The Leader
Dongmantang Wawayu, 2019
(produksjonsselskap)

Foto:Skjermbilde fra The Leader
Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
og
Fredrik Vaaheim,
tidligere leder i Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser og medlem av Rødt Gamle Oslo.

Historien om historiene blir ofte fortalt gjennom fortellinger om Store Fremragende Menn. The Leader (2019), en kinesisk animasjonsserie om Karl Marx, er intet unntak. Serien ble bestilt av det kinesiske kommunistpartiet. Kinesiske myndigheter, marxistiske akademikere og samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner har vært involvert i produksjonen. Resultatet er en serie som fremstår som grundig forarbeidet, samtidig som det er veldig tydelig at historien fortelles på en måte hvor Karl Marx fremstilles overdrevent sympatisk. Resultatet er rett og slett en slags Jesus-fortelling hvor Marx blir et middel i myndighetenes propaganda. Men til propaganda å være, er den i det minste ganske underholdende!

Serien starter med at den unge Karl Marx taler for sine medelever ved en avslutningsseremoni i Trier, før han skal begynne på universitetet. Her etableres han allerede som et usedvanlig talent. Og ikke nok med det – i samme episode blir han også invitert på ball av Jenny von Westhalen, en jente som er «utenfor hans liga», men som likevel er forelsket i Karl Marx. Og hvem ville ikke vært det? Den unge Karl Marx fremstilles – nesten overdrevet – som smart, pen og modig. Også når han senere anlegger det karakteristiske skjegget, er det alltid velstelt – selv når familien ikke eier nålen i veggen.

Marx taler bestandig imot urett, selv når ingen andre tør. Som redaktør i avisen Rheinische Zeitung, er han en sterk pådriver for å avsløre urettferdighet og borgerskapets forbrytelser. Han publiserer flere kritiske artikler, også skrevet av andre journalister, og er villig til å ta støyten også for det andre har skrevet. Til en litt nervøs medjournalist forsikrer han: «Jeg er et halvt hode høyere enn deg, så selv hvis himmelen faller, skal jeg bære den på mine skuldre».

Kritikken faller ikke i god jord hos makthaverne, og avisredaksjonen blir oppsøkt av borgerskapets soldater. Karl Marx stiller seg da foran de andre journalistene og er villig til å ta en kule i det som fremstår som «det godes kamp mot det onde».

Det må påpekes at det oppleves litt paradoksalt når Karl Marx’ forsvar for demokratiske rettigheter og ytringsfrihet blir fremhevet som positivt i en animasjonsserie som er bestilt av kinesiske myndigheter med et åpenbart propagandaformål. Serien er tydelig rettet mot en ung målgruppe, og den avsluttes med at Karl Marx knyttes i relasjon til Mao og kinas nåværende statsleder, Xi Jinping – som har tatt over stafettpinnen som marxismens leader. Men kanskje kan denne serien om Marx også inspirere unge kinesere til å ta et oppgjør med kinesiske myndigheters sensur og manglende ytringsfrihet? Skal man ta Marx på alvor, vil den type elitistisk styresett som Kina i dag har, være i konflikt med visjonen om et reelt klasseløst samfunn.

I The Leader er det ikke interessemotsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet som er samfunnets hovedmotsetning, men snarer motsetningen mellom «De Gode» og «De Onde». Selvsagt er det en sammenheng – det er i all hovedsak kapitalistene som er de onde, og arbeiderklassen som er de gode. Men det er interessant at kapitalistene fremstilles som ensidig, overdrevet onde – på et tidspunkt blir de enkelt og greit illustrert som vampyrer. At Friedrich Engels også kommer fra en borgerlig familie, blir ikke problematisert – slik som det til en viss grad blir i Raol Pecks film Den unge Karl Marx (2017) – han er jo tross alt fullt og helt et godt menneske. Når klassekampen blir redusert til et spørsmål om moral, mister man samtidig en del av marxismens materialistiske fundament.

Kvaliteten på animasjonene er dessverre ikke så høy som man skulle ønsket, spesielt med tanke på at serien var i produksjon i tre år. Mange klipp går flere sekunder uten animasjon, og noen steder har animatørene latt vær å tegne ansiktene på bakgrunnskarakterer, som skaper en spøkelsesaktig fremtoning. Disse «bakgrunnsspøkelsene» gir noen ganger en styrke til scenen når det for eksempel er soldater som tegnes på denne måten. Men det fremhever også det faktum at The Leader først og fremst er en fortelling om det fremragende individet Karl Marx – som alltid er tegnet feilfri og flott.

Serien er smekkfull av lange dialogsekvenser hvor kompliserte marxistiske ideer blir forsøkt forklart i et rasende tempo. Disse sekvensene fungerer best når produksjonen iblant tar seg råd til en illustrerende animasjonssekvens, fremfor en lang scene hvor karakterene bare prater mens de spaserer.

Når Marx og Engels skriver Det kommunistiske manifest, får vi også en av disse godt illustrerte scenene: Utfra skriveboken til Marx kommer det en glitrende sommerfugl som skal illustrere kommunismens spøkelse, som flyr avsted og besøker arbeidere, mens en fyr i flosshatt ser skeptisk på. Den besøker kvinner som arbeider på fabrikken og på åkeren, og til slutt – ironisk nok – en intellektuell som er fengslet.

En annen skrivescene som illustreres med rik billedbruk, er når Marx jobber med Kapitalen. Sittende på lesesalen i The British Museum, blir han møtt av den lille gutten Tommy som gjør renhold på museet. Marx blir venn med Tommy, og forklarer kapitalen for han som et eventyr der antagonisten er en ond vampyrkonge som bor i en vampyrborg og nærmest suger livskraften ut av arbeiderne.  

Et av den kubanske revolusjonshelten Che Guevaras mest kjente sitater er: «En ekte revolusjonær er ledet av stor kjærlighet». I The Leader er kjærligheten essensiell for Karl Marx’ arbeid. Det legges stor vekt på kjærlighetsforholdet mellom Jenny og han, men den mer kameratslige kjærligheten mellom Marx og Engels fremheves som bortimot like viktig. De er helt i synk med hverandre, de leser hverandres tekster i kor, og animasjonen viser at de to nærmest blir til én – en klassisk bromance.

Et tema som er svært fremtredende i serien, er en sterk kollektivisme hvor individet alltid forventes å underkaste seg fellesskapet og bevegelsens beste. Det tydeligste punktet dette kommer til utrykk, er i episode fem hvor Karl og Jenny mister sin eneste sønn Henry, fordi de ikke har råd til å tilkalle en lege. Karl forbanner seg selv for å ikke ha penger nok til å en gang kjøpe en kiste til å begrave sin sønn.  Jenny svarer han ved å påpeke at de har mistet tre barn på fem år, og at hun deler hans hat mot dette samfunnet. Men hvis han står fast på sin sti og kjemper for kommunisme, kan de redde alle barnene – ikke bare sine egne. Så hvis han på dette punktet svikter sine prinsipper og svikter bevegelsen for å få en fast lønn, vil barna ha død for ingenting. Det er en fryktelig sterk scene, men som også føles som et av de øyeblikkene hvor det kineiske kommunistparitet har lånt stemmen til karakterene.

Alle episodene avsluttes med den samme avslutningslåten, som selvfølgelig er en poplåt med rap-innslag og allsangrefreng. Låten har et oppbyggelig budskap, knyttet til at vi alle kan bli bedre mennesker dersom vi blir litt mer som Karl Marx: «No one can quell the fire in my heart – this is very Marx». For de kinesiske myndighetene som har bestilt animasjonsserien, er nok sangtekstens budskap at man bør å være lojal mot regimet og Xi Jinping, nåtidens leader. Men kanskje kan det å være mer som Marx også bety å stå opp for ytringsfrihet og demokrati, og å innta en kritisk holdning mot samfunnet man lever i. Forhåpentligvis kan revitaliseringen av Marx i Kina komme til å få utilsiktede konsekvenser. Å innta en kritisk holdning til klassestrukturer i samfunnet er jo tross alt very Marx.

 

 

 

Palestinakomiteen

http://palestinakomiteen.no

Palestinakomiteen har i 45 år kjempet for det palestinske folkets rettigheter, og utfører et stort og viktig arbeid for å spre opplysning, knytte forbindelser til PLO og palestinsk fagbevegelse, arrangere studieturer og sende ut helseteam. Komiteen er også aktivt engasjert i kampen for politisk, økonomisk, kulturell og akademisk boikott av staten Israel. Ei rikholdig nettside informer om virksomheten, sprer informasjon, formidler blogger og har pekere videre til andre nettsteder med tilsvarende stoff.

The Electronic Intifada

http://electronicintifida.net

Det finnes ingen bedre nettressurs for dem som vil følge utviklinga i Palestina, samtidig som søkelyset også rettes mot Irak. En lang rekke korrespondenter, akademikere, aktivister og samarbeidspartnere – hvorav mange innenfra Palestina selv – bidrar med nyhetsstoff, reportasjer, blogger og lengre analyser. Nettstedet følger også nøye den internasjonale lobbyen gjennom Lobbywatch. Det er lett å finne fram i den store stoffmengden, og det er mulig å tegne gratisabonnement på etter eller flere nyhetsbulletiner.

Aljazeera

www.aljazeera.com

Ikke så få er faktisk så heldige at det har ei tv-pakke som inkluderer Aljazeera, som blant sine mange kanaler har hatt en engelskspråklig utgave i nærmere ti år. Her få seerne alternative nyhetsprogrammer som går mer i dybden og er uavhengig av de vestlige storkonsernene og NRK. Det merkes ikke minst i Midtøstendekninga og interessen for hvordan folk lever omkring i verden. Men fortvil ikke om denne adgangen mangler, ettersom Aljazeera også har et nettsted som stadig oppdaterer nyhetsbildet. Men det er også et rikholdig materiale med «levende bilder», dokumentarprogrammer på fjernsyn og interaktive oppslag omkring viktige temaer. Alt kommer med et utmerket søkeprogram for både tekst, bilder og videoer.

Middle East Research and Information Project

www.merip.org

MERIP har sitt hovedsete i Washington, og har sida tidlig på 1970-tallet vært et uavhengig informasjonsnettverk med tyngdepunkt blant progressive akademikere, solidaritetsaktivister og samarbeidspartnere i regionen selv. En god del ressurser, slik som nyhetsoppslag, blogger og kortere analyser, er gratis tilgjengelige. Men flaggskipet MERIP Report, som kommer med fire fyldige numre i året, krever at årsabonnement på rundt 40 USD. Dette gir nettadgang ikke bare til løpende numre, men til hele det rikholdige arkivet. Tidsskriftet har gjerne et hovedtema, slik som Jemen, vann og olje eller Kina i Midtøsten.

Tore Linné Eriksen

Vigdis Hjorth:
Et norsk hus, 2014
Leve Posthornet, 2012
Oslo: Cappelen Damm

Dei siste to åra har Vigdis Hjort kome med to romanar som handlar om dei store spørsmåla i Norge i dag: kampen om den norske velferdsstaten og forholdet vårt til «dei andre».

Den nyaste boka, Et norsk hus, handlar om tekstilkunstnaren Alma som kjem tett innpå polske arbeidsinnvandrarar. Alma blir framstilt som ganske kald, fordi forfattaren lar oss få innsyn i kva ho tenkjer om menneskeleg samhandling. Men det er nok ein ganske norsk måte å tenkja på. Alma må av økonomiske grunnar leiga ut ein del av huset sitt, og ho vil helst ha leigetakarar som såg på det som ein midlertidig bustad, sånn at ho slepp å bli kjent med dei. Ho vil ikkje ha nokon innpå seg over lang tid, og vil «ikke ha en hund eller små barn i nærheten som kanskje ville begynne å leke med henne, gå ut og inn av hennes hus og gjøre forholdet til leieboeren mer komplisert enn strengt forretningsmessig». Ein dag har ho dårlig råd og tid, og bryt sin eigen regel. Ho tar inn eit polsk ektepar, som snart blir ein liten familie. Den nyfødte dottera deira veks opp i den lille leilegheiten, mens forholdet mellom foreldra hennar og huseigaren går sin skeive gang. Alma er på venstresida, og ho likar å framstå som fordomsfri. Men i møtet med «de polske», som er måten ho omtalar dei i tankane sine, så blir ho irritert og småleg. Ho likar ikkje at dei brukar for mykje strøm og varmtvatn, dei tar seg til rette med å måka oppgangen sin, og dei kan sjå at ho drikk seg full og ikkje klarer å låsa seg inn si eiga dør. Samtidig sliter ho også med å levera oppdragsverket ho har tatt på seg i samband med stemmerettsjubileet for kvinner og grunnlovsjubileet.

Romanen har ei gjennomgåande ubehagelig stemning fordi Alma ikkje kjenner seg heime i sitt eige hus. Og stemninga blir ikkje betre når Alma og lesaren får innsikt i korleis «de polske» opplever ho som huseigar, ho som eigentleg var så velmeinande. Vigdis Hjorth har med denne romanen både skapt ei spanande historie, men også eit godt bilde på det norske i møte med dei andre.

Leve Posthornet tok anmeldarane med storm, og blei til og med sett opp som teaterstykke av Riksteatret. Det er imponerande for ei bok som handlar om noko så tørt som EU sitt tredje postdirektiv. Men også her maktar forfattaren å gjera dei store spørsmåla om kor Norge går, til ei personleg historie. Boka handlar om Ellinor som jobbar som kommunikasjonsrådgjevar i Oslo. I starten av boka opplever ho at livet hennar er tomt. Ho føler at ho gjer det same som ho har gjort i ti år, utan at det skjer noko viktig. Ho har dårlig samvit fordi ho ikkje klarer å føla dei rektige tinga, verken for kjærasten sin eller andre som står ho nær. Så forsvinner den eine kollegaen hennar, og ho må overta oppdraget han har for Postkom. Ho har aldri høyrd om fagforeninga, og kan ingenting om postdirektivet. Men i arbeidet for å få Arbeidarpartiet til å stemma for å bruka reservasjonsretten, så møter ho plutseleg noko med meining. Ho finn også vanlege folk, postbud og posttilsette, som ikkje passar inn i den glatte kommunikasjonsrådgjevarsjargongen.

Dei fleste lesarane av tidsskriftet Rødt! veit at oppdraget til romanfiguren Ellinor og kollegaene hennar blei krona med eit overraskande vedtak på AP-landsmøtet. Og ikkje overraskande får også leitinga etter meininga med livet si utløysing i løpet av boka.

 

Dette grepet med å knytta romanfigurane sine liv saman med store utviklingstrekk i Norge fungerer bra i begge romanane. Alma og Ellinor i seg sjølv er ikkje symbol på «det norske», eller si samfunnsgruppe. Dei er spesielle personar på sin eigen måte, og dei har ei interessant historie. Men Vigdis Hjort får også den større historia med i romanen på ein god måte. Då ho vann kritikerprisen for Leve posthornet blei det trekt fram at ho blåser liv i den politiske romanen. Det er eit sjeldan og bra prosjekt.

Ingrid Baltzersen

Solomia Karoli:
Norske sigøynerbarn – etnisk rensing og barnerov?
Oslo: Marxist forlag, 2014, 129 sider

I Solomia Karolis første bok Sigøynerkongens datter beskrev hun sin egen oppvekst, først som barnehjemsbarn i Tyskland, så som utsatt for mishandling og psykisk terror i sin egen familie i Norge på 1960–1970-tallet og deretter som barnevernsbarn i et etnisk norsk fosterhjem.

I den nye boka er det barnevernets behandling av rombefolkningen generelt som er hovedtemaet. Solomia Karoli har gitt den nye boka en sterk tittel – Norske sigøynerbarn- etnisk rensing og barnerov? I boka presenteres to kvinner fra rom-miljøet som har blitt fratatt til sammen ni barn. I alt forteller hun at minst 44 barn fra rom-miljøet er tatt under omsorg av barnevernet i de seinere åra. Tallet er svært høyt med tanke på at denne gruppa ikke teller mer enn 500–700 personer.

Solomia Karoli har selv erfaringer fra en vanskelig oppvekst i rom-miljøet. Hun underslår ikke problemene som noen av disse familiene har hatt med rus, voldsbruk og kriminalitet. Men hun mener at barnevernet har vist liten forståelse for kulturforskjeller og reagerer skarpt på at barna plasseres i etnisk norske fosterhjem med ingen eller minimal kontakt med foreldrene og sigøynermiljøet. Her bygger hun også på sine egne erfaringer fra et norsk fosterhjem hvor hun ble lært opp til å skamme seg over å være sigøyner. Boka tittel setter et spørsmålstegn etter påstandene om etnisk rensing og barnerov. Men bokas konklusjon er klar. Her slår Solomia Karoli fast at det dreier seg om en «stille kollektiv etnisk rensing» og et «folkemord». Hun ønsker å få saka brakt fram for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, og ber om Thorbjørn Jaglands hjelp til det.

Boka inneholder også en presentasjon av historien til den delen av den norske rom-minoriteten som har utgangspunkt i storfamiliene Karoli og Josef, og en gjennomgang av forskjellige offentlige tiltak for rom-gruppa fra sigøynerutvalget i 1962 og fram til i dag. Solomia Karoli kritiserer tiltakene som har vært satt inn i form av særomsorg for sigøynere. Spesielt peker hun på at skoletilbudet med egne klasser og skoler for sigøynere, både på grunnskolenivå og i voksenopplæringa, fungerer dårlig. Når en ikke ubetydelig del av det norske rommiljøet i dag er analfabeter, konkluderer Solomia Karoli med at det er «en valgt og villet politikk». Boka inneholder også en rekke krasse angrep på personer som har engasjert seg for det norske rom-miljøet. Det gjelder blant annet lingvisten Lars Gjerde og en ikke navngitt, men lett gjenkjennelig sosionom. Solomia Karoli mener at disse personene har skodd seg på det norske rom-miljøet for å bygge opp sin egen akademiske karriere.

Solomia Karoli maler med bred pensel og viker ikke unna for å ta i bruk de store orda. Hun skriver ikke som en saklig og balansert debattant, men som hun selv uttrykker det med «en uendelig smerte og et voldsomt raseri». Boka hennes er et partsinnlegg som tillegger de aller fleste norske aktørene onde hensikter og stadig vipper over mot personangrep. Det betyr ikke at vi bør la være å ta boka på alvor.

Solomia Karolis kritikk av barnevernet er sterkt forenklet og grovkornet. Hun snakker om «kidnapping» og «barnerov». Men hun peker utvilsomt også på viktige feil i barnevernets behandling av romfamilier. Norsk innvandrerforums prosjekt Flerkulturelt barnevern? Hvordan fremme dialog mellom barnevernet og etniske minoriteter har satt søkelyset på en rekke av disse problemene når det gjelder minoritetsgrupper generelt. Prosjektrapporten peker blant annet på at det er nødvendig å gjøre barnevernet mer forståelig for foreldrene og minoritetsmiljøene. Det er et behov for sakkyndige med flerkulturell kompetanse, og det bør satses mer på forebyggende tiltak. Spesielt viktig vil det være å finne fosterhjem fra samme etniske gruppe slik at barnet kan opprettholde språk og kulturtilhørighet.

Romgruppas manglende tillit til barnevernet skyldes ikke minst historiske erfaringer om grove overgrep. Derfor er det spesielt viktig at fagfolkene i barnevernet har kunnskap om romfolkets historie og tradisjoner, og er i stand til å etablere likeverdige relasjoner og god kommunikasjon. Solomia Karoli vet ut fra egne erfaringer at det kan være nødvendig at barnevernet griper inn med omsorgsovertakelse. Men hun har også erfart hvordan det er å bli fratatt etnisitet og kulturell tilhørighet. Undersøkelser har vist at bare ett av ti barnevernsbarn med minoritetsbakgrunn får støtte til å opprettholde språk og kultur. Det vitner om solid uforstand når et barnevernskontor skal ha foreslått at barna kan lære seg romanés på internett og lytte til sigøynermusikk før de legger seg om kvelden.

Norsk sigøynerpolitikk fra midten av 1950-tallet, da de første norske sigøynerne endelig fikk tillatelse til å vende tilbake til Norge, har vært preget av mange feilgrep, omorganiseringer og kompetansestrid mellom forskjellige myndighetsnivåer. Utviklingen mot trygdeavhengighet og kriminalitet som vi i dag ser i deler av rom-miljøet, har blitt omtalt som en varslet katastrofe. Det var lettvint å dele ut penger, men ofte unødvendig byråkratisk og vanskelig å få innvilget tillatelser til å drive næringsvirksomhet.

Det finske sigøynermiljøet (kaale) i Sverige sliter med en del av de samme problemene som vi finner i Norge. Religionshistorikeren David Thurfjell har skrevet innsiktsfullt om denne gruppa. Han hevder at vi ikke kan forstå kaale gruppas utenforskap bare som et resultat av diskriminering, men problemene kan heller ikke forklares som en motstrategi som inngår som en del av kulturen. Han peker på at de store problemene med samhandling og kommunikasjon mellom kaale og den svenske majoritetsbefolkninga har nøye sammenheng med maktforholda mellom de to gruppene. Thurfjell lar kaale-gruppa selv komme til orde og vise hvordan det kjennes å få høre at kulturell forskjell er bra, men samtidig alltid bli tvunget til å følge majoritetskulturens uskrevne regler, hvordan det er å motta hjelp, men samtidig bli undertrykt. Slike tanker tror jeg det er viktig å ta med seg når vi leser Solomia Karolis bok.

Anne Minken

Første verdens krig startet med at nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Mens den ble avsluttet med revolusjoner i Europa.

I del to av denne artikkelen forteller Neil Faulkner hvordan krigen gikk fra masseslakt til revolusjonær aksjon.

Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del to. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.

Habsburgerriket Østerrike-Ungarn

Wien, Praha og Budapest, de tre største byene i Østerrike-Ungarn, hadde blitt sentre for misnøye. De undertrykte folkene under de østerrikske og ungarske overherrene befant seg i opprør mot det «nasjonenes fengsel» som hold dem fanget. Gruvearbeidere i Böhmen og arbeidere i Wien deltok i kraftige kamper mot politiet for å kunne bygge fagforeninger. Parlamentariske forsamlinger var lammet av politikere som var fragmentert etter klasse og etnisitet. Grunnloven var blitt satt til side, og Østerrikes aldrende dynastiske autokrat fikk styre gjennom unntaksdekret.

«Diktatur og tvang kan forsvares,» slo den østerrikske utenriksministeren fast. «Bare en aggressiv politikk kan redde landet fra ødeleggelse,» tordnet østerrikske hærsjefer. Den østerriksk-ungarske eliten så, i møte med folkelig opprør og oppløsning av staten, autoritært styre og imperialistisk krig som motgiften mot den interne krisen.

For en stund fikk de rett. Da det ble erklært krig mot Serbia 28. juli, ble gatene fylt med flagg, bånd og orkestre som spilte krigsmusikk, med kolonner av marsjerende soldater i blå-grå uniformer og masser av patrioter som oppmuntret dem med rop om å «ta livet av de serbiske hundene!»

Tsar-Russland

Det var det samme i Russland. Siden april 1912 hadde bølge etter bølge av massestreiker rullet gjennom industrisentrene. Bevegelsen nådde sitt høydepunkt i juli 1914. Over én million arbeidere var ute i streik i løpet av årets sju første måneder, og det hele hadde kulminert med at det i den siste måneden før krigen hadde vært en generalstreik i hovedstaden. Russland var igjen, som i 1905, på randen av revolusjon.

Men da tsaren viste seg på Vinterpalassets balkong for å offentliggjøre krigserklæringen 2. august, slo folkemengden som ventet ut i en storslått avsynging av nasjonalsangen. Streikene få dager før var glemt. Krigen hadde, som så ofte før og senere, for en tid sveiset nasjonen sammen til én.

For å tilkjennegi sin patriotisme angrep mobben så den tyske ambassaden og tyske kontorer og butikker, og tok livet av en vaktmester i prosessen. Russlands korrupte, giftige og vaklende herskerklasse hadde vært usikre på hvordan folket ville reagere på en krig. Nå hadde de svaret. Krigen hadde vunnet over revolusjonen. Nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Portretter av tsaren hadde erstattet opprørsfanene.

Det tyske imperiet

To dager senere stemte den tyske Riksdagen enstemmig for krigsbevilgninger – til tross for at 110 av representantene var medlemmer av det opposisjonelle sosialdemokratiske partiet (SPD).

SPD i Tyskland var modellen for sosialister overalt, og lederne deres dominerte sosialistpartienes andre internasjonale. Den andre internasjonalen hadde forpliktet seg til en absolutt motstand mot krig. På Basel-konferansen i november 1912 hadde det blitt enighet om at hvis krigen skulle true, så skulle medlemmene «gjøre alt de kan for å forhindre utbrudd av krig, med de midlene de anser for å være de mest hensiktsmessige». Hvis den først brøt ut, så skulle de «gripe inn for å avslutte den raskest mulig» og bruke «den økonomiske og politiske krisen krigen har skapt, til å mobilisere folket og dermed få fart på det kapitalistiske klassestyrets undergang.»

Det betydde ingenting. De tyske sosialistene stemte for krig. Bare dager før, 28. juli, hadde det vært 100 000 mennesker i en demonstrasjon mot krig i Berlins gater.

I løpet av de siste dagene med fred hadde det vært ikke mindre enn 288 antikrigsdemonstrasjoner over hele Tyskland med opp mot 750 000 deltakere.

Massebevegelsen mot krig hadde vært under oppbygging siden 1911. SPD sto i spissen. 4. august slo partiets stemmegivning i Riksdagen bevegelsen i hjel, og overga det tyske arbeidende folket til den aristokratiske offiserskasten og dens hærstyrker.

Det republikanske Frankrike

Et lignende mønster, med nasjonale variasjoner, fulgte over hele Europa. Den ledende franske krigsmotstanderen og sosialisten Jean Jaurès hadde oppmuntret til generalstreik mot krig i Frankrike og Tyskland. 31. juli ble han myrdet på en kafé i Paris av en drapsmann fra høyrefløyen. Samtidig falt den franske antikrigsbevegelsen sammen under en bølge av nasjonalistiske krav om å ta tilbake Alsace-Lorraine, de to grenseprovinsene Frankrike hadde tapt i den fransk-prøyssiske krigen i 1870–71.

Franske generaler proklamerte en «offensivens ånd». Seieren ville komme av élan (livskraft) og cran (tapperhet), av en offensive à l’outrance (til de ytterste grenser). Passivitet – å forsvare fort og skyttergraver – ville bare føre til dekadanse og defaitisme.

Følgelig, da krigen begynte, stormet mengder av franske vernepliktige, bevæpnet med flagg og jakthorn mot maskinvåpen og moderne artilleri. Franskmennene mistet en firedel av mennene sine i løpet av den første måneden.

Det liberale Storbritannia

Storbritannia befant seg også i en politisk krise sommeren 1914. Suffragettene hadde løftet kampen for kvinnefrigjøring til å bli en massebevegelse. En omstridt selvstyrelov hadde ført Irland, Storbritannias eldste og nærmeste koloni, til randen av borgerkrig. Og fire år med landsomfattende streiker blant gruve-, havne- og jernbane-arbeidere hadde kulminert i en trippelallianse med en kolossal makt over industrien.

Men Storbritannias liberale regjering, som hadde blitt stemt inn på et forfriskende løfte om radikale reformer i 1906, hadde for lenge siden blitt overtatt av krigerske imperialister. Akkurat som i andre europeiske hovedsteder den sommeren, klarte også et lite mindretall av krigshissere å få massebevegelsene i London til å bryte sammen under en bølge av nasjonalsjåvinisme og militarisme.

De kunne ha blitt stoppet. Titalls millioner opponerte aktivt mot dem. Hundrevis av millioner ville tjent på fred. Men den nødvendige besluttsomheten og viljestyrken manglet. Ikke på bunnen, blant vanlige aktivister, men på toppen, blant lederne.

I stedet for å forsøke å gjøre massebevegelsene mot krig til en bølge av protester, streiker og opprør som kunne være sterke nok til å stoppe krigen, kapitulerte lederne av den europeiske arbeiderbevegelsen for de herskende elitenes nasjonalisme og militarisme. Prisen skulle bli 15 millioner døde.

Klasseinndeling

Fordi krigen handlet om profitt og makt – fordi hensikten var å dele opp verden på nytt i én nasjonalkapitalistisk blokk mot en annen sine interesser – kunne det ikke være noe demokrati. Soldater kunne ikke få lov til å snakke om hvorfor de sloss, velge sine egne offiserer eller diskutere strategi og taktikk. Faren var at de kunne bestemme seg for ikke å slåss i det hele tatt.

I stedet ble hærene holdt sammen gjennom disiplin ovenfra og ned. Soldater ble ofte tvunget ut av skyttergravene stilt overfor et geværløp, og hundrevis ble skutt for «feighet» – det vil si fordi de var redde.

Den sosiale avgrunnen mellom offiserer og menige hadde ikke å gjøre med dumhet. Generalene stolte ikke på sine egne soldater. Soldatene fikk ikke lov til å tenke selv. Etter hvert som frafall førte til at de erfarne soldatene fra 1914 ble erstattet med frivillige og utskrevne, økte mistilliten.

«Verken våre nye formasjoner eller de gamle divisjonene,» klaget general Rawlinson over, «har den samme disiplinen som fantes i styrkene våre for ett år siden.» Så på den første dagen av slaget ved Somme (1. juli 1916) ble mennene hans beordret til å «tvinge seg fremover i en jevn fart, i rekker etter hverandre.»

Dette var den virkelige galskapen – mennesker som gikk rett over ingenmannsland under beskytning fra moderne artilleri, maskingevær og magasinrifler. Generalene så ikke på soldatundersåttene sine som annet enn halvtrente og tilbøyelige til panikk, og langt fra frontlinja, forskanset i sine komfortable herregårder, var de ikke en del av den moderne slagmarkens realiteter.

Klasseinndeling er en gift som infiserer den menneskelige organisasjonen med trakassering, dumskap og sløsing. Ingen steder er dette riktigere enn i en krig. De mest effektive styrkene i historien har vært de som har gjort demokratiet størst mulig og myndiggjort de menige.

Men det var ikke en oppvisning av overklassens inkompetanse som førte til stillingskrigen og slitasjen i skyttergravene. Det var iboende i den industrielle krigføringen.

Uinnskrenket krig

Den tyske planen om å beseire Frankrike i løpet av seks uker slo feil. Selv med 1,5 millioner mann, var ikke den tyske hæren stor nok til å omringe Paris, invasjonens tapte høydepunkt, og et engelsk-fransk motangrep i slaget om Marne tvang den tilbake på defensiven i august/september 1914.

De to sidene var så opptatt med forsøk på vekselvis fremrykking for så å overliste motstanderen i nord. Alle forsøkene mislyktes, noe som skapte et «kappløp mot havet» der skyttergravlinjene bredte seg ut fra grensa til Sveits og til den engelske kanal i oktober/november 1914.

«Bevegelseskrigen» var over. Dødleiet hadde trådt inn.

Dødleiet

Tyskerne forble på defensiven på Vestfronten gjennom mesteparten av de neste fire årene. De okkuperte det meste av Belgia og store deler av det nordøstlige Frankrike. De hadde en styrke de kunne benytte seg av. Fiendene deres var nødt til å forsøke å fordrive dem.

Det var to faktorer som gjorde linjen deres ugjennomtrengelig. Den ene var teknologisk. Våpenteknologien hadde gjort store fremskritt, men militær mobilitet og kommunikasjon hadde ikke gjort det. Offensivt infanteri ble kort og godt ødslet vekk i de kilometerlange labyrintene av skyttergraver og bunkere. Deres eget artilleri var ikke i stand til enkelt å bevege seg fremover. Det var ingen raske pansrede kjøretøy. Luftstyrken var underutviklet. Telefonlinjer ble brutt av granater og kommandantene mistet kontakten med mennene sine. Slagmarken ble håpløst «klebrig».

Dette hang imidlertid sammen med en annen faktor – tettheten av tyske soldater og våpen ved fronten. Den tyske hæren var i stand til å slutte en ugjennomtrengelig linje fordi den var holdt oppe av en stor, dyktig og hardtarbeidende befolkning i Europas mest produktive fabrikker.

Østfronten havnet i dødleie av en annen grunn. Her var det færre menn og våpen sammenlignet med det geografiske arealet. Frontene hadde et svakere forsvar og gjennombrudd var ofte mulig. Men dårlig kommunikasjon over store avstander bremset opp de seierrike styrkene og tillot at de beseirede kunne trekke seg tilbake og bygge nye skyttergraver nærmere forsyningsbasene sine. Krigen ble en stadig veksling mellom fremrykninger og retrett. På grunn av dette var avgjørende seire like langt unna i øst som i vest, og krigen akkurat like blodig.

At nye deltakere – ottomanske Tyrkia, Bulgaria og Italia – kom inn, endret ikke dødleiet. Det skapte bare nye linjer med skyttergraver – i fjellene i Kaukasus (dagens Armenia), på Gallipolihalvøya (i det europeiske Tyrkia), i Mesopotamia (dagens Irak), i de sørlige Alpene (mellom Sveits og Adriaterhavet) og på tvers av det sørlige Balkan (fra det sørlige Adriaterhavet til det nordlige Egeerhavet).

Samtidig på havene blokkerte britene tyske sjøleier og satte i gang en katt-og-mus-krig mot tyske cruisere og u-båter. På himmelen over Storbritannia åpnet tyske luftskip et nytt kapittel i krigshistorien ved å bombe byer hundrevis av kilometer bak fronten. Og i fjerne kolonier skrev hvite offiserer ut lokale bønder som slavearbeidskraft i en utmattende jungelkrig om kontrollen over Afrika.

Mannefall

Bevegelseskrigen i 1914 skapte skytter-gravkrigen i 1915. Forsøk på å bryte dødleiet ved å sette i gang frontalangrep i ingenmannsland ble brutalt slått tilbake. Politikere og generaler konkluderte med at de trengte flere mann, flere våpen, mer ammunisjon.

I løpet av krigens tredje fase, i 1916 og 1917, ble hundretusener menn og hundretusener våpen mobilisert i offensiver som varte i måneder av gangen. Verdun, Somme og Passchendaele ble «slag for mannefall», uttenkt for å slite ut fienden gjennom hensynsløs industriell dreping.

«Innen rekkevidde, bak den franske delen av Vestfronten,» erklærte General Falkenhayn, «er det mål som den franske generalstaben vil bli tvunget til å sende alle de har for å forsvare. Hvis de gjør det, vil Frankrike blø i hjel … enten vi når målet vårt eller ikke.»

Han forklarte den planlagte Verdun-offensiven i 1916. Den varte i ti måneder. Samlet kostet den 700 000 mann.

Mannefall i denne målestokken var mulig på grunn av den «uinnskrenkede krigens» økonomi der alt ble ofret til fordel for produksjonen av militært materiell.

Krigen ble et altoppslukende og ødeleggende monster. Økonomier ble tøylet til kvelepunktet for å bidra til om kampene. Blokader ødela ytterligere for tilgangen til mat og andre livsnødvendigheter. Prisene til forbruker skjøt i været. Forbruket falt. Sulten herjet i store deler av Europa.

Uroligheten og grusomheten var så omfattende for så en så stor del av verdens befolkning at sykdom spredte stadig mer ødeleggelse etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Influensaepidemien i 1918–1919 er anslått å ha tatt livet av 20 millioner i Europa og kanskje så mange som 100 millioner verden over.

Den dystre stemningen i skyttergravene ble gjenspeilet i en like dyster stemning i arbeiderklasseforsteder og landsbyer hjemme. Folket i Europa begynte å gå mot krigen, mot de som styrte – og til og med mot selve den sosiale orden.

Slutten

I mars 1917 ble den russiske tsaren styrtet av et spontant revolusjonært opprør i Petrograd. I november veltet enda en revolusjon en provisorisk regjering som var bestemt på å videreføre krigen. De revolusjonære bolsjeviklederne hadde samlet Russlands arbeidere, bønder og soldater under slagordene «All makt til sovjetene» og «Fred, brød og land.»

Sovjetene var demokratiske masseforsamlinger med vanlige folk. De ga direkte uttrykk for massebevegelsens kollektive vilje i 1917. Da sovjetene erstattet den provisoriske regjeringen, kunne et revolusjonært program bli satt ut i livet. Bolsjevikene sluttet fred med tyskerne, vedtok lover som ga arbeiderne kontroll over fabrikkene, og oppfordret bøndene til å ta kontroll over gårdene.

Bolsjevikenes politikk gjenspeilte det som allerede skjedde på bakken. Russiske soldater forlot skyttergravene i hopetall, skjøt offiserer som forsøkte å stoppe dem, og reiste hjem.

Revolusjonen nedenfra hadde avsluttet nedslaktingen på Østfronten. Det hadde også gjort slutt på styret til de russiske politikerne, generalene og industriherrene som var ansvarlige for krigen.

Et kontinent i opprør

Revolusjonen brøt ut i Russland først fordi det var den svakeste av stormaktene. Når krigens tredje vinter kom, presset den industrialiserte krigen enorme spenninger på hele det europeiske samfunnet.

Katastrofene i 1916 veltet både regjeringer og generaler. General Nivelle erstattet General Joffre som øverstkommanderende for den franske hæren. Nivelle lanserte en ny offensiv og bekjentgjorte at «vi har en ny formel […] seieren er sikret.»

Det hadde han ikke. Franskmennene mistet 120 000 mann i løpet av fem dager. Én måned senere fikk Nivelle sparken. På det tidspunktet hadde den franske hæren blitt lammet av en bølge av mytteri. Poilus – de menige i den franske hæren – hadde fått nok.

Opprøret startet sent i april 1917, vokste i mai, og nådde sitt høydepunkt i juni. Det ble en epidemi av desertering, hele enheter nektet å gå tilbake til fronten, og det ble holdt demonstrasjoner der soldater sang revolusjonære sanger. Om lag 40 000 mann var direkte involvert, og 68 divisjoner var påvirket. I en periode på to uker var frontlinjen så godt som uten franske styrker.

Mytteriet ble slått tilbake, men bare 49 av 554 dødsdommer ble effektuert, forholdene i skyttergravene ble forbedret og den franske hæren forble på defensiven det neste året.

I oktober 1917 gikk den italienske hæren i oppløsning. Mellom mai 1915 og september 1917 hadde general Cadorna gitt ordre om ikke mindre enn elleve ulike offensiver mot Isonzo. Alle hadde mislyktes. Over 300 000 italienere falt bare i de to offensivene i 1917 alene.

Da østerrikerne og tyskerne slo tilbake i oktober, falt den italienske hæren fra hverandre. Retretten fortsatte i over 100 kilometer. Dobbelt så mange deserterte som dem som omkom i kamp. Titusener kastet våpnene sine, strømte vekk fra fronten og ropte: «Krigen er over! Vi reiser hjem! Leve Russland!»

En ny improvisert linje ble etablert dypt inne i det nordøstre Italia. Samtidig fikk Cadorna sparken og forholdene for soldatene ble kraftig forbedret, så det kom ikke noe nytt forsøk på en offensiv før annen halvdel av 1918.

På motsatt side av ingenmannsland – i Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og det ottomanske riket – var forholdene enda verre.

Uinnskrenket krig betydde morderiske offensiver og kuleregn ved fronten. Det betydde også blokader og forsøk på å sulte hjemmefronten til overgivelse. Britene, med sin suverenitet til sjøs, beseiret tyskerne i denne «sultkrigen».

Streiker og mytteri i Tyskland

Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i første verdenskrig, og ytterligere 750 000 sivile sultet i hjel hjemme. Matproduksjonen falt etter hvert som utskrivingen fratok landet arbeidskraft. Krigsproduksjon ble prioritert over forburkerbehov. Tysklands handel ble svekket av den britiske blokaden. Da krigen gikk inn i sin annen halvdel, besto kosten til den jevne tyske arbeider bare av to tredeler av de kaloriene som trengs for overlevelse i det lange løp.

Om lag 200 000 tyske industriarbeidere slo til mot kutt i brødrasjonene i april i 1917. Misnøyen spredte seg til seilerne ved den havgående flåte i Kiel. Misnøye med elendige forhold, streng disiplin og offiserenes kasteprivilegier kokte over når rasjonene ble kuttet.

Deretter rullet en ny bølge med streiker over Tyskland i januar 1918, med 500 000 ute i Berlin og et titalls andre industrisentra. Antydninger til arbeiderråd oppsto for å koordinere hendelsene. Sosialister mot krigen spilte ledende roller. Aktivister trakk direkte sammenligninger mellom det som skjedde i Tyskland og revolusjonen i Russland.

Men myndighetene slo hardt tilbake, og igjen ramlet bevegelsen sammen. Tysklands herskere hadde fått en siste sjanse. Den russiske revolusjonen og fredsavtalen ved Brest-Litovsk hadde fått en slutt på krigen på Østfronten. Nå var det mulig å styrke Vestfronten og sette i verk en offensiv mot britene og franskmennene.

Men nå hadde USA gått inn i krigen og fraktet hundretusener av soldater over Atlanterhavet. Tysklands mulighet ville være kortvarig. Våren 1918 satte General Ludendorff i verk fem separate offensiver. Den allierte linja ble nesten brutt. Øverstkommanderende Douglas Haig ga ut en befaling der han krevde at «Vi må slåss til siste slutt, med ryggen mot veggen og med tro på vår sak.»

Den britisk-franske linja holdt, og da offensiven tok slutt i juli, hadde tyskerne mistet nesten en halv million mann. De allierte hadde mistet flere, men amerikanske styrker kom nå med 300 000 mann i måneden.

De allierte kom på offensiven, og begynte å få store seire. Kampene på Vestfronten utviklet seg til et barbari uten sidestykke. Tyskerne gikk på en rekke tap, og mistet store deler av det territoriet de hadde erobret i 1914.

Revolusjonen i Sentraleuropa

Den østerriksk-ungarske hæren ble fragmentert i nasjonale deler, og liberale politikere tok makten i en rekke byer – tsjekkere og slovaker i Praha, Brno og Bratislava, «Sørslavere» i Zagreb og Sarajevo, polakker i Krakow.

Tvillinghovedstedene i det habsburgske «dobbeltmonarkiet» – det tysktalende Praha og det ungarsktalende Budapest – ble oppslukt av den revolusjonære bølgen. En koalisjon ledet av sosialdemokrater tok makten i Wien og av liberale aristokrater i Budapest.

29. september fortale Hindenburg og Ludendorff, de ledende tyske generalene, keiseren at krigen var tapt. De krevde våpenhvile, et fredskompromiss og en ny regjering som også inkluderte sosialdemokrater, og forklarte at «det er nødvendig å unngå et opprør nedenfra gjennom en revolusjon ovenfra.»

Keiseren var for dum til å gi etter, og forsøkte å fortsette krigen. Den havgående flåten ble beordret ut i et siste desperat forsøk på å beseire Storbritannias kongelige marine. Tyske seilere skulle bli krigsmaskinens siste ofre.

29. oktober gjorde seilerne mytteri. Og denne gangen, i stedet for bare å sitte stille på skipene, gikk de på offensiven og organiserte bevæpnede demonstrasjoner for å spre opprøret i flåten og på bryggene. 3. november var Kiel kontrollert av et revolusjonært råd.

Kiel ble det utløsende. Gedigne demonstrasjoner brøt ut over hele Tyskland. I løpet av dager, var mengder av tyske byer kontrollert av arbeider-, soldat- og seilerråd.

9. november nådde revolusjonen Berlin. Hundretusener var i gatene. Byen var full av røde flagg og sosialistiske bannere. Den revolusjonære antikrigssosialisten Karl Liebknecht henvendte seg til folkemassen fra balkongen av imperiepalasset og proklamerte en «sosialistrepublikk» og «verdensrevolusjon».

Første verdenskrig – den blodigste menneskeslakten gjennom menneskenes historie så langt – hadde blitt avsluttet av revolusjonær aksjon fra millioner av vanlige mennesker over Europa.

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt:
Kvinnefrigjøring!
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 114 s.

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt har laget en studiebok om kvinnefrigjøring. Det er en god ide å samle noen av noen av de viktigste kvinnepolitiske spørsmålene på denne måten.

Boka er lettlest, kortfattet og har godt radikalt innhold fordelt på sju kapitler. Her får vi en kort innføring i kapitalisme, patriarkatet, sosialistisk feminisme, abortkampen, kvinnefrigjøring, arbeidsliv, seks-timersdagen, familien under kapitalismen og hvordan stormaktene skyver kvinnene foran seg i krigsretorikken. I mange av kapitlene finner vi også tekstutdrag fra bøker, hefter og artikler som er relevante for temaet. Det fungerer godt. Av høydepunktene vil jeg trekke fram kapitelene om kvinnelønna og sekstimersdagen, begge utdrag fra Siri Jensens arbeid. Også Marielle Leraands bidrag, «Undertrykking er galt alltid og overalt», er svært informativt og til ettertanke.

Hvert kapittel i boka avrundes også med gode og relevante spørsmål til diskusjon, i tillegg til lesetips. Alt i alt er derfor denne boka et godt utgangspunkt for å forstå sosialistisk feminisme og til videre diskusjon.

For at heftet skulle være enda mer pedagogisk og sammenhengende, kunne man muligens jobbet noe mer med strukturen. Man kunne delt innholdet, inklusiv vedleggene, inn i tre deler. Først sett på sammenhengen mellom kapitalisme, patriarkatet og kvinnefrigjøring. Deretter tatt for seg kropp og sex som blant annet inkluderer skjønnhetstyranni, abortkampen og vold. Og til slutt sett på familie – og arbeidsliv. Dette ville kanskje bidratt til noe bedre flyt og oppbygging av boka. Samtidig må det sies at styrken, slik den er nå, er at den er så lettlest og kortfattet at man helt fint kan bla frem og tilbake eller slå opp på de kapitlene man er mest interessert. I hvert kapittel får man den tematiske innføringen, de historiske linjene og de aktuelle problemstillingene vi står overfor nå. Det er godt gjort, da kvinnekampen inkluderer så mye og alt henger sammen med alt.

Når det gjelder det internasjonale perspektivet, virker det noe vilkårlig hvor det er inkludert og ikke. Spørsmålet er derfor om boka er ment til å dekke både det nasjonale og det internasjonale perspektivet, eller helst skal være en bok om kvinnefrigjøring i norsk kontekst? Ett eksempel er abortkampen, hvor koblingen mellom det som skjer «ute» og det som skjer «hjemme» er svært relevant, men så vidt nevnt. De siste tiårene har kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter reversert som følge av at konservative religiøse konservative krefter og den politiske høyresiden allierer seg. Vi ser det internt i mange land, i FN og nå i Norge med reservasjonsdebatten som pågikk. Kampen vi fører hjemme, står altså helt klart i en global kontekst, der konservative krefter samarbeider på tvers av landegrenser. I boka dekkes dette perspektivet inn med spørsmålene som: «hvilke fiender har vi felles med kvinner i den tredje verden?». Det er bra fordi man med slike diskusjonsspørsmål kan se på koblingen mellom det som skjer ute i verden og her hjemme i felleskap.

Den feministiske debatten handler stadig mer om flerdimensjonal diskriminering og undertrykkelse. Et eksempel er hvordan kvinner i lavere klassesjikt opplever en mer og mer sammensatt undertrykkelse enn hvite middelklassekvinner og overklasse-kvinner. Det samme gjelder for kvinner med minoritetsbakgrunn eller med funksjonsnedsettelse. Kort oppsummert: kapitalisme, patriarkatet og kvinneundertrykkelse slår hardest inn hos de kvinner som, av ulike grunner, er mest marginalisert fra før. Det gjelder på alle områder av kvinne-kampen. Jenter som vokser opp i fattig-dom og ustabile familievilkår, kan være mer utsatt for voldtekt, seksuell utnyttelse, skjønnehetspress, selvforakt og trakassering. Jeg mener at det burde være en målsetting at klasse og etnisitetsperspektivet integreres, helt eksplisitt, i alle deler av kvinnekampen. Dette tjener kvinnekampen, og bidrar til å belyse effektene av klassesamfunnet: et klassesamfunn som rammer marginaliserte og fattige kvinner hardest. Perspektivet om hvordan rasisme, kvinneundertrykkelse og klassestrukturene virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse, er ikke like godt integrert i boka, slik jeg oppfatter det. Men det er kanskje heller ikke meningen i denne omgang.

En annen tanke som slo meg da jeg leste boka, var temaet «kvinnefrigjøring og demokrati» som det ikke skrives så mye om. Kvinner møter hardere krav og krassere tilbakemeldinger når de deltar i den offentlige debatten. Derfor er et overveiende flertall av de som deltar aktivt i debatten menn. Det er et demokratisk problem og en utfordring for videreføringen av kvinnekampen. Våger vi ikke å heve stemmen, høres vi ikke, ergo kommer vi ikke videre med kampsakene våre. Derfor skulle jeg ønske meg et kapittel om dette i denne boka.

Et slikt kapittel kunne også inkludert noen av de påstandene som verserer i den offentlige debatten og som venstreside-feminister stadig vekk møter på. Jeg skal gi noen eksempler: Feminismen er lite folkelig, altfor akademisk, smal og teoretisk? Feminismen er utformet av og for hvite middelklassekvinner? Å stenge menn ute av kvinnefellesskapene er per definisjon sexisme? Vi må ha med begge kjønn i likestillingsprosjektet fremfor å bare fokusere på kvinner? Feministene bryr seg ikke om minoritetskvinner? Feminister på venstresiden er altfor kulturrelativistiske? Feminismen skyver menn og mannlige velgere vekk fra venstresiden? Feminister fremstår som smaksdommere og moral-politi? Feminister er navlebeskuende, og må derfor snakke om kropp og skjønnhets-tyranni hele tiden? Feministene gir ikke plass til debatter om menn og mannsrollen?

Feministene inntar alltid offerrollen og bidrar derfor til å holde kvinner nede? Feministene på venstresiden er mer opptatt av tall og statistikk enn folks hverdag?

Er det noe i noen av påstandene? Hvis ikke, hva svarer vi?

I Sverige har det feministiske partiet Fi hatt stor fremgang det siste året. Det finnes også kvinner i Norge som drømmer om et feministisk parti. Et slikt parti behøver vi ikke dersom de venstresidepartiene vi har, klarer å ligge i front på de feministiske spørsmålene i Norge. Det fordrer at vi tenker stort, høyt, sammen, ser fremover og setter agendaen.

Boka til Kvinnepolitisk Utvalg i Rødt er et godt utgangspunkt for bevisstgjøring, kunnskapsheving og relevante diskusjoner. Vi trenger flere lette innføringer og studiebøker om feminisme, både til nye medlemmer og som vi kan bryne oss på i felleskap.

Malin Lenita Vik

Denne artikkelen springer ut av at jeg nettopp har lest en ny bok, The Theory of Monopoly Capitalism av John Bellamy Foster, utgitt i år av Monthly Review Press. Boka dreier seg i stor grad om Paul Baran og Paul M. Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966.                      

Hva har diskusjonen om profittratens fallende tendens med vår virkelighet å gjøre?

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen, og var partileder i Rødts (2007–2010). Han har blant annet skrevet boka, Ødeleggelsens økonomi, Forlaget Rødt!, 2008.

Sweezy var en av grunnleggerne av tidsskriftet Monthly Review. Den 43 år yngre John Bellamy Foster kom allerede som student inn i den samme kretsen, og siden 2000 har han vært redaktør av tidsskriftet.

Både Sweezy og Foster mener at Marx sin «lov om profittratens tendens til å falle» (LPTF) ikke lenger er aktuell etter at kapitalismen utviklet seg inn i monopolkapitalens tidsalder. De mener at LPTF er knyttet til en frikonkurransekapitalisme som var dominerende da Marx levde. Jeg er sterkt uenig med dem. Slik jeg ser det, er LPTF et helt sentralt element i en marxistisk politisk-økonomisk forståelse. Den er høyaktuell, og bidrar til å forstå hva som skjer i en tid da finanskapitalens folk i stadig større grad inntar kommandoposisjonene i den internasjonale kapitalismen. Begrepet «finansialisering» er blitt utbredt, som betegnelse på at finansielle motiver og operasjoner spiller en mer og mer dominerende rolle.

Loven om profittratens fallende tendens er et mangfoldig og til dels komplisert tema. Det er en halsløs gjerning å prøve å gi en fyllestgjørende framstilling på noen få sider. Jeg gir blaffen i en del nyanser og finesser, og kaster innpå noen betraktninger med sikte på å få fram at temaet er viktig. Og jeg tar opp en polemikk mot Sweezys og Fosters posisjoner.

Marx døde i 1883, for nesten 132 år siden. Da så verden helt annerledes ut enn i dag. Han utga bind 1 av Kapitalen i 1867, altså for snart 150 år siden. Da hadde han allerede gjort det meste av arbeidet som dannet grunnlaget for utgivelse av bind 2 og bind 3 etter hans død. Utallige ganger er han blitt erklært for foreldet eller så preget av sin tid at han har lite å fortelle oss om dagens utfordringer. Og likevel dukker han opp igjen, gang på gang. Hvorfor?

En av årsakene er at han utforsket dynamikken i kapitalismen, de grunnleggende drivkreftene som kjennetegner selve det politisk-økonomiske systemet som kalles kapitalisme. Han avdekket systemspesifikke trekk som driver fram forandring og utvikling i kapitalismen. Dermed blir han ikke uaktuell når kapitalismen forandrer seg. Tvert imot er det jo nettopp de kreftene som skaper denne forandringen som han arbeidet med å avdekke. LPTF er ett eksempel på dette.    

Han presenterte LPTF i del III av bind 3 av Kapitalen. Denne del III er utgitt i norsk oversettelse av Forlaget Rødt!. (Som bok eller på nett: http://marxisme.no/forlaget/products-page/boker/loven-om-profittratens-tendens-til-a-minke/)

Hva er profittraten?

Kapitalisten investerer sin kapital i produksjon av varer og tjenester for å tjene penger på det, dvs. få kapitalen til å vokse, få profitt. Den generelle profittraten i samfunnet er forholdet mellom den totale profitten og den totale kapitalen. Den er et slags gjennomsnitt av ulike profittrater som ulike kapitalister oppnår.

For alle kapitalister som har ambisjoner om å overleve som kapitalist og gjerne vokse, er det helt avgjørende at kapitalen vokser. Det er så avgjørende at det tas som en naturgitt selvfølge i dagens samfunn: «Man kan ikke drive næringsvirksomhet som ikke gir overskudd.» Hva er definisjonen på regnskapsmessig overskudd, bl.a. i Regnskapsloven av 1998? Jo, at eierens kapital vokser.

Marx uttrykte det med fynd og klem i Kapitalens bind 1:

Konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon … Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme … Akkumulér, akkumulér! Det er Moses og profetene! …Akkumulasjon for akkumulasjonens skyld, produksjon for produksjonens skyld.¹   

Marx har ikke nøyaktig samme definisjon på profitt som dagens kapitalister har. Han gikk inn i kapitalismens vesen, og definerte begrepene ut fra hva som var egnet til å gi en presis forståelse av bevegelseslovene i kapitalismen. Men det er klart at dersom profittraten, beregnet etter Marx sin oppskrift, beveger seg på en bestemt måte, mens den profittraten som kapitalistene selv er opptatt av når de skal ta sine beslutninger, oppfører seg helt annerledes, så har Marx bommet. Hvis «hans» profittrate faller, mens kapitalistene opplever at «deres» profittrate stiger, vil de være glade og fornøyde mens Marx ville ha kommet til at de burde ha opplevd at krisen pustet dem i nakken. Marx var jo opptatt av å finne ut hva slags beslutninger som systemets dynamikk presset fram. Hvis de som skal ta beslutningene, opplever det helt annerledes, så vil de jo ikke ta slike beslutninger som Marx forutsa.   

 

Dette er faktisk et svært problem i debatten om Marx og hans lov om profittratens tendens til å falle. Det er nesten ingen av dem som deltar i den debatten, som har noe særlig peiling på bedriftsøkonomi og bedriftsøkonomisk beslutningsteori. De er samfunnsøkonomer eller filosofer eller sosiologer. Mange av dem kan ikke lese et regnskap. Men Marx og Engels hadde peiling på bedriftsregnskap. Engels var jo til og med fabrikkeier, arving til farens veveri og handelshus, og han hadde studert bedriftsøkonomi. For meg som høgskolelektor i regnskap og bedriftsøkonomi er det en fornøyelse å lese Kapitalens ulike bind med en slik synsvinkel. De aktuelle delene av Kapitalen hadde med litt tilrettelegging tålt å bli brukt som undervisningsmateriale i bedriftsøkonomiske beslutningsproblemer i dag.

 

Marx definerte profitten for den totale kapitalen i samfunnet slik at den var lik den totale merverdien som skapes av dem som arbeider for kapitalistene, produserer de varene og tjenestene som kapitalistene selger, og som får dem fram til kjøperne. Kapitalen brukes dels til å kjøpe arbeidskraft, som skaper verdiene, og dels til å kjøpe råvarer og produksjonsutstyr, som overfører sin verdi til produktene. Noe av profitten bruker kapitalistene til eget forbruk, noe til andre formål, men det meste bruker de til investering, dvs. øke den samlede kapitalen, for det er mengden av kapital som gir makt og kraft til å overleve i konkurransen og styrke sin posisjon som kapitalist. Konkurransen mellom kapitalistene tvinger fram en satsing på maskiner og utstyr for å få redusert arbeidsinnholdet i varene og tjenestene. Men det er jo den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som bestemmer varens verdi, og etter hvert som stadig flere kapitalister gjør slike tilpasninger, går verdien av den produserte varen ned. Det blir mindre vareverdi å hente merverdi fra. Dette er ett av flere forhold som fører til at telleren i profittratebrøken tenderer til å vokse langsommere enn nevneren, altså at profittraten går ned.

 

Det eksisterer utallige beregninger av profittratens utvikling, basert på ulike definisjoner og ulike empiriske data. Man putter inn dataene, og så ser man om profittraten faller eller ikke. Hvis den ikke faller, sier man at «Marx tok feil». Hvis den faller, sier man «Marx hadde kanskje rett, profittraten faller jo». En slik tilnærming vitner om at man ikke har lest ordentlig eller forstått ordentlig hva Marx faktisk skrev.    

En sentral del av Marx sin framstilling var nemlig at de trekkene som forårsaker fall i profittraten, delvis også utløser virkninger i motsatt retning. Han bruker tre kapitler til å behandle LPTF. I det første presenterer han selve loven. I det andre behandler han motvirkende krefter. Det tredje inneholder en framstilling av lovens indre motsigelser.

 

Et svært viktig poeng er at LPTF er tett koplet sammen med dynamikken i kapitalismen. Noen av de viktigste motvirkende kreftene har sammenheng med at LPTF presser kapitalistene og deres ledere til handling for å iverksette tiltak som kan hindre eller dempe fallet. Profittratens fallende tendens er koplet tett sammen med akkumulasjonen av kapital. Vi ser i virkeligheten på selve motoren som framtvinger endring og utvikling i kapitalismen.   

Å utvikle imperialisme er det aller viktigste eksemplet, som åpner flere forskjellige muligheter til å øke profittraten. Et raskt Marx-sitat illustrerer poenget:

Når det gjelder kapitaler investert i kolonier osv., så kan disse gi høyere profittrater av den enkle grunn at profittraten er høyere der grunnet underutvikling, og likeledes utbyttinga av arbeidskraft på grunn av bruken av slaver, kulier og så videre. Hvorfor skulle ikke disse høyere profittrater, realisert av kapitaler investert i bestemte områder og sendt hjem av disse kapitaler, inngå i utjamninga av den allmenne profittraten og derved, pro tanto (dvs. «så langt det går», min merknad), øke den, dersom ikke monopoler står i veien.²   

 

Forstår man effekten av profittratens fallende tendens, har man forstått en av de viktigste drivkreftene som presser fram sosial dumping, utflytting av produksjon til lavkostland, og den grunnleggende årsaken til det som noe misvisende kalles «finanskrisen». Kapitalistene gjør en mengde beslutninger som alle har til hensikt å hindre at deres profittrate synker og helst få den til å stige. Noe går på bekostning av andre kapitalister, og slår dermed ikke ut i gjennomsnittet av alle kapitalisters profittrate. Mens andre tiltak faktisk for en tid kan slå positivt ut i den generelle, allmenne profittraten. Men hele tiden er det et kappløp som kapitalistene deltar i. De pustes i nakken av profittratens fallende tendens. De er til de grader bevisste hva slags utfordringer man står overfor.   

 

Dette er velkjent for enhver rimelig dyktig bedriftsøkonom som kan analysere en bedrift ut fra målet om å maksimere eiernes profitt. Men hvis man ikke har peiling på bedriftsøkonomi og regnskap, og gjør filosofiske overlegninger omkring Marx sin svært dyptpløyende framstilling, er det fort gjort å gå surr i elementer som trekker opp eller ned, og faktorer som endrer seg over tid. Man kan ende opp med konklusjoner som egentlig blir fullstendig virkelighetsfjerne.

 

La meg prøve å illustrere effekten av motvirkende faktorer: Alle vet at vann renner nedover og ikke oppover. Men når man bygger en demning og så stenger den, begynner vannet plutselig å renne oppover en stund. Alle kan se at vannet renner oppover, men likevel vet vi alle at den underliggende hovedtendensen er at det renner nedover. Hvis vi ikke gjør noe mer, sprekker demningen eller vannet renner over, i alle fall vil det etter hvert begynne å renne nedover igjen. Men vi kan jo bygge demningen enda høyere, så fortsetter vannet å renne oppover enda en stund. Vi kan bygge høyere og høyere, men etter hvert blir effekten at hele greia sprekker, og virkningen blir desto mer katastrofal.   

Profittratens fallende tendens er altså noe som kapitalister hele tiden opplever, og som de til stadighet tar beslutninger for å forhindre. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å løpe unna effekten. Da øker faren for krakk og krise av en eller annen sort. Hvis ingen noen gang observerer at profittraten faller, og ingen føler trusselen om fallende profittrate på kroppen, ville det være en klar indikasjon på at teorien var feil, og at LPTF var en fiksjon. Da blir det som mannen som hele tiden gikk og knipset med fingrene, og så ble han spurt om hvorfor han gjorde det. «Det er for å holde løvene borte», sa mannen. «Men det er jo ingen løver her i landet,» sa spørreren. «Nei, nettopp! Der kan du se hvor effektivt det er,» svarte mannen.   

 

Den fallende profittraten lar seg imidlertid observere. Og framfor alt merker kapitalistiske statsledere og store kapitalister hvordan de pustes i nakken av den, slik at de må treffe tiltak.

Baran og Sweezy

 

Da er det på tide å trekke inn Baran og Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966. Baran og Sweezy hadde tatt mål av seg til å ajourføre og fornye marxismens politisk-økonomiske begrepsapparat og analyse av kapitalismen. Det hadde gått 72 år siden Engels publiserte bind 3 av Kapitalen, basert på et omfattende men uferdig forarbeid av Marx. Det hadde gått 50 år siden Lenin skrev Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Baran og Sweezy pekte på at 30-tallets store depresjon og den påfølgende 2. verdenskrig passet nærmest perfekt inn i den marxistiske teoribyggingen som forelå til da. Men marxistene var ute av stand til å forklare hvorfor de påfølgende 20 årene 1945–1965 hadde passert uten noen merkbar depresjonsperiode.

Det forelå ingen marxistisk analyse av det som den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith hadde kalt The Affluent Society, velstandssamfunnet, og dets kolossale evne til å skape privat og offentlig sløsing, med store økonomiske, politiske og kulturelle konsekvenser. Marxismen som samfunnsvitenskap hadde stagnert, mente Baran og Sweezy.

 

De to var opptatt av at marxistisk analyse av kapitalismen i dominerende grad bygde på forutsetningen om en konkurranseøkonomi. Men i 1966 var det ikke lenger slik at kapitalismen først og fremst ble drevet framover av konkurransen mellom små bedrifter som hver sto for en liten del av tilbudet til store, anonyme markeder. Virkeligheten var i stedet preget av storskalaprodusenter som hver sto for en betydelig del av tilbudet i en næring, og som var i stand til å kontrollere både pris, produsert mengde, og hva som skulle satses på av investering og produktutvikling. Dette var monopolistiske trekk, som riktignok ikke innebar at konkurransen mellom kapitalistene var opphevet, men at den tok andre former. Dels var det snakk om rene monopoler, men som oftest var det et lite antall svære selskaper, der hvert selskap var så stort at prispolitikk og produksjonsvolum påvirket hele markedet. Det hersket såkalt oligopol, der få, store selskaper hadde markedsmakt, og brukte den til å ivareta felles interesser blant annet gjennom høye priser.

Marx hadde for så vidt vært inne på monopoler som fenomen, men Baran og Sweezy mente at han primært hadde behandlet det som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen³. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Det skal jeg komme tilbake til.

 

Baran og Sweezy leverte med Monopoly Capital en omfattende analyse av det monopolistiske stadiet i kapitalismen. De kom med vurderinger og konklusjoner på grunnlag av et betydelig empirisk materiale. De leverte overbevisende data om hvordan de svære, multinasjonale selskapene brukte sin markedsmakt til stadig å øke sine overskudd. De brukte store deler av boka til å sette søkelyset på hvordan disse stadig større overskuddene ble brukt. Selvsagt ble store deler brukt til å investere i utvidet produksjonskapasitet, men det ville etter hvert bli vanskeligere å finne avsetning for den raskt økende produksjonen som den økte kapasiteten muliggjorde. Økt kapasitet skulle tilsi priskutt for å få solgt mer. Men monopolmakten ble brukt til å opprettholde prisene og i stedet bruke reklame og salgsinnsats for å fremme selskapets markeds-posisjon. Fenomener som produktdifferensiering, kunstig slitasje som tvang fram utskiftning lenge før det egentlig skulle ha vært nødvendig, motepress, lansering av nye modeller – alt dette var eksempler på at selskapene brukte sin makt til å øke etterspørselen kunstig uten at det betydde et bedre liv for folk flest. De svære selskapene brukte masse penger på uproduktiv innsats som framsto som nødvendig for å opprettholde markedsposisjon og markedsmakt. Dette la beslag på mye av det som egentlig var overskudd, og som i et sosialistisk samfunn ville ha blitt brukt til å gi folk et bedre liv.   

 

Monopoliseringen med sine svære, mektige selskaper betydde også at storkapitalens beslutningstakere utviklet nye holdninger til staten: De ble tilhengere av at staten skulle bruke store midler på formål som ga økt etterspørsel og fortjeneste til selskapene. Først og fremst ga dette utslag i raskt voksende militærutgifter. Utviklingen av militarisme, imperialisme, den kalde krigen med sitt våpenkappløp, varme kriger som Vietnamkrigen – alt dette passet som hånd i hanske med monopolkapitalens behov.   

 

Baran og Sweezys Monopoly Capital grep rett inn i datidens brennende politiske spørsmål. Dette var en marxistisk inspirert økonomisk analyse som på en ny og slagkraftig måte koplet Vietnamkrigen og utviklingen av det militærindustrielle kompleks i USA sammen med det kapitalistiske systemets behov. Boka ble en viktig inspirasjonskilde for krigsmotstandere og antikapitalister på slutten av 60-tallet.

Monopoly Capital skulle bidra til å revitalisere marxismens politiske økonomi og bringe den mer ajour med kapitalismens utvikling fram mot 1960-tallet, med særlig vekt på USA. Men i sitt arbeid med å fornye marxismen kom forfatterne i skade for å parkere som «foreldet» Marx sin lov om profittratens tendens til å falle, LPTF. Slik jeg ser det, kastet de vrak på et helt sentralt element i marxismens politiske økonomi, og det var en viktig årsak til at de ikke fikk med seg trekk som i ettertid har vist seg å være av sentral betydning.

 

Loven om det stigende overskuddet

 

Det var på side 72 i Monopoly Capital at de kom med den formuleringen som ble stående sentralt i hele boka: De formulerte som en lov for monopolkapitalismen at overskuddet har en tendens til å stige både absolutt og relativt etter hvert som systemet utvikler seg (« … a law of monopoly capitalism that the surplus tends to rise both absolutely and relatively as the system develops»), og så tilføyde de at i kapitalismens monopolistiske fase erstattet denne loven Marx sin «lov om profittratens fallende tendens». De mente at Marx sin velkjente lov bygde på forutsetningen om en konkurransekapitalisme. De ville på ingen måte avvise dette «time-honored theorem of political economy», men kapitalismens struktur hadde endret seg grunnleggende siden Marx formulerte sitt teorem, og under monopolkapitalismen måtte det erstattes av den «loven om det stigende overskuddet» som de nå lanserte i boka si.   

Dessverre hadde Baran og Sweezy en temmelig slomsete begrepsbruk. De skriver flere steder om «loven om fallende profitt», som jo ville ha vært noe helt annet enn loven om profittratens fallende tendens (og den ville ha vært et åpenbart bomskudd, for det er ingen tvil om at under kapitalismen er den samlede profittmassen stort sett stigende). De omtaler konsekvent sin egen lov som «loven om det stigende overskudd», og de understreker at deres begrep «overskudd» (surplus) ikke er det samme som «merverdi» (surplus value). Det er heller ikke det samme som «profitt» (profits). I en fotnote på side 10 gir de en ganske informativ gjennomgåelse av dette. De mener at Marx sitt merverdibegrep riktignok også omfattet den delen av verdiskapingen som dekker utgiftene til staten og kirken, til omdanningen av varer til penger og til lønnene til uproduktive (dvs. ikke-verdiskapende) arbeidere, men at Marx stort sett behandler denne bruken av merverdi som underordnet. De mener at Marx stort sett holdt seg til at:

merverdi = profitt + renter + leieinntekter

 

For dem er det sentrale poenget i hele boka å sette søkelyset på anvendelsen av det de kaller «overskudd», som også brukes til å dekke reklame og salgsinnsats og statens utgifter, ikke minst militærutgifter. De bruker flere versjoner av overskuddsbegrepet, og de er ikke alltid tydelige på hvilken versjon de til enhver tid sikter til.

Baran og Sweezys prosjekt besto først og fremst i å peke på at monopolkapitalen har stor grad av kontroll over utviklingen av sitt eget overskudd, og at det er et problem for monopolkapitalistene hvis overskuddet vokser for raskt, fordi de da ikke kan gjøre seg nytte av det, hverken til å dekke det som for dem framtrer som nødvendig bruk til salgsinnsats og offentlige utgifter som militærutgifter, til investeringer i produksjonsapparatet, eller til kapitalistenes eget forbruk. Monopolkapitalistene unnlater da heller å ta i bruk ny teknologi eller gjøre andre former for investeringer, dersom slik bruk ville ha gitt større økning i overskuddet enn det de meningsfylt kan anvende. På denne måten bidrar de også til å forsinke utnyttelsen av teknologisk framgang, og framfor alt til å hindre at ny teknologi og forbedret produktivitet brukes til å gi folk flest et bedre liv.

I boka blir det etter hvert klart at Baran og Sweezy ikke er opptatt av forholdet mellom overskuddets størrelse og kapitalens størrelse, det vi kunne kalle for «overskuddsraten». Det er det absolutte overskuddets stadige vekst som er deres tema, og de er blant annet opptatt av hvordan denne veksten fremmer militarisering, siden det både er en «meningsfylt» anvendelse som skaper etterspørsel og avsetning for produkter, og fordi det fremmer monopol-kapitalens kontroll over mennesker og naturressurser over hele verden. Derfor har de fire mest sentrale av bokas elleve kapitler alle overskriften «The Absorption of Surplus», med tilføyelse av ulike deltemaer som «Militarism and Imperialism».

Deres begrep, «økonomisk overskudd», var definert som forskjellen mellom hva samfunnet produserer og de samfunnsmessig nødvendige kostnadene ved å produsere det. De ville ha fram hvordan monopolkapitalismen belemret samfunnet med helt unødvendige kostnader, knyttet til monopolkapitalens særlige behov (den store salgsinnsatsen, militærutgiftene, monopolkapitalistenes store forbruk), som i denne fasen av kapitalismen ble framstilt av makthaverne som nødvendige kostnader. Det økonomiske overskuddet, slik det framsto innenfor systemet, ville de sammenligne med det potensielle overskuddet – rensket for alle disse systembetingede, unødvendige kostnadene. Og så ville de ha fram det de kalte det planlagte økonomiske overskuddet, som var hva produksjonsapparatet kunne ha frambrakt hvis det hadde vært styrt av de bevisste vurderingene og prioriteringene i et sosialistisk samfunn med en planøkonomi. Det er disse tre versjonene av «overskudd» som de bruker i boka, uten alltid å presisere hvilken versjon de bruker hvor.

Egentlig synes jeg det er litt underlig at de kaster LPTF over bord, siden den neppe er uforenlig med deres lov om overskuddets vekst. De har ikke noe teorem om «overskuddsratens stigende tendens» å sette i stedet (men de har en figur som viser at de faktisk antar at Marx sin profittrate har en tendens til å stige). De er opptatt av overskuddets absolutte vekst. Jeg tror at en viktig årsak til at de droppet LPTF som uaktuell, rett og slett var at den observerbare profittraten i USA, slik den framkommer svært upresist i et nasjonalregnskap tuftet på borgerlig-økonomiske begreper, ikke ga empirisk støtte til noen antakelse om fallende profittrate etter 2. verdenskrig. Ulike beregninger som bygger på litt ulike forutsetninger, viser alle at profittraten i USA hadde et relativt toppunkt i 1966. Noen beregninger viser en ganske kraftig stigning i den observerte profittraten i USA i årene 1958–1966, til et nivå som innebar rekord for årene etter 2. verdenskrig. Dermed har vel Baran og Sweezy ganske enkelt ment at virkeligheten viste at det ikke lenger var hold i noe teorien om profittratens fallende tendens. I en analyse av U.S. Steel gjør de da også et visst nummer av at selskapets profittrate var bemerkelsesverdig stabil fra 1920 til 1955, og at den deretter steg kraftig.

Offensiv for økonomisk liberalisme

Det var uflaks for Baran og Sweezy at 1966-nivået for profittraten for USA viste seg å være et historisk toppunkt, og at den så falt kraftig ned til vesentlig lavere nivåer utover på 70-tallet. Det utviklet seg en omfattende, internasjonal profittkrise, som var et viktig utgangspunkt for at Margaret Thatcher overtok roret i Storbritannia i 1979 og Ronald Reagan tilsvarende i USA i 1981. De satte i gang knallharde angrep på arbeiderklassen i egne land, demontering av den «velferdsstaten» som var blitt bygd opp smått om senn over mange år, en imperialistisk offensiv for økt utbytting av land og folk i andre deler av verden, og en økt rovdrift på natur og miljø. Det var tiden for en ideologisk offensiv for økonomisk liberalisme, der hindrene for kapitalens uhemmede utbytting skulle rives ned. Den kolossale raseringen av kapital under 2. verdenskrig hadde gitt armslag for tilsynelatende vedvarende økonomisk vekst og et bedre liv for store deler av arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene, men nå var det tid for kapitalen til å ta tilbake det som var oppnådd.

Offensiven fra Thatcher og Reagan er nettopp et viktig eksempel på at det kunne settes inn omfattende, motvirkende tiltak mot profittratens fall. Den er også et viktig eksempel på hvor verdifullt det er å forstå den dynamikken som profittratens fallende tendens skaper.

I den nye boka si forsvarer John Bellamy Foster fortsatt at Baran og Sweezy parkerte LPTF i 1966. Han gjorde det samme selv da han skrev sin doktoravhandling som han disputerte på i 1984, og der hovedtema var debatten og oppfølgingen av Baran og Sweezys Monopoly Capital og noen andre bøker og artikler de hadde skrevet. Denne doktoravhandlingen ga han ut i 1986, og årets nye bok er for 90 prosents vedkommende et opptrykk av 1986-boka. Men han har en helt ny introduksjon på 30 sider, som til dels er meget interessant. Der forteller han at Sweezy selv mente at Monopoly Capitals viktigste svakhet var at den ikke tok for seg systemets finansielle struktur. Foster, som jo tilhører det samme miljøet, skriver at

Vi behandlet kapitalakkumulasjon som først og fremst noe som gjaldt økning av beholdningen av eksisterende realkapital. Men i virkeligheten er det bare én side av saken. Akkumulasjon dreier seg også om å øke beholdningen av finansielle eiendeler.

Foster peker på at miljøet rundt Monthly Review fra 70-tallet og videre utover på 80-tallet ble mer og mer opptatt av den eksplosive utviklingen i finansmarkedene. I 1987 utga Harry Magdoff og Sweezy boka Stagnation and the Financial Explosion. I 1997 begynte Sweezy å bruke uttrykket «the financialization of the capital accumulation process».

Foster peker på at han i 1986-utgaven av sin egen bok The Theory of Monopoly Capitalism ikke hadde noen som helst omtale av finanskapitalens rolle. Det var bevisst, skriver han, fordi hverken vanlig borgerlig økonomisk teori eller marxistisk økonomisk teori ga noe reelt grunnlag for en teoretisk forståelse av de spørsmålene som reiste seg med hensyn til den finansielle eksplosjonen. I mine øyne er dette utsagnet helt ubegripelig. Utelatelsen av finanskapitalens rolle var en viktig forsømmelse, noe som er svært tydelig ut fra utviklingen etter 1986, med flere dramatiske trekk knyttet til finansmarkedene, og med den såkalte «finanskrisen» fra 2008 og fram til dags dato som et «høydepunkt».

 

Jeg mener at utelatelsen av finanskapitalens rolle henger tett sammen med at LPTF ble droppet. Etter mitt syn har finanskapitalens sterkt økende betydning en nær sammenheng med at profittraten faktisk har falt kraftig, selv om det fallet er blitt vanskeligere å se fordi nasjonalregnskapstall for profitt i utviklede kapitalistiske land er blitt sauset sammen med effekten av finansielle gevinster. Det er ikke riktig at Marx ikke behandlet finanskapitalens rolle, også den siden av saken som gjaldt finansspekulasjon mer eller mindre løsrevet fra selve varekrets-løpet. Og han behandlet temaet i nær tilknytning nettopp til LPTF i Kapitalens bind 3.

Overflod av kapital

I de delene av Kapitalens bind 3 der loven om profittratens fallende tendens presenteres, drøftes også hva som skjer når profittraten blir så lav at kapitalister heller investerer i finansplasseringer. Aksjemarkedene og andre markeder for finansielle papirer blir skrudd oppover av en økende strøm av kapital som ikke finner profitabel nok anvendelse i faktisk merverdiproduksjon. Hva som skjer med en slik overflod av kapital, utvikler Marx videre bl.a. i kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» (jeg refererer til den engelske oversettelsen). Det skjer en voldsom oppblåsing av det som Marx kaller «fiktiv kapital», som han tar opp som tema i kapittel 25 «Credit and Fictitious Capital» og utvikler videre i kapittel 29 «Component Parts of Bank Capital». I kapittel 29 skriver han:

Alt dette papiret representerer i virkeligheten ikke noe annet enn akkumulerte krav eller juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt, som tilfellet er med statsgjeld, eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer⁴

og:

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv⁵.   

Det er grunn til å merke seg at Marx her trekker inn

juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt … eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer.

Dette er typiske og svært viktige trekk ved finansmarkedene i vår tid, og de spilte en helt sentral rolle i de finansboblene som sprakk i 2008. «Verdiene» i aksjemarkedene verdsettes basert på forventning om senere års profitt, ikke på basis av den faktisk produserte profitten. Disse forventningsbaserte verdiene har likevel en viss kontakt med virkeligheten, men da som en strikk som kan tøyes og tøyes ut fra håp og tro. I tillegg har vi verdiutvikling som bare er frittstående ballongblåsing, og som er enda mer sårbare for en frontalkollisjon med virkeligheten når forventningene svekkes. Forventningsbaserte verdier er også et typisk trekk når bedrifter verdsettes ved oppkjøp eller fusjoner og fisjoner. Dette er slik «fiktiv kapital» som Marx behandler i Kapitalens bind 3.⁶   

Hvis Sweezy og Foster hadde sett litt nærmere på behandlingen av LPTF og finanskapitalen i Kapitalens bind 3, tror jeg at analysen i Monopoly Capital og senere arbeider kunne ha vært skjerpet opp ganske kraftig.   

I det nye introduksjonskapitlet til boka si forkaster Foster på nytt uttrykkelig LPTF som ubrukelig under monopolkapitalismen. I en fotnote refererer han til en artikkel som Michael Heinrich skrev i Monthly Review i april 2013, med tittelen «Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Rate of Profit to Fall, and Marx’s Studies in the 1870s». I denne artikkelen hevder Heinrich at Marx syntes å ha distansert seg fra loven om profittratens fallende tendens i sine senere arbeider. Heinrich blir kraftig imøtegått i Alex Callinicos sin nye bok Deciphering Capital, der Callinicos påpeker at Heinrichs påstand hviler på sviktende grunnlag7. Tvert imot er det tydelige tegn på at Marx like til siste stund anså loven om profittratens fallende tendens for å være viktig.   

Helt til slutt litt om Baran og Sweezys påstand om at Marx primært hadde behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen⁸. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Folk kan jo lese kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» på sju svært leseverdige sider. Ett av de utviklingstrekkene Marx drar fram her, er utviklingen av aksjeselskaper, som gjør det mulig for mange kapitalister å slå sammen sine kapitaler slik at det åpner for «an enormous expansion of the scale of production and of enterprises, that was impossible for individual capitals». Marx fortsetter med å omtale omdanning av statsbedrifter til svære aksjeselskaper som børsnoteres (Høyst aktuelt i vår tid!).

Marx går videre i kapittel 27 med å peke på at eierskapet blir mer og mer samfunnsmessig, ved at enkeltkapitalister med egen bedrift slår seg sammen til svære enheter ledet av profesjonelle administrative ledere, der kapitalistene blir passive eiere, penge-kapitalister. I enkelte bransjer utvikler det seg monopoler, som nødvendiggjør samspill med staten. Marx trekker fram kredittsystemet som det viktigste grunn-laget for denne forvandlingen fra kapitalistenes direkte eide bedrifter til svære aksjeselskaper, med stadig økende grad av samfunnsmessig eie. Kredittsystemet akselererer den materielle utviklingen av produktivkreftene og etableringen av verdensmarkedet. Det kapitalistiske produksjonssystemets historiske oppgave er å utvikle de materielle forutsetningene for en ny produksjonsmåte, som kan løse denne motsetningen mellom en stadig mer samfunnsmessig produksjon og den private tilegnelsen på stadig færre hender av de verdiene som andres arbeid skaper.

Marx kopler altså monopolistiske utviklingstrekk sammen med hele det kapitalistiske systemets historiske tilrettelegging for det neste, høyere trinnet i menneske-hetens økonomisk-politiske organisering. Slik jeg ser det, er det god grunn til å se kritisk på den måten Marx foretar denne koplingen på. Den er sterkt preget av at han ser på dette fra et ståsted tidlig i kapitalismens utvikling, og i dag framstår den vel som litt naiv. Men det blir likevel ikke særlig treffende – for å si det forsiktig – når Baran og Sweexy hevder at Marx primært behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra.

Monopolpriser

I kapittel 50 «Illusions Created by Competition» har Marx en kort drøfting av hvordan de høyere monopolprisene fungerer når det gjelder fordelingen av merverdi mellom kapitalistene:

Monopolprisen på visse varer ville bare overføre en del av andre vareprodusenters profitt til de varene som har monopolpris. En lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdi mellom forskjellige produksjonssfærer ville indirekte finne sted, men grensen for selve denne merverdien ville forbli uforandret⁹.

Det er forbausende at Baran og Sweezy ikke i det hele tatt nevner at Marx faktisk har en viss dekning av monopoliseringens samfunnsmessige betydning og hvordan monopolbedrifter kan bruke sin makt over markedet til å tilrive seg merverdi fra andre produsenter. De har imidlertid rett i at Marx ikke hadde utviklet noen større analyse av et monopolistisk stadium i kapitalismen, rett og slett fordi det var trekk som ennå ikke kunne observeres og analyseres i særlig grad.

Både Paul Baran, Paul Sweezy og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats for å bidra til å utvikle en marxistisk forståelse av kapitalismen i vår tid. Foster er i høyeste grad aktiv fortsatt, med viktige bidrag bl.a. når det gjelder det økologiske perspektivet. Men det er veldig synd at de i så stor grad har parkert Kapitalens bind 3 i stedet for å trekke trådene dit og inspirere til studier av denne svært viktige delen av Marx sin produksjon. Det har beklageligvis svekket verdien av arbeidet deres. Marx var ingen gud, og mye har endret seg siden han døde for mer enn 130 år siden. Men han utviklet en epokegjørende forståelse for kapitalismens vesen og for de grunnleggende drivkreftene i menneskesamfunnets utvikling. Dermed er det stort sett lurt å ta med seg den inspirasjonen man kan hente hos ham.

Noter: 

1. Karl Marx, Kapitalen, Bok 1, Del 4, Forlaget Oktober 1984/2005, side 39 og 42
2. Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3, Forlaget Rødt! 1994, kap. XIV, punkt V, side 52
3. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
4. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 468
5. Samme, side 470
6.  Se også min artikkel i Rødt! Nr. 2-2008 «Sprekker bobla? – Om turbulensen i finansmarkedene», der dette illustreres med konkrete eksempler før «finanskrisen» eksploderte på høsten samme år.
7.  Alex Callinicos, Deciphering Capital, Bookmarks Publication, London 2014, side 285-286
8. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
9. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 861

Svetlana Aleksijevitj:
Krigen har intet kvinnelig ansikt
Oslo: Kagge forlag, 2014, 383 s.

Blant de mange som var gode kandidater til årets nobelpris i litteratur var Svetlana Aleksijevitj, men juryen valgte – som så ofte før – en høylitterær franskmann. Det var synd. Men vi får trøste oss med at hun å kan leses på norsk.      

Som roman er Krigen har intet kvinnelig ansikt virkelig et enestående verk. Jeg har lest en del, men aldri noe sånt som dette her. Og er det en roman? Jeg veit ikke. Kanskje det er like riktig å kalle det historieskriving eller journalistikk. Det viktigste er å fastslå at det er et enestående kunstverk.

På 1970-tallet blei forfatteren oppmerksom på at i krigen mot nazismen, den sovjetiske versjonen av den andre verdenskrigen, den store fosterlandskrigen, deltok en forbausende stor mengde unge kvinner. Hvor stor? 1 000 000! En million damer, så unge at det er fristende å kalle de fleste av dem for jenter. De sloss og skjøt, gravde, bandasjerte og krøp, førte panservogner og bombefly, døde og overlevde etter heltemodig innsats. Mange av dem fikk prestisjefylte militære utmerkelser. Likevel er den offisielle historieskrivinga prega av breiskuldra mannlige rødearmister. Heltinnene, om en sånn betegnelse fremdeles er i omløp, blei møtt med mistenksomhet og mistro.

Dette ville Svetlana Aleksijevitj finne ut av, så hun reiste rundt i det seinsovjetiske samfunnet og snakka med disse voksne damene som hadde vært ferske 17 år gamle partisaner eller sykepleiere eller skarpskyttere førti år tidligere.

 

Så boka handler om disse samtalene: Hvordan Aliksejeva kom i kontakt med dem, hvordan hun blei tatt imot av damene og familiene deres, og hva slags samtaler med den russiske sensuren hun hadde 20 år seinere, på 2000-tallet, da det blei mulig å få boka publisert. Men først og fremst er det damenes historier fra slagmarka som har fått sin plass på de rundt 400 sidene. På en helt ny måte fylles krigshistoriene med følelser, både sånn som det utspilte seg på det som vi kaller Østfronten 1941-45, og hva slags følelser som slipper løs hos disse damene når de endelig får sjansen til å fortelle hvordan det var 35-40 år etterpå. Enorme emosjonelle demninger åpnes, og det blir fantastisk litteratur av det.

 

Det er vanskelig å la være å gjengi noen av de hundrevis av maleriske krigsscener som Aleksijevitsj gjenoppliver. Teksten er blottet for utenomsnakk. Vi, altså leserne hennes, blir kasta rett ut i krigshandlingene fra første skrifttegn, akkurat som mange av hennes helter blei det, da de 17 år gamle meldte seg på rekrutteringskontorene for å være med i forsvaret av fedrelandet. Enda en gang blir vi minna om det uforberedte sovjetiske forsvaret, de fortløpende nederlaga og tilbaketrekkinga fra sommeren 1941 og ei god stund framover. Igjen konfronteres vi med den ufattelige bestialiteten i den tyske krigføringa, og hvor nådeløse det germanske herrefolkets elitetropper var i sin framferd mot de slaviske og sovjetiske «undermenneskene». Og nok en gang blir vi med på den sovjetiske offensiven, marsjen mot Berlin i 1944 og -45, da den seirende Rødearmeen kan innkassere sin hevn over fascistene. Ja, hele den grusomme historien om Østfronten 1941-45 blir levert en gang til, men på en måte vi ikke har sett eller hørt før. Det er den kvinnelige dimensjonen som forfatteren, med stor bevissthet, lar gjennomsyre skildringene. Ofte fordyper jeg meg i de spennende kamphandlingene og de blodige opplevelsene. Plutselig, med en bitte liten setning, minner hun meg om at, du store verden: det var kvinner som opplevde dette!Og ofte blir en liten rapport avrunda med en oneliner, som ikke har noen alternative reaksjoner: Jeg må legge boka fra meg og grine.

Boka diskuterer aldri hvilken nasjon som betalte den høyeste prisen for seieren over nazismen. Den dokumenterer at det ikke er noe å diskutere. Et sted stiller en tysk torturist spørsmålet til en kvinnelig partisan som er tatt til fange: «Hva er det som gjør at dere aldri gir opp når det ser så håpløst ut?» Kanskje Svetlana Aleksijevitj besvarer en del av spørsmålet hans. Jeg kan bare avslutte med å skrive en varm anbefaling om å lese denne boka. Det er et understatement.

Rune Pedersen

Mannefallet i første verdenskrig var uten historisk sidestykke. I hvert fall ti millioner. Muligens tjue.

Var krigen uungåelig?

Den viktigste årsaken til første verdenskrig var veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital. Det skapte en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.

Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del en. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.          

Uansett hvor mange som døde i 1. verdenskrig, ble om lag dobbelt så mange skadd, ofte lemlestet eller deformert, mens talløse andre ble drevet ut i galskap. Titalls millioner sto igjen med sorgen etter en sønn, bror, ektemann, far eller elsker som aldri kom tilbake. Det som gjorde den så lang og dødelig, var at krigen nå hadde blitt en industriell prosess.

Industrialisert krigføring

Den første verdenskrigen transformerte det moderne samfunnets evne til å dekke menneskelige behov gjennom masseproduksjon til det motsatte – industrialisert nedslakting.

Masseutskrivning hadde skapt millionhærer. Den prøyssiske hæren ved Waterloo i 1815 hadde bestått av 60 000 mann. Arvtakeren hundre år senere, den tyske hæren på Vestfronten i 1914, besto av 1,5 millioner.

Masseproduksjonen sørget for uniformer, utstyr, våpen, ammunisjon og forsyninger som kunne holde slike styrker ved like. Britene hadde hatt 156 skytevåpen ved Waterloo i 1815, og fra disse ble det samlet avfyrt noen få tusen skudd om dagen da slaget sto. Ved Somme i 1916 hadde de 1 600 skytevåpen. Fra disse ble det avfyrt nesten to millioner patroner i løpet av de første dagene. Slaget varte fire og en halv måned.

Moderne våpenteknologi skapte en ugjennomtrengelig «stålstorm» og en «tom slagmark». Menn krøp fra skyttergrav til skyttergrav, søkte ly i rester av utbombede bygninger eller grov tunneler nedover. Stillstand og slitasje formet hele konflikten.

Industriproduksjonen var avgjørende – det var alltid behov for flere skytevåpen, flere patroner og mer eksplosiver. Millioner av arbeidere ble mobilisert til krigsindustrien. Kvinnene forlot hjemmene og jobbene sine som hushjelper, for å jobbe i ammunisjonsfabrikkene. Hjemmefronten ble et mål for bombing og blokader.

Når den først var sluppet løs, skapte den industrialiserte militarismens dynamikk enda mer dødelige og ødeleggende midler. Etter hvert som rivaliserende forskere og ingeniører begynte å konkurrere for å øke nasjonens drapskraft, oppsto det et tekno-logisk våpenkappløp. I 1914 hadde den britiske hæren ingen motoriserte lastebiler og bare noen få titalls rekognoseringsfly.

I 1918 hadde de 56 000 lastebiler og 22 000 fly. Og de hadde også nye våpen som bombe-kasteren, håndmaskingeværet og tanksen.

Krigen var ikke lenger for små profesjonelle hærer som sloss langt av gårde. Den var blitt en monstrøs ødeleggelsesmekanisme som omsluttet hele samfunn. Millioner ble utskrevet. Millioner arbeidet i våpenfabrikker eller på landsbygda for å tilfredsstille krigsmaskinen. Millioner sultet når forbruket kollapset. Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i krigen, men nesten halvparten så mange døde av sult hjemme.

Slik startet krigen

28. juni 1914 myrdet en nasjonalistisk serbisk student arvingen til den østerriksk-ungarske tronen under et besøk i Sarajevo i Bosnia. Fem uker senere var Østerrike, Russland, Tyskland, Frankrike og Storbritannia i krig. Hvordan skjedde dette?

Østerrikske og ungarske herskerklasser styrte imperiet i tospann. Den aldrende habsburgeraristokraten Franz Josef var både keiser over Østerrike og konge over Ungarn.

Habsburgerregimet var truet av den voksende arbeiderklassens aktivisme og av en voksende nasjonalistisk agitasjon blant de underkuede folkene. Det svarte med en uberegnelig blanding av undertrykking og reformer. I 1914 hadde de konstitusjonelle myndighetene brutt sammen, og hauker som general Conrad von Hötzendorf hadde tatt kontroll.

«Bare en aggressiv politikk … kan redde dette landet fra ødeleggelse,» hevdet han. Statens autoritet skulle gjenopprettes gjennom demonstrative militære handlinger.

Målet var Serbia, et uavhengig land på Balkan, som fungerte som et fyrtårn for motstandskampen blant slaverne som befant seg under østerriksk styre. Conrad hadde tatt til orde for krig mot Serbia – «denne giftslangen» – 25 ganger mellom 1906 og 1914. Mordet i Sarajevo ble hans gyldne mulighet.

23. juli utstedte de østerrikske myndig-hetene et ultimatum der serberne ble beskyldt for å være delaktige i mordet, og de ble truet med krig dersom de ikke samarbeidet fullt ut i undersøkelsene, og sørget for å undertrykke all anti-østerriksk agitasjon på eget territorium.

Østerrikerne var misfornøyde med den serbiske responsen, erklærte krig mot Serbia, og satte i verk beskytning av Beograd 28. juli. Dette var de første skuddene i første verdenskrig.

Krigsplaner

Serbia var alliert med Russland. Russerne og østerrikerne var geopolitiske rivaler på Balkan.

Russland var på randen av revolusjon. Barrikader var reist i Vyborg-distriktet i St. Petersburg, og det sto slag mellom kjempende arbeidere og tsarens styrker.

30. juli ga den russiske tsaren troppene beskjed om å mobilisere. Kompromissløse ministre og generaler hevdet at krig var nødvendig for å forsvare russiske interesser på Balkan – og at krigen ville skape en nasjonalistisk bølge som ville oppløse den revolusjonære stemningen.

Men den russiske mobiliseringen truet Tysklands herskere. Nasjonal samling og rask industrialisering hadde gjort Tyskland til Europas mektigste makt. Nervøse rivaler hadde gått sammen i en fiendtlig allianse – trippelententen bestående av Russland, Frankrike og Storbritannia. Tyskland hadde blitt stående igjen med bare én viktig alliert, Østerrike-Ungarn, og sto derfor overfor skremmende utsikter til en tofrontskrig mot overlegne styrker.

Tysklands krigsplaner ble nøye utarbeidet for å møte denne faren. «Schlieffen-planen» – oppkalt etter generalen som utarbeidet den – foreslo en seks uker lang blitskrig for å slå ut Frankrike i vest, for så å flytte størstedelen av de tyske styrkene østover for å møte «den russiske dampmaskinen».

Valget av tidspunkt var alt. Da russerne ga ordre om mobilisering 30. juli, begynte klokka å tikke for Schlieffen-planen. Dermed erklærte de tyske myndighetene krig mot Russland 1. august og mot Frankrike 3. august.

Herskerne i Storbritannia nølte bare et lite øyeblikk. De fryktet at tysk dominans i Europa ville true det britiske imperiets sikkerhet. Den fremste bekymringen deres var å sikre herredømmet til sjøs, handelsruter og kolonier langt borte. Dette var avhengig av et delt kontinentalt Europa og et Tyskland som holdt seg unna havnene ved Den engelske kanal. Storbritannia erklærte krig 4. august.

Utløsere og årsaker

En fortelling er ikke en forklaring. Stormaktene gikk til krig i 1914 fordi de fryktet hverandres militærstyrker. Når rivalene mobiliserte, fulgte de etter med en gang. Men hvorfor var Europa et kontinent av frykt, rivalisering og massehærer i 1914?

Mellom 1873 og 1896 hadde verdens-økonomien befunnet seg i en depresjon. Vekstratene var nesten halverte, og masse-arbeidsløsheten var blitt kronisk. Europas herskere hadde svart med en kombinasjon av imperiebygging og høyt militært forbruk.

Den delen av Afrika som var under europeisk styre, hadde økt fra om lag 10 prosent i 1876 til over 90 prosent i 1900 – en konkurranse om landrøveri kjent, da som nå, som «kappløpet om Afrika».

I 1900 slo en hær bestående av britiske, franske, tyske, russiske, italienske, japanske og russiske styrker seg sammen og invaderte Kina for å knuse et nasjonalistisk opprør og forsvare en rekke mini-kolonier («konsesjoner») på den kinesiske kysten.

I Balkan, Midt-Østen og Sentral-Asia manøvrerte stormaktene også for å få innflytelse, mens europeiske bankierer og industriherrer konkurrerte om kontrakter.

Kolonialismens karakter av konkurranse forklarer også en annen følge av den lange depresjonen – voksende spenninger mellom stormaktene og voksende militærutgifter.

Britene og franskmennene var selv på randen av krig i 1898 da rivaliserende ekspedisjonsstyrker møtte hverandre ved Fashoda i det sørlige Sudan. I 1906 og 1911 var det franskmennene og tyskerne som havnet på randen av krig med hverandre om kontrollen over Marokko.

Det europeiske rustningskappløpet

Etter hvert som spenningene økte, ble Europa et kontinent av soldater og våpen. Krupps stålverk og våpenfabrikker i Essen i Ruhr-distriktet i Tyskland vokste fra 16 000 arbeidere i 1873 til 45 000 i 1900 og 70 000 i 1912. De britiske militærutgiftene økte med nærmere 150 prosent mellom 1887 og 1914. Franskmennene utvidet verneplikten fra to til tre år i 1913 og ga dem dermed en stående hær på 700 000, med reservestyrker på nesten tre millioner.

Industriell masseproduksjon gjorde det mulig å kle, utstyre, bevæpne og mate slike store styrker. Jernbanene gjorde det mulig å bevege og forsyne dem. De rivaliserende generalstabene, som var overbeviste om at krigen bare ville vare noen få måneder, prioriterte hurtige forflytninger. Vidløftige krigsplaner ble satt ut i live for å få styrkene i kamp så raskt som mulig, for at ikke fienden skulle kunne mobilisere og slå til før.

Forløpet ble tvunget fram av krigsplanene, massehærene og konfliktene mellom stormaktene. Men vi må fortsatt forklare hvorfor militariseringen av Europa hadde nådd et slikt omfang i 1914. Etter et århundre med fred over det meste av Europa mellom 1815 og 1914, hvorfor skulle krigen bryte ut med så uvanlig mye vold på dette tidspunktet?

Imperier

På midten av 1800-tallet, hadde Storbritannia, «verdens verksted», produsert 50 prosent av verdens bomull, 60 prosent av verdens kull og 70 prosent av verdens stål, og vært den eneste industrielle supermakten.

I 1914, derimot, hadde Storbritannias andel av bomulls- og kullproduksjonen falt til 20 prosent og stålproduksjonen til bare 10 prosent. Både Tyskland og USA hadde gått forbi Storbritannia som industrimakter.

Storbritannia hadde fortsatt det største imperiet. Det var på sitt største tidlig på 1900-tallet, da Storbritannia kontrollerte mer enn en femdel av verdens landmasser og en firedel av dens befolkning. Men den industrielle styrken for å opprettholde globalt hegemoni avtok.

Nasjonale økonomier ble i økende grad dominert av en liten håndfull gigantiske monopoler i hver sektor. To selskaper, Siemens og AEG, kontrollerte så godt som alt av Tysklands elektriske industri.

To grupperinger, hver bestående av tre selskaper, kontrollerte den kjemiske industrien. Et system basert på konkurranse mellom et stort antall mellomstore selskaper hadde blitt erstattet av et system basert på megaselskaper med monopolistisk dominans over nasjonale markeder.

Industri og banker ble avhengige av hverandre. Ved å utvide lån og ved å kjøpe aksjer og obligasjoner, ble banker de største eierne av industrien – i så stort omfang at enkelte snakket om «monopolkapitalisme», andre brukte betegnelsen «finanskapitalisme».

Stat og kapital

Gigantbedriftenes størrelse, rikdom og makt endret statens rolle. Det var bare i Storbritannia staten ikke hadde noen direkte rolle i industrien i 1914.

Utgifter til jernbane – i seg selv en strategisk nødvendighet – gjorde, i kombinasjon med våpenutgiftene, staten til den største kunden for tungindustrien. I tillegg til direkte investeringer og kontrakter, sørget myndigheter også for beskyttelse fra utenlandsk konkurranse gjennom å innføre toll (skatt) på utenlandsimport – en bevisst politikk for å berike seg selv på bekostning av naboland, som først ble brukt av Tyskland i 1879, og som siden fulgt opp av de fleste andre stormaktene.

På begynnelsen av 1900-tallet var verdens-økonomiens utvikling i ferd med å skape en geopolitisk krise. På den ene siden var det globalisering – hurtig økonomisk vekst, gigantfirmaers dominans, en hvileløs jakt på nye markeder og en stadig økende internasjonal handel. På den andre siden var det økonomisk nasjonalisme, etter hvert som industrikarteller, banksyndikater og stadig mer militariserte stater smeltet sammen til motstridende blokker.

En verden som var delt inn i rivaliserende nasjonalstater og imperier betydde en verden med barrierer mot handel – beskyttelsestoll, sluttede kolonimarkeder og konkurranse fra utenlandske selskaper. Dette var den viktigste årsaken til første verdenskrig – veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital hadde skapt en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.

Utvidelsen av imperiene de siste 25 årene av 1800-tallet hadde skapt en viss sikkerhet (selv om det var på bekostning av hundrevis av millioner som ble drept, undertrykt og utbyttet av europeiske kolonister). Men når oppdelingen av verden syntes å være ferdig, kom rivaliseringen tilbake til Europa. Stormaktenes konkurranse om å bygge imperier ble omgjort til et europeisk våpenkappløp.

Storbritannia og Tyskland

Hovedaksen i den europeiske krisen i 1914 var konflikten mellom Storbritannia og Tyskland.

Mellom 1906 og 1912 hadde tyskerne ført Weltpolitik, verdenspolitikk. Denne bekreftet den fremvoksende tyske imperialismen i motsetning til de etablerte britiske og franske imperiene. Det viktigste uttrykket var et sjøvåpenkappløp med Storbritannia.

Tysk Weltpolitik utfordret to historiske prinsipper bak britisk imperiemakt – behovet for å holde Europa splittet, og behovet for å holde havnene ved Den engelske kanal på «vennligsinnede» hender. Begge prinsippene hadde sitt opphav i at Storbritannia var en øy og i landets forretningsinteresser og tradisjonelle maritime overlegenhet.

Storbritannia og deres utskipingshavner var godt beskyttet av en stor marine. Et splittet Europa ga de britiske herskerne frihet til utbytting av imperiet og profitt fra utbytting på motsatt side av havet. Et forent Europa under en enkelt makts hegemoni, særlig en makt med kontroll over havnene ved kanalen, var en trussel.

Det var dette som gjorde sjøvåpenkappløpet så viktig. For å holde stand mot Tyskland, hadde den britiske flåten vokst fra 29 slagskip i 1899 til 49 i 1914. Storbritannia hadde også forlatt sin tidligere isolasjonisme, og bygget en allianse med Frankrike og Russland.

Dette hadde påtvunget Tyskland en militær byrde som ikke var bærekraftig. Den franske og den russiske hæren hadde vokst parallelt med den britiske flåten. Tyskland var en kontinental makt med fiender på begge sider. De ble derfor tvunget til å gi opp sjøvåpenkappløpet og snu anstrengelsene mot en vekst for hæren. Tyskland kunne ikke både forsvare seg i Europa og utfordre Storbritannia til sjøs.

Mot slutten av 1912 var de tyske lederne blitt overbeviste om at de var i ferd med å tape våpenkappløpet i Europa, og at maktbalansen gikk i deres disfavør. De ville derfor foretrekke en forkjøpskrig før heller enn senere. Helmut von Moltke, som ledet den tyske hæren, mente at «en krig mellom nasjonene var uunngåelig».

En imperialistisk krig

Første verdenskrig kom som et resultat av militær rivalisering mellom allianser av nasjonalstater som sto mot hverandre. Disse nasjonalstatene representerte interessene til blokker av kapital som sto i konkurranse med hverandre i verdensmarkedene.

Britene var i stand til å innta en skinnhellig holdning fordi de hadde erobret det største imperiet på 1700-tallet, og ledet den industrielle revolusjonen på 1800-tallet. De gikk inn for frihandel fordi de var økonomisk etablert.

De kunne fremstille tyskerne som «aggressorer» og «militarister» og hevde at de var «skyldige» i å starte krigen bare fordi de forsvarte et eksisterende imperium i stedet for å forsøke å skape et nytt.

Men de underliggende målene for alle herskerne og alle stormaktene var de samme – å dele opp verden i jakt på profitt og makt. Første verdenskrig var en imperialistisk krig.

Kunne den ha blitt stoppet?

De spenningene og den militære styrken som ble bygget opp i årene før 1914, og det raske utbruddet av krigen etter hvert som én mobilisering førte til en neste, gjør at første verdenskrig kunne virke uunngåelig.

Det var den ikke. Bankherrer, industriherrer og generaler hadde interesse av krig. Det arbeidende folket i Europa og de som levde under kolonistyre i Afrika og Asia, hadde det ikke. Det var heller ikke slik at krigens ofre rett og slett var hjernevasket av nasjonalsjåvinisme, og mer enn gjerne begav seg ut for å bli slaktet.

Etter hvert som stormskyene mørknet i tiåret før krigen brøt ut, sluttet millioner seg til antikrigsprotester. Europa var i 1914 et dobbelt delt kontinent – på den ene siden mellom rivaliserende geopolitiske blokker, og på den andre mellom eliter for krig og massebevegelser mot.

Richard Seymour:
Against austerity.
How we can fix the crisis they made
London: Pluto Press, 2014, 197 s.

Den britiske marxisten Richard Seymour ga tidligere i år ut boka Against austerity som både er en analyse av det som i den engelskspråklige litteraturen omtales som austerity, og et bidrag til kampen for å slå dette tilbake. Boka er, naturlig nok, først og fremst skrevet for et engelskspråklig publikum, noe som blant annet preger de konkrete eksemplene han benytter seg av. Likevel er boka også relevant i en norsk kontekst – austerity er, tross alt, en politikk som er på frammarsj over det meste av verden.

På norsk oversettes gjerne austerity med nøysomhet, nøkternhet eller innstramminger. Problemet med slike oversettelser er at de i all hovedsak er økonomiske begreper. For Richard Seymour, derimot, er det viktig å understreke at austerity først og fremst er en politisk strategi, og at det derfor også må møtes som det. Mens strategien på overflaten fremstår som et grep for å få statsfinansene tilbake i balanse, er det i virkeligheten en del av det han omtaler en nyliberal omforming av kapitalismens byggverk.

Seymour oppsummerer dette i seks punkter:

• Profitt som vokser på bekostning av lønn.
• Svekket sikkerhet og forutsigbarhet.
• Økt ulikhet og lagdeling.
• Tettere sammenveving mellom stat og selskaper.
• Skifte fra velferd til straff.
• En kultur som fremmer hierarki, konkurranse og forakt for svakhet.

Samtidig, påpeker han, det er ikke krisa som er årsaken til denne utviklingen, den har snarere fungert som en katalysator for å iverksette denne politikken der den fortsatt ikke har trengt igjennom.

Et klasseprosjekt

Som politisk strategi må austerity fremfor alt forstås i en klassekontekst, der klasseherredømmet formidles gjennom hegemoni, slik blant andre Antonio Gramsci og Nicos Poulantzas har beskrevet det. Når det lille kapitalistiske borgerskapet klarer å dominere arbeiderklassen, har det å gjøre med at de klarer å få oppslutning om at deres interesser er samfunnets fellesinteresse. Seymours avviser at krisa er en ren finanskrise, men han er også uenig med dem som mener den utelukkende har å gjøre med at profittraten har falt. I stedet fokuserer han på kapitalismens indre dynamikk. I kapitalismens gullalder, i perioden 1945–73, var produktivitetsveksten så høy at det var mulig å sikre arbeiderklassen lønnsvekst, og dermed økt kjøpekraft, uten at det truet profitten. Etter hvert som produktivitetsveksten avtok, ble dette imidlertid et stadig større problem, noe som åpnet opp for andre krefter enn dem som hadde vært hegemoniske i denne perioden, ikke minst finanskapitalen.

Den reduserte produktivitetsveksten førte til et økt press på lønningene for å holde profitten oppe. I flere land, ikke minst i USA, betydde dette at reallønnen falt i store deler av arbeiderklassen. Dermed måtte kjøpekraften opprettholdes på andre måter, først og fremst gjennom lån, da gjerne med sikkerhet i bolig. Dette ble muliggjort gjennom en liberalisering av finanssektoren. Liberaliseringen bidro også til å åpne opp for nye finansprodukter, på den ene siden derivater, obligasjoner og andre spekulasjonsobjekter, på den andre siden kjøp og salg av gjeldsforpliktelser. Småsparere ble oppfordret ikke bare til å investere sine egne penger, men også til å ta opp lån for å investere mer.   

Kapitalismen hadde i sin gullalder vært holdt oppe av et klassekompromiss, der masseprodusenter og betydelige deler av arbeiderklassen hadde etablert et hegemoni. Dette var holdt oppe av produktivitetsveksten og en fordeling av denne der arbeiderklassen fikk en betydelig «del av kaka». Etter hvert som produktivitetsveksten falt til et nivå der dette ikke lenger var mulig, falt også det materielle grunnlaget for dette hegemoniet bort. I stedet var det særlig finanskapitalen og de fremvoksende transnasjonale selskapene som skulle klare å etablere hegemoni, og et av de viktigste redskapene for dette var omfattende angrep på fagbevegelsen, både direkte og indirekte, noe som også ble godt hjulpet av økende arbeidsløshet og påfølgende usikkerhet og midlertidighet i arbeidslivet.

Staten er av stor betydning for å forstå dette. Seymour kritiserer den banal-leninistiske forståelsen av staten som ikke annet enn én klasses redskap til å undertrykke en annen. Han er for så vidt ikke uenig i at den er det som sådan, men han understreker samtidig at den formes gjennom en kamp mellom ulike krefter og ulike klasser. Det er derfor også relevant å se den nyliberale staten i motsetning til en mer velferdsorientert stat i et klassekampperspektiv. Det er ikke, understreker han, slik at austerity handler om å redusere statens omfang, det handler snarere om å endre statens innretning, hvordan den fungerer som stat.

Nyliberalt hegemoni

Et sentralt argument for austerity er at staten gjennomlever en fiskal krise, det vil si at den bruker mer penger enn den får inn. Problemet er at en stat vanskelig kan gå gjennom en økonomisk krise uten at utgiftene vokser, enten det er for å subsidiere arbeidsløse eller for å subsidiere bedrifter og banker som ellers ville gått under. Den fiskale krisa handler dermed mer om hvordan pengene skal benyttes enn noe annet, og er dermed knyttet til en annen krise, nemlig en styringskrise, eller mer presist en autoritetskrise. Siden demokratiet i sitt vesen i betydelig grad er kollektivistisk, har svaret på denne krisa vært å innsnevre hva som faller inn under demokratiet og hva som ikke gjør det, dog uten å innskrenke de demokratiske institusjonene.

Dette er en prosess som også er ideologisk, ikke i den forstand at det finnes en objektivt sett bedre måte å løse krisa på, men i den forstand at det er en løsning som er basert på en bestemt måte å forstå virkeligheten på. Et fungerende hegemoni er avhengig av det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si miljøer som er i stand til å formidle et inntrykk av at hegemonens interesser er universelle. Dette er ikke det samme som manipulasjon, det handler snarere om at noen er i stand til å formidle et visst perspektiv på den virkeligheten folk opplever, å konstruere en sammenheng mellom individer og et fellesskap og oppnå konsensus om at det er det eneste, eller i hvert fall det beste, alternativet. Når den arbeidsløse aksepterer at det er hans eller hennes egen feil, at han eller hun ikke står opp om morgenen, deltar på diverse tiltak og søker nok jobber, da viser det hvordan den nyliberale ideologien har vunnet hegemoni.

Siste del av boka er viet til tanker om og perspektiver på hvordan nyliberalismen kan møtes. Her befinner Seymour seg i et slags spenningsfelt mellom reformisme og et revolusjonært perspektiv. Han vier for eksempel stor plass til kampen om staten, men han understreker også at det må skje i et samspill med fagbevegelsen og med sosiale bevegelser. Samtidig advarer han venstresida på den ene sida mot å trekke frem kapitalismens gullalder som et alternativ for framtida, og på den andre sida mot å tro at det er mulig å få gjennomslag for noe annet enn austerity under et nyliberalt regime. Venstresida må heller, mener han, forsøke å forene dagskampene med maksimumsprogrammet og stille offensive krav.

Mellom reform og revolusjon

Som nevnt, befinner Seymour seg på mange måter i et spenningsfelt mellom reform og revolusjon. Det kan derfor til tider være vanskelig å se om målet er å velte kapitalismen eller om det bare er å skape en bedre, post-nyliberal kapitalisme. Dette kan være et problem, i hvert fall dersom man er ute etter en oppskrift eller et politisk program. Men det er, trass i undertittelen How We Can Fix the Crisis They Made, heller ikke det som virker å være hensikten med boka. Det boka gir, er redskaper til å forstå hvorfor den nyliberale politikken har fått det hegemoniet den har fått, og hvordan venstresida kan bruke liknende midler, selvsagt med alle mulige forbehold, til å reise kampen for et alternativ.

Selv om det i Norge, med vår oljeøkonomi, er vanskelig å få oppslutning for austerity slik vi ser det i det meste av den vestlige verden, er det heller ikke vanskelig å se hvordan den nyliberale ideologien legger premissene for den politiske debatten. Siv Jensen satte for eksempel ned en kommisjon som skulle se på hvordan produktivitetsveksten i Norge kunne øke, noe som i seg selv illustrerer flere aspekter. For det første var hun bekymret over at reallønnsveksten var høyere enn produktivitetsveksten. Som flere har påpekt, har dette å gjøre med bytteforholdet med utlandet, og særlig oljeprisen, men at den eneste måten å tette dette på, er å øke profittens andel på bekostning av lønna, var ikke en bekymring for henne. For det andre er kommisjonen inspirert av tilsvarende kommisjon i Danmark. Konklusjonen her var, kort fortalt, mer marked, mer privatisering og flere offentlige oppgaver vekk fra demokratisk kontroll. Dette er heller ikke å undres over, selve problemstillingen oppmuntrer til en slik løsning. Da må man også våge å angripe problemstillingen.

Et annet eksempel er diskusjonen om sykelønn og uføretrygd. Igjen er det den nyliberale ideologien som har fått dominere debatten, hvordan man skal forhindre at den enkelte blir en offentlig utgift. At arbeidsmarkedet har utviklet seg på måter som gjør det vanskeligere for enkelte grupper å delta og tanken om at det offentlige har et ansvar, er det imidlertid få som vektlegger. Ja, hvor internalisert den nyliberale ideologien har blitt, ser vi i forbindelse med forhandlingene om frihandelsavtalen TISA. Denne ble kjent da Wikileaks i sommer avslørte at det foregår hemmelige forhandlinger om en avtale som blant annet legger opp til at beslutninger om å privatisere offentlige tjenester ikke kan reverseres privatiseres. Klassekampen kunne i tilknytning til dette også avsløre at det foregår jevnlige møter mellom regjeringen og NHO der blant annet dette er tema. Under et annet ideologisk regime ville denne typen samrøre mellom stat og kapital antakelig avfødt store protester, men under et regime der konkurransekraften og næringslivets interesser er samfunnets samlede interesser, er det akseptert.

Against Austerity viser hva den nyliberale politiske strategien er, hvordan den har oppstått og hvorfor den ikke møter større protester. Dette er bokas styrke. Når forfatteren kommer til hva som er veien ut av dette, blir han imidlertid litt mer diffus. Dette kan selvsagt kritiseres, men på den annen side sier det kanskje noe om hvor sterkt det nyliberale hegemoniet er. Når det ikke bare er slik at venstresida må minnes på å være offensiv, men når det endatil er vanskelig for en person som Richard Seymour å være mer konkret enn dette, viser det at vi har en betydelig oppgave foran oss.

Mathias Bismo

Vietnamesernes seier over franskmennene i 1954 gav gjenlyd over hele verden. Det var den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.       

Per Velde er lektor, og har skrevet bøkene Løp! og Raddis!. Han har skrevet flere artikler i tidsskriftet, og har oversatt en av artiklene i boka av Samir Amin som kommer på Forlaget Rødt! i desember, Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter.

Vietnam 1944: Den franske kolonien Indokina har vært okkupert av Japan i fire år. Nå går 2. verdenskrig mot slutten, og i Frankrike legges det planer for å ta tilbake kolonien. Men undergrunnsbevegelsen Vietminh (leder: Ho Chi Minh) protesterer:

Franskmenn som kjempet mot tysk herre-dømme vil nå fortsette sitt eget herredømme over andre folk.

I USA skriver president Roosevelt:

Frankrike har hatt landet– 30 millioner innbyggere – i nesten 100 år, og folk der har det verre enn før de kom … Frankrike har melket Indokina i hundre år. Folket i Indokina har krav på noe bedre.

Året etter, den 20. august 1945, skriver den Japan –innsatte «keiseren» i Annam, Bao Dai, til de Gaulle:

… det vietnamesiske folket … vil og kan ikke lenger tåle noen form for dominans eller utenlandsk styre. De ville forstå dette bedre hvis De kunne se og føle den vilje til uavhengighet som ulmer på bunnen av alles hjerter og som ingen menneskelig makt lenger kan undertrykke … fransk styre vil ikke lenger bli adlydt; hver landsby vil bli et motstandsreir.

Vietminh gjør seg klar til å kjempe. Bak bevegelsen står en kjerne i Indokinas kommunistiske parti, dannet i 1930 av Ho Chi Minh, Pham Van Dong, Vo Nguyen Giap m. fl. Vietminh bygges nå ut som en stadig sterkere organisasjon for frigjøring av landet.

Den 2. september 1945 kapitulerer Japan, og samme dag trer Ho Chi Minh fram på den politiske arena: Den demokratiske republikken Vietnam blir utropt. Og kort etter, i oktober, går de til væpnet oppstand i Hanoi. I løpet av et halvt år har de i store områder i nord fått opprettet en provisorisk regjering, landsbyene styres av folkeråd, og 2. mars 1946 blir Ho Chi Minh utropt til president. Men situasjonen er kaotisk, i sør står britiske tropper og i nord kinesiske (Kuomintang) – det var til dem Japan hadde kapitulert; dette hadde stormaktene bestemt i Potsdam, vietnameserne blir oversett. Samtidig sender de Gaulle et fransk ekspedisjonskorps for å gjenopprette fransk suverenitet, og general Leclerc – Paris’ frigjører – inntar Saigon. Vietminh åpner geriljakrig mot de franske styrkene.

Men stadig flere franske tropper ankommer, til sammen 100 000 mann, og den relativt svake Vietminh-bevegelsen må inngå kompromisser; kineserne i nord er også et usikkerhetsmoment. Også Leclerc vil forhandle, han forstår at det er umulig å gjenerobre hele landet. I forhandlingene i mars 1946 skriver Ho Chi Minh under på følgende: Vietnam skal være del av Den franske union (det nye samveldet for kolonier), men anerkjennes til gjengjeld av Frankrike som en fri stat, med eget styre og egen armé. Og de franske soldatene skal tas imot som venner. Siden skal det forhandles videre. 20 000 franske tropper går deretter i land i Haiphong, og situasjonen roer seg – foreløpig.

Frankrikes plan var en føderasjon av fem land: Laos, Kampuchea og tre «land» i Vietnam: Tonkin, Annam og Cochin –Kina. Dette avviste Vietminh, Vietnam var ett land. Men i Frankrike var det politisk kaos, regjeringen holdt ikke styr på sine folk, og Frankrikes representant i nord kom derfor til enighet med Ho Chi Minh om et samlet Vietnam, mens representanten i sør, de Gaulles høykommissær, under innflytelse av de franske colons, opprettet et selvstendig

Cochin – Kina. Og han tolket avtalen strengt: En kontrollert autonomi, ingen uavhengighet.

Ho Chi Minh forhandlet nå med franskmennene, både i Vietnam og i september i Paris, uten at det kom til enighet. Parallelt med dette var det stadig mindre trefninger. Og det var ingen hemmelighet at franske militære klødde i fingrene etter å gi denne «hæren i filler» en lærepenge: I november 1946, etter et nytt sammenstøt, bombarderte marinen havnebyen Haiphong og drepte tusener. Dermed var «freden» over. 19. desember gikk styrker under ledelse av skole-læreren Giap til angrep på flere franske garnisoner i Hanoi. Franskmennene svarte med alt de hadde – fly, marine, kommando-tropper. Etter voldsomme kamper ble Vietminh drevet ut av byene, gikk under jorda, og forsvant i jungelen. Og Ho Chi Minh sendte ut en appell til befolkningen om full krig:

Kjemp med alt dere har. Kjemp med våpen, kjemp med spader og greip, kjemp med stokker.

Dermed satt franskmennene i hengemyra, noe de foreløpig ikke forstod. Krigen fortsatte, men mot en fiende de ikke så. Broer ble sprengt, veier ødelagt, landsbyer brent, en krig full av bakhold, uten ansikt. Sivilbefolkningen forsvant i jungelen når de nærmet seg. En form for krig som i dag er kjent som folkekrigen, basert på støtte fra befolkningen og hvor soldatene opererer «som fisken i vannet» (Mao).

Vietminh bygde nå ut et omfattende nett. Geriljaangrep, våpentyverier, sabotasje-grupper, smugling av ris. Og skolering av folk over hele landet. Mye foregikk bokstavelig talt under jorda og om natta. Hovedinnsatsen var i nord, der hvor Ho Chi Minh i 1944 hadde hatt 700 mann. Nå hadde de en hær på 70 000 hvorav 12 000 i sør. Og stadige franske opprenskingsaksjoner var alltid forgjeves. «Det blir en krig mellom tigeren og elefanten,» hadde Ho Chi Minh sagt til general Leclerc før bruddet– et kjent bilde i Vietnam: Tigerens stadige og utholdende bitt mot den store elefanten som til slutt må bite i gresset.

Fram mot 1950 gikk det trått for Vietminh. Koloniherrene dominerte nå utviklingen på fransk side, eierne av svære te- og gummiplantasjer som tjente formuer og ikke ville høre snakk om fred. Først da kommunistene seiret i Kina, snudde det. Vietminh fikk nå masser av amerikanske våpen som kommunistene hadde erobret fra Kuomintang. Seinere også russiske våpen: artilleri, lastebiler, luftskyts. Høsten 1950 hadde Giap en godt rustet hær på 160 000 mann. Og da franskmennene i oktober skulle evakuere Cao Bang –basen i nord – angrep Giap og knuste 4000 mann elitetropper i jungelen i et regulært slag. Kort etter skjedde det samme i Lang Son. I løpet av et par uker ble franskmennene regelrett kjeppjagd fra nordområdene, et sjokk – de som hadde betraktet fienden som ville bander. Og moralen sank.

I mellomtida hadde verden endret seg. Revolusjonen i Kina, Koreakrigen og delingen av Europa hadde ført til den kalde krigen. Og i Vietnam var det knapt lenger snakk om å gjenerobre et kolonivelde, men om å stoppe kommunistenes frammarsj, demme opp. Dermed var det blitt i hele Vestens interesse å knekke Vietminh.

Fra Paris kom nå general Lattre de Tassigny. Og hele året 1951 sloss han og Giap om det rike Tonkin – deltaet. Vietminh hadde nå kontroll over store områder, og var blitt anerkjent av Peking og Moskva og av landene i Øst-Europa. Giap hadde en halv million mann og franskmennene 400 000, av dem 2/3 koloni-tropper, altså ikke franskmenn. Overalt i landet fantes nå Vietminh-baser, i de dype skogene, i fjellområdene, i sumper og landsbyer. Disse foretok endeløse småangrep. Og franskmennene måtte spre sine tropper i kampen mot denne usynlige fienden. Samtidig hadde Giap også store hærenheter som førte regulære slag. Og der var bevegeligheten hans største fortrinn, på et utrolig «veinett», utbygd og utvidet uten stans av tusenvis av frivillige i disse åra. Forutsetningen for seirene var de hundretusener av fattige kulier som bar og fraktet utstyr. Disse kunne med bærebambus eller sykler bringe mat og materiell til troppene som gikk til fots og som derfor kunne for-flytte seg 25 km på én natt. For en divisjon på 12 000 mann, på marsj i 14 dager, trengte massevis av bærere, slike som levde på en bolle ris om dagen. «Giaps lastebiler i jungelen», ble de kalt.

Artisjokk-metoden

Giaps metode var artisjokk-metoden. De tok franskmennene «blad for blad». Omringet en avdeling om natta, sirklet den inn, alltid med overlegen styrke, kastet seg over fienden, og knuste ham. Og forsvant igjen. Nesten alle deres slag ble utkjempet om natta. Folkekrigens metode. I januar 1952 ble de Lattre avløst av general Salan som igjen ble etterfulgt av general Navarre i mai 1953.

Ved inngangen til 1954 kontrollerte Vietminh 2/3 av landet, men ikke byene. I Frankrike ville venstresida ha forhandlinger med Vietminh. Kommunistpartiet, landets største, hadde i alle år kjempet innbitt mot krigen – mens regjeringen ønsket «internasjonale forhandlinger», helst at USA skulle overta. Disse skulle åpne i Génève 26. april. Det var derfor viktig for begge parter å ha en god forhandlingsposisjon. Høsten 1953 hadde Giap begynt å bevege seg mot Laos, et land «alliert» med Frankrike. Dette ville Navarre forhindre, og samtidig påføre vietnameserne et knusende nederlag. I november 1953 valgte han seg ut Dien Bien Phu, porten til Laos, for sin operasjon Castor (bever). En landsby på et sletteland med enger og rismarker i et 17 km langt og 6–7 km bredt dalføre. Navarre mente at området var så vilt at Giap bare kunne få fram to divisjoner og 20 000 kulier med tilførsler. Og artilleri og luftvern var umulig å bringe fram. Inn i denne dalen ville han lokke Giap, legge en felle, og tilintetgjøre troppene hans. Noen av de skogkledde åsene rundt var 6–700 meter høyere enn dalen, og hvis vietnameserne angrep derfra, måtte de skyte over åsen fra baksida, for kom de på framsida, ville franskmennenes fryktelige ildkraft knuse dem. Fallskjermtropper ble nå sluppet ned og innbyggerne i dalen fordrevet. Flystripa (etter japanerne) ble bygd ut og soldater og materiell fraktet inn. Kanoner, mortere, ti lette tanks, en bulldozer og enorme mengder ammunisjon. Planen var å foreta mindre utfall fra denne basen, det skulle lokke Giap til et større angrep så de kunne utslette ham. Snart var de 16 000 mann i leiren, bl.a. 5000 fremmedlegionærer hvorav 1600 tyskere, mange tidligere SS-menn og fallskjermjegere fra Luftwaffe.

På lavere høyder rundt basen ble det bygd ut åtte framskutte stillinger, støtte-punkter, som bar navn som Eliane, Gabrielle, Béatrice, Anne-Marie etc. Disse var igjen delt inn i sektorer som het Eliane 1, Eliane 2 osv. Med skyttergraver, piggtråd, sandsekker, jordvoller og miner. Til dette reiv de hus i byen og brukte treverket, særlig bjelkene. Men ingen beskyttelse av betong, ingen underjordiske ganger og dypere tilholdssteder ble ansett som nødvendig. De gravde seg ned og lesset bare på med sandsekker, så sikre følte de seg. Taket bestod av stålplater. Utpostene var tungt bemannet, minst en bataljon (7–800 mann) på hvert sted, og delt inn i nummererte avsnitt; den største – Isabelle – hadde 1700 mann med to kanonbatterier og tanks. Dien Bien Phu skulle være en «pinnsvinleir» som struttet av skyts. Men en rekke offiserer protesterte mot valg av sted og mente det var helt uegnet, noe som også framgår av at dalen ble omtalt som «la cuvette»– en bolle. Som kommandant ble innsatt general de Castries.

Giap bestemte seg: Her tar vi slaget! En avgjørende seier her vil endre hele styrkeforholdet ved forhandlingene i Genève! Hæren satte seg i bevegelse, og nærmest som en innledning knuste de på veien en fransk base – av 2100 mann klarte bare 185 å unnslippe til Dien Bien Phu! Nå ble det alminnelig mobilisering i nord for å skaffe kulier, og disse bygde så om natta, i uke etter uke og med umåtelig slit, et omfattende veinett som kunne bringe fram artilleri og luftvern. Franskmennene merket ingenting. Nå kunne Giap få fram fem divisjoner (60 000 mann) og 70 000 kulier, og i alt skal 260 000 bærere ha vært i sving under hele operasjonen («våre føtter er av jern»), og på sykler trillet de bører på inntil 250 kg. I slutten av januar 1954 var alt på plass og Giap begynte innsirklingen. Fram til angrepet startet den 13. mars hadde de klart å skjule det tunge skytset på områder Navarre mente var utilgjengelige. Men vietnameserne hadde demontert kanonene og båret delene på ryggen opp i fjellene hvor de ble satt sammen igjen. (Seinere beregninger går ut på at Vietminh hadde fire ganger mer artilleri enn franskmennene). Veier ble anlagt i fjellskråningene, og skyttergraver og underjordiske rom gravd ut: Vietnameserne oppgir at de gravde ut 45 km skyttergraver og 450 km løpegraver rundt hele dalen. Om natta. Nesten opp i nesa på franskmennene som fortsatt ikke merket noe til disse store arbeidene. Til slutt var basen totalt omringet, og flyplassen siktet inn fra skjulte kanoner. Noen få granater ble avfyrt, og franskmennene antok da ironisk at fienden kanskje likevel hadde fått brakt fram en kanon eller to.

Den 13. mars klokka 17.00 begynte angrepet. I timevis hamret intens ild fra tungt artilleri og mortere over franskmennene, et ekstremt sjokk for styrkene i Dien Bien Phu – hva faen er dette!? – fienden er stinn av tunge kanoner! – hvordan i helvete har de klart det!? Tre netter på rad veltet massive bølger mot de franske forsvarsverkene. Etter bare 7 timers kamp var stillingen Béatrice (fremmedlegionærer) utslettet og ledelsen drept; stillingen var ikke bygd for å motstå tungt artilleri og ble nærmest pulverisert. 500 mann ble drept. Samtidig ble flyplassen nesten satt ut av spill. Artillerioberst Piroth, som hadde «garantert» at han skulle knuse fienden med sin voldsomme ildkraft, begikk sjølmord. Nå var franskmennene i praksis lukket inne. Og Ho Chi Minh forklarte situasjonen for en gruppe internasjonale journalister på følgende måte: Han tok av seg sin gamle kolonihjelm (scenen fins på et berømt fotografi), snudde den, pekte på bunnen og sa: «Her er franskmennene.» Så pekte han rundt kanten av hjelmen og smilte: «Og her er vi.»

Tigeren var i støtet mot elefanten

Det ble et blodig slag som varte i 57 dager, fulgt av verdenspressen. I Frankrike sørget sensuren lenge for at tonen var optimistisk, man snakket om «victoire», og skjulte virke-ligheten. Store overskrifter og dramatiske bilder, fra time til time kunne man følge den desperate kampen i radio. Daglig var det intervjuer med offiserer og soldater mens lytterne hørte kulene hvine. Men krigen var langt borte, og folk var ikke veldig engasjert – dette var ikke deres vernepliktige sønner, men profesjonelle kommandotropper, fallskjermjegere og fremmedlegionærer – elitetropper – både her og under Algerie-krigen beryktet for tortur og grusomheter.

Dagen etter Béatrice stod Gabrielle for tur. Etter to dager var det over, til tross for at franskmennene her satte inn seks lette tanks. Her falt 1000 mann. Etterpå ble en rekke «svake» offiserer degradert til soldater, og flere soldater ble degradert til kulier. 23. mars kutter Vietminh forbindelsen til støttepunktet Isabelle som ligger 3 kilometer borte og har 1700 mann – de kjemper der isolert fram til nederlaget. 23. mars må også støttepunktet Anne-Marie oppgis, det er forsvart av tai-tropper, en minoritet i Vietnam, og Giap har fått spredd flygeblader om at dette ikke er deres krig; om morgenen, i tåka, deserterer flertallet. Flyplassen er nå enda mer ødelagt, og etter 27. mars kan ingen flere forsterkninger eller forsyninger lande, og ingen sårede evakueres – alt må droppes i fallskjerm, og vietnamesiske maskingeværer og luftskyts gjør store innhogg: Av 347 transport – og kampfly blir 48 ødelagt og 167 skadd.

General de Castries er nå deprimert og nedbrutt, og isolerer seg i sin bunker; ledende offiserer foretar derfor et hemmelig «kupp» og overtar kommandoen, men det blir enighet om at generalen utad skal stå som kommandant for å motvirke demoralisering.

Den andre store bølgen kom i dagene 30. mars til 4. april. 30. mars erobrer vietnameserne Dominique 2 og Eliane 1; disse gjenerobres av franskmennene dagen etter i et voldsomt angrep, men bare timer seinere blir de igjen drevet vekk. Deretter tok vietnameserne Huguette 7, men ble igjen jagd bort med tanks – noe som skjedde flere ganger. Nå kom bombefly fra Hanoi til unnsetning, men monsun, regn og det ugunstige terrenget gjorde det vanskelig å se, og napalm og bomber ble ofte sluppet tilfeldig. Og dette måtte skje i all hast, for avstanden til Hanoi var 60 mil én vei, og drivstoffet knapt. Og pga. Vietminhs luftskyts måtte de droppe fra stor høyde, vanligvis 2000 meter. Enkelte avsnitt hos franskmennene hadde nå lite ammunisjon igjen, og fallskjermsoldater gikk derfor på med flammekastere og håndgranater. Nå begynte også de første nordafrikanerne å desertere, og skiftet side. På fransk side skjøt de kanonene røde, eksplosjoner og kuler haglet uavbrutt over dem mens raketter lyste opp nattehimmelen – et helvete sa de overlevende. «Angrepsbølgene kom mot oss som en rullende demning– ustoppelig!»

Leiren ble nå stadig mindre, og ofte havnet forsyninger per fallskjerm hos fienden. Situasjonen var blitt katastrofal, lite ammunisjon og et uhyggelig antall sårede som måtte ha hjelp. I desperasjon ble det nå bedt om frivillige fra Hanoi, og noen hundre meldte seg. De ble sluppet ut i fallskjerm, noe mange av dem ikke hadde gjort før, og mange havnet hos fienden. Et annet fortvilet tiltak var å sende 2000 mann kolonitropper fra Laos i den såkalte operasjon D («D for desperado»). De kom seint avgårde, og nådde ikke fram før det hele var over, men fikk plukket opp 150 mann som hadde flyktet ut i jungelen. Lenge hadde de beleirede også håpet på massiv amerikansk bombing for å få dem ut, den såkalte operasjon «Vautour» (gribb), men president Eisenhower sa nei, han ville ikke blande inn USA.

10. april vekslet Eliane side flere ganger, men forble på franske hender. 18. april falt Huguette 6, og 22. april Huguette 1. I begynnelsen av mai satte så Giap for første gang inn sitt rakettvåpen – stalinorgler – kjent fra 2. verdenskrig, som overrislet Dien Bien Phu og førte til fryktelige tap.

Det endelige angrepet tar til 1. mai. Først tre timer artilleri, deretter angrep på posten Eliane 1, som faller. Dagen etter erobres Dominique 3 og Huguette 5. Denne dagen kastes også de aller siste forsyningene fra Hanoi ned i fallskjerm. 4. mai faller resten av Huguette; Eliane 2 gjør fortsatt motstand, men Giaps folk har gravd seg inn under kollen, og natt til 6. mai blir posten blåst til himmels av 2 tonn TNT. Om morgenen 7. mai erobres Eliane 10, Eliane 4 og Eliane 3.

I Dien Bien Phu oppgir de nå tanken på å bryte ut. Situasjonen er desperat. Muligens er bare 2000 mann ennå kampdyktige. Styrkene er voldsomt underernærte og svekket, og alvorlige sykdommer herjer, reint drikkevann og hygiene finns ikke, og tusenvis ligger såret, nærmest uten behandling – medisin og forbindingssaker er brukt opp. Feltpresten er nedlesset av begravelser. Kommandanten, grev de Castries, får ordre fra Hanoi om å ødelegge alt materiell og våpen og gi ordre til at ilden opphører. Deretter syr de hvite flagg. Og siste radiomelding fra Dien Bien Phu til hærledelsen i Hanoi lyder: «Fienden har knust oss. Vi sprenger alt. Vive la France!.» Kl. 1730 den 7. mai 1954 heises de hvite flaggene. Seierherrene går inn i leiren, og snart vaier flagget deres fra den erobrede befalsbunkeren.

Tigeren hadde nedkjempet elefanten

Talloppgavene over falne og sårede er sprikende. (Det samme er beskrivelsen av kampene.) Følgende tall er likevel omtrent riktige: Franske tap var 3300 døde (1700 falne og 1600 «forsvunnet»), 4436 var såret og 8–10 000 havnet i fangenskap. 1161 hadde desertert, nesten alle fra kolonitroppene, men også en håndfull tyskere gikk over til Vietminh. De sårede ble straks behandlet av vietnamesere, franske militær-leger (som nå fikk forsyninger) og Røde Kors. Røde Kors tok forøvrig med seg 858 hardt sårede, de andre havnet i fangenskap.

Vietminhs tap kan ha vært 10 000 drepte og 20 000 sårede.

Men hatet var sterkt: Hundre års undertrykking og diskriminering, og tusener på tusener som i åras løp var blitt slått, drept og torturert til døde – elitetroppene var be-ryktet for sin brutalitet og synet på kolonifolk som laverestående – nå fikk disse smake sin egen medisin. Dette er noe av forklaringen på at flere tusen var forsvunnet/døde da fangene fire måneder seinere ble løslatt, mange døde under den 50 mil lange marsjen mot fangeleirene. Det foreligger ingen opplysninger om hvor det ble av de 3000 indokinesiske fangene som hadde kjempet på fransk side; sannsynligheten taler for at de ble skutt som forrædere.

Nederlaget utløste et sjokk i Frankrike. Og særlig sjokkerende var fotografiene i pressa (og opptakene fra sovjetisk fjernsyn) av lange kolonner med fanger: klærne i laser, ansiktene herjet av sult og sykdom, noen nærmest skjelettaktige, hodet og armer i bandasje. Kolonihæren – de profesjonelle elitetroppene – slått, tatt til fange og ydmyket! (Totalt hadde franskmennene mistet 20 000 mann i denne krigen, av dem var 3000 tyske fremmedlegionærer.) Vietnamesernes seier gav gjenlyd over hele verden: Den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.

Forhandlingene i Genève hadde begynt den 26. april. Vietminhs seier 7. mai ble derfor knusende for Frankrike. Den 21. juli ble fredsavtalen undertegnet. Vietminh måtte gå med på at landet «foreløpig» skulle deles ved den 17. breddegrad, men at det innen to år skulle holdes valg i hele landet med sikte på gjenforening.

Slik sluttet den første indokinesiske krigen. Den andre krigen som fulgte – med USA i hovedrollen – skulle vise seg å bli mye, mye verre. Den vi kaller Vietnam-krigen.

Jonas Gahr Støre:
I bevegelse
I samtale med Jonas Bals – Veivalg for det 21. århundret
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 454 s

Når ganske nyvalgte leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre gir ut en bok med undertittelen «Veivalg for det 21. århundret» er forventningen at her vil kursen videre for det norske sosialdemokratiet bli staket ut. I bokas første kapitel sier han også at perspektivet er «å tenke høyt om sosialdemokratiets utfordringer og muligheter» (s. 9). Fordelen med å tenke høyt er at man ikke trenger å stå til rette for det man sier når man tenker høyt.

Boka har tre hoveddeler: De to første kapitlene som kan ses på som en sokratisk forsvarstale, der Støre forteller om sin personlige vei fra «sølvskje i munnen» til sosialdemokrat ved overbevisning. Så kommer det som er bokas hoveddel, en lengre tekst formet som en samtale der Støre svarer på spørsmål stilt av Jonas Bals, rådgiver i Fellesforbundet, tidligere malersvenn og relativt nyinnmeldt i Arbeiderpartiet. Tema for tema blir spørsmål knyttet til politiske veivalg behandlet. Avslutningsvis er et essay om 22. juli, som står på egne bein i forhold til de andre to delene.

For å ta det siste først: teksten om 22. juli og om hvordan terroren har preget Arbeiderpartiet og oss andre er godt skrevet, og det stiller viktige spørsmål om hvor terroren «kom fra», hvorfor det skjedde. Det fins det selvfølgelig ingen fullstendige svar på. I tida etter 22. juli var fokus på manglende sikkerhet og beredskap og på individet Breivik, men i liten grad på denne typen politisk ekstremisme og de ideologiske inspirasjonskildene han hadde. At ikke oppdriften og kanskje heller ikke den politiske muligheten var der til å ta opp dette i den første tiden etter 22. juli var ganske tydelig. Støre gjør rede for det i essayet, og forklarer hvordan det var mest nødvendig å få det politiske livet opp å gå igjen. Min tanke etter å ha lest det er at det nå kanskje er på tide at venstresida tar opp tråden?

Ukritiske spørsmål

Tanken bak samtalene mellom Bals og Støre, der den unge venstresosialdemokraten skal stille utfordrende spørsmål og makta skal svare, er god, men jeg kan ikke se at det fungerer. Spørsmålene er som oftest for lite kritiske, og legger bare til rette for det Støre skal si, som et litt kunstig e-postintervju. Svaret er ofte så langt at vi gjerne har glemt hva spørsmålet var. Når det faktisk blir stilt et kritisk spørsmål, følger gjerne et svar som ikke forholder seg til spørsmålet. På den måten framstår det verken som en samtale eller en rekke med intervjuer. For at det skal være en samtale må begge parter komme til syne, men Bals framstår her bare som en serie av sitater fra litterære kilder eller andre politikere. Det er skuffende at en gjennomtenkt fyr som Bals ikke fyller rollen som utfordrer.

For øvrig er det også lite ny kunnskap å hente i den gjentakende og klisjeaktige bruken av fyndord som åpenhet, dialog, tillit og samhandling, som boka er full av.

Den siste tiden har Arbeiderpartiet vist sin villighet til å sette til side standpunkter for å få partiet tilbake til regjeringsmakta igjen. Et eksempel er at Støre har sådd tvil om kontantstøtten faktisk skal fjernes, slik det står i programmet deres, noe som har ført til en flom av sinte innlegg fra damer i Arbeiderpartiet. Med det som bakteppe står ikke den i boka uttalte skepsisen til «velferdsordninger som kommer i form av kontantoverføringer» (s. 107) og «forlenget kontantstøtte» (s. 123) til troende, når man trenger å komme for eksempel KrF i møte med tanke på framtidig regjeringssamarbeid.

Sett fra venstre er det kapitlene om partiet og det fagligpolitiske samarbeidet, om velferdsstat og klima som vekker mest interesse. Her er det vanskelig å finne noen tydelige tegn på at vi med Støre vil se noen endring av den støe kursen, og i hvert fall ingen dreining mot venstre. Historien om sosialdemokratiets utvikling fra et klasseprosjekt til et samfunnsprosjekt er interessant, men det blir utydelig hva det er som er oppdraget, eller den historiske rollen, i det 21. århundre, annet enn å mobilisere mot at velferdsstaten og det fellesskapet som små forskjeller mellom folk gir skal svekkes (s.62). Hva kan sosialdemokratiet egentlig levere når krisene slår til, og det kun er kutt i velferden som lanseres som medisinen ut av krisa? Her mangler det analyse av økonomiske forhold, og en liten smule kapitalismekritikk. Eller i det minste noe sjølinnsikt i retning av at det kanskje kan ha noe med «oljesmurt» økonomi å gjøre at tilbakeslagene for AP i Norge har vært mindre enn for de sosialdemokratiske partiene i Sverige eller Danmark?

Hva slags fagligpolitisk samarbeid?

Forklaringen fra Støre er at det er det fagligpolitiske samarbeidet som har holdt igjen tilbakeslaget i Norge. Det er noe sannheten i det, men det er også sånn at det fagligpolitiske samarbeidet er blitt utvidet til å gjelde flere partier enn Arbeiderpartiet, og at det har vært en del av den nyorienteringen etter valget i 2005, som Støre prøver å annektere. LOs medlemmer utvidet det fagligpolitiske samarbeidet ved å stille konkrete krav til et kommende rødgrøt flertall, blant annet at de forringelsene som Bondevikregjeringa hadde påført Arbeidsmiljøloven skulle reverseres. Støre ønsker å få opp og tilbake tilslutningen til Arbeiderpartiet blant LO sine medlemmer (s 92). I lys av de siste tidens avdekking av at det er gjort forsøk på å lukke deler av lokale LO-konferanser for andre enn partimedlemmer, er det mange som lurer på om dette er måten å få økt oppslutning.

I kapitlene om velferdsstaten får vi bekreftet at Arbeiderpartiet fremdeles står last og brast ved sykehusreformen, og at ytterligere nedsalg av statlig eierandel for eksempel i Telenor ikke kan utelukkes (s 112). Ingen av delene er noen overraskelse. Når det gjelder pensjon står det en liten setning om at man kan tenke seg å utjevne forskjeller mellom «de som har behov tidlig pensjon og de som kan stå lenge i arbeid, for eksempel i form av en yrkesrelatert levealderjustering» (s.111). Dette kunne jeg tenke meg å høre mer om! Ligger det her en innrømmelse av at pensjonsreformen rammer skjevt, og at Arbeiderpartiet kan komme til gå inn for å gjøre noen grep? Eller var det bare Støre som har lyttet til noen, og kom til å si det høyt på side 111?

Klima: handling eller tomme besvergelser?

Kapitlet om klima bekrefter i hvert fall mitt inntrykk av at APs klimapolitikk er uklar og full av motsetninger. Mener de faktisk at en del av de norske olje- og gass reservene bør få ligge urørt, og hvor mye er det de tenker seg at skal ligge? Eller er det bare noe som skal pynte talene til AUF? I et forsøk på å være kritisk spør Bals om Norges satsing kun skal være på noen abstrakte klimakvoter, og om hvorvidt disse fører til effektive klimatiltak, sammenlignet med nødvendige og mulig tiltak her hjemme. Av svaret leser jeg ingen kritikk av handel med klimakvoter, heller ingen tvil om at de tiltakene vi betaler for å få gjennomført ved kvotesystemet er effektive. Men han innrømmer at systemet «ikke er godt nok og må videreutvikles» (s.289). Også når det gjelder vår egen gassproduksjon gjentas effektivitetsargumentet: at Norge produserer mest effektivt og med lavest utslipp, derfor er det greit at det er vi som produserer, særlig hvis det bidrar til at mottakerlandene reduserer forbruket av kull. Og hvis de ikke gjør det, og vår gass kommer på toppen på grunn av økt energibruk? Det koker ned til en argumentasjon som understøtter at vi fortsetter å gjøre som vi har gjort hittil: øker klimabelastningen her hjemme og lener oss på en besvergelse.

Etter å ha tilbrakt noen uker i selskap med denne boka må jeg nok konkludere med at hvis det er snakk om kursendringer for Arbeiderpartiet med Støre som leder, så går bevegelsen i retning sentrum, og ikke mot venstre. Til tross at LO omfavnes og det fagligpolitiske samarbeidet hylles strekker de seg i praktisk politikk mot mulige samarbeidspartnere i sentrum av politikken. Neste regjering med utgangspunkt i AP vil i så fall ikke kunne kalles «rødgrønn», selv av dem som mente at den forrige var rød og grønn.

Kari Celius

David Harvey:
Seventeen contradictions and the end of capitalism
London: Profile Books, 2014, 336 s.

                          

Form for motsetning:	Motsetning:
De grunnleggende                             motsetningene	#1: Bruksverdi og bytteverdi                             #2: Arbeidets sosiale verdi, og dens monetære representasjon                             #3: Privat eiendom og den kapitalistiske staten #4: Privat tilegnelse og felles rikdom #5: Kapital og arbeid #6: Kapital som prosess eller ting?                             #7: Den motsetningsfulle enheten av produksjon og realisering
De bevegelige motsetningene	#8: Teknologi, arbeid og bruk og kast av mennesket #9: Arbeidsdelinger                             #10: Monopol og konkurranse: sentralisering og desentralisering #11: Ujevn geografisk utvikling og produksjon av rom                             #12: Ulikhet i inntekt og formue                             #13: Sosial reproduksjon                             #14: Frihet og dominans
De farlige motsetningene	#15: Endeløs eksponentiell vekst                             #16: Kapitalens relasjon til naturen                             #17: Opprør hos den menneskelige natur: Universell fremmedgjøring

 

Seventeen contradictions er som et røntgen-bilde som gjennomlyser spenninger, trender og tendenser i kapitalen og kapitalisme, og som hjelper oss å se fremover.

Den engelske geografen David Harvey har gjennom de siste 40 årene publisert rundt 20 bøker om kapitalisme, marxisme, geografi og urbanisme, og har ubestridelig blitt en av vår tids mest profilerte og viktigste marxister. Hvor Harvey tidligere ofte har gått i dybden på enkelte temaer (som urbanisme eller nyliberalisme), maler han i sin siste bok med bred pensel. Her undersøkes hvilke motsetninger kapitalismen hviler på, og Harvey har funnet fram til 17 motsetninger som utgjør bokas 17 kapitler.

Noen av motsetningene er kategorisert som ’grunnleggende’ («foundational») og utgjør bokas første del, mens andre anses som ’bevegelige’ («moving»), og behandles i andre del. Hvor motsetningene i den første delen er grunnleggende trekk ved kapitalismen uansett tid og rom, er det eneste konstante i den andre delen at motsetningene her er ustabile og alltid i endring. Den tredje og siste delen består av hva Harvey kaller ’farlige’ motsetninger, og her krasjer blant annet kapitalismens endeløse eksponentielle vekst med naturen. Tabellen viser Harveys sytten motsetninger. Alle oversettinger fra engelsk er gjort av anmelderen.

Harveys forskjellige motsetninger er innbyrdes forbundet, og må forstås dialektisk, som «tilsynelatende motsatte krefter … [som er] samtidig tilstede innenfor en bestemt situasjon, enhet, prosess eller hendelse» (side 1). Men motsetningene er ikke i utgangspunktet negativt ladede. Snarer inneholder boken en overraskende positiv undertone, og motsetningene er steder hvor vi finner muligheter for progressiv forandring.

Boka er mer original i sin form enn i sitt innhold. Diskusjonene rundt motsetningene vil ikke være nytt for lesere som allerede er kjent med Harvey. Her finner vi ’akkumulasjon gjennom frarøving’ i motsetning #4 og #10, at klassekamp er viktig også utenfor arbeidsplassen (som i relasjon til urbanisering og boligspørsmålet) i #5, tid–rom komprimering i #6 og #15, samt ’romlige fikser’ og produksjon og ødeleggelse av kapitalistiske geografiske landskap i #11. Og samfunnsgeografen Harvey bruker også i denne boka ofte bolig og urbanisering som eksempler, som i motsetning #1 og #3, og vi finner også referanser til Harveys tidligere studier av det andre franske keiserdømmet (1852–1870) i #13. I tråd med hans syn fra tidligere arbeider om økonomiske kriser løses heller ikke motsetninger innenfor kapitalismen – de flyttes bare rundt i tid og rom. Karakteristisk for Harveys bøker er også at den kapitalistiske staten diskuteres til en viss grad (se #3), men deretter forlates, ettersom Harvey selv understreker at han ikke er ute etter å lansere en generell teori om hva den kapitalistiske staten handler om.

Lesere som er kjente med marxistisk krise-teori, kan bli overrasket over at en av de mest kjente motsetningen ikke diskuteres: nemlig loven om profittratens fallende tendens (dvs. motsetningen mellom teknologisk endring og økonomisk profitt). Men lesere mer kjent med Harveys syn på økonomiske kriser vil være mindre overrasket, ettersom dette er en teori han verken foretrekker eller støtter.

Men ikke alt i boka kan spores like enkelt til Harveys tidligere arbeider. I det avsluttende kapittelet understreker Harvey behovet for en revolusjonær humanisme (se også #17). Med dette mener han at sosial endring ikke kan reduseres til verken økonomiske eller teknologiske lover som er hogd i stein: det er «gjennom bevisste tanker og handlinger [vi kan] forbedre både den verden vi lever i og oss selv» (side 282). Innenfor en humanistisk tradisjon, og inspirert av André Gorz, Frantz Fanon og Antonio Gramsci, diskuterer Harvey derfor også fremmedgjøring i forhold til produksjon, forbruk, hverdagsliv og natur.

Bokas styrke og dens skjønnhet ligger primært i dens presentasjonsform. For selv om den er relativt enkelt skrevet, blir det aldri overfladisk eller upresist. Kombinert med bokas mange up to date-eksempler og bruken av den pågående økonomiske krisen som utgangspunkt, bør den derfor kunne være tilgjengelig også for personer uten inngående kjennskap til Harvey eller marxismen. Det brede nedslagsfeltet, eller en ’x-ray gjennom kapitales motsetninger’ som Harvey selv kaller det, gjør det umulig å gå veldig dypt inn i hver enkelt motsetning, og boka kan derfor kritiseres for sine forenklinger og for å være overfladisk (en begrenset bruk av referanser kan styrke dette argumentet). Men en slik kritikk mister både hovedpoenget og de mer nyskapende aspektene av boken. Måten Harvey avslører kapitalens motsetninger, skaper en svært interessant innføringsbok i feltet, samt også en veiledning for politisk handling.

Boka er en skarp, smart og god guide for sosial endring, eller kanskje snarere en guide for hvor vi skal begynne å lete etter muligheter. Ettersom «fremtiden i stor grad allerede er tilstede i verden rundt oss» (side 219), serverer Harvey sytten steder hvor vi kan finne politiske kamper og muligheter for endring. Boka gir oss derfor håp – ikke primært fordi sosiale bevegelser eller fagforeninger er så sterke, men fordi det økonomiske systemet har iboende tendenser til kriser som igjen skaper muligheter.

Et aspekt som kunne vært videreutviklet, eller i det minste håndtert noe annerledes, er Harveys vektlegging av skillet mellom kapitalisme og kapital. Kapitalismen defineres som «enhver sosial formasjonen hvor kapitalsirkulasjon og kapitalakkumulasjon er hegemonisk og dominerende i utformeringen». (side 7). Her inkluderes også spørsmål knyttet til etnisitet og kjønn. Formålet med boka er imidlertid ikke å undersøke kapitalismen, men kapitalen – den «økonomiske motoren» – gjennom å isolere og analysere kapitalens indre motsetninger (side 10, kursiv i original). Harvey anvender blant annet en metafor om et skip på havet:

Men jeg skal ikke her komme inn på alt dette [som f.eks. kjønn, etnisitet, etc.]. Men inni

skipet finnes en økonomisk motor som går dag og natt og som forsyner skipet med energi og driver det over havet. (side 9)

Men skillet mellom kapitalen og kapitalisme blir noe uklart når Harvey kommer til de faktiske motsetningene, som til tider handler langt mer om kapitalisme enn om kapitalen (se #3, #13, #14 og #17).

Bruken av båtens motor som metafor gir (i det minste meg) en viss følelse av økonomisk determinisme, som dermed blir stående i sterk kontrast til den humanistiske tradisjonen Harvey assosierer seg med. I tillegg blir det noe uklart hvorfor naturen er en intern del av kapitalen, mens kjønn og etnisitet er eksterne – og dermed en del av kapitalismen. Siden Harvey først anvender denne distinksjonen så eksplisitt, hadde en ytterligere avklaring vært på sin plass.

Boka avsluttes med en kort fire-siders epilog som heter ’idéer for politisk praksis’, hvor hver av de sytten motsetningene får hver sin konklusjon eller idé for politisk handling. Dette gjør boka meget interessant å lese mot Thomas Pikettys Capital (2014), hvis ideer synes perfekt for sosialdemokrater (forfatteren foreslår en bedre regulert og skattlagt kapitalisme), samt Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs mye omtalte This time is different (2009), hvis idéer synes perfekte for dagens elite (forfatterne argumenterer for redusert offentlig gjeld i forhold til BNP). Harvey viser oss kapitalismens kompleksiteter på måter som langt overgår både Piketty og Reinhart og Rogoff. Hos Harvey er forskjellige men dialektisk relaterte motsetninger deler av et system basert på endeløs eksponentiell vekst, hvor spenninger – mellom bruks- og bytteverdi, arbeid og kapital, monopol og konkurranse, frihet og dominans, for å nevne eksempler, utspiller seg ujevnt i tid og rom, og alltid i relasjon til naturen – skaper og ødelegger hva enn som kreves for å produsere profitt. Og alt dette henger sammen. Å fatte eller forstå denne kompleksiteten, og deretter gjøre den til en politisk agenda, er absolutt ingen enkel oppgave. Men hvor Piketty treffer en sosialdemokratisk streng, og Reinhart og Rogoff er hyllet av tilhengere av innstrammingspolitikk og finanspolitisk konsolidering, er Harvey en marxist som agiterer for et samfunn bortenfor kapitalismen. Dette får meg til å huske Joseph Schumpeters kommentar om Ricardo og Keynes: at folk omfavnet deres teorier, ikke først og fremst på grunn av teoriene i seg men på grunn av deres (politisk-økonomiske) anbefalinger. Ingen av Harveys idéer for praksis treffer noen strenger blant dagens eliter.

De sytten idéene som avslutter boka, er ganske generelle, og med tanke på at Harvey virker sterkt inspirert av André Gorz kunne man kanskje forvente at han gikk lengre i retningen av å foreslå noen «ikke-reformistiske reformer». Men Harveys ’idéer for politisk praksis’ er nettopp det, ideer som resten av oss kan ta videre. Gjennom de siste årene har vi gjentatte ganger hørt frasen (ofte stammer den fra Fredric Jameson, noen ganger fra Slavoj Zizek og andre ganger Donna Haraway) at det nå er blitt enklere å forestille seg verdens slutt enn slutten på kapitalismen. Etter å ha lest Seventeen contradictions blir det definitivt lettere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten av verden. Harvey tilbyr oss en god plattform fra hvor vi kan begynne å skape revolusjonerende krav og reformer.

Ståle Holgersen

Referanser:

Piketty Thomas. Capital in the twenty-first century. Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2014. (Norsk utgave under utgivelse på CappelenDamm forlag i samarbeid med Agenda.)

Reinhart, Carmen M. og Kenneth S. Rogoff K. This time is different: Eight centuries of financial folly. Princeton: Princeton University Press, 2009.

(Bokomtalen ble opprinnelig publisert på engelsk i – Society and Space – Environment and Planning D, på http://societyandspace.com/reviews/reviews-archive/harvey/)

Aksel Braanen Sterri:
Tilbake til politikken.Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti
Oslo: Kagge forlag, 2014.

Da denne boka ble lansert i vår, var det med et preg som ikke umiddelbart appellerte til meg. For det første er jeg ikke med i Arbeiderpartiet. Undertittelen og bokas omslag med partilogoen, vannkanne og en trehodet plante med Jens Stoltenberg, Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre er derfor ikke helt i min gate, for å si det sånn. For det andre var hovedbudskapet et helhetsbilde jeg sleit litt med å få grep om. Det handlet om at Arbeiderparti måtte bli et frihetsparti, med tilnærminger like springende som musikken på lanseringsfesten.

Etter å ha lest boka er jeg av den oppfatning at mange innspill som er relevante, tankevekkende og inspirerende, også for den radikale venstresida, drukna i et (for så vidt vellykka) forsøk på å lansere boka med brask og bram: kjendiser på coveret, «blurbs» i innmaten og (en noe uklar) ideologisk gjenreising. Det burde blitt lagt mye mer vekt på det som signaliseres i bokas hovedtittel: Tilbake til politikken. For her bidrar Sterri tidvis med håndfast, radikal nytenkning. Ikke fordi han ryster venstre-sidas verdensbilde, men fordi han spiller inn noen konkrete forslag til tiltak som utfordrer mye av det sosialdemokratiet står for i dag, og som bør dras videre i den politiske debatten.

Her er ammunisjon for dem som ønsker en ny boligpolitikk. Det tegnes opp et bilde av at boligsystemet som “før var en garantist for at flere kunne kjøpe bolig, er blitt en subsidiering av de rike». Sterri skriver treffende om hvordan en trygg bolig er nødvendig for å være fri til å leve det livet man ønsker, og at å eie bolig gir makt over eget liv. Men med den utviklingen vi ser i dag, hvor låneandelen øker, og skillet mellom dem innenfor og utenfor boligmarkedet blir stadig sterkere, er det også helt presist analysert: «Hvis prisene stiger får markedet et sterkere grep rundt livet vårt.»

Han foreslår å fjerne rentefradraget, som i dag er med på å finansiere hytter, biler, ferier og utleieboliger (sic!), helt eller gradvis på delen av lånet som går over én eller to millioner. Og parallelt styrke fradraget for den laveste parten. Sterri vil ha nasjonal eiendomsskatt med høyt innslagspunkt, en beregning av boligformuen som er mer realistisk, slik at det ikke blir mer attraktivt å putte penger i boligspekulasjon enn i produksjon. Og han tar til orde for å fjerne dokumentavgiften, innført utelukkende for å skaffe staten inntekter.

Et enkelt og rettferdig pensjonssystem

Selv om Sterri er tilhenger av pensjons-reformen som sådan, behandler han den ikke med silkehansker. Han tar for seg eksemplet Anna renholdsarbeider, som forventes en levealder på 71 år, og Bernhard som jobber i NHO og forventes å leve ti år lenger. Det overkarrikerte ved eksempelnavnene til side: Sterri beskriver levealdersjusteringen, som reformens viktigste, og mest urettferdige aspekt: Når snittalderen i befolkningen øker, må alle jobbe lenger for å få utbetalt samme pensjon – ikke justert for at ulike yrkesgrupper har ulik levealder. Oppsummert i grove trekk: «De som dør tidlig, betaler en del av pensjonen til dem som dør sent, og de rike lever lenger enn de fattige.»

Nylig hadde jeg besøk av en pensjonsekspert på jobben som skulle forklare hvordan våre pensjonsordninger fungerer. Jeg satt med følelsen av å skjønne mindre jo mer jeg fikk høre. Og jeg er nok ikke alene der. Sterri siterer professor Asbjørn Kjønstad som mener at pensjonssystemet kan bli en kilde til sosial ulikhet fordi «det blir vanskeligere for ressurssvake grupper å skaffe seg den informasjonen som skal til».

Opp mot dette skisseres et pensjonssystem hvor mennesker har selvbestemmelse, basert på tre kriterier: “Det må være enkelt, det må fordele kostnadene rettferdig mellom generasjonene, og det må være rettferdig innad i hver generasjon.» Videre at: «Da nærmer vi oss et pensjonssystem som gjør at folk betaler etter evne og får etter behov.»

Konkret foreslår Sterri en inntektskorrigering av pensjonen og levealdersjusteringen. «En inntektskorrigert levealder betyr at de med høye inntekter møter en høyere pensjonsalder enn i dag, mens de med lave inntekter vil møte en lavere.» Han mener dette muliggjør likestilling av pensjonssystemet i offentlig og privat sektor, og at det vil stanse dumpinga av pensjonen til privatiserte lærere og helsearbeidere.

Alle vi som drømmer om å eie bolig fri fra markedets klør og om et forståelig og rettferdig pensjonssystem, har altså en alliert i Aksel Braanen Sterri.

Motsetningsfylt om privatskoler og sexkjøp

Et par andre steder i boka detter jeg helt av. Sterri skriver motsetningsfylt om skolepolitikk. På den ene sida gir han inntrykk av at vi bør ha mer tillit til å la lærere og skoleledere utforme skolehverdagen slik de mener er best. På den andre sida vil han la foreldre og elever bytte skole, og øke konkurransen gjennom å slippe til privatskoler, og publisere mer informasjon om trivsel og resultater på de ulike skolene.

Dette er ment å flytte makt til elever og foreldre, men når Sterri skriver at finansieringen av skolene er nødt til å følge eleven, er det ikke vanskelig å se for seg lærere som tvinges til å imøtekomme krav fra foreldre og elever, for å sikre økonomien, framfor faglig skjønn.

Også delen som omhandler sexkjøpsloven har flere resonnementer som skurrer. Sterri spør hvem vi skal ta hensyn til når vi vurderer å ta straffeloven i bruk. Det store flertallet som verken kjøper eller selger sex, eller de som begår handlingen? I de fleste tilfeller kommer man nok ikke særlig mye lengre av å ta hensyn til de potensielle lovbryterne, i dette tilfellet horekundene. Han skriver at «Ingen representanter ville foreslått å forby håndverkstjenester om det skulle vise seg at østeuropeiske håndverkere ble utsatt for menneskehandel.» Nei, vi ville vel forbudt menneskehandel … Og gjerne ganske uavhengig av hva dem som benyttet billig arbeidskraft måtte mene om det.

Sterri mener forbudslinja innebærer «et brudd med den positive sosialdemokratiske mulighetslinja»: Å gi folk flere og bedre muligheter, for å selv kunne ta valg og forbedre sitt eget liv. Det kommer klart fram i boka at verken nigerianske eller norske kvinner har særlig mange andre muligheter i dag. Men hvorfor handler da nesten alt engasjementet om å oppheve sexkjøpsloven? Hvorfor ikke legge støtet inn for alternative inntektskilder?

Han tar generelt for lett på sentrale økonomiske dimensjoner i forståelsen av makt og frihet. For kjennetegnes systemer basert på økonomisk avhengighet først og fremst av den ettertraktede valgfriheten? Enten det er lærerens ansvar for bunnlinja på skolebudsjettet, eller den prostituertes salg av sin egen kropp for å overleve.

På tross av dette skjønner jeg mer av den opprinnelig uklare frihetstilnærmingen etter å ha lest boka, og da kanskje spesielt de sist nevnte eksemplene. Sterri har tilsynelatende et nedenfra-perspektiv, som tidvis utfordrer konvensjonell maktforståelse, iallfall på venstresida, og gir tankevekkende tilnærminger. Som et eksempel står nettopp dilemmaet om hvordan vi skal muliggjøre mer faglig frihet til lærerne, og samtidig gi mindre ressursterke elever og foreldre økt innflytelse, eller muligheter til å si i fra.

Populist eller ei?

Tilbake til politikken har en ganske high-brow tilnærming til det å drive politikk, blant annet når det antydes at Arbeiderpartiet ikke skal være redd for å styre etter sitt eget forgodtbefinnende framfor folkemeningen («Demokratiet er mer enn å høre på folket.») og slik kunne vinne oppslutning. («Historien viser at tydelig ledelse kan vinne folkets sympati.»)

Samtidig inneholder boka flere sider jeg ikke vil nøle med å kalle rein og skjær populisme (og selv tilhører jeg den skolen som oppfatter populisme som en hedersbetegnelse, uløselig knyttet til det folkelige og det demokratiske). Fra det nevnte kravet om et forenklet og forståelig pensjonssystem, til en ikke-moralistisk, anti-paternalistisk tilnærming til alt fra arbeidslinja (Sterri går inn for en positiv arbeidslinje, i kontrast til Aps rådende linje, og vil øke gevinstene ved arbeid framfor kostnadene ved velferd – og påpeker at flere universelle velferdsordninger gir mindre behov for byråkrater og kontroll) til røyking og folkehelse (unngå trivielle, latterlige forbud som i sum undergraver tilliten til lovverket eller selvbestemmelsen over eget liv). Og når Sterri skriver om Arbeiderpartiets store reformarbeid at «De økonomiske menneskemodellene som ligger bak reformene, passer ikke med virkeligheten» er det som å høre 60/70-tallets venstrepopulister snakke om sine fremste fiender, teknokratene.

Slik jeg leser boka er kanskje Aksel Braanen Sterri kritisk til å følge «folket», i hvert fall på et idéplan, men i det konkrete er han minst like ofte en venstrepopulist.

Uforløst, men løfterikt

Samtidig som han insisterer på at Arbeiderpartiet trenger et klarere ideologisk kompass, henviser Sterri notorisk til forskning og empiri, slik at det ofte blir uklart hvor grensa mellom disse ulike tilnærmingene går.. Den akademiske og velinformerte stilen er faktisk underholdende, som når han trekker inn John Stuart Mill i røykepolitikken og John Rawls i pensjonsspørsmålet. Men mengden fotnoter er minst like overveldende. Sitatene fra Arbeiderpartiets program hadde kanskje ikke trengt kildenote med sidehenvisninger?

Repetisjon kan ofte være et effektivt virkemiddel, men boka åpner med en kronikkversjon av seg selv, og dermed gjentas hovedpoeng og sentrale faktaopplysninger unødvendig. At Francis Sejersted har kalt folketrygden og dens pensjonssystem for en «sosialdemokratisk kronjuvel» repeteres i overkant ofte, minst et sted også med fotnote. Boka kunne derfor hatt godt av en runde til med redigering. Kanskje kunne den også vært strukturert mer som en programtekst, slik at de tidvis inspirerende og spreke forslagene i boka, kom enda tydeligere fram?

Etter krisevalget i 2013 peker gallupen oppover for Arbeiderpartiet, mens den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg. Fornying trengs. Alle som vil bidra til et levende politisk verksted til venstre er herved kalt. Og på tross av større og mindre ankepunkter tror jeg flere kan ha nytte av å lese Sterris bok, i beste fall for å få noen gode ideer, om ikke annet for å få et lite glimt inn i sosialdemokratisk idé-debatt.

Fredrik V. Sand

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord
Afghanistan – ingen fred å få
Oslo: Pax Forlag A/S 2014
408 sider inkludert illustrasjoner/bilder

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord har lang fartstid i Afghanistan og Pakistan, med jevnlige opphold og besøk fra slutten på 1980-tallet, og de har en stor kontaktflate de stadig holder ved like.

Det startet med solidaritetsarbeid med base i Peshawar i Pakistan i 1987, under den forrige krigen, og denne aktiviteten har vedvart helt til denne dag. Som skrivende mennesker har det avfødt flere bøker, både reportasjer og reiseskildringer og skjønnlitteratur. Fokuset har vært på Afghanistan, men siden Pakistan er en sentral aktør også på den afghanske arenaen, har de også satt seg grundig inn i forholdene der. Boka Pakistan midt i verden, fra 2010, er også verdt å få med seg for å få vite mer om hva som skjer i dette strategiske veikrysset, som tittelen peker på, og som begge landa ligger ved. Det er ikke bare Taliban og pashtuner som binder dem sammen, men også harde økonomiske realiteter som at transportruter for Afghanistans rike energiressurser sannsynligvis må involvere Pakistan.

Med sin bakgrunn er det ikke rart at de to har skrevet en bok som først og fremst er opptatt av å svare på spørsmålet «Hva med afghanerne da?», som er tittelen på forordet i boka. De peker sjøl på at det ikke er så merkelig at de fleste bøkene om Afghanistan og krigen der som har kommet på norsk de siste årene, dreier seg om Norges militære deltakelse i krigen. Nærmere 10 000 nordmenn har vært stasjonert i landet de siste 12 årene. Men sjøl ønsker de å sette afghanerne i fokus. Som de sier: «få fram erfaringene fra et land som har vært herjet av krig og konflikter i mer enn tre tiår, men også et større historisk bakteppe. Det handler om overlevelse, om den seige styrken hos dette hjemsøkte folket». Uten innspill med denne vinklinga blir vår Afghanistan-debatt sjåvinistisk. Derfor er det å håpe at denne boka får et bredt publikum, og at også vi som har engasjert oss mye i å slåss mot norsk krigsdeltakelse både her og der, leser den.

Dette sies ikke som en forkleinelse for de som først og fremst har drøftet og oppsummert «hva Afghanistankrigen har gjort med Norge». Som nordmenn har vi et ansvar både for vårt eget land og menneskene i landa som nordmenn på dramatisk vis blander seg inn i. Eide og Skaufjord gjør begge delene. De er også klare i å peke på hvilke negative følger den internasjonale krigføringa i landet har hatt i forhold til den internasjonal rettsorden og respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

Hvem er afghanerne?

Det er en stor styrke at boka synliggjør mennesker fra Afghanistan for oss, gjennom biografiske innblikk i ulike enkeltpersoners liv og virke, og ved å beskrive hva slags samfunn Afghanistan er. Det kommer godt fram at den mangslungne etniske og kulturelle bakgrunnen skaper interessekonflikter innenfor det fellesskapet som den langvarige krigstilstanden har skapt. Derfor er det variasjoner i hva en afghaner mener om invasjonen i 2001 og hvordan en ser på at Taliban kanskje kommer til makten igjen når de utenlandske styrkene skal forlate landet.

Når forfatterne kommenterer det som har blitt en allmenn oppfatning her hjemme, at det var en mulighet for at det kunne komme noe godt ut av invasjonen om en hadde grepet sjansen i 2002 og amerikanerne ikke hadde omdirigert kreftene til Irak, så må vi være klare på at afghanernes oppfatning her i høy grad vil avhenge av hvem du spør. Den afghanske historia peker vel mot at et fremmedstyre uansett ikke ville blitt godtatt, og USA-koalisjonen ville vel neppe endra sin krigstaktikk om den hadde fått konsentrert seg om Afghanistan? Men uansett blir denne problemstillinga kontrafaktisk og mindre interessant.

Det som har betydning her og nå, er hvordan vi tolker afghanernes holdning til hvem som skal ha «handa på rattet» i Afghanistan nå framover. Hvem skal vi høre mest på i de dragkampene om en våpenhvile og mulig maktdeling som pågår? Er frykten for Taliban så sterk at flertallet vil foretrekke å ha utenlandske styrker stående i landet ennå noen år? Og vil de foretrekke en fortsatt krig, som blir utfallet dersom Taliban står fast på ikke å legge ned våpna før alle utenlandske styrker trekkes ut?

Ikke fasitsvar – men håp?

Forfatterne gir ikke noen entydige svar om framtida, men gir oss en bakgrunn for å kunne danne oss mer velfunderte meninger gjennom det bildet som boka tegner av folk og land.

Ikke minst gir boka et mer sammensatt bilde av Taliban enn det stereotype som mange sitter med. Både om bevegelsens historie og om hva slags Taliban vi har i dag og kommer til å ha en stund framover. Forfatterne er klare på at det må komme til en avtale med dem, dersom krigen ikke skal fortsette, og endog blusse opp, i årene som kommer.

 

Mot slutten, på side 378, trekkes journalisten og Afghanistan-kjenneren Ahmed Rashids tre betingelser for at situasjonen nå skal bedre seg, fram (The New Republic, 28.mars 2013):

• en forhandlet våpenhvile mellom USA, Taliban og regjeringa i Afghanistan,
• et vellykka presidentvalg
• at Pakistan må samarbeide med partene og ha fredelige planer.

Presidentvalget veit vi nå at ikke gikk så bra, sjøl om rivalene nå har kommet fram til en skjør avtale. At USA og den afghanske regjeringen nå har besluttet at utenlandske styrker fortsatt skal stå i landet i flere år til etter at ISAF terminerer 31.desember i år, øker heller ikke sjansen for en fredsavtale med Taliban. At den norske regjeringen, støttet av Arbeiderpartiet, også er med på denne ferden, viser at afghanernes stemmer teller lite når USA kaller til innsats. Det teller også lite at et stort flertall av de forfatterne som har vurdert den norske krigføringen i landet, har vendt tommelen ned for denne måten å skape en bedre framtid for afghanerne. Faren er derfor stor for at tittelen på Eide og Skaufjords bok fortsatt vil beskrive virkeligheten de nærmeste årene, og at spørsmålstegnet som føyes til for håpet i siste avsnitt, er betimelig.

Arnljot Ask

Pål Steigan:
Blod, olje og våpen – norsk imperialisme
Larvik: Rødt!, 2014, 125 s.

Pål Steigan leverer mye faktabasert argumentasjon som kan kurere eventuelle vrangforestillinger om at Norge bidrar med mye godt i jubileumsåret for grunnloven. Men søker du en årsaksforklaring på den norske statens rolle i verden i jubileumsåret for første verdenskrig, finner du ikke det i dette heftet.

Jeg har i de seinere årene hatt stor glede av å lese Pål Steigans artikler og analyser om verdensutviklinga på bloggen hans. Alle artiklene på bloggen er fulle av kildebasert faktainformasjon, som ofte har vært ny og oppsiktsvekkende for meg. Steigan følger opp med masse kildebasert faktainformasjon også i dette heftet, men denne gangen fant jeg ikke så mye nytt. Men det vil den som ikke har fulgt bloggen hans. En stor del av kapitlene er basert på artikler som allerede er publisert her.

I kapittel 1 beskriver Steigan hvordan tidligere statlige etater og forvaltningsbedrifter har blitt omgjort til transnasjonale storselskaper. Kapittel 2 forteller om hvordan det norske oljefondet har blitt en del av kjernen i den globale finanskapitalen som kontrollerer alle verdens globale storselskaper. Kapittel 3 handler om den amoralske holdninga til de norske storselskapene når disse driver virksomhet i korrupte og udemokratiske land, og hvordan disse rundt om i verden er med på å utbytte arbeidere og ødelegge natur.

Ressursmangel, overvåkning og krig

Kapittel 4 argumenterer for at Vestens intervensjoner i Afrika har sitt grunnlag i rivaliseringa med Kina om Afrikas ressurser. I kapittel 5 beskriver han hvordan økende oljepriser har skapt økonomisk krise i EU, med spesielt fokus på Italia, landet hvor Steigan oppholder seg mye. Kapittel 6 river ned forestillinga om at amerikansk skiferolje kan bli redninga på energikrisa, mens kapittel 7 beskriver krigsnasjonen Norge – landet med de sjuende høyeste militærutgiftene per innbygger i verden, en stor og voksende våpeneksport, blant annet til okkupantmakta Israel, og med en krigsvillig politisk elite som absolutt har gjort seg «fortjent» til posten som generalsekretær i NATO.

I kapittel 8 går Steigan over til å beskrive hvordan den økte overvåkninga på ingen måte har klart å gjøre noe med den reelle terrortrusselen, fra høyre, men i stedet bidrar til å undergrave demokratiet og har sin reelle begrunnelse i frykten for et folkelig opprør mot økende ulikhet. Kapittel 9 demonterer den offisielle løgnen om at Libyakrigen var en humanitær intervensjon med FN-mandat. Kapittel 10 beskriver hvordan global oppvarming i kombinasjon med en liberalisert verdensøkonomi har brakt verdens kornlagre til et farlig lavt nivå, mens kapittel 11 er et kort kapittel via den stadig råtnere, både i bokstavelig og overført betydning, globale kjøttbransjen.

Kapittel 12 tar for seg hvordan EØS-avtalen undergraver demokratiet, og viser hvordan de pågående handelsforhandlingene mellom USA og EU kan føre denne prosessen videre. Viktigst i denne sammenhengen er institusjonalisering av mulighetene for private selskaper til å saksøke stater som ønsker å føre moderat venstrepolitikk for tapt framtidig fortjeneste. Steigan viser her til eksempler fra det amerikanske kontinentet hvor dette allerede har blitt en realitet.

I det avsluttende kapittel 13 oppsummerer Steigan at Norge er i ferd miste egen suverenitet gjennom EØS, og være så underdanig for USAs overvåkingssystem at vi omtales som «en av våre topp to partnere» i interne dokumenter fra NSA. Samtidig bidrar omdanninga av Norges landforsvar til et uttrykningskorps for NATO som vist i Libyakrigen, at det norske statsapparatet ikke bare undergraver vår egen, men også andre lands suverenitet.

Uavklart imperialismebegrep

I avslutninga av forordet skriver Pål Steigan følgende:

Vi feirer i 2014 en av verdens første demokratiske grunnlover. Hva hadde Eidsvollsmennene sagt om de hadde fått vite at landet med denne grunnloven skulle drive krig på tre kontinenter? Hvordan skjedde dette? Hvorfor skjedde det? Og hvem bestemte det? Det er det denne boka handler om.

Jeg syns denne beskrivelsen bare delvis er en dekkende beskrivelse. Som vist, inneholder heftet mye mer enn svar på akkurat disse spørsmålene. Samtidig kan det diskuteres om Steigan fullt ut gir svar på de spørsmålene han stiller i forordet. Det er spesielt på spørsmålet «hvorfor skjedde det?» jeg ikke opplever at jeg sitter igjen med svaret etter å ha lest Steigans hefte.

I sin anmeldelse i Radikal Portal, skriver Vegard Velle at Steigan for å gi heftet en bredere forståelsesramme burde gått inn i både klassiske og mer moderne diskusjoner rundt hva som ligger i imperialismebegrepet. Til dette svarer Steigan at

Det er ikke et teoretisk verk. Det er en pamflett der jeg gir et detaljert riss av den store forandringa av norsk kapitalisme som har skjedd siden oljealderen startet i 1970. Og jeg viser sammenhengen mellom privatisering, globalisering, oljeimperialisme, militarisme og krig. Jeg har villet gjøre dette, ikke via teoretiske utlegninger, men gjennom ugjendrivelige tall og fakta, slik at det vanskelig kan avvises.»

Jeg er enig med Steigan i at det å skulle gå inn og gi en drøfting av klassisk og moderne imperialismeteori i lys av empirien fra norsk utvikling, er et ganske annet prosjekt enn det han i denne sammenhengen har gitt seg ut på.

Jeg syns ikke det er påkrevd at Steigan skal begrunne sin imperialismedefinisjon med basis av de siste hundre årene med teoretisk diskusjon på venstresida, men det har, også i en kortfatta og empirisk orientert gjennomgang, en klar verdi å avklare hva som er hans definisjon av det begrepet han har satt seg som mål å beskrive. Velle skriver:

Gitt bokas innhold kan man gjette seg frem til at imperialisme, det må være at store, private selskaper går på oppkjøpsraid i Sør, hvor de også plyndrer folk og at staten går til angrepskrig i Vestens interesse. Noe sånt.

Noe av problemet for de som ikke allerede befinner seg innenfor en marxistisk-leninistisk imperialismeforståelse, er at det slett ikke eksisterer noen åpenbar selvforklarende sammenheng mellom norske selskapers oppkjøpsraid i Sør, og norsk krigsdeltakelse.

Også vi som oppfatter oss selv som tilhørende den skolerte marxistiske venstresida bør stille oss spørsmålet om i hvor stor grad det faktisk eksisterer en årsakssammenheng mellom alle de observerte utviklingstrekkene. Det Steigan viser overbevisende, er at utviklinga av transnasjonale norske selskaper med omfattende økonomiske interesser i korrupte og udemokratiske regimer, innenlandsk privatisering, utviklinga av en stor norsk rustningsindustri og Norges økende deltakelse i kriger «out of area» følger hverandre i tid. Det kan sannsynliggjøre at det også finns en årsakssammenheng, men det er ikke noe automatisk bevis.

Har globaliseringa skapt krigsnasjonen?

Jeg kan problematisere antakelsen om en automatisk sammenheng ved å trekke fram Sveits som et eksempel. Det er et land som i lang tid i stor grad har basert sin økonomi på teknologisk og organisatorisk kontroll over en rekke store transnasjonale selskaper, men som forholder seg strengt nøytralt i alle internasjonale konflikter og som aldri deltar med egne styrker til noe annet utenfor landets grenser enn forsvar av paven.

Det er også mulig å problematisere empiriske konklusjoner rundt at økt norsk næringslivsetablering i andre deler av verden har gjort oss mer krigerske. Selv vil jeg trekke fram hvordan norske næringslivsledere, med Stein Erik Hagen i spissen, har fungert som konfliktdempere i relasjonen mellom Norge og Kina. Hvis man, som jeg gjør, ser den vestlige støtten til utvalgte kinesiske opposisjonelle, herunder Dalai Lama, som strategiske grep for å svekke Kina som hovedrival for USA på den internasjonale arenaen, bidrar næringslivslederne til å svekke brodden i den imperialistiske offensiven, som her drives fram av angivelig uavhengige menneskerettsorganisasjoner.

Steigan beskriver i heftet hvordan Statoil høster profitt fra investeringer i det korrupte Angola. Men Angola er ikke et land som i alt har spilt på lag med Vesten. Tvert imot, ikke bare var det nåværende korrumperte MPLA-regimet i front mot apartheid i Sør-Afrika under den kalde krigen, noe som medførte at USA og apartheidregimet sammen støtta opp om opprørsgeriljaen UNITA, mens Cuba sendte soldater for å forsvare MPLA-regjeringa. Angola bidro også, sammen med Zimbabwe, med styrker til regjeringa i DR Kongo under krigen fra 1997 til 2003, for å slå tilbake invasjonsstyrkene fra de USA-støtta, USA-utrusta og USA-trente hærene i Rwanda og Uganda.

Deres mål var og er å få kontroll over alle de strategisk svært viktige mineralressursene i det østlige Kongo. Så er det et uttrykk for imperialisme når Statoil investerer i Angola på de vilkårene den angolanske staten stiller? Jeg ville heller sagt det var et tydelig eksempel på imperialisme om Norge og andre vestlige land forsøkte å boikotte Angola, for å straffe landet for måten Vestens interesser ble motarbeida i DR Kongo, gjerne under påskudd av den helt åpenbart riktig beskrevne korrupsjonen og fraværet av faglige og politiske rettigheter for arbeiderklassen.

Jeg vil understreke at det at jeg her problematiserer noen av eksemplene fra heftet og den implisitte antakelsen om at det er en årsakssammenheng mellom globaliseringa av den norske økonomien og militariseringa av den norske staten som Steigan i detalj beskriver, ikke betyr at jeg avviser at det finns en sammenheng. Selv om jeg ikke syns at heftet til Steigan gir svar på hva sammenhengen helt presist er, gir den oss et grundig faktamateriale som vi kan legge i bunn om vi ønsker å gå videre på den debatten. Det syns jeg vi bør.

Torgeir Holgersen

I 2008 gav Knut Kjeldstadli ut boka Sammensatte samfunn – innvandring og inkludering.

Ingrid Baltzersen spurte Knut Kjeldstadli i forrige nummer om korleis han ser for seg at Noreg som nasjon vil vera i framtida. Dette er del 2 av intervjuet med utgangspunkt i grunnlovsjubileet.

Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. Har særlig vært opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi. Er medredaktør for Norsk innvandringshistorie (2003).

Ingrid Baltzersen har en mastergrad i midtøstenstudier, studert arabisk og er med i redaksjonen til Tidsskriftet Rødt!.

Eg fekk ein aha-opplevelse om norsk historie då eg las boka di. Der skriv du at Noreg var på sitt mest etnisk homogene på 1950-talet. Både i perioden før det og no i nyare tid har me hatt meir innvandring og store minoritetsgrupper. Kan dette vera ei forklaring på manglande nyansering i den norske innvandringsdebatten?

Eit stykke på veg så kan kanskje det vera ei forklaring. Viss ein til dømes ser på Danmark, der ein hadde ein stor jødisk befolkning, så evna danskane å ta vare på og beskytta denne minoriteten under krigen. Det var fordi dei historisk har hatt ei stor jødisk befolkning som fanst i mange sosiale sjikt, og var integrert i det danske samfunn. Til dømes blei halvparten av ekteskapa i den jødiske befolkninga i Danmark inngått med ikkjejødar. Mens den norske jødiske samfunnet hadde kortare fartstid og var mykje færre. Dei var meir ortodokse og meir retta inn mot sitt eige miljø. Sverige har jo også historisk vore relativt homogent, men dei hadde tidleg ei stor arbeidsinnvandring. Først kom finnane, seinare kom søreuropearar og jugoslavar. Dette var knytt til det enorme svenske industrieventyret med Volvo og STK. Sverige hadde difor ei erfaring med arbeidsinnvandring som Noreg ikkje hadde, sjølv om det var ein og annan spanjol så var det ikkje mange. No veit eg likevel ikkje kor langt ein kan driva synspunktet om at viss ein er vant med homogenitet, så blir ein også skeptisk til nye. Men det er riktig å sei at Noreg var mest homogent.

Men debatten i Danmark er jo blitt hard den siste tida?

Eg synst det er vanskelig å forstå kva som skjer i Danmark. Det gjeld ikkje berre innvandringsdebatten, men det er som om heile det politiske feltet har blitt parallellforskyvd til høgre. Det danske SF er lengre til høgre enn norsk SV og så bortover. Det er noko merkelig som har skjedd med det landet som eg ikkje heilt får tak i.

Det er fleire teoriar om dette. Det eine er at danskheita i Danmark har vore knytt til kultur og tradisjon, spesielt Grundtvig og folkehøgskuletradisjonen. Det er ei kulturell danskheit, der den danske bonden og den danske historia blir hylla. Førestillinga om det danske har langt på veg ein kulturell og etnisk dimensjon. Derimot har den norske nasjonsforståinga faktisk har vore meir politisk. I europeisk idéhistorie har ein den tyske ideen om kulturnasjonen og den franske ideen om den politiske nasjonen. Øystein Sørensen såg for nokre år sidan på det norske nasjonsprosjektet i perioden 1770 til 1945. Han viser då at nasjonsforståinga i Noreg er som politisk fellesskap. Det betyr at viss du vil komma hit, halda lovane og delta, så er du i prinsippet akseptert som samfunnsborgar. Så bildet av Noreg som Ola Dunk med nisselue er altså ikkje faglig riktig. Eit eksempel på dette er ei morosam spørjeundersøking frå 2005 som Olaf Aagedal sto for. Han spurte folk i Skandinavia om kva dei forbinder med nasjonen. 25 % i alle land sa naturen, 25 % sa landslaga i ballidrettar, men på dei øvrige svaralternativa skilte svara seg. 11 % av svenskane sa industrikonserna, 17 % av danskane sa folkehøgskulane, 38 % av nordmennene sa Stortinget som jo er det politiske organet.

Men den franske, politiske, nasjonsforståinga har jo også ein del utfordringar?

Ja, i valet om kva ein trur er mest levedyktig i eit samfunn som allereie er blitt samansett, som har blitt fleirkulturelt, så vil eg sei at den kulturelle nasjonen kan ikkje klara å bera eit samfunn der over ein tredel av elevane i osloskulen har innvandringsbakgrunn. Dei skal jo også kjenna til norsk historie, men viss det berre blir det, så vil dei ikkje føla at dei er ein del av det som kjem til uttrykk i dei norske tradisjonane. Difor har den politiske nasjonsforståinga mykje for seg, den er opnare og krev mindre av folk. Den baserer seg meir på ein kontraktstanke, om at viss du held samfunnskontrakten, betaler skatt og held lovane, så er det nok. Men svakheita der er for det første at eit samfunn treng ein viss grad av kollektivitet, kollektiv begeistring, vilje til å gjera noko for samfunnet, dugnadsand. Viss ein utelukkande tenkjer på ein stat som noko kontraktuelt, så vil også tanken melda seg om «What’s in it for me», og ikkje noko meir. Då trur eg ikkje samfunnet kan eksistera på ein god måte. Det andre problemet er at i den politiske modellen så seier ein at offentlegheita er sekulær, nøytral og universell. Med andre ord seier ein at du skal delta i det politiske feltet, men den kulturelle bakgrunnen din er irrelevant. Så viss du kjem som immigrant, så må du setta bagen din heime i kottet. Du kan ikkje ta den med ut på gata. Det verkar tilsynelatande nøytralt, men viss du går inn i det, så ser du at det er ei utforming som passar godt for det dominerande fleirtalet. Eit eksempel på det er forbodet mot å gå med hijab fordi me skal ha ei sekulær og nøytral offentlegheit. Viss eg flyttar til Frankrike og dei seier «Beklager Knut, men du kan ikkje bruka hijab», så er det greitt for meg. Men viss du er ei ung kvinne som tenkjer at det er ein måte å uttrykka fromheit på, så vil det vera eit stort problem for deg. Så sjølv om denne ideen om å slutta seg til fellesskapet har mykje for seg, så er det noko utilstrekkeleg i det. Ein anerkjenner ikkje andre kollektiv enn fleirtalskollektivet som storleikar ein skal ta omsyn til. Eg meiner ein må ha ei tenking som seier at viss fleirtalet for å kunna fungera skal ha tilgjenge til sin kultur, så må det også gjelda for minoritetane. Då må ein anerkjenna ein plass for kollektiva. Ein kan også grunngje dette frå ein liberal posisjon. Skal individa ha same tilgang til sin kultur, så må dei eksistera i fellesskap. Det er ikkje mogleg å sitta aleine og ha ein kultur, den finst i samkvem med andre.

Det finst også ein fjerde form for nasjonsforståing som er ein radikal variant av fleirkulturalismen, der en primært understrekar kollektiva, der ein seier at det ikkje finst så mykje kommunikasjon mellom kulturane, ein seier kanskje til og med at kollektiva som berarar av kultur har ein slags krav på individa, i å hindra vala deira. Viss ein legg til den forma for fleirkulturalisme så løyser ikkje det problemet om å skapa så mykje samanheng og einskap og fellesskap som samfunnet også treng. Spenninga er korleis kan me skapa så mykje politisk, sosial og samfunnsmessig fellesskap at det også kan bera kulturell forskjell.

Korleis ser du på den norske nasjonsforståinga, i høve tohundreårsjubileet for Grunnlova?

I debatten om jubileet for Grunnlova har det vore diskusjon om det liberale temaet, om fridomar og rettar. Det har også vore referansar til det demokratiske, sjølv om ein kanskje overdriver kor demokratisk den lova var, på mange måtar var det ei lov for embetsmenna. Men det som ikkje har blitt diskutert enno, er det nasjonale. Det eine er nasjonal suverenitet som EØS og den type spørsmål, men også det nasjonale forstått som «kva er ein nasjon», «kva gir medlemsskap i nasjonen», korleis skal ein tenkja om kva Noreg er i tiåra som kjem. Eg hadde håpa om at 1814-jubileet skulle bidra til ein meir ettertenksam diskusjon på det punktet der.

Kva tenkjer du det bør innehalda?

Eg tenkjer at ein må ha ein statsborgarskapsrett som kjem av å bu i landet, ikkje av blod eller arv. Ein må også diskutera doble statsborgarskap, noko halvparten av landa i verda har. Folk lever i ein transnasjonal verkelegheit. Eg meiner også ein må tenkja gjennom å anerkjenna minoritetar som kollektiv. Det har ein jo gjort med urfolket, samane, og dei fem historiske minoritetane i Noreg, altså kvener, skog-finnar, jødar, rom og roma. Eg meiner at ein bør ha tilgang til kulturelle rettar på lik linje med fleirtalet. Ei anna sak ein bør sjå på, er den kanadiske oppfatninga om at diskusjonen om det kanadiske: «that is the tie that binds». Med det meiner dei at så lenge ein er involvert i debatten, så vil samfunnet fungera. Ein vil ikkje koma fram til eit omforeint synspunkt, men så lenge ingen slepp taket i tauet, så treng ein ikkje vera så engsteleg for tautrekkinga.

Du trur det kan vera mogleg å ha eit sunt samfunn og samtidig ha oppheita debatt?

I Noreg er me veldig konsensusprega, men det moderne Noreg blei til gjennom ein langvarig kamp mellom store folkelige miljø. Det var avhaldsfolk, det var sosialistar, det var kristenfolket, det var den nasjonaldemokratiske rørsla i Venstre som sloss ein hard politisk kamp om makt i staten. Gjennom denne kampen og desse konfliktane lærte ein seg å overbevisa, å gå i alliansar, å samarbeida med andre. Ein lærte korleis andre dreiv med politikk. Ein gjekk frå eit høgt konfliktnivå til å finna ein måte å leva saman på, sjølv om Noreg aldri blei heilt nynorsktalande, heilt kristent eller sosialistisk. Eg tenkjer at den type konfliktar og gjensidig involvering er på gang, og denne prosessen vil komma vidare. Eg trur ikkje at det at folk har ein annan utsjånad eller kjem frå land med annan kultur, vil gjera at dei ikkje kan delta i den same typen prosess som me hadde på 1800-talet. På same måte har andre element som har kome frå utlandet, som kristendom, dobbelt bokhalderi og industriteknologi, har blitt norske over tid, så trur eg nye element er i ferd med å bli norske no.

Norge gikk på et ydmykende nederlag høsten 1814, og ble et lydrike under Sverige i 91 år. Hva forårsaket nederlaget og hva gjorde det mulig å vinne fram i 1905?

Hvordan utmanøvrere en økonomisk og militært overlegen fiende gjennom massemobilisering i en tid hvor Norge er underlagt en union som er en langt sterkere og mer brutal makt enn svenskekongen?

Geir Christensen er elektromontør, kommunepolitiker og leder for Nesodden Rødt.

1814

Bakgrunn

Napoleonskrigene gav de storpolitiske forutsetningene for begivenhetene i Norge i 1814. Krigene ble utkjempet fra 1800 til 1815, under en av de mest konfliktfylte periodene i Europas historie. De var en fortsettelse av Revolusjonskrigene som hadde pågått fra 1792 mellom det revolusjonære Frankrike og flere andre land. Danmark-Norge deltok på Napoleons side, og ble hardt straffet etter nederlaget.

• Etter 438 år som dansk koloni blir Norge gitt som krigsbytte til Sverige.
• Riksforsamlingen på Eidsvoll gjør opprør mot avtalen, vedtar at Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike, velger en dansk prins, Christian Fredrik til konge,og vedtar en grunnlov. Bak opprøret ligger det unge norske borgerskapet sitt behov for å frigjøre seg fra føydale bånd
• Svenskekongen, Karl Johan, erklærer krig.                       

Krigen

Oberstløytnant Nils Christian Fredrik Hals, min mors tip … tipoldefar, var kommandant på Fredriksten Festning i august 1814 med kommando over 1200 soldater.

I følge slektsboka til familien Hals besto den svenske flåten som seilte fra Strømstad 26. juli av 4 linjeskip, 4 fregatter, nogle brigger og 70 kanonslupper26. juli. 3. august ble 6000 mann i 3 avdelinger landsatt på Kragerøen utenfor festningen.

Skrivelse med bl.a. følgende innhold ble overlevert kommandant Hals på Fredriksten samme dag:

Førr att afböja de olyckor og den blodspillan, som nu hotar Fredriksstad, uppmanar jeg eder, Herr Kommendant, med de under eder befäl stående trupper att ofverlämna fästningen til eder rätte herr ock Konung, Hans Maj:t. konungen av Sverige och Norge, konung Karl XIII … Ni äger att välja emellan er konungs nåd, som ännu ar öppen och färdig att belöna er – eller det sårande ödet at falla såsom rebell …

Da kommandanten avslo, begynte angrepet fra «Klerchers Kanonbaadavdeling» som helt fram til mørket fortsatte beskytningen. Festningen besvarte ilden uten annen virkning enn at svenskene fikk en mann skutt.

Morgenen etterpå fortsatte beskytningen fra Haubitzbatteriene(kanoner) på Kragerøen og de 6 kanonsluppene. Kl 06 heiser festningen Parlamentærflagg, og ber om stans i krigshandlingene og forhandlinger om overgivelse. Kl 19 samme kveld ble festningen med forråd overgitt til svenskekongen.

I sin forklaring på overgivelsen til «vår» kong Christian Fredrik beskriver Hals en overlegen svensk styrke som var i ferd med å knuse motstanden, en festning som manglet mannskaper, nødvendige kanoner og forråd samt en krig som raskt ville medføre brann som kunne ødelegge hele Fredrikstad.

Han mente festningen uansett ville gå tapt i løpet av 1 til 2 dager, og at omkostningene ved det ikke stod i forhold til betydningen av fortsatt motstand. Ett synspunkt Christian Fredrik delte.

Det er senere sagt, at Fredrikstads kapitulasjon, «hvorved Svenskene var kommet i besittelse av overganger over Glomma», skal ha vært avgjørende under forhandlingene i Moss.

10. august begynte fredsforhandlingene i Moss

De demonstrerte det totale militære nederlaget. Kong Christian Fredrik skulle forlate landet og frasi seg alle rettigheter. Stor-tinget skulle sammenkalles i Christiania. Grunnloven skulle endres slik det var nødvendig for «å forene de to kongeriker».

Grunnloven reddet?

Denne påstanden er vanlig begrunnelse for å beskrive 1814 som en seier. Imidlertid var grunnloven av 1814 med sine moderne sider en grunnlov som la nesten all makt til kongen. Han er utøvende myndighet, kommanderer hæren osv. Den lille endringen fra november 1814 i paragraf 1 er altså totalt avgjørende:

Kongeriket Norge er et frit, udelelig og uavhengigt Rige, forenet med Sverige under een konge.

I tillegg ble flere andre paragrafer endret. Norges selvstendighet var tapt. Svenske-kongen oppnevnte regjering, og var sjef for de norske styrkene. Han hadde vetorett i forhold til Stortingets vedtak.

Grunnloven var sterkt preget av revolusjonstidens nye ideer, men det fantes liten grad av folkeorganisering og politisk erfaring bak opprøret i 1814. Forståelsen for hva slags krefter Eidsvollsmennene utfordret, og hva som skulle til for å vinne, var lav. Det medførte urealistiske forventninger og liten forståelse for å ta de kostnadene en frigjøringskamp medførte.

Raseriet i befolkningen over nederlaget var sterkt. Høyesteretts dom av 11/12-1816 handler antakelig mye om å finne syndebukker. Der blir oberstløytnant Hals sammen med tre andre militære ledere dømt til døden for landssvik. Selv om dette senere ble omgjort til livsvarig fengsel, viser det hvor alvorlig nederlaget ble oppfattet.

Årsaken til nederlaget er innlysende. Vi hadde ikke politisk, økonomisk og militær styrke til å stoppe den svenske røverkongen. Det norske selvstendighetsopprøret ble knust med militærmakt på tre måneder.

De militære lederne fikk valget mellom å la den svenske hæren innlede et blodbad på norske styrker og sivilbefolkning, eller å inngå en ydmykende kapitulasjon. Rettferdige opprør hjelper ikke hvis man ikke har en plan for å utmanøvrere en overlegen motpart politisk, økonomisk og militært.

Svenskekongen var mest oppsatt på å ta kontrollen fra danskekongen, og utnyttet ikke sitt militære strupetak fult ut. Han gav kompromisser for å vise imøtekommenhet mot nordmennene, blant annet å godta et norsk Storting og en egen norsk grunnlov. Viktige forutsetninger for å bygge opp rundt norsk selvstendighet på sikt.

1905 – Hjemmeleksa var gjort

Etter 91 år gjør Norge neste forsøk på løsrivelse. I 1905 erklærer Norge seg som en selvstendig nasjon. Svenskekongen forberedte krig. Han innhentet sine etterretningsrapporter og holdt krigsråd. Invasjonen kom ikke. Hvorfor? Bakgrunnen finner vi i de politiske, økonomiske og militære forberedelsene. Det var en fredelig men godt planlagt frigjøring (revolusjon). Under er noen hovedmomenter, men langt ifra en utfyllende historie:

Hvorfor ble det ikke krig?

Svenskekongens etterretningsrapporter, offentliggjort i Aftenposten for noen år siden, gir mye av svaret. Spørsmålet var om hæren skulle settes inn for å slå ned opprøret slik det ble gjort i 1814 på en enkel og grei måte. Rapporten konkluderte omtrent slik: Sverige er overlegent sterkest militært, og kan forholdsvis enkelt ta kontroll over det sentrale Østlandet og Oslo. Norge kunne erobres raskt. Derimot var motstanden mot unionen svært sterk politisk. Det ville bli vondt å få til et praktisk samarbeid. De norske bøndene var stort sett væpnet. En okkupasjon måtte regne med mange tiår med geriljakrig med baser i uveisomme områder. Det ville være svært krevende og antakelig koste mer enn det som kunne hentes ut av Norge som skatteland m.m.

Her er noen sitater fra Arne O. Hagtvet, Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar) som konkluderer nokså likt:

Kan vi si noe om hvordan en eventuell krig ville ha gått? Norge hadde rustet opp fra 1895, med nybygde panserskip, grensefestninger, Krag Jørgensen geværer, mitraljøser og nytt artilleri. Men Sverige hadde også rustet opp, og den svenske krigsmakten var overlegen den norske. Man kan tenke seg to sannsynlige scenarier:

• En mulighet er at de norske styrkene sånn noenlunde hadde greid å stanse det svenske angrepet, og at stormaktene hadde grepet inn og diktert en fred.
• En annen mulighet er at Sverige hadde lyktes i en militær invasjon. Såpass overlegne var svenskene, at et slikt scenario er realistisk. Svenske styrker kunne ha okkupert Kristiania og hele det sentrale Østlandsområdet relativt raskt. Men spørsmålet er: Hva skulle de gjøre videre? I Norge ville okkupantene i en slik situasjon neppe kunne finne særlig mange villige kollaboratører. Norske styrker – regulære og partisaner – ville kunne fortsette å kjempe med baser i uveisomme områder. Norge ville kort sagt kunne blitt en hengemyr for svenskene.      

I det hele tatt er det vanskelig å se hva Sverige skulle kunne vinne på en krig. De aller fleste politikere og militære skjønte det – også slike som i utgangspunktet var svært så aggressivt innstilt mot Norge. Det er enda en grunn til at utgangen i 1905 ble så fredelig.

Sannsynligvis ville svenskene ha greid å nå sine krigsmål. Krigshandlingene ville ha ført til store tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser på norsk side. Svenskenes gevinst ville imidlertid ha blitt ytterst tvilsom: Okkupasjon over lang tid av et land hvor hele befolkningen var fiendtlig innstilt, og hvor partisanstyrker ville ha fortsatt kampen og ført til ytterligere tap. Politisk ville presset mot den svenske regjeringen antagelig ha blitt utålelig over tid, – ikke minst som følge av stormaktenes press. Økonomisk og på alle andre måter var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.

I Sverige var det en viktig del av opinionen som absolutt ikke ville ha noen krig med Norge. Det gjaldt arbeiderbevegelsen, men det gjaldt også store deler av den liberale fløyen i svensk politikk.

To stikkord er:

• Den norske skytterlagsbevegelsen som la grunnlaget for å kunne yte langvarig motstand.
• Den sterke antikrigsbevegelsen som den svenske arbeiderbevegelsen drev fram.

Hvordan hadde Norge i 1905 klart å stille Sverige i en posisjon hvor de ikke hadde noe å vinne på en krig? Det spørsmålet burde det forskes mye mer på. Her er noen momenter:

Politisk samling rundt Norge som selvstendig kapitalistisk nasjonalstat

Den politiske enigheten rundt kravet om norsk selvstendighet var i 1905 svært sterk.Folkeavstemningen var den første hvor den stemmeberettigede delen av folket ble bedt om å ta stilling til en politisk enkeltsak, noe som skulle vise at folket var meget samstemte ved at 368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei. Det var også meget høyt fremmøte på 85,4 % av de stemmeberettigede.

Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter som støttet oppløsningen.

Folkeavstemningen var slutten på en lang politisk og kulturell prosess. Hvordan det var mulig å få til en slik politisk enighet?

Økonomisk uavhengighet

Under forhandlingene i 1905 var det ingen trusler om økonomisk blokade eller økonomiske sanksjoner fra svensk side.

Det står i sterk kontrast til situasjonen før 1814. Som straff for Danmark-Norges deltagelse på Napoleons side i krigen gjennomførte England blokade av Norge. Blokaden førte til sult og nød i Norge. Som støtte til Sveriges krav om å overta Norge fra Danmark tok Storbritannia opp igjen blokaden av Norge i 1812. Økonomien brøt sammen, og våren og sommeren 1813 brøt det ut ny hungersnød og opptøyer i en rekke norske byer.

Hvordan var det mulig for Norge å komme i en posisjon hvor kolonimakten ikke hadde økonomiske pressmidler mot kravet om selvstendighet?

Militær hengemyr?

I analysen over skrives det om svenske-kongens militære muligheter ved et felttog mot Norge … «var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.»

Dette skrives til tross for at Norge var militært betydelig underlegent. En militær situasjon dramatisk forskjellig fra 1814 (beskrevet innledningsvis).

Hva slags strategi klarte å skape en slik situasjon?

Tre svært sentrale spørsmål som burde stå sentralt i feiring av norsk selvstendighet.

2014 – Norge og Europa

Gjennom EØS er Norge i 2014 underlagt en mye sterkere politisk union enn vi fikk med Sverige i 1814. EU bestemmer, sammen med WTO, NATO, Verdensbanken osv. svært detaljert over landene, og har tatt kvelertak på økonomien. Selv om EØS-avtalen gir oss formelt større handlefriheten enn medlemslandene har, er virkningene voldsomme.

Krisa i 2008 virket ironisk nok til at finanskapitalen styrket sin stilling. Gjelds-boblen som sprakk, satte reelt det internasjonale finanssystemet ut av funksjon. Voldsomme statlige støttepakker fikk finansmarkedet opp igjen. Globalt er totale statlege hjelpepakker til finanssektoren i perioden 2008–2011 estimerte til ca. 17 000 milliarder dollar tatt fra skattebetalerne. Til sammenlikning var USAs BNP i 2009 på 14 119 milliarder dollar.

Ved utgangen av 2012 var total støtte til bankene i EU estimert til 5086 milliarder euro som svarte til 40,3 % av EUs samla BNP det året. Så store summer er gitt fra statsbudsjetter til finansnæringen, at mange stater er reelt konkurs. Særlig gjelder det i Hellas, Spania og Italia. Gjelda, som i stor grad er til de samme bankene som var de som egentlig var konkursrytterne, brukes av de samme bankene til å ta kontroll over stater. Goldman Sachs har reelt satt inn statsministere både i Hellas og Italia.

I følge Mario Draghi (sjef for den europeiske sentralbanken, tidligere direktør i Goldman Sachs) er hovedbegrunnelsen for den rådende innstrammingspolitikken i EU at:

Mange regjeringer har ennå ikke forstått at de for lengst har tapt sin nasjonale suverenitet. Fordi de i fortida har tatt opp for stor gjeld, er de nå avhengige av finansmarkedets velvilje. (Intervju i Der Spiegel, 29.10.2012 )

Dette er selvfølgelig bare en del av sannheten. Like sentralt er det nettverket av internasjonale avtaler, lover og forordninger som sikrer at hensynet til profitten har første-prioritet. Foran folks rett til vann og mat, til bolig, til helsetjenester og utdanning.

Litt enkelt sagt forlanger finanskapitalen å få statenes inntekter til å betale lån som i stor grad har gått til å redde dem selv fra konkurs. For å få til dette, raseres velferdsordninger. Penger til utdanning, helsevesen, pensjoner osv. blir i stedet brukt til å betale renter og avdrag til finanskapitalen. Alle offentlig eiendom selges ut. Og statene er viklet inn i et nett det ikke finnes noen veier ut av. Gjelda vokser.

Miljøspørsmålene

Denne artikkelen omhandler ikke de globale miljøkrisene som er under utvikling:

• – Utslippet av klimagasser
• – Peak oil
• – Oljeproduksjonen har nådd toppen og kommer til å synke.
• – Ødeleggelsen av biologisk mangfold/artsrikdommen
• – Fosforutslippene kombinert med at vi går tom for fosforkilder
• – Ferskvannsødeleggelsene som betyr tørste
• – Forsuringen av havet og overfisket som kan ødelegge næringskjeden.
• – Utarmingen av jorda som setter matproduksjonen i fare.

Årsakene er den samme – kapitalismens rovdrift og utbyttingen av naturen. Kravet om profitt går foran alle andre hensyn.

Det økonomiske systemet – kapitalismen – som i 1814/1905 vant fram ved å nedkjempe gamle føydale styreformer, er nå selv blitt et destruktivt, snyltende og ødeleggende økonomisk system.

Utveier for gjeldstyngede land

For å komme ut av krisa og restarte oppbygging av velferdssystemene, kreves det som et minimum at statene vedtar betalingsnekt. At de nekter å betale «lånene» til internasjonal kapital og nasjonalisering av privatiserte samfunnsverdier som infrastruktur (havner, veier, jernbane, vannforsyning, kloakk), helsevesen, skoler og pensjonsordninger. Dette krever en rekke tiltak som f.eks.:

• De må finne økonomiske modeller som er uavhengig av det internasjonale finans-kapitalen.
• De må få til varebytte internasjonalt gjennom andre kanaler enn det finanskapitalen styrer.

Slike helt nødvendige tiltak vil angripe profitten, selve motoren i det kapitalistiske systemet. Det vil utløse desperasjon i finanskapitalens sentre. For finanskapitalen vil slike tiltak være begynnelsen på slutten. Det vil i praksis være en sosialistisk revolusjon.

Hva slags mottiltak kan vi forvente?

Ganske sikkert vil hele finanskapitalens politiske, økonomiske og militære makt bli mobilisert. Nøyaktig hva slags reaksjoner vi kan forvente oss, er ikke temaet for denne artikkelen. Men en utfordring å tenke gjennom.

Hva med nasjonal selvstendighet (ut av EØS) og sosialisme i Norge?

Det viktigste skillet mellom Norge og Sør-Europa er Oljefondet. Vi kan ikke presses med konkursspøkelset. Forøvrig er vi bundet av akkurat de samme internasjonale ordningene som gir finanskapitalen all makt. Og oljepengene våre er på børsen eller i verdipapirer som er like sikre som «banken». Et skikkelig breakdown i internasjonal økonomi, og vi har ingenting. Vi er på samme vei som Sør-Europa, bare noen år etter på ferden.

Vi har hastverk

Sosialisme haster hos oss også, før miljøkrisene blir dramatiske og før alle velferdsordninger går tapt.

Vi står overfor en enormt sterk fiende. En liten finanselite på noen titusener mennesker har tatt nakketak på vår sivilisasjon. De behersker politiske, økonomiske og militære virkemidler av en styrke verden aldri før har sett. Men samtidig utvikler den seg mot kriser, krig og sammenbrudd. I kaoset som kommer, vil det oppstå muligheter. Da gjelder det å ha en gjennomtenkt strategi.

Utfordringene

Å få til interesse rundt å lage en slik strategi er vanskelig. Blant venstrepartier diskuteres nesten ikke disse strategiske spørsmålene. De må på dagsorden.

Studiene av hva som gikk galt i 1814 og tiltakene vi gjorde for å forberede oss på 1905 kan være en start.

Sentrale spørsmål til diskusjon

• Hvem har objektivt sett interesse av fortsatt kapitalisme? Internasjonalt og i Norge
• Hvem har objektivt sett interesse av sosialisme? Internasjonalt og i Norge?
• Hva slags politiske forberedelser må vi gjøre i dag for å samle de som har interesse av sosialisme og isolere kapitalismens forkjempere?
• Hva slags økonomisk politikk må vi føre for å prøve å unngå økonomisk og materiell utpressing?
• Hva slags strategi må vi ha for å unngå politisk, økonomisk og militær utpressing og terror mot sosialistiske forsøk?

Dette er sentrale spørsmål for de som vil stoppe kapitalistisk barbari og jobbe for sosialisme og kommunisme.

Kilder:

– Slektsboken til familien Hals

– Arne O. Hagtvet: Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar), http://www.folkogforsvar.no/resources/file/egnepublikasjoner/Temahefte_Unionsopp.pdf

– Øystein Sørensen og Torbjørn Nilsson : 1905 Nye perspektiver

Ronny Kjeldsberg:
Sosialisme på norsk
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 77 s.

I den lille pamfletten Sosialisme på norsk oppsummerer Ronny Kjeldsberg sitt bidrag i debatten om nytt prinsipprogram for partiet Rødt. I bestillingen fra landsstyret til prinsipprogramkomiteen, som han fikk i oppdrag å lede, lå det også et diskusjonsopplegg om sosialisme for partiet. Han kaller bidraget sitt «Sosialisme på norsk», og i en fotnote gir han en referanse til en tale holdt av Rune Slagstad. I perioden 1979-81 var «sosialisme på norsk» ikke bare en tale som Rune Slagstad holdt blant annet på SVs landsmøte, men betegnelsen på en intern debatt i SV, dratt i gang av partiets høyrefløy. Venstrefløyen, med tyngdepunkt i Hordaland, samlet sine debattinnlegg i en diskusjonshefte med tittelen «Et forsøk på å sette sosialismedebatten på beina. En epoke tar slutt – mot krise i sosialdemokratiet?» Med andre ord: noen har diskuterte dette før, og for noen av oss har begrepet allerede en helt bestemt betydning.

Teksten i heftet starter med hvorfor det er nødvendig med et annet økonomisk system og behandler så ganske kort noen grunner til at det gikk galt med de sosialistiske forsøkene i det 20. århundre. De etterfølgende kapitlene tar for seg ulike måter å organisere økonomien på (økonomiske modeller) som han mener «kan inngå som mulige elementer i et moderne og fremtidsrettet sosialistisk samfunn.» (s 25) Her behandles blant annet planøkonomi, deltakende budsjettering, arbeiderstyrte bedrifter og dugnad. På slutten av hvert av disse kapitlene er det tatt med et avsnitt som skisser hvilke elementer i den økonomiske modellen som blir beskrevet som kan innføres uten at bruddet med kapitalismen er tatt, men som samtidig peker fram mot et annet samfunn.

Dette er et pedagogisk grep som har mye for seg. Når tråden trekkes fra det som kan gjennomføres innenfor dagens system til det systemoverskridende, kan veien dit komme til syne. Det er da også mulig å tenke seg en revolusjon som noe annet enn væpna og voldelig, og på den måten bidra til å avmystifisere det politiske prosjektet. Eller for andre: tilsløre det.

Det er for meg riktig at måten vi skal organisere økonomien på i et sosialistisk Norge må avspeile det som er særegent hos oss, det som er vår historiske erfaring som folk og som moderne høyteknologisamfunn. Dette synes jeg at Ronny Kjeldsberg får fram i sitt skrift. Det er anerkjennelsen av at et hvert land må forme sosialismen på sin måte – at det ikke fins noen rutebeskrivelse for veien og heller ingen fasit, men mange ulike måter å organisere økonomien og utvide demokratiet på.

Imidlertid kan teksten noen ganger gi et inntrykk av at man vil ha tilbake sosialdemokratiet anno tidlig sekstitall, bruken av Gerhardsen-sitater forsterker helt klart et slikt inntrykk.

Kapitlet om dugnad har noen interessante perspektiver. Det kan være en løsning for oppgaver som felleskapet må løse, uten at det trenger å gjøres til lønnsarbeid. Disse oppgavene må alle ta sin del av, ingen slipper unna. Jeg tenker meg at det også kan være en måte å minske skillet mellom «ånd og hånd» på. På den måten kunne jeg tenke meg å gå lenger enn Ronny Kjeldsberg gjør. Hvis arbeidsdagen ble kort, ville det ikke da være rimelig om alle tok noen timers dugnad i uka med å gjøre en innsats på et område som ikke var knyttet til yrkesutøvelsen deres? Det er ikke like lett å nedvurdere manuelt arbeid, eller det som blir betraktet som «drittarbeid», hvis man faktisk må gjøre det selv, eller hva? Samtidig er det ikke ønskelig at dugnad skal erstatte lønnsarbeid; gjøre folk arbeidsløse eller svekke arbeidets faglighet, så dette er nok en hårfin balansegang.

Jeg har i hovedsak tre ankepunkter mot innholdet, eller kanskje heller innretningen i skriftet. Det første har å gjøre med at det framstår som et rent «skrivebordsprodukt», når måten vi kommer til sosialismen på ikke blir berørt. Ronny Kjeldsberg skriver på side 10 at han lenge har hatt lyst til «å skrive en litt lengre tekst om hvordan et sosialistisk samfunn kan konstrueres». Men i virkelighetens revolusjoner har ingen stått fritt til å konstruere noe samfunn etterpå. Derfor synes jeg også at Kjeldsberg tar litt lett på det når han i kapitlet om de sosialistiske forsøkene i det tjuende århundret kun peker på ortodoks leninisme og bokstavtro bruk av marxismen med påfølgende totalitarisme som årsak, og ikke tar med seg den økonomiske bakgrunnen for at disse forsøkene ikke kunne lykkes: føydalisme og mangel på industrialisering, og det faktum at revolusjonene aldri spredte seg land med utviklet produksjon. Han berører heller ikke spørsmålet om realismen i «sosialisme i ett land» og hvilke muligheter en «norsk» sosialisme vil kunne ha uten at det er som en del av en større omveltning. (Dette blir også påpekt av Audun Øfsti i etterordet.)

Når vi skal diskutere sosialismens muligheter og innhold er det på et tidspunkt nødvendig å snakke om hva slags produksjon som skal ligge til grunn for den økonomien vi skal styre på demokratisk vis. Det er ganske mye av det vi trenger som verken kan 3D-printes eller fil-deles. Hvilken rolle skal (den norske) oljen spille i en sosialistisk økonomi? Skal rollen avvikles, og hvordan skal den i så fall avvikles? Her er det et lysår i avstand mellom dagens oljeavhengige Norge og et framtidig samfunn basert på grønn industriproduksjon.

I kapittelet der arbeiderstyrte bedrifter og arbeiderråd drøftes synes jeg forskjellen mellom dem blir uklar, og arbeiderrådenes revolusjonære betydning blir borte i diskusjonen. I eksemplene Ronny Kjeldsberg nevner (s 35) er arbeiderråd blitt opprettet i en situasjon der arbeiderne har tatt makta og organiserer arbeiderråd basert på et flertall i folket mens det sittende regimet fremdeles har alle de formelle maktorganene (dobbeltmakt). Dette er en organisering som oppstår i en situasjon med skjerpet klassekamp, der arbeiderne utfordrer makta og systemet. En arbeiderstyrt bedrift trenger ikke å ha noen slik knytning, det kan f.eks. være en måte å drive en bedrift videre på når eierne har bakket ut. Arbeiderstyrte bedrifter vil måtte fungere på systemets premisser heller enn å utfordre det, og kan like gjerne bidra til splittelse innafor klassen som å styrke den. Når det gjelder forholdet mellom arbeiderråd og fagforeninger så tror jeg som Ronny Kjeldsberg at det kan være lurt om fagforeninger fortsetter å finnes selv om det organiseres arbeiderråd. Spørsmålet er om dagens fagbevegelse (som har mangelfulle demokratiske strukturer) kan videreføres og gjøres om til klasseorganisering. Det vil være vurderingen i den reelle situasjonen som avgjør om man ønsker å samle kreftene eller organisere dem som separate demokratiske organ.

Ronny Kjeldsberg skal ha ros for at han har bidratt med en innfallsport til å diskutere sosialisme og demokrati. Partiet Rødt og venstresida for øvrig trenger en sosialismedebatt som også tar opp noen av de vanskelig spørsmåla, om hvordan vi kommer dit og hvordan vi kan beholde og videreutvikle en sosialistisk økonomi. Det trengs en arena for den debatten som går utover de daglige kampene.

Kari Celius

I en artikkel i Rødt! 02/14 framholdt Kjelsberg vitenskapen som den beste måten å komme fram til sannheten på.

– Det betyr ikke at vitenskapen slik den praktiseres i dag, ikke har svakheter. Problemet er at alle andre metoder for erkjennelse har både de problemene vitenskapen i dag har, samt en hel rekke andre i tillegg.

Artikkelen handler om noen av utfordringene vitenskapen står overfor i dag.

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Litt forenklet vil jeg dele det opp i tre trusler mot vitenskapen: En trussel mot selve forskningsresultatene, en trussel mot formidlingen av forskningen og en trussel mot kvalitetssikringen av forskningen.

Manipulering av forskningsresultater

Det er mange måter selve forskningsresultatene kan bli manipulert på. En ting er poenget som ble påpekt av fysikeren Richard Feynman – at selv en liten og ubevisst bias hos den eller de som utfører forskningen, kan få stor betydning for sluttresultatet. En stringent vitenskapelig metode er utviklet for å forhindre slike effekter, men er det bare i selve forskningen forutinntatthet og agendaer kan påvirke?

En utfordring for vitenskapen er veksten i oppdragsforskning. Det finnes flere eksempler på hvordan oppdragsgivere helt bevisst forsøker å påvirke forskningsresultatene. Et norsk eksempel er hvordan Arbeidsdepartementet i 2010 forsøkte å manipulere SINTEF til å endre konklusjonene i en forskningsrapport.¹ I dette tilfellet varslet forskeren om det hun syntes var et overtramp. Det vi ikke kjenner til, er hvor mange tilfeller vi har hvor forskeren føyer seg, hvor påvirkningen er mer subtil, eller rett og slett hvor forskeren bevisst eller ubevisst har oppdragsgiveren i bakhodet i det forskningen utføres, og rapporten/konklusjonene formuleres. På samme måte som en personlig bias gjennom mange små påvirkninger kan gi en betydelig skjevhet når man skal gjøre en overordnet statistisk analyse av forskningen på et felt, kan oppdragsgiveren åpenbart gjøre det samme.

En kvantitativ studie fra 2010 på forskningsresultater innenfor medisin, viste at av industrifinansierte studier viste 85 % effekt av medisinen som ble testet, mens offentlig finansierte studier gav positivt resultat på bare 50 % – av de samme medisinene.² Det er åpenbart at oppdragsforskning er et problem for vitenskapen i dag.

Like viktig for forskningen og hva som framstår som den vitenskapelige konsensusen på et felt, som selve forskningsresultatene, er hva som publiseres. En såkalt «publication bias» er veldokumentert. Både fra tidsskriftenes side og fra forskernes side vil man være villig til å legge litt mer arbeid i å få publisert «spennende» forskningsresultater og forskningsresultater som bekrefter en teori man ønsker å framsette, enn man vil med forskningsresultater som er mer «kjedelige», eller som ikke bekrefter teorien din. Enkeltstudier gir ofte relativt lite informasjon (et statistisk avvik kan f.eks. være årsaken til resultatet). Man er derfor avhengig av metastudier, eller systematiske reviewartikler som gjennomgår alle forskning på et felt for å skaffe seg noenlude sikker kunnskap. Når ikke alle forskning publiseres, vil derimot resultatet av disse gjennomgangene kunne bli svært skjevt.

Den britiske legen Ben Goldacre har i boken Bad Pharma sett på dette innen medisinen, og konklusjonene er dramatiske. La oss se på et av eksemplene han trekker fram:

I 2008 besluttet en gruppe forskere for å sjekke publiseringen av alle forsøk som var blitt rapportert til US Food and Drug Administration (FDA) for alle antidepressiva som kom på markedet mellom 1987 og 2004. Forskerne fant syttifire studier totalt, som representerer 12 500 pasienter. Trettiåtte av disse studiene hadde positive resultater, og fant at den nye medisinen virker, trettiseks var negative. I virkelig-heten var altså studiene som viste effekt og ikke, jevnt fordelt.

Deretter lette forskerne etter disse studiene i den publiserte vitenskapelige litteraturen, det materialet som er tilgjengelig for leger og pasienter. Dette ga et helt annet bilde. Trettisju av de positive studiene – alle unntatt én – ble offentliggjort i sin helhet, ofte med mye fanfare. Forsøkene med negative resultater hadde derimot en helt annen skjebne: bare tre ble publisert. Tjueto ble aldri publisert, mens elleve som hadde negative resultater i FDA-sammenheng, ble publisert som positive. Her ser vi altså en kombinasjon av manipulering av forsk-ningsresultatene (statistisk «knaing» av data for å få fram et annet resultat enn det rent vitenskapelige), og en manipulering av publiseringen gjennom å systematisk unnlate å publisere negative forsøk.

En påvirkning av innholdet i det enkelte forskningsresultat vil selvsagt være en manipulering av forskningen, men likeledes vil en bevisst eller ubevisst manipulering av hva som publiseres eller ikke i fagfellevurderte tidsskrifter, være en manipulering av hva som er den samlede forskningsstatusen på et felt, og det vil i sin tur manipulere grunndataene og dermed resultatene av metastudier og review-artikler som oppsummerer og konkluderer på statusen av forskningen på et felt. Dette er særlig alvorlig fordi det er disse studiene som ofte brukes som grunnlag for avgjørelser, både på hvile legemidler som godkjennes, og på politiske vedtak.

Nå kan det jo være at den sterkt kommersielt drevne legemiddelvitenskapen er en av «verstingene», men det er ingen grunn til å tro at mekanismer som dukker opp i medisinsk forskning, ikke også opptrer i andre deler av vitenskapen.

Manipulering av forskningsformidlingen

Det har alltid vært et fokus på å publisere i vitenskapen («publish or perish»). Dette har derimot blitt kraftig forsterket etter at stadig flere vitenskapelige miljø er blitt omfattet av ulike typer av målstyringsregimer. Når forskningsmiljøer eller til og med enkeltforskere blir belønnet på bakgrunn av antall publiserte forskningsartikler, vil man naturligvis få publisert stadig flere artikler. Spørsmålet er om mengden artikler er et godt mål for mengden forskning, eller mengden utviklet kunnskap.

Såkalte «minste publiserbare enhet»-artikler er blitt en stående vits blant akademikere. Når man har et forskningsresultat klart, er ikke lenger det første spørsmålet «Hvordan kan vi presentere dette på en faglig sett best mulig måte?», men heller «Hvor mange ulike artikler kan vi klare å dele dette opp i?»

Goldacre har også sett på problement med rett og slett for mange artikler. «Det finnes titusenvis av vitenskapelige tidsskrifter, og millioner av akademiske medisinske avhandlinger, og mer produseres hver dag,» skriver Goldacre.

Alper m.fl. har i forskningsartikkelen «How much effort is needed to keep up with the literature relevant for primary care?», forsøkt å finne ut hvor mye tid en allmennlege må bruke dersom han eller hun skal holde seg oppdatert på all forskning som er relevant for feltet sitt. Forskerne samlet inn hver relevant akademisk artikkel publisert i løpet av en enkelt måned. Resultatet var kanskje ikke overraskende. Selv om man bare bruker noen få minutter på hver enkelt artikkel, beregnet de at det ville ta en lege seks hundre timer å skumme gjennom alle. Det utgjør omtrent 29 timer hver ukedag.

Man har altså laget et system hvor måten forskningsresultater presenteres på, gjør at de blir utilgjengelige for de som burde kunne nyttiggjøre seg dem. I en god forsk-ningsformidling ville et forskningsresultat blitt publisert som en artikkel, og ikke f.eks. tre.

Måten de fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftene opererer på, er også problematisk. Mange er eid av store private forlag som mottar artikler helt gratis (om man ikke må betale for publiseringen i tillegg). Arbeidskraften med fagfellevurdering er normalt også gratis. Det er en ære i akademia å være fagfelle i et tungt tidsskrift. Samtidig er abonnementene som akademiske institusjoner må betale for disse tidsskriftene, svært dyre. Det har gjort dem til en pengemaskin for forlagene, samtidig som tilgangen til kunnskapen som finnes i tidsskriftene, vil være svært kostbar og dermed begrenset. Dette blir dermed også en uheldig manipulering av forskningsformidlingen, siden svært mye potensielt viktig kunnskap stenges inne bak høye betalingsmurer.

Svak kvalitetssikring

Et svar på utfordringene med de dyre og lukkede tidsskriftene har vært såkalt «open access»-publisering. Her betaler institusjonene tidsskriftene for at publikasjonene kan legges ut åpent for alle. I utgangspunktet høres jo det ut som en god ide, men selv om man her er sikret åpen publisering, er det ikke gitt at økonomien i systemet ikke også her kan forvrenge forskningsresultatene.

I oktober 2013 avslørte nemlig John Bohannon og Science at fagfellevurderingen i store deler av open acess-journalene var svært svak, eller kanskje rettere ikke-eksisterende.⁴ I løpet av de 10 foregående månedene hadde Bohannon under et fiktivt pseudonym ved en fiktiv institusjon, sendt en artikkel med åpenbare og grunnleggende vitenskapelige feil til 304 open access-journaler. I følge Bohannon skulle

any reviewer with more than a high-school knowledge of chemistry and the ability to understand a basic data plot […] have spotted the paper’s short-comings immediately».

Artikkelen ble antatt i 157 tidsskrifter, og forkastet av 98. I disse tidsskriftene er altså reell fagfellevurdering unntaket. Regelen er at hva som helst publiseres. Bohannon er ikke i tvil om årsaken:

From humble and idealistic beginnings a decade ago, open-access scientific journals have mushroomed into a global industry, driven by author publication fees rather than traditional subscriptions.

Men hvordan er fagfellevurderingen i de tradisjonelle abonnementstidsskriftene? Den er selvsagt svært variabel, avhengig av tidsskriftets rennomme, men en del forskere frykter at det ikke nødvendigvis er noe bedre der. Bjørn Samset og Henrik Svendsen kommenterer Bohannons eksperiment i en kronikk, og skriver:⁵

Flere forskere og universitetsledere […] har imidlertid påpekt at Bohannons prosjekt egentlig ikke hadde noe med open access å gjøre. […] Det er fullt mulig at de etablerte tidsskriftene ville ha gjort lignende tabber.

Dette ble bekreftet da Nature 24. februar 2014 avslørte at over 120 forskningsartikler som overhodet ikke var skrevet av et menneske, men genererte via at dataprogram og fullstendig innholdsløse, var sluppet gjennom nåløyet som peer-review er ment å være, hos de anerkjente vitenskapelige utgiverne Springer og IEEE.⁶

I tillegg kritiserer Samset og Svendsen de store tidsskriftene for å publisere artikler i større grad basert på nyhetsverdi enn på vitenskapelig kvalitet, siden dette gir mange siteringer, og dermed en kunstig høyere «ranking» i akademiske telle- og målesystemer. Slike New Public Management-systemer fungerer altså dårlig. Mennesker og menneskelige systemer har det med å tilpasse seg de strukturene de blir underlagt, og tillit og faglig integritet kan fort bli skadelidende.

Det er også åpenbart en fare for at slikt gratisarbeid som fagfellevurdering innebærer, kan bli nedprioritert i en travel arbeids-hverdag hvor målstyringssystemer skaper stadig økende press på å produsere nettopp de indikatorene som måles. Det svekker kvaliteten på forskningen like mye som om forskeren selv slurver.

Hvordan kan vitenskapen gjøres bedre?

I denne artikkelen har jeg pekt på noen grunnleggende problemer vitenskapen i dag har, både med utførelsen av forskning, publiseringen av forskning og kvalitetssikringen av forskning. Disse må utbedres. Noen forslag:

a) Alle offentlig ansatte forskere får publiseringsplikt. Andre aktører som stiftelser etc. kan også pålegge sine forskere dette, men alle slike aktører må ha strenge retningslinjer som sikrer forskningens frihet og uavhengighet og hindrer påvirkning fra utenforstående (oppdragsgiver, politiske interesser etc.) på forskningsresultatene og presentasjonen av dem. For enkle studier med liten nyhetsverdi som kanskje kan være vanskelig å få publisert i dagens kanaler, kan det opprettes en forenklet publiseringskanal gjennom f.eks. en fagfellevurdert «database» som disse resultatene kan legges inn i. Kun forskning fra institusjoner med publiseringsplikt tas inn i metastudier og systematiske review-artikler.

b) Tidsskriftene/den fagfellevurderte publiseringen må frigjøres fra kommersielle aktører. F.eks. kan universiteter samarbeide om å opprette vitenskapelige tidsskrifter som har som formål ikke å tjene penger til en utgiver, men å holde et høyt vitenskapelig nivå, samt å tilgjengeliggjøre forskning for allmennheten.

c) Fagfellevurdering må inn som en del av stillingsbrøken til de vitenskapelige ansatte som har disse oppgavene, slik at det ikke blir en nedprioritert «ekstraoppgave».

Med disse strukturelle endringene kan vi være på vei til å rette opp de lignende feilene i det vitenskapelige systemet for kvalitetssikring av forskning, som vi i stor grad allerede har korrigert for i oppsettet av den enkelte studie.

Noter:

1. SINTEF kunne ikke avdekke at det norske sykefraværet var spesielt stort sammenlignet med andre land. Den konklusjonen var oppdragsgiveren – Arbeidsdepartementet – mindre fornøyd med. Se f.eks. oppslag i Aftenposten 14. november http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3904189.ece
2. Bourgeois FT, Murthy S, Mandl KD. Outcome Reporting Among Drug Trials Registered in ClinicalTrials.gov. Annals of Internal Medicine. 2010;153(3):158–66, sitert i Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, kapittel 1.
3. Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, Dette eksemplet er hentet fra kapittel 1, Missing Data.
4. John Bohannon, Who’s Afraid of Peer Review? http://www.sciencemag.org/content/342/6154/60.full
5. Bjørn H. Samset, Henrik H. Svensen: Forskning viser: Alt og ingenting, Morgenbladet 17/1 2014, http://morgenbladet.no/ideer/2014/forskning_viser_alt_og_ingenting#.Uue8CrQ1imw
6. http://www.nature.com/news/publishers-withdraw-more-than-120-gibberish-papers-1.14763

Enhedslisten er blant de venstrepartiene som får det til å svinge. De fører en vellykket opposisjonspolitikk på Folketinget.

Spesielt under trepartiregjeringen (Sosialdemokratene, Radikale Venstre og SF) har EL stått fram med et alternativ for folk flest.

Bjørn Tore Egeberg er organisasjonssekretær i Heismontørforeninga. Satt i ledelsen av Rødt fram til 2010, og er nå med i faglig utvalg i partiet. Har vært gjest på tre årsmøter i Enhetslisten.

Danmark har en mindretallsregjering, som er avhengig av støtte fra enten høyre- eller venstresiden for å kunne få vedtatt noe. Regjeringens forslag om kutt i dagpenger og reduksjon av bedriftsskatten har satt sinnene i kok, og Enhedslisten har gitt gode svar. I forhandlinger med regjeringen har de avverget kutt i dagpengene. Samtidig har politisk ordførende Johanne Schmidt-Nielsen gang på slått fast at Socialdemokratene velger høyrepolitikk framfor å løse arbeiderbefolkningens presserende problemer.

Det er vanskelig å gi noen gode svar på hvorfor Enhedslisten har holdt stand på Folketinget, mens RV falt ut i 1997, og RV og Rødt deretter har vært et nesten-på-tinget parti. Det er langt lettere å slå fast at Enhedslisten framgang de siste ti år henger sammen med de fire hovedsakene de jobber med:

• Politikk for arbeidere og arbeidsløse
• Bevar miljøet og skap grønne arbeids-plasser
• Mot dansk EU-medlemskap
• Kvinnekamp og feminisme

Om man skal forsøke å sammenlikne venstrepartier i Skandinavia, så er det viktig å se på ledighetstallene. Mens den norske ledigheten på 3,5 % er nærmest usynlig i media, så er ledigheten i Danmark og Sverige et stort politisk spørsmål, som ikke kan ties i hjel (se tabell).

Hvis Enhedslisten ikke hadde hatt gode svar på de lediges krav, så er min spådom at de hadde hatt en elendig oppslutning. De lediges krav er først og fremst arbeid, dernest at de langtidsledige ikke skal miste dagpengene. Enhedslisten har presset treparti-regjeringen til å trekke tilbake forslag om å stoppe dagpengene til de langtidsledige. Det er blant annet dette som har ført til at over 10 prosent tror at Enheds-listen er i stand til å presse regjeringen til venstre, og har erfart at å sende Enhedslisten i forhandlinger med gode galupptall i ryggen kan gi resultater.

Opposisjonspolitikken til Enhedslisten blir godt uttrykt i Hovedbestyrelsens beretning til årsmøtet i 2014. (Se boks)

Utdrag fra hovedbestyrelsens beretning:

Den politiske ramme for vores arbejde

Trods mange forsøg fra økonomer, ejendomsmæglere og politikere på at tale den økonomiske situation op er hverken den danske eller den globale økonomi kommet ud af den kriseperiode, der blev udløst af det finansielle sammenbrud i 2007 og 2008. Under alle omstændigheder er der ikke nogen forbedringer på de områder, der har direkte konsekvenser for både arbejdende mennesker og folk på overførselsindkomst.

Hverken den samlede arbejdsløshed eller langtidsarbejdsløsheden er faldet, og reallønnen er ikke steget.

Den efterhånden fasttømrede blok, der består af finanssektoren, arbejdsgiverne og hovedparten af de politiske partier, forfølger fortsat deres overordnede politiske projekt, hvis mål er en langsigtet omfordeling af værdier fra arbejderklassen til kapitalen, kombineret med et særligt forsøg på at styrke den danske kapital og sekundært den europæiske kapital i den globale konkurrence med resten af verden. Deres tre væsentligste redskaber til opnå dette mål er:

• At skabe og fastholde et pres på løn- og arbejdsforhold gennem fattiggørelse af en stor gruppe af arbejdsløse og gennem import af arbejdskraft udefra, der er parate til at arbejde for mindre end danske overenskomstforhold.

• At svække og undergrave arbejderklassens kollektive rettigheder og de faglige organisationer.

• At nedbringe den del af samfundets økonomi, som anvendes til velfærd bredt set. Regeringens og regeringspartiernes politiske krise er også fortsat en kendsgerning og måske ligefrem skærpet med det næsten totale sammenbrud for SF og deres udtræden af regeringen. Trods nogle isolerede tilløb til at bryde med resten af den nyliberale blok (f.eks. små initiativer omkring social dumping) gennemfører regeringen på det økonomiske og sociale område fortsat en politik ud fra samme ideologi og med stort set samme redskaber, som de foregående regeringer anvendte, og som blå blok også i dag står for. Konkret har det givet sig udslag i, at regeringen har gennemført de centrale dele af deres politik med blå blok. Vækstpakken, Kontanthjælpsreformen, den fortsatte accept af de katastrofale konsekvenser dagpengereformen, finansloven og indgrebet i lærerkonflikten er de tydeligste eksempler på den kurs, regeringen har valgt.

Resultatet er, at regeringspartiernes og SF’s opbakning stadig er så lav, at selv med Enhedslistens fremgang, er der meget langt til et flertal, der efter et kommende valg igen vil pege på Helle Thorning-Schmidt. Værre er det, at skuffelsen og desillusioneringen i de samfundsgrupper, der bragte regeringen til magten, bliver stadig mere markant. Det betyder bl.a., at vi ud over lærerkonflikten ikke har oplevet stærke mobiliseringer mod regeringen eller for at presse den til en anden kurs. I forhold til partistøtte tyder meningsmålinger på, at cirka en tredjedel af regeringspartiernes frafaldne vælgere går til blå blok (primært DF), en tredjedel til Enhedslisten, og en tredjedel til sofaen, hvorfra blå blok til gengæld henter andre vælgere.

Enhedslisten har fulgt den overordnede kurs, som vi fastlagde før det seneste valg, med kritik af regeringens politik, støtte til og forsøg på at opbygge et udenomsparlamentarisk pres på regeringen, politiske krav/opfordringer/initiativer til politiske forlig og konkrete forhandlinger om fælles lovgivning. Trods intentioner om at rette hovedskytset mod blå blok har dette næsten været umuligt, fordi regeringens tiltag har været så skadelige, at det har været nødvendigt at fokusere på dem, og fordi det ofte har været svært at pege på politiske udspil fra blå blok, der var åbenlyst værre end regeringens.

Som et resultat af Socialdemokraternes og SF’s politiske fallit og af Enhedslistens samlede politiske linje og aktiviteter har vi fastholdt den styrkeposition, vi opbyggede i meningsmålingerne før og under valget og i den første del af regeringsperioden. Vores absolut højdepunkt var nogle måneder i foråret 2013 efter Vækstpakken og Kontanthjælpsreformen med støtte fra mellem 11 og 13 % af stemmerne, men efter sommeren 2013 har vi ligget stabilt på mellem 10 og 11 %. Tilsvarende er vores medlemstal fastholdt på omkring 10.000 medlemmer. Man kan vælge at vurdere det forløbne år som endnu et år, hvor regeringen svigter sine egne vælgere, eller man kan vælge at se perioden som en skærpelse af regeringens blå kurs. Under alle omstændigheder betyder kombinationen af regeringens politik, fraværet af markante bevægelser og desillusioneringen, at det er blevet stadig sværere at fastholde ideen om «at trække regeringen til venstre» som vores hovedperspektiv.

Derfor har vi i stigende grad været nødt til at understrege, at vi ikke er støtteparti, men oppositionsparti. I og med at vi ikke er i en situation, hvor vi kan pege på os selv som regeringsbærende parti, må vi fortsat udnytte de muligheder, der kan opstå for at presse regeringen til at gennemføre politiske tiltag sammen med os.

Men samtidig er vi blevet nødt til at åbne diskussionen om, hvilket hovedperspektiv vi skal have i stedet. En sådan nyt perspektiv må indeholde en større vægtning af fremførelse og udbredelse af vores egen politik og samfundsvisioner – i forhold til at fokusere på de forbedringer, vi måske kan få regeringen med på. Det er derfor på høje tid, at HB får taget hul på den del af arbejdsplanen, som fastslår, at vi «skal arbejde med at udvikle forståelige alternativer til kapitalismen,såsom en demokratisering af finanssektoren, anderledes produktionsforhold, udbygning og demokratisering af den offentlige sektor mm., så vi både gennem parlamentariske og udenomsparlamentariske aktiviteter kombinerer ideologiske og systemoverskridende krav med konkrete løsninger på aktuelle problemer.»

Vi må også i højere grad påtage os ansvaret for at tage initiativer, der kan føre til folkelige aktiviteter, bevægelser og organiseringer.

Her har vi stærkt forbedrede muligheder, hvis vi formår at udnytte det kommunale gennembrud, vi fik ved valget.I udviklingen af et nyt perspektiv må vi udnytte erfaringerne fra lignende venstrefløjspartier i Europa, der også har oplevet en betydelig vækst, og som også arbejder i en situation med tilbagegang eller ligefrem sammenbrud fra de traditionelle reformistiske arbejderpartier.

Hovedbestyrelsen sier der at Enhedslisten for tiden ikke kommer noen vei med forsøkene på å trekke sosialdemokratene til venstre. Deres svar er å

arbejde med at udvikle forståelige alternativer til kapitalismen, såsom en demokratisering af finanssektoren, annerledes produktionsforhold, udbygning og demokratisering af den offentlige sektor mm., så vi både gennem parlamentariske og udenomsparlamentariske aktiviteter kombinerer ideologiske og system-overskridendekrav med konkrete løsninger på aktuelle problemer.

Denne konklusjonen har blitt mer aktuell etter at SF trakk seg fra regjeringen, og har blitt opposisjonsparti.

Selv om Enhedslisten står samlet bak denne konklusjonen, så er jeg ganske sikker på at det vil bli en del intern ballade når partiets svar på den vedvarende avvisningen fra Socialdemokratene skal settes ut i praksis. Spesielt når galluptallene begynner å svinge opp og ned. Det vil ganske sikkert være krefter i partiet som vil kritisere den nye kursen for å være kun revolusjonære fraser, som hindrer EL i å oppnå konkrete resultater for den arbeidende befolkningen. Den motsatte fløy vil kritisere folketingsgruppen for at ideologiske og systemoverskridende krav får for liten plass i partiets budskap. Spesielt vil behandlingen av regjeringens neste statsbudsjett (som heter finanslov i Danmark) være en test på hvordan den nye kursen skal være i praksis. Dersom regjeringen legger fram et statsbudsjett som ikke kan få støtte fra høyresiden, vil EL igjen få valget mellom å støtte sosialdemokratenes borgerlige budsjett, eller å rydde plass for en blåblå regjering.

«Rødere enn Rødt eller et dansk SV?», var spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Enhedslisten var opprinnelig en allianse mellom Venstresocialisterne, Danmarks Kommunistiske Parti og flere små venstre-grupper. Enhedslistens har i langt større grad enn andre partisamlinger lyktes i å bli et nytt parti, på den måten at dagens uenigheter i partiet i liten grad følger de gamle partiskillene. Samtidig har de 7000 nye medlemmene, som de gamle partiene aldri fikk tak i, valgt inn unge folk i partistyrene. Det vises blant annet i programdebatten, der en del folk i partiet ønsket et nytt program for å fjerne formuleringer som sår tvil om partiets demokratiske sinnelag, mens andre fryktet at det nye programmet skulle bli et tannløst program som skrev «Demokratiet stopper ved virksomhetenes port» og dermed spredde illusjoner om kapitalismen. Denne uenigheten kan heldigvis ikke forstås som et skille mellom de gamle Venstresocialisterne og tidligere medlemmer av Danmarks Kommunistiske Parti.

Det nye prinsipprogrammet ble vedtatt i mai. Programmet er tilgjengelig for medlemmer og interesserte, også selv om man verken har lang politisk skolering eller akademisk utdanning. Dette var i alle fall målet, og det har partiet vært trofast mot.

De som tror at de kan lese ut av partiprogrammer om et parti er revolusjonært eller reformistisk, får derfor en umulig øvelse. Jeg synes akkurat det er like greit, for det er viktigere hvordan EL i praksis stiller seg til sosialdemokratene, og om de bygger en partiorganisasjon for allsidig klassekamp eller som en reindyrka valgkamporganisasjon.

Men noe står da i programmet:

Det grunnleggende skillet går mellom kapitalisme, som et samfunn for å skape størst mulig profitt, og sosialisme, som et samfunn for å dekke menneskenes behov.

Klassene er kapitalister som eier og kontrollerer verdipapirer, fabrikker, jord, råvarer og infrastruktur. Mot dem en broket klasse som lever av å selge sin arbeidskraft, eller av trygd.

Revolusjonen er en grunnleggende forandring, der kapitalismen erstattes av et sosialistisk demokrati. Det er umulig å forutse hvordan revolusjonen vil «forme seg». Men for Enhedslisten er det en forutsetning at revolusjonen blir bekreftet av et flertall gjennom folkeavstemninger og frie valg. Flertallets beslutninger skal også respekteres av den økonomiske elite som mister den makten de har i dag.

Sosialismen skal ha en demokratisk planlegging hvor langsiktige miljømessige og sosiale hensyn settes foran krav om vekst. Samtidig skal eiendomsretten være kollektiv, enten i form av gruppeeiendom eller at offentlig myndighet skal eie.

Så en kortkort sammenlikning av danske SF og norske SV. Begge partier har nylig gått ut av regjering etter å ha vært i regjeringer med sosialdemokratene som storebror. Danske SF har i dag oppslutning på 7,5 %, men sliter nok litt med at mange fortsatt oppfatter dem som et vedheng til Socialdemokratene. Enhedslisten mener at SF fortsatt ofte oppfører seg som et regjeringsparti. Nå i sommer har EL kritisert SF for å slutte seg til regjeringens omlegging av hjemmehjelpsordningen, som i virkeligheten vil føre til en rasering, slik Finn Sørensen fra Enhedslisten sier det. Men det er en del av bildet at EL og SF av og til samarbeider for å presse regjeringen, ofte for å presse regjeringen i grønn retning.

Det er ikke lett å konkludere på spørsmålet om Enhedslisten er rødere enn Rødt. Denne korte gjennomgangen viser at partiene er svært like i alt unntatt oppslutning og innflytelse. Hvis noen derimot påstår at Enhedslisten er et dansk SV, så har de ikke gjort hjemmeleksa. ELs klare kritikk mot sosialdemokratene og deres aktive innsats i grasrotorganisasjoner minner veldig lite om SV. Så hvorfor gjør Enhedslisten det så bra? Jeg finner ikke grunnlag for å påstå at Enhedslistens oppslutning skyldes tannløs politikk, snarere tvert i mot. Enhedslistens suksess kan heller forklares med at de har vært dels heldigere enn Rødt. Der Rødt har blitt et nestenparti ved Stortingsvalg, har EL også i dårlige valg klart å beholde plassen på Folketinget. Etter et godt valg i 2011 var de til og med så heldige å havne i vippe-posisjon. Og dels har Enhedslisten vært dyktigere enn Rødt, spesielt med å gi partiet en grønn profil og en profil som kompromissløse forsvarere av fagbevegelsens krav.

Land	Prosent
Norge	3,5
Danmark	6,5
Sverige	8,1
Ungdomsledighet
Norge	9
Danmark	12
Sverige	23

Vegard Holm:
Ofra av makta, 1945–1955
Oslo: Oslo Transportarbeiderforening, 2013. 110 s.

Selv om Vegard Holm har blitt pensjonist, er han fortsatt i disse dager meget aktiv for havnearbeidernes kamp for tariffavtale. Han har faktisk en lederrolle som han skjøtter utmerket. Vegard har enormt med faglig erfaring som lokal tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund på 1970-tallet og videre som leder av Oslo Transportarbeider Forening på 1980-tallet, streikeleder under transportstreika i 1982, seinere som en av streikelederne på den ulovlige Tollpost-streika i 1992. Dette var en tariffstridig streik for faste ansettelser som fikk en historisk betydning ved at et stortingsflertall i 1995 vedtok en lov for faste ansettelser (§58A i Arbeidsmiljøloven). Vegard Holm kan skrive. Han har både skrevet bøker og vært redaktør for medlemsbladet Transportarbeideren.

Jeg nevner dette fordi Vegard Holm nå har skrevet ei lita bok om kampen bussarbeiderne førte for høyere lønn og anseelse fra 1945–55. Interne stridigheter munnet dessverre ut i en splittelse som fikk betydning for bussarbeidere helt opp til våre dager. Med forfatterens erfaring og langvarige engasjement for arbeidsfolks vilkår, er denne lille boka viktig. Den tar for seg bussarbeidernes vilkår og deres kamp for å bli hørt. De interne stridigheter er satt i en viktig politisk ramme i en historisk interessant periode. For dagens tillitsvalgte er en slik oppsummering viktig fordi den både stimulerer til debatt og reiser problemstillinger i dagens faglig kamp. Dette er relevant selv om vi lever under helt andre rammevilkår med en dramatisk økonomisk krise i kapitalismen. Dagens tillitsvalgte får nok en vekker ved å lese boka fordi en del trur at etterkrigstida var prega av gjenoppbygging og solidaritet med lite uenigheter i fagbevegelsen. En del trur at Arbeiderparti førte en enhetlig kamp i nært samarbeid med hele LO.

Boka dokumenterer bussjåfører som en yrkesgruppe i sterk vekst, men som var underbetalt i forhold til arbeidere i industrien som hadde bedre vilkår i sine overenskomster. Verkstedsoverenskomsten var en minstelønnsoverenskomst med lokal forhandlingsrett, mens bussoverenskomsten var en normaloverenskomst som var prisgitt kun de sentrale tilleggene. Bussarbeiderne ble for lite prioritert av både LO-toppen og nærmest neglisjert i forbundsledelsen i Norsk Transportarbeiderforbund på starten av 1950-tallet. Bussarbeiderne ble stadig hengende etter i lønnsoppgjørene som utløste flere tariffstridige streiker mellom 1945 og 1955. Bussarbeiderne stemte ned anbefalte forslag, og ble utsatt for tvungen lønnsnemnd gang på gang. Sinnet var stort da AP-ledelsen og LO-toppen manet til «samfunnsansvar» og moderasjon. Her har Vegard Holm et tilstrekkelig kilde-materiell som dokumenterer motsetningene. Det var forsøk på å få en egen bussavdeling i NTF som ble blankt avvist. Da var det lokale krefter som ønsket et eget bussarbeiderforbund som ble hardt imøtegått av toppen i LO og forbundet. Forsøkene på å få en egen bussavdeling ble møtt med eksklusjoner. Dette banet vei for et nytt forbund utenfor LO og Norsk Rutebilarbeiderforbund ble dannet. NTF tok tiltak for bussarbeiderne, men dessverre for seint. Splittelsen skadet bussarbeidernes faglige kamp helt fram til 1998 da NTF og Norsk Rutebilarbeiderforbund samarbeidet i en lovlig streik og fikk et stort lønnsløft.

Ta dere noen timer og les boka. Dere får et stykke historieleksjon om en faglig kamp etter krigen. Dette viser at det ikke bare var enighet mellom AP og LOs ulike nivåer, og at det også på den tida var viktige faglige kamper og uenigheter om viktige samfunnsspørsmål. Beretninga viser at det er vanskelig å reise kamp for lavlønnsgrupper når AP-regjeringa appellerte til moderasjon og anvendte tvungen lønnsnemnd mot rettferdige streiker gang på gang. De rød–grønne partiene tok også i bruk tvungen lønnsnemnd gang på gang mot viktige streiker i sin regjeringstid. Tvungen lønnsnemnd ble brukt etter kort tid mot tre streiker i 2013 for pensjonsrettigheter blant kabinansatte, oljearbeidere og offentlig pensjon for ansatte i private sjukehjem. Hvordan skal fagbevegelsen føre faglig kamp når de gang på gang blir utsatt for tvungen lønnsnemnd er også en problemstilling i dag som på 1950-tallet. Streikerett er nedfelt i ILO og helt sentralt i et demokrati. Hvordan skal en opposisjon takle uenigheter – i dette tilfelle underbetalte bussarbeidere – når både LO og NTF-topper motarbeider deg? Dette er altså ei bok som fortjener lesere i hele fagbevegelsen og venstresida. God mat for tanken.

Boye Ullmann

Saul og Rogelio fra Barillas, Guatemala ble den 14. november dømt til 33 års fengsel for falske anklager om drap. De ble i virkeligheten straffet for å ha deltatt i kampen for lokalsamfunnets rett til selvbestemmelse over egne naturressurser.

I 2011 ga Norfund 32,5 millioner norske kroner i lån til selskapet Hydro Santa Cruz og deres vannkraftverk i Barillas.

Marianne Gulli er statsviter med masteroppgave om jordkonflikt i Honduras og Guatemala. Sitter i Internasjonalt Utvalg i Rødt og i Arbeidsutvalget (styret) i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG).   
Eva Maria Fjellheim har master i utviklingsstudier/geografi med fokus på urfolks rettigheter, sitter i brigadestyret til LAG, og er vara for ÅaSG (Åarjel Saemiej Gïelh) til Sametinget.

Lokalbefolkningen ville ikke ha vannkraftverk, og hadde stemt et rungende nei ved en lokal folkeavstemning i 2007. Hydro Santa Cruz brøt konsultasjonsretten, og er anklaget for trusler, vold, drap og kriminalisering av menneskerettighetsforkjempere i forbindelse med utbyggingen. Slik er norsk næringslivsbistand i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala.

Ren energi – skitten industri?

Santa Cruz Barillas er en kommune nord i Guatemala.

Hidro Santa Cruz fikk i 2008 innvilget konsesjon til å bygge et vannkraftverk i Barillas.

Norfunds støttet prosjektet med et lån på 32,5 mill. NOK i 2011, men har nå frosset lånet på grunn av stor konflikt i lokalsamfunnet.

Vannkraftutbygging har skapt store konflikt i Guatemala på grunn av mangel på respekt på konsultasjonsretten og andre grunnleggende rettigheter.

Barillas: Vannkraft og sosial konflikt

Den guatemalanske regjeringen innvilget utvinningskonsesjon til vannkraftverket i Barillas i 2008, etter lange politiske forhandlinger bak lukkede dører og med penger under bordet. Kort tid etter begynte Hidro Santa Cruz (HSC) utbyggingen av vannkraftverket.

Jord og naturressurser er en kilde til konflikt i Mellom-Amerika. I løpet av de siste årene har flere titalls konsesjoner for vannkraft og gruvedrift blitt innvilget i Guatemala. Det har gått hardt ut over flere urfolks- og småbondesamfunn som ikke har blitt konsultert i prosessen. Utover at konsesjonene bryter med grunnlovfestede rettigheter til medbestemmelse, er vann og andre naturressurser også grunnleggende for deres økonomiske og sosiale livsgrunnlag, samtidig som forholdet til naturen har en viktig kulturell betydning.

Den organiserte folkelige motstanden mot HSC begynte da de hemmelige forhandlingene om konsesjonen ble avslørt. Staten hadde nok en gang brutt sin grunnlovfestede plikt til å avholde forhåndskonsultasjoner, slik det også er nedfelt i ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter som Guatemala ratifiserte i 1996. Som et svar på mangelen på konsultasjon ble det gjennomført en lokal konsultasjonsprosess som endte med en folkeavstemming. Av de nesten 46 500 fremmøtte stemte bare 9 personer for vannkraftverket1. På tross av denne klare beskjeden og kontinuerlig folkelig motstand, fortsatte HSC utbygginga. Selskapets og statens manglende respekt for, og vilje til å høre på folkets røst, skapte stor misnøye og konflikten eskalerte.

Drapet på to aktivister i motstandskampen var dråpen som skulle få begeret til å renne over i Barillas. Bak drapene sto tidligere ansatte ved HSC og selskapets private sikkerhetstjeneste. Mettet på den politiske uviljen, på å aldri bli hørt, og på selskapets taktløse framferd tok folk til gatene, og okkuperte den lokale militærstasjonen. I sammenstøtene ble flere personer skadet, og det ble registrert noe skade på eiendom. Regjeringen svarte med å erklære militær unntakstilstand, noe som innebærer at grunnlovfestede rettigheter og garantier for sivile borgere oppheves. Militæret tar fullstendig kontroll, og kan i praksis gjøre som de vil. I løpet av tre måneder ble det utstedt 33 arrestordre og gjennomført 17 ulovlige anholdelser mot sentrale aktivister i motstandskampen2.

Saul og Rogelio var to av de som ble anholdt og senere fengslet, tiltalt for blant annet ordensforstyrrelse. De 13. januar ble de til slutt løslatt, men lykken skulle vise seg å være kortvarig. Da de var på vei ut fra høringen som skulle avslutte den såkalte «Barillas-saken», ble de på nytt anholdt av spesialetterforskere. Denne gangen beskyldt for å ha deltatt i en offentlig lynsjing av en lokal kriminell i 20103. Mange spurte seg hvordan det kan ha seg at bare disse to ble identifisert av en gruppe på om lag 500 personer som skal ha deltatt i ugjerningen, og hvorfor de ble anholdt først etter 3 år og i samme øyeblikk som de hadde blitt løslatt fra andre anklager knyttet til motstandskampen mot HSC.

Det er mye som tyder på at Saul og Rogelio er offer for justismord. Krimina-lisering av sosial protest og politisk motivert fengsling har blitt alt for vanlig i Guatemala. Flere urfolksledere og menneskerettighetsforkjempere har i løpet av de siste årene blitt utsatt for stigmatisering, straffeforfølgelse og fengsling for å motsette seg store utviklingsprosjekter, ofte uten bevis og på bakgrunn av falske anklager. Som regel blir de anklaget for svært alvorlige forbrytelser, uten bevis og overbevisende vitneavklaringer, slik tilfellet var for Saul og Rogelio. Dette er en bevisst strategi fra myndighetene og selskapenes side, for å svekke politisk organisering og demokratisk deltagelse.

Hvem og hva er Hidro Santa Cruz

Hidro Santa Cruz (HSC) er et heleid datter-selskap underlagt det spanske selskapet Hidralia Energía. Bak HSC står de spanske brødrene og forretningsmennene Luis og David Castro Valdivia. Luis er grunnlegger av Hidralia, mens broren er direktør. David er eier og største aksjeinvestor i Hidro Santa Cruz, mens broren er juridisk ansvarlig. Brødrene Castro Valdivia (3 totalt) har etablert et nettverk bestående av over 40 energirelaterte selskaper som ledes i all hovedsak av dem selv. Mangfoldet av selskaper gjør det enklere å unngå juridiske begrensninger som kan legges på ett enkeltselskap. Familien Castro Valdivia er en av energisektorens og Spanias mektigste familier og bedriftseiere, og med et de facto hegemoni over energimarkedet i Spania4.

Selskapet har blitt dømt for ulovlige politiske forhandlinger og korrupsjon ved flere anledninger. I tillegg er Brødrene Castro Valdivia en del av et nettverk som har ideologiske røtter tilbake til den ekstreme høyresiden i Spania og fascistregimet under Franco.

Dette er åpenbart ikke noe problem for Guatemalas egen maktelite, som ønsker store utenlandske kapitalinteresser velkommen. Med gode kontakter innenfor statsapparatet er det fritt frem for at de i fellesskap kontrollerer ressursene og styrer landet som om det var deres egen private jordeiendom. HSC er ikke historien om ett enkelt selskap som fremmer sine interesser. Det er et komplekst historisk og ideologisk forankret spill ledet av den økonomiske eliten som styrer både politikk og rettsvesen i Guatemala.

Historien gjentar seg

To år etter at konflikten eskalerte i Barillas, er 26 av arrestordrene fortsatt gjeldende. Ti aktivister ble uregelmessig fengslet i 2012. Etter å ha blitt frifunnet ett år senere ble to av aktivistene – Saul og Rogelio – rettslig forfulgt på ny like etter. Bak denne rettslige og politiske forfølgelsen av aktivister står selskapet Hidro Santa Cruz i nær allianse med Guatemalas oligarki og regjering5. Den ekstreme militariseringen, trusselbildet og terrorklimaet dette har skapt i Barillas, trekker minnene tilbake til borgerkrigens verste år. Flere har flyktet fra Barillas i frykt for sine liv og for sin helse.

Guatemala er et svart hull på manges mentale verdenskart. Mellom turistbildet av fargerike mayafolk, og nyhetsbildet preget av vold, drap og gjengkriminalitet, vitner konflikter som den i Barillas om et langt mer komplekst land. Den 36 år lange borger-krigen og over 500 års undertrykking av landets folk har etterlatt mange uløste sosiale og politiske problemer. Særlig stor er statens «gjeld» ovenfor den historisk marginaliserte og ekskluderte majoriteten av befolkningen, nemlig urfolk og småbønder.Like gamle som de politiske konfliktene er den politiske uviljen til å ta et oppgjør med den sosiale, økonomiske og politiske ekskluderingen av mangfoldet. Det som ofte omtales som en svak stat, er i virkeligheten en sterk bastion der elitene «stenger rekkene» ovenfor enhver trussel om endring. En sterk politisk kontroll over en meget svak rettstat og en lav terskel for å ty til fysisk vold, gjør at Guatemalas elite i allianse med transnasjonale selskaper og narkokarteller styrer landet med jernhånd. Det juridiske og institusjonelle rammeverkets mål er å beskytte interessene til eliten, deres makt og ikke minst de pågående prosessene med ekstrem plyndring av naturressurser og ekskludering.

Vannkraftprosjekter og andre utvinnings-prosjekter presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. De store selskapene og deres allierte vinner, mens den økonomisk fattige befolkningen tar skade. I tillegg blir de fratatt naturressursene som er grunnleggende for deres kulturelle og økonomiske overlevelse. Undertrykkelse og trusler skjer i stadig økende grad, og det er ingen umiddelbare tegn til forbedring.

Myndighetene undertrykker rettigheter

De siste årene har det skjedd en rask og positiv utvikling i internasjonalt anerkjente kollektive menneskerettigheter. I 2007 ble FNs erklæring om urfolks rettigheter vedtatt på generalforsamlingen. Guatemala, og de fleste andre landene som deltok på møtet, tilsluttet seg erklæringen som særlig styrker urfolks rett til konsultasjon og fritt og informert samtykke i beslutningsprosesser som påvirker deres liv og landområder. Internasjonale rettigheter og overvåkningorgan tvinger regjeringer til å jobbe for endring, om enn noe motvillig. Dessverre kommer disse rettighetene på en evig andreplass i møte med sterke markedsinteresser. Til tross for at Guatemala er kjent for gjentatte brudd på både kollektive og individuelle menneskerettigheter, opplever de sjelden sanksjoner.

Ideen om rettstaten i Guatemala har blitt en maske som enkelt skjuler enhver form for ulovligheter og undertrykkende handlinger. Lovverket er utviklet på en slik måte at folkelige kamper blir kriminalisert og undertrykket. Den som krever sin rett, er en forbryter. Folkelig protest har lange historiske røtter, og statens svar har alltid vært undertrykking. Dette innebærer både stenging av kanaler for påvirkning og dialog, overdreven bruk av politi og militære mot protesthandlinger, forfølgelse, fengsling og tvungen bortføring av menneskerettighetsforsvarere. I løpet av 2013 registrerte menneskerettighetsorganisasjonen UDEFEGUA 61 saker som gjaldt straffeforfølgelse av menneskerettighetsforkjempere. 18 menneskerettighetsforkjempere har blitt drept i løpet av 2013, en økning på 72 % sammenlignet med 2012.6

I stedet for å verne om menneskerettighetene har den guatemalanske staten brukt makt, undertrykkelse og militarisering som løsning på konflikter knyttet til utvinning av landets naturressurser. Undertrykking av folkelig mobilisering og protest minner om en lav-intensitets krigføring, der målet er å vinne fram via en sosial, økonomisk og politisk utarming av organisasjonene i sivilsamfunnet. Organisasjoner og aktivister som kjemper for selvbestemmelse, deltakelse og rettferdighet, risikerer å bli politisk og rettslig forfulgt, truet på livet eller drept.

Voldsbruk og militær undertrykkelse har tatt uante proporsjoner under nåværende president Otto Perez Molína sin regjering. Perez Molina er selv en beryktet general fra landets borgerkrig, og gikk til valg på bruk av jernhånd og militarisering for å få bukt med narkotrafikk og gjengvold i landet. Istedenfor har landets befolkning, og hovedsakelig mot urfolksaktivister, lidd under en økt bruk av militær undertrykkelse. Vold har blitt det politiske svaret på sosiale konflikter. Staten har blitt stadig mer vertikal, patriarkalsk og autoritær, og gir lite rom for folkelig deltakelse og demokratisering7.

Vann, kultur og verdighet

Konflikten i Barillas handler om mye mer enn vannkraft i seg selv. Vannkraft-prosjektet i Barillas var ikke omfattende i størrelse, men det rådet usikkerhet om hvor vidt utbyggingen ville ha noe å si for vannstanden og det biologiske mangfoldet. Det var også bekymring for at flere andre kraftutbygginger skulle komme etter hvert, og at disse skulle fungere som energikilde til en eventuell gruveetablering i nærområdet. Elva Q´am B´alam er hellig for urfolket Maya Q`anjob´al og betyr «den gule tigeren» kalt opp etter det mytiske dyret som drakk vannet der. Vannkraftprosjektet hadde planer om å installerte seg midt i et område som har blitt brukt til rekreasjon og seremonier.

I følge ILO-konvensjonen 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter har urfolk rett til å bestemme over egen utviklingsprosesser som påvirker deres økonomiske, sosiale, kulturelle eller politiske samfunnsliv. Det innebærer også retten til selvbestemmelse over egne territorier og om retten til å bli konsultert når inngrep i naturen planlegges. Det stadfester også kommuneloven i Guatemala.

Når lokalsamfunn møter trusselen om økonomiske utviklingsprosjekter som vannkraft med kollektive prosesser for organisering, selvbestemmelse og konfliktløsning, sier det noe om hvor demokratiske konsultasjonsprosessene er. Det handler om mye mer enn bare å si ja eller nei. Det er en form for folkedemokrati der lokalsamfunnet diskuterer fordeler og ulemper ved prosjektene, og der de i felleskap tar et kunnskapsbasert standpunkt ut fra egne ønsker og behov.

Norfund i Barillas: Ren energi, skitten industri

Norfund er den norske stats investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Målet er å stimulere til økonomisk vekst ved å gi lån til bærekraftige bedrifter i land med såkalt høy risiko for investeringer. Tanken er at økt tilgang til kapital bidrar til å bekjempe fattigdom og fremmer utvikling i fattige land. I 2011 ga Norfund et lån på 32,5 millioner norske kroner til energiselskapet Hydro Santa Cruz, men i stedet for å fremme «utvikling» i lokalsamfunnet, opplever lokalbefolkningen at deres naturressurser plyndres, uten at de får ta del i verken prosessen eller produksjonsverdiene.

Investeringen i Hidro Santa Cruz var Norfunds første direkteinvestering i småskala vannkraft i Sentral-Amerika. Ren energi utgjør likevel halvparten av Norfunds totale investeringer (49 %), noe som også reflekterer Norges generelle satsing på sektoren. Tilgang til strøm regnes som en sentral faktor for å fremme «velstand», skriver Norfund på sine hjemme-sider8. Likevel var ikke vannkraftverket tenkt til å forsyne lokalbefolkningen i Barillas direkte med strøm. Bare de husstandene som har tilgang til det nasjonale strømnettet, og som har råd til å betale de skyhøye strømprisene i landet, får tilgang. Det ekskluderer store deler av den økonomisk marginaliserte lokalbefolkningen.

Tanken om at investeringer i nasjonal infrastruktur og industri vil skape økonomisk vekst som automatisk vil gå de fattigste til gode, er basert på gamle og utdaterte utviklingsteorier fra 50–60-tallet. Er vi fortsatt så naive at vi mener at korrupte stater som ikke verner om sine borgeres grunnleggende menneskerettigheter i samarbeid med grådige industrieiere, vil fordele godene jevnt utover? Og hva skjedde med retten til å definere hva en selv mener er god utvikling for sitt lokalsamfunn?

Norfund besluttet å fryse midlene til Hydro Santa Cruz på grunn av det voksende konfliktnivået. På kritikken svarer de at det ble benyttet en urfolksspesialist da selskapet skulle konsultere lokalbefolkningen, og at lokale kommunepolitikere hadde skrevet under og på den måten gitt sitt samtykke til virksomheten. Norfund sier de har dokumentasjon på at selskapet gjorde alt riktig i prosessen, men har tydelig ikke hatt innsikt i maktspillet som faktisk utspilte seg på lokalt nivå. Flere lokale sivilsamfunnsorganisasjoner sier kommune-politikerne var utpekt av borgemesteren som igjen er nikkedukke for presidenten og hans interesser. De representerer altså ikke lokalbefolkningens ønsker og behov, et syn som også reflekteres i resultatet av folkeavstemningen som ble avholdt i 2007, der bare 9 av 46 490 personer stemte for at de ønsket vannkraftverket velkommen.9

Avslutning

Dommen mot Saul og Rogelio er nok et bevis på hvordan folkelig motstand kriminaliseres i kampen mot storstilte utvinningsprosjekter i Guatemala. Det er også bare ett av mange eksempler på at økt satsning på næringsliv i norsk bistand som fremmer kapitalinteresser, og ikke utvikling på folks egne premisser. Investering i lønnsomme bedrifter er en forutsetning for Norfund, men de understreker likevel at investeringene må være basert på kompetanse om de landene og sektorene de investerer i. I tillegg sier Norfund at de har fokus på bærekraft, og skal påse at hensyn til miljø og sosiale forhold blir ivaretatt10.

Det er lite som vitner om at Norfund har gjort jobben sin godt nok i sin investering i HSC. I Barillas har vannkraftverket skapt sosial konflikt, grov vold, drap og straffeforfølgelse av aktivister som krever sin rett til ytringsfrihet og deltagelse i tråd med internasjonal urfolksrett og guatemalansk grunnlov.

Fornybar energi er ett politisk hett investeringsområde. Bak diskurser om miljøhensyn for fremtiden, grønn økonomi og innovasjon strømmer millionene fornemmelig fra banker og finansieringsinstitusjoner – deriblant Norfund – til private energiprosjekter som bryter internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og opprettholder konfliktnivået i Guatemala.

Dette uten å ta hensyn til de enorme sosiale kostnadene det medfører. Med støtte til Hidro Santa Cruz bidrar Norfund til å forsterke konfliktene i Guatemala, ikke løse dem. Erfaringer som i Barillas synes imidlertid ikke å være et problem for internasjonale givere og finansinstitusjoner som fortsetter sine investeringer i ren energi i en høyst konfliktfylt region.

Med en økonomi i krise og politiske avgjørelser og beslutningstaking som konsentreres på få hender, har mektige grupperinger i landet utnyttet situasjonen og presset på for økonomiske endringer som baserer seg på ytterligere konsentrering og monopolisering av naturressursene.

Den såkalte utviklingshjelpen fra internasjonale finansinstitusjoner er ikke annet enn en repetisjon av gammel politikk hvis mål er privatisering, ekspropriering og konsentrering av naturressursene. En politikk som i Guatemala har en nær sammenheng med militarisering, undertrykking og død. Situasjonen i dag er kritisk og blir verre. Likevel mottar de politisk og økonomisk støtte fra regjeringer og finansinstitusjoner som tviholder på den nyliberale ideen om å privatisere alt – koste hva det koste vil!

Ren energi er bedre en skitten energi, men er industrien ren når den fremmes på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter?

Noter:

1.  PeaceWatch: «La presencia de Hidro Santa Cruz en Barillas» 2012 http://www.peacewatch.ch/fileadmin/user_upload/guatemala/dokumente/HidroSantaCruzInformeHegoa.pdf
2.  Intermon Oxfam: «El desarrollo que no queremos». Desember 2012 http://www.oxfamintermon.org/sites/default/files/documentos/files/Informe%20Hidralia%20Energ%C3%ADa%20en%20Santa%20Cruz%20Barillas%20Guatemala.pdf.
3.  Gustavo Illescas (CMI). 13.10.2014: http://cmiguate.org/el-caso-de-saul-y-rogelio-presos-politicos-en-defensa-del-territorio/
4.  Andres Cabañas: «Memorial de Guatemala: El neoliberalismo militarista: empresas, gobiernos y ejércitos en Santa Cruz Barillas» 14.05.2012 http://www.albedrio.org/htm/articulos/a/acabanas-138.html
5. Prensa Comunitaria «Barillas: finaliza el juicio injusto contra dos defensores del agua» 14.11.14: https://comunitariapress.wordpress.com/?s=Barillas
6. UDEFEGUA: Informe de UDEFEGUA: «El acompañante – Estado de situación de defensoras/es de derechos humanos de Guatemala” 09.03.14. http://protectionline.org/es/2014/03/09/el-acompanante-informe-de-estado-de-situacion-de-defensoras-y-defensores-de-derechos-humanos-de-guatemala
7. Rights and Resources: «Cultural Survival: What happened in Toto» 2012 http://www.rightsandresources.org/news/cultural-survival-what-happened-in-toto/)
8. NORFUND: http://www.norfund.no/renewable-energy/category314.html
9. FIVAS: «Føre var eller etter snar» http://fivas.org/sider/tekst.asp?side=581
10. NORFUND: http://www.norfund.no/investing-for-development/how-norfund-creates-development-effects-article507-326.html

Mona R. Ringvej:
Marcus Thrane
Forbrytelse og straff
Oslo: Pax Forlag 2014, 321 s.

Åpningen på Mona Ringvejs nye bok kunne ikke ha vært mer dramatisk. Forfatteren tar oss med til Høyesteretts lokaler 22. juni 1855, der den endelige dommen skulle falle. Marcus Thrane og mer enn 120 andre medlemmer av Arbeiderforeningene sto tiltalt for intet mindre enn et forsøk på å omstyrte forfatningen med ulovlige midler. Det hadde gått fire år siden arrestasjonen. Den hovedtiltalte kjente lovverket, og visste at det ikke var noen saklige holdepunkter for en fellende dom. Det var det da heller ikke, men likevel blei de dømt. For Marcus Thrane lød dommen på fire års straffarbeid i tukthus, og da blei ikke hans fire år i varetekt en gang trukket fra.

Det betydde slutten for Arbeiderforeningene, som ikke var noen marginal bevegelse. I løpet av et par år kom det 30 000 – eller flere – medlemmer til. (Med dagens mange ganger høyere folketall har landets største parti rundt 50 000 medlemmer.) Dommen var en klar advarsel til håndverkere, husmenn, arbeidere og eiendomsløse: Deres arbeid for stemmerett og bedring av arbeider-klassens kår var ikke bare uønsket av makthaverne, det var ifølge landets juridiske elite rett og slett brudd på landets kriminallover. Stattholder Severin Løvenskiold kunne endelig trekke et lettelsens sukk. Han hadde fulgt Arbeiderforeningene nøye helt fra de så dagens lys i desember 1848. Tidligere hadde han beklaget seg over at lovverket ikke ga rett til å forby virksomheten, men nå kom Høyesterett den stokk reaksjonære Løvenskiold til unnsetning. Der satt også hans sønn, Otto.

Avslørende rettshistorie

I det innledende kapitlet gjør Ringvej det klart hva som er hennes fremste anliggende med denne boka; det er mest av rettshistorisk karakter. Her brøyter hun ny mark med sine detaljerte studier av politirapporter, voteringsprotokoller og en rekke andre kilder, og slår fast at det uten tvil var tale om et justismord. Det er ingen sammenheng mellom det som blei lagt fram for domstolen, og ordlyden i den endelige dommen. Det jurister liker å kalde for sakas «fakta» var oppdiktet eller høyst tvilsomme, og det var mer luftige spekulasjoner, rykter, påfunn og dommernes snevre klasseinteresser som forklarer utfallet.

Ut fra det rikholdige materialet trer det klart fram at flere av dommerne måtte innrømme at det ikke var tale om en «revolusjon», og at Marcus Thrane hadde gått inn for reformer og stemmerett for å sikre underklassen del i det politiske styret. Men selv det var utålelig for høyesterettsdommene og det politiske miljøet de var en del av. Derfor valgte de rett og slett å legge helheten i Arbeiderforeningens virke til grunn, ettersom det var som «Rigsfordærveligt» å regne.

Det blei også i dommen lagt vekt på at Thrane hadde oppviglet husmenn til å gi uttrykk for sin misnøye, noe slik skulle de aldri ha funnet på om han ikke var kommet på banen. Argumentene var altså politiske, som det sømmer seg i en politisk dom. En vanlig oppfatning i overklassen har alltid vært at vanlige arbeidsfolk ikke opplever at de blir utbyttet og lever i nød, i alle fall ikke før det kommer noen utenfra og forteller dem det.

Ja takk, begge deler!

Forfatteren tar oss lesere med på en spennende reise i Marcus Thranes biografi og Arbeiderforeningens historie, og både supplerer og nøster opp tråder i tidligere forskning. I tillegg til det rettshistoriske, er hun mest opptatt av de demokratiske dimensjoner og retten til ytrings- og organisasjonsfrihet. Det er da også naturlig å framheve Arbeiderforeningens kamp for stemmerett som en hovedsak, men det er kanskje mindre naturlig å se den som et slags overordnet og langsiktig mål. Ringvej skaper et inntrykk av at tidligere historikere har gitt Thranes betydning som forløper for arbeiderbevegelsen for stor plass på bekostning av bevegelsens plass i kampen for demokratiske rettigheter. Men dette henger jo uløselig sammen. Dersom man har sosiale reformer og bedring av levekår for vanlige folk som mål, er jo utvidet stemmerett et nødvendig skritt på veien. Det var da også – som Finn Olstad har vist i boka Det vanskelige demokratiet – gjennom den seinere arbeiderbevegelsen at demokratiet blei kjempet fram (se Jørn Magdahls bokmelding).

Bildet er selvsagt sammensatt, ikke minst for deltakerne selv. Og som forfatteren viser til, gikk Thrane ikke av veien for å tale om arbeidsfolk i motsetning til «kapitalens tyranni». At det ikke var de aller fattigste og nødstilte som strømmet til Arbeiderforeningene, er ikke noe sært unntakstilfelle. Slik var det også da den mer moderne arbeiderbevegelsene brøt gjennom seinere i århundret, kanskje er det mer oppsiktsvekkende at så mange «småfolk» organiserte. Og at Thrane ikke hadde lest Marx eller var marxist, bør heller ikke være noe oppsiktsvekkende funn. Foreningene blei stifta i samme år som Manifestet, og før det besto Marx´ skrifter mest av natur- og rettsfilosofiske studier på tysk (samt et filosofisk manus på fransk). Mer direkte politisk var nok hans Feuerbachteser fra 1847, men de blei utgitt posthumt.

Rettsstat og demokratisk kapitalisme?

Det betyr selvsagt ikke at Ringvej er uinteressert i sosialhistorie, «arbeidsklassens» opprør og Arbeiderforeningenes – iallfall indirekte – betydning som forløper for den arbeiderbevegelsen som oppsto seinere. Hun tegner et bilde av et Norge midt på 1800-tallet med store klasseskiller, og minner om at overklassens relative «fattigdom» i forhold til andre europeiske land er til liten trøst for dem som kjenner nøden på kroppen. Dessuten får hun klart fram den sprengkraften som ligger i befolkningsøkning, vekst i tallet på eiendomsløse og uår i jordbruket nettopp på den tida hvor Arbeiderforeningene blir til.

Boka om Marcus Thrane (og like mye om bevegelsen og med et fint portrett av Josephine Thrane) føyer seg altså inn i den mer kritiske litteraturen om 1800-tallet i fedrelandets sagnomsuste historie. Dessverre har denne innsikten ikke nådd til festtalerne og de fleste politikere, som er mest opptatt av å lovprise demokrati- og frihetsideene i 1814, og som løfter fram inspirasjonen fra Frankrike og USA. Men i begge disse landa blei det som kjent religionsfrihet, i motsetning til i 1814-grunnlova. Og Ringvej forteller oss om europeiske land som innførte stemmerett for alle menn mange tiår før Norge, i Frankrike nettopp som følge av 1848-våren, og hennes velskrevne arbeid gir et bilde av domstoler, embetsmenn og annen øvrighet som ikke akkurat er besjelet av demokrati og frihet. Det gjøres også klart hvor skuffet Thrane og husmennene var over de bøndene som havnet på Stortinget; det var ikke hos Ueland og Jaabæk han fikk støtte, men hos den unge sakfører Johan Sverdrup. Den idylliske fortellinga om den gradvise utvidelsen av demokratiet, opplyste og nasjonsbyggende embetsmenn, demokratisk kapitalisme og rettsstaten velsignelser – som ikke minst er forbundet med historikeren Francis Sejersted – får seg altså her enda et slag. Noe godt kommer det da ut av grunnlovsjubileet, selv om de færreste 17. mai-talere vil lese seg opp.

Et hjertesukk

Til slutt et hjertesukk (eller en kjepphest): Det er fristende å ønske seg at norske historikere i større grad retter blikket utafor landets grenser, selv om det er norske fenomener som først og fremst studeres. Det er riktignok noen henvisninger til «arven fra 1848», men det gjøres det få forsøk på å vurdere forskjeller og likheter mellom Norge og andre deler av Europa. Det er da heller ingen henvisninger til nyere standardverker om 1848 i litteraturlista. Det er synd, ofte er det nettopp gjennom sammenliknende historie at en kan finne ut hva som eventuelt er et norsk særpreg. Var det Arbeiderforeninger og thraner i andre land vi pleier å sammenlikne oss med, og hvor finner vi eventuelt en høyesterettsdom som setter en stopper for deres demokratiske og sosiale virke? For denne anmelder minner bruk av rettsapparat og tukthusstraffer mot slik virksomhet mest om kolonistyret i afrikanske land, for ikke å si om Sør-Afrika nesten fram til våre dager.

Tore Linné Eriksen

 

Petter Bauck og Mohammed Omer (red.):
The Oslo Accords 1993–2013.
A critical assesssment
Cairo/New York: American University in Cairo Press, 2013, 270 s.
E-bok

Da den internasjonale Palestinakonferansen i Oslo i november 2013 ble planlagt, diskuterte arrangørene behovet for å publisere konferanseforedragene. Denne ekstrajobben ble helt unødvendig da Petter Bauck og Mohammed Omer sin bok ble presentert. Dette store arbeidet behandler nesten alle de temaene som ble tatt opp på konferansen, og mange av foredragsholderne er selv bidragsytere i boka.

Boka er publisert som e-bok på engelsk, slik at den er lett tilgjengelig og kan nå mange lesere. Jeg håper forfatterne lykkes med dette, ettersom boka har som mål å gi en brei og kritisk behandling av det som er kjent som Oslo-avtalen. Til tross for sitt navn, menes med dette den avtalen som ble undertegnet 13. september 1993 i Washington mellom PLO og den israelske regjeringen etter flere måneder med hemmelige forhandlinger i Oslo. Den norske regjeringa spilte en viktig diplomatisk rolle i forhandlingene. Avtalen innebar at PLO for første gang anerkjente staten Israel og Israel anerkjente PLO. (Men ikke en palestinsk stat.) Som en følge av avtalen ble Vestbredden og Gaza, som Israel okkuperte i 1967, og som FN gang på gang har krevd at Israel skal trekke seg ut av, nå reelt underlagt israelsk kontroll. PLOs ledelse, som siden krigen i Libanon i 1982 har levd i eksil i Tunis, fikk nå lov til å reise inn i det okkuperte området og etablere et politisk senter i Ramallah. Vestbredden og Gaza ble delt i A, B og C-områder der PLOs ledelse fikk etablere et begrenset selvstyre i A-områdene. Dette utgjør ikke mer enn vel 4 % av historisk Palestina. Kritikken mot Oslo-avtalen har vært sterkt økende i de palestinske områdene, mens den i Israel av mange er vurdert som en stor strategisk seier.

Boikottaksjoner med økende oppslutning

De forskjellige kapitlene i denne rikholdige boka retter søkelyset ikke bare mot Israel, men også mot den palestinske politiske eliten, det internasjonale samfunnet og den norske regjeringa. Med en slik omfattende målsetting må det bli ei stor bok, noe det også er blitt. Gjennom 21 artikler pluss forord av både tidligere erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu og den tidligere islandske utenriksministeren Ossur Skarphedinsson, behandles standardtemaer som stormaktenes såkalte fredsplaner, sionistisk strategi, den palestinske situasjonen før og etter Oslo-avtalen og Norges rolle som fredsmekler. Men i tillegg har det blitt plass til temaer som Israels utnytting av politiske fanger, helsesystemet i de palestinske områdene, mediesituasjonen og Israels kontroll av TV og telekommunikasjon, kvinners rolle under Oslo-avtalen og EU og Israel etter avtalen.

Det siste kapitlet tar opp en aktuell debatt, nemlig spørsmålet om det skal satses på å saksøke selskap som driver ulovlige forretninger med de israelske koloniene på Vestbredden. Artikkelen gir viktig kunnskap om en rekke rettssaker som er kjørt mot multinasjonale selskap som Caterpillar, Elbit, Veolia og G4S med flere. Forfatteren, den amerikanske juristen Yasmine Gado, med lang erfaring fra forretningsjuss, oppsummerer at dette er en tungvint prosess som vanskelig fører fram. Hun har mer tro på den internasjonale BDS-kampanjen (Boycott, Divestments, Sanctions) der markedsmekanismen kan brukes til noe positivt. Utgangspunktet er at 170 palestinske organisasjoner i juli 2005 vedtok en oppfordring til en økonomisk boikott av Israel. Etter Israels brutale bombing av Gaza i 2008/2009 ble det startet slike aksjoner i mange land. En viktig del av dette arbeidet har vært kampanjen Akademisk og kulturell boikott av Israel, som bygger på erfaringene fra boikottkampanjene mot det sørafrikanske apartheid-regimet. Boikottkampanjen har fått stor oppmerksomhet i Israel, der det nå advares mot konsekvensene av at BDS-aksjonene også får økende oppslutning i USA. I Norge er det både en aktiv BDS-kampanje på gang og en kampanje for akademisk og kulturell boikott.

Både byråkrati og grasrotkamp

Det er ikke vanskelig å forestille seg det omfattende redaksjonelle arbeidet som har vært nødvendig for å sikre artikler fra flere av de aller beste, men også travleste, ekspertene på området Palestina/Israel. Her finner vi navn som Noam Chomsky, Ilan Pappe, Hilde Henriksen Waage, Mads Gilbert og Ossur Skarphedinsson. De har alle levert bidrag om viktige sider ved Oslo-avtalen. Jeg vil likevel bruke litt tid til sist på to bidrag som jeg personlig har lest med stor interesse, nemlig Liv Tørres og Petter Bauck sine artikler.

På Palestinakonferansen i november i fjor holdt den palestinske antropologen dr Khalil Nakhleh en innledning der han viste hvordan det internasjonale NGO-systemet1 bidrar til oppbygging av en palestinsk elite som er lojale til giverlandene, og som bidrar til å dempe kritikken av Israel2. Det er dette NGO-systemet Liv Tørres behandler i en meget god artikkel.

Liv Tørres er generalsekretær i Norsk Folkehjelp og har lang erfaring fra arbeid i okkupert Palestina, der Norsk Folkehjelp har jobbet siden 1987. Etter den første intifadaen (1987) økte den internasjonale bevisstheten om den kritiske situasjonen som folket i de okkuperte områdene levde under. Tørres forteller at et utall hjelpe-organisasjoner engasjerte seg med prosjekter i ulike områder. Prosjektene hadde som mål å styrke den palestinske befolkningen sosialt, økonomisk og politisk. Med Oslo-avtalen endret det seg. Den politiske eliten knyttet til administrasjonen i Ramallah (PA, Palestine Authority) skulle nå ta seg av det politiske arbeidet. PA innførte stram kontroll med NGOene. Fra nå av krevdes detaljert informasjon om virksomheten, og over 60 NGOer organisere seg i et eget nettverk for å bevare mest mulig uavhengighet av PA. Mange NGOer trakk seg ut av det palestinske området etter 1993. Tørres forteller at 800 av 1400 organisasjoner forsvant da PA tok over kontrollen. Politisk splittelse mellom Hamas og Fatah har påvirket NGOenes arbeid. Samtidig har det de siste årene kommet en rekke nye NGOer som har sine egne agendaer. Tørres oppsummerer at slik NGO-systemet har utviklet seg i okkupert Palestina, har «initiativene utenfra i mange tilfelle gjort lite for å hjelpe til med utviklingen av et genuint palestinsk samfunn». Selv om PA- kontrollen og byråkratiet har endret mye av situasjonen til det verre, har ikke makteliten lykkes i å hindre nye spontane grasrotaktiviteter i å utvikle seg. Tørres avslutter sin artikkel med å fortelle om motstandsarbeid og protester som ikke har latt seg stoppe. Dette er aktiviteter som peker framover og som motvirker den politiske splittelsen og avhengigheten som en stor del av NGO-systemet har bidratt til. Artikkelen inneholder mye viktig kunnskap og analyse som alle solidaritetsaktivister har stor nytte av å lese.

Politiske spenninger og motsetninger

Den andre artikkelen jeg vil framheve, er skrevet av Petter Bauck, en av redaktørene av artikkelsamlingen. Bauck har jobbet med internasjonale konflikter i mange år, blant annet i Palestina. Han er for tida ansatt i Norad. I denne artikkelen viser han hvorfor PLOs ledelse og Israel hadde felles interesser i Oslo-avtalen. Styrken med artikkelen er at han knytter de politiske prosessene til den økonomiske og sosiale utviklingen i Israel/Palestina. Hans fokus er særlig på utviklingen innenfor det palestinske området. Okkupasjonen av Vestbredden ga Israel tilgang på store mengder billig arbeidskraft og en stor befolkning som utgjorde et viktig marked for en viktig del av Israels næringsliv. For den okkuperte befolkningen førte dette til muligheter for jobb og penger. De nye palestinske universitetene utdannet også stadig flere ungdommer med kunnskap og større politisk bevissthet. Denne proletariseringen og «politiseringen» av Vestbredden og Gaza la grunnlaget for en selvstendig politisk bevegelse som utover 80-tallet kom på kant med PLOs ledelse i eksil i Tunis. Den sosiale og økonomiske utviklingen var en viktig årsak til intifadaen i 1987. For Israel som nå var i full gang med sin nyliberale revolusjon, og for PLOs ledelse, ble dette en trussel. Målet med Oslo-avtalen var å stanse denne utviklingen ved å hente palestinske ledere fra eksil til å ta kontrollen over opprøret. Strategien ble en suksess for Fatah-ledelsen og Israel. Petter Bauck skriver også godt om hvilke politiske spenninger og motsetninger dette har skapt de siste 20 årene etter at avtalen ble undertegnet.

Etter å ha lest Baucks artikkel kommer det tydeligere fram at artikkelsamlingen kanskje har en svakhet jeg vil nevne, at den mangler en artikkel som viser de store økonomiske og politiske endringene som er i gang i Israel fra midt på 80-tallet: Israels overgang til global «high-tech» økonomi. En slik artikkel ville tydeliggjort hvem som er den dominerende parten i interesse-fellesskapet Israel-PLO-ledelsen, og den ville reise viktige spørsmål om framtida.

Islands tidligere utenriksminister Ossur Skarphedinsson forteller i forordet om hvordan den islandske regjeringen, som kom til makten i 2009 som det første vestlige landet, anerkjente en palestinsk stat innenfor grensene før 1967. Interessant nok skjedde dette på den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina den 29. november 2011. Island har stått imot presset fra USA og andre allierte, åpent kritisert Israels undertrykkingspolitikk og modig anerkjent en palestinsk stat. Dette er en viktig symbolsk anerkjennelse, og jeg regner med at Island vil være blant de første til å støtte til kravet om flyktningenes rett til tilbakevending til Palestina/Israel og palestinerne i Israels rett til fulle demokratiske retter, på linje med jødene i landet.

Noter:

1. NGO=Non-Governmental Organisations. Dette er såkalte frivillige organisasjoner som driver humanitært eller annet hjelpearbeid. Disse organisasjonene finansieres i stor grad av regjeringer.
2. Se også boka Khalil Nakhleh: Globalized Palestine. The National Sell – Out of a Homeland (New Jersey: Red Sea Press, 2012.)

Peder Martin Lysestøl

Ken Silverstein:
The secret world of oil
London: Verso, 2014, 240 s.                      

 

Richard Heineberg:
Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Russet,
Sandy Lane: Clairview, 2014, 160 s.

Det har gått så mange år at det er i ferd med å gå inn i glemmeboken nå – Statoils Iran-skandale som i 2003 tvang selskapets forrige toppleder Steinar Fjell til å gå av. Mange har kanskje også glemt den nesten identiske skandalen som involverte Norsk Hydros oljedel i 2007, da selskapet ble fusjonert inn i Statoil. Den gangen foregikk det hele i Gaddafis Libya. I begge tilfeller handlet det om utbetaling av enorme konsulenthonorarer som i realiteten var en korrupt utbetaling for å kjøpe seg en plass ved forhandlingsbordene. I Hydros tilfelle var det egentlig det gamle Saga som hadde knyttet de korrupte forbindelsene. Hydro ble tatt fordi selskapet forsøkte å dekke over det hele da Saga ble overtatt.

Lysskye mellommenn

I Ken Silversteins bok The secret world of oil er det nettopp oljeindustriens lysskye mellommenn som er temaet. For dem som følger oljeindustrien, er det en kjent sak at store deler av verdens resterende oljereserver befinner seg blant de minst demokratiske og mest korrupte av alle land i verden. Siden de store internasjonale oljeselskapene er aktive i de fleste av disse landene, trenger man ikke være konspiratorisk anlagt for å anta at de på et eller annet vis bidrar til å opprettholde en slik korrupt tilstand. Ett sted må jo pengene komme fra. Men hvordan foregår dette? En vesentlig andel av de utenlandske oljeselskapene som opererer i de mest korrupte landene, har sitt hovedkvarter i USA. Jo, vi vet at systemet for finansiering av valgkamper i USA skaper korrupte relasjoner mellom dem med penger og dem med politisk makt. Like fullt, USA har kanskje det strengeste lovverket mot korrupsjon i forretningslivet som finnes. Da Statoil ble tatt for korrupte forhold i Iran, var det ikke i hjemlandet Norge, men i USA hvor selskapet er børsnotert, at de måtte blø mest.

Et gjennomgående tema i Silversteins bok er nettopp de finurlige mekanismene som oljeindustrien benytter for på den ene siden å operere i en tilsynelatende «ren» korrupsjonsfri vestlig økonomi og på den andre siden i verdens mest korrupte land. Nå har mange nøkkelansatte i oljeselskaper lang erfaring i å operere i denne lysskye verdenen helt på egen hånd. Silverstein siterer tidlig i boken en tidligere Mobil-leder i Angola som hevdet at han brukte 99 prosent av sin tid på å prøve å finne ut av hvordan han skulle unngå å rent teknisk bryte USA’s Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Men ofte er altså det mest effektive å bruke ulike typer fiksere og mellommenn. Det er nettopp disse som er temaet i boken.

Første kapittel i Silversteins bok handler om den libanesiske forretningsmannen Ely Cali. Med base i London har Cali med sin gode tilgang på kapital og mektige bekjentskapskrets i årevis vært mellommann når store avtaler skulle inngås i en oljeverden preget av korrupte, udemokratiske regimer. Han er imidlertid mest kjent som den antatte bakmannen i et forsøk på å gjennomføre et kupp i Ekvatorial-Guinea i 2004. En av de andre som var involvert i prosjektet, er Margareth Thatchers sønn, «Baron Mark Thatcher». Det var åpenbart at kuppet handlet om å sette inn en regjering som skulle gi den involverte gruppen støttespillere økonomiske fordeler. Et annet kapittel tar for seg hvordan mektige familiemedlemmer i oljerike stater. Igjen er det Ekvatorial-Guinea som er eksemplet. Denne gangen ved Teodorin Obiang, diktatoren som ble sittende ved makten, til tross for kuppforsøket.

Ikke bare i sør og øst

Det mest interessante kapitlet i boken tar for seg selskapet Glencore, «det største selskapet i verden du aldri har hørt om.» Da Glencore for første gang ble notert på New York-børsen i 2011 ble selskapet verdsatt til 60 milliarder dollar, større en Ford og Boeing. Glencore kontrollerer i praksis store deler av verdens råvarehandel. Siden det nettopp dreier seg om handel med noen av de mest korrupte regimene i verden, opererer selskapet ut fra samme logikk som de enkeltstående fikserne, bare på et mer systematisert vis. Det handler om å bygge nettverk med dem som har makt. Slike nettverk oppnår man ikke uten å tilføre de samme personene ulike former for økonomiske tjenester. Det Silverstein beskriver, er en uformell økonomi utenpå den formelle økonomien hvor elitene belønner hverandre – litt på mafiavis.

Den som måtte tro at en slik praksis hvor nettverk inn mot politisk makt kommersialiseres begrenser seg til stater i sør og øst, kan jo bare se på hvordan selskaper som First House og tilsvarende har fått vokse også her i Norge. I Danmark har Fogh Rasmussen, Jens Stoltenbergs forløper som Nato-leder, blitt kritisert fordi han allerede samtidig som han gikk av, opprettet et selskap som gjorde det mulig å cashe inn for de kontaktene (og tjenestene?) han hadde etablert gjennom Nato. Silverstein beskriver i detalj hvordan Tony Blair i tiden etter sin statsministerperiode har tjent seg søkkrik på tilsvarende vis. Dette er ikke bare skitne, enkeltstående historier. Det dreier seg om forhold som gjennomsyrer vår tid.

Etterlyst: helhetsbilde og strukturer

Er Silversteins bok en av bøkene du bare «må» lese? Jeg er ikke helt sikker. The secret world of oil føyer seg inn i en strøm av kritiske fremstillinger av oljeindustrien som særlig har kommet fra USA på 2000-tallet. Det var en stor fremgang sammenlignet med 1990-tallet, hvor industrien var mer eller mindre overlatt til seg selv. Boken skriver seg dessuten inn i en rik kritisk amerikansk tradisjon som går tilbake til Ida Tarbell og andre kritiske journalister som tok tak i «big oil» allerede helt på slutten av 1800-tallet. Men der Ida Tarbells og mange av hennes samtidige bygde på en underliggende teoretisk forståelse, fremstår Silversteins bok mer typisk for mange litt lettvinte kritiske fremstillinger av oljeindustrien i dag: Man tegner et bilde av suspekte politikere, diktatorer og forretningsfolk, uten å sette dette i sameheng med systemet som helhet. Når Tarbell skrev om oljeindustrien, demonstrerte hun at hun hadde både detaljkunnskaper og et helhetsblikk for hva oljeindustrien handlet om.

Det samme liberale, lett venstreorienterte publikumet Silverstein skriver for, ser ofte opp til de nordiske «sosialdemokratiske» samfunn som et forbilde. Dermed virker det symptomatisk at historien om Statoil i Iran er gjemt bort i en fotnote. Silverstein siterer tidlig i boken Statoils tidligere svært så operative «fixer» ,Willy Olsen, som viser til at det i en lang periode var umulig å operere i mange oljeproduserende land uten å betale en agent som hadde forbindelser. Der kunne selvfølgelig Silverstein fulgt opp med å vise til at det ikke bare var den vanlige skurken som var trukket med i spillet. I fotnoten hvor Silverstein beskriver Statoils skandale er tonen svært så unnskyldende: Statoil gjorde hva alle andre selskaper gjorde, men på en så «ham-handed» måte at selskapet ble tatt.                      

Et mer analytisk perspektiv

Nå har Silverstein valgt et avgrenset tema, altså ikke å skrive om oljeindustrien som helhet. Så ja, for den som ønsker å vite mer nettopp om den mest fordekte siden av oljeindustriens virksomheter gir boken mye innsikt. Jeg mener like fullt at det finnes måter å skrive kritisk om oljeindustrien som er både mer analytisk og mer nyttig for aktivister som vil forandre verden. Et godt, ganske ferskt eksempel er Richard Heinebergs Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Med «snake oil» som bokens hovedtittel plasserer den seg entydig i strømmen av kritikk mot «big oil». Heineberg har imidlertid gode kunnskaper om den faktiske teknologiske og økonomiske utviklingen av oljeverdenen. Dette presenterer han så på en forståelig måte som dermed etablerer konkrete, håndfaste argumenter som både kan brukes i kampen om ideologisk hegemoni og som utgangspunkt for politisk aksjon.  

Helge Ryggvik

EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge, prinsippet om fri bevegelse, og Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette skaper mer og verre kriminalitet i arbeidslivet, og gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime».

Morten Harper er jurist og utredningsleder i Nei til EU. Han er redaktør for skriftserien Vett. Seneste bokutgivelse: Hvor går EU? (Nei til EUs årbok 2014). .

Drøyt 20 år etter at EØS-avtalen trådte i kraft og 10 år etter EUs østutvidelse i mai 2004, foreligger det i dag omfattende erfaringer og dokumentasjon av problemene som integreringen i det indre markedet har skapt for norsk arbeidsliv.

Det nordiske forskningsprosjekt

NordMod 2030 gjennomgår i flere rapporter den nordiske modellens utfordringer frem mot 2030. Et av funnene i prosjektet, der FAFO deltar fra Norge, er at den frie flyten av kapital og arbeidskraft i det indre markedet er en trussel mot et velregulert arbeidsmarked.¹ Den frie flyten styrker arbeidsgiversiden, som enklere kan hente inn arbeidskraft for lavere lønn. Dermed kan arbeidgiversiden også enklere velge ikke å samarbeide med fagbevegelsen og avstå fra sentralt inngåtte tariffavtaler, som er et vesentlig element i den nordiske modellen.

Kunnskapssenteret for fagorganiserte, De Facto, påviser i den nye rapporten «Mot et tredelt arbeidsliv» at integreringen i det indre markedet og omfanget av arbeids-migrasjonen endrer det norske arbeidslivet dramatisk.² Rapporten oppsummerer de negative konsekvensene langs fire dimensjoner:

• Store, seriøse bedrifter og offentlige virksomheter bruker utenlandsk arbeidskraft til å presse ned lønns- og arbeidsbetingelsene, blant annet gjennom undergraving av likebehandlingsprinsippet og bruk av underentreprenører
• Hvor tariffavtaler ikke er allmenngjort, arbeides det ofte på hjemlandets vilkår, med en rekke eksempler på grov sosial dumping.
• Arbeidslivskriminaliteten har et omfang som truer store deler av det seriøse arbeidsmarkedet.
• Både sysselsettings- og organisasjons-graden i Norge er på vei nedover.

Ekstreme forskjeller i EØS-området

EUs indre marked bygger på fire traktat-festede prinsipper for uregulert eller markeds-basert økonomisk aktivitet: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De samme fire frihetene er grunnprinsippene i EØS-avtalen, som innlemmer Norge og to av de andre EFTA-landene, Island og Liechtenstein, i det indre markedet. Dette markedet med EUs 28 medlemsland og de tre EFTA-landene omtales derfor gjerne som EØS-området.

Det er ut fra mange parametre store forskjeller innenfor EØS-området. Vesentlig hva angår arbeidsmigrasjon er de enorme ulikhetene i lønn og sysselsetting. Mens den gjennomsnittlige timekostnaden i Bulgaria er fem euro, er den nærmere 40 euro i Sverige – og enda litt høyere i Norge.³ Altså en forskjell på 800 prosent, tilsvarende fra 40 til 320 kroner. Mens arbeidsløsheten i Norge er rundt 3,5 prosent, er den i enkelte EU-land over 25 prosent med et gjennomsnitt for hele EU på 10,8 prosent.⁴ Det vil si tre ganger ledigheten i Norge.       

Migrasjonen er tydelig: arbeidstagere forflytter seg fra områder med lav lønn og høy arbeidsløshet til områder med generelt høyere lønn og lavere ledighet. Dette gir igjen arbeidsgiverne i høykostland som Norge muligheten til utnytte de regionale forskjellene til å presse ned sine lønnskostnader, gjennom import av arbeidskraft, innleie eller trusler om utflagging med mer.

Arbeidsinnvandringen til Norge har økt formidabelt på 2000-tallet. Mens det ved utgangen av 2002 var 139 007 registrerte bosatte og sysselsatte innvandrere, var tallet 358 421 ved utgangen av 2013. Det er en økning på 220 000, omlag 160 prosent. Dette tilsvarer også omtrent hele økningen i sysselsettingen i landet i denne perioden. I tillegg er det minst 90 000 sysselsatte på korttidsopphold. Veksten i arbeidsinnvandring har vært særlig stor fra de østlige EU-landene.⁵

Gråsonene strekker seg ut

Et hovedpoeng i De Factos rapport «Mot et tredelt arbeidsliv» er at gråsonene mellom arbeidslivskriminalitet og «seriøs» virksomhet er blitt større og verre. De Facto skriver:

… store, seriøse selskaper og offentlige virksomheter bidrar til etableringen av et «lovlig» B-lag i arbeidslivet. De er ofte utenlandske arbeidstakere, er ansatt på kortvarige kontrakter i bemanningsselskaper og hos underleverandører og lønnes i beste fall på tariffavtalenes minstesatser.⁶

Rapporten beskriver en utvikling der den frie bevegelsen av arbeidskraft og tjenester skaper et tredelt arbeidsmarked: Den første gruppen er de fast ansatte i privat og offentlig sektor. I hovedsak norske borgere, som arbeider ut fra ordinære tariffbetingelser og gjerne er fagorganisert. Den andre gruppen er ansatte i antatt seriøse bemanningsselskap og underkontraktører, som har klart dårligere betingelser spesielt for arbeidstid, overtid og pensjon. De har også et svakt stillingsvern. Dette er stort sett utenlandske personer. Mange ansatte i ordinære selskaper i sektorer med lav avtaledekning og svake fagforeninger har lignende vilkår. Den tredje gruppen er ansatte i virksomheter som driver ulovlig. Det kan for eksempel dreie seg om brudd på arbeidstidsregler, tarifflønn, arbeidsmiljø og skatteregler.

Den omseggripende andre gruppen gjør det desto vanskeligere å håndtere problemene i arbeidslivet. Det er ikke tilstrekkelig å styrke myndighetenes kontroll og arbeid mot opplagt ulovlig virksomhet.

Fri bevegelse av arbeidskraft

Den frie bevegelsen for arbeidstagere og selvstendig næringsdrivende mellom EU-land og EFTA-landene i EØS, er bredt formulert i EØS-avtalens artikkel 28. Man kan ta seg arbeid og flytte fritt innenfor EØS-området, man kan fritt oppholde seg i et annet land for å arbeide og kan bli boende etter å ha hatt arbeid i dette landet. Den fri bevegelsen kan bare begrenses ut fra hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen. Det er et krav at arbeidet skal utføres i samsvar med de lovene og forskriftene som gjelder innenlandske arbeids-tagere.

Næringsvirksomhet har også fri bevegelse, gjennom en avtalefestet etableringsrett i EØS-avtalens artikkel 31, der det heter at det ikke skal være «noen restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat på en annen av disse staters territorium.» Likeledes forbyr EØS-avtalen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester mellom landene (artikkel 36).

Den grensekryssende bevegelsen for arbeidskraft, etableringsretten og tjenestefriheten speiler tilsvarende bestemmelser i Traktaten om EUs funksjonsmåte, det som før ble kalt Romatraktaten (artikkel 45, 49 og 56). Ut fra EUs liberalistiske målsetninger, materialisert i det indre marked og mange års rettspraksis, er dette blant EU-rettens grunnleggende prinsipper. Det er som klar hovedregel forbudt å begrense det frie markedet. Prinsippet er nylig satt på spissen i konflikten mellom David Cameron og Angela Merkel, der den tyske forbundskansleren har erklært at hun heller vil ha Storbritannia ut av EU enn å la britene begrense arbeidsinnvandringen. (Nationen 04.11.2014)

Med den såkalte Laval-kvartetten av dommer i 2007-2008 ga EU-domstolen den frie bevegelsen og etableringsretten et definitivt overtak foran faglige rettigheter. De fire dommene var: den finske Viking Line-saken om bruk av faglige kampmidler som streik mot utflagging (dom desember 2007), den svenske Laval-saken om streikerett for å sikre lønns- og arbeidsvilkår (desember 2007), den tyske Rüffert-saken om lønnsvilkår ved offentlige oppdrag (april 2008) og Luxembourg-saken (juni 2008) om krav til lønns- og arbeidsvilkår. Alle de fire dommene setter hensynet til etablering og tjenestekonkurransen over behovet for nasjonale reguleringer og faglige rettigheter i arbeidslivet.

Slik EU-retten har forrang over medlems-landenes lover, går EØS-avtalens bestemmelser foran andre norske lover og regler hvis det foreligger motstrid (EØS-loven § 2). LO-kongressens vedtak i mai 2013 om at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler, er derfor et krav om å endre EØS-avtalen.

Norge er i EØS-avtalen ikke rettslig bundet av EU-domstolens praksis etter at avtalen ble inngått i 1992. Generelt ser vi likevel at både EFTA-domstolen og norske domstoler i hovedsak følger EU-domstolens nyere praksis. Det har imidlertid ennå ikke kommet noen sak som har testet ut Laval-kvartettens gjennomslag i EØS. I verftsdommen (mars 2013) om allmenngjøring av tariffavtaler så vi for øvrig at Høyesterett konkluderte annerledes enn EFTA-domstolens forståelse av EU/EØS-retten. Høyesterett fant at allmenngjøringsforskriften for verftene, med nasjonale krav til minstelønn samt reise, kost og losji, var forenlig med gjeldende EØS-rett. Dette utløste en rasende reaksjon fra EFTA-domstolens president Carl Baudenbacher, som mente Høyesteretts praksis undergraver EØS-avtalen. (Aftenposten 21.20.2013)

Schengen uten grensekontroll

Gjennom tilslutningen til Schengen-avtalen er grensekontrollen for personer mellom Norge og de fleste EU-landene avskaffet. Den første samarbeidsavtalen ble undertegnet allerede i 1996. Amsterdam-traktaten fra 1997 integrerte Schengen-reglene formelt i EU, og det ble gjort en rekke endringer. Dette førte til at samarbeidsavtalen med Norge (og Island) måtte reforhandles. En ny avtale kom på plass i 1998 og ble godkjent av Stortinget året etter. Avtalen trådte i kraft i 2001. Schengen-avtalen var politisk omstridt, og særlig blant de EU-kritiske partiene var det motstand mot å inngå en så omfattende avtale med EU.

Schengen-regelverket har stor betydning for vilkårene for organisert kriminalitet – og mulighetene til å bekjempe den – også innenfor arbeidslivet. Ved siden av den skjerpede ytre grensekontrollen, altså mot land utenfor Schengen, er avtalens rasjonale felles regler for passering av de indre grensene. Borgere i Schengen-landene, samt alle tredjelandsborgere med gyldige innreise-dokumenter, skal kunne reise fritt i hele Schengen-området uten å bli underlagt personkontroll ved landegrensene. Schengen-området omfatter alle EU-landene unntatt Storbritannia, Irland, Kypros, Bulgaria og Romania, samt EFTA-landene Norge, Island, Liechtenstein og Sveits.

Innenfor Schengen-området er det samtidig etablert felles regler for politi-samarbeid og utlevering av kriminelle, samt et felles informasjonssystem for politi- og påtalemyndigheter. Siden Maastricht-traktaten ble inngått for drøyt tyve år siden, har EU bygget ut et omfattende regelverk for justis og innenriks (justice and home affairs). Samarbeidet omfatter blant annet et utstrakt politi- og påtalesamarbeid, felles regler for yttergrensekontroll, intern passfrihet, en stadig mer integrert innvandringspolitikk (asyl, visum m.m.), harmonisering av strafferegler og straffeprosess og flere former for sivilrettslig samarbeid. Dette er områder som tradisjonelt har vært regnet til kjernen av nasjonal suverenitet og myndighetsutøvelse. Samarbeidet har mer og mer blitt løftet inn i EUs traktatverk og institusjonelle system – og dermed omdannet til overnasjonal EU-rett. Norge har, i tillegg til Schengen-avtalen, inngått flere bilaterale avtaler om politi- og påtalesamarbeid med EU. Herunder deltagelse i det europeiske politikontoret Europol. Utenlandsk politi kan forfølge antatte forbrytere inn i Norge og pågripe dem.

«Økt bevegelse av kriminelle bander»

Etter å ha fremhevet de praktiske fordelene ved avviklingen av personkontrollen, fastslår Europautredningen: «Skyggesiden er at det også har medført økt bevegelse av kriminelle bander.»⁷ Det er en viktig erkjennelse. Opphevelsen av grensekontrollen – sammen med adgangen til fritt å søke arbeid og studere i hele EØS og teknologiutviklingen – har på 2000-tallet gjort det langt enklere å utøve kriminell virksomhet over landegrensene. Selv om det er vanskelig å måle en isolert virkning av Schengen-avtalen, er det liten tvil om at avviklingen av person-kontrollen har gjort hverdagen enklere for de kriminelle – og utfordringene større for politiet. Allerede for ti år siden fastslo Europol at:

Organisert kriminalitet utnytter sine mulig-heter i en utvidet europeisk union med mindre intern grensekontroll, ved å høste gevinster fra aktivitet på tvers av landegrensene.⁸

Kripos har også flere ganger uttrykt bekymring over økt organisert kriminalitet i Schengen-området.⁹ Schengen er av avtalens tilhengere blitt fremstilit som et nødvendig redskap i kampen mot organisert kriminalitet. På mange måter er det imidlertid Schengensystemet selv som har skapt en situasjon som gjør mer omfattende, ressurskrevende politiinnsats nødvendig.

Desto mer paradoksal blir situasjonen, når mange av de tiltakene som skal kompensere for avviklingen av grensekontroll, har vist seg å true personvernhensyn og menneske-rettigheter. Informasjonsutveksling mellom politi- og utlendingsmyndigheter står sentralt gjennom Schengen Information System (SIS), visainformasjonssystemet VIS og fingeravtrykksbasen Eurodac. Prümavtalen øker mengden data som skal utveksles ytterligere. Hvis fingeravtrykket ditt lagres av politiet i Norge, vil det i prinsippet være tilgjengelig i alle Schengens medlemsland. Datasystemer er mindre sikre, og mer sårbare for misbruk, desto flere som har tilgang til dem. Når ekstremt sensitiv informasjon som fingeravtrykk og DNA deles mellom alle Schengen-landene, forutsettes det et strengt fokus på personvernkontroll.

En rekke organisasjoner som arbeider for personvern og datasikkerhet, med britiske Statewatch i spissen, har karakterisert SIS som en trussel mot personvernet. Dette handler både om datakvalitet og tilgjengelighet. Når innregistrering av nye filer er mulig ved en halv million terminaler i alle Schengens medlemsland vil det nødvendigvis være ulik praksis for registrering mellom medlemslandene, og fare for at menneskelig svikt fører til at uriktige opplysninger blir registrert. Når det gjelder tilgjengeligheten av informasjonen i systemet finnes det utstrakte muligheter for misbruk av opplysningene. En halv million terminaler innebærer at flere millioner polititjenestemenn og grensevakter har tilgang til sensitiv informasjon om svært mange mennesker.

Farlige forbundsfeller

De Facto er i sin rapport tydelig på at det er en sammenheng mellom EØS-avtalen og problemene i arbeidslivet:

I rapporten dokumenterer vi at angrepene på lønns- og arbeidsvilkårene er en direkte følge av EØS-avtalens fri flyt-regime og EU/EØS-rettens prinsipp om at fri bevegelighet skal prioriteres foran beskyttelse av arbeidstakerne.¹⁰

Selv om det er erfart et økende problem med grensekryssende kriminalitet i Norge etter EUs østutvidelse, er det ikke gjort noen systematisk gjennomgang av hvordan Schengen-avtalen har virket spesifikt på kriminalitet i arbeidslivet. Det er imidlertid ingen forhold som tilsier at arbeidslivet skulle være unntatt fra den generelle tendensen med en forsterking av organisert og grensekryssende kriminalitet. Aftenposten har for eksempel nylig avdekket det som trolig er organisert hvitvasking av betydelige midler i malerbransjen gjennom en rekke oppslag nå i høst.¹¹

Prinsippene i både EØS- og Schengen-avtalen trekker i én og samme eskalerende retning, som også er erfart i praksis:

• Økende migrasjon av arbeidskraft, inkludert utstasjonerte arbeidere.
• Økende etablering av mer eller mindre fiktive firma for næringsvirksomhet.
• Økende grensekryssende kriminalitet.

Uten Schengen-avtalen ville EØS-borgere fortsatt ha samme rett til å søke arbeid i Norge, men personkontrollen ved grensen kunne reetableres. Dette alene ville selvsagt ikke stanse grensekryssende kriminalitet, men ville både ha en avskrekkende effekt og gi faktiske kontrollmuligheter som man ikke har i dag. Omvendt, i en situasjon uten EØS og med Schengen, kunne mulighetene for å drive næringsvirksomhet i gråsonen begrenses kraftig gjennom nasjonalt regelverk, og motivasjonen for å utnytte den frie grensepasseringen inn til Norge ville bli mindre.

Kombinasjonen av EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge sammen med Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime», om man vil, i norsk arbeidsliv.

Unntak og handlingsrom

Norge er i Schengen ikke fullstendig av-skåret fra å foreta personkontroll, men vilkårene for annet enn ren stikkprøvekontroll er svært strenge. Grensekontrollen kan bare gjeninnføres for et begrenset tidsrom, og må være begrunnet i trusler mot landets sikkerhet og orden eller i særskilte situasjoner der kontrollen ved Schengens yttergrenser ikke er ivaretatt. EU-kommisjonen må varsles på forhånd, og man må konsultere med de andre Schengen-landene.12 Norge har i forbindelse med Nobel-pris-utdelinger og etter 22. juli-terroren i 2011 benyttet denne unntaksprosedyren. Kontrollen har i alle tilfeller vært avviklet etter få dager. Juridisk er det tvilsomt om kriminaliteten i arbeidslivet kan begrunne bruk av unntaksbestemmelsen. Det skal mye til å påvise at problemene er en trussel for samfunnsordenen, og årsakssammenhengen med manglende grensekontroll må også dokumenteres. Politisk er derimot dette et mulig virkemiddel, og den periodevise bruken av grensekontroll i ulike EU-land har handlet mer om politikk enn juss.

EØS-avtalen har også en beskyttelses-klausul i artikkel 123, som tillater nasjonale reguleringer som normalt er forbudt ut fra prinsippene om fri bevegelse. Denne klausulen – som blant annet gjelder situasjoner med «alvorlig indre uro som truer den offentlige orden» – er imidlertid aldri benyttet, og det er lite som tyder på at den vil få praktisk betydning. Langt viktigere er det såkalte handlingsrommet i EØS. Både i måten EØS-direktiver gjøres til norsk rett og måten EØS-regler praktiseres på av myndigheter og domstoler, er det en stor grad av skjønn.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at praktiseringen av reglene i EU og EFTA-landene ut fra EØS-avtalen kan utvikle seg i ulike retninger. Selv om utgangspunkt er at bestemmelsene skal forstås likt, jf. den såkalte homogenitetsmålsetningen som uttrykkes i EØS-avtalens artikkel 6. Her tas det et eksplisitt forbehold for den «fremtidige utvikling av rettspraksis», altså domsavgjørelser etter 2. mai 1992 da EØS-avtalen ble undertegnet. Det fremgår også av Avtale om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA-avtalen) artikkel 3 samt EØS-avtalens artikkel 105-106 at EFTA-domstolen ikke er bundet av EU-domstolens nye praksis. Det er en målsetning at fortolkningen skal være ensartet og man skal utveksle opplysninger om hverandres dommer, men det er ingen absolutte bindinger om lik praksis. EFTA-domstolen skal gjøre sine egne vurderinger ut fra kildene som foreligger, jf. uttrykket «med full respekt for domstolenes uavhengighet» i EØS-avtalens artikkel 106.

Finnes det en løsning innenfor EØS?

Selv om det foreligger et juridisk handlingsrom som politisk bare stykket og delt er forfulgt, ikke minst gjennom unnlatelsen av å bruke den avtalefestede vetoretten mot særskilt problematiske regelverk som tjeneste-direktivet og vikarbyrådirektivet, er det vanskelig å se for seg en betydelig skjerpet nasjonal regulering av arbeidslivet innenfor dagens EØS-avtale.

Ett eksempel på at EØS-avtalen har amputert et nasjonalt tiltak mot arbeidslivskriminalitet er overvåkingsorganet ESAs inngripen overfor krav til offentlige anbud. I tråd med Norges forpliktelser i ILO-konvensjon nr. 94 endret den rødgrønne regjeringen i 2008 forskriften til loven om offentlige anskaffelser slik at oppdragsgiver skal stille krav om at arbeidstakere hos både leverandører og underleverandører ikke har dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtaler, eller det som er normalt for sted og yrke. Etter krav fra ESA endret regjeringen i 2011 forskriften slik at at henvisningen til «det som er normalt for vedkommende sted og yrke» ble fjernet. Pålegget svekket virkningen av tiltaket, ettersom det i praksis kan være stor forskjell på minstetariff og gjengs lønn.

Transportnæringen er blant de delene av arbeidslivet som er særlig hardt rammet av EØS-avtalen. Grensekryssende transport er nesten fullstendig overtatt av utenlandske sjåfører, ofte så dårlig betalt at det er sosial dumping.¹³ Kabotasjekjøring, transport mellom steder i et annet land enn transportøren hører hjemme, er blitt omfattende. Det er i utgangspunktet ikke tillatt i Norge, men transportører fra EØS-land kan lovlig kjøre tre kabotasjeturer innen én uke, før man må kjøre ut av landet. EU-kommisjonen ønsker å fjerne alle begrensninger for kabotasjekjøring, og det er trolig bare et spørsmål om tid før Norge vil møte krav om videre liberalisering i EØS-avtalen. I stedet for et forbud, som burde være enkelt å håndheve, pålegger EØS-avtalen et system som er langt vanskeligere å håndheve. I praksis ser vi at kontrollen er svak, og det eksakte omfanget av ulovlig kabotasje uavklart.

Ut fra de opplevde problemene med blant annet kabotasjekonkurranse, sosial dumping og ulovlig virksomhet, har Transportarbeidetforbundet trukket den konklusjonen at en løsning på problemene ikke er mulig innenfor EØS-avtalen. Forbundets landsmøte i januar 2014 vedtok enstemmig et krav om oppsigelse av dagens avtale. I vedtaket heter det at Transportarbeidetforbundet vil arbeide for:

At Norge sier opp dagens EØS-avtale. En stadig strøm av EU-direktiver og EØS-regler utgjør en trussel mot norske faglige rettigheter, f. eks. vikarbyrådirektivet, postdirektivet, kabotasjereglene og Jernbanepakke 4.¹⁴

                       

Noter:

1. Rapporten «De nordiske aftalemodeller i åbne markeder – udfordringer og perspektiver». NordMod 2030, delrapport 9, 2014.
2. Mot et tredelt arbeidsliv. Norsk arbeidsliv ti år etter øst-utvidelsen av EU. De Facto, Rapport 4:2014.
3. Ibid, side 10.
4. Kilde: Eurostat. 2013-tall.
5. De Facto Rapport 4:2014, side 6.
6. Ibid, side 5.
7. NOU 2012:2 Utenfor og innenfor, side 701.
8. Europols årsrapport 2005 om organisert kriminalitet, forordet.
9. Se for eksempel VG 04.03.2006.
10. De Facto Rapport 4:2014, side 5.
11. Se for eksempel «Politiet: Slik er «edderkoppens» svarte nettverk», Aftenposten 31.10.2014.
12. Schengen grensekodeksen, 2006, del II.
13. De Facto Rapport 4:2014, side 43-44.
14. «Vil si opp EØS-avtalen», 29.01.2014, http://www.transportarbeider.no/kunder/ntf/cms.nsf/pages/vi-si-opp-es-avtalen

Store norske leksikons omtaler av liberalismens historiske forgrunnsfigurer er misvisende fordi «negative» historiske fakta er utelatt.

En tungt dokumentert italiensk avhandling trekker frem i lyset de mørklagte sidene ved liberalismen slik den ytret seg i politisk teori og praksis.

Willy Dahl lektor ved Bergen Katedralskole 1958–63, forskningsstipendiat 1963–65, universitetslektor, senere førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1965–76, professor ved Universitetet i Trondheim 1977–81 og ved Universitetet i Bergen 1982–94. Viktigste publikasjoner Stil og struktur (1965, siste utg. 1995), Norges litteratur I–III (1981–89), Arnulf Øverland (1989) og Fortellingen om Bergen (2000).

Hvor mye kan vi stole på leksika? For eksempel Store norske, som er lagt ut på nettet til fri bruk, og opplyser om seg selv at det er «redigert av fagfolk» og er «vitenskapelig fundert»?

Jeg spør fordi jeg nylig har lest en bok om visse former for samfunnsøkonomi, sett i historisk perspektiv, mer om den nedenfor. Den gav meg noen tankevekkende opplysninger om flere av de store navnene i statsvitenskap, filosofi og politisk økonomi. Så sjekket jeg Store norske for å se hva man der mener norsk allmennhet trenger å vite om disse navnene.

Først om John Locke, engelsk filosof og politisk teoretiker (1632–1704). Artikkelen begynner med å karakterisere ham som «grunnleggeren av den engelske erfaringsfilosofi eller empirisme», og fortsetter med en klar og lettfattelig ugreiing om hva dette egentlig betyr. Dét er imidlertid ikke det jeg leter etter. Locke hadde nemlig også en annen side. Han er, ifølge leksikonet,

også et av de store navn i den politiske tenknings historie. Med Two Treatises of Government (1690) fremstår han som talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse […]. Han bygger sin politiske filosofi på tanken om en samfunnspakt og prinsippet om fordeling av den politiske makt i samfunnet på flere instanser. Folkesuverenitet og rettssikkerhet er viktige begreper for ham. […] Hans politiske ideer fikk direkte betydning for statsforfatningen i det nydannede Amerikas forente stater. […] Alt i alt var han en av de store banebrytere for opplysningstidens og liberalismens ideer. […]

Artikkelen er skrevet av Lars Fr. Svendsen, født 1970, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i den konservative «tankesmien» Civita.

Mitt neste søk gjaldt Adam Smith (1723–1790), et navn vi ofte møter i dagens politiske og økonomiske debatt, frihandelens og «markedets» første store teoretiker. Etter noen biografiske opplysninger begynner omtalen med å presentere

hans epokegjørende verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Dette utmerker seg ved stor klarhet i fremstillingen og ble i lang tid et utgangspunkt for videre samfunnsøkonomisk forskning. I sitt verk fremhevet Smith arbeidet som kilde til et lands velstand, og som den første pekte han på den sentrale betydning arbeidsdelingen har for produktiviteten. Smith mente at en forutsetning for at arbeidsdelingen kunne virke, var økonomisk handlefrihet. Når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse, ville konkurransen som en «usynlig hånd» lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til beste for alle. På dette teoretiske grunnlaget stilte liberalistene krav om næringsfrihet innad og frihandel utad. […]

Denne artikkelen er skrevet av Gerhard Stoltz (1923–1991), professor i samfunns-økonomi ved Norges Handelshøyskole fra 1962.

Om begge disse leksikonartiklene gjelder det at det som står, er korrekt. Det er bare det at det mangler noe i dem begge. Her kommer et supplement.

John Locke, denne «talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse», eide aksjer i «Royal African Company», som drev med transport av slaver fra Afrika til Amerika. Ikke uventet var han i sine teoretiske skrifter en varm forsvarer av slaveriet i de britiske koloniene – av slaveeiernes «absolutte rett» over sin «eiendom». Det samme gjaldt for de hvite som koloniserte Amerika, og som møtte motstand fra urbefolkningen. Indianerne kjente ikke begreper som arbeid, eiendom og penger. Områdene de bodde i, var ukultivert land og derfor etter de hvite inntrengernes mening åpent for sivilisering: Guds vilje omfattet arbeid og privat eiendom, og han ønsket sikkert ikke at den verden han hadde skapt, skulle forbli ukultivert felleseie. Indianere som satte seg til motverge, kunne som vanlige kriminelle liknes med «ville beist», og det var enhver manns rett å utrydde disse rovdyrene som truet hans eksistens. Mente Locke.

Hva så med Adam Smith?

Om ham visste jeg på forhånd at de som i dag har ham som sosialøkonomisk husgud, burde ha lest litt mer av hans sosialfilosofiske skrifter (Theory of Moral Sentiments, 1759), der han vektlegger etiske begreper som «sympati» og «ansvar». Men omtalen av ham trenger enda litt mer supplement.

I motsetning til Locke var Smith kritisk til slaveriet som institusjon. Han var også fullt klar over at underklassen i England ikke levde under særlig bedre forhold enn slavene i Amerika. Men det er noe underlig inkonsekvent i hans tanker om hvordan disse forholdene kunne bedres. Det å få bukt med slaveriet, ville sannsynligvis være lettere for en eneveldig, despotisk statsmakt enn for en «fri regjering» basert på valgte representanter – fordi en lovgivende forsamling bestående av slaveeiere aldri ville komme til å vedta noen lov som stred mot deres egne økonomiske interesser. Han lovpriste England som frihetens høyborg – men overså det faktum at det var engelske foretak som var mest effektive når det gjaldt transport av slaver fra Afrika til Amerika. Smith kunne også se at forholdene i landets gruver og i «arbeidshusene» var utålelige – men han trakk ikke den slutning at denne underklassen burde få noen politisk makt: På grunn av det harde, ensformige arbeidet ble en lønnsarbeider i alminnelighet «så dum og uvitende som det var mulig for et menneskelig vesen å bli», og følgelig ute av stand til å delta i et rasjonelt ordskifte. Det måtte ikke være tillatt for arbeidsfolk å slutte seg sammen i foreninger for å øve press på arbeidskjøperne – ja, også organiserte hjelpekasser for fattige, syke, enker og foreldreløse burde forbys ved lov. Slikt ville nemlig være «konspirasjoner mot offentligheten». – Intet måtte hemme det frie markeds «usynlige hånd»!

Like interessant er artikkelen om Alexis de Tocqueville (1805–1859). Store norske presenterer ham som «Fransk politiker, historiker og samfunnsforsker», «i ettertiden mest kjent for sine banebrytende historiske og samfunnsvitenskapelige arbeider». Et av de viktigste arbeidene hans er De la Democratie en Amerique, som kom ut i 4 bind 1835–40.

Og så står det ikke mer om det verket. Her trengs det utfylling:

De fire bindene er en lang lovprising av det politiske systemet i USA, slik Tocqueville hadde opplevd det etter en reise i landet i 1830-årene: folkesuvereniteten, de frie valgene, rettssikkerheten, pressefriheten. Korrekt og positivt, alt sammen hvis man ser bort fra det faktum at verken de importerte, svarte slavene eller den indianske urbefolkningen hadde noen glede av dette demokratiet.

Tocqueville var ikke blind, han så nok dette – men han valgte å skildre styringssettet i USA som demokratisk modell. Dermed styrte han unna den logiske selvmotsigelsen i et frihetsbegrep som bare skulle gjelde for en utvalgt del av befolkningen. Når det gjaldt den hvite manns rett til å erobre og kolonisere indianernes land, delte han den vanlige holdningen i samtiden – det at disse territoriene var «tomme», og at det var erobrernes plikt å sivilisere dem. At dette medførte individuelle og sosiale tragedier blant urinnvånerne, var beklagelig, men nødvendig.

Den samme holdningen kom til uttrykk hos politikeren Tocqueville en mannsalder etterpå, da Frankrike var i gang med å kolonisere på den andre siden av Middelhavet – i Algeria. Han viste til «den amerikanske modellen»: Arabere som gjorde motstand, måtte slås ned. De måtte ikke få utvikle større byer eller bosetninger, og de skulle straffes kollektivt hvis de drepte europeiske nybyggere. Ulike lover skulle gjelde for de to folkeslagene.

Straks vi har brukt vold i storformat, i erobringen, må vi ikke vike tilbake for de mindre formene for vold som er absolutt nødvendige for å konsolidere stillingen.

I Store norske handler mesteparten av artikkelen, forfattet av Ole T. Berg, om Tocquevilles sjelsliv: Han gled inn i melankoli etter hvert som den industrielle utviklingen med nødvendighet førte til at «tradisjonelle verdier som aristokrati, ære, lokalfølelse, religion og kulturell variasjon gikk til grunne.»

Kontra-historie med fortiete fakta   

Den boken som har fortalt meg dette, bærer i den engelske oversettelsen tittelen Liberalism. A Counter History. Den er skrevet av Domenico Losurdo, født 1941. I Wikipedia opplyses det om ham at han er en «Italian philosopher, historian, political theorist and Marxist intellectual». På engelsk kom boken ut i 2011 og nå, i 2014, som paperback. Den er ikke essayistisk synsing; alle fakta, alle sitater er belagt med bibliografiske henvisninger i god vitenskapelig tradisjon.

Losurdo åpner med et lengre definisjonskapittel om dette mangetydige ordet «liberalisme». Deretter følger først kapitler om liberalismen og negerslaveriet, og om vilkårene for den hvite, britiske underklassen i liberalismens gjennombruddsår. Så følger han liberalistisk teori og praksis opp gjennom 18- og 1900-tallet i flere europeiske land og – særlig – i USA. Gjennomgangstemaet er at den økonomiske liberalismen i både utspring og fortsettelse er en politisk teori for overklassen, sterkt forbundet med forestillingene om den hvite rasens overlegenhet, og at demokratiet som vi kjenner det, er kjempet igjennom mot overklassens interesser.

Vår egen historie byr på en interessant parallell: Flere historikere har i år kritisert påstandene om at 17. mai-grunnloven fra 1814 var et gjennombrudd for demokratiet. Tvert imot gjaldt det for fedrene på Eidsvold å sette grenser for folkelig innflytelse; kampen for allmenn stemmerett var ikke over før i 1913.

Det er, selvfølgelig, ikke bare Locke, Smith og Tocqueville som får historikerens kritiske lys rettet mot seg. En lang rekke av liberalismens forgrunnsfigurer – blant andre Jeremy Bentham – får også mindre flatterende sitater hentet frem. Litt bedre går det med John Stuart Mill (1806–1873). Han var erklært motstander av slaveriet, og en forkjemper for kvinnesaken. Men det er tydelige innslag av rasetenkning hos ham – hvite, vestlige folkeslag er andre overlegne. I liberalismens og frihandelens ånd forsvarte han britenes opiumskrig mot Kina – mer om dét nedenfor.

Slaveriet, og holdningen til indianerne, hadde sine forsvarere godt oppover på 1800-tallet – og i politisk praksis. Her kan det være nyttig å se nærmere på to dokumenter som ofte nevnes blant inspirasjonskildene til den norske grunnloven av1814.

I den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 het det i åpningssetningen at «All men are created equal». Dette ble vedtatt av en forsamling som for en stor del bestod av slaveeiere. Går vi så til grunnloven, konstitusjonen av 1787, finner vi at den skjelner mellom «free persons» i motsetning til «all other persons». Denne siste kategorien omfattet naturligvis slavene. I fortsettelsen blir denne kategorien kalt «persons held to Service and Labour». Hvis slike «personer» rømte over grensen til en annen stat, var det en plikt å levere dem tilbake til den som hadde krav på deres tjenester. En slave var nemlig en fri manns eiendom. Og eiendomsretten var grunnlovfestet. Ordet «slave» ble ikke brukt i konstitusjonen – en språklig fiffighet som dekker over det forhold at begrepet «men» – mennesker – slett ikke omfattet alle mennesker. De politiske og økonomiske rettighetene var forbeholdt den sosiale eliten. Den skulle styre landet etter Lockes maktfordelingsprinsipp, med skiller mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. Og ordet, retten til å uttrykke meninger, var fritt – for eliten.

USAs tredje president (1801–1809) var Thomas Jefferson. Han «hadde en stor del av æren for utformingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen», heter det i Store norske, som også forteller at han «var ikke bare en tradisjonsskapende politiker», men også «en betydelig tenker og vitenskapsmann». Det står ikke at en av hans tanker var at sameksistens mellom svarte og hvite på likeverdig grunnlag var umulig; noe sånt ville stride mot «de reelle forskjeller som naturen har skapt», og ende med at en av rasene ble utryddet.

Andrew Jackson var den syvende president i rekken (1829–37). Som general beseiret han seminole-indianerne i Florida i 1818, og hans presidenttid «betegnet et systemskifte i amerikansk politisk liv og en demokratisering av det amerikanske samfunn», heter det i Store norske. Det står ikke at han var slaveeier, at han ville deportere og desimere indianerne, eller at han gav postvesenet ordre om ikke å distribuere skrifter som gikk inn for å avskaffe slaveriet.

Naturligvis er det ikke bare i USA vi finner eksempler på at den herskende klasse med frihetens banner vaiende, undertrykket og utbyttet sine medmennesker. England var i en lang periode et eksempel på den mest flagrante dobbelmoral. På 1800-tallet var slaveri forbudt i moderlandet, men tillatt i koloniene rundt om i verden. En spesiell gruppe sjøfolk levde under rene slaveforhold: de som var «presset» til tjeneste om bord på orlogsfartøyene. For å sikre imperiets interesser rundt om i verden måtte man bygge opp en krigsflåte som ble verdens største og kraftigste – så stor at det var umulig å skaffe mannskap til alle på fri-villig basis. Løsningen ble å bruke tvang: I havnene kunne nesten hvem som helst fra de lavere samfunnsklasser med makt bli ført om bord i krigsskipene for så å gjøre tjeneste i mange år, under en brutal disiplin som var langt verre enn den som de fleste svarte slavene i de amerikanske koloniene måtte tåle. Denne ordningen ble innført alt på slutten av 1600-tallet. Den opphørte i praksis etter napoleonskrigene, i 1815, står det å lese på informasjonssidene til Royal Naval Museum Library. Da er det litt merkelig at den britiske orlogskapteinen Frederic Marryat (1792–1848) i 1822 gav ut brosjyren Suggestions for the Abolition of the Present System of Impressment in the Naval Service.

 Minnene om kolonimaktenes forbrytelser mot menneskeheten er politiske faktorer den dag i dag. For de som styrer kinesisk utenrikspolitikk, er Opiumskrigen ikke glemt. Store norske igjen:

Opiumskrigen, navn på krigen mellom Storbritannia og Kina 1839–42. Den direkte foranledning var den illegale handel som bl.a. britene drev med opium i Kina, og krigen startet da kineserne beslagla et stort opiums-parti som tilhørte en britisk kjøpmann. Kina led nederlag og ble ved freden i Nanjing tvunget til å avstå øya Victoria (Hong Kong) til Storbritannia, samt åpne fem havner for utenlandsk handel: Guangzhou (Kanton), Shanghai, Xiamen (Amoy), Fuzhou og Ningbo. Kina måtte også betale krigsskadeerstatning. Opiumskrigen var den første i en rekke begivenheter på 1800-tallet som åpnet Kina for utenlandsk handel og vestlig inn-flytelse.

Den store liberaler John Stuart Mill forsvarte denne imperialistiske «begivenheten»: Kinesernes innførselforbud var imot frihandelens prinsipper og krenket kjøpernes rettigheter! Det sjenerte ham altså ikke at markedsideologien ble innført med kanoner. Kineserne var jo et tilbakestående folkeslag.

Når man leser Liberalism, blir det lettere å forstå den mistro og det hat som «Vesten» i dag møter i det som vekselvis kalles «ut-viklingslandene» og «den tredje verden» – mistroen og hatet som er bakgrunnen for det som vestlige politikere og presse kaller «ekstremisme» og «terrorisme».

De fleste konkrete opplysningene i boken om elendigheten som slavene og «de lavere klasser» levde under, er kjent fra før. Likevel er det en rystende opplevelse å oppleve dem samlet og paradert, som konkrete vitnesbyrd om den råskapen og ufølsomheten som må ha dominert hos svært mange hvite mennesker i «den vestlige verden», – folk som altså holdt eiendomsretten hellig og erklærte seg som forkjempere for demokrati og frihet.

Selektiv folkeopplysning   

Så kan vi igjen vende tilbake til Store norske. Eksemplene ovenfor – Losurdu har mange flere – viser at artiklene om filosofer og samfunnsøkonomer i Store norske er skrevet etter pop-prinsippet räkna de lyckliga stunderna blott. Da kan man spørre: Hvorfor har forfatterne levert fra seg slike ufullstendigheter?

De har selvfølgelig hatt kjennskap til det som jeg har kalt «utfyllende opplysninger»; noe annet er utenkelig når det gjelder skolerte fagfolk som har fått oppdragene fra redaksjonen av vårt største og mest representative leksikon. Vi kan også uten videre se bort fra den mulighet at de har underslått disse opplysningene for å la liberalismen fremstå i et så flatterende lys som mulig. Mangt kan sies om liberalistiske akademikere, men de fusker ytterst sjelden med kontrollerbare fakta.

Da gjenstår bare én mulig forklaring: Den at plasshensyn – artiklene måtte nødvendigvis komprimeres – har ført til at de bare har tatt med det som de synes er det viktigste ved de biograferte. Og slik sett har de gjort jobben: Artiklene er – la meg si det en gang til – korrekte så langt de rekker. Det er disse teoriene og lærebygningene som har hatt mest gjennomslag i praktisk politikk og faglig diskusjon.

Dreier det seg da bare om tilfeldigheter, det at to sosiale fenomener – liberalisme og undertrykkelse – opptrer samtidig? Eller kan råskapen til Locke forklares som et utslag av en samtid som var mer barbarisk enn vi kan forestille oss i dag? Rasetenkningen som var så utbredt i liberale kretser på 1800-tallet – er det så enkelt at disse politiske tenkerne var barn av sin tid, med dens begrensinger (les: at de ikke visste bedre …).

Nei. Det fantes de som tenkte anner-ledes. Det fantes motkrefter i samtiden. De kom fra to ulike hold: sekulære, radikale tenkere, og fra religiøse kretser – særlig da fra kristelige miljøer utenfor den mer offisielle form for kirkelighet.

Kvekerne, det avvikende protestantiske trossamfunnet som ble grunnlagt i England ca. 1650, var motstandere av alle autoriteter, og konsekvente pasifister. De nektet militærtjeneste og brukte kreftene på humanitært arbeid for forfulgte av alle slag. Naturligvis var de også motstandere av slaveriet; det var mot Guds vilje. Baptister og metodister pådrog seg myndighetenes vrede da de i 1820-årene misjonerte i Britisk Guyana og på Jamaica: Når slavene ble konvertert til kristendommen, fikk de en kultur, en bevissthet og en mulighet for sammenkomster som var uforenlige med den de-humaniseringen som kolonistene representerte. Altså hadde misjonærene skylden. I en svart revolt i Guyana i 1823 ble tre hvite drept; myndighetene innførte unntakstilstand og slaktet 250 slaver. Predikanten John Smith ble dømt og henrettet. På Jamaica brøt det i 1831 ut en revolt som ble kalt «Baptistkrigen». Kolonistene reagerte med å piske, torturere og skyte hundrevis av slaver, og engelske misjonærene ble arrestert, trakassert og ydmyket. På Barbados ødela kolonistene kirker og prøvde å organisere pogromer mot metodistmenigheten. Da gikk de for langt; over hele England protesterte det kristne samfunnet og forlangte effektive tiltak mot kolonistene som holdt negre som slaver, og forfulgte kristne. Disse hendelsene var medvirkende til at opinionen snudde også i det politiske miljøet i England. Der resonnerte man også pragmatisk: skulle flere svarte revolter «nedenfra» unngås, måtte slaveri bli forbudt ved lov.

Den berømte ordbokredaktøren Samuel Johnson (1709–1784) ironiserte: «How is it that we hear the loudest yelps for liberty from the drivers of negroes?» Granville Sharp (1735–1813) publiserte i 1769 den første offentlige kritikken av slaveriet i pamfletten A Representation of the Injustice and Dangerous Tendency of Tolerating Slavery. Med utgangspunkt i en annonse i New York Journal, som indikerte at en svart kvinne og den treårige datteren hennes kunne bli solgt separat, som om de var ei ku og en kalv, konkluderte Sharp med at man ikke måtte la seg villede av «theatrical bombast and ranting expressions in praise of liberty» fra de amerikanske slaveholder-rebellene. Den engelske teologen, filosofen og økonomen Josiah Tucker (1713–1799) fikk av Karl Marx i Das Kapital attesten:

           Bortsett fra at han er prest og Tory, er han en hederlig mann og en kompetent politisk økonom.

Tucker var en skarp kritiker av Englands dominerende rolle i slavehandelen:

We […] the boasted Patrons of Liberty, and the professed Advocates for the natural Rights of Mankind, engage deeper in this murderous Traffic than any Nation whatever.

I rekken av radikale kritikere av slaveriet og særlig det liberalistiske Englands rolle i denne institusjonen, finner vi også moralfilosofen Immanuell Kant (1724–1804).

I traktaten Zum ewigen Frieden (1795, oversatt til engelsk allerede året etter), hevdet han at det var England som representerte slaveri og barbari.1

I Das Kapital bruker Marx en mengde konkrete opplysninger om tilstanden i slavestatene og i arbeiderklassen i Vesten som eksempler på det han kalte «borgerskapets råskap». Slik føyer også han seg inn i rekken av sekulære humanister som ordla kritikken mot liberalismens utsvevelser. Men Losurdo er ikke ukritisk mot Marx. Han følger ham et godt stykke på vei, men mener at Marx så for positivt på politiske revolusjoner der borgerskapet frigjorde seg fra føydalismen: Den politiske, amerikanske revolusjonen i 1776 påskyndet indianernes tragedie, og den skapte en stat som legitimerte det å legge slaver i lenker.

Det hvite, frie overmenneske

Igjen og igjen finner vi at det liberalistiske tenkesettet, fra Locke til Stuart Mill og enda lenger, rommer forestillinger om elitens rett til å herske (og nyte frihetens goder). I politisk praksis i Vesten, og i liberalistisk teori i tiden frem mot den første verdenskrigen finner vi en rasetenkning og voldsforherligelse som fikk full utfoldelse i nazistenes teori og praksis noen få årtier etter. Theodore Roosevelt (1858–1919), USAs 26. president (1901–1909), han som så koselig er avbildet på et norsk sigarettmerke (Teddy), skrev i 1894 en generell advarsel til «mindreverdige raser»:

Hvis en av dem skulle angripe den «høyt-stående» rase, ville den (= de hvite) ha rett til reagere med en utryddelseskrig med det formål å drepe menn, kvinner og barn.

For 1800-tallets liberalere var det imidlertid ikke bare ikke-vestlige folkeslag som var mindreverdige. Heller ikke den hvite underklassen i Vesten, de eiendomsløse, var «verdig friheten». Man kunne ikke slippe «massene» inn i det gode selskap. Det kunne ikke komme noe godt fra den ukultiverte, uopplyste og rå allmuen. Igjen er det grunn til å minne om at den formen for folkestyre som eidsvollsfedrene instituerte i 1814, begrenset stemmeretten med kriteriene menn, embete og eiendom.

Også her kom motkrefter til orde. Vi kan hente to eksempler fra skjønnlitteraturen – et engelsk og et norsk.

Elegy Written in a Country Churchyard er tittelen på det mest kjente diktet til poeten Thomas Gray (1716–1771). Dikteren står på en landsens kirkegård og ser på rekkene av gravsteiner: Under dem ligger begravde muligheter som aldri fikk utfolde seg:

Perhaps in this neglected spot is laid / Some heart once pregnant with celestial fire,

og

Full many a flower is born to blush unseen.

Det er den samme tanken vi finner i Henrik Wergelands Til en Gran i Digte. Anden Ring (1833):

Klag ei; thi mangtet Hjerte, der
Model for Himmeldomer er,
ukjendt, i Pjalter slaaer.
Tungsindig sidder paa sit Fjell,
en ledig Helt, en ubrugt Tell;
en Byron tidt, en Platos Sjel
i Folkets Sværm forgaaer.

To poeter var altså i stand til å se lenger enn liberalismens og «frihetens» store tenkere.

Enda en gang tilbake til Store norske.

Det har en litt større artikkel om oppslags-ordet «liberalisme», signert av Ole T. Berg og Aksel Braanen Sterri. Den er et hakk eller to bedre enn spesialartiklene om liberalerne, for så vidt som den gjør greie for ulike utviklingsformer innenfor liberalismen, og ender med å stille opp motsetningen mellom to moderne liberale tenkere: På den ene siden John Rawls, som mener at sosiale og økonomiske ulikheter bare skal «godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår», og på den andre siden Robert Nozick, som har argumentert for «at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter.»

Men heller ikke denne artikkelen reiser spørsmålet: Er det en klar årsakssammenheng mellom det liberalistiske tankegods og all den undertrykkelse og rasisme som har fulgt liberalismen i praksis?

Losurdo verken stiller eller svarer på det spørsmålet. Som marxist er han selvfølgelig ikke blind for det vi kan kalle de positive sidene ved liberalismen: Den er en historisk drivkraft i utviklingen av produksjonskreftene, den er en av forutsetningene for ideen om universale menneskerettigheter, og den har vist evne til selvkritikk og selvkorreksjon. Men i historiske fremstillinger, i oppslagsverk og i nyliberalernes politiske argumentasjon blir liberalismens tankefedre skildret fullstendig hagiografisk – som helgenskikkelser; les artiklene i Store norske selv! Igjen: de leksikalske opplysningene er korrekte, så langt de rekker. Men i og med at så mange historiske fakta er utelatt, har forfatterne fratatt leseren, hun som søker opplysning, muligheten til å spørre: Er det mulig at det er en logisk sammenheng mellom lærebygningene og den uomtalte politiske praksisen? Var – og er – rasetenkningen, voldsbruken og likegyldigheten overfor andre menneskers lidelser – en følge av den sosiale elitens frihetsideer?

Noter:

1. Ayn Rand (1905-1982), en forfatter med høy stjerne hos dagens nyliberalister – også i Norge – hevdet at Kant var «et monster» og «den ondeste mannen i menneskehetens historie». Ref. Tor Dishington Johansen: «Historiens ondeste menneske?» Ayn Rand og Immanuel Kant» i Materialisten, nr. 1/2 2014.

Torkjell Leira:
Brasil: Kjempen våkner
Aschehoug, 2014, 323 s.

13. juni braket Fotball-VM løs, og interessen for vertslandet er enorm. Hele tre norske bøker om Brasil har blitt utgitt de siste månedene. «Brasil: Kjempen våkner» er en av disse, og ønsker å forstå og formidle endringsprosessene landet har gått gjennom det siste tiåret.

Forfatter Torkjell Leira har gjennom 25 år hatt et nært forhold til Brasil. Som solidaritetsarbeider, miljøverner, capoeira-trener og foredragsholder har han bodd, jobbet og studert i landet. Denne diversiteten gjenspeiler seg i boka, et ambisiøst prosjekt som favner politikk, økonomi, miljø, religion og kultur. Resultatet har blitt en pageturner av en bok som veksler fint mellom personlige anekdoter og faktabaserte analyser. Til tross for en del gjentakelser og til tider langdryge seksjoner er det blitt en høyst leseverdig bok. Den etterlater både Brasil-kjennere og andre interesserte med en bedre forståelse av den politiske, økonomiske og kulturelle konteksten i Brasil.

Brasil på 2000-tallet: Vekst og fordeling

Få land i verden har forandret seg raskere og mer grunnleggende enn Brasil det siste tiåret. Fra å framstå som en nokså irrelevant koloss i Sør-Amerika mest kjent for samba, fotball og karneval har landet plassert seg på verdenskartet som en økonomisk, politisk og kulturell stormakt. Massive oljefunn, sterk økonomisk vekst, halvering av fattigdommen og rekordlav avskoging i Amazonas har skapt internasjonal oppmerksomhet. Som om ikke dette var nok, skal Brasil arrangere både fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016.

Et raskt blikk kan gi en oppfatning av at Brasil har vært på en sammenhengende opptur det siste tiåret. De massive demonstrasjonene som preget landet i juni i fjor, viste derimot tydelig at noe har ulmet under overflaten. Millioner av brasilianere tok til gatene og protesterte mot korrupsjon, sløsing av penger på fotball-VM og OL og prekære offentlige tjenester. Både politikere og media ble tilsynelatende tatt på senga av «kjempen som våknet», som er én av betydningene tittelen på boka henspiller til. Det organiserte sivilsamfunnet vil derimot hevde at de aldri har sovet. Lærere, leger, bevegelser for jordløse og husløse, nabolagsassosiasjoner fra favelaene og andre sivilsamfunnsorganisasjoner har demonstrert i årevis. Juni-protestene begynte med små demonstrasjoner mot dyrere offentlig transport i São Paulo. Politiets massive represjon ble katalysatoren som gjorde at landet eksploderte i demonstrasjoner over alle typer sosiale, politiske og økonomiske problemer Brasil strever med.

Boka er delt inn i tre deler. Den første delen har et historisk perspektiv på de underliggende strukturene som har formet det Brasil vi kjenner i dag. Del to ser på de raske og omfattende endringene i Brasil siden årtusenskiftet. Bokas siste del handler om brasiliansk kultur, og ønsker å komme bak stereotypiene om fotball, karneval og samba. Leira innleder hvert av de forskjellige underkapitlene med en anekdote eller skildring av et personlig møte han har hatt med tematikken. Slik blir leseren dratt med på en reise til forfatterens Brasil – som er et mangfoldig og til tider paradoksalt univers.

500 år brasiliansk miks

Portugiserne kom til Brasil i år 1500. Syk-dom, flukt, tvangsflytting, sult og slaveri, i tillegg til kolonistenes vold, drap og regelrette massakrer, tok livet av nærmere nitti prosent av urbefolkningen i løpet av det neste århundret. Kolonistene begynte derfor å importere afrikanske slaver som arbeidskraft. Brasil er det landet i Amerika som mottok suverent flest afrikanske slaver – fire millioner, mot 600 000 i USA. 100 millioner brasilianere, litt over halvparten av befolkningen, oppgir i dag at de er svarte eller fargede.

Mangfoldet og «raseblandingen» er en del av den nasjonale fortellingen om Brasil. Til tross for framskritt, spesielt i lovverket, er Brasil langt ifra det «rasemessige demokratiet» mange hevder kjennetegner landet. Et solid glasstak vedvarer for den svarte befolkningen som fremdeles kommer dårligst ut på statistikker over fattigdom, levealder, vold, og utdanningsnivå.

Slaveriet var mer omfattende og varte lenger i Brasil enn i noe annet land på den vestlige halvkule. Dette har bidratt til mange av dagens sosiale konflikter. Slaveriet konsoliderte en sterkt hierarkisk samfunnsstruktur med den éne, sterke mann på toppen. Politikken i dag preges fremdeles av klientilistiske forhold, hvor stormenn dominerer sine områder gjennom en kombinasjon av trusler, vennetjenester og valgfusk. Skjev jordfordeling er et annet resultat. Én prosent av jordeierne sitter i dag på nær halvparten av all dyrkbar jord. Det har ført til at fire av fem brasilianere bor i byer og at De jordløses bevegelse (MST) har vokst til å bli Latin-Amerikas største sosiale bevegelse.

Samtidig er mye av det positive og gledelige i dagens Brasil konsekvenser av slavehistorien. Det meste nordmenn vet om brasiliansk kultur hører til den folkelige populærkulturen, med sterke bånd til den fattigste, svarteste delen av befolkningen. Det gjelder samba, fotball og karneval, men også kulturuttrykk som er i ferd med å bli kjent i dag, som capoeira, caipirinha havaianas og funk. Boka vil forbi kjisjeene og vise opphavet til disse kulturelle utrykkene.

I skyggen av diktaturet

Størstedelen av boka handler om endringsprosessene det siste tiåret. Leira kaller valget av Luiz Inácio Lula da Silva fra arbeiderpartiet (PT) til president i 2002 det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. De omfattende endringene Brasil har gjennomgått de siste årene, har vært så store og raske at forfatteren hevder et nytt Brasil er i ferd med å vokse frem. Et nytt Brasil som for første gang systematisk har angrepet samfunnsstrukturene som i århundrer har samlet mest mulig rikdom i færrest mulig hender.

Leira insisterer på begrepet «etterdiktatur-generasjon» for å forklare endringsprosessene på 1990- og 2000-tallet for et norsk publikum. De tre siste presidentene i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, Lula og Dilma Rousseff, var alle deler av en bred, systematisk og utholdende motstand mot diktaturet. Cardoso som akademiker og etter hvert sentral i det lovlige opposisjonspartiet MDB, Lula som fagforeningsleder og grunnlegger av Arbeiderpartiet PT, Dilma som medlem av studentbevegelsen og senere bygeriljaen. Denne etterdiktaturgenerasjonen brakte med seg andre idealer og verdier enn det diktaturet sto for.

Etterdiktaturgenerasjonen ønsket et samfunn som tok mer hensyn til fattige, minoriteter og andre marginaliserte grupper. Cidadania – medborgerskap – har vært et nøkkelbegrep. Medborgerskap betyr å være inkludert og anerkjent som en del av samfunnet. Prinsipper som at loven skal være lik for alle og at alle skal ha lik rett til utdanning og helse, har aldri vært selvfølgeligheter i Brasil. Tidligere var også alle sosiale programmer sett på som gaver eller veldedighet. Konstitusjonen fra 1988 anerkjenner dette som rettigheter i et velferdssamfunn. Under PT-administrasjonene til Lula og Silva har statlige fordelingsprogrammer som Bolsa Família (familiestipend) oversatt dette til praksis.

Samtidig var overgangen fra diktatur til demokrati i Brasil ingen omveltning, men heller en åpning – apertura på portugisisk. Overgangen var like mye preget av kontinuitet som brudd. Reaksjonære krefter med sterke bånd til diktaturet har fremdeles tentakler langt inn i maktens korridorer. PT har måttet svelge mange kameler på veien til regjeringsposisjon, og har alliert seg med den gamle makteliten fra diktaturet. Uten deres støtte, intet flertall i Kongressen.

Etter ti år ved makta har avstanden til den organisert grasrota i partiet og resten av venstresida derfor vokst seg stor. PT har ikke lenger monopol som stemmen fra venstresida. Et tydelig bilde på dette er hvordan PT ble nektet å delta på demonstrasjoner under Juni-protestene i fjor. Dette er president Dilma og PTs ubehagelige sannhet: Tidligere ville de selv gått i første rekke i protestmarsjene. Nå har de sittet i regjering sammenhengende i over ti år, og er selv blitt den styrende eliten de alltid har demonstrert mot.

Lula og PTs store prosjekt har vært økonomisk vekst koblet med omfordeling og fattigdomsreduksjon. Sterk økonomisk vekst har blitt fôret av en umettelig etterspørsel etter brasilianske råvarer på verdensmarkedet på den ene siden, og et raskt økende hjemmemarked som resultat av utjevningspolitikken på den andre. Til tross for at flere har blitt del av den såkalte middelklassen, er det først og fremst konsumet som har økt. Dyptgående strukturelle endringer har uteblitt. Man kan også sette spørsmålstegn ved hvorvidt et snevert fokus på rask økonomisk vekst er bærekraftig. Myndighetene har ønsket en så rask utvinning av naturressurser som mulig, og i en slik modell blir både miljø og menneskerettigheter sett på som hindre for utvikling. Klimagassutslippene fra alle andre kilder enn avskoging har økt dramatisk i Brasil det siste tiåret, og i 2013 begynte avskogingen i Amazonas også å øke igjen. Omstridte prosjekter som vannkraftprosjektet Belo Monte i Amazonas har møtt massiv kritikk for store miljøødeleggelser og for at de berørte urfolkene i området ikke er blitt hørt. Brasils miljø- og menneskerettighetsbevegelse har kalt president Dilmas regjeringstid den verste siden militærdiktaturets dager.

Det nye og vellykkede Brasil har på 2000-tallet skygget for det gamle og reaksjonære. Men landets janusansikt er i ferd med å tre fram. Et land der framskritt går hånd i hånd med tilbakeskritt. Et land der korrupsjonen fortsatt gjennomsyrer politikk og økonomi, og der offentlige tjenester som helse, utdanning og transport er under enhver kritikk. Et land hvor det fortsatt er en avgrunn mellom fattig og rik.

Celina Sørbøe

Mattias Tesfaye:
Kloge hænder– et forsvar for håndværk og faglighed
København: Gyldendal, 2013,182 s.

Den danske mureren, fagforeningsmannen, politikeren og synseren Mattias Tesfaye ga i fjor ut boka «Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed». Boka fikk relativt stor oppmerksomhet i Norge til å være en heller sær utgivelse, og ble gjenstand for en artikkelserie i Klassekampen. Boka har også vært en hyppig referanse både i spørsmål knytta til yrkesfag og i debatter om arbeidsvandring og manglende krav til faglighet ved underentrepriser og innleie. Det kan derfor være grunn til å se en gang til, og kanskje litt mer kritisk, på hva boka faktisk formidler.

I tillegg til forfatterens åpenbare faglige kompetanse, ligger bokas styrke i metoden for formidling. Gjennom hele boka konkluderer Tesfaye etter å ha latt andre presentere analyser og formulere standpunkt. Boka er en sammenhengende samling sitater og referanser der Tesfaye gir ordet til arbeidskamerater og andre håndverkere, grundere, yrkesfaglærere, forskere, bedriftsledere og politikere. Sjøl om utvalget av autoriteter åpenbart er gjort for å stemme overens med Tesfayes egne konklusjoner, gir denne metoden boka soliditet og troverdighet. Boka gir en stemme til de som på tross av åpenbar meningsberettigelse og kunnskap forblir målløse. Bare det er en god grunn til å lese boka og rydde plass til debatten den reiser.

Boka er delt inn i fire deler som hver av dem har sitt eget budskap og langt på vei egne konklusjoner. Jeg skal i det følgende se på boka del for del.

Del 1 – Kloge hender

Første del er en hyllest til håndverket, fagligheta og den praktiske kunnskapen og kunnskapsformidlinga sin historiske betydning. Tesfaye viser hvordan håndverket har skapt og videreført sivilisasjoner, hvordan både den tidløse kunsten og de monumentale historiske byggverka hviler på godt håndverk og praktisk kunnskap. Samtidig viser han hvordan hverdagen, hvordan vi til ei hver tid har det og hvordan all samfunnsmessig utvikling avhenger av det praktiske arbeidet. Et samfunns mulighet til å lykkes og utvikle seg avhenger ifølge Tesfaye av den håndverksmessige soliditeten og evna til å formidle praktisk kunnskap og ferdighet gjennom generasjoner.

For en håndverker som leser boka er dette en sann svir av bekreftelse og formulering av alt vi alltid har visst. For norsk venstreside som til de grader er prega og lamma av intelligentsia, burde dette være en spore til ettertanke og sjølransaking. I en offentlighet som kun problematiserer mangelen på teoretiske ferdigheter, er dette å banne i kirka.

«Del 2 – Håndværk og teknologi»

Andre del handler nettopp om dette, om hvordan den framvoksende kapitalismen fant ulike måter å organisere produksjonen og ivareta eller neglisjere håndverksmessige ferdigheter. Ytterlighetene her framstilles som på den ene sida taylorismen i Ford Motor Co, på den andre sida det håndverksmessig skikkelige i utviklinga av nordeuropeisk industri. Som utviklingslinjer er nok beskrivelsen riktig, men hva som i et kapitalistisk perspektiv er det mest hensiktsmessige kan i høyeste grad diskuteres.

Det blir også til tider problematisk å følge resonnementene når det på det ene siden hevdes at ingen samfunn kan lykkes og utvikles uten industriell produksjon, samtidig som Tesfaye faller om halsen på Janne Carlson og hans organisasjonsteori med vektlegging av tjenesteproduksjon der staffasjen blir overordna substansen. Konklusjonen i denne delen av boka blir at u-landenes misære skyldes at de er rene råvareleverandører, og at det derfor er nødvendig for de vestlige velstandssamfunna å opprettholde og videreutvikle industriproduksjonen og håndverket. For å kunne gjøre det i konkurranse med lavkostprodusenter, eller som han sier: i påvente av en lønnsutjamning, er det nødvendig at høyere kostnadsnivå kompenseres med faglig kvalitet og serviceytelser knytta til sjølve produktet.

Del 3 – Håndværk og innovation

Denne delen har så langt jeg kan se to – og kun to – poenger. Det ene er å peke på konkurransefortrinnet i å ta de kloke hendene, de ansatte, med på råd både når det gjelder utforming av produksjonen og produktutvikling. Dette er en produksjonsfilosofi Tesfaye ikke har sugd av eget bryst, men noe som er lett gjenkjennelig fra TPS (Toyota Production System) og Lean Manufacturing som er sjølve kvintessensen av moderne organisasjons- og produksjonstenkning. Det andre poenget er synliggjøringa av og hyllesten til gründeren. Slik Tesfaye ser det er de som bruker sine kloke hender til å løse billett og dra ut på klassereise, viktige bidragsytere til å løse den økonomiske krisa som rir Europa.

Del 4 – Håndværk og politik

Den siste delen skal oppsummere det hele. Her brukes Sveits som referanse for å vise nødvendigheta av å styrke formidlinga av praktisk kunnskap generelt og fagopplæringa spesielt. Det blir også poengtert at teknologisk utvikling vil redusere mengden av praktisk arbeid, men ikke nødvendigvis fordumme det. Den samme teknologien som kan forenkle og fordumme prosesser kan også brukes til å gjøre prosessene mer komplekse og skjerpe krava til faglighet hos arbeiderne. Slik anvendelse av teknologi vil høyne kvaliteten på det som produseres, og dermed være samfunnsmessig nyttig.

Boka avsluttes med at Tesfaye presenterer sitt program for et bedre Danmark. I korthet består programmet av en trepartsavtale (partene i arbeidslivet og det offentlige) om mer eller mindre kontinuerlig voksen- og etterutdanning og etablering av nasjonale kunnskapssentre for håndverk. Videre at håndverksfaga styrkes og praktiske ferdigheter integreres i den teoretiske undervisninga i grunnskolen. Til slutt at moderne organisering av offentlige tjenester med produksjonsmål, lønnsomhetsvurderinger, detaljert rapportering og strenge kontrolltiltak blir erstattet av sjølstendig arbeid og fokus på faglighet i tjenesteproduksjonen.

Boka avslutter med å slå fast at Danmark (og Europa) står overfor valget mellom å utvikles som håndverkssamfunn eller degenerere til u-land.

Det Tesfaye ikke vil se

Tesfaye viser på glimrende vis offentligheta sin dyrking av det akademiske, hvordan det har marginalisert håndverket og det manuelle arbeidet, og hvordan yrkesutdanninga og yrkesutdanningas prestisje har blitt og stadig blir svekka. For Tesfaye er grunnen til dette et mysterium. For han framstår kvalitetsforringelsen i verdiskapinga som fremmedgjøring og dårlig håndverk medfører, som noe ingen er tjent med. Denne tesa viser seg å bli bokas store svakhet.

Samfunnet burde se seg tjent med kvalitet både i produkter, produksjonsmidler, infrastruktur og bygningsmasse. Innafor rammene av kapitalismen er det imidlertid ikke så enkelt. Sko og bukser som ikke går i stykker reduserer potensielt salget av sko og bukser og virker dermed bremsende på den økonomiske veksten. Produksjonsutstyr som bare produserer er bra for den enkelte produsent, men reduserer behovet for utskifting og vedlikehold. Slik er det et konkurransefortrinn for den enkelte, men som generell tilstand til hinder for systemet. Slutter veier å rase ut får entreprenørene mindre å gjøre og målet på kapitalistisk lykke, BNP og privat sektors andel av BNP svekkes. Godt bygde bygg trenger ikke å rives og i liten grad vedlikeholdes. Riving og stort rehabiliteringsbehov oppfatter Tesfaye som et samfunnsmessig problem. Det burde han ha rett i, men for bygningsindustrien er det en sann svir.

Gode og vakre bygg med evige kvaliteter har verdi i seg sjøl og har en lei tendens til å bli freda eller på annet vis få så stor samfunnsmessig betydning at de må stå der. Dette er et hinder for turbokapitalisten. For eksempel er Freiaparken og den gamle fabrikkbygninga med Freiasalen og Edvard Munch sine veggmalerier en kilde til stolthet og trivsel for sjokoladearbeiderne, det er en berikelse for Norge, men et problem for Mondalez (de amerikanske eierne av det som en gang var Freia). Mondalez skulle helst ha kvitta seg med det hele. Det er dyrt å vedlikeholde og kan ikke brukes til noe som helst, men det lar seg ikke selge for det kan ikke brukes til noe som helst. Hadde det ikke vært for bygningsmessige, arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter, hadde det hele vært revet og erstattet av langt mer profitabel bygningsmasse.

Tesfaye har en politisk nomadetilværelse bak seg. Fra å bli født inn i DKP ml, har han gått via Enhedslisten og SF (hvor han var nestleder) til Socialdemokratene. Et sted på denne veien har marxismen og forståelsen av at det svært sjeldent er samsvar mellom det samfunnsmessig fornuftige og det profitable blitt borte. Boka gir derfor en strålende dokumentasjon av håndverket og det manuelle arbeidet sin verdi og hvordan dette diskrediteres. Når han så skal skissere løsninger for framtida blir det derimot feil fordi han ikke vil se føringene som det kapitalistiske systemet legger, og derfor heller ikke ser nødvendigheta å utfordre sjølve systemet. For Tesfaye er styrka faglighet et konkurransefortrinn som vil forsvare nordeuropeisk produksjon mot lavkostland og mot sosial dumping i eget marked. Det er et poeng som blir borte i det øyeblikk flere enn Nord-Europa ser det, og det er en metode som ikke bidrar til rettferdighet og en bedre verden.

For denne håndverkeren (undertegnete) står økt kvalitet og faglighet i motstrid til sjølve det økonomiske systemet. Samtidig vil det at vi stiller krav til kvalitet og faglighet i eget arbeid både innafor håndverk, industri og tjenesteproduksjon bidra til styrka sjøltillit og klassebevissthet. Ser vi systemoverskridende på det hele vil ei venstreside som ikke rehabiliterer håndverket og det manuelle arbeidet aldri forandre verden, og et samfunn som ikke vektlegger det håndverksmessige vil aldri bli hverken sivilisert eller bærekraftig. Dette har Tesfaye gitt et svært viktig bidrag til å vise, sjøl om han ikke evner å trekke naturlige konklusjoner av egne observasjoner.

Roar Ellingvåg