Det er forsvaret av folket sin rett til å livnære seg av havet – mot storkapitalen sine framstøt for å tilrane seg privat eiendomsrett til disse evigvarende ressursene – som for torsk alene utgjør en årlig fangstverdi på 10–15 milliarder.

Gunnar Aarstein er rektor ved Digermulen skole og kommunestyrerepresentant for Rødt i Vågan.

Det går ei linje gjennom de kystopprørene som har vært her i landet:Kystkampen i Norge står nå om hvorvidt den siste rest av felleseid fisk også skal privatiseres, dvs. om den største flåten i antall, båtene under 11 meter skal få anledning til å kjøpe levebrødet fra naboen, kalt «strukturering».

6. mars 1890 gikk 1500 fiskere til aksjon mot fire dampbåter som hadde sperret av Trollfjorden med kjetting og krevde avgift av fiskerne som ville inn. Bataljen blir kalt Trollfjordslaget og fikk stor betydning for seinere utforming av fiskerilovgivinga. Bl.a. vedtok Stortinget en egen Lofotlov og nedsatte Lofotoppsynet samme år, for å regulere Lofotfisket og håndhever spillereglene. Seinere fikk vi Råfiskloven (1938), som regulerer omsetninga mellom fisker og kjøper i torskefiskeriene,

Under Mehamnopprøret i 1903 reiv fiskerne ned kvalstasjonen som Svend Foyn hadde bygget. Aksjonen førte til ti års fredning av all kval.

Aksjon Kyst-Norge 1973–1975, krevde 50 mils fiskerigrense «mot fremmede makter som vil rane vårt hav». Vi fikk 200 mils økonomisk sone – med smutthull.

Aksjonene i 1989 rettet seg mot fiskeriminister Munkejord (H) sin utestenging av de minste båtene fra retten til å fiske, båter som «ikke var torskeavhengig», som det het. Dette var den endelige avlivinga av fiskarbonden. Som følge av den kampen brøt en del fiskere ut av Norges Fiskarlag og dannet Norges Kystfiskarlag.

Seinere har vi fått Deltakerloven (1999) som sier at ingen kan eie en fiskebåt uten å være aktiv fisker, og Havressursloven (2008), som sier at «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg» og at fiskeriene skal «sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna».

Røkke utfordrer finnmarkingene og fiskerilovgivinga

Under oppbygginga av filetindustrien på 60- og 70-tallet fikk fabrikkene lov til å eie trålere. Det var for å sikre stabil råstofftilgang også i perioder da kystflåten ikke kunne levere. Denne ordninga fungerte stort sett greit inntil Røkke kjøpte opp og så muligheten til stor fortjeneste om han greide å omgå leveringsplikten til fabrikkene i land.

Kystopprøret våren 2014 var en protest mot at Aker, som hadde fått beholde sine trålkonsesjoner på dispensasjon fra Deltakerloven og Havressursloven. Nå fikk han regjeringenes velsignelse til å bryte leveringsplikten og legge ned filet-anlegg som eide trålerne i utgangspunktet, og som var begrunnelsen for at de i det hele tatt eksisterte: å skaffe råstoff til fabrikkene i perioder da kystflåten lå ved kai. Aker-flåten tjener mer på å forsyne filetfabrikkene i Polen og China med råstoff for filet til det europeiske markedet – og som ødelegger markedet for norsk industri.

Organisasjonen Gjenreis Kyst-Norge, som ble startet høsten 2012 organiserte opprøret sammen med Kystaksjonen i Mehamn vinteren 2014. Opprøret spredde seg til alle stedene der Aker har filetanlegg og med markering i Oslo 1. mars. Så langt har Røkke vunnet fram, med støtte fra den forrige og den nåværende regjeringa. Men kampen fortsetter.

«Det er svært alvorlig det som skjer med vårt felles arvesølv,» uttalte Benn Mikalsen fra Båtsfjord, leder for Gjenreis Kyst-Norge under kystopprøret i vår. Videre:

Hvis ikke regjeringa nå bestemmer seg for å handheve det lovverket som finnes, vil vi på sikt være uten fiskerinæring i Norge. Da vil de eneste som har råd til å kjøpe kvoter, være den kinesiske staten og russisk mafia. Det skal ikke bli lett om vi en gang i framtida bestemmer oss for å ta tilbake fiskerettighetene til folket. Da får vi internasjonal rett på nakken! Vi kjemper en kamp for våre barn og barnebarn og deres etterkommere. De skal ikke sitte og se på at fisken svømmer i havet mens børsen bestemmer hvor fisken skal havne.

Mikalsen får støtte fra Arne Pedersen, leder i Norges Kystfiskarlag:

Når trålrederiene motsetter seg leveringsplikten, faller det politiske grunnlaget for kvote-fordelingen med 30 % til trålerflåten bort. Overfør trålkvoten til kystflåten, og industrien kan bli lønnsom, og det vil bli skapt aktivitet på kysten.

Kystflåten er fanget i garnet

Med innføring av omsettelige fartøy-kvoter for kystbåter over 11 meter, kalt strukturering, fikk store deler av kystfiskerne interessefellesskap med fiskerikapitalen. Strukturering vil si at en båteier kjøper et annet fiskefartøy, overfører kvoten til egen båt, og kondemnerer det kjøpte fartøyet. Fisken er dermed privatisert før den er fanget. Ordninga ble innført skrittvis av Ap- og Høyre-statsråder på 1990- og 2000-tallet. Kvoter, som var tildelt gratis av fellesskapet, eies nå av rederiene (i strid med Havressursloven), kjøpes og selges og fungerer som garanti for lån. Kvoteprisen har siden eksplodert. Strukturering har ført til overinvestering i fangstleddet – med påfølgende gjeldsbelastning og negativ egenkapital for størstedelen av næringen. De store kystbåtene har derfor ikke råd til å miste sine privilegier og kjemper for evig-varende kvoter, noe Høyre-regjeringa er mer enn villige til å gi dem.

Strukturpolitikkens vesen er å konsentrere kvoter på færre fartøyer. Men den vil også endre eierstrukturen i kystflåten. Mens båtene til nå har gått i arv i fiskeværene, vil kvoteverdien være så stor at ved generasjonsskifte vil det bare være de etablerte rederiene som har råd til å overta båten. Vi vil få samme utviklinga på eiersida i kystflåten som vi har i havfiskeflåten og i oppdrettsnæringa. Den tendensen vi nå ser, at fiskerisamfunnene har langt færre fartøy og fiskere enn tidligere, vil derfor akselerere.

Fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen?

Nå står sjarkflåten for tur, båtene under 11 meter. Med høringsfrist 4. juli sendte Nærings- og Fiskeridepartementet ut forslag om å åpne for kjøp og salg av fiskekvoter (strukturordning) også for denne flåten, med vilkår om at fartøyene som kvotene opprinnelig tilhørte kondemneres. Dette handler om de 1430 båtene som er ryggraden i fiskeflåten, og som er avgjørende for liv og bosetting langs store deler av kysten og for rekrutteringa til yrket. 70 % av denne flåten hører til i Nord-Norge. I Lofoten er 399 av 588 registrerte fiske-båter under 11 meter, og det etter at staten siden 1989 har gjennomført to kampanjer for å redusere den minste flåten.

Den offisielle begrunnelsen for forslaget er å øke lønnsomheten i flåtegruppa, og «tiltrekke seg kapital», som Aspaker skreiv i landets aviser.

Problemstillinga avvises av Kystfiskar-laget:

Flåten under 11 meter er den som har fangstleddets minste gjeld, er den som bruker minst diesel per kilo fanget fisk og er den ideelle for landbasert fiskeindustri, ferskfisksatsing og bosetting.

Med andre ord lite å profittere på for finanskapitalen.

Omsettelige kvoter i sjarkflåten foreslås nok ikke av omsorg for fiskernes inntekter. Dette handler om å fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen til gavn for bankene, og det handler om ønsket fra de gjeldstyngede større fartøyene og deres kreditorer om å kunne øke kvotegrunnlaget sitt på bekostning av de små. Konsekvensen blir færre båter, utpinte bygder og en høyere terskel for ungdom til å komme inn i fisker-yrket.

Forslaget møter heldigvis motstand fra et stort flertall av høringssvarene, som Nordland og Finnmark fylkeskommuner, Nordland Fylkes Fiskarlag, de fleste lokalavdelingene av Norges Fiskerlag, Norges Kystfiskerlag, Fiskekjøpernes forening og FrP og Rødt sine landsmøter.

Hva vil vi med fiskerinæringa?

I ei tid der borgerskapet ustraffet kan utnytte fiskerinæringa i strid med norsk lov, bør vi andre sloss for formålspara-grafen i Havressursloven:

å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

Oppgaven til fiskerinæringa er ikke å fylle kontoene til aksjonærer i Oslo eller New York. Fiskerinæringa skal skaffe verden mat, men den skal også sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Da er det meningsløst å gi 30 % av fisken til ei tråler-næring som nekter å oppfylle dette mandatet. Av ei totalkvote på 1 mill tonn torsk neste år kunne 30 % gitt kvotegrunnlag for 3700 sjarker eller 1000 femti fots kystbåter – og «lys i husan» i fraflyttingstruede fiskevær. Da ville all diskusjon om strukturering i kystflåten blitt meningsløs.

Skal det skje, vil vi nok trenge nye kystopprør.

Sigmund Aas og Thomas Vestgården:
Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814–2014
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 320 s.

Sigmund Aas og Thomas Vestgården fortjener honnør for å ha samlet en fra før (i all hovedsak) kjent dokumentasjon på statlige norske overgrep. Dette er overgrep alle i Norge bør ha kunnskap om, og denne boka er et bidrag til dette. Synderegisteret dreier seg om overgrep mot etniske minoriteter, mot barnehjemsbarn og sinnslidende, om justismord og sensur av kulturelle ytringer osv., men fortjenestefullt også om f.eks. våpeneksport og hemmelig krigsdeltakelse (i Vietnam). I forordet deler de to forfatterdebutantene sjøl inn materialet i

1) Eksempler på aktive statlige inngrep og menneskerettighetsbrudd (ofte begrunnet med «gode hensikter»)

2) Unnlatelsessynder

3) Interessemotivert – dvs. profittstyrt – praksis. Forfatterne beretter saklig og nøkternt, men det er umulig ikke å bli følelsesmessig berørt. Da er det bra at de også gir en god oversikt over primærlitteraturen de bygger på, så leserne sjøl kan fordype seg i denne.

Boka er lansert som et apropos til 200-årsjubileet – hvilket også framgår av undertittelen Den norske statens mørke sider 1814–2014 – og kan være en nyttig motvekt mot nasjonal sjølforherligelse. Overgrepene mot etniske minoriteter er for øvrig tiltenkt en sjølsagt plass i de offisielle jubileumsmarkeringene. Derimot er det lagt lite vekt på å tydeliggjøre den sterke tråden i norsk historie, der kampen for demokrati og sjølråderett er knyttet sammen. Ved dette jubileet er det faktisk mer tabubelagt å reflektere over hva EØS-medlemskapet gjør med norsk suverenitet og demokrati, enn å omtale historiske overgrep.

Skammens historie er blottet for teori og virkelig analyse. Underteksten er riktignok en advarsel mot etnosentrisme og norsk sjølgodhet – og en oppfordring til å være maktkritisk. Men her er det nesten ikke sammenlikninger med ande stater, som kan fortelle noe mer om hva som var tidstypisk – og hvor en eventuelt må leite etter særnorske forklaringer. Ideene bak handlingene er lite utdypet, og årsaken til at en del typer overgrep er bragt til opphør mens andre vedvarer (eller fortsetter i nye former) er heller ikke forklart. Boka er tjukk som den er med sine 319 sider, og kanskje er det å ønske seg en annen bok å etterlyse mer analyse, men den bidrar lite til å skape historiebevissthet. I verste fall kan den bestyrke oppfatninger om allmenn menneskelig ondskap. Forfatterne er da heller ikke historikere, men har master i henholdsvis menneskerettigheter og statsvitenskap. Antydningen i forordet om at mange av overgrepene skyldes en «godhets»- og «renhetslengsel», kan ha noe for seg, men virker utenpåklistret og er ikke begrunnet.

Baksideteksten sier at «dette er de svakes norgeshistorie», og en samlet framstilling av ofrenes historie dekker et behov. At Marcus Thranes arbeiderforeninger blei knust av staten, er viet plass – og det er også overvåkinga av kommunistene. Men ikke noe tyder på at staten som klassestat eller som imperialistisk, er noe mer enn fremmedord for disse forfatterne. Virkelig systemkritikk er et savn.

Et kapittel skiller seg negativt ut. Det er sluttkapitlet om den 22. juli. Det handler om alt ved beredskapen og den indre sikker-heten sviktet i praksis, og er i hovedsak parafrasering av de offentlige granskningsrapportene. Islamofobi og annet utbredt tankegods, som dannet det ideologiske bakteppet for Behring Breiviks terror, og som ser ut til å ha spredt seg ytterligere i etterkant, er derimot forbigått i stillhet. Den nasjonale læringsprosessen etter den 22. juli må langt på vei sies å ha sporet av. Her har Aas og Vestgården forspilt en sjanse, og da er kanskje heller ikke overraskende at de ikke går inn på spørsmål som er kontroversielle i dag – som asylpolitikken eller behandlinga av sigøynere/rom.

Jørn Magdahl

I Norge feirer vi nå 200 årsjubileet for Grunnloven, en feiring som også av mange oppfattes som en markering av demokratiets opprinnelse her i landet. Nettopp i et slikt år får Wolfgang Streecks bok Kjøpt tid – Den demokratiske kapitalismens utsatte krise en spesiell betydning. Wolfgang Streeck er sosiolog, født i 1946 og direktør for Max-Planck-Instituttet for samfunnsforskning i Köln fra 1995, der han også er professor ved fakultetet for vitenskaper om økonomi og samfunn siden 1999. Før dette var han professor i sosiologi og industrielle forhold ved University of Wisconsin-Madison. I studietiden var han medlem av Sosialdemokratisk høyskoleforbund. Boken er en utvidet fremstilling av hans Adorno-forelesninger i Frankfurt i 2012.

Bokas viktigste påstand er at vi er inne i en periode der det kapitalistiske demokratiet ikke lenger kan opprettholdes, og at vi i tiden fremover må velge mellom kapitalisme uten demokrati eller en form for demokrati uten kapitalisme. Med tanke på at dette er en stadig mer aktuell problemstilling, skal jeg i denne omtalen gi i en fyldig presentasjon av bokens viktigste tanker.

Teoretisk utgangspunkt

Forfatteren starter med å minne om at de rike demokratiene fremdeles er kapitalistiske, slik noen later til å tro, og at de derfor bare kan forstås ved hjelp av en teori om kapitalismen som tar utgangspunkt i nøkkelbegreper som vi finner hos Marx. Frankfurtskolens teorier fra 1970-tallet brukte slike begreper i et forsøk på å forstå hvordan etterkrigstidens økonomi endret seg.

Streecks oppfatning er at teoriene til frankfurterne, representert ved Adorno, Habermas og Offe, i hovedsak inneholdt mye korrekt, men at en fikk noen overraskelser. De mente at det fantes en grunnleggende spenning mellom samfunnslivet på den ene siden og en økonomi styrt av tvangen til kapitalavkastning og kapitaloppsamling på den andre siden. De samfunnsinstitusjonene som oppsto, og særlig de økonomiske og politiske, var kompromisser mellom uforenlige handlingsveier og samfunnssystem som var ustabile og som bare kunne være i balanse rent tilfeldig. Man så ikke at det ofte tar lang tid å demontere samfunnsinstitusjoner. Man må regne med mange motvirkende årsaker og en fantastisk oppfinnsomhet i krisesituasjoner, når det gjelder å bevare det grunnleggende økonomisk-politiske systemet, som f. eks. kapitalismen.

Tre uventete prosesser

Det var særlig tre prosesser som Streeck mener at det legges for lite vekt på. Den første var kapitalismens raske og fremgangsrike overgang eller tilbakegang til såkalte selvregulerende markeder som skjedde gjennom et nyliberalt forsøk på å få liv i den kapitalistiske akkumulasjonen gjennom avreguleringer, privatiseringer og markedsekspansjon av alle typer og i alle retninger. Så var det at forventningene om videre utvikling av legitimitets- og motivasjonskrisen på 1970-tallet ikke ble innfridd. Derimot fikk vi en omfattende akseptering av markedstilpasning og markedsdrevne livsformer gjennom kvinners etterspørsel etter «fremmedgjort» lønnsarbeid og utvikling av forbrukssamfunnet utover alle forventninger. Til sist fikk de økonomiske krisene, som inflasjonen på 1970-tallet og den statlige gjeldsoppbyggingen på 1980-tallet, liten plass innen teorien om en legitimitetskrise.

Kapitalens frigjøring fra sine lenker

Siden 1970-tallet kapitalen gjort opprør mot etterkrigstidens blandingsøkonomi, og de ekspanderende arbeids- og produksjonsmarkedene oppnådde stor popularitet. De økonomiske krisene henger sammen med det. Foreløpig har de kulminert i krisen for bankene, statskassene og den økonomiske tilveksten nå (2012–13).

Den globale kapitalismens «frigjøring fra sine lenker» i siste tredjedel av 1900-tallet følger av kapitaleiernes og de kapitalavhengiges fremgangsrike motstand mot de krav som kapitalismen ble tvunget til å godta etter 1945, for å bli akseptabel igjen under de politiske betingelser som da eksisterte.

Hvordan legitimiteten ble opprettholdt

Det kapitalistiske systemet som markeds-økonomi fikk ifølge Streeck ny kraft gjennomen statlig politikk for å kjøpe tid for systemet med penger. Det sikret det nyliberale samfunnsprosjektet som forbrukssamfunn en lojalitet fra massene som teorien om seinkapitalismen ikke kunne forestille seg. Først økte en pengemengden, så sørget en for økning i den statlige gjelden, og dernest sørget en for en sjenerøs tildeling av kreditt til de private husholdningene.

Etter hvert ble disse strategiene oppbrukt ved at de begynte å underminere funksjonsevnen til den kapitalistiske økonomien, som blant annet er avhengig av de kapitalistiske forventningene om at en rimelig avkastning respekteres og blir tilgodesett. Slik oppsto legitimitetsproblemet gang på gang, ikke så mye blant massene som hos kapitalen. Det kom frem i kriser for reproduksjon og akkumulasjon, noe som igjen vekket uro for systemets legitimitet i de demokratisk styrkete befolkningene. Liberaliseringen av den politiske økonomien og immuniseringen mot demokratisk trykk nedenfra ble så drevet på for å gjenvinne «markedenes» tiltro til systemet.

Demokratiets avvikling

Krisehistorien etter 1970-tallet er en utvikling av en gammel og grunnleggende spenning mellom kapitalisme og demokrati –en gradvis oppløsning av det tvangsekteskapet mellom dem som ble arrangert etter 2. verdenskrig. Da den demokratiske kapitalismens legitimitetsproblem ble til et akkumulasjonsproblem for kapitalen, måtte den kapitalistiske økonomien stadig mer befris fra demokratisk innblanding for å løse dette problemet. Så ble plassen for å sikre en massebasis for den moderne kapitalismen forskjøvet fra politikken til markedet, som en mekanisme for å skape de kapitalistiske grunnmotivene greed and fear, samtidig som økonomien ble immunisert mot demokrati som massedemokrati.

Fra keynesianisme til hayekianisme

Dette var en omdanning fra det keynesianske politisk-økonomiske institusjonssystemet fra etter krigen til et hayekiansk økonomisk regime. Friedrich August von Hayek (1899–1992) var en østerriksk økonom som er kjent som en av liberalismens fedre og en inspirator for hele denne ideologien. Etter krisene er gjeldsstaten i ferd med å forvandles til en konsolideringsstat, og fullbyrder det europeiske statssystemets og dets politiske økonomis brudd med den keynesianske etableringsfasen.

Det er i denne forbindelse interessant at forfatteren viser til en artikkel som Hayek skrev i tidsskriftet New Commonwealth Quarterly allerede i 1939, som kan leses som en planskisse for det EU som seinere er skapt. Forvandlingen av EU til et middel for å frigjøre den europeiske kapitalen fra en spe begynnelse på 1970-tallet og videre på 1980-tallet betød rask avdemokratisering av økonomien og parallell avøkonomisering av demokratiet med det mål å få befestet markedsrettferdighetens hegemoni over den samfunnsmessige rettferdigheten – dette er en hayekianiseringen av den europeiske kapitalismen.

EU sine tiltak innskrenker stadig mer den nasjonale sjølråderetten til unionens nasjoner. Konsolidering av offentlige finanser og minsking av statlig gjeld skal forsikre finansmarkedene om at deres krav kan imøtekommes, og at de i tvilstilfeller kommer til å prioriteres fremfor medborgernes.

Ifølge Streeck ser vi her et langsiktig sammenfall mellom det kapitalistiske demokratiets samfunnspakt i overgangen til en konsolideringsstat og nødvendigheten av fiskal disiplin. Det krever en branngate mellom økonomi og politikk som gjør det mulig for markedet å fremme sin versjon av rettferdighet uten å bli hemmet av politiske inngrep. Da må samfunnet tåle økonomiske ulikhet. Den utkoblete overflødige befolkningen må derfor lære seg å se på politikk som underholdning for mellomsjiktene som den ikke kan forvente seg noe av. De henter sin identifisering og sine tolkninger av verden fra den globale kulturindustriens drømmefabrikker, ikke fra politikken. De gigantiske profittene her tjener også til å legitimere en hurtig økende merverdislusing til stjerner i andre bransjer, særlig pengeindustrien.

Et annet grunnlag for kapitalismens videre frigjøring fra inngrep som er demokratisk motivert, er et nyprotestantisk mellomsjikt av humankapitaleiere som vil ha «prestasjonsrettferdighet» og konkurranse, og som derfor er svært opptatt av å investere i sin egen og sine barns fremtid, med forbruksnormer som er så krevende at kollektive ikke duger.

Nyutviklet statssystem

Streeck ser tre viktige momenter i omdanning til konsolideringsstaten. Først betyr konsolidering nesten alltid nedskjæring i statlige utgifter. Skatteøkninger vil med andre ord ikke finne sted i særlig grad. Så nedskjæringene vil først og fremst ramme dem som på grunn av sine lave inntekter lever på sosiale bidrag. Sysselsettingen i offentlig sektor vil bli ytterligere redusert, og presset på lønnene der vil øke. Vi vil få nye privatiseringsbølger og fortsatt økende lønnsforskjeller. Offentlig pleie, omsorg og utdanning kommer mer og mer til å differensieres etter ulike gruppers kjøpekraft. Nedskjæringen vil ytterligere befeste markedets stilling som den viktigste mekanismen for fordelingen av muligheter i livet, og slik fortsette det nyliberale programmet for en omdanning eller avvikling av etterkrigstidens velferdsstat. Til slutt vil mer av statenes utgifter bli bundne i stedet for å kunne anvendes etter egen oppfatning og til nye programmer som reagerer på endrete problemer i samfunnet. Flere trenger hjelp under krisene og de totale utgiftene vil derfor ikke minke, selv om den enkelte stønadsmottaker kan få en smertefull nedskjæring i sine inntekter. Denne utviklingen rammer særlig hardt investeringer i fysisk infrastruktur samt politikk for familie, utdanning, forskning og aktivt arbeidsmarked.

Det finnes andre muligheter til å finansiere flere positive tiltak også innenfor kapitalismen, men det er usannsynlig at disse vil bli brukt eller at de vil løse de grunnleggende problemene på sikt.

Tiltak for tilvekst

Streeck går i detalj inn på forskjellige prosjekter i Europa for å få i gang tilveksten igjen, og påviser at de er lite virkningsfulle. Han ser på fire linjer i EUs og de ledende statenes handlingsmønster siden krisen begynte. For det første må «markedene» spares for kostnader med å «redde» stater som ikke kan betale. Bare de andre statene, dvs. deres medborgere, skal betale. For det andre må banker i krise ikke nasjonaliseres, men reddes med allmenne midler, og så ubemerket som mulig, for ikke å skape sinne hos dem som rammes av denne politikken. Det må skjules i budsjetter og regnskaper. For det tredje skal en ikke la stater som ikke kan betale, gripe til statsbankerott eller ensidig omfordeling av gjelden sin. I nødsfall må de få kassatilskudd for å betale ut sine kreditorer slik at disse i fremtiden er beredt til å gi de konsoliderte gjeldsstatene kreditter. Også dette må skjules best mulig. For det fjerde må en mulig allmenn nedskriving av statsgjeldene, for å bidra til en løsning av krisen, foregå mykt og over lang tid, blant annet for å gi de store og sanksjonssterke investorene mulighet til å beskytte sine aksjeverdier gjennom omplasseringer. Også til dette trengs eksperter som kan tenke ut hvordan regjeringer kan få ned statsgjelden på småsparernes bekostning, ved hjelp av økt inflasjon og lave renter og tiltak for å tvinge banker og forsikringsselskap til å investere i statspapirer.

Den politisk-økonomiske klassen synes å tro på at det er mulig å styre Europa med fast hånd. En slik sterk sentralmakt er helt OK for demokrater som håper at de en gang skal kunne demokratisere den. Liberalerne støtter den på sin side så lenge målet er hayekiansk med frigjøring av markedene fra alle former av politiske korrigeringer og bruk av statens styrke til å avskaffe seg selv som intervensjonsstat. Ideen om å kunne styre slik er selvfølgelig en illusjon, selv om den er nødvendig.

Motstand mot konsolideringsstaten

Streeck legger med rette stor vekt på at partier, valg, parlament blir en bremse for marsjen inn i konsolideringsstaten. Konstruktiv opposisjon for reformer innenfor det kapitalistiske systemet som kommer arbeiderne og deres organisasjoner til gode og hjelper kapitalismen til å løse produksjons- og reproduksjonsproblemer, som den ikke kunne løse med sine egne institusjoner, er blitt umulig.

Hvis en ikke vil nøye seg med å betale på gjeld hele livet, gjenstår bare destruktiv motstand, innrettet på å skade og ødelegge systemet. Det kan ta lang tid før denne innsikten gjør seg gjeldende. Men det virker som om stadig flere medborgere i Europa føler at regjeringene deres ikke tar dem på alvor. Kritiske intellektuelle bør ifølge Streeck derfor prøve å forsterke denne følelsen i stedet for å bekymre seg for sin egen anseelse blant dem som har hegemoni.

De som protesterer mot denne fortellingen i Spania og Portugal, kaller seg «indignados». Vi oversetter det ofte med «de opprørte», men direkte oversatt betyr det «de som blir behandlet med forakt og krenkes i sin verdighet». En effektiv samfunnsmessig motstand mot konsolideringsstaten må uttrykke sin vrede mot den postdemokratiske kapitalismens uforskammete oppførsel. På samme måte må en motstandskraftig bevegelse mot «finansmarkedenes» angrep på demokratiet først bestride legitimiteten i pengefabrikkenes krav på å få innløst den gjelden som tar beslag i de små menneskenes liv. Suverene stater kan, i motsetning til privatpersoner, nulle ut gjelden sin eller rett og slett innstille betalingene sine.

Foretak kan under kapitalismen gå konkurs, likvidere gjelden sin og dermed starte opp igjen. Er det da noen grunn til at vanlige mennesker, i for eksempel Hellas, skal betale ned gjelden for en stat og banker som har lånt opp midler i deres navn for å fylle kassene, fordi de som virkelig er rike ikke har betalt sine skatter? Nå må grekere med lav og middels inntekt gi avkall på behandling ved sykdom og på pensjoner for å betale for en økonomisk politikk som ganske ubemerket er blitt lurt eller prakket på dem av et sammensvoret fellesskap av nasjonale politikere, regjeringer i andre land, internasjonale organisasjoner og globale finansinstitusjoner, uten at de har fått forklart risikoene på noen skikkelig måte.

Det er også verdt å merke seg at Streeck viser hvordan den profesjonelle statsvitenskapen ofte undervurderer det han kaller den moralske indignasjonens politiske produktivkraft. Den vet derfor ikke hva den skal gjøre, når den ser at konsolideringsstatens nye og gamle regenter viser stor frykt for vreden blant de som kjenner seg sviktet og lurt av den globale finanskapitalismens løsningseksperter.

Forestillingen om at «markedene» skal tilpasse seg menneskene istedenfor omvendt, sees i dag på som vanvittig, og i dagens virkelighet er den selvfølgelig det. Men den kan bli mer realistisk om den blir fremført gang på gang utenfor det institusjonaliserte demokratiets stengte kanaler. Nå kan ikke opposisjonen mot konsolideringsstaten gjøre mer enn å strø sand i maskineriet på kapitalens tilstrammingspolitikk og -diskurs. Men den kan øke de styrendes redsel for at medborgerne, like mye som investorene, kan gripes av «panikk» og reagere «irrasjonelt». Selv om de ikke har sedler som argumenter, men bare ord, eller kanskje gatesteiner.

Hva kommer nå?

Det oppfinnes stadig nye triks for at kapitalismen på krita, som havarerte i 2008, skal få oppleve en ny vår. Det er tvilsomt at dette kan utsette kapitalismens legitimitetskrise i tiår eller mer. Tilveksten i de utviklete kapitalistiske økonomiene etter krisen i 1982–83 steg fra 2,25 % til 4 % i 1988, for så å synke til 2,25 % igjen i 1993–95. Så kom en ny stigning til 3,25 % i år 2000 og etter det et fall til 2,25 % i 2005, en stigning til 2,2 % i 2007 og så et fall til 1 % i 2009 og ca 0,7 % i 2011. Det eneste alternativet vil være å gå tilbake til inflasjonsøkonomien. Den vil lett komme ut av kontroll fordi den ikke er drevet av arbeidsmarkedet, men av sentralbankene som beskytter långiverne ved å redde de som har gjeld. Det vil ikke først og fremst ramme formueseierne, som i en verden med fri flyt av kapital mye lettere kan hoppe fra valuta til valuta, men de stadig større skarene av pensjonister og bidragsmottakere. Lønnsmottakerne vil og rammes fordi de ikke lenger har sterke fagforeninger som kan sørge for at lønnene holder tritt med inflasjonen. Som massedemokratisk instrument for pasifisering vil inflasjon i dag utspille sin rolle raskere enn før. Risikoen for at den tvert imot vil lede til misnøye og politisk ustabilitet, er enorm.

Det er mot en slik bakgrunn at Streeck rett og slett stiller spørsmålet: Kanskje vi nå, til forskjell fra 1970-tallet, faktisk lever under sluttfasen for etterkrigstidens politisk-økonomiske formasjon, slik datidens kriseteorier forutså og rett ut ønsket seg, om enn i en annen form.

Kapitalisme eller demokrati?

Hvis den konsolideringsstatlige kapitalismen ikke lenger klarer å skape en illusjon om rettferdig fordelt tilvekst, kommer det øyeblikket når kapitalisme og demokrati må gå hver sin vei. Det sannsynlige resultatet i dag vil da etter forfatterens oppfatning være en fullbyrding av den hayekianske samfunnsmodellen: det kapitalistiske markedsøkonomiens diktatur beskyttet mot alle demokratiske korrigeringer. Dens legitimitet er avhengig av i hvor stor grad det som en gang var statsfolket, har lært seg selv å se på markedsrettferdighet og sosial rettferdighet som samme sak. I tillegg kreves et instrument som kan sørge for at de som ikke vil akseptere dette, blir holdt ideologisk marginalisert, politisk desorganisert og fysisk i sjakk.

Alternativet til kapitalisme uten demokrati vil da være demokrati uten kapitalisme, i det minste uten kapitalisme slik vi nå kjenner den. Det er en annen løsning enn den hayekianske, men i motsetning til sistnevnte så ligger den ikke i forlengingen av den historiske trenden, men krever tvert imot en omkasting av den. Derfor fremstår den i dag som urealistisk.

Kamp for mer demokratisk kontroll med markedene

Fordi denne løsningen er urealistisk akkurat nå, må dagens motstand, selv om den går ut fra at den demokratiske kapitalismen ikke har innfridd sitt løfte, ikke legge skylden på demokratiet, men på kapitalismen. Det handler om forbedringer for dem som er blitt utestengt fra den nyliberale veksten, eventuelt på bekostning av samfunnsfred og tilvekst. Demokratipolitisk sett må det først og fremst handle om å gjenopprette institusjonene etter fire tiår med nyliberal rasering og så bra som mulig forsvare restene av og bygge opp igjen de politiske institusjonene som er best skikket til å modifisere markedsrettferdigheten, eller rett ut erstatte den med sosial rettferdighet.

I denne sammenhengen understreker Streeck at det mer enn noen gang er meningsfullt å snakke om demokrati. I dag må demokratisering bety å bygge opp institusjoner som kan brukes til å legge markedene inn under demokratisk kontroll igjen. Arbeidsmarkeder som åpner for sosialt liv, marked for varer som ikke ødelegger naturen, markeder for lån som ikke forfører til masseproduksjon av uoppfylte løfter. Før dette kan settes på dagsordenen, trengs minst flere år med politisk mobilisering og stadige forstyrringer av den fremvoksende samfunnsordenen.

Ut av euroen – ut av EU-systemet

Et gjennomgangstema hos forfatteren er en diskusjon av EU-systemet og dets aktuelle utviklingstrekk. Her viser han ikke minst hvordan innføringen av euroen skapte et Euroland som lå nær idealet om en markedsøkonomi som gjennom politikk ble befridd for politikk: en politisk økonomi uten parlament og regjering. Et slikt Euroland består av formelt selvstendige nasjonalstater, men de har for evig frasagt seg retten til egen valuta og dermed muligheten til å forbedre sine medborgeres økonomiske situasjon gjennom devaluering. Dermed eliminerte euroen et viktig politisk handlingsrom og forpliktet de deltakende landenes regjeringer, selv om de ønsket befolkningens sysselsetting, velferd og sosiale trygghet, til bare å anvende de nyliberale instrumentene for indre devaluering: økt produktivitet og konkurransekraft gjennom mer fleksible arbeidsmarkeder, lavere lønner, lengre arbeidstider, høyere andel i arbeid og en velferdsstat innrettet på vareproduksjonssystemet. Han sier at det fører til en situasjon der tiltak som utløser problemer, fører til nye tiltak som betyr mer av det samme, frem til oppløsning av det nasjonale demokratiet. EU-systemet er helt uegnet til å løse de problemene som har oppstått. Vi må ut av EU-systemet og gjenopprette nasjonalstatene, med det økte handlingsrom for demokratisk påvirkning som ligger i dette.

På den fristilte kapitalens alter

Med diagrammer, tall og argumenter søker Streeck å vise at det er hold i hans påstander. Han viser at det er en tydelig fare for at demokratiet kan bli redusert til en kombinasjon av rettsstat og offentlig hjelp, og at denne prosessen med avdemokratisering av kapitalismen og avøkonomisering av demokratiet har gått langt selv i Europa, ja, kanskje nettopp her.

Om vår tid også er en sluttfase for kapitalismen, må likevel forbli et åpent spørsmål. Det avhenger av om kapitalen klarer å kontrollere befolkningen gjennom en varig periode med kriser og elendighet, eller om det kan oppstå en motstand som kan oppheve hele systemet.

Gjennom kamp mot EU for nasjonal sjølråderett er det kanskje mulig å vinne tid slik at massebevegelser kan vokse frem som kan sikre en utvikling fra kapitalisme uten demokrati til demokrati uten kapitalisme. Og i denne tid er det selvsagt ikke noe uoverkommelig paradoks at partier som vil ha Norge helt inn i EU, eller som støtter EØS-avtalen, feirer det kapitalistiske demokratiet i Norge som de nettopp er i ferd med å ofre på den fristilte kapitalens alter.

Som det forhåpentlig har gått fram av denne bokomtalen, er Wolfgang Streecks bok et meget viktig bidrag til å forstå den økonomiske krisen og dens politiske virkninger. Særlig interessant er det europeiske perspektivet. Forslagene til handlingsvalg kan alltids diskuteres, men ellers synes hans påstander å være godt underbygget. Det finnes mange bøker på fremmede språk med marxistisk inspirerte analyser av den krisetiden vi er inne i, men få er oversatt til norsk. En bok om emnet oversatt til svensk, som ligger så nært vårt eget språk, gjør den særlig velkommen.

Terje Valen

I de siste åra har det kommet flere bøker om kvinnekampens pionerer her til lands. 100-årsjubileet for stemmerett for alle blei da også innledet med Magnhild Folkvords portrett av Fredrikke Marie Qvam, som fikk sin velfortjente omtale i Rødt! nr. 1/2013. I tillegg har Elisabeth Aasen gitt en brei oversikt over kjente kvinner – ikke minst forfattere – i 1800-tallets kvinner (Pax forlag, 2013), der hun også retter blikket utover Norges grenser. Sist ut i denne rekka er biografien om Fernanda Nissen, som er ført i pennen av Mari Jonassen. Hun er framstående historiker og fagbokforfatter, og det er ikke mer enn to år sida hun var ute med boka om Ragna Ullmann Nielsen, stemmerettsforkjemper og den fremste talskvinnen for fellesskolen.

Farvel til et borgerlig miljø

De fleste av forgrunnsfigurene i den tidlige stemmeretts- og kvinnekampen sprang ut fra et borgerlig–demokratisk, liberalt og nasjonalt miljø, gjerne med forankring i partiet Venstre. Slik var det også lenge med Fernanda, født Thomesen, som vokste opp i en velstående rederfamilie i Kragerø, med en belest far som en periode også møtte på Stortinget. Bare 16 år gammel ble hun sendt til hovedstaden for å få lærer- og guvernanteutdanning fra Nissens pikeskole. Raskt kom hun inn i et kulturradikalt miljø, som også var påvirket av tidas bohemer. Bare 19 år gammel giftet hun seg med Lars Holst, en sentral venstreredaktør og radikal stridsmann i Bergen, som kort etter overtok som redaktør av Dagbladet. Slik kom hun også tidlig inn i kretsen av kunstnere og intellektuelle, noe som også inkluderte et vennskapsforhold til Bjørnstjerne Bjørnson.

Når denne biografien fortjener særlig oppmerksomhet, er det fordi den forteller om hvordan Fernanda Holst – som hun lenge var kjent som – etter hvert skilte seg ut i sitt politiske og ideologiske valg. Under møtet med det industrikapitalistiske systemet sa hun farvel til sitt borgerlig–liberale miljø. Isteden sluttet hun seg til kampen for sosialismen, meldte seg inn i Arbeiderpartiet og så frigjøring av arbeiderklassen som en forutsetning for kvinnefrigjøring. Men fortsatt beholdt hun en viss tvetydighet i sitt kvinnepolitiske syn, og hadde berørings-punkter med både forskjellsfeminisme og likhetsfeminisme, som det litt skjematisk heter. Det siste betydde at hun kjempet for likestilling og mot det bestående systemet, men samtidig la hun vekt på både særvern for kvinner i det brutale arbeidslivet, og var opptatt av kvinners rolle som omsorgsperson med forankring i det biologiske moderskapet. Det var kapitalismen – og ikke menn i seg selv – som var hovedfienden, men kvinner hadde etter hennes syn også en del felles utfordringer uavhengig av sosial klasse.

Streik og sosialisme

Et avgjørende vendepunkt var møtet med den store streiken som kvinnelige fyrstikk-arbeidere gjennomførte i 1889, og som rettet seg mot lang arbeidstid, sultelønn, manglende organisasjonsrettigheter og de store helseskadene som skyldtes fosfordamp. Som fortalt av Mari Jonassen i det utdraget av boka som er gjengitt på annen plass i dette nummeret (se side 40) deltok hun på det første streikemøtet, og blei sterkt grepet av de fortellingene hun fikk høre. Det samme gjorde for øvrig Bjørnstjerne Bjørnson, som på talerstolen lot seg rive med av stemningen, og erklærte seg som sosialist. En annen som tiltrakk seg hennes oppmerksomhet ved denne anledningen, var lege Oscar Nissen. Han var en av arbeidernes fremste støttespillere, og det vakte stor oppsikt da han viste fram forskjellige stadier av fosforskader, som tannløshet, ødelagte kjever og forvridde ansikter. Selv om hun kom utenfra, blei Fernanda (Holst) en av de kvinnelige fyrstikk-arbeidernes første formenn, som det het den gang. Hun representerte dem også på det store arbeidermøtet i Drammen året etter, der Oscar Nissen var talsperson for Tjenestepikenes Særlag, og holdt foredrag om deres arbeidsforhold.

Møtet med Oscar Nissen utviklet seg raskt til en dramatisk kjærlighetshistorie som kostet dem begge mye, de var jo gift på hver sin kant. Dette var en offentlig skandale, selv før tabloidpressas dager. Mange familiemedlemmer og venner slo handa av henne, og hun blei fratatt omsorgen for sine to barn. Etter flere år og mye motgang inngikk de ekteskap i 1895. De måtte til Sverige for å finne noen som var villig til å vie dem, ved Kongelig bevilgning hadde de nemlig fått lov til å oppløse sine tidligere ekteskap, men i det samme vedtaket het det at det var forbudt for dem å gifte seg med hverandre (!) Før vielsen hadde de i lengre tid vært samboere, det var som en kriminell handling å regne under konkubinatloven. Underveis får vi vite hvordan to sterke personlighetene påvirket hverandre, hun blei mer sosialistisk, og han forsto mer av feminismen. Det siste var det utvilsomt behov for, ettersom Nissen tidligere hadde deltatt i sedelighetsdebatten med advarsel mot å stille samme krav om «reinhet» til menn og kvinner. Hans argument – som lege – gikk ut på at ikke mer enn ti prosent av kvinnene hadde kjønnsdrift. Sammen utviklet de også ei radikal og kompromisslinje i unionsspørsmålet og i kampen for republikk, og de tilhørte det mindretallet som kritiserte Karlstadforliket i 1905 og ettergivenheten overfor svenske krav for å unngå krig.

Lokalpolitiker i arbeiderkvinnenes tjeneste

Oscar Nissen blei snart sentral i Arbeiderpartiet, blant annet som redaktør av Social-Demokraten (i dag: Dagsavisen) i en periode og partileder fra 1906. Fernanda Nissen fikk på sin side en lang karriere som journalist og skribent både i samme avis og magasinet til Arbeiderpartiets kvinneforbund (Kvinden). Hun var en av landets første kvinnelige journalister, på samme måte som hun var den første kvinne som blei styremedlem i Arbeidersamfunnet.

Ikke minst blei Fernanda Nissen kjent og aktet som bok- og teateranmelder, samtidig som hun kjempet for litteratur og teaterkunst som kom alle samfunnsgrupper til gode. Hun behøvde ikke å bli minnet på at mange arbeidere ikke hadde råd til å se de forestillingene hun anmeldte. Deretter var det lokalpolitikken som kalte på hennes innsats, og i flere perioder var hun medlem av Oslo bystyre. Ved valget i 1916 fikk hun flest stemmer av alle, det var et tegn på hennes popularitet. Men selv om hun fikk flere stemmer enn Carl Jeppesen, var det han som blei ordfører. Som folkevalgt var det alltid kampen for arbeidsfolks kår – og da særlig arbeiderkvinnene – som opptok henne. Ikke minst handlet det om boliger, utdanning, arbeidervern og åttetimersdag.

En egen kampsak var utbygging av et offentlig bibliotek, med filialer på østkanten, og som medlem av bibliotekstyret arbeidet hun også for å få inn flere bøker om sosialisme og marxisme. Få kunne måle seg med henne når det gjaldt allsidighet, arbeidskapasitet og kampglød. Mye av virksomheten blei gjort på fritida etter at hun i 1913 blei en av landets to første offentlige filmsensorer.

Internasjonalismens sammenbrudd

Allerede i 1911 døde Oscar Nissen, og det blei noen tunge år framover. Det skyldtes også mørke tider under verdenskrigen, som gikk hardt inn på en internasjonalt orientert sosialist. Som særdeles språkmektig var Fernanda Nissen med i ledelsen i den andre internasjonalens kvinneforbund, der Clara Zetkin var en revolusjonær drivkraft. Den planlagte kongressen i august 1914 måtte avlyses, og Nissen skreiv mange oppgitte artikler om hvordan de tyske sosialdemo-kratene – med Karl Liebknecht som hederlig unntak – hadde stemt i Riksdagen for krigsbudsjetter og sendt landets ungdom ut i krig for keiser, fedreland og storkapital. Samtidig fulgte hun utviklinga i Russland nøye, og overfor en hetskampanje i borgerlige aviser svarte hun med å minne om hvordan forholdene var under tsarens tyranni og slaveri:

Ingen revolution kommer mild, balansert og ordnet; men i Russland maa den komme voldsommere, mere vekslende, mere uordnet enn andre steder.

Samtidig mente hun at forholdene i Norge var annerledes, og det ikke var en riktig vei å følge eksemplene med arbeider- og soldatråd. Ettersom hun også advarte mot den mer eller mindre syndikalistiske retninga som Martin Tranmæl vant fram med, følte hun i 1919 at partimedlemskap ikke lenger var mulig.

Bare ett år seinere, i 1920, døde Fernanda Nissen etter mange år med utmattelse og dårlig helse. Dødsfallet fant sted i Paris, men den nære vennen Hulda Garborg brakte hennes urne med seg hjem. Det var store sørgehøytideligheter og mange minnemøter for en folkekjær politiker, der også den nye ledelsen for Arbeiderpartiet – med Kyrre Grepp i spissen – deltok med taler og kranser. Bruddet med partiet i det siste leveåret skulle ikke skygge for hennes sentrale plass i arbeiderbevegelsens gjennombruddsår.

Et så rikt og mangfoldig liv, med mange nedturer og kamper på det personlige plan, har nå fått et verdig minnesmerke i bokform. Mari Jonassen har gravd i store mengder kilder, deriblant en lang brevveksling med den svenske dikteren Gustaf Fröding, og utmerker seg med et solid faghistorisk håndverk. Språket er nøkternt, og uten fakter. I tråd med de beste biografier, er det også en god balanse mellom de store linjer, historisk kontekst og innsikt i de personlige dramaer som også kjennetegnet Fernanda Nissens liv. Det fanges godt opp i undertittelen: Kjærlighet og arbeid. På denne måten forstår vi mer både av kvinnekampens og den tidlige sosialismens historie i vårt land.

Tore Linné Eriksen

8. mars er et godt utgangspunkt for å løfte fram kvinnekampens pionerer både i vårt eget land og internasjonalt. Her hjemme har det kommet nye biografier om blant annet Fredrikke Marie Qvam og Fernanda Nissen (se nedenfor), men de som leser engelsk, har også mye å glede seg over. Her skal vi se på tre par ferske eksempler på det siste.

Salam Khalidi: Arabisk feminisme og kamp mot imperialisme

Det er bare å innrømme det: Før jeg kasta meg over denne bok, hadde jeg ikke en gang hørt navnet Anbara Salam Khalidi. Trolig er dette er en skjebne jeg deler med mange andre uvitende barbarer i vår usivil-iserte del av verden. Hennes memoarer blei utgitt i sin originalutgave på arabisk i 1978, men kom først i engelsk språkdrakt i fjor, så det finnes jo en slags unnskyldning. Oversettelsen er foretatt av hennes sønn, Tarif Khalidi, som er professor i arabiske studier ved American University i Beirut.

Anbara vokste opp som en av tolv søsken i en av Beiruts ledende sunni-muslimske familier i 1897, der en vidsynt far blant annet hadde viktige politiske og administrative posisjoner under tidas koloni-makt, det vil si det tyrkisk-osmanske riket. Anbara Salam skilte seg dermed ut med foreldre som både ville og hadde muligheter til å la døtrene få høyere utdanning, som inkluderte språkstudier i fransk og engelsk. Knapt noen andre kvinner har skrevet om denne historiske epoken, og selvbiografien byr derfor på et sjeldent tidsbilde sett med kvinneøyne. Det gjelder også de katastrofale virkningene som den første verdenskrigen medførte for samfunnet, ikke minst for fattigfolk. Resultatet av krigen, som langt på vei handlet om imperialistisk rivalisering, endte med det osmanske imperiets sammenbrudd. Istedenfor å oppnå selvstyre, blei Libanon skilt ut og lagt under ei ny koloni-makt, denne gang Frankrike. Det er nå for alvor vi får et innblikk i de mange organi-sasjoner og kvinnenettverk som Anbara Salam engasjerer seg i, ofte i ledende posisjoner. Hun beskriver kamp for endringer, men det er ikke noen ensom kamp, og lesere i vår del av verden får et bilde av mange, sjølstendige og sterke kvinner som spiller en viktig rolle i samfunnslivet, altså noe annet enn det rådende stereotypier går ut på. Kvinneorganisering og feministisk ideologi er altså ikke et monopol for «den første verden», og er ikke bare forankret i impulser utenfra. Et viktig poeng i boka er derfor kontakter og sammenlikninger på tvers innenfor den islamske og panarabiske verden.

Som den første kvinnen fra sitt hjemland kaster Anbara Salam sløret, det skjer under et møte i London i 1928, og det vakte naturlig nok stor oppsikt. (Det var det samme flere egyptiske feminister hadde gjort fem år tidligere.) Hun avviste også arrangert ekteskap, selv om det ikke manglet gode – og dårlige – forslag, og levde derfor aleine til hun var 30 år. Da møtte hun Ahmad Samih Khalidi, som hørte til en palestinsk familie i Jerusalem med røtter tilbake til 1000-tallet. Han var særlig engasjert i arbeidet med palestineres rettigheter og muligheter for utdanning, ikke minst som leder av Arab College fra 1925 til 1948. Etter at de giftet seg, forstår vi klart av selvbiografien at hun ble en del av den palestinske frigjøringskampen. I første omgang betyr det at hun får stifte bekjentskap med en ny koloni- og okkupasjonsmakt, ettersom området lå under britisk styre. I 1948 fulgte så den dramatiske – og traumatiske – ut-drivingen fra sitt nye hjemlandet under sionistisk framrykking (Nakba). Den feministiske og antiimperialistiske kampgløden får en alvorlig knekk, selv om hun optimistisk tenker: Vi kommer snart tilbake. Men slik gikk det som kjent ikke, og det er ingen snarlige utsikt til at hennes etterkommere kan få se sitt okkuperte hjemland. Den mørke tonen forsterkes allerede i 1952 da hun mistet sin mann og kampfelle, og at hun da måtte oppleve den tragiske borger-krigen i Libanon på nært hold.

Selvbiografien er skrevet av en beskjeden kvinne, som aldri framhever seg selv. Nesten i forbifarten får vi vite om hennes litterære bragder som en mester i det arabiske språket, blant annet gjennom oversettinger av flere greske klassikere, blant annet Homer. I motsetning til mange selvskrytende biografier, fra både menn og kvinner som på langt nær har spilt en så viktig historisk rolle, er dette derfor et lavmælt – men inderlig – monument over arabisk feminisme og ukuelig kamp mot skiftende okkupasjonsmakter i Midtøsten.

Pankhurst: Stemmerett, sosialisme og anti-fascisme

Fra Midtøsten går turen til Storbritannia, der Pankhurst-navnet er en kjent del av historien, særlig knyttet til «suffragetter» og kampen for stemmerett for alle. Mest kjent er nok Emmeline Pankhurst, som stiftet Women´s Social and Political Union (WSPU) sammen med datteren Christabel, men som på eldre dager endte som parlamentsmedlem for det konservative Tory-partiet. Men det var også flere døtre i familien, en av dem var Sylvia. Hun gikk tidlig sine egne veier, og har høyst fortjent fått sin biografi i den nye serien med samletittelen Revolutionary lives, som gis ut av det radikale London-forlaget Pluto Press. (Blant andre i denne serien er Hugo Chavez, Salvador Allende og Leila Khaled.) Forfatter er historikeren Katherine Connelly, som på beundringsverdig kort plass tegner et fint portrett basert både på kjent litteratur og nye kilder. Det er spennende lesning med levende nærbilder både fra oppvekst med opprør mot ulikhet, kritikk av morens organisasjon, et rikt liv som bildekunstner i møte med diskriminering, brudd med sitt gamle miljø og nær tilknytning til arbeiderbevegelsen. Hennes stemmerettsaktivisme foregikk særlig på østkanten av London, og mot andre familie-medlemmers ønske ville hun utvikle kampen for stemmerett videre i sosialistisk retning. I den kunstneriske virksomheten har hun særlig satt spor med sine skisser av arbeiderkvinner, som i dag henger i de fineste gallerier, og som er sammenliknet med den skriftlige dokumentasjonen av arbeiderklassens kår som Friedrich Engels tidligere hadde gitt i Manchester.

I motsetning til sin mor og sine søstre, kastet Sylvia Pankhurst seg aktivt i arbeidet mot britisk deltaking i den første verdens-krigen, og var dyp fortvilt over internasjonalismens sammenbrudd i vestlig arbeiderbevegelse. Hun var en periode med i Labour Party, med et nært forhold til lederskikkelsen Keir Hardie. Inspirert av den russiske revolusjonen i dens første fase erklærte hun seg så som kommunist, og ga klart uttrykk for dette i bladet hun eide og redigerte, Workers´ dreadnought. Hun deltok på flere møter i Komintern, men blei raskt en kritiker av Lenin og en forsvarer av en slags rådskommunisme eller «venstre-opposisjon». Hun nektet å etterkomme påbudet fra Komintern om å legge Workers´ dreadnought direkte under det nystartete britiske kommunistpartiet, og blei følgelig ekskludert i 1921. Fra 1920-tallet (hun levde fra 1882 til 1960) var det kampen mot fascisme, imperialisme og rasisme som sto i sentrum. Ikke minst advarte hun tidlig mot Mussolinis styre, som til å begynne blei møtt med beundring fra Churchill og andre konservative ledere. Samtidig skreiv hun en lang rekke bøker og pamfletter om kvinnekampens historie og andre temaer. Fra 1935 var hun i første rekke engasjert i kampanjen mot Mussolinis okkupasjon av Etiopia og de andre imperialistmaktenes passivitet, og hennes artikler, pamfletter og nyhetsbulletiner fikk stor spredning også i Afrika. På samme måte var hun en aktiv støttespiller for alle som ønsket avkolonisering og slutt på det britiske imperiet etter den andre verdenskrigen. Igjen møtte hun Churchill som motpart, slik han også hadde avfeid henne arrogant under et møte om stemmerett så tidlig som i 1906. Interessen for Italia og Etiopia hadde også sammenheng med at hun levde sammen med Silvo Corio, en italiensk anarkist. Da de fikk et barn sammen, og hun ikke ville gifte seg og ta mannens navn, brøt mora all kontakt. På sine eldre dager ga Sylvia Pankhurst ut flere bøker om etiopisk historie, kunst og kultur, og i sine fire siste leveår bodde hun i Addis Abeba, der hun ligger begravd. Denne delen av hennes liv er løftet mye høyere fram enn i andre biografier.

Kollontaj: Revolusjon, kjærlighet og diplomati

Den tredje av denne bokmeldingas hovedpersoner er uten tvil den mest kjente, og samtidig den som gjennom sitt dramatiske liv har vært nærmest knyttet til internasjonal kvinnekamp og revolusjonær kommunisme. Aleksandra Kollontaj fortjener selvsagt en grundigere behandling, skrevet av langt mer kyndige fagpersoner på felter som Russland/Sovjetunionen og kommunismens mangslungne historie og interne debatter. Interessen for hennes liv og betydning er da også omfattende her hjemme, ikke minst fordi hun var knyttet til norsk arbeiderbevegelse i viktige perioder. Hun bodde her i flere år i eksil fra tsar-Russland under den første verdenskrigen, og talte på den første 8. mars-markeringa i Norge. Hit blei hun som brysom opposisjonell etter revolusjonen sendt som verdens første kvinnelige diplomat, og virket her gjennom mesteparten av 1920-tallet. Denne sida av hennes liv er behandlet av Åsmund Egge i Rødt! nr.1/2005: «Aleksandra Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse» (også på nett). I tillegg finnes boka Ingvill Sørbye (red.): Revolusjon, kjærlighet og diplomati. Om Aleksandra Kollontaj og Norden (Oslo: Unipub, 2008).

Her skal det bare nevnes at det nå foreligger en biografi som er ruvende, også i betydningen omfangsrik, skrevet av Cathy Porter. Hun har oversatt mer enn tretti romaner og skuespill fra russisk, i tillegg til å ha utgitt flere biografier og fagbøker. Førsteutgaven av Kollontaj-biografien hennes kom allerede i 1980, men er nå både utvidet og betraktelig nyskrevet. Det skyldes ikke minst at en rekke nye kilder og arkiver i mellomtida er åpnet, samtidig som både Kollontajs selvbiografi og dagbøker er utgitt på russisk eller tysk. I tillegg har Porter hatt tilgang på en usedvanlig samling av brev, det var heldigvis før korte e-poster og sms-er. Kollontajs litterære nerver – hun skreiv jo også skjønnlitteratur og essays – kommer til sin rett gjennom mange og fyldige utdrag av disse brevene. Dessverre er Porter ikke så godt kjent med den nye forskningen i Norden, slik at dekningen av hennes forhold til myndigheter, arbeider-bevegelser og kommunistpartier er mangelfull og inneholder noen merkverdigheter.

Ingen av de begrensningene som er nevnt ovenfor, reduserer verdien av Cathy Porters storverk, som er verdt det strevet det er å komme seg gjennom 500 sider. Forfatteren kommer tett inn på sin hovedperson på det menneskelige plan, ikke minst et turbulent privatliv, og forteller grundig om vandringen mellom ulike organisasjoner og standpunkter fram til hun i 1915 slutter seg til bolsjevikdelen av det som skulle bli det statsbærende kommunist-partiet. Begrunnelsen lå ikke minst i at det var her hun fant den kompromissløse krigsmotstanden i ei tid hvor patriotismen overtok for internasjonalismen. Da var hun allerede en kjent og betydningsfull revolusjonær og aktivist på all-russiske kvinnekonferanser, og til den første av dem la hun fram en omfattende – og empirisk godt fundert – analyse av det sosiale grunnlaget for «kvinnespørsmålet». Den blei utgitt i 1909, og utdrag av dette epokegjørende verket i feminismens historie danner grunnlaget for mange av de bøker og artikkelsamlinger som seinere er publisert. Ved å vise til et slikt mangfold i tida før revolusjonen får forfatteren fram at historien er langt mindre rettlinja enn den seinere er framstilt i offentlige versjoner og forfalskninger. (Som det er sagt, bare den som kjenner historien, kan forfalske den.)

Jeg veit ikke hvor mye nytt det er i kapitlene om undergrunnsopposisjonen under tsarveldet, 1905 og hennes medlemskapet i det tyske arbeiderpartiet under en nesten tiårig periode som politisk flyktning etter 1908, noe som også inkluderte samarbeid med Internasjonalens kvinnesekretariat og kampen for å gjøre 8. mars til en internasjonal kampdag. I alle fall er det sikkert at Kollontajs egne overveielser og hennes økende betydning for det revolusjonære oppsvinget – ikke minst blant arbeiderkvinner – sjelden har fått en så veldokumentert framstilling. Hun var ikke minst opptatt av tekstilarbeidere i St. Petersburg, som med sin streik utløste det som er kjent som Februarrevolusjonen. Men aller viktigst er nok de fyldige kapitlene om selve revolusjonsforløpet og tida fram til hennes forvisning som diplomat i eksil fem år seinere. Ikke minst med støtte i et rikholdig tilfang av brev, artikler og andre dokumenter får vi vite mye om indre forhold i sentralkomiteen og hennes liv som den eneste kvinnelig folkekommissæren (sosialminister). Det etterlates ingen tvil om hvor utfordrende det var for mange menn at hun var så egenrådig, frittalende og la så stor vekt på likestilling og kvinnelig frigjøring, også når det gjaldt familie- og seksuallivet. Dette er temaer hvor hun fortsatt gjør krav på interesse som en original teoretiker. Men den første fasen etter revolusjonen byr også på mye åpenhet, debatt og kreativitet, før vi får dokumentert at tøylene strammes og partidiktaturet vokser fram, med den følge at hun allerede i 1918 fryses ut av sentralkomiteen og går av som folkekommissær. Det tok heller ikke lang tid før hennes utfordrende ideer om kvinne-frigjøring og arbeidermakt nedenfra skyves til side, noe som var tydelig også før Stalin overtok.

Mest spennende for mange er nok framstillingen av arbeideropposisjonen – en fraksjon innenfor bolsjevikpartiet – og den skarpe kritikken av partiledelsens byråkratisering og bruk av «borgerlige eksperter» i økonomien, og her er det ingen tvil om at forfatteren i sympati lar Kollontaj selv føre ordet. Det sier også mye om Kollontajs sterke posisjon at hun – i motsetning til praktisk talt alle andre som etter hvert kom i opposisjon – slapp fra det uten å bli likvidert. Isteden gikk hun med på et slags «frivillig» eksil som diplomat, først i Norge og så i Sverige fra 1930 helt til slutten av den andre verdenskrigen. Det var ikke lett å bøye av gjennom lojale støtteerklæringer til Stalin i Pravda, men gjennom hele boka får vi et så klart bilde av hennes sterke forankring i revolusjonen og hjemlandet at det blir forståelig at hun fortsatt ønsket å tale Sovjetunionens sak i et Europa preget av kapitalistisk krise og fascisme. Hennes utrolige språkkunnskaper, internasjonale kontakter, blendende taler og en solid porsjon karisma hjalp også godt til. Og om disse åra er det, som nevnt, en rekke andre bøker og kilder å øse av.

Tore Linné Eriksen

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har i løpet av kort tid gått fra å være et parti for spesielt interesserte til å bli et parti med en viss innflytelse i norsk politikk. Med mer enn 5 000 medlemmer og mer enn 130 lokallag landet rundt, kommer det neppe til å stoppe med det første.

De fremstår i dag som et friskt pust i en faststivnet og monoton politisk offentlighet, samtidig som de har klart å gjøre seg til det mest åpenbare valget for mange av dem som er opptatt av miljøvern.

Mathias Bismo har hovedfag i sammenlignende politikk, og er med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

På tross av partiets mantra om uavhengighet fra blokkene, er det politiske rommet de forsyner seg av, i hovedsak til venstre for sosialdemokratiet. Særlig for SV har dette vært katastrofalt. Partiet lekker i begge ender, og er i ferd med å bli mindre enn nettopp MDG. Men det er heller ikke tvil om at de også forsyner seg grovt av velgergrunnlaget til Rødt, særlig i de større byene. I forbindelse med valgene i 2011 og i 2013, kom de største fremgangene for MDG i Oslo i de sentrumsnære bydelene der Rødt gikk mest tilbake. Også i Bergen, som for en ti års tid siden var RVs sterkeste storby, har MDG gjort store innhogg i tradisjonelt sterke RV/Rødt-valgkretser, så vel som i valgkretser der SV tidligere har pleid å stå sterkt.

Grønne krigere

Fred og nedrustning var helt sentrale programpunkter for Die Grünen i Vest-Tyskland i partiets tidlige år. Kravet var utmelding av NATO, ensidig nedrustning og en omlegging av forsvaret til et ikkevoldsforsvar.

Da det ble klart at partiet ville gå inn i regjering i 1998, kunne likevel påtroppende utenriksminister Joseph Fischer berolige dem som var bekymret – grønn deltakelse i regjeringen ville ikke bryte med kontinuiteten i tysk utenrikspolitikk. Og da NATO året etter gikk til krig mot Jugoslavia, var det et så godt som samlet parti som stilte seg bak den tyske deltakelsen, akkurat som de senere skulle gjøre i forbindelse med angrepet på Afghanistan. Fra 1998 til 2002 ble tyske utgifter til militære utenlandsoperasjoner tidoblet – med Die Grünen som regjeringspartner.

I følge partiet selv, er det ingen motstand mot NATO i partiet lenger. Ledende grønne politikeres holdning til krigen mot Libya i 2011 illustrerer dette i all sin groteskhet. Denne gangen bestemte tyske myndigheter, med Angela Merkel i spissen, seg for ikke å delta. Den krasseste kritikken mot dette valget kom imidlertid ikke fra egne rekker – anklagene om at Tyskland ikke tok sitt internasjonale ansvar på alvor kom tvert imot fra prominente grønne politikere som Joseph Fischer og Daniel Cohn-Bendit. Eller som parlamentsmedlem Tom Koenigs, som på 70-tallet ble kjent for å ha skjenket deler av sin millionarv til FNL og motstandsbevegelsen i Chile, sa det – siden Tyskland under rød-grønt styre åpnet for våpensalg til Gadaffi, hadde Tyskland et særlig ansvar for å delta i aksjonene.

Det er selvsagt vanskelig å vurdere hva et parti i sin gjennombruddsfase egentlig er. Kommunepolitisk har de fått liten anledning til å gjøre seg bemerket, på Stortinget enda mindre. Det er heller ikke hensiktsmessig å vurdere dem ut fra partiprogrammet alene. Riktignok gir programmet klar beskjed om at det ikke er et revolusjonært venstreparti, og derfor rent prinsipielt ikke burde utgjøre noen konkurrent til Rødt, men virkelighetens verden er nå ganske annerledes enn partiprogrammenes verden. Derimot kan det være hensiktsmessig å se på bevegelsen internasjonalt. Ulikt Norge, har land som Sverige, Finland og Tyskland lang erfaring med grønn tilstedeværelse i den politiske offentligheten. Selv om det selvsagt er forskjeller mellom de ulike grønne partiene i disse landene, og mellom dem og MDG, så er det mulig å spore visse tendenser hos disse partiene, tendenser som også kan være nyttige for å forstå vårt hjemlige, ikke lenger fullt så lille, grønne parti.

Tre faser i grønn politikk

Veldig grovt, kan de grønne partienes utvikling skilles ut i tre faser: en radikal fase, en sosialdemokratisk fase og en sentrumsfase. Dette er for så vidt ingen enhetlig utvikling for alle partiene, og tendensene har variert noe fra land til land, men det kan likevel være nyttig for å skape en ramme for å forstå og forholde seg til MDG og den internasjonale bevegelsen de er en del av.

Den radikale fasen er nært knyttet til selve grunnlaget for at partiene i sin tid ble stiftet. Mens et parti som SV, og for så vidt også RV/Rødt, oppsto gjennom utbrudd fra etablerte partier, oppsto de grønne partiene i hovedsak i miljøer utenfor det etablerte politiske miljøet. Blant de viktigste kampsakene var miljø, kvinnefrigjøring, krigsmotstand og ikke minst motstand mot atomkraft. Dette var til dels også saker som hadde støtte i etablerte partier, men i motsetning til hos disse, inntok de grønne partiene en langt mer radikal posisjon. Slik kan også den radikale fasen forstås som en legitimeringsfase, det vil si en fase der et parti definerer sin egen posisjon vis-à-vis de øvrige partiene.

I denne fasen sto blokkuavhengigheten sterkt, da i form av en kritikk av hele det etablerte politiske systemet. Særlig i Vest-Tyskland hadde det grønne partiet en periode en svært utpreget radikal profil, noe som både hadde å gjøre med hvem som utgjorde det nye partiet og hvordan de etablerte politiske partiene valgte å forholde seg til nykommeren. I denne fasen var det uaktuelt for dem å ta stilling for ett parti fremfor et annet eller å bidra til flertalls-koalisjoner. Det etablerte politiske systemet var ute av stand til å håndtere problemene på en tilfredsstillende måte, mente de, det måtte dype samfunnsmessige endringer til. Deltakelse i folkevalgte organer var derfor først og fremst et redskap for å bygge bevegelsen, og det ble iverksatt en rekke tiltak i partiorganisasjonen for å bygge opp under dette, tiltak som det fortsatt eksisterer rester av, dog i en noe pervertert form.

Den sosialdemokratiske fasen utviklet seg som en reaksjon på den radikale fasen, og det var særlig to faktorer som bidro. For det første møtte de på det valg- og representasjonsdilemmaet som ethvert utenforparti blir konfrontert med i møtet med det etablerte systemet. Så lenge man ikke har utsikter til makt, er det lett å stille vidtrekkende krav, men idet dette endrer seg, vil det fort oppstå forventninger om resultater. Dermed blir det også vanskeligere å opprettholde de vidtgående kravene. I møtet mellom et maksimumsprogram og et minimumsprogram, vil dermed minimumsprogrammet fort vinne frem. For det andre foregikk det en viss politisk loftsopprydding i de etablerte partiene, og særlig blant de sosialdemokratiske partiene ble det en økt oppmerksomhet rundt grønne kjernesaker. Dermed ble det stadig vanskeligere å opprettholde den radikale blokkuavhengigheten.

Allerede i 1985 gikk det tyske grønne partiet inn i den sosialdemokratisk ledede delstatsregjeringen i Hessen. Dette avfødte en opprivende strid som nesten rev partiet i filler, en strid som til slutt ble vunnet av den samarbeidsvillige fløyen. I 1989 gikk de inn i delstatsregjering i Berlin, og i årene som fulgte ble de sosialdemokratenes viktigste partner når delstatsregjeringer skulle settes sammen. I 1995 gikk det finske grønne partiet inn i regjering sammen med sosialdemokratene, og i årene etter skjedde det samme i Frankrike, Tyskland og Belgia. De grønne partiene etablerte seg som lojale støtte-spillere for sosialdemokratisk politikk, og deres viktigste oppgave ble å gjøre den sosial-demokratiske politikken grønnere, parallelt med at de også tilpasset seg sosialdemo-kratiet på andre områder, som utenriks- og forsvarspolitikk, arbeidslivspolitikk osv.

På samme måte som den sosialdemokratiske fasen oppsto ved at de sosialdemokratiske partiene inntok en grønnere skikkelse, er sentrumsfasen delvis en følge av manglende resultater i dette samarbeidet og delvis en følge av at også de tradisjonelle høyrepartiene etter hvert fikk en grønnere ham. Det var ikke like åpenbart at det var enklere å få gjennom grønne reformer sammen med sosialdemokrater enn det var sammen med konservative, liberalister eller kristendemokrater. Dermed var heller ikke samarbeidsformene like åpenbare. I 2006 gikk det tsjekkiske grønne partiet inn i en regjering ledet av landets konservative parti, mens det irske partiet i 2007 gikk inn i en regjering ledet av Fianna Fáil, partiet som mer enn noen andre blåste opp den bobla som bare få år senere skulle sende Irland ut i en gjeldskrise av dimensjoner. I 2008 gikk det tyske partiet inn i en kristendemokratisk ledet delstatsregjering i Hamburg, og de har siden samarbeidet både med sosialdemokrater og kristendemokrater, alt etter hva som har passet seg.

På mange måter har blokkuavhengig-heten gjenoppstått i denne fasen, men i en svært annen form. Mens det i den radikale fasen betydde at ingen av blokkene hadde en politikk som innbød til samarbeid, betyr det i denne fasen at de velger den blokken som gir dem flest konsesjoner. I likhet med i den sosialdemokratiske fasen, er det også en tendens i sentrumsfasen at de tilpasser seg koalisjonspartnerens politikk, men forsøker å gjøre den noe grønnere. Dermed blir koalisjonspartneren vel så viktig i det store bildet.

Politisk transformasjon

Skiftet fra den radikale til den sosialdemo-kratiske fasen kan, hvis man skal legge en annen terminologi til grunn, beskrives som et skifte fra en revolusjonær til en reformistisk posisjon. Andre partier har også hatt samme utvikling, noe vi fra norsk historie kjenner best fra APs utvikling i mellomkrigstiden, men som vi også har sett med SV og delvis også RV/Rødt. Det som imidlertid skiller de grønne partienes utvikling fra disse eksemplene, er forståelsen av de revolusjonære kreftene og dermed hvilke interesser som ligger til grunn for reformpolitikken. Mens sosialdemokratiet, kort fortalt, har gått fra å kreve et samfunn strukturert etter arbeiderklassens grunnleggende interesser som klasse til å kreve konsesjoner for arbeiderklassen i et samfunn strukturert etter borgerskapets grunnleggende interesser, har de grønne partiene fra starten av basert seg på mer diffuse perspektiver. Klasse har bare vært ett av flere momenter i å definere den revolusjonære kraften, og gjennom forvandlingen fra revolusjonært til reformistisk parti, har disse mange momentene gjort det langt enklere for partiet å plassere seg i en sentrumsposisjon.

Den politiske transformasjonen hos de grønne partiene har hovedsakelig tatt to former. For det første har de opprinnelige kravene blitt erstattet av mer forsiktige krav. Selv om det fortsatt ligger et særegent grønt grunnsyn til grunn, er det vanskelig å se dette, ikke bare i den grønne politikken som føres i posisjon, men også den som føres i opposisjon. For det andre har de i økende grad tilpasset seg andre partiers standpunkter, noe som delvis følger av det første punktet, men som i særdeleshet gjelder saker som ikke (lenger) regnes til partienes kjernesaker, der de i enkelte tilfeller plasserer seg svært langt til høyre i partilandskapet.

Den keltiske tigerens død

Før krisa slo ut i full blomst, ble det irske økonomiske mirakelet – den keltiske tigeren – gjerne trukket frem som stjerneeksemplet på hva som var mulig bare man fulgte den nye økonomiske ortodoksien. Lave lønninger, lav selskapsskatt, betydelige støtteordninger for næringslivet og adgang til det indre marked gjorde Irland til et attraktivt land å investere i, og i perioder var den årlige veksten på over ti prosent. Så da bobla sprakk fikk det dramatiske konsekvenser, og som vanlig var det vanlige arbeidsfolk som fikk betale. Arbeidsløsheten vokste, folk ble tvunget vekk fra hjemmene sine og emigrasjonen tiltok.

Den politiske arkitekten bak den keltiske tigeren var partiet Fianna Fáil, som, med unntak av perioden 1994–97, styrte Irland fra 1987 til 2011. Etter valget i 2007 mistet de flertallet de hadde sammen med Progressive Democrats, men inn kom Green Party, som med sine seks representanter i nasjonalforsamlingen bidro til flertall for en regjering de selv valgte å gå inn i. For å gå inn i regjering oppga de blant annet sin motstand mot privatisering av helsevesenet og mot at Irland skulle fungere som transittland for amerikansk militærtransport til Irak. I regjering var det også partiets egen leder John Gormley som, i egenskap av miljøvernminister, fikk ansvaret for å sikre utbyggingen av den svært kontroversielle gassrørledningen i Mayo-provinsen på vestkysten, en gassrørledning som på den tiden kanskje var den fremste symbolsaken for irske miljøvernere. I bytte mot dette fikk de gjennom noe økte bevilgninger til utdanning og vage løfter om skattlegging av klimagassutslipp. Men, kanskje viktigst av alt, maktposisjoner.

Allerede før de gikk inn i regjering, advarte Ciarán Cuffe om at en avtale med Fianna Fáil ville være en pakt med djevelen. «Vi vil bli spyttet ut etter fem år og desimert som parti.» Valget i 2011 ga ham rett – de fikk ikke én eneste representant. Selv om Green Party støttet opp om de grunnleggende aspektene ved den keltiske tigeren, var mye av valgkampen i 2007 rettet inn på kritikk av regjeringen. Men da muligheten til makt bød seg, ble dette kastet på sjøen, og partiet gjorde med ett seg selv til en medspiller for det de kort tid før hadde kritisert. De var ikke det første grønne partiet som gjorde dette, og heller ikke det siste, men sjelden har prinsippene falt så hurtig som de gjorde i Irland.

Resultatet av denne transformasjonen har variert fra land til land. I Irland endte partiets regjeringssamarbeid med Fianna Fáil med at de ble straffet beinhardt av velgerne og feid ut av nasjonalforsamlingen ved neste valg. Det var ikke dette velgerne deres hadde bedt om. Irland er imidlertid et unntak i så måte – uansett hvor mange prinsipper de har forlatt, har de grønne partiene ellers klart å opprettholde oppslutningen. Det som imidlertid ser ut til å ha skjedd, er at velgerne har flyttet seg med partiene, og at de i stor grad tiltrekker seg sentrumsvelgere. I de landene der denne transformasjonen har gått lengst, som Tyskland, Frankrike og Belgia, er dette også mest tydelig – mens rommet for de tradisjonelle sentrumspartiene har blitt mindre, har det, etter lang tid, åpnet seg nye rom til venstre for sosialdemokratiet. Men det endrer ikke ved de grønne partienes historiske misjon – å kanalisere en generasjon radikale krefter inn i et sentrumsparti.

Hvorfor nå?

Selv om MDG først har slått igjennom for alvor de senere årene, har de allerede eksistert i over 25 år. Partiet ble stiftet i 1988 med bakgrunn i en håndfull lokale initiativer som hadde stilt til valg til, og enkelte steder også kommet inn i, enkelte kommunestyrer rundt omkring i landet. Stortingsvalget i 1989 ble imidlertid en skuffelse. Partiet fikk bare 0,3 prosent oppslutning og naturlig nok ingen mandater. Likevel skulle dette faktisk bli partiets beste Stortingsvalg før 2013, og i hvert fall frem til kommunevalget i 2011, fremsto de først og fremst som et obskurt fenomen, på linje med partier som Pensjonistpartiet og Kristent samlingsparti, med en viss støtte enkelte steder, men uten noen som helst plass i den offentlige politiske debatten, på tross av enkelte profilerte medlemmer og støttespillere.

Den grønne bølgen som rullet over Europa på slutten av 80-tallet, traff også Norge. Alvoret gikk inn over stadig flere, miljøbevegelsen fikk et markant tilsig av medlemmer og aktivister og miljøvern ble popkultur, ikke minst blant ungdom. Det var i denne perioden de grønne partiene først ble valgt inn i mange nasjonalforsamlinger, og i de landene der de allerede var representert opplevde de en betydelig vekst. Den antakeligvis viktigste årsaken til at gjennombruddet ikke kom i Norge samtidig, er nok SV under ledelse av Erik Solheim. Han var tydelig inspirert av de grønne partienes fremvekst i blant annet Sverige og Vest-Tyskland, og selv om partiet helt siden stiftelsen hadde hatt en klar miljø-profil, ble partiet et mer rendyrket miljøparti etter at Solheim tok over lederklubba i 1987. Politikken minnet til forveksling på grønn politikk i sin mer sosialdemokratiske versjon. Ikke bare fikk miljøpolitikken en mer prominent plass, mer enn sine forgjengere ivret han også for at denne burde gjennomføres gjennom et forpliktende samarbeid med AP. Ved valget i 1989 fikk partiet 10,1 prosent av stemmene, nesten en dobling fra forrige valg. Det var SV som tjente på den grønne bølga i Norge, ikke MDG.

Det er sannsynligvis flere årsaker til at MDG har slått igjennom i den senere tiden, men når partiet selv peker på de andre partienes manglende evne til å vinne gjennom i miljøpolitiske spørsmål, så har de nok et svært viktig poeng. SVs miljøtroverdighet er tynnslitt etter åtte år i regjering, og heller ikke de andre partiene som ynder å fremstille seg som miljøpartier, særlig Venstre og KrF, har særlig mye mer å vise til. Samtidig kommer man heller ikke forbi at den tiltagende blokkdelingen av norsk politikk har vært medvirkende. Den politiske debatten har i økende grad kretset rundt hvem som er best egnet til å sitte i regjering, og det å kritisere en regjering man selv støtter, sitter stadig lenger inne. MDG, derimot, kritiserer både Høyre og Arbeiderpartiet, og selv om de allerede etter kommunevalget i 2015 nok vil bli tvunget til å moderere seg noe, alt etter hva de velger, så representerer dette et friskt pust.

Grønn kapitalisme?

Miljøspørsmål utgjør selve kjernen i MDGs politiske profil. Allerede her skiller de seg fra sine større søsterpartier i sin gjennombruddsfase, der også fred, sosial utjevning og, der det var relevant, atomkraft ble tillagt minst like stor vekt. Denne forskjellen burde imidlertid ikke være overraskende, tatt i betraktning den økende oppmerksomheten rundt klimaendringene. Derimot er det også et annet aspekt ved denne forskjellen. Mens de grønne partiene for rundt 30 år siden vektla sammenhengene mellom de ulike delene av partienes kjerneområder, har disse sammenhengene blitt skjøvet mer i bakgrunnen. Dette er selvsagt ikke bare MDGs egen skyld, det ideologiske klimaet har bidratt sterkt til å fragmentere og individualisere politikken, men det påvirker like fullt deres mulighet til å utgjøre en forskjell.

Die Energiewende – når strømmen blir et luksusgode
– De Grønne vil iverksette en norsk Energiewende. (Askild Gjerstad, 1. kandidat for MDG i Troms)

Die Energiewende, eller energiomleggingen, regnes som en av Die Grünens største seire i Tyskland. Helt siden partiet ble stiftet har et helt sentralt punkt i partiprogrammet vært at den (vest)tyske energiforsyningen må flyttes fra ikke-fornybare til fornybare energikilder. Men der ansvaret tidligere ble lagt på industrien, er det nå de som allerede har minst som skal finansiere gildet.

Hovedessensen i programmet er at man i stedet for å straffe dem som produserer ikke-fornybar energi skal belønne dem som produserer fornybar energi. Dette gjøres ved hjelp av et subsidiesystem der produsenter av fornybar energi gis garantier for en pris som ligger over markedsprisen, og pengene til dette genereres av en hel rekke ulike former for avgifter til forbrukerne. Siden 2000 har strømregningen for den gjennomsnittlige tysker blitt mer enn fordoblet – om lag 2/3 av økningen skyldes disse avgiftene.

Ved siden av større vindmølleprosjekter og lignende, finansierer også subsidiene solcellepaneler som gjerne legges på tak av private bolighus. Også disse har rett til de samme subsidiene, noe som gjør at de kommer bedre ut av det økonomisk enn om man ikke gjør det. En tur på den tyske landsbygda viser at dette har vært vellykket – mange steder er det nå flere hus med enn uten synlige solcellepaneler på taket. Men dette har også sin pris. Bare halvparten av den tyske befolkningen eier egen bolig, mens den andre halvparten befinner seg på leiemarkedet. Den sistnevnte halvparten må selvsagt betale avgiftene på strømmen, som alle andre, men siden de ikke eier boligen, vil de ikke kunne benytte seg av subsidiene. Dermed blir det denne halvparten som finansierer villaeiernes pengebesparende tiltak. Legger vi til at reallønna i Tyskland har stått mer eller mindre på stedet hvil siden 2000, og at den i enkelte grupper har gått ned, takket være Hartz-reformene som den rød-grønne regjeringen i sin tid fikk igjennom, innebærer dette at strømmen er i ferd med å bli et luksusgode. I følge forbrukerorganisasjonen VdK er det om lag 600 000 husholdninger som årlig får strømmen kuttet fordi de ikke klarer å betale dette. Å få den på igjen koster fort ytterligere 100 euro.

Die Grünen skal selvsagt ikke ha det fulle ansvaret for dette. Prosjektet ble iverksatt av Merkel, men det er ikke til å komme forbi at Die Grünen har vært en helt sentral pådriver. Etter hvert som de sosiale konsekvensene har åpenbart seg, samtidig som det foreløpig ikke har vært noen merkbar nedgang i klimagassutslippene, har flere partier tatt til orde for å endre innretningen. Men ikke Die Grünen.

MDGs styrke sammenlignet med de øvrige stortingspartiene, er at de møter klimatrusselen med et helt annet alvor. I stedet for å henfalle til eventyr og fabuleringer om markedsløsninger og klimakvoter, maner de til handling her og nå. Men i dette, kaster de samtidig alle andre kort. Andre politiske saker blir ikke bare underordnet dette imperativet, de blir gjort irrelevante. Deres uttalte mål er en grønn blokk, men hva annet enn grønn denne blokken skal være, sier de fint lite om.

Klimakrisa er nært knyttet til den massive forbruksveksten som har funnet sted i vår del av verden de siste par hundre årene. Ut fra denne sammenhengen konkluderer MDG med at veksten må stagges. Dette er en besnærende tanke, selv om den også kan være problematisk. Det er ikke slik at vekst som sådan nødvendigvis fører til økte utslipp hvis nye produkter erstatter mer klimaskadelig produksjon. I det store bildet er det nok likevel riktig. Imidlertid holder det ikke å slå fast at vi må gjøre noe med det økologiske fotavtrykket, vi må også si noe om hva. I det tyske grønne partiets tidligere år eksisterte det for eksempel en krets rundt den tidligere kristendemokraten Herbert Gruhl som gikk svært langt i å ville realisere partiets grunnleggende program ved å holde den tredje verden nede. Kretsen fikk liten støtte, men om man begrenser det økologiske perspektivet til kun å omhandle snevre økologiske sammenhenger, er det ingenting som utelukker en slik politikk heller.

Det er imidlertid ikke slik at klimakrisa er et resultat av veksten alene. Tvert imot, både forbruksvekst og klimakrise henger sammen med en bakenforliggende faktor: profitten. I bunn og grunn dreier all kapitalistisk produksjon seg om at den som investerer i produksjonen, ønsker å sitte igjen med mer enn det som opprinnelig ble investert. Det er dette som er hemmelig-heten bak den kapitalistiske veksten, men det tilfører samtidig produksjonen en miljøfiendtlig tendens. På den ene siden er miljø-teknologi fordyrende, og fremstår derfor, på samme måte som lønnsvekst, økte skatter osv., som en utgift i bedriftens regnskap. På den andre siden forutsetter veksten stadig økt forbruk, med de følgene det har for tilbud, vareutvalg osv. Selv med en politikk som demmer opp for noen av de verste utslagene, vil ikke dette endre kapitalismens tendens til økologisk overforbruk.

En kapitalisme uten vekst er en kapitalisme som ikke fungerer, og hvis man vil se eksempler på en nullvekstkapitalisme, trenger man heller ikke å reise lenger enn til Hellas, uten at det bør være noe å strebe etter. Det betyr selvsagt ikke at et kommunistisk, eller sosialistisk om man foretrekker, system nødvendigvis vil endre på dette. Den store forskjellen er at profitten ikke lenger er relevant i en fellesskapsøkonomi. Dermed åpnes også muligheten opp for å utvikle en reelt økologisk økonomi. Men det forutsetter at man er villige til å se utover kapitalismens rammer.

Det er ikke MDG villige til, og selv om partiprogrammet deres i sin konsekvens gjenspeiler de grønne partiene i sin radikale fase, er denne i alle praktiske henseender forlatt. Da er det heller ikke til å undres over at de inntar en sentrumsposisjon. Gitt de kapitalistiske rammene er ikke miljø nødvendigvis et spørsmål om høyre og venstre. Tvert imot – partier som ønsker å innskrenke rovdriften på naturen samtidig som de vil opprettholde eller øke velstandsnivået innenfor rammene av et kapitalistisk system, har et visst forklaringsproblem. Riktignok gjør den utbredte klimaskepsisen innenfor FrP dem et særskilt kasus sammenlignet med de øvrige partiene, noe som i sin tur også svekker miljøtroverdigheten til samarbeidspartnerne deres, men det er i utgangspunktet ingenting som tilsier at APs politiske organisering av kapitalismen skulle være mer eller mindre miljøvennlig enn Høyres variant. Motsetningene går på kryss og tvers, og MDG må forholde seg til dem de kan få mest av. Samtidig, om AP ikke er villige til å gå med på de ambisiøse kravene MDG tross alt stiller til norsk miljøpolitikk, er det heller ikke mer sannsynlig at Høyre vil gå med på dem.          

Det er selvsagt også all mulig grunn til å kritisere MDG også på andre felter, som støtten til politianmeldelse av Bjørnar Moxnes i forbindelse med Oslo kommunes behandling av Lindebergsaken eller støtten til tariffhopping ved Trondheim Kino. Eller, i et litt større perspektiv, støtten til NATO og EØS, så vel som enkeltstandpunkter til alt fra kontantstøtte til Palestinasolidaritet. Selv om flere av disse sakene indirekte også har en miljøkomponent, er imidlertid dette først og fremst en parallell til hvordan søsterpartiene har gjort koalisjonspartnernes politikk til sin i andre land. Men heller ikke på miljøspørsmålet bør MDG være et førstevalg. Kanskje dersom man begrenser seg til kapitalismens rammer, men ikke om man tar alvoret av klimakrisa inn over seg.

Dypøkologi

MDGs miljøprofil har, på mange måter, et visst slektskap til dypøkologien. Ikke bare rent menneskelig. Dypøkologiens far, Arne Næss, var medlem av MDG fra stiftelsen og frem til sin død i 2009. Angrepsvinkelen på miljøspørsmålet har også klart gjenkjennbare elementer av det dypøkologiske grunnsynet.

Utgangspunktet for dypøkologien er at ethvert liv har en egenverdi. Følgelig er det ikke nok å holde seg innenfor klodens ytre bæreevne, rammene for økologien tilsier også at det økologiske fotavtrykket til menneskeheten ikke bør være særlig mye større enn det økologiske fotavtrykket til andre arter. Selv om mennesket er en art som alle andre, gjør dypøkologien det særlige menneskelige samfunnet gjort til et fremmedelement. Mennesket har derfor et moralsk ansvar for å bli ett med den øvrige naturen. Politikken som tidligere nevnte Herbert Gruhl og kretsen rundt ham, med sin dypt sosialdarwinistiske profil, sto for, er et uttrykk for dette. Det bør understrekes at dette slett ikke er noe forsøk på å sette Næss i bås med den nasjonalkonservativismen og fascismeleflingen denne kretsen henga seg til etter bruddet, men det er heller ingen tvil om at Gruhl i stor grad baserte seg på den samme grunnleggende filosofien som Næss, selv om de trakk ulike slutninger ut fra det.

På tross av Næss sin rolle, har dyp-økologien fått relativt liten betydning for norsk miljøbevegelse. Selv om det har vært elementer av den, så har miljøbevegelsen i hovedsak, i hvert fall sammenlignet med andre land, vært en politisk pressbevegelse. Ironisk nok synes det faktisk å være i det ene miljøpartiet som finnes i landet, at dypøkologien har stått sterkest. Betydningen av dette kan nok diskuteres, om det er den dypøkologiske karakteren som har sørget for den lave oppslutningen eller om det er den lave oppslutningen som har gitt dypøkologien det rommet den har fått i partiet. I alle tilfeller fremstår mangelen på sammenheng mellom klimakrisa og samfunnssystem med helt klare dypøkologiske overtoner.

Dermed er det kanskje heller ikke så underlig at partiet i stor grad fremstiller løsningen på klimakrisa som et offer, ikke som en mulighet. Det er ingen tvil om at det er helt avgjørende at vi gjør noe med klimakrisa, men løsningen til MDG synes ikke å ta hensyn til dialektikken mellom natur og samfunn. I stedet for å forandre samfunnet for derigjennom å kunne skape en bærekraftig framtid, skal samfunnet tøyles. Da bør man heller ikke forundres over om MDG, på tross av økt oppslutning, forblir et overklassefenomen, slik blant annet det tyske søsterpartiet har utviklet seg til å bli.

Hva nå?

Det er selvsagt umulig å spå hva som kommer til å skje med et parti. For eksempel vil det helt klart oppstå en betydelig utfordring når de etter kommunevalget i 2015 trolig vil mangedoble antallet folkevalgte rundt omkring i Norge. Det vil være et helt nytt farvann for de fleste, og det er potensielt sett også mange løse kanoner på dekk. Samtidig er det ikke tvil om at det er klare utfordringer knyttet til konsolidering av partiet som et maktsøkende parti, noe ikke minst erfaringene i Irland har vist til fulle og som også de (vest)tyske erfaringene bærer vitnesbyrd om. Og hvordan er egentlig forholdet mellom de få pionerene og de mange, med mangslungen bakgrunn, som har sluttet seg til partiet de senere årene?

På tross av slike spørsmål, er det ingenting som ikke tyder på at MDG vil etablere seg som et parti med en viss betydning i Norge. Deres egne mål om oppslutning opp mot 15 prosent for dermed å kunne ta ledelsen i etableringen av en egen grønn blokk, kan man nå alltids stille spørsmålstegn ved, men det er ingen grunn til at de ikke skal kunne konkurrere i et sjikt sammen med de øvrige sentrumspartiene. I motsetning til for eksempel Kystpartiet virker de å ha en relativt sunn organisasjonskultur, og i motsetning til for eksempel Rødt er de et parti som de øvrige partiene har interesse av å snakke opp. Det er heller ingenting som tilsier at et grønt parti skal ha dårligere vekstvilkår i Norge enn i nabolandene, så for venstresida er det nok avgjørende at man først som sist forholder seg til eksistensen av et grønt parti.

I saker knyttet til valg og arbeid i folkevalgte organer, vil dette først og fremst handle om å knytte MDG til riktig side. For eksempel vil de bli viktige når man skal forsøke å få ulike sjatteringer av røde eller rødgrønne flertall ved kommunevalget i 2015. Det betyr også at fagbevegelsen er nødt til å inkludere dem i sine sonderinger. Men det betyr også at man i økende grad vil måtte forholde seg til det politiske sentrum. MDGs variant av blokkuavhengighet kan for eksempel fort føre til et press på AP for å forkaste venstresamarbeid til fordel for samarbeid med sentrum, slik resultatet blant annet har blitt i Trondheim.

Med tanke på de større politiske linjene, derimot, må vi forholde oss til den utfordringen de grønne partiene har vist seg å være for venstresida internasjonalt, og som det ikke er noen grunn til at de ikke også vil utgjøre nasjonalt – et redskap for å kanalisere en generasjon radikale krefter inn i et sentrumsparti. Denne utfordringen bør møtes på flere måter, men mer enn bare å plassere dem på en partiskala innenfor et etablert system, er det avgjørende at de også utfordres på det som faktisk gjør at de trekker til seg de gruppene de gjør. Det er særlig vanskelig i og med at det faktisk er vanskelig å se for seg en mer konsekvent miljøpolitikk innenfor kapitalismens rammer, en politikk som endatil også peker ut over disse rammene. Det er, med andre ord, nesten umulig å gjøre det uten en mer radikal systemkritikk. Spørsmålet er – tør vi det?

Eit slåande trekk ved bortimot all politikk i den arabiske verda i dag er den sentrale rolla dei seks statane i Gulf Cooperation Council (GCC) har: Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait, Dei sameinte arabiske emirata (SAE), Bahrain og Oman.

For å snu den nyliberalistiske utviklinga i Midtausten må ein utfordre dei mektige

Adam Hanieh har PhD i Political Science ved School of Oriental and African Studies (SOAS) i London, og er med i redaksjonen for Historical Materialism. Han har skrive boka Lineages of Revolt: Issues of Contemporary Capitalism in the Middle East. Artikkelen sto i det amerikanske magasinet Jakobin, og er omsett til norsk av Gunnar Danielsen.

Frå starten på dei arabiske opprøra seint i 2010 har GCC-statane (se bildet) – særleg Saudi-Arabia og Qatar – vore involvert i ei rekke finansielle, diplomatiske og militære initiativ. Dei har vist seg som dei viktigaste arabiske kanalane for midtaustenpolitikken til USA og Europa, og har arbeidd for å undergrave og styre retninga på kampane i regionen.

Tri Golf-statar – Saudi-Arabia, Oman og særleg Bahrain – opplevde omfattande protestar. Dei vart møtt med valdeleg statleg undertrykking og stille forsikringar frå vestlege regjeringar om støtte til status quo. Den vilkårslause vestlege støtta til dei oljerike monarkia vart gjengjeldt med Golf-statane si kjernerolle som støttar for USAs og Europas politikk i regionen, og viser korleis slike fellesinteresser styrer Midtausten i dag. Det er denne maktaksen som må vere i sentrum for å forstå politikken i Midtausten i vår tid.

Ein konsekvens av Golfens nye status er veksande interesse på venstresida for sosiale, økonomiske og politiske drag ved regionen. Det er eit velkomme brot med fortida, der Golfen fekk lite merksemd frå andre enn ei snever gruppe akademiske spesialistar, som alt for ofte var forelska i orientalistiske bilete av stammelivet på den arabiske halvøya. Men trass i større interesse kviler mange analysar av Golfen og rolla han har i regionen på forenkla teoriar om «renteniststatar», religions- og stammefaktorar, eller påstått sekterisme – tett krydra med sensasjonelle historier om kongeleg dekadanse og ryggeslaus rikdom.

Fråverande i desse fortellingane, som ofte ubevisst bringer vidare stereotypane frå media, er ei djupare forståing av dei djuptgåande endringane som har skjedd i den politiske økonomien i heile regionen. For å forstå og tolke korfor Golfen får meir makt, er det viktig å få grep om korleis den politiske økonomien i regionen fungerer.

Som så mykje anna i Midtausten i dag er tilpassinga til nyliberalismen eit nøkkel-punkt for å forstå. Dei arabiske regjeringane har tilpassa seg nesten fullstendig frå 1990-tallet av. Innverknaden av dette på ulike klassemessige og statlege strukturar er godt dokumenterte. Men det som er mindre forstått, er at denne politikken samtidig endra akkumulasjonsmønsteret i heile regionen. Den nyliberale omlegginga skjedde steg for steg samtidig med internasjonaliseringa av kapitalen i Golfen.

Stinne av oljepengar har investorane i Golfen freista ekspandere til nabomarknadene på 2000-tallet. Då dei arabiske landa opna for utanlandske investeringar og selde jordbruks- og byeigedommar, industri, hamnar, telekommunikasjon og finansielle institusjonar, utvida Golf-basert kapital virkefeltet sitt i regionen som resultat av liberaliseringa.

Verdien av direkte utanlandske investeringar frå arabiske Golf-investorar i Middelhavslanda oversteig alle andre område gjennom heile perioden 2003–2009. Meir enn 60 prosent av investeringane frå Golfen i Middelhavsområdet gjekk til Jordan, Libanon, Egypt, Palestina og Syria. I desse fem landa var verdien av investeringane i Golfen meir enn tri gonger dei frå EU, og meir enn tolv gonger dei frå Nord-Amerika. Denne investeringsstraumen gjekk saktare etter krisa, men Golfen stod framleis for dei største investeringane i Egypt, Libanon, Jordan, Palestina, Libya og Tunisia frå 2008 til 2010. Dessutan undervurderer desse talla sterkt korleis området er involvert i naboøkonomiane: dei inkluderer ikkje såkalla portfolio-investeringar i aksjemarknadene, eller direkte bilaterale lån eller hjelp til regjeringane.

Verknadene av desse kapitalstraumane må med i alle vurderingar av nyliberalismen i den arabiske verda. Den dramatiske restruktureringa av klassetilhøva som skjedde i takt med nyliberale reformer, gjorde ikkje bare nasjonale kapitalistar rikare med støtte frå autoritære statar. Det bidrog au til å styrke Golf-statane sin posisjon innanfor heile regionen. I stor grad har kapitalen i Golfen blitt ein del av nasjonale klassestrukturar, og blitt dominerande i mange av dei viktigaste sektorane i den arabiske verda. Av den grunn bør ikkje Midtausten handterast som ei samanhoping av avgrensa og sjølvstendige statar der det nasjonale er skarpt skilt frå det internasjonale.

Det er kjenneteiknet på det som er kalla «metodologisk nasjonalisme», der ein tar utgangspunkt i nasjonen for å tolke sosiale fenomen. Problemet med ei slik tilnærming er at samfunnsmessige forhold ikkje er pent avgrensa innanfor nasjonsgrensene. Kapitalstraum og arbeidskraft, og dei ulike politiske strukturane som bind dei saman, bind au saman ulike område i eit heile som overskrid alle statar. Nasjonsgrensene har sjølvsagt som alltid ei viktig rolle, men dei sosiale tilhøva me er vante til å sjå som «nasjonale», må eigentleg sjåast som ein integrert del av eit overnasjonalt, regionalt heile.

Regional polarisering og ulik utvikling

Dette perspektivet avdekkar eit grelt drag ved den arabiske verda: den stadig meir ulike politiske økonomien i regionen, som skarpast viser seg i polarisering av makt og rikdom mellom Golfen og resten av den arabiske verda. Trass i at bustadbobla sprakk tidleg i byar som Dubai, har Golf-statane komme relativt heilskinna ut av krisa i 2008–2009. Etter det har dei halde fram med å akkumulere veksande meirverdi ved sida av ny vekst i prisen på hydrokarbonar frå 2010.

Stagnasjonen i verdsmarknaden – særleg for den viktigaste handelspartnaren EU – har saman med den politiske og sosiale krisa som øydelegg statar som Egypt, Tunisia og Syria, bidradd ytterlegare til å befeste hierarkiet i regionen. Dei ulike draga syner oss at kriser aldri blir opplevd likt, og utan politiske utfordrarar er dei ofte til fordel for dei som sit med makta.

Det er mykje statistikk som peikar på veksande motsetningar. Ein rapport nyleg frå Institute of International Finance (IIF), eit «hovudorgan» for dei største bankane og finansinstitusjonane i verda, seier at netto utanlandseigde aktiva (brutto utanlandseigde aktiva minus utanlandsgjeld) i GCC-landa steig frå 879 milliardar dollar i 2006 til 1,79 billionar på slutten av 2012. På slutten av 2013 er tallet venta å nå over 2 billionar, eit tall som svarar til meir enn 120 prosent av BNP i Golfen. På same tid har netto utanlandseigde aktiva for Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Tunisia og Marokko falt frå eit overskot på 20,4 milliardar dollar til eit underskot på 24,3 milliardar.

Dei same motsetningane ser ein i handels-balansen. I 2012 hadde dei seks GCC-statane eit totalt overskot rett over 400 milliardar dollar, meir enn det doble av snittet frå 2006 til 2010. (Og avslørande nok, meir enn det doble av Kina i 2012.) Mens Golfen har slike rekordnivå, har resten av den arabiske verda opplevd enormt svekka handelsbalanse. Den samla handelsbalansen for Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Tunisia og Marokko nådde eit estimert underskot på 35 milliardar dollar i 2012, meir enn det tridoble av snittet i perioden 2006–2010.

Motsett av populære misoppfatningar er ikkje dei enorme kapitalmengdene i Golfen eigde bare av statlege institusjonar eller fond. Financial Times meldte i 2013 at bankane i GCC, private selskap og rike enkeltpersonar og familiar hadde aktiva for 3 milliardar dollar, eit tall som ikkje tar med det fond eig. Privateigd formue i Golfen steig med 7 prosent siste året, og er no 10 prosent høgare enn i 2007, som var toppen på høgkonjunkturen før krisa. Ein påfallande teikn på dette er Golfens del av millionær-hushaldningar. Ifølgje ein rapport frå Boston Consulting Group har GCC-landa fem av dei elleve plassane øvst på lista over millionærhushald i verda. Lille Qatar er sett som nummer ein i verda (14,3 prosent av hushalda).

Denne rikdommen er sjølvsagt ikkje fordelt jamnt i GCC-landa, og viktigast er at desse talla ikkje får med millionar av lågløna, midlertidige migrantarbeidarar som utgjør storparten av arbeidsstyrken i Golfen. Ein av hovudgrunnane til polariseringa av rikdommen i den arabiske verda er faktisk at desse arbeidarane finst. Med krisa i 2008–2009 og eigedomsbobla i Dubai og elles, kunne Golf-statane utnytte den tunge bruken av midlertidige migrantarbeidarar (tilsvarande minst halve arbeidsstyrken i GCC-landa), ved å lempe dei verste effektane av krisa over på desse nabolanda som forsyner regionen med lett utviste og svært utnytta arbeidskraft.

Tusenvis av midlertidige migrantarbeidarar vart sendt heim frå Golfen som følgje av krisa, og rekruttering av nye gjekk ned dramatisk. Frå 2008 til 2009 gjekk straumen av indiske arbeidarar til SAE ned med 62,7 prosent, til Bahrain 45 prosent, og til Qatar med 44 prosent. For Bangladesh fell talla for arbeidarar til Saudi-Arabia og SAE (målet for meir enn 60 prosent av alle migrantar frå Bangladesh) med 89 og 38 prosent i 2008 og 2009. For Pakistan fall tallet på registrerte arbeidarar i Golfen brått – arbeidarar til SAE (hovudmålet for pakistanske migrantar) fall med 36 prosent, til Qatar med 60 prosent, og til Kuwait med 75 prosent i 2008 og 2009. I den arabiske verda viser heimsending av pengar frå migrantarbeidarar korleis Golf-landa er i stand til å flytte verknadene av krisa over på periferien rundt. I 2009 fall heimsendte pengar til Jemen med 17,7 prosent og til Jordan med 5,2 prosent.

Desse talla stadfestar den spesielle måten kapitalismen i Golfen forma sitt svar på krisa i verda. Ulikt andre land i regionen som måtte handtere stigande arbeidsløyse og uttørka eksportmarknader, så kunne Golf-statane flytte dei verste effektane av krisa over på landa rundt som hadde forsynt dei med ein massiv midlertidig arbeidsstyrke, ein arbeidsstyrke som klasse-strukturen i Golfen er bygd på. Dette var fleksibilitet på arbeidsmarknaden med store bokstavar, eit teikn på den hyperkapitalistiske dystopien som skjuler seg bak Golfens sprudlande sjølvbilete som sandkasse for dei superrike.

Det politiske spørsmålet

Over desse særdraga i regionen ligg sjølvsagt den sentrale posisjonen Golf-statane har i den imperialistiske strukturen. Som fullt ut konsolidert oljebasert og globalisert kapitalisme etter andre verdskrigen, vart Golfen medvite gjort til nøkkelpillar i den USA-dominerte verda som vart bygd. To viktige trekk ved kapitalismen – internasjonaliseringa og finansialiseringa av kapitalen – gav vareeksporten og dei finansielle overskota i Golfen enorm strategisk vekt i den globale politiske økonomien. Av den grunn har kontroll og dominans over Midtausten vore eit kjernemål for Vesten heilt inn i det tjueførste hundreåret. USA, Storbritannia og andre gav klar militær, politisk og anna type vern til monarkia i Golfen i bytte for ein uhindra straum av hydrokarbonar ut på verdsmarknaden til rett pris, og ei jamn omdirigering av oljepengar til finansmarknadene i Vesten (viktigast statskassa i USA).

Dette forholdet til Golfen er styrande i dag, særleg når det gjeld potensielle rivalar til USA. At desse framveksande statane er så avhengige av olje frå Golfen (og gass og petrokjemikaliar) betyr at USAs dominans i regionen får eit enno meir tydeleg uttrykk i dag. India importerte til dømes 44 prosent av råolja frå Saudi-Arabia, Kuwait, Qatar og SAE i juli 2013, opp frå 36 prosent i 2011. Kina må no stole på Golf-statane for fjerdedelen av sin import, mot 21 prosent i 2007. USAs og Kinas økonomiar er gjen-sidig avhengige, og tilhøvet dei imellom kan ikkje reduserast til rein rivalisering. Men vedvarande USA-dominans i Midtausten gir dei utan tvil stor potensiell makt om behovet skulle vere der.

Golfen er framleis svært viktig som marknad for vestlege statar, særleg våpensal og ulike bygnings- og ingeniørkontraktar. I 2011 vart USAs våpensal tridobla til 66, 3 milliardar dollar, eit tall som representerte meir enn tri fjerdedelar av våpenmarknaden i verda. Viktigaste grunnen til spranget i salet var Golf-statane, der Saudi-Arabia underteikna ein avtale på massive 33,4 milliardar dollar for våpen frå USA. Det gjør dei til USAs største kunde (Saudi-Arabia gjør 99 prosent av våpenhandelen sin i USA). Same året kom SAE på tredjeplass med kjøp for 4,5 milliardar dollar frå USA. Frå 2008 til 2011 var Saudi-Arabia nummer ein i våpenkjøp blant alle landa i Sør, og stod for meir enn ein fjerdedel av alle våpenavtalar desse fire åra.

USA er ikkje einaste vestlege land som drar fordel av denne enorme våpenmarknaden. Tyske aviser meldte i august 2013 at tysk våpensal til Golfen, først og fremst Qatar, ville nå rekordnivå det året. Storbritannia har au fått hard kritikk for sal av utstyr til å kontrollere folkemassar, skytevåpen og ammunisjon til Bahrain då kongedømmet var opptatt med å slå hardt ned på protestane innanlands.

Navlestrengen som bind Golf-statane til Vesten, er ikkje skilt frå den nyliberale omforminga av regionen som er drøfta ovanfor. Begge er ulike måtar å integrere Midtausten i verdsmarknaden på. Golfens eksistensielle interesse i å halde oppe både banda til imperialismen, og ei utvikling mot større skille i regionen har djupe politiske implikasjonar. Det er grunnen til at dei leiande Golf-statane – særleg Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og SAE – har blitt meir aggressive i forsøka på å styre opprøra som har skaka den arabiske verda dei tri siste åra.

Vestlege interesser i regionen kjem no i hovudsak til uttrykk gjennom Golf-statane både i politisk og økonomisk forstand. Det betyr ikkje at det ikkje finst rivalisering og avvikande syn mellom Golf-statane og Vesten, eller innanfor Golfen sjølv. Men denne rivaliseringa må settast inn i ei ramme der dei har felles interesser, der ein ser at Golfens posisjon på toppen av hierarkiet i regionen er ein konsekvens av dei same prosessane som skapte vilkåra for masseopprør.

Egypt og Syria

Den dynamikken kan ein sjå tydeleg i Egypt og Syria. I begge landa har opprøra mot autoritære regime same rot: frårøving og utestenging av folkefleirtalet som resultat av nyliberale reformer, og det tynne elitesjiktet som har gjort seg rike. Dette sjiktet er nært knytt til autoritære regime, og den globale krisa bakanfor har forsterka polariseringa av makt og rikdom kraftig.

I Egypts tilfelle har Golf-statane spela ei leiande rolle etter at Hosni Mubarak vart fjerna i februar 2011, som freistnad på å dempe rekkevidda av politiske og økonomiske endringar. I den første fasen skjedde det med klønete støtte frå Qatar til Den muslimske brorskapen (MB). Leiinga i MB freista halde fram langs same nyliberale spor som Mubarak-regimet, og forbaud streikar, demonstrasjonar og andre aksjonar. I neste fase, etter at MB vart kasta av det egyptiske militæret i midten av 2013, heldt straumen av hjelp og politisk støtte frå Saudi-Arabia, SAE og Golf-statane fram med å underbygge den militære undertrykkinga av MB-tilhengarar og all sosial og politisk aktivisme. I begge fasane har politiske og økonomiske tiltak frå Golfen opent vore retta mot å få Egypt tilbake til status quo, ved å avvise alle forsøk på å ta opp klagane som utløyste opprøra.

I Syrias tilfelle forsøker Golf-statane med Saudi-Arabia i spissen å bygge opp støtte og innflytelse blant dei som freistar velte Assads regime. No sist vart det synleg gjennom rapportar som seier at det saudiske monarkiet skal ha gått med på å betale og organisere opplæringa (via Pakistan) av Army of islam, ein hær oppretta sist september då over førti syriske opprørsgrupper samla seg.

Trass i at Saudi-Arabia, Qatar og andre Golf-statar konsekvent har prøvd å utvide sin innflytelse over ulike syriske væpna grupper, kan ein ikkje påstå at opprøret i seg sjølv bare er ein forlenga arm av desse statane (og enno mindre av USA-imperialismen). Dei som vil kaste Assad-regimet, med «islamske fundamentalistar» som ein minoritet (som rett nok ser ut til å vekse), må møte både den væpna makta til regimet og forsøka på å skape sekteriske skille.

Golfen er ein nøkkelaktør på det siste området, og slik må det syriske opprøret kjempe to svært vanskelege kampar – ein mot sjølve regimet, og ein mot den øydeleggande innflytelsen frå dei som er allierte med Golfen. I den samanhengen betyr den bevisste strategien frå regjeringa med brutalisering og fordriving at tida ikkje er på opprørarane si side. Det kan forklare den tilsynelatande tilnærminga mellom USA og Russland i haldninga til Assad-regjeringa, der begge ser ut til å jobbe for ei eller anna forlenging av regimet, i det minste i nær framtid.

På lengre sikt er det sannsynleg at alle ytre krefter pressar på for å få sine eigne versjonar av det som kom ut av opprøret i Jemen – i hovudsak kosmetiske endringar som fjernar Assad, men opprettheld kjerna i den undertrykkande staten og evna til å forsvare interessene både til den innanlandske eliten og maktbalansen i regionen.

Rivalisering

Vevd inn i den klare semja mellom Golf-statane og Vesten i Midtausten – i siste instans rotfesta i måten regionen har utvikla seg i den nyliberale perioden og den sentrale rolla han har i maktbalansen globalt – er rivaliseringa som like fullt held fram mellom ulike statar. Innanfor GCC sjølv er det komme skarpast til uttrykk i den politiske sparringa mellom Qatar og Saudi-Arabia, der begge statane støttar ulike konkurrerande islamistiske rørsler i regionen (Qatar stør MB, og Saudi-Arabia ulike retningar av salafisme).

Hendingane i 2013 i Egypt var ein klar indikasjon på denne interne rivaliseringa i GCC, der Qatar fordømte at Mohammed Mursi frå MB vart kasta av militæret, mens Saudi-Arabia, Kuwait og SAE heia kraftig på det militære. Den nye militærregjeringa fekk faktisk over 12 milliardar dollar i ulike former for hjelp straks etter kuppet av dei tri siste Golf-statane.

Likeins, når det gjeld USA og Golfen, har det tilsynelatande tinande tilhøvet mellom USA og Iran dei siste vekene blitt møtt med misnøye frå saudiarabiske tenestemenn (og frå Israel, som ein klar demonstrasjon av den andre sida av dei felles interessene som eksisterer på tvers av regionen). Desse konfliktane vart kraftig markerte då Saudi-Arabia avviste eit toårig sete i Tryggingsrådet i november 2013. Saudiske tenestemenn peika på manglande internasjonal intervensjon i Syria, og at USA tok opp igjen forhandlingane med Iran som grunn for å avvise plassen.

Det er unekteleg reelle spenningar, men ein må ikkje sjå bort frå det klare faktum at alle Golf-statane og USA framleis har eit felles perspektiv på regionen som eit heile. Det er ingen teikn på at nokon av Golf-statane grunnleggande avviser den nyliberale politikken i Egypt, enten den er styrt av MB eller ei militært leia regjering, eller innhaldet i den regionale ordenen som Vesten har bygd opp dei siste tiåra. Me må ikkje mistolke vilkårlege, midlertidige meiningsskilnader, eller nasjonal rivalisering som fundamentale strategiske meiningsforskjellar om framtida til regionen som eit heile. På mange måtar fungerer sameksistensen av ulike taktiske orienteringar i alt sitt mangfald hos desse ulike statane til å forsterke ein felles veg. Det set aksen USA–Golfen i stand til å reprodusere seg som hegemonisk kraft.

Golfen må utfordrast

Ein hovudkonklusjon av dette er at ei omstøyting av den nyliberale utviklinga i Midtausten, og regionens underordning under Vesten, nødvendigvis må vere knytt opp til å utfordre Golfen sjølv. Av den grunnen er politiske kampar i Golfen umåteleg viktige, og direkte knytt til kampar andre stader i Midtausten. Bahrain er eit klart eksempel på dette, der protestar held fram med å mobilisere over heile landet, trass i hard undertrykking frå al-Khalifaregimet. I 2011 og 2012 braut det også ut demonstrasjonar i Saudi-Arabia, Oman og Kuwait som drog med bybefolkning som kjente seg politisk og økonomisk utelukka frå den enorme rikdommen i desse statane.

Desse kampane har fått alt for lite merksemd (og solidaritet) både innanfor og utanfor regionen. Men ut over desse rørslene må det bli eit kjerneelement i kampen mot kapital og stat å forsvare migrantarbeidarane i regionen. Utbyttinga av desse arbeidarane er ein integrert del av klassesamfunna i Midtausten, og er svært viktig for måten kapitalismen i Golfen utviklar makta si, og korleis dei handterer kriser.

Det trengst seriøse forsøk på å bygge kampanjar på tvers av regionen med arbeidarane som kjem utanfrå, bygd på utvida borgarrettar, organisasjonsrett og arbeidsvilkår. Arbeidarar frå India og Filippinane er ein del av arbeidarklassane i regionen – ikkje utlendingar, «gjestearbeidarar» eller «tenestefolk». Det er store hindringar for slike kampanjar: språk, kultur og politikk – for ikkje å nemne rotfesta rasisme mot migrantarbeidarane som ein finn i store delar av den arabiske verda. Men å avstå frå denne kampen vil bare bidra til å forsterke fragmenteringa av klassesolidariteten i regionen. Det er verdt å merke seg at drapa på to migrantarbeidarar i Saudi-Arabia tidleg i november i samband med deportasjonar der tusenvis av migrasjonsarbeidarar vart arresterte, ikkje førte til nemneverdige kommentarar verken innanfor eller utanfor Golfen. Overslagsvis utrulege ein million migrantarbeidarar er tvinga til å dra frå Saudi-Arabia (verdas nest største kjelde for heimsendte pengar etter USA, frå 2006 til 2012) bare dei tri siste månadene.

Det er ingen langsiktige nasjonale løysingar på problema i eit Midtausten som legg kontrollen av slik umåteleg rikdom i hendene på så få. Det betyr sjølvsagt ikkje at revolusjonære rørsler straks må starte på regionalt nivå utan å gå gjennom ein fase med å konfrontere dei nasjonale herskande klassane. Men poenget er å sjå desse ulike kampnivåa som uskillelege. Utan regionalt innretting som strategisk peikar mot å takle makta til Golf-monarkia, vil det ikkje bli grunnleggande endringar i regionen.

I 2014 kan tanken på pan-regional kamp verke utopisk. Men hendingane dei siste åra viser at det er nødvendig – og det er nettopp dette spøkelset som har utløyst så stor uro i maktas korridorar i Washington, Riyadh og Doha.

Plyndringen av Afrika har foregått i flere århundrer, også før Berlinkonferansen i 1885 førte til det som er kalt «kappløpet om Afrika».

I dag ser vi det samme på nytt, og denne gang skjer det også i form av rovgriske angrep fra BRICS-landa, som ikke minst er interessert i Afrikas naturressurser.

Baruthi Amisi arbeider med en doktorgrad i utviklingsstudier ved KwaZulu-Natal-universitetet i Sør-Afrika. Artikkelen er hentet fra Pambazuka News 673/2014, som også har en rekke andre artikler under samletittelen «Revisiting the sub-imperialist BRICS»,(Se spalta Mist ikke lenkene på side 67).

Artikkelen er oversatt av Tore Linné Eriksen.

Det er ikke hensynet til utvikling for flertallet som de store selskapene fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika er opptatt av, verken i sitt eget hjemland eller i de land som nå er blitt ofre for deres framstøt. Etter hvert som BRICS-landa trenger stadig dypere inn i Afrika, er det store multinasjonale konserner og selskaper med nær statlig tilknytning som er de store vinnere. Dette inkluderer også flere storselskaper fra vestlige industriland. Slik som Walmart-imperiet, som kjøper halvfabrikata eller ferdigvarer fra BRICS-landa. Blant vinnerne er også lokale eliter som bidrar til å gjøre denne plyndringa lettere gjennom korrupsjon, talltriksing og adgang til billig energiforsyning.

Mange afrikanske land, om ikke alle, befinner seg i et slags sentrum/periferi-forhold, slik det er beskrevet av den framstående USA-sosiologen Immanuel Wallerstein for mer enn 30 år sida. Med dette menes at de rike industrilanda i sentrum gjør seg enda rikere på deres bekostning. BRICS-landa representerer på sin side en slags «sub-imperialisme», det vil si at de forsøker å forbedre sin relative posisjon innenfor det økonomiske verdenssystemet. Målet er nok å bevege seg oppover til å bli nye imperialistmakter, og deretter kanskje til å bli imperialistiske supermakter, slik Sovjetunionen en gang utvikla seg til.

Det er tale om land som i dag befinner seg på høyst forskjellig nivå av økonomisk utvikling og politisk innflytelse, og de har langt fra de samme interessene å ivareta på det afrikanske kontinentet mer generelt, eller i Den demokratiske republikken Kongo mer spesielt. Deres geopolitiske posisjon i verdenssystemet er også høyst forskjellig. Men de har også mye felles. For det første er det tale om at de er interessert i direkte utenlandsinvesteringer. Det er dette som gjør at de trekkes mot megaprosjekter, slik som det enorme dam- og kraftanlegget ved Kongo-elva, som går under navnet Inga-prosjektet. Det samme gjelder interessen for å frarøve afrikanske land deres naturressurser mot en ingen eller en høyst beskjeden kompensasjon. Ofte skjer dette på en måte hvor fordeler og ulemper ved slik virksomhet blir høyst urettferdig fordelt, samtidig som afrikanske land må betale høyere renter for låneopptak i forbindelse med prosjektene. Felles er også at det er nesten umulig å finne ut noe om virkningene.

For det andre er det slik at BRICS-landa, selv om de fortsatt befinner seg på ulike stadier på sin vei mot imperialisme, som oftest opptrer på samme måte i Afrika. Det gjelder enten de har vært aktive i Afrika i årtier (slik som Russland og Kina), er nykommere (som India) eller har tradisjoner for å spille rollen som «sub-imperialister». Resultatene er de samme, det vil si at driver det som er kalt for «akkumulasjon gjennom frarøving», ofte i nær samarbeid med lokale og nasjonale eliter, lokale krigsherrer og reine krigsøkonomier. Slik som i den østlige delen av DR Kongo. Som følge av jakten på mineralressurser i regi av både vestlige land og BRICS-land, har seks millioner mennesker måtte bøte med livet, og kanskje er tallet enda høyere.

Til grunn for det nye kappløpet ligger også en felles interesse for naturressurser, ikke minst mineralforekomster, olje og gass. Med til dette bildet hører også megaprosjekter for å tilfredsstille et stadig økende behov for billig energi. Felles er også at de jakter på nye markeder, og det er derfor de satser på å bygge ut veier, jernbaner, bruer, havner og annen infrastruktur. Dette minner ikke så lite om tilsvarende prosjekter under kolonitida, ettersom formålet er det samme, dvs. å lette utvinning av råvarer for verdens-markedet.

Et fjerde fellestrekk er at BRICS-landa har et dystert rulleblad når det gjelder å ta miljøhensyn. Det er vanskelig å få øye på noen forpliktelser i retning av å redusere ødeleggende klimaskader eller å investere i fornybar energi. Heller ikke er det noen tegn til at undersøkelser av miljøvirkninger blir tatt på alvor, eller at berørte lokalsamfunn blir hørt eller tilbudt kompensasjon.

Det hører med til bildet at det i dag er mye som tyder på en økende desperasjon. Tre av BRICS-landa (Sør-Afrika, Brasil og India) har hatt økonomiske tilbakeslag i det siste året, og regnes nå med til «sårbare fem», som også inkluderer Tyrkia og Indonesia. På sin side blei Russland hardt rammet av økonomisk krise som følge av sin Ukraina-politikk og ranet av Krimhalvøya. I Kina var det også et overraskende handelsunderskudd i mars 2014 som følge av nedgang i produksjonen i ei rekke industribedrifter. En av følgene av dette er at prisene på råvarer og kopper og jern er i fritt fall. Det er derfor et felles behov i BRICS-landa for å finne nye nisjer for sin eksport, sammen med billig energi i form av olje, kull og elektrisitet, slik at det blir billigere å hente ut og transportere råvarer.

Trass i de fellestrekkene som er her skissert, må det igjen minnes om at det er klare forskjeller mellom hvert enkelt BRICS når det gjelder interesser i Afrika. Vi går derfor over til å behandle dem hver for seg, og begynner med Brasil. Disse konkrete eksemplene vil bli gitt for å underbygge den analysen som er skissert ovenfor.

Brasil

Et sentralt retorisk poeng i Brasils sub-imperialistiske jakt på afrikanske naturressurser er å vise til at landet har historiske bånd gjennom sitt store innslag av innbyggere med afrikansk opprinnelse. Dette brukes ikke minst til å oppnå særlig lukrative kontrakter. I virkeligheten er Nigeria det eneste landet i verden som har et større antall svarte innbyggere.

Brasil har særlig interesser innenfor utvinning av mineraler. For eksempel har Vale, som er verdens nest største gruveselskap, skaffet seg kull fra Mosambik sida 2004.¹ Det er også rikelig med investeringer i Angola. DR Kongo og Sør-Afrika. Et annet storselskap er Odebrecht, som er Brasil største innenfor utbygging av infrastruktur, og som bygger ut damanlegg, havner, sjukehus og boliger. Det er også rakt voksende investeringer innenfor olje, biodrivstoff, diamantutvinning og supermarkeder. Brasils største energiselskap, Petrobas, sikre seg stadig flere lisenser produksjon og leteboring etter olje.

Ser vi på samhandelen mellom Brasil og Afrika, er det råolje og andre mineraler som utgjør hele 80 % av det som Brasil importerer. Afrikas import fra Brasil er derimot langt mer allsidig sammensatt, og består bl.a. av landbruksvarer (sukker, kjøtt, korn og meieriprodukter), kjøretøyer og bildeler, malmer og utstyr atomkraftverk. Brasils viktigste handelspartnere er Nigeria (32 prosent), Angola (16 prosent), Algerie (12 prosent), Sør-Afrika (10 prosent) og Libya (7 prosent). Noen få land står derfor for 77 prosent av Brasil handel med kontinentet som helhet.

Den brasilianske samfunnsforskeren Oliver Stuenkel har gjennom sine studier vist at de brasilianske interessene i Afrika blir stadig mer synlige. Oljegiganten Petrobras er tilstede i 28 land, bare på ett år blei det investert over 10 milliarder kroner bare i Nigerias oljesektor. Eletrobras er på sin side inne i planleggingen av et gigantisk kraftverk i Mosambik til over 30 milliarder kroner, som mest sannsynlig vil bli finansiert med midler fra det brasilianske utviklingsfondet BNDS, som aleine låner ut mer per penger enn Verdensbanken. Vale har på sin side milliardinvesteringer i kull, olje og gass i Mosambik, og har nylig undertegnet en kontrakt – verdt 6 milliarder kroner – for å bygge en jernbane til Malawi for å transportere mosambikisk kull.

Russland

Russland har ikke en lite klar posisjon i kappløpet om Afrikas naturressurser. Et særtrekk er at landet trekker veksler på de historiske forbindelsene gjennom sovjetisk støtte til anti-kolonialistiske frigjøringskamper når de i dag forsøker å fremme russiske økonomiske og politiske interesser. (Riktignok lyktes ikke forsøkene på å skape kommunistiske stater i Afrika). På den annen side er det mange sentrale personer i Moskva som er av den oppfatning at de henger etter i det nye kappløpet. I 2009 uttalte for eksempel daværende president Medvedev:

For å være helt ærlig, så er vi nesten for seint ute. Vi skulle ha begynt å arbeide sammen med våre afrikanske partnere langt tidligere.

Både de historiske forbindelsene og andre lands forsprang kan brukes retorisk i lobbyvirksomheten overfor afrikanske ledere, der målet er lukrative kontrakter både når det gjelder utvinning og bearbeiding av råvarer, infrastrukturprosjekter og våpensalg.

Høydepunktet i de russisk-afrikanske forbindelsene var på 1960-tallet, som også var perioden da de fleste afrikanske land oppnådde selvstendighet. Det store tilbakeslaget var i 1991. Et uttrykk for dette var at Boris Jeltsin – den første presidenten i den nye russiske føderasjonen – erklærte at det nå var slutt med utviklingshjelp, og at afrikanske land så snart som mulig måtte betale tilbake alle lån. Denne perioden falt sammen med oppløsninga av Sovjetunionen og landets overgang til markedsøkonomi.

Nå har tida kommet for ei kursendring i de russisk-afrikanske forbindelsene, noe som har sammenheng med behovet både for nye råvarer og markedsnisjer for russiske eksportprodukter. Russland trenger også støtte fra afrikanske stater for å styrke sin stilling innenfor FN-systemet, ikke minst i viktige spørsmål med tilknytning til Tsjetsjenia, Krimhalvøya, internasjonale konflikter, brudd på menneskerettigheter og mangel på ytringsfrihet for opposisjonelle og folk som ønsker seg et annet regime.

Det er mange elementer i den økonomiske og politiske strategien til Russland i Afrika. Blant dem er:

1. Gruvedrift, oljeutvinning og import av olje, gass, uran og bauxitt (Angola, Sudan, Sør-Afrika, Namibia osv.)
2. Utbygging av kraftverk (DR Kongo, Angola, Namibia, Zambia og Ekvatorial-Guinea)
3. Bygging av et flytende atomkraftverk og sørafrikansk medvirkning i et anlegg for anriking av uran i Russland (Namibia og Sør-Afrika)
4. Jernbanebygging (Nigeria. Guinea og Angola
5. Oppretting av sentra for salg av ingeniørtjenester og vedlikeholde av utstyr (Nigeria og Sør-Afrika).

Høyest prioritet blir utvilsomt gitt til arbeidet med å lete etter og utvinne mineraler, ikke minst zink, mangan, kopper, nikkel og platina. Som kjent er dette råvarer som er avgjørende i en moderne industriøkonomi. Russland har tradisjonelt vært et mineralrikt land, men en god del av disse ressursene er i ferd med å bli tømt, eller de er dyre å utvinne. Med sine store reserver og lave utvinningskostnader står Afrika derfor fram som et naturlig område for det nye kappløpet. Vi skal heller ikke glemme at Russland har militærstrategiske interesser, og ønsker å selge våpen. Russland er etter USA verdens største våpeneksportør, med et salg som i 2011 passerte 400 milliarder kroner.

Dette er bare noen eksempler på den virksomheten som store selskaper er engasjert i, enten aleine eller i samarbeid med andre transnasjonale selskaper:

• RusAl forbereder kjøp av det ennå uferdige Aluminium Smelter Company i Nigeria.
• RusAl skal delta i privatiseringa av et smelteverk i Tema (Ghana), som i motsetning til tilsvarende prosjekter i Nigeria og Kongo sikter seg inn på leveranser av rå-aluminium til markedet i USA.
• Alrosa eier 32,8 prosent av aksjene i Katoka Mining Society som driver et større industrikompleks i Angola, Renova har kastet seg øyne på det sørafrikanske Lonmin Company, som er den tredje største platinaprodusenten i verden,² SUAL har sammen med det britiske investeringsselskapet Fleming Family and Partner mesteparten av sine aktiva plassert i Afrika sør for Sahara. Et eksempel på dette er utvinning i Mosambik av tantalum, som bl.a. brukes i mobiltelefoner.
• Norilsk Nickel³, RusAl, Alrosa og Renova er alle engasjert i kampen om afrikansk naturressurser med investeringsplaner på minst 30 milliarder kroner i den neste femårsperioden.

India

India har forbindelse til Afrika langt tilbake i historien, og båndene ble tettere gjennom den britiske koloniseringa både i India og Afrika. India har også spilt en viktig rolle i den afrikanske kampen for avkolonisering, ikke minst gjennom bidrag til frigjøringsbevegelser, og har gitt både diplomatisk støtte og solidarisk hjelp etter selvstendigheten. Trass i indisk migrasjon til Afrika, har imidlertid samhandelen vært begrenset, og det har vært episoder med anstrengte forbindelser eller liten kontakt. Utviklingssamarbeidet fra inngangen til 1970-tallet til i dag har heller ikke vært særlig omfattende.

I tråd med Indias økonomiske vekst og ekspansjon, er dette bildet nå i ferd med å endre seg. Næringslivsinteresser, handel og samarbeid er ikke lenger begrenset til land i det østlige og sørlige Afrika, men omfatter nå land over hele kontinentet. Det er i første rekke det private næringslivet som fronter denne nye interessen for Afrika. Over 1500 afrikanske studenter har dessuten fått sin utdanning ved indiske universiteter.

De indiske framstøtene er særlig knyttet til storselskaper som Tata Motors, Jindal kull, Vendata Mining (Zambias koppergruver), Dabur, Marico, Essar Group, Godrej, Bharti Airtel, Kirloskar, Karaturi Agro Products (Etiopia) og flere selskaper innenfor medisinalindustrien. India er i dag også inne i Afrika gjennom Oil and Natural Gas Company (ONGC) og stålgiganten Mittal Steel. Den indiske marinen har også engasjert seg i det nordlige Indiahavet gjennom kampen mot pirater utenfor den somaliske kysten. India har også investert over 7 milliarder kroner i diamantutvinning i Zimbabwer, og er deleier i uranforekomster i Namibia og Malawi.

Omtrent 20 prosent av Indias oljeimport kommer i dag fra Afrika. Olje står for omtrent 30 prosent av Indias samlete energi-forbruk, mens resten i hovedsak består av ull. 70 prosent av oljen blir importert. Det er anslått at energiforbruk vil øke raskt fram mot 2015, og at dette vil føre til at 90 % av all olje må importeres. Det betyr at India er nødt til å finne nye kilder for sin energiforsyning gjennom letevirksomhet og produksjon i utlandet. Dette er hovedoppgaven til Oil and Natural Gas Company (ONGC), som nå har kastet seg over afrikanske land som bl.a. Libya. Nigeria. Sudan og Elfenbeinskysten.

I sin utenrikspolitikk er India innstilt på å samarbeide med en lang rekke partnere, men uten at landet binder seg til noen få og utvalgte stater eller utvikler et avhengighetsforhold. Av denne grunn opprettholder India sine forbindelser til Russland, som bl.a. leverer store mengder våpen. For India er det også viktig å videreutvikle forbindelsene til andre asiatiske land. Dette gjelder både Japan og Sør-Korea, som India i 2006 og 2010 undertegnet omfattende samarbeidsavtaler med, i tillegg til ressursrike sentralasiatiske stater.

Kina

Helt fra 1960-tallet har Kina gitt militæropplæring og annen støtte til enkelte frigjøringsbevegelser i Afrika. Det ble også gjennomført flere store utviklingsprosjekter, slik jernbanen mellom Tanzania og Zambia (TAZARA) tidlig på 1970-tallet, som fortsatt regnes som kronjuvelen i kinesisk bistandshistorie. Med et rentefritt lån på flere milliarder kroner, ble jernbanen bygd for å gi muligheter for koppertransport fra Zambia uten å gå veien om sørafrikanske havner. Dessuten var det på denne tida en ideologisk oppgave å motvirke den innflytelsen Sovjetunionen hadde i Øst-Afrika.

I dag er det utvilsomt Kinas økende behov for Afrikas naturressurser som ligger til grunn for et fornyet engasjement, selv om det er liten tvil om at de fleste afrikanske ledere lenge har ønsket seg nærmere forbindelser med Kina. Det betyr ikke at alle er like begeistret, for eksempel viser opinionsundersøkelser i Sør-Afrika at Kina oppfattes av mange som en trussel.

Kina har interesser i Afrika på fire viktige felter: adgang til råvarer, tilgang på nye markeder, politisk innflytelse og ønsket om å isolere Taiwan på det afrikanske kontinentet. Ifølge den amerikanske samfunnsforskeren David Shinn importerer Kina rundt 90 prosent av sitt forbruk av kobolt, mens andelen er 35 prosent for mangan, 30 prosent for tantalum og 5 prosent for tømmer. Allerede for ti år sida forbrukte Kina 35 prosent av all aluminium og alt stål i verden, 32 prosent av alt jern og kull og 40 prosent av all sement, og disse andelen er utvilsomt klart høyere i dag.⁴ Mest kjøper Kina fra Angola, som er den neste største leverandør av olje til Kina, men det er også høy oljeimport fra Sudan og Nigeria.

På samme måte som vestlige land, går Kinas vekst hand i hand med et voksende behov for å finne markeder for en voksende industriproduksjon. Afrikas industri-eksport til Afrika har nesten blitt tidobla i løpet av det siste tiåret. Men denne eksporten er konsentrert om noen få land, f.eks. står seks land for 60 prosent av all eksport: Sør-Afrika, Egypt, Nigeria. Algerie. Marokko og Benin. Det er ikke minst maskiner, biler og elektronikk som står for den raske veksten, og som nå utgjør omtrent halvparten av Kinas eksport til Afrika.

En av forutsetningene for denne handelen er at afrikanske land holder seg til «Ett-Kina»-politikken, dvs. at de bare må godkjenne Kina og godta at Taiwan er en del av fastlandet. Dette viser at Taiwan fortsatt er et viktig stridsspørsmål. Kina tar derfor i bruk sin geopolitiske og økonomiske makt – samt sin vetorett – til å straffe afrikanske land – som har forbindelser med Taiwan. Dette gjelder selv om det kinesiske kommunistpartiet selv tolererer handel med Taiwan.

Ikke overraskende er Kina også opptatt av å styrke sin politiske posisjon i verden. Det er en av grunnene til at landet må bruke sin økonomiske makt til å skaffe seg støtte fra 54 afrikanske land, som nå utgjør mer enn en firedel av FNs 193 medlemsland. Dette kan komme godt med i institusjoner som FNs Sikkerhetsråd, FNs menneskerettighetsråd, for ikke å snakke om i de forhandlinger og konflikter i Verdens Handelsorganisasjon WTO) som ikke ser ut til å ta noen ende.

Sør-Afrika

Til slutt skal vi kort se på Sør-Afrika, som særlig er opptatt av to mål på det afrikanske kontinentet.

For det første er det tale om landets egen innflytelse som en regional hegemon, inkludert kampen for politisk og økonomisk ekspansjon. Dette skjer bl.a. gjennom humanitær bistand og deltaking i fredsbevarende aksjoner i stater som er rammet av krig. Dette er aktiviteter som Sør-Afrika bruker som et steg på veien mot økonomisk herredømme i områder som direkte har vært underlagt vestlige lands direkte utbytting. Sørafrikanske kapitalinteresser gjør seg i dag særlig gjeldende innenfor gruvedrift, finanssektoren, militærindustri, turisme og varehandel, dvs. virksomheter som ofte er avhengig av billig energi.

For det andre inntar Sør-Afrika en mellomposisjon – eller en sub-imperialistisk posisjon – mellom de ledende imperialistmaktene (bl.a. Storbritannia og USA) på den ene sida og fattige og underutviklete land med rikelige naturressurser på den andre. Blant slike land i periferien er DR Kongo, Mosambik og Zambia, men de er langt fra aleine.

En slik form for sub-imperialistiske framstøt i Afrika skjer både gjennom egne storselskaper og utenlandskeide flernasjonale storselskaper med tett og langvarig tilknytting til Sør-Afrika. Blant dem er også selskaper som tidligere hadde sitt hovedkontor i Sør-Afrika, slik som Anglo-American, De Beers and BHP Billiton. Det er nå også nye storselskaper som er eid og kontrollert av svarte, slik som African Rainbow Minerals, i tillegg til flere mindre selskaper med tilknytning til ANC eller presidenten personlig.

Noter:

1. Norsk Hydro kjøpte i 2011 Vales bauxittgruver og aluminiumsverk i Brasil for mer enn 30 milliarder kroner, som er den største norske utenlandsinvesteringen noen sinne. Mesteparten av betalingen skjedde ved at Vale fikk en eierandel på 22 % i Hydro, og blei konsernets største eier ved sida av Staten. I 2014 solgte Vale sine Hydroaksjer. O.a.
2. Selskapet er eier av Marikana-gruvene, der det sørafrikanske politiet drepte 100 streikende arbeidere i 2012. Det norske «oljefondet» eier 2,36 prosent av aksjene i Lonmin gjennom en investering på 434 millioner kroner. O.a.
3. Norilsk er verdens ledende produsent av nikkel og palladium, og er i Norge mest kjent for sitt ekstremt forurensende smelteverk i Nikel på Kolahalvøya. O.a.
4. Vanlige anslag går ut på mer enn halvparten av all sement og all jernmalm i 2012. O.a.

Denne boken er en «grundig revidert utgave», som forfatteren selv uttrykker det, av en bok med samme tittel som utkom i 2005 i anledningen 100-års-markeringen av oppløsningen av den svensk-norske unionen. Boken er en bredt anlagt og svært detaljert – av og til for detaljert – framstilling av svensk og norsk historie fra 1905 til i dag i et komparativt perspektiv. Det er på mange måter et imponerende stykke historisk arbeid som særlig viser styrken ved komparasjon. Som Sejersted påpeker:

Den beste måten å sammenligne på, er å lete etter forskjeller mellom to ganske like enheter.

Sejersteds grep er å se den sosialdemokratiske orden eller «den skandinaviske modell» som et eget uttrykk for det vestlige moderniseringsprosjekt. Man unngikk her de totalitære modeller (kommunisme og fascisme) samtidig som man fikk modifisert kapitalismen slik at dens mindre pene sider ble visket ut. Men Sejersted knytter også an til den radikale historikeren Edvard Bull d.y. som har karakterisert det sosialdemokratiske regimet som kapitalismens fullstendiggjørelse. Man hadde ikke lyktes med den sosiale integrasjon – klassesamfunnet besto. Så selv om sosialdemokratiet må betraktes som en egen samfunnsformasjon, kan det «virke som man mangler begreper til å fange (den) inn».

Et annet overordnet grep hos Sejersted er at han opererer med tre faser i den skandinaviske modells historie – eller «sosialdemokratiets vekst og (delvise) fall» i det 20. århundre. Den første fase går fram til slutten av 1930-tallet. I denne perioden oppsto det en grad av integrasjon og gjensidig forståelse som kunne danne grunnlaget for den sosialdemokratiske orden. Den andre fasen strekker seg fra slutten av 1930-årene fram til 1970-årene. Her bygges den sosialdemokratiske orden. Men nettopp når den sosialdemokratiske orden er blitt realisert – «i dette sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk» – begynner bygningen å slå sprekker og man går inn i den tredje fasen som strekker seg fra 1970-årene og framover til slutten av århundret. Denne perioden er preget av desintegrasjon.

Nedtoning av arbeiderbevegelsens betydning

Sosialdemokratiets tidsalder trekker veksler på Sejersteds omfattende kjennskap til norsk og svensk moderne økonomisk historie. På de felter der han ikke føler seg like godt hjemme, er den ikke like sterk. Det gjelder således sosialdemokratiet som bevegelse og arbeiderbevegelsen mer generelt. Her har forfatteren et svakere grep, noe som kan framstå som paradoksalt i en bok med en slik tittel. Sejersted vil kunne forsvare seg med at dette er en bok om de to skandinaviske landenes generelle historie, ikke sosialdemokratiets historie, og at det er resultatene av sosialdemokratisk politikk (uansett hvilket parti som satt ved makten) som er hans anliggende, ikke bevegelsen selv. Det ligger likevel både implisitt og eksplisitt en nedtoning av arbeiderbevegelsens betydning for den utvikling han beskriver. Det kommer fram allerede i innledningen der Sejersted skriver at den skandinaviske modells suksess «skyldtes i noen grad, men bare i noen grad, den sosialdemokratiske bevegelse».

Mer konkret kommer nedtoningen av arbeiderbevegelsen til syne ved behandlingen av velferdsstaten. «De nordiske velferdsstater utvikles på grunnlag av en høy grad av enighet,» skriver Sejersted. Et annet sted heter det:

Utviklingen av velferdsstaten [var] i stor grad et fellesanliggende. Det gjelder også modifikasjonene i siste fase. Det var ikke av avgjørende betydning i noen av fasene hvilke partier som satt ved makten.

At sosialdemokratene ved flere anledninger har opptrådt som spydspisser ved «modifikasjoner» av velferdsstaten, kan vel de fleste slutte seg til. Sejersted viser klart hvordan det ikke var noen forskjell på Gro Harlem Brundtland og de borgerlige på dette området. Om utviklingen av velferdsstaten var et fellesanliggende, er atskillig mer tvilsomt – både fordi det kan diskuteres om det er riktig at de borgerlige partiene «i stor grad» var med i oppbyggingen av velferdsstaten, og, ikke minst, fordi i den grad konservative partier aksepterte sosiale reformer, var det for en stor del som følge av press fra og konsesjoner til arbeiderbevegelsen, ved enkelte anledninger som følge av ren revolusjonsfrykt.

Omvendt er det av og til tendens til å underkommunisere høyresidens svarte sider. Høyrepartiene i Sverige og Norge falt ikke for fascistisk påvirkning, skriver Sejersted, og henviser til bl. a. C.J. Hambro som var en dypt engasjert antifascist og antinazist. Høyrepartiene i de to land var liberalkonservative og «antitotalitarisme var en del av deres sjel». Men selv om Havbro var en framtredende høyrepolitiker, kan man stille spørsmål ved hvor representativ han var. Da han protesterte mot München-forliket i 1938, fikk han en samlet konservativ opinion mot seg. Og leser man de konservative avisene Morgenbladet, Tidens Tegn og Aftenposten (organ for partiet Høire) i 1930-årene, vil man se at det stod dårlig til med den antitotalitære sjel på høyresiden i norsk politikk. Mange av Aftenpostens medarbeidere fortsatte for øvrig sin virksomhet i avisen da den ble lagt under NS-ledelse under krigen.

Interessekamp eller forsoning?

Et gjennomgående trekk, ikke bare ved denne boken, men ved hele Sejersteds forfatterskap, er hans avvisning av, eller i hvert fall nedtoning av, interessekamp som forklaring på historiske begivenheter. Og hans påpekning av betydningen av normstyring som historisk forklaring på trekk ved norsk historie på 1800-tallet er viktig – og undervurdert og uforstått av mange historikere med hjertet på venstresiden. I denne boken er Sejersted mindre overbevisende. Et eksempel er når han drøfter hvorfor Norge først fikk en teknisk høyskole så sent som i 1910, et halvt århundre etter Sverige. Det første forslaget om å opprette en norsk teknisk høyskole ble framsatt for Stortinget så tidlig som i 1833, men motstanden var sterk både da og senere. Dette er blitt forklart med mangelen på et sterkt økonomisk borgerskap med tilstrekkelig politisk makt og vilje til å få gjennomslag for sine interesser. Sejersted vil heller forklare dette ved det han kaller karakteren av den norske «moderniseringsdiskurs».

Det vil si at det ikke bare var et spørsmål om de forskjellige gruppers politiske innflytelse, men først og fremst om alminnelige forestillinger. (min utheving)

Men når det kommer til stykket, faller Sejersted likevel tilbake til en materialistisk forklaring:

Og når det gjaldt økonomien, var man festet mer til de tradisjonelle strukturer, til moderniseringen av primærnæringene og til småindustrien slik den hadde vokst frem på 1800-tallet. Og fra den løp det ikke ut noe sterkt krav om en teknisk høyskole.

Ja, nettopp! Utvikling av storindustri med tilhørende storborgerskap manglet i Norge. Sejersteds «alminnelige forestillinger» blir hengende i luften – både hva de besto i og hvordan de eventuelt virket.

Et annet og mer banalt eksempel på avvisning av interessekampforklaringer er følgende:

Går man ut fra en grunnleggende konflikt mellom kapital og arbeid, blir det vanskelig å fange inn en mann som Gunnar Knudsen, storkapitalisten som plasserte seg på den sosialradikale fløy.

Men dette er å slå inn åpne dører. Det er vel ingen som vil hevde at motsetningen mellom arbeid og kapital er determinerende på individnivå.

Som et alternativ til interessekamp-perspektivet knytter Sejersted an til historikeren Sverre Steens karakteristikk av det sosialdemokratiske regime: den store forsoning. Sejersted avviser synspunktet om at det var et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1930-årene som lå til grunn for sosialdemokratiets framvekst. Det politiske ideal, hevder han, var «å overskride de politiske motsetninger», det var «en felles løsning, den steenske store forsoning».

Likhet og frihet

»Likhet og frihet er ikke alltid så lett å forene», skriver Sejersted, og det er gjennomgående i hans tekst at likhet og frihet er noe som står i motsetningsforhold til hverandre. På den ene side fører likhet under sosialdemokratiets storhetstid til frihetsbegrensninger. På den annen side førte «frihetsrevolusjonen» fra 1980-tallet til større ulikhet. Mot slutten av boken drøfter Sejersted frihetsbegrepet nærmere. Men han innskrenker seg til den tradisjonelle liberal-konservative tradisjon der frihetsbegrepet er løsrevet fra enhver klasseproblematikk. Sejersteds problematisering av frihetsbegrepet går altså ikke langt nok. Det er frihet for de få, de privilegerte, som er vanskelig å forene med likhet. Men når det gjelder frihet for de mange, er det omvendt: frihet for de mange forutsetter stor grad av likhet. Jo mer ulikhet, jo mindre frihet for det store flertallet. Det kan se ut som om Sejersted er klar over dette. Han gjengir i hvert fall en uttalelse (av Lars Løvlie) om at fritt skolevalg er

fritt for dem med de beste karakterene, men selvsagt ikke så fritt for individer med lav kulturell kapital og dårlige skoleprestasjoner […] Den enes valgfrihet blir den annens ufrihet.

Men denne erkjennelsen får ingen følger for Sejersteds framstilling av likhet/frihet-problematikken.

«Politikkens primat»

Sejersted slutter seg til det synspunkt som er blitt kalt «politikkens primat:

Virkeliggjøringen av den sosialdemokratiske orden var resultatet av bevisst politikk basert på en felles idé om hvordan et moderne samfunn skulle se ut.»

Sejersted kommer tilbake til dette i bokens siste avsnitt:

Historien om sosialdemokratiet er historien om at politikk nytter. Det er et eksempel på at man under lykkelige omstendigheter kan bli herre over historien.

At politikken var basert på en felles idé, kan i høy grad diskuteres. Men på ett plan kan man gi Sejersted rett i at den sosialdemokratiske orden var resultatet av en bevisst politikk. Men som han videre skriver:

Sosialdemokratiet representerte imidlertid ikke historiens slutt … (det) ble, som alle andre samfunnsformasjoner, innhentet av utviklingen.

Som en delvis forklaring på oppløsningen av den sosialdemokratiske orden, peker Sejersted på

sosialdemokratiets pervertering av den liberale frihet i retning av paternalisme eller totalitære trekk, og (delvis som en reaksjon mot denne pervertering) i den parallelle frihetsrevolusjon.

Dette har også noe for seg. De av oss som opplevde 1950- og 60-årene, kan underskrive på hvordan et autoritært samfunn og et sterkt konformitetspress la sin klamme hånd over det politiske og kulturelle liv i Norge. Dette dannet bakteppet for 1968-opprøret. Vietnam-krigen var utløseren og katalysatoren og ga retningen. Men en dypereliggende årsak i utgangspunktet var opprøret mot det autoritære sosialdemokratiske samfunn. Sejersted er inne på dette, og ser ungdomsopprøret på 60-70-tallet som en forløper for «frihetsrevolusjonen» i 1980-årene.

Likevel: Sejersted kommer ikke utenom de materielle realitetene. Fra slutten av 1970-årene legges den økonomiske politikken om i retning av avregulering av kapital- og arbeidsmarkedene og lempning på skattene. «Det var blitt nødvendig å skape lettelser for næringslivet.» Og: «Norge måtte komme i takt med andre europeiske land.» Hvor ble det av «politikkens primat»?

Det Sejersted ikke ser, er at under alle politikkens krusninger (av og til bølger) ligger et økonomisk system som setter sterke begrensninger på muligheten for å gjennomføre politiske endringer. Kapitalismens dampveivals har overkjørt alle forsøk på å overvinne dens barbariske sider. Forsøkene på å avskaffe den har mislyktes. Forsøkene på å temme den er blitt knust: sosialdemokratiet ligger med brukket rygg i hele Europa, de eneste unntakene er Sverige og Norge – inntil videre. Idag er Marx mer aktuell enn noensinne, noe som implisitt vises ved den enorme interessen for Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundret. Men der Piketty primært nøyer seg med å vise empirisk hvordan kapitalismen har ført til økende ulikhet, har Marx vist hvordan kapitalismen er en dynamisk produksjonsmåte der profittmaksimering, utbytting og kapitalkonsentrasjon er resultat av systemtvang.

Francis Sejersted er en av etterkrigstidens betydeligste norske historikere og den fremste nålevende representant for den konservative tradisjon i norsk historieskrivning. Sosialdemokratiets tidsalder er en storstilt syntese. Selv om man kan være uenig i mange av Sejersteds vurderinger, inneholder boken mange interessante perspektiver og mange innsikter å ta med seg. Det er mye som egger til motsigelse, og på mange områder trenger boka et supplement – for ikke å si korrektiv – om man skal forstå arbeiderbevegelsens og klassekampens historie i de skandinaviske land.

Åsmund Egge

Siden EU-utvidelsen i 2007 har det hvert år kommet grupper av fattigfolk fra Bulgaria og Romania til Vest-Europa. De fleste av dem tilhører minoritetsgruppa rom. I norsk presse kalles de ofte romfolk. I Europa for øvrig brukes som regel betegnelsen roma. Rom er Europas største minoritet. Det eksisterer en mengde stereotype oppfatninger om gruppa, og disse stereotypiene har dype historiske røtter.

Én vanlig fordom er at gruppa har et nomadisk levesett og at nomadismen sammen med tigging, småkriminalitet, patriarkalske holdninger og selvvalgt isolasjon er elementer i en nærmest uforanderlig sigøynerkultur. Men den bunnløse fattigdommen som vi møter blant romfolk fra Øst-Europa er verken uforanderlig eller kulturelt gitt. Dette spørsmålet er grundig analysert i boka Patterns of exclusion: Constructing gypsy ethnicity and the making of an underclass in transitional societies of Europe. Forfatterne er Iván Szelény, en amerikansk sosiolog med ungarsk bakgrunn, og János Ladányi, sosiologiprofessor ved Corvinus universitet i Budapest. Boka er interessant og viktig, ikke minst fordi den kombinerer klasse-analyse med et historisk perspektiv. Det teoretiske grunnlaget for klasseanalysen blir presentert i et innledende kapittel. Første del av boka er en historisk undersøkelse fra en ungarsk landsby. Del to er en sammenlignende analyse av fattigdom blant rom i Ungarn, Romania og Bulgaria.

Klasseanalysen

Ladányi og Szelény tar utgangspunkt i begrepet underklasse slik det ble definert av den svenske økonomen Gunnar Myrdal i 1963. Myrdal beskrev mennesker som var fanget på bunnen av det sosiale hierarkiet, som levde stadig mer atskilt fra resten av samfunnet, og som var utestengt av nesten ugjennomtrengelige sosiale grenser. Slike mennesker ble ofte beskrevet av omverdenen som unyttige snyltere. Et annet kjennetegn som stadig ble trukket fram, var at fattigdommen var nedarvet gjennom flere generasjoner.

Myrdals begrep underklasse ble videreført og utfylt av sosialantropologen Oscar Lewis som skrev om fattigdomskultur. Han beskrev fattigdomskulturen som en forsvarsmekanisme som gjorde de aller fattigste i stand til å overleve. Han viste at en særegen fattigdomskultur ofte utviklet seg i situasjoner hvor det sosiale og økonomiske systemet var i ferd med å bryte sammen eller bli erstattet av et annet.

Begrepene underklasse og fattigdomskultur ble etterhvert brukt på måter som lå langt fra intensjonene til Myrdal og Lewis. Årsakssammenhengen ble snudd på hodet. Myrdal og Lewis hadde forklart underklassen og fattigdomskulturen som et resultat av problemer i økonomien og samfunnssystemet. I en del nyere tolkninger var det fattigdomskulturen som fikk skylda for fattigdommen

Ladányi og Szelényi peker på at underklassebegrepet er omstridt og kan misbrukes. Det har blant annet blitt hevdet at det gjenspeiler Gunnar Myrdals egen overklassebakgrunn. Forfatterne understreker at gruppa rom i seg selv ikke utgjør noen underklasse. Men begrepet kan beskrive situasjonen for grupper av rom under spesielle historiske forhold. På en klar og instruktiv måte drøfter de også andre begreper som for eksempel sosial og økonomisk eksklusjon, kaste/underkaste og filleproletariat. De konkluderer med at verken kastebegrepet eller tradisjonelle varianter av klasse­begrepet kan gi en dekkende beskrivelse av situasjonen for romgrupper i Øst-Europa. Kastebegrepet fanger ikke opp gruppenes bunnløse fattigdom. Klassebegrepet får ikke med seg den fullstendige sosiale utstengingen. I Vest-Europa livnærer mange østeuropeiske romfolk seg ved tigging (og i noen tilfeller småkriminalitet). Men heller ikke termen filleproletariat er dekkende. Filleproletariat brukes i marxistisk forstand om grupper som er økonomisk og sosialt marginalisert fordi de livnærer seg på siden av loven, men de er ikke nødvendigvis svært fattige.

Den historiske undersøkelsen

I den historiske undersøkelsen ser Ladányi og Szelényi nærmere på forholda for romfolk i den lille ungarske landsbyen Csenyéte fra midten av 1800-tallet og fram til i dag. Undersøkelsen viser at situasjonen for rombefolkningen har variert mye over tid, fra en relativt høy grad av integrasjon rundt midten av 1800-tallet til økende segregering i første halvdel av 1900-tallet, deretter en periode med assimilering under den «sosialistiske» epoken, for så å ende opp med den aller mest omfattende segregeringen etter gjeninnføringa av kapitalismen. Landsbyen må i dag karakteriseres som en ghettoliknende slumbebyggelse.

Alle romfolk som bodde i landsbyen Csenyéte rundt midten av 1800-tallet var fattige, men det var en skjebne de delte med mange andre i landsbyen, blant annet jøder og jordløse ungarske familier. Rom-bosetningen var på denne tida ikke atskilt fra landsbyen for øvrig. De fleste arbeidet som daglønnere, men vi finner dem også i mer sentrale posisjoner i landsbyen, for eksempel som smeder, landsbygjetere og kveg­røktere.

Fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet inntraff det en markert endring. Da bodde ikke rombefolkningen lenger blandet med øvrige landsbybeboere, men i en ny, slumpreget bebyggelse utenfor selve landsbyen. Gruppa ble også økonomisk marginalisert i høyere grad. De livnærte seg hovedsakelig som daglønnere, blant annet med produksjon av teglstein og sanking av sopp, urter og bær for salg. En del drev med småhåndverk som kurvfletting og binding av sopelimer. I denne perioden beskriver Ladányi og Szelényi rombefolkningen i Csenyète som en underkaste. Det avgjørende her er ghettodannelsen. Alle medlemmer av gruppa, uavhengig av økonomisk status. ble sosialt ekskludert som en kaste. Den sosiale utestengingen rammet så vel musikerfamilier som kunne klare seg svært godt økonomisk, som de aller fattigste familiene.

Det «sosialistiske» regimet i perioden 1945 til 1989 medførte store og til dels positive endringer for rombefolkningen. Viktigst var kanskje at gruppa fikk tilgang på skolegang og fast lønnsarbeid. Ungarn hadde innført obligatorisk skolegang i 1867, men det var først nå at skoleplikten ble iverksatt for alle. Undersøkelsen viser at så å si alle rombarn i Csenyéte gjennomførte åtte års skolegang. Men det var knapt noen som fikk skolegang utover det. Dermed var det bare ufaglærte jobber som var tilgjengelige for dem. Det var imidlertid stor etterspørsel etter arbeidskraft og mange ledige jobber for ufaglærte. I denne perioden finner vi rom i lavstatusposisjoner på arbeidsplassene, men ofte i sentrale bransjer som bygg, bergverk og jern og metall. Det ble også mindre boligmessig segregering.

I følge Ladányi og Szelényi tilhørte rombefolkningen i Csenyéte den fattigste delen av arbeiderklassen i den «sosialistiske» perioden. Etter 1989 forandret imidlertid situasjonen seg klart til det verre. Noe av den negative utviklingen begynte allerede i de siste åra av det «sosialistiske» regimet. Satsingen på større regionale kollektivbruk førte til en flukt fra landsbygda. Den ungarske økonomien ble rammet av en alvorlig krise på 1980-tallet. Nedleggelser av gruver og stålindustri og kollaps i byggevirksomheten førte til at mange ble arbeidsløse. Likevel hadde de fleste rom fortsatt jobb i 1980-åra.

Etter 1989 ble imidlertid situasjonen vesentlig forverret som en følge av privatisering og avindustrialisering. I mange landsbyer var arbeidsledigheten nær 100 prosent. De som kunne, flyttet ut, og Csenyéte utviklet seg til en ren rom-ghetto med høyt konfliktnivå og former for kriminalitet som tidligere var ukjent i landsbyen. Det er først i denne perioden forfatterne mener at termen underklasse er meningsbærende.

Fattigdomskultur

Ifølge Ladányi og Szelényi er kulturen i Csenyéte preget av egalitære holdninger, skepsis til autoriteter og kortsiktige tidsperspektiv. Alle disse trekkene ved kulturen kan forstås som fornuftige og rasjonelle tilpasninger til et liv i bunnløs fattigdom. Det dreier seg om en fattigdomskultur, ikke en spesiell rom-kultur. Røttene til denne kulturen finnes verken i etnisitet eller i tradisjon, men i livserfaringene til svært fattige mennesker.

Egalitære holdninger fører til sterke sosiale bånd og en intern solidaritet som er nødvendig for å overleve under ekstrem fattigdom. Men slike holdninger kan også innebære en form for sosial kontroll som kan bremse eller sabotere velmente forsøk på å igangsette økonomisk virksomhet. Sviktende tillit og skepsis til autoriteter kan forsterke dette. Og på samme måte kan det kortsiktige tidsperspektivet virke begrensende på økonomiske utviklingstiltak. Svært fattige mennesker er ofte nødt til å handle ut fra et kort tidsperspektiv. Mat for dagen og tak over hodet for natta blir det sentrale. Mer langsiktige strategier er det ikke plass for.

Forholda for rom i Romania og Bulgaria

Del to av Ladányi og Szelényis bok er en sammenliknende analyse av forholda for rom i Ungarn, Romania og Bulgaria. Forfatterne regner med at mellom seks og tolv prosent av befolkninga i alle tre land tilhører folkegruppa rom. Fattigdommen blant romfolk har økt kraftig i alle tre land etter innføringen av markedsliberalismen i 1989. Men det er også noen viktige forskjeller, både historisk og i dagens situasjon. Ladányi og Szelényi karakteriserer situasjonen som klart verst i Bulgaria. Ungarn er det landet hvor forholda tross alt er best, og Romania havner i en mellomposisjon.

I Ungarn er rombefolkningen skarpt klassedelt. Rom som klarer seg godt økonomisk har flyttet til byene, de er nærmest assimilert og blir ikke lenger regnet som rom av majoritetsbefolkningen. I Bulgaria og Romania bor også velstående rom i de ghettoliknende romlandsbyene, og diskrimineringen rammer både fattig og rik. Når det gjelder situasjonen i Romania, er forholda noe bedre enn i Bulgaria, men nærmere 80 prosent av rombefolkningen regnes som fattige eller meget fattige. Den skarpe segregeringen i egne landsbyer er av forholdsvis ny dato. Før 1989 arbeidet mange rom i jordbrukskollektivene. Da jorda ble privatisert i 1991, ble romgruppa satt utenfor. Det omfattende salget av statlige og kommunale boliger førte til at mange familier mistet både jobb og bolig.

I hele området pågår det som Ladányi og Szelényi kaller rasialisering av fattigdom, det vil si at fattigdom og etnisitet knyttes sammen i folks bevissthet. Hvis en person er ekstremt fattig, blir han oppfattet som «tzigan» («sigøyner») og alle mennesker i underklassen blir behandlet som «sigøynere».

Anne Minken

Les også:

• Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, Ada Engebrigtsen, NOVA 2012, http://www.nova.no/asset/5541/1/5541_1.pdf

LOs leder Gerd Kristiansen hevder at arbeidsminister Robert Eriksson har startet arbeidet med å rive ned arbeidsmiljøloven.

LO-lederen vet at angrepene har pågått lenge, at sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet tok av under det forrige rødgrønne regimet.

Olav Boye er tidligere leder i Drammen Faglige Samorganisasjon/LO Drammen, sekretær i Norsk Grafisk Forbund, sekretær i Nordisk Grafisk Union og generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon. Denne artikkelen er en litt bearbeidet utgave av en innledning han holdt på Rogalandskonferansen i Sandnes 17.–19. oktober 2014.

I 1972 gikk ledelsen i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen på en kraftig smell: De tapte folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC. Det lå mye prestisje i å få Norge med i det gode selskap i Brussel. Statsminister Trygve Bratteli stilt ultimatum og tok følgende ved å gå av og overlate roret til en borgerlig regjering. Det var tid for ettertanke, å ta nye grep for å gjenreise tilliten blant de fagorganiserte. LO, og DNA dro i gang en omfattende debatt om Demokrati i hverdagen. Nederlaget hadde presset eliten i arbeiderbevegelsen til å sette opp en ny dagsorden.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljø ble et nytt begrep som fikk stor betydning, ikke minst etter en artikkelserie av Oddvar Stølen i bildebladet Aktuelt. LO satt i gang en omfattende utredning og debatt om en ny Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Et LO–DNA utvalg under ledelse av Odvar Nordli og med en rekke solide faglige tillitsvalgte la fram forslag. På det første møtet i utvalget vedtok en å begynne med blanke ark, og legge fram forslag på en helt ny lov. Det var krav om at denne ikke bare skulle gi vern mot støy, kjemiske stoffer og belastende arbeid, men også gi arbeidsmiljøutvalgene, verneombudene, tillitsvalgte og fagorganiserte, makt til å endre arbeidsvilkårene og organiseringen av arbeidet. Det var spesielt de psykososiale og datateknologiske kravene til arbeidsmiljø som skapte et stort engasjement i fagbevegelsen. Tusenvis av fagorganiserte deltok i debatten.

Rett til å stanse faglig arbeid, omvendt bevisbyrde, deling på eiernes styringsrett, var nye begrep som fikk jurister både i arbeidsgiverforeningene og i fagbevegelsen til å protestere på juridisk grunnlag. De mente at den nye loven ga for mye makt til tillitsvalgte på bekostning av juridiske tolkninger og nettopp styringsretten. Resultatet ble en lov som ga de fagorganiserte makt på bekostning av arbeidsgiverne. NAF (NHO) protesterte høylydt, men Arbeiderpartiet var et redskap for fagbevegelsen, og loven ble vedtatt med støtte fra Senterpartiet, med bare en stemmes overvekt i Stortinget.

Deretter startet skolering av tusenvis av verneombud og tillitsvalgte for å ta i bruk den nye arbeidsmiljøloven. Vi hadde fått verdens beste arbeidsmiljølov, ble det hevdet med stor rett. Det faglig-politiske engasjementet var stort. Bedriftsvise handlingsprogram for bedre arbeidsmiljø kom på plass på tusenvis av arbeidsplasser. Investeringer i bedre arbeidsmiljø førte til mindre sykefravær, høyere produktivitet og bedre lønnsomhet.

EF-tilpassing

Samtidig fikk fagbevegelsen gjennomført flere andre reformer som sykelønnsordningen og bedriftsdemokrati, så 1970-tallet med Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Tor Aspengren og Thor Halvorsen i spissen må kunne kalles fagbevegelsens gullalder. Deretter kom det politiske ledere som kastet over bord arbeiderbevegelsens verdier til fordel for EU-tilpasning og troen på at verdiskapning og konkurranseevne bare var mulig når Europa hadde samme lønns- og arbeidsvilkår som i Asia, – for å sitere en tidligere leder i den mektige lobbyorganisasjonen The European Roundtable of Industrialist (ERT).

Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om faglige rettigheter eller arbeidsmiljøloven. Det kom ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse mot dette svært alvorlige angrepet på våre faglige rettigheter, som var bygd opp med faglig og politisk kamp i hundre år. Det var seks år før den famøse og grunnlovsstridige EØS-avtalen knyttet oss til den markedsliberalistiske politikken i EU, og dermed mer enn tjue år med gjentakende angrep på faglige rettigheter i Norge som i resten av Europa.

På slutten av 1980-tallet så vi klare tegn på at EUs markedsstyrte regelverk kom inn i norsk arbeidsliv. Samtidig hadde noen av oss dårlige erfaringer med svakt stillingsvern.

På LO-kongressen i 1989 la jeg fram et forslag om at LO skulle gå inn for en egen Lov om stillingsvern. Forslaget ble avvist i sekretariatets innstilling, men jeg fremmet det under debatten for å få en avstemning i Kongressen. Det ble stemmelikhet. Avtroppende LO-leder Leif Haraldseth tok ordet og anbefalte at Kongressen vedtok forslaget, så Olav Boye kunne få det som han ville. Det var greit nok, for LO gjorde aldri noe for å følge det opp vedtaket. På neste Kongress fire år senere etterlyste jeg behandling av saken under beretnings-debatten, og fikk som svar at det fortsatt var til vurdering.

1993 vedtok Stortinget en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å forebygge sosial dumping. På tross av tre handlingsplaner og stor innsats fra faglig tillitsvalgte var den negative utviklingen økende i stadig flere bransjer. EØS-avtalens krav om fri flyt av arbeidskraft og EUs konkurranseregler har fortrinnsrett foran krav til arbeidsmiljø og andre faglige rettigheter. EU har et prinsippvedtak om at alt skal konkurranse-utsettes, og om nødvendig privatiseres. EUs rettsakter om midlertidig ansettelser, vikarbyråer, helsetjenester, tjenesteyting i sin alminnelighet – totalt mer enn ti tusen rettsakter – er basert på den markeds-liberalistiske og føderale grunnloven, også kalt Lisboa-traktaten. EUs rettsakter er i hovedsak delt inn i forordninger som må gjennomføres ordrett, og direktiver som må gjennomføres som politisk prinsipp.

Mektige lobbyister i Brussel har ubegrensede midler til å betale korrupte byråkrater og politikere til det beste for storselskapene og finansinstitusjonene. European Court of Justice har gjort en lang rekke domsavsigelser som raserer faglige rettigheter, i henhold til EUs markedsliberalistiske grunnlov. Europeisk fagbevegelse, ETUC/EFS, er på mange måter en del av EU-systemet, dessverre ingen kamporganisasjon for millioner av fagorganiserte i Europa. Alt for mange av toppfolkene går og venter på feite stillinger i EUs byråkrati, eller eurokratiet som det heter i Brussel. Sytti prosent av EFSs budsjett kommer fra EU og EU-relaterte fond. Vi kjenner slagordet om at hunden ikke biter den hånda som gir den mat. EFS protesterer noen ganger mot EUs politikk, men følger stort sett med på ferden. EFS har aldri vært villig til å ta i bruk de nødvendige kampmidlene.

Streikerett og arbeidsformidling

Hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen kommer alt dette også til norsk arbeidsliv.

Det har i flere år vært et krav fra EU om større fleksibilitet og mindre forpliktelser til arbeidstakerne. Det er de uakseptable forholdene i USAs arbeidsliv som er modell for de europeiske arbeidsgiverne. Det er angrep på pensjonsordninger og kollektive avtaler med lønns- og arbeidsvilkår. Det er angrep på streike- og blokaderetten. I EU mener man at det ikke skal være streikerett, heller ikke i forbindelse med sentrale kollektive tariffoppgjør. For noen år siden hadde vi en debatt her hjemme, hvor LO gikk inn for visse begrensninger for mindre faglige organisasjoner. Streikeretten er det viktigste kampredskapet for all faglig organisering, og må forsvares med alle midler.

Norge har aldri hatt et godt nok lovverk for å sikre stillingsvern og dermed faste jobber. Arbeidsmiljøloven fra 1977, som var framskritt på flere områder, hadde ikke klare regler om hva som er et vikariat og hva som er en midlertidig ansettelse. Det som betegnes som vikardirektiv, er i realiteten et direktiv for å sikre bemanningsselskaper og dermed midlertidig ansettelser. I mange år hadde vi forbud mot privat bemanningsselskaper og arbeidsformidling. Det var en oppgave for arbeidskontorene. Så kom det amerikanske Manpower på banen, og fikk dispensasjon for kontor og lagerarbeid. Fagbevegelsen tok ikke utfordringen ,og deretter kom det hele ut av kontroll.

Det såkalte Blaalidutvalget, NOU 1998:15, om arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. LO var representert i utvalget, og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for midlertidige ansettelser. Det ble henvist til at dette var utviklinga og at fagbevegelsen ikke kunne hindre private bemanningsselskaper og arbeidsutleie.

Sannheten var at EUs konkurranseregler slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidling som innebærer at disse nødvendigvis vil misbruke sin dominerende stilling, samtidig som private ikke slipper til på disse områdene. Når LO og DNA aksepterte frislipp av bemanningsselskaper med midlertidige ansettelser, må de naturlig nok ta et enormt ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping. En samlet fagbevegelse aksepterte den nye virkeligheten som en tilpasning til EUs regelverk og de globale utfordringene. Ennå en gang har fagbevegelsen tapt for de markedsliberalistiske kreftene.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress å gå for en ny Lov for arbeidslivet. Den skulle bli verdens beste arbeidslivslov, i følge avtroppende LO-leder Yngve Hågensen.

Yngve holdt et glimrende innlegg for den nye loven, men måtte gi fra seg lederjobben på grunn av den tåpelige 60-årsgrensa. og fikk ikke muligheten til å følge opp vedtaket.

Noen hevdet at forslag om ny lov bare var et spill for å rasere Arbeidsmiljøloven og tilpasse våre lover, forskrifter og avtaler til EUs markedsliberalistiske regelverk. Vi hadde mange eksempler på hvordan lobbyistene i Brussel og UNICE, senere BusinessEurope, lykkes med å modernisere arbeidslivet til det beste for storselskapene.

Det ble oppnevnt et offentlig utvalg hvor LO hadde én representant. På 1970-tallet var det et internt utvalg i LO og DNA som kom med forslag til ny lov, men nå var det andre tider, og de politiske maktforholdene var snudd i fagbevegelsens disfavør. Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen og markedsliberalismens medløpere her hjemme.

I utgangspunktet kolliderte NOU 2004:5, Arbeidslivslovutvalgets innstilling med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden, med hundrevis av nye krav fra de faglige organisasjonene, ble avstanden mellom kravene fra de fagorganiserte og EØS-avtalens rammebetingelser for arbeidslivet, enda større og uoverkommelig. Forslag til Lov for arbeidslivet ble stille og rolig lagt i en skuff, og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markedsliberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

Bondevik ble stoppet i 2005

Bondevik-regjeringas forslag til ny arbeidsmiljølov i 2005 ble stoppet etter at de rødgrønne fikk makta etter valget. Det var grunn til å forvente at en ny lov med krav fra fagbevegelsen ville bli lagt fram. LO kom aldri med slike krav, de var tilsyne-latende fornøyd med at den borgerlige regjeringas lovforslag ble avvist. Landet ble i åtte år styrt med basis i Soria Moria erklæringene, som aksepterte full støtte til EØS-avtalen og dermed tusenvis av nye rettsakter. En gang i blant fikk SV og SP lov til å legge fram både veto og reservasjon mot de påtvungende rettsaktene. Arbeiderpartiets angiverlige EU-motstandere var lojale mot eget parti og EØS-avtalen, på bekostning av faglige rettigheter og Arbeidsmiljøloven.

Etter murens fall gikk markedsliberalistene og arbeidsgiverorganisasjoner som UNICE og vårt eget NHO, til angrep på ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – og det globale regelverket for arbeidslivet. Det var den russiske revolusjonen som var årsak til at borgerskapet, næringslivet og finansinstitusjoner etablerte ILO i sin tid. Det var et panikktiltak for å bedre arbeidsfolks situasjon og dempe klassemotsetningene, og dermed fjerne grunnlaget for at revolusjonen skulle spre seg til flere land.

ILO ble etablert i 1919, og var en organisasjon innenfor Folkeforbundet, men ble overført til FN etter andre verdenskrig. Etter at muren falt, var ikke arbeiderbevegelsen lenger noen trussel og det «byråkratiske» ILO kunne pakke sammen. For de av oss som har jobbet med fagbevegelsen på det internasjonale plan, er ILOs regler det beste redskapet for å skape bedre forhold for fagbevegelsen og arbeidsfolk i alle land. EU har alltid avvist ILOs regelverk med begrunnelse at de ikke er medlemmer av FN og derfor ikke juridisk forpliktet av ILO rekommandasjoner.

LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. De mente at arbeidslivsforhold måtte unntas fra EØS-avtalen og EUs rettsakter. Det er stikk i strid med hva Norge har underskrevet på i EØS-avtalen. EØS-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid, ifølge avtalens protokoll 35. Det var tydeligvis ingen i LO som satt med kunnskaper som kunne stoppet dette vedtaket. Det var tydeligvis greit at en vedtok en strategi som ikke betyr noen verdens ting, utenom å stille LO og kongressdeltakerne i en politisk forleggenhet som avslørte deres manglende kunnskaper.

En rekke faglige organer hadde tidligere tatt et klart standpunkt mot EØS-avtalen. De så klart at den hadde ført til rasering av faglige rettigheter og fratatt fagbevegelsen deres politiske redskap. Det var forventet at det ble satt inn et angrep mot EØS-avtalen og EU-tilpasningen på Kongressen, men det skjedde ikke. Opposisjonen mot markedsliberalistene i DNA og LO, mente tydeligvis at de hadde fått en halv seier, og var fornøyd med det. Kongressens deltakere ville unngå strid om sakens kjerne, – EØS-avtalen. Det kunne jo skadet den rødgrønne regjeringen i den pågående valgkampen.

Lisboa-traktaten

Etter 1. desember 2009 har EUs grunnlov, som feilaktig går under betegnelsen Lisboa-traktaten, trådd i kraft. Det betyr at alle forhold mellom de tjueni EU-statene er innenrikspolitikk. På tross av at Norge ikke er med i EU, har de blåblå valgt å følge samme praksis, med en europaminister som tar seg av EU og EØS-avtalen, og en utenriksminister som tar seg av sakene utenfor EU-området. De blåblå har gjennomført dette uten debatt i Stortinget eller i media. Vi kan ikke tro annet enn at de rødgrønne også mener dette er et framskritt i landets dynamiske europapolitikk.

De rødgrønne godtok alt som kom fra EU, bortsett fra det tredje postdirektivet, men det var et arbeidsuhell på DNAs landsmøte, og hadde ikke støtte fra eliten i LO og DNA. I Brussel er det påvist at sosialistene/sosialdemokratene og de liberale/konservative er enig i nittisju prosent av alle saker som er til behandling i EUs organer. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om alle EUs rettsakter, på tross av kompakt motstand mot EU i folket. En slik faktisk motsetning mellom folk og elite viser at ideologiene er døde i partiene, noe som ikke kan tåkelegges i lengden.

Det er bra at LO og resten av fagbevegelsen protesterer mot den blåblå regjeringas angrep på faglige rettigheter, Arbeidsmiljø-loven og hva som måtte komme i tiden framover. En stor utfordring er TTIP, frihandelsavtalen mellom USA og EU, og den globale TISA-avtalen med blant annet investeringsbeskyttelse. Men protester og fanemarkeringer er ikke nok. Fagorganiserte må for det første ta et oppgjør med markeds-liberalistene i egne rekker. Flest mulig må sette seg inn i situasjonen, – det vi kaller en analyse. En vesentlig del av dette må være å vite hvem som er motkreftene.

Vi har et klart bilde av hvem de er her hjemme, NHO, de borgerlige partiene, nettverk og lobbyselskaper som lever av å fremme markedsliberalistiske løsninger. De er spydspissen i den tolv prosent gruppen i vårt land som sverger til EU og EØS-avtalen.

På det europeiske plan og den globale arena er det mange nettverk, konferanser og lobbyorganisasjoner som jobber for økt frihandel, privatisering og fjerning av lover som kan hindre storselskapenes og spekulantenes virksomheter.

Den mest kjente og beryktede lobby-organisasjonen i Brussel er ERT – European Roundtable of Industrialist – som skryter av å ha ubegrensede økonomiske midler. Bak ERT står noen av de største selskapene i Europa, blant annet de norske halvstatlige selskapene Hydro og Statoil. En lang rekke av ERTs rapporter er blitt EUs politikk.

De investerer hundretalls millioner euro i utenomparlamentarisk virksomhet for å svekke folkestyre og knuse fagbevegelsen, for å skape et EU i sitt reaksjonære bilde.

Når analysen av dagens situasjon og utfordringer er på plass, blir det neste skritt å fastslå våre mål. Hva vil vi ha i lovverket, og hva skal være eksklusive rettigheter for de fagorganiserte i de kollektive avtalene. Når målene er fastlagt, må vi få på plass strategien, – hvordan kommer vi fra dagens situasjon til våre faglige og politiske mål. Våre krav til målsetninger vil utvilsomt være i strid med EØS-avtalen. Vi vet at føderalister og markedsliberalister er i klart mindretall i folket, men de har styring med media, finans- og næringslivet og i de politiske organer som regjering og Stortinget. De fleste vil kreve en demokratisk prosess for samfunnsutviklingen. Med demokratiske midler må vi slå ned elitens opprør og gjenvinne folkestyret. Det vil være en klar fordel for de folkelige organisasjonene, som fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

LO og den øvrige fagbevegelsen må gjøre et valg for å få en troverdig strategi for et bedre arbeidsliv. Det er ikke mulig å få akseptable forhold i arbeidslivet når en skal legge markedsliberalistiske prinsipper til grunn. Fagbevegelsen må velge mellom to vidt forskjellige alternativer.

LOs ledelse kan forklare sine tillitsvalgte og medlemmer at verden har endret seg, og at fagbevegelsen må akseptere at den ikke lengre har politisk makt og innflytelse. Vårt land må forholde seg til globalisering med frihandel og makt til flernasjonale selskaper, finansinstitusjoner og deres nettverk og lobbyorganisasjoner. Norge må forholde seg til EUs føderalisme og markedsøkonomi sjøl om sytti prosent sier nei til norsk deltakelse i EU. Folkeviljen må vike for virkeligheten i Europa og den globale arena, med rasering av faglige rettigheter, arbeidsmiljø og velferdsordninger.

Vi har ikke noe valg, hevder den politiske eliten i vårt land, vi må leve med EØS-avtalen og EU-tilpasningen. EØS-avtalen må vårt land ha på plass, for å selge våre varer og tjenester. En ny handelsavtale med EU blir avvist som urealitisk. Høyres Per Kristian Foss uttalte seg presist da han sa at han er for norsk deltakelse i EU, fordi det ble lettere å gjennomføre Høyres politikk. Den blåblå regjeringens forslag til ytterligere rasering av arbeidsmiljøregler er bare en oppfølgning av EUs rettsakter, beslutninger i EU-domstolen og de endringer som er gjennomført av den rødgrønne regjeringen. Alt i henhold til våre forpliktelser til EØS-avtalen, – må LOs lederne forklare sine tillitsvalgte og medlemmer.  

Snuoperasjon

Det andre alternativet er å ta opp kampen for det vi tror på, – folkestyre, velferdsstat, gode arbeidslivslover og kollektive tariffavtaler, som gir fagbevegelsen rettmessig makt og innflytelse. Det gjelder ikke minst de tusenvis av lokale tillitsvalgte, i klubbstyrer, i arbeidsmiljøutvalgene og i virksomhetenes styrende organer. Vi vet at gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for høy produktivitet og solid konkurranseevne. Vi vet at de fagorganiserte vil slåss for lover og avtaler med gode lønns- og arbeidsvilkår.          

Fagbevegelsen må derfor jobbe systematisk for å gjenvinne det tapte, og legge fram krav om nye reformer i arbeidslivet. Slike reformer må være resultat av omfattende debatt, og ha stor oppslutning med kampvilje i egne rekker. Vi vet fra erfaringer og fagbevegelsens historie at ingenting kommer av seg sjøl. Vi vet av erfaringer at det må komme politisk press fra grunnplanet i fagbevegelsen for å sette fart på den positive utviklingen.   

Noen av oss har kontakter med politiske og faglige meningsfeller i Europa og resten av verden. Mange av disse vet at Norge formelt ikke er med i EU, og setter sitt håp til at arbeiderbevegelsen i vårt land kan gå foran for å skape nye forutsetninger for gode faglige rettigheter, en politisk utvikling med faste jobber og rettferdig fordeling.

Noen av mine kontakter kaller en slik plan for Look to Norway, noe som helt klart må legge presse på alle gode krefter her hjemme.

LO har med dagens faglig-politiske linje mistet troverdighet. Det samme ser vi med en svekket fagbevegelse i resten av Europa. Det er vi ikke tjent med, så tiden er overmoden for en snuoperasjon nå. Vi vet at en slik offensiv strategi er umulig med EØS-avtalen, så den må bli sagt opp snarest mulig, ikke minst for å gjenvinne folkestyre, som en viktig forutsetning for en politisk prosess til det beste for de fagorganiserte.

Denne boka fikk jeg i julegave, og kunne nesten ikke legge den fra meg. Barnatt skriver blant annet om Peak Oil. Det er et uttrykk for det tidspunktet hvor produksjonen av olje vil være på det høyeste, og at det blir mindre olje enn det er etterspørsel etter. Jeg forsøker å gjengi noe av det han skriver:

Noen sier at Peak Oil vil komme i 2015, 2020 eller 2030. Det vil uansett bli ekstremt alvorlig for samfunnene i verden slik den er i dag. Omtrent halvparten av olja brukes til transportkjøretøyer. En stor del av den andre halvparten går med til å drive andre maskiner og energiproduksjon (energy stations), og resten til å produsere ting som plastikk, ugressmidler, medisiner, maling, stoffer som nylon og polyester og flere andre oljebaserte stoffer.

Stadig flere mennesker bor i land eller regioner med for lite vann. Matproduksjonen kommer også i fare, fordi mye av den bruker olje, som til ugressmidler, maskiner, transport, pakking og lagring. Klimaendringer vil skape mer tørke og flom med store konsekvenser for matproduksjonen blant annet. Fortsetter produksjonen, vil det bli et mye større behov for mineraler.

Så sier han: 3D-printinga er en del av løsninga, ikke en del av problemet. En av de første og viktigste fordelene med 3D- printing-revolusjonen, vil være mulighetene de gir «localization» (lokalisering.) Siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen har vi i økende grad stolt på komplekse produksjonsteknologier som har vært nødt til å bli sentralisert lang unna der folk har bodd. I flere hundre år har det betydd å produsere ting flere hundre mil fra stedet de skulle selges. Fra 1980-åra, med globaliseringa, produseres svært mange ting tusener av mil fra stedet vi kjøper dem. Når det gjelder salg av varer, blir én av sju dollar brukt på transport.

Lokal produksjon

For trangsynte økonomer og selskapenes regnskapsførere som ikke tar med synkende oljeressurser og klimaendringer som en faktor i sine teorier og regnskap, er dagens tilstand ikke noe problem. Men enten de liker det eller ikke, er globalisering nødt til å vike, i hvert fall delvis, for lokalisering.

Om en ti års tid vil livet vårt begynne å endre seg. Ikke på grunn av 3-D-printing, men på grunn av økt pris på olje og mindre tilgang på olje og andre naturressurser. Som en følge av det, vil vi få en ny bølge av lokal produksjon og hjemmeproduksjon. Det er i denne sammenhengen at 3D-printing vil bli en revolusjonerende teknologi. I 2030 er jeg sikker på at vi vil kjøpe mindre, og vil kommer til å ha en betydelig mengde ting som enten er hjemmelagd eller lagd veldig lokalt. 3D-printing kan derfor øke vår livskvalitet i stor grad, fordi vi kan skaffe oss et videre spekter av ting enn det som ellers ville være mulig.

Barnett tror at i lang tid vil den lokale og hjemlige 3D-printinga brukes til produksjon av reservedeler og skreddersydde (personlig tilpassa) gjenstander. Teknologien er revolusjonær om den endrer hvordan 20 prosent av ting lages. I nokså nær framtid vil vi 3D-printe mange ting, ikke fordi det alltid vil være den beste måten å produsere på, men fordi det vil være den eneste måten når det mangler olje og andre naturressurser. I tiårene framover vil vi trenge å lære på nytt hvordan vi kan oppnå store ting på en mer lokal og ressursbesparende måte. Delvis vil det bety at folk vil lage en del av tingene til seg sjøl, eller snakke pent med venner og familiemedlemmer som kan. Fordi 3D-printing vil gi innflytelse til dem som liker å lage ting, vil den spille en viktig rolle i vår gradvise overgang til en mer bærekraftig levemåte.

Mer på nett og YouTube

I boka forteller Barnatt om hva 3D-printing er, forteller om ulike maskiner, hvordan teknologien kan påvirke samfunnet og hva vi gjør, hva store firmaer gjør, om alle dem som lager ting gratis (med nettadresser), hva som lages, hva som kommer, bioprinting (de lager kroppsdeler og øver seg på å reparere organer i kroppen) og fantasier om framtida.

Leser du engelsk, er denne boka interessant. Billig er den også, siden CreateSpace er en ordning hvor forfattere kan selge sine bøker gjennom nettbokhandlere uten å gå veien om fordyrende forlag. Det er jo også i Barnatts ånd at han på denne måten har større kontroll over det han sjøl produserer.

Forfatteren finner du på nettet, se www.explainingthefuture.com, han er i mange filmer på YouTube. Han er framtidsforsker, forfatter, videoprodusent og Associate Professor of Computing and Future Studies at Nottingham University Business School.

Jorun Gulbrandsen

Årene 2013 og 2014 markerer hundreårsdager for viktige hendelser knyttet til Rosa Luxemburgs navn: Utgivelsen av boka Die Akkumulation des Kapitals, og hennes uredde kamp mot den tyske Riksdagens krigsbevilninger.

Guenther Sandleben er en tysk marxistisk økonom. Han har gitt ut boka Finanskrise – myte og realitet i 2011 på Forlaget Rødt!. Artikkelen er oversatt til norsk av Jørgen Sandemose.

Venstrefløyen har problemer med arven etter Rosa Luxemburg. Høyre-sosialdemokrater vil helst ikke ha noe med den å gjøre i det hele tatt. De synes den revolusjonære arven er en belastning for deres egen tradisjon. Gjennom nederlaget for den tyske revolusjonen i 1919 og drapene på Luxemburg og Karl Liebknecht, leverte de det historiske bevis på at de er rede å ta et blodig oppgjør med enhver helhjertet kamp mot lønnssystemet.

I andre deler av venstrefløyen er det blitt mote å holde Luxemburgs arv i ære, men samtidig å gjøre den harmløs gjenom å banalisere og forvrenge den. Dermed fjerner man dens revolusjonære side, altså nettopp de aspekter som førte til at hun ble myrdet. Man skal nå gjøre Luxemburgs teorier «fruktbare», som «tilknytningspunkter» for en posisjon som forutsetter lønnssystemets fortsatte eksistens.

Dette er venstrister som smykker seg med Luxemburgs navn, og som under falskt flagg forkynner en frigjøring som ikke er hennes navn verdt. Her oppfattes hun som forkjemper for fred og demokrati, som om hun bare var ute etter å virkeliggjøre borgerlige idealer. Nå for tiden tar skinnmanøveren seg først og fremst uttrykk i det flertydige begrepet «landnåm» (David Harvey: «land grabbing»), som slett ikke stammer fra Luxemburg, men som likevel forbindes med hennes skrift fra 1913, Die Akkumulation des Kapitals.

Etter en grundig drøfting av Karl Marx’ skjemaer for reproduksjonen i kapitalistiske nasjoner kom Luxemburg fram til den tese at et «ikke-kapitalistisk miljø» ikke bare er ubetinget nødvendig for realiseringen av den delen av merverdien som akkumuleres, men også at den stadige ødeleggelsen av slike ikke-kapitalistiske områder i jevnt sterkere grad leder akkumulasjonsprosessen til avsetningsvansker som til slutt vil føre til kriser og sammenbrudd. De økonomiske krisetendensene ville presse proletariatet i retning av en sosialistisk revolusjon.

Feminisme?

Som kjent var Luxemburg ingen feminist. Likevel finnes det mange feminister som påberoper seg henne. Allerede i 1970-årene oppsto den feministiske «subsistens»-teorien, kjent som «Bielefelder-skolen». Her blir det hevdet at husarbeid, dvs. hjemmearbeid, står for ubetalt arbeidstid og dermed for merarbeid.

Dermed settes Marx’ verdibegrep, som Luxemburg aldri stilte spørsmålstegn ved, til side; i motsetning til innholdet i hennes akkumulasjonsteori blir utnyttingen av lønnsarbeidet i sammenheng med hus-arbeidet vurdert som utbyttingens sentrale punkt. I stedet for en allmen-menneskelig frigjøring, basert på kapitalismens høyt ut-viklede produktivkrefter, setter feminismen en tilbakeskuende utopi: En subsistensproduksjon i desentraliserte, regionaliserte økonomisk-sosiale former bygd på gjensidighet.

Slike selvforsyningskonsepter kom seinere til å støtte opp om den moderne liberalismen.

Luxemburgs «ikke-kapitalistiske miljø» er her fullstendig omdefinert: I stedet for først og fremst å realisere verdier, skal subsistensøkonomien skape verdier. I stedet for å stå hinsides den kapitalistiske reproduksjonsprosessen, står den midt oppe i den; og i stedet for å bli oppløst, fortsetter den ikke bare å eksistere, men skal i all sin tekniske tilbakeståenhet være et bilde på framtiden.

Det feministiske forståelsesmønsteret satte sitt preg på forskjellige landnåms-konsepter.

Akkumulasjon gjennom landnåm

Forskjellige innlegg av David Harvey er toneangivende i debatten. Men «ikke-kapitalistisk miljø» får her en ny betydning: Ved siden av å betegne «ikke-kapitalistiske samfunn» (Harvey), innbefatter det også bestående områder «innenfor kapitalismen». Dessuten hevdes det at kapitalismen har en evne til aktivt å framskaffe nye slike områder. Med denne «dialektikk mellom det indre og det ytre» (Harvey) blir Luxemburgs revolusjonære perspektiv fjernet fra sammen-hengen. Ettersom kapitalismen på egen hånd og i ubegrenset grad kan etablere nye ytterkretser, blir landnåmet til en uuttømmelig ungdomskilde for systemet.

Harveys begrep om ekspropriasjon og «accumulation by disposession» innbefatter ikke bare mangesidige primære og sekundære utbyttingsprosesser, men også tilegnelse av kapitalformuer som har mistet verdi gjennom finansmanipulasjoner eller gjennom overakkumulasjonskrisen, og som kan tilegnes av andre kapitalister til underpris.

Til disse ekspropriasjons-ofrene hører utbyttede arbeidere, bedratte leietakere, arbeidsløse, fordrevne bønder, utplyndrede investorer og ruinerte næringsdrivende. Her finner en medlemmer av alle klasser. Harvey lider under den illusjon at denne heterogene massen kan forenes i en «revolusjonær og klart antikapitalistisk bevegelse». Men her mangler enhver betingelse for en-hetlig kamp, som i høyden kunne ha støttet seg på en fri vilje inspirert av nettopp denne samme «ko-revolusjonære» teorien.

Landnåm og «velferdsstat»

Det frigjøringsperspektivet som hos Harvey ennå er tilstede som et vagt håp, kuttes fullstendig ut i den velferdsstatlige versjonen av landnåmskonseptet. Den tyske sosiologen Klaus Dörre forbinder den kapitalistiske jordekspropriasjonen og dens privatiseringer og dereguleringer med en motgående tendens til «jordovergivelse» fra kapitalen til staten. Men det er uansett tale om et nullsumspill.

Alle disse bevegelsene står på forhånd i en håpløs posisjon. De driver et reformarbeid à la Sisyfos: De områder som med strev og møye trekkes bort fra kapitalismen, vil i neste omgang falle tilbake i kapitalismens profittlogikk.

Finanskapitalistisk landnåm

Luxemburg kjente selvfølgelig godt til Rudolf Hilferdings verk Das Finanzkapital (1911), men i Die Akkumulation des Kapitals nevnte hun den ikke en eneste gang. Teorien om finanskapitalens særegne rolle var uaktuell for henne. Likevel opplever vi at hennes teori i våre dager blir satt i forbindelse med den! I virkeligheten forklarer Luxemburg kapitalistisk landnåm med kapitalens profittjag: Den industrielle kapital er i seg selv imperialistisk.

Forestillingen om en «finanskapitalistisk landnåm» forskjønner på sin side industrikapitalen, gjennom å forlegge de nødvendige imperialistiske tendenser til finanssektoren, som så tilsynelatende blir tvunget til å ekspandere gjennom gevinstforventninger og aksjeeierlogikk.

I dette finansorienterte landnåm-konseptet er produksjonsbedriftene mer å betrakte som ofre enn som gjerningsmenn. Gjennom målrettede politiske inngrep i finanssystemet synes kapitalens aggressive imperialistiske krefter å kunne temmes, uten at en må omvelte kapitalismens kjernestykke – produksjon og sirkulasjon av varer. Dette er sånn omtrent det motsatte av det Luxemburg ga skriftlig og muntlig uttrykk for i løpet av sitt korte liv.

Med sitt begrep om «landnåm» har Luxemburgs selvutnevnte støttespillere nå lagt beslag på alle systemoverskridende aspekter. Luxemburgs akkumulasjonsteori har de omkalfatret, lemlestet og tildelt en motsatt tendens. Alt dette foregår snarere tilslørt enn åpent, idet akkumulasjonsteorien blir rost og tilsynelatende videreutviklet. I virkeligheten blir den ødelagt og dermed gjort salonfähig for borgerlig sosiologi og økonomiteori. Men som vi har påvist: Dette samlivet er et skinnekteskap.

De jordløses bevegelse (MST) i Brasil har eksistert i 30 år.

Denne artikkelen drøfter kampen om jordreformer, historisk og MSTs plattform idag

Matheus Gringo de Assunção studerer økonomi ved Universitetet for Latinamerikansk Integrasjon (UNILA), hvor han er medlem av studiegruppen for avhengighetsteori. Han var med i MSTs ledelse på delstatsnivå og aktivist i bevegelsens utdanningssektor. I 2008 var han på utveksling med Latinamerikagruppene (LAG).

Artikkelen er oversatt av Victoria B-G Stadheim.

De jordløses bevegelse (MST) i Brasil oppstod i 1984 sør i Brasil, og i løpet av noen få år spredte den seg rundt om i hele landet, og er fremdeles en av de viktigste sosiale bevegelsene i Brasil. Denne viktige milepælen i kampen for demokratisering av jord er en anledning til å presentere MSTs analyse av virkeligheten på landsbygda i Brasil i dag, i tillegg til prosjektet som har til hensikt å endre denne virkeligheten. Denne teksten er inspirert av MSTs nye jordbruksprogram og de ulike debattene som fant sted under den sjette nasjonale konferansen i Brasilia 10.–14. februar i år.

Agrobusiness: en ny fase av kapitalismen på landsbygda

Begrepet agrobusiness refererer til hvordan kapitalen omorganiserer produksjonen og de sosiale produksjonsforholdene i landbruket under den nyliberale og «finansialiserte» kapitalismen. I denne konteksten oppstår det en ny maktblokk innen herskerklassen på landsbygda, nemlig alliansen mellom transnasjonale selskaper, banker, masse-media og de store jordeierne. De kontrollerer produksjon og handel av råvarer. Det medfører dyptgripende endringer i fordeling av jord og naturressurser, salg av varer, klassesammensetningen, teknologi og forskning. Alt dette har konsekvenser for kampen for jordreform.

Denne kontrollen medfører konsentrasjon og sentralisering av kapital. I Brasil blir nesten all handel av råvarer nå kontrollert av de 50 største transnasjonale selskapene som har tilknytning til landbruket. Dette er den historiske tendensen til konsentrasjon og sentralisering som Marx beskriver i Kapitalen. I tillegg til å påvirke eieforhold og rikdom, ser man den samme tendensen i forhold til spesialisering i jordbruket. 85 % av agrobusinessens produksjon i Brasil er konsentrert innen soya og mais, sukkerrør, eukalyptus og kjøtt. Dette understreker hvilken rolle Brasil har i den nye internasjonale arbeidsdelingen.

Tall fra Det brasilianske instituttet for geografi og statistikk (IBGE, 2006) gir en oversikt over den nye klassesammensetningen i jordbruket. Kapitalistklassen eier 450 000 jordbruksenheter som til sammen utgjør omtrent 300 millioner hektar. I tillegg kontrollerer de all kommersialisering av råvarer. Arbeiderklassen består av både faste og midlertidig lønnsarbeidere som utgjør ca. 2,2 millioner arbeidere. I tillegg kan bønder som driver småskala jordbruk og som disponerer mindre enn 100 hektar, ansees som medlemmer av arbeiderklassen. Det er denne delen av arbeiderklassen som har interesser av en omfattende jordreform, ettersom hele 3,5 millioner småbønder ikke klarer å drive et økonomisk bærekraftig jordbruk under dagens modell.

Agrobusinessens jordbruksform har også ført til total utarming av naturgrunnlaget, i tillegg til å være helseskadelig for befolkningen. Etter 2008 har Brasil vært verdens største forbruker av plantevernmidler og står for 20 % av det globale forbruket. Brasil bruker stadig mer av disse kjemikalene, og dette betyr skader for både arbeiderne i jordbruket og forbrukerne i byene.¹

Under dagens fase av kapitalismen på landsbygda, er de sosiale styrkeforholdene ikke gunstige for organisasjoner som kjemper for jordreform. Utfordringen er å sette jordreform tilbake på samfunnets dagsorden. Dette må gjøres ved å sette spørsmålstegn ved dagens produksjons-modell, ved å styrke småskala jordbruk, og ved å konsolidere en allianse som kjemper for sosial endring i Brasil.

Et prosjekt for ’folkelig’ jordreform

Jordreform er ikke noe som er spesifikt for Brasil eller for land i periferien. Tvert imot finner vi de første jordreformene² i perioden da den industrielle kapitalismen i Vest-Europa og USA konsoliderte seg fra midten av 1800-tallet. Det var et grunnleggende trekk at det var staten som foretok jordreformene under press fra industriborgerskapet, for å skape et internt marked, demokratisere tilgangen til jord, og gjøre småbøndene om til produsenter og forbrukere. Denne type endring i jordbrukets struktur kalles vanligvis for ’klassisk borgerlig jordreform’.

I Latin-Amerika etter andre verdenskrig var denne type jordreform på dagsorden – blant annet gjennom ECLAC3, som et av virkemidlene for å overvinne underutvikling. Men selv om det i de fleste latin-amerikanske land, og særlig i Brasil, fantes sosiale bevegelser som forsvarte og kjempet for omfordeling av jord, var det ingen reell jordreform som fant sted i betydningen av en dyptgripende prosess der jord omfordeles og jordbruksstrukturen endres radikalt.

MST oppstod i 1980-årene da sosiale bevegelser vokste frem igjen etter 20 år med militærdiktatur (1964–1984). De ønsket å kjempe for retten til jord, jord-reform og en transformasjon av det brasilianske samfunnet. Men med den historiske utviklingen hadde det også oppstått nye utfordringer for de som kjempet for disse endringene. Kapitalismens herredømme på landsbygda hadde endret karakter, og det betydde at også prosjektet for jordreform måtte forandres. Det var ut i fra en slik analyse at MSTs krav om folkelig, eller ’populær’ jordreform oppstod. ’Populær’ refererer til «et brudd med ideen om klassisk jordreform innenfor rammen av kapitalistisk utvikling» og «utfordringen knyttet til å komme over på et annet nivå innen utviklingen av produktivkreftene og i de sosiale produksjonsforholdene, som er nødvendig for en annen form for bruk og eierskap av jord.» (MSTs jordbruksprogram, s. 33, 2014).

Videre understreker bevegelsen at:

Folkelig jordreform kan løse de konkrete problemene til hele befolkningen som lever på landsbygda (…)

Grunnlaget for folkelig jordreform er demokratisering av jord, men den har også til hensikt å produsere sunn mat for hele befolkningen (…)

(…) denne type jordreform krever en allianse mellom småbønder og alle arbeiderne i byene (…)

Den representerer en akkumulasjon av krefter for småbønder og hele arbeiderklassen i konstruksjonen av et nytt samfunn.⁴

Målene med MSTs forslag om jordreform kan sammenfattes slik:

1. Jorden og alle naturressurser bør være under sosial kontroll
2. Vann og andre naturressurser bør ikke gjøres om til varer
3. Frø bør være under småbøndenes kontroll, de bør tjene hele menneskeheten og ikke være under private aktørers kontroll
4. Produksjonen bør utvikles under arbeidernes kontroll
5. Tilgang til kultur og utdanning for alle som bor på landsbygda, og den bør være rettet mot frigjøring av arbeiderne.5

Under den nyliberale perioden og med de endringene i kapitalens reproduksjon i jordbruket som kort ble beskrevet i begynnelsen av artikkelen, er kampen for jordreform ikke lenger utelukkende et krav fra små-bønder. Det er også i interessen til samfunnet som helhet. For at dette skal bli virkelighet, er det helt essensielt at hele arbeiderklassen bidrar til å sette ’folkelig’ jordreform dagsorden, og at denne kampen løftes opp på et helt annet nivå innenfor dagens klassekamp. Det å kjempe for jord i Brasil er også å kjempe mot transnasjonal kapital i brasiliansk jordbruk.

Derfor, under mottoet «Kjemp, og bygg folkelig jordreform!» styrker MST sin innsats i kampen for populær jordreform. Dette er en måte å samle mot og styrke sammen med de ulike delene av arbeiderklassen med den hensikt å bygge et nytt samfunn bygget på sosialistiske idealer.

Noter:

1. For mer informasjon om kampanjen se http://www.contraosagrotoxicos.org/
2. Her forstått som endringer i eiendomsstrukturen av jord innen et avgrenset territorium.
3. FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibien.
4. Utdrag fra MSTs jordbruksprogram
5. Utdrag fra MSTs webside: http://www.mst.org.br/

Den 30. oktober 1889 opplevde Kristianias befolkning et selsomt syn. Denne formiddagen samlet noen hundretalls kvinner seg på Etterstadsletta øst i byen. Stemningen var høy til tross for dårlig fottøy og gnagende sult etter én uke uten lønn. Etter litt om og men fordelte kvinnene seg bak to lerretsfaner hvor det sto: «Vi forlanger kun 1 Øre mere pr. Gros og Bedre sanitære forhold.»

Fyrstikkarbeiderskene streiket!

Artikkelen er et utdrag av boka, Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid.

Mari Jonassen er en norsk historiker og sakprosaforfatter. Hun har utgitt flere bøker om den andre verdenskrigen, og ga i 2011 ut en biografi om Ragna Nielsen. Jonassen er utdannet med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo fra 1996. (Wikipedia) Utdraget er gjengitt med forfatters tillatelse. Se Tore Linné Eriksens omtale av boka Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid (Aschehoug, 2013) på side 61.

Kvinnene gikk bortover Strømsveien, videre ned Åkebergveien, over Grønland og Jernbanetorget. Langs Karl Johans gate stimlet nysgjerrige sammen langs fortauene og stirret på dette underlige toget av fabrikk-arbeidere og noen få staselige borgerlige kvinner og menn. Fernanda Holst var trolig en av dem, for tyve år senere fortalte hun om opplevelsen:

Jeg husker som det var igaar den høitidelige, beklemte følelse, hvormed vi gik i dette første store demonstrationstog.

Til slutt svingte de drøyt 300 kvinnene inn foran Stortinget, hvor bokbinder Carl Jeppesen holdt en flammende appell ved Wergeland-statuens brede fot.

Det var en uke siden fyrstikkpakkerskene på Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker hadde lagt ned arbeidet i protest mot et varslet lønnsnedslag og elendige arbeidsforhold. Ikke på noen annen arbeidsplass var kvinnene dårligere lønnet. Til nå hadde de fått syv øre per gross fyrstikkesker. Økt konkurranse fra Kinas billigere produksjon førte til at ledelsen ville sette akkorden ned til seks øre per gross. Dessuten hadde direksjonen innført et knusende hardt straffesystem. Kom de et par minutter for sent på jobb om morgenen, fikk de ikke arbeide den formiddagen, dessuten ble lønnen satt ned til fem og et halvt øre per gross i uken. Til tross for at arbeidstiden var på mer enn 12 timer, klarte ikke fyrstikkpakkerskene å tjene mer enn fem–seks kroner i uken. Arbeidet var dessuten svært helseskadelig. Fosforen i fyrstikkene ble ofte antent, og arbeiderne pustet inn den giftige svoveldampen. «Hjælp os til at holde ut! Vi har jo intet andet Middel end at strejke,» tryglet kvinnene i Dagbladet.

Like spontant som streiken brøt ut, kom støtten fra sosialdemokratene. Norsk Kvinnesaksforening fulgte hakk i hæl. Bare få dager tidligere hadde sosial-demokraten Carl Jeppesen og Norsk Kvinnesaksforenings leder barket sammen i Dagbladet. Jeppesen hevdet at kvinnesaksforeningens medlemmer stort sett melte sin egen kake og kun arbeidet for borgerlige kvinners rettigheter. Kvinnesaksforeningens leder, skolebestyrer Ragna Nielsen, viste på sin side til de mange tiltakene foreningen hadde gjort for å hjelpe fattige kvinner. Nå ble støtten fra begge parter et spørsmål om integritet, solidaritet og hvem som kunne yte de fortvilte fyrstikkpakkerskene den beste hjelpen.

Sosialistene kom kvinnesaksforeningen i forkjøpet. De hjalp til med organiseringen av streiken. Sammen med Carl Jeppesen, Oscar Nissen og Helle Devold ble tre fabrikkjenter fra Grønvold og tre fra Bryn utnevnt til å være med i streikekomiteen. Jeppesen tok ledelsen og satte straks i gang forhandlinger med fabrikkledelsene, men direktørene nektet å imøtekomme kravene, bortsett fra å endre arbeidstiden noe. Streiken fortsatte.

Streikekomiteen inviterte til et massemøte i Arbeidersamfunnet for å skaffe penger til streikekassa. De fikk store navn på plakaten. En av streikekomiteens medlemmer, den kjente gynekologen Oscar Nissen, og ikke minst dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson skulle tale, etterfulgt av Dagblad-journalisten Margrete Vullum og Ragna Nielsen.

Interessen var enorm. Køen av folk som ikke kom inn, strakte seg langt bortover Torggaten. Med sin fribillett til Kristiania Arbeidersamfunns arrangementer tok også Fernanda Holst* turen til lokalet ved Youngstorget.

Presis klokken åtte besteg Oscar Nissen talerstolen til livlig applaus. Det var verken den dårlige betalingen eller det urettferdige mulktsystemet som opptok Nissen mest. Han tok opp de elendige arbeidsforholdene. Dampen fra brennende fosfor i de selvantennelige fyrstikkene var uhyre helseskadelig, fortalte han. Arbeiderne ble angrepet av den «gyselige Fosforsyge», en sykdom med mange bivirkninger. Etter få års arbeid var kroppen gjennomsyret av det giftige stoffet.

Doktor Nissen ga en rystende skildring av fosfornekrosens herjinger. Særlig ansiktet ble rammet. Først svulmet tannkjøttet opp. Tennene falt ut, én etter én. Sykdommen spiste seg videre og angrep kjevebeinet, som etter hvert måtte opereres bort. For at publikum skulle få en riktig forståelse av fosfornekrosens forferdelige virkninger, kalte legen opp tre kvinner. Den første var en vakker, ung jente som ennå ikke var angrepet. Den neste hadde hatt nekrose i lengre tid og skulle snart opereres. Ansiktet var oppsvulmet og uttrykket forvrengt. Om noen dager ville hun se ut som den tredje kvinnen på podiet, hun som allerede var blitt operert:

– Der gik en voldsom Bevægelse gjennem Forsamlingen, da denne stakkars Pige, bedrøvet og ligesom skamfuld over sit Udseende, traadte op paa Kathetret. Hendes Ansigt havde vist været friskt og vakkert; men nu var det bare en medynkvækkende Karrikatur. Hun havde mistet Tænderne og Dele af Kjæven, saa hele Underansigtet var trukket sammen og op til en Form, som lignede et stedevarende, stille-staaende Smil, skrev Dagbladet.

En knugende taushet fulgte Oscar Nissens innledning. Flere gråt.

Beveget og glødende av harme reiste Bjørnstjerne Bjørnson seg til langvarig jubel. Det han hadde sett og hørt, gjorde et dypt inntrykk på den ruvende skikkelsen. Bjørnson appellerte direkte til forsamlingens samvittighet og erklærte seg som sosialist. Hvor var fabrikkeiernes ansvarsfølelse? Streik skulle tvinge arbeidsgiverne til å gjøre det rette. «Nu bankes det paa ganske forsigtig – med en Fyrstikpigefinger; men næste gang blir det en Mands Knytnæve, og næste gang igjen med en Slegge,» tordnet dikterhøvdingen til voldsom applaus. Fernanda beskrev senere hvordan «Bjørnsons tale i Arbeidersamfundet løftet vore tanker og satte nye mægtige følelser i bevægelse hos alle os, som hadde den lykke at høre ham».

To sterke, karismatiske menn: Nissen som viste omsorg for de svake, utbyttede kvinnene og den ruvende Bjørnson som i sin iver gikk god for sosialismen og oppmuntret det norske folk til å streike. Blant publikum satt Fernanda Holst og lot seg rive med. En flamme ble tent i den radikale venstrekvinnens bryst: «Socialismens navn nævntes ikke – men den laa i luften som en lykke – et krav, en hellig, herlig pligt», skrev hun senere om møtet.

Margrete Vullum fikk ordet etter Bjørnson og beklaget at borgerskapet ikke støttet streiken fordi de feilaktig trodde det var sosialdemokratene som sto bak. Ingen kunne påstå at arbeiderne selv hadde skyld i den dårlige lønnen og arbeidssituasjonen. Etter Vullum kom Ragna Nielsen opp på podiet og fortalte at Norsk Kvinnesaksforening hadde tatt på seg rollen som megler i saken.

Aldri hadde Arbeidersamfunnets sal hatt større betydning for det norske folks demokratisering og arbeiderstandens håp om å bli løftet opp til menneskelige kår, kommenterte Dagbladet dagen etter.

Fernanda Holsts og andre borgerlige kvinners støtte til de streikende var både oppsiktsvekkende og omdiskutert. Etter streiken harselerte Oscar Nissen over bedrestilte kvinner som krafset til seg alle de overklassegodene de var i stand til samtidig som de rant på møter for å se på skamferte fabrikkjenter. Fra streikemøtet gikk turen opp på Grand kafé for å spise kveldsmat, som om det hadde vært en helt vanlig teaterkveld, hevdet han. Påstandene opprørte Fernanda Holst:

Gud eller en anden skal vide at jeg inderlig ønsker, at de engang maa reise sig og slaa sig til sin ret.

Det var lenge siden folk hadde vært så engasjert i en sak som denne «streike-historie», skrev hun, og det var slett ikke medlidenhet som drev dem som støttet streiken, det var raseri og krav om rettferdighet. Selv de rikeste og mest konservative hadde bidratt, til tross for at det var kontroversielle menn som Carl Jeppesen og Oscar Nissen som ledet an: «Det saa jo ud som om selve usædeligheden og oprøret stod i spidsen for streiken,» skrev hun ironisk.

Lørdag kveld 2. november arrangerte Norsk Kvinnesaksforening et nytt massemøte. Her fikk de streikende selv komme til orde og redegjøre for forholdene ved fabrikkene. Forsamlingen ble enig om å skrive et brev til fabrikkdirektørene. Der oppfordret de arbeidsgiverne til å etterkomme alle kravene og å gi de ansatte et mer humant arbeidsmiljø. Initiativet førte ikke fram, selv etter flere møter med ledelsen. Tilbakemeldingen var at direktørene heller ville stenge enn å gå med på kravene. Det vakte dessuten irritasjon blant sosialdemokratene at kvinnesaksforeningen forsøkte å gå inn som megler for de streikende, i konkurranse med streikekomiteen.

Fyrstikkpakkerskene gikk tilbake til arbeidet 10. desember, uten å få lønns-kravene innfridd. De var likevel fornøyd med at de hadde fått oppmerksomhet rundt arbeidsforholdene. Sunnhetskommisjonen kom på inspeksjon og krevde forbedringer. Arbeidstiden ble litt kortere, og det forhatte mulktsystemet ble fjernet.

Kvinnelige fyrstikkarbeideres forening

Og her maa jeg mindes mit første sammentræf med Fernanda Nissen. Det var oppe paa Vaalerengen hos de kvindelige fyrstikarbeidere i 1889. Streiken var avblaast, men de hadde sin organisation – takket være Jeppesen som hadde hat ledelsen – og det gjaldt at bevare organisationen. Blandt andre var det Fernanda Nissen som kunde bringe litt lys og glæde ind i tilværelsen blandt disse frygtelig mishandlede kvinders usunde arbeidsliv.

Disse ordene falt under Fernandas bisettelse i april 1920. Med dem plasserte arbeiderbevegelsens ubestridte leder, Christian Holtermann Knudsen, Fernanda Holst som sentral i etableringen av Fyrstikkarbeiderskenes forening, men han bommet litt på tidspunktet. Det var først i februar 1890 at Kvinnelige fyrstikkarbeideres forening ble stiftet, som Norges første fagforening for kvinner. Ingen av foreningens medlemmer sto klare til å lede dette nybrottsarbeidet. I stedet tok Dagblad-journalisten Margrete Vullum imot vervet som foreningens første leder.

Da Vullum trakk seg, overtok Fernanda Holst ledervervet. Den nyfrelste sosialisten gikk inn i arbeidet med stort alvor. Barbra Ring forteller at hun av og til hjalp medlemmene litt i overkant samvittighetsfullt. De oppsøkte gjerne fru Holst for råd og hjelp. Én dag kom en ung fyrstikkarbeider og fortalte at hun skulle gifte seg, men verken hun eller forloveden hadde råd til å leie vogn. Fernanda Holst hadde heller ikke penger, men hun hadde et gullarmbånd. Det pantsatte hun og kom tilbake med den fineste og dyreste brudevognen som var å oppdrive, med to hester spent foran.

Fernanda Holsts navn er uløselig knyttet til fyrstikkarbeiderskenes streik, idet hun ofte blir beskrevet som fagforeningens første leder. Hun blir også beskrevet som en lederskikkelse under streiken. Det stemmer nok ikke, men én grunn til at rederdatteren fra Kragerø ofte framheves som sentral, er det store gruppebildet som ble tatt av fyrstikkpakkerskene. Her står alvorlige, streikende kvinner tett i tett under to store faner, i skaut, sjal og mørke kjoler med lyst forkle. Tre personer skiller seg ut; en mann med høy flosshatt ytterst på venstre side og to kvinner i fine hatter og sorte kniplingskjoler som står i midten i første rekke. Dette bildet er gjengitt i utallige historiske verker, ofte med underteksten «…midt på bildet ser vi Fernanda Nissen», sammen med enten Hulda Jeppesen eller Helle Devold. Det stemmer at Helle Devold er kvinnen til høyre, men den andre kvinnen er ikke Fernanda Holst. Hun mangler lorgnett og er dessuten klart eldre enn Fernanda var på dette tidspunktet.

Streiken avdekket en interessekonflikt mellom kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen, en konflikt også Fernanda Holst skulle irritere seg grenseløst over når den kom opp senere. Norsk Kvinnesaksforening, med Ragna Nielsen i spissen, støttet de kvinnelige arbeidernes krav om en mer rettferdig lønn. Sosialisten Carl Jeppesen og venstremannen Oscar Nissen la vekt på arbeidsmiljøet og brukte streiken til å reise krav om arbeidervernlover. Motsetningene som kom til overflaten under streiken, skyldtes arbeiderbevegelsens frykt for at fokuset på kvinne-sak ville ta oppmerksomheten bort fra den egentlige saken – klassekampen. Kvinneundertrykkelse var et resultat av kapitalismen. Under et sosialistisk styre ville ikke kvinnesak lenger være nødvendig. Arbeiderpartiet ønsket ikke at partiets medlemmer meldte seg inn i borgerlige kvinne-organisasjoner. Hvorvidt Fernanda Holst fulgte denne henstillingen, er usikkert.

Selv om Fernanda Holst ikke hadde noen sentral posisjon under selve streiker, fikk opplevelsen på streikemøtet dype personlige konsekvenser. Den nå 27 år gamle redaktørhustruen gjennomgikk en politisk omvendelse. Som følge av Bjørnsons og Nissens brennende taler tok hun steget fra Venstre over til sosialismen og meldte seg inn i Arbeiderpartiet.

På dette tidspunktet var arbeiderbevegelsen knapt noen bevegelse ennå. Den spede begynnelsen gikk tilbake til revolusjonen i 1848. I Norge lot den idealistiske læreren Marcus Thrane seg inspirere av franskmennenes tanker om likhet og frihet og begynte å organisere arbeiderforeninger. Bevegelsen steg raskt i popularitet, og i løpet av et par år organiserte over 20 000 mennesker seg. Men sommeren 1851 var det brått slutt. Marcus Thrane ble arrestert sammen med tre av sine medarbeidere. De fikk harde straffer, og arbeiderforeningene smuldret opp.

Det skulle ta nesten tretti år før de norske arbeiderne igjen kom i bevegelse. Lavkonjunktur og arbeidsledighet førte til uro i slutten av 1870-årene. I 1878 kom et til tumulter på østkanten i Kristiania. Politi og kavaleri måtte gi tapt i kampene som oppsto. Tre år senere brøt den første organiserte streiken ut i Drammen. Igjen forsøkte politi og soldater å stagge opptøyene, men igjen ble de drevet tilbake. De så ingen annen utvei enn å skyte mot demonstrantene. Én mann ble drept.

Lavkonjunkturen, konkursene og arbeidsledigheten rammet de fattige hardt. Interessen for sosiale spørsmål økte. Flere arbeidersamfunn, som opprinnelig hadde vært paternalistiske, filantropiske tiltak, ble radikalisert. Det skjedde fra midten av 1880-årene. Bevegelsen var ledet av sosialisten, typografen og bergenseren Christian Holtermann Knudsen. I 1885 tok Holtermann Knudsen initiativet til å starte en sosialdemokratisk forening i Kristiania. Den satte opp alminnelig stemmerett. Normalarbeidsdag og avholdssaken som de viktigste sakene på programmet. Omtrent samtidig kom det tilsvarende organiseringen i Bergen og Arendal. I 1887inviterte foreningen i Arendal beslektede organisasjoner til å samles i sørlandsbyen. Til tross for relativt store ideologiske forskjeller lyktes det forsamlingen å stifte Det forenede norske Arbeiderparti.

To streiker utpeker seg som milepæler i arbeiderbevegelsens historie: typografistreiken og fyrstikkpakkernes streik i Kristiania. Med disse streikene hadde det sosiale spørsmålet fått tilført noen viktige og nye dimensjoner – typografstreiken tydeliggjorde streiken mellom klassene, mens fyrstikkarbeiderstreikene viste at det sosiale spørsmålet handlet om mer enn økonomi, nemlig helseskadelige arbeidsforhold.

* Da Fernanda Holst giftet seg med Oscar Nissen, skiftet hun navn til Fernanda Nissen.

– En folkelig bevegelse lar seg ikke bygge bare i møterom og på partikontorer. Det har både Belgisk Arbeiderparti (PTB) og Sosialistpartiet (SP) i Nederland skjønt, skriver forfatteren som har vært på festival, gått i protestmarsj, og snakket med sin partisekretær-kollega i SP.

Mari Eifring er partisekretær i Rødt og tidligere leder av Rød Ungdom.

Da jeg en ettermiddag i september steg av toget i Amsterdam Centraal, visste jeg ikke så mye mer enn at jeg skulle treffe partisekretæren i det nederlandske Sosialist-partiet (SP). Partiet som også blir kalt Tomatpartiet etter deres partilogo som er en rød tomat, ble i forrige parlamentsvalg i 2012 landets fjerde største parti (selv om målinger i tiden før valget viste at partiet en periode faktisk lå an til å bli det største partiet). Det jeg er mest interessert i å høre om, er hvordan de fungerer som en politisk kraft i Nederland med sine 43 000 medlemmer, og det desidert høyeste aktivitetsnivået av alle partiene.

På stasjonspuben møter jeg partisekretær Hans van Heijningen, en stilig 60-åring som tar meg med til en gresk restaurant i hans eget nabolag i Amsterdam sentrum. I likhet med 44 andre kommuner, sitter Sosialist-partiet i byrådskoalisjon i Amsterdam. Van Hejningen forteller at de samarbeider med partier både fra høyre og venstre rundt om i landet. Dette går stort sett bra, blant annet fordi de er opptatt av å sikre tilslutning fra grasrotmedlemmene før de inngår i slike koalisjoner. I Amsterdam betød det for eksempel at før det ble noe ja til koalisjon, måtte lokalavdelingene i byen møtes for å diskutere kravene som skulle stilles. Senere kom partirepresentantene tilbake til lokalavdelingene for å presentere resultatene de hadde oppnådd etter å ha forhandlet med de andre partiene. Så var det opp til lokalavdelingene om de ville gi tilslutning til å gå inn i koalisjon eller ikke.

Ørene ute

Men det er ikke bare partimedlemmer som blir tatt med på høring om saker og ting. Van Hejningen forteller meg at han kvelden før tok turen innom eldresenteret her i nabolaget. Det hadde vært åpning av parlamentet dagen før, og SPs partileder, Emile Roemer, hadde holdt en tv-sendt tale. Nå ville van Hejningen høre hva beboerne på eldresenteret syntes om talen. Den direkte tilbakemeldinga var verdifull, beboerne hadde vært misfornøyde med at Roemer kritiserte en politikk som fører til at forskjellene øker, men uten å komme med noe forsvar av egne forslag selv. «Det er sånn vi lærer,» forklarer van Hejningen.

Partiet er kjent i Nederland for å ha ekstremt god kunnskap om hva som rører seg blant folk. Det er ikke en kunnskap som oppstår av seg selv: Hver måned skal partiets 160 lokalavdelinger sende inn rapporter til partisekretæren der de forteller hva folk i deres område er opptatt av og hva som er problemene folk møter. Måten de finner ut det på, er blant annet ved å gå fra dør til dør og snakke med folk. Dette er ikke kun en oppgave for lokallagsaktivister, men også parlamentsmedlemmer og parti-ledelsen må ta sine obligatoriske runder i nabolaget for å høre hva som rører seg. Et annen kilde til denne kunnskapen kommer fra nabolagssentrene SP driver. Her kan folk komme og få hjelp dersom de har problemer på jobben, med huseieren, med de lokale myndighetene eller andre saker. Disse nabolagssentrene har en toveis effekt. De er til konkret nytte for folk som trenger hjelp og som får det. Men det gir også partiet en plattform til å komme enda mer i kontakt med folk.

Den direkte kontakten partiet har med de breie lag i samfunnet, gjør at de også prioriterer å jobbe for politiske endringer som endrer hverdagen til disse menneskene. «Vi prioriterer alltid handling først,» sier van Heijningen. Det at partiarbeidet er så direkte kobla på handling som betyr noe i livene til folk, er kanskje noe av det som gjør at så mange av SPs partimedlemmer er så aktive, undrer jeg. «Folk må være motiverte for å gjøre den jobben som trengs,» svarer van Hejningen. «Og så lar vi ikke folk slite seg ut. Det er bedre at de bruker 6–8 timer i uka (sic) over mange år enn at de brenner seg ut etter ett år med hardkjør».

I Brussel, en kort tur unna Amsterdam, møter jeg dagen etter Stian Bragtvedt, Arnljot Ask og Olaf Svorstøl fra Rødts internasjonale utvalg, i tillegg til Belgia-veteranen Peter M. Johansen. Vi treffer representanter fra Belgias Arbeiderparti (PTB) i deres nyoppussede hovedkvarter. Partiet har nylig oppnådd et nasjonalt gjennombrudd. I løpet av de siste fire åra har partiet gått fra å ligge godt under Rødts nivå i nasjonale valg til å få to parlamentsmedlemmer og en oppslutning på over åtte prosent i Antwerpen by, som er på størrelse med Oslo. Gjennombruddet kom noen år etter at partiet selv hadde tatt et oppgjør med sin tidligere dogmatisme, og lagt en strategi for å nå bredere ut.

Snakke så folk skjønner det

Jan Haesers som er valgkampansvarlig i partiet, forteller at partiet har gjort grunnleggende endringer i sitt kommunikasjonsarbeid. De samarbeider nå med et profesjonelt PR-byrå som er sympatisk innstilt til partiet. Byrået lager alt av materiell og grafisk design for partiet. «Kommunikasjonen vår må være tilpassa den politiske situasjonen i Belgia i 2014,» forklarer Haesers. «Vi kan være alvorlige i vårt budskap og likevel bruke humor, for eksempel.» Materiellet han viser fram, er fargesterkt, lite teksttungt og med mange bilder og tegninger. Det kan nesten minne om pedagogiske og lettleste skolebøker fra ungdomsskolen. Det er ikke tilfeldig. Haesers forteller at all kommunikasjonen de kjører ut, skal kunne leses og forstås av en person på 14–15 år. Der partiet tidligere delte ut løpesedler som nærmest kunne være lange avhandlinger om mange ulike temaer, velger de nå heller å konsentrere seg om et par poenger og bygge opp hele løpeseddelen rundt akkurat de poengene.

Raoul Hedebouw som er den ene av partiets to representanter i parlamentet, understreker at de er opptatt av å engasjere seg i reelle diskusjoner, ikke bare drive med propaganda. I likhet med Sosialistpartiet i Nederland har de tatt skrittet ut av partikontorene, og driver massivt «feltarbeid» der de møter folk der de bor. Gjennom utstrakt og systematisk bruk av spørre-undersøkelser har de både lykkes med å komme i kontakt med langt flere enn de ellers ville, og de har kunnet bruke all informasjonen de har samlet inn til å utarbeide mer treffsikkert valgkampmateriell. Et annet grep som også har bidratt til å synliggjøre partiet på nasjonalt nivå er at partilederen Peter Mertens har gitt ut en bok om den økonomiske krisa, kapitalisme og alternativer til dagens system. Denne boka har i følge PTB blitt en bestselger i Belgia, og har bidratt til å etablere partiet i offentligheten. De har også laget youtube-videoer der Mertens snakker om ulike temaer fra denne boka.

Festival til folket!

Tidlig en lørdags morgen møter den norske Brussel-delegasjonen opp for å ta en av de mange bussene partiet har satt opp ut til kystkommunen Bredene. Etter halvannen time kommer vi fram til et stort festivalområde der en rød pingvinmaskot hilser barna velkommen til stor entusiasme. Her arrangerer PTB for femte gang solidaritetsfestivalen Manifiesta. Det vil si, offisielt er det partiavisa Solidair og de elleve helsesentrene partiet driver gjennom deres underbruk Medisin til folket som står som arrangører. Men partiet setter uansett sitt tydelige preg på festivalen.

I år er det ikke mindre enn 11 000 mennesker fra hele Belgia er her. Det som kanskje er mest overraskende, er at det faktisk er en festival på ordentlig, ikke bare en konferanse med et lite kulturinnslag. Her er det noe for alle: Det er politiske seminarer og debatter, men i størst grad er det ulike kulturarrangementer, musikk, mat, fest og internasjonal solidaritet. Barna har et helt eget område som ligner på et lekeland, det er samba- og karnevalsparader gjennom festivalområdet, og ikke minst har hver region hvert sitt serveringstelt der man kan smake på lokale spesialiteter fra det belgiske kjøkken og drikke lokalt brygget øl. På kveldstid går festivalen over til å bli en musikkfestival der ulike radikale belgiske band og artister inntar scenen. En annen ting som overrasker positivt, er det folkelige preget på hele festivalen. Festivaldeltakerne ser ut til å være i alle aldre, og litt fra alle slags miljøer og samfunnsgrupper. Familier med minoritetsbakgrunn utgjør en ganske stor del av deltakermassen, og jevnt over ser folk ut til å rett slett være belgiere flest.

Flere av de totalt 1000 (!) frivillige på festivalen går rundt på området og snakker med folk. De kaster ikke bort tiden, men jobber seg effektivt gjennom folkemassen for å verve medlemmer til partiet, og for å mobilisere til en stor protestparade mot kuttpolitikk som partiet arrangerer i oktober. Alle som blir snakket med, får utdelt en button slik at den neste frivillige som kommer rundt, vet at buttonbærerne allerede har blitt snakket med, og skal slippe å bli mast på. (At mobiliseringsarbeidet har fungert blir tydelig når det senere er å lese på partiets nettsider at 7000 mennesker deltok på den nevnte protestparaden.)

Festivalens høydepunkt er når alle deltakerne samles foran hovedscenen under et gigantisk telt. Det deles ut priser og hovedgjestene takkes av, før partileder Peter Mertens entrer scenen til en nesten ekstatisk mottakelse. PTB er faktisk det eneste riksdekkende partiet i Belgia, som vil si at det dekker både den flamske og den fransktalende delen av Belgia. Dette byr på noen praktiske utfordringer, siden det er langt fra alle belgiere som snakker begge språk. Mertens er imidlertid tospråklig og holder talen på vekselsvis fransk og flamsk samtidig som talen blir oversatt på en storskjerm. Til tross for slike språklige barrierer blir talen møtt med enorm jubel og trampeklapp fra forsamlingen. Det hele avsluttes med at tusenvis av mennesker står under og utenfor teltet og synger Internasjonalen. «Wow» er nok det eneste ordet som dekker hvordan det oppleves.

Hva er overførbart til Rødt ?

Selvsagt er ikke alt belgierne og nederlenderne gjør, overførbart til norske forhold. Det ville for eksempel vært merkelig om Rødt skulle starte opp egne helsesentre i Norge. Men like fullt mener jeg det er mye å lære når det gjelder å ta konsekvensene av å ville være et bredt og folkelig parti. Dersom Rødt skal være et parti for og med «folk flest» som det heter, bør partiet i større grad spørre seg selv hva det skal bety i praksis. Hvordan bygge et masseparti ut ifra norske forhold? Jeg sitter ikke med noen fasitsvar på dette, men jeg vil komme med tre forslag til hva Rødt kan gjøre for å rive ned noen murer mellom partiet og folk, og åpne opp for større grupper.

For det første mener jeg et parti som Rødt bør institusjonalisere en spørrende holdning til menneskene rundt seg. For både SP og PTB har det vært viktigere å lytte heller enn å forkynne. Jeg tror det kan være noe å lære her for Rødt. Både Fredrik V. Sand og Mimir Kristjansson har tidligere snakket varmt om venstrepopulisme, blant annet i Manifest tidsskrift. Jeg synes det er mange spennende tanker her, men spørsmålet er hva en slik venstrepopulisme skal bygge på. Jeg mener den er lite verdt hvis den ikke har grunnlag i virkeligheten, men tvert imot er basert på en magefølelse av hva folk flest er opptatt av. Rødt har akkurat gjennomført en velgerundersøkelse som det i skrivende stund jobbes med å få analysert. Det er et skritt i riktig retning. Partiet bør i større grad gjøre det til en vane å spørre folk ikke bare om hva de mener om Rødt, men om hva de mener om den politiske situasjonen, hvilke saker de er opptatt av og hvilke problemer de har. En slik praksis kan bidra til at Rødt oppfattes som mer til stede i folks liv og hverdag.

For det andre mener jeg Rødt bør vurdere å bygge opp et kontaktsenter der folk kan få råd og hjelp hvis de har problemer med NAV, på arbeidsplassen sin eller lignende. Dette kan ha mange positive sider: Det vil være en utstrakt hånd til folk som opplever å bli fratatt verdigheten på ulike vis. Det vil selvsagt ikke kunne løse alle problemene til de som tar kontakt, men for mange vil det kunne bety en stor forskjell å bli hørt og få støtte til å kunne stå rakrygget i møte med saksbehandlere eller overordna på jobben. Et slikt kontaktsenter kan fungere som en motgift til tendensen til individualisering av problemer som dårlig helse, brutalisering av arbeidslivet, arbeidsledighet osv. I stedet for at hver og en skal bære byrden alene og potensielt knekke sammen under den, kan et slikt senter bidra til å politisere situasjonen folk står i, og gi folk noen verktøy for å kjempe. Det er den funksjonen Rød Ungdoms bøllekurs har hatt. For tusenvis av unge jenter har gjennom å delta på bølle-kurs, lært seg å se hvordan de kjipe tingene de blir utsatt for handler om en systematisk og politisk undertrykking, og sånn lærer de seg også å kunne slå tilbake. En annen side ved et slikt tiltak er at det vil gi Rødt førstehånds kunnskap om hvordan endringer og kutt i velferdsordninger og rasering av Arbeidsmiljøloven konkret slår ut i livene til folk, og vil kunne styrke partiet i den politiske debatten rundt dette.

Sist, men ikke minst, bør Rødt se på hvordan partiet kan få opp en kulturell bevegelse. En hver stor bevegelse som har hatt noe suksess, har bevisst hatt kultur som en stor del av denne bevegelsen. Rødt må anerkjenne at de partiet ønsker å nå ut til, ikke bare er politiske mennesker men også kulturelle mennesker, og at det finnes et stort ubrukt potensiale her for å kunne treffe flere. En større satsing på kultur tror jeg både kan «ufarliggjøre» og gjøre det lettere for flere å identifisere seg med Rødt. Det finnes selvsagt et utall måter dette kan gjøres på. For eksempel kan man erstatte noen møtekvelder med filmvisninger, konserter eller internasjonale matkvelder med korte appeller eller innlegg om et tema, men der terskelen er lav for å delta også for de som ikke er «politiske dyr». Eller hvorfor ikke rett og slett gjøre som belgierne å arrangere en festival? Det er mange kulturarbeidere og kulturinteresserte i og rundt partiet, dette er også en måte å bruke disse ressursene til å skape en bevegelse på. Mitt forslag er at Rødt i valgkampen 2015 prøver å arrangere en festival om enn i lite format, og får i gang oppstarten til noe som kanskje kan bli en ny og banebrytende tradisjon!

Kanskje 2015 kan bli året der også Rødt begynner å gå ut av møterommene og inn i folks bevissthet og hjerter?

Det følgende er et forsøk på noen refleksjoner rundt «sosialistisk metode» – altså hvilken framgangsmåte som er passende for en sosialistisk samfunnskritikk.

I hovedsak er mitt formål å argumentere for at en systematisk analyse av kapitalismen er en forutsetning for enhver diskusjon av alternativer til kapitalismen.

Oscar Dybedahl sitter i redaksjonen for nettsiden Radikal Portal og tidsskriftet Sosialistisk Framtid. Han skriver en masteroppgave om Marx’ politiske filosofi.

Først kan det spørres om det er behov for «teori» eller «metode» overhodet? For min del har jeg en mistanke om at det finnes en ufruktbar tendens på venstresiden til å hevde at den eneste meningsfulle teori er den som kan oversettes til slagord, demonstrasjonstog og «håndgripelige» krav. Dette tror jeg er ganske utilstrekkelig. Denne linjen muliggjør en konkret og håndgripelig kritikk av kapitalismens utslag (kriser, finans, fattigdom, ulikhet), men umuliggjør en prinsipiell kritikk av de dypeste problemkildene. Om venstresiden har gjennomgått en vekselvis sondering mellom radikalisme og pragmatisk-reformisme, uten at noen av dem har vært særlig vellykket, kan situasjonen åpenbart ikke løses ved å ignorere prinsipielle spørsmål.

Jeg forsøker å reflektere over artikkelens problemstilling ved kritisk diskusjon av tekster av Ronny Kjelsberg og Ola Innset. Poenget med dette er på ingen måte en avvisende polemikk – jeg har mye sans for begge bidragene – men bare å klargjøre det jeg oppfatter som prinsipielle problemer for sosialistisk teori. Som sådan kan det hende at det som her framstår som uenigheter i virkeligheten, har sin opprinnelse i ulikt fokus. Det er altså de prinsipielle spørsmålene jeg er ute etter, jeg nevner kildene til disse refleksjonene mest av redelighetsgrunner.

I

Et eksempel på en sosialistisk metode – eller, rettere, fraværet av metode – finnes i det som gjerne kalles «utopisk sosialisme». Utgangspunktet for utopistene er ønsket om å beskrive et friere og mer rettferdig samfunn, gjerne ved litterære tankeeksperimenter. Tross den negative og kritiske betydningen til merkelappen «utopisk» i marxistisk tenkning tror jeg utvilsomt at den utopiske litteraturen har en rekke verdifulle elementer. (Ursula Le Guins mesterverk The Dispossessed står fram som et moderne eksempel.)

Likevel er det to problemer som preger enhver utopisme. Det første er velkjent og intuitivt, nemlig at man – ved å fantasifullt fornekte det eksisterende samfunnet – dikter opp en urealiserbar samfunnsvisjon. Visjonen blir ute av takt med eksisterende forhold. Det andre problemet er – stikk motsatt – at det eksisterer en fare for at forsøket på å dikte et alternativ ender opp innenfor det eksisterende samfunnet. I utklekkingen av en radikal samfunnsvisjon ender man opp med å reprodusere vesentlige kjennetegn ved det eksisterende, og står slik tilbake uten noe alternativ overhodet.

Problemer av begge typer florerer i sosialistisk tenkning, og begge tendenser er paradoksalt nok gjerne tilstede i ett og samme utopiske forslag. (Det kan kalles utopismens paradoks.) Et klassisk eksempel (omtalt av Marx) er Alfred Darimons pengereformer. Darimon ville beholde allmenn vareproduksjon, men avskaffe penger. Penger forårsaker økonomiske kriser og en ujevn akkumulering av samfunnsmessig makt – ved å avskaffe penger kunne Darimon derfor avskaffe mange samfunnsonder. Visse praktiske sider ved pengenes funksjoner kan erstattes av «arbeidspenger», en lapp som bemerker mengder utøvet arbeidstid og som kan veksles inn i produkter og tjenester.

Det er flere problemer med forslaget. På den ene siden tar Darimon den allmenn-gjorte vareproduksjonen – en kapitalistisk struktur – for gitt. For det andre ignorerer Darimon at penger nettopp er en forutsetning for et system med allmenn vareproduksjon: et avvik mellom pris og verdi – muliggjort av penger – er ikke bare nyttig i kapitalismen, men nødvendig. Bare med penger kan produksjonen reguleres på en spontan måte. Slik ser vi at problemene som preger den utopiske tenkningen, henger sammen. Forsøk på å tenke alternativer til kapitalismen som – likevel – inkorporerer vesentlige elementer i den kapitalistiske produksjonens sosiale form, er dømt til å mislykkes ettersom de ikke kritiserer kilden til problemene de ønsker å avskaffe.

Jeg vil hevde at Marx gikk et stykke i retning av å utvikle av en metode som løser disse problemene. Vi kan oppsummere to metodologiske prinsipper:

1. Teorier om sosialistiske alternativer kan bare være konsistente og meningsfulle om de gjennomføres i og gjennom analyser av det kapitalistiske samfunnet og den kapitalistiske produksjonsmåten.
2. Sosialismen er ikke et system fundert i bestemte verdier eller visjoner, men et svar på problemer og utviklingsmuligheter framkommet i kapitalismen. Den er kapitalismens selvkritikk.

Marx’ kritiske analyse av økonomiske kategorier («kritikk av den politiske økonomi») er altså ikke reservert til de som er spesielt interesserte i kapitalismens virke-måte. Den markerer – tvert imot – det eneste fruktbare utgangspunktet for diskusjonen om alternativer til kapitalismen. Om vi skiller oss fra Marx på andre måter, så er dette – måten Marx differensierer seg fra den utopiske sosialismen ved å analysere sosialismen i og gjennom analyse av kapitalismen – noe som må videreføres for enhver pris.

Spørsmålet om alternativer til kapitalismen forutsetter en analyse av hva som kjennetegner kapitalismen som kapitalisme. Et alternativ til kapitalismen er – trivielt sagt – noe annet enn kapitalismen, en negasjon. Uten å teoretisk bestemme kapitalismen som samfunnstype kan man derfor ikke ta første skritt i å bestemme dets alternativ som alternativ.

Etter min oppfatning representerer dette et problem i Kjelsbergs,Sosialisme på norsk. Ved å ignorere spørsmålet om kapitalismen og simpelthen presentere en oversikt over sosialistiske former har han fjernet grunnlaget for sitt eget prosjekt. På grunn av dette blir problemer og uklarheter ikke bare sannsynlige, de blir nødvendige.

En kapitalismebestemmelse finnes ikke utarbeidet i Kjelsbergs tekst. Det finnes likevel elementer av en slik analyse implisitt i teksten. Problemet – som vi vil se – blir at siden han ikke anerkjenner behovet for en slik analyse, så ligger den underarbeidet og underutviklet mellom linjene. Kjelsbergs implisitte analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme kan oppsummeres i tre begrepspar: statseie vs. privateie, planøkonomi vs. markedsøkonomi, økonomisk demokrati vs. eierdespoti. De første betraktes konsekvent som sosialistisk alternativ til det siste.

Kjelsberg diskuterer muligheten for en forhandlingsøkonomi der økonomiske aktører er organisert demokratisk og i stadig forhandling med staten. Videre viser han at eksempler på dette allerede eksisterer i Norge som «et planøkonomisk element». Dette elementet – sentrert i staten – gir kontroll over ellers kaotiske markedskrefter. Og kooperativene – som demokratiske – er et eksempel på lokalt demokrati som overskrider kapitalismens eierdiktatur. I andre diskusjoner kommer begrepsparet stat og marked tydeligere frem, der implikasjonen er at staten i seg selv ikke er kapitalistisk, potensielt kan den bli sosialistisk.

Det er altså en implisitt analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme i Kjelsbergs tekst, og jeg tror ikke den er tilstrekkelig. Den ville ha blitt forbedret dersom den ble bevisst anerkjent og diskutert som en forutsetning for heftet i sin helhet. Ettersom analysen ligger slumrende mellom linjene, kommer ikke problemene tydelig fram.

Staten

For å begynne med synet på staten. Poenget er at den kapitalistiske produksjons- og verdiforøkningsprosessen forutsetter og trenger en stat. Antakelsen hos Kjelsberg er at vi har en kapitalistisk markedsbasert produksjon på den ene siden og, på den andre, en stat over økonomien som – i tid og utid – kan gripe inn på tross og på tvers av kapitalismen. Stat og kapitalisme ligger her utenfor hverandre og kan påvirke hverandre årsaksmessig. I virkeligheten forutsetter de hverandre og kan ikke forstås uavhengig av hverandre. Man kan selvsagt – på et gitt analysenivå – isolere produksjonen fra staten, men dette forutsetter at man er bevisst denne abstraksjonen og ikke behandler dem som om de var uavhengige. I en mer fullstendig og konkret analyse blir det klart at de forutsetter og betinger hverandre. Staten er derfor ikke et ikke-kapitalistisk element i et samfunn som har kapitalistiske økonomiske forhold. Staten er derimot kapitalismens politiske form, og – mer generelt – en forutsetning for den kapitalistiske økonomien.¹

Det følger av dette at det ikke gir mening å beskrive planøkonomi, statlig kontroll og eierskap som fenomener som i og for seg er ikke-kapitalistiske. Elementer av plan-økonomi, statlig kontroll og eierskap er, motsatt, nødvendig for kapitalismen. Den «fordistiske» kapitalismen var svært statssentrisk, mens nyliberalismen representerte en omstrukturering av statens økonomiske rolle. Forskjellen mellom sosialisme og kapitalisme er ikke en kvantumforskjell i forholdet mellom marked og stat, men en forskjell mellom historisk ulike rikdoms- og samfunnsformer. Sosialismen består i en bestemt oppheving av både det økonomiske og det politiske i kapitalismen. En gradvis økning i statlig kontroll og eierskap er ikke i og for seg en sosialistisk utvikling, men en utvikling som gjør staten til den «nasjonale kapitalist» (Engels). Dersom man skal forestille seg alternativer til kapitalismen, er det derfor ikke tilstrekkelig å stille statseie mot privateie.

Kjelsbergs diskusjon er etterfulgt av forslag til reformer og lover som kan styrke de sosialistiske elementenes rolle i den norske økonomien og bringe oss nærmere sosialismen. På dette punktet virker han som en «evolusjonær sosialist», hvilket i og for seg er helt greit. Men siden ingen av punktene enkeltvis peker utover kapitalismen, tror jeg heller ikke den evolusjonære strategien gjør det.

Demokrati på arbeidsplassen

Videre til Parecon (et deltagerøkonomisk system foreslått av Michael Albert og Robin Hahnel) og deltakende budsjettering der det vises hvordan store menneskemasser har blitt inkludert i lovutforming. Igjen ser forutsetningen ut til å være en tanke – utbredt i sosialistiske kretser – om at demokrati er motsatt kapitalisme. Jeg tror ikke det er helt riktig. En kapitalistisk samfunnsstyring er et komplisert balansespill mellom kapitalister (i sine fraksjoner), jordeiere og arbeidere. Til dette kan demokratiske former og ytringsfrihet være nyttig som balanseverktøy. Stor folkelig deltakelse i budsjettering endrer ikke ved dette.

Hva med demokrati på arbeidsplassen? Også her bør man våge å bryte visse vedtatte sannheter. Å erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer. Kanskje det til og med viser seg som en nyttig måte å redusere administrasjonskostnader og – om det finnes et positivt forhold mellom arbeiderinnflytelse og produktivitet – øke merverdien? Selv fenomenet med bedrifter som både eies og styres av arbeiderne selv i samvirker rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form.

II

En annen som reiser relaterte spørsmål, er Ola Innset. Utgangspunktet for Innsets innlegg i Manifest Tidsskrift, Totalitære utopier, ser ut til å være en frykt for altomfattende og perfekte samfunnsvisjoner der det eksisterende kritiseres aggressivt og totalt. Særlig dersom dette synet henger sammen med et syn på menneskenaturen som foranderlig og plastisk. Et politisk mål om å produsere nye og bedre mennesker leder til en totalitær og tvangsmessig underordning av mennesker i henhold til politiske mål.

Disse refleksjonene danner for Innset utgangspunkt til en omformulering av sosialistisk politikk.

Kanskje er svaret for venstresida å forlate begrepet sosialisme, og heller knytte vår samfunnsvisjon til en idé om økonomisk demokrati. Kanskje hadde det også da blitt lettere for oss selv å forstå at sosialisme ikke handler om å heie på det røde laget og at vi alltid må forsvare de som spiller under samme navn, men isteden hva det er vi faktisk jobber for: Et folkestyre som ikke stopper ved økonomien, hvor beslutninger virkelig har noe å si for verden og menneskene som bor i den.²

Det vesentlige i den sosialistiske tanken kan altså oppsummeres med «økonomisk demokrati». Jeg tror utskiftingen av sosialisme med «økonomisk demokrati» preges av samme kapitalismeforståelse som preget Kjelsberg, og deler dermed de samme problemene.

Igjen bygger tankegangen på et syn – også implisitt hos Kjelsberg – om at kapitalismen er et økonomisk fenomen, særlig lokalisert til privateie av produksjonsmidler og kapitalistenes økonomisk makt. I så fall kan løsningen markeres som demokratisering gjennom avskaffelse av monopoleierskap og innføringen av lokalisert arbeidermakt.

I Marx’ analyse (som jeg forfekter) er ikke kapitalismen et lokalisert økonomisk fenomen. Det betegner derimot den bestemte sosiale formen til samfunnets rikdom. Kapitalismen er en samfunnsform som involverer produksjon, distribusjon, bytte, konsumpsjon, stat og ideologi – disse som relaterte momenter i gjensidige betingelsesforhold. Innsets forsøk på å redde sosialismen fra totalitarisme gjennom slagordet «økonomisk demokrati», oppsummert som demokratisering av økonomiske forhold, er i så fall utilstrekkelig som kapitalismekritikk.

Svaret på Innsets bekymringer rundt det totalitære ligger altså ikke i hans reformulering av sosialismen. Likevel reiser han et betimelig spørsmål. For å løse problemet trenger vi ikke omformulere sosialisme-begrepet. Vi trenger bare å hevde et enkelt prinsipp (som for øvrig har røtter i sosialistisk tenkning) om at mål og middel står i en indre sammenheng. Ethvert forsøk på å forandre samfunnet i frigjørende retning som anvender brutaliserende vold, statlig voldsmakt og politiske drap, har korrumpert sitt eget mål og gjort seg ute av stand til å oppnå det. Et mål som oppnås ved brutale midler, vil aldri bli et hellig mål. Dermed burde også den liberale frykten for alternative samfunnsvisjoner forsvinne. Under målet-helliger-midlene blir brutaliteten til de tillatte virkemidlene proporsjonal med verdien av det politiske målet. Vi må derfor passe oss for storslåtte visjoner. Når målet derimot betraktes i sin sammenheng med midlene, blir det imidlertid omvendt proporsjonalt: desto høyere mål, desto mindre brutale virkemidler kan tillates. Midlertidige diktatur, folkemord, og ytringsknusende bruk av statsmakt kan dermed umulig forsvares utfra en rimelig sosialismeforståelse.

III

Avslutningsvis kan jeg oppsummere formålet med dette innlegget som å vise betydningen av systematisk kapitalismeanalyse som en prinsipiell forutsetning for sosialistisk samfunnskritikk. Dette har jeg forsøkt å hevde som metodeprinsipp ved å kritisere diskusjoner av sosialisme som mangler dette fokuset.

To spørsmål antydes av dette: 1) Hvordan kan kapitalismen analyseres systematisk, og 2) Hvilken sosialismeforståelse følger av en slik analyse? Jeg svarer ikke skikkelig på noe av dette i denne artikkelen. Likevel tror jeg det å formulere et spørsmål på en brukbar måte, er en verdig oppgave i seg selv. Om ikke annet er det i hvert fall kanskje vist hva som bør danne utgangspunkt for sosialismedebatten.

Noter:

1. Av plasshensyn faller det utenfor denne artikkelen å diskutere forholdet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen. Og det er også flaks, for det er et vanskelig spørsmål som for så vidt heller ikke ble systematisk utarbeidet av Marx. Inntil videre kan det sies at kapitalismen simpelthen trenger en stat som kan sikre borgernes like rettigheter. Jf. kapitalismens variant av Anatole Frances prinsipp: lik rett for den fattige så vel som den rike å besitte, selge og investere i eiendom. Resultatet av denne typen likhet vil selvsagt overalt bli radikal ulikhet. (Jf. Marx’ rettighetskritikk i Kritikken av Gotha programmet.)
2. Ola Innset, Totalitære utopier (http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/)

Det går en debatt i tidsskriftet om gruvedrift, startet av Per-Gunnar Skotåm i nr 3/13.

Svein Lund skriver i dette innlegget:

– Norsk Bergindustri argumenterer her heilt på linje med Skotåm for at vi må starte gruver fordi norske forbrukarar treng metall. Men det er ikkje forbrukarane sitt behov som styrer dagens mineralleiting.

Med den auka interessa for mineralut-vinning i Norden dei siste åra, har det også utvikla seg ein kamp om kva retning mineralutvinninga skal ta og kva krav som skal stillast til denne.

På eine sida står gruveselskapa med organisasjonen Norsk Bergindustri. Her står Nærings- og Handelsdepartementet både under den førre og denne regjeringa, i lag med det aller meste av forvaltnings-apparatet både for mineral og for miljø.

Dei ønsker at mineralnæringa skal bli vår «nye oljenæring» og at næringa skal få slike vilkår at dei kan konkurrere med Zambia og Chile om å trekke investeringskapital hit.

På andre sida står dei som ser at naturen på land og i sjøen og naturbaserte næringar er truga av inngrep og forureining frå gruvedrift. Her står naturvernorganisasjonar i lag med samiske organisasjonar, reindrifta, fiskeri- og tildels oppdrettsnæringa, med lokale protestaksjonar som har oppstått fleire stadar ettersom lokalbefolkninga har sett verknadar av dagens gruvedrift eller kva ny drift vil føre til.

Kva side i kampen?

Denne kampen pågår no for fullt. Det burde ha vore ei sjølvsagt sak at venstresida her valde side for naturen og mot ei gruvedrift på dei vilkåra som staten no legg opp til. Dessverre er det ikkje så enkelt. SV har lokalt gode aktivistar mot gruveplanar, mens ein sentralt har vike unna og latt vere å bruke makta i Miljøverndepartementet mens ein hadde henne, samtidig som SU har vedtatt å seie ja til sjødeponi! Dei tre innlegga i Rødt! nr. 4A fortel oss at stoda i Raudt ikkje er betre. Dei tre debattantane, som alle er tillitsvalde i Raudt, har hamna på kvar si side. Elin Volder Rutle har tatt standpunkt for naturen, mens Per Gunnar Skotåm og Ottar Flatland har tatt gruvekapitalen si side. Noko anna kan ein ikkje kalle det å forsvare minerallova, mineral-strategien og utslepp av gruveavfall i naturen på land og sjø.

Sameretten

Nylig blei den planlagte gullgruva til Arctic Gold i Biedjovággi stansa. Det var kommunestyret som sto for det, i medhald av Plan- og bygningslova. Ingen samiske institusjonar hadde myndigheit til å gjøre eit slikt vedtak. Sametinget og reindrifta sine innseiingar mot koppargruve i Kvalsund er i ferd med å bli totalt overkjørt. I Sverige ser vi korleis gruveselskapa et seg inn i samiske område utan at samane har noko dei skal ha sagt. Likevel hevdar Skotåm:

I Norge og på Nordkalotten er også avgjørende beslutningsmyndighet fra de samiske institusjoner en faktor for store områder.

Samtidig held han fram å forsvare ei minerallov som Sametinget har sagt nei til ,og ein mineralstrategi som går ut på at samiske innvendingar skal overkjørast.

Ikkje eit nei til gruvedrift

Både Skotåm og Flatland framstiller det som eg og likesinna seier nei til all gruve-drift. Det gjør vi ikkje. Eg var liksom Skotåm engasjert i kampen mot nedleggingane av gruver på 1990-talet, blant anna i Sydvaranger, og eg deler synet at det var galt å legge ned Norsk Jernverk. Ettertida har vist kor galt det var å bare legge ned straks det byrja å komme raude tal i rekneskapen, i staden for å redusere produksjonen for ei tid mens ein la om til meir miljøvennlig drift når etterspørselen og prisane ville stige igjen. Da såg vi nettopp den kortsiktige tenkinga som pregar gruvenæringa. Kapitalen strømmer til når prisane stig, for så å forsvinne som dogg for sola straks prisen går ned igjen.

Skotåm spør retorisk «Hvordan og hvor mener han metallene til norske forbruks-varer skal produseres?»

Korleis desse metalla bør produserast, kan ein seie litt om: Først og fremst bør behovet for mineral reduserast ved at forbruksvarer produserast slik at dei varar lenger (i motsetning til i dag der dei planmessig produserast for å gå i stykker så produsenten kan selge meir). Deretter bør metalla i størst mogleg grad utvinnast gjennom gjenvinning. I den grad det er nødvendig med ny metallutvinning, bør ein stille dei krava eg set opp i slutten av dette innlegget.

Kor dei skal produserast? Metalla er svært ujamnt fordelte i verda, og geologien nyttar det lite å diskutere med. Allereie i bronsealderen importerte Norden tinn frå England, fordi dette metallet var det minimalt av hos oss. Tilsvarande har metallproduksjonen i Noreg i stor grad vore basert på eksport. Å gjøre Noreg sjølvberga med metall for «norske forbruksvarer» er enno meir urealistisk enn å gjøre oss sjølvberga med appelsinar og dadlar.

Norsk Bergindustri argumenterer her heilt på linje med Skotåm for at vi må starte gruver fordi norske forbrukarar treng metall. Men det er ikkje forbrukarane sitt behov som styrer dagens mineralleiting. Store delar av mineralleitinga dei siste par tiåra har vore etter gull og diamantar, varer som ingen andre enn spekulantar har behov for meir av. Når bergindustrien og styresmaktene seier nei til leiting etter unyttige mineral, da kan vi starte diskusjonen om dei nyttige, og korleis vi på forsvarlig vis kan ta ut ein rimelig del av dei ressursane vi har av metall som jern, koppar og sink.

Forslag til krav til gruvedrift

Striden står ikkje om ja eller nei til gruve-drift, men om kva krav ein må stille til gruvedrifta for å kunne støtte igangsetting av nye gruver. Eg vil her lansere eit forslag i 8 punkt:

1. Det er eit reelt behov for dei minerala som blir leita etter.
2. Vi kan utnytte mesteparten av det som blir tatt ut av berget.
3. Det er sannsynlig at gruva kan gi lang-siktig drift med økonomisk overskot eller i balanse.
4. Gruva må ikkje fortrenge eller ødelegge grunnlaget for eksisterande næringar.
5. Gruva må ikkje føre til varig vesentlig svekking av naturen i området.
6. Lovverket må sikre at naturen og naturbaserte næringar blir minst mogleg ramma av gruvedrift, og at gruveavfall blir minimert.
7. Det offentlige godkjennings- og kontrollapparatet må sjå det som si oppgåve å ta vare på natur og biologisk mangfald, og sørge for at lovane blir overheldt og ikkje uthola.
8. Gruveselskapa må betale avgifter som sikrar lokalsamfunn og regionar ein garantert inntekt.

Så vil eg utfordre debattantane å svare på om dei er samde i desse krava eller kva krav dei eventuelt meiner at vi bør avstå frå å stille.

Svein Lund

Alice Munros blikk for de små ting har blitt hyllet over hele verden etter at hun i 2013 fikk Nobelprisen i litteratur. Novellene hennes handler om ganske normale mennesker som gjør ganske normale ting. Noen av dem er utro, noen ofrer seg for familien sin, noen flykter fra familien og de fleste forsøker å ha mer eller mindre harmoniske forhold til hverandre. At Munro er en forfatter som skriver om det store i de små, om de hverdagslige hendelsene, er en sannhet som har blitt gjentatt til det kjedsommelige.

Etter utdelingen av litteraturprisen, og alle skriveriene som har vært om Munro de siste månedene, er det vanskelig å skulle si noe om novellene hennes som ikke har blitt sagt før. Men da jeg satt meg ned for å forsøke å skrive denne teksten, kom jeg på noe jeg leste i Toril Moi sitt bidrag til Stemmer- serien til Aschehoug. Denne serien, og den bitte lille boka til Moi, ble utgitt i fjor i anledning stemmerettsjubileet. Formålet med serien er å gi stemmer til kvinner som har tanker om hvordan samfunnsdebatten og samfunnet utvikler seg. Mois tekst er et essay som heter «Språk og oppmerksomhet». I denne teksten argumenterer hun for en slags moralsk innstilling som skal være styrt av det oppmerksomme blikket. Hun mener at det å se verden, og andre mennesker, med et oppmerksomt blikk, er å se dem med et kjærlig og rettferdig blikk. Kanskje kan det å anlegge dette blikket være med på å gjøre det vanskeligere for oss «å avskrive dem som er uenige med oss som idioter», som hun skriver i essayet. Det rettferdige og kjærlige blikket er et perspektiv som både innebærer å forstå, men ikke blindt akseptere, å undersøke og å yte rettferdighet.

En av mange grunner til å lese skjønn-litteratur er å oppleve situasjoner som man selv aldri vil oppleve, og å utforske følelser man selv aldri vil ha. Man lærer noe om hva et menneske kunne ha gjort eller følt i en gitt situasjon. Som Moi også skriver i dette essayet, er grunnen til at litteraturen er verdifull at den hjelper oss til å se verden klarere enn før. Da jeg leste dette, slo det meg at hvis det er noe som karakteriserer novellene i Bare livet må det være at de får meg til å se klarere, kanskje nettopp gjennom et kjærlig og rettferdig blikk.

Som sagt skriver Munro enkle noveller om vanlige mennesker. Språket er enkelt, fortellende og setningene er korte.

I begynnelsen av den første novellen, «Komme til Japan», dveler Munro ved en ubekvem og pinlig situasjon. Historien handler om Greta, som er dikter og husmor og gift med ingeniøren Peter. Presentasjonen av Peter på begynnelsen av novellen tegner et bilde av et ekteskap mellom to personer som så å si lever i parallelle verdener. For Greta er kunsten, poesi, noe av det viktigste i livet hennes, mens kunst for Peter er mer en fritidssyssel. Når vi møter Greta i novellen, får vi vite at hun har fått publisert to dikt i et anerkjent litteraturtidsskrift. Hun bestemmer seg for å dra på en fest hos redaktøren for tidsskriftet, men det viser seg å være en lite gjestmild forsamling der. Hva og hvor mye du har utgitt er det eneste som betyr noe, og som avgjør om du er verdt å snakke med eller ikke. Ingen snakker med Greta. Beskrivelsen av Greta på denne festen, der hun drikker seg altfor full og ender med å bli sittende alene lent inntil en vegg uten sko, er smertelig gjenkjennelig og flau.

En av mennene på festen tilbyr seg å kjøre henne hjem og på veien hjem innrømmer mannen at han hadde lyst til å kysse henne. Mannen bor i Toronto, langt unna Greta, og etter denne uforløste situasjonen i bilen, sees ikke Greta og denne mannen på en lang stund. Gretas forelskelse varer i måneder, og når hun plutselig befinner seg i den situasjonen at hun skal må reise til Toronto, sender hun mannen en beskjed for å få møte ham igjen.

Hoveddelen av novellen skjer på toget til Toronto, der Greta møter en annen mann. Fram til dette punktet i novellen har Greta oppført seg litt uansvarlig og vågalt, men har ennå ikke krysset grensen. Men på toget skjer det uunngåelige; hun ligger med en mann som hun treffer i kupéen. Den kompromissløsheten og egoismen som Greta viser når hun kontakter mannen i Toronto, og har en affære med den yngre mannen på toget, er nokså usympatisk. Og først og fremst fordi hun lar datteren ligge alene i kupéen mens hun har sex med mannen på toget.

Men selv om man som leser synes Greta er uansvarlig og selvopptatt, er også hennes handlinger forståelige. Hun er en ung mor som lever i en tid der kvinner har mindre de skulle ha sagt enn menn. Kvinner fikk ikke lov til å gjøre noe morsomt eller ha ambisjoner, men ble oppdratt til å holde huset rent og smile pent. Dette er en situasjon som også har gjort henne nesten likegyldig ovenfor datteren. Som hun skriver:

Hvert eneste våkne minutt disse hundrevis av kilometerne var hun opptatt av Katy. Hun var klar over at hun aldri hadde oppvist en slik grad av omsorg tidligere. Hun hadde riktig nok tatt seg av barnet, kledd på henne, gitt henne mat, pratet med henne i de timene de var sammen og Peter var på jobb. Men imens hadde Greta diverse gjøremål i huset, og oppmerksomheten hadde vært sporadisk, øm-heten ofte planlagt. (s. 33).

Hun har aldri klart, eller følt det naturlig, å overgi seg til datterens behov. Kanskje fordi hun er egoistisk, eller kanskje fordi hun er fanget i en hverdag som ikke inviterer til hengivelse. Når Greta så lett lar seg rive med, er det kanskje først og fremst en måte å unnslippe den kjedelige hverdagen og den kjedelige mannen på. Vi skjønner henne så godt. Greta kjeder seg, føler seg fremmedgjort fra ektemannen og hun vil ut, vi skjønner, vi skjønner. Men likevel; burde hun ikke ha klart å stagge kjedsomheten sin og vie sin oppmerksomhet til barnet sitt? Greta har aldri før i sitt liv vært så opptatt av datteren som hun blir på denne togturen. Da hun nesten mister datteren, innser hun at alt annet i livet hennes har skjøvet datteren bort.

Og ikke bare på grunn av husarbeidet. Andre tanker hadde fortrengt barnet. Allerede før de håpløse, utmattende, idiotiske tankene på mannen i Toronto hadde det vært det andre arbeidet, arbeidet med diktningen, som tilsynelatende hadde foregått i hodet hennes så lenge hun hadde levd. Nå slo det henne som svikefullt – et svik mot Katy, mot Peter, mot livet. (s. 33)

Hun ser til og med skrivingen som et svik mot Katy og som en synd:

En synd. Hun hadde vendt oppmerksomheten annet steds. Med overlegg rettet oppmerksomheten mot noe annet enn barnet. En synd.

Det er tvetydigheten som gjør novellene til Alice Munro så bra. Munro skriver liksom med et dobbelt blikk som både er avslørende og nådeløst, men samtidig ømt og forståelsesfullt. Toril Moi skriver at moralsk refleksjon er en type oppmerksomhet til virkeligheten. At det er en måte å se ting i verden på. Den oppmerksomheten Munro vier til alle disse små, og samtidig store, situasjonene er nettopp en moralsk refleksjon der hun for eksempel retter oppmerksomheten mot opplevelsen av å være mor i sin helhet. Det er ikke bare bare å elske.

Jeg har i denne teksten valgt å skrive mest om den første novellen i samlingen. Jeg hadde tenkt til å skrive om flere, men da ville denne teksten ha blitt altfor lang. Det er så uendelig mye å si om hver av tekstene i Bare livet. Men i tillegg til «Komme til Japan», vil jeg også så vidt nevne «Sjøgløtt», en vemodig, velkomponert klassisk novelle med en litt overraskende slutt, som et av mange høydepunkt i samlingen. «Sjøgløtt» er også et godt eksempel på hvordan Munro retter et oppmerksomt blikk mot mange av tilværelsens problematiske sider. De fire siste tekstene i Bare livet er selvbiografiske snutter på en eller annen måte tar utgangpunkt i Munros eget liv. Dermed kan kanskje Bare livet være en god inngang til både forfatterskapet og personen Alice Munro. Som hun skriver om de fire siste tekstene:

Jeg tror det er det endelige- og mest nærgående – jeg har å berette om mitt eget liv.

Kristin Buvik Sivertsen

Med forslagene som ble fremmet 11 juni i år til endringer i Arbeidsmiljøloven (AML), har de mørkeblå gått til frontalangrep på norske arbeidere.

Anders Evenstuen er faglig leder i Rødt og leder i LO Hallingdal og Ringerike. Han jobber i industribedriften Novema Aggregater.

AML er en vernelov som skal ivareta de ansattes behov for sikre arbeidsforhold både psykisk og fysisk utfra utgangspunktet at arbeidstakere er den svake parten i mot en arbeidsgivers styringsrett. Raseringen av dette som regjeringen legger opp til, vil overføre en stor mengde makt til arbeids-givers styringsrett på bekostning av ansattes påvirkningsmulighet.

Fagbevegelsen ribbes her for noen av de viktigste verktøyene den har, slik som at kollektiv søksmål foreslås fjernet. (Før måtte den innleide sjøl gå til rettssak ved ulovlig innleie, nå kan fagforeninga gjøre det på eget initiativ.) Fagbevegelsen sentralt skal ikke lenger få lov til å stoppe ekstreme lokale arbeidstidsavtaler. Grunnen til at det siste er ille, er at hensikten med AML er at den er en vernelov. Dvs. si at den skal ivareta det generelle arbeidsmiljøet for alle. Det betyr at overfor noen arbeidstakere og arbeidsgivere må den sette på bremsen på vegne av resten av arbeidstakerne. Det er dette de mørkeblå kaller «fagbevegelsens vetorett» i ei retorisk finte. Dere kan lese AML alle veier dere vil, men ordet og funksjonen «vetorett» finner dere ikke i AML. Videre skal normalarbeidstida bli underlagt sjefens styringsrett. Søndagsåpent i butikkene likeså, da det her blir åpent for arbeidsgiver å bestemme behovet. Og det er så mye mer, men dette er de viktigste punktene.

Det er tydeligvis godt politisk arbeid å fyre av alle breisider på en gang fra de mørkeblå. I løpet av snaue to uker fikk arbeiderklassen ei solid klasebombe i fanget: privat sjukehusvalg, kommunesammen-slåing, OPS på veibygging og maltraktering av Arbeidsmiljøloven. Det hele er levert med kirurgisk presisjon: Nemlig rett før sommerferien til Stortinget for på strategisk vis å la agurknyheter spise opp medie-stormen som vil komme. Så feil kan de ta. Arbeiderbevegelsen må reise seg som en helhet i respons mot dette angrepet.

Konsekvensene for faste ansettelser kontra midlertidighet

For deg som arbeidstaker er forskjellen på fast og midlertidig lett å forstå. For deg betyr midlertidighet at du ikke har økonmisk sikkerhet, dermed mister du muligheten til å få med deg banken når du ønsker å stifte familie og bolig. Videre vil du aldri kunne planlegge lengre enn til utløpet av nåværende kontraktsperiode. Altså vil ansettelsesformen ha stor innvirkning på hvor trygge og forutsigbare rammer livet ditt utenfor arbeidsplassen blir.

De mørkeblå argumenterer for at sidestilling av midlertidige og faste ansettelser vil hjelpe flere inn i arbeidslivet. I arbeidsminister Rober Eriksson (FrP) sitt forsøk på folkelig forklaring viser han til fotballen og at unggutta får prøve seg litt før de blir faste på laget. Deretter viser han til at midlertidige ansettelser i dagens Norge generelt er en kortvarig affære før folk ender i fast arbeid.

Det siste først: Eriksson viser til tall som er basert på dagens strenge krav om faste ansettelser. Selvfølgelig ender da folk med fast ansettelse!

Tall fra SSB og Fafo underbygger det; halvparten av midlertidige ansatte får tilbud om fast jobb etter ett år og 2/3-deler etter to år, sier Robert Eriksson i VG 12 juni 2014.

Her tar han tall fra dagens regelverk der faste ansettelser er hovedregel, og bruker dette faktagrunnlaget for å innføre en politikk som legemliggjør den strake motsetning. FAFO og OECD har tydeligvis, i motsetning til regjeringen, satt seg inn i effektene av regjeringens politikk.

FAFO-forsker Jørgen Svalund kommer på Forskning.no med noen svært korrigerende opplysninger til Erikssons teorier:

Noen økonomer har argumentert for at enkel tilgang til midlertidig arbeidskraft vil gjøre det lett for næringslivet å holde tritt med svingninger i etterspørselen, og at regulering i seg selv skaper ineffektivitet. – Tanken var at dette også ville få flere til å delta i arbeidslivet. Men tross mange forsøk, har ingen studier klart å vise en slik effekt.

Hva skjer i land som har gjennomført en reduksjon av kravet til fast ansettelse? I rapporten Employment Outlook for 2013 peker OECD på at når muligheten for å ansette midlertidig øker, så lønner seg for bedriftene å erstatte faste stillinger med midlertidige, fordi kostnadene ved oppsigelser blir mindre. Sysselsettingen endres ikke. Norge har ca 8 % av arbeidsstokken i midlertidige stillinger, snittet for OECD-land ligger på 14 %. Men det er ikke hele bildet, Norge har 10 % mer av arbeidsfør befolkning i arbeid enn OECD-snittet, nemlig ca 75 % mot 65 %. Så vår norske lovgivning som krever fast ansettelse, har ikke bare gitt flere trygge og forutsigbare arbeidsplasser, den har også fått 10 % mer av befolkningen i arbeid enn i resten av OECD. Disse 10 % ekstra består jo da av funskjonshemmede og andre grupper som stiller svakere i ett konkurransepreget arbeidsmarked. Så nettopp gruppene som Eriksson hevder vil få det lettere med forslaget til midlertidighet, har jo åpenbart fått det de trenger mest med dagens regelverk, nemlig trygge arbeidsplasser. Nå har også Unge Funksjonshemmede ved Birgit Skarstein vært klar på dette:

Jeg tror ikke at det blir flere jobber av noe slikt, bare at flere kommer til å jobbe midlertidig med all usikkerheten det innebærer.

Erikssons tilsvar er at hans endringer av AML vil skape økt sysselsetting. Med tallene fra OECD friskt i minne; det er rimelig friskt å gå ut og hevde at en endring av lovverket for midlertidighet til europeiske nivåer vil virke motsatt i Norge enn i alle andre OECD-land. Videre har EU-kommisjonen gjentatte ganger kritisert Sverige for usikkerheten deres frislipp av midlertidighet påfører arbeidstakere.

Fagforeningsknusing er en annen side ved reformen. Midlertidige er sjelden organiserte. Jo større andel av arbeiderklassen som sjaltes inn i løsarbeidersamfunnet, jo svakere blir fagforeningen. Også andre deler av de mørkeblås ønsker for Arbeidsmiljøloven bærer klart preg av å omgå eller svekke fagbevegelsen. Med fjerningen av kollektiv søksmålsrett fjernes en av fagbevegelsens største seier i nyere tid, og konskvensen blir at det nå blir enda vanskeligere å stoppe ulovlig innleie. Samme innretning mot å ribbe fagbevegelsen finner vi i forslaget om at fagbevegelsen ikke skal kunne si nei til ekstreme arbeidstidsordninger som «nordsjøturnus» i sykehjem mm. Dette sammen med utvidet adgang for søndagsjobbing og utvidelse av normalarbeidsdagen er alle angrep på arbeiderklassen. De slår hardest inn i bedrifter uten tariff da vinklingen på regjeringens forslag belønner bedrifter uten tariffavtale, da disse får større adgang til å drive ned prisen på produksjon (lønnskostnader mm) enn tariffbedrifter der flere begrensinger på råkjør av arbeidere ligger innbakt i tariffen.

Rosinen i pølsa er at regjeringen vil tukle med lønna i bemanningsbransjen. Det er en fantastisk prestasjon i politisk akrobatikk at en EU-vennlig regjering med en egen «EU-minister» ved omtrent første anledning krever unntak fra EU-regler. Likebehandlingsprinsippet i EUs vikarbyrådirektiv sikrer nemlig innleide like lønns- og arbeidsvilkår som i innleiebedriften. Men nå skal byrået kunne lage en «fiktiv» tariffavtale, og denne vil da følge de innleide i stedet for lønnsvilkåra i innleiebedriften. Dermed brukes unntaksregler for å innføre A-, B- og C-lag i arbeidslivet. Sett dette krumspringet sammen med frislippet av midlertidighet så er C-laget på banen så det holder. De blir løsarbeidere i ordets verste forstand. De kommer når sjefen plystrer, jobber billigere enn både de andre midlertidige og faste ansatte, og att på til forsvinner de umiddelbart når sjefen ikke vil ha dem lenger. Perfekt valgfrihet for dagens bedrifter, og ganske så sørgelig valgfrihet for dagens arbeidsfolk.

Utvidelse av normalarbeidsdagen og overtidsregler

Her kommer noen snedige endringer. Antall timer i året er uendret, men ved gjennomsnittsberegning kan du nå pålegges 12 timersdag uten overtidsbetaling. Litt lenger normalarbeidsdag høres i seg selv ikke så ille ut, men bak ligger noen mekanismer som gir sjefen fritt spillerom med det som før var din fritid. Dager kan strekkes litt her og skyves litt der. Alt innenfor en snittberegning, men etter det kan jo sjefen bare trykke på med overtid og flere midlertidig ansatte. Og i all hovedsak kan din arbeidsdag ende på helt rare tider uten at du har krav på tillegg for ubekvem arbeidstid. Samfunnet har bygd vår aktivitet på at arbeidsdagen er 8–16. Med endringene her er ikke dette lenger noen selvfølge. Synd for deg, og din familie, da du helst skulle vært med unga på skitrening, faktisk like synd som det er bekvemt for sjefen å kunne skalte og valte med deg uten ekstra kostnader. Det ligger i disse forslagene at mye er gitt til sjefen som styringsrett, samtidig vil nok noe fortsatt måtte avtales med fagforeninger. Og her får fagbevegelsen sitt svare strev med å drive opplæring i egne rekker, og et kjempeproblem der de har svake klubber. Utvidelse av normal-arbeidsdagen utfordrer direkte vernelovs-intensjonen i AML. Ebba Wergeland har skrevet mange gode artikler om verneloven Arbeidsmiljøloven, og disse anbefales som videre lesing. (Se Ebbas hjørne, http://www.ebbawergeland.no/)

Konsekvenser for arbeidets produktivitet

Det er godt kjent at grunnen til at det norske arbeidslivet er i stand til å overleve i konkurranse med lavere lønninger i resten av verden, er vår høye kompetanse og faste stillinger. Kompetansen i arbeidsstokken er grunnlaget for omstillingsevne, effektivitet og evnen til å innføre ny teknologi som bedrer produktiviteten. Vi nordmenn er dyre i lønnskostnad, og kan ikke brukes og kastes. Dermed blir det lønnsomt å bygge sine ansatte med kunnskap og ha tillitt til deres kompetanse slik at bedriften finner løsninger. Faktisk er Norge rangert som det nest mest produktive landet i Europa. (Eurostat i 2010). Og responen på tallene fra arbeidgiversida var ikke å klage på lønninger og ansettelsesformer. Hør bare på Petter Brubakk fra NHO i NRK i 2010:

undersøkelsen forteller at vi har skrudd sammen arbeidslivet vårt og produksjons-prosessene våre på en slik måte at vi får mye ut av de ressursene vi setter inn, og dermed er produktive i forhold til andre land.

Videre fortsetter han:

Samtidig mener han at det er viktig for Norge å bevare denne effektiviteten i forhold til konkurransen med andre land på grunn av det høye lønnsnivået vi har.

Og det store skillet fra Norge til resten av EU i arbeidsmarkedet: dagens Arbeids-miljølov. Ett annet svært godt eksempel er resultatet fra den lekkede rapporten konsulentfirmaet Rystad Energy gjorde for arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri: Enkelt fortalt, når toppdekket på oljerigger var levert, sammenlignet de totalpris per kilo på norskprodusert og asiatisk produsert levering. Norsk kilopris ble billigst, og differansen i norsk favør var asiatisk forsinkelse og rot i produksjon. Ergo var norsk kompetanse, teknologi, forutsigbarhet og omstillingsevne billigere til tross for norske lønninger. Det var rett og slett på grunn av det norske arbeidslivets egenart vi ble billigst.

De mørkeblås forslag har potensiale til å rasere dette fortrinnet. Kompetanse, teknologi og omstillingsevne er uløselig knyttet sammen med ansatte i faste stillinger med høy kompetanse. At vi nå ser en mørkeblå regjering som ønsker å lede an i racet mot bunnen fremfor å styrke spesialkompetansen i norsk arbeidsliv, er ikke overraskende, det virker som en idelogisk sak. Forskning støtter i alle fall ikke forslagstiller i denne saken.

Det jeg har beskrevet overfor er ille, og det er etter min mening enda verre at dagens endringer bare er begynnelsen på en spiral som kun trekker nedover. For når vår evne til å levere det vi skal, når vi skal, og med rett kvaliteten svekkes pga fallet i kompetanse og forutsigbarhet, er det bare én måte den rådende politiske tankegang kan opprettholde konkurransekraft. Nemlig kutt i lønn, goder og pensjoner. Det er jo ikke lenger mulig å øke fortjeneste og effektivitet gjennom ny teknologi og kompetente ansatte.

Shop ‘till you drop 24/7?

«Hvorfor skal ikke folk selv få velge å gjøre hva de vil med sin egen fridag?» Dette er ekte mørkeblå liberalistretorikk. Vi skal heller spørre: «Hvordan kan noen i sin egoisme forlange det som en menneskerett at andre skal ofre sin fridag for å stå på pinne så de selv kan shoppe på søndag?»

Noen fakta om dette kravet: Bransjen sjøl vil ikke ha dette. Da forslaget så vidt var oppe på sommeren 2013, gikk alle aktører i bransjen ut i mot dette. De butikk-ansatte ønsker ikke å jobbe uka rundt. Det kom klar motstand fra arbeidsgiver som går klart ut med at markedet er mettet. En videre utvidelse av åpningstider vil kun medføre at den samme inntjeningen skal spres ut over enda flere timer med lønnskostnader. Og vi veit jo hvem som må betale for kjedenes fall i profitten: De ansatte i form av press på bemanning, lønn og pensjon. Deretter næringsmiddelindustrien og bøndene gjennom enda hardere press på en allerede lav fortjeneste i matforedlingsindustrien. Til sist er det du og jeg som den vanlige forbruker som må dekke resten av kjedenes profitt gjennom økte priser. Når alle parter i bransjen ikke ønsker endringen, står vi kun igjen med en forklaring: De mørkeblås ideologiske korstog.

Den mørkeblå retorikken sikter kun på handling i matbutikker. Dette er bevisst. For endringen omfatter så mye mer. Det er lett å se når men tenker på det. Skal butikken være åpen, så må vaktmester, vektere og rengjøringspersonalet på jobb også. Alle disse skal jo ha et sted å gjøre av barna sine, og dermed kommer presset på barnehager om at de må ha et tilbud. Og slik kan vi fortsette. Dessuten ville aldri EØS’ konkurranseregler akseptere at kun kjøpesenteret er åpent. Dette vil gjelde overalt.

Er det virkelig dette vi trenger?

Tidsklemma og stress er allerede et problem i samfunnet. Vi skal rekke jobb, fritid, barnas aktiviteter, trening og være så ekstremt perfekte og moteriktige at vi aldri har tid til å leve i nuet. Samfunnet sitter i et kollektivt statusjag der det naboen har, er viktigere enn om vi egentlig er fornøyd med det vi sjøl har. Samfunnet er allerede gjennomkommersialisert. Fremfor å utvide hverdagen til alle ukens sju dager, burde vi heller gå andre veien. 6 timers dag var tidligere en fanesak i fagbevegelsen, men ble plutselig borte fra samfunnsdebatten. Utregninger fra SSB viser at vi har råd. En viss økning av skatter gir doblet privat forbruk i stedet for trippelt privat forbruk i 2060, og da er 6 timersdagen dekket inn på dagen velferdsnivå. Så det er alternativer til mer handel og forbruk, om vi bare vil bruke dem.

Puslespillbitene faller på plass, og bildet er ikke pent

Putter vi alle bitene på plass, får vi bildet av de mørkeblås gammeldagse politikk: Utvidelsen fra 10 til 20 dager for bedriften og dekke lønn ved permittering sender folk ut av arbeidslivet i stedet for permittering. Derfra går turen ned på nærmeste bemanningsbyrå. Det beste du kan håpe på, er en midlertidig stilling i ca ett år, før det er å stille seg i kø igjen. Mens du var i arbeid, fikk du smake mørkeblå fleksibilitet og valgfrihet. Sjefen fikk nemlig både fleksibilitet og valgfrihet en masse med arbeiderne sine og deres liv. Gjennomsnittsberegnet arbeidstid tok vekk muligheten din til å få være med barna på kampene med idrettslaget, og det kunne sjefen velge selv at ikke var overtid, for i snitt var det liksom ikke overtid. Og fikk du bare holde kjeft om at arbeidsmiljøet var dårlig for du er jo bare en del av en midlertidig arbeidsstokk, og dens antall er jo høyst fleksibelt. Kurset du burde hatt for å gjøre jobben best mulig, fikk du ikke for du er jo bare midlertidig. I mellomtiden blir det ferie hjemme i hagen i år også siden ansettelsesperioden din går ut i april, og da kan du ikke reise på ferie, for det kan jo hende at en ny jobb dukker opp i juni. Så da kan du sitte der i hagen i sommer og se på taket som skulle hatt ny takstein, men banken sier nei til lånet du trenger. Du har ho tross alt ikke fast inntekt.

Så knytt neven, aktiviser fagbevegelsen og sørg for å ta din del av kampen. Denne må vi vinne.

Mange på den revolusjonære venstresida har fulgt Venezuela med stor interesse det siste tiåret.

Men vi kan ikke forstå Venezuela, uten å forstå landets oljesektor, og betydningen av oljen for det sosialistiske prosjektet.

Stian Bragtvedt har snakket med Iselin Åsedotter Strønen.

Iselin Åsedotter Strønen har skrevet doktorgrad om Venezuela og den bolivarianske prosessen. Hun er utdannet sosialantropolog og journalist fra Bergen og London.

Stian Bragtvedt jobber i FN-sambandet, er med i redaksjonen til Rødt!, og er leder av internajonalt utvalg i Rødt.

Venezuela er verdens niende største olje-eksportør (2013), og sitter på verdens antatt største oljereserver med 297,74 milliarder fat i påviste oljereserver. I fjor var landet den tredje største eksportøren av råolje til USA. Olje står for rundt 95 prosent av landets eksportinntekter, og 25 prosent av BNP. Angivelig bidrar oljeinntekter til rundt 50 prosent av statsbudsjettet, men det eksakte tallet er ikke kjent. Venezuela var en av grunnleggerne av OPEC, og har etter at Chávez kom til makten, vært en pådriver for å styrke organisasjonen, opprettholde produksjonskvotene, og sikre høye oljepriser. Samtidig har også Venezuela inngått andre allianser, bl.a. Petrocaribe, der Venezuela selger oljen til fattigere naboland på spesielt gunstige betingelser eller i bytte mot andre varer og samarbeidsavtaler.

Oljens betydning i Venezuela før og nå, både politisk, kulturelt, historisk og økonomisk, kan vanskelig overvurderes. Den moderne staten Venezuela ble fra tidlig 1900-tall formet gjennom fremveksten av oljeindustrien, og oljerikdommen er en stor del av den nasjonale selvforståelsen og identiteten. Siden Chávez kom til makten, har oljeproduksjon som et middel for fattigdomsreduksjon og nasjonal utvikling stått i sentrum for regjeringens politiske prosjekt, og redistribusjon av oljeressursene har vært det mest potente symbolet for det bolivarianske prosjektet. Eksempelvis er slagordet for PDVSA, det statlige oljeselskapet, «PDVSA er nå alle sitt» (PDVSA ahora es de todos).

Redusert oljeproduksjon har ikke konkret vært et tema. Imidlertid har det alltid vært en bekymret undertone i den venezuelanske offentligheten om oljens rolle og betydning i landet. Da oljeproduksjonen for alvor hadde skutt fart på 1930-tallet, snakket Arturo Uslar Pietri, en av landets viktigeste intellektuelle gjennom tidene, om nødvendigheten av å «så oljen» inn i andre produktive aktiviteter. Juan Pablo Pérez Alfonzo, også han en av landets mest kjente intellektuelle gjennom tidene og medgrunnlegger av OPEC, er kjent for frasen «djevelens ekskrement» og advarsler om oljens negative konsekvenser. Venezuela, som før oljealderen var stor på både kaffe-og sjoko-ladeeksport, ble transformert til en olje-økonomi i fra 1920-tallet av, med avfolkning av landsbygda og fremveksten av de store urbane slummene som resultat. Det som på norsk blir kalt tilkarringsvirk-somhet (rent seeking) av grunnrenten, formet basisen for den fremvoksende politiske økonomien, med tilhørende klassestrukturer i form av en blomstrende middel- og overklasse som nøt godt av oljepengene som sirkulerte i samfunnet, og en underklasse som forsøkte å overleve på ytterkanten av og utenfor samfunnsøkonomien. Disse klasseskillene var i sin tur (og er langt på vei også gjeldende den dag i dag) basert på koloniale strukturer der underklassen i all hovedsak var fargede, og middel-og overklassen var hvite.

Nettopp på grunn av de strukturelle og kulturelle utfordringene som er knyttet til en oljeøkonomi, og de problematiske effektene det har hatt på det venezuelanske samfunnet, er det mange kritiske stemmer på grasrota og blant uavhengige intellektuelle som uttrykker bekymring for oljens rolle innenfor den bolivarianske prosessen og for landets framtid for øvrig. Dette er imidlertid lite debattert i de politiske elitene. Reduksjon av oljeproduksjon har ikke vært et tema, heller tvert i mot. Samtidig har et av hovedmålene i de nasjonale utviklingsplanene, inkludert den nåværende som strekker seg til 2019, vært å skape nye økonomiske og produktive strukturer som reduserer landets oljeavhengighet og diversifiserer økonomien. Dette er nettopp i tråd med tankegangen om å «så oljen», som har vært kongstanken siden oljeproduksjonen startet opp for nesten 100 år siden.

Paradoksene som ligger i at de venstre-orienterte regjeringene i Latin-Amerika satser på å oppnå sine sosiale og nasjonale utviklingsmål gjennom kontinuerlig og til og med økt utnyttelse av olje- og gassressurser, har blitt mye debattert blant akademikere og intellektuelle som følger med på endringsprosessene i Latin Amerika. Ikke minst har det vist seg at de såkalte progressive regjeringene i realiteten ofte overkjører både miljøhensyn og sårbare lokalbefolkninger, ved å vise til at det er for det felles beste. I tillegg har mange av disse lederne, og ikke minst Chávez, snakket høyt om globale klimaendringer, klodens fremtid og nødvendigheten av å skape en ny post-kapitalistisk samfunnsmodell. Samtidig eksisterer Venezuela innenfor både økonomiske strukturer og sosio-kulturelle referanserammer som er skapt av oljen, noe som gjør det nærmest umulig å se for seg at oljeproduksjonen skal reduseres i all overskuelig fremtid. Og om en ser mer globalt på det, og det er jo et av kjernepunktene i hele miljødebatten, er det jo også problematisk å forvente at disse landene der problemene står i kø, skal redusere sin oljeproduksjon når en ikke gjør det i Vesten.

Men paradoksene står jo også i kø, og disse gjør seg også svært gjeldende i Venezuela. Om en tar et steg tilbake, så kan en jo si at det bolivarianske prosjektet representerer et forsøk på å stake ut et alternativt politisk prosjekt i opposisjon til den globale senkapitalistiske modellen. Samtidig er de et oljeeksporterende land i den tredje verden, historisk formet og prisgitt det globale kapitalistiske systemet, som det er basert på, og blir næret av utvinning av ikke-fornybare ressurser. Til tross for at Venezuela har lykkes med å frigjøre seg fra internasjonale finansinstitusjoner og oppnådd økt suverenitet over oljesektoren, så er de jo likevel avhengig av kunnskap, kapital og teknologi utenfra, og lever stadig med en sårbarhet i forhold til oljepriser og konjunkturer på det internasjonale finansmarkedet. Det ligger jo også et åpenbart paradoks i at det bolivarianske prosjektet er tuftet på en ideologisk kritikk av imperialisme, samtidig som de selger store mengder olje til USA, har USA som største importkilde, og inngår partnerskap med selskaper som Haliburton og Chevron. Ikke minst er det bolivarianske prosjektet på hjemmebane tuftet på muligheten til fortsatte nasjonale investeringer og økt levestandard, noe som igjen fordrer en jevn strøm av oljeinntekter og høye oljepriser.

Det er åpenbart at mange er klar over disse paradoksene, ikke minst Chávez selv som både var en idealist, pragmatiker og realpolitiker. Samtidig må de jo forholde seg til det handlingsrommet som faktisk foreligger, og leve med de motsetningene og konfliktene det medfører når ideologi og realpolitikk møtes.

For meg personlig ligger det mest fascinerende paradokset i møtet mellom en massiv «US-style» konsumkultur med dype røtter i samfunnet, og en «bolivariansk» motkultur som omfavner alternative tradisjoner og verdier i opposisjon til den globale, vestlige konsumkapitalismen og det tilhørende verdiregimet dominert av middel- og overklassen. Om en ser historisk på det, så ble Venezuela sin svært ekstravagante form for konsumkultur formet gjennom kulturelle referanserammer og politisk-økonomiske samfunnskonjunkturer skapt av oljeøkonomien. Dette har også formet klasseidentiteter, som en igjen ser dype spor av i den politiske polariseringen. Samtidig har også de fattige og arbeiderklassen fått økte muligheter til prangende forbruk i takt med økt kjøpekraft, og dette medfører en del dype spenninger innenfor hele prosessen.

Det spørs litt hvordan en ser på det, men i praksis nei. Oljens andel av eksportinntektene har faktisk steget, og ligger nå angivelig på 95 prosent. Ikke-oljerelatert produksjon sin andel av BNP har heller ikke økt nevneverdig. Samtidig har de strammet opp skattesystemet noe, og det har vært mange initiativ til å starte opp nasjonal produksjon av både forbruks-, industri-, mat og næringsmidler. I mange av disse initiativene har Venezuela inngått samarbeid med andre land, for eksempel Iran, i forhold til traktorer og annet jordbruksutstyr.

En av kjernetesene i den såkalte ressursforbannelsen er jo at oljeøkonomien skaper såkalt path dependency, som gjør det nærmest umulig å initiere nye økonomiske strukturer. Både økonomi, produksjon og samfunnsliv er orientert mot jakt på grunnrente i stedet for produktive aktiviteter. I tillegg blir den nasjonale valutaen drevet opp og undergraver andre eksportaktiviteter, den såkalte hollandske syke.

Dette er venezuelanske politiske ledere fullt klar over. Det har hele tiden vært en kongstanke å radikalt endre både geopolitiske og økonomiske strukturer for å røske opp i de strukturelle mønstrene som olje-økonomien har skapt, noe Chávez gjentok i det uendelige. Målet har vært å redusere avhengigheten av utenlandsk import, og å bygge opp nasjonal kunnskap og kompetanse, men problemene har stått i kø for en langsiktig utvikling av nye produktive strukturer.

Problemene med mange produksjonsrelaterte reformer både innenfor jordbruk og industri er både strukturelle og politiske. Problemene henger sammen med politisk maktspill, politiske konjunkturer og et generelt problematisk byråkratisk system med manglende kapasitet til langsiktig oppfølging og ekspansjon. Samtidig har jo den lavintensive og tidvis høyintensive konflikten med opposisjonen og deres allierte i det private næringsliv og blant jord- og kapitaleiere gjort det svært vanskelig å gjennomføre politiske og økonomiske reformer. Ikke minst har jordreformer blitt motarbeidet av de store jordeierne, Blant annet har over 300 drap på campesinos og urbefolkningsgrupper blitt tilskrevet leiemordere betalt av disse maktgrupperingene. Venezuela har fremdeles en av kontinentets største landkonsentrasjoner. Et av problemene er jo også at landsbygda – innlandet – har vært nærmest avbefolket i tredve–førti år, med de følgene det har for tap av kunnskap, sosial organisering og infrastruktur. Så å gjenopprette jordbrukssektoren er en kjempeutfordring. Men som sagt, den har økt betraktelig i forhold til utgangspunktet, samtidig som etterspørselen etter mat også har økt enormt. Matmangel er nærmest utryddet i Venezuela i dag på grunn av økt kjøpekraft og statlige tiltak, og det gjennomsnittlige kaloriinntaket – dradd opp av at også de fattige nå spiser seg mette – har økt betraktelig. Faktisk er overvekt et sterkt økende problem i dag.

En kan vel si at oljen har vært et tveegget sverd på alle måter, også utenrikspolitisk. På grunn av oljen har Venezuela og USA har hatt et svært tett spesielt forhold gjennom størstedelen av det 20. århundre. Båndene var svært tette mellom politiske ledere og næringslivet, ikke minst i oljeindustrien, i Venezuela og USA, og USA nøt svært godt av venezuelanske oljeforsyninger. Det var også tette bånd mellom det venezuelanske og amerikanske militæret. Disse privilegiene og nettverkene ble revet over da Chávez kom til makten, noe som selvsagt har falt USA svært tungt for brystet.

Ved hjelp av oljen og økte muligheter for politiske allianser i Latin Amerika etter årtusenskiftet ble Venezuela i tillegg en viktig aktør for en ny uavhengighetsbølge på kontinentet, som både politisk, økonomisk og ideologisk sett reduserte Washington sin makt kraftig. I tillegg har Venezuela forsøkt å skape Sør–Sør-allianser også utenfor kontinentet. Når en ser tilbake på USA sine fotspor gjennom Latin-Amerikas historie, er det derfor ganske naturlig at Caracas har vært en torn i øyet for Washington. Det er realpolitisk og historisk naivt å tro noe annet enn at USA har gjort det de har kunnet innenfor de rådende muligheter for intervensjonisme for å støtte et regimeskifte i Venezuela. Det er jo kjent at de hadde en finger med i spillet i kuppet mot Chávez i 2002, og de har siden den tid bidradd med enorme menger økonomiske ressurser og støtte for å bygge opp opposisjonen og undergrave regjeringens legitimitet.

Korrupsjon er et massivt problem i Venezuela, og det har det alltid vært. Dette har røtter som går tilbake til kolonialiseringen og den tidlige statsdannelsen om en skal se historisk på det, mens omfanget av korrupsjon i staten og samfunnet for øvrig skjøt særlig fart under oljeboomen under Carlos Andrés Pérez sin regjeringstid på 1970 tallet, og har siden da vært dypt integrert i samfunnslivet. Dette gjelder ikke bare i det offentlige, men også i aller høyeste grad privat sektor.

Det er en allmenn enighet i Venezuela at det har vært mye korrupsjon i senere år, muliggjort av den massive sirkulasjonen av oljepenger i samfunnet, mangel på et system og kultur for «check and balance» og en historisk samfunnskultur der korrupsjon – i ulike former «smører» det daglige samfunnshjulet og både vertikale og hierarkiske nettverk på ulike arenaer. Fenomenet stikker langt dypere enn bare standardbildet av offentlige tjeneste-menn som får penger under bordet eller som stjeler offentlige midler. For eksempel er det et stort problem på sykehusene at leger og andre ansatte stjeler medisin og utstyr, og selger det privat eller bruker det i sin egen private praksis. Og i det private næringslivet er det mye rart som foregår, uavhengig av og på tvers av politiske preferanser. Pragmatisme og opportunisme er en stor del av den historiske arven generelt.

I forhold til regjeringen snakker en gjerne om dannelsen av la boliburgesia, det bolivarianske borgerskapet, og det er en del snusk på ulike nivåer i statsapparatet. Det har vært noen enkeltsaker der høytstående personer på begge sider av det politiske gjerdet har vært siktet for korrupsjon, men dette er nok bare toppen av isfjellet. Det er enormt vanskelig å endre en praksis som er så rotfestet i samfunnsveven. Når det er sagt, så er det vanskelig å kvantifisere hvorvidt det har blitt mer eller mindre korrupsjon nå en før. Korrupsjon på 70-, 80-, og 90-tallet nådde gigantiske proporsjoner, ikke minst under privatiseringsbølgen på 80- og 90-tallet, der det er blitt anslått at tilsvarende eller mer enn landets samlede utenlandsgjeld forsvant ut av landet og til utenlandske bankkontoer. Mange av de som har sittet i Miami og sydet av raseri mot regjeringen, har ikke mye moralsk kapital å tære på for å si det sånn.

På grasrota er det ulike innstillinger til korrupsjon. Mange av de mer ideologisk orienterte er dypt bekymret over at oljerikdommen og den nedarvede politiske kulturen i form av korrupsjon og opportunisme i Venezuela spiser opp revolusjonen innenfra. Samtidig er også venezuelanere pragmatiske, de fleste anser korrupsjon som noe som alltid har eksistert og som alltid vil eksistere, og tenker at så lenge penger også flyter der de skal så, får det være greit. Folk har jo kjent på kroppen at oljepengene har kommet frem og kommet dem til gode. Til tross for at slummene fortsatt er slummer, så er det enorme forskjeller mellom livskvaliteten der nå og for 15 år siden i forhold til helse, utdannelse, kultur- og rekreasjons-muligheter, infrastruktur, boligbygging, ernæring og så videre. Og pensjonsreformer og stipendordninger til studenter og alene-mødre har jo styrket sikkerhetsnettet til spesielt sårbare grupper. Det er gjort store investeringer i offentlig infrastruktur, offentlig boligbygging og, til tross for varierende resultat, produktiv virksomhet. Venezuela har nå den laveste GINI-indeksen (som måler fordeling av inntekter mellom rike og fattige) på kontinentet, den nest høyeste minstelønnen på kontinentet, og har nådd en rekke av tusenårsmålene. Både fattigdom og ekstrem fattigdom har blitt kraftig redusert. Disse faktorene er kjente og viktige for folk, og de tar det som bevis for at oljeinntektene faktisk har blitt omfordelt.

Men selvfølgelig, dersom dimensjonene av korrupsjon blir for massive, så er det grenser for hvor langt pragmatismen rekker, særlig nå når økonomien begynner å halte. I min doktorgradsavhandling forsøker jeg å forstå den bolivarianske prosessen ikke bare som et politisk prosjekt, men også som et forsøk på å skape en ny moralsk orden, både privat og kollektivt, etter at samfunnsmoralen brøt totalt sammen i fra 1980-tallet og fremover. Derfor er det åpenbart at kontinuerlig korrupsjon innenfra og ovenfra tærer på den symbolske og moralske kapitalen som prosjektet hviler på.

Venezuelas statseide oljeselskap PDVSA er åpenbart det største, og de har majoritets-andelen i alle samarbeidsavtaler med utenlandske selskap. Det finnes en rekke utenlandske selskap i Venezuela, inkludert Halliburton, Chevron Texaco, China National Petroleum, Gazprom, Lukoil, Petrobras, Petronas, Petro Vietnam, Perenco, Royal Dutch Shell, Statoil og Repsol YPF, uten at jeg på stående fot vet hvilken som er størst.

Jeg har ikke noe øre på bakken akkurat i forhold til detaljene rundt samarbeidet mellom utenlandske oljeselskap og PDVSA, selv om de har uttrykt misnøye i mange tilfeller. Mulig det er bedre forhold mellom de som er regnet som «partnerland» enn de som er regnet som vestlige selskap. Da Venezuela endret vilkårene for samarbeidsavtaler og skatte- og avgiftsnivå for utenlandske oljeselskap for over ti år siden, var det nok en del misnøye, selv om de fleste valgte å bli værende under de nye vilkårene – inkludert Statoil. De som trakk seg, var Exxon-Mobil og Conoco-Phillips, og i 2007 gikk de til sak mot Venezuela i internasjonale domstoler for tapte inntekter. Det endelige utfallet av disse sakene er ikke avgjort enda.

I forhold til USA sin aggressive politikk så er vel Venezuela en brikke i det større maktspillet om kontroll over sine interessesfærer mer generelt, selv om Venezuela nok har stått i en særstilling i og med at landet sitter på så store oljeressurser, og i tillegg er plassert i det som USA anser som sin bakgård. USA hadde hatt nærmest fri tilgang til billig venezuelansk olje i flere tiår, så det sved når det tok slutt. I tillegg kommer nok også frykten for en dominoeffekt i form av økt ressursnasjonalisme og Sør–Sør allianser som Venezuela stod i spissen for. Så det ble nok ekstra viktig å isolere Chávez både symbolsk og realpolitisk.

Gitt den enormt viktige rollen PDVSA spiller i venezuelansk økonomi, definert som et spørsmål om nasjonal sikkerhet, er PDVSA et stramt kontrollert selskap. Det er regnet som veldig hierarkisk og ikke et sted der en vil eksperimentere med arbeider-makt. Derimot er det sterke fagforeninger som organiserer arbeiderne innenfor selskapet, og som har en tilsynelatende god dialog med ledelsen og myndighetene. Det har vært mindre arbeidskonflikter mellom oljearbeidere og staten, men alt i alt regnes PDVSA som en uhyre attraktiv arbeidsplass. Etter en utblåsningsulykke i Paraguaná-raffineriet i 2012 der 48 mennesker døde, kom det frem at arbeiderne hadde klaget på manglende vedlikehold og sikkerhetsforanstaltninger over lengre tid, men dette ble langt på vei feid under teppet. PDVSA har mye makt, og de bruker den når det er nødvendig.

Nettopp på grunn av at PDVSA er grunn-steinen i det venezuelanske samfunnet, var det også absolutt nødvendig for Chávez å få kontroll over selskapet da han kom til makten. PDVSA, som var nær ved å bli privatisert av Chávez sin forgjenger, hadde over lengre tid utviklet seg til en stat i staten, samtidig som det daværende mektige lederskapet var sterkt knyttet – både personlig og ideologisk – til den internasjonale oljeindustrien som opererte i landet. Gjennom mye «kreativ» forretningsvirksomhet unndro PDVSA enorme summer fra den venezuelanske statskassen. Etter en sabotasje/lock out i PDVSA i 2002/2003 ble 16 000 ansatte som hadde deltatt i streiken sparket, ut fra logikken om at det er totalt uakseptabelt å bruke et nasjonalt selskap til å strupe et helt lands økonomi og velferd i et forsøk på å velte regjeringen. I dag er Rafael Ramirez både sjef for PDVSA og minister (statsråd) for energi- og gruvedepartementet så regjeringen har åpenbart stålkontroll over selskapet. PDVSA har også en aktiv rolle i deler av regjeringens sosial- og utviklingspolitikk, selv om det er mye som kan sies om hvorvidt det egentlig er så bra.

Siden Chávez kom til makten, har det vokst frem en bred og variert grasrotbevegelse – særlig med utspring i de urbane fattigområdene. Denne bevegelsen –- eller rettere sagt bevegelsene, for det er overhodet ikke en homogen bevegelse – har røtter i grasrotaktivisme som går flere tiår tilbake, og opererer både uavhengig av og i tett samarbeid med staten. Disse bevegelsene som har samlet seg bak den bolivarianske prosessen som en alternativ idé og prosjekt, men det betyr ikke at de kan avfeies som lydig stemmekveg for regjeringen som det ofte blir antydet i media og andre steder.

Men det er utvilsomt i samspillet mellom grasrotaktivisme nedenifra og politisk mobilisering ovenfra at endringer for alvor har skjedd på grasroten, både i forhold til sosiale og velferdsmessige forbedringer og økt politisk bevissthet og deltakelse. Grasrotorganisering tok av med de såkalte sosiale misjonene fra 2002 og fremover, knyttet til helse, utdannelse, sport, kultur, ernæring og infrastruktur. Gjennom misjonene samarbeidet staten og lokalsamfunnene for å implementere en rekke velferds-tjenester og sosiale goder i slumområdene og på landsbygda. Siden 2006 har hovedfokuset vært de såkalte nabolagsrådene (consejos comunales) og kommunene (comunas). Gjennom disse organene har lokalbefolkningene fått omfattende fullmakter og rettigheter i forhold til lokale utviklingsprosjekter, sosiale tjenester, og infrastruktur, og enorme ressurser har blitt kanalisert inn i lokalsamfunnene. Dette har vært en bratt læringskurve på lokalplan, og mye kan utsettes på byråkratisk oppfølging og koordinering, men det har utvilsomt medført mye demokratisk læring og materielle og sosiale forbedringer. Jeg har vært dypt fascinert og tidvis imponert over hvordan lokalsamfunnene har blitt en plattform for tett dialog og produktive maktkamper med myndigheter på ulike nivå, samtidig som spenningen mellom grasrota og byråkratiet er et av kjerneparadoksene i den bolivarianske prosessen. Derfor har det også vært mye frustrasjon med den venezuelanske staten og i hvilken grad politikerne reelt har åpnet opp for at et deltakende demokrati kan utvikle seg. Samtidig er ikke grasrota en ensartet masse; mange ønsker å delta i lokalsamfunnet for å simpelthen bygge lekeplasser, forbedre infrastruktur og bygningsmasse, mens andre, og mer radikale stemmer ønsker en radikal omlegging av det politiske systemet tuftet på sosialistiske prinsipp om folkemakt. Det skal også sies at det heller ikke er bare regjeringstilhengere som deltar i nabolagsrådene, der finner en både apolitiske og opposisjonsvelgere.

I forbindelse med nabolagsrådene og kommunene har det vært en del eksperimenter med det som på norsk kan oversettes til intern utvikling (desarollo endógeno) i form av utvikling av småarbeidsplasser i lokalsamfunnet for eksempel knyttet til søm, håndverk, eller matproduksjon. Disse er styrt nedenfra av lokalsamfunnet og de involverte. I forhold til arbeidermakt i større bedrifter har det vært noen forsøk med varierende suksess. Det har vært mye konflikter rundt staten som arbeidsgiver og arbeiderne i enkelte av de statlige bedriftene. Akkurat nå pågår det en større konflikt og streik i SIDOR, som er Venezuelas største stålprodusent. Dette er en langvarig konflikt som også innebærer at staten i fjor sparket direktøren som var valgt av arbeiderne, og satte inn sin egen mann. Det viser seg at den venezuelanske staten ofte handler mot sin egen retorikk, samtidig som slike konflikter ofte også bunner i politiske spill og maktkamper, som venezuelansk politikk er gjennomsyret av. Generelt er den bolivarianske prosessen full av motsetninger, og det er en konstant dragkamp mellom staten og grasrota. Men likevel har det foregått en enorm bevissthetsendring og mange enormt interessante eksperiment og prosesser for deltagende demokrati og lokalt selvstyre. Jeg tror at den europeiske venstresiden ofte har vært så lunken i forhold til Venezuela fordi arbeiderbevegelsen og den intellektuelle venstresiden har vært så lite fremtredende i prosessen, i hvert fall sett herfra. Men en skal ha i mente at på grunn av landets historiske og strukturelle utfordringer er andelen ansatte i formell sektor også i dag bare rundt 50 prosent. Den venezuelanske arbeiderbevegelsen har historisk sett hatt et svært frynsete rykte som et kooptert appendiks til Acción Democratica, som var det største av de to partiene som alternerte regjeringsmaktene mellom seg fra 1958–1998. Landets tidligere største fagforening, CTV, var også med på kuppet i 2002. De nye bolivarianske fagforeningene som har vokst frem etter 1998, har utvilsomt spilt en svært viktig rolle innenfor prosessen, men likevel vil jeg påstå at de virkelig store endringene har skjedd blant de urbane fattige: blant grasrotaktivister, de som arbeider i uformell sektor, det uorganiserte proletariatet, husmødre, trippelarbeidende kvinner, ungdom og aktivistiske statsansatte med sterke bånd til grasrota. Det er i slummen den bolivarianske prosessen virkelig har vist seg som en sosial, politisk og kulturell revolusjon, dog full av motsetninger, konflikter og maktkamper.

Det er vanskelig å si noe om på det nåværende tidspunkt fordi den politiske og økonomiske situasjonen er så uoversiktlig. Det var et enormt tap for prosessen at Chávez døde, og Maduro ser ut til å ha vansker med å opparbeide seg solid politisk kapital.

I juni publiserte den nylig avgåtte planleggingsministeren og en av Chávez mest langvarige støttespillere, Jorge Giordani, en bitende kritikk av regjeringen og Maduro selv. Dette har medført en del debatter som ser ut til å avsløre store spenninger innad i regjeringen. Kritikken gikk på at Maduro har utvist svakt lederskap, dårlig dømmekraft, og at andre grupperinger sitter på den reelle makten. Det blir nå sagt at det avtegner seg et bilde av en skillelinje mellom pragmatikerne og radikalerne i regjeringen, og det ryktes, uten at jeg vet hvorvidt det er sant eller ikke, at enkelte liberaliseringsreformer er på trappene og at regjeringen lager avtaler med kapitalkrefter som overhodet ikke er sympatiske til det bolivarianske prosjektet. Samtidig holder PDVSA sin tredje kongress akkurat nå (slutten av juli), der Maduro uttaler at det primære målet frem mot 2019 er å forandre økonomien i sosialistisk retning. Så alt i alt tror jeg at dette er en alvorlig korsvei for Venezuela. Om en ser bort fra de økonomiske problemene, så er det klart at Maduro sin karisma er nærmest fraværende i forhold til Chávez sin, og mange vil nok også si at han prøver for hardt å kopiere Chávez sin stil.

Det er også vanskelig å spå hvordan velgermassen vil endre seg. På grasrota er mange ideologisk knyttet til det bolivarianske prosjektet og vil aldri stemme for opposisjonen uansett. Disse vil si at Chávez bare var en katalysator og midlertidig leder for et langt større prosjekt som handlet om poder popular (popular power) og en ny samfunnsmodell, og ikke Chávez som person. Media har alltid heng seg opp i figuren Chávez, men som jeg påpekte tidligere, så har det foregått en stor bevissthetsendring og sosial revolusjon også på grasrota. I tillegg er også mange dypt bekymret for hva som vil skje dersom opposisjonen kommer til makten igjen, både i form av en elitistisk, nyliberal samfunnsmodell, og forhold til maktovergrep og undertrykking.

Men valgresultatet i fjor viste jo at Maduro overhodet ikke sitter trygt, til tross for dette grunnfjellet. Mange stemte på Chávez fordi de var sterkt knyttet til han som politisk leder og menneske, og vil mene at uten han har prosessen ingen fremtid. Andre kan lett la seg overbevise om at det er på tide å gi opposisjonen en sjanse, og dersom inflasjonen og varemangelen vedvarer, vil nok mange tippe den veien. En skal huske at mange unge velgere har vokst opp med Chávez, og dermed ikke har minne om hvordan Venezuela var før. Dermed vil de ikke ha samme instinktive motviljen mot de tradisjonelle politiske sektorene som opposisjonen er en del av, som den eldre garde har. For mange som har vært med noen år og levde under det gamle politiske system før Chávez, står fortsatt slagordet «de skal ikke komme tilbake» (no volverán) – sterkt.

Men alt i alt har nok opposisjonen bedre vilkår for å vinne makten tilbake nå enn noen gang. Forsøket på å velte regjeringen som de voldelige opptøyene tidligere i år til syvende og siste handlet om, var åpenbart mislykket, men i 2016 kan opposisjonen begynne å samle underskrifter for en folke-avstemning over Maduro sitt embete, og dersom den blir gjennomført, er det høyst usikkert hvilken vei pendelen svinger.

Om en ser historisk på det, har inflasjon alltid vært en utfordring i Venezuela, ikke minst på 90-tallet da den tippet over 100 prosent. Siden tidlig 2000-tall har inflasjonen faktisk vært relativt moderat, og reallønnsveksten har ligget godt over inflasjonsnivået. Noe inflasjon har vært uunngåelig på grunn av store oljeinntekter, høyt offentlig forbruk og økt velstandsvekst og kjøpekraft blant folk flest.

Men de siste to årene har inflasjonen akselerert, og har i år tippet 60 prosent. Dette blir hovedsakelig tilskrevet et akselererende svartebørsmarked for omsetning av utenlandsk valuta og massivt misbruk av et det statlige systemet for vekslingskontroll. Samtidig, og relatert til dette, har det også det siste året vært mangel på en del mat- og forbruksvarer som har bidratt sterkt til å drive prisene oppover.

Venezuela innførte vekslingskontroll i 2003 for å unngå kapitalflukt da de politiske konfliktene toppet seg, og for å beskytte en oppbygging av den nasjonale industrien. Kjernen i dette systemet er at det private næringslivet og private personer på visse vilkår har fått kjøpe utenlands valuta til en statlig regulert lav pris, samtidig som det har vokst frem et blomstrende svartebørsmarked for omsetning av utenlands valuta. Lenge var differansen mellom de to prisene relativt moderat, mens det har økt betraktelig de siste årene og skapt et ekspanderende marked for valutaspekulasjon muliggjort av svindel av det statlige vekslingskontroll-systemet.

For å få tak i dollar har det for eksempel blitt opprettet det som kalles koffertbedrifter i Venezuela: fiktive selskap som kjøper valuta til statlig regulerte priser, og som så omsetter valutaen i svartebørsmarkedet. Eller selskap som ikke kjøper det de sier de skal kjøpe, eller som importerer varer for så å selge de på svartebørsmarkedet eller i Colombia. Etter hvert så en også at mange varer, også varer kjøpt med statlige valuta, ble priset i butikken ut i fra svartebørs-priser. Nå avgåtte planleggingsminister, Jorge Giordani, anslo i fjor at fiktive selskaper hadde tilranet seg 20 milliarder dollar i 2012. En har også hatt massiv svindel utført av privatpersoner som har kjøpt statlige dollar for reiser til utlandet, men som sender kortet ut av landet til en bekjent eller reiser bort en snartur for å tappe kredittkortene, og kommer hjem igjen med dollar som så blir omsatt på svartebørsmarkedet. På et tidspunkt var dette så omfattende at fly med utenlandsdestinasjoner forlot Venezuela nærmest tomme, fordi en må bestille flybillett for å få godkjent søknad om reisevaluta. Det er åpenbart middelklassen, som har tilgang til kredittkort og råd til å kjøpe flybilletter, som har nytt godt av denne formen for svindel.

Regjeringen har beskyldt kapitalsterke politiske motstandere for å bedrive en økonomisk krig ved å bevisst spekulere i bolivaren, samtidig som de har erkjent at vekslingssystemet har vært preget av manglende kontroll og også en del interne råtne epler som har muliggjort svindel. Tidligere i år ble vekslingssystemet restrukturert, og en ny vekslingskategori ble innført i et forsøk på å dempe det parallelle valutamarkedet. Samtidig som det er snakk om videre justeringer på sikt. I senere tid har svartebørsprisen på dollar dempet seg litt samtidig som at regjeringen har gjort en del andre grep, bl.a. økt statlig import av mat, lovgivning som forbyr spekulativ prissetting i butikkene, styrking av forbrukerombudet og dialog med næringslivet for å øke innenlands produksjon.

I forhold til det siste årets mangel på mat- og forbruksvarer så mener opposisjonen at det er regjeringen sin feil fordi søknader om importvaluta har blitt liggende i systemet, samt at statlig overtaking av bedrifter og prisregulering på basismatvarer undergraver produksjonen. Regjeringen på den andre siden mener det private næringslivet har tappet systemet for penger samtidig som varene ikke reelt kommer inn i landet, og at enkelte aktører bevisst har redusert produksjonen eller holdt varer borte fra markedet i et forsøk på å ødelegge økonomien av politiske årsaker. Her skal det sies at det har blitt gjort beslag av store mengder varer som har blitt gjemt bort i varelagre mens butikkhyllene tømmes. Samtidig er det også klart at enorme mengder varer, tallet som nevnes er 40 prosent, blir smuglet over grensen til Colombia og solgt der til enorme profitter.

Så alt i alt er problemene i Venezuela svært komplekse og uoversiktlige, og sammensatt både av makroøkonomiske, politiske og strukturelle årsaker. I bunn og grunn tror jeg ikke det er noen som helt har oversikt over hva som egentlig skjer i den venezuelanske økonomien på det nåværende tidspunkt. Det som er klart, er at det offisielle lønnsnivået ikke matcher det reelle prisnivået, samtidig som det sirkulerer enormt mye «svarte penger» sånn at på et paradoksalt vis fremstår det som om det forgår en kjøpefest samtidig som inflasjonen øker. De som lider mest, er nok de som ikke har evner eller muligheter til å skaffe penger utenom ordinære lønninger i lokal valuta. I følge mine kilder har regjeringen greidd å noenlunde opprettholde flyten av varer til de statlig regulerte matvarebutikkene, Mercal, i urbane fattigstrøk, og dette har dempet problematikken noe. Statistikken som er tilgjengelig, viser at de inntekts-baserte fattigdomsratene økte noe i første del av 2013, før de falt tilbake til det nivået de har vært på de siste årene. Målemetoder som også legger andre faktorer enn inntekt til grunn, indikerer at fattigdomsraten har fortsatt å falle også gjennom 2013, noe som reflekterer at regjeringen har opprettholdt investeringene til sosiale formål. Men det er åpenbart at kontinuerlig inflasjon legger et sterkt press på de økonomisk mest sårbare selv om regjeringen forsøker å justere lønninger i takt med prisveksten.

For å forstå Brasil presenterer forfatteren Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk.

Deretter skriver han om de dypere nasjonale og kontinentale strømningene som har preget Lula-regimet og plassert det til ‘venstre’ i et større bilde.

Til slutt: Står Lula-regimet foran undergangen, med folkelige opprør og protester i landet nesten daglig siden juni 2013?

Einar Braathen er forsker ved internasjonal avdeling på Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Har arbeidet med Brasil siden 2003. Akkurat ferdig med klippen på dokumentarfilmen ’Gult kort til VM’. Han er medlem av redaksjonsrådet i Vardøger.

Et kritisk blikk på Lulas Brasil

The Economist og andre liberale voktere av verdens utvikling har utropt Brasil til et vellykket ‘case’: Landet har kombinert moderat økonomisk vekst over lang tid med betydelig reduksjon av fattigdom og et levende men stabilt demokrati.

Denne artikkelen presenterer et mer kritisk syn. President Luiz Inácio Lula da Silva skapte forventninger om radikale endringer da han ble valgt i 2002 med sitt sosialistiske Arbeidernes Parti (PT) som det største (men i mindretall) i nasjonalkongressen. Pragmatikeren Lula overrasket alle med å følge en regjeringsstrategi som var konservativ i dobbel forstand.

For det første videreførte han den nyliberale makroøkonomiske ortodoksien til sin forgjenger, Fernando Henrique Cardoso. Lula har lagt vekt på lav inflasjon, budsjettdisiplin, gjeldsnedbetaling, markedsdrevet økonomisk vekst og integrering i det globale kapitalistiske systemet (Kingstone and Ponce, 2010; Hunter 2011). Denne konservatismen forhindret imidlertid ikke Lulas administrasjon fra å innføre innovative programmer på det sosiale området, med pengeoverføringer til de fattigste husholdningene (Bolsa Familia) og gjenoppliving av sosial boligbygging (Minha Casa Minha Vida).

For det andre var Lula-perioden kjennetegnet av en brei politisk koalisjon mellom sentrum-venstre partiene og landets herskende klasse – de tradisjonelle konservative elitene innenfor det økonomiske og politiske liv. Disse elitene har hatt sitt fremste politiske instrument i høyrepartiet PMDB, som har sin opprinnelse fra militærdiktaturet 1964–85, og som siden 2006 har vært Lulas og PTs viktigste regjeringspartner. Denne konservative – og korrumperende – pakten har begrenset rommet for radikale initiativer fra venstrefløyen i PT og Lulas regjering. Dette ledet til en sakte kvelning av PTs varemerke på 1980- og 90-tallet, nemlig direkte politisk deltakelse i form av deltakende budsjettering og inkluderende rådsforsamlinger for byplanlegging (Baiocchi, Braathen & Teixeira 2013). Med 89 prosent av befolkningen bosatt i urbane områder, har svekkelsen av tiltaka for å styrke folkelig innflytelse i lokalpolitikken vært en sterk kilde til skuffelse i mange sosiale bevegelser. (Rolnik 2013) Siden regjeringa i stigende grad tilgodeså de store jordeierne og big business, har den konservative pakten i tillegg svekket stemmen til miljøbevegelsen, som lenge var en del av grunnstammen i PT. Lulas tidligere miljøminister og Amazonas-aktivisten Marina Silva har brutt med PT og stilt som uavhengig presidentkandidat med støtte fra De grønne og andre sentrumskrefter i sentrum. Størsteparten av venstrefløyen har forlatt partiet i frustrasjon, mange av dem startet Partiet for Sosialisme og Frihet (PSOL).

Det underlige er at PT synes ikke bare å ha overlevd, men blitt mer populært og med flere medlemmer enn noen gang. En omfattende sosial og politisk omgruppering har skjedd i det brasilianske samfunnet de siste ti årene. (Singer 2012) Det er større bevegelse og mer uro i de brasilianske massene enn noen gang siden militærkuppet for 50 år siden. (1. april 1964) (Maricato 2013)

Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk¹

Portugiserne bygde en koloni med to økonomiske bein å stå på. Den ene var en ekstrem fruktbar jord, som ble rundhåndet stykket ut som fazendas på størrelse med norske fylker til kongens støttespillere. Kolonivarene sukker og seinere kaffe ble eksportert til Europa. Slaver fra Afrika var en forutsetning for denne jordbruksøkonomien, og Brasil var det siste landet som avskaffet slaveriet (i 1889). Det andre beinet å stå på var gruvedrift. Dette overlot portugiserne til sine britiske allierte. Denne høstningsøkonomien basert på eksport av commodities i allianse mellom godseierklassen og utenlandsk kapital dominerer Brasil den dag i dag. Godseierklassen – os fazendeiros – har for lenge siden flyttet inn til byene, og eier også her all bebyggelig grunn, og aksjene i bankene. De militære, dommerne og politikerne er rekruttert fra – og kontrollert av – denne overklassen. Landets kapitalister investerer i liten grad i moderne industri med mindre staten garanterer avkastningen, og de ser av samme grunn liten grunn til å ‘investere’ i et utdannet og produktivt folk. Ufaglært og underbetalt arbeidskraft, har også etter slaveriets avskaffelse, dominert arbeidsmarkedet.

Disse herskende strukturene har blitt utfordret siden 1930 da Getulio Vargas ledet et militærkupp og utviklet et regime for modernisering ovenfra: statsledet industrialisering og infrastrukturutvikling (desenvolvimentismo), og statskontrollert samarbeid mellom arbeid og kapital med sikte på å forbedre folkets utdannings- og helse-nivå (korporativisme). Fagforeninger ble etablert i alle sektorer unntatt i jordbruket. Mussolinis Italia utgjorde et visst forbilde, og Vargas innførte sin Estado Novo i 1937. Han snudde etter Stalingrad og ble USA-alliert, gikk av i 1945 og lot etterfølgeren utpekes gjennom frie valg, men vant selv valgene i 1951. I de påfølgende årene etablerte han viktige statlige institusjoner for nasjonal kontroll over den økonomiske utviklingen – statsindustribanken BNDES og oljeselskapet Petrobras. I dette nasjonalistiske reformarbeidet ble han stilt overfor ultimatum fra USA-vennlige generaler: gå av, eller bli styrtet. Han valgte i stedet å begå selvmord.

På mange måter kaster Vargas fortsatt skygge over Brasil. På den ene siden danner økonomisk og sosial ‘modernisering ovenfra’ basert på pragmatisme og størst mulig harmoni mellom klassene rammene for alle landets seinere regjeringer. På den andre siden gjenspeiler motsetningene mellom hans egne prosjekter seg som hovedmotsetninger i Brasils politikk etter hans død i 1954: motsetningen mellom autoritært og demokratisk styre, og motsetningen mellom nasjonalt orientert og USA-orientert økonomisk utvikling. Vargas’ motstander og etterfølger, Juscelino Kubitschek (1955–60), var demokrat, men satset på utenlandske (amerikanske) investeringer, særlig i bilindustrien, for å få fart på økonomien. I denne perioden ble fagforeningene som var preget av Vargas, mer uavhengige og radikale, og Vargas-partiet PTB vant valgene i 1960 på en mer nasjonalistisk og anti-imperialistisk plattform. Revolusjonen på Cuba skapte økt ideologisk polarisering. USAs ambassade organiserte en konspirasjon mot landets demokratisk valgte (og pro-cubanske) myndigheter. Noen uker etter at president João Goulart annonserte grunnleggende reformer (reformas de base) i by og land, i form av agrarreform og boligreform satte de militære seg i bevegelse for å stanse kommunismens frammarsj i Brasil. Militærkuppet 1. april 1964 var det første i en serie kontrarevolusjoner støttet av president Lyndon B. Johnson og hans etterfølgere. Brasils generaler anvendte den autoritære og USA-orienterte formen for modernisering ovenfra. Da det folkelige presset tvang dem til å gi fra seg makten i 1985, hadde de tvunget arbeidsfolks lønninger ned til 1950-tallets nivå, og deres industrivekstmodell basert på statsgaranterte lån fra utlandet hadde kjørt staten konkurs. Likevel klarte de militære å beholde alle sine politiske, økonomiske og juridiske privilegier gjennom den nye konstitusjonen av 1988. De var innvilget straffefrihet for alle brudd på menneskerettighetene begått under diktaturet; deres pensjoner var himmelske og gikk i arv til barna; og grunnloven ga dem frie hender til å gripe inn i politikken på nytt for å ‘redde landet og konstitusjonen’.

Ved presidentvalgene i 1989 hadde den radikale venstresiden to populære kandidater som ikke klarte å samarbeide: Leonel Brizola, lederen for de venstreorienterte Vargas tilhengerne, og Lula, lederen for den nye arbeider- og venstrebevegelsen. Splittelsen banet veien for de ny-liberale representantene for det herskende oligarkiet, først representert av Collor de Mello (1990–92), så Itamar Franco (1993–94) og deretter Fernando Henrique Cardoso (1995–2002). Heretter gikk nesten halvparten av statsbudsjettet til gjeldsbetaling innenlands og utenlands. Den innenlandske gjelden var til bankene og landets små- og storborgerskap som hadde kjøpt statsobligasjoner. Gjennom Plano Real skulle Cardoso styrke det ‘nasjonale’ finanskapitalist-sjiktet ved å holde inflasjonen lavest mulig og statsbankenes realrente høyest mulig. Dette kvelte langsiktige industriinvesteringer, og landet ble nesten avindustrialisert. Arbeidsledigheten nådde historiske høyder. Samtidig ble statlige banker, telefonselskap, gruveselskap (Vale) og andre infrastrukturer privatisert – angivelig for å lette statsgjelden. Utenlandske kapitalgrupper i samarbeid med politiske allierte i de nasjonale bankene ervervet seg statlig arvesølv for nesten en slikk og ingenting.

Lula-regimet

PTs partikongress hadde vedtatt ‘Demokratisk revolusjon’ for Brasil, og var inspirert av den nye militansen i De jordløses bevegelse (MST), og den ideologiske kampviljen til Verdens Sosiale Forum holdt for første gang i Porto Alegre i 2001. Trass i at meningsmålingene spådde overlegen seier for Lula ved presidentvalget i oktober 2002, tok ikke kampanjeledelsen noen sjanser. I forkant av valget offentliggjorde Lula ‘Brev til det brasilianske folk’, et brev som egentlig var skrevet til det brasilianske og internasjonale borgerskapet. Her lovet Lula at han skulle fortsette Cardosos økonomiske politikk og respektere statens inngåtte forpliktelser overfor innenlandske og utenlandske kreditorer. Dermed garanterte han at det ikke ville finne sted noen redistribusjon av rikdom fra rike til fattige, og at det ikke ville være finansielt rom for omfattende sosiale reformer. Tre forhold gjorde likevel at Lula ble sett på som den største sosiale og nasjonale velgjøreren siden Getulio Vargas.

‘Smarte’ reformer²

For det første gjennomførte han et sett av ‘smarte reformer’ – reformer som kostet relativt lite, men fikk merkbare positive sosiale effekter. Dette skjedde særlig i hans første mandatperiode (2003–2006). Først ble Minstelønna økt langt over prisstigningen. Dette var ikke blitt gjort siden 1964. Minstelønna er en institusjon innført i Vargas sin regjeringstid, og fastsettes gjennom presidentdekret. Foruten at over en firedel av arbeidsstokken går på minimumslønn, påvirker den ytelsene til de litt bedre betalte arbeiderne, og statens minstepensjonister (som utgjør flertallet av pensjonistene) får sine utbetalinger bestemt av Minstelønna. Lula sørget etter hvert for å innføre en ‘handlingsregel’: at Minstelønna hvert år skal øke minst like mye som prisstigninga siste året pluss gjennomsnittet av landets økonomiske vekst de siste to årene. Resultatet er at de minsteløntes kjøpekraft er blitt fordoblet siden Lula ble president.

Den andre smarte reformen var innføring av barnetrygd: Bolsa Familia. Denne gis til barnefamilier med inntekt under halvparten av Minstelønna. Det vil si til familier som knapt har arbeidsinntekt i det hele tatt – gjerne unge enslige mødre uten mer enn grunnskoleutdanning. Bolsa Familia overfører ca én prosent av landets nasjonalprodukt til de 10 prosent fattigste familiene, som dermed heves fra under eksistensminimum til litt over. Økonomene i Verdensbanken skryter av programmet fordi det er ‘treffsikkert’, basert på pålitelige offentlige registre, og går rett inn på bankkontoen til familieoverhodet, uten korrupte mellomledd. Bolsa Familia danner nå forbilde for ‘cash transfer programs’ i en rekke land i Afrika, Asia og selvsagt Latin-Amerika.

Den siste viktige ingrediensen i de smarte reformene er at de statlige bankene, Banco do Brasil og Caixa Economica, er pålagt å åpne bankkontoer og utstede kredittkort til alle, også til mottakerne av Bolsa Familia. Butikker har ikke lov å nekte noen med slike kredittkort å kjøpe på avbetaling.

Multplikatoreffekten av disse ‘smarte’ reformene er at nesten hele den fattigste befolkningen i Brasil har skaffet seg nødvendige hvitvarer som kjøleskap og stekeovner, samt farge-TV. En stor andel familiefedre har skaffet seg moped eller motor-sykkel, og kommer seg lettere på arbeid. Den innenlandske etterspørselen etter disse varige forbruksgodene har økt sterkt, og vært en viktig faktor bak veksten i landets produksjon og økonomi under Lula. Denne veksten sikret økt sysselsetting, som igjen økte etterspørselen.

Offentlig finansiert bygningsarbeid

I sin andre presidentperiode 2007–2010 gjennomfører Lula prosjekter som både skal konsolidere sysselsettingsveksten og kutte ned på det enorme etterslepet i landets infrastrukturer. Knapt noen nye kraftverk, veier, broer, flyplasser, bussterminaler, undergrunnsbaner eller kloakknett var bygd siden militærdiktaturet kjørte staten konkurs rundt 1980. Finanskrisa i 2008 satte enda større fart på prosjektene og ga dem status som motkonjunkturtiltak. Særlig to programmer ble finansiert av den føderale regjeringa. For det første ‘Programmet for akselerert vekst’ (PAC), som særlig finansierte infrastrukturtiltak men også ga rom for byfornyelse og erstatningsboliger i slumområder.

Det andre programmet var ‘Mitt Hus Mitt Liv’ (A Minha Casa Minha Vida) som skulle bøte på det enorme boligunderskuddet i landet. To millioner boliger er bygd til nå. En tredel av boligene skulle fordeles sterkt subsidiert til familier med inntekt under tre minstelønner.

Kritikken av disse prosjektene er at de først og fremst sikrer oppdrag og profitter til de gigantiske entreprenørselskapene i Brasil, som Odebrecht, OAS og Andrade Gutierrez. Boligprogrammet ‘Mitt Hus Mitt Liv’ blir utført av private firmaer som kjøper privat land der det er billigst – nemlig i periferien av byene, der øvrig infrastruktur mangler, og fra hvor det kan ta timer for arbeidsfolk å bli transportert til arbeidsplassen (Braathen et al 2013).

«Vårt pass inn i framtida»³

I 2007 gjorde Lula det offentlig kjent at landet hadde enorme oljeforekomster off-shore og på flere tusen meters dyp (‘pre-salt’). Dette var de største oljefunnene som var gjort på kloden de siste 20 årene. Han annonserte at dette var rikdommer som skulle komme hele det brasilianske folket til gode, og bidra til å utrydde fattigdommen i landet en gang for alle. «Dette er vårt pass inn i framtida», slo han fast.

Slik meldte han Brasil inn i klubben av olje- og gassrike nasjoner i Latin-Amerika: ‘ressursnasjonalistiske’ land som gjennom ‘neo-ekstraktivisme’ kunne øke landets internasjonale uavhengighet/handlekraft, fremme et bedre liv for landets fattigste, samt sikre langvarig folkelig oppslutning om landets regime og lederskap. Grunnrentebaserte superinntekter til staten gjennom eierskap, royalties og andre skatter og avgifter gjør det mulig for regjeringer å foreta store og kostbare sosiale reformer uten å ta fra de rikeste. En kan sikre fred mellom klassene samtidig som en utvikler landet og velferden. Dette er et perspektiv som Hugo Chavez i Venezuela, Evo Morales i Bolivia, Rafael Correa i Ecuador og Lula i Brasil sannsynligvis har hatt til felles.

Lula nedsatte en hurtigarbeidende komité med lederne fra nøkkeldepartementer og statsoljeselskapet Petrobras. Allerede i 2009 kunne komitéen legge fram nye lovforslag for presidenten. Kjernen i forslaget var at en trengte å tiltrekke internasjonal kapital for å gjennomføre de enorme investeringene som ‘pre-salt’ feltene ville kreve, men all utvinning skulle skje under kontroll av Petrobras. Petrobras skulle være operatør, og staten skulle ha direkte eierandel på minst 40 % på alle felt. Statens inntekter fra direkte eierandeler og royalties skulle gå inn i et føderalt ‘Sosialt Fond’. Dette oljefondet skulle investere sine inntekter i nasjonale og internasjonale verdipapirer, og avkastningen skulle brukes til å sikre en framtidig velferdsstat – særlig innen utdanning og helse. Den nevnte komitéen hadde besøkt Oslo og Stavanger, og et visst slektskap med den norske modellen for petroleumsforvaltning kan spores.

Komiteens lovforslag ble behandlet og vedtatt med hurtigtogfart. Lula kunne som sin siste presidenthandling i desember 2010 underskrive de nye petroleumslovene. Dermed skrev han seg inn som direkte arvtaker etter Getulio Vargas – presidenten som hadde etablert Petrobras for å sikre at ‘oljen er vår’ – O petroleo é nosso. Men til forskjell fra Vargas, klarte Lula å sikre demokratisk stabilitet rundt sin politikk, og han maktet å gjøre fornøyd både borgerskap og arbeiderklasse, og nasjonal så vel som internasjonal kapital.

I et større historisk perspektiv, derimot, hadde ikke Lula endret på landets politisk-økonomiske struktur. Brasil er fortsatt basert på eksport av commodities fra landbruk og mineralutvinning. Noen av spesifikasjonene er riktignok nye – soya er blitt det viktigste produktet fra i det industrielle monopollandbruket, og Kina er den viktigste kunden og etter hvert den største utenlandske investoren i gruve- og oljesektoren.

Et regime foran undergangen?

Mange har spurt seg om det ‘lulistiske’ regimet kan fortsette uten Lula. Hans håndplukkede etterfølger, Dilma Rousseff, mangler Lulas karisma, mangler Lulas flaks når det gjaldt de internasjonale økonomiske konjunkturene, og mangler Lulas enorme forhandlingsevner og kapasitet til å gjøre enhver fiende til venn. Men før juni-dagene i 2013 var Dilma rimelig godt likt – nærmere 60 % synes hun gjorde en god jobb. Etter juni-dagene var bare 30 % av den samme mening. I skrivende stund – mai 2014, noen uker før et fotball-VM som pga pengesløseriet har blitt er ganske upopulært blant brasilianere flest, og noen måneder før presidentvalget – er inflasjonen på vei opp. Prognosene for landets økonomiske vekst blir stadig nedjustert og nærmer seg usle 1 % for 2014. Oljeproduksjonen øker ikke som planlagt. Borgerskapet og den øverste middelklassen er absolutt misfornøyde. Men hva mener folket?

På den ene siden gjør de opprør. Over 10 millioner mennesker var på gatene i 450 byer i juni 2013. Brasil var paralysert. Den kjente statsviteren fra São Paulo, André Singer (2014), har gjennomgått alle spørre-undersøkelser foretatt blant demonstrantene. Han konkluderer at de som var på gata var unge, de fleste mellom 20 og 30, like mange under 20 som mellom 30 og 40. De aller fleste hadde langt høyere utdanning enn gjennomsnittet i befolkningen. Men deres familier hadde lavere eller like lav inntekt som gjennomsnittet av befolkningen. Singer knekker denne nøtta ved å formulere en hypotese om at det er et nytt sosialt sjikt, et nytt proletariat, som er ute og protesterer. Bedre utdannet enn sine arbeiderklasseforeldre, men med svært usikre framtidsutsikter på et arbeidsmarked som er like fleksibilisert og forrående som i andre turbokapitalistiske land. Singer foreslår betegnelsen ‘prekariat-proletariat’ (Singer 2014).

De ekstreme boligkostnadene, som er et resultat av boligspekulasjon som ifølge David Harvey tilfredsstiller finanskapitalens akkumulasjonsbehov, men før eller seinere bryter ut i finanskrise (Harvey 2008), gjør det umulig for unge arbeidere å etablere seg og stifte familie. I en by som Rio de Janeiro har husleie og boligutgifter for folk flest blitt fordoblet de siste tre årene. Storbyenes krise i Brasil – ikke bare boligmangelen men også fraværende kloakkanlegg, uendelige køer i trafikken, elendig kollektivtrafikk, privatisering av offentlige rom, mangel på offentlig sikkerhet, den totale mangelen på respekt fra politiets overfor folk som bor i fattige områder – skaper nye sosiale bevegelser (Braathen et al 2013). Men den nye aktivismen og politiske bevisstheten kanaliseres ikke inn i politiske partier, ikke en gang i det venstreradikale PSOL, fordi alle har vært vitne til hvor fort og dypt PT falt, moralsk og ideologisk, så snart de fikk høy oppslutning. Fagforeninger særlig i offentlig sektor har derimot fått nytt liv, og ikke siden Lulas dager som streikeleder i 1978 til 1980 har det vært så mange tapte arbeidsdager pga streik som i 2012, 2013 og kanskje i enda høyere grad i 2014 (DIEESE 2013).

På den andre siden er arbeidsløsheten rekordlav. Store deler av arbeiderklassen har opplevd historisk løft i levestandard og framtidsutsikter. De har liten grunn til å gjøre opprør. De har stor grunn til å identifisere seg positivt med Lula og PT. PT spiller fremdels nøkkelrollen i valget av landets framtidige kurs. Partiet er fortsatt landets største og mest populære, med et reformprogram som velgerne oppfatter som til venstre-for-sentrum. Selv om det ikke lenger er et sosialistisk og klassebevisst parti med ønske om å innføre et arbeidermaktbasert demokrati, er det et parti av og for den fattigste halvdelen av befolkningen. Det har vunnet subproletariatet over til seg særlig i nordøst i landet, som tidligere var under kontroll av lokale konservative stormenn (Singer 2012).

På sikt er spørsmålet hvorvidt Brasils ‘mange arbeiderklasser’ – subproletariatet i utkantene, den tradisjonelle arbeiderklassen, det unge og bedre utdannede prekariat-proletariatet i megabyene – makter å finne sammen politisk. De trenger å fravriste finans- og landoligarkiet makten, de trenger å ta sterkere kontroll over internasjonale investorer, de trenger å fremme en virkelig bærekraftig utvikling med anstendig bolig, trygt arbeid og miljøvennlige byer for alle.

Litteratur:

Baiocchi, G., Braathen, E. & Teixeira, A.C., 2013. ‘Transformation institutionalized? Making sense of participatory democracy in the Lula era’, in K Stokke & O Törnquist (eds.), Democratization in the global south: The importance of transformative politics. Palgrave Macmillan, Basingstoke, Hampshire.

Braathen, E., Sørbøe, C.M., Bartholl, T., Christovão, A.C. & Pinheiro, V., 2013. “Rio de Janeiro: Favela policies and recent social mobilizations”. NIBR Working Paper, no.110, Norwegian Institute for Urban and Regional Research, Oslo.

Braathen, E., 2014. ‘Passive revolution? Social and political struggles surrounding Brazil’s new found oil reservoirs’ in J-A McNeish, A Borchgrevink & O Logan (eds.) Converting energy into political power in Latin America and beyond, Zed Books, London (kommer).

Coutinho, C.N., 2008. Contra a Corrente. Ensaios sobre Democracia e Socialismo. Cortez, São Paulo.

DIEESE, 2013. Studies and Researches. Overview of the strikes in 2012. Inter-union

Department of Statistics and socio-economical studies. Tilgjengelig: http://www.dieese.org.br/balancodasgreves/2012/estPesq66balancogreves2012.pdf. Tilgang 10 February 2014.

Harvey, D., 2008. “The Right to the City”. New Left Review 53: 23-40.

Hunter, W., 2011. ‘Brazil: The PT in power’, in S Levitsky & KM Roberts (eds.), The resurgence of the Latin American left, The John Hopkins University Press, Baltimore, MD.

Kingstone, P.R. & Ponce, A.F., 2010. ‘From Cardoso to Lula: The triumph of pragmatism in Brazil’, in K Weyland, RL Madrid & W Hunter (eds.), Leftist governments in Latin America: Successes and shortcomings, Cambridge University Press, New York, NY.

Maricato, E., 2013. ‘É a questão urbana, estúpido!’ in D Harvey et al., Cidades rebeldes: Passe livre e as manifestações que tomaram as ruas do Brasil, Boitempo Editorial, São Paulo.

Rolnik, R., 2013. ‘Ten years of the City Statute in Brazil: From the struggle for urban reform to the World Cup cities’, International Journal of Urban Sustainable Development’, vol.5, no.1, pp. 54–64.

Singer, A.V., 2012. Os sentidos do lulismo: Reforma gradual e o pacto conservador. Companhia Das Letras, São Paulo.

Singer, A.V., 2014. “Rebellion in Brazil. Social and Political Complexion of the June Events”. New Left Review, 85, Jan/Feb 2014.

Noter:

1 Inspirert av Coutinho 2008.

2 Dette avsnittet er basert på Singer 2012.

3 Dette avsnittet er basert på Braathen 2014.

To oversiktsbøker

Bestselgeren i jubileumslitteraturen har vært Karsten Alnæs’ 1814. Miraklenes år. Denne hadde allerede solgt svært godt da Bård Frydenlunds Spillet om Norge. Det politiske året 1814 forelå i bokhandlene i mai i år. Disse to bøkene er begge kronologiske fortellinger om de sentrale begivenhetene gjennom hele det sagnomsuste året. De bygger på et svært stort antall kilder – og styrken hos begge ligger i evnen til å få mye ut av primærkilder, som dagbøker, brev, spionrapporter osv. Som lesere bringes vi nær inn på det som skjedde, og de fleste av oss får vite veldig mye mer enn vi visste fra før. Riktignok må en gå til annen litteratur om en er opptatt av historikerdebatten om de overordnede og syntetiserende historieforklaringene3, men skal en gjøre seg opp kvalifiserte meninger om de store spørsmåla trengs mye av den faktiske kunnskapen en kan hente fra Alnæs og Frydenlund.

Særlig når det gjelder vurderingen av de sentrale aktørene er det nyanseforskjeller mellom Alnæs og Frydenlund, men jeg finner ikke systematiske eller helt avgjørende skiller mellom dem. Til tross for det felles grepet med å gjøre ÅRET til temaet, er det imidlertid store forskjeller i skrivemåten. Historikeren Frydenlunds framstilling er bevisst svært nøktern og hele veien konsentrert om det sentrale. Spenningen ligger i stoffet selv og i at han lar kildene tale. Alnæs har ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap opparbeidet seg en rolle som en av de aller fremste historieformidlerne i Norge. Langt mer enn Frydenlund lar han fortellingen skifte mellom stort og smått og oversikt og detaljer. Han bruker mange teknikker for å levendegjøre stoffet. Denne gangen gjør han ikke bare godt greie for hva han har hentet hos ulike historikere, men han har (så langt jeg kan bedømme) selv levert meget patent faghistorie.

Stormaktsspill og krig

Begge historikerne har i tillegg til de store begivenhetene på våren, viet mer plass til det omfattende stormaktsspillet om Norge – og på krigen og fredsslutningen mellom Norge og Sverige, enn hva det ofte er blitt plass til i 1814-litteraturen. De viser begge også eksempler på sosiale opprør dette året.

Stormaktene var fast bestemt på at Norge skulle i union med Sverige, slik Kieltraktaten tilsa, men samtidig at Norge skulle ha en relativt fri stilling i unionen. Bård Frydenlund refererer bl.a. grundig fra den politiske debatten i England om synet på Norges stilling etter Kielfreden. Til det mer kuriøse hører det at han under arkivstudier i London «avslører» offiser og adelssønn Charles Gordon som britisk spion i Skandinavia – 200 år etter! Gordon rapporterte bl.a. at det ville koste dyrt å ta Norge.

Krigen mot Sverige på sommeren oppviste enkelte eksempler på vellykket norsk motstandskamp, men mest på dårlig planer, svik og svikt fra sivile – og særlig fra militære ledere. Det er overraskende å se så grundig dokumentert hvor mange vanlige soldater det var som var sterkt misfornøyde med dette – til tross for store problemer bl.a. med forsyningssituasjonen, og de store omkostningene det ville ha for dem å fortsette krigen.

En interessant kilde som Alnæs har benyttet, er håndskrevne notater etter den svenske soldaten Johan Månsson – om slaget på Eidskog. Hans beretning er oppbevart på Eda Skans Museum, og danner grunnlag for et spennende stykke mentalitetshistorie. Månsson hadde giftet seg med en norsk kvinne året før, men «jentene i Eda ser frodige og blomstrende ut. Det hadde vært synd om de norske troppene fikk trenge fram hit og herje slik det stundom skjer i krig.»4 Når soldatene marsjerer inn på norsk område forteller han: «Her møter vi ingen vennlige ansikter. Menneskene er åpenbart redde for oss. Kvinnene springer lange veier for å slippe å møte oss, og en del stenger seg inne og setter bom for dørene.» Før slaget er det bønn, og Johan undrer seg på «hvordan Vår Herre lytter til slike bønner når de kommer fra to hold, som er fiender, som har til hensikt å drepe hverandre.» Han dreper en norsk soldat med bajonett og sier det uhyggelige synet av den drepte vil følge han for bestandig. Da svenskene må trekke seg tilbake «trampet vi på døde og sårede kropper av mennesker og hester.»

Kampen for demokratiet

Ikke all jubileumslitteraturen handler om 1814 «i seg sjøl». Minst like interessant er det å se på 1814 som utgangspunktet for den nasjonale og demokratiske kampen i århundret som følger. Historieprofessor Finn Olstad har etter nylesning av relevant historielitteratur gjennomført en personlig drøfting av 200 års kamp for og om demokratiet i Norge fra 1814. Debattboka hans har tittelen Det farlige demokratiet. Folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år.

Olstad starter med å avgrense seg fra den naiviteten han mener det er å si at Norge gikk fra enevelde til demokrati i 1814. Jeg synes kanskje han undervurderer det grunnlaget 1814 la for en videre demokratiutvikling, men fortjenesten hans ligger i å vise hvor sterk den klassebestemte motstanden mot demokratiet – det vil si fra samfunnselitene – faktisk var. Så seint som i stortingsvalga mellom 1855 og 1882 var bare 7,5 % av befolkningen (30 % av mennene over 25 år) stemmerettskvalifiserte. Fordi det var blitt flere eiendomsløse var dette en mindre andel av befolkningen i 1814. Av de stemmerettskvalifiserte avla 64 % den troskapseden som også gjorde dem stemmeberettigede – og bare knapt 27 % av de 7,5 % deltok i valget i 1865. Arbeiderforeningene i thranebevegelsen hadde i 1850 nesten like mange medlemmer som det antallet som stemte på den tida! Da staten knuste thranebevegelsen, var dette først og fremst et forsøk på å kvele en demokratisk utvikling. Det første gjennombruddet for parlamentarismen og folkevalgt makt i 1884, var som kjent bare mulig med Venstres folkevæpningssamlag i bakhanda – mens det var presset på Venstre fra den gryende arbeiderbevegelsen, og fra kvinnebevegelsen, som førte fram til allmenn stemmerett.

Kontroversielt perspektiv på nyere historie

I Det farlige demokratiet fortsetter Olstad sin historiske vandring gjennom 1900-tallet og fram til i dag, og fremmer her (for en del) interessante, men kontroversielle synspunkter. En del av dem er denne anmelderen sterkt kritisk til.

Olstad mener det ved tre anledninger i perioden 1917–21 blei gjort framstøt for en rød revolusjon i Norge, mens fascistiske kupplaner i mellomkrigstida var høyst reelle. I følge Olstad var demokratiet dermed truet både fra høyresida og fra venstresida. Klassekompromisset fra 1935 og Arbeiderpartistaten etter krigen var dermed en stor seier for demokratiet. Arbeiderpartistaten hadde riktignok enkelte demokratisk betenkelige trekk. Unntakslover og politiske overvåkning var en del av dette, men når det gjelder overvåkningen demper Olstad kritikken. En annen type problem lå i borgerskapets motstand mot økonomisk demokratisering.

Olstad har åpenbart til hensikt å skrive ut fra et slags sosialdemokratisk grunnsyn, som i det meste skiller seg fra det som er dominerende sosialdemokratisk politikk i dag.5 Han ser på folkeavstemningen i 1972 som et demokratisk høydepunkt i norsk historie, og han ser også «kvinnenes inntog i politikken» fra samme tiår som er viktig gjennombrudd. Men etter dette ser han stadig sterkere trekk av en ny elitistisk embetsmannsstat. Han knytter dette særlig til at Arbeiderpartiet fra Harlem Brundtlands tid har mistet interessen for det tradisjonelle sosiale grunnlaget sitt. Partiet er ikke lenger en kanal for vanlige arbeidsfolk uten særlig formell utdannelse – og dermed er en demokratisk kanal blitt tettet. I tillegg til den tradisjonelle kritikken av ml-bevegelsen stiller Olstad spørsmål ved om tidligere ml-ere gjennom å innta mange posisjoner i det norske samfunnet har bidratt til å forsterke disse elitære trekkene i synet på politikk(!).

Et ønske om høyrepopulistisk innvandringspolitikk?

Olstad viderefører sin sterke anti-elitisme i en kritikk av hva EØS-medlemskapet og en globalisering på de transnasjonale selskapenes premisser, har ført til av innskrenking i demokratiet. Olstad argumenterer for en innvandringspolitikk som har klare høyrepopulistiske berøringspunkter. Dette kan synes som en logisk oppfølging av motsetningen mellom «folket mot elitene», som preger hele boka, men for meg framstår det nærmest motsatt: Den demokratiske kampens historie blir tatt til inntekt for tankestrømninger som helt siden 1814 (jødeparagrafen) har vært en trussel mot demokratiet.

Denne kritikken av innvandringspolitikken blir forsøkt knyttet til Terje Tvedts analyse av «det norske godhetsregimet». Hos Tvedt er frivillige organisasjoner som driver med bistand og humanitært arbeid i den tredje verden nært knyttet til den norske staten, slik at de dermed er med på å legitimere den hegemoniske politikken. Uansett hva en måtte mene om analysen til Tvedt, er det absurd å framstille det som om Antirasistisk Senter o.a. legitimerer norsk innvandrings- og «integreringspolitikk». Har virkelig ikke Olstad merket at den dominerende politikken er stadig innstramming?

Jeg synes Olstads kritikk av innvandrings-politikken er svak, og har vanskelig for å skille innholdet i kritikken hans av «multikulturalismen» fra den vi hele tida har hørt fra de mer tradisjonelle innvandringsfiendtlige miljøene. Tragikomisk blir det når han mener at utgangspunktet for antirasismen i Norge var ml-ernes ønske om å destabilisere økonomien!

Selvfølgelig kan det bli et demokratisk problem om politikken på et område mangler folkelig oppslutning. Men i den debatten som (kanskje) følger i kjølvannet av Olstads bok, er det andre synspunkter som er langt mer fruktbare:

1. Visse grunnleggende menneskerettigheter skal en ikke stemme over.
2. På viktige områder ser det ut som om opinionen ønsker en mer åpen innvandringspolitikk – f.eks. når det gjelder barneflyktninger.
3. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er uhyre krevende, men den eneste farbare veien hvis en verken vil bli medløpere for rasistene eller spille ballen i hendene på dem.
4. Den fornuftige anti-elitismen i dette spørsmålet må være å vise at de politiske elitene kombinerer tilslutning til det felles arbeidsmarkedet gjennom EØS – med en tilpasning til de innvandringspolitiske strømningene som bl.a. livnærer seg av de negative følgene av denne EØS-politikken.

Om det ikke alltid er så lett å lære av historien, er det mye å lære av historikere. Som jeg har vist i denne bokmeldinga, har de vært med på å nyansere det tradisjonelle 1814-bildet. Samtidig er det et viktig tema hos Finn Olstad at demokratiet er noe som måtte kjempes fram i kamp mot eliter og høyrekrefter. Det gjelder både før og nå. Men når Olstad mot slutten mest tilbyr oss retoriske poenger og sviktende kunnskaper om det som faktisk er norsk innvandringspolitikk, trår han galt både som historiker og som samfunnsdebattant.

Noter:

1. Kultursidene til nrk.no den 27. april. http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.11683712 Artikkelen er skrevet av journalist Ana Leticia Sigvartsen.
2. Serien er presentert i forskningsmagasinet Apollon 1/2014 (Universitetet i Oslo).
3. Jeg gikk inn i denne debatten i Rødt! 4/13. Jeg hadde da særlig nytte av Ståle Dyrviks lille bok Året 1814 (Samlaget 2005). Den er historiografisk og redegjør for de motstridende og skiftende teoriene om 1814.
4. Alle sitatene etter Alnæs s. 362/363.
5. Samtidig skriver Olstad at han egentlig ikke forstår hva sosialdemokratisk politikk er for noe, fordi innholdet har skiftet så mye over tid. Han påpeker at Einar Gerhardsen og hans generasjon kalte seg «sosialister» og ikke «sosialdemokrater». Han gjør narr av yngre intellektuelle som har forsøkt å gi «sosialdemokrati» en idéhistorie preget av kontinuitet – og anti-marxisme allerede i utgangspunktet.

Jørn Magdahl

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer har gjennom boka Alt dette kunne vært unngåt» ønsket å gi oss et innblikk i dagens Afghanistan, i ruinene etter 30 år med frigjøringskrig, borgerkrig, undertrykking og internasjonal militær intervensjon. De lar oss møte en rekke afghanere, fra ulike deler av landet og fra ulike samfunnslag, menn som kvinner. Tittelen på boka, som er hentet fra utsagnene fra flere av dem bokas forfattere har møtt på sin reise, indikerer at dagens situasjon kunne ha vært unngått. Forfatterne ønsker å vise hva følgene i all sin gru av den internasjonale intervensjonen har vært for den jevne afghaner, 13 år etter.

Det nye Afghanistan

«Dette er historien om det nye Afghanistan», heter det på bokas omslag. Det betyr at Carsten Jenssen og Anders Sømme Hammer sikter høyt med denne boka. Det er fryktens Afghanistan de presenterer, gjennom sterke intervjuer med enkeltmennesker fra ulike deler av landet og i svært ulike situasjoner, fra krigsherrer til bønder, familier som har mistet sine kjære. Og kvinner som trosser restriksjoner og trusler i Kandahar.

At krig skaper frykt og usikkerhet, medfører utvilsomt riktighet. Mer enn 30 års konflikt, fra Sovjets invasjon i 1979, krigen om Kabul fra 1992, da det prosovjetiske regimet hadde falt og mujahedin-partiene, som slåss mot invasjonsstyrkene, forsøkte å enes om en regjering, til Taliban, som skritt for skritt tok kontroll over størsteparten av landet fra 1994, som en reaksjon mot lokale krigsherrers vilkårlige maktbruk. Dette resulterte i et religiøst regime uten presedens i afghansk historie med sterke restriksjoner på ikke minst kvinners muligheter. Så fulgte invasjonen fra USA og dets allierte i 2001. I sum har disse mer enn 30 årene gitt opphav til frykt, lidelse, død, flukt og ødeleggelser av uante dimensjoner.

Mitt første møte med Afghanistan fant sted lenge før de omfattende konfliktene tok til. Den sterkeste lærdommen fra den gangen er at om du respekterer en afghaner, så vil afghaneren respektere deg. Jeg har seinere lært hvor mye ære betyr i en afghansk sammenheng. Det samme med likhetsbegrepet, som er nedfelt i pashtonernes æreskodeks pashtonwali. I seinere møter, i Pakistan på 1980-tallet, med millioner av flyktninger og en voksende motstandsbevegelse, på 1990-tallet i Kabul, Kunar-provinsen og i Pakistan, og siden 2005 i Kabul, Faryab-provinsen, Herat og iMazar-i-Sharif har jeg møtt konsekvensene av år med konflikt, jeg har møtt frykt og usikkerhet, men jeg har også møtt viktige trekk fra det Afghanistan jeg kjente fra 1970 – stolthet, uavhengighet og respekt.

For Jensen og Sømme Hammer synes det bare som frykten og de dramatiske følgene av konflikten siden 2001 står igjen. Til og med Taliban er preget av frykten, som om det skulle være noe overraskende. Med målrettede likvideringstokter i over 10 år, har utvilsomt de utenlandske styrkene spredd frykt. Det slående er at på tross av dette, har motstanden mot regjeringen i Kabul og de fremmede soldatene vokst i styrke og utbredelse, ikke på grunn av frykt, men som en følge av ønske om nasjonal frihet, hevn for ydmykende overgrep fra de internasjonale eller nasjonale sikkerhetsstyrkene eller for å sikre fortsatt gunstige vilkår for narkoøkonomien.

Dette er en bok som bringer fram den usikkerheten og utryggheten som afghanere over hele landet nå opplever. Den internasjonale militære tilstedeværelsen har ikke brakt verken sikkerhet, demokrati eller økonomisk utvikling. Den optimismen som rådet de første årene etter 2001, ble raskt snudd til skepsis og etter hvert regelrett fiendtlighet, ikke minst fordi utlendingene ikke leverte hva den lovet.

En illegitim regjering

Krigsherren Halim i Kandahar gir et godt bilde av hvor krigen har brakt Afghanistan anno 2014. Hans kontante budskap er at «i 35 år har jeg ventet på døden hver dag. Jeg har lagt mitt liv i Allahs hender, regjeringen har overlatt sitt til de utenlandske styrkene». Etter hans mening regjeres Afghanistan i dag av «tallerkenskyllere og dovaskere», alle de som flyktet til Europa og USA for å redde livet, som måtte påta seg de mest ydmykende jobbene for å overleve, for så å komme tilbake med den amerikanske invasjonen i 2001.

Uønsket i resten av verden

I kapittelet «En god gutt», forteller Anders Sømme Hammer om besøket til gravplassen i Faryab, hvor Samaruddin ligger begravet, den afghanske politimannen som tok livet av to utenlandske soldater. Han oppfattes nå som en helgen av mange, med helbredende evner. Her skriver Hammer at «Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende. Det er bare de færreste som har ressurser til å rømme fra frykten. Afghanere er uønsket i resten av verden, og de vet det. En undersøkelse viser at et afghansk pass er det som gir deg minst frihet til å reise.»

I alle konflikter forsøker mennesker å komme seg til sikrere steder. De fleste velger å reise til andre deler av eget land. Valg nummer to er nabolandene. For afghanerne var det millioner som dro til Pakistan og Iran etter den sovjetiske invasjonen i 1979, og nye millioner som valgte tilflukt samme steder da borgerkrigen raste fra 1993. Tilsvarende var man vitne til en ny bølge flyktninger mens Taliban regjerte i Kabul fra 1996. De ble ikke avkrevd noen pass for å krysse grensene. Det er alltid de få som beveger seg over større avstander, både fordi båndene til familie og hjemsted er sterke, og fordi ressursene til en reise til fjerntliggende steder ikke finnes. I tillegg kommer det faktum at Europa, ikke minst de siste tiårene, har skjerpet innreiserestriksjonene for nettopp å hindre flyktninger fra konfliktområder på andre kontinenter å søke tilflukt. Det har rammet afghanere som det har rammet palestinere, somaliere, eritreere og andre.

Forfatterne treffer også en gruppe afghanske unge menn, som har jobbet som tolker for det tyske militære i Kunduz. Prosessen de må gjennom for eventuelt å få politisk asyl i Tyskland, er illustrerende, og en av tolkene blir funnet drept før resultatet foreligger. Parallellen til behandlingen av tolker og annet støttepersonell for det norske militære er nærliggende. Budskapet fra forfatterne er at de utenlandske aktørene, inklusive Norge, ikke har skjønt hva samarbeid kan bety for hvilket stempel tolker og andre får i lokalsamfunnet. Faren for at noen kan bli drept eller utstøtt er reell.

Det står respekt av jobben forfatterne har gjort. Virkeligheten for den vanlige afghaner har vanligvis kun nådd oss i bisetninger når norske eller internasjonale soldater eller journalister har vært skadet eller drept.

Forfatterne har reist ut til lokalsamfunn i ulike deler av landet, i øst til Kunar-provinsen, i nord til Kunduz og Faryab-provinsene, i sør til den gamle hovedstaden og kjerneområdet for Taliban; Kandahar, og sjølsagt til hovedstaden Kabul. Hele veien suppleres teksten med flotte bilder, av personene de snakker med så vel som bilder som illustrerer tekstens budskap.

Hvordan kunne det vært unngått?

Forfatterne veksler mellom de nære møtene med enkeltpersoner, og de reflekterende passasjene, hvor de analyserer observasjonene i en større sammenheng, et godt utgangspunkt for å utvikle en best mulig forståelse for den aktuelle situasjonen og ut-fordringene framover. Men nettopp her, i denne vekslingen, opplever jeg bokas svakeste side. Hvorfor? Jeg tror det i første rekke er to forhold som svekker bokas budskap:

Bokas tittel indikerer at den dramatiske situasjonen Jensen og Hammer observerer og gir en sterk innlevelse i, kunne vært unngått. Etter å ha lest boka spør jeg meg sjøl om forfatterne mener at den internasjonale invasjonen seinhøstes 2001 kunne skjedd på en bedre måte og uten de fatale konsekvensene forfatterne observerer, om man hadde «forstått Afghanistan bedre», eller om USA og dets allierte ikke skulle ha gått inn?

Den historieløsheten forfatterne peker på som en svakhet i grunnlaget for den utenlandske intervensjonen i 2001, blir dessverre også en svakhet i denne boka. Sentrale spørsmål som betydningen av forholdet mellom den sentrale staten og periferien opp gjennom historien, og betydningen av de skjerpede etniske spenningene, ikke minst som følge av den siste krigen, berøres omtrent ikke. Heller ikke betydningen av Vestens bruk av Afghanistan i den kalde krigens siste fase, på 1980-tallet. En videreutvikling av de kommenterende delene av boka kunne på en enkel måte ha gjort opp for denne svakheten.

Et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er om frykten er så framtredende og dominerende som forfatterne hevder. Er Afghanistan anno 2014 et land så ødelagt som en følge av årtier med konflikt og krig, og ikke minst som en følge av de siste 12 årenes utenlandske intervensjon, at håpløsheten er mer framtredende enn håpet? Eller ville et sterkere fokus på den afghanske stoltheten og æresbegrepet, og en mer nyansert tilnærming til den voksende motstanden mot de fremmede militære troppene de siste 6–7 årene, gitt et mer sammensatt bilde?

Illegitimiteten, både når det gjelder regjeringen styresmaktene i Kabul og de utenlandske militære som framkommer i boka i mange sammenhenger, hadde fortjent en grundigere diskusjon. Frykten og illegitimiteten henger tett sammen i dagens Afghanistan, slik jeg ser det.

Kritikk av invasjonen

Utvilsomt vil boka til Jensen og Hammer bli oppfattet som en kraftig kritikk av den amerikansk-ledede invasjonen. Forståelsen av Afghanistan var fraværende og resultatene har uteblitt. Ødeleggelse og frykt er hva befolkningen sitter igjen med ved inngangen til året da de internasjonale styrkene skal trekke seg ut.

Etter å ha fulgt Afghanistan i over 30 år, siden den sovjetiske invasjonen i 1979, har jeg gang på gang blitt slått av hvor historie-løse vi er når vi skal se på utviklingen i landet. På mange måter kan det virke som Afghanistan før 2001 er å sammenlikne med et svart hull, uten historie og utvikling. Landets meget rike og turbulente historie, betydningen av veletablerte stammetradisjoner i deler av landet og det faktum at et utall ulike etniske grupper deler et felles territorium, blir utelatt. Med dette mener jeg ikke at tradisjoner ikke har blitt utfordret og har endret seg, men alle som har fulgt Afghanistan over tid, veit at sporene er der fortsatt, som de er i alle andre samfunn på denne kloden.

Og hva med konsekvensene av den vestlige verdens bruk av afghanerne på 1980-tallet i den siste fasen av den kalde krigen? Omfattende vestlig støtte til ulike mujahedin-organisasjoner for å svekke Moskva, resulterte i framveksten av krigsherrer og Taliban, og ga rom for terror-organisasjoner som Al Qaida. Sammen med det prosovjetiske regimet i Kabul, som satt fra 1978 til 1992, la dette grunnlaget for framveksten av en rekke lokale militser, som det internasjonale militære til dels de siste årene har revitalisert under navnet «Afghanistan Local Police» og «Arbakis», eller lokale sjølforsvarsgrupper.

Dagens situasjon i Afghanistan er et resultat av kombinasjonen av Vestens bruk av afghanerne i siste del av den kalde krigen, verdens likegyldighet i forhold til landet etter at det prosovjetiske styret falt i 1992, og invasjonen i 2001 med de påfølgende 13 årenes konflikt. På 1980-tallet var det den kalde krigen som begrunnet USAs og dets alliertes interesse. I dag er det først og fremst krigen mot terror, etter angrepet på New York og Washington i 2001, som er motivasjonen. Afghanernes interesser har hele tida kommet i andre rekke.

Boka til Hammer og Jensen gir oss et godt innblikk i hvordan en del afghanere opplever situasjonen etter 13 år med utenlandske tropper og økende usikkerhet. Frykten er det gjennomgående budskapet. Svaret på hva som skulle vært gjort annerledes er famlende. Afghanerne som ser muligheter og håp er fraværende, i boka, men ikke i Afghanistan.

Petter Bauck

Ved folkeavstemninga i september ønsket 45 % av de skotske velgerne seg nasjonalt sjølstyre, til tross for truslene om politisk kaos og økonomisk ruin.

Rødt! inviterte Helle Linné Eriksen til en samtale.

Helle Linné Eriksen har fulgt skotsk og britisk politikk i en årrekke, og opplevde innspurten foran folkeavstemninga på nært hold. Hun har engelsk hovedfag med en avhandling om nasjonalisme, klasse og Labour-partiet i nyere skotsk historie, og er aktiv i Sosialistisk Venstreparti.

Erik Ness er redaktør for Rødt!

 – For det første, så tilhører det sjeldenhetene at et vesteuropeisk demokrati diskuterer å dele seg opp i mindre biter. Separatisme og nasjonalisme gir ofte assosiasjoner til mer voldelige framgangsmåter, terrorisme og borgerkrig. Her har vi et land der topp-politikerne forholdsvis rolig satte seg ned og vedtok å avholde en folkeavstemning om temaet. Det er politisk interessant, uansett hvilket land man befinner seg i.

For det andre, så er det klart at det er vanskelig å være norsk og ikke ha en mening om hvorvidt et land med fem millioner innbyggere, olje, fisk og sau bør få være en selvstendig nasjonalstat.

For det tredje, brukte de fleste tilhengerne av et selvstendig Skottland argumenter som vi på venstresida kan identifisere oss med, og ja-kampanjen hadde nærmest unison oppslutning fra alle som regner seg som sosialister eller antikapitalister. Det handlet om mye mer enn et ja eller nei til Scottish Nationalist Party (SNP), og det fant sted en folkelig massemobilisering som er nødt til å sette spor. Og sist, men ikke minst, er det viktig å anlegge et annet perspektiv enn det vi så i norske massemedier, som i all hovedsak fulgte BBCs kampanjejournalistikk på vegne av det britiske establishment. Det som skjedde nå, var nemlig annerledes enn de andre gangene man har hatt folkeavstemninger om forskjellig grad av sjølstyre i Skottland.

Reaksjon mot Thatchers herjinger

 – Nei, det var det ikke, men aldri før har spørsmålet om full løsrivelse stått på dagsordenen. Mye av den fellesbritiske selv-følelsen var knyttet til det britiske imperiet, som kollapset i løpet av de første tjue åra etter Den andre verdenskrigen, selv om vi i de siste månedene før folkeavstemninga så patetiske forsøk fra nei-sida på å vekke en imperienostalgi til live. På 1970-tallet var det en nasjonalistisk bølge i både Skottland og Wales, som kom til uttrykk i parlaments-valget i våren 1974. Det er viktig å huske at Storbritannia har en valgordning som gjør det svært vanskelig for små partier å bli representert i Westminister, dvs. parla-mentet i London. Her er det fortsatt flertallsvalg i enpersonkretser. Er man ikke det aller største partiet i noen valgkrets, så får man ingen representasjon. Dette bidrar til en tydelig maktarroganse fra de største partienes side, de behøver jo ikke forholde seg til noen annen opposisjon enn hverandre. Og siden systemet er sånn, så får også små partier svært liten oppslutning ved valg, ettersom det er lett å argumentere for at det vil være å kaste bort stemmen. Da stemmer man heller på det minst ille alternativet blant de store. Så da det skotske nasjonalistpartiet SNP vant seks mandater våren 1974 og elleve i det raskt påfølgende valget samme høst, skremte dette ledelsen i Labour. Tradisjonelt har jo Skottland vært en Labour-bastion, og stort sett befinner skotske velgere seg til venstre for det vi ser i England. Sjokket ved 1974-valget fikk Labour-ledelsen til å forandre partiets politikk og foreslå en folkeavstemning om såkalt devolusjon, dvs. overføring av makt på avgrensete områder til nye folkevalgte organer i Skottland og Wales.

Det gikk ikke. Det er viktig å merke seg at dette var en avgjørelse som ble tatt av ledelsen, uten diskusjon i partiet, og uten at man konfererte med Labours egen partiorganisasjon i Skottland. På dette tidspunktet hadde Labour fortsatt noe av sin opprinnelige ideologi intakt, og denne tilsa at nasjonalisme var et borgerlig påfunn som ville splitte arbeiderklassen i Nord-England og Skottland. Så da sentralstyret på et litt dårlig besøkt møte midt i sommerferien gikk inn for devolusjon, så skapte dette store protester i partiet. Så kraftig var protestene at enkelte parlamentsmedlemmer gikk inn for å svekke lovforslaget om folkeavstemning, og i dette lyktes de. En folkeavstemning vinteren 1979 ga flertall for devolusjon, men man hadde sneket inn en klausul om at det måtte være flertall blant alle stemme-berettigete, og det var det ikke. SNP stilte mistillitsforslag mot et svært svekket Labour, det konservative partiet sluttet seg til, Labour-regjeringa falt – og Thatcher kom til makta ved det påfølgende valget.

– Partiet heter egentlig The Conservative and Unionist Party, selv om det navnet sjelden er i bruk, og de har et klart prinsipp om å holde unionen samlet, det være seg i Skottland eller Nord-Irland. Det viktigste Thatcher gjorde med Skottland, var å styrke oppslutningen om devolusjon. Hadde de hatt sitt eget parlament, kunne de ha dempet noen av skadevirkningene av Thatchers nyliberalistiske herjinger og angrep på arbeiderklassen. Da hun lanserte sin svært upopulære flate beskatning, kjent som poll tax, gjorde hun det i Skottland først. I løpet av den konservative regjeringsperioden fra 1979 til 1997 gikk partiet fra å vinne 22 valgkretser til å bli helt utradert. I de påfølgende parlamentsvalgene har de ligget stabilt på én representant.

Scottish Nationalist Party (SNP) stormer fram

– Ja, så da Tony Blair med sitt New Labour vant valget i 1997 var noe av det aller første de gjorde, å foreslå en ny folkeavstemning om devolusjon. Den ble avholdt allerede fire måneder seinere, og viste at nesten 75 % ønsket seg et eget skotsk parlament. Det ble da også resultatet. Et nytt parlament ble etablert, med et spenstig nytt valgsystem som fungerer som en hybrid mellom det norske og det britiske. Det gir mindre partier en sjanse, bl.a. feide det relativt ferske Scottish Socialist Party (SPP) inn i parlamentet med tre representanter i 2003 på en bølge av motstand mot krigen i Irak. Seinere falt de helt ut. Dette systemet har som følge at det er vanskelig å få et reint flertall, med koalisjonsregjeringer som resultat. Det skotske parla-mentet har ansvaret for mange områder, blant dem landbruk, utdanning, transport, helse, lov og orden. Bruken av en andel av inntektsskatten vil i framtida også bli avgjort i de skotske parlamentet.

– Valgene i 1999 og 2003 ga regjeringskoalisjoner mellom Labour og Liberal Democrats, men i 2007 ble Labour og SNP jevnstore, selv om det var Alex Salmond fra SNP som ble førsteminister. I 2011 ble det for første gang en flertallsregjering fra ett parti, nemlig det skotske nasjonalistpartiet. SNP fikk dobbelt så mange mandater som Labour, som særlig mistet oppslutning i områder hvor arbeiderklassen tradisjonelt har stått sterkt. SNP var i utgangspunktet et uberegnelig parti med en mangelfull ideologi på alt annet enn skotsk sjølstyre, men har etter hvert utviklet seg i retning sentrum-venstre med en mer helhetlig politikk, styringsvilje og styringsevne. Ettersom New Labour har sklidd lenger og lenger til høyre, har det blitt plass til et SNP som nærmest definerer seg som sosialdemokratisk. Blant kjernesaker med appell til velgere til venstre finner vi atomnedrustning, vilje til å satse på fornybar energi, en progressiv beskatning, gratis utdanning og kjønnsnøytral ekteskapslov. Foran folkeavstemninga talte SNP gjerne om den nordiske modellen, og framholdt særlige Norge med sin velfylte pensjonsbinge som forbilde. I praksis har SNP, på samme måte som sosialdemokrater i Norden, imidlertid vært med på en rekke usosiale tiltak når de har sittet i regjeringskontorene. I SNP-regjeringas White Paper fra i fjor blir det da også understreket at verken EU, Nato, pundet, næringslivsvennlig skattepolitikk eller kongehuset står på spill. Radikale kritikere omtalte dette som «indy lite».

– Dette må ses i sammenheng med hvilken regjering Storbritannia har for tida. Blant de områdene som foreløpig ikke har vært underlagt noen form for devolusjon, finner vi den delen av velferdsstaten som inneholder sosiale ytelser. Her har den konservativ-liberale Cameron-regjeringa i London gjennomført kraftige kutt og svekking av opparbeidete rettigheter. Mens regjeringa i London øker skolepengene, ønsket SNP å grunnlovsfeste retten til gratis høyere ut-danning i et selvstendig Skottland. Et viktig symbol er en svært upopulær «bedroom tax», som griper inn i hvor mange soverom sosialhjelpsmottakere skal få lov til å ha uten å måtte straffes økonomisk for det. Dette må være Erna Solberg og Siv Jensens våte drøm. Ikke overraskende ser vi derfor den samme skotske reaksjonen som under Thatchers regime politikk på åttitallet, det vil si at mange tenker: Hadde vi vært selvstendige, ville vi ha sluppet dette.

Mer enn sekkepiper og kilt

Det er langt på vei riktig, men samtidig har misnøyen drevet fram et sterkere ønske om nasjonalt styre. Akkurat dette tok det massemediene og politikerne i London svært lang tid å forstå. Tradisjonelt har skotsk nasjonalisme oppført seg som nasjonalistiske bevegelser pleier – mye referanser til oppkonstruerte minner om en skotsk nasjonalstat som man «mistet» i 1707 da Skottland og England gikk i union med hverandre, sanger og dikt om mytiske nasjonalhelter som Braveheart (i Mel Gibsons skikkelse) og Bonnie Prince Charlie, og en høy forekomst av kilt og sekkepiper på demonstrasjoner og markeringer. Og så selvfølgelig et bittert hat mot engelskmennene i enhver idrett man utkjemper. I internasjonale mesterskap heier skottene på hvem som helst som spiller mot England.

 – Utvilsomt ja, selv om dette selvfølgelig vil variere med hvor i Skottland man reiser og hvilke miljøer man snakker med. Grunnfjellet til SNP var selvfølgelig for et selvstendig Skottland. Men dette er ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ja-sida fikk så stor oppslutning. Mens ledelsen i Labour, det konservative partiet og Liberaldemokratene sluttet rekkene i nei-kampanjen «Better Together», var det en allianse av tre partier – SNP, Scottish Green Party og Scottish Socialist Party – som utgjorde ledelsen i «Yes Scotland».

I tillegg fikk ja-sida støtte fra en lang rekke bevegelser og aksjonsgrupper av varierende størrelse og betydning. Blant dem som opptrådte med tyngde, var Lesbian and Gay Alliance, som ønsker seg en bedre lovgiving for lesbiske og homofile. Det samme gjelder en revitalisert Campaign for Nuclear Disarmament, som kjemper for å få den britiske atomvåpenbasen ved Clyde ut av Skottland, og som avviser den pengeslukende opprustninga med Trident-ubåter. Blair og Camerons krigspolitikk og logring for USA er svært upopulær i Skottland, og nå øynet nok mange en mulighet til å føre en mer anstendig utenrikspolitikk. Selv om de tallmessig ikke står så sterkt, spilte folk fra Scottish Socialist Party og mindre grupperinger enda lenger til venstre en viktig rolle som aktivister. Mange av dem sluttet seg sammen i Radical Independence Campaign (RIC), som bl.a. brukte mye krefter i innspurten på å få folk i tradisjonelle arbeiderklassestrøk til å registrere seg og møte ved valgurnene. Herfra ble det også utformet en klar antikapitalistisk argumentasjon, slik som i boka Yes: The radical case for Scottish independence, skrevet av James Foley og Pete Ramand. Women for independence sto også for en radikal og feministisk ja-argumentasjon.

Også innenfor miljøbevegelsen rekrutterte ja-sida mange aktivister, og Scottish Green Party gjorde en helhjertet innsats. Det er et lite parti i klar framgang, med to medlemmer i det skotske parlamentet og 6 % ved EU-valget i mai i år. Flere kjente Labour-politikere støttet også opp om et ja, og det samme gjorde et par av de større fagbundene. Labour Supporters for Independence vokste raskt mot slutten, og fikk tilslutning fra flere fagforeningsledere som gikk over til ja-sida. Blant dem var lederne for de faglige samorganisasjonene i både Edinburgh og Glasgow. At mange vanlige medlemmer og velgere åpenbart vendte ryggen til Labour, kan få katastrofale resultater for et parti som er avhengig av solid oppslutning i Skottland for å gjenvinne regjeringsmakta i Storbritannia.

Det jeg var vitne til i Skottland, var en folkelig mobilisering som er sterkt beslektet med sosiale bevegelser vi har sett i andre land, og som brukte slagordet «Et annet Skottland er mulig». Argumentasjonen var til tider lik den venstresida brukte mot EU i 1994 – vi vet ikke om vi får det til, men vi ønsker oss friheten til å kunne ta andre valg, føre en annen politikk. Dette ble forsterket av en aktivisme blant ungdom som var imponerende. SNP fikk gjennomslag for stemmerett for 16- og 17-åringer i denne folkeavstemninga, og det førte til en ungdomsbevegelse som kaller seg Generation Yes. Flere har blitt politisk aktive, og i meningsmålingene hadde ungdom tidlig bestemt seg både for å stemme, og for hva de skulle stemme. Det var et kraftig ja-flertall i blant de aller yngste, dvs. mellom 16 og 18 år. Jo eldre folk var, jo større var tilbøyeligheten til å stemme nei. Størst var nei-flertallet i generasjonen som hadde blitt voksen før Thatcher, og blant dem med aller høyest inntekt. Både alder og klasse spilte utvilsomt inn.

Mye var uklart

– Nei, i Storbritannia har EU-motstand i stor grad vært knyttet til en tradisjonell britisk konservatisme, eller til det nye framvoksende innvandringsfiendtlige partiet UKIP. Deler av skotsk sjølstyrebevegelse knytter seg til det som gjerne omtales som regionenes Europa, hvor store overordnete avgjørelser tas i EU, mens resten av politiske avgjørelser bør følge nærhetsprinsippet. I et slikt perspektiv blir Storbritannia et mindre interessant mellomnivå. Men selvsagt finnes det også EU-motstand på venstresida, ikke minst som følge av den arbeiderfiendtlige krisepolitikken fra Brussel.

– Skottene skulle stemme over noe som hadde svært mange ubesvarte spørsmål. Ja-bevegelsen støttet seg i stor grad på oljen når det gjaldt den økonomiske framtida til et selvstendig Skottland, men hvor delelinja skulle gå var ikke bestemt. Det var heller ikke avgjort hvordan Storbritannia skulle kompenseres for investeringer på britisk sokkel, og ingen kunne vite helt hvilke mottiltak de utenlandske selskapene og oljekapitalen ville sette inn. Spørsmålet om valutaen uroet også mange. SNP forutsatte en valutaunion med «rest-Storbritannia», det vil si fortsatt bruk av pund og underordning under Bank of England, men herfra var signalene negative. Andre så for seg en egen skotsk valuta. Det var også uavklart om Skottland ville måtte søke om EU-medlemskap på lik linje med andre nye medlemsland, og dermed bli pålagt inntreden i ØMU med tilhørende bruk av euroen, noe Storbritannia har klart å forhandle seg fram til fritak fra. Det var altså mye usikkerhet og utrygghet som nei-sida virkelig visste å spille på.

Panikk, trusler og løfter

 – Ja, det skjedde en markert forskyvning i løpet av det siste året, etter at nei-sida hadde hatt en knusende ledelse på 20–25 prosentpoeng. Jeg tror at en del av stemningsskiftet har sammenheng med at Alex Salmond for alvor begynte å bruke TV-debattene til å løfte fram sosiale temaer som ulikhet, privatisering og vern om velferdsgoder. Særlig var det mange som fryktet for at Skottland uten sjølstyre ikke ville klare å beskytte seg mot Camerons angrep på det britiske helsesystemet NHS – National Health Service. Vi ser da også klart at det var Labours kjernevelgere som førte til at ja-sida begynte å ta innpå.

Et par uker før folkeavstemninga var det ikke helt sikkert hva resultatet ville bli. Noen av de siste meningsmålingene ga nærmest dødt løp, og panikken fra britisk næringsliv, storbanker og politikere var til å ta og føle på. Det kom en storm av skremsler, og det var ikke mangel på ulykker som ville velte over Skottland om de valgte sjølstyre: utflagging, arbeidsløshet og valutakrise. Deutsche Bank, som er den europeiske bankkapitalens yppersteprest, advarte med en økonomisk depresjon etter oppskriften fra mellomkrigstida. Underforstått: et ja-flertall kunne lede Skottland i retning av fascisme. BBC tok også helt av i sin ensidige dekning, og det samme gjorde mesteparten av de skotske avisene. Av de sentrale avisene, var Sunday Herald en enslig svale. De som er bekymret for nasjonalisme, burde bekymre seg mest over den storbritiske sjåvinismen, der det ble appellert til fellesbritiske verdier og en ærerik historie sammen, inkludert imperiet og verdenskrigene. Det var også nærmest ironisk når enkelte Labour-politikere hentet fram igjen klassebegrepet for å advare mot splittelse mellom arbeiderklassen på tvers av nasjonsgrensene. Men arbeiderklassens internasjonale solidaritet har aldri hatt som forutsetning en union mellom stater, herskerklasser og kapital-interesser.

Få dager før folkeavstemninga dukket lederne for alle de tre store partiene opp i Skottland, og de kastet inn et nytt kort som utvilsomt må ha flyttet på noen prosenter. Nå sto de hand i hand med løfter om det som raskt ble kjent som devo-max, dvs. maksimal devolusjon og økte rettigheter til det skotske parlamentet. Da dette ble foreslått for et par år sida som et av alternativene folk skulle kunne velge ved folkeavstemninga, var svaret et blankt nei fra David Cameron. Den gang var han skråsikker på seier, men nå var desperasjonsnivået langt større. Dette var en kompromissløsning som en del velgere falt for. Det førte også til ville protester fra Westminster, ettersom partilederne ikke hadde mandat verken fra det britiske parlamentet eller fra sine egne partier til å komme med denne typen løfter.

For å forsøke å konkretisere hva løftene vil innebære, ble det raskt satt ned en kommisjon under ledelse av Lord Smith of Kelvin. Her er det representasjon fra de fem partiene som er med i det skotske parlamentet. På denne måten ble Scottish Socialist Party stengt ute, selv om partiet var en formell del av alliansen Yes Scotland. Men både SSP og en rekke andre grupper har allerede levert skriftlige innspill, og viser at forsøkene på å innsnevre debatten til det parlamentariske topplanet ikke vil lykkes. Er det noe som folkeavstemninga viste, så var det at grasrota ville ha et ord med i laget. Posisjonene til SNP og De grønne viser at det ønsker seg at det skotske parlamentet skal ha full råderett over skatteinntekter og velferdspolitikk, noe meningsmålinger viser at 70–75 % av befolkningen også går inn for. Nå gjenstår det å se hva man klarer å forhandle seg fram til, og ikke minst hva det britiske parlamentet deretter vil godkjenne når de skal behandle rapporten en gang ut på nyåret. Krefter innen det konservative partiet ønsker også å bruke denne anledningen til å prøve å løse problemet med det som litt kronglet kalles for asymmetrisk devolusjon, det vil si at de vil gå til angrep på den innflytelsen som de skotske medlemmene har i det britiske parlamentet. Dette var ikke en del av det som ble lovet tre dager før folkeavstemninga, og vekker selvfølgelig protester i Skottland.

Siste ord er ikke sagt

– Det er det all grunn til å tro. Medlems-tallet til SNP har i løpet av det siste året blitt fordoblet, til rundt 60 000, dvs. at de er like store som Liberaldemokratene om hele Storbritannia ses under ett. Også De grønne og det skotske sosialistpartiet har fått et betydelig tilsig av nye medlemmer. Valgundersøkelsene viser at hele 37 % av dem som stemte Labour i 2011, gikk inn for skotsk løsrivelse nå, og det er usikkert hvilken stemmeseddel de vil bruke ved neste valg. Dette er dramatisk for Labour, som gjennom sitt nei-standpunkt og allianse med David Camerons regjering ble sterkt svekket i områder og byer de alltid har kunnet regne med, slik som i Dundee og Glasgow. Her var ja-prosenten på henholdsvis 57 og 54. For oss som fulgte innspurten i Edinburgh, kom et klart neiflertall som en overraskelse. Men i de typiske arbeiderstrøkene var det en overvekt av jastemmer. Valgundersøkelser gir gode argumenter for å se på folkeavstemninga som et klassevalg.

Sist i oktober kom det en opinionsundersøkelse, som spurte folk hva de ville stemme om det hadde vært valg til Westminster-parlamentet i London, slik det skal være neste år. SNP fikk over 50 % av stemmene, og med dagens valgordning ville de bety at de praktisk talt ville sikre seg alle de skotske plassene. Labour var helt nede på 23 %, og ville bare fått fire mandater, mot 54 for SNP. Både de konservative og liberal-demokratene ville være uten representasjon. Selv om det foreligger andre menings-målinger som ikke viser så dramatiske utslag, forteller også disse at det politiske landskapet vil bli flyttet både i Skottland og i Storbritannia som helhet. Hva som konkret vil bli resultatet, er helt åpent. SNP har en rekke progressive standpunkter, og vil utvilsomt bli utsatt for press fra nye velgere som merket seg en klarere sosial profil i innspurten før folkeavstemninga. Men SNP har langt fra noen ideologi som er forankret i sosialistisk analyse, og har ingen direkte forbindelser til fagbevegelsen. Det er derfor høyst usikkert hvordan de kommer til å bruke en eventuell økt makt og innflytelse.

Er det grunn til å se optimistisk på framtida?

– Det er iallfall lov å forsøke. Oppmøtet ved folkeavstemninga var på hele 86 %, dette er imponerende i seg selv, og en rekord i britisk historie. Myten om avpolitiserte og apatiske velgere fikk et alvorlig skudd for baugen, og det foregikk en åpen, levende og kritisk debatt som ikke så lett vil forstumme.

Resultatet ble 55 % mot 45 %, dvs. en langt mindre forskjell enn et år tidligere. Prisen som det britiske establishment måtte betale, var ytterligere overføring av myndighet til det skotske parlamentet, var slik sett del allerede oppnådd. Mest spennende blir det å følge med på hva ja-alliansen klarer å bruke denne politiske bevisstgjøringen og samarbeidet til og om kampen mot sosial ulikhet og for nedrustning vil fortsette med uforminsket styrke. Lengst til venstre ønsker mange i Radical Independence Campaign å bevare sitt organisatorisk nettverk, om ikke annet som et forum for forskjellige bevegelser som på lengre sikt kanskje kan samles i ett parti. Og ikke minst er det viktig å følge med på hva som skjer med Generation Yes og hva slags framtid de kommer til å kreve fra sine parlamenter – både i Edinburgh og i London. Et annet Skottland er fortsatt mulig, selv om hindringene er større enn om det hadde blitt nasjonalt sjølstyre. I alle fall vil Skottland ikke bli det samme, ettersom radikal mobilisering og et gjennombrudd for folkelig aktivisme er nødt til å sette sine spor. De sterke interessene som sto bak nei-sida, kunne utvilsomt trekke et lettelsens sukk da resultatet ble kjent, men det siste ord er ikke sagt, verken når det gjelder skotsk sjølstyre eller kampen mot Cameron-regjeringa og ledelsen i Labour.

Zapatistopprøret, som startet for 20 år siden i år, rystet Mexico og fikk berømmelse og støtte i hele verden.

I denne reviderte og oppdaterte artikkelen, opprinnelig skrevet for opprørets tiårsjubileum, ser Lance Selfa og Stuart Easterling på røttene til zapatistenes opprør og dets innflytelse på politikk i Mexico og internasjonalt 20 år etter.

Lance Selfa er medredaktør i International Socialist Review og forfatter av boka The Democrats: A Critical History. (Haymarket Books, 2012)

Stuart Easterling er forfatter av boka The Mexican Revolution 1910–1920 (Haymarket Books, 2013)

Trykkes med tillatelse fra Socialist Worker, der artikkelen sto første gang i http://socialistworker.org/2014/01/21/twenty-years-after-the-zapatista-uprising

Artikkelen er oversatt av Hilde Nylen.

Mens Mexicos ledere skålte inn det nye året 1. januar 1994, inntok over 2000 gerilja-soldater fire byer i den sørlige delstaten Chiapas. Det var starten på et opprør som skulle bli feiret over hele verden.

Med sin erklæring om å marsjere til Mexico City for å kaste «den dårlige regjeringen» og med lovnader om å etablere autonome områder der befolkningen skulle få «retten til å fritt og demokratisk velge sine egne administrative myndigheter», punkterte den til da ukjente Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) den meksikanske herskerklassens selvgodhet.

Zapatistenes manifest gjorde krav på deres naturlige rettigheter i den meksikanske grunnloven til å «endre eller modifisere deres form for styre», og krevde at regjeringen skulle anerkjenne dem som en krigførende part.

Vi er et produkt av 500 års kamp: først mot slaveri, så i frigjøringskrigen mot Spania … så for å unngå å bli slukt av nordamerikansk imperialisme, deretter for å sikre grunnloven og utvise det franske imperiet fra vår jord … Senere nektet diktaturet til Porfirio Diaz oss en rettferdig innføring av reformlovene, folket gjorde opprør og ledere som Villa og Zapata vokste frem, fattige folk akkurat som oss.

EZLN valgte å fremføre sitt budskap nyttårsdagen for 20 år siden fordi det var dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft.

For Mexicos ledere representerte NAFTA-avtalen et håp om å befeste et spesielt – og lønnsomt – forhold med det Nord-Amerikanske frihandelsområdet. Men for de indianske bøndene som støttet zapatistene, betød avtalen en «dødsattest» – fordi den ville undergrave deres egen landbruksproduksjon, sa en geriljasoldat i et radiointervju.

I stedet for å feire den meksikanske økonomiens inntreden i «den første verden», slapp den daværende president Carlos Salinas de Gortaris regjering løs et voldsomt militært angrep på den sivile befolkningen i Chiapas. Men i løpet av noen få dager ble Salinas tvunget til å avblåse angrepet, ettersom tusenvis av meksikanere strømmet inn til El Zócalo, grunnlovsplassen i Mexico City, for å vise sin solidaritet med zapatistene.

Zapatistopprøret revitaliserte en venstre-side i Mexico som hadde vært sovende i mange år – og satte søkelyset på rettig-hetene til Mexicos 20 millioner urfolk.

For den internasjonale venstresiden representerte opprøret det første store tilbake-slaget for det frie markedets triumftog som hadde regjert siden Sovjets kollaps i 1991. I det neste tiåret bidro zapatistene og deres fremste talsperson, den svært sitatverdige Subcomandante Marcos, til å popularisere venstresidens økende kritikk av det frie markedets agenda om en økonomisk globalisering, også kjent som «nyliberalismen».

Opprørets røtter

For de fleste observatører var oppstanden til EZLN en overraskelse. Gruppen vokste frem fra selvforsvarsbrigader som var satt opp for å beskytte bønder fra terroren til Chiapas’ kaffebaroner og kvegeiere.

Fredelige landokkuppasjoner ble blodige da landeiernes pistoleros (skyttere) angrep bønder. Marcos sa i et intervju at over tid «så kameratene at det ikke var nok å benytte selvforsvar av et enkelt lokalsamfunn, men heller å etablere allianser med andre og å begynne å danne militære og paramilitære kontingenter i en større skala».

Om en enkelt hendelse kan sies å ha presset disse paramilitære gruppene mot veien til væpnet opprør, er det Salinas regjerings beslutning i 1992 om å oppheve Artikkel 27 i den føderale grunnloven. Artikkel 27, et produkt av den meksikanske revolusjonen, garanterte bøndene rettigheten til å gjøre krav på ubrukte, private landområder eller landområder eid av staten.

Siden revolusjonen nesten et århundre tidligere hadde kvaliteten på landområder som ble distribuert ved hjelp av artikkel 27 gått ned, med bare rundt en femtedel ansett som dyrkbar mark. Men å oppheve artikkel 27 fjernet alt håp for bønder om å få mulighet til å kunne kalle et jordstykke for sitt eget.

Regjeringens opphevelse av artikkelen polariserte urfolkssamfunn og bondeorganisasjoner i to fløyer: de som støttet fortsatt fredelige former for motstand, og de som valgte den væpnede kampen. Debatten som brøt ut om hvordan man skulle svare myndighetene, ble vunnet av fløyen som argumenterte for å ta til våpen. Lenge før NAFTA var ratifisert av Kongressen i USA, hadde ledelsen i EZLN satt datoen for et opprør.

EZLN utviklet seg fra forsøkene fra maoistorganisasjonen Popular Politics (PP). Dens ledende teoretiker Adolfo Berlinguer, professor ved Mexicos største universitet Universidad Nacional Autónoma, argumenterte for at studentradikalere og intellektuelle måtte leve med massene og organisere dem.

Ved ett tilfelle ble Samuel Ruíz, erkebiskopen av Chiapas og talsmann for frigjøringsteologien, så imponert av PPs naboorganisering i Torreón at han inviterte PP-aktivister til å flytte til Chiapas. Subcomandante Marcos sa at han var en av de første 12 PP-aktivistene som flyttet til Chiapas i 1983 for å organisere en geriljakrig.

Radikalerne opererte under kirkens beskyttelse, ofte fulgte de prester på religiøse misjoner til rurale områder. De krevde «arbeid, land, hus, mat, helse, utdannelse, uavhengighet, frihet, rettferdighet og fred», og gav lovnader om å danne en «fri og demokratisk regjering». Samtidig som de appellerte til meksikansk nasjonalisme snakket de også på vegne av Mexicos undertrykte urbefolkning.

Kamp og solidaritet

Opprøret i Chiapas var den første gerilja-utfordringen mot regimet siden 1970-årene. To ganger forsøkte regjeringen å undertrykke EZLN militært: en gang i januar 1994 og igjen i februar 1995. Begge gangene ble regjeringen tvunget til å trekke seg tilbake i møtet med massive protester i Mexico City, resten av landet og over hele verden.

I mai 1994 tvang zapatistene regjeringen til å møte deres ledere og tilby EZLN en serie reformer. Disse inkluderte generelle krav, fra bedre helsetjenester og sanitærforhold til økte landbrukspriser. Regjeringen gikk også med på spesifikke krav om å imøtekomme behovene til regionens urbefolkning, som støtte til radiostasjoner som benyttet urfolksspråk.

EZLN argumenterte for at regjeringens tilbud ikke var tilstrekkelig, og avslo det i juni 1994. Siden den gang har så mange som 25 000 tropper omringet zapatistene i skogene i Lacandonajungelen – mens hæren driver en lavintensivitetskrig mot befolkningen i Chiapas.

Etter noen år med forhandlinger av-og-på trodde EZLN at de hadde nådd en avtale med representanter for president Ernesto Zedillos regjering i 1996. Denne avtalen, kjent som San Andrés-avtalen, fastslår lokal autonomi for urfolk i Mexico, i tillegg til nye utdannelses-, sosiale- og kulturelle rettigheter. Den krever endringer i føderal, delstats- og lokal lovgivning, og i den meksikanske grunnloven, og den forplikter den meksikanske regjeringen til å eliminere «fattigdommen, marginaliseringen og den utilstrekkelige politiske deltakelsen til millioner av urfolk i Mexico».

Imidlertid, etter å ha signert, snudde Zedillos regjering og nektet å implementere avtalen. I mellomtiden økte hæren sin «skitne krig» mot den sivile befolkningen i Chiapas, i et forsøk på å underminere støtten til opprørerne.

Den mest brutale hendelsen skjedde i desember 1997, i landsbyen Acteal, hvor 45 sivile inkludert 36 kvinner og barn, ble drept av regjeringsstøttede paramilitære. Actealmassakren resulterte i avgangen til regjeringens innenriksminister og guvernøren i Chiapas, som ble avslørt i å ha nær kjennskap til drapene.

Som et svar på den fastlåste situasjonen og volden fra paramilitære forsøkte EZLN å mobilisere bredere støtte fra den meksikanske offentligheten. I 1999 organiserte de en nasjonal avstemning rundt spørsmålene om urfolks rettigheter og implementeringen av San Andres-avtalen. Over 3 millioner meksikanere deltok, og 95 prosent støttet EZLNs krav.

For å bygge opp støtte til godkjenning av San Andres-avtalen bega zapatistene og deres støttespillere seg ut på en 16 dager lang karavane, som bragte Marcos og andre EZLN-kommandanter fra Chiapas til Mexico City i februar og mars 2001. Ved alle stopp langs veien ble de møtt av entusiastiske folkemengder som støttet EZLN og San Andres-avtalen. Så mange som en kvart million marsjerte til El Zócalo i Mexico City i solidaritet med zapatistenes krav. Likevel avslo Kongressen avtalen, og zapatistene returnerte tomhendte til Chiapas.

Med noen få unntak har zapatistene og Subcomandante Marcos siden den gang for det meste forholdt seg på avstand fra store politiske begivenheter. På et tidspunkt levde 38 pro-EZLN samfunn i Chiapas på støtte fra frivillige organisasjoner i USA og Europa.

I løpet av de to tiårene som har gått siden opprøret, har mye av det zapatistene advarte mot, blitt virkelighet₁. Reallønnen til meksikanske arbeidere har falt siden 1994, mens en vekst i økonomien på 1,2 % per år har vært blant de laveste i Latin-Amerika.

Så mange som 2 millioner meksikanske bønder har blitt drevet bort fra sine områder, og landet importerer nå mais til tortillaer. Disse fryktelige forholdene bragte tusenvis av bønder til gatene i 2004, og fikk de store fagforbundene til å true med generalstreik mot president Fox’ plan om å øke skattene på arbeidsfolks basisvarer. Protestene kulminerte i demonstrasjonen som bidrog til å ta knekken på WTO-toppmøtet i Cancún det året.

Zapatistopprøret bidrog også til å tvinge en åpning i det politiske systemet i Mexico. Som et resultat tapte det lengesittende regjeringspartiet PRI i 2000 sitt første presidentvalg på sytti år. Men i årene etterpå har høyrepartiet PAN, deretter etterfulgt av PRI, som i fjor gjenvant regjeringsmakt, fortsatt å privatisere og demontere landets minimale sosiale goder. Sent i fjor stemte den PRI-dominerte regjeringen for å privatisere det nasjonale oljeselskapet PEMEX.

Selv om EZLN ikke var den eneste inspirasjonskilden til den globale bevegelsen mot markedsfundamentalismen som økte rundt 1990, var de definitivt en del av kampen. Likevel er EZLN i dag fremdeles isolert i skogene i Chiapas, ute av stand til å få regjeringen til å implementere San Andres-avtalen. Det er en klar oppfatning av at zapatistene har mistet det politiske momentum som holdt dem oppe i de første årene etter opprøret.

Da zapatistene startet opprøret, lovet de å marsjere til Mexico City, og oppfordret meksikanere til å reise seg for å «avsette diktatoren» Salinas. Men noen få uker inn i opprøret sa EZLNs talsperson Subcomandante Marcos at zapatistene ikke hadde noe ønske om å «ta makt», heller ikke å blande seg i valget som var planlagt i august 1994.

Mens sympatien for zapatistene holder seg rundt om i landets distrikter, er de isolert fra majoriteten av meksikanere, som er arbeidere bosatt i og rundt landets urbane områder.

EZLN har gjort mange forsøk på å danne et støttenettverk. De lanserte fronten FZLN for å skape en forbindelse med sivilsamfunnet i 1995. Dessverre har mangelen på et klart fokus og overdreven respekt for Marcos hindret Fronten fra å vokse utenfor den eksisterende venstresiden.

Zapatistene har generelt avstått fra å innta posisjoner i nasjonale valg. Mens deres fordømmelse av vanlige partier på grunn av korrupsjon og støtte til nyliberalismen er rosverdig, har deres motstand mot å projisere sin innflytelse i et bredere meksikansk samfunn og bygge et politisk alternativ vært en av deres største svakheter.

Under valget i 2006 lanserte zapatistene «den andre kampanjen», med markeringer mot kapitalisme og rasisme, og for demokrati. Deres markeringer trakk titusenvis, mens populistkandidaten Andrés Manuel López Obrador trakk millioner. Men da PAN og de høyreorienterte mediene konspirerte for å snyte López Obrador for sin sannsynlige seier, trakk zapatistene seg tilbake til Chiapas og nektet å delta i massemobiliseringene for å forsvare valgets virkelige vinner.

Denne typen avholdenhet kostet zapatistene mye moralsk autoritet i den bredere meksikanske venstresiden. De har i stedet konsentrert seg om å organisere autonome samfunn, kjent som caracoler («sneglehus») og juntas de buen gobierno («gode regjeringer»), i de dypeste delene av jungelen i Chiapas.

En ny modell for den revolusjonære venstresiden?

Mange vestlige radikale har trukket zapatistene frem som eksempler på en ny type venstreside som «forandrer verden uten å ta makt». Heller enn å søke å utfordre statens makt på nasjonalt nivå skulle zapatistene gå foran med et eksempel i periferien i Chiapas.

Men ikke bare er det veldig lite kjent hvordan EZLN faktisk styrer sine autonome samfunn; zapatistenes beslutning om å fjerne seg fra den nasjonale debatten er også problematisk, i følge spaltisten Guillermo Almeyra i La Jornada₂ :

Etter min mening var det også en feil å isolere urfolks kamp fra andre kamper, slik som motstand mot oljeprivatisering og kamp for demokrati. På samme måte en svakhet at EZLN ikke har maktet å knytte urfolk i Mexico til urfolks internasjonale kamp, som for eksempel i Ecuador og Bolivia. Dette fratok også den øvrige meksikanske befolkningen den viktige støtten de kunne ha trengt fra dem som med våpen i hånd har reist til seg motstand i et lite hjørne av Chiapas.

Zapatistbevegelsen har reist mange spørsmål som utfordrer prioriteringene til det frie markedet. En EZLN-soldat intervjuet under de første opprørsdagene skal ha sagt at det han kjempet for var «sosialisme som på Cuba, bare bedre».

Likevel: zapatistene er ikke sosialister. Tvert i mot plasserer de seg eksplisitt i den meksikanske revolusjonære nasjonalist-tradisjonen til Zapata og Villa. Deres «første deklarasjon fra Lacandonajungelen», utgitt på kvelden under opprørets første dag, siterte den meksikanske grunnloven for å legitimere opprøret. «Vi er patrioter», erklærte de, «og våre opprørske soldater elsker og respekterer vårt trefargede flagg».

Men i Mexico i dag er systemet med et fritt marked ansvarlig for å holde millioner av folk i fattigdom og utnyttelse. Bare arbeider-klassen på begge sider av grensen mellom USA og Mexico har makten til å tvinge systemet i kne.

Å bekjempe kreftene til globaliseringen som knuser meksikanske arbeidere, bønder og urfolk vil kreve ikke bare opprør, men en revolusjon som erstatter et system basert på profitt og grådighet med et samfunn styrt av arbeidere, som vil tilfredsstille menneskelige behov.

Noter:

1. http://www.nytimes.com/roomfordebate/2013/11/24/what-weve-learned-from-nafta/under-nafta-mexico-suffered-and-the-united-states-felt-its-pain
2. http://www.rebelion.org/noticia.php?id=179576&titular=juan-gelman-siempre-estuvo-del-lado-de-los-trabajadores-y-el-socialismo-

zapatistene

www.latinorebels.com

zapatistene

Et hjertes beliggenhet kan være kvintessensen av mange fortellinger og spenningsfelt i Kjersti Ericssons nyeste roman. Tittelen kan henspille på hjertets fysiske plassering i kroppen, på hvordan kjærligheten treffer, hvem den treffer. Eller den kan hentyde at hovedpersonen i romanen, Marianne, har et politisk farga hjerte?

Marianne er ung nyutdannet journalist og har fått sin første jobb i Avisa i Trondheim. Byen har ei konkurrerende avis. Mange av oppdragene Marianne settes til av reportasje-sjefen er begrunna i kampen om å være først med ei historie, det er kappløp om byens og distriktets abonnenter. Redaktøren er Partimedlem og historier om folks liv og framtidsoptimismen er hans ledetråder. Men Marianne er full av opprør, og vil skrive om det hun mener er det viktigste av alt, USAs bombing av Vietnam. Hun drømmer om at det hun skriver skal gjøre en forskjell. Hun vil forandre på vedtatte sannheter, undersøke skjulte forbindelser og løsne de klamme grepene rundt hva som er «sant», «interessant» eller «hva abonnentene vil ha». Men lar det seg gjøre i den lokale Avisa?

Midten og slutten av 1960-tallet var ei brytningstid både i Norge og i verden ellers. Hos oss bygdes den sosialdemokratiske velferdsstaten, vennskapet med USA stod sterkt og Arbeiderpartiet hadde politisk enerett på A-pressa og fagbevegelsen. Et av oppdragene Marianne får, er å reise til Södertälje for å lage «lokkestoff» til en stor mengde annonser for byens butikker. Samtidig får hun beskjed om å dra innom «Storsvensken» som har spilt rollen som Arnljot Gelline i Spelet mange ganger og skal gjøre det igjen i år. Hun gjør som hun er bedt om.

Historien om dette møtet, hvilke forventninger han har til henne og hvordan Marianne håndterer hans ønsker, leser jeg som veldig ubehagelig. Er det dårlig skrevet, enkelt fortalt, uten menneskelige dybder? Tvert imot. Denne kontakten går gjennom hele boka, til siste side. Møtene dem imellom preges av desperasjon og listighet hos den ene, nysgjerrighet, ønsker om avvisning og tung klamhet hos den andre. Det er noen ganger litt vanskelig å puste når jeg leser her. Spennende og samtidig den tunge følelsen av noe som blir lagt på en som ikke vil ta imot. Som har noe annet viktig å gjøre.

Mariannes tante Borghild får en sentral plass i hennes leiting på sannhet. Tante Borghild er en viktig person for Marianne og vennene hennes. Hun gir dem et sted å møtes, diskutere og dessuten har hun en spennende historie; hennes kjæreste døde som frivillig i den spanske borgerkrigen.

Men verden er full av kompliserte historier, også denne. Marianne kjører i vei med avsløringer, helt sikker på å ha funnet en uskrevet historie om byens rikeste. Under en reportasjetur har hun kommet i kontakt med noen som har en annen versjon av historien om spaniakjemperen og byens rikeste mann. Det gjør mye med forholdet til tanten. Brytningene både i tanten, Marianne og faren er dramatiske for forholdet mellom dem. Hva er «sant»? Hvilken sannhet er sann?

Den unge journalisten får mange oppdrag av helt vanlig lokal karakter; 5 på gata, hvordan har turistene det på campingplassen og så videre. Reportasjereisa til Marianne prøver å få inn politiske spørsmål i dette, og kampen mellom henne og redaktøren bølger fram og tilbake. Det blir skikkelig tilspissa når kritikken av Vietnamkrigen kommer på trykk. Redaktøren må passe på A-partiets politiske føringer i sånne saker også. Så får hun en artikkel om krigen i Vietnam på trykk i Dagbladet. Ny spenning i forholdene på jobb for Marianne. Vil hun få plass til det hun brenner for i egen avis nå?

Kjersti Ericsson har skrevet ei historie om ei ung og sannhetssøkende ung kvinne. Berg- og dalbane-følelsen i ei sånn historie får meg til å tenke på hvor lett det er å lage enkle sannheter. Og hvordan det er å skulle justere den når virkeligheten ikke passer helt inn. Særlig når du er ung, idealistisk og gjerne vil forandre utviklingen i verden.

Et hjertes beliggenhet har mange lag og er en utfordring å lese for en som sjøl vil forandre verden. Kjersti Ericsson har gitt oss innsikt og perspektiv i denne boka, og derfor vil den berøre mange. Kjersti Ericssons evne til å behandle dagligdagse hendelser og gjøremål med store skifter, vanskelige avgjørelser og dramatiske opplevelser er et vannmerke. Også her.

 Taran Anne Sæther

Er Kina kapitalistisk eller sosialistisk?

Spørsmålet er dårleg stilt, for generelt og abstrakt til å gi eit fornuftig svar på slike absolutte alternativ.

Kina har følgt sin eigen veg sidan 1950, kanskje heilt frå Taiping-revolusjonen* på 1800-tallet.

Eg skal prøve avklare kva denne eigne vegen har vore og er, på alle stadier frå 1950 og til i dag – 2012.

Samir Amin er egyptisk marxist og økonom, busett i Senegal. Han har skrive meir enn 30 bøker. Blant dei viktigaste er: Imperialism and Unequal Development, Accumulation on a World Scale, Delinking og Obsolecent Capitalism. På norsk finst boka Eurosentrismen. Sjå også referansar til andre bøker bakerst i artikkelen. Teksten her er eit kapittel frå boka The implosion of capitalism (Pluto Press, 2013).

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Diskusjonane om Kina i notid og framtid – ei «oppstigande» makt – overbeviser meg aldri. Somme hevdar at Kina ein gong for alle har valt «den kapitalistiske vegen», og jamvel ønskar å akselerere integrasjonen i den globaliserte kapitalismen. Dei er svært fornøgde med det, og håper bare at denne «tilbakevendinga til det normale» – kapitalismen er «historias slutt» – fører med seg demokrati etter vestleg mønster (fleirpartisystem, val, menneskerettar). Dei trur – eller treng å tru – at Kina på den måten skal «ta igjen», gradvis, dei velståande samfunna i Vesten i per capita-inntekt, noko eg ikkje trur er mauleg. Høgresida i Kina deler synet deira. Andre gret over eit slikt «forræderi mot sosialismen». Somme knyttar seg til dei dominerande vurderingane frå Kina-fordømmarane i Vesten. Andre igjen – dei med makta i Beijing – kallar den valte vegen for «sosialisme på kinesisk», utan å vere meir presise. Men særtrekka går fram om ein les offisielle tekstar nøye, særleg femårsplanane, som er nøyaktige, og som blir tatt svært alvorleg.

Bondespørsmålet

Mao kalla revolusjonen kommunistpartiet gjennomførte i Kina ein anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjon med blikket retta mot sosialismen. Mao meinte aldri at det kinesiske folket etter oppgjøret med imperialismen og føydalismen hadde «bygd» eit sosialistisk samfunn. Han kalte alltid dette byggverket for det første steget på den lange vegen til sosialismen.

Eg må understreke den særeigne måten den kinesiske revolusjonen handterte bonde-spørsmålet på. Den fordelte (jordbruks)jorda vart ikkje privatisert; den var framleis nasjonens eige gjennom landsbykommunane, med bruksrett bare for familiar på landsbygda. Det var ikkje tilfellet i Russland, der Lenin, framfor eit eksisterande bondeopprør i 1917, godkjente privat eigedomsrett for dei som fekk tildelt jord.

Korleis var det mauleg å følge prinsippet om at jord ikkje er ein vare i Kina (og Vietnam)? Det blir stadig gjentatt at bønder verda over vil ha eigedomsrett, og bare det. Om det hadde vore tilfelle i Kina, ville avgjerda om nasjonalisering av jorda ha ført til ein endelaus bondekrig, slik det var i Sovjetunionen då Stalin tvinga gjennom kollektiviseringa.

Haldninga til bøndene i Kina og Vietnam (og ingen andre stader) kan ikkje forklarast med ein antatt «tradisjon» der dei ikkje kjente til privat eigedom. Det er resultatet av ein intelligent og uvanleg politikk frå kommunistpartia i desse to landa.

Den andre internasjonalen tok bøndenes uunngåelege ambisjon om eigedom for gitt, noko som var reelt nok i Europa på 1800-tallet. Gjennom den lange omdanninga av Europa frå føydalisme til kapitalisme (1500–1800), vart tidlegare føydale former for tilgang til jord gradvis oppløyst, som rettar delt mellom kongar, jordeigarar og trellar. Dei vart erstatta av moderne borgarleg eigedomsrett, der jorda blir sett som ein vare – eit gode eigaren kan disponere fritt (kjøpe og selje). Sosialistane i Den andre internasjonalen godtok dette resultatet av den borgarlege revolusjonen, sjølv om dei beklaga det djupt.

Dei meinte au at småbruk ikkje hadde noka framtid; framtida tilhøyrte store mekaniserte bruk med konsentrasjon av eigedommar for å utnytte jorda effektivt (sjå Kautskys artiklar om emnet). Historia viste at dei tok feil. Bondebruka rydda vegen for kapitalistiske familiebruk i dobbel forstand: eit som produserer for marknaden (eige forbruk på garden var blitt minimalt), og eit som gjør bruk av moderne utstyr, industrielle innsatsmiddel og bankkredittar. Og ikkje minst har dette kapitalistiske familie-jordbruket vist seg vere ganske effektivt samanlikna med store bruk når det gjeld produksjon per mål per arbeidar og år. Det utelukkar ikkje det faktum at den moderne kapitalistiske bonden blir utbytta av monopolkapitalen, som kontrollerer tilgangen på innsatsmiddel og kreditt, og marknadsføringa av produkta. Bøndene har blitt underkontraktørar for storkapitalen.

(Feilaktig) overtydde om at store selskap alltid er meir effektive enn små på alle område – industri, sørvis og jordbruk – gjekk dei radikale sosialistane i Den andre internasjonalen ut frå at opphevinga av eigedomsrett til jord (nasjonalisering) la grunnlaget for store sosialistiske bruk (som dei framtidige sovjetiske sovkosane og kolkosane). Men dei var ikkje i stand til å prøve ut slike tiltak ettersom revolusjonen ikkje stod på sakslista i deira land, dei imperialistiske sentra.

Bolsjevikane godtok desse tesane fram til 1917. Dei vurderte nasjonalisering av storgodsa til det russiske aristokratiet, og å overlate allmenningsjorda til bøndene. Men det kom uventa på dei at bøndene gjorde opprør og tok dei store godsa.

Mao drog lærdommar av denne historia og utvikla ei heilt anna linje. Frå 1930-tallet i det sørlege Kina, og gjennom den lange frigjørings- og borgarkrigen, bygde Mao eit stadig sterkare kommunistparti på ein solid allianse med fattige og jordlause bønder (fleirtallet), hadde vennlegsinna tilhøve til middelklassen av bøndene, og isolerte rikbøndene (kulakkane) på alle stadier i krigen, utan nødvendigvis å gjøre dei til fiendar. Det gode resultatet av denne linja førebudde det store fleirtallet av folket på landsbygda på å godta ei løysing på problema deira som ikkje innebar privat eigedomsrett til fordelte jordlappar. Eg trur ideane til Mao og den vellykka gjennomføringa av dei har rot i det Taiping-opprøret på 1800-tallet ikkje klarte: etablere ein solid allianse med fleirtallet på landsbygda. I Russland eliminerte det fullbyrda faktumet frå sommaren 1917 seinare høve til å danne ein allianse med fattig- og middelklassebønder mot dei rike (kulakkane), fordi dei førstnemnde var opptatte av å forsvare den nyvunne eigedommen sin, og derfor valte å følge kulakkane framfor bolsjevikane.

Desse «kinesiske særdraga» – med store og viktige konsekvensar – gjør at me absolutt ikkje kan kalle vår tids Kina (jamvel i dag) «kapitalistisk», fordi den kapitalistiske vegen er basert på at jorda er omgjort til ein vare.

Småproduksjon i dag og i framtida

Når først eit slikt prinsipp er godtatt, kan bruksformene for eit slikt felles gode (jorda i landsbyane) vere varierte. For å forstå det må me skille mellom småproduksjon og småeigedom. Småprodusentar – bønder og handverkarar – dominerte produksjonen i alle tidlegare samfunn. Det har beholdt ein viktig plass i moderne kapitalisme, no knytta til småeigedom – i landbruk, sørvis, og jamvel visse delar av industrien. Det går klart tilbake innanfor den dominerande triaden i vår tid (USA, Europa og Japan). Eit eksempel på det er at småbutikkar forsvinn og blir erstatta av store butikkjedar. Det betyr ikkje at desse endringane er «progressive», heller ikkje meir effektive, slett ikkje om ein tar med sosiale, kulturelle og sivilisasjonsmessige sider. Det er faktisk eit eksempel på korleis dominerande og profitthungrig monopolkapital gjør ting vanskelegare. Så kanskje småproduksjon kan få tilbake ei viktig rolle under sosialismen i framtida. I Kina i dag har småproduksjon – utan nødvendigvis å vere knytta til småeigedom – framleis ein viktig plass i den nasjonale produksjonen, ikkje bare innanfor landbruket, men au på viktige livsområde i byane.

Kina har hatt ganske ulik og jamvel kontrastfylt bruk av jord som eit felles gode. På den eine sida må me drøfte effektivitet – produksjonsvolum per hektar per arbeidar i året – og på den andre dynamikken endringane fører med seg. Desse formene kan styrke tendensane i kapitalistisk retning, som vil ende opp i at det blir stilt spørsmål ved korfor jorda ikkje skal ha varestatus, eller dei kan vere del av ei utvikling i sosialistisk retning. Desse spørsmåla kan ein bare finne svar på ved å undersøke desse formene konkret, slik dei vart tatt i bruk steg for steg frå 1950 til i dag.

Frå starten på 1950-tallet var forma små familiebruk kombinert med enkle former for samarbeid om vatning, visse typar felles arbeidsoppgaver og bruk av visse typar utstyr. Og slike små familiebruk vart ein del av den statlege økonomien, der staten hadde monopol på kjøp av avlinga som skulle til marknaden, og kreditt og innsatsmiddel, alt på grunnlag av planlagte prisar bestemte av sentrale planleggarar.

Lærdommane frå innføringa av kommunane etter etableringa av produksjonskollektiv på 1970-tallet er mange. Det var ikkje nødvendigvis eit spørsmål om å gå frå småproduksjon til store bruk, sjølv om mange som støtta dette vart inspirerte av ideen om den overlegne storproduksjonen. Initiativet til å opprette kommunar hadde opphav i ønsket om eit desentralisert sosialistisk samfunn. Kommunane hadde ikkje bare ansvar for å styre landbruksproduksjonen i ein stor landsby, eller i eit kollektiv av landsbyar og grender (som i seg sjølv var ein miks av små familiebruk og meir ambisiøs spesialisert produksjon). Dei gav au eit rammeverk for industriverksemd som sysselsette sesongledige bønder; økonomisk aktivitet knytt til styringa av sosiale tjenester (utdanning, helse, husvære); og byrja desentraliseringa av den politiske administrasjonen av samfunnet. Nettopp slik Pariskommunen hadde som intensjon, skulle den sosialistiske staten, iallfall delvis, bli ein føderasjon av sosialistiske kommunar. Utan tvil var kommunane på mange måtar føre si tid, og dialektikken mellom desentralisering av beslutningsmakt, og sentraliseringa det allstadverande kommunistpartiet tok for gitt, gjekk ikkje alltid smertefritt. Likevel er resultata langt frå katastrofale, slik høgre-sida vil ha oss til å tru. Ein kommune i Beijing-regionen, som sette seg mot ordren om å oppløyse systemet, held fram med å levere framifrå økonomiske resultat knytta saman med standhaftige politiske diskusjonar av høg kvalitet, noko som forsvann dei andre stadene. Dagens (2012) prosjekt for «gjenoppbygging av landsbygda», sett i verk av kommunar på landsbygda i mange regionar i Kina er inspirerte av erfaringane frå folkekommunane.

Deng Xiaopings avgjerd om å oppløyse kommunane i 1980 styrka familiebasert småproduksjon, som vart den dominerande forma dei tri tiåra etter avgjerda (1980–2012). Men lista over brukarrettar (for landsbykommunar og familieeiningar) er atskillig lengre. Det er blitt mauleg for dei som har brukarrett, å «leige» ut jorda (men aldri «selje» ho) enten til andre småprodusentar – noko som legg til rette for migrasjon til byane, spesielt utdanna ungdom som ikkje vil bu på landsbygda. Eller det kan vere til selskap som organiserer mykje større moderniserte bruk (aldri storgods, det eksisterer ikkje i Kina, men likefullt vesentleg større enn familiebruka). Denne forma er meint å oppmuntre til spesialisert produksjon (som kvalitetsvin, der Kina har henta inn ekspertise frå Bourgogne), eller utprøving av nye vitskaplege metodar (GMO og andre).

Etter mitt skjønn har det inga meining å «bifalle» eller «fordømme» desse ulike systema a priori. Nok ein gong er det viktig å analysere dei kvar for seg, både innhaldet og måten dei er sett ut i livet på. Det er eit faktum at oppfinnsame og mangfaldige måtar å bruke felleseigd jord på har gitt fenomenale resultat. For det første i form av økonomisk effektivitet, sjølv om bybefolkninga har auka frå 20 til 50 prosent av totalen. Kina har klart å auke landbruksproduksjonen til å halde tritt med dei gigantiske behova urbaniseringa fører med seg. Det er eit påfallande og uvanleg resultat, utan like i landa i det «kapitalistiske» Sør. Det har tatt vare på og styrka landets matsuverenitet, sjølv om dei har ein stor hemsko: landbruket før 22 prosent av befolkninga i verda sjølv om dei bare har 6 prosent av verdas dyrkbare jord. I tillegg, når det gjeld levemåte (og levekår) på landsbygda, har kinesiske landsbyar ikkje lenger noko til felles med det som framleis dominerer i den kapitalistiske tredje verda. Komfortable og godt utstyrte permanente byggverk står i slåande kontrast ikkje bare til tidlegare svolt og ekstrem fattigdom i Kina, men også den ekstreme fattigdomen som framleis dominerer landsbygda i India eller Afrika.

Politikken og prinsippa som er følgt (felleseige av jorda, støtte til småproduksjon utan småeigedom) er årsaka til desse makelause resultata. Dei har opna for ein relativt kontrollert migrasjon frå landsbygda til byane. Samanlikn det med den kapitalistiske vegen i Brasil, for eksempel. Privat eigedomsrett til jorda har tømt landsbygda i Brasil – i dag representerer den bare 11 prosent av befolkninga. Men minst 50 prosent av bybuarane bur i slum (favelas), og overlever bare på grunn av den «uformelle økonomien» (medrekna organisert kriminalitet). Det er ikkje noko liknande i Kina, der bybuarane som eit heile har skikkeleg arbeid og husvære, sjølv samanlikna med mange «utvikla land», utan ein gong å nemne dei som har BNP per capita på kinesisk nivå.

Folkeflyttinga frå den tett befolka kinesiske landsbygda (bare Vietnam, Bangladesh og Egypt er samanliknbare) var nødvendig. Den forbetra kåra for småproduksjon på landsbygda ved å gjøre meir jord tilgjengeleg. Denne flyttinga, sjølv om den var relativt kontrollert (igjen, ingenting er perfekt i menneska si historie, verken i Kina eller elles), truar kanskje med å bli for rask. Det blir diskutert i Kina.

Kinesisk statskapitalisme

Den første merkelappen som dukkar opp for å beskrive Kina, er «statskapitalisme». Greit nok, men merkelappen er vag og overflatisk så lenge det særeigne innhaldet ikkje blir analysert.

Det er kapitalisme i den forstand at forholda som arbeidaren blir utsett for av dei overordna som organiserer produksjonen, er lik dei som kjenneteiknar kapitalisme: underordna og fremmendgjort arbeid, utvinning av meirverdi. Brutale former for ekstrem utbytting eksisterer i Kina for eksempel i kolgruvene, og i det vanvittige tempoet på kvinnearbeidsplassar. Det er skandaløst i eit land som hevdar dei går på vegen til sosialisme. Like fullt er etableringa av statskapitalisme uunngåeleg, og vil vere det over alt. Dei utvikla kapitalistiske landa vil ikkje vere i stand til å slå inn på ein sosialistisk veg (det står ikkje på sakslista i dag) utan å gå gjennom denne første fasen. Det er det innleiande stadiet for alle samfunn som vil frigjøre seg frå den historiske kapitalismen, på den lange vegen fram mot sosialisme/kommunisme. Sosialisering og reorganisering av økonomien på alle nivå, frå bedrifta (grunnivået), til nasjonen og verda, krev ein langvarig kamp gjennom ein historisk tidsperiode som ikkje kan forkortast.

Ut over desse innleiande refleksjonane, må me konkret beskrive statskapitalismen ved å sjå på karakteren og prosjektet til landet det dreier seg om. Det finst ikkje ein type statskapitalisme, men mange ulike. Statskapitalismen i den femte republikken i Frankrike frå 1958 til 1975 var utforma for å tjene og styrke private franske monopol, ikkje for å sende landet på vegen til sosialismen.

Kinesisk statskapitalisme vart skipa for å nå tri mål:

1) Bygge eit integrert og sjølvstendig moderne industrielt system.

2) Styre forholdet mellom dette systemet og småproduksjonen på landsbygda.

3) Kontrollere måten Kina vart integrert i eit verdssystem dominert av dei store monopola i den imperialistiske triaden.

Desse tri måla er uunngåelege. Resultatet er at det opnar for å gå framover på den lange vegen mot sosialismen, men samtidig styrkar ein tendens til å forlate denne vegen til fordel for ei rein og skjær kapitalistisk utvikling. Ein må godta at denne konflikten både er uunngåeleg, og at den alltid vil vere der. Spørsmålet blir då: Favoriserer Kinas konkrete val ein av dei to vegane?

Kinesisk statskapitalisme kravde i sin første fase (1954–1980) nasjonalisering av alle selskap (saman med nasjonalisering av landbruksjorda), stort og smått. Så følgte ei opning mot private føretak, nasjonale eller utanlandske, og liberalisert småproduksjon på landsbygda og i byane (små selskap, handel, sørvis). Men store kjerneindustriar og kredittsystemet oppretta i maoisttida vart ikkje avnasjonaliserte, sjølv om måten dei inngjekk i ein «marknadsøkonomi» på vart modifisert. Desse vala gjekk hand i hand med etableringa av kontrollmekanismar for privat drift og potensielle partnarskap med utanlandsk kapital. Det står att å sjå i kva grad desse tiltaka fyller oppgava si, eller om dei tvert imot ikkje har blitt tomme skall, når maskepi med privat kapital (ved «korrupsjon» av leiinga) har fått overtaket.

Like fullt har kinesisk statskapitalisme oppnådd ganske utrulege framgangar mellom 1950 og 2012. Dei har klart å bygge eit sjølvstendig og samordna moderne produksjonssystem tilpassa dette gigantiske landet, som ikkje kan samanliknast med det i USA. Dei har lagt bak seg den tette teknologiske avhengigheita dei starta med (import av sovjetiske, så vestlege modellar) ved å utvikle evne til teknologiske oppfinningar sjølve. Men dei har ikkje (enno?) byrja reorganisere styringa av arbeidet ut frå eit sosialistisk perspektiv. Planen – og ikkje «opninga» – er stadig det sentrale middelet for å utvikle dette systematiske byggverket.

I maoistperioden var Planen tvingande i alle detaljar: innhald og plassering for alle nyetableringar, produksjonsmål, prisar. På det stadiet var det ikkje tenkeleg med alternativ. Eg vil nemne her, utan å trekke det lenger, den interessante debatten rundt kva slag verditeori som låg til grunn for planlegginga på denne tida. Det var suksessen – ikkje fiaskoen – i denne første fasen som kravde endra metodar i intensiverte utviklingsprosjekt. «Opninga» for private initiativ – med start i 1980, men framfor alt frå 1990 – var nødvendig for å unngå stillstanden som vart fatal for Sovjetunionen. Trass i at denne opninga fall saman med at liberalismen triumferte globalt – og alle negative effektar av samanfallet, noko eg kjem tilbake til – valet av ein «marknadssosialisme», eller betre ein «sosialisme med marknaden» som grunnlag, for denne andre fasen intensivert utvikling, er det etter mi meining forsvarleg.

Nok ein gong, resultata av dette valet er ganske enkelt utrulege. På få tiår har Kina bygd opp eit produktivt urbant industrisystem der 600 millionar menneske er ført saman, to tredjedelar av dei vart urbaniserte dei siste to tiåra (nesten tilsvarande befolkninga i Europa!). Det er på grunn av Planen og ikkje marknaden. Ingen andre land i Sør (unntatt Korea og Taiwan) har klart det. I India og Brasil er det bare få spreidde element av slike sjølvstendige prosjekt, ingenting anna.

Metodane som er brukt for å utforme og gjennomføre Planen, er forandra under dei nye vilkåra. Planen er framleis tvingande for dei store investeringane i infrastruktur prosjektet krev: for å huse 400 millionar nye byinnbyggarar på god måte, og for å bygge eit makelaust nettverk med motorvegar, vegar, jernbanar, dammar og kraftverk; for å opne mest heile den kinesiske landsbygda; og for å flytte utviklingstyngdepunktet frå kystregionane til innlandsområda i vest. Planen er framleis tvingande – i det minste delvis – for måla og finansieringa av offentlege eigde selskap (stats-, provins- og kommunalt eigde). For det utanom peikar planen på maulege og tenkbare mål, både for små urbane vareprodusentar og for industri og annan privat aktivitet. Desse måla blir tatt alvorleg, og dei politiske og økonomiske ressursane dei krev er spesifisert. Som eit heile avvik ikkje resultata mykje frå dei «planlagte» måla.

Kinesisk statskapitalisme har tatt tydelege sosiale (eg seier ikkje «sosialistiske») dimensjonar inn i utviklingsprosjektet sitt. Desse måla var alt til stades i maoistæraen: utrydding av analfabetismen, grunnleggande helsestell for alle og så vidare. Den første delen av tida etter Mao (1990-åra) var tendensen utan tvil å sette til sides arbeidet med desse måla. Men ein må merke seg at den sosiale dimensjonen i prosjektet seinare har vunne tilbake plassen sin, og som svar på aktive og kraftfulle folkerørsler er det venta at arbeidet vil skyte fart. Den nye urbaniseringa er utan sidestykke i andre land i Sør. Visst er det «stilige» bukvarter, mens andre absolutt ikkje er velståande. Men det finst ikkje slum, noko som framleis brer seg i byane elles i den tredje verda.

Kinas integrasjon i den kapitalistiske globaliseringa

Me kan ikkje analysere den kinesiske statskapitalismen – kalla « marknadssosialisme» av regjeringa – utan å sjå på korleis han blir integrert i globaliseringa.

Sovjet såg føre seg å kople seg frå det kapitalistiske verdssystemet, og komplettere fråkoplinga med å bygge eit integrert sosialistisk system som omfatta Sovjet og Aust-Europa. Sovjetunionen klarte langt på veg denne fråkoplinga, ikkje minst på grunn av eit fiendtleg Vesten, som jamvel skulda blokaden for isolasjonen. Men prosjektet med å integrere Aust-Europa kom aldri langt, trass i initiativ frå Comecon. Nasjonane i Aust-Europa blei i utrygge og sårbare situasjonar, delvis fråkopla – på strikt nasjonal basis – og delvis opne for Vest-Europa frå 1970-tallet. Det var aldri på tale med integrasjon mellom Sovjet og Kina, ikkje bare fordi kinesisk nasjonalisme ikkje ville godtatt det, men mest fordi det ikkje var ein del av Kinas prioriterte oppgaver. Maoist-Kina praktiserte si eiga fråkopling. Har landet med å re-integrere seg i globaliseringa frå starten av 1990-tallet fullt og heilt gitt opp fråkoplinga?

Kina gjekk inn i globaliseringa på 1990-tallet med å auke industrieksport av varer som passa produksjonssystemet, og gav førsteprioritet til produkt med vekst-ratar over veksten i BNP. Den triumferande nyliberalismen hylla framgangen for dette valet i femten år (frå 1990 til 2005). Dette valet er diskutabelt, ikkje bare på grunn av dei politiske og sosiale verknadene, men au fordi det er trua av samanbrotet til den globaliserte kapitalismen, som starta i 2007. Den kinesiske regjeringa ser ut til å vere klar over det, og byrja tidleg å korrigere ved å legge større vekt på marknaden heime, og utvikling av den vestlege delen av landet.

Å seie, slik ein høyrer til det kjedsommelege, at Kinas suksess skyldast at dei forlot maoismen (som var ein tydeleg «fiasko»), opninga mot omverda og utanlandsk kapital, er rett og slett idioti. Utan det fundamentet det maoistiske byggverket la, ville ikkje opninga blitt den velkjente suksessen. Samanliknar ein med India som ikkje har gjennomført ein tilsvarande revolusjon, ser ein det. Å seie at Kinas suksess i hovudsak, til og med «fullstendig» skyldast initiativ frå utanlandsk kapital, er ikkje mindre idioti. Det er ikkje fleirnasjonal kapital som bygde det kinesiske industrisystemet og gjennomførte urbaniseringa og bygde infrastrukturen. Suksessen skyldast 90 prosent det sjølvstendige kinesiske prosjektet. Opninga for internasjonal kapital har opplagt vore nyttig: ho har auka importen av moderne teknologi. Men på grunn av sine partnarskapsmetodar har Kina sugd til seg desse teknologiane, og har no forbetra dei. Det finst ikkje tilsvarande andre stader, heller ikkje i India og Brasil, langt mindre i Thailand, Malaysia, Sør-Afrika eller andre stader.

Kinas integrasjon i globaliseringa har dessutan vore delvis og kontrollert (eller i det minste kontrollerbar, om ein ønskar det). Kina står framleis på utsida av den finansielle globaliseringa. Banksystemet er fullt ut nasjonalt, og konsentrert om kreditt-marknaden heime. Kina styrer framleis yuanen sjølv. Yuanen blir ikkje utsett for dei lunefulle vekslingskursane finansiell globalisering fører til. Beijing kan seie til Washington: «Yuanen er våre pengar og dykkar problem», nettopp slik Washington sa til europearane i 1971: «Dollaren er våre pengar og dykkar problem.» Dessutan har Kina ein stor reserve til bruk i det offentlege kredittsystemet. Den offentlege gjelda er minimal samanlikna med gjelda som blir sett utoleleg i USA, Europa, Japan og mange av landa i Sør. Dermed kan Kina auke den offentlege pengebruken utan alvorleg fare for inflasjon.

Den utanlandske kapitalen i Kina, som dei har hatt fordel av, står ikkje bak suksessen. Tvert imot er det suksessen til det kinesiske prosjektet som har gjort investeringar i Kina attraktive for vestlege selskap. Landa i Sør, som opna dørene mykje vidare enn Kina og godtok å underlegge seg globaliseringa utan vilkår, har ikkje vore tilsvarande attraktive. Kina drar ikkje til seg utanlandsk kapital for at dei skal plyndre landets naturressursar, heller ikkje utan overføring av teknologi få etablere industri og ta fordel av låge lønningar; heller ikkje dra fordel av opplæring og integrasjon av avdelingar utanlands utan band til ikkje-eksisterande nasjonale produksjonssystem, som i Marokko og Tunisia. Heller ikkje for å gjennomføre finansielle raid slik det skjedde i Mexico, Argentina og Søraust-Asia. I Kina derimot, kan utanlandsinvesteringar sjølvsagt dra fordel av låge lønningar og gjøre gode profittar så lenge planane deira passar inn i Kinas, og tillet teknologioverføring. I sum er det «normale» profittar, men dei kan få meir om dei samarbeider med kinesiske styresmakter.

Kina, oppstigande makt

Ingen tviler på at Kina er ei oppstigande makt. Ein påstand er at Kina bare prøver ta tilbake plassen landet hadde i hundrevis av år og mista på 1800-tallet. Men ideen – ganske korrekt og ikkje minst smigrande – er ikkje til stor hjelp for å forstå karakteren til denne oppstiginga, og kva det betyr for verda i dag. Elles har dei som står for denne vage og allmenne ideen, ingen interesse av å drøfte om Kina vil stige opp ved å slutte seg til dei allmenne kapitalistiske prinsippa (som dei trur kanskje er naudsynt), eller om landet vil ta på alvor prosjektet «sosialisme med kinesiske særdrag». For min del hevdar eg at om Kina verkeleg er ei oppstigande makt, er det nettopp fordi dei ikkje har valt den reine og enkle kapitalistiske utviklingsvegen. Og som ein konsekvens, om dei hadde valt å følgje den kapitalistiske vegen, ville oppstigingsprosjektet stått i fare for å slå feil.

Tesa eg støttar, inneber å forkaste ideen om at folk kan hoppe over nødvendige utviklingssekvensar; dermed må Kina gå gjennom ei kapitalistisk utvikling før dei går laus på spørsmålet om ei mauleg sosialistisk framtid. Debatten om dette spørsmålet mellom dei ulike marxistiske retningane vart aldri konkludert. Marx var heile tida nølande. Me veit at rett etter dei første europeiske åtaka (Opiumskrigen), skreiv han at neste gong du (England) sender hærane til Kina, vil dei bli møtt med banneret «Pass på, dere er ved grensa til den borgarlege republikken Kina». Dette er ein strålande innsikt, og viser tillit til det kinesiske folkets evne til å svare på utfordringa, men samtidig feil fordi banneret faktisk sa: «Dere er ved grensa til folkerepublikken Kina». Men me veit at Marx ikkje forkasta ideen om at Russland kunne hoppe over det kapitalistiske stadiet (sjå korrespondansen hans med Vera Zasulich). I dag kunne ein tru at den første Marx hadde rett, og at Kina verkeleg er på veg til kapitalismen.

Men Mao forstod – betre enn Lenin – at den kapitalistiske vegen ville føre ingenstads, og at bare kommunistane kunne attreise Kina. Qing-keisarane på slutten av 1800-tallet, og deretter Sun Yat Sen og Kuomintang, hadde alt førebudd eit svar på utfordringa frå Vesten. Men dei såg ikkje føre seg nokon annan veg enn den kapitalistiske, og hadde ikkje intellektuelle ressursar til å forstå kva kapitalismen verkeleg er, og korfor denne vegen var stengt for Kina. Og for alle land i periferien av det kapitalistiske verdssystemet for den del. Mao, sjølvstendig marxist, forstod det. Meir enn det forstod Mao at denne kampen ikkje var vunne på førehand – gjennom sigeren i 1949 – og at konflikten mellom lovnaden om den lange vegen til sosialismen, og tilbakevending til den kapitalistiske falden ville vare i overskueleg framtid.

Personleg har eg alltid delt Maos analyse, og eg skal komme tilbake til emnet med nokre tankar rundt Taiping-revolusjonen. Eg ser på den som det fjerne opphavet til maoismen, 1911-revolusjonen i Kina, og andre revolusjonar i Sør i byrjinga av 1900-tallet. Og til diskusjonane i starten av Bandung-perioden* og analysane av uføret dei såkalla oppstigande landa i Sør er i etter å ha bunde seg til den kapitalistiske vegen. Alt dette er naturlege følger av mi sentrale tese om polariseringa (det vil seie kontrasten mellom sentrum og periferi) som ligg innebygd i utviklinga til den historiske kapitalismen. Polariseringa eliminerer sjansen eit land i periferien har til «å nå igjen» innanfor ei kapitalistisk ramme. Me må trekke konklusjonen: om «å nå igjen» dei rike landa er umauleg, må ein gjøre noko anna; det er kalla å følge den sosialistiske vegen.

Kina har ikkje følgt ein eigen veg sidan 1980, men frå 1950, sjølv om denne vegen har gått gjennom fasar som på mange måtar er ulike. Kina har utvikla eit samanhengande sjølvstendig prosjekt tilpassa sine eigne behov. Det er slett ikkje kapitalisme, med ein logikk som krev at jorda skal vere ein vare. Dette prosjektet er sjølvstendig så lenge Kina blir utanfor den finansielle globaliseringa.

Det at det kinesiske prosjektet ikkje er kapitalistisk, betyr ikkje at det er sosialistisk, bare at det gjør det mauleg å gå framover på den lange vegen til sosialisme. Like fullt er Kina au trua av ei strømning som skyv det ut av den vegen, og ender opp med ganske enkelt å vende tilbake til kapitalisme.

Kinas suksess er fullt ut resultatet av dette sjølvstendige prosjektet. I den forstand er Kina det einaste ekte oppstigande landet (saman med Korea og Taiwan, som eg skal seie meir om seinare). Ingen av dei mange andre landa Verdsbanken har sertifisert som oppstigande, er verkeleg det, fordi ingen av desse landa har sitt eige samanhengande sjølvstendige prosjekt. Alle følger rett og slett dei grunnleggande prinsippa til kapitalismen, sjølv i eventuelle sektorar innanfor statskapitalismen deira. Alle har akseptert å underordne seg vår tids globalisering i alle sine former, medrekna finansielt. Russland og India er delvise unntak frå dette siste punktet, men ikkje Brasil, Sør-Afrika og andre. Innimellom er det bitar av ein «nasjonal industripolitikk», men ikkje noko som kan samanliknast med det systematiske kinesiske prosjektet der dei bygger eit komplett, integrert og sjølvstendig industrielt system (spesielt på området teknologisk ekspertise).

Av desse grunnane er alle desse alt for raskt kalla oppstigande landa sårbare, sjølvsagt i varierande grad, men alltid langt meir enn Kina. Av alle desse grunnane er kjenne-teikna på oppstiging – solide vekstratar, eksport av industrivarer – alltid knytta til utarmingsprosessar for fleirtallet av folket (spesielt bøndene). Det er ikkje tilfellet i Kina. Aukande forskjellar er absolutt tydeleg overalt, medrekna Kina, men det er ein overflatisk og villeiande observasjon. Ulik fordeling av goder i ein veksande økonomi som like fullt ikkje set nokon på utsida (og jamvel inneber reduserte fattigdomslommer – det er tilfelle i Kina) er ein ting; ulik fordeling av vekst der bare ein minoritet får noko (frå 5 til 30 prosent, avhengig av land) mens resten er desperate, er noko anna. Kina-fordømmarane er uvitande om – eller læst vere det – denne avgjørande skilnaden. Forskjellane som er synlege i form av luksuriøse villaer på den eine sida, og gode husvære for middel- og arbeidarklassen på den andre, er ikkje same ulikskap ein ser i velståande bustadområde for middelklassen og slum for fleirtallet.

Gini-koeffisienten* er nyttig for å måle endringar frå eit år til eit anna innanfor eit stabilt system. Men i samanlikningar mellom land med ulike system mistar den meining, som alle andre nasjonale makro-økonomiske mål. Dei oppstigande landa (utanom Kina) er verkeleg «kommande marknader», opne for at monopola i triaden kan trenge seg inn. Desse marknadene lar desse monopola dra ut ein vesentleg del av meirverdien som blir skapt i landet det dreier seg om. Kina er annleis: det er ein oppstigande nasjon der systemet gjør det mauleg å halde tilbake storparten av meirverdien som blir skapt.

Korea og Taiwan er dei einaste to autentiske eksempla på oppstiging i og med kapitalisme. Desse to landa hadde suksess av geostrategiske grunnar – USA lot dei gjøre det dei nekta andre å gjøre. Kontrasten mellom USAs støtte til statskapitalismen i desse to landa og den ekstremt valdelege motstanden mot kapitalismen i Nassers Egypt eller Boumediennes Algerie er ganske opplysande her.

Eg vil ikkje drøfte potensielle oppstigings-kandidatar her, som Vietnam eller Cuba, eller vilkåra for å ta fatt igjen på vegen som Russland. Heller ikkje vil eg drøfte strategiske mål for progressive krefter elles i det kapitalistiske Sør. Eller om India, Søraust-Asia, Latin-Amerika, den arabiske verda og Afrika kan komme ut av dødvatnet, og føre sjølvstendige prosjekt som bryt med logikken i den herskande kapitalismen.

Store framgangar, nye utfordringar

Kina har ikkje nettopp nådd vegskillet, dei har vore der kvar dag sidan 1950. Sosiale og politiske krefter frå høgre og venstre som er aktive i samfunnet og partiet har støytt saman heile tida.

Kor kjem det kinesiske høgre frå? Sjølvsagt vart det tidlegare komprador-* og byråkratborgarskapet fråtatt makta. Men under frigjøringskrigen nærma store delar av middelklassen, akademikarar, funksjonærar og industrifolk seg kommunistpartiet, jamvel melde seg inn, fordi dei var skuffa over Kuomintangs manglande effektivitet i krigen mot Japans aggresjon. Mange av dei – men ikkje alle – var bare nasjonalistar, ikkje meir. Med opninga for privat initiativ frå 1990-tallet dukka eit nytt og meir kraftfullt høgre opp. Det er ikkje avgrensa til «businessmen» som hadde gjort suksess og (innimellom kolossale) formuer gjennom kundane sine – medrekna personar i stats- og partiapparat. Dei blandar kontroll med maskepi og jamvel korrupsjon. Slik suksess oppmuntrar alltid til høgrestandpunkt i dei veksande utdanna mellomlaga. Det er i den samanhengen veksande forskjellar er ein stor politisk fare, sjølv om dei ikkje har noko til felles med ulikskap i andre land i Sør. Det er den som spreiar høgreidear, avpolitisering og naive illusjonar.

Her må eg komme med ei tilleggsvurdering eg meiner er viktig: småproduksjon, spesielt jordbruk, er ikkje grunna i høgre-idear slik Lenin meinte (sjølv om det var det i Russland). Stoda i Kina står i motsetning til det tidlegare Sovjet. Kinesiske bønder er som heilskap ikkje reaksjonære, fordi dei ikkje forsvarer prinsippet om privat eigedomsrett slik bøndene i Sovjet gjorde, og som kommunistane aldri klarte rive laus frå å støtte kulakkane og privat eigedomsrett. Tvert imot er dei småproduserande (og ikkje småeigande) kinesiske bøndene i dag ein klasse som ikkje står for høgreløysingar, men ein del av dei kreftene som går inn for dei modigaste samfunnsmessige og økologiske løysingane. Den kraftfulle rørsla for «fornying av landsbygda» vitnar om det. Dei kinesiske bøndene står i hovudsak på venstresida, saman med arbeidarklassen. Venstresida har sine eigne intellektuelle, og ein viss innflytelse på stats- og partiapparat.

Den evige konflikten mellom høgre og venstre i Kina har alltid vist seg i politikken som er sett ut i livet av leiinga i stat og parti. I maoisttida vann ikkje venstrelinja utan kamp. Då Mao vurderte at høgreideane i partiet og leiinga utvikla seg litt som i Sovjet, sleppte han laus kulturrevolusjonen for å slåst mot det. «Bombarder hovudkvarteret», det vil seie partileiinga, der det «nye borgarskapet» blir danna. Men sjølv om kulturevolusjonen svarte til Maos forventningar dei to første åra, så spora det deretter av i anarki då Mao og venstresida i partiet mista kontrollen over det som skjedde. Denne avsporinga førte til at stat og parti tok kontroll igjen, og det gav høgresida sjansen. Sidan då har høgresida stått sterkt i alle leiande organ. Men venstresida er til stades på grasrota, og syter for at leiinga må kompromisse med «sentrum» – men er det sentrum høgre eller sentrum venstre?

For å forstå kva slags utfordringar Kina står framfor i dag, er det viktig å forstå at konflikten mellom Kinas sjølvstendige prosjekt slik det eksisterer, og den nord-amerikanske imperialismen med sine underordna europeiske og japanske allierte, vil auke i intensitet så lenge Kinas suksess held fram. Det er mange konfliktområde: Kinas disposisjon over moderne teknologi, tilgang til ressursane på planeten, styrkinga av Kinas militære kapasitet. Og arbeidet for å bygge opp igjen internasjonalt samkvem på grunnlag av suverene nasjonar som kan velje sitt eige politiske og økonomiske system. Alt dette står i direkte konflikt med måla til den imperialistiske triaden.

USAs strategiske mål er militær kontroll over planeten, den einaste måten Washington kan halde på sine hegemoniske fordelar. Det skjer gjennom preventive krigar i Midtausten, og i den forstand er desse krigane forløparen til den preventive (kjernefysiske) krigen mot Kina. Ein krig den nordamerikanske herskarklassen kaldblodig ser for seg kan vere naudsynt «før det er for seint». Å fyre opp under fiendskap til Kina er ein uskilleleg del av denne globale strategien, slik den viser seg i støtte til slaveeigarane i Tibet og Sinkiang, styrkinga av den amerikanske marinen i Kinahavet, og i ubegrensa oppmuntring til at Japan skal bygge opp sine militære styrkar. Kina-fordømmarane bidrar til å holde dette fiendskapet i live.

Samtidig er Washington bestemt på å manipulere for å roe ned ambisjonane Kina og andre såkalla oppstigande land måtte ha. Opprettinga av G20 skal gi desse landa illusjonen at dei tjener på å vere fast knytta til globaliseringa. G2 (USA og Kina) er slik sett ei felle som ved å gjøre Kina medskyldig i USAs imperialistiske eventyr kan føre til at Kinas fredelege utanrikspolitikk mistar all truverde.

Det einaste maulege effektive svaret på denne strategien må gå på to nivå:

1) Styrke Kinas militære styrkar og utstyre dei til å avskrekke.

2) Hardnakka jobbe fram mot å gjenskape eit polysentrisk internasjonalt politisk system, med respekt for all nasjonal suverenitet, og derfor jobbe for å rehabilitere FN som no er marginalisert av NATO.

Det siste er heilt avgjørande, og inneber å prioritere gjenoppbygging av ein «Sør-front» (Bandung 2?) som kan bygge opp under dei sjølvstendige initiativa frå folka og statane i Sør. Det inneber dermed at Kina blir klar over at dei ikkje har midlar til noko så absurd som å komme på linje med rovdyrpraksisen til imperialismen (plyndre naturressursane på planeten), ettersom dei manglar ei militærmakt tilsvarande den til USA, som til sjuande og sist er det som kan garantere suksess for imperialistiske prosjekt. På den andre sida har Kina mykje å vinne på å utvikle tilboda sine om støtte til industrialisering av landa i Sør, som klubben av imperialistiske «givarar» prøver gjøre umauleg.

Språket kinesiske styresmakter bruker i internasjonale spørsmål, tilbakehaldent til det ekstreme (som er forståeleg), gjør det vanskeleg å vite i kva grad leiarane i landet er klar over utfordringane som er analysert ovanfor. Meir alvorleg er at dette ordvalet forsterkar naive illusjonar og avpolitisering i opinionen heime.

Den andre delen av utfordringa dreier seg om å demokratisere den politiske og sosiale styringa av landet.

Mao formulerte og sette ut i livet eit generelt prinsipp for den politiske styringa av det nye Kina som han oppsummerte slik: samle venstresida, nøytralisere (og ikkje eliminere) høgresida, styre frå sentrum venstre. Etter mitt syn er dette beste måten for å kunne gå fram stegvis på ein effektiv måte, som blir forstått og støtta av det store fleirtallet. På den måten gav Mao eit positivt innhald til demokratisering av samfunnet kombinert med sosiale framsteg, på den lange vegen til sosialisme. Han formulerte metoden for dette: «masselinja» – gå ut til massane, lær kampane deira, gå tilbake til makta på toppen. Lin Chun har gitt ein presis analyse av metoden og resultata som masselinja gjør mauleg.

Demokratiseringsspørsmålet knytt til sosial framgang – i kontrast til eit «demokrati» skilt frå sosial framgang, og jamvel ofte knytt til sosial tilbakegang – gjeld ikkje bare Kina, men alle folk i verda. Framgangsrike metodar kan ikkje summerast opp i enkle formlar som er gyldige til alle tider og stader. Uansett bør formelen som vestlege propagandamedier byr på – fleirpartisystem og val – ganske enkelt forkastast. Dessutan blir denne formen for «demokrati» til ein farse både i Vesten og ikkje minst andre stader. Masselinja var metoden som skapte semje om og rykka fram strategiske mål, steg for steg. Det står i kontrast til den «konsensus» ein oppnår i Vesten gjennom mediamanipulasjon og valfarsar, som ikkje er noko anna enn å rette seg etter krava frå kapitalen.

Men korleis skal Kina i dag skape noko tilsvarande ei ny masselinje, under nye sosiale vilkår? Det blir ikkje lett fordi makta i partileiinga for det meste har gått til høgre, og dei baserer stabilitet for styret sitt på avpolitisering og tilhøyrande naive illusjonar. Sjølve suksessen for politikken styrkar den spontane tendensen til å gå i den retninga. Det er ei vanleg oppfatning i middelklassen i Kina at kongsvegen til å ta igjen levemåten i dei rike landa er open, fri for hindringar; dei trur Triaden ikkje er mot dette; amerikanske metodar er like ukritiske beundra og så vidare. Det gjeld særleg den urbane middelklassen, som veks raskt og har fått levekåra sine heilt utruleg forbetra. Hjernevasken kinesiske studentar er utsette for i USA, særleg i samfunnsfaga, saman med forkastinga av den offisielle fantasilause og kjedsommelege framstillinga av marxismen, har bidradd til å snevre inn rommet for radikale og kritiske debattar.

Regjeringa i Kina er ikkje ufølsamme for det sosiale spørsmålet, ikkje bare på grunn av ein debattradisjon som bygger på marxismen, men au fordi det kinesiske folket som lærte seg slåst og framleis gjør det, styrer regjeringas hand. Om den sosiale dimensjonen vart tona ned på 1990-tallet på grunn av det umiddelbare behovet for auka vekst, så er det snudd heilt om i dag. Nøyaktig no som dei sosialdemokratiske velferdserobringane blir undergravd i det velståande Vesten, utvidar fattige Kina det sosiale sikringsnettverket på tri plan – helse, husvære, pensjonar. Den populære bustadpolitikken i Kina, rakka ned på av Kina-fordømmarane på høgre- og venstresida i Europa, er misunt, ikkje bare i India eller Brasil, men au i kriseramma område i Paris, London eller Chicago!

Trygdeordningar og pensjonssystem dekkar alt over 50 prosent av bybefolkninga (hugs dei har auka frå 200 til 600 millionar), og Planen (framleis i bruk i Kina) legg opp til å dekke 85 prosent av befolkninga dei neste åra. La Kina-fordømmande journalistar gi oss tilsvarande eksempel frå «landa som går den demokratiske vegen» som dei stadig hyllar. Men debatten om kva for metodar ein skal ta i bruk, er framleis open. Venstresida går inn for det franske systemet, basert på solidaritet mellom generasjonane – det legg til rette for innføring av sosialismen. Mens høgresida sjølvsagt går for det fråstøytande amerikanske systemet med pensjonsfond, som splittar arbeidarane og overfører risikoen frå kapital til arbeid.

Men å få sosiale velferdstiltak er utilstrekkeleg om dei ikkje er kombinerte med demokratisering av den politiske styringa av samfunnet, med repolitisering gjennom metodar som styrkar kreative og oppfinnsamme former for den sosialistiske/kommunistiske framtida.

Ei utvikling etter prinsippa om fleirpartisystem og val som vestlege media og Kina-fordømmarane tar opp att til det kjedsommelege, forsvart av «dissidentar» presenterte som ekte «demokratar», vil ikkje svare på utfordringa. Tvert om ville innføring av desse prinsippa i Kina bare føre til – slik alle erfaringar i dag demonstrerer (Russland, Aust-Europa, den arabiske verda) – at prosjektet for oppstiging og sosial fornying vart øydelagt. Og det er det faktiske målet for desse prinsippa, dekka av tom retorikk: «Det finst inga anna løysing enn fleirpartisystem og val.» Men det er ikkje nok å slå mot denne dårlege løysinga ved å falle attende på den stivbeinte haldinga med å forsvare partiprivilegium. Eit parti som sjølv er inntørka og forvandla til ein rekrutteringsinstitusjon for stillingar i statsadministrasjonen. Ein må finne opp noko nytt.

Ein kan ikkje skape repolitisering og vilkår for å finne nye svar gjennom propagandakampanjar. Det kan ein bare oppnå gjennom sosiale, politiske og ideologiske kampar. Det inneber at ein i utgangspunktet må sjå desse kampane som legitime, og eit lovverk bygd på kollektiv rett til å organisere seg, uttrykke seg og til å komme med lovframlegg. Det inneber i sin tur at partiet sjølv er involvert i desse kampane. Med andre ord, at den maoistiske masselinja blir gjenoppfunne. Repolitisering er utan meining om ho ikkje blir kombinert med metodar som fremmar at arbeidarane gradvis erobrar styringa av samfunnet på alle nivå – bedrift, lokalt, nasjonalt. Eit slikt program utelukkar ikkje at individuelle personlege rettar blir anerkjent. Tvert om inneber det at dei blir formaliserte. Når dei blir formaliserte, vil det vere mauleg å finne nye måtar å velje leiarar på.

* Taipingopprøret: bondeopprør frå 1850 til 1864 mot Qing-dynastiet i Kina. Opprørarane fekk kontroll over større område, men blei til slutt slått ned etter at Qing fekk hjelp frå vestlege land. (Wikipedia.)

* Bandung-konferansen: Ein konferanse i provinshovudstaden Bandung i Indonesia i april 1955 blir rekna som starten på samarbeidet mellom dei alliansefrie statane. Tjuetri asiatiske og seks afrikanske land var med på konferansen. (Wikipedia, Store Norske Leksikon.

* Gini-koeffisienten: eit mål for statistisk spreiing, vanlegvis brukt på forskjellar i inntekt eller formue i eit land. Koeffisienten har tallverdi frå 0 til 1, ved null har alle lik inntekt eller formue, på 1 eig ein person all inntekt eller formue. (Wikipedia.)

* Komprador: eit opprinneleg portugisisk omgrep, ein som knytte saman koloniale handelshus med import- og eksportmarknader i koloniane. Særleg viktig frå slutten av 1700-tallet i Kina. (Danske Wikipedia.)

Referansar:

Den kinesiske vegen og bondespørsmålet

Karl Kautsky:»On the Agrarian Question», 2 band (1899 ; repr., Winchester, MA: Zwan Publications, 1988).

Samir Amin: «À l’origine du monde contemporain: la Commune de Paris (1871), la révolution des Taipings (1851–1864)» (Opphavet til verda i dag: Pariskommunen (1871), Taiping-opprøret, 1851–1864), finst på http://www.samir-amin.com/rub3fr/communedeparisettaipings.pdf

Samir Amin: «The 1911 Revolution in a World Historical Perspective: A Comparison with the Meiji Restoration and the Revolutions in Mexico, Turkey and Egypt» (utgitt på kinesisk i 1990).

Samir Amin: «Ending the Crisis of Capitalism or Ending Capitalism?» (Oxford: Pambazuka Press, 2011), kap. 5, «The Agrarian Question. »

Globaliseringa og den imperialistiske utfordringa

Samir Amin: «A Life Looking Forward: Memoirs of An Independent Marxist» (London and New York: Zed Books, 2006), kap. 7, «Deployment and Erosion of the Bandung Project.»

Samir Amin: «The Law of Worldwide Value» (New York: Monthly Review Press, 2010), «Initiatives from the South,» seksjon 4, 121ff. Samir Amin, L’implosion du capitalisme contemporain: automne du capitalisme, printemps des peuples? (Samanbrotet i vår tids kapitalisme: Haust for kapitalismen, vår for folka?) (Paris: Éditions Delga, 2012), chap. 2, « Le Sud: émergence et lumpendéveloppement » (Sør: Oppstiging og filleproletarisering).

Samir Amin: «Beyond U.S. Hegemony» (London and New York: Zed Books, 2006), særleg «The Project of the American Ruling Class»; «China, Market Socialism?»; «Russia, Out of the Tunnel?»; «India, A Great Power?»; «Multipolarity in the 20th Century.»

Samir Amin: «Obsolescent Capitalism» (London and New York: Zed Books, 2003), kap. 5, «The Militarization of the New Collective Imperialism.»

André Gunder Frank: «ReOrient: Global Economy in the Asian Age» (Berkeley: University of California Press, 1998).

Yash Tandon: «Ending Aid Dependence», (Oxford: Fahamu, 2008).

Den demokratiske utfordringa

Samir Amin: «The Democratic Fraud and the Universalist Alternative,» Monthly Review 62/5 (Oktober 2011): 29–45.

Lin Chun: «The Transformation of Chinese Socialism» (Durham, NC: Duke University Press, 1996).

Sjansen for at utenlandske fagbøker oversettes til norsk er ikke stor, med mindre de handler om den andre verdenskrigen, fotballstjerner eller mental «selvhjelp». Særlig små er mulighetene dersom forfatteren skulle finne på å komme fra andre deler av verden enn USA/Europa.

Her er i all korthet et knippe nyere titler som – i en bedre verden – burde ha funnet sin norske forlegger. De av oss som leser engelsk, kan heldigvis bestille progressiv litteratur raskt og rimelig på nett. Kjøpes det fra utlandet, er det viktig å unngå Amazon, som behandler tilsatte elendig, trikser med skatt og bekjemper fagorganiserte. Med fare for å drive reklame, slår jeg isteden et slag for bookdepository.com, som har lave priser og sender helt portofritt til Norge.

Få marxistiske tenkere og aktivister har så stor betydning i verden i dag som Samir Amin, en framstående egyptisk økonom og anti-imperialist. For lesere av Rødt! er han kjent gjennom flere tungtveiende artikler i de siste åra om politisk islam og om det europeiske sammenbruddet. Den siste av dem er med som et kapittel i hans nyeste (av mer enn 30!) bøker, som også mer generelt analyserer den globale kapitalismen. Mest nyskapende er hans analyser av de «framvoksende økonomier» – inkludert Kina – som det er så mye lovprisning av, mens som i Amins perspektiv både er vaklende og har innebygde motsetninger. Dessuten er det en stor del av den tredje verden som mest fortjener betegnelsen «lumpen»-utvikling. For Amin er det ingen vei utenom klassekamp og sosialisme, men det krever en strategi og en styrke som det ifølge sluttkapitlet ikke er noen lyse utsikter til. Det er mer enn tjue år sida forlaget Oktober sist ga ut ei bok av Amin, nå burde de ta sjansen på nytt.

Vandana Shiva er en ledende økofeminist, forsker og aktivist fra India (samt æresdoktor ved Universitetet i Oslo). Her i tidsskriftet bidro hun sist i nr.1/2013 med en artikkel om voldelige økonomiske «reformer» og økt vold mot kvinner i India. I den nye boka sammenfatter hun sine synspunkter på en lang rekke viktige temaer, slik som «øko-apartheid», det globale landranet, klimakrise og vannkriger. Søkelyset rettes også mot storselskapenes makt innenfor jordbruk og handel, som hun ser som en oppskrift for sult og utbytting av småbønder. Dette er en drepende kritikk av en kapitalistisk vekst-økonomi.

Sammen med sin belgisk-indiske medarbeider har Amartya Sen levert en skarp kritikk av det indiske samfunnet. Sen er nobelprisvinner i økonomi og en filosofisk orientert tenker med vekt på menneskerettigheter og utvikling. Forfatterne står ikke i en tradisjon som legger vekt på klasseforhold og Indias plass i global kapitalisme, men det er likevel en dyptgripende og fakta spekket analyse av hvordan ulikhetene i India stadig øker, og hvor lite av «vekstmirakelet» som kommer vanlige folk til gode. De viser også begrensningene ved et demokrati når mediemakt og politisk makt er konsentrert om et lite mindre-tall, og understreker hvor mye dårligere India skårer på alle utviklingsmål enn det Kina gjør. Boka er en motvekt til dem som tror at alle problemer i India er løst med økt middelklasse og tilgang på Telenors mobilnett.

Prashad har indisk bakgrunn, og er nå professor i USA og forfatter av en rekke bøker fra et radikalt Sør-perspektiv. Et av hovedtemaene denne gangen er hvordan mulighetene for en selvstendig utvikling blei ødelagt gjennom 1980-tallet nyliberalistiske offensiv og påfølgende militære angrep. Men det legges også stor vekt på å diskutere alternativer gjennom endring i det globale styrkeforholdet gjennom veksten i land som Kina, Brasil – og ikke minst – gjennom sosiale bevegelser, kamp nedenfra og Verdens Sosiale Forum. Som alltid forener Prashad en vel-dokumentert analyse med et språk som ikke er altfor akademisk eller kronglet.

 Tore Linné Eriksen

Norge feirer i år 200-årsjubileum for frigjøringen fra Danmark i 1814, og for den norske Grunnloven. Men hva betød det for samene at Norge i 1814 gikk fra å være underlagt Danmark til å få en friere og mer selvstendig stilling i unionen med Sverige?

Og hva betød Grunnloven for samene?

Bård A. Berg tok doktorgrad i historie på utviklingen av den samiske reindriften i Norge i det 20. århundre (1999). Han er ansatt ved Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø. Berg har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk historie. Siste publikasjon: «Sametinget og reindriften», i jubileumsboka Sametinget 25 år (2014).

I første omgang betød Grunnloven svært lite. Det eneste vi kan peke på, er at Stortinget i 1821 laget et tillegg til grunnlovsparagraf 50 om stemmerettsreglene, som gjaldt befolkningen i Finnmark. Tillegget innebar at menn over 25 år som tilfredsstilte visse kriterier, skulle ha stemmerett på linje med de som eide eller leide matrikulert jord i amtene lenger sør. Tillegget innebar at også reindriftssamene (og andre samer) i Finnmark fikk stemmerett.

Den norske grunnloven ble i sin tid ansett som radikal og moderne, og var preget av datidens idealer om individets friheter og rettigheter. Men Grunnloven av 1814 hadde likevel flere bestemmelser som med dagens øyne var i strid med prinsippet om like rettigheter og likeverd for alle, for eksempel bestemmelsen om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter Opplysningstiden og Den franske revolusjon var begrepet menneskerettigheter godt kjent, men det ble ikke innarbeidet i den norske Grunnloven.

I Grunnloven sto det heller ikke ett ord om samene, som allerede på 1700-tallet ble omtalt som «landets urinnvånere» i store deler av landet. Det skulle gå hele 174 år før Stortinget tok inn en bestemmelse om den samiske folkegruppen. Først i 1988 vedtok Stortinget Grunnlovens såkalte «sameparagraf» (§110 a):

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

I NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern» omtales sameparagrafen slik:¹

Først og fremst er bestemmelsen en politisk programerklæring. Bestemmelsen må leses på bakgrunn av den urett samene har vært utsatt for, blant annet gjennom en hardhendt fornorskingspolitikk. Bestemmelsen skal blant annet gi beskyttelse mot at det øvrige norske samfunn søker å presse gjennom en tvungen assimilasjonspolitikk overfor det samiske mindretall.

Den hardhendte fornorskingspolitikken ovenfor samene gjorde seg særlig gjeldende i tidsrommet 1850–1950, og ble altså på-begynt lenge etter 1814. I denne artikkelen skal jeg gi en framstilling av samenes stilling i Norge fra midten av 1700-tallet til fornorskingspolitikken ble iverksatt hundre år seinere.

De reindriftssamiske områdene strakte seg den gang som nå fra Røros/Femunden-traktene helt opp til det som i dag er grensen mot Russland i Varanger. Den sjøsamiske befolkningen, som alltid har vært mye mer tallrik enn den reindriftssamiske, finnes det spor av så langt sør som Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

I en kort framstilling som dette er det umulig å ta for seg alle sidene ved det samiske samfunnet i perioden vi snakker om. Med fare for å bidra til misforståelsen om at «samer» er ensbetydende med reindriftssamer, skal jeg likevel konsentrere meg om den gruppen samer som ble sterkest berørt av de storpolitiske endringene i de hundre årene før fornorskingspolitikken ble iverksatt: reindriftssamene som flyttet med sine flokker på tvers av de nasjonale grensene.

Disse samene ble etter grensetrekningen mot Sverige i 1751 tvunget til å velge dansk-norsk eller svensk statsborgerskap. De nye, nasjonale grensene i nord var for dem en potensiell ulykke, som burde kompenseres av statsmaktene på en eller annen måte. Som vi skal få høre ble dette også gjort.

Når det gjelder den grenseoverskridende reindriften, vil jeg særlig fokusere på forholdene i Midt- og Sør-Troms. I takt med nyrydningen av gårder i indre Troms (1790-1840) økte konfliktnivået mellom reineierne og jordbrukerne, og konfliktene i Troms var foranledningen til at det noe seinere (1883) ble innført en reindriftlovgivning for hele Norge sør for Finnmark som var helt på jordbrukets premisser.

Til slutt i artikkelen vil jeg på et generelt grunnlag drøfte først de dansk-norske, og deretter de norske, myndighetenes holdninger til samer generelt i perioden 1750-1850.

Norges grenser i nord

Etter den såkalte Kalmarkrigen (1611–13) fikk Danmark enejurisdiksjon over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Kystområdene i Troms og Finnmark ble etter dette anerkjent som den dansk-norske kongens arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av både Sverige og Russland. Russland befandt seg i et politisk kaos, og var ute av stand til å legge makt bak sine gamle krav om disse områdene. Suvereniteten over kystområdene var dermed avklart, men det gjensto flere andre områder der samene fortsatt var gjenstand for «fellesbeskatning» av to riker, fordi det ikke var fastsatt klare statsgrenser.

For Sveriges og Danmark-Norges del, gjaldt dette i prinsippet hele innlandsområdet fra Røros/Femunden-traktene til Tana/Varanger. Særlig innfløkt var forholdene fra Helgeland og sørover, samt i indre Finnmark. Indre Finnmark var fortsatt norsk-svensk fellesområde, men den svenske forvaltningen sto sterkt etter oppføring av kirker i Kautokeino og Utsjok i 1701. Når det gjaldt forholdet til Russland, var Sør-Varanger fortsatt felles beskatningsområde, selv om området fullt og helt lå under russisk jurisdiksjon.

I kjølvannet av Den store nordiske krig (1709–1720), der Sverige led nederlag, ble grensespørsmålene fra Trøndelag/Jämtland og nordover tatt opp til drøfting.Det ble utført et omfattende arbeid både fra svensk og dansk-norsk side av særskilte kommissærer og «grenseingeniører», som målte opp de omstridte fjellkjedene og landarealene, og kartfestet landenes pretensjoner og krav. I tillegg ble det innhentet bekreftede vitneutsagn fra bønder og reindriftssamer om hvor grensen etter deres mening gikk, og hvor deres respektive bruksområder strakte seg. Alt dette materialet dannet grunnlaget for de egentlige grenseforhandlingene, hvor forhandlerne på flere møter arbeidet seg gjennom en rekke omtvistede områder.

På svensk side ble undersøkelsene gjennomført ved vitneavhør på de ordinære häradstingene fra 1739. På norsk side ble arbeidet ledet av jurist og major Peter Schnitler, som ble utnevnt til grensekommissær. Han gjennomførte en lang rekke særskilte vitneavhør i tidsrommet 1742–45. Dette arbeidet nedfelte seg i de såkalte grenseeksaminasjons-protokollene, som gir en omfattende og verdifull belysning av bosetning, bruk og topografiske forhold i grenseområdene.

I den grad grensen ikke kunne fastlegges ved gamle fredstraktater og grensebrev, var det primære standpunktet fra Danmark-Norges side at man skulle legge «Kjølen» eller «fjellryggen» til grunn – dvs. at rekken av høyest oppmålte fjelltopper og vann-skillet utgjorde grensa mellom rikene. Men i en viss grad kunne man også argumentere ut fra faktisk besittelse, eller «possesjon». Det vil si at man viste til at områdene fra gammel tid faktisk hadde ligget under den ene statens myndighetsutøvelse. Når det kom til stykket, var det bare de to statenes undersåtter som i praksis kunne utøve en slik besittelse gjennom sin faktiske bruk av arealene. Derfor ble det særdeles viktig å kartlegge hvor langt bøndenes og samenes bruksområder strakte seg. Fra Namdalen og nordover holdt det ikke lenger for Peter Schnitler å ta opp vitneutsagn bare fra bøndene: han måtte også stille sine spørsmål til reindriftssamene som drev sine flytninger i innlandet (Hansen 2001).

Men i flere områder var man egentlig like langt, selv om man fulgte disse prinsippene, fordi det ikke var avklart hva slags statstilhørighet de aktuelle samegruppene hadde. En ting var de såkalte fellesdistriktene i indre Finnmark, som nettopp bar sitt navn ut fra den dobbelte beskatningen, men også lenger sør betalte reindriftssamene i stor utstrekning skatt til begge riker, fordi bruksområdene deres krysset fjellpartiene eller omfattet omtvistede områder.

Mange samer var stadig på flyttefot i grense-traktene, og i enkelte områder var det fra gammelt av sterkt omdiskutert hvor grensen mellom rikene gikk i de samiske bruksområdene gikk.

Undersøkelsene ga grensekommissærene innsikt i reindriftssamenes levemåte, og forståelse for nødvendigheten av å flytte med reinflokkene mellom vinterbeitene i innlandet og sommerbeitene i høyfjells- og kyststrøkene i vest. Ved den norsk-svenske grensekonferansen i Nordland i 1747–48 kom det fram ulike oppfatninger om hvor grensen mellom Torne lappmark og området fra Tysfjorden (Nordland) til Malangen (Troms) skulle gå. De svenske forhandlerne mente primært at fastlandet på vestsiden av fjellryggen burde deles likt mellom statene. Men under forhandlingene gikk de med på at Kjølen skulle danne riksgrense, på betingelse av at de svenske innlandssamene etter gammel skikk og bruk mot en liten godtgjørelse («ringa doceur») skulle få flytte med sine reinflokker ut til kysten om sommeren (Berg 2008).

Dette er bakgrunnen for at store områder der det ikke fantes verken norsk bosetning eller dokumentert bruk fra norske bønders side havnet på den norske siden av grensen. Det gjelder blant annet hele nåværende Bardu kommune i Troms, og størstedelen av nabokommunen Målselv.

Norges grenser mot Sverige/Finland ble endelig fastlagt i 1751. 1808 ble Finland erobret av Russland, og ble deretter et storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet frem til revolusjonen i 1917. Grensa mellom Norge og Russland ble ikke fastlagt før i 1826.

Lappekodisillen

På grunnlag av grensekommissærenes undersøkelser ble det utarbeidet et tillegg til grensetraktaten av 1751, den såkalte «Lappekodisillen» (kodisill = tillegg). Bakgrunnen for Lappekodisillen var et ønske fra så vel svenske som dansk-norske myndigheter om å få klargjort hvilke rettig-heter og plikter de respektive lands samer hadde i nabolandet, først og fremst med hensyn til reindrift. Lappekodisillen slo fast de norske reindriftssamenes rettigheter i Sverige og omvendt – ikke bare til reindrift, men også til jakt, fiske og nødvendig skogavvirkning i forbindelse med reindriften.

Men Lappekodisillen hadde også et bredere siktemål, som blant annet det norske Samerettsutvalget har framhevet: «den Lappiske Nations Conservation», altså det samiske folkets fortsatte eksistens (NOU 1984:18, s. 187). Uttrykket ble brukt i et dansk-norsk innspill til et foreløpig utkast til Lappekodisillen (1750).

Jusprofessor Øyvind Ravna har fastslått at traktatlandene gjennom Lappekodisillen erkjenner at samene har rettigheter basert på gammel sedvane, og forplikter seg til å sikre samenes adgang til fortsatt å kunne utøve disse. Ravna konkluderer slik (2010. s. 393):

Lappekodisillen ble dermed den første bilaterale reguleringen av samiske rettigheter i Skandinavia, og den har gjennom snart 260 år vært en fellesnevner når nordisk samepolitikk og samerettslige spørsmål er satt på dagsorden. Ved å anerkjenne samiske sedvaner og næringer, herunder tradisjonell bruk av land og vann, har Lappekodisillen stått i en særstilling som folkerettslig traktat i samisk sammen-heng helt fram til vår tid. Den har da også blitt omtalt som samenes «Magna Carta», og som et vitnemål om høy rettskultur hos traktatlandene.

Den grenseoverskridende reindriften 1750–1850

De eneste klagene fra norsk side etter at Lappekodisillens bestemmelser ble innført, kom fra Senjen og Tromsø fogderi, dagens Troms fylke, som den gang var en del av Nordlandenes Amt.Den første klagen ble registrert av fogden i 1754, som i brev til amtmannen i Nordlandene hevder at det er et

latterlig Misforhold mellem den Skat, de erlægger, og de Fordele de nyder. Men især blir Misforholdet skrigende, naar man betenker den Skade, de gjør paa Ager og Eng, Skov og Mark, Dyr og Fugle. Og Indvaanerne tør ikke antaste dem af Frygt for deres Troldomskunster.

Amtmannen var enig med fogden, og skrev i en kommentar til hans rapport at det var å ønske at

at alle paa Grændserne omstreifende Finlapper, som ikke havde nogen viss Tilholdssted saavel om Sommeren som om Vinteren paa norsk Grund, bleve under Straf reent forbudne at opholde sig med sine Reensdyr paa de norske Fjelde og Græsgange.

Fogdens klage ble oversendt til myndighetene i København, og svaret derfra er datert 1. november 1754. Det konstateres innledningsvis at den skatt svenske samer betaler i Norge er på samme nivå som norske samer betaler i Sverige. Det slås videre fast at eventuelle skader som den svenske reindriften påfører norske bønder selvsagt skal erstattes i henhold til Lappekodisillens bestemmelser. Når det gjelder amtmannens ønske om å forby svenske samer adgang til Norge, fastslår sentralmyndighetene at dette

aldrigt kand ske, saa lenge Grænsetractaten staar ved Magt og en reciproque Menneskelighed paa begge Sider til denne fattige Nations Conservation observeres.

Like etter dette skjedde det dramatiske endringer i reindriften på svensk side av grensen. En alvorlig reinsykdom i Jukkasjärvi (området nærmest grensen mot Troms i nåværende Kiruna kommune) gjorde at samene mistet størstedelen av sin rein, og mange av dem ble nødt til å flytte. Noen flyttet til den norske kysten, andre til den svenske landsbygda. Folketallet sank fra 1790 innbyggere i 1754 til 749 i 1767. I 1788 var folketallet 888, derav 677 reindriftssamer, og i 1803 var folketallet 890, derav 566 reindriftssamer.

De første rydningsmennene fra Østerdalen og Gudbrandsdalen kom til indre Troms (Målselv og Bardu) omkring 1790, midt i kriseperioden for reindriftssamene i Jukkasjärvi, da reintallet som ble ført over grensen var på et historisk lavmål. På begge sider av grensa ble reindriftssamene likevel presset av en økende jordbruksbefolkning, først i Sverige, senere også på norsk side. De fattige samene uten rein som tidligere hadde fulgt med på overflyttingene var allerede omkring 1770, etter forhandlinger mellom Danmark-Norge og Sverige, blitt nektet å flytte over grensa. Det var ofte disse samene bøndene klaget over, fordi de ikke hadde noen reinflokk å ta vare på, og streifet rundt fra bygd til bygd. At de ikke lenger fikk komme til Norge bidro til å redusere konfliktnivået i Sør-Troms i ti-årene som fulgte.

Utover 1800-tallet ble det en sterk økning i omfanget av sommerbeiting av rein fra Sverige i Sør-Troms, i første rekke fordi reindriften i Jukkasjärvi etter hvert tok seg opp igjen, men også fordi Lappekodisillens bestemmelser var fordel-aktige for den nomadiske reindriften. Lappekodisillen åpnet for en sterk utvidelse av reindriften med lange sesongflytninger. Mot en liten avgift fikk reineierne rett til nesten ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeitene i Norge. Antallet reineiere i Jukkasjärvi gikk som nevnt kraftig ned etter 1750, men flokkstørrelsen til de gjenværende reineierne var på 1830-tallet kommet opp på et normalt nivå sammenliknet med andre steder. Det samlede reintallet som kom fra Jukkasjärvi til Sør-Troms på 1830-tallet var omlag 20 000, betydelig høyere enn under kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet.

Folketallet i Troms økte kraftig fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, noe som i seg selv bidro til økte konflikter med reindriften. I 1769 var det offisielle folketallet 12615, i 1801 var det økt til 19288, og i 1855 til 38266.

De svenske samene begynte å flytte lenger mot vest, i mange tilfeller helt ned til fjordbunnene og ut på øyene. Tilstedeværelsen av to ulike etniske grupper, der de norske bøndene utnyttet avgrensede områder intensivt, mens reindriftssamene utnyttet arealene ekstensivt deler av året, førte etter hvert til konflikter. Bøndene hadde generelt liten forståelse for tradisjonelle samiske rettigheter, og årssyklusen i samenes reinnomadisme – samt språkvanskene – gjorde ikke saken lettere. På grunn av den spredte bosettingen ble voldelige konflikter stort sett unngått i indre Troms fram mot 1830-tallet, men det økende reintallet og den stadig mer omfattende nyrydningen førte etter hvert til et økende konfliktnivå.

I 1843 ble det nedsatt en norsk-svensk «lappekommisjon», med mandat «å ta under overveielse og avgi forslag om eventuelle forandringer og tillegg til grensetraktaten av oktober 1751 for så vidt angår forholdene med hensyn til lappene i de forente riker» (altså Norge og Sverige). Bakgrunnen for at kommisjonen ble nedsatt, var vedvarende krav om et mer detaljert og restriktivt regelverk til fordel for jordbruksbefolkningen. Særlig i Midt-Troms var reindriftssamene og jordbrukerne kommet i konflikt med hverandre. Kommisjonen gjorde sine undersøkelser (og innhentet uttalelser fra myndighetspersoner) for «den del av fogderiet som ligger mellom og omkring Lyngenfjorden og Balsfjorden», der konfliktene var mest tilspisset.

Fra andre kilder vet vi at det også i Bardu og Målselv etter hvert ble strid og sammenstøt mellom bønder og reineiere. Historikeren Gunnar Thorvaldsen forteller at

det ble vanlig å skyte rein når de trengte seg inn på land som de bofaste oppfattet som sine enemerker, og samene svarte med å skyte en og annen buhund»(2004, s. 59).

I Målselv toppet konfliktene seg da reineiere brant husene på gården Elvevold i 1837. Etter en langvarig rettssak ble en av samene i 1841 dømt til tre års straffearbeid på Vardøhus festning, og utvisning fra landet.   

Enda verre gikk det den 22. juli 1838 på gården Bones i Salangsdalen, der samen Ole Andersen ble drept under en konfrontasjon med rydningsmannen Jon Bonåsen fra Tynset og hans dreng.

Vi kan gå ut fra at mange episoder med mindre dramatisk utfall enn denne aldri er kommet fram i lyset og blitt kjent. Omkring 1840 var nyetableringen av gårdsbruk i Bardu og Målselv nesten fullført, og de to tiårene før dette hadde folketallet økt kraftig. Reintallet var som nevnt kommet opp på gammelt nivå etter kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet. Alle utmarks-

områdene i Bardu og Målselv ble brukt til sommerbeite for samene fra det som i dag er Talma og Sarivuoma samebyer. I den grad de tradisjonelle beiteområdene ble tatt i bruk av bøndene til seterdrift, havneganger eller annet, måtte det nødvendigvis oppstå konflikter.

Gunnar Thorvaldsen oppsummerer situasjonen omkring 1840 slik (2004, s. 59):

Samene klaget – dels med rette – over at de ble straffet strengere enn nordmenn for til dels alvorligere forbrytelser. Embetsmenn hadde lenge prioritert jordbruk framfor landsdelens tradisjonsrike fiskerier, at de satte bønders næring framfor urbefolkningens reindrift bør knapt overraske noen. (…) Vi kan trygt regne med at deres problemer og synspunkter ikke ble tilbørlig representert verken i retts-apparatet eller i det rike kildematerialet vi har fra de ulike kommisjonene.

Myndighetenes holdning til samer og reindrift 1750–1850

Midt på 1700-tallet besto den danske staten av en rekke nasjonaliteter og territorier. I 1769 dreide det seg om rundt to millioner mennesker. Foruten kongerikene Danmark og Norge omfattet det danske riket hertugdømmene Slesvig og Holsten, samt grevskapene Oldenborg og Delmenhorst. Dessuten hadde man de nordatlantiske statsdelene Island, Færøyene og Grønland, og i tillegg små oversjøiske besittelser i Vest-India, på Gullkysten og i India. Historikeren Steinar Pedersen skriver i sin doktoravhandling (2008, s. 492), at det

i denne flerkulturelle staten ikke var den over- eller underordning av folkegruppene man skulle oppleve i mange land utover på 1800-tallet, når de dominerende befolkningsgruppene begynte å forme staten i sitt eget nasjonalistiske bilde. 

Sett fra København var det ingen kvalitativ forskjell mellom nordmenn og samer. De var to av mange folkegrupper i det danske veldet, og begge hadde samme krav på en rettferdig behandling.

I forvaltningsmessig sammenheng var samene både i prinsippet og i praksis likestilte med andre folkegrupper. Blant annet hadde de i henhold til Lappekodisillen sine egne lensmenn, og betalte sin sameskatt på etnisk grunnlag. Av grunnleggende betydning var det også at kongen, som hersker over en sammensatt stat, både for den enkelte undersått og de enkelte statsdelene fremsto som en garantist for rett og rettferdighet. Denne ideologien var på mange måter et vilkår for å styre et multikulturelt rike med minst mulig friksjoner.

Ønsket om å unngå friksjoner innenfor statens rammer kom også til uttrykk i praksis når balansen mellom samer og nordmenn var i ferd med å bli forrykket. Steinar Pedersen gjengir misjonæren Thomas von Westens beskrivelse av norsk trakassering av samer i første halvdel av 1700-tallet, da kongen grep inn til fordel for samene, som en god illustrasjon både av de interetniske forholdene i Nord-Norge og av kongens utjevnende rolle i en slik sammenheng.

Et annet eksempel på at danske sentral-myndigheter forsvarte Lappekodisillen og samiske rettigheter nevnte jeg tidligere i artikkelen. Da lokale og regionale myndig-heter i Troms (fogden og amtmannen) i 1754 ville stenge grensa for grenseover-skridende reindrift ble de kontant satt på plass av sentralmyndighetene i København.

At samene kunne ha behov for beskyttelse mot sine nordiske naboer kom klart til uttrykk i flere av Peter Schnitlers skriv på 1740-tallet. Schnitler skrev blant annet følgende:

Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et frit folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novgorodske russer have tvunget dem til at være sig Skatt-skyldige» (sitert etter Pedersen 2008, s. 493).

I forbindelse med de motsetningene han registrerte mellom de etniske gruppene i Finnmark, anførte han som helt uproblematisk at samene var «de rette og ældste Indvaanere af Finmarken (s.s.).

Steinar Pedersen konkluderer med at Schnitlers grenseundersøkelser var et sentralt kunnskapsmessig grunnlag for de danske forhandlernes innsikt i samiske forhold, forut for grensetraktaten av 1751:

Blant annet kunnskapen om at samer og nordmenn i prinsippet var atskilte og likeverdige nasjonaliteter, erfart av en som hadde studert spørsmålet direkte, var simpelthen en av forutsetningene for at det i forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge og Sverige ble understreka at man måtte komme frem til ordninger som skulle bevare den «Lappiske Nation».

De første 15–20 årene etter at Norge fikk sin indre selvstendighet i 1814, ble den kulturpluralistiske linja fra det dansk-norske styret – å betrakte og behandle samene som en likeverdig folkegruppe – videreført. Den offisielle norske holdningen omkring 1820 var at samene måtte få opplæring i og på samisk, og denne hovedlinja i språkpolitikken sto fast helt til slutten av 1840-tallet. Vi har hørt at reindriftssamene i Finnmark fikk stemmerett i 1821. I 1826 ble det opprettet et lærerseminar på Trondenes ved Harstad. Lærerseminaret skulle ta opp samer, men også gi nordmenn opplæring i samisk, med sikte på lærergjerning i samiske områder.

Hva var grunnen til at bildet endret seg så radikalt fram mot midten av århundret, med en rekke tiltak som gikk i stikk motsatt retning? Hvorfor begynte myndighetene gradvis å følge ei linje som ikke lenger anså samene som likeverdige med majoritets-befolkningen?

Mange har pekt på den norske nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet som avgjørende for det som skjedde – «at man fra norsk side for alvor begynte å bygge opp en nasjonal identitet og å plassere seg i verden i forhold til sine nabofolk, i første rekke dansker og svensker» (Pedersen 2008, s. 497). En norsk nasjonal tenkemåte begynte å gjøre seg gjeldende utover 1820-tallet, og vokste seg stadig sterkere. I løpet av et par tiår skulle norsk og samisk kultur bli definert som kvalitativt forskjellige.

Vi har hørt hvordan den samiske reindriften i samme periode møtte på stadig større problemer i takt med at koloniseringen av de indre strøkene av Nord-Norge skjøt fart. Konfliktnivået var høyt, og både lokale, regionale og sentrale myndigheter stilte seg på nybyggernes side. I takt med at bøndenes innflytelse og politiske makt økte i det norske samfunnet utover 1800-tallet, ble forholdene stadig verre for den samiske reindriften. Vi har også hørt at ulike «lappekommisjoner» la fram og fikk vedtatt reindriftslover helt på jordbrukets premisser. Hovedsaken var å gi gårdbrukerne økonomisk kompensasjon for «reinskader», ikke bare på innmark, men også på utmarks-slåtter.

Steinar Pedersen peker på de ledende norske historikerne i tiårene etter 1814, med Rudolf Keyser og P.A. Munch i spissen, var leverandører av den ideologi som kom til å prege behandlingen av samer og andre nasjonale minoriteter. Studentene som fulgte Rudolf Keysers forelesninger på universitetet i Christiania fra slutten av 1820-tallet satt igjen med følgende inntrykk av samenes rettslige status, forholdet mellom nordmenn og samer, og hvilken status norsk og samisk kultur hadde i forhold til hverandre:²

• Samene var ville nomader som enten ble utrydda eller fortrengt til de ytterste utkanter under den norrøne innvandringa.
• Samene var ikke en del av folket. De tilhørte ikke det rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.
• Folket var de frie norske bøndene.
• Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for nordmennene å trenge de samiske nomadene til side når de innvandra til Norge.
• De samiske nomadene eide ikke grunnen.
• Samene dreiv ikke åkerbruk. Nordmennene tok altså ubebygd land.
• Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

Denne ideologien passet som hånd i hanske når forholdene skulle legges til rette for en sterkt ekspanderende jordbruksbefolkning på 1800-tallet. Bondestanden ekspanderte både i antall og geografisk. Størstedelen av overskuddsbefolkningen i jordbruket emigrerte som kjent til Amerika, men mange flyttet også fra overbefolkede jordbruksbygder i Sør-Norge til områder lenger nord.

I utredningene fra de ulike lappekommisjonene i andre halvdel av 1800-tallet vises det til reindriften som en utdøende næring, som inntil videre kan tolereres, men aldri må komme i veien for jordbrukets ekspansjon.

I innstillingen fra lappekommisjonen av 1897 presiserer kommisjonens formann Peder Kjerschow, som senere ble riksadvokat, kommisjonens «grundanskuelse» slik:

Under afgjørende Hensyntagen til Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og idetheletaget til de paagjeldende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Opdyrkning at søge Grændserne for Lappernes Rendrift i vor land optrukne saaledes, at denne kan indtil videre bestaa som Næringsvei, men med minst mulig Adgang til at virke som Hemsko på Jordbruget.

For å underbygge sitt syn siterer Peder Kjerschow følgende fra Odelstings-proposisjon nr 2/1871:

Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk berettigelse.

Avslutning

De store begivenhetene i 1814 – Norges frigjøring fra Danmark, den norske Grunnloven og den nye unionen med Sverige – fikk ingen umiddelbar betydning for samene i Norge. De ledende norske politikerne og embedsmennene i 1814 hadde sin administrative praksis fra den dansk-norske staten, der man respekterte ulikhetene mellom de enkelte statsdelene og folkegruppene (Pedersen 2008, s. 507).

Mot slutten av 1840-tallet hadde generasjonen fra 1814 utspilt sin rolle i norsk politikk. En ny generasjon politikere, som var preget av det ekskluderende synet på samene hos tidens ledende norske historikere, hadde overtatt. Sommeren 1848 ble det både på det kulturelle og det materielle området fattet vedtak i Stortinget som viser at et negativt syn på samene hadde fått fotfeste blant de folkevalgte (Pedersen 2008, s. 488):

Blant annet ble det vedtatt at Regjeringa burde undersøke hvorvidt det var mulig å bidra til samenes opplysning «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Undervisning i det norske Sprog».

Resultatet av disse undersøkelsene skulle legges fram for det neste Stortinget. Dette skjedde i 1851, da det for årene 1851–1854 ble bevilget 1000 spesiedaler for å «bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog». Denne budsjettposten ble kalt «Finnefondet», og ble videreført til langt inn på 1900-tallet. Finnefondet ble brukt til å finansiere en rekke ulike fornorskningstiltak i tiårene som fulgte. Enkelte år overførte Stortinget en prosentvis like stor del av statsbudsjettet til Finnefondet som Stortinget samlede bevilgninger til samiske formål i dag, gjennom departementene og gjennom Sametinget (Minde 2005). Den samiske språkpolitikken som norske myndigheter hadde stått for i en mannsalder sto for fall, og grunnlaget for de neste hundre årenes fornorskningspolitikk ble lagt.

Omtrent samtidig behandlet Stortinget en proposisjon om eiendomsretten til grunnen i Finnmark. Uten å ha foretatt reelle undersøkelser hevdet man i proposisjonen at Kongen/staten hadde eid grunnen i Finnmark fra gammelt av. Den eksplisitte begrunnelsen for statens eiendomsrett var at distriktet kun hadde vært bebodd av et nomadefolk – «Lapperne» – uten faste boliger. Dessuten hadde Finnmark vært en koloni.

Samene i Norge var på vei inn i en kulturell og rettslig istid, som skulle vare i over hundre år. Men det er en annen historie.

Litteratur

Berg, Bård A. (2008): Utviklingen av reindriften i nordre Nordland 1750-2000. I: Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv (s. 151-194). Pax Forlag. Oslo.
Hansen, Lars Ivar (2001): Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751: Folkeslag – strategier – prinsipper». I: Fagertun, Myhre og Ryymin (eds.): Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år (s. 11–51). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Minde, Henry (2005): Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gálducála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 3/2005. Kautokeino.
Pedersen, Steinar (2008): Lappekodisillen i nord 1751-1859. Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling til dr.philos-graden ved Universitetet i Tromsø. Diedut 3/2008. Kautokeino.
Ravna, Øyvind (2010): Lappekodisillen av 1751 og dens rettslige betydning i dag (s. 392-406). I: Lov og Rett 07/2010 (s. 392-406). Oslo.
Thorvaldsen, Gunnar (2004): Koloniseringen av Bardu og Målselv. I: Kjartan Soltvedt (red.): Folketellinger gjennom 200 år. Sosiale og økonomiske studier 109. Statistisk sentralbyrå. Oslo.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-14/26/4.html?id=569064
2. Oversikten er i sin helhet hentet fra Pedersen 2008, s. 499.