I følge de nyliberalistiske tenkerne kunne bare en kraftig reduksjon av demokratiet forhindre kapitalismens kollaps.

Oscar Dybedahl er med i styret i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.

Nyliberalismens opprinnelse

Nyliberalismen oppstod som en intellektuell bevegelse i 1938, ved et kollokvium på Walter Lippmanns bok An Enquiry into the Principles of the Good Society. Kollokviet samlet folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Michael Polanyi, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow.

Deltakerne var i stor grad enige om at liberalismen trengte en oppdatering. De tidlige nyliberalistenes misnøye med den gamle liberalismen gjorde at Hayek – ved grunnleggelsen av Mont Pèlerin Society i 1947 – kunne ta til orde for å rense liberalismen for utilstrekkeligheter, blant annet grunnet dens simplistiske mistro til staten.¹

I Den liberale utopi bemerker Karl Polanyi at «markedet» – i den liberale forståelsen – blir tatt for gitt som en kilde til frihet. Markedssynet på samfunnet setter likhetstegn «mellom økonomi og kontraktsmessige forhold, og mellom kontraktsmessige forhold og frihet».² De antok at markedet var «en naturlig institusjon, og markeder ville oppstå av seg selv bare mennesker fikk være i fred». Slike forestillinger dannet det filosofiske grunnlaget for laissez-faire liberalismens statsfiendtlighet.

Dette naturaliserende trekket ved den gamle liberalismen gjøres til gjenstand for kritikk av flere sentrale skikkelser i den tidlige nyliberalismen. Hayek vektlegger at staten er helt nødvendig for å opprette og forbedre rammeverket som fri økonomisk virksomhet kan finne sted innenfor. Walter Lippmann kritiserte laissez-faire-forestillingen om at staten ikke skulle blande seg inn i økonomien som fullstendig misforstått, og betrakter markeder og privateiendom som politiske og juridiske konstruksjoner:

«Det er derfor misvisende å se for seg [selskaper] som noe som på et eller annet vis er utenfor loven, for å så stille spørsmålet om det kan være tillatt å ‘gripe inn’ i dem.»³

Dermed var grunnlaget for liberalistisk statsfiendtlighet plukket fra hverandre. Ola Innset påpeker at en rekke deltakere i Lippmann-kollokviet ga ut bøker som formulerte et dobbeltargument: at «statlig innb­landing i økonomien førte til totalitært diktatur og at ikke-inter­vensjon­is­tisk laissez-faire-politikk hadde spilt fallitt.»⁴ Friedrich Hayeks The Road to Serfdom, Michael Polanyis The Contempt of Freedom og Wilhelm Röpkes Die Gesselschaftskrisis der Gegenwart, for å nevne noen. Staten måtte brukes for å opprettholde og spre markedsmekanismene – ikke for å begrense dem – og Hayek skilte mellom «planlegging for konkurranse og planlegging mot konkurranse».5 Det må finnes en sterk stat som planlegger for konkurranse, og for Hayek er derfor laissez-faire «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på».⁶

I motsetning til den gamle liberalismen (i hvert fall slik de leste den), er det sentralt for disse at markedet ikke har noen eksistens uavhengig av staten og andre sosiale institusjoner. Dette poenget delte de i en viss forstand med mer sosialistiske kritikere av liberalismen. Markedet er ikke simpelthen det man finner utenfor statens innflytelse, det er ingen spontan eller naturlig hendelse, men et kulturelt produkt som må opprettholdes, beskyttes og næres.

Dette betyr imidlertid ikke at den nyliberale retorikken var uten naturalistiske vendinger. Det kan skimtes i terminologien som har ledsaget det nyliberale omstrukturerings­prosjektet: frigjøring av markeder, liberalisering av økonomien, deregulering av finans, oppsummert simpelthen som økonomisk frihet.

Liberalismen og demokratiet

Denne artikkelen handler om nyliberalismens forhold til staten – og til ulike (demokratiske og ikke-demokratiske) styreformer i staten. Temaet blir likevel vanskelig å utforske dersom man tar for gitt at liberalismen er demokratisk og at demokratiet er liberalt. Hayek påpeker at liberalisme og demokrati er ulike størrelser, selv om det er blitt vanlig å kople dem sammen i liberale demokratier. Liberalisme dreier seg om å begrense myndighetens makt til å vedta lover, enten myndighetene er demokratiske eller ikke, og demokratiet om hvem som skal vedta lovene.⁷ For Hayek kan derfor et demokratisk samfunn være totalitært og et diktatur liberalt.

Liberalismens ønske om likhet for loven har en viss affinitet med demokratiet, men begrepet «liberalt demokrati» ville vært uforståelig for de gamle liberalistene. Som Benjamin Constant formulerte det: Den antikke frihetsforståelsen baserte seg på en lik fordeling av makt mellom borgerne i staten, men en slik frihet er uforenelig med moderne frihet. Moderne (liberal) frihet er ikke offentlig, men privat, forankret i sikre eiendeler og personlig uavhengighet.⁸ Norberto Bobbio viser i Liberalism and Democracy at de klassiske liberalistene er skeptiske til demokratiet, til virkningene av at «the common herd» (J.S. Mill) eller den «svinaktige multituden» (Burke) inkluderes i det politiske livet.⁹

Likevel kan liberalisten påpeke at selv om visse rettigheter og konstitusjonelle forordninger framtrer som begrensninger av demokratiet, så er de i praksis nødvendige i ethvert demokrati. Uten bestemte liberale friheter og rettigheter – som forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet – kan man ikke forestille seg et fungerende demokrati. Demokratiet står på et skjørt grunnlag om disse kan elimineres av et enkelt flertall.

Innvendingen virker rimelig nok, men som Hayek også antyder, stikker problemet dypere. Sterke begrensninger av stemmeretten ble støttet av slike som Benjamin Constant, John Locke og John Stuart Mill, som vanskelig kan rettferdiggjøres fra et demokratisk ståsted.

Ordoliberalismen og massedemokratiet

For nyliberalerne er ikke markedet en selvstendig eksisterende ting, men en ting hvis eksistens er betinget av utenomøkonomiske institusjoner og verdier. Dette perspektivet blir særlig tydelig i den tyske nyliberalismen – ordoliberalismen – anført av skikkelser som Alexander Rüstow, Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Alfred Muller-Armack og Franz Böhm. Ordoliberalerne framhever markedets tendens til å forvitre, at markedet undergraver sine eksistensbetingelser.

Ordoliberalerne hadde ingen illusjoner om at markedstransaksjoner og konkurranse nødvendigvis var fordel­aktige for alle involverte parter, i det minste ikke på kort sikt. I en konkur­ransesituasjon blir noen konkurrert ut. Konkurransen avler misnøye mot konkurransesituasjonen og motiverer økonomiske aktører til å finne måter å unndra seg konkurransens tvang, enten ved sammenslutninger (pris­samarbeid, karteller) eller politiske midler (lobbyvirksomhet for toll­barrierer, skatte­privilegier, direkte subsidier, monopolrettigheter). Det opp­står et fangenes dilemma: Alle økonomiske aktører er tjent med å leve i en kom­peti­tiv orden, siden den fører til produktivitetsvekst, men har hver for seg også interesse av å unndra seg de beting­elser konkurransen tvinger på dem. Det rasjonelle for hver enkelt fører til en kollektiv irrasjonalitet: når alle unndrar seg konkurransen enkeltvis, blir det kollektive resultatet en proteksjonisme som ingen tjener på eller ønsker seg.

Det ordensteoretiske fokuset gjør at ordoliberalistene ikke simpelthen kan kritisere staten og kreve at den holder seg unna den økonomiske prosessen. Samtidig har ordoliberalerne ingen tillitt til at staten eller politikerne har den nødvendige styrken til å styre på en virkelig fri og konkurransefremmende måte, uten å gi etter for krav og press fra samfunnet. Dermed har de havnet i et dilemma: Staten må planlegge for konkurranse for at konkurransen skal vedvare, men staten ser ikke ut til å være i stand til å utøve en økonomirelatert rolle, uten å bli en slave av samfunnsmessige pressgrupper.

Resultatet av det siste blir det de kaller en reføydalisering av økonomien. Dette er særlig problematisk i demokratier. For Eucken hadde demokratiets framvekst svekket skillet mellom stat og samfunn, og gitt massene og deres interessegrupper en økt innflytelse over økonomisk politikk. Den politiske makten flyttes over til demagoger og karismatiske ledere, i stand til å manipulere den offentlige opinion. «Den parlamentarisk-demokratiske strukturen til noen av de økonomisk ledende statene fikk den økonomiske korrupsjonen til å spre seg».¹⁰ Politiske partier omformes til agenter for økonomiske pressgrupper, og finansieres av de samme gruppene.

Det gjelder altså å finne en eller annen måte å distansere staten fra masse­demokratiets tendenser – som fører til kollektivisme. Om konkurranseøkonomien skal vedvare må staten – enten den er demokratisk eller ikke – heves over samfunnet og gjøres i stand til å beskytte seg mot særinteresser og pressgrupper.

Hayek og farene ved ubegrensede demokratier

Hayek hadde tette forbindelser til Walter Eucken, den kanskje viktigste ordoliberale skikkelsen. De møttes i 1928 og opprettholdt kontakten til Euckens død i 1950. Hayek overtok senere Euckens professorat ved universitetet i Freiburg, erklærte at han aktet å videreføre tradisjonen i gang­satt av Eucken og hans venner, og at vennskapet med Eucken var «basert på den tetteste enighet rundt politiske så vel som vitenskapelige spørsmål».¹¹ Til den delen av Hayek som diskuteres her – spørsmålet om staten og demokratiet – virker Hayeks tenkning nærmest som en videreføring av ordoliberalismen.

I trebindsverket Law, Legislation and Liberty gjør Hayek seg til en uttalt kritiker av moderne representative demokratier. Den historiske tendensen – for Hayek – er at demokratier vokser ut av konstitu­sjonelle monarkier med en begrenset myndighetsmakt, begrensninger som deretter utslettes av dogmatiske demokrater. Dette fant sted i 1766, da det britiske parlamentet utnevnte seg til suveren, ledsaget av en oppløsning av begrensningene mot egen makt. Hayek hevder de eksisterende demokratiene er mer eller mindre ubegrensede. Han omtaler dette blant annet i kapittelet «Ubegrenset makt: hovedmangelen ved den eksisterende formen for demokrati.» Og et annet sted: «Det vi i dag kjenner som demokrati i Vesten, er et mer eller mindre ubegrenset demokrati».¹² Som V. J Vanberg fra Walter-Eucken-instituttet skriver: «[For Hayek] er det vestlige demo­kratiet i praksis et ubegrenset demokrati».¹³

Hayeks begrep om et ubegrenset demokrati er altså langt mer omfattende enn det virker ved første blikk. Det favnet samtlige eksisterende demokratier, i det minste i 1978. Følgelig kan situasjonen bare reddes ved omfattende politiske omstruktureringer som oppretter virkelige begrensninger mot statlig maktbruk.

Utfra dette må Hayek regnes som en kraftig kritiker av eksisterende demokratier, siden han også hevder at ubegrensede demokratier representerer den antakelig verst tenkelige ubegrensede styreformen.14 Implikasjonen blir at han kunne foretrekke et diktatur framfor det eksisterende (ubegrensede) demokratiet, en implikasjon Hayek ikke nøler med å trekke:

«Jeg må innrømme at jeg foretrekker en ikke-demokratisk myndighet som er underlagt loven framfor en ubegrenset (og derfor lovløs) demokratisk myndighet.»¹⁵

Henvisninger til «majoritetstyranni» er noe misvisende her. Det Hayek frykter, er ikke at en – la oss si – rasistisk demagog velges av et flertall og setter i gang med storstilt diskriminering av etniske eller religiøse minoriteter. Argumentet er subtilt og bygger på kritikken av sosialistisk plan­legging i The Road to Serfdom. Det som truer eksisterende demokratier er ikke bare at populistiske rasister forbryter seg mot minoriteter. Problemet er heller at moderne regjeringer i disse demokratiene tvinges til å tilfredsstille de spesielle interessene til samfunnsmessige pressgrupper, særlig fagforeninger.¹⁶ «[O]rganiserte interesser» får en stadig økende makt.¹⁷

I et slikt demokrati kan regjeringer bare besitte makt ved å «tilfredsstille en tilstrekkelig andel av pressgruppene for å sikre majoritetens støtte».¹⁸ Regjeringen må skape en majoritet «ved å tilfredsstille kravene til et mang­fold spesielle interesser, der hver av dem bare vil tillate bevilgninger til en annen gruppe dersom de selv får den samme omtanken».¹⁹ I et forord til The Road to Serfdom av 1956 hevder han – med Storbritannia som eksempel – at totalitære krefter tar overhånd når staten på denne måten beveger seg mot sosialistisk planlegging.²⁰

Den eksisterende formen for demokrati fører til en utvikling i retning av totalitarisme. Roten til denne utviklingen ligger i den ubegrensede og ubetingede naturen til den demokratiske makten som forbinder styrende og styrte. Staten blir svak som en følge av at den er demokratisk og har ubegrenset makt, og den kan ikke annet enn å degenerere til et kjøpslåingsdemokrati som må fri til pressgrupper for å opprettholde makten.

Public choice og tilkarringsvirksomhet

Denne bekymringen overfor demokratiet er blitt videreført i en vitenskapelig­gjort variant av public choice-teorien, tett forbundet med nyliberalistisk teori. Public choice ble grunnlagt av James Buchanan og Gordon Tullock, og den anvender prinsipper fra nyklassisk økonomisk teori til politisk analyse. Utfra dette hevder de å påvise en negativ økonomisk dynamikk i demokratiske samfunn. De tar utgangspunkt i at politikerne bevarer sin posisjon ved å sikre seg stemmer, og at velgerne har en interesse av flest mulige materielle goder. Politikerne får derfor sterke incentiver til å gi etter for krav fra elektoratet om velferdsgoder og materiell vekst, noe som fører til en spiralaktig utvikling der politikerne overbyr hverandre i velferdsløfter. Både politikere og velgere ignorerer de langsiktige kumulative virkningene av denne utviklingen og av den sviktende budsjettdisiplinen den ledsages av. Den demokratiske staten gir etter for tilkarringsvirksomhet («rent seeking», på engelsk). Resultatet blir at incentiv­strukturene som former entreprenørenes framtreden, blir forstyrret. Uproduktive tilkarringsforsøk blir til regelen heller enn unntaket. Vi får en situasjon der «individuelle forsøk på å maksimere verdi fører til samfunns­messig sløsing, heller enn samfunnsmessig overskudd».²¹ Det vies store organisatoriske ressurser til lobbyvirksomhet hvorav en stor andel fullstendig sløses bort.

Carl Schmitt og den svake staten

Statsforståelsen til både Hayek og ordoliberalerne er tydelig inspirert av Carl Schmitt, det tredje rikets kronjurist. Schmitt trekker et skille mellom en kvalitativ total stat og en kvantitativ total stat.²² Den kvantitativt totale stat er en svak stat som, på grunn av press fra samfunnets partier og interesse­grupper «tvinges til forsvarsløst at intervenere i alle områder af og på alle nivåer i samfunnet».²³ Her utviskes avstanden mellom staten og samfunnet, på grunn av statens manglende evne til å motstå krav og press. Den kvalitativt totale stat er derimot i stand til å opprettholde avstanden til samfunnet, der den kan intervenere selektivt.

I Schmitts framstilling har den liberale (nattvekter-aktige) staten blitt over­veldet av massedemokratiets krav overfor staten, som fører til en i prin­sippet endeløs utvidelse av statens agenda. Egeninteresserte aktører trer inn i staten og forsøker å omdefinere det politiske. Staten blir samfunnets selv­organisering, samfunnet trenger inn i staten. Staten blir «total i sin svaghed og forsvarsløshed», og løsningen – for Schmitt – er at den ved viljestyrke, kriger og nasjonal mytologi evner å «hæve staten op over de økonomiske interessekonflikters slagsmål».²⁴

Når Hayek i Law, Legislation and Liberty beskriver det ubegrensede demokratiet som en svært svak stat som blir til en kasteball for utenomstatlige grupper, er det Schmitt som er den teoretiske referansen.²⁵ Det samme gjelder for ordoliberalerne når de hevder at den frie økonomien forutsetter en sterk stat og betrakter reføydalisering av økonomien som en konsekvens av statens svakhet. Staten må skjermes og avgrenses fra massene og deres foreninger, om den skal bli noe annet enn en kvantitativ total stat. De trekker imidlertid denne lærdommen uten å omfavne Schmitts strategi for å gjennomføre dette, som var hentet fra den italienske fascismen.

Schmitt inkorporerer liberalismen i sitt tankesett, men – og dette minner igjen om Hayek – forsøker å distansere liberalismen fra demokratiet. Den liberale frihetens prinsipper kan kombineres med enhver statsform (monarkisk, demokratisk, aristokratisk) så lenge grensene som settes på myndighetene, blir fulgt.²⁶ Schmitts grunnsyn på forholdet mellom stat og samfunn er vanskelig å skille fra den tyske nyliberalismen. Schmitt og nyliberalistene «ga næring til hverandres analyser, brukte de samme begrepene og delte et felles ordforråd» ved begynnelsen av 1930-tallet.²⁷ Schmitts vektlegging av statens styrke hører sammen med hans nyliberale fokus på statlig distanse fra økonomien, siden denne distansen er en forutsetning for en virkelig sterk stat. Schmitts suverenitetsbegrep innebærer med andre ord ikke at «enhver detalj i menneskets tilværelse skal bestemmes og kommanderes av politiske hensyn», eller at en «sosialistisk korporasjon skal eliminere alle andre organisasjoner».²⁸

Hayek er tvetydig overfor Schmitt. Han karakteriserer Schmitt som den ledende nazistiske totalitære teoretikeren, men anerkjenner at Schmitt var blant de skarpeste analytikerne når det kom til rådende politikkformer (især den demokratiske velferdsstaten). Innflytelsespunktene er likevel tydelige. Hayek spiller på en schmittiansk forståelse av suverenen, aksepterer Schmitts distinksjon mellom liberalisme og demokrati, og anvender et skille – igjen inspirert av Schmitt – mellom det totalitære og det autoritære.²⁹

Økonomisk konstitusjonalisme

Liberalismens spenningsartede forhold til demokratiet ble beskrevet ovenfor – en spenning som oppstår med den klassiske liberalismen og videreføres i nyliberalismen. Demokratiet svekker skillet mellom stat og samfunn og fører til en tilkarringsvirksomhet der økonomiske aktører tvinger myndighetene til å innfri spesielle velferdsrettigheter og økonomiske privilegier. Resultatet blir en «forstyrring» av prismekanismen som regulerer fordelingen av sjeldne varer og tjenester. Det forstyrrer også incentivstrukturene som former hand­l­ing­ene til egeninteresserte økonomiske aktører – og gjør at deres handlinger får negative heller enn positive virkninger for samfunnet som helhet.

Men hvilke løsninger har nyliberalistene på demokratiets problemer? Det korte svaret er at demokratiets myndighetsområde må begrenses i betydelig større grad. Buchanan og Tullock forfekter sterke begrensninger av myndig­hetenes diskresjonære økonomiske makt i en modell de kaller økonomisk konstitusjonalisme. De tar til orde for å regelbinde eller konstitusjonalisere deler av statens makroøkonomiske politikk, slik at politikerne ikke ube­grenset kan tekkes velgerne ved å love dem velferd og velstandsvekst. De hevder at statlig pengepolitikk på grunn av politikernes opportunisme tenderer til inkonsistens over tid. Løsningen består av at pengepolitikken overføres til en uavhengig sentralbank med en delegert oppgave om å garantere lav inflasjon. For at dette skal fungere, må sentralbanken beskyttes fra det politiske presset mot valgte politikere – den må gjøres politisk uavhengig. Et annet middel i den nye konstitusjonalismen ligger i et regelforankret eller grunnlovsforankret prinsipp om statlig budsjettbalanse.

Føderasjon, diktatur og demarki

Hayek utviklet på sin side i hvert fall tre ulike løsninger på det demokratiske problemet, den første i en artikkel av 1939: «De økonomiske betingelsene for en mellomstatlig føderalisme». Her utforskes – betimelig nok – betingelsene for varig internasjonal fred. Dette kunne sikres med en føderasjon, som igjen måtte være sterk nok til å verne mot indre strid og garantere ekstern sikkerhet. Dette ville være umulig om statene ikke også hadde en felles økonomisk politikk, siden bare dette kunne gi næring til en mellom­statlig fellesinteresse. «Hayek viser at et felles økonomisk regime med fri bevegelse av mennesker og kapital, uten tollbarrierer, vil sterkt begrense omfanget og tyngden til den enkelte medlemsstatens økonomiske politikk.»³⁰ Dersom de nasjonale økonomiske betingelsene skiller seg sterkt fra hverandre i medlemsstatene, innebærer dette også at det i tilsvarende grad blir umulig å føre en variert økonomisk politikk i føderasjonen. Negativ inte­grasjon, fjerningen av slikt som toll, kvoter og begrensninger mot bevegelse av personer, varer og kapital, blir den eneste praktisk gjennomførbare politikken – stikk i strid med tilstanden i eksisterende demokratier, som ifølge Hayek favoriserer økonomisk intervensjonisme.³¹ For eksempel muligheten for toll­grenser forsvinner, siden det virker usannsynlig at en «fransk bonde vil være villig til å betale mer for gjødslet for å bistå britisk kjemisk industri», osv.³² Øvrige økonomiske reguleringer, som arbeidstidsbegrensning og velferds­rettigheter, blir vanskelige her, siden det ikke er tenkelig at både franskmenn og engelskmenn er villige til å overgi den økonomiske reguleringsmakten. «På samme tid kunne ikke denne makten i føderasjonen overgis til nasjonal­statene – derfor ser føderasjonen ut til å innebære at ingen av regjerings­myndighetene ville ha makten til en sosialistisk planlegging av det økonomiske livet.»³³

Hayek regner demokratiet som et middel, ikke et mål i seg selv, slik at demokratiet kan oppheves dersom det utgjør en trussel mot friheten. En skal ikke glemme at det «ofte har vært en langt større åndelig og spirituell frihet under autokratiske styreformer enn under enkelte demokratier», og det er tenkelig at et demokratisk majoritetsstyre kan bli like undertrykkende som det verste diktatur.³⁴ Vi har også sett at Hayek vurderer det eksisterende (ubegrensede) demokratiet som den verst tenkelige ubegrensede styreformen, og at han kunne foretrekke et begrenset diktatur. Dette tilsier at Hayek ikke er noen ryggmargsdemokrat. Hayeks støtte til Augusto Pinochet er derfor ingen stor overraskelse. Hayek skrev sinte leserinnlegg om den ensidige pro­paganda­kampanjen Chile ble utsatt for.³⁵ Han møtte Pinochet i 1977, og fortalte at de hadde diskutert farene ved det ubegrensede demokratiet. Pinochet lyttet med interesse, og fikk et kapittel fra Law, Legislation and Liberty tilsendt som supplerende lesestoff. Hayek satte også sin lit til den portugisiske diktatoren Oliveira Salazar, som mottok The Constitution of Liberty. I dedikasjonen til Salazar skriver Hayek at han håpet boken kunne bistå i utformingen av «en konstitusjon som er sikret mot demokratiets misbruk [the abuses of democracy]».³⁶

Når Hayek ble spurt om hva han syntes om de totalitære styresettene i Latin-Amerika, svarte han med å insistere på distinksjonen mellom det totalitære og det autoritære. Den eneste totalitære regjeringen han kjente til i Latin-Amerika var Chile under Salvador Allende.³⁷ Allendes koalisjons­regjering var demokratisk valgt, men førte en variert, selektiv økonomisk politikk og eksperimenterte med kybernetikk som et middel for økonomisk planlegging. Hayek forklarer også at han støtter diktatur som et nødtiltak i midlertidige perioder, i hvert fall dersom det kan legge til rette for et begrenset demokrati.³⁸ I historien regnet han Oliver Cromwells diktatur som et overgangsdiktatur av en slik type. Han hadde et liknende håp for Pinochet og Salazar.

Støtten til Pinochets og Salazars diktaturer var – som antydet – ikke en posisjon Hayek tilfeldigvis inntok, men en holdning som fulgte av en svært kritisk diagnose av det eksisterende demokratiets problemer. I The Constitution of Liberty skriver Hayek også prinsipielt om nødvendigheten av midlertidig diktatur.

Carl Schmitt analyserte suverenen som «den som bestemmer over unntaks­tilstanden», som står «utenfor den normalt gjeldende rettsordningen og [likevel hører] til den, fordi han er ansvarlig for beslutningen om forfatningen kan suspenderes in toto».³⁹ Hayek regnet dette som ganske plausibelt, og hevder at man kan bli nødt til å oppheve «selv det frie samfunnets mest fundamentale prinsipper, men bare når det er et spørsmål om å bevare friheten i det lange løp, som ved en krig».⁴⁰ Diktatur kunne være nødvendig i en overgangsperiode, men det skulle – tross alt – lede til noe annet. Det er ikke ubetydelig at Hayek forfektet diktatur bare som et midlertidig tiltak, men det er problematisk at han i praksis ikke bekymret seg over at det midlertidige diktaturet kunne bli permanent. Hayek åpner for diktatur uten annet enn et håp om at det, av egen godvilje, vil avskaffe seg selv. Analysen av demokratiet er til sammenlikning langt mindre håpefull, Hayek avviser nærmest kategorisk at demokratier er i stand til å begrense egen makt.

Demokratiet måtte begrenses av konstitusjonelle regler som, for å sitere Charles de Smet fra Hayek-instituttet, ikke engang en populær regjering med en «stor majoritet av stemmene» rettmessig vil kunne forandre.⁴¹ «[V]i kan begrense makten til de organiserte interessene bare ved å begrense myndighetenes makt».⁴² Hayek ønsker et system der lovgivingen begrenses til generelle regler, hvilket i praksis vil gjøre det ulovlig å gi bevilgninger til bestemte grupper. Et begrenset demokrati – som ikke kan tvinges til å bli et totalitært demokrati – er her et demokrati som ikke har lov til å gi etter for det organiserte presset. I denne modellen kan staten forbedre det generelle økonomiske rammeverket, uten rett til direkte inngrep. Dersom politikeren ikke kan vise til et lovverk av denne typen, mangler han et prinsipielt forsvar mot pressgruppene.⁴³

Hayeks tredje løsningsforslag blir dermed et forslag til en ideell konstitusjon som kan sikre en sterk stat og et begrenset demokrati. Modellen er designet som et system med en lovgivende og en regjerende forsamling, strengt adskilt fra hverandre. Regjeringsforsamlingen skal velges demo­kratisk, men statsansatte, offentlig tjenestepersonell, pensjonister og arbeids­løse får ikke stemmerett. Til overhuset er stemmeretten også svært begrenset i den forstand at borgerne får stemme en gang i sitt liv – i året de fyller 45 – på representanter fra sin egen generasjon. Her skal det ikke være tillatt med politiske partier. I tillegg finnes en konstitusjonell domstol, ansvarlig for å kontrollere og løse konflikter mellom de to øvrige forsamlingene. Ved å skape et kontrollerende overhus som ikke styres av særlig demokratiske prinsipper, ønsket Hayek å gjenopprette maktfordelingen som demokratiet hadde avskaffet.

Hayek nøler med å bruke betegnelsen «demokrati» på dette nye systemet, og foreslår «demarki» som et ubesudlet alternativt begrep. For å følge William E. Scheuermans vurdering av Schmitt-Hayek forholdet: Hayek bygger sin kritiske diagnose av demokratiet på Schmitts analyse av velferds­lovgivningen i Weimar-republikken. For Schmitts del munnet analysen ut i støtte til autoritære alternativer til det eksisterende demokratiet, en konsekvens det blir åpenbart at Hayek ikke evner å unnslippe, når han foreslår «en rekke institusjonelle reformer med forstyrrende og autoritære implikasjoner».⁴⁴

Autoritær liberalisme i teori og praksis

Diagnosen av det eksisterende demokratiet som en kilde til irrasjonell økonomisk adferd og totalitaristisk statsutvikling er sentral for det nyliberale prosjektet om en sterk stat, der statens styrke skal sikres gjennom iverk­settelsen av ulike tiltak som distanserer den fra eller beskytter den mot de samfunnsmessige interessegruppenes krav. Hayeks midlertidige diktatur, konstitusjonelle orden og mellomstatlige føderasjon, representerer slike forsøk på å etablere en stat med et distansert forhold til økonomien og en evne til å avverge demokratiske «forstyrrelser» av prismekanismen. Jeg har også forsøkt å vise at Hayek ikke er alene om denne generelle innstillingen, men har et inspirasjonsgrunnlag i Carl Schmitt, meningsfeller i de tyske ordoliberalerne, og etterfølgere i public choice-teorien.⁴⁵ Det virker ikke urimelig å favne denne tendensen med begrepet «autoritær liberalisme», forstått som en liberalisme som arbeider for reformer som vil ufarliggjøre demokratiet ved en drastisk innsnevring av det demokratiske handlings­rommet.

Spørsmålet om forbindelsen mellom økonomisk liberalisme og politisk demokrati er også et aktuelt politisk problem. EUs gjeldskrise håndteres på en måte som ser ut til å aktualisere dette poenget: Europarådet monopoliserer beslutningstakingen på bekostning av Europaparlamentet, Europa­kom­misjonen er blitt degradert til rollen som sekretariat, og nasjonale parlamenter til å godkjenne mellomstatlige traktater, av frykt for sanksjoner. Krisen i EU-systemet førte til en politikkutvikling som fikk selv EU-filosof Jürgen Habermas til å frykte for framtiden. Slavoj Žižeks beskrivelse av Hellas-dramatikken som en testplass for «en avpolitisert teknokratisk modell der banker og andre eksperter får lov til å knuse demokratiet», der politikken drives av eksperter som styrer «postideologisk», på tvers av sekteriske parts­interesser, virker passende her.⁴⁶ Kanskje vi her er inne på et «valgfelleskap» mellom økonomisk liberalisme og autoritær politikk – dette med tanke på Hayeks foreslåtte reformer, men kanskje også på politikkens utvikling i vestlige demokratier og EU-systemet, som uttrykk for en tilsvarende affinitet.⁴⁷ For å avslutte med Wolfgang Streeck:

«En strategi for å oppløse spenningen mellom kapitalisme og demokrati lå innbakt i utviklingen mot en regelbasert økonomisk politikk, uav­heng­ige sentralbanker og en finanspolitikk som ikke påvirkes av valg­utfall, i overføringen av økonomisk politikk til tilsynsorganer og ‘ekspert­komiteer’ og i grunnlovsfestingen av gjeldstak som er rettslig bindende overfor regjeringer i flere tiår, om ikke for alltid.»⁴⁸

Sluttnoter:

1 ) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107-118.

2 ) K. Polanyi, Den liberale utopi, Res Publica, Oslo 2012, s. 319.

3 ) W. Lippmann, The Good Society, Transaction Publishers, London 2009, s. 269.

4 ) O. Innset, «Ny liberalisme, ny kapitalisme», Røyst, november 2015, s. 16.

5 ) Ibid.

6 ) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.

7 ) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, The University of Chicago Press, Chicago 2011, s. 166.

8 ) «The ancients aimed at a distribution of power among all the citizens of a given state, and they referred to this as freedom. For the moderns, the goal is security in their private possessions. For them, liberty refers to the guarantees of these possessions afforded by their institutions.» B. Constant i N. Bobbio, Liberalism and Democracy, Verso, London 1990, s. 2.

9 ) N. Bobbio, Liberalism and Democracy (ibid); A. Arblaster, Democracy, Open University Press, Philadelphia 2002; S. Bedi, Rejecting Rights, Cambridge University Press, Cambridge 2009, kap. 1: «The classic conception of rights: the ‘democratic deficit’.»

10) A. Rüstow i W. Röpke, International Economic Disintegration, William Hodge and Company, London 1942, s. 276.

11) F. A. Hayek, The Market and other Orders, The University of Chicago Press, Chicago 2014, s. 214.

12) F. A. Hayek, New Studies in Philosophy, Politics, Economics and the History of Ideas, Routledge, London 1990, s. s. 153. Jf. også F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 471. «In its present unlimited form, democracy has today largely lost the capacity of serving as a protection against arbitrary power.»

13) V. J. Vanberg, The Constitution of Markets, (se note 8), s. 85.

14) F. A. Hayek, «The Dangers to Personal Liberty», The Times, 11.07.1978.

15) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy: Hayek, the ‘Military Usurper’ and Transitional Dictatorship in Chile?», American Journal of Economics and Sociology, Vol. 71, No. 3, juli 2012, s. 521.

16) F. A. Hayek, Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. s. 468; V. J. Vanberg The Constitution of Markets, (se note 8), s. 110.

17) F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 252.

18) Ibid., s. 358.

19) Ibid., s. 435.

20) F. A. Hayek, The Road to Serfdom (se note 15), s. 48.

21) J. Buchanan, F. Tullock, Toward a Theory of the Rent Seeking Society, Texas A & M University Press, College Station 1980, s. 4.

22) C. Schmitt, «Videreudvikling af den totale stat i Tyskland», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002.

23 ) M . Thorup, «Introduktion til Carl Schmitt og den totale stat», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002, s. 8.

24) Ibid., s. 9.

25) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 354.

26) R. Cristi, Carl Schmitt and Authoritarian Liberalism: Strong State, Free Economy, University of Wales Press, Wales 1998, s. 175.

27) W. Bonefeld, Critical Theory and the Critique of Political Economy, Bloomsbury Publishing, London 2014, s. 191.

28) C. Schmitt, Begrepet om det politiske, Vidarforlaget, Oslo 2007, s. 53.

29) Jf. R. Cristi, (ibid.); E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», Constellations vol 4., 1997.

30) W. Streeck, «Heller, Schmitt and the Euro», European Law Journal, vol. 21. No. 3, 2015, s. 367. I det følgende baserer jeg meg særlig på Streecks analyse av Hayeks 1939-artikkel.

31) Ibid.

32) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, s. 262.

33) Ibid., s. 266.

34) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, s. 110.

35) A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. 516ff.

36) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. s. 521.

37) Ibid., s. 513.

38) Ibid., s. 521.

39) Schmitt i H. Høibraaten, «Carl Schmitt, allmakten og nominalismen: To fortolkninger» (hentet: https://www.academia.edu/9713723/Carl_Schmit_nominalismen_og_allmakten_En_skisse_til_to_alternative_fortolkninger), s. 1.

40) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, s. 326.

41) http://s3.amazonaws.com/zanran_storage/www.fahayek.org/ContentPages/

527215195.pdf

42) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 359.

43) Ibid.

44) W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 180.

45) Det er selvsagt betydelige forskjeller mellom Hayek, ordoliberalismen, public choice og Schmitt som ikke bør undervurderes. Her forsøker jeg likevel å få fram noen fellestrekk som favnes med begrepet «autoritær liberalisme».

46) S. Žižek, The Year of Dreaming Dangerously, Verso, London 2012, s. 13.

47) Jf. W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 184.

48) W. Streeck, Buying Time: The Delayed Crisis of Democratic Capitalism, Verso, London 2014, s. 61-62.

Bodil Stenseth.
Quislings ran. Historien om Villa Grande.
Oslo: Press, 2017, 370 s..

Historikeren Bodil Stenseth har levert et viktig bidrag til norsk historie. Hun har tidligere knyttet den lille og store verden mesterlig sammen i bøker både om Wergelandsveien og Jacob Aallsgate 13, og tar denne gang for seg en av de mest symboltunge bygninger, Villa Grande på Bygdøy i Oslo. Med dette konkrete utgangspunktet forteller hun om flere faser i vår historie gjennom det siste hundreåret.

Oppføringen av dette grandiose byggverket, som minner om en borg med stor park, startet egentlig i regi av næringslivstopper som tjente godt på «jobbetida» under og rett etter den første verdenskrigen. Men det kollapset under kommende kriser, og arbeidet blei ikke fullført før i 1942. «Ministerpresident» Vidkun Quisling sparte ikke på noe under okkupasjonen og lot staten bekoste sin storslåtte bolig, som nå blei gitt navnet Gimle. Alt inventar, som også omfattet store mengder kunst og verdifulle gjenstander, blei nøyaktig registrert, og dette materialet har Stenseth studert med sin vanlige grundighet. Hennes viktigste funn er at mye var blitt plyndret fra Philip Sam Watchmans kunst- og antikvitetssamling og forretning, som beskrives som et «ran med døden til følge», der Quisling selv spilte en viktig rolle. Det er ingen tvil om at jødiske eiendeler blei beslaglagt og fordelt i trygg forvissning om at ingen ville overleve. Watchmans familie blei deportert med skipet «Donau», og var blant de 260 jødiske familier som måtte bøte med livet.

Under rettsaka etter krigen bedyret Quisling ustanselig sin uskyld, verken han eller noen andre visste noe om holocaust, som blei framstilt som et tysk anliggende. I ettertid er det også andre som har forsøkt å tone ned den norske medvirkningen. Men Stenseth dokumenterer at utryddingen av norske jøder foregikk under Quislings ledelse, samtidig som det jo var nordmenn som sto for arrestasjon, deportasjon og tilsløring. Det er derfor rett og rimelig at Villa Grande nå huser HL-senteret, som er et forsknings-, dokumentasjons – og utstillingssenter viet studier av holocaust, folkemord og behandlingen av livssynsminoriteter, og som også gjør mye for å belyse den den rasismen – i ulike forkledninger – som er høyst levende.

Tore Linné Eriksen

Kristian Krohg-Sørensen
Den russiske revolusjonen
Manifest forlag, 2017 – 72 sider

 

Elling Borgersrud

Sian Lazar (red.).
Where are the unions? Workers and social movements in Latin America, The Middle East and Europe.
London: Zed Books, 2017, 283 s.

Det er en utbredt øvelse i mye av litteraturen om sosiale bevegelser og kampen mot nyliberalistisk globalisering å skrive tradisjonelle fagforeninger ut av historien. I stedet er det kraftige, men ofte kortvarige, demonstrasjoner og aksjoner som trekker til seg massemediene. «Slaget om Seattle» i 2001, Occupy Wall Street og Indignados i Spania er blant de mest kjente eksemplene, som brukes til å lovprise mer uformelle nettverk, «flat struktur» og ungdom på bekostning av tungrodd og byråkratisk pampevelde i etablerte fagforeninger.

Dette er utgangspunktet for at Sian Lazar har samlet et knippe av akademikere og aktivister (ofte i samme person) mellom to permer, der synsfeltet er utvidet til tre av verdens regioner. Her er veldokumenterte, med ikke så vanskelig tilgjengelige, artikler fra bl.a. Hellas, Spania, Egypt, Tunisia, Argentina og Brasil. Et gjennomgangstema er at det utvilsomt er slik at den globale kapitalismens herjinger, som medfører arbeidsløshet og utrygge kontrakter, har bidratt til en mindre fast tilknytning il arbeidsmarkedet. I en rekke land har oppslutning om klassiske arbeiderklassepartier (les: sosialdemokrati) derfor blitt svekket, og det en gjennomgående tendens til at andelen som er organisert er på vei ned.

Budskapet er likevel at den organiserte fagbevegelsen fortsatt spiller en viktig rolle i de landene som blir diskutert, selv om de ofte går under radaren. Kapitlene om Tunisia og Egypt viser tydelig at de fagorganiserte spilte en viktig rolle i forkant av det som kalles den arabiske (dvs. den nordafrikanske) – våren. I Tunisia foregikk en åpen kamp helt fra 2005, og i Egypt blei en ny og uavhengig bevegelse dannet på Tahir-plassen under de dramatiske dagene i 2011. Selv om Evo Morales sosialistparti og hans styre i Bolivia gjerne knyttes til urfolks mobilisering på etnisk grunnlag, går det i boka fram at den sprang mer klassebasert ut fra organisasjonen for koka-bønder. På samme måte gikk både arbeidsløse, organiserte arbeidere og lokalsamfunn sammen i Argentina med fabrikkokkupasjoner, veisperringer og opprør. Det gis derfor mange eksempler på hvor ufruktbart det er å skille kampen på arbeidsplassene (dvs. i produksjonen) fra kampen for levelige vilkår der folk bor (dvs. sosial reproduksjon.).

Det er ingen lettvint optimisme eller arbeiderutopier som kjennetegner boka. En rød tråd er de utfordringer mer tradisjonelle fagforeninger står overfor når de skal organisere arbeidsløse eller de som tilhører det mye omtalte – men dårlig definerte – såkalte «prekariatet». Mens dette alltid har vært tilfelle i det globale Sør, begynner nå forholdene i Nord å få mange av de samme trekkene. Et annet evigvarende tema er den vanskelige avveiningen mellom frikoplet uavhengighet og de muligheter som tilknytning til politiske partier i maktens sentrum kan gi. Det gis ingen svar med to streker under, og det må konkrete analyser til for å finne ut hvor stort handlingsrommet er, og hvordan det kan brukes. Men gjennomgående advares det mot farene for å bli sugd opp og utgjøre statens representant overfor arbeiderklassen, selv når det er regimer som har kommet til makta gjennom kamp nedenfra. Ikke minst illustrerer Egypt hvilken risiko som ligger i ei slik kopling, symbolisert med at fagorganisasjonens leder blei utnevnt til Arbeidsminister, og seinere sendte statens voldsapparat mot streikende arbeidere ved Suez-stålverket. Men andre eksempler viser hvordan streiker og målbevisst kamp fortsetter i land hvor fagbevegelsen opprinnelig utgjorde en del av en seirende koalisjon.

Dessverre har ikke redaktørene invitert bidragsytere fra Afrika. Det er synd, ikke minst bør situasjonen i sørafrikansk fagbevegelse i dag påkalle oppmerksomhet. Her utgjør Congress of South African Trade Unions (COSATU) en lydig del av ANC-alliansen, selv om tilliten til president Jacob Zuma har blitt borte. Opposisjonen hadde lenge sitt feste i jern- og metallarbeiderforbundet, som blei ekskludert i 2014, og utgjør kjernen i en alternativ landsorganisasjon – på et sosialistisk grunnlag – som blei stifta i april i år.

Alt i alt er dette ei velredigert og rikholdig samling av enkeltstudier, som bindes sammen med gode innledninger og avslutninger. Temaene er gjenkjennelige for alle som er opptatt av arbeiderklassens og fagbevegelsens kamp, samtidig som det er nyttig for lesere i vår del av verdens å kaste et blikk mot det globale Sør, der det store flertallet av arbeidere finnes i dag.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

 

Rune Ottosen:
Turist i Utopia, reiser i ideologi og albansk landskap
Dreyers forlag, 2017, s. 334

Rune Ottosens Turist i Utopia, et oppgjør med egen og en bevegelses utopisme, er både lesverdig og lærerik. Den bør spesielt leses av oss som var med på den ferden han tar for seg, enten den innebar fysiske reiser til Albania, politiske avstandsvurderinger av ørnelandet, eller du bare var en del av bevegelsen på den tiden.

Hans betraktninger angår også solidaritetsreiser og solidaritetsarbeid i videre forstand, og vel like sentralt for boka: en vurdering av det ideologiske bakteppet for AKP(m-l) sitt forhold til Albania på 1970-tallet. Først noen kommentarer til Albania-skildringen:

Det ble med en tur til landet for meg, også den i 1973. Men jeg kjenner meg igjen i flere av de betraktningene Ottosen gjør. Reiseopplevelsene der farga nok ikke så sterkt min oppfatning av landet som den jeg hadde og fikk gjennom mitt politiske arbeid ellers. Jeg hadde ikke den halleluja-oppfatningen av landet som Ottosen beskriver, og kunne heller ikke ta standpunkt til om det foregikk en kontrarevolusjon eller ei der rundt 1978, sjøl om jeg var enig i å velge Kinas side da bruddet ble gjort. Jeg er enig med Ottosen i at dette bruddet skyldtes utenrikspolitikk og hadde mindre å gjøre med innenrikspolitiske endringer i Albania. Men ikke fordi vi ønsket «å sitte i kritthuset til KKP» (s. 249). Vi var politisk uenige med Hoxha, da han gikk så hardt ut mot «tredje verden teorien», som vi oppfatta som en nedvurdering av frigjøringsbevegelsene.

Helt opp til nå bringer mitt politiske engasjement meg ut på ulike solidaritetsreiser, men, som også partiet jeg hører til (Rødt) har evna å lære av sine erfaringer, innebærer ikke solidaritet å gi avkall på egen integritet. Solidaritet må bygge på gjensidig respekt og aksept av kameratslig uenighet og diskusjon.

Jeg har valgt en noe kritisk overskrift på anmeldelsen fordi jeg føler at Ottosens egne, nære rolle i valfarten til Albania på 1970-tallet kanskje har bidratt til at han går fra den ene ytterligheten til den motsatte. I alle fall i beskrivelsen av det som skjedde med Albania, og kanskje også vårt forhold til landet? For å bruke et bilde fra landet på den andre siden av Adriaterhavet, får jeg følelsen av at Folkerepublikken Albania og Enver Hoxha styrtes fra Capitolhøyden og ut for den tarpeiske klippen. Eller med et mer hjemlig uttrykk: Rives ned fra fyrtårnet til framtredende plass i skrekkabinettet.

Slik sett tar han ikke helt innover seg at vi visselig hadde en idealistisk utopi av landet første delen av 1970-tallet. Ved å neglisjere en materialistisk analyse av hvilke sosiale og kulturelle røtter Folkerepublikken Albania sprang ut av i 1944, skapte vi et glansbilde, som igjen mye var farga av våre oppfatninger om hvordan et sosialistisk samfunn burde være. Vi kan ikke bruke spriket mellom vårt glansbilde-Albania og det reelt eksisterende Albania rundt 1970-tallet til å trekke sikre slutninger om det reelle utviklingsløpet Albania gjennomgikk fra 1944 til ut på 1970-tallet.

Ottosen trekker da også fram at albanere vurderer utviklingen annerledes enn oss, som når han peker på at undersøkelser fra OSSE viser at den albanske befolkningen er dypt splittet i synet på historien ( 42 % mener at Hoxha bidro positivt til albanske historie, mot 45 % negativt osv). Og han intervjuer også mange personer som har en mer ambivalent holdning til kommunistepoken, til forskjell fra Ottosens karakteristikker som at det ble det verste landet i den ikke-vestlige delen av Europa. Dette veier opp for ellers vel bastante egne konklusjoner om hva slags land Albania var/ble. Det å slippe flere røster til er en styrke ved boken, som inviterer til meningsbrytning og også til å ta Ottosens framstillinger på alvor. Siste ord om hva slags land Albania var i 1944 og utviklinga etterpå og utenrikspolitikken folkerepublikken sto for, er ennå ikke sagt.

Så til oppgaven som Ottosen formulerer slik: «..å beskrive og forstå min egen radikalisering og tilslutning til en totalitær ideologi, og veien tilbake til et verdisyn basert på demokrati og menneskerettigheter»? (s. 11).

Ottosen får godt fram de historiske rammebetingelsene for at samfunnsbevisste ungdommer, ble radikalisert på 1960–70-tallet: Avkoloniseringa, som i de fleste tilfellene krevde bruk av våpen. Utdanningsrevolusjonen og framveksten av velferdsstaten i vår del av verden skapte også utålmodighet og protester mot det en oppfattet som stengsler og urettferdighet. Sosialdemokratiet som den bærende politiske krafta hos oss ble skyteskiva, tiltross for at det var motoren i velferdsutviklingen. For oss som gikk til m-l-bevegelsen, gikk dette også hånd i hanske med forsøk på å fornye den kommunistiske bevegelsen. Både Sovjet-kommunisme og sosialdemokrati sto for blindveier.

Jeg har sans for Ottosens svar på spørsmålet om anger (s. 14). Levd er levd, og det blir ahistorisk å sitte i 2017 og vurdere 1970-tallet ut i fra dagens forhold. Verden og Norge har forandra seg, og vi er også andre personer om vi har tatt lærdom av erfaringene vi har høsta. Det betyr ikke at vi ikke har tatt, eller gjort, feil.

Jeg oppsummerer at det meste av det vi gjorde også på 1970-tallet, kan vi være stolte av. Det hadde sjølsagt sine omkostninger, som kunne vært mindre med færre feilskjær. Men det har påvirka det politiske landskapet i Norge og gitt oss redskaper som vi ikke ville hatt om vi hadde vært mer høflige og ikke åpna «egen butikk». Så har erfaring og ny innsikt gjort at en har endra noen standpunkter og utvikla både seg sjøl og bevegelsen en har vært en del av. Her må hver og en finne ut av dette med seg sjøl. Bevegelsen vi har vært en del av har uansett gjort det! En blir ikke utdatert før en tror at en har tenkt sin siste tanke, heter det visst.

AKP(m-l) kvitta seg både med ettpartistaten, kulturrevolusjonen som en saliggjørende metode og parentesen i navnet i løpet av 1980-åra. Forholdet til såkalte søsterpartier endra seg også i takt med dette, som en refleks av erkjennelsen av at ulike forhold i ulike land gjør at det ikke er vår oppgave å leite etter tvillingpartier, eller oppkaste seg til dommer over hva som er rett politikk i alle land.

Forsvar for ytringsfrihet og andre menneskerettigheter har vært en programmatisk kampsak hele veien, men jeg mener Ottosen har rett når han peker på at vi den første tida hadde en brist i forståelsen av hva det innebærer, og å ta konsekvensen av det i handling. Det medvirka til at vi så gjennom fingrene med feil som våre venner sto for. Forsterka av prinsippet om at enkeltmennesket måtte underordne seg fellesskapets behov.

Det siste her kan misbrukes i en sosialistisk strategi. Forbrytelser mot og utslettelse av individet er i strid med det kommunistiske prinsippet, slik Marx formulerer det i Manifestet. I lignende språkdrakt også i AKPs siste prinsipprogram fra 2001: «Under kommunismen vil menneska organisere seg og finne si frihet uten å trampe på andres frihet, i ei sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er et vilkår for alles frie utvikling.»

For å avslutte som jeg starta: Les boka til Ottosen. Ikke som en ny fasit, men med et kritisk blikk. Noe jeg vel også tror er forfatterens intensjon.

Arnljot Ask er medlem av internasjonalt utvalg i Rødt

Neil Faulkner:
A People’s History of the Russian Revolution
Pluto Press/Left Book Club, 272 s.

I forbindelse med 100-årsmarkeringen for Oktoberrevolusjonen er det kommet en rekke bøker. Neil Faulkners A People’s History of the Russian Revolution er en av disse. I form er boka først og fremst en kronologisk gjennomgang av forspillet, gjennomføringen og etterspillet til Oktoberrevolusjonen. Som sådan er det lite rom for drøftinger og analyser av det som faktisk skjedde. Det er i seg selv ikke noe problem, men det gjør at det er vanskelig å se hvordan boka skal fungere etter den uttalte hensikten, nemlig å være et redskap for aktivister som vil forandre verden.

For å begynne med det positive. Hvis man ikke har mer enn overflatisk kjennskap til hendelsene i 1917, er de knappe hundre sidene som faktisk omhandler dette, et meget informativt utgangspunkt. Faulkner er på sitt beste nettopp når han forteller hvordan den organiserte arbeiderklassen i Petrograd (i dag: St. Petersburg) klarte å velte monarkiet gjennom Februarrevolusjonen og hvordan det som skjedde i de påfølgende månedene, bidro til å tilspisse motsetningene mellom borgerlige liberalere på den ene siden og arbeidere og den andre, til et slikt nivå at Oktoberrevolusjonen lot seg gjennomføre. Dette er også den delen av boka der han i størst grad oppfyller det tittelen lover – det er ikke bare en bok om lederne av bolsjevikpartiet, det er vel så mye en bok om det russiske folket og hvordan det skapte revolusjonen. Som sådan gir den gode argumenter mot Bernt Hagtvet og andre antikommunisters påstander om at Oktoberrevolusjonen var et totalitært kupp mot en ellers liberal og demokratisk statsmakt.

Problemet er at det på mange måter stopper der. Han beskriver både den russiske kapitalismens og den russiske arbeiderbevegelsens fremvekst i detalj, men han klarer ikke å etablere noen sammenheng mellom dette og revolusjonen. Han bruker også betydelig med plass på å skrive om utviklingen etter revolusjonen, men heller ikke dette knytter han det opp mot det som skjedde under revolusjonen eller ikke engang borgerkrigen. Det burde man kunne forvente av en faghistoriker som Faulkner tross alt er, selv om boka ikke først og fremst henvender seg til akademikere.

I det hele tatt bringer Faulkner svært lite nytt på banen, noe som også reflekteres i kildebruken. Den klart viktigste kilden er Trotskijs verk om den russiske revolusjonen fra 30-tallet. Bare det å gjøre en aktørs egen beretning til hovedkilde, er problematisk. Når denne i tillegg er skrevet i en kontekst der vedkommende har en helt klar politisk agenda bak sin beskrivelse av hendelsene, bør det få en og annen varsellampe til å blinke. På sett og vis kunne man da egentlig like gjerne lest originalen, rent bortsett fra at den er flere ganger så lang og langt mindre tilgjengelig enn Faulkners bok. Utover Trotskij, er det primært to kilder han benytter seg av: Tony Cliffs firebindsverk om Lenin fra annen halvdel av 70-tallet og W.B. Lincolns standardverk om den russiske revolusjonen fra 1986. Er det virkelig ikke skrevet ting de siste 30 årene som kan øke forståelsen for den russiske revolusjonen?

Den ensidige vektleggingen av Trotskijs egen historieskriving, en kilde som også var svært viktig for Cliff, kan også være med på å forklare den veldige tilliten han viser til Trotskijs strategier og posisjoner. Trotskij blir for Faulkner selve legemliggjøringen av den russiske revolusjonen, og dermed fritas han også, i enda større grad enn Lenin, for ethvert ansvar for utviklingen etter revolusjonen. Han kommer riktig nok ikke unna for eksempel å omtale Kronstadt-opprøret i 1921 som en rystelse i det sosialistiske byggverket, men han unngår fullstendig å omtale Trotskijs rolle. Det er også interessant å se hvor ulikt han omtaler den russiske hæren under første verdenskrig og hvordan han omtaler den røde hær, under Trotskijs kommando, under borgerkrigen som fulgte etter revolusjonen, trass i at likhetstrekkene er mange. I stedet for å se på slike faktorer, velger Faulkner, akkurat som Trotskij, nærmest utelukkende å se på utviklingen av parti- og statsbyråkratiet under Stalin når han skal forklare utviklingen av det totalitære Sovjetunionen. Og, for all del, dette var en viktig faktor, men med det vi i dag vet, er det problematisk å legge hele ansvaret her. Sammenbruddet for revolusjonens idealer er nok langt mer komplekst.

Det er i det hele tatt synd at boka tar denne retningen. Allerede i innledningen kommer nemlig Faulkner med noen påstander han hevder han vil forsøke å bekrefte gjennom boka, blant annet at bolsjevikpartiet i realiteten var et masseparti og at utviklingen under Stalin var et brudd med, ikke en fortsettelse av, leninismen. Dette er interessante påstander som det er all mulig grunn til å drøfte, men han følger ikke opp. Dermed blir det lett å lure på hva som egentlig er vitsen med boka.

Kort sagt, er du ute etter å vite hva som skjedde i Russland i 1917 er det i underkant av hundre gode sider i denne boka. Men er du ute etter hvorfor det skjedde og hva det innebar, så er det langt bedre bøker å lese.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

 

John Newsinger, Tim Sanders:
1917: Russia’s red year
Bookmarks Publications, 2016

Boka er i tegneserieformat, illustrasjonene laga med en blanding av tegning og vannmaling. Den er delt opp i 10 «kapitler», ett for hver måned i 1917 fram til oktober.

I stedet for å vise revolusjonsåret 1917 gjennom partitopper og statsledere sine øyne, følger boka to vanlige mennesker: Natalia er fabrikkarbeider og aktivist, Peter er soldat. Boka bruker korte vilkårlige, ofte hverdagslige og fiksjonelle scener, noe jeg synes gir et godt «nedenfra» inntrykk av hva som skjedde.

På grunn av dette, er det mange historiske elementer jeg er vandt til å lese om i sentrum av historia om Oktoberrevolusjonen, som kun nevnes i forbifarta eller indirekte. Natalia er ikke for arbeiderstyre pga Lenins Aprilteser, men fordi hun har vært med på å bygge og utøve arbeidermakt selv. Peter og soldatene prater aldri om Lenins analyse av imperialismen og verdenskrigen, men om dårlige rasjoner og at de hverken vil dø eller drepe.

Historien starter med streiken og demonstrasjonen mot verdenskrigen på kvinnedagen, som vokste og kuliminerte i masseoppslutning blant både arbeidere, bønder og soldater. Tsaren går av, og revolusjonen er i gang. Arbeiderne i Petrograd organiserer seg i arbeiderråd for å sikre demokrati og rettferdighet, soldater nekter å drepe. Tilslutt kaster de den provisoriske regjeringa, når den viser sitt sanne ansikt og nekter å trekke Russland ut av krigen uten annekteringer og krigsutbytte. Her slutter boka, før opphevelsen av den grunnlovsgivende generalforsamlinga.

Mens boka vier mindre tid og oppmerksomhet til de største historiske begivenhetene som Apriltesene, Kerenskij og Kornilovs forsøk på statskupp osv., synes jeg den gir et godt inntrykk av hva som skjedde blant folk. Altså hva som førte til at vanlige folk blei drivkrafta i en slik omfattende samfunnsomveltning.

Om du er på utkikk etter detaljerte skildringer av politiske splittelser og konflikter mellom forskjellige partier og fraksjoner osv, er ikke dette boka for deg.

Introduksjonen avslutter med: «Lærdommen om arbeiderklassens frigjøring av seg selv må aldri glemmes». Det virker som om hovedpoenget med boka er å formidle dette, og det synes jeg den klarer.

Jonas Bodin Granerud er landsstyremedlem i Rød Ungdom

Tariq Ali:
The Dilemmas of Lenin – terrorism, war, empire, love, revolution
Verso Books, London, 2017, s. 384

Den russiske revolusjonen var ei viktig hending som fekk store innverknader på det 20. århundret. Mange bøker har vore skreve om han, både gode og dårlege. Ei ny bok er nyleg komen i høve dei 100 åra sidan revolusjonen i 1917. Ho tek føre seg Lenin, hans dilemma, historiske hendingar før, rundt og etter 1917, i Russland så vel som i Europa elles. Boka er skreve av den kjende skrivaren Tariq Ali.

The Dilemmas of Lenin tek i stor grad opp det som tittelen tilseier. Dilemmane og vala Lenin måtte ta dei knappe 5 åra han leia partiet (Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikane) (1912–1918)

Det russiske kommunistpartiet (1918–1924, Wikipedia), stod i kø. Både innan- og utanlands gjorde hendingane sin inngripande lagnad det vanskeleg for det nye sosialistiske prosjektet. Mange faktorar, inkludert eigne feil i partiet, førte til at «revolusjonen» vart byråkratisert, autoritær og gjekk i feil retning. Dette såg Lenin og prøvde å gjera noko med det, men det vart for seint. Lenin døydde av slag i 1924.

Europa stod i brann. Russland var trekt inn i 1. verdskrigen med begge beina. Eit korrupt, autoritært og inkompetent tsarregime prøvde å pynte på fasaden for å møte folk si aukande misnøye. Fattigdom, svolt, krig og elendig økonomi. Alt låg til rette for revolusjon!

Tariq Ali skriv at Lenin, leiaren av Oktoberrevolusjonen, er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundret. Mange i hans samtid, sjølv motstandarar, akseptere hans fulle intellektuelle og politiske kapasitet. Dette meiner Ali har vorte mista i mistolkingar og at verka til Lenin sjeldan vert lest.

Tariq Ali utforskar i denne boka Lenin sine to viktigaste påverknader i hans tenking: Den turbulente tsarrussiske historia og starten på den internasjonale arbeidarrørsla. Ali forklarar godt Lenin sine måtar å arbeide med sine dilemma på. Dilemma som framleis i vår tid kastar sin «skuggar»: Er terrorisme ein farbar strategi? Er støtte til imperiale krigar nokon gong rettferdiggjerande? Kan politikk verte utforma utan eit parti? Dette er spørsmål Lenin strevde med, og som i høve det gjer «Lenin sine dilemma» også for oss i dag aktuell i vår streven med våre dilemma.

Boka er delt opp i fem hovuddelar (seksjonar) med underkapittel. Seksjon 1 handlar om terrorisme og utopia, Seksjon 2 om internasjonalisme, sosialisme, imperia og krig. Seksjon 3 (1917–1920: States and revolutions er den største og tek føre seg revolusjonsåret 1917 og etterspelet og borgarkrigen. Seksjon 4 om kvinnene før, under og etter revolusjonen, og Seksjon 5 om den siste tida til Lenin og problema som han prøvde å løyse. Epilogen er Lenins eigen korte tekst: «On Climbing a High Mountain», skreve i februar 1922 og først trykt i Pravda i april 1924, etter hans død.

Introduksjonskapittellet gjev ei god oversikt og innsikt i kva Ali vel å ta opp og setje ljoset på i boka. For eit val er det, og slik vil det alltid vera i store tema.

Noko av det sentrale Ali tek opp, er at Lenin er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundret. Arva etter han har vorte tapt i mistolking. Lenin har vore heidra, men nesten ikkje lest.

Kvifor skrive om Lenin, spør Ali og svarar nesten lakonisk: Lenin-kulten var ei katastrofe for tenkinga hans (og den må kome fram saman med historiske fakta, min merknad).

Kva påverka Lenin og kva var han oppteken av

– Jacobinarane sitt nederlag i 1790-åra og Parisarkommunen rett under eitt århundre seinare, var viktige historiske lærdomar for Lenin. Studiar av dette var noko han vende attende til, gong etter gong. «Kommunen» sitt nederlag er sterkt forklara av den eminente skrivaren Prosper- Olivier Lissagaray ( s. 105).

– Oppløysing av Den første internasjonale i 1873. Splitting, nye sosialistiske parti i Europa og USA, den skarpe motstanden mellom Marx og Bakunin, osb., var sentrale ting som påverka Lenin.

– I motsetnad til andre land, var det vanskeleg med massemobilisering i Russland (borgarskapet og bønder var makteslause på kvar sin måte), difor måtte ein, meinte Lenin, ha eit praktisk reiskap som var slik: Eit sentralisert, framskote parti av profesjonelle revolusjonære, var naudsynt for å få til ein revolusjon (s. 124).

– Grunnane til og bakgrunnen for Lenin si «harde line» om kven som kunne verte medlem eller ikkje, og som er mykje av grunnen til splittinga i bolsjevik og mensjevik, er godt forklåra av Ali (ss. 125–27).

– Friedrich Engels og hans førevarsel om ein komande europeisk storkrig. Lenin, Luxemburg og Martov si kunngjering om «forventa» komande storkrig, og arbeidarklassen med deira leiarar sitt ansvar og plikt til så langt råd er hindre krig. Og skulle krig likevel bryte ut, prøve å korte ned krigen og ta makta frå den herskande kapitalistklassen (2. Internasjonale, Stuttgart, 1907).

– Her er Lenin si Imperialismen, det høgaste stadie i kapitalismen, eit fundament i forståing av m.a. imperialistmaktene og 1. verdskrig, skriv Ali (s. 134).

– Det tyske sosialdemokratiske partiet sin «kapitulasjon» for sin støtte til krigsdeltaking ved leiarskapet og leiaren Karl Kautsky. Dette forbausa Lenin sterkt og Rosa Luxemburg argumenterte kraftig mot dette sviket (s. 137).

– Lenin sin pamflett Sosialistar og krig, skreve etter møtet i 2. Internasjonale, som reaksjon på at dei ikkje klarte å oppretthalde sin eigen tidlegare «antikrigsresolusjon». I skrivet refererar Lenin m.a. Clausewitz si maksime om «krig som ei fortsetting av politikk med andre midlar» (s. 138).

– Clausewitz si bok I krig klargjorde Lenin sine eigne tankar om kompleksitetane i den revolusjonære prosessen (s.139).

– USA sitt inntog i 1. verdskrig og konsekvensane av audmjukinga av Tyskland seinare, og «imperialistkongen» Wilson sitt grep på Europa og hans store «imperialistmistak» (s. 143–5).

– Det tredje riket sin ekspansive imperialistmodell for Europa, var ein blåkopi av Monroe-doktrina til USA for «full kontroll» over Latin Amerika (s. 145).

Den Raude Arme, borgarkrig og militære «filosofar»

I kapittel 11 skriv Ali at Lenin ville ha fredsforhandlingar med den gamle tsararmeen si leiing på alle frontar, men dei nekta, og til slutt storma folk frå den raude armeen det militære høgkvarteret og armeen vart etter kvart heilt øydelagt. Fleire av dei avsette generalane flydde sørover og prøvde å etablera ein kontrarevolusjonær styrk med støtte frå Ententen (allianse m.a. mellom Frankrike og Storbritannia, min merknad), for å prøve å vinne attende landet. Det gjekk mot ein stygg borgarkrig (s. 217).

«Dei kvite» bygde seg opp og Lenins revolusjon fekk kjenne på press både innanfrå og utanfrå. Den Raude Armeen pressa Dei kvite attende på mange frontar og stod til slutt langt inne i Polen og kunne også ha hjelpt den tyske revolusjonen. Men ei kjempetabbe (eller var det det?, min merknad) forårsaka av Stalin og to andre generalar si ordrenekt i sørkommandoen, ovanfor den høgstkommanderande og dyktige Tukhachevsky, gjorde at presset glapp. Ei fatal opning i fronten oppstod, og Bolsjevik revolusjonen vart verande innanfor sine grenser (s. 220).

– Den brilliante generalen Tukhachevsky i Trotsky sin Raude Arme, held fram i ulike postar etter borgarkrigens slutt og vidare etter Lenins død. Riktig nok diskreditert og med fiendar, men var m.a. leiar for Militærakademiet i Moskva. Han vart til slutt konspirert mot med forræderi og avretta av Stalin, saman med andre i 1937 (s. 222).

Ali skriv at mykje litteratur er skreve om sjølve Oktoberrevolusjonen, men veldig lite spesifikt om borgarkrigen. Ein ting Ali peikar på, er at den verkelege historia om klassekamp på død og liv som ville avgjera lagnaden til den russiske revolusjon, byrja ikkje i oktober 1917, men i mars 1918. Når den sokalla tsjekkoslovakiske legion byrja sin «kvite» kontrarevolusjonære kamp langs elva Volga. Tre øydeleggande år bestemte etter kvart den endelege form på revolusjonen mykje meir enn starten året før, skriv Ali, og borgarkrigen vridde revolusjonen til den forma som seinare vart stalinismen (s. 222). Dette spennande temaet og problemstilling, kunne Ali godt ha skreve meir utdjupande om. Elles skriv han ein del om «militære filosofar» og strategar, både i den russiske borgarkrigen og seinare i 2. verdskrig. Dette er interessant lesing, men for omfattande til å kome inn på det her.

Kvinner før, under og etter revolusjonen

Eit av dei beste delane i boka er om dei radikale kvinnene, i seksjon 4. I kapittel 12 skriv Ali om «den første bølga». Sosialismen var den første politiske straumen som forstod og diskuterte undertrykkinga av kvinner meir grunnleggande. Dette skreiv franskmannen Charles Fourier om allereie i 1808. To viktige tekstar av Friedrich Engels og August Bebel vart skreve om dette (Engels angra seinare på at han ikkje gav meir oppmerksemd til teksten til Fourier i sitt arbeid.). Lenin tok ofte opp i sine talar orda til Fourier om at lakkmustesten på eit samfunns sosiale framgang er kor lagt kvinnene si stilling eg fridom er komen (ss. 243–44). Den først bølga var kvinner frå borgarskapet som vart medlemmer av «Folkets vilje» som med vald/terror ville endre samfunnet, motivert av liberale idear (litt uforståeleg for oss, kanskje, skriv Ali), og særs aktive var dei også.

Desse kvinnene var i ein historisk tradisjon i å prøve frigjering frå patrialkalsk undertrykking, familiært, seksuelt, økonomisk og politisk. Her nemner Ali dømer på organiserte grupper frå mellomalder til den franske revolusjon (s. 258).

Det var ikkje for ingenting at Lenin kalla «Folkets vilje» for «liberalarar med bomber», skriv Ali (s. 259). Fleire av kvinnene i denne gruppa var dei som leia og utførte drapet på tsar Alexander II i 1881: Vera Figner, Vera Zasulich, Sofia Petrovskaya, m.f. Petrovskaya var hovudorganisatoren, vart teken, tiltalt og hengt i 1883. Lenin fekk laga ei statue av henne i 1918.

Det konkrete arbeidet med å endre samfunnet var det derimot «Oktober-kvinnene» som gjorde (kapittel 13). Kvinnene deltok i stor grad i begge revolusjonane i 1917, og i mykje større grad enn i 1905. Faktisk var det kvinnene sin streik i tekstilindustrien som uløyste februaropprøret. Dei sende appell til metallarbeidarane om støtte og raskt (same dag) demonstrerte 50 000 arbeidarar i gatene. Husmødre slutta seg til marsjen mot Dumaen, med krav om brød.

Men, i sentralkommiteen til bolsjevikane var det berre to kvinner i 1917: Alexandra Kollontaj (seinare ambassadør i Noreg) og Elena Stasova. Eit år etter kom Varvara Yakovleva (seinare utdanningsminister), s. 263.

I alle høve var kampen for likestilling og frigjering av kvinner noko Lenin stadig fronta. Dei gamle ekteskapslovene frå tsartida vart erstatta med nye, avkriminalisering av homoseksualitet kom (sjølv om ikkje mykje anna kom ut av det) og eit nytt departement, Zhenotdel (Dep. for arbeid blant kvinnelege arbeidarar og bønder) som hadde likestilling på alle plan som viktigaste oppgåve. Russiske kvinner var på denne tida mykje lenger komne og meir opplyste enn sine europeiske søstre, skriv Ali. Men haldningar og fordomar eksisterte også då, og gjer det enno i det russiske samfunn.

I kapittel 14 skriv Ali om Lenins mange dilemma i kjærleiken. Hans to største kjærleikar ved sida av partiet var Nadya Kropskaya som han gifte seg med, og Inessa Armand (fødd i Paris), Lenins andre store kjærleik. Mykje om Lenins privatliv er det ikkje skreve. Noko av grunnen til det skuldast biografar sin «kanonisering og glorifisering av han, skriv Ali. Då vart ikkje slike ting noko som passa seg i dei store ovasjonar kring Lenins liv og virke. Det var truleg eit veldig kjenslevarmt tilhøve mellom Lenin og Armand. Ho var den han kunne vende seg til og snakke med om alt mogleg, skal han ha sagt. Dette tilhøvet både kjenslesett og politisk var noko som gjorde han heilt knust da Inessa døydde av tyfus i 1920. Ho vart gravlagt i Moskva.

Same kveld etter gravferda gjekk Lenin attende til kontoret sitt i Kreml og held fram med arbeid. Han måtte berre gjere oppgåvene som stod i kø og prøve å kome litt vekk frå den kjempetunge sorga som då tynga han. I tida frametter skulle kona Nadya vera ei viktig støtte for Lenin både menneskeleg og politisk.

Slutten og den bitre kampen

I siste seksjon 5 – Den sist kampen, kapittel 15 – til siste slutt og kapittel 16 – vener og uvener, forklårar Tariq Ali godt kva Lenin stod ovanfor av utfordringar i borgarkrigen og mot slutten av sitt liv: Korleis kunne dei hjelpe Tyskland i deira revolusjonsforsøk? Korleis skulle dei stå imot det stadig aukande presset utanfrå med boikott, økonomiske sanksjonar og militær støtte til kontrarevolusjonen? Ville dei vinne over dei kvite? Etter tre lange år vann dei raude, men det kosta. 3 millionar russarar var drepne, store deler av ein generasjon, flest bønder var borte. Korleis skulle dei få bygd opp landet etter dette? Og så var det Julius Martov då. Venen og sosialdemokraten som hadde vorte hans uven. Kva kunne han gjere med det? Det var for seint, Martov døydde i 1923, åtte månader før han sjølv døydde.

Lenin tenkte, konsoliderte og skreiv. Men til kva nytte? tenkte han sjølv. Problema tårna seg opp. Indre splid gjorde at all opposisjon mot den etter kvart einsretta lina forsvann frå partiet. Lenin såg denne feilen i mangel på demokratisk sinnelag , men det var for seint. Han var døyande. Det var partiet også, skriv Ali. I ein alder av 52 fekk Lenin sitt første slag i 1922. Det var altfor mykje å gjera og altfor liten tid, kreftene tok slutt. Ei tid etter sitt andre slag døydde Lenin, 21. januar 1924.

Hans verste føresjåingar slo til: Kulturen (hegemoniet som Antonio Gramsci kalla det) i partiet var forsteina i gamle spor, byråkratiseringa, innstraminga av meining og det autoritære auka. Idolisering og «helgendyrking» av Lenin byrja. Mot hans og kona Nadya si viljevart han balsamert etter vedtak av Stalin og politbyrået. Og innan få år vart Lenins idear «balsamert» også, skriv Ali. Ei anna retning enn det Lenin og folka hans såg for seg, utvikla seg i den totalitære staten og som det heiter: resten er historie.

Ivar Jørdre er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerikagruppa i Bergen og NTL. Har hovudfag i klassisk arkeologi ved Universitetet i Bergen.

Pål Steigan:
Steigans lille røde
Ford Forlag 2017, s. 378

Pål Steigan var en av de sentrale drivkreftene i den unge marxist-leninistiske bevegelsen som vokste fram fra slutten av 1960-tallet. I perioden 1975 til 1984 var han leder av AKP. Fra 2014 har han gitt ut bloggen Steigan.no. Her publiserer han egne artikler, og han har etter hvert også knyttet til seg mange gjesteskribenter.

Steigans lille røde inneholder et utvalg av artikler som tidligere har vært publisert på Steigan.no. Boka spenner over et vidt felt. Hovedtyngden ligger på utenrikspolitiske spørsmål med artikler som tar opp Ukraina, Libya og Syria som de største bolkene. Andre sentrale temaer er mediekritikk, sensur og ensretting i den vestlige pressa, islamisme og innvandring. Sosialdemokratiet er behørig behandlet, og den norske venstresidas utilstrekkelighet er et gjennomgående tema i en rekke artikler.

De forskjellige artiklene er samlet i emnebolker. Det gjør det forholdsvis lett å finne fram, men disponeringen ville ha vært mer leservennlig med noen innledende tekster til de viktigste bolkene. Datering av artiklene ville også ha vært nyttig.

Ifølge forlagets baksidetekst skal artiklene fra bloggen være utvidet og bearbeidet. Jeg har sammenliknet noen av tekstene i boka med originalene på nettet, og for meg ser det ut som om endringene er få og små. Det dreier seg i hovedsak om at lenkene i originalartiklene er gjort om til sluttnoter. Det er jo nødvendig ved overgang fra nett til papir, men det gjør det betydelig vanskeligere for leseren å sjekke kildegrunnlaget. Det ville ha vært mer leservennlig å bruke fotnoter. Notene er satt opp som rene nettadresser. Vanlig skikk for noter er at også forfatter og nettsted skal oppgis. Det er mer informativt. Boka inneholder for øvrig et nyttig personregister.

Maos lille røde og Steigans

Steigans lille røde behandler dagsaktuelle og viktige temaer, og boka inneholder stoff som du vanligvis ikke finner i norske medier. Det høye lesertallet på Steigan.no tyder på at bloggen dekker noen viktige behov for informasjon og politisk analyse blant grupper på venstresida som er misfornøyde med avisa Klassekampen og med utviklinga av de venstresosialistiske partiene. Men er det bøker som denne vi trenger? Er informasjonen vi får etterrettelig? Er analysene grundige nok, og er Steigans kritikk av identitetspolitikk, innvandringspolitikk og islam det som skal til for å styrke og videreutvikle norsk venstreside?

Jeg tilhører den generasjonen SUF-ere som i noen år alltid hadde Maos lille røde i veska. Den ble brukt aktivt som underlag for studiepunktet, som sto først på dagsordenen på alle møter, små som store. Bruken av sitatboka ble ofte latterliggjort. Var det sånn at vi satt og ramset opp kinesiske slagord på ukritisk vis? Nei, etter mitt syn fungerte sitatstudiene i hovedsak bra. Det var fordi Maos lille røde er handlingsorientert, den er rettet inn mot politisk praksis. Steigans lille røde er ikke en sånn bok. En ting er at den ikke er liten. Medregnet noteapparat og personregister er den på over fire hundre sider. Men viktigere: Den er ikke retta inn på politisk handling og organisering. Det er et felt Steigan har abdisert fra for lenge siden. Når det gjelder flyktningspørsmålet sier han dette eksplisitt. «Det er ikke min oppgave å foreslå en immigrasjons politikk , jeg er mer opptatt av analyse» , skriver han i en artikkel om flyktningkrisa i 2015 (s. 261). Svarene han gir blir dermed ofte ganske langt fra den politiske hverdagen, og de kommer med store bokstaver. Steigans løsning på flyktningkrisa er «Stopp krigen i Syria» Anti-rasistisk arbeid har han ikke mye sans for. Problemer med rasisme løses ved å «forene arbeidere av ulike nasjoner og grupper i en felles klassekamp for frigjøring» (s. 331).

Venstresidas elendighet

Den mangfoldige norske venstresida behandles langt på vei som en ensartet blokk i Steigans tekster. Den består med få unntak av venstreliberale, småborgerlige intellektuelle og naive identitetspolitikere (folk som mener at anti-rasistisk kamp, kvinnekamp og LHBT-kamp er viktig). Det er helt sikkert mye en kan kritisere norsk venstreside for, men Steigans kritikk er svært ofte basert på rein stråmanns-argumentasjon. For eksempel hevder han at venstresida mener at mest mulig migrasjon er svaret på verdens fattigdomsproblemer (s. 348), og at venstresida ser niqab og barnehijab som «spennende kulturelle innslag» (s. 319). Jeg har aldri støtt på noen på norsk venstreside som har sånne synspunkter

Steigans nye venner

Steigan forkaster altså mesteparten av norsk venstreside. I stedet har han fått nye venner. Han forteller om det sjøl i forordet: Artikkelen «Kultur, innvandring og klasse» ga i 2012 et voldsomt oppsving av nye lesere. Totalt ukjente mennesker begynte å ringe og maile. Steigan hadde aldri opplevd så mye positiv respons i hele sitt liv. Artikkelen lanserer teorien om at multikulturalismen er EUs rådende ideologi, og at migrasjon er storkapitalens komplott for å splitte arbeiderklassen. Jeg husker godt blandingen av sinne og fortvilelse da jeg leste denne artikkelen første gang. Den er gjengitt uendret i boka, og når jeg leser den på nytt i dag, tenker jeg: Var det ikke verre? Men reaksjonen min er ikke lettelse, men forsterket uro. I løpet av åra som har gått siden artikkelen ble lansert første gang, har debatten om innvandring flyttet seg betydelig, Vi svelger unna mye nå som vi ikke ville ha godtatt for fem år sida. Denne artikkelen var startpunktet for at Steigan etter hvert fikk en høy stjerne blant mange i Fremskrittspartiet og langt inn i det ytterste grumsete høyre Og han er altså svært fornøyd med det, skal vi tro det han skriver i forordet. Vanligvis er det vel en god regel at enkelte typer av støtte bør man betakke seg for. Her kunne Steigan ha mye å lære av «de skamløse jentene» som har trukket en skarp grense mot «støttespillere» som driver med generell muslimhets.

Verden i svart/hvitt

Det trengs i høy grad motstemmer til norske medier. Steigans bok inneholder en god del stoff som er nyttig lesning. Og han har uten tvil lagt mye arbeid i å leite fram nye kilder. Men boka skjemmes av en gjennomgående svart/hvitt tenking. Tydeligst kommer det til uttrykk i behandlingen av situasjonen i Ukraina og krigen i Syria. Her serverer Steigan følgende kraftsats: «Vesten støtter væpna revolusjon så lenge den gjennomføres av nazister og jihadister» (s. 195) Sånn blir kompliserte politiske situasjoner gjort om til en enkel kamp mellom de onde og de gode. I Steigans verden er alle motstandere av Assad-regimet jihadister, og motstandere av Janukovitsj enten nazister sjøl eller i beste fall ført bak lyset av nazister.

Det er et klart behov for å få fram flere og andre kilder enn det vi vanligvis finner i norske medier. Men svaret kan ikke være å erstatte vestlige kilder med russiske (RT). Og selv om vestlige medier juger mye om situasjonen i Syria, blir vi ikke bedre informert om de vestlige kildene byttes ut med Assad-propaganda.

Kildebruken. Juks eller slurv?

Det er ikke uvanlig å hevde at Steigans arbeid alltid er veldokumentert. Det er dessverre ikke tilfelle. Folk lar seg kanskje lure av de utallige lenkene som krydrer artiklene på Steigan.no. I boka er noteapparatet på hele 20 sider. Det kan se solid ut, men min erfaring er at kildene ofte er selektivt gjengitt i Steigans tekst, i verste fall sier de noe helt annet enn det Steigan hevder. Jeg skal se nærmere på et eksempel fra boka. Det dreier seg om artikkelen «Hollande vil forby konspirasjonsteorier» (s. 137–142). Ved hjelp av «sitater» fra den franske stiftelsen Fondation Jean-Jaurès vil Steigan ha oss til å tro at dette forbudet vil ramme et bredt spekter av folk med utradisjonelle meninger, ikke bare holocaustfornektere og folk som lengter tilbake til det tredje riket, men også tilhengere av Hugo Chavez, fans av Vladimir Putin, aktivister på venstre fløy, venstreekstremister, malcontents (misfornøyde), suverenitetstilhengere, revolusjonære nasjonalister, ultranasjonalister, vaksinemotstandere, 11. september revisjonister, antisionister, afrosentrister, survivalister, tilhengere av alternativ medisin, innflytelsesagenter for det iranske regimet, katolske eller islamistiske fundamentalister. En skremmende liste. Her er det mange som kan rammes av et forbud. Det er bare det at dette ikke er en liste over synspunkter som skal forbys, Det er en beskrivelse av det artikkelforfatteren kaller konspirasjonssfæren. Poenget i den franske artikkelen er at folk som fremmer konspirasjonsteorier finnes i mange forskjellige miljøer med varierende politisk agenda. Her har Steigan, muligens hjulpet av litt haltende franskkunnskaper, lest med konspirasjonsbrillene på og konstruert et storstilt fransk angrep på annerledestenkende. Dette eksempelet er dessverre ikke enestående. Jeg har flere ganger kritisert kildebruken på Steigan.no uten å få fornuftige svar.

Angela Nagle:
Kill All Normies. Online culture wars from 4chan and Tumblr to Trump and the alt-right.
Zero Books, 2017. s. 120.

Facebook har reglar for deling av bilete som mellom anna omfattar ein null-toleranse for nakenskap. Dette har gjeve nokre spesielle og mykje kritiserte utslag som sensur av ammande kvinner og det ikoniske bilete av Phan Thị Kim Phúc. (Det siste tilfellet kjent frå ein debatt i 2016 som ikkje minst viste at Aftenposten har endra den redaksjonelle lina si på Vietnamkrigen.) Om ein lurar på kvifor Facebook har så strenge reglar kan ein kanskje finne noko av svaret ved å vitje eit av dei heilt uredigerte foruma som finst på nettet som for eksempel biletedelingsforumet «4chan random» (boards.4chan.org/b/). Dette forumet er der hackarrørsla Anonymous har sitt historiske opphav (detaljert og ikkje særleg kritisk skildra av Gabriella Coleman[i]) og vert nokre gonger omtala som ein «meme-fabrikk» sidan det har gjeve oss mykje av den typen slang og biletebruk på internett som vert kalla «memes». Men det er også ein nettets kloakk der kvinnehat og rasisme har fritt spelerom, og som fungerer som eit samlingspunkt i trolle- og mobbekampanjar (som også kan knytast direkte til starten av Anonymous). Eit heimleg eksempel kan vere ei hending i 2014 som vert omtala som «The Snappening». Då servaren til Snapsaved, ein tredjepartsapp for å lagre Snapchat-bilete som var spesielt populær i Noreg og Sverige vart hacka og 200 000 bilete gjort tilgjengelege på internett, vart 4chan ein sentral for å finne og spreie nakenbilete mellom bileta som var på avvege.  

Angela Nagle følgjer i boka Kill All Normies ei ekstrem høgrerørsle frå internettgrumset representert ved 4chan til Donald Trump, Twittersjefstrollet sjølv som vart USAs 45. president. For kva skjedde eigentleg med det internettet og dei sosiale media med brukar-skapt innhald som vi framelska for det demokratiske potensialet som skulle gjere all verdas informasjon tilgjengeleg og gje alle ei plattform og ei røyst? Korleis vart det ein sump av falske nyhende der ei kvar kvinne som ytrar seg kan risikere trugsmål om valdtekt og drap? Ein kan sjølvsagt forklare med at «alle» faktisk tyder alle, men det er ikkje godt nok for Nagle.

I sentrum for denne utviklinga står alt-right, og kanskje spesielt alt-light, den litt meir fordøyelege varianten. Alt-right, det alternative høgre, omgrepet er fyrst og fremst ein eufemisme, er både ein alternativ internettbasert medieplattform i opposisjon til «mainstream media» og ein ekstrem høgrepolitikk som er anti-innvandring, anti-islam, anti-likestilling, anti-politisk-korrekt, og populistisk anti-establishment og difor i opposisjon til tradisjonell konservatisme og liberalisme, særleg i kulturspørsmål. Alt-light er den freshe og ungdommelege varianten, i Nagles framstilling personifisert med skribenten Milo Yiannopoulos. Det er høyreekstremisme med eit ironisk tilsnitt, ei kooptering av 90-talets ironi og 60-talets grensesprenging i symbiose med meme-kloakken frå 4chan kombinert med rasisme og kvinnehat frå eit kommentarfelt av avmektige menn som har mista mikroprivilegia sine i heimen, yrkeslivet og offentlegheita, kombinert med alle antipatiane til alt-right, kombinert med marknads-liberalisme, kombinert med ein fascinasjon for fascismens estetikk. Det er ein post-modernisme på speed med ein ekstrem individualisme der mi nyting er viktigare enn lidinga til andre, i opposisjon til både konservative familieverdiar og liberal politisk-korrektheit.

Bragda til alt-light er å fungere som brekkstang som har late dette grumset bryte gjennom til overflata og inn i «mainstreamen».  Ingenting er heilag og alt kan tøysast med har vi høyrd komikarane seie i to tiår no. Og medan det er effektivt for å bryte tabu i samfunnet, er dette kanskje den ytste konsekvensen: Ei legitimering og ufarleggjering av ekstrem ytre høgre, kvinnehat og fascisme som samtidig er immunt mot kritikk, for det er ironi ikkje sant? Vi har til dømes sett det då Thomas Seltzer og Trygdekontoret i ein «krenk-spesial» i 2015 nytta lisensbetalaranes pengar til å få laga hevnporno retta mot Kari Jaquesson.

Det vert ein mix som den liberale venstresida har problem med å forhalde seg til sidan ein del av elementa er så fordømt gjenkjennbare. Kulturell grensesprenging er tradisjonelt assosiert med venstresida, men provokasjon som verkemiddel er nøytralt og kan slå båe vegar. Kva er meir provokativt enn å flørte med nazisme? Problemet for venstresida er at den er samtidig anti-moralistisk, i tydinga bryte med undertrykkande normer/kultur/moralisme, og moralsk, i tydinga solidaritet med og støtte til dei svake/undertrykte/minoriteten. Men å freiste bryte ned alle normer og all moral er å spele ballen til ei grensesprengande høgresida som kan vere tilsynelatande alliert men som har absolutt ingen moral.

Vi står midt i ein online kulturkamp, skriv Nagle. Medan høgresida vann det økonomiske hegemoniet på 80-talet, vann den liberale venstresida det kulturelle hegemoniet på 90-talet, men med individet og ikkje økonomisk likskap som det grunnleggjande prinsippet. No er det revansje frå kulturkampane på 60- og 90-talet, men der alt-light har stole kleda til den liberale venstresida medan dei var ute og nakenbada og venstresida er vorte moralistane. For den liberale venstresida har utvikla ein online subkultur, som på trass av å vere grensesprengande mellom anna i si avvising av tradisjonelle kjønnskategoriar også har ei dyrking av offerrolla som er ultra-politisk-korrekt og hypersensitiv. Facebooks forsiktigheit (eller kva ein skal kalle det) kjem ikkje frå ingen stadar og dette er ein av dei. Også denne subkulturen har brote overflata, fyrst og fremst inn i amerikansk studentpolitikk med krav om trigger warnings –åtvaringar om innhald i pensum eller førelesingar som kan trigge traumar hjå studentane – og liknande. Men også her heime fekk vi tidlegare i år vår fyrste no-platforming då SVs kvinnekonferanse trakk tilbake invitasjonen til den britiske feministen Julie Bindel. Trass i sin sensitivitet står ikkje denne rørsla tilbake for kampanjar mot einskildpersonar dei er usamd med. Ei lissepasning til høgresida seier Nagle, vi skaper ei venstreside så lam at sjølv det mest smaklause høgre kan framstå attraktivt når det peikar på absurditeten.

Med ståstad på venstresida og i feminismen skriv Nagle polemisk, drivande og kompakt. Det er ikkje berre ein analyse og ei fordømming av ei høgreside om har mista alle hemningar, men òg ei utfordring til venstresida. For å kunne slå tilbake må ein kanskje leggje ifrå seg ideen om grensesprenging og normoppløysing for sin eigen del og kanskje leggje ifrå seg den oversensitive offerrolla. Nagle skriv om genuint subkulturelle online-fenomen, men som det no går opp for oss får større og større innpass i det vi oppfattar som mainstream. Dette er kanskje fyrst og fremst eit angloamerikansk fenomen (Nagle har base i Irland), men som vi ser finst det eksempel òg her heime. Kanskje er det ein debatt også vi treng å ta. 

Mass Soldal Lund er førsteamanuensis i informasjonssikkerheit ved Forsvarets Høgskole

Ståle Holgersen:
Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid
Daidalos, 2017, 402 s.

Det gis ikke ofte ut bøker i Norden om hvordan politisk-økonomiske forhold og økonomiske kriser påvirker byutviklingen. Ståle Holgersens bok Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid er et kjærkomment bidrag til større innsikt i samfunnsmessige drivkrefter som påvirker politikernes prioriteringer i spørsmål omkring byenes romlige utvikling. Holgersen er samfunnsgeograf og forsker ved Uppsala universitet, men kommer fra Haugesund og har bl.a. jobbet tre år som byplanlegger i Bergen. Fra 2010 til 2014 var han PhD-stipendiat ved Lund universitet i Sverige, og det er Lunds naboby Malmö som utgjør den geografiske konteksten for boka han nå har gitt ut. Lesere av dette tidsskriftet vil kanskje huske Holgersen fra artikler i 2014 og 2015 om marxistisk kriseteori, kapitalisme og økokrise, og om boligpolitikk i 2008. (Spesielt interesserte vil kanskje også gjenkjenne Holgersen som mandolinspilleren i den progressive musikkgruppa Albert og Elise.)

Kritisk byteori og kriseteori

Selv har jeg benyttet Holgersen som gjesteforeleser ved NMBU om planlegging for bærekraftig utvikling i byregioner, og så på bakgrunn av dette fram til å lese den kommende boka. Og la det være sagt med en gang, når boka nå foreligger: Den innfrir forventningene til overmål. Holgersen gir i de første kapitlene en grundig innføring i kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Kapitalismens behov for eksponentiell vekst, de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og «kreativ destruksjon» som kriseløsning er sentrale temaer her. Holgersen forklarer framveksten av nyliberalismen som et resultat av at innebygde motsetninger i den fordistisk-keynesianske formen for kapitalisme som hadde rådd grunnen etter andre verdenskrig, ble for store. Kapitalismen gikk inn i en krise på 1970-tallet med både økonomisk stagnasjon og sterk inflasjon. Nyliberalismen åpnet for ny kapitalakkumulasjon, men denne veksten var i stor grad lånefinansiert basert på kunstig høy verdistigning av fast eiendom og aksjer som sikkerhet – en «bobleøkonomi». I takt med at «boblene» sprekker og mulighetene for geografiske ekspansjon av kapital og markeder til nye land (slik Russland og Kina har vært eksempler på) blir uttømt, oppstår igjen problemer med å opprettholde veksten. I følge Holgersen befinner kapitalismen seg i dag i en dobbelt, eller «diabolsk» krise (et uttrykk lånt fra den engelske geografen Andrew Sayer). På den ene siden har kapitalismen et akutt behov for å løse problemet med manglende vekst. På den andre siden blir det stadig klarere hvor alvorlige klima- og miljøutfordringene er. Løsning av disse to ulike, men sammenbundne krisene, krever virkemidler som står i diametral motsetning til hverandre.

Ulike teoretiske perspektiv

Foruten å trekke veksler på Karl Marx’ politiske økonomi, bygger Holgersen på en rekke senere marxistiske tenkere som har arbeidet teoretisk med byutvikling, økonomiske kriser og miljø, bl.a. Henri Lefevbre, David Harvey og John Bellamy Foster. Det er en styrke ved de teoretiske kapitlene at Holgersen presenterer ulike og tilsynelatende konkurrerende perspektiver på de temaene som presenteres. I stedet for å forfekte en bestemt fortolkning og avfeie de øvrige, drøfter Holgersen styrker og mangler ved de ulike perspektivene og konkluderer ofte med at de ulike perspektivene utfyller hverandre, heller enn å være gjensidig utelukkende. Det gjelder f. eks. spørsmålet om det er overproduksjon eller profittratens fallende tendens som kan forklare hvorfor det med mer eller mindre jevne mellomrom oppstår omfattende kriser i den kapitalistiske økonomien. Boka er i det hele tatt skrevet på en befriende udogmatisk måte, samtidig som det ikke er tvil om forfatterens ståsted innenfor en marxistisk byteoretisk tradisjon. Sammenliknet med teoretikere som Lefevbre og Harvey, framhever Holgersen de økologiske aspektene sterkere. Boka avspeiler – og bidrar selv til – en pågående og etterlengtet oppdatering av marxistisk byteori i erkjennelse av stadig mer påtrengende miljø- og klimaproblemer.

Holgersen illustrerer de teoretiske resonnementene med en rekke velvalgte eksempler fra Malmö – en gang Sveriges viktigste industriby og i dag en postindustriell by internasjonalt kjent for miljøvennlig byplanlegging og nyskapende arkitektur. Historien om Malmös utvikling de siste femti årene blir gjerne – ikke minst av byens egne politikere – beskrevet som en vellykket transformasjon oppnådd gjennom kløktig krisehåndtering. Holgersen går under overflaten på denne «standardfortellingen». Analysen hans bygger på omfattende dokumentstudier og et stort antall intervju med ledende politikere, byggherrer, planleggere og byråkrater. Man kunne kanskje tro at en slik byhistorisk gjennomgang lett ville bli tørr og kjedelig lesning. Det er ikke tilfelle i denne boka. Holgersen skriver levende og engasjert, og til tider så medrivende at boka – i hvert fall for denne leseren – var en ren «page-turner». Under lesningen kom jeg til å tenke på Bent Flyvbjergs bok om makt og rasjonalitet i bymiljøplanlegging i Aalborg, som har blitt framholdt som skoleeksempel på hvordan en forsker ved hjelp av effektiv retorikk kan formidle innsikt fra en casestudie til et bredt publikum. Staden och kapitalet har noen av de samme kvalitetene.

Postindustriell kunnskapsby

Holgersen viser hvordan Malmö, med det store skipsverftet Kockum som hjørnesteinsbedrift, opprettholdt statusen som industriby lenge etter at avindustrialiseringen var i full gang i de fleste andre europeiske byer. Da skipsverftet måtte legge ned, klarte kommunen, bl.a. gjennom sterkt subsidiert tomtesalg, å få bilfabrikken SAAB til å etablere seg på en del av verkstomta. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en krampetrekning, og etter et par år med bilproduksjon var industriepoken slutt også for Malmös vedkommende.

Hva skulle Malmö så gjøre? Tidene hadde skiftet, og politikerne måtte forholde seg den nyliberale politisk-økonomiske virkeligheten. Holgersen beskriver hvordan politikerne, anført av en ambisiøs sosialdemokratisk ordfører (Ilmar Reepalu), satte i gang et «visjonsarbeid» i samarbeid med næringslivet for å transformere Malmö til en postindustriell «kunnskapsby». Etter hvert kom også miljøaspektet sterkere inn, men først og fremst som profilering og virkemiddel for å få satt Malmö «på kartet». Boligutstillingen Bo01 i 2001 på Västra Hamnen (langs sjøfronten av den gamle skipsverft-tomta) ble presentert som «beste praksis» innenfor miljøvennlig arkitektur og byplanlegging. Holgersen viser at den faktiske miljøvennligheten og energisparingen ikke lever helt opp til markedsføringen, og at de nye boligene i utstillingsområdet og de etterfølgende byggetrinnene ble forbeholdt den rikeste delen av Malmös innbyggere. De geografiske skillelinjene mellom fattige og rike bydeler har blitt forsterket, med særlig store sosiale problemer i arbeider- og innvandrerområdet Rosengård, oppført som en del av «millionprogrammet» for sosial boligbygging på 1970-tallet. Trass i dette har Malmö klart å opparbeide seg et ry som foregangsby innenfor miljøvennlig og bærekraftig byutvikling. Byen mottok hele 19 internasjonale utmerkelser for dette i årene 2007–2015. Strømmen av planleggere, forskere og arkitekter som reiser langveisfra for å se den nye, miljøvennlige bydelen på havna, utgjør et viktig tilskudd til Malmös turistnæring.

«Green fix»

Malmös miljøvennlighet handler i følge Holgersen mindre om å redusere den faktiske miljøpåvirkningen enn å framstå som miljøvennlig. Holgersen bruker begrepet «green fix» om denne strategien: Nye, miljøeffektive og «smarte» løsninger brukes aktivt som virkemiddel for å tiltrekke investorer og høyt utdannete skattebetalere og på den måten skape vekst i økonomien. Holgersen hevder at den økte sosiale segregeringen som følge av Malmös satsing på miljøeffektive luksusboliger ikke er en uheldig sidevirkning av bytransformasjonen, men et nødvendig og planlagt resultat. Samtidig erkjenner han at kommunepolitikernes spillerom for å skape en byutvikling til fordel for arbeiderklassen og arbeidsløse er sterkt begrenset innenfor den rådende nyliberale konteksten. Han vegrer seg derfor for å komme med for sterk fordømming av de politikerne og byråkratene som har stått i spissen for transformasjonen. Samtidig peker Holgersen på at de lokale beslutningstakerne tross alt har valgmuligheter, og at Malmö kunne gjort andre valg enn kommunen faktisk har gjort.

Snevre miljøeksempel

Det siste gjelder ikke minst beslutningen om å fortsette utbyggingen av kjøpesentre, kulturbygg, sportsarenaer, konferansesentre og boliger for høyinntektsgrupper i høyt tempo også etter at den økonomiske krisen slo inn over Sverige i 2008. Holgersen spør om ikke dette er en gjentakelse av feilen byen gjorde da man i slutten av 1980-årene prøvde å gi kunstig åndedrett til industribyen ved å subsidiere etableringen av bilfabrikk på det tidligere skipsverftsområdet. I de senere årene har kommunen, i tett samarbeid med næringslivet, opprettholdt satsingen på postindustrielle byggeprosjekter i så stor grad at overkapasitet, nedlegginger og overflødig bygningsmasse truer i neste omgang. Mens Malmö på overflaten fortsatt klarer seg bra økonomisk, vokser spenningene og motsigelsene under overflaten. Og de sosiale problemene og urolighetene i de bydelene som ikke er med på det postindustrielle eventyret, øker.

Som det burde framgå ovenfor, har jeg et klart positivt inntrykk av denne boka. Hvis jeg likevel skal komme med et kritikkpunkt, må det være at vurderingen av Malmös miljøvennlighet i byutviklingen bygger på noen nokså snevre eksempler. Holgersen fokuserer på den internasjonalt kjente byggingen av spektakulær, «energismart» boligbebyggelse i Västra Hamnen (se ovenfor) og på den mindre spektakulære oppgraderingen av arbeiderboligkvarteret Augustenborg, bl.a. med solcellepaneler. Problematikken omkring byutviklingens miljøkonsekvenser handler imidlertid om mye mer enn bare energiforbruket i bygninger. Holgersen skriver ikke noe om hvorvidt Malmös arealbruk har bidratt til mer bilisme eller lagt til rette for at flere av reisemålene kan nås lett til fots, med sykkel eller med kollektivtransport. Boka hopper også lett over konsekvensene av byutviklingen når det gjelder nedbygging av landbruksjord, naturarealer og friluftsområder. (Data fra Sveriges statistiske sentralbyrå kan tyde på at Malmö skårer forholdsvis bra på disse kriteriene, også i internasjonal sammenheng, men tallene er usikre på grunn av endringer i målemetodene over tid.) Holgersen skriver heller ikke mye om veibyggingens rolle i forhold til å oppnå en klima- og miljøvennlig trafikkutvikling.

Disse kritikkpunktene er likevel detaljer i forhold til Holgersens spennende og overbevisende fortelling om hvordan Malmös bypolitikk har endret seg som respons på økonomiske kriser, og ikke minst koplingen av den konkrete Malmö-casen til kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Boka bør leses av både akademikere, studenter, planleggere og den politisk interesserte allmennheten. Selv om mye av stoffet bygger på forfatterens doktoravhandling fra 2014, er innholdet framstilt slik at man ikke trenger spesielt mye forkunnskaper for å henge med. Litteraturhenvisninger og mer spissfindige utdypinger er henvist til noter, så flyten i lesningen ikke blir brutt opp for dem som ikke har hang å gå inn i alle detaljene. For detaljene og dokumentasjonen bak resonnementene er på plass, og notene og referansene utgjør hele 73 av bokas 402 sider.

Boka bør snarest inn på pensumlista i planleggerutdanningene i de nordiske landene. Jeg mener at stoffet også har et potensial ut over den nordiske konteksten. En engelsk utgave vil være en god ide. Boka kan måle seg med mye av den beste internasjonale, case-forankrete litteraturen om byutvikling og kapitalisme.

Petter Næss
Professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Samuel Farber:
The politics of Che Guevara.
Theory and practice.
Chicago: Haymarket Books, 2016, 162 s.

Ernesto «Che» Guevara var en av det forrige århundrets fremste revolusjonære, og det ikoniske bildet – svart på rødt – lever i dag videre på t-skjorter, plakater og jakkemerker. Det er det gode grunner til; anti-imperialisme, revolusjonært heltemot og idealistisk offervilje er det da heller ikke for mye av i vår tid. Alt dette er egenskaper og historiske trekk som er løftet fram i filmer og biografier, ofte med mer enn et snev av romantisk beundring for en av de «unge døde», som bare blei 38 år.

I ei ny bok har Samuel Farber til hensikt å kaste nytt lys over Che Guevara, bygd både på klassiske skrifter og tilgang på nytt kildemateriale som har kommet for dagen. Samuel Farber er ingen nykommer på dette feltet, og har som innsiktsfull samfunnsforsker publisert en lang rekke bøker og artikler om Cuba og om marxistisk teori. Han var som ung aktiv i studentbevegelsen som bekjempet Batista-diktaturet, før han forlot landet før revolusjonen. I USA har han seinere kombinert stillingen som universitetssosiolog med et liv som politisk aktivist. Hans grunnleggende sympati for den kubanske revolusjonen har ikke hindret et kritisk perspektiv, som bunner i en tro på demokratisk folkemakt nedenfra. (Han har da også skrevet ei bok om hvordan den russiske revolusjonens potensial blei deformert av de stalinistiske regimet.)

En voluntaristisk fortropp?

Farber legger ikke skjul på alle de kvaliteter, både personlig og politisk, som gjør at Che Guevara fortjener en sentral både i kubansk historie og historien om revolusjonær internasjonalisme. Det er jo nettopp dette som gjør at han har krav på en seriøs og kritisk gransking. Et av Farbers hovedpoenger, som presenteres i en reflekterende, åpen og meget leservennlig form, er Che Guevaras manglende forankring i arbeiderklassen, både i sitt eget liv og i sin tenkning omkring hvordan revolusjoner blir til, for ikke å si videreført. I stedet er det her tale om en høy grad av voluntarisme, der fortroppens vilje er det helt avgjørende. Så kan heller massebevegelsens betydning komme etter hvert, når de har nådd avantgardens «høye bevissthetsnivå». I praksis var da Che Guevara fra første øyeblikk opptatt av å gjøre Cuba til en ettpartistat, og han hadde liten sans for uavhengig organisering på arbeidsplasser og i uavhengige fagbevegelser. Kommandopolitikken blei ført videre over i en sentralisert kommandoøkonomi, med Che Guevara som sentralbanksjef og seinere industriminister, som ga lite rom for diskusjon om alternative utviklingsveier.

Farber er sjølsagt aldri i tvil om at alle anti-imperialister har til oppgave å forsvare Cuba under presset fra USAs krig, innblanding og blokade, men mener at autoritære trekk, kommandopolitikk ovenfra, krav om lojal lydighet og prosovjetiske posisjoner ikke bare kan forklares som virkninger av yte press. Etter hans mening peker Che Guevaras skrifter, etterlatte papirer og annen dokumentasjon mot at disse grunntrekkene allerede var på plass.

 

Tragiske nederlag i internasjonalismens navn

Ett annet tema som drøftes utførlig, er hvordan Che Guevaras støtte til kommando ovenfra og ytterliggående voluntarisme forklarer de katastrofale resultatene og nederlagene i Congo og Bolivia. Det som på den ene sida var et høydepunkt i hans internasjonalisme, viste samtidig begrensninger i å gjenskape revolusjoner under helt andre omstendigheter. Selv om han i sin brennpunktsteori (foco) teoretisk løfta fram bøndenes revolusjonære potensial, var de beskjedne geriljastyrkene i det østlige Congo i 1965 helt uten tilknytning til lokalbefolkningen. Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det da heller ikke.

Bolivia hadde på sin side en betydelig og bevisst arbeiderklasse, ikke minst i gruvene, de var politisk aktive, visste hvordan streikevåpenet kunne brukes og kjente verdien av mobilisering på brei front. Men i 1966 viste Che Guevara liten interesse for denne kampen, og ba i stedet om tilslutning til en ganske isolert kamp i et utkantområde. Noen ytterst få fulgte oppfordringa, og resultatet kjenner vi.

   

Linjer fram til i dag

Det skinner i gjennom i Farbers bok, at han ikke bare er ute i et historisk ærend, selv om det i seg sjøl har sin verdi. Han betviler sjølsagt ikke det kubanske styrets mange landevinninger, som særlig fram til 1990 ga det en stor folkelig oppslutning. Men samtidig legger han vekt på videreføringen av de mange kommandotrekkene, som Che Guevera trass sin idealisme og egalitære holdninger, var med på å rotfeste. Farber frykter åpenbart at dette har svekket grunnlaget for ei fortsatt radikal mobilisering nedenfra, noe det utvilsomt er behov for når kursen – etter hans mening – ser ut til å legges i kinesisk og vietnamesisk retning. Det kan bety en kombinasjon av statskapitalisme, åpning for nyliberalisme for å trekke til seg utenlandsk kapital og et fortsatt ettpartimonopol i kommunistpartiets regi.  

Et personlig tillegg til slutt: Jeg er på langt nær så godt kjent med kubanske forhold at jeg kan trekke konklusjoner med to streker under, og muligens vil spesialister på Che Guevara supplere – eller korrigere – Farber på viktige punkter. Men min interesse for å forstå etter-revolusjonære regimer mer generelt i den tredje verden, sammen med studier av forholdet mellom marxistiske teorier, folkelig demokrati og mobilisering nedenfra, gjør at jeg ikke nøler med å anbefale Farbers bok til lesning og diskusjon.

Tore Linné Eriksen
Professor emeritus i utviklingsstudierog redaksjonsmedlem i Gnist.

Samir Amin
Russia and the Long Transition from Capitalism to Socialism
New York: Monthly Review Press
2016, 134 s.

Den marxistiske teoretikeren Samir Amin har satt mange spor etter seg på den revolusjonære venstresida. Først og fremst i den tredje verden, hvor han har deltatt aktivt i, og vært premissleverandør for bevegelser som har kjempet mot imperialismen, men også som leverandør av analyser av den globale kapitalismen for radikale partier i Vesten.1 Han gir stadig ut nye bøker, og i 2016 kom denne artikkelsamlingen som spesielt fokuserer på Russland, og landets plass i det globale systemet.

Innholdet spenner vidt, fra en artikkel om forskjellene mellom Tsar-Russlands og Vestens kolonipolitikk, til artikler med mer aktuelle tema, som krisen i Ukraina og fascismens tilbakekomst i den moderne kapitalismen. I forordet skriver Amin at målet med samlingen er å ta til motmæle mot fiendebildene som har blitt tegnet av Russland i vestlig propaganda gjennom historien. Fra tsarens dager, via Sovjetunionen og den kalde krigen, til dagens hysteriske ordskifte, hvor Putin senest i 2014 ble sammenlignet med Hitler av David Cameron. Også her hjemme er dette lett å kjenne igjen, når forskere som forsøker å nyansere debatten om Norges forhold til Russland, blir kalt Putin-apologeter og avfeid. Det er med andre ord ikke mangel på behov for nyanseringer av Russland og russisk historie.

Det er mye å hente i boka, og sentralt står Amins analyse av den globale kapitalismen. Amin fokuserer på hvordan kapitalismen er et globalt system, dominert av triaden (USA, Europa og Japan) som samarbeider om utbytting av periferien, og blokkerer alle forsøk på delinking, eller frikobling, fra de økonomiske strukturene dominert av monopolkapitalen og triaden. Denne forståelsesrammen får konsekvenser for Amins tolkning av konflikten i Ukraina, som han setter inn i en større sammenheng hvor Vestens innsirkling av Russland står sentralt. Til tross for dette holder ikke Samir Amin fram Putin som noen anti-imperialistisk helt, men snarere en konservativ politiker preget av «forvirret høyretenking».

Artikkelsamlingen gir et bredt sveip over lange linjer i russisk og sovjetisk historie. Samtidig er det mye Amin tar for gitt at leseren kjenner til fra før. Man får helt klart mest ut av boka om man kjenner til Amins tenking fra før, og hans analyser av den globale kapitalismen. Amin lar det i sluttkapittelet være opp til leseren å avgjøre om boka er i henhold til historiefaglige standarder, eller om den bare er et raskt skrevet essay av en amatør. Det er vanskelig for en novise i russisk historie å si noe klokt om, men jeg kunne allikevel ha ønsket meg flere referanser og kildehenvisninger. Artiklene favner bredt, og noen ganger føles det som avstanden til empirien blir vel stor. Sikkert ikke for forfatteren, men en tydeliggjøring av hva de ulike hypotesene og betraktningene bygger på hadde gjort boka enda mer opplysende.

Stian Bragtvedt
Ansatt i FN-sambandet og
med i redaksjonen i Gnist.

For en utmerket oversikt over Samir Amins arbeid og artikler oversatt til norsk, kan man skaffe seg Kapitalismen i vår tid, utgitt av forlaget Rødt! I 2014. www.marxisme.no

Robert Chernomas og Ian Hudson:
The Profit Doctrine – Economists of the neoliberal era
London: Pluto Press, 2017, s. 225

Robert Chernomas og Ian Hudson er begge professorer i samfunnsøkonomi ved University of Manitoba i Winnipeg i Canada. Begge har bak seg en betydelig produksjon av artikler og bøker om ulike samfunnsøkonomiske emner, bl.a. på områdene helse, fattigdom og økonomiske forskjeller, delvis fra en marxistisk synsvinkel. De har begge markert seg som kritiske, såkalte heterodokse økonomer. Mye av det de har publisert, har de gjort sammen. De er sterkt opptatt av maktforhold og kapitalismekritikk. Derfor er det naturlig for dem å bruke Marx som referanseramme innledningsvis.

Bind 1 av Kapitalen innledes med noen forord og etterord som Marx og Engels har skrevet til de tyske og franske utgavene. I etterordet til den andre tyske utgaven skriver Marx om hvordan samfunnsøkonomenes rolle endret seg etter at borgerskapet kom til makten. Det er egentlig nokså opplagt at når borgerskapet er en revolusjonær klasse som kjemper mot de føydale makthaverne, har de borgerlige økonomene klare interesser i å avdekke de faktiske maktforholdene og forstå økonomiens faktiske virkemåte. Men etter at borgerskapet selv er blitt makthavere, dreier interessen seg mot å legitimere borgerskapets nye rolle, og å tildekke heller enn å avdekke utbytting og undertrykking.

Marx skriver: «For så vidt den politiske økonomien er borgerlig, dvs. for så vidt den oppfatter det kapitalistiske systemet som den absolutte og siste formen for samfunnsmessig produksjon – og ikke som en forbigående utviklingsfase – kan den forbli en vitenskap bare så lenge klassekampen ikke har slått åpent ut eller så lenge den bare manifesterer seg i enkeltstående hendelser.»¹

«I Frankrike og England hadde borgerskapet erobret den politiske makta. Fra da av antok klassekampen, både praktisk og teoretisk, stadig klarere og mer truende former. Den vitenskapelige borgerlige økonomiens dødsklokke lød. Nå dreide det seg ikke lenger om det ene eller andre teoremet var sant eller ikke, men om det var nyttig eller skadelig for kapitalen, om det var bekvemt eller ubekvemt, om det var tillatt av politiet eller ikke. I stedet for uegennyttig forskning, trådte det betalte spillfekteri², i stedet for fordomsfrie vitenskapelige undersøkelser, trådte apologetikkens³ dårlige samvittighet og slette hensikter.»⁴

Det er dette Marx-sitatet Chernomas og Hudson bruker som utgangspunkt for sin nye bok «The Profit Doctrine – Economists of the Neoliberal Era». De understreker at de ikke påstår at nyliberalismens samfunnsøkonomer var uærlige, men at de fremmet idéer og analyser som passet makthaverne godt og var til deres fordel.

Som bokas tittel forteller, er den en kritisk gjennomgåelse av den nyliberale æras samfunnsøkonomer. En stor del av dem er vinnere av Nobelprisen i økonomi (Som ikke er noen egentlig Nobelpris, men Sveriges Riksbanks økonomipris, opprettet i 1969 til minne om Alfred Nobel). Det dreier seg om dem som fra midten av 1970-tallet og fram til vår tid har stått som de mest lysende, anerkjente stjernene i de rådende samfunnsøkonomiske fagmiljøene i den vestlige verden. Milton Friedman, som var Nobelprisvinner i 1976, er førstemann ut, og deretter gjennomgås omkring 20 av de mest framtredende samfunnsøkonomene.

Gjennomgangen er knusende. Allerede i kapittel 2 kommer det som må sies å være bokas konklusjon: De samfunnsøkonomene som blir toneangivende, institusjonalisert og popularisert i de mest brukte lærebøkene, utvelges ikke gjennom noe som kunne ligne en darwinistisk utviklingsprosess, der overlegne tanker overtar for mindreverdige forgjengere. Tvert imot. Det avgjørende har vært om idéene var særlig tjenlige for det privilegerte mindretallet: De rikeste menneskene, de store bedriftseierne. Mens disse økonomene har lagt et «faglig» grunnlag for en økonomisk politikk som har ført mange mennesker ut i katastrofen, har denne politikken samtidig vært svært fordelaktig for dette privilegerte mindretallet.

Det er en lærerik og avslørende gjennomgåelse som foretas. Den pinlige mangelen på evne til å forutsi den såkalte «finanskrisen» i 2007-2008 gir disse anerkjente økonomene liten ære. Ikke desto mindre har den økonomiske politikken som er blitt tilrådd og iverksatt for å komme ut av denne krisen, ført til at nettopp dette privilegerte mindretallet er kommet svært så bra ut av det.

Hvis boka kan sies å ha noen helter, så er det Hyman Minsky, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, som har framstått i opposisjon til de toneangivende økonomene. Men hyllesten er ganske forbeholden, spesielt når det gjelder Krugman. John Maynard Keynes, som døde i 1946, trekkes ofte fram i boka, men forfatterne kritiserer ham for å ha for store illusjoner om at de overlegne tankene vil vinne fram. Selv om Chernomas og Hudson slett ikke har noen marxistisk tilnærming til sin framstilling, er de likevel tydelige på at de mener at det er mer treffende å peke på de økonomiske maktforholdenes styrende rolle, slik Marx gjorde.

Forfatterne gjør en grundig jobb, og boka er lærerik å lese. De som ønsker å sette seg inn i hva de «ledende» samfunnsøkonomene i nyliberalismens æra sto for, vil ha glede av den. Men etter mitt syn er dette en bok for de spesielt interesserte. De som ønsker å skaffe seg en skarp og poengtert gjennomgang av viktige svakheter ved samfunnsøkonomifaget slik studenter møter det i økonomistudier ved norske universiteter og høgskoler, bør etter mitt syn heller lese Roman Linneberg Eliassens bok «Hysj, vi regner – Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten». Også den boka trekker fram de samme «heltene» som Chernomas og Hudson gjør. Og heller ikke den boka legger opp til noe grunnleggende oppgjør med det som Marx kaller «borgerlige økonomer». Men den er lettere og mer spennende å lese, og den gir mye av den samme innsikten.

Om å miste orienteringsevnen i virkelighetens verden

Chernomas og Hudson (og Linneberg Eliassen) peker på hvordan såkalte «mainstream» økonomene var fullstendig ute av stand til å forutsi den omfattende krisen som preget store deler av verden i 2007-2009, og som ofte – ikke helt treffende – kalles for «finanskrisen». Chernomas og Hudson bringer flere eksempler på denne manglende evnen til å være på høyde med vår tids utfordringer.

Chernomas og Hudson bruker kapittel 8 i boka si til å sette søkelyset på den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan og den mindre kjente Lawrence Summers, som har hatt framtredende posisjoner som sjefsøkonom i Verdensbanken, finansminister og rektor («President») ved Harvard University. Summers gjorde seg bemerket med noen virkelig grove utspill basert på sin variant av samfunnsøkonomisk forståelse.

Det ene var da han i egenskap av sjefsøkonom i Verdensbanken presenterte sin strategi for håndtering av industri som var så forurensende at den forkortet livet til innbyggerne på stedet. Siden folk i utviklingsland var lavtlønnet, ville det være billigst og gi minst tap dersom man plasserte slik livsforkortende virksomhet i de minst utviklede landene.

Et annet eksempel var da han som Harvard-rektor anvendte økonomisk teori utviklet av mainstream-økonom og Nobelprisvinner Gary Becker for å analysere spørsmålet om diskriminering av kvinner i jobber innenfor realfag og matematikk. Det kunne nemlig ikke være tilfellet at kvinner ble diskriminert, for hvis det var slik, ville en eller annen som ikke diskriminerte kvinner, tjene mye på å ansette disse dyktige, diskriminerte kvinnene. De ville jo ikke kunne kreve særlig høy lønn, siden de var utstengt av diskriminerende arbeidsgivere. Så siden det ikke var noen som utnyttet en slik åpenbar mulighet til å få en billig og dyktig stab, måtte årsaken rett og slett være at kvinner ikke hadde særlig gode evner for matematikk og realfag.

Det går litt i samme gate som en annen framtredende økonom som spaserte på fortauet sammen med en student. På fortauet lå det noen store pengesedler som tilsynelatende var mistet. Studenten bøyde seg ned for å ta dem opp. «Nei, det har ingen hensikt», sa økonomen. «Hvis det virkelig er ekte pengesedler, ville noen andre ha plukket dem opp for lengst».

Det er mange eksempler på liknende og vesentlig mer alvorlige kortslutninger. Boka til Chernomas og Hudson gir inngang til flere av dem.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. .
Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.

Pierre Gilly:
Konsten att sälja krig – propaganda från Cato till NATO
Stockholm: Verbal förlag, 2016, 288 s.

Det sies at sannheten gjerne er krigens første offer. For å klare å mobilisere kampvillige soldater og en samarbeidende sivilbefolkning er det helt avgjørende at krigen kan fremstilles som rettferdig og nødvendig. Hvordan dette skjer og med hvilke midler er tema for den svenske frilansskribenten Pierre Gillys bok Konsten att sälja krig.

I tillegg til et innledende kapittel om hvordan propaganda former og påvirker menneskers tankesett, er boka bygget opp med to hoveddeler. I den første, tematiske delen forsøker han å systematisere ulike propagandamekanismer som benyttes i en krigssituasjon, eventuelt i oppbyggingen til en krig. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom disse mekanismene, hvorvidt propagandaen lykkes har snarere å gjøre med i hvilken grad man klarer å kombinere disse. I den andre, kronologiske delen viser han hvordan disse mekanismene har vært benyttet for å skape legitimitet for krigføring fra første verdenskrig og frem til dagens krigshandlinger i Syria og Ukraina.

Det er ingen tvil om at Gilly har satt seg grundig inn i tematikken, og han har lyktes med å skrive en bok som både er ledig i formen og fremstår som godt underbygd. Både den tematiske og den kronologiske delen er krydret med eksempler på hvordan krigspropaganda har vært brukt – fra Cato til NATO, som undertittelen gjenspeiler, selv om fokus ligger fra 1914 og fremover. For den som kun kjenner krigshistorien i denne perioden overflatisk, vil det også være mye ny kunnskap å ta med seg. Når man skal avsløre hva som er krigspropaganda, er man også nødt til å gå inn på hva som egentlig skjedde. Er det for eksempel mulig å forstå Storbritannia og Frankrike under annen verdenskrig uten å ta hensyn til deres rolle som kolonimakter?

Det er gode argumenter for kronologisk å begrense seg til de siste drøyt hundre årene, både av plasshensyn og kildehensyn. Det er likevel enkelte viktige kriger som mangler, som Koreakrigen, den første Gulfkrigen og USAs mange kriger i Latin-Amerika. Men den største mangelen er nok likevel de krigene som ble ført med Sovjetunionen og deres allierte i spissen, som i Angola, Eritrea og Afghanistan. Sistnevnte nevnes riktignok kort i forbindelse med USAs angrep på landet i 2001, men gitt at det offisielle målet med disse krigene var noe helt annet enn for de krigene som omtales i boka, ville det vært interessant. Denne mangelen gjør det ikke til noen dårlig bok, men den ville trolig kunne blitt enda bedre dersom det hadde vært med.

Det er også mulig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt de ulike propagandateknikkene bare er propaganda, eller om det også kan være noe reelt ved dem. To av teknikkene som nevnes er «fremstill deg som et offer» og «pek ut en trussel», og i omtalen av begge disse er det mange gode eksempler på hvordan det har blitt brukt for å selge inn en mer eller mindre meningsløs krig. Men noen ganger er det også reelt – man er faktisk et offer som står overfor en trussel. Er det da ikke slik at det egentlig heller er snakk om regelrett løgn – å gjøre angriperen til offeret og vice versa og å peke ut en falsk trussel? Dette kan kanskje fremstå som flisespikkeri, men det bør likevel være et poeng at man ikke skal gå ut fra at alt snakk om trusler er propaganda – noen ganger er det dødsens alvor.

Samlet sett er dette likevel små mangler sammenlignet med det som faktisk er omtalt i boka. Uansett hvor mange kriger det er, ja, uansett om krig er noe i nærheten av en normaltilstand, så er krigen samtidig, som han skriver i innledningen, noe som må forklares og som folk må overbevises om nødvendigheten av. Da er det greit å kjenne til hvordan dette gjøres og hvordan det kan avsløres.

Mathias Bismo
Redaksjonsmedlem i Gnist.

Radikal empati er mitt våpen! Dette er et personlig vitnesbyrd om empati og kjærlighet i en sårbar situasjon – abort. Om å møte ukjente kvinner med kjærlig omsorg, om å være kvinne og sosial­arbeider, om å være feminist og aktivist.

Kelsey Woida er sosialarbeider, aktivist og frivillig på forskjellige områder innen helse og velferd.

Opprinnelig publisert på bloggen «All the Women We Have Loved».

Foto: Zhu/Flickr

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen, Redaksjonsmedlem i Gnist

Hver tirsdag morgen er det jobben min å vise kjærlighet overfor kvinner jeg ikke kjenner. Jeg er frivillig for et abortfond hvor folk som ikke har råd til utgiftene forbundet med denne prosessen, kan komme og få økonomisk hjelp og støtte. De ringer en direktelinje og jeg svarer. For noen er dette det verste øyeblikket i livet deres, for de fleste er det en enkel oppgave som ter seg som et punktum for en lang liste av traumer og problemer.

Vi snakker om voldtekt, om at lyset kommer til å bli slått av hvis ikke denne regninga blir betalt, om å være mor, engstelse, mannlige partnere som nekter å snakke med dem, helseforsikring, matkuponger og helgeplaner. Kvinnene ringer noen ganger fra bussholdeplassen utenfor fengselet, fra naboens kjøkken, fra jobben i matvarebutikken, fra toalettet på en skole, fra sofaen med et hikstende lite barn i fanget. Noen ganger må vi kople til en oversetter på grunn av språkbarrierer. Vi støtter tenåringer mens de prøver å navigere seg gjennom rettssystemet for å finne ut av lover om foreldres råderett. Vi lærer om sex trafficking som skjer i den byen vi kaller hjem, om bruk av narkotiske stoffer og overdoser, om hjemløshet og kommunale boliger, om skytevåpen og hvor de er gjemt på soverommet. Jeg sier «Jeg hører deg.»

Abortfondet er et sted som gir tilflukt og ingen fordømmelse, men det er også et sted med makt: Vi bestemmer hvordan vi best kan støtte så mange som mulig med de pengene vi har, men det betyr at det er umulig å gi full økonomisk støtte til alle. Jeg har lært hvordan jeg kan si «nei» samtidig som jeg sier «jeg tror på deg.» Jeg har lært at mennesker og kvinner som søker om abort, er blant de mest ressurssterke, kreative og seigeste blant oss. Jeg deltar også som frivillig ved en lokal klinikk hvor oppgaven er å holde i hånden under aborten. Alle som kommer for å få gjennomført abort den dagen, får spørsmål om de ønsker noen til å holde dem i hånden under inngrepet. Det er fordi pasienter av sikkerhetsgrunner ikke lenger har lov til å ha med seg sin egen støtteperson inn på behandlingsrommet. De fleste takker ja. Jeg kommer inn på rommet hvor de sitter klare i sine papirkjoler mens de prøver å finne et sted å feste blikket, hvilke redskaper de helst vil unngå å se på. Jeg pleier å slå en spøk om at de kan klemme hånden min så hardt de bare vil, jeg lover at den ikke kommer til å knekke. Vi snakker om hva de har lyst til å spise etterpå, om de kom alene til avtalen og om demonstrantene utenfor fikk dem til å føle. Opplevelsen av smerte er forskjellig for alle, men jeg gir dem den garantien at de vil komme seg gjennom dette og bli trygt og godt tatt vare på. Jeg hjelper dem med å puste gjennom ubehaget. Jeg spør om de ønsker at jeg skal forklare dem hva som skjer. Jeg masserer skuldrene deres og minner dem på deres egen styrke. Jeg oppmuntrer dem og ber dem ta vare på seg selv når jeg forlater dem i det rommet hvor de sitter og henter seg inn og får litt juice og salte kjeks.

Jeg har sett de som kaster opp av lettelse over at det er over. Kvinner gråter over svangerskap som var meningsfulle for dem. Noen forteller meg at de ikke tror på dette, men at de vet at det er det beste valget for dem og familien akkurat nå. Noen kvinner ber. Noen tar på seg hodetelefoner og hører på Nicki Minaj, en stund med meditasjon og avledning. Det kan dryppe blod på gulvet mens jeg forsiktig holder klar undertøyet så de kan tre det på seg. Noen pasienter kan bli sinte og uforskammet overfor folk rundt seg, noe som er forståelig etter at de har gått gjennom ild for å komme hit. Folk spør meg hva jeg tenker, hvorfor jeg gjør dette, hvem er jeg. Jeg svarer ganske enkelt at jeg ikke synes noen skal gå gjennom en abort alene hvis de ikke selv ønsker det. Men det jeg egentlig snakker om, er kjærlighet. Å tilby følelsesmessig støtte til en ukjent i fra ti minutter til en halvtime er en form for intimitet som er gjennomgripende. Det betyr å være et slags vitne, og mange pasienter forteller at det kjentes viktig å ha en annen kvinne der sammen med dem. I det øyeblikket betyr «kvinneligheten» min noe. Uavhengig av vår posisjon i universet møtes vi midt i en erfaring som er dypt rotfestet i kvinners arv og historie.

Som sosialarbeider er jeg hele tiden frustrert over at karrierefeltet mitt er feminisert og dermed ikke regnet som truende. Når jeg forteller folk at jeg er sosialarbeider, blir jeg ofte møtt med antakelser om at det betyr at jeg jobber med barn. Rollen min reduseres til noe tolerabelt, nøytralt og mykt i den store moralske sammenhengen. Det er utmattende å befinne seg i yrkeslivet og om og om igjen å bli minnet om at det i denne verden ikke er meningen at jeg, som en mangesidig kvinne, skal vokse. Sosialt arbeid blir på samme tid framhevet og diskvalifisert, fordi arbeid som har med følelser å gjøre, ikke har noen verdi i dette hvite, kapitalistiske heteropatriarkatet. Å gi følelsesmessig støtte regnes som kvinners «naturlige» impuls, framfor at det er et kraftsentrum av besluttsomhet og energi. Men den begrepsverdenen som forstår sosialt arbeid som feminint, kaster også lys over en kilde av magi og inspirasjon. Å se forskjellige mennesker, om de er kvinner, femmes, queer eller trans stå i mot urettferdighet gjør meg stolt og i stand til å bidra til å snu opp-ned på vår forståelse av å være enda en kvinne på dette området. Å holde hender og vise kjærlighet overfor kvinner gjennom stigmatisering, skam og vold er en politisk handling. Radikal empati er mitt våpen, det er intenst og klar til å bite.

Til alle kvinner jeg har elsket men kanskje ikke har kjent: Takk. Det spesielle med å holde noens hånd er at de også må holde din.

Kommentar om kjønn: Ikke alle som henvender seg til tjenester som gjelder abort, identifiserer seg som kvinne eller er kvinne. Men når vi er på klinikken, er vi alle redusert til et kjønn som gjør det mer komfortabelt for staten å regulere og kontrollere kroppene våre. Det er lett å gå ut fra at alle pasienter er «kvinner» for abort er plassert inn i et system hvor kvinner har verdi for deres reproduktive egenskaper. Det er fristende å tenke på abort som en fundamentalt kvinnelig erfaring, men det er også nyttig å tenke på hvordan det å gjennomføre abort kan utfordre, forstyrre og vri på vår forståelse av hva det vil si å være kvinne, sett med øynene til den undertrykkende staten. Jeg bruker «kvinne» her fordi det er som kvinne alle jeg har jobbet med, har valgt å framstille seg – kanskje noen av dem bruker det strategisk eller av bekvemmelighetshensyn etter omstendighetene. En av tre kvinner gjennomfører en abort i løpet av livet. Jeg er imidlertid klar over at dette ikke er fullt ut representativt for alle som tar abort.

Ytterligere informasjon om abortfond: Abortfond jobber på en rekke måter for å fjerne økonomiske og andre barrierer som kan hindre adgangen til abort. Noen fond betaler utgiftene for behandlingen, mens andre tilbyr forskjellige former for støtte, som barnepass, transport, støttepersoner, bolig, etc. Å støtte et lokalt fond er en måte å bidra til at de mest marginaliserte kan få tilgang til den behandlingen og omsorgen de trenger. «National Network of Abortion Funds» (NNAF) kan hjelpe til med å finne et fond i ditt område, hvor du enten kan gi økonomiske bidrag eller delta som frivillig.

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (1872–1952) var en av Oktoberrevolusjonens hovedpersoner. I anledning revolusjonens hundreårsdag ønsker jeg å gi et innblikk i hennes rolle før, under og etter 1917: Hva var hennes politiske overbevisning, og hvordan kom denne til uttrykk i skrift og handlinger?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre. Hun er stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.

I Kollontajs egen selvbiografi, Selvbiografien til en seksuelt emansipert kvinnelig kommunist, ble følgende avsluttende passasje utelatt da den ble utgitt for første gang i 1926: «Hvilket felt jeg enn kommer til å arbeide på i framtida, er det helt klart for meg at det høyeste målet for mitt liv og min virksomhet alltid vil være full frigjøring av den arbeidende kvinnen og grunnleggingen av en ny seksualmoral.»¹

Om vi ikke tar hensyn til datidens redigering,² men tar den overstrøkne påstanden på alvor, er det særlig interessant å undersøke Kollontajs syn på kjønn og seksualitet: Hvordan forholder hennes radikale tanker om disse forholdene seg til bolsjevikenes uttalte mål om klassekamp og revolusjon? Hva slags forbindelser og spenninger oppstår i møtet mellom det som (med en anakronisme) kan kalles for Kollontajs radikalfeminisme og 1900-tallets marxisme?

Liv

Kollontaj var produktiv som politiker, forfatter og diplomat, og ble viden kjent i og utenfor Russland. Hun skrev en rekke andre tekster av betydning for både samtiden og ettertiden, av politisk art (taler, pamfletter og artikler), skjønnlitterær art (noveller) og mer personlig art (nedtegnelser og brev). Flere av disse tekstene har blitt sensurert, enten av forfatteren selv eller av sovjetiske myndigheter. I noen tilfeller har ettertiden fått tilgang til utelatte passasjer, i andre tilfeller ikke.³ Like fullt gir disse tekstene et godt innblikk i politiske problemstillinger som opptok Kollontaj, og det er i stor grad disse jeg vil basere min fremstilling på.

Kollontajs virke utenfor dagens Russland vakte oppsikt, dels frivillig og dels som følge av tvang. Hun besøkte flere europeiske byer i sin ungdom og sitt voksne liv før hun i 1908 ble fordrevet fra Russland som politisk flyktning. På denne tiden hadde hun allerede blitt medlem av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, hvor hun sympatiserte med mensjevikene. I årene i utlendighet blir hun imidlertid radikalisert; hun sympatiserer stadig sterkere med Lenin (og bolsjevikene), ikke minst på grunn av den første verdenskrigen. Lenins slagord om å jobbe for borgerkrig fremfor verdenskrig treffer Kollontaj i likhet med så mange andre politiske aktivister på Europas venstreside. Ikke minst arbeiderkvinnebevegelsen, ved blant andre Kollontajs tyske venninne og kollega, Clara Zetkin, blir sentral i det internasjonale fredsarbeidet.

Et sted beskriver Kollontaj sin egen natur som «internasjonal».⁴ Påstanden resonnerer med de mange reisene og utenlandsoppholdene hun foretok seg. Samtidig var nok ikke internasjonalismen utelukkende et uttrykk for individuell konstitusjon, men karakteristisk for datidens arbeiderbevegelse som fikk fornyet og forsterket kraft i og med første verdenskrig.

Kollontajs virksomhet i denne perioden var nærmest misjonerende. Hun besøkte flere europeiske land og bosatte seg i Norge for første gang i 1915. Det samme året tok hun initiativ til tidenes første 8. mars-markering på norsk jord i samarbeid med Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Norges-oppholdet ble imidlertid avbrutt av to USA-turer, motivert av politisk agitasjon: Om den første av disse reisene beskriver hun at hun holder 65 taler på 75 dager.⁵

I 1917 returnerte Kollontaj til Russland som følge av Februarrevolusjonen og endrede politiske forhold i hjemlandet. Her arbeidet hun politisk i flere år. Hun spilte en betydelig rolle under Oktoberrevolusjonen, og innehadde en rekke viktige posisjoner i tiden som fulgte, bl.a. som verdens første kvinnelige minister mellom 1917 og 1918, før hun i 1922 ble sendt til Norge for å virke som diplomat. Også denne rollen besatte hun som verdens første kvinne, men den var neppe like lystbetont som de foregående posisjonene.⁶

Den viktigste årsaken til at Kollontaj ble sendt til Norge synes å være at hun markerte seg som en sterk motstander av Lenins nye økonomiske politikk (NEP) i begynnelsen av 1920-årene. Hun ble en ledende skikkelse innenfor den såkalte Arbeideropposisjonen, og kritiserte NEP for å innebære liberalisering av økonomien, for å være tilbakeslag for likestillingen mellom kjønnene, samt for å bidra til stadig mer byråkratisering og toppstyring av partiet. Kollontaj ville snarere gi makt til fagorganisasjonene, til det hun kalte for «massenes selvstendige initiativ».⁷

Engasjementet for Arbeideropposisjonen var også gjenstand for motstand og hets under partikongressen i 1921, da konflikten virkelig tilspisset seg. Det var også da skjellsord som «revolusjonens valkyrje» ble rettet mot Kollontaj av hennes meningsmotstandere, i første rekke Nikolaj Bukharin, Lev Trotskij og Karl Radek.⁸

Etter 1922 fungerte altså Kollontaj som sovjetisk ambassadør først i Norge og dernest i Mexico og Sverige. Det kan tenkes at disse utplasseringene var et slags hell i uhell: Kollontaj ble sendt til Norge etter å ha gått imot den sentrale partilinjen i 1921. Samtidig bidro antagelig hennes diplomatiske skjebne til at hun ikke ble offer for Stalins partiutrenskninger i perioden som fulgte.

Den første tiden etter Oktoberrevolusjonen

Før Kollontaj flyttet til Norge for annen gang var hun like fullt en viktig politisk drivkraft i Russland. Under opptakten til Oktoberrevolusjonen tok hun initiativ til et eget opprop mot høye priser og pågående krigføring, og hun var med å organisere vaskeristreik blant arbeiderkvinner i St. Petersburg.

Like etter ble Kollontaj – som nevnt – verdens første kvinnelige minister. Hun fikk ansvaret for sosiale saker, det som før hadde fungert som fattigkassen, med ansvar for trygdevesenet for krigsskadde, pensjonsvesenet, barnehjemmene, aldershjemmene, fattighusene, flere sykehus og kvinneklinikkene. I denne posisjonen ønsket hun å være med å revolusjonere samfunnsorganiseringen. Ifølge Anna Rotkirch var hun pragmatisk og utopisk innstilt på en og samme tid.⁹ Ambisjonene på vegne av revolusjonen og i stillingen som minister var preget av idealisme: «Den menneskelige tanke som har vært på leting i århundrer har endelig trådt inn i en lysende epoke, der arbeiderklassen fritt, med egne hender vil skape slike former for vern om moderskapet som tar vare på moren for barnets skyld og barnet for morens skyld.»¹⁰ Det er kanskje slike utopiske forestillinger hun i selvbiografien har omtalt som «herlige illusjoner», men strøket i den offisielle utgaven.¹¹

Disse herlige illusjonene kom imidlertid i tillegg til konkrete politiske tiltak og reformer som Kollontaj tok initiativ til, først i ministerposten og siden gjennom annet partiarbeid (slik som den Allrussiske kongressen i 1918): De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr»,¹² men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og også geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner. Det nevnte hjemmet i St. Petersburg, som skulle fungere som et utstillingsvindu for lignende institusjoner, skal også ha blitt påtent av borgerfruer skal vi tro Kollontajs egen selvbiografi:

«Midt på natten ble jeg hentet ut av sengen og skyndte meg til brannstedet. Den vakre utstillingssalen var tilintetgjort og alle de øvrige rommene i ruiner. Bare ved inngangsdøren hang fremdeles det store skiltet ‘Morsvernhus’.»¹³

Til tross for at Kollontaj mistet sin posisjon og status utover på 20-tallet, fikk hun i den første tiden gjennomslag for flere radikale ideer som hun, sammen med deler av arbeider- og kvinnebevegelsen, hadde jobbet frem. Såkalte uekte barn fikk de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske, castbergske barnelovene; abort ble legalisert; og offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Flere av de rettighetene og reformene som har blitt innfridd og gjennomført i vestlige sosialdemokratier står i sammenheng med (og til en viss grad i gjeld til) mennesker som Kollontaj og andre som gikk i bresjen for disse radikale endringene som – i sin samtid – kan ha fortonet seg som utopiske.

Kjærlighetsaffærer

Kollontajs motstandere anklaget henne ofte for å praktisere et utsvevende seksualliv når hun argumenterte for en ny seksualmoral i politiske sammenhenger. Sørbye refererer til en slik reaksjon fra hennes partikollega, Polina Vinogradskaja. I artikkelen «Spørsmål om moral, kjønn og dagligliv og kam. Kollontaj» fra 1923, anklager Vinogradskaja henne for å tilhøre borgerskapet og å forfekte deres moral; med «utsikt fra Norge» var det ingen smal sak å dyrke «kjærlighetskulten», en praksis som, ifølge Vinogradskaja, var lite representativ for proletariatet.¹⁴

På den ene siden kan kritikker som denne fremstå som usaklige personangrep. På den andre siden kan man argumentere for at det radikale budskapet i Kollontajs syn på kjønn og seksualitet faktisk blir tatt på alvor ved å gjøre kritikken personlig. Kollontaj insisterte på at det ikke er nok at de «kommunistiske ideene seirer på det politiske og økonomiske området», men at disse også må gjøre seg gjeldende for «verdensbildet, følelseslivet og den psykiske strukturen til det arbeidende mennesket».¹⁵ Ifølge Kollontaj skulle de revolusjonære frigjøre hele menneskesinnet, også på områder som ble tatt for gitt og oppfattet som private. Kollontaj ville løsrive arbeiderklassens kjærlighet fra den borgerlige moralen. Hun opponerte mot den eksisterende familiestrukturen, som ifølge henne var tuftet på mannens eiendomsrett over kvinnen, i tillegg til å være fundert på begge partenes egosentriske forestillinger om den andre.¹⁶

Det er denne siden av Kollontajs politikk som får gjenklang på 70-tallet. Da oversettes flere av hennes tekster i Skandinavia. Kollontajs argumenter passet godt med den andre feministiske bølgens mantra om at det personlige er politisk: Moralen er ikke et uttrykk for personlig smak, men et resultat av den herskende klassens interesser.

På denne bakgrunnen kan det være interessant med en kort presentasjon av Kollontajs personlige anliggende. Kritikerne hadde rett i at hun kom fra en borgerlig familie, i likhet med flere andre ledende skikkelser under den russiske revolusjonen. Kollontajs fra var general, og allerede som 13-åring fikk hun danse på ball i tsarens keiserpalass. Hun ble med andre ord radikalisert gjennom sin ungdom og sitt voksne liv.

I et spørreskjema skal hun angivelig ha beskrevet sin barndom som god, men lagt til følgende forklaring på hvorfor hun likevel lot seg engasjere politisk: «Det er umulig å leve en lykkelig ungdom hvis man er omgitt av ulykke.»¹⁷

Dersom man undersøker Kollontajs voksne liv, herunder hennes kjærlighetsliv, kunne man tro at hun ble utsatt for et ulykkelig fornuftsekteskap, all den tid man leser hennes radikale fordømmelser av ekteskapsinstitusjonen i politiske tekster så vel som i personlige betraktninger. Her er et eksempel på det siste: «Nei, minst av alt tror jeg at en ektemann kan gi sjelelig varme uten til gjengjeld å kreve avkall på friheten.»¹⁸

Det later derimot til at Kollontaj faktisk giftet seg med en hun var forelsket i, nærmere bestemt med sin fetter i 1892 – mot familiens anbefaling. De to fikk et barn sammen, men samlivet ble like fullt nokså kort: reelt sett opphørte det på 1890-tallet, formelt sett skilles de i 1916. Selv om ekteskapet var frivillig, og tilsynelatende motivert av kjærlighet (eller forelskelse), mistrivdes Kollontaj: «Jeg var fremdeles glad i mannen min, men den lykkelige tilværelsen som husmor og hustru ble som et ‘bur’ for meg.»¹⁹

Vi kan også lese om Kollontajs mange tette vennskap, uten at vi egentlig har tilgang til hva disse bestod i. Blant annet tilbragte hun tid hos Paul og Laura Lafargue – datteren til Marx og hennes ektemann. Disse var sentrale skikkelser i det franske sosialistpartiet og Den andre internasjonale, før de begikk kollektivt selvmord i 1911, og Paul etterlot seg et oppsiktsvekkende selvmordsbrev hvor han forklarte at de ønsket å dø før de ble gamle og syke, før han avsluttet det hele med en politisk appell:

«Long live Communism, long live international socialism!»^{20 21}

I tiden rundt Oktoberrevolusjonen innledet Kollontaj et nytt og tilsynelatende betydningsfullt kjærlighetsforhold til den sytten år yngre matrosen, Pavel Dybenko. Han giftet seg med Kollontaj, og fikk, ifølge Kollontajs nedtegnelser, hjelp av henne i sine respektive politiske posisjoner, før ekteskapet gikk i oppløsning rundt 1921–1922. Det kan late til at forholdet deres var stormfullt og slitsomt. Dybenko skal ha forsøkt å ta sitt eget liv uten å lykkes. Man kan også merke seg at det er påfallende hvordan dette personlige dramaet sammenfaller med de politiske årene som nok var mest turbulente for Kollontaj, nærmere bestemt tiden da hun engasjerte seg i Arbeideropposisjonen.

Det kan tenkes at Norges-oppholdet i en viss forstand kan ha vært en befrielse. Dybenko kom på en visitt, etter en viss mistenksomhet og motstand fra norske myndigheter mot å innvilge eksmannen visum. I sine nedtegnelser skriver Kollontaj om prosessen. Utenriksminister Mowinckel skal ha vist medfølelse for at hun ville «snakke ut» med Dybenko etter bruddet mellom de to, hvorpå Kollontaj kommenterer hemmelighetsfullt: «Jeg smilte innvendig, men gjorde ikke noe forsøk på å overbevise om noe annet.»²² Nøyaktig hvorfor Mowinckels medfølelse vekket en slags arrogant glede hos Kollontaj, er vanskelig å si. Det kan f.eks. tenkes at refleksjonen speiler Kollontajs manglende forventninger og følelser overfor sin eksmann.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke slike slutninger. På lignende vis har det vært spekulasjoner omkring forholdet mellom Kollontaj og den 22 år yngre sekretæren, Marcel Body, som rapporterte for det russiske kommunistpartiet ved handelsrepresentasjonen i Norge.²³

I det hele tatt har vi begrenset innsikt i Kollontajs intime vennskap og relasjoner, og likeledes i påstander om hennes utsvevende seksualliv. Det er likevel ikke til å komme unna at hun tross alt levde et ukonvensjonelt liv, i konflikt med rådende idealer for datidens kvinner, med to brutte ekteskap – hvorav det ene var med en langt yngre mann som dessuten hadde lavere utdannelse enn henne selv. Vi kan si at Kollontaj opplevde det hun selv omtalte som «den seksuelle krisen» på kroppen.²⁴ I lys av tiden hun levde i, samt hennes egne ­kjærlighetsaffærer, er det forståelig at hun ønsket å fremme nye og radikale idealer for fremtidens seksualmoral.

Lære

For å forstå og diskutere noen av Kollontajs sentrale argumenter, kan det være nyttig å se nærmere på hvordan tidlig marxistisk teori har forholdt seg til spørsmål om kjønn og seksualitet.

I en tekst om kristen teologi fra 1883 kommer Friedrich Engels med følgende oppsiktsvekkende påstand: «It is a curious fact that with every great revolutionary movement the question of ‘free love’ comes in to the foreground.»²⁵ Kanskje er det heller ikke så rart at utsagnet kommer i forbindelse med en diskusjon om kristen teologi. Den gammeltestamentlige skapelsesberetningen starter på sett og vis med en slik revolusjonær hendelse, hvor kvinnen lar seg friste, og paradis forvandles. Skammen og arvesynden inntrer; mannen og kvinnen kan ikke se hverandre nakne. Forholdet mellom kjønnene er forandret for all fremtid, frem til Guds endelige åpenbaring.

Også i marxistisk teori er denne jødisk-kristne forestillingen om forholdet mellom mann og kvinne høyst reell. I Engels’ kjente verk om Familien, privateiendommen og ­statens opprinnelse (1884) opererer han med den samme tesen:

En gang i tiden levde kvinner og menn likestilt med hverandre, og han antyder langt på vei at det til og med kan ha dreid seg om matriarkalske samfunn. Siden inntraff selve syndefallet, nemlig opprettelsen av privateiendommen, og kvinnen ble underlagt mannens eiendom. I forlengelsen av argumentet sporer Engels selve ordet – familie – tilbake til sin opprinnelige, romerske betydning: «Famulus betyr husslave, og familia er samtlige slaver som en mann eier.»²⁶

For Engels er altså kvinneundertrykkingen et resultat av økonomiske forhold, nærmere bestemt av endringer i produksjonsforholdene. Med teknologiske nyvinninger og overgangen til jordbrukssamfunnet oppstod det et overskudd fra produksjonen som gjorde det mulig for de få å berike seg på bekostning av de mange. I så måte inngår kvinneundertrykkingen i selve klassekampen. Engels skriver dette rett ut: «Den første klassemotsetning som oppstår i historien, faller sammen med utviklingen av antagonismen mellom mann og kvinne i parekteskapet, og den første klasseundertrykking henger sammen med mannkjønnets undertrykking av kvinnekjønnet.»²⁷

Klassekampen stopper imidlertid ikke opp ved dette stadiet, men utvikler seg videre, og den sentrale motsetningen – for Engels så vel som for Marx – blir til sist kampen mellom proletariatet og borgerskapet.

Engels’ studie blir like fullt viktig for synet på forholdet mellom kjønnene i marxistisk tenkning. Det er i stor grad denne tradisjonen Kollontaj forholder seg til når hun formulerer sine tanker om synet på kvinnekamp og seksualmoral.

I likhet med Engels identifiserer Kollontaj revolusjonen som et øyeblikk der organiseringen av kjønn og seksualitet kommer i spill. I 1921 starter hun artikkelen «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen» med nettopp dette som utgangspunkt: «I mangfoldet av problemer som ligger vår tids menneskehet tungt på sinn og hjerte, er det seksuelle problemet uten tvil et av de tyngste.»²⁸ I denne og flere andre tekster karakteriserer hun den dominerende borgerlige seksualmoralen som et onde, basert på eiesyke og egoisme, samtidig som hun understreker at det har oppstått en situasjon hvor flere muligheter gjør seg gjeldende og at det dermed går an å løsrive seg fra den rådende moralen.

Historien har aldri kjent et større antall samlivsformer: det uoppløselige ekteskapet med en stabil familie som side om side med kortvarige, frie forbindelser, det hemmelige ekteskapsbruddet og den unge jentas samliv med en mann, det «primitive» ekteskapet, ekteskapet for to og ekteskapet for tre, og til og med det kompliserte ekteskapet for fire, for ikke å snakke om de mangfoldige variantene av prostitusjonen.²⁹

Kollontaj ønsket at arbeiderklassen skulle benytte nettopp denne sjansen til å bryte «de siste kunstige båndene til den borgerlige familien».³⁰

I teksten «Gi plass til den bevingede Eros!» fra 1923 får vi et mer konkret forslag til hva arbeiderklassens kjærlighetsregime skal innebære. Her utbroderer også Kollontaj sammenhengen mellom klassekamp og seksualmoral på ortodoks marxistisk vis, der seksualmoralen speiler samfunnets produksjonsmåte. Slik vil også arbeiderklassen skape sin egen moral basert på fellesskap og kameratskap, i tråd med at «kjærligheten forandrer og omformer seg ubønnhørlig, i takt med menneskehetens økonomiske og kulturelle grunnlag».³¹

På bakgrunn av slike utlegninger er det ikke så rart at Kollontaj har blitt anklaget for å fremme et nærmest sosialdarwinistisk syn på forholdet mellom kjønnene. I «Revolutionary Anorexia» kritiserer professor i slaviske studier, Eric Naiman, hennes fremtidsvisjoner fra 20-tallet for å sammenfalle med de misogyne, fysiologiske idealene som vokste frem i kjølvannet av NEP: Kvinnenes fysiske konstitusjon, da særlig menstruasjonen, skulle utraderes og tilpasses en maskulin idealform. Naiman leser «Gi plass til den bevingede Eros!» inn i denne tradisjonen,³² der arbeiderklassens nye kjærlighetsform – den bevingede Eros – står i motsetning til den fysiske tilfredsstillelsen, lik en vulgær versjon av Platons lære.

Det vil imidlertid være galt å redusere Kollontajs syn på seksualmoralen til sosialdarwinistiske forestillinger, hvor kvinnen ikke bare skal bli et nytt menneske, men også en ny mann. Kollontaj forholder seg dessuten ikke så mekanisk til forholdet mellom basis og overbygning; hun tror ikke at endringer i de materielle forholdene automatisk vil føre til at menneskenes moral forandrer seg.

Ser vi på andre deler av Kollontajs virke kommer det klart frem at den nye organiseringen av kjønn og seksualitet verken er en gitt, maskulin størrelse eller noe som kommer av seg selv. Den russiske revolusjonen, med de endringer i produksjonsforholdene som den hadde igangsatt, vil ikke alene forandre menneskenes sinn. I «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen» skriver hun avslutningsvis om hvordan arbeiderklassen også må benytte seg av «nye åndelige verdier» ved bruk av «nye normer og idealer». Til sine potensielle meningsmotstandere adresserer hun også følgende:

«Imidlertid er det nok å uttale ordene ‘proletarisk etikk’ og ‘proletarisk seksualmoral’ for å bli møtt med den banale replikken at den proletariske seksualmoral bare er overbygning.»³³

Det kan selvsagt tenkes at Kollontajs kritikk ble tonet ned etter at hun og Arbeideroppsosisjonen tapte den interne kampen i partiet. Dette kan være med på å forklare hvorfor nyansene fra 1921-artikkelen er mindre tilstedeværende i «Gi plass til den bevingede Eros!» fra 1923.

Om vi likevel tar utgangspunkt i utsagnene fra 1921, kan vi også stille spørsmål ved hvem det er som avviser Kollontajs ideer på bakgrunn av at disse «bare […] overbygning». Sannsynligvis har Kollontaj hatt ulike meningsmotstandere i diskusjoner om seksualmoral, og skal vi tro Clara Zetkins memoarer, var Lenin en av disse. Zetkin gjengir samtaler med Lenin, hvor han angivelig skal ha ytret at:

Jeg mistror folk som er opptatt av seksualproblemer, lik en indisk helgen som kontemplerer over sin navle. For meg ser det ut som at denne overdådigheten av seksualteorier – som for det meste er rene hypoteser, og ofte ganske vilkårlige attpå kjøpet – har sitt opphav i personlige behov, nemlig å rettferdiggjøre sitt eget unormale eller umåteholdene seksualliv overfor den borgerlige moral og tigge for toleranse overfor sitt eget vedkommende. Denne tilslørte høyaktelse for borgerlig moral er meg like motbydelig som denne stadige snusingen i alt som har med det seksuelle å gjøre. Samme hvor opprørsk og revolusjonært det vil geberde seg, er det til sjuende og sist tvers igjennom borgerlig.³⁴

I første rekke synes skytset å rette seg mot ulike psykoanalytiske teorier, og Lenin trekker spesielt frem Freud i denne sammenhengen. Kritikken kan imidlertid også late til å ramme hans partikollega, Kollontaj. Lenin mener at diskusjoner om seksualitet og kjærlighet leder arbeiderklassekvinnens oppmerksomhet bort fra de materielle forholdene i samfunnet som de egentlig burde diskutere:

De kjenner sikkert den famøse teori at i det kommunistiske samfunn vil tilfredsstillelsen av seksualdriften være like enkel og triviell som «å drikke et glass vann». […] Jeg betakker meg for en slik marxisme som utleder alle foreteelser og forandringer i det ideologiske overbygget direkte og uformidlet av samfunnets økonomiske basis, for tingene er slett ikke så enkle som det.³⁵

Om vi godtar Zetkins gjengivelse av Lenin som noenlunde sannsynlig, er det også rimelig å tro at disse formuleringene er rettet mot nettopp Kollontaj. Vannglassteorien som Lenin refererer til er vanlig å tilskrive henne. I «Thesis on Communist Morality in the Spehre of Material Relations», opprinnelig fra 1921, fremsetter Kollontaj argumentet som har avledet den såkalte vannglassteorien. Om visjonene for fremtidens samfunnsorganisering skriver hun som følger:

«The sexual act must be seen not as something shameful and sinful but as something which is as natural as the other needs of healthy organism, such as hunger and thirst. Such phenomena cannot be judged as moral or immoral.»³⁶

For Lenin blir denne slutningen for enkel. Hånlig, og med en viss moralisme, setter han spørsmålstegn ved hvem som vil drikke av skitne glass – underlivet kan åpenbart ikke sidestilles med vannglasset i hans verden. Dessuten mener altså Lenin at seksualitet blir for sentralt i slike utlegninger; emnet gis for stor oppmerksomhet.

Til grunn for Lenins syn finner vi en antagelse om at den energien han mener at særlig kvinner benytter til å diskutere (og kanskje også fantasere om) seksualitet går på bekostning av annet politisk arbeid: «[E]tter min mening er det i dag slik at det en ofte ser av overdreven vekt på det seksuelle, det bringer ikke livsglede og livskraft, men stjeler av den. I revolusjonens epoke er dette ille, virkelig ille.»³⁷

Ifølge Naimans artikkel, «Revolutionary Anorexia», blir tanken om at seksuelt begjær går på bekostning av det politiske arbeidet og den rådende ideologien særlig påfallende under NEP-regimet. I tider med økonomisk knapphet, men stadig med en mulighet til å opparbeide seg en viss luksus gjennom liberal økonomisk lovgivning, blir det ekstra viktig å fastholde idealer om måteholdenhet på områder som angår sult og begjær. Seksuelle utskeielser blir i denne sammenhengen en form for ødsling med oppmerksomhet og energi.

Den dominerende seksualmoralen i 20-tallets Sovjet kan dermed synes å være hydraulisk: Det dreier seg om å overføre en gitt mengde energi fra ett område til et annet. Mengden som er i omløp er den samme, men kan altså ta ulike veier. Det politiske spørsmålet blir hvordan man velger å kanalisere denne energien.

Den samme forestillingen finner vi igjen i psykoanalysen: I Freuds mange eksempler på hysteri viser han hvordan fortrengt seksuelt begjær gir seg utslag i kroppslige symptomer hos pasienten.

Heller ikke Kollontaj unnslipper datidens hydrauliske premiss. Også hun gir uttrykk for at seksualitet og kjærlighet er et spørsmål om hvordan vi organiserer denne energien. I «Gi plass til den bevingede Eros!» ser Kollontaj for seg at mindre energi skal gå til egoistiske anliggender, og mer skal gå til kjærlighet til fellesskapet. Den bevingede Eros uttrykker kameratskap og solidaritet snarere enn tilfredsstillelse av seksuelle og kroppslige begjær.

To problemområder

Det er særlig to problemområder som utkrystalliserer seg i lys av det vi med rimelighet kan anta er blant Kollontajs viktigste politiske målsetninger, nemlig «full frigjøring av den arbeidende kvinnen og grunnleggingen av en ny seksualmoral».

Det første området er det forholdet mellom basis og overbygning. I marxistisk teori argumenteres det ofte for at endringer i basis, i produksjonsforholdene, er det viktigste for å oppnå sosial rettferdighet. Det er her klassekampen foregår – det er de materielle forholdene og organiseringen av de produktive kreftene som er avgjørende for hvordan samfunnet vil se ut. Det er dette synet som er bakgrunnen for Lenins kritikk av dem som beskjeftiger seg med spørsmål om kjærlighet og seksualitet. For ham er slike diskusjoner en del av overbygningen – en slags åndelig sfære – som i seg selv ikke kan forandre de urettferdige samfunnsstrukturene.

Hos Kollontaj finner vi derimot en ideologikritisk innstilling til forholdet mellom den materielle og den åndelige sfæren. For henne er forholdet mellom kjønnene og den eksisterende seksualmoralen bestemt av borgerskapet, med andre ord av dem som har den økonomiske makten. Slik påvirker borgerskapets moral selve menneskesinnet, og alle de forestillingene som tas for gitt. Ifølge Kollontaj vil denne moralen leve videre selv etter revolusjonen med mindre venstresiden aktivt arbeider for å endre menneskesinnet og slik fremskape en ny moral. Denne endringen kommer ikke av seg selv:

«For arbeiderklassens ideologer er nå oppgaven å sirkle inn det grunnleggende moralske kriterium som er et produkt av arbeiderklassens spesifikke interesser, og avpasse de framvoksende seksuelle normene etter dette kriteriet.»³⁸

Undertrykking av kvinner, og kontroll over deres seksualitet, er en dyptgripende samfunnsstruktur – også i marxistisk teori. Denne kan vi spore tilbake til Engels og hans påstand om at kvinnekjønnets underordning i familien er det menneskelige samfunnets aller første klassemotsetning. Å gjøre dette problemområdet til et av de mest sentrale anliggende for den revolusjonære bevegelsen, slik Kollontaj forsøkte, gir mening i denne sammenhengen.

Det andre problemkomplekset som gjør seg gjeldende i og med Kollontajs radikalfeminisme, er den nye moralen hun snakker og skriver så varmt om: Hva innebærer egentlig den arbeiderklassens nye seksualmoral?

Utover 20-tallet synes Kollontajs visjoner å minne stadig mer om den rådende NEP-ideologien, der måtehold og avståelse fra seksuelt samkvem er foretrukne idealer. Kollontajs bevingede Eros uttrykker en åndelig kjærlighet til fellesskapet og partiet snarere enn kroppslig eller åndelig kjærlighet til én annen. Solidaritet og kameratskap kommer i førersetet.

Også Lenin uttrykker det samme hydrauliske prinsippet i sin kritikk av kvinnebevegelsen: Gjennom å bry seg om spørsmål som angår seksualitet og samliv kaster kvinnene bort energi som de ellers kunne blitt brukt på politiske spørsmål som – ifølge Lenin – betyr noe.

Man kan spørre seg om ikke denne analysen blir for enkel? Er det virkelig slik at seksuell energi kan omsettes i produktiv energi eller i politisk arbeid? Ut ifra en kapitalistisk logikk virker denne transaksjonen usannsynlig. Det vil heller være snakk om akkumulasjon av merverdi om man overfører økonomiens språk til kjærligheten og seksualitetens domene.

Den samme kapitalistiske – og kanskje også romantiske – forestillingen finner vi i enkelte av Kollontajs passasjer. I 1919 skriver hun f.eks. at «[k]jærligheten er i seg selv en stor skaperkraft: den utvider og beriker sjelen både til den som elsker og den som elskes».³⁹ Denne romantiske ideen om at kjærlighet mellom to mennesker skaper et slags overskudd kan minne om den kapitalistiske økonomiens logikk.

Vi finner også en slik (mindre hydraulisk) idé igjen i 1928, i Kollontajs private nedtegnelser som neppe var ment for offentligheten. Her er det uklart hvem forfatteren skriver til. Kanskje er det hennes franske kollega, og muligens elsker, Marcel Body, hun henvender seg til?

Du vet, før «foraktet» du og jeg kroppen, vi brydde oss ikke om den, «Le stricte nécessaire», og det var det. Vi regnet det som uverdig å behage kroppen. Men nå begynner jeg å forstå at det ikke bare er de intellektuelle, åndelige gleder som har livets rett, men også det å pleie kroppen[.] […] Hva tvang vi ikke tidligere kroppen vår til å utholde! Tretthet, mangel på søvn, måltider som måtte vente[.] […] Og kjærligheten måtte vi alltid rettferdiggjøre som en «en åndelig forbindelse»! … Og fortsatt griper jeg meg selv i å skamme meg over å kaste bort tid på hvile, gymnastikk, spaserturer …»⁴⁰

Hennes egne ellipser kan lede tankene henimot seksuell tilfredsstillelse. Det er problematisk å tilskrive slike personlige notater for stor vekt, all den tid disse ikke har vært tiltenkt offentlig publisering. Det er likevel interessant hvordan passasjen peker på en indre spenning mellom Kollontajs offisielle syn på seksualitet utover 20-tallet – hvor kroppslige gleder må vike for partifellesskapet – og hennes egne opplevelser.

Oppsummert kan vi altså si at det oppstår noen floker når Kollontajs radikale tanker om kjønn og seksualitet skal flettes sammen med marxistisk ideologi anno 1917. Særlig forholdet mellom basis og overbygning melder seg som et problemområde i diskusjoner om hvor vidt og hvor mye man skal prioritere saker som angår kjønns- og seksualmoral. Denne problematikken henger dessuten sammen med synet på arbeiderklassens (seksuelle) energi, der tanken om at fenomener som tilsynelatende ikke angår klassekampen stjeler energi som ellers kunne vært benyttet produktivt og politisk.

Noter:

1 Kollontaj, Aleksandra, «Selvbiografien til en seksuelt emansipert kvinne», Revolusjon og kjærlighet, overs. Ragnfrid Stokke (Oslo: PaxBibliotek, 1977), 138. Jeg er ikke den første som fremhever dette sitatet som spesielt sentralt i Kollontajs politiske prosjekt. Se f.eks. Sørbye, Yngvild, «Forfatter, feminist og diplomat. Kollontaj og den nye moralen», Revolusjon, kjærlighet og diplomati. Aleksandra Kollontaj og Norden (Oslo: Unipub, 2008) eller Lønnå, Elisabeth, «Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj», Store Norske Leksikon.

2 Kollontaj insisterte selv på å foreta disse endringene, men i en ny, tysk utgave fra 1970 er det opprinnelige manuskriptet rekonstruert. Det er imidlertid sannsynlig at denne selvbiografien, i likhet med andre nedtegnelser, uttrykker en stor grad av selvsensur. Brev og skildringer av mindre offisiell art som stammer både fra forfatteren selv og fra hennes nærmeste betrodde kan i alle fall tyde på dette. For en mer utførlig diskusjon omkring troverdighet og selvsensur, se Egge, Åsmund m.fl., «Innledning», Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (Oslo: Res Publica, 2015), 13–83.

3 Se Egge m.fl., «Forord», Diplomatiske nedtegnelser, 5.

4 Sjejnis, Sinovij, Aleksandra Kollontaj. Sider av et liv, overs. Karl Knutsen (Oslo: Falken forlag, 1984), 68. Denne biografien bærer preg av å være nokså tendensiøs: Her kanoniseres Kollontaj i tråd med bestemte marxistiske idealer. Likevel har jeg valgt å referere til denne enkelte steder, men med kritiske bemerkninger der jeg opplever dette som nødvendig.

5 Sjejnis, Aleksandra Kollontaj, 109.

6 Dette betyr ikke at Kollontajs diplomatiske rolle var ubetydelig. Flere steder gir hun lik fullt uttrykk for at hun savner Russland, samt at hun gjerne skulle fått bedre tid til å skrive, og brukt mindre tid på å diskutere sild. Se Sørbye «Forfatter, feminist og diplomat …», 318 om skriveambisjoner og Egge m.fl. «Innledning», Diplomatiske nedtegnelser, 62 om misnøye med arbeidet.

7 Gjengitt i Sørbye, «Forfatter, feminist og diplomat …», 326.

8 Naiman, Eric, «When a Communist Writes Gothic: Aleksandra Kollontai and the Politics of Disgust», Signs, Vol. 2/1 (University Chicago Press, 1996), 26.

9 Rotkirch, Anna, «Rakare, friare, frisakre. Kollontajs vision för kvinnokroppen», Revolusjon, kjærlighet og diplomati, 85.

10 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 137.

11 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 129.

12 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 138.

13 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 131.

14 Sørbye, «Forfatter, feminist og diplomat …», 339.

15 Kollontaj, «Gi plass til den bevingede Eros!», Revolusjon og kjærlighet, 81.

16 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», Revolusjon og kjærlighet, 18.

17 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 22. Dette sitatet er selvsagt også en del av Sinovijs prosjekt for å fremstille Kollontajs personlige utvikling i tråd med forhåndsbestemte idealer.

18 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 119.

19 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 112.

20 Gordon, Sam, «Paul Lafargue», Marxists Org, https://www.marxists.org/history/etol/revhist/backiss/vol1/no1/lafargue.html

21 I sin biografi om Kollontaj opphøyer Sjejnis forholdet mellom Kollontaj og særlig Laura Lafargue, hvor han beskriver Laura som «uvanlig vakker», at det oppstod en spesiell kontakt mellom de to, men at den viktigste kontakten først og fremst var «den åndelige», Sjejnis, Aleksandra Kollontaj, 58–59. Slik bidrar forfatteren til å mytologisere forholdet. Antydningene kan leses seksuelt, men det er nok like sannsynlig at de er tatt med for å understreke Kollontajs forbindelse til den marxistiske tradisjonen, da dette synes å være bokens hovedanliggende.

22 Kollontaj, «Første notatbok», Diplomatiske nedtegnelser, 184.

23 Egge m.fl., «Innledning», 27.

24 Begrepet om «den seksuelle krisen» er inspirert av en studie av Greta Meisel-Hess, og diskuteres av Kollontaj i «Kjærlighet og den nye moralen».

25 Engels, Friedrich, «The Book of Revelation», Marxists Org, https://www.marxists.org/archive/marx/works/subject/religion/book-revelations.htm

26 Engels, Friedrich, Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, overs. Harald Holm (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1970), 61.

27 Engels, Familien, privateiendommens …, 69.

28 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 9.

29 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 11.

30 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen, 21

31 Kollontaj, «Gi plass til den bevingede Eros!», 103.

32 Naiman, Eric, «Revolutionary Anorexia (Nep as Female Complaint)», The Slavic and East European Journal, Vol. 37, No. 3 (American Assosiation of Teachers of Slavic and East European Languages, 1993), 317.

33 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 23.

34 Zetkin, Clara, «Erindringer om Lenin», Lenin. Frigjøringen av kvinnene, overs. Harald Holm (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1970), 117.

35 Zetkin, «Erindringer om Lenin», 122–123.

36 Kollontaj, Aleksandra, «Thesis on Communist Morality in the Spehre of Marital Relations», overs. Alix Holt, Marxists Org, https://www.marxists.org/archive/kollonta/1921/theses-morality.htm

37 Zetkin, «Erindringer om Lenin», 124.

38 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 23.

39 Kollontaj, «Kjærligheten og den nye moralen», 34.

40 Kollontaj, «Femte notatbok», Diplomatiske nedtegnelser, 595. Det aller siste ellipsetegnet er Kollontajs eget.

Det nye spøkelset over Europa er ikke et oppsving for venstresida, men en foreløpig styrking av en nyliberal offensiv med innstrammingspolitikk. Innholdet er høy arbeidsløshet og velferdskutt, angrep på faglige rettigheter og svekking av fagbevegelsen. Dette gir nedtur for sosialdemokratiet, økt fremmedfrykt og rasisme samt framveksten av høyrepopulistiske og høyreekstreme bevegelser ­og partier.

Roy Pedersen er leder av LO i Oslo. BAMA-linja er vedtatt i LO i Oslos representantskap. Denne artikkelen og begrunnelsene står for egen regning. Forfatteren mottar gjerne kommentarer. roy.pedersen@lo-oslo.no

Allerede her er det mulig å miste pusten. Men for venstresida og tillitsvalgte i fagbevegelsen er utfordringen nå å utvikle en strategi som kan motvirke dette i eget land og på sikt åpne opp for en mer demokratisk utvikling. Intet mindre.

En slik faglig strategi betyr både en politisk og en faglig kamp. Fagbevegelsen må være en sjølstendig kraft på venstresida. Vi trenger egne analyser og krav, være partipolitisk uavhengig, men ikke politisk nøytral. For å komme dit må vi utvikle en strategi med utgangspunkt i hvordan fagbevegelsen er og ikke ut fra hvordan den burde være. Sistnevnte fører kun til isolasjon og sekterisme.

BAMA-linja er en ramme for egne analyser, standpunkter og krav. Bokstavkombinasjonen er forkortelse for fire viktige strategielementer. Bokstaven B står for å bekjempe H/FrP-regjeringa og høyrepolitikk ved å bidra til et politisk alternativ. Bokstaven A betyr å avvise aggressive arbeidsgiverforeninger og arbeidsgiveres angrep på og undergraving av landsomfattende tariffavtaler. Bokstaven M står for å motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse og den siste A-bokstaven står for å aktivisere fagbevegelsen – BAMA.

Bekjempe H/FrP-regjeringa og høyrepolitikk

H/Frp-regjeringa er den mest nyliberale og høyreorienterte i nyere tid. Derfor er det ille at den fortsetter. Høyre og FrP har svekket faglige rettigheter og velferdsordninger, kuttet skatten for de rike, kuttet i arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. De har godtatt høy arbeidsløshet og mener at markedet alene skal skape nye klimajobber. I tillegg privatiseres jernbanen og annet statlig eierskap. Økt innflytelse fra storkapitalen presses fram i jordbruk og fiske. På toppen kommer kommunereform, regionreform og politireform som et ledd i sentralisering og nedbygging av velferdstilbud samt en tilrettelegging for økt konkurranseutsetting og privatisering av velferd.

Alt dette ligner europeisk høyrepolitikk og er i Brysselsk ånd, men den tilpasses norsk økonomi og vårt politiske styrkeforhold. Mange fortrenger at denne politikken ikke ville vært mulig uten støtte fra KrF og Venstre.

BAMA-linja var utgangspunktet for vår valgkamp. LO i Oslos hovedparole var «Velg side for nytt flertall». Vi fokuserte ikke kun på å bruke stemmeretten, siden vi ikke mener at det er likegyldig om man f.eks. stemmer Frp eller AP. Vi oppfordret til å stemme på enten Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt eller Senterpartiet.

Et viktig krav var å ta tilbake reverseringen de borgerlige har gjort av arbeidsmiljølov og tjenestemannslov. Videre at dagens bemanningsbransje må forbys og begrenses til vikarer fordi den fremmer sosial dumping og annen arbeidslivskriminalitet, undergraver faglige rettigheter og organisering. Vi støtter kampen mot velferdsprofitørene fordi milliarder som er ment for velferd, havner i private lommer og fordi velferdsprofitører undergraver like lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg tok vi opp boligspekulasjon og kampen for ikke-kommersielle utleieboliger.

Vår linje er annerledes enn det som ble presset igjennom på LO-kongressen om at hovedproblemet er den sittende H/Frp-­regjeringa og at svaret er forsterket støtte til Arbeiderpartiet. Verken EØS eller økt arbeidsgiveraggressivitet ble framhevet som store utfordringer.

Avvise undergraving av landsomfattende tariffavtaler

En slik analyse er helt feil. Dagens EU/EØS er institusjoner som fremmer nyliberalisme som løsning på en kapitalisme i krise. EUs traktater forbyr sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk. I Europa er virksomheter og arbeidsgiverorganisasjoner i ferd med å trekke seg fra klassekompromisset/den sosiale modellen og å gå til kamp mot fagbevegelsen. Dette får aktiv støtte fra EU-kommisjonen og de fleste regjeringer, inkludert der sosialdemokratiene styrer eller deltar. I Tyskland tjener hver femte arbeider under 10 euro per time. Hvis ikke LO vil forsvare kongressvedtaket om at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler», vil EU/EØS presse på oss stadig mer høyrepolitikk.

NHO stiller seg i spissen for å bruke EØS-avtalen mot landsomfattende tariffavtaler.

Ett eksempel er omkampen om hvorvidt reise, kost og losji ligger innenfor det som kan allmenngjøres av tariffavtaler. Saken skal opp i kommende tariffoppgjør og ESA er dermed gjort til overdommer for norske tariffavtaler.

Et annet eksempel er bryggesjauernes krav om tariffavtale i Holship som ble erklært ulovlig av Høyesteretts flertall. Dette fordi den var uforenlig med EØS avtalens krav om fri etableringsrett. I begge de nevnte tilfellene plasserte NHO-advokaten seg til høyre for statsadvokaten.

Mens LO og NHO drar til ILO i Geneve for sammen å legge fram den norske modellen, er toneangivende arbeidsgiverforeninger i gang med å undergrave den på hjemmebane.

Anne Karin Bratten i Spekter har tatt til orde for å fjerne AFP i tariffavtalene. Spekter avviste kollektive forhandlinger om arbeidstid i historiens lengste legestreik som endte med tvungen lønnsnemnd. Vibeke Madsen i Virke kalte LO bakstreversk fordi seks av LOs lokalorganisasjoner 20. mars gjennomførte en markering foran Stortinget, med hovedparolen «Stopp regjeringas svekkelse av faglige rettigheter». Nylig tok både NHO og Virke til orde for en slanking av tariffavtalene. Hensikten er at lokale avtaler (uten streikerett) kan markedstilpasse faglige rettigheter. NHO krevde nylig forbud mot at fagforeninger og LOs lokalorganisasjoner kan gjennomføre politiske streiker. Både Virke og NHO ønsker utredet lovbestemt minstelønn begrunnet med at tariffbestemte minstelønninger er for høye og fordi lønnskonkurransen blant lavlønte er for liten.

Det borgerlige stortingsflertallets reversering av Arbeidsmiljøloven fikk støtte fra Spekter, Virke og NHO. Arbeidsgiverorganisasjoner støtter også skattekutt, privatiseringer og til dels velferdskutt. Typisk var det at Virke i valgkampen advarte mot reversering av Arbeidsmiljøloven og at NHO mente ordet profitør kun kan brukes om krigsprofitører. Enkelte arbeidsgiverorganisasjoner ser seg ikke tjent med å fjerne seg fra det norske klassekompromisset, men disse holdningene svekkes.

I tillegg merker vi at aggressive arbeidsgivere oftere enn før møter krav om tariffavtaler med skepsis og motstand. Norsk Sykepleierforbund streiket i mer enn fire måneder for å få tariffavtale med Kreftforeningen. Polske ansatte i Norse Production streiket seg til tariffavtale til tross for at de underveis ble undergravd av streikebrytere fra bemanningsbransjen. Avgjørende for seier var Industri Energis varsel om sympatistreik. Flere krav om tariffavtale oppgis lenge før det kommer til riksmekleren.

Kampen for tariffavtaler vil i økende grad kreve solidaritet på tvers av forbund og fagforeninger. Sympatiaksjoner må planlegges allerede når tariffavtaler kreves, spesielt der vi står svakt fra før. Hovedavtalen må endres slik at avgrensa sympatiaksjoner enklere kan benyttes.

Fagbevegelsens hovedutfordring er at en borgerlig regjering, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidsgivere i praksis ser på landsomfattende tariffavtaler og velferdsordninger som trusler mot konkurranseevnen. Derfor brukes konkurranseutsetting og privatisering, sosial dumping, bemanningsbransjen og EØS-avtalen for å undergrave lov- og avtaleverk. Fagbevegelsen begår en stor feil dersom man fortsatt fokuserer på at det er den borgerlige regjeringen som alene er hovedproblemet.

Uteblir den prinsipielle og konkrete kritikken av arbeidsgiverforeningers nye linje vil de få økt støtte i media og stadig flere arbeidsgivere vil følge «NHO-linja». En allianse mellom den politiske høyresida og aggressive arbeidsgiverforeninger kan vinne fram.

Motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse

Et utviklingstrekk i europeisk politikk er svekkingen av sosialdemokratiene. Ved årets ­parlamentsvalg i Holland, Frankrike og Tsjekkia falt sosialdemokratene ned på 6–7 prosent av stemmene. Stoltenberg-regjeringas nyliberale politikk ga kun 24,3 prosent oppslutning ved valget i 2001. Årets stortingsvalg har justert Arbeiderpartiet ned til samme nivå som de danske og svenske søsterpartiene.

Arbeiderpartiet har programfestet flere forslag til et mer seriøst og organisert arbeidsliv. Løftet om å fordoble fagforeningsfradraget og lettere adgang til allmenngjøring av tariffavtaler er et ønske om å styrke fagbevegelsen. Ikke alle sosialdemokratiske partier i Europa går inn for det.

Andre av Arbeiderpartiets politiske initiativ gå i motsatt retning. Partiet drev igjennom en pensjonsreform med tverrpolitisk støtte, hvor de negative virkningene for mange fagorganiserte komme stadig klarere fram. Arbeiderpartiet slutter seg til institusjoner som fremmer høyrepolitikk og aksepterer prinsippene i EØS-avtalen. Partiet stemmer normalt for alle nye EU-direktiv. Det vises liten interesse for å følge opp LOs krav om at tariffavtaler, og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang framfor EUs regler.

Partiet stemte for H/Frp-regjeringas artikkel 19 etter forhandlinger med EU, som gir økt press på norsk landbruk. Blir det noe TISA-avtale, vil den høyst sannsynlig få Arbeiderpartiets stemme.

En tilpasning til en nyliberal politikk fører til at partiet går inn for noe av det Høyre og FrP prinsipielt vil ha. Derfor er Arbeiderpartiet uklare når det gjelder borgerlig reversering av arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, offentlig pensjon og profitt i velferden.

Et uklart parti skaper usikre velgere. Fra LO-hold oppsummeres det med at valgbudskapet ikke nådde fram. Kan hende var det omvendt. Budskapet nådde fram, men det var så uklart at 87 000 som sist gang stemte på Arbeiderpartiet, denne gang valgte å sitte på gjerdet ifølge opplysninger fra LO.

Aktivisere fagbevegelsen

Etter den vellykkede generalstreiken mot forverringer av Arbeidsmiljøloven, 28. januar 2015, var det ingen ny landsomfattende mobilisering mot H/Frp-regjeringa, med unntak av 1.mai-markeringene. Denne passiviteten har svekket LOs innflytelse og gjort det enklere for det borgerlige stortingsflertallet å vinne fram.

Fagbevegelsen utvikles i retning av færre og større forbund og fagforeninger. Dette bidrar til sentralisering og regionalisering av fagbevegelsen. Hovedtanken er at et sentralt apparat kan handtere en stadig økende bunke tvisteprotokoller, utvikle en serviceorganisasjon, øke satsingen på nye forsikringsordninger og LO Favør. Modellen utvikler et byråkrati av ansatte som på forbundets vegne vil styre og kontrollere organisasjonen. Resultatet er passivisering både på klubb- og foreningsnivå. Medlemmer blir til «klienter» framfor fagforeningsrepresentanter.

I det ytre er det fortsatt sånn at lov- og avtaleverk og partssamarbeid består. Dette sammen med bygging av fagbevegelsen «oppover» tar fokuset vekk fra det økende presset på fagforeninger, klubber og tillitsvalgte på arbeidsplassene.

I virksomhetene innføres en aggressive HR-linje som motarbeider og svekker de tillitsvalgte. I kommunal og statlig sektor heter det «New public management». Arbeidsgiverforeninger inntar en mer nonchalant holdning til lov- og avtaleverk. Tolkningen av lov- og avtaleverk flyttes ned i den enkelte virksomhet og til arbeidsgivers favør. Tillitsvalgte tvinges til å gi etter. Dette forsterker arbeidsgiverkrav om å svekke bestemmelser i landsomfattende tariffavtaler. Oppløsningstendenser av det organiserte arbeidslivet er hovedårsaken til denne utviklingen og som er kommet lengre enn mange er klar over.

Betydning av LOs lokalorganisasjoner øker. Med unntak av Fagforbundet er disse den eneste «fagforeningsrepresentanten» som er tilstede i en rekke byer. LOs lokalorganisasjoner er, utenom LO sekretariatet, det eneste stedet der fagorganiserte fra privat, tjenesteytende, kommunal og statlig sektor møtes. Dette bidrar til diskusjoner, kunnskap, solidaritet og felles krav som vitaliserer og styrker fagbevegelsen.

Med unntak for LO i Oslo vedtok kongressen å åpne opp for at forbundene får økt styring og kontroll med LO lokalt via et regionalt kontrollapparat. Hvordan det blir i praksis gjenstår å se. LOs lokalorganisasjoner har nettverksorganisering som uansett vil fortsette.

LO i Oslos arbeidsparole er at fagbevegelsen i alle ledd må erstatte administrering, styring og kontroll med organisering, skolering, aktivisering og ledelse.

Vi vil en fagbevegelse som er for økt rekruttering, aktivt slåss for nye tariffavtaler og framfor alt driver med organisasjonsbygging. Det handler om organisatorisk og politisk skolering, utvikling av sjøltillit og å stå sammen for økt kollektiv styrke.

Tillitsvalgte som sammen med medlemmene vil bruke lov- og avtaleverk aktivt har krav på støtte fra topp til bånn i fagbevegelsen.

Vi vil en fagbevegelse som fremmer egne krav og aktivisering for å få flertall for retten til arbeid, faglige rettigheter, rettferdig pensjon, offentlig velferd og klimatiltak.

Initiativ både innenfra og utenfra vil bidra til at fagbevegelsen inntar en pådriverrolle. Eksempler er «Gjenreis AFP – Rettferdig pensjon», «Forsvar offentlig pensjon», «Broen til framtiden», «Stans velferdsprofitørene» og organisasjonen Nei til EU.

Vi vil en fagbevegelse som bygger allianser med partier, fagbevegelse utenom LO og andre interesseorganisasjoner. Det trengs et fagligpolitisk samarbeid, med dette må utvides fra ett til flere partier og der fagbevegelsen inntar en selvstendig pådriverrolle. Denne prosessen er allerede i gang flere steder lokalt, inkludert egne krav til partiene ved valg.

Vår BAMA-linje er en erkjennelse av at bare å vedta krav ikke er nok. Og at det trengs noe mer enn bare det å støtte små og store kamper.

Jon Nordenson:
Online activism in the Middle-East: Political Power and authoritarian governments from Egypt to Kuwait
I.B.Tauris, 2017, s.336

I 2011, mens hundretusener demonstranter samlet seg på offentlige plasser rundt i Midt-Østen, sirkulerte den egyptiske Twitter-«hashtagen» #Jan25 verden rundt. Samme år var #Egypt den mest brukte «hashtagen» på Twitter, og den mest diskuterte nyheten på siden var Hosni Mubaraks avgang. Det er kanskje ikke overraskende at den internasjonale medieverden beskrev den arabiske våren og protestbølgene som «Twitter-revolusjoner» eller «Facebook-opprør», selv om den faktiske betydningen av sosiale media knyttet til disse demonstrasjonene er et hett diskusjonstema.

I sin nye bok ønsker Jon Nordenson å øke vår forståelse for hvordan nettaktivisme kan hjelpe aktivister i autoritære regimer til å virkeliggjøre sine mål. Han gjør dette ved å bruke forskning han utførte om nettaktivisme knyttet til to protestbevegelser på starten av 2010: En bevegelse mot seksuell trakassering i Egypt og en ungdomsbevegelse i Kuwait som krevde større demokratiske rettigheter i landet sitt.

Å slå fast virkningen av nettaktivisme ved protestbevegelsen i Midt-Østen er et ambisiøst prosjekt, særlig når man tar i betraktning mangelen på tilgjengelige data om hvilke vaner, holdninger og tro det er som ligger bak protestbevegelsens framtreden i regionen. Det er spesielt vanskelig å skille mellom virkningen nettaktivisme hadde på mobiliseringen av folk i de fem åra som ledet opp til den arabiske våren, og virkningen på utviklingen av annen aktivisme i Midt-Østen gjennom samme periode. I Egypt økte for eksempel utbredelsen av nettaktivisme samtidig med økt tilgang til flere nyhetskanaler på TV (som Al-Jazeera) i årene fram til den arabiske våren. I tillegg fantes det et voksende nettverk av demokratiaktivister i Kairo, utenfor sosiale medier. Mange forskere har faktisk argumentert med at Al-Jazeeras dekning av protestene i 2011 og de virkelige aktivist-nettverkene spilte en viktig rolle i opprøret.

Nordenson har lite av faktisk materiale som kan overbevise om at det er noe spesielt ved nettaktivisme – i motsetning til virkelig aktivisme – som kan gi en særegen fordel i mobiliseringen av folk under autoritære regimer. For eksempel ble deltakelsen i det populære TV-showet al-Bernamig av typen nyhetssatire en milepæl for aktivister mot seksuell trakassering i Egypt. Det ble et viktig bidrag til å øke bevisstheten om dette. I tillegg viet programmet en hel sending som tok opp temaet seksuell trakassering. Som Nordenson bemerker kom dette i stand ved at det fantes forbindelser utenom nettet mellom aktivistene og kontakter i media. Nordenson nevner også de tradisjonelle sosiale møtene, kalt diwaniyyat, som finnes i Kuwait. Disse møtene har hatt betydning for utviklingen av politisk diskusjon, og det har bidratt til at aktivister i Kuwait har klart å samle store folkemengder over lengre tid – både før og etter internett. Det er helt klart at organisering utenfor nettet er mulig. Det spiller en viktig rolle, og det på tross av den autoritære karakteren til regimene i Egypt og Kuwait.

Nordenson framhever at det som særpreger nettaktivisme, er at det kan gi en sterkere stemme til dem som tradisjonelt har blitt marginalisert av hovedstrømningene i politikken og av vanlige media, og kan gi dem et rom hvor de kan unngå hegemoniet til mektigere aktører. For å understøtte dette hevder han at nettaktivisme skapte en mulighet for at den vanskeligstilte stammebefolkningen i Kuwait (i motsetning til den tradisjonelt mer tilgodesette urbane befolkningen) kunne framføre sin klagemål. Når det gjelder Egypt, tåler imidlertid ikke idéen om at nettaktivisme forsterker stemmen til de marginaliserte nærmere ettersyn. For det første er utbredelsen av internett liten i Egypt. En undersøkelse utført av Pew i 2012 fant at bare 37 % av den egyptiske befolkningen bruker internett. Undersøkelser har også vist at de egyptere som faktisk bruker internett, gjerne hører til blant de rikere, framfor de marginaliserte. Nordenson mener at aktivistene mot seksuell trakassering kan regnes som marginaliserte nettopp fordi de er kvinner, men da er det verdt å vurdere hva dette betyr når vi snakker om kvinner med privilegert bakgrunn. Det sier en del at de twittermeldingene fra disse gruppene som han siterer fra er på engelsk, et språk som er utilgjengelig for egyptere fra arbeiderklassen, mens det gjerne er foretrukket av Egypts øvre middelklasse med vestlig utdanning.

Situasjonen i Kuwait er imidlertid helt annerledes. Det har blitt anslått at det er rundt 80 % av befolkningen som bruker internett. Landet kan også skryte av å ha verdens høyeste antall Twitter-brukere per innbygger. Når forholdene er slik at det store flertallet av befolkningen bruker internett, er det naturligvis forståelig at nettaktivisme har et langt større potensiale til å åpne og utjevne mulighetene til å uttrykke seg for marginaliserte aktivister. Men selv om det er tilfellet, er det mange andre faktorer som spiller inn. I et land som Singapore som regnes som et av verdens teknologisk mest avanserte nasjoner, men som også er autoritært, har myndighetene satt i verk et sofistikert system med sensur av online virksomhet, og det har strupet mye av nettaktivismen. Når man leser om nettaktivisme er det også viktig å ta i betraktning de ideologiske rammene som denne formen for å uttrykke seg på stort sett har holdt seg innenfor – særlig i vestlige media. Gjennom 2011 ble bilder av unge mennesker med sine smarttelefoner på plassene rundt i de arabiske hovedstedene ofte brukt som selve bildet på protestene i den arabiske våren, særlig i vestlige mediers nyhetsdekning. Det året dukket en innflytelsesrik egyptisk «tweep» opp på «The Daily Show». På perfekt engelsk fortalte hun om tiden som student ved det amerikanske universitetet i Kairo. På den tiden lovpriste Barack Obama det egyptiske opprøret som en modell for ikke-vold, og sa at han håpet det ville føre fram og at det ville være mulig for «the Google guy» å bli president, med referanse til den prominente online aktivisten Wael Ghonim, som også hører til i sjefssjiktet hos Google. Alt dette bidro til å dyrke fram en forestilling om at den arabiske våren føyde seg inn i rekken av de liberale, ikke-voldelige fargerevolusjonene som feide over flere av de Øst-Europeiske landene og Balkan tidlig på 2000-tallet.

Men framstillingen av opprøret i Egypt som fredelig stemmer ikke med det som ny forskning har avslørt om volden knyttet til disse opprørene. Mens det pågikk, var det lite dekning i media av det faktum at egyptiske demonstranter hadde satt fyr på en fjerdedel av politistasjonene i Egypts to største byer, Kairo og Aleksandria. Disse brannene ble typisk nok startet av innbyggerne i fattige urbane nabolag. De passer kanskje bedre til beskrivelsen «marginaliserte aktivister» heller enn anglofile «tweeps.» Sikkerhetsrisikoen disse angrepene representerte, førte til at sikkerhetstjenesten gjorde vedtak om å forsterke beskyttelsen av politistasjonene rundt om i landet, selv om det sprengte kapasiteten til sikkerhetsstyrkene såpass at regimet ble ute av stand til å kontrollere og slå tilbake mot de store demonstrasjonene på Tahrirplassen og andre steder. Selv om sosiale media sannsynligvis har mobilisert mange, så er det viktig å tenke over at overvurdering av rollen til sosiale media kan forkludre vår forståelse av opprøret i Egypt i 2011.

Om svakheten i Nordensons bok ligger i tendensen han har til å dra overdrevne generaliseringer, så ligger styrken i hans detaljerte beskrivelser av de to kampanjene han trekker fram i Egypt og Kuwait. Sånn sett gir boka et interessant innblikk i hvordan sosiale media kan være til hjelp for å få fram helt spesielle metoder for organisering. Når det gjelder Kuwait, dokumenterer han hvordan aktivistgruppene brukte sosiale media til å utveksle detaljerte beskrivelser og kart over planene sine. Ved å peke ut forskjellige møteplasser for de sentrale demonstrasjonene ut fra deltakernes geografiske plassering, skapte og spredde organisatorene på effektivt vis et lett forståelig system som gjorde det vanskeligere for regimet å hindre demonstrasjonene eller slå dem ned. Organisatorene brukte også sosiale media til å dele reserveplaner for det ene eller andre scenario, og de ba sine online tilhengere å løpende følge med på kontoene sine slik at de kunne være oppdatert om alternative møteplasser i tilfelle politiet var på sporet. Denne taktikken viste seg verdifull for virkelighetens aksjoner. Nordensons beskrivelser av denne formen for kreativ tenkning er ikke bare fascinerende, de kan også overføre redskaper og kunnskap til andre aktivister i autoritære regimer slik at de kan få mest mulig ut av sine egne strategier for bruk av sosiale media.

Jon Nordenson er forsker ved Universitetet i Oslo hvor han også fullførte sin PhD ved Senter for islamske og Midt-Østen studier. Arbeidene hans har blitt publisert i The Middle East Journal, CyberOrient og Babylon: Nordic Journal for the Middle East and North Africa.

Tekst: Thoraya El-Rayyes
PhD student i statsvitenskap ved London School of Economics

 

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen,
Redaksjonsmedlem i Gnist.

 

Fredrik V. Sand
Den danske suksessen: Enhedslisten
Oslo: Manifest forlag, 2017, 159 s.

Halvor Fjermeros er forfatter og bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand

Enhedslisten har via en omfattende «modernisering» oppnådd større suksess enn sine nordiske søsterpartier, målt både i oppslutning og medlemstall, gitt parlamentarisk innflytelse, men også svekket politisk gangsyn, lærer vi av denne boka.

I 2005 oppnådde Enhedslisten 3,4 % av stemmene i valg og hadde gjort et byks i medlemstallet, opp til 4 000, eller med andre ord større enn det norske søsterpartiet Rødt er i dag. De hadde lenge slitt med å nå den danske sperregrensa på to prosent, men nå var de i siget, særlig i København. Men nedslagsfeltet var mer alternativt enn Rødt noen gang har vært i nærheten av, blant de hasjliberale i Christiania og autonome husokkupanter på Nørrebro. Men det var også et politisk lappeteppe av ulike venstresidestrømninger: det danske moskvatro kommunistpartiet DKP (etter en splittelse), Venstresocialisterne (VS) som hadde blitt stiftet av utbrytere fra SF (SVs danske søsterparti) samt trotskistene i 70-tallspartiet SAP. Til tross for at Enhedslisten ble dannet i 1989, var her fortsatt mye som var uforent.

Men nå begynte det å svinge. Og en av de nye folketingsrepresentantene sa på landsmøtet i 2006 at målet nå måtte være å få 10 000 medlemmer og oppnå 10 % i valg. Partiet var ferdig med puberteten, meldte danske aviser. I 2015, ni år seinere, var medlemstallet oppe i 9 000 og valgresultatet rundt 9 %. Det er i hovedsak denne niårige utviklinga Fredrik Sand dokumenterer i boka si, og det har blitt en tankevekkende framstilling av en politisk strømlinjeforming med effektivitet og resultater som har gitt partiet innflytelse på danske regjeringer og framskaffet Danmarks mest populære partileder, Johanne Schmidt-Nielsen. Hun kom i 2007 inn i Folketinget 23 år gammel og hadde vært tidenes yngste deltaker i partilederdebatten rett før valgdagen. Fire år seinere skjedde det store gjennombruddet da Enhedslisten fikk 6,7 % og 12 representanter i Folketinget. I den beste valgkretsen i København oppnådde partiet 27,6 % og den unge partilederen fikk 47 000 personlige stemmer, flere enn påtroppende statsminister Helle Thorning-Schmidt. Dette året hadde fagbevegelsen ikke bare oppfordret sine medlemmer til å stemme på sosialdemokratene og SF, men også Enhedslisten (EL). Altså en drøm for en radikal partileder.

I Fredriks Sands bok får vi inngående kjennskap til det han døper som kampen mellom «tradisjonalistene og modernister». Han gir en fin beskrivelse av hvordan noen i ledelsen i 2008 spurte seg hva velgerne tenkte, og så satte et partimedlem som hadde vært med på Obamas valgkamp det året til å gjøre en undersøkelse. Han dybdeintervjuet 16 folk i to grupper, den første av folk som stemte SF/EL, den andre av borgerlige velgere. Hvorfor valgte folk bort EL? Spørsmålet ble besvart med at «partiets image var for alternativt og at politikken ble oppfattet som urealistisk.» Dette ga støtet til en større utspørring av 3000 folk, faktiske så vel som potensielle velgere. Av dette fant ledelsen ut at partiet «manglet vilje til å inngå kompromisser og delta i politiske forlik. Ikke hadde de innflytelse, og ikke var de interessert i det heller, var velgernes klare inntrykk.» Det opposisjonelle selvbildet sto sterkt i EL, skriver Sand:

«Noen assosierte EL med væpna revolusjon, andre med voldelige anarkister. Enkelte hadde festet seg ved støtte de hadde signalisert, mer eller mindre direkte, til militante bevegelser i Midtøsten, mens atter andre la vekt på at EL lå for langt ute i EU-spørsmålet.»

Det siste peker på kravet om å melde Danmark ut av EU, noe Sand bruker som eksempel på det mange oppfattet som «et parti som stilte urealistiske krav».

Det er jo et stykke vei fra væpna revolusjon til EU-utmelding, og vi ser hvordan velgerundersøkelser kan gi svar på så mangt, avhengig av hvor langt utenfor velgerskaren en går. Men å bruke EU-utmelding som eksempel på «urealistiske krav» i 2017, mens britene forhandler om brexit, hører med til denne bokas rariteter. Det er flere av dem, som når Sand skriver at det under debatten om budsjettforlik «var et par tradisjonalister som mente partiet aldri kunne stemme på et statsbudsjett med bevilgninger til krigen i Afghanistan.» Jaha, er det «tradisjonalisme» å mene noe sånt i et angivelig anti-krigsparti? Under drøfting av fornyingsprosessen og ønsket om ny språkbruk skriver Sand om å luke ut de mest omstridte formuleringer: «- som begrepet kommunisme og kravet om å legge ned politiet …» Dette nevner han samme i åndedrett, dvs politiske spørsmål som befinner seg i to ulike galakser. Her ser vi hvordan Christiania-hippienes og de svartkledte balaklavakjempernes «drep purken»-innstilling har infisert partiprogrammet med et mildt sagt latterlig standpunkt. Fullt så latterlig er det vel ikke å diskutere hva som er innholdet i begrepet kommunisme for et revolusjonært parti som har «fellesskap fungerer» som sitt slagord. De to ordene betyr jo det samme.

Og apropos det siste, så lærte jeg av Sands bok at dette slagordet, som Rødts ledelse lanserte som valgkampmotto i år, faktisk er utplantet fra tankesmia Manifest i Oslo via et notat med tittelen «Fellesskap funker» til partistrategen Pelle Dragsted i København. Dette gir også et stikkord til det som kan leses som denne bokas metafortelling, nemlig ønsket om at Rødt i Norge må følge Enhedslistens oppskrift på «modernisering» for å komme i posisjon og slutte å surre rundt i kulissene. Det Sand beskriver med innsikt og autensitet er kort sagt hvordan det danske partiet har klart å manøvrere seg inn i en posisjon der de har klart å utnytte Socialdemokraternes og SFs høyredreining til å inngå allianser der Enhedslisten har kunnet stille ultimative krav. De beste eksemplene er kampen om dagpengekuttene, angrepet på lærernes stilling i skolen (en parallell til den norske streiken i forfjor) og massebevegelsen mot salg av det statseide danske energiselskapet DONG til investeringsbanken Goldman Sachs.

Dette er resultatet av en systematisk fornying som i forfatterens øyne handler om å kvitte seg med alt som kan skremme vekk nye velgere eller som kan fyre opp media til nye angrep på «museumsvoktere», «tradisjonalister» eller «ekstremister». Ingen skal være i tvil om hvilken side forfatteren er på. I hans begrep om modernisering hører alt fra kampen om nystrøket skjorte kontra t-skjorte innenfor dressjakka til oppgjøret med gamle standpunkter og formuleringer som kan skape den minste mistanke om ytterliggående standpunkter. Sand er tett på disse bestrebelsene på fornying, ofte frisk formulert, som når han gjengir partilederens hjertesukk om «de forpulte sosialdemokratene» som kommer og ødelegger hele hennes plan. Men ofte blir beskrivelsene så tett på og så opptatt av blazer/bluse-detaljer, «to knapper åpne i skjorta», «for anledningen i hvit bluse», liksom for å understreke at modernisering er synonymt med form og stil. Og her stikker også bokas grunnleggende problem. For Sands insisterende «modernisering uten høyre­dreining» tas ikke opp til dypere drøfting.

Mest påfallende blir det i behandlingen av Enhedslistens største politisk fadese, støtten til godkjenning av bombekrigen mot Libya i Folketinget våren 2011. Her inntok partiet samme posisjon som SV i Norge, som ukritisk haleheng til sosialdemokratene, og gikk rett i Nato-fella som klappet igjen med et smell og gjenlyd av regimeskifte. Med en bisetning sist i boka bemerker Sand at «det er vanskelig å se noe venstrevridd med krigstokt i Libya», men ellers gjør han intet forsøk på å beskrive hvordan noe slikt er mulig i et «fredsparti» som nyss har gjort opp med krav om å oppløse militæret – nok en raritet i dette partiet med sterke innslag av autonome og overvintra hippier. Den manglende årvåkenhet for imperialistiske påvirkninger i fornyingslinja forsterkes av den nevnte støtte til krigen i Afghanistan. Og det generelle forfall i partidebatter avdekkes i eksemplet Sand nevner om folketingsrepresentanten som tok til ordet for dialog med jihadistene i IS. Han var intet mindre enn utenrikspolitisk talsmann, og ble fratatt vervet da han hadde blamert seg i 2014.

En annen kontrovers er beslutninga om at EL skal stille egen liste til EU-parlamentet og dermed forlate den gamle linja med å stille seg bak den breie fronten i Folkebevægelsen mod EU. Heller ikke dette blir analysert. Vi får i det hele tatt ikke vite noe som helst om partiorganisasjonen, medlemmene og lagsaktiviteter. Det er en kardinalfeil i ei bok på 150 sider som handler om ett eneste parti. Alt er sett fra toppen, med et alt for nærsynt blikk, og det er ikke mulig å gå forfatteren etter i sømmene når han f.eks. påstår at EL «i et visst omfang er blitt et arbeiderparti – især blant de ufaglærte.» Vi møter ikke en eneste verken fag- eller ufaglært, vi er ikke i nærheten av ei fagforening, vi få ikke møte et eneste faglig engasjert medlem. For i denne boka handler det hele om spillet på toppen, fritt for analyse av det som uansett hva forfatteren påstår, er en klar høyredreining på i «fornyingens navn». Det nærmeste Sand kommer en drøfting av arbeiderklassepolitikk er der han viser at partilederen nylig har skjerpet kampen mot sosial dumping og EUs frie arbeidsinnvandring, antakelig fordi hun må møte en kritikk som det høyrevridde Dansk folkeparti lenge har vært aleine om. Men dette vitner ikke om et parti med lange faglige antenner, noe også en av partiets folkevalgte og mangeårig faglig tillitsvalgt antyder i sin kritikk da partiledelsen fikk det for seg at de kunne tenke seg å skifte alliansepartnere til det ikke-sosialistiske Alternativet. Her er det mange ubesvart spørsmål om veivalg og livet på grasrota i et parti som definitivt har opparbeidet en evne til å nyorientere seg fortløpende.

Til slutt et hjertesukk fra en sjøloppnevnt språkvokter. Et dusin ganger omtrent leser jeg at infinitivsmerket konsekvent er feilplassert (å ikke, å både, å endelig… i stedet for å foran verbet). Kan forlaget luke det vekk før neste opplag? Og til forfatteren: Til oppfølgeren tar du med deg Johanne Schmidt-Nielsens gode råd som du sjøl siterer i siste avsnitt: «Politikk er ikke bare parlamentet. Politikk er mye forskjellig.» Vel talt.

Denne artikkelen diskuterer forholdet mellom norsk arbeider­bevegelse og den unge sovjetstaten fra 1917 til Norges tilslutning til NATO i 1949.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og leder av Rødt Grünerløkka. Foto: Nasjonalbiblioteket

I stor grad vil jeg basere meg på protokoller fra DNAs landsmøter, som faktisk ble ført som fullstendige referater, samt tre artikler som drøfter forholdet mellom norsk arbeiderbevegelse og den russiske revolusjonen /Sovjetunionen¹. Formålet med artikkelen er å vise hvordan arbeiderbevegelsen den gangen vurderte Russland, som fra 1922 het Sovjetunionen².

Bakgrunn: Linjekamp i norsk arbeider­bevegelse og første verdenskrig

I norsk arbeiderbevegelse hadde det i noen år pågått en politisk linjekamp. Striden sto om veien til sosialismen skulle skje parlamentarisk eller gjennom masseaksjon. Opposisjonen var ikke antiparlamentarisk i den forstand at den var mot å stille til valg, men gikk mot det de kalte «hyperparlamentarisme» som la all vekt på det parlamentariske arbeidet. Trass i ulikt syn på taktikk og strategi, ønsket begge fløyer sosialisering av de viktigste produksjonsmidlene.

Den første verdenskrigen som hadde brutt ut i 1914, gjorde sterkt inntrykk. Da krigen brøt ut gikk de sosialdemokratiske partiene i de krigførende landa inn for krigsdeltakelsen med unntak av det russiske³. I det antimilitaristiske DNA var motstanden mot krigen sterk. I sin åpningstale på landsmøtet i 1915 sa partiets formann (som det het den gangen) Christian Holtermann Knudsen: «Naar Det norske Arbeiderparti i dag åpner sitt landsmøte, er det under ganske særegne forhold som ingensinde tidligere. Ute i de store land synes verden at være omskapt til en galeanstalt. I over ni måneder har der nu derute foregaat massemyrderier av den mest gruoppvekkende art».⁴

Med første verdenskrig som bakgrunn ble den norske arbeiderbevegelsen sterkt inspirert av det som skjedde i Russland fra februarrevolusjonen i 1917 og utover. Aktivismen var økende og aksjonsdagen mot dyrtid 6. juni 1917 var en stor suksess. Nesten samtlige LO-medlemmer deltok i endagsstreiken, og også mange andre, om lag 300 000 til sammen. Dette ville neppe skjedd uten meldingene fra øst i følge Bjørgum.⁵ Seinere dette året vant imidlertid den forsiktige fløyen fram på ny og opposisjonen led nederlag på LO-kongressen.

Med Oktoberrevolusjonen fikk imidlertid opposisjonen vind i seilene. I Trondhjem uttalte Arbeiderpartiet enstemmig sin varmeste sympati for den russiske revolusjonen og sluttet seg til krav fra Bergens- og Kristianiaarbeiderne om at Norge måtte anerkjenne den sosialistiske regjeringa i Russland. På et massemøte i Trondhjem kalt inn på et par timers varsel kl. 20 den 6. desember møtte 4000 fram.⁶ Argumentet var at hvis arbeiderne kunne ta makten i Russland, kunne det samme skje i Norge. Arbeiderrådsideen spedte seg raskt og sterkt i norsk arbeiderbevegelse. Også soldatråd ble danna slik at militæret skulle bli mest mulig ubrukelig til å slå ned arbeiderbevegelsen. ⁷

Tranmæl godtok bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamlinga i januar 1918⁸ og foretrakk på den tida rådsideen framfor parlamentarisme som virkemiddel for å bygge sosialismen. Her var han nok inspirert av Lenin som framholdt at rådsrepublikken var mye mer demokratisk enn parlamentarismen.

Den revolusjonære fløyen vinner fram i DNA

Impulsene østfra bidro vesentlig til at opposisjonen vant fram og fikk flertall i DNA på landsmøtet i 1918. I kjølvannet av første verdenskrig fulgte en bølge av revolusjonsforsøk og kontrarevolusjonær vold over store deler av Sentral-Europa. I denne situasjonen ble Komintern etablert i Moskva våren 1919, som et forsøk på å samordne revolusjonsbestrebelsene internasjonalt. Bare de russiske bolsjevikene lyktes imidlertid med å forsvare seg når kontrarevolusjonære krefter slo tilbake. I 1919 vedtok DNA med overveldende flertall på et ekstraordinært landsmøte å melde seg inn i Komintern.

Sympatien med den russiske revolusjonen var utbredt i hele den norske arbeiderbevegelsen. Dette kom konkret til uttrykk ved kraftfull mobilisering mot den vestlige intervensjonspolitikken overfor det revolusjonære Russland. Norge var det eneste landet i Europa der det var effektiv generalstreik mot denne politikken. Den vellykka generalstreiken mot den vestlige intervensjonspolitikken fant sted 21. juli 1919.⁹

Hendelsene i Russland hadde også virkninger langt utenfor arbeiderbevegelsens rekker. Det er sannsynlig at også de borgerlige partiene ble påvirket av revolusjonstrusselen da de gikk med på å endre valgsystemet fra etmandatskretser, med valg i to omganger slik at de borgerlige partiene kunne hindre sosialistkandidaten å bli valgt, til et forholdstallsystem. De gikk også med på åttetimersdagen.

I 1920 vant den radikale fløyen fram også i LO. På DNAs landsmøte samme år skjedde en ytterligere styrkeforskvning i revolusjonær retning. Både prinsipprogram og arbeidsprogram ble radikalisert. Flere oppfattet at verdensrevolusjonen sto like rundt hjørnet. På landsmøtets åpningstale sa Kyrre Grepp at «Arbeiderklassen har seiret i Russland. Den vil komme til at seire i alle land. Verdensrevolutionen kan sinkes. Stanses kan den ikke.» ¹⁰ Landsmøtet vedok med 285 mot 32 stemmer at: «I en revolutionær epoke blir det nødvendig for arbeiderklassen at skape sine egne organer for overtagelsen av den politiske magt. Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning, som svarer til den revolutionære situation og lægger den hele samfundsmagt i hænderne paa de revolutionære kræfter – haandens og aandens arbeidere.»¹¹ Dette må sies å være klart inspirert av den russiske revolusjonen. Også i Norge var dette en periode med intensivert klassekamp og stor streikeaktivitet, og utsiktene til revolusjon framsto ikke fjernt for alle.

Partisplittelser om forholdet til Komintern

Komintern vedtok på sin kongress i 1920 de såkalte Moskvatesene. Da tesene ble vedtatt, hadde det gått tre turbulente år siden Oktoberrevolusjonen. Det som ofte er omtalt som «Den russiske borgerkrigen » var ikke bare en borgerkrig mellom «de røde», bolsjevikene og deres allierte, og «de hvite». I tillegg intervenerte samtlige av datidas vestlige stormakter. I lys av dette må Moskvatesene betraktes. Tesene var basert på en nært forestående verdensrevolusjon der den internasjonale klassekampen var på vei inn i en borgerkrigstilstand.¹²

Tesene fikk til å begynne med stor støtte i DNA. Opposisjonen som gikk mot tesene, mente at revolusjonen i Norge ikke var nært forestående. De mente videre at de russiske erfaringene ikke kunne overføres til Norge.

Det sosialdemokratiske mindretallet visste at de ville tape på landsmøtet i 1921, og gikk derfor ut av partiet og stiftet Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) allerede før landsmøtet fant sted. Radikaliseringa som hadde foregått etter den russiske revolusjonen hadde slått inn også blant sosialdemokratene. I prinsipprogrammet for det nye sosialdemokratiske partiet het det at partiet ville ha «en socialistisk omdannelse av det nuværende økonomiske system», ved at «den kapitalistiske stat avløses av et socialistisk samfund» og at partiet og fagbevegelsen sin kamp skulle fremme «en hurtig socialistisk utvikling». Det nye partiet var heller ikke negativt til den unge Sovjetstaten som sådan. Michal Puntervold, som ble valgt til nestleder på landsmøtet i 1921, stilte seg for eksempel positiv til den russiske revolusjonen.¹³

DNAs landsmøte i 1921 ga tilslutning til Moskvatesene, og partiet fortsatte som avdeling av Komintern. I Kominternperioden var det imidlertid uenighet mellom Komintern og DNA om flere forhold. For eksempel ville DNA beholde det kollektive medlemskapet fagforeningene den gang hadde i partiet, mens Komintern krevde et kaderparti basert på individuelt medlemskap. Det var også uenighet om religionsspørsmålet, hvor DNA ikke ville drive ateistisk agitasjon. DNA ville generelt ha større sjølstendighet overfor Komintern.

På landsmøtet i november 1923 la Eksekutivkomiteen (EKKI) i Komintern fram et forslag som gïkk ut på at landsmøtet skulle ta avstand fra bestemmelser som sto i motsetning til Komintern. Flertallet avviste Kominterns ultimatum. EKKIs representant erklærte at flertallet hadde stilt seg selv utenfor Komintern. Mindretallet reagerte ved å marsjere ut av landsmøtesalen. De etablerte dagen etter det nye Norges Kommunistiske Parti (NKP) som norsk avdeling av Komintern. At NKP hadde et positivt syn på Sovjetunionen gjennom hele sovjetepoken, også etter at Komintern ble oppløst, er er lite nytt og oppsiktsvekkende. Forholdet mellom NKP og Sovjet behandles derfor ikke i resten av artikkelen.¹⁴

DNAs forhold til Sovjet 1923–1939

DNA kalte seg fortsatt kommunistisk de første årene etter at partiet hadde gått ut av Komintern. Ungdomsorganisasjonen ble kalt Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Utover i 1920-åra kom arbeiderbevegelsen mer på defensiven og den russiske revolusjonen spredte seg ikke til Vest-Europa. I 1927 ble DNA og NSA partiet slått sammen, men partiet hadde revolusjon på prinsipprogrammet lenge etter dette, faktisk helt fram til 1939. Mange av de som brøt ut og etablerte NKP, vendte seinere tilbake til DNA, blant dem Moskvatesenes ledende forsvarer Olav Scheflo.

DNA gikk heller ikke tilbake til den Sosialistiske Internasjonalen med det første. Helt til 1938 valgte partiet å markere en posisjon mellom den kommunistiske og den sosialdemokratiske internasjonalen. En tilsvarande mellomposisjon inntok LO i forhold til internasjonale forbindelser. Først i 1935 gikk LO inn i den sosialdemokratiske Amsterdaminternasjonalen.

DNA hadde lenge etter partisamlinga sans for Sovjetunionen som et systemalternativ til kapitalismen i vest. Femårsplanene vakte stor interesse. For mange i den norske arbeiderbevegelsen framsto den sovjetiske planøkonomien som et lysende alternativ til en kriseridd kapitalisme med massearbeidsledighet og Sovjetunionen framsto også som et bolverk mot den framvoksende fascismen. Velferdsreformene i Sovjet ble også sett på med interesse.

På DNAs landsmøte i 1933 ble et avsnitt om forholdet til Sovjetunionen vedtatt tatt inn i prinsippprogrammet: «Kampen mellem finans- og arbeidsgiver veldet på den ene side og det arbeidende folk på den andre, eller mellem kapitalisme og socialisme, går i nutiden sin gang i alle kapitalistiske land. Fremgang eller tap for arbeidermakten i et land virker inn på arbeidernes stilling i de andre land. Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund. Partiet vil støtte den russiske arbeiderklasse i dens opbyggingsarbeide og søke å utvide de kulturelle og økonomiske forbindelser med Sovjet-Samveldet, men vil samtidig fremheve at vi må bygge på de historiske, økonomiske og sociale forutsetninger som er til stede her i landet.»¹⁵ Partiet var altså fortsatt positivt innstilt til Sovjetunionen, men påpekte at bygging av sosialismen i Norge må basere seg på norske forhold.

I 1935 ble DNA et regjeringsparti. På landsmøtet i 1936 er fortsatt synet på Sovjet positivt og redselen for et angrep på Sovjet stor. I formann Oscar Torps åpningstale het det at: «På den annen siden har vi kunnet merke, at Sovjet-Samveldet, som tidligere var satt op som det store skremmebillede, står bedre i den offentlige opinion enn før. I Sovjet kan en peke på positive fremskritt i økonomisk og social opbygging i de år, hvor den øvrige verden gikk tilbake. Den ophissende kampanje mot Sovjet-Samveldet virker ikke lenger.» ¹⁶ I 1936 vedtok landsmøtet også enstemmig å utvide informasjonsvirksomheten og å styrke kulturkontakten med Sovjetunionen:

«Landsmøtet henstiller til Arbeidernes Oplysningsforhund å fortsette og utvide sitt arbeide for å spre kunnskap om Sovjet-Samveldet og peker spesielt på følgende opgaver:

1. Samle og bearbeide mest mulig pålitelige ­og utførlige oplysninger om stillingen og utviklingen i Sovjet-Samveldet og formidle dette stoff til arbeiderpressen og arbeider-organisasjonene.

2. Organisere studiereiser og feriereiser til Sovjet-Samveldet.

3. Forestå formidling av russisk film.

4. I samarbeide med partiets forlag utgi litteratur fra og om Sovjetsamveldet.

5. Arrangere utstillinger som belyser utviklingen i Sovjet-Samveldet.»¹⁷

Den kraftige tilstramminga i Sovjetunionen med bl.a. Moskvaprosessene fra 1936 førte til uenighet i norsk arbeiderbevegelse. NKP støttet prosessene. DNA var delt i synet på prosessene. Deler av partiet gikk ut mot prosessene, bl.a. Olav Scheflo.¹⁸ Partiets toneangivende personer med Tranmæl i spissen hadde et først et vaklende syn. Fra årsskiftet 1937/1938 stilte de seg imidlertid klart fordømmende.¹⁹

1939–1949: Ny verdenskrig og NATO

Før DNAs landsmøte i november 1939 hadde det skjedd store rystelser i verden. I august hadde Sovjetunionen inngått en ikke-angrepspakt med det nazistiske Tyskland. I september angrep Tyskland Polen og Den andre verdenskrigen brøt ut. På dette landsmøtet var det for første gang flere talere som uttalte seg entydig negativt om Sovjetunionen. Avsnittet om solidaritet med Sovjetunionen ble tatt ut av prinsipprogrammet, noe som ikke var helt ukontroversielt. Flere delegater ønsket at punktet skulle stå, blant dem Eyvind Dahl fra Stavanger som i flere landsmøter hadde ledet an i en venstreopposisjon, og streikelederen på Menstad, Arthur Berby fra Telemark.²⁰

Det sovjetiske angrepet på Finland i slutten av november 1939 medførte at Sovjetunionen kom i vanry i store deler av DNA. Fra nå av var det slutt på at sovjetsystemet ble holdt fram som noe positivt som måtte forsvares fordi det representerte et alternativ.²¹ Mens Finlandskrigen pågikk, var det en sterk stemningsbølge mot både Sovjet og NKP i norsk arbeiderbevegelse.²²

Etter Sovjetunionens store krigsinnsats snudde dette, og landet fikk på ny stor sympati. Sammenslåing mellom DNA og NKP ble også vurdert i 1945.²³ Sambandet Norge-Sovjetunionen hadde like etter krigen hele Arbeidarpartiets ledelse som medlemmer. NKP gjorde også et brakvalg ved stortingsvalget 1945, med 11,9 prosent oppslutning.²⁴

Sympatien ble denne gangen svært kortvarig. Den kalde krigen brøt ut, og Norge tok plass på vestlig side etter en kort periode med brubyggingspolitikk. Einar Gerhardsens Kråkerøytale i februar 1948 var startskuddet på en antikommunistisk kampanje.

På landsmøtet i 1949 ble spørsmålet om innmelding i NATO tatt opp uten at saka var sendt ut til partilaga på forhånd slik vanlig var i store saker. NATO-motstanderen Olav Oksvik (tidligere NSA-er) protesterte mot framgangsmåten og foreslo at saka måtte utsettes. Da utsettelsesforslaget bare fikk 35 stemmer (mot 329) trakk han imidlertid forslaget, og et enstemmmig landsmøte ga dermed sin tilslutning til NATO-medlemskapet.²⁵

Partiets første statsminister Christopher Hornsrud gikk (i motsetning til Tranmæl, Torp og Gerhardsen) mot både NATO-medlemskapet og fraværet av sosialisme i DNAs nye politikk etter 1948–49. Han påpekte i et inervju på sin 100-årsdag i 1959: «Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk.»²⁶

Oppsummering

Sympatien for den russiske revolusjonen var stor i norsk arbeiderbevegelse i den første perioden som her er diskutert. Det som skjedde i Russland, var en stor inspirasjon. Rådsideen som sto på DNAs program i noe ulike varianter i nesten hele mellomkrigsperioden er et eksempel på det.

Men, også etter at DNA gikk ut av Komintern, var vurderingene av Sovjet overveiende positive, men gikk i mindre grad inn for å kopiere politikken som ble ført der.

Først på slutten av 30-tallet tok det overveiende positive synet på Sovjetunionen slutt i DNA. Etter et kort sovjetvennlig blaff som følge av Sovjetunionens krigsinnsats, gikk Norge inn på Vestens side i den kalde krigen.

Noter:

1 Disse tre artiklene er Jorunn Bjørgum (2017): «Det knaker i det gamle samfunns fuger og baand – Martin Tranmæl og den russiske revolusjon», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 43–63, Eirik Wiig Sundvall (2017): «Arbeiderpartiet og klassekrigen- Striden om Moskvatesene i 1920 i en internasjonal kontekst», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 65–83 og Hallvard Tjelmeland (2017): «Arbeidarpartiet, bolsjevikpartiet og Sovjetstaten 1917-1991», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 85–105

2 Mine vurderinger av forholdene i Sovjet (eller Norge) i denne perioden er ikke tema for artikkelen.

3 Begrepet sosialdemokratisk hadde den gangen en svært forskjellig betydning fra i dag. På denne tida kalte alle sosialister seg sosialdemokrater (både revolusjonære og reformister). Også begrepene demokrati og diktatur ble brukt på en annen måte enn i dag.

4 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 22. landsmøte i Trondhjem, fra 22. til 26. mai 1915, s.5.

5 Bjørgum (2017), s. 50.

6 Bjørgum (2017), s. 54.

7 Bjørgum (2017), s. 58.

8 «Det proletariske demokratiet er ein million gonger meir demokratisk enn noko borgarleg demokrati. Sovjetmakta er ein million gonger meir demokratisk enn den mest demokratiske borgarlege republikken.», Lenin i «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky.», bd. 10, s.53, Lenin – verker i utvalg , Oktober, 1977.

9 Tjelmeland (2017), s. 87.

10 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 24. ordinære landsmøte 22– 25. mai 1920, s. 4.

11 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 24. ordinære landsmøte 22–25. mai 1920, s. 63.

12 Bakgrunn for Moskvatesene og striden rundt tesene gjengis bare helt summarisk her. For en mer omfattende drøfting vises det til Wiig Sundvall (1920), s. 65-83, og referansene der.

13 Tjelmeland (2017), s. 86–87.

14 For mer om forholdet mellom NKP og Sovjetunionen viser jeg til Åsmund Egge og Terje Halvorsen (2002): «…kriteriet på en kommunist er hans forhold til Sovjetunionen – De norsk-sovjetiske partirelasjoner 1917–1991», Arbeiderhistorie, 2002, s. 9–31, og referansene der.

15 Det norske Arbeiderparti, Protokoll fra ­landsmøtet 1933, s. 30.

16 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1936, Protokoll, s.26.

17 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1936, Protokoll, s.117.

18 Inge Scheflo (red.): «Olav Scheflo som ­politiker og menneske», s. 123–139 (lederartikler i avisa ­Sørlandet), Tiden, 1974.

19 Tjemeland (2017), s. 91.

20 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1939, Protokoll.

21 Tjemeland (2017), s. 94.

22 Dag Solstads roman i krigstrilogien Svik – Førkrigsår illusterer stemingsbølgen godt.

23 Det norske Arbeiderparti, Landsmøtet, 31. august–2. september 1945.

24 Tjelmeland (2017), s. 95.

25 Det norske Arbeiderparti, Landsmøtet 1949, Protokoll, s. 189–190.

26 Intervju i Orientering i forbindelse med hans 100-årsdag 1959.

I forrige nummer av Gnist (nr. 3/2017) prøvde jeg å vise hvordan andre bok av Kapitalen utfyller analysen av kapitalismen i første bok. Jeg unnlot imidlertid da å si noe om den siste tredjedelen av andre bok, kapittel 18–21, som egentlig utgjør et emne for seg. Marx kalte det «reproduksjonen og sirkulasjonen av samfunnets totalkapital». Ofte kalles det bare reproduksjonsskjemaene.

Problemet

Det vanskelige problemet Marx tar for seg i disse fire kapitlene, er hva som skal til for at økonomien i et kapitalistisk samfunn skal kunne reprodusere seg sjøl i sin helhet, slik at bedriftene får tak i de produksjonsmidlene de trenger for å fortsette produksjonen neste år, at arbeiderne har jobb og lønning og fortsatt kan kjøpe de samme forbruksvarene i butikkene som før, og at kapitalistene får utbytte og kan kjøpe de samme luksusvarene som før.

Inntil dette punktet i Kapitalen har det stort sett vært én enkelt kapital som har vært analysert. Det har vært tatt som en selvfølge at kapitalisten kan få kjøpt de råvarene, maskinene og de andre produksjonsmidlene han trenger til produksjonen, og at det finnes et marked for varene han produserer. Det har heller ikke spilt noen større rolle hva slags varer det dreier seg om. Nå må Marx finne ut av om produksjonsmidlene som blir produsert, faktisk strekker til for den samlede produksjonen i samfunnet, og om forbruksvarene som blir produsert, faktisk strekker til for hele arbeiderklassens og kapitalistklassens samlede forbruk. Kort sagt: Hva er vilkårene for at kapitalismen kan gjenskape klasseforholdene og de økonomiske forholdene fra år til år, utvikle seg og vokse?

Modellen

Vi skjønner at dette må ha noe å gjøre med mengdeforholdet mellom produksjonen av ulike typer bruksverdier. Marx formulerer en enkel modell av økonomien, der han skiller mellom to store bransjer, nemlig produksjonen av produksjonsmidler og produksjonen av forbruksvarer, og mellom to klasser med hver sin form for inntekt, nemlig arbeiderne, som får lønn, og kapitalistene, som får merverdi.

De to store bransjene kaller han avdelinger. Produksjonsmiddelproduksjonen er avdeling 1 og forbruksvareproduksjonen er avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 1 selger produksjonsmidler både til andre kapitalister i samme avdeling og til kapitalistene i avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 2 lager forbruksvarer til arbeiderne og kapitalistene i egen avdeling og til arbeiderne og kapitalistene i avdeling 1. Det foregår altså handel (varesirkulasjon) både mellom avdelingene og internt i avdelingene.

Som i hele første og andre bok av Kapitalen forutsetter Marx at varene selges til sine verdier. I den siste tredjedelen av andre bok ser han også bort fra endring i utbyttingsraten, endring i vareverdiene (teknologisk endring) og andre forhold som kan gjøre modellen mer komplisert og uoversiktlig. Og i motsetning til det som var et av poengene i de første delene av boka, antar han her at kapitalen i begge avdelinger slår om én og bare én gang i året.

Gitt disse forutsetningene, kan kapitalistene i begge avdelinger få solgt alle varene de har produsert? Og vil inntektene de får, gjøre det mulig å fortsette produksjonen til neste år, enten i samme skala som før (enkel reproduksjon) eller i større skala (utvidet reproduksjon)? Vil arbeidernes lønninger og kapitalistenes merverdi strekke til for å kjøpe alle forbruksvarene og alle luksusvarene som er produsert (enkel reproduksjon), og vil det også være rom for nyansettelser og nyinvesteringer (utvidet reproduksjon)?

Dette er hovedspørsmålene, men flere viktige tilleggsspørsmål må også besvares. Kapitalismen er basert på varebytte med bruk av penger. Vil pengene som kjøperne legger ut, vende tilbake til dem i rette tid til at prosessen kan gjentas på nytt? Svaret er at vi kan forutsette at kapitalistene har penger til å starte prosessen. Under denne forutsetningen vender faktisk alle pengene tilbake til de som satset dem, slik at prosessen kan gjentas.

Tableau Economique

Marx har et forbilde når han formulerer modellen som skal svare på disse spørsmålene, nemlig den franske fysiokratiske økonomen Quesnay. I Quesnays modell, som han kalte Tableau Economique, står jordbruket sentralt. Utgangspunktet er avlingen som er produsert om høsten. Han ser på hvordan klassene som får sin inntekt når avlingen selges, bruker salgsinntekten, og hvilke andre klasser som får solgt sine varer og tjenester, når det skjer. Det Marx lærer av Ouesnay, er blant annet at når det gjelder reproduksjonen av samfunnskapitalen, er det varekapitalens kretsløp som er det eneste fornuftige utgangspunktet. For å sette det på spissen, kan en si at Marx’ modell handler om den ene dagen i året, årets siste dag, da alle møtes på markedet og selger sine produkter og kjøper inn det de trenger for hele neste år.

Likevektsbetingelsen

Med likevekt mellom sektorene i reproduksjonsskjemaenes forstand mener vi at produksjonen i det ene året omsettes på markedet på en slik måte at produksjonen i det neste året kan starte i henhold til de planene kapitalistene har lagt. Siden sektor 1 ikke produserer forbruksvarer, må den delen av bruttoproduktet som neste år skal fungere som variabel kapital i sektor 1 eller som forbruksvarer for kapitalistene i denne sektoren, byttes mot varer av tilsvarende verdi fra sektor 2. På den andre sida må den delen av bruttoproduktet i sektor 2 som skal fungere som produksjonsmidler, byttes mot produksjonsmidler av tilsvarende verdi fra sektor 1. Om varene skal byttes til sine verdier, må disse to verdiandelene være like store. Om de ikke er det, vil en av sektorene ha produsert varer som ikke lar seg selge, i alle fall ikke til verdien.

For Marx er reproduksjonsskjemaene en kontroll av at teorien som han etablerte i første bok av Kapitalen og i de første delene av andre bok, er konsistent når den brukes på et helt samfunn. Det gjelder altså at de ulike typene av bruksverdi (her produksjonsmidler og forbruksvarer) i prinsippet kan bli produsert i mengder som er avpasset etter inntektene som hver av samfunnsklassene kommer til å få, og etter de planene de har for bruken av inntekten. Hvis det er tilfellet, vil alle varene kunne bli solgt og gi selgerne inntekter til å gjennomføre de planene de har for neste periode.

For tilfellet der det ikke forekommer kapitalakkumulasjon (enkel reproduksjon), løser Marx dette problemet fullstendig og finner betingelsen for likevekt. Marx’ arbeid her er faktisk et langt skritt framover mot å etablere et fullstendig samfunnsregnskap, slik det er gjort i vår tid i form av nasjonalregnskap, input-output-analyse osv. Også når det gjelder tilfellet med utvidet reproduksjon, stiller han problemet riktig. Det er i seg sjøl et stort framskritt. Men det tuster seg litt under gjennomføringen i kapittel 21.¹

I prinsippet kunne altså den kapitalistiske økonomien utvikle seg i likevekt. Når den likevel ofte ikke gjør det, henger det blant annet sammen med det som marxistene seinere kalte anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Men det store spørsmålet er om det finnes systematiske årsaker til at det oppstår ulikevekt. Det reproduksjonsskjemaene viser, er at om slike årsaker finnes, må de oppstå i forbindelse med at forutsetningene for analysen vi har gjennomført her, ikke lenger holder. Vi snakker da om slike prosesser som absolutt merverdiproduksjon, endringer i kapitalens organiske sammensetning, endringer i verdiforholdene osv., pluss naturligvis historiske prosesser som ikke kan settes på formel.

Den videre historien

Historisk har mange marxister brukt reproduksjonsskjemaene som grunnlag for vidtgående slutninger om mulighetene for balansert økonomisk vekst, mulighetene for kriser, og til og med mulighetene for kapitalismens undergang. Paul Sweezys bok The theory of capitalist development inneholder en kort historisk oversikt. Det blei som regel antatt at verdisammensetningen var lavere i forbruksvareproduksjonen, og at produksjonen av produksjonsmidler måtte vokse raskere enn produksjonen av forbruksvarer, både under kapitalismen og sosialismen.

Marx’ temmelig usystematiske behandling av likevektsbetingelsen under utvidet reproduksjon gjorde det nødvendig for marxistene som kom etterpå, å konstruere sine egne skjemaer. Den unge Lenin (1893) brukte reproduksjonsskjemaer til å vise at kapitalismen kunne utvikle seg i Russland, i strid mot de som mente at kapitalistisk industri var noe urussisk som nødvendigvis måtte visne på russisk jord.

Skjemaer med inkonsistente forutsetninger kunne brukes til å vise at kapitalismen nødvendigvis måtte gå under, om den ikke fikk en hjelpende hånd utenfra. Et eksempel er Rosa Luxembourgs imperialismeteori (1913), som går ut på at kapitalismen er avhengig av å kunne ekspandere inn i et ikke-kapitalistisk omland. Den bygger på et reproduksjonsskjema der den variable kapitalen holdes konstant, mens akkumulasjonen gjør den konstante kapitalen og sektor 1 større og større. Et annet eksempel er Henryk Grossmann (1929), som antok at arbeiderbefolkningen (og dermed den variable kapitalen) vokste med 5 prosent i året, merverdiraten var konstant, og at kapitalens verdisammensetning øker, slik at den konstante kapitalen øker med 10 prosent i året. Dette fører til at mer og mer av merverdien må omgjøres til kapital, slik at etter 35 år vil kapitalistklassen ikke lenger ha noe igjen til eget forbruk.

På den andre sida brukte Tugan-Baranovski (1905) reproduksjonsskjemaer til å motbevise at krisene skyldes for lav etterspørsel etter forbruksvarer (underkonsumpsjonsteorier). I hans skjema økte kapitalens verdisammensetning og dermed sektor 1. Også i sektor 2 blei mer og mer av kapitalen brukt på produksjonsmidler. Den variable kapitalen i begge sektorer sank, og arbeiderbefolkningen med den. Kapitalistenes forbruk var konstant, men samlet forbruk sank likevel svakt. Dermed blei sektor 2 gradvis mindre. Han kunne vise at også i et slikt tilfelle var likevektsbetingelsen oppfylt, og dermed kunne det se ut til at det ikke er noe i vegen for at produksjonen øker i det uendelige sjøl om forbruket synker – om bare verdisammensetningen øker raskt nok.

Dette var ikke ment som noe bevis for at kapitalismen er krisefri. Tvert imot var det ment som et argument for at årsaka til krisene er anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Ifølge Sweezy blei dette den allment aksepterte kriseteorien i sosialdemokratiet. Den passet godt for en gradvis mer reformistisk politikk.

Kriseteori

Alt etter forutsetningene kan altså reproduksjonsskjemaene (med forutsetninger som enten er konsistente med likevekt eller det motsatte) brukes til å understøtte ulike kriseteorier. Etter min mening er det rimelig at anarkiet i produksjonen (dvs. fraværet av en samlet plan eller en reguleringsmekanisme som sikrer konsistens mellom de ulike kapitalistenes planer) fra tid til annen vil medføre sektorvis overproduksjon. Den må da elimineres ved å endre fordelingen av kapitalen på sektorer og mellom variabel og konstant kapital. Det er tenkelig at ved store verdiendringer, eller ved endringer i den geografiske fordelingen av produksjonen, kan det ta lang tid å famle seg fram til et nytt konsistent reproduksjonsskjema, og at noen av de mest langvarige krisene i kapitalismen henger sammen med det.² På den andre sida er kapitalismen ganske god til å gjenopprette de fleste slike ubalanser ganske raskt, flytte befolkninger til steder hvor de gjør mer nytte for seg, nedlegge fabrikker som ikke får solgt varene sine osv.

Uansett kan ikke reproduksjonsskjemaene utgjøre noen fullstendig forklaring, verken på tilfeldige kriser eller på kapitalismens overlevelse eller død på langt sikt. Grunnen er at de forutsetningene de bygger på, nødvendigvis må endre seg undervegs. Det systematiske mønsteret i disse endringene, dvs. profittratens tendens til å falle og de motvirkende kreftene, utgjør i det minste et nødvendig supplement til kriseteorier som bygger på reproduksjonsskjemaene.

Samfunnsplanlegging

Det er mulig at en mekanistisk tolkning av reproduksjonsskjemaene (kombinert med at man ikke tilstrekkelig klart skilte mellom mengden av bruksverdier, målt i fysiske enheter, og mengden av produsert verdi) har hatt negative konsekvenser for den økonomiske planleggingen i sosialistiske land som Sovjet. Man regnet det som en lov at sektor 1 må vokse raskere enn sektor 2. Dette prinsippet blei lagt til grunn for sovjetisk planlegging. Det stemmer sikkert ofte, men ikke som en allmenn lov. Mao kritiserte dette dogmet i 1956 og framhevet at jordbruk og småindustri må utvikles først, for å danne grunnlaget for utviklingen av storindustrien.

Men verken i Sovjet eller Kina torde man å stole så mye på en generell modell for hele økonomien at man brukte den i praktisk planlegging. Man valgte en mer usystematisk framgangsmåte i planleggingen, den såkalte materialbalanseringen. Dermed blei planleggingen aldri helt konsistent, slik den kunne ha blitt med en teoretisk modell av hele økonomien.³ For øvrig ville en hvilken som helst metode ha vært vanskelig å praktisere så lenge det fantes så sterke insentiver til feilaktig rapportering av produksjonsresultatene.

Dette skjemaet er utgangspunktet for Marx’ analyse av enkel reproduksjon i Kapitalen. Romertall I er årsproduktet i avdelingen som produserer produksjonsmidler, og II er årsproduktet i avdelingen som produserer forbruksvarer. Årsproduktet i I består reint fysisk av produksjonsmidler, og årsproduktet i II består av forbruksvarer. Som verdi betraktet kan produktet i begge avdelinger deles opp i en verdidel k som erstatter den konstante kapitalen som er brukt, en verdidel v som erstatter den variable kapitalen, og en verdidel m som representerer merverdien.

Likevekt krever at v og m i avdeling I kan byttes mot k i avdeling II, altså 1000 + 1000 fra avdeling I mot 2000 fra avdeling II. Da kan arbeiderne og kapitalistene i avdeling I få forbruksvarer av samme verdi som produktdelene v og m i denne avdelingen, og kapitalistene i avdeling II kan få byttet produktdelen k, som foreligger som forbruksvarer, med produksjonsmidler av samme verdi, slik at alle har bruksverdiene de trenger for å produsere de samme mengdene neste år som i utgangsåret.

Noter:

1 I den nye norskeoversettelsen er det satt inn et vedlegg som viser hvorfor Marx roter seg bort, og hvordan det kan rettes opp.

2 En ny, relativt robust likevekt mellom produksjonsforholdene, inntektsforholdene og forbruksmønstrene som blir etablert etter en dyp og langvarig krise, kalte Aglietta (1979) for et reguleringsregime. Klassesamarbeidet og den sosialdemokratiske planleggingen etter krigen kan være ett eksempel, nyliberalismen kanskje et annet.

3 En praktisk måte å sette opp en slik modell på – såkalt input-outputanalyse eller kryssløpsanalyse – fantes allerede fra de første femårsplanenes tid, men blei stempla som borgerlig.

Russland ca. 1900 var et svært imperium, men økonomisk og tekno­logisk tilbakeliggende. Jordbruket var i stor grad føydalt – jorda ble eid av få, rike storbønder. Ca 2/3 av befolkninga var sysselsatt i jordbruket, som utgjorde ca halvparten av Russlands økonomi.

Ole Marcus Mærøe er sekretær i Rødt Vestfold.
Foto:The Kathryn and Shelby Cullom Davis Library

Ca 1890 starta industrialisering i byene, med støtte fra fransk kapital. Industrien var basert på svære fabrikker, mange med over 1000 ansatte, som gjorde arbeiderklassen liten men konsentrert. Arbeidsforholda var ille, sjøl om normalarbeidsdagen var 10 timer, var gjennomsnittet nærmere 12 timer så seint som 1916.

Staten var et enevelde under tsaren, Nikolai Romanov II. Russland var fortsatt prega av føydal ideologi – tsarens makt var gitt av Gud, og tsaren ble kalt «Lille Far» (Gud var «Store Far»). Fattigdom og kostbare kriger i Asia førte til sosial uro, streiker og aksjoner ca. 1900. Det toppa seg i 1905.

1905-revolusjonen

En av de første fagforeningene i Russland var leda av den ortodokse presten Gapon. Foreninga var konservativ, moralistisk og støtta tsarveldet. Likevel ble den utløsende for den første russiske revolusjonen.

Fire arbeidere ved Putilov-jernverket i St. Petersburg ble i desember 1904 sparka for å være medlemmer av Gapon-foreninga. Hele fabrikken gikk ut i streik, og sympatistreiker ble starta. Over 150 000 arbeidere ved 382 fabrikker gikk ut i streik.

Foreninga vedtok å levere et høflig opprop til «Lille Far» og krevde bedre arbeidsforhold, høyere lønn, åttetimersdag, slutt på krigen mot Japan, og allmenn stemmerett. Dette var den vanlige måten å løse konflikter på – et eksempel på føydal ideologi. Mens folk kunne være forbanna på både adelsfolk og byråkrater, så de «Lille Far» som sin beskytter, løsninga på konflikter var å be ham om hjelp.

Søndag 22. januar marsjerte opp mot 50 000 arbeidere fra seks ulike steder i utkanten av byen, mot Vinterpalasset for å overrekke oppropet. Myndighetene var varsla, «gud velsigne tsaren» var blant slagorda, og arbeiderne bar ikoner og bilder av tsaren.

Politiet reagerte brutalt og kaotisk. Noen politifolk ga honnør til de religiøse og regimetro bannerne og symbolene, andre sa at mindre grupper kunne gå videre og levere oppropet. Andre igjen ga ordre om å oppløse marsjen, og noen begynte bare å skyte. I kaoset som oppsto, gikk kavaleri til angrep med sabler. Mellom 1 000 og 4 000 ble drept.

«Den blodige søndagen» førte til et sinne mot tsaren personlig. Arbeiderklassen var konservativ og regimetro før denne dagen. Orda «vi har ingen tsar lenger» kom på manges ­lepper. Over natta kollapsa den føydale ideologien. Streiken bredte seg raskt til hele imperiet. 414 000 gikk ut i streik.

Opposisjonen hadde bestått av aristokratiske og akademiske liberalere før dette. Sosialistiske partier var små og hadde lite fotfeste blant arbeiderklassen. Nå snudde dette, og det sosialdemokratiske partiet (som alle sosialistiske partier het fram til 1. verdenskrig, enten de var revolusjonære eller reformister) vokste kraftig, særlig etter at universitetene ble stengt og radikale studenter slo seg sammen med streikende arbeidere. De første arbeiderrådene (sovjetene) ble grunnlagt, det største i St. Petersburg.

Regimet svarte med å vakle mellom brutale angrep på streikende og demonstranter og å godta noen av folkets krav. Ved årsskiftet hadde tsaren gjenvunnet fotfestet og arrestert de fleste radikale lederne, men først etter å gitt omfattende konsesjoner. Tsaren godtok opprettelsen av Dumaen, det russiske parlamentet, forsamlingsretten og retten til å danne partier.

1905-1914

Tida etter 1905 og var turbulent. Grunnloven av 1906 sikra ikke rettighetene tsaren hadde lova. Tsaren oppløste Dumaen hver gang de vedtok ting han ikke likte. Regimet sto for en brutal undertrykking i denne perioden. I 1906–1909 ble over 2500 henretta.

Arbeiderbevegelsen ble passivisert etter 1905, mens terrorisme prega perioden fram mot 1. verdenskrig. Det Sosialrevolusjonære partiet, et agrar-sosialistisk parti med røtter i den populistiske Narodnik-bevegelsen fra seint på 1800-tallet, starta «kampgrupper» som henretta byråkrater, politifolk og politikere. Det ble et påskudd for maktbruk fra regimet.

1. verdenskrig

Russland hadde rundt 1900 vendt seg bort fra Tyskland og hadde nå bånd til Frankrike. Motsetningene på Balkan blussa opp i åpen krig flere ganger i åra rundt 1910. Da en serbisk nasjonalist drepte tronarvingen i Østerrike-Ungarn, utløste det en storkrig der Russland var alliert med Serbia, Frankrike og England mot Østerrike-Ungarn, Tyskland og det ottomanske riket.

1. verdenskrig førte til en splittelse i arbeiderbevegelsen. Mange av arbeiderpartiene i de krigførende landa støtta sine lands ambisjoner i krigen. De mer radikale partiene var mot hele krigen. I Russland var det sosialdemokratiske partiet alt splitta i bolsjevikene og mensjevikene (Bolsjevik og mensjevik betyr «en som tilhører flertallet» og «en som tilhører mindretallet», og er merkelapper som stammer fra motsetninger innad i partiet fra 1903, før de ble to partier). Bolsjevikene stilte seg klart mot krigen, mens mensjevikene var delt i synet på den. (De som var mot krigen, ble kalt «internasjonalistiske mensjeviker».) Bolsjevikene begynte å kalle seg kommunister heller enn sosialdemokrater for å markere avstand til de sosialdemokratene som støtta krigen.

Russland var teknologisk og militært underlegne de vesteuropeiske landa, til tross for en enorm hær. De sto nærmest aleine på østfronten av krigen. Russland led større tap under 1. verdenskrig enn noen nasjon hadde gjort under noen krig tidligere.

Krigen hadde en enorm økonomisk pris, og regimet trykka opp store mengder rubler. Dette ga inflasjon og sosial nød. De enorme tapa Russland led, førte til raseri mot krigen, og det var samtidig misnøye med innskrenking av demokratiske rettigheter. At tsaren sjøl insisterte på å lede krigsinnsatsen fra 1915 knytta ham personlig til krigen. Styringa av staten ble overlatt til hans inkompetente kone. Dumaen ble så godt som tilsidesatt politisk.

Februarrevolusjonen

I 1917 hadde folket vendt seg mot krigen og mista tilliten til tsaren. I mars (februar etter russisk kalender) 1917 var det en streik mot matrasjonering, nok en gang en ved Putilov-jernverket, som ble utløsende. Kvinnebevegelsen slutta seg til opprøret 8. mars. Forsamlingsretten ble inndratt. Likevel var 250 000 i streik den 10. mars. Mytterier innen militæret spredte seg.

15. mars abdiserte tsaren og foreslo sin bror som ny tsar. Broren nekta å påta seg ansvaret uten først å bli bedt om det av en demokratisk forsamling.

Samme dag inntrådte en provisorisk regjering leda av Georgij Jevgenjevitsj Lvov, en høyreliberal adelsmann uten formell tilknytning til noe parti. Regjeringa var sammensatt av liberale og konservative partier, med tyngden fra «det konstitusjonelle demokratipartiet», kalt Kadettene. Aleksandr Kerenskij fra de sosialrevolusjonære ble tatt med som enslig, kvotert sosialist.

Februarrevolusjonen førte til gjenopprettelse av sovjetene. I 1905 oppsto de spontant med utgangspunkt i streikekomiteer. Nå starta det med venstreintellektuelle og fengsla venstreaktivister som ble løslatt gjennom masseaksjoner. Gradvis ble sovjetene mer prega av arbeideraktivister på grasrota. Det sentrale Petrograd-sovjetet (St. Petersburg skifta navn til Petrograd i 1914) var fortsatt styrt av «politikere», men de måtte fronte krava som grasrota stilte, som 8-timersdag og slutt på storrussisk sjåvinisme og rasisme.

De sosialrevolusjonære og mensjevikene – som støtta regjeringa – hadde flertall. Petrograd-sovjetet flytta inn i samme bygning som den regjeringa. Sovjetet lot regjeringa styre, og slo seg til ro med rolla som venstresosialistiske lobbyister. Regjeringa fikk uansett ikke utretta stort uten godkjenning fra sovjetet.

Store deler av folket så på sovjetene som sin ledelse heller enn regjeringa. Denne perioden blir kalt perioden med «dobbeltmakt». Mange ønska at sovjetet skulle gripe makta.

Men heller ikke bolsjevikene ville gripe makta der og da – ledende bolsjeviker som Kamenev og Stalin representerte ei høyrelinje i forhold til de mest radikale på grasrota. De mente landet var for tilbakeliggende, og at kapitalistene måtte få makta først for å «modne» forholda. De så på Kadett-partiet som det logiske regjeringspartiet, og ville sjøl være i opposisjon.

Det ble oppretta sovjeter i hæren. Soldatsovjetene tok over styringa over deler av hæren, og innførte et reglement som gjorde offiserer og menige likeverdige, og avskaffa dødsstraff og fysisk avstraffing.

Lenin kommer hjem

Lenin, lederen for bolsjevikpartiet som var i eksil i Sveits, begynte arbeidet med å komme seg hjem så fort nyheten om Februarrevolusjonen nådde ham. Til slutt fikk han lov til å reise gjennom Tyskland i en forsegla jernbanevogn. Da han ankom Petrograd 3. april, ble han møtt av en parade av revolusjonære soldater med stridsvogner, matroser, og en stor mengde arbeidere.

Lenin lanserte «Apriltesene» som fordømte regjeringa, agiterte for «fred uten anneksjoner» og proklamerte at Russland var klar for sosialistisk revolusjon. Partiet trykket Apriltesene i Pravda, men gjorde det klart at de sto for Lenin sin egen regning. Bare 3 av 16 i ledelsen var enige med Lenin.

Aprildagene

Bolsjevikene innkalte til en ekstraordinær partikongress 24. til 29. april (russisk kalender) der Lenin sitt syn vant fram og en ny ledelse ble valgt. Partiet vedtok at tida var inne for revolusjon: «all makt til sovjetene».

De fikk drahjelp fra regjeringa som 20. april offentliggjorde et notat fra utenriksministeren Milyukov, som viste deres fulle støtte til krigen. Notatet skapte opprør i hæren og marinen. 25 000 Soldater møtte opp fullt væpna til demonstrasjon utafor regjeringsbygget med slagordet «Ned med Milyukov!». Det spredte seg raskt til arbeiderne i fabrikkene og matrosene i Kronstadt.

Kronstadt utafor Petrograd var en av Russlands største marinebaser, og hovedkvarteret til marinens øverste ledelse. Kronstadt-matrosene var kjent for sin opprørskhet. Under både 1905-revolusjonen og Februarrevolusjonen hadde de desertert og henretta offiserene. Nå gjorde de opprør igjen.

Demonstrasjonen 21. april var enorm. Slagorda var nå «Ned med regjeringa! Ned med krigen!» Den provisoriske regjeringa gikk av og ble erstatta av en koalisjonsregjering mellom høyresida og reformistene. Kerenskij ble krigsminister.

Den røde sommeren

Regjeringsskiftet førte ikke til endringer i politikken. Regjeringa vedtok å avholde valg til en grunnlovgivende forsamling, men valga ble stadig utsatt, til slutt ble det utsatt til etter krigen. Kerenskij reiste på turné langs fronten der han holdt taler for å mane soldatene til strid. Det hadde liten effekt. Hæren var i oppløsning. Tusenvis, etter hvert hundretusenvis av soldater deserterte.

Den første allrussiske sovjetkongressen ble avholdt, og reformistene brukte flertallet til å sikre støtte til «revolusjonær forsvarskrig» og «enhet i den revolusjonære bevegelsen». De greide å presse bolsjevikene til å avlyse en antikrigsdemonstrasjon til fordel for en breiere demonstrasjon arrangert av sovjetene.

18. juni (russisk kalender) demonstrerte 400 000, i all hovedsak med bolsjevikparoler. «Ned med de ti kapitalistiske ministerne!», «All makt til sovjetene!» og slagord mot krigsinnsatsen dominerte. Flertallet i demonstrasjonen var revolusjonære, og reiv ned bannere med teksten «Tillit til den provisoriske regjeringa».

Bolsjevikene vant flertallet av arbeiderrepresentantene i Petrograd-sovjetet. De sosialrevolusjonære hadde fortsatt flertall blant soldatrepresentantene. Flere og flere av de sosialrevolusjonære støtta bolsjevikenes linje.

Da regjeringa vedtok å sende enda flere soldater til fronten, tok soldater og arbeidere til gatene. 3. juli samla en stor gruppe væpna soldater og arbeidere seg til en spontan demonstrasjon. Noen krevde at sovjetene skulle gripe makta. Matrosene i Kronstadt slutta seg til demonstrantene dagen etter. Bolsjevikene var redde for at et for tidlig forsøk på å ta over makta i Petrograd ville skape en blodig kontrarevolusjon.

Bolsjevikene kunne ikke stoppe demonstrasjonen, så de stilte seg i spissen for den i et forsøk på å sikre at den foregikk fredelig. Det hele ble en massiv oppvisning av bolsjevikenes oppslutning på grasrota: Titusener av soldater, matroser og rødegardister (væpna arbeidermilitser) marsjerte under bolsjevikfaner, med hundretusener flere bak dem. Kanskje så mange som en halv million deltok i demonstrasjonen 4. juli.

Snikskyttere skøyt på demonstrantene fra hustak og spredte panikk. Soldatene brøyt seg inn i husa for å drepe snikskytterne. I alt 400 ble drept. Flere militærregimenter marsjerte inn for å stoppe demonstrasjonen, som alt var i oppløsning. Soldatene var blitt fortalt at Lenin var en betalt tysk agent.

Den andre provisoriske regjeringa gikk av, og den ble erstatta av en regjering med flertall av mensjeviker og sosialrevolusjonære, under ledelse av Kerenskij.

Kontrarevolusjon og krigsoffensiv

Den revolusjonære bevegelsen ble nå demoralisert. Sinne og skuffelse ble retta mot bolsjevikene, som ble oppfatta som at de hadde lova mer enn de hadde innfridd. Løgnen om at bolsjevikene var betalte, tyske agenter ble nå spredt av pressa.

Kerenskij utstedte arrestordre på bolsjeviklederne, som nå gikk under jorda. Politiet storma fabrikker og avvæpna rødegardistene. Revolusjonære regimenter i militæret ble oppløst eller sendt til fronten. Bolsjevikenes aviser ble forbudt.

Samtidig starta hæren en offensiv. Frankrike og England ga store mengder våpen til russerne, som vant fram med offensiven, til tyskerne satte inn et motangrep og den russiske hæren kollapsa totalt. Masser av soldater deserterte eller gjorde mytteri, og flere offiserer ble henretta.

Tyskernes motoffensiv førte den tyske hæren helt til Riga, bare 300 kilometer fra Petrograd. Kerenskij og regjeringa hadde mislyktes totalt. Hæren var i oppløsning, økonomien i fritt fall og samfunnet var nær kollaps.

Kornilov-affæren

Kerenskij sparka hærsjefen og innsatte den reaksjonære kosakkgeneralen Lavr Kornilov som ny hærsjef. Høyresida så Kornilov som en slags frelserfigur.

Kornilov handla raskt: Han krevde at politikere ikke skulle blande seg inn i styringa av hæren, gjeninnførte dødsstraff og krevde militarisering av jernbanen og krigsindustrien. Samtidig begynte kontrarevolusjonære styrker å samles rundt Kornilovs hovedkvarter i Moskva.

Kerenskij gikk bak ryggen på både eget parti, sovjetene og regjeringa og støtta denne politikken fra Kornilov.

Men Kornilov krevde at regjeringa gikk av og ga all makt til det militære. Kerenskij ble tilbudt rolla som justisminister i et nytt militærleda regime. Først nå forsto Kerenskij at Kornilov ikke var en alliert, men en rival om makta. Kerenskij beordra Kornilov til å stoppe marsjen mot hovedstaden, og ga ham sparken. Kornilov ga blaffen og starta sitt forsøk på militærkupp.

Kadett-partiet trakk seg ut av regjeringa, og reformistene satt igjen maktesløse. Kerenskij satt i en fortvila situasjon og han hadde ingen allierte igjen, etter å ha gått bak ryggen på både eget parti og regjering.

Sovjetene – som ble passivisert etter opprøret i juli – våkna brått. Titusener deltok på møter. De valgte en komité for kamp mot kontrarevolusjonen med representanter fra de sosialrevolusjonære, mensjevikene og bolsjevikene, som nå sto sammen mot Kornilovs kupp. Komiteen mante til full væpna motstand mot kuppet.

Til tross for at den provisoriske regjeringa hadde hundsa bolsjevikene inn i en delvis illegal tilværelse, stilte bolsjevikene nå opp skulder til skulder med reformistene. Bruddet mellom Kerenskij og Kornilov hadde endra situasjonen – Kornilov og hæren var hovedfienden. Bolsjevikenes strategi var å samtidig avsløre Kerenskij sin handlingslammelse ved å stille seg sjøl i ledelsen for den felles kampen mot kontrarevolusjonen.

På få dager stilte sovjetene en væpna arbeidermilits på ca 40 000 på beina. Sovjetet tok over Putilov-jernverket, og arbeiderne jobba frivillig 16-timers skift for å produsere kanoner til forsvaret av revolusjonen. Jernbanearbeiderne reiv opp jernbanespor for å stoppe troppeforflytninger. Postarbeidere og telegrafister nekta å sende beskjeder for militæret. Andre fagforeninger bidro med penger, kontorer og trykkerier til de revolusjonære styrkene.

Mobiliseringa var så voldsom at Kornilovs styrker i Petrograd ga seg uten særlig motstand og venta på hovedstyrken. Den kom aldri. Transport- og kommunikasjonsarbeidere leda styrkene på avveie. Overalt ble styrkene møtt av revolusjonære arbeidere som møtte dem med argumenter og flygeblader. De ble til slutt overbevist om at de hadde blitt lurt av Kornilov, en lovløs kuppmaker.

Kuppforsøket virka mot sin hensikt. De reaksjonære delene av hæren var demobilisert, og enda større deler av hæren sto på de revolusjonæres side. Høyresida hadde avslørt seg, reformistene var avslørt som handlingslamma og massebevegelsen av revolusjonære arbeidere, bønder og soldater var større, mer erfarne og mer radikale en noen gang.

Revolusjonen på landsbygda

I 1905 hadde tsaren verva soldater blant bøndene som ble brukt mot arbeiderne. I 1917 spredte revolusjonen seg til landsbygda. Regjeringa prøvde å passivisere bøndene ved å be dem vente på den grunnlovgivende forsamlinga, men bøndene så at de etterlengta jordreformene ville utebli om de ikke innførte dem sjøl. Soldatene som deserterte fra krigen, dro hjem til landsbyene og deltok i kampen, hvor bøndene tok jord og maskiner fra de rike landeierne med makt. Makta på landsbygda lå i større og større grad i landsbykommuner bygd nedenfra.

Mange på landsbygda tilhørte minoriteter som var undertrykt av «storrusserne». Bøndenes kamp mot landeierne ble også en kamp mot den sentrale makta. Både bøndene på bygda, arbeiderne i byene og soldatene i hæren var klare for sosialistisk revolusjon.

Oktoberrevolusjonen

Men bolsjevikpartiet var ikke klare. Lenin (i skjul etter arrestordren på ham) sendte et brev til sentralkomiteen i september, der han argumenterte for å ta makta. De gikk enstemmig mot Lenins linje. Men partiet hadde vokst fra ca 24 000 til 240 000 medlemmer i 1917. De nye var unge og radikale. Lenin begynte å publisere artikler direkte til grasrota i partiet, og kritiserte sentralkomiteens forsiktige linje. Lokale partiorganisasjoner rundt om vedtok skarp kritikk av ledelsen. Til slutt vant Lenins linje gjennom også i ledelsen.

Petrograd-sovjetet organiserte en revolusjonskomité bestående av væpna arbeidere og soldater. I løpet av to dager i begynnelsen av november (25. og 26. oktober etter russisk kalender) erobra de regjeringskontorene og Vinterpalasset, nesten uten motstand. De erklærte «All makt til sovjetene!». Samtidig ble den andre allrussiske sovjetkongressen avholdt. Her ble det sosialrevolusjonære partiet splitta, og høyrefløya forlot kongressen sammen med mensjevikene. 505 av 648 delegater stemte for å ratifisere maktovertakelsen, og valgte en ny regjering leda av Lenin med et flertall bolsjeviker og et mindretall fra venstrefløya av de sosialrevolusjonære.

Den grunnlovgivende forsamlinga

Først en måned ette revolusjonen blei valget til Den grunnlovgivende forsamlinga avholdt. De sosialrevolusjonære vant valget, med bolsjevikene på andreplass. Valgdeltakelsen var under 50 %. Fordi listene ble utarbeida før revolusjonen, før splittelsen av det sosialrevolusjonære partiet, førte dette til at de høyre-sosialrevolusjonære dominerte forsamlinga. Sammen med høyresida og mensjevikene hadde de knapt flertall. Victor Chernov fra de høyre-sosialrevolusjonære blei valgt til president for forsamlinga, og alliansen mellom reformistene og høyresida nekta å godta at sovjetkongressene skulle ha noen som helst makt.

Dermed sto regjeringa i en umulig situasjon. Å fortsette med Grunnlovsforsamlinga ville bety slutten på sovjetmakta, å fortsette med sovjetmakt måtte innebære å oppløse Grunnlovsforsamlinga. De valgte å oppløse Grunnlovsforsamlinga og erklære sovjetkongressen statens øverste demokratiske organ.

De avholdt tre sovjetkongresser i 1918, som vedtok henholdsvis opprettelsen av den russiske sovjetrepublikken, å trekke Russland ut av krigen og til slutt ny grunnlov. Verdens første sosialistiske stat var et faktum.

Hegemoni: fra gresk av hegemon som betyr: fører / veiviser / lede / dominere

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem
Foto: thierry ehrmann

Hegemoni har blitt brukt noe forskjellig opp gjennom tiden. Hegemoni kan brukes for å beskrive et lands dominans over et annet. Det er også innen marxismen brukt for å vise til arbeiderklassens ledende rolle i revolusjonen, og nødvendigheten av å forene forskjellige klasseinteresser som strategi.

Antonio Gramsci brukte det til å beskrive at borgerskapet ikke bare var den herskende klassen gjennom statsmakten, men at det hadde en kontroll over det sivile samfunn. Med det sivile samfunn mener vi religiøse samfunn, media, fagforeninger, politiske partier, kulturelle og andre frivillige institusjoner. Det sivile samfunnet skilles fra staten ved at staten har et monopol på tvang. Men dette skillet må forstås som metodisk, da det i virkeligheten vil være mange gråsoner og overlapp mellom det sivile samfunn og staten.

Borgerskapet etablerer og opprettholder ikke sitt klasseherredømme bare via tvang og organisering av statsapparatet. Klasseherredømme utøves også gjennom hegemoniet i det sivile samfunn. Gramsci mener at en samfunnsgruppe må utøve lederskap før den vinner regjeringsmakt. En klasse oppnår hegemoniet sitt i et system av politiske og ideologiske allianser og kompromisser med andre klasser og samfunnsgrupper. Dette systemet utgjør en «historisk blokk» som er grunnlaget for en bestemt historisk, sosial orden. Det norske sosialdemokratiske klassekompromisset, med hovedavtalen, trepartssamarbeid osv. er et eksempel på en slik «historisk blokk».

Et nytt hegemoni skapes i endring av folks bevissthet, tenkemåter, verdensoppfattelse, følelser og moralske standarder. Gramsci mente «alle mennesker er filosofer». Han mente det finnes et «folkevett» eller «en sunn fornuft» en slags allmenn filosofi basert på et idésett med mange kilder. Kultur, tradisjoner, media osv. er kilder til denne «sunne fornuften». Totalt sett uttrykker de til sammen et sett med verdier og holdninger som framstår som en konsensuskultur. På den ene siden kan den være motsetningsfylt og gammeldags. Forsvare undertrykkelse og ulikhet. Samtidig er det også mye positivt i den «sunne fornuften» eller folkevettet. Folkevettet er det området der den dominerende ideologien skapes, men det er samtidig også området for motstand mot denne ideologien.

Når borgerskapets hegemoni er truet, vil den kunne innføre reformer ovenfra. Krav fra andre klasser eller samfunnsgrupper kan bli innfridd, men da på en måte som avvæpner og passiviserer disse gruppene. Igjen blir hegemoniet til borgerskapet etablert. På denne måten er borgerskapet en politisk klasse siden den ser ut over sine direkte klasseinteresser. Dette kaller Gramsci en passiv-revolusjon.

Mot-hegemoni

Gramsci ser på det som kommunistenes oppgave å etablere et mot-hegemoni mot det rådende. Arbeiderklassen kan bare bli den ledende klassen ved at den «lykkes med å skape et system av allianser som tillater det å mobilisere flertallet av befolkningen mot kapitalismen og den borgerlige staten». Arbeiderklassen må ta hensyn til andre klasser og samfunnsgruppers interesser og gjøre kampen for dem til en del av sin egen kamp. Forholdet mellom arbeid og kapital består ikke bare av denne hovedmotsetningen, men eksisterer i et komplekst system av andre forhold til andre klasser og samfunnskrefter. Begge prøver å styrke sine egne allianser og svekke alliansene til motparten og dermed endre maktforholden i sin favør. Derfor må arbeiderklassen gå ut over sine særinteresser, inngå kompromisser for å gjøre seg til den nasjonale representanten for en bred blokk av samfunnskrefter.

Her gir Gramsci en ny di­m­­en­­sjon til hegemoniet, en «nasjonal-folkelig». Man tar opp i seg kamper og krav som ikke har en ren klassekarakter. Eksempler på dette er radikale og folkelige kamper for rettigheter, bevegelser for frigjøring, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og bevegelser som uttrykker kravene til minoriteter, unge eller studenter. De har alle sine særlige kvaliteter og kan ikke reduseres til klassekamp, selv om de står i et forhold til den.

Venstrepopulisme

Framveksten av Podemos og venstrepopulismen har gitt fornyet interesse for hegemonibegrepet. Podemos ledere som Pablo Iglesias og Inigo Errejón henter inspirasjon fra tenkere som Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Mens hegemonibegrepet hos Gramsci handler om hvordan bygge allianser for arbeiderklassen, så bruker Laclau och Mouffe begrepet annerledes. Det politiske subjektet er ikke arbeiderklassen, men en kompleks sammensetning av politiske viljer. De mener verden er mye mer komplekst og at den industrielle arbeiderklassen ikke lengre er den ledende kraften. Hos Laclau skapes ikke motsetningene i samfunnet ut fra klasser, men oppfatning av hvem som er fienden. Ulike viljer (eksempelvis fagforeninger eller interessegrupper) har ulike krav til regjeringen. Når disse kravene avvises, har viljene det felles at kravene deres ikke er innfridd, og da er det grunnlag for en allianse mellom dem. Blir disse kravene omformulert til mer generelle paroler, blir populismen aktuell. Det skapes et skille mellom de som har makten og de som ikke får innfridd sine krav. Dette skillet kan defineres som folket og makten (eller kasten som i tilfellet Podemos).

Det er ikke vanskelig å forstå at den nye postsovjetiske ledelsen i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd har hatt sterkt behov for en ny tolkning av Den russiske revolusjon som kan forklare sammenhengen mellom landets fortid, nåtid og fremtid. Den trengte med andre ord en historiepolitikk for å forme en ny historisk tradisjon, en ny måte å erindre på, en ny nasjonal identitet.

Jens Petter Nielsen er professor ved UIT Norges arktiske universitet.
Foto: Feliksbln / Flickr

Boris Jeltsin kom ikke særlig langt i å utvikle en slik ny «metanarrativ» om russisk historie. I 1990-årene var kritikk av sovjetsystemet Jeltsins viktigste instrument for å legitimere den pågående omveltningen i Russland, og hans regime identifiserte seg rett og slett med verdier som under den kalde krigen hadde vært tilskrevet det kapitalistiske Vesten. Det var mer problematisk for Russland enn for de andre postsovjetiske statene å satse på nasjonale verdier. Det var ikke naturlig å knytte seg til den russiske stormaktstradisjonen, siden Jeltsin selv hadde arbeidet så målrettet for oppløsningen av Sovjetunionen. Hovedvekten lå i hans regjeringstid på brudd, snarere enn på kontinuitet med tidligere epoker i russisk historie. Slik kom det nye, postsovjetiske Russland i 1990-årene til å bygge sin identitet først og fremst på en fordømmelse av «den totalitære fortiden» – og knytte seg til nye «demokratiske», vestlige verdier.

En endring ble imidlertid merkbar fra andre halvdel av 1990-tallet. I stedet for en fullstendig avstandtagen fra den sovjetiske arven, begynte man nå å legge vekt på forsoning. Revolusjonsdagen, det vil si 7. november, ble omdøpt til «Dagen for forsoning og samforstand», dvs. en dag som i stedet for å markere Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen skulle brukes til å overvinne den splittelsen som revolusjonen skapte og som fremdeles eksisterer mellom dem som er imot og dem som føler nostalgi for den sovjetiske fortiden. Men Jeltsin manglet fremdeles en plausibel historisk tolkning som kunne knytte den ikke-kommunistiske samtiden til den førrevolusjonære, keiserlige epoken av russisk historie.

Vladimir Putin har, siden han overtok som Russlands president i år 2000, også vært opptatt av forsoning, og han tatt et skritt videre i retning av å avklare det postsovjetiske Russlands forhold til Den russiske revolusjon. Hans valg av navn på sitt politiske parti, Jedinaja Rossija, «Det forente Russland», er ikke tilfeldig, og Putin er forsiktig med å utestenge dem som føler nostalgi for sovjetepoken fra dette nasjonale fellesskapet. I begynnelsen av sin første presidentperiode fikk Putin Riksdumaen til å stemme for å beholde flere av de sovjetiske statssymbolene, det røde flagget og sovjetstjernen for de russiske væpnede styrkene, og den gamle sovjetiske nasjonalsangen, bare med en ny tekst. Gjennom sine lærebokprosjekter har han også vært opptatt med å konstruere en «infrastruktur» for erindring av nøkkelbegivenheter i landets historie som kunne styrke den indre sammenhengen i russisk historie.

Det nye Russland ble erklært for å være den legitime arving til den russiske «tusenårige» staten, og et nøkkelbegrep i den forbindelse er prejemstvennost, dvs. ‘kontinuitet’. En ny symbolsk akse ble etablert, nemlig Russlands stormaktsstatus, som ble projisert på landets «tusenårige historie» og slo fast at den russiske statsorganisasjonen har spilt en unik, initiativtagende rolle i russisk historie gjennom århundrene – alt i samsvar med den russiske, førrevolusjonære «statlige historiske skole», som tilskrev den russiske statsmakten en ledende, subjektiv rolle i samfunnsutviklingen.

Et uløst problem i dette nye metanarrativet om russisk historie var forholdet mellom revolusjonen i 1917 og den første verdenskrigen. Blant vestlige historikere har det alltid vært en overbevisning at Den russiske revolusjonen vokste ut av krigen. Og slik er det fremdelers. I nye bøker skriver f.eks. Joshua A. Sanborn (2014), at «Den russiske revolusjonen i sin helhet var et produkt av krigen, og den ble på en avgjørende måte påvirket av soldater på hvert enkelt avgjørende stadium». Og Christopher Read hevder (2013) på samme måte at uten august 1914 ville «revolusjonen, slik vi kjenner den, ikke ha kunnet finne sted.» Sammenlignende forskning omkring revolusjoner tyder også på at store revolusjonære oppstander bare lykkes hvis det gamle regimet er avgjørende svekket på forhånd på grunn av ytre påkjenninger. I hans nye bok om Den russiske revolusjonen slår S.A. Smith fast at det praktisk talt i alle sosialistiske revolusjoner i det 20. århundret ikke var krise i det kapitalistiske system, men imperialistiske kriger, som skapte vanskeligheter for de gamle regimene.

Militært nederlag, krigstretthet og mangel på mat og kull til oppvarming i byene var viktige årsaker til tsarstyrets fall i mars 1917 og også for den såkalte provisoriske regjering som overtok makten, men som bare eksisterte i åtte måneder. Krigen forklarer en stor del av bolsjevikenes suksess høsten 1917, selv om den generelle forverringen i levekår trolig var enda viktigere. I dag finner flertallet av historikere både i vest og i øst at det er vanskelig å forestille seg den russiske revolusjon uten tre års forutgående krig.

Men i sovjetepoken var det ikke akseptabelt å bruke «Den store krigen» som forklaring på hvorfor det brøt ut revolusjon i Russland, fordi det ville reise tvil om Oktoberrevolusjonens legitimitet som en revolusjon i marxistisk forstand. Særlig fra 1930-tallet og utover var det viktig å vise at Oktoberrevolusjonen ble forårsaket av klassiske marxistiske forutsetninger for en sosialistisk arbeiderrevolusjon og at den var dypt rotfestet i det russiske samfunnet selv. Det ble feil å tillegge ytre impulser som en krig avgjørende betydning, selv om Lenin mente det var en klar sammenheng mellom første verdenskrig og revolusjonen. Bemerkelsesverdig nok ble det, så lenge Sovjetunionen eksisterte, ikke reist et eneste minnesmerke for å ære de russiske soldatene som falt på slagmarken mellom 1914 og 1917, tilsammen 1,7 millioner. Ingen årsdager ble markert. Forklaringen er at Oktoberrevolusjonen var en anti-nasjonal revolusjon og et opprør mot krigen. Lenin ønsket å omforme Den store krigen fra å være en krig mellom nasjoner, til å bli en krig mellom klasser. Og han lyktes, men bare i Russland.

Det negative synet på Russlands deltakelse i krigen var så inngrodd at det tok 20 år fra oppløsningen av USSR til russerne var rede til å gjøre noe med det. Først i 2010 bestemte Putin-administrasjonen seg for å rehabilitere første verdenskrig som et symbol for russisk heltemot og lidelse. I en tale til Føderasjonsrådet den 27. juni 2012 erklærte Putin at Russlands nederlag i første verdenskrig skyldtes bolsjevikledernes forræderi. Han anklaget dem for å ha trukket Russland ut av krigen og viste til at de den 3. mars 1918 inngikk en skammelig fred med sentralmaktene, den såkalte Brest-Litovsk-traktaten. Sovjetlederne måtte godta at imperiet skallet av i vest, da Polen, Finland og Estland, Latvia og Litauen ble selvstendige stater, og Ukraina i praksis ble et tysk protektorat. Senere ville de ikke innrømme at Brest-Litovsk var et feilgrep, sa Putin, og derfor fortsatte de å omtale denne krigen som «imperialistisk» og unnlot å hedre den russiske hæren og dens heroisme.

1. august 2014 avduket Putin det første offisielle russiske monumentet, viet til russiske soldater som døde i første verdenskrig i krigsminneparken Poklonnaja Gora i Moskva. 1 august 1914 var dagen da Russland gikk med i krigen, og denne dagen er blitt offisiell minnedag i Russland. I januar 2016 fordømte Putin nok engang Lenin og klandret ham for Det russiske imperiets sammenbrudd. På grunn av bolsjevikene ble Russland et offer i krigen, i stedet for å kunne være med å dele seierens frukter. Dette er et syn som i dag deles av en god del historikere i Russland.

Ideen om «den stjålne seier» var et viktig element i Putins historiepolitikk i 2014, da man markerte hundreårsdagen for utbruddet av den første verdenskrigen. Behovet for å rehabilitere Russlands deltakelse i første verdenskrig har sammenheng med det faktum at Den store fedrelandskrigen (1941–1945) er blitt nesten enda viktigere i det postsovjetiske Russland enn den var i sovjetepoken. Den er blitt kalt Putin-regimets «grunnleggelsesmyte» og har bidratt til å fortrenge minnet om revolusjonen. Erindringen om Den store fedrelandskrigen får liksom all dissonans til å forsvinne, ideologiske konflikter, motsetninger mellom generasjoner, så vel som mellom etniske grupper forsvinner som i det magiske bildet. Seiersdagen den 9. mai blir i dag oppfattet av folk flest i Russland som landets egentlige nasjonaldag, og den er virkelig i ferd med å fortrenge erindringen om den russiske revolusjon og den 7. november.

Men det som virkelig er det postsovjetiske Russlands grunnleggelsesmyte, er ikke krigen selv, men den putinistiske idé om den historiske kontinuiteten i Russlands stormaktstradisjon der seieren over Nazi-Tyskland bare er det absolutte høydepunkt. I den forbindelse blir «Den store krigen», dvs. første verdenskrig, en nødvendig «stepping stone» mellom det keiserlige og det postsovjetiske Russland, som under Vladimir Putins ledelse er i ferd med å gjenvinne sin stormaktsstilling. Fordi Oktoberrevolusjonen for hundre år siden oppstod som et opprør mot første verdenskrig endte den opp med å kaste skygger over Russlands deltakelse i denne krigen gjennom hele sovjetperioden. Nå, da Russlands ledelse har bestemt at den første verdenskrigen faktisk var en krig for Russlands ære og nasjonale interesser, har denne krigen begynt å kaste lange skygger tilbake på den russiske revolusjonen i 1917, ikke bare Oktoberrevolusjonen, men også Februarrevolusjonen.

I 1998 døpte altså Boris Jeltsin den 7. november om til «Dagen for forsoning og samforstand». I 2005 døpte Putin den igjen om til «Dagen for nasjonal enhet» og flyttet den for sikkerhets skyld til 4. november, en dag som er relatert til innsettelse av Romanov-dynastiet på begynnelsen av 1600-tallet. Siden da har den gamle revolusjonsdagen blitt oppslukt av en historisk militærparade: På revolusjonsdagen i 1941, da tyske militære enheter nærmet seg Moskva og allerede kunne se løkkuplene i Kreml, gjennomførte Stalin en militærparade på Den røde plass for å demonstrere Russlands ubendige vilje til å kjempe. I de senere år er det den 7. november blitt holdt en parade som er en imitasjon av 1941 paraden, med tidsriktige uniformer. På denne måten har revolusjonsdagen forandret karakter, fra å være en minnedag for Oktoberrevolusjonen er den blitt enda en minnedag for seieren over Nazi-Tyskland.

Vladimir Putin og hans nærmeste medarbeidere i historiske spørsmål, Sergej Narysjkin, og Vladimir Medinskij, Den russiske føderasjonens kulturminister, er enige om at det eneste som kan gi Russlands historie en indre sammenheng etter marxismen-leninismens sammenbrudd, er den statlige tradisjon. Men problemet gjenstår at Den russiske revolusjonen uunngåelig svekker kontinuiteten i denne «infrastrukturen» av historiske minner. Sett fra Kreml-ledelsens synsvinkel er hovedproblemet med bolsjevikene ikke kommunismen, men det forhold at den rev ned den gamle tsarstaten og etterpå inngikk en separatfred med Russlands fiender, som førte til at enorme landområder ble revet løs fra det russiske imperiet.

Det ville naturligvis ha vært mulig for Putin å distansere seg fra Oktober-, men omfavne Februarrevolusjonen, som tok sikte på å innføre demokrati i Russland. I år 2000 ble Putin god venn med Aleksander Solzjenitsyn, den store forfatter som i 1994 var kommet tilbake til Russland etter 20 år i eksil. Kampen mot revolusjonen hadde vært en styrende idé for Solzjenitsyn gjennom mesteparten av hans liv. Putin kom til å dele hans negative syn på Februarrevolusjonen. Februar brakte middelmådigheter til makten i Russland, mente Solzjenitsyn. De kan ha hatt de beste intensjoner, men manglet ryggrad og ble snart feid vekk av Lenin og bolsjevikene. Da den såkalte Oransjerevolusjonen fant sted i Ukraina i 2004–2005, sammenlignet Solzjenitsyn den uvilkårlig med Februarrevolusjonen i Russland i 1917. Den gangen var det Tyskland som stod bak og hjalp Lenin og andre bolsjeviker med å komme tilbake til Russland, samt forsynte dem med penger. Hundre år senere spilte, ifølge Solzjenitsyn, vestlige filantropiske ­organisasjoner en lignende rolle og oppmuntret til revolusjonær uro i Ukraina.

Solzjenitsyns syn på Februarrevolusjonen vant gjenklang hos Kreml-ledelsen, og dens budskap i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon er klart nok: Russland har hatt nok revolusjoner. Selv om første verdenskrig er blitt klarert som en «stepping stone» mellom det keiserlige Russland, andre verdenskrig og dagens post-sovjetiske Russland, er det rett og slett uråd å fjerne Den russiske revolusjonen fra denne erindringens infrastruktur. Revolusjonen ødela den tsaristiske staten, men senere åpnet bolsjevikene, ved å industrialisere landet og sentralisere dets politiske maktstrukturer,en ny æra for russisk statsbygging, som overgikk alt som Russland hadde oppnådd i fortiden. Uten Oktober er det i virkeligheten tvilsomt om Russland ville ha gjort det så bra under den andre verdenskrigen.

Det er dette som er dilemmaet for den russiske ledelsen i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon: Mens det er lett å stigmatisere bolsjevikene som forrædere i forbindelse med den første verdenskrigen, er de likevel uløselig forbundet med seirene i den andre. Putin har gjentatte ganger fordømt Stalins terror i 1930-årene, men medgir samtidig at det er umulig å overse den positive rollen han spilte under Den store fedrelandskrigen. Av den grunn velger han å snakke om Stalin så sjelden som mulig.

Det samme gjelder revolusjonen. Men det er naturligvis vanskelig ikke å snakke om revolusjonen i selve jubileumsåret. Det finnes også en annen grunn til at Putin og hans medarbeidere med hensikt er tvetydige i sine uttalelser. Kreml-ledelsen ønsker ikke å støte fra seg de russerne som føler nostalgi for sovjetepokens tapte stabilitet, særlig eldre mennesker. Og det er ennå mange av dem. For markeringen av 1917 dreier seg ikke bare om revolusjonen, noe som hendte for 100 år siden. Den dreier seg om en hel epoke i russisk historie, som ble innledet med revolusjonen. Og det er ikke mer enn 26 år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning. Ifølge kulturminister Medinskij er det i forbindelse med revolusjonsjubileet viktig å unngå å dele folk inn i rettferdige og urettferdige, røde og hvite. Man bør innse at begge grupper som sloss under revolusjonen og borgerkrigen, ble ledet av patriotiske følelser og et ønske om å forsvare Russland. De bare forstod oppgaven forskjellig. Denne tvetydigheten fra Kreml-ledelsen side er årsaken til at Lenin, grunnleggeren av sovjetstaten og Den russiske revolusjonens arkitekt, fremdeles ligger på utstilling på Den røde plass i Moskva. Putin vil ikke at han skal fjernes fra mausoleet og gis en anstendig begravelse før han en sikker på at en overveiende majoritet av den russiske befolkningen ønsker det. For å nå dette målet må vi kanskje vente til den generasjonen som har lært å se opp til ham, har gått fra borde. Den russiske historikeren Eduard Radzinskijs kommentar i den forbindelse er at, «så lenge Lenin er på Den Røde Plass – vil revolusjonen fortsette».

På landsmøtet i Fagforbundet sist oktober grep forbundsleder Mette Nord inn mot flertallet i salen. De hadde nemlig vedtatt at forbundet for de kommuneansatte skulle kjempe for fortsatt bruttopensjon. Men da ville de ikke lenger ha noe å forhandle på ifølge Nord. Resultatet ble et nytt vedtak med en rekke gode intensjoner om fortsatt gode pensjoner for de offentlig ansatte, men ingen bruttogaranti.

Arne H Rolijordet er tillitsvalgt ved Ringnes Bryggeri og Rødt-medlem
Foto: Gudmund Dalsbø

Denne hendelsen er nok et eksempel i en lang rekke med retoriske krumspring fra de sosialdemokratiske lederne i fagbevegelsen for å kamuflere virkningen av pensjonsreformen. For etter at Pensjonskommisjonen la fram sin utredning i 2004 har vi fått en varig svekkelse av folketrygdens pensjonsytelser til lønnsmottakerne.

Først ut var privat sektor, og nå står de offentlig ansatte for tur, slik målet har vært hele tiden.

Begrunnelsen er at det må være like regler, bl.a. for å lette jobboverganger mellom sektorene. Ulike pensjonsregler har som kjent vært en hemsko for en vellykket privatiseringsprosess.

AFP-avtalen

I første omgang dreide pensjonskampen seg om å forsvare AFP-avtalen i privat sektor. Denne avtalen sikret at en kunne gå av med full pensjon allerede ved fylte 62 år. En fikk godtgjort de siste fem årene fram til fylte 67 uten økonomisk tap. Ytelsene ble betalt av et eget fond som var en del av tariffavtalene mellom partene i arbeidslivet.

Pensjonskommisjonen kom fram til at dette ikke kunne fortsette. Med stigende levealder i befolkningen ville utgiftene med å bære framtidige pensjoner bli for store for folketrygden. De lanserte derfor flere nye mekanismer for å komme rundt dette problemet.

For det første ble opptjeningen av pensjonspoeng endret. I stedet for de 20 beste årene ble det innført en alleårsregel. Nå skal alle år telle likt. Dette ble framstilt som et framskritt, men gjennomsnittet av alle årenes opptjening blir sjølsagt lavere enn gjennomsnittet av de 20 beste årene!

Den andre store endringen er innføring av levealdersjustering. Den fungerer på følgende måte: Pr. i dag lever vi i gjennomsnitt til vi er 82 år. Tar en ut pensjon ved fylte 62 år, gjenstår det i snitt 20 leveår. Det som er opptjent av pensjonsytelser, nå gjerne kalt «pensjonsformuen», skal da deles på 20. For hvert år en utsetter pensjoneringen blir det færre år å fordele denne pensjonsformuen på. I tillegg kommer den positive effekten av at pensjonsopptjeningen fortsetter noen år til. Det betyr at om du tar ut pensjonen først når du er 67 år, så har «pensjonsformuen» din blitt større, mens antall år fram til du blir 82 er redusert til 15. Potten blir større og delingstallet mindre. Forskjellen mellom å ta ut pensjon først ved fylte 67 år i stedet for ved 62 vil medføre at pensjonen blir rundt 35 % høyere. Effekten av dette forsterker seg jo lengre opp i årene du er i stand til å jobbe.

Slik flytter pensjonsreformen ytelsene i folketrygden fra sliterne som av helsemessige grunner blir nødt til å gå av tidlig, til de yrkesgruppene som ikke har store fysiske belastninger i arbeidslivet. Dette er å premiere akademikerne på bekostning av de lavtlønte.

Denne klassemessige skjevheten blir ytterligere forsterket ved at enkelte arbeidstakere blir nektet å gå av ved fylte 62 år uansett hvor slitne de måtte være. Dette skjer hvis pensjonsformuen er så liten at den årlige pensjonen blir mindre enn det som er minstepensjon (garantipensjon) i Norge. Landet kan jo ikke ha pensjonister med mindre pensjon enn minstepensjon (!). Regelen rammer spesielt innvandrere med kort botid i Norge og kvinner som har jobbet mye deltid eller har vært hjemmeværende i perioder. Dette gjelder anslagsvis 20–30 % av de yrkesaktive.

I den nye avtalen har AFP blitt et tillegg på folketrygden som opptjenes på samme måte. Den blir utbetalt fra en tar ut pensjon og så lenge en lever. Men da LO-ledelsen skulle få flertall for dette ved uravstemningen i forbindelse med tariffoppgjøret i 2008, påsto de at AFP-en skulle bli «bedre» i framtiden enn før.

Økonomisk løste de dette tilsynelatende ved å la AFP-tillegget være høyere de første årene. Etter fylte 67 blir AFP-tillegget redusert med 19 200 kroner i året. Tankegangen var nok at en tar livet mer med ro etter hvert som årene går. Mens i realiteten kan pengebehovet heller stige med høyere alder fordi en må betale for mer hjelp og assistanse.

Lavere offentlige ytelser

Selv om pensjonskommisjonen mente at økt levealder ville føre til for store pensjonsutgifter for staten, mente de samtidig at den generelle velstandsøkningen ville fortsette. Premisset deres var at innbyggerne fortsatt skulle få økt levestandard, men at folk flest ikke ville godta at en større del av veksten gikk til skatt.

Radikale økonomer fant raskt ut at innen 2050 kan levestandarden i Norge ha økt med 100 %. Hvis bare en brøkdel av dette blir tatt ut som skatt, kunne en finansiere hele eldrebølgen med både pleie- og omsorgsutgifter og pensjonsutbetalinger. I følge utrederne ville økt skattetrykk imidlertid skille Norge negativt ut fra resten av den vestlige verden.

Hvis pensjonskommisjonens utredning hadde kommet i år i stedet for i 2004, hadde de muligens kamuflert synspunktene sine bedre. Det er opplagt i strid med naturens bæreevne at det meste av framtidig produktivitetsøkning skal tas ut i form av økt privat forbruk.

Mer privat ansvar

Det tapet som redusert pensjonsopptjening medfører, skulle så dekkes opp av private ordninger. Vi fikk Lov om Obligatorisk Tjenestepensjon (OTP), nye former for pensjonsforsikring i bedriftene (innskuddspensjon) og ulike muligheter til individuell pensjonsopptjening. Pensjonsreformen føyer seg dermed inn i en generell utvikling der en større del av økonomien overføres fra offentlig sektor til privat kapital.

Forsikringsselskaper og finanskapital gned seg i hendene. En større del av arbeidstakernes pensjon ble privatisert og forvandlet til den enkeltes individuelle ansvar. Overgangen ble offensivt markedsført med at det enkelte individ nå selv kunne bestemme hvordan ens egen økonomi skulle forvaltes – til forbruk eller sparing til framtidig pensjon. Argumentasjonen kunne kanskje virke forlokkende overfor enkelte i den velstående middelklassen, men for de lavtlønte som må snu på hver krone, var denne ideologiske føringen en ren hån.

Med stigende levealder vil problemene pensjonsreformen har skapt forsterke seg. Etter hvert som levealderen kanskje blir både 83 og 85 år, må den enkelte jobbe lengre og lengre for å oppnå en pensjon over minstenivå. Det er allerede åpnet for høyere pensjonsalder i bedriftene. Når AFP-avtalen skal revideres i 2018, blir det i følge den rådende logikken naturlig å tenke seg at aldersgrensen for å ta ut AFP også heves.

Bruttopensjonen for fall

Pensjonskommisjonen påpekte i sin utredning at det ville bli særegne problemer i offentlig sektor. Her er det for eksempel tariffestet at ansatte med minst 30 års opptjening skal ha 66 % av sluttlønn som fast pensjonsytelse resten av livet. Det er dette som kalles bruttopensjon og som det har vært så viktig for LO-ledelsen å frigjøre seg fra.

Forhandlingene om nye ordninger i offentlig sektor har trukket i langdrag. Det er naturlig ettersom det er streikerett rundt tariffavtaler. Men nå presser de nye rammevilkårene i form av opptjeningsreglene i folketrygden offentlige bedrifter, kommuner og etater til å kreve revisjon av tjenestepensjonen.

I bunn for alle tjenestepensjonene ligger nemlig opptjent pensjon i folketrygden. Så toppes dette med tjenestepensjon som i offentlig sektor finansieres dels av arbeidsgiver og dels med trekk i lønn for de ansatte. Når den vesentligste delen av totalt pensjonsnivå reduseres gjennom lavere folketrygd, blir det ikke mulig å opprettholde bruttopensjonene på 66 %. Med lavere folketrygd blir jo den økonomiske belastningen for arbeidsgiver tilsvarende høyere hvis en skal opprettholde pensjonsnivået. Offentlige virksomheter har som regel ikke økonomi eller budsjettrammer til å dekke opp dette. Gapet vokser i takt med at stadig flere årskull omfattes av de nye opptjeningsreglene.

Først ute var en rekke kulturinstitusjoner, og nå kommer kommuner, utdanningssektoren osv. etter. De offentlig ansatte står foran det samme historiske nederlaget som arbeidstakerne i privat sektor, og ingen utenom dem selv kan befri dem fra denne skjebnen.

Sosialdemokratenes rolle

Pensjonskommisjonens innstilling ble kjempet igjennom av Arbeiderpartiet. På betingelse av å opprettholde daværende AFP-avtale gikk LO-kongressen i 2005 med på å godta reformen.

Mens partiet Rødt og dets forgjenger Rød Valgallianse sto opp mot pensjonsreformen fra første dag, svingte det mer internt i SV. SVs daværende nestleder Henriette Westrin var med i pensjonskommisjonen og godtok hovedpremissene for kommisjonens forslag, men hadde noen innsigelser mot de nye opptjeningsreglenes fordelingsprofil. På landsmøtet i mai 2005 førte den interne uroen i partiet så til at SV vedtok å gå imot pensjonsreformens kutt i folketrygden.

Men etter Stortingsvalget samme høst fikk vi Soria Moria-forhandlingene mellom AP, SV og SP. Da måtte SV gi opp motstanden mot pensjonsreformen som betingelse for å sitte i landets første rødgrønne regjering. Dette sviket mot de fagorganisertes interesser viser noe av den enorme politiske kulturforskjellen som eksisterer mellom Rødt og SV.

Når de offentlig ansatte nå skal slås for å bevare så mye som mulig av sine tjenestepensjoner, kommer både LO-ledelsen, AP og SV til å uttrykke sin støtte til fagbevegelsens ambisjoner. Men i den grad fagforbundene evner å «henge bjella» på den virkelige synderen – den reduserte folketrygden, vil de møte en kald skulder. I privat sektor har LO-ledelsen allerede vendt fokuset mot størrelsen på tjenestepensjonene i bedriftene i stedet for folketrygden. Og verken AP eller SV har tatt selvkritikk for hva de har blitt med på under Stortingets behandling av pensjonsreformen. Ingen liker å møte seg selv i døra.

– Allianser på og utafor Stortinget er viktig. Hva vi får til inne på Stortinget, er også avhengig det som skjer utafor, sier nyvalgt stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes til Unni Kjærnes  og Erik Ness fra Gnist-redaksjonen.

Erik Ness og Unni Kjernes er redaksjonsmedlemmer i Gnist. Foto: Einar Aslaksen

– Gratulerer til Rødt med framgang i valget og deg som stortingsrepresentant og den første revolusjonære i parlamentet etter Erling Folkvord! Hvor betydningsfullt er dette for klassekampen i Norge framover?

– Tusen takk for det. For Rødt betyr dette at vi har tilgang til landets viktigste talerstol. Vi vil bruke den til å løfte fram spørsmål som er viktige for klassekampen i Norge. Som kampen for verdig pensjon for sliterne i arbeidslivet, profittfri velferd og ikke minst kampen mot de raskt økende klasseskillene.

Vi ønsker at fagforeningsfolk og tillitsvalgte tar kontakt og forteller oss hvor det brenner, hva som er viktig å legge fram på Stortinget. De har nå fått en solid alliert inne på Stortinget, slik de har hatt med kommunestyrerepresentanter fra Rødt landet rundt.

– Nevn én viktig sak som vil prege arbeidet til den nye stortingsgruppa framover?

– Vi har så vidt begynt å jobbe med å lage en troverdig og helhetlig økonomisk politikk. Det betyr en politikk som kan settes ut i livet. Da må vi vite hva velferdsreformene partiet går inn for koster, og hvordan vi kan få inndekning for dem.

Vi har store ambisjoner i partiprogrammet, særlig for velferdsstaten, for velferdstjenester, pensjoner og trygder. Nå har vi muligheten til å meisle ut disse i praktisk politikk. Fram til nå har vi jo ikke visst jo hva disse vil koste.

Vi skal også regne på skattepolitikken for å se på inntektssida. Da ser vi både på fordelingseffekter og hvor mye vi har å rutte med når vi endrer skatter og avgifter. Også sosialister må ha penger til velferdsstjenestene vi ønsker å bygge ut.

– Under valgkampen ble Rødt ble beskyldt for å være et en-saks parti. Helt uten grunn?

– Rødt markerte seg ikke bare som partiet for profittfri velferd. Vi var og er det eneste system­kritiske miljøpartiet. Det viste vi i valgkampen og fortsetter med det.

Internasjonalt ser vi at Trump ønsker at NATO og Norge skal sende flere soldater til Afghanistan. Det er viktig at Norge sier et tydelig nei til dette. Tvert imot må vi hente de soldatene som allerede er der, hjem til Norge.

Den første saken vi reiste på Stortinget var denne: «Stortinget ber regjeringen om å sørge for at baseerklæringen etterleves, også når det gjelder såkalt «rotasjonsbasert trening».

Vi skal være en tydelig utenrikspolitisk opposisjon på Stortinget. Det er spesielt viktig nå som regjeringa endrer norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk dramatisk ved å åpne opp for permanente amerikanske baser på norsk jord. Utviklinga av en felles norskamerikansk hær på norsk jord strider fundamentalt med baseerklæringa fra 1949. Dette er farlig politikk og gjør Norge mer utsatt i spillet mellom stormaktene.

– Miljøpartiet de grønne slåss for grønn kapitalisme. Du argumenterte i valgkampen for at det var en illusjon. Forklar.

– For å opprettholde samme livsstil og ressurs­bruk som vi har i dag, er vi avhengige av 1,7 jordkloder. Det økologiske overforbruket vi nå er inne i, varer bare en veldig begrenset periode før økosystemer begynner å forvitre og potensielt kollapse. Den økologiske sløsinga for­årsaker vannmangel, dårlige avlinger, utrydding av arter og økt konsentrasjon av klima­gasser i atmosfæren. 

Det er mye vi kan og skal gjøre i kommende stortingsperiode, hvis Stortinget også vil: Satse på pilotprosjekter for offshore vindkraft. Ruste opp vannkraftverk. Effektivisere strømbruken vår. Bruke vannkraften til å videreutvikle kraftforedlende industri. Si nei til at oljeindustrien får nye områder, som utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Alt dette vil vi jobbe for, men vi må også snakke om elefanten i rommet: At vi har et økonomisk system basert på evig vekst. Dette økonomiske systemet heter kapitalisme.

Skal vi stanse de farlige klimaendringene, trenger vi en radikal reduksjon av menneskenes bruk av naturressurser. Samtidig er det nåværende økonomiske systemet avhengig av grenseløs ekspansjon. Når totalutslippet må kraftig ned, kan ikke veksten samtidig fortsette. En grønn kapitalisme er derfor et blindspor. Som forfatteren Naomi Klein påpeker i boka This Changes Everything – Capitalism vs. the Climate: Det er bare ett av de to systemenes regelsett som faktisk lar seg forandre – og det er ikke naturens lover.

Så lenge makta over økonomien er så skeivt fordelt som i dag, vil storselskapene alltid vinne over klimahensyn. Det er derfor vi trenger et mye mer demokratisk samfunn for å kunne redde klimaet. Jeg kaller det et sosialistisk folke­styre, folk kan kalle det hva de vil. Det viktigste er at vi er enige om at dagens kapitalisme må vekk – og at det haster.

– Siden du også er partileder og Rødt har rekruttert mange de siste månedene, som kanskje ikke har vært med på disse diskusjonene, hvordan skal det sosialistiske perspektivet bli felleseie i hele Rødt?

– Når vi nå er blitt et stortingsparti, er det viktig å styrke det ideologiske arbeidet i partiets regi. Det er det ikke stortingsgruppa som skal jobbe med. Landsstyret vil diskutere det, og vi må unngå at Rødt som parti lar seg fange av Stortingets dagsorden. Det er enormt mange saker som blir kvernet gjennom Stortinget hver dag og uke, men stortingsgruppa er bare én del av partiets virksomhet.

Partiskolering er viktig. Enda viktigere nå som vi er på Stortinget. Politikken vår i enkeltsaker må sees i sammenheng med vår helhetlige, sosialistiske analyse.

– AP er svekket, Høyre/FrP har et svakere grunnlag i Stortinget å regjere med. Hvordan kan vi bygge en radikal opposisjon på Stortinget?

– Allianser på og utafor Stortinget er viktig. Hva vi får til inne på Stortinget, er også avhengig det som skjer utafor. Lofoten, Vesterålen og Senja er ikke verna mot oljeboring bare fordi Venstre og SV er gode forhandlere, men fordi det finnes en folkebevegelse som står på år ut og år inn.

Det samme gjelder kampen for pensjon, faglige rettigheter, sosial dumping, profittfri velferd, bli kvitt amerikanske styrker i Norge. Engasjement og mobilisering inn mot Stortinget er avgjørende.

Inne på Stortinget må vi også bygge allianser. Vi har allerede stilt forslag sammen med MDG og SV om stans i returene til Afghanistan. Vi vil samarbeide med alle partier der vi er enige på sak.

– Vi har sett en diskusjon om at Enhedslistens framgang i Danmark har gått på bekostning av medlemmenes innflytelse på partiets politikk. I SV er det stortingsgruppa som legger føringene. Det er det normale for partiene i Norge.

– Partiets politikk er vedtatt på landsmøtet, og dette er føringa for arbeidet vårt på Stortinget. Jeg anslår at Rødt har politikk på omkring 90 prosent av sakene vi skal ta stilling til. Der vi ikke har det, må det løftes opp i partiets ­organer.

Vi har nå en prosess på gang med utvalgene i partiet om saker de vil prioritere innen sine felt. Da får utvalgene også handa på rattet for å fremme Rødts politikk på Stortinget. Det er en viktig oppgave å sørge for god flyt av informasjon mellom partiets organer og stortingsgruppa. For et parti av vår type er det særlig viktig at partiet bestemmer politikken. Stortinget er en arena for å sette politikken ut i livet, men ikke den eneste.

– Det sies at Erling Folkvords stortingsplass styrket RVs økonomi så mye at partiet kunne kjøpe en bygård, den som ble solgt slik at Rødt kunne kjøpe kontorene i Dronningens gate. Det snakkes omat stortingsplassen kan tilføre over 12 millioner til Rødt? Hvordan vil dette kunne styrke Rødts arbeid?

– Det er strenge regler for hvordan bevilg­ningene fra Stortinget til partigruppene kan benyttes. Og de er stramma kraftig til siden 1990-tallet. Pengene skal brukes på å lønne lønne ansatte på Stortinget og til drift av sekretariatet vårt. I utlysningene av stillingene til vår administrasjon, står det at lønna er i tråd med tariffavtalen mellom Handel og Kontor og Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverkontor, som også gjelder på partikontoret.

Men valgresultatet styrka partiet kraftig. Doblinga av stemmer gir økt stemmestøtte. Derfor har partiet allerede kunnet ansette en ny organisasjonssekretær.

Det at jeg betaler inn penger fra stortingslønna, som folkevalgt, styrker også partiet. Hvor mye er ikke avklart, men vi har en solid partiskatt for alle som mottar lønn eller honorar for parlamentarisk arbeid i stat og kommune.

I høst er det hundre år siden den russiske Oktoberrevolusjonen fant sted. At Rød Ungdom markerte denne begivenheten med kaffe og kaker, fikk Fredrik Mellem som leder landets største Arbeiderpartilag og styremedlem i Oslo Arbeiderparti, til å gå helt av skaftet. Han skriver følgende: «Oktoberrevolusjonen i Russland 1917, markerte begynnelsen på det største og mest vedvarende helvete på jord verden noen sinne har sett.» (VG 25. oktober 2017).

Oktoberrevolusjonen viste en hel verden at det ikke er naturgitt hvem som skal herske og hvem som skal herskes over. Revolusjonen var til stor inspirasjon for hele den norske arbeiderbevegelsen de første åra etter den fant sted.

Frykten i borgerskapet for at det kunne skje en revolusjon også i andre land, gjorde at de blei mer kompromissvillige overfor arbeiderbevegelsen. Dette skjedde også i Norge. Åttetimers-dagen som blei innført i Norge 1918 hadde neppe kommet så raskt uten Oktoberrevolusjonen.

Oktoberrevolusjonen var viktig for framveksten av velferdsstaten både i Norge og andre vestlige land. Den innebar store framskritt for kvinnene i Sovjet, slik som innføring sjølbestemt abort, som det tok flere tiår før vestlige land fikk.

Oktoberrevolusjonen bidro til å få en slutt på den førte verdenskrigen. Over 16 millioner mennesker ble drept i denne krigen som følge av de kapitalistiske statenes rivalisering. Mellem nevner ikke dette og han finner det heller ikke verdt å nevne at vestlige land invaderte den nye sovjetstaten med store tap av menneskeliv som konsekvens.

Det å markere Oktoberrevolusjonen som et rettferdig opprør betyr ikke noen legitimering av det som seinere ble gjort i Sovjetunionen. Det er ingen tvil om at det ble gjennomført store overgrep. Årsakene til at regimet endte opp som et undertrykkende klassesamfunn styrt av topper i parti- og statsbyråkratiet, er sammensatte. De materielle forholdene i et tilbakeliggende land lå ikke til rette for å bygge sosialisme og landet mangla demokratiske tradisjoner. Det som kunne vært motkrefter, som rådene, blei også demobilisert.

I dag har den nyliberale varianten av kapitalismen fått hegemoni i verden. Faren for krig mellom stormaktene er stor. Situasjonen ligner på mange måter den som var like før første verdenskrig.

Det er imidlertid én viktig forskjell. Sosialistiske krefter i dag står ekstremt svakt i det meste av verden. Det haster imidlertid like sterkt som den gang å få slutt på kapitalismen og imperialismen. En annen verden er mulig!

 

Per Medby
Redaksjonsmedlem

Foto: Daniel X. O’Neil

«Vi er blitt dårligere til å jobbe smartere» advarer Aftenposten oss på forsida 29. mai 2017. Produktivitetsveksten i Norge og resten av den vestlige verden blir svakere, og økonomene frykter for velstanden.
Framtidig økonomisk vekst og økt produktivitet brukes som argument for muligheter for en bedre framtid. For at vi kan innføre sekstimersdag, for lønnsutvikling og forhandlingsrom i lønnsoppgjørene. Hva skjer med disse argumentene hvis veksten stopper opp?

---

Jokke Fjeldstad
Redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo
Foto: Guido / Flircr

Det vanligste målet for verdiskapning i et land er BNP (bruttonasjonalprodukt). BNP viser verdien av alt som produseres i et land per år. BNP per innbygger brukes ofte til å vise hvor stor eller liten økonomisk vekst det er i et samfunn.

I regjeringens perspektivmelding 2017 ble forventningene til veksten i BNP fram mot 2060 justert ned fra den forrige regjeringens perspektivmelding fra 2013. I 2013 spådde man en vekst på 1,3 prosent i BNP per innbygger fram mot 2060, nå har denne blitt justert ned til 0,8. Denne regjeringen er langt mer bekymret for vår framtidige vekst. Men ser man på veksten mellom 2006 og 2015, er den enda lavere: kun 0,1 prosent i BNP per innbygger.¹ Dette er den første perioden etter krigen der vi finner flere påfølgende år med negativ vekst i BNP per innbygger.

Veksten i bruttonasjonalproduktet per innbygger har som regel økt i Norge etter krigen, med en liten tendens til å minke. Fra 1946–60 var den gjennomsnittlige årlige veksten per innbygger 4 og en kvart prosent, 1961–75 3,88 prosent, 1976–90 3,77 prosent, 1991–2005 2,5 prosent, 2006–2015 0,1 prosent.²

Produktivitet

«Produktivitet er et mål på forholdet mellom produsert mengde (bruttoprodukt) og innsatsforbruk (arbeidskraft og kapital). En økning i produktiviteten innebærer at en for en gitt mengde innsatsfaktorer kan produsere mer enn en kunne før.»³  

Økt produktivitet har vært viktig for velstandsveksten i Norge. I følge perspektivmeldingen har  «mer enn to tredeler av velstandsøkningen siden 1970 vært knyttet til økt produktivitet»⁴. Meldingen er bekymret over at veksten i timeverksproduktiviteten er fallende. Det vil si mengden produkter som produseres per enhet insats på en time.

En vanlig forklaring på den avtagende produktivitetsveksten er at når velstanden øker, så etterspør folk relativt mer tjenester. Tjenestenæringene øker dermed sin andel av økonomien. I tjenestenæringene er det vanskeligere å erstatte mennesker med maskiner. God service forbindes ofte med menneskelig opptreden. Veksten i produktiviteten er derfor lavere i tjenestenæringene. Dermed blir tjenestenæringenes økte andel i økonomien en forklaring på at samlet vekst i produktivitet blir lavere.

Sosial dumping har også virket negativt på produktiviteten i enkelte bransjer. Blir arbeidskraften for billig stopper investeringene i konstant kapital. Produksjonsfremmende teknologi blir ikke tatt i bruk. Den økende bruken av underentreprenører og innleie av utenlandske arbeidere har ført til dårligere samordning, arbeidsorganisering og produksjonsflyt.

«Når virksomhetene står overfor et nytt tilbud av billigere arbeidskraft med begrenset formalkompetanse, kan de ved å endre rekrutteringsstrategi til de enkle jobbene, for eksempel gjennom å ansette østeuropeere med minstelønn eller outsource oppgaver til utenlandske tjenesteleverandører i stedet for å direkte ansette arbeidstakere med ordinær tarifflønn, redusere kostnadene mer enn produktiviteten faller.»⁵

Kapitalistene er nemlig ute etter profitt, så hvis arbeidskraften blir billig nok, vil de velge bort kostbare tiltak som gir en bedre produktivitet. Rapporten Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler fra Samfunnsøkonomisk analyse viser betydelig nedgang i produktiviteten i de bransjene som er mest utsatt for sosial dumping og der tariffavtalene er blitt allmenngjort.

Vekst eller fall i BNP eller produktivitet sier ingenting om hvordan det vi sammen skaper i et samfunn, blir fordelt. Men det er ofte et argument for mulighetene til å rette opp gamle skjevheter og gjennomføre rettferdige krav. Men blir skjevhetene mindre og kravene urettferdige uten økonomisk vekst? Nei, selvsagt ikke. Men likevel har denne økonomiske veksten et mentalt grep over oss. Det er et viktig ideologisk våpen for borgerskapet. En del av hegemoniet som setter rammer for klassekampen i samfunnet. Disse rammene er hjørnene i det norske intusjonaliserte lønnssystemmet, med et teknisk beregningsutvalg som lager statestikkgrunnlaget for oppgjøret, frontfaget som forhandler fram et oppgjør som skal følges av resten av fagbevegelsen, Riksmekleren som mekler mellom partene, og tvungen lønnsnemd som til slutt tvinger igjennom et resultat. På denne måten er kapitalen sikret seg moderate lønnsoppgjør og lavt konflikt nivå.

Fagbevegelsen aksepter rammen om ansvarlige og moderate lønnsoppgjør. Det er hensynet til økonomisk vekst, konkurranseutsatt industri som skal sette rammene for hvor mye man kan få. Gamle urettferdigheter kan ikke rettes opp hvis det skapes for store avvik fra frontfaget. Hensynet til eksportnæringen er det overordnete. Her gjøres det selvsagt ikke analyser av at det er forskjell mellom arbeid og kapital sine interesser i eksportnæringen. Dette i en tid der det arbeiderklassen over hele verden er i industrien pressa opp mot veggen grunnet trussel om flytting av produksjon til land med lavere kostnader. Systemet aksepteres delvis på grunn av fortellingen om  at den historiske veksten skal fortsette inn i himmelen. Med denne framtidige veksten kan vi løse urettferdighetene. Det er alltid et tariffoppgjør i framtida der vi skal få det bedre til. Sies det.  

Usikker fremtid og fallende profitrate

Usikkerhet om videre økonomisk utvikling og kapitalismens framtid er fortsatt tilstede etter den store økonomiske krisa. Selv om noen holder på troen om evig vekst inn i framtiden, ser fler og fler at dette ikke er et sannsynlig scenario.

De fleste ser for seg en mer teknologisk avansert framtid. Alle har selv opplevd store fremskritt i teknologien i løpet av sin egen levealder. Enten det er smarttelefonen, datarevolusjonen, bilismen – alt etter hvor gammel du er. Kapitalismen har til nå vært historisk overlegen på å gi oss teknologiske framskritt. Konkurransen driver fram stadig nye, i all hovedsak slike som erstatter menneskelig arbeidskraft med maskiner. I nær framtid er det ventet førerløse kjøretøy, roboter som vil kunne gjennomføre fler og fler oppgaver for oss og økt automatisering. Ved hjelp av den nye teknologien vil arbeideren utføre mye større mengde arbeid enn før. Sjåførene ved busselskapene blir erstattet av noen som skal overvåke den førerløse trafikken. På fabrikkene vil det bli bearbeidet større mengder råstoff enn før, med færre ansatte. Kapitalisten vil da i større grad investere en større del av kapitalen på maskiner og råstoff (konstant kapital) og mindre del på lønninger og kostnader knyttet til arbeiderne (variabel kapital). Arbeid er den eneste kilden til merverdi. Profittraten er forholdet mellom profitten kapitalisten får fra merverdien, og den totale kapital brukt for å få fram merverdien. Derfor vil profittraten ha en tendens til å synke med kapitalismens utvikling.

Men den synker ikke i en rett linje, for det er en rekke motvirkende krefter og indre motsetninger som bidrar til å trekke profittraten opp. F.eks. at arbeiderne blir tvunget til jobbe mer intensivt eller lengre dager, at lønningene senkes, at deler av den konstante kapitalen blir billigere osv. Dermed går profittraten opp og ned. Hvilket sett med data man velger, kan være avgjørende for om man synes den har en tendens til å synke eller ikke. Man må ha et langsiktig blikk på profittraten for å se den minkende tendensen i perioder. Dessverre for debatten om profittraten synes jeg mange har en tendens til å se forbi hverandres argumenter og innsigelser. (For mer om profittraten se gjerne Torstein Dahle i Rødt! 4/14 eller Harald Minken i Rødt! 4/11). Vi lar den debatten ligge i denne omgang og antar at tendensen stemmer. Etter min kjennskap  har vi ikke noen god oversikt over utvikling av profittraten i Norge over tid.

Borgerlønn og robotskatt

For å oppsummere så er det ikke så sikkert at kapitalismens framtid ser så lys ut. Større forskjeller mellom de rikeste og de fattigste i samfunnet ser vi allerede. Vi kan også se en arbeiderklasse med større interne forskjeller. En videre utvikling av flere lag i arbeiderklassen, som vil være en utfordring for oss som ønsker å skape større enhet. Robotisering, effektivisering og automatisering vil avskaffe yrker vi har i dag. Når dagens jobber forsvinner og blir overflødige, vil det da bli skapt nye? Og mange nok? Vil prisen på arbeidskraft i visse bransjer bli presset ned mot et minimum? Kanskje så lavt som vi ser i enkelte land at man må gå på sosialen ved siden av arbeidet for å overleve.

Dette aktualiserer to forslag som diskuteres, robotskatt og borgerlønn. Anna Kvam tar opp begge deler i en artikkel i Røyst #7. Kort oppsummert argumenterer Kvam med at lønnsarbeid er bærebjelken i skattesystemet. Halvparten av skatteinntektene kommer fra skatt på inntekt. Når robotene overtar lønnsarbeidet, bør de derfor skattlegges så man får inntekter til staten og omfordeling. Robotskatten kan brukes til å finansiere en borgerlønn som sikrer alle en grunninntekt.⁶

Det kan høres fint ut med borgerlønn, men argumentasjonen henger ofte sammen med at man skal kvitte seg med eller svekke andre ytelser utbetalt av det offentlige. Man ser bort fra at mange kanskje har et sammensatt behov for ytelser fra NAV. Det blir fort feil å skulle erstatte det med et standardbeløp i borgerlønn.

Arbeidsløshet er en enorm sløsing med samfunnets ressurser. Det er mange oppgaver vi ønsker å få løst uavhengig av om det er lønnsomt under kapitalismen. Vi trenger folk til å jobbe i lokalsamfunnet, med å redde vår klode, rydde naturen for søppel, skape meningsfylte aktiviteter for hverandre og masse annet. Men i stedet for å satse på at de skal gjøre det av eget initiativ mens de mottar borgerlønn, bør vi heller skape disse jobbene og gi folk arbeidslønn.

6-timersdag og rettferdig lønn

Vårt hovedargument mot borgerlønn bør likevel være at det er feil medisin på et viktig problem. Arbeiderbevegelsens svar på at det blir mindre arbeid, bør være å  dele arbeidet rettferdig mellom seg. Vi bør igjen reise kravet om at alle har rett til å arbeide. Dagens arbeidsliv stenger mange ute. Vi trenger et arbeidsliv der det er plass til alle. Et skritt i den retninga er bedre fordeling av arbeidet som må gjøres i samfunnet. La dem som har jobb, få litt mindre arbeid, og de som mangler jobb, litt mere. Derfor bør vi ha sekstimersdag.

I dag er flere hundre millioner mennesker arbeidsløse i verden. Hadde vi fordelt arbeidet mer rettferdig mellom oss, ville det gitt et bedre liv til mange.

Lønnsoppgjørene handler i stor grad om å fordele den siste toppingen på kaka. Men problemet er at kaka er urettferdig fordelt. Selv om vi får topping som tilsvarer vårt kakestykke, blir det mer til kapitalen og mindre til oss. Forskjellene mellom de superrike og gjennomsnittet har eksplodert siden 80-tallet. Utviklingen i Gini-koeffisienten for lønnstakere viser at forskjellene blir større mellom de som tjener mest og de som tjener minst. Lønnsnivået for den dårligst betalte tidelen har økt med 26 % mellom 2006 og 2016, har den økt med 48 % for den best betalte tidelen.⁷

Fagbevegelsen må ta et ansvar for at lønnsoppgjørene ikke bare, i beste fall, blir en brems på den nyliberale utviklinga, men blir en reell arena for klassekamp der vi sloss for å vinne en større del av kaka. Dette blir spesielt viktig i en tid der forskjellene mellom bransjer øker og den generelle økonomiske veksten blir liten. La oss kreve hele kaka!

Mathias Bismo,
Redkasjonsmedlem i Gnist

Hammerfestkommunen, som varte i knappe tre uker i 1921, er antakelig det nærmeste man i Norge har kommet en situasjon der arbeiderbevegelsen har tatt politisk makt uten å forsøke og overta det eksisterende administrasjonsapparatet, men gjennom å skape sine egne organer og institusjoner. Trass i den korte varigheten og trass i det lille området den kontrollerte bidro den med viktige erfaringer.

Begrepet Hammerfestkommunen har først oppstått i ettertid. Mens den eksisterte, ble den oppfattet som den lokale organiseringen av sjømannsstreiken, som ble iverksatt 9. mai. Etter noen år med gode tider, hadde konjunkturene snudd. Samtidig førte myndighetene en deflasjonspolitikk som gjorde vondt verre. Fra arbeidsgiversiden var imidlertid kravet som det alltid har vært – det er arbeidsfolk som må betale for dette. Norges Rederiforbund krevde en lønnsreduksjon på 33 prosent og at arbeiderne skulle få inndratt de to ukene med ferie de hadde kjempet frem året før. Dette var uakseptabelt. Sjømennene gikk til streik og fikk følge av bryggearbeiderne i sympatistreik.

Som så ofte både før og siden forsøkte arbeidsgiver å undergrave streiken ved å sette inn streikebrytere. Ingen steder ble dette slått kraftigere ned på enn i Hammerfest. All virksomhet på kaia ble kontrollert av streikekomiteen, og bare nødvendig transport, som postgang og transport av nødvendighetsartikler, ble tillatt dersom de søkte komiteen om dispensasjon. Også persontransporten ble underlagt kontroll, forsøk på streikebryteri ble møtt med resolutte reaksjoner, og ulovlig last ble mer eller mindre systematisk losset av skipene og plassert på kaia. Streikekomiteen hadde kontrollen, og politiet hadde lite de kunne stille opp med. Mange av skipene med streikebrytere tok konsekvensen av dette og seilte helt enkelt forbi Hammerfest, til andre havner der de streikende var dårligere organisert og der streikebryterne fikk gjort «jobben sin».

Selv om den lokale politistyrken på fire mann aksepterte den nye ordningen, ble stemningen stadig dårligere blant borgerskapet, særlig handelsborgerskapet. Hammerfest var en liten by, med i overkant av 3 500 innbyggere, men havna var den viktigste nord for Tromsø, og kontrollen som foregikk her, fikk stor betydning for landsdelen. Når rederne og handelsstanden i tillegg valgte konfrontasjon fremfor å søke dispensasjon, kom det flere ganger til bråk og endatil regelrette gatekamper. For å møte kravene fra det lokale borgerskapet endte det derfor med at det ble sendt et marineskip til byen for å bistå politiet, men da de menige slett ikke ville la seg bruke til å slå ned en streik, svarte Justisdepartementet med å sende enda et skip samt å mobilisere styrker fra Alta, denne gangen bestående av soldater uten sosialistiske sympatier. Under beskyttelse av kuler og krutt sørget man med dette for at streikebryterne fikk gjort «jobben sin», slik de fikk ved andre havner. Hammerfestkommunen var over.

1921 var et viktig streikeår i Norge, og sjømannsstreiken ble også et forspill til storstreiken, da LO tok ut flere i én og samme streik enn noensinne tidligere. Det var også midt i en viktig brytningstid for arbeiderbevegelsen, der spørsmålet om generalstreik og revolusjon med ett var blitt aktuelt. Sjømannsstreiken startet som en defensiv faglig-økonomisk kamp, men den viste også at det kan være nødvendig å gå utover det faglig-økonomiske, å opprette egne tvangsmekanismer, for å sikre at streiken faktisk blir effektiv. Det er ikke slik at Hammerfestkommunen er det eneste eksemplet på at en streikekamp har skapt et høyt konfliktnivå, og det er heller ikke det eneste eksemplet på at det militære har blitt satt inn mot streikende arbeidere. Det spesielle med Hammerfestkommunen er at den antok sin form som den logiske konsekvensen av en lovlig streik.

Samtidig var Hammerfest nokså alene i denne forståelsen. I andre havner, som i Tromsø og i Honningsvåg, var det også streik. Og selv om nok også streikebryterne fikk høre det der, så gikk skipene, med last og passasjerer, uten at det var godkjent av de lokale streikekomiteer. LO, på sin side, var nok mest opptatt av den forestående storstreiken og uenighetene rundt strategi i denne, og selv om Hammerfestkommunen ble omtalt i positive ordelag i arbeiderpressa, og med tilsvarende bestyrtelse i borgerpressa, landet over, var de få, om noen, forsøk på noe lignende andre steder. Riktignok hadde streikekomiteene i Tromsø og Honningsvåg en rolle med å godkjenne passasjertransport til Hammerfest, men der sluttet i stor grad også samarbeidet. Store avstander og dårlige forberedelser kan kanskje ha bidratt til dette, men trolig også en manglende erkjennelse av at en effektiv streik ikke alltid kan begrense seg til det faglig-økonomiske.

10. juni ble storstreiken avblåst, etter at regjeringen hadde pekt ut en ny riksmeklingsmann, og 3. juli ble sjømannsstreiken avblåst. Trass i at LO-ledelsen forsøkte å fremstille det som en seier, er det vanskelig å gå med på det. Riktignok beholdt de ferien, og riktignok ble lønnskuttet «bare» på 17 prosent, men streiken førte også til en kraftig medlemsnedgang i LO. Verst gikk det utover Norsk matros- og fyrbøterunion (i dag Norsk sjømannsforbund) der medlemstallet falt med nærmere 60 prosent. I rettsoppgjøret etter Hammerfestkommunen ble fire mann dømt til ubetinget fengsel og ytterligere tre til betinget fengsel.