Ilan Pappé, Noam Chomsky og Frank Barat:
On Palestine
Penguin Books, 2015, 224 s.

Palestinaaktivisten Frank Barat tok initiativ til å laga ein oppfølgjar til dialogboka Gaza in Crisis frå 2010. Den boka tok for seg Operation Cast Lead, Israel sitt angrep på Gaza vinteren 2008–2009. Den nye boka ser på fortida, notida og framtida for Palestina, i tillegg til at den inneheld andre artiklar og essay av Chomsky og Pappé.

Første kapittel er eit essay kalla «The Old and New Conversations». Dette er eit glimrande ideologisk analyse av korleis språkbruken om Palestina reflekterer makt, og korleis ein må laga ein ny ordbok som representerer det som verkeleg har skjedd, og kva som må vera grunnlaget for ei framtidig løysing. Det første han tar for seg er fortida. Pappé meiner ein må sei at sionismen er kolonialisme. Dette utfordrar den vedekne sanninga om at alt er så komplekst, og inneber eit krav om at også Israel/Palestina må dekoloniserast. Deretter tar Pappé for seg notida og seier me må snakka om Israel som ein apartheidstat. Han ser på BDS-rørsla (Boikott, Deinvestering, Sanksjonar) som ei viktig utvikling av Palestina-rørsla. Pappé legg også vekt på å visa at den etniske reinsinga som skjedde i 1948, fortsatt pågår i heile det historiske Palestina, både ved at Vestbreidda og Gaza blir så umogleg å leva i at folk må flytta, og at palestinarar med israelsk statsborgarskap blir pressa ut av områda dei bur i innanfor grensene til staten Israel. Han konkluderer med at ein må krevja dekolonisering og regimeskifte, dette er konsekvensen av at koloniseringa og apartheidregimet er basert på ein rasistisk ideologi som ikkje kan vera ein del av løysinga.

Hovuddelen av boka er samtalar mellom Chomsky og Pappé om fortida, notida og framtida. Dette er ein spanande samtale mellom to store intellektuelle og aktivistar som har haldt på med dette temaet lenge. Chomsky fortel om si fortid som sionistleiar på 40-talet. Han ønska samarbeid mellom jødisk og arabisk arbeidarklasse i bygginga av ein sosialistisk stat, men var sterkt mot ein jødisk stat. Denne versjonen av sionisme forsvann etter 1948. Chomsky og Pappé diskuterer sentrale spørsmål for palestinarørsla, blant anna tostatsløysing eller einstatsløysing og akademisk boikott. Dette er spanande debattar med referansar frå fortid og notid i Palestina/Israel, USA, England, Sør-Afrika og andre tidlegare koloniar. Dei plukker frå kvarandre kjente argument om til dømes Israel sin rett til å eksistera, men er også usamde på dei sentrale spørsmåla nemnd over.

Styrken til boka er også svakheita. Boka er aktuell og dialogbasert, men spesielt i samtaledelen er det lite redigering, så du får samtalar der den eine har eit langt resonnement og den andre berre seier «Ja». Du får gjentakingar av poeng i fleire av bolkane og unøyaktige referansar. Men dette gjer også at ein føler ein er midt i samtalen. Utvalet av artiklar i den siste delen av boka verkar også litt umotivert, og fører til endå fleire gjentakingar. Alt i alt er dette likevel ei bok dei som er interesserte i palestinakonflikten, bør lesa. Den står midt i dei viktige diskusjonane som pågår, inspirerer til refleksjon og gir gode poeng til eigen argumentasjon.

Ingrid Baltzersen

Teresa Whitfield:
Endgame for ETA – Elusive peace in The Basque Country
Hurs & Company, London, 2014. 402 s.

19. februar 2013 kunne VG under over-skriften «Etterlyst terrorist bodde i Oslo» fortelle at en av verdens mest ettersøkte menn, ETA-lederen Jose Antonio Urrutikoetxea Bengoetxea alias Josu Ternera, i lengre tid hadde oppholdt seg i Oslo. Oppholdet skyldtes, ifølge kilder innenfor spansk etterretning og i spansk UD, Terneras deltakelse i samtaler med spanske myndigheter. Lite har vært kjent om Norges rolle som fasilitator for disse samtalene, og VGs journalist kjente antakelig ikke til at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde møtt ETAs forhandlingsdelegasjon noen måneder i forveien. Det gjør imidlertid forfatter Teresa Whitfield, som beskriver disse omstendighetene i boken Endgame for ETA – Elusive peace in the Basque Country.

Whitfield, som til daglig jobber som seniorrådgiver i The Center on International Cooperation (CIC) ved New York University, har fulgt den baskisk-spanske konflikten i mange år. Boken har blitt til etter et omfattende feltarbeid. «Hun har virkelig vært overalt,» sier baskere som har vært tett på konflikten. Og Whitfield er til de grader bedre informert enn de fleste andre som har skrevet om emnet, i hvert fall «utenfra». I løpet av ti kapitler og 402 sider går hun gjennom den politiske og sosiale bakgrunnen for den baskiske nasjonalismen, hun forklarer hva slags kontekst ETA oppstod i, og hvorfor ETA til manges store overraskelse fortsatte den væpnede kampen også etter Francos død og den gradvise overgangen til demokrati i Spania.

Forsøk på løsninger

Boken gir et spennende innblikk i ETAs komplekse verden og organisasjonens politiske omland, som med en fellesbetegnelse kalles Movimiento de Liberación Nacional Vasco. Whitfield guider oss gjennom en konflikt med dype historiske røtter, og som på 1980-tallet ble det spanske demokratiets prøvestein. Stikkord som tvangsnedleggelse av aviser, væpnede politiraid mot fagforeningskontorer, tortur og utenomrettslige henrettelser er ikke noe vi forbinder med et moderne europeisk demokrati, men dette er viktige komponenter for alle som ønsker å forstå hvordan ETAs kamp for et selvstendig Baskerland kunne ende som vårt tids lengstlevende væpnede konflikt i Europa.

Størst plass i boken får imidlertid de ulike forsøkene på å løse konflikten gjennom samtaler og forhandlinger. For til tross for at vekslende spanske regjeringer de siste 30 årene blankt har avvist at det eksisterer noen politisk konflikt i Baskerland, har det vært gjennomført en rekke forsøk på å løse den. Enkelte, som samtalene i Algerie i 1989 eller i Oslo i 2012, har foregått under bordet og bak lukkede dører. Andre har vært utført i full åpenhet og har involvert krefter fra hele det politiske spekteret i Baskerland. Whitfield mer enn antyder at fraværet av resultater oppnådd gjennom legale, demokratiske virkemidler har fungert som bensin på bålet.

Et eksempel hun framhever, er initiativet til den daværende baskiske presidenten Juan José Ibarretxe fra det kristendemokratiske baskiske nasjonalistpartiet PNV på midten av 2000-tallet. Plan Ibarretxe tok utgangspunkt i baskernes rett til selvbestemmelse og inneholdt forslag om utvidet autonomi uten full løsrivelse fra Spania. Etter å ha oppnådd et knapt flertall i det baskiske parlamentet ble forslaget sendt videre til det spanske parlamentet, der det falt som en stein. Det ledet Ibarretxe til å foreslå en rådgivende folkeavstemning om både retten til selvbestemmelse og hvorvidt de politiske kreftene burde søke forhandlinger med ETA. Akkurat som med det nylige forsøket på å avholde en folkeavstemning i baskernes naboregion Katalonia, ble Ibarretxes forsøk umiddelbart erklært for grunnlovsstridig i den spanske grunnlovsdomstolen og forbudt. Konflikten virket fastlåst og følelsen av maktesløshet bredte seg langt utenfor de venstreorienterte nasjonalistenes rekker. Året etter lanserte ETA en ny offensiv og detonerte bomber blant annet på Mallorca.

Tilbake til politikken

Helt siden den skjøre overgangen fra Franco-diktaturet til demokrati har ETAs strategi handlet om å presse fram en eller annen form for forhandlinger med spanske myndigheter. ETA var i flere tiår den viktigste innenrikspolitiske saken foran ethvert valg i Spania, og de dominerende kreftene i spansk politikk – sosialdemokratiske PSOE og konservative Partido Popular – kappes om hvem som var tøffest i kampen mot ETA. Men så, på siste halvdel av 2000-tallet, skjedde noe uventet som skulle forandre konfliktens dynamikk for alltid. En omfattende strategidebatt tvang seg fram og nådde hver minste lille avkrok av den venstreorienterte uavhengighetsbevegelsen. Medlemmene var gått lei av det intense presset fra spanske myndigheter, av kriminaliseringen, av ikke å kunne drive en konvensjonell politisk bevegelse og av fraværet av legale partipolitiske uttrykk. For første gang noensinne kom det en oppfordring til ETA fra deres egen sosiale base om å legge ned våpnene og avslutte den væpnede kampen.

Mer enn femti års beinhard anti-terrorvirksomhet hadde ikke knekket ETA militært, men fraværet av resultater kombinert med store menneskelige omkostninger gjorde det meningsløst å fortsette den væpnede kampen. I 2010 erklærte ETA nok en gang våpenhvile, og året etter ble våpenhvilen gjort permanent. Samtidig erklærte restene av partiet Batasuna (forbudt i 2001) seg villige til å fordømme ETAs vold for første gang. Etter nye runder i det spanske rettsvesenet ble Batasunas arvtaker Sortu legalisert i 2012. Partiet har siden gjort det svært godt i valg og er i dag blant de viktigste politiske partiene i Baskerland.

Våpenhvilen ble starten på en ensidig, men like fullt reell fredsprosess som i dag involverer store deler av det baskiske sivilsamfunnet. ETA har frivillig, og under internasjonalt oppsyn, begynt avvæpning og destruering av sitt våpenarsenal. Den spanske regjeringen har derimot ikke vært villig til å bidra til eller oppmuntre dette initiativet. Dette gjør den baskisk-spanske konflikten unik, ifølge Whitfield. Avslutningen på det væpnede opprøret kom ikke som resultat hverken av militært nederlag eller noen form for fredsavtale. Hun viser til at kriteriene som vanligvis legges til grunn for konvensjonelle fredsprosesser (etableringen av liberale demokratier og frie marked) ikke er relevant i det baskiske tilfellet. Konflikten har simpelthen returnert til politikken.

Tapet av den indre fienden

Whitfields bok er først og fremst en bok om den baskisk–spanske konflikten, dens opphav og historiske utvikling, og tilsyne-latende sluttstrek. Men den etterlater leseren med mange spørsmål om veien videre. Hva som blir ETAs definitive endgame, er fortsatt for tidlig å fastslå. ETA har lagt ned våpnene, men har stadig en viss tilstedeværelse på den baskiske politiske arenaen. Spanias intense motvilje mot enhver form for innrømmelser synes som det største hinderet for en definitiv sluttstrek for konflikten. En intensivert innsats mot restene av ETAs militære struktur har forsinket prosessen med å avvæpne og nedlegge organisasjonen. Da en gruppe nylig løslatte ETA-fanger i 2013 offentlig påtok seg sin del ansvaret for konflikten, tok avstand fra vold og erklærte støtte til den nye politiske strategien, ble de avfeid av representanter for den spanske regjeringen som irrelevante og frastøtende. Staten responderte med å arrestere et antall av fangenes advokater.

Whitfield peker på at på samme vis som ETA gjennom historien har forspilt flere sjanser til å bringe konflikten til en slutt, later den spanske staten til å nekte å godta tapet av sin viktigste indre fiende. Baskere blir stadig kastet i fengsel, både for tidligere forbrytelser utført av ETA, men også for mer ulne anklager som støtte til eller glorifisering av terror. Arkitektene bak fredsprosessen, Batasuna-talsmennene Arnaldo Otegi og Rafa Diez, sitter fortsatt fengslet anklaget for å ha forsøkt å rekonstruere Batasuna og dermed utføre ETAs ordre. Stilt overfor krav om større selvbestemmelse eller løsrivelse har regjeringen i Madrid alltid hatt terrorspøkelset å skyve foran seg. Nå ser vi konturene av en bred politisk allianse i Baskerland, som med inspirasjon fra sine katalanske naboer ser fram til å utforske den nye æraens muligheter og utfordringer. ETA spiller forsiktig ut sine siste gjenværende kort i tur og orden, mens den spanske staten sliter med å forstå hvilket spill det går i.

Brage Aronsen

Odd Karsten Tveit:
De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene og spillet
Kagge, 2015, 1103 s.

Det spørst sjølvsagt korleis ein reknar på det, men det er neppe noka overdriving å seia at krigen i Palestina har vara i snart sytti år og to fredsprisar. No har den mest velkjende Midtausten-korrespondenten, Odd Karsten Tveit, skrive enno ei ny bok om han, ein murstein som forlaget marknads-fører som «den store boka».

Særleg med Alt for Israel (1996) og Krig og diplomati (2005) skildra Tveit konfliktane sett med norske augo, eller med eit særleg blikk for den rolla nordmenn har spela i konflikten. I denne boka flyttar han fokus noko: frå Noreg til Palestina. Med seg har han den same skrivestilen, ein dokumentarisk og kortfatta stil som følgjer hovudpersonane tett (men aldri intimt), men som også tillet han å gjera sidesprang for å forklara naudsynt historisk bakgrunn eller sine eigne betraktningar. Kjeldelista hans er uvanleg brei (og lang), og går frå faglitteratur, via nyhendeoppslag til personlege samtalar og fyrstehandskjelder. Det gjer at eg ikkje tvilar på at når han seier at noko har skjedd, eller nokon har sagt noko, så kan han gjera greie for kvar han har det frå.

De skyldige byrjar ikkje i 1948 (eller før), slik ein kunne venta seg. Ho byrjar eigentleg med «Seksdagarskrigen» i 1967 då PLO for alvor vart ein kraft for å etablere ein palestinsk stat. Vidare er ho delt inn i fem tematiske delar, med kvart sitt overordna tema: Jakta på Ali Hassan Salameh, krigen i Libanon, Oslo-avtalen, al-Aqsaintifadaen og krigane i Gaza. Dette tener fyrst og fremst som ei periodisering, fordi Tveit legg vekt å få med mest mogleg på tidslinja. Eg (og dette vil eg tru eg har felles med mange lesarar av Rødt!) har eit greitt overblikk over hovudlinjene i konflikten, men det er ikkje slik at eg alltid følgjer han frå dag til dag eller hugsar på alle dei gongane avtalar er brotne eller krigen har blussa opp. Då vert eg av og til usikker, som då den norske offiseren Ola Kaldager (indirekte) gav skulda Hizbollah for Qana-massakren i 1996 (DN Magasinet, 21.11.2015). Korleis var det no igjen? Då kan eg slå opp i registeret og sjekka Tveit si framstelling (side 652–54), som her stort sett byggjer på israelske kjelder. Diskusjonar om Israel og Palestina plar enda opp slik, med diskusjon om skuld og ansvar. Her er boka til verdifull, ikkje fordi forfattaren sjølv presenterer slike vurderingar, men fordi bakgrunnen for det som skjer vert presentert så grundig.

Eignar boka seg for lesarar med mindre kjennskap til konflikten? Eg er ikkje like sikker. Ein vert fort kvart presentert med veldig mange namn på personar og organisasjonar, og det verkar vera litt tilfeldig kor mykje bakgrunn som vert presentert, særleg i starten. Dette heng sjølvsagt saman med den tette, journalistiske skrivestilen: Det er ikkje plass til lange utgreiingar eller oppsummerande analysar. Skal ein ha glede av boka, må ein nesten berre hoppa på og følgja med på forteljinga slik Tveit fortel henne. Då reknar eg med at det meste fell på plass etter kvart.

De skyldige er det motsette av både ein politisk pamflett, ei debattbok og innføringsbok. Det er ei grundig dokumentarbok om krigen mellom Palestina og Israel, med hovudvekt på israelske, palestinske og amerikanske aktørar på høgt nivå.

Tarjei Vågstøl

Michael Hunnicke Jensen:
Brug sproget politisk

Per Clausen:
Rosa Luxembourg

Marta Harnecker:
7 ideer til kampen
Solidaritet, 2015. 51, 96 og 69 sider

Venstresocialisterne (VS), en av Enhedslistens forløpere, vedtok i september 2013 å legge seg ned for å legge alle krefter i partiprosjektet heller enn å være et «parti i partiet». Tilbake i 1998 omdannet VS seg fra et parti til en forening, og holdt fram med å gi ut tidsskriftet Solidaritet. Dette kommer fortsatt ut, men fra 2015 som et «uavhengig sosialistisk magasin».

Solidaritet er dessuten et bokforlag. De står blant annet bak danske oversettelser av britiske David Harvey og norske Linn Stalsberg. I tillegg har de en serie som heter «kort & godt». Serien består av utgivelser som kan minne om den klassiske politiske pamfletten, i et format som enkelt får plass i baklomma.

Huskeliste for løpesedler, leserbrev og lokalpolitikk

Michael Hunnickes Brug sproget politisk har undertittelen «10 gode principper for venstreorienteret kommunikation». Hunnicke baserer seg på et effektivt flettverk av venstreorienterte teoretikere og forfattere som Ernesto Laclau, Chantal Mouffe og lingvisten George Lakoff, i kombinasjon med eksempler fra den aktuelle politiske debatten i Danmark.

Blant Hunnickes prinsipper er at venstresida i større grad må våge å appellere til følelser. Fordi mennesker i overveiende grad tar valg basert på følelser må det derfor, i følge Hunnicke, også være en legitim argumentasjonsform.

Hunnicke tar til orde for å «snakke til folks sunne fornuft», i betydningen å snakke ut fra sine egne verdier, men til vanlige folk. Han vil kommunisere gjennom saker som er lett forståelige, har relevans for den breie befolkningen og skiller ut den radikale venstresida i det politiske landskapet. Hunnicke vil at venstresida skal synliggjøre at en økonomi som er mer kontrollert, bærekraft og mer demokrati, «altså sosialisme med andre ord», bare er sunn fornuft. Men ikke gjennom å snakke om abstrakte fremtidige samfunnsmodeller. Tvert i mot skal man jobbe for å få høyresidas politikk til å framstå som den virkelighetsfjerne.

Boka understreker at hvordan man velger å kommunisere også er dypt politisk, helt ned til ordvalget, og er en innføring i hvordan man kan bruke språket til sin fordel. Noen av eksemplene er kanskje for konkret bundet til dansk språk og politikk til å overføres, men dette er hverken dyptpløyende eller tungt, og kan med hell danne grunnlag for en nyttig «checklist» for venstrevridde lokalpolitikere, aktivister og andre som argumenterer politisk. Enten det er snakk om enkle leserinnlegg eller løpesedler, appeller og foredrag eller annet avansert politisk arbeid.

Fra spenningsfelt til kraftfelt

Den neste pamfletten er en redigert utgave av et foredrag Per Clausen, mangeårig sentral parlamentariker og nå lokalpolitiker for Enhedslisten, har holdt om Rosa Luxembourg. Den kombinerer en kortfattet oppsummering av Luxembourgs liv og tanker med Clausens erfaringer fra sitt lange politiske liv. Dette møtes i balansegangen mellom reform og revolusjon, hvor Luxembourg vektla en kombinasjon av sosiale reformer med et langsiktig perspektiv. Clausen følger opp:

Oppløses den dialektiske enheten av kampen for reformer og kampen for sosialisme og la man ensidig vekten på det ene eller det andre, ville bevegelsen enten henfalle i en perspektivløs borgerlig reformbevegelse – eller oppløses i ideologiske sekter. Venstrefløyens historie i Danmark har gitt mange eksempler på begge deler.

Han skriver at en bevegelse hele tiden vil ha problemer med å holde på dialektikken mellom kampen for dagsaktuelle reformer og et langsiktig mål, men kommenterer at et parti som lever i denne motsetningen, som Enhedslisten, også vil ha godt av å anerkjenne at dette er en iboende motsetning i oss alle, framfor en kamp mellom den rette og den gale linja.

Clausen siterer også Luxembourg på at «sosialdemokrater» aldri må ligge bak folk:

de må aldri ha en mindre utviklet bevissthet enn massene. De skal alltid være litt foran – men aldri så langt, at arbeiderklassen ikke forstår hva man vil.

og legger selv til:

Det siste tror jeg, det er svært mange, som kan lære svært mye av.

Til påstanden om at Enhedslisten har blitt sosialdemokratisk kommenterer Clausen at «hvis man med det mener det samme som det tyske sosialdemokrati sto for frem til 1910, så har jeg ikke noe problem med å på ta meg den arven». Sosialdemokrater på Luxembourgs tid var nemlig det som i dag kalles sosialister.

Clausen vender stadig tilbake til Luxem-bourgs kritikk av Lenin. Her framholdes Luxembourgs syn om at sosialisme må bety utvidelse av demokratiet, og Clausen forteller at han er en av mange som leste for mye Lenin og for lite Luxembourg i svært mange år, og skriver at han prøver å bøte på dette nå, noe denne teksten vel er et praktisk bevis på.

Selv om teksten handler om en historisk person og hennes synspunkter, har den sin største styrke når dette brukes til å belyse det høyaktuelle. Mange fundamentale problemstillinger behandles oftest ganske enøyd av ulike fløyer på den radikale venstresida. I realiteten er disse levende spenningsfelt, og en anerkjennelse av den dialektikken kan utvikle sterkere kraftfelt for en ideologisk skarp venstreside. Teksten gir ikke så mange konkrete svar på hvordan et slikt prosjekt ser ut i praksis, så den oppgaven gjenstår.

Enkelt, men forvirrende

Chilenske Marta Harnecker, med østerrikske foreldre og bånd til flere land i Latin-Amerika, er sikkert kjent for noen av tidsskriftets lesere («Verktøy for politikk» (Rødt! 4/13)). 7 ideer til kampen er altså den eneste av de omtalte pamflettene som ikke er en dansk originalutgivelse. Den har blitt oversatt, forkortet og bearbeidet. Utgangspunktet er en søken etter konkrete politiske tiltak for å undergrave nyliberalismens herredømme i dag, og vise vei mot et sosialistisk samfunn, basert på en gramsciansk hegemoniforståelse. Pamfletten er nok den tynneste av de tre, ikke bare bokstavelig talt. Den preges av en postulerende stil, samtidig som flere av poengene blir vel sprikende.

På den ene siden skriver Harnecker at venstresida må bygge på «en analyse av de gjeldende styrkeforhold og motstanderens svakeste punkter» og ikke fraseradikalisme. Da det viktigste, etter Harneckers syn

å løfte et politisk prosjekt, som avspeiler befolkningens dypeste forhåpninger og gjennom det vinne folks hjerter og hjerne. (…)

Det avgjørende for å skape forandring er ikke, om partiet er lite eller stort, men om folk forstår våre ideer og kan identifisere seg med våre forslag.

Idé nr. 7 for kampen er: «forveksl ikke ønsketenkning med virkelighet.» Her er poenget videre at lederne på venstresida må lære å lytte, ta utgangspunkt i stemningen hos befolkningflertallet, ikke seg selv, når man analyserer situasjonen. Relevant nok. På den andre siden mener Harnecker at venstresida må slutte å hoppe over gjerdet der det er lavest, og ikke bare ta utgangspunkt i den øyeblikkelige politiske situasjonen. Fordi dette kan leses direkte motstridende, og når det er formulert på et såpass overordnet nivå, er det vanskelig å få tak på hvor Harnecker egentlig vil. Selv om det er vel liten tvil om at et vellykket politisk prosjekt avhenger av både fingerspitzengefühl og en mer avansert analyse og strategi.

Det er enda vanskeligere å skjønne hvor Harnecker står når hun først skriver at «kjente personer, som preger den offentlige debatten, er viktige å vinne for vår sak» og senere kritiserer venstresida for å la seg fange av de gjeldende spillereglene som blant annet gjør politikken personfiksert. Hun skriver at venstresida må ta utgangspunkt blant annet i at en ny form for kapitalistisk dominans skjer gjennom at massemediene «invaderer» hjemmene til alle samfunnslag, og dermed forandrer betingelsene for den politiske kampen. Skal dette regnestykket gå opp, må det vel tolkes som en moderne vri på Det kommunistiske manifests formulering om å fjerne borgerskapet ved hjelp av våpnene de selv har smidd. Revolusjonen kommer, men da vil den bli TV-sendt.

Uansett: Den enkle stilen og nettopp slike selvmotsigelser gjør også denne lille boka tankevekkende.

Løfte blikket fra smarttelefonen

De tre første utgivelsene i denne serien er svært ulike, men har en klar rød tråd, ikke bare i politisk forstand og med det kompakte formatet, men også for innholdets innretning. De står alle midt mellom teori og praksis. Her kombineres langsiktige perspektiv og tiltak her og nå, ideologi og konkret analyse, avdøde teoretikere og nåtidige parlamentarikere.

I en tidsalder hvor vi tilsynelatende kan google oss fram til svar på alt, få kontinuerlige impulser og oppdateringer fra alle verdens nettaviser, til og med har utallige tidsskrift for venstresida på nett, kjennes det samtidig nødvendig, og kanskje mer enn noensinne, med prosjekter som klarer på en tilgjengelig måte å forene mest mulig av disse nivåene, mellom to permer. Vi trenger noe som kan få oss til å løfte blikket fra smarttelefonen.

Forordet til 7 ideer til kampen er skrevet av Pernille Skipper, som nå tar over som Enhedslistens toppkandidat etter Johanne Schmidt-Nielsen. Hun skriver

Vi må analysere og forstå DNA-et og utviklingen i det kapitalistiske systemet, hvis vi skal klare å erstatte dets umenneskelige grunnlag med et solidarisk og demokratisk samfunn.

Disse tekstene er gode utgangspunkt for den som vil inspireres eller utfordres i dette arbeidet.

Fredrik V. Sand

Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik:
Likeverd
Res Publica, 2015, 292 s.

Grunnlovsjubileet i 2014 var en markering for Grunnloven som et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. Dette, mener Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik som har redigert antologien Likeverd, er bare én side av den norske politiske modellen. Demokrati forutsetter også et reelt likeverd.

Et utgangspunkt for boka er at Norge har en sterk egalitær arv som strekker seg tilbake til før 1814. I åpningsartikkelen skisserer Arild Holt-Jensen, i tradisjonen etter historikere som Ernst Sars og Halvdan Koht, momenter som har bidratt til dette. Fraværet av en egentlig norsk adel etter Svartedauden står her helt sentralt; det samme gjør Norges posisjon som en periferi under en sterk kongemakt i København. Kombinert med en fordelaktig økonomisk og militærstrategisk plassering, satte dette den norske bonden og den norske allmuen i en helt annen situasjon enn i de fleste land i Europa. Dansketida var ikke en mørk firehundreårsnatt – det var en helt avgjørende forutsetning for å gi den norske grunnloven det radikale preget den fikk.

På tross av Grunnlovens relativt sett radikale preg sto det i årene som fulgte mange viktige strider for å realisere likeverdet og videreutvikle landet på bakgrunn av den egalitære tradisjonen. I 1814 fikk 45 prosent av den mannlige befolkningen over 25 år stemmerett – 50 år senere var denne andelen, i følge Ståle Dyrvik, redusert til 33 prosent. Staten var en embetsmannsstat, der et lite segment satt med den faktiske makta, og selv om det til en viss grad fantes politiske brytninger, var dette svært begrenset. For eksempel viser Arne Overrein i sitt bidrag til at når Venstre-personligheter som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnsson til slutt gikk inn for allmenn stemmerett for menn, handlet dette vel så mye om revolusjonsfrykt som det handlet om et genuint ønske om økt deltakelse i politiske prosesser.

Ett navn som går igjen flere steder, er Marcus Thrane, som også er hovedperson i Mona Ringvejs bidrag. Selv om Thrane ofte blir forstått som en norsk representant for det Marx og Engels omtalte som kommunismens spøkelse, var det egentlige programmet for Arbeiderforeningene relativt moderat. Blant kravene var allmenn stemmerett, allmenn verneplikt og bedre velferdsordninger, og kravene ble i hovedsak utformet som forslag til konge og regjering. Men også dette ble for mye for øvrigheten, som dømte ham til fire års tukthus.

Mange av bidragene i boka tar for seg særlige aspekter med norsk historie, delvis også samtid etter 1814, og viser som helhet at det norske likeverdet på tross av de egalitære tradisjonene, ikke fremviser noen lineær utvikling i retning økt likeverd.

Steinar Pedersen tar for seg det samiske folkets posisjon, som gikk fra en mer eller mindre likeverdig status med Norges øvrige innbyggere før 1814 til å bli en underlegen rase i forbindelse med den norske nasjonsbyggingen og formuleringene av de nasjonale mytene. Det skulle drøye til langt inn på 50-tallet før dette i det hele tatt ble diskutert, og enda lenger før noe faktisk skjedde.

Et av de mest interessante bidragene i boka er Hans Fredrik Dahls artikkel om antiparlamentariske strømninger i Norge. Han bygger her i stor grad på Jostein Nerbøviks arbeider, men der Nerbøvik avsluttet med 1914, trekker Dahl det videre til 1945. Utgangspunktet for disse strømningene er en kritikk av ideen om folkesuverenitet, altså at makta kommer fra folkevalgte organer, og dermed også fra folket. Dahl skriver her blant annet om Fedrelandslaget, som ble opprettet for å forhindre at Arbeiderpartiet skulle få makta. De ønsket snarere å bygge opp en samlende, karismatisk leder som ikke var preget av de parlamentariske maktkampene. Denne mannen, mente de, var Fridtjof Nansen, etter hans død i 1930 hans tidligere medarbeider Vidkun Quisling. Fedrelandslaget fikk imidlertid aldri den oppslutningen de hadde håpt på, og Nasjonal Samling som Quisling startet i 1933, fikk ikke noen oppslutning av betydning før krigen.

Mens Quislings strategi under krigen fremsto som én form for arv etter Fedrelandslaget, mener imidlertid Dahl at det også på motsatt side fantes klare antiparlamentariske trekk. Etter fredsslutningen ble Hjemmefrontens leder Paal Berg trukket frem som mulig statsminister, og i likhet med Nansen var nettopp begrunnelsen at han sto over det partipolitiske spillet. Mens Quisling sin legitimitet under krigen stammet fra partiet og okkupasjonsmakten, skulle Bergs legitimitet ligge i Hjemmefronten. Nå ble Berg aldri statsminister, men den antiparlamentariske tanken som rådet blant mange i frigjøringsdagene, er uten tvil en interessant del av norsk historie.

I antologien er det også en rekke andre bidrag som omhandler alt fra norsk mål-reising til fremveksten av den muslimfiendtlige bevegelsen i Norge i dag, og skal man komme med en gjennomgående kritikk, er det nettopp at det er vanskelig å finne noen rød tråd. De aller fleste bidragene står seg isolert sett, og det er for så vidt også mulig å lese likeverdsbegrepet inn i de fleste artiklene, men det blir litt vanskelig å se hva redaktørene egentlig vil med helheten. Men det er, på den annen side, kanskje ikke det viktigste heller?

Mathias Bismo

Brigt Kristensen:
Motmakt – tilsvar i ti år
Forenkla forlag, Bodø, 2015, 116 s.

Brigt Kristensen har vært en sentral skikkelse i den revolusjonære bevegelsen i mange år. Han har sittet flere perioder i bystyret i Bodø, i siste periode som en av tre Rødt-representanter.

Han fylte 70 i år og nå stilte han ikke til gjenvalg. Han ga derimot ut denne boka som inneholder tekster fra de ti siste åra.

Det er en litt spesiell bok. Den består av en rekke innlegg fra dagsaktuelle avisdebatter, innledninger, løpesedler, e-poster, forskjellige innlegg og spørsmål knytta til arbeidet i bystyret, og innlegg som trekker opp linjer fra historia. Han sier sjøl at «Kampen om historia» like gjerne kunne vært bokas tittel. Det er da heller ikke ei bok man setter seg til å lese fra perm til perm. På et vis kan den brukes som et lite oppslagsverk over disse ti åra. Den er kronologisk og tematisk oversiktlig, og spenner over en hel rekke politiske sprørsmål og temaer. Det starter med Krig, krise og terror, med en rekke innlegg om Palestina og innlegg og appeller i kampen mot krig. Rødt Bodø var i framskutt posisjon i denne kampen, i og med at norske bombefly tok av fra Bodø Flystasjon.

Naturlig nok er det fyldig dekning av lokalpolitiske saker fra Bodø og Nordland. Her er det mye å hente og lære av. Her er skarpe innlegg som handler om språk og imperialisme, om hvordan det norske språket forflates av anglo-amerikansk innflytelse – han er såpass arg på Klassekampen at han avbryter abonnementet.

Og det handler om Kampen om historia. Han går inn i forskjellige debatter som handler om lærdom fra 70-tallet. Det er polemikk mot folk som Rognlien, Kolmannskog og Rønsen og deres framstilling av historia, og det er innlegg i den mer interne debatten om oppsummeringer og lærdom av historia – og veien videre.

Her er mye å hente, kanskje ikke minst for de mange nye i Rødt som nå er på vei inn i verv og posisjoner i styre og stell. Ikke minst anbefales det å lese en innledning Brigt Kristensen holdt på et medlemsmøte i Rødt Bodø etter stortingsvalget i 2013. Kjerna i innledningen er refleksjoner rundt forholdet mellom parlamentarisk og utenom-parlamentarisk arbeid. Poengtert og klart om Rødts vei videre, viktig å ta stilling til for hver enkelt, en viktig debatt for hele Rødt, sentralt og lokalt.

Her er mye klokt å hente, mye lærdom og mye informasjon fra forskjellige politiske områder. Og så er han jo en skarp og vittig debattant.

Boka kan bestilles på Forlaget Rødt! sin hjemmeside: marxisme.no.

Birger Thurn-Paulsen

Morten Conradi og Alf Skjeseth:
Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde
Spartacus Forlag, 2015, 356 s.

Å lese Morten Conradi og Alf Skjeseth bok om Osvald, Asbjørn Sunde, er å lese et stykke spennende krigshistorie fra motstandskampen i Norge under annen verdenskrig. Men mer enn det. For bak navnet Osvald og Osvaldgruppa skjuler det seg en av de mest markante myteomspunnede, og ikke minst omdiskuterte skikkelser i norsk krigs og tidlig etterkrigshistorie. Asbjørn Sunde, kommunisten, spaniakjemperen, mannen som bygde opp og ledet Osvaldgruppa, den mest effektive motstandsorganisasjonen i Norge under krigen. Og den samme Asbjørn Sunde som i 1954 ble spiondømt og sonet 8 års fengsel. Ja, fortsatt i dag 70 år etter krigens slutt er betydningen av Osvaldgruppas krigsinnsats kilde til hissig uenighet. Ikke minst ser man at dette ligger som et bakteppe i krangelen om oppsetningen av «Osvald-monumentet» ved Oslo S.

Hva var det som drev Asbjørn Sunde, og hvilke motiver lå til grunn for de valgene han gjorde? Noe av svaret på finner man i Conradi/Skjeseths bok, men man kan også lese det ut fra den selvopplevde krigshistorien, i boka Menn i mørket som Sunde gav ut få år etter at krigen var avsluttet. Et spørsmål som melder seg i den sammenhengen, er om krigen for Sundes del egentlig var over, eller om den hadde gått inn i en ny fase? Et ikke helt urimelig spørsmål. For etter seiersrusen fra aprildagene i 1945 hadde lagt seg, gikk Norge få år senere inn i den av den kalde krigsperioden, hvor tidligere motstandshelter ble stemplet som potensielle landssvikere.

NKP som ved det første valget etter krigen hadde rekordoppslutning på 11,9 prosent og 11 stortingsrepresentanter, mistet alle sine representanter ved valget i 1949, og falt dermed ut av Stortinget. Bakgrunnen for katastrofen som rammet NKP, var langt på vei forårsaket av hetsen og kommunisthatet som Gerhardsens Kråkerøytale innledet. Men ikke bare av den grunn. Den åpne striden mellom Furubotn og Strand Johansen, fløyer innad i partiet, medvirket også til dette. Dramatikken i denne striden og Asbjørn Sundes rolle – som ikke var partimedlem! – blir godt beskrevet Conradi/Skjeseth.

Sett på bakgrunn av den massive propagandaen som startet rundt 1948, er det derfor ikke så merkverdig at flere enn Sunde må ha følt at en ny krig var i emning. Denne gang rettet mot Sovjetunionen. Den tidligere allierte fra krigsårene ble med ett anklaget for å være den største trusselen Norge sto overfor. Dermed ble det å være kommunist og sympatisør med Sovjet ansett som et potensielt landssvik. Frykten for et russisk angrep var og et av de viktigste argumentene for at Norge skulle bli medlem av NATO. At Sunde og flere med ham forsto at de var i overvåkningspolitiets søkelys, viser ettertidens avsløring av de konkrete interneringslistene som var utarbeidet. Dette var lister med folk som Overvåkningspolitiet anså som potensielle femtekolonnister, og derfor de som først skulle «tas hånd om».

Ut fra kapitlene i boka til Conradi/Skjeseth som handler om etterkrigsårene og tida fram til spiondommen mot Sunde i 1954, skjønner man at den erfarne motstandsmannen, som hadde vært i mer eller mindre sammenhengende strid siden den spanske borgerkrigen, var på vakt. Og det virker troverdig at han igjen, som man kan lese i boka, forberedte en ny organisasjon. Selvfølgelig var Sunde fullt klar over at han konstant befant seg i Overvåkningspolitiets søkelys. Denne overvåkningen foregikk jo gjennom flere år, og krevde mesteparten av Overvåkningspolitiets resurser. Ofte foregikk det en ren «katten og musen»-lek der politifolkene febrilsk prøvde å holde tritt med Sundes finurlige krumspring i forkant av hans møter med russiske diplomater.

Men var Asbjørn Sunde spion? I så fall hadde den høyprofilerte og åpent sovjetvennlige kommunisten svært dårlige odds mot seg for å kunne fungere som spion. Bryhns folk i Overvåkningspolitiet hadde etter alle årene hvor de nærmest «satt» på ryggen til Sunde, full oversikt med alt han foretok seg. Men samtidig lå det et overhengende press på overvåkerne om å levere resultater som kunne holde i en rettssal. Ikke minst kom dette kravet fra de myndighetene som gav bevilgninger til oppbyggingen av politiets overvåkningsorganisasjon. Så da man omsider i 1954 mente å ha nok på Sunde til å kunne reise tiltalte, var det allikevel et nokså spinkelt materiale tiltalen bygget på. Riksadvokatens la ned påstand om 12 års fengsel. Dommen ble 8 år.

Mye av bevismaterialet mot Sunde var hemmelighetsstemplet, og er det fortsatt! I tillegg ble deler av rettssaken som lå til grunn for denne dommen, ført for lukket rett uten offentlig innsyn. Skyldig i spiontiltalen eller ikke? Det var lagt ned alt for mye prestisje i denne saken for å få Sunde dømt til at kunne ha blitt frifunnet.

Asbjørn Sunde var kontroversiell lenge før krigen. Alt i årene før han reiste fra Kopervik på Karmøy og bosatte seg og giftet seg i Horten i 1936, hadde han et rykte som radikal revolusjonær kommunist, en som ikke bøyde seg for øvrighetspersoner. Heller ikke Arbeiderpartiets klassesamarbeidslinje hadde Sunde mye til overs for. Slike holdninger og en grunnleggende tro på at et annet mer rettferdig samfunn var drivkraften som gjorde at Sunde støttet opp om sovjetstaten, som i 30 årenes kriserammede Europa ble selve symbolet på at et samfunn var mulig der arbeiderklassen hadde makta. Men samtidig som den europeiske krisa med enorm arbeidsløshet og stor sosial nød bredte seg, vokste det fram et annet og svært urovekkende svar på krisa. For i ruinene etter det borgerlige samfunnets fallitt grodde den italienske fascismen og den tyske nazismen. De norske kommunistene med partiet NKP i spissen var blant de aller første som var klar over hvilken fare disse ytterst reaksjonære bevegelsene representerte.

Da de spanske fascistene med general Franco støttet av italiensk og tysk militærmakt gikk til angrep på Spanias republikanske folkefrontregjeringen, ble NKP det organisatoriske leddet som hjalp de frivillige som ønsket å reise til Spania for å kjempe for den spanske republikkens eksistens. Asbjørn Sunde var en blant de mellom 225 og 255 som dro. I januar 1937 reiste han sammen med fem andre for å slutte seg til den internasjonale brigaden i Spania. Det skulle gå halvannet år før han vendte tilbake til Norge. Ikke lenge etter hjemkomsten marsjerte soldater fra den samme svarte reaksjonen som Sunde hadde kjempet innbitt mot i de spanske skyttergravene, opp Karl Johans gate i Oslo.

De frivillige som deltok i den spanske borgerkrigen, kom fra mange europeiske land. Disse menneskene var blant de første som fikk erfare hva fascisme og nazisme sto for. Ikke minst tyske kommunister som iherdig ble forfulgt av Hitlers naziregime, så tidlig hva som var i emning. Den tyske kommunisten og riksdagsmannen Ernst Wollweber som måtte rømme landet, bygde opp en internasjonal sabotasjeaksjon som sto under sovjetisk lederskap. Denne organisasjonen hadde som mål å ramme tysk og italiensk skipsfart. Wollwebers dristige sabotører utførte i flere land mange vellykkede sabotasjeaksjoner mot tyske og italienske skip. Ofte var det dynamitt smuglet ut fra gruvene i Kiruna som sendte skipene til bunns. Asbjørn Sunde var en av de norske sabotørene i Wollwebers organisasjon. Wollweber som var gift med en norsk kvinne, bosatte seg i Norge, men måtte rømme til Sverige etter den tyske okkupasjonen. Der satt han i svensk fangenskap til krigen nesten var over. I Norge ble Asbjørn Sunde organisasjonens leder. Dette var starten på Osvaldgruppa.

Men selv om Asbjørn Sunde var Osvaldgruppas ubestridte leder, så betød ikke dette at organisasjonen på noe vis var en kommunistisk kaderorganisasjon. For i løpet av årene fra1940 til 1944 som Osvald-organisasjonen eksisterte, hadde den til sammen mer enn 200 hundre deltagere. Dette var folk med høyst ulik bakgrunn, noen var kommunister, men slett ikke alle. Flertallet kom fra arbeiderklassen og fagbevegelsen. Noen av Osvaldgruppas deltagere var som Sunde selv med hele veien, andre på deler av den.

En farlig og blodig vei som krevde mange ofre, 35 medlemmer av gruppa ble drept under denne krigen. Et mye høyere antall enn i noen annen motstandsorganisasjon.

Sundes forhold til NKP, især til partiets leder Peder Furubotn, var til tider svært anstrengt. For selv om Osvald-folkene stilte som livvakter for NKP lederne som hadde søkt tilflukt i den norske fjellheimen under okkupasjonen, ble Osvaldgruppa aldri noen offisiell del av NKP. Heller ikke Furubotns forsøk på å gjøre Sunde til en slags militær leder for NKP førte fram. Dette forsøket endte da også med et brudd mellom Sunde og NKP, og Osvald-folkene ble trukket ut av livvaktfunksjonen.

Gjennomføringen av rundt 110 sabotasje-aksjoner og likvideringer av kjente nazister gjorde Osvaldgruppa til den mest effektive organisasjonen i kampen mot den tyske okkupasjonsmakta.

Naturlig nok opptar skildringene av disse aksjonene en stor plass i boka til Conradi/Skjeseth. Og dette er spennende og uhyre dramatisk lesning. Man kan vanskelig forestille seg hvilket press disse folka må ha følt på kroppen, der de iverksatte sine aksjoner ofte med livet som innsats. Fienden var nådeløs hvis man ble tatt. Men i tillegg var det sparsomt med anerkjennelse fra de som satt i London og forsøkte å opprettholde status som Norges offisielle myndigheter. Til tider var disse myndighetene direkte fiendtlig innstilt til aksjoner rettet mot okkupantene her hjemme. Det ble hevdet at aksjonenes betydning ikke sto i forhold til hvilke represalier sivilbefolkningen kunne bli utsatt for. Derfor mottok Osvaldgruppa da heller ingen materiell støtte fra London-regjeringa, men var helt avhengig av å skaffe midler tilveie på egen hånd. Noe som medførte både stjeling av Milorg materiell, og flere ganske så spektakulære bankran. Allikevel var det til tider et utstrakt samarbeid mellom Osvaldgruppa og deler av Milorg, som ikke kviet seg for å bruke Osvald-folkene til å iverksette aksjoner som Milorg anså å være for farlige, eller som de ikke hadde erfarne folk til å utføre. En samarbeidspartner med bedre militær kapasitet til sabotasjearbeid var det britiske Special Operation Executive der Max Manus var med. Asbjørn Sunde og hans folk hadde og på et tidlig stadium av krigen et samarbeid med den såkalte «politigruppa» som ble ledet av Asbjørn Bryhn, mannen som etter krigen ble sjef for Overvåkningspolitiet. Det var etter at Bryhn hadde fått denne stillinga, at han rapporterte at Sunde hadde gjort et forsøk på å verve ham som sovjetisk agent. En ganske utrolig historie ikke minst sett på bakgrunn av at de begge kjente hverandres standpunkter fra år tilbake.

Fredsdagene i 1945 førte ikke til at medlemmene av Osvaldgruppa ble løftet fram og fikk tildelt samme heder som «gutta på skauen» – Milorg folka eller de som tilhørte Kompani Linge, Max Manus og hans organisasjon. Osvaldgruppas innsats ble slett ikke fremhevet, og mange av de som hadde ytt store ofre, forsvant inn i en anonym tilværelse. Årsaken var igjen at disse tilhørte «feil» organisasjon. Stemplet som kommunister og uregjerlige voldsmenn, som hadde satt andres liv i fare valgte mange å trekke seg unna offentlighetens lys, og la være å si så mye om hva de hadde vært med på.

Sunde selv ble, som man kan lese i Conradi/Skjeseths bok en nokså anonym person etter at dommen var sonet. Søknaden om krigspensjon som han burde ha vært fullt berettiget til å få, ble avslått. Avslått ble også forsøket om gjenopptagelse av NKP-medlemskapet. Allikevel deltok han i Østkantlaget, et av NKPs største partilag. Her var han godtatt, og da 24 av lagets medlemmer i 1970, den såkalte «maoistfløyen» ble ekskludert fra partiet, fulgte Sunde med disse. Den tidligere så innbitte forsvareren av Sovjetunionen var fortsatt omstridt og revolusjonær, og skjønte tydeligvis at forbildet hadde endret karakter.

Conradi /Skjeseth har levert en interessant og grundig fortelling om en av krigshistoriens mest markante aktører.

Kurt Ben Nilsen

Anthony Atkinson:
Ulikhet. Hva kan gjøres?
Cappelen Damm, 2015, 437 sider

Anthony «Tony» Atkinson er professor i samfunnsøkonomi ved universitet i Oxford, og har i hele sin over 40 år lange karriere vært en toneangivende forsker innen økonomisk ulikhet og fattigdom. Han omtales ofte som ulikhetsforskningens gudfar, og har bidratt med mange sentrale innsikter om hvordan rikdom og makt er fordelt i samfunnet. Thomas Piketty, forfatteren bak storverket Kapitalen i det 21. århundret, omtaler Atkinson som sin mentor, og de to har tidligere samarbeidet om flere bokutgivelser.

Ulikhet. Hva kan gjøres?, som kom ut i norsk versjon denne høsten, er Atkinsons nyeste bok. Her gjør han det som forskere så alt for sjeldent gjør: tar tak i de politiske konsekvensene av forskningsresultatene, og bruker sin faglige tyngde til å foreslå helt konkrete tiltak for å bekjempe ulikhet. Det gjør denne boken interessant og viktig for alle oss som mener at strukturell økonomisk ulikhet er vår største utfordring som samfunn. Det er en engasjerende og høyst politisk bok, hvor spørsmålet om makt står like sentralt som den kvantifiserbare ulikheten.

Ulikhet i muligheter eller resultat?

Atkinson starter boka med en grundig diagnose av problemet, og stiller opp et viktig skille, mellom mulighetsulikhet og resultatulikhet. Hans poeng er at det er lettere å få politisk støtte for et ønske om like muligheter for alle, mens det er minst like viktig å fokusere på ulikheten i resultatene som oppnås. Man kan ikke godta fattigdom uansett hvor stor mulighet de fattige har hatt til å gjøre andre valg i livet, og heller ikke stor rikdom uansett hvor hardtarbeidende eller smarte de rike har vært. Dette er velkjente standpunkter på venstresida, og et viktig grunnlag for påstanden om at det er ulikheten i seg selv om er problemet, uavhengig av om den skyldes ytre omstendigheter eller individers gode og dårlige valg.

Et slikt absolutt syn på ulikhet som problem gir grunnlag for en mer omfattende omfordelingspolitikk enn om man kun fokuserer på å skape en arena med like vilkår. Atkinson trekker i denne sammenhengen fram Platon, som tok til ordet for at ingen burde være mer enn fire ganger rikere enn samfunnets fattigste borger. Ulikheten er skadelig fordi den skaper stor avstand i samfunnet, og tiltak for å begrense rikdom kan rettferdiggjøres uavhengig av om de fattige tjener på denne politikken.

Dette står i sterk kontrast til klassisk økonomisk teori, hvor oppgaven alltid er å «gjøre kaka større» uavhengig av hvordan kaka fordeles. En oppfølging av Atkinsons resonnement, som jeg mener er viktig å uttale i klartekst, er at vi som samfunn heller bør velge ei mindre kake som er likt fordelt, enn ei større kake som er ulikt fordelt. Det er nemlig ofte denne svært teoretiske, og sjeldent empirisk underbygde, «effektivitetskritikken» som møter venstresida når vi diskuterer tiltak mot ulikhet. Her mener jeg vi må være tydeligere på å avsløre at premisset som ligger til grunn for høyresidas kritikk mot utjevningstiltak, nettopp er at de prioriterer stor kake framfor lik fordeling, og dermed ikke anerkjenner ulikhet som et problem i seg selv.

Ulikhetens historie

Et viktig bidrag denne boken kommer med, er den oversiktlige og grundige framstillingen av økonomisk ulikheten de siste hundre år, hovedsakelig internt i nord-amerikanske og europeiske land, men også med et blikk til Latin-Amerika. Hovedkonklusjon her er at ulikhet ikke er en konstant størrelse. I alle land har ulikheten utviklet seg, både i positiv og negativ forstand, så lenge man har hatt gode statistiske datakilder å måle etter.

Den viktigste innsikten man får ut fra en slik historiegjennomgang, er at økonomisk ulikhet har vært bekjempet og redusert tidligere, og derfor kan reduseres igjen.

I tiårene etter andre verdenskrig, fram til midten av 80-tallet, ble ulikheten redusert i de fleste vesteuropeiske land, spesielt i Skandinavia. Atkinson går igjennom det han kaller en bevisst politisk bekjempelse av ulikheten i disse tiårene, og slår fast at valget om å forlate denne utjevnende politikken var et like bevisst politisk valg som det i sin tid var å innføre den. Han henter mange eksempler fra Storbritannia, hvor Atkinson selv var aktiv i å kritisere Thatcher-regjeringens politikk for økte forskjeller.

At Latin-Amerika inkluderes i denne oversikten er en stor styrke. Det utvider perspektivet, og er et godt tilskudd til en ofte eurosentrisk debatt. Statistikken som legges fram for de latinamerikanske landene, viser at ulikheten jevnt over ligger på et høyere nivå enn i OECD-land, men at ut-viklingen har gått entydig mot lavere samlet ulikhet (Gini-koeffisienten) og lavere nivå av fattigdom siden begynnelsen av 2000- tallet. Også her peker Atkinson på konkrete politiske tiltak som årsak, spesielt progressive offentlige overføringer.

Spørsmål om makt

Atkinson er verken revolusjonær eller selv-erklært sosialist. Han vil ikke utslette all ulikhet, men begrense det han mener er et alt for høyt nivå av ulikhet i dag. Hans største bekymring er at han i løpet av sin karriere har vært vitne til en fundamental endring i ulikhetsutviklingen. Fra en periode hvor mange ting gikk i riktig retning, om enn alt for sakte, til at ulikheten siden midten av 80-tallet har økt stadig raskere. I mange land kan økonomisk ulikhet i dag måles til å være høyere enn den var før andre verdenskrig, og fra Atkinsons standpunkt er dette en stor trussel for samfunnet.

En av styrkene i boka, sett fra et sosialistisk perspektiv, er imidlertid et gjennomgående fokus på makt. Både i analysen av årsakene til økt ulikhet, og ikke minst i forslag til løsninger står maktperspektivet sentralt.

At ulikhet i inntekt og formue avler ulikhet i makt, er det samfunnsmessige hovedproblemet i Atkinsons analyse. Som en del av problembeskrivelsen trekker han fram en svekket fagbevegelse, færre kollektive forhandlinger og arbeidere som gjennom ustandardiserte arbeidsforhold har redusert makt på arbeidsplassen og i samfunnet.

Et spesielt nyttig poeng som trekkes fram, er forskjellen på eierskap og kontroll. Eierskapet til formue er i dag mye mindre ulikt fordelt enn for hundre år siden, da det fantes en liten kapitalistklasse som eide det meste. Denne endringen i eierskap, påstår Atkinson, «har ikke gitt noen utjevning av den økonomiske makten». Å eie bolig eller ha formue i pensjonssparing gir deg ingen makt over viktige makroøkonomiske størrelser, som arbeidsplasser og investeringer. En formue er i utgangspunktet passiv, helt til den blir brukt som kapital i nye investeringer. Det er da de som kontrollerer kapitalen, for eksempel fondsforvaltere i pensjonsfondet ditt, som har makt til å påvirke samfunnet. Derfor må vi skille mellom formue og kapital, der redusert ulikhet i fordelingen av formue ikke nødvendigvis betyr redusert ulikhet i makt.

15 konkrete forslag

15 krav

1. Sterkere politisk påvirkning på teknologisk innovasjon.
2. Samarbeid mellom partene i arbeidslivet i lønnsforhandlinger og ved andre reformer.
3. Konkret mål for redusert arbeidsledighet, kombinert med statlig jobbgaranti med minstelønn.
4. Lovfestet minstelønn.
5. Alle borgere får tilbud om nasjonal spareobligasjoner med garantert positiv realavkastning.
6. Utbetale en engangssum (minstearv) til alle innbyggere idet de fyller 18 år.
7. Offentlig investeringsfond for å bygge opp statens nettoformue.
8. Mer progressiv skatt på inntekt, opp til en marginalskatt på 65 %.
9. Skatterabatt på arbeidsinntekt under en viss sum (Frikort / bunnfradrag)
10. Progressiv arveskatt.
11. Nasjonal eiendomsskatt med progressiv profil.
12. Universell barnetrygd, skattes som inntekt.
13. Borgerlønn til alle som jobber, studerer eller passer barn.
14. Øke satsene for sosiale ytelser.
15. Øke bistandsbudsjettet til 1 % av BNP.

Basert på en historisk og økonomisk analyse av ulikhet, kommer Atkinson altså med 15 konkrete mottiltak. Disse spiller hoved-rollen i boka, og er mye av grunnen til at denne utgivelsen har fått langt mer oppmerksomhet enn resten av hans forfatterskap. Tiltakene er til dels radikale, spesielt sett fra et britisk perspektiv, men Atkinson argumenterer for at de er reelt gjennomførbare på relativt kort sikt, innenfor rammene av dagens økonomiske system.

Progressiv beskatning

I norsk kontekst, med ei mørkeblå regjering som har skattekutt som hovedsak og ei tidligere rødgrønn regjering som i åtte år la skattedebatten død, er de fire forslagene knyttet til beskatning blant de mest relevante på Atkinsons liste.

Formålet med de fire forslagene er flere. De er utformet for å redusere ulikheten direkte, ved å overføre større deler av de høye inntektene og store formuene til fellesskapet. De skaper en mer rettferdig fordeling av kostnadene ved å finansiere fellesskapsløsningene og statsdriften. Og ikke minst øker de skatteinntektene for å skaffe finansiering til flere av de andre tiltakene på forslagslisten. Økte skatteinntekter er en forutsetning for at vi skal kunne drive omfordelingspolitikk i stor skala.

Økt marginalskatt på inntekt

De fleste land har, som Norge, progressive skattesystemer for inntektsskatt. Det vil si at en som tjener lite, betaler en mindre prosentvis andel av inntekten sin i skatt enn en som tjener mye. Akkurat hvor progressivt systemet skal være, er det imidlertid delte meninger om. Atkinsons forslag innebærer en mer progressiv profil, hvor de med høy inntekt betaler mer, også sammenlignet med dagens norske skattenivået.

Marginalskatt er begrepet vi bruker på den skatten man betalte på sin neste inntektskrone. I Norge er den maksimale marginalskatten på 47,1 % og inntreffer når du tjener over 885 000 kroner. Det innebærer at for hver ekstra krone du tjener over 885 000 kroner, betales 47,1 % i skatt. Atkinson ønsker å forlenge den progressive profilen til flere toppinntektsnivåer, og øke den maksimale marginalskatten til 60 %.

Dette forslaget er motsatt av det regjeringen har foreslått i sin skattereform, hvor marginalskattene kuttes for alle inntektsgrupper, og mest for de som tjener mest. Argumentene vi da må bruke mot regjeringens skattekutt er at de både øker ulikheten og reduserer muligheten for omfordelingspolitikk fordi det reduserer skatteinntektene.

Arveskatt

Også når det gjelder skatt på arv, er Atkinsons forslag interessant i den hjemlige debatten. Hans forslag ligner på den norske arveavgiften som ble fjernet på Siv Jensens første statsbudsjett for to år siden. Et interessant poeng her er at også den rødgrønne regjeringen foreslo å kutte i, men ikke fjerne, arveavgiften i sitt forslag til budsjett for 2014. Arbeiderpartiet har i ettertid ikke gitt svar på om de ønsker å gjeninnføre arve-avgiften, og i så fall i hvilken form.

Atkinson argumenterer for arveskatt ved å blant annet henvise til Pikettys hovedpoeng om hvordan kapitalakkumulasjon er en av de viktigste drivkreftene for økt ulikhet. Å skattlegge overføring av formuer mellom generasjoner er et svært målrettet tiltak mot denne problemstillingen. I tillegg foreslår Atkinson at inntektene fra arveskatt brukes til å sikre alle borgere en slags «minstearv», i form av en kontantoverføring fra staten i det de fyller 18 år. Disse to forslagene i kombinasjon innebærer kraftig omfordeling, samtidig som de går rett til kjernen av det faktum at de som er rike i dag, i hovedsak er det fordi de ble født rike.

Eiendomsskatt

Skatt på eiendom er mer utbredt i den store verden enn det den norske debatten kan gi inntrykk av. Både Storbritannia og USA har slik skatt, men på samme måte som i Norge er det lokale myndigheter som ilegger den. Det, kombinert med manglende progressiv profil, gjør at slike skatter i dag ikke alltid har en heldig sosial profil.

Atkinsons forslag er utarbeidet for Storbritannia, men ideen bør følges opp og konkretiseres for norske forhold. En norsk nasjonal eiendomsskatt kunne hatt progressive elementer, slik at skatteprosenten øker med økt verdi på bolig. Og hvis skatten sees i sammenheng med inntektsskatt og fomueskatt, er det flere muligheter for å unngå at fattige minstepensjonister må ta opp lån for å betale skatt, slik høyresida skremmer med.

I diskusjonen om en nasjonal eiendomsskatt må man ha med at 355 av landets 428 kommuner har denne skatten som en viktig inntektskilde. Det innebærer at en overføring av skatteinntekten til nasjonalt nivå, må kompenseres med for eksempel økt kommunalt skattøre eller økte rammetilskudd til kommunene.

Arbeid til alle

I tillegg til flere forslag som omhandler omfordeling etter at ulikheten har oppstått, som skatteforslagene, har Atkinson flere forslag som skal motvirke årsakene til ulikhet. Et av dem er forslaget om konkrete arbeidsledighetstiltak, med mål om full sysselsetting og jobbgaranti. Dette tiltaket bygger på forståelsen av at arbeidsledighet er et svært alvorlig problemet for et hvert samfunn, fordi det skaper ulikhet og sløser med samfunnets ressurser.

Atkinson ønsker i første omgang at redusert arbeidsledighet skal være et tydeligere mål for den økonomiske politikken. At konkrete og forpliktende måltall skal fastsettes årlig, i motsetning til dagens sysselsettingsmål som ofte består av et generelt uttalt ønske om lav arbeidsledighet. Han sammenligner det med et inflasjonsmål, som per i dag styrer pengepolitikken i over 20 land. Norge er ett av disse landene, og det er inflasjonsmålet på 2,5 % som er hovedindikatoren når Norges Bank setter opp og ned rentenivået. Atkinson spør hvorfor ikke arbeidsledigheten er et mer relevant måltall for økonomien, og foreslår at dagens alvorlige arbeidsledighetsnivå møtes med et slik måltall, som gradvis settes lavere for hver år.

Dersom pengepolitikk og andre tradisjonelle virkemidler ikke gjør at man når målene, bør man i følge Atkinson, sette igang med statlige sysselsettingstiltak, slik man har gjort i flere land under tidligere økonomiske nedgangstider. En slags utvidet keynesiansk motkonjunkturpolitikk, som sikter mot full sysselsetting og jobbgaranti for alle som ønsker arbeid.

Forslaget er veldig interessant, spesielt med tanke på hvordan rentenivået settes. I Norge er arbeidsledighet en av flere indikatorer Norges Bank vurderer i rente-settingen, men inflasjonsmålet ilegges mer tyngde. Et forslag om å snu på dette bør absolutt diskuteres.

I lys av den økende arbeidsledigheten er Atkinsons hovedargument svært relevant i den norske debatten. Han peker på det offentliges ansvar for sysselsettingspolitikken, og hvordan arbeid til alle er et grunnleggende tiltak for å bekjempe ulikhet.

Allerede gjennomført?

Flere av forslagene i Atkinsons bok er tiltak som allerede er gjennomført i Norge. Universell barnetrygd har vi, oljefondet er et slags offentlig investeringsfond, trepartssamarbeidet sikrer fagbevegelsen en sentral rolle, bistandsbudsjettet nærmer seg 1 % av BNP og allmenngjøring av tariffavtaler medfører en sektorvis minstelønn.

Men, og her er det et viktig men, alle disse elementene ved den norske modellen er under kraftig press. Vi kan på ingen måte si oss ferdig med disse tiltakene, og må heller bruke Atkinsons argumenter for å forsvare dem mot angrep fra høyresida. De er sentrale grunnsteiner i kampen mot økende ulikhet, og vi må jobbe for at de styrkes i årene framover.

Et konkret eksempel er barnetrygden som ikke har vært justert på 20 år. I vår kom Unicef med en rapport som viser at den norske barnefattigdommen, som har vokst jevnt de siste ti årene, ville blitt redusert med 27 % kun ved å justere opp barnetrygden i tråd med den generelle prisveksten.

Kan det gjennomføres?

Det store spørsmålet etter å ha lest om alle Atkinsons forslag, er så klart om disse tiltakene i det hele tatt er gjennomførbare. For å svare på dette brukes et eget kapittel på beregninger av hvor mye det vil koste å implementere tiltakene i Storbritannia. Selve regnestykket er ikke overførbart til Norge, men underbygger realismen i forslagene, og kan med hell brukes som motargument til alle de som vil mene at slik politikk vil ruinere økonomien.

Jobben videre for oss som ønsker å følge opp forslagene, er å konkretisere dem for gjennomføring i norsk kontekst. Som en del av bakgrunnen for denne jobben anbefales kapittelet «bør kaken krympes?», som vies til økonomifaglige diskusjoner om premissene bak effektivitetskriterier, og påstander om at utjevnende politikk vil krympe økonomien som helhet. Denne delen gir et teoretisk grunnlag for videre arbeid med forslagene, og bør leses spesielt av økonomi-studenter og andre som ser behov for en motkur mot de markedsliberalistiske premissene som dominerer klassisk økonomisk teori.

Ei viktig bok i en viktig debatt

Uansett om man leser denne boka eller nøyer seg med å lese de mange som har skrevet om denne boka, er Ulikhet. Hva kan gjøres? et svært konstruktivt innspill i debatten om ulikhet.

Atkinsons uttalte mål med boka er å ansvarliggjøre de mange politikerne som i dag sier de mener ulikheten er for stor, men som likevel ikke gjør noe med det. Ved å vise at ulikhet har vært bekjempet tidligere, og komme med konkrete forslag til hvordan det kan gjøres igjen, fokuserer han på politikkens muligheter og maner til handling. Derfor vil denne boka være viktigere enn de fleste andre som er skrevet på feltet, fordi han gir oss verktøy som vi må ta aktivt stilling til.

For venstresida, og spesielt Rødt, ligger flere av forslagene nært opp til våre egne standpunkter, og bør tas med når vi utvikler ny politikk i kampen mot forskjells-Norge.

Marie Sneve Martinussen

 

I flere nummer av tidsskriftet har vi hatt innlegg om sekstimersdagen, for og imot. Her svarer Johan Petter Andresen på en artikkel av Olav Randen i nr 1/2015. (red.)

Olav Randen er mot kravet om sekstimersdagen. Han skriver:

Oppsummert

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda. Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

La oss se på hans egen oppsummering av sitt standpunkt bit for bit:

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kampen for sekstimersdagen dreier seg om en reduksjon av det lønna arbeidet. Ikke arbeidet generelt. Randen forstår ikke dette elementære skillet mellom lønna arbeid og anna arbeid. Naturligvis vil folk flest være til gagn for fellesskapet sitt.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Sekstimersdagen dreier seg altså fortsatt om lønna arbeid. Og her er det viktig å legge til at det dreier seg om å senke arbeidstida innafor den kapitalistiske økonomien. Denne kapitalistiske økonomien driver rovdrift på mennesker og natur. Å gå mot en senking av arbeidstida innafor den kapitalistiske produksjonen er i bunn og grunn et standpunkt mot å gjøre noe med naturødeleggelsene. For å komme vekk fra en naturødeleggende økonomi, må den kapitalistiske produksjonsmåten og «forbrukersamfunnet» nedkjempes.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Dersom Randen her fortsatt mener at folk skal ligge på ryggen å kikke på himmelen når de er ferdige med sine seks timer, så har han kanskje rett. Men ingen foreslår at mennesket skal avholde seg fra å arbeide med sitt når lønnsarbeidsdagen er over.

Og dersom man antar at Randen mener kun det lønna arbeidet: Åttetimersdagen ble ikke gjennomført som en global løsning. Betyr dette at våre forfedre burde gått mot den fordi ikke alle fikk den? Skulle Sovjetunionen ikke innført åttetimersdagen i 1917, fordi så å si ingen andre land hadde den?

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda.

Randen har rett i at det er svært vanskelig for arbeiderklassen i et lite land som Norge å rykke atskillig lengre fram enn andre arbeiderklasser i verden. Men kampen for sekstimersdagen i Norge føres ikke aleine. Det foregår kontinuerlig internasjonal kamp om arbeidstidas lengde. Vi er en del av denne kampen. Den norske arbeiderklassen er i en stilling der den kanskje kan spille en ledende rolle i arbeidstidsforkorting. Men de siste tiåra har vel tyske og franske arbeidere vært mer frampå enn vi her på berget.

Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

Kampen for forkorting av den lønna arbeidstida er naturligvis en kamp innafor dagens miljøødeleggende kapitalisme. En norsk kapitalisme som også baserer seg på utbytting av arbeidere i andre land. Det er ikke slik at den norske arbeiderklassen taper på at arbeiderklassen i Kina får høyere lønn. Motsetningen er ikke norske arbeidere sammen med sine kapitalister på den ene sida, og kinesiske arbeidere sammen med sine kapitalister på den andre. Når de kinesiske arbeiderne vinner fram med krav om bedre lønns- og arbeidsvilkår, tjener arbeiderne i Norge på dette. De norske arbeiderne er ikke først og fremst forbrukere. De norske arbeiderne er først og fremst arbeidere. Felles kamp dreier seg om å styrke den samlede klassen og svekke kapitalistklassen. Også den kinesiske arbeiderklassen tjener på at den norske arbeider-klassen vinner fram i sin kamp mot den norske kapitalistklassen.

Vi blir ikke kvitt miljøødelegginga uten å bli kvitt kapitalismen. Kampen mot utbyttinga – for bedre lønns- og arbeidsbetingelser under kapitalismen – er en helt sentral del av kampen for å styrke arbeiderklassen. Kampen for kortere lønna arbeidsdag er en sentral del av denne kampen. Når Randen stiller seg mot dette, stiller han dessverre på feil side i kampen for å redde vår jord.

I Rødt! nr 3/2015, på side 132 følger Randen opp med nok en artikkel. I denne er det regnestykker om arbeidskraftbehovet i et kapitalistisk samfunn. Det er mye å innvende mot sjølve regnestykkene. Men viktigst er tankegangen. Randen ser for seg at arbeiderklassen som kjemper, under kapitalismen, der den ikke har makta, skal planlegge fordelinga av arbeidskrafta i forbindelse med en arbeidstidsforkorting til sekstimersdagen, som om den hadde makta! Slik er ikke virkeligheten.

Hans regnestykker fører til at det vil bli mangel på arbeidskraft dersom arbeiderklassen vinner fram med kampen for kortere lønnsarbeidstid. Men ser vi bakover i historia finnes det intet hold for en slik påstand. Arbeidstidsreduksjoner har ikke ført til arbeidskraftmangel som har undergravd velferden. Tvert om arbeidstidsforkortinger har kommet sammen med styrking av velferden, fordi de har kommet som et resultat av en styrka arbeiderklasse. I en tid med økende arbeidsløshet, utstøting av arbeidskraft på andre måter og økonomisk stagnasjon, blir Randens innstilling minst sagt merkelig.

Randen har også synspunkter på den teknologiske utviklinga som jeg synes er underlige. Han skriver:

Ei generell vurdering er at det høge lønns- og kostnadsnivået i dette landet har gjort at effektiviseringa av arbeidsoppgåver gjennom data- og annen teknologi i hovudsak alt er teken ut.

Dette skriver han mens den teknologiske revolusjonen innen data er i full gang med blant annet tredimensjonal printing som vil få omfattende innvirkning på produksjon, distribusjon og forbruk. Dessuten skjer det stor vitenskapelig framgang innen nanoteknologi, robotforskning osv. Han ender opp med å kunne støtte sekstimersdagen for enkeltgrupper:

Mitt alternativ er å slå ring om normalarbeidsdagen og å krevje stuttare dagar for småbarnforeldre og arbeidsfolk dei siste åra før pensjonsalder.

Sekstimersdagen med full lønnskompensasjon er et krav som, for at den skal realiseres under dagens politiske forhold, må reises av en samla klasse gjennom fagbevegelsen, i tariffoppgjør. For å få styrke til dette kravet, må den fremmes slik at den får størst mulig oppslutning i arbeiderklassen. Da må den fremmes på samme måte som tidligere, det vil si som en generell reduksjon i lønnsarbeidstida som gjelder alle.

Randen er også mot arbeidstidsreduksjon med full lønnskompensasjon. Han skriver:

Privat forbruk bør ned, aller mest i over- og delar av middelklassen.

Under kapitalismen innebærer lønnsmoderasjon at kapitalen får mer, ikke til at samfunnet blir mer økologisk bærekraftig.Allerede i dag finnes det ordninger for redusert arbeidstid uten lønnskompensasjon. Se Arbeidsmiljølovens § 10.2 (4) «(4) Arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det, har rett til å få redusert sin arbeidstid dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Når avtalt periode med redusert arbeidstid er over, har arbeidstaker rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid. Under ellers like forhold har arbeidstaker med redusert arbeidstid fortrinnsrett til å øke sin arbeidstid når stilling blir ledig i virksomheten, forutsatt at stillingen helt eller i det vesentlige er tillagt de samme arbeidsoppgavene. Fortrinnsrett etter §§ 14-2 og 14-3 går foran fortrinnsrett etter bestemmelsen her.

Ved å styrke denne paragrafen ved å fjerne «uten vesentlig ulempe for virksomheten» og å innføre «uten avgjørende skade for virksomheten» er vel Randens reform oppnådd.

Dessuten finnes det ordninger der småbarnsforeldre kan utnytte foreldrepermisjonen til å innføre sekstimersdagen etter avtale med bedriften. Det som tidligere het tidskontoordningen, heter nå delvis permisjon. Delvis permisjon gir småbarnsforeldre en mulighet til å kombinere gradert uttak av fødselspenger med deltidsarbeid. For eksempel seks-timersdag.

Kvinneundertrykkinga i samfunnet kommer veldig klart til syne når kvinner føder barn. De straffes som lønnsarbeidere. Kvinners inntekt utgjør rundt 60 prosent av mannens i et livsløp. Sekstimersdagen er et sentralt krav for kvinnene i kampen mot kvinneundertrykkinga.

I verken den første eller den andre artikkelen går Randen inn på hvordan en arbeidstidsforkorting vil ha betydning for kvinnene. Dette til tross for at sekstimersdagen vil har stor positiv innvirkning på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen, da sekstimersdagen vil styrke kvinnenes posisjon i arbeidslivet som heltidsarbeidende. En styrking av kvinnenes posisjon i samfunnet og i arbeiderklassen, styrker arbeiderklassens samla kampkraft. Randens politikk vil føre til økte klasseskiller, mer arbeidsløshet, mer misære og svekke kvinnekampen. Hans bilde av kapitalismen er at det er et system der man kan justere forbruket på en slik måte at den blir økologisk bærekraftig. Men kapitalismen og økologisk bærekraft utelukker hverandre gjensidig. Forutsetninga for et økologisk bærekraftig samfunn er at vi gjør det av med kapitalismen og innfører en demokratisk styrt planøkonomi.

Johan Petter Andresen

Rødt Bodø fikk 10,4 % av stemmene ved siste valg, gikk opp fra tre til fire representanter i bystyret, og er dermed det tredje største partiet i Bodø.

Vi har intervjuet Synne Høyforsslett Bjørbæk som nå er varaordfører i Bodø.

Birger Thurn-Paulsen er leder av Rødt Steigen og med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

Dere har solid kvinnerepresentasjon på valglista. Selv er du en forholdsvis ung kvinne og blir valgt til å representere Rødt som varaordfører. Ser du dette som resultat av bevisst jobbing ut fra et kvinnepolitisk perspektiv?

Jeg ser dette som et resultat av at Rødt Bodø har hatt en bevisst strategi på å bygge opp og synliggjøre flere personer i bystyre-gruppa. Partiet forbindes ikke bare med en frontfigur, men med et knippe dyktige personer med ulik bakgrunn, alder og kjønn. I tillegg har jeg som kvinne opplevd å bli lyttet til, og har aldri erfart at kjønn har vært noe hinder i å få ansvar eller verv. Politikken og de kampene vi har fronta ute blant folk og i bystyret, har blitt til i et fellesskap der ulike perspektiv – også kvinnepolitiske er med. Jeg håper at jeg ble spurt om å være varaordførerkandidat fordi partiet har tillit til den jobben jeg gjør.

Rødt Bodø har vært representert i bystyret i veldig mange år. Hva tror du ligger bak det spranget i oppslutning som skjedde ved dette valget?

Veldig tidlig greide vi å sette dagsorden i den politiske debatten i Bodø, og vi holdt trykket oppe helt frem til valgdagen. Det betydde at i disse ukene var det faktisk først og fremst Rødt-saker som var oppe i media, og som ble diskutert ute blant folk. Vi greide å synliggjøre saker som rusboliger, sosial boligpolitikk, kommersielle barnehager, avdekking av forsøk på privatisering av by-drifta, øvingslokaler for unge musikere, og lansering av Rødt Bodøs sykkelplan. I tillegg var det stor mediedekning rundt mulig korrupsjon i det nye konserthuset Stormen KF. Debatten ble satt i gang av en spaltetekst og to leserbrev av Morten Strøksnes. Rødt var det eneste partiet som tidlig var på banen. Plutselig hadde vi veldig mange med oss, som drev aktiv valgkamp for Rødt. Vi markerte oss tydelig i bybildet med en stor stand og mange aktivister, hadde postkasseutdeling i hele byen og var tilstedeværende i sosiale medier med nyhetssaker og korte appeller som vi filma. Vi vant langt på vei de debattene vi deltok i, og gruppeleder Svein Olsen fikk uhemma skryt av NRK og Avisa Nordland for sin opptreden i parti-debatten i Stormen bibliotek.

Rødt lyktes med å bli det tydelige opposisjonspartiet i byen. Flere velgere fikk øynene opp for politikken vår – ikke bare hva vi er imot – men også hva vi vil oppnå.

Brigt Kristensen har nettopp gitt ut ei bok om sitt, og Rødt Bodøs politiske virke gjennom de siste ti åra. I boka finnes ei innledning han holdt etter valget i 2013 som han kalte «Rødts revolusjonære sjel.» Kjerna i innledninga er forholdet mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Brigts mening er at det utenomparlamentariske er det avgjørende, samtidig som begge sider forsterker hverandre. I hvilken grad opplever du at Rødt Bodø har jobba etter denne tankegangen?

Det er dette som er og har vært utgangspunktet til Rødt Bodø. Vi baserer det politiske arbeidet vårt på tett kontakt med ulike bevegelser og med fagrørsla, og mange av oss har jobbet med solidaritetsarbeid over mange år. Og så har det vært viktig for oss å lytte når folk kontakter oss med saker som de strir med i møte med f. eks det kommunale hjelpeapparatet. Vi ser på oss sjøl som talerør for «de små» mot «de store». Noen ganger har Rødt lyktes med å vinne disse kampene nettopp pga et stort press på utsia av bystyresalen. Selv om vi har vært et lite parti.

Etter valget har vi blitt den aktøren som mange folk har ønska seg at vi skulle være. Vi er nå Bodøs tredje største parti, og er en del av flertallet i bystyret. I denne nye situasjonen er vi veldig bevisst på å fortsette med denne arbeidsformen som har brakt oss hit.

Vi representerer de «små» fortsatt

Hva om olje- og gassressursene som ble funnet fra slutten av 60-tallet og til nå, hadde blitt funnet i dag?

Finnes det noen tvil om at med dagens regime i regjeringskontorene, og da tar jeg gjerne med forrige regjering, ville alt mer eller mindre blitt gitt til Røkke, Fredriksen, Hagen og utenlandske selskaper?

Per-Gunnar Skotåm er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland samt kommunestyrerepresentant for Rødt i Fauske. Han har bakgrunn fra gruveindustrien hvor han startet i 1972, og har siden da arbeidet i gruver og på tunnelanlegg. Fra 1994 drev han et lite tunnelfirma. Han har omfattende erfaringer fra faglig arbeid og internasjonalt solidaritetsarbeid og er bosatt i Sulitjelma.

En får ofte inntrykk av at hele Norges rikdom og industrielle base kun er knyttet til olje- og leverandørindustrien. Det stemmer ikke. Men for byer, regioner og Vestlandsfylker i Norge er oljerelatert virk-somhet så dominerende at nedgangen i oljevirksomheten fører til innskrenkninger og massearbeidsledighet.

Nedgangen i oljeprisen har ført til fall for den norske krona , noe som gir et konkurransefortrinn for de fleste andre eksporterende bransjer som for eksempel fiskeri og oppdrett. Fallet i kroneverdien er så stort at sjøl metalleksporterende bransjer som aluminium går bra fordi prisene noteres i internasjonale valutaer som dollar og pund, samt at energikostnadene er stabilt lavere enn for 6–10 år siden.

Nord-Norge har så langt merket lite til den økte arbeidsledigheten som fylkene på Vestlandet er rammet av,men her kan den nylige nedleggelsen av jernmalmdriften i Sør-Varanger varsle endringer.

Olje- og gassvirksomheten har vært en del av norsk industri i snart 50 år. Sann-synligvis vil den være en del av norsk industri i nærmere 100 til, men altså i mindre grad. Dette betyr at den kompetansen og de innovative ingeniørmiljøene som finnes på dette feltet, må omstilles til nye områder.

Omstilling må til

Det er interessant at både Erna Solberg og Siv Jensens første svar da investeringstakten i leverandørindustrien til oljevirksomheten sank kraftig, var at det må føre til omstilling, innovasjon og utvikling av nye teknologier på andre områder enn olje og gass. Men nå presser deres partier på, sammen med Arbeiderpartiet, for å åpne stadig flere felt både i Lofoten/Vesterålen og i Barentshavet Så omstilling til ny virksomhet er verken hele svaret fra disse eller det vesentligste i svaret. Svaret deres er fortsatt intensivering av leting og boring på nye felter i nord.

Rødt og andre som har stilt krav om nedtrapping av olje- og gassvirksomheten, har også svar på hva ressurser skal brukes til; at det må omstilles til ny virksomhet, fornybar energi, industriproduksjon med betraktelig lavere utslipp av karbon og tilsvarende. Sjøl om det er helt ulike perspektiver fra kapitalkreftenes partier i forhold til de sosialistiske og miljøaktivistiske partier som Rødt, er miljøutfordringene de samme. Vi må engasjere oss i debatten og gi innspill til løsninger som peker en vei til ei bærekraftig framtid. I det ligger også spørsmålet om den industrien vi har i Norge i dag, har noen framtid innafor de løsningene vi ser for oss, muligens ved hjelp av ny teknologi.

Er norsk industri i dag miljøvennlig?

Mitt svar er at ja, i hovedsak er den det i forhold til hvordan industri i andre land produserer tilsvarende produkter. Nøkkelspørsmålet her er energi. Så lenge vi kan bruke rein vasskraftbasert elektrisk strøm, er den miljømessige belastninga til norsk smelteverksindustri bare brøkdeler av hvilken som helst produksjon basert på kull, olje eller diesel. Det betyr at jeg avviser at norsk industri i dag er en miljøversting. Tvert om har kombinasjonen av politisk påtrykk, miljømessig forståelse, skatte- og tilskuddsfordeler samt ikke minst muligheten til å gjøre rensetiltak som en del av tekno-logiutviklinga. Dette har gjort at norsk industri sparer store mengder energi knyttet til produksjonsforbedringer, og gjort at norsk prosessindustri har vært inne i et grønt skifte de siste 20 åra.

Spørsmålet som må stilles, er om norsk industri i dag har en tilstrekkelig størrelse, finansiell styrke, og teknologimiljøer som kan lede an og legge fundament for en bærekraftig industri i Norge med produkter som bidrar til løsninger for de 10 milliarder mennesker som vil bo på denne kloden i slutten av hundreåret. Jeg mener ja, men jeg vil drøfte noen forutsetninger og peke på noen industrielle utviklingsveier.

Norge var et fattig land – og kan bli det igjen

Norsk historie, det som har formet nasjonsbegrepet og identiteten vår, er kampen mot fremmedveldet. Særlig kampen mot danskeveldet og dansk embetsmannsstat. Så kom den svenske unionen og sjølstendighetsbevegelsen for å fri seg fra svenskekongen gjennom kampen for parlamentarismen på 1880-tallet. Det var ikke sånn at svenskene plyndret norske rikdommer slik danskene gjorde. Sannsynligvis kostet unionen, i kroner og øre, mer for svenskene enn de fikk tilbake. Det hjalp ikke på norsk oppfatning.

Vi ville styre sjøl

Norge opplevde ikke sultkatastrofer som Irland. Samtidig var det et fattig samfunn hvor folk klarte seg, men det var lite ekstra. I perioden fra midten av 1800 tallet til rundt 1925 emigrerte nærmere en million mennesker fra Norge. Dette var ikke et uttrykk for direkte nød, men at mange anså at det var større muligheter «over there». Noe tidligere, på 17–1800-tallet var det også en indre emigrasjon fra sør mot nord til Nordland og Troms med sine bedre livsmuligheter. Det var store mengder fisk tett på land og muligheter for et slags jordbruk.

Den nye sjølstendige staten Norge var fattig på penger, men den skulle vise seg å være rik på ressurser, særlig malmer og etter hvert enorme mengder fossekraft. Skogen, de rike fiskeriene og skipsfart kom i tillegg til dette, og de bidro til den nasjonsutviklinga som er Norge.

Jordbruket i Norge har aldri helt klart å fø befolkninga, men innføringa av poteten bidro til mindre avhengighet av kornimport, og tendenser til sult har vi ikke opplevd etter Napoleonskrigene og den engelske blokaden av handelen med Norge. Jfr. Diktet Terje Vigen som rodde til Danmark for å hente korn.

Terje Vigen, utdrag

…..

Den mindste skækte, der var at få,

blev valgt til hans Skagensfart.

Sejl og mast lod han hjemme stå, –

slig tyktes han bedst bevart.

Han mente nok, Terje, at båden bar,

om sjøen kom lidt påtvers;

det jydske rev var vel svært at gå klar, –

men verre den engelske «Man of war»

med ørneøjne fra mers.

 

Så gav han sig trøstig lykken i vold

og tog til årene hvast.

Til Fladstrand kom han i god behold

og hented sin dyre last.

Gud véd, hans føring var ikke stor:

tre tønder byg, det var alt;

men Terje kom fra en fattig jord, –

nu havde han livsens frelse ombord;

det var hustru og barn det gjaldt.

 

Tre nætter og dage til toften bandt

den stærke, modige mand;

den fjerde morgen, da solen randt,

han skimted en tåget rand.

Det var ikke flygtende skyer han så,

det var fjelde med tinder og skar;

men højt over alle åsene lå

Imenæs-sadelen bred og blå.

Da kendte han, hvor han var.

…..

Henrik Ibsen

For å bygge ut både fossekraft, gruver og industri, var det behov for utenlandsk kapital i tillegg til det som var å oppdrive innenlands. Regimet med de norske konsesjonslovene og kontrollen med ressursene som i noen år ble stilt til rådighet for selskapene, norske og utenlandske, sikret utvikling, men også at landet ikke ble kjøpt opp bit for bit. Alle rettigheter falt tilbake til staten etter et visst antall år. Det var hard politisk kamp rundt spørsmålet om nasjonal kontroll knyttet til innføringa av konsesjonslovene. Skillelinjene fulgte til dels de samme linjer som høyre-/venstre-aksen gjør i dag, hvor partiet Venstre, Bondepartiet og en framvoksende arbeiderbevegelse knyttet til Socialdemokratene representerte venstre-kreftene. Partiet Høire var da som nå et agentur for utenlandske kapitalkrefter i Norge.Kampen for Råfiskloven og utviklinga av landbrukssamvirket bidro sammen med framveksten av en sterk fagbevegelse til ei utvikling for en mer lik fordeling av verdiskapinga.

Den kontrollen som ble etablert med ressursene fra begynnelsen av århundret, var en forutsetning for den allsidige industrien som blei utvikla i samme periode. Sosialdemokratiets industriplaner etter 2. verdenskrig bygde videre på dette. Det kulminerte på mange måter med Statoil og hele konsesjonsregimet for oljeutvinning utafor norskekysten. Sett i ettertid var løsninga genial når det gjelder å ivareta norske interesser. En vurdering av at det har vært en altfor hurtig utvinningstakt, står ikke i motstrid til dette.

Det er i dag et voldsomt press fra kapitalens representanter i regjeringskontorene, NHO, Norges Industri osv. for å reversere den politikken og dens lovgivning som sikret at nasjonal kontroll ble oppretthold på norske ressurser. De samme politiske kreftene som var villig til å gi fra seg nasjonal kontroll for 100–130 år sida, kjemper nå en omkamp for å svekke konsesjonslovgivning, salg av kraftverk, Statskog, Flytoget – «you name it». Med seg på laget har de EU gjennom tvangstrøya EØS og ESA og nå det siste året det som kan bli et tvangstiltak vi ikke riktig har sett omfanget av, TISA og TTIP. De mulighetene vi vil ha til å utvikle et likeverdig, allsidig, sosialt rettferdig, bærekraftig industrielt samfunn med vesentlig sjølforsyningsgrad på mat, avgjøres i vesentlig grad av at vi vinner kampene mot disse kreftene.

Mens jeg skriver denne artikkelen, presenterer regjeringa ved fiskeriministeren fra Høyre oppfølginga fra Sjømat-industriutvalgets NOU den 13. november. Om innstillinga fra stortingsmeldinga blir stående, vil det raskt gi store dramatiske utslag. Meldinga foreslår å avvikle tilbudsplikten til navngitte landanlegg som har bearbeidet landa fisk som forutsetning for verdiskaping på land og grunnlaget for bosetting langs kysten. Fiskerilovgivninga har som formål å skape aktivitet og bosetting gjennom landing og bearbeiding lokalt.

Det er nettopp de mest kapitaliserte trålerne, blant anna eid av Røkke, som nå ikke trenger å overholde den samfunnskontrakten som lå til grunn for at trålerne i sin tid fikk anledning til å beholde kvotene som opprinnelig var knyttet til lokale fiskere og fiskebruk.

Noen trekk ved svensk og norsk etterkrigsproduksjon

De svenske sosialdemokratene gikk etter krigen i en allianse med ledende svenske kapitalgrupperinger knyttet til Svenska Enskilda Banken, Wallenbergerne o.a. for oppbygging av den svenske velferdstaten, det svenske Folkhemmet.

En sentralisert boligbygging med 3–5 etasjers boligblokker ble satt i gang. Alle hadde ferdiginnstallerte kjøleskap, frysere, komfyrer , fellesvaskerier og etter hvert vaskemaskiner i hver leilighet. Det ble bevisst etablert et bilbasert dagligliv hvor hver familie ble avhengig av en familiebil produsert av Volvo og Saab for å gjøre sine innkjøp. Rask utbygging av flere TV-stasjoner bidro til å etablere og opprettholde en TV- og forbrukerelektronisk produksjon. Kjente merker som Electrolux, Beha o.a. nådde kritisk masse for produksjonsvolum som også ga stor internasjonal eksport. Sverige hadde ikke olje, men satset på å bli verdensledende på det de har, en evigvarende fornybar produksjon som skogsdrift og ikke minst de nord svenske gruvene med mest jernmalm, men også andre metaller. LKAB i Kiruna og de andre malmfeltene er i dag verdens mest avanserte underjordsgruve sammen med produksjon på andre metaller som Boliden forestår. Gjennom samarbeidet med AtlasCopco og andre maskinleveran-dører og utviklere er de teknologiske løsningene de fremste i verden. Disse teknologiene fra Nord-Sverige bruker 10 år på å spre seg til Sør-Sverige, og 20 år på å spre seg til resten av verden som gir grunnlag for en stor eksport. Atlas Copco er i dag det eneste varemerket for gruve og tunnel som finnes over hele kloden.

Norge bygde etter krigen opp en allsidig produksjon knyttet til de fleste forbruksartikler. Vi hadde en stor klesmanufakturproduksjon, sko, møbler, brunevarer som radio og TV. Industriproduksjonen var i vesentlig grad råvarebasert innafor gruvesektoren og elektrokjemisk prosess- og smelteverksbedrifter. Det var også avansert produksjon på tung elektro som elektromotorer, kabel, transformatorer, generatorer og vannkraftturbiner. Som en del av dette: produksjon av tog og lokomotiv. Skipsbygging knyttet til leveranser til den norske skipsflåten som var blant verdens største var ledende på sitt felt. Det fantes en rekke skipsverft langs kysten fra Fredrikstad til Kirkenes.

En rekke faktorer bidro til å svekke grunnlaget for den allsidige norske ferdigvare og industriproduksjonen.

Klær og sko ble først svekket og utkonkurrert av import fra Sør-Europa. Seinere fra asiatiske land. TV og radio knyttet til Tandberg og Radionette var verdensledende og noen av radiomodellene har sjøl i dag ikonisk status blant entusiaster. Volumene på produksjonen var for små til å klare konkurransen på verdensmarkedet med kravene til å fordele utviklingskostnadene på en stor nok produksjon med de økonomiske krav som var nødvendig for en internasjonal markedsføring. Norsk Datateknologi var ledende til godt utpå 80-tallet med Nord 50, Nord 100, ND 500 og ND 5000 maskinene, men ble utkonkurrert av den personlige datamaskinen.

Den råvareproduserende gruveindustrien tapte kostnadsmessig mot produksjonen internasjonalt. Dette var knyttet til det urettferdige bytteforholdet mellom råvareproduksjon i verden i forholdet til ferdigvareproduksjonen hvor prisutviklinga var til fordel for ferdigvareproduksjon. Det trengtes en stadig større del råvarer for å bytte til seg samme mengde ferdige industriprodukter. Dette skyldes den utbyttinga som ligger i en verdensorden hvor de utvikla, industrialiserte landa utnytter varebyttet med mindre utvikla, industrialiserte land til fordel for seg sjøl. At Norge var et utvikla industriland, forandrer ikke på det når de fleste andre land som produserte malmer og metaller var i den 3. verden. Prisene også på norske råstoff ble bestemt der.

Mulighetene til å kontre en utvikling hvor det trengtes en industriell fornying i de tradisjonelle industriene i Norge, ble forhindret av de store oljefunnene utenfor kysten og det som vi betegner som det norske oljeeventyret. Oljeindustrien trakk til seg det meste av ledig norsk kapital, og de tradisjonelle industriene i Norge ble til solnedgangsindustrier. Som en industrileder formulerte til meg på 80-tallet:

Hvorfor investere 300 millioner på et norsk smelteverk med mulighet for 7 % fortjeneste, når man kan få 13 % i banken og 30 % i olja.

Oppbygginga av norsk oljeindustri krevde omtrent det som var av norsk kapital og for den del betydelige mengder utenlandsk kapital. Sett i ettertid var det et genialt regime som ble etablert, knytta til å opprettholde norsk kontroll og et skatteregime som skulle hindre utenlandsk plyndring av fortjenesten fra produksjonen. Tankegodset fra etableringa av konsesjonslovene 60–70 år tidligere samt tankene bak industrireisinga etter krigen prega fortsatt de ledende strategene i DNA. Hadde olja blitt funnet på 90-tallet, for ikke å si nå, ville de markeds-liberalistiske ideene som da hadde fått feste i DNA og som i dag dominerer H og FrP, gjort at det meste sannsynligvis hadde vært gitt vekk på billigsalg.

Oljeindustrien i Norge er nå på hell. Dette er korrekt å si, samtidig som olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel vil være tilstede i hele dette århundret. Olje og gass er en fantastisk ressurs som gir grunnlag for helt nødvendig avansert produksjon fortsatt knytta til plast, biologisk produksjon o.a. En stadig større utfordring knytta til klimaforverringer med bakgrunn i utslipp av karbon fra fossile kilder som kull, olje og gass understreker at rasjonering på bruk må startes nå. Oljeprisfallet som nødvendigvis ikke vil vare, tvert om kan prisene igjen stige til nye høyder, understreker betydninga av å både rasjonere på videre produksjon samt prioritere de framtidige bruksom-rådene.

Norge har i dag områder hvor vi er teknologisk ledende. Dette dreier i utgangspunktet om de avanserte teknologiske miljøene som i dag leverer til produksjon av olje og gass på store havdyp under krevende klimatiske forhold. Landet har også høyteknologiske miljøer knytta til elektrokjemisk prosessindustri ved en rekke av de smelteverka som finnes for aluminium, ferrosilisium, stål, magnesium, ilmenitt o.a.

Det er av strategisk betydning for landets industrielle utvikling at disse miljøene kobles sammen. Bortsett fra at det er ønskelig med en sånn omstilling, må en spørre seg hvorvidt det i dag finnes indikasjoner på at en omstilling i en bestemt retning er mulig. Og sjølsagt hvorvidt denne retninga er ønskelig fra et klima- og miljøperspektiv.

Jeg mener ja, og at det med utgangspunkt i de store mengdene elektrisk energi basert på rein, fornybar vannkraft er det både mulig og ønskelig å få det til i Norge, og det er avgjørende for framtidige arbeidsplasser at produksjonen finner sted her.

Toyota frigjorde i begynnelsen av 2015 nærmere 6000 patenter knyttet til brenselcelleproduksjon for hydrogen og bruk på biler. Bakgrunnen er et ønske om å få tatt i bruk hydrogen som drivstoff for kjøretøy og for lagring og omsetting fra kjemi (hydrogen) til energi (strøm). Ved å slippe patentene fri signaliseres det at man ønsker at andre skal forske og produsere dette i tillegg til en sjøl, samt at man da i felleskap vil komme over kritisk masse for økonomi i å erstatte tradisjonelle bensin og dieselmotorer. Hydrogen som energibærer gir uante muligheter for å lagre og transportere hydrogen med omsetting til elektrisk strøm der man ønsker og når man ønsker. Produksjonen av hydrogen er 100 % reint og foregår som elektrolyse av vann noe som gir produktene hydrogen og oksygen. Omforming av den kjemisk bundne energien i hydrogen i brenselceller gir sluttproduktet energi i en annen form (elektrisitet og varme) samt vanndamp.

Med sine store vannkraftreserver er Norge i en unik posisjon i utgangspunktet. Sjøl vann som i dag går til spille på eksisterende kraftverk ved overløp i flomperioder ved lavt strømforbruk, kan benyttes til produksjon av hydrogen som lagringsmedium og omsettes til strøm ved behov seinere.

Med bakgrunn i et sånt mulig scenario er dagens fortsatte satsing på videre utbygging av strømkabler til utlandet galimatias. Det strømoverskuddet Norge i dag har på i gjennomsnitt 8 twh per år økende til 15 twh per år når planlagte utbygginger kommer til utførelse, vil bidra til å presse fram en energieksport som vil bli markedsmessig prisdanner for prisen på elektrisk strøm i Norge. Får man anledning til en stor grad av strømeksport, vil resultatet bli at den europeiske energiprisen vil bli normen i Norge.

Den norske vannkrafta skal ikke utnyttes som batteri for resten av Europa i form av strømeksport. Derimot kan energien brukes til produksjon av nødvendige metaller og annet som er energikrevende i Norge. Disse varene kan eksporteres. Dette skaper arbeidsplasser lokalt der vannkrafta finnes. Det bidrar til en miljømessig forsvarlig produksjon på basis av rein energi. Det gir minimalt energitap i motsetning til energi-tapet ved lange avstander, først i Norge deretter gjennom oversjøiske kabler. Det reduserer bruk av annen forurensende energikilder som kull og olje ved produksjon av en større andel av Europas behov for metaller ved bruk av rein elektrisk energi.

Alt dette og mere til er truet av ei regjering per dato som nå starter på tredje året med markedsliberalistiske tilpasninger av energisektoren. Det dreier seg både om bygging av overføringskabler, tilpassing til sammenslåing av kraftverk til større enheter og driftsmessig skille mellom nett og energi-produksjon som en del av denne tilpasninga. Liberaliseringen av energisektoren er ikke begrenset til den sittende regjeringa, men har pågått i over 25 år sida Energilova blei vedtatt i 1990. Nå intensiveres angrepene på de forsvarsverkene de folkelige kreftene i Norge har. Det dreier seg om energisektoren, fiskeriforvaltning og -lovgivning, salg av statseiendom, innlemmelse av Norge i nye slavelignende avtaleformer som TISA og TTIP i tillegg til EØS avtalen som i mer enn 20 år har dreid det markedsliberalistiske hjulet i Norge.

Norge evnet gjennom en kombinasjon av naturgitte forutsetninger, egalitære folkelige bevegelser som arbeiderbevegelsen, bonde- og småbrukerbevegelsen og fiskerorganisasjonene og deres politiske uttrykk, å forme et rammeverk rund det økonomiske livet i Norge. Dette rammeverket bidro til prosessene som evnet å løfte befolkninga fra et nøkternt liv uten nevneverdig overflod til et rikt land med høy velferd og velstand i breie grupper. Prinsippet for ramme-verket var at ingen enkeltperson, selskap eller gruppering skulle kunne tilegne seg felleskapets verdier i havet eller på land på bekostning av andre. De fornybare ressursene er alltid til låns. De ikkefornybare ressursene skal utnyttes forsvarlig og balansert ut fra samfunnets langsiktige behov.

Om rammeverket eller samfunnsveven nå rakner kan Norge igjen om 100 år befinne seg blant de fattigere land i Europa. Desto viktigere er det å ta de politiske kampene nå før rovet fra de største kapitalgrupperingene virkelig skyter fart.

Rødt! snakket med Jørgensen den dagen hun tiltrådde som varaordfører.

Hun mener at grunnen til at de har gjort det så bra i Tromsø, er at de har jobba gjevnt og trutt, i mange år.

Aud Karin Bjørn er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Kystens Hus-erklæringen gir Samarbeidspartiene – Arbeiderpartiet, Rødt og Sosialistisk Venstreparti – uttrykk for hvordan vi skal styre Tromsø kommune sammen de neste fire årene.

(….)

Det betyr at vi vil:

• Legge til rette for boligbygging og selv bygge minimum 400 utleieboliger

• Stoppe privatiseringen av Tromsø kommune

• Være aktiv og tilretteleggende for eksisterende og nye virksomheter

• Fastsette grenser for Tromsømarka

• Sette ambisiøse og konkrete klimamål for kommunen

• Gjennomføre konkrete klimatiltak

• Gjennomføre en tillitsreform i helse og omsorgssektoren

• Ansette minimum 40 nye lærere i Tromsøskolen

• Innføre to barnehageopptak i året og ikke å øke foreldrebetalingen i SFO

• Samarbeidspartiene skal bygge Tromsøbadet

• Bedre tilretteleggingen for gående og syklende, sommer som vinter

• Bygge E8 og sikre finansiering og bygging Kvaløyforbindelsen

• Styrke samarbeidet med våre nabokommuner, region og landsdel

• Styrke Tromsø som solidaritetskommune

• Sikre trygg økonomisk styring, slik at vi kan gjennomføre planene om Otium, helsehus og Tromsøbadet

 

Ny styringsmodell

For å sikre trygg og stabil styring, skal Tromsø kommune styres etter formannskapsprinsippene. Samarbeidspartiene skal etablere et overgangsbyråd frem til 1. Juli 2016.

Kristin Røymo (AP) velges som Ordfører, og vil bli valgt som byrådsleder i overgangsbyrådet. Jarle Aarbakke (AP) velges som varaordfører, og vil være fungerende ordfører i overgangsperioden. Elin Jørgensen (Rødt) vil fungere som varaordfører i overgangsperioden. Gunhild Johansen (SV) og Jens Ingvald Olsen (R) skal delta i overgangsbyrådet. De siste 2 medlemmene i overgangsbyrådet vil bli offentliggjort på et senere tidspunkt.

 

Rødt Tromsø har tatt de mandatene som velgerne har gitt dem, på alvor. Jens Ingvald Olsen har vært tydelig i mediabildet, og vært klar på at styringsformen, parlamentarismen/byrådsmodellen ønskes bort. Noe som veldig mange folk uansett parti i Tromsø har ønsket. Olsen fikk flest personstemmer både i 2013 og i 2015.

Jørgensen er veldig klar på at dette hadde de ikke klart uten alle de som stod bak og gjorde fotarbeidet, som å ha valgstand og dele ut brosjyrer. Rødt Tromsø sier at de har vært avhengig å jobbe som et team.

Grunnlaget for å få en kvinnelig varaordfører ligger i Rødts politikk, grunnlaget lå i listene, at det skulle være like mange kvinner som menn. Den nye varaordføreren mener at det siste landsstyrevedtaket før listearbeidet skjerpa det med kjønnsbalanse ekstra mye.

Fram til 1. juli neste år er det et overgangsbyråd. Da innføres man går over til formannskapsmodellen. Jens Ingvald Olsen er blitt byråd for finans.

Etter denne tiden vil Kristin Røymo (AP) bli ordfører og Jarle Aarbakke (AP) varaordførere. I overgangsperioden vil Elin Jørgensen være ordfører siden Kristin Røymo er byrådsleder.

I denne perioden vil en av de unge Rødt kandidatene, Ann Linn Lernes Høiseth, være gruppeleder, et mandat Elin Jørgensen får etter at perioden med overgangsbyråd er over.

Elin sier at forhandlingene har vært harmonisk fra alle tre forhandlingsdelegasjonene. Alle tok på alvor at de hadde et mandat fra velgerne om å komme frem til best mulig løsninger. Alle tre partiene var vinnere, og dermed la det grunnlag for et vinnerteam og et godt samarbeid.

Ut av forhandlingene kom erklæringen «Kystens Hus», som legger grunnlaget for samarbeidet videre.

I denne artikkelen skal vi ta for oss Rødts miljøpolitikk slik den er formulert i to hefter «Plan for en fornybar framtid» (2011) og «Oljefri» (2014).

Begge heftene inneholder mye som vi er enige i, men begge heftene unngår å stille noen grunnleggende spørsmål og ender opp med å fremme en politikk som er altfor lik den næringslivsvennlige politikken til miljøkonsulentfirmaer som Bellona og Zero. Dermed blir politikken veldig lik SVs, hvor ledelsen og store deler av partiet heller ikke har et klima- og miljøpolitisk perspektiv utover det enn finner i Bellona og Zero, dvs. en politikk som verken tråkker AP eller næringslivet for hardt på tærne.¹

Hva er budskapet? Ingen systemkritiske overgangskrav?

Vårt budskap er at kutt i norske klimagassutslipp er mulig innenfor rammene av dagens system, med dagens teknologi og parallelt med en storstilt satsing på nye, fornybare arbeidsplasser. Vår ambisjon er å lage en plan for et bærekraftig Norge der CO2-utslippene er lave nok til at vi stabiliserer klimaendringene på et nivå som både vi og økosystemene rundt oss kan leve med. Samtidig skal vi klare å skape et samfunn med mange nok arbeidsplasser, med verdiskaping og en sunn økonomi. (s. 9)

Som vi ser, så legger ikke Plan for fornybar framtid (PFF) «klimarettferdighet», dvs. et konkret klasseperspektiv til grunn for sin plan. Dermed blir «dagens system» lett rammer som de løsningene Rødt foreslår må holde seg innenfor og ikke utfordre:

Vi håper fagbevegelsen, industrien og miljøbevegelsen tar utfordringen, og legger krefter inn i en samlet, storstilt offensiv for å forme en fornybar framtid.»

Hvem er «industrien» her? Det vanskelig å la være å lese «industrien» som noe annet enn NHO, som kapitaleierne. Toppen i fagbevegelsen er ganske «treg» og byråkratisk, miljøbevegelsen er ganske forsiktige. Skal noe skje, så må vi ikke bare «håpe» at fagbevegelsen, industrien og miljøbevegelsen «tar» utfordringen. Tvert i mot må disse tre «aktørene» på hver sin måte utfordres, må presses knallhardt.

Dermed er det ingen tilfeldighet at PFF i all hovedsak fokuserer på utbygging av mer fornybar energi. Ikke på noe punkt stiller PFF spørsmålet om Norge trenger mer energi? Som vi skal vise senere, kunne Norge klart seg fint med den vannkrafta vi allerede har.

PFF stiller heller ikke spørsmålet «trenger vi flere arbeidsplasser?» Hva med å fordele det arbeidet som finnes? Arbeiderklassens flertall trenger ikke flere «ting», men 6-timersdag og et bærekraftig samfunn. For arbeiderklassens problem er også en rekke andre «planetariske tålegrenser» – som innebærer at sløsaktig materielt konsum må dramatisk ned. Det peker i retning av mindre lønnsarbeid. Vi trenger ikke 55 000 fornybare arbeidsplasser som PFF hevder for å omstille samfunnet. Vi må nå våre klimamål uten noen få kilowattimer mer fra vind og småkraft. Spesielt når de naturinngrepene som denne kraftproduksjonen medfører tas med i betraktning.

Elektrifisering av sokkelen?

Rødt starter heftet med å gå inn for elektrifisering av oljeproduksjonen.

Rødt er for både en sterk reduksjon av utvinningstempoet og elektrifisering av plattformene. Dette vil bidra til å kutte utsl fra denne sektoren drastisk, vårt anslag er at det innen 2020 kan reduseres med tre fjerdedeler.» (s.16)

Hvis man skal stenge olje og gassproduksjonen i løpet av 10–15 år, hva er da poenget med å investere milliarder i å elektrifisere sokkelen? Hvorfor legge kabler ut til plattformene, hvorav de fleste (alle?) ikke vil være i drift? Det er heller ikke klart at elektrifisering vil ha noen som helst miljømessige gevinster. Når gassen ikke kan bli brukt i Nordsjøen, vil den bli brukt på kontinentet. På samme tid vil den dyre elektrifiseringa gå på bekostning av landbasert kraftkrevende industri som i motsetning til tilsvarende industri i andre land er basert på fornybar vannkraft. Elektrifisering krever omfattende naturinngrep. At elektrifisering er politikk som passer som hånd i hanske for AP, som ønsker å holde liv i norsk oljeindustri for enhver pris er klart, men hvorfor er Rødt så ukritiske? Eller bare var Rødt ukritiske i 2011? For i Rødts uttalelse om elektrifisering av Utsirahøyden fra mai 2014 er argumentasjonen etter vår mening stort sett riktig. En burde primært ikke grønnvaske mer utvinning. Elektrifiseringen er ugunstig for kraftkrevende industri og forbrukerne. Når det nå er bestemt at det skal elektrifiseres, så bør det skje med havvindmøller. Men i heftet «Oljefri» fra mars 2015, så går Rødt ikke lenger enn at Rødt mener at man skal «vurdere havvind», sette igang «pilotprosjekter». Saken er jo at når oljeproduksjonen er stanset, så kan havvindmøllene sende kraft til England, som har en fornybar andel på 4 % og virkelig trenger mer fornybar kraft – og ikke minst en kraftig karbonavgift til fordeling for å fase ut bruken av fossilt brensel. Men skattlegging av fossilt brensel ser ut til å være tabu for Rødt.

Rødt er relativt ukritiske ovenfor vindkraft på land. I motsetning til EU har Norge en del vill natur igjen som bør vernes. Det har hele veien vært harde konflikter mellom vindkraft og landskapsvern.

Naturvernforbundet har en langt mer kritisk holdning til vindkraft enn Rødt.² Norge trenger ikke mer kraft. Arbeiderklassen trenger økt livskvalitet, ikke mer produksjon for produksjons skyld, ikke mer energi, men mer effektiv utnyttelse av den energien vi har.

Hvordan skal vi skaffe pengene?

Dette er overkriften på et avsnitt som fortsetter slik:

Store samfunnsomlegginger koster. Gjennom heftet vårt kommer vi med flere eksempler på hvor disse midlene skal hentes fra. Noen investeringer mener vi skal finansieres fra oljefondet, mange midler mener vi må flyttes fra oljeindustrien til fornybarindustrien, og vi mener også vi kan få inn friske midler blant annet gjennom helseeffektene av redusert luftforu­rensing og gjennom Robin Hood-skatt.» [Robin Hood-skatt = (Tobin-)skatt på finanstransaksjoner] (s. 38)

Igjen og igjen i heftet, ser man at en gjerne vil skattlegge finanstransaksjoner, men ikke fossilt brensel direkte.³ Det ser ut som Rødt ubevisst skyr alt som kan lede dem inn mot det opplagte faktum at når tilgangen på fossilt brensel minsker dramatisk, så vil på kort sikt ikke bare bensinprisen gå til himmels, men også alle varer og tjenester som har høyt karboninnhold vil bli dyrere. Mange ganger i PFF framheves det helt riktig viktigheten av å redusere selve transportbehovet, men aldri vil Rødt bruke høyere bensinpris som virkemiddel, sjøl om høyere bensinpris må bli konsekvensen av den politikken Rødt (som SV og MDG) foreslår. Men nettopp denne innbitte motviljen mot å si noe tilsynelatende upopulært gjør at grasrota i Ap og FrP, dvs. arbeider-klassen ikke har noe særlig tro på disse partiene. De er rett og slett ikke på banen. Det blir en masse prat om omlegging, om at det haster, naturskadelig symbolpolitikk av typen vindmøller, veldig fyr symbolpolitikk i form av elektrifisering av Utsira – og total taushet om bensinprisen, mens der er FrP på banen.

Ingen kritikk av SVs abstrakte klimaansvar?

Det er mye bra politikk i «Oljefri», men den samme mangelen på systemkritisk grunnholdning gjennomsyrer også «Oljefri». Ett eksempel på det er drøftinga i kapittelet «Hva er det rettferdig at Norge kutter». For det første er språket veldig pyntelige. «Både nåværende og tidligere regjeringer har så langt vært bremseklosser i klimapolitikken». Men kan en vente noe annet av regjeringer som ikke vil utfordre verken imperialismen, dvs. først og fremst USA, ei heller kapitalismen? Er det noe håp om at slike regjeringer i framtida vil være noe annet en bremseklosser – gitt at den grunnleggende utfordring et bærekraftig samfunn med nødvendighet må utgjøre for et system bygget på evig vekst basert på fossilt brensel?

Men den store svakheten ved hele kapittelet er mangelen på et klasseperspektiv, på en materialistisk og ikke en «snakkeklasse» moralistisk tilnærming. «Oljefri» (OF) referer til to rapporter om Norges klimaansvar og konkluderer:

Det er ingen tvil om at hvis klimarettferdighet skal ligge til grunn, må Norge både redusere sine utslipp kraftig innenlands og bidra til utslippsreduksjoner andre steder i verden. Rødt mener Norge må ta et langt større ansvar enn vi har gjort så langt. Det krever en kraftig omlegging av hele det norske samfunnet, der det viktigste bidraget vil være å redusere norsk produksjon av olje og gass til et minimum. (s. 13).

Det som ikke sies, er at den første rapporten er bestilt av SV og den andre av Kirkens Nødhjelp. SV fikk den første rapporten skrevet «på utfordring fra SV» – og den skulle helt åpenbart være grunnlaget for å få Venstre og KrF til å være med på ambisiøse målsettinger.⁴ Et forsøk som nettopp overhodet ikke forstod disse partienes rolle som «bremseklosser» og som ble en politisk flopp.5 Venstre og KrF støttet regjeringens bremseklosspolitikk. Kirkens nødhjelps rapport er sydd over samme lest. Men fra Kirkens nødhjelp er det ikke rimelig å forvente en samfunns(klasse)analyse utover det som finnes hos SV-ledelsen. Men det grunnleggende spørsmålet er – og som Ekeland reiste på SVs interne debattliste– trengte SV overhode å bestille en slik utredning? Trenger man forskning for å fastslå prinsippene for den norske arbeiderklassens ansvar? Forskerne bak begge rapportene påpeker sjøl det helt opplagte, nemlig at dette er et grunnleggende politisk spørsmål.

Har arbeiderklassen i rike landene ansvar for bruk av to hundre år med bruk av fossilt brensel, før faren for dramatiske klimaendringer var vitenskapelig fastlagt? Hundre år før de fikk stemmerett? Vi er ikke uenige i konklusjonen om at arbeiderklassen i Norge bør få de norske utslippene ned til null så fort som mulig – men det er av ren og skjær egeninteresse og ikke noe ahistorisk, abstrakt ansvar. Arbeiderklassen i alle land er interessert i et stabilt klima, dermed er det å få utslippene ned til null noe arbeiderklassen i alle land må kjempe for. Framgang i et land vil være en viktig inspirasjonskilde for andre. Burde ikke kinesiske revolusjonære gå i mot bygginga av flere kullkraftverk og gå inn for solceller på alle tak i Kina?

Trenger vi virkelig mer fornybar energi?

I OF leser vi at

Det holder ikke at Norge reduserer produksjonen av fossil energi, vi må kutte i forbruket også. For Rødt er energieffektivisering et helt sentralt tiltak, siden også utbygging av fornybar energi har miljøkostnader. Det er likevel ikke realistisk å spare all den fossile energien som forbrukes i dag, og noe utbygging av fornybar energi vil være nødvendig. ( s. 26)

Det gis ingen nærmere begrunnelse, bare en fotnote, med en URL, som ikke virker, visers det til SSBs energistatistikk. Men like lite som forskere kan avgjøre klimaansvar så kan statistikk eller analyse fra SSB avgjøre om arbeiderklassen er tjent med ytterligere utbygging av fornybar energi. Det er derfor ikke uventet at OF ukritisk refererer to tiltak som «bedrifter i leverandørindustrien selv framhever» og det er mer offentlig støtte til pilotprosjekter innenfor mer umodne teknologier». Etter vår mening er det tvilsomt om off-shore vind og geotermiske prosjekter er umodne teknologier. Det andre er «stabile og forutsigbare støtteordninger». Har Rødt ikke lært noen ting av at selv SVs Heidi Sørensen angrer på grønne sertifikater? Har ikke Rødt skjønt at bedre «feed in» tariffer for fornybar energi nettopp vil føre til mye naturødeleggelse og lite strøm – i et land som i en klasse for seg selv med en fornybarandel 65 % når EUs målsetting er 20 %. Til tross for at OF helt riktig påpeker at «Elsertifikatene klarer også i liten grad å erstatte forurensende kraft, så gis det ingen begrunnelse for at «feed-in» tariffer vil fungere anderledes – og det er jo heller ingen grunn til å tro at de vil det. I et sysem med indre akkumulasjonstvang, en evig tørst etter mer energi så vil fornybar energi bare komme i tillegg til bruken av fossil energi så lenge ikke fossil energi gjennom avgifter og /eller forbud aktivt blir faset ut. Rødt burde gå inn for karbonavgift til fordeling.

Det inntrykket en sitter igjen med etter å ha lest Rødts hefter om miljø- og klimapolitikk, er at det mangler en grunnleggende kritikk av kapitalismens veksttvang. Når en på toppen ikke «liker» karbonavgift fordi en ser det som en markedsløsning, så blir Rødt fanget i miljøkonsulentbransjens og SVs «vi må ha mer fornybar energi». En blir lett fanget i deres politiske retorikk, om det klasseløse begrepet «Norge» sitt ansvar osv. Det neste heftet Rødt bør gi ut, er en analyse av SV, MDG, Zero og Bellona sin miljø- og klimapolitikk. Rødt bør virkelig stille seg spørsmålet: Mener vi akkurat det samme som dem? Det er ikke noe galt i det, men det må komme som et resultat av en kritisk analyse.

Sindre Mørk og Anders Ekeland

Noter:

1. På SVs landsmøtet i mars 2015 var det mange som ville at SV skulle gå for «Karbonskatt til fordeling» (KAF). Ledelsen var mot, men resultatet ble et brukbart kompromiss. Et tilsvarende forslag på Rødts landsmøte i mai, førte til en første diskusjon om KAF i Rødt og at forslaget ble oversendt landsstyret. MDG har programfestet KAF, men også er her ledelsen i praksis motstander av forslaget.
2. http://naturvernforbundet.no/energi/fornybar_energi/vindkraft/
3. For en nærmering drøfting skattlegging av fossilt brensel på en sosialt rettferdig måte, se vår artikkel i Rødt ??
4. https://www.sv.no/blog/2014/12/02/norge-har-et-stort-klimaansvar/ og https://www.sv.no/blog/2014/12/15/sv-inviterer-til-klimasamarbeid/
5. https://www.sv.no/blog/2015/03/19/spikeren-i-kista-for-nasjonale-klimamal/

Rødt! har hatt flere gode artikler om TISA-avtalen, og formatet for denne spalta brytes litt denne gang for å løfte fram enkeltpublikasjoner om samme tema. De viser samtidig til organisasjoner og tankesmier om følger TISA nøye, og som ikke har sagt sitt siste ord i denne debatten. For øvrig er www.tisa.no (som drives av Attac) og Handelskampanjen (www.handelskampanjen.no) utmerkete steder for nyheter og lenker til andre rapporter. Det samme er nettverket Our World is not for Sale (www.ourworldisnotforsale.org), som følger aktivt opp og gjengir bl.a. TISA-lekkasjer fra Wikileaks.

Morten Harper (red.): I tjeneste for samfunn eller fellesskap? TISA-avtalen og hva den betyr for skole, velferd og andre offentlige tjenester. Oslo: Nei til EU, 2015, 48 s. (Vett nr. 3/2015)

http://neitileu.no./media/publikasjoner/studiemateriell/agri_analyse_notat_2_2015_er_ttip_loesningen_paa_krisen

Nei til EU gir ut en skriftserie med det treffende navnet Vett, vanligvis med tre–fire bidrag i året. Det aller nyeste vies TISA-avtalen, og tar sikte på å gi en pedagogisk og lett tilgjengelig form til et materiale som ofte er komplisert. I tillegg til gode oversikter fra redaktørens hånd, er det artikler av Attac-leder Petter Slaatrem Titland, Dag Seierstad, Liv Signe Navarsete og Nei til EUs nestleder, Ådne Naper. Et kjekt hefte å ha med seg, og som kan bestilles i papir-utgave eller lastes gratis ned.

Manifest Tankesmie/For Velferdsstaten: Høyrepolitikk for all framtid? TISA-avtalen og folkestyret over fellestjenestene. Oslo, 2015, 35 s. (Rapport nr. 2/2015)

http://manifesttankesmie.no/hoyrepolitikk-for-all-framtid/

Det er en god idé at gode krefter samles om å få fram dokumentasjon og analyser når det trengs, slik som i dette samarbeidet mellom Manifest Tankesmie og For Velferdsstaten (og med økonomisk bidrag fra Nei til EU). Rapporten er først i pennen av Ida Søraunet Wangberg, Lars Gunnesdal og Helene Bank. I tillegg til grundig og forståelig behandling av de mest brennbare spørsmål innenfor høyere utdanning, helsetjenester, bemanningstjenester og skole, utmerker rapporten seg med en gullgruve av noter og forklaringer. Et hendig oppslagsverk når man utsettes for påståelige motstandere uten kunnskap.

Ellen Gould: The really good friends of transnational corporations agreement. TISA- trade in services agreement. Ferney-Voltaire Cedex (Frankrike): Public Services International (PSI), 2014, 34 s.

http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement

PSI samordner rundt 700 foreninger og fagforbund i over 150 land, og står i fremste rekke i kampen for å forsvare offentlige tjenester som er under angrep fra bl.a. Verdens handelsorganisasjon (WTO), storselskaper og regjeringer som forhandlinger nyliberalistiske avtaler. Herfra foreligger en rekke studier som advarer mot både privatisering og brutalisering av arbeids-livet. TISA og TTIP-forhandlingene følges nøye, og resulterer i utredninger og nyttig informasjonsmateriell. I dette notatet vises det hvordan de som kaller seg «the really good friends of services» (inkludert Norge) i virkeligheten er storselskapenes og lobbyorganisasjonenes beste venner. PSI følger opp med nyheter på feltet. PSI-tilknyttete fagforeninger har en god del av æren for at Uruguay nylig trakk seg ut.

Tore Linné Eriksen

Johan Petter Andresen:
Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse
Forlaget Rødt!, 2015, 142 s.
Kan kjøpes her.

Forfatteren går inn i oppgaven med kropp og sjel. Det ideologiske ståstedet forblir ikke uavklart. Forsøket som annonseres er heller stringent marxistisk. Analysen og referanserammene er visjonære innenfor en stram, antagonistisk klasseanalyse. Pamfletten tidvis også utopistisk i sitt utskue, hvor dagens politiske realiteter og begrensninger helt åpenbart er til for å overvinnes. At forfatteren er overbevist om behovet for analysen, hersker det ingen tvil om: «Men de (offisielle økonomene) har ingen modell som forklarer hvorfor denne formelle veksten er avtakende. Det er det bare marxistene som har».

Det marxistiske, revolusjonære ståstedet finnes, og rammeverket illustreres også gjennom språket. Formuleringer som:

Kort sagt: «Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke.»

eller

»Dette er også mitt utgangspunkt. Det vil ikke si at vi ikke har yrkesstolthet og arbeidsglede, men lønnsarbeidet under kapitalismen er et nødvendig onde»

bidrar i til å etterleve tittelen.

På sitt mest utopiske deler skriftet ut fremtidsvyer som: «Felles kontroll over produksjonsmidlene vil gjøre det like fint å jobbe som å danse» og «Kampen for reformer under kapitalismen er samtidig en kamp i retning sosialismen, 6-timersdagen er et skritt i retning kommunismen.»

Likevel gjenfinnes samtidig en argumentasjon om at reformen er fullt ut gjennomførbar uten å utfordre det gjeldende, grunnleggende økonomiske og politiske rammeverket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesammenheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argumenterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dessverre veldig langt unna en slik virkelighet. Her på berget gjelder frontfagsmodellen over alt, og LO ser ut til å ha som premiss at arbeidstakere må velge mellom lønnsoppgang og arbeidstidsreduksjon i tråd med rammene for produktivitetsutviklinga. Disse politiske utfordringene klargjøres etter min mening ikke tilstrekkelig i skriftet, da de er vesentlige for å kunne reise 6-timersdagen som et tariffkrav i første rekke.

Pamfletten inneholder mange viktige og interessante tilbakeblikk mot den historiske klassekampen og tidligere tiders arbeidstidsreduksjoner. Den bidrar også med en del kontraintuitiv kunnskap, for eksempel om kvinnearbeid og økning i «alderdomsbyrden». Noen «offisielle økonomers» konvensjonelle antagelser om arbeidsinnsats og deltagelse blir fort avkledd, andre igjen blir behandlet noe lettvint.

»Kapitalen» blir gjennomgående fremstilt som langt mer ensartet enn hva undertegnede mener virkeligheten ville tilsi, og det skilles ikke alltid nyansert mellom makro- og mikronivå. Systemrasjonalitet gjøres i forenklingens navn noe lettvint til individets rasjonalitet, med de omgåelser det medfører.

Kapitalistene trenger utdanna arbeidskraft, derfor utdanningsvesen. Arbeidskrafta må rehabiliteres, derfor helsevesen. Kapitalistene trenger veier, derfor trafikkvesen.

Personifiseringen av kapitalen tvinger kapitalistene inn i en monolittisk rollefigur – en ensartet gruppe som lovmessig handler ut ifra en og samme logikk.

Boka er kanskje på sitt beste i spørsmålet om familiens plass og rolle i produksjonen. Kvinneperspektivet og visjonene om en fremtidig mer likevektig familiestruktur er spennende og inspirerende lesning.

Det samme er analysene rundt dagens arbeidstidskamp i Norge. Som tidligere tillitsvalgtkollega av forfatteren har vi sammen sett fra kloss hold hvordan normal-arbeidsdagen har blitt demontert i skjæringspunktet mellom industri og olje, som følge av «arbeidskjøpernes» storoffensiv de siste 10 årene.

Kontinuerlige justeringer i arbeidets organisering (intensivering) og fleksibilisering har bidratt mye til den økonomiske veksten (ofte under navnet teknologisk utvikling eller produktivitetsvekst), selv om dette selvsagt også øker arbeidspresset og utstøtningen fra arbeidslivet. Da må det nødvendigvis kompenseres med kortere arbeidstid for å bevare folkehelsa og muligheten til å ta ut meningsfull rekreasjon. 

Boka bidrar til å avlive en del myter av typen næringslivsledere, gjerne anført av Anne-Kari Bratten, bidrar til å spre, at vi ikke klarer oss om vi ikke alle jobber mer, bedre, lengre, raskere, høyere, sterkere osv. Enkelte historiske tilbakeblikk er således veldig nyttige. 

Den internasjonale dimensjonen er vel tilstede i skriftet, både som økonomisk og politisk premiss. At Jens Ulltveit-Moe brukte tyske arbeidsgiveres seier i arbeidstidskampen rett etter 2000-tallet er ett eksempel. At 8-timersdagen ble innført rett i kjølvannet av revolusjonen i Russland er et annet eksempel. Forfatteren drar vekselvis på ulike internasjonale vekselvirkninger og former for mobilisering. Det hersker ingen tvil om at den internasjonale klassekampen er det politiske utskuet. 

Noen paradokser

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgående problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand. 

På ett sted kan vi lese: «Veksten avtar som følge av systemet – og derfor må systemet endres». Da for å oppnå høyere vekst?

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kompenseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Et annet paradoks er at det kapitalistiske systemet har vist seg som det historisk sett aller mest produktive, selv med sine kriser og svingninger, som illustrert ved det meste av internasjonal historisk statistikk. 

Makroøkonimiske premisser

Sosialismen kan opprettholde kapitalismens høye vekst, og stadige levestandardsforbedringer, som vist i Sovjet og Kina.

I den grad disse landene var sosialistiske av typen man bør/skal bruke i politiske referanser, var den høye veksten veldig forbigående. I likhet med en tidvis ufullstendig analyse av hvorfor veksten i Vesten avtar utover andre halvdel av 1900-tallet, er fraværet av den samme observasjonen for Kina og Sovjets del en viktig omgåelse. I en gjenoppbygningstid, hvor land i tillegg gjennomgår full moderne industrialisering, vil økningen i innsatsfaktorene skape en vekst det er umulig å opprettholde over tid. Det gjelder uavhengig av økonomisk system, og illustreres ved Sovjets stagnasjon utover 60-tallet, Vestens relative stagnasjon utover på 70-tallet, samt Kinas noe lavere vekst (og nå brems) de siste årene. Det finnes ikke ledige innsatsfaktorer igjen til å øke dem i like stor takt som tidligere. I tillegg innskrenker overgangen fra industriøkonomi til tjenesteøkonomi i seg selv potensialet i økonomiens produktivitetsvekst.

For øvrig burde en av både ideologiske og politiske grunner vokte seg for å trekke fram Kina og Sovjet som eksempler for framtiden.

Tolkning av forholdet mellom produktivitet og vekst er paradoksal, og hadde fortjent en utdypning, for eksempel:

«For når den enkelte bedrift styrker sin produktivitet, påvirker dette samfunnet slik at veksten avtar» eller «Etter hvert som produktiviteten øker i bedriftene, vil samfunnets vekstevne avta». Dette innebærer at det ikke kommer nyinvesteringer, noe som historisk sett ikke er tilfelle. 

Noen flere slike punkter finnes, uten at det er plass til å dra gjennom dem her. 

Likevel er boka spennende og tidvis lærerik lesning. Og fremfor alt er det en viktig sak. Som oljearbeider har jeg i gjennomsnitt 6 timers arbeidsdag (6,2 for å være presis – med delvislønnsreduksjon). Det unner jeg også alle andre, ikke minst i kombinasjon med enda større kontroll over egen arbeidstid enn hva B-laget i olja har klart å fremforhandle over tid.

Atle Forfang Rostad

Bo Brekke:
Tron Øgrim. Det revolusjonære fyrverkeriet
Aschehoug, 2015, 360 s.

Av eit omfattande og sikkert sprikande materiale har Bo Brekke greid å forme ein velskriven biografi om Tron Øgrims liv, i fargar og med lyd, lukt og smak. Øgrim står fram i heilfigur, i suksess og nederlag, med store talentar og kvalitetar, men og overmodig og arrogant – og sårbar og noen gonger sjølmedlidande ved tap i politikk og privatliv. Nødvendig plass er gitt også for den «private» Øgrims lykke og ulykke på heimefronten. På same tid er dette Bo Brekke sin versjon av vel 40 års politisk og ideologisk norgeshistorie i hælane på ein kvilelaus Tron Øgrim, med Brekkes eigne dommar undervegs. Det gjør ikkje boka mindre interessant som grunnlag for diskusjon.

Av reaksjonen på boka har vi alt sett at meldarar og smaksdommarar i førande medier (av)skyr debatt om emnet. Historikar og biograf Ivo de Figueiredo forsøkte i Morgenbladet å vende denne vreden over ml-rørsla til analyse og kritikk av boka. John Olav Egelands kontante svar i Dagbladet tyder på at forsøket var som å skvette vatn på gåsa. Her gjeld det å fordømme djupt og forstå grunt. Så når Brekke forsøker å forstå, har han følgelig feila grovt i utgangspunktet. Til tider sympati for objektet? Utilgivelig!

Øgrims vrede opplevde denne meldaren med 17 års mellomrom: Først på landsmøtet i SUF i 1967 da han bidrog til at Sigurd Allern, som også var SF-leiinga sin kandidat, blei valt til leiar. Så mindre forståelig på landsmøtet i AKP i 1984, da Øgrim trua med å melde seg ut viss det blei slakka på vedtektskravet om at Rød Ungdom i alle ledd skulle vere «underordna partiet». Dette landsmøtet kjem eg tilbake til.

Øgrims mangfald opplevde eg i 1969 på den første gruppereisa til Albania, etter at eg som alliert i striden i SF som «maoist» til slutt hadde opna heile «pakken» inkludert kritisk forsvar for Stalins historiske rolle. (Den første «delegasjonen», som er noe anna, var der samtidig leia av Sigmund Grønmo). Gruppa, som var ute etter å finne det beste, som arbeidarkontroll av leiinga i industrien og velfungerande kollektiv på landsbygda, var neppe veldig vanskelig å leie. I minnet står den sikre og ledige reiseleiaren med miniforedrag om norske forhold etter omvising der vi var gjestar. Men tydeligare hugsar eg den Øgrim som oppglødd «på si» plukka opp Bryllupet av Ismail Kadare, som blei første roman på Forlaget Oktober. Og muntrasjonsrådet på bussen, med gjengiving av innhaldet i science fiction-romanar så også ein som aldri har hatt sans for sjangeren, måtte følge med. Og reiseleiaren som på ferja over til Norden da turen nærma seg slutten, samla studentar frå tre universitet for å førebu kamp ved semesterstart mot Ottosen-komitéens rasjonaliseringsframstøyt. Ein slik sjanse kunne han ikkje la gå frå seg. Øgrim var knapt student, men politisk strateg var han utvilsamt!

Historia om den første ml-kjerna av skoleungdom på Teisen gymnas under Vietnamkrigens første fase fram til striden og kløyvinga av SF har vi hørt før, særlig i Steigans to bøker. Ho er ikkje mindre fascinerande med Bo Brekkes unge Trond i sentrum. Forfattaren har gjort eit grundig arbeid, og intervjua mange i miljøet. Han skriv at Øgrim tok «sin første og eneste lederrolle» for å bygge basisen i Oslo og Akershus SUF frå 1966 til 1968.*

Men var no Øgrim så gjennomført upraktisk som påstått? Han kunne når han måtte, skriv Brekke om hans leiarverv i Oslo og Akershus SUF. Seinare gir framstillinga av tryggingsarbeidet mot bombenazistar på 1. mai som leiar i «Sikkerhetsutvalget» på 70-talet knapt inntrykk av ein fomlete organisator. Spelte Øgrim i noen grad på sine upraktiske sider for å sleppe ansvar? Ka ville ha skjedd om han hadde blitt tvinga inn i leiarrollen? Ville ansvaret ha dempa han, og dermed AKPs politiske utslag både i positiv og negativ retning? Eller kunne det ha trua det kollektive leiarskapen, som Brekke er inne på?

Boka viser at Tron Øgrim representerte det beste og det verste ved den norske ml-rørsla. Målet er heile tida å bygge ein bevegelse for å erstatte menneskefiendtlig kapitalisme og imperialisme med eit frigjørande, kommunistisk samfunn – «sammenisme» som Øgrim kallar det i sine siste år. Men dogmatisme og sekterisme i ein undertrykkande tradisjon står i vegen, avbroten av meir opne periodar før Øgrim i sine siste år distanserer seg frå «marxismen-leninismen» i alle variantar, men er framleis kjempande, revolusjonær kommunist. Etter mitt syn går det ein tråd frå Øgrims usekteriske taktikk mellom SUF-landsmøtet hausten 1967 og kløyvingslandsmøtet i SF tidlig i 1969 over boka Den vestlige maoismens sammenbrudd i 1982 og til nettdebattar mot smågrupper om revolusjonær strategi og partiteori på 2000-talet. I desse fasane ser han faren ved revolusjonært frasemakeri. Partiet må ha oppslutning av ein kritisk masse, vere det «verkelige» partiet for interessegrupper, slik han formulerte det i boka i 1982. Brekke har noen gode og kanskje noen misvisande kommentarar til desse fasane i Øgrims utvikling, og trekker ikkje tråden tilbake til SUF-tida.

I same linja ligg også einskapsfronten mot EEC i 1971/72 og den «sakte» partibygginga fram til partistiftinga. Øgrim fikk ut Dimitrovs klassiske Enhetsfrontens og folkefrontens problemer som første bok på forlaget Oktober. Som Brekke viser, var den til god støtte for å korrigere den første sekterismen i EEC-kampen. Det kompliserte spellet med Per Bangsund som mellommann for samarbeid og arbeidsdeling mellom Arbeidarkomitéen og Folkebevegelsen er nok nytt for dei fleste. Som medlem av sentralkomitéen i partibyggingsorganisasjonen kjente eg til at det etter kvart blei opna ein kanal til Ragnar Kalheim, knapt særlig meir. Men det fungerte!

Eit par supplement frå same periode, før partistiftinga: Spørsmålet om fri abort var blitt tema for første gong på tiår, før Kvinnefronten var stifta. Da ei viss usikkerheit var merkbar i sentralkomitéen, var det Øgrim som sette skapet på plass: No måtte sentralkomitéen ta eit klart standpunkt for sjølbestemt abort, så han kunne tørre å komme heim til mora! (Å vere fødd inn i ein radikal familie kunne gi ballast). Etter mitt minne var det også Tron som klarast peikte ut linja da spørsmålet om å stille til val kom opp etter valboikott i 1969 og 1971. Ikkje uventa hadde også meir prinsipielle argument mot å delta i val fått feste. Det marxistiske anegalleriet ga ikkje noe klart svar, sjøl om Lenin etter kvart blei gravd fram. Øgrim var den som vågde å tenke sjøl, først.

Men korfor var det nødvendig å gjøre opp med sekterisme i 1971? Hadde også Øgrim eit hovedansvar for den første fasen av sekterisme etter kløyvinga i SF, for eksempel parolen om at SF og NKP var «taktiske hovedfiendar»? Iallfall er det etter Steigans Ein folkefiende og no Brekkes bok ingen tvil om at Øgrim var heilt avgjørande for den ulykksalige «ultravenstrelinja» etter at hans «høgretesar» kom tidlig i 1975. Eg våger påstanden om at det meste av verkelig dårlige erfaringar med ml-arar mellom andre venstreinnstilte skriv seg frå dei tre åra 1975, 1976 og 1977. Samtidig er paradokset at det eindimensjonale synet på partiet og motseiingar utløyste ein intens aktivisme – for streikestøtte og barnehagar, mot nynazisme og imperialisme – og førte til at Klassekampen blei dagsavis.

I motsetning til Brekke, Kolmanskog (hovedoppgåva «Ideologisk leiarskap i den norske ml-rørsla. Det umogleges kunst 1965-1980»), Steigan – og Øgrim sjøl! – oppfattar eg ikkje denne svingen i retning det som har vore kalla «krigskommunisme» som først og fremst diktert av analysen om krigsfare. Grøftene mot SV og NKP skulle graves djupare, for å sikre vår karakter som kommunistparti. Steinhard aktivisme og proletarisering skulle frelse oss frå borgarliggjøring og revisjonisme på permanent basis (og ga på lengre sikt partiet sterke posisjonar i fagrørsla). I oppgjøret med «høgreavviket» var krigsfaren og trugsmålet frå Sovjet meir tilleggsargument, særlig for å halde avstand til SV og NKP.

Så blei krigsfaren i mi (berre mi?) periodisering hovedsaka frå 1978 og 3–4 år framover, med ein ny militærpolitikk for «eit fritt og uavhengig forsvar» – og å «grave ned» ein betydelig del av medlemmene for å kunne fungere som undergrunnsapparat ved ein (sovjetisk) okkupasjon. Både Øgrim og Steigan har kalt dette det dummaste dei var med på, fordi delar av partiet i realiteten blei lagt ned, med radikale frasar. Samtidig var dette år med frigjøring frå sekterisme i alliansepoltikken, stimulert nettopp av behovet for brei front mot supermaktene og særlig Sovjet.

I motsetning til Øgrim avviser Brekke at det var noen krigsfare i desse åra, fordi det ikkje blei storkrig mellom supermaktene. Men både situasjonen i Polen med unntakstilstand mot Solidaritet, Sovjets innmarsj i Afghanistan og ein ny spiral i atomopprusting i Europa skapte ein svært farlig situasjon. Derfor oppsto også ei svær fredsrørsle i Europa, som var meir lik anti-atomrørsla som fødde SF i 1961 enn dei anti-imperialistiske solidaritetsrørslene som kom etterpå. AKP blei i stor grad isolert frå den nye fredsrørsla trass i ein utvikla forsvarspolitikk fritt frå Nato og atomvåpen, og avansert solidaritetsarbeid for Polen og Afghanistan, og i noen grad Latin-Amerika.

Brekke er inne på at Øgrim ikkje var sentral i krigsfareanalysen frå starten. Men kan det tenkes at han har eit stort ansvar for at AKP aldri lanserte ein offensiv, antiimperialistisk fredspolitikk for å hindre krigen? I tråd med marxistisk metode – og Kominterntradisjonen frå mellomkrigstida! – skulle det ha vore det mest nærliggande? Øgrim hadde starta det teoretiske oppryddingsarbeidet med Marxisme, vitenskap eller åpenbaringsreligion i 1979. I Maoismens sammenbrudd frå 1982 er han smertelig klar over at det ideologioske byggverket som skulle gi meining til det daglige politiske strevet, var brote i hop med kløyvinga mellom Albania og Kina, Dengs tilbakekomst i Kina og Vietnams angrep på Kambodsja – med stor tvil om ka som gikk føre seg i dette landet under Pol Pot. Argumenta om at sosialisme er mulig fordi land i den verkelige verda, riktig nok fattige og under store vanskar, har valt ein annan veg enn kapitalismen – og i tillegg bevist at det ikkje treng å gå som i Sovjet – var ikkje lenger gangbare.

I AKPs politikk ser det ut til at ein fatalistisk syn på krigsfaren no blir enda viktigare enn før, for å gi meining til det daglige strevet. Krigen kjem – nesten sikkert – og da skal AKP leie folket fram til siger og sosialisme. I kor stor grad var denne «himmelen» – eller «helvetet» – over dagskampen Øgrims verk?

Bo Brekke peiker ut devisen «hensikten helliger middelet» som det mørke punktet hos Øgrim – og i ml-rørsla. I Maoismens sammenbrudd stiller Øgrim just dette som eit spørsmål ved heile den kommunistiske Kominterntradisjonen, uten å konkludere. Etter mitt syn er eit særtrekk ved Øgrim, som er i slekt med dette, at prinsippa hos han kunne vere taktisk bestemt. Det som fungerte, var han for. Praksis var kriteriet, og pragmatikaren Øgrim vekker stort sett sympati. Men ka om støtte til Kina mest var for å få «superkrefter» i Norge, som Kolmanskog har kalt det i si hovedoppgåve? Brekke fortel om Øgrims motpart i debatten om Kambodsja i AKP først på 80-talet, Eirik Rossen, at han reagerte mest på Øgrims utsagn om at aktivstane ville miste motivasjonen om dei hadde kjent sanninga om f.eks. forholda i Vietnam under frigjøringskampen. Øgrim var derimot i klassen som tålte å vite det som måtte haldes skjult for andre!

For eigen del: Korfor ga Oktober (Øgrim!) ut Hoxhas tale på det albanske partiets kongress i 1976 – og polemikken mot Khrustjov i Moskva i 1960 – etter at det var klart at det gikk mot brott mellom det kinesiske partiet og det albanske – og partileiinga i AKP støtta kineserane? Som ein kostbar dekkoperasjon, for å skjule sanninga? Eller var det eit utslag av det tilløpet til stormannsgalskap som Brekke er inne på: AKP skulle vinne tillit i Tirana for å kunne bidra til å føre det albanske partiet inn på riktig spor? I allfall må opplag på to gonger tre tusen av Enver Hoxha på dette tidspunktet ha bidratt sitt til konkursen i Oktober!

I Studentersamfunnet i Oslo midt på 70-talet var det konkurranse i radikalisme. Store ord om «væpna revolusjon» kunne gi uttelling i dette miljøet. Men i det store samfunnet, ikkje minst i arbeidarklassen, skapte sånt prat uoverstigelige hindre for oppslutning. Det folk trudde dei hørte, var militærkupp av eit mindretal. Altså blei «prinsippa» og «den langsiktige strategien» brukt til å vinne kortsiktige, taktiske sigrar i ei begrensa gruppe, til ubotelig skade for just den langsiktige strategien. Øgrim var nok den fremste representanten for denne forma for «venstre»opportunisme i 70-talets AKP uten at Brekke heilt får tak på denne sida ved Øgrim.

Dei ulykksalige «høgretesane» blei forma av Øgrim i einerom, på eit tidspunkt da han ikkje var ute i arbeidslivet. I eit interessant debattinnlegg om «hoggestabben» Øgrim i Dagsavisen skriv Aslak Sira Myhre pent om Øgrims som logikar, med argumentasjon bygd stein på stein. Kanskje var nettopp denne evna også eit stort problem når han mista bakkekontakten, men greide å framstille alle ibuande farar ved «høgreavviket» så levande at iallfall sentralkomiteens medlemmar – eg var ein av dei – både fraus på ryggen og måtte seie seg enig i logikken?

Alt i alt er gjennomgangen av 60- og 70-talet, der eg i størst grad kan kike Brekke i korta, svært god. Mi viktigaste innvending er at den internasjonale dimensjonen er tona for mykje ned. Inspirasjon frå dei svenske Vietnam-gruppene (DFFG) og ml-organisasjonen Kfml var uten tvil svært viktige ikkje minst for Øgrim på 60-talet. Og om linjeskifta på 70-talet før partikrisa i stor grad kan forklares ut frå den indre dynamikken og norsk politikk, er det ikkje til å komme forbi at liknande tendensar gjorde seg gjeldande i KKP og APA både i 1973 (høgre) og i 1975 (venstre), særlig i Kina.

Mykje om Øgrims aktive rolle overfor det radikale oppsvinget blant ungdom frå 90-talet er nytt for meg. For første gong blir hans initiativ for å få Aslak Sira Myhre som leiar i RV, og samarbeidet mellom dei to framstilt i detalj. Vi får også nye korrektiv til den populære historia om «AKP-kuppet» i Klassekampen i 1997, ei historie som er fordomsfritt fortalt i Alf Skjeseths bok om Klassekampen.

Vi veit no også meir om tida da «magien glapp og diamanten sprakk» rundt 1980. Steigan og Øgrim dreiv kvart sitt spell for å hindre kløyving i den inste partileiinga, og dermed av partiet i 1982, etter strid om Klassekampen som dagsavis og usemje om utviklinga i Kina. Men om Øgrims teoretiske nyorientering på 80-talet, kanskje også forholdet til AKP, er Brekke svært omtrentlig. Kanskje er noe direkte misvisande.

Fleire stader kan det sjå ut som om Brekke meiner Øgrim alt i 1982 braut med «den svarte arven fra Stalin» – kanskje også med maoismen. Og eigentlig hadde han visst alt da mista trua på AKP, der han iallfall var utmeldt formelt i 1987. Er eit sidemotiv hos Brekke å rehabilitere Øgrim som god demokrat etter offisielle norske mål, frå 1982 om lag? Det kan bygge opp under eit lite dekkande bilde av Øgrim som villfaren Stalin-dyrkar frå 1965 til han endelig blir den «heimkomne sonen» som den – dessverre litt for kranglevorne – norske demokraten etter 1982.

For å ta forholdet til AKP: i samband med formannsskiftet i 1975 fortel Brekke at Øgrims grunnorganisasjon klagde på at han verken betalte kontingent eller deltok på avdelingsmøta. Altså to klare brott på vedtektene. Når det same er tilfelle 12 år etter, kan det altså vere reprise på historia om «rotehuet» Øgrim som meiner andre reglar gjeld for han enn for andre. I allfall gir ikkje Brekke belegg for ka tid Øgrim sjøl oppfatta seg som utmeldt i 1987, som er det interessante i samanhengen. Og Øgrims kommentar om den svarte arven frå Stalin kjem først i 1989, etter massakrane ved Den himmelske freds plass i Beijing.

For øvrig bruker Brekke omgrepet «stalinisme» like omtrentlig som andre i norsk debatt. Om det for eksempel er tale om undertrykkande organisasjonspraksis eller meir generelt om tilslutning til Kominterntradisjonen, er sjeldan tydelig. Men Brekke skal ha skryt for at han grundig går gjennom Øgrims foredrag om Proletariatets demokratiske diktatur i Studentersamfunnet i Oslo i 1970. Her er det dagklart at målet for ml-prosjektet frå starten var eit meir ekte og djupare demokrati enn det borgarlige under kapitalens herredømme. Trass i forsvaret for Stalin, er det systemet Øgrim går inn for her, himmelvidt forskjellig frå Stalins partidiktatur og terrorvelde. Når Øgrim på slutten av livet erklærer seg som revolusjonær marxist, men forkastar teorien om proletariatets diktatur som «full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia», er det neppe eit oppgjør med kjernepunkta i dette foredraget eller med det Marx skreiv om styresettet under Pariskommunen eller Lenin om rådsdemokratiet i Staten og revolusjonen. Det er eit oppgjør med ein teori som gjennom historia har vist seg tenlig til å snu frigjøring til å legitimere hard undertrykking og overgrep i masseomfang. Øgrims høgretesar berre fem år etter foredraget viser kor øydeleggande det var å skrive seg inn i denne tradisjonen og ta fanden på ryggen.

Øgrims mislykte forsøk på å få Steigan med på å gå ut offentlig med at Dengs Kina først på 80-talet ikkje var sosialistisk, var neppe først og fremst motivert av behovet for å distansere seg frå Kinas eitpartisystem, slik Brekke skriv. Meir trulig er det at Øgrims sette fram ein kritikk på maoistisk grunnlag. Deng oppløyste folkekommunane og satsa på profittmotivet og kapitalisme.

(I 2004 var dette ifølge Øgrim blitt til kinesisk imperialisme i eit omfang som ville føre til at Kina i løpet av 20–30 år kom til å gå forbi USA, med stor fare for krig i rivaliseringa, eit synspunkt som ikkje er refererer i boka). Iallfall manglar Brekke kjelde for sitt syn, sjøl om Øgrim i 1982 er inne på at systema i Kina og Albania er meir like det undertrykkande systemet i Sovjet enn ein ville innsjå da rørsla slutta seg til KKPs og APAs kritikk av den moderne revisjonismen og sosialimperialismen med senter i Moskva.

Når Øgrim etter Tien An Men i 1989 taler om den svarte arven frå Stalin, er det neppe slik at han sidestiller Mao med Stalin. Også han meinte at kulturrevolusjonen var feil i teori og praksis, men motsett Steigans syn var det fordi han tvert i mot hensikten opna vegen for Deng og kapitalismen. Når Brekke sluttar seg til dagens «fasit» blant vestlige ekspertar om at kulturrevolusjonen kun var eit kynisk trekk frå Mao i maktkampen i partitoppen i Kina, ville Øgrim neppe ha skrive under på det. I allfall ikkje på 80-talet. Det er jo også eit faktum at den same gruppa rundt Deng som slo ned demokrati- og antikorrupsjonsrørsla i 1989, var nett den gruppa Maos kulturrevolusjon retta seg mot, også med argumentet om at denne gruppa var livredd for «stort demokrati». Kanskje var dette dei mest reinhekla stalinistane i det kinesiske partiet?

Øgrims rolle opp til hans siste landsmøte i AKP, i 1984, er ikkje tatt med i boka. Øgrim skreiv forslaget til nytt prinsipprogram, og landsmøtet vedtok for første gong at sosialismen måtte ha eit fleirpartisystem, med organisert opposisjon – og ikkje berre grasrotdemokrati og veggaviser med kritikk av leiinga. Og oppgjøret med «unntakssosialismen» i Kominterntradisjonen var såpass klar at ei betydelig gruppe meldte seg ut. Men like viktig i sosialismeprogrammet var Maos nyvinning om at klassekampen må halde fram under sosialismen, mot nye klasseskille og kvinneundertrykking. Og det kommunistiske partiet må ha sin basis i masseorganisasjonane og ikkje i statsapparatet for å kunne bidra til utvikling i retning av det klasselause samfunnet.

Sjøl om denne linja blei vedtatt, handla diskusjonen meir om det umulige ved deltakande demokrati før økonomien var tilstrekkelig utvikla! Det var ekko frå debatten om utviklinga i Kina, der produktivkreftenes utvikling ville sikre sosialismen. Men eg kan ikkje minnes at Øgrim hadde ein tydelig stemme i ordskiftet om sitt programforslag. Eg skulle gjerne ha visst meir om hans rolle i partileiinga mellom 1982 og 1984.

Forstår eg Brekke rett, var Øgrim i ei slags politisk og eksistensiell krise da han skreiv Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml) i 1982. Mulig det, men i boka er han svært tydelig på at det var oppfatninga av sosialismen som hadde brote saman – og dei fleste andre vestlige maoistpartia. I AKP derimot var det krise, men ikkje samanbrott. Organisasjonen var i stor grad intakt. Han gir stor plass til å framstille partiet sine sterke sider, som han samanfattar i «streikepartiet» og «sørpartiet». Og han legg vekt på at den norske ml-rørsla alt frå starten i SF/SUF og i EEC-kampen fikk ein breiare basis enn i mange andre land. Han er opptatt av at berre «verkelige» parti, som representerer meir enn seg sjøl, har ei framtid. «Krisa består i at folk ikke trur på sosialismen vår, og i at vi ikke trur på han sjøl». Den brennande utfordringa er ifølge Øgrim å knyte kampen i dag til eit truverdig bilde av eit sosialistisk samfunn som kan gi svar på det folk slit med.

På meg verkar det som om Øgrim i 1982 enno har tru på AKPs potensiale, da partiet gjorde eit imponerande arbeid i streikar og solidaritetsarbeid, men også i den breie rørsla mot porno og prostitusjon og mot nedlegging av einsidige industrisamfunn. (Og året etter talte han i Bodø på tiårsmarkeringa for stiftinga av AKP). I nettdebatten 25 år seinare slår han meir resignert fast at ingen har svaret på korleis kampen i dag skal knytes i hop med framtidsmålet.

Men i Kommunismen funker best (Rødt! 3A/2007) skildrar han kommunisme som noe levande midt blant oss, som bibliotek, gratis skole og sjukehusstell, gratis programvare – og dugnaden. I argumentasjonen for at «kommunisme er å gjøre, ikke å være» mot smågruppene leverer han eit offensiv forsvar for Rødt rett etter samanslåinga i 2007, som eit revolusjonært parti med mangfald, men uten svar på korleis ein revolusjon i vår type samfunn vil arte seg. På 90-talet snakka Øgrim – privat! – om det idiotiske AKP. Og trulig rota rørsla vekk mange sjansar i 15 år på å dele seg i to parti – RV og AKP – før Rødt kom i 2007. Tenk ka ein Øgrim på sitt beste kunne ha gjort med det, om han hadde stått midt oppe i rørsla!

Øgrims argumenterer for ein open, revolusjonær marxisme med klar avgrensing mot Aps klassesamarbeid og AP og SVs proimperialisme siste gong i vekene rett før han døyde. Eg kan ikkje la vere å sjå slektskapet mellom denne posisjonen og mitt eige standpunkt da eg på SUFs landsmøte i 1968 blei nesten aleine om å gå inn for å studere Mao og Lenins bidrag til marxismen i staden for «marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenking». Men om ei sånn linje hadde vore mulig i 1968, får vi aldri svar på.

Øgrims blikk var neste alltid vendt framover: Artikkelen som er nemnt lenger fram om utviklinga i Kina («Imperialismen skifter hest») frå hausten 2004, avslutta han med denne helsinga til min 60-årsdag: Jeg tror at de som ser tilbake på oss om 20 og 40 år, kommer til å si om sånne som deg og meg at – de levde før nesten alt hadde skjedd!

Bo Brekkes bok har inspirert meg til å lese det vi kan kalle «Øgrims politiske testamente» ein gong til, altså Rødt! 3A/2007 og bilaget i Rødt! 4/2007 (pluss ekstranummeret frå Øgrimseminaret, Rødt! 1A 2008). I «Testamentet» har vi eit sjeldan døme på at Øgrim også ser seg tilbake og vurderer godt og dårlig i teori og praksis i ml-tida, men sjølsagt ut frå ka som er brukbart på 2000-talet.

Heller ikkje Øgrims Den vestlige maoismens sammenbrudd går det an å komme forbi. Les gjerne også Marxismen, vitenskap eller åpenbaringsreligion og heftet Proletariatets demokratiske diktatur frå 1971, det meste av dette foredraget blei nyutgitt i Rød Ungdoms studiesirkel Våg å kjempe! Våg å vinne! i 1975.

Sjøl har eg no faktisk også fått lyst til å kike på dei ulesne bøkene Det ukjente dyret og Glass.

Etter Bo Brekkes gode bok veit eg også meir om Tron Øgrims privatliv. Det er eg takknemlig for. Og eg har fått lese nydelige dikt til dattera Maja og Jorun. Samtidig er eg litt stolt over at den rørsla eg er med i er så pass lite sladrete at det meste av dette stoffet var nytt for meg.

No har vi langt på veg den indre, lange historia om ml-rørsla med forspell og ettervekst sett frå Øgrims synsvinkel. i tillegg har vi Steigans En folkefiende og På den himmelske freds plass. Pluss Sverre Knutsens versjon i antologien (ml) i 1989. Vi ventar på Sigurd Allern og Kjersti Ericsson!

Brigt Kristensen

PS

Med unntak av to a-endingar er boka på eit sirlig, konservativt bokmål. Altså om lag så langt vekk frå Øgrims skriftform som mulig. Med unntak av eit par unotar skreiv Øgrim slett ikkje lydrett som Brekke påstår, men standard radikalt bokmål.

* Eller var Øgrim leiar i Oslo og Akershus frå 1967 til 1968? Her er forfattaren uklar. Men det er fint at han plasserer den famøse filmen om den kinesiske prøvesprenginga på riktig sommarleir, den på Tromøya i 1967. I litteraturen om denne tida skriv dei fleste denne episoden til leiren året etter, den i 1968. På slutten av 60-talet var eitt år lang tid – metta av historie!

Herr President, ærede damer og herrer,

Fru Bundeskansler.

På sitt beste har tysk utenrikspolitikk hatt to prioriteter: Enhet for Europa og en god nabopolitikk overfor Russland. Det burde gi deg noe å tenke på, Fru Merkel, hvis du bare ville høre etter,

[Volker Kauder, CDU/CSU: Det er en frekkhet!]

at nasjonalisme og splid i Europa, i knapt ti år etter at De hadde overtatt som Kanzler, har fremgang som aldri før, og med hensyn til Russland, har avspenningspolitikken veket for en ny kald krig.

Sahra Wagenknecht er representant for Die Linke i Bundestag. Denne talen holdt hun i Bundestag 19. mars i år, og sto for første gang her: http://fortruss.blogspot.ru/2015/04/wagenknecht-eu-policy-has-destroyed.html.

Artikkelen er oversatt av Karin Hågensen

For ikke lenge siden, forklarte lederen for tenketanken Stratfor med slående åpenhet USAs interesser i Europa: USAs hovedinteresse er å forhindre samordning mellom Tyskland og Russland, fordi, sitert, «forent er de den eneste makt som kan true oss,» dvs. USA.

Denne antatte trusselen mot USAs interesser har man oppnådd med stor suksess for overskuelig fremtid. Det startet da EU forsøkte å få land ut av deres økonomiske og politiske samarbeid med Russland innenfor rammeverket av EUs østlige partnerskap.

[Claudia Roth, De Grønne: Det er tåpelig!]

Fru Merkel, naturligvis var det rettet mot Russland, men det var heller ikke i de involverte landenes interesse. Det er dere som har tvunget dem til et enten-eller, ikke Russland.

[Applaus fra Venstre]

Resultatet er at Ukraina har mistet en stor del av sin industri. I dag er dette landet en bankerott stat, der folk går sultne, fryser, og har lønninger som er lavere enn i afrikanske Ghana.

Men konfrontasjonen med Russland har ikke bare ødelagt Ukraina. Den har skadet hele Europa. Det er faktisk en offentlig kjent hemmelighet at USA puster til ilden i konflikten med Russland ut fra økonomiske hensyn. Når USAs administrasjon snakker om menneskerettigheter, mener de egentlig borerettigheter eller gruverettigheter. Akkurat nå er det utsikter til å utvinne fordømt mye skifergass i Ukraina.

[Applaus fra Venstre]

Når vi nå snakker om nye ruter med rørledninger innenfor Energiunionen og om økende uavhengighet av russisk gass, da burde vi også fortelle folk ærlig og åpent hva det betyr: økende avhengighet av mye mer kostbar og økologisk ødeleggende skifergass fra USA. Jeg ser ikke det som et ansvarlig perspektiv.

[Applaus fra Venstre]

Listen over tidligere ledende politikere som kritiserer vår Russland-politikk, er lang, Fru Merkel. Der finner vi navnene på dine forgjengere Gerhard Schroeder, Helmut Kohl, Helmut Schmidt, og til og med Hans-Dietrich Genscher. Kanskje har dette bidratt til at du har kommet på rett spor. Uansett var det riktig at du sammen med den franske presidenten Hollande tok initiativ til nye forhandlinger. Minsk II har i hvert fall ført til at det i de siste ukene har dødd langt færre mennesker i regionen enn i de forutgående ukene og månedene, og at det har blitt åpnet en dør for en fredelig løsning.

[Applaus fra Venstre]

Dette er naturligvis et viktig resultat, og De, Fru Bundeskansler, og den franske presidenten fortjener anerkjennelse for dette.

[Tino Sorge, CDU/CSU: Så si det da også en gang i blant!]

Men den personen som fred og sikkerhet i Europa avhenger av, må nå gå fremover med konsekvens og ryggrad. Det er naturligvis et problem at konsekvens og ryggrad ikke akkurat er Deres mest fremtredende egenskaper.

[Applaus fra Venstre, innvendinger fra CDU/CSU]

Ifølge OECD har begge sider gjentatte ganger brutt våpenhvilen. De, Fru Merkel, har likevel krevd at sanksjonene mot Russland først må opphøre når Minsk II er implementert.

[Applaus fra Volker Kauder, CDU/CSU]

Naturligvis er dette uakseptabelt når skytingen fremdeles fortsetter fra opprørernes rekker,

[Tino Sorge, CDU/CSU: Uakseptabelt!]

men når ukrainske tropper – eller nazi-bataljonene som kjemper for dem – skyter videre, da er det mye mindre uakseptabelt. Man hører ikke et kritisk ord fra Dem mot dette.

[Applaus fra Venstre]

Hvorfor kommer De ikke med kritiske ord om sensur når det ukrainske regimet, til tross for truende statsbankerott, bevilger fire ganger så mye penger til nye våpen som det gjorde i fjor?

[Dr. Diether Dehm, Venstre: Det er sant!]

Det taler ikke akkurat for at veien til fred har særlig engasjerte støttespillere i det ukrainske regimet.

Videre, at USA og Storbritannia sender militære rådgivere og våpen er ikke noen støtte for fredsprosessen, det torpederer den. Men ser De nå for Dem sanksjoner mot USA og Storbritannia? Jeg tror det ville være bedre å innse at hele denne ganske tabubelagte sanksjonspolitikken var en eneste stor feil, og at Europa på denne måten har skutt seg i foten. Derfor bør ikke sanksjonene forlenges.

[Applaus fra Venstre]

Vi trenger ikke flere tanks. Vi trenger ikke en 3 000 manns NATO-intervensjonstropp i Øst-Europa som ikke beskytter noen, men som bare setter freden i Europa ytterligere i fare.

[Applaus fra Venstre]

Helmut Scmidt hadde rett da han allerede i 2007 advarte mot at Russland i langt mindre grad truer verdensfreden enn USA gjør,

[Latter fra Claudia Roth, De Grønne]

og at Nato bare er et instrument for USAs bestrebelser for hegemoni. Hvis det er korrekt, så sitter vi tilbake med bare én fornuftig konklusjon: at Europa til slutt må skape en politikk som er selvstendig og uavhengig av USA.

[Applaus fra Venstre]

Herr Junker har nå fremsatt hypotesen om at vi trenger en europeisk hær for å vise at vi er oppriktig opptatt av å forsvare europeiske verdier mot Russland. Jeg tror dette forslaget fremfor alt viser hvor langt Europa har fjernet seg fra det grunnleggerne av Den Europeiske Union ønsket.

[Applaus fra Venstre]

Den gang handlet det, Fru Merkel – De har til og med sagt det selv – om fred, om demokrati og om solidaritet.

[Manuel Sarrazin, De Grønne: Og om den sinte kapitalismen!]

Aldri mer skulle nasjonalisme og folkehat skille de europeiske landene. Men for å forsvare disse verdiene trenger man ikke væpnede bataljoner.

[Applaus fra Venstre, Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Distanser Dem fra gårsdagens vold akkurat nå. Det ville vært et viktig skritt fremover!]

Hvis De ønsker demokrati, så stopp de såkalte frihandelsavtalene, stopp TTIP som vil gjøre valgte regjeringer til bare en farse.

[Applaus fra Venstre]

Det ville være å forsvare europeiske verdier! Det ville være å forsvare demokratiet, å utsette disse forhandlingene om TTIP som det ikke skal snakkes om, og andre lignende avtaler.

Hvis De vil se et enhetlig Europa, så slutt å ydmyke andre land og å diktere programmer som tar fra den unge generasjonen alle deres fremtidshåp.

Hvis De ønsker å forsvare demokratiet, Fru Merkel, så sørg for at landene i Europa i det minste igjen styres av sine valgte regjeringer og ikke av finansmarkeder, og at de ikke styres av tidligere investeringsbankmannen Mario Draghi, og vær så snill, heller ikke av Dem.

[Manuel Sarrazin, De Grønne: Du har rett når det gjelder Hellas!]

Slutt å foreskrive såkalte strukturelle reformer i Europa, som bare fører til økende ulikhet og en stadig større lav-inntektssektor.

[Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Og hvem slår seg sammen med høyresiden i Hellas? Det er jo Deres søsterparti!]

I Tyskland har i mellomtiden som en konsekvens av denne politikken tre millioner mennesker, til tross for at de har arbeid, blitt så fattige at de ikke kan holde seg ordentlig varme, de kan ikke ernære seg på anstendig vis, og de kan slett ikke reise på ferie. I stedet for denne aggressive eksportpolitikken, er det på tide – og absolutt i hele Europas interesse – endelig å kunne korrigere den her i Tyskland. For det er ikke minst den tyske lønnsdumpingen som kveler de andre landene i valutaunionen.

[Applaus fra Venstre]

Finansminister Schäuble har nylig forsøkt å instruere den greske regjeringen med bemerkningen: «Tja, å regjere er alltid bare et stevnemøte med virkeligheten.»

[Michael Grosse-Brömer, CDU/CSU: Akkurat!

Max Straubinger, CDU/CSU: Slik er det!]

Da kan man bare si: «Det ville være bra». Det ville være bra om den tyske regjeringen kunne oppleve sitt eget stevnemøte med virkeligheten.

Realiteten er at det var ikke Syriza, men i stedet søsterpartiet til CDU/CSU og SPD som gjennom årtier samlet opp de enorme underskuddene, slik at overklassen kunne fylle opp lommene sine.

[Applaus fra Venstre]

Realiteten er også at under troikaens beskyttelse, som dere skatter så høyt, og hvis kriminelle aktiviteter dere kan se i dokumentaren til Harald Schuman, ble den greske gjelden bare større, og de greske billionærene ble rikere.

[Dr. Diether Dehm, Venstre: Slik er det!]

Og det vil dere fortsette med? Da kan jeg bare si «God natt»!

Og hvis dere vil ha pengene deres tilbake, få det fra dem som tok dem. Det var ikke sykepleierne eller de greske pensjonistene. Det var de internasjonale bankene og den greske overklassen. Det er fra dem dere kan hjelpe grekerne å få tilbake pengene sine.

Den som gir kreditt til en som allerede er overforgjeldet, vil aldri se pengene sine igjen. Men ansvaret er Deres, fru Merkel og Herr Schäuble, og ikke den nye greske regjeringen som knapt har sittet ved makten i to måneder.

Når det gjelder hele debatten om mulige erstatning, kan jeg bare si at uansett hvordan spørsmålet blir evaluert juridisk, så er det minste man kan vente seg av den tyske staten et minimum av fornuft når man behandler temaet.

[Applaus, Venstre. Latter, CDU/CSU]

Jeg må si, dere ler fremdeles. Det er trist. Med tanke på hvordan tyske okkupanter herjet Hellas, og hvordan en million greske menn og kvinner mistet livene sine i dette mørke kapitlet i tyske historie, finner jeg de fleipete bemerkningene fra Dem, Herr Schäuble, og fra Dem, Herr Kauder, simpelthen respektløse, og jeg skammer meg.

[Applaus fra Venstre og fra Juergen Tritten, De Grønne. Tilrop fra CDU/CSU: «Oh!»]

For å huske at utviklingen i historien også går den andre veien, vil jeg, avslutningsvis, sitere fra talen til Richard von Weizsäcker i anledning av 40 årsdagen for frigjøringen – jeg skal akkurat avslutte, Herr President – talen omhandlet først og fremst Russland og Øst-Europa, men dette gjelder også for Hellas:

Når vi tenker på hvordan våre østlige naboer måtte lide under krigen, forstår vi bedre at kompensasjon, avspenning og fredelig naboskap med disse landene må være det sentrale i tysk utenrikspolitikk. Det som betyr noe, er at begge sider husker, og at begge sider har respekt for hverandre.

Ja, bare når vi husker, og bare når vi respekterer hverandre – bare da kan vi komme tilbake til det gode naboskaps politikk, både innenfor EU og med Russland.

[Vedvarende applaus fra Venstre]

Bjørn Westlie:
Fangene som forsvant – NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen
Spartacus forlag, 2015, 259 s.

Slik skriver den sovjetiske slavearbeideren fra Ukraina, Aleksej Drozd, om forholdene under byggingen av Nordlandsbanen mellom Mo i Rana og Fauske.

Overlevde man – bra, de døde bare forsvant og ble fjernet om morgenen, det var som å rydde bort søppel, og neste dag døde enda flere. Det var et bevis på at ingen skulle komme ut av det, slik at ingen skulle få vite om oss.

Drozd kom til Norge som 18-åring med et skip fra Stettin i Polen til Trondheim, og hans beskrivelse er typisk for alle de som bodde i tyske fangeleirer og arbeidet på hele denne jernbanestrekningen som i dag er en av de mest naturskjønne i landet, og som er blitt fremhevet nettopp slik i NSBs reklamekampanjer. Hvordan den ble bygget vil man helst ikke ta frem.

Viktige nyvurderinger

Det tar ofte lang tid før vi kan vurdere historiske hendinger på en måte som gjør at vi kommer nær sannheten om det som skjedde. Over en viss tid har det nå foregått en slags opprydningsarbeid når det gjelder historien om 2. verdenskrig og okkupasjonen av Norge. Vi får omvurderinger av tidligere påstander, og det blir fremlagt nytt materiale.

Fangene som forsvant har sin plass her. Den handler om tyske fangearbeidsleirer i Norge og spesielt om de russiske fangenes slavearbeid på Nordlandsbanen og om samarbeidet mellom de tyske utbyggerne og NSB i den forbindelse.

Westlie trekker også større linjer når han går inn på jernbanenes viktighet for nazistenes krigføring i det hele. Over alt var samarbeidet mellom nazistene og ledelsen for jernbanene ganske godt. Norge skilte seg imidlertid ut fordi det her ble brukt krigsfanger under utbyggingsarbeidene.

Mitt hovedinntrykk etter lesningen er at det var her vi fant det mer typiske ved 2. verdenskrig som den norske befolkningen ellers i all hovedsak var spart for. Selv ikke groteske hendinger som raseringen av den nordligste delen av landet og Telavåg kan måle seg med det som skjedde under byggingen av Nordlandsbanen.

De grusomste sidene ved nazismen kom frem i behandlingen av jøder, kommunister, homofile, romfolk, og folk som fysisk og psykisk ikke oppfylte de kravene til ytelse som ble stilt av herskerne i det tyske samfunnet. Det kom også frem i den gjennomført umenneskelige behandlingen av nazistenes fiender på østfronten enten de var militære eller sivile. Slik var det også på Nordlandsbanen.

Felles interesser

I boken får vi høre om NSB sine planer for utbygging fra før krigen og om tyskerne sine planer da okkupasjonen var et faktum. Det viste seg da at ut fra et teknisk og økonomisk perspektiv var det stort sammenfall av interessene til okkupanten og NSB. Begge ville ha en forsert utbygging av jernbanenettet.

Dette var utgangspunkt for et nært samarbeid mellom de to partene. Det gjorde også at tyskerne ikke fant det nødvendig å sette inn sin egen direkte ledelse av jernbaneutbyggingen, men kunne støtte seg på de norske lederne og ekspertene.

Byggingen av store tyske forsvarsanlegg gjorde at det ble for lite arbeidskraft til å forsere utbyggingen slik de tyske okkupantene og NSB ønsket. På et tidspunkt under krigen fant den tyske ledelsen, med Hitler på toppen, ut at det var gunstig å bruke krigsfanger fra Sovjet som arbeidskraft i stedet for bare å utslette dem direkte. Etter en kort tid med negativ innstilling til slike forslag gikk også ledelsen i NSB inn for dette.

Umenneskelig slavearbeid ble «normalt»

Resultatet ble at NSB godtok og ledet det arbeidet som russiske og andre fanger gjorde på Nordlandsbanen. Og det var direkte slavearbeid under fryktelige boforhold, med lite klær som ble mer og mer utslitt, og på dagsrasjoner som ikke dekket stort mer en halvparten av det kaloriforbruket det harde arbeidet krevde. Det betød at slavearbeiderne sultet i hjel, frøs i hjel og bukket under for sykdommer i tillegg til at de ble slått og drept av tyske vakter når det passet dem.

Hvordan fangene «forsvant»

Etter krigen ble det arbeidet målbevisst for å få historien om NSB sitt slavearbeid til å forsvinne. Den direktøren som ble innsatt etter 8. mai 1945, gikk like etter ut i media og sa at NSB hadde løst sine oppgaver under krigen på en god måte og hadde lyktes med å løse de oppgavene okkupasjonen hadde stilt selskapet overfor. Hovedbudskapet var at det arbeidet som var gjort under okkupasjonen, var et gode for landet. Slavearbeidet ble ikke nevnt med ett ord.

Slavearbeiderne ble sendt ut av landet så raskt som mulig etter 8. mai. En motivasjon for dette var å få vekk minnene om det som hadde skjedd, så raskt som mulig.

En person ble utpekt som syndebukk og den kritikken som kom frem ble rettet mot ham, mens andre, som var like ansvarlige, ikke ble kritisert i det hele tatt

Westlie forteller så om de få forsøk på å hedre disse slavearbeiderne og hvordan myndighetene systematisk arbeidet for å dysse ned hele saken. Det mest hjerteløse var kanskje da en norsk offiser i 1951 sprengte et minnesmerke som de russiske fangene selv hadde satt opp.

Gravskjending

Da den kalde krigen begynte, hevdet også lederne i Norge at de mange gravstedene, som var knyttet til de forskjellige leirene, kunne være utgangspunkt for oppbygging av et sovjetisk spionnettverk i Norge fordi myndighetene i Sovjet klaget over at gravene forfalt og ville overta stellet selv. Det ble derfor bestemt at alle lik skulle graves opp og legges i en massegrav på Tjøtta. Det gjaldt 8 084 sovjetiske lik fra 88 graver i de tre nordligste fylkene i landet. Til tross for sovjetiske offisielle protester, ble bestemmelsen satt ut i livet.

Statens veivesen fikk oppdraget. Likene ble gravd opp og lagt i sekker som hadde vært brukt til å transportere asfalt. Tiltaket fikk derfor navnet Operasjon Asfalt og hadde en del makabre sider. Mannskapene som gravde opp likene, fikk betalt per hodeskalle og mange steder ble resten av likene derfor liggende igjen. Da de døde russerne havnet i massegraven, forsvant også navnene deres. På de lokale gravstedene, i nærheten av leirene var det mange steder satt opp kors med navn. Disse ble fjernet og ikke satt opp igjen ved massegraven. 826 fanger fikk likevel navneplater ved denne graven. I 2002 ble disse også fjernet fordi krigsgravtjenesten hevdet at det var vanskelig å klippe gresset på grunn av platene. Lokale protester gjorde at de kom opp igjen i 2008. Da den lokale graven i Mo i Rana skulle fjernes, kom det til en demonstrasjon der 300 mennesket møtte opp og hindret gravingen. Her måtte myndighetene gi seg. Westlie trekker også frem flere personer som støttet krigsfangene og som gjorde en innsats for at de ikke skulle bli glemt.

Forstå og unngå

Vi får i boken en ganske detaljert fremstilling av hele forløpet og alle prosessene rundt slavearbeidet. Konkurranse mellom tyske organisasjoner blir blottlagt og kamp om ledende posisjoner i NSB. En rekke sentrale navn blir nevnt, og deres rolle behandlet på en skikkelig måte.

For alle som vil ha et bedre bilde av det som skjedde i Norge under okkupasjonen, er være en viktig bok. Den gir også stoff til ettertanke i forbindelse med saker som skjer i dagens verden. Og den gir oss en advarsel om hvor lett det er å bli umenneskelige når vi ser en økonomisk, politisk og profesjonell fordel i det. En slik ettertanke kan hjelpe oss til å unngå gjentakelse.

Terje Valen

Denne artikkelen er eit forsøk på å vurdere arbeidsbehovet i Norge og difor om seks timars normalarbeidsdag er realistisk. Partiet Raudt og venstrefløya i Sosialistisk Venstreparti har fire kjernesaker, omsorg (ordet brukt i ei vid tyding), berekraftig miljøpolitikk, global solidaritet og seks timars arbeidsdag. Men dei legg ikkje fram materiale som viser korleis dei tenkjer at desse fire kjernesakene kan gjennomførast samtidig, og dei forklarar ikkje kva dei vil prioritere dersom dei fire omsyna strir mot kvarandre.

I det følgjande vil eg hevde at dei møter seg sjølve i døra.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Me kan ta eit tenkt døme: Ein plantesjukdom øydelegg om eit år eller fem mykje av soya-avlingane i Sør-Amerika. Om soya-eksporten til Norge skal halde fram, må ny regnskog ryddast, med dei klimafølgjer det har. Til Norge kjem årleg 500 000 tonn soya til dyre- og fiskefôr. Me kan fôre husdyra med utmarksgras i staden, men det vil krevje langt meir arbeid. Me kan kjøpe maten i utlandet, men det inneber like mykje miljøskadar, for også den maten er produsert på soya. Me kan fange villfisk i staden for oppdrettsfisken, men det også vil krevje langt meir arbeid. Kva vil då politikarane velje, berekraft eller sekstimarsdag?

Eit døme til: I helse- og omsorgssektoren blir det utført omtrent 560 000 årsverk. Forsøk med seks timars dag i helsevesenet tyder på at effektiviteten per arbeidstime ikkje eller i svært liten grad aukar om arbeidstida går ned. Om arbeidsdagen blir redusert med 20 prosent (frå 7,5 til 6 timar), vil det vere behov for rundt 112 000 fleire arbeidsfolk i sektoren. Eller kanskje ikkje fullt så mange, fordi ein del helse-arbeidarar har redusert arbeidstid frå før og med ein slik nedgang vil få full sysselsetjing. Men om behovet 80 000 i staden for 112 000, er spørsmålet det same: Kvar finn me dei?

I botnen

Nokre grunntankar først, der eg deler syn med sekstimarstilhengjarane i det meste. Det handlar om politikk innanfor kapitalismens rammer:

For det første ønskjer eg eit rasjonelt arbeids- og samfunnsliv. Det er ikkje rasjonelt å ha hundretals biltypar og delelager og reparasjonskunnskapar til alle, det er ikkje rasjonelt å selje brysthaldarar til ti år gamle jenter, å byggje bustadhus på 300 m² eller å spy ut all reklamen som hamnar i postkassene våre. For å få eit betre samfunn må me skrelle vekk alt det unødvendige.

For det andre ønskjer eg å skjere vekk fåtalet sin profitt, mest mogeleg av profitten til Reitan og Hagen og Fredriksen og Thon og alle i divisjonen under dei.

For det tredje ønskjer eg at offentlege tilbod så langt råd skal vere der folk er. Når dagens og gårdagens regjeringar vil slå saman kommunar, lage få og store politidistrikt, leggje ned sjukehus og skolar, inneber det at dei får visse stordriftsfordelar og med det kan spare utgifter og arbeidsinnsats og redusere skatten. I staden for å betale skatt må folk bruke fritid og pengar for å delta på foreldremøte, ha kontakt med kommunen, gå på biblioteket, til legen eller til pasienten eller den eldre på aldersheim. Slik driv styresmaktene eit fritidsran. Og medan skatteprosent er målbar, er folks bruk av tid utanom arbeidet og av eigne pengar ikkje målbar på same måten og ikkje med i den politiske debatten.

For det fjerde ønskjer eg eit sjølvstendig og uavhengig Norge. Sjølvsagt må landet handle med andre, me treng kaffi og appelsinar som me ikkje kan produsere sjølve, og mikroprosessorar og støvsugarar som det er lite rasjonelt at blir laga i små einingar. Men me treng også ein så sjølvstendig økonomi at me i minst mogeleg grad blir ramma om internasjonalt varebytte blir mindre på grunn av økologiske eller økonomiske vanskar, opprør eller grensestenging.

På andre område deler eg ikkje grunntankane til sekstimarstilhengjarane:

Dei snakkar ofte om at når arbeidsdagen blir kortare, blir effektiviteten større og omfanget av arbeidet difor den same. Alle som har vore i arbeidslivet, veit at dette er eit unntak og ikkje ein normalsituasjon. Snikkaren arbeider ikkje mindre effektivt den sjuande timen enn den femte, sjåføren køyrer ikkje færre mil i timen, og hjelpepleiaren er i stand til å yte full innsats heile arbeidsdagen.

Vidare snakkar dei om datateknologiens enorme framsteg, til dømes om at snart kan ein robot erstatte arbeidarane i skoproduksjon. Men også robotar må produserast og vedlike-haldast. Eg som skriv, kjenner landbruket best. I Norge byggjer mjølkebønder fjøs til 120 eller 180 kyr – to eller tre robotar – og baserer arbeidslivet på å køyre høy inn og husdyrgjødsel vekk, ofte mange mil på traktoren for kvart høy- eller gjødsellass. Utan subsidiane hadde ikkje driftsmåten vore rekningssvarande. I Danmark, som har eit lågare lønnsnivå enn her, går utviklinga motsett veg. Mjølkebøndene erstattar robotar med mjølkemaskinar. Skjeringspunktet for lønnsemd med robotar ligg altså ein stad mellom dansk og norsk lønnsnivå.

Ei generell vurdering er at det høge lønns- og kostnadsnivået i dette landet har gjort at effektiviseringa av arbeidsoppgåver gjennom data- og annan teknologi i hovudsak alt er teken ut. Arbeidsintensive industriar, møbelproduksjon til dømes, er avvikla til fordel for import.

Ofte er det også slik at data- og annan teknologi er aktuell berre for store og miljø-skadelege produksjonar. Robotar kan produsere nye skor, men ikkje reparere skorne så dei held nokre år ekstra, og forbruket av lær og gummi og olje såleis går ned. Til det trengst skomakaren med leist og symaskin. Ein robot registrerer ikkje rifta på ein kuspene som fører til mastitt viss den ikkje blir behandla. Buskapen på 120 kyr er berre i stand til å trø ned beitet, ikkje til å hente derifrå den plantenæringa som gjer at dei produserer mjølk. Og prøver bonden å sleppe ut kyrne i éin flokk, blir området rundt fjøset så sølete og møkkete at roboten heller ikkje maktar å vaske jur og kukroppar.

I spørsmålet om privat forbruk er eg usikker på kva sekstimarstilhengjarane meiner, når dei både vil ha full lønnskompensasjon og argumenterer med at seks-timarsdagen reduserer privat forbruk. Privat forbruk bør ned, aller mest i over- og delar av middelklassen. Me bør ha færre bilar og skifte dei ut sjeldnare, luksusbåtar bør forbyast eller eigarane ileggjast enorme avgifter, me bør innføre ei maksimumsgrense på nye bustadhus på 150 m² og på hytter på 80 m², og sjeldnare Syden-reiser. Men med lønnskompensasjon vil neppe forbruket gå ned. Ser me i staden bort frå kravet om same lønn, blir det uklok politikk å bruke forbruksnedgang som argument for stuttare arbeidstid. Det er å gi signal om at venstrepartia via andre saker vil gi veljarane får mindre å rutte med.

Sektor for sektor

Eit årsverk blir vanlegvis rekna som 1695 timar, litt mindre for folk i turnus, skift- og helgearbeid. Det vart i 2014, det siste året me har tal for, utført 2 748 000 årsverk her i landet. I eit betre samfunn enn dette må det også finnast rom til arbeid for stordelen av dei arbeidsledige og ein del av dei som i dag blir utdefinerte som uføre. Legg me til 100 000 årsverk for desse, kjem me til at me har tilgang på 2 848 000 årsverk i alt.

Norsk landbruk produserer mindre enn halvdelen av maten og er basert på omfattande fôrimport og høgt bruk av kunstgjødsel, maskinar og drivstoff. Fleirtalet av yrkesutøvarane har lange arbeidsdagar og lite fritid. Eit tilleggsproblem er den store bruken av antibiotika til dyr og sprøyte-middel i planteproduksjon. I staden trengst meir tilsyn og individuell behandling av dyra og rovinsekt som tek knekken på skadeinsekt i fruktproduksjon. Alt dette krev meir arbeidstid. Skal me erstatte fôrimporten med utmarksbeite og eigenprodusert gras, trengst gjerding, dagleg tilsyn og så små buskapar at dyra er i stand til å nyttiggjere seg beita.

Fiskeopptak skjer på tre nokså ulike måtar: med sjarkar og andre mindre båtar som tek fisken når han nærmar seg land for å gyte, med stortrålarar som sopar fiskebankane reine for fisk – og for korallrev og annan botnvegetasjon – og med fiskeoppdrett der ein produserer fiskekjøt med tilført fôr. Den førstnemnde måten er den mest berekraftige, men også den mest arbeidskrevjande. Den krev beredskap, mange små båtar og mange fiskemottak.

I eit fornuftig samfunn med større sjølvforsyning enn no bør me auke talet på årsverk i landbruk og fiske frå dagens 70 000 og til minst 120 000. Då er me på same sysselsetjingsomfanget som tidleg på 1990-talet, men med ein million fleire munnar å mette.

Bergverksdrifta kan reduserast ein del, me treng korkje koldrift på Svalbard eller rutil frå Naustdal med gigantutslepp i Førdefjorden. Men det er ei så gjennomrasjonalisert næring at utslaga samla sett ikkje blir store om talet på årsverk går ned med 40 % eller 2000.

Produksjon av olje og gass og tenester knytte til dette bør over tid vekk. I første omgang reknar eg ei halvering, frå 60 000 til 30 000. Dette er alt i gang, heldigvis for miljøet, men dessverre for dei oljearbeidarane som må leve med styresmakter med skral evne til å fordele landets arbeidsoppgåver.

Industrien er framleis ei viktig sysselsetjing, med ein kvart million årsverk. Men det meste av arbeidskrevjande produksjon er alt avvikla. I staden kjøper me varene utanfrå. Stordelen av den attverande industrien er gjennomrasjonalisert, slik at innsparing med datateknologi, robotar, betre logistikk og liknande tiltak gir liten effekt.

Det er grunn til å frykte at eit annleis Norge vil bli ramma av boikott-tiltak. Det er også eit moralsk/politisk spørsmål, om me skal kjøpe skor og klede produserte av barn og underbetalde vaksne, maskinutstyr til prisar berre litt ut over materialkostnadene etc. Legg me ei fair trade-tenking til grunn for handel med industrivarer, vil mykje måtte endrast. Dersom me skal bruke varene, skorne, mobilane, bilane og vaskemaskinane i lengre tid framfor å kaste og kjøpe nytt, treng me reparatørar. Statsstøtte til skomakarar og fjernsynsreparatørar er fornuftig politikk.

Det er altså mange usikre faktorar, men liten tvil om at me står overfor eit vekstbehov. Eg reknar med ein moderat vekst på 10 prosent, 25 000 årsverk.

Mykje av kraftverka og straumnettet treng fornying og ekstra vedlikehald i den perioden med meir uroleg vêr som me er på veg inn i. Til dømes har store område i Sør-Sverige fleire gonger dei siste åra vorte ramma av langvarige straumbrot etter uvêr. Liksom dei treng me både opprusting og beredskap. Det er også slik at nye metodar for å produsere energi, jordvarme, vindkraft, bølgjekraft og solvarme krev meir satsing. Difor trengst 5000 fleire årsverk.

Like sterkt er behovet for vedlikehald og opprusting når det gjeld vatn og avlaup. Det har å gjere med klimaendringar og med lang tids forsømming. Det må også nemnast at dei tunge og energikrevjande grave-maskinane og anna utstyr bør erstattast med lettare og meir arbeidskrevjande utstyr. Dei neste tiåra treng me minst 5000 fleire årsverk.

I bygg og anlegg må me framom alt endre arbeidsinnsatsen. I eit rasjonelt samfunn set me stopp for bygging av store hus, luksushotell og kjøpesentra. Fordi det meste av bygginga skjer med prefabrikkerte og ofte importerte element, blir det likevel ikkje stor arbeidsinnsparinga. Men me bur i eit land som skrik etter vedlikehald både av private og offentlege bygningar. Til dømes står mange gamle og verneverdige hus i forfall. Dei innspara årsverka bør brukast til vedlikehald, som ofte er arbeidskrevjande. Same vurderingane må leggjast til grunn for anleggsverksemd. Klimaendringane rammar vegar, jernbaneliner, kraftverk og demningar, og opprusting er nødvendig.

Kategorien varehandel og reparasjon av motorvogner omfattar to svært ulike arbeidsfelt. Netthandel er mindre arbeidskrevjande enn butikkhandel. Men det me kan kalle IKEA-modellen, sparar arbeidskraft først og fremst fordi folk bruker av si tid til å handle, reise til kjøpesentret, finne fram til varene i eit enormt lager, skanne dei sjølv og betale på terminal, laste inn varene i bil, køyre dei heim og montere dei. Den lokale møbelhandlaren som gav råd, monterte sofaen og køyrde den heim til kunden, er borte. For kunden verkar det som eit framsteg berre til han resonnerer over at stadig meir tid utanom arbeidet er bunden. Med mindre bilbruk går reparasjonsbehovet ned, men dette blir motverka av at bilane skal halde i tjue og ikkje ti år. Samla reduksjon 50 000 årsverk.

Dei neste yrkeskategoriane nedover tabellen, transport, varedistribusjon, hotell og serveringsstader, finansverksemd og liknande, kan reduserast noko fordi luksusforbruket og profitten må ned. Norge greier seg med færre advokatar og eigedomsmeklarar og finansanalytikarar. Opp mot dette kjem at dersom persontransport skal over frå privatbilisme til buss og bane, trengst fleire stillingar der.

Når det gjeld offentleg administrasjon og forsvar, er mi oppfatning at administrasjon, til dømes i kommunane, kan skjerast noko ned. Høvelen bør brukast på konsulentar og direktørar og etatssjefar og ikkje på dei i kjeledress. Men i staden for eit forsvar basert på yrkessoldatar og bombefly ønskjer eg eit folkeforsvar basert på allmenn og allkvinneleg verneplikt, og dette er meir arbeidskrevjande. I sum kan desse endringane vege einannan opp.

I undervisning, særleg i barneskulen, trengst meir personell. Både Raudt og SV ønskjer no lengre undervisningstid i staden for aktivitetsskole, altså meir lærartid per elev. Den store posten blir likevel helse- og omsorgstenester. Vil me at sjuke og pleie-trengjande eldre skal takast godt vare på, trengst meir folk. I svært liten grad kan det helsearbeidarar kallar det kliniske blikket, erstattast av robotar og datautstyr, dataskjermar og kamera. Me treng pleiarar som går rundt på romma og observerer og snakkar med pasientane framfor slike som sit i eit fellesrom med blikket på dataskjermen.

Tek me miljøkrava på alvor, bør me også erstatte mykje av medisinbruken med pleie. Fordi sjukehus har strenge effektivitetskrav, gjeld det å sende pasientane heim snarast råd etter opphald, med antibiotika-sprøyter eller –tablettar og oppmoding om å vere i ro. I staden treng me ei føre var-haldning, der pasientane får vere på sjukehuset til dei er friske og medisinbruk av ulike slag blir halden nede. Og når barn er sjuke og ikkje kan i barnehage eller skule, bør arbeidslivet vere såpass romsleg at foreldre kan vere heime med dei til dess dei blir friske att, framfor dei harde medisinkurane.

Saman med behovet for mindre stressande arbeid for sjukehuspersonell gjer samfunnets behov at det trengst minst 10 prosent fleire årsverk, 56 000, i sektoren.

Samla innsparing

Så kan me ta i bruk eiga rekneevne eller kalkulator. Innsparingspotensialet utgjer, dersom me legg min gjennomgang av ulike sektorar til grunn, vel 60 000 årsverk. I tillegg kjem 100 000 ledige som me vil ha inn i arbeid og fordelte på ulike oppgåver.

For at desse planøkonomiske trekka innanfor ei kapitalistisk ramme kan gjennomførast, trengst dramatiske endringar i politikken. Det trengst politikarar som i Venezuela eller Bolivia, som er harde nok i hønna til å stå imot pengemakta.

Vurderingane over gir altså ei samla innsparing på 165 000 årsverk, nesten 6 prosent. Om alt blir gjennomført og me tek det ut som redusert arbeidstid, inneber det nesten ein halv time stuttare normalarbeidsdag.

Framleis står ein av sju arbeidstimar att. Omrekna til dagens årsverklengd utgjer det 375 000 årsverk, eit arbeidsomfang tilsvarande alle noverande arbeidsplassar i industri og transport. Og sekstimarstilhengjarane må forklare kvar dei vil hente dei som skal utføre desse årsverka.

Det finst måtar, men neppe innanfor dei måla venstremiljøet har. Éin er å importere arbeidskraft. Me kan til dømes importere helsepersonell frå Baltikum. Det er ein tradisjonell kolonimåte, at overklasselanda dreg av stad med dei best utdanna og kvalifiserte arbeidarane.

Ein annan måte er å importere alt av varer, ikkje berre det meste som no. Men det er korkje solidarisk eller påliteleg.

Ein tredje er at me baserer oss endå meir på det moderne samfunnets arbeidssparande svar, antibiotika mot bakteriesjukdommar, pestisidar mot plantesjukdommar, meir fossilt brensel, stordrift og transport framfor tiltak der folk er osv. Då vil me bidra endå meir enn i dag til oppvarminga og framtidas problem.

Den fjerde måten er å skjere hardare i arbeidsoppgåver. Den store effekten får me med å flytte omsorgsansvar, for barn, sjuke og eldre, frå det offentlege og attende til familiar og privatpersonar. Då vil helse- og omsorgssektoren skrumpe inn til eit globalt gjennomsnittsnivå. Alt tyder på at det vanlegvis blir kvinnene som får ekstraarbeidet og -ansvaret.

Ein femte måte er å gjere arbeidslivet lengre, med at dei unge i staden for dagens normalskolegang til og med vidaregåande går ut i arbeid i tidlege tenår, og med at pensjonsalderen blir høgare.

Ein sjette måte er å redusere vedlikehald og utbetring, forsking og utvikling. Om dei styrande ser bort frå rasfare ved klimaendringar, frå risiko for å miste straum og vatn og vegsamband ved meir uroleg vêr og frå forfallet av offentlege bygningar, kan arbeidsinnsats sparast. Til dess ting dett i hop.

Sluttord om politikk

Hovudoppgåva for det politiske venstre kan ikkje vere å ordne behagelege arbeidsliv for norske innbyggjarar. Hovudoppgåva må vere å arbeide for ei framtid som er berekraftig og solidarisk, og der dei av oss som treng omsorg fordi me er små, sjuke, gamle eller uføre, får det. Finst det rom for seks-timarsdag innanfor ei slik framtid, er det sjølvsagt bra. Men finst ikkje det rommet, må me velje ei slik framtid framfor stuttare arbeidsdag.

Mitt alternativ er å slå ring om normalarbeidsdagen og å krevje stuttare dagar for småbarnforeldre og arbeidsfolk dei siste åra før pensjonsalder. Det er å leggje vekt på at arbeidsplassane skal vere slik at folk trivst der, og å byggje på den stoltheita arbeidsfolk flest kjenner fordi me har spesial-kompetanse, anten det handlar om å pleie sjuke, manøvrere bussar, kople vassrøyrer, undervise barn, ta vare på husdyr eller fange torsken som kjem inn til kysten for å gyte. Og å byggje på det fellesskapet me arbeidsfolk med ulike typar spesialkompetanse opplever oss imellom.

Alternativet er også hardare kamp mot det fritidsranet som foregår når kommunar blir slått saman, lokale skular og sjukehus og bibliotek og forsamlingshus og helsestasjonar og aldersheimar blir stengde i bygd og by og kjøpesentra erstattar nær-butikkar. Når det skjer, må folk i staden bruke fritida til å kome på arbeid eller køyre ungar til barnehage eller kveldsaktivitetar eller reise lange vegar til foreldremøte eller til møtet med den kommunale etaten eller til legen eller for å besøke sine kjære på aldersheim eller sjukehus.

	Næring	Prosent (2014)	Utøvarar, tusen	Foreslått endring
1	Landbruk og fiske	2,6	70,3	+ 50
2	Bergverksdrift	0,2	5,1	– 2
3	Råolje og gass inkl. tenester	2,3	63,2	-31,6
4	Industri	9,2	253,7	+ 25
5	Elektrisitet, gass og varmtvatn	0,5	13,3	+ 5
6	Vatn, avlaup og renovasjon	0,6	14,9	+ 8
7	Byggje- og anleggsverksemd	7,9	217,7	0
8	Varehandel og rep. av motorvogner	14,2	369,6	– 50
9	Røyrtransport	0	0,5	0
10	Utanriks sjøfart	1,9	34,3	0
11	Transport utanom utanriks sjøfart	4,4	120,4	– 20
12	Post og distribusjonsverksemd	0,7	19,3	– 5
13	Overnatting og servering	3,2	88,9	– 20
14	Informasjon og kommunikasjon	3,2	88,9	– 20
15	Finansiering og forsikring	1,8	50,6	– 20
16	Omsetning og drift av fast eigedom	0,1	26	– 10
17	Fagleg, vitskapleg og teknisk tenestyting	4,6	126	0
18	Forretningsmessig tenestyting	4,8	132	– 40
19	Offentleg administrasjon og forsvar	7,1	195,6	0
20	Undervisning	7,3	201	+ 10
21	Helse- og omsorgstenester	20,4	559,9	+ 56
22	Kultur, underhaldning og anna tenestyting	3,5	96,7	0
	I alt		2747,9
	Arbeidsledige/unødvendig uføre		100
	Innspara årsverk i alt		2847,9	– 64,6

Gunnar Grytås:
Kvotebaronar- Privat rikdom – utarma fiskevær
Det Norske Samlaget, 2014, 315 sider

I boka viser Grytås gjennom grundig dokumentasjon hvordan norsk fiskeripolitikk er endra de siste årene. Boka er en oppsummering av observasjoner, erfaringer og analyser gjennom mer enn tretti år, der Grytås nesten daglig har rapportert fra næringa.

Gunnar Grytås er forfatter og har arbeidet som journalist i Nordlys, Dagens Næringsliv og Fiskeribladet. Nå skriver han litt for Klassekampen om norsk fiskeripolitikk. Han har skrevet flere bøker om fiskeripolitikk og kystkultur, blant annet historia om Norges Råfisklag. Han er også medforfatter til fembindsverket Norges fiskeri- og kysthistorie som kom i 2014.

Fiskeria har lenge vært en bærebjelke i arbeidslivet og bosettinga langs kysten vår. Men på kort tid har det skjedd ei dramatisk endring i næringa der sterkt økende, private formuer har erstatta solidaritet, utjamning og samfunnsbygging, skriver han i forordet. Noen svært få personer kontrollerer fiskekvoter, areal og konsesjoner – både i tradisjonelt fiske og i oppdrett. Vi fikk de første norske fiskerioligarker: Kjell Inge Røkke og John Fredriksen! Verdien av fiskeressursene er i stor grad overført fra kystsamfunn til fjerne investorer.

Fra 1990 til 2013 ble antallet fiskebruk fra Nordmøre og nordover redusert fra 449 til 178. I samme tidsrommet gikk tallet på fiskere ned fra 27 500 til 11 600. Antallet fartøy ble redusert fra 17 400 til 6 100 i samme periode. Grytås slår fast at et viktig stikkord for de endringene som har skjedd, er stenging av havet som allmenning og privatisering av retten til å fiske. Det ble åpna for handel med kvoter og konsesjoner i et marked, og særlig Kjell Inge Røkke var ivrig med oppkjøpsraid av fiskeindustri med trålere og konsesjoner. Dette har skjedd og skjer selv om norsk lov slår fast at fiskeressursene tilhører det norsk folk i fellesskap.

Både Høyre og Arbeiderpartiet men også Norges Råfisklag har et stort ansvar for en politikk som har samla kvoter og konsesjoner på stadig færre hender. Grytås dokumenterer hvordan Fiskarlaget over år gradvis har utvikla seg fra en fagorganisasjon for norske fiskere til en lobbyist for den kvoteeiende eliten.

Etter kvotebaronene ligger utarma kystsamfunn igjen i hele Nord-Norge. I enkelte lokalsamfunn på kysten er det krise og fraflytting. Eksempler på slike er Hasvik, Vardø, Bugøynes, Mehamn og mange andre fiskevær.

Boka «Kvotebaronar – privat rikdom – utarma fiskevær» er ei svært aktuell bok om norsk fiskeripolitikk. Og den ble ikke mindre aktuell kort tid etter utgivelsen da «Tveteråsutvalget» (Havindustrimeldingen, NOU 2014:16) offentliggjorde sin innstilling. Her anbefales full privatisering og liberalisering av det norske fiskeri- og sjømatregimet. «Tveteråsutvalget» vil oppheve leveringsplikten og deltakerloven, som skulle sikre at aktive fiskere tjente på fisken, og ikke investorer. I Havindustrimeldingen foreslås det å gi storkonsern kontroll over hele verdikjeden og la fiskekvotene samles på enda færre hender.

Grytås er svært kritisk til denne utviklinga i norsk fiskeripolitikk. Men det er lite i boka om hva som er nødvendig å gjøre framover for å utvikle en moderne fiskeripolitikk som tar vare på tradisjonen med aktive fiskere og fiskebruk i de mange kystsamfunnene våre. Vi får sterkt håpe at det kommer ei slik bok om ikke lenge. Boka til Grytås er et ypperlig grunnlag og utgangspunkt for en nødvendig videre debatt om norsk fiskeripolitikk!

Erling Briskemyr

Erik Dammann:
Verdirevolusjon
Flux forlag, Oslo 2014, 95 s.

Boka har som undertittel: «Planeten må reddes fra uhemmet økonomisk vekstkonkurranse.» Jeg skal villig innrømme at jeg ikke har lest noen av Dammanns tidligere bøker, men vil allikevel våge påstanden at denne boka representerer en mer radikal og systemkritisk Dammann. Jeg har vel hittil ikke oppfattet forfatteren og Framtiden i våre hender som direkte systemkritiske, selv om de helt klart har stått for krav om forandring av kursen, med særlig vekt på klimaspørsmål og vekst- og forbruksproblematikk.

I Verdirevolusjon ser Dammann både bakover og framover. Innledningsvis gjør han opp en kort status over tingenes tilstand hvor han sier:

Vi står ved et vendepunkt i historien. Hvilken retning vi velger for veien videre, avgjør menneskehetens skjebne.

Så tar han et tilbakeblikk og ser hvordan det har gått med de synspunktene og det perspektivet Framtiden i våre hender i sin tid lanserte. Til å begynne med fikk de stor oppslutning, til og med et stykke inn i politikernes rekker – men så kommer det noe avgjørende. Han spør hvorfor ikke oppslutningen ble fulgt opp av befolkningen utover i 1980-årene og svarer: Fordi det ikke er befolkningen som bestemmer. Og heller ikke politikerne. Han sier:

Faktum er at de folkevalgte frivillig sa fra seg en slik politisk kontroll med økonomien da fri flyt av kapital gradvis ble innført som internasjonal regel i løpet av 1970- og 80-årene.

Og videre:

Hovedproblemet verden står overfor, er kapitalens ekstreme frihet til å flytte seg over landegrensene og dermed unndra seg rammevilkår og beskatning, forpliktelser og kontroll.

Han karakteriserer det regjerende økonomiske systemet slik: «Vårt økonomiske system er dømt til å vokse.» Nettopp!

Så tar Dammann oss med noen hundre år inn i framtida. Det er et ganske interessant grep. Han iscenesetter en samtale mellom en ung student og en professor i historiske paradigmeskifter. De er spesielt opptatt av tidsskillet, eller paradigmeskiftet, fra år 2000 og utover. Samtalen inkluderer etter hvert en professor i økonomisk historie. Det har åpenbart skjedd et sammenbrudd på et tidspunkt, med påfølgende kaotiske tilstander, og ut av det har det vokst noe nytt. Han lar den unge studenten stille en masse spørsmål om hvordan det kunne være mulig å styre så hodeløst mot sammenbruddet. Det samfunnet som har vokst fram, har en del trekk som vi godt kan se for oss i et sosialistisk samfunn. Det er altså vokst ut av sammenbrudd og kaos. Sammenbruddet ble først og fremst forårsaket av at klimautviklingen hadde gått for langt, blant annet med store oversvømmelser av havnære områder, noe som drev store skarer av flyktninger innover i landene, hvor det allerede var store mangler på livsnødvendigheter. Et høyst plausibelt scenario. Hele denne framtidsdelen beskriver hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og til dels hva som har vokst ut av det – i tråd med det han sier i starten, at vi står foran et skjebnevalg.

Til slutt oppsummerer Dammann hva han legger i begrepet «verdirevolusjon». Han stiller spørsmålet reform eller revolusjon – og han svarer at det er folket, velgerne, som er den eneste kraften som kan snu utviklingen. Han ser for seg en samarbeidsøkonomi som kan utvikles gjennom politisk debatt og ulike typer lokalt eierskap. Han forventer aggressiv motstand fra de som vil forsvare systemet. Han sier: «En samarbeidsøkonomi må nødvendigvis starte i de enkelte land, slik at de kan gjenvinne sin demokratiske kontroll med kapitalen. Og før eller siden må et overnasjonalt organ gis ansvar for å sette klare rammer for ressursbruk, naturinngrep og fordeling.» Demokratisk kontroll med kapitalen! Hva betyr det?

Boka kan absolutt anbefales. Den inneholder en del fakta om tingenes tilstand for planeten og menneskene, og den burde kunne føre til en del gode diskusjoner. En innvending kan være at han forfatteren i overkant bruker gjentakelsens kunst. Sånn i et nøtteskall sies mye av det samme i hvert enkelt kapittel. Beskrivelsen av det tenkte sammenbruddet er plausibel, slik verden ser ut. Er perspektivet på overgangen til et annet samfunn plausibel? Det kan jo diskuteres.

Birger Thurn-Paulsen

Erling Folkvord:
Det store Oslo-ranet
Spartacus forlag 2015

Erling Folkvord har skrevet bok om Oslo kommunes salg av sykehusboligene i 2001. Et drama som det ikke ble satt endelig sluttstrek for, før Høyesterett i januar 2012 avviste anken om forkjøpsrett for beboerne i de 11 borettslagene som ble dannet av beboerne i personalboligene.

Folkvord skriver i boka om salget og konsekvensene for Oslos befolkning og beboerne, som en kriminalfortelling. Det er en fortelling om hastverk, nære forbindelse, vennskap, utpressing, saksbehandlingsmessige tvilsomme snarveier, direkte ulovligheter og store gevinster. Vinneren er den usympatisk framstilte kjøperen Ivar Tollefsen, med gode hjelpere i daværende byrådsleder Erling Lae og daværende nærings og byutviklingsbyråd Anne-Kathrine Tornås. Taperne er beboerne, representert med en hjertevarm framstilt hjelpepleier Ingeborg Bleken. Folkvords åpenbare følelsesmessige engasjement i saken er et tveegget sverd. Engasjement og valg av side er en av Folkvords klare styrker, men tar det overhånd, som det noen ganger gjør i boka, svekker det den godt dokumenterte framstillinga av saka. Negative «karakteristikker»/personangrep virker unødvendige og bidrar ikke til å styrke framstillingen i boka.

Bokas intensjon er å vise at Oslo kommunes salg av sykehusboligene i 2001, ranet Oslos befolkning for store verdier, og fratok beboerne i boligene den retten de hadde til en rimelig bolig i nærheten av jobben. Samtidig som store kommunale verdier ble overført til private investorer/spekulanter. Langt på vei blir bokas intensjon oppfylt.

Folkvord har nedlagt et stort arbeid med boka. Et arbeid som har pågått i mange år. Det er et omfattende materialet han har samlet inn. Dette synes tydelig i boka. De faktiske opplysningene han kommer med så godt dokumentert som det har latt seg gjøre. Men i en liten bok, selve boka er på 169 sider, med så mye fakta, er det et stort problem at det ikke skilles mellom viktig og uviktige opplysninger. Boka mangler også en klar og oversiktlig struktur, og dette gjør den tung å lese.

I tillegg til de 169 sidene, kommer det 92 sider faktaopplysninger og fotnoter. Bokas tre hoveddeler, har alle fotnoter nummerert fra en og oppover. Det innebærer at flere fotnoter har samme nummer. Dette gjorde det vanskelig å finne fram til riktig fotnote, noe som ble en irritasjon under lesingen, og bidro til å avbryte sammenhengen i lesningen. Jeg brukte mye unødvendig tid på å bla fram og tilbake og på å lete. Noen av fotnotene var det også vanskelig å forstå hvorfor var tatt med, og noen fotnoter burde ha stått i selve boka.

De fleste av innvendingene ovenfor, burde vært avhjulpet med konsulenthjelp fra forlaget.

Boka har tydeligvis truffet noen nerver. I sommer hadde Erling Lae og Anne-Kathrine Skjørshammer (tidl. Tornås) en kronikk i Klassekampen, i anledning Folkvords bok. De skriver at Folkvords påstander om «ulovlig» salg har blitt gjennomgått og tilbakevist av flere instanser, flere ganger, at han b ruker selektive og fordreide fakta og ryktespredning. De ønsker pånytt å tilbakevise noen av hans påstander. Undertegnede har ikke klart å se at de i kronikken tilbakeviser noen av Folkvords opplysninger fra boka. De nevner ingen fakta som er forskjellig fra det som står i boka. Dette får meg til å tvile på om de selv lest boka, i alle fall særlig grundig. Det er rart at to så oppegående personer ikke har fått med seg det som står, hvis de hadde lest det.

De skriver også i kronikken at Folkvord i boka forteller om kriminelle forhold han har fått kjennskap til, og at dette utelukkende hører hjemme hos politiet, og har ingenting å gjøre med den politiske prosessen. Dette er overraskende. Hvis det er slik som Folkvord skriver i boka, at bruken av en torpedo skremte den viktigste informanten til opposisjonen til taushet, og dette har hatt konsekvenser for den politiske behandlingen, så er definitivt dette en del av den politiske prosessen. Selv om ingen i byrådet eller de folkevalgte hadde ansvar for dette.

Boka gir god og viktig informasjon om hvordan makta hjelper sine egne på bekostning av de mange. Den dokumenterer med tydelighet hvordan hemmelighold og kameraderi er et klassespørsmål. Salget av sykehusboligene endte med at kommunen/innbyggerne tapte store verdier, beboerne mistet sine boliger, og hele boligmiljøer ble forslummet og ødelagt. Det er underlig at ingen i det nåværende eller tidligere politiske maktapparatet har ønsket å kommentere dette.

Berit Jagmann

Lotta Elstad:
Den spanske sensasjonen
Manifest forlag, 2015

Den spanske sensasjonen, kaller Lotta Enstad den lille pamfletten om Podemos. Det er en god og kompakt presentasjon av det unge partiet, beskrevet midt i en omskiftelig prosess. Spørsmålet er om fenomenet vil bli omtalt som en sensasjon i tidas fylde.

I vår kom det ei bok, eller snarere en god gammeldags pamflett, på bare 100 små sider som griper fatt i noe av det mest spennende som skjer i europeisk politikk i disse turbulente tider. I tittel og undertittel signaliserer Elstad i tillegg til det sensasjonelle også at det dreier seg om såkalt venstrepopulisme, noe som vekker akutt appetitt på dette unge spanske partiet som suste inn på scenen i mai 2014 ved å kapre fem av totalt 54 spanske folkevalgte til EU-parlamentet og oppnådde 8 % av stemmene. Podemos («vi kan» på spansk) under ledelse av den karismatiske frontfiguren Pablo Iglesias, fosset fram på menings-målingene og nådde på det meste opp i 31 % i meningsmålinger rundt juletider, foran både det regjerende konservative Partido Popular (PP) og sosialdemokratene i PSOE.

Elstad skriver at Iglesias samme dag som Syriza vant det greske valget i januar i år, sto på talerstolen og med et «tikk, takk, tikk, takk» som beskjed til statsminister Rajoy om at tida var i ferd med å renne ut for hans regjerende PP. Hun siterer storavisa El Pais fra vinteren 2015 da regjeringspartiet omsider begynte å ta Podemos alvorlig:

Nå har PP bestemt seg for å gjøre hele sitt politiske landsmøte om til en stor plattform mot partiet som dominerer den politiske scenen i Spania selv om de står utenfor parlamentet.

Elstad skriver:

Da Mariano Rajoy inntok talerstolen, var det nettopp som om man kunne høre klokka tikke i bakgrunnen. Det var et opprop mot demagogi, og etter nesten hvert poeng gjentok han setningen «vi kan ikke» – no podemos. Noen forveksler politikk med Bergprekenen, sa han, og denne «noen» var åpenbart Pablo Iglesias.

Hun fanger i ett avsnitt hva som har skjedd på rekordtid: For bare ett år siden hadde 36-åringen med hestehale kun vært en eksotisk type på tv. Nå bedyret Rajoy, med skjelvende stemme, til det spanske folket at «vi kan ikke gamble med våre barns framtid – i en russisk rulett av lettsindighet, inkompetanse og populisme».

Hun kunne med en viss rett ha skrevet «venezuelsk rulett», for på samme måte som vestlige kommentatorer har prøvd å klistre det greske Syriza og statsminister Tsipras til påståtte nære russiske forbindelser, har Podemos fått merke piskesnerten av beskyldningene som knytter seg til partitoppenes kontakt med og inspirasjon fra Hugo Chavez’ Venezuela og andre latin-amerikanske land. Antydninger om partistøtte derfra er en av ingrediensene. Da sitter ord som totalitære og diktatoriske tendenser løst, samtidig som Podemos også har vært forsøkt knyttet opp til ETA og dermed «allianse med terrorister». I dette koret har de to partiene som har vekslet på å ha makta i spansk politikk siden Francos død, sunget omtrent like høyt og skingrende. Noen har dermed døpt dem med fellesnavnet PPSOE. Og Elstad gir gode argumenter for at de er to sider av samme sak, med beina like langt ned i den gjørma som spansk korrupsjon og smøringskultur utgjør. Ved årsskiftet satt spanske dommere med 150 uløste korrupsjonssaker, som antakelig involverte rundt 2000 mennesker, skriver hun (s. 62), og går i den anledning videre med å skildre noen av de store svindelaffærene (Bankia- og Barcenas-skandalene) som har satt sitt preg på spansk politikk de seinere år.

Det er jo framfor alt den korrupte og isolerte elite, «la casta» (kasten) som har næret framveksten av Podemos siden det formelt ble parti så seint som i mars i fjor. Det Elstad av forklarlige årsaker ikke har fått med, er at et nytt «anti-korrupsjons-parti» har vokst fram med rekordvekst i vår, etter at boka ble trykt. Partiet Ciudadanos, liberalt og høyreorientert, fikk nesten like stor oppslutning som Podemos under valget i Andalusia i vår, enda nykommerne ikke en gang hadde egen organisasjon i provinsen. Det samme valget ble en enorm skuffelse for Podemos som «bare» fikk 14,8 % av stemmene. De fleste fløypartier ville jublet over slik medgang, men når forventningene blir skrudd opp slik ikke minst Iglesias har gjort da han før jul sa at målet var «absolutt flertall», så blir fallet desto større. Nedturen startet allerede på nyåret og nå har det trolig inntrådt en ny fase der Podemos har «landet» etter oppturen. De siste målingene i juli viser 18 og 15 % (h.h.v. i El Pais og GAD3), og de tolkes dels som en følge av Syrizas ublide skjebne i Hellas og dels som resultatet av spansk økonomis forsiktige framgang. Det siste har statsminister Rajoy forsøkt å utnytte ved å love en prosent lønnsvekst til offentlige ansatte som har blitt pålagt lønnsfrys og pensjonskutt i flere år. Elstad drøfter delvis slike spørsmål i kapitlene «Motstandernes trekk» og «Krisen er over og Hellas skal stanses».

Forfatteren gir også en god framstilling av framveksten av Podemos med basis i det sterke miljøet ved Complutense-universitetet i Madrid, debattene i La Tuerka som løftet Iglesias fram som tv-programleder og Los Indignados (M15)-bevegelsen som la grunnlag for den breie mobilisering mot «kasten» under okkupasjonene i 2011–12. Her kommer også en drøfting av populismebegrepet med venstrefortegn inn ved å vise til Ernesto Laclaus latin-amerikanske innflytelse.

Laclau utviklet et vokabular som gikk forbi klassisk marxistisk tenkning, og erstattet tradisjonell klassekampanalyse med tanker om et radikalt demokrati som overskred stemmelokaler og fagforeninger.

skriver Elstad (s. 56) etter å ha tatt for seg Podemos «nytale» tidligere. Man snakket ikke om klasse, men om «den sosiale majoriteten» og om «demokrati» versus «oligarki», heter det, og «borger» erstattet «arbeider», høyre-venstre ble ikke vektlagt osv.

Men her blir analysen mangelfull. For den M15-beslektede occupy-bevegelsen som jeg møtte i flere byer i USA høsten 2011, viste nettopp sin svakhet ved at paroler som «we are the 99 %» kunne forveksles med klasseanalyse og maktforhold, og manglende organisering og flat struktur ble dens endelikt. Her ligger noe av sprengstoffet innad i Podemos, paradoksalt nok fordi de har valgt en så tungt topplederbasert partimodell, og med «sirklene» (grunnplansorganene) som uttrykk for en temmelig løs organisering der mange av «de indignerte» ikke kjenner seg igjen. En annen sak er at Iglesias bruker klassebegrepet, om enn mer allment, som i programutsagnet om «forsvar av de lavere klassene» i artikkelen «Vår strategi» (Le Monde Diplomatuiqe, juli 2015). I den samme artikkelen drøfter han for øvrig de nye problemene Podemos møter nå som motstanderne har fått summet seg til motangrep. De har lykkes et stykke på vei (bl.a. trakk den ene av ledertroikaen, Juan Carlos Monedero seg i vår etter anklager om manglende skattebetaling og Venezuela-forbindelser), og det tvinger Iglesias til å innrømme at de er på vei til å bli plassert på den høyre-venstre-aksen han ville unngå, og at hans forsøk på å definere Podemos som «en ny sentralitet» glipper.

Så lenge var Adam i paradiset

Og mens Podemos i sin eufori i vinter har lagt om politikken med tanke på å skulle ta makta og har lagt til side noen av sine opprinnelige krav (som borgerlønn, krav om full sysselsetting i et land med 22 % ledige, senking av pensjonsalderen, og det å nekte å betale tilbake «illegitim gjeld» til EU), må partiet vende seg til å kjempe om tredjeplassen på pallen fram mot høstens valg. Da vil det kanskje bli mindre snakk om populisme og mer om organisasjon og skolering, mindre Laclau og mer Lenin og Gramsci som den beleste marxisten Iglesias ikke legger skjul på at han er påvirket av.

Podemos har allerede oppnådd det «sensasjonelle» å true det spanske «topartisystemet» og i lokalvalgene i juni gikk koalisjoner der Podemos var med til topps og fikk ordførere i flere av storbyene (Madrid, Barcelona, Zaragoza m.fl.). Men nettopp disse alliansene viser at det er flere krefter som trekker samme vei, og kan kanskje antyde at Podemos’ stilling ikke lenger vil bli så markant som den har vært det foregående året innen en gryende opposisjon. Podemos har ikke minst utfordret sosialdemokratiet som nå ikke riktig vet hvilken vei de skal vende seg for å finne passende lekekamerater. Sånn sett har dette et allmenneuropeisk perspektiv som bidrar til å forme nye tanker om hvordan et reelt venstre kan skapes når sosialdemokrater i alle land har forent seg bak EU-troikaens «austerity»-politikk.

Lotta Elstads pamflett burde tjene som eksempel på et politisk opplysningsarbeid som bør gjenopptas på brei front. Andre partier og motkrefter (Syriza i Hellas, Sinn Fein i Irland, Beppe Grillos-rørsla i Italia) burde belyses på samme måte – så blir vi kanskje alle litt klokere.

Halvor Fjermeros

Krigen i Ukraina og en nesten total svikt i tilliten mellom særlig USA og Russland, gjør at faren for en atomkrig er større enn den var selv under den kaldeste perioden av den kalde krigen, sa eksperter ved sikkerhetskonferansen i München.

Den gangen fantes det i det minste en «rød telefon» som kunne brukes mellom supermaktslederne i en krisesituasjon. Nå finnes det ikke en gang noe sånt.

Én misforståelse kan være nok til at atomalarmen går.

Pål Steigan er tidligere leder av AKP(ml), har bl.a. skrevet den aktuelle boka Blod, olje og våpen (Forlaget Rødt!, 2013) og sjølbiografien En folkefiende (Aschehoug, 2013) og er politisk blogger.

De leserne av tidsskriftet Rødt! som ennå husker diskusjonene om krigsfaren i ml-bevegelsen på slutten av søttitallet og begynnelsen av åttitallet vil huske at forestillinga om en «stadig økende krigsfare» var noe av et dogme. I imperialismens epoke er det alltid fare for krig, og siden Sovjetunionens sammenbrudd har det vært et stort antall kriger som til sammen har drept flere millioner mennesker. (Somalia, Kongo, Afghanistan, ex-Jugoslavia, Irak, Libya, Jemen og Syria, bare for å nevne de største av dem.) Men det har (heldigvis) ikke vært noen stor krig der stormaktene har slåss direkte mot hverandre.

Sovjetunionens sammenbrudd og nyoppdeling av verden

Annen verdenskrig endte som kjent med at de tre store, Churchill, Stalin og Roosevelt i Jalta på Krim i februar 1945 ble enige om maktfordelinga i Europa. På tross av den kalde krigen, sto Jaltaavtalen gjennom borgerkrigen i Hellas, Ungarn-krisa i 1956 og Warszawapaktens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968. Den holdt til Berlinmuren brast i november 1989. Og med Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning i 1991, ble det helt klart: Store deler av den maktbalansen som var skapt mellom stormaktene i Europa gjennom to verdenskriger, var med dette annullert.

I imperialismens epoke betyr det bare én ting: Tida er igjen inne for nyoppdeling. Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsninga av Jugoslavia hadde lagt hele området fra Vest-Tysklands østgrense til Russland vestgrense og fra Adriaterhavet til Svartehavet, og videre gjennom de tidligere sovjetrepublikkene fram til Kinas vestgrense, åpent for oppdeling på grunnlag av det nye styrkeforholdet. Hvem skulle overta Sovjets tidligere hegemoni over de baltiske statene, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, DDR, Romania, Ukraina, Moldova, Bulgaria, Albania og de tidligere jugoslaviske republikkene? Hvem skulle dominere beltet fra Georgia til og med Usbekistan?

Aldri før i imperialismens historie har et så stort område vært klart for gjenoppdeling. Dette skaper en ustabilitet så voldsom at kriger ikke er til å unngå. Og særlig når USAs seier i den kalde krigen har erstattet terrorbalansen med en terrorubalanse, viser det seg at kriger har kommet på løpende bånd i det som angivelig skulle være en ny æra av fred og sikkerhet. Dessverre er det ingen grunn til å tro at dette slutter med NATO-alliansens angrepskrig mot Jugoslavia.

En nesten-katastrofe ved Norge

25. januar 1995 skjøt norske og amerikanske forskere ut en rakett fra rakettskytefeltet på Andøya for å studere nordlyset. Det de ikke var klar over var, at firetrinnsraketten fløy gjennom nøyaktig samme korridor som den et amerikansk Minuteman III-missil med atomstridshoder ville ha fulgt under et eventuelt angrep på Russland. Da raketten ble oppdaget på russiske radarer, ble det satt i gang forberedelser for å svare med et atomangrep fra russisk side, ettersom forskningsraketten ble antatt å være en atomrakett. Den berømte atomkofferten ble brakt til Boris Jeltsin, som da var klar til å starte et motangrep mot USA. I følge den russiske ledelsen var dette det nærmeste de har vært å iverksette et atomangrep. Dette kalles raketthendelsen på Andøya.

Men i denne perioden hadde USA en tillit til den russiske presidenten som ikke finnes i dag, og vice versa. I dag kunne det gått verre. Den amerikanske våpeneksperten Theodore Postol advarte nylig om at en tilsvarende episode i dag lett ville kunnet ha utløst en kjernefysisk katastrofe.

Fem eller seks minutter kan være tilstrekkelig, hvis du har tillit, hvis du har kommunikasjoner, og hvis du kan sette i gang dette maskineriet, sa den tidligere russiske utenriksministeren Igor Ivanov under sikkerhetskonferansen i München. Dessverre, fortsatte han, så er dette maskineriet svært dårlig i dag, og det hersker en stor mistillit.

Da Ivanov ble spurt om hva han trodde ville ha skjedd dersom en episode som den i 1995 hendte igjen, svarte han: «Jeg er ikke sikker på at den riktige avgjørelsen ville bli truffet.»

Theodore Postol minner i sin artikkel om at Bulletin of the Atomic Scientists nylig stilte dommedagsklokka fram fra fem minutter på tolv til tre minutter på tolv. I sin uttalelse sier forskerne:

Klimaforandringer som ikke hindres, global kjernefysisk modernisering og overdrevent store kjernefysiske våpenlagre utgjør ekstraordinære og utvilsomme trusler mot menneske-hetens fortsatte eksistens og verdens ledere har ikke evnet å handle så raskt og omfattende som situasjonen krever for å beskytte menneske-heten mot en potensiell katastrofe. Denne manglende evnen til politisk ledelse truer hvert eneste menneske på jorda.

Krigsfaren i Europa

Krisa i Ukraina er et grelt eksempel på denne mangelen på klokskap og lederevne som forskerne skriver om. USAs ledelse har vist en skjødesløs arroganse ved å utløse statskuppet i Ukraina i februar 2014 og dermed sette Russlands sikkerhet i fare på en måte som måtte føre til økt krigsberedskap i Moskva. Og når så USA sørger for å legge makta i Kiev i hendene på en junta av hel- og halvfascister, som gjør så godt de kan for å utløse krig mellom Vesten og Russland, har det gjort saka enda verre. Og på toppen av det har Europas ledere vist seg som alt annet enn ledere. De har sviktet på alle punkter og latt seg lede inn i en aggresjonsspiral mot Russland som meget lett kan føre til kjernefysisk krig.

Og norske partier, hva gjør de? De fortsetter med sine uvesentligheter som skal innbille velgerne at det er forskjell på dem, samtidig som de dilter fortrøstningsfullt etter USA og støtter enhver militær og politisk opptrapping fra en supermakt som tydelig har gått fra overlegenhet til desperasjon. Har ikke samtlige partier på Stortinget støttet ødeleggelsen av Libya? Støtter ikke samtlige partier på Stortinget den vettløse sanksjonspolitikken mot Russland? Er de så kunnskapsløse at de ikke skjønner at økonomisk krigføring er krig?

Og den offisielle opinionen? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg ser hva mediene fylles med av stoff eller hva som engasjerer folk på sosiale medier. Det er krig i Europa, folkens. Folk i tusentalls dør. Millionbyer bombarderes. Faren for atomkrig har ikke vært så stor som nå siden Cuba-krisa.

Har Kongressen gitt Obama en krigsfullmakt?

Amerikanske kongressmedlemmer er ikke den delen av menneskeheten som har størst innsikt i internasjonale spørsmål. Med det de mangler i innsikt, tar de igjen i makt. Denne forsamlingen av kjøpte og betalte representanter for Wall Street vedtok 4. desember 2014 et av de mest krigshissende dokumenter verden har sett på lenge. Når verdens største atommakt gir fullmakt til krig på grensa til verdens nest største atommakt er det på tide å reagere.

H. Res. 758

Dokumentet har den offisielle tittelen H. Res. 758 og er så stappfullt av historieforfalskning og aggresjon, at det hadde vært fullstendig latterlig – dersom der ikke var så farlig. Noen vil kanskje avfeie det som en politisk meningsytring fra en konservativ kongress. Men hvor dårlig slike dokumenter måtte være underbygd, så kan de danne den fullmakten en president trenger for å kunne gå til krig. Det er nok å minne om Iraq Liberation Act fra 1998, som jo la det formelle grunnlaget for USAs folkeretts-stridige og katastrofale krig mot Irak i 2003.

Allerede i de to første avsnittene snur kongressen opp-ned på de faktiske forhold. Man har vedtatt at

Russland har utsatt Ukraina for politisk, økonomisk og militær aggresjon som har til hensikt å etablere sin dominans over landet og skritt for skritt oppheve dets uavhengighet.

Dette kommer fra nasjonalforsamlinga i et land som etter eget utsagn har brukt 5 milliarder dollar for å sørge for et regimeskifte i Ukraina, som har støttet statskupp mot den folkevalgte presidenten og støttet et regime som har gått til angrepskrig på sin egen befolkning. Dette kommer fra et land som nå har fått innsatt en ansatt i State Department, og amerikansk statsborger, som finansminister i Ukraina. Forsøk på dominans over Ukraina – det er USA, det.

I avnitt to snakker man om at «Russlands invasjon i og militære operasjoner på ukrainsk territorium er en grov krenkelse av Ukrainas uavhengighet og territoriale integritet.» Nå har det seg jo sånn at selv US State Department ikke har lykkes i å legge fram skyggen av et bevis for at det har foregått noen slik invasjon.

USA har verdens mest avanserte overvåkingssatellitter. Kameraene deres kan lese nummerskiltene på biler og avisoverskrifter. Det måtte da ha vært en smal sak å gjøre en fotodokumentasjon av en russisk invasjon.

Det eneste punktet der kongressen har et poeng er naturligvis når man snakker om anneksjonen av Krim, men der kommer man ikke bort fra at det tross alt var en folkeavstemning til fordel for en tilslutning til Russland. Det er mer enn man kan si om Kosovo, der USA godkjente en løsrivelse fra Serbia, uten noen form for folkeavstemning.

I en skarp polemikk mot folkeavstemninga på Krim-halvøya og mot at løsrivelsen av Krim ble sammenliknet med løsrivelsen av Kosovo fra Serbia, sa Barack Obama i mars 2014:

… Kososvo forlot først Serbia etter en folkeavstemning som ikke var organisert utenfor internasjonal lov, men i nøye samarbeid med FN og med Kosovos naboer. Ikke på langt nær noe av dette skjedde på Krim.

Nå var det ikke noen folkeavstemning i Kosovo. Uavhengighetserklæringen ble vedtatt av provinsforsamlinga i Kosovo – uten noen forutgående folkeavstemning. Avstemningen ble fordømt av det serbiske mindretallet og av Serbia. Dermed var det heller ikke noe samarbeid med FN eller med Kosovos naboer.

Fra fullmakt til aggresjon

Kongressen gir presidenten fullmakt til å «forsyne Ukraina med dødelig og ikke-dødelig forsvarsmateriell, tjenester og trening som trengs for effektivt å kunne forsvare sitt territorium og sin suverenitet». Som NATO-land er det viktig for Norge å merke seg følgende: Kongressen

oppfordrer (som i pålegger, min merknad) NATO-allierte og USAs partnere i Europa og andre nasjonaer til å avbryte ethver militært samarbeid med Russland, inkludert å forby salg av dødelig og ikke-dødelig militært utstyr til Russland – og bekrefter USAs forpliktelser under NATOs paragraf 5 og ber NATO-landa sørge for sin fulle andel av de ressursene som trengs til det kollektive forsvaret.

(Det siste har jo Jens Stoltenberg sagt at han skal jobbe hardt for å få til, altså en storstilt opprustning.)

Amerikanske våpen og amerikansk-trente soldater skal altså ut i krig på Russlands grense, Ukraina gjøres til en ikke-alliert alliert og paragraf 5 gjelder.

Det eneste positive man kan si om kongressens vedtak, er at det ikke er en erklæring om å gå til krig mot Russland. Men vedtaket gir presidenten alle de fullmaktene han måtte trenge til å trappe opp mot en krig mot Russland. Og USAs «allierte» (som i vasaller) i Europa får beskjed om at de skal være med på det og at paragraf 5 gjelder, altså at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alliansen. Når så Ukraina defineres som en alliert og det hevdes at Russland allerede har invadert Ukraina, så er det vel sjelden presidenten har hatt så frie hender til å utløse en krig.

Krigsfaren dempet etter møtet mellom Kerry og Putin?

12. mai 2015 møtte USAs utenriksminister John Kerry sin kollega Sergeij Lavrov og president Putin i Sochi. Møtet munnet ut i en pressekonferanse som kan tolkes som en bråstopp for krigsdynamikken. Kerry ga sin støtte til Minsk2-avtalen om våpenhvile i Ukraina og understreket behovet for å samarbeide med Russland både når det gjelder Iran og Syria.

Etter mer enn ett år med stadig mer aggressiv krigsretorikk fra USA mot Russland, etter måneder med stadig flere militærøvelser mot Russland og etter to svært krigerske vedtak fra den amerikanske kongressen, kommer både møtet og uttalelsene i Sochi som en stor overraskelse. Hvordan skal de tolkes?

Dette er helt nye toner. Men var det spill for galleriet, en felle for Putin, eller var det en faktisk nedtoning av aggresjonen?

Det vi kan se på bakken, er at sjøl om våpenhvilen brytes hele tida, så har det ikke kommet noe større engrep på Øst-Ukraina.

I mellomtida har dessuten situasjonen i Syria godt fra ille til enda verre i og med at Tyrkia nå også deltar direkte i krigen mot Syria. Til nylig har landet vært den viktigste støttespilleren til IS, men så har Tyrkia altså i navnet startet en «krig mot IS». I virkeligheten er Tyrkias krigføring rettet mot PKK og mot regjeringa i Damascus. Dette gjør at en større internasjonal konflikt fort kan starte i Syria heller enn i Ukraina.

Massevis av NATO-øvelser mot Russland

En venn av meg møtte nylig en amerikansk soldat på gjennomreise i Oslo. Nærmere bestemt så jobber han for US Air Force, på tredje eller fjerde året av utstasjonering i Europa/Tyskland og nå i det siste, Øst-Europa som fokusområde. Han nevnte at det ble en hel del turer til Øst-Europa i det siste, pga Russlands og Putins politikk overfor Ukraina, og nevnte blant annet baltiske land. Han sa at det pågår en mengde militær-øvelser tett på grensene til Russland for tida. Ikke noe av dette blåses opp i mediene. Men NATO har publisert en oversikt over «key exercises» som kanskje er utfyllende. Den viser 12 store øvelser fra mai til november 2015.

Soldaten nevnte også hvordan han på sine egne, personlige turistturer til blant annet Baltikum, møtte på mengder av amerikanske soldater og spesialtropper på steder han ikke ante at det var meningen at de skulle være. Det er altså ikke noe som kommuniseres bredt internt blant styrkene en gang, men troppe- og personellforflytninger som foregår, om ikke veldig diskret, så uten at man ønsker å trekke oppmerk-somhet fra medier osv til det.

Hvordan tolke dette?

Min tolkning er at USA ikke har gitt opp krigsplanene. USA taper kampene om markedene og industriutviklinga overfor Kina. For USA som supermakt er en eventuell akse Berlin–Moskva–Beijing en stor trussel, fordi den vil svekke USAs globale posisjon på en helt dramatisk måte. For å hindre dette er USA villig til å føre de krigene det militær-industrielle komplekset mener trengs for å opprettholde verdensherredømmet.

For enhver som følger litt med, er det åpenbart at kapitalismen har enorme problemer med å komme seg etter krisa som startet i 2008. Sju år etter krakket er det ingen virkelig oppgang å spore, titalls av millioner folk i de rike landa er arbeidsløse og industrien stagnerer. Etter annen verdenskrig derimot var det høy vekst og rask utvikling. Det har vært hvisket lenge, men nå blir stemmene høyere og dristigere: Amerikansk kapitalisme trenger en ny krig – en stor en.

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn?

Dette er andre del av artikkelen. Del en leser du her.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Sosialdemokratiets seier – arbeiderklassens integrasjon

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn? Eller som den amerikanske sosiologen Saymour Lipset formulerte det i en overskrift for en drøfting av dette spørsmålet, «Whatever happened to the proletariat? A historic mission unfulfilled».¹⁰

Det er ikke mulig å svare enkelt på dette. Noen vil sikkert også si at spørsmålet er feil stilt, at troen på en alternativ vei til sosialisme og kommunisme gjennom politisk revolusjon og «despotisk inngrep i eiendomsretten» representerer en kontrafaktisk hypotese som kun kan forsvares for analytisk formål. Ja, men det er også slik det skal brukes her. Spørsmålet er nyttig for å forstå sosialdemokratiet i historisk lys.

En type forklaring ligger i det allerede Bernstein pekte på, og som generasjoner skulle oppleve. Muligheten for forbedringer har vært stor. Og tross alt har det vært de nære daglige behov og etterkommeres livsgrunnlag som har vært avgjørende for den innsats arbeiderklassens tillitsmenn har lagt ned i fagforeninger og partier, og som har vært viktigste grunnlag for organisasjonenes oppslutning. Solidaritet og politiske idealer har ligget i kampen for de skrittvise forbedringer. Jeg leste nylig Odvar Norlis bok Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag.¹¹ En ypperlig skildring av denne dimensjonen som forklaring på grunnlaget for sosialdemokratiets vekst.

En annen type forklaring ligger i destruktive sider ved arbeiderbevegelsens egen organisering, som ofte var preget av interne konflikter og udemokratiske prosesser. Svært mye krefter ble brukt i kampen mellom ulike fraksjoner i arbeiderpartienes tidlige fase, og ikke minst mellom partiene etter bruddet mellom kommunister og sosialdemokrater. Mange har pekt på kommunistenes sekteriske og fatale kamp mot sosialdemokratene i mellomkrigstiden, som gjorde kommunistpartiene små og som skadet den internasjonale fronten mot fascismen i Europa. Andre har pekt på sosialdemokratenes antikommunisme, med renkespillet med reaksjonære paramilitære krefter i kampen mot Spartakistopprøret, Liebknecht og Luxemburg i Tyskland i 1918/19 og Det norske arbeiderpartiets jakt på kommunister i fagbevegelsen fra utbruddet av den kalde krigen som typiske eksempler. «Stalinisme» har ikke bare eksistert i kommunistpartiene, men også i sosialdemokratiet, som bl.a. Jens Arup Seip pekte på.¹²

Ser man på organisasjonsspørsmålet, må ikke bare de rent destruktive kreftene undersøkes. Man kan også spørre seg i hvilken grad arbeiderbevegelsen med sine organisasjoner evnet å fange opp potensialet for massemobilisering og politisering av arbeiderklassen. I stedet for å utvikle seg som levende sosiale og politiske bevegelse, ble arbeiderbevegelsen organisasjoner raskt redskap for å bevege med, for å bruke Seips karakteristikk av Arbeiderpartiet slik partiet utviklet seg etter krigen.¹³

Dette berører spørsmål som går tilbake til diskusjoner mellom Lenin og Rosa Luxemburg, om forholdet mellom partienes sentrale ledelse, organisasjonsdisiplin og spontane masseaksjoner. Men det er også et spørsmål som relaterer til klassekampens innretning overhodet. Hva er målet for klassekampene under kapitalismen? Marx, som vi var inne på, så de politiske erfaringene fra klassekampen som viktige for utvikling av arbeiderklassens revolusjonære bevissthet. For de revolusjonære var det ikke økt lønn og bedre arbeidsbetingelser som var målet, men opphevelse av lønnsforholdet overhodet, dvs. opphevelse av den private tilegnelsen av andres arbeid. Eiendomsretten var grunnproblemet, og bedring av lønnsbetingelsene løste ikke dette. Tvert om, kan man si, det var mer en bekreftelse på problemets karakter.

Denne innsikten var svært sentral for de revolusjonære strømningene, med Lenin og bolsjevikene i Russland i spissen. Fagforeningens kamper var viktig i klassekampens erfaringsgrunnlag, mente de, men ikke uten politisk erfaringsbearbeidelse. Streik var en skole i krig, men ikke krigen selv. Uten former for tilførsel av politisk teori og sosialistiske perspektiver ville arbeiderne gjennom streiker og annet fagorganisering kun utvikle fagforeningsbevissthet og ingen klassebevissthet, argumenterte Lenin.

Lignende synspunkter finner man igjen i norsk arbeiderbevegelse, særlig representert ved Fagopposisjonen og Martin Tranmæl før første verdenskrig. Men hos disse var det ikke den ideologiske skoleringen som sto i sentrum for bekymringen rundt en for snever fagforeningspolitikk. De pekte framfor alt på farene som lå i de bånd som arbeiderklassen la på sin egen kamp gjennom inngåelse av rettslig bindende kollektive avtaler. Avtaler kan være gode å ha når tidene er dårlige, men i en historisk situasjon der kapitalismen stadig ekspanderer, vil slike overenskomster i større grad være til gunst for arbeidsgiverne enn arbeidstakerne. Mens Lenin, i flukt med Marx, var opptatt av viktigheten av politisering av arbeiderklassens kamp for utvikling av revolusjonær bevissthet, berørte Fagopposisjonens innvendinger farene som ligger i at kampen føres på grunnlag av det Marx ville kalt borgerlig rett. Og her er vi ved kanskje den aller viktigste dimensjonen for forklaring av sosialdemokratiets seier og for en analyse av sosialdemokratiets historiske rolle overhodet.

Institusjonaliseringen av den borgerlige rett som grunnlag for klassekampens regulering ble i Norge etablert gjennom det første og det andre klassekompromiss. Det første klassekompromiss omhandler etableringen av tariffsystemet og de nasjonale kollektive avtalene på forbundsnivå før første verdenskrig. Først ute var avtalen i jernindustrien fra 1907.

Den regulerte forholdet mellom partene, definerte rettigheter og plikter, og fastsatte hovedtrekk i lønns- og arbeidsvilkårene. Det var et kompromiss mellom to formelt likestilte parter, og ble utgangspunkt for en ny type maktbalanse».¹⁴

Men mens det utvilsomt var et kompromiss, og fagforeningene ble anerkjent som gjeldende rettssubjekt for regulering av arbeidskontrakten, var det like fullt innenfor den gjeldende borgerlige rett, som på ingen måte stilte spørsmålstegn ved eiendomsretten over produksjonsmidlene. Tvert om. Avtalen knesatte det som i senere arbeidsrettslige litteratur og dokumenter går under betegnelsen arbeidsgivernes «styringsrett». Arbeidsgiverne har rett til å bestemme hvem som skal ansettes, hvilket arbeid som skal utføres, hvem som skal gjøre det og hvordan. Og anerkjennelsen av kapitalens eiendomsrett over bedriftens økonomiske resultat lå i avtalens karakter. Den omhandler kun forhandlingene om kontrakt angående pris og betingelser for kjøp og salg av arbeidskraften.

Inngåelse og overholdelse av disse avtalene skapte «en merkelig rettsskapende virksomhet» som Arbeidsrettens første og mangeårige formann Paal Berg har formulert det.¹⁵ Og denne virksomheten stoppet ikke ved forbundsvise avtaleverk, men ble kronet med utformingen av Hovedavtalen på 1930-tallet, av mange kalt arbeidslivets «grunnlov» og eller også «grunnstenen i den sosialdemokratiske orden».¹⁶

Denne hovedavtalen var et viktig ledd i det andre klassekompromiss, som for øvrig ble båret oppe av sosialdemokratiets seier på den parlamentariske arena. Med denne seieren loves arbeiderklassen ikke bare gode lønnsbetingelser og arbeidsforhold mot inngåelse av bindende avtaler om sosial fred. Her gis det lovnader om politisk styring av økonomien og utbygging av velferdsstatlige reformer mot felles innsats gjennom skatter og sosial omfordeling. Og ved innfrielsen av disse lovnadene, som kanskje først ble realitet etter andre verdenskrig – under «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk»¹⁷ – ble det siste leddet i arbeiderklassens integrasjon fullbyrdet.

Mens den sosiale integrasjonen gjennom avtaleverk og det første historiske klassekompromiss i den sosiologiske litteraturen har vært karakterisert som «institusjonalisering av klassekonflikten», er integrasjonen gjennom velferdsstatens framvekst blitt knyttet til et begrep om utvidelsen av samfunnsmedlemmenes «medborgerskap». Den engelske sosiologen T. H. Marshall oppsummerte like etter krigen hvordan en sosial klassetilhørighet var avløst av en nasjonal eller kanskje rettere rettsstatlig tilhørighet gjennom ulike former for citizenship eller medborgerskap. Historisk sett hadde man i de vestlige demokratier først utviklet et sivilt medborgerskap, med rettssikkerhet og likhet for loven som viktige kjennetegn. Deretter kom et politisk medborgerskap gjennom organisasjonsfrihet og utvidelse av demokratiet gjennoms stemmeretten. Til slutt, som kronen på verket, ble det utviklet et sosialt medborgerskap, som ga alle samfunnets medlemmer rett til full samfunnsdeltakelse uavhengig av sosial arv og økonomisk utkomme. Velferdsstat og utdanningssystem var dette medborgerskapets grunnleggende institusjoner.

Sosialiseringen av nasjonen og nasjonalisering av sosialismen

Francis Sejersted legger vekt på sosialdemokratiets overtakelse av og identifisering med «borgerlighetens institusjonell former, det liberale, rettsstatlige demokrati». Det «var av avgjørende betydning for at den folkelige mobilisering skulle foregå på fredelig vis», og det la grunnlaget for at «politikerne i realiseringen av den sosialdemokratiske orden med industrialisering, velstand og velferd hadde folket med seg». Og ikke bare folket gjennom valg. Sosialdemokratiet fikk også de andre partiene med seg. «Det var et nasjonalt fellesprosjekt der de fleste innordnet seg under sosialdemokratiets hegemoniske lederskap i den avsluttende fase som lojal opposisjon».¹⁸

Som en særegen dimensjon for å forstå det sosialdemokratiske prosjektet og arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn er det kanskje nettopp viktig også å gjøre som Sejersted, å poengtere at «arbeiderne var blitt integrert i det nasjonale samfunn».¹⁹ Jeg skal avslutte med å knytte mye av det som er sagt så langt opp mot dette perspektivet.

I en liten bok skrevet like ved andre verdenskrigs slutt om framveksten og utviklingen av nasjonalismen eller de nasjonalstatlige samfunn kommer den engelske historikeren E. H. Carr, i sin behandling av det han kaller nasjonalismens tredje fase fra de siste tiårene av det 19. århundret, inn på mange av de samme prosessene som Sejersted kaller det nasjonale fellesprosjekt. Carr framhever tre viktige kjennetegn ved nasjonalismens utbredelse i denne perioden:

Inkluderingen av nye sosiale lag i et effektivt medlemskap av nasjonen, den tydelige gjenforeningen/samlingen av økonomisk og politisk makt, og det økte antallet av nasjonalstater.²⁰

Det siste er naturligvis viktig, men må her stå ukommentert. Det andre er en kortform for typiske trekk ved den organiserte kapitalismen eller «reembedding» av markedene, slik jeg har drøftet tidligere, og det skal heller ikke kommenteres ytterligere. Det er derimot det første kjennetegnet jeg synes bør markeres litt ekstra, inkluderingen av nye sosiale lag i nasjonens medlemskap.

Carrs diskusjon av «demokratiseringsprosesser» omhandler først og fremst det T. H. Marshall omtaler som sivile retter og det Marx kaller borgerlig rett til forsvar for lov og orden og eiendomsrett. Det utvidete medborgerskapet, som kommer med stemmerett og sosiale sikkerhetsordninger, karakteriserer Carr som «sosialiseringen av nasjonen». Som vi var inne på, kom dette i gang allerede i det 19. århundret i en forventning om at staten skulle ta hånd om borgernes velferd og livsgrunnlag. For de borgerlige eliter handlet dette om å overkomme redselen for de ubemidlede klassers opprør ved å føre dem inn i folden av en nasjonalstatlig orden. For den framvoksende arbeiderbevegelsen hadde dette andre typer implikasjoner, som vi her særlig skal merke oss. Vendingen mot staten og kampen om sosial trygghet innen de nasjonalstatlige rammer innebar en oppgivelse av et prosjekt om internasjonalt klasseopprør og en «nasjonalisering av sosialismen», som Carr spissformulert uttrykker det. Dette kom skarpest til uttrykk ved utbruddet av første verdenskrig. For mens Marx og Engels i Manifestet kraftfullt formulerte parolen om at arbeiderne står uten fedreland og Marx under den fransk-tyske krigen hadde appellert til enhet mellom tyske og franske arbeidere i kampen mot krigen, og selv om internasjonal klassefellesskap var den andre internasjonales offisielle politikk helt fram til krigsutbruddet i 1914, viste det seg raskt at «the mass of workers instinctively knew on which side their bred was buttered»²¹ (at arbeidermassene instinktivt forsto hvilke interesser de var best tjent med), som han uttrykker det. Mens Lenin ble stående aleine med sin kritikk av tyske sosialdemokraters svik og sosial-chauvinisme.²²

Det var riktignok flere enn Lenin som opplevde denne vendingen i den internasjonale sosialismen som svikfull og skadelig. Jakob Friis beretter i sin biografi, skrevet 40 år seinere, hvordan han og mange andre sosialister erfarte de tyske sosialdemokratiets velsignelse av krigskredittene som et sjokkartet svik.²³ Men viktigst her er likevel påminnelsen om det faktum at sosialismen fra den første verdenskrig helt grunnleggende sett gikk fra å være et internasjonalt til et nasjonalt prosjekt. For sjøl om dette har vært diskutert i mange sammenhenger, er jeg ikke sikker på om vi som klassekampens historikere og fortolkere helt har forstått rekkevidden av hva denne nasjonaliseringen av arbeiderbevegelsens teori og praksis (sosialismen) har hatt å bety for bevegelsens og teoriens egen utvikling og for de forutsetningene som klassekampen hviler på i dag.

I analysen av arbeiderklassens integrasjon er det med rette lagt stor vekt på den gjennomgående institusjonaliseringen av klassekonflikten. Lover og regler har gitt styring for fagbevegelsens konkrete praksis, liksom det har satt rammer for arbeidsgiverne. Og det har ikke bare lagt føringer for hva som skal gjøres, det har også satt sine spor i hva tillitsmenn og offentlighet mener bør gjøres og kan gjøres. Slik sett har rettslige ordninger fått ideologiske konsekvenser og konsekvenser for fagbevegelsens organisatoriske kapasiteter og handlingsrepertoar. Disse integrasjonsmekanismene ble ført videre gjennom sosialdemokratiets over-tagelse som statsbærende parti og organiseringen av kapitalismen under «toppfolkenes partnerskap» etter krigen.²⁴ Det sosialdemokratiske lederskapet gikk aktivt ut for å avvikle de gamle forestillinger om klassekamp – «de åpne konflikter er et tilbakelagt stadium»²⁵. Mot at arbeidere og småfolk fikk sin trygghet, var «direktørene, til sin overraskelse, kommet i paradis».²⁶

Integrasjonen skrantet litt i årene omkring 1970, i Norge som i Europa ellers. En bølge av streikekamper og arbeidermobilisering minnet om de underliggende klassemotsetningene.²⁷ Men det varte ikke lenge før disse kreftene ebbet ut og høyrebølgene strømmet inn, sammen med tegn på desorganisering av kapitalismen og en tydelig frammarsj av nyliberalisme. Først i USA og Storbritannia. Etterhvert i land etter land. Francis Sejersted drøfter denne perioden under overskriften «Den sterke statens fall» og beskriver hvordan hele den sosialdemokratiske orden «slår sprekker»²⁸. Sosialdemokratiets venstreside opplevde at arbeiderbevegelsen var i krise, og historikere har skildret hele arbeiderklassens utvikling i perioden med metaforene «fra vekst til fall».²⁹ Det sosialdemokratiske lederskapet svarte med «frihetskampanjer» og forsøk på å tillempe seg strømninger av postmoderne tenkning og individualisering i de høyere lag av den utdannete middelklassen.

Fagbevegelsen viste likevel tegn på mobiliseringsevne ved situasjoner som kampen mot NAFs lockout i 1986 og i krav om mottiltak ved de økonomiske nedgangskonjunkturene tidlig på 1990-tallet. Kampen mot EU i 1994 hadde viktige paroler til forsvar for ordninger som er typiske uttrykk for det norske klassekompromisset, og siden har kampen for å bevare og utvide arbeidsmiljøloven representert det samme. I stadig økende grad har nettopp kampene fått en innretning der det handler om å forsvare det institusjonelle grunnlaget som er etablert i klassekompromisset mot forsøk på uthuling for å tilpasse seg en stadig mer pågående global nyliberalistisk kapitalisme. Dobbeltsidigheten i arbeidslivets institusjonelle orden kommer dermed tydelig til syne. Den kan ikke bare ses som et system for integrasjon, men også som et maktgrunnlag til forsvar av klasseinteresser.

Problemet er imidlertid i dag at dette institusjonelle maktgrunnlaget er fundert på et nasjonalt klassekompromiss, mens klassekampen i stadig økende grad er underlagt forutsetningene i kapitalismens neoliberal globalisering. Finanskapitalens hegemoni og kapitalens frie bevegelser, konsekvent støttet og tilrettelagt av overstatlige inngrep og avtaler, gjør at arbeidsplassenes trygghet er prisgitt kapitalens vurdering av maksimal inntjeningsgrad sammenlignet med fortjeneneste andre steder og/eller i andre virksomheter. Og i kjølevannet av kapitalmarkedenes liberalisering har vi fått arbeidsmarkedenes globalisering. I tillegg til økt konkurranse arbeiderne imellom blir det for arbeiderbevegelsen – igjen – den aller største utfordring å finne en vei der klassekampen ikke vendes til kamp mellom folkene og nasjonene.

Med en svekket strukturell makt (ved utskiftbare ansatte og et globalt arbeidsmarked) og en truet institusjonell makt (ved sin nasjonale begrensning) blir utvikling av (den nasjonale og internasjonale) arbeiderklassens organisatorisk makt svært sentral. At dette også står høyt på dagsorden i arbeiderklassens kamp rundt om i alle verdens hjørner, gjenspeiles i den voksende internasjonale litteraturen om emnet. Her rapporteres bl.a. om fagorganisasjoners vekt på «organizing» og forsøk på utvikling av «social movement unionism», med former for aktivisme og allianser på tvers av organisatoriske grenser og interesseområder. Interessen for overnasjonale aksjoner og organisasjonsformer er økende, og i det bringes det til torgs forslag til hva som oppfattes som forutsetninger for en «antihegemonisk globalisering».³⁰ For arbeiderbevegelsens teori og praksis er det store utfordringer, men også en god del å bygge på.³¹

Noter

10 Seymour M. Lipset, Whatever Happended to the Proletariat. A Historic Mission unfulfilled. Encounter, 1981
11 Oddvar Norli, Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag, Tiden forlag, 1994.
12 Jens Arup Seip, Jens Arup Seip, Fra embetsmannsstat til ettpartistat, i Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Gyldendal. 1963.
13 Ibid.
14 Finn Olstad, Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Oslo: Universitetsforlaget, 1991, s. 66.
15 Sitert fra Sejersted, op.cit., s. 159
16 Ibid., s. 163. Se også Harald Berntsen, «Det ‘norske’ klassekompromisset», og Terje Skog, «Historia til Hovedavtalen – fagbevegelsens svøpe», begge i tidsskriftet Rødt! 3/2015.
17 Overskriften på delen om perioden 1945–1970 i Sejersted, op.cit.
18 Sejersted op.cit., s. 510/511
19 Ibid., s. 509
20 E.H. Carr, Nationalism and after, London: Mcmillan, 1945, s. 18, min oversettelse
21 Ibid., s 20
22 Ibid.
23 Jakob Friis, Bevegelsen og målet. Mitt liv i arbeiderbevegelsen. Oslo: Res Publica, 2011
24 Edvard Bull, Norge i den rike verden 1945–1975, Norges historie Bind 14, Oslo: Cappelen, 1979.
25 Gunnar Ousland, tale på LO-kongressen 1945. I Temanummeret «I samme båt? Faglig kamp og industrielt samarbeid etter 1945». Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1977
26 Jens Arup Seip, op.cit., s. 37 Analysene til Bull og Seip har stått som påler i norsk historie og sosiologi om arbeiderklassens integrasjon. Jeg hadde sjøl stor glede av å bruke disse som utgangspunkt i min egen hovedfagsoppgave fra 1984, Makt og motstand. En studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabriker 1945 – 1975, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Francis Sejersted gjør også Bull og Seip til sine mest sentrale diskusjonspartnere for egen analyse.
27 For en oppsummering om Europa, se f.eks. Marino Regini (red.), The Future of Labour Movements, London: Sage Publications, 1992
28 Sejersted, op.cit. s. 16
29 Olstad, op.cit., Edvard Bull, Norsk arbeiderbevegelse i krise, Oslo: Cappelen, 1982
30 For en diskusjon av dette siste begrepet se f.eks. Peter Evans, «Is an Alternative Globalization Possible?», Politics & Society, 36, nr 2–2008, s. 271–305. Om «organizing» og litteraturen om «revitalisering av fagbevegelsen», se Jan Heiret og Ole Johnny Olsen, «Revitalisering av fagbevegelsen – internasjonale impulser og norsk arbeidslivsforskning», Arbeiderhistorie. 2010:33-51 Oslo: LO Media. Om fagbevegelsens globale utfordringer, se Andreas Bieler, Roland Erne, Darragh Golden, Idar Helle, Knut Kjeldstadli, Tiago Matos og Sabina Stan (red.), Labour and Transnational Action in Times of Crisis, London: Rowman&Littlefield, 2015
31 I siste nummer av Rødt! (3/2015) diskuterer Tellef Hansen noen slike spørsmål i artikkelen «Gradvis avvikling eller nyorganisering av fagbevegelsen?» 

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen:
We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism
Pluto Press, 2014, 272 s.

Mennesker skaper sin egen historie, men de skaper den ikke akkurat som de selv vil; de skaper den ikke under omstendigheter de har valgt, men under omstendigheter, som allerede eksisterer, gitt og overlevert fra fortida.

Med dette sitatet av Marx (min overs., fra The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte) åpner Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen sin bok om hvordan vi kan forstå, og bidra til å utvikle, sosiale bevegelser, som de, litt forenklet gjengitt, definerer slik: Sosiale bevegelser er prosesser hvor samfunnsgrupper skaper bevissthet om felles behov (‘needs’), og styrker hverandres kapasiteter (‘capacities’) til å ivareta disse behovene gjennom kollektiv handling og rasjonalitet, med sikte på å endre (nedenfra) eller opprettholde (ovenfra) samfunnets dominerende strukturer.

Forfatterne har bakgrunn som aktivister og forskere med marxistisk skolering og erfaring fra sosiale bevegelser, ikke minst i Irland (Cox) og India (Nilsen). Ved bruk av aktuelle og historiske eksempler fra Nord og Sør diskuterer de hvordan mennesker skaper sin egen historie, som et resultat av interessekamp mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra. De har særlig fokus på hvilke utfordringer vi/folkelige krefter i dag står overfor, som følge av kapitalismens tiltakende systemkrise og svekkelsen av det rådende nyliberalistiske regimets hegemoni, og hvilke muligheter vi har til å gi et kraftfullt svar på krisa ved å bygge en system-overskridende ‘bevegelsenes bevegelse’. Et hovedanliggende er å vise hvordan vi kan utforske og fornye marxismen, som teori og frigjørende praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling) utviklet fra, og for, sosiale bevegelser nedenfra. Siktemålet er å sette oss (folk, aktivister, forskere) bedre i stand til fortløpende å søke og gi svar på noen sentrale spørsmål i teori og praksis: Hva må vi gjøre? Hva betyr det å vinne?

La det med en gang være sagt: Dette er blitt en viktig og usedvanlig rik bok for alle som er opptatt av ikke bare å forstå verden som den er, men også å forandre den (inkludert oss selv) til det bedre: mer rettferdig, mer økologisk, mer demokratisk. På 272 tilgjengelige sider fordelt over fem kapitler, argumenterer forfatterne overbevisende for hvorfor og hvordan folk kan, og må, være forandringens subjekt. I kapittel 1 løfter de fram behovet for utvikling av teori i og for sosiale bevegelser, som skaper reell endring i retning av mer rettferdige samfunn, lokalt, nasjonalt og globalt. De begrunner og diskuterer hvorfor dette må være teori som ikke bare forutsetter, men stiller kritiske spørsmål ved og overskrider de historisk gitte/overleverte systemrammene for våre sosiale relasjoner. Kapittel 2 argumenterer, ut fra en dialektisk/ikke-deterministisk marxisme, for hvordan behov og kapasiteter utgjør to grunnleggende trekk ved mennesket, som gjør vår skapende virksomhet, arbeidet ikke bare mulig, men også nødvendig, der vi bruker våre kapasiteter i bevisst, kollektiv handling for å møte behov, og gjennom det utvikler nye kapasiteter og behov. I forlengelsen av dette belyser de hvorfor praxis er av grunnleggende betydning for sosiale bevegelsers, altså vår/folks, evne til å forstå (i teorien), og endre (i praksis) de begrensningene som de historisk gitte omstendighetene, i siste instans systemet, legger på våre behov og kapasiteter. I kapittel 3 diskuterer og utvikler forfatterne marxistisk teori om sosiale bevegelser. Dette analyseverktøyet bruker de så i kapittel 4 til å kaste lys over kapitalismens utvikling de siste to hundre årene, og viser hvordan den framtrer som et resultat av tre store ‘organiske kriser’ (1789–1848, 1914–45 og 1968–80), forårsaket nettopp av interessekamp mellom sosiale bevegelser og kollektiv handling for dominans ovenfra, og sosiale bevegelser og kollektiv handling for frigjøring nedenfra.

I det avsluttende kapittel 5, diskuterer de kapitalismens aktuelle akkumulasjonskrise, og det rådende nyliberalistiske regimets legitimitetskrise, og drøfter i lys av dette, med illustrerende eksempler fra Sør og Nord, ikke minst Irland og India, hvordan sosiale bevegelser med til dels vidt forskjellige tematiske og geografiske nedslagsfelt, til sammen utgjør en økende global motstand mot nyliberalismen. De avslutter med å argumentere for hvorfor og hvordan det er avgjørende at vi/de involverte folkelige kreftene bringer vår voksende, men også fragmenterte motstand over i en ny fase: Vi kan og må danne en bevegelsenes bevegelse, som forener de folkelig kreftene, på tvers av tema og geografi – mot globalkapitalismen og dens nyliberalistiske økonomisk-politiske regime, og for et etter-kapitalistisk system.

I det følgende vil jeg løfte fram noen viktige poenger fra boka, og avslutte med et par refleksjoner om aktuelle utfordringer og muligheter for sosiale bevegelser.

Forfatterne bruker det vi kan kalle en realistisk tilnærming til å forstå for å forandre verden: De setter søkelys på hvordan realitetene under samfunnets overflate, knyttet til strukturer, sosiale og økonomiske relasjoner og kultur, utøver avgjørende makt på oss alle, som samfunnsaktører. Samtidig legger de vekt på å få fram hvordan de rådende samfunnsmessige omstendighetene aldri er ‘naturlige’, noe som ikke kan være annerledes, men alltid er konstruert, det vil si, resultat nettopp av våre, dvs. menneskelige aktørers handlinger. Følgelig kan, og vil, disse omstendighetene også bli gjenstand for endring forårsaket av våre nye handlinger. Denne tilnærmingen, der sosiale bevegelser forstås som folk/samfunnsinteressers redskap til å forstå og forandre virkeligheten, framhever derfor betydningen av både struktur og aktør. I dette ligger også en kritikk av mye mekanisk og deterministisk marxisme fra det 20. århundre, som hadde oppmerksomhet på abstrakte, strukturelle forhold (‘basis’), og en tendens til å redusere spørsmålet om handlingsrom og kollektiv handling til et spørsmål om, og for, ‘partiet’, ‘den revolusjonære fortroppen’.

Et viktig poeng for forfatterne er at vi må gjenerobre og videreutvikle marxismen, som en samfunnsteori utviklet fra, og for, sosiale bevegelser, med grunnlag i en dialektisk, det vil si, ikke-statisk og nettopp bevegelig metode for å forstå og forandre virkeligheten, en metode Engels ga navnet historisk materialisme. De framhever nødvendigheten av at vi (folk, aktivister, forskere) utvikler teori om og for sosiale bevegelser, som setter oss i stand til å undersøke og bedre vilkårene for brei alliansedanning og systemoverskridende sosial endring på tvers av ulike tema (arbeid, miljø, likestilling, demokrati, fred osv). I dette ligger også en kritikk av en tendens innen akademiske studier av sosiale bevegelser til å ha fokus på alliansedanning mellom eliter, og tilpasning til, ikke endring av, systemets regler, og til å ta for gitt det som er et grunnleggende premiss for mange sosiale bevegelser: – Hvis vi bare gjør mer av det vi allerede gjør, og flere med oss, så vil samfunnet endre seg slik vi ønsker! Systemkritiske perspektiv, både på samfunnet og de sosiale bevegelsene, blir fraværende, og dermed også læring om hvordan vi/sosiale bevegelser kan gjøre ting annerledes. Kort sagt, det trengs en kritisk og konstruktiv fornyelse av de rådende teoriene om sosiale bevegelser, som i mange tilfeller ikke evner å bevege seg, langt mindre bevegelsene og samfunnssystemet de er del av.

Et hovedpoeng i boka, er at vi i dag befinner oss i en kritisk historisk fase, som rommer store farer, men også muligheter: Kapitalismen i sin nyliberalistiske utgave viser klare tegn til en begynnende ‘organisk krise’. Uttrykket, slik det ble utviklet og brukt av Gramsci, viser til perioder i kapitalismens livsløp hvor den økonomiske veksten stopper opp, eksisterende politiske lojaliteter forvitrer, og den økonomisk-politiske eliten møter økende motstand fra grupper nedenfra, som ikke lenger godtar vilkårene de blir styrt under, og derfor søker å utvikle alternativ til den rådende sosiale orden gjennom ny rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Det er nettopp dette vi ser i dag, ifølge forfatterne: Systemet, kapitalismen, gjennomgår ikke bare en akkumulasjonskrise, men også en legitimitetskrise, der folk i økende grad stiller spørsmål ved og reduserer sin tilslutning til den politisk-økonomiske elitens markedsliberalistiske regime og hegemoni, og dermed også til den rådende forståelsen og organiseringa av verden: hvordan den er, og bør være.

I denne situasjonen mener forfatterne, slik jeg tolker dem, at det er avgjørende for oss å skape og ta del i læring, et gjennom-gående tema, som etter min mening bidrar avgjørende til bokas relevans: Gjennom bevisst, kollektiv handling har vi (folk flest, aktivister, forskere, politisk interesserte) potensiale til å endre ikke bare våre omstendigheter, men også oss selv. Det å erkjenne at de levekårene vi strir med i egen tilværelse, deles av andre som befinner seg i tilsvarende situasjoner, og at disse problemene inngår i, og har årsaker knyttet til, samfunnsmessige sammenhenger, som i sin tur inngår i større interessefelt og maktstrukturer, i siste instans ‘systemet’, utgjør etapper på en individuell/kollektiv læringsvei. Litt stilisert, kan vi kanskje uttrykke det slik: Sosial bevegelse nedenfra er en læringsprosess som skjer når mange går fra å være og forstå seg som selvtilstrekkelige individer, atskilt fra hverandre av individuell konkurranse og bevissthet styrt av snevre egeninteresser, til å bli aktive subjekt, forbundet med hverandre av kollektiv handling og bevissthet om felles interesser/opplyst egeninteresse.

Når slik læring finner sted, og ‘jeg’ blir bevisst og får kunnskap om hvordan ‘mine’ sosial behov er del av ‘våre’ sosiale behov, og hvordan evnen til å ivareta disse behovene avhenger av fellesskapsløsninger, solidaritet, som ikke fremmes, men hemmes av systemet, blir noen avgjørende spørsmål aktualisert, ifølge forfatterne: Hva bør vi gjøre? Hvordan vil systemet reagere? Hva vil fungere, og hvordan kan vi vinne? Boka argumenterer overbevisende for at marxismen, forstått som dynamisk metode for forståelse og forandring, utgjør en særlig relevant kilde til å søke svar på disse spørsmålene, fordi den går utover rådende fornuft/rasjonalitet (‘common sense’) og ideologiske rettferdiggjøringer av hvorfor ting er som de er, og bygger teori på kunnskap og erfaringer hentet fra aktivisters og vanlige folks kamp. Marxismen er, som forfatterne påpeker, i sin kjerne en teori om (og for) organisert menneskelig praksis. I kraft av det har den potensiale til å fungere som et verktøy for sosial frigjøring, det Gramsci og Freire kaller praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling): Når teoretisk skolering, kombinert med praktisk handling og erfaringsrefleksjon, skjer i fellesskap og dialog mellom gjensidig anerkjennende deltakere, kan den bidra avgjørende til å øke vår evne til, kollektivt og enkeltvis, å forstå, forestille oss alternativer til, og endre de omstendighetene vi lever under. Frigjørende praxis og læring blir dermed på mange måter kjernen i det forfatterne kaller ‘bevegelses-prosessen’, den prosessen hvor vi/folk, aktivister og akademikere blir i stand til/lærer, gjennom teori og praksis, å forbinde det partikulære (våre nære erfaringer knyttet til avgrensa behov, situasjoner og saksfelt) med det allmenne (de mer overordna samfunnsmessige interessene, maktstrukturene og løsningene), og vice versa.

Fruktbarheten i denne tilnærminga viser seg ikke minst når forfatterne bruker den til å analysere hvordan det rådende økonomisk-politiske systemet, kapitalismen, har utviklet seg de siste vel 200 årene, ikke som følge av abstrakte og ‘deterministiske’ mekanismer utenfor menneskelig påvirkning, men som følge nettopp av høyst menneskelig kamp mellom sosiale interesser. De belyser hvordan elitegrupper har organisert seg og skapt sosiale bevegelser ovenfra, som har fremmet/befestet bestemte politisk-økonomiske regimer, for å ivareta sine interesser og systemets krav til kapitalakkumulasjon. Dette har i sin tur skapt en motreaksjon fra andre samfunnsgrupper, som har sett seg truet, og (i noen tilfeller) har dannet sosiale bevegelser nedenfra, som har søkt å fremme økonomisk-politisk rettferdighet, for å forsvare sine behov og interesser.

Cox og Nilsen viser hvordan denne kampen mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra har resultert i tre distinkte historiske faser i den industrielle kapitalismens utvikling, preget av relativt stabile politisk-økonomiske regimer bygd på de klassekompromissene, som ble utgangen av den sosiale turbulensen forut for hver fase: Først den liberale kapitalismen, som dekker perioden fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, da det framvoksende borgerskapet ble den dominerende klassen, og baserte sin makt på et klassekompromiss med landadelen. Deretter den organiserte kapitalismen, perioden fra ca 1950 til slutten av 1970-tallet, da industriborgerskapet var den dominerende klassen, og makten hvilte på et klassekompromiss med, og tilslutning fra, arbeiderklassen. Til slutt den nyliberalistiske kapitalismen, som er perioden vi befinner oss i i dag, og som har vart siden begynnelsen av 1980-tallet, da finanskapitalen (dens eiere og forvaltere) ble den dominerende klassen, med makt basert på tilslutning fra middelklassen.

En slik tilnærming setter oss i stand til å se og utnytte mulighetene i dagens situasjon, mener forfatterne: Stadig flere sosiale bevegelser utfordrer den rådende sosiale (u)orden gjennom å utvikle systemkritisk og systemoverskridende rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Dette forsterker systemets legitimitetskrise, som har rot i at det rådende politisk-økonomiske regimet de siste tre tiårene, nyliberalismen, ikke lenger er i stand til å ivareta de samfunnsinteresser det hviler på, den breie ‘middelklassen’. Samtidig har de rådende elitene vist seg ute av stand til å utvikle alternative strategier for å ivareta systemets grunnleggende krav til kapitalakkumulasjon. Deres eneste svar, som gjentas stadig mer monomant og autoritært, er mer av det samme: nyliberalisme og nedskjæringer i det offentlige (med unntak av militæret og sikkerhetssektoren). Konsekvensen er at velstand, ressurser, og makt, både i det globale Nord og Sør, konsentreres hos en stadig mindre del av befolkningen. Det nye etter finanskrisen, er at voksende ulikhet, som tidligere ble maskert gjennom økt kredittgivning til middel- og arbeiderklassen, nå ikke lenger lar seg skjule, men kommer til uttrykk som stagnasjon og forverring i de reelle levekåra til store og voksende samfunnsgrupper, ikke bare i deg globale Sør, men også Nord. Stadig flere, også i Nord, opplever følgelig at deres interesser ikke blir ivaretatt under det rådende regimet. Folk mobiliserer gjennom protester, kampanjer, revolusjonære situasjoner, og i noen tilfeller også danning av nye politiske regimer. De skaper sosiale bevegelser nedenfra, og en praxis, (erfaring + bevisstgjørin + handling) som stiller spørsmål ved, og utvikler nye måter å forstå og organisere verden på: slik den er, og slik den bør være.

Forfatterne peker på at vår oppgave i denne situasjonen, slik jeg tolker dem, er å fortsette å delta i de sammenhengene og kampene vi allerede er med i, men gjøre det på en annen måte: Vi må utvikle en praxis, som knytter sammen ulike sosiale bevegelser, på tvers av tema og geografi, for slik å bli i stand til bedre å forstå og forandre helheten av de omstendighetene vi lever under, systemet. Vi må nå utover ‘common sense’, ikke minst antakelsen om at vi vil vinne, bare vi gjør mer av det vi allerede gjør (dvs. innen våre respektive, avgrensa, felt). Mer av det samme, er like lite en virkningsfull strategi for å overvinne systemet, som for å bevare det! Vi må utmeisle perspektiver, som går på tvers av tematisk teigdeling, og gjør det mulig å lære fra hver-andres kamper, identifisere breie folkelige fellesinteresser, og danne tilsvarende breie allianser.

Kort tid etter terroren i Paris, og før klimatoppmøtet samme sted, understreket Naomi Klein det samme: Det er av avgjørende betydning at vi skaper en bevegelsenes bevegelse. Fundamentalisme/fascisme, krig, klimaendringer, frykt og avmakt forsterker hverandre, og har felles rot i et system som er i ferd med å løpe løpsk. Skal venstresida bli slagkraftig, må den gjøre det den har vært god på de gangene den har endret historien: forene breie interesser i forståelse av felles utfordringer, interesser og muligheter, og slik skape grunnlag for en felles, solidarisk praksis. Med Cox’ og Nilsen kan vi slå fast: bare da kan vi vinne de ‘partikulære’ delkampene vi er engasjert i rettet mot de ødeleggende konsekvensene av et grenseløst system, som setter kapitalens behov framfor menneskelige behov. Nemlig, ved å forstå og gjøre ‘vår’ kamp til del av en felles, universell kamp for en annen verden. Vi kan tilføye: Det var også denne innsikten Marx og Den første internasjonalen formulerte og målbar: Enhet i mangfold!

Dette er en bok som fortjener å bli lest av mange, og derfor også, i tråd med forfatternes intensjoner om folkelig bevisst-gjøring, å bli gjort tilgjengelig for flere enn de engelskkyndige.

Øyvind E. Hansen

Diskusjonen Oscar Dybedahl har startet omkring sosialisme og kapitalisme i tidsskriftet Rødt!, er interessant og fortjener en oppfølging. Siden den tok utgangpunkt i min pamflett, Sosialisme på norsk (Forlaget Rødt! 2014), la meg innledningsvis påpeke at det helt åpenbart er begrenset hva man kan si om sosialisme og alternativer til kapitalisme på 80 boksider. Herunder også om f.eks. Parecon. Det er derfor jeg presiserer i innledningen at kildelisten i boka må benyttes for den som vil sette seg grundigere inn i noen av temaene.

En viktig beveggrunn for pamfletten var en opplevelse av et betydelig sprik mellom de noe luftige og lite konkrete vyene om et annet samfunn langt der framme, og de dagskampene (stort sett forsvarskamper) som sosialistiske parti kjemper i hverdagen. Derimellom er det ofte et tomrom.

Når jeg i slutten av hver kapittel peker på noen konkrete tiltak som kan gjennomføres «på vei mot sosialismen», er de nettopp dette: tiltak som kan innføres i dagens samfunn, men som samtidig peker framover mot noe annet. Det er altså ikke en oppskrift på «sosialisme», men en oppskrift på noen steg i den retning som er forsøkt å holdes på et relativt konkret plan.

Med det i mente at løsninger hvor staten kontrollerer deler av økonomien bare er et av mange elementer for en mer sosialistisk utvikling av samfunnet, er det selvsagt slik at denne pamfletten, i likhet med alle andre tekster nødvendigvis er skrevet innenfor et paradigme, med både erklærte og ikke-erklærte forutsetninger. En av disse er nok at en sentral forskjell mellom kapitalisme og sosialisme som økonomiske systemer er hvorvidt økonomien er underlagt demokratisk styring. Dersom Dybedahl ikke er enig i dette premisset, er det selvsagt begrenset hvor interessant pamfletten vil være for ham.

Likevel er diskusjonen om hva kapitalisme og sosialisme er og om statens rolle, som sagt interessant. Jeg vil kort kommentere det jeg opplever som de to sentrale temaene Dybedahl berører: basis vs. overbygning og staten (om enn kanskje mest som symptom på mer grunnleggende ulike syn på samfunnsendring).

Hva er kapitalisme?

Å si hva «kapitalisme» er, er i utgangspunktet en meningsløs oppgave. Kapitalisme er et ord og som alle ord er det i utgangspunktet bare trykkbølger i luft, blekk på et papirark eller piksler på en skjerm. Ord er sosiale konsvensjoner, og de betyr det folk legger i dem, og de skifter gjerne mening over tid og betyr ulike ting i ulike kontekster.

Når det gjelder «kapitalisme» er ordet likevel avledet av «kapital» som er et sentralt begrep i Marx’ analyse av den kapitalistiske produksjonssyklusen hvor en  kapitalist investerer kapital i produksjon, produksjonen skaper en merverdi til kapitalisten som dermed har en større mengde kapital å investere. Det framstår som en både fornuftig rent språklig og normalt (relatert til sosial konvensjon) å forholde seg til økonomier som opererer på denne måten når vi snakker om kapitalisme.

Hvis vi ser bort fra rene begrepsdiskusjoner, som i seg selv er meningsløse, blir jo spørsmålet heller hvilke elementer i dagens samfunn som skaper de problemene en utvikling i sosialistisk retning er ment å bøte på, og hvordan vi kan endre disse.

I den sammenheng har jeg lenge vært skeptisk til «økonomisme», og det er også noe jeg tar opp i pamfletten. Helt opp til vår tid har deler av venstresiden undervurdert det Marx kaller overbygningen. Det er en viktig grunn til at jeg i økende grad har søkt mot Gramsci og den vestlige marxismen for å forsøke å finne gode teoretiske modeller for å forstå moderne samfunn og dagens kapitalisme. Jeg er dermed helt enig i at diskusjonen om sosialisme og kapitalisme ikke kan reduseres til det økonomiske området.

Jeg mener likevel at økonomisk demokrati er et helt sentralt punkt for å forstå skillet mellom kapitalisme og sosialisme. Det er mangelen på økonomisk demokrati som gir enkelte samfunnsklasser mye mer makt enn andre også på områder utenfor økonomien. Og denne makten innen politikk, media etc. brukes igjen til å forsvare nettopp denne makten over økonomien.

Dette betyr ikke at en slik udemokratisk påvirkning kan reduseres til det Dybedahl kaller «korrupsjon» eller former for «konspirasjoner». Tvert imot blir det jo sett på som helt legitimt av politiske partier å gi bedriftseiere og investorer stor innflytelse på politikken. Å legge til rette for «verdiskapning» og å «skape arbeidsplasser» er jo noe ethvert parti gjerne vil smykke seg med. Man trengte ingen snikfotografering for å få bilder av Jens Stoltenberg og Kjell Inge Røkke sammen, for å si det sånn. At de med penger også må ha politisk innflytelse er dermed helt åpent akseptert innenfor dagens politiske system – det er en del av det ideologiske hegemoniet om du vil.

Hvordan kampen om virkelighetsforståelsen best tas i denne overbygningen er dermed kanskje det mest presserende spørsmålet for den som ønsker å endre samfunnet i dag. I den grad Sosialisme på norsk er et bidrag til det, er det ved helt bevisst ikke å gå inn i «begrepsbestemmelser som utvikles gjennom suksessive abstraksjonsnivåer» som Dybedahl tar til orde for, men å forsøke å vise at endringer i sosialistisk retning ikke er akademiske fantasier eller utopiske drømmerier, men konkrete og realistiske grep som i stor grad også har vært gjort, og som kan vise til en viss suksess.

Ikke dermed sagt at Dybedahls prosjekt ikke har noe for seg. Det framstår som en interessant diskusjon, men det er en helt annen diskusjon enn den Sosialisme på norsk var ment å gå inn i.

Staten og demokratirevolusjonen

Når det gjelder staten, er den som politisk enhet en del av overbygningen, og slik sett et spesialtilfelle av den mer generelle diskusjonen over. Det at jeg mener dagens stat i likhet med mange andre samfunnsinstitusjoner som utgjør deler av overbygningen, er en viktig kamparena, betyr ikke at jeg mener den ikke preges av hvilket samfunn den eksisterer i, og klassestrukturen til det samfunnet. Staten var åpenbart annerledes før kapitalismen enn under den, og den vil være annerledes etter kapitalismen. Men det er jo nettopp under kamp vi endrer den.

Så er jeg nok ikke helt enig med Dybedahl når han beskriver at de rettigheter og friheter vi som vanlige mennesker har opparbeidet oss i et klassedelt samfunn, ikke samtidig kan bidra i overskridelsen av dette samfunnet, selv om det ikke har skjedd umiddelbart. De fleste samfunn utvikler jo nettopp selv de frøene som skal bli nye samfunn som tar over for det eksisterende samfunnet. Og slike konkurrerende elementer kan også eksistere parallelt over lengre tid.

De mest interessante diskusjonene når vi snakker om overskridelse av kapitalismen som foregår akkurat nå, er kanskje de jeg såvidt tøtsjer borti i det siste kapitlet (før oppsummeringen) i Sosialisme på norsk – hvordan ny teknologi endrer ramme-betingelsene for økonomien. Her har bl.a. Jeremy Rifkin (The Zero Marginal Cost Society (2014)) beskrevet hvordan en ikke-kapitalistisk økonomi er i ferd med å vokse ut av kapitalismen og ta over. Paul Mason er også inne på tanker som ligner i Postcapitalism (2015). Men teknologien er ikke deterministisk. Når forutsetningene for samfunnet endrer seg og samfunnet må endre seg med, vil f.eks. de demokratiske rettighetene vi har opparbeidet oss under kapitalismen, kunne være helt avgjørende for hvilken retning endringen vil ta. Å avvise dette vil kunne kjøre oss ned i den teknologideterministiske grøfta som verken jeg eller Dybedahl ønsker å havne i. Denne kompleksiteten som ligger under kanskje særlig dagens teknologidrevne samfunnsendring synes jeg ikke Dybedahls vurderinger av klassesamfunn og endring yter helt rettferdighet.

Ronny Kjelsberg

Morten Harper (red.)
Sammenbrudd for Schengen?
Oslo: Nei til EU, 2015, 160 s.

Bortsatt fra i fjor, da Dag Seierstads flotte jubileumsbok blei prioritert, har Nei til EU årvisst utgitt ei årbok. I år er hovedtemaet flyktningpolitikk, grensekontroll, Schengenmedlemskap, Dublinavtalen og rettsikkerhet. Norge kan nå snart se tilbake på 15 år som assistert Schengen-medlem, og er dermed knyttet til EUS yttergrenser og – langt på vei – EUs politiske beslutninger. Dette kan til dels være et kronglet tema, men utredningsleder Morten Harper – som sjøl er jurist – loser oss gjennom terrenget som gjør oss kloke (og rede til kamp). Han har også invitert forskere, skribenter og politikere til å levere bidrag på sine spesialfelter, bl.a. bør NOAS-lederen An-Magrit Austenås fyldige gjennomgang være obligatorisk lesning. I tillegg blir temaet belyst (eller tildekket) av intervjuer med representanter for alle partier, i tillegg til talspersoner fra Europabevegelsen og Nei til EU. Det er et heldig valg å ha samtaler som styrer rett mot de intrikate hovedspørsmålene, istedenfor utenomsnakk fra taleskrivere. Her er m.a.o. alt fra Anders Anundsen til Bjørnar Moxness innenfor de samme permene.

Nei til EUs årbok har ikke bare temaartikler, men også nyttige oversikter over det viktigste som har hendt innenfor sida sist (dvs. 2013) og de mest brennbare spørsmålene som angår Norge og EU. Disse to bolkene, som er på rundt 60 sider til sammen, inneholder korte artikler som både kan leses under ett og tjene som et oppslagsverk. Av naturlige grunner er arbeidsløshet, krise, Hellas, TISA, TTIP, konsernmakt, arbeidsliv og vikarbyrådirektiv blant det som belyses.

Med dagens meningsmålinger, som viser et enorm motstand mot EU-prosjektet, er det kanskje noen som lar seg friste til å legge spørsmålet til side. Det vil være et tragisk feilgrep, verken Solberg eller Støre har glemt sine våte drømmer om Brussel. Men når motstanden er så kompakt, og kan begrunnes ut fra solidaritet og kamp for rettferdighet, skyldes det nettopp at Nei til EU holder den organisatoriske og kunnskapsmessige beredskapen oppe. Dessuten foregår det en daglig kamp om konsekvensene av EØS og Schengen, ikke minst innenfor fagbevegelsen. Hvem kan da klare seg uten årboka? Og hvis noen mangler ideer til julegaver (for dem som holder seg med slike konvensjoner), så er jo jubileumsboka fortsatt i salg!

Leo Panitch og Greg Albo (red.):
Socialist Register 2016. The politics of the right.
London: Merlin Press/New York: Monthly Review Press, 381 s.

Utrolig, men sant: Den fyldige og spennende årboka Socialist Register kommer helt regelmessig ut i oktober hvert eneste år, og utgava for 2016 har mer enn 50 forgjengere. Forgrunnsfigurer ved starten var E. P. Thompson og Ralph Miliband, som begge fortsatt fortjener å bli lest. (Den siste av dem er far til de to Labour-lederne, men lite annet enn etternavnet forener dem. Eplet kan falle langt fra stammen.) For de som leser faglitteratur på engelsk, finnes det knapt noen bedre oversikt over dagsaktuelle temaer, nyskapende bidrag om sosialistisk strategi og diskusjoner om marxismens relevans. De aller fleste har akademiske posisjoner og bruker fotnoter, men de bestreber seg på å bruke normalt menneskespråk. (Mange artikler fra New Left Review ville ikke ha sluppet gjennom dette nåløyet). Personlig finner jeg knapt en eneste artikkel som – i en bedre verden uten økonomiske begrensninger – ikke kunne gjort seg på godt norsk i Rødt!.

De to siste årgangene har begge hatt klasser, endringer i klasseforhold og klasse-kamp som hovedtema, mens oppmerksomheten denne gang er viet de mange avskygninger av høyresida og reaksjonær politikk. Innad i vår egen verdensdel betyr det spenstige analyser av bl. a. europeisk høyreside mellom nyliberalisme og rasisme, UKIP i Storbritannia, den franske nasjonalfronten og forholdet mellom oligargisk kapitalisme og høyrenasjonalisme i Russland og Ungarn. SRs redaksjonsrådet og forfatterstab avspeiler også en global forankring, der alle verdensdeler er representer. Ikke minst er det grunn til å trekke fram artikler om Brasil, India, Japan og Israel, samtidig som flere bidrag tar for seg høyrepopulismens frammarsj inn mot «mainstream» i USA.

Det er lett å skaffe seg oversikt over hvem som er bidragsytere, det er mange navn som leserne av Rødt! vil dra kjensel på. Ikke bare det: hjemmesida (www.socialistregister.com) presenterer innholdsfortegnelser helt tilbake til 1964. For 25 britiske pund får man årets bok som pdf-fil, samt gratis tilgang til samtlige årganger gjennom historien.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015.
Tema: Det fleksible arbeidsliv.
Oslo: LO Media, 2015, 243 s.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek er et betydelig ressurssenter, som blant sine mange aktiviteter også er utgiver av ei år-bok. Som regel inneholder den både artikler om et hovedtema og frittstående studier, men i 2015-utgava er alt konsentrert om «det fleksible arbeidsliv». Alle de tolv bidragene springer ut fra et prosjekt innenfor rammen av Nettverk for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av en rekke museer, med Norsk industriarbeidermuseum i spissen. De fleste artiklene bygger på detaljert forskning fra enkeltbedrifter eller bransjer, med både historiske eksempler og temaer opp til våre dager.

De ulike kapitlene spriker mye i innretning og opplegg, men bindes oversiktlig sammen av Egil J. Skorstads innledning og Ingar Kaldals etterord. Det er all grunn til å starte med det siste, som rydder opp i begreper og går bak slagordene. Et av Kaldals poenger, som bekreftes i mange av enkeltstudiene, er at «fleksibilisering» kan bety så mye forskjellig, omtrent som globalisering, frihet eller omstilling. Det dokumenteres gjennomgående i kapitlene at fagbevegelsen aldri har vært mot endinger som har til hensikt å gi økt produktivitet, særlig der dette bidrar til tryggere arbeidsforhold og et samarbeid hvor de ansatte medvirker gjennom økt innflytelse. Fleksibilitet kan i seg selv også bety økt frihet for enkelte grupper av lønnsarbeidere, som i «fleksitid». Kaldal trekker imidlertid fram at mange arbeidskjøpere og politikere i dag ønsker mer frihet for eiere til å si opp folk og å tilby uregelmessig og midlertid arbeid. De som ikke går med på å gi mer makt til de mektige, blir derimot framstilt som gammeldagse, rigide og firkanta forsvarere av fortida. Når en gjenstand er fleksibel, kan det bety at den gir etter og er lett å bøye. For noen er målet på samme måte fleksible arbeidere som ikke gjør motstand eller som ikke ubøyelige. Kollektive avtaler og solidaritet blir dermed fyord. Tenk på det hver gang Siv Jensen, Erna Solberg eller Kristin Skogen Lund snakker om dugnader for omstilling, som betyr farvel til kollektive rettigheter som er kjempet fram. Spørsmålene som stilles i denne boka er derfor: Frihet for hvem? Fleksibilitet for hvem? Makt for hvem?

Tore Linné Eriksen

Flere skriver nå om at faren for krig øker. Men hvilke tegn skal vi se etter for å vurdere hvor sannsynlig det er at det bryter ut en nye storkrig i verden, en krig mellom supermakter og stormakter som trappes opp til en tredje verdenskrig.

Jeg skal tenke litt høyt rundt dette.

Terje Valen er lektor med hovedfag i historie. Har blant annet skrevet boka De tjente på krigen (Forlaget Oktober, 1974).

I forrige århundret opplevde menneskene to verdenskriger, dvs. kriger som omfattet de fleste stormakter og store deler av verden. I visse perioder av dette århundret var også spørsmålet om en 3. verdenskrig aktuelt. I siste halvdel av 1950-tallet husker jeg at vi var noen kamerater som vurderte sjansen for storkrig da konflikten mellom Sovjet og USA/NATO ble skjerpet.

Så hadde vi tiden rundt Cuba-krisen høsten 1962 der faren for storkrig så ut til å være akutt i noen uker i oktober. Jeg hadde akkurat da begynt å avtjene min verneplikt som på Harald Hårfagre, eller Madlaleiren som den kalles. Etter at krisen blåste over, kan jeg ikke huske at resten av vernepliktstiden, som jeg etter hvert tilbrakte i samme leir som øvingskvartermester, var preget av krigsfrykt.

På 1980-tallet var det mange som mente at faren for en slik utvikling var ganske sannsynlig. De kom fra så forskjellige miljøer som Arbeidernes Kommunistparti i Norge og flere borgerlige militæranalytikere og offiserer. Grunnlaget for dette standpunktet var rivaliseringen mellom USA og Sovjet om verdensdominans, den store opprustningen på begge sider, blant annet med produksjon av store mengder baser, landstridskrefter, fly, båter og ubåter utrustet med raketter med atomstridshoder eller atombomber.

Som vi har sett, blåste faren over, og det ble ikke noen slik krig. USA vant den økonomiske, politiske og ideologiske kampen, og ble for en stund den enerådende supermakten, uten at det kom til verdenskrig. Sovjetunionen falt sammen som statsbygg og befolkningen i Russland og de gamle sovjetstatene ble kastet ut i 10–15 år med økonomisk og sosial katastrofe.

Nå er det særlig situasjonen i Ukraina som igjen har aktualisert spørsmålet om vi vil oppleve en storkrig i vår tid, og om det er sannsynlig at dette vil skje relativet raskt, for eksempel innen de nærmeste 30 årene. Men også kampen mot den islamske staten og de økte motsetningene mellom Kina på den ene siden og særlig Japan og USA på den andre trekker i samme retning, sammen med noen andre momenter som jeg vil komme tilbake til.

Hvor sannsynlig er en ny verdenskrig?

For å fortsette tankerekken vil jeg først skille mellom begrepene grunn og årsak. På den ene siden har vi grunnen, hele grunnlaget, til at det eventuelt kan bli en 3. verdenskrig. Dette grunnlaget kan utvikle seg slik at utbruddet av en slik krig blir mer eller mindre sannsynlig. Det sier noe om hvor lett krigen kan bryte ut og omvendt, men det sier ikke noe om krigen virkelig kommer i gang.

For å utløse en mulig krig trengs en årsak, en hending eller noen hendinger som setter i gang en verdenskrigsprosess på det grunnlaget som er utviklet. Det mest kjente eksemplet er «skuddet i Sarajevo», som, ut fra det grunnlaget som da fantes, satte i gang den prosessen som fikk navnet 1. verdenskrig.

Grunnlaget for ny verdenskrig

Når det gjelder å finne frem til grunnlaget, tenker jeg at det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i tre forskjellige områder: for det første økonomi, for det andre politikk og for det tredje ideologi.

Da Lenin og andre analyserte grunnlaget for og årsaken til første verdenskrig, var en undersøkelse av det økonomiske grunnlaget viktig. Det som ble fremhevet, var at stormaktene av økonomiske grunner ble tvunget utover sitt eget territorium for å finne investeringsmuligheter for overskuddskapitalen sin, avsetningsmuligheter for vareproduksjonen sin og områder der en kunne finne rimelige råvarer. Særlig understreket ble investeringenes betydning. Så la en vekt på at hele verden var blitt oppdelt mellom stormaktene, og så begynte kampen om å ta fra hverandre. Stormaktene utviklet seg i forskjellig takt når det gjaldt økonomien, og nykommere som utviklet seg raskere enn de eldre kapitalistiske statene, måtte også forsøke å erobre deler av verden av samme grunner som de andre hadde gjort tidligere. Den eneste måten å få til dette på, når det ikke var flere nye området å ta, var altså å ta fra noen andre stormakter. Det kunne en stort sett bare gjøre gjennom krig.

Stormaktenes vekst og fall

I 1988 kom så Paul Kennedy med det store verket The Rise and Fall of the Great Powers – Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000. Hans konklusjoner befester teorien om at det stadig skjer forskyvninger i økonomisk makt mellom statene etter 1500. Han sier også at den militære makten avhenger av den økonomiske, men at statene ofte vokser i økonomisk makt først og så militært. Han har også sett at de statene som har passert høydepunktet i økonomisk utvikling i forhold til andre, prøver å holde på sin politiske makt ved hjelp av mer satsing på militær makt. Så skjer stort sett det at de forstrekker seg militært og dermed undergraver sin egen økonomiske basis. Noe som i sin tur også gjør det umulig å holde oppe den økonomisk dominansen.

Han avslutter med å vurdere noen grunnleggende utviklingstrekk i forhold til økonomisk endring og militær konflikt etter 1988.

For det første vil det skje en gradvis endring mellom de største og mektigste statene og flere andre når det gjelder del av verdens produksjon og militærbudsjett. Men dette vil være en lengre prosess, og det er ikke sannsynlig at noen annen stat når opp til nivået til det fem største maktene som var USA, Sovjet, Kina, Japan og Den europeiske økonomiske union som det da het.

Vi vet at like etter 1988 falt Sovjet falt sammen og Japan gikk inn i en lang periode med lavere økonomisk vekst etter 1990, USA fikk sine økonomiske nedgangsperioder like etter 1990, rundt 2000 og særlig etter 2008. Og vi vet at Kina har tatt steget frem til å bli en økonomisk stormakt som knapt noen kunne tenke seg for bare 17 års siden. Så vet vi at Russland har kastet ut sine uten- og innenlandske nyliberalister som skapte den dypeste krisen landet har vært i siden 2. verdenskrig, og at en der har jobbet for å få opp igjen den økonomiske veksten. I det siste er det særlig samarbeidet med Kina som peker fremover og oppover.

For det andre skriver Kennedy at balansen mellom stormaktene vil endre seg slik at Japan og Kina vil få økt vekst, mens USA og de andre vil sakke etter.

For det tredje mener han verden militært sett har bare to maktpoler, USA og Sovjet, som begge har hatt midler til å ødelegge hverandre, men at dette monopolet tar slutt. Det skjer fordi slike våpen er ubrukbare og fordi noen andre stater har allerede kjernevåpen og andre vil utvikle slike våpen. Han viser også til at Kina hele tiden styrker sitt militærvesen samt at den samlete militære styrken til EU-landene kan utgjøre en stor maktkonsentrasjon hvis de vil samarbeide effektivt.

Til slutt sier han at de siste fem hundre årenes historie viser at det er vanskelig å finne en balanse mellom hvor mye en spanderer på å sikre seg militært og hvor mye en bruker på produktive investeringer som øker landets økonomiske styrke. Hvis en satser for mye på sikkerhet, undergraver det den økonomiske utviklingen og til syvende og sist svekkes da også den militære makten, selv om det en stund ikke er så lett å oppdage.

En siste konklusjon fra Kennedy, som er viktig, er at store kriger alltid blir vunnet av dem som har de største økonomiske ressursene. Hans analyser bekrefter altså langt på vei noen av Lenin sine slutninger fra tiden rundt første verdenskrig.

Utviklingen i mellomkrigstiden

I perioden etter 1. verdenskrig og frem til 2. verdenskrig, skjedde det også en forskyvning i de økonomiske maktforhold i verden. De statene som vokste i økonomisk makt, var USA, Tyskland og Japan. USA la i stor grad under seg Latin-Amerika, utbyttet dette området, og la seg ikke så mye bort i andre deler av verden som de har gjort senere. Men den tyske staten måtte ty til kraftige midler for å reise seg igjen etter 1. verdenskrig med belastningen fra de enorme beløpene den ble pålagt i skadeserstatninger og følgene av inflasjonskrisen på 20-tallet.

Redningen for Tyskland ble i første omgang den militære keynesianismen. Den nazistiske staten investerte i offentlige anlegg og militærvesenet for å få fart på økonomien igjen, for å få ned arbeidsløsheten og bedre levekårene for folk flest. Det foregikk ved opptak av lån. For at det ikke skulle ende i økonomisk sammenfall, krevde denne politikken også at det ble stilt opp mål som medførte forbruk av militære midler og bruk av den nye militære makten som falt sammen med de økonomiske interessene til de største finanskapitalene og monopolene i landet som nazistaten tjente.

Et interessant moment som Keynes understreket, og som nykeynesianerne synes å ha glemt, er at det bare er mulig for en stat å få til en stabil økonomisk vekstsituasjon dersom en klarer å holde opp et eksportoverskudd. For å klare dette, må en ha voksende avsetningsmarkeder – eller lebensraum som Hitler kalte det. Nå heter det EU. Dette kan en skaffe seg gjennom økonomiske metoder, slik Kina og Tyskland i hovedsak gjør det nå, eller gjennom militære metoder slik Nazi-Tyskland gjorde det.

Det økonomiske moment blir viktigere

Ellers mener jeg at det er et rent økonomisk element som har fått stadig større betydning etter første verdenskrig. Det er krig som ødeleggelse av produktivkrefter, eller med et begrep fra Marx, ødeleggelse av konstant kapital. Marx sin tanke var at de store økonomiske krisene i kapitalismen, som kom med jevne mellomrom i de ut-viklete kapitalistiske statene, måtte føre til revolusjonære oppstander fra arbeiderklassen i hans tid. Men etter hvert kom han til å tvile på denne konklusjonen fordi det var så store områder i verden som ennå ikke var erobret av kapitalen. Det betydde at kapitalen hadde muligheter til å utvikle/utvide seg videre og avdempe krisene i kjernelandene gjennom utbytting av nye områder også etter at verden var politisk oppdelt mellom stormaktene, og selv om statene i resten av verden i stor grad ble formelt politisk selvstendige. Likevel kunne ikke dette føre til at de grunnleggende prosessene i kapitalismen ble endret, de tok bare lengre tid. Så lenge kapitalen kunne og kan legge inn under seg nye områder for utbytting, skyves krisene ut av kjernelandene og dempes der. Men det finnes ikke uendelige områder og et viktig spørsmål i dag er hvilke områder som finnes igjen i forhold til størrelsen på de allerede eksisterende problemene.

Kapitalen som epoke er i krise

István Mészáros mener, i sitt monumentale verk, Beyond Capital, at kapitalen nå rører borti sine ytterste grenser og at alle store motsigelser aktiveres mer og mer. Kanskje han overdriver en del. Jeg ser selv at Afrika kan bli det siste kontinentet som kapitalen erobrer full ut, og at det ennå finnes en del felter innen de gamle områdene som ikke er tatt helt ut i bruk for merverdiproduksjon. Noen mener også at økonomiske samarbeidsområder med Kina i sentrum kan gi enda 20 år med økonomisk vekst i de delene av verden som slutter seg til. Men selv når vi tar hensyn til dette, kan det se ut som vi i løpet av en generasjon, eller innen rundt 20–30 år vil se et uimotståelig krav etter en ødeleggelse av konstant kapital i en størrelsesorden vi aldri har sett før, for å få opp igjen profittraten i systemet. Dette gjør at grunnlaget for en storkrig stadig utvikles.

Er en ny verdenskrig umulig?

Samtidig vurderer Mészáros at en slik krig vil kunne føre til bruk av atomvåpen i så stor målestokk at en risikerer å utrydde menneskene, eller i hvert fall ødelegge så mye på en slik måte at profittmulighetene i det hele vil innskrenkes drastisk eller altså forsvinne helt. Dette er ikke i kapitalens interesse. Det er derfor ikke sannsynlig at det vil oppstå kriger som kan få dette resultatet. Dermed er den viktigste metoden for å ødelegge svært mye konstant kapital på relativt kort tid i virkeligheten ikke tilgjengelig for kapitalen. Noe som igjen betyr at den normale prosessen for kapitalen vil være dypere og mer varige økonomiske kriser som fører til mer ødeleggelse enn oppbygging av produktivkrefter. For den enkelte kapitalen blir det da like viktig at andre kapitaler går fallitt som å opprettholde seg selv. Det sistnevnte er forutsetningen for det førstnevnte. Dette gjelder også for hele land som vi kan se i forholdet mellom Tyskland og Hellas.

Da kan det se ut som om kapitalen i sin langt utviklete form, som Marx forutså allerede i Den tyske ideologien, fører til universell ødeleggelse. Dersom en ikke kan komme ut av denne onde spiralen, vil ikke kapitalismen kunne opprettholdes, rett og slett fordi den er et system som ikke lenger kan sikre livet til stadig større deler av menneskene på jorden. Det blir etter hvert et spørsmål om liv og død å oppheve dette systemet.

Jeg mener at vi ikke helt kan utelukke at det bryter ut en krig der våpen blir brukt som ødelegger våre livsvilkår. Men jeg ser at Mészáros har et poeng. Vi vet jo at Albert Speer, Hitlers rustningsminister, ikke utførte sin førers pålegg om å ødelegge tysk industri og transportkapasitet i slutten av 2. verdenskrig. Det var selvfølgelig fordi det truet de store tyske finansinstitusjonenes og industrikonsernenes profittinteresser.

Spesielt om USA

Så har jeg noen kommentarer om USA sin rolle. Nesten alle i USA har en spesiell opplevelse av verdenskrig. Denne krigen røsket USA ut av en langvarig økonomisk krise, fjernet den store arbeidsløsheten og skapte en nye industriell utvikling som verden aldri hadde sett før. Dette skjedde uten de ødeleggelsene som krigen ellers førte til i de krigførende land. Det betyr at krigen fremsto som en gyllen tid for USA, som la grunnlaget for landets enorme økonomiske styrke og verdensdominans i årene etterpå. Ingen sivile innbyggere ble såret eller drept. Ikke noe ble ødelagt. Det var bare økende produktivitet og gode tider. Landet tapte nok 300 000 soldater i krigen, og det var selvfølgelig fryktelig for dem det rammet. Men stort sett var det andre som bar byrdene, spesielt Sovjet med rundt 25 millioner drepte og enda flere sårete og rundt 40 000 ødelagte landsbyer. Dette betyr at folket i USA ikke har noen egen erfaring med hva en verdenskrig er. Hvis vi ser bort fra folkemordet på indianerne på 1800-tallet, så skriver dette folkets kollektive erfaring med krig seg fra borgerkrigen 1861–1865. For folk flest i USA har verdenskrig rett og slett betydd oppgangstider og bedre leveforhold. Denne situasjonen førte også til utvikling av det som Eisenhower kalte det militær-industrielle kompleks. Vi har sett at USA flere ganger har satt i gang kriger for å kick-starte økonomien sin når nedgangskonjunkturer har truet.

Så til litt nyere historie. Da Sovjet falt sammen i 1990, ble USA verdens eneste supermakt og så svært mektig og uovervinnelige ut. Det ble satt i gang et stort arbeid for å innlemme de statene som ble dannet etter sammenbruddet, i USAs interessesfære. Og vi kan i hvert fall nevne de to Irak-krigene og Afghanistan-krigen der momentet med krig for å forebygge økonomiske nedgang spilte en rolle. Men det kan se ut som den økonomiske virkningen av flere av disse krigene ikke blir så gunstige som ønsket i USA. En relativt kort krig med stort forbruk av militære midler er «fint», men når krigene drar ut, slik de har en tendens til, vil de i stedet blir en belastning også på økonomien. Likevel er det slik at det militær-industrielle komplekset jo lever av kriger og derfor utgjør en slags joker i spillet om krig og fred. Dersom dette komplekset vinner frem når de avgjørende beslutninger blir tatt, kan kriger starte selv om de helhetlig sett vil være til ulempe for hele kapitalen i USA.

Det faktum at USA for en tid ble den eneste supermakten, og slik sett svært overlegen alle de andre maktene, skjulte store svakheter, spesielt på det økonomiske området. Reelt sett hadde USA vært i internasjonal økonomisk tilbakegang i forhold til f.eks. Tyskland og Japan helt siden like etter 2. verdenskrig. Særlig etter 1965 falt fortjenestene til industrikapitalen drastisk frem mot 1980. Dette drev frem en ny økonomisk politikk for større utbytting av arbeidskraften og åpning av nye områder for investeringer. Det gamle Sovjet og Kina ble åpnet for dette. Også inne i de kapitalistiske statene ble det åpnet nye områder for merverdiskaping gjennom privatisering og konkurranseutsetting osv. Det er blitt kalt globalisering eller nyliberalisme. Samtidig tok en i stadig større grad i bruk lån for å finansiere både investeringer og forbruk.

Det viste seg likevel at historien ikke hadde nådd sitt endepunkt og at evig kapitalisme ikke var så enkelt å få til. Først fikk vi en ganske kraftig advarsel ved konjunktur-nedgangen i 2000, og så kom den store smellen i 2008. Egentlig viste denne smellen at systemet er i dyp krise. I tiden etterpå har heller ingen vært i stand til å foreta endringer i systemet som kan hindre at det skjer igjen, og kanskje enda kraftigere neste gang.

Samtidig har ikke USA lyktes med sine militære eventyr de siste tiårene. Taktikken er blitt tvunget over fra både direkte militære aksjoner, destabiliserende indre virksomhet i andre land til militære tilbaketrekninger og mer ensidig satsing på destabilisering. Det er kanskje tydeligst i flere arabiske land og Ukraina, men foregår over det meste av verden slik William Blum har dokumentert på ugjendrivelig vis f.eks. i Killing Hope: U.S. Military og CIA Interventions Since World War II, fra 1995/1998 og seinere bøker.

En av Lenins konklusjoner i hans bok Imperialismen var at det er den oppstigende imperialistmakten som utgjør den største faren for verdenskrig. I følge den teorien skulle Kina utgjøre den største faren nå. Men samtidig er det landets militære styrke som avgjør om et land finner det regningsvarende å utvide sitt område gjennom krig fremfor med andre midler. Og selv om Kina hele tiden utvikler sine militærmakt, ser det virkelig ut som lederne der fremdeles satser på å erobre verden med økonomiske midler. Derfor virker det nå som at det er USA sin frenetiske kamp for å holde på sin posisjon i verden gjennom bruk av militærmakt, som kan føre til en nye storkrig og eventuelt til verdenskrig.

Ukraina og betydningen av allianser

Både under 1. og 2. verdenskrig var allianser mellom forskjellige grupper av stormakter viktig. Uten slike allianser kunne de krigene som oppsto, vanskelig ha utviklet seg til å bli globale i den målestokken de ble det. I dag har vi NATO som en viktig militær allianse som utgjør en fare for verdenskrig. Andre slike allianser finner vi ikke. Men for at NATO skal sette i gang en virkelig stor krig, må det være enighet om hovedmålet innen alliansen. I forbindelse med Ukraina er det faktisk ikke det. For de fleste EU-statene er det mer fordelaktig å få til en integrering av Ukraina i EU med fredelige midler enn med militære. Landet kan integreres gjennom investeringer, handel, veisystemer og jernbane osv. slik flere andre tidligere land i Østblokken har blitt det. For USA er geopolitiske mål viktigere. En militærbase på Krim har stått høyt på ønskelisten til ledelsen i USA lenge. Det var et smertelig tap at Russland hindret dette. Men nå er det et fait accompli som det heter, og jeg tenker at hverken USA eller EU vil ha en storkrig for å endre det.

Så er også mange land i EU interessert i å ha normale handelsforbindelser med Russland. Mange taper penger på de tiltakene som USA har gått inn for og vil gjerne ha slutt på dem.

Skape opinion

Vi har i alle de siste krigene som USA har ledet, sett at det har vært nedlagt et stort arbeid for å skape en opinion for hver enkelt krig. Den erfaringen som stadig flere har gjort, er at opinionsarbeidet har bygget på en rekke umiskjennelige løgner. En annen erfaring er at over 90 % av mediene i verden bringer videre disse løgnene til sine lesere, tilhørere og seere. Disse mediene er i dag en av de viktigste aktørene for å skape en stemning for krig blant folk flest.

Hva skal vi da holde øye med?

Det første og mest åpenbare er å følge med på hvordan massemedia fremstiller nasjoner og nasjoners ledere. Hvis media har mange «opplysninger» som kan skape sinne og forferdelse over hvor krigerske og farlige disse lederne er, og at de trenger å styrtes med hjelp fra «demokratiene», så kan vi være ganske sikre på at det nå planlegges forskjellige typer undergraving og angrep på disse fra USA og NATO. Mot dette kan vi nå også finne mange kritiske og mer på-litelige kilder på nettet. For å hindre at det bygger seg opp krigspsykoser, er det viktig å spre disse opplysningene til andre og organisere motkampanjer.

Så kan vi følge med på den opprustningen eller nedrustningen som foregår både når det gjelder mengde og utvikling av teknologi og mot-teknologi. I tillegg til det som jeg allerede har tatt opp, kan vi også merke oss at Japan ruster opp og at det arbeides for at styrkene kan settes inn utenfor landets grenser. Foranledningen er Kinas krav på en del øyer i Sør-Kina-havet og dermed på større deler av kontinentalsokkelen med de ressurser som finnes der.

Og dessuten er det viktig å følge med på utviklingen av det økonomiske styrkeforholdet mellom de største maktene i verden. Jo større forskyvningene her er, desto mer vokser grunnlaget for en maktveksling og en omfordeling av territorier.

Det viktigste området å følge med på, tenker jeg, er utviklingen rundt Kina. Vi vet at USA har prioritert dette området militært, og vi vet at Kina driver med en relativt forsiktig utvidelse av sitt territorium utenfor kysten sin.

Vi må også følge med utviklingen av økonomiske forbindelser og avtaler mellom større stater, og mellom disse og de mindre. Det gir holdepunkter for hvem som har interessefellesskap, og hvor sterke disse er. Disse følges da gjerne av politiske avtaler som sier det samme.

Og vi må se hvordan forskjellige stater som er i motsetningsforhold til hverandre også inngår i forhold som trekker i motsatt retning. Som at kinesere har store eierinteresser i USA, og amerikanske foretak har investert mye i Kina.

På sikt tror jeg at det er utviklingen i Kina, med sitt store eksportbehov, med sin enorme råvareappetitt og med sitt stadig større behov for utenlandsinvesteringer som vil være avgjørende for utviklingen av fare for storkrig i verden. Foreløpig lever Kina svært godt med å øke sin internasjonale makt reint økonomisk. Det er lenge igjen før landet kan utfordre USA militært på den globale scenen.

Men i dag og i noen tid fremover vil det være utviklingen i USA og denne statens mer og mer fortvilte forsøk på å beholde sin status som verdenshersker, som vil bestemme hva slags kriger vi får og hvor store de blir. Det er ganske tydelig at kapitalen i USA vil tape stort dersom kapitalen i Kina vokser forbi i økonomisk makt og f.eks. dollaren ikke lenger blir den type reservevaluta som den har vært. Og det militær-industrielle kompleks vil være en joker som kan sette igang relativt store kriger også på kortere sikt. Men det kan også hende at større kriger fremover vil svekke hele kapitalen i USA så mye at det ikke er regningsvarende. Det vil kunne dempe krigshisserne. Likevel kan det også hende at herskerne i USA vil konkludere med at den eneste metoden for å beholde verdensherrevelde er gjennom store kriger og nedkjemping av alle store rivaler på den måten. Det trekker i retning av at slike kriger kan komme.

Direkte forberedelser til krig som troppe-forflytninger vil også være noen konkret som vi bør holde øye med.

En forsiktig konklusjon og noen kommentarer

Min forsiktige konklusjon på denne høyttenkningen er at grunnlaget for en storkrig som kan utvikle seg til en verdenskrig, er tilstede til en viss grad og kan blir utløst av USA sine disposisjoner på kort sikt og av Kina på lengre sikt. Sannsynligheten for en storkrig på kort sikt tror jeg ikke er så stor.

Men historien går ikke på skinner og uventete ting skjer, så særlig bastant vil jeg ikke være i den situasjonen vi nå lever, der hele verdenskapitalen forbereder seg på enda verre krisetilstander og større folkelige opprør gjennom militarisering av politiet, overvåkning og innskrenkning av demokratiske retter. Den viktigste metoden er å få folk til å slåss mot hverandre ut fra reelt sett ikke fiendtlige motsetninger. Særlig fremtredende er de rasistiske og religiøse. Et viktig middel er å hausse opp faren for «terror» og å omdefinere terror fra en forbrytelse som politiet skal håndtere, til en evig krigstilstand der alle vanlige sivile begrensninger lett settes ut av spill. Det begynte for alvor etter de forbryterske anfallene mot Tvillingtårnene i USA, og det har siden skritt for skritt vent oss til en kontroll og overvåkning som langt overgår det vi for 20–30 år siden anklaget landene bak «jernteppet» for.

Den nazistiske siden i den 2. verdenskrig hadde en slik ideologisk bakgrunn. Rasisme og antikommunisme med kontroll og økt utbytting av arbeiderklassen og styrking av storkapitalen i landet var helt sentrale momenter i Hitlers ideologi, og vi skal ikke undervurdere kraften i disse virkemidlene i tiden fremover heller. Er det virkelig fare for storkrig?

I Moss skriver industriarbeidere bøker om både hverdag og drama, i og utafor fabrikkhallene. Dette er verdifullt, og flere museer og lokalmiljø bør følge opp, mener involverte historikere og museumsfolk.

Anders Ericsson er tidligere bibliotekar, nå frilansjournalist som bl.a. blogger om radikal bibliotekpolitikk. Bosatt i Moss og satt i bystyret for RV en periode.

Det er kanskje ikke tilfeldig at dette skjer i Moss. Denne småbyen på østsida av Oslofjorden var en av Norges første og viktigste industribyer. Jernverket her ble etablert alt i 1704 som danskekongens svar på den voksende svenske jernproduksjonen, og møller, trelast og skipsbygging dukka opp i kjølvannet av det. I tillegg til landets klart største tetthet av brennevinsbrennerier på 1800-tallet.

På 1960- og 70-tallet ble det sagt at Moss hadde flest industriarbeidere i Norge i forhold til innbyggertallet, men samtidig flest direktører. Det var altså mye småindustri, men også flere store bedrifter. Jeg understreker «var», for på et par tiår har de fleste store arbeidsplassene forsvunnet; Moss Glassverk, Helly Hansen, Moss Verft og TrioVing er enten nedlagt, flytta ut eller erstatta av beslekta, men mye mindre arbeidskrevende produksjon.

Men industrien i Moss har vært med på omstilling før. På begynnelsen av 1800-tallet tapte Jernverket konkurransen mot svensk og engelsk stål, og tomta og den relativt energirike Mossefossen (ca. tjue meters fall) ble omdisponert til cellulose- og papiremballasjeproduksjon. Det var i 1883 «mosselukta» oppsto, som et «biprodukt» ved Moss Cellullosefabrikk, etablert av familiefirmaet M. Peterson & Søn. Nå kan mosselukta bare «nytes» fra en beholder på museet.

«Et arbeidsliv på Cellulosen»

I april 2012 gikk den store bedriften konkurs og ble nedlagt. 265 personer mista jobben. Blant annet denne prosessen, inklusive et mellomspill med nye eiere fra 2006, er nå ganske detaljert, men høyst lesbart skildra i boka Et arbeidsliv på Cellulosen, av Bjørn Aslaksen Grønna, tidligere fagarbeider og prosessoperatør på bedriften fra 1975 og fram til stenginga.

Grønnas bok og de tre andre i serien fra Moss er blant det mest synlige ved prosjektet Arbeidsarven1. Prosjektet ble starta av og ledes fra NTNU i Trondheim, ved historieprofessor Ingar Kaldal.

Men også det unge Moss by- og industrimuseum² (etablert i 1995) spiller en viktig rolle i prosjektet, ikke minst for å få realisert denne bokserien. Jeg avtaler derfor en prat med sentrale folk på museet, tidligere avdelingsleder, nå konservator Torill Wyller og konservator og prosjektleder Bjørg Holsvik.

Sammen med «arbeiderforfatter» Grønna får vi akkurat plass rundt kjøkkenbordet i Verket 20, en av de én-etasjes arbeiderboligene som ble reist i forbindelse med Moss Jernverks virksomhet her fra midten av 1700-tallet og utover. Dette huset er nylig blitt en filial av byens museum. Gata og bebyggelsen som bærer navnet Verket omfatter et tjuetall hus, oppført i slaggstein fra det daværende jernverket, men kledd med rødmalt panel. Gata er tidsriktig renovert av investoren som kjøpte tomta i 2006 og hele fabrikken seks år seinere, og som har planer om boliger, kontor og kultur i både gamle og nye bygninger.

Verdien av arbeiderminner

Jeg har lest de fire bøkene fra Moss, og etter å ha levd i denne byen i tretti år er det mye god nostalgi å hente, men også ny kunnskap. Samtidig som jeg føler det blir mange uvesentlige detaljer og noen ganger veldig privat, og dermed mindre interessant. Enkelte av forfatterne er kanskje inspirert av Knausgård, for til og med kortvarige kjæresteforhold trekkes her fram fra glemselen, med fullt navn på kjæresten.

Har forfatterne helt frie tøyler? Og hva med kvalitetskontroll? Enkelte påstander i bøkene er høyst diskutable, men de blir jo stående for all framtid?

– Vi har små komiteer i arbeid for hver bok, sier Holsvik. Vi leser korrektur og gir råd og forsøker å inspirere hvis skrivinga går treigt, men den enkeltes fortelling skal være personlig og mest mulig upåvirka.

– Jeg kunne vært enda krassere mot investorene som kjøpte oss opp i 2006 og så sakte, men sikkert tømte bedriften for verdier fram mot nedlegginga, sier Grønna. Hadde dere sensurert meg hvis jeg hadde kalt dem noen drittsekker?

– Nei, det skal veldig mye til, sier Torill Wyller.

Men er det så mye sikker kunnskap å hente i disse tekstene? Kolleger, slekt og venner og lokal-historisk interesserte har sikkert utbytte av dette, men kan faghistorikere og museer få noe ut av sånne skildringer?

– Med denne typen beretninger får vi et nærere perspektiv på ting enn perioder og hendelser i historien, svarer Bjørg Holsvik. Det blir på individnivå, i motsetning til kvantitativ faktainnsamling. De to metodene utfyller hverandre.

I en artikkel hun nettopp har fått publisert i årboka Arbeiderhistorie, som utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek³, siterer hun prosjektleder Kaldal ved NTNU. Han mener denne typen nedskrevne minner «kan ha både beskrivende, avslørende og skapende sider som innfallsport til historiske analyser. I denne sammenheng er det interessant å se på hvilke prosesser som har skapt minnene, men også hva minnet kan ha skapt? Hvordan har minnet selv vært med på å forme arbeidernes tenkemåter og handlingsmønster? Slik sett kan minnene gi en ekstra dimensjon når forhold på en arbeidsplass skal analyseres».

Spennende synergier

I denne artikkelen viser Bjørg Holsvik hvordan hun fortolker intervjuene hun har gjort med enkeltpersoner i celluloseproduksjonen, og hvordan hun setter personlige utsagn i sammenheng med andre funn og materiale.

– Bøkene og intervjuene vi gjør er med på å skape spennende synergier, sier hun. Og elementer fra bøkene, ikke minst bildematerialet, inngår jo nå i samlingene. Bøkene aktiviserer samlingene og museet. Og altså forskinga.

Torill Wyller understreker at metoden har en lang tradisjon, også her i landet. Historikeren Edvard Bull d.y. var bane-brytende da han samla muntlige arbeider-minner på 1950- og 60-tallet, som var utgangspunktet for et eget arkiv på Norsk Folkemuseum⁴. Men etter Nasjonalforeningen for Folkehelsens bokserie I manns minne på 1970-tallet er det få eksempler på systematiske bokutgivelser med denne typen innhold. Og den gangen var det mer vekt på bygdeliv enn på byliv og industriarbeidsplasser.

– Vi skulle gjerne gjort flere intervjuer med folk, gjerne ett intervju i uka, legger Holsvik til. Hadde vi bare hatt tid. Hun nevner blant annet skoleelever og folk i forskjellige posisjoner som de har intervjua eller ønsker å intervjue.

– Men det er vel enda vanskeligere å få folk til å skrive sjøl? I alle fall hele bøker?

– Ja, bekrefter Bjørg Holsvik, og for å få noen til å skrive, kan vi ikke legge lista høyt. Med høyere krav enn dem vi har her, ville vi bare fått lærere, funksjonærer og lokale samfunnstopper til å skrive.

Klasseskiller

Bjørn Grønnas bok fra «Cellullosen» er den foreløpig siste om Mosseindustrien, og den har mange kvaliteter ut over hverdagsskildringene. Den kompliserte produksjonsprosessen og de løpende moderniseringene på bedriften beskriver han i tekst og med flytskjemaer, men forståelig også for totalt utenforstående. Denne typen litteratur styrker respekten for moderne fagarbeidere. Samtidig avslører Grønna høy bevissthet om strukturer og skillelinjer, for ikke å si klasseskiller, både innafor og utafor bedriften. Så har han da også vært en markert lokalpolitiker med to perioder bak seg som bystyrerepresentant for Rød Valgallianse på 1990- og 2000-tallet. Han har øvelse fra utallige leserinnlegg og taler. I forhold til de tre andre arbeiderforfatterne er han skarpere og grundigere når det gjelder det reint politiske.

Men Grønna har faktisk mye godt å si om eierne og ledelsen fram til 2006. De lytta i mange sammenhenger til fagarbeiderne. Både Grønna og Holsvik legger i den nevnte artikkelen stor vekt på hvordan bedriften møtte den nødvendige moderniseringa på 1970-tallet og seinere. I motsetning til mange treforedlingsbedrifter overlevde «Cellulosen» i Moss denne overgangen. Helt avgjørende var et langt på vei arbeiderstyrt system for intern opplæring, der Bjørn Grønna sjøl var en pionér og pådriver.

Men så overtok «cowboyene», som de er blitt hetende i Moss, to investorer fra lenger sør i fylket. Oppnavnet deres sier det meste. I sluttkapitlet om nedlegginga er Grønna heller ikke nådig mot den norske staten, som ikke så verdien i å bevare en så sentral produksjon her i landet.

Torill Wyller bekrefter at Bjørn Grønna har vært en spesielt god kilde for dem, også i arbeidet med å få på plass museumsfilialen på Verket, som er åpen hver fredag og søndag. Han har delt på kunnskapen sin om bedriften og arbeidet, formidla flere kontakter og skaffa gjenstander og bilder.

– Jeg har vært invitert til å holde en del foredrag med utgangspunkt i boka, forteller han. Her om dagen var jeg i Moss Arbeiderpartis seniorgruppe. Mange var veldig entusiastiske og hadde sjølsagt mye å tilføye fra sine tidligere arbeidsplasser. Noen funderer nå på å skrive sjøl. Det var 27 veteraner på møtet. Jeg fikk solgt 11 bøker, men flere av de andre hadde den allerede.

Nettverk for arbeiderkultur

Som relativt hyppig museumsgjest under besøk i norske byer, har jeg ikke registrert overveldende mange arbeiderminner av denne typen. Hvor stort er fagmiljøet på dette feltet i Norge, spør jeg Holsvik?

– Jeg er med i det nasjonale nettverket for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av fagfolk fra i alt tretten museer5. Men vi kunne veldig gjerne vært flere, innrømmer hun.

I bokprosessene og i prosjektet har også Stiftelsen industrihistorisk bevarelse i Mossedistriktet spilt en rolle. Denne organisasjonen tok den lokale fagbevegelsen initiativet til, men i styret er både fagbevegelse, industriforening og lokalpolitikere representert. Veteraner fra ulike bedrifter deltar også aktivt i dokumentasjons- og formidlingsarbeidet ved museet i Moss.

Det lokale arbeidet med å samle arbeidsminner i Moss finansieres både av offentlige og private midler. På hjemmesida til Arbeidsarven går det fram at LOs kulturpolitiske utvalg støtta ett delprosjekt om sagbruksindustrien. Men de tre rundt kjøkkenbordet lar det skinne gjennom at de gjerne skulle sett mer entusiasme fra både sentral og lokal fagbevegelse. Som her i Moss.

Noter:

1. http://www.arbeidsarven.net/
2. http://ostfoldmuseene.no/museene/moss_by_og_industrimuseum/
3. Holsvik, Bjørg: Den fleksible operatør. I: Arbeiderhistorie. 2015. S. 113-134.
4. http://arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-nf_arkiv000000004028
5. http://www.arbeidsarven.net/samarb/arbkultnett.htm

De fire bøkene fra Moss er alle utgitt på Flisby’n forlag i Rælingen:

• Olsen, Jan-Erik: Liv og arbeid. 1945–2008. 100 s. 2011.
• Brinchmann, Henry Walter: En kanalgutts erindringer: oppvekst og arbeid 1930–58. 2012. 106 s.
• Torstenson, Irene: 49 år i sol og regn: arbeidsdager ved Helly Hansen og Hansen Protection. 2013. 80 s.
• Grønna. Bjørn A. Et arbeidsliv på Cellulosen. 2014. 110 s.