armand. Det kan man jo lese av brevene deres, sjøl om de stort sett handlet om politikk. Lenins dilemma var at det personlige også var politisk, slik Ali får klart fram: «Den idylliske tida Lenin og Armand tilbrakte sammen gikk ikke ubemerket. Hans svigermor fulgte ham med haukeblikk og viste tydelig sitt mishag. Han fortalte sin kone om det. Hun hadde allerede gjettet det, og foreslo at de skulle skilles slik at han og Armand kunne leve sammen. Ble han fristet? Vi vet ikke. Tenkte han på Turgenev og Andrei Kolosov? Det ville vært vanskelig å ikke gjøre det, gitt omstendighetene. Kunne dette dilemmaet bli løst? Han var trettini og hun trettifem da de først møttes. Hva måtte gjøres? Jeg tror løsningen han valgte var konservativ, men motivert av politikken. Enhver forandring i den bolsjevikiske fraksjonens bakgrunn vil bli utnyttet av motstanderne.»

Det siste dilemmaet Ali drøfter er Lenins kamp mot deformeringa av bolsjevikpartiet. Også her kan et sitat fra boka antyde hva utfordringene besto i: «Lenins siste skrifter var et modig forsøk på å få partiet til å endre kurs. Han tenkte på historiske eksempler på et lands nederlag når den beseirede fienden hadde klart å påføre seierherrene sin kultur, og dermed beseiret dem åndelig. Han følte at det gamle tsaristiske byråkratiet hadde klart å erobre kollegene hans, som lett hadde overtatt de gamle måtene å regjere på, om ikke deres kulturelle praksis, fra sine tidligere undertrykkere. Ja, han skrev om alt dette, som jeg viser i de avsluttende kapitlene i denne boken. Og han ba om unnskyldning: «Det virker som om jeg er sterkt skyldig overfor Russlands arbeidere.»

Men Tariq Ali gjør det litt lett både for seg og for Lenin. På det tidspunktet hadde «den leninistiske partimodellen» blitt formet av borgerkrigssituasjonen til å bli den hypersentralismen som allerede Rosa Luxemburg advarte mot. Det skjedde på Lenins vakt, og det drøfter ikke Ali.

Om ikke boka til Ali lodder så djupt, så kan den inspirere til en mer drøftende og analytisk lesning av Lenins tekster enn den mange av oss har stått for tidligere, deriblant undertegnede. Men når han først skulle gjøre jobben, burde Ali ha lagt bort enda mer av ærefrykten og gått enda djupere inn på de dilemmaene Oktoberrevolusjonens leder opplagt må ha stått overfor.

Fred Magdoff, Chris Williams

Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation

New York: Monthly Review Press, 2017, 384 s.

Hva venter man seg av en bok med tittelen Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation? I forordet gjør forfatterne det klart at boka er skrevet fordi vi allerede nå må å tenke på hvordan et økologisk samfunn kan organiseres, fungere og hvordan det kan realiseres. For denne anmelderen ville følgelig en analyse av de grunnleggende materielle, klassemessige drivkreftene som gjør «a revolutionary transformation» mulige være det sentrale tema. Med utgangspunkt i dype drivkrefter som kamp mot utbytting, forsvar for velferdsstaten, miljøet og klimaet kunne en så i større detalj drøfte det politiske programmet som en slik brei og mangeartet bevegelse må ha. Men mesteparten av denne boka, ti av tolv kapitler, handler for det meste de naturvitenskapelige årsakene til og konsekvensene av global oppvarming og andre aspekter av den økologiske krisen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Monthly Review Press

Boka gir veldig nyttig innsikt i hvordan kapitalismen herjer med naturen. Den argumenterer godt for at kapitalismen er ute av stand til å løse problemene og at det ikke er noe i den menneskelige natur som gjør økososialisme umulig. Men med den store vekten som legges på beskrivelser, illustrerer boka også den økososialistiske bevegelsens teoretiske og politiske svakheter. For sjøl om begge forfatterne er velskolerte marxister, så mangler boka fullstendig vilje til å stille vanskelige og kritiske spørsmål. Hvilke sosiale grupper er interessert i økososialisme? Hvorfor er det ikke en sterkere klimabevegelse når fler og fler innser at vi høyst sannsynlig ikke er så mange tiår unna at oppvarmingen blir irreversibel? Hva er rollen til markeder og priser i overgangen til økosialisme? Ikke på noe punkt stopper forfatterne opp og stiller seg selv eller leseren vanskelige spørsmål, til tross for at en god del viktig spørsmål nevnes. Typisk er at man forfatterne bare bruker tre sider på spørsmålet om rollen til markeder og priser. Her gjør forfatterne det lett for seg ved å ta noen ganske tradisjonelle økonomer og polemisere mot dem. Dette til tross for at redaktøren av Monthly Review, J. B. Foster, har gått inn for karbonavgift til fordeling som en «exit strategi» fra fossilkapitalismen og Naomi Klein har gått inn for en «progressiv karbonskatt», men slike forslag omtales ikke. Vi får bare vite i et par setninger at «selv personer som virkelig bryr seg om miljøet, har begynt å tro at markedsbaserte løsninger […] er bedre enn offentlig regulering og styring.” Hvordan slike reguleringer skal utformes uten å bli byråkratiske sies det ingenting om.

Det forfatterne – i likhet med svært mange på venstresida – ikke tar inn over seg er at hvis man for eksempel forbød all videre utvinning av fossilt brensel så ville prisene på fossilt brensel – og følgelig også fornybar energi – stige dramatisk, jfr. oljeprisjokkene på sytti- og åttitallet. Det rammer veldig sosialt skeivt – og har derfor liten sjans til å få oppslutning. I avsnittet om transport tar forfatterne enkelt og greit utgangspunkt i at man kan «eliminere behovet for bil for mesteparten av befolkninga ved redesign av byene». Men hvordan man får politisk oppslutning om det, om det er økologisk forsvarlig å bruke en masse energi, dvs. utslipp, for å redesigne byene – det blir ikke engang forsøkt drøftet. For ikke å snakke om tidsperspektivet. Hvor lang tid vil det ta å «redesigne byene»? Hva med utslippene fra privatbilismen før byene er «redesignet»? Det er nå drøyt en milliard fossilbiler i verden, vi er raskt på vei mot to milliarder når folkerike land som India og Kina får en biltetthet på linje med den «vestlige». Regjeringene i Kina og India har erklært at de vil elektrifisere bilparken – skal vi støtte opp om det? Forfatterne forholder seg ikke til det. Ikke til Tesla, ikke til elbilpolitikk i noe land. De forholder nesten ikke til politikkutvikling eller politiske bevegelser i det hele tatt. De få eksemplene som nevnes er de jordløses arbeidernes bevegelse i Brasil (MST), ANC i Sør-Afrika og Zapatistene og andre urfolk i Latin-Amerika.

Det som kanskje glimrer mest med sitt fravær er en analyse av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i vestlige land. De slår fast at USA er et «plutokrati», basert på en riktig, men også veldig velkjent kritikk av det amerikanske demokratiet. Men kampen for et mer reelt demokrati, f.eks. en reform av valgordningen kommer ikke inn på radaren i det hele tatt. De sier ikke noe om De grønne i USA, ei heller om Bernie Sanders. Det er tilløp til en drøfting av hvorvidt det er mulig å omdanne samfunnet via den parlamentariske veien, men analysen blir kort og veldig allmenn, og nøyer seg etter én med å konkludere med at man må ha nærmiljø- og arbeiderråd. Det er en kortfattet, men riktig kritikk av poltikken til de store miljøorganisasjonene i USA. Ikke minst at de for eksempel i forbindelse med den store klimamarsjen i 2014 avsto fra å stille krav siden de aller største miljøorganisasjonene («the Big Greens») mente det ville være splittende. Det er sikkert riktig at mangelen på klare krav virket passiviserende og frustrerende på grasrota. Men hvilke krav som burde vært stilt – og av hvem –blir overhodet ikke drøftet. Vi får i det hele tatt ikke vite om forfatterne er aktive på venstresida, i tilfelle i hva slags organisasjoner, så dette blir i praksis stemmer fra «kommentariatet».

Magdoff og Williams er klare på at det framtidige økologiske samfunnet sjølsagt er en planøkonomi, som forfatterne i forbifarten nevner har et dårlig rykte på grunn av den byråkratiske måten den ble gjennomført på i Sovjet. Men utover det er planøkonomi problematisk, hvis man ikke har forholdsvis klart for seg hvordan priser og lønninger skal fastsettes, men det sier forfatterne ikke noe om. Selv under mellomtitler som burde kreve litt grundigere tenkning som «Behovet for internasjonalisme», er det ikke noen analyse av tidligere og nåværende noen forsøk på internasjonal organisering som Komintern eller Fjerde Internasjonalen. Ei heller noen analyse av det som finnes av klimabevegelse, hverken det «moderate» CAN (Climate Action Network) eller det mer venstreorienterte CJN (Climate Justice Now) nettverket. Dette til tross for at global oppvarming virkelig er et globalt fenomen som virkelig krever internasjonal organisering.

Trass mange gode beskrivelser av planetens sørgelige tilstand, har boka ikke noen diskusjon av hvordan vi kommer fra dagens situasjon til et økologisk samfunn. Dermed plasserer den seg etter min mening trygt i sjangeren utopisk sosialisme, ikke vitenskapelig, materialistisk sosialisme.

Harald Minken

Hjelp til å forstå Kaptialen bok 2

Forlaget Rødt, 84 s.

I fjor var det 150 år siden Karl Marx’ hovedverk, Kapitalen, ble gitt ut. Sammen med 100-årsjubileet for den russiske revolusjonen, fikk marxister en anledning til å revurdere både teoretiske og praktiske begivenheter fra fortiden, og kanskje også til å stille seg følgende spørsmål: Hvilke analyser og metoder er fortsatt gyldige i vår tid?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre, stipendiat i allmenn litteratur­vitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.
Foto: Forlaget Rødt!

Å oversette Kapitalens andre bok, eller skissene til den, er kan hende mer offensivt enn å markere 100- og 150-årsjubileer. Tanken bak en slik oversettelse må da være – mer enn at man skal diskutere noe som en gang hendte – at det finnes noe i Marx’ korpus som gir mening for oss i dag enten faglig eller politisk, eller begge deler.

Det er denne oppgaven Rødt-medlem og forsker ved Transportøkonomisk Institutt, Harald Minken, har påtatt seg: I disse dager gis Kapitalen. Andre bok ut på Forlaget Rødt!. I forlengelsen av dette arbeidet har Minken skrevet en lengre introduksjon til Marx’ kompliserte oppfølger som bærer tittelen «Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2».

Denne andre boken ble som kjent ikke publisert mens Marx selv var i live. Han etterlot seg derimot en samling av løse tekster og sitater, som i sin tur ble redigert og utgitt av Friedrich Engels i 1885. Engels startet forordet med å skrive at «[å] gjøre andre bok av Kapitalen ferdig til trykking var ingen lett oppgave».¹ Det samme kan man hevde om hvordan det er å lese boken. Dermed er Minkens introduksjon til det massive verket et desto mer kjærkomment bidrag.

Her går han gjennom de tre avsnittene som til sammen utgjør Kapitalen. Andre bok. Disse avsnittene består i sin tur av en rekke kapitler. Minken tar seg også tid til å kommentere noen av disse, og redegjør fint for sine utvelgelser. Denne tilleggsboken drukner likevel ikke i detaljer og uvesentligheter, selv om noen av utlegningene er nokså komplekse. Hovedpoenget til forfatteren synes å være å gi en innføring i Marx’ økonomiske begrepsapparat, med særlig vekt på hva Kapitalens andre bok utdyper og tilfører den første. I så måte kunne introduksjonen like gjerne fått navnet «Hjelp til å forstå Kapitalen» eller «Hjelp til å forstå marxistisk økonomi».

Før Minken tar for seg de ulike delene av boken, kommer han med en generell utlegning om Marx’ kapitalbegrep. Her nevnes eksempelvis at andre bok innfører et nytt skille mellom sirkulerende og fast kapital. Det later imidlertid til å være enda viktigere for Minken å understreke hvordan varesirkulasjonen, slik den presenteres i Kapitalens første bok, kompliseres i det nyoversatte verket. Et tilbakevendende poeng er at kapitalens kretsløp her ses fra flere synsvinkler, og at disse ulike innfallsvinklene må tas med i betraktning hvis man vil forstå kapitalen som sådan.

Minkens språkføring er muntlig og nokså ukomplisert, noe som for det meste er en fordel all den tid stoffet som presenteres er innviklet nok i seg selv. Teksten blir likevel vanskeligere å følge, jo lenger inn i Marx’ tankerekker og ligninger vi kommer.

Introduksjonens muntlige stil kan enkelte steder minne om en studiesirkel eller en lærerbok, med diskusjonsspørsmål oppført i den løpende teksten. Slike grep gjør det tyngre for en nevrotiker som meg selv å lese den fra A til Å, men så er det kanskje ikke meningen at man skal gjøre dette. Stoffet som behandles er så tett og kompakt at det kan (og bør) leses og diskuteres mer enn én gang.

Poenget om å lese tekster om igjen bringer meg tilbake til det innledende spørsmålet om oversettelsen og introduksjonens aktualitet: Hvorfor skal vi bry oss om å lese Kapitalens andre bok i dag?

Den har som kjent blitt oversatt til norsk tidligere, riktignok for over 80 år siden.

For to år siden hørte jeg på et foredrag av Leif Høghaug i forbindelse med at han ga ut en nyoversettelse av Det kommunistiske partis manifest (2016). Han fikk et lignende spørsmål fra én i publikum: «Hvorfor gir du ut manifestet akkurat nå?» Hva er hensikten med å gi ut Marx’ tekster på ny, kan vi legge til.

Den gang pekte Høghaug på det åpenbare: at slike nyutgivelser kan bidra til at verkene blir lest på nytt, og at manifestet dermed kan få en fornyet aktualitet, slik også ideen om kommunismen har kommet og gått – som et spøkelse. Derfor var det neppe tilfeldig at Høghaug hadde valgt gjenferd i sin oversettelse av tyske das Gespenst des Kommunismus. Noen tanker (og tekster) vender tilbake for å hjemsøke oss.

I lesningen av Minkens introduksjon gjentas grunnleggende tanker innenfor marxistisk teori. For noen oppleves disse innsiktene som nye, for andre vil de fungere som repetisjon. Jeg vil like fullt tro at Minken rydder opp i noen misforståelser omkring begrepsbruk som mange kan vedkjenne seg, idet han diskuterer marxistisk terminologi opp mot hverdagsspråk og dominerende ordbruk i moderne økonomisk teori.

Selv fikk jeg en såkalt aha-opplevelse da jeg kom over et ganske åpenbart poeng i Marx’ analyse. I introduksjonen beskrives kapitalens kretsløp sett fra kapitalistens ståsted. Om hva som produseres peker Minken på følgende: «Det kan være hva som helst: et jordbruksprodukt, et industriprodukt, eller til og med en tjeneste, bare den er kapitalistisk produsert, dvs. produsert for profitt.»²

I lokalpolitiske diskusjoner blir jeg ofte oppgitt over høyresidens språkbruk. Kanskje er ikke dette så rart, ettersom at min egen faglige bakgrunn er fra litteraturvitenskapen. Særlig én høyremann har flere ganger fått meg til å bli moralsk indignert når vi debatterer barnehagepolitikk. Han bruker ord som «barnehagebedrifter» og omtaler foreldre som «kunder». Ofte adresserer jeg ordvalgene hans, «hvordan kan du snakke om barn på denne måten?», med min implisitte fordømmelse: Hvordan våger du å gjøre omsorg for barn om til et produkt?!

Jeg mener fortsatt at indignasjonen min er berettiget, men høyrepolitikeren presenterer egentlig noen vesentlige innsikter. Det går nemlig an å drive barnehage som butikk. Velferdsprofitører finnes. Det er deres tenkemåte han beskriver. Denne tenkemåten samsvarer med en del av den kapitalistiske produksjonsmåten. Og det er denne kapitalistiske produksjonsmåten seg på som er det største problemet, ikke at noen kaller den ved dens rette navn. Språkbruken er ille nok i seg selv. Den legitimerer og påvirker hvordan vi tenker og handler. Samtidig er den ofte et symptom på noe annet, slik som i tilfellet med barnehageprofitørene.

«Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2» er stort sett til «hjelp», selv om noen av de økonomiske diskusjonene forblir innfløkte for personer som meg selv, dvs. lesere med bakgrunn fra andre fag enn økonomi. Jeg mener likevel at introduksjonen ikke er forbeholdt økonomer; flere kan ha godt av litt hjelp til å fortolke Marx’ analyser av kapitalismen. Enhver med interesse for politikk i konkret så vel som i vid forstand bør prøve å forstå hva Marx beskriver. Vi lever i et samfunn hvor den kapitalistiske produksjonen styrer livene våre i stadig større grad.

Og til de som kjenner kapitalismens herjinger på kroppen: Å fortolke verden kan muligens gjøre det lettere å forandre den.

Noter:
1. Karl Marx, Kapitalen. Andre bok, oversatt av Harald Minken, (Forlaget Rødt!, 2018), s. 14.
2. Harald Minken, «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2», (Forlaget Rødt!, 2018), 27.

Zeshan Shakar

Tante Ulrikkes vei

Gyldendals forlag, Oslo 430 s.

Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei gir et innblikk i livet til to unge gutter, Mo og Jamal, som vokser opp på Stovner, en drabantby på Oslos østkant. Rammefortellingen er et forskningsarbeid som tar sikte på å kartlegge leveforholdene for ungdom i Groruddalen. Informantene skal føre en form for dagbok som regelmessig skal sendes inn til forskerne. Boka består av rapportene fra Mo og Jamal. Den skoleflinke Mo leverer sine rapporter skriftlig. Skole-drop-outen Jamal snakker sine rapporter inn ved hjelp av en diktafon som prosjektet har stilt til rådighet. Framstillingsformen gir en spennende språklig variasjon. Jamals muntlige språk, en slags kebab-norsk, er rikt og sterkt på følelser. Den hip-hop inspirerte språktonen treffer i alle fall denne leseren i hjerte og mellomgulv. Mos rapporter er særlig i begynnelsen litt tørre og stive. Men blir etter hvert preget av en underliggende desperasjon og fortvilelse. I korte brudd møter vi også en tredje språkform , samfunnsforsker-språket, representert ved forskerens meldinger til de to informantene.

Anne Minken er historiker. Hun har blant annet arbeidet med innvandrings- og minoritetshistorie.
Foto: Gyldendals forlag

Mo og Jamal har foreldre fra Pakistan. Selv er de født og oppvokst i Norge og er nok mer preget av oppveksten på Stovner enn av pakistansk tradisjon og kultur. Guttene har arbeiderklassebakgrunn. Mos far er uføretrygdet industriarbeider, moren hans er hjemmeværende. Hjemmet er preget av trang økonomi, men familien har alt på stell. Barna følges tett opp og foreldrene har høye ambisjoner på Mos vegne. Hjemme hos Jamal har det meste gått galt. Faren har stukket av for flere år siden, moren sliter med tunge psykiske problemer og ansvaret for å følge opp lillebroren som også sliter, faller ofte på Jamal.

Handlingen i boka er lagt til tidsrommet 2001–2006. Men med romanforfatterens suverene rett er noen av begivenhetene som skildres i boka, flyttet i forhold til tid og sted. Gjennom guttenes rapporter får vi deres opplevelse av noen av hendelsene som danner opptakten til dagens økende islamfiendtlige klima: 11. september, Fadime-drapet (i romanen finner æresdrapet sted på Stovner), oppstyret rundt en ekstrem imam på moské-besøk og TV-debattenes gjentatte hamring om «mislykket integrering».

Et sentralt tema i boka er hvordan det oppleves å bli omtalt som et problem og framstilt som «de andre» som noen som myndigheter og medier fritt kan diskutere og mene noe om? Dette er en form for stigmatisering som slår inn på mange forskjellige nivåer, både i form av reportasjer og TV-debatter, i et møte med passkontrollen hvor stovnergutten Mo blir forhørt som illegal innvandrer og på bilverkstedet hvor bilvaskeren Jamal ikke bare er nederst i jobbhierarkiet, men i tillegg «en svarting» som kundene kan herje med eller overse. Den skinner også igjennom og i små, tilsynelatende harmløse, hverdagskommentarer. Kanskje er det guttenes reaksjoner på hverdagskommentarene som treffer meg hardest. Åtte år gammel overhører Mo en samtale mellom to eldre lærere som klager over at det har blitt så mange utlendinger på skolen. Han forteller at han kanskje ikke fikk med seg alt de sa. «Men det var en ting som ikke var til å misforstå, og det var hvor sterkt de mislikte oss, og hvor sinte vi gjorde dem.» Jamal er motvillig utkommandert på en naturfagsekskursjon i første time. Han klager over at han fryser, og læreren svarer, «sånn er det her i Norge. Fryser du må du kle deg bedre». «Jeg sverger han sa det», sier Jamal. «Sånn er det i Norge liksom? Som jeg ikke veit? Hva faen du skal lære meg om å bo her liksom.»

Stigmatiseringen disse guttene opplever er ikke ny. Den har fulgt drabantbyen siden området ble utbygd tidlig i 1970-åra, lenge før innvandrerne kom til Stovner, da det dreide seg om heilnorsk, hvit arbeiderklasse. Den såkalte Stovner-rapporten fra 1975 skildret stovnerbeboerne som sosiale problemtilfeller. Barna som vokste opp der, var nærmest analfabeter. Rapporten konkluderte med at det var et miljø preget av «passivitet, hærverk og nederlag». Nå 40 år seinere skildres drabantbyene i Groruddalen som en sosialdemokratisk idyll som ble ødelagt av innvandringen. «1970-årenes bekymring for bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av angst for den etniske og religiøse sammensetningen og «hvit flukt», ellers er alt ved det gamle», skriver groruddalsforfatteren Øyvind Holen.

Historien om Stovner viser at klasseforakt og etnisk stigmatisering er temmelig nært beslektede fenomener. Zeshan Shakars roman gir oss en skarp, vittig og gripende analyse av disse fenomenene.

Stephen Gowans:

Washington’s long war on Syria

Baraka Books, 2017, 260 s.

Det har etter hvert kommet mange bøker om Syriakrigen. Stort sett utfyller disse hverandre godt, og med unntak av vinkling og fokus er det sjeldent mer enn detaljer de forskjellige forfatterne er uenige om.

Ivar Espås Vangen er leder av Rødt Universitetslag Trondheim, og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Baraka Books

 

Stephen Gowans’ Washington’s long war on Syria, er ikke en slik bok. For den som har fulgt diverse diskusjonsfora på internett, vil mange av perspektivene være kjente: Syriakrigen må ses på som en geopolitisk konflikt hvor USA/Vesten, oljemonarkiene på den arabiske halvøy, Tyrkia og Israel står på én side, mens Syria, Russland og Iran står som motsats. Krigen forstås gjennomgående gjennom hele boka som et resultat av at førstnevnte gruppe endelig er i ferd med å lykkes i sitt langsiktige mål: å knuse et av de siste noenlunde vellykkede eksemplene på et sekulært nasjonalistisk styre i den arabiske verden.

Mange vil nok mene det er en håpløs foreteelse å begi seg ut på en bok med et slikt utgangspunkt. Boka minner nærmest om en karikatur av enøyd anti-imperialisme, komplett blottet for forståelse for at Syria er et beinhardt diktatur hvor det faktisk eksisterte en voldsom misnøye med det despotiske regimet. Den som ønsker en nyansert bok som gir begge sider litt rett i tillegg til å kritisere dem, bør definitivt lete etter alternativ litteratur, for eksempel Cecilie Hellestveits Syria – en stor krig i en liten verden, eller Philips’ The Battle for Syria, som begge er eksemplariske gjennomganger av det internasjonale perspektivet bak krigen. For lesere som likevel gir boka en sjanse, vil det definitivt også være interessante perspektiv og faktaopplysninger her som dessverre har vært nesten fraværende i den norske diskusjonen om landet. Evner man å sile ut regimepropagandaen vil man kunne lære mye.

Det er nemlig overraskende få i Norge som egentlig har særlig greie på ideologien som ligger til grunn for Assads Syria. Baath-ideologien var en antikolonial, antiimperialistisk, sekulær, nasjonalistisk – og til og med sosialistisk ideologisk retning som sammen med øvrig nasjonalistisk tankegods fikk mye vind i seilene i den arabiske verden etter andre verdenskrig. Målet var å samle alle arabere til felles kamp for å trygge den arabiske nasjonens interesser, blant annet i gjennom at regionens veldige ressurser skulle tilfalle det arabiske folket, og ikke vestlig storkapital.

Det er ikke til å undres over hvorfor dette er et ideologisk tankegods som er lite likt av stormaktene. Araberne er nest etter Han-kineserne den største pan-etniske gruppa i verden, og strekker seg reint geografisk helt fra Marokko i vest, til Irak i øst. Arabernes oppsplitting i 22 mindre, og ofte krigerske stater, har vist seg å utgjøre et godt utgangspunkt for splitt og hersk fra utenforstående makter med ønske om å profitere på regionens veldige oljeressurser. Gowans spør for eksempel om hvorfor sju arabiske stater tapte krigen mot Israel i 1948? Et viktig svar er helt enkelt at det var sju av dem. Om araberne hadde klart å vinne over sine splittelser basert på kunstige stater fra kolonitida, samt religiøse og andre uvesentlige sekteriske skillelinjer, og heller forent seg basert på språk og følelse av felles tilhørighet, ville de blitt vanskeligere å dominere utenfra. Baath-ideologien var i likhet med Gaddafis Libya og Nassers Egypt, et forsøk på å bøte på denne splittelsen, og Syria ble fra 1960-tallet langt på vei styrt etter disse prinsippene.

En hovedtese i boka, er at baath-statene må ses på som den progressive krafta i Midtøsten. Alternativet til baathismen eller andre former for sekulære nasjonalistiske ideologier i den arabiske verden, har tradisjonelt vært de religiøse monarkiene, som også har vært støttet av både USA og Storbritannia. Gowans peker på at også Saudi-Arabia, Bahrain, Kuwait og Oman opplevde store folkelige protester i 2011. Felles for disse statene, er at de er diktaturer i en eller annen form, huser amerikanske militærinstallasjoner, og er mer eller mindre åpne for utenlandske investeringer og eierskap. Gowans mener det er illustrerende for Vestens dobbeltmoral å studere hvordan man reagerte da Saudi-Arabia sendte inn tanks for å knuse opprøret i Bahrain. Moralismen og fordømmelsen fra Libya og Syria var glemt. I store og mektige mediehus ble begivenhetene skildret i et «realistisk» språk, hvor det nærmest ble framstilt som nødvendig å bruke vold for at sunni-diktaturet skulle bli sittende ved makta i et sjia-dominert land. Andre igjen brukte nøkternt geopolitisk språk, for å rettferdiggjøre at Saudi-Arabia beholdt kontrollen i nabolandet sitt. Slik lakonisk dekning er bare forbeholdt stater med et godt forhold til Vesten. Disse slapp også unna at fremmede makter blanda seg inn og finansierte voldelige elementer.

Tanken om at det syriske opprøret i 2011 lenge var dominert av demokratiske og moderate krefter, sto sterkt i Norge. Gowans viser godt hvordan dette i beste fall er en sannhet med klare modifikasjoner. Den «frie syriske hær» hadde aldri noe demokratisk eller sekulært program, og hadde hele tida sterke islamistiske og antidemokratiske innslag i egne rekker. Dette var krefter som aldri så for seg en pluralistisk stat med respekt for Syrias minoriteter, som i dag er de tydeligste støttespillerne bak Baath-staten. Gjennom boka viser Gowans godt hvordan Det muslimske brorskapet i Syria i mange tiår har hatt en ekstremt sekterisk linje, som spesielt har vært hardt retta mot den overveiende sekulære alawitt-minoriteten fra fjellområdene vest i Syria. Nyere uttalelser fra andre islamistiske grupper i Syria fra opprørets senere år, bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som kjenner igjen grunntrekkene i folkemord-retorikk.

I praksis var dessuten Den frie syriske hær aldri sterk nok til å stå på egne ben. Den måtte derfor raskt alliere seg de andre langt mer ytterliggående jihadistiske krefter, som nærmest har hatt ubegrenset finansiering av rike sponsorer i utlandet. I en krig hvor nær sagt samtlige grupper som slåss er enten direkte eller indirekte allierte med ekstreme islamistiske krefter, er selv støtte til pseudo-moderate krefter i praksis støtte til jihadistene, som raskt også fikk mange titusener av fremmedkrigere i rekkene sine. Selv om noen har overdrevet islamistenes betydning i opprørets tidlige fase, er det enda flere som har underkommunisert rollen de har spilt i årene som fulgte.

Et siste aspekt jeg vil trekke fram ved boka, er hvordan den skildrer Irans rolle i Midtøsten. Iran har siden 1979 vært en islamistisk republikk, hvor politisk styre har vært underlagt et langt på vei allmektig presteskap. Men der hvor Saudi-Arabias styresett nærmest har blitt skreddersydd for å samsvare med vestlige interesser, er dette ikke tilfellet med Iran. I Irans nåværende grunnlov er det klart nedfelt at viktige mål er «den fullstendige eliminering av imperialisme, og å forhindre utenlandsk innflytelse» samt å «konstant etterstrebe oppnåelse av politisk, økonomisk og kulturell enhet i hele den islamske verden» for å knuse «alle former for dominering» av «hegemoniske supermakter». I tillegg til dette skal staten oppnå «sjølberging på det vitenskapelige, teknologiske, industrielle, militære og landbruksmessige området», samt «planlegging av en korrekt og rettferdig økonomisk orden (…) med mål om å skape velferd, eliminere fattigdom, og å avskaffe alle former for deprivasjon med tanke på mat, husvære, arbeid, helsestell, samt frembringelse av sosial sikkerhet for alle». Iran har altså, ifølge Gowans, til felles med Syria at de kjemper for kontroll på egne ressurser, enhet framfor sekterisme og motstand mot imperialisme og fremmed dominans. Dette gjør at Iran kan finne på å støtte sunni-arabiske bevegelser som Hamas, like mye de støtter sjia-bevegelser som Hezbollah, eller selv et sekulært regime som Syria. Denne delen av Midtøstens geopolitikk er nok noe ny for mange her i Norge, hvor vi blir lært opp til at sunni/sjia-skillet er det mest grunnleggende, og at dette betyr alt også for aktørene i regionen. Noen har alt å tjene på sekterismen, og noen har alt å tape på den.

Gowans’ bok gaper over mye. Den prøver seg både på en historisk gjennomgang av Syria og baathismens historie, samt en detaljert dementering av de dominerende narrativene om den nåværende konflikten. Etter mitt syn halter store deler av boka, rett og slett fordi forfatteren har bestemt seg for en fortelling han ønsker å formidle, og det er fortellingen om det progressive Syria i kamp mot imperialismen. I denne kampen er det ikke rom for nyanser, og Assads Syria framstilles nærmest som et humant demokrati. Det krever mye av leseren å skille skitt fra kanel, og mange vil dessverre kunne bruke nettopp de svakere og dårligst belagte delene av denne boka til å bygge opp under sitt eget forkvakla syn på konflikten og regimet. Det er synd, for boka har definitivt analyser mange i Norge, spesielt de som lenge romantiserte kreftene i opprøret, burde ta inn over seg. På tross av at denne boka også tidvis har gode analyser, spesielt med tanke på Midtøstens geopolitikk, blir det for mye ønsketenkning, vrengebilder og tidvis virkelighetsfjernt oppspinn. Skal man først lese boka, bør man i det minste på forhånd ha gode kjennskaper til konflikten. Hvis ikke kan man ende med en, etter mitt syn, dårligere forståelse for regionen enn man hadde før man satte i gang.

Redaktør Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitet i Oslo, samt åtte medforfattere

Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen

Universitetsforlaget 2014, 217 s

Klasse, kjønn og etnisitet i skolen

Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen gir forståelse for hva kjønn, sosial klasse og etnisitet kan bety for læringsprosesser og hvilke konsekvenser dette kan ha for eleven i fremtiden. Boken tar opp dagsaktuelle spørsmål om gutter som skoletapere, at dagens skole er feminisert, at kjønn skapes i skolen, mangel på mannlige rollemodeller i skolen og kjønnede fag.

Mette Bjerkaas er tidligere lærer og jobber nå med undervisning om internasjonale spørsmål. Hun er aktiv i Røde Kors.
Foto: Universitetsforlaget

Forskning fra klasserommet

Boka bygger på forskningsprosjektet Nye kjønn, andre krav? ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo 2008–2012. Prosjektet tok utgangspunkt i kjønn og undersøkte forholdet mellom to prosesser. På den ene siden endringer i hva kjønn betyr for barns oppvekst i dag, på den andre siden endringer i kravene som blir stilt i skolen og som igjen avspeiler endringer av kompetansekravene i dagens samfunn.

Bokens kapitler baserer seg på de ni delprosjektene i «Nye kjønn, andre krav?». Til sammen dekkes aldersspennet fra barnehage til videregående skole. Fødselsårene til elevene som boken bygger sitt grunnlag på, dekker en imponerende periode på mer enn hundre år, der hovedvekten er på dem som er født etter 1970. Forskningen dekker endringene som er skjedd gjennom de siste tre generasjonene, når det gjelder kjønn og skole. I tillegg til kjønn og etnisitet, har prosjektet også hatt fokus på familiens rolle for læring i skolen.

Endringer i kjønn

Alle kapitlene handler om det som betegnes som «nye kjønn», om jenter og gutter har utvidet sitt repertoar eller uttrykker kjønn på andre måter enn tidligere, og hvordan dette påvirker og påvirkes av endrede krav i skolen. I bokens tre første kapitler er endringer i skolen over tid i fokus. Her rettes søkelyset mot spørsmål om gutter er de nye skoletaperne, om skolen i dag er feminisert eller bare modernisert, samt om kravene fra samfunnet til gutter og jenter er radikalt forskjellige fra tidligere, slik at man er gutt eller jenter på helt nye måter. Disse temaene er blant annet blitt sett på gjennom et generasjonsperspektiv samt en studie utført med 40 års mellomrom.

De fire neste kapitlene baseres på undersøkelser fra nyere tid. Kapitlene viser hva alder og kjønn har å si i baseskolen, som de fleste studiene er gjennomført på. Baseskoler stiller store krav til ansvar for egen læring og selvstendighet. I disse kapitlene kommer kjønn til uttrykk gjennom såkalte «nye gutter» og «nye jenter» som dagens samfunn og skole er med på å skape. Leseren får også et dypdykk i en undersøkelse som har fokuset rettet mot gutter og jenter som sliter på skolen, som viser skolemotstand på kjønnede måter og at dette noen ganger kan knyttes til etnisitet. Kapitlene får frem betydningen av skolens organisering og tilbud av fag, og hvordan dette påvirker elevenes hverdag, motivasjon og muligheter for fremtiden.

Til slutt tar boken for seg familiens betydning for barnas læringsidentiteter. Foreldrene blir satt i sentrum og leseren blir kjent med ulike foreldrepraksiser innenfor middelklassen. Avslutningsvis konkluderer den delstudiene med at god læring er subjektivt, og at alle i klasserommet er unike.

Gir økt forståelse

Nilsen skriver at hensikten med boken er å gi nye perspektiver og ny kunnskap om hvordan kjønn, etnisitet og sosial klasse får betydning i skolen i dag. Boken stiller spørsmålet; hvilke forskjeller finnes det i klassen, og hva betyr de? Dette gir boken gjennomgående svar på.

Forfatterne av boken viser til at vi på 1970-tallet rettet oppmerksomheten mot sosial klasse og skoleresultater, mens på 80-tallet var det sammenhengen mellom kjønn og synlighet i klassen som var i søkelyset. I de siste årene har det vært mer fokus på etnisitet i skolen, men lite i sammenheng med kjønn og sosial klasse. Det er liten tvil om at lærere og andre som arbeider med elever, må forstå målgruppen de jobber med. Slik sett dekker boken et tomrom i pensumlisten til lærerstudenter, som er en av målgruppene til boken. Etter å ha lest Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen vil leseren sitte igjen med forståelse for hva kjønn, sosial klasse og etnisitet betyr i klasserommet.

Overførbar kunnskap?

Gjennom elleve kapitler får leseren god kjennskap til hvordan kjønn, klasse og etnisitet spiller en rolle i skolen, men boken gir ingen oppskrift på hvordan undervise med dette mangfoldet. Boken er rettet mot alle med interesse for barn, ungdom, kjønn og skole, men den er særlig skrevet for lærere og lærerstudenter. Spørsmålet er da om boken gir kunnskap som er overførbart til klasserommet. Etter endt lesning har leseren bedre forutsetninger til å forstå samspill og mangfold som utspiller seg i skoleverket. Likevel ligger utfordringen der om hvordan løse dette i virkeligheten.

Teori og praksis er to ulike verdener, og boken gir få svar på hvordan overføre kunnskapen til praksis. Leseren vil derimot kunne sitte igjen med en bedre forståelse samt et godt grunnlag for å kunne se sammenhenger i klasserommet. Dette kan bidra til at ansatte i skoleverket gjør klokere valg i tilrettelegging av undervisning med tanke på kjønn, klasse og etnisitet.

Skjebnen til offentlig tjenestepensjon avgjøres i 2018

I 2009 klarte fagbevegelsen å forsvare deler av offentlig tjenestepensjon, men måtte godta levealdersjustering og indeksering. Nå kommer omkampen.

Per Medby, redaksjonen.
Foto: Gnist

Nå er staten, LO, Unio, YS og Akademikerne enige om å starte prosessen på nytt. Arbeidet startet med et første møte i desember 2017, og partene tar sikte på å ha et ferdig forslag innen 1. mars.

Arbeidstakerorganisa­sjonene peker på behovet for å tilpasse dagens ordning til den nye folketrygden. «En samlet løsning må ta flere hensyn. Forhandlingene vil bli vanskelige, og problemstillingene er komplekse», skriver organisasjonene i en felles pressemelding.

Organisasjonene har gått med på å forhandle med utgangspunkt i den såkalte «påslagsmodellen» som ikke garanterer noen bestemt pensjonsytelse og skaper større skiller mellom de som klarer å stå lenge i arbeidslivet og de som ikke gjør det.

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) sier i en pressemelding at hun er glad for at de tar opp igjen arbeidet. «De offentlige tjenestepensjonsordningene må tilpasses pensjonsreformen, slik at offentlig ansatte får økt fleksibilitet og at det blir mer lønnsomt å arbeide etter 62 år. Vi har så langt hatt et konstruktivt samarbeid med partene om offentlig tjenestepensjon. Jeg håper nå vi kan sluttføre arbeidet slik at også offentlig ansatte får gode og fremtidsretta pensjonsordninger», sier Hauglie i pressemeldingen som gjengis i frifagbevegelse.no 18. desember.

Eventuelle endringer skal forelegges organisasjonene, men det framgår ikke klart at det skal holdes uravstemning i følge oppslaget i frifagbevegelse.no. De fagorganiserte i offentlig sektor må nå ta kampen for å bevare de offentlige tjenestepensjonene. Ut fra uttalelsene som er kommet, er det liten grunn til å tro at toppene i hovedorganisasjonene vil ta denne kampen.

Færre asylsøkere enn noen gang siden 1995

Det er svært få asylsøkere som kommer til Norge, viser statistikk. Ikke siden 1995 har det kommet så få asylsøkere til Norge som det gjør nå, opplyser Nettavisen 4. januar basert på tall fra UDI. Asylstatistikken fra 2017 viser at det totalt kom 3 546 asylsøkere til Norge, hele 1 252 av dem ble hentet hit fra Hellas og Italia som en del av EUs ordning med relokalisering.

UDIs direktør Frode Forfang uttaler til Nettavisen: «Det er vanskelig å si sikkert hvorfor det kommer så få hit nå, ifølge Forfang, men mener både politiske signaler og grensekontroller bidrar.»

Den restriktive asylpolitikken til alle de store partier, har hatt de ønska effektene. Bare Rødt, SV og MDG har gått mot alle tilstramminger etter 2015.

Det er imidlertid noen nyanseforskjeller mellom de store partiene. Bare FrP og Høyre gikk imot da de øvrige partiene i Stortinget påla innvandringsminister Sylvi Listhaug (FrP) å stanse returen av noen av asylbarna ved fylte 18 år, når deres midlertidige opphold i Norge utløper, i følge VG 7. januar.

Strid om Oktoberrevolusjon – Bård Larsen møter motbør

At det er 100 år siden Oktoberrevolusjonen har ført til debatt i akademiske kretser. Civita-historiker Bård Larsen har gått kraftig ut mot revolusjonen i innlegg i både i VG og Aftenposten. Larsen hevder at oktoberrevolusjonen «var et statskupp, organisert av disiplinerte og kyniske fanatikere som ikke hadde noen reell støtte i landet».

Innleggene til Larsen blir sterkt imøtegått av Professor ved UiB Gisle Selnes i et innlegg i Aftenposten 3. januar. Selnes skriver: «På tampen av 100-års jubileet for den russiske revolusjonen kan Civita-historiker Bård Larsen utropes til vinner av det uoffisielle kokkemesterskapet i tendensiøs historieskriving: I VG 3. juli og Aftenposten 15. desember rører han sammen fantasi og fordommer, ispedd apokryfe sitater, til en kuriøst historieløs farse.» «Uansett hva man måtte mene om den, er det useriøst å fremstille bolsjevikene som ‘kyniske fanatikere’ uten ‘reell støtte i landet’, slik Larsen gjør», fortsetter Gisle Selnes. Han avslutter med å spørre om ikke Civita klarer å komme «med en mer substansiell kritikk av den russiske revolusjonen? Er Larsens Lenin-farse virkelig det beste den liberalkonservative eliten kan servere?»

Pragmatikere og vold

I en kronikk i Klassekampen 6. januar imøtegår Aslak Storaker den ofte hevda påstanden om at radikalere med ønske om å forbedre verden har lettere for å ty til vold enn konservative pragmatikere. Storaker viser til flere eksempler som underbygger at konservative pragmatikere er mest tilbøyelige til vold. Kristin Krohn Devold sammenligner krigføring med fotballtrening og beskriver den norske krigsinnsatsen som testing av utstyr. Jonas Gahr Støre viser til at krigføring er et uttrykk for lojalitet til USA. Mens Harald Sunde viser til at bombinga av Libya viste kampkraft som bidrar til å avskrekke Russland.

Storaker viser også til behandlingen av Godalutvalgets rapport om innsatsen i Afghanistan:

«Ingen av målene som gjaldt å forbedre situasjonen for afghanerne er nådd, men Norge har oppnådd det viktigste målet for krigen – å vise seg som en lojal alliert av USA. At over 90 000 mennesker har blitt drept i prosessen tillegges ingen større vekt.

Arbeiderpartiets pragmatiske stortingspolitiker Jette Christensen fortalte Klassekampen i september at ho var mot Norges bombing i Libya, men likevel stemte for, fordi å protestere ville være ‘jålete punktmarkeringer’.

Vi holder oss altså her i landet med et politikerkorps som er villige til å ødelegge stater og drepe tusenvis av mennesker av reint pragmatiske årsaker og som ser på motstanden mot å gjøre det som en form for radikal og fanatisk idealisme.»

Leder: Er teknologi politisk? 4

Samtalen: Ny teknologi, gammelt nytt 8

Ursula Huws: Arbeidet i framtida:

Verken utopi eller dystopi, men nye område for profitt og kamp 16

Ronny Kjelsberg: Teknologi, politikk og determinisme 30

Jon Ramvi: Blockchain – for viktig til å overlates til høyresida 42

Håkon Edøy Hansen: Et marxistisk syn på kryptovaluta 48

Oscar Dybedahl: Lever vi i en digital kapitalisme? 60

Rolv Rynning Hanssen: WTO – Kampen om data 70

Troy Vettese: En økologisk politisk økonomi 78

Paul Norberg: Jon Michelet – den røde 90

Cecilie Winger og

May-Irene Aasen

Da tenåringene tok makta,Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym

Manifest, Oslo, 2018

Da jeg så at det skulle komme ei bok om Forsøksgym i Oslo (FGO), tenkte jeg at det var på tide, og at det ville være en anledning til å debattere skole og samfunn. Det har boka også blitt.

Erik Ness er redaksjonsmedlem i Rødt, tidligere styremedlem i Norsk Summerhill og studentrådsleder på Sagene Lærerskole.

Cecilie Winger har skrevet en hovedtekst som går gjennom hele boka. Underveis er det 46 korte innlegg fra lærere og elever, av og til intervjuer, med mange bilder fra den aktuelle fra den tida han/hun gikk på skolen. Ofte anekdoter, de fleste entusiastiske. Grafisk skiller teksten fra disse seg ut ved at de blir presentert med en bokstavtype som likner datidas skrivemaskiner. Sammen med et uttall klipp og bilder blir dette et slags scrapbook med en gjennomgående historie. Denne metoden kler ideen om FGO, slik at dette ikke er boka om FGO, men mange innslag og synspunkter. Det styrker troverdigheten og som debattbok at også kritiske stemmer slipper til.

Dette er boka for dem – eller til –som gikk på skolen i løpet av de trettisju åra FGO eksisterte. Den forteller om en spesiell skole, men også om en spesiell skolepolitisk tid, en pedagogisk brytningstid på alle nivåene i utdanninga. Jeg nevner: barneskolen, framhaldsskolen/realskolen, gymnaset/videregående og universitet/lærerskole. Puggeskolen og den autoritære skolen sto for fall, og FGO var den mest antiautoritære varianten.

Forsøksgym (FGO) ble oppretta i 1967 på initiativ fra tre skoleungdommer. «Gym» i Forsøksgym er en forkortelse for gymnasiet, ikke gymnastikk ,og var det vi i dag kaller en videregående skole.

Skolen fikk etter hvert en avlegger i Bærum, som ble kortvarig, mens skolen i Oslo ble flyttet rundt hele sju ganger.

Barneskolen hadde omfattende revidering av planene sine, med statlig vedtatte normalplaner og den antiautoritære Mønsterplanen fra 1974. Allerede året før FGO starta, ble Sagene Lærerskole oppretta i 1966, med gruppeeksamen, bare noen få skriftlige eksamener og med et betydelig innslag av studentinnflytelse. Det var et eget statlig råd for eksperimentering i gymnasene, Forsøksrådet. Norsk Summerhill, fri barneoppdragelse på folkeskolenivå, prøvde for eksempel å opprette en egen privatskole på Frysja i Oslo.

Debatten om demokrati preget også de vanlige skolene, uten at det fikk det organisatoriske uttrykket som på FGO. Titlene på noen av debattbøkene på sekstitallet illustrerer temperaturen: Arild Haalands Gymnaset under hammeren, Mosse Jørgensens Kunsten å leve med en tenåring i huset, Edvard Hambros Er gymansiaster mennesker? De ble lest av oss som var tenåringer, også av foreldrene våre, uavhengig av ståsted i den skolepolitiske debatten.

Tida var moden for Forsøksgym, og det var Arbeiderpartiet i Oslo bystyre med skoleradikaleren Helge Sivertsen og Reiulf Steen som støttespillere. Tillatelsen kom 14. juli 1967: «Skolen fikk imidlertid ikke eksamensrett, så elevene måtte gå opp som privatister i alle fag. Dessuten ble skolens frihet begrenset: Forsøksvirksomheten skulle bare gjelde skoledemokrati, ikke pensum og fag.» Mosse Jørgensen skriver i Arbeiderbladet 25. april 1969: «På Forsøksgym er vi overbevist om at et skoledemokrati ikke kan bli virkelighet uten at det er innarbeidet i undervisningsformene. Eller med andre ord: Demokrati er en helhet.» Men FGO ble altså vingeklippet fra starten.

På de andre skolene holdt det med skriftlig eksamen i hovedfagene og noen få muntlige. Camilla Stoltenberg skriver: «Det var en skole som stilte ekstremt store krav til selvdisiplin.» Et forslag fra Mosse Jørgensen, skolens første rektor, kalt skoleleder, om å registrere oppmøte til timene ble nedstemt av allmøtet. «Vi fikk ansvar for eget liv, og ikke minst egen læring, i disse mest sårbare årene,» skriver Winger i forordet. De flinkeste nistuderte de første ukene og et par til før eksamen. Så brukte de resten av året som «et sted å være» (et begrep den gang for ungdomsklubber) og dyrke spesialinteresser og skolens tilbud med valgfag. Tom Rewlow skriver at det «var nesten som en folkehøyskoleopplevelse».

Mosse Jørgensen skriver: «Ved siden av vanlige elever har den betydd en fluktvei, et pustehull for to typer elever. På den ene siden de som er plaget av kjedsomhet fordi de har behov for større selvstendighet og et raskere tempo enn det de finner i den vanlige skolen, på den andre siden de som av forskjellige årsaker har vanskeligheter med å tilpasse seg det tradisjonelle systemet.» Mosse – alle var på fornavn med lærerne, uhørt i resten av skoleverket – var skoleleder i to år og sluttet tidlig. Om årsaken til at Mosse slutta, står det i boka: «Det er ingen tvil om at en viktig grunn til at Mosse Jørgensen sluttet var skuffelse over enkelte av elevene som startet på skolen den første høsten, elever som var mer interessert i hasjrøyking enn alternativ pedagogikk.»

Det er særlig ett rykte skolen skulle ha vært foruten: at noen voksne lærere hadde sex med tenåringene de underviste. Boka bekrefter disse ryktene. Camilla Stoltenberg sier: «Men mye av det som skjedde på disse festene , mye av det som var livet på skolen, ville jo ført til at den ble stengt på dagen i dag. At lærerne hadde kjærlighetsforhold til elevene, og alle visste det, tror jeg. Det var ikke noen hemmelighet.» Winger skriver: «I alt for mange tilfeller utviklet vennskap mellom elever og lærere seg i en retning som ville vært uhørt og oppsigelsesgrunn i dag.» Psykolog og en gang elev ved FGO, Karl Eldar Evang, skriver om hvordan «ryktene» ble møtt: «Med taushet. Dette er en side av FGO som er problematisk, som det ikke er noe romantisk eller over.»

Makta på FGO var allmøtet der elever, lærere, vaktmester og andre ansatte stort sett hadde ukentlige møter. En stemme er en stemme, og allmøtet valgte skoleleder(e), bestemte timeplaner, valgfag, om røyking og hasj var tillatt eller ikke, men også massevis av småting som hvor askebegrene skulle plasseres. Det var en dristig variant i skoleNorge. Men allmøtet fikk altså ikke lov av departementet å bestemme det faglige innholdet.

Da tenåringene tok makta gir forfatterne mye plass til hvordan demokratiet fungerte i praksis på skolen. Var det virkelig elevene som bestemte på allmøtene, selv om de stemte? Camilla Stoltenberg sier: «Men det som var fint, var å få opplæring i å mestre at det var såpass kaotisk. Og noen ganger når alle disse stemmene som var så forskjellige, kom til orde og prøvde å trekke én konklusjon, var det vellykket. Hvis jeg skulle prøve å formulere det tydeligere, så har jeg ikke blitt ikke veldig glad i allmøte som øverste styrende organ for noen organisasjon.» Men allmøtet hegnet alltid om retten til å bestemme mest mulig.

Allmøtene greide i mange år å organisere rekrutteringskampanjer på de vanlige skolene for å få nye elever. De hadde til og med et valgfag et år som var å organisere forsvar av skolen. Det var nemlig en evig kamp mot nedleggingsspøkelset.

Det sier kanskje noe om skolens elever og lærere at Gateavisa med fri hasj, reportasjer om husokkupasjoner og økologisk jordbruk var mer populær enn marxist-leninistenes Klassekampen, hevdes det. Selv om begge avisene støttet okkupasjonen av Hammersborg skole, som FGO ble kastet ut av, og begge avisene forsvarte skolens rett til eksistens.

Winger skriver om lærerne: «Forsøksgym tiltrakk seg opprørske elever, men også opprørske lærere. En gjennomgang av kollegiet gjennom årenes løp, etterlater ingen tvil om at svært mange av lærerne var meget dyktige, entusiastiske og inspirerende.»

Jeg skulle gjerne hatt Herman Ruge som mattelærer, entusiastisk og opptatt av data. Jim Brown omtales av flere som den læreren de har lært mest av. Han underviste i engelskspråklig litteratur i 23 år, og krevd full konsentrasjon og oppmerksomhet.

Peter Normann Waage skriver om lærerne at de i likhet med elevene ville ha mistrivdes i den vanlige skolen og «fikk utfolde seg som oss elever». Han skriver: «Vi hadde en fantastisk biologilærer som het Øystein Emanuelsen. Han fikk for eksempel en idé om at han bare skulle leve av det som var i nærheten. Så han gikk og gresset på trærne, spiste løv.»

Var det lurt å starte FGO hvis strategien var å forandre den offentlige skolen? Hvis målet var en mer demokratisk skole over alt? For de fleste radikale elever og lærere var det viktig å være i den vanlige skolen og ta debattene og konfrontasjonene der. Mange så på FGO som hippieskolen, en øy. Sjøl om de støtta retten til at FGO skulle leve videre.

Da tenåringene tok makta behandler så vidt dette temaet, og bokas elever og lærere svarer naturlig nok ja på spørsmålet. Men boka slipper blant annet til lærer Berit Bogstad, sterke tilhenger av Forsøksgyms ide, i et intervju: «For Holtet Gymnas, forklarte Berit, var Forsøksgym en katastrofe. Og ikke bare for Holtet. Forsøksgym førte til en «brain drain» ved de øvrige gymnasene som på sin side ble mer ensrettede.» Og Winger legger til: «Hun har et poeng.»

FGO var tross alt en liten skole, så «brain drain» av lærere kan ikke ha vært enormt, men i Oslo kan det ha vært merkbart som Bogstad skriver. Når det gjaldt elevene, sleit skolen etter hvert med å få elever og hadde hele tida egne kampanjer for å rekruttere på de andre skolene.

Det er vanskelig å vurdere effekten av FGO på den offentlige skolen. Men bare det at FGO eksisterte, holdt liv i debatten om demokrati og hadde sånn sett en viss smitteeffekt. Men mest av alt tror jeg skolen var til for dem som gikk der.

Boka drøfter ikke det prinsipielle forholdet mellom skole og samfunn, hvilken rolle skolen spiller for det samfunnet vi har. Det er utafor bokas intensjon. Som en utenforstående debattant, men som har fulgt skolen ganske tett fra starten, mener jeg en slik analyse er viktig i vurderinga av all pedagogikk. Fordi skolen ikke fungerer i et vakuum. Den debatten ble også ført i datida, særlig på 70-tallet. Det er litt rart at Edvard Befring ikke nevnes, som må ha vært en del at referansene til lærerne på FGO. Han var blant annet tilhenger av aksjonspedagogikk, en praktisk og samfunnsorientert måte å undervise på. Av andre pedagoger var kanskje Stieg Mehlin-Olsen fra Universitetet i Bergen den meste radikale.

Min mening er at skolepolitikk i virkeligheten dreier seg om hva slags institusjoner samfunnet putter de unge inn i for å disiplinere og gjøre dem til nyttige borgere i dette samfunnet. Grovt sett er den norske skolen kapitalistenes skole, med hovedoppgave å skaffe dem nyttig arbeidskraft å bli rike på. De som har et sosialistisk samfunn med en sosialistisk produksjonsmåte som mål, vil per definisjon stange hodet i veggen. Det er et dilemma for sosialister som vil ha et annet samfunn og der pedagogikken skal spille en rolle for å berike samfunnet/menneskene, ikke profitt.

Det betyr ikke at maktas skole ikke er nyttig for elevene av alle samfunnsklasser. Man må jo ha mat i munnen for å overleve, de fleste blir arbeidere, og kunnskap er nødvendig for både å fungere i og forandre samfunnet.

Da tenåringene tok makta er en flott, velskrevet og redigert bok til dem som gikk der og litt for dem som deltok i debatten da. At boka ikke bare er et forsvarskrift og lar motforestillinger slippe til, styrker den som et bidrag i debatten om framtidas skoler.

Terje Tvedt

Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat

Oslo: Dreyers forlag 2017, 357 s.

Terje Tvedts kritikk av det han kaller «det internasjonale gjennombruddet» i det norske samfunnet har mange interessante elementer. Men når han gir bistanden så dominerende plass, betyr det samtidig at han skyver den økonomiske imperialismen i bakgrunnen. Han interesserer seg lite for norske oljeinvesteringer, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter, norske interesser i de globale storselskapene eller våpeneksporten. Da blir det ingen fulltreffer om målet er å gi en overordnet maktanalyse av det norske samfunnet i de siste tiåra.

Jørn Magdahl er historiker, tidligere leder av RV kommunestyrerepresentant for Rødt i Færder kommune (Nøtterøy og Tjøme)
Foto: Dreyer Forlag

Gjennom tre tidligere bøker har Terje Tvedt analysert en grunnleggende vending i norsk historie fra 1960-tallet til i dag, som han har karakterisert som «det internasjonale gjennombruddet.»¹ I en ny fjerde bok gjør han nå et svært ambisiøst forsøk på å videreføre analysen til en overordnet syntese om hvordan vi skal forstå det moderne Norge. Her knytter han systematisk an til Jens Arup Seips berømte foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»² og har som prosjekt å analysere det som skjedde i perioden etterpå.

Forsøk på syntese

På et generelt grunnlag er det liten tvil om at historiefaget som en singulariserende vitenskap som i stor grad er konsentrert om unike begivenheter og utviklingsforløp, har svært godt av mer grunnleggende debatt om periodebekrivelser, grunnleggende drivkrefter, vendepunkt osv. Det er da også en klar styrke i prosjektet til Tvedt at det er intellektuelt utfordrende og kan egge til motforestillinger, begrepsutvikling og videre undersøkelser. Men selv om noen historikere har vært i aktive i diskusjonen om Tvedts synspunkter³, har debatten om Det internasjonale gjennombruddet først og fremst inngått i det aktuelle ideologiske ordskiftet om innvandring, integrering og islam.

Tvedt har som kjent fått entusiastiske bifall fra innvandringsmotstanderne langt ute på høyresida, og spesielt fra Hege Storhaug som har vært overbegeistret for Det internasjonale gjennombruddet. Det kan sikkert hevdes at noe av denne begeistringen skyldes dårlig leseevne, og at Tvedt ikke kan stilles til ansvar for hvordan forskningen hans blir brukt, men det er dessverre ikke noe rart at rasistene synes de kan søke legitimering gjennom en del av det han skriver. Lektor Øyvind Andresen, tidligere fylkesleder i Rødt i Vest Agder, har hevdet⁴ at dette på deler av venstresida blir brukt som en sperre mot «å ta innover seg eller drøfte den innsikten som boka formidler.» I forsøkene på å underminere bokas relevans lukker disse «kritikerne for en gyllen mulighet til å lufte ut innestengte tanker og kunne fornye politikken. Blant de store taperne er selvfølgelig ikke Tvedt, men en «venstreside» som gjør seg stadig mer sekterisk og irrelevant» (!). Andresen mener at «Det internasjonale gjennombruddet kan sette premisser som kan innlede et paradigmeskifte i synet på nær norsk historie.» Han tror «også den vil endre ordene vi bruker når vi snakker om Norge i dag og vår nærmeste framtid». Flere anmeldere har skrevet noe liknende, men tvert imot dette vil jeg hevde at svakheter ved Tvedts teorier blir ekstra tydelige når han forsøker å heve dem til en overordnet syntese om nyere norske historie.

Norge etter «ettpartistaten»

Jens Arup Seip hadde noen herlige spissformuleringer om maktutøvelsen under «Arbeiderpartistaten», men han hadde som uttrykt metode at han analyserte samfunnet ovenfra – gjennom de politiske elitenes stilling. Grunnen til at noe av analysen i Fra embetsmannsstat til ettpartistat fortapte seg ganske raskt, var nettopp at han var særlig opptatt av de sidene ved styringssystemet som hadde sitt grunnlag i «partiørnens» langvarige flertallsstilling i Stortinget, som jo gikk tapt allerede i 1961. Andre analyser har lagt større vekt på mer bestandige sider ved «Arbeiderpartistaten» – og dermed på en mer «langsom» forvitring av denne. Det gjelder f. eks. Edvard Bull d.y. – i Fra bøndenes og husmennenes samfunn til organisert kapitalisme⁵, og teorien om det korporative samarbeidet gjennom «toppenes partnerskap». Det gjelder f.eks. også Berge Furre med sin beskrivelse av «den sosialdemokratiske orden», og den gradvise oppløsningen av denne.⁶

For meg synes de to vesentligste sidene ved utviklinga av det moderne Norge å være:

1) En mer reindyrka markedskapitalisme, som har undergravd viktige sider ved klassekompromisset og «den organiserte kapitalismen», slik den artet seg i de lange oppgangsperioden fra 1945 – og til langt ut på 1970-tallet.

2) En kraftig styrking av lille Norges internasjonale økonomiske og politiske stilling – i hovedsak på grunnlag av oljeøkonomien, men også gjennom en omlegging av USA og NATOs strategi, som har ført Norge inn i en rekke angrepskriger.

På begge punkter er det avgjørende å se internasjonale utviklingstendenser og særtrekk ved Norge i sammenheng. På samme tid som klassekompromisset har vært under sterkt press, har oljeøkonomien bidratt til at forskjellene mellom forholda for folk flest i Norge og i mange andre mer kriserammede europeiske land har økt. Markedsliberalismen har fått ideologisk hegemoni i norsk politikk, og har i gjennomføringen kunnet støtte seg på EØS-avtalen og en svekket sjølråderett. Norges økte økonomiske styrke har sammenfalt med en ytterligere globalisering og styrket Norges rolle som imperialist.

På mange måter er «det internasjonale gjennombruddet» en god betegnelse på denne perioden i norsk historie. Avhengigheten av EU og USA har økt, samtidig som Norges egne internasjonale rolle har blitt sterkere. Men det viktige her er jo å drøfte hva Tvedt legger i begrepet.

Tredelt teori

Jeg oppfatter Tvedts teori som treleddet:

1) Under forehavende av å spre universelle utviklingsmetoder og universelle menneskerettigheter har Norge blitt en betydelig internasjonal bistandshjelpsaktør.

2) Dette er blitt drevet gjennom av en humanitær-politisk elite. Det dreier seg her om et voksende sjikt av mennesker, bundet sammen i et normfellesskap, som sirkulerer mellom jobber i politikk, NGOer, forskning osv., og hvor hele feltet overrisles av økonomisk støtte fra en pengesterk stat. Toppen i dette sjiktet kommer fra ulike partier, men har sitt senter i Utenriksdepartementet, ifølge Tvedt.

3) Som en forlengelse av utviklingspolitikken har dette sjiktet vært en drivkraft for en liberal flyktningpolitikk og et multikulturelt statsbyggingsprosjekt, som både er ideologisk og økonomisk motivert, og som Tvedt spår vil få enorme langtidsvirkninger på det norske samfunnet. Den humanitær-politiske eliten opererer som et «godhetstyranni», som vokter den moralsk korrekte oppfatningen av dette feltet.

Relevant kritikk av «universalismen»?

Tvedt viser godt hvor hvordan forestillingene om universelle menneskerettigheter – bevisst eller ubevisst – blir misbrukt. Bombinga av Libya er det klareste eksempelet. Han argumenterer også sterkt for at norsk bistandspolitikk er preget av en ny form for paternalisme. I form skiller den seg den klart fra den gamle etnosentrismen der andre samfunn og kulturer blir nedvurdert, men ideene om universalisme gir noen av de samme konsekvensene. Om en tenker at alle religioner og kulturer grunnleggende sett har de samme verdiene – og at alle mennesker har de samme ønskene for et godt liv, så kan norsk bistand uproblematisk bringe «de andre», de hjelpetrengende høyere opp på en felles utviklingsstige. Også her underbygger han med mange treffende eksempler. Norsk bidrag til statsbygging i Sør Sudan ser til tross for muligens gode intensjoner, å være en like stor tragedie som «innsatsen» i Libya og Afghanistan. Han har med en del tragikomisk eksempel på forfeila bistandsprosjekter, og mener at det er eksempler på at noen av de mest framtredende i det humanitær-politiske komplekset har snakket om å redde millioner fra sultkatastrofer – og ikke oppnådd noen verdens ting.

Gunnar M. Sørbø anerkjenner, som meg, betydningen av dette når han skriver om boka i Morgenbladet⁷, men det er åpenbart betimelig når han påpeker at «som analyse av utviklingen av norsk bistandspolitikk, oppgradert til å inkludere innvandringspolitikk, har boken klare mangler. Den konsentrer seg om en retorisk framstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske eliten), og analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den. … alle regjeringer iscenesetter seg selv for å bruke et av Tvedts favorittuttrykk, men det betyr ikke at de i sin helhet forfølger en politikk basert på det de sier.» Tvedts analyse er ikke uten vektlegging av økonomiske motiver når han analyserer hvorfor organisasjoner driver bistand og vil ta imot flyktninger, men i likhet med Sørbø mener jeg han blir utydelig når han skal forklare hvorfor Norge agerer som det gjør i internasjonal politikk.

Treffer ikke på helheten

Selv om en del av Tvedts kritikk av det voksende internasjonale norske engasjementet er viktig, er det likevel merkelig at han til de grader lar bistanden dominere fortellingen om det «internasjonale gjennombruddet». Den økonomiske imperialismen forsvinner i bakgrunnen. Det gjelder slikt som de norske oljeinvesteringene, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter og norske interesser i de store globale selskapene osv. Det gjelder også de økonomiske og «sikkerhetspolitiske» drivkreftene bak den økende norske våpeneksporten, og i stor grad tilknytningen til EU gjennom EØS.

Det blir også feil å definere de siste tiåras historie i Norge bare ut fra «det internasjonale», og uten å gå inn på utviklinga av de grunnleggende maktforholda i Norge.

Den humanitær-politiske eliten

Den humanitær-politiske eliten har i følge Tvedt kjempestor ideologisk makt, og har til og med greid å knytte tradisjonelle næringslivsaktører, viktige medier, og vanlige norske organisasjoner som tidligere ikke har vært engasjert i humanitært arbeid eller internasjonalt utviklingsarbeid, inn i sitt prosjekt, ideologisk og praktisk. Også utdanningsvesenet har fått en enorm betydning for å oppdra befolkningen i denne tenkemåten, mener Tvedt.

Tvedt mener ikke at denne eliten har avgjørende generell makt, men at den makta den har altså er viktig nok til å prege en helt epoke i norsk historie. For meg blir det uklart hvordan Tvedt plasserer den humanitær-politiske eliten i forhold til borgerskapet og til andre eliter. I foredraget sitt på Litteraturhuset⁸ sa han bare at det ikke var Røkke og det tradisjonelle borgerskapet som ville bombe Libya. Tvert om er det norske selskap som trives godt i de diktaturstatene der de er, og ikke ønsker seg humanitære intervensjoner e.l. Her trengs det flere studier, men det er jo ikke noe nytt i at det fins sjikt som representerer de helhetlige interessene til borgerskapet bedre enn det den enkelte næringsaktør er i stand til. Det gjaldt f.eks. den norske embetsmannsstanden ved det liberalistiske økonomiske gjennombrudd i Norge på 1840-tallet, der mange kapitalister først og fremst tenkte på egne særinteresser. Det gjaldt også Gerhardsen og de andre lederne i Arbeiderpartistaten, som voktet klassekompromisset. Tvedt har opplagt rett i at det fins en del betydelige «kosmopolitiske» politiske ledere (av typen Støre, Brende, Barth Eide) som sirkulerer mellom viktige norske og internasjonale posisjoner og mellom politikk og organisasjonsliv, men andre deler av den/de øverste politiske elite(r) har andre plattformer, og det er ingen enkelt øvelse å skille ut disse lederne som et eget sjikt. Personer som Harlem Brundtland, Jagland og Stoltenberg har norsk politikk som grunnlag for sine internasjonale karrierer.

Det er et hovedpoeng for Tvedt at en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner på det humanitærpolitiske feltet er avhengige av statsmidler, og at dette i mange sammenhenger gjør dem til noe bortimot statens forlengede arm. Samtidig vet vi at mange av disse organisasjonene ofte er kritiske til den statlige politikken. F.eks. har mange NGOer drevet fram kritikk av plasseringene til Oljefondet. Selv om mange sirkulerer mellom jobber i det offentlige og i NGOene, kunne jeg tenkt meg at Tvedt skilte klarere mellom det han oppfatter som et elitesjikt med stor makt, og de mange organisasjonsansatte- og aktivister som nok bruker mye tid på å skrive søknader om offentlig støtte og rapportere på denne, men som likevel fungerer som en kritisk opposisjon i mange sammenhenger. Arnfinn Nygaard, som er seniorrådgiver i det såkalte RORG-samarbeidet⁹, mener omleggingen av NORADs informasjonsstøtte fra 90-tallet nettopp har gitt flere NGOer armslag til å kritisere de humanitære organisasjonene (og «godhetsregimet») når dette er nødvendig. Han kritiserer Tvedt for å «retusjere» vekk dette.¹⁰

Tvedts avdekking av korporativt samarbeid på det humanitær-politiske feltet er interessant, men det har også mange fellestrekk med slikt samarbeid på andre samfunnsområder. Enten vi går til arbeidsliv, høyere utdanning, mediene eller kultursektoren, finner vi store sjikt som er knyttet til staten – bl.a. gjennom offentlige bevilgninger, men som kan stå i et motsetningsfylt forhold til «makta».

Multikulturalisme?

Tvedt legger stor vekt på å vise at den norske staten har gått fra et nasjonsbyggingsprosjekt til å ville bygge det han karakteriserer som en multikulturell stat. Som ellers bygger analysen på retorikken, på en diskursanalyse av formuleringer i offentlige utredninger. Mot dette kan først og fremst innvendes at hovedsignalene til de store partiene gjennom flere år er at det trengs en mer restriktiv flyktningpolitikk. Det er liten tvil om at innvandringen er så pass stor at dette vil bli et viktig politikkfelt i overskuelig framtid, men det er betenkelig at Tvedt samtidig som han mener at innvandringen truer velferdsstaten¹¹, ikke har i synsfeltet at det er endrede akkumulasjonsbetingelser for kapitalen (den markedsliberalistiske vendingen) som virkelig undergraver velferdsstaten. Det norske samfunnet er på mange måter blitt flerkulturelt, men dette er ikke det samme som at staten og den statlige politikken, selv før Listhaug, i noen meningsfylt forstand var blitt «multikulturell». Norsk integreringspolitikk har (i praktisk politikk) nok hatt vanskeligere for å avgrense seg fra «mykassimilering» enn fra en fragmentering av samfunnet etter etniske skillelinjer. For øvrig vil bestrebelser på å unngå assimilering og segregering på mange måter være to sider av samme sak.

Det er interessant, og litt tragikomisk, når Tvedt viser eksempler på at offentlige utredninger forsøker å erstatte «norsk kultur» med «rikskultur». Vi så det også ved 200-årsjubileet for 1814 at «det offisielle Norge» er redd for alt som appellerer til den nasjonale identiteten. Men jeg tror nok denne statlige «kosmopolitismen» er nærmere forbundet med ønsket om å bli en del av EU og delta i globaliseringen enn med ønsket om en liberal innvandringspolitikk. Det er ingen uoverstigelig motsetning mellom en klarere definering av politiske og kulturelle særtrekk ved den norske nasjonen, og en politikk som integrerer minoriteter – dvs. gjør det mulig for dem å bli til deltakende samfunnsmedlemmer gjennom jobb, politisk deltakelse, organisasjonsmedlemskap og norskspråklige ferdigheter – samtidig som kulturen deres (med noen få nødvendige unntak) blir respektert.

En betydelig del av boka til Tvedt dreier seg om forholdet til islam og om hvordan muslimer blir «tatt imot» i det norske samfunnet. På Litteraturhuset sa Tvedt at han ikke ønsket seg noen annen debatt om islam enn om hvilket som helst annet fenomen, men her bringer han lite nytt til debatten. Jeg nøyer meg på dette punktet med å vise til anmeldelsen min av den forrige boka hans.¹²

I destillert form?

Tvedt konkluderer boka si slik:

«Da Jens Arup Seip analyserte det norske sosialdemokratiets «ettpartistat» i 1950- og 60-årene oppsummerte han: «Vi møter hos oss slike tendenser som vi skimter alle vegne, men vi møter dem i forsterket form, i et renere destillat.» Norge fremsto mente Seip, overnormalt».

Jeg har vist at under det internasjonale gjennombruddet fremviste Norge i destillert form hva som definitivt i samme periode også har vært viktig i andre lands historie. Internasjonaliseringen av Norge rommer historier og utviklingstrekk som det er mulig å skimte også i flere europeiske land, også fordi den i sterk grad ble påvirket av hva som skjedde der og i USA. I Norge opptrådte disse globalhistoriske prosessene i en tydeligere, mer oversiktlig og noen ganger, overnormal utgave.»¹³

Om «den markedsliberalistiske vendingen», eller hva vi skal kalle det, tror jeg vi kan si at det også er sterke likhetstrekk mellom Norge, og andre vestlige kapitalistiske land, men at felles utviklingstrekk i Norge framtrer i mindre destillert form, pga. oljeøkonomien – og fordi fagbevegelsen tross problemer fortsatt er mer intakt. En historieteori om det moderne Norge bør se markedsliberaliseringa og styrket norsk imperialisme som to sider av et globalisert Norge, der det tradisjonelle borgerskapet ikke bare besitter mer rikdom, men sannsynligvis også har mer makt enn noen gang før.

Noter:

1. Jeg anmeldte Terje Tvedts forrige bok «Norske tenkemåter» i Gnist 1/17. Anmeldelsen her kan med fordel leses i sammenheng med denne.
2. Foredrag i Det norske Studentersamfund høsten 1963, utgitt av Universitetsforlaget sammen med andre essays, 2. opplag 1974,
3. Her bør særlig nevnes Anne Minken og Ola Innset, som i henholdsvis kronikk og bokmelding i Klassekampen (09.12.17 og 16.12.17) tok tak i noen eksempler på tvilsom kildebruk hos Tvedt. Det må ha fornærmet forfatteren, for når han når han på Facebooksida si kommenterer et par ankepunkter, og foreløpig ikke forøker å forsvare seg på det øvrige, så polemiserer han mot to hvis navn tydeligvis ikke er verdt å nevne. Innvendingene til Minken og Innset er viktige, men det er også å håpe at flere historikere kommer på banen i diskusjonen om den overordna karakteriseringen av den historiske perioden.
4. Fins også på Steigan.no – og på Tvedts Facebookside.
5. I Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip, Oslo 1975. Ottar Dahl var redaktør.
6. Berge Furre: «Vårt århundre». Se spesielt s.248 – 253.
7. Morgenbladet 22.12.17. Sørbø er sosialantropolog. Han var tidligere leder for Christian Michelsens institutt i Bergen, og den første lederen av Senter for utviklingsstudier ved universitetet i Bergen på 1980-tallet.
8. Foredrag på Litteraturhuset i Oslo 10.12.17. Møtet var arrangert av Dreyer forlag og foredraget ligger på nett.
9. RORG er forkortelse for Rammeavtaleorganisasjoner, og er et samarbeid mellom frivillige organisasjoner som gjennom rammeavtaler med NORAD mottar støtte til å drive folkeopplysning om nord/sør- og utviklingsspørsmål.
10. Dagbladet 15.01.18.
11. s. 115
12. Der skreiv jeg: «Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme, er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot er en sikker vei til å gjøre denne faren større. I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk».
13. s. 289.

Redaksjonen i Gnist hadde planlagt å intervjue kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leerand, om kvinnekampen akkurat nå, ikke minst fordi Rødt i mars har en landsomfattende aksjonsdag mot seksuell trakassering. Da vi møttes, var #meetoo-kampanjen på det heiteste i media. Og så kom Giske, mfl kort tid etterpå. Mer aktuelle går det ikke an å bli!

Unni Kjærnes og Erik Ness, redkasjonsmedlemmer i Gnist, intervjuet Kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leraand.
Foto: Brage Aronsen

– Hvordan står kvinnekampen akkurat nå?

– #metoo-kampanjen har satt kvinnekampen på dagsorden i bred forstand. Men oppmerksomheten og engasjementet har vart over lengre tid, og det er internasjonalt. Patriarkalske strukturer angripes, som åpner for at verdigheten til kvinner kan forsvares og tafserne angripes. Nyhetsmedia preges av dette. At det var Hollywood-kjendiser som først meldte fra, ga kampanjen mot seksuell trakassering en pangstart.

– Hvordan er det mulig å styrke den organiserte kvinnekampen, sånn at kampanjer som #metoo ikke blir et blaff?

– Kvinneorganisasjonene i Norge, som Kvinnefronten og Ottar, har fått flere medlemmer, den siste tida, blant annet på grunn av #metoo. Det blir en snøballeffekt og det øker interessen for flere sider av kvinnekampen. Organisering er viktig, at kvinneorganisasjonene benytter anledninga til å verve og aktivisere. Det er et kollektivt element i #metoo, kvinner står sammen.

Med organisering blir mobiliseringen mer radikal. Flere blir med på diskusjonen og det blir mulig å utvikle en mer radikal og omfattende feminisme. Dette er et framskritt både for dem som gjør det og for kvinnebevegelsen mer generelt.

– Hva har endret seg de siste årene?

– Det har ikke blitt mindre tjafsing enn det var før, men den har antatt nye former. Omfanget er stort, en arbeidslivsundersøkelse i Norge viste at 123 000 kvinnelige arbeidere blir trakassert hver måned. Det handler om normer, hva som er akseptabelt. Den voksende nettpornoen som i dag sniker seg inn overalt, er gratis og lett tilgjengelig. Det er grunn til stor bekymring for utviklinga av forholdet mellom kjønnene når denne industrien fortsetter å dominere

Det er viktigere i dag å være seksuelt attraktiv. Det blir vanskelig å si fra, og kvinner får høre at de har «lagt opp til det sjøl». Seksuell trakassering er knytta til posisjon, til ulik makt for den som trakasserer og den som blir trakassert.

Det er et trøkk nå, der mannlige sjefer blir pressa mot veggen. #metoo har fokusert på ansvar og makt. Det kan være en stemningsbølge, men på sikt kan det i sin tur gi lovendringer. Det blir rett og slett ikke så kult å trakassere kvinner lenger. Dette har også nådd toppene i politikken. Først var det Giske-saken. Så kom både Unge Høyre-lederen, som trakk seg pga oppførsel under påvirkning av alkohol, pågående sjekking og skjeve maktforhold. Og så har vi denne delikate saken med Ulf Leirstein. Han satt på stortingspc’n og sendte hardporno blant annet til en 14-årig partifelle. Han trekker seg så midlertidig. Søviknes fortsetter jo som minister uten at det røres ved at han sjenka full og seksuelt misbrukte en 16-åring. Det er med andre ord et stykke igjen før seksuelle overgrep og krenkelser blir sett på som så alvorlige at menn med makt faktisk mister makta si på sikt. Men det som er et vendepunkt er at kvinner nå i langt større grad tør å varsle og forventer å bli hørt.

– De øverste sjefene har mye makt, men hva med mellomsjiktet som formenn, avdelingsledere og fagforeningsledere?

– Makt er konkret. Har du deltidsstilling, er på engasjement og har usikre ansettelsesforhold, skal det mot og krefter til å avvise patriarkalske holdninger og praksis. Særlig når du står alene. Vi ser nå hvor lang tid og hvor mye krefter det tar for kvinnene å stå fram. Det at det er flere som tør å si fra, gir styrke. Kanskje vil terskelen for hva som aksepteres nedfelle seg i nye regler og bedre vern for varslere, både i bedrifter og organisasjoner.

Men det er et stort hull i debatten, nemlig kvinneorganisering i fagbevegelsen. Det er veldig viktig at #metoo får følger her, noe som kan føre til ganske store endringer. I tillegg til kamp mot porno og seksuell trakassering, er 6-timersdag viktig. Faste jobber i normalarbeidstid gir trygghet og styrke.

– Hva med kvinnesaker i politisk arbeid?

– Kvinneorganisering i partier har også svakheter. Sjøl om det finnes mange småhistorier om seksuell trakassering, er det ikke kultur for å si fra. Mange menn tror det er en fin ting å kommentere kvinners utseende, heller enn å gi komplimenter for det kvinner faktisk gjør.

Det trengs egen kvinnepolitisk organisering også lokalt. Da blir det mulig å ta opp saker som gruppe, å handle kollektivt, og lettere for kvinner å ta plass. Slik organisering kan i sin tur påvirke andre kvinner og føre til makt på sikt.

– Kvinnegruppa Ottar ønsker mer statsstøtte. Mener du statsstøtte bare gir økte ressurser eller er det fare for avhengighet og opportunisme, i motsetning til en bevegelse basert på medlemmenes bidrag?

– Jeg sier som Ole Brumm, ja takk, begge deler. I dag har de færreste kvinneorganisasjoner ikke engang råd til en liten deltidsstilling, og statlige bidrag vil derfor langt fra strupe bevegelsen. En blir ikke elitistisk, dominert av folk som gjør «organisasjonskarriere», bare gjennom litt statsstøtte. Da trengs det flere organisasjonsarbeidere på heltid. I dag gjøres omtrent alt på fritida.

– Det har vært mye diskusjon om regjeringas sammenkopling av arbeid med likestilling og diskriminering, juridisk og i forvaltninga. Hva tenker du om det?

– Likestillingsloven ga alle arbeidsplasser en plikt til å undersøke likestillingsforholdene, med en rapportering som ga oversikt over tilstanden. Loven ga også kollektive sanksjonsmuligheter. Både undersøkelsesplikten i forhold til likestilling på arbeidsplassen og rapporteringen som arbeidsgivere var pliktige til å sende inn til LDO, samt sanksjonsmulighetene, la grunnlag for at kvinner i arbeidslivet faktisk hadde krav på at det på årlig basis ble undersøkt om de ble diskriminert. Denne plikten er nå fjernet, noe som kan få store konsekvenser.

Når man så fjerner likestillingsloven, og putter kvinner inn i bås med lov for ulike minoriteter, så svekkes kvinner som jo utgjør halvparten av befolkninga sitt vern. Lovendringene og sammenslåinga vil føre til en individualisering av problemene, særlig ved at det viktigste virkemidlet kommer til å bli å gå til rettssak individuelt. Da blir det store klasseforskjeller blant kvinner, hvor velstående kvinner som kan betale for rettssaker mot arbeidsgiver eller enkeltpersoner, får sine saker behandla, mens kvinner med dårligere råd ikke har noen instans lenger til å forsvare seg. De er avhengige av at det fins kollektive ordninger, slik som at arbeidsplasser har rapporteringsplikt.

Dessuten er likestilling i privat- og familielivet ikke med i loven. Seksuell trakassering heller ikke. Også her vil det aktuelle virkemidlet være rettssak. Sterke kvinner kan klare dette, mens kvinner som er avhengig av kollektive handlinger, men står alene, vil tape.

Den samlede kvinnebevegelsen var imot, og fikk bare støtte fra Rødt og SV.

Jeg har en drøm om lokale kvinneutvalg i Rødt. Det å organisere og mobilisere kvinner lokalt, gir kvinner et kulturelt og politisk rom og muligheter i partiet til å si fra.

Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) er tildelt Nobels fredspris i 2017.

– Organisasjonen får prisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen, sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen. ICAN har vært en av de fremste pådriverne for FN-traktaten om forbud mot atomvåpen, som 122 av FNs 193 medlemsland sluttet seg til i juli 2017. Når traktaten er ratifisert av 50 land, er den å anse som folkerettslig bindende for alle som er part i avtalen.

Arnulf Kolstad er dr. philos., professor emeritus etter 30 år som professor i sosialpsykologi ved NTNU. Aktiv i «Stopp militariseringa/Nei til baser på Værnes». Skriver om Kina, hjernen, språkutvikling og om medikalisering av psykiske lidelser
Foto: Pixabay.com

Da Børge Brende på vegne av regjeringen instruerte den norske FN-delegasjonen om å stemme mot resolusjonen i FN om å forby atomvåpen, var han ikke bare helt i utakt med befolkningen i Norge, han gikk også mot noe han hadde vært for seks år tidligere. Som generalsekretær i Norges Røde Kors 2009–2011 var han en sterk pådriver for å få til et internasjonalt forbud mot atomvåpen, og i 2010 sendte han en anmodning til de nordiske regjeringene om å gi høyest mulig prioritet for å oppnå en juridisk bindende traktat, som forbyr bruk, utvikling, lagring og overføring av atomvåpen. Oppfordringen som startet slik: Vi ber regjeringen «prioritere forhandlinger med sikte på å forby og fullstendig avskaffe atomvåpen gjennom en juridisk bindende, internasjonal traktat», er undertegnet av generalsekretærene og presidentene i de nordiske Røde Kors-organisasjonen. I Norge var det Børge Brende og Sven Mollekleiv.

Brev til de nordiske regjeringene

Til statsministrene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige

De nasjonale Røde Kors-organisasjonene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige vil nå øke sin innsats for en verden uten atomvåpen, basert på vårt humanitære mandat og de grunnleggende prinsippene i internasjonal humanitær rett.

De nordiske Røde Kors foreningene vil samtidig appellere til de nordiske regjeringene om å ta tak i muligheten for å styrke innsatsen og prioritere forhandlinger med sikte på å forby og fullstendig avskaffe atomvåpen gjennom en juridisk bindende, internasjonal traktat.

Det mest grunnleggende prinsippet i internasjonal humanitær lov er å beskytte dem som ikke deltar aktivt i krig og konflikter. Kjernevåpen er av natur i strid med disse kodifiserte reglene om moralske grenser for krigføring. Som sagt av presidenten for Det Internasjonale Røde Kors: «Debatten om atomvåpen må i siste instans dreie seg om mennesker, om de grunnleggende reglene i den internasjonale humanitære loven og om den kollektive fremtid for menneskeheten.”

Den internasjonale utviklingen de siste årene har avslørt en historisk mulighet til å akselerere arbeidet med å fjerne alle atomvåpen:

• FNs sikkerhetsråd støttet på møtet i september 2009 målet om en verden uten atomvåpen.

• USA og Russland har inngått en strategisk våpenreduksjonstraktat, med sikte på å minske antall kjernefysiske stridshoder og å redusere atomvåpnenes rolle.

• President Obama, som representerer den eneste atommakt som har brukt atomvåpen, har uttalt at han tar på seg det moralske ledelsesansvaret i arbeidet for en verden uten atomvåpen.

De nordiske Røde Kors organisasjonene vil gripe dette avgjørende øyeblikket i den internasjonale innsatsen mot atomvåpen. Vi vil arbeide for å sikre at spørsmålet om forbud mot atomvåpen blir prioritert når delegasjonsrådet møtes i november 2011. Den påfølgende internasjonale Røde Kors konferansen gir medlemsstatene mulighet til å diskutere prinsippene for internasjonal humanitær rett og grensene for menneskelig lidelse i krigføring.

De nordiske Røde Kors foreningene appellerer til våre regjeringer om å gi høyest mulig prioritet til arbeidet for en juridisk bindende traktat som forbyr bruk, utvikling, lagring og overføring av atomvåpen. Dette kan som et første skritt inkludere et initiativ til forhandlinger for å forby bruken av atomvåpen gjennom en internasjonalt juridisk bindende traktat.

De nordiske Røde Kors foreningene er forpliktet til å støtte alle anstrengelser fra nordiske regjeringer for å eliminere atomvåpen fullstendig.

Vennlig hilsen
Susanne Larsen
President Dansk Røde Kors

Anders Ladekarl
Gen.sekr. Dansk Røde Kors

Anne Stefansdottir
President Islandsk Røde Kors

Kristjan Sturluson
Gen.sekr. Islands Røde Kors

Erkki Likanen
President Finsk Røde Kors

Kristina Kumpula
Gen.sekr. Finsk Røde Kors

Sven Mollekleiv
President Norges Røde Kors

Børge Brende
Gen.sekr. Norges Røde Kors

Bengt Westerberg
President Sveriges Røde Kors

Ulrika Årehed Kårström
Gen.sekr. Sveriges Røde Kors

Brevet er oversatt av Arnulf Kolstad

Omtrent samtidig med at Røde Kors og Børge Brende oppfordret til et internasjonalt og bindende forbud mot atomvåpen, hadde tidligere statsminister og nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, tatt initiativ til et arbeid med det samme formål som Røde Kors ivret for: å forby og fjerne alle atomvåpen på grunn av de katastrofale humanitære konsekvensene. Arbeidet som har resultert i FN-traktaten ble startet i 2013 av den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg som statsminister – før han ble generalsekretær i NATO. Forløpet ser slik ut:

• I mars 2013 deltok 127 stater på konferansen «Humanitære konsekvenser av atomvåpen» i Oslo.

• I februar 2014 arrangerte Mexico en oppfølgingskonferanse.

• Deretter inviterte Østerrike til konferanse i Wien i desember 2014. Denne endte med fremleggelsen av dokumentet «Østerrike Avtalen», der Østerrike forpliktet seg til å arbeide for et forbud mot atomvåpen. Men ikke Norge.

• I november 2015 ble tre FN-resolusjoner mot atomvåpen vedtatt med overveldende flertall av FNs hovedforsamling. Norge avsto fra å stemme over to av dem og stemte mot den tredje.

• I oktober 2016 vedtok FNs generalforsamling å starte forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen. Norge stemte nei – igjen.

• 7. juli 2017 var forhandlingene i mål. 122 av FNs medlemsland støttet forbudet og vedtok traktaten: «Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons» (TPNW) som forbyr signaturstatene å lage, lagre og bruke atomvåpen.

• Avtalen ble åpnet for signering i september 2017 og vil være folkerettslig bindende når den er ratifisert av minst 50 stater. Norge har ikke signert.
  Konferansene i Norge, Mexico og Østerrike «spilte en viktig rolle i utformingen av kravet om å trappe opp atomnedrustnings forhandlingene», skriver FN i bakgrunnsdokumentene til traktaten.

To fremtredende norske politikere hadde altså markert seg i offentligheten helt fra 2010 med å ta initiativ for å forby atomvåpen. Ingen tvilte på at de virkelig mente det ville være et stort fremskritt dersom FN kunne vedta en bindende traktat som forbød bruk, lagring og produksjon av slike våpen. Men da FN høsten 2016 startet arbeidet med en internasjonal traktat slik Stoltenberg og Brende hadde lansert, hadde de to politikerne skiftet mening. Begge to kritiserer nå sterkt og samstemt FN-vedtaket og det internasjonale forbudet de har vært pådrivere for. Hva har hendt?

Helomvending

Det umiddelbare svaret er at Brende ikke lenger er generalsekretær i Røde Kors, men utenriksminister i NATO-landet Norge, og Stoltenberg var blitt USAs og Trumps håndplukkede generalsekretær i NATO. Begge har blitt mer lojale overfor Trumps USA enn overfor Røde Kors og den norske befolkningen der det store flertallet ønsker et internasjonalt forbud. Det fremgår av en spørreundersøkelse der Respons Analyse spurte 1024 nordmenn. Hele 83 prosent mener Norge bør stemme ja til at FN skal starte forhandlinger. 88 prosent mener det er riktig selv om vi blir det første NATO-landet. Nå er ikke Norge det første landet som bryter NATO-enigheten. Et flertall i den nederlandske befolkningen og et flertall i parlamentet gjorde at Nederland var det eneste NATO-landet som stemte avholdende til resolusjonen i FN i fjor høst. Nederland deltok derfor i forhandlingene som startet 27. mars 2017. I Norge hever den politiske eliten seg over folkeviljen og er mest opptatt av å holde seg inne med Trumps USA, stempler det store flertallet i Norge som populister og harselere over arbeidet i FN og traktaten.

«Spill for galleriet» og «et slag i luften»
Utenriksminister Børge Brende stempler FN-avtalen som «ren markeringspolitikk», «et spill for galleriet», et «populistisk veivalg» og kaller de som støtter atomvåpenforbudet for «populister». Han mener forbudet i FN er en «blindvei og et slag i luften», at det ikke fører til reell nedrusting eller avskaffelse av atomvåpen så lenge atommaktene ikke er med på det. Denne logikken (eller mangel på logikk), at traktaten ikke bare er nytteløs, men virker mot sin hensikt så lenge f.eks. NATO-landene ikke signerer, skal vi se nærmere på nedenfor. For hvis Brende og Stoltenberg mener det er viktig å få atommaktene med i arbeidet, hvorfor argumenter de da ikke for at NATO landene og særlig de landene i NATO som har atomvåpen, signerer?

Men Brende og Stoltenberg vil i realiteten ikke at NATO skal avskaffe sine atomvåpen eller at det skal vedtas forbud mot dem. Begge har gjentatte ganger sagt at det ikke er aktuelt for Norge å støtte en traktat som kan hindre NATO i å bruke atomvåpen og dermed svekke militæralliansen. Det samme budskapet gjentok statsminister Erna Solberg da hun kommenterte fredspristildelingen, og ingenting tyder på at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre mener noe annet. Når det kommer til stykket og USA forlanger det, vil fremtredende norske politikere ha et militærapparat basert på atomvåpen, selv om de i mer uforpliktende sammenhenger gir inntrykk av det motsatte. Og den politiske eliten i Norge er ikke bare tilhengere av atomvåpen i NATO, de er forkjempere også for den såkalte førsteslagsstrategien, altså at NATO skal bruke atomvåpen først dersom alliansen mener trusselen er stor nok.

USA advarer mot undertegning – Trusler fra Trump-administrasjonen

Den 17. oktober 2016, ti dager før FNs medlemsland skulle stemme over om de skulle invitere til forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i løpet av det påfølgende året, sendte Trump-administrasjonen et hemmeligstemplet dokument med tittelen «Forsvarskonsekvenser av et mulig atomvåpenforbud i FNs generalforsamling» til sine NATO allierte og sympatisører. USA ville forsøke å forhindre at det i det hele tatt ble startet forhandlinger om et forbud. I dokumentet gjorde Trump-administrasjonen det klart at en tilslutning til et atomvåpenforbud vil påvirke forsvarssamarbeidet og mulighetene for militær støtte fra USA i en krisesituasjon. «Det foreslåtte forbudet vil redusere USAs evne til å stå ved forsikringen om å forsvare våre allierte,» skrev amerikanerne. I dokumentet heter det at

«Effektene av et atomvåpenforbud kan bli store og undergrave et langvarig sikkerhetssamarbeid. Allierte og partnere bør ikke undervurdere de potensielle virkningene det kan ha for samarbeidet, og muligheten for at de kan forverres ytterligere i fremtiden»

Og videre

«Forsøk på å forhandle om et umiddelbart forbud mot atomvåpen, eller å de-legitimere kjernefysisk avskrekking, er fundamentalt på kant med vår felles sikkerhetsinteresse og NATOs grunnleggende politikk om avskrekking,»

USA ba på det sterkeste sine allierte om å aktivt stemme mot at det skulle startes forhandlinger, og ikke bare avstå fra å stemme.

«Og dersom forhandlinger innledes, ber vi allierte og venner om å unnlate å delta i dem.»

Men USA lyktes ikke med å skremme alle FN-statene. 27. oktober 2016 vedtok flertallet av FNs medlemsland at FN skulle starte forhandlinger, og 7. juli 2017 brøt det ut spontan applaus i FN-bygningen: 122 land stemte for traktaten som forbyr både utvikling, lagring, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Forhandlere og delegater gråt av glede. Norge boikottet avstemmingen sammen med de andre NATO-landene.

Stoltenberg villeder

Brendes og Stoltenbergs argumenter for ikke å støtte FN-vedtaket er forbløffende like de USA har fremført i hemmelighet til sine «venner». I sin nye jobb som generalsekretær i NATO gjentar Stoltenberg det USA fremhever, og hevder nå, i motsetning til for fire år siden, at internasjonalt arbeid i FN «ikke er et godt virkemiddel», og til NRK sier han at «avtalen om forbud ikke vil nå målet om nedrustning». Han repeterer USAs meningsløse påstand om at vedtaket i FN som 122 land stiller seg bak innebærer «ensidig nedrustning – der NATO fjerner sine atomvåpen mens Russland, Kina, Iran og Nord-Korea fortsatt har atomvåpen». Også Børge Brende påstår at FN-traktaten legger opp til at land utenfor NATO-alliansen skal behold sine kjernevåpen mens NATO skal fjerne sine. En sånn beskrivelse av FN-traktaten er misvisende og bidrar mer til fordummelse og villfarelser enn til opplysning og klargjøring. Både Stoltenberg og Brende velger å misforstå FN-traktaten slik USA oppfordrer dem til, at traktaten inviterer til ensidig nedrustning. Men det er ingen av de statene som har foreslått traktaten eller som har skrevet under som mener det skal forgå en ensidig nedrustning. Her argumenter Stoltenberg og Brende mot bedre vitende og mot stråmenn for å slippe å ta stilling til forslagets reelle formål og dermed risikere å komme på kant med atommakten USAs ønsker.

Jens Stoltenberg ønsket ikke å stille til intervju i forbindelse med tildelingen av fredsprisen til ICAN, men viser til NATOs pressemelding der militæralliansen skriver:

«FN-traktaten om forbud mot atomvåpen risikerer faktisk å underminere fremgangen vi har hatt knyttet til nedrustning og ikke-spredning.»

FN-traktaten er altså ikke bare nytteløs, populistisk og et spill for galleriet; den gjør vondt verre og øker risikoen for atomkrig. Så lydig overfor Trumps USA går det an å bli for politikere helt uten ryggrad.

At FN-traktaten gjør vondt verre er Børge Brende enig i. Også han hevder nå at forbudet han og Stoltenberg ivret for og som ICAN videreførte kan svekke NATO og forsøkene på nedrustning! Fra som generalsekretær i Norges Røde Kors å arbeide for en bindende, internasjonal FN-traktat som forbyr atomvåpen inntar han som utenriksminister i NATO-landet Norge det motsatte standpunkt, helt i tråd med Trumps administrasjon.

Stoltenbergs holdning som generalsekretær i NATO er et ekko av Brendes og USAs holdning. Så lenge det finnes atomvåpen, vil NATO forbli en allianse basert på atomvåpen. Dette betyr at NATO vil være den siste allianse som baserer sitt militærapparat på atomvåpen. NATO vil ikke fjerne sine atomvåpen før alle andre har gjort det, og ikke bli med på gjensidige nedrustningsavtaler slik FN-traktaten legger opp til før «fienden» har skrotet alle sine atomvåpen.

Utenriksminister Børge Brende sa til NTB da FN vedtok forbudet i juli 2017, det samme som amerikanerne argumenterte med i sitt hemmelige notat, at FN-traktaten «ikke fjerner ett eneste kjernefysisk stridshode». Da Brende ble spurt av NRK om Norge er blant landene som mottok det hemmelige brevet fra USA, kunne han ikke svare. Men det er ingen tvil om at han som utenriksminister argumenterer nøyaktig slik amerikanerne gjør i sitt brev, og helt annerledes, ja diametralt motsatt av måten han argumenterte på som generalsekretær i Røde Kors noen år tidligere.

Nytt press fra USA

Det historiske atomvåpenforbudet ble åpnet for signering 20. september 2017. I tiden mellom vedtaket i FN og til det skulle signeres, forsøkte USA igjen å presse land til å vende ryggen til forbudet. I et såkalt démarche, en diplomatisk henvendelse fra ett land til et annet lands regjering, som USA sendte i august, har Trump-administrasjonen listet opp en rekke punkter Brende og Stoltenberg har gjentatt i sin kampanje mot FN-traktaten. Det påstås, slik Brende og Stoltenberg også gjør at «Tanken om at traktaten kan gi et rammeverk for fremtidig nedrustning, er ønsketenkning.» Og på samme måte som de norske politikerne påstår Trump-administrasjonen at FN-traktaten risikerer å ha den motsatte effekten og hindre samarbeide om spredning av atomvåpen og gjøre noe med de sikkerhetsutfordringene «vi» står overfor.

Det er ikke første gang USA forsøker å presse stater bort fra å støtte forbud mot atomvåpen. NRK avslørte for to år siden at den amerikanske ambassaden i Oslo hadde fått i oppdrag å gi klar beskjed til Norges regjering om at norsk støtte til kampanjen for å forby atomvåpen, er i strid med Norges NATO-medlemskap. USA har ikke nøyd seg med å advare sine NATO allierte, også andre land fikk et hemmeligstemplet brev før avstemningen.

USA skremte land fra å støtte atomvåpenforbudet

Sverige var ett av landene som stemte for resolusjonen i juli, men som har unnlatt å signere traktaten. Svenska Dagbladet avslørte i august 2017 at USAs forsvarsminister Jim Mattis advarte i et hemmeligstemplet brev sin svenske kollega, forsvarsminister Peter Hultqvist, om konsekvensene det ville få dersom Sverige sluttet seg til forbudet. En svensk tilslutning til avtalen vil påvirke forsvarssamarbeidet med USA i fredstid og mulighetene til militær støtte fra USA til Sverige i en krisesituasjon, heter det. Trusselen fra USA er ikke til å misforstå. Det er ikke klart om brevet fra USA er den direkte årsaken til at Sverige lot være å signere atomvåpenforbudet landet hadde stemt for.

Politikere som benekter fortiden

Hva skal man si om politikere som til de grader skifter mening og tar avstand fra sine tidligere politiske prosjekt så snart de får andre posisjoner og «venner»? Helomvendingen i synet på atomvåpenforbud er noe mer enn at politikere skifter mening, det er et eksempel på at politikere tar avstand fra og benekter standpunkt og holdninger de har hatt i en annen situasjon der de har hatt en annen jobb og funksjon.

Noen vil kanskje mene, i likhet med Brende, at det ikke er tale om å skifte mening, men at det som står svart på hvitt i den henvendelsen han undertegnet og sendte til de nordiske regjeringene i 2011 er noe helt annet enn det som ble vedtatt i FN 6 år seinere. Det avgjørende her er om Røde Kors appellen uttrykker at det bør vedtas en internasjonal og bindende traktat som forbyr atomvåpen. Og det går ikke an å lese brevet fra Røde Kors organisasjonene på annen måte enn at det er hovedbudskapet, en oppfordring som gjentas flere ganger. Brendes etterfølger i Røde Kors, Bernt Apeland, har også uttalt til NRK at «I brevet ber Røde Kors de nordiske statsministrene om å jobbe for et forbud og en internasjonal avtale på lang sikt, og et forbud mot bruk av atomvåpen på kort sikt». Apeland mener, antagelig som hans forgjenger som generalsekretær, at et atomvåpenforbud ikke er et «slag i lufta», men noe som lenge har vært Røde Kors’ mål.

Utenriksminister Børge Brende har ikke latt seg intervjue om denne saken, men da Brende gjestet NRKs Dagsnytt 18 etter fredspristildelingen, fikk han spørsmål om hva han mente om atomvåpenforbud da han var Røde Kors-leder:

– Var du for eller mot et forbud?
– Et forbud var ikke på dagsorden da, tvert imot, sa Brende.

Dette stemmer ikke med teksten i brevet han underskrev i 2010.

Også daværende president i Røde Kors, Sven Mollekleiv, som undertegnet brevet sammen Børge, mener at det aldri var tvil om at brevet var ment som en oppfordring om å forby og avskaffe atomvåpen. Mollekleiv er skuffet over at regjeringen ikke vil lytte til det norske folk i denne saken, og han håper den norske regjeringen vil signere på et senere tidspunkt, og han tilføyer «Norge kan gjøre dette av humanitære årsaker. Det er ikke et brudd på Norges NATO-medlemskap å signere denne avtalen. Vi kan gjøre det fordi internasjonal humanitær rett sier en må gjøre hva man kan for avvikle våpen som ikke skiller mellom sivile og militære». Og det mente nok Brende også da han var generalsekretær i Norges Røde Kors og oppfordret til en bindende FN-traktat.

Nå hevder Brende, i motsetning til sine Røde Kors kollegaer, at henvendelsen til de nordiske regjeringen 2010 konsentrerte seg utelukkende om atomvåpnenes humanitære konsekvenser, og han uttalte til NRK etter at ICAN fikk fredsprisen for sitt arbeide for et forbud «at han bare var opptatt av det humanitære initiativet i atomvåpen-saken da han var generalsekretær i Norges Røde Kors, ikke av en forbudslinje». Hvordan er det mulig å ha tillit til en toppolitiker som så eklatant benekter sine tidligere uttalelser og holdninger i en så viktig sak?

Hva med Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre?

Arbeiderpartiet har som Støre uttrykker det, «ikke for vane å instruere regjeringen om vedtak i FN, men vi kommer til å be om orientering om hvordan regjeringen jobber for å følge opp Stortingets holdning». Selv om Arbeiderpartiet har landsmøtevedtak om å jobbe for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, vil ikke partiet stemme for forslag i Stortinget som uttrykker landsmøtevedtaket. Antagelig er det for mye å forlange av Jonas Gahr Støre at han skal stemme for noe tidligere partileder og nåværende NATO sjef er så sterkt imot.

Når språket misbrukes

Ved hjelp av språket, både det muntlige og det skriftlige, kan menneskene som den eneste art uttrykke sine tanker, holdninger og følelser. Språket er et viktig verktøy for formulering og kommunikasjon av meninger. Men språket kan også misbrukes til å si noe annet enn det en mener, en kan føre folk bak lyset ved å si noe og mene noe annet. Da bryter meningsfull kommunikasjon sammen. Kan vi ikke stole på det folk sier eller skriver kan vi ikke lenger forholde oss meningsfullt til hverandre. Det gjelder også for politikere. Det blir umulig å forholde seg til meningsytringer og appeller dersom en uttaler/skriver noe, men mener noe annet så snart situasjonen endrer seg eller en vil være lojal overfor andre med makt.

Det er alvorlig hvis språkverktøyet misbrukes på denne måten fordi det diskrediterer det viktigste instrument vi mennesker har til å formulere og gjøre rede for tankene og meningen våre. Det hjelper lite å ha ytringsfrihet dersom ytringene er falske, misvisende og ikke representerer det vi faktisk mener.

Prisen til ICAN er en oppmuntring til alle som engasjerer seg mot atomvåpen i framtida. Men erfaringene i denne saken viser at vi ikke kan stole på dem som sitter med makten uansett hva de sier eller skriver. Når det kommer til stykke er den politiske eliten, både regjeringen og flertallet på Stortinget, tilhengere av NATOs atomvåpen. De vil ikke være våre allierte, men USAs og Trump administrasjonens allierte. Selv om de enkelte ganger sier og skriver det motsatte.

De nordiske Røde Kors foreningenes henstilling til regjeringene i Norden, med generalsekretær Børge Brendes underskrift:https://fido.nrk.no/fabcd1871fb06470b7938abd45df1ec4c541a19ece095d23661aa0d6042871ef/Appell_fra_de_nordiske_R_de_Kors-foreningene_2-3%20denne.pdf

Trump administrasjonens hemmelige brev til allierte 17. oktober 2016:https://fido.nrk.no/bab7a112584d0ae0f9229f301572d64bcde1f25600f544e07a95064953c60e06/NATO_OCT2016.pdf

Trump administrasjonens hemmelige notat for å advare stater mot å ratifisere traktaten:https://fido.nrk.no/74140cc94c4f2432a1a5d138ed4f6d641ba8bb546425a5dd8d86b94b8628e21c/USA%20ber%20stater%20om%20å%20ikke%20signere%20atomvåpenforbudet.pdf

Midt i august 1972 sto et infanterikompani oppstilt på Banak-flyplassen i Lakselv i Finnmark. De drøyt 90 soldatene hadde nettopp landa med et Herkules-fly med avgang fra Gardermoen. Sju måneder tidligere hadde de møtt fram på Trandum leir for å avtjene et års førstegangstjeneste.

Harald Berntsen
Foto: Wikimedia Commons

Normalt skulle de etter tre måneders rekruttskole på Trandum ha blitt overført til Nord-Norge for resten av tjenestetida, i deres tilfelle nærmere bestemt til garnisonen i Porsanger på Porsangermoen noen mil sør for Lakselv. Men i april Porsangermoen var ennå ikke ferdig bygd ut til å kunne huse den økte mannskapstyrken som etter nye NATO-planer skulle oppholde angripende russere noen ekstra timer i Porsanger.

Overføringa av KpA fra Trandum til Porsangermoen var derfor utsatt til midt i august.

På kommando fra kompaniets nye og unge sjef, kaptein Martinsen, retta soldatene seg opp og presenterte sine AG3-geværer før de igjen fikk hvile på stedet. Kapteinen ga en kort presentasjon av seg sjøl som krigsskoleutdanna, fortalte litt om Porsangermoen der de ville bli til KpC, og sa til slutt at han var klar over at forholda på Trandum ikke hadde vært de beste. –Vi har derfor bestemt å slå en strek over de uoppgjorte sakene som dere har med dere derfra, la han til.

Det var noe soldatene likte å høre, uten derfor å la seg dupere. Mange tenkte heller: Hva skulle garnisonsledelsen på Porsangermoen ellers gjøre? Sette storparten av det nyankomne kompaniet i kakebua?

Ei ukes tjuvperm

Det viktigste av det uoppgjorte som kapteinen sikta til, var det grove bruddet på militær tjenesteplikt store deler av kompaniet kollektivt hadde begått før det skulle overføres til Finnmark.

15 dager før overføringa hadde kompaniet gått ut på ei ukes sommerferie. Den ferien blei mange av soldatene enige om å forlenge til to uker. Tjuvperm ut over ei uke ville føre til sivil tiltale og dom, mens inntil sju dager bare kvalifiserte for militær refs og kakebu. Før soldatene reiste hver til sitt, bestemte de seg derfor for å passe på at de var tilbake innen 14 dager.

Som sagt, så gjort. Tjuvpermen blei gjennomført til punkt og prikke. Militærpolitiet lyktes ikke med å få tak i noen av synderne, de var spredt for alle vinder, og ingen pårørende visste hvor de befant seg. Innen siste minutt var alle tilbake på Trandum og fikk straks ordre om å sette i gang med å pakke utstyr og gjøre seg klare for overføring til Porsangermoen dagen etter. Mer var det ikke tid til.

«Niggerlurv» og «jødetamper» på Trandum

Det var flere sider ved oppholdet på Trandum som hadde fått KpA-soldatene til å mene at de hadde fortjent ei ekstra ferieuke før de blei overført til ødemarka, og til å sveise dem sammen til å ta den ved sjøltekt. En spesielt vanskelig kompanisjef av den gamle skolen, som hadde gått alle gradene fra befalsskolen opp til kaptein, hadde ikke forsømt mange høve til å trakassere soldater som han mente ikke fortjente vanlig sosial respekt. Under seg hadde han dessuten et befal som ikke rygga tilbake for å gi soldater hedersnavn som «niggerlurv» og «jødetamp».

Her gjorde befalet opp regning uten vert. KpA lot seg ikke pille på nesa, men protesterte og rapporterte oppover om hva som skjedde. En vakker dag var nigger- og jødehateren borte vekk. Kapteinen blei, etter at kompaniet var overført til Finnmark, sparka oppover til majors grad og en administrativ stilling på trygg avstand fra soldater.

«Arbeiderkompani»

KpA hadde begynt førstegangstjenesten 5. januar. Det betydde at det i høy grad besto av ungdom som, etter endt ungdomsskole, alt i årevis hadde stått på egne bein i lønna arbeidsliv og fått erfaring med fagforeninger og kollektive forhandlinger. Dette til merkbar forskjell fra juli-kulla av nyutklekka artianere som hadde sitti under kateter og lærerautoriteter fra sjuårsalderen.

Fra starten hadde kompaniet bestått av nærmere to hundre mann. Etter rekruttskolen på tre måneder var det omtrent halvert til en siste kjerne av nesten bare arbeiderungdom. Den andre halvparten var dimittert eller overført til lettere tjeneste av reelle helsemessige eller sosiale grunner, eller ved hjelp av vellykka skuespill.  

Også en gruppe litt eldre, mest juridiske studenter fra Oslo vestkant var borte, trygt plassert i passende kontorjobber i hovedstaden, blant andre den sympatiske, seinere sivilombudsmann, Arne Fliflet (f. 1946). Nyutdanna magister i historie fra universitetet i Oslo i desember 1971, Harald Berntsen (altså jeg som skriver dette, født i 1945 som sønn av en arbeider på Hydro på Herøya) skulle derimot fortsette som kanonmann i Finnmark, oppsatt med den bærbare 84 mm rekylfrie Carl Gustav-kanonen fra svenske våpenprodusenten Bofors. Tilbake var også min jevnaldrende, platearbeideren Arnstein Hølmebakk fra Aker mek. Verksted (sønn av forfatteren og en av stifterne av Sosialistisk Folkeparti i 1961, ­Sigbjørn Hølmebakk).

Hølmebakk og jeg kjente hverandre fra før og hadde begge vært aktive i organisert arbeid for sosialisme fra 15–16-årsalderen. Begge hadde i en del år fått utsatt tjenesten, Hølmebakk i flere år for å seile i utenriks sjøfart i handelsflåten, jeg av studiegrunner. Så hadde vi slutta oss til aksjonen for politisk militærnekting, det ville si: nekta tjeneste grunngitt med motstand mot Norges NATO-medlemskap. Til slutt hadde vi begge, som mange av våre meningsfeller på denne tida, snudd oss rundt og meldt oss til militærtjeneste for å virke for våre politiske standpunkter der, Hølmebakk med tilknytting til SUF(m-l), jeg i kontakt med venstreutbryterne fra NKP med lederen av den ulovlige streiken på NORGAS 1970, Kjell Hovden, i spissen.

Det skal ha vakt irritasjon i militære kretser at Hølmebakk gikk over til å ville gjøre militærtjeneste kort tid etter at han i retten hadde fått aksept for å utføre siviltjeneste som militærnekter på politisk, altså ikke pasifistisk grunnlag.

Den militære ledelsen må likevel ha undervurdert faren ved denne blandinga av unge, men voksne arbeidere og to eldre overbeviste og skolerte sosialister, og ikke minst den grobunnen faren fikk i konfrontasjonene med en sosialrasistisk kompaniledelse av beste gamle kadaverdisiplinmerke på Trandum. Fra starten var mange av de yngre arbeidersoldatene sundt skeptiske til oppviglere som Hølmebakk og meg, som ikke la skjul på hva vi sto for politisk. Men sjøl om de ikke slutta unisont opp om dette politiske synet, hadde vi i kamp for soldatenes interesser sommeren 1972 oppnådd kompaniets hele og full tillit og var begge valgt som tillitsmenn, jeg som kompanitillitsmann, med Hølmebakk som «føringsoffiser».

Ikke ei eneste dimmelenke

Et av de tydeligste ytre tegn på den solidariteten som utvikla seg i kompaniet, var at det ikke fantes ei eneste «dimmelenke» blant de soldatene som stilte opp foran kaptein Martinsen i Lakselv i august 1972.

Denne lenka, som ennå på denne tida var allment utbredt blant førstegangstjenende soldater, besto av små blanke metallkuler som var tredd inn på en tråd og blei ei kule mindre for hver dag som gikk av militærtjenesten. «Veteranene» brukte lenka til å trakassere ferske rekrutter ved å svinge den rundt i lufta foran dem og slå dem over nesa med den.  

Offiserer og befal slo aldri ned på denne formen for forlystelse for «veteraner» på bekostning av rekruttene, de stimulerte snarere soldatene til å tråkke nedover på hverandre framfor å samle seg mot trakassering ovafra.

Soldatene i KpA fra Trandum, nå KpC, satte derimot sin ære i å være fri for også denne lenka. På Porsangermoen blei det en skam å ha den, den fantes snart ikke i garnisonen i det hele tatt.  

Kompaniet lot seg heller ikke narre av den nye og mindre autoritære typen befal som det fikk der oppe, med flere nyutdanna kadetter blant løytnanter og troppsjefer. Den moderne og raffinerte bedriftspsykologien og ledelsesfilosofien som de tydelig hadde lært seg på krigsskolen, kjente mange av soldatene alt godt til fra sin egen bakgrunn i arbeidslivet.

Okkupasjon av offisersmessa endte med ytrefilet til soldatene

Heller ikke da kompaniet kom opp til Porsangermoen i august, var leiren helt ferdig utbygd, spesielt ikke kjøkkenet, som måtte drives provisorisk i telt. Det amputerte kjøkkenstellet og de dårlige matvarene som soldatene blei avspist med, fikk snart konsekvenser. To søndager på rad måtte soldatene som ikke var bortreist på helgeperm, ta til takke med sure kjøttpølser til middag. Da de samme pølsene kom på bordet også den tredje søndagen, gikk de flere hundre som var igjen i leiren, til kollektiv aksjon. De marsjerte samla ut gjennom leirporten, over veien og rett inn i befalsmessa. Der forlangte de skikkelig middagsmat av offiserer som satt i baren i nystrøkne søndagsuniformer med aperitiffen foran seg.

– Hvem er leder her? var spørsmålet soldatene først blei møtt med. Samtlige svarte straks i kor med å peke på seg sjøl og rope: – Jeg!

Deretter kom trusselen om å bli fjerna av portvakta, som bare vakte grov kollektiv latter. Vakta besto jo av våre egne kamerater. Dermed måtte offiserene bite i graset, kokkene fikk ordre om å hente opp ytrefilet fra fryseren i messekjelleren og tilberede den til hele leiren.

Det var reint mytteri. Men garnisonsledelsen foretrakk etterpå å late som om ingen ting hadde skjedd framfor å få en slik mangel på evne til å opprettholde disiplinen på rullebladet. Det kunne vel for eksempel ha spøkt for forfremmelsen av garnisonsjefen, oberstløytnant Kjell Hope, til oberst og sjef for hele brigaden i Nord-Norge året etter? Han nøyde seg med å stenge alle telefoner for utgående samtaler, først uka etter oppnådde mytteristene å få inn en mindre uskyldig nyhetsmelding om det inntrufne på baksida i Dagbladet.

I stedet blei det raskt bedre skikk på både kjøkken og mat.

Det blei heller ikke noe av planer som garnisonsledelsen hadde om å dimittere og hjemsende Hølmebakk og Berntsen. Gjennom uransakelige kanaler fikk de to og hele KpC kjennskap til planene, og kompaniet reagerte straks med enstemmig å vedta å pålegge de to å nekte å reise og sjøl å legge ned all aktivitet hvis de blei transportert vekk mot sin vilje. Samtidig blei Berntsen valgt til ny garnisonstillitsmann.

Også hver gang garnisonsledelsen seinere prøvde å hindre meg i å fungere som øverste tillitsvalgte for soldatene, måtte den strekke våpen for underskriftslister der samtlige soldater i kompaniet trua med streik, for eksempel når ledelsen prøve å sende meg ut på øvelser når det skulle være tillitsmannsmøter.

Atmosfæren tok også sterkt preg av at foran folkeavstemninga om norsk medlemskap i EF 25. september 1972. Nærmere 100 soldater meldte seg på en studiesirkel som garnisonsledelsen ikke kunne nekte oss å arrangere foran avstemninga. Det var så mange at Hølmebakk og jeg delte dem i to og leda hver vår sirkel, med kaptein Martinsen som påmeldt deltaker hos Hølmebakk. Det endte med at da nei-flertallet var klart natt til 26. september, sto jubelen i taket i mannskapsbrakkene. Blant offiserene var humøret merkbart dårligere.

Dagen før tjenesten var slutt og KpC skulle dimmitteres og reise hjem til Sør-Norge med et chartra SAS-fly, 5. januar 1973, blei jeg invitert opp til på kaffe og wienerbrød hos garnisjonsjefen Hope, der han under fire øyne fant grunn til å informere meg om at jeg ikke var aleine om å ha høy utdanning. Det hadde også oberstløytnanten sjøl. I all akademisk-kollegial gemyttlighet var han også sjenerøs nok til å slå fast at det var vi i KpC som hadde hatt kommandoen på Porsangermoen i den tida vi hadde vært der.

Det var en pinlig seanse, men jeg hadde verken mot eller hjerte til å reise meg og forlate oberstløytnanten før audiensen var over.

Halkavarre høsten 1972

Ikke lenge etter at kompaniet fra Trandum landa i Lakselv i august 1972, hadde det, sammen med hele garnisonen, blitt satt til å klargjøre et større område i Halkavarre inne på vidda noen mil sørøst for Porsangermoen for militære øvelser. Hver dag blei vi frakta fram og tilbake til Halkavarre der vi gravde skyttergraver grøfter og lagde befestninger i det nye øvingsområdet. Det var en flott tjeneste som vi likte svært godt; Den besto i realt kroppsarbeid med hakker og spader i den skrinne og steinete jorda, kjøring av anleggsmaskiner for dem som kunne den jobben, og stor frihet fra militær kommando ute på den åpne og fargerike vidda i et stabilt strålende høstvær. På forhånd fikk vi ikke vite mye om hva slags første store øvelse vi var i gang med å forberede.

Det vi soldater til slutt blei informert om, var at det skulle være en svær øvelse med skarp ammunisjon, med både håndvåpen av alle slag, geværer, maskingeværer og bærbare kanoner, med artilleri og til og med jagerfly, visstnok en flyskvadron fra Bardufoss militære flyplass. Mange så med litt spent forventning fram til å være med på et slikt krigsteater. Bak stillingene vi hadde bygd ut, hadde noen også jobben med å føre opp en større tribune med tak over, som skulle huse tilskuere til teaterforstillinga.

Utpå dagen for den første store øvelsen lå hele garnisonen nedgravd og klar i stillingene som vi sjøl hadde bygd ut, med de våpna som vi var oppsatt med, jeg med den svenske 84 mm Carl Gustav-kanonen, spesielt beregna på å sette tanks opp til to tusen meter unna ut av spill, Hølmebakk et stykke borte med maskingevær. Ellers var det klargjort for både kanonskyting fra det motoriserte feltartilleriet med beltegående grovkalibra haubitser som var plassert på den andre sida av åsen bak oss for å skyte i elliptiske buer over hodene våre mot måla foran.  

Først umiddelbart før øvelsen starta, og det ikke var noen vei tilbake, kom bekreftelsen på det vi av og til hadde hatt enkelte spekulative anelser om. Flere helikoptre kom surrende nede fra Banak-flyplassen i Lakselv og landa rundt tribunen bak oss. Ut av dem steig et større følge av høye offiserer i ulike uniformer, den ene mer stjernespekka enn den andre, og inntok stilling som tilskuere på tribunen.

Dette var tydelig noe vi ikke skulle ha fått kjennskap til på forhånd.

Straks «stjernegrisene» var på plass på tribunen, brøyt infernoet laus. På kommando fyrte vi etter hvert av alt vi hadde å skyte med mot den slake dalsida tvers over for oss, og snart fikk vi assistanse fra jagerfly som kom dundrende bakfra rett over oss og sendte av gårde raketter som eksploderte i et voldsomt fyrverkeri i området der den fiktive fienden rykka fram.

Det hele var over nesten like fort som det hadde begynt. I et hav av røyk og lukter som reiv i nesa av eksplosiver, forsvant tilskuerne på tribunen bak oss inn igjen i helikoptrene som surra av gårde like brått som de hadde kommi.

Etterpå fikk vi ikke vite hva slags forsamling som vi hadde hatt æren av å demonstrere vår forsvarsevne for, bare at det, som alle skjønte, ikke hadde vært hvem som helst. Det blei overlatt til oss å spekulere i spørsmålet, og ei rekke forslag kom på bordet, blant andre om at det hadde vært NATO-offiserer fra flere land. Noen var til og med så fantasirike å mene at grunnen til at vi ikke hadde fått vite noe om dette på forhånd, var at garnisonsledelsen var livredd for at vi da kunne ha nekta å gjennomføre øvelsen.

Vallabotn seinsommer 1975

På forsommeren nesten tre år etter, i 1975, som nybakt forskningsstipendiat/NAVF med arbeidsplass ved Historisk Institutt på Universitetet i Oslo, traff jeg avgående leder i Norsk Studentunion Gerd-Liv Valla og blei sammen med henne. I august reiste vi på besøk hos foreldrene hennes på gården Valla i Vallabotn ved Bjerka stasjon på Nordlandsbanen. Vi fikk bo for oss sjøl i våningshuset på et tidligere småbruk som var tillagt Valla-gården. Huset lå flott til ved den gode lakseelva Røsså som rant fra landets nest største innsjø, Røsvatn, og ut i Rana-fjorden ikke langt fra Vallabotn.

Etter noen dager kom Gerd-Liv i kontakt med ei jevnaldrende oppvekstvenninne på motsatt side av elva, og en lys og varm nordlandskveld på sitt vakreste kom hun roende over til oss med et par flasker hjemmelaga ripsvin som skulle vise seg å være av beste slag.

Men først presenterte Gerd-Liv oss for hverandre, og da venninna fikk høre hva jeg hette, sperra hun øynene opp og spurte: – Du er vel ikke han soldaten som var på Porsangermoen i 1972?

Det var jeg jo, og dermed rant det ut av henne hvorfor hun hadde spurt og nesten ikke trudde at svaret kunne være sant. Hun kom rett fra kaffebordet hjemme på den andre sida av elva der kapteinen min på Porsangermoen fortsatt var på besøk. Han var forlova med søstera hennes, og rett før hun hadde forlatt selskapet for å ro over elva, hadde han fortalt ei lengre historie om en svær øvelse med skarpt i Halkavarre i Finnmark utpå høsten 1972. Han hadde under hele øvelsen, på ordre fra høyere hold, liggi nedgravd 50 meter bak en soldat som hette Harald Berntsen og holdt han på kornet med skarpladd AG3-gevær. Ikke langt unna hadde en annen kaptein på ordre fra samme hold hatt en soldat ved navn Arnstein Hølmebakk på kornet.

Han hadde også fortalt at øvelsen var en stor og lenge planlagt NATO-øvelse, og at den blei bivåna av høytstående offiserer fra NATOs nordkommando som blei flydd inn med helikopter fra Lakselv umiddelbart før øvelsen starta. Videre at ledelsen på Porsangermoen ikke hadde våga å fortelle soldatene hva slags øvelse det var, av frykt for at de da kunne ha nekta å delta, streika og laga skandale.

Jeg stilte meg straks og seinere spørsmålet: Hadde det i øvelsen i Halkavarre inngått en mindre øvelse i hvordan kvitte seg med oppviglere i et virkelig krigstilfelle før disse tok over kommandoen? Tanken kan virke fantastisk og paranoid. Men den blei styrka av militære meldinger fra Finnmark i 1972 som seinere tilfløyt meg fra fortrulige kilder i forsvarsadministrasjonen i Oslo, om at «marxist-leninistene» hadde overtatt kommandoen i fylket.

Det kunne sjølsagt også ha vært en rutinemessig sikkerhetsforanstaltning, for å utelukke at oppviglere som Hølmebakk og Berntsen ikke snudde seg og retta rekylfri kanon og maskingevær mot eget befal? Garnisonsledelsen må utvilsomt ha kjent Hølmebakk og meg så godt at den visste at vi ikke var terrorister som kunne finne på noe slikt, men det kunne kanskje ikke skade å bruke høvet til å trene på at det kunne skje? Og det kan sjølsagt være at de høye NATO-offiserer fra flere land på tribunen hadde forlangt at hvis det fantes soldater av typen Hølmebakk og Berntsen på øvelsen, måtte de holdes i sjakk. Det kan her nevnes at Hølmebakk var en av de beste skarpskytterne i kompaniet, med skyttermerket i sølv, og at han hadde flere medaljer fra kompanimesterskap, det militære femkampmerket og hadde representert Finnmark i divisjonsmesterskapet og i norgesmesterskapet i infanteriløp. Heller ikke jeg var en dårlig skytter, heller ikke med Carl Gustav’n, og ikke i utprega dårlig form ellers etter åtte–ni måneders tjeneste.

Uansett var det ei nesten utrulig historie, men den var åpenbart sann. Det var ingen grunn til å tru at den skikkelige kaptein Martinsen skulle ha fortalt eventyr til sin kommende svigerfamilie. Den kom fram ved et like fantastisk sammentreff, av den typen som helt tilfeldig fører til at djupe hemmeligheter blir avdekka, og kan få en til å bli helt rolig og ganske skjelven på samme tid.

Men det er også ei historie om de gode gamle dager da den norske hæren var en allmenn vernepliktshær som avspeilte særlig den arbeidende delen av befolkninga – ikke våre dagers eliteavdelinger av profesjonelle leiesoldater som idealiseres i fordummende norske fjernsynsserier, spesialtrente for oppdrag i tjeneste for norske og allierte imperialistiske interesser over hele verden så vel som hjemme, og utstyrt med de aller mest moderne våpen produsert av en høyteknologisk avansert og høyst profitabel norsk våpenindustri, i nært samband med det militærindustrielle kompleks hos landets hovedallierte, USA.

Halkavarres videre utvikling som øvingsfelt for NATOs flyvåpen, i strid med Sametinget og reineierne

Øvelsen som KpC i den nå nedlagte garnisonen i Porsanger var med på å forberede og gjennomføre i 1972, var ikke den siste i Halkavarre, og det var ikke den siste gangen jagerfly bombarderte området med skarpe raketter.

Fra 2001 har NRK Finnmark fortløpende fortalt om hvordan Halkavarre er utvikla videre som øvingsfelt for F 16-jagerne. Også Banak flystasjon skulle på denne tida utbedres for å kunne tjene som base for F-16-jagerne når de trente i Halkavarre. Alt i 2002 ville det bli opp til 100 bombetokt i Halkavarre. I tillegg til to årlige bomberunder for de nasjonale F-16-skvadronene på Bodø flystasjon, skulle det åpnes for alliert bombing som britene alt hadde gitt klarsignal til og USA også ville benytte seg av.

Arbeiderpartiets gruppe i Sametinget var mindre fornøyd. I februar 2001 skreiv de i et brev til forsvarsminister Bjørn Tore Godal at flybombeøvingene ikke måtte økes uten at det først blei undersøkt om de ville få langvarige skadevirkninger på naturen i området og på samisk reindrift.

Men i 2002 blei det kjent at Forsvaret og NATO ville båndlegge store arealer i samiske områder i Finnmark for å øve bombing fra jagerfly og kamphelikopter, og for å teste ut nye kryssermissiler i Halkavarre. Det hjalp ikke at reindrifterne og Sametinget protesterte mot dette, at stortingsrepresentant Morten Lund ba forsvarsministeren i Bondeviks andre regjering om å redegjøre for om den planlagte utvidelsen av Halkavarre skytefelt var i tråd med internasjonale konvensjoner, eller at stortingsrepresentant Eva Nielsen i en 1. mai-tale i Honningsvåg samme år sa at planene om å skyte med langdistanseraketter i Porsanger var en provokasjon mot sivilbefolkninga og oppfordra til sivil ulydighet dersom Forsvaret ikke endra planene.

Også russerne reagerte. Ambassadør Julij Kvitsinskij sa at russiske myndigheter var kritiske til at Norge ville la NATO-fly øve presisjonsbombing tett opp mot russegrensa og så helst at utenlandske styrker holdt seg unna skytefeltet i Halkavarre.

I november 2003 droppa åtte norske og britiske jagerfly 48 bomber i øvelsesområdet i Halkavarre.

I oktober året etter, 2004, bekrefta Forsvaret at det var brukt røyk og lysgranater med det giftige stoffet hvitt fosfor i Halkavarre, noe det tidligere hadde nekta for. Reineierne i området ba nå Forsvaret om å granske skadevirkningene. Det kom fram at et gram av hvitt fosfor var nok til å drepe ti mennesker, men at stoffet antente seg sjøl når det blei tørt og ikke lenger var giftig etter at det hadde brent opp. Forsvaret sa at av den grunn blei slik ammunisjon bare brukt i områder hvor det var tørt, og at det derfor var lite sannsynlig at rein i området ville bli forgifta.

Siste nytt om Halkavarre fra NRK Finnmark er fra et snaut år sia, august 2016, og gikk ut på at den planlagte jagerflyøvelsen «Nordavind» likevel ikke ville foregå på Banak som planlagt. Øvelsen var flytta til Bodø fordi det blei for krevende å flytte alt nødvendig utstyr til Banak.

Halkavarre skytefelt skulle likevel brukes under øvelsen. Feltet som KpC var med på å bygge ut i 1972, er trulig blitt en viktig del av den innringinga av Russland som «nye» NATO er i fred med å foreta under ledelse av tidligere statsminister jens Stoltenberg, og er med på å gjøre Banak, Lakselv og hele Porsanger til et første viktig mål for russiske atomvåpen.

Hvorfor svikter LO i pensjonskampen? Hvorfor er LO for EØS, som raserer LOs eget fundament? Hvordan kunne antikrigspartiet SV ende opp som puddel for USA og imperialismen? Terje Tvedt viser i artikkelen: «Det humanitær-politiske kompleks og venstresidens politiske krise – tilfellet SV» hvordan framveksten av et bistandsaristokrati nært knyttet til staten har vært avgjørende for linjeskiftet.¹

Geir Christensen er landstyrerepresentant i Rødt, og sitter i kommunestyret på Nesodden.
Foto: Pixabay.com

Organisasjonsaristokratiet er ledere i folkelige organisasjoner, tilhørende forskjellige klasser, som er utsatt for et avansert system med pisk og gulerot for å sørge for at de er lojale mot makta. Jeg bruker begrepet utvidet i forhold til Marx sitt begrep arbeideraristokratiet. Både i forhold til hva slags organisasjoner vi snakker om og i forhold til klassetilhørighet. I dette sjiktet foregår mange klassereiser. Akkurat når klasseskiftene foregår er ikke det viktige, hvordan det skjer er viktig

Makt nedenfra

I perioden med klassesamfunn – siden Pyramidenes tid – har organisering handlet om metoder et mindretall bruker for å få makt over ett flertall. Militærvesen, religioner og demokratier ga alle inntrykk av å være til alle borgernes fordel, men ble brukt som redskaper for å undertrykke ett flertall. Gjennom disse årtusener er det utviklet en mengde sinnrike mekanismer for å kontrollere organisasjoner og bruke dem til å undertrykke flertallet.

Med kommunismen kom en bevegelse som stilte seg det motsatte som mål: Å utvikle organisasjoner som redskap for et flertall til å ta styringen fra et mindretall. Oppgaven har vært vanskeligere enn det så ut som. Svært mange kommunistpartier har brutt sammen som følge av at ledelsene har degenerert, både i kapitalistiske samfunn og under forsøk på å utvikle sosialistiske stater. Svært mange fagforeninger har blitt knyttet til makta. Mange solidaritetsorganisasjoner er avhengige av, og er nært knyttet til makta.

Å utvikle nye organisasjonsmodeller som gir makt nedenfra. Å bryte de maktsystemene som gir ledere rom for å gå etter egne mål og i isteden knytter dem fast i skjebnefellesskap med de de representerer, er grunnleggende for å utvikle nye revolusjonære bevegelser. Hvorfor diskuteres nesten ikke organisasjonsutvikling på venstresiden? Kommunistisk teori er svært mangelfull og trenger dramatisk fornyelse. Her ligger en nøkkel til å skape tillit til sosialisme og bevegelser som kan forandre samfunnet.

Oligarkiets jernlov

I 1911 formulerte Robert Michels Oligarkiets jernlov.² Etter studier av partier og masseorganisasjoner (Det tyske sosialdemokratiske partiet særskilt) konkluderte han med:

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.

• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.

Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er selvfølgelig knyttet til maktforholdene. Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» faglige tillitsvalgte, men ukjent for meg at fagforeninger kjøper arbeidsgiver-representanter. Fåmannsveldet er knyttet til at ledere påvirkes av herskerne i samfunnet – sosialt, politisk og økonomisk.

Alle tillitsvalgte på et visst nivå i fagbevegelsen vet at å slåss for medlemmenes interesser koster karriere, og at å støtte arbeidsgiveren i det stille gir mange muligheter. Krav om «Lojalitet oppover og villighet til å tråkke nedover» er det mest grunnleggende kravet du møter. Det er ikke uvanlig at du må vise vilje til å støtte makta mot egne medlemmer som en slags opptaksprøve hvis du virkelig skal inn i maktsjiktet i fagbevegelsen. Det er vanlig at du beholder heldagstillitsverv til du blir pensjonist, så framt du ikke irriterer makta. Unntakene, f.eks. med Gerd-Liv Valla, sier noe om hvor sterke mekanismer som trår til når makta føler seg truet. Alle som jobber med solidaritetsprosjekter som i stor grad er statsfinansierte, vet at du må unngå å irritere staten.

Det er viktig å behandle sjiktet som en objektiv kategori. Alle møter mekanismer med pisk og gulerot og må forholde seg til dette systemet.
Forskjellige reaksjoner

De individuelle reaksjonene på å møte systemet er derimot svært varierende. En grov inndeling kan være:

• Motarbeiderne som jobber systematisk for at foreningen utvikler mottiltak som sikrer at tillitsvalgte er lojale nedover.

• Stayerne som ikke stiller store spørsmål ved systemet men etter beste evne prøver å gjøre jobben de er valgt til på tross av presset.

• De forsiktige som misliker systemet men ikke tør å ta kampen med det og derfor forholder seg tause og ofte passive. Her havner også mange som prøver hardt å gjøre en god jobb og møter store skuffelser.

• Hoffet som bevisst og systematisk gjør karriere på å løpe maktas ærend. En svært stor del av denne typen karrieremennesker vil du finne i AP.

Organisasjonsaristokratiet, og særlig toppen som domineres av «hoffet», er konsentrert rundt ulike maktapparater. De fleste av disse har sitt tilholdssted i Oslo.
I tradisjonell marxisme kan dette sammenlignes med det som kalles klassestandpunkt. Det handler om hvem du solidariserer deg med og hvor sterkt denne solidariteten er. Selv om det er store individuelle forskjeller ligger de objektive klasseforholdene bak som styrende element.

Klassedeling

Fordelingen av organisasjonsaristokratiet på klasser er vanskelig. Her er et mer gjetningsbasert forsøk gjort på Nesodden sammen med en mer generell klasseanalyse. Nesodden sine ca 9000 sysselsatte har vi fordelt slik:

Borgerskapet utgjør på Nesodden ca 200 mennesker (2 %). Andelen tilhørende organisasjonsaristokratiet er lite, anslagsvis kanskje 10–20 personer. Eksempler:
Harald Norvik er pensjonert Statoildirektør m.m., men har likevel en nettoinntekt etter skattelistene for 2016 på over 4 millioner i 2015. Han startet som statssekretær for AP.
Truls Wickholm er avtroppende stortingsrepresentant og påtroppende ordfører med nettoinntekt etter skattelistene på over 0,8 millioner, er antakelig allerede rykket opp i det gode borgerskap. Han startet som energimontør i Viken.

Småborgerskapet på Nesodden er stort, ca 3000 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet tror vi også er stort – antakelig godt over hundre mennesker.
Eksempel: Selvstendig næringsdrivende, tidligere kommunal saksbehandler, tar oppdrag for firmaer som sammen med reguleringsplan må levere rapport om biologisk mangfold. Rapportene skal belyse om det finnes biologiske hensyn som begrenser utbyggingsmulighetene. Det blir svært vanskelig å overleve i det markedet om rapportene stadig viser at utbygging er i strid med miljøhensyn.

Arbeiderklassen teller på Nesodden ca 5800 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet, i hovedsak det tradisjonelle arbeideraristokratiet – tror vi er betydelig under 100 mennesker. Eksempel:

Hovedtillitsvalgt i større fagforening har nettoinntekt på 420 000 og har små økonomiske fordeler. Makt, prestisje og å slippe ­slitsomt skiftarbeid er antakelig viktigste gevinsten.
Hva avgjør organisasjons­aristokratiet sine valg?

Det handler ikke først og fremst om personlige valg. Det handler om hvordan organisasjonen beskytter seg mot maktas oppkjøpsmekanismer. Hvor avhengig en gjør seg av statsstøtte. Hvilke forpliktelser og forventninger tillitsvalgte møtes med og hvor godt demokratiet fungerer.

Organisering for klassekamp
(kvinnekamp og antirasistisk kamp)

Organisering er arbeidsfolks kapital. Denne organiseringen trues hvis kapitalistklassen og stat får innflytelse og/eller kontroll.

Arbeiderklassen er sterk når den opptrer enhetlig. Å diskutere hvordan en skal komme fram til enhetlig handling – basert på arbeidsfolks behov – er en omfattende debatt og et område hvor marxismen er utviklet forholdsvis kort. En ekstra stor utfordring blir dette spørsmålet i moderne «informasjonssamfunn» hvor de store fabrikkgulvene med tusenvis av arbeidere blir færre og stadig større deler av arbeiderklassen driver med grader av intellektuelt arbeid.

Organisasjoner som skal bli gode redskap må ha en plan for å motvirke at stat og kapital får innpass eller tar kontroll over dem via lederne. De må sørge for at medlemmene virkelig har makt. Ut av dette vokser det organisasjoner med sterk handlekraft og evne til å skape endring.

Kampkraft i folkelige organisasjoner

Her er noen innspill til denne diskusjonen:

De herskendes tanker er de herskende tankene. Uten selvstendig makt uavhengig analyse, uten forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende vil en organisasjon bli litt bytte for makta. Når LO strøk sosialismen fra programmet var det ikke bare ille fordi sosialismevisjonen ble borte. Det var ille fordi forståelsen av at kapitalismen som system måtte bekjempes ble borte. Å reise diskusjonen om maktforhold, og å skille venn fra fiende er helt nødvendig.

Å skille interessene til ledere fra medlemmene er grunnleggende for kapitalen og staten. I LO-systemet er det kutyme at du aldri behøver å gå tilbake til jobben du hadde, etter at du blir heldagstillitsvalgt på et vist nivå og rykker inn i arbeideraristokratiet. Noen få har det motsatt: Lederen av Norsk Lokomotivmannsforbund kjører fremdeles tog. Ikke så mye, men nok til å beholde sertifikatet. Hvis medlemmene vil bytte ham ut kan han begynne i sin gamle jobb straks.

I en god del fagforeninger unngår man heldagsansatte tillitsvalgte og deler på arbeidet i isteden. En del har sosiale normer mot å bytte side. For eksempel at tillitsvalgte ikke skal ende på bedriftens personalkontoret.

For å binde ledere til masta og redusere mulighetene for at de bytter side kan det gjøres en rekke tiltak. Rotasjon og begrenset funksjonsperiode i lederstillinger er en slik ordning. En ordning for topptillitsvalgte i fagbevegelsen som forutsatte at de gikk tilbake til jobben de kom fra de siste 5 årene før pensjonsalder for å nyte fruktene av sin egen innsats hadde nok endret holdninger i mange forbundsledelser. Måtte de i tillegg få samme pensjon som sine arbeidskamerater hadde vi fått en annen pensjonsdebatt. For partier vil kjønns- og klassekvotering være viktig. Da vil ledere i større grad ha samme erfaringsbakgrunn som de de leder. RVs tidligere, svært dyktige leder, Aslak Sira Myhre, snakket mye om sin erfaring som rengjører i Stavanger kommune. Han ville kanskje fortsatt vært aktiv i Rødt hvis han hadde gått tilbake til jobben som renholder etterpå. Forventningene til tillitsvalgte kan utvikles. Det kan godt vedtaes at det forventes av tillitsvalgte at de holder seg unna stillinger på andre siden av bordet og/eller at de ikke skal bruke tillitsvervet til å starte noen klassereise. Det skaper oppmerksomhet og utvikler sunne holdninger. Et system med enkle tilbakekallingsmuligheter av tillitsvalgte gjør det også vanskeligere å bytte side.

Makt nedenfra oppstår nær vi får til felles handling. Der hvor medlemmene deltar i utformingen av politikken kan det skapes engasjement og grunnlag for felles handling. Dette fellesskapet vi trenger krever at alle deltar. Der mange medlemmer ikke vet hva som foregår går det ikke an å skape enighet. Skal medlemsengasjementet dyrkes, må alle medlemmer ha gode muligheter for å spre sine synspunkter til hele medlemsstokken. Alle medlemmer må bli sett og hørt. Her har ledelser et spesielt ansvar for å svare på henvendelser og dele informasjon. Usynliggjøring og tilbakeholdelse av informasjon er to vanlige herskerteknikker som spesielt ledelser bruker. Et systematisk arbeid for å vanskeliggjøre bruk av herskerteknikker er en nødvendig del av organisasjonsbygging. Alle organisasjoner en kontinuerlig debatt om hvordan medlemsengasjement utvikles og tusenårige tradisjoner med å passivisere medlemmene brytes. Typiske trekk for kampkraftige organisasjoner er kort avstand fra bunn til topp. Ofte bredt sammensatte ledelser og mest mulig direkte kontaktflate mot medlemmene.

En viktig del av medlemsdemokratiet er at ikke utenforstående (les makta) kan legge press på organisasjonen. Det handler om trygghet i forhold til maktutøvelse. I forhold til fagforeningsaktivister er press fra arbeidsgiver/svartelisting osv en viktig utfordring. Vi kan ikke forhindre dette, men vi kan ha en strategi for å motvirke det. Økonomisk uavhengighet er selvfølgelig nødvendig. I tillegg må organisasjonen beskyttes mot maktspill politisk. Når RVs daværende parlamentariker i Tromsø – Herman Kristoffersen – var misfornøyd med de politiske vedtakene i lokalavdelingen, gikk han til APavisen lokalt og mobiliserte for å få en ny politikk. Det var bare å komme på årsmøtet å melde seg inn i døra. Slikt er ikke bare udemokratisk, det skaper også en situasjon hvor makta direkte kan påvirke politikken til et opposisjonsparti.

Organisasjoner som vil spille en rolle i forhold til samfunnsendring må diskutere disse spørsmålene og ha en strategi.

Sluttnoter:

1. https://steigan.no/2017/11/det-humanitaer-politiske-kompleks-og-venstresidens-politiske-krise-tilfellet-sv/
2. Robert Michels: Politiske partier (Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie)

Det var vi lærere som lærte geologene
forskjell på metamorf og sedimentær
så det er vår skyld at nasjonen pumper lommebøker og barnelunger
fulle av olje og at gravide ikke bør spise torsketunger lenger
vi tegna celledeling på tavla og lærte legene at døden er noe gammeldags vi ikke trenger
vi må ta ansvar for stråleskader og fulle sjukehussenger
fenger fenghetter var det sikkert vi som lagde kindereggbomber og flaskeraketter
og fikk forskerne på Kongsberg våpenfabrikk til å hige etter
større smell og mer futt
så krutt kan blåse armer og bein av unger som har vært her men er sendt ut

Vi kan trøste oss med
at det var vi som lærte
Mads Gilbert å sy korssting
PISA-fagopphengte politikere bør huske hvilke store ting
som kom ut av den kunst og håndverkstimen
før de insisterer på at puggefag må komme først
huske Telemark Bataljon som vi lærte å lese kart
og filharmonien som vi lærte om Mozart
og Vigdis Hjorth som vi er jævlig stolte av
at det var vi som lærte om punktum og stor bokstav!
Hver gang en unge overlever en bilulykke veit vi at det var vi
som lærte ambulansesjåførene å trykke to og blåse tretti
vi nørte glørne som blei til flammehjerter i de
som gikk i fengsel for å gi en flyktning skyss og kaffe
eller for å framskaffe hemmelige dokumenter
dissidenter har fått pleid motet sitt av oss

Likevel
det var vi som lærte makta å sloss med
skitten retorikk og rein propaganda
vi som ga FN-utsendingene for liten kunnskap om Rwanda
og folkemord er tung skyld å grave seg ut av dyna med en vintermandag
de døde henger over skuldrene våre
de såre ungene med fuktig blikk vi aldri fikk nok tid til
vil alltid hvile sammenkrølla nederst i magen
klumper av dårlig samvittighet og skam
skal vi holde de frynsete sømmene sammen må vi døyve dem
ikke bare med han som fikk nytt hjem,
eller hun som blei minister eller løste kreftens problem
men med alle dem som blei
hva som helst som de kan leve av og med
de vi kan se på gatehjørner og på facebook
at er gode mennesker som har det godt nok
det må være flott nok
har en lærer en annen målestokk
blir bitene av henne fort til snøfnugg i tidlig høstfokk
overalt
før de smelter og blir borte

Skrevet av Guro Sibeko
Foto: Pixabay

Det mangler ikke på politiske ambisjoner for den norske skolen. Den skal gjøre gangs folk av barna som kommer dit, utligne klasseforskjeller, og produsere den arbeidskraften Norge trenger. Nasjonale prøver, PISA og andre målinger påstår å kunne si noe om kvaliteten i skolen. Men hvordan står det til i klasserommet, hvis vi går bak statistikken, og ser nærmere på kjønn, klasse og etnisk bakgrunn? Stemmer det at skolen er feminisert og at guttene blir tapere? Kan skolen skape like muligheter for alle? Mette Bjerkaas har intervjuet Harriet Bjerrum Nielsen.

Harriet Bjerrum Nielsen er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Nielsen har forsket skole gjennom en lang forskerkarriere og har ledet flere store forskningsprosjekter om kjønn, oppvekst og modernisering.Mette Bjerkaas er tidligere lærer og jobber nå med undervisning om internasjonale spørsmål. Hun er aktiv i Røde Kors og opptatt av like skolemuligheter for alle.
Foto: Trondheim Byarkiv/Flickr

– For 20 år siden kom boken Er skolen for Kari eller Ronny av Jorun Guldbrandsen – den sa blant annet at jenter får mindre undervisning enn gutter, at jenter er «støtdempere» mellom bråkete gutter og at jenter får ros av lærere for fine bøker, mens gutter roses for det faglige innholdet. I dag hører vi at det er guttene som er skoletapere, stemmer det?

– Nei, det er en altfor generalisert påstand. Dette er basert på at gutter får litt dårligere karakter enn jenter. Ses det i forhold til sosial klasse, er det ikke alle gutter som klarer seg dårlig på skolen, det er en bestemt gruppe gutter. I høy grad gutter som kommer fra hjem hvor foreldrene har lavere utdannelse og en del av dem er barn av minoritetsforeldre.

– Hvorfor mener noen da at gutter er skoletapere i dag?

– De fleste gutter får karakter 3 og 4 i grunnskolen, men det er flere gutter enn jenter får karakteren 2 i skolen. Det gjør at gutter i gjennomsnitt scorer litt lavere enn jenter. 

– Er det noen fag gutter markant gjør det dårligere i enn jenter?

– Guttene ligger lavere enn jentene i norsk. Det er altså primært norskkarakteren det står på. Dette kan henge sammen med at jenter ofte er raskere enn gutter til å utvikle språket.

– Flere sier at skolen i dag er feminisert, mens du er en av dem som sier at skolen er mer modernisert enn feminisert. Hva legger du i det?

– Skolen legger mer vekt på prosesskompetanse som innebærer at du må planlegge din egen arbeidsprosess, samarbeide med andre, bruke språket mye og evaluere deg selv. Dette har ikke endret seg fordi om det har blitt flere kvinnelige lærere. Det er uttrykk for en ny pedagogisk tenkning og avspeiler også moderne kompetansekrav på arbeidsmarkedet. Skolen må fylle det behovet samfunnet har, dermed endrer skolens innhold seg etter hvilke kvalifikasjoner samfunnet etterspør.

– Passer dette jenter bedre enn gutter?

– Ja, for noen jenter. Mye tyder på at jenter i gjennomsnitt blir litt tidligere modne enn gutter, og dette kan være grunnen til at de takler dette bedre. Jentene er flinkere til å holde styr på sine egne prosesser. Det har med språk å gjøre samt at jenter er flinkere sosialt, for eksempel til å samarbeide. 

– Du har selv vært i skolen og observert dette, hva så du?

– Mange av jentene er flinke når de starter på skolen. I gruppearbeid setter jentene i gang med arbeidet og hjelper guttene så de også kommer i gang. Slik fortsetter prosessen, og guttene blir jobbende «på gølvet» mens jentene tar ledelsen.

– Prosessorientert skole minner noe om det sosiokulturelle læringssynet som dominerer den pedagogiske tilnærmingen i skolen i dag, et læringssyn som er mer prosessorientert enn tidligere læringssyn og hvor man mener at læring skjer i interaksjon med andre. Er dette læringssynet til fordel for jenter?

– Hvis delen med prosessorientert vektlegges, så er det nok til fordel for en del av jenter. Jenter har et språklig overtak som gjør at de profiterer mer på formell skolegang – det kan vi se helt tilbake til da katekismeskolen ble innført på 1700-tallet. I forhold til jevnaldrende ser vi at jenter snakker og hører på hva andre sier, vi ser små jenter som bruker masse tid til å hviske og tiske til hverandre. Guttene kommuniserer typisk mer gjennom aktiviteter og gjør ting selv uten å samarbeide i like stor grad som jentene. 

– Bidrar ikke dette til at guttene blir skoletapere?

– Det er ingen krise for guttene, de taper ikke på sikt. De trives også godt på skolen og de får mye oppmerksomhet fra lærerne. Det er fortsatt slik at guttene får mye mer av lærerens tid enn jentene – enten det er fordi de bråker eller fordi de er flinke.

– Hva kan skolen gjøre for å hjelpe guttene slik læringen er organisert i dag?

– Guttene kan få mer undervisning i språk og hjelp til å styre prosesser. Altså, en inkluderende pedagogikk som ser hvert enkelt behov. Det er viktig å få frem at noen gutter er kjempegode på dette. Men hvis man ser på guttene som er gruppe, så er de dårligere enn jentene.

– Hvordan utvikler det lille forspranget jentene har, når elevene blir eldre og starter på videregående?

– Jentene får litt bedre karaktergjennomsnitt, men ellers betyr det ikke så mye. Konsekvensene er at litt velger flere gutter enn jenter yrkesfag på videregående. På studiespesialisering er det litt overvekt av jenter, men dominansen er mindre enn guttedominansen på yrkesfag. På videregående skoler med høyt snitt vil det være en oppsamling av jenter.

– Fortsatt vil du ikke si at guttene er skoletapere?

– Det kan være en fordel å gå på en videregående skole med litt lavere karaktersnitt. Det kan være lettere å få god karakter om du ikke er på en toppskole, og dermed en fordel når eleven skal søke høyere utdanning.

– Norge er det landet i Europa med flest utdroppere i videregående skole. Ser vi noen kjønnsforskjeller her?

– Utdroppere fra videregående skole er en stor gruppe. Det er noe flere gutter enn jenter, men det er mange jenter også. Hvis vi ser på yrkesfag, så dropper faktisk en fjerdedel av jentene ut mot en tredjedel av guttene. Så det er en kjønnsforskjell, men det betyr ikke at det er et rent gutteproblem. 

– Gutter som dropper ut av videregående, får mye oppmerksomhet i media og er et samfunnsproblem, er du enig med det?

– Ok, det er et problem for den ene tredjedelen av guttene, men hva med den fjerdedelen av jentene som dropper ut – hvorfor hører vi aldri om dem? Og spesielt fordi det viser seg at guttene som dropper ut, raskere kommer i jobb. Det er mye mer alvorlig å være jente å droppe ut av videregående siden de sjeldnere kommer i jobb. 

– Hva kan forklaringen være på at flere gutter enn jenter dropper ut av videregående?

– Langt de fleste som dropper ut av videregående dropper ut mellom vg2 og vg3, altså når de skal gå fra skole til praksis. Det er færre praksisplasser i de mannsdominerte fagene enn de kvinnedominerte fagene fordi de førstnevnte ofte er i produksjonsvirksomhet der det er mer konjunktursvingninger. Der kan arbeidsgiver fritt velge de med best karakter og minst fravær. Praksisplassene i de kvinnedominerte yrkene er som regel i offentlig sektor. De som søker praksisplass i kvinnedominerte yrker, har altså større sjans til å få praksisplass – og dermed blir det litt færre jenter som dropper ut.

– Selv om det er flere gutter enn jenter som dropper ut av videregående skole, så er fortsatt ikke gutter skoletapere?

– Selv om flere jenter får praksisplass, så har til gjengjeld guttene størst sjans til å bli fast ansatt når de først får en praksisplass. Det er igjen fordi jentene er i offentlig sektor, og der må man følge mer formelle tilsettingsprosedyrer. Spesielt i helsesektoren vil jenter som kommer rett fra videregående, konkurrere både mot ufaglærte og mot noen som har en bachelorgrad, det gjør det vanskeligere å bli fast ansatt. Mens en gutt som jobber som elektriker, har en helt konkret kompetanse som er knyttet til nettopp den linjen på videregående han har fulgt. Og hvis han har gjort en god jobb i praksisperioden er det ingen grunn for arbeidsgiver til å søke etter andre med sammen kompetanse. Litt avhengig av hva man vektlegger så har jenter og gutter litt fordeler og ulemper.

– Er det en kjønnsforskjell på hvem som tar høyere utdanning?

– Av søkere til universitetet er det cirka 60 prosent jenter og 40 prosent gutter. Noe av denne forskjellen kan forklares med at det er flere jenter som tar studieforberedende linjer på videregående. Det har ikke noe å gjøre med at guttene som søker, ikke kommer inn.

– Hva kommer det av da?

– Fagene jenter typisk søker seg inn på, har høyere karaktersnitt enn fagene gutter typisk søker seg inn på. Jentene konkurrerer altså med hverandre. Det er mange studier som ikke krever så høye karakterer, mange tekniske og naturvitenskapelige fag for eksempel. Dette betyr at gutter som ønsker det, godt kan få høyere utdanning, selv med relativt lave karakterer fra videregående. Men der hvor de konkurrerer med jentene – for eksempel medisin, psykologi og juss – vil noen av dem få problemer med å komme inn. Men det er færre som søker. På disse såkalte prestisjefagene er cirka en tredjedel av søkerne gutter, og de kommer inn i samme omfang.

– Hvilke fag søker jenter og gutter seg inn på?

– Det er et faktum at kvinner velger de «myke» fagene, altså humaniora og samfunnsfag. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor det er slik, men det stemmer for så vidt godt med det jeg har sagt om jenters tidligere utvikling av språklige og sosiale kompetanser, at de sklir mot det mellommenneskelige feltet. Vi ser også dette i jenters og gutters vennskapsbånd, allerede i barnehagen. Jentene er mer relasjonelt orientert. De snakker mye med hverandre og har mer eksklusive vennskapsbånd. Det er ikke en enkelt forklaring på dette, men flere faktorer som kan trekke i samme retning. Guttenes preferanser for mer tekniske og naturvitenskapelige utdanninger kan kanskje også ses i sammenheng med deres mer aktivitetsorienterte samvær og interesser.

– Er dette en trend som vi kan se tilbake i tid også?

– Ja, i hvert fall i den vestlige verden. Men det er ikke slik i alle land. Jo rikere landet er og jo mer likestilling, desto mer kjønnssegregering får landet. Det er ett av likestillingens store paradokser. I fattigere land velger jenter oftere tekniske fag som IT. Dette har både noe å gjøre med at det er en mindre gruppe jenter som tar utdannelse, samt at det er der de kan få velbetalte jobber. I vårt samfunn kan du velge yrke etter interesse, og så lenge den tradisjonelle kjønnssosialiseringen er så sterk som den er, betyr det også kjønnssegregering i yrkeslivet.

– Vil du si at vi også har et kjønnssegregert utdanningssystem i Norge?

– Ja, helt klart – og det får betydning for skolen.

– Hva betyr dette i praksis?

– Guttene kan ta det mer rolig med lekser siden karakterkravet ikke er like høyt for å komme inn på det de ønsker av høyere utdanning. Det gjør at guttene ofte trives bedre på videregående skole enn jentene, som må slite mer. De kan ta seg tid til å ha det moro og dyrke mer fritidsinteresser – og det kan jo føre til kompetanse i seg selv, i sport eller data for eksempel. Det gjør at når guttene er ferdige på videregående, så har de kanskje litt dårligere karakterer, men de kan noen ganger likevel ha en bredere kompetanse enn jentene.

– Så du mener at «flink pike»-syndromet er en konsekvens av utdanningssystemet?

– «Flink pike»-syndromet er ikke noe syndrom, men avspeiler en rasjonell atferd ettersom jentene MÅ ha gode karakterer for å komme inn på studiet de ønsker. På høyere utdanning ser vi det kjønnsdelte utdanningssystem i kombinasjon med at det er færre studieplasser på samfunnsfag og humaniora som er de studier som jentene gjerne velger. Det gjør at det er høyere karakterkrav for jentene for å komme inn der de ønsker. Dette avspeiles på videregående hvor vi ser at det er jenter som er stresset og som må ha god karakter for å komme inn på for eksempel psykologi eller juss. Det er en avspeiling av de strukturelle realitetene.

– Vi sier i Norge at vi er gode på likestilling, men når du snakker nå, så høres det ikke ut som vi er så gode?

– Det er ikke på grunn av likestilling. Det er strukturelle ulikheter i høyere utdanning som kommer til å slå ut som en kjønnsforskjell, hvor jentene må slite mens guttene kan slappe mer av fordi flertallet av guttene ikke velger disse fagene som jentene velger.

– Hva skjer med de guttene med studiekompetanse som ikke tar høyere utdannelse?

– Det vet vi ikke så mye om. Men mindre undersøkelser, blant annet fra Finland, tyder på at guttene i høyere grad enn jenter har alternative utdannelsesveier. De kan gå ut i jobb rett etter videregående skole for så å stige i gradene etter hvert. Eller de kan ta et kurs ved siden av jobb, eller de kan starte opp egne virksomheter. For eksempel innen IT. Noen tar også utdannelse gjennom forsvaret. Etter endt utdannelse ser det ut til at guttene gjør det bedre enn jentene.

– På hvilken måte gjør de det bedre enn jentene? 

– Etter utdanningen kommer guttene lettere i jobb, de får høyere lønn, de er mindre uføretrygdet og gjør raskere karriere. Jeg mener at diskursen om at gutter er skoletapere, er medieskapt og i veldig liten grad fanger opp hva som skjer med jenter og gutter over tid.

– Så gutter er ikke skoletapere, men du mener at skolen er for middelklassen. Hva mener du med dette?

– Skolen har en kultur som rett og slett ligger bedre i forlengelsen av middelklassefamiliens kultur. Skolen passer bra til kulturmiddelsklassen, der familien leser bøker sammen, snakker sammen og de reflekterer sammen. Handlingsorientert praktisk kompetanse som arbeiderbarn kommer med, har hatt liten plass i skolen. 

– Hvilke utfordringer gir det at skolen er en forlengelse av middelklassens kultur?

– Det er et problem på yrkesfag siden det også der er mye middelklassefaglighet. Skoletrøtte elever har behov for noe mer praktisk og konkrete oppgaver. I dag er det mye teori i skolen, også på yrkesfag. Dette er nødvendig siden den teknologiske utviklingen betyr at også manuelle yrker i dag krever mer teori. Men det er ikke sikkert man trenger å tolke dikt i norskfaget for å mestre det yrket eleven skal ut i. Teorien kan heller være knyttet til yrket eleven utdanner seg til.

 – Kan skolen gjøre noe for å minke klasseforskjellene?

– Det er vanskelig. Det er vanskelig å forestille seg et moderne samfunn uten arbeidsinndeling fordi vi i dag trenger så spesialisert kompetanse. Men det handler også om lønns- og statusforskjell og det kunne man kanskje gjøre noe med. Lønnssystemer er bedre her enn i andre samfunn, men det handler også om status.

– Hva kan skolen gjøre for å skape like muligheter for ulike elever?

– Det første er å være bevisst på hva det enkelt barn har behov for. Det er viktigere at man ser enkeltbarns læringsbehov enn å ta utgangspunkt i den gruppen det tilhører, for eksempel ut fra kjønn. Det andre er å ta mer praktiske fag inn i skolen, hvor det da faktisk er praktiske fag. Det er en tendens i dag til at vi teoretiserer de praktiske fagene. Kroppsøving handler for eksempel ikke kun om å bruke kroppen, men også om masse andre teoretiske emner som fysiologi og ernæring. Hvis vi får opp respekten for de praktiske fagene tror jeg at det kunne hjelpe. 

– Oppsummert så mener du at gutter ikke ligger etter jenter når vi legger sammen utdanningsløpet og jobbkarriere. Forstår jeg rett?

– Ja, guttene ligger ikke etter hvis vi ser på hvem som får jobb og høyest lønn. Man kan si det slik at utdanning er en ulik ressurs for kvinner og menn.

– Hva mener du med det?

– Kvinner må ha mye mer utdanning for å nå samme posisjoner som menn med mindre utdanning. 

– Hvordan avspeiles studievalgene til gutter og jenter i arbeidsmarkedet? 

– Vi ser at kvinner går inn i helse- og sosiale yrker, mens menn går i yrker knyttet til teknologi, produksjon og industri. Det blir et kjønnsdelt arbeidsmarked.

– Gjelder dette kun i Norge?

– Nei, men de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkedene i verden finner vi i Norden. Fleste kvinner velger noe med mennesker, og fleste menn noe med teknikk eller økonomi.

– Er det et problem med et kjønnsdelt arbeidsmarked?

– Det er det på den måten at dette får noen tilbakeslag i utdanningssystemet – guttene får ikke praksisplasser, jenter på studiespesialisering må jobbe veldig hardt og mye. Det er et problem. I tillegg får vi arbeidsplasser som er dominert av ett kjønn. De fleste er vel enige i at kjønnsblandede arbeidsplasser gir bedre trivsel samt mer mangfold. 

– Hva kan skolen gjøre for å hindre et kjønnsdelt arbeidsmarked?

– De kan sikkert være flinkere til å gjøre elevene mer oppmerksom på og jobbe med stereotyper. Om det må være maskulint å være snekker eller feminint å være sykepleier. 

– Hva med den sosiale reproduksjon?

– Man hadde en drøm på 60- og 70-tallet der alle skulle få tilbud om utdanning, også arbeiderklassen. Studiestøtten ble innført for å muliggjøre dette. Tanken var å bruke utdanningssystemet til å utjevne klasseforskjellene, men dette har ikke hatt den effekt man håpet på.

– Hva ser vi av denne drømmen i dag?

– Mange flere tar utdannelse og det har vært en eksplosjon av antall studenter på universitetene, det er en økning hvert år. Man kan si det har vært en suksess på den måten at mange flere i dag kommer inn i utdanningssystemet. Dermed blir flere via utdanningssystemet en del av middelklassen, men det er større frafall blant de som ikke kommer fra middelklassen.

– Kan du forklare det litt nærmere?

– Hvis du er et arbeiderbarn, så skal du ha mye bedre karakterer enn et middelklassebarn for å tro på at du kan komme videre i utdanningssystemet. Dette kan både skyldes stereotype forventninger hos læreres og studieveiledere, men også av at barna selv ikke føler seg hjemme i utdanningssystemets kultur. 

– Er dette spesielt for Norge?

– Her er de nordiske landene helt like. Alle de nordiske landene har den samme utdanningspolitikken der man virkelig prøver å bruke utdanningssystemet til å bekjempe sosial ulikhet. 

– Da oppsummerer vi så langt at gutter generelt ikke er skoletapere og at skolen gir privileger til middelklassen. Da lurer jeg på seksårsreformen som kom i 1997 som gjorde at seksåringer startet på skolen. Hva tenker du om denne reformen?

Det mener jeg er en av de dårligste utdanningsreformene som noensinne er blitt innført. Den bygger på en mekanistisk forståelse av utvikling av læring. Hvis vi pøser på med et år til på skolen så lærer elevene en tiendedel mer, er tanken bak reformen. Sjuåringene i dag leser riktignok bedre enn sjuåringene for 25 år siden, men når de avslutter grunnskolen, så kan de ikke mer. Altså, de som går i tiende klasse i dag, kan ikke mer enn de som gikk i niende klasse tidligere.

– Tjue år etter reformen, hva ser vi at vi har fått ut av den?

– Det eneste man har fått ut av den er at man har ødelagt barndommen til en del barn ved å få inn mange barn i skolen som ikke er modne for det. I starten av seksårsreformen var tanken at det skulle være en blanding mellom førskole og skole, men det ble borte i løpet av et par år. Så kom Kunnskapsløftet (i 2006 red. anm.) som sa læring, læring, læring. Det er et enormt læringspress, selv for de små fem- og seksåringene. 

– Du har observert en førsteklasse i ett år nå. Hvordan vil du beskrive det du ser?

– De sitter i store klasser med opptil 28 elever, noen av barna er fem år, det er et stort læringspress, og de har en skoledag fra halv ni til halv fem siden de fleste går på AKS/SFO. Det betyr at lærerne må bruke mye tid på å holde elevene i ro, kjefte på dem og irettesette dem. 

– Hva tenker du om det du ser?

– Jeg syns det er ganske ille.

– Du fulgte også en førsteklasse for 25 år siden, hvilke forskjeller ser du på dagens førsteklassinger kontra førsteklassinger for 25 år siden?

– Jeg tenker at det er behov for mer disiplin av barna nå på grunn av skolens rammer. 

– Hva sier lærerne?

– Alle lærerne jeg har truffet, syns det er forferdelig og sier at femåringer ikke har noe å gjøre i skolen. Men få av dem tør si fra fordi det kan få konsekvenser for eksempel om de får beholde sine klasser eller omplasseres.

– Det er ganske sterke ord du kommer med nå?

– Ja, men jeg mener at det er en helt feil reform. Jeg mener vi holder på å ødelegge det som er jordsmonnet for senere læring og kreativitet, nemlig den frie leken. Det gjelder også livet utenfor skolen hvor foreldre motiverer sine barn som aldri før, organiserer deres liv og beskytter dem fra vanlig, god livserfaring. Det er et sosialt eksperiment vi ikke kjenner rekkevidden av.

– Slår reformen ulikt ut på gutter og jenter?

– Det er de samme politikerne som har vedtatt seksårsreformen og som klager over at guttene har det så dårlig på skolen. Da må det sies at seksårsreformen ikke minst rammer guttene hvis det er tilfellet at de er litt senere i utvikling enn jentene. 

– Er det for sent å gjøre noe med reformen, tror du?

– Jeg tror det umulig å gjøre den om nå – da måtte hele barnehagesektoren om dimensjoneres. Dersom man kunne skrudd noe tilbake, så kunne jeg ønske meg et overgangsår hvor barna fikk lov til leke mer.

– Til slutt, i dine drømmer – hvordan ser skolen ut?

– For det første ville jeg opphevet seksårsreformen. Så ville jeg gitt mer rom til lærernes profesjonelle kunnskap og vurderingsevne og gått bort fra målstyringen vi ser i dag, og jeg ville gitt mer plass til praktiske fag. Jeg ville også gjort undervisningen litt mindre abstrakt. Dette er også noe som henger sammen med målstyring som bryter innholdet i læringen ned i små, målbare enheter på bekostning av helhet, sammenheng og mening. Jeg kunne ønske meg en skole for livet og ikke for Norges neste plassering i den internasjonale PISA-konkurransen. Jeg kan bli ganske fortvilet – og sint! – når jeg hører politikere skryte av sin vellykkete utdanningspolitikk når Norge gått opp to plasser på PISA-rangeringen. Jeg har over tid sett hva det koster for barns oppvekst og utvikling – og for lærernes muligheter for å være de gode lærere de ønsker å være.

Deltid som ikke er påtvunget, oppfattes av både politikere, partene i arbeidslivet og forskere som et problem. Deltidsarbeid er en trussel både mot velferdsstaten, som trenger arbeidskraften, og mot likestillingsprosjektet, ved å undergrave kvinners økonomiske uavhengighet. Når mange kvinner i Norge i dag allikevel velger å jobbe deltid, blir spørsmålet hva grunnene til dette kan være, om de vet hva de gjør og hva konsekvensene av dette kan være. Dette skal vi se litt nærmere på her.

Cathrine Egeland er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus
Foto: Michael Carian/Flickr

I følge SSB ble deltidsandelen blant kvinner i de såkalte «kjernetroppene», d.v.s. kvinner og menn mellom 25 og 54 år, redusert fra 37,4 til 28,7 prosent fra 2006 til 2016¹. Hvorvidt det at nesten en av tre yrkesaktive kvinner jobber deltid er mye eller lite, kan diskuteres, men da tallene fra SSB ble gjengitt i media høsten 2017 ble reduksjonen tolket som et skritt i riktig retning: likestillingspolitikken virker.² Dette er en tolkning som er i tråd med hvordan kvinners deltidsarbeid er blitt forstått og beskrevet de siste årene; kvinners deltidsarbeid er et problem fordi det undergraver kvinners økonomiske uavhengighet. I tillegg betraktes en stor andel deltidsarbeidende som et samfunnsøkonomisk problem ved å bidra til en økt risiko for arbeidskraftmangel i fremtiden. I den grad deltidsarbeid i tillegg regnes som såkalt frivillig oppfattes det om mulig som enda mer problematisk.

«… bruker morsrollen som unnskylding»

Våren 2013 kom for eksempel den forrige LO-lederen, Gerd Kristiansen med følgende uttalelse i Aftenposten:

«Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i arbeid full tid. Vi har full barnehagedekning, SFO, heldagsskolen. Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft. Man forsaker noe ved å gå i full jobb, men man er ikke på jobb mer enn 37,5 time per uke. Det er bare litt over ett døgn til sammen. Totalt sett har man mye tid med barna sine»,

og la til at deltidsarbeidende kvinner i Norge «… bruker morsrollen som unnskyldning for å være den som tar hovedansvar for barna hjemme». LO-lederen fikk støtte fra både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, politikere og den daværende arbeidsministeren. Når det gjelder kvinners deltidsarbeid, er det nemlig arbeidstaker- og arbeidsgiversiden enige. Deltid fungerer i denne forstand som en harmoniserende bekymring for arbeidslivets parter. For øvrig ble hun imidlertid møtt av ganske heftig motstand både i utspill i dagspressen og på sosiale medier. Reaksjonene dreide seg om det som ble oppfattet som en moralsk pekefinger, en mistenkeliggjøring av mødres arbeidsmoral og en generell manglende forståelse for barns beste. Så selv om LO-lederen kanskje bare kom med en ganske nøktern observasjon knyttet til arbeidstiden, nemlig det at en heltidsstilling i Norge sjelden tilsvarer mer enn 37,5 timer i uka og at det dermed er mange timer igjen i uka å tilbringe sammen med barna for yrkesaktive mødre, ble det forstått som en urimelig formaning til kvinner om å jobbe mer i kombinasjon med en mistenkeliggjøring av kvinner som jobber deltid av hensyn til barna.

LO-lederens uttalelse og de påfølgende negative reaksjonene er interessante. Deltidsarbeid som mistenkes å være frivillig og ikke skyldes manglende tilrettelegging eller fleksibilitet fra arbeidsgivers side, vekker ubehag. Ubehag, fordi frivillig arbeidstidsreduksjon fremstår som et resultat av arbeidstakerens egne preferanser og prioriteringer som både truer velferdsstaten, som trenger arbeidskraften, og det politiske likestillingsprosjektet, som understreker viktigheten av kvinnens økonomiske uavhengighet av mannen. Frivillig deltid bryter dessuten med grunnleggende problemrepresentasjoner i den sosialdemokratiske samarbeidsmodellen, for hvorfor skulle arbeidsgiverne legge til rette for heltidsstillinger for arbeidstakere som ikke selv vil jobbe heltid? Så frivillig eller ønsket deltid har enten ikke vært tematisert eller ikke vært tematisert som frivillig eller ønsket. Som en refleksjon av dette har også det meste av forskningen knyttet til deltid for det meste handlet om den ufrivillige deltiden, altså deltiden som skyldes arbeidsgivers manglende fleksibilitet og tilrettelegging. Man spør seg om den frivillige deltiden egentlig er frivillig eller om kvinner som arbeider deltid egentlig er klar over hva de taper økonomisk på å gå ned i arbeidstid. Man spør seg med andre ord om kvinner som velger å jobbe deltid, faktisk vet hva de gjør.

Vet de deltidsarbeidende hva de gjør?

Om kvinner som arbeider deltid vet hva de gjør eller ikke er vanskelig å avgjøre empirisk. Spørsmålet er kanskje om det å velge eller ikke velge deltid overhodet er et spørsmål om kunnskap. Det kommer jeg tilbake til. Det man derimot kan undersøke er hvilke grunner kvinner (og menn) har for å velge å jobbe deltid – uansett om grunnene kan knyttes til frivillighet eller ufrivillighet. De fleste kvinner som arbeider deltid i Norge – omlag 80 prosent – jobber deltid av andre grunner enn at de ikke har kunnet få økt stillingsbrøk eller heltidsstilling. På høyre side er Arbeidslivs­barometerets (2016)³ oversikt over de viktigste grunnene til at kvinner og menn jobber deltid.

Grunnene som oppgis for deltidsarbeidet er, som man kan se av figuren her, flere og fordeler seg ulikt mellom kjønnene. For kvinner er den viktigste grunnen helse. For både menn og kvinner er en viktig årsak at det er vanskelig å få heltidsjobb eller økt stillingsbrøk. For menn er en annen utbredt årsak at man tar ut pensjon ved siden av å jobbe. For kvinner spiller dessuten hensynet til familien en viktig rolle, mens dette ikke er tilfellet for menn. Man kan diskutere hvor frivillig deltiden er om man har helseutfordringer eller opplever å sitte fast i en tidsklemme mellom arbeid og familie. Et annet viktig spørsmål er hvordan deltidsvalget forstås av dem som selv foretar valget. Gjøres det med viten og vilje så å si, og hva er konsekvensene?

Tar ansvar for egen helse

Sammen med Ida Drange ved Arbeidsforskningsinstituttet gjorde jeg i 2013 en undersøkelse av kvinners deltidsvalg.⁴ Vi fant blant annet at flere av kvinnene vi intervjuet i prosjektet om frivillig deltid har vært eller er blitt klar over den økonomiske risikoen de løper ved å arbeide deltid, men at de allikevel velger å gjøre det. For noen av kvinnenes vedkommende handler deltidsvalget om å ta ansvar for egen helse ved å redusere på arbeidstiden og dermed spare på kreftene, for andre handler det om å ta ansvar for familien ved å prioritere å bruke tid hjemme, med mann, barn eller barnebarn fremfor å bruke tid på jobben. Både i det kvantitative og det kvalitative materialet i undersøkelsen finner vi støtte for teorier som forklarer kjønnsforskjellen i arbeidstidspreferanser med en kulturelt og historisk betinget mannlig forsørger¬norm og en kvinnelig omsorgsnorm.

Samtidig blir deltidsvalget i overraskende liten grad begrunnet med henvisning til omsorgsoppgaver ut over nødvendigheten av å redusere arbeidstiden så lenge barna små. Snarere ble omsorgsnormen knyttet til morsrollen nedtonet til fordel for en form for idealisme knyttet til de materielle rammene om det fremtidige livet. Kvinnene forteller om deltidsvalget som et ansvarlig og moralsk riktig valg som tilgodeser for eksempel tiden med barna. Det er et valg med en kulturell og moralsk legitimitet som for de vi intervjuet veier tyngre enn hensynet til en eventuell fremtidig arbeidskraftmangel og likestillingspolitikken.

Det finnes ingen fasit på hva som er mye tid og hva som lite tid og hva som er verd å bruke tiden på. Arbeidstiden har ingen objektiv eller moralsk riktig lengde. Å arbeide deltid er altså ikke et brudd med en mer naturlig eller moralsk riktig arbeidstidslengde. Å arbeide deltid innebærer imidlertid en økonomisk risiko for den som gjør det over tid og det er derfor interessant å utforske hvordan kvinner begrunner sine deltidsvalg. Undersøkelsen vår tyder på at fortellingen om de økonomiske ulempene deltidsvalget medfører, blir en legitimasjon av valget i seg selv fordi valget fremstår som en handling begått av et fritt og kritisk individ som motsetter seg tidens likestillingsforventninger og i stedet tar ansvar for seg selv og sine nærmeste. Når det gjelder deltid, så er det kanskje nettopp dette som er en av utfordringene for politikere, forskere, arbeidslivets parter og alle som er opptatt av et likestilling i arbeidslivet: Det er ikke sikkert at de som jobber deltid ikke vet hva de gjør. Utfordringen er kanskje heller at de nettopp vet hva de gjør.

Sluttnoter:

1. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/hvordan-deler-smabarnsforeldre-pa-arbeidet-hjemme-og-ute
2. Se for eksempel: https://www.aftenposten.no/norge/i/4n4dq/Flere-modre-jobber-heltid og http://www.dagsavisen.no/innenriks/kraftig-okning- i-antallet- modre-som- jobber-heltid- 1.1053296
3. Arbeidslivsbarometeret er en årlig analyse av tilstanden og utviklingen i norsk arbeidsliv som gjennomføres av Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus, på oppdrag fra arbeidstakerorganisasjonen YS. Barometeret kombinerer data fra en årlig spørreundersøkelse sendt til et representativt utvalg av arbeidstakere i Norge med andre nasjonale og internasjonale data.
4. Se Egeland, C. og I. Drange (2014) Frivillig deltid – bare et spørsmål om tid? AFI-rapport 4/2014. Datagrunnlaget i undersøkelsen bestod av a) et allerede eksisterende statistisk datasett (LOGG Easy-to- use 2008), b) svar på en ledersurvey gjennomført av Spekter ved norske sykehus i prosjektperioden (2013) og c) et kvalitativt intervjumateriale basert på fokusgruppeintervjuer med ansatte samt individuelle intervjuer med representanter fra ledelsen ved tre norske sykehus. Alle deltakere jobbet deltid. Gruppene var fortrinnsvis satt sammen etter fag/yrke slik at vi intervjuet tre grupper med sykepleiere, to grupper med hjelpepleiere, en gruppe med renholdere, en gruppe med helsesekretærer, og en gruppe bestående av både helsesekretærer, en bioingeniør, en sykepleier og hjelpepleiere/helsefagsarbeidere, og en gruppe bestående av en lege, en radiograf og en hjelpepleier. I gruppene var det mellom tre og seks personer. Til sammen intervjuet vi 32 personer i fokusgrupper. Tre av disse var menn. Gruppene ble intervjuet om og diskuterte jobbsituasjon, familieliv, arbeidstid generelt og deltid spesielt.

Etter over ti år med digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet i skolen er den digitale praksisen i norske skoler svært varierende. Mens kompetansen er høy hos mange, har noen så svake digitale ferdigheter at de sliter med å mestre sin digitale hverdag. Noe av årsaken til dette skillet synes å være lav digital kompetanse hos lærerne, noe regjeringen har tatt nye initiativ til å endre på det siste året. Hvorfor er det så kritisk å tilpasse skolen til en digital tid? Og hvorfor er det så vanskelig?

Magnus Henrik Sandberg er stipendiat ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Foto: Wikimedia Commons

Utviklingen av digitale produkter, medier og tjenester har ført til store samfunnsendringer de siste par tiår, og ingenting tyder på at tempoet går ned. I en slik tid er det mange som mener at vi i skolen bør stoppe opp og tenke over hva som kan gå tapt, mens andre mener det er avgjørende at skolen ikke blir hengende etter. Til den første gruppa hører mange lærere som verner om sitt fag slik de kjenner det. Til den siste hører moderniseringskåte skoleeiere og byråkrater som har brent av mye skolepenger på datautstyr de siste par tiårene, og skapt en forventning om at de dyre digitale maskinene skal hjelpe fram mer/bedre læring. Skolens metoder skal altså endres i takt med teknologien, mens skolens innhold skal forbli slik det alltid har vært.

Framstillingen ovenfor kan virke karikert. Verken lærere eller andre som jobber med skole er ensidig for eller mot «data» i undervisningen. Likevel er det mellom disse ytterligpunktene debatten om digital kompetanse i skolen føres. Og det er kanskje ikke så rart. Mye av norsk skole er traumatisert gjennom år med dårlige toppstyrte IKT-satsinger, hvor framskrittet har blitt trukket rundt i tunge pc-traller med et virvar av ledninger og nettverk det har tatt en tredjedel av undervisningstiden å logge på.

Debatten kan likevel med fordel drives over i et annet spor, som kan dreie seg om hvorfor man skal bruke digitale verktøy i skolen, hvordan man kan gjøre det, og når man bør la være å bruke det. Alt dette dreier seg nemlig om digital kompetanse.

Ed tech

Mange forbinder IKT i skolen først og fremst med læringsplattformer. De har nok hatt større betydning for administrasjon av klasser og fag enn for pedagogikken. Det utvikles imidlertid mye pedagogisk teknologi for bruk i og utenfor skolen. Læringsspill, programvare for å trene lesehastighet, mattematikkprogrammer som gir oppgaver tilpasset den enkelte elev, og telefon-apper for å lage rebusløp utendørs er bare noen eksempler. Mye av dette er veldig bra, men mange tilbydere lover også mer enn de kan holde. Det er vanskelig for skolene å manøvrere i det mangfoldige ed-tech-landskapet, noe som kan forklare hvorfor mange lar være. I arbeidet med å utvikle digital kompetanse hos elevene er dette dessuten ikke det viktigste. Det er langt viktigere hvordan digitale medier og verktøy integreres i den faglige og sosiale skoledagen.

Digitale kunnskaper og ferdigheter

Alle skolefag er endret som følge av det digitale informasjonssamfunnet og må i varierende grad undervises på nye måter. Nye digitale verktøy påvirker hva selve fagene er og hvordan de utøves, og dermed også hva elevene skal lære. En geografilærer som ikke er i stand til å bruke digitale kart, har falt av sitt eget fag. En fremmedspråklærer som ikke forstår at digitale oversettertjenester representerer både utfordringer og muligheter for elevene som skal lære språket, trenger etterutdanning. Tilsvarende eksempler er lett å finne i alle fag: Hvordan endrer enkel tilgang til nyhetsarkiver og databaser samfunnsfaget? Hvordan påvirker dataspill med historisk tematikk elevenes historiebevissthet? Hvilke sjangre er det naturlig å arbeide med i norskfaget? Hva betyr koding i skolen for realfagene?

Den digitale fagfornyelsen gjør på ingen måte faglæreren overflødig! Faglærerne er kulturbærere som kan gjøre fagkunnskapen relevant i den nye konteksten. Ungdomsskoleeleven som zoomer inn og ut i Google maps har god nytte av å lære om målestokk. Eleven som begynner å lære et fremmedspråk, trenger hjelp til å få vite hvordan (og hvorfor) den viktigste delen av læringsarbeidet skjer offline.

Det faglæreren ikke bør gjøre i det digitale informasjonssamfunnet, er å tenke på sitt fag som en kanon av faktakunnskap som skal overleveres og testes. Store deler av skolen er fortsatt preget av en for stor vekt på reproduksjon. Dette er en gammel kampsak som har fått ny aktualitet: Hva du husker når du testes i en prøve uten hjelpemidler, er ikke vesentlig. Det viktige er hvilke problemer du klarer å løse når du har alle hjelpemidler tilgjengelig. Det er som den gamle historien om å gi mannen en fisk eller å lære ham å fiske; fisken er kunnskap, fiskingen er ferdighet. Har eleven kunnskap, vil hun klare seg gjennom neste prøve. Har hun ferdigheter til å finne og forholde seg kritisk og konstruktivt til kunnskap, vil hun klare seg fint i livet.

Det er dessuten lettere å huske informasjon du har funnet fram til selv, i en sammenheng der du faktisk trengte den. Derfor har de digitale mediene drevet fram et ideal om å være en produsent på nett, ikke bare en konsument. I stedet for en skole der mange elever bruker det meste av tiden på å lese i læreboka, høre på læreren og se på tavla, åpner digitale medier for at elevene selv kan finne sine kilder, diskutere dem i nettfora, kanskje også med folk utenfra klasserommets trygge vegger, skape sin kunnskap og vise sin kreativitet til flere enn bare læreren. Nettlæringsguruen Stephen Downes åpner ofte sine foredrag med å minne om at «læring skjer når du gjør ting, ikke når ting blir gjort for deg». Det kan være en nyttig påminner både til de digitale evangelistene han ofte snakker til, og til doserende lektorer av den gamle skole.

Holdninger

Etterhvert som nettet har blitt en viktigere sosial arena og vi har lagt igjen mer og mer av oss selv på nett, har det også blitt viktigere å utvikle gode holdninger til den digitale verden. Mange barn og ungdommer deler passordene sine med venner. Mange deler bilder og informasjon om seg selv uten å tenke over hvor mange som kan se det. Noen poster bilder eller påstander om andre, som blir «likt» og delt av mange flere. Det er åpenbart at det å ta vare på seg selv og hverandre også er en del av den digital kompetansen skolen må jobbe med.

Det er enkelt å gi denne typen eksempler på farer på nett, men vanskeligere å gi entydige føringer på hvordan man bør oppføre seg. Voksensamfunnet var tidlig ute med å advare ungdommen mot å poste partybilder i sosiale medier. I dag vil nok de fleste si at hvis bildene ikke er noe mer enn det, er det relativt uskyldig. I mange tilfeller vil det være mer merkelig å ikke ha noen tilstedeværelse på nett i det hele tatt. Hva tenker den potensielle arbeidsgiveren som googler deg og ikke finner noe som helst?

Hva så med barn? Bør de slippes fri på nettet? Småbarnsforeldre i dag vet at barn omgås digital teknologi nesten fra de blir født. Allerede i småskolen blir de fleste eksponert for digitale sosiale arenaer. Forskning på digital mobbing blant barn og unge har funnet at de som håndterer den typen vanskelige situasjoner dårligst, er de som har blitt skjermet mot det farlige nettet. Barn som får utfolde seg på nett, får ta risiko og antakelig tabbe seg ut noen ganger, utvikler det forsker Elisabeth Staksrud kaller håndteringskompetanse. De gjør seg erfaringer som er gode å ha når situasjoner blir vanskelige. Det er svært viktig at voksne er der, at både lærere og voksne hjemme tar sin rolle som veiledere for barna på alvor. Det er imidlertid ganske klart at å skjerme dem fra internett er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Senter for IKT i utdanningen har utarbeidet et forslag til IKT-plan i skolen, som er tatt i bruk av mange kommuner. Der anbefaler de å jobbe med disse temaene helt fra småskolen, så det blir etablert som grunnleggende kompetanse for den oppvoksende generasjon. Vi er nok mange voksne som kunne trenge litt voksenopplæring på dette området.

En samfunnsrelevant skole

Selv om mange digitale tjenester lanseres med en uttalt målsetning om å gjøre livet enklere for folk, er det liten tvil om at mye var enklere før. Mediebildet var enklere, med en rikskringkasting som ga oss dagens eneste nyhetsoppdatering i levende bilder og en presse hvor de fleste avisredaksjoner representerte kjente politiske ståsteder. Hvordan da forholde seg til nyhetsbildet i en tid hvor hver nyhetssak like gjerne kan være «fake» som sann, bilder kan manipuleres av amatører, og det hele spres gjennom sosiale medier som analyserer brukeren og filtrerer vekk det de vet hun ikke liker? Selv om personlige datamaskiner har tatt over som arbeidsverktøy på de fleste områder, er det utfordrende å bruke dem effektivt når de samme maskinene brukes til underholdning og distraksjon? Og hvordan kan man begrense sin egen bruk av sosiale medier når de du ønsker å sosialisere med, forventer å finne deg der?

Dette er høyst reelle problemstillinger for alle mennesker, ikke bare skoleelever. Nettopp derfor er det viktig å jobbe med disse utfordringene i skolen. Hvis ikke der, hvor da?

Hvis IKT i skolen ikke fantes

Tittelen på denne artikkelen parafraserer Nils Christies klassiske debattbok Hvis skolen ikke fantes fra 1971. Christie hadde nærlest den nye Mønsterplanen og kritiserte blant annet hvordan idealer og verdier som hadde blitt proklamert i de politiske grunnlagsdokumentene, hadde forsvunnet i arbeidet med å konkretisere planen.

En nylesing av Christie i dag viser at mye av det han så på som svakheter med skolen den gangen, fortsatt preger skolen. En del av spørsmålene har dessuten fått ny aktualitet i det digitale informasjonssamfunnet. «Det er ikke kunnskaper, men evne til å finne kunnskaper, det ropes etter», skriver Christie. «Det er ikke informasjonene i seg selv, ikke brokker av virkeligheten, men evnen til å arbeide med denne virkeligheten over en lengre periode, formulere problem, se helheter.» (s. 72) Dette som nok var et radikalt standpunkt for 45 år siden, er et budskap som i dag omfavnes av stadig flere. Evne til å søke kunnskap, til å løse problemer, til å samarbeide og til å lære. Det er dette som er skolens oppdrag: å forberede elevene på dagens og morgendagens samfunn. Det er det skolen bør handle om, og i det inngår digital kompetanse naturlig.

Det er vanskelig å gi ett klart svar på i hvilken grad digitale dingser hører hjemme i klasserommene. For at de skal gjøre nytte for seg og bidra til at skoledagen blir mer lærerik og tankeeggende, er det i det minste nødvendig at læreren har en forståelse for hva som er de digitale medienes styrker og hva som er brukernes svakheter i møte med mediene. Det som er helt klart, er at digital kompetanse må få stor plass i skolen. Digital kompetanse er et samlebegrep for en rekke komplekse og kritiske ferdigheter for arbeidslivet og samfunnslivet, og kan ikke overlates til privatundervisning.

Elever testes og måles, rangeres og klassifiseres. Systemene er ofte utarbeidet av statistikere og resultatene serveres som den ultimate sannheten om skolen. Den som hever stemmen mot tester, blir sagt å være mot resultater og ikke minst mot kunnskap om hva som skjer i skolen. Hvordan ble det sånn?

Jorunn Folkvord er allmennlærer og har undervist i Osloskolen i mer enn 15 år. Hun leder skole- og barnehagelaget i Rødt Oslo og er mangeårig tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Foto: Pixabay

Det har alltid vært ulike tester i skoler, men da de første PISA-resultatene (Programme for International Student Assessment) kom på begynnelsen av 2000-tallet, fikk testing en helt ny og sentral rolle i norsk utdanningspolitikk. Det viste seg at norske elever hadde resultater langt under forventet, og det ble erklært krise i det norske skolesystemet .

«PISA-undersøkelsene sendte et sjokk gjennom oss, forteller tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet. Norge deltok i PISA for første gang i 2000, og i følge Clemet visste vi lite om hvordan det stod til i skole-Norge før dette».¹

Ut fra Clemets uttalelse høres det ut som om PISA har vært en gyldig standard for å måle utdanningskvalitet gjennom mange år, men dette er ikke tilfellet. År 2000 var ikke bare året Norge deltok i PISA for første gang, det var også første gang PISA ble gjennomført i det hele tatt. Om PISA-undersøkelsene gir grunnlag for å sammenligne ulike lands utdanningssystemer og gir valid informasjon om kvaliteten på de enkelte landenes skoleverk er gjenstand for omfattende debatt og kritikerne er mange

Suppose the whole idea of being able to accurately rank such diverse education systems is «meaningless», «madness»?

Dette spørsmålet stiller journalisten William Stewart i Times Education Supplement i juni 2013², og Stewart er ikke den eneste som er skeptisk til PISA som internasjonal standard for utdanningskvalitet. I boka, PISA According to PISA: Does PISA Keep What It Promises, går uavhengige forskere fra flere land gjennom både metodebruk, innsamling av data og analysebruken. Forskerne er klare i sine konklusjoner om at det ikke er grunnlag for å bruke PISA som en målestokk for kvaliteten på ulike lands utdanningssystemer.³

Professor Yong Zhao, ved University of Kansas kommenterer at Shanghai har blitt utropt som utdanningsvinnere etter at elevene der skårte på topp i PISA i både matematikk, naturfag og lesing: « (…) selv om PISA var (…) korrekt gjennomført, ville den eneste utvetydige konklusjonen vært at 15-åringer i Shanghai fikk den høyeste skåren i matte, lesing og naturfag i 2009 og 2012».⁴

Hvor kommer PISA-undersøkelsene fra?

PISA er en internasjonal komparativ undersøkelse som tester 15-åringers kunnskaper i matematikk, naturfag og lesing. PISA drives av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), og da det ble startet opp i 1997 var målsettinga å gi et faktagrunnlag for å utvikle utdanningspolitikk – en utdanningspolitikk etter OECD sine idealer.

Det er ingen tvil om at PISA-resultatene både framstilles som og brukes som faktagrunnlag for utvikling av utdanningspolitikk, men det eneste grunnlaget for å si at PISA faktisk gir et korrekt og sammenlignbart faktagrunnlag er PISA selv. Dette har imidlertid ikke hindret politikere og byråkrater i OECD-landene å gå inn i en slags kollektiv PISA-tåke. Det finnes knapt et vestlig land som ikke ligger for lavt på skåringstabellene når de tar utgangspunkt i eget selvbilde, og siden de har akseptert at testresultater gir en riktig beskrivelse av utdanningssystemene, så er det fremskaffing av ytterligere testresultat som har blitt det eneste saliggjørende.

I Norge førte jakten på testresultater til innføring av nasjonale prøver våren 2004. Prøvene møtte stor motstand fra lærere og elever og de første gjennomføringsrundene ble utsatt for både boikott og sabotasje⁵. Et samlet storting lot seg imidlertid ikke rokke, og etter noen runder med prøving og feiling fikk prøvene etter hvert den formen de har i dag. Prøvene gjennomføres på 5., 8. og 9. trinn, det er prøver i de grunnleggende ferdighetene, lesing og regning og faget engelsk. Dette er flervalgsprøver som gjennomføres på datamaskiner.

Best i hva da?

Der PISA-resultatene rangerer hele lands utdanningssystemer, rangerer resultatene på nasjonale prøver Norges skoler, både på fylkesnivå, kommunenivå og på skolenivå. Nettopp denne rangeringa har det vært advart sterkt mot, blant annet fordi prøveresultatene ikke gir objektiv eller etterprøvbar informasjon om de enkelte skolenes kvalitet. Det er bred enighet om, og godt dokumentert at blant de aller viktigste faktorene som påvirker skoleelevers resultater, er foreldres utdannings- og yrkesbakgrunn. Det betyr at det er mer sannsynlig at resultatet på nasjonale prøver sier mer om den sosioøkonomiske bakgrunnen til elevene enn om kvaliteten på opplæringa som blir gitt.

Denne innsikten og kunnskapen hindrer ikke både små og store aviser å lage oppslag basert på tematikken «best på nasjonale prøver». Budstikka melder at Bærums 8. klassinger er landets beste, Gudbrandsdølen Dagningen melder at Vågå-elevene er de beste i Gudbrandsdalen, Finnmark Dagblad melder at elevene i Finnmark har best utvikling i resultatene og Helgelendingen melder at 8. klassingene i Hattfjelldal er blant landets beste, så nå blir det kake. Alle oppslag er fra november 2017.

Avisene henter sin informasjon fra Utdanningsdirektoratets nettsider, nærmere bestemt den delen som heter Skoleporten. Skoleporten presenteres som:

(…) et verktøy for vurdering av kvalitet i grunnopplæringen. Målet med Skoleporten er at skoler, skoleeiere, foresatte, elever og andre interesserte skal få tilgang til relevante og pålitelige nøkkeltall for grunnopplæringen.⁶

Beskjeden er klar og entydig: Informasjonen vi får fra Skoleporten, er relevant og pålitelig Det er også denne beskjeden som har nådd landets avisredaksjoner.

Resultater – ikke læring – blir fokus

I rettferdighetens navn skal det sies at Skoleporten har innhold utover prøveresultater. Her finner man resultater fra elevundersøkelsen, standpunktkarakterer og oversikt over antall elever pr. skole, antall lærertimer, og en hel del andre tall. Det er også noen tall man ikke finner. Det finnes for eksempel ingen oversikt over hvor mange elever det er i hver klasse.

Nå viser det seg at det er ikke standpunktkarakterene i musikk eller samfunnsfag som blir slått opp eller vektlagt. Det er resultatene på nasjonale prøver som er gangbar mynt, og det er disse resultatene som brukes som indikatorer i kommuners budsjettdokumenter og i strategiske planer for enkeltskolene i for eksempel Oslo. Gode resultater på nasjonale prøver = god skole, det er dette budskapet som når elever, lærere, foreldre og politikere. Og selv om vi veit at dette ikke er sannheten, er det dette inntrykket som fester seg, og det sitter godt.

Akkurat som avisene lager oppslag med utgangspunkt i «best på nasjonale prøver», lager de også oppslagene som baserer seg på «dårligst på nasjonale prøver». Her får fylker og kommuner sine pass påskrevet, og i noen tilfeller også enkeltskoler. Resultatene på nasjonale prøver har fått status som det som skiller gode og dårlige skoler.

Nasjonale prøver har fått samme funksjon i Norge som PISA har internasjonalt, det bidrar til å rangere skoler på samme måte som PISA rangerer land. Den naturlige følgen av dette er at det blir lagt mer vekt på å forberede elevene på prøvene, øve på prøvene og å frita elever som kan bidra til «å dra ned snittet».

Look to Oslo – og bli skremt!

I Oslo har det vært flere avsløringer av til dels massiv øving på prøver, og det er sådd tvil om grunnlaget for å frita elever. Oslo kommune er også den kommunen som har pålagt skolene sine flest prøver. I tillegg til de nasjonale prøvene er det flere andre standardiserte tester, både statlige kartleggingsprøver og egne Osloprøver. De standardiserte testene kommer i tillegg til skolenes egne tester og sentralgitte eksamener. Oslo kommune har sitt eget nettsted minosloskole.no, hvor hver enkelt skoles resultater er offentliggjort og visualisert med grafer.

I 2013 avslørte VG hemmelige rektorkontrakter i Oslo som blant annet viste at rektorene ble gitt poeng etter en lang rekke mål, blant annet elevenes resultater og andelen elever som hadde spesialundervisning⁷. Det er ikke tvil om at Oslo er den kommunen i Norge som har gått lengst i å løfte fram testresultater på enkeltprøver som målet på kvalitet i skolen og som også skaffer seg flest resultater gjennom prøver, øving på prøver og repetisjon av prøver.

Jeg har selv vært med på å bli pålagt å gi nasjonale prøver om igjen til 5. klassinger etter tre måneder – vi fikk beskjed om at det var den eneste måten vi kunne se om elevene hadde hatt faglig fremgang. Beskjeden var med andre ord at nasjonale prøver er det eneste akseptable målet på om elevene har utvikling. På teamet vårt hadde vi til sammen mer enn 30 år med undervisningserfaring, men plutselig kunne vi ikke tiltros oppgaven med å avgjøre om elevene våre hadde faglig framgang.

Kan det telles, så teller det

Clemet sa at før PISA visste vi ikke mye om hvordan det stod til. Vi hadde ikke resultater, så da visste vi ingenting. Nå har vi resultater – nå vet vi alt som er verdt å vite, for vi har bestemt at det er dette som er verdt å vite. Det er en ganske fiffig sirkelargumentasjon.

Utvalgte, snevre standardiserte tester har fått stillingen som det viktigste målet på kvalitet på ulike nivåer i utdanningssystemet. Siden standardiserte tester er den beste måten å måle kvaliteten på skoler og skolesystem, er det skolene med det beste testresultatet som er best. Som en følge av dette er det viktig å jobbe for å få best mulig testresultat. Den skolen som får best testresultat i neste runde, viser at den er god til det som teller, nemlig å få gode testresultater. Dette igjen viser at det er mulig for alle skoler å bli best bare de jobber hardt med det som viser at en skole er en god skole, altså testresultater. Og sånn går det rundt og rundt, og flere og flere skoler lokkes inn i onde spiraler hvor det brukes stadig mer ressurser til testforberedende arbeid og stadig mindre ressurser på læringsarbeid. Fag som ikke står på testlista, vil være ekstra utsatt. I et system som dette teller bare det som kan telles og testes.

Det er fristende å bruke mye plass på å forklare hva den monomane troen på tester har gjort med de offentlige skolene i USA hvor de har kommer mye lengre enn her hjemme, men det krever en egen artikkel å gå i dybden på det feltet. Heldigvis finnes det mye tilgjengelig litteratur for den som vil vite mer om hvordan resultatene på standardiserte tester brukes til alt fra å si opp lærere og skoleledere, fastsette lærerlønninger, stenge skoler, privatisere skoler, snevre inn pensum til bare grunnleggende ferdigheter gjenstår og selvsagt til å svekke fagforeningenes posisjon.

Et greit sted å starte er Diane Ravitch sin bok The Reign of Error: The Hoax of the Privatization Movement. Gjennom tydelig tematiserte kapitler viser hun hvordan det offentlige amerikanske skolesystemet har vært utsatt for en systematisk undergraving fra innføringa av «No child left behind»-politikken under George W. Bush, og hvordan det ble videreført og forverret med «Race to the top»-programmet som ble innført av Obama-administrasjonen.

La oss måle hva lærerne bidrar med

I The Reign of Error viser Ravitch blant annet hvordan statistisk metode brukes for å rangere lærere. Det besnærende med denne metoden er at den ikke bare tar utgangspunkt i testresultatene, den ser på elevenes forbedring fra år til år på de ulike testene. med andre ord blir ikke skolene med de beste resultatene regnet for å være de beste, men skolene som bidrar til at elevene deres har høyest framgang. Mange har latt seg forføre av ideen om at man ikke måler elevenes resultater, men framgangen de har. Dette gjør det nemlig mulig for skoler med elever med et dårlig sosioøkonomisk utgangspunkt å «vinne konkurransen». Jeg kjente selv hvordan jeg ble ganske glad da min egen gamle ungdomsskole seilte opp forbi de testvinnende vestkantskolene på en lignende rangering av skoler i Oslo utført i 2013⁸. Lokalpatrioten i meg jubla, men læreren i meg gråt, for det er ingen grunn til å stole på disse analysene.

De statiske metodene som brukes, er basert på en modell utviklet av statistikeren William Sanders, som opprinnelig jobbet med å analysere jordbruks- og produksjonsbedrifter. Han mente at hvis man fulgte elevers resultater fra år til år kunne man lage en statistisk modell som, hvis den tok hensyn til nok faktorer, kunne vise hva den enkelte læreren bidro med til elevens læring.

På engelsk blir dette kalt «value added analysis», og flere andre har fulgt i Sanders’ fotspor og videreutviklet modeller for å fastslå hvilken forskjell den enkelte lærere gjør for den enkelte elev. I USA brukes dette nå til å vurdere kvaliteten på lærere, eller som utdanningsetaten i New York City formulerer det: «Teachers rated ineffective on student performance based on objective assessments must be rated ineffective overall.»⁹ I flere delstater i USA er gjentagende dårlige testresultater oppsigelsesgrunn. Det er lett å tenke seg hvor mange lærere som er interessert i å jobbe med de svakeste elevene under denne typen vilkår.

Får kommunen valuta for pengene?

I Norge kalles denne typen statistiske modeller for skolebidragsindikatorer, og de brukes ikke til å rangere lærere, men de brukes i et visst omfang til å analysere skoler. Resultatet av slike analyser kan selvsagt brukes til å rangere skoler, men Kommunerevisjonen i Oslo kommune er såpass hyggelig at den opererer med alfabetiske lister når den bruker skolebidragsindikatorer til å si noe om hvor effektive Oslos grunnskoler er (Rapport 17/2017: Lærertimer og læringsutbytte i grunnskolen).

Kommunerevisjonen bruker riktignok ikke bare resultater på nasjonale prøver som indikator. For å vurdere læringsutbyttet på ungdomstrinnet bruker de resultatene på skriftlig eksamen i norsk, matte og engelsk. Når kommunerevisjonen begrunner hvorfor de har valgt å gjøre denne undersøkelsen, viser de blant annet til at bevilgningene til grunnskolen i Oslo utgjorde 14 % bykassens driftsbudsjett i 2017. Når man bruker så mye penger, er det jo naturlig at man vil ha valuta for pengene, og derfor har kommunerevisjonen undersøkt

(…) hvilket læringsutbytte den enkelte skole ga elevene i lesing, skriving og i basisfagene, sett i forhold til de lærertimene skolene hadde satt inn i den ordinære undervisningen.

Kommunerevisjonen gjør det klart at de vil finne et uttrykk for hvor effektive skolen er, og utdyper sitt syn på effektivitet:

Effektivitet er forholdet mellom faktisk produktivitet og en norm for best mulig produktivitet gitt de begrensningene en virksomhet driver innenfor.

Her synes jeg det passer å minne om at det er barn og ungdom og deres skolegang som er gjenstand for undersøkelsen, for teksten kan fort få folk til å tro at det handlet om industriell produksjon.

Statistikerne gjetter med to desimaler

Det er ikke mulig å gå inn på detaljene i den statistiske metoden som brukes, både av plasshensyn og fordi denne artikkelforfatteren ikke har den nødvendige kompetansen. Det jeg imidlertid har er kunnskap om, er innsatsfaktoren som her omtales som lærertimer. I rapporten står det klart og entydig at «analysens korrekthet er avhengig av at skolenes rapportering av lærertimer til GSI er korrekt» (GSI står for Grunnskolenes Informasjonssystem). Men uansett hvor korrekt skolene rapporterer til GSI, rapporterer de ikke de tallene som denne analysen er avhengig av, i tillegg ser analysen bort fra viktige faktorer. La oss se nøyere på de tre alvorligste feilene:

1) Skolene rapporterer lærertimer på hovedtrinn (1.–4., 5.–7., 8.–10.), ikke på enkelttrinn. Her må altså statistikerne anta hvordan timene fordeles mellom trinn.

2) Analysen ser bort lærertimer som er satt av til spesialundervisning, dermed forutsetter de at disse timene faktisk dekker behovet for spesialundervisning gjennom skoleåret. Skoler som har elever med stort behov for spesialundervisning, må ofte omdisponere timer i løpet av skoleåret, og dette blir ikke rerapportert i GSI.

3) Analysen forutsetter at timer dedikert til særskilt språkopplæring brukes utelukkende til dette, og på mer eller mindre samme måte på de ulike skolene. Dette er en feilaktig slutning. Det er dessverre ingen måte å si hvordan disse timene brukes for det er ikke undersøkt, men min erfaring tilsier at det brukes til så forskjellige ting som delingstimer i matematikk og bemanning av skolebiblioteket.

Det finnes null grunnlag for å si noe sikkert om effektiviteten til disse skolene målt i hvor mye faglig framgang man får for hver lærertime. Og her minner jeg også om at vi ikke har gått inn på om de nasjonale prøvene og eksamenskarakterene faktisk er et rimelig uttrykk for faglig utvikling.

Alle disse svakhetene forhindrer ikke at resultatene blir lagt fram med to desimalers nøyaktighet. Den mest effektive skolen i hvert skoleslag har verdien 1,00, deretter rangeres de andre nedover. Kommunerevisjonen er svært fornøyd med eget arbeid og sier som en del av sin konklusjon:

Det er god grunn til å spørre hva skoler med høyere beregnet effektivitet har gjort for å lykkes i å gi et bedre læringsutbytte av lærertimene.

Jeg mener det er grunn til å spørre om når dette målehysteriet skal stoppe. Kommunerevisjonens rapport er ennå ikke behandlet av politikerne i Oslo, men det er all mulig grunn til å tro at de vil følge opp kontrollutvalgets anbefaling om «å bruke rapportens funn aktivt i det videre forbedringsarbeidet». Den eneste informasjonen i rapporten som er lett forståelig er at vi kan lese ut av tabellen hvilken skole som regnes som best og hvilken som regnes som dårligst. Det er imidlertid komplett umulig å forstå på hvilket grunnlag denne vurderinga er gjort. De som mener dette er riktige og nødvendige resultater, må begrunne konkret hva dette skal brukes til. Hva er nytteverdien?

Nyttig for noen – katastrofe for andre

Når kritikere som Diane Ravitch viser fram utviklingen i USA og maner til kamp for å redde det offentlige skolesystemet fra rasering og privatisering, er det med utgangspunkt i at utdanning er et viktig fellesgode for samfunnet og at det bidrar til positiv utvikling for alle. Et utdanningssystem som sikrer kritisk tenkende, kreative og engasjerte borgere, vil bidra til å skape et godt samfunn, og derfor er det fornuftig at fellesskapet finansierer og styrer dette utdanningssystemet i fellesskap. Hvis vi ser på behovene i det kapitalistiske systemet, er det imidlertid ikke åpenbart at dette er en like fornuftig løsning.

La meg være klar på at jeg ikke mener det finnes en verdensomspennende konspirasjon for å undergrave de offentlige utdanningssystemene, men det er ikke tvil om at kapitalen har fått blod på tann når det gjelder det enorme markedet som utdanning representerer. En kapitalisme med et stadig behov for ekspansjon nøyer seg ikke med å ta over telekommunikasjon, kollektivtransport og helsetjenester fra offentlig sektor – den tar gjerne over utdanning også.

En åpenbar fordel ved utdanning, er at det er en solid investering, ikke minst fordi finansieringa kommer fra felleskassene, fra skatteinntektene. På samme måte som velferdsprofitører i Norge gjør seg rike på skattepenger som skulle gått til barnehagebarn, gjør utdanningsprofitører i USA seg rike på penger som skulle gått til skoleelever.

På sikt vil selvsagt ikke fellesskapet fortsatte å kaste milliarder etter selskap som leverer dårlige utdanning og putter pengene i egen lomme, men om ikke felleskapet betaler, vil mange foreldre være mer enn villige til å betale for god utdanning for sine barn.

For samfunnsutviklinga vil dette selvsagt være katastrofalt. Ravitch har all mulig grunn til å dra i alle alarmklokker som er tilgjengelig. Imidlertid må vi ikke tro at dette er en kamp hvor det beste argumentet vinner. Storkapitalen er allerede inne på det andre laget, og de sparer ikke på investeringene. Private stiftelser som Gates foundation, m.fl. bruker sine millioner av dollar på å finansiere lobbyister og frontorganisasjoner som jobber for destabilisering og privatisering av det amerikanske skolesystemet. I tillegg investerer de i ulike egne prosjekter som har den samme effekten. Akkurat hvor store summer det er snakk om, er vanskelig å si, for pengene går mange veier, men at Gates Foundation har brukt flere milliarder dollar siden 2000 er helt sikkert. ¹⁰

Situasjonen i Norge er ikke på langt nær så alvorlig, men det er ingen grunn til å slappe av. De nasjonale prøvene har erobret posisjonen som det eneste gyldige målet på kvalitet i skolen, elevene er redusert til humankapital og målet for det hele er økt konkurranseevne – og aller helst en plassering i topp på PISA-rangeringene.

Nevnte jeg at det er OECD som drifter PISA-undersøkelsene, at OECD ser på PISA som et internasjonalt styringsredskap? Men jeg nevnte ikke at verdens største aktør på det som etter hvert må kalles det globale utdanningsmarkedet, Pearsons Inc, siden 2015 har store deler av det faglige ansvaret for utvikling av PISA-testene¹¹. Tidligere har det vært internasjonale fagmiljøer som har hatt denne oppgaven, men det er tydeligvis mer effektivt med Pearson. Noe av det Pearson er virkelig store på er nemlig utvikling og salg av undervisningsmateriell og undervisningsopplegg som skal sette elever i stand til å gjøre det bra på nettopp standardiserte tester. Dermed lager Pearson nå både testene som får alle til å rope krise, óg hjelpemidlene som skal redde de ulike landene ut av krisa. Kom ikke her og si at det kapitalistiske systemet ikke fungerer.

Sluttnoter

1. https://www.nrk.no/norge/–pisa-ble-et-sjokk-for-norge-1.7413860
2. Sitert i The Reign of Error av Diane Ravitch, Knopf, New York, 2013
3. ”Who is afraid of the Big Bad Dragon” av Yong Zhao, Jossey-Bass, 2014
4. ”Who is afraid of the Big Bad Dragon” av Yong Zhao, Jossey-Bass, 2014
5. https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonale_pr%C3%B8ver
6. https://skoleporten.udir.no/
7. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/oslo-rektorer-beloennes-for-elevresultater/a/10107214/
8. http://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/er-det-forskjeller-i-skolers-og-kommuners-bidrag-til-elevenes-laering-i-grunnskolen
9. https://www.washingtonpost.com/blogs/answer-sheet/post/nyc-releases-teachers-value-added-scores–unfortunately/2012/02/24/gIQAtbVXYR_blog.html?utm_term=.601c34240c2e
10. https://www.dissentmagazine.org/article/got-dough-how-billionaires-rule-our-schools
11. https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/januar/milliardselskapet-pearson-pa-vei-mot-pisa/

Debatten om hvordan skolen skal være er ikke ny. Her er et lite utdrag fra debatten om et av de store temaene for 100 år siden: retten til fysisk avstraffelse. Fernanda Nissen var kvinnesaksforkjemper, sosialist og medlem i Arbeiderpartiet. Hun er kanskje mest kjent for sin rolle under fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, men var også valgt inn i Christiania skolestyre fra 1908 og bystyret fra 1910. Om kirkesanger Lystrup har vi ingen informasjon. Begge avisutklippene er hentet fra Nasjonalbibliotekets utmerkede søkefunksjon på www.nb.no

Stian Bragtvedt er Redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Bernd Hutschenreuthe

Social-Demokraten 12. februar 1913 

Grønland kvinnesagsforening holdt i går aftes et møte om prylestraffen i folkeskolene i Kjølberggata 23. Fru Fernanda Nissen holdt innledningsforedraget. 

Hun fortalte hvordan riset opp gjennom tidene har vært ansett for å være et av de viktigste undervisnings- og oppdragelsesmiddel og at det inntil for få år siden hørte til dagens kost ved skolene. Taleren utviklet nærmere hvordan pryl virker slik på barna at de blir enda mer trassige eller sky enn de allerede er, og at pryl i skolen er helt forfeilet. Hva folkeskolen i Kristiania angår, hadde hun det inntrykk at lærerpersonalet som helhet nu nødig brukte riset i skolen, da det at en lærer eller lærerinde må gripe til dette middel ovenfor en elev nærmest blir oppfattet som at vedkommende ikke er sin oppgave voksen. Dog findes det dessverre en del unntagelser, men når elevantallet i de nu overfylte klasser minskes og kun formiddagsundervisning indføres samt denne gjøres interessant og let anskuelig for barnene, vil prylestraffen i skolen ganske visst bortfalle. Inntil det skjer, burde i allefall foreldrene kræve, at de gjøres kjent med når deres barn har fått pryl på skolen. Fruen fortalte forøvrig en hel del fra sitt arbeide i skolen og fremholdt hvilke plikter det foreldrevalgte tilsyn har til å ha stadig øye til skole og barn, og ha et godt forhold til hjemmene. Størstedelen av de ulykkelige hjem skyldes fattigdom og fortvilede samfundsforhold og der må en gjennomgripende forandring til for å få bedret samfundet slik at alle barn kan vokse og utvikle seg under gode betingelser og ha en lykkelig barndom, som ethvert barn kunne ha krav på. (..) I det vellykkede møte deltok 60 a 80 kvinner og menn. 

Drammens Tidende 6. juni 1914

Pryl for uskikkelige gutter

Bør gjeninnføres i skolen, hevdet kirkesanger Lystrup på Akershus amts årslærermøte forleden dag. Erfaringen hadde vist at det var en stor feil at man i sin tid berøvet lærerstanden straffemyndigheten. Disiplinen i skolen, har lidt skade ved at lærerne er avskåret fra å bruke korporlig straff der. Det er nu overmåte vanskelig for læreren at opprettholde disiplinen overfor de dårlige elementer, og råskap, selvgodhet og ukristelighet brer om seg i en foruroligende grad. 

For den som ønsker å lese mer om konteksten debatten om prylestraffen var en del av, har Bente Halland skrevet en hovedoppgave om bruken av fysisk straff mot barn. Den finnes enklest ved å google tittelen «Avskaffelse av fysisk straff av barn i Norge 1889–1936”.

Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kinas gjeld ble firedoblet fra 2007 til 2015.

Dette dramatiske bildet av en verden i rask forandring er ett av flere eksempler som David Harvey tar for seg i sin nyeste bok. Han presenterer og drøfter kritisk de redskapene som Karl Marx ga oss for 135-170 år siden, og han prøver å videreutvikle dem. Kan de hjelpe oss til å forstå verden i 2018? Hva kan forklare det som skjer med Kina, og hva blir konsekvensene?

Av Torstein Dahle, siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.

Foto: davidharvey.org

Jeg er helt sikker på at Karl Marx hadde blitt rasende hvis han hadde visst at folk utga brevene hans i bokform i dag – som grunnlag for spissfindig diskusjon om hva Marx egentlig mente. Selv syntes han aldri at det han skrev, ble godt nok. Han samlet stoff og skrev notater, samlet enda mer stoff og skrev enda flere notater. Uferdige, foreløpige versjoner. Omsider ble Bok 1 av Kapitalen bra nok til at han fant den brukbar for utgivelse i 1867. I forordet varslet han at det ville komme en Bok 2 der han skulle behandle kapitalens sirkulasjonsprosess. Så skulle Bok 3 ta for seg de ­forskjellige formene som kapitalen tar, og hvordan kapitalisten som eier bedriften der merverdien skapes, må dele merverdien med andre kapitalister som tar «sin del» som godtgjørelse for at de driver med utleie, utlån, varehandel mm. Og til slutt skulle han i Bok 4 ta for seg teoriens historie.

Men det ble aldri godt nok for ham. Hans gode venn og støtte, Friederich Engels, forsto fullt ut hvor viktig arbeidet til Marx var. Han var fortvilt da han etter at Marx var død, oppdaget hvor uferdige Bok 2 og Bok 3 var. Det antas at Marx rett og slett ikke våget å fortelle Engels om tingenes tilstand, og det var via datteren til Marx, Eleanor, at Engels fikk overbrakt Marx’ ønske om at Engels skulle redigere Bok 2 og 3 så de kunne utgis.¹ Så der satt Engels, med hauger av notater, en del ferdige biter og mye halvferdig stoff, vesentlig mer av Bok 2 enn av Bok 3. Til deres felles venn August Bebel skrev Engels fem måneder etter at Marx døde at «…hadde jeg visst, så skulle jeg ha plaget ham natt og dag helt til alt sammen var ferdig og trykt. Og det visste Marx bedre enn noen andre».²

Nettopp fordi Marx var en epokegjørende, revolusjonær vitenskapsmann, er det selvsagt viktig å få del i den innsikten han utviklet. Sånn sett er det forståelig at mange i ettertid har vært opptatt av å analysere det materialet han etterlot seg – helt ned til de brevene han skrev. Men først og fremst er det vår oppgave i dag å bruke Marx sin innsats til å få bedre forståelse for det samfunnet vi lever i nå – og de enorme utfordringene som den internasjonale kapitalismen anno 2018 stiller oss overfor. Enkelte spesialistdebatter om små detaljer framstår da som mindre vesentlige. Utfordringen er å bruke Marx sine arbeider som en viktig kilde til å forstå grunnleggende sammenhenger i menneskesamfunnets utvikling, og spesielt til å forstå hvordan kapitalismen egentlig fungerer – bak den overflaten vi ser daglig.

En av dem som virkelig har gjort en stor innsats for å gjøre Marx tilgjengelig på en forståelig og interessant måte for mange, er David Harvey, 82 år gammel professor ved City University of New York. Hans mange foredrag om Kapitalen er berømte. Gå gjerne inn på hans nettside, http://davidharvey.org, og bli inspirert!

I sin nyeste bok Marx, Capital and the Madness of Economic Reason³ påpeker Harvey at selv om Marx’ analyser selvsagt er tidfestet i en viss forstand, så er de enda mer relevante nå enn de var da han skrev dem. Da Marx levde, var kapitalismen det dominerende økonomiske systemet i en ganske liten del av verden, mens den i dag omfatter hele jordkloden og har dramatiske effekter og resultater.⁴ Harvey tar konsekvensen av dette ved å bruke sine kunnskaper om Marx til å levere innsiktsfulle og oppsiktsvekkende analyser av verdensøkonomien anno 2018, blant annet av hvordan og hvorfor Kina stormer fram, og hvilke enorme økonomiske utfordringer Kina og dermed hele verden står overfor. Dette er noe av det som gjør den siste boken hans svært leseverdig. Den kom i høst, og på 210 sider som er imponerende lettleste, klarer han å formidle hovedtrekkene i Marx’ analyse av kapitalen og dens bevegelseslover. Han er særlig opptatt av Bok 2 og deler av Bok 3 av Kapitalen, og sånn sett passer det veldig bra nå når Bok 2 av Kapitalen nettopp er utkommet på norsk. Dessuten kopler han seg stadig opp mot dagens økonomiske virkelighet, med de nær 20 sidene om Kinas økonomiske utfordringer som høydepunktet etter mitt syn.

I Bok 2 utvider Marx perspektivet på Kapitalen fra å ha søkelyset hovedsakelig på produksjon og verdiskaping og utbytting i bedriftene, til å studere kapitalens kretsløp, først og fremst sirkulasjonsprosessen. Han ser på hvordan de produserte varene bare bringer deler av kapitalen over i pengeform igjen når varene selges. Det er nemlig stor forskjell på den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe arbeidskraft og råvarer, som i sin helhet forbrukes gjennom årets produksjon av varer, og den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe maskiner og bygninger, der store deler forblir bundet i årevis.

Noe av kapitalen kommer tidlig over i penge­form igjen, mens det for andre deler kan ta veldig lang tid. I noen faser trengs det å låne kontanter, og i andre faser er det overflod av kontanter. Slik blir utviklingen av et bank- og kredittvesen knyttet til det kretsløpet som kapitalen gjennomgår fra penger til kjøp av arbeidskraft, råvarer, maskiner og bygninger, til merverdiskaping i produksjonsprosessen, til realisering av merverdi og overgang til pengeform igjen når varene selges til kunder.

Bank- og kredittvesenet fungerer på mange måter som «smøring» i dette kretsløpet, slik at det ikke stopper opp i faser med mangel på penger, og omvendt at kapitalen ikke blir liggende død i faser med overflod av penger. Etter hvert vil bank- og kredittvesenet begynne å leve sitt eget liv, og det er et helt sentralt tema i vår tids kapitalisme.

I Bok 2 går Marx nærmere inn på at noe av vareproduksjonen retter seg mot vanlige forbrukere, mens andre deler av vareproduksjonen retter seg mot andre bedrifter og deres behov for innsatsfaktorer. Bedriftenes etterspørsel svinger veldig mye mer enn forbrukernes etterspørsel, noe som i seg selv kan føre til store problemer, jfr. den sterkt svingende aktiviteten i olje- og gassektoren i Norge.

Det er disse temaene i Bok 2 som David Harvey i særlig grad er opptatt av i analysen av vår tids kapitalisme. De utvikles videre i Bok 3, som han også ofte henviser til. Og det er i Harveys bruk av Bok 2 og Bok 3 at det virkelig ligger krutt. Spesielt vellykket synes jeg dette er når han anvender det på Kinas utvikling.

Harvey trekker fram noen virkelig oppsiktsvekkende tall som viser hvilken vanvittig, lånefinansiert investeringsboom Kina har gjennomgått de senere årene. Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. Han sammenligner dette med at USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kina har de senere årene stått for mer enn halvparten av verdens produksjon og forbruk av stål. Kinas forbruk av verdens viktigste mineraler har ligget på minst 50 prosent – for noen mineraler 60–70 prosent – av verdensforbruket.⁵

Denne kolossale satsingen er i alt vesentlig lånefinansiert. Kinas gjeld ble firedoblet mellom 2007 og 2015. I 2016 utgjorde den formelle gjelden 250 prosent av bruttonasjonalproduktet, hvorav mer enn to tredjedeler var bedriftsgjeld. En viktig forskjell fra mange andre land er at denne gjelden i alt vesentlig er innenlands gjeld i kinesisk valuta.

Harvey mener at Kinas helt vanvittige satsing er en avgjørende forklaring på at den globale kapitalismen ikke fikk vesentlig større problemer etter den verdensomfattende krisen 2007–2008. Han mener at en viktig årsak til denne kinesiske satsingen var at Kinas eksport falt med 30 prosent i 2008, og at resultatet var så stor arbeidsløshet at det ble oppfattet som sosialt og politisk truende for regimet. Jeg tror han har rett i at dette var forhold som var viktige årsaker til den voldsomme satsingen. Men jeg tror vel også at det vanlige, systembetingede behovet for å styrke egen makt og konkurranseposisjon både nasjonalt og internasjonalt var viktig.

Kinas politikk ser ut som oppblåsing av en kolossal boble. Hvordan fungerer det? Harvey viser til den behandlingen Marx har i Bok 3 av Kapitalen av det Marx kaller «fiktiv kapital». Det er behandlet i Bok 3. Kapittel 25 er kalt «Kreditt og fiktiv kapital», men den beste behandlingen er i grunnen i kapittel 29 «Bankkapitalens bestanddeler». Slik jeg leser Bok 3 , tar Marx opp dette fenomenet som et av de motvirkende tiltakene mot profittratens fallende tendens. Det er noe som de største kapitalistene tyr til når profittraten er kommet så lavt at den gir langsommere vekst i kapitalen enn det man kan oppnå ved å satse på aksjer, andre finansplasseringer, eiendomsspekulasjon, oppkjøp og slakting av bedrifter og andre tiltak som liksom kan se ut til å gi vekst i kapitalen. I virkeligheten er det tiltak som innebærer en avsporing ut i «satsing» som ikke innebærer at det skapes merverdi. Omfattende lånefinansiering er et typisk kjennetegn for denne type tiltak. Lånefinansiering for å få en kunstig rask ekspansjon av merverdiproduserende virksomhet kan også komme i kategorien «fiktiv kapital».

La oss ta et hjemlig eksempel: De siste årenes salg av barnehagekjeder med kolossale gevinster. Dels er de enorme salgssummene en effekt av at barnehagene har tjent penger. Men dels er salgssummene også blitt så høye fordi det forventes at barnehagene skal tjene penger i årene som kommer. Kjøperen beregner den såkalte «nåverdien» av framtidige kontantoverskudd fra driften av barnehagene, og betaler for den. Eller for å ta det mer presist: Barnehagene driver produksjon av barnehagetjenester for salg og betaling. De driver vareproduksjon i marxistisk forstand. De ansatte skaper verdier som selges i markedet. De skaper merverdi, som er grunnlaget for profitt. Gjennom flere års drift er det akkumulert merverdi slik at det etter hvert er blitt til en betydelig kapital. Men salgssummen for at en annen kapitalist skal overta eiendomsretten til denne merverdiproduserende virksomheten, settes altså vesentlig høyere enn den kapitalen som allerede er ­akkumulert.

Hvis kjøperen f.eks. betaler 50 mill. kroner ekstra på grunn av forventet profitt fra framtidig drift, vil kjøperen oppfatte det som at 50 mill. kroner av den framtidige profitten ikke er profitt, siden han selv har kjøpt og betalt den. Han vil betrakte 50 mill. kroner som tilbakebetaling av den ekstraprisen han har betalt, ikke som profitt.

Over hele verden foretas det et stort antall bedriftsoppkjøp, som betales med høye priser, fordi man regner inn nåverdien av framtidige profitter og betaler for den nåverdien. Svært ofte er kjøpesummene lånefinansiert. En offensiv kapitalist som skal hevde seg mot sine konkurrenter, låner svære beløp og blir stor og tilsynelatende sterk nå han kjøper seg opp. Flyselskapet Norwegian er et typisk eksempel. Det har kolossale framtidige låneforpliktelser, som det har påtatt seg for å kunne bygge seg raskt opp internasjonalt. Det må altså ha spesielt stor profitt for å kunne betale renter og avdrag på lån. Framtidige profitter er bundet opp mot låneforpliktelsene – kanskje mer enn selskapet kan tåle. Selv om profitten blir høy, kan selskapet gå konkurs på grunn av den svære lånebyrden.

Harvey drøfter det ekstreme investeringsnivået i Kina i dette perspektivet. Kina må ha en enorm framtidig verdiskaping for at de svære lånene skal kunne betjenes.

Harvey peker også på hvordan store deler av arbeiderklassen i verden er nedsunket i personlig gjeld. Det binder opp kampkraften. Hvis man er nødt til å tjene penger for å betale avdrag og renter på store lån, er det ikke så lett å gå til streik eller bruke mye tid på opposisjonell virksomhet.

Harvey har utvilsomt rett i at de senere årenes helt ekstreme oppblåsing av fiktiv kapital er blitt en svær trussel og driver både arbeidsfolk, kapitalister og stater til å ta beslutninger som er stikk i strid med det de burde gjøre ut fra langsiktige hensyn til mennesker og natur. Men slik han uttrykker seg f.eks. på side 80, kan det se ut som at han mener at dette nå er en viktigere kraft enn profittjakt når det gjelder å drive kapitalismen framover.

Her klarer jeg ikke å følge ham. Det som er på det rene, er at Harvey ikke legger avgjørende vekt på profittratens fallende tendens som en grunnleggende drivkraft som leder kapitalismen inn i situasjoner der ulike utløsende faktorer kan føre til kriser. På dette punktet er han på kollisjonskurs med en annen marxist: Michael Roberts. I likhet med Harvey er også Roberts en som gjør en fremragende innsats for å anvende Marx’ avdekking av kapitalismens grunnleggende sammenhenger på analyser av vår tids utfordringer. Roberts legger stor vekt på profittratens fallende tendens som en drivkraft som stadig tvinger kapitalistene til handlinger for å iverksette motvirkende tiltak, der satsingen på fiktiv kapital kanskje er det viktigste.

Debatten mellom Harvey og Roberts er interessant, lærerik og viktig.⁶ Den utvikler seg raskt, og den kan følges på Michael Roberts Blog.

Til slutt må jeg kommentere noen merkelige synspunkter som Harvey utvikler, og som han legger stor vekt på. Under tittelen «Anti-Value: The Theory of Devaluation» bruker Harvey kapittel 4 i boken til å utvikle sitt begrep «anti-verdi». Dette begrepet bruker han også mange andre steder i boken. Etter mitt syn er dette «anti-verdi»-begrepet nonsens, og jeg mener at slik han bruker det, er han langt ute og padler. Det er helt uforståelig.

På side 73 skriver Harvey «Value in Marx exists only in relation to anti-value». Han trekker så en parallell til fysikkens begreper «materie» og «anti-materie». Men meg bekjent finnes ikke begrepet «anti-verdi» hos Marx. Harvey har tydeligvis bygd begrepet sitt på Marx’ begrep «Gegenwert», som Marx bruker i Grundrisse. I den engelske utgaven av Grundrisse er det oversatt med «counter-value». På norsk ville vi si motverdi. Men det er ikke anti-noesomhelst. Det betyr tvert imot «tilsvarende verdi». Slå opp i Språkrådets ordbøker på ordet «valuta», så finner du at en av betydningene av «valuta» er «motverdi, vederlag, få valuta for pengene». Å oversette dette med «anti-verdi» er helt meningsløst og sterkt misvisende.

Men dessverre er ikke dette bare en oversettelsestabbe. Det får store konsekvenser for Harveys tolkning av Marx’ utlegning om kapitalens kretsløp. Harvey ser det slik at den verdien som skapes i produksjonsprosessen, bare er en potensiell verdi inntil den blir realisert. Hvis det ikke er etterspørsel i markedet, er varen verdiløs. Den nulles ut av anti-verdi inntil den blir realisert. Dermed mener Harvey at det blir meningsløst å si at det bare er i produksjonen at verdien skapes, for det er realiseringen som avgjør om varen har noen verdi. Uten realisering – ingen verdi. Og det er jo sant. Så kan vi føre resonnementet videre: Uten et fungerende banksystem, vil kapitalens kretsløp bryte sammen. Det så vi under den såkalte «finanskrisen». Mange varer ble uselgelige da kredittene tørket inn. Så da er det ikke bare gjennom produksjon og realisering at verdier skapes, men også i bankvesenet. Og faktisk: I sitt siste innlegg i debatten med Michael Roberts avslutter Harvey med å spørre: «Can banks produce value?».

Vi har da havnet i selskap med Gro Harlem Brundtland, som kom med det berømte utsagnet om at «alt henger sammen med alt». Farvel til analyse og innsikt.

Saken er at det skapes ikke verdi ved realiseringen eller ved kredittgivningen. Verdien er skapt i produksjonen. Men varen/tjenesten må selges, og det normale er jo at det skjer. Dermed kan man regne med at verdien realiseres. Det er det vanlige, men sikker kan man ikke være. Det er en kortslutning å si at den usikkerheten fører til at salgsleddet også skaper verdi. Analysen vår må ta utgangspunkt i at det kretsløpet som er fundamentet under hele kapitalismen, vanligvis fungerer. Så kan vi som en særskilt oppgave analysere hva som kan få det til å stoppe opp, og hvordan det vil gå da.

Noter

1) Framstillingen bygger på Fred Moseleys introduksjon til Karl Marx, Marx’s Economic ­Manuscript of 1864-1865, edited by Fred Moseley, paperback, Haymarket Books 2017, side 4.

2) Samme sted, note 9. Sitatet er fra brev 30. august 1883 fra Engels til August Bebel, i Karl Marx og Friedrich Engels, Letters, i Marx-Engels Collected Works, Vol. 47, International ­Publishers, New York 1995, side 53

3) David Harvey, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason, Profile Books 2017

4) Samme, side xiii

5) Framstillingen i dette og de to neste avsnittene bygger på Harvey side 176-183

6) Se for eksempel: David Harvey, Crisis Theory and the falling rate of profit, Draft of an essay, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/harvey-on-ltrpf.pdf og Michael Roberts, Monomania and crisis theory – a reply to David Harvey, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/reply-to-harvey.pdf

Hvorfor skal barn og ungdom være stengt inne i egne barne- og ungdomsbygninger i 13 år? Studiet av naturen skjer best i naturen, forståelse av samfunnet får vi ved å delta i det, arbeid læres sammen med de arbeidende. Det finnes mange eksempler på at skolen flytter ut av skolebygget, og at det er bra for elever og lærere. Det er hva denne artikkelen handler om.

Jorun Gulbrandsen har jobba som lærer i mange år, er medlem av Faglitterær forfatter- og oversetterforening, har skrevet mange skolebøker, er forfatter av nettstedet lumbrikus.no og er aktiv i Rødt og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen.

Foto: Pixabay

Hølet i veggen

Men først et eksempel på at læreren ikke alltid trengs. Hva kan barn og ungdom finne ut helt av seg sjøl, hvis de får lov til å være nysgjerrige? Dette er historia om «Hole in the Wall». Ikke om rockebandet, men om et virkelig høl i veggen. Inderen Sugatra Mitra¹ og arbeidskameratene hans lagde et høl i en vegg i et slumstrøk i New Delhi. I det plasserte de en PC med Internett, slik at den kunne sees og brukes fra gata, men ikke stjeles eller ødelegges. De satte også opp et kamera, så de kunne se hva som skjedde. Det var i 1999. Barn og ungdom begynte å leke med PC-en, prøvde seg fram, sto i flokk og kommenterte og lærte hverandre å bruke den.

Mitra & co gjorde det samme forsøket i seks år i forskjellige områder av India, i storbyer og i fjerne strøk – «i hele verden». De så at barn mellom 6 og 13 år kunne lære seg sjøl, uten voksne, hvis de var i grupper. Læring er ei sosial handling. Barna lærte seg å leite på Internett, tegneprogram, chatting, e-post, laste ned spill og bruke dem, bruke undervisningsprogrammer, finne filmer og musikk, lære det engelske alfabetet. Én PC i én landsby gjorde det mulig for 300 barn å bruke maskin og nett i løpet av seks måneder, uten voksen innblanding.

Mitra sier at barn organiserer seg sjøl. De er nysgjerrige. Hvis de får stille sine egne spørsmål og leite og finne svar, stopper de ikke. Om skolen mangler eller er dårlig, eller om lærerne mangler eller er dårlige, kan elevene ta seg av hele eller deler av barneskolens pensum. Det er sterke ord, men det finnes altså bakgrunn for dem. Er det noe å lære av dette for våre forhold? Se fortellinga om hølet i veggen på nettstedet TED²

Verkstedskoler

I de engelske Studio Schools får ungdom lære håndverk i verksteder, og får praktisk og teoretisk opplæring av dem som kan mer om arbeidet. Geoff Mulgan³ forteller at det er 40 slike skoler. Åtti prosent av virksomheten er arbeid utafor skolen. Slagordet er: «Å lære mens en arbeider – og arbeide mens en lærer». Det som er minst viktig i den vanlige skolen, er mest viktig i Studio School. Mulgan sier at ungdom lærer best når de jobber i grupper, for de vil gjøre virkelige ting i samfunnet. Elevene tar samme eksamen som elever i andre skoler. De som lå dårlig an på «vanlig» skole, havner nå i den øverste firedelen.

Mangfold i arbeidslivet, MIA⁴,jobber for integrering av språklige minoriteter i arbeidslivet. De samarbeider med NAV i Sagene bydel i Oslo med å lage kurs for folk som søker arbeid. Deler av uka er deltakerne på arbeid med praksisplass. Så kommer de sammen hos MIA, som organiserer dem i grupper ut fra type arbeid, som butikk og lager, kantine, reinhold. Det fine er at arbeiderne lærer norsk som er knytta til arbeidet de gjør. MIA har lagd bøker med tegninger, gloser, uttrykk og forklaringer til bruk for dem som jobber i de ulike yrkene.

Raske resultater

Igjen er det TED som forteller. Charles Leadbeater⁵ dro til mange slumområder i verden. Et av dem var Monkey Hill, en fattig bydel i Rio de Janeiro i Brasil. Han forteller at folk lager skoler som likner på alt annet enn skoler. De lager steder og handlinger som kan lokke fattige barn og ungdommer til seg på det konkrete stedet. Han nevner El Sistema⁶ i Venezuela og Hole in the wall som eksempler på pedagogikken «pull, not push». Og når barna og ungdommene kommer, må ikke utdanninga være en akademisk øvelse, men praktisk, å lære å lage noe du kan selge, for eksempel. Ett bestemt pensum og det britiske skolesystemet er en helt unyttig modell. Læring må være produktiv, for at det skal være en vits for ungdommene. Fattige kan ikke vente i ti år på at utdanning skal føre til noe positivt for dem. Er det noe å lære av dette, for oss?

Ellers sier Leadbeater at det er mobiltelefonen som er de fattiges redskap for å få utdanning, ikke skolen. Hva det innebærer, bør diskuteres.

«Bring your body, and your brain will follow»

Et siste eksempel på skole utafor skolen: Det går an å dyrke grønnsaker på asfalten i South Bronx i New York. Læreren Stephen Ritz⁷ forteller til TED om hvordan skolen begynte å dyrke grønnsaker, og hvordan de etter hvert lagde spiselige, grønne vegger og hager på tak. De gir bort og selger. De har hakka opp asfalten, og de har dyrka opp en del av en park.

Hvor skal skoler i byene i Norge finne jord for å lage skolehager (som de hadde for noen år sia)? Ta parkeringsplassene i området og grav vekk asfalten! Det finnes plass. Men byggekapitalen og kommunen prioriterer andre ting.

Dette var noen ytterst få eksempler fra Internett. Noe å tenke på: Når skolerte og erfarne lærere skal hjelpe elever som ikke har det bra på skolen, og det kan det være mange grunner til, gjør de ofte andre ting enn skolske. De er mer ute, gjør oppdagelser, lager ting, bruker kroppen mer, har en variert tilværelse. Hvis slike tiltak får elever som sliter, til å trives, burde de vel også kunne hindre mange i å slite i første omgang? Hvorfor kaller vi undervisning som virker bra, for «alternativ undervisning»? Hvorfor ikke gjøre den til «vanlig undervisning»?

En sjokkopplevelse: Det har skjedd noe med skolen!

Jeg begynte å jobbe som lærer i 1971 og har jobba av og på både på ungdomstrinn og barnetrinn fram til 2013. Etter et lengre opphold med annet arbeid kom jeg tilbake til skolen i 2008. Det var morsomt med arbeidskameratene og elevene. Men det var forskrekkelig å se forandringa. Ledelsen på alle nivåer ropte ut sitt mantra om å «øke læringstrykket», lærere trente elevene til tester, de skreiv rapporter om mangt og meget, men det var lite trolig at noen leste dem.

Det var ikke mange som tok elevene med ut, og det var flere aggressive barn enn jeg var vant til fra før. Lærerne ba om hjelp: flere lærere, færre rapporter, mindre pes, mer tid til å være sammen med elevene og til å diskutere undervisning med de andre lærerne. De jobba i motvind. Flere lærere slutta.

Når jeg i denne artikkelen skriver kritisk om skolen, er det ikke arbeidskameratene mine jeg skriver om. Det er skolen som institusjon i klassesamfunnet Norge det handler om. Først litt om innholdet.

Den stillesittende skolen

Skolen er blitt en ekstrem papir- og blyantskole. Elevene sitter nesten utelukkende stille ved pulten med papir, blyant og nå nettbrett som verktøy, i 13 år! Billigst mulig!

Skolen er svært utarma. Det mangler fagfolk. Skolen har dårlig råd til naturfag, matlaging, skolehage, bibliotek, formingsfag med utstyr og halve klasser. Ofte har de ikke musikkinstrumenter til en hel klasse. Og det mangler fagfolk til dem som har krav på spesiell hjelp. Men, det er klart, noen steder må det spares når kunderiket Norge skal betale 71 milliarder kroner til USA for 52 F-35-fly.

Den snevre skolen

Skolen har fått et snevrere innhold. Noen fag er viktigere enn andre. Norsk, matte og engelsk får mest og kalles «grunnleggende ferdigheter». Naturfag og samfunnsfag skyves langt ned. Lærerne kvier seg kanskje for å ta elevene med ut, for da kaster de bort tida! I klasseromma på ungdomsskolen sitter det normalt elever som ikke kan lese og skrive, etter åtte–ni år på skolen. Prioriteringa virker visst ikke.

Å lage ting i tre og stoff, male, modellere og drive med musikk er lite verdsatt. Derfor blir elevene blir fattige på opplevelser. Norge ligger på siste plass av 65 land når det gjelder tilbudet om kreative aktiviteter i skolen⁸.

Det kunne vært annerledes: Vitenskapelig arbeidsmåte. Arbeide i et fellesskap. Solidaritet med menneskene på jorda og med jordkloden. Kor, korps, forming, kroppsøving. Skolens grunnleggende ferdighet: å skape trivsel.

Formålsparagrafen blir skjøvet til side. De store, overordna målene for skolens virksomhet blir dessverre ikke diskutert og brukt. Det er mange gode mål, som «Opplæringa må (følgjeleg) gi brei kunnskap om samanhengane i naturen og om samspelet mellom menneske og natur» (Kunnskapsløftet) Dette handler om å få forståelse bygd på konkrete erfaringer. Men den er det umulig å måle med kortsvarsprøver på samme årstrinn og på samme dato i hele landet, så de overordna måla blir skjøvet til side og blir borte.

Resultatet er at skolen blir kjedelig for mange elever (og lærere) selv om noen barn klarer å venne seg til det. Yngre barn bråker og spreller, noen blir aggressive. 65 prosent av elevene på ungdomstrinnet sier at skolen er monoton og kjedelig. Elever rømmer skolen når de er gamle nok og ikke kan stoppes.

Det trengs en arbeidsmiljølov for elever

Denne fattige skolen fører til økt stress og plager.

Det gjelder å «øke læringstrykket», får lærerne høre av de overordna. Hvordan trykker du, så folk lærer? Jeg får bare tanker om en sløydbenk med skrustikke.

Noen skoler lager skoletimer på 90 eller 120 minutter for å øke «læringstrykket», for friminutt kan jo ta tida vekk fra «elevenes læring». Alle plages av lange økter og dårlig luft. Men de yngste må leike mye for å trives og utvikle seg. Ikke minst ute, hvor det er plass.

Elever får lekser, og det er skadelig. Elevenes hjerner og kropper trenger noe annet etter skolen, enn mer av det samme. Lekser er pålagt overtid. Lekser invaderer privatlivet til mor og far. Læreren kaster bort tid på å finne på lekser, tid hun kunne brukt til å planlegge noe interessant. Det trengs en arbeidsmiljølov for skoleelever! Fram for sekstimersdagen for skoleungdom! Lekser og karakterer får ungdom til å velge vekk idrett!

På grunn ev den ensidige vekta på lese–skrive–regne, blir definisjonen på det som kalles normalt, snevrere. Det blir få områder hvor du kan være flink. Alle skal liksom ha vokst opp i bokhylla. Antallet elever som får det som kalles spesialundervisning, er mer enn dobla på 20 år, og i dag får nesten 49 300 elever, eller 7,8 prosent av elevene i grunnskolen, spesialundervisning. (2016–2017), 70 prosent av dem er gutter⁹. Tallet øker etter hvert som elevene blir eldre: Rundt 11 prosent på ungdomstrinnet får i dag spesialundervisning.

Halvparten av denne spesialundervisninga gis av ufaglærte. (Barneombudet 2016¹⁰). Det skal egentlig være spesielt utdanna lærere som kan analysere vanskene og prøve seg fram med tiltak over tid.

Bli sjuk for fremtiden

Elever blir sjuke. Professor Trond H. Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, sier i september 2017 at skolebarn ender opp som pasienter på grunn av skolens testkultur og prestasjonspress. Antallet vokser. «Pasientene er 9–15 år, og plagene deres starter som regel i 3. klasse. Det er flest jenter»¹¹.

Bruken av antidepressiver øker. «Blant jenter i alderen 15–19 er antallet som tar sovepiller nesten tredoblet mellom 2006 og 2016. 85 prosent flere jenter tar antidepressiver nå enn for ti år siden¹². Myndighetenes medisin mot sjukdom og stress, er mer kontroll ovenfra. Fraværsgrense og krav om legeerklæringer, som om elevene var late og slappe.

Elever slutter skolen. I Norge er det 18 prosent av ungdom mellom 16 og 25 år som ikke fullfører videregående skole. Omtrent en av fem. Sånn har det vært i mange år. Men skolen forandrer seg likevel ikke. Tvert imot, det blir mer av det samme, barnehagen skal med: «Fra barnehagen til videregående skole forbereder vi elevene på fremtidens arbeidsmarked»¹³.

Sats på yrkesfag

Det er bedre å rømme fra videregående skole, hvis en blir deprimert av å være der, enn å bli. Det er ikke sant at alle må studere og at de må ha bachelor- og mastergrader. Det har gått inflasjon i dem, og det er ikke lettere å få jobb, men studiegjelda beholder de! Det er fint å være arbeider. Det er absolutt mulig å starte i en jobb et sted, uten universitetsgrad, og så få opplæring i bedriften, jobbe, gå på kurs og lære mer. De fleste gjør jo det. Tjene penger, få arbeidskamerater, bli med i fagforeninga og ha det interessant. Her har gutter lettere enn jenter for å finne muligheter.

Det er smart å gå på yrkesfag og lære et fag. Det er større sjanser til å få jobb. Men yrkesskolen rammes av den generelle arbeiderforakten fra overklassen og de øvre samfunnslag, pluss at det er dyrere å ha elever på yrkesfag enn på allmennfag, fordi de må ha verktøy og maskiner. Er det noen rådgivere på ungdomsskolen som sier til elever som har gode karakterer: «Du burde begynne på yrkesfag»? De burde kanskje si det. De burde kanskje hospitere i bedrifter for å bli gode rådgivere.

Yrkesskolen trenger mer penger. Selv med små ressurser er det yrkesskolen som er best til å blande teori og praksis og ha skole utafor skolen.

Er elevene tomme krukker?

Kritikken av skolen som er kort beskrivi i punkta ovafor, går igjen internasjonalt, fordi skolesystemet er så likt i de industrialiserte, kapitalistiske landa. En kritikk handler om synet på elevene og lærerne. Kritikken er nok hundre år, men blei forsterka med den store skoleutbygginga på 1970-tallet. For 50 år sia blei ordet «sparebøssepedagogikk» født. Du tar en tom sparegris, putter på mynt for mynt. Ettersom tida går, blir grisen full og må slaktes for at innholdet kan brukes. Tilsvarende: Elevene kommer tomme til skolen, læreren putter og putter på det som skal huskes, elevene lagrer og blir fulle, og …

Brasilianeren Paulo Freire er den jeg veit som har formulert tydeligst hva sparebøssepedagogikken fører til. I kapitel 2 i boka De undertryktes pedagogikk¹⁴ skriver han om at undervisninga lider av «foredragssykdommen». Det er læreren som prater. Men det kan også være ei lærebok som foredrar. Dette fører til at elevene mekanisk memorerer foredragets innhold. Det omskaper elevene til «beholdere», som skal fylles av læreren. Jo mer han fyller i, jo bedre lærer er hen. Jo mer spakferdige beholderne er (Jeremias 11:19), jo bedre elever er de. Dette har ingenting å gjøre med å forstå og erkjenne. Boka til Freire er fortsatt lærerik, fordi skolen ikke har endra seg kvalitativt. Den har tvert imot blitt verre. Testdiktaturet har styrka sparebøssepedagogikkens stilling. (Jfr. artikkelen til Jorunn Folkvord i dette nummeret av Gnist)

Nils Christie, sosiologen og kriminologen, skreiv ei bok i 1971 som het Hvis skolen ikke fantes?¹⁵ Boka er dessverre toppaktuell fortsatt. Også han skriver om skolens syn på eleven som det tomme rom. Og han legger til: Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole, som mangler relevans for elevene. Det hjelper dem ikke å gå på denne skolen. Tenåringene (og barna) er uproduktive, folk kunne like gjerne bli født voksne. Hva kan lærerne ty til? Tilbaketrekking: Rette prøver, skrive meldinger og forelese med høy røst for å overdøve elevene. Eller dominere: Disiplin og straff (elevene tilbaketrekker).

Jeremias 11:19

Og jeg var som et spakferdig lam som føres bort for å slaktes, og jeg visste ikke at de hadde uttenkt onde råd mot mig og sagt: La oss ødelegge treet med dets frukt og utrydde ham av de levendes land, så ingen mere kommer hans navn i hu!

Elevene som overraska alle

Den siste jobben min var å jobbe på biblioteket på en barneskole med over 500 elever. De kom fra mange steder og ville gjerne ha lesestoff om sine land. Det hadde vi ikke. Da fikk elevene sjøl lage bøker. Vi trykte dem opp i minst 30 eksemplarer og lånte dem ut på biblioteket. Det kunne være fra noen få og opptil atten elever som laga ei bok. De fikk ikke skrive av Wikipedia, de måtte ha opplevd det de skreiv om, eller foreldrene kunne ha fortalt noe. Alle bøkene het Vi forteller om … (landet).

Til sammen skreiv 88 barn 284 sider fordelt på 14 bøker. Det kunne vært langt flere, men vi rakk det ikke, arbeidet blei gjort på biblioteket innimellom, i noen friminutt og etter skoletid. Noen fikk lov å gå fra klassen sin i en time, de jobba ofte uten voksne, noen fant en krok ute, det tok sin tid. Jeg tror det faktisk måtte gjøres sånn. Vi kan si det blei gjort utafor skolen. Skulle det vært organisert av skolen, via ledelsen, inn på årsplanen og slikt, tror jeg det ikke ville blitt vedtatt, fordi det ikke ville inngå i det som skulle måles.

Hvert barn skreiv minst to A4-sider. Nedafor er noen korte utdrag, som slett ikke yter skriverne rettferdighet.

Vi forteller om Kosovo

Gutt 9 år:

«De skulle slakte ei ku. De voksne sa at vi barna skulle gå vekk. Vi fikk ikke se på. Da gikk vi opp i tredje etasje. Da så vi alt fra vinduet. Det kom en slakter med mange kniver. Kanskje det var ti kniver. … Jeg så på, det var veldig ekkelt. Slakteren drepte kua. Han skar av hodet. … Etterpå fant vi kua i garasjen. Kua var skåret opp i mange deler. Hodet hadde store, åpne øyne. Fetteren min var der. Han tulla mye. Han kyssa øynene og munnen til kua fordi han var så modig!»

Vi forteller om Marokko

Jente 10 år:

«Jeg snakker berbisk. Arabisk og berbisk er to forskjellige språk. Berberne er akkurat som samene. Berberne bodde over hele Nord-Afrika, også Egypt.»

Jente 12 år:

«Bestemor bodde i Norge et år, men hun ble kastet ut av myndighetene, for hun hadde ikke norske papirer. Det var dumt, for jeg har ikke så mange slektninger her.»

Vi forteller om Kurdistan

Gutt 10 år:

«Foreldrene mine bodde i Nord-Irak. De flykta til Tyrkia da presidenten sin hær ble sendt for å drepe mange kurdere. Jeg har vært i Kurdistan. Når det er Newroz (nyttår) går folk opp på fjellet. Det er mørkt om kvelden, og de går med fakler. På toppen tenner de bål. De synger Newroz-sanger. Det er veldig fint og pent. Jeg ønsker at det blir fred i hele verden.»

Jente 13 år:

«Jeg var i Diyarbakir (Tyrkia). Da var det Newroz, som er nasjonaldagen til kurderne. Tusenvis av mennesker feira. Ikke babyer og små barn. Folk hadde pynta der det skulle være fest ute. Politiet reiv det ned. Over oss fløy politiets helikoptre. Politiet sendte tåregass, da var det fint å ha et skjerf foran ansiktet.»

Jente 13 år: (Sted i Øst-Tyrkia).

«Det er urettferdig i byer: Det er bare tyrkiske flagg, også i kurdiske områder. Kurderne har lyst til å heise sine egne flagg der kurderne bor. Men det kan de ikke. Alle i Tyrkia må lære om Atatürk. Vi burde lære om Kurdistans historie også. Når jeg tenker på kurderne, må jeg tenke på det jeg har lært om samenes historie i Norge.»

Vi forteller om Makedonia

Jente 10 år:

«Det er veldig varmt om dagen. Det er bedre å leke gjemsel om natta, da er det ikke så varmt. Og ingen finner oss i mørket!»

Gutt 12 år:

«Vannet i springen er ikke godt å drikke. Men jeg og fetteren min går med plastflasker til vann som renner fra fjellet. Der er det en brønn. Vi går et par kilometer. I fjor tok jeg med ryggsekk fra Norge, for jeg tenkte at jeg skulle bære vann. Jeg snakker tyrkisk med moren min. Makedonsk med vennene i gata. Albansk fordi jeg snakker med foreldrene til faren min. Foreldrene mine snakker makedonsk med hverandre. Det var deres felles språk da jeg var liten. Det hørte jeg og lærte. Moren min kan makedonsk, albansk, tyrkisk og norsk.»

Jente 13 år:

«Jeg er på tur med faren min opp i fjellet. Vi så militære huler og murer som folk gjemte seg i da det var krig. Jeg fant ei bombe som ikke var sprengt.»

Jente 13 år:

«Det er ganske mange fattige i Makedonia. Det kan være gamle folk. Det er også barn som ikke har noen foreldre.»

Vi forteller om Sri Lanka (juni 2009)

Jente 8 år:

«Jeg hører på nyheter. Jeg så på TV om sykehuset på Sri Lanka. Jeg så barn uten føtter, en uten armer, en uten bein. Foreldrene døde i krigen. Det er sjelden det finnes bombehus hvor man kan gjemme seg for bombene. Barna går bortover veien, det kommer en bombe. Jeg går på tamilskole på lørdager. Jeg lærer å lese, skrive og snakke tamilsk. Jeg er god til å lese og skrive.»

Gutt 10 år:

>«Jeg får ikke se på den tamilske kanalen mer. Jeg kan få mareritt. Men NRK kan jeg få se. NRK viser ikke bildene. Første mai gikk jeg i tog. Det var ca. to tusen tamiler som gikk sammen.»

Vi forteller om Pakistan

To jenter 13 år:

«I Pakistan må vi spare på strømmen. I løpet av et døgn kan det være seks timer med strøm. Det går an å betale for å få mer strøm. Vi lager mat på ovn med ild. Vi har ei stor tønne. Den fylles med vann fra en spring på gårdsplassen. Så bæres den opp på taket. Det går en vannslange ut av tønna og ned på kjøkkenet. I butikken kan vi betale penger for vann. Da slår de på vannet fra den tida vi har betalt. Vi har mange fettere og kusiner. De er mer voksne enn vi, for de har lært mer.»

Språk skubbes til side

Altså, 88 barn og 284 sider. Fortellingene lærte meg noe nytt hele tida og forandra synet mitt på barna. Lærerne i klassene blei også overraska. Vi så litt av det som var oppi «krukkene» fra før, som ikke kom fra skolen. Vi så bedre hvor naturlig det var med ett språk ekstra, ja ofte to og tre. Biblioteket hadde ingen bøker som var så interessante og lesbare som disse, når elevene på skolen skulle lese om «andre land». Heller ikke for voksne. Vi så hvor stolte og glade skrivebarna blei, men også de andre elevene, som kunne låne med seg hjem bøker om landet til mor og far. Foreldre kom og takka. Jeg tenker etter dette på hva de andre barna kan, hva ungdom kan fortelle, ikke bare fra andre land, men fra liv alle steder, og hvor lærerikt og spennende det er. En nesten usynlig erfaringsbank med 500 barn. Du kan se en liten film der en av elevene viser fram og forteller om den første boka vi lagde, se nafo.no¹⁶

Interessante spørsmål til skolebyråkrater og andre: Er det mulig å lage en prøve om eller sette karakterer på de 284 sidene? Finnes det gale eller riktige erfaringer? Hvordan skulle læreren (sammen med elevene sjølsagt, det er veldig moderne nå), lage «læringsmål for timen»? Hvordan skulle lærerne «øke læringstrykket» mens elevgruppa arbeida med boka si?

På skolen vår hadde elevene til sammen omtrent 30 morsmål, som er lært utenom skolen. Disse skubbes til side: «Her skal vi snakke norsk!» Det underlige er at staten/Stortinget/skolen/NHO/reiselivsnæringa ikke ser positivt på disse barnas språkferdigheter. Hadde det ikke vært smart å lære barn, som vil det, å skrive og lese språk de kan snakke? Når de er atten år, vil de kunne det bedre enn en person med norsk som morsmål, som kanskje må studere i fem år (med lån!). Og i tillegg ville de ofte kjenne kulturen til landet der språket brukes. Her har du tolker, folk til reiselivsbransjen, til handel med utlandet og mye mer.

Nå er det på sin plass å gjenta Nils Christies beskrivelse: «Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole.» Sparebøsseskolen tar vekk sjøltillit.

Gjør Stortingets læreplan til din venn!

De som vil flytte mest mulig av skolen ut av skolen, kan finne støtte for det i den overordna delen av læreplanen «Kunnskapsløftet»¹⁷, som Stortinget har vedtatt, og som gjelder over alle andre planer, alle lærebøker og skolers årsplaner. Da er det mulig å åpne døra og forlate papir-blyant-sparebøsse-skolen og gå ut og lage verksted- og forskerskolen. Jeg må bruke et eksempel for å viser hva en kan gjøre.

Fra planen: 1.5:

«Skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet».

Og 1.4:

«Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling».

Naturfagplanen sier at elevene skal forske og forstå «samspill i naturen».

Utgangspunktet kan være hva som helst, som er lett å finne på stedet! Fisk, humle, poteter, et frø, en sau, tang og tare, et marsvin, peanøtter, iskrem, en død fugl, plast eller en meitemark … Jeg tar utgangspunkt i noe som elevene har vist interesse for. En morgen har elevene funnet døde meitemark på asfalten etter at det har regna. Hvorfor? I samtalen er det en elev som spør om det er sant, at begge delene av en meitemark som blir delt i to, kan leve videre.

Jeg veit at barn og ungdom vanligvis er opptatt av å ta vare på jordkloden, at det vi gjør, ikke skal overopphete den, at dyr og mennesker ikke må få ødelagt levestedene sine. Dystopiske fortellinger er populære hos ungdom. I Norge kan stikkordet være jord. Mine elevers interesse for meitemark fører oss til den jorda vi dyrker maten vår på. Under tre prosent av arealet i Norge er matjord, og det minker på grunn av en bevisst politikk. Det er mye transport og lite sjølberging. Hvor smart er det å asfaltere jorda for å lage motorveier, lagerbygninger og bydeler? Er det mulig for barn og ungdom å gjøre noe?

Det går an å starte med meitemarken som elevene har funnet. Den lager god jord fordi den spiser jord og planter, deler det opp og blander det med sine egne fordøyelsessafter. Lager porøs jord, ganger som røttene vokser i og får luft og vann og næring i. Bæsjen er mer næringsrik enn jorda omkring. Jorda på jordkloden har gått gjennom meitemarkene flere ganger, i 150 millioner år. Det kan være to hundre tusen meitemark i en åker på et mål (et dekar). Summen av gråmeitemark kan produsere fire tonn ekskrementer per dekar per år. Den revolusjonære betydninga til meitemarken ikke er dens størrelse, men dens store antall, sa Darwin.

Elevene kan jobbe i alle slags grupper, også aldersblanda, gjerne med 15 elever og to lærere. Ordentlige forskere bryr seg også om meitemark og jord.

Jeg skriver ikke dette først og fremst til lærere, men til alle, fordi alle vil få sine egne ideer, ut fra hva de er interessert i og hva de kan.

En fotball eller en meitemark

Hanan Mohamed Abdelrahman vant Holmboeprisen i 2017 som «Norges beste mattelærer». Hun forteller at hun tar utgangspunkt i noe som interesserer elevene der og da, og at hun kan lære bort hele mattepensumet på ungdomsskolen med utgangspunkt i en legokloss, en dorull, en ananasboks, en fotball, en boks makrell i tomat, en kortstokk…¹⁸

Jeg veit at en liten meitemark kan være et utgangspunktet for å forstå hele verden og alle fag, hvis vi går vekk fra sparebøsse-, papir- og blyantskolen og testing. I denne artikkelen er det ikke plass til alle eksemplene, men interesserte kan se på et læreverk jeg er med på å utvikle, lumbrikus.no, særlig kapitlene 6 ­og 7¹⁹.

Elevene kan snekre kasser til jord og sette inn en glassvegg for å observere hva ulike typer meitemark gjør med jorda. De kan se hvor mye bæsj kompostmark lager, de kan gjødsle noen planter med den og se om de vokser bedre enn de andre. Ute kan de finne åpningene til gangene til stormeitemarken, plukke bæsjen den dytter opp og veie den. De kan grave bed og dyrke noe. De kan finne veiskjæringer og graving der det skal bygges hus, og se hvor langt ned matjorda går. Da kan de se etter hullene til meitemarken og telle dem. De kan studere jord i mikroskop. Det finnes mange flere nedbrytere i jorda, og noen kan vi se. Hva er jord? (Hvilket «fag» har de nå?)

Hva er kalk? Meitemarken har kjertler i halsen som produserer kalk, som tilføres jorda når den spiser. Hva er fosfor, kalium, magnesium, natrium, kalsium, karbon og nitrogen som det er mer av i bæsjen enn i jorda rundt? Hva bruker plantene det til? (Hvilket «fag» har de nå?)

Under hele arbeidet kan elevene dokumentere ved å ta bilder, film, tegne, lage animasjoner, fortelle andre som ikke veit noe.

De kan skrive og snakke med elever de kjenner i Norge og verden ellers med den teknologien de har, og be dem finne ut ting hos seg. Darwin studerte meitemark i 40 år og utveksla erfaringer med andre vitenskapsfolk i India og andre land – med brev som blei sendt med skip²⁰.

Elevene kan finne ut hva i nabolaget som er bygd på matjord, og hva som er planene for ny asfaltering av jord. Kan elever gjøre avisleserne oppmerksomme på planene og hva matjord er?

Når meitemark er så bra for jorda i Norge – hvorfor er den til skade i løvskogen i Canada? Hvem finner ut det?

Alle lærerstudenter burde gjennomføre slike forske- og arbeidsperioder på skoler.

Kan forståelse telles?

Det interessante med det jeg har skrivi her om meitemarken, handler ikke om meitemarken, men om hvilke spørsmål en kan stille ved å jobbe på samme måte som eksemplet antyder.

Spørsmål 1: Er det mulig for skolebyråkratene å lage en nasjonal prøve som kan brukes på denne typen arbeid som er gjort forskjellige steder i landet, til ulike årstider, av og på, med ulike økologiske forhold, kanskje til og med i aldersblanda grupper?

Spørsmål 2: Når elever arbeider sammen og får ny forståelse av prosesser i naturen, hvilket fag vil skolebyråkratene sette karakter på? Hvis elevene finner ut noe de kan gjøre for å ta vare på matjorda, får alle 6-er i alle involverte «fag», da eller? På hvilken eksamen?

Spørsmål 3: Når du ser litt av det elevene og lærerne kan gjøre med meitemarken som utgangspunkt, er det mulig for en elev, barn eller ungdom å «falle utenfor»? Kan ikke alle finne et stykke arbeid som flokken er tjent med, innafor? Og til og med ha det morsomt? Må noen i det hele tatt oppholde seg på grupperommet sammen med en assistent (ofte kalt spesialundervisning)? Hva er normalitet og ikke normalitet her?

Skolen vår er et lukka system nå. Når vi åpner dørene og forlater sparebøsseskolen, og lar lærerne gjøre «erkjennelseshandlinger» som Paolo Freire kalte dem, sammen med elevene, mister de gamle, undertrykkende, dumme og tidkrevende måleinstrumentene kraft og makt. De dør.

Stol på elevene og lærerne

Jeg avslutter med nok en dyktig pedagog og forteller fra nettstedet TED, der denne teksten starta.

Ken Robinson²¹ sier:

«Myndighetene mener de veit best hvordan utdanninga skal være. Problemet er at utdanninga ikke foregår i komiteromma, men i klasseromma i skolene – med menneskene der, elevene og lærerne. Det gjøres mye bra på skolene. Men det gjøres på tross av den dominerende skolekulturen. Ikke på grunn av den. Det er som når folk seiler i motvind hele tida.

Det du er interessert i, kan du jobbe med i timevis, og det virker som fem minutter. Og omvendt! Vi må gå fra den industrielle modellen, som er lineær og konform, og som plager folk. Vi må lage en modell som likner på jordbruk, og som legger til rette for vekst. Det er ingen vits i å reformere skolen, det har vist seg å ikke fungere. Det trengs en revolusjon!»

Jeg avslutter med en påminnelse om at livet er noe mye mer enn å gå på skolen!

Wonderful World

Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took

But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

Don't know much about geography
Don't know much trigonometry
Don't know much about algebra
Don't know what a slide rule is for

But I do know one and one is two
And if this one could be with you
What a wonderful world this would be

Now, I don't claim to be an A student
But I'm trying to be
For maybe by being an A student, baby
I can win your love for me

Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took

But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

La ta ta ta ta ta ta (History)
Hmm–mm–mm (Biology)
La ta ta ta ta ta ta (Science book)
Hmm–mm–mm (French I took)

Yeah, but I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

Sam Cooke

Sluttnoter:

1. Sugata Mitra: Kids can teach themselves. TED talks.
2. TED. Ideas worth spreading. www.ted.com/talks
3. Geoff Mulgan: a short introduction to the Studio School . TED talks.
4. Mangfold i arbeidslivet: www.mangfold.no
5. Charles Leadbeater: Education innovation in the slums. TED talks.
6. El Sistema: Ungdomsorkestre med gratis undervisning og instrumenter til fattige.
7. Stephen Ritz: A teacher growing green in the South Bronx. TED talks.
8. Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt: Kreativitet i skolen.
9. Utdanningsdirektoratet, statistikk om grunnskolen.
10. Barneombudet november 2016.
11. Dagbladet 8. september 2017
12. Klassekampen 22. august 2017
13. «Oslo kommune, byrådet: «Hvor skal vi være i 2040?», i Kommuneplan for Oslo – samfunnsdel med byutviklingsstrategi, høringsutkast april 2017, side 29.
14. De undertryktes pedagogikk kom på norsk i 1974 og 2003.
15. Hvis skolen ikke fantes? har også en 1983-utgave.
16. http://nafo.hioa.no/fag/filmer/satsing-pa-leseutvikling
17. Søk Kunnskapsløftet
18. Hanan Abdelrahman: Matematikk med familien. YouTube.
19. lumbricus.no er produsert av NAFO, Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring.
20. Charles Darwin: The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on Their Habits (1881)
21. Ken Robinson: How to escape education’s death valley. TED talks.

Marxismen baserar seg i hovudsak på filosofisk materialisme, som m.a. utelet tilværet av overnaturlege vesen i alle formar. Det er i den verkelege verda ikkje bruk for slike forklåringar på livet og universet – ikkje minst i dag – det gjer vitskap og forsking. Naturen og universet inneheld sine eigne forklåringar, og det gjeld å finne ut av dei for å forstå tilværet stadig betre. Og difor også kapitalismen og kva han gjer med livet, naturen og tilværet.

Ivar Jørde er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerika-gruppa i Bergen og NTL.

Foto: Pixabay

Hjå Karl Marx finn ein ei tolking av religion som ein materiell framandgjering. Marx talar om to former for framandgjering: om framandgjering i anden og om materiell framandgjering. Det nye med Marx var at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I skriftet «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi», side 66, skriv han m.a.:

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der enn gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelig vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet. Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens ensyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresomgrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonene om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den verkelege verda) som religionen er en hellig glorie av». (ss. 66–67)¹

Marknaden og vara som eit utgangspunkt for kapitalistisk religiøsitet

Framandgjeringa gjer at arbeidarane som seljarar av sin eigen arbeidskraft til kapitalen, vert objektivisert og vert ei «vare». I arbeidssituasjonen vert produktet ein arbeidar produserar skild frå arbeidaren, avdi det er kapitalisten som eig produktet og kontrollerar produksjonsprosessen. Produktet står fram difor for arbeidaren som noko «framand», og som ho eller han ikkje har kontroll over. Som nevnt er det nye med Marx at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I dette ligg også ei mellommenneskeleg framandgjering som har ulike uttrykk. Døme kan være at andre menneske vert sett på som mindreverdige, som snyltarar eller «belastningar på samfunnet», som fiendar eller som «framandkulturelle». Denne framandgjeringa oppstår både mellom arbeidar- og herskarklasse, men også innanfor klassane. Framandgjering kan også hende innan ein religion i høve tru, tilhøvet den truande og presteskapet/guden, osb.

I Kapitalen, i kapittelet «Varens fetisj­karakter og dens hemmelighet», forklårar Marx først kva vara sin fetisjkarakter er, at det fins ein slik fetisjkarakter med fire andre historiske samfunnsformer for til slutt å gå inn på ideologiane som er knytt til fetisjkarakteren. Marx skriv at ei vare ved første blikk ser ut til å vera ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysa visar at ho faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved ho, anten me no ser på ho som noko som har eigenskapar som gjer at ho kan dekke menneskeleg trong, eller at ho først får desse eigenskapane som produkt av menneskeleg arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjer dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det, men bordet held fram med å vere tre, ein alminnelig ting som me kan sanse. Men så snart bordet opptrer som vare, så endrar det seg til ein ting som har oversanselige eigenskapar, skriv Marx. For å finne ein analogi (noko å samanlikna med) må me til religionen. I religionen ser det ut som produkta av den menneskelege hjernen har sitt eige liv. Dei trer fram som sjølvstendige skapnader som står i forhold til kvarandre og til menneska. På same måte er det i vareverda med produkta av den menneskelege handa (men som me har sett, er også hjernen, sanseorgana osb. med her). Det kallar Marx for fetisjisme, og han kleber seg til arbeidsprodukta så snart dei vert produsert som varar, og difor kan denne fetisjismen ikkje skiljast frå vareproduksjonen.²

Vara og vareproduksjon er sjølve essensen i mykje av menneskeleg handling til alle tider, også i kapitalismen, men her lyt ein spørje i høve til problematikken om kapitalismen er ein religion: Har kapitalistar si tru på vara og det ho har som potensiale til profitt, noko religiøst­ over seg? Og er marknaden den heilage staden der ho kan omsettast til beste for vekstraten og aksjonærane? Her må me sjå på David R. Loy sitt syn på marknaden i artikkelen «The Religion of the Market». Herr skriv Loy at marknaden har vorte ein grueleg sirkel av alltid aukande produksjon og konsummering med å late som å tilby ei sekulær frelse. Dette agnet som me som forbrukarar bit på, er sjølve dopet kapitalistane gjev oss og som vert endå meir globalisert gjennom marknaden sitt heilage evangelium: «Kjøp meir, forbruk meir, dykk vert meir lykkelege og me får meir profitt» (mi formulering). Dette saman med kapitalismen si tru på at marknaden løyser alt og regulerar seg sjølv til beste for alle, er religiøst som fenomen og gjev eit sterkt insentiv til vår tids verdsomspennande «nye religion». (s. 286) Loy avsluttar sin artikkel (Ibid, s. 289) med at marknaden ikkje berre er eit økonomisk system, men ein religion. Ikkje ein god ein, fordi marknaden berre kan tilby ei sekulær frelse som aldri heilt kan leverast. Marknaden sin akademiske disiplin, sosialøkonomien, er best forstått som teologi latande som å vera ein vitskap, skriv han. Konklusjonen hans då er at ein religiøs dimensjon må vera løysinga på problemet. Dette også sett ut i frå hans buddhistiske ståstad.³

I både det Loy og Marx skriv, ligg mykje av kjerna til om ein kan tale om kapitalismen som religion. I både den «ekte» religion og i den «materielle» religion, er spørsmålet om noko metafysisk er til stades. For kapitalisten er vara, arbeidaren som sel si arbeidskraft og marknaden, det som skal til for å skaffe profitt, og trua på at marknaden og privat eigarskap i produksjonen er vegen til «økonomisk frelse» og dermed velstand, i tillegg gode investorar. Marx derimot seier at det kun er vara si arbeidskraft som skapar verdiar, men at varene som vert produsert, må seljast på ein marknad for at verdien vert realisert og profitten gå til kapitalisten.

Går ein til kapitalistar og investorar er det mange tankar og haldningar som er interessante i høve problemstillinga om kapitalisme er ein religion eller ikkje. I dette sitatet frå ein artikkel av Bruce Cook, Managing General Partner, Kingdom Venture Partners, er dei religiøse samanlikningar med økonomisk gevinst og direkte sitat frå Bibelen tydelege:

«Selskapet mitt ser til dømes etter forretningar der det er sjanse til å tene minst 5 gonger investeringa (500 %), og helst 10 gonger eller meir (1000 %+). Bibelen seier i Første Mosebok 26:12 at Isak fekk 100 fold på eitt år; 100 fold er 10 000 %. Bibelen taler au om auke på tusen fold og meir (100 000 %), og ulike nivå å bli velsigna på. (Femte Mosebok 1:11, Jesaja 60:22 og Salmane 144:12–15.) Ein auke som er eksponensiell og ikkje stig gradvis gir høve til det bibelen omtalar som «lager». Lager som kornlagera i Egypt (Første Mosebok 41) betyr noko for nasjonar og ikkje bare selskap, byar eller fylke. Det finst moderne lager som Microsoft, Intel, Dell, Home Depot, Federal Express, Southwest Airlines, eBay, Amazon, Berkshire Hathaway, Wal-Mart og andre. Dei har skapt og spreidd enorme rikdommar i verda gjennom si velgjerd, sine arbeidarar, sine investorar, og si skattebetaling. Eg trur Gud no gir Kristi lekam nøklane som opnar skattkammera for kongedømmet, og kunnskapen om «skattar som er løynde i mørkret». (Jesaja 45:3).⁴

Ser ein på økonomar sine tankar om kapitalisme og kva det inneber, finn ein seiingar som: «Eg trur me står framfor ein ny normal. Denne nye normalen inneber høgare naturleg arbeidsløyse … som sju prosent framfor fem og ein halv som ho var på nittitalet. Lågare vekst er au ein del av det … kanskje på to prosent per år i staden for tri prosent som me har hatt dei siste tiåra, og fire som me såg på 1950- og 1960-talet. Dette reiser sjølvsagt spørsmålet … ‘Å gud, kva gjør me med det?’». Edmund Phelps, Nobelprisvinnar i økonomi, 2011.⁵ Ein annan nobelvinnar i økonomi er Friedrich Hayek (1899–1992), austerisk-britisk økonom og politisk filosof, talte ofte om den reine frie marknaden og minimal påverknad i økonomien frå staten. Ein av hans uttalar i høve eit intervju om det påstått gode tilhøve Hayek skulle ha hatt til Pinochet, diktatoren i Chile på 1970- 80-talet, var:

«Eg er heilt mot diktatur som varige institusjonar. Men diktatur kan vere nødvendig i ein overgangsperiode. […] Personleg vil eg heller ha ein liberal diktator framfor ei demokratisk regjering som manglar liberalisme.»⁶

Chile var på denne tida eit beinhardt diktatur og eit nyliberalistisk eksperiment. Ekstrem liberalisering av økonomien med hjelp frå Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og USA-økonomar, og storstilt privatisering (kopargruvene var unntaket som var for viktige for staten til å gje slepp på), gjorde at økonomien kom på få hender, men med økonomisk vekst. Likevel var ulikheitene store og fattigdomen høg. Dette tidlege nyliberalistiske eksperimentet vart i «religiøse» ordelag hylla av nyliberale økonomar som Hayek og Friedman⁷, og nyliberale statsleiarar som Reagan og Thatcher.

Avslutning

La meg prøve å samanfatte hovudtrekka i denne artikkelen. Kapitalismen sine ulike fasar, oppgang og nedgang, dei moglege religiøse framtoningane i kapitalistane sin eigenforståing og kapitalismen si krise i kontrast til det, er viktig for å danne seg eit så heilt bilete som råd er av problematikken. I Kapitalen skriv Marx om kriser at det er ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Når ikkje dette alltid går opp, talar me om krisene som oppstår. I Karl Marx/Friedrich Engels, 1991: skriv Marx om at den første fasen (andelege) i framandgjeringa heng saman med andre fase, materiell framandgjering. Som eg har vore inne på så har vara, i følgje Marx, ein fetisjkarakter og ein metafysikk. Kapitalisten ser på vara, produksjonen og arbeidaren som middel til økonomisk «frelse og velstand». Gjennom å arbeide om naturen skapar mennesket ting til seg gjennom produksjon. Dette kallar han for tingleggjering, men frå det augeblikk den tvungne arbeidsdelinga og privateigendomen oppstår, går denne tingleggjeringa føre seg på ein framandgjort måte. Noko som tyder at det menneskelege fellesskap ikkje har medvete kontroll med dei kreftene som kapitalistane nyttar i produksjonen, også kalla produktivkreftene. Desse kreftene har ein tendens til å verte noko som er lausreve frå menneska og som møter menneska på ein framand og fiendtleg måte. Den heilt utvikla og høgaste form for framandgjering finn ein under kapitalismen, då kapitalen styrer utviklinga ut frå profittbehov og ikkje ut frå dei menneskelege behov, skriv Marx i «Det fremmedgjorte arbeidet» (Ibid, ss. 190–191).

Både Loy og Marx skriv om marknaden og vara som eit utgangspunkt for religiøs åtferd. Likevel er det heilt ulike tilnærmingar. Loy ser på kapitalismen, marknaden og konsumerismen som ein religion, men det er ikkje ein genuin religion. Denne forfeila trua på frelse gjennom marknaden som det heilage, vil han erstatte med den «ekte religion», som menneska er i ferd med å tape perspektivet av. Eg meiner han tek feil. Ser ein på hans omtale av kapitalismen som den «nye religion» kan det hevdast at det er ein «ekte religion» på linje med andre religiøse tenkesett. Marx sitt prosjekt er å forklåre menneskeleg framandgjering både i religiøs og materiell tyding. Han vil sjå på religion som eit lureri der metafysikken, det oversanselege vert presentert som verkeleg. På same vis i den materielle verda, der produktivkreftene (som kapitalistane kontrollerar) og der arbeidaren ikkje har kontroll med eigen produksjon og dermed si eiga arbeidskraft.

Den «nye kommunikasjonen» innanfor systemet og mellom kapitalistar som Chiapello og Fairclough⁸ skriv om, har eit «nyreligiøst» preg over seg. Tankegodset og ideologien om ein «betre» og meir effektiv kapitalisme vert formidla mellom dei ulike aktørane, anten det gjeld bankdirektørar, folk frå Pengefondet, bedriftsleiarar, politikarar eller økonomar og rådgjevingsbyråer. Eit heilt sett av metaforar (t.d. marknaden som gud, evig vekst), samanlikningar med historiar frå Bibelen (som nemnt ovanfor) og trua på at dette er det einaste menneskeskapte systemet som verkar, har religiøse overtonar over seg. Men er det fullt ut å rekne som ein religion? Forskarar, som Loy og Christoph Deutschmann⁹, meiner det. Deutschmann skriv at sidan fenomenet pengar overskridar avstanden mellom det verkelege og det tenkte, har pengar akkurat den same kvalitet som t.d. ideen om ein gud. Den nye religion har kult og krev tilbeding, men den leia ikkje til frelse (Walter Benjamin), berre til alltid aukande «skuld». Når det gjeld dei menneska som får det metafysiske gjennom religiøst/materielt ritual, også kapitalistar, har begge tydlege samanfallande trekk med det eg vil definere som religion. Den kapitalistiske religion fekk tydeleg eit sjokk når finansbobla sprakk hausten 2008. Slike kriser har det vore før, men kapitalismen har vist ei sær evne til å kome seg att kvar gong. Om dette systemet vil vare i «all eva», er det berre dei mest religiøse som trur på, og det krev truleg nokon som er veldig sterke i trua for å lukkast. Men vert dei mange nok eller vert motstanden stor nok? Ein ting er i alle høve viktig å gjera noko med: Avskaffe kapitalismen – religiøs eller ikkje!

Notar

1) Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 66–68 (Klargjerande parentesar er mine. I.J.)

2) Karl Marx: Kapitalen bind 1, Første bok: Kapitalens produksjonsprosess. kapittel 1.4. «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet», ss. 69, 86–87

3) David R. Loy, «The Religion of the Market», i Journal of the American Academy of Religion, ss. 275–290, http://www.jstor.org/stable/1465766

4) http://www.kingdomventures.com/index.php (www.kingdomventures.com/pdf/What_a_Venture_Capitalist_Really_Thinks.pdf)

5) http://thoughteconomics.blogspot.com/p/index-of-all-interviews.html

6) https://en.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Hayek

7) https://en.wikipedia.org/wiki/Milton_Friedman

8) Chiapello, E. og Fairclough, N. L., “Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism”, i Discourse & Society ss. 185–208. http://das.sagepub.com/content/13/2/185

9) Christoph Deutschmann, “Capitalism as a Religion?: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship”, i European Journal of Social Theory, 4, ss. 387–403. http://est.sagepub.com/content/4/4/387 (Alle hermeteikn er frå Deutschmann.)

5. mai er det 200 år siden Karl Marx ble født. Selv om vi markerer dette i en verden som står fjernt fra det idealet han viet sitt livsverk til, kan man knapt overvurdere den betydningen dette livsverket har hatt. Politiske tenkere kommer og går, Marx består.

 

Det er ikke tall på hvor mange ganger Marx’ tankegods har blitt erklært utdatert, dødt og begravet, men det har vist seg å være seigt – usedvanlig seigt. Det kommunistiske manifest og Kapitalen kommer fortsatt i nye opplag og nye oversettelser. Kommentarlitteraturen – blant annet i form av bøker, tidsskrifter og nettsider – florerer. Nylig arrangerte Rødt Oslo en møteserie om Kapitalen til fulle hus – det var til og med venteliste for å delta.

 

Også i populærkulturen har Marx gjort et comeback. Filmen om den unge Marx omtales i dette nummeret av Gnist, og da det i fjor, for første gang på over 80 år, ble åpnet et nytt kommersielt teater i London, handlet den første oppsetningen om ham. Og senere denne måneden kommer en true crime-bok om mannen som ville drepe Marx, fordi han var for konservativ.

 

Og da er ikke alle de partiene, organisasjonene, bevegelsene og geriljagruppene som baserer seg på dette tankegodset, nevnt. Og heller ikke de tusener av professorer, forskere, studenter og andre akademikere som, hver på sitt vis, trekker inspirasjon fra Marx i sitt arbeid.

Det er umulig å komme utenom Marx dersom man vil forandre verden. Dette er en erkjennelse som hele tiden har ligget til grunn for den bevegelsen Gnist er en del av. Derfor vil vi markere dette jubileet ved å reise flere problemstillinger som ikke bare var viktige for Marx, men som også er viktige for å forstå og for å forandre verden i dag.

 

Redaksjonen