Bård Wormdal:
Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge.
Oslo: Pax, 2015, 195 s.

Bård Wormdal, NRK-journalist og forfatter, har skrevet boken Spionbasen. Den har solgt oppsiktsvekkende bra til fagbok å være. Boken har fått noen anmeldelser, stort sett gode. Gitt bokens kontroversielle innhold og kritiske blikk på norsk base- og sikkerhetspolitikk, er det underlig at få norske medier har fulgt opp påstandene i boka. Spionbasen er en oppfølger av Wormdals første bok fra 2011, Satellittkrigen, der han mener å kunne dokumentere at Norge systematisk bryter Svalbardtraktaten. Heller ikke den gangen ble utgivelsen viet oppmerksomhet av norske medier. Det er grunn til å dvele ved manglende vilje fra makthavere til å svare på godt begrunnet prinsipiell kritikk. Samlet sett viser Wormdals to utgivelser at Norge er dypere involvert i USAs såkalte globale krig mot terror enn det norske politikere vil innrømme. I Satelittkrigen får Wormdal sysselmannen til å innrømme at bruk av satellitter i NATO-øvelser som skulle forberede Afghanistan-operasjoner, er i strid med bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes til militære formål. Et annet bevis på at norske myndigheter bryter Svalbardtraktaten i sin bruk av satellitter i krigføringen i Afghanistan, finner han i en Powerpoint-presentasjon av det fransk-italienske satellittprosjektet COSMO Sky-Med. Av kommersielle grunner skryter selskapet av sitt samarbeid med Forsvaret om et pilotprosjekt i Afghanistan. At Forsvaret formelt sier at prosjektet kun skal gi mer kunnskap om forflytning av ressurser i jordbruket i Afghanistan, bør ikke lure noen til å tro at dette ikke også har et militært formål.

I Spionbasen går Wormdal dypere inn i norsk etterkrigshistorie og viser at gjennom fortielser, hemmelighold og desinformasjon er viktige beslutninger holdt unna norsk offentlighet. Sett i lys av Edward Snowdens avsløringer av NSAs omfattende globale overvåking, bør boken vekke interesse i norsk offentlighet. Wormdal viser at det har vært tett samarbeid mellom norsk militær etterretning, NSA og CIA i mer enn 60 år. Samarbeidet fortsetter med full kraft og Wormdal skriver at Nord-Norge er orkesterplass for amerikansk etterretning

Wormdals viktigste påstand er at det ikke har vært politisk styring på viktige sikkerhetspolitiske spørsmål i store deler av etterkrigstiden. Han har gjennom svært grundig arbeid med åpne kilder vist oss et bilde som vil påvirke framtidig historieskriving om norsk sikkerhetspolitikk. Wormdal siterer blant annet statsminister Einar Gerhardsen fra møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg, der han forsikrer at militær utbygging i nord ikke vil bli belastet norske budsjetter siden amerikanerne betaler. Formannen i Stortingets militærkomité aksepterte i sin tid å holde saken unna omtale i statsbudsjettet for å unngå offentlig oppmerksomhet. Fra 1958 og fire år framover ansettes 360 personer i etterretningstjenesten, i praksis lønnet av amerikanerne. Forfatteren har også fått i tale navngitte pensjonerte etterretningsoffiserer som synes det er på tide at offentligheten får vite hva som forgikk under den kalde krigen, selv om de strengt tatt bryter sin taushetsplikt.

Her er historier presentert som tatt ut av en thriller. For eksempel historien om skarpe skudd rettet mot spionskipet Marjata i Barentshavet under en sovjetisk marineøvelse, etterretningsutstyr skjult i norske fiskebåter, og tett amerikansk involvering i driften av lyttestasjonen på Korpfjell i Sør-Varanger.

I forbindelse med Kjell Grandhagens nylige avgang fra Etterretningstjenesten ble han rost av mange for å ha bidratt til mer åpenhet. Han viste ikke samme åpenhet da Wormdal ville ha samarbeid om boka. Grandhagen mente det ikke var behov for en ny bok. Wormdal mener også å kunne motbevise Grandhagens påstand om at e-tjenesten kun er for norske interesser, med blant henvisning til aktiviteten på lyttestasjonen Fauske II.

Tror ikke norske medier at Wormdal har belegg for påstandene? I så fall burde boken vært gjenstand for kritikk. Er påstandene sanne bør de vel debatteres? Taushet ser aldri bra ut. Ytringsfrihetskommisjonen skriver at det i praksis ikke var full ytringsfrihet om sikkerhetspolitikk under den kalde krigen, blant annet på grunn av medienes selvsensur. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i dag.

Under den kalde krigen ble journalister og redaksjoner som Ny Tid, Klassekampen og Ikkevold gjenstand for etterforskning, tiltale og noen tilfeller dom etter spion-paragrafen. En viktig dom falt i høyesterett i 1986 da Ikkevold med en stemmes overvekt ble frifunnet for tiltale etter spion-paragrafen. Ikkevold hadde på samme måte som Wormdal brukt åpne kilder for å dokumentere brudd på norsk base- og sikkerhetspolitikk. Dommen var viktig og banet vei for at andre journalister, som Wormdal, skal kunne drive kritisk under-søkende journalistikk uten å bli rettsforfulgt. I vår postmoderne tid er politietterforskning og tiltale erstattet av en form for repressiv toleranse. Wormdal får si hva han vil, men blir han ignorert og tiet hjel, kan jo politikeren fortsette som før uten at det får politiske eller andre konsekvenser.

Rune Ottosen

Kalle Holmqvist:
Fred med Norge
Stockholm: Murbruk förlag, 2015, 183 s.

Det er godt kjend at unionsoppløysinga mellom Sverige og Noreg i 1905 skapte ei opphissa krigsstemning i båe landa. Men dei færraste veit kven som stod for krigshissinga, kva for argument som vart brukte og kven som var pasifistane. Fred med Norge fortel ei ukjend historie for oss nordmenn – og sannsynlegvis også for dei fleste svenskar. Men i ei ny bok fortel Kalle Holmquist nå historia om korleis den svenske arbeidarrørsla argumenterte med «Ned med vapnene!» i tida før og under unionsoppløysninga, og korleis pasifistarbeidet glir saman med oppbygginga av arbeidarrørsla på tidleg 1900-tal. Det er ei interessant og godt skrive framstilling av eit ukjent stoff for dei fleste.

Krigsfare

Samfunnsdebatten sprikte i 1905. Det var slett ikkje alle som var pasifistar. I Noreg hadde vi til dømes miljøet kring norskdomsavisa Den 17de mai med oberst Henrik Angell i spissen; ivrige krigshissarar som samanlikna nasjonalkjensle med forsvarsevne. I Sverige var dei ivrigaste krigshissarane konservative, og spesielt miljøet kring den kristenkonservative avisa Vårt Land hadde ein aggressiv retorikk.

Vi veit i dag at trugsmålet var reelt, ikkje berre retorisk. Det var ei reell krigsførebuing på gang sommaren 1905. 7. juni går Stortinget inn for å oppløyse unionen med vedtaket som seier at Kong Oscar II har slutta å fungere som norsk konge. I Sverige reagerer unionstilhengjarane med å samle 30 000 demonstrantar til støtte for unionskongen. Spontant bryt kafegjestar i Stockholm ut i Kongesangen til støtte for unionskongen og på «restaurang Concordiaträdgården i Malmö ska alle hurra för Sverige och när en person i stället ropar ’lefve Norge’ blir han överfallen.» Dette er berre nokre få av mange døme på ei opphissa stemning om unionsspørsmålet. 14. juni skriv den svenske generalstaben til regjeringa at dei treng tre veker på seg for å planleggje krigen før ordrane om allmenn mobilisering kan gå ut.

Krigen kunne altså ha starta i byrjinga av juli.

Rettmessig del av Sverige

Den svenske overklassen såg på Noreg som ein del av Sverige. Noreg hadde ein avtale med Sverige og ein krig var derfor ein naturleg og legal forsvarsmåte for å opprettholde den lovlege inngåtte unionsavtalen, meinte mange svenskar. Statsminister Johan Ramstedt fordømmer Stortingets «revolutionäre åtgärd» som han meiner «på det djupaste kränker Sveriges rätt», og kallar inn til eit ekstraordinært riksdagsmøte 20. juni som skal ta stilling til krigsspørsmålet. Eit fritt og sjølvstendig Noreg var eit trugsmål mot den svenske staten, og medførte at Sverige fekk ei lengre grense å vakte. I bakgrunnen spøkte tsar-Russland med sin interne uro. Økonomiske argument var det også: Den viktige Ofotbanen med utløp i Narvik måtte ikkje bli norsk.

Den svenske arbeidarrørsla hadde Noreg som eit demokratisk ideal. Sjølv om ikkje alle menn og ingen kvinner hadde røysterett, var det likevel langt fleire enn i Sverige. Forfattaren Kalle Holmquist viser også at det var eit gjennomgåande argument for arbeidarrørsla at nordmennene hadde rett til sin fridom og til sitt nasjonale sjølvstende. Argumentet var at kongeunionen av 1814 måtte oppløysast, men den internasjonale, sosialistiske unionen måtte få vekse fram.

Massemobilisering mot krig

Gjennom slutten av 1800-talet hadde den svenske hæren blitt stadig større, og innføringa av verneplikt provoserte arbeidarrørsla. Den svenske hæren vart stadig utvida, og for arbeidarklassen vart det tydeleg at overklassen kom til å bruke arbeidarungdom mot nordmennene og mot Russland om det skulle bli aktuelt. Derfor var også argumentasjonen på løpesetlane som Socialdemokratiska ungdomsförbundet spreidde i hundretusenstal eksemplar, at om det skulle kome ei eventuell mobiliseringsordre, måtte arbeidarungdommen leggje ned arbeidet for å forhindre krig og organisere seg i massemøter.

Det var nettopp gjennom storstreik og å nekte mobilisering at arbeidarrørsla hadde sine våpen. Dei blir i tida etter 7. juni og fram mot riksdagsmøtet 20. juni sett inn for fullt. Over heile Sverige blir det arrangert demonstrasjonar, massemøter og markeringar til støtte for antikrigslinja. Det blir rapportert om alt frå 600 i Ludvika til 20 000 i Malmø. Flygeblad og agitasjonsmateriell blir spreitt i stort opplag, og dei sosialdemokratiske organisasjonane tek ut sitt massepotensial. Fredstilhengjarane framstår som så sterke og så store at Kong Oscar II rår nasjonalforsamlinga til at ein ikkje skal gripe til våpen mot Noreg. Riksdagen gjev regjeringa fullmakt til å forhandle med Stortinget om ei avvikling av unionen. Resten av historia er godt kjend.

Gryande vår

Boka Fred med Norge er ei lettlest bok. Språket har noko enkelt over seg; forfattaren forklarer fenomen på ein enkel måte. Ofte tykkjer eg at slike forklaringar kan bli det motsette av sympatiske, nærmast irriterande når forfattaren trur at lesarane er dummare enn det han/ho er. Eg tykkjer at Holmqvist meistrar denne balansegangen godt. Til dømes oppsummerer Holmqvist ei lengre utgreiing med om krig og klassespørsmål med samanfatninga: «Krig har ofta varit en lönsam overksamhet för den svenske overklassen.» Enkelt og greitt.

Eit anna sympatisk trekk med denne boka er at ho skildrar så godt den optimismen ein fann i mange miljø rundt førre århundreskifte. Det er «gryande vår» og ei stemning der ein trur på ungdomen, på at ting kan endrast. «Våren då allt var möjligt» heiter eitt av kapitla. Kalle Holmquist skildrar korleis den kjende agitatoren Kata Dalström reiser rundt i «den nye samfunnet». Trua på at ein sjølv kunne byggje opp nye samfunn, der arbeidarklassen legg sin infrastruktur på veg til eit samfunnet med faglege og politiske organisasjonar, dei stiftar aviser og trykkerier, startar kooperative butikkar og byggjer arbeidarbibliotek. Arbeidarrørsla og arbeidarungdomen skulle utdanne seg sjølve som aktive deltakarar i eit nytt samfunn.

Kalle Holmqvist let oss få kjenne på at 1905 var eit brytningsår og på stemninga som fanst i åra kring førre århundreskifte. Derfor er boka vel verdt å lese.

Eva Marie Mathisen

Ingeborg Eliassen, Cathrine Sandnes:
Angrep eller forsvar
Manifest forlag, 2015, 144 s.

Etter 2. verdenskrig og fram til 2011 har norske fly sluppet 7 bomber i krig – alle over Afghanistan. I 2011 bombet de norske F-16-flyene Libya 588 ganger. De første fem ukene var 15 prosent av bombeangrepene i Libya norske. Norge tok oppdrag som andre land kviet seg for. Det gjaldt både politisk sensitive mål og mål i tett befolkede områder.

Den norske bombeinnsatsen bidro til den opprørsoffensiven som endte med at regimet til Khadaffi falt og at Libya i dag regnes som «a failed state» hvor IS har vesentlig kontroll.

Omtrent slik innledet Ingeborg Eliassen, en av forfatterne av boka Angrep eller Forsvar sin presentasjon under lanseringa på Litteraturhuset 18. januar i år. (Hele lanseringa er streamet her: http://www.civita.no/2016/01/18/hva-slags-forsvar-skal-vi-ha)

Mellom Sinsen og Røa

Høsten 2015 kritiserte USAs hærsjef Mark Milley det han kalte myter om moderne krig, feilaktige oppfatninger som etter hans mening preger beslutninger som blir tatt i Washington – og som har kostet dyrt: At man kan vedta at kriger kan bli kortvarige. At kriger kan vinnes ved hjelp av høyteknologiske våpen, og at spesialstyrker kan gjøre det som trengs på bakken.

I 2008, da Robert Mood var generalinspektør for Hæren, (sa han): Etter årevis med omlegginger, nedskjæringer og omdisponeringer var Hæren kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa … forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har …

Ved å fokusere på Norges rolle i Libya problematiserer forfatterne den store endringa i norsk forsvarspolitikk fra 1992 til i dag. Boka vektlegger særlig de enorme kostnadene som innkjøp og drift av de amerikanskproduserte F-35 jagerbombe-flyene vil påføre Norge. Samtidig som F-35-flyene implisitt og uttalt knytter oss nærmere en offensiv amerikansk krigsstrategi i verden ved at 12 av de planlagt innkjøpte 52 flyene skal kunne avsettes til internasjonale oppdrag. Samtidig vil innkjøpet av F-35 virke strukturerende på resten av det norske forsvaret. Det vil også bidra til en (manglende) forsvarsevne knyttet til begrensede hærstyrker fordi en ikke har råd til det, men like mye fordi det ligger et bytte med NATO (USA) i bunn. Vi stiller opp med internasjonal luftstøtte over hele kloden, hvis USA kommer og hjelper oss om det trengs.

Angrep eller Forsvar er en debattbok som ikke forsøker å gå i dybden debattene om det norske forsvaret de siste 25 åra. Men boka henter fram uttalelser og analytiske vurderinger fra toneangivende ledere og debattanter i den norske debatten, men også ved å gjengi hva politiske og militære ledere i utlandet – ikke minst USA – mener. Ved å få fram hvordan eksperter i flere leire står i direkte motstrid til hverandre, synliggjøres at forsvarspolitikk er som all annen politikk. Det er forskjellige syn ut fra ulike verdier og vektlegging. Ingen kan påberope seg å ha fasitsvaret og særlig ikke den politiske høyresida som i samfunns-debatten påberoper seg at per definisjon har de mer autoritet enn andre knyttet til at de er mest ukritisk til enhver bevilgning som Forsvarets personell ber om. Tvert om er det de som er mest kritisk til pengebruken til både milliarder brukt på 5 fregatter hvor 2–3 ikke brukes eller bevilgninger til et jagerbombefly, som vil suge til seg midler som et sort hull i 20 år, som har mest å tilføre debatten. Nettopp fordi de er villig til å problematisere bruken av midler, blir de også mest reflektert over hva slags forsvar vi bør ha, hvorfor og til hvilken pris.

Boka gir fakta samt vurderinger til en forsvarsdebatt som uansett vil dukke opp igjen og igjen knyttet til bevilgningene til F-35. Forfatterne legger ikke skjul på at de har nærmet seg spørsmålstillingene ut fra et samfunnsengasjement og ikke på bakgrunn av at de har sitt virke i forsvarskretser eller har jobbet med disse spørsmålene i årtier. Nettopp derfor har det blitt en velskrevet, faktabasert, reflektert og poengtert bok. Derfor brukes det heller ikke fagmilitære begrep som hindrer tilgjengelighet, men bidrar i stedet til å åpne et politisk område for alle som er interesser i samfunnsutviklinga, også med Forsvaret som en del av dette.

Ved å hente fram sitater fra ulike forsvarsaktører, problematiseres utfordringer knyttet til handlinger Norge har vært en del av, som feigheten i den norske pressa har hindret i å løfte fram.

I boka Kampflyet som bomber forsvarsevnen beskriver forsvarsanalytiker John Berg flyet Joint Strike Fighter (F-35) som et bakkeangrepsfly, spesielt utformet for USAs globale supermaktsstrategi – og altså ikke først og fremst laget for forsvaret av en småstat.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen formulerer det sånn: Moderne kampfly er i dag den viktigste enkeltkomponenten i et moderne forsvar, på grunn av den måten høyintensitets krigføring utvikler seg på. Så lenge Norge har et ambisjonsnivå om å kunne føre den type krig, vil det derfor også måtte gjelde oss. Det er avgjørende at den norske geografien gir oss andre behov enn land med små arealer og mange mennesker. Derfor trenger vi langt mindre bakkestyrker enn andre land.

Dagens generalinspektør for Hæren, Odin Johannesen, er av en annen oppfatning: Det er åpenbart at en hær som ikke kan stille en eneste brigade, ikke kan kalle seg en hær. Uten brigaden gir vi opp ambisjonen om å forsvare oss overfor potensielle motstandere. I så fall aksepterer vi at fiendtlige styrker kan innta norsk territorium uten motstand.

Og til slutt flaggkommandør Jacob Børresen: Den viktigste årsaken til at hæren er blitt avviklet som hær i ordets egentlige betydning, er en vrangforestilling om at dagens kriger ikke dreier seg om å ta og holde territorium … til tross for at alle krigene etter den kalde krigen har handlet om nettopp dette. Dermed har vi, absurd nok, valgt å prioritere kampfly på bekostning av bakkestyrker. I tillegg har moderne, høyteknologisk militærmateriell blitt prioritert. Følgelig har volumet på bakkestyrkene blitt så lite at det ikke finnes noen utholdenhet igjen.

For egen del vil jeg legge til: Norge, Nato og USA har nettopp tapt en krig i Afghanistan til tross for sin enorme tekno-logiske overlegenhet fra utrustning til den enkelte soldat gjennom alle nivåer med helikoptre, jagerbombere, bombefly, droner og multinivå digitale videokommunikasjons-systemer. Og hva har man tapt mot? En lavteknologisk viljesterk motstander som fortjener betegnelsen verdens beste infanteri, i et terreng som ikke er ulikt det norske. Det burde vel få noen klokker til å ringe hos noen om hva vi trenger mer av i forsvaret av Norge.

Per-Gunnar Skotåm

India har den største andelen i verden av underernærte, både som andel av befolkningen og i faktisk antall. 40 prosent av indiske barn lider av mangel på vitamin A.

Hvorfor er det slik?

Mat og matsikkerhet har stått høyt på dagsorden i indisk politikk siden frigjøringen fra det britiske kolonistyret i 1947.

Unni Kjærnes er seniorforsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Høyskolen i Oslo og Akershus.

India har de siste åra hatt høy økonomisk vekst, og det har vært satset stort på å øke matproduksjonen. Landet har nok penger og nok mat. De har parlamentarisk demokrati – regjeringer og regjeringssjefer kommer og går både på føderalt nivå og i de enkelte delstatene. Landet har en utviklet styringsstruktur og kan ikke beskrives som «underutviklet». India gir derfor et godt utgangspunkt for å analysere matsikkerhetens politiske økonomi.

Svaret er ikke så enkelt som at det skyldes den globaliserte nyliberalismen, India har til en viss grad, greid å beskytte seg mot den. India har en mangetusenårig historie, der okkupasjonshærer fra nord og vest har kommet i bølger, avløst av perioder med mer selvstendige kongedømmer. Landet er utrolig fruktbart og ressursrikt, og okkupantene – inkludert britene – har etter tur gjort sitt til å utnytte til sin fordel en særdeles undertrykkende og utbyttende sosial struktur. Dagens styre er ikke noe unntak. Jeg vil i denne artikkelen hevde at det er denne sosiale og økonomiske strukturen som er hovedårsak til underernæringen, i motstrid til vanlige forklaringer på matusikkerhet som gjerne handler om matproduksjon , økonomisk vekst eller institusjonsbygging.

Matsikkerhet innebærer at alle individer kan skaffe seg nok, sunn, trygg og kulturelt akseptabel mat – hver dag. Omfanget av direkte matmangel har gått ned i verden, men samtidig ser vi en kraftig økning i ernæringsrelaterte helseproblemer som skyldes «overernæring» i form av for mange kalorier, for mye fett og sukker osv. Det gir ikke bare overvekt, men også hjerte- og karsykdommer, sukkersyke og høyt blodtrykk. Uansett er det de fattige som rammes mest.

India har begge deler: utbredt underernæring blant fattige på landsbygda og økende feilernæringsproblemer blant etablerte arbeidere og lavere middelklasse i byene (de fattigste i byene sulter fortsatt). Som andre steder i verden gir flytting til byer gjerne økt tilgang på billige kalorier i form av fett og sukker. Når de i ung alder fikk for lite mat, er de spesielt utsatt for «overernærings-problemer» i voksen alder. Alt dette har med matsikkerhet å gjøre, inkludert både mangel og for dårlig mat.

Her vil jeg likevel konsentrere meg om matmangel – mangel på kalorier og næringsstoffer. Grovt sett framsettes tre typer løsninger på matmangel: økonomisk vekst, satsing på matproduksjon og bedre sosiale fordelingsordninger. Jeg vil bruke denne inndelingen til å si mer om hva som skjer i India.

Troen på økonomisk vekst

Det aller viktigste de siste 40–50 åra har vært troen på økonomisk utvikling. Standardargumentet er at økonomisk vekst, gjerne gjennom internasjonal handel, må til for å skape arbeidsplasser og inntekt – og dermed velferd. Fra større brutto nasjonalprodukt skal det «risle ned» til alle lag av befolkningen.

Under kapitalismen må folk selge sin arbeidskraft for å kunne skaffe seg det de trenger, og mat er det mest grunnleggende. Men folk blir også tvunget til å anskaffe det de trenger, i kapitalistisk styrte varemarkeder. Markeder med konkurranse forutsettes å være den mest effektive måten å fordele mat på, både fordi økt etterspørsel gir økt produksjon og fordi handel vil sikre at maten raskt går tilde stedene der det er størst etterspørsel. Støttetiltak som faste lave brødpriser, offentlige subsidier og proteksjonisme hindrer slike prosesser. Antakelsen er at kapitalismens dynamikk på sikt vil gi bedre forhold for alle. Strukturreformene som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har krevd overfor sine låntakere i fattige land, hadde slike begrunnelser. India har i mindre grad vært avhengig av pengestøtte, men argumentasjonen er helt klart viktig også i dagens India. Nåværende statsminister Modi står nok tungt på denne linja.

Sett ut fra et matsikkerhetsperspektiv kan vi peke på flere viktige feilslutninger. For det første kan ikke folk vente med å spise, matbehov er alltid akutte. Matprotester har blomstret opp i perioder når slik politikk har blitt satt ut i livet – etter Verdensbankens pålegg om strukturreformer på 1970- og 80-tallet og sist i den arabiske våren. Dette er en klassisk form for protest når viktige rettigheter forsvinner, kjent fra langt bak i historien og gjentatt i turbulente og revolusjonære perioder rundt i verden. I India har det også i perioder vært mange matopprør. De har ofte vært møtt med soldater og vold, men har også bidratt til å presse fram reformer.

For det andre blir det gjerne lite igjen av nedrislingseffekten i markedsbaserte systemer når det kommer til de som har størst behov for mer og bedre mat. Økonomisk vekstperspektiv tar ikke hensyn til annet enn makroeffekter, gjerne på nasjonalt nivå.

For det tredje viser det seg at det er liten sammenheng mellom økonomisk vekst og det å gi flere folk stabilt arbeid med skikkelig betaling.

For det fjerde sørger ikke kapitalistiske matdistribusjonssystemer for å gi folk det de trenger – der de er. Maten selges der den får høyest pris. I sultkatastrofer både i India og andre steder har mat blitt eksportert ut av den regionen der folk sulter.

Alt dette bidrar til å forklare hvorfor ernæringstilstanden i India ikke er vesentlig bedret. Den økonomiske veksten har først og fremst skjedd i byene og i avgrensede deler av økonomien, som IT-tjenester i Hyderabad og Bangalore. Den har ikke gitt mange nye arbeidsplasser og veldig, veldig få har sikkert arbeid. India har hele veien hatt en politikk som holder folk på landsbygda. Det skjer en økende migrasjon til byene (og til arabiske land), en vesentlig kilde til inntekt. Men familiene blir gjerne tilbake i landsbyene. På landsbygda– dominerer et tradisjonelt landsbysystem, der mange av de fattigste er diskriminerte daliter (kasteløse) – mer om forhold på landsbygda i neste avsnitt. I byene som på landsbygda har fattigfolk liten og ustabil tilgang til arbeid, som er veldig dårlig betalt.

Nå kan en hevde at andre økonomiske systemer heller ikke har fungert særlig godt til å skaffe folk den maten de trenger, heller ikke sovjetkommunismen eller den tidlige maoismen i Kina. Poenget her er at dagens dominerende kapitalistiske løsninger fungerer dårlig som løsning i India som andre steder, på tross av hva ideologien tilsier.

Økt matproduksjon – intensivering eller småskala?

Mat- og landbrukspolitikk verden over har lenge vært dominert av tro på at større og mer effektiv produksjon må til for å møte næringsbehovet. Ut fra en slik forståelse bør politikken stimulere til økt innsats, i form av storskala og intensiv drift. Økt produksjon vil gi billigere mat, som de fattigste vil nyte mest godt av. Så også i India, med storsatsing på vanningssystemer, sprøyting og monokulturer av hvete og ris, til dels også genmodifisering. Matproduksjonen i verden – og i India – har da også økt kraftig om vi måler i kalorier.

Men mange er opptatt av kostnadene ved en slik politikk. Intensivt landbruk med store enheter er ikke bra for landsbygda, der flertallet av de fattige bor. Fra Latin-Amerika har vi Via Campesina-bevegelsens begrep om «matsuverenitet». De er kritiske til at store kommersielle eiere som produserer for internasjonale markeder får økt makt, på bekostning av småbønder, som er de som produserer mat til lokalbefolkningen. Kapitalistisk, intensiv drift tjener bare noen få og er veldig ødeleggende for miljø og klima. Løsningen ligger i mer økologiske løsninger drevet fram av småbønder. Og det er veldig ødeleggende for miljø og klima. I India hevder Vandana Shiva lignende synspunkter.

Det er også innvendinger som handler om mangel på tilpasning mellom det som er lønnsomt for produsenter og industri og det folk trenger. Matens bytteverdi (det den kan selges for) tilsvarer ikke bruksverdi (betydningen maten har for folk som spiser den). Det hjelper ikke å øke produksjonen av mais og soyabønner for industriell bearbeiding og som dyrefor om det folk trenger er korn, grønnsaker og bønner. Indisk politikk har som nevnt ensidig satset på hvete og ris, mens for eksempel bønner og linser, fattige inderes viktigste proteinkilde, har fått lite støtte. Det har heller ikke tradisjonelle kornsorter som jowar og ragi fått. De er mer næringsrike og krever mindre industrielle innsatsfaktorer, som kunstgjødsel, pesticider og kunstige vanningssystemer. Tørke er et stort problem i de midtre og sørlige delene av India, med synkende og forurenset grunnvann og mangel på drikkevann. India er sterkt utsatt for klimaendringer, med flom i nord og enda tørrere klima i sør.

Industriell drift forutsetter gjerne store enheter og kapital. Mange steder i India er slik drift lite utviklet. Med unntak av noen delstater (som Punjab) er det mer tradisjonelle eiendoms- og driftsforhold som rår. En svært liten andel av landsbygdbefolkningen er sjøleiende bønder. Flere driver jord de leier av en stor jordeier eller – enda mer føydalt – de er leilendinger og får bare beholde en del av det de produserer. Mange jordlapper er spredte og bittesmå (og de blir mindre for hver generasjon). Men det store flertallet er eiendomsløse, uten tilgang til jord – ikke en gang en hageflekk hvor de kan dyrke grønnsaker. De er landarbeidere, ofte sesongbasert. Fast arbeid finnes ikke. Heller ikke allmenninger.

Den viktigste innvendingen med hensyn til matsikkerhet er derfor at de fleste fattige må kjøpe alt eller det meste av den maten de trenger. Det gjelder fattige i byer, landarbeidere og også mange småbønder. I Bihar, en indisk delstat langs Ganges i nord, bor i dag 80 % av befolkningen på landsbygda. Store deler av staten er utrolig grønn og fruktbar, og det høstes 2–3 avlinger i året av blant annet ris og hvete. Pluss poteter. Likevel har dette lenge vært et av områdene i India med mest underernæring.

Siden frigjøringen i 1947 har jordreform vært et tema. I noen delstater har nok slike reformer vært gjennomført, men da ofte med jord som er mindre fruktbar. Andre steder, som i Bihar, står slike reformer – etter 70 år – i stampe. Eiendomsoverføring blir kanskje ikke registrert, det er evinnelige ankesaker, småbønder tildelt jord får ikke vite om det eller, om ikke noe av dette virker, tar tidligere eiere tilbake jorda, gjerne med hjelp fra lokalt politi. Dermed er det også vanskelig å finne god statistikk på jordeiendom.

Folks tilgang på mat

Verken økonomisk vekst eller satsing på matproduksjon har vist seg å være tilstrekkelig for å løse de indiske problemene med matsikkerhet. Den tredje tilnærmingen til matsikkerhet er å sørge for at folk – fattigfolk – har reell mulighet til å skaffe seg den maten de trenger. Den indiske økonomen Amartya Sen sier at «loven står mellom maten og den som skal spise den». Han bruker begrepet ‘entitlement’ for å fange de ulike samfunnsmessige prosessene som avgjør hvorvidt folk har nok og sunn mat. Det inkluderer, som allerede nevnt, tilgang på arbeid som kan gi inntekt til å betale for maten. En alternativ ‘entitlement’ er eiendoms- eller bruksrett til jord eller andre kilder til mat (for eksempel rettigheter til fiske og jakt). Men, som vi har sett, vil det ofte være utilstrekkelig. De som mangler tilstrekkelig inntekt og/eller jord, trenger sosiale rettigheter. Veldedighet er ingen rettighet, heller ikke hjelp fra familie og naboer. Sen hevder at det er summen av disse ‘entitlements’ som er avgjørende.

Vi må altså spørre om forutsetningene for at folk kan ha skikkelig inntekt, egenproduksjon og sosiale rettigheter når de trenger det. Dette avgjøres av grunnleggende materielle og sosiale strukturer og av politiske prosesser.

Kapitalistiske markedssystemer innebærer at produksjon og handel er basert på profittmaksimering, ikke tilpasning til behov. Slike systemer produserer ulikhet, blant annet ved at arbeid betales ulikt og at tilgang på nødvendighetsting som mat fordeles ut fra kjøpekraft. Det vil alltid være noen som ikke er «produktive» nok eller som ikke kan selge sin arbeidskraft.

I praksis er matproduksjon og handel veldig mange steder i verden sterkt regulert. Mange reguleringer går ut på å få markedene til å fungere, slik som standarder for mattrygghet (folk vil ikke kjøpe farlig mat), og lover mot juks («redelige» selgere vil ikke ha brodne kar).

Det som blir viktig med tanke på matsikkerhet, er likevel politikk som på en eller annen måte motvirker virkningene av markedsbasert fordeling. Noen politiske tiltak er produsentorienterte, med sikte på å hjelpe eller beskytte bønder eller andre produsentgrupper. Andre tiltak er befolkningsorienterte, som resultat av sosial kamp eller av politiske protester og sosial uro som følge av en hardhendt politikk. Det er befolkningsorienterte tiltak som gir sosiale rettigheter. Rettighetene kan gjelde alle, som subsidierte matpriser, barnetrygd og skolemåltider. De er universelle. Andre tiltak er behovsprøvd, gjerne rettet mot de fattigste. Universelle ordninger har vært en kjernesak i den skandinaviske sosialdemokratiske velferdsstaten, mens typiske liberalistiske land som USA og Storbritannia har satset på minimumsordninger for de som trenger det mest.

I India er hovedløsningen behovsprøvde tiltak som tar sikte på å dekke de mest grunnleggende behovene, altså mat. Samtidig, jo mer ulikhetsskapende politikken er med hensyn til arbeid og inntekt (og tilgang på jord), jo større blir behovet for slike «nødtiltak». Det finner vi igjen i både vestlige land og i India.

Veldig mye av den risen og hveten som produseres i India, kjøpes opp av staten, for så å fordeles gjennom et offentlig distribusjonssystem. Rundt omkring i hele India, i byene og på landsbygda, er det egne utsalg for dette kornet til en fast, veldig lav pris – mange steder 1 rupi per kilo (ca. 1/7 norsk krone). Familier som lever under en politisk fastsatt fattigdomsgrense (below poverty line – BPL), satt svært lavt, får kjøpe bestemte rasjoner i disse utsalgene. De aller, aller fattigste får kort som gir rett til større rasjoner (Antodaya). I fattige stater som Bihar har de aller fleste på landsbygda BPL-kort. Disse ordningene har vokst fram over lang tid, noen stater mer i forkant enn andre. I 2013 ble det vedtatt en matsikkerhetslov som bekrefter mat som en rettighet for alle indere. Selv om loven ble mer utvannet enn forkjemperne ønsket, ser mange det som et framskritt, særlig når det gjelder tilgang på billige kornrasjoner. I tillegg får alle barn i offentlige skoler et gratis skolemåltid og helsestasjonene deler ut mat og næringstilskudd til småbarn og gravide.

Ikke alt dette fungerer like godt over alt. Korrupsjon («leakage») har fått mye oppmerksomhet, men har nok blitt noe redusert. Det er også store tap på grunn av dårlige lagrings- og transportforhold. Og det er varierende hvor opptatt lokale og regionale myndigheter er av å få til gode ordninger. Likevel er svært mange indere i dag avhengige av tilgang på mat gjennom disse systemene, som for en stor del bidrar til å hindre direkte sult.

Er problemene løst?

I India er det nok mange som mener at siden India ikke har hatt hungerkatastrofer på flere tiår og færre antagelig lider av direkte sult, så må en være fornøyd. Gitt at det er ambisjonsnivået, så kan en si at politikken fungerer. Siden ordningene når ut til flesteparten av befolkningen, mener også mange at det er kulturelle hindre som gjør at folk likevel får for lite og for dårlig mat. Det tradisjonelle kastesystemet er offisielt avskaffet, men står fortsatt sterkt, særlig på landsbygda. Dessuten er det forhold i den tradisjonelle indiske familien som gjør at kvinner og barn får for lite når maten skal fordeles. Alt dette er i og for seg riktig, men er likevel tilslørende.

Få eller ingen politiske tiltak tar sikte på å endre de sosiale eiendomsrelasjonene. Det er ikke engang ambisjoner om en form for sosialdemokratisk omfordelingspolitikk gjennom skattesystemet eller grunnleggende pensjonsordninger. Ansettelsesvern er nærmest ikke-eksisterende. Statsminister Modi har fått fjernet en av de få lovbeskyttelsene som var for industriarbeidere.

Det handler altså om enorme økonomiske forskjeller, men like mye handler det om hvem som har makt til å opprettholde eller gjøre noe med disse forskjellene. Her virker kastesystemet til å legitimere og videreføre eksisterende maktforhold. I de seinere åra er det likevel storkapitalens makt som har fått økende betydning, indiske storkapitalister er blant verdens rikeste og mektigste. Dagens politiske styre søker politisk støtte gjennom å fremme fundamentalistisk hinduisme, samtidig som politikken gjennomføres i nær kontakt med dette samfunnssjiktet.

Matsikkerhet og makt henger tett sammen. Avmakt blant fattige betyr dårlig matsikkerhet, enten de er småbønder eller, mye mer vanlig, de er avhengige av kjøpe mat for å overleve. Frykt for opprør har nok bidratt til at det er etablert minimumssystemer som holder folk i live, slik det har gjort også andre steder og tidligere i historien. Men skikkelig matsikkerhet blir det ikke ut av en minimumsorientert politikk som opprettholder – eller for den saks skyld øker – urettferdige sosiale eiendomsforhold i matproduksjonen og i andre deler av samfunnet. Det er ikke unikt for India og heller ikke for dagens kapitalisme.

Halvor Fjermeros skrev et svar til mitt innlegg om flyktningpolitikk i Rødt! nr 2/2016. Han spør like godt om jeg i det hele tatt hører hjemme i et arbeiderklasseparti, eller om jeg hadde passet bedre i et parti for velmenende humanister.

Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt. Hun skrev en artikkel om flyktningepolitikk i nr 1/2016.

Mitt opprinnelige innlegg var et forsøk på å avvise den oppkonstruerte endetidsstemninga som preger debatten om innvandring. Den stemmer ikke med virkeligheten, og gagner heller ikke debatten om veien framover. Vi er i utgangspunktet ganske uenige Fjermeros og jeg, så det er helt unødvendig å tillegge meg en rekke meninger jeg ikke har.

Jeg underkjenner på ingen måte frykten mange kjenner. Den må tas på alvor og møtes med kritisk sans, særlig når den brukes som brekkstang for å endre et sett med normer som er laga for nettopp slike krisesituasjoner som det krigen i Syria er. Fjermeros kan gjerne kalle meg en velmenende humanist og direkte umarxistisk, men det er ingen motsetning i å være revolusjonær og det å være humanist. Det er i aller høyeste grad i arbeiderklassens interesse at vi jobber for å opprettholde en felles, absolutt og universell minstestandard for hvordan stater kan og skal behandle enkeltindivider. Det er i sin essens solidarisk, ikke «bare» nestekjærlig.

Med forbehold om at jeg ønsker et asylsystem som fungerer, i lmotsetning til det vi ser i Europa i dag, så mener jeg faktisk at flyktningpolitikk i utgangspunktet bør behandles adskilt fra annen politikk, nettopp for å sikre at ikke politikk avgjør hvem som anerkjennes som flyktninger. Det sier seg selv at det ikke er fruktbart å definere et metningspunkt fra et slikt ståsted. Det betyr ikke, slik Fjermeros antyder, at: «Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning». Asylinstituttet, selv etter en liberalisering, er ikke særlig løssluppent. Derfor kan jeg umulig skjønne at et forsvar av dette er å være for «fri innvandring». Når det er sagt, må det anerkjennes at en medvirkende årsak til at det i det hele tatt finnes grunnløse asylsøkere, er at det ikke finnes andre måter å oppholde seg her lovlig på. Jeg mener retten til beskyttelse er eksklusiv, det burde ikke retten til å søke arbeid i Norge være.

Selv om det er viktig å synliggjøre sammenhengen mellom krig og flyktninger, så er det i henhold til folkeretten ikke sånn at et land har en større forpliktelse til å ta imot flyktninger fra en gitt krig, fordi de har deltatt i den. Det er ifølge Flyktningkonvensjonen irrelevant, men jeg er enig i at det burde vært nevnt. Av samme grunn så jeg ikke behovet for å gå noe nærmere inn på årsakene bak krigen i Syria. Reint taktisk er det nok et poeng å synliggjøre den faktiske sammenhengen, men folkeretten bryr seg ikke om hvem som har «stelt i stand».

Jeg deler Fjermeros´ bekymring for arbeidsmarkedet. EØS-avtalen er diskriminerende i sin natur ved at den forfordeler europeiske arbeidssøkere, og Norge bør melde seg ut. Der er vi nok helt enige. Men krisa i det norske arbeidsmarkedet skyldes nettopp EØS-avtalen, ikke arbeidsinnvandrerne. Derfor bør man heller argumentere for å erstatte disse avtalene med regler som gjelder for arbeidssøkere fra hele verden. For å bekjempe problemene det norske arbeidsmarkedet står ovenfor, må norske og utenlandske arbeidstakere stå sammen. Det gjør man ikke ved å peke på innvandring som årsaken til problemet, særlig ikke i dagens situasjon, med borgerverngrupper og patruljerende nynazister.

Av integreringshensyn er jeg for en liberalisering av asylsøkeres adgang til å jobbe. Jeg har likevel ingen illusjoner om at de i særlig grad vil konkurrere om jobber på arbeidsmarkedet, gitt bl.a. dagens mottakssystem. En liberalisering for asylsøkere ville imidlertid økt muligheten til å delta i frivillig og ulønnet arbeid. Det kan man ikke uten videre i dag. Det ville også letta situasjonen for en rekke ureturnerbare og de med begrensede oppholdstillatelser som per i dag er forhindra fra å arbeide og forsørge seg selv og blir passiviserte og syke i mottak.

At de som får opphold vil konkurrere om ufaglærte jobber med lav organisasjonsgrad stemmer, noe som er enda et godt argument for at Norge bør ut av Schengen og EØS. I følge Fafo vil det på sikt bli nødvendig å nedjustere ytelsene til landets innbyggere ørlite for å bevare velferdsstaten. Det er jeg forberedt på. Forskjellen det vil utgjøre for den enkelte, vil være svært liten. Prognosene er imidlertid basert på dagens tall, som igjen er basert på dagens mangelfulle system. Derfor er det like viktig å sørge for integrering og kvalifisering som funker.

De siste årene var det de rødgrønne som definerte retninga i norsk flyktningpolitikk. Arbeiderpartiet har gjort uopprettelig skade ved å skyve Norge ut i grenselandet for hva som er akseptabelt i henhold til internasjonal rett. Norge har handlet i strid med nært sagt alle anbefalinger fra FN, en trend som startet med de rødgrønne. SV og Senterpartiet har legitimert det hele.

Likevel har Ap hatt en mer fornuftig holdning til integrering enn Fremskrittspartiet. Fordi jeg har en mistanke om hva det underliggende motivet kan være for mange av Frps velgere, er det relevant å peke på deres minister, Sylvi Listhaug, som det største problemet. Hun har dessuten vært en av de fremste bidragsyterne til en overfladisk debatt basert på feil premisser, som var det innlegget mitt fokuserte på.

Min konklusjon var ikke at vi kun bør ta imot flere kvoteflyktninger, men at vi må gjøre det også. På tross av inntrykket media gir av at man må velge det ene eller det andre, er det faktisk brei enighet om at det å hjelpe i nærområdene er noe av det viktigste vi gjør. Nærhetsprinsippet er en sentral del av det internasjonale flyktningregimet. Og de fleste av verdens flyktninger oppholder seg allerede i nærområder. Det er imidlertid grenser for hva vi kan forvente av nabostater. I Libanon er hver fjerde innbygger en flyktning fra Syria. Kenya varslet nylig at de vil stenge to av verdens største flyktningleire, og 600 000 flyktninger trenger et nytt oppholdssted.

Samtidig som et flertall åpner opp for å gjøre endringer i det europeiske asylsystemet, er det også en viss enighet om at kvoteflyktninger og humanitær hjelp ikke kan erstatte retten til å henvende seg til et annet lands myndigheter og be om beskyttelse. Nærområdene kan ikke beskytte alle. Et stort flertall av de som har kommet til Norge, er mennesker med et reelt behov for beskyttelse. De er her nå. De skal fortsette å være her. Hvordan de behandles, vil være avgjørende i framtida.

Flyktningkonvensjonen ble laget for å sikre et stabilt og varig vern av mennesker på flukt. Å tro at et nytt system laget i panikk, og med den hensikt å ta imot færreste mulig, ville fungert noe bedre over natta, er i beste fall en illusjon. Det vil nok være både dyrere og mindre «effektivt» enn å bygge på det – tross alt – gode utgangspunktet vi har. Dette er det viktig å forsvare. For ei reell venstreside er det avgjørende nettopp å forsvare, ikke innskrenke, grunnleggende, universelle rettigheter.

Omtrent 20 000 mennesker dør hver dag av sult, og det er nesten 800 millioner mennesker som sulter. 190 millioner av dem bor i India. Likevel forkastet ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som ble avholdt i Kenya i midten av desember 2015, forslag om at alle utviklingsland skal kunne sette i verk program for å bekjempe sult som fungerer godt i India og noen få andre utviklingsland.

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet. Han er også internasjonal koordinator for More and Better Network og styremedlem i Handelskampanjen.

Også en rekke andre forslag som var lagt fram av utviklingsland for å redusere fattigdom og styrke økonomisk utvikling i utviklingslandene, ble forkastet eller ikke behandlet.

India har stått i spissen for å endre regelverket i WTO på flere områder, spesielt når det gjelder landbruk, men har ikke fått tilstrekkelig støtte. Norge er blant det store flertallet av WTO-medlemmer som ikke har villet endre regelverket slik at program som det India og en håndfull andre utviklingsland har for å redusere sult, skal være lovlig.

Bare tre måneder før WTOs ministermøte i Nairobi vedtok alle medlemslandene i FN – etter en lang og demokratisk prosess, 17 bærekraftsmål og 169 målsettinger under dem. Uka før WTO-møtet, vedtok 190 land klimaavtalen i Paris – også etter en åpen og demokratisk prosess. Den udemokratiske prosessen på WTO-møtet i Nairobi og at forslag som kunne bidra til å bekjempe sult, fattigdom og klimaendringer ble forkastet, er skammelig!

Regelverket i WTO er på noen områder så merkelig, skeivt og urettferdig at mange ikke tror det er sant. Det gjelder blant annet regler for program for å sikre fattige mat så de ikke sulter. Både USA og India har slike program for fattige i sine land. Indias program sikrer mat til omtrent 800 millioner mennesker. USAs program støtter omtrent 47 millioner fattige – omtrent 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet omfatter, men koster nesten fire ganger så mye som Indias program. Likevel bryter Indias program med reglene i WTO for subsidier, men ikke USAs. Grunnen er at India kjøper opp mat fra fattige bønder til fastsatt pris. Mer om det nedenfor.

I markedsliberalismens ånd

Regelverket i WTO ble framforhandlet i markedsliberalismens «glansperiode» fra 1986 til 1994. Alt skulle bli varer på et marked og markedskreftenes frie spill skulle råde. Da var også styrkeforholdet mellom rike og fattige land et helt annet enn i dag. Landbruksavtalen i WTO var langt på vei diktert av USA og EU, og konseptet om frihandel ligger til grunn. Markedsliberalisten Ronald Reagan var president i USA og Margareth Thatcher var statsminister i Storbritannia. Hun sa bl.a. at «det finnes ikke noe slikt som samfunn. Det er individer – menn og kvinner, og det er familier. Ingen regjering kan gjøre noe utenom gjennom mennesker, og mennesker må tenke på seg selv først.»

Det er behov for et helt annet regelverk for landbruk enn det som er i WTO. Et nytt regelverk bør ta utgangspunkt i den grunnleggende menneskeretten om retten til mat, behovet for at produksjonen er bærekraftig, og den rollen landbruket spiller for å bekjempe fattigdom og sikre gode liv for milliarder av mennesker. Det bryter så grunnleggende med grunnprinsippene i WTO at mange organisasjoner over hele verden mener at landbruket må tas ut av WTO. Det er behov for et fleksibelt og mangfoldig handelssystem som bygger på prinsippet om matsuverenitet. Dette bør utvikles i regi av FN, først og fremst gjennom UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development) eller FNs komité for verdens matsikkerhet.

WTO-regelverket for handel med landbruksvarer

Da WTO-avtalen ble vedtatt i 1994, hadde de fleste rike land høye subsidier på egen matproduksjon, mens utviklingslandene ikke hadde det – fordi de ikke hadde økonomiske midler til det. Subsidiene ble delt inn i ulike kategorier, bl.a. handelsvridende og ikke handelsvridende subsidier. De såkalt handelsvridende subsidiene som enkelt forklart er støtte per kilo eller liter av det som blir produsert, skulle fases ut. I realiteten påvirker imidlertid også de internasjonal handel. Når bønder i rike land får støtte bl.a. for å opprettholde kulturlandskap, så kan det som produseres selges til lavere pris enn om slik støtte ikke hadde blitt gitt. Når slike varer selges i andre land, vil de kunne utkonkurrere lokal produksjon. Det skjer spesielt i utviklingsland. Her er noen eksempler på hvordan regelverket har slått ut:

Kyllingproduksjon i Kamerun ble rundt årtusenskiftet utkonkurrert av billig kylling fra EU. Importen av kylling økte med 300 % fra 1999 til 2003, og 92 % av bøndene som produserte kylling, la ned kyllingproduksjonen.

I Ghana økte import av tomatpurré fra 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003. Bøndene i Ghana tapte 40% av markedet.

Risimporten til Haiti økte fra 15 000 tonn i 1980 til 350 000 tonn i 2004. Bill Clinton beklaget seinere USAs dumping av ris på Haiti.

Fordi rike land hadde høye subsidier på landbruksvarer da WTO ble dannet, ble det bestemt i WTO-reglene at utviklingsland kunne opprettholde eller å øke sin støtte opp til 10 prosent av varenes verdi. Men reglene for beregning av støtten, er så spesielle at en skulle tro de var en vits.

Indias program for matsikkerhet

Indiske myndigheter tilbyr fattige småbønder en fast pris for å kjøpe mat til matlagre for å kunne gi eller selge mat billig til fattige. Programmet bidrar derfor både til å bedre fattigbøndenes kår og til å redusere sult. Det når ut til 800 millioner mennesker og koster ca. 21 milliarder USD per år. På grunn av at oppkjøpet er til faste priser, regnes imidlertid i følge WTO-regelverket forskjellen på prisen regjeringen betaler bøndene og markedsprisen i 1986–88 som subsidier. Med sitt program bryter India da grensa på 10 prosent subsidier.

USA har også et program for matsikkerhet for fattige i USA. Programmet koster omtrent 79 milliarder USD – nesten fire ganger så mye som Indias program, og det omfatter 47 millioner mennesker – ca. 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet støtter. Mens Indias program bryter regelverket, er USAs program helt lovlig innenfor det samme regelverket. Grunnen er at USAs program er å gi matkuponger eller kontanter til de fattige som de kan kjøpe mat for, mens Indias program går til å støtte bønder og kjøpe opp mat som så gis bort eller selges til under markedspris til de fattige.

Nye handelsregler nødvendig!

Det er lett å gå seg vill i innfløkt regelverk og tekniske formuleringer. Derfor er det viktig noen ganger å løfte blikket, og se på de store linjene og prinsippene som ligger til grunn og bør ligge til grunn for internasjonal handel med mat.

Handel med mat skiller seg fra handel med andre varer. Det dreier seg om livsnødvendige varer og levende organismer som produseres under svært forskjellige naturgitte forhold. Regelverket i WTO tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til særegenhetene og de spesielle behovene knyttet til handel med mat. En hovedmålsetting for WTO er å fjerne handelshindringer, mens hovedmålsettingen for matproduksjonen og handel med mat må være å sikre retten til mat for alle gjennom bærekraftig matproduksjon. Det store flertallet av befolkningen i utviklingsland er knyttet til landbruket, og det spiller derfor en helt avgjørende rolle for livet til milliarder av mennesker og for mulighetene til å bekjempe fattigdom.

For å sikre produksjon av nok og sunn mat er det viktig at alle land og områder utnytter sine naturgitte forhold til bærekraftig matproduksjon. Alle land må ha rett og plikt til å sikre basismatvarer til egen befolkning, primært gjennom egen produksjon. Alle land må derfor ha rett til å beskytte og støtte egen lokal matproduksjon for å sikre basismatvarer til egen befolkning og for å oppfylle retten til mat, så lenge det ikke går på bekostning av den samme retten for andre.

Mellom 85 og 90 prosent av all maten som produseres i verden forbrukes i de landene den produseres, men internasjonal handel med mat spiller likevel en svært viktig rolle – både positivt og negativt. De fleste av oss i Norge er jo glade for at vi kan spise appelsiner og bananer, drikke te og kaffe, så det er enkelt å se fordelene ved å kunne importere produkter som ikke kan dyrkes i Norge. Mange land er nå også helt avhengig av import for å kunne sikre nok mat til befolkningen. Gjennom eksport kan også utviklingsland få inntekter som kan bidra til økt levestandard.

Internasjonal handel med det nåværende regelverket i WTO gjør imidlertid også stor skade. Høyt subsidierte varer fra rike land, primært USA og EU, ødelegger lokale markeder i utviklingsland for fattige bønder. Samtidig gjør slike subsidier det vanskelig for utviklingsland å konkurrerer på verdensmarkedet. Det er derfor behov for store reformer av det internasjonale handelsregelverket for landbruksprodukter.

Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og det er mulig å arbeide både kortsiktig og langsiktig med internasjonale handelsspørsmål. Det må legges press på regjeringer fra hele verden for at de skal bli enige om at utviklingsland skal kunne sette i verk de tiltakene de mener er nødvendige og riktige for å sikre retten til mat for egen befolkning uten å bli rammet av regelverket i WTO. Samtidig må det reises diskusjoner om og startes utredninger om en helt ny type internasjonal avtale for internasjonal handel med mat og andre landbruksprodukter.

FNs tidligere spesialrapportør, Jean Ziegler, sier at mangel på rett til mat, er vår tids stille folkemord. Olav Randen skriver i omtalen av boka Sult på side 122 at:

… i denne verda døyr 25 000 menneske av svolt og sjukdommar som blir forsterka og dødelege på grunn av svolt, kvar einaste dag. At dette skjer i ei verd med vel 7 milliardar innbyggjarar og ei verd som utan problem kunne gi tilstrekkeleg mat til 12 milliardar.

Unni Kjærnes skriver om matsikkerhet, spesielt om India, fra side 15:

Jeg vil i denne artikkelen hevde at det er denne sosiale og økonomiske strukturen som er hovedårsak til underernæringen, i motstrid til vanlige forklaringer på matusikkerhet som gjerne handler om matproduksjon , økonomisk vekst eller institusjonsbygging.

Kjærnes viser til den indiske økonomen Amartya Sen som sier at «loven står mellom maten og den som skal spise den».

Siden spørsmålet er så alvorlig, 25 tusen om dagen!, er det mer enn loven som må forandres, hvis folk i den fattige verden ikke skal dø som fluer.

India har en stor venstreside, det er bra. Men ikke sterk, det er synd. Vi snakker om en sosial revolusjon, der kapitalismen ikke har noen plass.

Verdens sultne sulter blant annet på grunn av overføringene av verdier fra Sør til Nord, jfr. omtalen av John Smiths bok Imperialism, se side 127. For dem er en sosialistisk revolusjon påtrengende.

Erik Ness

George Hoare og Nathan Sperber:

An introduction to Antonio Gramsci

London: Bloomsbury Academic, 2016, 257 s.

Hvem var Antonio Gramsci, og hva kan hans bidrag til marxismen lære oss i dag?

Det er de fundamentale spørsmålene som stilles og besvares i George Hoare og Nathan Sperbers nye introduksjonsbok om Gramsci.

Mitt kjennskap til Gramsci har begrensa seg til marxistiske forfattere jeg har likt å lese som har oppgitt Gramsci som inspirasjon, og at han var opptatt av kampen om det ideologiske hegemoniet. Jeg var med andre ord rimelig blank på Gramsci da jeg begynte å lese, men føler jeg nå sitter igjen med en ganske god oversikt over hva han mente og hvordan teoriene hans kan brukes. Til tider synes jeg den teoretiske delen var tung, men når forfatterne anvender teorien på praktiske spørsmål, er det verdt det. Det er nok en fordel om en har kjennskap til noen grunnleggende marxistiske begreper før en begynner å lese.

Boka er delt inn i fire deler. Den første tar for seg Gramscis liv. Den andre tar for seg hans tenkning. Den tredje viser åssen tenkinga hans kan anvendes på to konkrete eksempler – på å forstå hva som ligger til grunn for den folkelige («common sense») oppfatninga av å bruke begrepsparet høyre/venstre om politikk, og på å forstå overgangen fra keynesianisme til nyliberalisme i Storbritannia og Frankrike på 1980-tallet. Den siste delen av boka tar for seg Gramscis påvirkning innenfor marxismen og akademia.

Overbygningas teoretiker

Antonio Gramsci blei født i en fattig familie på Sardinia i 1891 og flytta til Torina for å studere i 1911. I 1912 slutta han seg til det italienske sosialistpartiet, og i 1915 begynte han å arbeide i den sosialistiske pressa. Ved partisplittelsen i 1921 slutta han seg til det italienske kommunistpartiet (PCI), og han leda partiet fra 1924 til han blei arrestert av Mussolinis fascister i november 1926. Gramsci døde i fengsel i 1937. Han var gift med Julia Schucht, som han fikk to sønner med. Gramscis hovedverk blei skrevet i fengselet, og utgitt i redigert form av Palmiro Togliatti, hans etterfølger som leder av PCI, i 1947. En komplett og uredigert utgivelse kom først i 1975.

Gramscis hovedanliggende er å forklare hvorfor det blei revolusjon i Russland og ikke i Vest-Europa. Svaret han kommer fram til, er å vise til det høyt utvikla sivilsamfunnet i Vest-Europa. Mens tsarens herredømme over Russland i hovedsak baserte seg på rein maktbruk og kontroll over statens voldsapparat, er borgerskapets herredømme i Vest-Europa i mye større grad basert på dets organisasjoner og ideologiske hegemoni. Gramsci kommer derfor fram til at hovedspørsmålet for kommunistene i Vesten ikke er å erobre statsmakta, men å erobre det ideologiske hegemoniet.

Den mest sentrale nytenkninga hos Gramsci er ideene hans om forholdet mellom samfunnets økonomiske basis og kulturelle/politiske overbygning. Gramsci avviser det han kaller en «vulgær-marxistisk» forståelse av at overbygninga simpelthen er en gjenspeiling av produksjons- og eiendomsforholdene. Det betyr ikke at Gramsci avviser at det er et organisk forhold mellom samfunnets basis og overbygning, men han mener at begge påvirker hverandre gjensidig heller enn at basisen betvinger overbygninga.

Gramsci er opptatt av rolla til de intellektuelle, som han definerer som de som produserer og sprer kunnskap i samfunnet. En av de interessante tingene med Gramsci er at han sier at sjøl om en kan snakke om intellektuelle som en egen sosial gruppe, så kan en strengt tatt ikke omtale noen som ikke-intellektuelle, siden alle medlemmer av samfunnet produserer og sprer kunnskap og kultur på et eller annet nivå. Også partier, fagforeninger, kirker, pressen og ikke minst utdanningsvesenet fungerer som produsenter av kultur og kunnskap.

Rolla til de kommunistiske intellektuelle er å skape en ny revolusjonær kultur og innta en ledende rolle i den politiske kampen. Gramsci definerer ikke hvem som fungerer som kommunistiske intellektuelle på bakgrunn av utdannelsesnivå, men på bakgrunn av den rolla de spiller som revolusjonære ledere og politisk organisatorer. De skal ikke lede arbeiderklassens kamp, men lede arbeiderklassen til å skolere seg sjøl og utvikle en kritisk bevissthet og revolusjonær verdensanskuelse. For Gramsci er det viktigste for å innta denne posisjonen at en ikke bare fremmer reine arbeiderklassekrav om bestemte reformer innenfor bestemte sektorer av samfunnet, men omgjør kravene til en allmenn og universell politikk for alle undertrykte lag i folket.

Den tause majoritetens verdensanskuelse kommer tydeligst til uttrykk i populærlitteraturen og i den såkalte «sunne fornuften», mener Gramsci. Kampen om det ideologiske hegemoniet handler altså ikke om noe mindre enn å endre måten det store flertallet i samfunnet ser på verden. For å oppnå dette må en igjen og igjen «gjenta sine egne argumenter (men i varierende form)» og «forsterke arbeidet for å øke den intellektuelle nivået til en stadig større del av folket».

Lærdommer

Jeg lar meg ikke overbevise av Gramscis nedvurdering av hvor styrende den økonomiske basisen er for den kulturelle/politiske overbygninga. I del 3 av boka viser forfatterne til et meget interessant eksempel, om innføringa av nyliberalismen i Frankrike og Storbritannia på 1980-tallet. Thatcherismen i Storbritannia virker nærmest som et skoleeksempel på åssen kampen om det ideologiske hegemoniet førte til endringer i samfunnets basis. Gjennom en bemerkelses-verdig vellykka ideologisk kamp klarte Margaret Thatchers konservative parti og høyrepressa i Storbritannia å omdefinere den folkelige assosiasjonen av «folket» fra et forpliktende kollektiv til konkurrerende enkeltindivider og -familier, og «staten» fra å assosieres med demokrati og velferd til byråkrati og skatteinnkreving, og erobra virkelig det ideologiske hegemoniet.

Prisverdig nok viser imidlertid forfatterne også til et moteksempel, nemlig innføringa av nyliberale reformer i Frankrike. Disse blei nemlig gjennomført av den sosialistiske regjeringa til Francois Mitterand, som vant valget i 1981 på et program om å «bryte med det kapitalistiske systemet» (!) gjennom å nasjonalisere finanssektoren og de største industrikonsernene. I begynnelsen av perioden nasjonaliserte sosialistene en så stor andel av økonomien at en tredel av industrien og 96 % av bankinnskuddene var på statlige hender, og de senka pensjonsalderen og økte de sosiale ytelsene. Sosialistene fikk imidlertid stadig større økonomiske problemer på grunn av sviktende industrieksport og økte renter på utenlandslån, og de keynesianske mottiltakene økte handelsunderskuddet fordi pengene blei brukt til import av billige utenlandskproduserte varer. For å bedre konkurranseevnen følte derfor Mitterand, som hadde som mål å innføre sosialisme, seg tvunget til å fryse lønningene, redusere offentlige investeringer, si opp titusenvis av statlige arbeidere og liberalisere finanssektoren, på en måte som ikke sto tilbake for thatcheristene i Storbritannia. Etter mitt syn kommer ikke Hoare og Sperber med noen overbevisende argumenter mot at dette viser at Gramsci tok feil når han hevda at overbygninga ikke er underlagt samfunnets økonomiske basis, men at basis og overbygning påvirker hverandre gjensidig og likeverdig.

Jeg tror derimot det er en sentral lærdom fra Gramsci at det er en forutsetning for å erobre statsmakta at vi først klarer å erobre det ideologiske hegemoniet ved å igjen og igjen spre vår egen revolusjonære, marxistiske verdensanskuelse. Det hjelper lite å ha gode argumenter i enkeltsaker eller å vinne enkeltkamper, om ikke arbeiderklassen og det brede lag av folket begynner å se kampene som en del av kampen mot kapitalismen og imperialismen. Kommunister skal selvfølgelig delta i frontarbeid uten å dytte fram sin egen agenda, men det er viktig at vi også har presseapparat og andre former for kommunikasjon til å spre den marxistiske verdensanskuelsen og kjemper for å vinne det ideologiske hegemoniet.

En annen lærerik ting ved boka er at forfatterne er opptatt av å vise at Gramscis ideer ikke er ment å være allmenngyldige til alle tider og i alle samfunn, men at han tvert imot er opptatt av å vise åssen marxismens begrepsapparat nettopp er historiske, utforma i og for en bestemt type samfunn. Gramsci skriver at marxismen

ikke bare hevder å forklare og gjøre rede for hele historien, men å forklare å gjøre historisk rede for seg sjøl også. Den er den største formen for «historisme», en fullstendig frigjøring fra alle former for abstrakt ideologi, den virkelige erobringa av den historiske verden, begynnelsen på en ny sivilisasjon.

Det er en god vaksine mot «anti-revisjonistiske» dogmatikere som slår i bordet med sitater fra Marx og Engels som de automatisk går ut i fra kan brukes til å vurdere hvordan kommunister bør gå fram i dagens politiske situasjon.

Aslak Storaker

Spissfindtlighetene i Marx’ Kapitalen er ikke alltid enkle, men det kritiske hovedpoenget som informerer analysen, tror jeg lar seg koke ned til ett simpelt poeng: at vi må forstå kapitalismen for å erstatte den med noe annet. Særlig gjelder det å få fram det spesifikke ved kapitalismen, de kjennetegn og trekk som skiller den fra andre samfunnsformer.

Dette er en innsikt som også burde overføres til analyser av den kapitalistiske staten.

Oscar Dybedahl er med i redaksjonen for Sosialistisk framtid og studerer filosofi.

Kapitalismen gjøres til natur

Vi kan ta begrepet «økonomisk frihet» som utgangspunkt. I dette ligger en «commonsense» forståelse av forholdet mellom stat og marked, at økonomisk frihet er noe staten kan skape bare ved å redusere og begrense seg selv. Liberalistenes slagord for å oppnå en slik frihet er ord som deregulering av finans eller liberalisering av markeder.

Det slumrer noen antakelser i denne språkbruken. Hovedsakelig, at kapitalismens markedsøkonomiske forhold er en naturlig tendens, et produkt av menneskets medfødte inklinasjon til å «kjøpe og selge» (Adam Smith). På den andre siden kan vi begrense markeder og redusere økonomisk frihet ved hjelp av kunstige institusjoner, staten i hovedsak.

Her antar vi altså at markeder er noe som i og for seg allerede eksisterer – om enn bare som en tendens i mennesket. Markedsvekst og økonomisk frihet oppstår ved å fjerne grensene som er blitt etablert mot markedet. Markeder er her ikke strengt tatt et kulturelt produkt som skapes politisk. De blir noe selvstendig og naturalisert, som bare begrenses av politisk tvangsbruk, og som vokser automatisk i fravær av ytre hindringer.

Her ligger den økonomiske liberalistens dypeste verdensanskuelse. Hun kan riktig nok anerkjenne behovet for en stat, også en sterk stat, uten at det rokker ved dette synet på stater og markeder. Men antar ikke sosialdemokraten eller for den saks skyld marxisten også det samme, når hun motarbeider «økonomisk frihet»? Den samme virkelighetsbeskrivelsen ligger til grunn i begge tilfeller, om enn med negativt fortegn, i det andre. På samme måte når hun hevder at den politiske kampen mellom høyre og venstre står om en stor eller liten, sterk eller svak, stat.

Norsk middelalder

Politisk former hører sammen med økonomiske forhold, men det er rom for «uendelig mange variasjoner og nyanser i formen, som bare kan forstås gjennom en analyse av disse empirisk gitte omstendigheter».¹ Marx påpeker dette med henvisning til den kapitalistiske staten, men det gjelder førkapitalistiske samfunn i større grad. Kapitalismen forenkler klasseforholdene og skaper en samfunnsstruktur som kan beskrives i generelle ordelag, uten grov forenkling. Det samme kan eksempelvis ikke sies om europeisk middelalder, der den klassiske føydale modellen først og fremst gjelder «de store, flate og tett befolkede områdene med godt jordbruksland i Europas midtsone», ikke mer kuperte og tynt befolkede områder, som Norge.²

Ufritt arbeid som hvilte mer direkte på tvangsmakt fantes i tidlig middelalder i form av trellehold. Men treller blir sjeldne med overgangen til høymiddelalderen. I dets sted vokser ikke et livegenskap uten bevegelsesfrihet, underlagt herrens domsmakt, som oppstod andre steder i Europa. De fleste bønder blir frie leilendinger som betaler en regelmessig jordleie (jordskyld).

Leidangen pliktet bønder til militær bistand, og gjøres her i fredstid til en ny skatt av bøndene. Foranledningen kan ha vært Kong Sverres herjinger, der han ved «å reise rundt i årevis med krigerflokken sin, skapte (…) så utålelige forhold at bøndene innså nødvendigheten av å betale for freden».³ Langs liknende linjer har historiker Kåre Lunden framhevet bruken av vold til utbytting av bøndene, med utgangspunkt i herjingene rundt borgerkrigen, der det jordeiende aristokratiet vant et overtak over bøndene som ble opprettholdt ved hjelp av sterk militærmakt.

Kongen rekrutterte sysselmenn fra hirden, lokale ombudsmenn som spilte en militær, juridisk og økonomisk rolle. Ikke minst skulle de innkassere kongens andel av jordskylda, så vel som leidangsskatt og bøter.

Politikk og økonomi i førkapitalistiske samfunn

Tendensen til å naturalisere det kapitalistiske markedet er utbredt, og ikke nødvendigvis noe som preger høyresiden i større grad enn venstresiden. Når kapitalismen gjøres til noe naturlig på denne måten, blir det umulig å føre en grunnleggende kapitalismekritikk, i teori så vel som i praksis. Derfor tror jeg spørsmålet om den kapitalistiske staten er viktig for det politiske prosjektet om å erstatte den med et alternativ.

For å få fram det spesielle og historisk unike ved kapitalismen, vil jeg begynne med et blikk på politikk og økonomi i førkapitalistiske samfunn, for å synliggjøre endringene involvert i den epokegjørende overgangen til kapitalismen. «Førkapitalisme» er likevel mildt sagt en omfattende epoke i menneskets historie, slik at jeg vil begrense meg til politikk og økonomi i europeisk middelalder og enevoldstid.⁴

I ethvert klassesamfunn finner vi en deling i to grupper: de umiddelbare produsenter, som skaper samfunnets rikdom, og de ikke-produserende tilegnere, som på den ene eller andre måten beriker seg på de umiddelbare produsentenes merarbeid.⁵ Dette klasseforholdet forteller oss noe om hvordan samfunnets rikdom blir produsert og fordelt, i hvilken sosial form rikdommen eksisterer, i ulike historiske epoker. Her finner vi – som Marx sier – den «spesifikke økonomiske form i hvilken ubetalt merarbeid blir pumpet ut av de umiddelbare produsenter».⁶ For Marx er forholdet mellom produsent og tilegner nøkkelen til historisk forståelse, slik at «all historie er historien om klassekamp», fra dette perspektivet. Her hevder Marx altså å finne det viktigste poenget for spørsmålet om staten: Det er alltid i forholdet mellom produsent og tilegner «hvor vi finner den innerste hemmelighet, det skjulte grunnlag for hele den samfunnsmessige konstruksjon og dermed også for suverenitets- og avhengighetsforholdets politiske form, kort sagt, for den spesifikke statsform».⁷

Vi kan ta den europeiske føydalismen som utgangspunkt. På hvilken måte blir merarbeid her «pumpet ut av de umiddelbare produsenter»? Hvordan henger dette forholdet sammen med «politisk form», samfunnets «spesifikke statsform»?

Weber og det moderne byråkratiet

Max Weber (1864–1920) var en betydningsfull tysk tenker som regnes blant sosiologiens grunnleggere. Han er mest kjent for verket Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1905), der han formulerer en omstridt tese om forbindelsen mellom kapitalismen og protestantismen.

Weber myntet den klassiske definisjonen av staten som «den enhet som har monopol på legitim bruk av vold innenfor et område».

Weber utviklet også en innflytelsesrik analyse av det moderne byråkratiet, der han spiller på Marx’ begrepsbruk i Kapitalen. I analysen av kapitalismens opprinnelse tegnet Marx et bilde av en opprinnelig akkumulering der produsentene ble adskilt fra midlene til å realisere eget arbeid, slik at de mistet muligheten til å brødfø seg selv. For Marx var dette en historisk forutsetning for kapitalismen og det kapitalistiske lønnsarbeidet. Weber trekker fram en parallell utvikling, i analysen av den moderne staten. Slik arbeiderne for Marx adskilles fra produksjonsmidlene, blir medlemmene av statsapparatet – for Weber – adskilt fra forvaltningsmidlene.

Mens arbeiderne fremmedgjøres fra midlene til å arbeide og fra resultatene av eget arbeid, mister statspersonellet, byråkratiet, kontrollen over maktmidlene de er satt til å råde over. De kan ikke lenger bruke sin posisjon og posisjonens makt til å garantere egne interesser, ønsker eller utfallet av personlige feider. På denne måten mister de personlig makt over staten. Maktutøvelsen rasjonaliseres og gjøres upersonlig – ved hjelp nedskrevne regler og prosedyrer.

Dersom vi betrakter politikken, så finner vi ikke noe voldsmonopol i Webers klassiske betydning, ei heller et nøytralt og regelbasert statsbyråkrati. Vi finner derimot en klasse av geografisk spredte jordherrer som hver for seg innehar en egen «bit» av staten, som utgjør en liten ministat. Jordherrens personlige myndighet er på en og samme tid administrativ, militær, juridisk og politisk. Han har domsmakt over sine bønder, kan pålegge dem avgifter og innehar voldsmidler, en myndighet han bruker til å utøve makt over bøndene, forhindre flukt og berike seg på deres arbeid.

Her var «elementene i det sivile liv, som f. eks, eiendom, familien eller arbeidsmåten», som Marx sier det, løftet inn i «statslivet i form av godseiermakt, stender og korporasjoner».⁸

Det virker nesten upresist å si at det overhodet finnes en stat her. «Statens» myndighet og myndighetsområde hviler på jordherrenes myndighet – og på båndene mellom jordherrer. I et slikt system blir selvsagt grensesystemet ustabilt, da det hviler på vasalllensmann forbindelser og troskapsbånd, og kan skifte drastisk som følge av ekteskap, arv og arvefølgeregler.

Her eksisterer en «politisk form» som ikke på langt nær minner om vår egen stat, som har et stabilt grensesystem og et sentralisert voldsmonopol. Det kan heller ikke her være snakk om noe upersonlig byråkrati som administrerer staten.

Hva om vi følger Marx’ forslag, og forsøker å bruke forholdet mellom de umiddelbare produsenter og deres utbyttere som nøkkelen til disse forskjellene i politisk form?

Vi har en fragmentert eller «parsellert suverenitet», der juridisk, militær og politisk makt er spredt over jordherrer. Denne politiske ordningen er samtidig helt nødvendig for det føydale økonomiske forholdet mellom jordherre og bonde. Jordherren må bruke vold og derfor besitte en bit av den militære-politiske-juridiske makten, for å skaffe seg tilgang til den bondeproduserte rikdommen. Å øke rikdom går her ut på mye av det samme som det å øke territoriell suverenitet og militær makt.

Ordet «investering» virker ikke helt passende, men for enkelthets skyld, hvordan «investerer» jordherren? Hvordan reproduserer han seg selv? Dette gjør han generelt ikke ved å investere i nye produksjonsredskaper. Jordbruksteknologien er i denne perioden nærmest stagnert. Men dette ikke fordi «teknologien» eller «kunnskapen» generelt var stagnert: militærteknologien blomstret. Jordherren brukte volds- og krigsmidler for å skaffe seg rikdom. Han livnærer seg ved å bruke vold til å presse rikdom ut av bønder – og «investerer» i voldsmidler, «krigsutstyr, borger, festningar, slott», om enn også i «kyrkjer og kloster».⁹ Med mer voldsmakt kunne han presse mer ut av bøndene, og ved de samme midlene også erobre flere bønder og nye jordområder.

Jordherrene skaffer seg private voldsmidler for å skaffe til veie det bondeproduserte overskuddet. I vår egen tid klarer kapitalisten å skaffe seg det arbeiderproduserte overskuddet i det store og hele uten bruk av slike voldsmidler. Jordherren seirer fram økonomisk, i kraft av overlegne militære og politiske privilegier. Kapitalisten har ingen slike fordeler, men dominerer arbeideren likefullt.

Føydalitetens «parsellerte politikk» avløses i mange europeiske stater av enevoldsstaten. Her er grensesystemet fastere, byråkratiet mer utviklet og myndighetene mer sentralisert enn tidligere. Levninger av livegenskap eksisterer stadig, men det oppstår også trender til avmilitarisering av jordherrer, som ikke lenger kan utbytte bøndene som tidligere.

Sentralmakten øker, volden sentraliseres og livegenskapet mister betydning. Tilsynelatende har vi her med en ordning som minner om vår egen stat, med – for å igjen bruke Weber – voldsmonopol og byråkrati. Men det blir en overdrivelse. Enevoldsstaten har et byråkrati, men neppe det rasjonelle og upersonlige byråkratiet som Weber tegnet opp. Webers byråkrati er et spesialisert apparat som arbeider med faste rutiner, et upersonlig regelverk og nøytral saksbehandling. Noe slikt fantes i det store og hele ikke i enevoldsbyråkratiet.

Enevoldsstaten – særlig i Frankrike – var en omformet variant av det føydale systemet der den gamle jordleien ble avløst av en kongelig skatt, betalt til staten. Staten overtar jordherrenes direkte militære og økonomiske funksjoner. Tilgangen til merarbeidet kunne nå gå gjennom staten – særlig embeter i staten. Embeter ble til private ressurser for innehaverne, «en form for eiendom som ga sine eiere tilgang til det bondeproduserte overskuddet».¹⁰ Embeter i staten blir til varer som kan kjøpes, selges og arves – der prisen fastsettes utfra den rikdom man kunne forvente å karre til seg gjennom embetet.¹¹ Her skifter også overklassens investeringsobjekt. For den gamle herren var det slott og krigsmidler, nå brukes pengene på embeter i staten. Ikke bare embedsstillinger ble kjøpt og solgt, men også retten til skatteinnkreving, til monopolkontroll og til utøvelse av bestemte yrker.¹²

Det finnes en sentralisert stat i en viss forstand, men tilegnelsen av merarbeid finner fortsatt sted på en helt annen måte enn i kapitalistiske samfunn. Fortsatt blir direkte voldsmakt og politiske privilegier brukt til utbyttingen av bøndene. Dette setter også sitt preg på staten, som ikke helt klarer å løsrive seg fra middelalderens fragmenterte system.

Verken i føydalsamfunnet eller eneveldet finnes noe egentlig skille mellom økonomi og politikk.¹³ Med kapitalismen blir økonomi og politikk selvstendiggjort fra hverandre, og resultatet blir en stat som distanserer seg fra økonomien på en historisk unik måte.

I dette ligger ingen «økonomistisk» tanke om staten som en simpel gjenspeiling av samfunnets økonomiske basis. Denne framstillingen rokker i det hele tatt ved basis–overbygning-distinksjonen, i hvert fall dersom den trekkes for langt. Kapitalismen er et samfunnsforhold med både politiske og økonomiske dimensjoner, ikke minst kjennetegnet av et bestemt forhold mellom økonomi og politikk. At kapitalismen er et samfunn der merproduktet pumpes ut av produsentene uten direkte politisk tvangsbruk, sier oss selvsagt noe om kapitalismens økonomi, men ikke desto mindre om dens politikk.

Lønn uten tvang

Lønnsarbeidet produserer nå overskuddet, og tvinges ikke til arbeidsplassen av herrens soldater, men sluses dit av den stilltiende frykten for arbeidsløshet, sult og lediggang.¹⁴ Hun går inn i en i det minste formelt likeverdig kontrakt med kapitalisten, og får lønn som avtalt. Politisk deler medlemmene av begge klasser de samme rettighetene, og produksjonen finner sted uten direkte vold fra verken stat eller overklasse.

Hva innebærer dette for staten? Med skillet mellom økonomi og politikk, arbeid og vold, kan staten kreve monopol på retten til å bruke vold innenfor egne grenser, som Weber påpeker. Siden den økonomiske tilegnelsen av merarbeid i kapitalistiske samfunn finner sted uten privat voldsbruk, motsatt føydalismen, kan staten gjøre eksklusiv krav på retten til legitim voldsbruk, og dermed holde volden utenfor private og økonomiske forhold.

Til sammenlikning var feider mellom jordherrer en uutslettelig del av føydalsamfunnet, og deres tilegnelse av bøndenes produkter fant sted gjennom direkte makt- og voldsbruk, der det ikke fantes klare skillelinjer mellom «innkreving av avgifter, skattlegging, plyndring, rov, tyveri og fanging av gisler mot løsepenger».¹⁵ Dermed kan den fysiske voldsbruken kontrolleres eksklusivt av det offentlige, mens vold i den private sfæren, f. eks den økonomiske, som regel blir kriminalisert.¹⁶

Her kan også staten gjøre seg til en upersonlig makt som står hevet over samfunnet. Det åpner et rom for Webers byråkrati – som arbeider utfra rutiner og nøytral saksbehandling, der alle behandles på samme måte, med utgangspunkt i fastsatte regler. Også her treffer Weber noe sentralt ved den moderne kapitalistiske staten, selv om han ikke nødvendigvis forstår hvordan dette byråkratiet oppstår. Et nøytralt statsbyråkrati blir først mulig når utbyttingen selv blir nøytral og upersonlig, dvs. når det ikke lenger brukes vold eller politiske privilegier for å pumpe merarbeid ut av de umiddelbare produsenter. Dette er også et unikt kjennetegn ved det kapitalistiske samfunnet.

Det ser ut til at Weber er i stand til å peke ut noen viktige kjennetegn ved den moderne kapitalistiske staten, men at Marx må inn i fortellingen for å identifisere nøkkelen til denne utviklingen, i forholdet mellom de umiddelbare produsenter og de som tilegner seg deres merarbeid. Ved å se hvordan dette forholdet utvikler seg i skiftende former, kan man analysere forskjellen mellom føydal politikk, enevoldsstat og den moderne kapitalistiske staten, som et historisk unikt skifte i forholdet mellom økonomisk og politisk makt, et skifte som muliggjør statlig voldsmonopol og en upersonlig, «nøytral» administrering av staten.

Et nytt forhold mellom stat og økonomi

Vi har sett at voldsmakt, enten i statlig eller privat form, ikke lenger er direkte involvert i tilegnelsen av overskudd fra produsentene. Politikk og vold er adskilt fra økonomien på en måte som ikke gjelder for noen annen samfunnsform.¹⁷

Denne adskillelsen er selvsagt ikke fullstendig – og betyr ikke at staten er uavhengig av økonomien eller at økonomien er uavhengig av staten. Stat og økonomi er blitt selvstendiggjort fra hverandre, og forholdet mellom dem forandrer karakter. Staten er fortsatt helt vesentlig for økonomien, men engasjerer seg i økonomiske prosesser på en annen måte, i andre former.

Dette skiftet i statens involvering i økonomien kan kanskje illustreres med en avstikker til nyliberalistiske analyser av statens økonomiske rolle.

I 1938 møttes en rekke intellektuelle til et kollokvium i Paris for å diskutere en bok av den amerikanske samfunnsdebattanten Walter Lippmann. De frammøtte var folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke – grunnleggende skikkelser i den såkalte «nyliberalismen». På møtet blir særlig laissez-faire-liberalismen kritisert for å være ute av takt med tiden, på grunn av dens negative innstilling til staten. «Nyliberalisme» blir foreslått som en merkelapp for en mer statsorientert liberalisme.

Nyliberalismen gis en skarpere organisatorisk form i 1947, med grunnleggelsen av Mont Pélerin Society. Ved det grunnleggende møtet tar Friedrich Hayek – tenketankens første formann – til orde for å rense liberalismen fra en uheldig intellektuell bagasje, deriblant dens mistro til staten. Liberalismen hadde feilaktig tolket liberalismens grunnprinsipp som et fravær av statlig virksomhet, heller enn som en politikk som bevisst antar konkurranse, markedet og pris som dets ordnende prinsipp og som bruker statens juridiske rammeverk for å få konkurransen til å virke så effektivt og fordelaktig som mulig. (mine uthevinger).¹⁸

For Hayek og en rekke nyliberalere er et velfungerende marked også et politisk produkt, i den forstand at det krever en stat som kan opprettholde markedets betingelser. Laissez-faire er derfor «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på», påpeker Hayek.¹⁹ Vi trenger en stat som «planlegger for konkurranse» og sørger for betingelsene markedet trenger for å virke effektivt og fordelaktig.

Listen av oppgaver som inngår i denne beskrivelsen varierer mellom ulike liberalistiske skoler. Eksempelvis de tyske nyliberalerne gir staten forholdsvis mange oppgaver, deriblant å aktivt forhindre monopolisering. Milton Friedman oppsummerer presist i Capitalism and Freedom:

[O]rganiseringen av det økonomiske livet [economic activity] ved hjelp av frivillig byttehandel forutsetter at vi, gjennom statens myndighet, har sørget for: opprettholdelsen av lov og orden for å forhindre det ene individets tvang over det andre, iverksettelsen av frivillig inngåtte kontrakter, definisjonen av eiendomsrettens betydning, tolkningen og iverksettelsen av slike rettigheter og organiseringen av et monetært rammeverk.²⁰

Poenget her er at selv de mest ytterliggående økonomiske liberalister forstår at staten er helt nødvendig for å opprettholde en «fri økonomi», at markedet ikke kan eksistere uten en stat. Samtidig insisterer de på at statlig «planlegging» og «intervenering» i økonomien består av justeringer og forbedringer av markedsøkonomiens rammer og betingelser, ikke direkte inngrep i selve den økonomiske prosessen.

Nyliberalerne er her inne på en relativ sannhet i kapitalistiske samfunn. Under dette bildet sørger prismekanismens automatiske og harmoniske gang for at varer havner der det er behov, og overskuddet i lommene til de som trenger det. Til den økonomiske prosessen i seg selv er ikke staten nødvendig. Men staten må sikre betingelsene som holder markedsprosessen i gang – og forhindre økonomisk bruk av tvang, korrupsjon, svindelforsøk, beskytte eiendomsretten og håndheve kontrakter.

Ved å opprettholde markedsbetingelsene på denne måten er staten også en klassestat, i den forstand at markedets upersonlige virke – der det produseres varer og kjøpes og selges arbeidskraft – hviler på en produksjonsform som forutsetter klassedeling (eksistensen av en eiendomsløs arbeiderklasse), og kontinuerlig reproduserer og utvider denne klassedelingen. Staten er altså ikke en «klassestat» fordi den er kjøpt og betalt av en eller annen kapitalist. Staten er en klassestat i den grad den opprettholder økonomiens betingelser på en i og for seg upersonlig og «nøytral» måte.²¹

Staten er sentral for markedets virkemåte i kapitalismen, men på en distansert måte. Det gjelder å sørge for markedets betingelser og forutsetninger, ikke bestemte økonomiske utfall eller bestemte kapitalistiske interesser.

Dette poenget er viktig fordi det finnes et utall marxistiske og venstrevridde statsteorier som bare snakker om staten som et organ som kontrolleres og korrumperes av kapitalistklassen. Det er ikke særlig fruktbart. Vi kan snakke om «kapitalen» i entall for å vise til et bestemt samfunnsforhold. Den «reelt eksisterende kapitalen», av kjøtt og blod, eksisterer likevel alltid som «mange kapitaler», der hver enkelt er adskilt fra den andre. Mellom kapitalene råder virkelig en bellum omnium contra omnes, som den engelske filosofen Thomas Hobbes sa det, en «alles krig mot alle». Som Hobbes også forstod blir det her nødvendig med en stat som hever seg over de krigende og skaper orden. Kapitalenes «naturtilstand» er en dødskonkurranse med andre kapitaler, der hver enkelt kapitalist av konkurransens desperasjon drives til å forsøke å oppnå privilegier, særfordeler og kanskje også bruke svindel og vold, for å overleve og sikre seg fortrinn i konkurransen. Statens rolle – å opprettholde konkurransen, markedet – må gjennomføres på tross av hver enkelt kapitalist, mot deres spontane inklinasjoner og ønsker. Staten må kunne heve seg over de snevre interessene til hver enkelt kapital for å virkelig fungere som en kapitalistisk stat. Statens «klassekarakter» kan derfor ikke innebære at statsapparatet er blitt kjøpt og betalt av kapitalister av kjøtt og blod, i bokstavelig forstand er dette uforenelig med kapitalismen, i det minste på sikt.

Geopolitikk, statsmakt og kapitalmakt

Med den indirekte måten staten opprettholder den økonomiske prosessen i kapitalistiske samfunn, kan man se hvordan markedet avhenger av staten. Men avhengighetsforholdet går likevel i en viss forstand også i motsatt retning: staten er avhengig av markedet.

Dette poenget minner om et utsagn av den vesttyske rikskansleren Helmut Schmidt: «dagens profitt er morgendagens investeringer og framtidens arbeidsplasser». I kapitalistiske samfunn, der produksjonsmidlene eies privat, gjøres hele samfunnet avhengig av å «opprettholde den private profitt og av hvordan kapitalistene plasserer denne profitten».²² Slik oppstår – som Adam Przeworski sier det – en grense for politikk, at investering og profitt må beskyttes på lang sikt.

Staten har skattleggingsmonopol i samfunnet. Den henter sin legitimitet fra sin evne til å utføre spesielle oppgaver, eksempelvis militært forsvar og velferd, og ressursgrunnlaget til disse oppgavene bringes til veie gjennom skatt. Statens inntektsgrunnlag er derfor i stor grad avhengig av kapitalakkumuleringens gang – av den private profitt og av hvordan kapitalistene plasserer den.²³ Staten er, for å utføre sine oppgaver, avhengig av profitten og akkumuleringen.

En annen side ved dette finnes i den globale geopolitiske konkurransen mellom stater. Den stat som best evner å fasilitere kapitalakkumulering kan etablere seg som en militær, geopolitisk stormaktaktør. Slik kan militært press framprovosere et skifte i økonomisk politikk, og det finnes et argument for at denne faktoren var viktig for kapitalismens videre utbredelse i Europa.²⁴

Noter:

1. Jf. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, Pax, Oslo 1976, s. 196.
2. S. Bagge, Europa tar form – År 300 til 1350, Cappelen akademisk forlag, Oslo 2004, s. 142
3. H. J. Orning, Norvegr – bind I – frem til 1400, Oslo 2011, s. 148.
4. I det følgende bygger jeg selvsagt på Marx’ kapitalismeforståelse, men også på en lesing av denne som særlig ble utviklet av den amerikansk-kanadiske marxisten Ellen Meiksins Wood, i samband med Robert Brenner. Wood døde dessverre i år. Hun står likevel fortsatt som en helt vesentlig referanse for sosialistisk og marxistisk teoretisk debatt, så jeg bruker anledningen til å utbrodere Woods perspektiver. Store deler av det følgende er inspirert av Woods skrifter og foredrag, og de andre delene tror jeg lar seg forene med Wood.
5. Jf. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, Pax, Oslo 1976, s. 195–197; E. M. Wood, Democracy against Capitalism, Cambridge University Press, Cambridge 1995.
6. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, s. 196.
7. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, s 196-197
8. K. Marx. «Økonomisk-filosofiske manuskripter.» I Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Arne Pettersen (red.), 127–312. Falken Forlag, Oslo 1991, s. 51.
9. R. Skarstein, Økonomi på en annen måte – makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme, Abstrakt forlag 2009, s. 28.
10. E. M. Wood, «Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?», Rødt tidsskrift, 2016 nr 1, s. 80.
11. B. Teschke, The Myth of 1648 – Class, Geopolitics and the Making of Modern International Relations, Verso 2003, s. 151ff.
12. Ibid., s. 173.
13. E. M. Wood, Democracy Against Capitalism, Cambridge University Press, Cambridge 1995, s. 19–48.
14. Her tar jeg et historisk hopp som kanskje virker – og er – tvilsomt. For å unngå et spørsmål som egentlig er ganske vanskelig unnskylder jeg meg med plassmangel. Det er åpenbart at slaveriet spilte en viktig rolle i tidlige kapitalistiske økonomier. Likevel, at slaveri kan produsere for kapitalistiske markedet betyr ikke at slaveriet er definerende for kapitalismen. For en interessant diskusjon se J. J. Clegg, «Capitalism and Slavery», Critical Historical Studies, vol. 2. no 2., s. 281–304.
15. R. Skarstein, Økonomi på en annen måte, (se note 5), s. 18.
16. Jf. Å. Birkeland, «Politigeneralisten, den moderne staten og politiets legitimitet – Noen refleksjoner omkring generalistens plass i politiet», s. 41, i H. O. Grundhus (red.) mfl., Polisiær virksomhet, Politihøgskolen, Oslo 2007.
17. Bare for å ha det sagt: dette helt uavhengig av om statsstyret preges av sosialdemokratiske eller økonomisk liberalistiske prinsipper.
18. F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107–118.
19. F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.
20. M. Friedman, Capitalism and Freedom, The University of Chicago Press, Chicago 2002, s. 27.
21. Jf. https://radikalportal.no/2015/10/14/er-staten-det-motsatte-av-markedet/
22. A. Przeworski, «Sosialdemokratiet som historisk fenomen», Vardøger, 1981 nr. 11.
23. T. M. Brink, Global Political Economy and the Modern States System, Haymarket Books, London 2015, s. 60.
24. Jf. E. M. Wood, The Origins of Capitalism – A Longer View, Verso, London 2002.

 

Knut Gjerseth Olsen, Askild M. Aasarød og Jo M. Bredeveien:
Hvem skal eie Norge?
Manifest Forlag, 2015. 143 s.

Boka inngår i Forlaget Manifest sin serie med korte folkeopplysnings- og debattbøker. Formatet er ideelt for daglige reisende på trikk, tog og buss. Eller som meg – en bok for flyreisa Bodø–Oslo. Med merkepenn i handa utheves poeng som kan benyttes i muntlige eller skriftlige debatter.

Temaet i Hvem skal eie Norge? er kapital-kreftenes offensiv i Norge og utenlands for å få tilgang til de nasjonale ressursene som vannkraftressursene, fiskeriressursene, mineralressursene og skogen, samt statens grunnarealer. Dette problematiseres og settes opp mot det det nasjonale regimet Norge evna å lage for å forvalte oljerikdommen da det ble aktuelt på slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet.

Regimet for å sikre norsk kontroll over olje-verdiene hadde sin forløper i panikklovene av 1907 og seinere konsesjonslovene og hjemfallslovgivninga. Boka påviser hvordan de politiske agenturene for utenlandsk kapital i Norge nå presser på for å åpne vannkraftsektoren, fiskerisektoren, norske mineralressurser og statens grunn og skoger for private samtidig med oppheving av begrensninger for utenlandsk eie.

Dagens framstøt som i hovedsak kommer i andre sektorer enn petroleumssektoren, settes i kontrast til utviklinga innafor denne sektoren.

De fleste har glemt det nå, selv om de var født den gangen, så det kan være greit å minne om at i 1973 foreslo forløperen til FrP – Anders Langes Parti – på Stortinget at de norske oljereservene skulle selges for 10 milliarder kroner til utlandet (om noen var så dumme å kjøpe de). Da boka gikk i trykken i høst, passerte Oljefondet 7000 milliarder! Boka tar innafor hvert område utgangspunkt i en virkelig historie med levende mennesker som får fram fakta og politikk om hva som virkelig hendte.

I spørsmålet om eierkontroll og nasjonal kontroll over vannkrafta følger vi Troms Kraft og eventyret med det svenske datterselskapet Kraft og Kultur. Det kulminerte i et skandaløst tap anslått til 1816 millioner kroner.

Gjennom å følge en ung fiskers arbeid for å reetablere en fiskekvote som tidligere var knyttet til familiens båt, får vi et grundig innblikk i hvordan systemet med omsettelige kvoter fører til eierkonsentrasjon og fjerning av kvotene fra kystfiskerne. Omtrent samtidig med utgivelsen av boka kom «Sjømatindustrimeldinga» som åpner for at landingsplikten for industritrålerne lokalt til bestemte steder og bruk, skal erstattes av en mer generell regional leveringsplikt. Dette forsterker politikken som undergraver næringsgrunnlaget for kystsamfunna.

Rett før jul havarerte selskapet som drev med utvinninga av jernmalm i Bjørnevatn i Sør-Varanger. Det har vist seg å bli en av norgeshistoriens største konkurser med krav i boet på rundt 3500 millioner kroner. Hvem som var eiere og satt på noen av de største aksjepostene, er fortsatt ukjent. Det er dokumentert at selskapet ikke fulgte den driftsplanen de hadde fått godkjent av Direktoratet for Mineralforvaltning (DirMin). I stedet drev de en form for rovdrift ved å la være å avdekke gråberg i nødvendig grad for å komme til ny malm i framtida. Nå er driften stanset. En eventuell framtidig gruvedrift på forekomsten vil få ekstra kostnader ved at norske myndigheters pålegg ikke er blitt fulgt. Dette reiser også problemstillinger rundt kapasitet og kompetanse hos DirMin når de lot dette få utvikle seg over flere år uten å ta affære.

Perioden fra konkursen med etterspill kom etter bokas utgivelse. Den følger i stedet kampen om eierinteressene fra Jonas Gahr Støres kamerat, Felix Tschudi, i forhold til eiendommene i Sør-Varanger fram til nå som gruvedrifta synger på det siste verset. Det problematiseres særlig ved at det fortsatt er ukjente (utenlandske ??) eiere som har bidratt til at et stort samfunn igjen er ute å kjøre.

Kapittelet om de norske skogene og Statskog innledes med:

Hvis det er sant at vi står overfor et grønt skifte, hvorfor skal staten kvitte seg med det grønne.

Svenskene har alltid verdsatt sin egen skog mer enn hva vi har evnet i Norge. Sverige har både betraktelig større areal og til dels høyere kvalitet. Det forandrer ikke det faktum at den norske skogen tåler en langt høyere utnyttelse. Både som trelast, men mer som biobrensel og råstoff i kjemisk industri inklusive matvareproduksjon. Vi får gjennom boka en reise inn i den forskning og produksjon Borregaard driver som et førstelinjes innovativt industriselskap. Denne leseren lærte i hvert fall mye.

Politisk problematiserer boka også her faren for å miste nasjonal kontroll slik at landet kan kjøpes opp bit for bit av norske, men også utenlandske kjøpere. At jegere utestenges fra tidligere statsallmenning ved salg til private er et lite, men ikke uviktig aspekt ved arealsalgene.

Den sittende regjeringa har ved enkeltstatsråder vært tydelige på at de skal presse så mye majones ut av tuben som de kan mens de sitter med makta. Boka bringer på en lettfattelig måte informasjon som viser hvordan dette skjer. Alle som er engasjert i å bygge motkrefter mot den rådende politikken, bør skaffe seg boka, Hvem skal eie Norge?. Den gir kunnskap og motargumenter med en historisk forankring på en lettfattelig, men ikke overflatisk, måte.

Per-Gunnar Skotåm

Mark Weisbrot:
Failed. What the «experts» got wrong about the global economy
New York: Oxford University Press, 2015, 312 s.

Jim Stanford:
Economics for everyone, A short guide to the economics of capitalism
London: Pluto Press, 2015, 430 s. (2. utg.)

Begge disse bøkene er leseverdige. De leverer knusende og veldokumentert kritikk av nyliberalismens idéer og den nyliberalistiske politikken fra slutten av 1970-tallet og helt fram til dags dato. Begge peker på at «løsningene» til det internasjonale pengefondet IMF og den europeiske sentralbanken ECB og nyliberalistiske regjeringer har vært fiaskoer og gjort varig skade. De har ikke gjenreist vekstkraften, men bare sørget for at gapet mellom noen få rike og folk flest er økt kraftig.

Begge legger stor vekt på at det innenfor kapitalismen finnes bedre alternativer enn den politikken som nyliberalistene har ført. Begge tar sterkt til orde for at man må bruke de mulighetene kapitalismen rommer for å gjennomføre disse bedre alternativene, og de prøver å løfte fram eksempler på at dette er gjort i praksis enkelte steder, dels i latinamerikanske land og dels i nordiske land.

Er en bedre kapitalisme mulig?

Mark Weisbrot (61) er samfunnsøkonom med doktorgrad fra University of Michigan. Han har bl.a. arbeidet mye med latinamerikanske lands økonomi og politikk, og han er en mye brukt skribent og kommentator. I Failed konsentrerer han seg fullt og helt om å presentere mye og overbevisende materiale om IMFs og ECBs totale fiasko, og han argumenterer for at alternativ politikk innenfor kapitalismens rammer gir store, ubrukte muligheter. Boken har et globalt perspektiv. Han peker på de såkalte BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), med særlig vekt på at Kinas økende betydning skaper nye muligheter, og at flere latinamerikanske land har prøvd å iverksette en alternativ politikk i praksis.

Failed er ikke en antikapitalistisk bok. Dens budskap er at en annen politikk innenfor kapitalismen kunne ha gitt mye bedre resultater – i motsetning til nyliberalismen, som har feilet fullstendig. Mye av dette er for så vidt riktig, men Weisbrot befinner seg omtrent utelukkende på det storpolitiske planet og på regjeringsnivå – de styrendes nivå. Han er ikke inne på muligheten av at det finnes grunnleggende drivkrefter i kapitalismen som med nødvendighet fører til angrep mot folks interesser. Han skriver ikke om hvilken voldsom mobilisering av makt fra arbeiderklassens side, fra folk flest sin side, som er nødvendig for å presse gjennom bedre alternativer. Og han sier selvsagt ikke noe om hvorfor denne voldsomme mobiliseringen bare skal begrense seg til å forbedre kapitalismen og ikke oppfordres til å gå videre – til å erstatte kapitalismen med et samfunn der flertallet faktisk styrer og der flertallets interesser er avgjørende.

Inspirerende fagkritikk

Jim Stanford (54) er utdannet samfunns-økonom med en mastergrad fra University of Cambridge og en doktorgrad fra New School for Social Research i New York.

I Economics for everyone har han satt seg fore å gi en innføring i samfunnsøkonomi som skiller seg kraftig fra den versjonen som i all hovedsak foreleses på universiteter og høgskoler. Den får skikkelig juling. Særlig går det ut over nyklassikerne, men fagkritikken hans rammer også videre enn det, og den bør være til stor inspirasjon for studenter. Både pedagogisk og politisk preges boken av at han har holdt utallige kurs i samfunnsøkonomi for fagorganiserte. Han har i en årrekke vært tilknyttet det kanadiske bilarbeiderforbundet. Han prøver å se saken fra arbeiderklassens side. Pedagogikken i boken er noe av det beste jeg har sett, framstillingen er klargjørende og ofte direkte underholdende.

I bokens del 2, 3 og 4 setter han seg fore å presentere kapitalismens grunnleggende trekk, kapitalismen som system og kompleksiteten i kapitalismen. Her er mange viktige fakta. Bl.a. er framstillingen av kredittsystemet og bankenes rolle pedagogisk god, og den gjør kompliserte forhold begripelige. Den går utenpå det aller meste av det jeg ellers har sett. Og ikke minst tar Stanford livet av en rekke myter som nyklassiske teoretikere og nyliberalistiske politikere presenterer som opplagte sannheter.

Men så skjer det noe pussig. Midt i del 3 om kapitalismen som system kræsjer han.

På sidene 155–157 er Stanfords tema bedriftenes investeringer under nyliberalistisk politikk fra 1970-tallet og til i dag. Her presenterer han en graf som viser at OECD-landenes bedrifter helt siden midten av 1970-tallet har hatt en kraftig reduksjon i den andelen av bruttonasjonalproduktet som brukes til nettoinvesteringer i fast kapital. Dette er helt korrekt og egentlig veldig oppsiktsvekkende, fordi nyliberalistisk politikk med skatteletter og større frihet for kapitalistene til å gjøre som de vil, jo nettopp markedsføres med at den øker motivasjonen til å investere og skape økonomisk vekst. Her stiller han også det betimelige spørsmålet: Hvorfor har den kraftige politikkendringen som nyliberalistene gjennomførte, gitt en slik dårlig respons fra verdens kapitalister? Og så kommer Stanfords merkelige svar: «Det er en ubesvart gåte»!

Hvor ble det av profittraten?

Ett av de svarene som antydes på denne «gåten» er at kanskje har det noe å gjøre med den formålsløse hyperaktiviteten i finansmarkedene. Eller kanskje har investorene forstått at sentralbankenes stramme politikk begrenser den globale veksten. Men så blir han igjen spørrende: Konkurransehensyn skulle jo likevel tilsi at det enkelte selskap skulle satse på å prøve å vokse på bekostning av konkurrentene? Han mener at nyliberalismen har lyktes med å gjenreise kapitalistenes profitt og makt, og dermed må altså båndet mellom løpende profitt og framtidige investeringer ha blitt kraftig svekket. Som forklaring på det peker han (helt korrekt) på at mange av de store selskapene har lagt seg opp kolossale berg av kontanter og likvide plasseringer – i stedet for å investere. Så avslutter han høyttenkningen sin med en hypotese om at kanskje har kapitalistene mistet den sterke lysten til å øke rikdommen sin, og at de i stedet vil øke sitt eget luksusforbruk.

Snakk om mageplask! Kjære Stanford, hvor er drøftingen av profittratens utvikling? Hvor har du gjort av Marx sin omdiskuterte og viktige lov om profittratens fallende tendens? Forfatteren nevner ikke dette temaet i det hele tatt i boken sin. Han berører riktignok de enkelte bedriftenes profittrate, men den generelle profittraten er borte vekk. Enkelte steder nevnes profittmengden, men den må jo sees i forhold til den investerte kapitalens størrelse for at det skal være mulig å si noe om lønnsomheten – altså profittraten. I virkelighetens verden er det en nær sammenheng mellom utviklingen av profittraten og utviklingen av de produktive investeringene. Fram til ca 1982 falt den generelle profittraten i de viktigste kapitalistiske landene. Så er det helt riktig at den nyliberalistiske offensiven med Thatcher og Reagan stoppet det fallet og fikk profittraten til å stige noe fram til ca 1997. Men dette skyldes i stor grad påvirkning fra den stadig villere finanskarusellen, og det er vanskelig å si hva den «egentlige» profittraten var. Etter 1997 har den sannsynligvis gått noe ned, og i hvert fall er den på kraftig nedtur nå. Michael Roberts behandler dette grundig på sin blogg, f.eks. denne fra juli 2011.

Stanford nevner faktisk selv at pengene gjerne går inn i finansmarkedene hvis investorer kan tjene mer på investeringer i finanspapirer enn på reell næringsvirksomhet med sin langvarige kapitalbinding og tilhørende risiko. Dette er blitt særlig viktig de siste tiårene: Kapitalen øker og øker, men produktive investeringer framtrer i stadig større grad som lite lønnsomme, særlig i forhold til forhåpninger om stigende aksje- og eiendomsmarkeder. Uansett hva man måtte mene om forløp og effekter: Dette er et helt sentralt tema å drøfte i en framstilling av kapitalismens utvikling. Her er det vekk.

Et alternativ må peke ut over kapitalismen

Denne svikten setter også sitt sterke preg på bokens del 5, som omhandler utfordringene og alternativene. Et sentralt poeng for Stanford er dette: Nyliberalistene hadde sitt politikkalternativ klart da situasjonen ble kritisk på tampen av 1970-tallet. Det burde også progressive krefter ha hatt. Derfor må vi nå utvikle alternativ politikk og alternative visjoner, slik at vi er klare til å sette makt bak disse kravene ved neste korsvei. Men med en så overflatisk forståelse av hva det er som driver fram kapitalistenes og regjeringenes beslutninger, og så uklare forestillinger om drivkreftene bak kriseutviklingen, havner Stanford rett og slett opp i ganske perspektivløs politikk à la Keynes.

Punktet «En progressiv agenda, og hvordan vinne fram med den» er det han selv kaller en ønskeliste, med høyere lønn, bedre arbeidsforhold, gi alle en jobb, regulere og stabilisere finansaktiviteter, redusere ulikheten mellom rik og fattig – og mye annet bra. Men blir ikke dette illusjonsmakeri, og blir ikke ønskelisten hans akkurat det: En liste med fromme ønsker? Han skriver riktig nok litt (men lite) om at det er nødvendig å satse på aktivisme og organisering. Men når profittraten er lav, er rommet for en alternativ politikk innenfor kapitalismen lite. Det betyr at det stilles særlig store krav til slagkraftig mobilisering for å kunne oppnå noe. Det burde ha fått større plass i boken.

Klimakrisen, miljøkrisen, krigene som driver millioner på flukt, den fullstendig unødvendige fattigdommen, det manglende framtidshåpet for milliarder av mennesker – dette er utfordringer som krever et perspektiv som også går utover kapitalismen. Stanfords alternativ sammenfaller i stor grad med den såkalte nordiske modellen, før den ble utsatt for nyliberalistisk angrep, som i Norge har kommet vekselvis fra AP og H/FrP. En alternativ politikk som ikke har med seg nødvendigheten av å gå utover kapitalismen, blir ganske flat. Det svinger av bokens første del. Det er ikke så mye sving igjen i den siste delen.

Torstein Dahle

Tamáz Krausz:
Reconstructing Lenin,
an intellectual biografi
Monthly Review, 2015, 552s.

Reconstructing Lenin, er ikke en biografi i vanlig forstand, ikke en kronologisk gjennomgang av hva han gjorde, hva han tenkte og skrev. Men den starter med Lenins oppvekst, og er så organisert i kapitler etter store tema: Russisk kapitalisme og revolusjon, bolsjevisme i teori og praksis, 1. verdenskrig og det nasjonale spørsmålet, staten og revolusjonen, diktatur og demokrati i praksis, verdensrevolusjon, og sosialisme: mulighet eller utopi?

Denne måten å organisere boka på gjør at de som ikke har lest noe om den russiske revolusjonen eller tida rund det forrige århundreskiftet, vil slite litt. Men ting ting faller på plass også kronologisk, etter hvert, med litt tålmodighet.

Åpningskapitlet om Lenins oppvekst gjorde meg litt skeptisk, tonen var i overkant smigrende, men det er en skildring av en tid for ikke så lenge siden, og allikevel veldig annerledes. Jeg var på jakt etter en kritisk vurdering for å se om det er å lære noe av erfaringene med den første skikkelige, sosialistiske revolusjonen. Men skepsismen gikk fort over. Det er en god bok. Den fikk fjorårets Deutscher Memorial-Prize.

Hensikten med å lese historie for sosialister kan ikke være å finne oppskrifter fra fortida, men å se om det er noe i måten å andre tenkte på og gjorde som kan inspirere til tenkning og praksis idag og framover. Boka var også en anledning til å se kritisk på egne, tidligere standpunkter, som eks-ml-er men marxist.

Det russiske tsardømmet som endte i revolusjonen i 1905, var blant de mest grusomme, landet blant de mest fattige, produksjonsmåten blant de mest tilbakeliggende og analfabetismen ekstrem. Det var jødeforfølgelser og sult, mens tsarfamilien med dens hoff levde i ekstrem luksus.

Hvordan var det mulig å tenke seg en sosialistisk revolusjon i dette landet? Opprør ja, i første omgang borgerlig demokratisk revolusjon der en stadig større arbeiderklasse skulle vokse fram og skoleres i kamp av bolsjevikene. Men tanken om at det skulle bli en verdensrevolusjon (mest Europa) gjorde det lettere å tenke seg et rødt Russland, for Lenin. Nå ble det ikke en gang revolusjon i Tyskland, som han håpet og satset på, men den andre verdenskrigen endte med at sovjetene – dvs mest bolsjevikene – fikk/tok makta. Vestmaktene intervenerte militært og det var borgerkrig fra 1917 til 1919. Befolkninga i de store byene holdt på å sulte ihjel, og krigskommunisme ble innført med rekvirering av korn fra bøndene sånn at for eksempel hovedstaden St. Petersburg ikke skulle miste halve befolkninga pga mangelen på mat.

Det er vanskelig å gå inn og dømme disse udemokratiske metodene, under en borgerkrig med støtte fra Vestens imperialistmakter. Vilkåra var dårlige og kunnskapen var lav i befolkninga, bare hver fjerde arbeider kunne lese. Folk sulta ihjel. Det var unntakstilstand.

Lenins taktikk – for det var mye Lenin, og det var mye for eller imot han – var å forsvare den russiske/sovjetiske staten ved å gi borgerskapet tilbake makt, NEP-perioden. Det var en overgangsperiode i overgangsperioden, altså ett skritt tilbake i kampen for det klasseløse samfunnet, men under en form for statlig kontroll. Krausz verken skjønnmaler eller bortforklarer, ei heller påstår han at Lenins taktikk var den eneste av mulige.

Den røde tråden, og det virkelige prinsippet til Lenin, var revolusjon. Kapitalismens vareøkonomi bygd på profitt skulle erstatte produksjon for å tilfredsstille behov. Rundt dette hovedståstedet var Lenin en pragmatiker, jfr. NEP.

Det filosofiske ståstedet til Lenin var historisk materialisme, at det er virkeligheten, samfunnet, produksjonen, organiseringa og klassekampen som reproduseres i rådende tanker. «De herskende tanker er de herskendes tanker.» Derfor, mente Lenin, produserte ikke fagforeningskampen erfaringer og tanker som gjorde arbeiderklassen revolusjonær, «bare» radikal. Dagskampen og fagforeningskampen ga nyttige kamperfaringer – og var ikke minst viktig for å forbedre velferd og levekår – men det ble ikke noen revolusjon ut av det. Lenin kalte dette «økonomisme», i dag er det enkelte som bruker begrepet «arbeiderisme», og Lenin skriver om det i Hva må gjøres?.

Jeg tror Lenins forståelse av hvor tankene kommer fra, har mye for seg. Hans konklusjon var at det var Partiet som skulle tilføre en vitenskapelig teori om revolusjon utenfra. Men siden Lenin var en pragmatiker, er det vanskelig å lese hans teori om partiet som en oppskrift på et sosialistisk /kommunistisk parti.

Boka til Krausz mener ikke noe om partiteori generelt, ei heller om Lenins svar var det eneste riktige eller mulige den gang. For egen del er det på spørsmålet om partiteori jeg har skiftet mest standpunkt i forhold til Lenin. AKPs overdrevne sikkerhetspolitikk og bruk av Hva må gjøres? for å rettferdiggjøre partiets særegne rolle på utsida, var dogmatisk. Lenin ville nok ikke tenkt sånn i dag, pragmatikeren.

Det spennende med Lenin er at han løfter de store spørsmålene, selv når kampene pågår som verst. Han trengte «oversikts-kart» for å gå ned i det som skulle gjøres i det aktuelle og i det «små». Disse «kartene» ble bøker og artikler, enorme mengder. Det viser seg at bokreolen med Lenins samlede ikke en gang var alt. Nyere dokumenter er funnet som Krausz dokumenterer at er sensurert av Stalin, i hans partikamp og terror.

Mye er sikkert interessant for historikere og samfunnsforskere av ulike politiske farger, men Staten og revolusjonen og Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium må jeg lese nok en gang, for å se om det er noe til nytte i klassekampen i Norge og mot Norge som imperialiststat. Jeg holder fortsatt på at kapitalismen som samfunnssystem må forandres grunnleggende for å oppheve utbytting og undertrykking i stor skala.

Erik Ness

Sommeren 2008 sto brått 300 elever uten skoleplass. Ikke fordi de ikke hadde søkt på en skole, ikke fordi de ikke hadde kommet inn på en skole, og ikke fordi det ikke fantes skoleplasser, men fordi skolen de hadde gått på gikk konkurs.

Fortsatt går de aller fleste elevene i fellesskolen, men de siste ti åra har det blitt nesten 400 færre grunnskoler i Norge. Samtidig vokser antall private grunnskoler. Så selv om det fortsatt er et mindretall av elever som går på privatskoler er tallet er økende.

Linn-Elise Øhn Mehlen er leder av Rød Ungdom. (Foto: Statsminsoterens kontor)

Den svenske skolekjeden John Bauer hadde etablert to skoler i Norge i håp om at den konservative regjeringen ville liberalisere Privatskoleloven, og aller helst åpne for at det gikk an å ta ut profitt fra private skoler. Men drømmen ble kortvarig, og i 2008 mente ledelsen i John Bauer at den økonomiske situasjonen de var i, ikke tillot videre drift av skolene. Dermed mista 300 elever skoleplassen sin over natta. Dette er skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå når man slipper til kommersielle aktører inn i det offentlige.

Fellesskole i fritt fall

Noe av det beste med den norske skolen er at den er tuftet på en idé om at skolen skal være for alle. Du skal få lik utdanning uavhengig av din eller foreldrene dine sin betalingsevne. Det har ført til at vi har skapt en sterk fellesskole i Norge som har bidratt til å utjevne sosiale forskjeller.

Problemet med privatskoler er sammensatt. At elever som har foreldre med romslig bankkonto, kan kjøpe seg en annen utdanning, at skoleeiere stikker av med fellesskapets penger, og at elever kan komme til å få et dårligere skoletilbud som følge av at profitt og ikke læring står i sentrum, er sentrale problemstillinger for venstresida.

Derfor er det dårlig nytt at stadig flere elever går på privatskoler. Når dette kombineres med for lite ressurser til kontroller av privatskolenes økonomiforvaltning og den mørkeblå regjeringas privatiseringskløe, kan resultatet bli et stort problem for den norske skolen og elevene.

Ideologisk ordkrig

Debatten om privatskoler har lenge vært en ideologisk skyttergravskrig der høyre- og venstresida bytter på å liberalisere, for så å stramme inn. Hver eneste regjering de siste 15 åra har endret navnet på privatskoler.  

I juni i 2015 endret Stortinget igjen Privatskoleloven. Endringene handlet både om hvilke kriterier man må møte for å kunne starte en privatskole og selve betegnelsen på skolene.

Før juni 2015 kunne du starte en privatskole hvis du tilbød et religiøst eller pedagogisk alternativ, drev en internasjonal skole i Norge, tilrettela for toppidrett, hadde norsk grunnopplæring i utlandet, tilrettela for elever med funksjonshemming eller tilbød videregående opplæring i små og verneverdige håndverksfag. Med regjeringas nye endringer ble det åpnet for skoler med særskilt profil, for eksempel realfagsskoler og private yrkesfagsskoler. Yrkesfagsskoler har tidligere ikke kunnet være private, men nå er det altså åpent for et helt nytt marked som kan resultere i enda flere privatskoler. I tillegg ble religiøst alternativ, endret til livssynsalternativ, noe som framstår sympatisk hvis det først skal åpnes for religiøse privatskoler.

Mer parodisk framstår navnendringen som regjeringen fremmet. Det var et siste stikk i en over 10 år lang politisk dragkamp mellom høyre- og venstresida. Den som i sin tid startet dette ideologiske spillet var nåværende tenketankleder og forhenværende kunnskapsminister, Kristin Clemet. Bondevik-regjeringen mente ordet «privatskoler» ikke klang godt, og foreslo i stedet «friskoler». Friskoler er en forkortelse for frittstående skoler. En frittstående skole var altså en skole som fikk statsstøtte men var privat eid/drevet. Men da den rødgrønne regjeringa kom til makta i 2005, var noe det første den gjorde å få vedtatt en «frys»-lov, som både stoppet liberaliseringa av privatskoleloven og endret navnet – tilbake igjen til Privatskoleloven.

Men det stopper ikke der, fordi i 2015 vedtok Stortinget igjen en endring i Privatskoleloven, og endret navnet på skoler som mottar statstilskudd, men som også er elevfinansiert, til: Friskoler!

I sitt høringssvar til Utdanningsdirektoratet om navnebyttet oppsummerer LO det slik: «Vi kan trygt si at navnet på loven og skolene blant mange oppfattes som ideologisk motivert. «Frittstående skoler» og «friskoler» virker ulogisk og underbygger den striden som har vært omkring kommersialisering av norsk skole. Det er heller ingen fordel at navnet kopieres fra Sverige som har hatt en helt uakseptabel utvikling. Privatskoler skal kalles for det de er: privatskoler. Det er verken skolens anledning til å motta statsstøtte eller dens regler for kommersiell drift som bør være avgjørende for navnevalg, men elever og foreldres forståelse av hvem som eier skolen.»

Så etter godt over 10 år er vi nå tilbake igjen til friskoler, og høyresiden har vunnet i denne omgangen. Selv om dette kan framstå parodisk er det, som LO også påpeker, med på å svekke folks forståelse av hvem som eier skolen og bidrar også til å underbygge kommersialiseringa av velferdstjenester. Men det er på ingen måte dét som er den mest urovekkende utviklinga når det kommer til privateide skoler.

Drevet av profitt

Den viktigste endringa Bondevik-regjeringa gjorde i Privatskoleloven, var å åpne for kommersielle privateide skoler. Heldigvis er det med dagens lovverk ikke mulig å åpne nye kommersielle skoler, men det betyr ikke at vi er kvitt de kommersielle privatskolene. Skolekjedene Akademiet, Sonans og Noroff har alle flere skoler i Norge i dag, og fikk sammen med John Bauer lov til å drive skole under Bondevik-regjeringa. Selv om John Bauer gikk konkurs, lever de tre gjenværende privatskolekjedene videre i beste velgående, og har til sammen tusenvis av elever.

Selv om det er lett å finne dokumentasjon på at kommersielle privatskoler ikke bruker all statsstøtten de får på elever, undervisning eller skoledrift, er det fortsatt vanvittig lav interesse for å gjøre noe med problemet. Det har de siste åra vært retta mye oppmerksomhet mot både kommersielt drevne barnehager og sjukehjem, men skoler har inntil videre gått litt «under radaren». Det kan skyldes at det i Friskoleloven (tidligere Privatskoleloven), som regulerer privatskoler, står at man ikke kan ta ut utbytte. Utbytteforbudet har altså blitt en politisk sovepute. Men dessverre er det ikke slik at ikke-kommersielle skoler tar ut ulovlig profitt.

Hvert år produserer Utdanningsdirektoratet en rapport som handler om deres tilsyn med private skoler og deres funn. Fjorårets rapport Det er eleven som teller. Oppsummering med funn fra tilsyn med frittstående skoler i 2015 konkluderte nok en gang med at flere privatskoler, de aller fleste kommersielt eide har brukt penger på måter som bryter med Friskoleloven.

Slik jukser de med fellesskapets midler

Det er i hovedsak fire metoder som disse skolene bruker for å trikse med pengene de får av felleskassa. Den første er at man krever inn mer i avgifter fra elevene enn det man har lov til. Grovt sagt får friskoler 15 % av pengene gjennom elevfinansiering og 85 % av staten gjennom statstilskudd, slik at summen til sammen blir hva det koster for en elev for ett år – ca. 100 000 kroner. Men det finnes selvsagt skoler som krever inn mer enn 15 % av elevene.

Den andre måten er at skolen oppgir flere elever enn det den har, og slik utløser statstilskudd for elever som ikke går på skolen.

Den tredje måten er å bruke statstilskuddet på ting man egentlig ikke har lov til å bruke penger på. Et drøyt eksempel er rektor på Nidaros Idrettsungdomsskole som dro til Vietnam for å kjøpe inn refleksvester til skolen, og fikk skolen til å betale halve ferien sin.

Den fjerde måten er internfakturering og handel med nærstående selskaper. Dette er en ganske utbredt metode for å sikre seg utbytte. Det foregår gjerne slik at flere i skoleledelsen eier andre selskaper (vikarbyråer, utleie av eiendom og så videre), og så kjøper skolene inn tjenester fra disse firmaene, gjerne til en pris som ligger langt over markedsverdi. Gjennom internhandel har kommersielle skoler ført offentlige skolepenger ut av skolene og inn i andre selskaper. Akademiet-kjeden har blitt dømt for dette, og har til sammen måttet tilbakebetale 12,7 millioner kroner.

Utilstrekkelige kontrollmekanismer

Av de ti skolene som hadde tilsyn med økonomien i 2015, fant direktoratet brudd hos nesten alle. Selvsagt var det forskjellig alvorlighetsgrad, men poenget er at det ikke er uvanlig at de kommersielle privatskolene på ulike måter trikser og jukser med offentlig midler. Så vil jo privatskoletilhengere hevde at tilsynsrapporten viser at man oppdager problemene og løser dem, og at dette dagens regler fungerer. Problemet er at selv om man oppdager brudd, betyr ikke det at systemet fungerer. Jeg tror det bare er toppen av isfjellet som avdekkes.

Av de over 300 private skolene her i landet var det kun 43 som fikk tilsyn i fjor, og bare 10 skoler som hadde økonomisk tilsyn. Det sier seg selv at Utdanningsdirektoratet har ikke mulighet til å føre tilsyn med alle skolene. De fokuserer på skoler de mistenker er i faresonen når de velger hvilke skoler som skal ha økonomisk tilsyn. Dette betyr selvsagt ikke at skolene som slipper unna tilsyn, er drevet etter regelverket. I tillegg til at tilsyn er dyrt, er det også resurskrevende. Det første tilsynet med Akademiet-skolene krevde tre fulle årsverk og tilsynsrapporten var på over 400 sider. I tillegg ble det et ekstra 1,5 årsverk i forbindelse med Akademiets klage på saken. Slik koster privatskolene samfunnet dyrt på flere vis enn gjennom rene tilskudd.

Private presser ut de offentlige

I våres stod en bitter skolestrid i Hordaland. Der ble offentlige Fana Gymnas nedlagt til store protester, med begrunnelsen at det var så mange private skoler i Hordaland at det blei for mange skoler. Det positive som kom ut av saken, var økt oppmerksomhet rundt problemene knytta til det økende antallet privatskoler.

Fylkesrepresentant for Rødt og medlem i opplæringsutvalget i fylkeskommunen, Solbjørg Marjala uttalte følgende til Bergensavisen 19. Juli: «Det var i kjølvannet av nedleggelsen av Fana gymnas at vi så at det var et behov for å se nærmere på de private skolene. Når fylket legger ned en 100 år gammel offentlig skole fordi det er så mange private skoleplasser, og tingretten like etter slår fast at to private skoler har jukset med statsstøtten, mener vi det er grunn til å se nærmere på økonomien til disse skolene.»

I Hordaland har Rødt satt ned en egen granskningsgruppe som skal se nærmere på økonomien til de private ikke-ideelle skolene. Slike initiativ trenger vi flere av, dersom vi skal få en informert debatt om privatskoler og disse skolenes pengebruk. For som Marjala påpeker, er et av de største problemene med dagens lovverk at skolene som blir tatt i juks og lovbrudd får drive videre som om ingenting var hendt:

Vi mener at Hordaland fylkeskommune bør be staten om å trekke tilbake konsesjonene til de to skolene som nå er dømt for pengejuks. Det kan ikke være slik at skolene kan bryte loven uten at det skjer noen ting.

Og det er jo unektelig merkelig at det politiske flertallet insisterer på å fortsette med kommersielle privatskoler når vi ser at de bryter reglene gang på gang. I stedet for dette Sisyfos-arbeidet – å hele tiden lappe på et system som ikke fungerer – må vi stille spørsmål om det ikke heller er på tide å avvikle de kommersielle skolene. Hvor lenge skal vi være naive? Å slippe til kommersielle velferdsprofitører og samtidig bli overraska når de prøver å maksimere utbyttet sitt er litt som å se Titanic for tredje gang og fortsatt bli overraska over at båten synker.

Albert Einstein sa en gang at definisjonen av galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen, og forvente et annet resultat. Det virker det som om det er mye galskap i regjeringslokalene.

Og apen blei et menneske
og reiste seg på to.
Hun så seg rundt og greip ei hand
og fant en sti og dro.
Og siden har hun vandret
mot øst og vest og nord.
Hun fant ly og bygde bo
ved fjell og foss og fjord.

Hun dyrket korn ved Nilen
og bygde båt av siv.
Hun fanget fisk i havet.
Ga liv til nye liv.
Hun fins i flere farger.

Hvit og gul og sort.

Hun kysser dine øyne.
Hun venter ved din port.

Vi veit at bombene faller
og vi veit at terroren dreper.
Vi veit at angsten den herjer
på Assads kjerkegård.

Hun vandrer vekk fra hat og krig.
Hun drar fra kyst til kyst.
Nå kommer hun til ditt land
med barnet ved sitt bryst.
Hun skriker når hun sover
og synger når det snør.
Hun bærer livet i en bylt.
Hun banker på din dør.

Vi veit at bombene faller
og vi veit at terroren dreper.
Vi veit at angsten den herjer
på Assads kjerkegård.

Alf Henriksen

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker:

– Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, jobber særlig med handelsavtaler; og har tidligere jobbet iPublic Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene.

Tone Skogen er ansvarlig for TISA-forhandlingene i Utenriksdepartementet. Videre hører vi at:

Partene skal i størst mulig grad forplikte seg til å videreføre eksisterende åpenhet for handel med tjenester som er oppnådd gjennom reformer og bilaterale handelsavtaler, og vurdere muligheter for ytterligere ny markedsadgang.

Og:

Vi har en godt samarbeid med alle berørte departementer for å identifisere mulig forhandlingskapital fra norsk side.

Med andre ord, den 20 år gamle GATS-avtalen om handel med tjenester innen WTO-systemet er på langt nær liberal nok. Man skal nå åpne for fullt for utenlandske storselskaper i Norge, og til og med identifisere ny forhandlingskapital, dvs mer liberalisering på alle områder av tjenestesektoren.

Forhandlingene foregår i all stillhet og utilgjengelig for folk flest og for organisasjonene. Den norske regjering har offentliggjort tre dokumenter, to «tilbudsdokumenter» og et norsk–islandsk forslag til engergi-tjenesteanneks (mer om det seinere).

Hva er alle handelsavtalene?

WTO – World Trade Organisation, Verdens Handelsorganisasjon

Etablert 1995, har ca 160 medlemsland. Norge er medlem. Forhandler fram avtaler på flere områder, for eksempel på tjenester:

GATS – General Agreement on Trade in Services, i kraft fra 1995. Norge er medlem.

TISA – Trade in Services Agrement.

Forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Norge er aktivt medlem i forhandlingene. Starta i 2011. Omfatter kun tjenester.

TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership

Handelsavtalen som forhandles mellom EU og USA. Startet i 2011.

CETA – Comprehensive Economic and Trade Agreement

Handelsavtalen mellom Kanada og EU. Er ferdigforhandlet, ligger til politisk godkjennelse. Innholdet likner på TTIP.

TPP – Trans-Pacific Partnership

Handelsavtale mellom tolv land på begge sider av Stillehavet. Forhandlingene startet i 2008. Ble ferdigforhandlet i februar 2016. Venter på politisk godkjennelse. Likner på TTIP.

Samtidig forsøker de å berolige oss med at det kontroversielle som vi vet er i avtalene, ikke skal ramme oss. Bestemmelsene om frys og skralle er helt uvesentlige for Norge, samtidig er offentlig sektor skjerma. Dette sier de samtidig som de har programfesta mer konkurranse og private inn på offentlig tjenesteområde. Det kan være flere grunner til manglende åpenhet ut over generelle politiske deklarasjoner og intensjoner vi finner på regjeringen.no.

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent:

Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å undertegne avtalen.

Ron Kirk har inntil nylig vært Obamas topp når det gjelder særlig TPP-forhandlingene inntil han forlot posisjonen for å jobbe for et lobbyistselskap som representerer internasjonale storselskap.

Hemmelighetskremmeriet

Derfor er det helt naturlig at den norske regjeringa fortsatt er hemmelighetsfull. Den 9. mai 2016 la de fram et revidert «tilbud». Det er like uleselig som det tidligere, med CPC-koder og komplisert tekst. Man referer til hovedrammeverket i TISA-forhandlingene, men dette rammeverket blir holdt hemmelig. Dermed er det umulig å sjekke ut realiteten i endringene.

Enda verre er det når regjeringa skifter posisjon slik at man ikke lenger baserer seg på dagens tilstand når det gjelder finansielle tjenester (slik det eksisterer i GATS og var referert til i det opprinnelige tilbudet fra regjeringa). Nå slutter regjeringa seg til TISA-annekset om finansielle tjenester slik det eksisterte når revisjonen av tilbudet ble skrevet. Dette annekset er hemmelig. Strengt hemmelig, men det er jo lekket av Wikileaks.

Finanssektoren er et område som trenger sterkere reguleringer. Etter finanskrisa i 2008 så til og med EU og USA de store negative konsekvensene for økonomien og samfunnet som helhet av det avregulert finansmarked. De ble enig om at sterkere regulering trengtes. Resultatet ble en rekke finansielle reformer. Men TISA støtter ikke slike reformer, tvert om så fortsetter de taktikken med å «disiplinere» og begrense hvordan lovgiverne, finanstilsyn og andre kan regulere sektoren, de går til og med lenger enn GATS-reglene gjorde før finanskrisa i henhold til det lekkede dokumentet.

I følge lekkasjene ser det altså ut som et enormt håndslag til spekulasjonsøkonomien i de store finansinstitusjonene, men regjeringa velger altså bare å si at de endrer politikken, ikke til hva. Dette er nok et eksempel på den udemokratiske framferda.

Men vi ser også på andre områder at man er på glid. Unntaket fra likebehandling på utdanningstjenester gjaldt i det første tilbudet alle former for levering av utdanning, mens nå gjelder det bare på grunnskole og videregående skole.

Alvorligst: offentlig sektor

Allikevel er det største ankepunktet offentlige tjenester. Vi har lenge fått høre at det følger GATS-regelverket, dvs. en offentlig tjeneste er en tjeneste som verken er kommersiell (tar betalt) eller er i konkurranse med andre tjenesteleverandører. Det er svært få offentlige tjenester i Norge i dag som oppfyller en slik definisjon, men regjeringa sier nå at den kan definere offentlige tjenester som den vil. Det bringer tanken hen på EØS-avtalen hvor man forsikret at norske arbeidslivsregler ikke skulle trues. Men uansett om intensjonen med forsikringene kunne vært gode, så slo domstolene i EØS-systemet fast at det var EUs fire friheter som gjaldt. Nå, i TISA, vet vi ikke engang hvilken domstol som skal brukes. Mange frykter at vi får inn ISDS i TISA, men det er lite trulig. Men uansett vil det være tvisteløsningsdomstolen som definerer offentlige tjenester, og da er det svært lite trolig at denne definisjonen vil skille seg fra GATS-definisjonen.

Dermed kan man ønske så mye man vil at Norges rikholdige offentlige tjenestetilbud skal være unntatt i TISA, men det vil avgjøres i domstolen. I TISA vil, akkurat som i regjeringens program, offentlige og private tjenester være tjenester uten særstatus for offentlige tjenester. Om du driver et hotell eller et sjukehjem vil være tjeneste-yting, og avtalen vil her ta sikte på å sikre fortjeneste for den som investerer i tjenesten.

Tvisteløsningsmekanismen vil være avgjørende for å se i hvilken grad Norge kan holde på retten til å opprette ny, holde vedlike og utøve nasjonal lovgivning for å oppnå legitime mål innen f.eks. forbrukervern, helse, utdanning og miljø.

En gris er en gris

I TTIP-avtalen mellom USA og EU er tvisteløsningsmekanismen blitt et kjerne-punkt. Det har vært massive demonstrasjoner mot denne løsningen som gir investorer rett til direkte å saksøke stater, og EU-kommisjonen har blitt drevet fra skanse til skanse. Nå har de vedtatt å foreslå en ny mekanisme som kalles Investor Court System, som ikke skiller seg særlig fra Investor State Dispute Settlement, men her må man velge dommere (advokater fra et fastsatt utvalg), man kan anke sakene og det skal være offentlig innsyn i dokumentene. Men som demonstrantene har sagt: En gris er en gris uansett hvor mye du sminker den. Denne løsningen vil også ha en nedkjølende effekt, dvs at regjeringene kvier seg for å innføre nye reguleringer da disse kan bli tatt til retten av de utenlandske storselskapene (for innenlandske selskap kan ikke bruke domstolen).

Den 2. mai lekket Greenpeace 13 av 17 kapitler i TTIP-avtalen. Det var en ekstremt kontroversiell tekst. Den viser hvordan EU ser ut til å være villig til å gi opp sitt føre var-prinsipp til fordel USAs prinsipper som sier at et produkt må være vitenskapelig bevist skadelig før det kan forbys. En enorm trussel for folkehelse og matvarestandarder.

Samtidig viser lekkasjen hvordan EU gir amerikanske storselskap stor makt til å påvirke europeisk lovgivning gjennom retten til å bli konsultert før nye regler innføres og dermed føre inn argumentene om at de vil tape profitt på nye lover til og med før de foreslås for parlamentene. Sammen med en slik konsultasjonsbrems, vil ideen om gjensidig godkjenning av standarder på begge sider av Atlanteren føre til store fordeler for USA. De har gjennomgående lavere standarder på matsikkerhet og kjemikalier. For eksempel har EU forbud mot 1300 stoffer til bruk i kosmetikk, mens USA kun forbyr 13 stoffer. Hvor ender en samordning av disse standardene? USA har kun godkjent 2 av 8 kjernekonvensjoner i ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen i FN. De fleste europeiske land har godkjent alle. F.eks. har ikke USA godkjent retten til å organisere seg og drive kollektive forhandlinger, herunder retten til streik (ILO-konvensjon 98). Dette vil ikke bli enkelt for europeisk fagbevegelse å leve med.

Norge utafor, en stund

Norge er ikke med i TTIP-forhandlingene, i og med at vi er utenfor EU. Men den norske regjeringa er desperat for å få til flere liberaliseringer og flere angrep på arbeidsfolk. Derfor ønsker de å bli med i avtalen. I møte med Europa-minister Elisabeth Alsaker får vi bekreftet at man nå kan få åpning for at EFTA-landene (Norge, Island og Lichtenstein) kan få slutte seg til avtalen samla eller enkeltvis ETTER at avtalen er ferdigforhandlet. Altså fullstendig uten innflytelse på resultatet, og den norske befolkninga er fullstendig uten mulighet til å påvirke forhandlerne. Dette er den ekstreme mangel på demokrati.

Dette blir enda verre når skralleklausulen nå innføres i TTIP-avtalen. I lekkasjene leser vi:

[EU: 3. Article X (Market Access) does not apply to:

(a) any existing measure that is maintained by a Party at the level of a local government;

(1) the continuation or prompt renewal of such a non-conforming measure; (2) or an amendment to such a measure to the extent that the amendment does not decrease the conformity of the measure, as it existed immediately before the amendment with Article X (Market Access).

(b) any measure that a Party adopts or maintains with respect to committed sectors or subsectors as set out in its Annex III.]

Dette er et godt eksempel på det ugjennomtrengelige språket i forhandlingsdokumentene, men det betyr i følge professor Peter Ørbech:

Iht. vanlig EU/WTO domspraksis vil ISDS (Investor State Dispute Settlement Body) forstå denne slik at hovedregel om markedsadgang tolkes utvidende mens unntak tolkes innskrenkende. Dvs. at den part som mener seg ikke omfattet av en «skralle-klausul» må si klart ifra. Gjør en ikke det, «fanger bordet». Nye og skjerpede bestemmelser som har virkning for salget av et produkt, rammes da av artikkel X og blir ugyldig og grunnlag for erstatning for utenlandske selskap med salg i Norge.

Dette er et eksempel på hvor kynisk disse handelsavtalene er, og hvor ivrig storkapitalen er for å lage irreversible ordninger som fratar framtidige politikere manøvreringsmuligheter.

På et kasino

Like kynisk er nyliberalistene i TPP-avtalen som nå er ferdigforhandla, undertegna i et kasino i New Zealand og ute til ratifisering hos medlemslandene rundt Stillehavet.

På områder fra klimaendring til mat-sikkerhet, fra åpent internett til tilgang til medisiner, så er TPP en katastrofe sier Nick Dearden fra den store NGOen Global Justice Now.

TPP gir de store farmasøytiske firmaene nye rettigheter og makt til å øke medisinprisene og begrense forbrukernes tilgang til billige generiske medisiner. Dette skjer særlig gjennom å utvide den tida selskapene har monopol på patentene, og til og med gjennom å tillate monopolrettigheter til kirurgiske prosedyrer. For folk i utviklingsland som blir involvert i TPP vis disse reglene bli dødelige da de praksis nekter forbrukerne adgang til HIV/AIDS-, tuberkulose- og kreftmedisiner.

TPP har avskaffet en del fleksible ordninger som fantes under TIPS-avtalen og i Doha Declaration on Public Health. Disse ordningene gjorde det mulig å produsere generiske medisiner raskere. Avtalen lar de store farmasøytiske selskapene få rett til å definere ny «patentable» kriterier, og de har fått rett til å ta nye patenter på nye bruksområder for kjente produkter, ny metoder for å bruke et kjent produkt eller nye prosesser hvor de bruker et kjent produkt. Dette gir selskapene retten til «eviggrønne» patenter og utvider den gjennomsnittlige patenttida betydelig.

Økte medisinpriser

Organisasjonen Leger uten Grenser sier at bestemmelsene om intellektuell eiendom i Trans-Pacific Partneravtalen vil drive opp globale legemiddelpriser og gjøre det vanskeligere å behandle sykdommer i utviklingsland . For generiske legemiddelprodusenter vil TPP skape legale barrierer som kommer i veien for å starte produksjon av nye produkter. TPP vil øke medisinprisene, spesielt i utviklingsland, og dette vil påvirke vår kapasitet til å hjelpe men også kapasiteten til helsedepartementene vi arbeider sammen med: Det vil ikke være mulig å øke kapasiteten på behandlingsprogrammene eller nå så mange folk vi trenger.

Dette er den ytterste kynisme. For å sikre profitten for den farmasøytiske industrien, gjennomfører man en politikk som vil koste kanskje millioner av mennesker livet. Dette er nyliberal politikk i et nøtteskall, man går bokstavelig talt over lik.

Avtalene angriper alt som progressive krefter har slåss for lenge. Kynismen over er bare ett eksempel, men et mer nærliggende eksempel er når Norge foreslår tiltak som vil forverre klimakrisa og gjøre miljøtiltak veldig vanskelig.

TISA-avtalen har i tillegg til en kjernetekst, ni annekser. Disse forhandles det fortsatt om, og som nevnt foran vil annekset om finansielle tjenester forrykke maktbalansen på finansområdet. Norge og Island har sammen foreslått et anneks på energirelaterte tjenester. Samtidig som man på COP21 i Paris forhandlet om å redusere klimautslippene, ble dette annekset kjent gjennom lekkasjer. Seinere har den norske regjeringen offentliggjort annekset, noe som for øvrig viser hvor korrekte lekkasjene fra Wikileaks er.

WTO og GATS-avtalen behandler ikke energi spesifikt og få medlemmer av WTO har påtatt seg noen forpliktelser. Selv om olje er verdens mest omsatte vare, har energi-spørsmål historisk sett blitt ignorert av de som lager handelsavtaler. GATS-avtalens artikkel XIV (som er det stedet stater blir tillatt å gjøre tiltak som å beskytte seg mot ekstreme situasjoner) tillater ikke tiltak som tar vare på naturressursene.

Den norske regjeringa ønsker derfor at TISA skal ha en bred tilnærming til energi på alle tjenesteområder, slik som konsekvens-analyser, utforskning, utvinning, ut-forming, bygging, utvikling, produksjon, lagring, transport, distribusjon, markedsføring, forbruk, utslipp og energi effektivisering.

Altså, totalt alt som handler om energirelaterte tjenester, ingenting utelatt. Men det viktigste er det Norge og Island sier om energinøytralitet. Forslaget gjelder energirelaterte tjenester, uansett energikilde, hvilken teknologi som brukes, om det onshore eller offshore og om det er fornybar eller ikke-fornybar energi.

Teksten som Island og Norge har foreslått, har fått sterk støtte fra de store amerikanske energiserviceselskapene. Norge med sin olje og Island med sin geotermiske energi har blitt topp talsmenn for liberaliseringa av energitjenestene. I motsetning til GATS, er ikke noe OPEC-land med i TISA. Russland er heller ikke med. Men andre store land som produserer skitten energi er med, slik som Canada (oljesand) Australia (kull) og USA med alle former.

TISA-strategien

Etter at forhandlingene om handelsavtalen med tjenester i WTO, GATS, gikk i stå, fant USA 23 allierte (EU er en) de trodde de kunne oppnå enighet med om en ny tjenesteavtale. Når avtalen her er ratifisert og i kraft, skal man invitere flere land til å slutte seg til (uten å delta i forhandlingene), og når man har fått nok nye medlemmer, skal man få dette inn som WTOs nye tjenesteavtale i stedet for dagens GATS-avtale. Da unngår man alle de problematiske u-landene og BRICS-landene (Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika). De vil måtte akseptere avtalen som WTO-medlemmer uten å ha deltatt i forhandlingene. TISA har derfor også et mål om å bryte opp makta til de store statseide oljeselskapene i OPEC-landa gjennom å ekskludere dem fra forhandlingene, men inkludere dem når avtalen blir gjort til gjeldende WTO-avtale.

I likhet med resten av TISA-avtalen er det prinsippet om negative lister som gjelder. Alle tjenester er liberalisert, om man ikke uttrykkelig reserverer seg mot det. Det betyr at nye energityper/tjenester også vil være dekket, ettersom ingen kan reservere seg mot man ikke kjenner.

Hovedproblemet er at regjeringa med applaus fra energiselskapene snakker om energinøytralitet. Det spiller ingen rolle om det er fornybar energi eller ikke. Dette vil stoppe folkevalgte fra å oppmuntre til bruk av fornybar energi, og lokalt produserte tjenester framfor importerte tjenester. Teknologinøytralitet er et godt etablert WTO-prinsipp fra avtalen som likestilte telekommunikasjonstjenester f.eks. levering via kabel og satellitt.

Selv om man i teksten anerkjenner eierskapet til energiressursene, så vil den foreslåtte teksten kreve at landene etablerer uregulerte tjenestemarkeder for utenlandske leverandører og dermed kreve ubegrenset tilgang for private aktører uansett nasjonalitet.

TISA-landenes forpliktelse er enten «uten begrensninger» eller «i tråd med avtalen» hvor unntak, betingelser og begrensninger ikke er tillatt. Dermed kan man ikke pålegge utenlandske energibedrifter å ta i bruk lokal teknologi, forskning, arbeidere eller andre leveranser, slik man har gjort til nå.

Det åpner også for kommersiell tilstedeværelse for utenlandske investorer i alle TISA-land. Det vil si at uansett energiform, er investorene velkomne og myndighetene vil ikke kunne stille spesielle betingelser pga energinøytraliteten. Slik sett åpnes Norge for bedrifter som f.eks. vil drive fracking her, om det skulle være økonomisk grunnlag for det. En hel del av tiltakene som i dag gjøres for å få til det grønne skiftet, bl.a. gjennom diskriminering av fossilt brennstoff, vil kunne bli mye vanskeligere ved teknologinøytralitet.

Suverenitetsbløff

En overskrift i dokumentet heter Suverenitet over energiressursene, mens teksten her legger opp til mange unntak. Suvereniteten er imidlertid begrenset da den må utøves i samsvar med og underlagt internasjonal lov. Det vil si at suvereniteten ikke må utøves i strid med den internasjonale TISA-avtalen.

Avtalene er initiert av Obama-administrasjonen, og man håper å sluttføre de før hans presidenttid er ute i januar 2017. Det skal holde hardt, og alle de andre president-kandidatene har uttrykt skepsis til avtalene. Særlig Trumph og Sanders, men også Clinton har vært skeptisk – sannsynligvis presset av den amerikanske fagbevegelsen. Men Clinton forventes uansett å gå tilbake, støtte sine millionsponsorer og sikre avtalene.

Motstanderne mot avtalene jobber hardt over hele verden. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen og forbrukerorganisasjonene er sterkt imot. I Norge og Norden er et en kamp innad i fagbevegelsen om avtalene, men det er spesielt for Norden. Alle de yrkesfaglige internasjonalene som er involvert har satt kampen mot megaavtalene høyt på prioriteringslista. Motstanden vokser i Norge også, se på 1. mai-markeringene, der var TISA dominerende sammen med streikestøtte.

Erklær kommunen din TISA-fri

Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør.

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.

I 2015 var det totalt 65,3 millioner mennesker på flukt både i og utenfor hjemlandet sitt. Det er hele Norges befolkning ganger tretten.

Noen ser mennesker i nød, mennesker som trenger hjelp og støtte.

Ikke rent få ser muligheten til å tjene penger. Mye penger.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom.

I forhold til krig er ikke et uvasket hus med skittent gulv noe farlig. Det er ikke søppel, ødelagte møbler eller inntørka frosker heller. Hvis alternativet ditt er å befinne deg i krig blant splinter, granater og en konstant frykt for ditt eget liv, så er ikke Hvalsmoen transittmottak noe farlig. Men det er ikke noe alternativ å bli i krig, spesielt ikke en krig så brutal som krigen i Syria. Da må du flykte. Helst til et sted som dekker behovene som ikke ble dekt på grunn av krig. Behovet for mat, drikke, stabilitet, trygghet og ikke minst behovet for fremtidshåp.

I 2015 var det totalt 65,3 millioner mennesker på flukt både i og utenfor hjemlandet sitt. Det er hele Norges befolkning ganger tretten. Flyktninghjelpen sier det er det høyest registrerte antallet så lenge det har eksistert pålitelig statistikk. Det er nesten en dobling av antall mennesker på flukt siden 2006. Noen ser mennesker i nød, mennesker som trenger hjelp og støtte. Desperate mennesker som forlater landet sitt med vissheten om at de kanskje aldri kommer tilbake igjen. Ikke rent få ser muligheten til å tjene penger. Mye penger. I Izmir selges det falske redningsvester til flyktninger som skal krysse Middelhavet. I Hellas selges det bussturer for flyktninger som vil videre innover i Europa. I Istanbul selges det falske pass som kan gi flyktninger mulighet til å krysse landegrenser. I hele verden ser vi hvordan flyktningers desperasjon blir utnytta av en så kynisk industri at den koster mennesker livet.

I Norge tjener asylbaroner mange millioner kroner på innkvartering av flyktinger. To av disse er Roger og Kristian Adolfsen som er eiere av landets største asylselskap, Hero Norge. De tjente 850 millioner kroner ved utgangen av 2015 og satt igjen med 44 millioner kroner i profitt etter skatt. Mesteparten av disse pengene kommer fra det offentlige.

Til sammen fikk Norges største private asylselskap utbetalt 2,5 milliarder kroner mellom 1. januar 2015 til mai 2016. UDI har utbetalt 1,46 milliarder kroner til Hero Group fra 2015 til mars 2016. Resten av pengene har blitt utbetalt til Link-gruppen (349 millioner), Norsk Folkehjelp (330 millioner), Norsk mottaksdrift (178 millioner), Nord-Norsk Mottakssenter (109 millioner) og Fossnes (96 millioner).

I 2015 kom det så mange flere asyl-søkere enn man hadde beregna, at UDI var nødt til å sette opp flere akuttmottak enn de noensinne har gjort før. Det betyr flere anbudsrunder å vinne for asylselskapene som igjen betyr mer penger i kassen og flere ansettelser. Situasjonen byr ikke bare på muligheter for Hero, Link eller noen av de andre asylselskapene. Dette byr også på muligheter for dem som eier lokaler som kan leies ut. De pengene UDI har brukt på leie av lokaler inngår ikke i de 1,46 milliardene som har gått til asylselskapene. Den kostnaden kommer i tillegg.

Et av disse lokalene er på Forus i Stavanger og eies av Alfred Ydstebø. Han har en kontrakt med UDI fra 18. november 2016 til 18. november i år. Den kontrakten går ut på at hans lokaler kan romme 1000 flyktninger i det året kontrakten gjelder. Ydstebø får 625 000 kroner hver dag av UDI i leie. Ettersom det nå er færre på akuttmottaka rundt omkring i landet enn det var i 2015, bor det nå 150 personer i lokalet på Forus. Det betyr også at Ydstebø kan nedbemanne og sitte igjen med enda mer av gevinsten. Bare fra 1. august til 18. november kommer han til å få 68 millioner kroner utbetalt av UDI. På ett år har Ydstebø fått utbetalt 228 millioner kroner. Det er 443 kroner i minuttet i ett år. I Ydstebø sitt tilfelle har ikke UDI noen reforhandlingsrett i kontrakten, og når ikke Ydstebø vil samarbeide med dem, kan ikke UDI gjøre noe annet enn å betale det de skal og vente til kontrakten går ut. Hvis det er noen som har skutt gullfuglen i løpet av UDIs panikkhøst, så er det Ydstebø.

Problemet med kommersielle asylselskaper er at tjenesten de tilbyr er en velferdstjeneste. For å vinne anbudsrunder for et mottak må de være billige, og hvis de skal være det, må de kutte. Jeg skal love dere at kuttene ikke skjer i lederlønninger eller hvor mye utbytte selskapet skal ta ut. Kutta gjøres i standard og bemanning på mottak. Det kuttes i velferd.

I en SINTEF-rapport om «Bokvalitet på norske asylmottak» vises det til at boforholdene for de fleste asylsøkere er både helseskadelige og hemmer integrering. De finner flere eksempler på nøktern kvalitet, men også på bygninger som trenger omfattende oppgradering, og bygninger som ikke skulle vært brukt til å bo i. Fukt i bygninger settes i sammenheng med astma, allergier, hodepine og unormal trøtthet. Barn er spesielt utsatt. Studiene viser også eksempler på at UDIs tilsyn av egne mottak kan være mangelfulle. Økonomisk press og presserende behov for flere mottaksplasser, kan føre til at problemene ikke avdekkes tidsnok.

Det virker nesten som problemet med asylmottaka i dag er at de ikke får nok penger, men problemet med privatiserte asylmottak er at man ikke har noen garanti for at pengene til mottak faktisk går til asylsøkernes beste. Der de kommunale og ideelle asylaktører har høyest bemanning, og bruker mest av pengene til formålet, bruker de kommersielle minst.

Det norske asylmarkedet har vært anbudsutsatt siden 90-tallet og er en konse-kvens av presset for kommersialisering innen hele den offentlige sektoren. I Sintef-rapporten, «Bokvalitet i norske mottak», skriver de:

Det er helt uvanlig å la kommersielle drifte asylmottak, i land det er naturlig å sammenligne seg med». Fra 1990 til i dag har de kommersielle aktørenes prosentandel av asylmarkedet kun økt.

I Friskoleloven står det i § 6-3:

Alle offentlege tilskudd og skolepenger skal kome elevene til gode. Dette innebærer blandt annet at skolen ikke kan a) gi utbytte eller på annan måte overføre overskudd til eierne eller deres nærstående, verken når skolen er i drift eller om drifta blir nedlagt. […]

Selv om private asylaktører har mottatt 2,5 milliarder kroner siden 2015 til mai i år, finnes det ikke noe regelverk verken i det norske lovdata eller i UDI regelverket som sier noe om at de offentlige tilskuddene skal gå til asylsøkernes gode og at det ikke er lov å ta ut overskudd til eiere eller deres nærstående. Når det er så vanskelig å stoppe eiere av privatskoler å ta ut profitt selv om det er ulovlig, er det ikke overraskende at opportunister har sett muligheten til å tjene seg rike på asyl. Det finnes ikke noe vern i loven for at det ikke skal skje.

Moralsk forkastelig vil noen kalle det. Andre, i finansverden, har skrevet flere sider om hvor dyktige og geniale disse business-menneskene er. Når jeg har spurt Tor Brekke hva han selv tenker om å tjene penger på flyktninger, har han svart: «Vi tilbyr staten en tjeneste. En tjeneste som vi gjør bedre enn staten kunne gjort selv og til en billigere penge.» «De demoniserer oss Anja.» Toget for medlidenhet med asylbaronene gikk når Adolfsen-brødrene frivillig stilte opp på forsida til Bloomberg Bussinesweek under tittelen «The Refugee Gold Rush – the more migrants, the more profits for Norway’s Adolfsen brothers».

Jeg tror ikke ett sekund på at Adolfsen brødrene eller Alfred Ydstebø driver med asylmottak fordi de brenner for solidaritet, uansett hvor mange ganger de påstår at dette ikke kun handler om penger.

Fokuset i media på asylbaroner har vært en moralsk pekefinger mot dem som skor seg på andres elendighet. Problemet med asylbaronene er ikke at de driver med asylmottak, problemet er hvordan de gjør det. Hero Norge er kommersielle, ikke bare private, og de er strukturert for profitt. Hero-konsernet ble kjøpt opp av Adolfsen-gruppen i mars 2014. Hero Norge AS eies av Hero Holding AS som igjen er eid av Hero Group AS som igjen eies av Adolfsen Group. Adolfsen Group består av de to brødrene Kristian og Roger Adolfsen fra Andøya som nå omsetter for over syv milliarder kroner og har over 12 000 ansatte innenfor asyl, eiendom, hotell, barnehage og forskjellige resort.

Selv om aktørene ofte vil at publikum skal se på dem som gode samfunnsborgere med en solidarisk agenda er selskapet deres strukturert for profitt. Etter at Hero-konsernet ble kjøpt opp av Adolfsen brødrene i 2014, har de strukturert seg i tre forskjellige selskaper: Hero Norge AS, Hero Group AS og Hero Holding AS. Helene Bank i For Velferdsstaten har undersøkt Heros økonomi og kommet frem til at alle Hero Norge AS sine asylmottak, konsernets «tolketjeneste», «undervisnings-tjenester» og «arbeidsformidling» har felles regnskap, både i Brønnøysundregisteret og i Hero Norges årsrapporter. Dermed er det umulig å vite om midlene i hver enkelt kontrakt Hero Norge AS har med staten, går til formålet, og hvordan konsernet tar ut sin profitt. Det går ikke fram av årsmeldingen om disse andre aktivitetene faktureres det offentlige.

Hvorfor har politikere valgt å privatisere en velferdstjeneste så viktig som asyl? Hvorfor har politikere valgt å legge ansvaret for sårbare mennesker i hendende på forretningsfolk? Når man privatiserer velferdstjenester risikeres menneskers sikkerheten. Ofte sårbare menneskers sikkerhet og det er en høy pris å betale.

Høyresida liker å minne oss på at politikk handler om prioriteringer. Bosetting av flyktninger prioriteres ikke nok når man anbudsutsetter det. Da sier man indirekte at velferden til asylsøkere ikke er viktig nok for staten å ta ansvar for. Det er ikke overraskende når regjeringa prioriterer å kaste flest mulig asylsøkere ut av landet. Man må aldri glemme at landets øverste ledere er forbilder for resten av befolkningen. 60 % av Nordmenn er redd for at norsk velferd og norske verdier vil gå tapt på grunn av asylsøkerne som kom i 2015. For dem er ikke trygghet til asylsøkere en del av den norske velferden.

Men hva er løsningen til kommersiell drift av asylmottak? Det logiske svaret er at staten og kommunene drifter mottak selv. Jeg tror ikke det er en god idé per i dag av den åpenbare grunnen at kommune-Norge ikke har drifta mottak siden 80-tallet. Vi må i første rekke jobbe for at det blir ulovlig for asylaktører å ta ut utbytte. Selv om vi gang på gang ser hvordan privatskoler bryter lovverket om profittforbud, er det et steg i riktig retning og et tydelig signal om at det ikke er greit å tjene penger på menneskers nød. Det er profitt på ville veier.

Å stoppe asylprofitører handler også om mye mer enn bare lovverk. Bosetning av flyktninger henger sammen med resten av asylpolitikken, og vi kan ikke forandre måten vi bosetter flyktninger på uten at vi forandrer hele asylsystemet. Flyktningsituasjonen satte asylsystemet på prøve og det kollapsa. UDI inngikk avtaler i panikk, lokalbefolkning hadde møter for å stoppe asylmottak i hele Norge, flyktninger ble sendt tilbake til Russland over Skogmo, det var overfylt på mottaka og det var tomt på mottaka igjen.

Et annet mer solidarisk asylsystem er mulig. Velferd til nordmenn er ikke motstridende med velferd til asylsøkere. Det er høyrepolitikk som privatiserer og bryter ned velferdsordninger. Det er høyrepolitikk som ødelegger norske verdier.

Arbeiderhistorie

www.arbak.no

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek blei grunnlagt i 1908, og er et uunnværlig dokumentasjonssenter som dekker både internasjonal arbeiderbevegelse og norsk venstreside. ARBAK utgir også årboka Arbeiderhistorie, som ofte får egen omtale her i Rødt! Men nå har det fantastiske skjedde: Alle årganger helt tilbake til midten av 1970-tallet, da Pax forlag starta med Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, er nå lagt ut gratis på nett. Det er lett å bla gjennom de mange årgangene og hente opp (eller laste ned) akkurat det man har lyst på. En gullgruve, vi bukker og takker!

China Labour Bulletin

http://www.clb.org.hk

China Labour Watch

http://www.chinalaborwatch.org

Det er riktig at Kinas offisielle fagbevegelse i all hovedsak opptrer som en forlenget arm for parti og stat. Men betyr så langt fra at det ikke foregår kamper om lønn, arbeidsforhold og retten til uavhengighet organisering innafor verdens største industriarbeider-klasse. Begge disse organisasjonene gjør en stor innsats for å dokumentere det massive omfanget som aksjonene har, ofte med resultater, i alle fall lokalt. De er også gode på å granske og rapportere om lønns- og arbeidsvilkår i fabrikker som utgjør en del av den globale storkapitalens velorganiserte produksjons- og omsetningskjede. Det er nok å ta av, vi får vite at 85 % av USAs forbruk av leiketøy, til en verdi av nærmere 200 milliarder kroner, blir produsert i Kina. I tillegg til nyhetsoppslag, er det i blant lengre analyser og gode kart.

Against the Current

https://www-solidarity-us.org/atc

Counterpunch

http://wwwcounterpuch.org

In The Times

http://inthesetimes.com

I disse tider, hvor vi tvangsfores med detaljer fra din minste delstaten i USA, er det godt å vite at det finnes et mangfold av nettsider som tilbyr alternativ informasjon og analytiske bidrag fra et radikalt/sosialistisk/marxistisk/revolusjonært perspektiv (stryk det som ikke passer). Det er ikke lett å måle seg med http://www.jacobinmag.org, men alle disse tre ressursene inneholder spenstige artikler og kommentarer, ikke bare om USA, men om den del av verdens som faktisk befinner seg utenfor landets grenser. Alle tre gleder seg over at Sanders kampanje på sikt kan bli en oppvåkning, men ingen av dem har noen illusjoner. Felles for alle tre er også at de advarer sterkt mot argumentet, som er populært i store deler av Arbeiderpartiet, om at Hillary Clinton tross alt er kvinne. En feministisk drøm: Hun kan bli første kvinnen i historien som kan sende en atombombe mot Iran.

Rémy Herrera og Kin Chi Lau (red.)
The struggle for food sovereignty. Alternative development and the renewal of peasant societies today.
London: Pluto Press, 2015, 182 s.

Matsuverenitet er et mål og et konsept som bonde-, miljø- og utviklingsorganisasjoner over hele verden fremmer og slåss for. Det er 20 år siden den internasjonale småbonde-bevegelsen la Via Campesina brakte matsuverenitet inn på den globale politiske arenaen – under verdens mattoppmøte i Roma i 1996. Det passer derfor bra å markere jubileet med en omtale av denne boka.

Dette er ei ganske kort bok, men klarer likevel å gi både en oversikt over hva matsuverenitet er, en gjennomgang og analyse av historie og dagens situasjon i ulike verdensdeler ut fra et marxistisk perspektiv.

De ti forfatterne presenterer både mye fakta og interessante analyser. Aller best fant jeg kapittelet om Latin-Amerika skrevet av João Pedro Stedile, en de mest sentrale personene i De jordløses bevegelse i Brasil – MST. Mesteparten av det Stedile skriver, er gyldig for alle deler av verden. Han streker opp på en glitrende måte de viktigste utfordringene og et nytt program for småskala landbruk. Dette kapittelet bør bli studie- og diskusjonsmateriale for bondebevegelser og andre organisasjoner som arbeider for bærekraftig matproduksjon og fattigdomsbekjempelse, – uansett hvor i verden de holder til. Det er vel verdt å kjøpe boka bare for å lese de 20 sidene Stedile har skrevet!

Den kjente egyptiske økonomen Samir Amin har skrevet åpningskapittelet i boka om det teoretiske rammeverket for matsuverenitet. Han legger fram gode og interessante analyser, og konkluderer med at det ikke er noe alternativ til matsuverenitet – om det skal produseres nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter. Amin skriver at USA og Europa har forstått viktigheten av matsuverenitet og har med stort hell lagt matsuverenitet til grunn for sin økonomiske politikk, men det er en sjokkerende og grov forvrengning av hva matsuverenitet innebærer. Det Amin sikter til, er at USA og de fleste landene i Europa har støttet og beskyttet egen matproduksjon, og at bøndene har sikre eier- og bruksrettigheter til jorda. Det er vel og bra, men matsuverenitet innebærer mer enn det. Eksport av sterkt subsidierte varer fra USA og en del europeiske land ødelegger lokale markeder for fattige bønder i utviklingsland. Det har ingenting med matsuverenitet å gjøre. De fleste organisasjonene som kjemper for matsuverenitet, vil også si at matsuverenitet innebærer at matproduksjonen må være bærekraftig slik at også framtidige generasjoner kan ha den samme tilgangen til naturressurser for matproduksjon. Dessverre er det mye av landbruksproduksjonen i USA og Europa som ikke er bærekraftig.

Boka er skrevet fra et marxistisk ståsted, og flere av forfatterne tar opp at marxister og venstresida i politikken har hatt et blandet forhold til bønder og deres rolle i historia. Kollektiviseringen i Sovjetunionen som på mange måter skulle gjøre bøndene til arbeidere, får ingen støtte i boka. Erfaringene fra Folkekommunene i Kina er annerledes fordi bøndene i all hovedsak fikk beholde bruksrett til jord de dyrket. Det ville vært interessant å få mer informasjon og analyser av bøndenes situasjon under kulturrevolusjonen og situasjonen nå. Men enda viktigere er det å få mer analyse og diskusjon om hvordan småbondebevegelsen og kampen for matsuverenitet kan forenes med kampene til fagbevegelser og andre sosiale bevegelser.

En av styrkene til denne boka, er at den tar for seg de forskjellige formene for bruks- og eiendomsrettigheten til jord, og flere av forfatterne setter matsuverenitet inn i både en historisk og geografisk kontekst. Jeg skulle likevel ønske at en hadde gått djupere inn i hvordan småbønder kan være en av hoveddrivkreftene for å skape en bærekraftig og rettferdig verden. De utgjør verdens største yrkesgruppe. Rundt 40 prosent av alle «økonomisk aktive» i verden, er småbønder.

Boka har en omfattende liste med referanser til andre bøker og rapporter. Det er imidlertid overraskende at flere helt sentrale rapporter og bøker ikke er på lista. La meg bare nevne to: Nyéléni 2007, Forum for Food Sovereignty, og Jan Douwe van der Ploeg, The New Peasantries. Jeg synes også redaktørene av boka burde fått flere av forfatterne til å oppdatere fakta. Tall for eksportandelen av landbruksproduksjonen i SADC-landene er f.eks. fra 1995–2006. Det skrives at antall mennesker som sulter i verden øker, men antallet har gått ned siden 2009. Det henvises også til at de fleste bondeorganisasjonene i Europa et medlem av International Federation of Agricultural Producers (IFAP), men organisasjonen ble nedlagt i 2010. La imidlertid ikke dette stoppe deg fra å lese boka! Den inneholder mye viktig og interessant stoff.

Aksel Nærstad

I dette intervjuet, gjennomført av Jonah Birch ved New York University og George Souvlis ved The European University i Firenze, forklarer Streeck hvordan perspektivet hans på sosialdemokratiet har utviklet seg, det omstridte «europeiske prosjektet» og hvorfor venstresiden er nødt til å «ta seg sammen».

Jonah Birch studerer sosiologi ved New York University og er tilknyttet Jacobine magazine.

George Souvlis tar doktograden i historie ved universitetet i Firense.

Wolfgang Streeck er tysk professor i sosiologi, og har vært aktiv i å analysere kapirtalismens økonomi, deltar aktivt mot nedskjæringene og raseringa av velferdsstaten i Europa. Skrev boka How will capitalism end? (2016).

Denne artikkelen sto opprinnelij Jacobine Magazine og er oversatt av Kari Hågensen.

Det har vært noen merkelige år for den europeiske kapitalismen. Krisa i 2008 kastet hele systemet ut i kaos, men dette ble møtt med drakoniske nedskjæringspakker som syntes å sementere en fullt ut liberalisert og finansialisert regional økonomi for godt.

Og likevel har det oppstått nye utfordringer for og debatter om alternativer til nyliberalismen fra venstresiden. Ideene til Wolfgang Streeck, en tysk økonomisk sosiolog, står i sentrum for disse debattene. Hans offentlige innlegg om nedskjæringspolitikken, 2008-krisens vesen og fremtiden for den Europeiske Union har blitt sentrale.

Du har de siste årene argumentert for at retningen til den «demokratiske kapitalismen» i Europa i økende grad har gått i retning av en sosial og økonomisk modell som prioriterer kravene fra markedet og fra forretningsmessig profitt på bekostning av kravene til demokratisk likhet og sosial solidaritet. Kan du si litt om hvordan den prosessen har utviklet seg, og hvordan krisa i eurosonen som brøt ut etter 2008, passer inn i dette bildet?

Demokrati under kapitalismen er demokrati i den utstrekning det korrigerer for markeds-resultatene i retning av sosial likhet. Økonomisk liberalisering kutter forbindelsen mellom demokrati og økonomi – gjør at det på en måte tørker ut. Resultatet blir det vi kaller postdemokrati, dvs. demokratisk politikk som en masseforestilling, som en del av underholdningsindustrien.

En måte å koble demokratiet fra økonomien på er å overføre økonomisk politikk fra de nasjonale parlamentene og regjeringene til «uavhengige» institusjoner, som sentralbanker, til toppmøter som Det europeiske råd og til Det Internasjonale Pengefondet (IMF).

Euroen, som ble skapt gjennom Maastrichttraktaten, har på denne måten de-demokratisert (men på ingen måte de-politisert) medlemsstatenes utforming av den monetære og økonomiske politikken. Den har innført en streng økonomisk politikk i hele Euroland, der noen land, som Tyskland, kan oppnå vekst, mens mange andre ikke kan.

Ett tema i dine senere skrifter om «demokratisk kapitalisme» har vært en dyp pessimisme om hvorvidt det er mulig å få liv i motstanden mot innstrammingspolitikken. Sosialdemokratiet synes ikke lenger å være veien mot en mer egalitær modell for kapitalismen, mens venstrepartiene og fagbevegelsen som utgjør den demokratiske opposisjonen til de verste utslagene av markedene, har blitt alvorlig svekket. Ser du noen mulighet for gjenoppliving av venstresiden og de demokratiske bevegelsene mot innstrammingspolitikken?

Bare litt om «innstrammingspolitikken». Det er ikke slik at offentlig gjeld har blitt redusert siden 2008. Det er helt motsatt. Den har økt betydelig, på grunn av lav vekst og på grunn av det offentliges overtakelse av privat gjeld. Det er heller ikke slik at en ikke-innstrammingspolitikk ville vært løsningen på problemene.

Vi har hatt et jevnt voksende gjeldsnivå, både privat og offentlig, siden 1980-årene. Dette har skjedd parallelt med global ekspansjon i den internasjonale finansindustrien. I dag holdes en økende del av den akkumulerte gjelda som aktiva av sentralbankene, og den betales ved å la seddelpressa gå.

Pengetrykking har pågått i flere tiår nå. Dette har ført til en oppblåsing av pengetilgangen, og det har ikke hatt noen betydning, selv ikke på inflasjonen, antagelig fordi pengene aldri kom i hendene på dem som ville bruke dem eller investere dem i «realøkonomien», ikke i spekulasjon.

Når det gjelder venstresiden, tror jeg du beskriver situasjonen korrekt. Sosialdemokratene har trodd at de kan styre markedet, underkaste det sosiale målsettinger, for eksempel ved å stole på privatisering for å gjøre sosiale tjenester mer lydhøre for innbyggerne, eller kunder som de nå kalles.

Underveis ofret de den offentlige sfærens verdighet, og underla den krav om lønn-somhet. De ble også forkjempere for kapitalistisk ekspansjon i en tid da kapitalistene var desperat på utkikk etter nye muligheter for å drive forretning.

I denne prosessen mistet sosialdemokratene kontakt med en betydelig del av velgerne sine, nemlig de som var ute av stand til eller ikke ville delta i markedskarusellen, for eksempel de eldre pensjonistene.

Med hensyn til venstrepartiene, som Podemos og Jeremy Corbyn, for ikke å glemme Bernie Sanders, får vi se. Corbyn kan være siste sjanse før resten av arbeiderklassen ender opp som et vedheng til høyrepopulismen. I alle fall må man finne mer effektive former for massemobilisering og direkte aksjon for å få velgere tilbake, og forhåpentligvis blir det mulig å gjenoppbygge fagforeningene på en eller annen måte.

Det som imidlertid gjør meg mer pessimistisk, er det som skjedde med Syriza. At de falt sammen under presset fra de andre regjeringene, fra IMF, fra sin egen middelklasse, og kanskje presset fra sine merkelige illusjoner om «den europeiske ide».

Siden før Maastrichttraktaten i det hele tatt ble signert, har du vært en uttalt kritiker av prosjektet med europeisk monetær integrasjon. Hvorfor er dette prosjektet, etter din mening, så antidemokratisk og nyliberalt? Hvordan har det drevet omformingen av Europas tradisjonelt mer egalitære kapitalistiske modeller i retning av mer markedsorienterte modeller?

For å redde det «europeiske prosjektet» var det nødvendig å få tilbake tilliten fra næringslivet. Derfor kom det «indre markedet av 1992». I motsetning til det som hadde blitt lovet, ble det ikke fulgt av en «europeisk sosial modell». Arbeidsgiverne hadde vetomakt, og den nasjonale velferdsstaten og arbeidslivets institusjoner var altfor ulike til at de kunne befeste seg på europeisk nivå. I stedet fikk vi euroen, som ble unnfanget under den første bølgen av internasjonal fiskal konsolidering, og som ble utviklet etter modell av den tyske marken.

Dermed beveget vi oss vekk fra «det sosiale Europa» – en betegnelse som ble først brukt ved toppmøtet i Paris i 1973 – til Den Europeiske Unionen som en overnasjonal liberaliseringsmaskin, under «de fire friheters» fane, som på ingen måte inkluderer arbeidernes frihet til å organisere seg eller å gå til streik.

Ikke så rart, ettersom hoveddelen av kompetansen til Den Europeiske Unionen fremdeles brukes til å «ferdigstille det indre markedet», og ikke er i stand til noe annet.

Hva med de på venstresiden som argumenterer med at ropet om å trekke seg fra Europa og å vende tilbake til nasjonale økonomiske institusjoner bare styrker det nasjonalistiske høyre? At det er bedre å renske opp i europeiske institusjoner enn å risikere å styrke Nasjonal Front eller Gyllent Daggry?

De som tenker slik, har ikke forstått forholdet mellom årsak og virkning. Det som styrker høyresiden i Europa, er at store deler av nasjonenes innbyggere fratas sine maktmidler av overnasjonale institusjoner og at ingen forstår hvordan disse opererer. Det nasjonalt baserte demokratiet mister makt til fordel for et fjernt europeisk teknokrati som spesialiserer seg på å åpne markeder for multinasjonale selskaper, spesielt for finansindustrien.

Ellers er jeg helt for omfattende «opprensking», men det må bli som følge av en offentlig debatt om det som på Brüsselsjargong kalles den europeiske integrasjonens finalité. Skal det forente Europa bli en føderal superstat? Hva vil skje med nasjonene som skal danne den? Hvor mye og hva slags «nærhet til avgjørelsene» vil det være?

Hvor vil den «stadig tettere unionen av de europeiske nasjoner» ende opp? Og viktigere, vil den ha evnen til å gripe inn i markedsutbytte til fordel for egalitære formål, både på europeisk og nasjonalt nivå. Hvordan skal de to nivåene kobles? Hva slags «sosialt Europa» skal bygges, denne gangen i virkeligheten?

Tror du det kunne ha blitt et annet resultat av Syrizas forhandlinger med Troikaen? Kunne Alexis Tsipras ha fulgt en annen strategi, slik det ble hevdet fra Syrizas Venstreplattform, og at man på den måten kunne unngått å kapitulere overfor Hellas’ kreditorer? Eller ville dette ha krevd en annen maktbalanse andre steder på kontinentet?

Dette er kanskje etterpåklokskap. Jeg er fremdeles opptatt av Wolfgang Schäubles på-tampen-forslag om en midlertidig utgang for Hellas fra Den Europeiske Pengeunionen (EMU), slik at valutakursene kunne omstilles. Grekerne undersøkte aldri hva som lå i dette.

Det kunne helt klart ha blitt kombinert med et tydelig «gyllent håndslag», kanskje i form av, men ikke bare, lettelser i gjeld. Fordi tyskerne hadde kommet med ideen, kunne de ikke på noen måte la grekerne sulte. Men Yanis Varoufakis og Tsipras var så gira på den symbolske verdien av EMU-medlemskap for landet sitt at de ikke engang spurte om å få se det som var skrevet med liten skrift. Så de måtte bite i gresset, på tross av sin seier i folkeavstemningen.

I bunn og grunn er jeg enig med George Soros – en internasjonal ekspert i politisk økonomi, hvis det overhode finnes noen – at Hellas ikke kan bedre sin stilling uten en devaluering av valutaen. Dette er bare mulig utenfor EMU eller med en dyptgående endring av traktaten som under bestemte betingelser ville tillate bl.a. bruken av parallelle nasjonale valutaer.

Hellas er et godt eksempel på hvordan kravet om innstrammingspolitikken kan være selvødeleggende for europeisk kapitalisme, fordi den ville tjent på gjenoppblomstringen av forretningsvirksomheten som ville komme ved en lettelse av innstrammingsbetingelsene. Likevel har europeiske herskere bare fortsatt å kreve mer og mer blod fra det greske folket som takk for de finansielle gjeldsslettene som er nødvendige for å opprettholde den greske statens betalingsdyktighet.

Hvordan forklarer du denne kortslutningen? Er den ideologisk motivert? Eller er det kortsiktige interesser i den globale kapitalismen som kjører over de langsiktige?

Jeg er uenig i premissene dine. Hellas er altfor lite til noensinne å drive frem etterspørselsledet vekst i Europa. Og det er lite nok til å bli fødd av resten av Europa, kanskje til og med av Tyskland alene, uten at noen legger merke til det.

Jeg er sikker på at Merkel og Schäuble ville ha bestemt seg for dette for lenge siden hvis det bare handlet om Hellas. Problemet er presedensen som en gresk gjeldsslette, «Marshallplan» eller hva du vil kalle det, ville ha skapt for den generelle betydningen av EMU-traktaten, og for forventningene fra andre land som Italia og Frankrike når det gjelder «europeisk solidaritet».

Generelt sett er det selvsagt mange dilemmaer her som vil innvirke på hvordan interesser blir definert, og som gjør dem mindre entydige, for å si det mildt. Finansielle investorer, for eksempel, ønsker både vekst og pengemessig konsolidering, men de kan bare få en av delene.

De vil se «budsjettdisiplin», at regjeringer prioriterer kreditorer fremfor egne innbyggere, men de ønsker også politisk stabilitet. Regjeringer vil ha lave rentenivåer på sin akkumulerte gjeld for å være i stand til å kjøpe seg folkelig støtte, men hvis de bruker for mye, mister kreditorene tilliten, og rentenivåene stiger. Og så videre.

Jeg for min del legger ikke mye vekt på ideologi. De fleste av disse menneskene tror ikke på noe annet enn regnskapene sine, og de vet hvordan de skal legge sammen to og to. Med hensyn til politiske interesser: De er som parallellogrammer av ulike målsettinger, vanligvis målsettinger i konflikt. De defineres aldri av bare et mål: industriell kapital, finanskapital, regjerende partier, stater, noen ganger arbeideraristokratiet, alt virker sammen under presset av skiftende maktforhold.

I din bok fra 2009 om tysk kapitalisme, Reforming Capitalism, synes det som du hevder at økonomisk liberalisering var en slags prosess som skjedde nesten uunngåelig som et resultat av strukturelle endringer i det kapitalistiske systemet. Men i senere skrifter har du lagt mye mer vekt på rollen til næringslivet og innflytelsesrike grupper av markedsinvestorer som trykker på for liberalisering. Er en prosess som liberalisering dermed hovedsakelig drevet av strukturelle forandringer eller av private aktører?

Det er to sider ved sosial forandring, en systemisk og en politisk. Det finnes to perspektiver som er like gyldige og som utfyller hverandre. Det finnes makt og interesse, og det finnes en systemisk logikk som har sine røtter, ikke i politikk, men i sosial struktur.

Det kommer også an på hva du ser etter. Da jeg skrev 2009-boka, så jeg bare på ett land, Tyskland, som i bunn og grunn verken var eller er mer enn en marginal spiller i den globale kapitalismen, og som får sin politiske og kommersielle forståelse fra omverdenen, spesielt fra USA.

Argumentet mitt var rettet mot en «ulike former for kapitalisme»-litteratur som undervurderte viktigheten av fellestrekkene ved kapitalismen, spesielt felles utviklingstrekk siden 1970-årene. Å vise hvordan Tyskland ikke var noe unntak, men i beste fall en part som kom sent med, var viktig i denne henseende.

Senere, i Buying Time, var det nødvendig å skifte til et interessesentrert perspektiv for å kunne presentere en holdbar historie om bruddet med etterkrigstidens forlik, som begynte med et brudd med den amerikanske New Deal, og til slutt kom til Europa via Reagan og Thatcher. Dette fulgte etter en reorientering av amerikansk pengepolitikk, intervensjonen i Chile, kampanjen mot eurokommunismen i 1970-årene, etc., etc. Du kjenner historien.

Her er var det nødvendig å identifisere interessene bak den statsstyrte kapitalismens endelikt, og jeg var så heldig å komme over bl.a. Michal Kalecki for å få tips, faktisk mer enn tips, om hvordan jeg skulle bygge et maktperspektiv inn i makroøkonomisk systemteori.

Du hevder at etterhvert som europeisk kapitalisme har blitt mindre sosialt regulert, har «langsom vekst» dukket opp i form av massearbeidsløshet og voksende fiskalt press. Er en tilbakevending til ideene om full sysselsetting og økonomisk stabilitet egentlig fremdeles mulig?

Kapitalen har ikke noen egentlig interesse av full sysselsetting. For å opprettholde disiplin i arbeidsstokken sin, trenger den en industriell reservearme. Man kan tilføye at kapitalen heller ikke har noen interesse i produktivitet eller vekst i seg selv, så lenge lav vekst og akterutseilende produktivitet ledsages av stigende profitt som resultat av synkende lønnsandel.

Gitt den nåværende maktfordelingen under den globale kapitalismen, ser jeg muligheten for en tilbakevending til full sysselsetting bare i regionale nisjer som har gunstig ressursutrustning, inkludert nedarvede institusjoner, og en god tilpasning til de (skiftende) kravene fra de globale markedene.

Men selv der kan fremveksten av robotikk og kunstig intelligens føre til ubehagelige overraskelser for dem som satser på tjenester som en slags ny middelklasse i en globale økonomien, de som utfører sine relativt godt betalte lederjobber, tekniske jobber og designerjobber, mens de djevelske møllene i fabrikkene fra Manchester-æraen er omplassert til Bangladesh og andre steder for lenge siden.

Videre, «sysselsetting», slik vi kjenner den, kan snart mer eller mindre forsvinne og erstattes med nye former for usikker «egenansettelse». Den historiske illusjonen til etterkrigstidens keynesianisme var troen på at det som faktisk fortsatt var en kapitalistisk økonomi, var blitt forandret til en politisk nøytral rikdoms- og sysselsettingsskapende maskin, som var klar til å bli håndtert av profesjonelle teknikere som ble kalt «økonomer».

Kapitalen støttet denne illusjonen av frykt for et antikapitalistisk tilbakeslag, men bare en stund. I 1970-årene, da den følte seg presset opp mot veggen, ble den lei av sosialdemokratiet og så seg om etter en vei ut. Det var da «krisa» begynte, og «globaliseringen» med den.

Hvorfor tror du at 1970-årenes sosialdemokratiske venstre, som du identifiserer deg med, var ute av stand til å utvikle en levedyktig strategi for å hanskes med starten på krisa og den derav følgende veksten i økonomiske vanskeligheter i den avanserte kapitalistiske verden? Det ser ut til at sosialdemokratisk reformisme styrket seg over hele Vest-Europa, at den ble mer ambisiøs i 1970-årene, for til slutt å lide nederlag. Hvorfor gikk det slik?

Sosialdemokratiet krever at kapitalen er truet og føler seg tvunget til å inngå kompromisser med samfunnet, som rovdyr som er tilstrekkelig truet til å late som de er melkekyr. «Globalisering» var mulighetenes vindu, slik at etterkrigstidens kapitalisme kunne droppe forkledningen og gå tilbake til «business as usual».

Med tiden, ikke veldig lang tid, var det ikke lenger kapitalen som var truet, men de nasjonale regjeringene, muligens med unntak av den eneste staten som faktisk tjener som utøvende komite for global kapitalisme, USA. I dag er statene låst i markeder, markedene er ikke låst i statene. Dette er et problem det gode gamle sosialdemokratiet var, og er, ute av stand til å forstå, for ikke å snakke om å løse.

I 1980- og 1990-årene pekte du på økonomier som den tyske og den svenske som bevis på at arbeider- og demokratisk press kunne presse business til å komme på rett vei. Du har opplagt forandret mening siden den gang.

Jeg nøler ikke med å si at mitt tidlige arbeide ble drevet av et ønske om å bevise muligheten av sosialdemokrati under kapitalismen. Det var «ønsketekning», på den måten at jeg ønsket at det som bevislig kunne være mulig også kunne bli virkeliggjort.

Jeg var særlig interessert i muligheten, og kanskje generaliserbarheten, av et kapitalistisk produksjonssystem som ble drevet «nedenfra» med begrensninger satt av en arbeiderbevegelse ledet av fagforeninger, som tvang kapitalistene til å produsere på måter som var forenlig med kravene til et godt samfunn og et godt liv.

Globalisering gjorde dette mye vanskeligere, spesielt for hele nasjonale økonomier, og i særdeleshet ettersom den strakte seg ut i kapitalmarkedene. Disse kreftene begynte snart å virke på produksjonssystemene ovenfra, og de underkjente og avsluttet de «gunstige begrensningene» som ble utøvet av den organiserte arbeiderbevegelsen nedenfra.

Det tok tid, for lang tid kan du si, å forstå den virkelig fundamentale endringen som internasjonalisering og finansialisering skapte. Jeg hadde oppmerksomheten min rettet mot på arbeidet, men måtte konsentrere meg om penger, den sterkeste drivkraften i en kapitalistisk politisk økonomi.

Kan du si noe om hvordan ditt forhold til marxisme også har endret seg? I 1970- og 1980-årene var du kritisk til noen av de mest kjente marxistiske forfatterne. Men arbeidet ditt i dag, selv om det er påvirket av en rekke tenkere, trekker også på marxistiske ideer.

Redegjørelsen din er i det vesentlig korrekt. Marxismen fra 1970-årene som jeg møtte som student, syntes tørr og abstrakt for meg. Det var ikke noe liv i den, bare strukturer og definisjoner, og «lover» som jeg ikke fikk noe fornuftig ut av. Jeg hadde kommet til samfunnsvitenskapen fordi jeg var nysgjerrig på å se hvordan verden der ute var, de virkelige menneskenes verden.

Det var senere, mye senere, at jeg oppdaget Marx, den økonomiske historikeren, den ivrige observatøren av den amerikanske borgerkrigen, den lidenskapelige politiske analytikeren av fransk politikk. Like mye liv som i Weber eller Barrington Moore! Akkurat nå holder jeg på å gjøre meg mer kjent med amerikanske marxistforfattere fra 1950- og 1960-årene. Og jeg er dypt imponert over det langsiktige i deres analyser.

Arbeidet med boka mi fra 2009 lærte meg at den historiske agnostisismen i det meste av akademisk samfunnsvitenskap – at man avviste å anerkjenne og teoretisere over iboende evolusjonær bevegelse i samfunnsmessige formasjoner – var en stor mangel, og det er grunnen til at det meste av det er så kjedelig som det er.

Når du bringer historie tilbake inn i samfunnsvitenskapen, kommer du imidlertid ikke unna Marx. Uten Marx blir evolusjonære teorier abstrakte, det vil si tomme, et postmoderne Glasperlenspiel for kjennere, eller de blir et forsøk på at tro skal helbrede, gjennom å insistere på at moralske virkelighetsbenektelser skal virke, uten engang å forsøke å forklare hvorfor det ikke har virket for lenge siden.

Til slutt, om ditt personlige politiske syn. Ser du fortsatt på deg selv som en venstreside sosialdemokrat av etterkrigstidens type? Du ble opplagt skuffet over opptredenen til Schröders regjering i Tyskland, der du hadde tjent som rådgiver.

Min rolle i den første Schröder-regjeringen, nærmere bestemt «trepartsalliansen for sysselsetting», var kortvarig. Etter omtrent et og et halvt år var den over. Lenge før «Hartz-reformene» kom på agendaen. Det var på «den tredje vei»-tiden, og vi håpet at vi kunne ri på bølgen av markedsretting for å redde velferdsstaten gjennom å få den klar for en global økonomi. Forbindelsene våre i Europa omfattet Dominique Strauss-Kahn, daværende finansminister i Frankrike og David Milliband, rådgiver for Tony Blair.

Det ble snart klart at dette var den siste runden for europeisk sosialdemokrati, og at vi ikke var i ferd med å vinne. Vi reformerte kapitalismen, og bare senere la vi merke til at kapitalismen hadde omformet seg rett for øynene for oss.

2008 avgjorde det hele. Jeg trengte et nytt rammeverk, bort fra lengselsfulle ønsker om hva som var mulig og mot en realistisk forståelse av virkeligheten – å komme i gang med den mest presserende oppgaven for venstresida, å ta seg sammen.

Det er på tide å ta et oppgjør med strenghetstyranniet som rir asylpolitikken som en mare.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har fått sette dagsorden i debatten om norsk asylpolitikk.

Skal venstresiden ta rollen som den moralske forsvarer av systemet eller er det mulig å reformere norsk asylpolitikk på en liberal og solidarisk måte?

Andreas Tharaldsen er medlem i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) samt redaksjonsmedlem i Manifest Tidsskrift. Teksten ble publisert hos Manifest Tidsskrift 6. april.

Etter to år i regjering gjorde Fremskritts-partiet i høst et katastrofalt dårlig kommune-valg med en oppslutning på under ti prosent. Det kunne se at ut til at den norske høyrepopulismen gjorde sine siste krampetrekninger, da Fremskrittspartiet fånyttes dro innvandringskortet i valgkampen.

Da flyktningkrisen kom til Europa, fikk høyrepopulistiske partier vind i seilene. Samtidig som Fremskrittspartiet slikket sine sår etter valgnederlaget, var det høyrepopulistiske Sverigedemokraterna Sveriges største parti på meningsmålinger.¹ Enn så lenge så det ut til at Fremskrittspartiets strenge asylpolitikk ikke lenger hadde noen grobunn i Norge.

The times they are a-changin’

Men så kom flyktningkrisen syklende over grensestasjonen Storskog i Sør-Varanger. Hundrevis av asylsøkere passerte russergrensen daglig. Samtidig som syklene hopet seg opp, forandret debatten seg. Et stort flertall av nordmenn ville nå ha strengere asylregler. Nesten halvparten ville stenge grensen til Russland.²

Fremskrittspartiet krevde innstramminger i asylpolitikken. Det som vekket avsky i september, skapte nå ny begeistring blant Fremskrittspartiets frafalne velgere, og partiet vokste på meningsmålingene. Ingen partier, med unntak av Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Miljøpartiet De Grønne (MDG), våget annet enn å følge etter.

I ekspressfart ble Stortinget enige om en ny asylinstruks. Den gjorde det i praksis umulig for syriske flyktninger som hadde reist langs den arktiske ruten å få realitets-behandlet sine asylsøknader. I et bredt forlik ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti (KrF), Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet enige om å stramme inn norsk asylpolitikk. Parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet Harald Tom Nesvik sa følgende om forliket:

Vi er veldig fornøyde. På punkt etter punkt har vi fått gjennomslag. Vi har kjempet for mye av dette i 30 år (…) Når vi fremmet slike tiltak tidligere, kastet folk egg på oss. Nå er det et klart flertall med 161 representanter som kommer til å stemme for.³

Listhaug-populismens triumf

Som svar på et år med rekordmange asylsøkere til Norge, ble Fremskrittspartiets nye populistiske stjerne Sylvi Listhaug innvandrings- og integreringsminister i en nyopprettet ministerpost. Listhaug hadde knapt gjort statsrådsstolen varm før hun la frem 40 innstramningsforslag i asylpolitikken. Hun hevdet at asylsøkere ikke kan «bli båret på gullstol inn i Norge»⁴ og at asylstrømmen kan «få voldsomme konsekvenser for vårt velferdssamfunn».⁵ For å få familiegjenforening måtte man være i arbeid eller utdanning i fire år, for å få permanent opphold måtte man bo fem år i Norge og også asylsøkere som reiser via nordiske land skulle kunne bortvises uten å få realitetsbehandlet asylsøknadene sine. Norge skulle nå få Europas strengeste asylpolitikk. Kommentarfeltene jublet.

Da jussprofessor Mads Andenæs omtalte Sylvi Listhaugs innstramningsforslag som «direkte umenneskelige» og «i strid med våre internasjonale forpliktelser»,⁶ skrøt Per Sandberg av det i Klassekampen.⁷

Der deler av venstresiden og kommentariatet har møtt Listhaug-populismen med moralsk fordømmelse, så har strategien til ledelsen i Arbeiderpartiet vært fullstendig resignert. Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre stilte seg positiv til innstramningsforslagene i et intervju med NRK.⁸ Trond Giske mente de bare var en videreføring av Arbeiderpartiets politikk.⁹ «Streng og rettferdig» var nå mantraet til Arbeiderpartiet, altså ganske andre toner enn de vi hørte på landsmøtet i april.

Strenghetstyranniet

Sylvi Listhaug har sagt at «godhetstyranniet rir Norge som en mare». Men i asylpolitikken er det heller strenghetstyranniet som rår.

I temperaturer ned mot 40 minusgrader begynte norske myndigheter i januar å deportere syriske flyktninger med buss over russergrensen, til kritikk fra FN og humanitære organisasjoner. Arbeiderpartiets ord-fører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, mente det var uverdig for Norge, og ga følgende beskjed til Regjeringen:

Norge må ikke bryte internasjonale konvensjoner i sin iver etter å sende ut mennesker i en fortvilt situasjon. Dette handler om å ivareta humanitære tradisjoner som Norge er kjent for.¹⁰

Også lokalbefolkningen i Sør-Varanger reagerte på behandlingen av de syriske flyktningene. Merete Eriksson, Merete Nordhus og Eirik Nilsen fra Refugees Welcome to Arctic tok saken i egne hender og hjalp syriske flyktninger med å komme seg bort fra ankomstsenteret Vestleiren og i kirke-asyl. Da fikk de merke strenghetstyranniet på kroppen. Alle tre ble arrestert av politiet, satt på glattcelle og siktet for brudd på utlendingsloven. Merete Nordhus ble sågar strippet på politistasjonen. Men som fagforeningslederen Eirik Nilsen sa det:

dersom jeg skal straffes fordi jeg bryr meg om andre mennesker, så skal jeg ta den straffen med rak rygg.11

Rune Rafaelsen beskrev situasjonen på følgende måte i Klassekampen:

Norske politifolk blir helter når de berger folk fra å drukne i Middelhavet. Her blir en fagforeningsleder som mener det er viktig å støtte folk i nød, arrestert, og en dame blir til og med strippet. Kontrasten er enorm.¹²

Hva er venstresidens alternativ?

Den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman mente det krever mindre mental kapasitet å fordømme enn å tenke. Listhaug-populismen må møtes med nytenkning – ikke fordømmelse. Det blir for lett å stemple bekymrede nordmenn som rasister.

Mange mente SV satte seg selv på sidelinjen da de stilte seg utenfor asylforliket på Stortinget. Men skal vi ta ovenfor nevnte beskrivelse av asylforliket fra parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet på alvor, kan strategien likevel forsvares. Men hva vil egentlig SV i stedet? Om SV mener dagens flyktning- og integreringspolitikk fungerer godt nok, er det et standpunkt som har dårlig klangbunn blant folk flest.

Skal venstresiden vinne velgernes tillit i asylpolitikken, er det lite hensiktsmessig å innta en konservativ holdning. Det er nok av utfordringer dagens politikk ikke er i stand til å svare på. Hvordan skal vi få flyktninger tidligere i arbeid? Hvordan skal vi unngå en todeling av arbeidslivet? Dette er spørsmål venstresiden må komme med troverdige svar på, om ikke Fremskrittspartiet skal få sette dagsorden også i 2016.

Når den høyreorienterte tankesmien Civita foreslår at vi må «tillate lønninger som er noe under dagens tariffer» for å få flyktninger i arbeid,¹³ må arbeid med norske lønns- og arbeidsvilkår være vårt motsvar. I stedet for å åpne opp for et todelt arbeidsliv må fagbevegelsen få nye verktøy som kan sikre et anstendig arbeidsliv med norske lønns- og arbeidsvilkår. Å gjeninnføre den kollektive søksmålsretten, stille krav om maks to ledd underleverandører og innføre et generelt forbud mot kommersielle bemanningsbyråer vil gjøre det norske arbeidslivet mer motstandsdyktig i møte med useriøse aktører som står i kø for å utnytte flyktningene som billig arbeidskraft.

Arbeiderpartiet har riktignok etter å ha tenkt seg om motsatt seg et par av Listhaugs innstramningsforslag. Men landets største opposisjonsparti utøver ellers ingen opposisjon av betydning mot Fremskrittspartiets asylpolitikk. Arbeiderpartiet ble bundet til masten med asylforliket. Men nå er det et gryende opprør blant grasroten i Arbeiderpartiet. Flere fylkeslag sier nå klart nei til mange av Listhaugs innstramningsforslag. Ledelsen i Arbeiderpartiet gjør klokt i å lytte til dem.

Norge som humanitær nasjon vil lide nederlag om venstresiden resignerer for Listhaug-populismen. Men heller ikke status quo er en holdbar løsning. Venstresiden burde ha kommet opp med alternativer til Sylvi Listhaugs asylinnstramminger. Så langt har det vært fullstendig idétørke.

Noter:

1. NRK: «Sverigedemokraterna fosser frem på ny måling», 17.9.2015. http://www.nrk.no/urix/sverigedemokraterna-fosser-frem-pa-ny-maling-1.12558375
2. Nordlys: «Flertallet av det norske folk vil ha strengere asylregler», 10.11.2015. http://www.nordlys.no/flyktninger/udi/storskog/flertallet-av-det-norske-folk-vil-ha-strengere-asylregler/s/5-34-284378
3. NRK: «Nesvik (FrP): – Før kastet folk egg på oss for sånne forslag», 19.11.2015. http://www.nrk.no/norge/her-er-asylavtalen-1.12662331
4. VG: «Strammer inn reglene for permanent opphold: Må kunne norsk, ha jobb og bolig», 28.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/strammer-inn-reglene-for-permanent-opphold-maa-kunne-norsk-ha-jobb-og-bolig/a/23587143/
5. NRK: «– Vi kommer til å få en asylpolitikk som er blant de strengeste i Europa», 29.12.2015. http://www.nrk.no/norge/_-vi-kommer-til-a-fa-en-asylpolitikk-som-er-blant-de-strengeste-i-europa-1.12724216
6. VG: «Frp-Listhaug om asyl-slakten: – Kritikken går ikke inn på meg», 30.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/frp/frp-listhaug-om-asyl-slakten-kritikken-gaar-ikke-inn-paa-meg/a/23587751/
7. Klassekampen: «Ap er bundet til masta», 31.12.2015.
8. NRK: «Støre er positiv til Listhaugs innstrammingsforslag», 6.1.2016. http://www.nrk.no/norge/store-er-positiv-til-listhaugs-innstramningsforslag-1.12736441
9. VG: «Ap-Giske freder asyl-Listhaug», 29.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/ap-giske-freder-asyl-listhaug/a/23587477/
10. Dagsavisen: «Frykter de må tilbake i krigen», 21.1.2016.
11. NRK: «Siktet for å hjelpe asylsøkere: – Tar straffen med rak rygg», 22.1.2016. http://www.nrk.no/finnmark/_-om-det-skal-vaere-straffbart-a-hjelpe-andre_-gar-jeg-i-fengsel-med-rak-rygg-1.12763437
12. Klassekampen: «Refser Ernas diplomati», 27.1.2016.
13. Doksheim, Marius, «Innvandring og flyktninger – og det liberale», Minerva, 12.10.2015. http://www.minervanett.no/innvandring-og-flyktninger-og-det-liberale/

Susan George:
Shadow sovereigns. How global corporations are seizing power.
Cambridge: Polity, 2015, 192 s.

Lars Gunnesdal:
TTIP og TISA på 1–2–3 Handelsavtalene som truer demokratiet.
Oslo: Manifest Forlag, 2015, 80 s.

Susan George er en av vår tids fremste folke-opplysere (ordet er ukjent for Microsofts staveprogram), og den USA-franske samfunnsviteren og aktivisten – som er godt over 80 år – har heldigvis ikke lagt inn årene. Helt sida hun i 1974 blei slått av de mektige storselskapenes nøkkelrolle under verdens mattoppmøte i Roma (1974), har hun bidratt med en strøm av foredrag, artikler og bøker om kapitalmakt, gjeldskrise, Verdensbanken og EUs nyliberalisme. Den siste i rekka av publikasjoner, Shadow sovereigns, er en veldokumentert og velskrevet gjennomgang av de transnasjonale storselskapenes makt, med særlig vekt på deres rolle i utforminga av såkalte frihandels- og investeringsavtaler. Mer enn deres direkte økonomiske makt over produksjonen, er det altså deres lobbyvirksomhet overfor nasjonale myndigheter, EU og FN, som denne gang står i sentrum. Det er med andre ord tale om det hun kaller deres despotiske angrep mot demokratiet, godt hjulpet av lydige politikere.

Shadow sovereigns gir et vell av eksempler på hvordan lobbyistene er organisert, hvordan de arbeider, og hvordan de gjerne opptrer kamuflert som tenketanker, institutter eller «ekspertkomiteer». Noen ganger er samrøret enda mer direkte, slik som når Goldman Sachs leverer de øverste rådgivere og embetsmenn i USA. Sammenliknet med gigantene i bransjen er selv Civita en liten mygg. Ikke minst gjelder dette innenfor klimafornekting, energiproduksjon, legemiddelindustri, IKT og jordbruk. Et av de mest aktuelle kapitlene handler om TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership), der det grundig blir vist hvordan Transatlantic Business Council (tidligere Transatlantic Business Dialogue-TABD, European Roundtable of Industrialists (som lå bak Lisboa-strategien) og US Chamber of Commerce systematisk har arbeidet gjennom mer enn tjue år for å få i gang de forhandlingene som offisielt startet i 2013.

Søksmålsindustriens våte drøm

Mens det utad ser ut som om de ny av-talene er et initiativ som kommer fra regjeringer og politikere, som i høytidelige stunder skal tale på velgernes vegne, blir det dokumentert hvordan dagsordenen er satt av de aller mektigste aktørene med aksjonærinteressene i høysetet. Det burde derfor ikke overraske at godt over 90 % av de møtene som forhandlerne hadde i 2013, var med organisasjoner og storselskaper som vil avskaffe alle reguleringer og svekke velferdstjenester i offentlig regi. En «harmonisering» av regelverket vil ikke minst gi superprofitter for farmasøytisk industri (Big Pharma), som i europeiske land er underlagt noe mer kontroll enn i USA. For ikke å snakke om hvor store gevinster selskaper kan sikre seg med ytterlige vern om patentrettigheter, mindre vekt på miljøhensyn og barrierer mot å innføre skatt på finanstransaksjoner. George viser hvordan sporene fra det nord-amerikanske NAFTA skremmer, der Walmart – med billig produksjon i Kina – slo beina under nær 30 000 meksikanske småbedrifter.

Et gjennomgående tema i boka er hvordan tvistedomstoler er selskapers og businessjuristers våte drøm, ettersom politiske beslutninger gjøres om til advokatmat og beslutninger i regi av dommere som kommer fra det nyliberalistiske toppsjiktet. Blant eksemplene er hvordan Ecuador blei dømt til å betale Occidental Petroleum 14 milliarder kroner for å ha vernet et øko-logisk sårbart område. Det er ikke rart at den voksende søksmålsindustrien gnir seg i hendene.

Propagandistisk motoffensiv

Et annet viktig tema er hvordan USA/EU i fellesskap har gitt klarsignal til en gigantisk kampanje for å tåkelegge hva forhandlingene kommer fra, samtidig som spinn-doktorerer fabrikkerer talloppgaver om de strålende gevinstene som vil komme alle til del. Denne motoffensiven skyldes ikke minst at det er en voksende folkeopinion som er i ferd med å reise seg, slik vi ser i vårt eget land, der proargumentene strømmer ut fra den blåblå regjeringa og ledende talspersoner for Arbeiderpartiet. Susan Georges bok kan hjelpe oss til å forstå hvor propagandaen kommer fra, og hvilke interesser den tjener.

Shadow sovereigns handler om mye mer enn TTIP. For mange vil det være mye nytt å hente i kapitler om hvordan storselskaper har erobret FN – og flere av underorgani-sasjonene og de globale toppmøtene – gjennom UN Global Compact. Her finner vi bl.a. selskaper som Coca Cola, Nestlé, BP, Exxon, Statoil, Monsanto og andre selskaper som ikler seg FN-flagget og opptrer som internasjonale velgjørere. George viderefører også sine analyser av det som kalles Davos-klassen, det vil si den globale makteliten som setter hverandre stevne i World Economic Forum. Her får vi bl.a. presentert hovedinnholdet i deres programmer for å utforme den økonomiske og politiske verdensordningen i sitt bilde, bl.a. sammenfatta i strategien Global Redesign Initiative. Det er ikke minst interessant med tanke på at den norske utenriksministeren kommer herfra, og at han byttet denne posten med sin sosialdemokratiske forgjenger i statsrådsstolen, Espen Barth Eide. Det er som når Paul Chaffey går av som direktør for en av NHOs organisasjoner (Abelia) for å bli høyrestatssekretær, og blir erstattet av arbeiderpartipolitikeren Håkon Haugli. Meget interessant er også gjennomgangen av Bill Gates og hans stiftelse, som i flere sammen-henger er heiet fram av skiftende norske regjeringer, med Erik Solheim og Jens Stoltenberg som støttespillere. (Gates betaler også Civita for å finne ut hvordan norsk utviklingspolitikk skal legges om.) Gates er også en av hovedaktørene bak en eksport- og markedsorientert afrikansk «landbruksrevolusjon» med GMO og kjemisk gjødsel, med Monsanto og Yara med på laget. Også i disse kapitlene forener George en lett penn med sans for pedagogiske eksempler, slik at hun fortjener et stort publikum.

I «gamle dager» ble Susan Georges bøker oversatt til norsk, bl.a. av Pax og Cappelen Damm, men det ser det ut til å være slutt med. Da er det godt at vi har Manifest Forlag, som har gitt ut TTIP og TISA på 1–2–3, med Lars Gunnesdal som hovedforfatter. Heftet bygger på to utredninger fra Manifest Tankesmie, og formidler her hovedinnholdet i en kortfattet, lett tilgjengelig og rikt illustrert form. Et stort pluss er at utgiverne legger stor vekt på folkelig motstand, ikke minst gjennom opplysende samtaler med representanter for fagbevegelsen. De som går litt vill i nye forkortinger, og søker en grei måte å sammenfatte argumenter på, har her et hendig instrument.

Tore Linné Eriksen

Velferdesprofitørene handler om dem som tjener seg rike på skattepenger. Penger som skulle gått til offentlige velferdstjenester, men som havner som profitt i kommersielle selskaper.

Jorun Gulbrandsen har snakket med forfatteren, Linn Herning.

Linn Herning jobber i For velferdsstaten. Hun er utdannet i historie, fransk og utviklingsstudier, og har politisk bakgrunn fra Attac.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer, skriver lærebøker og var leder av AKP (1997–2006).

Jeg har lenge strevd med å forstå hvordan det kan bli millioner av kroner i overskudd ved å drive barnehager. Jeg har kjent dem på nært hold i ganske mange år, jeg kjenner folk som jobber der, mange av oss er med i samme fagforening. Og aldri har jeg sett annet enn at de mangler sjøl billige, små ting, en stol til voksne, vikarer, de er for få ansatte … Hvor kommer de millionene fra, som noen går avgårde med? Jeg skjønner det bedre nå, etter at jeg har lest boka di, men det er litt for fantastisk fortsatt.

Det er ikke vanskelig å drive en barnehage billig. Det er bare å ta inn haugevis med unger. 2 ansatte på 100 unger er veldig billig. Det som er vanskelig er å drive billig og bra. Det alle må vite, er at de kommersielle selskapene får pengene sine fra skattepengene. De har dermed garanterte inntekter. De får penger til å betale lønninger. Til pensjonskasser. Til drifta. Og de får foreldrebetaling. De får det samme som de offentlige barnehagene, men har som jeg forklarte, mindre utgifter hvis de driver helt likt. Og så kan de kutte litt her og der i tillegg fordi det er vanskelig å kontrollere. For barnehagene har det for eksempel vært vanlig å ta inn litt flere barn per ansatt. Dette er en ekstremt lukrativ måte å drive et kommersielt selskap på. Veldig spesielt.

Her er vi i gang med samtalen, men før jeg skriver mer om den, skal jeg fortelle om Linn Hernings opptreden i Trondheim. Jeg satt på dagtoget fra Oslo i slutten av januar. Reisemålet var Trondheimskonferansen, et årlig treff for fagforeningsfolk fra hele landet, en 5–600 stykker, fra offentlig og privat sektor, kvinner og menn, som bruker helga til å styrke solidariteten og kampmulighetene i arbeiderklassen. Jeg hadde meldt meg på for å lære, og i pausene skulle jeg stå på stand for Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og prate med folk. Noen uker før hadde tidsskriftet Rødt!, spurt om jeg kunne intervjue Linn Herning, forfatteren av boka Velferdsprofitørene.

Med vindusplass på toget og nydelig vær, kom jeg nok til å se mer ut enn i boka som jeg skulle lese, tenkte jeg, men skulle ta min sterke disiplin og kulepenn i bruk. Reisa blei ikke slik jeg hadde tenkt. I stedet for å tvinge meg til å lese, tvang jeg meg til å se ut. Jeg trodde jeg var et middels opplyst menneske. Feil. Jeg hadde vært direkte uopplyst. Jeg leste og ble sjokkert!

Jeg vil fortelle fra innledninga hennes i Trondheim, og fra samtalen med henne uka etterpå. Samtidig vil jeg så sterkt jeg kan be folk om å lese boka, den er lett å lese, oversiktlig, spennende, har et vell av opplysninger og forklaringer om hvordan velferdsprofitørene jobber på sitt slue vis.

Linn Herning i den aller største salen

Vi er altså på Trondheimskonferansen, i Trondheims største kinosal, det er stappfullt og det er fredag ettermiddag den 29. januar 2015. Linn Herning setter på seg bøyla med mikrofonen, hun går omkring og snakker, energisk, uten manus og viser bilder. Bilder av oppslag i aviser.

Jeg skal snakke om velferdsprofitørene, om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene.

Herning forteller: Nettavisen skrev 6. mai 2015 om Norges ukjente milliardærbrødre. Seks milliarder og 12000 ansatte. Brødrene Adolfsen. Roger og Kristian. Hvor kommer de seks milliardene fra? Det meste er skatte-penger. De driver i liten grad med ordinær næringsvirksomhet. Tvert imot: Skattefinansierte velferdstjenester er nå deres hovedvirksomhet.

De starta med hotellkjeden Norlandia, så Norlandia Care med sykehushotell og sykehjem; de driver Norlandiakjeden med sykehushotell, sykehjem, hjemmetjenester, barnehager; de eier Aberia som driver med barnevern og rusinstitusjoner. I 2014 så de en ny vekstbransje: Flyktningemottak! De kjøpte Hero, som nå er Norges desidert største flyktningemottakskjede og er nest størst i Europa. Da de kjøpte Hero, tok de 98 millioner skattekroner ut av den norske mottaksdriften. 50 millioner i ekstraordinært utbytte og 48 millioner flyttet til en annen del av selskapet. Skattekroner som skulle gått til mottakene.

Herning forteller at konseptet vekker oppsikt internasjonalt. En amerikansk næringslivsavis, Bloomberg Business Week  lagde førstesideoppslag om Norge og Adolfsen-brødrene i det første nummeret i 2016. «The Refugee Gold Rush» handla om Norge og Adolfsen-brødrene. Så spesielt er konseptet. Er dette Skandinavia? spør utenlandske journalister.

Finansavisen fortalte den 8. september 2015: Barnehageektepar i oljeskvis. Herning forteller: Eli Sævareid og mannen Sigurd Aase har fått penger av det offentlige for å bygge og drive barnehager, og eier den største barnehagekjeden i Norge, FUS/Trygge Barnehager, med 160 barnehager i 80 kommuner. Finansavisen skriver at eierne har investert 700 millioner kroner i et oljeserviceselskap. For å klare denne investeringen mener avisa at har ekteparet har lånt penger med sikkerhet i barnehagene sine, som er bygd og drevet med skattepenger.

Skoler også. Det er ikke lov å ta privat profitt ut av skoledrift. Likevel skrev Dagens Næringsliv den 31. oktober 2015 at Peder og Nocolai Løvenskiold hadde tømt skolekassa for 100 millioner. Det gjaldt den tidligere fagskolen, nå høyskolen, Westerdals. De hadde fått en milliard i statsstøtte. Og tok altså ut 100 millioner gjennom et smutthull de mente de hadde funnet i loven. Etter mye oppstyr ble pengene ført tilbake til skolen, men Løvenskiold-brødrene mener fortsatt at det de gjorde var lovlig.

Herning oppsummerer så langt: Den norske offentlige sektoren er en stabil betaler, den er en øy av ro, lykke og velstand i ellers ustabile økonomiske tider. I Sverige har velferdsprofitørene fått mer profitt ved å drive skattefinansierte velferdstjenester enn ellers i næringslivet. Vi har ikke tall for Norge, men det er grunn til å tro at det samme gjelder her.

Så går hun løs på skatteparadisene:

Mange kommersielle velferdsbedrifter eies nå av finansielle oppkjøpsfond. Dette er fond som samler inn internasjonal finanskapital med en lovnad om at i løpet av 10 år så skal de gi en høyere profitt enn hva børsen kan gi. Med lomma full av penger kjøper så fondene selskaper for å omstrukturere eller feite dem opp ved å øke egenkapitalen. Deretter selger de selskapene igjen etter 3–7 år. De aller fleste oppkjøpsfond er registret i skatteparadis, og mange av dem eier selskaper som driver skattefinansierte velferdstjenester i Norge.

For eksempel:

• Attendo. Driver sykehjem og hjemme-tjenester. Eies av oppkjøpsfondet IK Invest som holder til i Jersey. I 2014 ble det avslørt at deler av Attendo ikke hadde betalt skatt i Sverige. Det er ikke gjort undersøkelser i Norge.
• Espira. Driver barnehager. Eies av den svenske utdanningskjeden AcadeMedia som igjen er fulleid av oppkjøpsfondet EQT som holder til i Guernsey.
• Sonans. Driver videregående skoler, offentlige og for privatister. Hovedeier er oppkjøpsfondet Procuritas som holder til i Guernsey.
• Aleris. Driver med helse, omsorg, barnevern m.m. Eies av Wallenberg-familien gjennom det svenskregistrerte investorfondet Investor. Ikke direkte eierskap fra skatteparadis, men har en struktur med datterselskaper i skatteparadis som tilrettelegger for skatteminimering.

Linn Herning hadde mye mer på hjertet. Alle lysbildene fra innledninga ligger på nettet (http://loitrondheim.no/). Jeg hopper til avslutninga, hvor hun sier:

For velferdsstaten har jobbet imot privatisering av velferdstjenester helt siden etableringen i 1999. Forskjellen fra da til nå er at nå kan vi flytte debatten fra «sånn kommer det bli» til «sånn er det». Nå kan vi vise konkret hvordan dette har fungert. Vi har 20 års erfaring med kommersielle aktører – i Norge. Da kan vi diskutere de konkrete utfallene. Synes vi dette er greit? Hvis nei – hvor mye penger og makt skal vi gi fra oss før vi har tenkt å gjøre noe med det?

Her passer det å stoppe fortellinga om Linn Hernings tale i Trondheim. Noen dager etter hadde vi nemlig en samtale på jobben hennes på Tøyen i Oslo. Hun er nestleder og rådgiver i For Velferdsstaten.

Det er mulig å stoppe velferdsprofitørene

Det første jeg lurer på, er om kommersielle og offentlige velferdstjenester kan leve i fredelig sameksistens?

Nei. Jeg tror ikke det. I alle fall ikke når vi ser at dette er rene velferdsprofitører. Aktører med så klare profittmotiver kan over tid ikke eksistere sammen med en offentlig finansiert velferdsstat. At noen tjener seg styrtrike på skattepenger, undergraver folks skattevilje. Derfor er kommersielle aktører en grunnleggende utfordring for hele konseptet velferdsstat i Norge, i hvert fall når det gjelder velferdstjenestene.

Hvorfor tror du ikke det? Vil vi ikke venne oss til det? Eller har de så mange lure smutthull som gjør at de hele tida vil presse nivået ned, også i offentlig sektor?

Det er veldig mange elementer i dette, men to ting er grunnleggende: For det første introduserer de kommersielle aktørene en konkurranse- og markedstenkning som passer dårlig for velferdstjenester. For det andre fører kommersielle aktører på disse områdene til at penger som skulle gått til velferd, i stedet havner i lomma på privatpersoner.

Ut over disse grunnleggende poengene, får kommersielle aktører ulike konsekvenser i ulike sektorer alt ettersom hvordan finansieringen og organiseringen er i de ulike sektorene.

Norges største velferdskonsern etter omsetning i 2013

• Aleris: 1 868 000 000
• Norlandia Care Group AS: 1 417 000 000
• Espira Gruppen AS: 1 149 000 000
• Trygge Barnehager/FUS A/S: Ukjent
  (Velferdprofitørene s. 54)

Likningsformuen til eierne av FUS/Trygge barnehager:

• Eli Sævareid 26,7 millioner
• Sigurd Aase 25,7 millioner
• Tre barn har 100 millioner hver
  (Velferdsprofitørene s. 52)

Profitt

Det er forskjellen mellom summen av de offentlige midler som tildeles en velferdstjeneste, og hvor mye som faktisk brukes til tjenesten som avgjør velferdsprofitørenes private profitt.
(Velferdsprofitørene s. 17)

Hvis du ser på sykehjemssektoren og barnehagesektoren, så er dynamikken der veldig ulik. Innen sykehjem er det bruk av anbudskonkurranser som i hovedsak har åpnet for kommersielle aktører. Selv om anbudskonkurransene avgjøres både av pris og kvalitetskriterier, så vet vi at pris er viktigst, og at anbudsrunder derfor blir en prispresser. Det vil si at det blir en konkurranse om hvem som kan levere de billigste tjenestene. Når sykehjem skal drives billigere, må man kutte kostnader. Og når 80 prosent av kostnadene i et sykehjem er personalkostnader, så er bemanning, lønn og pensjon de åpenbare salderingspostene. I de kommersielle sykehjemmene ser vi lavere bemanning, lavere kompetanse, lavere lønn og lavere pensjon. Denne priskonkurransen får konsekvenser både i de kommersielle og i de kommunale sykehjemmene. For man ser jo at når avstanden mellom de kommersielle og de kommunale blir stor angående kostnader, blir det et veldig press på de kommunale også. Oslo, som er den kommunen som har dratt konkurranseutsetting av sykehjem lengst, er etter sigende også den kommunen som bruker minst på de kommunale sykehjemmene. Og kostnadskuttene går naturlig nok utover kvaliteten.

I barnehagesektoren er det helt annerledes. Der er det ikke først og fremst anbudskonkurranser som har gitt rom for de kommersielle selskapene, og det har heller ikke vært en priskonkurranse nedover. Tvert imot så har inntektene til de private barnehagene gått dramatisk opp de siste 15 årene. De kommersielle barnehagene har kommet som en følge av oppkjøp av allerede eksisterende private eller offentlig barne-hager, og som nyetableringer under den store barnehageutbyggingen. Derfor er ikke hovedproblemet i barnehagesektoren en konkurranse nedover om pris og kvalitet, men heller overfinansiering av kommersielle barnehager, samt et stort tap av demokratisk styring av barnehagene og en dramatisk maktforskyvning i sektoren.

Hva mener du med overfinansiering? Er det ikke likebehandling av private og offentlige barnehager?

Det er nettopp definisjonen av «likebehandling» som er det snedige med barnehagesektoren. Slik finansieringen av barnehager skjer i dag, skal private barnehager ha like mye penger fra kommunen som kommunen bruker per barn i sine egne barnehager. I 2002 da man inngikk Barnehageavtalen om å skaffe full barnehagedekning, hadde de private barnehagene kun rett på 85 prosent av hva de kommunale fikk fra det offentlige. Nå skal de altså ha 100 prosent. Ved første øyekast høres det rimelig ut og kan fortjene betegnelsen «likebehandling». Men de offentlige og de private barnehagene har verken like kostnader eller like plikter. Konsekvensen er at man får en forskjellsbehandling der de kommunale barnehagene kommer svært dårlig ut. Det ene er kostnadsstrukturen, da særlig tariff- og pensjonsavtalene, som ikke er like, og som gjør at det er dyrere å drive en kommunal barnehage enn en privat. Det vil si at når lønn og pensjon er betalt i barnehagene, vil det være mer penger igjen i en privat barnehage enn i en offentlig. Hvor mye avhenger av hva slags avtale man har. Derfor ser vi for eksempel at det har vært flere tilfeller av tariffhopping i barnehagene, altså at eieren skifter til en annen arbeidsgiverforening for å få en tariffavtale eller pensjonsavtale som er billigere. Når man i den private barnehagen har penger til overs etter personalkostnadene, så er det opp til eieren om dette skal tas ut som privat profitt eller går til bedre barnehage.

Det var finansieringen. Hva mener du med at man har tapt demokratisk styring?

Kommunen har full råderett over sine egne barnehager og kan for eksempel bestemme bemanningsnorm, åpningstider og ulike satsninger på språkopplæring, ernæring eller miljø. Men de har ingen råderett over de private barnehagene. Disse skal kun følge Barnehagenloven, og kan ikke pålegges noe utover hva som står i den. De kan selvfølgelig velge å samarbeide med kommunen, men kommunen kan ikke tvinge dem. KS ga i fjor ut en interessant rapport om kommunen som barnehagemyndighet der de konkluderer med at dagens barnehagelov ikke gir kommunene tilstrekkelige virkemidler til å sikre en akseptabel kvalitet i private barnehager. Det er jo en utfordring for en felles finansiert velferdsstat, at du får inn kommersielle aktører som mer eller mindre kan sette sine egne premisser for virksomheten.

Og så sier du at det har skjedd en dramatisk maktforskyvning i barnehagesektoren. Hva mener du med det, og hvilke konsekvenser får det?

Det finnes et godt eksempel på det. Den rødgrønne regjeringa ville redusere profitten i barnehagene, men trakk tilbake forslaget etter massivt press fra de kommersielle barnehagene.

Barnehagekapital til kamp

Det er en historie som nesten kunne stått i en kriminalroman. I boka di skriver du:

I april 2010 la den rødgrønne regjeringa fram et lovforslag om innstramning av barnehageeiers mulighet til å hente ut privat profitt. Lovforslaget regulerte både utbytte, oppbygging av eiendomsverdier og flytting av offentlig bevilgede barnehagekroner over i andre selskaper.

Regjeringen foreslo ikke å innføre et forbud mot uttak av verdier slik vi har i privatskoleloven, bare begrensninger. Men de kommersielle barnehagene gikk til massivt motangrep. De truet med å nedlegge barnehagene. Private barnehager utgjør nesten 50 prosent av barnehagene i Norge, og når de kommersielle eierne fremstår som talspersoner for disse slik de gjorde gjennom Private barnehagers landsforbund, får de også et sterkt maktmiddel. I tillegg brukte de masse ressurser på lobbyvirksomhet, blant annet gjennom å leie inn nylig avgåtte statsråd Bjarne Håkon Hanssen som da var blitt PR-rådgiver i First house. Det er mye å si om denne historien, men resultatet er det mest skremmende. Det endte med at regjeringa trakk forslaget, som i tillegg til å være en flertallsregjering, hadde støtte fra KrF i Stortinget. Når en liten interessegruppe av kommersielle barnehageeiere klarer å bekjempe et bredt flertall i Stortinget, er det et svært godt eksempel på at de har fått stor makt.

Sentralisering

Etablerer de kommersielle seg i det hele tatt i utkant-Norge?

Igjen så ser vi forskjeller i de ulike sektorene. Hvis du ser på skole- eller helsesektoren, får du en veldig sentralisering fordi selskapene selv bestemmer hvor de skal etablere seg. De kommersielle videregående skolene og de kommersielle sykehusene er midt i sentrum av våre storbyer, der det er størst marked. Vi har også delvis sett det på etableringer av nye barnehager. Dersom man derimot konkurrerer om et driftsanbud for et allerede etablert sykehjem, så er situasjonen en annen.

Et kjennetegn ved velferdsstaten er at det skal være et likhetsprinsipp, folk skal ha de samme mulighetene i hele landet. Dette likhetsprinsippet trues når de kommersielle aktørene ikke er bundet av politiske mål, men kan etablere seg hvor de vil, slik vi ser innen helse og skole. Samtidig vet vi jo at også at det offentlige kan ende opp med å bli veldig sentralisert om man lar kortsiktig bedriftsøkonomi dominere. Det ser vi når de vil legge ned lokale sykehus.

Men da er det jo mulig å slåss. Og det skjer jo, vi ser jo alle sjukehusaksjonene. Det går an å forholde seg til myndighetene og påvirke. Politikere i kommunen, i fylket og på Stortinget. Velge å ikke stemme på dem.

Ja, forskjellen er jo at i det offentlige er det en politisk beslutning. Og det er synlig hvem som er beslutningstakere, og det er avgjørelser som er gjort av politikere og offentlige myndigheter. Men når Aleris etablerer et privatsykehus, bestemmer de plasseringa sjøl. Og da plasserer de seg der markedet er størst. Det er helt naturlig. Tenk sjøl: Hvis du skulle tjent penger på å drive privat sykehus, så ville du ikke starta det der det bor få folk. Sentralisering er en naturlig konsekvens når markedet får styre. Dette er jo nettopp en av grunnene til at man i Norge tradisjonelt har ment at velferdstjenester bør drives av det offentlige. Politikerne har i prinsippet full kontroll på hvor de vil ha offentlige sykehus. Hvis politikerne vil at det ikke skal være nedlegging av lokalsykehus, blir det som de sier.

Overordna: Profittforbud

Du mener at sektorene må analyseres hver for seg, for å kunne ta de riktige tiltaka?

Ja. Det overordna prinsippet om profittforbud, altså at man ikke skal tillate kommersiell drift av skattefinansierte velferdstjenester, er veldig enkelt og noe alle kan forså. Så vil det å innføre forbudet i de forskjellige sektorene måtte gjøres på ulike måter.

For konkurranseutsatte tjenester er det relativt enkelt. Der er det bare å ta tilbake virksomhetene når anbudene går ut. Som sykehjem, der er det stort sett anbudskonkurranser som har gjort at de kommersielle aktørene har kommet inn. Mens i barnehage, skole og helse er dynamikken helt annerledes. Der tror jeg man må gå veien om nasjonal lovgivning og finansieringssystemene. Gjennomføringa av målet må bruke ulike virkemidler. Finansiering og lovverk er ulikt.

Hvordan får de det til?

Jeg har forsøkt meg på et regnestykke for å se det konkret for meg. Hvis vi tenker at en ansatt koster nærmere en million i året, med lønn, avgift, pensjon, de første dagene med sjukefravær og litt til, så kan det bli nærmere en million, vi sier en million for å gjøre det lett å regne. Hvis du eier en barnehage med fire avdelinger, er det ikke veldig vanskelig å kutte ut en stilling. De ansatte kommer til å klare å drive videre. De er vant til kutt og manglende vikarer, er fleksible og vant til å strekke seg for langt for at det skal gå. Det blir en million i lomma på eieren hvert år. Genialt. Da må vel poenget være å eie mange barnehager?

Ja, ja. Store og mange. Eli Sævareid eier vel en 160 barnehager nå. Det er ikke mye hun trenger å hente ut fra hver barnehage før det blir utrolige summer.

Du sier i boka di at Sævareid og Aase har funnet gull i sandkassene, og da har du nok ikke tatt i.

Det er egentlig forskerne på Telemarks-forskning som har omtalt utviklingen i barnehagesektoren som gullgraving i sandkassa. Jeg har bare lånt tittelen fra en rapport de skrev, fordi jeg synes det var en god beskrivelse.

Adecco-skandalen er et konkret eksempel – fra Norge – om hvor langt kommersielle eiere kan finne på å gå. I 2011 kom det fram at en av de største kommersielle omsorgsforetakene i Norge på den tida, Adecco helse, hadde drevet grovt ulovlig. Ammerudlunden sykehjem, Midtåsenhjemmet og flere andre hadde brudd på det meste. For lite feriepenger, for lav lønn, for lange vakter, pensjon som var trukket men ikke betalt videre, ansatte som bodde i kjeller og kott. Ett år før bomba smalt, var det et forslag i bystyret i Oslo om å gjennomgå de kommersielle selskapene som dreiv sjukehjem. Byråd for helse og eldreomsorg, Sylvi Listhaug fra FrP, avviste at dette var nødvendig. De fire årene fram til 2011 tjente Adecco 100 millioner kroner. Les mer: http://manifesttankesmie.no/adecco-skandalen/

Større risiko

Etter Adecco-skandalen var jeg i Oppegård på et sykehjem, et av Adeccos. I tillegg til brudd på Arbeidsmiljøloven avdekket Adecco-saken der at selskapet hadde begått grove brudd på kontrakten og at de hadde løyet om det, da kommunen spurte om informasjon. Det var mange detaljer, men jeg merket meg et godt eksempel. I følge kontrakten skulle de være fire på nattevakt. Men de var gjennomgående kun tre. Det er ikke sånn at alt går ad undas med en reduksjon fra fire til tre, men det blir økt arbeidsbelastning for de ansatte, og ikke minst er det en større risiko for pasientene. Men det ble en stor innsparing. Kommunen hadde året før spurt om nettopp bemanningen var som avtalt i kontrakten. Og da hadde Adecco svart at det var den så absolutt og viste til bemanningsplaner. Men da Adecco-skandalen brøt ut og presset på Adecco i hele Norge økte, leverte Adecco ut nye bemanningsoversikter for sykehjemmet i Oppegård som viste store avvik mellom avtalt bemanning og faktisk bemanning. De innrømmet dermed at de hadde løyet til kommunen ved forrige anledning. Adecco-saken endte med at Adecco mistet alle sine sykehjemskontrakter.

Et eksempel jeg bruker med en viss forsiktighet, er det drapet som ble begått på en barnevernsinstitusjon i Asker. Der ble en ansatt drept av en syk beboer. I rettssaken som fulgte, kom det fram at mange hadde varsla om at de var underbemanna og at risikoen var stor for at det kunne hende noe alvorlig. Det kommersielle selskapet som eide boligen, heter Små enheter. I samme periode har selskapet som dreiv den, store overskudd. Da er det en sammenheng. Selvfølgelig kan ingen garantere for at det ikke ville ha skjedd noe hvis de hadde vært to på jobben. Det var det som var kravet: To på jobb om natta. For det er helt åpenbart, at risikoen, sårbarheten, er veldig mye større når du er en på jobb, kontra to på jobb, med en utagerende tenåring. Når sammenhengen mellom bemanning og profitt blir så tydelig, må det også fram.

Det er enten – eller

I tre år satt jeg i bydelsutvalget i en bydel i Oslo (Grünerløkka), og bydelen fikk hvert år mindre penger fra kommunen. Slikt går ut over ansatte og folk som mottar tjenester. En kan protestere, men kommunestyret rår. Det er frustrerende og lett å tenke at det aldri nytter å gjøre noe. På den andre sida er muligheten for at flere kan protestere, til stede. Det er en offentlig diskusjon, en offentlig behandling, budsjett og regnskap ligger på bordet og på nettet, antall ansatte med hele og delte stillinger på hver avdeling er offentlig kjent. Det er viktig for at det skal være mulig å kjempe mot nedskjæringer. Folk må vite for å kunne handle. Vedtak i år kan gjøres om neste år. Men i de kommersielle selskapene virker all informasjon låst inne.

Det er riktig, det er bedre informasjon fra det offentlige. Samtidig må vi som forsvarer offentlige velferdstjenester, fortelle om ting som ikke er bra i det offentlige. I de kommunale er det ofte for få ansatte. Det kan være dårlige tjenester noen steder. Men den virkelige forskjellen er at ingen kan tjene seg rike på de offentlige sjukehjemmene eller barnehagene. Enten tar man ut pengene = kommersiell. Eller så gjør man ikke det = offentlig/ideell. Det er en grunnleggende forskjell.

Jeg synes Dagens Næringsliv var veldig bra på det da de beskrev den Westerdal-saken, der Løvenskiold-brødrene tok ut 100 millioner kroner i utbytte. Avisen skrev:

Operasjonen var så fantasifullt ulogisk at den knapt lar seg forklare. Men resultatet var enkelt: Med noen pennestrøk var 100 millioner kroner tatt ut av skolene, overført til eierne og frigjort fra alle krav om å bli brukt til utdannelsesformål.

Fin formulering!

Et spørsmål som utredes i Sverige nå, er om de som får drive velferdstjenester med offentlige penger, skal være underlagt Offentlighetsloven. Kan man pålegge et kommersielt selskap det? Er ideen om kommersiell drift og offentlighet forenlig? Det er noen interessante refleksjoner når det gjelder tiltak. Dette bør tas opp her også.

Hvis et kommersielt selskap eier flere barnehager: Må hver barnehage levere regnskap, eller er det bare eieren, altså konsernet?

Hvis eierne av et selskap ikke vil ha innsyn i regnskapene på enhetsnivå, er ikke det noe vanskelig. Da gjør man de enkelte enhetene til deler av et større aksjeselskap. Da er det bare den juridiske enheten som rapporterer inn. For eksempel kan man få innsyn i regnskapet til Norlandia Omsorg AS, men ikke til det enkelte sykehjemmet som dette selskapet driver. Det er ikke vanskelig å skjule seg bak forretningshemmeligheter hvis de vil hindre innsyn, enten i økonomi, bemanning eller andre sider ved kvaliteten. Det er en anerkjent del av forretningslivet, at det er lov å ha forretningshemmeligheter. Hvis vi aksepterer kommersielle selskaper, er det en del av pakka.

Det er tre aktører

Hvor plasserer du frivillige eller ideelle organisasjoner som Sanitetskvinnene som driver noen sjukehjem? Er ikke de private som har et åpent samarbeid med kommunen?

Det er ikke to grunnleggende forskjellige aktører, men tre. I Norge har vi latt språket degenerere de seinere åra, ved at vi bare opererer med to, offentlig og privat. I boka viser jeg til Bondevikregjeringa, som opererte med – jeg tror – fire forskjellige typer eierskap innenfor barnehage. Jeg opererer med offentlig, ideell og kommersiell. En av grunnene til at det er disse tre kategoriene som bør brukes, selv om det er ulikheter innenfor dem, er at de er de tre godkjente kategoriene innenfor det europeiske konkurranselovverket. For eksempel har vi i Norge hatt såkalte skjermede anbudsrunder der kun ideelle aktører kunne delta. Da må jo «ideelle» være en anerkjent kategori og ikke en del av markedet, for prinsippet i konkurranselovverket er at man ikke skal kunne forskjellsbehandle ulike markedsaktører. Alle EU-land har en nonprofit-sektor, som ikke anses å være noe annet enn det ordinære markedet. Reguleringen av dette varierer mellom landene, men konseptet med ideell eller «nonprofit» er anerkjent innen EU-lovgivningen. Det foregår nå endringer av regelverket for offentlige anskaffelser i EU, noe som kan gjøre den norske bruken av skjermede anbud vanskelig, men det kommer fortsatt til å være mulig å inngå spesielle avtaler med ideelle aktører for å levere velferdstjenester.

Gråsoner

Den norske virkeligheten gjenspeiler ikke nødvendigvis de rigide konkurranselovene. Derfor finnes det i dag mange gråsoner mellom kommersielle og ideelle aktører i Norge. Men jeg tror at klarheten vil tvinge seg fram dersom man ønsker at vi fortsatt skal ha en ideell sektor. Det å drive ting i offentlig regi, er ikke noe problem. Men hvis man skal ha et privat element, må man enten gjøre spesielle samarbeidsavtaler med ideelle aktører, eller slippe opp for det åpne markedet. Så vi ser de tre kategoriene: Offentlig, offentlig-ideelt samarbeid eller så er det markedet der de kommersielle kjedene dominerer nærmest totalt.

I boka du skriver du om Bergen kirkelige fellesråd som ville drive barnehager som aksjeselskap for å skaffe seg ekstra inntekter. Dessuten skulle de kutte i personalkostnadene blant annet ved å bytte arbeidsgiverorganisasjon og dermed tariffavtale, fordi de ville komme unna de ansattes ytelsesbaserte pensjoner. Du kaller det «et klassisk eksempel på «tariffhopping».

Utfordringa for de ideelle nå blir å finne en samarbeidsform med det offentlige, som er anerkjent innafor EU-lovverket og som trekker et klart skille mot de kommersielle. Eksemplet fra Bergen er en interessant gråsone. Kirka er åpenbart en ideell eier, men som altså har gjort et vedtak om å drive sine barnehager med et overskudd som skal gå til den ordinære økonomien til menigheten. Da mener jeg du har en ideell aktør som driver kommersielle barnehager. Så det er en ryddejobb. Hvis vi skal ha et privat ideelt innslag, må det ryddes. Politikerne, byråkrater og ideelle må gå sammen og rydde. Det må lages klare skillelinjer mellom det kommersielle og det ideelle. Hvis kirka skal drive barnehage på et ideelt grunnlag, må alle de offentlige kronene gå til barnehage, og ikke til kirkas virksomhet. Idrettslag driver barnehager, men idrettslaga må få penger direkte til idrett, ikke via barnehager. Kirker og idrettslag og andre ideelle må inn i prioriteringsprosessen som alle andre.

Men du mener at Sanitetsforeningas sykehjem ikke er noe problem, så lenge de har en avtale med kommunen?

Så lenge de har en avtale med kommunen, så lenge de offentlige pengene går til det de er ment for, og det er godt innsyn og åpenhet, er det ikke noe problem. Det offentlige bør drive størsteparten av velferdstjenestene, men jeg mener at et innslag av ideelle aktører er positivt. Jeg vet det er uenighet om det på venstresiden, men dette er mitt standpunkt.

Skille privat og kommersiell

Hva er konsekvensene av at vi ikke skiller mellom private og kommersielle når vi snakker?

Se på barnehagemarkedet. Hvis du bare snakker om offentlig og privat, ser det nesten ikke ut som om det har skjedd noen endring i barnehagemarkedet i det hele tatt. Du skjønner ingenting av hva som har skjedd i barnehagemarkedet. Du kan bli forbausa over at så mye som halvparten av barnehagene er private, men du ser ikke hva som skjuler seg bak ordet «privat». Men hvis du skiller mellom ideelle, offentlige og kommersielle, ser du en dramatisk endring innenfor den kategorien som heter «privat». Da ser du kommersialiseringa, og du ser at de kommersielle kjøper opp de ideelle.

Les også:

«De ideelle tjenesteyterne gir i størst grad valgmuligheter med et innhold som skiller seg fra det offentlige og kommersielle tilbudet. De ideelle er også gode på individuell myndiggjøring og demokratisk medvirkning hvis rammebetingelsene gir rom for det. Når veksten i første rekke fremmes med økonomiske insentiver, begrenses utviklingen av disse særpregede valgmulighetene.»

Mot en ny skandinavisk velferdsmodell? «Konsekvenser av ideell, kommersiell og offentlig tjenesteyting for aktivt medborgerskap» av Karl Henrik Sivesind, Signe Bock Segaard og Håkon Solbu Trætteberg, Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2016/2016-1

Ideelle organisasjoner som leverandører av helse- og sosialtjenester i europeisk perspektiv av Karl Henrik Sivesind. http://www.samfunnsforskning.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Mot-en-ny-skandinavisk-velferdsmodell

Noen ganger er privat den riktige kategorien, for eksempel hvis man snakker om det offentliges kontroll med private barnehager, så har man jo ikke mer kontroll med de ideelle enn med kommersielle barnehager. Da er det privat som er den riktige kategorien. Men hvis man snakker om sykehjem, så har man helt andre avtaler med de kommersielle enn de ideelle. Da blir det veldig feil å snakke om privat, fordi de er regulert helt forskjellig.

Jeg prøver sjøl også å være tydelig på å skille mellom kommersiell og ideell. Begrepet kommersiell må innføres i denne diskusjonen. Også for å anerkjenne den rolla som de ideelle aktørene har hatt. Hvis det er de ideelle man vil videreføre, er det noen virkemidler som fungerer, og noen som ikke fungerer. Anbudsrunder fungerer IKKE hvis du vil ha en ideell aktør. Forskeren Karl Henrik Sivesind kom nettopp med en rapport om utviklingen av forholdet mellom offentlig, ideell og kommersiell drift i Skandinavia. Den viser at hvis du ønsker reelt mangfold i tilbudet ved siden av det offentlige, er det de ideelle som bidrar med et metodemessig mangfold. Hvis det er det man er ute etter, så kan man ikke drive med anbud.

Alliert eller fiende?

Men det er noen på venstresida og i fagbevegelsen som mener at alt skal være offentlig.

Det er det på ei side lett å være enig i. På den andre sida finnes de ikkekommersielle institusjonene i virkeligheten, som også er arbeidsplassen til en haug med mennesker.

Fagbevegelsen har hatt en del problemer med ideelle aktører, hvor noen har vært prega av en kallstankegang, slik at arbeidstakerrettigheter er blitt vekk. Men det er en ting som er mulig å håndtere på en helt annen måte enn det kommersielle uhyret som står foran oss. Dessuten er det organisasjonsfrihet her i landet, det går ikke an å tvinge folk til å være fagorganiserte hvis de ikke ønsker det. Mange mennesker finner også stor mening med livet ved å jobbe mye frivillig.

Jeg synes ikke det er noe mål å gjøre ansatte i ideelle institusjoner eller sjølve institusjonene til fiender. Tvert imot, kommersialiseringa rammer også de ideelle. Et åpent samarbeid mellom offentlig og ideell kan gå fint, og det er ikke nødvendig å skaffe seg flere fiender enn nødvendig i kampen mot de kommersielle.

Enig. Det er utfordringer med de ideelle, men det det er masse utfordringer i det offentlige også. Det er bare det at verken de utfordringene vi har i de offentlige i dag, eller de utfordringene vi har med de ideelle, har potensialet for å undergrave hele konseptet med fellesfinansierte velferdstjenester. Men det har de kommersielle. Så tror jeg at hvis vi får ut de kommersielle, er det lettere å ta tak i de andre problemene både i offentlige og ideelle virksomheter.

De har fått offentlige penger

Jeg er overraska over at mange ikke aner at de kommersielle selskapene har fått pengene sine av det offentlige! Mange veit ikke at det er skattepenger! De tror kommersielle barnehager og sjukehjem finansieres av egenandelene folk betaler. Kjøp og salg. En skobutikk og et malerfirma får jo ikke pengene sine fra kommunen, og mange trur kommersielle sjukehjem og barnehager er som skobutikker og malerfirmaer, forretninger altså. Som om jeg skulle ha tatt opp et privat lån i banken, fått bygd en barnehage og satt inn en annonse, kom og få plass til barnet ditt. Så kommer folk og betaler, og så blir det fin privat barnehage. De kommersielle selskapene i velferdstjenester og vennene deres blant politikerne har åpenbart vært svært dyktige til å kamuflere hva det dreier seg om.

Det har de vært. Dette handler om bruk av skattepenger. Det er ikke privat forretningsdrift, dette er i hovedsak offentlig finansierte tjenester. Det vil si når de tar penger ut til seg sjøl, er det i hovedsak skattekroner. I noen tilfeller er det litt «brukerbetaling» også, men det er små summer i forhold. I barnehagene utgjør skattekronene rundt 9 av 10 barnehagekroner. Så hvis en eier har 10 millioner i profitt, så er 9 av de millionene skattekroner, og resten er foreldrebetaling. Så ille er det, og det er stadig flere som ser det. I Sverige, for eksempel, var det en undersøkelse som viste at oppimot 70 prosent av høyrevelgerne sa at man måtte gjøre noe med muligheten til å ta ut privat profitt på skattefinansierte velferdstjenester.

Hva? Det er ganske interessant. Jammen, det trur jeg på!

Jeg var i debatt med Kristin Clemet i sommer, og selv hun måtte ta avstand fra de skatteparadisregistrerte oppkjøpsfondene, og innrømte at det kanskje ikke var en så god ide at de skulle drive barnehager og barnevern og sånt.

Slik kuttes kostnader

• Kutte i bemanningen
• Kutte lønnsutgifter
• Kutte i pensjonsutgifter
• Utnytte markedet
• Strategisk selskapsstrukturering
  (Velferdsprofitørene s. 18)

Oppkjøpsfond

1. Fondet ber om investeringer og lover høy profitt.
2. Fondet kjøper for eksempel en barnehagekjede.
3. Fondet sørger for at det blir mer penger i kjedens kasse.
4. Fondet trenger ikke ta utbytte underveis.
5. Fondet selger kjeden etter 3–7 år, betaler investorene og tar seg klekkelig betalt sjøl.
6. Profitten er høy – både for investorer og for eierne av fondet.
   Det er i pkt 3 det lages differanse mellom tilskudd fra det offentlige og reell bruk.

Vi har jo snakka om den tragiske saken i Asker, der en ansatt ble drept. De ansatte var for få. De hadde heller ikke fått opplæring i sykdommen til den syke. Dersom de ville ha opplæring, måtte de gjøre det på fritiden sin. Slikt blir verken bra for de som jobber eller de som skal ha hjelp.

Det er viktig å få fram konkrete eksempler på hvordan ting virker. Nå kan vi flytte debatten fra «sånn blir det», til «sånn er det». Mange har kommet med advarsler i flere år, de sa hva som ville komme. De har fått helt rett. Nå skjer det. Derfor må det vises fram. Det er vanskeligere å forholde seg til noe som blir varsla om framtida, enn til det som faktisk eksisterer og som vi har hatt erfaringer med i 20 år. Alle som vil vinne den politiske debatten om privatisering, bør sette seg inn i dagens situasjon. Det er det beste utgangspunktet for å vinne denne kampen på.

Ta sykehjemmet tilbake!

Det var et veldig morsomt oppslag i Klassekampen om at Bergen kommune ikke ønsker at kommersielle selskaper skal drive velferdstjenester. Ingen sykehjem i Bergen vil lenger være i kommersiell drift. Det er nå bare fem kommuner i landet som åpner for fortsatt kommersiell drift av sykehjem. Også flere borgerlige kommuner har gjort vedtak der de skriver at man ønsker kun ideelle eller offentlige aktører, som for eksempel Moss og Elverum. Det viser at det har vært en stor politisk bevegelse i dette spørsmålet. Ikke bare ved at flere kommuner har fått rødgrønne flertall, men at også mange flere er opptatt av å stanse velferdsprofitørene.

I det samme oppslaget ble Petter Furulund, direktør i NHO service, bedt om en kommentar, og han sier at dette bare er ren ideologi fra venstresida. Så blir han konfrontert med at det i Moss er høyresida som setter foten ned for private sykehjem.

Han hadde ikke noe annet svar enn: «Ja, det er mye rart som er ute og går om dagen – sjøl i det vi trodde var den borgerlige leiren.» Ha ha. Det er vel heller Høyre og FrP som kjører ren ideologi i dette spørsmålet. Og jeg tror de kommer til å tape på det fordi resultatene av denne politikken er svært upopulær.

I valgkampen var jeg på et møte med demenslegen Lorentz Nitter. Han sa at det å drive sykehjem på grunnlag av anbudskonkurranser, var helt feil. Pasientgruppa varierer, og kan ikke få en enhetspris på seg. Behovet til hver enkelt er det som må telle. I Moss kommune hadde H/FrP bestemt at Orkerød sykehjem skulle overtas av Norlandia Care. Nitter og flere andre spesialister sa opp.

Folk som Nitter har ikke ideologiske skylapper. Han sier han har vært borgerlig i alle år, og at han fortsatt er det. Men i valgkampen gikk han sammen med Rødt i Moss mot privatisering av sykehjem. Folk som han har sett en virkelighet de ikke ønsker å se. Denne virkeligheten er det som må komme fram. Det er det vi må snakke om nå. De faktiske effektene. Eksempler.

Rekommunalisering tyder på at folk har sett en utvikling de ikke ønsker, også langt ut på høyresida. Det er blitt et pragmatisk område. Alle som setter seg inn i dagens finansiering av barnehager, vil se at de kommersielle barnehagene er dramatisk overfinansiert fra det offentlige. Det er ikke lett å forsvare det.

«Vi skal også ha!»

Husker du eksemplet fra debatten i Trondheim? Det var en som fortalte: En skole fikk to elever med spesielle behov. Kommunen måtte gi skolen to millioner ekstra kroner for å gi disse elevene det de trengte. Jeg regner med at det betyr å ansette flere folk, kanskje med spesiell kompetanse. Da kom en privat skole og ville ha to millioner. Men har dere også fått to elever med spesielle behov? Svaret var nei, men når en offentlig skole fikk to millioner kroner, så skulle de også ha! Det var deres rett! Det var svaret.

Ja, det husker jeg. Et godt eksempel på den såkalte «likebehandlingen». Men jeg tror at akkurat dette eksempelet er litt spesielt for den svenske skolen. Men vi kan fort havne der i Norge også. Hos oss er det innen barnehagesektoren at prinsippet om «likebehandling» er trukket lengst. Det er faktisk mye mindre avstand mellom politikken for norske barnehager og den svært kritiserte politikken i den svenske skolen enn hva folk er klar over.

Men jeg lurer likevel på om de to elevene fikk den hjelpa de trengte.

«Skiller seg lite fra andre tjenester»

På Trondheimskonferansen viste du et bilde av regjeringa, som sier «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Du mener det er helt feil. Hva er definisjonen på en velferdstjeneste?

Hva som er velferdstjenester og hva som skal betales i fellesskap, er jo politisk definert. Før var jo ikke barnehager det. Nå er de det. I prinsippet kan man jo bestemme at frisør skal være det. Hudpleie eller hva som helst. Det vil sikkert forandre seg litt, kanskje øyne og tenner blir definert inn en gang. Det er tett sammenheng mellom begrepet velferdstjenester og hvilke tjenester som er skattefinansiert. De anses som grunnleggende viktige i folks liv. Og det er også spørsmål om hva som egner seg i et marked. Hvis jeg skulle gå rundt og velge meg en frisør, kan jeg ikke lett vurdere kvaliteten på forhånd. Men hvis jeg blir misfornøyd, kan jeg gå til en annen neste gang. Hvis du har putta ungen din i en barnehage eller operert et kne, så er fleksibiliteten begrensa. Velferdstjenester er tjenester som er viktige for folk i hverdagen. Effekten av et veldig mislykka besøk i helsevesenet er ekstremt mye større enn et mislykka besøk hos frisøren.

Profittforbud er mulig!

Er det mulig å stoppe kommersialiseringa?

Svaret er absolutt ja! Det skjer forandringer. Bare se på forskjellen på lokalvalgkampen i 2011 og 2015. I 2011 løp høyresida rundt og sa «bedre kvalitet for lavere pris», og vant på walkover. I 2015 sier bare 5 kommuner at de skal fortsette med konkurranseutsatte sykehjem. Når flere kommuner styrt av de borgerlige sier at det skal vi ikke ha, skjønner jeg at det har skjedd en stor endring av denne debatten på en fire-fem år. Jeg tror at nøkkelen er folkeopplysning og skolering. Og så må man ikke tro at disse kommersielle aktørene gir seg lett. Men dette er en kamp det er mulig å vinne. Man må tenke at det er en maraton, men fullt mulig å vinne.

Det overordna prinsippet som er enkelt å formulere til alle, er at vi må ha skatte-finansierte tjenester uten profitt. Det må gjennomføres på ulike måter i de ulike sektorene. Vi må ha et profittforbud!

EUs flyktningavtale med Tyrkia er et brudd på asylretten

Verden står ovenfor den største flyktningkrisa siden andre verdenskrig. Krigen i Syria er inne i sitt femte år og flere millioner mennesker er tvunget på flukt. Rødt mener det er en skam at EU og de europeiske landene gjennomfører hestehandler med menneske-rettighetsverstingen Tyrkia for å stenge flyktninger ute, heller enn å verne om mennesker på flukt og retten til å søke asyl.
(…)
Rødt krever at EU og de europeiske landene stopper avtalen. Europeiske land må bli enige om en solidarisk og rettferdig måte å fordele ansvaret for bosetting av flyktninger på, og begynne å arbeide for å etablere trygge og lovlige veier til Europa for personer som har behov for å søke asyl. Det er den eneste måten å forhindre at flere desperate mennesker risikerer livet sitt for å nå trygghet i Europa. Og det må skje nå, mennesker skyller stadig opp på greske strender.
(Vedtak på Rødts landstyremøte 8.–10. april)

Frankrike

Det ble voldsomme opptøyer i Paris og andre franske byer da titusenvis av studenter og arbeidstakere demonstrerte mot et omstridt forslag til ny arbeidsreform.

I hovedstaden kastet en rekke ungdommer flasker og brostein mot sikkerhetsstyrkene som savrte med tåregass. Lignende scener utspilte seg i byene Nantes, Marseille, Lyon og Toulouse torsdag.

Demonstrasjoene er de siste i en protest-bølge som startet for rundt to måneder siden. De sammenfaller med arbeidsnedleggelse i en rekke sektorer, deriblant luftfart og tranport.

Den omstridte reformen har til hensikt å redusere den vedvarende arbeidsledighetene som ligger på 10 prosent i Frankrike.

Men motstanderne frykter at lovreformen i arbeidslivet skal knuse arbeidernes rettigheter og føre til ytterligere svekking av unge franskmenns jobbsikkerhet.

Ungdomsledigheten er på 25 %. «Vær ung – hold kjeft» sto det å lese på et banner i en protest i Toulouse sørvest i landet.

– i løpet av de siste ti årene har forholdene forverret seg på forferdelig vis for unge folk, sier pensjonisten Gilles Cavaliere, som deltok i en demonstrasjon i Lyon. (…)
NTB 28/4

Benytt unntaksklausulen i EØS-avtalen

Situasjonen er alvorlig i flere bransjer, med flere løsarbeidere, færre faste stillinger og mer arbeidslivskriminalitet. I deler av arbeidslivet står tariffavtalene i fare for å rakne. På tross av skjerpet regulering og kontroll har arbeidsinnvandringa etter EUs østutvidelse ført til økt lavlønnskonkurranse i arbeidslivet. Rødt går inn for å begrense arbeidsinnvandringa i dagens situasjon.

Vi opplever nå et «tilbudssjokk» av arbeidskraft, med massearbeidsledighet i utsatte bransjer. Det vil gjør organisering av arbeidsinnvandrere vanskeligere, og øker risikoen for utnyttelse fra useriøse aktører. Rødt jobber i kommunestyrer og fylkesting landet rundt for å bedre rutinene for offentlige innkjøp og anbudsprosesser etter den såkalte Telemarksmodellen. Dette er et viktig ledd i kampen mot sosial dumping.

Færre arbeidsinnvandrere fra EØS-området vil lette på trykket i arbeidsmarkedet, samtidig som det vil være en offensiv mot et useriøst arbeidsmarked. I tillegg til å bekjempe det økende innslaget av vikarer og midlertidig ansatte i norsk arbeidsliv, må Norge ta i bruk EØS-avtalens unntaksklausul (artikkel 112–114): EØS-regler kan settes til side «når alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare er i ferd med å oppstå».
(Vedtak på Rødts landstyremøte 8.–10. april)

Kate Evans:
Red Rosa – A graphic biography of Rosa Luxemburg
London: Verso Books, 2015, 220 s.

I de siste årene har det vært en eksplosjon i tegnede biografier. Det finnes for eksempel tegneseriebøker om både Che Guevara og Malcolm X, og opptil flere om Karl Marx. Red Rosa skiller seg fra disse gjennom den vekten som skaperen Kate Evans’ legger på at alt skal være historisk korrekt. Mange av tegneseriens tekstavsnitt og replikker er faktiske sitater – om enn i et modernisert språk – hentet fra skriftlige kilder. Boka er også utstyrt med et omfattende noteapparat med kilder. Det er et bra utgangspunkt for en skildring av et så omfangsrikt og dramatisk liv som Rosa Luxemburg sitt, slik at det både er en spennende historie om en modig damas plass i den revolusjonære bevegelsens ungdom og en samtidig en studiesirkel.

Historien begynner med Rosa Luxemburgs fødsel i den daværende russiske satellittstaten Polen i 1871. Evans introduserer en trassig liten jente full av opprørsgnist og virketrang. Allerede som ung opplever hun motgang fra sine omgivelser, og blir diskriminert både fordi hun er jente og fordi hun er jøde. Likevel blir det raskt tydelig at Rosa er et intellektuelt talent av de sjeldne. Ønsket om å studere gjør at hun flytter til Sveits i 1889, for å gå på Universitetet i Zürich, det eneste på hennes tid som tillot kvinnelige studenter. Her studerer hun filosofi, politikk, historie og økonomi, og blir enda sterkere i sin sosialistiske overbevisning.

Forut for sin tid

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde lest mye av Rosa Luxemburg fra før av. Derfor var det interessant å bli bedre kjent med hennes politiske teorier. Et av hennes mest iøynefallende trekk er hvordan hun på så mange områder er forut for sin tid. Evans vier mye plass til å forklare Luxemburgs politiske arbeider, hennes videreutvikling av Marx’ teori om kapitalakkumulasjon (som Lenin åpenbart har stjælt mye fra) og hennes syn på kapitalismen. Jeg skulle gjerne lest mer om debatten mellom Luxemburg og Bernstein, og Luxemburgs kritikk av revisjonismen. Disse er gitt forholdsvis liten plass i boka.

Evans legger også vekt på hvordan Luxemburg forutser den økonomiske globaliseringen og det militærindustrielle komplekset lenge før disse i det hele tatt eksisterer som begreper. I de delene som fungerer som teoretiske utgreinger, kunne Evans riktignok med fordel utnyttet tegneseriemediet bedre, og brukt flere visuelle virkemidler i stedet for tekst.

Demokratisk revolusjonær

Forholdet mellom revolusjonære og reformister, mellom sosialdemokratiet og kommunismen er et sentralt tema gjennom hele historien, og blir enda viktigere etter at Luxemburg flytter til Tyskland i 1898. Hun er og blir en standhaftig revolusjonær og mener revolusjon er en forutsetning for å frigjøre arbeiderklassen og alle samfunnets minoriteter. Hun blir gang på gang skuffet over partikollegene i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) som hun oppfatter at begår stadig knefall for makta og opptrer for defensivt. Det definitive sviket kommer når SPD i den tyske riksdagen i 1914 gir sin tilslutning til Keiser Wilhelms krigsplaner.

På den annen side er Luxemburg tidlig ute med å kritisere bolsjevikene for deres anti-demokratiske feil og mangler, som ettpartisystemet og manglende pressefrihet: «Frihet for tilhengerne at det ene partiet er ikke frihet i det hele tatt. Frihet er alltid og nødvendigvis frihet for de annerledestenkende». Denne kritiske tradisjonen har heldigvis styrket seg siden Luxemburgs tid og blitt dominerende på den revolusjonære venstresiden av i dag.

Det er motsigelsen mellom sosialdemokratiet og kommunismen som blir Luxemburgs skjebne. Etter at krigsmotstanden i SPD vokser og partiet splittes, stifter Luxemburg sammen med blant andre Karl Liebknecht Spartakusforbundet, som i 1918 blir til det tyske kommunistpartiet. Under Spartakusopprøret året etter må Luxemburg være vitne til at SPD ved president Friedrich Ebert sender frikorpsmilitsen på de streikende arbeiderne og knuser opprøret med brutal maktbruk. Frikorpset arresterer Luxemburg, Liebknecht og andre opprørere. Luxemburg blir skutt og liket kastet i en av Berlins kanaler.

Ikke stor kunst

Selv om boka til tider framstår som en tegnet studiesirkel, er det også rom for personlig drama og romantikk. Det er lett å skimte Evans sympati for Luxemburg når hun beskriver hvordan forholdet til Leo Jogiches surner og han truer med å drepe henne. Historien er også krydret med små sjarmerende øyeblikkskildringer som når Rosa triumferende viser fram den siste oppfinnelsen fra Paris, bh-en, og erklærer at kvinnene er frigjort fra de trange korsettene. Dette er med på å understreke at boka faktisk er en biografi, selv om den er tegnet.

Evans’ strek er forholdsvis enkel og ikke veldig imponerende. Dette er ikke stor tegneseriekunst. Men som et grep for å gjøre Luxemburgs livshistorie og viktigste politiske bidrag mer tilgjengelig, fungerer det ypperlig. Boka er absolutt leseverdig, og den tar deg ikke mer enn en kveld å pløye gjennom. Kate Evans har laget en spennende, lærerik og annerledes biografi om en usannsynlig driftig og modig dame som i løpet av sitt korte liv ofte befant seg i sentrum av historiens gang.

Linn-Elise Øhn Mehlen

Sara Gunnerud og Wegard Harsvik:
Ord er makt
Oslo: Res Publica, 2015, 274 s.

Man forventer en treffende tittel fra en bok skrevet med det mål for øye å lære bort språklig påvirkning og virkningsfull kommunikasjon. Ord er makt er slikt sett en beskrivende tittel på en bok som ser på det en spinndoktor driver på med. Med røtter i forskningsgrener som lingvistikk viser den med eksempler hva slags kommunikasjon som fungerer og hvorfor den gjør det. For de som kjenner den danske tv-serien «Borgen» og karakteren Kasper Juul, er boka på mange måter et blikk inn i hodet på hvordan en spinndoktor, eller kommunikasjonsrådgiver om man vil, resonnerer og produserer virkningsfulle budskap. Serien er fiksjon, men yrket – og dermed denne boka – griper direkte inn i dagens politiske virkelighet.

Ord er makt gir leserne et verktøy for å forstå hvordan retorikk og kommunikasjon fungerer. I beste forstand er dette redskaper for å skape engasjement, snakke forståelig og få frem budskapet så klart at det ikke drukner i mengden. I seg selv er dette selvsagt ikke etisk betenkelig i et samfunn som må kommunisere tydeligere hva det vil, på kortere tid. Men den samme boka forteller oss også om hvordan enkelte har lykkes ved å spre løgn og skjule sannheten bak tilslørende honnørord.

Dette er boka for den overgjennomsnittlige politikk- eller kommunikasjonsinteresserte nordmannen, med to sosialdemokrater som forfattere. Den er ikke vanskelig, men temaet er spisset og krever en fot inne i politikken og språkbrukens historie før den virkelig gir fra seg sitt fulle potensial. Selv om det finnes utenlandske bøker som går grundigere til verks, er denne bokas fortrinn at forfatterne har lykkes med å presentere norske og svenske eksempler, slik at den målgruppen de har i tankene kan høste er betydelig læringsutbytte.

Metaforkapittelet og «hvordan har høyrepartiene lykkes» er svært gode kapitler. For den politisk engasjerte føles det nærmest som en thriller å lese, og vi får opp pulsen i jakten etter å få vite hva slags uhumskheter Erna Solberg og hennes likesinnede har brukt. Når svaret kommer er det som en lyspære blir tent – hvorfor så jeg ikke det – da.

Det er ikke tilfeldig at statsministeren konsekvent bruker et uttrykk som «Mennesker, ikke milliarder». De måtte kvitte seg med stempelet Jern-Erna og kalkulatorpartiet Høyre. Det er heller ikke tilfeldig at Høyre snakker «konsekvent om vår egen politikk» i et forsøk på å fremstå som for gode til skittkasting, eller bruker «robust» slik at det nærmest er blitt en klisjé. Dette er resultater av den samme ideen om strategiske kommunikasjon som boka forklarer oss så godt. Eller med et sitat fra Ketil Solvik Olsen:

Vi legger ikke om politikken, vi legger om retorikken.

Så hva er så konsekvensene av at høyresiden ikke endrer politikken, bare kommunikasjonen? Harsvik har i det siste kapittelet, «Det arbeiderbevegelsen må gjøre», skrevet noen oppmaninger og konkludert. Høyresiden har lykkes overraskende godt med å «pålegge» sine støttespillere språkordrer. Men pga. den anti-autoritære ryggmargsrefleksen på venstresiden peker han på at arbeidet med et felles språk for et parti er utfordrende. Forfatternes løsning er et lite stykke egenreklame: Ved å lese boka vil du forstå hvorfor det er viktig å snakke som en samlet enhet, dvs. under en og samme språkparaply. Det argumenteres for at boka må leses av venstresiden for å kunne kommuniserer strategisk og å forstå verdien av strategisk kommunikasjon. En bevegelse som taler med flere tunger, og attpåtil utydelig, er dømt til å mislykkes. (Dette bør selvsagt leses nøye av Jonas Gahr Støre!).

Debatten og ikke minst kritikken rundt denne type kommunikasjon har pågått i mange former. Kritikken av pr-byråer og evnen til å kjøpe seg kommunikasjonskompetanse er en av dem. En god refleks blant alle sosialister bør være at hvis en kapitalist kjøper seg dette, er det for å tjene penger. Da bør vi, og må vi, ta det alvorlig at høyresiden og dens interessegrupper allerede har brukt milliarder på slike språk- og markedsføringstjenester som boka analyserer. Ved å gi en rekke konkrete – og høyst avslørende – eksempler på hvilke kommunikasjonsstrategiske grep høyresiden har tatt for å vinne makt, gir denne boka oss et våpen som må brukes for å ta igjen. Hvis ikke, for å bruke en metafor, vil høyresiden kjøre fra oss i en Ferrari mens vi fortsatt sverger til hest og kjerre på politikkens motorvei. Politisk påvirkning er nemlig et fag som utvikler seg fort, og høyresiden har allerede et øre som fanger opp hva som rører seg. Angrepene kommer til å komme. Spørsmålet er om vi er forberedt. Et fersk eksempel på at det kan nytte, er hvordan det etter alt å dømme har lykkes venstresiden å omdefinere KrFs ventetid til skammedagen i forbindelse med partiets siste abortforslag om obligatorisk «refleksjonstid»

Det pågår en strid, der ord er våpen. Striden handler om hvem som får sette agendaen, definere samfunnsproblemene og hva politikerne kan gjøre med dem. Den som får bestemme hva den offentlige debatten skal handle om, og på hvilke vilkår, har et stort overtak. Ord er makt i politikken.

Dette sitatet kan på mange måter tjene til å oppsummere boka. Den som allerede har et hjerte for politisk kommunikasjon, kommer både til å lære noe nytt og få et nytt og oppdatert syn på det man allerede (trodde) man visste.

Den nærmeste boka å sammenligne med må være Tarjei Skirbekks Hvordan vinne valg. Den respektable kommunikator bør lese begge. De dekker hverandre bare flyktig, men Ord er makt lykkes bedre med å formidle kjernepunktene. Dessuten er den skrevet slik at kunnskapen fester seg betydelig bedre, og slik sett er den verdt både pengene og den tiden det tar å lese 274 sider. Og skulle den stimulere til å gå dypere ned i temaer som «den politiske hjerne» og bruk (og misbruk) av metaforer, kan det vises til bøker av bl.a. George Lakoff, Drew Westen og Frank Luntz. De er alle språkguruer som forfatterne av «Ord er makt» har hentet innsikt og eksempler fra, og de gir oss kilder vi kan øse ytterligere fra.

Trym Solhaug Vassvik

Åsmund Egge, Sven G. Holtsmark og Aleksej A. Komarov:
Aleksandra M. Kollontaj:
Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930
Omsett av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil.
Oslo: Res Publica, 2015, 842 s.

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj var verdas fyrste kvinnelege diplomat. Starten på hennar diplomatikarriere var i Noreg. No er dagboknotata hennar blitt utgjevne på norsk. I tida mellom 1922 og fram til 1945 var ho sovjetisk diplomat i Noreg, Mexico og Sverige. I denne perioden oppheldt ho seg i Noreg 1922–26 og 1927–1930. Tidlegare, i 1915–1917, hadde Kollontaj også hatt opphald i Noreg. Ho kjende altså godt til norsk arbeidarrørsle og det norske samfunnet før ho vart utnemnd til den sovjetiske handelsdelegasjonen i Noreg.

Då den norske staten godkjende sovjetregjeringa i 1924, vart ho leiande diplomat.

Dette er ei spanande bok!

I nesten heile epoken ho var diplomat, skreiv Kollontaj dagbøker. Desse dagbøkene finst ikkje i dag, eller rettare sagt: Vi veit ikkje kvar dei eventuelt er. Men Kollontaj overleverte ein registert tekst til det som tidlegare heitte Marx-Engels-Lenin-instituttet i Moskva som i dag er det «Russiske arkivet for sosial og politisk historie». Dagbøkene er tidlegare utgjevne på tysk, men i den utgjevinga er det mest frå tida i Sverige og Mexico. No er altså utgjevinga av dagbøkene frå tida i Noreg her, og notata i arkivet i Moskva er direkte omsett.

Sidan manuset er redigert i ettertid, kan ein stille kritiske spørsmål til kor haldbart manuset er som historisk kjelde. Kollontaj har tilført fleire avsnitt i ettertid, tankar og meiningar. Dette er ikkje eit uvanleg problem ein har når ein arbeider med historisk materiale. Det er svært sjeldan at vi kan garantere at det som står i dokumentet, er «sant». Likevel må ein prøve å spore etter proveniensen til dokumentet – i kva for kontekst vart dokumentet skapt i – og tolke det med dei opplysningane vi har.

Etter mi meining har redaksjonen her utvist kjeldekritikk til gangs. Det kan vi sjå gjennom det svært omfattande noteapparatet. Medlemmene i redaksjonen kan norsk og sovjetisk historie i mellomkrigstida ut og inn. Lurer ein på noko når ein les, så er det nesten garantert at det finst ei note for det. Eller motsett: Om du ikkje lurte på om det var 16. oktober 1922 at Kollontaj kom til Noreg, så kan notane fortelje deg at det var truleg 14. eller 15. oktober. Boka har også flotte fotografi av Aleksandra Kollontaj og eit personregister.

Ja, for sjølv om tittelen og innleiingskapittelet er noko tørt og ganske sakleg, så vert det avfyrt frå side 86. Krutet er det Aleksandra Kollontaj som står for, og eg let meg rive med av denne boka. Heldigvis er det dagboknotata som er størsteparten av boka! Men på sett og vis er det naudsynt å lese boka med denne leserettleiinga som forordet og innleiingskapitlet gjev – utan det manglar lesaren eit apparat for fortolkinga av dagbøkene.

Eit anna Noreg

Dette er historia om eit anna Noreg enn det vi kjenner i dag. Der dei fremste i eksportnæringa er sildesalslag som vil sikre seg marknadstilgang til den nye sovjet-russiske marknaden og der Sovjetunionen tilbyr russisk rug. Sild og fisk var viktig for Noreg, og Kollontajs strategi var å få sovjetrussiske styresmakter til å kjøpe norsk sild mot at norske styresmakter gav visse politiske innrømmingar. Anerkjenninga av sovjetregjeringa var fyrste steg. Men det var mykje frustrasjon for diplomaten Kollontaj der ho balanserer mellom innpåslitne sildeseljarar og treige telegram frå Moskva. Ho skriv oppgitt i dagboka: «Hvor lenge må jeg ennå holde på her med sildehandel og være løsrevet fra vårt partis skapende, levende arbeid og fra vår sosialistiske republikk?» (s. 213) Det er openbart at handelspolitikk kan ta på.

Også at Noreg vann fram med herredømmet over Svalbard gjennom Svalbard-traktaten, er mykje Kollontajs diplomtiske verk. Kollontaj forstod at norsk kontroll over Svalbard var eit viktig spørsmål i den norske ålmenta på tvers av partigrenser.

Det er glimt av norsk arbeidarrørslehistorie i dagbøkene. Kollontaj involverte seg ikkje direkte i arbeidarrørsla i den tida ho var diplomat. Sjølvsagt var ho svært oppteken av å forhindre splittinga av Arbeidarpartiet i 1923 og ho involverer seg kjenslemessig, men som diplomat kan ho ikkje blande seg direkte inn: «Alle mine tanker, alle bekymringer, hele jeg, er konsentrert om èn ting: Hvordan unngå en splittelse på Arbeiderpartiets kongress?» (s. 288) Ho prøver snakke Olav Scheflo og Arvid G. Hansen til fornuft, men utan hell.

Kollontaj lever fjernt frå husmorkvardagen som dei fleste kvinnelege medlemmer i DNA og NKP levde i mellomkrigstida. Ho omgås sjølvsagt NKP-toppar som Adam Egede-Nissen og Olav Scheflo, men ho er også på besøk hos Vigeland og hos Nansen.

I tida før Kollontaj vart diplomat, var ho derimot meir involvert i norsk arbeidarrørsle. I følgje ho sjølv var det ho som innførte 8. mars som internasjonale kvinnedag i Noreg i 1915. Kollontaj var ein kjent person allereie før ho kom til Noreg, og ho var ein leiande person i internasjonal arbeidarrørsle. Dei viktigaste norske kontaktane knyta ho i ungdomsrørsla, og ho fekk fleire langvarige vennskap med personar i norsk arbeidarrørsla, som til dømes Rachel Grepp i Arbeidarpartiet. Ole Martin Rønning (som også har æra for det omfattande notearbeidet i boka) forklarer at Kollontaj gav Rachel Grepp ansvaret for å ta vare på det av hennar private arkiv som fanst i Noreg etter at ho var ferdig med diplomatgjerninga. Kollontaj sine manus måtte for all del ikkje sendast til Stalins Sovjetunionen, og det var AP som fekk oppgåva, ikkje det sovjetiserte NKP.

Kollontaj stod for sine eigne meiningar og let seg ikkje kue av Stalins instrukser. Det er også dagbøkene eit bevis på.

Eva Marie Mathisen

Svein Lund:
Gull, gråstein og grums!
Bind 1: Omstridde Gruver, 2015
Bind 2: Med lov skal land øydast, 2016
Forlag Davvi Girji

Svein Lund har utgitt bind 2 i en planlagt serie på 4 bøker om ulike sider ved norsk gruvedrift. Bind 1 kom i juni 2015 og har undertittel Omstridde gruver.

Det er også oppretta en nettversjon, på http://gruve.info. Her vil du i tillegg til innholdet i bøkene finne ein del tilleggsmateriale og bilder som ikke får plass i bøkene.

Bind 3 om utvalgte gruver gjennom tidene skal komme i løpet av 2016 og bind 4 om Noreg og verda i 2017.

I bind 1 går forfatteren gjennom historia til fem ulike forekomster/gruver med til dels unikt billedmateriale særlig knytta til Biedjovagge/Guovdageaidnu som er forfatterens bosted i Norge.

Forfatteren har vært opptatt av utviklinga av norsk gruvedrift og konsekvensene for natur, folk, fiske og samiske rettigheter og reindrift i en årrekke. Dels som en politisk aktivist hele sitt liv, og som en del av det som aktiv i Naturvernforbundet i Finnmark. Samtidig er boka ikke polemisk, men lavmælt, konkret og grundig i sine beskrivelser. Kunnskapsmessig er boka vanskelig å forbigå for faglige og politiske miljøer.

Boka er i høyeste grad aktuell når den beskriver gruvedrifta i og rundt Biedjovaggi/Guovdageaidnu, Kvalsund/Repparfjord, Sør-Varanger/Bjørnevatn og sammenlikner deponiutfordringene for Titania i Jøssingfjorden/Dyngadypet med Engebøfjellet/Førdefjorden.

Forfatteren ramser ikke bare opp fakta. Tvert om får vi presentert en levende historiefortelling om gruvene, de ulike forsøkene på gruvedrift og hvilke aktører som har vært på banen. Foruten en god faglig ballast knyttet til gruveproblematikk blir leseren en oppdatert på viktige historiske og politiske hendelser.

Mellom utgivelsene av bok 1 som kom i juni 2015 og bok 2 som kom nylig, har nyhetsbildet vært preget av to store gruvekonkurser i Norden.

Konkursen til Northland Industrier i Pajala i Nord-Sverige med rundt 14 milliarder i gjeld og konkursen til gruveselskapet som drev i Sør-Varanger med rundt 3,5 milliarder og endte med i minus, er blant de største konkursene noensinne i sine respektive land.

Begge konkursene har bidratt til at media er blitt litt realitetsorientert når det gjelder hvor lukrativ gruvedrift er eller kan være. Lokale politikere og sentrale myndigheter har ennå en vei å gå før de lander på en plattform som ivaretar landets, lokalsamfunnenes, berørte personer og næringer sine interesser.

Arne O. Holm beskriver sitt syn på Sydvaranger-konkursen (25.11.2015 i High North News): http://www.highnorthnews.com/kommentar-ned-med-tronen-alteret-pengeveldet/ Noen utdrag herfra:

• Den egentlige historien om Sydvaranger Gruve AS handler om hvordan et internasjonalt selskap, børsnotert i Australia, ganske nådeløst har tømt dagbruddet i Bjørnevatn for all tilgjengelig malm.

• I High North News har vi avslørt hvordan selskapet nærmest konsekvent har unnlatt å bryte gråberg, og i stedet har ranet til seg de siste restene av malm som ligger i dagen. Eller som det i litt mer diplomatisk språkdrakt heter i en rapport fra Direktoratet for Mineralforvaltning som vi refererte fra i HNN forleden:

De grunnleggende forutsetningene for driftsplanen fra 2010 er ikke fulgt.

Stort etterslep av gråbergsbrytning, spesielt i nordøstdelen av Bjørnevatnsbruddet.

Underkutting av foten til Storsleppa, som resulterte i utglidning, og fastlåsing av betydelige malmkvanta for flere år framover. 

Videre:

For når Direktoratet for Mineralforvaltning i det hele tatt har en mening om hvordan private eiere driver sin gruve, så skyldes det det enkle, men viktige faktum at malmen i Sydvaranger er statens eiendom.

Jernet, som etter hvert ligger under et nærmest ugjennomtrengelig lag av stein i Bjørnevatn, er en nasjonal ressurs eid av staten. Eierne av Sydvaranger Gruve AS har, for en nærmest symbolsk sum, leid malmrettighetene av den samme staten.

En slik leieavtale kan gi eierne store overskudd. Staten på sin side kan til gjengjeld kreve at gruva drives på en langsiktig og forsvarlig måte.

I stedet for å forvalte gruva i tråd med regelverket, og i tråd med de standarder som langsiktige eiere ville ha gjort, har eierne av Sydvaranger Gruve AS knapt nok brukt ei krone på nødvendig oppfaring av gråberg for å komme til jernmalmen. De etterlater seg ei gruve som det med et forsiktig anslag vil koste et par hundre millioner kroner å gjøre produksjonsklar igjen.

Bakgrunnen for å ta med såpass mye fra kommentaren til Arne O. Holm er at den setter søkelys på at Norge ved inngangen til 2016 ikke har et Direktorat for Mineralforvaltning som er i stand til å handheve det lovverket de er satt til å forvalte, og heller ikke er i stand til å følge opp sine egne pålegg. Det burde uroe de fleste. Den erfaringa bringer oss rett over til 2. bind i bokserien til Svein Lund som har undertittel: Med lov skal land øydast. Dette er et ordspill på sånn det var sagt i Frostatingslova: Med lov skal land byggjast og ikkje med ulov øydast.

I dette bindet tar forfatteren for seg i detalj hvilken lovgiving som regulerer ulike sider ved mineralleiting og gruvedrift i Norge. Fra spørsmål om arbeidervern i Arbeidsmiljølova, via minerallovgivninga i Norge, avgift og skattepolitikk samt forvaltning av mineral og miljø.

Den som tror at dette blir tørt og kjedelig, tar feil. Sjølsagt kommer ikke forfatteren utenom å gjengi avsnitt fra lovverket i sin helhet, men dette er satt i sammenheng med levende beskrivelser fra ulike gruver og med aktuelle eksempler.

Mens dette skrives pågår det aksjoner mot gruvedrift på Engebøfjellet. Det er protester fra samiske representanter og reindrift mot gruvedrift i Repparfjord/Kvalsund samt mot kvartsittuttak ved Nasa i Rana kommune. Den som ønsker seg saklig bakgrunn for egne meninger, kommer ikke utenom å skaffe seg de to bøkene som allerede er utgitt. Ja, anmelderen vil og si at forventningene til de to neste bøkene er så store at han tror dette firebindverket vil bli stående som en referanse for de som er opptatt av de samfunnsmessige konsekvenser av gruvedrift og mineralleiting i Norge.

Per-Gunnar Skotåm

Trugar innvandringa velferdsstaten, slik Fjermeros hevdar, i Rødt! nr 2/2016?

Mi oppfatning er, i likskap med Maria Wasvik i Rødt! 1-2016 og truleg til skilnad frå Halvor Fjermeros i neste nummer, at Ali og mange av hans jamlikar bør få opphaldsløyve i Norge.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Ali frå Somalia er 20 år og innvandrar til Norge. Far hans og bestefar hans og alle onklane var kystfiskarar med opne båtar i Adenbukta. Dei siste tiåra har europeiske fabrikktrålarar nærast støvsuga havet. Mange svelt, arbeid finst ikkje, og politiske opponentar blir møtte med ei kule eller eit knivstikk. Ali ser inga anna råd enn å gjere avtale med menneskesmuglarar og gi seg ut på den farefulle kryssinga av Sahara og den endå meir risikable overfarten over Middelhavet i eit fortvilt håp om å få seg arbeid i Europa og sende pengar til familien. Men i Norge blir han sett på som lykke-jeger og returnert.

Polske Mica er også 20 år og arbeidsledig i heimlandet. Han kjem i ly av EØS-avtalen, får godkjent si yrkesutdanning som tømrar, kan søkje arbeid i Norge og få del i norske velferdsordningar.

Mi oppfatning er, i likskap med Maria Wasvik i Rødt! 1-2016 og truleg til skilnad frå Halvor Fjermeros i nummer 2-2016, at Ali og mange av hans jamlikar bør få opphaldsløyve i Norge. Om me må ta inn somme og avvise andre, bør me stengje grensene for Mica.

Migrasjon som politisk endringskraft

Kapitalismen produserer sin eigen bane, skreiv Marx med vekt på industriveksten og arbeidarklassen. På dei meir enn halvtanna hundre åra etterpå har det ikkje gått slik. Den herskande klassen er den same som på Marx si tid, like kynisk og endå mektigare. Med statens hjelp importerer dei arbeidskraft til våre land når dei treng det og støyter ut denne arbeidskrafta når ho ikkje trengst.

Også i migrasjonen ligg ein kime til kapitalismens sjølvdestruksjon. Dersom plyndringa av fattige land og verdas natur går for langt, vil utvandringa bli til folkevandring, frå land som blir frårana eller får øydelagd sine naturressursar og til land som ranar og øydelegg. Fjernsyn, mobiltelefonar og internett gjer at folk verda over veit at andre vassar i luksus. Dei skjøner at når livsgrunnlaget for dei små blir øydelagt, er det fordi dei store og rike øydelegg og korkje på grunn av gudars motvilje eller vrang natur.

Me bør ikkje ønskje ei framtid med masse-migrasjon velkommen, heller ikkje me som meiner dagens Europa høyrer heime på historias skraphaug. Men viss me i det rike vest held fram med global plyndring og naturøydelegging og murar oss inne med våre privileg, legg me opp til ei slik framtid.

Innvandring, arbeidsplassar og velferdsordningar

Trugar innvandringa velferdsstaten, slik Fjermeros hevdar? Eit hovudprinsipp bak dei norske velferdsordningane, at dei skal vere generelle eller universelle, vart innført av Nygardsvold-regjeringa i 1936 med alderstrygda. Etter kvart kom sjuketrygd, uføretrygd, arbeidsløysetrygd, barnetrygd og enke- og morstrygd, alt i eit fattig land samanlikna med dagens Norge. No står tanken om universelle ordningar veikare enn nokosinne etter 1936. Ikkje på grunn av økonomi, me har uendeleg mykje betre økonomi no enn då, men fordi ei anna tenking er i ferd med å vinne, tanken om at felles ansvar er moralisme og naivitet. Om me aksepterer at éi gruppe innan Norges grenser skal behandlast på måtar som avskrekkar andre, er steget stutt til liknande politikk for andre utsette grupper, fattige, arbeidsledige, sjuke, eldre, etniske minoritetar.

Gjer innvandring at det blir overskot av arbeidskraft, at lønner difor går ned og tilkjempa arbeidarrettar tekne vekk? Det finst, som Fjermeros legg vekt på, døme på at innvandrarar har vorte underproletariat. Men det finst også vellykka fagleg kamp i land med mykje innvandring. I USA var dei første tiåra av 1900-talet år med masseinnvandring, og dei var framgangsrike år for arbeidarklassen, med medlemsvekst i fagrørsla, lønnsauke og vellykka streikar. Samtidig med at landet rundt 1920 stengde grensene, byrja tilbakegangen. I 1919 deltok meir enn 4 millionar arbeidarar i 3600 streikar, ti år etter deltok 289.000 arbeidarar i 900 streikar, skriv Howard Zinn. Då krisa slo inn for alvor hausten 1929, var fagrørsla handlingslamma.

Men Norge no har stor arbeidsløyse og nedgang i talet på arbeidsplassar? Det er arbeidsplassar me manglar, ikkje arbeidsoppgåver. Me bur i eit land med minkande industriproduksjon, uløyste helse- og omsorgsoppgåver, forsømt vedlikehald og 60 prosent importert mat, eit land utan evne til å ta tak i oppgåvene. Å godta denne tilstanden som ramme for handling er å gjere seg sjølv makteslaus.

Me kan jamføre med Sverige etter krigen. Innvandringa frå Finland kunne ha ført til politisk kamp svenskar mot finnar, til masse-arbeidsløyse og ein finskfødd lågkaste. I staden vart innvandrarane inkluderte og ei sentral gruppe i å byggje den svenske industri- og velferdsstaten.

Når den nordiske velferdsmodellen no er i faresona, som Fjermeros skriv og eg er samd i, er det altså ikkje på grunn av innvandring, men på grunn av politikk. Dette ser me om me samanliknar dagens Sverige og Finland. Sverige har hatt mykje innvandring også dei siste tiåra. 15 % av innbyggjarane har anna fødeland. Finland har berre 4 % fødde i andre land. Men arbeidsløysa har vakse meir der. Nyleg parkerte den finske Riksdagen fagrørsla og forhandlingssystemet og vedtok i lovs form mindre sjukepengar og færre fridagar.

To framtider

Når forholda blir for ille, bryt folk opp og gir seg på vandring. Norske eller europeiske vedtak om å stengje grenser vil ikkje hindre det. Grensestenging er å styre oss inn i ei framtid med murar, piggtråd, militærmakt og krigar frå dei rike og terroraksjonar frå somme av dei fattige og politisk handlingslamma.

Alternativet er å arbeide for ei framtid bygd på planøkonomi og likskapstenking. Det inneber kamp mot miljøøydeleggingar, utbytting og invasjonar, og det inneber kontrollert innvandring til land med plass og økonomi til å ta imot fleire, som Norge. Altså at me tek mot dei med størst behov, om behova er politiske, religiøse, økonomiske eller økologiske. Kjem me ikkje unna det vanskelege valet, tek me imot Ali frå Somalia framfor Mica frå Polen.

Eg tek altså ikkje til orde for fri innvandring. Økologi og naturressursar gjer at land må kunne ha kvotar. Om alle rike europeiske pensjonistar skulle ønskje å flytte til Spania eller Hawaii, bør styresmaktene der kunne seie at nok er nok. Det eg tek til orde for, er at Norge og andre europeiske land må føre ein langt rausare innvandringspolitikk enn i dag.

Samtidig har dei rett, dei som seier at det beste oftast er å hjelpe folk der dei er. Det gjeld å bremse og avvikle den rike verdas utplyndring og naturøydelegging, og det gjeld å gi gjennomtenkt bistand til fattige folk og land. Men no er me i den paradoksale situasjonen at dei som seier dei vil hjelpe folk der dei er, såleis regjeringspartia og deira støttespelarar, samtidig skjer ned på bistand og aukar norsk utbytting av fattige land.

For oss til venstre – og for europeisk arbeidarklasse – handlar innvandringspolitikk ikkje om naiv moralisme, slik Fjermeros hevdar. Det handlar om at viss arbeidet med å byte ut dagens brutale samfunn med gode livsvilkår for alle skal lykkast, må tanken om solidaritet småkårsfolk imellom vere ein universell tanke. Frå einkvar etter evne og til einkvar etter behov, som Marx og Engels formulerte det.

Mest bare ord.

Ordet gikk mann i mellom, fra Værøy og Røst og til Veidnes og Varanger. Her kommer olja – til velsignelse for bygda og trygda. Velferd og vekstimpulser og velstand. Her kommer olja – for karriere og konkurransekraft. Her kommer olja uansett ble det sagt. Men slik gikk det ikke.

Geir Jørgensen er ansatt i Naturvernforbundet og er Rødt-politiker i Hadsel kommune

I morgen fyrer vi opp faklene for fisken som tilhører Melbu. Nok en gang er det kystfolket selv som må ta ansvar på plassen der de bor. Den økonomiske politiske eliten ser ut til å ha evig nok med å mingle rundt på nordområdekonferanser og konsultere oljelobbyen – for å finne ut av hva vi skal leve av her på kysten.

Hvordan kom vi hit? Hva skjedde – egentlig?

Indbyggere i Lofoden og Vesteraalen ere egentlig uden Charakteer. Fast og bestemt er Intet i deres Tænke og Handlemaade.

Dette rapporterte Erik Colban om kystfolk før oss til det Kongelige Videnskabers Selskab i 1814. Greit nok. Vi får tilgi prost i Vågan og sogneprest i Bø og Malnes, Erik Colban, som gikk ut av tiden ei stund før Trollfjordslaget i 1896 og Mehamnopprøret i 1903. Han fikk ikke oppleve 1938 og Råfiskloven som knuste væreierveldet, slik at vi endelig fikk lys i alle husan her nord. Etter Råfiskloven var det ikke lenger bare krystallene i væreierboligen som skinte.

Og slik kan vi fortsette fortellinga om kystfolket og fiskernes kamp nesten helt fram til i dag med deltakerloven som sikrer en fiskereid flåte, og havressursloven som slår fast at fiskeressursene tilhører det norske folk i felleskap.

Nå er det ikke sikkert at prost Colban ville omtalt kystbefolkninga mindre foraktfullt om han hadde vært vitne til alt dette. Han var tross alt i statens tjeneste.

Sida vi sida, tilsammans stryker dom fram, Staten og Kapitalet. Två vargar fromma som lamm.

Sida vid sida, tilsammans hjelps dom åt – Staten og Kapitalet, dom sitter i samma båt.

Svenske Ebba Grön sang dette refrenget på 80-tallet, og slik går refrenget ennå her hos oss i dag. Statsråd etter statsråd har tatt plass i denne samme båten – som manøvreres på dispensasjon forbi soleklare regler med stø kurs vekk fra samfunnskontrakter og folkekrav. De har mønstret på en Hadsel-registrert frysetråler med Røkke til rors, den ene etter den andre. Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg-Hansen, Elisabeth Aspaker og nå til sist skårungen Per Sandberg, som mumlet noe om folk flest før han forlot oss.

Sandberg møtte aldri lokalutvalget på Melbu da han besøkte Vesterålen en torsdag. Det var Melbu-folket selv som måtte kuppe seg til et hastig møte.

Fiskeriministeren ville helst snakke om alt det positive, om optimismen, om mulighetene. Greit nok. Vi er mange som ser at det i all hovedsak går svært godt i norsk fiskerinæring. Men det er ikke dette det handler om på Melbu nå.

Det meste er Nord, er omkvedet på konferansene nå om dagen. Så Melbu-folk bør helst slutte å plage et regjeringsmedlem med kritiske spørsmål og krav nå som det er så mange muligheter å snakke om. Det ødelegger selve nordområdestemninga.

Et slikt budskap passer aldri helt inn der leverandørindustriens mulighetsstudier, mineralprospektørenes og børsnoterte trålrederiers forretningsstrategier glir over i nordområdepolitikk og åpner et hittil ukjent mulighetsrom av euforisk nordområdepsykedelia og gjør oss alle til milliardærer – om litt. For det meste er jo Nord.

En hver statsråd, konferansemingler og ergodynamisk nettverksbygger i nordområdene må lire av seg disse forslitte ord fra dikterhøvdingen Rolf Jacobsen. – Det meste er Nord.

Jeg har nå hørt så uendelig mange toppledere i næringsliv, politikk og forvaltning proklamere at det meste er Nord, og i det siste har jeg begynt å ta meg en luftetur ut når de mest iherdige nordområdesatserne trår gassen til bunns og fyrer opp stemninga. Jeg må bare ut en tur, så jeg slipper å høre resten. Etter Nord kommer det alltid noe robust, grønt, fremoverlent, innovativt, kunnskapsbasert, bærekraftig og konkurransedyktig, før det hele avrundes med noe om tilrettelegging og ringvirkninger, kanskje klondyke og ett nytt eventyr og så videre. Greit nok.

Felles for slike eventyr er at de alltid ligger et stykke fram i tid. Forutsetningen er at eventyrfortellerne får det akkurat slik de vil ha det. Uten motforestillinger.

Da Røkke og Aker kom til Melbu, ble vi lovet et industrieventyr.

Da Goliatfeltet ble vedtatt utbygd, som det første arktiske oljefeltet, ble vi lovet et industrieventyr. I dag vet vi at det koster oss over 90 dollar å hente opp et fat olje fra Goliatfeltet. Det samme oljefatet får vi med dagens oljepris rundt 33 dollar for når vi selger.

I dag vet vi at det er knapt 100 ansatte igjen i fiskeindustrien på Melbu. Det var over 400 før industrieventyret begynte. Det er eventyr som forslår.

Nå er det gassrørledninger, oljeplattformer, gruver, klimaskogplantasjer i fjellsidene og oppdrett i hver en fjord som er eventyret. Det er det som er Nord. Fisken som rettmessig er vår, den er ikke Nord. Den er sør, eller noe der omkring og nevnes knapt i sammenhengen.

Det er olja som er selve hovedeventyret, og fortellinga bæres frem av våre høyst lokale oljemagnater så vel som den multi-nasjonale oljeindustriens innleide mannskap i nordområdene.

De er profesjonelle døråpnere som pleier sine forbindelser, maktpersoner og medier lokalt og nasjonalt med den største flid. En ordfører her, en fylkesmann der. En redaktør, en statsråd, en hver til sitt bruk og til sin tid. Alle skal med. Det er fest i lobbyen, det mingles og det er greit. Folk må få gjøre jobben sin. Networking for olja i nordområdene er også et arbeid.

Og så tapetserer de flyplasser og hotellobbyer, videregående skoler og universiteter fortløpende med fortellingen om petroleumsindustriens iboende skaperkraft og innovasjon. De fyller på med milliarder til forskning på klimaendringer og issmelting og den forurensninga som de selv står for, med avlat til universiteter og høyskoler.

Eventyrfortellerne bestiller, betaler og publiserer. Ringvirkningsrapporter, utredninger og meningsmålinger i fleng. De lager flotte konferanser med fellesmassasje og mentometerknapper. Her sitter en herlig miks av næringslivsfolk og folkevalgte lydhøre og stemmer og klapper og jubler som en utkommandert skoleklasse i nordområdepolitikkens Ti i Skuddet. – Dere er unike og spesielle. Hver og en av dere. Det er dere som er pionerene, messer ypperstepresten, eller var det banksjefen fra podiet?

Det et meste er Nord. Under havbunnen og på vidda som enn så lenge er et ubenyttet ødeland er det nå olje, gass, gull, kopper og diamanter for milliarder. Avfallet kan dumpes i nærmeste fjord.

De som fører an i begeistringa for våre nye pionerer og frontierer, elsker å tro de er de første her. At alt er nytt. A for Arealer, Anledning og Adgang. Slike samlinger begynner oftest på A. De elsker festlige forestillinger og programmer som heter Agenda, Arena, Arctic og så videre. Der tegner de kartene på nytt og på nytt og produserer honningsøte fremtidsscenarier uten ende. De er petropopulistene blant oss – og de var nær ved å lykkes.

Vi har i dag 30 000 ansatte i norsk petroleumsnæring som har mistet jobben sin, og flere skal det bli. Utbyggingsprosjektene er allerede dumpet i lavkostland, men milliardene ruller likevel ut som ustyrlige klinkekuler i tap og røde tall i regnskapet for den samme velferdsstat som oljeindustrien og Goliatfeltet var ment å opprettholde. Og dette skjer nå i dag, før vi har omsatt ett eneste fat av den aller dyreste oljen.

Og hvem bærer den egentlige kostnaden – i dag? Hva har det kostet våre nordnorske kystsamfunn at petropopulistenes progagandamaskin har tatt hele rommet – vårt mulighetsrom – i over ti år.

Det er mulig vi må gi den foraktfulle prost Colban rett i noe av det han rapporterte sørover om vårt godtroende her i 1814:

Komme derimod fremmede, er man endog så lærevillige at man troer Alt, og bliver ofte bedraget av Landstrygere og Quaksalvere , som love at helbrede eller berike dem

Vi har vel hørt nok på eventyr nå. I morgen tenner vi fakler for fisken som er vår. Det er vi som er Nord. God Helg!

I forkant av folkeavstemning i Storbritannia skrev artikkelforfatter denne artikkelen om Storbritania skal forbli i EU eller ikke. Hva er kreftene og motkreftene i denne klassekampen, og hvilke konsekvenser får et ja eller nei for Irland, Scotland og Wales?

Johan Petter Andresen er leder for Grünerløkka Nei til EU og medlem av Rødt. Artikkelen ble skrevet før folkeavstemningen.

Globalt er det ikke lenger tvil om at økonomien stagnerer. Teorien om stagnasjonstendensen under monopolkapitalismen har vist seg som en svært bærekraftig teori. Det er særlig miljøet rundt det amerikanske marxistiske tidsskriftet Monthly Review som har fremma denne tesen siden midten på 1960-tallet. Utslag av stagnasjonstendensen er blant annet lavere økonomisk vekst, lavere sysselsetting, økte klasseskiller og minkende finansiell stabilitet.

Denne utviklinga gir mange politiske konsekvenser. De store politiske kampene i EU og mellom USA/EU og Russland/Kina er sentrale i dette bildet.

Før vi går mer løs på Storbritannia, skal vi se litt nærmere på hva som skiller dagens kapitalisme fra kapitalismen slik den var da EU omfatta færre land og var mindre integrert – det vil si tidlig 1970-tall.

Flertallet ansatt i utlandet

Jeg bruker Norge som eksempel da jeg har gode tall for hånden. Den store endringen de siste 40 åra er at de dominerende monopolene har blitt atskillig større og atskillig mer internasjonaliserte. Dette gjelder både for markedene for bedriftenes varer og for deres produksjonsapparat. De største bedriftene har nå flertallet av sine ansatte utenlands. De tretti største industrikonsernene hadde bare 6 prosent av sine ansatte i utlandet i 1975, i dag er tallet 64 prosent! De tretti største foretakene hadde 59 prosent av sysselsettingen i utlandet i 2012, opp fra 48 prosent i 1996 som er det første året med data for dette. (Produktivitetskommisjonens første del-rapport våren 2015, side 58)

For disse internasjonaliserte storselskapene er det avgjørende å sikre færrest mulig hindringer når de skal selge sine varer og tjenester, organisere sin produksjon over landegrensene og sikre kapitalflyten mellom alle sine avdelinger (inkludert postkasse-avdelinger i skatteparadiser). Dette er bakgrunnen for at «systempartiene», det vil si partiene både på høyre og venstresida som ser det som sin oppgave å sikre dagens kapitalistiske system, har gått inn for internasjonale avtaler som bygger ned nasjonale hindringer. De aller fleste frihandelsavtalene må sees i dette lyset. Dette inkluderer WTO, TTP, TTIP, TISA, EØS og EU.

Det er naturligvis både ulik geografisk spredning og ulikt omfang med tanke på sektorer og ulik grad av samarbeid. Men tendensen er den samme.

EU går atskillig lengre enn andre mellom-statlige avtaler i samordning av lover og regler. Målsettinga med å lage en stadig tettere union er jo å lage et europeisk imperium. Men dette er jo ikke mulig uten at nasjonalstatene fratas makta. Nå når motsetningene i verden skjerpes på grunn av stagnasjonen, trer denne motsetningen tydeligere fram og overklassen er delt. Den mest innflytelsesrike delen av overklassen kjemper videre for superstaten. Fellesvalutaen, euro, omfatter de land som hittil har gått lengst i retning en superstat. Dette samarbeidet fører til at de enkelte landa gir større makt til fellesorgan som Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen osv. Ikke alle EU-land har blitt med i euro-samarbeidet. Det skyldes to forskjellige krefter. For Norges del er det den folkelige motstanden som har hindra EU-medlemskap og euro. Det samme gjelder Sverige og Danmark. Men for Storbritannia ser det ut til at både folkelige krefter og deler av finanskapitalen har vært mot innføring av euro. Storbritannia reserverte seg mot den delen av Maastrichtavtalen som handler om felles myntenhet i 1992. Likevel var det sterke krefter som vil ha Storbritannia inn i euro-samarbeidet og Arbeiderparti-regjeringa til Tony Blair la opp til en folkeavstemning om dette. Labour hadde i sitt program i 1997 at en folkeavstemning om euroen var en forutsetning for at Storbritannia skulle bli med i euroen. I 1999 ble euroen lansert, men Storbritannia ble ikke med på grunn av både folkelig motstand og motstand fra deler av finanskapitalen. Storbritannia er en gammel stormakt og et av verdens finanssentra. Pundet er en viktig internasjonal valuta og er tredje mest brukt i verden. Den amerikanske dollaren er suverent mest om-satt, deretter følger euroen.

Superstat og nasjonalstat

Overklassen i Storbritannia er altså delt når det gjelder superstaten eller nasjonalstaten. Motsetningene har ført til at Storbritannia har holdt seg utafor euroen og utafor Schengen-avtalen. Den økende misnøyen med tingenes tilstand etter finanskrisen og den store framgangen til det høyrepopulistiske anti-EU partiet United Kingdom Independence Party (UKIP), førte til at David Cameron, lederen for Det konservative partiet, i 2013 lovte å reforhandle Storbritannias forhold til EU dersom de konservative vant valget i 2015, og deretter avholde en folkeavstemning innen utgangen av 2017. I februar 2016 forelå en enighet om en avtale i EU om Storbritannias ønsker. Det mest konkrete i avtalen er enighet om at arbeidere fra andre fattigere EU-land skal få dårligere sosiale ordninger de første åra de kommer til Storbritannia. Ellers er de politiske lovnadene ikke av særlig betydning. Avtalen tydeliggjør at noen deler av EU er kommet lengre i forsøket på etableringen av en superstat, mens Storbritannia er av de landa som holder tilbake på grunn av sine indre uenigheter, først og fremst i overklassen.

Boris Johnsen

Boris Johnsen er en ledende konservativ politiker og ordfører i London. Han er de konservatives viktigste talsmann for Brexit og er av mange utpekt til landets neste statsminister. Han mener at Storbritannias kapitalister ikke vil tjene på å bli bundet opp i EU framover, da EU nå blir stadig mer sentralisert og legger opp til overnasjonal kontroll over stadig mer sentrale deler av økonomien. EU forbereder nå sterkere kontroll over det enkelte lands statsbudsjetter og finanspolitikk. Dette vil primært rette seg inn på land med euro, men likevel vil også land som ikke har euro, bli påvirka. Han viser også til at de viktige vekstregionene i verden ligger utafor EU og at Storbritannia vil kunne stå friere til å investere i disse landa og inngå avtaler med disse landa utafor EU. Mot ham står altså de delene av britisk kapital som vil satse på å styrke EU-samarbeidet som en plattform for britisk kapitals internasjonale virke i tida framover. De viser til avtalen som er framforhandla, og mener at den kan sikre at Storbritannias kapitalister har den nødvendige kontroll.

Nasjonalstaten viktigst

Motsetningen mellom det at kapitalismen har frambrakt internasjonaliserte monopoler som har behov for å sikre sine interesser internasjonalt på den ene sida, og det faktum at disse monopolene har nasjonalstaten som sin avgjørende sikring, er uløselig innafor det kapitalistiske systemet. Når det britiske monopolet Arcadia Groups interesser skal sikres, er den viktigste statskonstruksjonen ikke EU, men nasjonalstaten. Det er nasjonalstaten som kan lage lover som sikrer monopolenes interesser både i forhold til egen befolkning og mot monopoler med baser i andre imperialistiske land. Og som «kreditor av siste instans» er det skattemyndighetene i det enkelte land som kan «sosialisere» eventuelle finansielle tap, slik vi opplevde i forbindelse med finanskrisa i 2008. En ny bankkrise vil staten løse gjennom mer skatt for vanlige folk og innstramming i offentlige budsjetter.

Det er den enkelte nasjonalstaten som avgjør hvor mye makt den vil overlate til EU-systemet og som til syvende og sist kan bryte ut av EU enten som et resultat av hva dette lands overklasse bestemmer seg for, eller som et resultat av folkelig kamp, eller, som i Storbritannias tilfelle, som et resultat av en blanding av krefter innafor overklassen og folkelig kamp.

Folket og nasjonalstaten

En annen side ved EU, og nasjonalstatene den omfatter, er at det er innafor nasjonalstatene at de folkelige kreftene har vunnet fram. Arbeiderklassens kamp er internasjonal, men det er innafor nasjonalstatens rammer at folkelige bevegelser har vunnet fram i kampen for demokratiske rettigheter, landsomfattende tariffavtaler, lokaldemokrati, velferdsordninger osv. De internasjonale konvensjonene som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 er ikke et resultat av EU, men av arbeiderklassens styrka posisjon i Europa etter andre verdenskrig. EUs overnasjonale lover og EU-domstolen har blitt brukt til å undergrave fagforeningenes og andre folkelige organisasjoners innflytelse i den enkelte nasjonalstat og til å undergrave velferdsstaten.

Stadig flere vender seg mot EU. Derfor gror det fram stadig flere EU-skeptiske partier og organisasjoner. Men nettopp fordi både monopolene og de folkelige kreftene har interesser av å forsvare nasjonalstatene, oppstår gjerne både høyrepopulistiske og venstrepopulistiske bevegelser som i realiteten sikrer kapitalens interesser. De fanger opp den folkelige misnøyen og sikrer en politikk i tråd med de internasjonaliserte monopolenes interesser. Det er dette UKIP og Labour under Corbyn har felles, til tross for at UKIP er mot EU-medlemskap og Labour er for fortsatt EU-medlemskap. Ser vi rundt oss ellers i Europa, ser vi det samme. De venstrepopulistiske partiene har samme målsetting som for eksempel Syriza og Podemos. De vil ha «et sosialt EU». På EU-nivå finner vi disse samarbeidende i EU-parlamentet i den rød/grønne fraksjonen som i hovedsak består av pro-EU partier, men der vi også finner et mindretall av partier som er mot EU-medlemskap. Et forsøk på å styrke EU-reformistene er initiativet til Hellas tidligere finansminister, Yanis Varoufakis. Den nye all-europeiske paraply-organisasjonen DiEM25 stiller som målsetting å reformere EU innen 2025. Men noen avgjørende reformer er det ikke snakk om. For mer om DiEM25 les artikkelen til Pål Steigan på (http://steigan.no/2016/02/17/hva-vil-yannis-varoufakis-og-diem-25/)

Det som dessverre er slående, er at vi ser lite til breie folkelige enhetsfronter som retter seg både mot EU og mot den nyliberale innstrammingspolitikken i eget land.

I Storbritannia ser vi en oppstilling av kreftene noenlunde i tråd med ovenstående analyse. På «remain»-sida finner vi arbeidskjøperorganisasjonene, de konservative, Labour, Sinn Fein, Scottish National Party, det walisiske Plaid Cymru og ledelsen i Storbritannias LO. Det vil si tyngden av landets elite. På den andre sida finner vi UKIP, noen mindre fagforeninger, et mindretall i Labour og et stort mindretall blant de konservative.

Britiske særtrekk

Et særtrekk ved det parlamentariske systemet i Storbritannia er enkeltmannskretsene. Dette gjorde at for eksempel UKIP kunne få 3,8 millioner stemmer, 12,7 prosent, men likevel bare ett parlamentsmedlem av 650 i 2015. Men et annet trekk er at det som vi i Norge kaller sentrum, gjerne havner i et av de to store partiene. Og så vidt jeg forstår gjerne i de konservative. I Norge er Høyre et byparti. I Storbritannia står de konservative sterkt på landet. Det vil si at en del folkelig misnøye vil kunne komme til uttrykk nettopp som misnøye blant de konservative.

Mange EU-motstandere fikk forhåpninger da Labour, det neststørste partiet i Storbritannia, fikk Jeremy Corbyn som ny leder. Men det tok kort tid før Corbyn, som tidligere har vært mot både medlemskap og Maastrichttraktaten, la seg på linja med å reformere EU.

Sinn Fein, SNP og PC

Venstrepopulistene i Sinn Fein er et parti som har vært sentral i kampen mot nedskjæringspolitikken til EU og regjeringa i Irland. Sinn Fein har mobilisert mot ulike EU-traktater som er blitt stemt over i Irland, som Nice-traktaten. Men da ikke som et ledd i kampen mot EU-medlemskapet, men som et ledd i kampen for et mer demokratisk EU. De har tapt disse kampene, og EU har blitt stadig mer lik en superstat. Likevel trekker ikke Sinn Fein konklusjonen at Irland må ut, de klamrer seg til håpet om at EU lar seg reformere til et sosialt Europa. Sinn Fein er også representert i Nord Irlands parlament. Sinn Fein-ledelsen viser til Belfastavtalen fra 1998. Belfastavtalen var «fredsavtalen» som innførte et visst sjølstyre i Nord-Irland. Avtalen påstås å ha en klausul som innebærer at en eventuell Brexit vil bety at det kan kreves en folkeavstemning om at Irland og Nord-Irland skal forenes. Og at et slikt forent Irland da vil være et medlem av EU, slik Irland er det i dag. Sinn Fein oppfordrer folk i Nord-Irland til å stemme for å bli i EU. Sinn Fein vil altså ikke ha sjøl-råderett for et forent Irland.

Scottish National Party ligger også til venstre for Labour og har vært det største partiet som har kjempa for skotsk uavhengighet fra resten av det forente kongerike. De er nå Skottlands største parti. Også dette partiet vil fortsette i EU.

Plaid Cymru i Wales vil ha uavhengighet fra England/Westminster, men er tilhengere av EU-medlemskap.

Alle disse venstrepopulistiske partiene er altså systempartier som først og fremst ser det som sin oppgave å sikre kapitalismen i hver sine områder. Den delen av borgerskapet som de representerer, vil ha større makt innafor Storbritannia og samtidig kunne bruke EU for å sikre sine internasjonale interesser. Som påpekt over, har disse også den viktige funksjonen at de fanger opp den folkelige misnøyen og gir den uttrykk innafor systemet.

Thatcher

For å komplisere bildet ytterligere må vi se på historia til forholdet mellom Storbritannia og EU og den interne klassekampen i Storbritannia. Kort fortalt går den ut på at Storbritannias overklasse var blant de som gikk hardest til verks mot fagbevegelsen da borgerskapet internasjonalt initierte høyrebølgen på slutten av 70-tallet. Dette kulminerte under gruvearbeiderstreiken i 1984, der de konservatives statsminister Margaret Thatcher vant en knusende seier og innførte ny fagforenings-fiendtlig lovgivning. Labour stilte ikke som målsetting å slå tilbake dette. Tvert imot. Tony Blair, Labours statsminister i mange år, gjorde kun små endringer. En av konsekvensene er at klasseskillene er blant de største i OECD. Nettopp det at Thatcher gikk atskillig hardere til verks enn de fleste EU-land og EU sjøl, gjorde at EU-regler ble og blir sett på som en sikring mot at forholda skal bli enda verre. EU holder Storbritannia i øra, sa for eksempel Storbritannias største fagforening, UNITE under et møte med en Nei til EU-delegasjon i 2016. Men det er nettopp EU som tvinger fram arbeiderfientlig og fagforeningsfientlig politikk i medlemslanda. Dette illustreres kanskje best i Hellas, der det gjennomføres lovendringer som undergraver arbeiderklassens og fagbevegelsens stilling. Den tilsynelatende uenigheten mellom EU og den konservative regjeringen om hvor arbeiderfientlig politikk som er nødvendig, dekker over faktumet at begge trekker i samme retning, men med ulike metoder og ulik form. For en fagbevegelse som vil forsøke å komme på offensiven mot den borgerlige politikken, er det ganske opplagt at dette vil være lettere om det bare er den britiske staten og borgerskapet som er den formelle motparten, enn når også EU-systemet må nedkjempes.

Mot EU og nedskjæringer

Blant de politiske kreftene som vil ut av EU, finner vi også krefter som er mer beslekta med det som kan oppfattes som den norske organisasjonen Nei til EUs standpunkter. Dette gjelder det mellomstore fagforbundet National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT), Organisasjonen Trade Unionists Against the EU, Campaign Against Euro-federalism og mindretallet i Labour organisert i Labour Leave. Disse er de viktigste kreftene som er del av en folkelig bevegelse som retter seg mot krisepolitikken til både EU og Storbritannias regjering. Men disse kreftene er svake og utgjør ikke de sterkeste stemmene på «leave»-sida.

Det finnes noen partier som kaller seg kommunistiske som Communist Party of Britain (http://www.communist-party.org.uk/). Communist Party of Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpbml.org.uk/) og Communist Party of Great Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpgbml.org/). Disse mikropartiene mobiliserer for Brexit. Mens for eksempel den revolusjonære uke-avisa The Worker kjører «aktiv boikott” og mener at det er en meningsløs avstemning.

Kontrollert valg

Storbritannia har en egen kommisjon som har fullmakt til å peke ut en offisiell kampanjeorganisasjon for hver side i forbindelse med folkeavstemninga. Alt tyder på at det blir en «leave»-kampanjeorganisasjon dominert av høyrepopulister som vil bli utpekt i midten av april. Denne organisasjonen vil være den som representerer «leave»-sida i sentrale tv-debatter, vil kunne få større økonomiske muskler, vil få anledning til å distribuere sitt syn til alle landets husstander osv. Per i dag er det to kampanje-organisasjoner som ligger best an. De to kampanjene er, Vote Leave og Grassroots Out (GO). Uansett hvilken av de to som blir utpekt, vil konservative krefter dominere sammen med høyrepopulistene i UKIP.

Kan bli Leave

Meningsmålinger viser dødt løp. Det vil være en fordel for demokratiet hvis det skulle bli et flertall som stemmer for å gå ut av EU ved folkeavstemninga den 23. juni. EU vil svekkes og mulighetene for økt folkelig innflytelse i Europa styrkes. Men noen dans på roser blir det jo ikke framover uansett.

Dersom det blir et flertall for å gå ut av EU, vil det bli et par års forhandlinger mellom EU og Storbritannia om avtaler som erstatter medlemskapet. Hvilke løsninger som man ønsker å lande på, har ikke Leave et entydig svar på. Det finnes mange alternativer. En avtale som likner på EØS-avtalen; en frihandelsavtale uten fri flyt av tjenester og arbeidskraft; en britisk gjeninntreden i EFTA og reforhandling av EØS-avtalen osv. Ut fra at det er systembærende partier som skal forhandle på begge sider av bordet, må vi regne med at det politiske jordskjelvet uteblir.

Skottland, Irland og Wales

Men i Skottland, Irland og Wales kan det oppstå en ny situasjon der krav om folkeavstemning om løsrivelse fra Storbritannia får ny vind i seilene. Scottish National Party (SNP) har allerede sagt at kraften bak kravet om en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet ved en Brexit vil styrkes. Men også om det skulle bli et flertall for at Storbritannia skal fortsette i EU, vil SNP ta dette til inntekt for at skottene vil ha uavhengighet fra Storbritannia. Særlig kan de hevde dette hvis det blir et flertall i England som er mot EU-medlemskap, mens det er et flertall for EU-medlemskap i Skottland. De som kjemper for skotsk uavhengighet har altså vind i seilene nesten uavhengig av resultat. I Irland vil Sinn Fein kunne kreve folkeavstemning om at Nord-Irland skal forenes med Irland. Men en gjenforening vil forutsette at det blir et flertall for dette blant befolkningen i Nord-Irland. Det er lite sannsynlig. I Wales vil uavhengighetskravet også styrkes. Spørsmålet om en eventuell avvikling av Storbritannia vil ikke kunne avgjøres før en eller flere nye avtaler er på plass mellom EU og Storbritannia. Derfor er det ikke mulig å si hvordan enkeltpartier vil agere om et par år.

En eventuell oppsplitting av det forente kongedømmet til fire sjølstendige land: England, Wales, Skottland og et forent Irland, vil jo være et positivt framskritt for både sjølråderetten og demokratiet. Men sjølråderetten vil være undergravd om tre av disse samme landa skal være med i bygginga av og underlagt den europeiske superstaten. En eventuell frigjøring fra Storbritannia, men fortsatt innlemming i EU vil føre til nye politiske bevegelser som vil rette seg mot denne unionen. Vi vil da i beste fall få en enhetsfront som retter seg mot både nyliberalismen og EU, eller, verre, en ny bevegelse som krever skotsk uavhengighet fra byråkratene i EU, altså et høyrepopulistisk parti.

Domedagsprofetier

Remain-sida kjører på de samme domme-dagsprofetiene som har blitt brukt tidligere og som vi kjenner altfor godt fra Norge: Går Storbritannia ut av EU, vil investeringene utebli, bedriftene vil forlate Storbritannia og flytte til EU, jobbene vil forsvinne, Storbritannia vil bli isolert osv.

Naturligvis vil ikke dette skje. Over-produksjonskrisa, stagnasjonen og den økte arbeidsløsheten vil prege alle land som ikke bryter med dagens kapitalisme. Fortsatt liberalistisk politikk vil jo prege både land utafor EU og EU, da systembærende partier vil ha kontrollen. Muligheten for arbeiderklassen til å forsvare seg vil være bedre utafor EU, da eventuelle politiske kampanjer osv. vil skje med grunnlag i felles erfaring og felles virkelighetsforståelse. Det er langt til London, men enda lengre til Brussel. Arbeiderklassens kamp er internasjonal også i framtida, men det er nettopp kampen som føres i den enkelte nasjonalstaten som er den viktigste arenaen for kampen for demokratiske rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår og velferdsstaten.