Mimir Kristjánsson:
Hva ville Gerhardsen gjort?
Oslo: Forlaget Manifest, 2018, 166 s.

Mimir Kristjánsson har interessante analyser av Arbeiderpartiets krise etter siste Stortingsvalg både med hensyn til partiets fravær av ideologi og ledelsens manglende forankring i arbeiderklassen. Hans svar er å gjenreise Arbeiderpartiet slik det var på Einar Gerhardsens tid. Det mest relevante spørsmålet som bør stilles i dag, er ifølge Kristjansson: «Hva ville Gerhardsen gjort?». Han trekker paralleller til at kristne organisasjoner pleier å spørre «Hva ville Jesus ha gjort». Med denne starten er ikke leseren i tvil om hva som kommer. For her er det en tilbeder som skriver om sin helt. Alt godt tilskrives Gerhardsen, og det er lite av nyanser og motforestillinger. Det er ikke Gerhardsens periode som ung revolusjonær Kristjansson framholder som ideal for dagens venstreside, men hans periode som statsminister i NATO-landet Norge.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Forlaget Manifest

At boka framstiller Gerhardsen ukritisk er ikke rart med tanke på at de vesentligste kildene er Gerhardsens egne memoarer (som er kjent for å skjønnmale), samt den Gerhardsen-vennlige historikeren Finn Olstad. Utvalget av sitater fra programmer og landsmøtedokumenter er svært selektivt. Det jaktes på utsagn som kan få Arbeiderpartiet til å framstå som mest mulig venstre. Kristjansson mener at Arbeiderpartiets leder i perioden 1945–65 (og statsminister i det meste av denne perioden) hadde «… en ideologi, en visjon om et samfunn uten klasser og utbytting som var styrende for hele hans politiske prosjekt i etterkrigstida».¹ Demokratiet innad i Arbeiderpartiet beskrives med følgende glansbilde: «På Gerhardsens tid var det partiet som bestemte, og i partiet var det fagbevegelsen og vanlige folk som satt med makta. Det som ble vedtatt i partiet, måtte følges opp i stortingsgruppe og regjering».²

Jeg mener Kristjansson har en feilaktig analyse av Arbeiderpartiets politikk i perioden Gerhardsen var partileder. Det at partiet hadde regjeringsmakt i flere tiår, brakte ikke Norge nærmere sosialisme, noe som ble påpekt av DNAs første statsminister Christopher Hornsrud allerede i 1959.³ Jeg er enig med Hornsrud i at velferdsstat ikke er det samme som sosialisme. Det systemet Gerhardsen administrerte, var en regulert velferdskapitalisme. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, helse- og sosialvesen mm. Omfattende privat skole- og helsevesen ville på det tidspunktet vært umulig å organisere i Norge. Derfor ble ikke velferdsstaten kjempet igjennom mot borgerskapets interesser, men som en del av borgerskapets strategi for å utvikle den norske kapitalismen som hadde behov for et høyere nivå på helse og utdanning mm. Makta i partiet lå hos noen få menn som «snakket sammen».

DNA tok aldri noen konfrontasjon med borgerskapet og har i hele etterkrigstida ført en politikk i tråd med borgerskapets interesser: Fortsatt kapitalisme og utbytting av arbeidsfolk, tett allianse med storkapitalen i USA og Vest-Europa og temming av radikale krefter i arbeiderbevegelsen. Forfølgelse, overvåking og kontroll med faglige og politiske opposisjonelle (særlig NATO-motstandere) var en viktig del av politikken. Gerhardsen spilte en sentral rolle i å få Norge inn i NATO, og gjorde aldri noe for å stoppe omfattende overvåking av venstreorienterte. Dette nevnes knapt nok av Kristjansson, han mumler riktig nok litt om at «I kampen mot de norske kommunistene ble en rekke virkemidler tatt i bruk, og ikke alle av dem var like lovlige».⁴ Dette er litt av et «understatement».

Boka inneholder mange historiske faktafeil. For eksempel gis Gerhardsen æren for at folketallet økte i distriktene, og at han var den som ordnet opp slik at omsetning av fisk ble kontrollert av fiskerne. Begge deler er feil. Råfiskloven kom i 1938 under Nygaardsvold (mannen Gerhardsen fikk fjernet på brutalt vis i 1945⁵). At mye av industrien både før, under og etter Gerhardsen ble lokalisert i utkant-Norge skyldtes særlig tilgang til vannkraft, noe som ikke kan tilskrives Gerhardsen. Den økte innsatsen i distriktspolitikken kom særlig etter at makta i Norge hadde tapt første folkeavstemning om EF, men da var også Gerhardsens tid ute.

Det er videre feil at det var et mål at staten skulle eie industrien. Omfanget av statlig eid industri var like stort i f. eks. Frankrike. Under Gerhardsens periode ble det ikke ekspropriert noe privat kapital, bortsett fra tyske aksjer som del av rettsoppgjøret etter krigen. Kristjansson overdriver også styringsambisjonene til Arbeiderpartiet. I de fleste vestlige land var det betydelig mer innslag av planøkonomi enn i dag. Heller ikke det var Gerhardsens verk. Sosialøkonomen Ragnar Frisch forlot DNA da SF ble stifta, dels på grunn av misnøye med DNAs manglende styringsambisjoner.

Gerhardsen gjorde ikke bare feil. Demonisering av han er like lite fruktbart som Kristjanssons kanonisering. Etter å ha vært en sterk tilhenger av de to første EEC-søknadene, tok han i 1972 til orde mot den harde linja den daværende partiledelsen hadde overfor EF-motstanderne innad i partiet. Selv om Gerhardsen sto sentralt i å få Norge inn i NATO, var han også sentral i å etablere basepolitikken som satte forbud mot utenlandske baser og atomvåpenlagre på norsk jord så lenge landet ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Han var en bremsekloss mot krefter innad i partiet som ville uthule denne. I dag går jo for øvrig Arbeiderpartiet inn for amerikanske baser på norsk jord, et brudd med Gerhardsen Kristjansson merkelig nok unnlater å nevne.

Selvsagt har Kristjánsson også påpekninger av historiske fakta som er viktige, f. eks. at DNAs klassegrunnlag var langt breiere enn bare industriarbeidere, som aldri utgjorde noe flertall blant DNAs velgere. Videre framhever han at det var mange akademikere, også i Gerhardsens regjeringer, men at disse ikke dominerte partiets ledelse på samme måte som i dag. Valgdeltakelsen var den gangen høyest på Østkanten i Oslo.

Kristjansson er atskillig bedre når han diskuterer dagens situasjon. Mytene han tilbakeviser, f. eks. om at folk flest har høyere utdanning, mange drømmer om å bli gründere osv., er nyttige og viktige påpekninger. Det samme er påpekningene om at Arbeiderpartiet i dag er helt avideologisert og at partiets aktive politikere har et vesentlig annet klassegrunnlag enn de hadde tidligere, det siste godt eksemplifisert med at partiets stortingsliste i Oslo i 2017 hadde et sterkt innslag av kommunikasjonsrådgivere.

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet (i likhet med det øvrige politiske Norge) var mer venstreorientert under Gerhardsen enn det partiet er i dag. Jeg tolker Kristjánsson som om at han mener det er mulig å reetablere den norske politiske situasjonen slik den var i 1945. Han undervurderer imidlertid at selv det å gjennomføre forsiktige sosialdemokratiske virkemidler i dag vil støte på kraftige motkrefter, ikke minst fra internasjonale sammenslutninger som Arbeiderpartiet støtter. Kristjansson problematiserer i liten grad om det er realistisk at Arbeiderpartiet vil ta en slik konfrontasjon. Etter mitt syn er dette utenkelig når til og med Syriza, som lå lenger til venstre, ikke gjorde det. For å få til «sosialdemokrati i ett land» i dagens situasjon trengs det nesten en revolusjon.

Partiene til venstre for Arbeiderpartiet regnes i boka som lite relevante og bare interessante for mellomlag i de største byene. Det er paradoksalt at Kristjansson ignorerer alternativene til venstre for Arbeiderpartiet like etter et Stortingsvalg der valgundersøkelser har vist at både Rødt og SV har gått kraftig fram blant LOs medlemmer. Begge partier, særlig Rødt, står faktisk relativt sterkere blant LO-medlemmene i forhold til oppslutningen i velgermassen som helhet enn det Arbeiderpartiet gjør.⁶

Sluttnoter:

1. S. 36.
2. S. 71.
3. Hornsrud påpekte i et intervju med Orientering på sin 100-års dag i 1959 at: “Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk”. Hornsrud gikk (i motsetning til Gerhardsen) mot både NATO-medlemskapet og fraværet av sosialisme i DNAs nye politikk etter 1948-49.
4. s. 131.
5. Se Harald Berntsens bok Statsministerkuppet.
6. https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/nye-tall-kraftig-fall-for-ap-blant-los-medlemmer-6.158.495945.5dd4acf4a5

Knut Kjeldstadli:
Arbeid og klasse. Historiske perspektiver
Oslo: Pax 2018, 298 s.

Da professor Knut Kjeldstadli fylte 70 år i juni, blei det markert med boka Kollektive bestrebelser¹, der en rekke kolleger bidro med faghistoriske artikler for «å fremme historiefaglige og samfunnsmessige dygder forbundet med hans navn, ikke minst samfunnsengasjement, politisk bevissthet og teoretisk refleksjon.»² Festskriftet handler i hovedsak om undertrykte som har reist seg til kamp, og betingelsene for dette. Men Kjeldstadli kom også selv med ei bok til 70-årsdagen. Der drøfter han sammenhengen mellom produksjonsforhold, klassestruktur, klassebevissthet, fagorganisering og kultur – alt i hovedsak i norsk kontekst. Boka Arbeid og klasse. Historiske perspektiver bygger i hovedsak på ting han har skrevet før, gjennom en periode på mer enn 35 år – i artikkelform i ulike tidsskrifter³, som foredragsmanus og som bidrag til bøker med flere forfattere. I boka har han samlet de kortere tekstene, og i noen grad videreutviklet dem og ordnet dem til et hele. Flere av dem bygger for øvrig på større forskningsarbeider. Kapitlet «To industrikulturer. Christiania Spigerverk og Kværner Brug» har f.eks. utgangspunkt i Kjeldstadlis doktorgradsarbeid fra 1989.⁴

Jørn Magdahl er pensjonert lektor, historiker og lokalpolitiker for Rødt.
Foto: Pax

Det nyskrevne sluttkapitlet om forholdet mellom standardarbeideren og prekariatet handler om forholdet mellom det som ofte kalles kjerneproletariatet og andre deler av arbeider- eller underklassen. Kapitlet viser hvordan han ut fra grunntemaet (arbeid og klasse) går inn i aktuelle problemstillinger. Dette kapitlet har avsnitt om «Arbeiderklassens andre», Husmannsklassen ufri og usikker, Fattigfolk i byene – skamfulle eller frekke, Arbeidsløse – del av det «almindelige proletariat», Innvandrere som «arbeiderklassens andre» og Standardarbeideren har kjønn, De andre – solidaritetens dilemmaer, Er prekariatet en ny klasse? Det er illustrerende for hele forfatterskapet at han går til dagens debatter med historiske perspektiver, og omvendt. Det politiske engasjementet og det faghistoriske arbeidet står slik i et fruktbart forhold til hverandre. Analysen har også brodd mot en type arbeiderromatikk som ensidig ser arbeiderklassen som historisk enhetlig og sterk. Å skape klassebevissthet og bygge enhet mellom ulike deler av arbeiderklassen (og med mulige allierte) er en læreprosess – og noe som må skje på nytt og på nytt. «Vi må altså kvitte oss med påstanden om at arbeiderne var kollektive av vesen. Solidariteten var ikke noe innebygd, men ble skapt og opprettholdt under visse historiske vilkår. Forestillingen om en felles arbeiderkultur må forlates. Det er ikke fordi det ikke kan gi mening å uttale noe generelt om arbeiderne i Norge (…), men tanken om en allmenn solidaritet holder ikke empirisk.»⁵ «Hovedtemaet i denne boka er altså spørsmålet om betingelsene for at folk søker felles løsninger, særlig knyttet til arbeidet.»⁶

I et kapittel om utrygghet, som et viktig grunnlag for fremmedfiendtlighet blant vanlige folk, konkluderer han analysen med politiske råd om hva som bør gjøres. Det er ikke nok å møte fordommer med kunnskap og holdningskampanjer, dersom folk opplever at det ikke fins relevante svar på økende økonomisk og sosial utrygghet.

Ikke begivenhetshistorie, men analyse

Kjeldstadli skriver ikke begivenhetshistorien, men om sammenhengen mellom og årsakene til de fenomenene som han har satt under lupen. Analysene hans er selvfølgelig bygd på en omfattende empiri, men i tekstene er empirien mest framtredende når den trengs som eksempler på de fenomenene og sammenhengene som blir analysert. Kjeldstadlis arbeider er teoretiske og dermed ikke umiddelbart lett tilgjengelige, skulle en tro. Men de er skrevet i et kreativt, lettfattelig og ujålete språk med et stort antall av slående eksempler. De er dermed ikke vanskelige å forstå.

Kjeldstadli er materialist og gjentar stadig at bygningsarbeideren igjen må bli viktigere enn «overbygningsarbeideren». Han har samtidig stor faglig interesse for kultur – i mange betydninger av ordet. I ett kapittel, om ulike arbeiderkulturer i Telemark klassifiserer, beskriver og forklarer han hvordan ulike livsformer (i stor grad formet med utgangspunkt i næringsstruktur og produksjonsforhold) gir opphav til forskjeller i tenkning om politikk og annet. I boka er det også egne kapitler om fagforeningsfaner, om allsang i arbeiderbevegelsen og om klengenavn blant jernarbeidere.

Utgangspunktet hans er at arbeidet er et vesenstrekk ved mennesket, og at arbeidets organisering er grunnleggende for å forstå de andre sidene ved et samfunn. Men bevissthet og kultur er ingen refleks av de økonomiske og sosiale livsvilkåra, men bearbeiding av erfaringer gjennom ulike læringsprosesser, og mye av boka handler om slike. I forståelse av klassesolidariteten var det viktigste «dialektikken mellom arbeidskamper og organisering.»⁷

En særlig styrke ved måten som Kjeldstadli skriver historie på, er evnen til samtidig å se helhet, nyanser og distinksjoner. Kjeldstadlis bok, Sammensatte samfunn, om forholdet mellom majoritet og minoriteter og integreringspolitikken⁸ er et tidligere eksempel på dette, og vi ser det igjen i denne boka. Evnen til å drøfte med utgangspunkt i alternative perspektiver eller modeller er svært fruktbar. I denne boka viser han f.eks. at tolkningen av den faglig-politiske utviklinga til formerne (støperiarbeiderne) i Kristiania 1880–1930 blir forskjellig om en analyserer dem først og fremst som 1) selgere av varen arbeidskraft, 2) produsenter som gjør konkret arbeid eller 3) bærere av en bestemt kultur og identitet.

Et utpreget trekk ved metoden hans er at han redegjør punktvis for svært mange aspekter ved de fenomen han drøfter. Dette er et uttrykk for kunnskapsrikdom, og det er medisin mot ensidige og overflatiske analyser, og er i utgangspunktet bra. Det er som Jan Eivind Myhre skriver i festskriftet om Knut Kjeldstadlis forfatterskap: «Forfatteren uttrykker en tilfredshet, ja glede, ved å ordne og sortere. Nesten overalt (…) nummererer han sine punkter, sine argumenter for og mot et standpunkt, en teori eller en framgangsmåte. Dette gir klarhet og forståelse hos studenter og andre lesere.»⁹ Men noen ganger kan det etter denne anmelderens smak bli litt for mange lister med litt for mange momenter. En kunne ønske seg at «hovedmotsigelse», hovedpoeng og hovedkonklusjoner hadde blitt (enda) sterkere betont, og at han i sterkere grad hadde gått i direkte polemikk med sine motstandere og egget til motforestillinger.

Kjeldstadli har selvfølgelig mange referanser til andre historikere og samfunnsvitere, men det virker som om de som har betydd mest, er Edvard Bull d.y. (som for mange andre) og Øyvind Bjørnson (1950–2007). Han karakteriserer Bjørnsons andre bind i Arbeiderbevegelsens historie (1990) om perioden 1900–1920,¹⁰ som intet mindre enn epokegjørende. Han siterer Bjørnson på at «Arbeidsprosessen er det forskningsstrategiske punkt der det er mogeleg å analysere heile feltet av relasjoner som bestemmer interesse- og ageringsmønster.»¹¹ Derimot har jeg ikke i denne boka funnet noen åpenbare eksempler på at han knytter an til Harry Braverman¹² og dem som har latt seg inspirere av ham, til å se ny teknologi og omorganisering som et resultat av klassekamp fra eiernes side – der større kontroll over kunnskap og arbeidsprosess skal bryte ned arbeidernes motstandsevne og øke profitten.

Mange av Gnists lesere har sikkert lest Knut Kjeldstadli i Klassekampen, men det er altså mye mer å hente i historieskrivingen hans – også når det gjelder politiske perspektiver.

 

Sluttnoter

1. Kollektive bestrebelser, redigert av Jardar Sørvoll, Trine Rogg Korsvik og Idar Helle, Novus forlag, Oslo 2018.
2. Kollektive bestrebelser, s. 15
3. Det tidligere Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, Arbeiderhistorie, Historie, Dugnad og St Hallvard.
4. Jerntid. Fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940, Pax forlag, Oslo 1989
5. Arbeid og klasse s. 76
6. Samme sted s. 17
7. Samme sted s. 53
8. Sammensatte samfunn. Innvandring og inkludering, Pax forlag, Oslo 2008
9. Jan Eivind Myhre: Arbeid – Respekt – Glede. Knut, s. 22 i Kollektive bestrebelser.
10. På klassekampens grunn (1900–1920), Tiden, Oslo 1990.
11. s. 166 i Arbeid og klasse – fra en artikkel av Bjørnson om Kollektive aksjonar blant typografar og målarar 1880 – 1918 i Tidsskriftet for Arbeiderbevegelsens historie 2/1980.
12. Harry Braverman: Labor and monopoly capital, Monthly Review Press, New York 1974. På svensk: Arbete och monopolkapital med forord av Paul M. Sweezy, Rabén & Sjögren, 1977

Asbjørn Wahl:
Fagbevegelsen i samfunnskampen
Progressivt forlag, 2018, 268 s.

Asbjørn Wahl er en kjent skikkelse i norsk samfunnsdebatt. Nå like før han går av med pensjon fra Fagforbundet og For Velferdsstaten og internasjonale verv i den internasjonale transportarbeiderføderasjonen, har han samlet over 250 sider med sine beste artikler.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet og regnskapsfører for Forlaget Rødt.
Foto: Progressivt forlag

I sitt forord skriver Asbjørn Wahl:

Vi lever i dramatiske tider. Verdensøkonomien er inne i en dyp og langvarig krise. Ulikhetene i samfunnet, både nasjonalt og globalt, er sterkt økende. Konsentrasjonen av velstand blant en liten klikk av superrike overgår alt vi har sett i moderne historie. Etterkrigstidas politiske regime i vår del av verden er i ferd med å bryte sammen. Vi opplever sterke samfunnsmessige oppløsningstendenser. På toppen av dette står vi overfor ei klimakrise som truer menneskehetens framtid dersom det ikke iverksettes umiddelbare tiltak – med et helt annet omfang enn det som er situasjonen i dag.

Jeg er neppe den mest saklige i anmeldelse av boka hans. Gjennom 40 år har jeg lest, og ikke minst brukt artiklene til Asbjørn i tillegg til å være kollega.

Men nettopp dette, med bruk av artiklene, er viktig. Disse er skrevet de siste tjue årene, og jeg nevner noen: Globalisering, EU og krise, Arbeidsliv, Kampen om offentlig sektor, Klasse og politikk, Klimakamp og Slik virkeliggjør vi våre visjoner. For mange av oss har disse artiklene enkeltvis fått oss til å tenke og se hvorfor ting skjer, og hva vi kan tenke på av mottrekk. Å bruke disse artiklene har gjort at mange har fått innblikk i utviklinga i kapitalismen i Norge i dag, hvordan den forandrer seg, og hvordan den finner nye områder for profitt.

Asbjørn har i lang tid vært leder for aksjonen For Velferdsstaten, og i boka får du nyttig kunnskap om inntoget av profittjegerne i den norske velferdsstaten. Han viser hvordan denne typen kapitalister delvis ønskes velkommen som valgfrihet innen velferden, eller hvordan politikerne har gitt opp å regulere kapitalen på disse områdene.

Han peker skarpt på hvordan de sosialdemokratiske partiene søker mer og mer inn mot det politiske sentrum og ikke mot arbeiderklassen. Ved å gå i ett med mange av de tradisjonelt borgerlige partiene på mange områder, utvisker de seg selv. Markedsliberalismen har blitt den felles politikken. Det er bare nyanser igjen.

Men han peker også i artiklene på at det i Norden fremdeles finnes et håp. Det er mulig å slåss for en endring tilbake mot en velferdsstat uten profitt, uten det brutalisert arbeidslivet (begrepet jeg faktisk trur Asbjørn var den som lanserte).

Interessant er også hans tanker om framtida. Kapitalkontroll må på dagsordenen igjen, for å oppnå demokratisk kontroll av økonomien, og det må til og med skje gjennom å bryte med internasjonale avtaler (EU/EØS og diverse investeringsavtaler), ettersom disse i markedsliberalismens tidsalder i stor grad er blitt brukt til å sikre kapitalinteressene «evig liv» og uinnskrenket makt.

Fagbevegelsen har en viktig rolle å spille. Den må gå mot venstre – ikke høyre. Den må dra de politiske partiene til venstre. Fagforeningsledere er ofte tilfreds med politiske løfter på ett område – uten at intensjonene følges av tiltak eller mobilisering for å endre de maktforholdene som er nødvendige for at intensjonene skal kunne realiseres. Fagbevegelsen må våge å kjempe og våge å vinne.

I avslutningen understreker han ei utfordring venstresida stadig møter, at for å kunne løse et problem, må vi først forstå det.

Denne artikkelsamlinga er et tungt bidrag for å kunne forstå problemene og bli inspirert til å forandre verden. Ei bruksbok som anbefales.

Jørn Magdahl og Dag O. Bruknapp:
Ildsjelen. Arthur J. Olsen – en frontfigur for arbeiderbevegelsen i Vestfold
Ares forlag, 2018, 216 s.

Ildsjelen er en biografi om Arthur J. Olsen fra Horten, en svært sentral skikkelse i arbeiderbevegelsen i Vestfold fra han som ung verftsarbeider fagorganiserte seg i 1912 og til han døde i 1964. Men boka er nesten mer en fortelling om arbeiderbevegelsens historie i fylket fortalt med Olsens liv og virke som utgangspunkt. Det er bokas største styrke.

Ole Marcus Mærøe er leder av Rødt Tønsberg og Færder og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Ares forlag

Boka bygger i stor grad på Olsens egne dagbøker (han skreiv over 3500 maskinskrevne sider), men også på intervjuer med slektninger og noen av Olsens samtidige i arbeiderbevegelsen lokalt som fortsatt lever (eller levde da intervjuene ble gjort).

Vi får følge Olsen gjennom oppbygginga av fagorganisasjonene i industrien og etterhvert på bygda i Vestfold, gjennom partikampene mellom Ap og NKP (der Olsen på ulike tidspunkt sto på ulike sider – han gikk fra å være kommunist i mellomkrigstida til å bli en del av Arbeiderpartiets overvåkingsregime retta mot nettopp kommunister), gjennom uenigheter om organisering av det illegale arbeidet under andre verdenskrig og gjennom oppbygginga av Arbeiderpartistaten etter krigen.

Vi får innsikt i motsetninger i arbeiderbevegelsen i forhold til partipressa sin rolle, kampen mot nedleggelsen av de fylkesvise samorganisasjonene og oppbygginga av arbeiderbevegelsens folkeopplysningsarbeid. En del plass vies også en rekke konflikter Olsen sto oppe i av både personlig og politisk art.

Olsen framstår i boka som en drivende engasjert tillitsvalgt med et ukuelig klassestandpunkt, disiplinert på grensa til det pietistiske, nokså moralistisk og litt kranglete. Sjøl etter at han gikk fra NKP til Ap fortsatte han hele livet med en politisk arbeidsstil som vi mest forbinder med kommunistiske kaderpartier. Han beskrives som en god taler, med et brennende hjerte for arbeidsfolk – og særlig for opplysningsarbeidet han var med på å bygge opp.

Om det er noe som mangler i framstillinga, må det være Olsens politiske argumenter for de linjeskiftene han gjør, for eksempel da han gikk fra NKP til Ap i 1927, eller da han gikk fra å være for samling av Ap og NKP i 1947 til å være med på Aps klappjakt på kommunister etter 1948. Men dette er nok en svakhet ved Olsens dagbøker, noe forfatterne også påpeker i boka.

Boka er lettlest, framstiller stoffet forståelig og stort sett oversiktlig. Noen steder blir personer nevnt i et kapittel før de blir ordentlig introdusert i et annet – en konsekvens av at mye av boka er inndelt etter tema heller enn reint kronologisk. Men alternativet ville trolig vært å bryte opp hendelser som logisk hører nokså tett sammen.

Jorun Gulbrandsen:
Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk
Forlaget Rødt, Larvik, 256 s.

Boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk er en samling tekster skrevet av Jorun Gulbrandsen som ble gitt ut i anledning Joruns 70 års dag. Leseren blir raskt introdusert for skildringer fra hennes oppvekst i en arbeiderfamilie på Oslos østkant, og senere Nittedal. Leseren får også lese om da hun jobba som lærer, og sist men ikke minst blir vi introdusert til hennes rolle som aktivist i den kommunistiske bevegelsen i Norge.

Even Brockstedt er studieansvarlig i Rød Ungdom.
Foto: Forlaget Rødt!

Artiklene går i kronologisk rekkefølge, så vi får raskt vite om Joruns engasjement som starta i SUF noen år før splittelsen med Sosialistisk Folkeparti i 1969, og hennes videre engasjement i SUF(ml), AKP(ml), RV, Rødt, fagbevegelsen, Solidaritetskomiteen for Vietnam og ikke minst den organiserte kvinnekampen. Joruns erfaringer fra oppvekst, som yrkesaktiv, som AKP-leder i 10 år, sentralstyremedlem i 20 år og engasjement i flere andre organisasjoner gir leseren spennende informasjon fra datidens og dagens Norge og verden.

Gjennom boka får vi mange spennende refleksjoner rundt AKP og RV, fra bragder til nederlag, som for eksempel i utdraget under.

«Jeg håper denne boka kan bidra til å vise at politikken vår på svært mange felt har stått seg. I det siste tiåret før AKP og RV gikk sammen i Rødt, var det flere runder med massive mediekampanjer mot AKP, der medlemmene (både de som var med i partiet og de som tidligere hadde vært det – og noen som aldri hadde vært med) blei avkrevd bot og anger.»

Leseren får innsyn i hvordan AKP ble demonisert av medier og meningsmotstandere, og hvordan partiet samt partiets medlemmer ble systematisk overvåka av politiet. Gjennom boka kan en med andre ord forvente seg et innblikk i hvordan det var å stå i opposisjon til det etablerte samfunnet. For medlemmer og tidligere medlemmer av Rød Ungdom og SUF kan boka være en god innføring i ungdomsorganisasjonens tidlige historie.

Gjennom boka finner vi ikke bare artikler av Jorun, men også utdrag fra medienes dekning av aksjoner Jorun har deltatt på som i dette utdraget fra Dagbladet i 1985.

«Dere tjener penger på blodet fra folk i Sør-Afrika! Dere er så feige at dere ikke tør snakke med oss! Dere er en skam for norsk skipsfart! Denne hilsningen ropte Jorun Gulbrandsen, førstekandidat for Rød Valgallianse ved stortingsvalget, til skipsrederne Morten Bergesen og Petter C.G. Sundt utenfor rederikontorene i Oslo i går. Minuttene før var 19 av hennes politiske meningsfeller pågrepet av politiet inne i rederikontorene der de hadde slått seg ned. De satt alle stuet inn i tre «marjer» på vei til Oslo politikammer for registrering av personalia, avhør og bøtelegging. Demonstrantene slo til klokka 12.10 i går, under lunsjpausen i rederiet. De ble ledet av Jorun Gulbrandsen og nestformannen i AKP(m-l), Arne Lauritsen.»

Jorun viser et ekstra stort engasjement for kvinnekamp, og at hun sitter på mange erfaringer og tanker rundt kvinnerørsla, vil leseren fort finne ut av. I boka kan en lese en rekke teoretiske tekster, og tekster som omhandler erfaringer Jorun har gjort seg i kvinnekampen. Les for eksempel om hvordan gutter og jenter blir behandla ulikt i skolen:

«Kari, så nydelig orden du har i bok …, sa jeg før jeg stoppa brått. Nå var jeg akkurat slik som lærerne i bøkene jeg hadde lest fra flere land. Artikkelen i Newsweek sto for meg, der det sto om forsking i USA som viste at gutter får ros for det faglige innholdet, mens jenter oftere får ros for at arbeidet er pent gjort. Vi lærere har det nemlig med å rose jenter for penheta i bøkene når vi heller skulle tatt oss tid til å kommentere det faglige innholdet.»

En kan forvente seg mange tanker rundt hvordan kvinneundertrykking har tatt form opp gjennom åra, og hvordan kvinnerørsla gjennom mange år med kamp har klart å kjempe fram mange rettigheter. Jorun vil imidlertid raskt minne leseren på at vi fremdeles har et stykke å gå for å oppnå kvinnefrigjøring, og tar for eksempel et oppgjør med den såkalte sosiobiologien i artikkelen Til kamp mot sosiobiologenes offensiv!

«Ut fra en vurdering der jeg sjøl har fagkunnskap, må jeg si at det jeg har lest til nå, viser meg at sosiobiologien ikke er en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser, og at dens propagandister ikke trenger å føre bevis for sine påstander.»

Tekstene i boka bærer preg av alt fra blodig alvor til tekster skrevet med en god dose humor.

Boka er lettlest og passer til grunnleggende studiearbeid, som en innføring i kvinnekamp og klassekamp, og AKP og rørsla rundt sin historie. Boka passer for et vidt aldersspenn, og det vil neppe være vanskelig for leseren å finne noe av interesse.

Anja Sletteland og Hannah Helseth:
Det jeg skulle sagt – håndbok mot seksuell trakassering
Manifest forlag, Oslo, 208 s.

Metoo-bevegelsen har fått et viktig bidrag med Det jeg skulle sagt – håndbok mot seksuell trakassering av Anja Sletteland og Hannah Helseth. Håndboka gir en grundig innføring i hva seksuell trakassering er, og er samtidig et oppslagsverk for dem som står i nøden. Den gir konkrete råd til utsatte og anklagede, og bør leses av alle som mener noe om fenomenet.

Mira Stokke er feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.
Foto: Manifest forlag

Det er fortsatt behov for oppklaring i hva seksuell trakassering egentlig er. Håndboka bidrar med et språk mot trakasseringen. Seksuell trakassering er en hersketeknikk, og i Berit Ås’ ånd må vi ha et vokabular for fenomenet for å kunne slå ned på det. Forfatterne kategoriserer ulike former for trakassering og trakassører, med tilhørende råd om hva man som utsatt kan gjøre. Dette er etterlengtet og nødvendig folkeopplysning.

Det jeg skulle sagt er oversiktlig og fungerer som håndbok. Samtidig er den god å lese fra perm til perm. Den er informativ og saklig, men blir i løpet av sine knappe 200 sider aldri kjedelig. I stor grad handler dette om at forfatterne bruker eksempler fra populærkulturen, i tillegg til å gjenfortelle flere av historiene som kom frem med metoo-oppropene. For eksempel får vi et gjenhør med Nooras konfrontasjon med William i SKAM, Susanne Sundførs kamp mot sexisme i musikkbransjen, og Amelies flørting med Nino i filmen Amelie fra Montmartre.

For til kritikernes lettelse er det, i følge forfatterne, utrolig nok fortsatt lov til å flørte. Det er likevel lurt å finne ut av om interessen er gjensidig. Ettersom forfatterne oppstiller grensen mellom hva som er greit eller ikke på en forståelig måte, er det nok mange som kunne hatt godt av å lese boka. Den er saklig, balansert, og tar ulike perspektiver i en trakasseringssituasjon. For eksempel forklarer boka hvordan også kvinner kan trakassere og menn bli trakassert, selv om kvinner hovedsakelig er på den utsatte siden. Boka fungerer for alle kjønn, for de som har opplevd trakassering eller selv har trakassert, de som har kritisert metoo-bevegelsen, andre som lurer på hva bevegelsen har betydd.

Boka er spesielt viktig for ungdom. Selv om den har et arbeidsplassperspektiv, kan alle situasjonene lett overføres til situasjoner i organisasjonslivet eller på skolen. Kapittelet om hvordan man besvarer trakassering er veldig relevant. På bøllekurs snakker jeg med unge jenter om maktstrukturer mellom kjønn, grensesetting og seksuell trakassering. Det er klart at de ønsker og trenger verktøy for å sette upassende kommentarer og tilnærminger på plass. Håndboka gir konkrete tips til svarteknikker som gjør at man kan forlate en, i utgangspunktet ubehagelig, situasjon med hevet hode. Ungdommen fortjener å forstå at de ikke skal godta og finne seg i trakassering, og lære hvordan de kan plassere ansvaret der det hører hjemme.

Som forfatterne skriver, er det er en stolt feministisk tradisjon å dele erfaringer for å fjerne stigma og skape solidaritet. Det jeg skulle sagt viderefører denne tradisjonen, og er et viktig bidrag i den pågående kampen mot seksuell trakassering.

Torstein Dahle retter i Gnist nr 2 2018 en kraftig kritikk mot begrepet antiverdi, slik David Harvey bruker det i sin nyeste bok, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason. Jeg mener begrepet har mye forklaringskraft, og her vil jeg vise relevansen av det for praktisk antikapitalistisk politikk idag. Det er ikke hver dag vi får servert nye begreper som faktisk er egnet til å øke vår forståelse av hvilke motstandsstrategier som virker og hvorfor.

Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto: Illustratedjc/wikimedia commons

Dahle gjennomgår i en levendegjørende artikkel mye av lærdommen i Marx, Capital and the Madness of Economic Reason¹. Dahle viser blant annet med eksempler fra den norske konteksten relevansen av Harveys overordnede fortelling, men avslutter artikkelen med et kraftig oppgjør med begrepet antiverdi. Harvey bruker dette begrepet til å beskrive et problem som oppstår hver gang en vare er produsert, nemlig at verdien forsvinner eller reduseres hvis varen ikke blir solgt, eller blir solgt til for lav pris. Det er et problem som enhver som deltar i markedsøkonomien, kan kjenne seg igjen i.

Dahle ser ut til å avvise antiverdibegrepet blant annet fordi han mener at konsekvensen av Harveys argument er at verdi ikke oppstår i produksjonen alene, men i sirkulasjonen som helhet, noe som kan tolkes som en nedvurdering av arbeid. Jeg mener det ikke følger noe slikt av Harveys argument. At merverdien har sitt opphav i arbeidet er forenlig med Harveys tanke om verdiens egen indre spenning og hvordan verdi og antiverdi veksler på å prege varens relasjon til markedet på veien gjennom sirkulasjonsprosessen.

Hva er antiverdi?

Harvey bruker begrepet antiverdi både på et teknisk og et politisk nivå. Som et teknisk begrep er antiverdi et aspekt ved verdibegrepet og dermed en egenskap ved en vare. Som et politisk begrep bruker Harvey antiverdi om endel politiske strategier og måter å strukturere livet eller samfunnet som opererer på tvers av kapitalismen. Det kan være frustrerende å forholde seg til begreper som opererer på flere nivå, men det er ikke spesielt uvanlig verken i marxismen eller andre fagfelt, vi kjenner det fra andre begreper som kapital, fremmedgjøring og profitt.

Som et teknisk begrep bruker Harvey begrepet slik: Antiverdi er det aspektet ved verdien som trer fram når sirkulasjonen stopper opp, når varer blir liggende på lager, når arbeidstagere streiker, når den nedbrente fabrikken ligger brakk i påvente av forsikringsutbetaling, eller mens produksjonen omstilles fordi forbrukerne boikotter miljøfiendtlige produkter. Kapital oppstår fordi verdi øker når den sirkulerer i et produksjonssystem. Når verdien ikke sirkulerer blir den devaluert, verdien forsvinner.

Det følger av dette at antiverdi svekker kapitalen, og dette er grunnlaget for Harveys bruk av antiverdi som et politisk begrep. Harvey bruker, som vi skal se, antiverdibegrepet til å forklare likheter og forskjeller mellom motstandsstrategier mot kapitalismen.

Verdi og antiverdi

Verdi er et begrep som har skapt mye debatt i økonomifaget, men Marx sin egen definisjon av verdi er utvetydig: verdi tilsvarer sosialt nødvendig arbeidstid, det vil si hvor lang tid det vil ta å produsere varen i en arbeidsprosess med sektorgjennomsnittlig produktivitet.² Arbeid som munner ut i varer som ikke blir solgt, representerer ikke sosialt nødvendig arbeidstid, og derfor heller ingen verdi. Det følger av dette at verdien ikke er bestemt en gang for alle idet varen spyttes ut av samlebåndet, den endres i tråd med hva som skjer i ettertid; hvilke varer som blir solgt og ikke, og hvordan produktiviteten utvikler seg i sektoren. Verdi er altså en objektiv, men immateriell størrelse som bestemmes av varens forhold til omverdenen.

Harveys måte å tolke dette er at verdien hele tiden må forstås i relasjon til antiverdien, og det er en måte å tenke på som jeg mener er i tråd med den grunnleggende tankegangen i marxismen forøvrig. Harvey mener vi mister mye forklaringskraft hvis vi ikke tar hensyn til muligheten for at verdien kan forsvinne like fort som den oppstod, og føre til krise: «Å forstå krisetendensene i kapitalismen krever en dialektisk forståelse av verdi basert på verdiens negasjon» (s. 84, min oversettelse). Denne negasjonen er antiverdi, som opphever verdien, gjør arbeidet sosialt unødvendig når sirkulasjonen stopper opp.

Harvey mener realisering, altså salg av varer i markedet, er et tema som i stor grad ignoreres av venstresiden, med sitt fokus på arbeidsplassen og de konfliktene som foregår der. Det er mange årsaker til at verdier forsvinner i manglende realisering; skiftende moter og trender, aktive boikotter, feilvurderinger i transport av ferskvarer, sabotasje, skiftende regulering eller feilproduksjon som fører til tilbakekallelse. Harvey er opptatt av at de aktive motstandsstrategiene som finner sted ved kjøp og salg av varer, må være med i det store antikapitalistiske bildet.

Negasjonen av verdien er likevel ikke noe som bare skjer ved realisering. Også i produksjonsprosessen, der investert kapital tas midlertidig ut av sirkulasjon, kan verdien sies å forsvinne. Verdien oppheves når produksjonen tar lenger tid enn det som er sosialt nødvendig, på grunn av streik eller andre årsaker.

Antiverdi som politisk kraft

Venstresiden har en tendens, sier Harvey, til å se på henholdsvis streik og forbrukerboikott som to helt separate kamparenaer, med ulike mål og ulike virkemåter. Men hvis vi ser på hva som egentlig skjer med kapitalsirkulasjonen i de to typene konflikt ser vi at det egentlig er snakk om samme ting: ta verdi ut av sirkulasjon, få sirkulasjonen til å stoppe, la antiverdien oppheve verdien. I dette perspektivet er streik antiverdi i produksjonsprosessen, og boikott er antiverdi i realiseringsprosessen. Her ser vi antiverdibegrepet brukt på det politiske nivået, der dette begrepet synliggjør hvordan antikapitalistiske motstandsstrategier påvirker økonomien.

Antikapitalistisk praksis dreier seg om å lete etter alternative måter å organisere den sosiale arbeidsdelingen på. Vi må støtte opp om dem og gjøre dem til levedyktige og slagkraftige alternativer. På sikt vil et alternativt system kunne fortrenge kapitalistisk produksjon, på samme måte som kapitalistisk produksjon selv i sin tid fortrengte, og også i vår tid fortsetter å fortrenge konkurrerende systemer.

Alternative systemer finnes det mange av rundt om i verden. Anarkistiske subkulturer, egenorganiserte trossamfunn og urfolk lever i større eller mindre grad utenfor markedsøkonomien. Alternative økonomier med egne byttemetoder eller valutaer opererer delvis utenfor resten av samfunnet, som resultat av krise eller som politisk motstand. I USA finner vi overbevisningsbaserte bofellesskap (intentional communities), og i Latin-Amerika og Asia er lokalsamfunn og regioner basert på systemer som sikrer reproduksjon utenfor kapitalsirkulasjonen.

Dette er noe Harvey har beskrevet i detalj både empirisk og teoretisk tidligere³, og i Marx, Capital and the Madness of Economic Reason setter han det i sammenheng med antiverdibegrepet. Harvey beskriver disse alternative økonomiske praksisene som «the direct politics of anti-value» og viser hvorfor de er nyttige å studere når vi forsøker å forstå antikapitalistisk praksis.

Antiverdi i politiske kampanjer

Antiverdibegrepet er nyttig når vi ser på alternativer til kapitalismen. Det er også nyttig når vi skal organisere oss for å sabotere kapitalsirkulasjonen og svekke det kapitalistiske systemet relativt til det sosiale alternativet.

Her i Norge kan antiverdibegrepet hjelpe oss å se med nye øyne på streikevåpenet. I Norge er streik institusjonalisert og redusert til arbeidskamp ved tariffoppgjør. Vi ser på streiken som en metode til å få en arbeidsgiver til å gjøre som vi vil. Rosa Luxemburg viser i boka The Mass Strike en annen side av streiken. Hun viser hvordan streiken kobler den økonomiske og politiske kampen sammen og hvordan det spilte en viktig rolle i politiske revolusjoner i hennes tid. De samme grunnleggende forutsetningene er til stede nå som på Luxemburgs tid: I hele samfunnet har kapitalistene satt verdi i sirkulasjon, og hver enkelt kapitalist håper at produksjonsprosessen ikke vil ta lenger tid enn det som er sosialt nødvendig. Streik er koordinert villet sabotasje av sirkulasjon, altså koordinert handling som fører til antiverdi. Det er lett å tenke seg konsekvensen av dette i én bedrift. Men hva hvis det skjer i hele samfunnet? Hvilken effekt vil antiverdien ha hvis den koordineres på samfunnsnivå?

Ved en streik foregår kampen mellom partene i en asymmetrisk relasjon, arbeid–kapital-relasjonen. Arbeidslivet har sine helt spesielle spilleregler. For det første er det noen nådeløse materielle forutsetninger for arbeid–kapital-relasjonen i seg selv, for eksempel det at vi alle trenger mat på bordet. For det andre er arbeidslivet i de fleste land regulert helt annerledes enn annen økonomisk aktivitet, med arbeidervern på den ene siden og begrensninger i kampmidlene på den andre.

Ved en boikott derimot, foregår kampen mellom kjøper og selger, og maktforholdet er snudd den andre veien, skjønt mye jevnere. Kjøperen er i besittelse av penger, et universelt betalingsmiddel som kan kanaliseres hvor man vil, mens selgeren sitter med varer. Kommer ikke handelen i stand er pengene intakt, mens varene verdiløse, der har antiverdien opphevet verdien.

Skal vi trekke en lærdom av dette, blir det at disse aksjonsformene er likere enn vi tror, og at vi må vurdere styrkeforholdene vi står overfor når vi velger kampform. Både streik og boikott krever kollektiv organisering, men omstendighetene avgjør hvilken gruppe som er lettest å organisere. Antiverdibegrepet hjelper oss å forstå hvordan kollektive aksjoner påvirker økonomien, og sammenhengen mellom det økonomiske og det politiske aspektet ved aksjonene.

Sluttnoter:

1. David Harvey, «Marx, Capital and the Madness of Economic Reason», Profile Books, 2017
2. Mer om hva en vare er verdt og hvorfor det er viktig finner du i undertegnedes artikkel i Gnist nr 2 2018.
3. Se for eksempel Spaces of Hope (2000) og The New Imperialism (2003)

Det er flott at leder i Rød Ungdom Tobias Lund ønsker en strategi for en radikal fagbevegelse, se artikkelen i Gnist 3/2018. Dessverre er det ikke så mye strategi å finne. Alle de «radikale» flosklene er med, og ikke minst mye utskjelling av alt som er galt med sosialdemokratene. Vedrørende det siste, er det OK å ha et annet syn enn Ap-politikere og tillitsvalgte (de fleste i landet har det, og sogner derfor til andre parti), men det er lite konstruktivt å skjelle ut sosialdemokrater for at de følger sin overbevisning. Utfordringa er å presentere alternativer som fagorganiserte (og andre) heller vil velge fordi de gir bedre hverdag og framtid.

Halvor Langseth er pensjonist og kasserer i LO i Tromsø. Tidligere klubbleder Bjørn Bygg, leder av Tromsø Bygningsarbeiderforening (1991-2004) og Forbundssekretær i Fellesforbundet (2005-2015).
Illustrasjon: Martin Lopez

Jeg er enig med Lund i at fagbevegelsen/LO kan bli den største krafta til forandring i Norge. Faktisk tror jeg den allerede er det, på godt og vondt. Den strategien, organisasjonsmessig og politisk, som fagbevegelsen til enhver tid måtte velge, har og vil sette sitt preg på samfunnet. Fagbevegelsen er den største og bredeste organiseringa av den ene sida i kapitalismens viktigste interessekamp (klassekamp), den mellom arbeid og kapital, eller mer folkelig uttrykt – mellom de som ser på lønn som inntekt og de som kaller den utgift.

Tillitsvalgte i fagbevegelsen som også er partipolitisk engasjerte, blir ofte beskyldt for å sette partiprogram over interessene til medlemmene de representerer i fagbevegelsen. Det skjer nok fra tid til annen, men strategisk er potensialet for påvirkning andre veien mye større. Alle partier med ambisjoner om politisk makt er avhengige av stemmer fra lønnsmottakerne, og de vil derfor gjerne framstå som representanter for deres interesser.

Lund sitt forslag til strategi bygger på to forutsetninger:

1. Det finnes et bredt radikalt grunnplan i fagbevegelsen som blir holdt nede av sosialdemokratiske pamper i LO-ledelsen.
2. Flere streiker gir gjennomslag for flere krav.

Begge forutsetningene er mer eller mindre feilslutninger. Lønnsmottakere er ikke per definisjon venstreradikale med knyttet neve klar til klassekamp og sosialisme. De er svært forskjellige folk med ulike forutsetninger, bakgrunn, utdanning, livssyn og ønsker for hverdagen og livet. Felles er at levekårene i stor grad avhenger av lønns- og arbeidsvilkår forhandlet fram av fagbevegelsen, samt lover, velferdsordninger, sosial og tekniske infrastruktur m.m. kjempet fram av den politiske venstresida. Erfaringer fra arbeids- og dagliglivet og fra fagbevegelsen gir grobunn for politiske valg mot venstre.

Fagbevegelse sin styrke avhenger av organisering og tillitsvalgtarbeid i bedriftene/virksomhetene. Tillitsvalgtes innsats og medlemmenes inkludering i de nære kampene og interessekonfliktene på arbeidsplassene gir lønnsarbeiderne positive erfaringer med kollektiv opptreden. En gjenkjennbar politikk og faglig praksis fra overliggende organisasjonsledd vil knytte erfaringene til ideologi og overordna mål. Mer om dette seinere.

Ja, det finnes tillitsvalgte som er mest opptatt av egen karriere og vinning, og alle lar vi oss sikkert blende litt av status, omgang med «eliten», høy lønn og jetset-liv. I tillegg finnes det tillitsvalgte som er velmenende, men dessverre komplett udyktige og illojale. Det blir uansett feil å ha bekjempinga av disse som en viktig del av strategien. Medlemsdemokrati og innsyn (åpne dører) er derimot en viktig strategi for å løfte fram «de rene og ranke».

En hending i fagbevegelsens barndom har gitt oss et medlemsdemokratisk fortrinn. Da den første hovedavtalen ble forhandlet fram på 30-tallet, krevde arbeidsgiversida at forhandlingsresultatet i tariffoppgjørene skulle ut på uravstemming blant medlemmene i bedriftene. Tanken var at medlemmene tenkte mer på sin daglige lønn og arbeidsplass enn de sentrale tillitsvalgte som arbeidsgiverne anså som mer radikale og streikevillige. Fagbevegelsens representanter strittet imot, men måtte til slutt godta prinsippet om uravstemming. Det skal vi være glade for. Siden da har de sentrale tillitsvalgte (pampene) måttet sende de framforhandlede kompromissene i tariffoppgjørene til medlemmene i et direkte valg mellom ja eller nei. Uravstemmingene har faktisk ført til noen ekstra streiker (nedstemte forhandlingsresultat), men det viktigste resultatet er hva bestemmelsen har betydd for lokal organisering og aktivitet, for demokratiet i fagforeninger og forbund og for utforming av krav og forhandlingsresultat. Dette er helt klart undervurdert. Strategisk må derfor uravstemming forsvares og gjerne bygges ut til også å gjelde hovedavtaleforhandlinger og sentrale avtaler i konsern, dvs. områder der ikke alle berørte kan møtes til diskusjon og avstemming.

Streik er ikke en strategi, men ett arbeidsverktøy. Man kan godt mene at verktøyet burde vært benyttet oftere når nye kompromiss skal kjempes fram, enten det gjelder tariffkrav eller politiske krav. Å starte en streik er relativt enkelt, problemet er å få den avslutta med et resultat som er verdt de menneskelige og økonomiske belastningene en streik innebærer. Den kampen havnearbeiderne fører for sine arbeidsplasser, er vel et godt bevis på at det ikke er nok å starte en streik. Uansett hvor rettferdig kampen er, finnes det ingen garanti for seier. For eller imot streik er en konkret taktisk vurdering der og da, og kan aldri bli noe prinsipp.

Som forbundssekretær i Fellesforbundet hadde jeg en sentral rolle i streikene i bygg både i 2006 og i 2010. Den første ble utløst spontant av indre motsetninger hos motparten, og var nødvendig for å oppnå respekt og forhandlingsvilje. 2010 streiken var en godt planlagt kamp for å få på plass en viktig indeksjustering av minstelønnene i byggebransjen, og dermed også av de allmenngjorte minstelønnene for de uten tariffavtale. Seieren var ikke utdelt på forhånd, men det var høykonjunktur og stor profitt i næringa. Sjøl om organisasjonsgraden ikke er så høy i bygg, var vurderinga at vi hadde ryggdekning og styrke nok til ramme viktige bedrifter og byggevirksomhet.

Det finnes mange slike eksempler på vellykkede streiker, både sentrale og lokale. Fellesnevneren er klare krav som er godt forankret i medlemsmassen, stor lokal aktivitet og et omfang som rammer kapitalen der det gjør mest ondt. Alle interessetvister mellom arbeid og kapital vil per definisjon ende med kompromiss (alternativet er revolusjon, dvs. en litt mer omfattende samfunnsendring), og da er det viktig å være forberedt på det.

Lund slår kjekt fast at «LO kunne med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår». Mulig det, men å sette i gang løser som sagt ingen ting. Hva var kravet som hadde forankring og oppslutning nok for et bedre kompromiss etter streiken? Jeg har oppfattet at det var vel så harde forhandlinger innad i LO om hvordan tilleggspensjonene burde utformes og organiseres. Forbundene hadde og har ulike ønsker for pensjon ut fra særegenheter i bedriftsstruktur og medlemsmasse. Samordnet oppgjør ble valgt fordi alle ville være med å passe på sine krav. Interessemotsetninger i egen leir er helt legalt, men sjelden et godt fundament for streik.

Privat sektor har den fordelen at streiken rammer profitten direkte, og den synliggjør hvem som skaper verdiene. Den «verdiskapende kapitalen» blir avkledd når arbeidet stanser. I offentlig sektor fungerer det annerledes. Her er virkningene for kapitalen («makta») mer indirekte, og politiske forhold og stemninger i opinionen betyr mye mer for utfallet av interessekonflikten. En strategi for fagbevegelsen må ta dette inn over seg og løfte fram arbeidsmetoder og organisering som stemmer med terrenget.

Frankrike er kjent for sine mange streiker og faglige aksjoner, men det er tvilsomt om fransk fagbevegelse har noe større innflytelse over kapitalen (bedrifts- og samfunnsutvikling) enn i Norge. For der, som i de fleste andre ikke nordiske land, mangler det vi til daglig kaller trepartssamarbeidet og bedriftsdemokrati.

Norsk fagbevegelse, lokalt som sentralt, driver sitt arbeid med å fremme interessene til sine medlemmer på tre arenaer:

• Lønns- og arbeidsvilkår (forhandle tariffavtaler, løse interesse- og tolkningstvister, …)
• Medbestemmelse i bedrift / virksomhet / bransje (bedriftsdemokrati, arbeidsmiljøutvalg, kompetanseutvikling, innflytelse på ansettelser / nedbemanninger, …)
• Politikk (politiske innspill og organisasjonsmessig trepartssamarbeid om lover og forskrifter, næringsutvikling, utdanning, …)
• En faglig strategi må si noe om viktige veivalg for alle disse områdene.

Lønnsbestemmelsene i tariffavtalene inndeles vanligvis i to typer, normallønn og minstelønn med rett til lokale forhandlinger. Normallønnsavtalene dominerte i gjennombyggingsårene etter andre verdenskrig. Argumentene for var solidaritet mellom lønnstakergrupper og kontroll med lønnsutviklinga i et presset arbeidsmarked.

I privat sektor er minstelønnsavtaler etter hvert blitt det vanlige, men da oftest uten retten til gå-sakte aksjoner («dagsing») ved de lokale lønnsforhandlingene slik vi kjenner fra Verkstedoverenskomsten (nå del av Industrioverenskomsten). Rett til streik eller annen aksjon ved lokale lønnsoppgjør for alle, bør være et strategisk krav for å endre maktforholdene i bedriftene.

De lokale forhandlingene i offentlig sektor er hovedsakelig lokal fordeling av sentralt avtalte potter, og er vel derfor i hovedsak tautrekking mellom grupper ansatte. Det er noe annet enn lokale forhandlinger i privat sektor.

Tariffavtalene kan variere i omfang fra bransjeavtaler til spesielle industrier, faggrupper eller i noen tilfeller navngitte bedrifter/konsern. Inndelingene fører ofte til flere LO-tariffavtaler i samme bedrift. Det strir mot intensjonen i industrimodellen (mer om industrimodellen seinere) og fører ofte til unødvendig svake klubber og motsetninger mellom lønnstakergrupper. Så lenge minstelønnsavtaler med lokal forhandlingsrett er prinsippet, burde det være mulig å få til bredere tariffavtaler hvor ulike arbeidstakergrupper og fag kan få sine behov dekt ved særbestemmelser og ved de lokale forhandlingene. Det strategisk overordna bør være å få samlet alle lønnstakerne i en felles organisering (klubb) i bedriftene.

Den store utfordringa er likevel ikke inndelinga i forbund og fagforeninger. I privat sektor er det gjengs oppfatning at oppsplittinga av produksjonen og bedriftsstrukturene, samt innleie fra bemanningsselskap, er hovedgrunnen til lavere organisasjonsgrad og tariffavtaledekning. Privatisering og annen utskilling av virksomheter gjør problemstillinga gjenkjennbar også i offentlig sektor.

Prinsippet med kollektive avtaler er at arbeidstakere i en bedrift kan gå sammen i en fagforening for å forhandle lønns- og arbeidsvilkår med ledelsen/eierne. I grunnopplæringa for tillitsvalgte jobber arbeidstakerne sammen «på gulvet», mens sjefen har kontor på solsida i øverste etasje. Slik er virkeligheten sjelden. De aller fleste i privat sektor arbeider i virksomheter tilknyttet konsern/franchiser/kjeder og lignende hvor eierne har nesten ubegrensede muligheter til å danne bedriftsstrukturer som skaper avstand til de ansatte sin innflytelse slik den er definert i tariffavtalene og bedriftsdemokratiets virkeområde.

Denne AS-ifiseringa med tilhørende oppsplitting av arbeiderkollektivene har svekket fagorganiserte/tillitsvalgte sine muligheter til å forsvare og forbedre lønns- og arbeidsvilkårene. Nye tiltak for å motvirke oppsplittinga trengs, både lovregulering, økonomiske virkemidler og tariffrettslige. Prinsippet i Hovedavtalene om at tillitsvalgte i bedriftene har rett til å møte den/de som faktisk har makta, må gjenopprettes. Eierne må ikke få gjemme seg bort bak franchiser, AS-kjeder og holdingsselskap, men tvinges til å møte representanter for de som skaper verdiene over bordet.

Medbestemmelse/bedriftsdemokrati handler om å frata kapitalen eneretten til å bestemme i bedriftene/virksomhetene. Innsatsen til ansatterepresentanter i styrer, bedriftsforsamlinger, arbeidsmiljøutvalg samt tillitsvalgte sitt engasjement ellers inn mot budsjetter, investeringer, kompetanse- og teknologiutvikling blir ofte undervurdert. De fleste i privat sektor jobber i aksjeselskap hvor avkastning til aksjeeierne per definisjon er formålet. Samfunnsmessig viktigst er imidlertid den delen av verdiskapinga som går til lønn og skatt. Aksjeloven bør få en formålsparagraf som gjør det lettere for ansatte å protestere mot skatteplanlegging, sosial dumping og andre tiltak for å maksimere eiernes profitt, uten at det øker verdiskapinga. Regnskapsloven bør justeres tilsvarende fra bare å vise driftsoverskudd med fordeling finans, selskapsskatt og netto overskudd over til et verdiskapingsregnskap med fordeling lønn, skatter og avgifter, finans og overskudd/profitt til eierne. Hensikten er å flytte oppmerksomheten bort fra eiernes interesse til samfunnsnytten.

Offentlig sektor møter politikken både som arbeidsgiver og politisk. Det trigger sjølsagt til ekstra engasjement ved valg, men kan også by på noen utfordringer når de rette partiene og personene sitter med makta. Avtaler gjort på bakrommet er udemokratisk uansett. Fagforeningene i offentlig sektor blir ofte beskyldt (av høyresida) for bare å tenke på seg sjøl eller «å skaffe seg urimelige fordeler betalt av andres skattepenger». Beste mottrekk er å samarbeide med resten av fagbevegelsen om forsvar og utvikling av offentlig verdiskaping – helse, oppvekst, utdanning, teknisk osv., osv.

LO, og i alle fall de største forbundene, bruker mye tid og ressurser på politikkutvikling og påvirkning. Mye overlates imidlertid til ansatte eksperter, f.eks. statsvitere og økonomer. Resultatet blir lett dårlig kommunikasjon med og dermed liten forankring i medlemsmassen. Det er strategisk viktig at politikken forbund og LO målbærer sentralt blir forstått og oppleves relevant av medlemmene, uansett om det dreier seg om uttalelser om statsbudsjettet, næringspolitikk, utdanningspolitikk eller annet.

Arbeiderpartiet er partiet flest LO-medlemmer gir sin stemme til ved valg. Det er faktum. Men tida da LO kunne sette politisk likhetstegn med Ap er over. Overgangen til å måtte forholde seg positivt til flere parti på venstresida, blir aktivt motarbeidet av mange i systemet. Særlig lokalt er «gammel vane vond å vende».

De lokale LO-ene skal være fagbevegelsens kontaktflate inn mot politikken i kommunene og fylkene/regionene. Situasjonen oppfatter jeg som tilnærmet katastrofal. I beste fall er de lokale LO-ene 1. mai arrangører og valgkamparbeidere, samt at de kanskje vedtar noen uttalelser av ulik kvalitet og forankring. De færreste plasser, om noen, blir lokalpolitikken til partiene på venstresida utvikla i nær dialog med LO-ene. Dette er en strategisk utfordring, for hvem tror dere nå påvirker partiene sine holdninger og konklusjoner mest?

Faglige og politiske konferanser er et viktig kontaktledd mellom sentrale og lokale tillitsvalgte, og mellom tillitsvalgte og politikken. LO arrangerer mange sentrale og regionale konferanser, men det meste virker å gå på tomgang. Det er sjelden disse konferansene blir omtalt som politikkutviklende eller noe tilnærmet slik. Oppslutninga om mer spenstige møteplasser for faglige tillitsvalgte, f.eks. Trondheimskonferansen, viser det. Men kanskje er tida inne for å vitalisere LO-konferansene? Det er vel ingen grunn til at lokalfagforeningene skal betale for konferanser som like godt kunne vært arrangert og betalt av LO!

Organisasjonsstrukturen må henge sammen med strategien. Som det ligger i navnet var de første fagforeningene organisering etter fag – grafikerne, tømrerne, jernarbeiderne, osv. Lønns- og arbeidsvilkår (tariffavtalene) kan sjølsagt utvikles med utgangspunkt samhørighet i yrke og eksklusiv kompetanse. Utfordringa er at ulike tariffavtaler etter fag/profesjon lett skaper mye splid mellom arbeidstakergrupper og slik sett ikke fremmer samhold og styrke i den store interessekampen mellom arbeid og kapital. Valget av overordna strategi er aktuelt i dag, særlig i offentlig sektor mellom de tverrfaglige LO-forbundene (Fagforbundet og NTL) og profesjonsforbundene i og utenfor LO.

LO-kongressen i 1920 vedtok en overordna organisasjonsstruktur etter den såkalte industrimodellen. Alle ansatte i bedriften skulle være i en fagforening, og de landsomfattende forbundene skulle være inndelt etter Industri (bransje). Sjølsagt ble ikke prinsippet gjennomført 100 %. Noen forbund fortsatte med eksklusiv organisering for bestemte fag, og noen tariffavtaler var og er fortsatt etter fag/profesjon. Det har LO levd utmerket med i snart 100 år.

Større utfordring er det med skillet arbeider – funksjonær. I 1920 var det kun arbeiderne i produksjonen som var organiserte. Ansatte i administrasjon, handel, tekniske funksjonærer og ulike mellomledergrupper fagorganiserte seg seinere, og da i egne forbund med egne tariffavtaler. I de store og organisasjonsmessig dominerende industribedriftene var ikke det noe stort problem, så lenge alle gruppene var store nok til å ha funksjonsdyktige klubber/tillitsvalgte.

I dagens fragmenterte bedriftsstrukturer med små arbeiderkollektiv, derimot, er det et hinder for organisering og ansattes innflytelse. Dessuten er vel de gamle skillene mellom arbeidere og merkantile eller tekniske funksjonærer i ferd med å gå ut på dato. Det er flott og en villet utvikling at mer utdanning og nye teknologiske løsninger har økt produktiviteten og minsket behovet for hierarkisk ledelse og arbeidsdeling. Men tariffavtaler og organisasjon henger altså igjen i de gamle skillene. Det skaper grunnlag for destruktive konflikter, lokalt og sentralt, om medlemmer, kontingentpenger og innflytelse. Dessverre er unødvendig lav organisasjonsgrad og faglig aktivitet som oftest resultatet.

Skillene mellom bransjene eller næringene som forbundene skal inndeles etter, er heller ikke så entydige lenger, og det har de kanskje heller aldri vært. Jeg har mine røtter i byggebransjen. Som konsekvens av vedtaket om industrimodellen i 1920 ble Norsk Bygningsarbeiderforbund dannet og skulle favne tverrfaglig om alle arbeidere i byggebransjen. Den gangen var bare håndverkerne i byene organiserte, og bedriftene var hovedsakelig enfaglige i tråd med laugstradisjonen. I dag er næringa mer slik at både store og små bedrifter og konsern har virksomheter også i andre forbunds områder/bransjer, f.eks. anlegg (Norsk Arbeidsmandsforbund) og elektrisk installasjon (El og It).

Vi kan sikkert lett bli enige om at verken forbundsstruktur eller tariffavtaleinndelingen ville blitt som i dag om vi kunne starta med blanke ark. Men slik er det ikke, og endringer av organisasjoner er som kjent som å flytte kirkegårder – du får ikke hjelp av de som ligger der! De med verv eller ansettelse i en organisasjon motsetter seg helst endringer, om den ikke har tvunget seg fram av mangel på økonomi og innflytelse. Dessverre.

Definisjonen av bransje er heller ikke helt upolitisk. Det var en viktig seier at det ikke ble noe av ønsket til enkelte forbund om en egen tariffavtale for bemanningsbransjen. Utleie av arbeidskraft er ingen egen bransje, men en «hallikvirksomhet» inn mot mange bransjer. Resultatet av dragkampen før og under tariffoppgjøret i 2012, ble heldigvis at ansatte i bemanningsvirksomhetene ble omfattet av de ordinære tariffavtalene i bedriften de var innleid til, og blir likebehandlet med de ansatte der. En viktig strategisk seier både for å inkludere leiefolket i ordinært fagforeningsarbeid, og en forutsetning for å kunne bli kvitt hele bemanningsvirksomheten.

Til tross for alle problemene er jeg tilhenger av å organisere etter bedrift/bransje. Den grunnleggende motsigelsen mellom arbeid og kapital utspiller seg på arbeidsplassene og i bedriftene/virksomhetene. Fagorganisering må bygge på medlemmenes opplevelse av og håndtering av denne interessekampen.

Sluttord

Denne artikkelen er et spontant innspill uten henvisninger til kilder og fakta. Mange tema burde vært grundigere belyst og dokumentert. Valg av tema og konklusjonene er sjølsagt preget av mine erfaringer fra mer enn 40 år som faglig tillitsvalgt på ulike nivå, altså fra det som var. Historien utvikler seg imidlertid ikke i rett linje. Ungdom med blikket vendt framover utfordres derfor spesielt til bidrag i debatten. Pass imidlertid på å ikke gjøre terskelen inn til faglige engasjement og tillitsverv for høy. Sekterisme og andre krav til «politisk korrekthet» hindrer mer enn det bygger. Fundamentet for styrken til fagbevegelsen er det brede og mangslungne bidraget fra medlemmer og tillitsvalgte i kapitalismens viktigste interessemotsetning, den mellom arbeid og kapital. Lykke til!

Mímir Kristjánsson ønsker med boka Hva ville Gerhardsen gjort? at Arbeiderpartiet må finne tilbake til arven etter Einar Gerhardsen som var norsk statsminister i nesten alle årene i Arbeiderpartiets storhetstid (1945 –1965).

Einar Gerhardsen var veiarbeideren som ble «Landsfaderen». Han var en stor forteller som hadde evnen til å nå fram til arbeidsfolk med sin retorikk. Han levde beskjedent og kjempa mot okkupantene og ble torturert under krigen.

Under Gerhardsen-epoken fikk arbeidsfolk det gradvis bedre, levestandarden ble heva og velferdsstaten ble bygd ut. Han tilhørte samme type sosialdemokrater som de seinere statsministerne Trygve Bratteli og Oddvar Nordli. Disse levde og arbeidet i en svunnen tid som ikke kan gjenskapes mens partiet deres var et sosialdemokratisk reformparti.

Øyvind Andresen er lektor og lærebokforfatter, skriver bloggen andresensblogg.no
Foto: Ernest Rude. Kilde: Oslo Museum

Anti-kommunismen

Jeg mener at Kristjánsson idylliserer både Gerhardsen som person og den sosialdemokratiske storhetstida. Han undervurderer Gerhardsen som maktpolitiker og den hensynsløse heksejakta mot kommunistene under den kalde krigen som Gerhardsen ga startskuddet i sin berømte tale på Kråkerøy utenfor Fredrikstad 29. februar 1948.

Talen skjedde på bakgrunn av et angivelig kupp fra kommunistene i Tsjekkoslovakia fire dager før (som Norges Kommunistiske Parti støtta):

Gerhardsen sa i talen:

«Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig …… De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur.»

Selv om Gerhardsen advarte mot «hetsstemning» mot kommunistene, var det nettopp dette som skjedde. Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Det var partisekretær Haakon Lie og forsvarsminister Jens Christian Hauge som var de ledende antikommunistene i Ap.

Omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreradikale skjedde i stor omfang og ble avslørt i Lundkommisjonens rapport (1995 – 1996). Lundkommisjonen avslørte at særlig Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Dette er også en arv fra Gerhardsen. Han grep aldri inn for å stoppe dette.

Kristjánsson skriver om Kråkerøytalen (side 130–31), men er rask med å sette en parentes rundt hendelsen: «I denne kampen mot de norske kommunistene ble en rekke virkemidler tatt i bruk, og ikke alle av dem var like lovlige». Så siterer han sønnen Rune: «Far gav aldri opp forholdet til Sovjetunionen, og hadde alltid et hjerte for den russiske revolusjonens idealer». (side 132).

Dette er en skjønnmaling av anti-kommunismen som Arbeiderparti spredde som en gift under den kalde krigen. Anti-kommunismen stempla enhver opposisjonen fra venstre som medløpere for fienden.

NKP stod sterkt etter krigen pga. sin innsats mot nazismen, og partiet fanga opp en bølge av radikalisme blant arbeiderne. Partiet fikk 11,9 % av stemmene i 1945, men oppslutninga var reelt sett større, fordi ungdom under 23 år ikke hadde stemmerett.

Hver tredje arbeider stemte NKP. De dominerte LO lokalt flere steder i Nord Norge, på Vestlandet, i Hedmark og i Grenlandsområdet. LO-ledelsen prøvde å luke ut alle kommunister fra faglige verv. Arbeiderpartiet ville kvitte seg med en brysom konkurrent. Kråkerøytalen forsterka denne tendensen.

Herøya-streiken 1948

Arbeiderkamp og fagopposisjon ble forsøkt stoppa med hensynsløse metoder. Et eksempel på det er skiftarbeidernes streik for kortere arbeidstid på Herøya høsten 1948.

Streiken ved Eidanger Salpeterfabrikk på Hydros anlegg på Herøya i Eidanger kommune (i dag i Porsgrunn), var en av de bitreste i hele etterkrigstida. Den er et godt utgangspunkt for å diskutere arbeiderklassens vilkår i Norge i tiårene under statsminister Einar Gerhardsen, i sosialdemokratiets gullalder 1945 til 1965.

Bakgrunnen var følgende: De helkontinuerlige skiftarbeiderne i Norge hadde etter krigen 48 timers arbeidsuke. Det betydde at de bare hadde fri hver sjuende søndag. Dette var det stor misnøye med, ikke minst på Herøya.

Alle arbeiderne på fabrikken støtta kravet om 42 timers arbeidsuke for rundskiftarbeidere. Det gjaldt kommunister så vel som sosialdemokrater. Det var kommunistene som leda den mektige Herøya Arbeiderforening (HAF) etter krigen. Formannen fra 1946 het Edvard Støland, medlem av NKP.

Arbeiderne pressa på – og på et nesten enstemmig medlemsmøte 4. juni 1948 vedtok foreningen å innføre sin egen skiftplan på samme måte som arbeiderklassen i Norge «tok» 8-timers dagen i 1919. Foreningen meldte fra til bedriften at den ville innføre sin egen skiftplan i løpet av september.

Bedriften trua arbeiderne med oppsigelse om de iverksatte skiftplanen, og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund trua med å ekskludere HAF. Tross disse advarslene ble den nye skiftplanen satt ut i livet, med full oppslutning. Bedriften gikk da til lockout. Styret foreslo streik. Den ble vedtatt med 831 mot 525 stemmer. Arbeidsretten dømte streiken ulovlig, men dommen ble avvist av arbeiderne.

Etter flere ukers streik, fra 24. september til 6. november, måtte foreningen gjøre retrett til tross for omfattende støtte fra andre arbeidere i Norge. Det var en massiv anti-kommunistisk agitasjon fra ledende politikere og medier som til slutt førte til nederlaget.

Streiken ble en av de tøffeste og viktigste i etterkrigstida. Den starta bare noen måneder etter at Gerhardsens Kråkerøytale. Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO mente aksjonen var iscenesatt fra Moskva og var en del av et landsforrædersk spill. Gerhardsen holdt et foredrag på Riis gymnas på Vestkanten i Oslo 8. oktober og sa da , ifølge referat fra VG, gjengitt av Inger Hagerup:

«1. Vi kan ikke legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder menneskelig hederlighet.
2. Herøya-konflikten er en politisk aksjon. «Vi kan ikke bevise dette», sa statsministeren, «men personlig er jeg ikke i tvil om at Herøya-aksjonen er et ledd i en internasjonal politisk aksjon.»

Men streiken var ingen kommunistisk konspirasjon. Den eksisterende skiftplan var svært forhatt blant arbeiderne. I realiteten var det arbeiderne som pressa ledelsen i HAF til å aksjonere for å få 42 timers uke. Ledelsen i NKP sentralt nølte også overfor arbeidernes aksjonsvilje.

Arbeidsgiverforening (NAF) krevde at styret i Herøya Arbeiderforening måtte suspenderes fra tillitsverva. Etter streiken stilte de til valg på ny og ble gjenvalgt, og Kjemisk svarte med å ekskludere dem fra forbundet. Eksklusjonen ble først oppheva på vilkår at ingen av styremedlemmene stilte til gjenvalg, og de mista seinere retten til å ha tillitsverv i tre år framover. Etter at suspensjonene var oppheva, stilte Edvard Støland som kandidat I HAF på årsmøtet i 1953 og ble valgt som leder for en ny periode.

Haakon Lie ga i 1952 ut boka Cella på Herøya som inneholder referatene fra møtene i Herøya kjemiske lag av Norges Kommunistiske Parti fra 1945 til 1950 med Lies kommentarer der han ville vise hvordan Herøya Arbeiderforening hadde samarbeida nært med partiet, særlig under den store streiken i 1948. Politiets overvåkingstjeneste sende boka ut til alle politimestrene i landet, sammen med andre bøker om arbeidsmetodene til kommunistene. Og som det står i bind 2 om Hydros historie Nasjonal kontroll og industriell fornyelse: «Overvåkingstjenesten hadde selvfølgelig fulgt med i streiken.»

Hydro dreiv selv systematisk overvåking i samarbeid med overvåkningspolitiet, for å hindre kommunister i å få arbeid på bedriften. Dette kommer også fram i Lundkommisjonens rapport.

Selv om streiken var et nederlag, ble kravene etter hvert innfridd. I 1950 ble arbeidstida for rundskiftarbeidere satt ned til 45 1/3 time. I 1957 ble det opprinnelige kravet innfridd.

Det korporative Norge

Samtidig skjedde det gradvis en oppbygging av et mye større sjikt med tillitsvalgte som ble fritatt for manuelt arbeid. Disse var ofte lojale mot Ap/LO-ledelsen – og mot bedriften. Kommunister ble også systematisk hindra i å få verv i LO.

Herøya Arbeiderforening hadde i 1948 ca. 2000 medlemmer. Edvard Støland fortalte at han hadde alle fagforeningssakene i et garderobeskap. Selv om det ble bygd mange flere fabrikker på Herøya i tiårene etter krigen og HAF vokste, er det likevel verd å merke seg at antallet heltidsansatte tillitsmenn på Herøya i 1970 var ti.

Denne veksten i fagforeningsbyråkratiet sentralt og lokalt er typisk for denne perioden og betydde utvikling av et korporativt system hvis vi definerer korporativisme som et samfunn der topplederne i de viktigste organisasjonene forhandler seg fram til tilsynelatende balanserte løsninger som skal hindre sosial uro. Alt skulle kontrolleres ovenfra. Alle initiativ og aksjoner lokalt var uønska, ulovlig og/eller uttrykk for kommunistisk undergraving.

Kampen mot kommunistene var mest bitter i Sjømannsforbundet. Mange sjøfolk var kommunister etter krigen, og de var de fremste i kampen for at krigsseilerne skulle få utbetalt hyrene de hadde til gode i Nortraships hemmelige fond, også kalt Nortraships Sjømannsfond. Sosialdemokratene fikk blokkert utbetalingene, og lederen for den kommunistiske fraksjonen Leif Vetlesen ble ekskludert fra forbundet 15. mars 1948.

Gerhardsen antyda at kommunistene i handelsflåten hadde våpen. Høsten 1950 vedtok Sjømannsforbundets landsmøte at medlemmer av fascistiske, nazistiske og kommunistiske organisasjoner ikke kunne ha tillitsverv i organisasjonen. Flere kommunister mista arbeidet i handelsflåten, noe som førte til flere personlige tragedier. (Bergh: side 303). Historien om krigsseilernes skjebne under og etter krigen er nå godt kjent gjennom Jon Michelets romanserier En sjøens helt.

Mccarthyismen i Norge førte til at opposisjon i LO basert på klassekamp, fikk en alvor knekke. NKP opplevde også en ødeleggende indre kamp mellom to fløyer: den ene leda av krigsveteran Peder Furubotn, den andre av stortingsrepresentant Emil Løvlien som også var partiformann fra 1946 til 1965. Den bitre konflikten toppa seg i årene 1949–50 da Furubotn-fløyen ble kasta ut av partiet. Denne fløyen hadde sterkt oppslutning blant mange faglige tillitsvalgte, ikke minst i Grenland.

En ny landsomfattende fagopposisjon vokste fram på 1970-tallet der ml-bevegelsen spilte en avgjørende rolle. Til tross for sine mangler og «barnesjukdommer», utfordra denne opposisjonen Arbeiderpartiets dominans i LO. Opposisjonen ble møtt med det samme anti-kommunistiske hysteriet som i sin til ramma NKP. Men denne opposisjonen opplevde ikke en indre splittelse. Det hadde avgjørende betydning: ikke minst peker det fram mot seieren i folkeavstemmingene om norsk medlemskap i EF/EU i 1972 og 1994.

Arbeiderpartiets enerådende posisjon ble brutt for alvor. Gerhardsen-epoken var over. Den tilhører en forgangen tid. Den kan ikke gjenskapes i et parti der nyliberalistisk ideologi er dominerende og lojaliteten til EØS/EU, USA og NATO sitter i ryggmargen.

Kilder:

Bergh Trond: Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 5 Storhetstid (1945–1965) Tiden Norsk Forlag
Kristjánsson, Mímir: Hva ville Gerhardsen gjort. Veien videre for Arbeiderpartiet. Forlaget Manifest 2018
Johannessen, Rønning og Thonstad Sandvik. Bok 2 om Hydros historie. Nasjonal kontroll og industriell fornyelse (Hydro 1945–1977)
Hagerup, Inger: Et svar til Einar Gerhardsen, Friheten 11/10 1948
Olsen, Ole Johnny: Makt og motstand – en studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabrikk 1945–1970. Universitetet i Bergen 1984.
Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»).

Bjørnar Moxnes svar når Rødts programformuleringer angripes, er at han bygger på stolte sosialdemokratiske tradisjoner. Og han mener nok ikke bare fra den perioden DNA var revolusjonær. Han er ikke alene om å bli inspirert av Sanders i USA og Corbyn i Storbritannia.

Mimir Kristjánsson har skrevet boka Hva ville Gerhardsen gjort? Planøkonomen Ole Colbjørnsen får sin bok. Magnus Marsdal forklarer på glimrende vis forskjellen på friheten i det sosialdemokratiske Norge mot friheten i det liberale USA.

Arne Byrkjeflot er leder av Trondhjems Kjemiske Industriarbeiderforening og vara til bystyret i Trondheim for Rødt.
Illustrasjon: Marte Teigen

Moxnes vil nok ikke overta sosialdemokratiets tradisjonelle rolle som er å inngå i det til en hver tid mulige klassekompromisset. Slik greske Syriza innså at det eneste mulige kompromiss var underkastelse. Syrizas program var ikke mer radikalt enn det Papandreou sto for noen tiår tidligere. Men motstanderen, kapitalismen, var en helt annen. Alternativet var om ikke revolusjon, så å bryte med euroen og møte EUs maktmidler.

AP er nå i samme situasjon som foran kommunevalget i 2003 og stortingsvalget i 2005. De må legge seg til venstre for ikke å bli et lite parti. Men siden 2003 har mulige kompromiss med kapitalen flyttet seg til høyre, og EØS-avtalen har strammet grepet.

Jeg mener rett og slett at å gjennomføre en tradisjonell sosialdemokratisk politikk i dag ikke er mulig uten et reelt oppgjør med dagens kapitalisme. Første og største hinder er EØS-avtalen. Ekte sosialdemokrati ved makta i dag som vil gjennomføre ekte sosialdemokrati, vil bli sett på som revolusjonært og bli behandlet deretter.

Hvorfor? Kort fortalt mener jeg det skyldes Marx sin eviggrønne teori om profittratens fallende tendens. Snylterne på merverdi og profitt, finanskapitalen og de moderne monopolene som Amazon, Google, Facebook og Apple forsterker dette. Skal selskap overleve i kapitalismen, så har de intet å gi. Derfor blir alle forslag om framskritt avvist. Nå skal det arbeides lenger, ikke kortere. Pensjonsalderen skal opp, og arbeidsgiverne skal ha full styringsrett. Arbeidstakerne skal ikke ha ett øre av produktivitetsøkningen. The winner takes it all.

Sjølsagt er det klassekompromiss i dag også. Fagbevegelsen har intet annet valg enn å inngå avtaler etter styrkeforhold og rammebetingelser. Slik NSB-ansatte måtte gi fra seg sine pensjonsavtaler. Og det er politiske kompromiss. Men kompromissene er på et stadig lavere nivå. Og de herskende tanker er de herskendes tanker.

Og intet parti er bedre til å plukke opp de herskendes tanker enn Arbeiderpartiet. AP mente at pensjonsreformen er nødvendig for å berge velferdsstaten før norske kapitalister ytret det samme.

HVA KAN VI BYGGE PÅ FRA SOSIALDEMOKRATIETS STORHETSTID?

Program

Programmatisk var AP revolusjonært ikke bare i perioden fram til 1923 da de brøt med den Kommunistiske Internasjonale. Partiet var revolusjonært helt fram til gjenforeninga med høyresosialdemokratene i 1927. Og var radikalt og sosialistisk helt fram til 1939. Først da var det sosialdemokratiet ved makta som laget sitt sosialdemokratiske program.¹

Det sosialdemokratiske 1939-programmet er ikke så langt fra dagens program i SV og Rødt. Det var et sosialistisk klassseprogram med marxistisk analyse.

Klassesamfunnet

Her er det klasseskillet, ikke forskjells-Norge som beskrives:

«Det er de økonomiske tilhøva, i første rekke produksjons- og eiendomstilhøva som deler opp samfunnet i klasser og bestemmer interessemotsetningene og den politiske maktstillinga.

Den som har kapitalmakt, kan gjennom utbytting av arbeidsfolket tilvende seg en merverdi, en uberettiget del av de verdiene som blir skapt gjennom den økonomiske»

Altså: Med planøkonomi til sosialisme

«Samtidig er det et påtrengende behov for et energisk samfunnsinitiativ for å fremme en omfattende arbeidsreising og en mer effektiv utnytting av landets arbeidskraft og produksjonsevne, for dermed å skape det nødvendige økonomiske grunnlaget for en varig bedring av hele folkets levestandard og fortsatt sosial og kulturell framgang. Men dette kan bare skje gjennom organisert samvirke, planøkonomi og gradvis sosialisering av storindustrien, utenrikshandelen, de private storbankene og samferdselsmidlene. Denne omskipinga av samfunnet må føres helt fram til et gjennomført sosialistisk samvirke, en samfunnsmessig planhusholdning som er ledet av omsynet til hele folkets velferd.»

Og når Rødt angripes for å hevde at det kan bli nødvendig å forsvare sosialismen:

«Erfaringene fra andre land viser at en likevel må regne med den mulighet at reaksjonære krefter innafor borgerskapet ikke vil bøye seg for folkeflertallet, men prøve å gjennomføre et fascistisk voldsdiktatur for å stenge veien for den videre demokratiske utviklinga og det fredelige framsteget.»

Det revolusjonære programmet fra 1933 – alt underordnet kampen for sosialisme

Dette var APs prinsipprogram da de kom til makta i Norge.

«Arbeiderklassen må derfor ikke bare bruke sine krefter for å oppnå disse forbedringer, men må sette alt inn på å vinne samfundsmakten og bygge op et socialistisk samfund. Dette er den viktigste opgave for partiet. I all sin virksomhet, i agitasjons- og oplysningsarbeidet, ved masseaksjoner og i det parlamentariske arbeide må partiet ha dette mål for øie.»

Det er også interessant at dette sto i programmet helt fram til 1939:

«Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund.»

MEN ORD ER ORD OG HANDLING ER HANDLING

Hva slags stolte sosialdemokratiske tradisjoner er det sosialister kan bygge på i dag?

Fra klassekamp til klassesamarbeid
hovedavtale og kriseforlik

I 1935 ble Hovedavtalen inngått. Arbeidsgiverne slapp streiketrusselen mellom tariffoppgjørene. Tillitsvalgte ble anerkjent og fikk rettigheter. Men samtidig ble de bundet opp, de ble ansvarlige for arbeidsfreden.

Kriseforliket og Nygaardsvold

Ole Colbjørnsen har fått sin biografi og helsides artikler i Klassekampen og andre aviser. Han vendte hjem fra Moskva, fikk frie tøyler fra Martin Tranmæl i Arbeiderbladet, og lanserte en norsk treårsplan etter modell fra Sovjet.

Men Nygaardsvold prøvde aldri å sette denne planen ut i livet. Nygaardsvold satte i gang veibygging og boligbygging, hjalp gjeldstruede bønder og fikk arbeidsledigheten ned. Men han førte aldri noen keynesiansk politikk, alle budsjett gikk med overskudd. Krisa var ikke over da krigen kom. I 1939 var arbeidsledigheten framdeles på 18 %. Hele folket kom ikke i arbeid.

By og land – hand i hand

Derimot innførte regjeringen en særs vellykket planøkonomi for bønder og fiskere. Bøndene fikk sin omsetningslov 16. juli 1936. Da var det allerede en lang tradisjon for oppbygging av samvirke for å stå sterkere i markedet både på salg og innkjøp. Med Omsetningsloven fikk samvirkene kontroll med markedet og etter hvert også ansvar for markedet. I 1950 fikk de sin hovedavtale, jordbruksoppgjøret.

Det er en fantastisk konstruksjon. Alle bønder er sikret å få levert alt de produserer til lik pris uansett hvor tungvint gården ligger til. Bøndenes organisasjoner må sjøl tilpasse produksjonen til markedet.

Kanskje enda viktigere var Råfiskloven i 1938, fiskernes grunnlov. Prisene var så lave at de ikke var til å leve med. I Vardø gikk fiskerne til streik, leveringsnekt, for å få minstepriser. Med Råfiskloven fikk de sjøl kontroll med omsetningen av fisk og kunne fastsette minstepriser. Senere kom Deltakerloven som sa at bare aktive fiskere kunne eie fiskebåter og drive fiske. Så kom Sjøgrenseloven som sa at bare norske fiskere kunne lande fisk i Norge og Tilvirkerloven. Alle sammen er nå under angrep.

Slik er bønder og fiskere allerede underlagt et planøkonomisk system der politikerne ved å endre noen parametre kan styre politikken den vei de vil. Så er det opp til Rødt å si hvilke. Men systemet ligger ferdig lagt for et sosialistisk system. Det viktigste nå er å forsvare hver flik av dette rammeverket.

Planøkonomi

Om Nygaardsvold ikke innførte planøkonomi, så innførte Fellesprogrammet og Gerhardsen planøkonomi etter krigen. Nobelpristaker Ragnar Frisch var fadder for innføring av nasjonalbudsjett og de modellene som SSB bygger på den dag i dag.

Dagens nasjonalbudsjett er i hovedsak bare en analyse av utviklinga. Eirik Brofoss sine nasjonalbudsjett bestemte: Forbruk og investeringer, priser, rente, kreditt og valuta. Også overfor de private storbedriftene. En av metodene her var kontroll med kreditten. For å få adgang til å utstede obligasjoner måtte de holde seg innenfor nasjonalbudsjettets rammer. Statsbankene (Landbruksbanken, Husbanken, Den norske Industribanken og Lånekassa) økte sine utlån mer enn private banker.

Arvesølvet og naturressursene
– hele folkets eiendom

Industrireisinga var delvis statlig, med Jernverket, Koksverket og aluminiumsverket Årdal som de store. Men den viktigste industrireisinga kom ved å tildele kraftkontrakter med varighet på 40 til 60 år mot at bedrifter ble bygd, holdt i gang og bidro til lokalsamfunn. Etter utløpet falt kontraktene tilbake til staten, og de kunne ikke videreselges.

Her bygde Ap på det gamle Venstres pionerer. Framsynte Venstrefolk sto for Panikkloven av 1906 og kjempet gjennom konsesjonslovene. Sosialdemokratene var mest opptatt av industrialisering, ikke over det langsiktige eierskapet og kontrollen med vannkrafta.

Men det skal sosialdemokratiet ha, at de førte prinsippet over på både fisk og olje. Havressurslovens §2 slår fast at fisken er folkets felles eiendom. Petroleumslovens §1 sier det samme om olja. For å få konsesjoner, måtte de internasjonale oljeselskapene bidra til å bygge opp Statoil, støtte norsk forskning, bruke norsk leverandørindustri, og godta at regjeringen fortalte hvor basene skulle ligge.

Bolig

Boligsamvirket er gammelt i Norge. Det DNA gjorde etter krigen, var å gjøre det mulig for vanlige arbeidsfolk å få seg en bolig gjennom politisk styring. Det var to markeder med subsidier. Det ene var uten prisregulering, men for å få Husbanklån med lav rente måtte du godta en nøktern standard. Det andre var sterkere subsidierte borettslag med prisregulering. I tillegg kom den kommunale boligbygginga for utleie. Det norske sosialdemokratiet skilte seg fra sine nordiske partifeller ved å holde på eierskap, ikke leie. Det gjorde det enklere for Willoch å ødelegge hele modellen med ett slag.

Husbanken var kjerna i boligpolitikken og finansierte halvparten av alle boliger i Norge etter krigen og fram til årtusenskiftet. Under krisa rundt 1990 finansierte Husbanken nesten all boligbygging. Nå er Husbanken og norsk boligpolitikk kun for de vanskeligstilte.

Velferdsstaten

Første alderspensjon kom i 1936, behovsprøvd. Den ble universell i 1957. Slik utviklet sosialdemokratiet den universelle velferdsstaten seg for steg inntil Folketrygda ble kronen på verket i 1967.

Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:

«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.» Folketrygdlovens §1: «Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.» Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem

Arbeidslivet

Også arbeidslivet ble sterkt regulert, alle de første tariffoppgjørene ble møtt med voldgift. Nygaardsvold videreførte den strenge innvandringspolitikken som ble innført i 1915. Også i forhold til de som flyktet fra Tyskland. Fra 1945 ble den løsnet opp, men det var svært lav innvandring. Og etter bare en svært liten økning i innvandringen innførte regjeringen innvandringsstopp i 1950. I 1991 kom dagens Utlendingslov. Den krever arbeidskontrakt med norsk lønn og norske arbeidsbetingelser. Og fungerte inntil den ble opphevet for EU-borgere 1.5.2009.

Arbeidsmiljøloven i 1977 var kronen på verket for sosialdemokratiets arbeidslivspolitikk.

HVA KUNNE GERHARDSEN GJORT I DAG?

Landbruk og fiskeri

Jeg tror det er fullt mulig å føre en norsk landbruks- og fiskeripolitikk, i dag. Sjølsagt er vi under press fra EU for å få fiskekvoter og økte tollfrie kvoter på landbruksvarer. Men det grunnleggende systemet er det norske interesser som endrer. Og det møter bred motstand.

Bolig

Det er en møysommelig prosess å bygge opp igjen en tredje boligsektor, der rimelige husbankfinansierte boliger tilbys mot en form for prisregulering ved salg, og at det er borettslaget og ikke eieren som står for salget. Bankene vil gå til ESA som kommer til å si at dette er ulovlig statsstøtte. Men det er nok mulig å komme et godt stykke selv innenfor systemet.

Planøkonomi og fornybarsamfunnet

Rødt har laget sin plan for å bygge opp en ny fornybar industri i Norge. Det er ikke Rødt alene om, det er bred politisk enighet om at det er nødvendig.

Men myndighetene verken kunne eller ville stanse nedlegginga av Follum og Union. Nå er «alle» enige om at skog kan erstatte det meste som kan lages av olje uten CO2-utslipp. Eller kinesisk overtakelse av ELKEM, som produserer silisium som er selve grunnlaget for solenergien.

Hadde Norge funnet oljen i dag, ville vi ikke kunnet bygge opp Statoil som operatørselskap og ha verdens ledende leverandørindustri. Det ville ikke vært mulig innenfor EØS-avtalen. Vi hadde en mulighet før kraftselskapene med støtte av alle stortingsparti fikk bygd ut eksportkablene av strøm, og flertallet ga bort styringa til EUs energibyrå ACER. Fordi tilgang til rimelig elektrisk kraft er helt sentralt i den industrien og transportsystemet i fornybarsamfunnet.

Statsstyrt planøkonomi for fornybarsamfunnet vil møte EUs statsstøtteregler og ACER som en mur. EU er laget for å tjene tysk industri. Og litt fransk.

Men Brofoss og Gerhardsens planøkonomi er faktisk prøvd i Norge. Og Norge har fortsatt en økonomi der staten er stor eier, innpå 30 % på børsen. Norge har økonomi sterk nok til å kunne kontrollere rente og valuta og unngå det presset som Hellas bukket under for og Italia nå presses på. Norge har en økonomi bygd på naturressurser og mellomprodukter som er mangelvare. Få land tåler en handelskrig bedre. EU greier seg ikke i dag uten norsk fisk, gass og aluminium.

Men samtidig kan ikke moderne kapitalisme og EU spesielt leve med at ett land skal kunne unndra seg spillereglene. Utmelding av EØS vil være et godt lærestykke.

Å bevare velferdsstaten

Norge har økonomi til å bevare og utvikle dagens velferdsstat. Striden står mellom den universelle velferdsstaten som Gerhardsen innførte, eller den behovsprøvde. Og overføringene til de uproduktive, pensjonister, uføre og trygdede. Samtidig har kapitalen ikke lenger noen interesse av å kvalifisere den som ikke er fullt arbeidsføre, de kan importere den arbeidskraften de trenger til lavere kostnad.

Norge er ikke medlem av EU. Så vi blir ikke utsatt for det Italias regjering nå blir utsatt for. Italias regjering mener kuttpolitikken ødelegger økonomien og har laget et budsjett med underskudd på 2,4 %. Det er faktisk innenfor EUs regler på maks 3 % av BNP i underskudd, men EU-kommisjonen vil ilegge bøter fordi den forrige regjeringen har lovet noe annet. Slik sørger EU også for at rentene til den gjeldtyngede italienske staten dobles.

Så sterke maktmiddel har ikke EU mot Norge, og norsk økonomi er så sterk at renteheving ikke er noen trussel.

DET EU GJØR

Privatisering kan ikke reverseres

Å sørge for at privatisering ikke kan reverseres. Slik Jernbanepakke 4 binder opp Jernbanepolitikken, og Postdirektivet binder opp postpolitikken. Slik eksportkabler og ACER importerer både europeisk strømpris og EUs konkurranseregler.

Norsk forvaltning underlegges EU

Reguleringsmyndighet for Energi, RME, er et norsk organ men underlagt EU gjennom ACER. Det er lovbestemt at norske myndigheter ikke kan endre vedtak fra vårt organ for regulering av nettselskap og nett. Statens Jernbanetilsyn skal passe på at EUs markedslover følges i Norge, Det lovfestes at norske myndigheter ikke kan gripe inn. EUs finanstilsyn får direkte makt i Norge. Nasjonalstaten overtas innenifra.

Den myke makt

Osloskolen er et lærestykke på hvordan den myke makta fungerer. EU har ingen formell makt på utdanning. Men de leder Bolognaprosessen, de fastsetter mål, de styrer PISA-prøvene (som nå skal innføres også i grunnskolen). Styringen er en form for internasjonal målstyring. EU kaller det den åpne koordinasjons metode. Det er felles mål, men nasjonalstatene kan velge sine egne metoder for å nå målene. Det er dette byrådet og Inga Marthe Thorkildsen nå møter i Oslo. Der er nok systemet så godt forankret at å møte en mur ville vært bedre.

Arbeidslivet og den norske modellen

Det gamle sosialdemokratiet opplevde aldri en organisert arbeidsinnvandring fra land med så ulik lønn og så ulike arbeidsvilkår som utviklingen etter EU-utvidelsen i 2005. Men de som slåss mot løsarbeidersamfunnet i førkrigstida, ville aldri sett på at det norske arbeidslivet ble så undergravd som i dag. De ville verken sluppet løs bemanningsbransjen eller godtatt fri flyt av arbeidskraft og tjenester uten regulering.

Men innvandringsstopp er ikke svaret. Her kan faktisk Rødt lære de gamle sosialdemokratene noe. Rødt har som eneste parti i Norge på to landsmøter vedtatt sitt svar, ikke uten motstand. Svaret er at vi må ha like krav til arbeidsinnvandrere fra Polen som fra Eritrea. Lovlig arbeidsinnvandring forutsetter en gyldig arbeidsavtale som sikrer lønns- og arbeidsvilkår på norsk nivå, uansett hvor arbeidstakeren kommer fra. Men arbeidstaker skal aldri straffes, det skal arbeidskjøper.

Men både forbud mot bemanningsbransjen og like krav til EU-borgere som til arbeidssøkere fra andre land vil møte grunnpilarene i EU, fri flyt av arbeidskraft, fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.

Men ut av EØS er vel ingen revolusjon?

Det er nok det nærmeste vi kommer revolusjon i min levetid. Det er først utenfor EØS at vi kan få en reell debatt om hvordan Norge skal utvikle seg. EØS er en tvangstrøye som ekskluderer politikk i utgangspunktet, fordi det ikke vil bli godkjent av EU og ESA. Den dagen vi kommer ut av EØS, så fins det en sterk politisk bevegelse. Om ikke sosialistisk så i alle fall i strid med moderne kapitalisme. Da først er det mulig å føre en politikk for et annet samfunn.

Hvordan unngå å bli sosialdemokrat?

Det er skremmende å se hvordan ikke bare de sosialdemokratiske partiene, men også de sosialistiske, på noen tiår helt har forandret både politikk, tankemåte og språk. Syriza gjorde det på noen måneder. Og at de fleste satser på å oppnå sin visjon innenfor en union der kapitalens friheter er grunnlovsfestet.

HVA SKILLER RØDT FRA DET GAMLE SOSIALDEMOKRATIET?

Det er ikke programformuleringene, det er en slags grunnmur som ser ut til å overleve fra det gamle AKP, om det programfestes eller ikke.

Synet på imperialismen og det nasjonale spørsmålet

De gamle sosialdemokratene så fascismen, men ikke imperialismen. De ville ha og fikk Marshallhjelpen, NATO og EEC. Og full støtte til Israel. De ville ha fred i Vietnam, men kunne ikke støtte frigjøringskampen. Slik går det ei rett linje til dagens sosialdemokrati med støtte og deltakelse i USAs og EUs kriger. Og at det er sjølmord å melde Norge ut av EØS-avtalen.

Rødt var samstemt i sin støtte til Brexit. Mens venstresida ellers ikke kunne være på samme parti som UKIP. Jonas Sjøstedt har lagt ned kampen for å melde Sverige ut av EU fordi Sverigedemokratene kjører saken. Men retten til å bestemme i eget land blir ikke feil fordi ytre høyre skulle mene det samme.

Parti som middel eller mål

DNA ble stiftet av fagbevegelsen som politisk redskap. Etter hvert ble det omvendt. Rødts tradisjon er at uten den utenomparlamentariske kampen er den parlamentariske arbeidet formålsløst.

Synet på arbeideraristokratiet

Det som bet Mette Nord, leder av Fagforbundet, hardest er formuleringen i Rødts program: «Deler av pampeveldet i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner hører også til borgerskapet.»

Lenin kalte arbeideraristokratiet et sjikt spredd over flere klasser. Det lever av politikk, media og organisasjoner på venstresida, oftest svært godt betalt og stor frihet i arbeidet. De omgås hverandre og har makt. Det gjelder sjølsagt også Rødt. Det partiet som ikke ser at dette påvirker tenking og praksis, vil lett bli en del av systemet. (Men borgerskap bør bort fra programmet, det er ikke klasseinteressene som gjør at de har en tendens til å tenke likt.)

Synet på staten

Staten er under kapitalismen kapitalens redskap. Ja, monopolenes redskap. Den blir ikke gradvis sosialistisk.

Samme krav, nytt innhold.

Revolusjon var tidligere forbeholdt venstresida. Men i Ukraina, Venezuela, Syria, eller i overtakelse av den arabiske våren er det høyresida som lager revolusjon. Min venstreside forsvarer også diktatorer når opprør overtas og land legges i ruiner.

Hovedavtalen var for fagbevegelsen ei tvangstrøye. Det er den fortsatt for de best organiserte fagforeningene, men i dag er det arbeidsgiverne som bevisst bryter hovedavtalen og tillitsvalgte som krever respekt for sin tidligere tvangstrøye.

Det er også slik at mye av det som vi er for under sosialismen, fungerer helt feil under kapitalismen. Som arbeiderstyrte bedrifter. Klasseforholdene under kapitalismen er der like fullt om de tilsløres og det føles enda verre når dine egne forteller hvorfor det er nødvendig og best for alle at du må gå.

Ikke bare er det mulig å være revolusjonær sosialdemokrat. Det er faktisk også slik at ellers kan du ikke være sosialdemokrat av den gamle skolen. Du må være revolusjonær for ikke å vike unna når din sosialdemokratiske politikk møter den kapitalistiske veggen. Og ha en plan B.

 

1 https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/0c342a5be2354e12919db4168043424a810e05c5e12440cd8d26361a9b1b0f26

«Kvinner på tvers (KPT) er først og fremst en idé, en måte å jobbe på, idéen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, på tvers, utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå igjennom med kvinneinteresser i smått og stort.»¹ Samarbeidet omfatter også interesseorganisasjoner og enkeltkvinvner og er organisert rundt en årlig landsomfattende konferanse.

Siri Jensen er tidligere partileder og kvinnepolitisk leder i AKP, faglig leder i AKP og siden i Rødt, tidligere koordinator i Kvinner på tvers.
Illustrasjon hentet fra 1. mai-plakat fra 1975. Kilde: AKPs Arkiv.

Som tidligere koordinator gjennom 20 år vil jeg i denne artikkelen gjøre rede for mitt syn på betydningen av KPT og hvorfor jeg mener samarbeidet og konferansene er minst like viktig i dag som da vi startet opp i 1993, med første konferanse i 1994. Vil du lese mer om hva KPT har tenkt og gjort, anbefaler jeg jubileumsheftene, Pustehull og handlingsrom (10 år) og Brobygger og pådriver (20 år) som ligger på www.kvinnerpatvers.no.

Bakgrunnen for KPT

I perioden 1960–85 økte antallet yrkesaktive kvinner i Norge med bortimot en halv million. Den store forandringen fra tidligere tider var at gifte kvinner i mye større grad kom ut i arbeidslivet. Dette har vært kalt den store norske kvinnerevolusjonen, og den førte til store samfunnsmessige og personlige endringer. Kvinnene erfarte at de kunne gjøre alt minst like bra som menn. Samtidig fikk de dårligere betalt og en arbeidstid som slett ikke passet; de gjorde kollektive erfaringer om at arbeidslivet ikke var tilpasset kvinner. Kvinnene opparbeidet raskt sterk tilknytning til og identifisering med jobben. Samtidig forsvant ikke arbeidet i familien; kvinner kom i skvis mellom jobb og familie. De felles erfaringene tvang fram krav om høyere lønn for kvinner, likelønn, kortere arbeidstid, og andre krav som gjorde det mulig å forene arbeidet med familieoppgavene.

Et annet viktig moment var at kvinnebevegelsen fra 1970-tallet i større grad nådde fagbevegelsen på 1980-tallet. LO var bakpå, de la ned sin kvinnenemnd på kongressen i 1969, mens de kvinnelige delegatene var kalt ut til fotografering², like før den moderne kvinnebevegelsen tok av. Videre gjorde LO vedtak mot kvinneorganisering i fagbevegelsen³. Det fantes selvfølgelig aktive kvinner i fagbevegelsen, og de felles kvinneinteressene fikk flere uttrykk. Oslo faglige kvinnebevegelse var en fortsettelse av LOs lokale kvinnenemd i Oslo som gjorde motstand mot nedlegging. Kvinnenes tariffaksjon (KTA) i 1987, som besto av enkeltpersoner fra ulike bransjer i offentlig og privat sektor, lanserte begrepet kvinnelønn: Kvinner har lav lønn, og lavere lønn enn menn, fordi de er kvinner. Heving av kvinnelønna var derfor et viktig krav til tariffoppgjøret. Kvinnedominerte fagforeninger ble opptatt av kvinnesaker, Handel & Kontor lanserte parolen «Ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med». Kvinnefronten, fagforeninger og partier i Oslo samarbeidet om et forsøksprosjekt med 6-timersdagen. Det var videre et begynnende samarbeid mellom fagforbund på topplan, om heving av lønna i kvinneyrker, om ikke annet så med fellesuttalelse 8. mars.

Felles saker, men stengt inne

Kvinner på tvers begrunnet seg selv slik⁴;

• FORDI KVINNER fortsatt ikke har ei lønn å leve av
• FORDI KVINNER fortsatt tjener mindre enn menn i alle yrker
• FORDI KVINNER fortsatt ikke har en arbeidsdag å leve med
• FORDI ENEFORSØRGERE fremdeles fratas rettigheter
• FORDI VELFERDSSTATEN bygges ned og markedet overtar mer og mer

Dette var felles saker, men organisasjonene jobbet med dem hver for seg. Det var enda større avstand mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen enn det er i dag. De snakket ikke samme språk. Mange kvinneaktivister i fagbevegelsen opplevde at kvinneengasjementet ikke fikk plass, det passet ikke inn i arbeidet. LO-leder Haraldseth spissformulerte fagbevegelsens syn på slutten av 1980-tallet med å si at LO ikke jobber for kvinner, men for sine medlemmer.⁵

I lønnskampen snakket LO for det meste om lavtlønte og ikke om kjønn, og om krav til tariffoppgjøret i det enkelte forbund. Kvinnebevegelsen framhevet de store forskjellene i inntekt og lønn mellom kvinner og menn, og konsekvensen for kvinners liv, men oversatte dette i liten grad til konkrete krav. Vi som jobbet med Kvinnenes tariffaksjon, erfarte at kvinner i privat og offentlig sektor ikke forsto hverandres lønn og hverandres lønnssystemer, det var vanskelig nok mellom forbund. Avstanden mellom hovedorganisasjoner var også stor. Det var forskjell mellom kvinne- og mannsyrker og en oppfatning om at det i mannsdominerte yrker ikke var forskjell på kvinners og menns lønn. Gjennom arbeid bl.a. i Grafiske kvinners landssammenslutning på 1980-tallet, viste det seg, til mennenes store overraskelse, at det også der kunne dokumenteres lønnsforskjeller.

På den tiden var det strenge regler mot fraksjonering i LO. Det var nærmest forbudt å samarbeide på tvers at fagforbund og foreninger. En av de første initiativtakerne til Trondheimskonferansen fikk påtale for fraksjonering. Kvinner i toppen av noen forbund måtte møtes i skjul for å dele erfaringer. KPT måtte derfor trå litt varsomt i starten. Det at det var et samarbeid mellom fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, gjorde imidlertid på tvers-arbeidet mulig. Når Kvinnefronten kom inn i rommet, var møtene ikke lenger et suspekt faglig samarbeid, men et møte der de faglige reglene ikke gjaldt på samme måte. Samarbeidet med kvinnebevegelsen var nødvendig også for at fagforeninger kunne samarbeide på tvers.

Arbeidere med kvinnebetingelser – kvinner med arbeiderbetingelser

Kvinner på tvers er ikke bare på tvers av organisasjoner, men også på tvers av ulike samfunnsmessige undertrykkingsformer: kvinneundertrykking og klasseundertrykking.

Under kapitalismen må det store flertallet selge arbeidskrafta si for å leve – de er lønnsarbeidere – og kapitalistene har råderetten og stikker av med profitten. Dette er grunnlaget for klasseundertrykkinga, som preger alle områder av samfunnslivet og menneskenes liv, som levealder, helse, ressurser, makt og frihet. De som ikke kan arbeide, skal være fattige, NAV er en effektiv maskin for å utøve kapitalismens logikk og politiske vedtak.

Samtidig er klasseundertrykkinga ikke lik for kvinner og menn; den tar andre former. Flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. Kvinnebetingelsene settes av samfunnet, arbeidsgiverne og staten og handler bl.a. om kvinnelønn og færre ressurser, skvisen mellom jobb og familie, manglende verdsetting av kompetanse, seksualisert undertrykking og vold. Disse betingelsene gjør at andre krav blir viktigere. Selv om 6-timersdagen er et klassekrav, er det mer presserende for kvinner enn for menn.

De ulike betingelsene er et uttrykk for kvinneundertrykkinga i samfunnet – kvinnene har andre liv fordi de er kvinner – færre ressurser og mindre frihet. Klasseundertrykking og kvinneundertrykking virker sammen.

Kvinneundertrykkinga rammer alle kvinner, selv om det også er ulikheter etter klasse. Rike kan kjøpe seg fri fra en del – men det er også viktige felles saker og grunnlag for brede allianser blant kvinner – bl.a. abort, vold, porno, og likelønn.

Kvinnene som kjønn undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og av menn, kapitalisme og mannsmakt (også kalt patriarkatet) er vevd sammen, både i økonomien og organisering av makta i samfunnet. På tross av store endringer i kvinners stilling, er det samtidig grunnleggende de samme mekanismene. Fortsatt er familien en økonomisk grunnenhet der kvinner delvis forsørges av menn.⁶ Fortsatt tyr mange kvinner til deltid som løsning på skvisen mellom jobb og hus/omsorgsarbeid, ulikelønn og seksualisert undertrykking vedvarer – og kroppsfokuseringen er mye sterkere.

Menn som kjønn har fordel av deler av kvinneundertrykkinga. De godtar den på mange områder og bidrar til å opprettholde den, dels utøver de den selv. Kamp mot menns rolle i undertrykkinga er vanskelig fordi menn er kjærester, kolleger og kampfeller. Mange menn har ikke tenkt over rollen de spiller, de blir provosert av å forstås som kjønn. Samtidig er det gode muligheter for samarbeid og allianser i kampen mot den samfunnsmessige undertrykkinga. Menn kan ta aktivt stilling, gi sin støtte til kvinners kamp – og selv gripe inn mot menns undertrykking, slik det faglige oppropet fra menn til menn i fagbevegelsen om Metoo oppfordrer til. Samtidig rammer deler av kvinneundertrykkinga også menn.

Fagbevegelsen organiserer på grunnlag av klasseinteresser og lønnstakerinteresser, og det bidrar til å utvikle klassebevissthet og bevissthet om nødvendigheten av kamp mot makta. Samtidig har standardarbeideren vært mann, og det har vært tatt lite hensyn til kvinnebetingelsene.

Kvinnebevegelsen på sin side organiserer på grunnlag av kjønn og bidrar til å utvikle kvinnebevissthet – bevissthet om at deltid og lavlønn og seksuell trakassering ikke skyldes kvinner selv, men undertrykking. Samtidig har kvinnebevegelsen ikke alltid vist like stor forståelse for klasse, selv om kvinnebevegelsen i Norge i større grad enn i mange andre land har hatt fokus på vanlig kvinners liv og arbeid. Mange arbeiderkvinner føler seg fremmedgjort fra kvinnebevegelsen selv om de støtter de konkrete sakene.

Kvinner på tvers bygger på at erfaringene både fra kvinneorganisasjoner og fagforeninger, både kvinnebevissthet og klassebevissthet, er nødvendig for å komme videre med de viktige sakene for kvinners liv. Her ligger den strategiske betydningen av Kvinner på tvers.

De viktige sakene for kvinners liv er også de viktigste sakene for arbeidsfolks liv – over halvparten av arbeiderklassen er kvinner. Kravet om 6-timersdagen er f.eks. både et sentralt klassekrav og et helt nødvendig kvinnekrav, men kvinnebetingelsene gjør at det er kvinner som må gå i spissen. Det er da også kvinnefagforeningene, kvinnebevegelsen og KPT som har holdt kravet oppe i tider der det strykes fra programmene. Slik går kvinnene i spissen for et krav som er viktig for arbeidsfolk uansett kjønn.

Kvinner kan ikke velge

I progressive bevegelser, fagbevegelser og kvinnebevegelser i de aller fleste land, har det vært diskusjoner om det er kvinneundertrykking eller klasseundertrykking som er viktigst, og hva som da er underordna. Det er komplett ufruktbare diskusjoner, og Kvinner på tvers har ikke gått inn i den kampen. Begge deler preger livet til det store flertallet av kvinner, det er nødvendig å slåss både mot kvinne- og klasseundertrykking. Kvinner er hele mennesker og opplever ikke kvinneundertrykking i en arm og klasseundertrykking i den andre. De opplever klasse- og kvinneundertrykking i uskjønn forening og mer til.

På tvers av flere skiller

Fra starten av var arbeidsgruppa i KPT på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse, privat og offentlig sektor, og på tvers av forbund og hovedorganisasjoner. Andre på-tvers-er kom snart til. Året etter deltok f.eks. Kvinner i mannsyrker (KIM), og konferansen oppsummerte at det er viktig både å støtte kampen for å få kvinner inn i mannsyrker og dermed utvide kvinners muligheter og anerkjenne betydningen av kvinneyrkene.

Fellesskap med kvinner med minoritetsbakgrunn ble tema allerede i 1995, da Kvinnefrontens internasjonale gruppe ble med i arbeidsgruppa og har siden vært tema på ulike måter. Kontakt med minoritetskvinnenes egne organisasjoner har vært viktig for å få til et likeverdig samarbeid, med innledere fra MIRA og samarbeid med kvinnenettverket Kvinner i Fokus⁷. KPT-konferansen i 2010 var opptatt av å endre måten vi snakker om hverandre på – tittelen var «Arbeid, lønn og makt – fra oss og dem til kvinner på tvers». Synet på minoritetskvinner som «dem» ble tydelig illustrert da lederne for NHO og LO på TV var enige om at «vi» måtte «få innvandrerkvinnene ut i arbeid». KPT brøt med denne tenkningen gjennom å ta opp igjen det gamle kvinnekravet om rett til arbeid for kvinner, der de bor og med de forutsetningene de har.

KPT ble tidlig utfordret på å være bevisst på ulikheter og motsetningsforhold mellom kvinner, bl.a. usynliggjøring av lesbiske og av kvinner med nedsatt funksjonsevne. Også kvinner kan ta del i undertrykking av andre kvinner – og det må det være rom for å ta opp. Kvinner har erfaring med at betydningen av enhet som klasse er blitt brukt til å usynliggjøre kvinners situasjon og krav. Kvinnebevegelsen ønsker ikke å gjøre det samme – målet er ikke bare kvinnefrigjøring, men slutt på all undertrykking. Samtidig er det et viktig grunnlag for enhet at kvinneundertrykkinga også setter sitt preg på andre undertrykkingsforhold, vi kan f. eks. snakke om funksjonshemmede med kvinnebetingelser eller kvinner med funksjonshemmedes betingelser.

Kvinner er halve befolkningen og ikke ensartet fordi om de utsettes for kvinneundertrykking. Samfunnet setter rammene for livet vi lever og tvinger på oss felles gjentatte erfaringer med kvinneundertrykking i smått og i stort, men vi møter betingelsene på ulike måter. At flere stemmer kommer fram, styrker forståelsen av samfunnet og undertrykkinga og utvider rommet for å være kvinne.

Det foregår for tida en diskusjon om identitetspolitikk. For meg kan det se ut som enkelte i diskusjonen bl.a. definerer kvinnekamp og antirasistisk kamp som identitetspolitikk og som noe som står i veien for det de ser som den virkelige kampen: klassekamp og økonomisk kamp. Slik jeg ser det, er bevissthet om undertrykking viktig for at folk skal slutte å skylde på seg selv og i stedet samle seg til motstand. Kampen for respekt og anerkjennelse henger nøye sammen med kampen for endringer i økonomi og dagligliv. Jeg tenker at når viktige deler av folks kamp mot undertrykking gjøres til noe negativt, skjerpes i stedet motsetninger både i arbeiderklassen som helhet og blant kvinner og vanskeliggjør felles kamp.

Hvis fagbevegelsen og kvinnebevegelsen og bevegelser på tvers tar opp i seg kampen for respekt og anerkjennelse og gir plass til hele mennesker som ikke må holde kjeft om en del av det de opplever som undertrykking, vil det styrke både klassekampen og kvinnekampen.

Kvinneorganisering er nødvendig

Å slåss for kvinners interesser er hardt arbeid som krever organisering. I vårt samfunn er menn normen for virkelighetsforståelse, krav og strategi. Kvinners erfaringer får liten plass og er i liten grad anerkjent, heller ikke av kvinner selv.

1. Det første som trengs er derfor å trekke fram fakta, fakta, fakta om kvinners liv og virke og forskjellene mellom kvinner og menn for å vise at kvinner og menn ikke stiller likt.
2. Det andre som trengs er at kvinner møtes og snakker fram erfaringer, det er ikke slik at kvinner selv er bevisst hva kvinneundertrykkinga/kvinnebetingelsene gjør med dem.
3. Det tredje som trengs er at kvinner sammen, på grunnlag av fakta og erfaringer reiser krav og utvikler strategier fra kvinners ståsted, bygd på at de er de vanlige, ikke «de andre» som har krav som ikke passer inn.

For å få til dette, trengs både en sterk kvinnebevegelse og kvinneorganisering i fagbevegelsen og andre organisasjoner. Slike fora trengs også for å ta vare på hverandre når arbeidet og kampen møter motstand. Kvinner på tvers er en kvinneorganisering på tvers av bevegelser og organisasjoner der arbeidsgruppe består av kvinner, og der konferansene fullstendig domineres av kvinner. Med sin årlige konferanse utvider KPT rommet for kvinneorganisering.

Kvinneorganisering og kvinnekamp truer det rådende synet på samfunnet

Kvinneorganisering bygger på en erkjennelse av at kvinneundertrykkinga griper inn på alle områder av samfunnet og rammer halve befolkningen. Det sprenger forestillingen om det likestilte Norge, og om institusjoner, systemer og organisasjoner som kjønnsnøytrale, en forestilling om at vi har kommet langt og det bare er litt igjen. Der kvinner er en av flere grupper som har noen vanskeligheter og representerer en utfordring. Men kvinner er ingen gruppe!! Vi er halve befolkningen. Derfor er kvinneorganisering kontroversielt. Et så beskjedent fenomen som kvinneutvalg i fagbevegelsen har møtt og møter sterk motstand; det kalles som regel likestillingsutvalg, og poenget er at menn skal være med. Slik opptrer man som om det allerede er (nesten) likestilling, og usynliggjøres. Likestilling gjøres til et saksfelt, ikke en frigjøringskamp mot kvinneundertrykking. I dag er også mange likestillingsutvalg nedlagt. Argumentet er at kvinnespørsmål må være en sak for hele organisasjonen, såkalt mainstreaming. All erfaring viser imidlertid at gjennomslag i hele organisasjonen er avhengig av at kvinnene selv har egne fora for utvikling av analyse og strategi.

I kvinnelønnskampen har motstanden for det første handlet om at kvinnelønna ikke handler om kvinneundertrykking, men om alt mulig annet. Videre at problemet kan løses ved at kvinner handler klokere innenfor systemet, ikke finner seg i så mye, velger andre yrker, er dyktigere i forhandlinger. Systemet skal frikjennes. For det andre stanger forslaget om kvinnepott mot hele tariffsystemet og lønnsrelasjoner bygd opp gjennom hundre år, kravet utløser redsel for kaos. Dette illustrerer også at kvinners krav ofte ikke passer inn.

Metoo har vært og er et delvis organisert kvinneopprør som har utløst en flodbølge av kvinneerfaringer, ikke bare beskjedne krav gjennom vanlige kanaler. Seksuell trakassering i alle sine former er et fenomen kvinner kjenner seg igjen i, men som det ikke har vært rom for å kjenne på og snakke om. Seksuell trakassering er blitt knyttet til makt. Opprøret har utløst motstand: «det har gått for langt», «det er urettferdig mot menn», «overgrep er vi selvfølgelig mot, men alt det andre er da også kvinnenes egen skyld». En annen motstrategi er det Kjersti Ericsson har kalt krymping: andre krav er da mye viktigere. Selvsagt skal det være rom for å diskutere strategi for kampen, men den skal eies av kvinnene selv. Også kvinner kan bli engstelige, opprøret tvinger dem til å diskutere temaet med menn i familie og på jobb. Da er de ofte alene og trenger støtte. Opprøret kan ikke avblåses nå – det har gått for kort. Videreføring av Metoo-bevegelsen krever kvinneorganisering på mange ulike nivåer, for å møte motstanden og nå flere grupper av kvinner.

Noen er redde for at MeToo skal framstille kvinner som svake, fordi de framstilles som ofre. Ja, det er slik at «skammen klistrer seg til ofrene», som det heter i Kjersti Ericsson dikt: By oss ikke noe smått!!⁸ Men bare ved å snakke om trakasseringen kollektivt kan kvinner ta tilbake definisjonsmakta. Da kan det de opplever defineres som undertrykking, og skammen kan klistre seg til dem som undertrykker.

En egen form for motstand ligger i at kvinnesakene, selv om det kan være enighet om at de er viktige, aldri er viktigst; det kommer ofte noe annet i veien. Kjersti Ericsson har kalt dette «den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter»⁹

Kvinner på tvers fortsetter

Kvinner på tvers har overlevd i 25 år og fortsetter fordi konferansene og samarbeidet dekker et behov – et sted der kvinner kan dele erfaringer og diskutere strategi på egne premisser, som vanlige lønnstakere og kvinner i en og samme person. Jeg håper erfaringene kan inspirere kvinner til å samle seg på tvers, formelt eller uformelt. Jeg ser det som avgjørende for kampen for et annet samfunn.

 

Sluttnoter

1 www.kvinnerpatvers.no
2 Balas, G., Berg A. M., Førde, B., Glomm M. og Jahr, E. (red) (1982). Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? Oslo: Pax.
3 Vedtaket ble praktisert til begynnelsen av 1990-tallet. På Trondheimskonferansen 1995 var LOs nestleder Ester Kostøl positiv til Kvinner på tvers.
4 www.kvinnerpatvers.no
5 Etter hukommelsen, men nesten helt sikker på uttalelsen
6 For mer om årsakene til kvinnelønna, se Jensen, S. (2008). Kvinnelønna, utgitt av tidsskriftet Rødt! eller i Skog, T. (red) (2013) Faglig debattbok. Forlaget Rødt.
7 MIRA-senteret, et ressurssenter og en møteplass for kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn. Kvinner i Fokus er et kvinnenettverk sprunget ut av Enhet for mangfold og integrering i Oslo kommune
8 Ericsson, K. (1988). By oss ikke noe smått. Oslo: Oktober.
9 Ericsson, K (1987). Søstre, kamerater! Oslo: Oktober

Første gang sto dette innlegget i akp.no – som kom både på papir og som nettavis, der Rødt Nytt er dagens etterfølger – i nr 5/2014 som Gulbrandsen redigerte i flere år.

«Ikke en mann ikke en øre til det borgerlige militæret.» For ikke å snakke om «ikke ei kvinne». Er dette ei parole som er aktuell, nå
som norske soldater skal sendes ut i verden?

Jorun Gulbrandsen er skolebokforfatter, lærer og har akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk.
Foto: Ole Gunnar Henriksen Nordli / FMS

Umiddelbart kan dette virke rimelig. Forsvarspolitikken er lagt om, verneplikta skal bety mindre, Norge skal ut og krige mot folk i andre land. Men nettopp i denne situasjonen er det å forsvare verneplikta, viktig! Det er ikke urimelig å tenke at det er lettere å få soldater til å nekte å dra i angrepskrig for USA, hvis de er en del av en alminnelig vernepliktshær, enn om de er en verva hær av spesielt interesserte.

Kvinners påståtte fredelige natur blir brukt som argument, ofte for å holde kvinner utafor. Forsvaret bygger sjøl på en forestilling om at kvinner er spesielle, nå for å få dem inn.

Alltid maktforhold

De bruker blant annet argumenter om at kvinner er flinke til å kommunisere. Kanskje ser de for seg blide kvinner som går rundt i gatene og klapper små barn på hodet.

Det er kvinneundertrykkende å argumentere med kvinner som spesielt fredelige, enten det er for å hindre dem i å være med, eller for å gi dem en spesiell tjeneste. Maktforholda mellom kvinner og menn ellers i samfunnet vil slå gjennom også i forsvaret. Derfor er det en fare for at vi får en verneplikt som er spesiell for kvinner. Som å klappe på hodet. Som å pakke fallskjermer, ikke hoppe med dem.

Det finnes også gode likestillingsargumenter. Så lenge det er områder i samfunnet som kvinner er stengt ute fra, bidrar det til at kvinner fortsatt blir «det andre kjønnet». Like rettigheter og plikter for alle er holdningskamp.

Likhet er også en kamp for praktiske rettigheter. I forsvaret får man (menn) opplæring i mange andre ting enn å skyte med kanon. Ta lappen for eksempel. Eller bli ingeniør eller sykepleier uten studielån og med full lønn.

Krigen kommer hjem

Det viktigste argumentet for verneplikt for kvinner er at krigen kommer hjem. Skal kvinner bare være ofre? Det er ikke slik at soldatene drar av sted til et øde område avsatt til krig, legger seg ned og skyter på de andre mennene som ligger i sine grøfter. Skillet mellom hjem og front er for lengst borte. Det bør være en rett for alle å lære å forsvare seg sjøl, sitt miljø og landet sitt mot okkupasjon og vold. Det er en styrke for den angrepne befolkninga at flest mulig kan bruke våpen. Og at det er en kultur der også kvinner får adgang til dem, når det er nødvendig.

Kan ikke kvinner delta fordi de har barn? Nå er det jo like mange fedre som mødre, og de deltar allerede. Men det er sant at kvinner i praksis har mest ansvar for barn. Den erfaringa de får, med vanskelig tilpasning mellom arbeid, organisering og menneskers ulike behov, er viktig også i en forsvarssammenheng. For det sivile samfunnet må beskyttes og brukes i krigsmotstanden. Når krigen kommer hjem, må alt ses i en sammenheng: Skoler, sjukehus, mat, strøm, transport, kommunikasjon, raketter, – alt har sin plass, hvis målet er å ta vare på flest mulig mennesker og jage angriperne ut.

Ta kampen

Menn bruker voldtekt som terrormiddel. Soldater voldtar. Soldatene tar sine «egne» kvinner også. Det amerikanske forsvarsdepartementet har starta en gransking av påståtte seksuelle overgrep Irak og Kuwait. Det skal ha vært en lang rekke tilfeller der mannlige amerikanske soldater har forgrepet seg på kvinnelige soldater. Dagens Nyheter meldte nylig at hver femte kvinnelige soldat i den svenske Kosovo-bataljonen har anmeldt mannlige soldater for seksuell trakassering. Hver anmeldelse dreier seg om trakassering fra inntil ti menn. Dette kunne brukes som et argument for at kvinner burde slippe å være soldater. Ærlig talt, hvis man først skulle stenge ut noen på grunn av dette, så måtte det vel være menn!

Vi sier: Ja til verneplikt for kvinner! Ta kampen mot diskriminering og undertrykking også i forsvaret!

«Ansikter grønne av hat». Slik var beskrivelsen av deltakerne etter en Vietnam-demonstrasjon.

Hvilken betydning fikk krigen i Vietnam og solidaritetsbevegelsen som gikk imot den for det politiske landskapet i Norge? For frigjøringsbevegelsene i den tredje verden og USAs rolle som supermakt?

Astor Larsen var med i Bryn-Hellerud SUF og var i mange år utenrikspolitisk journalist i Klassekampen.
Jorun Gulbrandsen er skolebokforfatter, lærer og akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk der en kortversjon av dette intervjuet fra 29. april 1995 sto.
Illustrasjonsfoto: Marte Teigen

– Alt, svarer Jorun Gulbrandsen, i dag nestleder i AKP, for 30 år siden en av de mange som brukte ungdomstida til å organisere solidaritetsbevegelsen i Norge. I en årrekke satt hun i den daglige ledelsen for Solidaritetskomiteen for Vietnam – Solkom blant venner. Hvor mange timer brukte hun på å dele ut løpesedler, samle inn penger til FNL, til å organisere landsomfattende protestuker? Ingen veit.

– Vi var mange om dette, svarer hun passe ubeskjedent. – Og det som ble gjort var viktig. Det la grunnlaget for hele den politiske aktiviteten på 1970-tallet.

Ingen dans på roser

– Jeg husker en lørdag i 1967. Det var ’stand’ på Karl Johan. Vi var ikke mange, vi var tenåringer. Vi delte ut løpesedler om USAs krig og samlet inn penger til FNL. Rundt oss sto det hundrevis av rasende mennesker, mange godt voksne. Det var en hatsk stemning, det ble ropt at vi burde skytes, sperres inne, at USA sto for demokrati og forsvarte frihet. Jeg trur pengeinnsamlinga ga den enorme sum av kroner 8,15. Det var ingen dans på roser. Fortsatt levde 1950-tallet, Marshall-hjelp og en utrolig servil holdning overfor USA. Kritikk ble sett på som forræderi.

– Husker du historia med Bent Røyseland, Venstres legendariske leder gjennom en årrekke? Under en stortingsdebatt, som også svingte innom Vietnam-krigen, uttalte han følgende: «Ikkje gass». Alt annet kunne han godta. Splintbomber, napalm, giftspredning.

– Et annet klima enn i dag, hvor selv VG, Aftenposten eller for den saks skyld Dagsrevyen gjør et tappert forsøk på et kritisk tilbakeblikk på hva som skjedde den gangen?

– Det er lett å ljuge når du er langt hjemmefra. Pressefolk burde huske at annonser ble nektet tatt inn fordi de inneholdt kritikk av den norske regjeringa og USA.

Det var forbrytere de var. Uflidde og med hår helt ned til øret, og oppå det hele gikk de ikke av veien for å ta i bruk ulovlige metoder.

– Ble ikke …, sier Jorun og kaster et skråblikk på journalisten, ble ikke demonstranter framstilt i forhørsretten og byretten omkranset av bevæpna politifolk, som farlige terrorister?

Hun har unektelig et poeng. Spalteplassen om USAs teppebombing ble aldri viet like stor oppmerksomhet som hjemlige demonstranters undergravende arbeid.

Jorun er engasjert: – Hvor mange måneder var aktors påstand etter en aksjon retta mot vindusrutene på den amerikanske ambassaden? Hva skreiv avisene om nødvendigheten av å vise solidaritet med USA i den situasjonen? Hvilken vei var det solidariteten gikk?

En politisk kamp

– Vietnam-arbeidet ble på et vis startet av krefter innafor sosialdemokratiet. Deres hovedparole var «Fred i Vietnam». Rundt 1966 ble det en diskusjon om parolene for Vietnam-arbeidet, om det politiske grunnlaget for kampen. Slaget kom til å stå om følgende: Var det riktig å gi full støtte til frigjøringsbevegelsen og vedta parolen «Seier for FNL», og var det riktig å stemple USAs politikk og vedta parolen «Bekjemp USA-imperialismen?». Vi ville peke på og forklare at USAs politikk ikke var et resultat av tilfeldigheter eller presidentens dårlige rådgivere. Det var (og er) en kamp mot et system, USA hadde soldater i Vietnam for å sikre sine økonomiske interesser og fordi Vietnam ligger strategisk plassert. Har man som ambisjon å dominere verden var det ingen vei utenom for USA. Forskjellen i analyse var grunnlaget for splittelsen i Vietnam-arbeidet, som skjedde i 1967.

– Men det sto også om organisatoriske prinsipper?

– Jeg sto for linja om at solidaritetsbevegelsen måtte ledes av aktivistene. Av dem som sto på gata og samlet inn penger, av dem som trykket løpesedlene og organiserte demonstrasjonene. Vi ville lage en landsomfattende aktivistbevegelse. Mot dette synet sto spesielt folk fra venstresida i Ap og omegn som ville ha en topptung bevegelse, hvor det var politikere som var kritiske til USAs krigføring som skulle bestemme. Selv for disse «milde» kritikerne var det imidlertid tøffe tider. Det etablerte politiske Norge, inkludert Ap, tok aldri noe oppgjør med USAs barbariske krigføring.

Ved hjelp av smarte taktiske trekk, gode organisatorer og noen vellykkede kupp, var det aktivistlinja som vant fram, til stor fortvilelse på Youngstorget.

– Og bak den politiske og organisatoriske linja lå det en plan, hvor Vietnam ble misbrukt for å nå andre politiske mål?

Jeg veit Jorun har hørt beskyldningen før. Hun avviser den igjen, akkurat som i 1967 eller 1968 eller 1969.

– Vi var opptatt av å støtte folket i Vietnam. Men det er enkelt å se i ettertid at kampen dreide seg om mye mer og fikk betydning for den store politiske aktiviteten på hele 1970-tallet. Frigjøringskrigen viste at det nytter å kjempe. At det er mulig å vinne seire over en mektig fiende. Det var ikke Paris-opprøret i mai 1968 som var den store inspirasjonen, men bonden på rismarka. Jeg tror streikekampen på 1970-tallet til sjuende og sist hentet sin inspirasjon herfra. Eller studentbevegelsen, eller kvinnebevegelsen.

– Den politiske linja med å stemple imperialismen som system førte også til at vi slapp å begynne på nytt når andre overgrep kom på dagsordenen, enten det var Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979, eller for den saks skyld støtten til PLO de siste 25 årene. Derfor fikk Vietnam-arbeidet varig betydning. Kanskje det var derfor mange ikke likte det, undrer Jorun.

I april 1945, få dager før krigen var over, instruerte Churchill den britiske planleggingsstaben om å utarbeide planer for «å tvinge på Russland viljen til USA og Det britiske imperiet». Starten på invasjonen av sovjetisk-okkupert territorium skulle være 1. juli. Men generalene var negative, Sovjet-arméen var for mektig – og det var usikkert med USA som fortsatt hadde krig med Japan.

Per Velde er franskfilolog, pensjonert lektor og spesielt opptatt av Frankrike og 68-opprøret. Har skrevet boka Raddis (Koloritt forlag, 2009).
Foto: NATO

Også USA planla for etterkrigs-Europa. I 1943 hadde Walter Lippman – USAs viktigste ideolog i det 20. århundret – skrevet at aksemaktenes nederlag ville gi USA mye større tilgang til verden (råstoffer), og at USA måtte få nye, pålitelige allierte i den gamle verden. USA måtte skyve fram sine «forsvarslinjer», de måtte nå gå fra passivt til aktivt forsvar for sine «nasjonale interesser». Samtidig sa George Kennan i USAs UD at Sovjet ikke utgjorde noen fare – «de ønsker å vinne kampen om Tyskland og Europa, men ikke ved militære handlinger». Kanskje kom også D-dagen så seint fordi USA og England ville at Den røde armé og Wehrmacht skulle få tid til å ødelegge hverandre.

I et notat for USAs regjering ble det pekt på at markedsøkonomi ikke var noen selvfølge i Europa etter krigen, mange var opptatt av statlig drift og styring mot kriser og arbeidsledighet. Og der var Lippmann på vakt – han som også hadde vært motstander av Roosevelts New Deal.

Marshallhjelpen

Svaret på dette ble Marshallhjelp og NATO. Det sies at NATO var et produkt av «den kalde krigen». Det er sannsynligvis like riktig å si at NATO var et produkt av amerikansk ekspansjon.

Fra 1947 av mottok alle seinere NATO-land Marshallhjelp, og etter hvert skal bortimot 1/3 av dette ha vært våpen og militært utstyr. Disse «grunnleggerlandene» var England, Frankrike, Nederland, Belgia, Luxemburg, Italia, Island, Norge, Portugal og Danmark. Som en forberedelse til NATO oppstod i mars 1948 «Brussel-pakten», en militær allianse mot fornyet tysk aggresjon og truende Sovjet-aggresjon, som det het. Med i pakten var England, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxemburg – alle disse hadde okkupasjonsstyrker i Tyskland hvor den vesttyske staten ennå ikke var dannet; ny, tysk aggresjon var derfor bare latterlig. Samtidig som de i interne utredninger sa at Sovjet var alt for svekket for et angrep vestover. Også Sovjet-Unionen ble tilbudt og ville ha Marshallhjelp, men avslo fordi betingelsen var innføring av markedsøkonomi.

4. april 1949 ble så NATO dannet – bare en måned før den vesttyske staten oppstod. En «defensiv allianse» het det offisielt. Vest-Tyskland kunne foreløpig ikke bli med, særlig fordi opinionen i Frankrike og England var imot. Derfor godkjente forbundskansler Adenauer en hemmelig opprustning av landet, og fra 1950 var Vest-Tyskland inkludert i NATOs forsvarsområde.

USA tok straks ledelsen, med hovedkvarter i Washington fram til 1952. I England styrte nå Labour som var noe nølende; de fikk et kjempelån av USA gjennom Det internasjonale pengefondet og ble snart mer føyelig. USA var også sterkt imot general de Gaulle i Frankrike som også hadde kommunister i regjeringen; begge disse hevdet fransk selvstendighet. Negativt for USA var nok også at de Gaulle hadde gått til omfattende nasjonalisering av industrier som hadde opptrådt unasjonalt (Renault), pluss dusinvis av sektorer som strøm, gass, kull, Banque de France og andre storbanker, 34 forsikringsselskaper og transport på land, sjø og luft (Air France). Dette «bedret» seg da de Gaulle i januar 1946 gikk av. Etterpå fikk landet et stort lån, og USA utrustet tre franske divisjoner, bla. til bruk i Indo-Kina; i 1949 kom et nytt stort lån fra Verdensbanken. Det samme til Nederland for å bekjempe opprøret i Indonesia. Og fra 1950 produserte Tyskland våpen for Korea-krigen.

USA fikk nå baser i NATO-land og tilgang til råstoffer i koloniene. Der oppstod det nå frigjøringsbevegelser, og USA støttet koloniherrene både økonomisk og med militært utstyr. For dette handlet ikke om å forsvare demokratiet; USA hadde et utmerket forhold til reaksjonære diktaturer: Cuba, Guatemala, Franco-Spania, Portugal … USA støttet Frankrikes kamp mot Vietminh (den første Vietnam-krigen) som NATO sa var i dypeste harmoni med alliansens verdier (utenriksminister Halvard Lange stemte for), det samme med Algerie-krigen og Portugal i Angola og Mosambik; dessuten Ghanas frigjøringskamp. Og det gjaldt Kongo hvor USA hjalp belgierne for bla. å få tak i uran. Og Nederland fikk støtte mot frigjøringsbevegelsen i Indonesia.

USA fikk lagd en oversikt over råstoffer i koloniene, bl.a. i et dusin afrikanske land, og fra 1948 organiserte USAs regjering og forsvarsdepartement innkjøp av råvarer til de største amerikanske selskapene, stjålet fra de koloniserte. USAs makt og innflytelse i verden var altså enormt styrket.

Hvordan havnet Norge i Nato?

For å forstå hvordan Norge havnet i NATO, må vi gå til Arbeiderpartiets landsmøte 17.–20. februar 1949. På den utsendte sakslista stod det ingenting om Atlanterhavspakten. En overrumpling, sa motstanderne av et slikt vedtak. Ledelsen sa at partiet ikke skulle vedta medlemskap, men bare en prinsipputtalelse om «samvirke med de vestlige demokratier». Det merkelige var at møtet skulle ta stilling til en pakt som ennå ikke eksisterte eller var formulert, og som heller ikke var vedtatt i USAs senat eller i noe annet land! Innholdet var altså ikke kjent.

Hva hadde så gått forut for dette?

I ukene før landsmøtet var det blitt ført forhandlinger for å stifte et nordisk forsvarsforbund. I alle tre land satt det sosialdemokratiske regjeringer, krigen hadde styrket brorskapstanken, og hadde de stått sammen før krigen, ville Hitler kanskje ikke ha angrepet. Det var stor stemning i Ap for dette og utbredt skuffelse da forhandlingene brøt sammen. I et intervju forteller Haakon Lie at russer-beundringen var voldsom etter krigen, og både Marshallhjelp og seinere NATO hadde trolig ikke fått flertall i arbeiderbevegelsen og Ap. Einar Gerhardsen var for et nordisk forbund, men led nederlag i Sentralstyret (under Haakon Lie). For Sentralstyret hadde bestemt seg for NATO lenge før forhandlingene om et nordisk forbund kom i gang, men dette sa de ikke. Det er derfor ikke ukorrekt å si at regjeringen måtte gi skinn av å forhandle fordi dette nærmest var et folkekrav. Haakon Lie: – Til slutt valgt vi gjenreising (Marshallplan) og NATO framfor vår opprinnelige idé: Et nøytralt nordisk forbund – som ville blitt for svakt – og brobygging mellom stormaktene.

I boka Ut av kurs forteller delegaten Johanne Åmlid at alle på landsmøtet hadde hørt rykter om at svenskenes var skyld i forhandlingsbruddet. De hadde stilt uakseptable betingelser om norsk opprustning – mye tydet på at de ikke ville ha noe nordisk forbund. De skulle være under press fra Sovjet og ville heller ikke ha med Danmark som var så vanskelig å forsvare. Seinere kom en ny versjon av dette: Svenskene hadde etter bruddet frafalt sitt krav, men da var det jo for seint.

Ryktene, som åpenbart var blitt plantet, forvirret alle. På forhandlingsmøtet i København hadde stortingspresident Hambro spurt om det var en ufravikelig betingelse for Sverige at Norge skulle opprustes med amerikanske våpen. Svenskene ble forbauset over spørsmålet, hva var dette? Til Ap-landsmøtet var Sveriges statsminister Tage Erlander gjest, og en lekkasje fortalte at han hadde med et memorandum hvor det gikk fram at betingelsene om amerikanske våpenleveranser ikke var stilt av svenskene, men av nordmennene, og at Sverige var svært skuffet over bruddet. Dette vakte stor bestyrtelse. Da Erlander dagen etter ble bedt av Trond Hegna om å legge fram Sveriges standpunkt, skyndte Einar Gerhardsen seg først å si at «hverken fra regjeringen eller sentralstyrets side er det i de informasjoner som er gitt, holdt noen opplysninger tilbake».

Erlander var forsiktig i sin framlegging av Sveriges syn, og det ble ikke tid til spørsmål – dirigenten Oskar Torp sa at dette nå var klarlagt og at det var unødvendig å snakke mer om det i ordskiftet. På grunn av denne tidsnøden ble det umulig for opposisjonen å samle seg om et motforslag. Samtidig hadde Walter Lippmann skrevet noe som da ikke var kjent i Norge – om USA-tjenestemenn som øvde press på skandinavene for å få dem til å slutte seg til pakten. «Hvordan skal de kunne bifalle en pakt som ikke er offentliggjort her i landet?» hadde Lippmann spurt.

Likevel var det nettopp det som skjedde.

Halvard Lange og svenskene

I sin redegjørelse om forhandlingene til landsmøtet var Halvard Lange så uklar og komplisert at det var vanskelig å forstå hva som hadde skjedd. Han hevdet at det fra begynnelsen av hadde vært store uoverensstemmelser mellom landene, særlig med Sverige. «Under drøftingene i København var det i samsvar med konklusjonene en gjensidig forutsetning fra den skandinaviske forsvarskommisjonen, at …» Innstillingen med «den gjensidige forutsetning» var høyst uklar og ble ikke lagt fram for landsmøtet og heller ikke offentliggjort seinere. Lange sa videre at svenskene hadde endret sitt standpunkt – hva de ikke hadde gjort – og at de hadde modifisert sitt standpunkt – hva de heller ikke hadde gjort. Og han påstod at det Erlander hadde sagt her på møtet, var noe de nettopp hadde fått vite. Han rett og slett løy. Han sier videre at svenskene opprettholdt sitt forslag, som svenskene selv sier de ikke hadde framsatt … For Lange var amerikansk våpenhjelp et hovedpoeng (som svenskene skulle ha vært imot); hos den svenske utenriksminister ble dette ikke engang nevnt! Lange mente også at Sovjet-Unionen ikke ville utløse en storkrig for Norges skyld; det samme sa utenriksminister Undén om Norge og Sverige: Derfor var et nordisk forbund logisk. For Lange var det motsatt.

Både i Danmark og Sverige skreiv avisene at et nordisk forsvarsforbund hadde strandet på motstand fra den norske utenriksministeren. Og de var dypt skuffet. Det er i ettertid helt åpenbart at Lange gjorde alt for å tåkelegge det som hadde skjedd, og manipulerte landsmøtet – han hadde ikke skylda. «Norsk jernteppe,» skreiv Dagbladet. Før det hadde norske aviser, særlig de styrte Ap-avisene, holdt tilbake opplysninger trykt i Danmark og Sverige. Det opprørende, som Johanne Åmlid skriver, var at særlig to personer, Halvard Lange og forsvarsminister Jens Christian Hauge, på forhandlingsmøtet i Karlstad hadde avgjort Norges vei for mange år framover, de avgjorde at dette forbundet ikke var bra nok, noe det var opp til Stortinget å vedta. Og dette foregikk totalt bak ryggen på det norske folk som måtte nøye seg med mangelfulle opplysninger i avisene. Representantene fikk ingen vanlige sakspapirer, bare en flertalls- og mindretallsinnstilling nest siste dag og informasjon om at dette hastet.

Halvard Lange var kommet direkte fra USA til partiets landsmøte, og om dette skreiv Walter Lippmann at Norges utenriksminister hadde stilt seg først i køen for å få sitt land inn i A-pakten. På landsmøtet sa Lange: «Det hevdes at vi innbyr landsmøtet til å ta standpunkt til norsk tilslutning til Atlanterhavspakten. Det er det selvsagt ikke spørsmål om… Det må avgjøres av regjeringen i samarbeid med Stortinget». Og Oscar Torp: «Det er derfor ikke riktig å si at dette landsmøtet tar beslutning om å melde seg inn i eller godkjenne pakten. Det vi gjør er i prinsippet å si fra om hvor vi står, og så får vi senere se på hva pakten inneholder …»

Men opposisjonen forstod hva som skjedde. Dyrdal: «Nordahl sa her at spørsmålet ikke gjelder A-pakten. Det er imidlertid en form for lureri. Selv om det ikke er sagt direkte i flertallets forslag, så har vi med det akseptert pakten.» Stortingsmann Kåre Fostervoll sa det var gitt feilaktige opplysninger om Sveriges holdning, og at han ikke stolte på at dette ikke var en avgjørelse om A-pakten. Det samme sa Alfred Gulbrandsen. Og altså Johanne Åmlid.

Stortingsgruppa bestod av 76 representanter, Ap hadde reint flertall, men bare 8 av disse var valgt til landsmøtet. Dette var den gruppa i Ap som var best orientert, og på landsmøtet ble det underhånden sagt at det var flertall mot A-pakten i stortingsgruppa, det samme i regjeringen, men få av disse kom til orde, og landsmøtet fikk ikke vite hva disse fremste tillitsmennene i partiet mente. Delegatene ellers var i stor grad vanlige mennesker fra hele landet (og ikke broilere som i dag) som ikke satt midt oppi politikkens begivenheter. Stortingsrepresentantene kunne ha møtt som gjester, det var ikke uvanlig, men denne gangen fikk de ikke engang møte som tilhørere, noe som trolig aldri før hadde forekommet. Åmlids poeng er at landsmøtet ble manipulert, her stod alle fram (også Gerhardsen, Bratteli og Torp) og sa de var for et nordisk forsvarsforbund – ingen talte imot dette – men at de nå var leie for at dette ikke gikk. Uten et nordisk forbund ville Norge stå uten allierte hvis landet ikke gikk inn i A-pakten.

Ved avstemningen hadde opponentene liten tid til kontakt, de visste stort sett ikke hvem de andre var. Dirigenten foreslo prøvevotering ved håndsopprekning; det oppstod en aktiv hvisking i salen – «la det bli enstemmig» – mange hender kom nølende i været, og dermed ble det klart hvem som var imot. 329 stemte for flertallsinnstillingen, 35 var mot. Det ble et veldig røre i salen, møtet ble oppløst uten videre, og først dagen etter satte dirigenten fram forslag om at prøvevoteringen skulle gjelde som endelig votering. Og han «glemte» å la delegatene stemme over Johanne Åmlids forslag om ekstraordinært landsmøte.

Først mange år seinere fikk Johanne Åmlid kjennskap til hva som hadde gått for seg mellom de nordiske landene i 1948, og forstod dermed bakgrunnen for landsmøtet i 1949. Landsmøtet hadde stort sett ingen anelse, og det norske folk enda mindre. I Sverige hadde debatten vært helt åpen.

Gerhardsen truer med Stalin

Et rykte under landsmøtet svekket opposisjonen: «Norge var det land som sto for tur etter Tsjekkoslovakia.» Gerhardsen holdt et innlegg hvor han sa at etter Stalins forslag om vennskapspakt med Finland kom det kort etter meldinger fra utlandet om at Norge var det landet som stod for tur. Under landsmøtet tok Tranmæl kontakt med Johanne Åmlid og sa at hun måtte forstå hvor farlig situasjonen var – UD hadde fått melding om at Norge var neste land til å bli okkupert av Sovjet. Seinere fortalt danske politikere at også Danmark hadde fått meldingen, og avslørt den som falsk. Dette var altså ett år før landsmøtet og helt sikkert kjent i norsk UD som ikke hadde sagt noe. Det var dette falskneriet Tranmæl brakte videre. I 1965 skreiv professor Johan Vogt at vi nå visste at disse falske meldingene kom fra State Department i Washington, og journalist William Shirer skreiv det samme: Washington hadde fått en slik melding, de hadde underrettet den norske regjeringen, og deretter informert om at meldingene var falske – Kreml planla ikke angrep på Norge, en beskjed regjeringen holdt for seg selv. Dette ble i ettertid benektet av Halvard Lange.

I et intervju i 1965 sa Gerhardsen til VG at de gikk inn i A-pakten pga. russiske noter og direkte russisk press. En tid hadde statsministeren hatt følelsen av at det kunne stå om Norges frihet. VG skreiv så at dette var svært oppsiktsvekkende, det hadde aldri vært offentlig kjent at Norge den gang mottok truende noter og farlige krav fra Moskva …» Kort etter trakk Gerhardsen dette tilbake – han bygde bare på det som var kjent. Altså ikke truende noter likevel. Men i et intervju med Arbeiderbladet sier statsministeren at de alvorlige begivenhetene da Norges skjebne stod på spill, var dagene omkring Tsjekkoslovakia-krisen. Mens det russiske presset for å hindre Norge i å slutte seg til A-pakten kom i februar-mars ett år seinere. «Truslene» hadde altså flyttet seg ett år.

Russerne hevdet at Gerhardsen fortegnet fakta ved snakket om «truende noter». Det forelå ingen noter fra Moskva, skriver Tass. Bare en erklæring fra Sovjets ambassadør om at Norge ikke hadde noen grunn til å føle seg truet østfra. Og Tass offentliggjorde like godt erklæringen slik at alle kunne se «truslene». Gerhardsen talte altså usant. I et TV-intervju i 1965 hevdet Lange at underretningene om Norges farlige situasjon særlig kom fra Norges legasjoner i Helsinki, Warszawa og Moskva, og at Norge måtte vente et russisk krav om en militær støttepakt, noe russerne benektet. De påståtte meldingene fra legasjonene eller kravet om militær støttepakt har Lange siden avvist å offentliggjøre. Også disse var blitt avslørt som falske, men verserte under landsmøtet. Men holdningen til Sovjet-Unionen var likevel ikke lenger som i 1945; i Øst-Europa var alle land nå blitt ettpartistater med sensur, arrestasjoner og deportasjoner.

Ingen debatt

Stortinget: I januar1949 ble Stortinget informert om de nordiske forhandlingene, men Løvliens (NKP) ønske om ordskifte ble avvist. Uten å forelegge saken for Stortinget var forhandlingene blitt brutt. 3. februar meldes dette til Stortinget. Landsmøtet i Arbeiderpartiet fant sted 17. – 20. februar, og den 24. informerer Lange Stortinget om reisen til USA og hva A-pakten vil komme til å bli. I et hemmelig møte 3. mars fant så voteringen sted i den såkalte Spesialkomitéen hvor NKP var blitt utelukket (opposisjonen i Ap hadde da gitt opp); innstillingen og voteringen ble referert, men ikke debatten (frigitt i 1963). Vedtaket var at vi «om mulig søker å komme med i de forberedende drøftinger om en freds- og forsvarspakt mellom landene ved det nordlige Atlanterhav (Atlanterhavspakten)». Dette ser ut som en søknad; i realiteten var saken avgjort.

Ved voteringen ble kommunistenes forslag satt opp mot Spesialkomitéen. Ap-representantene fant det vanskelig å stemme med kommunistene, og flere holdt seg borte. Resultatet ble 118 mot 13 (10 kommunister). 21 var fraværende. 22. mars fikk Stortinget ordlyden i Atlanterhavspakten, og 29. mars ble den ratifisert. Store mengder protester fra organisasjoner og enkeltpersoner strømte inn, men ble avist. Den formelle underskriften fant så sted i Washington den 4. april. En rekke utenlandske aviser framholdt presset mot Norge, og pekte på at dette skjerpet konflikten mellom Vesten og Sovjet-Unionen. «Norges tilslutning betyr økt brannfare,» skreiv Aftenposten som siterte Washington Post. Det samme stod i New States and Nation, i Manchester Guardian og New York Herald Tribune. Og i svenske og danske aviser. Seinere fikk Johanne Åmlid se papirer om at Norge alt 4. mars hadde bestilt våpen og materiell fra USA – altså flere uker før Stortingets vedtak! Et viktig punkt var for øvrig at Norge ikke skulle ha fremmede baser på norsk jord i fredstid.

I forhandlingene i Karlstad hadde forsvarsminister Hauge hevdet at Norges forsvarsbudsjett ikke tålte den minste økning, de ville være avhengig av hjelp vestfra. Men fra 250 millioner i 1949 økte forsvarsbudsjettet til 1000 millioner i 1955 og til 2000 millioner i 1965! Dette utgjorde over 5 % av BNP. Og tjenesten i marinen økte til 18 måneder.

Til slutt: I 1965 advarte Studentersamfundet i Oslo mot at Halvard Lange skulle få det ledige professoratet i historie; hans forhold til USA var som den kristnes forhold til Gud, og han var derfor ubrukelig som forsker. Begrunnelsen er ikke kjent, men Lange fikk ikke jobben.

Viktigste kilder:

Johanne Åmlid: Ut av kurs. Pax 1966
Artikkel av Werner Rügemer: NATOs grunnleggende løgn. 4. april 2018
Intervju med Haakon Lie på YouTube

Hvis man stiller spørsmålet om hvorfor Norge fortsatt er militært til stede i Afghanistan i 2018, er svaret ganske opplagt: fordi USA (og NATO) ønsker det. Slik var det også i 2001, for 17 år siden.

Terje Skaufjord er pensjonert historielektor, skribent og forfatter. Har utgitt to bøker om Pakistan og Afghanistan, og er lokalpolitiker i Rødt.
Foto: Pierpaolo Lanfrancotti

Den gang ble landet vårt uten å nøle med på USAs invasjon, kalt intervensjon 7. oktober, snaue fire uker etter angrepet mot tvillingtårnene i New York 11.september: Formelt ble dette begrunnet med NATOs paragraf 5 om at organisasjonen skal svare samlet hvis ett av medlemslandene blir angrepet. Dette var faktisk første gang denne paragrafen kom til anvendelse. Men gjaldt den når et land ble angrepet av terrorister og ikke en stat? Det ble ikke problematisert. Etter invasjonen gav FNs sikkerhetsråd gjennom resolusjon 1368, med henvisning til FN-paktens artikkel 51, sin støtte til USA. Artikkel 51 gir stater rett til selvforsvar når de blir angrepet.

Det hersker flere meninger om hvor langt denne støtten kunne strekkes. Flere norske jurister og politikere argumenterte for at FN-resolusjonen ikke var noen støtte til en omfattende invasjon med massiv bombing av Afghanistan, og at USAs angrep var brudd på Folkeretten. Folkerettsekspert Ståle Eskeland (død 2015) hevdet og begrunnet at det ikke forelå noen selvforsvarssituasjon fra USAs side og at FN-resolusjon1368 ikke kunne tolkes som støtte til angrepskrig. En annen viktig aktør var journalist og radikal venstreveteran Gunnar Garbo (død 2016) som skrev¹:

«Som før nevnt gir ikke folkeretten adgang til å gå til krig mot en stat som har støttet terroristene, med mindre støtten har et slikt omfang at det klart svarer til et fiendtlig angrep fra denne staten. Til dette kommer at også den innledende setningen i resolusjonen, som altså blir påberopt for å legitimere krigen mot Afghanistan, presiserer at selvforsvaret skal utøves i samsvar med pakten. Det bærende prinsippet i FN-pakten er at alle muligheter for å løse konflikter med ikke-voldelige midler skal være forsøkt før det er berettiget å gripe til militær makt. Slike forsøk ble ikke gjort.»

Folkeopinionen i Norge ble likevel ikke revet med av denne debatten. Det var derimot betydelige protester mot den massive amerikanske bombingen, med klasebomber mot sivile, slik at flere sivile afghanere ble drept under invasjonen enn tallet på døde i New York. Det var også betydelig engasjement mot å sende norske soldater og fly til Afghanistan, og mot den norske bombingen i 2003. Utstrakt tortur av fanger på flybasen Bagram utenfor Kabul, og Guantanamo, vakte massiv kritikk.

Norge har en type nærhet til USA, dypt og langvarig avhengighetsforhold, som har vært helt uavhengig av hva en president på speed som Donald Trump måtte finne på, og hva slag regjering vi har i Norge. USA er neppe like opptatt av Norge, men setter pris på en trofast alliert, som ikke kan få sagt ofte nok at nettopp USA er vår aller nærmeste allierte. Dette ble gjentatt av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i møte med USAs forsvarsminister James Mattis 14. juli i år: – Våre soldater har stått skulder ved skulder i mange av disse operasjonene. I forkant av Mattis-besøket hadde regjeringen sendt ut en pressemelding om at innsatsen i Afghanistan skulle økes, riktignok svært beskjedent: en sanitetsgruppe på 10 personer ekstra til NATOs Resolute Support Mission (RSM)². De norske spesialstyrkene, om lag 50 personer, vil fortsette å bistå de afghanske sikkerhetsstyrkene i antiterror-bekjempelse i Kabul. Det årlige bidraget på 150 millioner til hær og politi fortsetter fram til 2024.

Ved siden av de militære bidrag understrekes det i pressemeldingen at den afghanske regjeringen må bekjempe korrupsjon hvis de skal regne med fortsatt støtte. Formuleringen om at fred i Afghanistan ikke kan nås med militære midler alene og at fredsforhandlinger er nødvendig, blir gjentatt, som det har blitt de siste 10 årene. I sin tale til Stortinget 10. januar 2017 sa daværende utenriksminister Børge Brende følgende:

«En forhandlet løsning med Taliban er avgjørende for å oppnå varig stabilitet. Uten en politisk løsning på konflikten står selve bærekraften i statsbyggingsprosjektet i fare, ikke minst fordi konflikten demper økonomisk vekst og legger beslag på om lag 60 prosent av Afghanistans egne statsinntekter.»

USA og Taliban hadde en ny forhandlingsrunde i Qatars hovedstad Doha i oktober, uten at noe mer er kjent så langt. For Taliban er den afghanske regjeringen nikkedukker for USA. Derfor nekter de å snakke med statsminister Ashraf Ghanis regjering uten amerikansk tilstedeværelse, og vil helst bare snakke med USA. Siden oktober 2016 har det vært flere møter i Qatar, i hvert fall fire i 2018. Da de møttes i Doha i sommer, gjentok Taliban sitt krav om at alle utenlandske soldater må bort fra afghansk jord før de kan undertegne en avtale.

Taliban og Osama bin Laden

Det er langt fram, men ikke uvesentlig at USA holder fast på forhandlinger. President Trump ønsker i større grad enn Obama å komme seg ut av pengesluket Afghanistan. Det foregikk seriøse forhandlinger med Taliban i 2001. Taliban var ikke avvisende til å gå med på at bin Laden skulle utvises fra Afghanistan. Han hadde etter Talibans syn brutt betingelsene for sin oppholdstillatelse. Talibanleder og nasjonalist Mulla Omar var ingen stor tilhenger av bin Laden eller Al-Qaida. Det var røster både i utenriksdepartementet og utenrikskomiteen i Representantenes hus i USA som ville holde fast ved forhandlinger i septemberdagene 2001. Talibanregjeringen ville imidlertid ikke utlevere bin Laden til USA, men bare til en domstol i et muslimsk land de selv stolte på, eksempelvis Pakistan. Under trykket fra angrepene 11. september mistet forhandlingstilhengerne momentum. Det blir kontrafaktisk historieskrivning, men hva hadde skjedd hvis Osama bin-Laden hadde forlatt Afghanistan? Hele begrunnelsen for å angripe Afghanistan lå i at Taliban beskyttet bin Laden og Al-Qaida. USA avviste Talibans nye forhandlingstilbud om utlevering av bin Laden 14. oktober.

Operation Enduring Freedom (OED)

OED blei iverksatt av president George W. Bush få dager etter 11. september som en koalisjon av frivillige lands styrker for å bekjempe terrorisme, primært i Afghanistan. Bare et par uker etter 11. september hadde USA oppsøkt ledere i Nordalliansen, eller restene av den. Nordalliansen hadde med nød og neppe holdt ut angrepene fra talibanstyrkene i 6 år, og var da forskanset i områder i Nord-Afghanistan, særlig i Pansjir og Badakhshan. Ikke minst grunnet Al Qaidas terrordrap på Nordalliansens leder Ahmed Shah Massoud 9. september (to dager før angrepet i USA), var alliansens militære ledere lette å be. Med i hovedsak afghanske styrker, amerikanske og britiske spesialsoldater og amerikanske bomber og raketter ble Taliban knust i løpet av 9 uker. Stadig flere land sluttet seg til. Norge kom inn i desember med spesialstyrker, flystøtte og mineryddere som ble satt inn i fjellområdene i Tora Bora i Ningarharprovinsen, et temmelig utilgjengelig fjellområde, hvor bin Laden og andre al Qaida-folk hadde flyktet.

Gjennom Bonn-avtalen i desember 2001 og oppretting av en interimregjering ledet av Hamid Karzai (valgt president 2005) ble et nytt styre innsatt i Kabul. Pasjtuneren Karzai var omgitt av tadsjiker fra Nordalliansen. Regjering og midlertidig parlament ble fylt opp av de gamle krigsherrene, mange med svært mye blod på hendene fra 80-tallet. Seinere formelle parlamentsvalg har fram til høstens valg ikke endret på dette.

Mange, blant dem FNs mangeårige spesialrådgiver til Afghanistan Lakhdar Brahimi, har hevdet at en Bonn-prosess som hadde inkludert Taliban, ville ha gitt en helt annen positiv utvikling i Afghanistan.

Norge deltok i OEF, med ulike styrker, fram til januar 2006. I mars 2003 bombet norske F-16 jagerfly afghansk landsbygd, spesialstyrker fra Hærens jegerkommando og marinejegere hadde oppdrag i årene 2002–2005.

ISAF

En del lesere vil huske SVs stortingsrepresentanters demonstrasjon på plenen utenfor Stortinget i 2005. De krevde at Norge ikke skulle delta i Enduring Freedom. OED var i krig med det som var igjen av motstand i Sør-Afghanistan, med blant annet britiske, danske og nederlandske soldater. I starten hadde styrkene som var i Kabul og Nord-Afghanistan mer stabiliserende og fredeligere oppdrag. ISAF – International Security Assistance Force ble opprettet i 2001 og fram til 2003 patruljerte styrkene rundt i Kabul og nabodistriktene uten å løsne skudd, underlagt FN-mandatet med britisk ledelse. Men det året overtok NATO ledelsen av ISAF med europeisk ledelse, dog underlagt amerikansk kommando over enhetene ISAF og OED. ISAF ble organisert i såkalte PRTer (Provisional Reconstruction Teams), og ved utgangen av 2006 hadde de overtatt i det meste av Afghanistan. Overgangen til PRT-er førte til en situasjon hvor den internasjonale militære innsatsen økte dramatisk, mens sivil bistand sakket akterut.

Norge fikk seg tildelt Faryab-provinsen og hadde også styrker i nord i Balkh-provinsens hovedstad Mazar-i-Sharif. Etter hvert som norske soldater havnet i stadig flere skarpe oppdrag, forsvant ikke bare SVs demonstrasjoner på plenen, men også hele argumentasjonen for å delta i ISAF, som noe fredelig ulikt krigen i sør.

På ett vis hadde stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal Bjørn Jacobsen og de andre SV-erne rett. Operasjon Enduring Freedom var helt fra starten av i skarp krig. Det var USAs og NATOs «krig mot terror». Når Norge deltok der, var det ikke bare et «engasjement» eller en «innsats» som er de ordene som har vært brukt mest. Da Norge trakk seg ut av OED og satset på ISAF, sluttet angivelig de norske styrkene å være i krig. Hvordan? ISAF var en FN-oppnevnt sikkerhetsstyrke som skulle bistå den afghanske regjering. Det skal være gyldig jus i forhold til Geneve-konvensjonen. ISAF har formelt ikke vært i krig. Det særegne norske er at både Stortinget og Forsvaret har lagt hele Norges krigsinnsats i Afghanistan under ISAF-hatten, som om vår deltakelse i OED aldri hadde vært. Særlig etter at fire norske soldater ble drept av en veibombe 27. juni 2010 i Almardistriktet i Faryab, var det vanskelig for myndighetene å hevde at Norge ikke var i krig.

Bare noen uker før ble ni norske soldater såret under et oppdrag i Ghowrmach-distriktet grensende til Faryab. Dagbladet (28.6.10) beskrev det som den til da mest krevende «trefningen» norske styrker hadde vært i siden 2. verdenskrig. 1. november 2007 sto slaget som fikk navnet Harakate Yolo II i Ghowrmach med deltakelse av 260 norske soldater, også det påstått å være det største siden 2. verdenskrig. Mange afghanere ble skutt på lang avstand, av norske skarpskyttere. Det har gått gjetord om i kampene i militære kretser. (Tom Bakkeli, Et skudd, en død, Kagge forlag 2009. Tittelen henspeiler på at skarpskyttere brukte bare en kule per drap. Også NOU 16: 8 – Afghanistan-rapporten- vier dette slaget stor oppmerksomhet).

Med andre ord. Det som alle gjenkjente som krig: soldatene selv, familiene og nordmenn flest, var et støtteoppdrag, et engasjement til støtte for den afghanske regjering. «Stabiliseringsstyrker» ble etter hvert det offisielle begrepet. 10 norske soldater og offiserer ble drept. Omlag 2000 ble drept av norske styrker (Thuve Engman, 2014).

Humanitær hjelp og bistand

De norske ISAF-styrkene i Faryab-provinsen, kalt «det norske styrkebidraget» av regjeringen, hadde svært varierte oppgaver. De skulle bistå lokale afghanske sikkerhetsstyrker (hær og politi) i opplæring og utøvelse av myndighet. Norge overtok ledelsen av PRT-enheten i Meymaneh, hovedstaden i Faryab, hvor også Latvia hadde en kontingent soldater.

Ulikt de fleste andre land, fikk de norske PRT-ene ikke frie hender til å drive ulike former for bistand, med noen unntak, særlig skoler. Dette skapte forbitrelse hos norske offiserer, som hadde sett utenlandske kolleger – i særdeleshet amerikanerne – som rundhåndet delte ut pc-er og diverse utstyr i landsbyene, og bygget veier og skoler. Offiserene hevdet at det var vanskelig for dem å oppnå respekt og kontakt når de ikke kunne tilby noe, og lokalbefolkningen som hadde møtt opp, vendte skuffet hjem. Misnøyen var så sterk at også forsvarsminister Ine Marie Sørheim ble tolket som en tilhenger av at soldatene måtte kunne drive med sivil bistand.

Men i bistandsverden fantes et helt annet syn på dette. Sammenblanding av militær og sivil virksomhet kan føre til katastrofale følger. Hvis soldater driver med bistand, kan også bistandsarbeidere i neste omgang bli skyteskive. Og det vil særlig ramme lokale sivile ansatte som blir sett på som støttespillere for de utenlandske soldatene. Utenriksminister (2013–17) Børge Brende har vært leder for Norges røde kors, som sammen med de andre store bistands- og hjelpeorganisasjonene Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Redd Barna og Kirkens Nødhjelp og ikke minst Afghanistankomiteen kontinuerlig har stått hardt på synspunktet om at militære ikke skal drive sivil bistand. Regjeringen havnet etter hvert på riktig standpunkt og uttalte det eksplisitt i 2009.

Størstedelen av Norges humanitære bistand har vært øremerket FN-apparatet. Alle FN-tiltak har vært underlagt UNAMA (United Nations Assistance Mission to Afghanistan). I tråd med planene om å styrke afghanske styresmakter har bistandsmidler også blitt kanalisert inn i den afghanske regjeringen. En mindre andel har gått til uavhengige bistandsorganisasjoner som Afghanistankomiteen og Kirkens nødhjelp. Afghanistankomiteen har mottatt bistandsmidler siden 80-tallet og har med sin lokale tilnærming kunnet jobbe også i de mest utsatte områdene, på utdanningssiden (jordmødre, lærere, helsesøstre, fysioterapeuter, voksenopplæring yrkesfag, treplanting) og med integrert landsbyutvikling.

På det meste hadde de NATO-ledede ISAF-styrkene og amerikanskledede Enduring Freedom mer enn 130 000 soldater i Afghanistan. Dagens 16230 er 12,5 prosent av det. Men med unntak av de amerikanske styrkene driver RSM-styrkene nesten bare med opplæring av det som med en fellesbetegnelse kalles de afghanske sikkerhetsstyrkene, ANA (Afghan National Army) og ANP (Afghan National Police).

Den skandaløse Libya-rapporten fra september i år renvasker alt og alle og kan best oppsummeres med Jens Stoltenbergs ord om at vi visste mer enn nok da vi startet bombingen og ikke har noe å beklage i ettertid. Til sammenligning var det regjeringsoppnevnte Godal-utvalgets rapport fra juni 2016 om norsk innsats i Afghanistan 2001–14 et ganske hederlig forsøk på å vurdere innsatsen:

«Norske militære bidrag påvirket ikke hovedbildet i Afghanistan. Det viktigste for Norge var imidlertid å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans. Høsten 2001 var det bred politisk enighet i Norge om å vise solidaritet med USA etter angrepet den 11. september. Den brede politiske enigheten vedvarte i stor grad i hele perioden fram til 2014. «Inn sammen, ut sammen» ble etter hvert styrende for den norske innsatsen. Norges militære bidrag ble utformet deretter og hadde ønsket effekt ved å signalisere at landet var en stabil og troverdig alliansepartner.»

Rapporten legger til grunn at Norge hadde tre hovedmål med sitt «engasjement». Vi lyktes altså med det første – å være en god alliert. Vi mislyktes helt eller langt på vei med de to andre: å bidra til internasjonal terrorbekjempelse og forhindre at Afghanistan igjen ble arnested for internasjonal terror, og å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand, og fredsdiplomati ble ikke oppnådd. Rapporten gir likevel ros til norsk fredsdiplomati.

Noen tall fra rapporten (mange cirka-tall) for perioden 2001–2014: Omlag 90 000 er drept. 30 000 sivile afghanere, 35 000 opprørere (Taliban m.m.), 23 000 afghanske militære og politi, 3500 utenlandske soldater, hvorav 10 norske og 42 danske. Krigen kostet 4 500 milliarder kroner. Den sivile bistanden beløp seg til 350 milliarder kroner. Norge brukte 20 milliarder kroner, 11,5 til militæret og 8,5 til sivile formål. Norges prosentandel av den militære innsatsen var 0,26 prosent, mens bistanden utgjorde 2,3. 9160 norske soldater deltok i Afghanistan.

Rapporten berører også den skiftende argumentasjonen som ble brukt for å skaffe støtte til det norske «engasjementet». Primært var det «krigen mot terror». Terroren skulle stanses i dens hjemland, slik at den ikke spredde seg til Europa. For å bygge opp om hvor frastøtende Taliban var, kom argumentet om at krigen og bombingen frigjorde afghanske kvinner, målbåret av både presidentfrue Barbara Bush og norske arbeiderpartikvinner. Dernest var hovedsaken demokratibygging, grunnlov og parlament, før Talibans tilbakekomst igjen rettet oppmerksomheten mot terror i 2009, da USA skjerpet krigføringen og flere sivile ble drept.

Epilog

15. oktober avholdt Afghanistan parlamentsvalg. Taliban og andre grupper har tatt kontroll over 40 prosent av landet, og har i tillegg inntatt store byer de seinere frivillig trakk seg ut av som demonstrasjon på at de har større kapasitet. I 2002 var Afghanistan tilnærmet talibanfritt. Alt i 2005/06 var de tilbake. Hvorfor mislyktes de utenlandske styrkene, og seinere den afghanske hæren? Hvorfor har utenlandsk bistand gitt så små resultater? Hvorfor ser store deler av befolkningen på Taliban som verken verre eller bedre enn Kabul-regjeringen? Kortsvaret er at skuffelsen over hva som har skjedd, er overveldende: folkets fiender – de gamle krigsherrene fortsatte å plage folk som før, nå med støtte fra USA og NATO og den nye regjeringen. Mange tusen uskyldige ble drept av USA-styrker i jakten på opprørere. Opprørere fikk betalt bistandspenger (ikke norske) for ikke å ødelegge nybygde vanningsanlegg og broer. Korrupsjonen hos de nye lederne har vært helt skamløs. I store deler av landet så folk lite eller ingenting til den hjelp og bistand de var lovet, og misnøyen steg.

I de store byene har det likevel vært en utdanningseksplosjon, som har brakt fram en ny generasjon med unge krigsmotstandere som vil endre landet. Og mange av dem stilte til valg. Det fins distrikter over hele landet hvor lokale krefter har maktet å skape struktur og utvikling, ikke sjelden med fornuftig bistand.

Sluttnoter:

1 Dette sitatet er fra en av Gunnar Garbos mange artikler om emnet, s.37: https://docplayer.me/4039305-Gunnar-garbo-ogsa-krig-er-terror-et-kritisk-oppgjor-med-det-nye-nato-maktpolitikken-til-usa-og-norges-rolle-som-medloper.html. I boka ”De mest alvorlige forbrytelser” (2011) går Ståle Eskeland grundig til verks i drøfting om Folkeretten og Afghanistan.
2 Tok over etter ISAF fra 1.1.2016. 39 land med 16230 soldater, halvparten fra USA. USA, Tyskland, Italia, Tyrkia og Storbritannia har kommando over RSM-hovedkvarterene i Kabul, Mazar-i-Sharif, Herat, Kandahar og Laghman. Georgia og Romania deltar med henholdsvis 870 og 693 soldater, mer enn Storbritannia og Tyrkia.

Kilder:

– NOU 2016: 8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014 https://www.regjeringen.no/contentassets/09faceca099c4b8bac85ca8495e12d2d/no/pdfs/nou201620160008000dddpdfs.pdf
– Marthin Thuve Engmann: Norges militære engasjement i Afghanistan En rettferdig krig? Masteroppgave i Konflikt, sikkerhet og flerkulturell forståelse (KOSIFF) SVF – 6900 Våren 2014 https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/6490/thesis.pdf?sequence=2
– https://Willochregjeringen/no/tema/forsvar/internasjonale-operasjoner/innsikt-intops/kronologisk-utvikling-av-det-norske-bidr/id632365/
– https://www.nato.int/nato_static_fl2014/assets/pdf/pdf_2018_09/20180903_2018-09-RSM-Placemat.pdf

Forsvarspolitikk og særlig spørsmålet rundt Norges tilknytning til NATO har vært en identitetsmarkør på venstresida i store deler av etterkrigstida. SV for eksempel, ble grunnlagt på NATO-motstand, og når ledelsen i det samme partiet, beruset (eller muligens neddopet) av regjeringsmakt presterte å stemme for at norske jagerfly skulle delta i å bombe Libya fra 2011 og tilbake til middelalderen, gikk norsk venstreopposisjon inn i en slags identitetskrise.

Ragna Vorkinnslien er kunstner, gruppeleder for Rødt i Trondheim bystyre og landsstyretepresentant for Sør-Trøndelag Rødt.
Foto: NATO

Grasrota i SV, store deler av den øvrige venstresida, antikrigsaktivister og mange andre var i det man bare kan karakterisere som harnisk etter bombinga. I senere tid har dette blitt diskutert mye, og selv om SV nå forsøksvis har gjenhenta sin legitimitet som antikrigsparti, viser dette eksempelet oss noe om hva som skjer når vi lar andre sette premissene for hva og hvordan vi skal diskutere forsvars- og utenrikspolitikk her i landet.

På slutten av førtitallet var ikke NATO-medlemskap en selvfølgelig vei for Norge. Ett alternativ som ble mye diskutert, var en nordisk forsvarsallianse. Men slik gikk det ikke, og ettersom årene har gått har NATO-medlemskapet i stadig større grad blitt framstilt som en nødvendighet for vår trygghet og sikkerhet. I dag hevder mange at NATO-medlemskap er det eneste alternativet, det er det eneste riktige, det finnes ingen annen måte vi kan beskytte oss på. Vi som står på utsiden av den konsensus-tenkende neoliberale politikerelite, blir beskyldt for å være ekstremister. Motstand mot krig er i dagens offentlige politiske diskurs ekstremt og ytterliggående, mens bombing av uskyldige folk i land langt unna er ansett som helt stuerent.

Den sosialdemokratiske konsensus

Motstanden mot NATO-linja har altså lenge vært marginal og stort sett begrenset til ytterste venstre fløy, og derfor også blitt gjenstand for diskreditering, for ikke å si latterliggjøring, fra de statsbærende partiene. Den høyresosialdemokratiske konsensusen har ikke åpnet for reelle diskusjoner om den norske sikkerhetspolitiske linja på flere tiår. Her har det ikke vært noen betydelig forskjell mellom de to statsministerpartiene Arbeiderpartiet og Høyre, og dette ser heller ikke ut til å skulle endre seg i overskuelig fremtid. Vi må derfor, som venstreside og som anti-imperialister, endre det politiske vinduet for diskusjonen for derigjennom å endre folkeopinionen. Da kan vi ikke gå i den fella som SV og mange andre har gått i, at vi lar noen andre (USA, høyresida hvori opptatt Arbeiderpartiet, våpenindustrien) sette premissene – hverken for debatten eller for den praktiske politikken vi har muligheten til å gjennomføre.

Men det er ikke bare diskusjonen som har endret seg, noe har også skjedd med NATO. Alliansen har i større og større grad beveget seg fra forsvar til angrep, og har fra å holde til i Nord-Atlanteren begynt å operere mer og mer «out of area». Og lokomotivet USA har med president Donald Trump for alvor implementert «idiot-ved-rattet-konseptet», som ble prøvekjørt under George W. Bush.

Den siste tida har NATO-spørsmålet blitt svært så aktualisert her hos oss i Trøndelag. I 2016 bestemte den uhyre blå regjeringa, uten en lokal forankring og uten en ordentlig politisk prosess, at vi skulle få en base bestående av 330 (senere økt til 600) US. Marines på Værnes – i vårt eget nabolag – en base som gjør Trøndelag og vi som bor her til brikker i det storpolitiske spillet, en base som gjør Trøndelag til et angrepsmål i krigstid og til et terrormål når som helst. Og det hjelper ikke på den trønderske tryggheten å tenke på at disse soldatene faktisk har Donald som øverstkommanderende. «Yankee go home» har plutselig blitt et aktuelt slagord i demonstrasjoner og fredsmarsjer i vårt eget land.

En ny basepolitikk

Denne påtvungne basen er selvsagt i strid med norsk basepolitikk etter andre verdenskrig, men regjeringa og høyresosialdemokratene prøver å innbille oss at basen ikke er permanent fordi soldatene «roterer». Akkurat som soldatene ved amerikanske militærbaser andre steder i verden melder flytting til Cuba, Filippinene, Uranus eller hvor det nå er amerikanerne finner det for godt å legge seg i forlegning. Denne argumentasjonen er tynnere enn homøopatisk medisin.

Enda verre ble dette å svelge da generalen på yankee-basen på Værnes Robert Neller i juletalen til soldatene sine i fjor ba dem forberede seg på en «big ass fight». Hva slags retorikk er det? Hvem er det vi har invitert egentlig? Er det noe regjeringa ikke har fortalt oss?

Vi får håpe det ikke kommer noen kjemperumpekamp i Trøndelag, men en «big ass rehearsal» har vi i alle fall fått. For den største NATO-øvelsen siden den kalde krigen ble tilfeldigvis lagt til Midt-Norge. 50 000 soldater fra alle våpengrener har lekt krig mellom Rena og Trondheim, og faktisk litt i nøytrale (eller skal vi si postnøytrale) Sverige og Finland også. Utenfor kysten lå det atomdrevne hangarskipet USS Harry S. Truman, med flere fly om bord enn det norske luftforsvaret disponerer til sammen, og som regjeringa ikke engang gadd spørre om hadde atomvåpen ombord. Vårt naboland enda litt lenger øst ser på dette som en enorm provokasjon, som en langfinger fra en av de visstnok veldig små hendene til Donald Trump. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå?

Den 20. november arrangerte en bred venstreside demonstrasjon mot denne glorifiserte og krigsforherligende øvelsen i Trondheim. Over 500 personer møtte opp. Minst like mange demonstrerte i Oslo ei uke senere. Dette viste en stor folkelig motstand både mot øvelsen, og mot måten den omtales på. «Yankee go home» runget som nevnt i gatene i norske byer, som et ekko fra imperialist-krigene USA har igangsatt over hele verden.

Krig som underholdning

Det er rart med det, selv om flybasen på Ørland betyr arbeidsplasser, soldater på Værnes sørger for rekordomsetning i lokale pizzasjapper og kanskje litt genetisk variasjon, så er det nå engang noe som skurrer med konseptet krig – rent omdømmemessig. Spesielt når det blir veldig mye av det på en gang. Men det hadde NATO ei løsning på:

30. oktober ble det arrangert et absurd krigsteater på Byneset i Trondheim, med smell, røyk og krigsfartøy på land, til sjøs og i lufta. Titusener av NATO-soldater simulerte angrep og motangrep, for noen lure konsulenter har åpenbart funnet ut at dette har et betydelig underholdningspotensial. Gutter er gutter liksom. Forsvaret kalte framvisninga en «gedigen demonstrasjon av kapasiteter», og mens det ble skålt i champagne og fortært kanapéer på den for anledningen oppsatte VIP-tribunen med nesten 400 plasser, lot de høye herrer av begge kjønn seg underholde av krigslek med ekte utstyr som har vært brukt i ekte kriger, til å drepe ekte mennesker. Flyene som mottok ovasjoner mens de brølte over Trondheim, er de samme som har bombet i Libya, Afghanistan og Irak. Dette er som en morbid etterligning av romertidas gladiatorkamper. Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Frank Bakke-Jensen og vår egen ordfører i Trondheim Rita Ottervik ga galskapen legitimitet, mens våpenindustrien (også den norske) kunne gni seg i hendene og se fram til formidable inntekter også i framtida.

Og mediedekninga har for det meste vært kosereportasjer med Jens Stoltenberg i felten, Erna Solberg i tanks og sjarmerende glattkjøringskurs med amerikanske soldater. Protestene mot både øvelsen og militærbasen har i høyden vært nevnt i ei bisetning, avløst av hyggelige bilder av en smilende Stoltenberg i kameratslig passiar med glade soldater som ikke hadde sett snø før. Propagandamaskina er stilt inn på «ufarliggjøring», det er ingen grunn til bekymring, len Eder tilbake og nyt synet av de gedigne kapasitetene.

Forsvar eller angrep?

Norge trenger et (mer eller mindre) sterkt forsvar, det kan de fleste være enige i, men det er lenge siden NATO bare var en forsvarsallianse. Mange later til å glemme O’en i NATO som kom til på 1950-tallet. Da fikk man på plass integrerte kommandostrukturer i organisasjonens militærvesen, noe som i seg selv er mye mer gjennomgripende enn en hvilken som helst annen normal forsvarsallianse mellom sjølstendige land. NATO ble en selvstendig militær organisasjon. I 1999 endra man også organisasjonens strategiske konsept, og utvidet forståelsen av landenes sikkerhet fra bare å handle om aggresjon mot medlemslandene, til å handle om vage trusselbilder som «terror», «flyktningestrømmer» og «stans i tilførsel av viktige råvarer. Med ett ga man seg selv mandat til såkalte ikke artikkel 5-operasjoner, som under normale omstendigheter ellers betegnes som aggresjonskriger i strid med FN-pakten. Og disse er ikke begrenset til Nordatlanteren, NATO framstår i dag som et imperialistisk verdenspoliti der man gir seg selv mandat til å bombe, invadere og angripe der man finner det for godt. Dette må vi ha med oss når politikere og andre NATO-lojale krefter terper på mantraet om «forsvarsallianse».

Det er i dette lyset Trident Juncture må analyseres. Øvelsen fant sted i en situasjon hvor NATO har gått fra å være en relativt defensivt orientert vesteuropeisk konstruksjon, til å bli en stadig mer aggressiv krigsorganisasjon helt opp til Russlands grenser. Klimaet mellom Russland og NATO har stadig blitt dårligere de siste årene. Dette har pågått helt fra man begynte å ta inn sentral- og østeuropeiske land i NATO på slutten av 1990-tallet; fra Bush’ oppsigelse av ABM-avtalen som begrenset USAs og Russlands missilbatterier i Europa; til USAs invasjon av Irak i 2003; NATOs bombing av Libya i 2011; og videre til USAs støtte til jihadistiske terrorgrupper i Syria, og Russlands påfølgende støtte til landets regjering. Siste tilskudd i 2018 er Donald Trumps sabelrasling mot Iran og hans erklæring om at USA vil si opp INF-avtalen fra 1987 som begrenser stormaktenes lagring og utvikling av kjernefysiske mellomdistanseraketter. Har man ikke dette bakteppet, vil man heller ikke se problemet med Trident Juncture.

Men man kan lure på hva slags scenario Trident Juncture er ment å forsvare oss mot. I hvilken tenkelig situasjon vil 50 000 NATO-soldater og påfølgende hundre- og tusentalls kampfly, tanks og krigsskip kunne krige mot Russland i Norge, uten at så mye som ett eneste atomvåpen er avfyrt? Dette virker til å gå flere av NATOs venner i Norge hus forbi. Kan det være slik at øvelsen hviler på en forutsetning om at en «begrensa» atomkrig er mulig, og følgelig også kan vinnes? Slike feilslutninger er ikke bare ukloke og pinlige: de er også ekstremt farlige i en situasjon hvor atomforskernes «dommedagsklokke» nylig ble skrudd til to minutter før midnatt – det mest alvorlige siden prøvesprenginga av hydrogenbomben i 1953. Dette er ikke tiden for å spekulere i hvorvidt tredje verdenskrig kan vinnes eller ei.

Det er naturligvis ikke slik at USA og NATO er trollene i eventyret, mens Putins Russland er helten. Det russiske regimet mangler ikke svin på skogen, man kan nevne i fleng den folkerettsstridige annekteringa av Krim, diverse innblandinger i interne forhold i tidligere sovjetrepublikker, som ovenfor nevnt sterke bidrag til volden i Syria, en rekke politiske drap rundt om i verden og ei generelt autoritær samfunnsutvikling der den frie presse – i den grad den eksisterer – er et uhyrlig farlig sted å jobbe.

Trident Juncture er et symptom på et potensielt farlig, økende konfliktnivå mellom de to atomsupermaktene Russland og USA, som i skrivende stund knapt snakker med hverandre via diplomatiske kanaler, og som står mot hverandre i væpnede konflikter både i Ukraina og Syria. Russerne øvde på å skyte missiler utenfor Møre- og Finnmarkskysten samtidig som øvelsen foregikk, det skal vel godt gjøres å påstå at tid og sted for disse aktivitetene var tilfeldig valgt. «Russland føler seg truet og omringet», sa pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen til Aftenposten 31.10. For i tråd med NATOs rådende strategi handlet Trident Juncture mer om angrep enn forsvar, mer om krig enn om fred. Men det er kanskje passende, for norsk utenrikspolitikk de siste 30 årene har vært en effektiv dekonstruksjon av det etter hvert anakronistiske begrepet «fredsnasjonen Norge».

Krigsnasjonen Norge

Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger rundt om i verden. Stort sett langt unna, og stort sett har det gått til helvete. For man skal være over gjennomsnittlig god i markedsføring for å hevde at det har gått spesielt bra i Afghanistan eller Irak etter de militære intervensjonene der. Og klarer man å framstille sønderbombinga av Libya som en seier for demokratiet og det libyske folket, er man i alle fall garantert jobb i First House.

Likevel snakker enkelte fortsatt om Norge som en «fredsnasjon». Men det er det bare å slutte med. Faktum er at Norge er en bøllete krigsnasjon. Begrepet «fredsnasjonen Norge» bør utelukkende brukes sarkastisk.

Innkjøpet av nye jagerfly viser dette til fulle. Norge bruker innpå 100 milliarder på å kjøpe aggressive amerikanskbygde F35-bombefly, mens resten av forsvaret bygges ned til et nivå der forsvarsevnen etter manges mening, blant dem tidligere heimeverns-sjef Tor Rune Raabye, blir betydelig svekket. Hvem er det disse flyene skal bombe egentlig? Skal vi bombe oss, selv om russerne kommer? Det er en dårlig skjult hemmelighet at de nye og dyre jagerflyene er skreddersydd for NATOs angrepskriger ute i verden, og ikke spesielt egna til forsvar av norsk territorium og norske interesser.

Vi trenger en ny politisk retning

Det er på tide med ei seriøs revurdering av norsk sikkerhetspolitikk. Idiot ved rattet i USA eller ikke, det er langt fra opplagt at NATO-medlemskapet er den forsvarspolitiske linja som tjener Norge best i tida som kommer. For det er viktig å være klar over at uansett Donald Trumps intellektuelle kapasitet og sosiale kompetanse: Han representerer ingen ny utenrikspolitisk linje. USA var akkurat like imperialistisk og krigersk under den noe mer sofistikerte forgjengeren Barack Obama. Så kanskje er Trumps presidentskap en kjærkommen anledning til å peke på USAs aggressive rolle som selvoppnevnt verdenspoliti. Vi får bare håpe han holder de korte fingrene sine unna atomknappen.

Det tar tid å flytte konsensus. NATO som sikkerhetsdoktrine er godt innarbeida i norsk politikk, og så lenge «sympatiske» Jens Stoltenberg er direktøren for det hele er det vanskelig å se for seg at NATO-motstanden vinner politisk flertall. I Norge heier vi på våre egne, enten det er i skisporet, på fotballbanen eller i jungelen i Kongo.

Den kalde krigen omtales stadig som en historisk tilbakelagt epoke, men faktum er at vi er på full fart mot en ny. Norge (og verden) trenger derfor en bred antikrigsbevegelse, der krigsmotstandere, antiimperialister, fattigdomsbekjempere og miljøbevegelse kan forenes i en felles kamp for en ny kurs. For maktdemonstrasjoner, sabelrasling, fiendebilder og avskrekking er ikke det vi skal bygge framtida for våre barn på. Og om det skal komme noe godt ut av klimakrisa kan det kanskje være denne innsikten: Det er ikke alle problemer som kan løses med våpen. Faktisk er det svært få problemer som kan løses med våpen.

Å skulle skrive om fiendebildet Russland er ingen liten sak.

Russland er et stort land, et sammensatt samfunn. Det er et tema som strekker over mange lag: fra lokalpolitikk til geopolitikk. Kanskje aller viktigst, jeg blir konfrontert med min snevre kunnskap om Russland, og Russland i verden.

Marianne Gulli er leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Chad J. McNeeley

Så jeg begynner nettopp der, med et tilbakeblikk på egen skolegang. Gjennom 12 år lærer man mye. Mest om Norge, og gradvis mindre jo lenger vekk man beveger seg. Grov sagt. Unntaket fra regelen er USA. Mens Russland var viet lite tid, pugget vi presidenter og delstater i USA, deres rolle under og etter andre verdenskrig ble også gjort godt rede for.

Diskusjonen om hvorvidt Vladimir Putin skal inviteres til Finnmark i anledning 75-årsmarkeringa av frigjøringen av Øst-Finnmark, ble en påminnelse på denne begrensede skolekunnskapen. D-dagen sitter, mens krigen i Nord-Norge og frigjøringa av Finnmark, – ikke i det hele tatt. Kanskje burde jeg fulgt enda bedre med eller vært en mer kritisk elev. Jeg tror likevel mange sør for polarsirkelen kan kjenne seg igjen i dette.

Det er relevant i seg selv å lære om hvordan Finnmark ble bombet sønder og sammen og brent ned. Det er viktig å kjenne til tvangsevakueringen, de mange hundre sivile som ble drept, og de mange tusen som trosset evakueringen og overvintret. Ikke minst er det viktig å vite om de 100 000 sovjetiske soldatene som frigjorde Finnmark, og om partisanene som ble trakassert og mistenkeliggjort for sin motstandskamp på grunn av deres samarbeid med sovjetstyrkene.

Det å ikke lære om hele denne og flere historier har også noe å si for hvordan vi forstår verden og, ikke minst, for hvordan vi forstår og forholder oss til Russland. Det vitner om et kunnskaps-tyngdepunkt som lener seg på en dominerende vestlig fortolkningsramme, som begrenser mulighetene for å forstå historien sett fra andre verdenshjørner.

Den «gode» og «onde» militærøvelsen

Denne forståelsesrammen betinger også hvordan situasjoner i nyere tid leses. La oss gjøre et historisk hopp frem til høstens militære øvelser, da spesielt Vostok-øvelsen i Russland og NATO-øvelsen i Norge.

Vostok var den største militære øvelsen i Russland siden 1981. Mediene rapporterte om den rekordstore øvelsen som ble gjennomført i Øst-Sibir, og den ble utelukkende fremstilt som en styrkemarkering og et tydelig signal til Vesten og NATO.

NATOs pressetalsperson uttalte at storøvelsen «passer inn i et mønster vi har sett over tid: et mer selvsikkert Russland, med en betydelig økning av forsvarsbudsjettet og det militære nærværet.»¹ Lektor ved det danske Forsvarsakademiet sa i et intervju i Bergens Tidende at «størrelsen på øvelsen er et annet budskap til NATO (…) om at de russiske, konvensjonelle styrkene igjen er på et nivå hvor de kan hevde seg i blant annet Østersjø-området» og at «man ikke flytter nesten 300 000 soldater til en øvelse helt uten videre»². Britiske forsvarsekspert Lindley-French siteres i en annen avis og sier at «Russland oppfører seg i dag som en strategisk hooligan»³. Norges statsminister Solberg gikk ut og var kritisk til øvelsen blant annet grunnet manglende tillitt til om Russland var ærlig om formålet med øvelsen⁴.

Kort tid etter gikk NATO-øvelsen Trident Juncture av stabelen, den største på over 40 år. Scenarioet er at Norge blir angrepet av et fiktivt land og trenger hjelp fra sine allierte. Etter lenge å ha underspilt at man trener på krig med Russland, tok forsvarsministeren bladet fra munnen da han uttalte at «det vi kommuniserer ut i dag, er veldig god avskrekking». Stoltenberg flankerte med at øvelsen er ment å sende et «klart budskap til enhver mulig utfordrer» om at NATO er i stand til å forsvare seg⁵. Det kan jo være verdt å stille spørsmålet om vi var ærlige om formålet med øvelsen overfor Russland.

Skal man tro myndighetene og mediene, har likevel Russland ingenting å bekymre seg for. Forsvaret sier at øvelsen er å ta NATO tilbake til sine røtter.⁶ I følge Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap (DSB) er det en unik mulighet til å teste bredden i forsvaret og en nødvendig stresstest.⁷ Andre argumenter er at øvelsen er viktig for å gjøre NATO bedre, at det er lite grunn til å tro at øvelsen forverrer forholdet til Russland⁸, og at milliardene øvelsen koster er verdt det.⁹. Aftenposten går til og med direkte ut på lederplass og sier det er bra at NATO øver krig i Norge¹⁰.

Denne mediedekningen bekrefter langt på vei funnene i en studie av regjeringens og mediers diskurser om Russland i tilknytning til konflikten i Ukraina. Den viste et normativt fellesskap mellom de to diskursene, der mediene i hovedsak følger regjeringens linje, og at den vestlige diskursens premisser er overordnet den alternative diskursen om viktigheten av et godt naboskap. Det gjør at regjeringens uttalelser ikke blir utfordret, og det muliggjør en politisk konfrontasjonslinje overfor Russland. Ikke minst påvirker det opinionens oppfatning av Russland siden politikere og media er viktige premissleverandører for meningsdannelse¹¹.

Ord er makt

Evnen til å skape en universell oppfatning av verden ut fra sin egen og å bygge en konsensus om denne, er det grunnleggende ideen om hegemoni¹². Det er med andre en universalisert ide om dikotomien mellom rett og galt, trygt og utrygt, lovlig og ikke tillatt i et gitt samfunn; og dannelsen av felles forståelsesrammer rundt dette. Kort sagt, en sannhetsdiskurs.

Når den omtalte Trident Juncture begrunnes og forsvares slik det gjøres, er det en hegemonisk betinget lesning av situasjonen. Vi ser bort i fra at verdens største og styrkemessig overlegne militærallianse gjennomfører en historisk stor øvelse nær Russlands grense i en verdenssituasjon preget av økt rivalisering mellom flere av stormaktene.

Vi overser at det pågår en stadig global, kjernefysisk opprustning. Og vi overser at USA og NATOs har drevet en storstilt opprustning og militarisering mot Russlands vestgrense, blant annet gjennom stasjoneringen av soldater i Baltikum, godt flankert av missilbatterier. Dette igjen sees ikke i sammenheng med bruddene på norsk basepolitikk med stasjoneringen av US Marines i Trøndelag, snart like mange i Troms og USAs inntog på Rygge og Andøya flyplass.

Glemt synes det faktum at de fleste relevante diplomatiske kanaler mellom Russland og NATO er brutt. Dette huler ut det historisk gode naboforholdet i nord, som i dag synes redusert til lite annet enn festtaler. Forholdet til Russland har vært godt helt siden grenseavtalen av 1826. Selv under den kalde krigen etablerte Norge et energisamarbeid med russerne langs Pasvikelva¹³. Og Norges rolle i NATO var lenge preget av å utgjøre en lavspenningssone opp mot Russland. De siste 25 årene har vi også nytt godt av Barentssamarbeidet som har som mål om å sikre fred og stabilitet i nord, gjennom omfattende kontakt over grensen. Samarbeidet har fått internasjonal oppmerksomhet for det som i sanksjonstider oppfattes som et åpent vindu i samarbeidet med Russland¹⁴

Myter og fakta

Russisk utenrikspolitikk har i hovedsak to mål: en god relasjon til Vesten og å sikre en trygg buffersone i sine nærområder¹⁵. Det har likevel i nyere tid blitt et grunnleggende premiss for norsk forsvarspolitikk at Russland utgjør en trussel for Norge. Dette på tross av de overnevnte målene og at Russland aldri har angrepet eller har noen territorielle krav ovenfor Norge. Vi evner ikke å se at det i utgangspunktet ikke er noe i forholdet mellom de to landene som har potensiale til å skape krig¹⁶.

Verre er det at vi tilsynelatende ikke ser at vår egen alliansepolitikk hever trusselen og øker faren for krig. Verden brukte 1 740 milliarder dollar på militærutgifter i 2017. NATO alene står for over halvparten av dette med sine 900 000 millioner og har allerede ti ganger større militære utgifter enn Russland¹⁷.

Russland handler som alle land ut fra sin egen forståelseshorisont: hvorvidt landet blir en trussel avhenger hva omverdenen gjør. Den militære opprustninga som NATO står for, er konfliktdrivende gjennom å presse motparten til også å ruste opp. Dermed øker spenningen mellom landene og faren for at krig skal bryte ut. Når avskrekking og opprustning blir ledetråden, skapes betingelsene for at alles sikkerhet er truet.

Økt allianseintegrasjon slik vi har sett i NATO de siste 20 årene, har gitt Norge mindre handlefrihet. Det stadig sterkere fokuset på avskrekking skjer på bekostning av den historiske lavspenningspolitikken som ble bygget opp etter andre verdenskrig. Marginene mellom krig og fred blir mindre, og det militære handlingsrommet blir større på bekostning av det politiske.¹⁸

Alle disse forholdene vanskeliggjør en balansert virkelighetsforståelse av Russland og bidrar til å reprodusere den rådende diskursen. Jo mer vi blir foret med informasjon som «bekrefter» at Russland er en trussel, jo mer blir vi tilbøyelig til å oppfatte dem som nettopp det, og lese deres handlinger innenfor den forståelsesrammen. På den måten får en fortsatt aggressiv politikk mot Russland større legitimitet i det offentlige ordskiftet. Det er en farlig utvikling.

Avslutning

Så, hvorfor denne manglende viljen til å legge en kunnskapsbasert tilnærming til grunn for vår politikk og diplomatiske relasjon til Russland? Det er et spørsmål med mange svar, og jeg skal ikke hevde å komme med alle her og nå.

Respekt for folkeretten blir ofte trukket frem for å begrunne fiendtligheten. Selvfølgelig er folkeretten viktig, man skal ikke ha et lemfeldig forhold til denne. Samtidig så er det jo nettopp et slikt forhold vi har til folkeretten gjennom vår alliansetilhørighet til NATO. Vår egen deltakelse i folkerettsstridige kriger kommer raskt til minne, så vel som andre eksempler.

USA og NATO sitt behov for et fiendebilde som kan berettige alliansens fortsatte eksistens og USAs fortsatte supermaktstatus og maktprojisering, er en annen plausibel forklaring. Det kan synes som at ideen om det kommunistiske Sovjet er en arv det er lett å gripe til.

Selv om Norge helt åpenbart har latt seg styre og dermed innskrenke av USAs ønsker og interesser, så blir det for enkelt å skylde på dette ene og alene. På tross av vår NATO-allianse så klarte vi i flere år å opprettholde en stabil lavspenningssone mot Russland. Det å bryte denne forsvarspolitiske linjen har vært et politisk veivalg, og kan følgelig snus, også innenfor NATO.

Uansett så presser behovet for mer kunnskap seg på. Som Julie Wilhelmsen sier det: «Vi kan telle bomber og kanoner og økning i antall bomber og kanoner, men det hjelper lite hvis det ikke sees i sammenheng med hvordan Russland ser på seg selv, sin rolle i verden og ikke minst hvordan Russland ser på omverdenen»¹⁹.

Det handler ikke om å ensidig bytte ut en forståelsesramme med en annen. Tvert imot handler det om å kunne lese dem begge – eller flere. Et mangfold av faglige og geopolitiske perspektiver vil bidra til mer og bedre kunnskap, en mer kritisk tilnærming til denne, og til å nyansere den ensidige vestlige forståelsesrammen. En bredere og mer kritisk kunnskapsforståelse er nødvendig for skolepensumet, politikere, i media og offentligheten generelt. Først og fremst for å hindre en ny, ødeleggende krig mellom stormaktene, for å jobbe for nedrustning og avspenning globalt, og ikke minst for å ta tilbake muligheten til å være nabo med nabolandet vårt. I bunn og grunn er dette noe som angår oss alle.

Sluttnoter

1 Aftenposten 16.09.18 «Øvelsen viser en verden i endring» (leder)
2 Bergens Tidende 13.09.18 «Russland og Kina viser muskler i militærøvelse»
3 Dagbladet 24.09.18 «Norge får NATO-refs»
4 NRK Urix 11.09.18 «Kritiseres av NATO. Gigantisk militærøvelse i gang i Russland»
5 Dagsavisen 31.10.18 «NATO-show med klart budskap»
6 Forsvaret «Storøvelse tar NATO tilbake til røttene» https://forsvaret.no/aktuelt/storovelse-tar-nato-tilbake-til-rottene
7 Daae, Cecilie «vi må øve på alle typer hendelser – også de mest krevende» i Adresseavisa 3.11.18
8 Adresseavisa (leder) 30.10.19 «Utrente soldater kan ikke forsvare Norge»
9 NRK 07.09.18 «NATOs storøvelse koster milliarder: – Utbyttet er verdt det»
10 Aftenposten (leder) 23.10.18 «Det er bra NATO øver krig i Norge»
11 Nilssen, Andrea Sofie (2015) «Norske premisser. En diskursanalyse av regjeringens og medienes oppfatning av Russland», Masteroppgave fra UiO
12 Ceceña Ana Esther 2004 “Estrategia de construcción de una hegemonía sin límites” i Ceceña, Ana Esther (red.) Hegemonías y emancipaciones en el Siglo XXI (Buenos Aires: CLACSO)
13 Rafaelsen, Rune «Når justisministeren overtar utenrikspolitikken» i High North News 02.09.16
14 Fordal, Lars Georg «Riv gjerdet mot Russland» NRK Ytring 07.09.16
15 Overrein, Arne (2018) «Russisk utenrikspolitikk – fra avmakt til stormakt» i Vardøger 37/18
16 Storaker, Aslak (2018) «Hva slags forsvar trenger vi?» i Gnist 3/18
17 Kastner, Ariel «5 facts about global military spending», Wold Economic Forum 10.07.18
18 Heier, Tormod (2018) «Norsk Russland-politikk og norsk allianse-politikk – to uforenelige størrelser?» i Vardøger 37/18
19 Wilhelmsen, Julie «Russland: hvor reell er trusselen og hvordan bør Norge forholde seg til den». Foredrag 23.10.17

Det militærindustrielle komplekset er et begrep vi gjerne forbinder med USA. Men hva skal vi si om to store norske konserner, som i tillegg til produksjon av våpen og ammunisjon driver annen industriell virksomhet, i hovedsak innafor teknologi – og har tette eierbånd til både den norske og finske stat?

Birger Thurn-Paulsen er redaksjonsmedlem i Gnist, og i temaredaksjonen for dette nummeret.
Foto: DVIDSHUB / Flickr

Lille «fredsæle» Norge er base for to store konserner som produserer våpen og ammunisjon. Base betyr at de er norske konserner med hovedsete i Norge, men med virksomhet i en rekke andre land. Av totalt antall ansatte er det et mindretall som jobber i Norge. Det dreier seg om NAMMO og Kongsberg Gruppen. NAMMO er tidligere Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Kongsberg Gruppen er tidligere Kongsberg Våpenfabrikk.

NAMMO har hovedkontor på Raufoss og er organisert i et holdingselskap med hel- eller deleide datterselskaper og virksomheter i Norge, Sverige, Finland, Tyskland, Polen, Sveits, Spania, Irland, Storbritannia, De forente arabiske emirater, India, Australia og USA. I USA finnes NAMMO med forskjellig virksomhet på sju steder. For eksempel i Indian Head, Maryland. Her er de i partnerskap med det amerikanske Naval Surface Warfare Center som i sin tur er tilknyttet det amerikanske forsvarsdepartementet. Der utvikles blant annet rakettmotorer og taktiske krigshoder.

Ved utgangen av 2013 hadde konsernet 2200 ansatte, hvorav 750 i Norge. Kjernevirksomheten er produksjon av ammunisjon, rakettmotorer, romfartsteknologi og tjenester til demilitarisering – destruksjon av gammelt materiell. Det ble etablert i 1998. Fra og med 2006 eies selskapet 50 % av den norske staten og 50 % av finske Patria Oyj. Det finske selskapet eies av den finske staten. I tilknytning til logoen kan man lese den forføreriske setningen: «Securing The Future.» Javel, så det er det de gjør for menneskeheten. Rene velgjerningen.

Våpenfabrikken på Kongsberg er blitt et moderne konsern, må vite og heter altså nå Kongsberg Gruppen som består av Kongsberg Defense & Aerospace, Kongsberg Maritime og Kongsberg Digital. Selskapet har 6830 ansatte fordelt på mer enn 25 land. For ikke lenge siden inngikk de en samarbeidsavtale i Qatar om langsiktige utviklingsprogrammer innen maritim industri, digitalisering og forsvar. Sammen med et holdingselskap fra Qatar etableres det et eget selskap med hovedkontor i Qatar. Når det gjelder forsvar, er det særlig snakk om såkalte tårnløsninger for militære kjøretøyer. KONGSBERG skal levere tårnløsninger, og digitaliserings- og kommunikasjonsløsninger til 490 pansrede kjøretøyer levert av franske Nexter. Den videre prosessen vil nå være detaljering og sluttforhandlinger før endelig kontrakt inngås for programmet. Kontrakten er potensielt verdt 15 milliarder norske kroner.

I 2016 kjøpte Kongsberg 49,9 prosent av aksjene i finske Patria Oyj. Den finske staten eier resten.

Hvem er så det? Patria Oyj er den finske statens konsern som driver virksomhet innen fly- og forsvarsmateriell. Det dreier seg om panserkjøretøy og granatkastere, og produksjon og montering av komponenter til helikoptre og fly. En del av selskapet spesialiserer seg på elektronikk og romfartsteknikk. Ikke ulikt hva Kongsberg og NAMMO driver med. De har betydelige markedsandeler i Norden og i Polen. Patria er også godt spredd internasjonalt. De er tilstede i Norge, Sverige, Estland, De forente arabiske emirater, USA og Sør-Afrika. Det blir et interessant bilde når vi ser på eierforholdene mellom disse tre. NAMMO er eid av den norske staten og av den finske staten, gjennom Patria. Kongsberg er statseid – og eier som nevnt 49,9 prosent av Patria, og er med andre ord deleier i NAMMO.

Disse tre – Kongsberg, Patria og NAMMO, med så sammenfiltrede eierforhold at de nesten utgjør ett konsern – produserer militært materiell av stort omfang og over en stor skala. Pansrede kjøretøy, granatkastere, missiler og ramper for utskyting, ammunisjon til lett og tungt skyts og komponenter og teknologiske styringsmekanismer for alt fra avfyring av raketter og ammunisjon til romfartsteknologi. Det er lett å tenke seg et utstrakt samarbeid om sømløse løsninger.

Kongsberg er særlig stolt av missilsystemene sine, tilpasset forskjellige mål og med infrarød søker, med betegnelsen Joint Strike Missile. Og de såkalte tårnløsningene – ramper eller tårn som kan monteres på alt fra lettere kjøretøy til panserkjøretøy, tilpasset lett eller tung skyts. De kan til dels også fjernstyres. De går under navnet Remote Weapon Systems. I følge nettsiden deres har de så langt solgt atten tusen systemer til atten land. I september ble det kjent at Kongsberg Gruppen sikret seg en ny femårig rammeavtale verdt opp til 498 millioner dollar (4,1 milliarder kroner) for våpenstasjoner med den amerikanske hæren. De liker å si at de er verdensledende på slikt utstyr.

Om ikke Norge akkurat er verdensledende i våpeneksport, så befinner det seg ganske høyt oppe på lista. I følge FNs statistikk var Norge verdens tolvte største våpeneksportør i 2016. Riktig nok er ikke tallene helt sammeliknbare fordi forskjellige land har forskjellige regelverk og metoder for registrering av våpensalg. I følge Statistisk Sentralbyrå eksporterte Norge våpen for 3,4 milliarder kroner i 2017, nær 1,5 milliarder kroner mer enn året før. NATO-land er den desidert største mottakeren av norske våpen, men eksporten til land utenfor NATO har også økt.

Krig og fred

Norge liker å framstå som fredsnasjon og som fredsmegler. Forskjellige regjeringer prøver så godt de kan å blankpusse det bildet. Men framstillinga av virkeligheten er, som så ofte, ikke helt i tråd med virkeligheten. Det norske regelverket for eksport av forsvarsmateriell tillater ikke salg til land i krig eller dersom dette brukes til intern undertrykking eller brudd på menneskerettighetene. Av kontraktene skal det tydelig gå fram hvem som er mottaker og endestasjon for våpnene. Det betyr at det ikke skal være anledning til å selge dem videre. Regjeringa hevder at de følger dette strengt. Men hvor god kontroll kan de egentlig ha med at mottaker ikke selger materiellet videre? Det er enorme summer og stor profitt involvert i våpenhandel, og nok av dekkoperasjoner for å skjule handelens krokveier.

En annen side av saken er at NATO ikke har noe slikt regelverk. Den norske regjeringa har neppe særlig innflytelse over NATO-landenes våpenhandel. Snarere tvert i mot. Dessuten har Kongsberg, Patria og NAMMO plassert seg med datterselskaper og partnere i en rekke NATO-land. NAMMO befinner seg, som nevnt på hele sju forskjellige steder i USA, med til dels tett samarbeid med amerikansk forsvarsindustri.

Påstanden om at regjeringa følger regelverket strengt, blir bokstavelig talt skutt i filler ved omfattende salg av våpen og ammunisjon til partene i krigen i Jemen. Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at våpeneksporten til de mest aktive landene i den Saudi-Arabia-ledede koalisjonen økte fra 2016 til 2017. Blant andre Redd Barna og Norges Fredsråd opplyser at eksporten av krigsmateriell til de krigførende partene er femdoblet siden krigen startet i 2015. Kritikken førte til at Norge i desember 2017 valgte å stanse eksporten av våpen til De forente arabiske emirater – men ikke til de andre i koalisjonen. Nå vet vi at norske regjeringer har veldig tungt for å kalle krig ved sitt rette navn, nemlig krig. Når norske soldater sendes på tokt til andre land heter det at det er et oppdrag eller en oppgave. Hva regjeringen kaller krigen i Jemen, siden den åpenlyst lar våpeneksporten gå sin gang, er et svært interessant spørsmål.

En annen konflikt går mellom Qatar og den samme koalisjonen som har Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater som sentrale parter. Koalisjonen har over tid gjennomført sanksjoner mot Qatar fordi de beskylder landet for å støtte terrorisme. Og det trehodete trollet Kongsberg, Patria og NAMMO er på plass – på hver sin side av denne konflikten. Kongsberg har som nevnt sikret en gigantavtale med Qatar. Patria og NAMMO er tilstede i De forente arabiske emirater. For å komplettere bildet så har Oman blitt en betydelig importør av norske våpen i seinere tid. Den arabiske halvøya er reine boltreplassen for norsk våpenindustri. Og den norske regjeringa og Stortinget har liksom full kontroll!

VG har i seinere tid bedrevet prisverdig graving og har avdekket foruroligende trekk ved Oljefondet. Fondet har per 2017 investeringer i nær halvparten av verdens 100 største våpenprodusenter. La oss se nærmere på ett av dem, det amerikanske våpenkonsernet Raytheon, hvor Oljefondet har en investering på 4,2 milliarder kroner. Wikipedia opplyser at selskapet har rundt 73000 ansatte rundt i verden og en årlig omsetning på rundt 20 milliarder USD. Mer enn 90 % av omsetningen kom fra forsvarskontrakter, og i 2007 var de verdens femte største forsvarsbedrift og fjerde størst i USA etter omsetning. Raytheon er verdens største produsent av styrte missiler.

I følge nettstedet E24 AksjeLive har den amerikanske marinen valgt missilet Naval Strike for å møte behovet til kystforsvaret og nyere fregatter. De skal leveres av Raytheon – i samarbeid med Kongsberg. Funn viser at Raytheon har levert bomber og missiler til Saudi-Arabia som brukes i krigen i Jemen. Med Oljefondets investeringer tjener Norge indirekte på krigen. Eller kanskje ikke så indirekte. Husk det nettopp nevnte samarbeidet mellom Raytheon og Kongsberg Gruppen. Raytheon påberoper seg at de skaper innovative løsninger som gjør verden til et tryggere sted. Ikke så ulikt hva NAMMO sier om at de sikrer framtida. Men besnærende omskrivninger kan ikke skjule krigene og all elendigheten de fører til – heller ikke profitten. Og Norge er langt fra uskyldig.

– Hva er din analyse av EU og hvorfor har vi i dag en europeisk venstreside som er i overveldende flertall for unionen?

– Etter Maastricht-traktaten endret EU endret fullstendig karakter. På den ene siden med et felles marked, på den andre med eurosamar- beidet. EU har fått institusjoner som påtvinger nyliberalisme, med et fellesmarked som igjen understøttes av flerfoldige institusjoner. EU har forsterket de fire friheter og ethvert felt av EUs politikk går mot en nyliberal ensretting som er ekstremt vanskelig å stå imot for enkeltland. Samtidig er euroen en kraftig brekkstang for nyliberalisme, med sentralbankens krav om likviditet og kontroll over valutaen utgjør en kraftig allianse med andre institusjoner. Det er dette EU har blitt.

EU startet som et prosjekt fra oven på 50 tallet for å bringe ensretting og standardisering, politisk så vel som økonomisk. Selv om Maastricht-traktaten skulle gi de små statene mer innflytelse har ikke dette skjedd i praksis. Vi har endt opp med en sterk økonomisk kjerne, og flere økonomiske periferier. Tyskland har hegemoni, noe som er med å splitte opp også kjernelandene i EU. Dette er den begredelige realiteten for EU i dag, en union som kort oppsummert består av et sett med institusjoner som favoriserer kapitalisme og skaper hierarkier.

 

Costas Lapavitsas er professor i økonomi fra the School of Oriental and African Studies (Soas), University of London og tidligere parlamentsmedlem for Syriza. Lapavitsas har blitt med i det EU-kritiske venstrepartiet Folkelig enhet i Hellas.
Peder Østring er 24 år, studerer samfunnsgeografi ved UiO, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: UNCTAD

 

Men hvorfor ser ikke den kontinentale venstresida dette?

Jeg vil snakke om venstresida som alt til venstre for sentrum her. Maastricht og alt som kom i kjølvannet av euroen ble sterkt promotert av Frankrike som hadde EU kom- missæren på 90-tallet og som kom fra sosialistpartiet. For de franske sosialistene var veien til Maastricht et uttrykk for en desillusjonert venstreside og mangel på tro på klassiske venstresideløsninger, som Mitterand prøvde på i 1992. Politikerne trodde EU var toget alle sosialdemokrater skulle hive seg på for å få gjennomslag. Når venstresiden begynte å tape hadde denne forestillingen satt seg fast. Dette skjedde samtidig som østblokka sin kollaps, og en generell mangel på tro på alternativ og sin egen evne til å utfordre kapitalismen. Noen små seire til fagbevegelsen kunne forekomme her og der, men det skjedde ikke mye.

På den radikale venstresiden tenkte man at de overnasjonale mekanismene i EU overtok for nasjonalstaten som styringsverktøy, og en feiltolket internasjonalisme spilte en stor rolle her. Forestillingen om at en kamp mot kapitalismen måtte føres overnasjonalt vant frem. Dette er dessverre langt fra sant og det er iallefall ikke en marxistisk tilnærming. Når venstresida anno 2018 fortsatt mener EU er løsningen reflekterer det en venstreside på vikende front, selv etter at EU har vist sitt sanne ansikt i sin håndtering av Hellas. Likevel finnes det glimt av håp – hvis man tok til orde for å gå ut av euroen for ti år siden ville folk sett på deg som en gærning. I dag skjønner folk at det kanskje er en vei vi må gå.

EU har vært lite nådig mot Italias nye regjering, ikke fordi de har med et rasistisk parti på ytre høyre fløy, men fordi de ønsket en euroskeptisk finansminister. Hva er dine tanker rundt det?

Det som skjer i Italia nå er veldig viktig, og omstendighetene rundt utpekingen av den nye regjeringen er et bevis på hvordan Eurosonen er inkompatibelt med demokrati. Italia eksemplifiserer dette, hvor man ikke har sett en slik intervensjon siden Mussolini kom til makten. Da den Italienske regjeringen ville sette euroen i fare, ble himmel og jord satt i bevegelse for at det ikke skulle skje fra EU sin side. Man kan se på det som en suksess for den konservative delen av EU, men problemet har ikke blitt løst. Dersom det økonomiske programmet til den nye regjeringen blir gjennomført vil dette uansett sprenge Italias statsfinanser og sette sentralbanksjef Mario Draghi i alvorlige trøbbel. Dersom Italias regjeringskoalisjon ikke gjennomfører programmet vil de ha et problem med velgerne. Uansett vil Italia få en krise, vi får bare vente å se hvordan den utspiller seg. I bunnen ligger den enkle sannheten at Italia ikke kan overleve euroen – det kompetitive tapet til Tyskland har vært fatalt og Italia kan ikke konkurrere.

Det er interessant hvordan Tyskland, som blir fremholdt som et økonomisk glansbilde i EU også er i en situasjon hvor arbeiderklassen i stor grad er presset inn i prekære forhold. Hva sier dette om EUs økonomiske modell?

Paradokset er at Tyskland også er i trøbbel. Mange der har blitt veldig rike og de akummulerer disse pengene i utlandet. Hvordan har Tyskland fått den posisjonen de har? Ikke gjennom teknologiutvikling og ikke gjennom en økonomi i dynamisk transformasjon. Tyskland har biler, maskiner kjemikalier og en veldig produktiv industrikjerne, men resten av økonomien er ingenting å skrive hjem om. Produktiviteten stiger ikke.

Så hvordan klarer Tyskland å være den ledende økonomien i EU?

Gjennom å holde lønningene nede, helt enkelt. Midlertidige stillinger og «mini-jobber» gjør at de vinner markeder i Europa og har fått et økonomisk hegemoni på kontinentet. De er ikke hegemonisk fordi de er best, men fordi de har euroen, som er mest tilpasset den tyske økonomien. Tyskland er det største paradokset i eurolandene for øyeblikket. Elitene i landet vet at det finnes spenninger i eurosonen og at det er problematisk, men de er ikke forberedt på å ta steget for å få en bedre og stabil situasjon i euroen, for det vil gå ut over dem selv.

EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstresideregjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner.

Din tidligere partifelle, Yanis Varoufakis, har tatt til orde for en at venstresiden heller må demokratisere og reformere EU enn å forlate unionen. Hva mener du om hans prosjekt?

EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstreside-regjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner. EU er ingen nøytral institusjon hvor man kan vinne frem med de beste argumentene, det er ikke slik transnasjonal kapitalisme fungerer. Som et realistisk prosjekt vil ikke prosjektet med reform komme lenger enn til startblokka. Rådet opererer med et kvalifisert flertall hvor koalisjoner av de største landene regjerer. At velmenende land kan utfordre dette på egen hånd er latterlig. Dette er realiteten, ikke abstrakte ord. Og da har jeg ikke engang begynt å nevne ESM og sentralbanken som manifesterer seg med en gang man begynner å tenke på å utfordre rådende økonomisk konsensus.

Dette er vel noe du har konkret erfaring med som tidligere parlamentsmedlem for Syriza?

Ja, dessverre. Det nærliggende historiske eksempelet på denne prosessen heter Syriza. Syriza tok makta ved å si at de ville gå til eurogruppen for å forhandle beinhardt, at de ville få bedre kår fra EU. Noen av oss sa det ikke var mulig. De som prøvde ble knust i forhandlingsrommet. Det første feilsteget kom umiddelbart etter valget på det første eurogruppemøtet, hvor man spilte for mye etter troikaens fløyte. Når Varoufakis ble tvunget til å gi seg på sin personlige strategi opp mot troikaen er det latterlig å presentere en strategi som bygger på reform og fohandling som som løsning på en overnasjonal skala, som er det Varofakis tar til orde for gjennom sitt prosjekt DiEM25. Vi vet nå at det er umulig å gå den veien.

Du nevnte tidligere at du mente det er umarxistisk å si at en antikapitalistisk kamp må være overnasjonal. Kan du utdype?

Det grunner i en forvirring av hva som er nasjonalt og hva som er overnasjonalt når det kommer til EU. For å klare opp i dette må vi tilbake til manifestet, til Marx og Engels for å se hva internasjonalisme betyr i deres perspektiv, ikke fra et borgerlig ståsted. For oss handler det om noe annet, vi vil ha arbeidernes internasjonalisme. Dette er en kompleks ting som stadig forandrer seg og er i dag noe litt annet enn i Marx og Engels’ tid. Det kommunistiske manifest sier at arbeidere ikke har noe land. Men arbeiderne tilhører en nasjon. Arbeiderne må starte med å være den dominere innenfor nasjonalstaten, og en slik nasjon styrt av arbeiderklassen vil være kapabel til å vise solidaritet over landegrensene. Internasjonalisme starter hjemme, og det er nasjonalstaten som er den effektive sfæren for dette. Arbeiderkamp er alltid nasjonal i starten.

Vi må spørre oss: hva mangler i EU? Folkesuverenitet har gått tilbake og politikk er separert fra folket. Økonomi er avpolitisert og har blitt en område for teknokrater og eksperter som vet at de vet best mens resten har tilsynelatende ingen mening på området. Politikk blir avpolitisert og alle vet det. Du kan stemme på hva du vil, men det har ikke noe å si. Det er dette nyliberalismen har ført med seg. Det er snakk om et tap av makt på alle nivå, fra nabolag til nasjonalt. Tradisjonelt har venstresiden svart på dette. Vi må kjempe mot kapitalismen og kapitalen. Har venstresida svart på det? Nei, de har svart med EU som løsning, den mekanismen som har vært med på å skape problemet. Hvis venstresiden ikke kommer opp med svar på folk sin misnøye ser velgerne til ytre høyre. Da får man problemene vi ser i dag. Vi må tilbake til Marx og redefinere internasjonalisme på det grunnlaget.

Perry Anderson har sagt at venstresida kan ikke tillate seg å være mindre radikale i sitt angrep på systemet enn den fremadstormende høyresida. Deler du dette synet?

Absolutt! Venstresida i EU må agitere for en omveltning og vi må bekjempe det som skaper kapitalisme. Men se på Brexit. Det som har skjedd er både en kime til håp og dypt problematisk. Venstresida har ikke fått til en bevegelse for en såkalt «left-exit», som har skjedd mye fordi store deler av Labour vil fortsette å være med i EU. Opinionen derimot har ikke forandra seg, om noe tipper jeg at støtten til Brexit er større i dag enn det det var rundt folkeavstemningen. Dette har imidlertid ikke gitt utslag politisk, på grunn av Labour som har blitt et av de mest pro-EU partiene i Europa selv om ledelsen har et klart syn på saken.

Velgermassen til Labour er i stor grad fra middelklassen, og her råder det en uro for hva de kan miste av en Brexit. Hvordan formulerer man alternativ til EU uten å skremme disse velgerne?

Ved å gjøre det klart at venstresida ikke er for konkurrerende nasjoner, verken økonomisk eller politisk. Vi ønsker solidariske relasjoner, fri kunnskapsutveksling og deling. Vi kan finne mekanismer for å få til det, uten fellesmarkedet og euroen. At dette er umulig utenfor EU er nonsens. Venstresida kan ikke tro på konservatisme her, hvor man på feil grunnlag knytter visse friheter innad i EU uløselig til fellesmarkedet og euroen.

Men du hinter til et annet viktig moment i spørsmålet ditt: Den sosiale sammensetningen til venstresida har forandret seg de siste årene. Sosialdemokratiet har akseptert og implementert nyliberalisme og man har mistet arbeiderne og folk i de prekære sektorene hvor man tradi- sjonelt har hatt sitt naturlige habitat. Det er en tragedie. Sosiale grupper som er mer demografisk komplekse med en sterkere middelklassekarakter har startet å støtte arbeiderpartier. Det gjenstår en stor kamp for å vise at internasjonalisme sin basis kommer fra de fattigste. Dette er grunnlaget den radikale venstresida må ha og Marx er veldig viktig i så måte.

Costas Lapavitsas kommer med boken «The left case against the EU» i oktober.

Sitter i Adminiets hage
den marmorhvite villaen
overvåker fortsatt byen
ser mot «Fabrikktårnet»
forsøker ikke å være nervøs
de små husene nedenfor
Grønnbyen i perfekte, vertikale rekker
i gult og grønt og rødt og hvitt
de franske investorene skeptiske
men Sam det lille råskinnet
bygger boliger til dem som strømmer til
med drømmer om ei bedre framtid
så lenge han får det beste selv

Amalie Kasin Lerstang
Foto: Cappelen Damm

Amalie Kasin Lerstang ga i vår ut diktsamlingen Vårs. Diktsamlingen er politisk diktsamling med utgangspunkt i Notodden. Vårs gir et blikk på Notodden, klassesamfunnet før og nå, identitet og tilhørighet. Lerstang har tidligere utgitt romanen Europa, som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. Vi er stolte over muligheten til å trykke dette utdraget fra Vårs.

skulle bare mangle
Sam skaper arbeidsplassene
Adminiet er hans
fagfolk og formenn får Grønnbyen
arbeiderne brakkene
eller vent! sier fagfolkene og formennene
spotter en ekstrainntekt
vi er rause på det, vi
arbeiderne kan leie en seng
i huset vårt i åtte timer
som aldri skal rekke å bli kald
før en ny kropp legger seg nedi etter skift
monterer klokker i alle husene
hiver seg rundt når klokka slår
og løper løper løper
til fabrikken et steinkast nedenfor
der kommer de til skift i tide
flere av rallarene bakfulle, selvfølgelig
så lenge de er her i tide
husk at det finnes en svartebok, dere
over dem som ikke oppfører seg
de som truer det bestående skrives ned
med sirlig håndskrift
så ingen noensinne
skal ansette navnene igjen
så ingen noensinne
skal se på navnenes ansikter igjen
uten å huske det de sa for tre år sia
ble så stolt at jeg holdt på å sprekke
da søskenbarna lærte meg
åttertimersdagen begynte hos oss
som om jeg fikk bekrefta det kroppen alltid viste
revolusjonen starter her
det er oss forrest i toget
et svartelista navn
kan også starte brannene
vårt våpen, fanene
når vi marsjerer forbi
de uorganiserte jævlene
senker våre faner i skam
Giv Akt! Se Revolutionen
LYSER OVER VERDEN!
et helt år før den når resten av landet
tar vi åttetimersdagen på Tødden
tar, for vi får den ikke
når klokka slår ferdig på salpeterfabrikken
har det vært tomt der i to timer allerede
do the math
historien er en krabbe
er det vi som skal bli samfunnets tapere
jeg er nervøs
jeg er redd noen skal svikte
kan vi lite på hinan
når rustningen av Jern & Metall
ikke er sterk nok til å beskytte det glatte
hjertet
det ressurssvake hjertet
det arbeidsomme hjertet
hvor en video av en skilpadde går på repeat
og blodet og skrikene
men forsøk ikke å fortvile
for det heter ikke jeg nå lenger
heretter heter det vårs
vi går sammen ut portene
so rart med industrien
at fanene reiste seg
at menneskene ble synlige
på mange måter er det ufattelig
på mange måter har det igjen blitt ufattelig
i dag er husene i Grønnbyen delt i to
i én halvdel bor søskenbarnet mitt
i en annen en familie fra Syria
de fineste husene i byen
bor i et halvt hus hver
deler hekken og huska
begoniaen
buskaset
bråtebrannene

REALLØNNSNEDGANG I ÅR IGJEN?

I 2016 falt reallønna for norske arbeidere for første gang siden 1989. Etter ett år med en liten oppgang, ser det nå ifølge Statistisk Sentralbyrå ut til at prisveksten i 2018 vil bli høyere enn rammene for årets lønnsoppgjør. For treårsperioden 2016–2018 ligger det an til en samlet nedgang på 1,5 prosent, noe vi ikke har sett maken til på nesten 40 år. Den gangen spiste en tosifret inflasjon opp lønnsoppgjørene – nå skjer det i en situasjon med lav inflasjon og god produktivitetsvekst.

NÅR SKOGEN BRENNER

Sommerens store skogbranner i Hellas tok nærmere 100 menneskeliv og ødela over 1 500 hjem. At dette har å gjøre med klimaendringer, bør det ikke være noen tvil om, men det er flere årsaker til at omfanget ble så stort som det ble. Som følge av krisepakkene ble brannvesenets budsjett redusert nominelt fra 500 millioner euro i 2007 til 397 millioner i 2018 – hvorav bare om 11 millioner til fore- byggende arbeid. 4 000 brann- folk er sagt opp, ytterligere 700 er overført til de nå priva- tiserte flyplassene, og lønna til dem som er igjen, er halvert. Ni brannslukkingsfly og 30 prosent av brannbilene er satt i opplag fordi landets brann- vesen ikke har råd til reserve- deler. Landets vannverk pri- vatiseres, og resultatet er tørre hydranter og tomme tanker. Alt dette for å redde bankene, alt dette for å redde euroen, alt dette for å sikre kredittverdigheten – sanksjonert av en regjering som fortsatt går for å være venstreorientert.

NULLEUROSEDDEL MED KARL MARX LANSERT

Ingen som har hatt så lite penger har skrevet så mye om det som Marx. Derfor er det kanskje ikke så underlig at sedlene turistbyrået i hjembyen Trier har fått laget i forbindelse med markeringen av at det er 200 år siden han ble født, har en pålydende verdi på null euro. Sedlene har både vannmerke, kobbertråd, hologram, UV-trykk og serienummer, og de er laget av samme papir som andre pengesedler.

Men med en pris på tre euro stykket, så er det i hvert fall klart at turistmyndighetene i Trier ikke har tatt innover seg Marx’ argumenter om penger som en allmenn ekvivalent.

ET EKSTREMT LAND?

«De vil gjøre Demokratene mer ekstreme,» skriver VG i overskriften til en artikkel om den unge generasjonen i Det demokratiske partiet i USA. «De ønsker at politikerne som skal representere dem, jobber for ting som gratis helsehjelp, bedre offentlige skoler, gratis høyere utdanning, bekjem- pelse av klimakrisen, tilgang på offentlig transport, men uten å ta imot donasjoner fra store selskaper som kan komme til å kreve noe i retur,» får vi vite.

Vi får vel bare, for natteroen til VGs redaksjon, håpe at denne ekstremismen ikke har smitteeffekt på vårt eget land. For sånn kan vi ikke ha det her?

RABALDER I LABOUR

«En eksistensiell trussel mot jødisk liv,» det er karakteris- tikken den britiske Labour-politikeren og tidligere minister under Blair og Brown, Margaret Hodge, gir av en mulig fremtidig regjering under hennes egen partileder Jeremy Corbyn. Og når denne karak- teristikken avføder reaksjoner fra partiledelsen, så velger hun å sammenligne det med behandlingen hennes jødiske far opplevde da han flyktet fra Tyskland på 30-tallet.

På overflaten dreier dette seg om Corbyns støtte til palestinernes sak og at han nekter å stemple karakteristikker av Israel som en rasistisk stat – en karakteristikk som inntil 90-tallet var eksplisitt sanksjonert av FN – som antisemittisme. Men det er klart, under ligger det mye mer. Corbyn har allerede fra før han ble valgt til partileder blitt motarbeidet av partieliten. Han har blitt forsøkt kastet, han har blitt forsøkt nektet å stille til gjenvalg, og han er en prygelknabe for en samlet britisk presse – fra The Telegraph til The Guardian – alt fordi han fortsatt står på tradisjonelle Labour-standpunkter, et nokså konsekvent sosialdemokratisk program, kombinert med en uavhengig utenriks- og forsvarspolitikk. Og når det ikke går med tradisjonelle demokratiske midler, så er jo svartmaling et godt redskap.

ANLEGGSARBEIDERNE VENTER FORTSATT PÅ LØNN OG FERIEPENGER

Etter at byggherre BaneNor på Follobaneprosjektet hevet kontrakten med det italienske entreprenørselskapet Condotte i januar, har arbeiderne slitt med å få lønna si. Mens italienske myndigheter skal vurdere om de godtar konkursbegjæringen til Condotte, har Arbeidsmandsforbundet tatt til sammen 5 anleggsmaskiner i arrest. Det betyr at Condotte ikke får lov å flytte eller selge de fem maskinene før det er helt sikkert at anleggs- arbeiderne får pengene sine. Til sammen har nå Arbeidsmandsforbundets medlemmer krav mot bedriften på 3,7 millioner kroner. «Hvis vi får solgt maskinene så er det den absolutt raskeste måten å sørge for at arbeiderne får pengene som Condotte skylder dem», sier distriktssekretær i Arbeidsmannsforbundets avdeling 2 Oslo/Akershus, Eirik W. Næss. (Fri Fagbevegelse, august 2018)

Det er mange grunner til at Rødts prinsipprogram og dagsaktuelle politikk nå blir diskutert, også langt utenfor partiets egne rekker. Utgangspunktet er naturlig nok den store framgangen på meningsmålinger, økt medlemstall og Bjørnar Moxnes’ bruk av Stortingets talerstol til å løfte fram kamp mot Acer, velferdsprofitt og Norge som en del av USAs atomvåpenstrategi. Et tegn på hvor vellykket dette har vært, er at Verdens Gang og Civita roper opp om trusler mot demokratiet.

Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Et annet tema som ser ut til å seile opp, gjelder forholdet mellom Arbeiderpartiet og de to partiene til venstre, dvs. Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Samtidig gjør det seg gjeldende en slags Gerhardsennostalgi, eller et kappløp om hvem som er «sanne sosialdemokrater».

Det er selvsagt riktig at gjenoppbygginga etter den andre verdenskrigen inneholdt fornuftige reguleringer av markedskreftene og innføring av universelle velferdsordninger. Vanlige arbeidsfolk klarte også å tilkjempe seg deler av gevinstene ved produktivitetsvekt og gode konjunkturer, og også kapitalismen kommer i ulike utgaver. Men lite av dette pekte framover mot et annet styrkeforhold mellom samfunnsklassene. Det fulgte også av de begrensningene som blei lagt gjennom samarbeidet med USA gjennom Marshall-hjelpa, og som reduserte spillerommet til folkevalgte organer. Det samme gjorde sjølsagt Nato-medlemskapet, som bidro til å flytte demokratiske beslutninger til USAs krigshissere. Sosialistisk internasjonalisme blei bytta ut mot oppslutning om Nato-alliertes kriger i koloniene, seinere også i Indokina. Sosialdemokratiske regjeringer åpnet også for en antidemokratisk og ulovlig bruk av statsapparatet til å overvåke og bekjempe sosialister og kommunister, slik Lund-kommisjonen tydelig har avdekket.

Det er ingen tvil om at både EØS og Acer innskrenker nasjonale og demokratiske beslutninger, og at et medlemskap i EU, som Støre og Barth Eide fortsatt drømmer om, er et angrep på folkestyret. Og hvor demokratisk er det å gå til en folkerettsstridig krig mot et afrikansk land ved hjelp av sms til noen få regjeringsmedlemmer? Og hvilket parti var det som startet nedsalg i Statoil, Telenor og andre bedrifter, dvs. å gi avkall på demokratisk styring, og som heller utvidet enn begrenset spillerommet for finansspekulasjon i kjølvannet av den siste finanskrisa? Mer makt til de lukkete styrerom er ver- ken sosialt eller demokratisk, knapt mot sosialliberalt. En demokratisk fagbevegelse må også være uavhengig av partier.

Oppgava i dag er derfor å meisle ut et program som utvider demokratiet, dvs. folkemakt mot kapitalmakt. Et steg på veien er demokratiske reformer, slik som en inkludert sterkere stilling for arbeidere i bedrifter. Et annet steg er kamp mot ulikheter og arveformuer, som gir borgerskapet færre ressurser til å begrense et reelt demokrati. Å gjeninnføre arveavgifta er derfor et demokratikrav.

Det har vært perioder med sekterisk og fordømmende holdninger overfor ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. Men å legge det bak seg, og finne samarbeidsformer i stat og kommune der det er mulig, fritar oss ikke fra å drive folkeopplysning om at dagens sosialdemokrati er et vern om kapitalismen, og at mange gode reformer nå har forvitret. Demokratisk sosialisme er noe annet enn sosialdemokrati; det innebær en drøm om et samfunn som er grunnleggende annerledes, ja til og med revolusjonært annerledes.

Bullshit jobs (meningsløse jobber) er en definisjon på arbeid som framstår som meningsløst.

Flere har begynt å hevde at det finnes meningsløse jobber. Sosialantropolog David Graeber har skrevet boken Bullshit Jobs, som også har fått mye oppmerksomhet i Norge. Graeber definerer meningsløse jobber som «betalt arbeid som er så meningsløst, unødvendig eller skadelig at selv den ansatte ikke kan rettferdiggjøre dens eksistens, selv om den ansatte, som en del av ansettelsesforholdet, føler en forpliktelse til å late som om den ikke er det». Meningsløse jobber fører i følge Graeber til ulykkelige mennesker. Graeber anslår at 50 prosent av arbeidstimene som utføres globalt, egentlig ikke trengs.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: United Artists

Graeber deler meningsløse jobber inn i 5 forskjellige former.

– Underdanige jobber (flunkies) som en slags beskrivelse på jobber der hovedfunksjonen er å underkaste seg en annen. Typisk tjenerskap til rike og mektige mennesker.

– Truere (goons) en beskrivelse av folk som har aggressive jobber. Typisk markedsføringsjobber og selgere som gjennom aktiv og aggressiv fremtoning skal få folk til å kjøpe produkter de ikke trenger.

– Plastrere (duct tapers) ansatte hvis jobb kun eksisterer på grunn av en feil i organisasjonen og jobbens eneste hensikt er å løse problemer som ikke burde vært det i utgangspunktet.

– Avkryssere (box tickers) ansatte som eksisterer kun for at en organisasjon kan hevde den gjør noe som den faktisk ikke egentlig gjør.

– Oppdragsgivere (task masters). Graeber opererer med to typer oppdragsgivere. Den første typen er ansatte som kun har som oppgave å gi andre oppgaver. Unødvendige overordnete. Den andre typen oppdragsgiver kan ha reelle oppgaver, men gir andre unødvendige oppgaver og derfor bør man i følge Graeber si er meningsløse. Oppdragsgivere er en slags motsats til underdanige jobber da de er i følge Graeber overflødige overordna jobber.

Svakheten med hele Graebers påstand om at jobbene er meningsløse, er at det i hovedsak er en moralsk vurdering. At arbeidet blir sett på som meningsløst av den som utfører den, betyr ikke at det egentlig er meningsløst. Det uttrykker heller at det meningsfulle i jobben er underordnet i samfunnet.

Arbeid kan framstå som meningsløst under kapitalismen. Arbeiderens utgangspunkt er å forsørge seg og sin familie. Han selger sin arbeidskraft fordi han ikke har andre varer å selge i markedet. Kapitalens utgangspunkt er maksimering av pro tt. Han kjøper arbeidskraft og bruker den i produksjonen fordi han vil tilegne seg merverdi. Hva som blir produsert i produksjonen, er underordnet kapitalistenes mål om mer penger. Utføring av den samfunnsnyttige oppgaven er underordnet både for arbeideren og kapitalisten. Oppgaven er kun interessant for kapitalisten så lenge den gir han en større fortjeneste enn å utføre en alternativ samfunnsoppgave. Meningen i oppgavene som blir utført, er fra den ene siden å få en lønn, og den andre siden å få en fortjeneste. Dette gjør at både arbeid og kapital i hovedsak fremmedgjøres fra sitt samfunnsnyttige oppdrag. Kapitalen har interesser av å fremmedgjøre arbeideren ytterligere fordi det er med på å skjule arbeidets verdi i samfunnet.

Beskrivelsen av meningsløse jobber er derfor et symptom på den ekstreme fremmedgjøringen man opplever i arbeidet under den senkapitalistiske utviklingen.

Det å forstå at fenomenet meningsløse jobber handler mer om fremmedgjøring, enn at arbeidet egentlig er meningsløst, betyr ikke at det sløses med arbeidskraft eller at noen oppgaver ikke trengs i et arbeiderstyrt samfunn. Vi kan se i en rekke bransjer at når prisen på arbeidskraft blir for lav f.eks. på grunn av sosial dumping, så faller produktiviteten. Eller at enkelte arbeidsoppgaver som i dag utføres for å styrke markedsposisjonen, framfor å levere et samfunnsnyttig produkt, som det ikke er behov for i et postkapitalistisk samfunn.

Fremmedgjøring må møtes med motstrategier. Det at arbeideren fremmedgjøres fra det samfunnsprodukt hun er med å skape, gjør at hun ikke ser hvilken rolle hun har i samfunnet. Dermed blir det lettere for kapitalen å presse ned prisen på arbeidskraften. Fagbevegelsen må derfor føre en næringspolitikk, ikke for å være en lydig pressgruppe for kapitalen i møte med staten som argumenter for å tilrette- legge for kapitalen i frykt for å miste arbeidsplasser. Men for å føre en næringspolitikk for å bevisstgjøre egne medlemmer, og arbeiderklassen, om hva de skaper. Være stolte over hva de bidrar med. Derfor føre en næringspolitikk fordi det er arbeiderklassen som skaper verdiene og skal ha sin del av dem. Når man veit hva man skaper, er det mye lettere å kreve sin rett til merverdien.

Lørdag 14. april 2018 døde Jon Michelet. Fredag 27. april ble han bisatt i Rygge kirke. Både kirken og kapellet ved siden av, var mer enn fullsatt, og bisettelsen ble en fin og verdig avskjed med den sosialt bevisste kommunisten fra Larkollen.

Paul Norberg er journalist
Foto:Finn Bjørklid

Det er skrevet mange spaltemeter om Jon Michelet etter at han døde. Noen fellestrekk er folkekjær, samfunnsengasjert, rakrygget, produktiv forfatter og en uredd talsmann for vanlige folk. De siste årene har engasjementet i stor grad dreid seg om krigsseilerne, og bokserien som blir avsluttet med det sjette bindet som har fått navnet Krigerens hjemkomst. NRK har inngått en avtale med produksjonsselskapet Filmkameratene om å lage TV-serie av dramaet.

I denne artikkelen skal jeg ikke skrive om forfatteren Jon Michelet eller om de viktige bøkene hans om krigsseilerne. Det er allerede grundig omtalt i både riks- og regionale og lokale medier. I denne artikkelen vil jeg trekke fram den samfunnsengasjerte «raddisen» Jon Michelet.

Jeg har kjent Jon M. helt fra den tida vi møttes på en politisk sommerleir for m-l-bevegelsen i Tuddal i 1972. Den gang var han ikke forfatter. Da sommerleiren i Telemark ble arrangert, var det fortsatt tre år til han skulle debuterte med boka Den drukner ei som henges skal. På sommerleiren kom han en dag med et håndskrevet dikt. Alle hadde dekknavn, og dikteren kalte seg Rolf. Hans egentlige navn fikk jeg først kjennskap til noen dager etter. Jeg var med i leiravisas redaksjon, og fikk beskjed av redaktør Finn Sjue om å skrive inn diktet på en stensil, og sørge for at det ble trykket i leiravisa Vindeggen. Denne avisa skulle alltid gjøres klar midt på natta, slik at den var fersk ved morgenkaffen. Jeg syntes diktet var i lengste laget, og kuttet et par vers for å spare tid. Det skulle vise seg å være dumt. Redaktør Sjue var begeistret for diktet, og hadde lest alle versene. Han beordret meg til å starte på nytt, slik at hele diktet kom på trykk. Klokka var rundt 04.00 da leiravisa var ferdig.

Jeg vet ikke om Jon skrev mange dikt, men dette var året før AKP (m-l) ble stiftet, og diktet var en hyllest til det kommende partiet.:

Østre innsjø park

Parken er stor og skjønn
Den ligger rundt Østre Innsjø
Før frigjøringa var det myr her
-og ingen sjø

Keiserlige embetsmenn gikk
på jakt i området
Fattigfolk måtte pent
holde seg unna.
Med våpen i hånd
vant folket landet.
Her bygde de denne parken.
Den er massenes eiendom.

Hit kommer de
fra gatenes mylder
og fra fabrikkens bråk.
Ungene eier også parken.

Vi – fra et land langt borte
går langsomt på grusgangene
Hundrevis av barn følger etter oss
og er omkring oss.

På et stort verdenskart
i Østre Innsjø Park
er det tegnet inn
en rød fakkel over Norge.

Det betyr:
I Norge finnes en
revolusjonær massebevegelse!

La oss være stolte over
vår plass på dette kartet.
La oss glede oss over
støtten fra Kinas millioner
 – store og små.

Men la oss ikke glemme;
Partiet er ennå ikke bygd!
 DET må gjøres, Kamerater.

For VI skal også ordne det
slik at landet blir folkets eiendom.

Treschows parker og vidder
skal bli våre.
I Løvenskiolds Nordmark
Bygger vi VÅR
Østre Innsjø Park!

Rolf (Jon Michelet)

Jeg tror innholdet i dette diktet var retningsgivende for alt Jon drev med i sitt voksne liv. Hans samfunnsengasjement gjennomsyrer forfatterskapet hans. Men han var ikke bare forfatter. Han var sjømann, forlagsgründer, journalist, redaktør og programleder på TV. I tillegg påtok han seg lokalpolitiske oppgaver som folkevalgt. I alle disse rollene så han livet nedenfra og opp. Han sparket aldri nedover, men rettet mer enn gjerne noen velrettede angrep på rederstanden, kapitalister som utnyttet arbeidsfolk og mot politiske myndigheter som jobbet for at kapitalkreftene skulle få best mulig spillerom. Han sluttet aldri å være raddis. «Det er noen krisetegn i kapitalismen som gjør at det må være lov å tenke seg et annet samfunn», sa han til Dagsavisens journalist Sissel Hoffeng i et intervju for noen få år siden. Sissel Hoffeng skrev: «Den hjerteopererte Michelet hadde insistert på at vi måtte ta en kaffe til fordi han ville snakke om tragediene i Gaza, og jeg skjønte fort at det fortsatt banket hardt i hans røde hjerte til tross for en enorm litterær suksess og en splitter ny hjerteklaff i titan».

Jon M. solidariserte seg sterkt mot rasisme og for internasjonal solidaritet. Han var en aktiv forkjemper for palestinernes kamp i Midtøsten. I spørsmålet om norsk flyktningpolitikk sto han så langt unna dagens Frp-politikk som det er mulig å komme i Norge. En Frp-politikk som utøves av Høyre og Frp i nært samarbeid.

Dette var en grunnfestet holdning, som Jon bar med seg i hele sitt voksne liv. Og han forutså mange ganger hvor galt det kunne komme til å gå. Her er et sitat, lagt i munnen til karakteren Atigul Alam, fra boka Panamaskipet som kom ut i 1984:

Kanskje finnes det et sted i Europa en hemmelig konsentrasjonsleir dit fremmedarbeidere uten papirer blir sendt i all stillhet? En dumpingplass. En gigantisk mødding der de får gå i lenker og sortere tomflasker og blikkbokser, inntil de utslitte ramler om kull og selv blir en del av søppelhaugen.

Jon Michelet lanserte i sin 1. mai-tale i 1987 et forslag om en million nye innvandrere i Norge i «vår tid». I 2012 konkluderte Statistisk Sentralbyrå (SSB) at Norge ville nå omkring en million innvandrere i 2040. Da SSBs prognoser ble offentliggjort sa Jon M. til Nettavisen at det er viktig å se på innvandring som noe positivt. Men han understreket også det måtte jobbes aktivt for at innvandringen ble spredd til hele landet.

«Innvandring er en lykke for Norge og jeg mener det var viktig å være offensiv allerede i 1987. Vi var et nesten folketomt land som var helt avhengig av innvandrere», uttalte han til Nettavisen.

Høsten 2016 intervjuet jeg Jon for Dagsavisen Østfold. Da var det igjen Midtøsten, og flyktningstrømmen fra Syria, som var sterkt framme i mediebildet. I tråd med sin grunnfestede holdning engasjerte Jon seg for å ta imot flere flyktninger fra Syria. Han uttrykte også sin skuffelse over Jonas Gahr Støres unnvikende holdning i flyktningspørsmålet.

Jon Michelet vil bli sterkt savnet over hele landet som den dyktige forfatteren han var. Lokalt i Rygge og Østfold vil han også bli savnet som en lokalpolitisk og engasjert samfunnsdebattant. Han ble valgt inn i Østfold fylkesting to ganger, og var representant for Rød Valgallianse (RV) i tidsrommet 1987-1995. I 1999 ble han valgt inn i Rygge kommunestyre. Han er den i RV/Rødt i Østfold som har vært folkevalgt lengst. I 1997 sto han på førsteplass på Østfold RVs valgliste til Stortinget. Og i 1987 hadde han førsteplassen på Fylkeslista for miljø og solidaritet i Oslo. Han var en visjonær politiker, som likevel var svært så jordnær. Han var blant annet en sterk forkjemper for å beholde lokalsykehusene i Østfold, og holdt appell utenfor fylkestinget, der han selv var representant, da Sarpsborg sykehus var nedleggingstruet.

For å vise hvor alvorlig Jon tok lokalpolitiske spørsmål, kan jeg nevne et eksempel fra en direktesendt radioutspørring på NRK Østfold en gang på 1990-tallet. Mens Jon svarte greit og engasjert på de fleste spørsmål, kom intervjueren med et uventet innspill. Han spurte hvordan Jon ville stille seg til en nedbemanning på Edwin Ruuds Hospital i Mysen. Jon hadde aldri hørt om dette hospitalet, og et kort sekund ble han svar skyldig. Men så summet han seg, og innrømmet for åpen mikrofon at dette var noe han ikke kjente til. Men han forsikret lytterne at han dagen etter skulle ta kontakt med hospitalet, og forhøre seg hva som skjedde der. Deretter skulle han si noe fornuftig om hva RV burde gjøre. Dagen etter var han i Mysen.

Dette var et typisk eksempel på seriøsiteten Jon la for dagen i sitt politiske virke. På 2000-tallet sloss han mot etablering av «næringslivets flyplass» på Rygge. En flyplass som næringslivet i Østfold ikke brydde seg om å bruke, og som ble nedlagt i oktober 2016. Men siden flyplassen først var bygd, mente han at den tredje rullebanen på Gardermoen burde bli overført til Rygge. I 2016 slo han fast at «morgendagens kampsak» ville være å få åpnet Rauøy, utenfor Engelsviken ved Fredrikstad, for fri ferdsel. Han mente det var feil at Forsvaret skulle ha krav på en så flott øy i Oslofjorden.

Helt til sine siste dager var Jon M. opptatt av politikk. Han sto på Rødts liste i Rygge ved kommunevalget i 2015, og han var glad for Rødts framgang ved Stortingsvalget i 2017, og for den økte oppslutningen Rødt fikk ved å lansere mistillitsforslag til Frps Sylvia Listhaug.

Jon M. var en radikal sosialist. Han kjempet for vanlige folks kår. Og hans innsats for vanlige sjøfolk gjennom bokserien om krigsseiler Halvor Skramstad, har ført til et verdighetsløft for de få krigsseilerne som fortsatt lever, og for etterkommerne etter de mange tusen som mistet livet i sin innsats for de allierte styrkene under krigen.

Mennesket og samfunnsdebattanten Jon ­Michelet vil bli sterkt savnet.

Omsett av Gunnar Danielsen.

«Behold the liquid Thames now frozen o›er / That lately ships of mighty Burthen bore» kunne vore dei første linene i fantasiverda til ein poet, men dei er minner frå den verkelege tilfrysinga av Londons store vassveg i 1740.¹ Sjølv om det er registrert isdekke på elva sidan 1400-talet, så auka frekvensen av slike kalde vintrar dramatisk på 1600-talet, til om lag ein gong per tiår. Det var ofte nok til at «is-festar» vart faste innslag i lokalmiljøa.² Mellom London Bridge og Blackfriars spelte bybuarane kjeglespel, heldt bjørnekampar og festa oppå den underleg kompakte Themsen. Prov på desse bisarre klimaendringane vart registrert verda over; islendingane svelta då det frosne havet blokkerte hamnene deira, sveitsarane frykta breane som braste gjennom landsbyane deira, og folk på Manhattan kunne gå over den tilfrosne bukta til Staten Island.

Troy Vettese er doktorgradsstudent ved New York University.
Foto: Jialiang Gao

Årsakene til denne to hundre år lange «lille istida» var kanskje tydelegast i spøkelsesbyane etter den øydelagde Mississippi-sivilisasjonen. I 1541 drog konkvistadoren Hernando de Soto langs elva og støtte på ei rad med folkerike busettingar langs breidda. Då europeiske oppdagarar kom tilbake halvtanna hundreår seinare var området folketomt. Det var sannsynlegvis utbrot av sjukdommar frå den gamle verda som hadde gripe inn i mellomtida. Den nye verda opplevde mange liknande endringar i den perioden; eit overslag på 100 millionar innfødde budde der i 1492, men midt på 1600-talet var det att bare 5 millionar, etter folkemord, epidemiar, slaveri og krig.

Dei økologiske implikasjonane var dramatiske. Millionar hektar med mais, potet, squash og andre vekstar blei liggande brakk etter dei innfødde bøndene, så skogen invaderte dei forlatne markene. Den grønne prakta som imponerte europearane var eit relativt nytt fenomen, ein konsekvens av at naturen erobra tilbake gammalt jordbruksland. Gjenveksten på det amerikanske kontinentet lagra om lag sytten gigatonn karbon (GtC)³, og senka karbondioksidinnhaldet i atmosfæren med 10 ppm. Det stod for ein vesentleg del av totalen, den gongen på 276 ppm (samanlikna med dagens 410 ppm⁴). Det var nok til å senke temperaturen på den nordlege halvkula med nærmare ein grad Celsius.

Me kan lære av den lille istida i klimakrisa i dag. Me blir minna ikkje bare om dei økologiske verknadene av imperialisme, men det antydar eit meir utopisk potensiale: naturleg geoteknologi (natural geo-engineering – NGE)⁵. NGE kan auke karbonlagringa gjennom slikt som skogplanting, som vil dempe effekten av global oppvarming. Vidare ville ei ublodig og demokratisk lita istid nummer to få oss til å forstå kor viktig bruken av jord er i den politiske økonomien. Knappe jordressursar fører økonomien attende til dei klassiske røtene, slik dei var grunnleggande for arbeidet til Adam Smith, David Ricardo og Henry George. Om det var fossilt drivstoff som let kapitalismen bryte seg laus frå lenkene til den britiske landsbygda og erobre verda, så vil slutten på æraen til det fossile drivstoffet avgrense den stadlause kapitalismen. Når det blir knapt med jordressursar igjen, kan det bli det endelege stengselet for økonomisk vekst i det tjueførste hundreåret.

Grunnen er at i tillegg til NGE, så krev to av miljørørslas andre hovudmål – innføring av fornybare energisystem, og stopp i masseutryddinga – au ganske mykje plass. Det er nærmast allment antatt at om det skal vere sjanse til å stoppe klimaendringane, då må fossilt drivstoff heilt bytast ut med andre energiformer. Det er likevel ofte oversett at erstatningane – i hovudsak sol- og vindbaserte system – treng ganske mykje større plass. Fossilt drivstoff har mykje høgare arealeffektivitet (power density) enn fornybare, då dei krev meir energi i form av overflateareal, vanlegvis målt i watt per kvadratmeter (W/m2). Det er rett og slett ikkje nok plass til at energisystem kan ekspandere evig. Problemet blir skjerpa av det tredje målet til miljørørsla, å stoppe den «sjette utryddinga». Hovudårsaka til at dyr og planter dør i hopetal er ikkje klimaendringar eller tjuvjakt, men at menneska legg beslag på territorium; det ekspertane på blodfattig sjargong kallar «endra bruk av jord» (land-use change). Det tette bandet mellom landområde og utrydding betyr at det blir naudsynt å sette av halvdelen av verda for å sikre at dei fleste artane overlever. Edward Wilson⁶ er naturforskaren som utvikla «Halv-Jord»-ideen, og seier at viss ikkje forslaget blir gjennomført, då vil halvparten av flora og fauna vere utrydda i 2100.

Når knappe jordressursar blir røyndom igjen, gjer det kort sagt ein ny politisk økonomi synleg, den kunne kallast Half-Earth Economic Design (HEED – økonomisk plan for halv-jord). HEED er basert på tri mål med 1) å fremje NGE; 2) å bevare biomangfald; 3) overgang til eit fullstendig fornybart energisystem. Desse måla er vanskelege å nå – mykje vanskelegare enn dei fleste miljøaktivistar vil innrømme – men dei er framleis svært viktige. For alternativet til HEED er ein stadig meir brutal fossilkapitalisme. Tankeeksperimentet viser at miljøkrisa ikkje kan løysast under kapitalismen. Dei skarpe krava HEED stiller er nyttige for å tenke klart; det er nokre få val fordi HEED er så vanskeleg å nå, og dermed blir det mauleg å skissere heilt konkret korleis eit øko-marxistisk samfunn ser ut.

Alternativa

Om det ikkje finst raske overgangar frå fossile drivstoff, så blir kunstig geoteknologi (AGE – artificial geoengineering) uunngåeleg. Det er ulike former for AGE, men den mest sannsynlege forma er «styring av solinnstrålinga». Det krev utslepp av millionar tonn sulfatgass (sulphate aerosols) med ballongar eller kanonar opp i atmosfæren for å sende solstråling tilbake i rommet. På den måten etterliknar AGE vulkanutbrot ved å sleppe ut små svevande sulfatbaserte partiklar. Mykje av forskinga på AGE konsentrerer seg om det siste store vulkanutbrotet, Mount Pinatubo på Filippinane i 1992, som kjølte ned Jorda med ein halv grad celsius.

Når klimasystema er så komplekse, er det uråd å ha klare idear om effekten av AGE når dei først er sette ut i livet. Det kan kutte Golfstraumen, monsunvindane i Sør-Asia, auke

D-vitaminmangelen, og gjere himmelen kvit. Somme land kan sette seg på tverke på grunn av ulemper, og starte krigar for å forsvare seg, eller starte eigne AGE-opplegg med resultat som er uråd å sjå føre seg. AGE er au farleg fordi karbonforureininga sannsynlegvis ville halde fram uforminska under klimaskjoldet. Men om det skulle slå feil – til dømes i tilfelle krig – ville verda raskt bli svidd av. På same vis som med lagring av atomavfall krev AGE fleire tusen års framsyn. Det vart sett som farleg kvakksalveri for ti-tolv år sidan, og er gjort respektabelt gjennom støtte frå Nobel-prisvinnarar, eliteuniversitet og jamvel IPCC.

Mange miljøforkjemparar avskyr AGE og vil framleis ha karbonfrie energisystem, men dei er klar over manglane ved fornybar energi. Derfor tyr dei til det einaste andre alternativet: atomkraft. Det er vegen folk med plettfrie miljømerittar vel, som George Monbiot⁷, James Lovelock⁸ eller James Hansen⁹. Lettsindig stør dei massiv auke i talet på kjernekraftverk, og tonar ned den store risikoen ein slik plan inneber. Hansen, berømt klimaforskar frå NASA, oppmodar verda til å bygge sekstiein kjernereaktorar i året fram til 2050 – rundt 2 135 nye reaktorar, langt over talet i dag på 444¹⁰. Og det ville bare erstatte fossilt drivstoff til produksjon av elektrisitet, og dermed ikkje ein gong røre olja som går til transport, eller metanforbruket til oppvarming av bygningar. Bygging av endå fleire reaktorar, som er vanskeleg å sjå føre seg, ville auke risikoen for både materielle skader i form av avfall og varig radioaktiv stråling lokalt, og betydeleg trussel for nedsmelting av reaktorar.

Det har vore nok uhell dei siste femti år til å diskreditere kjernekraft, men me treng ikkje sjå på alle desse eksempla som viser ulik grad av overmot og inkompetanse. Det er nok å sjå på den nyaste. Oppryddingsmannskapa på Fukushima-Daiichi-verket veit ikkje ein gong kor brenselstavane etter dei tri øydelagde reaktorane er. Seks hundre tonn uran som framleis spaltar seg smelta gjennom kara sine, og deretter djupt ned i jorda under verket. Det finst ingen måte å hente det tilbake på; robotane må først finnast opp. Fem robotar på leit etter uranet «døydde» då strålinga øydela leidningsnettet deira¹¹. Bare å få opp brenselstavane kan ta førti år og koste tjue milliardar dollar¹². Dei totale kostnadene for katastrofen er anslått til 188 milliardar dollar¹³.

Delvis er grunnen til vanskane med å rydde verket at 150 000 liter sjøvatn dagleg flaumar inn og blir til giftig avfall gjennom kontakten med dei radioaktive ruinane. Men om dei ikkje hadde bestemt seg for å drukne verket, då ville katastrofen vore uoverskueleg meir øydeleggande. Då ulykka skjedde trong ein sjøvatnet for å kjøle ned og stabilisere dei skadde reaktorane. Det stansa nedsmeltinga i kjerna. Kostnadene ved den operasjonen var øydelegging av anlegget, som eigarane TEPCO egoistisk prøvde hindre trass i risikoen. Om TEPCO hadde fått det slik dei ville, var ein nesten garantert ei større nedsmelting, som hadde sendt ut meir stråling, og over eit større område. Statsminister Kan Naoto frykta dette resultatet, og gav nesten ordre om å evakuere Tokyo og områda rundt – rundt 50 millionar menneske¹⁴. TEPCOs inkompetanse gjorde nesten verdas største by til ein spøkelsesby. Men det kan bli to, tri, mange Fukushima. Ifølgje den «største statistiske analysen av atomulykker som nokon gong er gjort» vil ei ny ulykke på nivå med Fukushima i 2011 eller Pripyat i 1986 med femti prosents sjanse skje før 2050¹⁵. Ein kan sjå at slike odds ville forverre seg tilsvarande om atomkraft skulle bli ein større del av ein karbonfri energipolitikk, slik Hansen og andre går inn for.

Så er det alle dei materielle problema med kjernekraft, medrekna høge kostnader og plassering av avfall. Kvar kilowattime produsert på Storbritannias nye Hinkley Point C vil koste det doble av gjennomsnittsprisen, ein karikatur når prisen på vind- og solenergi held fram med å gå ned¹⁶. Ingen veit kva ein skal gjere med det giftige avfallet som kjem frå alle atomkraftverka. Ikkje eit einaste land har permanente lagringsområde, sjølv om den første reaktoren vart bygd i 1942. Millionar tonn radioaktivt avfall som har samla seg i mellomtida ligg i utrygge midlertidige lager.

Knappe landressursar igjen

Trass i dei mange grunnane til gi opp atomkraft og fossilt drivstoff til fordel for sol- og vindbasert energi, har dei to siste ekstremt låg arealeffektivitet. Dei mest effektive solenergiverka har ein arealeffektivitet på omkring 10 W/m2, men 2 – 4 W/m2 er meir vanleg. Det er usannsynleg at dette talet blir særleg forbetra, iallfall ikkje vesentleg. Den skrøpelege arealeffektiviteten blir skrikande samanlikna med fossilt drivstoff og kjernekraft. Dei vansira og djevelske øydemarkene som gruvedrift, boring og utslepp skaper er relativt sett små. Sjølv den mest ineffektive forma for utvinning av fossilt drivstoff, som tjæresandutvinninga i Alberta, har ein arealeffektivitet på 1 000 W/m2. Fukushima-Daiichi briska seg med respektable 1 300 W/m2. Dei rikaste kol- og oljefelta kan ha utrulege 20 000 W/m2. Det er éin grunn til at bare ein prosent av landarealet i USA er sett av til energiproduksjon. I tett befolka land, som Storbritannia og Tyskland, måtte heile territoriet vore dekka med vindturbinar, solpanel, og planter til biodrivstoff for å halde oppe dagens produksjonsnivå. Sjølv eit land så stort som USA måtte ofre mellom ein femdel og halvparten av landområdet, avhengig av om bilane gjekk på elektrisitet eller biodrivstoff. (Det siste har jamvel lågare arealeffektivitet, rundt 0,2 W/m2.)

Heldigvis forsterkar HEEDs mål om biomangfald og NGE kvarandre, men dei krev framleis enorme landområde. Biomangfald sørger for at NGE er effektiv. Slik er Wilsons mål om å bevare artane absolutt nødvendig for at NGE skal fungere. Studiar har for eksempel vist at tareskog – som lagrar enorme mengder karbon – treng rovdyr for å verne seg mot planteetarar. Då oterpopulasjonen i det nordlege Stillehavet tok seg opp, reduserte dei talet på sjøpinnsvin, noko som i sin tur førte til at tareskogen tok seg opp igjen. No tar han til seg ein tidel av dei årlege karbonutsleppa i Britisk Columbia. På same vis vernar ulvar boreale skogar mot plyndrande karibu (nord-amerikansk villrein) som elles ville ete bark og svekke trea. Ulv blei sett inn igjen i nasjonalparken Yellowstone i USA så seint som i 1995, men verknaden på økologien er alt merkbar.

Som med effekten av ulv og oter har det vore andre hendingar dei seinare åra som viser at NGE kan påverke klimasystemet ganske raskt. Etter at kommunismen kollapsa i 1991, krympa landbruket i Russland drastisk på 1990-talet, eit tiår der skogane i vestlege regionar auka med ein tridel og fanga opp markant meir karbon. Kina har lenge hatt eit ekstremt effektivt statleg skogplantingsprogram. Siste firedelen av 1900-talet vart karbonfangsten i skogane deira femdobla som resultat av treplanting og utvida verna urskogsområde. Kinesiske vitskapsfolk har funne at naturlege økosystem lagrar meir karbon per hektar enn tilsvarande menneskestyrte. Det relative tempoet på NGE er viktig, då det er naudsynt å motverke dei verste utslaga av klimaendringane som skjer no, nylege hendingar har alt vist kor destruktivt det endra klimaet er.

Det må bli frå beiteområde den nye øko-spartanske verda skal ta nødvendig land til NGE. Nær halvparten av landarealet utan fjell er alt sett av til jordbruk. Av desse 5 mrd hektar er 3,5 mrd beitemark (som veganarar ikkje har behov for i det heile tatt), og av dei resterande 1,5 mrd er 400 mill hektar nytta til å dyrke dyrefôr. Det gir bare 800 mill hektar til å dyrke mat som direkte før menneske¹⁷. Ein studie meiner at om 800 mill hektar land får tilbake skogen, vil millionar nye tre lagre 215 GtC det neste hundreåret. NGE på dette nivået ville senke karboninnhaldet i atmosfæren med 85 ppm, og få det ned på det langt tryggare 300-talet ppm¹⁸. Denne prestasjonen ville vere relativt lett å utføre i ei tilnærma vegetar-verd, jamvel om skoggjenvinning i ein slik skala er fem gonger større enn gjenvinninga som skapte den lille istida.

Eit karbonfritt energisystem som gir nok plass til NGE og ein Halv-Jord-økonomi kan bare komme på plass om det globale borgarskapet gjør drastiske kutt i energiforbruket sitt. Ei brukbar ramme for denne diskusjonen er «2000-wattssamfunnet»¹⁹ som er lagt fram av Federal Institute of Technology i Zürich. To tusen watt er ein sats for basisforbruk av energi per person tilsvarande 17 500 kWh per år eller 48 kWh per dag. Dette målet bind saman miljømessig og global rettferd fordi det lar dei fattigaste auke sitt forbruk, samtidig som det krev ein tilsvarande reduksjon for dei rikaste. Ein gjennomsnittleg borgar i USA brukar 12 000 W, dobbelt så mykje som motstykket i Europa og tolv gonger meir enn i India. Det er ei nyttig ramme som lett kan inkorporerast i den politiske økonomien til Halv-Jord. Det passar faktisk perfekt, for når først energiforbruket i den rike verda er redusert mange gonger, så er det brått nok plass til alle desse vindturbinane og solpanela, sjølv i tett befolka industriland. Det skal au seiast at sjølv om desse krava kan vere spartanske i det globale Nord, kan det snautt kallast innstramming då det tillét ei dobling av forbruket for fattige menneske.

Sveitsiske teknokratar trur dei kan nå målet ved større energieffektivitet. Men framsteg på dette området er truleg ikkje nok²⁰. Dei ser bort frå Jevons paradoks, som seier at større effektivitet faktisk aukar totalforbruket fordi energien relativt sett blir billegare. For å nå 2000 W må ressursane rasjonerast; askese må bli meir enn ein «livsstil». Marknaden kan ikkje løyse problema han skaper – det kan bare planlegging. Folka bak 2000-wattssamfunnet vik unna desse politiske problema. Uansett understrekar planen deira at det gode livet er mauleg når først sløsing er lagt bort. Å møte utfordringa krev at alle bur i bygg som treng lite oppvarming eller nedkjøling, og bruker kollektivtransport eller går eller syklar for å komme seg fram. Alle må i hovudsak ha eit vegansk kosthald. Desse forandringane er ikkje så vanskelege som dei kan høyrast ut.

Mesteparten av verda lever alt no som vegetarianarar eller nesten-vegetarianarar. Bare eit mindretal av menneska står for den bisarre økologiske ubalansen i dag, som det faktum at det er tjuefem gonger fleire husdyr enn ville pattedyr. Landbrukssektoren produserer faktisk ein firedel av dei globale utsleppa av karbondioksid. Det er meir enn alle former for transport, og mesteparten av det kjem frå kjøttproduksjon. To tridelar av jordbruksarealet er sett av til beitedyr. Ein veganar krev bare ein tidel land samanlikna med ein kjøttetar. Nesten halvparten av landarealet på Jorda som ikkje er dekt av fjell er landbruksjord, eit forhold som ville minke monaleg i eit kjøttfritt samfunn. Då ville det brått opne seg nok plass for fornybare energisystem, biomangfaldige NGE-effektive økosystem og eit vegansk landbruk.

Det er rom for noko optimisme fordi det alt er gjennomført eit stort eksperiment for å skape eit nesten fossilfritt samfunn. Kubanarane måtte klare seg med langt mindre på 1990-talet i den spesielle perioden, då sovjetisk olje forsvann saman med supermakta sjølv. Det var ein vanskeleg overgang, fordi Cuba på 1980-talet – kjent som «den feite kuas år» –var avhengige av ein enorm eksportretta sukkerindustri. Dei dyrka lite matvekstar, og hadde ein svært kjøttbasert diett. For å klare seg utan olje eller oljebaserte innsatsmiddel (til dømes kunstgjødsel eller insektmiddel), vart dei tvinga til det største og raskaste eksperimentet i økologisk og urban dyrking i historia. Sidan tidleg 1990-tal har det vore 26 000 offentlege hagar bare i Havanna. Byen er omgjort til eit stort urbant gardsbruk som produserer nok til å dekke rundt halvparten av næringsstoffa byen treng²¹. Trass i alvorlege økonomiske tilbakeslag og innstramminga på blokaden frå USA, vart det offentlege helsestellet og skolevesenet halde ved like, og mange måltal jamvel forbetra²². I den spesielle perioden kjøpte Cuba over ein million syklar frå Kina for å erstatte bussar og bilar utan drivstoff. Mindre kjøtt og meir grønsaker saman med sykling eller gange betra den allmenne helsetilstanden til kubanarane²³. Plantasjebaserte monokulturar kunne ikkje overleve utan mengder med fossilt drivstoff, så kubanarane dyrka meir intensivt på mindre areal. Det gav om lag ein tridel av landbruksjorda tilbake til naturen.²⁴ Det har bidradd til at Cuba har tatt vare på det utrulege biomangfaldet sitt – landet er faktisk på Wilsons globale referanseliste. WWF seier Cuba er den einaste «berekraftige» landet i verda²⁵. Alt dette var mauleg sjølv om kubanarane hadde langt mindre enn 2 000 W per person. Med sin effektive og billige sosialpolitikk og post-fossile drivstofføkonomi kan ein sjå omrisset av HEED i praksis i Havanna.

Vegan-kommunisme

Fornybar energi, biomangfald, og jordbevaring må sjåast som samanknytte politiske mål. Andre miljøaktivistar har strevd med å sameine grønne mål under eitt banner fordi dei manglar ein klar teori for den politiske økonomien. Forslaget som er skissert her kan lage raud-grønne svar på mange spørsmål, og opne ny mark for utopiske politiske program. HEED gir ei ramme for å realisere fundamentale miljømål, samtidig som alle blir sikra gode husvære, helse, utdanning og transport – kort sagt det gode livet.

Det globale borgarskapet kan ikkje lenger læst at deira samfunn kan løyse sine eigne problem: det kan ikkje samtidig øydelegge og redde naturen. Grønne og venstreorienterte treng nye idear, mål og taktikkar. Radikal reduksjon av forbruket er verdt å betale om det hindrar kapitalismen frå å gjere nokre få rentenistar rikare mens milliardar menneske blir utarma, og planeten omgjort til ei søppeldunge. Om miljøforkjemparane skal realisere ambisjonane sine, er det vanskeleg å sjå føre seg ein annan måte å gjere det på fordi landarealet er avgrensa. Vegan-kommunisme ser ut til å vere det tryggaste og mest gjennomførbare valet. Kanskje kan London-buarane, etter at HEED er sett i verk, ein dag gle seg over ein ny is-fest.

«This transient scene, a Universe of Glass / Whose various forms are pictur’d as they pass / Here future Ages may wth wonder view / And wt they scarce could think, acknowledge true.»²⁶

Teksten er ein forkorta versjon av ein artikkel frå New Left Review utgåve 111.

Notar

1. Ukjend diktar. «Skrive på elva Themsen i månaden januar 1740», i Charles Dickens, William Harrison Ainsworth og Albert Smith, red, Bentley’s Miscellany bind 7, London 1841, s 134. Noko slikt som «Sjå den flytande Themsen som no er frosen til / ho bar nyleg tunge skipslaster.»
2. Siste gongen elva fraus til i London var 1824, sjølv om øvre delen av Themsen fraus til så seint som i 1963.
3. https://www.sciencenews.org/article/columbus-arrival-linked-carbon-dioxide-drop
4. https://www.scientificamerican.com/article/we-just-breached-the-410-ppm-threshold-for-co2/
5. https://e360.yale.edu/features/how_natural_geo-engineering_can_help_slow_global_warming
6. https://www.theguardian.com/environment/radical-conservation/2016/jun/15/could-we-set-aside-half-the-earth-for-nature
7. https://www.theguardian.com/commentisfree/2011/mar/21/pro-nuclear-japan-fukushima
8. https://www.independent.co.uk/voices/commentators/james-lovelock-nuclear-power-is-the-only-green-solution-564446.html
9. https://www.theguardian.com/environment/2015/dec/03/nuclear-power-paves-the-only-viable-path-forward-on-climate-change
10. http://theguardian.com/environment/2015/dec/03/nuclear-power-paves-the-only-viable-path-forward-on-climate-change
11. http://www.sciencealert.com/the-robots-sent-into-fukushima-have-died
12. Aaron Sheldrick og Minami Funakoshi, «Fukushima’s Ground Zero», Reuters, 11. mars 2016.
13. Yuka Obayashi og Kentaro Hamada, «Japan Nearly Doubles Fukushima Disaster-Related Cost to $188 Billion», Reuters, 8. desember 2016.
14. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/japan/12184114/Fukushima-Tokyo-was-on-the-brink-of-nuclear-catastrophe-admits-former-prime-minister.html
15. https://www.technologyreview.com/s/536886/the-chances-of-another-chernobyl-before-2050-50-say-safety-specialists/
16. Jamvel the Economist er skeptisk. «Hinkley Pointless», 4 August 2016. «What’s the (Hinkley) Point?», 25. februar 2016.
17. Resterande 300 000 hektar er brukt til industrielle formål, som biodrivstoff og bioplast.
18. Sebastian Sonntag et al. «Reforestation in a High-CO2 World-Higher Mitigation Potential than Expected, Lower Adaptation Potential than Hoped for» Geophysical Research Letters, vol. 43, 2016, p. 6548.
19. https://www.good.is/articles/inside-the-2-000-watt-society
20. http://www.iaea.org/inis/collection/NCLCollectionStore/_Public/40/092/40092025.pdf
21. Wright, «Cuba», 138.
22. Dette er hovudargumentet i arbeidet til Emily Morris, der ho samanliknar Cuba positivt framfor dei post-kommunistiske «overgangs»-økonomiane i Aust-Europa. «Unexpected Cuba», NLR 88, juli 2014. Men hovudproblemet i perioden var den kubanske nevropatien (lommelegen.no: «lillebror til MS»). I 1992 mista 30 000 synet på grunn av feilernæring, men då først styresmaktene hadde funne årsaka til epidemien, var dei – på grunn av eit solid system i primærhelsetenesta – i stand til å reagere raskt og sende ut vitamintilskot. Christina Mills, «In the Eye of the Cuban Epidemic Neuropathy Storm», MEDICC Review, vo. 13, no. 1, januar 2011, pp. 10-15.
23. Sarah Boseley, «Hard Times behind Fall in Heart Disease and Diabetes in 1990s Cuba» Guardian, 9. april 2013.
24. Elisa Botella-Rodriguez, «Cuba’s Inward-Looking Development Policies: Towards Sustainable Agriculture», Historia Agraria, no. 55, desember 2011, p. 160.
25. World Wildlife Fund, Living Planet Report 2006, Gland 2006, p. 19.
26. Sjå note 1. Noko slikt som: «Eit flyktig bilete, ei verd av glas / i former som blir skapte når ho glir forbi / Her kan framtidige generasjonar undrande sjå / det dei snautt kunne tenke seg bli verkeleg.»

 

Fokus i Verdens Handelsorganisasjon flyttes raskt, fra tradisjonell handel og nedbygging av tollbarrièrer, til å handle om data og hvem som skal ha kontroll over data og hvem som skal eie dem. Dette er en konsekvens av den fjerde industrielle revolusjon som vi er midt oppe i. Den nye råvaren data skaper en lukrativ, raskt voksende industri som forsøker å skaffe seg armrom i WTO.

Det handler om å vite hvem som trenger hva når.

Rolv Rynning Hanssen er styremedlem i Handelskampanjen og har jobbet med handelspolitikk i Public Services International. Jobber som rådgiver i Fagforbundet.
Foto: DARPA

Dette hørte vi mange ganger under WTO sitt ministermøte i Argentina i desember i fjor. De som greier å samle inn og systematisere data på best måte, vil bli vinnere blant internasjonale kapitalister.

Det er den rivende utviklingen av Stordata – fra engelsk Big Data – som ligger bak en slik analyse. Evnen til å behandle, lagre og kommunisere raskere ligger bak framveksten av stordata. Disse dataene hentes nå enkelt fra nettet, her ligger det mye standardiserte offentlige data, nettbruk overvåkes og lagres, flere og flere ting kobles til internett og menneskene kommuniserer med smarttelefoner, klikker seg gjennom haugevis av internettsider osv.

DATA – DEN NYE OLJEN

Med enorm datakapasitet kan et firma bli den som vet hvor og hva som er etterspurt, til og med av hvem. Denne kunnskapen og evnen til å utnytte stordata, har gjort at f.eks. The Economist kaller data for den nye oljen. De sier (i min oversettelse):

En ny råvare skaper en lukrativ, raskt voksende industri, noe som gjør at antitrustregulatorer kan komme inn for å begrense de som styrer dataflyten. For et århundre siden var den aktuelle ressursen olje. Nå blir liknende bekymringer reist mot gigantene som håndterer data, den digitale tidsalderens olje. Disse kjempene: Alphabet (Googles morselskap), Amazon, Apple, Facebook og Microsoft, ser ut til å være ustoppelige. De er de fem mest verdifulle børsnoterte firmaene i verden. Deres fortjeneste stiger: De fikk over 25 milliarder USD i netto overskudd i første kvartal 2017. Amazon kaprer halvparten av all omsetning online i USA. Google og Facebook sto for nesten all omsetningsvekst i digital annonsering i USA i fjor.

En slik dominans har tidligere ført til at det som kalles tech giants skulle deles opp slik som da Standard Oil var dominerende tidlig i det 20. århundre.

En kan også føye det kinesiske AliBaba med sterk dominans i mange land til lista.

OFFENSIV FRA BIG TECH I WTO

Helt siden 1998 har WTO arbeidet med e-handel. Her var e-handel definert på denne måten: «The term ‘electronic commerce’ is understood to mean the production, distribution, marketing, sale or delivery of goods and services by electronic means.»

TISA, TTIP og TPP

Disse plurilaterale avtalene inneholdt konfliktstoff rundt data og datalagring. Det var et av de vanskeligste uløste temaene. Men med Trump som president i USA, forandret ting seg. Tilsynelatende ble disse avtalene kastet på skraphaugen, og USA ønsker i hovedsak bilaterale avtaler hvor USA ikke tar på seg forpliktelser overfor flere land. I tillegg har Trump sagt opp f.eks. Paris-avtalen om klima og atomavtalen med Iran med flere.

Kritikken og kampen mot disse megaavtalene har vært tøff. Et kort øyeblikk trodde vi kanskje kampen var vunnet, men nei. Forhandlingene om TISA-avtalen har stått stille siden november 2016. EU og USA er særlig uenig om regler for dataoverføringer, som blir fastsatt gjennom regler for såkalt «elektronisk handel». Verken EU eller USA har vært villig til å inngå kompromisser. USA ønsker en total deregulering av datatrafikk. EU har tidligere ikke ønsket å dempe personvernhensynet til fordel for fri flyt av data over landegrenser.

GDPR – PERSONVERN I EU

EU har vedtatt en ny lov som skal beskytte personvernet, General Data Protection Regulation (GDPR), som trer i kraft i disse dager. Den omfatter ikke bare EU-baserte organisasjoner, men alle som har kunder eller kontakter i EU. Alle virksomheter som samler inn eller bruker personopplysninger om EU/EØS-borgere må følge reglene. Brudd på reglene i GDPR kan bøtelegges med inntil fire prosent av foretakets årsomsetning, inntil 20 millioner euro. Denne loven gir faktisk forbrukere sterkere rettigheter og gjelder i Norge.

En av endringene med GDPR er at det skal opprettes et europeisk Personvernråd. Det vil få makt til å gjøre vedtak som er bindende for nasjonale tilsynsorganer. Slik forslaget til innlemmelse ser ut, vil Personvernrådet også få mulighet til å fatte beslutninger direkte mot Datatilsynet i Norge. Kampen om råderetten over data er altså sterkt knyttet til EØS-avtalen.

USAS MOTTREKK

Den 23. mars i år ble det vedtatt en ny lov i USA som heter «the U.S. CLOUD ACT (Clarifying Lawfull Overseas Use of Data Act)». Den innebærer at amerikanske myndigheter får full tilgang til alle data som lagres i amerikansk-eide skytjenester også i Europa.

Loven har gått fullstendig under radaren i Norge, Norden og Europa og nøytraliserer EU`s datadirektiv GDPR som skulle sikre personvern mot nettopp myndigheter og kommersielle virksomheter.

CLOUD ACT gir muligheter til misbruk, ved at eksempelvis norsk og europeisk lov settes til side av den amerikanske loven.

CAMBRIDGE ANALYTICA – ET LÆRESTYKKE

Brukerinformasjonen til millioner av Facebook-brukere ble misbrukt av det britiske konsulentbyrået Cambridge Analytica under presidentvalgkampen i USA. Totalt har Facebook-informasjonen til 87 millioner mennesker, hovedsakelig i USA, blitt ureglementert delt med Cambridge Analytica sier Facebooks teknologidirektør Mike Schroepfer.

Informasjonen har blitt brukt til å utarbeide en programvare som kunne forutsi og påvirke velgernes valg under presidentvalget i USA. De brukte informasjonen fra Facebook for å skape en mer målrettet markedsføring mot amerikanske velgere med politiske annonser. Disse annonsene var tilpasset til deres psykologiske profil med utgangspunkt i dataene.

I 2018 viste TV-kanalen Channel 4 en film der administrerende direktør i Cambridge Analytica, Alexander Nix, forteller foran skjult kamera om hvordan de hadde vært engasjert ved valg i omkring 200 land, og hvordan de hadde lagt feller for politikere ved å lokke dem inn i kompromitterende situasjoner. Varsleren Wylie bekreftet at Cambridge Analytica hadde vært innblandet i valgprosessene i blant annet Mexico, Malaysia, Brasil, Kenya og India. I mars 2018 utredet Storbritannias datatilsyn ICO hvorvidt nei-siden (leave) før folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU hadde benyttet Cambridge Analytica.

Dette enkelttilfellet forteller noe om hvor viktig data og det å besitte data har blitt i det politiske livet. Folk kan manipuleres gjennom sosiale media og reklame. Det er derfor ikke rart at storselskapene slåss beinhardt for eiendomsretten til dataene.

TINGENES INTERNETT – PERSONDATA PÅ AVVEIER

Flere og flere ting kobles til internett. Forbrukerrådet har engasjert seg i tingenes internett, enten det nå er leker, kjøleskap, støvsugere eller kaffetraktere. De reagerer blant annet på at data innsamlet via disse tingene automatisk blir sendt til produsenten og der brukes blant annet for til markedsføring og etablering av kunstig intelligens.

Se på denne linken og se den korte videoen om #ToyFail. Den forteller på en god måte hvordan våre uskyldige omgivelser plutselig er blitt verdifulle for storselskap som vil vite hva vi ønsker oss når:

https://www.forbrukerradet.no/tingenes-internett/

DATAUTVINNING

Hovedsaken i diskusjonen om datautvinningen har vært personvern. Men personvern-vinkelen viser bare en liten del av bildet – vi trenger også en diskusjon om noen grunnleggende politiske holdninger til digitaløkonomien, teknologisk utvikling og stordata.

Dagen Cambridge-Analytica-skandalen brøt ut fikk vi første advarsel fra kulturminister Trine Skei Grande: «Sosiale medier kommer til å innse at personvern også er en vare som vi er villig til å betale for». Grande fronter et amerikansk syn på personvern, som er svært uvanlig i Europa. Personvern er heldigvis en rettighet, ikke noe et selskap kan velge å tilby til dem som vil betale for det.

Det problematiske er monopolstatusen til aktører som Facebook og Google. Disse selskapene ber om tillatelse til å bruke dataen, men hvilket alternativ har du? Jo, ikke å bruke f.eks. Google og Facebook.

Eierskap og forvaltning av stordata er mer et industripolitisk spørsmål enn et personvernspørsmål. Det samles inn data om våre preferanser, vaner og svakheter, men det samles også inn data fra oss som danner råmateriale i maskinlæringen av kunstig intelligens.

I stor grad mangler den viktigste diskusjonen: hvor skal dataene lagres? Hvor skal de sendes? Hvem skal eie dataene? Hvis kommunene vil ha kontroll på sine offentlige tjenester i framtida, kunne det vært en idé med kommunalt eierskap av data?

Ingen lobber mer enn IT-selskapene, og de ligger langt foran storsamfunnet i å sette premissene for debatten og lovfeste ideene sine. De politiske partiene er i svært stor grad ikke på banen, diskusjonen er overlatt til de som har økonomiske interesser av data, til teknologinerder og i et hjørne finner vi Forbrukerrådet som forsvarer forbrukernes interesser.

WTO

De siste to årene har et stort antall forslag blitt reist i WTO, hvor EU, Canada, Japan og USA er de mest aggressive. De viktigste forslagene er:

• Fjerning av alle tariffer og krav om ikke-diskriminering: I utgangspunktet betyr disse to at landene ønsker å fullstendig liberalisere handelsruter for digitale varer og tjenester, og fjerne eventuelle nasjonale behandlingsklausuler (noe som betyr at de vil fjerne lands rett til å gi preferanser til egne selskaper, produkter og tjenester, eller begrense utenlandske).

• Tillate uhindret grenseoverskridende datastrømmer. Dette ville forby ethvert land å kreve at deres data forblir innenfor sine grenser. Det vil bety at dataene styres av loven i det andre landet der de lagres, noe som ikke gir effektivt forbrukervern, personvern eller beskyttelse mot svindel. I og med at data er det nye gullet, er dette spesielt urovekkende da de fleste regjeringer ennå ikke har innsett verdien av deres data og avtaler seg (i WTO) bort fra retten til å utvikle mulighetene til å høste verdien av dataene i fremtiden.

• Ingen lokaliseringsbarrierer: Krav til utenlandske tilbydere om å sette opp en fysisk tilstedeværelse i vertslandet vil bli fjernet. Dette reiser igjen mange lovgivningsmessige spørsmål. Hvis en utenlandsk leverandør ikke er fysisk tilstede, hvordan vil tjenesten bli regulert?

• Ingen teknologioverføring: Mange utviklingsland har en handelsklausul rettet mot å bygge bro over den digitale kløfta ved å bestemme at utenlandske tilbydere må gjøre teknologien tilgjengelig for vertslandet. Dette har i sin tur en positiv flytvirkning, da lokale bedrifter og ansatte/arbeidstakere drar nytte av å bruke den nye teknologien og dermed skaffe seg nye ferdigheter. USA, EU og Japan ønsker å forby alle klausuler for teknologioverføring

• Nettkonkurranse: Når det gjelder telekommunikasjonsnett, som er avgjørende for den teknologiske infrastrukturen, har mange utviklingsland en klausul som sier at utenlandske tilbydere kan sette opp nettverksdekning i de lønnsomme byområdene, forutsatt at de også investerer i landsdekkende nettverksdekning. Dette også vil bli blokkert om USA, EU, Canada og Japan får sin vilje.

Det er viktig at spørsmålet om data og stordata og gigantselskapene settes på dagsorden. I dag er det mye uvitenhet og forkludringer som preger den lille debatten som er.

FRI FLYT AV DATA OG INFORMASJON ER IKKE DET SAMME

Det er veldig viktig å være klar over at fri flyt av data ikke er den samme som den frie flyt av informasjon. Du vil høre en sammenblanding av de to begrepene som om de var de samme. Dette er hva forslagsstillerne til e-handelkapitlene i WTO vil at alle skal føle, men det er langt fra sannheten. Vanligvis ser vi internett som en informasjonssone, åpen for de fleste med internettforbindelse.

I tillegg betyr ikke fri dataflyt fri og lik tilgang til data. Selv om noe flyter «fritt», betyr det ikke at det er tilgjengelig for oss alle. Tvert imot, akkurat nå har Big Tech det store flertallet av verdens samlede data. Uansett hvilke data som vil flyte, vil hovedsakelig strømme rett inn i deres lomme. Ikke din. Ikke min. Ikke det lokale SMB – men deres. Det vil gi Big Tech enda mer kraft og innflytelse.

På tide å reise diskusjonen og å handle – Big Tech handler nå!

Kryptovaluta og blokkjeder er ikke en løsning på de enorme ­materielle forskjellene og sentraliseringen av makt vi har i dag. De representerer et nytt slør over problemene i det kapitalistiske varesamfunnet. I realiteten representerer denne teknologien økt sentralisering og maktkonsentrasjon.

Håkon Edøy Hanssen medlem av Rødt og sivilingeniør.
Foto: Max Photo

Denne teksten vil gjennomføre en enkel marxistisk analyse av kryptovaluta og blokkjeder (blockchains) og en del av deres historie. Da denne teksten er skrevet for de uten en teknologisk bakgrunn vil dette føre til en viss forenkling av virkeligheten når fagterminologi defineres i denne artikkelen.

Kort fortalt kan bitcoin forklares som løsningen på et meningsløst matematisk problem, mens blokkjeder er en åpen database hvor man kun kan legge til informasjon, men aldri endre den i ettertid. Innholdet i blokkjeden er bestemt av majoriteten av regnekraften som brukes for å opprettholde den.

Ideologien bak kryptovaluta

De første som engasjerte seg i Bitcoin og kryptovaluta var hovedsakelig libertarianere og anarkokapitalister. En av de tidligste investorene i bitcoin, Roger Ver sa det slik under et intervju i 2013 (Feuer, 2013):

Pris er det minst interessante med bitcoin. Nesten alle som involverte seg i starten gjorde det av filosofiske grunner. Vi så på bitcoin som en god ide, som en måte å skille pengene fra staten.

David Gerard skrev i Attack of the 50 Foot Blockchain: Bitcoin, Blockchain, Ethererum & Smart Contracts (2017) at bitcoin også har sine ideologiske røtter i cyberlibertarianisme. Ideen om at teknologisk kunnskap «trumfer alle andre former for ekspertise, for eks. økonomi eller finans, ikke minst samfunnsvitenskapene» (Gerard, 2017, ss. 17-18). Denne ideologien ser man tegn på når man leser uttalelsen Satoshi Nakamoto, skaperen av bitcoin, skrev når han lanserte denne valutaen (Nakamoto, p2pfoundation, 2009). Han mente at hovedproblemet med dagens valutaer er at de avhengig av tillit, da spesielt til sentralbanken, til å ikke devaluere valutaen. Løsningen på dette problemet var å fjerne tredjeparter og institusjoner, som banker. Tilliten skulle byttes ut med informasjonsteknologi og kryptering.

I tillegg til å være inspirert av anarkokapitalisme er designet til bitcoin sterkt påvirket av gullstandarden, som styrte den nasjonale pengepolitikken i land som USA og Storbritannia frem til 1930. Nakamoto gjorde det klart at det aldri vil eksistere mer enn 21 millioner bitcoin¹. Valutaen skulle ha en øvre begrensing av eksisterende mengde, på samme måte som gullstandarden var. I dag er gullstandarden regnet som uegnet til å styre pengepolitikken, da den førte til enorme oppgangs- og nedgangskonjunkturer. Det var for mye aktivitet til at papirpengene som sirkulerte kunne være sikret med en gitt mengde gull.

Kryptovaluta som penger

For Marx er penger den universelle ekvivalenten til andre varer. Den muliggjør å sammenlikne bytteverdien til forskjellige varer gjennom bruk av pengevaren som mellomledd og dermed muliggjør et bytte mellom varer. Pengevaren muliggjør dermed et nytt abstraksjonsnivå (Dybedahl, 2014, s. 40). Man trenger dermed ikke å sammenligne individuelle varer med hverandre, kun bytteverdien uttrykt i pengevaren. Dette er med på å skape grunnlaget for den verdiproduksjonen som kjennetegner kapitalismen. En enkelt vare, som for eksempel gull, blir til en allmenn ekvivalent som følge av samfunnsmessig skikk (Dybedahl, 2014, s. 38) og hvor egnet den er som sirkulasjonsmiddel. Marx påpeker også at dersom en vare skal brukes som pengevare, og dermed som universal ekvivalent, må den være den eneste. Poenget med en enkelt spesiell vare som kan brukes til å sammenlikne alle andre varer, er at det bare er en slik pengevare.

Med denne forklaring i bakgrunnen blir spørsmålet: Kan kryptovaluta, eller spesielt Bitcoin, regnes som penger ifølge Marx? Svaret er et klart nei. Kryptovaluta, inkludert Bitcoin brukes per i dag ikke som en universal ekvivalent. Verdien til kryptovaluta fastsettes som regel i USD, ikke motsatt. Bitcoin brukes heller ikke i nevneverdig grad til kjøp og salg av varer. Det finnes enkelte foretak som godtar Bitcoin, men disse er svært få (og fallende) (Gerard, 2017, ss. 74-75) og andelen av salget som gjennomføres gjennom kryptovaluta er forsvinnende liten. David Gerard har skrevet om at mange av de butikkene og restaurantene som først godtok Bitcoin gikk bort ifra det, da det var tilnærmet ingen som benyttet seg av den (Gerard, 2017, ss. 76-77). Mozilla-stiftelsen gjennomførte et eksperiment hvor en besøkende fikk en tilfeldig variant av to mulige nettsider for donasjon. En med og en uten mulighet for å donere i Bitcoin. Siden med mulighet for Bitcoin tok inn 7,5% mindre enn den uten, og ville dermed generert et potensielt tap på rundt 140.000USD.

Så tidlig som 2015 viste den øvre begrensingen på antall transaksjoner seg å være et problem. Stor trafikk førte til at transaksjonene tar lang tid, ofte flere timer eller dager, eller at de ikke ble gjennomført i det hele tatt. Det har også ført til at prisen for å gjennomføre en transaksjon har blitt høyere. Dersom man ønsker å gjennomføre en transaksjon er man blitt nødt til å by blindt, siden man ikke har kjennskap til hva andre byr for å gjennomføre en transaksjon. Med tanke på hvor begrenset bruken av bitcoin i dag, og hvor vanskelig det å gjennomføre en enkelt transaksjon, blir det tydelig at den aldri kan fungere som en universell ekvivalent i noen nevneverdig grad for et land. Det er lite trolig at noen annen kryptovaluta med et bedre teknisk fundament vil gjøre det bedre. Nettopp fordi det er ikke noe samfunnsmessig behov for disse kryptovalutaene, med et unntak, som vil drøftes i neste del av teksten.

Sirkulasjon av kryptovaluta

Det er feil å si at kryptovaluta (spesielt bitcoin) ikke kan bli, eller aldri har blitt brukt, innen kjøp og salg. Det finnes eksempler på hvor varer har blitt byttet mot bitcoin, det mest kjente eksemplet på dette er plattformen Silk Road, hvor illegale varer ble solgt. Dette inkluderte narkotiske stoffer, manualer for å fremstille narkotika og liknende. Siden ble stengt i 2013 av FBI, og eieren Ross Ulbricht ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet til prøveløslatelse (Gerard, 2017, s. 53). Ulbricht ble dømt fordi han hadde lagret all nødvendig informasjon, inkludert data om brukerne og utfyllende logger han hadde brukt som dagbok på en laptop. Resultatet at alle de som hadde gjennomført transaksjoner på siden kunne bli identifisert. Da blokkjeden som inneholdt transaksjonene ikke kan endres, fungerer den som et evig bevis på ulovlighetene som alle kjøpere og selgere foretok seg på Silk Road.

Sirkulasjonen i den legale økonomien er ikke spesielt mer lovende. Mange av de som åpnet for å godta bitcoin som betalingsmiddel har stoppet. I januar 2018, måtte en bitcoin-konferanse holdt i Miami slutte å godta Bitcoin som betalingsmiddel for sine billetter som følge av de høye transaksjonskostnadene (30-60USD) og den lange ventetiden (Redman, 2018). Selv ikke de mest iherdige tilhengerne av denne teknologien klarte å få den til å fungere i praksis.

Kryptovaluta som vare

Da kryptovaluta ikke er å regne som penger, kan vi regne de over 1400 variantene som varer. Men hva slags vare kan vi regne dem som? Dersom vi ser på hvordan kryptovaluta blir utvekslet mellom folk minner mest de om det Marx kalte for fiktiv kapital, eller spekulasjonsobjekter på dagligtale. Fiktiv kapital, i motsetning til kapital brukt i produksjon skaper ingen merverdi. Den suger til seg merverdien fra andre kilder, ifølge Marx, og bidrar dermed ikke til verdiproduksjonen i samfunnet. Marx utrykket seg slik (Marx, 1994, s. 470):

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv².

Denne fiktive økningen skjer gjennom at en spekulant kjøper andeler av kapitalen i påvente av at den skal stige ytterligere, for så å selge den til noen andre. Kjøperen tenker likt, hen planlegger også å selge den til en høyere pris senere. Dette skjer helt det ikke er mulig å få en høyere pris, og spekulanten går med tap. Prosessen begynner så igjen. Den enes profitt er den andres tap. Ingen merverdi er skapt i denne prosessen, verdi har bare flyttet seg fra et individ til et annet. Den fiktive kapitalen, i dette tilfellet kryptovaluta, kan dermed fordoble eller tredoble seg mens den dukker opp «i ulike hender», men forskjellen mellom kapitalen i disse hendene er likevel «rent fiktiv».

Historikken til bitcoin (og annen kryptovaluta) følger forløpet beskrevet i avsnittet ovenfor. Gjentatte ganger har prisen for en bitcoin steget med flere hundre, av og til tusen prosent, før den har falt til en verdi som lå langt under verdien den kort tid før. For eksempel mistet alle kryptovalutaer 59 prosent av sin bytteverdi i første kvartal av 2018 (Haig, 2018), mens bitcoin sin bytteverdi steg med rundt 900 prosent i 2017 (Partington, 2018). Andre kryptovalutaer steg også med liknende mengde. Verdien har ved flere anledninger variert med så mye som 25 prosent på en dag (Treanor, 2017). Flere har påpekt at denne enorme usikkerheten i bytteverdien til bitcoin (og annen kryptovaluta) kommer hovedsakelig av det er ingen form for verdi som ligger i grunn for bytteverdien som den settes til. Det eneste håndfaste ved dem er en lengre tekstnøkkel.

Vi ser dermed at den bytteverdien som disse valutaene settes til er et tilfelle av ekstrem varefetisjisering, hvor fiktive mynter som ikke har noen håndfast forankring annen en rekke filer og meningsløs matematikk, blir ansett som et nytt paradigme av enkelte tilhengere. Det er de menneskelige forholdene mellom disse pseudonyme aktørene som bestemmer at en digital mynt skal verdsettes til en pris som varierer enormt. Den er ikke forankret teknologien som disse valutaene er bygget på.

Oscar Dybedahl mener at denne fetisjismen kommer fra «den gåtefulle karakteren» til varen (Dybedahl, 2014, s. 54). Denne karakteren kommer av de oversanselige egenskapene ting får når de opptrer som varer. Hvor forholdene mellom de ulike produsentene og den samfunnsmessige karakteren til deres arbeid blir uttrykt i denne tingen. Med tanke på at det er få varer som er mer gåtefulle i dagens samfunn enn kryptovaluta³, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor den tiltrekker så mange som ønsker å tjene på den spekulasjonen som bitcoin muliggjør. Spekulasjonen som er muliggjort av de menneskelige og samfunnsmessige avhengighetene er gjemt bak et komplekst forhold mellom de atomiske individene som produserer, spekulerer i og betaler med kryptovaluta, og de som fasiliteter disse forholdene. Slike forhold blir også uklare på grunn av at alle er pseudonyme og at tillit mellom menneskene er antatt unødvendig for opprettholdelsen av disse forholdene, alt er bygget på forbruk av materielle ressurser og meningsløs matte.

Denne gåtefulle karakteren blir ikke gjort bedre av at institusjonene som benyttes for kjøp og salg av kryptovaluta, børser («exchanges»), har vist seg å være svært lite troverdige. Så mye som en tredjedel av alle børser for bitcoin har opplevd at verdier har forsvunnet som følge av sikkerhetshull (Chavez-Dreyfuss, 2016). To av de mest kjente eksemplene på dette er børsene kalt Bitfinex og Mt. Cox, hvor henholdsvis 68 og 350 millioner i kryptovaluta forsvant.

Sentralisering av produksjon og distribusjon av bitcoin

Opprinnelig var ideen rundt kryptovalutaer at produksjonen skulle være desentralisert. Siden bitcoin er en vare, hvor produksjonen krever produksjonsmidler, som prosessor og tilhørende datautstyr, blir det tydelig at mining vil preges av de samme kreftene som produksjon av tradisjonelle varer. Produksjonen vil ifølge Marx sentraliseres, noe den også har gjort.

I 2014 var over 50 prosent av all produksjon av bitcoin styrt av tre individer/organisasjoner. I begynnelsen ble den gjennomført datainteresserte folk som produserte myntene ved å la datamaskinene deres jobbe for å vedlikeholde blokkjeden. I dag produseres bitcoin i store serverparker med sterke pengeinteresser i ryggen, hvor 80 prosent er lokalisert i Kina. De leter etter måter å redusere produksjonskostnadene, drevet av den evige kraften til å redusere kostnadene og produksjonstiden. Mest mulig verdi må presses ut av produksjonsmidlene, for de blir raskt utdatert, og må erstattes for å ikke tape terreng mot konkurrentene. Den varierende prisen gjør også at de mindre produsentene presses ut når prisen er lav, mens kapasiteten i stadig større grad konsentreres. Dette er svakheten med sikkerhetsmekanismer som bygger på bruk av materielle ressurser, blokkjeden kan bare være så desentralisert som produksjonsmidlene, i likhet med de aller fleste andre varer.

Det er ikke bare produksjonsprosessen som er sentralisert, ulikheten mellom de som eier kryptovalutaer er også enorm. I 2014 uttalte en analytiker hos Citigroup at «47 individer eier omtrent 30 %, 900 eier 20 %, de neste 10 000 eier 25 % og den siste millionen eier 20 %». I 2017 var det ikke mye bedre. 4,11 prosent av alle eiere kontrollerte på dette tidspunktet 96,53 prosent av alle bitcoin, og 0,00088 prosent eide 17,49 prosent (Amords, 2017). Dette mønsteret gjentar seg også for de andre kryptovalutaene, i varierende grad (Altcointoday, 2018). Dorit Ron og Adi Shamir fant i 2012 at en av de største eierne hadde prøvd å skjule sin andel gjennom å lage mange små transaksjoner (Ron & Shamir, 2012). I 2018 fant tre økonomer at det var «høyst sannsynlig» at verdiøkningen til bitcoin fra 150 USD til 1000 USD skjedde på grunn av et enkelt individ (Gandal, Hamrick, & Oberman, 2018). De fant også at «mistenkelig aktivitet» kjennetegnet omtrent alle dager med høy aktivitet på børser for kryptovalutaer.

Det er altså et lite fåtall som har tjent seg rike på denne spekulasjonen, mest sannsynlig gjennom markedsmanipulasjon. Taperne er vanlige folk, som for eksempel Sør-Koreas unge, hvor flere har tatt selvmord som følge av tap (Premack, 2018). Drømmen om en desentralisert valuta og infrastruktur ser dermed ut til å ha vært borte en stund, om den noensinne eksisterte i det hele tatt.

Blokkjeder – vidunderet bak kryptovalutaer

Responsen på de problemene som er nevnt tidligere i teksten, er at på tross av disse manglene har teknologien som kryptovaluta er bygget på, blokkjeder, et enormt potensial. Eksempler på dette er uttalelser som at blokkjeder kan muliggjøre direkte demokrati, potensielt fjerne transaksjonskostnader, og erstatte Brønnøysundregistrene gjennom å automatisere bort mellomledd (Veløy, 2017).

Slike håpefulle prediksjoner rundt ny teknologi er ikke nytt. På 1980- og 1990-tallet ble det laget flere manifest som argumenterte for at internettet ville bringe med seg en ny æra for demokrati. Et eksempel på dette er John Perry Barlow sitt manifest om fremtiden til verdensveven (Barlow, 1996). Barlow tilhørte også cyberlibertarianismen, samme ideologi som bitcoin springer utfra. Han mente blant annet at det ikke eksisterte noen form for privat eiendom, fremmedhat eller redusering av ytringsfriheten på internettet. Han skrev blant annet:

Vi er i ferd med å skape en verden man kan entre uten privilegier eller fordommer som følge av rase, økonomisk styrke, militær makt, eller medfødt posisjon.

Og:

Vi tror at vår styringsform ha sitt utspring fra etikk, opplyst egeninteresse og allmenn velferd.

Når vi ser på hvordan internettet ser ut i dag, med selskaper som Facebook og Amazon som har sentralisert sosiale felleskap og netthandel, virker dette håpefulle sitatet veldig fjernt. Økonomisk styrke definerer dagens internett i aller høyeste grad. Facebook stenger kontoer til palestinske aktivister (Greenwald, 2017) og Amazon presser sine arbeidere til det ytterste for å høste størst mulig profitt (Ghosh, 2018). Avsløringene som ble offentliggjort gjennom arbeidet utført av Edward Snowden viser også hvor mye ressurser stater har lagt ned for å overvåke og kontrollere sine innbyggere (Greenwald, 2014). Bralows visjon om et internett fritt for problemene i den materielle verden, virker dermed veldig fjern i dag.

I et marxistisk perspektiv, hvor man tar høyde for samfunns- og produksjonsforholdene, er ikke denne sentraliseringen av internettet i retrospekt spesielt overraskende. På samme måte som at selskaper og kapital ble mer og mer konsentrert og dermed større, har det samme skjedd på internett. Monopol er regelen, ikke unntaket. Når det ble tydelig hvor mye profitt det var å hente i dette nettverket, gjorde de samme kreftene som i den materielle kapitalismen seg også gjeldende i cyber space. Spørsmålet blir da om blokkjedeteknologien vil få en annen effekt, dersom dens rolle skulle få like stor innvirkning på samfunnet som internettet har hatt. Per i dag har historikken til kryptovalutaer og blokkjeder vært full bobler, tyveri⁴ og (ironisk nok) sentralisering. Så prediksjonen om at blokkjeder vil føre til et mer demokratisk og mindre sentralisert samfunn virker lite trolig.

Dersom blokkjeder skulle få en dominerende rolle i fremtiden vil den rollen defineres i stor grad ut ifra samfunnet rundt den. Noam Chomsky har ved flere anledninger påpekt at teknologi er som en hammer, man kan bygge hus med den, eller man kan slå inn hodet til noen med den. Historien er full av teknologier som hvor man ser slike kontraster. Kjernefysisk teknologi kan brukes til å behandle kreft, og jevne hele byer med jorda. Roboter kan redusere det repeterende og farlige arbeidet som mennesker utfører, de kan også brukes til å bombe bryllup og begravelser. I tillegg til dette kommer den ideologiske bakgrunnen til designet av bitcoin og blokkjeder. De er laget for å operere uten noen form for tillit, alle de ressursene som brukes på databehandling brukes for at de skal kunne drives uten noen form for tillit. Alt og alle er gjemt kryptering og pseudonymer.

Med bakgrunn i historikken og analysen av kryptovalutaer og blokkjeder bør ikke venstresiden, etter min mening, se på denne teknologien som en løsning på de enorme materielle forskjellene og sentraliseringen av makt vi har i dag. Verken kryptovalutaer eller blokkjeder har vist tendenser til å redusere disse problemene, de ser heller ut til å forsterke dem. Fetisjismen rundt kryptovalutaer og blokkjeder står også i kontrast Marx’ ønske om å fjerne sløret rundt varene i samfunnet. Det å bytte ut tillit til institusjoner mot å bruke enorme ressurser på å regne på meningsløse tall, samtidig som at verden må redusere sine klimautslipp virker unødvendig. Skal vi unngå en klima- og ressurskrise kan vi ikke erstatte tilliten vi har til hverandre og våre institusjoner⁵ med energi- og ressurssløsing. Dersom blokkjeder får en sentral rolle i framtidas samfunn blir den mest sannsynlig brukt som enda et verktøy for sentralisering av makt, enn en desentralisering.

Bibliografi

Altcointoday. (2018, Januar 26). Altcointoday. Retrieved from Altcointoday: https://altcointoday.com/cryptocurrencies-centralized-think/
Amords, R. (2017, September 18). howmuch. Retrieved from howmuch: https://howmuch.net/articles/bitcoin-wealth-distribution
Anna Irrera, J. M. (2018, Mars 25). Reuters. Retrieved from reuters.com: https://www.reuters.com/article/us-banks-fintech-blockchain/wall-street-rethinks-blockchain-projects-as-euphoria-meets-reality-idUSKBN1H32GO
Barlow, J. P. (1996). A Declaration of the Independence of Cyberspace.
Bitcoin Wiki. (2018, Mars 4). Bitcoin Wiki. Retrieved from Bitcoin Wiki – Controlled Supply: https://en.bitcoin.it/wiki/Controlled_supply
Chavez-Dreyfuss, G. (2016, August 29). Reuters. Retrieved from Reuters: https://www.reuters.com/article/us-bitcoin-cyber-analysis-idUSKCN11411T
Dahle, T. (2014). Loven om profittratens fallende tendens. Retrieved from Gnist: http://marxisme.no/loven-om-profittratens-fallende-tendens/
Dybedahl, O. (2014). Kapital som politisk filosofi – En lesning av Marx’ kritikk av den poltiske økonomi som immanent sosial kritikk av kapitalismen. Oslo: Universitetet i Oslo.
Feuer, A. (2013, Desember 14). The New York Times. Retrieved from nytimes.com: https://www.nytimes.com/2013/12/15/sunday-review/the-bitcoin-ideology.html.
Gandal, N., Hamrick, J., & Oberman, T. (2018, Januar 23). Price manipulation in the Bitcoin ecosystem. Journal of Monetary Economics, pp. 19-23.
Gerard, D. (2017). Attack of the 50 Foot Blockchain: Bitcoin, Blockchain, Ethereum & Smart Contracts. CreateSpace Independent Publishing Platform.
Ghosh, S. (2018, Apil 16). Amazon warehouse workers pee into bottles because they are scared of being punished for taking a comfort break. Retrieved from Buisness Insider: http://nordic.businessinsider.com/amazon-warehouse-workers-have-to-pee-into-bottles-2018-4?r=US&IR=T
Greenwald, G. (2014). No Place to Hide: Edward Snowden, the NSA, and the U.S. Surveillance State. Metropolitan Books.
Greenwald, G. (2017, Desember 30). Facebook Says It Is Deleting Accounts at the Direction of the U.S. and Israeli Governments. Retrieved from The Intercept: https://theintercept.com/2017/12/30/facebook-says-it-is-deleting-accounts-at-the-direction-of-the-u-s-and-israeli-governments/
Haig, S. (2018, April 2). Bitcoin.com. Retrieved from news.bitcoin.com: https://news.bitcoin.com/capitalization-cryptocurrency-markets-loses-59-q1-2018/
Khatwani, S. (2018, Mars 29). Bitcoin Private Keys: Everything You Need To Know. Retrieved from Coinsutra: https://coinsutra.com/bitcoin-private-key/
Marx, K. (1994). Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3. Forlaget Rødt!
Morrow, M. J. (2018). UNHCR. Retrieved from unhcr.org: http://www.unhcr.org/blogs/promise-hype-provides-blockchain-safe-identity/
Nakamoto, S. (2008). Bitcoin: A Peer-to-Peer Electronic Cash System.
Nakamoto, S. (2009, Februar 11). Retrieved from p2pfoundation: http://p2pfoundation.ning.com/forum/topics/bitcoin-open-source
New Scientist. (2017, November 1). Bitcoin: what a waste of resources. New Scientist.
O’Dwyer, K. J., & Malone, D. (2014, Juni 26-27). Bitcoin Mining and its Energy Footprint. ISSC 2014 / CIICT 2014, Limerick.
Partington, R. (2018, Desember 2). The Guardian. Retrieved from The Guardian: https://www.theguardian.com/business/2017/dec/02/bitcoin-is-it-a-bubble-waiting-to-burst-or-a-good-investment
Premack, R. (2018, April 3). South Korean millennials are reeling from the Bitcoin bust. Retrieved from The Verge : https://www.theverge.com/2018/4/3/17192886/bitcoin-cryptocurrency-south-korea-millennials
Redman, J. (2018, Januar). news.bitcoin.com. Retrieved from https://news.bitcoin.com/miami-bitcoin-conference-stops-accepting-bitcoin-due-to-fees-and-congestion/
Roberts, P. (2018, Mars/April). Politico Magazine. Retrieved from https://www.politico.com/magazine/story/2018/03/09/bitcoin-mining-energy-prices-smalltown-feature-217230
Ron, D., & Shamir, A. (2012). Quantitative Analysis of the Full Bitcoin. The Weizmann Institute of Science, Israel.
the morning paper. (2018, Mars 19). the morning paper. Retrieved from blog.acolyer.org: https://blog.acolyer.org/2018/03/19/a-quantitive-analysis-of-the-impact-of-arbitrary-blockchain-content-on-bitcoin/
Treanor, J. (2017, Desember 22). The Guardian. Retrieved from The Guardian: https://www.theguardian.com/technology/2017/dec/22/bitcoin-price-plunges-2000-12-hours-year-end-rally-fizzles-out
UN Women. (2018, Februar 2). UN Women. Retrieved from unwomen.org: http://www.unwomen.org/en/news/stories/2018/2/news-event-blockchain-technology-and-humanitarian-action
Veløy, C. (2017, Februar 6). NRK. Retrieved from nrk.no: https://www.nrk.no/viten/xl/teknologien-som-tar-livet-av-avgiftene-1.13337268
Weisenthal, J. (2014, Januar 12). Business Insider. Retrieved from Business Insider: http://www.businessinsider.com/bitcoin-inequality-2014-1?r=US&IR=T&IR=T

Sluttnoter:

1. Denne begrensingen kjennetegner flere andre kryptovalutaer.
2. Oversettelsen er hentet fra en artikkel skrevet av Torstein Dahle i Gnist (Dahle, 2014).
3. Å finne en eksakt definisjon av hva kryptovaluta faktisk er har vist seg å være per i dag vanskelig.
4. Se avsnittet om børser for kryptovaluta.
5. Kryptovaluta har også sine egne, mindre åpne og regulerte institusjoner; børser.

Hvis venstresiden ikke finner ut hvordan blockchain kan fungere for deres sak, vil blockchain bli et verktøy for høyresiden. Blockchain er kommet for å bli, og vi må finne ut hva det betyr for en sterk stat, trepartssamarbeidet og den nordiske modellen.

Jon Ramvi jobber til daglig i startup-en sin Blockchangers
Foto: Pixabay

Blockchain er den underliggende teknologien til bitcoin. Verdiforslaget til bitcoin er en påstand om at man kan få en bedre og mer forutsigbar økonomi ved å ha forutsigbarhet i inflasjonen. I dag setter verdens sentralbanker styringsrenten opp og ned for å endre inflasjonen. Før var de forskjellige økonomiene koblet til gullstandarden. Det betydde at hver krone var verd x gram gull og hver dollar var verd y gram gull. Siden det er en viss forutsigbarhet i at «gull vil alltid ha verdi» og at det finnes en begrenset mengde gull på planeten, skulle gullstandarden gi en stabil økonomi. Det gikk dessverre ikke slik, men tanken var god. Bitcoin vil igjen ha en slik standard, og vil at penger skal følge «bitcoin-standarden». På samme måte som gullstandarden, så finnes det kun et gitt antall bitcoins og inflasjonen ble definert da bitcoin ble født i 2008. Det er altså full forutsigbarhet. Likevel er dessverre bitcoin ekstremt volatil på grunn av spekulasjon.

Før det fantes banker, så skrev man ned hva en skyldte andre, og hva andre skyldte seg. Dette var enkelt å organisere og samtidig effektivt, men det var vanskelig å ha tillit til listene. Det tok ikke lang tid før det var uenighet om hvem som skyldte hvem hva. Man begynte deretter å bruke en tredjepart til å føre listene på vegne av de involverte partene. I dag kjenner vi til disse tredjepartene som banker. Dette behovet for en tredjepart, reduserte effektiviteten i prosessen, men ved å dermed ha tillit til innholdet var viktigere enn effektiviteten. Dette har vært utviklingen i samfunnet vårt siden loggføringen ble oppfunnet. Større registre som snakker sammen, store etater og gigantiske selskaper.

Med bitcoin lar vi hver person stå for egen loggføring, som er en totalreversering av retningen vi har hatt fram til nå. Forskjellen denne gangen er at bitcoin passer på at alle sine lister er enige. Og dette foregår kontinuerlig og globalt. Det vil si at vi får alle fordelene som store registre og byråkrati gir oss, uten selve byråkratiet.

Bitcoin er den største blockchainen, men det mange flere. Det finnes faktisk over 700 blockchainer. Grunnen til at det finnes så mange forskjellige blockchainer er at de har forskjellige verdiforslag for funksjonalitet. Noen er raskere, noen er sikrere, noen har bedre personvern osv. Det finnes ingen «den beste» blockchainen. Det er kun snakk om å vekte forskjellige egenskaper forskjellig, for eksempel kan man øke hastigheten på blockchainen gjennom å gjøre den mindre desentralisert.

Verdiforslaget til den nest-største blockchainen er å lage en global, gigantisk virtuell datamaskin på blockchain. Denne plattformen heter Ethereum og har hatt en voldsom vekst i anvendelse og verdi siden plattformen ble laget sommeren 2015. Ethereum kan kjøre såkalte smartkontrakter som er små autonome og desentraliserte programmer som kjører på blockchain. I dag er det slik at i den virkelige verden har vi papirbevis på ting: en billettt til en konsert, en aksje i en startup eller en hundrelapp. Disse tingene i seg selv betyr ikke så mye uten reglene og lovene som papirbeviset symboliserer. En aksje i seg selv er bare et bevis på at du eier aksjen. Det er aksjeloven og aksjonæravtaler som definerer hva det faktisk innebærer å ha denne aksjen. Det samme gjelder en billett med forbrukerkjøpsloven med mer. Med smartkontrakter kan disse reglene programmeres rett inn i hver enkelt mynt, hver enkelt billett og hver enkelt aksje, og smartkontrakten passer selv på at reglene blir fulgt. For å forklare konseptet med et konkret eksempel: Hver gang du kjøper noe, legger selger 25 prosent av betalingssummen til side for å sende denne inn til Skatteetaten annenhver måned som merverdiavgift. Med en penge på blockchain, kan denne logikken programmeres inn i hver enkelt mynt. Ved en handel, deles pengene opp og sendes til de respektive partene automatisk. Dette gjør det mulig å automatisere store deler av regnskapsføringen for selskapene. Men det er ikke alltid 25 prosent mva. På dagligvarer er det halv moms og på reise er det kun 10 prosent mva. Kompleks logikk som dette kan programmeres inn i blockchainen og håndheves automatisk. Pengene «forstår» om de blir brukt til reise eller dagligvarer.

Mange mener denne revolusjonerende teknologien betyr at tiden for registre, mellomledd og byråkrati er forbi, men det er ikke min mening. Når mye av det vi gjør i dag automatiseres, gir det oss mulighet til å levere produkter på et nytt abstraksjonsnivå. Altså kan man levere tjenester med høyere granularitet. Igjen vil jeg forklare med et konkret eksempel: Si at Stortinget vedtar at det skal være mindre moms på frukt og grønt for familier med lav inntekt, så ville det vært umulig å håndtere i dag. Man ville måtte opprette en ny Frukt og Grønt Etat med flere hundre ansatte som gikk gjennom alle transaksjonene for å sjekke at dette ble gjennomført riktig, og at ingen lurte seg unna. Med blockchain-teknologien kan dette programmeres til å automatisk håndheve dette. Ved å hente lønnsopplysninger fra Skatteetaten, kan man levere dette uten å ansette en eneste ny byråkrat.

Som sagt tror jeg ikke tiden for mellomledd er fordi, men jeg tror blockchain kommer med strukturelle endringer til hvordan alt organiseres. Teknologien er en bevegelse fra sentralisert til desentralisert organisering. Og av akkurat denne grunnen kastes ordet «desentralisering» mye rundt når det snakkes om blockchain, men hva faktisk ordet betyr er ikke alltid like klart. For meg betyr desentralisering en endring i hvordan vi løser mange av våre strukturelle utfordringer i dag. I utviklingen av samfunnet, har vi alltid gått mot sentralisering. Eksempelvis, hvis man har to autonome grupper og skal få disse til å samarbeide mer effektivt, så lager vi et hierarki hvor vi setter en leder på toppen av disse to gruppene. Da banknæringen kom i gang på 1400-tallet, så var det ingen kobling mellom dem. Én bank hadde sine penger og sine kunder. Man kunne ikke bytte penger på tvers av bankene, så kun kunder i samme bank hadde et fungerende pengesystem mellom seg. Man hadde altså autonome grupper som man ville at skulle samarbeide, så på 1700-tallet innførte man et hierarki og sentralbanker over bankene. Dette fjernet autonomiteten til bankene, men gjorde at det bankbransjen ble standardisert, regulert og at man enklere kunne gjøre transaksjoner på tvers av banker og nasjoner.

Desentralisering betyr at vi kan organisere entiteter i nettverk istedenfor hierarkier, altså at man ikke trenger en sentralbank som sjef for bankene, eller at man trenger Netflix på toppen av verdikjeden for å samle alle filmrettighetene ett sted. Bankene, rettighetshaverne – organisasjonene kan organisere arbeidet direkte mellom seg. Ved å organisere dette i nettverk oppnår man samme nivået av styring, men med økt autonomitet i organisasjonene og økt effektivitet på tvers av organisasjonene. Videre er endringene demokratiserende gjennom at endringen fra hierarki til nettverk, bryter ned siloene. Det betyr altså at markeder åpnes opp for flere aktører.

Det som er vanskelig å forholde seg til, er hvordan denne bevegelsen vil påvirke deg og samfunnet. Blockchain og smartkontrakter gjør det for eksempel mulig å lage delingsøkonomi-løsninger (som for eksempel taxi-tjenesten Uber) helt desentralisert, det vil si en løsning hvor det ikke er et selskap i midten. I denne løsning kobles sjåfører og passasjer direkte sammen gjennom krypterte kanaler. I slik situasjoner vil det ikke være noe selskaper som er ansvarlig for tjenestene, men et desentralisert nettverk av titalls tusen maskiner over hele verden som driver en gitt tjeneste. Spørsmålet er hvordan slike tjenester skal reguleres politisk?

Bitcoin-bevegelsen bygger originalt på libertarianistiske verdier. I Silicon Valley tar de blockchain til sitt bryst og fryder seg med å lage løsninger som staten ikke kan «regulere og skatte i hjel». I de autokratiske statene Russland og Kina er de også veldig interessert i blockchain, men av motsatt grunn: teknologien kan brukes til å styre økonomien og å bedre overvåke transaksjoner. Verken USA eller Kinas anvendelse av blockchain passer til den nordiske modellen. Teknologien kan like gjerne brukes til å styre staten, til å øke byråkratiet uten ekstra kostnad, til demokratisering eller til å styrke fagbevegelsen.

Bitcoin kan feile, men blockchain er kommet for å bli. Det er viktige nå er at venstresiden tar aktive valg til hvordan vi anvender teknologien, fordi uten styring, er teknologien til et verktøy for høyresiden.

Det finnes i dag 700 forskjellige allemannseide (public) blockchains med en samlet markedskapitalisering på cirka 4 billioner kroner. Bitcoin er den største blockchain-en, tett fulgt av Ethereum. Det finnes også et ukjent antall private blockchains. Mens hvem som helst kan delta i allemannseide blockchains, så får kun utvalgte parter ta del i private blockchains. Forskjellen minner om forskjellen på det åpent internett, hvor alle kan legge ut og lese data, og intranett hvor kun utvalgte parter har tilgang.

Topp 5 allemannseide blockchains:

Navn	Markedskapitalisering
Bitcoin	$156 000 millioner
Ethereum	$73 000 millioner
Ripple	$30 000 millioner
Bitcoin Cash	$26 000 millioner
EOS	$15 000 millioner

Et knippe norske selskaper, avdelinger og institusjoner som undersøker blockchain: Pwc, EY, Deloitte, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Statkraft, Innovasjon Norge, Knowit, Kantega, Bisnode, Klaveness, DNB, Skatteetaten, Norges Bank, Storebrand, Obos.

Vi lever i en ny kapitalisme der «immaterielt arbeid» har tatt over for det gamle fabrikkarbeidet. Dette betyr at kapitalen har utspilt sin historiske rolle og blitt en ren parasitt. Dette blir hevdet av teorien om den digitale kapitalismen, som nærmest har blitt til ortodoksi for de mest populære venstreintellektuelle i vår tid.

Her vil jeg granske den kritisk.

Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Negativespace.co

En ny kapitalisme har tatt over for den gamle «fordismen» eller «industrikapitalismen». I kjernen av økonomien ligger ikke lenger store fabrikker, der hvite, mannlige proletarer produserer likeartede, standardiserte varer i et stort omfang. Den nye kapitalismen er en kapitalisme der alt flyter, der det viktigste ikke skjer innenfor, men utenfor fabrikken. Tjenestesektoren har blitt enorm. For selve produksjonen har kunnskapen fått en framtredende rolle, slik at de viktigste former for arbeid – enten det gjelder omsorg eller kunnskapsintensive varer – er «immaterielle». Samtidig utviskes skillelinjene mellom arbeid og fritid. Hvilken betydning får disse endringene for kapitalismen og, ikke minst, for håpet om en frigjøring fra kapitalismen?

Dette danner utgangspunktet for teoriene til noen av de mest prominente venstreintellektuelle i vår tid, som Antonio Negri, Michael Hardt, Slavoj Žižek, Paul Mason og en rekke andre. På ulike måter hevder de at det har funnet sted et grunnleggende paradigmeskifte i kapitalismens historie, der kapitalen har utspilt sin «historiske rolle». De hevder også at det i kapitalismens skjød har vokst fram kommunistiske lommer – allmenninger – og at kampen mot kapitalismen i vår tid handler om å forsvare og utvide allmenningene.

Disse teoriene er på mange måter en utvekst av en spesiell italiensk teoritradisjon, såkalt «arbeiderisme» eller «operaisme», som gikk ad undas, men gjenoppstod som «postoperaisme». De store navnene er Hardt og Negri, med bøker som Imperiet og Multituden. Denne nye strømningen preges av fyndord som allmenninger (commons), rente, digital kapitalisme, immaterielt arbeid, kognitivt arbeid og liknende. De har utviklet en politisk-økonomisk diagnose av kapitalismen i vår tid, som de vil bruke til å trekke radikale politiske slutninger. Det er vanskelig å ikke ha sympati med deres målsetninger, men teoriene bærer på flere grunnleggende problemer.

Innflytelsen til disse teoriene i Norge – om man eksempelvis ser på mottakelsen av Paul Masons bok PostCapitalism – begynner å bli omfattende nok til at det er verdt å se kritisk på dem.

Kunnskap og kommunisme

Hva innebærer det at kunnskap og tjenester utgjør økonomiens nye kjerne? Her siteres nesten alltid en passasje fra en av Marx’ notatbøker, Grundrisse, der han utforsker muligheten for at kunnskap («det allmenne intellekt») blir den viktigste produktivkraften. For Marx ville dette bety at arbeidstiden ikke lengre tjente som rikdommens mål, hevder disse tenkerne.¹ Har dette allerede skjedd i vår «kunnskapsøkonomi»?

Sentralt i teoriene om den digitale kapitalismen står «den kognitive varen». Dette er en vare der kunnskapsarbeidet som eksempelvis går med til forskning/utvikling, er større og viktigere enn produksjonsarbeidet som skal til for lage nye eksemplarer.² Et ofte brukt eksempel er Microsoft Windows, som brukte rundt 50 millioner dollar på å utvikle det første eksemplaret av sitt operativsystem, mens nye CD-er med det samme bare kostet et par dollar. Med internett og delingssystemer kan «marginalkostnaden» for å spre operativsystemer eller liknende produkter havne nært null.

Marx’ verdilov, som sier at varer byttes i henhold til det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er «legemliggjort» i dem, settes tilsynelatende ut av spill når det gjelder slike kognitive varer. Dermed kan man ikke bruke marxistiske verdibegreper for å fange den «hegemoniske» kjernen av produksjonen og arbeidet i vår tid.³ «Verdiloven, grunnlagt på et mål av den abstrakte arbeidstiden som umiddelbart vies til produksjonen, går inn i en krise»⁴ siden «tiden der arbeidet vies til produksjon … blir ubetydelig».⁵

Man betaler ikke for arbeidet som faktisk er nedlagt i sin utgave av Windows. Arbeidstiden står bare for en liten brøkdel av prisen. Dessuten blir det umulig å måle arbeidet som går inn i varen. Et operativsystem er et innviklet kunnskapsprodukt som bygger på kunnskap fra et helt samfunn – «det allmenne intellekt». Hvem kan måle det? Inn i regnestykket må ikke bare statlig finansierte universiteter, som stod for den nødvendige grunnforskningen, men også gratisarbeidet til software-entusiaster og amatører (som har kommet med noen av vår tids største digitale nyvinninger) og utallige andre kunnskapsprodusenter. Kunnskap utvikles ikke på en fabrikk, av en arbeider eller en gruppe av arbeidere. Kunnskapsarbeidet blir umulig å måle, siden det blir utført av et helt samfunn. Om arbeidstiden ikke kan måles, kan heller ikke prisen eller bytteverdien uttrykke arbeidstiden. Som Franco Berardi skriver: «Når du vil etablere gjennomsnittstiden som er nødvendig for å produsere et fysisk objekt, så trenger du bare å gjøre et enkelt regnestykke: hvor mye fysisk arbeidstid er nødvendig for å omforme den materien til det godet.» Men det er «umulig» å beregne tiden det tar å skape en ide, et prosjekt, en innovasjon. Forholdet «mellom arbeidstid og verdi oppløses», det allmenne intellekt kan ikke kvantifiseres eller standardiseres.⁶

Verdier som ikke kan måles

Kapitalismen får en «målbarhetskrise». Det blir umulig å måle arbeidstiden som brukes på varene. Varer byttes ikke lenger i tråd med de arbeidsmengder de legemliggjør, og selve produksjonen foregår i stor grad utenfor den kapitalistiske fabrikken, utenfor kapitalens kontroll som sådan. Hele samfunnet bærer «det allmenne intellekt». Arbeidere på alle nivåer, over hele verden, får et prekært forhold til arbeidslivet, og beskjed «ikke om å arbeide hele tiden, men å konstant være tilgjengelig for å arbeide. Det finnes ikke lengre noen «stabil arbeidsstyrke».⁷ Slik utviskes skillet mellom arbeidstid og fritid.

Vår felles kunnskap – som er blitt den viktigste produktivkraft – er i virkeligheten ikke noe som kan eies av et selskap, men en allmenning som vi bidrar til i felleskap, uavhengig av lønnsarbeidet. Dette betyr at vi allerede har «lært oss» å organisere produksjonen uavhengig av kapitalen, siden det viktigste området for produksjon ligger utenfor fabrikken. Dermed har kapitalen utspilt sin rolle som organisator og dirigent av samfunnets produksjon, den har overflødiggjort seg selv. Slik bereder den nye kapitalismen grunnen for et kommunistisk eller et etterkapitalistisk samfunn. «Kapitalen forblir stort sett utenfor allmenningenes produksjonsprosess».⁸

Der arbeidstiden som vies til produksjonen av kunnskapsintensive varer blir ubetydelig, eller, for å si det med språket til nyklassisk økonomisk teori, der reproduksjonens marginalkostnad praktisk talt er ingenting eller ekstremt lite, burde disse varene bli gitt bort gratis. Fra dette standpunktet etterstreber kapitalen en løsning om å hevde intellektuelle eiendomsrettigheter for å innkassere monopolrenter.⁹

På denne måten «opprettholdes bytteverdiens forrang, som er basert på produksjonens vansker, mot rikdom, som er basert på overflod og bruksverdi, og derfor på fri tilegnelse».¹⁰

Fra profitt til rente

Argumentet til post-operaistene Žižek, Vercellone, Negri og co. blir at vår nye kapitalisme på helt vesentlige måter strider mot kapitalismens «egentlige» logikk, slik at kapitalistene ikke lenger tjener penger ved å organisere og omorganisere produksjonen i en jakt på merverdi, men ved å tilegne seg (grunn-)renter og dikte opp kunstige juridiske redskaper, som intellektuell eiendomsrett, for å få dette til. Vi ser at tradisjonelle «kunnskaper» om eksempelvis nytteverdien til bestemte jordfrø som et naturlig sprøytemiddel, eller om de legende egenskapene til en bestemt plante, blir patentert og gjort til privateiendom av selskapet som patenterer kunnskapen».¹¹ Denne typen rentetilkarring blir typisk for kapitalismen. «Kapitalens rolle blir fullstendig parasittisk», skriver Žižek, og «eiendom blir tyveri».¹² Michael Hardt påpeker: «For industrikapitalens tilfelle og dens produksjon av profitt, spiller kapitalisten en intern rolle i produksjonsprosessen, særlig ved å utpeke samarbeidsmidlene og stå for disiplineringsformene. I produksjonen av allmenninger må kapitalisten forbli relativt ekstern.»¹³ Nettopp siden kapitalen ikke spilte noen rolle i å utvikle kunnskapene om jordfrøenes egenskaper, virker det som tyveri når den privatiserer og patenterer den.

Når tilkarring av renter på denne måten blir typisk, endres også forholdet mellom staten og økonomien. For å kunne privatisere kunnskaper om jordfrø må den aktuelle kapitalisten vinne gehør hos staten. Under industrikapitalismen tjente kapitalistene profitt stort sett uten statens direkte hjelp, selv om staten etablerte det allmenne rammeverket som gjorde det mulig å forøke verdi og akkumulere kapital. Nå, hevder den digitale kapitalismens teoretikere, har dette endret seg. Med verdiens sammenbrudd fungerer ikke lenger den «fredelige» innkasseringen av merarbeidet, slik at kapitalistene må tilkarre seg kunstige rettigheter ved å påvirke staten, og bruke staten på en stadig mer direkte måte, som et redskap for å sikre seg renter. Dette undergraver det kapitalistiske demokratiet og gjør statens logikk mer autoritær. Dette siste er særlig viktig for Žižek. «Utbytting i klassisk marxistisk forstand er ikke lenger mulig, som er grunnen til at det må iverksettes stadig mer av direkte juridiske tiltak, altså av ved ikke-økonomisk makt», som han skriver.¹⁴ Dette er grunnlaget for tesen Žižek stadig gjentar om at forbindelsen mellom kapitalismen og demokratiet er brutt, noe som gjør at en autoritær kapitalisme er i emning.

*

Teoriene om immaterielt arbeid, digital kapitalisme og så videre har en viss intuitiv appell, siden de knytter an til konvensjonelle teorier om vår tids «kunnskapsøkonomi». De gir en inngang til radikal politikk som tilsynelatende ikke er brennemerket av den diskrediterte arven fra Marx og «realsosialismen». At teoriene har påvirkningskraft er derfor ikke overraskende, men det er ikke dermed gitt at de har særlig mye for seg.

Lovsang over industrikapitalismen?

Hvilke antakelser skjuler seg i teoriene til Žižek, Vercellone, Negri og co. om at kapitalen i vår tid ikke egentlig «fortjener» profitten, siden de nå må tilkarre seg inntekter gjennom staten og dikte opp juridiske fiksjoner som «intellektuell opphavsrett». Dette må vel bety at kapitalen i gamle dager tjente profitt på ærlig vis? Da var det kapitalens privateie av produksjonsmidlene, dens rolle i å organisere og omorganisere denne, som ga den «rett» til å sanke profitt. Nå er den derimot parasittisk, en rentenistisk tyv. Slik blir kritikken av kapitalismen i vår tid bygget på et ukritisk bilde av den forgangne industrikapitalismen.

Guido Starosta kritiserer denne forestillingen. Žižek, Vercellone og co «forblir fullstendig fanget innenfor den borgerlige horisonten til mainstream økonomi». De låner «ukritisk fra den nyklassiske teorien om markedet og eiendomsrettigheter og nøyer seg med å gi dem en ’radikal vri’.» De tar for god fisk at verdiproduksjon, tilegnelse av merverdi og så videre er nødvendig for «vanlige varer» (som ikke er kunnskapsintensive), selv om det knapt finnes slike i vår tid.¹⁵ Dette antyder at kapitalen var nødvendig under industrikapitalismen, da varene som ble produsert og solgt var sjeldne. Kunnskapsprodukter er derimot ikke sjeldne, de kan gjøres fritt tilgjengelig for alle.

Hva skjedde med Marx’ «kritikk av den politiske økonomi», som hadde som formål å vise nettopp at det ikke fantes noe «naturlig» grunnlag for kapitalens tilegnelse av arbeidernes merverdi, at denne prosessen ikke var en virkning av evige naturomstendigheter, som at produkter er «sjeldne» eller at produksjonen er «vanskelig»? Og som prøvde å motvise at kapitalen «fortjente» merverdien fordi den spilte en rolle i å organisere og dirigere produksjonen? Når det lånes fra nyklassisk teori – som Vercellone, Moulier-Boutang og flere andre gjør – forsvinner disse poengene.

Det elementære marxistiske poenget er at arbeidsproduktet ikke tok vareform fordi de var sjeldne, deres verdi sprang ikke ut av «produksjonens vansker». Dersom dette var tilfellet ville kapitalismen ha vært en utvekst av naturlige behov og tilstander. Arbeidsproduktet får verdiform, for Marx, på grunn av den spesielle organiseringen av det samfunnsmessige arbeidet som særpreger kapitalismen: et arbeid ved gjensidig uavhengige produsenter, som samordnes indirekte, gjennom kjøp og salg. Inntekter basert på opphavsrett og liknende er ikke et fnugg mindre naturlige eller rettferdige, enn inntekter basert på privateie over produksjonsmidlene. Det første er derimot en helt naturlig utvekst av det siste, i en «digitalisert» økonomi. Her blir opphavsrett nødvendig for å sikre at investeringer i operativsystemer og liknende skal kunne kaste av seg profitt, et krav som bare er «naturlig» i et samfunn med privat eiendomsrett.

Misforståelser av verditeorien

Tesen om en «målbarhetskrise», at verdiloven er i ferd med å forsvinne, bygger på en overfladisk tilegnelse av Marx’ verditeori. Teoretikerne våre antar at Marx’ teori i Kapitalen mye handler om industriell kapital, som forsvåvidt er riktig, men de får ikke med seg at kapitalen kan være «industriell» helt uavhengig av om den er «anlagt i industrien, i jordbruket, i gruvedrift eller hvor som helst», som Harald Minken forklarer.¹⁶

Eksempelet med Microsoft, der det skilles mellom førsteutgaven som koster mange millioner, og nye utgaver som så å si er gratis, vitner om en liknende misforståelse. Det forutsetter at verditeorien angår hver enkelt vare, der det bare gjelder å måle det samfunnsmessige arbeidet som går inn i den. Men dette blir galt. For Marx er det ikke slik at hver enkelt vares verdi bestemmes for seg, av det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er nedlagt i dem. Verditeorien gjelder egentlig ikke «isolerte individuelle varer som sådan», men «for den totale varemassen», om vi betrakter den som et produkt av en kapital.¹⁷ For Microsoft-eksempelet gjør det at forskjellen mellom det første eksemplaret og nye utgaver «mister den fantastiske auraen som fengsler den kognitive kapitalismens teoretikere», som Starosta riktig innvender.¹⁸

Hva menes dessuten med at arbeid ikke lenger er et tilstrekkelig rikdomsmål? Marx’ poeng er ikke så mye at det er arbeid som skaper rikdommen i et samfunn. Det finnes mange rikdomskilder kapitalen kan tjene på, uten at det koster den noe. Nedarvede kunnskaper om egenskapene til jordfrø og planter er et eksempel. I Kapitalen nevner Marx selve «det samfunnsmessige arbeidets produktivkrefter», som kommer til syne gjennom kooperasjon og arbeidsdeling, som et annet. «Heller ikke naturkrefter som damp, vann osv. som blir anvendt i produksjonen, koster noe.»

På samme måte som med naturkreftene forholder det seg med naturvitenskapen. Når en først har oppdaget loven for magnetnålas utslag i et elektriskkraftfelt eller for magnetiseringen av et stykke jern i en krets av elektrisk strøm, koster den ikke et øre.¹⁹

Tony Smith føyer til:

De ’gratis gaver’ til kapitalen som blir gitt av naturen, historien, vitenskapelig-teknisk kunnskap og omsorgsarbeid faller innenfor det brede fokuset til Marx’ verditeori i den forstand at Marx fullstendig anerkjente at verdiforøkningsprosessen ville ha stanset fullstendig dersom det ikke var for slike ’gratis gaver’.²⁰

Det er altså ikke noe problem at det er vanskelig å måle kunnskapsarbeidet i et samfunn. I den grad kapitalen ikke må betale for dette arbeidet, bryr den seg ikke. Den ser også bort fra at eksempelvis jordbruksarbeid fullstendig avhenger av tusener av år med menneskelig historie der arbeidende mennesker har videreforedlet jorden, og utviklet kunnskaper om såkorn, gjødsel og sprøytemidler. Slike «gaver» rokker ikke ved produksjonen av verdi.

Den trinitariske formel på ny?

Våre teoretikere hevdet at det immaterielle arbeidet ofte finner sted utenfor kapitalen, som ikke lengre spiller en aktiv rolle i å planlegge, organisere og overvåke produksjonen. Siden kapitalen er blitt ekstern for produksjonsprosessen har profitten blitt omdannet til en slags rente, hevder Žižek, Vercellone og Hardt. Om de med «rent» sikter til grunnrente, eller til renter som har med utlån å gjøre, gjøres ikke klart. Disse begrepene blir blandet sammen og brukt om hverandre.²¹

I Nasjonenes rikdom hevdet Adam Smith at det fantes tre ulike inntektskilder: arbeid, kapital og jord, som på hver sin måte bidro til vareverdien, og realiserte seg som lønn, profitt og grunnrente. Arbeideren, kapitalisten og grunneieren kunne høste sine inntekter, i tråd med sine bidrag til varens verdi. Slik ble den kapitalistiske produksjonen rettferdiggjort. Mot denne «trinitariske formel» viste Marx at Smiths teori hvilte på en sirkelslutning som skjulte at det ikke fantes noen kilde til «grunnrente, kapitalrente og industriprofitt» annet enn «det ubetalte arbeid». «Grunnrente, rente og industriell profitt … skriver seg ikke fra jorda som sådan eller kapitalen som sådan, men jord og kapital setter sine eiere i stand til å tilegne seg sine respektive andeler i den merverdien som den kapitalistiske bedriftsherren presser ut av arbeideren.»²² Kritikken gikk ut på å vise at rente og profitt ikke var helt ulike, siden begge bare var «bruddstykker» av merverdien og sprang ut av samme kilde.

Den politiske økonomien til Vercellone og co er en regress til Smiths teori, snarere enn noen videreutvikling av Marx’. De antar at kapitalisten henter profitten ved sin innsats i produksjonen, gjennom sitt bidrag til å dirigere og planlegge den. Profitten erstattes av rente, siden kapitalister stort sett ikke lengre bidrar til produksjonen.

Vercellone drøfter Marx’ skille mellom entreprenørgevinst og rente i Kapitalens tredje bind, men feiltolker dette skillet.²³ Marx bemerker at renten framtrer som en del av profitten som den «fungerende kapitalist» må betale til «kapitalens lånegiver og eier», i den grad kapitalisten benytter seg av kapital han ikke eier selv.²⁴ Renten virker som «en ren frukt av kapitaleiendommen … abstrahert fra kapitalens reproduksjonsprosess» og entreprenørgevinsten som en frukt av «hans egen virksomhet i motsetning til pengekapitalistens ikke-virksomhet i produksjonsprosessen».

Det viser seg likevel at delingen mellom rente og entreprenørprofitt også finner sted når kapitalisten utelukkende benytter sin egen kapital. Og selv om entreprenørgevinsten for kapitalisten virker som den lønn han høster for sin innsats i produksjonen, er dette også dette en mystifisering, uttrykt av Smiths «trinitariske formel». «I [kapitalistens] hjerne oppstår således nødvendigvis den forestilling at hans entreprenørgevinst – langt fra å utgjøre noen motsetning til arbeidslønnen og fra å være bare ubetalt fremmed arbeid – i seg selv er arbeidslønn, tilsynslønn», en lønn for at han «bortsett fra sin egenskap som kapitalist også arbeider».²⁵ Står han utenfor produksjonen og dette tilsynsarbeidet, kan han bare hente ut en rente. Slik framstår det hos Vercellone, men Marx viser at dette bare er de mystifiserende former som kapitalistens egen virksomhet framtrer for ham selv. I virkeligheten henter han ikke entreprenørgevinsten som en følge av tilsynsarbeidet, resultatet ville blitt det samme om han ga jobben til en manager. «Det er derfor blitt unødvendig at dette lederarbeid utføres av kapitalen selv».²⁶

Entreprenørgevinsten er bare gevinsten som tjenes ved at kapitalen anvendes produktivt, til å produsere merverdi, sammenliknet med gevinsten man kan tjene ved å låne den bort som pengekapital. Det har å gjøre med hvordan kapitalen brukes, og ikke innsatsen som gjøres av industrikapitalisten.

Det er også «selvfølgelig nonsens» å se for seg at all kapital kunne ta form av pengekapital som jaktet etter renter, påpeker Marx. Nettopp dette er kjernen i Vercellones teori om at renten erstatter profitten. Rente og entreprenørgevinst «eksisterer bare som motsetninger». «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.»²⁷ Teorien om at renten erstatter profitten er bare en stor selvmotsigelse.

*

Jeg har utfordret teoriene til slike som Hardt, Negri og Vercellone, forfektet av Žižek og Mason og flere andre. De venstreintellektuelle trekker politiske slutninger av disse teoriene, for å lansere paroler om behovet for et kommunistisk eller postkapitalistisk brudd med kapitalismen. Selv om jeg har sympati med dette, så er det også klart at mange av forslagene deres bygger på en sviktende analyse av det eksisterende samfunnet, slik at de ofte ikke har så mye for seg. Det gjør det desto viktigere å opprettholde og fornye Marx’ kritikk av den politiske økonomi, for bare en kritisk og velutviklet analyse av kapitalen kan gi brodd til den praktiske kampen mot det kapitalistiske samfunnet.

Sluttnoter

1. «Så snart arbeidet i umiddelbar form er ophørt med at være rigdommens store kilde, ophører arbejdstiden og må ophøre med at være dens mål», Marx i Grundrids til kritikken av den politiske økonomi, bind 2 (Modtryk, Århus 1975), s. 547. For kritikk av denne lesingen av «maskinfragmentet», se Tony Smith og Michael Heinrich i In Marx’s laboratory : critical interpretations of the Grundrisse (Brill, Leiden 2013).
2. I framstillingen av kunnskapsvarer bygger jeg på Guido Starosta, «Cognitive Commodities and the Value-Form». Science & Society, 76:3, s. 365-392.
3. Michael Hardt, «The common in communism» i The Idea of Communism (Verso, London 2010), s. 134.
4. Carlo Vercellone, «From Formal Subsumption to General Intellect: Elements for a Marxist Reading of the Thesis of Cognitive Capitalism.» Historical Materialism, 15:1, s. 13–36.
5. Ibid., s. 33.
6. Franco Berardi, The Uprising: On Poetry and Finance (Semiotext(e), Los Angeles 2013), s. 75.
7. Hardt og Negri, Commonwealth (Cambridge, Mass. 2009), s. 146-147.
8. Hardt, opcit., s. 137.
9. Vercellone, opcit., s. 34.
10. Ibid.
11. Ibid.
12. Slavoj Žižek, Living in the End Times (London, Verso 2010), 222.
13. Hardt, opcit., s. 137-138.
14. Slavoj Žižek, The Courage of Hopelessness: Chronicles of a Year of Acting Dangerously, (Allen Lane 2017), s. 41
15. Starosta, opcit., s. 379.
16. Harald Minken, Hjelp til å lese Kapitalen bok 2 (Rødt forlag, Oslo 2010), s. 32.
17. Starosta, opcit., s. 370.
18. Ibid., s. 375.
19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien (Bokklubben, Oslo 2008), s. 483-484.
20. Tony Smith, Beyond Liberal Egalitarianism – Marx and Normative Social Theory in the Twenty-first Century (Brill, Leiden 2017), s. 296.
21. De trekker en parallell til kapitalismens historiske utvikling, der jordeiendom og «rent» (grunnrente) spilte en sentral rolle, for å bli erstattet av profitt. Nå finner det sted «en motsatt bevegelse fra profitt til rente». Dette bevises både med eksempler på grunnrente og med rente som utlån av pengekapital. jf. Hardt, opcit., s. 137.
22. Karl Marx, «Lønn, pris og profitt» i Arbeid og kapital (Ny Dag, Oslo 1970), s. 101-102.
23. Carlo Vercellone, «The Crisis of the Law of Value and the Becoming-Rent of Profit» i The Crisis of the Global Economy (Semiotext(e), Los Angeles 2010).
24. Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), s. 135.
25. Ibid., s. 146.
26. Ibid., s. 154.
27. Ibid., s. 144.

Etter siste stortingsval har det vore tilløp til debatt om vegen vidare for Rødt og SV. Debatt var det også etter stortingsvalet i 2013. Da var veike valresultat for begge parti bakteppet for at fleire ville slå dei to partia i hop. Etter relativ suksess i siste stortingsval har noen komme til same konklusjon, eventuelt også med MDG på laget og etter ein prosess med utvida samarbeid.

Brigt Kristensen er mangeårig lokalpolitikar for RV og Rødt i Bodø.
Foto: Changemaker

Da Rødt fikk stabil framgang på meiningsmålingane våren 2018 etter offensivt arbeid på Stortinget, avfødde det heftige angrep på Rødt i media – med borgarlige penneknektar og ideologar som VGs Hanne Skartveit og Kristin Clemet frå Civita i brodden. Angrepspunkt: Rødt går inn for noe så gammaldags og friheitsfiendtlig som eit sosialistisk samfunn!

Denne artikkelen argumenterer for at val av langsiktig strategi for eit sosialistisk alternativ til kapitalisme og imperialisme også må avgjøre dagens partiorganisering og samarbeidsformene til venstre for Ap – og forholdet til Ap. Motmakt er også makt – og å søke makt under kapitalismen må skje gjennom ein motmaktstrategi dersom ikkje venstrekreftene skal ende opp med «makt» på systemets premissar – i praksis som lydige tenarar for internasjonal storkapital gjennom NATO og EU, slik utviklingsbana har vore for det internasjonale sosialdemokratiet.

Også dei nye, opposisjonelle rørslene til venstre for det tradisjonelle sosialdemokratiet kan få denne lagnaden. Eit ferskt eksempel er Syrizas omvandling på tre-fire år frå folkelig kraft mot systemet til iverksettar av EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondets sjokkterapi mot Hellas.

Strategien med å søke regjeringsmakt under kapitalismen har i liten grad levert dei siste åra. Den klassiske debatten om ministersosialisme og reformistisk eller revolusjonær strategi er igjen aktuell, ironisk nok også i det kortsiktige perspektivet. SV gikk tilbake frå 12, 5 til 4,1 prosent frå 2001 til 2013, etter at partiet «endelig» kom i regjering. «SV-fella» blei eit begrep og viser til at det ikkje er sikkert at denne typen «makt» gir framgang på kort sikt heller, og kanskje aller minst for parti med ein systemkritisk retorikk.

Makt og motmakt – to strategiar

For å framsnakke SV sin regjeringsstrategi uttalte SV-leiarar etter valnederlaget i 2013 at «SV har oppnådd meir i 8 år i regjering enn i alle år partiet har eksistert til saman». Det fikk SV-veteranen Stein Ørnhøi til syrlig å bemerke at siger i to omgangar, i 1972 og 1994, i å halde Norge utafor EU altså ikkje var stort å snakke om. Å ville oppnå resultat i politikken blir i denne tankegangen det same som «å søke makt» – som igjen blir påstått å bety å gå i regjering når sjansen byr seg. Arbeid i masserørslene utafor statsapparatet og i opposisjon, oppbygginga av motmakt, er per definisjon resultatlaust i denne tankeverda. I staden for å søke makt i regjering for ein kvar pris, etterlyste Ørnhøi motmakt til dei faktiske makthavarane.

Aller minst forstår dei systemlojale at makt uten styrke blir avmakt, slik SV-aren Arne Overrein skreiv. Men også Ørnhøi og Overrein undervurderte dei strukturelle grensene for forandring via dagens statsapparat – og Ap-toppen si binding til storkapitalen, EU og Nato. 10 eller 15 prosent i val er etter denne debattantens syn ein svært mangelfull styrke for å unngå å bli avmektig gissel i regjering.

Imperialismen og statens klassekarakter er blitt fremmendord for mange på venstresida. Derfor blir skuffelse over at makt ofte blir avmakt i regjering gjerne ein dom over moralsk svik. Langt viktigare er innsikt i at «sviket» heller er ei systemnødvendig følge av ein bestemt strategi – ein strategi som søker «makt» på grunnlag av Nato og EØS-avtalen, altså med imperialismen og kapitalens herredømme som premiss.

Skjønnmalinga av regjeringsposisjonen og nedvurderinga av arbeidet i opposisjon og det utanomparlamentariske arbeidet, som Ørnhøi tok opp, kjem av eit naivt syn på kor makta ligg i eit kapitalistisk klassesamfunn: I det rådande synet er Storting og regjering eit direkte uttrykk for folkeviljen og demokratiet. Derfor er det ei plikt å søke ein flik av regjeringsmakta i dette systemet.

Det er kanskje elementært, men likevel: Historia, ikkje berre dei åtte åra med rød-grøn regjering, viser at klassemakta også dikterer fra kommandohøgdene i bank- og finansvesenet, og styreromma i storkonserna. Det er kalt makta bak makta, klassediktaturet bak det politiske demokratiet. Imperialistiske interesser sikrar seg gjennom Nato og EØS. Her ligg forklaringa på at «makt» på desse premissane ofte blir avmakt. Eller enda verre: I staden for folkets motmakt blir det makt mot folket.

Ministersosialisme eller revolusjonær strategi

Diskusjonen om strategi og makt har løpt gjennom arbeidarrørsla frå starten, Den klassiske debatten om reform eller revolusjon er meir enn 100 år gammal. Dei første ministersosialistane trudde deltaking i regjering ville gi arbeidsfolket reell makt. I staden er kapitalens banemenn (sosialistane) gong på gong gjennom historia blitt gislar for makta og forvandla til instrument for kapitalkreftene.

I SV og Rødts forhistorie var diskusjonen om fellinga av Gerhardsens regjering i 1963 ein del av dette, og temaet sto sentralt i kløyvinga av SF i 1969. Alt før ml-perioden advarte vi på landsmøtet i SUF i 1967 moderpartiet mot samarbeid på topplan med Ap for å administrere kapitalismen. Og dagens ministersosialistar har knapt noen politiske mål som kan rokke ved kapitalkreftenes makt. Lokalt har mange fått oppleve Ap og SV i fleirtalsposisjon i kommunestyre- og fylkesting som systemlojale kuttpolitikarar og vaktarar av den heilage budsjettbalanse.

Historisk var ministersosialistane villige til å gå i koalisjon med ikkje-sosialistiske parti i regjering for å administrere det borgarlige samfunnet. I min språkbruk er den minister-sosialistiske strategien også å satse på at stadig større oppslutning i val til slutt vil gi regjeringsmakt, og dermed makt til å omdanne samfunnet og innføre sosialismen frå toppen. Etter som Ap ikkje på mange år har hatt sosialisme som mål, kan vi slå fast at SVs strategi er ministersosialisme også i den første betydninga. Men ingen parti, heller ikkje Rødt, er konsolidert på at også den andre «varianten» i sitt vesen er av same type – og like fjern frå verkeligheita om målet er eit anna samfunn og ei anna verd.

For strategi og organisering må tene målet. Og målet må vere:

• å avkaffe kapitalismen og systemet med at eit mindretal lever feitt på andres arbeid.

• å avskaffe imperialismen, som er kapitalisme globalt, dominert av fleirnasjonale konsern i kappestrid om ressursar og marknader, med utarming og stadig nye krigar som resultat.

• avskaffe profittsystemet som drivkraft for utvikling, fordi det truer jordas tåleevne – og tenderer til å redusere mellommenneskelige forhold til kjøp og sal.

Og så erstatte dette systemet med eit fellesskapssamfunn, der ressursar, produksjon og velferd er ansvaret til fellesskapet gjennom eit utstrakt og desentralisert folkestyre. Noen har kalt første fase sosialisme og andre fase kommunisme i ei sånn utvikling, Marx snakka om kommunismens to fasar.

Rødt kaller seg eit revolusjonært, sosialistisk parti. Ka betår det revolusjonære i? Eit kvalitativt anna samfunn enn dagens er målet, det er vel revolusjonært? Ja, det òg! Men skillet mellom reformistar og revolusjonære for eksempel på tjuetalet i Norge, gikk ikkje først og fremst der. Til og med da det var tre arbeidarparti hadde alle – også høgresosialistane i Norges sosialdemokratiske parti – sosialisering av produksjonsmidla på programmet. Reformistar og revolusjonære hadde langt på veg same mål. Skillet gikk på analyse, strategi og arbeidsmåte.

Reformistane meinte som nemnt at ei gradvis utvikling med reformar vedtatt av Stortinget skulle gi makta også over det økonomiske livet til arbeidarklasssen og folket. Synet til den revolusjonære retninga derimot var at berre massemobilisering, særlig på dei store arbeidsplassane, kunne gi ein maktbase for å gripe samfunnsmakta direkte, eller iallfall hindre at overklassen, borgarskapet, saboterte ein valsiger for arbeidarrørsla. Seinare gikk Ap over til det reformistiske standpunktet med gradvise reformar som veg til eit sosialistisk samfunn – for så etter 2. verdskrigen å lande på regulert kapitalisme og Nato-politikk som sitt grunnlag. Under Stoltenbergs første regjering var partiet spydspiss for nyliberalisme og privatisering. Vi kan kalle det sosialdemokratiets fjerde fase.

SF og SV starta som reformistiske sosialistar, og sneia på 70-talet innom eit revolusjonært standpunkt. Under Solheim og Halvorsen på 90-talet blei sosialismen i realiteten avskaffa, målet blei kapitalisme med eit menneskelig ansikt. Alt før regjeringsposisjonen kom støtte til Nato-krigane i Jugoslavia og Afghanistan, i regjering bombinga i Libya med venstrefløy-toppen, dagens partileiar Audun Lysbakken, entusiastisk på laget.

Altså er det blitt svært så romslig politisk til venstre for SV. Rødt kan utnytte dette, men uten å følge med i Ap og SVs glideflukt mot høgre. Rødt kan «ta rommet», men uten å flytte seg til høgre i rommet. Skulle Rødt få stor oppslutning med SVs og Aps maktstrategi i bagasjen, er det min påstand at partiet vil få ein tilsvarande utviklingsbane. Det er systemnødvendig, og ikkje eit spørsmål om moral.

Revolusjonær overgang

I ein realistisk sosialistisk strategi er massemobilisering og utvikling av maktorgan nedafrå nøkkelen, av minst fire grunnar:

• For å beslaglegge kapital fysisk og motverke økonomisk sabotasje frå økonomiske maktsentra mot ei folkevalt, sosialistisk regjering.

• For å sette demokratisk bestemt politikk ut i livet der delar av statsapparatet vil sabotere.

• For å hindre militærkupp.

• Og ikkje minst: Fordi berre sosialisme skapt nedafrå kan bli levedyktig. Det viser erfaringane både frå forsøk med kommunistisk statssosialisme og sosialdemokratisk statssosialisme meir enn tydelig. Både av parti i den kommunistiske Komintern-tradisjonen og sosialdemokratiske parti har Rødt mykje å lære, men som strategiske alternativ har begge retningane utspelt sin rolle.

Grovt sett er det mulig å sjå for seg to scenario der ei ny arbeidar- og folkemakt nedafrå tar over samfunnsmakta.

Enten har vi ein revolusjonær situasjon der makta «ligg i gata», dei parlamentariske organa er ute av funksjon – og ei revolusjonær rørsle «tar» makta på klassisk revolusjonært vis. For å skaffe legitimitet og legalitet, er det da avgjørande viktig at den nye makta (parti/koalisjon av krefter) raskt gjennomfører frie val – og respekterer resultatet.

Eller: Eit revolusjonært parti eller ein koalisjon i spissen for ei brei masserørsle får regjeringsmakt i ein turbulent, nesten-revolusjonær situasjon etter val i dagens politiske system. Da vil denne regjeringa være avhengig av masserørsla for å hindre sabotasje og skape ein reell maktbase for å innføre eit nytt system.

Utanom slike situasjonar vil «maktvegring» stort sett vere det rette for eit revolusjonært parti. I heilt spesielle situasjonar, for eksempel viss regjeringsdeltaking er det som skal til for å få Norge ut av Nato eller EØS, kan det likevel vere grunn til å diskutere om tidsavgrensa deltaking i regjering kan forsvares under dagens system.

Så har vel historia eksempel på at revolusjonære parti så å seie blir «tvinga» inn i regjering, fordi partiets massebasis krev det – og maktvegring vil undergrave tilliten til partiet fullstendig. Altså når forventningane er store og fleirtalet ønsker store endringar. (NB: Ein situasjon nokså forskjellig frå diskusjonen som er referert i SV i 2013 om 10 eller 15 prosent for å gå i regjering). Da må partiet iallfall bruke regjeringsposisjonen til å stimulere masserørsla til å handle, ta over bedrifter og liknande. Og vi kan ikkje sjå vekk frå at revolusjonære endringar kan skje i etappar over fleire år, gjennom skarp konflikt.

Betyr dette at det er nyttelaust å arbeide for reformer under kapitalismen? Sjølsagt ikkje. Rosa Luxemburg kalte reformene revolusjonens biprodukt. «Vi vil ikkje ha ein større bit av kaka, vi vil ha heile det fordømte bakeriet», stod det flott og revolusjonært på eit jakkemerke i punketida først på 80-talet. Men dei som vil ha heile bakeriet, er ofte godt skodd også for å kjempe for ein større bit av kaka for arbeidsfolket.

Rødts revolusjonære sjel

For Magnus Marsdal i Manifest var det etter siste stortingsval eit viktig poeng at SV og Rødt med Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes i front hadde stått fram som «politiske tvillingar» i valkampen.

Og rett skal vere rett: Lysbakken stilte med nyoppussa profil og retorikk, og 8 år i regjering på passe avstand, mens Moxnes hadde ein meir konkret politikk og taktikk enn før. Når begge i tillegg er moderne menn i trettiåra blir det vanskelig å få auge på skilnaden.

Men i fleire tiår har sjeldan programsakene danna eit viktig skille mellom RV/Rødt og SV. Likevel har partia i den politiske praksisen ofte skilt lag, både lokalt og i rikspolitikken. Det kjem av forskjellig analyse av makta og ulik politisk strategi.

Ka er så Rødts styrke framfor for eksempel SV? Ka er haldbar grunngiving for eit parti til venstre for dagens SV? Er Rødt-folk dyktigare, snillare eller meir kompromisslause menneske enn SV-folk? Neppe. Min påstand er at dei ulikheitene vi kan observere mellom dei to partia sin praksis, som er til Rødt sin fordel, er avleidd av at SV er eit reformistisk parti , mens Rødt ein stad der inne enno har ei revolusjonær sjel.

«Ikke til salgs» stod det på Rødts løpesedlar i valkampen i 2013. Igjen: Korfor kunne Rødt skilte med det? Er Rødt av ein høgare moralsk orden? Rødt-folk gjør mange stader ein strålande innsats for å ivareta folks interesser som folkevalte og som tillitsvalte i interesseorganisasjonar. Sjølsagt speller personlige eigenskapar ein rolle. Men politisk heng Rødts sterke sider i hop med ein tradisjon av marxistisk maktanalyse, som gjør at Rødt-folk ikkje så lett lar seg kjøpe eller falle til fote for makta. Og når mange i Rødt legg mykje krefter i årelangt freds- og solidaritetsarbeid, kjem det neppe berre av medkjensle og evne til empati. Engasjementet er nødvendig fordi det har feste i ein grunnforståelse av ka som må til for å avskaffe krig, nød og undertrykking. Denne grunnforståelsen er revolusjonært sosialistisk. Og sjukehusaktivistar frå Rødt landet rundt har i ryggmargen at berre kamp gir siger, massemobilisering må til. Rødt er ikkje lobbyistane og First House sitt førsteval.

Det var Rødt-leiar Moxnes og ikkje SV-leiar Lysbakken som uttalte dette til Klassekampen 16. august før valet: «Me skal ikkje gå i SV-fella og sluke kamelar til morgon og kveld. Der er Støre og eg einige.» Dette sa Moxnes etter at Støre hadde fått kritikk langt inn i Ap for å markere avstand til Rødt (og MDG).

I stortingsvalet i Nordland stilte to damer i front for SV og Rødt. I den tv-sendte NRK-debatten for Nordland i Bodø 6. september, fikk SV-kandidaten Mona Fagerås dette spørsmålet frå salen: «Kan SV garantere at ei ny rødgrønn regjering ikke vil støtte norsk krigsdeltakelse i USA-ledede kriger?» Ifølge opptak svarte Fagerås: «Det er jo vårt primærstandpunkt, og vi meiner jo at utenlandsoperasjoner skal ledes av FN, og ikke av NATO. Så er det selvfølgelig sånn at viss man går inn i ei regjering, må man være med på forskjellige rare ting. […]»

Litt snubling i ein hektisk debatt, eller eit teikn på kor grunt SVs sjøloppgjør har vore? Resten av svaret til den nyvalte stortingsrepresentanten tyder på det siste. Her var poenget med FN-mandat å gi krigane større legitimitet i verdssamfunnet! Rødts førstekandidat, Synne H. Bjørbæk nytta dei høva ho fikk i valkampen, i debatt, innlegg og med eigen video til å agitere mot Norge som krigsnasjon.

Parti og strategi

Ka betyr denne analysen for praksis i dag?

Det betyr for det første at eit revolusjonært parti må jobbe i – og i tett samarbeid med – dei store folkerørslene, fagbevegelsen, kvinnebebegelsen, miljøbevegelsen, freds- og solidaritetsbevegelsen, den antirasistiske bevegelsen. Partiets tyngdepunkt må ligge i det utanomparlamentariske arbeidet. For det andre er det viktig å utvikle systemkritikken og heilheitlige alternativ til dagens politikk, visjonen av eit nytt samfunn, studiearbeidet og skoleringa.

For å få eit bilde av partiet si rolle i ein langsiktig strategi, kan det vere nyttig å sjå for seg to aksar, eller kanskje heller ein sirkel rundt der vi står i dag, og ei pil framover.

Sirkelen betyr at partiet må arbeide for å smi breiast mulig alliansar mellom grupper som kan ha felles interesser mot kapitalkreftene i dagskampen. Behovet for å få fagbevegelsen og miljøbevegelsen til å dra i same retning seier seg sjøl. Arbeidet damene i Akp frå 80-talet, no i Rødt, har gjort i «Kvinner på tvers» for å samle kvinnedominerte fagorganisasjonar og kvinneorganisasjonar, er eit forbilde. «Foren folket – splitt fienden» er ein strategisk og taktisk formular av klasse!

Pila betyr at partiet må arbeide for å knytte kampen i dag til det langsiktige målet – eit sosialistisk og etter kvart klasselaust samfunn.

Å knytte kampen i dag til det langsiktige målet, betyr å kjempe for reformer som tar samfunnsområde ut av marknadsmakta, for eksempel i bustadpolitikken. Kollektivtrafikk, jordvern, å gjenerobre fiskeriallmenningen, forsvar for allemannsretten og strandsona er andre felt der den strategiske betydninga er openberr. Det same er sjølsagt forsvaret for og utviding av offentlige velferdsordningar og kulturtilbod som gratis bibliotek.

For å fungere langs begge aksane er allsidigheit eit prinsipp å etterstreve. Partiet må sameine økonomisk, politisk og teoretisk kamp. Kamp gjennom fagbevegelsen og i tariffoppgjør for lønns- og arbeidsvilkår er økonomisk kamp. Krig og fred. miljø, asyl og innvandring, avsløring av overvaking, korrupsjon og overgrep mot demokratiske rettar er politiske kampfelt. Systemkritikk og kamp om samfunnsforståelsen er teoretisk kamp.

Rett etter stortingsvalet i 2013 argumenterte partileiar Bjørnar Moxnes og Mari Eifring, som da var partisekretær, for SV og Rødt som to nisjeparti, med innretting på kvar sin sosiale nisje. SV skulle som før vere dei radikale mellomlaga sitt parti, og Rødt bli partiet til unge arbeidarar. Partifilosofien bak dette forslaget er fjernt frå den som er forsøkt skissert i denne artikkelen. Det er det også å sentrere alt politisk arbeid om økonomiske forskjellar, ei linje som lett forfell til det som er kalt økonomisme.

Denne partioppfatninga er sjølsagt ikkje til hinder for å satse på å bryte gjennom med politikk for arbeidslivet, og rekruttere spesielt blant unge, opprørske arbeidarar. Trulig har det skjedd, særlig i dei siste to-tre åra. Framifrå! Men det kan ikkje erstatte allsidig, revolusjonært arbeid.

Ei av Rødt sterke sider er evna til å knyte i hop parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid. Det er Rødts varemerke, krumtappen i Rødts revolusjonære sjel. (Av mangel på bedre metafor.) Om ein enkelt faktor skal trekkes fram for å forklare Rødts relative suksess i nord, trur eg vi finn han i vellykt samspell mellom parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid.

Parlamentarisk arbeid med revolusjonært tilsnitt

Så litt om om parlamentarisk arbeid, helst revolusjonært parlamentarisk arbeid – altså arbeid i kommunestyra, fylkesting og Storting. Her er vi til ein viss forstand på motpartens arena, i «maktas korridorar», samtidig som vi representerer ambisjonen om folkevalt styring mot alle krefter som vil begrense den graden av demokrati som blei kjempa gjennom mot høgrekreftene fram til allmenn stemmerett i 1913.

Det første poenget er at plass i folkevalte forsamlingar i dagens Norge er eit vilkår for å bli tatt alvorlig som politisk parti. Bruken av talarstolen som folketribun, medias, riktig nok skiftande, interesse gir likevel ein arena for å fram eit heilskaplig politisk alternativ.

For det andre opnar plass i kommunestyre, fylkesting og Storting for utstrakt grad av kontakt med folk, for å jobbe etter masselinja som det heitte før, for kontakt med enkeltpersonar og fagorganisasjonar og interesseorganisasjonar som Handikapforbundet eller organisasjonar for pårørande som Landslaget for pårørande i psykisk helse (LPP) og Norsk forbund for utviklingshemma (NFU). Representantar for partiet blir kontakta og det er naturlig at også partiet tar kontakt. Noen set utrulig pris på det siste, Og det kan bidra til å bygge alliansar mellom ulike folkelige krefter.

For det tredje kan folkevalte få tak i kunnskap og av og til avsløre sensitive saker som dei kan dele med berørte eller få ut i offentligheita. Det kan forbedre saksbehandling, graden av demokrati i offentlig forvaltning og legge litt band på mektige særinteresser. Og som biprodukt kan ein lære mykje, til og med om kommunen ein bur i, faktisk også av traurige utgreiingar og saksframlegg.

Og for det fjerde kan revolusjonære folkevalte faktisk på denne måten bidra til politiske vedtak, som er viktige for dei det gjeld. Etter knapt eit år på Stortinget har Rødt vore meir synlig og fått meir til enn dei fleste hadde venta – som konstruktiv og offensiv opposisjon i opposisjonen! Rødt har vore plogen som brøyta veg for at fleirtalet fikk fjerna ein statsråd som appellerte til dei brunaste elementa i folket.

Men også mindre sigrar på lokalt nivå er viktige i ein revolusjonær strategi. Det handlar om å bygge tillit. Og tillit er eit strategisk forhold.

Av eit revolusjonære standpunkt følger altså i det parlamentariske arbeid etter evne å

• halde tett kontakt med dei som er berørt av politisk vedtak, om mulig stimulere lokal motstand.

• bryte pålagte spellereglar, og dele informasjon som for eksempel administrasjonen vil halde skjult for dei som er berørt når dette er viktig.

• stille alternativ forståelse opp mot den «offisielle», når det gjeld for eksempel «rammelogikken» som på falskt grunnlag vil innbille offentligheit og ansatte at kommuneøkonomien er å samanlikne med din huashaldsøkonomi. For å skjule at den kommunale firkanten berre er ein bit av ein søkkfull statssekk, og at kamp mot usosiale kutt er ein del av kampen om fordelinga i samfunnet mellom offentlig fattigdom og privat velstand. Rødt har ein tradisjon for å vise ansvar nedover, ikkje oppover.

• ikkje la seg begrense i tema, men også reise for eksempel internasjonale spørsmål

For artikkelforfattaren har arbeidet mot kommunen si nasking frå eldremilliarden i 1990/91, mot Nato-jubileet i bombebyen Bodø og bombinga i Jugoslavia i 1999 og kampen mot privatisering i Saltstraumen i 2006/08 vore tre høgdepunkt i parlamentarisk arbeid i skjeringspunktet mot det utanomparlamentariske. Alle tre med islett av rikspolitisk betydning.

Kampen om eldremilliarden handla om «rammeforståelsen», hadde innslag av avløring av det fordekte, skapte engasjement i pensjonistforeningane – og ga 8,8 millionar årlig i rammeauke i eldreomsorgen. Trulig var denne saka viktigare enn Glasshuset (omgjøringa av sentrumsgater i Bodø til eit kjøpesenter) for at RV auka frå ein til fire ved kommunevalet i 1991.

Det lyktes å redusere omfanget av feiringa av Nato-jubileet i Bodø i 1999 midt under bombinga av Jugoslavia, til sterk gremmelse for høgreordføraren. RV-initiativ i kommunestyret ga grunnlag for RV-initiativ for å danne Bodø-nettverk mot krig, som seinare blei til Fredsbevegelsen i Bodø med omfattande aktivitet mot krigane i Irak og Afghanistan, i den siste saka også med riksdekkande opprop for å hente norske bombefly heim.

Initiativet for å stoppe vedtatte utbyggingssaker i Saltstraumen kom til RV utafrå. Men uten plass i kommunestyret hadde vi ikkje kunne utnytte feil i saksbehandlinga til å få saka opp på nytt. Dermed blei det mulig gjennom omfattande mobilisering å få stoppa utbygginga både i Ripnes på innsida og Knaplundsbukta på utsida av Saltstraumen. Og vi kunne avdekke ulovlig godkjent reguleringsplan først i Ripnes og så ulovlig utbygging av Løpshavn. Som igjen førte til at fleire skandaleprega byggesaker i Bodø sentrum kom fram i lyset.

Som vi ser, kan initiativ i kommunestyret like gjerne slå ut i bevegelse utafor som omvendt. Og det er fullt mulig å vinne fram i den politiske kampen, også uten å vere med i eit avtalefesta fleirtal, den såkalla «posisjonen».

Også i Rødt er trulig den grunnleggande forståelsen for det utanomparlamentariske arbeidets forrang for liten. Alt for mange lag er trulig eit vedheng til kommunestyregruppa. På mindre plassar med liten kapasitet, er det vanskelig å unngå. Likevel er allsidig arbeid viktig å streve etter. Og Rødt har veldig mykje positiv lærdom å bygge på når det gjeld å utvikle praksis for gjensidig styrking av arbeidet i kommunestyre/ fylkesting og arbeidet utafor.

Her er det viktig å understreke:

For det første betyr sjølsagt ikkje oppfatninga av at utanomparlamentarisk arbeid må vere det viktigaste for eit revolusjonært parti, at for eksempel den som er tillitsvalt i ei fagforening dermed har ei viktigare oppgåve enn ho som sit i kommunestyret. Og det betyr like lite at aktivisten som brukar mykje tid på solidaritetsarbeid, gjør mindreverdig arbeid jamført med andre. Utfordringa for Rødt som parti er både å sjå kvar enkelt sin innsats, og å utvikle miljø og former for oppfølging av dei ulike kampfelta, samtidig som evna til sjølstendig jobbing blir ivaretatt.

For det andre: Nedprioritering av arbeid i kommunestyre, og på Stortinget, kan også uttrykke oppvurdering av sektorkamp framfor politisk kamp og synliggjøring av partiet som heilskaplig alternativ. Det skjer lett under dekke av å prioritere utanomparlamentarisk kamp, men er ikkje særlig «venstre». Sett frå nord for Polarsirkelen, er det forbausande at etablerte Rødt-miljø i store kommunar og mellomstore byar på Austlandet ikkje slår gjennom i lokalpolitikken. Kan det ha å gjøre med denne tankegangen?

Men i mitt hau er altså det parlamentariske arbeidet meir ein reidskap for å styrke det utanomparlamentariske enn omvendt.

Generelt må eit revolusjonært parti ha fornuftig arbeidsdeling, dersom det også skal utvikle for eksempel faglig arbeid, kvinnearbeid, miljøarbeid og solidaritetsarbeidet over heile landet.

Kommunestyregruppa må på si side ha ei open dør for innspell og forslag. Lagsleiar og gruppeleiar må avtale ka for viktige spørsmål som skal avgjøres på lagsmøta. Det er partiet som skal bestemme politikken. Gruppa må av same grunn vere representert i styret. Og gruppa bør rapportere jamt til medlemmene, uten å dynge folk ned med informasjon. Altså fornuftig arbeidsdeling igjen.

Fleirtalssamarbeid lokalt

Dei svært gode resultata i lokalvala i 2015 i Nordland og i Tromsø, og i ei handfull kommunar i Sør-Norge, bidrog til at Rødt har fått nye erfaringar med å delta i ulike former for fleirtalssamarbeid. I siste kommuneval blei Rødt tredje største parti i fire byar i Nordland, og fikk over 12 prosent ved fylkesvalet i to andre kommunar i fylket. 14,4 prosent i kommunevalet i Tromsø var topp i nord, likevel slått av eineståande Kragerø i sør med 16,4 prosent. I nokså mange kommunar var det etter valet ikkje mulig å komme forbi Rødt om Ap skulle vere sikra ordførarvervet. Da Bjørnar Moxnes kommenterte ei meiningsmåling i Oslo våren 2018 som ga Rødt 8,8 prosent etter vellykt arbeid på Stortinget, sa han at Oslo endelig var komme opp på nord-norsk nivå!

Det er neppe dristig å hevde at særlig søppelskandalen i Oslo våren 2017 bidrog sterkt til å gi Rødt stortingsplass. Paradoksalt nok ga by-parlamentarismen i Oslo Rødt politisk innverknad som «støtteparti», men partiet fikk på same tid ein avstand til den lokale makta som Rødt i Tromsø ikkje hadde da dei stod i brodden for å avskaffe det same systemet.

Denne skilnaden kan vere ein av grunnane til at Oslo løfta seg – og mykje av landet – i siste stortingsval, mens Rødt i Tromsø og Troms fall ekstra mykje også jamført med fylkesvalet to år før.

Eit tredje eksempel på tråd mellom den lokale situasjonen og det nasjonale nivået er Nesodden, som fikk landets beste resultat for Rødt i stortingsvalet i lag med Oslo. Her brukte Rødt erfaringane med den lokale koalisjonen av AP og Høgre på Nesodden for å få fram dei rikspolitiske skillelinjene.

Rødt Rana, som var i budsjettsamarbeid med Ap og SV, greide likevel å bruke rommet som opna seg ved at Ap og SV gikk inn for sentralisering av skolar for å spare – og samtidig brukte store summar av kommunale fond til ny flyplass. Det er alltid lettare å gå fram frå eit veikt utgangspunkt. Men for første gong på lang tid fikk Rana eit bedre valresultat enn Bodø, som ved fylkesvalet i 2015 var 2,5 gonger større enn Rana i prosentvis oppslutning. Parolen «Tenk lokalt når du stemmer sentralt» blei reist av folk utafor Rødts rekker.

Omvendt tabba Rødt Bodø seg ut ved å stø eit budsjett som ga sterk og usosial auke i eigedomsskatten. Og i forsøket på å korrigere linja stod ikkje Rødt løpet ut da dei fram mot valet gjorde manglande overføringar frå høgre-regjeringa og staten til hovudsak i debatten om den lokale eigedomsskatten. På dette grunnlaget stilte lokale representantar for Rødt opp i lag med Ap i tv-debattar. Ramma og «dramaturgien» gjorde at framifrå debattinnsats ikkje kunne hjelpe stort på inntrykket av Rødt som Aps partnar i skattepolitikken.

Brott i samarbeidet i Bodø

Så opplevde vi før sommaren 2018 at Ap likevel sa opp samarbeidsavtalen med Rødt i Bodø, og fikk SV, Sp og MDG med på det. Den utløysande årsaka var at to av Rødts representantar i bystyret offentlig hadde kritisert innhald og prosess da seks hundre tusen knappe kulturkroner blei sett av til å importere ein internasjonal kjent fotokunstnar for å «profilere» Bodø som kandidat til å bli europeisk kulturhovudstad gjennom foto av nakne bodøværingar. Da hadde det lenge ulma i kulturmiljøet over manglande kommunal satsing på lokale kulturytringar.

Rødt Bodø svarte på utstøytinga med at Ap hadde pressa gjennom ei form for kvasiparlamentarisme i Bodø, der dei store debattane blir tatt på bakrommet mellom samarbeidspartia fjernt frå innbyggarane. Etter at konsekvensane for folk av modellen for eigedomsskatten blei klar våren 2016, foreslo Rødt Bodø tre grep for å lette trykket for noen av dei gruppene som blei hardast ramma. Forslaget blei sett fram offentlig, sånt gikk jo ikkje an! Men tennerskjerande måtte Ap gå med på å heve botnfrådraget noe, og stemme for å greie ut om skattetakstmodellen, som er i bruk for eksempel i Oslo, vil gi ei meir rettferdig fordeling. Men da Rødt ville minne om dette i budsjettetvedtaket for 2018, la Ap ned veto. Her gikk grensa for å fremme eigen politikk!

Ein langvarig kamp for å berge dei store Rønvik-jordene rett ved bykjerna frå nedbygging, såg ut til å vere vunne etter kommunevalet i 2015, fordi Ap snudde for å få MDGs eine og avgjørande stemme i ordførarvalet. Men som Rødt spådde da Ap braut samarbeidet med Rødt, braut partiet rett etter også samarbeidsavtalen om Rønvik-jordene og blei igjen ein del av dei såkalte betongkameratane av Ap, Høgre og Frp i denne viktige jordvernsaka.

Etter dette hadde MDG fått nok og braut ut, mens SV i «god» tradisjon vedtok at dei trass i alt ville fortsette det organiserte samarbeidet for å ha ei hand på rattet om Rønvik-jordene. Og Senterpartiet? Med pragmatismen som ideologisk grunnvoll følgte dei Ap!

Betyr eksemplet Bodø at samarbeidsavtalar for ein fleirtalsposisjon må føre til avmakt heller enn makt? Nei. Samarbeidsavtalen i Bodø etter kommunevalet i 2015 betydde for eksempel at eit nytt tilbod for rus og psykiatri, som hadde stått tomt etter ferdigstillinga, raskt blei tatt i bruk. Det var Rødts viktigaste sak i valkampen. Byutvikling og utbyggingssaker var derimot unntatt frå samarbeidsavtalen, med unntak av Rønvik-jordene.

Da Synne H. Bjørbæk frå Rødt var valt til varaordførar i Bodø, trykte Avisa Nordland kommentaren «Vaktbikkje med lebestift». Men det viste seg ikkje uventa at Bjørbæk hadde skarpe tenner bak leppene. At varaordføraren har halde ein høg profil i den politiske debatten, som mot hotellkongen Buchardts planar for eit tårnhotell på Bodøs utkikkspunkt Turisthytteplatået, har nok falle Ap svært tungt for brystet.

Folkevalte organ og motmakta

For å skjelne mellom gode og dårlige kompromiss i eit fleirtalssamarbeid, kan det vere nyttig å bruke motmaktkriteriet: Vil det aktuelle tiltaket styrke folks motmakt mot mindretalsinteresser, statlig høgrepolitikk og imperialistiske krefter utafor landet – eller vil effekten vere motsett?

Avhengig av styrken i rørslene utafor kan folkevalte organ som kommunestyre eller fylkesting fungere som del av motmakta. Kommunestyra i Trondheim og Tromsø med Ap på laget, går inn for lokal boikott av varer frå palestinske område okkupert av Israel. Fylkestinget i Finnmark er per dato ein del av motmakta mot sentraliseringskåt høgrepolitikk. Det same var mange kommunestyre da kommunereforma blei pressa gjennom, mens andre fall til fote uten kamp.

Eit vilkår for å bidra til motmakta, er nok også at formannskapsmodellen blir tatt på alvor. Ofte blir begrepet «posisjonen» brukt som om det er ei slags lokal regjering, med den innskrenkinga i politisk sjølstende for partia som lett følger med. Faren for å bli gissel også i fleirtalssamarbeid lokalt er uansett stor, for eksempel ved å bli ansvarlig for usosiale kutt i budsjettsamarbeidet. Den dagen mobilisering i lokalsamfunnet blir eit problem for eit sosialistisk parti, er det iallfall på tide å bryte ut og finne vegen tilbake til alliansen med motstandsrørslene.

Å delta i lokale by- og fylkesregjeringar (by- og fylkesråd) verkar allment å vere i strid med ein motmaktstrategi. Vi har vore inne på før: At Rødts står utafor byregjeringa i Oslo, samtidig som partiet er ein del av fleirtalet, er kanskje noe av forklaringa på Rødts gjennombrott som riksparti fordi det gjorde avgjørande og synlige initiativ mot søppelskandalen våren 2017 mulig. Den frie stillinga på Stortinget har ikkje ført Rødt inn i «skyggenes dal» der Hanna Kvanmo frykta SV ville hamne etter høgre-sigeren og Kåre Willochs første regjering i 1981. Tvert om har Rødt utnytta si uavhengige stilling til å sette premissane, med fjerninga av Listhaug frå regjeringa som det mest synlige eksemplet. Dei andre i opposisjonen, også SV, var i utgangspunktet mot Rødts initiativ for mistillit mot Listhaug.

Ein medveten og fleksibel motmaktstrategi er nødvendig for å nå særlig arbeidsfolk som står under innflytelse av dei pro-imperialistiske leiarane i Ap og Frp. Særlig overfor Ap må samarbeid og kamp veksle ut frå situasjonen og ikkje minst styrkeforholdet mellom ulike linjer i fagrørsla og i Ap. Å legge seg for tett opp til Ap generelt, vil ikkje minst vere ei gavepakke til Frp. Rødts oppgave er ikkje å gjenreise sosialdemokratiet, men å vinne folka som soknar dit for klassesolidaritet, internasjonal solidaritet og ein antiimperialistisk fredspolitikk. At Ap er komme ut med full støtte til Høgres undergraving av basepolitikken frå femtitalet og for permanente USA-basar på norsk jord i fredstid, gjør ikkje dette mindre nødvendig.

Kampen mot kraftkablane til utlandet og tilslutning til EUs energibyrå Acer illustrerer det same poenget. Her blei den EU-lojale leiinga i Ap eit godt stykke på veg isolert frå viktige delar av kjerneproletariatet i den kraftkrevande industrien, som mobiliserte i sine fylke og opplevde Rødt som eit sterkt talerøyr på Stortinget.

To element i ein motmaktstrategi er politisk avstand til dei reelle maktsentra og mobilisering av folkelige krefter nedafrå. Ein slik strategi er også til gagn for det offentlige, demokratisk ordskiftet og utviklinga av politiske alternativ til den førte politikken. Den bidrar slik til å forsvare eller utvide grensene for demokratiet også på kort sikt. Som før nemnt er organisasjons- og samarbeidsformer middel i ein strategi, for å nå eit mål. Ettersom målet er eit sosialistisk samfunn med eit langt meir avansert demokrati og større folkelig deltaking enn i dagens system, er det også samsvar mellom mål og middel i denne strategien.

Rødt og framtidas organisering

Heller ikkje dagens Rødt er det endelige svaret på spørsmålet om organisering av venstrekreftene. Ikkje minst må politisk aktive på venstresida få gjøre sine eigne erfaringar og trekke sine eigne slutningar. Ulikt syn på strategi må ikkje stå i vegen for samarbeid og aksjonsfellesskap, også mellom partia. Felles fora for debatt om strategiske linjer og om historiske og samtidige erfaringar bør komme. Men skillet mellom å søke makt på kapitalens premiss og å bygge motmakt gjennom mobilisering nedafrå gjeld det politiske arbeidet her og no – og dreier seg ikkje om ein fjern «verdensanskuelse».

Og her er Rødt, nettopp fordi fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon, eit bedre utgangspunkt enn SV. Med sitt halvhjarta oppgjør med partiets tilslutning til Nato-krigane mellom 1999 og 2011, sin lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar i alt for mange kommunestyre og fylkesting, har SV fleire handikap enn Rødt. Om Rødt skal kunne tilføre den framtidige organiseringa på venstresida noe av verkelig verdi, må partiet forstå og foredle sine sterke sider. Og heller utvikle seg ut frå sine særpreg enn å risikere og tape fotfeste i jakta på modernisering og ein meir lekker fasade. Både beinskjørheit og ungdomssløvsinn er ein trussel mot Rødt revolusjonære sjel.

Spørsmålet er heller: Korleis kan Rødts styrke si revolusjonære sjel og aktivisere nye og gamle medlemmer? Eit parti med langt fleire medlemmer skolert i marxistisk teori og samfunnsforståelse vil også kunne ha politisk tyngd til å prøve ut nye samarbeidsformer med andre parti, også valsamarbeid. Men der er vi ikkje i dag.                          

Artikkelen er nyskreven, men gjenbruker også delar av eldre tekstar.

Boka ”Motmakt – tilsvar i ti år”, 2015:
Rødt eller SV – to strategiar
Rødts revolusjonære sjel
Revolusjonær overgang
Mellom Nina Skåtøy og Werner Ludal: Etter (ml) – ka kan vi lære av 70-talet?

Radikal Portal:
Rødt og SV – politiske tvillingar, 2017
Notat til diskusjon i Rødt om valet i Nordland, 2017