Arnljot Ask leder internasjonalt utvalg i Rødt, og sitter i arbeidsutvaiget i Rødt.

PTB har samme bakgrunn som AKP, som ett av de maoistiske kommunistpartiene i Europa som vokste fram rundt 1970. De fikk fotfeste i det belgiske politiske landskapet utover 1980-tallet, som en militant bevegelse som sloss sammen med arbeiderne mot raseringa av gruver og nedlegging av industri i to tiår. De var drivkrafta i det antiimperialistiske solidaritetsarbeidet, ikke bare rundt Vietnamkrigen men et allsidig solidaritetsarbeid med flere frigjøringsbevegelser. Som den norske ml-bevegelsen engasjerte seg i konkret solidaritetsarbeid gjennom å sende helsearbeidere til Palestina, drev PTB helsearbeid i flere land, blant annet i El Salvador og Filippinene. I Belgia bygde de opp helsesentre, spesielt i arbeider- og innvandrerstrøk. Tjenestene var billigere, da PTBlegene ikke tok den pålagte ekstraavgiften som skulle sendes inn til Legeforeningen. De gav også billig advokathjelp knytta til noen av disse sentrene. Denne satsinga gjorde at de et titalls steder fikk ekstra stor oppslutning, også parlamentarisk. Men helt fram til det siste tiåret har PTB hatt langt lavere oppslutning i nasjonale valg enn RV hadde.

Én årsak til den lave rikspolitiske oppslutninga var at de forsvarte feil og overgrep i de første forsøka på å skape sosialistiske stater. Enda de starta opp med skarpt å kritisere degenereringa av Sovjetunionen, førte sammenbruddet av Sovjetimperiet paradoksalt nok til at de lenge forsterket forsvaret av Stalin. Og de oppretta kontakter med gamle kommunistpartier i Øst- Europa. Dette skjedde mens de fortsatt var ledende i klassekampen i Belgia, i antiimperialistisk og antirasistisk solidaritetsarbeid. De hadde fordel av at de var det eneste landsdekkende partiet til venstre for det sosialdemokratiske Sosialistpartiet. Det fantes ikke noe belgisk SV. I den antikommunistiske atmosfæren på 1990-tallet forble allikevel PTB et promilleparti i nasjonale valg. Den siste tiårsperioden har de gjennomgått en kursendring både i den utadretta politiske profilen til partiet og ved at de har fått en ny og yngre partiledelse som i første rekke er forbundet med partiets innsats i den daglige klassekampen. De står fortsatt fram som et revolusjonært og kommunistisk parti, og legger ikke skjul på dette i sitt prinsipprogram. Men de har klart å knytte dette til det som de står for i dagens klassekamp i stedet for å bli assosiert med det forrige århundrets forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

PTB og valg

Denne utviklinga gir seg også uttrykk i endringene i valgkampprofilene de har hatt det siste tiåret. Grovt sett kan vi si de har gjennomgått tre faser med hensyn til valgkampplattform: Først var det behovet for revolusjon og det å erstatte kapitalismen med sosialisme som ble kjørt i front. De hadde også med dagskampsaker som tok opp sentrale reformkrav, men de var ikke nødvendigvis konkrete eksemplifiseringer av systemkritikken. Slik framsto de ofte med mye som var proklamasjoner, ikke helt ukjent for mange andre revolusjonære småpartier. Så ble hovedvekta lagt på å utvikle konkret politikk på sektorer, som økonomi, arbeidsliv, antirasisme og antiimperialisme, helse og boligpolitikk osv, retta mot bestemte målgrupper. Gjennom kontakt med Sosialistpartiet i Nederland utvikla de også propagandaformen sin, og brukte mer folkelig språk og mye illustrasjoner i valgkampmaterialet sitt. Det nederlandske partiet starta også opp som et maoistisk parti på 1970-tallet. Men allerede på starten av 1990-tallet tona de ned det revolusjonære budskapet og la hovedvekta på de nære kampsakene, mens de holdt fast på internasjonal solidaritet og antiimperialisme.

Maoismen slo først og fremst ut i det vi kan kalle en målbevisst prioritering av direkte kontakt med folk flest. Sosialistpartiet har over 30 tusen medlemmer. Partiet har ingen dagsavis, men sprer fire ganger i året en partiavis i et opplag på rundt en halv million, gjennom utdelinger i boområder, en svært aktiv standsvirksomhet og person til person kontakt. SP bruker nettsider svært aktivt, både sentralt og lokalt. Alle partilaga er pålagt å ha egne nettsider, og de får hjelp til å utvikle dem. På grunn av en ekstremt demokratisk valgordning i Nederland, som gir mandater proporsjonalt etter stemmetallet nasjonalt, fikk SP raskt medlemmer av nasjonalforsamlinga. Det kreves 0,7 % for ett mandat og de fikk raskt 2 mandater, som seinere ble doblet. Nå har de 15 av totalt 150 plasser. Men PTB sin bruk av de nederlandske kameratenes erfaringer ga ikke umiddelbare store sprang framover i valgoppslutning. Det hadde nok en del å gjøre med at SP kunne trekke veksler på at de allerede var inne i nasjonalforsamlinga og måtte utvikle en nasjonal profil som identifiserte partiet. Samtidig hadde SP utvikla seg til et mindre åpent systemkritisk parti, sjøl om de har sosialisme som mål i programmet sitt. Før valgene i fjor lå de en stund an til å kunne bli det største partiet i Nederland, og da med et mulig regjeringsansvar.

I den tredje fasen foran lokalvalgene i fjor (2012) utvikla belgierne sin valgprofil ved å prøve å kombinere de to tidligere strategiene. De holdt fast på å utvikle konkrete, klare paroler for den daglige klassekampen, men samtidig knytte disse til systemkritisk propaganda for en annen verden, et annet Belgia, et annet Antwerpen osv. Dagskampparolene skulle konkretisere hvordan en skulle slåss for å få en annen samfunnsutvikling, og ble knytta opp mot kampen mot den rådende markedsliberalismen. De gikk ut til folk med profesjonelle spørreundersøkelser om hva som var viktigst for å snu utviklingen i bydelen, byen og landet. De mobiliserte medlemmer og sympatisører til å ta direkte kontakt med folk gjennom stands, boligbesøk og telefon for å samle sammen råmateriale. Så oppsummerte de svara og tok dette inn i utforminga  av valgkampmaterialet. Et eget spørsmål i undersøkelsen var om de hadde tenkte på å stemme på PTB. I en av arbeidervalgkretsene i Brussel, hvor de fikk sitt første medlem av bydelsutvalget, visste de derfor på forhånd at de hadde 1600 av vel 1700 nødvendige stemmer for å få et mandat. PTB nærmest tredobla stemmetallet sitt ved fjorårets valg. I Antwerpen by, som er på Oslos størrelse, fikk de over 8 % av stemmene. Sperregrensa er på 5 % i Belgia. I parlamentsvalgene til neste år (2014) håper de å komme inn i Antwerpen provins. (De hadde i fjor ikke 5 % der, da provinsen er større enn byen. Jfr Bergen og Hordaland.) Men sjansene er størst i Liege, hvor de nesten hadde nok stemmer.

Gjennombruddet i fjor har ført til at de nå får mye større oppmerksomhet også på riksplan. Pluss at de har økt medlemstallet fra ca 5000 til over 7000. Riksvalget bygger også opp under at valgkampprofilen må klare å kombinere sektorpolitikk med helhetlig politikk for hva slags Belgia de vil ha.

Hellas

For å trekke inn Hellas og Syriza helt til slutt her. Taxisjåføren som brakte Peter M. Johansen og undertegnede fra flyplassen og inn til Athen i sommer, da vi besøkte våre greske kamerater, formulerte seg også i tråd med belgiernes valgkampprofil. Han sa at han gjerne skulle sett at Tsipras (Syrizas leder) fikk begge hender på rattet. Men han kunne også støtte kommunistene (KKE) dersom de fortalte hva de ville gjøre. Han ville ha systemskifte, men han ville vite mer om hva det konkret gikk ut på. Syriza prøvde å gi svar på dette gjennom sitt 40 punkts program (Se Rødt! nr 3/2012), mens KKE la all tyngde i å proklamere at det måtte en sosialistisk revolusjon til.

Rødt

Anvender vi dette for eksempel på Rødts miljøprofil, hvor jeg mener reformkravene er gode men systemkritikken svak, så nytter det ikke å reparere dette bare med å si at kapitalismen må avskaffes, som den jo sjølsagt må. Det må blant annet fokuseres skarpere på at kapitalens press på stadig høyere privat forbruk og sløseri må bekjempes, og så utvikle konkret politikk for å få den prosessen i gang. Elin Volder Rutle skriver noe om dette i kronikken i Klassekampen 27.september. Der løfter hun løfter fram krav om å øke brukstida på produktene. Vi må gå videre og vise hvordan det private forbrukerpresset fra den store hopen av forbrukere også skal bremses, for å bli troverdige. Det er en stor prosess, som involverer en videreutvikling av Rødts politikk for skatt, arbeidstid og lønn, og hvordan den offentlige sektoren skal utvides på bekostning av den private.

Marielle Leraand er nestleder i Rødt og er sekretær i partiets kvinneutvalg.

Etter et valg hvor Rødt opplevde tilbakegang og mislyktes med å vinne et mandat på Stortinget, er det helt naturlig at vi får en debatt om svakheter ved partiets evne til å kommunisere og også en diskusjon rundt partiets rolle og eksistensberettigelse i norsk politikk. Mens noen peker på formuleringer i prinsipprogrammet som et hovedproblem, peker andre på at Rødt i politisk innhold allerede ligger så kloss inntil SV at det ikke er noe poeng å opprettholde Rødt som eget parti. Jeg er enig i at noen av formuleringene i prinsipprogrammet ikke kommuniserer utvetydig hva Rødt står for, og vil som medlem i prinsipprogramkomiteen bidra til at det vi ønsker å uttrykke, kommer klarere fram når programmet skal revideres på landsmøtet i mai.

Jeg tror imidlertid ikke at formuleringer i prinsipprogrammet er noen sentral forklaring på partiets svake resultat. Det kan i hvert fall ikke forklare tilbakegangen, all den tid det midlertidige prinsipprogrammet som var gjeldende ved forrige stortingsvalg og som var basert på en arv fra RV, ikke var mindre radikalt enn det nåværende. Hadde vi bare klart å samle like mange stemmer i år som i 2009, ville vi denne gangen kommet inn i Oslo takket være det faktum at Oslo har fått to nye mandater siden sist. De som peker på likhetene til SV, mener jeg har et mye viktigere poeng. For det er helt rett at SV og Rødt står sammen om de aller fleste politiske dagskampene; mot oljeboring i sårbare områder, for en mer human asylpolitikk, for sexkjøpsloven, mot EØS-avtalen, for å forsvare arbeidsmiljøloven og tariffavtaler, for økte skatter for de rike og flere velferdsgoder for folk flest. Det er disse dagsaktuelle kampsakene velgere flest på venstresida prioriterer øverst når de i meningsmålinger blir spurt om hvilke saker som betyr mest for dem. En logisk konklusjon ville være at Rødt også må ha det politiske fokuset vårt her.

Noen har ment at vi burde fokusere budskapet enda skarpere inn mot noen av disse sakene, med særlig vekt på det som betyr mest for de som er aktive fagbevegelsen. Problemet for Rødt er at dette ikke nødvendigvis vil gi noen velgeruttelling så lenge hovedkonflikten ikke går mellom oss og alle de andre. Velgere som er aller mest opptatt av å forsvare de offentlige fellesgodene mot privatisering og underfinansiering som følge av skattekutt for de rike, vil i hovedsak støtte opp om det største partiet som står på riktig side i hovedkonflikten, og det vil si Arbeiderpartiet. Det gjelder selv om mange, hvis de hadde gått inn og lest alle partienes programmer, ville funnet at både SV og Rødt formulerer det de er opptatt av klarere og sterkere enn det Ap gjør. Rødt er dermed i en grunnleggende annerledes taktisk situasjon sammenligna med vårt danske søsterparti, Enhedslisten.

Enhedslisten er det eneste gjenværende partiet som forsvarer klassisk sosialdemokratiske prinsipper, etter at koalisjonsregjeringa som inkluderer både Sosialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti nå gjennomfører drastiske kutt i velferd og pålegger danske arbeidere økt arbeidstid, uten lønnskompensasjon. Enhedslisten har sterk framgang fordi de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene har svikta så fundamentalt i å ivareta arbeiderklassens interesser at det virkelig ikke eksisterer noen realpolitisk forskjell mellom dem og de tradisjonelt borgerlige partiene. Noen kan hevde at dette er situasjonen også i Norge, med henvisning til pensjonsreformen. Ja, den er et eksempel, og motstanden mot denne er et viktig valgkampargument for Rødt, men det skal sies at SV også vedtok motstand mot reformen i parti programmet, selv om partiet måtte oppgi denne motstanden som regjeringsparti, og at selv om reformen har en regressiv fordelingsprofil, er den ikke en så entydig kuttreform at vi har lykkes med å mobilisere det folkelige raseriet, i hvert fall ikke enda. HVIS det er slik at det er mulig å hevde at de rødgrønne i Norge har svikta arbeiderklassen så fundamentalt på de klassiske sosialdemokratiske fordelingsspørsmålene knytta til velferdsstaten og faglige rettigheter at veien ligger åpen for Rødt til å gå inn i rollen som «det nye arbeiderpartiet», slik Enhedslisten langt på vei har gjort, er det ikke det budskapet vi har solgt i valgkampen.

Tvert imot gjorde vi et poeng av at hovedkampen vår var å forhindre den situasjonen vi er i nå, det vil si borgerlig blått flertall. Jeg tror ikke det var feil. Tvert imot ville det blitt oppfatta som sekterisk om vi hadde retta hovedslegga i valgkampen mot de rødgrønnes arbeidslivs- og velferdspolitikk og påstått at det er hipp som happ for arbeidslivspolitikken og velferdsstaten om det er de blåblå eller de rødgrønne som styrer. Verken butikkansatte som nå kan regne med å måtte arbeide på søndager, eller lærere og barnehageansatte som nå kan se fram til kommunal sulteforing og flere barn å passe på per ansatt, ville trodd oss på dette budskapet. Vi må erkjenne at ikke bare mislyktes Rødt med å bli det nye arbeiderpartiet, fordi det gamle Arbeiderpartiet fortsatt oppfattes av arbeidere flest å være arbeiderpartiet.

Rødt tapte også kampen mot SV om å være hovedalternativet for venstreorienterte. SV har vært, og var fortsatt i 2013, hovedalternativet for velgere som er opptatt av å bevare velferdsstaten, men som er like opptatt av miljøspørsmål. I motsetning til i velferdspolitikken, framstår det som en riktig analyse for velgere flest at det ikke er noen særlig forskjell på Ap og Høyre i miljøpolitikken. Etter 1989 har SV alltid vært det viktigste alternativet for de som ser miljøspørsmålene som det viktigste. Men den rødgrønne regjeringa har svikta miljøet og miljøvelgerne i langt større grad enn den svikta velferdsstaten og faglige rettigheter. SVs binding til Ap og denne politikken i regjering, har trolig vært forklaringa på at en stor del av de velgerne som ser miljøspørsmålet som overordna alle andre spørsmål, forlot SV og gikk til Miljøpartiet De Grønne, og i noen grad også til Venstre.

SV klarte derimot i hovedsak å beholde de velgerne som ser miljøspørsmålene og forsvaret av velferdsstaten som like viktige saker. Her er det grunn for oss til å spørre hvorfor Rødt ikke klarte å framstå som et mer aktuelt alternativ. Partiet klarte altså ikke å fange velgerne som er forbanna, med god grunn, for at den såkalt rødgrønne regjeringa bare har økt oljeutvinningstempoet, åpna en rekke sårbare havområder for oljeleting, latt Statoil ekspandere i oljesand, bygd gasskraftverk, uten rensing, satsa minimalt på utvikling av alternativ energi og miljøvennlige transportsystemer osv osv. Det er Rødt, ikke Miljøpartiet De Grønne, som har en sammenhengende politikk for omlegging til en bærekraftig økonomi. Det er fordi omlegging til en bærekraftig økonomi faktisk ikke er praktisk gjennomførbar innafor rammene av en kapitalistisk markedsøkonomi. Hadde flere, allerede i utgangspunktet antikapitalistiske velgere, som faktisk forstår at miljøtrusselen er den fundamentale utfordringa for menneskeheten, stemt på Rødt i stedet for MDG, ville vi kommet på tinget. Hadde vi brukt mer tid og krefter på å snakke om dette i valgkampen, ville vi også kunne overbevist flere miljøopptatte velgere, som likevel tror det er mulig å løse klimakrisa innafor kapitalismen, om at det ikke er mulig, og det ikke holder å resirkulere mer, men at de må bli sosialister for å kunne fortsette å kalle seg miljøbevisste.I et annet av Rødt sine hovedsaker,

Oscar Dybedahl, Aslak Storaker og Marwan Timraz er nyinnmeldte i Rødt og har bakgrunn fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.

Julie Nesset er sosionomstudent, og sto på andreplass på Rødt Sør-Trøndelags stortingsvalgliste.

Vi hadde også skoledebatt. Jeg ble veldig engasjert i temaet Palestina/Israel og begynte å lete etter det partiet jeg var mest enig med. Rødt fikk oppmerksomheten min ganske raskt, og det tok ikke lang tid før jeg meldte meg inn. Det var fordi jeg så at partiet var veldig opptatt av rettferdighet, fredsarbeid og solidaritet med de svakeste. Det er noe jeg alltid har vært opptatt av, selv om jeg ikke hadde peiling på hva verken sosialisme eller kommunisme var for noe. Dette er noe jeg vil at Rødt skal fortsette å være opptatt av. Rettferdig fordeling av goder og det å alltid stå på de svakestes side og arbeide for at de skal få en bedre hverdag.

Man kan diskutere fram og tilbake om Rødt skal jobbe parlamentarisk eller ikke, men jeg mener at for å komme et steg videre på veien mot et kommunistisk samfunn, må vi prøve å få gjennomslag for de små enkeltsakene som også kan bedre folks levekår. Det vil være motsetningsfylt å nekte å delta i parlamentarisk arbeid bare fordi vi veit at vi ikke kan oppnå kommunisme på Stortinget, når vi samtidig veit at man kan være med å kjempe mot borgerlig politikk og få vedtatt politikk som gjør positive endringer i folks hverdag. I tillegg kan vi lettere formidle og bevise hvor udemokratisk “det liberale demokratiet” er når vi får tilgang til landets største medier med et mandat på Stortinget.Vi må vise hva vi står for og være prinsippfast. Aldri la oss kjøpe. Parlamentarisk arbeid er middelet og ikke målet.

Jeg er sosionomstudent. Valg av utdanning og valg av parti går for meg hånd i hånd. Sakene jeg er mest opptatt av er å sikre barns mulighet til å få en god oppvekst og gode framtidsutsikter, og at selv om du er født fattig, trenger du ikke forbli det. Jeg har en oppfatning av at mange av de sosiale problemene vi ser i dag, er følger av det kapitalistiske samfunnet vi lever i og den økende graden av individualisering. Jeg har med egne øyne sett hva stoppeklokkeomsorg og nedskjæringer gjør med både brukere og ansatte. Der jeg nå er i praksis, har de vært gjennom store nedskjæringer og står fortsatt foran like store nedskjæringer, og til syvende og sist er det brukerne dette går ut over. Rødt må være det partiet brukere, ansatte og pårørende skal føle det er naturlig å gå til når man opplever at Arbeiderpartiet og de andre borgerlige partiene ikke bryr seg om slik uverdig behandling av mennesker.

Derfor vil jeg at Rødt alltid skal jobbe for å synliggjøre hva som er galt med kapitalismen og hvorfor vi må avskaffe den. Vi kan ikke bare drive systemkritikk uten å ha et alternativ til hvilket samfunn vi ønsker oss. Da blir vi aldri sett på som troverdige og seriøse aktører. Derfor må vi også jobbe i parlamentet, slik at vi kan vise våre forslag til et helt annet samfunn, og samtidig få vist at det er umulig innafor de borgelige rammene. Vi må ha konkrete og realistiske alternativer som folk kan kjenne seg igjen i og være enige i. Vi må være et parti som også er åpen for kritikk mot oss selv, både internt og eksternt. Samtidig ønsker jeg at den interne kritikken skal tas internt, så langt det lar seg gjøre. Skal vi vokse oss større, må vi ha stor takhøyde.

Jeg tror ikke den riktige veien å gå er at alle medlemmene må bekjenne seg til en bestemt ideologi og kalle seg kommunister, men jeg mener definitivt at vi skal være et systemkritisk og antikapitalistisk parti. Det må være åpent for folk som kaller seg anarkister, sosialister og folk som ikke bekjenner seg til noen av disse. Jeg ønsker at Rødt skal være partiet for de som er mot kapitalismen og vil ha et annet og mer demokratisk og rettferdig samfunn. Et annet ønske jeg har, er at Rødt fortsatt skal være et parti der kvinner føler seg hjemme og blir tatt på alvor, uansett gammel eller ung. Jeg har et inntrykk av at det noen steder henger igjen litt gubbekultur der det kan være vanskelig å komme til ordet og der forandringer framsatt av den unge garde blir sett på som truende og konfronterende. Så er det jo ikke til å stikke under en stol at Rødt har stått på stedet hvil en stund og at vi fortsatt blir sett på som drømmere og særinger. Vi har nok en liten jobb igjen i å fortsette å knuse fordommene mot oss. Dessuten gjorde vi ikke noe spesielt godt valg i år og da må vi sette oss ned og finne ut hvorfor. Jeg vil veldig gjerne at partiet skal vokse, men ikke på bekostning av våre prinsipper. Jeg ønsker ikke at vi skal fremme en sak kun for å få flere medlemmer, men for at vi har en tanke om det er rett å mene akkurat dét. Politikken vår skal ikke være bygd på populisme, Derfor har jeg heller ikke noe ønske om å slå oss sammen med SV eller noe annet parti kun for at venstresiden skal bli større, for da frykter jeg at det er Rødt som må stå for kamelsvelgingen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, landsstyremedlem i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

Rødts tradisjon i 8 punkter

Dette er første samlede forsøk på å vise hvilken rolle kvinne har spilt og spiller i norsk økonomi. Hvordan statistikk, begreper, skatteregler, stønadsregler, arbeidsliv, familieliv og økonomisk vekst, verdier og holdninger har utvikla seg gjennom de siste 40–50 årene. Boka tar for seg perioden fra1900, men spesielt fra tidlig 1960-tall til ca 2005, den store uttogstida fra hjemmene til arbeidslivet for kvinner i Norge.

Boka er delt i 10 kapitler hvorav tre om husholdsarbeidet; produksjon, teorier for ubetalt husholdearbeid og den økonomiske verdien av det.

Ett kapittel ser på betalt og ubetalt arbeid og samspillet mellom de to i familiens økonomi og i samfunnet.

Kapittel 7 ser på inntektsfordelingen mellom kvinner og menn i samme familie, mellom familier med og uten barn, og familier og enslige i hele perioden.

Endringene i skattleggingen og i mange forskjellige trygdeytelser knyttet til barnepass, pensjon osv.

I siste kapittel ser Koren på økonomien i «dagliglivet». Hvordan doktrinen om økonomisk vekst preger svært mange valg som får politiske og sosiale konsekvenser lang utover den enkeltes liv og levetid.

Koren er utdannet sosialøkonom og gjør det klart i første kapittel at hennes arbeid konsentrerer seg om økonomi, skatt, trygd, verdisetting av arbeid og politikken i den utviklinga som har vært siden 60-årene. Hun tar ikke opp maktforhold; kjønnsmakt og bare sporadisk klasse. Hadde disse perspektivene vært med, ville det gjort studien grundigere og antakelig gitt noen andre kunnskaper om konkrete misforhold i for eksempel lønn og kjønnsdelt arbeidsmarked. Jeg tror også at spørsmål rundt «sambo»modeller ville gitt nyttige innspill til framtidens økonomiske og politiske løsninger.

Det er familien som er den økonomiske enheten i Korens arbeid og sammenlikninger i inntekter, skatter og trygdeytelser har utspring i utviklingen av familienes økonomi. Og i denne konteksten viser hun hvordan det betalte arbeidet for kvinner gjør dem økonomisk sjølstendige og «familieforsørgelse» blir borte som kategori. Velferdsstaten og offentlig omsorg er resultatet av utviklingen, barne-, eldre- og sjukeomsorg blir flyttet fra familien (les: kvinnene) til barnehager, skoler, sjukehjem og institusjoner der kvinnene er i stort overtall.

Slik jeg leser forfatterens presentasjon av utviklingen, viser den langt på vei sammenhengen mellom kvinnedominansen i disse jobbene og den dårlige lønna. Overgangen fra det ubetalte arbeidet i hjemmet; matproduksjon, renhold, omsorg osv til det samme i betalt arbeid gir et kjønnsdelt arbeidsmarked. Mange av yrkene kvinner går inn i, blir sett på som «allround»-yrker, ikke spesialister. De samfunnsøkonomiske vurderinger av dette arbeidets verdi gir ingen stor uttelling i nivået på betalingen.

I kapittel 5, «Økonomisk verdi av husholdsarbeidet » går Koren grundig gjennom analysemodeller for hvordan det ubetalte arbeidet verdsettes. Det brukes i hovedsak to modeller; «input» og «output»-metodene. I «input» lånes priser på arbeidskraft fra markedet (1 fra en husmorvikar, 2 lønna til den som utfører husholdsarbeidet i egen husholdning). I «output» lånes prisen på produktet i markedet og derfra beregnes prisen på arbeidsinnsatsen. Metodene gir ganske forskjellig verdier og flere konkrete undersøkelser er nevnt. Diskusjonen i kapittelet er interessant fordi det blant annet gir innsikt i mekanismene som gjør at noen i dag velger å kjøpe vaksehjelp/hushjelp. Diskusjonene rundt denne endringen får ofte preg av moralske spørsmål, men her får vi økonomiske termer å diskutere dette temaet med. Hun drøfter også historisk utvikling og viser at dette er et av spørsmålene som gir økte sosiale skiller mellom kvinner.

Skatteregler er endret, fra tidlig 60-tall da kvinner var en del av mannens hushold og gav et ekstra skatteklassefradag og til 1998 når alle individer skattes for seg. Her er hele historien om utviklingen i skattereglene; fra kvinner var en del av mannens hushold til 1998 (så seint!) til at hver person skattes individuelt. Utviklingen fra ikke å finnes nesten i skattespørsmål til hvordan skatte-regler lages for å motivere kvinner til å ta lønnet arbeid, er en «revolusjon» og tok ikke mer enn tre tiår. Hun går gjennom skattefradrag for barnetilsyn, til dagens ordning med bunnfradrag. I samme kapittel dokumenterer hun at husholdsarbeidet tilfører familien ressurser som er verdifulle( egenprodusert mat, vedlikeholde håndverkstradisjoner, kulturformidling, omsorg, trygghet osv), og som ikke skattlegges.

Hun diskuterer andre ting som kan skattlegges, om det er bra at alt sluses inn i BNP eller om det finnes verdier som ikke skal måles økonomisk. I en hysterisk vekstdrevet økonomi er dette viktige spørsmål.

Varehandel og tjenesteproduksjon øker voldsomt i disse årene og det er kvinnenes økonomiske evne som utgjør store deler av veksten. Denne utviklingen gav kvinner egen pensjon, egne rettigheter og dobbelt arbeid.

Boka dokumenterer grundig kvinners arbeid i hjemmet før og etter den store marsjen ut i betalt arbeid. Gjennom statistikk over BNP med og uten kvinnenes ubetalte arbeid i hjemmet. Viktige spørsmål om hvor stor veksten i norsk økonomi fra 60 til 1980 var utfra om det ubetalte arbeidet regnes inn i BNP eller ikke. Det ble skapt store verdier i husholdningene der kvinnene jobbet, det ble anslått at den økonomiske verdien av dette tilsvarte BNP. Når BNP vokste stekt de 20 første årene kvinnene tok lønnet arbeid, er det betimelig å stille spørsmålene om dette gir et riktig bilde av hva som var verdiskapingens størrelse.

Koren undersøker og dokumenterer endringene i tidsbruken hos kvinner og menn fra kvinnene i hovedsak var husholdsarbeidende, til de i hovedsakelig har betalt arbeid. Kategorien familieforsørgelse og husmor/hjemmearbeidende forsvinner som kategori i statistisk materiale gradvis og blir helt borte.

Boka har mye tall og mange spennende historier om utviklingen av inntektsforskjeller mellom kvinner. Den viser hvordan det ubetalte husholdsarbeidet utjevner intektsbortfall og virker dempende i økonomiske krisetider.

Sett i lys av at Koren er opptatt av å synliggjøre og dokumentere det ubetalte arbeidet verdi for familiene og samfunnet, er det rimelig at hun i et grundig kapittel om tilpasning av trygdene underveis i utviklingen bruker mye plass på å behandle kontantstøtten. Hun er for denne ordningen nettopp i denne sammenhengen.

Denne boka er en skattekiste for alle som vil ha mer kunnskap om kvinnenes vei inn i betalt arbeid, politiske valg og virkemidler, betydningen for økonomiske veksten, varehandelen osv.

I siste kapittel reiser Koren spørsmål om denne utviklingen kan fortsette, om det er mer å ta og flytte på. Er denne utviklingen bærekraftig, nasjonalt og internasjonalt? Er det bra for barna, for kvinnene, for å leve gode liv?

Boka er lettlest og lettfattelig i god forstand. Det kan virke som et forslitt utsagn om ei bok med så mye tall og tabeller/ figurer, men den er pedagogisk og strukturen veldig god. Koren evner å skrive godt om økonomiske spørsmål og får fram spenningen i denne utviklingen underveis. Imponerende arbeid, rett og slett.

Taran Anne Sæther

Arne Rolijordet er leder av Rødt Alna/Stovner og sekretær i Ringnes-klubben (NNN).

Partiet Rødt har så langt ikke greid å motvirke dette. Etter 1993 har Rødt (tidligere RV) ikke blitt valgt inn på Stortinget. Mens oppslutningen ved kommunevalgene i hovedstaden har svingt mellom 3,0 og 5,2 %, har det alltid manglet noen få hundre eller i høyden et par tusen stemmer på å oppnå stortingsmandat. Dette har hittil krevd ca 4,3 % oppslutning, mens i år kan det holde med 3,9 %.

For et parti som har hatt som intensjon å være det parlamentariske uttrykket for den kjempende arbeiderklassen – i år under vignetten «Det nye arbeiderpartiet» – har den manglende suksessen vært deprimerende. Det har gjentatte ganger skremt vekk entusiastiske ungdommer som satset alt på at partiet denne gangen skulle oppnå det umulige. Valgforskerne har på sin side trukket den konklusjonen at Rødt ikke greier å utnytte det potensialet som oppstår i kjølvannet av de rødgrønnes politikk i regjeringsposisjon og spesielt partiet SVs klare høyredreining.

Internt i partiet har oppsummeringene vært varierende. Noen har pekt på påståtte svakheter ved toppkandidaten. Erling Folkvord var for mye bundet opp til den gamle AKP-tradisjonen. Aslak Sira Myhre hadde for mye preg av lite tillitvekkende ung broiler. Andre har pekt på svakheter ved den politiske linja. For uklar profilering i forhold til de rødgrønne partiene medfører at vi i praksis driver valgkamp for AP og SV, osv.

Denne type årsaksforklaringer retter oppmerksomheten mot det jeg vil kalle forhold i den politiske overbygningen. Diskusjonen har dreid seg om profileringen av partiets politikk og de ulike toppkandidatenes styrker og svakheter. Vurderingen av slike elementer hører sjølsagt med i en grundig oppsummering, men jeg vil i det følgende se på et annet, mer grunnleggende forhold. For å oppnå stortingsmandat må en større gruppe av befolkningen stemme på partiet. Analysen vår må derfor starte med samfunnets basis, dvs. hvilke klassemessige sjikt som har interesse av at Rødt kommer på Stortinget.

Transformasjonen av hovedstaden

I løpet av de 20 årene som har gått siden 1993, har store deler av Oslo-industrien blitt nedlagt eller flyttet ut av hovedstaden. Kværner, Bergene, bryggeriene og Arcus er bare noen få eksempler på dette. Og byplanleggerne vil at denne «transformasjonen » skal fortsette. Mange av de gjenværende arbeidsplassene i Groruddalen står for tur til å bli omregulert til boligtomter.

Med industrien og de store arbeiderkollektivene forsvinner også viktige deler av den sosiale basisen for at sosialistiske og kommunistiske ideer opprettholdes i arbeiderklassen. Med fagorganisering og klassebevissthet oppstår ideen om en annen samfunnsmodell. Den sosialistiske tankegangen i arbeiderkollektivene er grunnlaget for at et parti som Rødt i det hele tatt får gjenklang for politikken sin i arbeiderklassen. Dette er en viktig forklaring på at Rødt gjør gode valg på såkalt ensidige industristeder og i flere kommuner i Nord-Norge, mens vi ikke vinner nevneverdig fram i Oslo. De sosialistiske visjonene samsvarer ikke lenger i samme grad med velgernes mentale arena som tidligere.

Oslo har i stedet blitt en akademisk høyborg. Av den voksne befolkningen i Oslo har 45 % høyere utdanning, snittet for landet som helhet er 30–35 %. Det er de intellektuelle sjiktene og middelklassen som dominerer hovedstaden sosialt, og det er borgerskapet som til de grader har den politiske makta her. Oslo styres av vestkant- Høyre.

De intellektuelles agenda

Rødts politiske plattform skiller seg kraftig fra agendaen til middelklassen. Mens Rødt går inn for en omfattende samfunnsomveltning, vil de fleste intellektuelle nøye seg med gode intensjoner og mindre reformer i overbygningen. Både Venstre, Miljøpartiet de Grønne (MDG) og til dels SV framstår som velmenende partier med sympatiske enkeltstandpunkter – for miljøet, mot rasisme og den rådende asylpolitikken osv. Med Rødt som i mange enkeltsaker har standpunkter på linje med disse partiene, følger det i tillegg en større «pakke» med revolusjon og sosialisme, noe som fortsatt forbindes med meningstvang og ufrihet.

Dette er forklaringen på at MDG nå puster oss i ryggen i flere av bydelene i Oslo, og ble større enn oss i bydelene Frogner og St. Hanshaugen ved kommunevalget i 2011. Hvilket velgerpotensiale disse partiene faktisk har i de intellektuelle sjiktene, ser en tydelig i bydel St. Hanshaugen der MDG og Venstre til sammen fikk 20 % av stemmene (!) Dette er partier det tilsynelatende er helt ufarlig å stemme på, mens det fortsatt i folks bevissthet hefter mange betenkeligheter ved politikken til Rødt.

Ut fra denne synsvinkelen blir en prioritering av kampen mot De Grønne for å vinne de intellektuelle velgernes gunst fort en umulig oppgave. Nå viser tidligere analyser av valgresultatene i Oslo riktignok at RV og Rødt har samlet velgere fra hele det sosiale spekteret. Det finnes både blitzere og forlagsredaktører som stemmer på Rødt. Spørsmålet er allikevel om det ikke fortsatt eksisterer en arbeiderklasse her som i større grad enn ved de siste valgene kan se på Rødt som sitt parti og talspersoner i de parlamentariske organene.

Den usynlige klassen

Selv om store deler av Oslo-industrien har forsvunnet, er det fortsatt igjen et betydelig kjerneproletariat i hovedstaden. Tine og Freia ligger fortsatt innenfor bygrensa, det er en omfattende bygg- og anleggsvirksomhet her, vi har store transportbedrifter innenfor spedisjon, jernbane- og kollektivtrafikk, jernbaneverksted og håndverksbedrifter osv. Innenfor offentlig sektor har vi de store sykehusene og sykehjemmene med en stor kvinnedominert arbeiderklasse, og i privat sektor har vi kjøpesentrene, butikker og varehus, renholdsbedrifter, hoteller og restauranter med et voksende underbetalt tjenesteproletariat. I tillegg til flere andre yrkesgrupper tilhører også et stort antall trygdete mennesker arbeiderklassen i Oslo.

Denne sammensatte arbeiderklassen er tilnærmet usynliggjort i det dominerende mediebildet. I vår tid er det enkeltpersonenes prestasjoner og ikke kollektivene som preger nyhetene. Individualismen er idealet, ikke fellesskap og samhandling. Store deler av tjenesteproletariatet er i tillegg marginalisert på grunn av sin nye etniske sammensetning og lave organisasjonsgrad. Samtidig er det denne delen av arbeiderklassen som mest trenger en klassemessig og partipolitisk tilhørighet slik RV framsto på sitt beste for 20 år siden.

Levekår og partioppslutning

Oslo er kjent for å være en klassedelt by der det er til dels dramatiske levekårsforskjeller mellom øst og vest. På 80- og 90-tallet kunne en se hvordan disse forskjellene gjenspeilte seg i valgoppslutningen til RV. I 1993 besto Oslo av 25 bydeler og administrative enheter. (I dag er dette redusert til 15.) Grafiske kurver som sammenlignet valgoppslutningen med arbeidsløshet og sosialhjelp i bydelene viste en påfallende sterk korrelasjon. RV var helt tydelig blitt partiet for den utslåtte delen av arbeiderklassen i tillegg til studentopprørerne fra 1968-generasjonen.

I takt med nedleggelsen av Oslo-industrien har arbeiderklassen også endret sammensetning og demografi. I dag bor arbeiderklassen i hovedstaden for en stor del ikke lenger på Grünerløkka, men i Groruddalen og på Søndre Nordstrand. I bydel Gamle Oslo lever fortsatt 30 % av barna i fattigdom, men nå preger denne type statistikk også andre deler av byen. I bydel Alna i Groruddalen regnes 20 % av barna som fattige. 88 % av disse har foreldre med ikke-vestlig bakgrunn, og 45 % bor i husholdninger uten noen yrkesaktive.

Selv om det fortsatt er mange fattige i Indre by, finner vi nå store deler av de mest undertrykte og dårligst betalte arbeidstakerne, i andre deler av byen. Det er her Rødt har sitt store potensiale fordi vi er det eneste partiet som bryr seg om deres levevilkår.

Utfordringene

De delene av arbeiderklassen som i dag oppfatter at de har deltatt i en sterk velstandsutvikling og har forholdsvis god råd økonomisk, vil i stor grad anse AP/SV og ikke Rødt som sine partier. Misfornøyde personer tenderer på sin side heller til å velge FrP.

De fattige delene av arbeiderklassen er stort sett politisk passive og hjemmesittere på valgdagen. Tidligere valgresultater viser altså at Rødt har et visst potensiale i disse gruppene. I stor grad dreier dette seg i dag om innvandrerbefolkningen. Dette får betydning for hvilke saker vi reiser og hvordan vi formulerer oss, hvilket språk vi bruker osv. På kort sikt må Rødt vise at vi er opptatt av velferdsspørsmålene som angår disse menneskene direkte. På lengre sikt må vi bidra til bedre organisering. En større andel av de nederste sjiktene i tjenesteproletariatet må bli fagorganisert. Det dreier seg om å skape felles arenaer og samhandling både på arbeidsplassene og i bomiljøene.

Det er umulig å tenke seg en utvikling i retning sosialisme uten at arbeiderklassen har satt seg i bevegelse for å slåss om samfunnsmakta. Partiet Rødts langsiktige mål er å oppheve kapitalforholdet. Det krever at arbeiderklassen igjen tenker og opptrer som en bevisst drivkraft i historien. Rødts eksistensberettigelse er å være katalysator for en slik utvikling, med eller uten stortingsmandat.

Geir Hem er aktiv i Rødt Gamle Oslo, har i flere år vært leder av Bydelens miljøforum, LA21, og arbeider mye med byutvikling og lokalmiljø.

Paul Burkett viser begrensninger i Dalys analyse, og samtidig gjennomgås marxisters syn på naturen og økologi. Boka er ikke ferskvare (utgitt i 2006 av Historical Materialism Book Series – Boston), men temaet treffer en hyperaktuell debatt.

Burkett ønsker å stimulere til debatt mer enn å polemisere med hardtslående og dogmatiske argumenter. I forordet skriver han:

Jeg prøver å engasjere meg seriøst om sentrale funksjoner innen økologisk økonomi som et ’meta-paradigme’, og sentrale teoretisk problemstillinger knyttet til hovedtemaer innen økologisk økonomi. Jeg håper at boka vil bli nyttig ikke bare for dialog mellom marxister og økologiske økonomer, men også for de som søker en kritisk introduksjon til de grunnleggende ideene til økologisk økonomi.

Som bidrag til en marxistisk forståelse av økologisk økonomi gjennomgår han:

1. Relasjonen mellom naturen og økonomisk verdi
2. Behandlingen av naturressurser og kapitalforhold
3. Betydningen av loven om entropi for økonomiske systemer
4. Konseptet bærekraftig utvikling.

Om De Grønne og Herman Daly

MDGs hovedbudskap er å fremme et økologisk bærekraftig økonomisk system. I Dagbladet i vår viser Rasmus Hansson (MDGs 1.-kandidat Oslo) til Herman Daly som «den fremste eksponenten for en mer økologisk økonomi. Han snakker mye om behovet for et sterkere samarbeid mellom arbeid og kapital». I et innlegg i Dagsavisen.no 18.6. gjentar Andrew Kroglund, Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen ordrett Hansson referanse til Daly.

Herman Daly er en amerikansk økologisk økonom og professor ved The School of Public Policy of University of Maryland College Park i USA Han var økonom i utviklingsavdelingen i Verdensbanken, men sluttet i 1994 med en uttrykt kritikk av måten banken drives på og den gjeldene økonomiske teorien som legges til grunn.

Dalys positive bidrag og hovedbudskap er opposisjon mot rådende økonomiske miljøer og framleggelse av et program for en bærekraftig og miljøvennlig økonomi. Daly argumenterer hardt mot en fortsettelse av vekstøkonomien. Jorda og menneskeheten vil ikke overleve hvis vi fortsetter som før. Han er en viktig stemme i denne sammenhengen.

Daly foreslår at det må etableres en «steady state»-økonomi. Perspektivet stammer fra John Stuart Mill – «stationary state» – som argumenterte for at økonomisk ekspansjon ville stoppe, og at samfunnets økonomiske mål ville endres fra kvantitativ vekst til kvalitative utviklingsmål.

Daly har fått stor tilslutning til sitt grønne engasjement, men har møtt kritikk for urealisme i de konkrete løsningene. Framtidsprosjektet kritiseres for å være en slags Ole Brum drømmeverden. Kritikere påpeker at Dalys prosjekt er en reformert kapitalisme hvor markedet rår, og at det er naivt å tro på en (steady-state) – nullvekst stabil økonomi – uten mere grunnleggende systemforandringer.

Dalys program er mye rettet inn på prising, skatteendringer, reguleringer, desentralisering og holdningsskapende arbeid med gode ønsker basert på sammensmeltning av vitenskap og religion. Det kan ha sin bakgrunn i et kristent livssyn, og en slags sosioøkonomisk tro på sine gode naboer og guds skaperverk.

Miljøpolitikk på to bein

I Rødts program «Plan for en fornybar framtid» heter det:

Rødt mener dagens økonomiske system står i veien for å kunne løse klimakrisa. Derfor ønsker vi i stedet et system der menneskers og miljøets behov har forrang framfor kapitalistenes profitt. Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang.

Samtidig sier Rødt:

Vårt budskap er at kutt i norske klimagassutslipp er mulig innenfor rammene av dagens system, med dagens teknologi og parallelt med en storstilt satsing på nye, fornybare arbeidsplasser. Vår ambisjon er å lage en plan for et bærekraftig Norge der CO2-utslippene er lave nok til at vi stabiliserer klimaendringene på et nivå som både vi og økosystemene rundt oss kan leve med.

Både Daly/De Grønne og Rødt berører de to ’beina’ – endringer innen dagens system og behov for systemendringer. Kritikken mot Daly dreier seg mye om hvorvidt hans systemkritikk er fundamental nok. Venstresidens klimaprogram kan også debatteres ut ifra hvor mye det faktisk er mulig å oppnå uten systemskifte.

Dalys og MDGs framstilling av et nullvekst økonomisk regime har nesten totalt fravær av klasseanalyse og et historisk materialistisk perspektiv. Fagforeninger er bare såvidt nevnt i MDGs program.

Burketts metode

Burkett legger ikke vekt på å kritisere økologisk økonomi som sådan. Men han er tydelig på at det er antagonisme mellom klassisk økologi økonomers syn og marxisme. Han anerkjenner sammenhengen mellom økologi og økonomi, men viser til begrensninger innen det økologiske økonomiske miljøet. Han sier om hensikten med boka:

Det sentrale spørsmålet i boka er om metodene og konseptene anvendt av økologisk økonomi, er adekvate for å ivareta egne ønsker om en multidisiplin tilnærming, metodisk pluralisme og historisk åpenhet. Spesielt argumenteres det med at marxismens klasseperspektiv – klasse som en materiell-sosial relasjon knyttet til produksjon – er et nødvendig og sentralt element som økologisk økonomi mangler. Dette belyses ved å vise hvordan marxismen avdekker viktige motsetninger, analytiske mangler og ubesvarte spørsmål innen økologisk økonomi miljø.

Boka inneholder både en kritisk gjennomgang av hvordan økologisk økonomi tilnærmer seg sentrale temaer, og en utdypende om marxismens forhold til økologi.

Burkett viser til at marxister – siden Malthus – ofte har vært skeptiske til teorier som framsetter naturlige grenser for menneskelig produksjon og utvikling. Han viser til at dette skyldes, at slike teorier ofte brukes til å støtte opp om konservative strømninger, som motsetter seg arbeiderklassens kamp for å bedre sine betingelser, og kan bremse den fattige verdens rettmessige krav på ressursutnyttelse og velferd. Derfor har marxister i praksis ikke fokusert på den «økologi-vennlige materialistiske dimensjonen », og teknologioptimisme preget en del tidligere sosialistiske bevegelsene. Burkett peker likevel på at alt tidlig marxisme også hadde økologiske perspektiver, og at naturvitenskap og det vi nå innbefatter i økologibegrepet, faktisk spiller en rolle i Marx og Engels materialistiske tilnærmingen til historien generelt og kapitalismeanalysen spesielt.

Marxisters passivitet har på sin side hatt en rekyl effekt ved at intellektuelle økologiske økonomer ikke har vist interesse for å analysere produksjonkreftene fra et økologisk og energetisk (studier av energi under endring) perspektiv. Økologiske økonomer har derfor i stor grad hatt en nyklassisistisk og abstraktideel tilnærming til markeds-modeller.

Om temaene i boka

Den sekvensielle gangen i boka belyser de fire tidligere nevnte områdene: verdi, kapitalforhold overfor naturen, entropi og bærekraftig utvikling.

I gjennomgangen av en marxistisk forståelse av forholdet mellom naturen og økonomisk verdiskaping vises det til Marx kritikk av fysiokratene (en teori om at nasjoners velstand ble bestemt av verdier fra natur og landbruk). Dette har relevans siden fysiokratenes syn på verdiskapning på mange vis har komponenter som gjenspeiles i nåtidens økologisk økonomiske teorier. Marx gamle kritikk av fysiokratene bidrar derfor til å synliggjøre økologisk økonomis manglende evne til å analysere verdiskapning og relasjoner i markedsøkonomien – knyttet til produksjonsforhold og skillet mellom bytteverdi og bruksverdi, og arbeidskraftens manifestasjon som vare med historisk separasjon fra landeiendom (natur). Menneskets forhold til naturen blir fremmedgjort og blir et rent pengeforhold.

I sammenhengen berøres også fremmedgjøringen videre, og Burkett skriver om hvordan normer, som er ubevist innrammet i kapitalismes klasserelasjoner, dukker opp i økologisk økonomis analyser av verdiskapning. Dette gjenspeiles også i en allmenn usynliggjøring av kapital/verdiforhold knyttet til natur. Forholdet til naturressursene blir framstilt rent instrumentelt som en samling av ’naturlige ressurser’. En konsekvens av dette blir at ’bærekraftig utvikling’ løsrives fra sosiale relasjoner, og blir synonymt med allmen vekst og velstand/fordeling.

Marx anerkjente at naturen er en kilde til bruksverdi, men viste sammenhengen med bytteverdi og utbytting både av mennesker og natur.

Termodynamikkens lover – loven om entropi

Det er relativt lite som er skrevet om marxismens syn på disse områdene. Det har derfor festet seg en oppfatning om at marxismen har brydd seg lite om energitransformasjoner.

Burkett gjennomgår konkret entropisynet til Daly og en annen autoritet innen økologisk økonomi – Nicholas Georgescu-Roegen – og viderefører temaet lang fire spor:

1. Evnen for menneskelig produksjon til meningsfullt å utnytte energien i materien («’fix’ matter energy») i nyttbare former.
2. Det motsetningsfulle og meningsløse i å omtale nytteverdien av energien i materien/ naturen isolert og skilt fra sosiale prosesser og produksjonsforhold.
3. Muligheter for resirkulering av naturens ressurser.
4. I hvilken grad markedsmekanismer og markedsprising kan brukes og reflekterer knapphet på naturressurser – råvarer («low-entropy matter enegy»).

Burkett hevder at diskusjon om disse temaene blir begrenset ved fravær/ usynliggjøring av klasseperspektiv – i produksjonsprosessene og de samfunnsmessige betingelsene for utnyttelse av naturressursene.

I et marxistisk perspektiv har markedets verdisetning knyttet til entropi – (omformatering av energien i naturen) klare betingelser knyttet til produksjonsforholdene – utbyttingsforholdet og produksjonens/arbeidets og naturens fremmedgjorthet. Disse forholdene reflekteres paradoksalt i systemets evne og mekanismer for å reprodusere seg selv gjennom periodiske ressurs-/ forsyningskriser – til tross for stadig bedre metoder til å utnytte ressursene. Et marxistisk perspektiv knyttet til økonomi- entropi viser et dialektisk forhold og skille mellom bærekraftig utvikling og bærekraftig kapitalisme.

Burkett går dypere inn i dette temaet ved å vise til Marx’ og Engels’ debatt med Sergei Podolinsky om temaer knyttet til sosialisme og termodynamikkens lover. Det vises at Marx og Engels også her direkte tok opp temaer knyttet til økologi og tømming av ikke fornybare ressurser. Mens Prodonski blir kritisert for ren energi-reduksjonisme (potensiale gjennom stadig akkumulasjon av energi på kloden), var Marx og Engels tydelige og bevisste på ressursbegrensninger knyttet til produksjon både under kapitalisme og sosialisme.

Energibetraktninger er sentrale i Marx omtale av selve arbeidskraftens verdi – knyttet til behovet for reproduksjons- og selve verdiskapningprosessen – bruken av arbeid. Engels argumenterte mot energireduksjonistene ved å understreke den ikke-reduserbare biokjemiske karakteren av menneskelig arbeid og produktene av det, og at arbeidskraftens bruksverdi ikke kan omformes til ren energi.

Marx inkluderte energi metabolske (menneske–natur forhold/stoffskifte) temaer til analysen av kapitalistisk tilsettingsforhold ved å inkludere både konservering og tømming av naturressurser knyttet til både den individuelle arbeiderens livsgrunnlag og reproduksjon av arbeidskraft. Innholdet i termodynamikkens lover er også med i Marx’ analyser knyttet til utviklingen av industrialisering/maskinproduksjon og storproduksjon, og hvordan menneskelig produksjon brøt ut av rammene fra å leve på solenergi/varme til å utnytte geologisk kapital.

Burkett viser til kapitalismens behov for vekst og stadig økende utnyttelse av naturen. Både konkurransen og produktivitetsveksten trekkes inn i bildet. Ved vekst i arbeidsproduktiviteten følger økende mengde ressurser/materiale som kapitalen må skaffe og anvende for å øke verdien – siden verdien må manifestere seg i bruksverdi.

Til tross for at tidlige marxister ikke brukte økologiske begreper som vi kjenner, så er ikke dette uttrykk for at de avviste termodynamikkens lover, men konsistens med disse. Marx og Engels så på kapitalistisk økonomi som et åpent system avhengig av menneskelig arbeidskraft og («non human») energi/ressursbruk. De viste kapitalens tendens til å utarme og plyndre naturressursen i utbyttingsprosessen.

Økonomiske ulikhetmodeller og påvirkning av omgivelsene

En relativt stor del i boka er viet gjennomgang av ulikhetmodeller i relasjon til inntektsnivå og økonomisk vekst. En økonomisk modell går ut på at økonomiske forskjeller øker når økonomien vokser, men at dette snur etter et visst økonomisk utviklings/vekst-nivå. Slike kurver og modeller er også anvendt med en beskrivelse av forurensningsnivået knyttet til økonomisk vekst og inntektsulikheter.

Mange faktorer brukes for å begrunne hvordan forurensningen går ned i takt med økende velstand – bedre teknologi, «renere » sammensetning i produksjonen mm. Burkett viser til kritiske kommentarer og manglende empiri som dokumentasjon for dette. Momenter han viser til, er en dypere gjennomgang av alle former for miljøødeleggelser og bruk av ikke fornybare ressurser, og at inntektsforskjeller i de enkelte land og ulike modeller/vektinger kan skjule fakta. Det er også sånn at rike land i stor grad eksporterer miljøproblemene til fattige land. Hovedpoenget er likevel at fravær av en sosialøkonomisk analyse og den sosiale organiseringen av produksjonen i en miljøanalyse fungerer tilslørende. Analysene blir nyklassisistiske og ser på miljøødeleggelser som en ekstern konsekvens av markedsaktiviteter med tilbud/etterspørsel og forbruk. Når de da analyserer endringer i miljøregnskapet og miljøkvaliteter, så skilles det ikke mellom systemmessige reproduksjonsaktiviteter og allmenne menneskelig utvikling. Det gjøres også få forsøk på å belyse forskjeller og konsekvenser klassemessig – ulike livsbetingelser for rik og fattig.

De ulike likevekt/ubalanse modellene kan ikke forklare ulike nivå og mønster i miljøødeleggelsene siden de ikke forklarer innholdet i hvordan og hvorfor miljøet ødelegges – basert på produksjonsforholdene med materielle og sosiale relasjoner. I et marxistisk perspektiv belyses hvordan rikdom og makt i klassesamfunnet er systemmessig avhengig av miljøødeleggelser.

Om økologiske konflikter, ubalanse overfor naturen og kriser

Burkett gjennomgår ulike økologiske økonomers modeller og diskusjoner rundt disse. Han viser hvordan bærekraftproblemer ofte blir analysert ut ifra fysiske innsatsfaktorer med ulike prismekanismer knyttet til ressursfaktorer. Dette temaet er viktig relatert til ulike løsningsforslag knyttet til Dalys «steady-state-økonomi» og forslag rundt prising og skatteendringer. Slike forslag gjenspeiles også i MDGs partiprogrammer.

Det trekkes fram at fraværet av klasseanalyse reduserer innholdet rundt økologisk krisehåndtering. Han viser også til at økonomi– natur samspillet under kapitalismen ikke nødvendigvis truer kapitalistisk produksjon selv om miljøet og naturen ødelegges. Dette er forhold som er viktig å forstå for miljøbevegelsen. Tvertimot kan ulike miljørettede aktiviteter gi nye muligheter for kommersiell vareproduksjon, handel og investeringer – ref også klimakvotehandel. Dette gjør det viktig å skille «kapitalistisk miljøforvaltning» fra forvaltning av naturressurser generelt.

Fra et marxistisk ståsted vises det til at klasseforholdene er knyttet til produksjonsforholdene – både sosiale og miljømessige. Arbeiderklassens sosiale/ økonomiske kamp og kampen for miljøet løftes fra å bli noe mer/annet enn et spørsmål om fordeling.

Miljøkriser under kapitalismen er av flere typer. En type krise dreier seg om at kapitalakkumulasjonen er truet av begrensninger i forsyningslinjer og tilgang til råvarers bruksverdi (tidligere bomullskriser og oljekriser). En annen type krise er knyttet til kapitalismens generelle miljøødeleggelse som ødelegger natur og betingelsene for menneskelig aktivitet generelt.

Bærekraftig utvikling og framtida

I den siste delen av boka bruker Burkett mye plass til temaer rundt bærekraftig utvikling. Han legger vekt på skillet mellom miljøkriser relatert til kapitalistisk kapitalakkumulasjon og profittjag, og kriser knyttet til naturens generelle betingelser for menneskelig utvikling.

Dette skillet er viktig, ikke for å unnlate å adressere miljø- og ressursproblemene for seg, men det er en viktig sammenheng som har betydning for hva vi gjør, hvilke strategier miljøbevegelsen bør velge, og hvilke løsninger som er mulig.

Kapitalakkumulasjonen/konkurransen og kapitalismens utnyttelse og ødeleggelse av naturen blir grundig belyst i flere kapitler. Enhver profittstyrt markedsøkonomi må baseres på vekst pga konkurransen og behovet for kapitalakkumulasjon. Kapitalismens normaltilstand i forhold til ressursutnyttelse («’normal’ matter-energy throughput») følger av dette antiøkologiske imperativet: kapitalakkumulasjon. Kapitalistisk verdiskaping fremmer entropisk degradering av materie/energi. Det er innen disse systemparameterne som gjenvinning og miljøavfallstiltak opererer.

Kapitalistisk reproduksjon bryr seg ikke om et positivt samspill med naturen («coevolution »). Det som teller, er tilgang til arbeidskraft og naturressursenes bruksverdi for å kunne opprettholde produksjonsprosessene og verdi/profitt-skapning.

Det marxistiske perspektivet viser altså at i tillegg til kapitalakkumulasjonkriser så frambringer kapitalismens økologi-entropi dynamikk konstant miljøødeleggelser knyttet til menneskelige og naturens livsbetingelser. Denne permanente krisetilstanden kan bare overvinnes gjennom sosialisering av produksjonen og endring av de materielle (natur–menneske) forutsetningene – produsentene/ arbeiderklassens og folkelige kamper.

Burkett om kommunisme og miljøkamp

Produsentenes skille fra naturen kan bare overvinnes på lang sikt gjennom en revolusjonær kamp for å etablere et sosialt system og produksjonsforhold som ivaretar ansvaret for videreutvikling av mennesker og natur. Nye produksjonsforhold (marxistisk klassisk betegnelse som «kommunisme») forener flere dimensjoner av bærekraftig utvikling som har blitt separat adressert av økologi økonomer:

1. Ansvaret om å forvalte naturressurser som fellesskapets ressurser i dag og for fremtidige generasjoner.
2. Samspillet mellom mennesker, sosiale forhold og naturen.
3. Behovet for forvaltning og samfunnsmessig eierskap av naturressurser.

Burkett viser til at denne foreningen innebærer og ivaretar behovet for å integrere økologiperspektivet i en helhetlig naturvitenskapelig og sosialvitenskapelig sammenheng – som også økologisk økonomi ønsker.

Gjennom å ivareta denne helheten sier Burkett at et kommunistisk perspektiv gir forutsetning for bedre sameksistens mellom mennesker og mellom mennesker og naturen. Han ser dette som en strategi, men understreker behovet for at menneskers bevissthet og aktiviteter i forhold til naturen må bli behandlet konkret. Dette inkluderer praktiske løsninger i forhold til vitenskapelig kunnskap. Uten dette, og med en lang periode i kamp mot kapitalismens fremmedgjøring, så vil reduksjonen/bortfall av markedsøkonomien («de-marketisation») føre til nye former for fremmedgjøring, og det vil oppstå nye metabolske skiller.

Under nye produksjonsforhold vil arbeiderne opptre som andre subjekter enn i dag. Denne endringen er både en utvikling av mennesker som mennesker («human being») og en utvikling av basis for et nytt forhold til historien og naturen.

Basert på analysen av den systemmessig miljøødeleggelsen, som er skapt av kapitalismens metabolske skille mellom arbeidere og naturen, framheves arbeiderbevegelsens sosiale posisjon og bevisstgjøring som basis for en samfunnskraft og miljøkamp for å «avkapitalisere» produksjonsbetingelser på ulike områder. Denne basisen for sosiale bevegelser framheves spesielt i forhold til kapitalismens utnyttende («exploitative») globalisering av produksjonen.

God bok

Behovet for mer rettferdig og bærekraftig utvikling er godt synlig i ulike sosiale fora og bevegelser. Dette viser seg også i økende motstand mot sentrale kapitalkrefter og økonomiske institusjoner (IMF, WTO). Burkett viser til at denne bevegelsen trenger en retning og ramme som ikke baseres på marked, privat profitt og andre former for utbytting og undertrykkelse. Med sin helhetlig framstilling har han ønsket å bidra. Jeg synes det er et godt bidrag.

Mye av modelleksemplene og argumentasjonen er rettet inn mot debatter blant amerikanske økologi økonomi miljøer. Disse kan være lite kjent her. Flere av fremstillingene kan derfor virke kompliserte. Begrepsbruken er også mye relatert til kunnskaper om marxisme og historisk materialisme. Dette kan virke begrensende i noen miljøer. Jeg savner forøvrig en mere konkret referanse til teorien om grunnrente.

Burkett viser til at det i praksis på grasrotnivå er et utstrakt samarbeid mellom venstresideaktivister og rene miljøaktivister. Dette er grunnlaget for at boka er dialogartet mer enn rent polemisk. Ved at han samtidig er så tydelig på mangler innen økologiske økonomiske miljøer, oppfatter jeg boka som en argumentsamling som er aktuelle for dagsaktuelle miljødebatter.

Forholdet mellom økologiske økonomer/ MDG/dalyister og sosialister, vil preges av i hvor stor grad de konkrete løsningsforslagene er utopiske og opptrer som reaksjonære i praksis. MDG liker å framstille seg som såkalt blokkuavhengige, at de hverken er røde eller blå. Herman Daly har også et uklart prinsipielt ståsted i forhold til markeds-økonomien, og understreker at arbeidere og kapitalister «must live together». I sitt oppgjør med tradisjonell økonomi sier han «they have a bad theology. They went to the wrong seminary ». Hans løsningsforslag med endringer i skattelegging – «Tax labor less, tax enterprise less. And instead, put the tax on that to which value is added, namely the resource flow». (min utheving) – viser at han står langt fra venstresidens syn på kilden til verdiskapning.

Miljøkamp er hyperaktuell. Selv om det er positive engasjementer til grunn for ulike typer miljøaktivisme og bevegelser, så er sentrale spørsmål om markedets kraft og om ulike løsninger som stilles er realistiske eller utopiske, viktig å svare på. Den tidligere setningen om at arbeiderne har bare sine lenker å miste, er utvidet med at vi har jorda å miste.

Tips:

• John Bellamy Foster, redaktør i Monthly Review. Bøker:The Ecological Revolution: Making Peace with the Planet , med Fred Magdoff, What Every Environmentalist Needs to Know About Capitalism, og The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment. Herman Daly om Steady-State Economics
• Richard Smith, Institute for Policy Reasearch and Development, London, «If Herman Daly has a better plan, let’s hear it» 2010, “Beyond Growth or Beyond Capitalism?», Real-world economics review, issue no. 53, 26 June 2010,
• Pål Steigan: Sammenbruddet, Spartacus 2011
• Rødts Plan for en fornybar framtid», http://www.sosialisme.no/fornybar_framtid.pdf

Hopsnackat
Vimmel (på norsk vrimmel) er en historie fra boka Hopsnackat, Folkrörelse på arbetsplatsen. Taran Sæther omtalte boka, i Rødt! nr 1:
– Dette er ei tynn lita og lettlest bok. 35 korte historier om hvordan arbeidskamerater snakker seg sammen for å løse problemer på sin arbeidsplass.
Hele Hopsnackat kan lastes gratis ned som e-bok og lydbok: http://folkrorelselinjen.wordpress.com. Artikkelforfatterne i boka er anonyme.

Vi var vikarier som jobbade i en butik. Vi var egentligen inte vikarier för någon utan vi hade allmän visstidsanställning men vi kallades för vikarier i alla fall. Vi arbetade heltid eller nästan heltid och gick på schema. De brukade förlänga våra anställningar en gång i månaden ungefär. Det fanns ett gäng fast anställda också, som hade varit där länge. Det var ingen bra sammanhållning bland de gamla. De hade spikade uppfattningar om varann och mycket gamla ostar mellan varann, så det var en hel del gräl och skitsnack. De gick till chefen och skvallrade och klagade på varandra.

Det fanns några timmisar också, och en sak som både vikarier och timmisar reagerade på, var att vi fick ingen övertidsersättning. Dom fast anställda stämplade men inte vi. Vi fick betalt för den tid som stod på schemat (eller den tid som timmisen var inringd för), men vi var ofta tvungna att stanna över för att hinna med efterjobbet. Kanske inte så länge men en kvart om dan blir ju pengar i längden som det är surt om man inte får. Chefen brukade inte vara kvar så dags så det fanns inget bevis på att vi jobbade över.

Vi pratade om det där när vi jobbade över, men då hade vi bråttom och ville hem. Så en dag var det en tjej som föreslog att vikarierna skulle samlas en viss dag på lunchen. Några bytte lunchtid med andra så att vi fick lunch samtidigt. Vi pratade om övertiden och kom överens om att vi skulle ta upp det på personalmöte. Det gjorde vi också och chefen blev stirrig och påstod att vi visst får övertidsersättning, men det hade ju ingen fått. Sen sa hon att vi går hem tidigare ibland också och får fullt betalt ändå så det jämnar ut sig. Men det var ytterst sällan som allt var klart så tidigt att man kunde gå tidigare.

Sen tog vi upp det en gång till, och sa att det borde finnas en lista där vi får skriva upp när vi jobbar över, chefen är ju inte kvar då så hur ska hon veta att vi ska ha övertidsersättning? Då lovade chefen att hon skulle sätta upp en lista, men hon gjorde inte det.

En kväll när arbetstiden var slut och det fanns jobb kvar, så var chefen kvar också. En timmis gick till chefen och sa: – Hur ska jag göra nu, det finns ingen lista att skriva på! Mina arbetskamrater säger att det ska finnas en lista!

Chefen blev skitirriterad och sa att hon ska inte prata med sina arbetskamrater utan hon ska prata med chefen! Men du brukar ju säga att vi ska fråga våra arbetskamrater när vi är osäkra! Sa timmisen. Men chefen fortsatte att skälla. Timmisen var en invandrad kvinna. Jag pratade med henne sen, och sa: – Ta inte åt dig, chefen gillar inte att vi snackar ihop oss. – Jag vet, sa hon. Hon var lugn. Listan kom upp!

Det var en del snack om att det skulle bli förändringar i butiken. Vi fick höra att det skulle komma en ny chef och att de skulle dra ner på personal. Den nya chefen kom från ett annat ställe där det fanns väldigt få fastanställda, nästan alla var timmisar! Så vi blev förstås oroliga att det skulle bli likadant hos oss.

När den nya chefen kom, så pratade han om att vi måste jobba mera rationellt. De skulle dra ned på prismärkningen bland annat. Det skulle bli färre anställda men mer arbete på kvällar och helger. I gengäld skulle alla få en liten lönehöjning. Det var ju rätt klart att vi vikarier skulle ryka först. Men vi träffades igen och kom fram till att han skulle inte kunna göra sig av med oss direkt, de flesta av de där förändringarna hade inte genomförts än.

Vi kom överens om att vi tillsammans skulle snacka med chefen. En kille gick till chefen och bad chefen komma till fikarummet «för vi har ett problem». Chefen följde med, och han blev nog lite osäker när vi satt där tillsammans. Han hade nog inte väntat sig det. Vi sa att vi ville veta lite mer om hans planer och att vi ville ha besked om fortsatt anställning efter 15. september då våra kontrakt gick ut.

Han var vänlig och trevlig men gled undan våra frågor. Däremot informerade han om en del andra saker som skulle hända. Det var nog mest för att han ville byta samtalsämne. Men de fastanställda tyckte sen att det var konstigt att vi vikarier var bättre informerade än dom!

Eftersom vi inte fick nåt besked så bad vi att få träffa chefen en gång till. Den här gången sa han att det var inte aktuellt med nya kontrakt. Han sa «men vi kommer säkert att behöva er rätt mycket ett tag till». Det betydde att han ville göra oss till timmisar. Så var det en som frågade om lönehöjningen, och då kröp det fram att bara dom fast anställda skulle få den. När han såg våra miner, sa han att det är beslutat högre upp, men att han skulle prata med högre chefer om det.

Vi sa att vi måste ju veta om vi ska börja söka andra jobb eller inte! Så vi vill ha besked både om anställning och lönehöjning. På torsdag får ni svar, sa chefen, och jag hoppas det blir positivt besked!

Så kom torsdagen. Chefen kom in och sa: – Nu hoppas jag ni blir glada, vi kommer säkert att behöva er en månad till. En sa: – Får vi anställningsbevis idag då? Men chefen sa att nej det ska väl inte behövas. Han sa inget om lönehöjningen, och när en tjej frågade om den så sa han att Nej, man har bestämt högre upp att det är för de fast anställda. Då sa tjejen: – Det där var ju samma svar som vi fick förra gången! – Jaså jag trodde ni skulle bli glada att vi behöver er ett tag till, sa chefen, men du är tydligen inte nöjd!

Då borde vi andra ha sagt nåt, men det gick så fort och vi hade inte hunnit fatta vad som hände, det var så knäppt. Sen gick chefen och det var dags för oss att börja jobba. – Ni kunde väl ha sagt nåt, nu tror han ju att det bara är jag som är missnöjd, sa tjejen. Fast chefen måste ju ha märkt att vi andra inte jublade heller.

Det kändes som om vi hade tagit oss fram till en final, men att den blev en flopp.

Vi började jobba, men det sjönk in mer och mer vad som hade hänt, och vi pratade med varann kors och tvärs på olika ställen i butiken. En kille som inte brukade säga så mycket, sa: – Jag är beredd att säga att jag inte kommer 15. september om jag inte får anställningspapper.

– Jag med! sa en annan. Hon som pratat på mötet med chefen var fortfarande lite sur och sa att jag går inte dit, nu får ni andra visa vad ni tycker. Vi kom överens om att vi inte skulle försöka få till nåt mer möte utan nu skulle vi bara meddela vad vi tyckte.

Sen gick först två stycken och knackade på chefens dörr. Han öppnade den på glänt och sa att han sitter i telefon. Då kom de tillbaka senare och sa att vi vill bara meddela att vi slutar om vi inte får kontrakt. Under tiden var det ett par tjejer som kom överens om att de skulle säga att de slutar om de inte får lönehöjning, så de gick också och knackade på. Det fortsatte så där, så det var mycket knackande på chefens dörr den dagen. Fast vi var få, så tyckte han nog att det var ett vimmel av folk som kom och sa att de inte ville fortsätta. Ärligt talat vet jag inte om alla verkligen var beredda att stanna hemma 15. september, men chefen måste ha blivit nervös. För senare på dagen så kom han, och sa att han pratat med en högre chef och att vi skulle få heltidskontrakt en månad till. Och så skulle vi få samma lönehöjning som de andra.

När månaden närmade sig sitt slut, så pratade vi igen. Den här gången så krusade vi inte, men vi pratade inför chefen om att «Ja vi slutar ju den 15. oktober». Det kom ett besked: Vi skulle få förlängning 3 månader! Men bara fem av oss, bemanningen skulle minskas med två. En del arbetsuppgifter hade tagits bort så vi insåg nog att en skulle ryka. Men två tyckte vi var för mycket. Samtidigt var tre månaders kontrakt mer än vi hade väntat oss. Vi blev lite splittrade.

Det visade sig att en av oss hade hittat annat jobb så han försvann i alla fall. Vi fem som fick jobba kvar, kom överens om att vi skulle inte jobba över, och det märktes snart att vi inte hann med. Så efter en vecka fick den sjätte komma tillbaka, först som timmis och sen fick han kontrakt.

Sen genomfördes förändringarna steg för steg och efter ytterligare några månader fick vi gå allihop. Men då hade vi i alla fall haft riktig anställning och höjd lön som vi inte fått om vi inte hållit ihop. Även fast det var en begränsad tid det handlade om, så kändes det grymt bra att vi inte gick med på vad som helst. En del säger att det inte går att göra något om man är osäkert anställd, men på ett sätt är det lättare också. Det var rätt lätt för oss att snacka ihop oss. Vi påverkade de fast anställda också, så det var fler som sa ifrån om olika saker, men jag vet inte hur det har blivit efter att vi slutade.

Per-Gunnar Skotåm har jobbet med gruve- og tunneldrift siden 1972. Han er kommunestyrerepresentant for Rødt Fauske, og driver tunnelfirmaet Fjellservice.

Den eksplosive veksten i den statsstyrte kapitalistiske produksjonen i Kina fra rundt 1980 har resultert i en enorm etterspørsel etter basemetallene stål, kopper, zink, bly og nikkel.

Kina brukte i 2010 60 % av verdens jernmalm og 30 % av verdens kopper. En gjennomsnittlig vekstrate per år i industriproduksjonen på 10 % per år har gitt eksponentielle utslag i volumet på 30 år. I 1980 utgjorde Kina 2 % av det globale bruttonasjonalproduktet. I dag utgjør Kinas andel ca. 15 %.

Etterspørselsveksten har gitt store eksportinntekter til gruveland som Canada og Australia. Også vårt naboland Sverige har hatt eventyrlige inntekter på sin jernmalmeksport hvor LKAB i Kiruna får et økonomisk resultat på nærmere 50 % av salget. 15 milliarder SEK i 2011 av en salgsverdi på ca. 31 milliarder.

I ly av USA og NATOs krigseventyr i Irak, Afghanistan og Libya flytter Kina fram sine posisjoner gjennom økonomiske og politiske framstøt i randsonene der krigene finner sted. Det er Kina som har oppnådd avtalene om utnyttelse av kopperforekomster i Afghanistan og i flere land i Afrika.

I en globalisert verden, rivaliserer stormaktene som tidligere for å sikre sine langsiktige strategiske interesser. EU har begrenset med metalliske mineraler innenfor sitt område i dag, og disse er i hovedsak konsentrert til Nord-Sverige, Nord-Finland og for den del Nord-Norge. Dette området kalles i EU sammenheng for Fenno-Skandia. Dette utgjør det største kjente geografiske og geologiske området for metalliske reserver i Europa vest for Uralfjellene og utenom forekomster som er kjent i Irland, Spania og Portugal.

Det er vedtatt som en del av EUs mineral- strategi å utvikle ressursene i Fenno- Skandia i samarbeid med landene der reservene ligger.

Etterspørselsveksten fra Kina drives både av enorme byggeprosjekter for infrastruktur, boligkomplekser som nybygging av hele byer samt bygging av forretningsstrøk og kontorkompleks. Kina har også gått forbi USA som verdens største industriprodusent og er verdens største eksportnasjon. En vesentlig del av den øvrige verdens import av forbruksvarer produseres i Kina med sitt eget behov for millioner av tonn med metall og andre mineraler. En vesentlig del av Kinas import av metalliske mineraler, eksporteres igjen i form av ferdige forbruksvarer.

Mangedoble priser

Den globale etterspørselen etter metalliske mineraler ledet av Kina har gitt et prisnivå som er fra 3–6 ganger høyere i nominelle kroner enn på innledningen til 90-tallet.

Dette har gitt en fornyet interesse for hvilke reserver som kan skjule seg i den norske berggrunnen. Det vesentligste av norske metallgruver ble nedlagt på 90-tallet. For noen skyldtes dette mangel på ressurser, men for flere var det et utslag av lavt prisnivå, som gjorde videre drift ulønnsom.

Den betraktelig høyere prisen over tid har gitt fornyet interesse for Syd-Varanger (jernmalm), Tverrfjellet i Kvalsund (kopper, zink), Sulitjelma (kopper, zink), Joma / Grong (kopper, zink), Bidjovagge / Kautokeino (gull, kopper), Røros (kopper, zink). Den største interessen er knyttet til områder hvor det tidligere er drevet gruvedrift. Filosofien er at der det tidligere har vært gruvedrift, er det store muligheter for å avdekke ytterligere reserver i tillegg til de gjenværende som er kjent fra før.

En liten teknologisk revolusjon gjør at man nå ved luftbårne elektromagnetiske målinger kan «se» opptil 800 meter ned i bakken og «avdekke» elektrisk ledende metalliske forekomster. Dette gjør det mulig å grovundersøke store områder innenfor betraktelig mindre økonomiske rammer enn tidligere.

Vår etiske utfordring

Det er vanskelig å tenke seg noe menneskeskapt produkt som ikke har en vesentlig bestanddel knyttet til gruvedrift i en eller annen form. For deg som leser kan du gjøre følgende eksperiment: Fjern innholdet av mineral og metallbearbeiding fra alle gjenstander i din umiddelbare nærhet inklusive bygningen du sitter i, og du vil i beste fall finne deg sittende i en haug med planker som heller ikke fantes hadde det ikke vært for sagbladene av stål.

Poenget med et sånt banalt eksempel fra min side er for å stille i relieff en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil vite av produksjonen.

Norge importerer i dag hundretusenvis av tonn med metaller og mineraler knyttet til de produktene vi importerer. Den vesentlige delen av produksjonen av dette skjer utenlands. I noen sammenhenger er hele produksjonskjeden basert i et eller flere andre land enn Norge. I andre tilfelle kan det godt være at råstoffet for metallet har sitt utgangspunkt her, men at bearbeidingen til ferdigvare har skjedd i et annet land, jfr. Kina.

Ønsker man industrisamfunnets produkter, må et etisk riktig standpunkt også innebære at man forsvarer å produsere med de ressursene som finnes i Norge, for å gjøre dette mulig. Sjølsagt på grunnlag av et sett med miljømessige krav som gjør dette forsvarlig. Med bakgrunn i Norges miljøvennlige energiproduksjon basert på vannkraft vil en større grad av ferdigvareproduksjon her være miljømessig å foretrekke framfor mange andre land.

I Norge og på Nordkalotten er også avgjørende beslutningsmyndighet fra de samiske institusjoner en faktor for store områder.

Gruvedrift som basis for en reindustrialisering av Norge

Kollapsen, nedleggelsen av det vesentligste av norsk metallbasert gruvedrift i løpet av 1980- og 1990- tallet skjedde parallelt med oppbyggingen av norsk oljeindustri. Årsaken til nedleggingsbølgen var knyttet til prisnivået, men var også et uttrykk for en investeringstørke i de tradisjonelle industrier. Oljeindustrien med sitt fortjenestepotensiale sugde til seg all kapital. Det betød tilnærmet null teknologisk utvikling i de norske metallgruvene før man ble innhentet av markedsmekanismene som gjorde drifta ulønnsom på forekomst etter forekomst.

I dag er det tydeligere for alle og en spiss-sak for venstresida å få gjennomslag for at det er oljeutvinning i den takt verden bedriver som er en solnedgangsindustri. Utvinningstakten er ikke bærekraftig, og verden står overfor et miljøkollaps og kapitalismen foran en djuptgående krise knyttet til oppskrudde verdier knyttet til fossile brensel som det ikke er mulig å utnytte uten å gjøre deler av kloden til dels ubeboelig. Politisk jobbes det for å begrense den globale oppvarming til 2 grader. Aksjeverdien til alle verdens fossile energiselskaper priser inn en fossil reserve, som om den utnyttes, vil gi 6 grader temperaturstigning. Dette vil gi virkninger som vi knapt kan forestille oss på denne kloden. Siden kapitalismen forutsetter vekst sier det seg sjøl at det blir et kollaps i en eller annen form. Med bakgrunn i at Statoils årlige salgsinntekter er på nivå med halve statsbudsjettet, vil vi merke det her.

Det trengs gruvedrift i Norge

I dag er det de kapitalistiske drivkreftene som fornyer interessen for malm- og mineralleiting i landet. Håpet om profitt fra innen- og utenlandske selskaper driver fram undersøkelser i kjente gruveområder og i mer jomfruelig undersøkte areal av Norge.

Et sosialistisk Norge vil også være avhengig av å utnytte den malm- og mineralbasen som finnes med hensyn til produksjon av de bruksverdier som folk har behov for. Det kan i dag stilles et stort spørsmålstegn ved den bruk- og kastmentalitet som er en vesentlig forutsetning for den kapitalistiske produksjon i vår tid.

Menneskets adskillelse fra produktet av sitt arbeid gjennom den kapitalistiske produksjonsmåten gjør at vi stadig higer etter mer av de produktene vi uansett ikke kan skaffe oss, men en drøfting av fremmedgjøringsbegrepet, tingliggjøringen og varens fetisjkarakter ligger utenfor temaet for denne artikkelen.

Plukk side 4

Marta Harnecker: Verktøy i politikken side 6

Arne Byrkjeflot: Partiet Rødt før og etter valget side 18

Julie Nesset: Hvilket parti ønsker jeg Rødt skal være? side 22

Aslak Storaker, Oscar Dybedahl, Marwan Timraz: En sosialistisk framtid side 25

Marielle Leraand: Veien videre for Rødt side 28

Arnljot Ask: Lærdommer fra Belgia og Nederland side 32

Alfredo Saad Filho: Masseprotestane i Brasil i juni og juli 2013 side 36

Michael Roberts: Klimaendringar og kapitalisme side 44

Jørgen Sandemose: Økonomisk, politisk og ideologisk krise side 48

Debatt:

Svein Lund: Med Raudt for gruvekapitalen? side 60

Erik Ness: Parti og kvinneopprør side 64

Bokomtaler:

Hilde Sivertsen: Er jeg fri nå? av Linn Stalsberg side 70

Fredrik V. Sand: En Folkefiende av Pål Steigan side 73  

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk.

«Den som ikke liker imperialisme, er rasist!»

Er dette mulig? Nei, slett ikke. Det er umulig. Men faktisk myldrer det av «sosialister » som har slike oppfatninger. De vet det bare ikke. Og det er ikke alt de ikke vet.

Imperialisme bringer med seg kapitalistisk aggresjon mot fattige nasjoner. Aggresjonen er av militær og av økonomisk art. Den økonomiske formen er den grunnleggende, og styrer motivasjonen for den militære.

En fattig nasjon er en nasjon som – i det minste – ikke har nådd å bli kapitalistisk. Det vil si at den ikke har etablert en bestemt vekselvirkning mellom tre faktorer:

Borgerlig industriell eiendom, en eiendomsløs, men produktiv arbeiderklasse, samt moderne jordeiendom.

Denne helheten er spesifikk for det borgerlige samfunn. Derimot er en fattig nasjon patrimonisk – basert på fedredyrkelse, henråtnende kollektiv eiendom, klaner og storfamilier som utbytter enkle arbeidere.

En patrimonisk nasjon er fattig fordi den har svak økonomisk utnyttelse av naturressurser. En kapitalistisk nasjon er rik fordi den har, eller kan skaffe seg, naturressurser som den utnytter målrettet. Men uansett, all slik utnyttelse er det vi kaller «arbeid» – den faktor som er den grunnleggende i all historisk viksomhet.

Den basale økonomisk-imperialistiske utbyttingen viser seg på et marked som er felles for alle slags produkter av arbeid, fra det patrimoniske «sør-øst» og det kapitalistiske «nord-vest». På markedet måles arbeidsproduktene langs en felles målestokk, for å kunne bli utvekslet etter regler. Denne målestokken kan ikke ligge i naturstoffer og deres bruk, for de er rett og slett bare forskjellige, ikke identiske. Altså ligger den i arbeidet selv, betraktet uavhengig av de ressurser det foregår på.

Arbeid i en vareproduserende økonomi måles gjennom en dobbelfunksjon, nemlig etter hvor lang tid (ekstensiv størrelse) som kreves for å frambringe et produkt, og dels etter hvor intenst (intensiv størrelse) det må arbeides i denne tiden. Når nasjonenes materielle rikdommer møter hverandre på verdensmarkedet, treffes de derfor bare som det vi kaller verdier eller bytteverdier. De framtrer som rene sosiale fenomener, hvor deres naturlighet bare virker som stoff for den rent sosiale sammenlikningen i verdier og priser. Dette er en forvrengning, men den er reell, og den leder til at de virkelige sammenhengene på verdensmarkedet blir snudd på hodet i en bevegelse som er parallell med det Karl Marx kalte for «varefetisjisme». Ett resultat er at imperialismens bakgrunn i utbytting av det konkrete arbeidet i fattige land blir oversett. De arbeidende klassene i disse landene blir dermed også oversett, i den forstand at de blir skildret kun i vage ordelag, eller som om de var forsvart av «aktivister» uten klassebestemt personlighet (i norsk debattsammenheng, jf. Tore Linné Eriksen, Alf Gunvald Nilsen o.a.). Det samlede resultat er at også økonomi-teoretikere som mener seg å stå for et «radikalt» samfunnssyn, sosialister og sågar folk som setter merkelappen «marxist» på seg selv, ikke klarer å se på internasjonal klassekamp på annen måte enn som et forhold mellom debitor og kreditor. Med andre ord: Myten om «finanskapitalens» herredømme, som i dag brer seg som stinkgass når visse sosialister skal forklare den interne økonomiske krisa i nord/vest, gjør seg like mye gjeldende for teorier om verdenshandelen og krisesymptomer i sør/ vest.

Et ledende eksempel på denne tendensen er den innflytelsesrike pakistansk-amerikanske økonomen Anwar Shaikh, som siden slutten av 1970-tallet har agitert for et syn som blir sagt å være i tråd med Karl Marx’ teori om verdensmarkedet. Blant hans mest siterte bidrag er en dobbeltartikkel i Science & Society fra 1979–80, og en nyere artikkel som også er reprodusert på det norske nettstedet Radikal Portal.

Marx’ teori, slik vi kjenner den fra de tre bindene av Kapitalen og forarbeidene til dem, er kortfattet, men likevel klar nok: Fundamentet legges i verkets første bind, som (viktig nok) heter «Kapitalens produksjonsprosess » (jf. kapittel 20): «Nasjonale forskjeller i arbeidslønninger». Her blir det vist hvordan den relative styrken i de enkelte lands valutaer vil være bestemt av arbeidets gjennomsnittlige produktivitet og intensitet i disse landene. Forskjellen i organiseringen av arbeidet i vidt forskjellige land blir altså helt vesentlig for analysen. Samtidig viser Marx i dette bindet til sin analyse av kapitalismens framvekst i Vesten, og til hvordan gjennombruddet for storindustri og maskinell produksjon (særlig fra ca. 1850), sammen med en grunneiendomsform som utestengte arbeiderne fra jorda, skapte et kvalitativt nytt nivå både av intensitet og effektivitet i produksjonen.

Hvis vi tar utgangspunkt i dette, vil vi også finne at forskjellen mellom de land som er imperialistiske, og de land som utsuges av dem, er at systemet i nord/vest innebærer en effektiv mekanisering av industrien, fulgt av arbeidere som holdes på plass i den, i kraft av jordeiendommens struktur.

Den globale utsugingen foregår dermed ikke med basis i internasjonale kapitalinvesteringer, hvor viktige disse enn er. Basis er lagt i konkrete kapitalistiske arbeidsprosesser, som arbeidskjøperne leier arbeidere til å utføre innenfor imperialistiske land. Per definisjon har hver enkelt av disse arbeiderne en langt høyere produktivitet enn den som finnes i fattige nasjoner. En tysk arbeider kan for eksempel produsere en kaffekoker på to timer, mens en mann i Tyrkia trenger fire timer. Da vil den forventede pris på verdensmarkedet være dobbelt så høy for den tyrkiske kokeren som for den tyske. Tyrkeren vil altså lett kunne bli utkonkurrert. Men ettersom mekaniseringsgraden er langt mer utviklet i tysk industri enn i tyrkisk, så vil hver tidsenhet i den tyske industrien være «fortettet» i forhold til hva som er tilfellet i Tyrkia. Altså vil en tysker da kunne produsere fire kokere i løpet av den samme utstrakte tidsenhet hvor tyrkeren bare klarer én. Følgelig vil et realistisk prisleie på verdensmarkedet innebære at tyrkerne minimalt må anvende fire timers arbeidstid på å tjene det tyskerne kan få inn på én time. (Og selv dette bare hvis det ikke finnes overproduksjon.)

Tidsøkonomi

Karl Marx sa at «all økonomi løper ut i tidsøkonomi». På verdensmarkedet ser vi tydelig konsekvensene: Mens et gjennomindustrialisert land som Tyskland har en herskende klasse som overakkumulerer i sin hjemlige industri og derfor ser seg om etter investeringsmuligheter i patrimoniske nasjoner, byr slike nasjoner seg umiddelbart fram som investeringsområder, fordi de trenger midler til å hjelpe på følgene av sin egen lave produktivitet-og-intensitet per arbeidstime. Dette vil si at forskjellen i arbeidets struktur ytrer seg i finansieringsvansker og kapitalimport. Årsaksrekken er på ingen måte omvendt: Det ville være litt av en forveksling å tro noe slikt.

Men nettopp en slik forveksling er hva vi må vente av en teoretiker som Shaikh. Hvis vi går igjennom hans produksjon, finner vi åpenbart ikke en eneste henvisning til Marx’ kapittel om internasjonale verdier – et faktum som ut fra alminnelige vitenskapelige og teori-historiske kriterier må gjøre hans «Marx-tolkning» aldeles useriøs. Men i selve mangelen på grundighet skiller han seg ikke radikalt fra andre populære marxisanter på verdensmarkedet.

Det viktigste felles multiplum i denne gruppen (i norsk sammenheng bl.a. Hallvard Bakke, Rune Skarstein, Arne Overrein, Lars Gunnesdal, Ali Esbati, Magnus Marsdal) er at de definisjoner og begreper som ble utviklet av Marx blir ignorert, mens bare navnene blir beholdt. Dernest blir kategorier fra borgerlig økonomi brukt under disse dekknavnene i den videre utforskningen av verden. Objektivt sett er dette selvfølgelig uredelig. Men hver enkelt av de som kan kritiseres for dette, har sine spesielle og personlige sperrer mot å gå i dybden med tingene.

Det blir tydelig hvilken katastrofal overflatiskhet som er nedlagt i denne tenkningen. Lånekapitalens pengeform fjerner alle konkrete spor og økonomene forvandles til tellemestre som forveksler kassalapper med materiell analyse. Samtidig fordunster alle vesentlige forskjeller mellom arbeidets former i nord/vest og sør/øst, og dermed de kulturelle former (eiendomsformer) som gir arbeidet sine preg.

Problemet med sosialister à la Shaikh blir da at de overtar liberalismens syn på verden: Menneskene er forskjellsløse, abstrakte uttrykk for sirkulerende veksler, og deres oppfatninger fortjener alle den samme respekt, uansett hvor primitive de er. Den som påviser undertrykkelsens konkrete karakter i patrimoniske nasjoner, eller hvordan den viser seg i innvandringsbevegelsens religioner (eller for den saks skyld i kristendommen), bryter med denne identitetstenkningens moralisme, og fortjener bare skjellsord, som øker i takt med utskjellerens mangel på selvsikkerhet.

Dermed blir du “rasist» (osv.) – iallfall hvis du ønsker å arbeide for en omveltning i disse patrimoniske landene. For det opplagte, første økonomiske mål i en slik omveltning er sekularisering og disiplinering av felles arbeidsprosesser, noe som i seg selv kan sette en bom for ineffektive eiendomsformer. Dette overordnede målet må allerede i dag være innbakt i de midler som solidaritetsbevegelser tar i bruk overfor progressive bevegelser i patrimoniske land.

Derimot blir Shaikh-sosialister støttespillere for et ahistorisk syn, som nekter å se verden som produkt av diverse former for utbytting. I stedet konstruerer de et univers av tankebygninger, hvor det hersker en abstrakt frihet og likhet, ikke bare mellom enkeltmennesker, men også mellom de systemer som utplyndrer enkeltmennesker. Selvsagt er dette intet annet enn et speilbilde av det kapitalistiske samfunn selv. Det er enda en gang borgerskapet som skaper en verden i sitt bilde, hvor markedene gjør alle til forskjellsløse individer av arten homo oeconomicus.

Et godt eksempel på følgene er levert av «Internasjonale sosialister», som har villet gi «betingelsesløs» støtte til en bevegelse som Hizbollah, som danner en del av den islamske kampen mot Israel og derfor har hindret motstandsbevegelsen mot zionismen i å utvikle seg politisk seriøst. Et annet eksempel er hvordan en talsperson for Palestinagruppene nylig oppfordret den greske regjering til å kansellere all utenlandsgjeld, à la Argentina. Dette er det samme som å oppfordre despotiske og patrimoniske herskerklasser til å plyndre til seg rikdommer de har ervervet ved at de bevisst har unnlatt å utvikle arbeidets produktivitet og selv bygge en industri. Med slike klasseforhold betyr gjeldssanering økte snylteformuer for patrimoniske overklasser, og økende fattigdom for underklassene som helhet. Det samme gjelder for den praksis med devaluering av valutaer som Manifest Analyse, Attac m.fl. anbefaler overfor patrimoniske underklasser. Det er ikke noe mindre enn en skam. Slike grupperinger driver et arbeid som fordummer offentligheten i Vest og sementerer status quo i hele det imperialistiske apparatet. De ender med å ville opprettholde fattige samfunn slik de er, langt snarere enn å utvikle konkrete klasseallianser for en demokratisk og voldelig opprettholdt jordreform (og dermed en grunneiendom) som kan legge basis for en produktiv industri.

Det reelle oppgjøret med imperialismen må innbefatte kamp mot patrimoniske religioner, som i dag er aktive særlig som islamsk propaganda, hinduisme, katolisisme og buddhisme. Dette er retninger som er de bestående eiendomsformers ideologiske uttrykk – opium for massene og manna for herskerklassenes politivesen. Den sløvhet og aggressivitet de sprer over samfunnene, er en primær hindring for en utvikling av arbeidets mekanisering, det sentrale middel mot imperialistisk undertrykkelse via verdensmarkedet, enten den formidles av varebytte eller av investeringer.

For Karl Marx var kampen mot religionen selve grunnlaget for en opposisjon mot det bestående: «All kritikk må begynne med kritikk av religionen». Det er snålt at vi bivåner personer, portaler og partier som kaller seg marxistiske mens de støtter eller forherliger islamsk eller katolsk praksis. Når de omtaler kritikk av religion som en sykelighet, en «fobi», stempler de bare sitt eget dilemma: De er ute av stand til å skille kritikk fra fordom.

Red.: Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal:
Venstreekstremisme – ideer og bevegelser
Dreyers forlag, 2013

På forsommeren i år ga Dreyers forlag, i samarbeid med Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST) ved Universitetet i Oslo ut en antologi med tittelen Venstreekstremisme – ideer og bevegelser. Boka, som er redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal, og ellers kan skilte med bidragsytere som Bård Larsen, Irene Alexandra Larsen, Hans Petter Sjølie og Nina Witoszek, skal, i følge forlaget, gi «et nytt og annerledes bidrag til den allmenne debatten og det politiske ordskiftet.» Så langt ser det ikke ut til at boka har vært i stand til å skape den samme debatten som har kommet med jevne mellomrom tidligere. Kanskje fordi forfatterne – med et mulig unntak for Farhat Tajs oppfordring til den norske venstresiden om å støtte amerikanernes dronekrigføring i Pakistan – har svært lite nytt å melde?

Grovt sett kan beskrivelsen av dem forfatterne omtaler med den lite flatterende betegnelsen «venstreekstremister», deles i fem. For det første viser de til «den virkeliggjorte sosialismens» mildt sagt tvilsomme rulleblad og den støtten denne har hatt i Norge. For det andre viser de til praksisen blant norske venstreorganisasjoner, især AKP (m-l), gjerne iblandet en hel del anekdotisk materiale og en tydelig skeptisk, for enkelte direkte fiendtlig, innstilling. Venstreekstremisme – ideer og bevegelser For det tredje viser de til terrorgrupper som Baader Meinhof og den danske Blegingegadebanden, og det ideologiske slektskapet de mener ligger til grunn mellom disse og norsk venstreside. For det fjerde knytter de dette generelt an til marxistisk teori og egentlig enhver teori som utfordrer det bestående. For det femte spør de seg om hvorfor folk likevel blir «venstreekstremister », og viser i den sammenhengen gjerne til teorier om gruppesuggesjon og ulike kvasi-religiøse mekanismer.

De ekstreme andre

Det at forfatterne benytter seg av disse ulike vinklene om hverandre, og sjelden gjør noe forsøk på å skille dem, gjør boka lite konsistent og lite velegnet som debattbidrag, i hvert fall dersom hensikten er en debatt med og ikke om. I stedet følger de snarere en guilt-by-association-logikk, der uhyrligheter som er begått i systemoverskuende teoriers navn, blir allmenngjort for enhver som baserer seg på slike. Eller, som Øyvind Strømmen skrev i en artikkel om venstreekstremisme i Morgenbladet:

Det var få som venta seg ein høgreekstrem terroraksjon i Noreg den 21. juli 2011. Det høgreekstreme trugsmålet var usynleg for dei fleste. Og: Det reelt største terrortrugsmålet er det som faktisk sler til. Det kan koma frå uventa kantar.¹

Underforstått – neste gang kan det være venstresida som står bak.

Denne manglende konsistensen gjør seg også gjeldende når Lars Gule, i det som fremstår som en av bokas bærende artikler, skal forsøke å definere ekstremisme. «Normativt ekstreme posisjoner,» skriver han, «er posisjoner som avviker sterkt fra godt omforente og godt begrunnede moralske, etiske, juridiske og politiske normer. » Allerede her åpner han for skjønn og relativisme, siden det jo ikke er gitt hva som er godt omforente og godt begrunnede normer. Dette løser han ved, i neste omgang å definere dette som «menneskerettighetene og demokratiske prinsipper.»²

En ahistorisk tilnærming

Menneskerettighetsforkjempere har i stor grad kjempet mot det som i sin samtid oppfattes som godt begrunnede og omforente normer. Både Martin Luther King og suffragettene ble omtalt som ekstremister for å slåss for likeverdige rettigheter uavhengig av henholdsvis hudfarge og kjønn. Også i dag står kampen for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper i stor grad mot det som oppfattes som de omforente normene. Dommen mot den norske kvinnen som anmeldte en voldtekt i Dubai, fikk i sommer store overskrifter og satte søkelyset på i hvilken grad menneskerettigheter blir neglisjert til fordel for normer som er begrunnet i en fundamentalistisk forståelse av islam. En utvikling i den samme retningen har vi også sett i et land som Libya etter at Norge og Vesten bombet landet for å sikre et regimeskifte. Uten på noen som helst måte å påstå at Libya under Ghadaffi var noe foregangsland for menneskerettigheter, er det heller ingen tvil om at tiden etter regimeskiftet har vært preget av at sivile rettigheter som faktisk eksisterte, særlig for kvinner og etniske minoriteter, har kommet under et betydelig press.

At Gule likevel regner menneskerettigheter og demokratiske prinsipper som godt begrunnet og omforente, synes heller å hvile på en ønsketilstand. Det er ikke bare i land som De forente arabiske emirater og i Libya vilkårene er dårlige. I følge The Economist lever mindre enn halvparten av jordens befolkning i det de regner som fullstendige eller ufullstendige demokratier. Det er imidlertid mulig å tilgi Gule dette dersom han faktisk støtter opp om dem som kjemper for menneskerettigheter og demokrati, for eksempel når EU i dag fratar medlemslandene kontroll over egne statsfinanser. ³ I dag er det, om noen, de som sloss mot nedskjæringspolitikken til troikaen, som får ekstremist-merkelappen knyttet til seg. For eksempel er det ikke få som har sammenlignet den italienske venstrepopulisten og nedskjæringsmotstanderen Beppe Grillo med Benito Mussolini. Skal man derimot legge Gules definisjoner til grunn, må disse anklagene rettes mot troikaen, all den tid det er de som utgjør en trussel mot demokratiet.

Dessverre kan vi neppe forvente dette. Som så mange andre eksperter på «ekstremisme », er det også hos Gule forsvaret av det bestående som står i sentrum. I boka Ekstremismens kjennetegn diskuterer han hvorvidt det å benytte vold for å nå politiske mål kan omtales som ekstremisme. Det mener han ikke er tilfellet:

(I) denne definisjonen blir flertallet av innbyggerne i Norge, inklusive regjeringen, til ekstremister. Den norske regjering, med et flertall av befolkningen i ryggen, har ved flere anledninger brukt norske væpnede styrker i voldelige innsatser for å nå politiske mål.⁴

Det finnes gode argumenter mot å gjøre politisk motivert vold til et kjennetegn ved ekstremisme, slik flere av bokas bidragsytere gjør, men når det hviler på en logikk om at et flertall i det norske folket per definisjon ikke kan være ekstremister, blir det hele ganske underlig. Gjelder det samme dersom flertallet i et land i Midtøsten støtter myndighetene i bruken av sharialover? Gjelder det samme i tidligere sovjetrepublikker der myndighetene har folkelig støtte for å slå hardt og brutalt ned på opposisjonen? Dessverre problematiserer ikke Gule dette, verken i Venstreekstremisme eller Ekstremismens kjennetegn, men med bakgrunn i Gules virke ellers, er det lite som tyder på at han ville svart ja på disse spørsmålene. Dermed reduseres ekstremisme fra å representere brudd på menneskerettighetene og demokratiske prinsipper til å bli «de andres» brudd på dette.

Menneskerettighetsfundamentalisme

Verken menneskerettighetene eller demokratiske prinsipper er resultat av noen hellig åpenbaring. Tvert imot, det er rettigheter som er kjempet frem, ofte av dem som i sin samtid har blitt omtalt som ekstremister. Dette aspektet ved menneskerettighetene og demokratiet som fenomen, tar Gule, i tråd med sin ahistoriske tilnærmingsmåte, ikke hensyn til. Dermed får menneskerettighetene en status som mest av alt minner om den statusen religiøse dogmer får i fundamentalistiske miljøer. En fundamentalist er kjennetegnet ved at han eller hun ikke forholder seg til de religiøse tekstene i sin historiske kontekst, men tar de delene av dem som passer best for ens egen agenda, og opphever dem til evige og ubestridelige sannheter.

Akkurat som det er mange gode leveregler i mange religiøse tekster, er også menneskerettighetstanken grunnleggende sett en tankegang man bør hegne om. Men akkurat som religiøse tekster normalt er tvetydige og kan benyttes til å forsvare både det ene og det andre, på samme måte er det ulike menneskerettslige prinsipper som fort kan stå opp imot hverandre. Dette er konflikter vi daglig ser for eksempel i møtet mellom urfolksrettigheter, slik de er slått fast i ILOs konvensjon om urfolk, og individuelle rettigheter, slik de er slått fast i FNs menneskerettighetserklæring, ved at den private eiendomsretten begrenses av urfolks rett til å leve i pakt med sin egen kultur på en måte den ikke er begrenset på områder som ikke er definert som urfolksområder. I siste instans betyr det at for å realisere det ene settet av menneskerettigheter, må det andre settet av menneskerettigheter begrenses.

I dagligtalen blir gjerne menneskerettighetsbegrepet forstått som synonymt med FNs erklæring fra 1948. I virkeligheten består menneskerettighetene av et nokså sprikende sett rettigheter som delvis er fastslått i ulike erklæringer og konvensjoner og som delvis er utviklet gjennom politisk og juridisk praksis. Men heller ikke FN-erklæringen er fri for innebygde motsetninger. Erklæringen slår blant annet fast at enhver har rett til å eie eiendom (artikkel 17), men den slår også fast at enhver har rett til arbeid (artikkel 23), til en anstendig inntekt (artikkel 25) og til gratis undervisning (artikkel 26). Den sier imidlertid ikke noe om hva som skjer dersom den som eier eiendom benytter denne til å frata mennesker arbeid eller til å gi dem en inntekt på et nivå som tvinger barn ut i barnearbeid i stedet for ut i utdanning.

Dette er bare ett eksempel på hvordan ulike aspekter ved menneskerettighetene kan komme i konflikt med hverandre. Det skilles gjerne mellom tre ulike former for rettigheter:

• Politiske og sivile rettigheter, som forsamlings- og ytringsfrihet
• Økonomiske og sosiale rettigheter, som rett til arbeid og en viss levestandard
• Grupperettigheter, som rettighetene man har i egenskap av å være urfolk.

I den offentlige debatten, er det som regel de politiske og sivile rettighetene som trumfer de andre typene rettigheter når de kommer i konflikt med hverandre. Det er sjelden man hører noen omtale masseoppsigelsene i det greske statsapparatet som brudd på menneskerettighetene, selv om retten til arbeid vitterlig er en grunnleggende menneske-rettighet som troikaen og greske myndigheter med viten og vilje krenker. ILO har ved flere tilfeller også erklært at den norske bruken av tvungen lønnsnemnd er i strid med menneskerettighetene. Betyr det at Gule vil omtale norske myndigheter som ekstremister? Det representerer jo et brudd med menneskerettighetene.

Gule problematiserer ikke dette, og det er derfor vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Det gjør heller ikke de andre forfatterne, men i den grad menneskerettigheter omtales, er det i all hovedsak de politiske og sivile rettighetene som fremholdes, og i den grad disse utsettes for kritikk, fremholdes det som et bevis på venstreekstremisme. Det kunne selvsagt vært fristende å snu på dette, og for eksempel konfrontere Fahrat Taj for hennes forsvar for USAs rett til å frata andre den grunnleggende menneskeretten det er å ha rett til liv, men også her dreier det seg jo om et politisk valg. Én form for menneskerettighetsfundamentalisme er ikke bedre enn en annen. Dessuten slår medredaktør Nik. Brandal, i et intervju i forbindelse med lanseringen av boka, fast at USAs menneskerettighetsbrudd ikke er ekstremistiske, siden USA er et demokrati og en rettsstat.⁵ Så da, så.

Det blinde punktet

Et fellestrekk ved de fleste bidragene, er at menneskerettigheter settes opp i direkte kontrast til enhver politisk strategi som har perspektiver utover kapitalismen. I kjent stil høvler Bernt Hagtvet i sitt bidrag frem:

Dypest sett har vi å gjøre med politisk projisering: lengsel etter den fullkomne løsningen og etter en Endzustand med slutt på konflikt, alle splittelser, all halvhet, alt smått.⁶

Men er det ikke nettopp det samme bokas bidragsytere gjør seg skyldige i når de kategorisk slår fast at enhver revolusjonær omveltning vil føre til vold, drap og elendighet? At vi nå befinner oss ved historiens slutt?

Bokas bidragsytere vil neppe være enige i en slik vurdering. Tvert imot, vil antakelig de fleste av dem si, de har et stort engasjement for å bedre forholdene for folk flest. Det er mye som må gjøres. Det er uakseptabelt at millioner dør av sult og at oppimot én milliard mennesker er under- og/eller feilernærte. Det er heller ikke akseptabelt at mennesker må arbeide både tolv timer og mer hver dag under slavelignende tilstander. Men dette er, akkurat som klimautfordringene, problemer som vil kunne løses uten å sprenge kapitalismens rammer.

Dette er forfatternes blinde punkt. I likhet med blant andre Høyres Torbjørn Røe Isaksen⁷ ser de ikke, eller vil de ikke se, at det som ligger til grunn for hele den kapitalistiske produksjonen, er det kortsiktige profittperspektivet. For leserne av Rødt! bør det neppe være nødvendig å gå i detalj på hvordan kapitalismen som system bidrar til sult, armod og et klima i hurtig endring.⁸ Det er imidlertid ikke bare marxistiske økonomer som ville gitt Røe Isaksen strykkarakter. Også for borgerlige økonomer, herunder mottakere av den såkalte Nobelprisen i økonomi, er dette kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Det betyr selvsagt ikke at de er revolusjonære kommunister som ønsker å erstatte kapitalismen med et annet system. De mener at dette er problemer som kan løses innenfor kapitalismen.

Ta klimaendringene som eksempel. For borgerlige økonomer fremkommer dette som eksternaliteter ved produksjonen, det vil si samfunnsøkonomiske kostnader som ikke fremkommer som kostnader i bedriftsregnskapene. Ideelt sett, mener da disse økonomene, bør staten organisere skattene slik at de som står bak utslippene, betaler disse kostnadene – en slags økologisk keynesianisme. En slik løsning har imidlertid flere svakheter ved seg. For det første er det vanskelig å beregne disse, ikke minst siden de langsiktige konsekvensene er usikre og langt fremme i tid, for det andre forutsetter det en global økonomisk orden vi er langt fra å ha i dag, og for det tredje tar den ikke hensyn til at kapitaleierne i en slik situasjon vil presse på for å minimere disse kostnadene, noe de så langt har gjort med stort hell.

Med sin altoverveiende statsvitenskapelige og/eller sosiologiske bakgrunn, burde vi kunne forvente at bidragsyterne til Venstreekstremisme, som jo mener at strategier som tar sikte på å erstatte disse mekanismene med et annet produksjonssystem uunngåelig vil ende opp med despoti og massemord, kunne fortelle hvordan dette kan løses innenfor det bestående systemet. For eksempel kunne de ta utgangspunkt i det anerkjente økonomer som Joseph Stiglitz, Paul Krugman og Amartya Sen har skrevet om hvilke økonomiske virkemidler som kan utligne de samfunnsøkonomiske kostnadene – internalisere eksternalitetene, som det heter på økonomspråk – og forklare hvordan de kan virkeliggjøres politisk. Det ville, på en helt annen måte enn de periodiske angre-debattene de tar initiativet til, faktisk bidratt til å føre debatten fremover. Kunne de også gjøre det samme på andre områder, ja, da ville de kunne nå langt dersom målet er å skape støtte til den allmenne konsensus også blant dem de i dag omtaler som «venstreekstremister».

Kapitalismen, slik den er i dag, dreper. I følge Redd Barna dør 2–3 millioner barn årlig av sult. Antallet voksne er antakelig enda større. I tillegg kommer dødsfall som følge av klimaødeleggelser, ødeleggende arbeidsforhold og fattigdom generelt. I dette perspektivet fremstår det unektelig litt ironisk når Bernt Hagtvet stempler Eric Hobsbawm som «skrotvenstre», et begrep han for øvrig ikke har forstått, for dennes uttalelse om at 15–20 millioner menneskeliv ville være verdt det dersom det hadde lyktes å skape det perfekte fremtidssamfunnet.⁹ Uttalelsen er for så vidt interessant sett opp mot USAs daværende utenriksminister Madeliene Albrights uttalelse om at en halv million døde barn var en pris som var verdt å betale for regimeskifte i Irak, noe som skjedde uten at Hagtvet stemplet verken henne eller sjefen hennes Bill Clinton som ekstremister. Men så lenge Hagtvet slår fast at dagens system er det optimale, kunne det jo også være fristende å sende spørsmålet i retur: Er Hagtvet villig til å ofre 15–20 millioner mennesker årlig for å opprettholde dette systemet?

Sentrumsekstremisme og hegemoni

Det er liten grunn til å tro at Hagtvet og hans meningsfeller vil bry seg med dette. I stedet for å forholde seg til argumenter og den pågående debatten, består metoden i stempling, latterliggjøring og umyndiggjøring av dem han er uenig med. I 2010 valgte han for eksempel å boikotte Bjørnsonfestivalen fordi Jan Myrdal var innleder, noe som jo på en fortreffelig måte illustrerer hvor langt Hagtvets forsvar for ytringsfriheten i virkeligheten går. Et annet eksempel er å lese i bidraget i Venstreekstremisme.

I februar i år hadde undertegnede et innlegg i Klassekampen der blant andre Hagtvet ble spurt om sin holdning til de av kapitalismens systemtrekk som skaper sult og klimaødeleggelser. ¹⁰ Som man burde forvente, nedlot ikke Hagtvet seg til å svare i Klassekampen. I stedet har han valgt å benytte to sider i Venstreekstremisme på det. Og svaret hans er:

AKP ville måtte ta i bruk de mest voldelige våpen og de mest undertrykkende reformer for å realisere dette idealsamfunn av harmoni, fred og miljømessig balanse. (…) Høyt (sic!) sannsynlig vold og drap på meningsmotstandere.¹¹

Ikke ett ord om hvordan problemene kan løses under kapitalismen. Dette kan enten tolkes fatalistisk, at vi uansett er på vei til Helvete på første klasse, og at det er like greit å reise dit med det toget vi er på nå, fremfor å bytte til et annet tog. Eller så kan det tolkes som et uttrykk for det Georg Johannessen i sin tid omtalte som sentrumsekstremisme – forakt for ethvert avvik fra den rette kurs.

Allerede i innledningskapitlet, viser Øystein Sørensen hva denne øvelsen innebærer. Når han gjennomgår ulike utslag av det han mener er venstreekstremisme, så må han innrømme at

… (n)å skilte RAF seg naturligvis på avgjørende punkter fra AKP. (…) Likevel – er begrep om venstre-ekstremisme som innbefatter RAF, men ikke AKP, blir farlig snevert.

Og videre om de forlengst nedlagte grupperingene Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) og Kommunistisk Universitetslag (KUL):

Et ekstremismebegrep som ikke vil inkludere KA og KUL, fortoner seg meget merkelig og lite fruktbart.¹²

Det hele koker altså ned til definisjonen, og dermed historieprofessor Sørensens definitoriske makt. Selv om han innrømmer at det er ulike fenomener han omtaler, fortsetter han i neste runde med å omtale det som det samme. Eller som Bernt Hagtvet skrev som svar til artikkelforfatteren under debatten i 2003:

Jeg foreslår at MB drar til Nord-Korea som politisk pilgrim – i sitt partis glorverdige tradisjon – for å se hvordan ’sulten’, dette ’iboende kjennetegn ved den internasjonale kapitalismen’, er fjernet.¹³

Det er nesten så tankene går til Ludvig Holbergs klassiske komedie Erasmus Montanus – en sten kan ikke fly, Mor Nille kan ikke fly, ergo er Mor Nille en sten.

Den polsk-amerikanske komikeren Leo Rosten skal ha uttalt at for ekstremisten så betyr kommunikasjon å være enig med en. At dette er beskrivende også for sentrumsekstremistene, er det liten tvil om. Da for eksempel tidligere AKP- og RV-medlem Lars Akerhaug i sommer gikk ut i det konservative tidsskriftet Minerva med sitt oppgjør med den han opplevde som en venstreside som ikke ville akseptere andre syn enn sitt eget, gjorde han det med en patos som i hvert fall utelukker enhver mulighet for at han kan ta feil nå.¹⁴

Få viser imidlertid dette så banalt og nærmest infantilt som Bernt Hagtvet i Venstreekstremisme. Bidraget hans her fremstår først og fremst som en utblåsning mot dem som, ti år etter at han anklaget AKP (m-l) for å drive våpentrening og nærmest gjorde enhver som hadde perspektiver utover kapitalismens rammer til medansvarlige for tragedien i Kambodsja, fortsatt nekter å være enige med ham. Det gjør det jo også lett å parkere ham som debattant, noe han antakelig ville vært for de fleste for lenge siden om det ikke var for professortittelen hans. Andre gjør det heldigvis, eller kanskje man skulle si dessverre, noe mer rafinert, men all den tid vi i bunn og grunn har å gjøre et betingelsesløst forsvar for det bestående, for tesen om historiens slutt, er det nødvendig å omtale det som dette, med de implikasjonene det har.

I motsetning til Lars Gules definisjon av ekstremisme, der ekstremismen kjennetegnes ved å stå i en grunnleggende opposisjon til det bestående, tar en slik forståelse hensyn til at verden endrer seg, at trender, tendenser og «godt begrunnede og omforente normer» er i stadig endring, og at det som i én gitt historisk situasjon oppfattes som ekstremistisk ikke nødvendigvis vil være det i en annen situasjon. Hagtvet går i sitt bidrag i Venstreekstremisme blant annet til det skritt å sammenligne truslene om injuriesøksmål fra AKP med blasfemisaken mot Arnulf Øverland.¹⁵ Forskjellen er at mens Øverland i sin samtid ble sett på både som en ugudelig og kommunistisk ekstremist, er Hagtvets ekstremisme en ekstremisme for det bestående.

Sentrumsekstremismen kan forstås som et svar på en mulig hegemonikrise for kapitalismen, det vil si en situasjon der den generelle støtten til kapitalismen, også blant andre klasser og sosiale grupper enn de dominerende, er i fare. Det er på ingen måte slik situasjonen er i Norge i dag, men man skal ikke lenger enn til Danmark for å finne et parti de danske sentrumsekstremistene ikke nøler med å kategorisere som ekstremister, med en tosifret støtte på meningsmålingene. Om de er i stand til å omsette dette i en holdningsendring der kapitalismen ikke tas for gitt, om de kan basere støtten sin på at de ser utover kapitalismen og den etablerte konsensusens rammer, ikke på tross av det, er et annet spørsmål. Går man imidlertid lenger sør, eller endatil beveger seg ut av Europa, er det tydelig at dette er en reell fare. Da er det helt klart en fordel å ha etablert at det ikke finnes noe alternativ, og at den som hevder noe annet i virkeligheten står for vold, død og fordervelse, og egentlig burde fratas enhver plass som subjekt i den offentlige debatten.

Miljøet rundt NEST har tidligere produsert en bok om høyreekstremisme, og nå er det kommet en bok om venstreekstremisme. Vi kan antakelig likevel se langt etter boka om sentrumsekstremisme. Men man kan håpe at det er andre som føler seg kallet.

Mathias Bismo

Noter:

1. Øyvind Strømmen, «Terror under raude faner», Morgenbladet, 16.–23. mai 2013, s. 12
2. Lars Gule, «Venstreekstremisme og terrorisme» i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Venstreekstremisme – ideer og bevegelse, Dreyers Forlag 2013, s. 215
3. Se f.eks. Jokke Fjeldstad, «Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen» i Rødt! 3/2012
4. Lars Gule, Ekstremismens kjennetegn, Spartacus Forlag 2012, s. 20
5. Dag Eivind Undheim, «Ekstrem opprydding», Klassekampen 10. juni 2013
6. Bernt Hagtvet, «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret» i Sørensen et. al. 2013, s. 47
7. Torbjørn Røe Isaksen, «Det kortsiktige og brutaliserende arbeidslivet», Dagbladet 11. mai 2012
8. Se for eksempel Pål Steigan, Sammenbruddet, Spartacus 2011
9. Bernt Hagtvet, samme sted, s. 48
10. Mathias Bismo, «Hvem er ekstremistene?», Klassekampen 21. februar 2013
11. Bernt Hagtvet, samme sted, s. 57
12. Øystein Sørensen, «Venstreekstremismen og dens omland» i Sørensen et. al. 2013, s. 16-18
13. Bernt Hagtvet, «AKPs naivitet», Dagbladet 25. oktober 2003
14. Lars Akerhaug, «En tur til psykologen kanskje?», http://www.minervanett.no/en-tur-til-psykologen-kanskje/
15. Bernt Hagtvet, «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret», s. 39

Korleis kan ein gå frå lokale initiativ til å bygga ei rørsle for sosialisme? Dette er ein debatt som ikkje sluttar å vera aktuell. Første og andre utgåve av denne boka kom i 1979, og den skapte stor debatt både i Storbritannia og i resten av verda. Artiklar frå boka har dei siste åra blitt spreidd i occupy-rørsla, og forfattarane oppdaga då at det trengtest ei ny revidert utgåve som knytta den over tredve år gamle debatten til dei nye rørslene i dag.

Dei tre forfattarane har felles erfaring frå kvinnerørsla i England, og delvis frå politiske parti på venstresida. Historikaren Sheila Rowbotham har aldri høyrd til noko parti, sosiologen Hilary Wainwright har vore innom Socialist Workers Party, og psykologen Lynne Segal har ein bakgrunn frå eit libertariansk anarkistisk miljø i Australia, og deretter frå ei lita gruppe som kalla seg Big Flame.

Artiklane trekk erfaringar frå arbeidet i dei nye kvinneinitiativa som kom på 60- og 70-talet, og frå arbeidet i og samarbeidet med parti på venstresida, spesielt kommunistpartiet, Socialist Workers Party (tidlegare International Socialists) og Labour. Skildringa av arbeidet i kvinnerørsla er historisk interessant, og erfaringane dei trekk er erfaringar som kom også her i Noreg på same tida. Kvinnekamp er meir enn rein økonomisk klassekamp, det er kamp mot ein patriarkalsk ideologi som også gjennomsyrer arbeidarrørsla. Denne erfaringa leiar til ein kritikk av partia på venstresida og fagrørsla, ein kritikk ein også kan kjenna igjen i arbeidene til blant anna Kjersti Ericsson og Siri Jensen her i Noreg.

Kritikken i boka går i hovudsak på at både leninismen i kommunistpartiet og andre tilsvarande grupper, og den varianten av trotskisme som Socialist Workers Party sto for, er autoritær og tar ikkje opp i seg vanlege folk sine erfaringar. Særlig Sheila Rowbotham leverer ein grundig kritikk av dei autoritære trekka i desse partia. Dette baserer seg på erfaringane frå kvinnerørsla. Den eine delen av kritikken handlar om korleis partia møter kvinnerørsla, gjennom å avskriva delar av rørsla som ei middelklasserørsle og gjennom berre å akseptera økonomiske krav som progressive. Eit komisk eksempel på det er korleis ein kjent aktivist meinte abortrørsla først blei viktig då dei kravde abortar finansiert av staten. Den andre delen av kritikken, som eg synst er mest interessant, er kritikken av kommunistane som ferdig utlærte. Erfaringane forfattarane trekk frå kvinnerørsla på 60- og 70-talet er ei open rørsle der ein utviklar politikk saman ut frå konkrete lokale krav. Ein møtest opent i grupper basert på felles ønske om ei eller anna endring. Når då partiaktivistane kjem inn i dette, blir dei møtt med skepsis, fordi dei blir opplevd som lukka i møtet med dei andre, og at dei først og fremst ønskjer å rekruttera folk, og å styra organisasjonane.

Forfattarane argumenterer for ein annan type organisering, som legg vekt på folk sine eigne erfaringar i staden for at dei berre skal læra seg den riktige ideologien. Ei organisering der alle blir høyrd, i motsetnad til hierarkiet i arbeidarrørsla og dei marxistiske partia.

Det som eg synst er spanande med denne delen av argumentasjonen til forfattarane, er at dei set godt ord på dei erfaringane dei har fått frå kvinneorganiseringa, og korleis dei kjenner dette igjen i annan type organisering som legg vekt på erfaringa til folk. Hilary Wainwright skriv blant anna om korleis det som tidlegare blei oppfatta som sladder, som ho kallar kunnskap ein finn i kjensler, har lagt grunnlaget for utvikling av politikk. Det har ho funne igjen i arbeid i koalisjonar i fagrørsla, at folk sine personlege erfaringar blir tatt på alvor. Her i Noreg oppfattar eg at Trondheimskonferansen, og spesielt Kvinner på Tvers fungerer på denne måten. Alle tre forfattarane legg vekt på at denne måten å tenkja politikk på må vera grunnleggjande for organiseringa.

Ei utfordring er at dei ikkje legg særleg vekt på handlekrafta til denne typen organisering. Dei innrømmer at flat struktur kan skapa uformelle leiarar. Dei skriv også at parti basert på dei sosiale rørslene i stor grad har gått i frø, og har mista sin radikalitet eller ikkje klart møtet med formelle politiske institusjonar. Men dei skriv ikkje så mykje om korleis ein eventuelt kunne ha motvirka dette.

Dei nye kapitla trekker linjene til i dag og nye rørsler som Syriza i Hellas. Hilary Wainwright deler kunnskap frå intervju ho har gjort med aktivistar og leiarar i dette partiet. Her kjem det opp interessante diskusjonar, som korleis handtera motsetnadane som oppstår når eit parti får stor oppslutnad i val. Korleis hindra at parlamentsgruppa får alle dei økonomiske og menneskelege ressursane, og at det daglege parlamentariske arbeidet fortrenger framtidsvisjonane. Wainwright finn at partiet heile tida har lagt vekt på debatt som viktig kjelde til kunnskap, også når det kan stilla dei sårbare for angrep fordi dei verkar splitta. Forfattaren finn også at det finst mange aktivitetssentra i partiet, og at dei er relativt autonome.

Utfordringa til boka er at den leverer ein kritikk av venstresida, og spesielt leninismen og IS-trotskismen, som i dag ikkje er særlig ny. Men boka leverer ikkje så mange alternativ. Sidan boka er så fragmentert, med eit nytt og eit gammalt kapittel til kvar av dei tre forfattarane, så blir det mykje gjentaking av poeng, utan at dei har plass til å gå grundig inn dei konkrete erfaringane og eksempla som underbygger poenga.

Boka set i gong ein del tankar hos lesaren, men kjem ikkje med konkrete forslag i retning av korleis å bygga og få oppslutning om nye organisasjonar og rørsler som både er fleirstemmige, demokratiske, feministiske og handlekraftige. Forfattarane hevdar heller ikkje å ha løysinga. Men som lesar skulle eg likevel ønskja at dei kunne skissera litt meir om kva dei ser på som alternativet i dag.

Denne kritikken er heller ikkje ny. Boka skapa stor debatt då den kom for over tretti år sidan. Den var mellom anna bakgrunn for ein stor konferanse som blei haldt i England, og blei lest med stor interesse over heile verda. Forfattarane skriv i boka at dei blei litt overraska over dette kravet til alternativ løysing og om at alle sine erfaringar burde ha vore med i boka. Dei ønskja å gje den ut for å skapa diskusjon og for at andre skulle skriva om sine eigne erfaringar i debatten som følgde. Eg håpar dette skjer etter nyutgivinga av boka, for debatten om korleis me skal organisera oss for å skapa eit klasselaust samfunn, er ikkje mindre aktuell no enn for tretti år sidan.

Ingrid Baltzersen

Marta Harnecker er en chilensk sosiolog, journalist og aktivist. Artikkelen er oversatt fra spansk til engelsk av Elizabeth Briemberg og revidert av Fred Fuentes og Bill Fletcher. Oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe. Den engelske versjonen er publisert av Links, og finnes på http://links.org.au/node/1374 . I tidsskriftet Rødt! nr 4/13, er en forkortet versjon trykt.

1. I denne pamfletten, som er del av en serie ment som folkeopplysning, vil vi ta opp spørsmålet om hva slags verktøy vi trenger for å drive politikk.

2. Vi vil se på ulike verktøy, og begynner sjølsagt med å definere politikk.

3. Kjenner du noen definisjoner av politikk?

4. Vel, du kan finne mange ulike definisjoner i ordbøker. Men det er egentlig bare to viktige definisjoner.

1) Et konservativt syn på politikk

5. Det konservative synet på politikk som vi som oftest hører om, og som ofte brukes i analyser, beskriver politikk som «det muliges kunst».

6. Hva betyr «det muliges kunst»?

7. Det betyr at du, etter å ha analysert en konkret kompleks situasjon, under gitte maktforhold mellom ulike krefter, sier: «Greit, fienden er veldig mektig og jeg er svak. Jeg kan ikke gjøre noe mot denne mektige fienden, så det jeg må gjøre er å tilpasse meg til situasjonen».

8. Det er derfor dette synet fører til politisk opportunisme, som vi kaller «å snu kappa etter vinden». Det vil si: «Jeg tilpasser meg så godt jeg kan til de eksisterende maktforholda.»

9. Vi må ikke ta feil av opportunisme og det opportune, eller det å se muligheter. En opportun handling kan være nyttig innafor en gitt sammenheng. For eksempel: PAIS-Alliansens beslutning om å ikke stille kandidater til Ecuadors parlamentsvalg, gitt den manglende tilliten til institusjonen på den tida, var opportun. Med opportunistisk mener vi en utilitaristisk handling, eller en som kun vil tjene et individ eller ei gruppe. For eksempel å gi noen komplementer for å få fordeler tilbake.

10. Konservative politikere forsvarer dette ståstedet med at de er realister, og at alternativet er å være subjektive, utopiske eller idealister.

11. De sier en må være realist for å være en god politiker.

12. Det er dette det velkjente begrepet «realpolitikk» handler om.

13. Det betyr at en må begrense seg til å gjøre ingenting, og akseptere «status quo».

14. Noen kamerater veit ikke hva «status quo» betyr.

15. Det er de rådende forholda. Du underordner deg andres politikk. Og hva er – grovt sett – de andres politikk?

16. De herskende klassenes politikk, de klassene som har statsmakta der og da.

17. Gramsci – mange kjenner denne italienske marxistiske tenkeren – mente diplomater måtte tilpasse seg til omstendighetene rundt dem.

18. På noen måter er en diplomat sitt arbeid å tilpasse seg til omstendigheter – å «snu kappa etter vinden», å være alle ting for alle folk.

2) Et revolusjonært syn på politikk

19. Politikk – som Gramsci sa – er noe helt annet om vi tenker på politikk som revolusjonær politikk.

20. For en revolusjonær er ikke politikk å akseptere det som er. En revolusjonær defineres av sin egen evne og sitt eget ønske og tilegnelsen av sitt liv til å forandre de eksisterende forholda.

a) Viljestyrke er ikke nok. Vi må begynne med de eksisterende forholda

21. Å forandre de eksisterende forholda betyr ikke at vi ikke tar utgangspunkt i de eksisterende forholda. For å forandre noe, må vi begynne med det gjeldende utgangspunktet.

22. Derfor må vi anerkjenne den nåværende virkeligheta og de nåværende maktforholda som eksister nå, ikke for å tilpasse oss sjøl til situasjonen på opportunistisk vis, men for å forandre de.

23. Vi kan ikke benekte den nåværende virkeligheta, vi kan ikke ignorere den og handle kun utfra ønsketenking.

24. Altså: Viljestyrke aleine vil aldri forandre virkeligheta, viljestyrke er essensielt, men ikke nok. Vi må begynne med å analysere maktforholda som de er nå.

b) Hvordan Fidel forandra maktforholda på Cuba

25. Det er dette Fidel Castro og hans gruppe gjorde på Cuba.

26. Dere husker at Fulgencia Batistas grusomme, undertrykkende diktaturet støtta seg på det cubanske politiske system sine væpna styrker; hæren. En hær som ikke var lik den hæren bolsjevik-opprøret på begynnelsen av det 20. århundret møtte, men en langt mer sofistikert hær. På denne tida sa verdens politiske analytikere at under disse nye forholda ville det være umulig å skape et folkelig opprør mot en hær.

27. Fidel aksepterte ikke dette, men det betyr ikke at han ikke aksepterte virkeligheta. Hans utgangspunkt var sjølsagt den reelt eksisterende situasjonen på Cuba, men han aksepterte ikke å sette seg ned og gjøre ingenting. Ved å studere den virkeligheta, og ved å studere måten mambises (cubansk uavhengighetsgerilja) hadde nedkjempa en kolonihær som var langt mektigere enn de var, og ved å oppdage at det var ved å bruke geriljataktikk de bekjempa den mektige, spanske hæren, tenkte han: «Mot Batistas menn må vi bruke geriljakrig.»

28. Dette er en kampform der hæren ikke konfronteres direkte gjennom folkelig opprørskamp, istedet konfronteres den av små patruljer på rekognoseringsoppdrag, som overfaller dem. På denne måten bekjemper du hæren ved å angripe dens svakeste ledd, og ved å skape lav moral blant fiendens tropper. Moralen svekkes når ei liten gruppe geriljasoldater kontinuerlig bekjemper dem gjennom mange trefninger.

29. Dette var en veldig viktig faktor i å bekjempe Batistas hær, uavhengig av det faktum at når geriljaen vant framgang, økte også geriljastyrkens suksess og størrelsen på angrep på militærforlegninger osv.

30. På denne måten var det mulig, litt etter litt, å endre maktforholda og oppnå seier mot en hær som, ifølge analytikerne, ikke kunne nedkjempes kun med våpen.

31. Den særskilte karakteren til revolusjonær politikk er å ta utgangspunkt i virkeligheta, men å søke den rette måten å forandre maktforholda i de revolusjonæres favør.

c) Å gjøre mulig i framtida. Det som virker umulig i dag

32. Revolusjonær politikk er ikke det muliges kunst, men heller kunsten å gjøre mulig i framtida det som virker umulig nå. Ikke fordi vi er ønsketenkere som lengter etter forandring i framtida, men fordi vi er realister og tar utgangspunkt i dagens virkelighet, analyserer vi den virkeligheta og prøver å finne en måte å forandre maktforholda.

33. Maktforholda må endres.

34. Det finnes ingen seier uten å endre maktforholda.

35. Så, politikkens kunst er nettopp evnen til å skape maktforhold som er gradvis mer gunstige for den revolusjonære prosessen.

36. Det er dette, gjennom hele menneskehetens historie, alle revolusjonære politikere har gjort.

37. Men denne forståelsen av politikk som akkumulasjon av krefter, som konstruksjonen av nye maktforhold, er veldig distinkt og opererer veldig annerledes enn den som anser politikken å være det muliges kunst.

d) Å ikke redusere politikk til institusjoner

38. Denne forståelsen reduserer ikke politikk til institusjoner

39. Vanligvis når en prater om politikk og politikere, tenker en på folk som har posisjoner i nasjonalforsamlinga, i departe-menter, i rettssystemet, maktposisjoner og derfor, for å vinne mer makt, må deres politiske gruppe vinne flere mandater. Derfor blir allianser skapt mellom partiledere og mellom politiske partier. Ved å gjøre dette, tror de maktforholda endres.

40. Dette er ikke vår oppfatning av politikk

d) Å overkomme den smale oppfatninga
av makt

41. I vårt syn på politikk må vi overkomme denne smale oppfatninga av makt.

42. Politikk er ikke bare statsmakt. Det finnes ikke bare i staten. Makt er spredt gjennom mange deler av samfunnet, i mange sektorer, i mange fragmenter.

43. For eksempel er mediemakta, som du veit, ei grunnleggende makt.

44. Spørsmålet er hvordan nye maktuttrykk kan begynne å stige opp fra basis i samfunnet.

45. Et selskap forlatt av kapitalistene, som blir tatt over av arbeiderne og blir sjølstyrt, er å skape makt.

46. Akkurat som når bønder tar over landjord fra store jordeiere. Og når studentforsamlinger forandrer universiteter, etc.

47. Så makt kan ikke bare reduseres til staten, det er mer å ta med i beregninga.

 f) Å skape sosiale krefter: noe helt grunnleggende

48. Sist og viktigst, hvis vi definerer politikk som kunsten å endre maktforholda, burde vi innse at maktforholda ikke vil bli forandra ene og aleine med politiske krefter, vi må også skape de nødvendige sosiale kreftene, bygge sosiale krefter som gjør oss i stand til å styrke vår politiske makt og bekjempe de politiske kreftene vi står opp mot.

49. Altså: Revolusjonær politikk er grunnleggende fokusert på folkelig organisering.

50. Det kan ikke skje noen revolusjonær forandring i maktforholda uten et mer og mer organisert folk.

g) Folkets skepsis til politikk og politikere

51. Men vi støter på et alvorlig problem når vi prater om politikk, og det er skepsisen folket har til politikk og politikere.

52. Hvis du prater med folk om partier,
reagerer de som regel negativt. Undersøkelser har blitt gjort i noen land som viser at folket avviser partier på grunn av det rådende partiveldet, den gjensidige logringa, kameraderiet, beslutninger som taes ovenfra-og-ned, frynsegodene politikerne får.

53. Politikk og politikere er i stor grad diskreditert, og en av flere grunner til dette er at høyresida har tatt til seg venstresidas språk. De adopterer våre ord, så deres taler høres ut som våre taler.

54. Vi kan legge til noe som er vår egen feil, vår egen svakhet, som er at når våre politikere driver politikk, bruker de ofte den samme politiske stilen som høyresida, den samme måten å framstå på.

55. Når folk hører veldig like taler og ser veldig lik praksis, hvorfor skulle de bli entusiastiske til politikere og politikk?

56. Dette må taes med i beregninga.

57. Vi kan se på bevegelsen som nå støtter president Correa i Ecuador, PAIS-alliansen som et godt eksempel. Denne bevegelsen var veldig påpasselig med å ta med i beregninga den store graden av skepsis mot politikere i befolkninga. Derfor skapte de et politisk verktøy tett knytta til det de kaller «innbyggerbevegelsen».

h) Utopiske mål: bautaerer som viser vei

58. Jeg vil også gjøre klart at når jeg sier at vi må gjøre mulig det som i dag virker umulig, mener jeg ikke at alt er mulig.

59. Det finnes mål som allverdens viljestyrke ikke kan oppnå – som Hinkelammert, en tysk skribent som nå bor i Costa Rica, som har skrivi ei rekke interessante verk om frigjøringsteologi, sa: «Vi har å gjøre med ønskelige mål som inneholder menneskelige verdier i deres reine og definitive form, men som på grunn av deres grad av perfeksjon ikke er menneskelig mulige og i den forstand er utopiske mål: for eksempel, vi vil aldri fullt ut oppnå den typen samfunn basert på full likhet som Marx drømte om.»

60. Disse utopiske måla er veldig viktige fordi de inspirerer våre revolusjonære handlinger, de driver oss til å handle og overbeviser oss om behovet for kamp. Du manes til kamp fordi du har håp, fordi du har et alternativ å slåss for, er det ikke sånn?

61. Sjøl om disse måla er utopiske og ikke kan oppnås, er de som stjerner som lyser opp veien for oss.

62. Noen kan si at å akseptere det faktum at noen av måla våre er utopiske mål, det vil si mål som ikke kan oppnåes, er pessimistisk. Jeg trur det motsatte: jeg trur at enhver handling eller ethvert steg mot det målet, uansett hvor lite, er et steg framover. På den måten er jeg optimistisk: jeg ser hvordan små handlinger går et stykke på veien til å synliggjøre det nye samfunnet vi slåss for.

63. Men for å unngå ønsketenking må vi ta utgangspunkt i virkeligheta. Vi må analysere det som innen politikk kalles: den nåværende situasjonen, den nåværende konjunkturen.

64. Det vil si, de som involverer seg med politikk, må ikke bare være i stand til å gjøre klart de langsiktige måla: «jeg vil bygge sosialisme», «jeg vil bli frigjort fra Batista», etc. Nei! Vi må også være i stand til å oppnå måla, og for å gjøre det må vi vite hva som skjer her og nå for å best kunne beslutte hva vi gjør med det neste gang.

i) Ei generell retning er ikke nok innen politikk

65. Ei generell retning er altså ikke nok i politikk, konkrete handlinger er nødvendige. Dessuten er det grunnleggende å være i stand til å forstå endringer i maktforholda, fordi forhold ikke er noe statisk, de endrer seg hele tida.

66. Når ei kvalitativ endring skjer, hva er det som gjør at du tenker at situasjonen har forandra seg? Fordi: hvis situasjonen har forandra seg, må verktøya vi bruker for å drive politikk også endre seg, som vi vil se seinere.

67. Før jeg er ferdig med denne delen, vil jeg si at i de følgende delene vil vi se på noen sider ved det å best beskrive den nåværende situasjonen: Hvilke krefter står mot hverandre? Hvordan er disse kreftene organisert? Hvilken posisjon har hver av kreftene akkurat nå? Hvordan opererer de? Og hvilken kraft er det som driver prosessen, som er drivkrafta eller hovedkrafta?

II Maktforholda

1) Maktforholda i Venezuela når Chavez vant sitt første valg

68. Vi går nå over til noe helt konkret – situasjonen i Venezuela da Hugo Chavez først blei valgt til president.

69. Ved å bruke forståelsen av maktforholda, ser vi hvordan den gjelder i en spesifikk historisk virkelighet som i Venezuela.

70. Hvordan var situasjonen i Venezuela da president Chavez vant valget i 1998?

71. Maktforholda på verdensbasis var veldig negative.

72. Husk at Berlin-muren falt i 1989 og Sovjet-blokka forsvant mot slutten av 1991.

73. Som et resultat av dette opprettholdt de kapitalistiske kreftene, imperialistene  absolutt dominans og USA ble den ledende militære verdensmakta, uten noen motmakt, fordi motvekta i Sovjet-militæret hadde vært, atomkrigtrusselen, lamma eller virka i det minste avskrekkende på den tida, var borte.

74. USA fikk evnen til å handle unilateralt fordi de hadde den mektigste militærmakta på kloden.

75. Og da Sovjets sosialistiske økonomiske modell forsvant, styrka kapitalismen seg fordi ingen lenger kunne argumentere overbevisende for at det fantes et  alternativ eller en annen måte å gjøre ting på.

76. I denne sammenhengen oppsto Fukuyamas tese om at nyliberalismen representerte historias endepunkt.

77. Dette skjedde på den internasjonale arenaen.

78. Da Chavez begynte sin prosess var han aleine i Latin-Amerika, og sto opp mot disse maktforholda på verdensbasis.

79. Og hva skjedde internt i Venezuela?

80. Chavez vant et valg med mer enn 50 % av stemmene, med flertall i folket bak seg. Dette resultatet kan forklares med at landet var dypt inne i ei strukturell krise, staten var i krise, en tidligere president hadde blitt fjerna fra stillingen for korrupsjon, folket var lei av korrupsjon, av kameraderi, av alt som eksisterte i staten i Venezuela.

81. Chavez – som først tenkte å drive væpna opprør for å få makta og transformere landet – innså at i det store og hele ønska ikke folket i Venezuela vold, og bestemte seg for å delta i valgkampen, den institusjonelle kampen, og stille til valg og vinne.

82. Men hvordan var maktforholda som karakteriserte situasjonen etter hans seier?

83. Han hadde støtte fra store deler av hæren, men hadde mindretall i nasjonalforsamlinga, og det samme gjaldt de regionale guvernørene og borgermesterne.

84. Rettsapparatet var i henda på folk som representerte det forrige regimet.

85. På samme måte var økonomien og media stort sett i henda på de gamle herskerne.

86. Og nivået på organisering av folkelige bevegelser og politiske partier i Venezuela var veldig svakt. Vi kan for eksempel ikke sammenligne partiene på den chilenske venstresida med partiene på venstresida i Venezuela. De chilenske partiene var større og med større tradisjon for kamp.

87. Hva gjorde Chavez da han sto overfor en så negativ situasjon, både internasjonalt og på hjemmebane?

88. Det første han gjorde internasjonalt, var å prøve og endre maktforholda ved å oppfordre til å danne alternative organisasjoner til de imperialistiske.

89. Blant annet støtta han latin-amerikansk og karibisk integrasjon på ulike vis: For eksempel: Han støtta opp om Mercosur og skapte ALBA, den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika, som virkelig representerer en annerledes form for integrasjon som virker forskjellig utfra hvert enkelt lands behov og med solidaritet mellom landa.

90. Det mest konkrete uttrykket for denne nye formen for integrasjon er bånda som finnes idag mellom Cuba og Venezuela.

91. Et annet tiltak var handelsavtaler han signerte med fattige land i Sentral-Amerika og Karibia hvor Venezuela solgte olje til langt lavere priser enn prisen på verdensmarkedet.

92. Han revitaliserte og styrka Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), som på den tida var kraftig svekka, og han lykkes med å få en av hans beste kadre, Ali Rodriguez, til å bli president i OPEC. Med denne manøveren oppnådde han en viktig seier: Etablering av rettferdige oljepriser for produserende land.

93. I tillegg søkte han å skape allianser og etablere relasjoner som skulle bryte den nært absolutte avhengigheta Venezuela hadde til USA.

94. Så han etablerte relasjoner med India, Russland, Kina og Iran.

95. Han etablerte disse multipolare relasjonene, som er grunnleggende for at et land som vårt kan være suverent.

96. Han støtta også internasjonale fora for utviklingsland: Forum av 15 nasjoner, Forum for Sør-Sør-samarbeid og Gruppa av 77 nasjoner, som samler 120 underutvikla nasjoner.

97. I Latin-Amerika har vi gjort veldig viktige framskritt. Vi har allerede møter mellom landa uten USAs tilstedeværelse.

98. Vi er suverene, og vi begynner å fatte avgjørelser uten å måtte konsultere USA.

a) Å endre spillereglene i det institusjonelle systemet

99. Når det gjelder interne krefter, forsto president Chavez at det første han måtte gjøre var å endre spillereglene i det institusjonelle systemet, gitt at han hadde bestemt seg for å etterstrebe en sosial endringsprosess den institusjonelle veien; gjennom ikke-voldelig folkemobilisering heller enn en direkte militær utfordring.

100. Han kjente begrensningene denne veien innebar, og sa derfor at disse grensene, disse spillereglene måtte endres, og for å gjøre det var første skritt en folkeavstemning som spurte: Vil du at vi skal danne ei grunnlovgivende forsamling som skal lage utkast til en ny grunnlov?

101. Folket støtta folkeavstemninga, den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, den lagde utkast til ny grunnlov, og det store flertallet av folket godkjente den grunnloven.

102. Den nye grunnloven krever at valg skal avholdes for å velge folkevalgte på alle nivåer i staten, og de de valga vant presidenten og de som støtta ham en stor seier: De fikk et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlinga, de fikk kontroll med et betydelig flertall av guvernørposisjonene og borgermesterposisjonene, og de konverterte rettsvesenet til en institusjon som var villig til å opprettholde grunnloven heller enn å bli styrt av oligarkiske grupper.

102. Disse bragdene var ikke permanente, som vi skal se. Dette var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga og valga etterpå.

103. Men før vi går videre og ser hva som så skjedde med disse institusjonene, må vi ta med i beregninga det faktum – som en så god strateg, en god politiker som Chavez gjorde – at de sosiale og politiske bevegelsene i Venezuela var veldig svake, partiene var ikke, som vi sier, tilstrekkelig konsolidert.

104. Den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200 – som var den politiske gruppa som støtta ham i hæren – var satt sammen av et minkende antall militante og Bevegelsen for en Femte Republikk – som var valgkampverktøyet skapt for å vinne valga – var kun et valgkampapparat.

105. Så Chavez begynte å se etter ulike initiativ til å bygge folkelige og parti-liknende organisasjoner.

106. Han fremma gjenoppbygging av den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200, han fremma de Bolivarianske sirkler og så skapte han en politisk ledelse for revolusjonen, og valgte Guillermo Garcia Ponce, en kjent kommunistleder, til å ta rollen som generalsekretær.

107. Altså: Chavez så nødvendigheten av et politisk verktøy og nødvendigheten av sosial organisering.

108. Dette er ikke stedet for å analysere hvor vellykka disse initiativa var, men det gir oss et godt overblikk over Chavez som politisk strateg og over hans bevissthet rundt nødvendigheten av å endre maktforholda.

2) Maktforholda i Venezuela før kuppet i april 2002

109. Vi vil nå analysere den nye situasjonen i Venezuela. Vi så på den politiske situasjonen som fantes da Chavez vant; nå vil vi se på den politiske situasjonen som oppsto kort tid før militærkuppet i april 2002.

110. På slutten av 2001 lyktes Chavez med å få parlamentet til å vedta ei lov som ga regjeringa mulighet til å foreslå lover og få dem godkjent raskt, fordi nasjonalforsamlinga ikke hadde kapasitet til å foreslå alle disse lovene. Dette var avgjørende, fordi ei grunnlov uten lover er som et skjellet uten kjøtt. Derfor måtte kjøtt legges på beina, lover måtte lages for å komme igang med spesifikt arbeid. Hvis du har ei grunnlov og lover som går mot grunnlovens ånd, kan en ikke drive landet på lovlig vis.

111. Det var sånn lover som landloven, fiskeriloven, hydrokarbonloven, mikrokredittloven, kooperativloven etc. ble vedtatt.

112. Dette var lover som for første gang tok noen mindre privileger fra herskerklassen, og umiddelbart var det enorme reaksjoner fra Venezuelas oligarki – et oligarki som ikke hørte på budskapet John F. Kennedy, den liberale presidenten i USA på tidlig 1960-tall.

113. Kennedy, da han sto overfor den cubanske revolusjonens seier, forsto veldig godt at hvis de latin-amerikanske oligarkene ikke ga fra seg privileger, hvis de oligarkiene ikke var i stand til å distribuere rikdommen bedre, hvis de hamstra all rikdommen sjøl, ville de lide samme skjebne som oligarkene på Cuba.

114. Den eneste herskende sektoren som aksepterte og iverksatte Kennedys standpunkter, var kristen-demokratene i Chile. Resten av de latin-amerikanske oligarkiene gjorde rett og slett ingenting. Latifundistene (store landeiere) fantes fortsatt, akkurat som enorme sosiale forskjeller mellom herskerklassen og folket.

115. Så opposisjonen, leda av dette oligarkiet og av kommunikasjons-mediene de dominerte, spilte rollen til politiske partier i Venezuela, fordi de tradisjonelle partiene – på høyresida – hadde forblitt veldig svake etter dannelsen av den grunnlovgivende forsamlinga.

116. Hva skjedde med middelklassene? Middelklassene begynte å trekke tilbake deres støtte til Chavez. Noen av Chavez' standpunkt, og særlig noen av hans taler, måten han omtalte dem på Alo Presidente (TV-program hvor presidenten taler til folket i Venezuela – oversetters anm.), hadde såra dem dypt, og som resultat begynte han å miste støtten deres.

117. Blant dem var Luis Miquelena, som hadde spilt en nøkkelrolle i regjeringa i de første få månedene, og som var en viktig figur i den grunnlovgivende forsamlinga, en person Chavez hadde tillit til.

118. Da han ble konfrontert med oligarkiets motstand mot de nevnte lovene, prøvde Miquelena å overbevise Chavez om å stoppe, og å ikke gå mot oligarkiet. Chavez svarte – "Nei, jeg kan ikke gjøre det. Vi gikk til valg på å fremme en endringsprosess, ikke for å regjere uten å kunne regjere."

119. I det øyeblikket oppstod splittelsen mellom Miquelena og Chavez.

120. Se på situasjonen i høyesterett. Maktforholda var sånn at av 20 dommere, var det 11 som mente det ikke skjedde noe statskupp i april 2002!

121. Det er ikke tvil om at det var et kupp, og bak det statskuppet sto de vi kaller "den oligarkiske blokk".

122. Hvem utgjorde denne oligarkiske blokka? Generaler som deltok i kuppet, forretningsfolk, medlemmer av Fedecamaras (arbeidsgiverorganisasjonen), landsorganisasjonen CTV (dominert av av business-vennlige fløyer), hierarkiet i den katolske kirka, media, som – sjølsagt unntatt statskanalen – spilte en nøkkelrolle i å organisere kuppet, deler av middelklassen påvirka av media – media som fikk opposisjonen til å se langt mektigere ut enn de var – og husk at middelklassene vanligvis støtter den sterkeste parten.

123. Ambassadørene fra Spania og USA gikk også mot Chavez. Kuppet lyktes, og Chavez blei fengsla.

124. Men, som alle veit, det folkelige svaret på kuppet sikra at på mindre enn 48 timer var Chavez gjeninnsatt, og den ulovlig innsatte presidenten, Pedro Carmona, måtte flykte.

125. Etterpå satte sjefene igang en lockout, men den nådde ikke måla deres, fordi de venezuelanske arbeiderne visste hvor deres virkelige klasseinteresser lå, og hindra stenginga av fabrikkene.

126. Så: Hvem kan vi si utgjorde den "revolusjonære blokka" som bekjempa kuppet og lockouten?

127. Grunnleggende sett militæret og folket.

128. Folket, blant dem innbyggerne i barrioene og arbeiderklassen.

129. Det er viktig å spørre: Hvorfor er hæren i Venezuela så annerledes?

130. Hæren som støtta president Chavez, var ikke trent ved the School of the Americas. Et venezuelansk militærakademi blei danna, der offiserer studerte demokratispørsmål, inkludert de mest avanserte idéene på dette området. De studerte statsvitenskap og demokratiske tenkere. De analyserte virkeligheta i Venezuela, og militærstudentene hadde mye utveksling med andre studenter.

131. På den annen side, denne hæren måtte ikke konfrontere venezuelanske geriljaer, den måtte konfrontere fattigdom. Når de dro for å se etter geriljaer, hva fant de? De fant ikke geriljaer, de fant veldig fattige mennesker, og tidvis delte de matrasjonene sine med disse fattigfolka, fordi de ble opprørte over at disse folka ikke hadde noe å spise. Den samme kontrasten mellom fattigdommen i grenseområdene og oligarkiets rikdom var det som vekte samvittigheta i store deler av militæret.

132. På den andre sida, i Venezuela er det ikke, som i noen andre land, militære kaster, og høyere offiserer kommer ikke fra oligarkiske familier, eller fra veldig rike familier. Tvert om: De kommer fra fattige familier.

a) Rask opplæring av folket i den revolusjonære prosessen

133. Det skjer noe i revolusjonære prosesser som er veldig viktig, og det skjedde på denne tida i Venezuela: Den raske opplæringa av folket i den revolusjonære prosessen, i den tida revolusjon skjer.

134. Lenin sa at folk lærer mer i timer med revolusjon, med revolusjonære skjelvninger, enn i 15 år med å studere tekster og politisk utdanning. Og det var det som skjedde med Venezuelas folk, disse hendelsene økte deres bevissthet enormt.

3) Hva skjedde etter kuppet i April?

135. Hva skjedde etter kuppet i april?

136. Hva var oppnådd nasjonalt? Et folk med stor politisk bevissthet, utrenskning i militæret fordi kuppmakerne var avslørt, opposisjonen delte seg mellom de som fortsatt ville ha kupp og mer institusjonelle sektorer som ville respektere prosedyrer, og middelklassene – som hadde distansert seg fra Chavez – nærma seg igjen når de så at den eneste mulige regjeringa var Chavez' regjering. Det var voksende støtte i folket.

137. Framgangen i folkelig organisering gikk fortere. Arbeidere begynte å danne den første autonome fagforeningssammensluttninga, skilt fra CTV som var dominert av den gamle herskerklassen.

138. Nye aktører dukka opp på den politiske arena.

139. Det er interessant at en av de viktige aktørene var motorsyklister, motorsykkelbud. De organiserte seg og ble et kommunikasjonsmiddel i de fattige nabolaga, fordi de bevegde seg raskt fra et sted til et annet i Caracas. Caracas er en by med voldsom trafikk, og det er kun mulig å reise raskt med motorsykkel. De organiserte seg i ei gruppe som støtta presidenten.

140. Nye organisasjoner dukka også opp idet ulike former av folkelige organisasjoner og partiene på venstresida som tidligere var splitta, begynte å redefinere seg sjøl.

141. Internasjonalt var framgangen veldig viktig, fordi ingen kunne tvile på den autentisk demokratiske karakteren i prosessen når den ble forsvart av sitt eget folk.

142. Nå vil jeg raskt se på de nye organisasjonene som oppsto ut av disse kampene.

143. Organiserte grupper blei danna for å gjenåpne skoler som de konservative hadde stengt. Grupper av foreldre og lærere gjenåpna dem mot kuppmakernes vilje. Bønder og fiskere danna sirkler for å forsvare lovene – husk at det nå fantes ei ny fiskerilov, ei ny jordlov. Grupper til forsvar av forbrukere dukka opp for å sikre at matforsyninger ikke kunne bli brutt, grupper av naboer dukka opp for å forsvare salg av bensin. Middelklassefolk som støtta myndighetene danna "Den Positive Middelklassen". Ulike grupper samla underskrifter for ulike formål, noe som ville bli veldig viktig seinere, når opposisjonen krevde folkeavstemning mot Chavez.

144. Og sist, arbeiderne som spilte en viktig rolle i å stoppe stenginga av fabrikker.

145. Chavez anerkjente rollen de spilte, og reiste til fabrikkportene for å møte dem. Han ville belønne arbeiderne, og utnevnte representanter for de fagforeningene som støtta ham, til strategiske posisjoner.

III. Strategi og taktikk

146. Vi skal nå definere hva vi mener med strategi og taktikk

a) For å vinne et slag er det nødvendig å planlegge godt

147. Vi veit at for å vinne et slag er det ikke nok å ville vinne, det er nødvendig å planlegge kampen godt.

148. Å planlegge sånn at vi kan angripe fienden og beseire den litt etter litt. Vi har alt sett hvordan geriljametoden fungerte i situasjonen på Cuba.

149. For å planlegge kamp, må vi vite hva slags terreng vi skal slåss på, og vi må kjenne det godt.

150. Vi må kjenne fienden og dens styrker og svakheter, og vi må kjenne våre egne styrker og svakheter

b) Å definere maktforholda

151. Vi har prata mye om maktforholda, men vi har aldri definert begrepet, fordi orda i seg sjøl er ganske sjølforklarende: Det er forholdet mellom krefter som står mot hverandre.

152. Med andre ord, det er forholdet mellom
den evnen ei kraft har til å tvinge  sine interesser på ei kraft den står opp mot, og den motstående kraftas evne til det samme.

153. I den forstand, med negative eller ugunstige maktforhold, mener vi en situasjon der vår motstander er sterkere enn oss. Derfor må vi endre den situasjonen så vi kan bli den sterkere krafta. Når vi har oppnådd dette, kan vi si at maktforholda er til vår fordel, at vi har positive maktforhold.

154. Vi må alltid vurdere om maktforholda i en hvilken som helst situasjon er gunstige for oss – den revolusjonære krafta – eller om de er gunstige for fienden.

c) Eksempler på strategi og taktikk i det militære terrenget

155. Vi vil nå gi eksempler fra det militære terrenget, krigens terreng, og vi vil forklare hvorfor vi bruker krigens terreng for å demonstrere hvordan vi forstår strategi og taktikk.

156. La oss se for oss en nasjonal frigjøringskrig, som for eksempel den kinesiske krigen mot Japan og den vietnamesiske krigen mot Frankrike.

157. Vi ser at det finnes ulike måter å konfrontere fienden på. For eksempel kan vi velge strategien med å konfrontere fienden direkte.

158. Hva betyr det? Det betyr at, som i eksempelet Kina, den revolusjonære hæren, den nasjonale frigjøringshæren konfronterer fiendens hær i et stort slag der begge siders styrker er fullt eksponert. Det er dette vi mener med direkte konfrontasjon, og det kan være én måte å bekjempe en fiende på.

159. Vår hær og fiendens hær, alle våre styrker og alle deres styrker, er alle der.

160. Men hvis fiendens styrker er større og bedre væpna, risikerer vi å tape en direkte konfrontasjon.

161. Å velge direkte konfrontasjon som taktikk kan framstå som uttrykk for heltemot: «Se hvor sterke vi er», «vi er store, vi kommer til å vinne». Dette er en voluntaristisk* holdning, som kan lede til katastrofale nederlag.

162. Hvilke andre veier finnes?

163. Det finnes andre veier, for eksempel å omringe fienden.

164. Å kjenne fienden, og hvor fienden står, er viktig. Kanskje fienden alt har rykka fram og tatt en viktig by fra oss og har konsentrert styrkene sine der. Hva kan vi gjøre?

165. Vi kan omringe dem. Vi finner en måte å omringe dem så de ikke kan få inn forsyninger, og dermed svekker vi dem. Det kan være en annen taktikk.

166. En tredje strategi kan være å splitte opp fienden. Hvis fienden finnes på sto steder – vi kan se for oss på et kart – driver vi en kile mellom disse stedene på en sånn måte at de to delene av hæren ikke kan hjelpe hverandre. Det er enda en måte: Splitt opp og angrip delene.

167. Vi har også geriljastrategien vi prata om tidligere, angrep ved å overraske og overmanne fienden når de er ute på patruljer etc.

d) Forståelsen av strategi

168. Så hva betyr forståelsen av strategi?

169. Strategi er måten vi planlegger, organiserer og regisserer ulike slag.

170. For hvilket formål?

171. For å oppnå mål, som kan være å vinne krigen, eller å vinne et slag i krigen.

172. La meg gjenta dette poenget: Strategi er måten ulike slag er planlagt, organisert og regissert for å oppnå våre mål.

173. Hva er da taktikk? Taktikk er operasjoner eller handlinger som spesifikt lar oss gjennomføre strategien vår.

174. For eksempel: I omringingsstrategien der min hær omringer fienden, kan en taktikk være å hindre matforsyninger, å hindre vann og medisiner fra å nå inn.

175. En annen form for taktikk i omringingsstrategien kan være å skape stadige trusler om en nærstående invasjon fra vår side, ved å sende falske signaler om angrep og skape en konstant usikkerhet blant fienden.

e) De strategiske måla

176. Vi kaller de langsiktige måla vi håper å nå, for strategiske mål.

177. Det kan finnes to typer:

178. Det endelige målet kan være, for eksempel i en nasjonal frigjøringskrig, å bekjempe kolonistene.

179. Og i tilfellet Cuba kan vi si at det endelige målet var å bekjempe Batista.

180. Det finnes også delmål: Å bekjempe fienden ved å omringe eller bekjempe en av fiendens baser. Dette kan være delmål.

f) Behovet for å lage en strategisk plan

181. En militær strategi må utvikle handlinger for å endre maktforholda, og for å gjøre det må den forberede og en lage plan.

182. For hver strategisk plan er det ei tid for å lage planen, ei tid for å anvende planen, ei tid for å analysere resultatene og ei tid for å justere planen basert på resultatene en har oppnådd.

183. Dette er grunnleggende elementer å ta med i beregninga. Det er ikke nok å lage en plan, vi må evaluere resultatene av den.

184. Vi handler ofte uten en plan, og mer ofte enn ikke, når vi har en plan, evaluerer vi ikke hvordan det går så vi kan rette opp i feil i tide.

185. Den generelle grunnmetoden er å lære og sloss i løpet av sjølve krigen.

186. Vi kan ikke planlegge hver minste detalj i vært slag, fordi hver handling som utføres endrer virkeligheta, og derfor må planen justeres, akkurat som virkemidlene vi bruker, etc.

187. Og politikkens kunst er uten tvil fleksibilitet i taktikkens kunst, som vi vil se.

188. Det første steget i strategisk planlegging er veldig viktig. Vi har allerede sagt at vi må analysere den konkrete situasjonen og de kreftene som kjemper, for å nå de samme måla vi søker.

189. En god strateg er først og fremst den som benytter seg av alle eksisterende ressurser for å endre maktforholda i løpet av kampen.

190. Vi snakker om strategi og taktikk, og vi bruker militære eksempler. Dette burde ikke overraske, fordi Lenin sa, og jeg trur, at politisk kamp eller revolusjonær kamp er en krig, en klassekrig.

191. Som du veit anser marxismen menneskehetens historie – som oppsto med klassene – som historia om klassekamp – historia om kampen mellom herskerklassene som er utbyttere og de dominerte klassene, som er utbytta og gjør opprør.

192. Derfor kan denne forståelsen av militær strategi og taktikk godt anvendes på politisk kamp.

h) Vi kan ikke alltid være på offensiven

193. Det er viktig å huske at vi, de revolusjonære kreftene som konfronterer fienden, ikke alltid kan være på offensiven.

194. Til tider må vi gå på defensiven, noe de mest radikale delene av venstresida ofte ikke forstår.

195. De trur at å for å være revolusjonære må en alltid være på offensiven, og at enhver som går på defensiven, eller enhver som gjør retrett, er en reformist, en som forråder revolusjonen.

196. Det finnes tider der fienden har overtaket og kan gå på offensiven.

197. På de tidspunktene, når fienden er på offensiven, må vi være i stand til å gjøre retrett for å reorganisere styrkene våre og gjøre dem i stand til å overleve for å kunne lansere nye offensiver i framtida.

198. Fordi, om vi ikke gjør retrett, kan alle dø i slaget. Og hvis de alle dør i slaget, så heroisk det enn kan være, finnes ingen mulighet for å bygge framtida, som er det alle politiske krefter prøver å gjøre.

199. Akkurat som det er opportunisme å ikke utnytte seg av forholda til å gå fram når de er gunstige for den revolusjonære prosessen, er det eventyrpolitikk å gå fram når forholda ikke er sånn at kampen kan være vellykka.

i) En plattform for kamp som forener
breie lag av befolkninga

200. Kunsten med revolusjonært lederskap er å fremme kamp som er så brei at alle deler av folket som er mot de konservative kreftene, kan forenes og gi gjensidig støtte i kampen for å bekjempe den fienden.

201. En god politisk strateg er en som fremmer denne bredden.

202. Lenin mente det var grunnleggende for å lykkes å skape det han kalte et positivt handlingsprogram.

203. Vi kan kalle det en plattform for kamp som forener de breie lag av befolkninga.

204. Denne plattformen for kamp eller dette positive handlingsprogrammet – som Lenin kalte det – må inneholde saker som knytter alle de folka sammen.

205. Hvis vårt handlingsprogram, vår plattform for kamp, er en veldig radikal plattform, vil mange grupper bli skremt vekk og fjerne seg fra kampen, og isteden for å legge sammen krefter, trekker vi krefter ifra.

206. Dette er viktig, fordi vi til tider tror at å for være revolusjonære må vi fremme de mest radikale standpunktene.

207. Men det kan skape den motsatte effekten, fordi det ikke lar oss vinne nye krefter, de kreftene som i framtida vil gjøre mulig det som i dag virker umulig.

208. Vi har allerede pekt på at det er viktig å finne hvilke krefter vi står mot, hvordan de er organisert og hvilken vei vi skal velge.

209. Vi vil gi ei spesifikk analyse av dette i et seinere kurs. Vi vil se at grunnlaget for denne analysa er analysa av klassesamfunnet, men vi vil ikke gå inn på den analysa helt enda, fordi vi trur det er veldig viktig at vi befrir oss fra skjemaer og at vi i stedet er i stand til å analysere kreftene vi står opp mot.

210. Når vi kommer til å analysere klasser, vil vi se hva som ligger bak disse kreftene, men for øyeblikket kan vi presist beskrive disse motstående kreftene.

j) Hvem kan vi regne med støtte fra, og hvem må vi kjempe mot?

211. Lenin pekte på at revolusjonær strategi burde peke på de vi kan regne med støtte fra, de som må kjempes mot, og under hvilke konkrete forhold.

212. Dette er det viktigste elementet.

213. En må finne ut – som vi sa tidligere – den generelle strategien og taktikk ved hver nye konjunktur.

214. Og jeg sa at dette må gjøres ved hver ny konjunktur fordi situasjonen forandrer seg hele tida: I Venezuela var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, helt annerledes enn situasjonen før kuppet i april 2002.

215. Så, etter å ha laget en analyse av den spesifikke situasjonen, må vi utarbeide taktikker, som er handlingene vi utfører for å nå våre strategiske mål.

216. Taktikkene må inneholde en referanse til organisatoriske strukturer, altså: hvordan vi organiserer oss sjøl. Vi må huske at hvis vi er i krig mot en væpna okkupant, vil vår tilnærming til den utfordringa være veldig annerledes enn om vi kjemper mot en fiende i valgkamp eller i media.

217. Vi må så skille mellom de ulike organisatoriske strukturene vi må ta til, og metodene for kamp vi kommer til å bruke. For eksempel, vil vi ty til opptøyer eller stille til valg?

k) Utnytt motsigelser blant fienden

218. Denne spesifikke måten vi utnytter motsigelser blant fienden på, er veldig viktig, fordi det ikke bare er et spørsmål om å evaluere fiendens styrke, men om å beregne både styrker og svakheter. Og blant svakhetene er motsigelsene som oppstår internt i fiendens rekker.

219. Det ble for eksempel sagt at i presidentvalget i Venezuela i 2012 kom Chavez til å vinne, blant annet fordi fienden – Chavez’ rivaler – var totalt splitta.

l) Former for agitasjon og propaganda

220. Til sist har vi spørsmålet om hva slags agitasjon og propaganda som bør brukes, fordi folk drives av ulike motivasjoner, og de politiske verktøya burde kunne adressere de motivasjonene sånn at folk blir inspirert, handler og kjemper. En del av dette er rolla til det vi kaller «politiske slagord», som er nettopp de sterke ideene som trengs for å motivere folk til å kjempe for spesifikke mål.

221. Politiske slagord er korte fraser som fungerer som mektige ideer som oppsummerer meninga og retninga for ei handling.

222. Her vil jeg gi et veldig klart eksempel. Da den russiske revolusjonen skjedde i februar, var det to krefter som styrta tsarismen: På den ene sida folk som var organisert i arbeider- og soldatsovjeter, på den andre sida de borgerlige kreftene som tok over statsapparatet.

223. Da Lenin var i utlandet – i eksil – trodde han det grunnleggende slagordet måtte være: «Ned med den provisoriske borgerlige regjeringa, sånn at folket, organisert i sovjetene, vil vinne og ta over makta sjøl.»

224. Men da han ankom Russland, innså han at folket trudde på den regjeringa fordi den, til forskjell fra tsaren, hadde åpna opp demokratiske rom. Fra da politiet hadde blitt eliminert, kunne folket fritt organisere møter. Folket følte de hadde blitt befridd fra tsaristisk undertrykking, og de var overbevist om at de ville få fred. På det tidspunktet var det fred.

225. Folket hadde mange illusjoner, men Lenin og bolsjevikene visste at den nye regjeringa ikke kom til å opprettholde freden, at den var interessert i å fortsette krigen på grunn av klassesammensetninga i regjeringa og dens tilknytning til imperialismen, etc.

226. Hva sa Lenin i den situasjonen? Vi kan ikke reise slagordet: «Styrt den provisoriske regjeringa», folket vil ikke forstå, folket tror på regjeringa. Hva må gjøres?

227. Oppgava partiet hadde på det tidspunktet, var å utdanne, å forklare folket at regjeringa de trudde på, ville gå til krig. Og det skjedde: Kort tid etter erklærte regjeringa krig.

228. På det tidspunktet innså de delene av folket og arbeiderne som hadde hørt bolsjevikenes budskap, at de hadde rett.

229. De begynte å forandre standpunkt og tenkemåter, og ville nå bekjempe den borgerlige regjeringa fordi de ikke ville fortsette krigen.

230. Det var da slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» måtte reises.

231. Dette er viktig, fordi et slagord kan virke riktig, men om det ikke stemmer overrens med synspunkter og følelsestilstander i folket på det tidspunktet, kan det være feil.

232. Vi må kunne oppdage når et tilsynelatende riktig slagord virkelig er et sterkt utsagn som vil forene de breie lag mot hovedfienden, som i 1917 i Russland, etter februarrevolusjonen var den provisoriske regjeringa.

IV. Folkets virkelighetsoppfatning

233. Nå skal vi se på et spørsmål som er veldig viktig, spørsmålet om folkets virkelighetsoppfatning, eller politiske bevissthetsnivå.

a) Begrepet «massene» virker for homogeniserende

234. Det er kritisk at vi tar med i beregninga folkets eller grasrotas virkelighetsoppfatning. Vi prater om «folkets virkelighetsoppfatning» heller enn «massene», et begrep mest assosiert med Lenin og marxist-leninistisk litteratur fra det tjuende århundret.

235. Problemet med begrepet «masser» er at det ikke er til så stor hjelp som det en gang så ut til å være, fordi vår 21. århundre-visjon av det revolusjonære subjektet er differensiert, mens begrepet «masser» – uavhengig av intensjon – virker homogeniserende.

236. Vi foretrekker å prate om «folket» eller «det folkelige grunnlaget».

b) Faren i subjektive analyser

237. Legg merke til at vi har sagt at det er grunnleggende å analysere maktforholda, men i analysen av maktforholda kan vi ikke være subjektive.

238. Om vi legger hele hjertet og all vår lidenskap inn i kampen, trur vi ofte det er mer styrke i den revolusjonære leiren enn det faktisk er, og det er ei tabbe.

239. Det er ikke mer revolusjonært å anta at våre styrker er større enn de er. Hvorfor? Fordi vi planlegger våre slag basert på hvordan vi analyserer styrkene vi har. Om vi går til kamp, og vi trur vi har en hær på ti tusen soldater, og vi planlegger basert på at ti tusen soldater vil slåss, men vi bare har fem tusen eller to tusen soldater, er det liten tvil om at vi vil tape, fordi vi kan ikke vinne et slag med to tusen soldater om vi planlegger for ti tusen.

240. Og denne feilen er en som ser ut til å dukke opp ofte på venstresida. Vi blir offer for å diagnostisere subjektivt hvor stor styrke vi faktisk har. Og hva gjør vi så? Vi kommer med dårlige antagelser og feilinformerer våre ledere og planlegger slag uten å ha hverken ressursene eller folka som er nødvendige for enn sånn oppgave.

c) Folkets virkelighetsoppfatning

241. Vi må være i stand til å vite hvordan folkets virkelighetsoppfatning er, og vi må vite hvordan fiendens virkelighetsoppfatning er. Det er veldig viktig.

242. Vi må også vite hva som er den virkelige internasjonale konteksten vi slåss i.

243. Med disse vurderingene på plass må vi så utarbeide linjer for handling.

d) Ledere må lære å lytte

244. Men for å oppnå ei klar innsikt i folkets virkelighetsoppfatning må vi lytte, og dessverre, mange av våre ledere veit ikke hvordan en lytter. De veit hvordan en planlegger politisk, de veit hvordan en gir ordre, men de veit ikke hvordan en lytter.

245. Å herske ved å adlyde, noe Evo Morales ofte snakker om og som har sin opprinnelse hos zapatistene, er sjelden oppnådd i praksis. I virkeligheta blir ordre gitt for å adlydes. En hersker ikke basert på å adlyde folket.

e) Å gi feil informasjon er en grov politisk feil

246. Vi sa at ledere ofte ikke er gode til å lytte, men disse ledernes underordna – det midtre sjiktet – har også en tendens til å feilinformere sine ledere. For å blidgjøre dem eller av politisk opportunisme gir de feil informasjon, de får situasjonen til å høres bedre ut enn den egentlig er.

247. Jeg mener det er en stor politisk feil som fortjener seriøs straff, fordi faren i ikke-objektiv informasjon er at den fører til feil avgjørelser, feil strategier eller feil taktikk som resulterer i nederlag og demotiverer folket.

248. Når vi gjør dette, gjør vi oss skyldige i grov uansvarlighet.

249. Det er derfor ei revolusjonær plikt å være presist informert og å informere ledere presist.

f) Behovet for å innse hva vi gjør feil

250. Og jeg trur hva Facundo Guardado, en salvadoransk leder, sa under revolusjonskrigen, er viktig: «Hvis folket ikke følger deg på det nivået du vil, må du spørre deg sjøl hvorfor. Hva er det jeg gjør feil? Og ikke legge ansvaret på andre.»

251. Vi sier ofte om våre nederlag: Å nei! Det var folket som ikke handla, det var folket som ikke mobiliserte, og vi innser ikke at vi sjøl var de som ikke var istand til å planlegge våre slag riktig.

252. Det er en tendens til subjektivisme. Til tider, på grunn av ledernes revolusjonære lidenskap, kan dette føre til at de blir feilinformert, til tenking om at virkelighetsoppfatninga til folk rundt dem reflekterer virkelighetsoppfatninga til folket generelt.

253. For eksempel, lederen for et veldig kampvillig nabolag tenderer til å tro at andre nabolag og resten av landet har den samme entusiasmen for kamp som hans nabolag, mens hans nabolag ofte er unntaket.

254. Dette skjedde i geriljasonene i Colombia. Når geriljakommandørene så at disiplinen de krevde i soner de kontrollerte – solidariske holdninger, ei rekke tiltak og standarder, etc – ble respektert, projiserte de synet på sonene over på hele landet. En av konsekvensene var at politikken for byene ble utarbeida med de samme kriteriene som ble anvendt i soner de kontrollerte på landsbygda.

255. Og det er derfor så mange folk døde i byene, enten sympatisører eller de som var bygeriljaer, fordi disse urbane militante måtte konfrontere et undertrykkende regime med hele sin styrke i byen, en situasjon som ikke eksisterte i de geriljakontrollerte sonene på landsbygda.

256. Disse subjektive avgjørelsene førte ikke bare til nederlag for revolusjonen, men til mange tapte liv.

257. Å tru at alt partiet sa var riktig, at alt alt det gjorde var bra og nødvendig og at det var nødvendig at virkeligheta tilpassa seg til partiets forslag (og ikke omvendt), var deler av den stalinistiske metoden, og kosta oss dyrt.

258. Isabel Rauber, en mangeårig kollega, og jeg adopterte en metode for å prøve å unngå subjektive bedømmelser og hjelpe til å lage nøyaktige analyser av spesifikke situasjoner. Vi lagde et rammeverk eller en metodologi for å analysere konkrete situasjoner, og vi kalte det «konjunktur». Det vil være tema for en annen pamflett fordi det tar ganske mye tid å beskrive. Vi legger vekt på en serie grunnleggende komponenter hvor folk kan se på ei rekke aspekter av virkeligheta for å oppnå ei nøyaktig analyse av den eksisterende situasjonen.

g) Å skille mellom ulike nivåer av bevissthet i befolkninga

259. Når vi snakker om folkets virkelighetsoppfatning, må vi være istand til å se på de ulike virkelighetsoppfatningene som finnes i folket som helhet.

260. Ikke alle har politisk bevissthet, så det er viktig å skille de delene av folket som har mer politisk bevissthet fra de som har mindre.

261. Det finnes deler som har revolusjonær bevissthet, men det er andre som bare vil ha demokratisk kamp, en fredelig kamp.

262. Det er viktig å skille mellom de ulike nivåene av bevissthet i forskjellige lag av folket.

263. Og vi må vite hvilke interesser som motiverer de ulike lag av befolkninga. Dette må vi finne ut.

h) Å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter

264. Det er nyttig å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter.

265. Vi har sagt det er viktig å analysere kreftene, men disse kreftene eksisterer ikke i et vakuum. I tilfellet krig er disse kreftene lokalisert i spesifikke territorier, og det samme er sant for kamp som foregår i statsinstitusjoner.

266. For eksempel: I våre mest progressive regjeringer i Latin-Amerika har den gamle økonomiske makta fortsatt enorm styrke. Om vi på den andre sida lager ei oversikt over parlamentene, ser vi at i mange av parlamentene har vi flertall, til tider også i rettsvesenet, i nabolaga og på universitetene, så vi ser at våre styrker har vinni spesifikke territorier.

267. Men konservative krefter dominerer fortsatt mange ting: Media, for eksempel. Til tross for styrken til statsmedia, har det ikke lykkes å bekjempe opposisjonsmedia.

268. Et territoriekart er veldig viktig, og ikke bare et kart over landet, men et som reflekterer situasjonen i ulike regioner og i statsinstitusjonene.

i) Å avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen

269. Og vi må avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen til seier.

270. For eksempel: Da opprøret i Tsar-Russland lyktes, skjedde ikke det over hele landet. Opprøret vart de store byene, Moskva og Petrograd, hvor de revolusjonære styrkene var konsentrert.

271. Det er viktig å ta dette med i beregninga. Etter seieren sa Lenin: «Vi må vinne støtte fra bønda, som representerer det store flertallet i befolkninga».

272. De hadde ikke deltatt i revolusjonen direkte, bortsett fra de soldatene i sovjetene som opprinnelig var bønder.

273. Så vi må kartlegge dette, vi må vite hva som er de strategiske territoriene.

274. For å vinne en revolusjon var det åpenbart strategisk å fremme den i de store byene.

275. Halve hæren var konsentrert der, det var også de mest kampvillige gruppene av arbeidere.

276. Det var de som brakte revolusjonen seier.

277. Hvis det ikke hadde skjedd, om bare perifere byer hadde blitt tatt over, ville det ikke vært mulig å styrte tsarismen.

278. Som sagt – hver gang territoriekartet forandres, hver gang maktforholda endrer seg –må strategien tilpasses.

279. Og vi må være veldig forsiktige, for når vi er på landsbygda, i geriljasoner, er arbeidet lettere.

280. Vi innser ikke at vi til tider kan kontrollere masse territorier, som geriljaene i Colombia, men de kontrollerte ikke storbyen Bogota eller andre store byer. Geriljaen kontrollerer ganske store territorier, men mindre viktige. Så vi må utdype kartet spesifikt med tanke på strategiske territorier.

281. Vi har sagt at det er viktig å begynne med hva som motiverer folket. Vi har forklart hvordan Lenin forsto det, og hvorfor han ikke fremma styrting av den provisoriske regjeringa på et tidspunkt der en kritisk masse av de undertrykte ikke var klare til å høre på ei sånn anbefaling, for ikke å snakke om å handle ut fra den.

282. Vi har sagt ved ei tidligere anledning at Lenin godt forsto at slagordet «Fred, jord, brød» var det korrekte slagordet for å mobilisere flertallet av folket i kampen mot tsarismen. Folket identifiserte seg sjøl med bolsjevikenes slagord: «Fred, jord, brød».

j) Vær forsiktig med kvantitativ analyse!

283. En annen ting: Vær forsiktig med kvantitativ analyse! Hvis tall tas ut av sammenhengen, kan de resultere i fullstendig feil politiske analyser. Du kan for eksempel konkludere med at arbeiderbevegelsen er i frammarsj fordi det var 40 eller 100 streiker i løpet av året, mange flere enn året før, men året etter, når det bare er 20 streiker, deduserer du at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes.

284. Men problemet er: Hva var konteksten streikene skjedde i? Hvorfor skjedde 40 eller 100 streiker i fjor og ikke nå? Situasjonen har forandra seg, hæren har gått ut i gata og har drept talløse arbeiderledere. Det var en brutal undertrykkelse. Derfor har kampene det året skjedd i en endra kontekst. Betyr så det lavere antallet streiker at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes, eller at arbeiderne ikke har noe vilje til kamp? Ikke nødvendigvis. For eksempel i Nicaragua var arbeiderne forberedt på å kjempe som geriljaer eller på fordekt vis i nabolaga, men ikke i fabrikkene, fordi de ville miste jobben eller bli fengsla.

285. Så en må være forsiktig med tall, en må se på kontekst.

k) Aktiv og passiv folkelig grasrot

286. Til sist, og dette er viktig, må en skille mellom aktiv og passiv folkelig grasrot.

287. Altså: til tider vi gjør beregninger, for eksempel på hvor mye støtte ei regjering har basert på antallet av støttespillere som demonstrerer i gatene, og vi konkluderer, med ei mobilisering av 100 000 folk eller mer: «Med det resultatet vinner vi det neste valget», men vi ikke har tatt med i beregninga at valg ikke mobiliserer de samme typene folk. Det kan være mange revolusjonære som demonstrerer i gatene, men de som vil stemme mot regjeringa vil stemme stille i båsen i stemmelokalet.

288. Det er derfor store overraskelser kan skje, som i Nicaragua: Store folkemasser i gatene støtta Ortega i 1990, men han tapte valget.

289. Vi må være forsiktige med sånt.

290. På den andre sida, må vi ta med i beregninga at mange folk, på grunn av opportunisme, kan mobiliseres til å støtte regjeringa. De har på våre t-skjorter den dagen, men i stemmelokalet – når ingen ser dem – stemmer de den andre veien.

291. Her avslutter vi delen om folkets virkelighetsoppfatning.

V. Fiender, allierte og politisk front

292. Vi skal nå prate om et spesifikt tema vi har kalt «fiender og allierte» og vi kan legge til politiske fronter, fordi vi vil prate ekstensivt om politiske fronter

a) Det umiddelbare målet for den revolusjonære kampen i Russland

293. Du husker Tsar-Russland på slutten av 1900-tallet? Hva var det umiddelbare målet for den revolusjonære bevegelsen på den tida? Hva var det folket så sterkt ønska?

294. Vel, folket, de revolusjonære, bolsjevikpartiet ville bli kvitt tsarismen.

295. Det umiddelbare målet var å styrte tsarismen.

296. I februar 1917, takket være opprøret blant arbeider- og soldatsovjetene og deltakelsen til de borgerlige kreftene, blei tsarismen styrta.

297. Takket være at disse to store opposisjonskreftene kom sammen, ble tsaren beseira.

298. En ny konjunktur åpna seg – som jeg sa før – den provisoriske regjeringa på den ene sida, som representerte borgerskapet, og på den andre sida arbeider- og bondesovjetene. Det var en situasjon med parallell makt.

299. Hvem var den umiddelbare fienden under disse nye forholda?

300. Den provisoriske regjeringa blei den umiddelbare fienden, fordi folket lengta etter fred, og den regjeringa fortsatte krigen.

301. På det tidspunktet ble det klart at den fienden som måtte bekjempes, var den provisoriske regjeringa, og slagordet bolsjevikene reiste var «Ned med den provisoriske regjeringa!»

302. Før jeg fortsetter vil jeg minne deg om at de revolusjonære i Russland ville ha ei omforming av samfunnet, slutt på utbyttinga. De ville ha et ikke-kapitalistisk samfunn, et samfunn som kunne bekjempe føydal og borgerlig makt.

303. Et sosialistisk samfunn: Det var det strategiske målet for bolsjevikpartiet og det viktigste hinderet som sto i veien for å nå målet var tsarismen. Så hovedfienden i den første fasen av revolusjonen var tsarismen. I den andre fasen av revolusjonen var det den provisoriske Kerensky-regjeringa, fordi det var den som sto i veien for at arbeider- og bondesovjetene kunne komme til makta.

304. Og legg merke til at når det gjaldt den provisoriske Kerensky-regjeringa, brukte bolsjevikpartiet to taktikker: Den første var å ikke reise slagordet «ned med den provisoriske regjeringa!», men å dedikere seg til å jobbe med å heve bevisstheta i folket, i fabrikkene, i hæren, forklare folk hva slags regjering det var snakk om, så den umiddelbare støtten til den regjeringa kunne endres til avvisning når den provisoriske regjeringa hadde vist sine sanne interesser.

305. Utdanning, heving av bevissthet og å ikke reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» før det punktet ble nådd hvor den provisoriske regjeringa ble avslørt var den første taktikken.

306. Da den provisoriske regjeringa viste sine sanne farger og gjenopptok krigen, var den andre taktikken de brukte, å reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!», og de organiserte seg for å styrte den.

b) Den strategiske og umiddelbare fienden på Cuba

307. Når det gjelder Cuba, hvem var den strategiske fienden?

308. Den strategiske fienden til bevegelsen for å transformere samfunnet til et samfunn uten utbytting og for full utvikling av folket – et sosialistisk samfunn – var den nord-amerikanske imperialismen, cubanske landeiere og det lokale borgerskapet. Disse var de revolusjonæres strategiske fiende, men den mest umiddelbare fienden for den revolusjonære kampen var Batista-regimet.

309. Batista var det primære hinderet: Det som blokkerte de revolusjonæres framgang.

310. Det er veldig viktig å avgjøre hva som er det viktigste hinderet, fordi Batista ble styrta takket være Fidels lederegenskaper.

311. Han forsto at han måtte være veldig fleksibel for å bringe sammen alle de laga av det cubanske samfunnet som hadde motsigelser med Batista.

312. Og blant de laga var det også borgerlige lag, middelklasse-lag, etc, som var misfornøyde med måten Batista styrte.

313. Politikkens kunst er å avgjøre akkurat hvem som er den mest umiddelbare fienden og, gjennom å definere hvem som er den umiddelbare fienden, stake ut en vei for kampen mot den fienden, i tråd med virkelighetsoppfatninga blant folket.

314. En del av Fidel Castros intelligens, var hans forståelse av at den væpna kampen ikke kunne startes før mulighetene for å vinne gjennom valg hadde vist seg å være nytteløse.

315. Angrepet på Moncada-forlegninga var en gest so m lanserte ham i offentligheten, men når han dro til Mexico for å forberede seg på væpna kamp, vel vitende om det cubanske folkets tillit til å vinne gjennom valg, krevde han at Batista utlyste valg. Etter å ha demonstrert sin vilje til å stille til valg, var det først da Batista nekta at han organiserte invasjonen, ankomsten i Sierra Maestra.

c) Den strategiske og umiddelbare fienden i Nicaragua

316. Når det gjelder Nicaragua, skjedde noe veldig likt. Det var en diktator, Somoza. Hvem var den strategiske fienden for Nicaraguas folk? Nord-amerikansk imperialisme, de store landeierne og det pro-imperialistiske borgerskapet. Og hvem var den umiddelbare fienden? Det var Somoza.

317. Den fremste evnen til FSLN, lederskapet til Sandinist-fronten, var å forene alle laga som var i opposisjon til Somoza og vinne omfattende internasjonal støtte.

318. Dette var ekstraordinært fordi i denne Nicaraguanske æraen hadde imperialistene allerede blitt gjort oppmerksomme på mulighetene for at en slik revolusjon kunne skje. Det var folk som Regis Debray som sa at på mange måter var den cubanske revolusjonen en overraskelse, og kunne derfor vinne uten å møte motstand fra USA, men etter det, ville det ikke komme flere sånne overraskelser.

319. Sandinistene vill måtte kjempe vel vitende om at de kunne komme til å møte USAmerikansk intervensjon, og derfor måtte de vinne internasjonal støtte. Faktisk hadde de støtte fra de europeiske landa og ledere som Carlos Andres Perez i Venezuela.

320. Den viktige lærdommen her er at vi må være veldig gode til å definere hvem som er den umiddelbare fienden.

d) Å utnytte motsigelsene blant fiendene

321. Vi må ikke bare kunne avgjøre hvem som er vår umiddelbare fiende, men vi må kunne utnytte motsigelser som oppstår mellom fiender, stimulere de motsigelsene der det er mulig, fordi det vi gjør er å konsentrere vår ild mot den primære fienden.

322. Vi har snakka om fienden, vi har snakka om den primære fienden, vi har snakka om å utnytte motsigelsene blant fiendene.

e) De revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon

323. Vi har snakka om mange ting, men vi har så langt ikke snakka om allianser. Nå vil vi se på spørsmålet om allianser.

324. Vi må lage allianser for å konsentrere de største styrkene vi kan mot vår umiddelbare fiende eller det primære hinderet, for å få til framgang.

325. Det er en grunnleggende feil å tru vi kan lage revolusjonen aleine. Revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon.

326. Når oppstår denne idéen? Generelt vil idéen om at «vi kan lage revolusjon aleine» ikke oppstå når vi er ei lita gruppe, i åpenbart mindretall, fordi det er helt klart at under de forholda kan vi ikke vinne. Istedet dukker den opp når vi er i flertall.

327. For eksempel har vi det som skjedde i Bolivia. Etter en hard kamp mot separatistregionene, senatsopposisjonen og ei rekke aksjoner fra opposisjonskreftene, lyktes kreftene som støtter regjeringa å vinne, takket være mobiliseringa av folket. Evo Morales fremma en sultestreik, det var mobilisering av folk til Santa Cruz, en av opposisjonens bastioner. Evo lyktes i å vinne folkeavstemninga og den grunnlovgivende forsamlinga lyktes i sitt mål, og med alt det endra panoramaet av krefter seg i regionen, og Evo vant presidentvalget i 2010 med god margin.

328. Så, ifølge min analyse, begynte en å overvurdere sine egne krefter og sekterisme oppsto blant kameratene i Bevegelsen for Sosialisme (MAS): De trudde de var så gode at de ikke trengte å gå bredt ut og inkludere andre.

329. Jeg mener det var en stor feil.

330. Jeg vil illustrere den ideen: Hvis revolusjonære aleine er de som gjør det som trengs, virker det åpenbart at ting vil gå raskere, akkurat som et lokomotiv helt klart går fortere om en kobler av vognene bak, enn om det dro ei rekke vogner. Problemet er at revolusjonen må nå fram med alle vognene, ikke bare lokomotivet, eller i dette tilfellet med hele folket, ikke bare med de revolusjonære.

f) Hvordan bygge allianser

331. Hvordan bygger og konsoliderer vi allianser med andre?

332. For å gjøre det, er det viktig å ta med propaganda, aksjon og agitasjon i beregninga.

333. Hva mener vi med propaganda?

334. Når du inngår en allianse med noen du ikke er enig med om alt, kan du framheve det dere har felles, eller du kan framheve det dere er uenige om.

335. President Chavez inngikk sjøl en allianse med deler av mellomborgerskapet, med en gruppe forretningsfolk.

336. Så han la åpenbart vekt på de gode sidene ved disse forretningsfolka, sa at disse forretningsfolka var villige til å samarbeide om å skape arbeidsplasser, at de ville gi arbeid til folket, etc. Han presiserte ikke det faktum at disse forretningsfolka er utbyttere.

337. Det er ikke at disse folka slutter å være kapitalister, de fortsetter å være kapitalister. Det som skjer, er at propagandaen vektlegger de tinga som er positive for prosessen.

338. Når det gjelder aksjoner: Når de delene av alliansen som ikke er vår, angripes av konservative krefter fordi de støtter oss, må vi handle solidarisk med dem.

339. Når det gjelder agitasjon er det veldig viktig å avsløre alt fienden gjør, alt de konservative kreftene gjør, alt som avvises av de kreftene vi er alliert med.

340. Det er mange ting vi burde kunne peke ut, sånn som den umenneskelige oppførselen til de konservative kreftene.

341. For eksempel den katolske kirka i Venezuela, som forsvarer en student i sultestreik mot Chavez, men som ikke er bekymra nok til å gi ly til ofrene for en storm. Vi må peke på dette sånn at de mest oppmerksomme kreftene blant våre midlertidige allierte ser motsigelsene (forskjellene) de har med de mer konservative kreftene, og det de har felles med oss.

g) Avtaler og kompromisser

342. Når vi danner allianser må vi skille mellom avtaler og «kompromisser».

343. Vi kan lage avtaler med andre krefter uten at noen av partene avskriver seg sine egne interesser. Når det gjelder krig, kan borgerlige krefter støtte geriljaene, gi dem mat for å lykkes i å angripe en forlegning. Her er det en avtale: De borgerlige sektorene vil gi dem mat, og ved å gjøre det fraskriver de seg ingenting, det er bare snakk om samarbeid.

344. Men det finnes andre allianser som innebærer kompromisser. Vi forstår kompromisser som fraskriving av noen av våre krav for å oppnå en politisk avtale med andre aktører.

h) kan revolusjonære akseptere kompromisser?

345. Det finnes kamerater blant de mer radikale delene av venstresida som sier de ikke vil akseptere noen kompromisser, at å gjøre det er å være reformist, å ikke være revolusjonær nok eller å være en forræder mot revolusjonen.

346. Men Lenin insisterte kraftfullt på at en må forstå at noen ganger må en godta kompromisser.

347. Det finnes kompromisser som hjelper revolusjonen og er revolusjonære, men det finnes også kompromisser som er klart forræderske, og vi må kunne skille mellom dem.

348. Hva slags kompromisser kan virkelig hjelpe revolusjonen?

349. Jeg vil gi et eksempel som var veldig kontroversielt i sin tid og fortsatt er det: Fredsavtalen i Brest Litovsk, som avslutta krigen i 1918 mellom Russland og keiserdømmet Tyskland.

350. Noen mener fortsatt at det var feil av Lenin å beslutte at det var nødvendig å signere den fredsavtalen, uten at de tar med i beregninga at det var en situasjon der revolusjonære Russland, siden oktoberseieren, hadde lidd under borgerkrig og imperialistisk intervensjon.

351. Situasjonen for den Røde Armé var veldig komplisert på det tidspunktet.

352. Avtalen ble signert i mars 1918. Det var helt klart en retrett, territorier ble avgitt, men hvorfor ble den signert? Fordi tanken var at bare gjennom å avgi territorier kunne revolusjonen taes vare på.

353. Det var et spørsmål om revolusjonens overlevelse.

354. Alternativene var: Du kunne enten fortsette kampen, og revolusjonen ville dø, for det var fare for at revolusjonen kunne dø, eller du kunne gjøre retrett, avgi deler av territoriet ditt for å la revolusjonen overleve.

355. Lenin sa at det var ikke sant det de som var mot avtalen sa; at uansett om en gikk fram eller gjorde rettrett så ville revolusjonen dø

356. Han sa: «Vi gjør retrett, vi konserverer styrkene våre, og etterpå går vi framover».

357. Du kan være enig eller uenig med Lenins utsagn, men ingen kan benekte at han var en ekstraordinær strateg.

358. I en tekst kalt De viktigste oppgavene i vår tid, som han skreiv i mars 1918 (1), sa Lenin: «Vi har forrådt ingenting og ingen, vi har ikke helliggjort eller dekt over noen løgner, vi har ikke nekta å hjelpe en enkelt venn eller kamerat i nød på alle måter vi kan og med alt vi har til rådighet. En general som trekker tilbake restene av sin hær inn i landet når den har blitt slått eller er i panikkarta flukt, eller som, i ekstreme tilfeller, beskytter sin retrett med en krass og ydmykende fred, er ikke skyldig i forræderi mot den delen av hæren han er ute av stand til å hjelpe, og som har blitt avskåret av fienden. En sånn general utfører sin plikt ved å velge den eneste måten å redde det som ennå kan reddes, ved å nekte å gamble uansvarlig, ved å ikke pynte på den bitre sannheten for folket, ved å «avgi rom for å vinne tid», ved å utnytte alle og ethvert pusterom, uansett hvor kort, for å mønstre sine styrker og la hæren hvile eller komme seg, hvis den er ramma av desintegrasjon og demoralisering.

359. Lenin visste godt at dette var et upopulært tiltak. Hvem er glad for å gi opp deler av sitt eget territorium?

360. Men ved å kjenne maktforholda, tilstanden til sin egen hær, så han at ved å avgi territorier og signere en frastøtende fredsavtale – som han beskrev den – vil han muliggjøre overlevelsen til revolusjonen. Historia viser at han hadde rett.

361. For: Hæren kom seg, og landet ble endra til den store Sovjetunionen.

362. Jeg ga dette eksempelet for å vise at noen ganger er det riktig å kompromisse.

363. Vi har snakka om allierte, at det kan forekomme avtaler og kompromisser.

364. La oss nå se på hva slags allierte det kan være.

i) Strategiske og taktiske allierte

365. Det finnes strategiske allierte og taktiske allierte

366. Strategiske allierte er de kreftene i folket som støtter revolusjonære i å nå den strategiske endringa av landet.

367. Taktiske allierte er de kreftene som støtter oss i en fase av utviklinga fordi de har mer til felles med oss enn de konservative kreftene. Men vi veit at på et eller annet punkt i handlingsforløpet, vil de velge en annen vei.

368. Det er veldig sannsynlig – for eksempel – at borgerlige krefter vil støtte prosessen i en fase, men vil stå mot den når prosessen radikaliseres mot sosialisme. De er allierte med oss i den fasen fordi de tror de kan forbedre sin posisjon for å bedre kunne kjempe under andre forhold.

369. Vi må også skille mellom interne og eksterne allierte.

370. Vi må huske at det er grunnleggende å ha eksterne allierte – som Chavez alltid hadde.

371. Vi kan ha et stort flertall nasjonalt som støtter vår prosess, men om eksterne krefter som står mot oss er mektige nok, kan de knuse oss. Det finnes helt klart ingen revolusjon som kan lykkes i et land aleine.

372. Akkurat som med interne allierte, kan vi skille mellom strategiske og taktiske allierte blant internasjonale allierte.

j) Potensielle og virkelige allierte

373. Det er også viktig å skille mellom potensielle allierte og virkelige allierte.

374. Hvis du er en god strateg, kan du forutse hvem som vil være med deg om du gjør godt arbeid med dem. De kan være mot oss nå, men å jobbe politisk med dem kan vinne dem over til en forståelse av at vi har felles kortsiktige mål; de kan bli våre allierte.

375. Så en politisk strateg er i stand til å endre de potensielle allierte til virkelige allierte.

376. Og en god strateg er en som er i stand til å integrere inn i kampen alle de som fortsatt ikke har blitt med oss, men som kunne være villige til å gjøre det.

377. Husker du at vi nevnte idéen om et positivt handlingsprogram eller en plattform for kamp?

378. Idéen er å skape en plattform for kamp mot hovedfienden, en plattform som så mange som mulig av kreftene som finnes i landet kan identifisere seg med.

k) Alliansens politikk

379. La oss nå se på alliansens politikk.

380. La oss først definere begrepet: Alliansens politikk er de orienteringene som fører alliansen i ei bestemt retning. Alliansenes politikk er retningslinjene som etablerer alliansene.

381. Vi kan ikke bare ha en politikk for allianser orientert mot å vinne krefter over til oss, altså overbevise deler av borgerskapet, eller deler av venstresida, eller deler av arbeiderklassen om å støtte oss. Dette er alliansepolitikk for å vinne allierte.

382. Vi trenger også alliansepolitikk for å nøytralisere krefter.

383. Om vi veit at en bestemt sektor ikke kan vinnes over, kan vi følge en politikk som i det minste hindrer den sektoren fra å støtte fienden, prøve å holde sånne krefter på sidelinja.

384. Dette kalles nøytraliseringspolitikk.

l) Taktisk fleksibilitet

385. Alle de tinga vi har prata om – taktikk, allianser, forpliktelser – krever taktisk fleksibilitet.

386. Dessverre er det krefter på venstresida som ikke forstår nødvendigheten av taktisk fleksibilitet. De jobber mye med strategiske slagord, med store tanker, men de veit ikke hvordan de skal oppføre seg i en komplisert virkelighet, med mange avskygninger, med de mange gråtonene som finnes, når de skal forholde seg til konkrete situasjoner.

387. Og, gitt at på generelt grunnlag er disse kreftene beundrere av Lenin, virker det viktig for meg at de burde lytte til den Lenin de beundrer så mye, så de ser hvordan han stilte spørsmålet om taktisk fleksibilitet.

388. I boka Venstrekommunismen: En barnesjukdom (2) skreiv Lenin: «Den mektigere fienden kan bekjempes bare ved å yte den største innsats og ved den grundigste, forsiktigste, oppmerksomme og obligatoriske bruken av hvilken som helst, sjøl den minste rift mellom fiendene, enhver konflikt mellom borgerskapet i de ulike landa og ved å utnytte enhver, sjøl den minste mulighet for å vinne allierte blant massene, sjøl om disse allierte er midlertidige, vakler, er ustabile, upålitelige og avhengige av omstendighetene.

De som ikke forstår dette, avslører en manglende evne til å forstå sjøl det minste fnugg av marxisme, av moderne vitenskaplig sosialisme generelt. De som ikke har bevist i praksis, over en ganske betydelig periode, og i ganske ulike politiske situasjoner deres evne til å bruke denne sannheten i praksis har enda ikke lært å hjelpe den revolusjonære klassen i sin kamp for å frigjøre alle arbeidende mennesker fra sine utbyttere. Og dette gjelder i like stor grad i perioden før og etter proletariatet har vunnet den politiske makta.

389. Jeg mener det er helt klart at Lenin insisterte på nødvendigheta av taktisk fleksibilitet.

m) Allianse er ikke sammenslåing

390. Til sist må vi forstå at en allianse ikke er det samme som ei sammenslåing. Når to krefter går sammen for å skape en framtidig enhet, kan en snakke om sammenslåing: For eksempel når to partier på venstresida slås sammen til en politisk organisasjon.

391. Sammenslåing skjedde tilfellet Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV), når Chavez fremma  dannelsen av et revolusjonært parti og hvor andre venstresidepartier, i tillegg til bevegelsen for den Femte Republikk, gikk inn i PSUV.

392. Så ei sammenslåing er en ting; allianser er noe annet.

393. Ei sammenslåing er en permanent enhet, to krefter som var separate etablerer seg som en enkelt enhet.

394. En allianse er en midlertidig enhet der hver av kreftene opprettholde sin profil, sine karakteristikker og sin autonomi.

n) Tilfeldige allianser, avtaler og politiske pakter

395. Det kan også finnes ulike typer allianser. Det kan være tilfeldige allianser som ganske enkelt involverer samla aksjoner: Vi kan for eksempel bli enige om å mobilisere stort mot Carlos Andrés Pérez (tidligere president i Venezuela). Borgerlige krefter, middelklassenes progressive partier og venstresidepartier kan bli enige om å demonstrere i gatene.

396. Dette er tilfeldige allianser, eller forente aksjoner. Tilfeldige, men ikke uviktige.

397. Avtaler er mer organiserte allianser, sjøl om de ikke nødvendigvis er formaliserte: «Jeg gjør en avtale med deg på et punkt: hver av oss prater i 20 minutter på møtet».

398. En politisk pakt er mer formell. Et dokument tegnes opp der begge parter forplikter seg til visse mål, aksjoner etc.

o) Permanente allianser: Politiske fronter

399. Til sist finnes det permanente allianser, allianser for langsiktige prosjekter, de som blir politiske fronter.

400. Politiske fronter er ikke partier, i den forstand at de ikke er enhetlige politiske organisasjoner.

401. En front er en type politisk organisasjon som forskjellige politiske organisasjoner deltar i mens de beholder sin autonomi. Men disse ulike politiske organisasjonene har en felles plattform, et felles program og disiplin til å la dem fungere sammen.

402. Uruguays Breie Front er en politisk front, som også Folkets Enhet i Chile. Begge var politiske fronter.

403. Hva er forskjellen mellom disse politiske frontene, Folkets Enhet i Chile og Uruguays Breie Front?

404. Jeg synes det er veldig interessant å undersøke forskjellen.

405. I Chile ble Folkets Enhet danna av alle partiene på venstresida: Sosialistpartiet, Kommunistpartiet, Det Radikale Partiet og Det Kristne Venstrepartiet. Den chilenske Bevegelsen av Revolusjonære Venstre (MIR) ble ikke med i Folkets Enhet. MIR var mot Folkets Enhet-fronten, som det anså som reformistisk, men det støtta likevel Allende.

406. I Chile kan vi si vi hadde en politisk front, sammensatt av partier, og samtidig en allianse mellom den politiske fronten og MIR.

407. Den chilenske politiske fronten Folkets Enhets karakter, var at det helt grunnleggende var summen av partiene, og styrken var summen av militante i de partiene.

408. Uruguays Breie Front er noe helt annet.

409. Uruguays Breie Front var også sammensatt av partier, kanskje et mye breiere spektrum av partier, for i tillegg til Sosialistpartiet og Kommunistpartiet var det også progressive deler av det Konservative Partiet som deltok i den fronten. Det var også de uruguayanske Kristendemokrater, som er kristendemokrater jeg anser for å være mer progressive enn de chilenske kristendemokratene.

410. Det interessante aspektet ved den uruguayanske politiske fronten – den lengst levende fronten i Latin-Amerika, den oppsto i 1971 og har vart i 42 år – er at den forener tre partier samtidig som den går inn for at innbyggerne skal etablere grasrotkomiteer. Resultatet av denne tilnærminga var at, gitt den enorme støtten frontens program hadde, to tredjedeler av folket i disse grasrotkomiteene ikke var militante fra partiene, men individer som ble tiltrukket av programmet og plattformen for kamp.

411. Jeg tror disse erfaringene er veldig viktige. Jeg sier alltid: Det er summer som legges sammen, som i tilfellet chilenske Folkets Enhet, med partiene og deres militante; og det er summer som multipliseres, som i tilfellet Uruguays Breie Front.

412. To tredje deler av folka som kom til den uruguayanske Breie Front, var ikke militante partimedlemmer sjøl. Den Breie Front søkte å gi dem rom og representasjon og deltakelse i beslutningsprosesser, fordi deres rolle ikke er begrensa til å være velgere eller del av grasrotmobilisering. Nei! De er også tatt med i beslutningsprosesser.

413. Allianser må ikke alltid etableres bare mellom ledere eller topptillitsvalgte i ulike organisasjoner eller ulike sektorer; allianser kan dannes med grasrotorganisasjoner, uformelle allianser kanskje, men helt klart allianser.

414. For eksempel: Da Lenin og bolsjevikene tok makta, fremma de ikke bolsjevikenes landbruksprogram, men adopterte i stedet de Sosial-revolusjonæres program, et parti med røtter blant bønda. Grunnen til å adoptere programmet til et parti som representerte flertallet av bønder, uten å ha etablert en formell allianse med partiet, var for å prøve å etablere en allianse med det sosiale grunnlaget til det partiet, over hodet på partiets ledere.

415. Dette kan og må gjøres når ledere ikke forstår nødvendigheten av slike allianser.

416. Til sist må vi forstå at om alliansen ikke består av likeverdige, vil det bli motsigelser i hjertet av alliansen, og derfor vil det være både enhet og kamp.

417. Men sjølsagt er kampen om de ideologiske eller programmatiske elementene som ikke deles, ikke en kamp mellom fiender. Det er en kamp i folket, og derfor må det finnes regler som forhindrer splittelse og separasjon av allierte, og sikre respekt for ulikheter så enheten ikke brytes.

418. Igjen, her er den Breie Front et eksempel på den typen debattkultur, på den aksept for forskjeller som trengs.

419. Det finnes folk som reiser til Uruguay og tror at den Breie Front vil oppløses, fordi diskusjonene er så seriøse og offentlige. Men den Breie Front fortsetter å eksistere, for en stor del, takket være den toleransen.

Spørsmål

1. Hva slags kritikk vil du reise av definisjonen av politikk som det muliges kunst?

2. For å være en god politiker, må en være en realist eller en drømmer?

3. Hvilken rolle spiller maktforholda i politikken?

4. Hva må en revolusjonær politiker gjøre når han møter negative maktforhold?

5. Forklar hvorfor vi sier at politikk er kunsten å gjøre det umulige mulig. Er ikke dette bare ønsketenking?

6. Forklar hvorfor vi sier makt ikke bare er å ha posisjoner i statsapparatet.

7. Forklar hvorfor vi mener at revolusjonær politikk avhenger av folkelig organisering.

8. Finnes skepsis til politikk og politiskere i ditt område? Hva er grunnen?

9. Hvordan kan vi oppdage en kvalitativ endring i den politiske situasjonen?

10. Velg et latin-amerikansk statsoverhode som eksempel, og pek på hva slags maktforhold som fantes på internasjonalt nivå da de vedkommende ble valgt?

11.Hva var de interne maktforholda?

12. Hva ble gjort for å endre de interne maktforholda?

13. Hva var de viktigste faktorene som bidro til framveksta av en ny politisk konjunktur?

14. Hvem utgjør den oligarkiske blokk, og hvem utgjør den revolusjonære blokk?

15. Hvorfor er hæren i Venezuela annerledes?

16. Hvorfor kan folk lære mer i revolusjonære tider enn på mange år med utdanning?

17. Hvilke faktorer må vi ta med i beregninga for å planlegge våre slag godt?

18. Kjenner du til et eksempel på politisk kamp i ditt land som var dårlig planlagt?

19. Hva mener vi med maktforhold? Gi et eksempel.

20. Gi et eksempel på en spesifikk strategi, og taktikkene som brukes i den.

21. Hvorfor trenger vi taktisk fleksibilitet?

22. Gi et eksempel på politisk opportunisme.

23. Når kan vi si at en spesifikk person er voluntarist?

24. Kan du peke på en politisk kamp der flere mennesker har blitt skadelidende enn nødvendig?

25. Hvorfor er korrekt analyse av en konkret situasjon så viktig i politikk?

26. Er bruk av væpna kamp alltid riktig?

27. Gi et eksempel på den riktige måten å utnytte motsigelser blant fienden.

28. Hvorfor må vi slutte å bruke begrepet «massene».

29. Hvorfor må vi unngå å være subjektive når vi analyserer maktforholda?

30. Hvordan kan vi oppnå ei pålitelig oppfatning av folkets virkelighetsoppfatning?

31. Forklar hvorfor å feilinformere en leder er så alvorlig?

32. Tror du våre ledere lytter til folket?

33. Gi et eksempel som viser at det er ulike bevissthetsnivåer blant folket.

34. Tegn et territoriekart over kreftene som står mot din president, og hvorfor de er posisjonert i akkurat de områdene.

35. Hva slags slagord kan mobilisere folk?

36. Forklar hvorfor forsiktighet må vises med kvantitative analyser ved å gi et eksempel.

37. Hva var det strategiske målet til bolsjevikpartiet?

38. Hvem var den umiddelbare fienden i den første og andre fasen i bolsjevikrevolusjonen og hvorfor?

39. Hvem er den strategiske fienden, og hvem er den umiddelbare fienden i ditt land? Hvorfor er det viktig å være klar på forskjellen mellom fiender?

40. Da Lenin kom tilbake til Russland, hvorfor avviste han – vel vitende om at den provisoriske regjeringa ville fortsette krigen – slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!»? Er det ikke sjølmotsigende å avvise det i februar, men akseptere det få måneder seinere?

41. Kan du gi et eksempel på latin-amerikanske ledere som har vært istand til å utnytte motsigelser mellom revolusjonens fiender?

42. Kan ei regjering påstå at den bygger sosialisme, mens den er alliert med borgerskapet? Gi et eksempel der du tror dette er tilfelle.

43. Kan revolusjonære akseptere kompromisser som står i veien for umiddelbar implementasjon av deres program?

44. Kan en dogmatisk leder, som alltid prater om prinsipper, men som veit lite om den konkrete virkeligheta rundt dem, være en god strateg? Veit du om noen sånne ledere?

45. Burde en militant akseptere at revolusjonen noen ganger må slå retrett på noen saker?

46. Hvorfor er det viktig å være klare på hvem som er våre potensielle allierte?

47. Kan du gi et eksempel på en politikk for en allianse som vinner over krefter til prosjektet, og et annet på politikk for en allianse som nøytraliserer opposisjonskrefter?

48. Gi et eksempel på sammenslåing.

49. Hvilke ulike typer allianser finnes?

50. Gi et eksempel på felles aksjon.

51. Gi et eksempel på avtaler.

52. Gi et eksempel på en politisk pakt.

53. Gi et eksempel på en politisk front.

54. Hvorfor tok bolsjevikene til seg landbruksprogrammet til et annet parti heller enn å implementere sitt eget?

55. Hvorfor sier vi at alle allianser innebærer enhet og kamp?

Noter:

1. Lenin, Collected Works, volume 27, p.161
2. Lenin, Selected Works in three volumes, vol. 3, Progress Publishers, Moscow, 1967, pp. 379–380.  

I vår sirkulerte det en plansje på internett. Den skulle angivelig vise hvor farlig det fascistiske høyre er i Europa. Men så man nærmere på den, viste det seg at plansjen var ganske merkelig. På toppen av lista tronte Norge og Sveits som land der fascismen står sterkt – langt foran land som Hellas og Ungarn der fascistliknende grupper sitter i parlamentet, og der innvandrere bankes opp regelmessig av fascistiske bander. Hva var dette?

Plansjen var satt sammen av Al-Jazeera, og når man så nærmere på den, viste det seg at grunnlagsdataene var upålitelige. Det som gjør at Norge kommer på topp av lista, er at man har regnet FrP som et ekstremt høyreparti. Ikke det at jeg har noen sans for det partiets politikk og ideologi, men å likestille det med Jobbik i Ungarn og Gyllent daggry i Hellas er simpelthen ikke riktig. FrP er i dag et sentrum–høyre-parti, mens de to nevnte partiene er reine fascistpartier.

Ser man nøyere på kriteriene, så ser man at euroskeptisisme er ett av dem, sammen med nasjonalisme og motstand mot innvandring. Er du negativ til EU, så står du i fare for å bli definert som ytre-høyre. Er du dessuten tilhenger av nasjonal sjølråderett, så har du treff på to av tre. Og skulle du i tillegg være mot Schengen, så har al-Jazeera konklusjonen klar: da tilhører du det ekstreme høyre i Europa.

Feil kriterier

Det er EU-kommisjonen og folk som Thorbjørn Jagland som har definert motstand mot deres overnasjonale og antidemokratiske prosjekt som ultrahøyre. Dette er en hersketeknikk som eliten i Brussel bruker for å stemple alle og enhver som ikke slutter opp om planene om å gjøre Europa til en overnasjonal superstat som kan konkurrere på verdensmarkedet med USA og Kina. Det er de som har definert de fire frihetene som sjølve grunnmuren i det europeiske prosjektet, altså fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Dette er kapitalens prinsipper og ikke arbeiderklassens. Dette er instrumenter for å ødelegge lokalt næringsliv til fordel for store multinasjonale kjeder. Det er verktøy for å rive ned faglige og sosiale rettigheter og tvinge arbeiderklassen til å være med på et kappløp mot bunnen.

Hva med Al-Jazeeras egen bakgård?

Al-Jazeera eies av Qatar, et av de mest autoritære og diktatoriske regimene i verden. Qatar er et av verdens rikeste land, og bruker en del av rikdommen til å sponse de mest ytterliggående, de mest voldelige og brutale terroristene i verden, jihadistene i Libya, Mali og Syria. Nyhetskanalen har mange interessante nyheter, men med slike eiere er det ikke å forvente at den vil være den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder å rapportere og analysere det ekstreme islamske høyre.

Det islamske ekstremhøyre, hva er det?

Saudi-Arabia og Qatar bruker hundrevis av millioner dollar på å spre sin svært spesielle versjon av islam, nemlig wahhabismen. Dette dreier seg ikke bare om misjon i vanlig forstand. Dette handler om politikk, og det handler om imperialistiske økonomiske interesser. De autokratiske og reaksjonære oljeregimene bruker religionen som brekkstang for sine egne økonomiske og maktpolitiske interesser.

Folk får nå tro hva de vil, hvis de bare lar andre gjøre det samme. Jeg skal ikke blande meg inn i de teologiske diskusjonene. Men i det øyeblikket religionen begrunner politiske krav, paroler og strategier, er jeg og enhver annen fullt meningsberettiget.

Noen av verdens fineste vitenskapsfolk, filosofer og kunstnere har bekjent seg til islam. Jeg har beundret den muslimske kunsten i Córdoba, Granada, Istanbul og Esfahan. Jeg har med stor glede latt meg inspirere av humanistiske muslimske filosofer som Ibn Rusjd eller diktere som Ibn Al-Arabi, Hafez, Saadi og Omar Khayam. De store muslimske matematikerne og astronomene lyser fortsatt på vitenskapens stjernehimmel, som de stjernene de studerte og satte navn på. Men jihadistene som brenner bøker og helligdommer og myrder for fote, har like lite felles med disse intellektuelle gigantene som Mussolini hadde med Leonardo da Vinci.

Wahhabistene og jihadistene står for et menneskesyn og en samfunnsmodell som i ett og alt tramper på og håner det beste i den muslimske kulturen. Det lar seg ikke gjøre å forene Rumis budskap om at kjærligheten er universets drivkraft, med holdningene og handlingene til Mokhtar Belmokhtar.

Hvis vi ser på hva slags politikk jihadistene står for i teori og praksis, er det ikke så vanskelig å plassere dem. Det er nyanseforskjeller dem i mellom, og noen er enda mer ekstreme enn andre.

Hovedprinsipper

IslamNet i Norge viser til Haitham al- Haddad og Zakir Naik som sine ideologiske forbilder. Dette er ekstreme politiske predikanter. I Storbritannia finnes det en hel rekke ekstreme islamister som står for mer eller mindre det samme. De bruker vekkelsen som metode, men budskapet deres er først og fremst politisk.

De er fundamentalister i den forstand at de ønsker et samfunn som er organisert slik de mener Koranen forordner det.

• De ønsker et religiøst tyranni med en totalitær og altomfattende stat.
• De tar avstand fra demokratiet og de liberale friheter som ugudelige.
• De ønsker et tvers gjennom patriarkalsk samfunn der kvinnen er underlagt og må adlyde mannen.
• Kvinners arverett skal være den halve av mannens. Hennes vitnemål i økonomiske saker skal telle som halvparten av en manns. Vold mot kvinnen i familien er en privatsak.
• Kvinner skal helst ikke jobbe, men være hjemme og føde barn. Kvinnen skal dekkes til.
• Utroskap og sex utenfor ekteskap skal straffes med steining. Homofili anses som en grov forbrytelse og skal straffes med alt fra pisking til dødsstraff. Enkelte forbrytelser skal straffes med amputasjoner.
• Frafall fra troen straffes med døden.
• De er kreasjonister, og mener at jordas, artenes og menneskets opprinnelse er slik det står skrevet i Koranen.
• Klassekamp hører ikke hjemme i islamistenes samfunn og ei heller fagforeninger.
• Marxister er ugudelige og bør utryddes.
• De støtter jihadistene i Libya, Mali, Syria og andre steder i deres kamp for å opprette religiøst tyranni der.
• De er anti-moderne og imot moderne vitenskap.
• De er anti-jødiske.

Dette er mer eller mindre felles tankegods for det muslimske ekstremhøyre. I Norge er Profetens Ummah det mest konsekvente uttrykket for det muslimske ekstremhøyre, men også IslamNet står for de fleste av disse standpunktene og inviterer de mest ytterliggående predikantene til store møter i Norge.

Ekstrem praksis

Hvis vi ser på hva forbildene til det muslimske ekstremhøyre foretar seg, så er det terror, massakrer, bokbål og brutal undertrykkelse. Dette rammer aller mest andre muslimer i land som Mali, Libya, Syria, Irak og Pakistan. Nylig utstedte Salafi Sheikh Yasir al-‘Ajlawni en fatwa som erklærte at det er tillatt for jihadister å voldta vantro kvinner.

Likhetstrekk med fascismen

Det politiske programmet deres og det menneskesynet det representerer har mye til felles med fascismen. Det gjelder særlig:

• Ønsket om en voldelig og totalitær stat.
• Motstanden mot de liberale frihetene og demokratiet.
• Hatet mot annerledes tenkende.
• Motstand mot marxisme og klassekamp.
• Det patriarkalske synet på familien.
• Rettferdiggjøring av angrepskrig for å nå sitt mål.

I mange tilfeller vil det islamske ekstremhøyre og fascistene finne hverandre i synet på jødene.

Men det finnes også markante forskjeller:

• Fascismen er modernistisk og i prinsippet tilhenger av vitenskap, mens det islamske ekstremhøyre er anti-vitenskapelig og anti-moderne.
• Sjøl om også fascismen er kvinnefiendtlig, er den ikke så ekstrem som det ytterliggående muslimske høyre.
• Fascismen var (og kan bli) en løsning på den moderne kapitalismens krise. Det muslimske ekstremhøyre kan ikke tilby noe sånt, men passer derimot ypperlig til de hegemoniske og ekspansjonistiske planene til autokratier som Saudi-Arabia og Qatar. De kan også være et nyttig redskap for å splitte arbeiderklassen etter religiøse og kulturelle skiller.

Imperialismen oppfatter tydeligvis jihadistene som verdifulle redskaper, og vi ser svært ofte at imperialismen allierer seg med det muslimske ekstremhøyre. (Libya, Syria, Afghanistan, Irak osv.) Vesten, inklusive Norge, er nært alliert med sponsorene til det muslimske ekstrem-høyre, nemlig Saudi-Arabia og Qatar.

På en høyre–venstre skala er det ingen tvil om hvor denne typen ekstrem islamisme befinner seg. Det er en fascistliknende ideologi og politikk som bare kan kalles ekstrem-høyre.

Arbeiderklassen er midt oppe i en svært vanskelig kamp mot internasjonal storfinans og i mange land har arbeiderklassen allerede tapt posisjoner og rettigheter som det har tatt generasjoners kamp å kjempe fram. Det arbeiderklassen trenger i denne situasjonen, er enhet på tvers av nasjonalitet, kultur og religion. Det vil være til stor skade for arbeiderklassen om det muslimske ekstremhøyre og/eller det tradisjonelle fascistiske høyre vinner fram. Derfor må disse retningene avsløres og bekjempes.

Jenny Dahl Bakken er fra Oslo, og er antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdoms sentralstyre.

«Hvis du er ung, baskisk og kjemper for noe, kan du bli arrestert.» 17 år gamle Nadia Perez Hidalgo er feminist, ungdomsaktivist og medlem av den venstreradikale ungdomsorganisasjonen Ernai. Organisasjonen jobber for sosialisme, feminisme og uavhengighet fra Spania. Den er ikke forbudt – foreløpig. Men det kan skje. Gang på gang har det skjedd, hver gang de har organisert seg har myndighetene stemplet dem som terrorister. Folk har ikke turt å fortsette å engasjere seg. Ungdommer har blitt fengslet og innesperret langt fra familie og venner. 16. april ble en arrestordre utstedt på åtte unge mennesker fra Donostia som var med i ungdomsorganisasjonen Segi. Den yngste er 25, den eldste 31. De har allerede blitt dømt for å «være medlem av en terrororganisasjon». De eneste bevisene påtalemyndigheten har i saken er t-skjorter, klistremerker, plakater og cd-er. De åtte unge arresteres for sitt politiske arbeid. Flere av dem oppgir å ha blitt torturert i fengsel og tvunget til å skrive under på en erklæring om at de var terrorister. Spanske terrorlover er blant de strengeste i Europa. Senest i fjor krevde menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at Spania opphevet sin utvidede anti-terrorlov fra 1975 som lar Spania holde «terrorister» fengslet på livstid.

Det er stille, bare lyden av barneføtter som treffer en ball og fjern krangling kan høres i den lille byen Ordizia. Sola skinner på åsene rundt byen. Det er ingenting som tilsier at dette området for bare noen tiår siden var åsted for en av Europas mest intense frigjøringskamper. Nå er våpnene lagt ned, men sporene etter kamper mellom ETA og myndigheter gjennomsyrer samfunnet. Alle kjenner noen som sitter i fengsel. Fedre, mødre, søsken, fettere, kusiner. Naboer. Foreldrene til klassekamerater, mannen til dama som eier den lokale matbutikken. Rundt omkring på husvegger og tagget i bybildet henger plakater og flagg til støtte for et fritt Baskerland, med krav om at fangene skal overføres til soning i de baskiske områdene. I dag holdes mange av dem opp til hundrevis av kilometer unna familie og venner. Organisasjonen Herrira jobber tett på fangene, med krav om at fangene skal overføres til baskiske fengsler.

Grasrotorganisering og samarbeid

Noen mil unna Ordizia ligger Orduña. Her ble ungdomsfestivalen Gazte Danbada avholdt i påsken. Flere tusen ungdommer samlet seg for noen dager med politisk påfyll, generell fyll og samhold. Det var internasjonale delegater fra mange land, blant annet Irland, Danmark, Kurdistan, Vest-Sahara og undertegnede fra Norge. Festivalen viste at engasjementet for baskerne lever også internasjonalt. Herrira var bare en av mange som talte på festivalen, blant annet i en paneldebatt om politiske fanger med debattanter fra Vest-Sahara og Kurdistan.

Festivalen åpnet for de internasjonale delegatene med en presentasjon av et nettverk av forfulgte aktivister. Nettverket er nytt, og fortsatt i etableringsfasen. Det er både baskiske aktivister fra den franske og den spanske siden. De lever i forskjellige virkeligheter, og jobber fortsatt med en strategi om hvordan man enklest mulig kan samarbeide. Bevegelsen er skapt ut fra folkelige krav, og har forsøkt å sette sammen forskjellige ønsker. Den skal være en nasjonal bevegelse, med hovedvekt på lokale avdelinger. Det skal arrangeres folkemøter i landsbyene for å ha en mest mulig demokratisk organisasjon. Målet er ikke verdensomspennende revolusjon, eller nødvendigvis frihet for Baskerland i første rekke (selv om det uten tvil er et mål). Målet er først og fremst å endre folks hverdag, å bety noe. Samtidig er organisasjonen i stor grad politisk – de arrangerer blant annet kurs for å bevisstgjøre ungdom hva kapitalismen betyr for livene deres.

Internasjonal solidaritet

De irske representantene fra partiet Sìnn Fein delte gjerne av sin erfaring rundt temaet frigøringsbevegelser og frihetskamp. Det er lenge siden IRA la ned våpnene, noe den irske delegaten Barry McColgan syns var rett. «Den væpnede kampen var viktig da den foregikk, men det var riktig å avslutte den. Den hadde utspilt sin rolle,» sier Barry, som mener den irske frigjøringsbevegelsen i dag kommer lenger gjennom fredelig politisk kamp. I Baskerland har de fleste slått seg til ro med våpenhvilen, men noen mener fremdeles den væpnede kampen er helt nødvendig. På pubene nattestid kan man høre spredte slagord: Una! ETA! Mili! Tara! (Una ETA militara, et bevæpnet/ aktivt ETA, forfatters anm)

Det er inspirerende for aktivister fra hele verden, både landene i konflikt som Vest-Sahara og fredelige land som Norge og Danmark, å se at det går an å samle så mange ungdommer på en politisk leir. Baskerne var likevel voldsomt takknemlige for at de internasjonale delegatene var på festivalen deres. De styrkes av tanken på at det finnes folk rundt omkring som bryr seg, selv om de står midt oppe i andre virkeligheter og andre politiske kamper. 7000 ungdommer jublet og klappet for de internasjonale gjestene under hovedseremonien lørdag 30. april. Det var samme dag som beskjeden kom om at den baskiske fangen Xavier Lopez Pena hadde dødd i fengsel natten før. Festivalen og seremonien var preget av det. Før seremonien gikk festivaldeltagerne gjennom Orduña sentrum med et bilde av Lopez Pena, i en massiv sørgemarsj. På seremonien plantet de internasjonale delegatene et oliventre i en krukke, for å symbolisere de palestinske kameratene som aldri kom seg til festivalen. Deretter ble tusenvis av knyttnever løftet, som en pakt om at kampen fortsetter. For palestinerne, for baskerne, for alle undertrykte folk og klasser.

«Jeg har vært en perfekt kvinne hele mitt liv, og for hva?» Moren til ungdomsaktivisten Uxue er lei. Hun var den flinke datteren, den trofaste kona og den pliktoppfyllende moren. Og hva står hun igjen med? I et land i dyp økonomisk krise blir kvinnene ofte de første som lider. De har gjort seg avhengige av mannens inntekt, og er de første som sies opp ved nedskjæringer. Moren til Uxue er en snill, litt stille dame i 50-årene. Men det brenner en ild i henne, en ild som har blitt sterkere ettersom hun har blitt eldre. Et feministisk engasjement har blitt vekket. Norges «landsmoder» Gro Harlem Brundtland er et av idealene.

Datteren hennes, Uxue, er en fri sjel. Hun er også en av ungdomsaktivistene i Ordizia. Hun er opptatt av kvinnenes rett til å være en del av frihetskampen. Det er det flere av baskerne som er. Både Ernai og de andre organisasjonene som deltok på festivalen, var feministiske organisasjoner som jobber for å implementere feminismen i alle strategier. Men det er langt igjen. Fortsatt er det mange i Baskerland som mener kvinnens rolle er å være hjemme, at hennes oppgave er å støtte mannen sin og barna sine. Kvinner som sier fra, kvinner som protesterer, som uttaler seg kontroversielt møter fortsatt mye motbør. For den sosialistiske, baskiske frigjøringsbevegelsen står kvinneperspektivet sentralt: Baskerland kan aldri bli fritt hvis ikke kvinnene frigjøres. Men også internt i bevegelsen er det mye diskusjon og usikkerhet. Foreløpig har for eksempel bevegelsen i liten grad fokusert på seksuell frihet. Også hos enkelte internt i bevegelsen lever tanken om at kvinnenes meninger er annenrangs. De har ikke hatt noen Kjersti Ericsson til å ta et oppgjør med ukultur – enda. Men ting er i ferd med å skje. I den yngre generasjon er kvinnekampen en naturlig del av det politiske arbeidet. Det feministiske arbeidet deres er i startfasen, og de lærte villig av erfaringer fra både Norge (Rød Ungdom), Sverige (Ungvänster) og Danmark (SUF), som har jobbet feministisk i mange år. Det ble arrangert feministiske diskusjonsmøter og selvforsvar for jenter på festivalen. Det var likevel merkbart at det var et flertall av mannlige innledere, og at gutter i større grad enn jenter stilte spørsmål og kom med kommentarer. Dette ble bemerket av flere av de internasjonale gjestene, og Ernai har satt seg som mål å jobbe for at jentene i organisasjonen skal tørre å ta ordet i forsamlinger.

Festivalen markerte både døden til Lopez Pena, men det ble også avholdt markering for Donostia 8, som de åtte unge dømt for «medlemskap i en terroristorganisasjon» blir kalt. Det var markeringer til minne om alle de som var arrestert og drept, og fastboende i byen møtte også opp for å hedre dem. I tillegg ble det arrangert møter der man diskuterte hvor Ernai og frigjøringsbevegelsen skal gå herfra. De internasjonale delegatene hadde sitt eget program, og fikk dermed ikke vært med på det meste som foregikk på festivalen, da det var på baskisk. Men alt i alt ble de europeiske, sosialistiske ungdomsbevegelsene knyttet sterkere sammen. Det er viktig i et Europa i oppløsning.

Bjørn Tore Egeberg er ansatt som organisasjonssekretær i Heismontørenes Fagforening, og er leder av Rødt arbeiderlag i Oslo.

Sverige var lenge ett av de beste landene i verden for en arbeider. Etter noen tiår med markedsliberalistisk poltikk har det blitt en dramatisk forverring. Nå møter den svenske arbeideren vilkår på linje med de mest arbeidsgivervennlige landa i Europa. Den nordiske modellen er død, i alle fall for Sveriges vedkommende. Hvem skulle trodd at det kunne gå så fort?

Jeg vil i denne artikkelen minne om hva som var den nordiske modellen.Videre vil jeg se på hvordan den borgerlige regjeringen målbevisst har svekket arbeiderklassens posisjon. Og jeg vil se på hvilken rolle det Socialdemokratiske partiet spiller.

Folkhemmet – det som var

Den svenske arbeideren bodde i Folkhemmet. Han jobba på Volvo eller på SKF og hadde et kollektivavtal (tariffavtale) som regulerte alt fra overtidsbetaling og skifttillegg til rett til arbeidsklær og permisjoner. Overgangen fra timelønn til månedslønn hadde skjedd uten protester fra arbeidsgiverne (bortsett fra at skogsarbeiderne måtte streike for å få skogeierne til å forstå den svenske modellen). Alle piler pekte oppover, og det var mangel på arbeidskraft. Om arbeideren hadde barn som ingen arbeidsgiver ønsket å ansette, så fikk de likevel jobb til slutt, for bedriftene hadde alltid behov for folk, og var tjent med en moral om at også de svake skulle få være med i Folkhemmet.

Så begynte ting å skje, som et varsel om det framtida skulle bringe. Fem store skipsverft i Vest-Sverige ble nedlagt. Volvo flytta deler av personbil-produksjonen ut av landet. Vår arbeider mista jobben på Volvo. Men han kom inn på arbeidsmarkedstiltak, og omskolerte seg til elektriker. Etter noen år var han tilbake på jobb, nå på Göteborgs byggeplasser. Tilsynelatende hadde ingen ting skjedd. Men flere av de sterkeste fagforeningene var nå borte, og det kom ingen som overtok deres plass. Strategene i det svenske høyre-partiet, Moderaterna, begynte å se lyst på framtida. De syntes Folkhemmet var et nitrist samfunn hvor alt hadde stått stille siden middelalderen. Nå ønska de seg fleksibel arbeidskraft, privatisering og lavere skatter. Med en svekka fagbevegelse kunne det være mulig å revolusjonere Sverige.

En svensk jobbare har alltid visst hvor han/hun hadde Facket. Forhandlinger mellom arbeidsgiverne og Facket har fastsatt lønns- og arbeidsforhold på store og små arbeidsplasser. Da vår arbeider begynte i nytt firma, en elektriker-sjappe, visste han at han kom til ordna forhold. Her kom det ikke til å bli tilbud om å motta deler av lønna svart. Her kom det ikke til å bli trekk i lønn for ventetid, når han stod på en byggeplass og venta på deler. Alle viktige økonomiske betingelser var regulert i kollektivavtalen. Dette partsforholdet regnes for å være hovedpilaren i den svenske modellen. Dette har skapt et arbeidsliv som kjennetegnes av høy organisasjonsgrad, demokratiske lønnsforhandlinger, ledighetstrygd som ikke ligger langt under lønna, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og ikke minst en ambisiøs arbeidsmiljøpolitikk.¹

Den svenske modellen stod trygt på tre bein:

1. Topartssamarbeidet
2. Økonomisk trygghet ved sykdom
3. Velferdstjenester uten egenbetaling.

Den svenske modellen var Folkhemmet.

Indre og ytre press mot den svenske modellen

Som nevnt ville det svenske høyrepartiet, Moderaterne, ha bort den svenske modellen. De ønska markedsliberalisme. Her var det en indre press mot den svenske modellen. Men det var også et ytre press.

I hele etterkrigstida har eierne krevd større og større profitt. Uavhengig av om bedriften ligger i Egypt, i Italia eller i Sverige. Den eneste kilden til denne profitten er arbeiderne – hver arbeider skaper verdier som er langt større enn det han/ hun får utbetalt som lønn. Eierne får både glede og søvnløse netter av de store profittene. For de må investeres på nytt for å gi enda større profitter i framtida. At dette er et problem, vises tydelig av Volvos utvikling. På 50- og 60-tallet var det en økonomisk vekst som førte til at flere og flere familier kunne kjøpe seg bil. Alle bilfabrikanter gledet seg, og økte produksjonskapasiteten kraftig. Så begynte det å butte i mot. De fattige var fortsatt fattige og hadde ikke råd til bil. Og de med god råd trengte ikke flere biler enn de allerede hadde. Resultatet ble en knallhard konkurranse og flere konkurser.

Arbeidere verden over blir ofre for motsigelsen i denne måten å produsere på: At det kreves økt profitt, samtidig som lønna holdes nede – mens økt lønn isolert sett hadde vært det eneste kortet å satse på for å drive vekst-spiralen videre. Men angrepet på lønn og arbeidsbetingelser rammer forskjellig. I Europa har EU helt siden opprettelsen prøvd å skjerme den europeiske kapitalen fra problemene, først og fremst gjennom:

• Å angripe lønns- og arbeidsvilkår og fagbevegelsen i medlemslandene
• Å kreve lukrative betingelser for europeiske investeringer i fattige land

I 1994 var det folkeavstemning om EU-medlemskap i Sverige

Vår arbeider stolte på Socialdemokratenes forsikringer om at EU-medlemskap var nødvendig for å trygge arbeidsplassene. Han stemte ja. Det gjorde flertallet, og Sverige ble EU-medlemmer fra 1995. Dermed hadde Sverige sluttet seg til prinsippet om fri flyt av arbeidskraft. EU har systematisk arbeidet for å redusere lønningene i alle medlemsland. Eller på deres nytale: «få en mer effektiv konkurranse, gjennom fri flyt av arbeidskraft». Dette er et forsøk på å løse de problemene som produksjonsmåten skaper. Spesielt i Tyskland og Sverige har arbeidsforholdene blitt drastisk forringet, men krisa slår hardest ut i Sør-Europa. Etter øst-utvidelsen av EU har svenske bedrifter utnyttet den lave lønna i øst ved å etablere seg i Polen og Baltikum, og dermed kreve at deres øst-europeiske ansatte skal jobbe i Sverige på øst-europeiske betingelser. EU støtter varmt opp om å etablere en lavtlønna del i det svenske arbeidsmarkedet, for å få konkurransen til å virke.

Arbeidsløsheten skjøt i været etter at Sverige ble EU-medlem. Dette satte også den svenske modellen under press. Om staten skal spille en aktiv rolle med å skaffe nye arbeidsplasser, må det skaffes penger til arbeidsmarkedstiltak og støtte til nyetableringer. Dagpengene til arbeidsløse må også betales. Etter den svenske modellen er svaret å øke skattene og ta opp nye lån. Men det ytre presset mot den svenske modellen gjorde det lettere for Socialdemokratene og de borgerlig å avvise dette.

Det ytre presset er også knytta til en gjeldstynget stat. Fram til 1977 var den svenske statens gjeld på under 100 milliarder svenske kroner. I 1993 hadde statens gjeld tidoblet seg, og har ligget stabilt på dette nivået siden da.

Med denne statsgjelda er ropet om kutt i offentlige utgifter av naturlige grunner høyere enn i Sverige enn i Norge, hvor Oljefondet er mer enn tre ganger større enn den svenske statsgjelda.

Krisa gir EU en mulighet til å diktere politikken

Jeg kan i svake øyeblikk drømme om en norsk regjering som begynner å styre kapitalen, og som sender en klar melding til Brüssel om at alt økonomisk samarbeid med EU heretter skal bygge på respekt for faglige rettigheter, og ikke på fri flyt. For et land som står utenfor EU, har full sysselsetting og en sterk statsøkonomi er dette gjennomførbart, selv om Trygve Hegnar sikkert vil hyle så det kan høres helt til Finnmark. For en regjering i et krise-ramma medlemsland i EU er det vanskeligere. Svenske regjeringer må enten ta full konfrontasjon med kapitalen og med EU, eller godta et knøttlite handlingsrom i den økonomiske politikken. Dette er en av årsakene til at det Socialdemokratiske partiet ikke vil ha en partileder som snakker om å redusere ulikheter, og om solidaritet. Håkon Juholt, som hørtes ut som en sosialdemokrat, ble sparka som partileder etter ett år. Et parti med regjeringsambisjoner vil ha en statsministerkandidat som fullt ut bekjenner seg til vår tids kapitalistiske forpliktelser. Dermed blir den svenske riksdags-debatten preget av hvordan landet skal tilpasse seg de nye kravene fra EU og fra svensk og internasjonal storkapital.

Etter at Sverige ble EU-land, har arbeidsløsheten økt og medlemstallet i LO har falt. Hvordan gikk det med vår arbeider, elektrikeren? Jo, han beholdt LO-medlemskapet sitt, men han la merke til at det dukka opp nye firma der arbeiderne stod utenfor LO. Han fikk også litt å slite med på hjemmefronten. Sønnen var ferdig med gymnaset, og det fantes ikke jobb å få. Skulle han gå til Manpower? Ville han for alltid være en vikar, aldri få fast arbeid?

Regjeringsskiftet i 2006

Men så kom 2006. Socialdemokratene tapte valget, og inn i regjeringskontorene kom den borgerlige alliansen. Nå skulle Sverige moderniseres, og fagbevegelsen skulle utraderes. Spesielt skulle langtidssyke og arbeidsledige få merke at det var slutt på store statlige subsidier til slabbedasker som ikke gidder å jobbe. Først satte regjeringen opp medlemsavgiften i A-kassene², i første omgang fra 90 kroner i måneden til 340 kroner. Deretter døpte regjeringen om medlemsavgiften til arbeidsløshetsavgift, og fjerna det solidariske prinsippet. De som jobba i bransjer med høy arbeidsløshet, måtte nå betale mye mer enn de 340 kroner. De som jobba i bransjer med lav ledighet, slapp billigere unna. Samtidig ble retten til skattefradrag for fagforeningskontingent fjerna. Arbeiderne hadde på kort tid fått et mye dyrere faglig medlemskap og en mye dyrere A-kasse. Resultatet var at mange medlemmer forsvant fra fagbevegelsen. Regjeringen sa at det var opp til fag-bevegelsen sjøl å gjøre medlemskapet attraktivt. Også blind høne kan finne korn. Hadde fagbevegelsen møtt angrepene fra regjeringa med streiker og andre sterke aksjonsformer, kan det være at flere hadde beholdt medlemskapet. Men det er ingen tvil om at regjeringens hensikt var å ramme fagbevegelsen hardt.

Den borgerlige alliansen så ingen fordel i å ha et stort antall arbeidere med høy kompetanse og god lønn. Sammen med arbeidsgiverne har de målbevisst splitta arbeidslivet i to. Ett nytt B-lag med lavtlønte arbeidere uten fagutdanning har vokst fram, og det har skjedd svært raskt. I flere fag har regjeringen bygd ned den offentlige fagutdanninga, slik at all fagopplæring nå foregår i bedriften, på arbeidsgivers premisser. Den typiske arbeider på B-laget er ufaglært. Sønnen til vår arbeider har blitt en del av dette B-laget. Etter at den borgerlige regjeringen innførte nye regler for A-kassene, klarer han bare å tjene opp rett til ytterst lave dagpenger. Og selv disse dagpengene mister han om han ikke søker på en hvilken som helst underbetalt jobb, for eksempel som telefonselger på deltid og provisjonslønn. Han må godta en lønn som hans far aldri ville drømt om å jobbe for. I likhet med sine kamerater er han heller ikke fagorganisert. Han synes kontingenten gjør for stort innhogg i den lille lønna. Side om side med B-laget finnes også arbeidslivets A-lag med fagorganiserte arbeidere, ofte med fagbrev eller annen viktig kompetanse. A-laget støtter fortsatt Socialdemokratene. Men de borgerlige strategenes våte drøm er at arbeidslivets B-lag vil være lettere å vinne med løfter om skattelette, og at et eventuelt opprør fra B-laget vil gå til høyre, og ikke til venstre.

Sykelønnsordningen var det neste som den borgerlige regjeringen skulle rive ned. De har innført administrative grenser for hvor lang sykemelding legen har lov å gi på den enkelte sykdommen. De som må gå ned i deltid på grunn av sykdom, får ikke rehabiliteringspenger/uføretrygd for resten av stillingsprosenten, men tvinges til å si opp jobben og melde seg arbeidsledige. Alt sammen er markedsført under slagordet «Utenforskapet». Ut fra borgerlig samfunnsmoral er det skadelig å ha ordninger som syke kan leve av, for da vil de vende seg til og låse seg fast i tilværelsen som utenfor. For, ettersom de borgerlige vet at de fleste kan jobbe hvis de gidder, vil lave ytelser bringe dem tilbake til arbeidslivet. Beviset er at sykefraværet og antall på rehabilitering går ned. Men alt de har oppnådd, er å skape en forferdelig situasjon for mange av dem aller nederst og flytte dem til en annen statistikk, enten til arbeidsledig eller til sosialhjelpsmottaker. Det Socialdemokratiske partiet har i flere politiske utspill vist at bare tre prosent av de som blir kasta ut av sykepengeordningen kommer i ordinær jobb.

Men angrepene på sykelønnsordningen begynte lenge før 2006. Gerd Liv Vallas nye bok minner oss om sykelønnsbataljen i Norge i 2006, da LO slo tilbake Stoltenberg-regjeringens forslag om å øke arbeidsgivernes andel av utgiftene til sykepenger. Som Valla oppsummerer, ville større arbeidsgiveransvar for syke gjøre bedriftene mer forsiktige med å ansette mennesker med risiko for langtidsfravær. Men dette dårlige forslaget hadde verken Stoltenberg eller Hansen finni på sjøl. I 2003 bestemte den sosialdemokratiske regjeringa i Sverige at arbeidsgiverne heretter skulle betale sykelønn for de første 21 dagene med fravær, mot tidligere 14. Samme regjering fikk gjennom at arbeidsløse ikke hadde rett på sykepenger ut over det de ville fått i dagpenger.

Offentlig velferd settes ut på anbud

Privatiseringen er kommet langt. Høyrepolitikerne i Stockholm kan snart legge ned siste rest av kommunal eldreomsorg. Av Stockholms äldreboenden (sykehjem) er i dag 74,4 prosent private. Av vårdcentralerna (hjemmebasert omsorg) er 65,7 prosent private. Av grunnskolene er 45,1 prosent private. I denne situasjonen ville jeg håpe og tro at svensk arbeiderbevegelse går samlet ut i gatene og roper: «Ta tjenestene tilbake!». Men det gjør de ikke. Det Socialdemokratiske partiet aksepterer privatiseringen. Deres alternativ er mer regulering av de private. De vil kreve at private firmaer i omsorg og skole holder høyere kvalitet enn i dag, og de vil kreve at det skal bli vanskeligere å ta ut fortjeneste fra driften.

Fra debatten i Sverige:

Valfriheten i välfärden är central och något vi vill utveckla. Människor vill själva välja skola, hemtjänst och vårdcentral. Att det finns flera utförare skapar en positiv konkurrens som kan bidra till att höja kvaliteten i all verksamhet. Men det är hela tiden valfriheten för medborgaren som ska stå i centrum, inte valfriheten för företagen. Idag ser vi på många håll en över-etablering inom välfärden, inte minst i gymnasieskolan. Många skolor kommer på grund av detta att få svårt att klara sig de kommande åren. Detta går ut över eleverna och deras utbildning. Att låta företag fritt välja var och när de ska etablera sig är inte att ta ansvar för de personer som drabbas när brukarunderlaget plötsligt viker. Det är inte att ta ansvar, varken för utbildning, vård och omsorg eller för människors valfrihet. (Lena Hallengren, riksdagsmedlem for Socialdemokratene).³

«Å sette bestemor på anbud» het det før, og det var folk mot. Nå har de svenske Socialdemokratene døpt det om til «en positiv konkurrens som kan bidra til att höja kvaliteten i all verksamhet».

Ingen konsekvent opposisjon mot høyrepolitikken

Om du skulle tro at det svenske sosialdemokratiske partiet har valgt en myk kurs, som skiller seg fra kampen som de andre europeiske sosialdemokratiske partiene fører mot krisa: Tro om igjen! Dag Seierstad hadde, i Klassekampen 10.11.12, en trist gjennomgang av stoda:

Heller ikke fra sentrum-venstre-partier har det vært mer enn verbal støtte til en alternativ krisepolitikk – enten de har vært i regjering eller ikke. Det store italienske sentrumvenstrepartiet Demokratene ga støtte til den kuttpolitikken som Berlusconis regjering sto for – og har seinere gitt like full støtte til de markedsliberale strukturreformene til Mario Monti. Også i Hellas, Portugal og Spania har sosialdemokratiske regjeringer stått for en perspektivløs sparepolitikk. ….

I Tyskland har Sosialdemokratene og De Grønne stemt for fiskalpakten (pakten som binder regjeringer til å kutte i offentlige utgifter) – mot et løfte fra Angela Merkel om en avgift på finanstransaksjoner. Forhåpningene var derfor store da François Hollande i vår gikk til valg på at kuttpolitikken måtte avsluttes og erstattes med en effektiv vekstpolitikk. Han lovte at fiskalpakten skulle opp til ny behandling hvis han ble president. Men det var før valget. Etter valget har den franske regjeringen godkjent fiskalpakten uten å flytte på et komma.»

Paul Bjerke sier det slik i Klassekampen 29.11.12 i en kommentar til Aps Torgeir Larsen:

… krisa er ingen naturkatastrofe. Den er resultat av en rekke avgjørende politiske valg som er gjort i EU de siste 30 årene – og som samtlige er varmt støttet av Larsens parti.

Det gjelder etableringen av EUs indre marked som systematisk har fremmet fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft på bekostning av styringsmekanismer for økonomi og arbeidsliv, som har svekket fagbevegelsens posisjoner …

Det gjelder håndteringa av finanskrisa, der toppene i Europas sosialdemokratier sto samlet om å redde bankene uten å sosialisere dem og deretter lot bankdirektørene drive utpressing av de mest kriserammede landene.

Jo visst skal vi lære av Sverige. Vi skal jobbe for en sterk fagbevegelse. Vi skal slå tilbake alle forsøk på svekke dagpengeordningen og sykelønnsordningen, uansett hvor mye skattelette de vil sukre pillen med. Men vi skal ikke minst fortsette kampen mot EUs arbeidslivspolitikk, enten gjennom å jobbe for reservasjoner mot fagforeningsfiendtlige direktiv, gjennom å ta arbeidslivet ut av EØS-avtalen, og kanskje en dag vi kan få gjennomslag for at Norges økonomiske samarbeid med andre europeiske land skal bygge på respekt for faglige rettigheter, og ikke på fri flyt av kapital, arbeidskraft osv. I denne kampen står en Arbeiderpartidominert regjering på feil side.

Noter:

1. Persson, Carlén og Suhonen: Bokslut Reinfeldt. Ordfront, 2010.
2. I Sverige er det bransjevise a-kasser som betaler ut dagpenger under arbeidsløshet. A-kassene samarbeider nært med fagbevegelsen. A-kassene finansieres med medlemsavgifter og arbeidsgiveravgifter.
3. Dagens Nyheters nettutgave 01.12.1). Se: http://www.dn.se/debatt/regeringen-slar-vakt-om-valfardsforetagensratt-till-stora-vinster

Boye Ullmann er organisasjosnsekretær i Rørleggernes Fagforening, og medlem av arbeidsutvalget i Rødt.

Norske rørleggerfirmaer hadde ikke en sjanse til å få oppdraget på Gardermoen. I tillegg måtte de spanske rørleggerne i Eco Iberica, klatre opp til 27 meter over bakken uten sikkerhetsutstyr. Arbeidstilsynet vurderte anmeldelse. Minimumslønn for faglærte rørleggere er kr 174,10 og for ufaglærte er kr 163,20. Betaling under dette er brudd på Loven om allmenngjøring og forskrift om allmenngjorte satser på norske byggeplasser. En av de norske rørleggerne har chilensk bakgrunn. Han kom etter hvert i kontakt med de spanske rørleggerne. De spanske rørleggerne leverte kopi av film på minnepinne og lønnsslipper i hemmelighet. Rørleggernes Fagforening møtte 5 av 18 spanske rørleggere på en parkeringsplass seint om kvelden. De sa til de andre at de skulle på joggetur. De som gikk i spissen, fryktet å bli satt på første fly til Spania. Vi oppfordret spanjolene til å stå fram. Kort tid etter kontakta vi TV2 som stilte i brakka i lunsjpausa. Spanjolene stod fram samtidig som filmen fra minnepinnen viste hvilken risiko spanjolene tok ved å klatre opp fra 15 til 27 meter uten sikring. Saken var at reolene ble plassert inn først, slik at det umuliggjorde bruk av lift som er vanlig på slike prosjekter. Slik sparte Eco Iberica utgifter til lift. Arbeidstilsynet hadde vært på COOP Gardermoen sju ganger uten å avdekke noe. Det var etter våre avsløringer at Arbeidstilsynet kunne stille krav til Eco Iberica.

Rørleggerne tar ansvar

Rørleggernes Fagforeninger har i tre måneder brukt mye tid og ressurser på COOP-saken. Lønnskrav på 1,7 millioner ble stilt i mai. COOP engasjerte 26. april 4 advokater fra Wiesholm med Jan Fougner i spissen (kjent fra Valla og KLP-saken). Hva har ikke dette kostet COOP? Fra 4 til fem tusen kroner pluss moms per time er ikke uvanlig å betale en advokat. Det har vært en rekkeTV2-oppslag som drev COOP og advokatene fra skanse til skanse. I det første TV2-innslaget lovte byggherre COOP å betale manglende lønn fra første stund dvs. ca et år tilbake. COOP lovte også at alle de spanske rørleggerne skulle få bli inntil prosjektet var ferdig. Da Jan Fougner med sine tre kolleger stilte, ble dette en lang og arbeidskrevende prosess for oss. 30. mai var tilbudet deres bare 609 000 kroner. Det var langt under vårt krav. De nektet å betale overtid for nattarbeid, de brukte den laveste lønnssats på kr 152,-, de nektet å gi noe kompensasjon for uakseptable brakkeforhold. 16 rørleggerne bodde på en spisebrakke med kun en do og en dusj. Etter lang dragkamp måtte COOP doble tilbudet til 1,2 millioner kroner, og deretter økte de med nye ca 900 000 kroner, dvs. at summen kom over 2 millioner kroner. Uten Rørleggernes Fagforening med organiserte rørleggere på plassen, LOs juridiske og ikke minst press fra TV2, hadde ikke dette vært mulig. Men dessverre har 7 av rørleggerne fått sparken da de kom hjem til Spania.

Coop-entreprisen

Hva slags fenomen var COOP-bygget? Det var en fransk storentreprenør GSE, nylig etablert i Norge, som vant anbudet på ca 1,6 milliarder foran nesa på norske entreprenører. GSE hadde stort sett fransk og irsk byggeledelse der de enkelte blei hyret inn som konsulenter. De innhentet anbud i hele EØS-området. Det var en rekke utenlandske firmaer med utenlandsk arbeidskraft fra Tsjekkia, Slovakia, Polen, Slovenia, Irland, Litauen m.m. som fikk entrepriser. Ca 500 arbeidere har vært på plassen. Kun to heismontører og ca 10 rørleggere var fra Norge. Det var blant annet litauere etablert i Storbritannia som var «selvstendige» med lønn ned mot 100 kroner, dvs. lønn under loven. De forsvant plutselig. Dette viser hvor vanskelig det er å handtere sosial dumping. Elektroforeninga i Oslo Akershus samt El og It forbundet hadde kontakt med irske, slovenske og polske elektrikere. De irske elektrikerne ble intervjuet av advokatene og COOP. To av gutta fikk sparken etter de fortalte om forholdene. Elektrikerne sleit også med sikkerheten da de måtte trekke kabler oppunder taket inntil 27 meter uten sikring. El og It forbundet og LO krevde allmenngjøring av elektrooverenskomsten i 2008 og 2010, men ble avslått av tariffnemnda i kjølvannet av Laval/Vaxholm-dommen i 2008. Dermed var det umulig for El og It forbundet å stille lønnskrav til den irske elektrobedriften Imtech. Allmenngjøring er helt avgjørende for blant annet å kreve solidaransvar. Det betyr at hovedentreprenør er ansvarlig for å betale for betaling under allmenngjorte satser. Sosial dumping er ulovlig under forutsetning av allmenngjøring av tariffavtalen. Sosial dumping er lovlig uten allmenngjøring. Mange arbeidere fra mange EU-land var på COOP-bygget. I hovedsak tør ikke arbeiderne å snakke ut om lønn og arbeidsforhold av frykt for å få sparken. Her eksisterer overhodet ikke ytringsfrihet. Mangel på ytringsfrihet i arbeidslivet opptar ikke kultureliten i Norge. Igjen viser dette hvor komplisert det er å bekjempe sosial dumping når arbeiderne ikke tør eller vil snakke til fagbevegelsen fordi de da mister jobben. Det er katastrofalt for arbeidere fra Spania og Irland å miste jobben med rekordhøy arbeidsledighet.

COOP-prosjektet handler først og fremst om EU/EØS-avtalens frie flyt av tjenester fordi utenlandske firmaer har fått entrepriser/anbud. Dette handler også om EU/EØS-avtalens frie etableringsrett. Den franske storentreprenøren GSE har nylig etablert seg i Norge blant annet fordi den økonomiske krisa i Frankrike har dempet veksten i Frankrike mens det er mye oppdrag i Norge. GSE vant oppdraget til COOP utelukkende pga pris. COOP visste utmerket godt at risikoen for sosial dumping var stor selv om COOP ledelsen har påstått noe annet. Norske entreprenører og underentreprenører har ikke sjanse til å konkurrere med utenlandske firmaer med lønninger som ligger 100–200 kroner under norsk lønnsnivå. Det er viktig å understreke at dette er et resultat av EU/EØS-avtalen og det indre marked i EU/EØS. Dette er en ønsket politikk som også AP-ledelsen med Stoltenberg, Støre og Raymond Johansen i spissen støtter. LOs forutsetning for sitt Ja til EØS i 1992 var at sosial dumping ikke skulle forekomme overhodet. Spesielt etter 2004 har sosial dumping blitt et stort samfunnsproblem med økende økonomisk kriminalitet.

Øst-utvidelsen hadde en hensikt

Etter øst-utvidelsen har arbeidsvandringen – både i og utenfor EU/EØS – økt dramatisk. Dette var da også motivet for EUs øst-utvidelse. Både den frie bevegelsen av varer og kapital kom på plass utover 90-tallet, men den frie flyten av arbeidskraft og tjenester fungerte ikke etter EUs mål. Etter København-toppmøtet i 1996, startet forhandlingsprosessen mellom EU og de østeuropeiske landene. Et viktig motiv for å innlemme Øst-Europa i EU, var nettopp å få fart på fri flyt av tjenester og arbeidskraft. Lønningene i Øst-Europa lå betydelig lavere enn i vest. Innlemmelse var et nødvendig tiltak for å få arbeidsutvandring fra Øst- til Vest-Europa. 1. mai 2004 ble 10 nye land medlem av EU, og av disse var 8 fra det gamle Øst-Europa. Seinere har også Romania, Bulgaria og nå Kroatia blitt medlemmer. Storbritannia forventet ca 15 000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa per år, men det kom over 1 million på relativ kort tid. Det kom etter hvert ca 150–200 000 ukrainere til Polen og over 100 000 ukrainere til Tsjekkia, mens tsjekkere og aller mest polakkene utvandret vestover. Tyskland hadde mottatt mange arbeidsinnvandrere fra Polen og resten av Øst-Europa i lang tid. En god del estere kom til Finland. Hele 20 % av innbyggerne i Latvia har utvandret. Litauen har liknende tall. Man regner med at mer enn 2 millioner polakker har utvandret og enda flere pendler til andre land.

Land som Ukraina og Polen trenger sine flinkeste fagfolk så de skal lære opp den unge generasjon fagarbeidere. Men: Alle firmaer vil ha tak i billig arbeidskraft, og underordner opplæring, lærlingeordning og yrkesfag i alle land. Dermed er ungdommen taperne både i Ukraina, Polen og i Norge i forbindelse med den massive arbeidsutvandringen.

Jens Stoltenberg sa til Aftenposten før østutvidelsen:

Jeg tror ikke økt arbeidsinnvandring vil representere noe problem, det kan tvert imot representere en fordel for Norge. Jeg kan derfor ikke se noe grunnlag for at Norge skal be om spesielle ordninger.

Erfaringen til norsk fagbevegelse har vært å stille en rekke krav til tiltakspakker mot sosial dumping for å dempe skadene som EØS skaper for fagbevegelsen. For LO og AP har forholdet til EU/EØS preget og preger i dag kampen mot sosial dumping i Norge. Tilhengerne av EU/EØS underkommuniserer problemene EU/EØSavtalen skaper, med den frie flyten og den beinharde lønnskonkurransen i det indre marked i EØS skaper.

Det startet med Bolkenstein

EUs tjenestedirektiv med det første «Bolkestein»-direktivet i 2004 utløste massive protester i fagbevegelsen i ulike EU-land. Tidspunktet for direktivet ble valgt parallelt med øst-utvidelsen. Målet med direktivet var å øke den frie flyt av tjenester over landsgrensene. Dynamikken skulle skape lønnskonkurranse for å nærme seg asiatiske og amerikanske arbeidslivstandarder. EU hadde satt seg mål om å bli den mest konkurransedyktige handelsblokka i verden. Økt tjenesteyting over landegrensene betyr at arbeidere tar med lønns- og arbeidsvilkår fra hjemlandet. Dette kalles opprinnelandsprinsippet som står i motsetning til vertslandsprinsippet som ligger til grunn for EUs utstasjoneringsdirektiv fra 1996. Direktivet bygger på EUs «Rush»- dom fra 1989 der fransk fagbevegelse fikk medhold i at portugisiske bygningsarbeidere skulle gå på franske – ikke portugisiske – vilkår. I det endelige tjenestedirektivet er opprinnelseslandsprinsippet endret til fri bevegelse av tjenesteyting, som betyr det samme. Etter massive protester fra ulike forbund måtte LO gi etter for kravet om veto mot tjenestedirektivet som AP ikke godtok, mens SV og SP tok dissens.

Etter 2004 har en rekke norske bemanningsselskap dukket opp og blitt store aktører i både verkstedsindustrien og bygg og anlegg. I tillegg har det dukket opp en rekke mindre aktører i bemanningsbransjen som leier ut østeuropeisk arbeidskraft. De Facto lagde en rapport til Fellesforbundets landsmøte som viste at de seks største bemanningsselskapene i Oslo og Akershus var blitt mer en dobbelt så store som de seks største entreprenører i byggebransjen. Dette forverrer seg. Norske entreprenører sier opp folk mens de øker innleie. Sosial dumping og den beinharde konkurransen på lønns- og arbeidsvilkår kommer først og fremst gjennom bemanningsselskapene («vikarbyråer») i Norge. Danmark sliter mest med utstasjonerte arbeidere fra østeuropeiske selskaper, imidlertid ofte med danske eiere. I tillegg sliter dansk og svensk fagbevegelse med mange falske selvstendige dvs. kontraktører fra Øst-Europa. Det betyr at norsk, svensk og dansk fagbevegelse stiller ulike krav og har ulike metoder for å bekjempe sosial dumping. Ledelsen i Fellesforbundet måtte gi etter for det massive kravet om veto mot EUs vikarbyrådirektiv på landsmøte i 2011. Direktivets mål var å anerkjenne bemanningsselskaper på linje med ordinære virksomheter. I tillegg forbyr direktivet nasjonale tiltak som lager hindringer for bemanningsselskaper. Landsmøtet i Fellesforbundet var startskuddet for en mektig bevegelse mot Vikarbyrådirektivet og bemanningsbransjen.

Omgåelser med NHO i ryggen

Adecco-skandalen i Oslo på Ammerudhjemmet var også viktige begivenheter. LO ledelsen var på nytt presset til å vedta VETO mot Vikarbyrådirektivet. Dette skapte stor debatt innad i Arbeiderpartiet utover vinteren 2012. På nytt vedtok AP i regjering implementering, mot stemmene til SV og SP. På den andre siden fikk fagbevegelsen strammere regler om likebehandlingsprinsippet. Det betyr at innleide fra bemanningsbransjen skal ha samme lønnsog arbeidsvilkår som i innleiebedriften. Likebehandlingsprinsippet fungerer i liten grad i praksis i dag. Bemanningsselskapene baker inn bolig, diett og til og med feriepenger, mens de knapt betaler minstelønna til sine ansatte. Fellesforbundets fagforeninger prøver å reise saker etter beste evne. Dette er veldig ressurskrevende fordi det er vanskelig å framskaffe dokumentasjon og bevis. Oftest vil heller ikke arbeiderne stå fram fordi de mister arbeid og oppdrag. Bemanningsbransjens natur er manglende stillingsvern. De operer konsekvent med ulovlige kontrakter. Arbeidere i Adecco, CBA Fagformidling eller Workshop (nylig kjøpt opp av Manpower) får ikke betalt mellom oppdrag slik norske entreprenører må. Norsk lov betyr at enten er du ansatt fast (§14.9 i Arbeidsmiljøloven), eller du er permittert eller oppsagt med oppsigelsestid pga manglende oppdrag. Disse lovene og reglene omgår bemanningsbransjen med støtte fra NHO. Det norske bemanningsforetaket Interpersonell leier ut polske rørleggere. De går på seks ukers kontrakter. Deretter er de to uker i Polen for deretter bli reansatt. Dette er i strid med loven. De får ikke betalt for sykefravær. Slik undergraves også sykelønnsordninga som ordinære virksomheter må forholde seg til. De polske rørleggerne som ønsker å ta opp saker, blir da ikke oppringt for neste oppdrag og mister arbeid uten oppsigelsestid. Alle forstår at det er nesten umulig å bygge opp fagforeninger med tillitsvalgte i et slikt regime. NHO og EU forstår jo at mye innleie er effektivt for å ta knekken på fagbevegelsen.

Fagbevegelsen i ulike bransjer står i en vanskelig situasjon. Med en blå-blå regjering vil dette forverres ved at de vil utvide arbeidstida og åpne for midlertidige ansettelser. Fortsatt vil det være den frie flyt av arbeidskraft gjennom at utenlandsk arbeidskraft blir rekruttert gjennom bemanningsselskaper som er den største utfordring. I den grad fagbevegelsen kan oppnå seire med likebehandlingsprinsippet, vil nok prosjekter á la COOP presse seg fram som betyr fri flyt av. Vi vil nok oppleve dette mer uansett. Her gjelder det ikke noe likebehandlingsprinsipp. Etter de fire EU-dommene, kalt Laval-kvartetten (Laval, Viking, Ruffert og Luxemburg), har fagbevegelsen i hele EU blitt kjørt på defensiven.

Nytt direktiv på gang

Nå kommer det et nytt direktiv kalt EUs Håndhevingsdirektivet, som vil undergrave vertslandsprinsippet, dvs. at utenlandske selskaper kommer til Norge med sine lave lønninger. Dette kan slå beina under det viktigste tiltaket i dag, nemlig allmenngjøring av tariffavtaler som forbyr sosial dumping. Da må fagbevegelsen i Norge bygge opp ny motstand med mål om veto som også LO kongressen har krevd. Vi veit at Stoltenberg i prinsippet vil underkaste seg EU i alt. Derfor må bevegelsen være kraftig slik at presset også er tilstrekkelig i AP.

Mimmi Kvisvik er forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO)

LO-kongressen i mai gjorde mange og viktige vedtak som styrker velferdstjenestene, bidrar til mindre fattigdom, bedre barnevern, bedre helse- og sosialtjenester, motvirker sosial dumping og styrker arbeidsfolks rettigheter. Forutsetningen er at vedtakene settes ut i livet. Avgjørende for gjennomføringen blir – ikke minst – resultatet av høstens stortingsvalg. Denne jobben har allerede begynt.

Blant de seirene som få på forhånd hadde villet vedde på at vi skulle innkassere på LO-kongressen i år, var vedtaket om å etablere et faglig senter for papirløse. FO, sammen med flere andre forbund, bidro sterkt til at kongressen vedtok dette. Nå er det opp til LO og LO-forbundene å få etablert det nødvendige samarbeidet med Norsk Folkehjelp for å få realisert et slikt senter. Papirløse er blant de mest sårbare og utsatte gruppene i det norske samfunnet. Vi har gode erfaringer fra etableringen av et slikt senter i Sverige. Erfaringene våre svenske naboer har gjort, blir derfor viktige å bygge på – bokstavelig talt – når vi skal etablere et tilsvarende senter her.

I Sverige har papirløse immigranter blitt, til dels grovt, utnyttet i arbeidsmarkedet. Men, det er mulig å hindre en slik utnyttelse. Ingen vet nøyaktig hvor mange de papirløse er. I Norge er de beregnet å være ca. 20 000. På verdensbasis rundt 4 millioner.

At arbeidsmiljøloven også gjelder for papirløse arbeidstakere, er blitt anerkjent av ILO. ILO sin komite for organisasjonsfrihet, som tolker de to viktigste konvensjonene nummer 87 og 98; Retten til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt, har ved gjentatte anledninger vedtatt at også papirløse har rett til fagbevegelsens mest fundamentale rettigheter.

Dette står i motsetning til rapporter om hva som skjer med papirløse på arbeidsmarkedet her i Norge hvor det rapporteres om at papirløse jobber for 20 kroner timen og om alvorlige brudd på arbeidsbestemmelser som altfor lang arbeidstid, ikke ferie og ikke penger ved sykdom. Vi ser videre eksempler på papirløse som får sparken på dagen og heller ikke får den lønna de har til gode. Vi ser at mennesker utnyttes på det groveste og tvinges til arbeid som ledd i menneskehandel.

Fra et faglig politisk ståsted kan sosial dumping defineres som at arbeidsgivere utnytter menneskers økonomiske og rettslige sårbarhet, til å betale lønninger og få dem til å akseptere arbeidsvilkår som de ellers ikke skulle akseptere.

Derfor er vedtaket på LO-kongressen om å etablere et faglig senter for papirløse et viktig tiltak i kampen mot sosial dumping, og skal sees som det.

Det er viktig her i denne sammenhengen å skille tydelig mellom innvandrerstatus og status som arbeidstaker. Den arbeidsrettslige statusen må avgjøres på selvstendig grunnlag og ikke påvirkes av om en person har arbeidstillatelse eller ikke. Selv den som ikke har arbeidstillatelse, skal anses som arbeidstaker og omfattes av arbeidsmiljøloven. Det vil i forbindelse med etableringen av Senter for papirløse være viktig å anlegge dette perspektivet for fagbevegelsens innsats.

FO skal bidra til at Senter for papirløse kommer høyt på den politiske dagsordenen i tiden som kommer, også fram mot stortingsvalget i september. Vi håper å ha mange andre i Fagbevegelsen med oss på det.

Bedre barnevern

FOs medlemmer jobber innen barnevern, rusbehandling og -omsorg, gir tjenester til mennesker med funksjonshemminger og til andre utsatte og sårbare grupper. Kvalitet i disse tjenestene er viktige målsettinger for FO.

Blant annet derfor har vi, i mange år, kjempet for kompetansenormer i barnevernet.

FO startet i 2010 et prosjekt om bemanningsnorm i kommunalt barnevern.

Med bakgrunn i prosjektet om bemanningsnormer, har FO gjort vedtak om å stille krav om kompetansenormer i det kommunale barnevernet. Helt konkret har vi vedtatt en anbefaling om lovfesting av minimum fem fagstillinger i kommunal barneverntjeneste, samt å innføre en veiledende kompetansenorm på 10–15 saker per saksbehandler. I dag er realitetene i mange kommuner en langt større arbeidsbelastning og sårbarhet knyttet til barneverntjenesten, noe som må vurderes som en stor risiko.

På LO-kongressen arbeidet vi fram et viktig kompromiss som sikrer at LO og LOs forbund langt på vei slutter opp om prinsippet, og går inn for veiledende normer for bemanning i barnevernet.

I det hele tatt var engasjementet for barns og unges oppvekstvilkår stort blant delegatene fra flere forbund på LO-kongressen. Engasjementet spente fra barnetrygd, tverrfaglighet i skolen og gratis barnehage og SFO, til bedre barnevern. Dette engasjementet skal FO bidra til å styrke og holde varmt i den kongress-perioden vi nettopp nå har begynt på.

Kamp mot fattigdom

De viktigste innsatsområdene i kampen mot fattigdom er «arbeid til alle» og en sosial boligpolitikk. På disse områdene har LO gjort mye og spisset politikken sin ytterligere, ikke minst knyttet til boligpolitikk på denne kongressen.

Fattigdom er et samfunnsproblem, og kan derfor ikke løses bare på individnivå. På den annen side kan vi ikke komme unna at fattigdom handler om mangel på penger for den enkelte og at det er mulig og kanskje det enkleste å gjøre noe med. Dette er bakgrunnen for at vi mener at alle må sikres et forsvarlig minimum å leve av. Rent forskningsmessig er det kun Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) som har gitt oss et nivå på dette. Statlige veiledende satser for sosialhjelp og de laveste trygdeytelsene ligger under dette. FO mener at dette nivået må heves i tråd med SIFOs satser. Stor betydning legger vi derfor på de vedtakene LO-kongressen gjorde om sosial- og velferdsordningene. Ikke minst er det viktig at kongressen så tydelig understreket at statlige veiledende standarder, ut fra SIFOs satser, skal sikre et anstendig og nødvendig livsopphold. Dette ble vedtatt allerede på forrige LO-kongress, men det har ikke vært jobbet nok med saken. Målet er ikke nådd. Etter FOs mening er minimum SIFOs satser som grunnlag for størrelse på sosialhjelp og de laveste trygdene, en minimumssikring for forsvarlig inntektsgrunnlag. Den politiske motstanden mot dette bygger på ideen om at for høye ytelser vil motvirke at folk kommer i jobb. Dette er holdninger som ligger grunnleggende nedfelt i den norske arbeidslinja, men representerer en sammenheng som er feil.

Strengere boligregulering

Forut for LO-kongressen hadde FO et sterkt ønske om å gjøre sosial boligpolitikk til et sentralt tema på kongressen. Det ble det også, noe som kommer til uttrykk både i uttalelsen; «Bolig til alle» og i eget avsnitt om bolig i handlingsprogrammet. LO tok et langt skritt boligpolitisk på denne kongressen, og vil arbeide videre med dette gjennom å utvikle et bredt boligpolitisk program for kongressperioden. Dette er veldig bra.

På ett punkt hadde vi i FO gjerne sett at LO-kongressen gikk lengre enn den faktisk gjorde. Det gjelder boligpolitikken. Kongressen slo fast at bolig er et grunnleggende velferdsgode. LO går inn for at det oppføres 40 000 nye boliger hvert år, at Husbanken gjenreises som det sentrale virkemiddelet for sosial boligbygging og at skattefradragene for bolig målrettes til dem som trenger det mest. Dette er vel og bra.

Men, FO kan tenke seg at deler av boligmarkedet blir enda strengere regulert, for eksempel gjennom pris- og omsetningsbegrensning. Et mer regulert boligmarked vil være til stor hjelp for unge som skal inn på boligmarkedet og andre som har særlige behov knyttet til det å skaffe seg egen bolig og som ikke makter å henge med i et kommersielt marked. FO vil derfor fortsette kampen for et mer regulert boligmarked for dem som trenger det mest, både innad i LO og overfor politikerne på Stortinget og i regjeringen.

Aktuelt ønsker FO å fokusere på tre innsatsområder:

• Å bygge nok boliger

– Å regulere deler av eiermarkedet gjennom pris- og omsetningskontroll – Å sikre et godt offentlig og ikke-kommersielt leiemarked gjennom å begrense prisog utbytte

Et program hvor alle skal med – et solidarisk velferdskapittel

Samlet må det sies at LO etter denne kongressen har et handlingsprogram med et velferdskapittel som i god tradisjon vitner om en solidarisk fagbevegelse som ønsker å sikre den norske befolkningen gjennom universelle velferdsordninger.

Det handler om gode, offentlige velferdstjenester, fordelingspolitikk, skattefinansiering og gode pensjoner og trygder. Et godt samfunn ivaretar barn og unge, herunder asylbarna, og bekjemper kriminalitet, men ivaretar de kriminelle gjennom en rehabiliterende kriminalomsorg. Og sist, men ikke minst tror jeg vi skal lete lenge etter et LO et annet sted i verden som sier:

Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene til deltakelse i arbeidslivet må styrkes.

LO-kongressen slo fast at samfunnet i større grad må mobilisere mot å forebygge rusmisbruk og vold. Samtidig som forebygging økes, må de som allerede har et ruseller voldsproblem få behandling og hjelp av høy kvalitet og med minimalt av ventetid. Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer må sikres behandling, rehabilitering og oppfølging. FO er tilfreds med at god FO-politikk nå er blitt LOs felleseie.

Utfordringen vår blir nå å fastholde samarbeidsånden og alle gode målsettinger fra LO-kongressen. Vi har mye hardt arbeid foran oss, som vi alle må være med å løfte.

LO er først og fremst en arbeidstakerorganisasjon

Jeg er glad for at LO har bredde i sin politiske innsats. Det er nettopp derfor FO er medlem av akkurat denne hovedorganisasjonen. Vår primæroppgave er likevel knyttet til at vi er en arbeidstakerorganisasjon. Da handler det om viktige oppgaver som arbeid til alle, likestilling mellom kvinner og menn og et godt arbeidsliv.

Mange vedtak kunne i denne sammenhengen vært trukket fram, men siden FO er det mest kvinnerike forbundet i hele LO, velger jeg spesielt å trekke fram kampen for likelønn. Dette er en kamp FO har stått i lenge, men hvor vi ikke er i mål. Dette er en kamp som må løses gjennom generelle likestillingsgrep og gjennom direkte likelønnsgrep i tariffoppgjør etter tariffoppgjør. Her er det dessverre fortsatt langt fram.

Veien til likestilling går gjennom arbeid. For at flere kvinner skal bli økonomisk selvstendige, må arbeidet med likelønn, lavlønn, rett til hele stillinger og kjønnsnøytrale tjenestepensjonsordninger prioriteres. Den viktigste årsaken til at kvinner har lavere inntekter enn menn, er at langt flere kvinner jobber deltid. LO har slått fast at heltid må være en rettighet. En annen viktig årsak til at kvinner har lavere inntekt enn menn, er at kvinner og menn arbeider innenfor hver sine sektorer, bedrifter, yrker og stillinger, og at kvinners og menns arbeid lønnes svært ulikt. Dette må det jobbes systematisk med for å gi likelønn.

LOs kongressvedtak er et godt utgangspunkt for det arbeidet som her må gjøres, men vi må alle ta ansvar for at det gjøres. Politikk er som kjent ikke bare ord, men det er å gjøre for ikke å si virkeliggjøre.

Viktig EØS-kompromiss

På forhånd var det varslet en hard dragkamp på LO-kongressen om holdningen til EØS. Vedtaket som kongressen til slutt samlet seg om, går rett inn i debatten som har pågått de siste årene om blant annet vikarbyrådirektivet og utstasjoneringsdirektivet, samt de fire dommene fra EU-domstolen som er kalt Lavallkvartetten.

Leder i Nei til EU, Heming Olaussen, beskrev LO-kongressens vedtak som historisk. Han har rett. LO har nå forpliktet seg til å være årvåkne, og om nødvendig, legge press på regjeringen hver gang EU lanserer direktiver eller vedtak som berører lønnsog arbeidslivsspørsmål og faglige kampmidler.

I FO er vi ikke spesielt begeistret for loven om offentlige anskaffelser. Vi misliker sterkt at offentlige tjenester settes ut på anbud. Vi vet mye om hvilke konsekvenser det får for brukerne å bli satt ut på anbud, enten det gjelder barnevern eller andre grupper i helse- og sosialsektoren. Adeccosaken viste at vi har arbeidsgivere som er klare til å utnytte de ansatte på en fullstendig urimelig måte. Den viste også at vi har kommuneadministrasjoner som ikke har kontroll på sine kontraktører.

Det er likevel en bestemmelse i loven om offentlige ansettelser som er viktig for arbeidstakerne: Bestemmelsen om at man kan kreve at anbyderne gir sine ansatte lønn- og arbeidsvilkår som er i overensstemmelse med gjeldende tariffavtale på området. Dette er nedfelt i forskrift.

ILO framfor EU-rett

Utgangspunktet for bestemmelsen er ILO-konvensjon 94. Den slår fast at når det offentlige setter bort arbeid, kreves det at kontraktene skal inneholde klausuler som sikrer lønns- og arbeidsforhold som er normale for bransjen. Her støter imidlertid ILO-konvensjon og EU-rett sammen. Det har vært reist spørsmål ved om den norske forskriften om lønns- og arbeidsforhold i offentlige kontrakter strider mot EØS-avtalen. Siden 2008 har det vært en kontinuerlig brevveksling mellom den norske regjeringen og ESA (EUs overvåkingsorgan) om dette. Den rød-grønne regjeringen og fagbevegelsen har stått på sitt. Etter at regjeringen justerte forskriften noe, har ESA latt saken falle. Men, de har varslet at saken kan bli tatt opp igjen dersom det kommer klager mot Norge på dette punktet, hvis EU endrer sine regler, eller hvis Norge bruker det norske regelverket i strid med EU-retten. Omkamp kan, med andre ord, ikke utelukkes.

Dette er ett av flere eksempler på at EU-rett og ILO-konvensjon støter mot hverandre. LO-kongressens klare standpunkt om at ILO-konvensjonene skal ha forrang, er derfor uhyre viktig. Det er ingen tvil om at hele LO, uansett stanspunkt til selve EØS-avtalen, stiller seg bak kampen mot sosial dumping og bruker fagbevegelsens styrke for det den er verdt.

Skjebnevalg

Dette blir ikke mindre viktig når det nå går mot stortingsvalg. I praksis er i dag EU-retten en alliert i arbeidet for å svekke posisjonene til fagbevegelsen. Arbeidsgiversiden blir neppe utfordret av en eventuell ny regjering. Massivt press fra en samlet fagbevegelse er da det eneste som kan stå i mot.

Stortingsvalget i år blir et retningsvalg og et skjebnevalg. Mye kan snus i gal retning, fra altomfattende, kollektive løsninger som ivaretar de som trenger det mest, til individuelle, markedsbaserte, løsninger for dem som likevel klarer seg best. FO er et partipolitisk uavhengig forbund. Det slås fast i vedtektene våre. Vi er derfor ikke spesielt begeistret for sterke bindinger mellom fagforbund og bestemte politiske partier. Men, vi er veldig klare på hvilke verdier vi mener ivaretar medlemmene, brukere av helse- og sosialtjenester og folk flest best. Dette akter FO å slåss for til siste stemme er avgitt den 9. september. Godt valg!

Rolv Rynning Hanssen er ansvarlig for abonnementsregisteret i tidsskriftet Rødt!, og fører regnskapet. Han er tidligere bussjåfør i Trondheim, og arbeider nå i Public Services International, fagforeningsinternasjonalen for offentlig ansatte.

Jeg ble bedt om å skrive denne artikkelen med utgangspunkt i at jeg ble faglig tillitsvalgt under tida Maggie Thatcher fikk herje. Bakgrunnen min er tillitsvalgt fra det kommunale busselskapet i Trondheim (Trondheim Trafikkselskap) – og vi var vel de første som virkelig fikk smake full pakke av thatcherismen som kom til Norge.

Thatcher sa i biografien sin at hun så privatisering som «fundamentalt for å forbedre Storbritannias økonomiske yteevne.»

I dagene etter hennes død ble det slått fast at hun initierte privatiseringsbølgen som ble kopiert verden rundt. Mer enn femti store selskap ble solgt/privatisert. Dette var viktige selskaper for landets infrastruktur: gass, elektrisitet, vann, telekom, stål, skipsverft, havner og mye mer.

Vi kan se at over hele verden er disse virksomhetene under press, og private ønsker å gjøre profitt på det som da var offentlige.

The enemy within

Thatcher beskrev fagbevegelsen som «the enemy within». Den indre fienden. Vi var nok en del av det, og mange at Thatchers virkemidler ble satt ut eller forsøkt satt ut i livet i Norge og.

De viktigste antifaglige tiltakene Thatcher fikk vedtatt, var:

• Å stoppe ordningen med pliktig medlemskap i fagforeninger (noe som var viktig i England).
• Å forby sympatistreiker.
• Å legge sterke restriksjoner på streikevakter (picket lines).
• Å legge restriksjoner på hva man kunne streike for/imot.
• Detaljerte regler om hvordan streik kunne startes (bl.a. gjennom postavstemminger hvor det skulle tas inn advarsel om streik på stemmeseddelen.)
• Fagforeningene kunne bli økonomisk ansvarlig for ikke å overholde disse reglene.
• Fagforeningen ble pålagt å ta avstand fra ulovlige streiker.
• Arbeidsgiverne fikk tillatelse til å bruke en rekke nye virkemidler for å stoppe streikene.
• Myndighetene kunne (som under gruvestreiken) beslaglegge streikefond.

De konservative med Thatcher i spissen hadde regjeringsmakt fra 1979 til 1997. I disse årene ble medlemstallet i fagbevegelsen i Storbritannia redusert fra 12,6 til 7,5 millioner takket være slike tiltak.

Disse tiltak har ikke blitt reversert med Labour-regjerninger (Blair mfl).

I Norge har man prøvd, men ikke greid å svekke alle disse rettighetene, men man prøver for eksempel stadig å redusere retten til sympatistreik.

Markedsliberalismen

Thatchers ideer kom til Norge. Det interessante er at vi i fagbevegelsen, både på topp- og grunnplan var uforberedt. Det som skjedde, var utenkelig. Toppledelsen var mer eller mindre et speilbilde av regjeringa, men også på grunnplanet ble vi tatt på senga. Vi var vant til å slåss en lokal klassekamp. Direktører og sjefer i bedriften var de vi sloss mot. Det kunne være vanskelig nok, men på en måte var vi ganske gode til å slåss lokalt. Det var framgang, vi krevde nye reformer, og den gang betydde reformer noe positivt, ikke nedskjæringer. Og gjennomslag kom. Kapitalen fikk stort sett jobbe i fred og avspiste oss med små, men for oss viktige forbedringer.

Vi så det rå kjøret mot gruvearbeiderne og bevilget støtte, og fikk pengene fram. Vi begynte å skjønne at dette var mer enn en vanlig arbeidskonflikt da vi så hvor vanskelig det var å få fram pengene på grunn av forbudet mot internasjonal støtte. Men dessverre – Thatcher knuste gruvearbeiderne, og inspirerte lokale størrelser til fagforeningsknusing.

Angrepene i Norge kom etter hvert på bred front. De kom ikke i form av lokale tiltak – men i hovedsak kom de som et resultat av en nasjonal politikk hvor privatisering sto i fokus. Riktignok bruker en ikke ordet privatisering – ansvaret og risikoen forble offentlig, men drift av offentlige oppgaver og muligheten til profitt ble privatisert.

Markedsliberalismen var på vei inn for fullt. Ikke bare Thatchers «ære», ideologien hadde blitt lagt i god tid i forveien, men Thatchers rå stil kjempet den gjennom og inspirerte andre nyliberale til å ta over.

Ikke knytta til noe politisk parti

Litt konkurranse skader vel ingen, var ordene vi stadig vekk fikk høre. Det var AP-regjeringen som ivret for anbud og konkurranse på slutten 90-tallet og la grunnlaget for loven som seinere har ført til en massiv nedgang i lønns- og arbeidsvilkår for min yrkesgruppe. Syse-regjeringa tok over for Brundtland og fremma lovforslaget, og da Brundtland kom tilbake igjen, fullførte hennes regjering jobben. En skikkelig H–AP allianse med andre ord. Dette var ett eksempel av mange. Men for oss som analyserte dette og skjønte at konkurransen vi skulle drive med var å vinne flere tilhengere for kollektive løsninger på bekostning av privatbilen – ikke konkurrere med kamerater i andre kollektivselskap – var det oppoverbakke.

Vi fikk ikke støtte i LO, langt i fra. De var et ekko av Brundtland. Vi fikk ikke støtte i eget forbund, slett ikke. Å slåss mot loven var fraksjonsvirksomhet og daværende leder i Kommuneforbundet Liv Nilsson slo beinhardt ned på vår lobbyvirksomhet, drevet av noen lokale fagforeninger i bussbransjen.

Og vi hadde ingen allierte, jeg kan huske de diskusjonene vi hadde med framtredende RV-ere, som heller ikke skjønte at anbud og konkurranseutsetting var markedsliberalisme og ville føre til lønnsnedslag og nedskjæringer.

Men vi var sju fagforeninger i bussbransjen som var enige og som så konsekvensene av konkurransen komme. Vi så at eneste mulighet til å konkurrere var på prisen på arbeidskrafta, lønn, arbeidstid, sosiale goder, pensjon og fleksibilisering. Arbeidsgiverne så også dette. De utnyttet hele tida muligheten. De bedrev tariffhopping – sjøl opplevde vi sosial dumping i form av forsøk på å skifte tariffavtale ved å melde selskapet ut av KS og inn i NHO. Sjølsagt var ikke endringene til fordel for arbeidstakerne. Selskapet kunne kanskje spare 60–70 000 per ansatt per år.

Fagforeninga mi var en av organisatorene av de første Trondheimskonferansene. Det var viktig for oss i denne kampen. Vi kunne drive politisk «undervisning» av andre fagforeninger i konkurranseutsettingsspørsmålet, vi kunne bygge støtte fra likesinnede, og nettverket konferansen utgjorde, var ekstremt viktig. Vi så det ikke minst etter at vår streik sjølsagt ble dømt tariffstridig og vi ble dømt til en kjempebot. Diskusjonen gikk på hvordan vi kunne slå foreninga konkurs, og om vi ville makte å gjenoppstå. Men nettverket vi hadde bygd gjennom streiken og konferansene, var overveldende og sørget gjennom mange, mange bidrag for at vi kunne fortsette som fagforening og kanskje mer enn noen gang bidra til at andre også kunne få støtte.

Privatiseringa vi ble utsatt for, var først og fremst drevet av muligheten til lønnsdumping. Så ble det bygd ei slags ideologisk plattform omkring dette.

Når vi så gikk til Norges første streik mot sosial dumping, fikk vi til fulle føle metoder i Thatchers ånd, folk fikk rekommanderte brev på døra med beskjed om ikke å møte på jobb neste dag.

Snudde for seint

I 1994 – tre år etter at lovendringa som åpna for anbud ble vedtatt, vant vi fram. Forbundslederen var død. En ny ledelse under Jan Davidsen tok over Kommuneforbundet og lokalforeningene fikk endelig støtte i kampen mot sosial dumping og markedsliberalisme.

Men det var for seint, loven var der, og i dag er 68 % av busstrafikken på anbud i følge NHO. Å snu dette, med Stortinget fylt til randen av markedsliberalere, er vanskelig.

Tvert om så ser vi på felt etter felt at de markedsliberale turer fram og gjennomfører Thatcher-inspirerte forsøk på område etter område. Om det ikke privatiseres direkte, skal man drive offentlig virksomheter etter markedsprinsipper. Et grelt eksempel er organiseringen av sykehusforetaka, hvor man med offentlig eierskap styrer etter bedriftsøkonomiske retningslinjer. Dette skjer på område etter område.

Vi kan ikke gi Thatcher skylda for alt dette, men skiftet skjedde i hennes regjeringstid. Eksporten av ideene har tatt lenger tid, men det kommer stadig nye ideer for å innføre markedstenkning. Jeg husker godt hvordan vår lille bedrift ble delt opp i resultatenheter. Man sendte regninger til hverandre, bussene måtte betale parkeringsavgift til en annen del av bedriften for å stå på bedriftens eiendom og andre selsomme utslag.

Resultatet er nedslående for arbeidsfolk. Og enda mer nedslående fordi man ikke fikk lov til å ta kampen da den kunne vinnes – hovedavtalen tillot arbeidsgiver å manipulere. Tariffhopping er ordet vi oppfant når anbud var på trappene. Fagforeningsknusing er et annet, knallharde tiltak mot radikale fagforeninger, støtte – i alle fall underhånden – til å danne alternative fagforeninger og å etablere fagforeninger til å slåss med hverandre om retten til medlemmer og innflytelse. Så kaotisk kan det bli etter thatcherismens stille inntog i Norge.

Oppsummering

Et lite streif, i en liten del av Thatchers innflytelsessfære, men nokså typisk. I ettertid er Thatchers innflytelse åpenbar. Men da var ikke koblinga så klar.

Vi var ikke forberedt. På 80-tallet trudde vi det bare kunne gå oppover. Vi fikk ikke politisk støtte fra der vi burde fått det. Heller ikke i egen organisasjon fikk vi støtte før det var for seint. Men frontene blir tydeligere nå. EØS-avtalen gjør med oss som Thatcher gjorde med gruvearbeiderne sine: forsøker å knuse den organiserte arbeiderklassen.

Vi levde i ei tru om at det i alle fall ikke kunne bli verre – sjøl om vi kanskje sa det fra tid til annen. Men at det virkelig skulle ramme oss, var ikke særlig sannsynlig. Gruvearbeiderne i Storbritannia streika i et år – da de tapte var det fritt fram for nyliberalismen. Vi drev streikestøttearbeid. Fagforeningene, også min, bevilga solide bidrag. Vi sendte penger med kurér til England for å omgå Thatcher. Men den internasjonale støtten burde vært mye større – vi visste ikke riktig hvor viktig kampen deres var. Nå veit vi det. Nå føler vi det.

Det betyr at internasjonal solidaritet blir mye, mye viktigere. Og vi skal ikke tru at det ikke kan bli verre. Thatchers regime økte andelen fattige på pensjon fra 13 % til 43 %. Dette gjennom kutt i pensjonsytelser og velferdsytelser. I Storbritannia har andelen fagorganiserte blitt halvert siden Thatcher kom til makta. Det er denne kampen vi kjemper nå. Det kan bli verre. Mye verre.

Sjøl om Thatcher er borte, slåss også folk i landet vårt for reformer som følger hennes idealer. Reformer betyr nå nedskjæringer. Arbeidsfolk må organisere for å møte dette!

Kari Celius er med i redaksjonen i tidsskriftet Rødt!, og varamedlem til landsstyret i Rødt. Hun var en del av den venstreopposisjonen i Sosialistisk Ungdom som i 1981 gikk ut og dannet Arbeidermaktgruppa. AMG deltok både i aksjonistmiljøet rundt Blitz, i demonstrasjoner og streikestøttearbeid (for gruvearbeiderstreiken, og senere for AS Sydvaranger).

Politiet ble satt inn mot demonstrantene. Det ble brukt hunder og kraftig mye tåregass, og spekulert om CS-gass ble brukt. Aksjonen fikk store presseoppslag rundt om i Europa, særlig i de britiske avisene, der overskrifter som «Opptøyer ødelegger Oslo-besøk» og «Pro-IRA-opptøyer i Oslo» var typiske. Demonstrasjonen ble selvfølgelig fordømt av den borgerlige delen av pressa i Norge også, og høyresida reagerte med avsky, men demonstrantene vant nok i stor grad opinionen.

Tall og fakta

Den lovlige demonstrasjonen foregikk i Rådhusets borggård. Demonstrasjonen var godt organisert og mobilisert til av det meste av venstresida, inkludert solidaritetsbevegelsen for Sør-Afrika og Natur og Ungdom. Istedenfor å løse opp demonstrasjonen etter at den var ferdig i borggården, valgte vi å fortsette ned til Akershus festning, hvor det overraskende nok var mulig å komme helt inn på festningsområdet, og opp til slottsporten. Der ropte vi slagord: «Maggie, Maggie, Maggie – Out! Out! Out! » og «Free Nelson Mandela!» Danny Morrison fra Sinn Fein fikk holdt en appell retta mot Thatchers harde linje i Nord- Irland. Da hadde politiet fått summet seg, og resten var køller, tåregass i øynene, hester inn i folkemengden og hunder som glefsa. Men vi klarte å holde blokaden en time, og de festkledde som skulle delta på den tvilsomme festmiddagen, var faktisk nødt til å forsere et område der tåregassen lå tett og ellers var tydelig prega av kamp. Visstnok var det bare en person som ble arrestert.

En lite velkommen gjest

Maggie Thatcher startet sitt norgesbesøk i Tromsø 11. september 1986. I Tromsø ble hun fraktet sjøveien til dampskipskaia, og der ble hun møtt med ANC-flagg, paroler og afrikanske trommer. Representantskapet i Tromsø AP og SV hadde vedtatt å boikotte Thatchers besøk. Heller ikke fylkesordføreren fra AP møtte på lunsjen, noe som sikkert var ganske pinlig for statsminister Gro Harlem Brundtland. Jeg husker det ikke, men det er sannsynlig at Thatcher var blitt invitert mens Kåre Willoch ennå var statsminister, og at vi hadde å gjøre med et noe uvillig vertskap. Av saker som ble tatt opp av den norske regjeringa under besøket, var spørsmålet om å få til bindende sanksjoner i FN mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, og muligheten for å bli enige om å redusere oljeproduksjonen på kontinentalsokkelen (som Storbritannia og Norge deler) med 10 % for å hindre overproduksjon (og dermed fallende oljepris). Det kan vel sies at fru Thatcher ikke var særlig interessert i å diskutere noen av disse sakene.

Nord-Irland, gruvestreiken og Sør-Afrika

Aksjonen i festningsgården ble oppsummert som en vellykket ulovlig demonstrasjon – hvordan var det mulig? I dette tilfellet var det mange faktorer som var på vår side:

• Som allerede nevnt, den lovlige demonstrasjon

hadde en ulovlig «hale», og begge var godt organisert. Vi brøyt politivedtektene, og bestemte oss for å demonstrere videre på et annet sted enn der det var gitt tillatelse. De fleste av dem som hadde møtt opp til den lovlige demonstrasjonen, ble med videre til den ulovlige, og de var innforstått med at det kunne bety at det ble mye politi og muligheter for å bli arrestert. – Grunnlaget for demonstrasjonen hadde brei støtte på hele venstresida. Kombinasjonen støtte til apartheid-regimet, hard linje i Nord-Irland og overfor fagbevegelsen gjorde Maggie Thatcher til et godt fiendebilde. Britisk uvillighet til å forplikte seg til felleseuropeiske tiltak mot luftforurensing mobiliserte i tillegg de unge miljøaktivistene. – Aksjonen mot Thatcher-besøket var i stand til å forene «gamle» og unge demonstranter, både de som lot seg mobilisere på de politiske sakene og de som var mobilisert mot «makta» eller mot politiet. I etterspillet var det stort fokus på politiets metoder og måten politiet blir brukt på.

Når man først skal grave i fortida, kan det være interessant å se mer på hva som var den politiske virkeligheten i Norge og i Storbritannia på midten av åttitallet – hva som var bakteppet til demonstrasjonen mot Thatcher. Da er det nødvendig å si noe om det aksjonistmiljøet som var i Norge, og hvordan venstresida forholdt seg til det. Vi må ta fram igjen noe av det som viser Thatchers framferd overfor den britiske fagbevegelsen, og se hvordan det påvirket oss. Hvordan var situasjonen her til lands? Var det noe som lignet thatcherisme i Norge? Er det forresten noen som fremdeles husker konfliktvåren 1986?

Aksjonisme på midten av 80-tallet – Situasjonen i Oslo

Siden tidlig på åttitallet hadde det politiske ungdomsmiljøet vært preget av ulike aksjonsbevegelser, der ungdom kjempet for sjølstyrte ungdomshus og deltok i husokkupasjoner. Engasjementet gjaldt også politiske saker, mot apartheid, mot NATO, mot rasisme og ny-nazisme. Dette var en løst organisert del av venstresida som hadde sitt utspring i arbeids- og boligløse-organiseringen og punke- og filleproletariatet – som sloss der de var: på gata.

Situasjonen var tilsvarende i de andre store byene i Norge, og i København var det en enda større bevegelse av BZ-ere¹ med De Autonome som spydspiss.

Politiets harde linje

Oslo-politiet med Willy Haugli i spissen sto for en konfrontasjonslinje. Denne konfrontasjonslinja virket mobiliserende i seg sjøl. Demonstrasjon var i ferd med å bli en «kamp-form» som hadde gatene som arena. Enhver demonstrasjon kunne potensielt bli til en demo mot politiet, uansett hvilke planer som var blitt lagt på forhånd.

Det var en frustrasjon for politiet at de aldri fant ledelsen i Blitz. De forsto ikke, og ville heller aldri trodd på, at et allmannamøte kunne være der avgjørelsene ble tatt. «Noen» måtte jo stå bak, noe som førte til en klappjakt på noen sentrale blitzere. De var derfor de første som ble arrestert, noen ganger før demonstrasjonen hadde startet. Dette fokuset på enkeltpersoner, sammen med en voldsbruk som på ingen måte sto i forhold til de ulovlighetene politiet ble satt inn mot, bidro til å sette politiet i et dårlig lys. En demonstrasjon, den såkalte «Haugli-demonstrasjonen», som retta seg mot politiets metoder mobiliserte opp mot 10 000 mennesker. (Dette skjedde året etter Thatchers besøk, i 1987.)

Diskusjon om aksjonisme og politiske linjer

Det fantes altså en stor bevegelse av aksjonister som ikke tilhørte venstresidas organisasjoner. Dette ble diskutert og analysert av organisasjonene på venstresida, både bevegelsens klassemessige karakter og hvor grensen går for når aksjonisme blir elitistisk og ikke lenger kan mobilisere bredt. Samtidig var den organiserte venstresida interessert i bevegelsen, både i å bidra til å trekke bevegelsen i den retningen man mente var den riktige, og samtidig trekke til seg enkeltpersoner med tanke på rekruttering. Å beskylde hverandre for «å fiske i opprørt vann» var en del av diskusjonen, og det ville være historieforfalskning å unnslå at noen av oss brukte vel så mye ressurser på analysen som på deltakelse i aksjonene.

Thatcherisme og fagforeningsknusing

I perioden fra 1979 til 1985 ble 20 % av den britiske industrien regelrett slaktet. Det er særlig to arbeidskonflikter som kan illustrere kampen mot nedleggelse av arbeidsplasser og mot de lovendringene som den britiske regjeringa vedtok for å begrense fagforeningenes muligheter til å opptre kollektivt: den nesten et år lange gruvearbeiderstreiken i 1984–85, og streiken i Murdocks aviser i London tidlig i 1986.

Gruvestreiken (1984–1985)

I 356 dager streiket opp mot 150 000 gruvearbeidere mot det nasjonale Kullstyrets planer om å legge ned 20 lønnsomme kullgruver, noe som ville gjøre mer enn 20 tusen gruvearbeidere uten arbeid. National Union of Miners (NUM) under ledelse av Arthur Scargill klarte å holde skansen til tross for at de fikk en dom mot seg allerede etter 4 måneder og at de bare fikk begrenset støtte i form av sympatistreiker. Det var en stor skuffelse at TUC, britiske LO, aldri klarte å støtte streiken med mer aktiv innsats, til tross for betingelsesløs støtte på kongressen like etter at streiken startet. Generalstreiken kom aldri i stand, og det var bare bryggearbeiderne og jernbanen som aktivt aksjonerte. Det ble anslått at streiken kostet den britiske staten tilsvarende 70 milliarder norske kroner, og hele 1,5 milliarder av disse hadde gått til bruk av politi. Politivolden i forbindelser med streikevakter og politiets direkte trakasseringer av gruvearbeiderne og deres familier er vel noe av det styggeste som har vært i forbindelse med arbeidskonflikter, og den førte til alvorlige sår som har grodd svært langsomt i det britiske samfunnet. Enkeltpersoner fikk dommer og store bøter for vold mot politiet etter sammenstøt på blokader.

Den organiseringa som foregikk lokalt i gruvesamfunnene, var en stor inspirasjon for oss på venstresida og i fagbevegelsen i Norge, og det var en stor streikestøttebevegelse, faktisk den største utenom Storbritannia, i gang helt til slutten.

Streiken endte som kjent med tap for gruvearbeiderne, og de gikk tilbake til arbeidet uten at det ble inngått noe avtale med Kullstyret og uten at de som var blitt oppsagt i løpet av streiken ble tatt inn igjen. Thatcher sin harde linje hadde virket til slutt.

En splittet fagbevegelse

Etter gruvestreiken kom splittelsen innad i TUC tydelig fram. «Elektrikerforbundet» EETPU og gruppen av gruvearbeidere som brøt ut under streiken, utgjorde en høyreopposisjon som var villig til å akseptere reguleringen etter de nye lovene som Thatcher hadde innført for fagforeningene, blant annet krav om uravstemning ved viktige avgjørelser, ved valg av ledelse og i spørsmålet om å gå til streik. EETPU fikk også spille en viktig rolle da de grafiske foreningene ble neste offer tidlig i 1986. I skjul for de grafiske arbeiderne og deres fagforeninger Sogat og NGA hadde Rupert Murdock bygget sin «nyhetsfabrikk», et helt nytt avishus med fullstendig teknologisk fornyet produksjonsanlegg. Da foreningene ikke ville akseptere vilkårene i en ny avtale som skulle binde dem til løfter om å avstå fra aksjoner ved konflikter («non strike deal»), ble 5500 grafiske arbeidere og kontoransatte i Murdocks eksisterende avishus tatt ut i streik og umiddelbart etter sagt opp. Det nye avisproduksjonshuset ble så bemannet med nytt personell, og EETPU inngikk avtale med Murdock for dem. Det var forventet at denne usolidariske oppførselen skulle føre til eksklusjon av EETPU fra TUC, men det skjedde ikke.

Maskin-knusere?

I etterpåklokskapens klare lys kan vi se gruvestreiken og streiken mot Murdocks nye avispalass som protesten fra en del av arbeiderklassen som den teknologiske utviklinga var i ferd med å valse over. I dag er det journalistene som sitter ved datamaskinene, typografer og trykkere er ikke lenger en del av arbeideraristokratiet, og de gamle gruvebyene er øde. Denne fornyinga av kapitalismen hadde allerede startet da Thatcher kom til makta i 1979. Det er ingen tvil om at første del av strategien var å gjennomføre storstilte privatiseringer, der offentlig virksomhet ble delt opp og delt ut til private investorer, som kunne stå for rasjonaliseringen i praksis. Neste steg var å ta grep overfor sterke fagforeninger, som de mente hadde for stor innflytelse i arbeidslivet. Nå var det ikke slik at teknologien som skulle fornye produksjonen var klar til å tas i bruk, eller at det var vilje til investeringene som krevdes, men ryddejobben var nødvendig for å legge til rette for bruk av ny teknologi. Det krevde en «ryddehjelp» som var i stand til å opptre så kynisk som det var nødvendig, og som tålte å bli det ultimate hat-objektet. En rolle fru Thatcher fylte svært godt. Vi ser også nå – i det samme klare lyset at den omstillingen det var snakk om, var en omstilling til arbeidsløshet for arbeiderklassen i Europa når det meste av industrien ble demontert og flyttet til steder i verden der arbeidskraften kan kjøpes billig.

Kull og klimakrav

Da Thatcher kom til Norge, var det ventet at et norsk krav om at britene skulle forplikte seg til å redusere sine utslipp av svovel med 30 % innen 1993 ville skape stor diskusjon. 30 % kravet var et felles tiltak i Nord-Europa mot sur nedbør. Den britiske regjeringa hadde imidlertid like før besøket bevilget 600 millioner pund til renseanlegg ved de tre største kullkraftverkene, samt vedtatt at tilsvarende rensing skulle settes i verk på alle britiske kullkraftverk – etter hvert. Det ble spekulert i om dette kun ble gjort for å unngå at norgesbesøket skulle bli for pinlig. På midten av åttitallet ble 75 % av det britiske energibehovet dekket av kullkraft, og alternativene som skulle overta når kull skulle fases ut, var olje, gass og atomkraft. Bygging av atomkraftverk med nærhet til Nordsjøen var et omstridt alternativ. Det er det fremdeles, samtidig som kullkraftverk uten tilstrekkelig rensing er et klimapolitisk umulig alternativ.

Norge 1986: det store konfliktåret

I forkant av tariffoppgjøret 1986 er det Høyre-regjering, og Kåre Willoch er statsminister. LO stilte offensive krav om økt kjøpekraft, noe norske arbeidsfolk ikke hadde hatt på mange år. Derimot var det jappetid og spekulasjonsøkonomi, godt støttet av Høyre-regjeringa, som førte til større økonomiske forskjeller. I tillegg krevde LO at økningen i kjøpekraft skulle ha en sosial profil, og at Lavtlønnsfondet som hadde vært finansiert av partene siden 1980, skulle oppheves. Det viktigste kravet var at det skulle innføres 37,5 timers uke for alle, lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Frontene med LO med LO-leder Tor Halvorsen på den ene siden og Norsk Arbeidsgiverforening ledet av Pål Kraby på den andre sto steilt mot hverandre da oppgjøret startet. N.A.F. kunne i prinsippet tilby lik arbeidstid, mot at kravet om lønnstillegg og lavtlønnsgaranti ble frafalt. De hevdet at å oppheve Lavtlønnsfondet ville bety kroken på døra for en rekke lavtlønnsbedrifter.

7. april går N.A.F. til det skrittet å stenge over 100 000 arbeidere i private bedrifter ute fra sine arbeidsplasser etter at forhandlingene med LO hadde gått i stå. Lockouten kom overaskende på mange av medlemsbedriftene, som på ingen måte var godt kjent med virkemidlet. Det var en ganske selsom situasjonen der faglige tillitsvalgte måtte fortelle sine direktører hva lockout betydde – at det faktisk betydde at smelten i ovnene ble ødelagt, og at ordrer gikk tapt. Det ble lagt et betydelig press på Kraby og sentralstyret i N.A.F. som enstemmig hadde vedtatt lockouten, og etter tretten dager endte det med full sier til LO.

Full seier? Det viste seg at det var åpnet for økt fleksibilitet og lokale tilpasninger for hvordan arbeidstida skulle settes ned til 37,5 timer, og det var ingen garantier i avtalen om at arbeidstidsreduksjonen skulle gi nedsatt daglig arbeidstid. Likevel ble det avtalt at normalarbeidsdagen ikke skulle utvides, noe vi i dag vil si var en viktig seier.

Oppgjøret fikk imidlertid ringvirkninger: Den mislykkete lockouten førte til at Kraby måtte gå av som leder i N.A.F. Enten det hadde direkte sammenheng eller ikke med stemningsbølgen etter lockouten så bestemte Arbeiderpartiet seg for å gjøre felles sak med FrP og felte Willoch-regjeringen på innstrammingstiltakene i den såkalte «påskepakka». Ett av de viktigste tiltakene i «påskepakka» var økning av bensinavgiften med 35 øre literen, dermed støtten fra FrPs to representanter. 9. mai tok Gro Harlem Brundtland over som statsminister, og da var ikke oppgjøret over ennå i offentlig sektor. Dermed ble det Gro som møtte Maggie i september 1986. Nå kan det også legges til at den offensive stemningsbølgen ikke vedvarte. Etter hvert som oljeprisen sank ytterligere, ble bensinavgiften satt opp likevel. Mellomoppgjøret i 1987 ble moderat og i 1988 ble det innført lønnslov, som førte til svært liten lønnsutvikling i perioden 1988–90.

Thatcherismen i Norge

Til tross for det pinlige intermessoet med tariffoppgjøret i 1986 var også det norske borgerskapet på offensiven, og ønska å synliggjøre og formalisere at styrkeforholdet mellom klassene var i endring. Som i Storbritannia foregikk det her til lands en nedbygging av industrien på åttitallet og utover nittitallet. Arbeidskonfliktene på 80-tallet var stort sett mer langvarige og bitrere enn de hadde vært både tidligere og seinere, og det var defensive kamper som dreide seg om prinsipielle spørsmål, grunnleggende sett forsvar av arbeidsplasser eller faglige rettigheter. Som vi så fra Thatcher- England var det snakke om å legge ned gode arbeidsplasser i industribedrifter som i noen tilfeller også gikk med overskudd.

I Oslo sto kampen blant annet om Nylands verksted og Jøtul. I begge tilfellene ble streik brukt i et siste desperat forsøk på å forhindre nedleggelse eller utflytting, og kanskje derfor led begge streikene nederlag. Ønsket om å fjerne industrien fra Oslo var nok både på grunn av at lønnsnivået i Oslo var noe høyere enn i resten av landet, og et ønske om å fjerne eller nøytralisere sterke klubber og fagforeninger med til dels brysomme lokale tillitsvalgte. I tilfellet med Jøtul var det opprettholdelse av arbeidsplassene på Kråkerøy, på bekostning av Oslo, og da ASEA Per Kure skulle legges ned, var det lovnad om nytt arbeid i Drammen.

Klassekampen skjerpet seg ikke bare i Oslo. På åttitallet så vi også et skifte i statens politikk når det gjaldt støtte til industribedrifter som var bærebjelken for et helt lokalsamfunn, såkalte ensidige industristeder. Buvikutvalget leverte sin innstilling om nedbygging av statlig eierskap til industri, og satte i gang en protestbevegelse i mange lokalsamfunnet som sto i fare for å bli nedlagt. Streikene og aksjonene i Tyssedal, i Sydvaranger (fire måneders ulovlig streik i 1985) og Sulitjelma fikk masseoppslutning lokalt, men hadde det til felles at de ikke ble støtta av LO-ledelsen og i for liten grad greide å mobilisere resten av grunnplanet i fagbevegelsen. Derfor mislyktes de i å øve nok politisk press mot Stortinget til å snu utviklinga.

Etter nederlaget med den mislykkete lockouten var det viktig for NAF at de gjenvant sin autoritet. Det gjorde de etter en lang og bitter streik ved Vinmonopolet høsten 1986. På Vinmonopolet, som nylig hadde meldt seg inn i NAF, hadde tonen blitt stadig dårligere mellom ledelsen og de ansatte. Konflikten startet med at hovedtillitsvalgte Håkon Høst ble flyttet vekk fra tapperiet, der han jobbet. Dette var et rent disiplinærtiltak, som han motsatte seg fordi det ville gjøre det umulig for han å gjøre jobben sin som tillitsvalgt. Høst fikk støtte helt til topps i Nærings-og nytelsesmiddelarbeiderforbundet i å nekte å la seg flytte, men ledelsen svarte med å gi han avskjed. Vinmonopolets arbeiderforening gikk til streik, en ulovlig streik som fikk massiv støtte fordi det gjaldt et så viktig prinsipp som en tillitsvalgts rett til å utøve sitt verv. 10 000 gikk til to timers sympatistreik allerede da konflikten hadde vart en uke. Men det gjaldt også et viktig prinsipp for arbeidsgiversida: en ulovlig streik skulle ikke få vinne. Polstreiken led nederlag, uten at Høst fikk jobben tilbake. Dette var et nederlag som fikk stor betydning for ettertida: Lærdommen ble at det ikke nytter å streike når streiken blir dømt ulovlig. Arbeidsgiversida hadde lykkes med noe så kontroversielt som å gi en tillitsvalgt avskjed. I tillegg slo Arbeidsretten i domspremissene fast en kraftig utvidelse av arbeidsgivers styringsrett. Fra da av har ansatte kunnet settes til hvilket som helst arbeid innafor en bedrift uavhengig av stillingsbeskrivelse og kontrakt.

Til avslutning: Alt henger sammen med alt – for det sier Gro Harlem Brundtland og Boye Ullmann. Maggie Thatcher proklamerer: «There is no society, only individuals ».² Dette sammenfatter også den viktigste effekten av thatcherismen: At alt er blitt individuelle løsninger og valg, og vi skal velge det billigste. Men det er alltid noen som betaler prisen for våre individuelle valg. Det gjør cabinpersonalet i Ryan Air og fabrikkarbeiderne i Bangladesh som produserer for H&M. Thatcherismens siste stadium er opphør av et samfunn. Vi er ikke der, og vi skal ikke dit.

Kilder:

• Usystematisk samlete klipp fra Arbeiderbladet og Klassekampen i perioden 1985–1987
• Diskusjoner om Thatcher-demo og aksjonisme: Moldvarp: Internblad for Arbeidermaktgruppa (AMG) nr. 3/1988
• Knut Øygard: Fagbevegelsen i Norge på 80- og 90-tallet (Internasjonale sosialister)

Noter:

1. «Besetzere» eller husokkupanter
2. «I think we’ve been through a period where too many people have been given to understand that if they have a problem, it’s the government’s job to cope with it. ‘I have a problem, I’ll get a grant.’ ‘I’m homeless, the government must house me.’ They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. There’s no such thing as entitlement, unless someone has first met an obligation.» Prime minister Margaret Thatcher, talking to Women’s Own magazine, October 31 1987

Michael A. Lebowitz er professor emeritus i økonomi ved Simon Fraser University i Canada. Han har brukt store delar av forskinga si på å undersøke problema knytta til å bygge eit sosialistisk alternativ. Heilt spesielt har han vore seks år frå 2004–2010 i Venezuela som direktør for programmet Transformative practice and human development ved International Center Miranda (CIM) i Caracas.

Lebowitz har blant annet skrevet bøkene The Contradictions of Real Socialism (Monthly Review Press, 2012), og Sosialisme skapes ikke i himmelen! (Rødt Forlag, 2007)

Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.

– Eg trur me må sjå på somme av premissa i spørsmålet. For det første meiner ikkje alle marxistar at kapitalismen som eit heile er i krise, i motsetning til kapitalismen i spesielle område. For det andre, om kapitalismen er i total eller partiell krise, kva er årsaka?

Eg byrjar med vekta Karl Marx la på overakkumulasjon. Kapitalen har ein tendens til å akkumulere og ekspandere utan å bry seg om antagonistiske tilhøve der han jobbar. Marx sa at den grunnleggande motseiinga i utvikla kapitalisme er tendensen til overproduksjon. Med andre ord har kapitalen ein tendens til å vekse for mykje, og når det skjer, får han problem med å omgjøre latent meirverdi (som han drar ut av arbeidarane) til verkeleg meirverdi – han har med andre ord eit realiseringsproblem. Og om kapitalen ikkje kan gjøre latent meirverdi til profitt, korfor produsere han?

Så skjer dei ned produksjonen, det skaper arbeidsløyse som gjør problemet større og meir rotfesta. Legg til øydelegginga av det Marx kallar fiktiv kapital (verdiar som til dømes aksjekursar) som bare har minimale band til den reelle underliggande økonomien, og som sprekk dramatisk når det blir problem i realøkonomien. Kapital blir øydelagt i slike kriser, og det gir grunnlag for å fornye syklusen. Kriser er ikkje permanente, sa Marx.

Eit av dei første tydelege teikna på overakkumulasjon er auka konkurranse mellom kapitalistane. Dei konkurrerer for å realisere den profitten som ligg latent i varene dei sender ut på marknaden. Men alle kapitalar er ikkje like. Problemet overakkumulasjon ligg ikkje like tungt på alle kapitalistar. Gamle kapitalar svir meir enn dei nye og ekspanderande som særleg har bidradd til overakkumulasjon.

Erfaringane stadfestar teorien om overakkumulasjon. Intensivert konkurranse byrja seint på femtitallet. Som økonomisk analytikar i kvitevare- og elektroindustrien i USA kunne eg sjå dette: Mot slutten av femtiåra var industrimagasina fulle av diskusjonar om problema importen frå Europa skapte. «Kjøp amerikansk» blei slagordet i bransjen, og eg er viss på at det vart kopiert i andre bransjar i USA. Dei spesielle vilkåra etter andre verdskrigen som gav grunnlaget for den såkalla «gylne åra», var borte. Det same gjentok seg så for europeisk og japansk kapital. Multinasjonale selskap utanfor USA vaks mykje raskare. Etter det kom den enorme veksten i produksjonskapasitet i land som Kina, India, Brasil, Russland og Sør-Afrika (altså BRICS-landa).

Effekten av overakkumulasjonen har ein merka særleg i USA, EU og alle dei gamle kapitalistiske sentera. Men er det krise for kapitalismen totalt? Ikkje om du ser på Kina, India, Brasil og mange andre nye kapitalistsenter. Me ser ei tydeleg internasjonal restrukturering av kapitalismen (synleg i skiftet frå G7 til G20). Det er sjølvsagt krise i desse gamle kapitalistsentera. Det er ikkje nødvendigvis krise for kapitalistiske selskap, fordi dei kan flytte til nye senter der det er lågare lønn og ny produksjonsteknikk (og gammal utan vern for arbeidarane), og dermed oppnå svært profitabel produksjon. Dei same selskapa som produserte i gamle kapitalistsenter, kan i aukande grad produsere utanfor og sende tilbake komplette produkt eller halvfabrikata til ferdigstilling i dei gamle sentera.

Det er eit vanleg mistak å sjå kapitalisme ganske enkelt som kapitalismen i dei gamle sentera. Særleg analytikarar i dei gamle sentera gjør det. Men om me skal analysere stoda for kapitalismen i dag, må me undersøke verdskapitalismen, ikkje ein del av han. Ein finger kan ikkje representere ti.

I denne samanhengen (med spesifikke kriser), korleis svarer kapitalen og kapitalistiske regjeringar i den gamle verda? Ver meir konkurransedyktige. Øydelegg fagforeiningane, ta bort det sosiale sikringsnettet, reduser forventningane, og tving folk til å jobbe meir for mindre. Og for å oppmuntre kapitalen til å bli og ikkje dra frå den gamle verda, reduser skattane og gi fleire insitament til å investere her.

Det var dette som skjedde under nyliberalismen. Men eg skil eigentleg ikkje mellom nyliberalismen og innstrammingspolitikken. Begge er del av det same svaret frå dei gamle sentera. Innstrammingspolitikken bygger vidare på eksisterande nyliberal politikk, på grunn av presset frå budsjettunderskota. På mange vis er dei resultatet av den opprinelege nyliberalismen som skapte låge lønningar, arbeidsløyse og fallande produksjon, og lågare skatt for kapitalen og høginntektsgruppene.

Politikken held kort sagt fram. Kampen går vidare – kampen mot arbeidarane i den gamle verda for kapitalens del. Kan den politikken skape vekst? Nyliberalisme og innstramming kunne teoretisk skape vekst i eitt land om dei var aleine om politikken. Dei ville tene på kostnad av dei andre. Men me må alltid hugse problemet med å forveksle delen med heilskapen: Det som er sant for ein, er ikkje nødvendigvis sant for alle samtidig. Om alle fører same politikken, vil hovudeffekten vere at stoda blir verre. Så korfor blir då nyliberalisme og innstramming fremma som hovudlinje? Korfor går den internasjonale kapitalen som dominerer den gamle verda inn for denne politikken i alle land? Ganske enkelt fordi det er ein måte å kue arbeidarane på i dei enkelte landa.

– Den keynesianske modellen med å auke etterspørselen gjennom statleg pengebruk fungerte godt som teori så lenge folk brukte den ekstra inntekten i sitt eige land, der politikken blei sett ut i livet. Det var ei nasjonal løysing for nasjonal kapital. Den fungerte til ein viss grad i dei såkalla «gylne åra» fordi økonomien var nasjonalt basert. Truleg kunne ein få til det igjen om det samtidig vart gjennomført omfattande proteksjonisme.

Men handelsbalansen og utanlandsgjeld ville med dagens forhold gi eit land store problem om dei freista gjennomføre ein slik politikk aleine. Somme vil meine at keynesianisme ville fungere om alle land tok han i bruk samtidig – det vil seie ein internasjonal keynesianisme eller reflasjonspolitikk*. Det kunne fungere om me snakkar om det relative tilhøvet mellom kapitalen i den gamle verda. Men det er ikkje sannsynleg at kapitalen i dei nye sentera ville gjennomføre ein slik politikk samtidig. Ein slik politikk kunne gi ei lette kortsiktig om han fekk følgje av proteksjonistiske tiltak, eller motstykket – kraftig devaluering.

Kapitalistiske regjeringar kan prøve slike tiltak i desperasjon i framhaldet av den noverande krisa. Men det underliggande problemet med verknadene av overakkumulasjon i dei gamle sentera ville stadig vere der, og det vil alltid vere insentiv til at enkeltland kan bryte ut og stø seg på meir innstramming for å bli meir konkurransedyktige, eller devaluere (igjen ei løysing der delen blir forveksla med heilskapen).

Kort sagt trur eg ikkje keynesianske tiltak vil løyse problemet for landa som tar verste støyten av denne restruktureringsprosessen. Så kva er alternativa? Utan at arbeidarane kjempar mot kapitalens åtak, vil kapitalen vinne fram slik han har gjort siste tida. Det er krise for kapitalen i desse sentera, men ikkje krise for kapitalismen. Ei krise for kapitalen krev ein arbeidarklasse som er klar til kjempe for å gjøre slutt på kapitalismen, og eg meiner at alle slike kampar må ha ein visjon om ein alternativ sosialistisk modell.

– Etter Sovjets suksess med rask industrialisering, var det ei alminneleg oppfatning (au i Jugoslavia fram til 1950) at det bare var éin modell for sosialisme, og alle land som ville bygge sosialisme, måtte følgje den modellen.

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Men for å gjøre det må fortroppen kreve same disiplin som orkesterdirigenten. Befalingar ovanfrå og hierarki gjennomsyrer den modellen, ikkje hovudvekt på utvikling av menneskelege evner. Det er ein prosess som krev initiativ og deltaking nedanfrå, og ganske visst høve til å delta i spontane aktivitetar.

I boka mi, Contradictions of ‘Real Socialism’: the conductor and the conducted, ser eg dette som ei grunnleggande motseiing i det som vart kalla «reelt eksisterande sosialisme» – det arbeidande folket var ute av stand til å utvikle nødvendige evner for å utvikle ein sosialistisk økonomi. Og eg meiner det same vil bli resultatet overalt der ein følger denne modellen – enten økonomien er underutvikla eller utvikla.

Ser me på Sovjetunionen der modellen vart skapt, trur eg det er viktig å forstå at ingenting var uunngåeleg. Det fanst alltid val. Til dømes understreka Lenin behovet for å bygge kooperativ på landsbygda i 1923. Synet hans var at det var absolutt naudsynt for å bygge sosialisme. Han døydde kort etter, og det blei gjort svært lite i den retninga.

Generelt trur eg ein alltid står framfor val når ein prøver å bygge sosialisme: Det er eit val mellom å gi ordre ovanfrå, og legge til rette for at folk kan utvikle sine evner nedanfrå (slik det dramatisk skjer med utviklinga nabolagsråd og kommunar i Venezuela).

Sjølvsagt er det objektive avgrensingar i spesielle tilfelle. Visst så i tilfellet Sovjetunionen var det problemet med borgarkrigen, ein øydelagt økonomi, og sjølvsagt relativt tilbakeståande økonomi, og truslane frå imperialismen. Særleg førte truslane frå imperialismen til at ei sakte, organisk utvikling vart ein luksus. Men eg trur at med større forståing for økonomien på landsbygda kunne ein unngått den massive øydelegginga som vart resultatet av

– Når det gjeld Jugoslavias erfaringar med marknadstilpassa sjølvstyring, er det viktig å peike på det enorme samfunnsmessige potensialet som ligg i eit samfunn bygd på sjølvstyrte arbeidarar, i å utvikle folks evner, sjølvkjensle og sjølvrespekt.

Men me må au vere klare på det feilaktige i å prøve bygge sosialisme utan hovudvekt på å bygge eit samfunn basert på solidaritet. Den jugoslaviske sjølvstyringsmodellen med vekt på individuelle og separate selskap som freista å maksimere inntekta til sine individuelle medlemmer er absolutt ikkje oppskrifta på å bygge eit sosialistisk samfunn. Slik eg påstår i boka mi, The Socialist Alternative: real human development, fostrar hovudvekt på eigeninteresse trekk som kjenneteiknar kapitalisme og ikkje sosialisme.

Dette er noko Che Guevara forstod då han studerte den jugoslaviske modellen. I 1959 sa han at konkurranse mellom arbeidarane forvrengte sosialismens sjel. Og etterpå skreiv han i Man and Socialism in Cuba at ønskedraumen om at ein kan oppnå sosialisme ved å stole på vareproduksjon og individuelle materielle interesser er ei blindgate, og at «det er vanskeleg å finne ut akkurat kor du gjekk feil».

Eg synest det er ei god framstilling av det som skjedde med marknadstilpassa sjølvstyring i Jugoslavia, men i dag bør me kunne slå fast kor dei gjekk feil. Det er vesentleg å sjå kva som var positivt (både faktisk og potensielt), og kva som er problematisk med modellen. Den sosialistiske visjonen som vart eit mål i Venezuela – ideen om sosialisme som eit organisk system kjenneteikna av (a) samfunnsmessig eige av produksjonsmidla, (b) samfunnsmessig produksjon organisert av arbeidarane, og (c) produksjon for sosiale behov og formål (det Chavez kalte «den grunnleggande sosialistiske trikanten») – kan opne diskusjonen igjen på ein måte som kan

– Å vere i periferien er i seg sjølv ikkje tilstrekkeleg til å identifisere ulike samfunn. Store delar av befolkninga i Latin-Amerika lever med ein enorm nedarva fattigdom, eit enormt underskot. Effekten av nyliberal politikk frå 80-tallet, og USAs rolle i å halde oppe slike utruleg urettferdige samfunn var viktige faktorar i mobilseringa av massane mot oligarkia i dei ulike landa.

Men tilhøva i Serbia og andre delar av den europeiske periferien er ganske annleis. Desse svake økonomiane har påført arbeidarane harde slag på grunn av kapitalens forsøk på å løyse sine kriser. Men Serbia og andre land med erfaringar frå å bygge sosialisme har noko Latin-Amerika manglar – minna om tiltrekkande element i dei gamle samfunna, og rettferdskjensle og rettvise som kan bli grunnlag for å mobilisere folk. Og det er startpunktet for å svare på det kapitalistiske åtaket.

Men eg trur det er viktig å organisere grundig på grasrota, med komitear på lokalnivå slik som i den anti-fascistiske frigjøringskampen. I Venezuela er ei av dei viktigaste politiske og teoretiske nyvinningane opprettinga av nabolagsråd for grovt rekna 100–200 familiar i byområde (og 20 på landsbygda), og desse råda er det Hugo Chavez kalla «celler i den nye sosialistiske staten». I den grad du styrkar folk på lokalnivå, og folk ser desse institusjonane som kjelde for å fastlegge sine behov, då bygger du eit solidarisk samfunn som kan hindre at dere tar opp att historia.

(Intervjuet er oversatt frå engelsk fra nettsida til LINKS: http://links.org.au/node/3355 Det kan også leses på serbisk: http://pe.org.rs/osvrti/michael-a-lebowitz-socijalizam- za-21-vek/)

*Reflasjonspolitikk innebærer at staten og/eller sentralbanken fører en stimuleringspolitikk for å motvirke deflasjonstendenser, lav økonomisk vekst eller økonomisk tilbakegang. Typiske tiltak kan være å øke pengemengden, senke renten og gjøre opp statsbudsjettet med underskudd. (Torstein Dahle)

Beatrice Halsaa er Beatrice Halsaa ved Senter for tverrfagleg kjønnsforsking ved Universitetet i Oslo.

Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen, og er aktuell med boka Fredrikke Marie Qvam Rabaldermenneske og strateg. Se omtale på side 94.

– Det er fleire svar på spørsmålet. Stemmerett er ein rett blant mange rettar kvinner har kjempa for, som alle har konsekvensar for maktforhold mellom kjønn. Den må sjåast i samanheng med rett til arbeid, utdanning, pensjon og så vidare. Med stemmeretten følgjer også retten til å stilla til val. Begge delar er svært viktig. Men både nominasjonsprosessar og valordning gjer sitt til at stemmerett for kvinner ikkje er nokon garanti for at kvinner blir valde inn i folkevalde organ, seier Halsaa.

– Det ser svært ulikt ut om du ser Noreg utanfrå eller innanfrå. I eit internasjonalt perspektiv har kvinner i Noreg fantastiske livsvilkår, og Noreg blir sett opp til. Dette er dels som følgje av stemmeretten og andre politiske høve, dels på grunn av økonomisk velstand ikkje minst knytt til oljen. Men vi som ser Noreg frå innsida, er og opptekne av kva som ikkje er gjort. Det er ikkje så mykje som manglar når det gjeld formelle rettar for kvinner, men det er mykje av dårlege praksisar. Det gjer at likestillinga ikkje verkar slik mange hadde venta, seier professoren.

Politikk for likestilling

Halsaa minner om likestillingsmeldinga – Politikk for likestilling (NOU 2012:15), eit resultat av det offentlege likestillingsutvalet sitt arbeid under professor Hege Skjeie si leiing.

Skjeie-utvalet oppsummerte at den norske politiske toppleiinga er solid mannsdominert, med to unntak: regjeringa og gruppeleiarane i Stortinget. Regjeringa har i praksis vore kjønnskvotert etter 1986. Kven som er gruppeleiarar, er prega av kven som er partileiarar, og i seinare tid har det vore kvinnelege partileiarar i dei fleste partia. Men i andre topposisjonar er det ein tydeleg tendens til å vurdera menn som dei best skikka, også i lokalpolitikken. Av 429 ordførarar er 96 kvinner – etter valet i 2011. I snitt blir ei kvinne vald i to av ti tilfelle, konkluderte Skjeie-utvalet.

Ei undersøking i 2001 viste at kvinnedelen i den norske makteliten var 17 prosent. I 2011 var dette talet auka til 25 prosent. Innafor politikken var forandringa i den same perioden svært lita: frå 39 til 41 prosent.

– Dei fleste blir overraska når dei ser konkret på korleis makt blir fordelt mellom kjønna. Dei tala ein kjem fram til da, stemmer ikkje med glansbiletet av likestillingslandet Noreg, seier Halsaa.

Ho meiner biletet av Noreg som et likestillingsparadis heng saman med internasjonale likestillingsindeksar som målar likestilling på ein måte som gjer at Noreg kjem høgt samanlikna med andre land.

– Eg er einig med likestillingsutvalet i at fordeling av maktposisjonar i politikken er viktig, saman med økonomisk fordeling. Eit anna overordna spørsmål er vald mot kvinner – diskutert som sårbarhet i likestillingsutvalet. Eg veit ikkje om det har blitt mindre vald mot kvinner enn før – valdtekt, seksuell trakassering, vald i nære relasjonar – men eg veit at problemet framleis er stort. Frykta for vald rammar alle kvinner, og pregar måten foreldre oppdrar barn og unge på. Unge jenter må åtvarast om kor dei kan ferdast og korleis dei skal te seg. Det har blitt meir offentleg merksemd om dette, og mange tiltak til hjelp for dei som blir utsette for overgrep. Men framleis er trugsmålet der, og det gjer noko med kvinners rett til å røra seg fritt. Eg går til dømes ikkje åleine gjennom Slottsparken når det er mørkt – og det irriterer meg, seier Halsaa med ettertrykk.

Ho trur ikkje at likestillingslandet Noreg er betre enn andre land når det gjeld vald mot kvinner. Vi har fått mykje forsking om seksualisert vald, men har som samfunn i liten monn makta å bruka den til å førebyggja vald, noko russevaldtektene denne våren viser tydeleg.

– Øystein Gullvåg Holter har funne ein positiv samanheng mellom likestilling i familiar og valdsbruk (sjå NOU 2012:15). Det kan gi eit visst håp på lang sikt, men det endrar ikkje situasjonen her og no.

Modige jenter

Av lyspunkt når det gjeld jenters framtid, nemner Halsaa endringar i kjønnsrollene. Ho viser til Harriet Bjerrum Nielsen og Monica Rudberg si forsking som har dokumentert at det er færre stille og forsagte jenter i skolen.

– Eg trur ikkje songen «Varför har tjejer så svaga röster?» kunne vore skriven i dag, seier Halsaa. Ho meiner det no er mange unge kvinner som har bra med sjølvtillit. Ho nemner også dei mange unge jentene og kvinnene i leiarposisjonar, både i ungdomsorganisasjonar og i fagrørsla, og kvinner på topp både i NHO og i LO.

– Nei. Det er det ikkje. Det eine er at kvinner i liten monn har hatt del i den økonomiske makta. Og i det politiske systemet er parti og ideologisk tankegods viktigare enn kjønn når politikken skal utformast. Men det partipolitiske landskapet har likevel forflytta seg som følgje av kvinners deltaking. Tema som likestilling, likelønn, kvinnediskriminering, omsorgspermisjon, barnehagar, vald mot kvinner og seksuell trakassering har blitt politiske tema. Ein rad «kvinnespørsmål» har prega alle partia, sjølv om dei har ulike svar på kva som bør gjerast. Også mannsrolla og maskulinitet er tema for politisk debatt.

Halsaa meiner også det er viktig å hugsa at personane i politikken framleis har mykje å seia.

– Det trengst heile tida personar som står for noko og som tør å ta politiske konfliktar. Personar som Hambro, Gerhardsen og Brundtland har sett preg på norsk politikk. Enkeltmenneske som til dømes Inger Louise Valle, Kirsti Kolle Grøndahl, Mona Røkke og Astri Gjertsen har vore viktige for likestillingspolitiske reformer.

Kapitalistisk verdsøkonomi

– Skal vi vurdera maktfordelinga i samfunnet i eit større perspektiv, må vi også sjå på kva for institusjonar som pregar samfunnet i sterkast grad. Det er ikkje politikken aleine som rår. Vi lever i ein kapitalistisk verdsøkonomi, og Noreg har gitt frå seg mykje makt til internasjonale organ, slik som EU. Det ser ut til å vera solid politisk støtte til dette økonomiske systemet som legg føringar utanfor nasjonal kontroll.

Halsaa merkar seg det EØS-kritiske vedtaket på LO-kongressen som ein viktig siger for dei som vil regulera marknadskreftene meir. Men det er grenser for kor mykje politisk styring det er råd å bruka mot EUs såkalla fire fridommar – fri flyt av personar, varer, tenester og kapital. Og det er usemje også i LO om tolkinga av LO-vedtaket.

– I Noreg som i andre land er arbeidsmarknaden sterkt kjønnsdelt, eller segregert. Kvinner og menn arbeider i ulike sektorar og yrke. Offentleg sektor er til dømes blitt meir kvinnedominert, mens fleire store mannsyrke i privat sektor er blitt meir mannsdominerte. Menn dominerer framleis i leiarstillingar. Lønn blir fastsett gjennom forhandlingar i lønnsoppgjera, og der er det semje om at offentleg sektor ikkje skal være lønnsleiande – på grunn av marknadsøkonomiske vurderingar. Det inneber at lønnsskilnader følgjer skilje i den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Framlegget om eit løft for kvinnedominerte yrke i offentleg sektor, i form av ein kvinnepott eller likestillingspott (sjå NOU 2008:6 Kjønn og lønn) vart aldri følgt opp. Dermed slår marknadsøkonomien verre ut for kvinner.

– Noreg er innvevd i ein global økonomi, og norske kvinner og menn er med på å utnytta kvinner i andre land gjennom dei økonomiske strukturane vi inngår i. Det er eit tankekors at dess rikare vi blir, dess ivrigare ser det ut til at vi blir etter å kjøpa billege klede og andre varer produserte av folk som arbeider under elendige lønns- og arbeidsvilkår i land langt borte. Misbruk av au pair-ordninga er eit døme på konsekvensar av at kvinner i arbeid har tatt over ein mannleg modell.

Halsaa ser ingen grunn til å vera optimist når ein ser korleis folk i Noreg møter dei store utfordringane i verda.

– Eg kan ikkje sjå at dette blir tatt på alvor av institusjonar og personar med makt til å setja i verk tiltak. På 1970- og 1980-talet var det tendensar til økofeminisme, og ei viss mobilisering kring omgrepet berekraft. No ser dette ut til å vera noko som framfor alt går føre seg på individnivå. I dette perspektivet har ikkje kvinnestemmeretten gitt oss mykje nytt av verdi eller ført til betre praksisar.

Patriarkatet lever

– Det er ei rimeleg målsetting, og eg ser ingen grunn til at det ikkje skulle vera eit mål. Men vi skal ikkje bruka den talmessige fordelinga som absolutt mål for kvinners rettigheiter. Eg trur ei jamnare fordeling av posisjonar i politikken vil komma, mellom anna fordi kvinner har god utdanning og andre ressursar, men eg veit ikkje når. Eg trur med andre ord ikkje likestillingsutviklinga på dette feltet vil snu. Men om kvinner skal få meir makt, må menn gi frå seg makt, heilt konkrete maktposisjonar, og det er ikkje gjort over natta. Og balanse i politikken borgar ikkje for kjønnsbalanse i andre institusjonar. Ser ein på kunstfeltet, til dømes, er ikkje kvinner i nærleiken av balanse.

– Den gongen var det eit større prinsipielt sprang å anerkjenna at kvinner var menneske på lik line med menn – menneske med fulle rettar – enn det var å anerkjenna at menn i arbeidarklassen var menneske med same rettar som menn frå borgarskapet hadde. I dag er det omvendt – det er lett å snakka om kjønn og om likestilling mellom kjønn – som mange trur er ein realitet, men det er vanskelegare å snakka om klasse og om maktforhold mellom klasser. Som om økonomisk ulikskap er meir abstrakt?

– Ja, sjølv om kvinner har vunne sin rett til å delta i politiske institusjonar, er det framleis døme på at dei blir vurderte etter andre standardar enn menn. Sjølv om ingen snakkar om at kvinner med makt er eit trugsmål mot samfunnet, kan det fortsatt vere mange som meiner det, særleg er kvinner med ein tydeleg feministisk identitet utsette. Dei harde åtaka mot feministar som uttaler seg i media er eit døme. Seksuell trakassering set grensar for kvinners makt, usynleggjeringa av kvinnelege kunstnarar i galleri og museum er eit anna; mangel på anerkjenning av kvinner som religiøse leiarar er eit tredje døme på at det er mannsmakt som rår i mange institusjonar.

Humaniteten og demokratiet

– Det er viktig å følgja med på, og engasjera seg i nominasjonsprosessane i partia, dei avgjer kven det vil vera mogeleg å stemma på. Generelt er det ein fallande tendens i oppslutninga om etablerte kanalar for politisk deltaking, det gjeld ikkje berre Noreg. Det er ingen grunn til å tru at partia slik vi kjenner dei i dag skal vara evig, vi må rekna med at dei politiske kanalane endrar seg over tid både i form og innhald. Men om vi finn andre måtar for å få fram meiningsytringar på, som kan sikra mangfald og representativt demokrati i same grad som partia gjer, det veit vi ikkje, seier professoren.

Ho minner om at i gode tider, når dei fleste har det trygt og rimeleg bra økonomisk, kan det vera ein tendens til å slappa av i forhold til demokratiske pliktar, det kan sjå ut til at det ikkje er så mykje ein treng å slåst for, og så lar ein vere å engasjera seg.

– Spørsmålet er korleis dette endrar seg når eit land blir utsett for økonomisk krise. Førebels gjeld ikkje det Noreg. Men kor godt skodd er vi til å møta slike endringar? Kor mykje solidaritet greier vi å ta vare på? Kanskje må vi bu oss betre på å slåst for humaniteten og demokratiet, seier Halsaa.

Bradley Manning ble dømt for lekkasjene til Wikileaks. En merkelig historie siden det han lekket, er brudd på demokratiske spilleregler og dokumentasjon på USAs drap på åpen gate, blant annet av en Reuterjournalist.

Edward Snowden oppholder seg nå, paradoksalt nok i Russland, som i likhet med USA heller ikke er så nøye med å respektere menneskerettighetene.

Da han søkte Norge, fikk han umiddelbart avslag. Dette illustrerer den vedvarende norsk underdanigheten overfor verdens supermakt, og en dobbeltmoralsk holdning til praktiseringen av menneskerettighetene.

Overvåkningen av norske borgere gjennom det avslørte PRISM-programmet til NSA krenker norsk suverenitet.

Den politiske støtten og forsvaret av menneskerettighetene er det eneste som kan dempe USA, litt.

Tom Mills er medredaktør for New Left Project (http://www.newleftproject.org/), ein britisk nettstad som lagar grundige analysar og kommentarar retta til heile venstresida. Han er forskar og doktorgradsstudent ved School of Applied Sciences ved University of Bath der hanforskar på BBCs rolle i industrikonfliktar, og kontraterrorisme.

Artikkelen sto i New Left Project 8. mars 2013. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det har vore litt snakk på venstresida om korleis me skulle reagere når denne gamle og svekka kvinna møtte sin skapar. Det er ofte sagt at me ikkje bør feire bortgangen. Ikkje bare fordi det ville vere usmakeleg, men fordi det er idéretninga thatcherismen, ikkje personen Thatcher, som er den verkelege fienden. Det er sjølvsagt sant. Thatcher var ingen intellektuell, og fann ikkje opp det som skulle bli kjent som thatcherismen. Men thatcherismen var heller ikkje ei pakke ubehagelege idéar som ho som gav dei namnet, skreiv ut motvillig. Nyliberalismen var og er eit politisk prosjekt som krev politiske agentar for å oppnå hegemoni. I Storbritannia var det Margaret Thatcher meir enn nokon annan som var ansvarleg for å omskape dei nyliberale draumane til menn som Hayek og Friedman til eit levande politisk mareritt.

Oppveksten

Margaret Hilda Thatcher vart fødd i Grantham, Lincolnshire i Midlands 13. oktober 1925 som nest eldste dotter av Alfred og Beatrice Roberts. Faren som ho beundra sterkt, idealiserte til og med, var lokalpolitikar og lekpredikant som eigde og dreiv ein daglegvarebutikk i byen. Den unge Margaret Thatcher stod ikkje mora nær, og då ho ein gong fekk spørsmål om mora, sa ho bare: «Mor var fantastisk – ho hjelpte far.»

Sjølv om oppveksten var relativt privilegert, var det snautt vanleg kost for den herskande klassen i Storbritannia. Utan tvil styrka nok det dei populistiske instinkta og referansane hennar. Både tilhengarar og motstandarar knyttar Thatchers politikk til dei småborgarlege røttene hennar i småbyen. I 1983 skreiv journalisten Peter Riddell:

Thatcherismen er i røynda eit instinkt, meir ei oppfatning av moralske verdiar og ein måte å leie på, enn ideologi. Thatcherismen er eit uttrykk for fru Thatchers oppvekst i Grantham, bakgrunnen hennar med hardt arbeid og familieansvar, ambisjonar og tilsidesette ønske, plikt og patriotisme.¹

Dette nokså romantiske synet på Thatchers politikk delte ho utan tvil sjølv. I The path to power (Vegen til makt) skriv ho:

Ikkje noko gir betre grunnlag for å forstå den frie marknaden enn livet i butikken på hjørnet.

At den «frie marknaden» som Thatcher stod for, i røynda førte til at småbyane vart dominerte av supermarknader og andre mektige konsern, er bare eit av mange eksempel på at retorikken og politikken hennar var skrekkeleg i utakt.

I det verkelege Grantham, motsett den konservative utopien i Thatchers innbilning, vil ho ikkje bli hugsa med glede. I hennar statsministertid vart mange av fabrikkane i byen tvinga til å legge ned, og kolgruvene i nabobyen Nottinghamshire vart stengt. Som Tim Adams meldte for mange år sidan, røysta 85 prosent av lesarane i lokalavisa mot at det blei reist ein bronsestatue av Thatcher, til fordel for ein utrangert dampveivals som ein gong stod i byens største park.

Thatcher drog frå Grantham i 1943 etter å ha fått stipend til Somerville College i Oxford, og kom sjeldan attende. Ho studerte kjemi, og vart president i den konservative studentforeininga. Etter eksamen i 1947 arbeidde ho mange år som forskar, først ved British Xylonite (BX) Plastics, der ho gjekk inn i fagforeininga Association for Scientific Workers. Så gjekk ho til næringsmiddelsselskapet J Lyons & co, der det blir sagt at ho var med og utvikla softisen. Men ifølgje Jon Agar finst det ikkje prov på det.²

I vala i 1950 og 1951, då ho framleis var midt i tjueåra, stod Margaret Roberts som ho då heitte, som konservativ kandidat i Labour-høgborgen Dartford. Det var au året ho møtte og straks etter gifta seg med millionæren og forretningsmannen Denis Thatcher. Den økonomiske ryggdekninga mannen gav var uvurderleg. Ho studerte jus, og sikra seg i tillegg parlamentsplass i valkretsen Finchley i Nord-London. Men som Peter Clarke konstaterer då han melder Vegen til makt, så vedstod ho seg knapt at alle pengane til mannen betydde noko. Ho dvelte heller ved sitt enkle opphav som kjøpmannsdatter, og førestellinga om at ho hadde vunne fram på grunn av hardt arbeid og sjølvdisiplin.

Thatcher vart først valt til Underhuset i oktober 1959. Ho hadde sekretærstillingar i regjeringa til Macmillan før ho blei talsperson i undervisningsspørsmål for opposisjonen. I 1970 blei ho undervisningsminister i den ulykksalige Tory-regjeringa til Edward Heath. Det var i denne perioden ho oppheva ordninga med gratis skolemjølk, for å få ned utgiftene til undervisning – og til all tid skulle ho bli håna med regla «Thatcher, Thatcher, Milk Snatcher». (Milk Snatcher = mjølketjuv.)

Edward Heath

Heath og Thatcher kom ikkje godt ut av det med kvarandre, og saman med andre frå den hardbarka høgrefløya i partiet viste ho seinare djup avsky for den forsonlege politikken hans. Etter deira syn hadde Heath starta rett. På eit møte på Selsdon Park Hotel i Surrey i januar 1970 la skyggeregjeringa og rådgivarane hans opp ein reaksjonær politikk som skulle demme opp for bølgene med radikalisme og folkeleg mobilisering som uroa makta i Storbritannia på 60-tallet. Dei gjorde framlegg om ei ny lov mot å gå inn på andres eigedom utan løyve (for å bekjempe aktivistiske og antirasistiske studentrørsler), og nye industrireguleringar som skulle bremse ein stadig meir umedgjørleg arbeidarklasse. Samtidig skulle næringsliv og finans bli avregulert og få skattane kutta. Med ord som kunne vore brukt om thatcherismen, kalla statsminister Harold Wilson frå Labur Selsdon-vedtaka «eit primitivt ønske om å snu 25 års sosial revolusjon» og «eit omsynslaust, kalkulert og overlagt steg mot større ulikska».

Om det var meininga at vedtaka skulle bryte den samstemte etterkrigspolitikken (og det er ikkje heilt klart om det var slik), så mislykkast Heath der Thatcher seinare vann fram. Forsøk på å begrense makta til fagforeiningane, slutta med at regjeringa gjekk på eit audmjukande nederlag mot gruvearbeidarforbundet, og Heaths frimarknadspolitikk vart forlatt då britiske kapitalistar viste liten interesse for å investere i britisk industri. Andre økonomiske tiltak gav like bedrøvelege resultat. Då kontrollen med bankutlån vart fjerna i 1971 (drive fram av bank- og finansnæringa), skapte det ein kortvarig økonomisk opptur, i hovudsak i eigedomsbransjen. Oppgangen kollapsa dramatisk med den internasjonale nedturen og etterfølgande brå veksten i oljeprisen.³ I 1974 vart Heath i praksis tvinga frå makta av ei sjølvsikker arbeidarrørsle etter at han utfordra fagforeiningane med valkampslagordet «Kven styrer landet?» – og tapte.

Heath heldt fram som leiar for dei konservative etter å ha tapt nok ein valkamp mot sin mangeårige rival Harold Wilson. Margaret Thatcher og andre reaksjonære i det konservative partiet lengta etter eit kraftig motåtak på arbeidarrørsla, og byrja no samle seg om Keith Joseph – den tidlegare sosialministeren til Heath, som kort etter det første valnederlaget i 1974 vart omvendt til dei nyliberalistiske dogmene.

Nyliberalismen vart utvikla gjennom fleire tiår av ei gruppe intellektuelle i eliteorganisasjonen Mount Pelerin Society. Den mest kjente av dei var truleg den austerrikske økonomen Friedrich Hayek, som i The Road to Serfdom (Vegen til trelldom) hevda at all statleg innblanding i økonomien ville føre til diktatur. Thatcher las først The Road to Serfdom på universitetet, og etter si Damaskus-oppleving oppmoda Keith Joseph ho til å studere dei andre skriftene til Hayek. (Då ho var valt til leiar, skal Thatcher ha vifta med eit eksemplar av Hayeks The Constitution of Liberty og sagt «det er dette me trur på!»)

I Storbritannia var det The Institute of Economic Affairs (IoEA) som hadde gått i bresjen for Hayeks idear. Ein tenketank finansiert av ein millionær og forretningsmann, og leia av to engasjerte flygebladskribentar, Ralph Harris og Arthur Seldon. Keith Joseph hadde vore i kontakt med begge, og andre nyliberale tenkarar som Alan Walters, økonom og medlem av Mount Pelerin Society, Bill og Shirley Letwin (foreldra til den konservative ministeren Oliver Letwin). Med støtte frå desse høgreorienterte pionerane danna Thatcher og Joseph ein ny tenketank kalla Centre for Policy Studies (CPS) som starta arbeidet med å vinne partiet over til nyliberalismen. Saman med IoEA vart CPS eit samlingspunkt for det nye høgre, og kunne no operere sjølvstendig i og frå det offisielle partiapparatet som framleis stod for den såkalla One Nation-konservatismen ein forbandt med Edward Heath og andre som Chris Patten og James Prior.

Thatcher vart leiar for den harde kjerna av høgreorienterte i det konservative partiet etter ein forunderleg uklok tale av Keith Joseph i oktober 1974, om familien og «siviliserte verdiar». Han snakka om «degenerering » og «moralsk forfall som viste seg i, og forsterka økonomisk nedgang». Sjølvsagt måtte fattige få hjelp, sa han, men – og me høyrer ekkoet av det i dag i talane til Iain Duncan Smith* – «å gjøre dei meir avhengig, er å øydelegge dei moralsk». Keith Josephs fullførte sjølvmordet ved å seie at «likevekta i samfunnet, vår menneskelege beholdning er trua» fordi «ein høg og veksande del av barna blir fødd av mødrer i sosialgruppe 4 og 5 som blir gravide i puberteten».

Det blir ofte framstilt som det journalistar likar å kalle ein «tabbe», men Joseph hadde lenge hatt klassefordommar og idear om rasehygiene. Ein tidlegare tjenestemann i innanriksdepartementet mintest at tilsette her «var klar over at han hadde slike synspunkt, men hadde styrt han klar».⁴

Joseph blei breitt fordømt for talen, og diskredittert som utfordrar til Tory-leiinga. Thatcher var hans næraste allierte, og steig inn i hans plass med hans fulle støtte. Ho mintest seinare at ho sa til han:

Keith, om du ikkje stiller, vil eg, fordi nokon med våre synspunkt må stille.⁵

Heath hadde tapt to val på eitt år, så suksessen Thatcher hadde i starten, var ikkje overraskande. Det var meir uventa at oppslutninga ho skaffa seg i den første voteringa, gav ho full siger i andre runde då Heath var ute. Slik, med store dosar flaks, blei Thatcher leiar av det konservative partiet i februar 1975.

Mediarådgivaren hennar var Gordon Reece, tidlegare programskapar i TV. Han starta eit selskap som forsynte næringslivleiarar med videoar og medierådgiving. Merkevaren Thatcher, «politikaren med meiningar», vart gitt ein ny profil av Reece, som overtalte ho til å endre klesstil, kroppshaldning, til og med ta timar i taleteknikk. Som Germaine Greer har konstatert:

Reece starta den lange prosessen som skulle gjøre den pyntelege millionærfrua med den falske, krystallklare aksenten til den likeframme kjøpmannsdattera.

Thatcher sjølv sa seinare:

Gordon var fantastisk. Han sa eg måtte endre hår- og klesstil, og at me måtte gjøre noko med stemmen min. Det var ganske interessant, fordi eg ikkje hadde tenkt over desse tinga før.⁶

Reece leigde reklamebyrået Saatchi & Saatchi, og leiaren Tim Bell vart au ein nøkkelrådgivar. Saman dirigerte Reece og Bell Thatchers mediaoppvisingar, og – heilt nytt for toryane – dei oppvarta tabloidpressa, med regelmessige møter med Larry Lamb i

The Sun og David English i Daily Mail.⁷

The Sun, eigd av Rupert Murdoch sidan 1969, var ei tid venstreorientert, men støtta no dei konservative, og trass i at dei tidlegare hadde vore svært kritiske til Thatcher då ho var undervisningsminister, gav dei ho no full støtte. Som James Curran og Colin Leys seier, denne høgreorienteringa var resultat av endringar i eigarkonstellasjonane i media, som frå 60-tallet blei dominert av store selskap, og det snudde trenden mot journalistisk autonomi.⁸

Sjølv med oppfinnsamme kampanjestrategiar og støtte frå fleirtallet i media, låg toryane bak Labour Party på meiningsmålingane på slutten av den urolege femårsperioden. Thatcher sjølv var langt mindre populær enn statsminister James Callaghan. Det var streikebølgen vinteren 1978–79 – den såkalla misnøyens vinter – som skulle gi Thatcher valsigeren. Hennar allierte i den reaksjonære pressa greip dagen, kalla Callaghan ein sjølvgod leiar for ei regjering som var «gislar» for militante fagorganiserte. I februar 1979 kunne dei konservative glede seg over 18 prosents leiing, og dei endte med å få eit sterkt fleirtall på 43 seter i vala i mai 1979.

Kva slags folk røysta på Thatcher? Sjølv om det var ei markert høgredreiing i 1979, så har denne tendensen blitt grovt overdrive av støttespelarane til Thatcher (som likar sjå hennar reaksjonære revolusjon som ei folkeleg reising mot restriksjonane i den sosialdemokratiske staten, og ikkje eit klasseherredømme ovanfrå). Som alle politiske leiarar hadde ho sjølvsagt støtte frå enkelte på tvers av klassegrensene. Men støtta i arbeidarklassen til dei konservative hadde gått ned i lang tid, og denne nedgangen heldt fram i hennar tid.

Inn i Downing Street

Kjerneveljarane til Thatcher var mobilisert av den økonomiske krisa og framveksten av «New Left», det var dei mest reaksjonære delane av middelklassen – UKIP-veljarane** United Kingdom Independence Party, parti med hovudmål å trekke Storbritannia ut av EU. Fekk 3,1 prosent av røystene ved parlamentsvalet i 2010. ** i dag – med antipati for fagforeiningane og venstresida, med uro for det dei oppfatta som moralsk og økonomisk forfall. Slik var dei mottake-lege for Thatchers nasjonalistiske, autoritære og småborgarlege retorikk. Kanskje viktigast, sjølv om Thatcher var i stand til å mobilisere vesentlege delar av veljarane, så var ikkje støtta eit politisk mandat til nyliberalismen. Thatcher og rådgivarane var alltid nøye med ikkje å presentere sin politiske dagsorden i valkampen. I 1979 valte dei å framstille Thatcher som ein folkeleg figur, og gjekk til åtak på Labour fordi dei ikkje var «økonomisk truverdige». Ironisk nok gjekk Thatcher inn i Downing Street nr 10 med det eit løfte om å skape harmoni og håp i staden for splid og fortviling.

Den thatcheristiske myten som gradvis vart allmenn oppfatning i Storbritannia, er at dei konservative innførte økonomiske reformer, som sjølv om dei var smertefulle og upopulære, gjenoppretta velstanden etter år med Labours økonomiske vanstyre. I røynda hadde Labour stabilisert økonomien med relativt stor suksess. Dei fekk ned den høge inflasjonen dei arva frå Heaths regjering ved ein kombinasjon av budsjettnedskjæringar og tiltak mot lønnsvekst – dei prøvde faktisk å løyse den økonomiske krisa ved å senke levestandarden til dei som støtta dei. Denne politikken kvilte på Labours tilhøve til fagforeiningane, ein politikk som sjølvsagt ikkje var mauleg for Thatcher. I staden vendte regjeringa hennar seg til den moterette monetaristiske teorien, ifølgje den var det «tilgangen på pengar» som var nøkkelen til å kontrollere økonomisk vekst og inflasjon. Leiinga i Labour hadde i ein viss grad alt tatt i bruk «monetaristiske » tiltak i 1976, pressa av IMF, og påverka av Peter Jay, svigerson til James Callaghan. Men Thatcher køyrde no fram ein heller ubehøvla versjon, med karakteristisk glød. Thatchers andre finansminister Nigel Lawson kalte seinare denne politikken «bakstreversk trangsynt monetarisme».

Sant nok var ho aldri i stand til å sette ut i livet den reine monetarismen som dei mest dogmatiske rådgivarane hennar stod for. Dei gjekk for (takka vere nyklassisk økonomi og misoppfatning av pengar og kreditt) å kontrollere pengemengda som tiltak mot inflasjonen. Denne politikken vart stansa av bank- og finansnæringa som heller ville heve renta.⁹ Og under Thatcher fekk City det City ville ha. Det omfatta slutt på valutakontroll, som blei oppheva nesten med ein gong, noko som vart øydeleggande for evnen til politisk og demokratisk styring av økonomien.

Mens City hadde høgkonjunktur, leid industrien hardt og arbeidsløysa vart dobla. Veksten gjekk ned, inflasjonen steig igjen, og midt i ein alvorleg nedgang kom Geoffrey Howe med budsjettnedskjæringar. Frå nasjonalt perspektiv var politikken like katastrofal som upopulær. Thatcher, som hadde omtalt Labour som «det naturlege arbeidsløysepartiet», og drive valkamp med den kjente valplakaten til Saatchi & Saatchi som viser ein endelaus trygdekø, fekk no arbeidsløysetalla opp i tri millionar. «One Nation»-toryen Ian Gilmour som var med i Thatchers første regjering, konstaterte at Thatcher og hennar nyliberale kameratar «vart skjerma for dei menneskelege kostnadene av politikken sin fordi dei var overraskande ufølsomme, og av ei sterk dogmatisk tru, som rett blei noko svekka.»¹⁰ Uansett så visste Thatcher (iallfall på det tidspunktet) når ho måtte gi etter. Etter dei berømte orda frå oktober 1980: «Denne dama snur ikkje», så gjorde ho stille og rolig det i 1981.

Kontroll av pengemengda viste seg langt vanskelegare i praksis enn ideologar som Milton Friedman hadde tenkt seg, og dei første tiltaka frå Thatcher-regjeringa blei avvikla i det stille. Å sjå det som fiasko for thatcherismen er å misoppfatte dama og rørsla ho leia. Thatcherismens interesse for monetarismen var politisk og ikkje akademisk. Peter Jay sa ein gong at å forklare monetarisme for Thatcher, var «som å vise Djengis Khan eit kart over verda». Alan Budd, ein av grunnleggarane av Monetary Policy Committee i Bank of England, meinte at «80-tallspolitikken der ein angreip inflasjonen ved å sette økonomi og offentlege budsjett under press, var eit dekke for å ramme arbeidarane».¹¹

Monetarismen gav ei intellektuell og teknokratisk forklaringsramme for å kutte i offentlege utgifter og undergrave arbeidarrørsla, for ikkje å snakke om å betre vilkåra for finanskapitalen som i realiteten var makta bak Thatcher. Når dei første økonomiske forsøka frå thatcherittane trua med å undergrave desse strategiske måla, vart dei avvikla eller i det minste reviderte.

Thatchers tidlege makro-økonomiske politikk skilte seg markant frå tidlegare politikk, men på mange andre område var ho relativt forsiktig dei første åra ved makta. Det var dels fordi regjeringa framleis hadde med sterke tradisjonelt konservative medlemmer (menn ho kalte «liberale» fordi dei ikkje var samde med ho), men det var au fordi ho trass i krigersk ordbruk var ein dyktig strateg som forstod at om ho provoserte til konfrontasjon med ei samla arbeidarrørsle, då ville ho sannsynlegvis tape. Som ein av dei nære rådgivarane Charles Powell sa:

Fru Thatcher var ein radikalar, men ho har ein pragmatisk radikalar.¹²

Slik var det då National Coal Board kunngjorde gruvestengingar i februar 1981, planane vart raskt lagt til sides då gruvearbeidarforbundet trua med å streike. Som Nigels Lawson seinare kommenterte:

Thatcher rygga svært, svært raskt, og det var rett den gongen, fordi det ikkje var gjort tiltak av noko slag for å halde ut ein streik.¹³

Lawson hevdar at Thatcher sa til han då han vart energiminister i 1981: «Nigel, me må ikkje få kolstreik.»

Sjølv om Thatcher i utgangspunktet skygga unna konflikt med gruvearbeidarane, gjorde ho hemmelege førebuingar til krig. Då han kom tri år seinare, var ho ikkje bare godt budd, men oppildna av seirane i Falklandskonflikten og valet i 1983. Framgangen i valet, trass i latterlege lite resultat å vise til, er ofte knytta til den første, og Falklandskonflikten hadde utan tvil stor betydning for sjølvtilliten og leiarstatusen hennar. Men sanninga er at ho i 1983 fekk servert Storbritannia på eit fat av ein splitta opposisjon. I mars 1981 braut leiande folk i Labour ut og danna Social Democratic Party (SDP), som så gjekk inn i valallianse med dei liberale. I valet i 1983 fekk denne alliansen 25 prosent av røystene, men på grunn av valordninga fekk dei lite uttelling i form av mandat. Samtidig gjekk oppslutninga om dei konservative noko ned, men dei fekk likevel det største fleirtallet i Underhuset sidan valgskredet til Atlee i 1945. Slik arbeidarpartiregjeringa endra den politiske kursen i Storbritannia etter krigen, ville Thatcher no gjøre det same.

Som Thatchers tidlegare rådgivar John Redwood vedgjekk seinare, hadde dei konservative igjen vore svært vage på kva slags politikk dei ville føre når dei kom til makta.¹⁴ Men det var ikkje viktig. For fru Thatcher bad ikkje om politiske mandat, bare mandat til å styre. Den Churchill-liknande haldninga hennar under Falklandskonflikten hadde gitt ho ein smak for krig som skulle bli eit kjenneteikn. Som John Campbell, ein av dei mange biografane, skriv:

Eit av kjenneteikna på Margaret Thatcher som politikar var behovet for fiendar. For å gi næring til aggresjonen som dreiv ho fram, måtte ho finne nye motstandarar heile tida, som kunne bli demoniserte, konfronterte og nedkjempa.¹⁵

På toppen av dødslista til Thatcher stod gruvearbeidarforbundet National Union of Mineworkers. Gruvearbeidarane vart kalla «den indre fienden», og det knusande nederlaget dei leid etter månader med bitter kamp, var truleg Thatchers eine store politiske seier. Det var ingen popularitetskonkurranse, og den skaffa ho ikkje nye venner, men denne kampen endra det politiske landskapet i Storbritannia grunnleggande. Som Seumas Milne har antyda, representerte gruvearbeidarforbundet ein alternativ visjon for det britiske samfunnet, basert på fellesskap, solidariet og kollektiv handling, ikkje individualisme og grådigheit.¹⁶ Nederlaget deira var derfor ikkje bare ein viktig strategisk seier, men han hadde historisk symbolsk resonans. Thatcher stridslystne lakei Norman Tebbit skreiv seinare at Thatcher «ikkje bare hadde brote ein streik, men ein trolldom».

Etter seieren mot gruvearbeidarane

Etter å ha tatt i bruk heile det statlege tvangsapparatet for å slå ned det mektigaste og mest politiserte fagforbundet i landet, gjekk Thatcher i gang med å konsolidere seieren. Nye lover avgrensa retten til å streike, til å gå streikevakt og til avtalar om obligatorisk medlemskap i fagforeining. Fagforeinings- «reformene» ho sette i verk, styrka eigarsida og svekka makta og sjølvtilliten til arbeidarrørsla. Organisasjonsgrunnlaget for venstre-sida vart ytterlegare underminert av politiske nyskapingar, skremmande vanlege i dag: Mindre lokalstyre og fleire statlege granskings- og utgreiingskomitear, utkontraktering og privatisering av kommunale og offentlege tjenester og foretak. Seint i 1984 selde Thatcher British Telecom, og heldt fram med å selje store delar av offentleg infrastruktur, som British Gas i desember 1986, British Airways i februar 1987, Rolls- Royce mai 1987, British Airport Authority juli 1987, British Steel desember 1988, og dei regionale vassverka desember 1989.

Privatiseringa viste seg svært lønnsame for City of London, og representerte enorme overføringar av rikdom frå offentleg eige til private hender. Dei vart gjennomført med ein forakt for folkemeininga som i stadig større grad kjenneteikna Thatchers styre. Ho er berømt for å ha kalla seg sjølv ein «politikar med meiningar», som i praksis betydde at ho var svært intolerant og full av forakt for all usemje i regjeringa. Denne eineveldige stilen var ikkje bare eit personleg særdrag, det spegla au hennar politiske filosofi – eller kanskje ho vart trekt av det første mot det siste. Nettopp på grunn av si underlege oppfatning av fridom har dei nyliberale alltid hatt djup mistru til demokrati. Då Nigel Lawson såg attende på den politiske arven etter Thatcher, sa han at for hans del er demokrati «langt mindre viktig enn fridom», og at det var nødvendig med ei «sterk regjering» for å verne det siste. Det var nøyaktig det Thatcher sørga for: eit langvarig, valdeleg angrep på det britiske samfunnet på vegner av storkapitalen, i namnet til ei «sterk regjering» og tilslørt med retorikk om nasjonal fornying. Den stridbare politiske stilen hennar skulle til slutt føre ho i undergangen, men det var meining i galskapen hennar. Aggresjonen gjorde at ho kunne sikre seg, konsolidere og forankre avgjørande seirar. Ho forstod at det britiske politiske systemet gav tid til å drive fram ein upopulær nybrottspolitikk, og satsa (korrekt) på at sosialdemokratane ville tilpasse seg og ikkje utfordre dei djupe endringane ho tvinga gjennom.

Mykje er sagt om den ideologiske krafta i Thatchers politiske visjon, men i røynda freista ho ikkje å overtyde folk om at «there is no alternative». Ho tvinga folk til aksept ved å angripe det samfunnsmessige grunnlaget for kollektive handlingar og idear, og kastrerte dei institusjonane som kunne gjøre det mauleg å skape eller jamvel sjå for seg alternativ. Som marxistane ho forakta, trudde Thatcher at det i siste instans er dei materielle vilkåra som skaper det politiske medvitet, og ho freista derfor få i stand institusjonelle endringar som ville føre til ideologisk nyorientering. I eit intervju med Sunday Times i mai 1981 seier ho derfor kjenslekaldt: «Økonomien er metoden, målet er å endre hjerte og sjel.» Som Kevin Birch skriv representerte dei politiske nyskapingane i hennar styringstid ei djuptgåande endring mot ein politikk for å heve formue, ikkje inntekt. Det håpte thatcherittane ville binde folk materielt og ideologisk til det kapitalistiske systemet, og skape det dei etter Harold Macmillan likte å kalle eit «sjølveigardemokrati».

Om Thatchers verkelege mål var å endre hjerte og sjel på britane, då mislykkast ho. Meiningsmålingar viser klart at nyliberal politikk var påfallande upopulær i Thatchers tid, og at folket heldt hardnakka fast på den gamle sosialdemokratiske samfunnskontrakten. I 1990 sa sosiologen Stephen Hill at «eit resultat av 80-tallet er at underordna grupper framleis i stor grad har radikale, egalitære og opposisjonelle idear».¹⁷ Det er lenge sidan Ivor Crewe knuste oppfatninga om at Thatcher skapte vesentlege haldningsendringar i samfunnet¹⁸, mens den tidlegare konservative ministeren Ian Gilmour medgir at «i Thatcher-tida blei folkemeininga verande i sentrum, og om ho endra seg, gjekk ho til venstre.»

Det får vere som det vil, men Thatcher let ikkje det politiske prosjektet sitt bli avspora fordi om ho ikkje klarte vinne folkets hjerte og sjel. Hegemoni treng ikkje bygge på samtykke frå folket, og uansett kva Thatcher måtte ha ønska var det aldri nødvendig å vinne oss for nyliberale idear – bare nøytralisere all reell motstand. Som Colin Leyes konstaterte:

Ein ideologi treng ikkje å vere elska for å ha hegemoni, bare vere utan seriøse rivalar.¹⁹

Thatcher klarte å slå alle seriøse rivalar, men ho var aldri elska, og det visste ho. I mars 1990, utan mot til å ta fatt på ein ny valkamp, og med utsikt til nasjonal revolt mot koppskatten ** «Poll tax», koppskatt (etter tysk kopf = hovud), ein skatt som blir betalt med likt beløp per person. **, sa ho til Woodrow Wyatt, rådgivaren:

Det er meg dei ikkje liker. Slik har det alltid vore.²⁰

På den tida gjekk ho for å vere uhelbredeleg forstokka, og ei stadig tyngre bør for sine allierte. Edwina Currie kommenterte seinare: Ho var hovudhinderet då me skulle konsolidere revolusjonen.²¹

Det er noko ynkeleg over Thatchers endelege undergang og fall, den skremmande kvinna vart endeleg avsett av sine patetiske, kua kameratar. Sjølv om ho aldri lot seg røre av det offera hennar måtte lide, kom tårane då ho tenkte på sin eigen vanskjebne. Dei erkekonservative støttespelarane hennar var likeins knuste. Andrew Marr hugsar eit medlem av Tory-gruppa No Turning Back (som omfatta Liam Fox, Francis Maude, Michael Portillo og Iain Duncan Smith) som braut ut i gråt då meldinga kom om at ho trekte seg. Men under patosen låg det ei skjult sanning om Thatcher og thatcherismen. Bak opprøret mot leiarskapen hennar låg ei motseiing som heile tida hadde trua med å undergrave den mektige alliansen ho leia. John Campbell skriv at:

sjølv om ho i teorien forkasta at det fanst klassar … så kriga ho heile tida utan stans for sin eigen klasse.</bq>

Campbell definerer den som «lågare og midlare middelklasse», det Thatcher refererte til som «slike folk eg vaks opp med».22 Men i realiteten var det ikkje små næringsdrivande, men store multinasjonale selskap, og særleg finanssektoren som drog fordel av den reaksjonære revolusjonen hennar – og det var deira interesser ho tjente heilt konsekvent.

Thatcher appellerte til ei rad reaksjonære impulsar som utvikla seg under krisa som ulma frå 1970-tallet. Med suksess smelta ho dei saman til ein vagt samanhengande politisk ideologi. Det er godt kjend at ho (som Rupert Murdoch) prøvde å samle massestøtte til storkapitalen ved å framstille marknaden som ei demokratiserande kraft. Men først og fremst var dei ei moralsk kraft for ho. Samd med Keith Joseph hevda ho at statleg innblanding ikkje bare hadde hemma den britiske økonomien, men forderva britane moralsk. Som leiar for nye høgre fusjonerte ho nyliberalismen med moralistisk og reaksjonær «middelklasse- England»-politikk. Dei hardhjerta interessene til kapitalen vart knytta saman med dei trangsynte ideane til kjerneveljarane til toryane – på same vis som Thatcher var dei forbitra på den liberale og forsonlege makteliten i etterkrigstida, den ettergivande og overbærande tilpassinga til krava frå dei lågaste i samfunnet.

Europa

Den økonomiske eliten og den lågare middelklassen hadde felles interesse av å undergrave makta til fagforeiningane, bygge ned velferdsstaten og kutte skattane. Men i visse spørsmål skilte dei lag, og nøkkelspørsmålet var Europa. Eit fleirtall av storkapitalistane var for europeisk integrasjon, det blei kraftig motarbeidd av små næringsdrivande og den fremmendfiendtlege tory-basen. Det må seiast at Thatcher sjølv ikkje var Powellnasjonalist. Ho stemte for å gå inn i EEC i 1970, og som leiar for opposisjonen støtta ho ja-sida ved folkerøystinga i 1975. I 1986 gav ho full støtte til Single European Act, som opna europeiske marknader for britiske selskap.²³ Men ho var sterkt imot overnasjonale europeiske institusjonar, kanskje ut frå ektefølt nasjonalisme, eller kanskje fordi ho frykta at dei politiske seirane hennar kunne bli utvatna av europeiske statar som framleis hadde sine sosialdemokratiske drag.

Thatcher openhjertige motstand mot Europa mot slutten av regjeringstida førte ho i konflikt med tunge medlemmer i regjeringa, som Nigel Lawson og Geoffrey Howe. Dei var meir pålitelege representantar for dei samfunnskreftene som dominerte Storbritannia etter at Thatcher sleppte dei laus. Lawson gjekk ut av regjeringa i 1989, og Howe eitt år seinare. Howe heldt ein berykta tale i Underhuset, med Lawson ved si side, der han fordømte Thatchers europapolitikk og sa:

Kva slags visjon gir det næringslivet vårt, som driv forretningar der kvar dag, for finansnæringa vår som freistar gjøre London til pengehovudstaden i Europa…?</bq>

Slik Robin Ramsay har forklart, var ikkje Thatcher sjølv særleg glad i finansnæringa, men gjennom det tidlege «monetaristiske eksperimentet» hadde ho lært at City of London var ei «interessegruppe» ho ikkje kunne klå seg på.²⁴ Mange år etter då dei politiske representantane for City forlangte at ho måtte gjøre «det endelege offeret»²⁵, viste ho ikkje noko av den trassen som hadde kjenneteikna ho som regjeringssjef.

Innimellom blir det hevda at Thatcher etter mange år ved makta «mista grepet» eller vart rusa av makta. Men den autoriserte biografen Charles Moore, som intervjua ho straks etter fallet, seier ho var prega av «ulykkeleg skjebnetru». Då ho ikkje klarte sikre seg endeleg seier mot Michael Heseltine som ufordra leiaren, mista ho støtta frå regjeringa, og gjekk motvillig med på å trekke seg. Kenneth Baker som var formann i det konservative partiet sa til media:

Endå ein gong har Margaret Thatcher sett interessene til landet og partiet framfor sine eigne.</bq>

Trass i Bakers teatralske prat, Thatcher takla ikkje nederlaget med stil. Ho var såra fordi ho vart tvinga til å gå, og kritiserte ofte den nye partileiinga, særleg for Europa-politikken, som ho med tida meinte var ein slags «sosialistisk» trussel. Ho samla ei gruppe skribentar for å skrive memoarane sine. Der gjekk ho til bitre åtak på tidlegare kameratar – framfor alle Geoffrey Howe, han vart skulda for «raseri og forræderi». Som Tony Blair mange år seinare drog ho på signingsturar, og reiste ei tid verda rundt og heldt høgt betalte talar og menga seg med dei rike og mektige. Ho hadde au ei lukrativ rolle som lobbyist for tobakksgiganten Philip Morris Inc. Dei var vertskap for 70-årsdagen hennar som kosta 1 million dollar.

Gradvis, ettersom ho vart fjernare frå makta, så vart fysisk og mental helse svekka. Charles Moore skriv:

Tida, og maulegens etterverknaden av så mange kvilelause arbeidsår, sløva tankane til lady Thatcher. Seint på 90-tallet vart det gradvis tydeleg at korttidsminnet hennar svikta. … Ved tusenårsskiftet hadde ho mista sin lidenskaplege og detaljerte interesse for det som skjedde i samtida.

På det tidspunktet var Thatchers variant av råbarka høgrepolitikk like trangsynt og antikvert som dama sjølv. Det var ein talande augneblink i 1997 då British Airways avdekka nye logoar på flya sine, som erstatta nasjonalfargane frå Union Jack. For opne fjernsynskamera dekka Thatcher over den nye logoen med lommetørkledet og sa:

Me flyr med det britiske flagget, ikkje det forskrekkelege dere puttar på halevingane. </bq>

Kanskje var det dårleg design. BA bytta ut logoen seinare. Men seansen illustrerte kor tydeleg Thatcher var ute av takt med krava til den kapitalistiske eliten som ho hadde jobba så intenst for å forsvare og støtte. Storkapitalen er lunefull, og hadde på det tidspunktet alt en masse hoppa over til New Labour, som såg ut til å vere langt betre i stand til konsolidere det som var vunne gjennom Thatchers grusomme krig, enn det splitta partiet ho etterlot seg. Hennar krigerske og splittande politikk var ikkje lenger nyttig, og heller ikkje dama sjølv. Ei av dei siste politiske handlingane hennar var å forsvare Augusto Pinochet offentleg. Den avdanka chilenske diktatoren fengsla og torturerte over 40 000 politiske motstandarar gjennom sine sju år ved makta.

Etter ei rekke mindre slag i 2002 nekta legane ho å halde offentlege talar, og helsa hennar vart stadig dårlegare i åra etterpå. Tapet av fysiske og mentale evner vart hovudfokus i den merkeleg upolitiske kinofilmen The Iron Lady. Filmen fekk kritikk frå høgresida av toryane, som ville hugse Thatcher på sitt meste potente og stridbare. På eit vis har dei rett. Det er også slik me bør hugse ho, meiner eg. Ikkje for det ho blei då sansane svikta, men for det ho var på høgda av makta: ein forkjempar for ulikskap, ein venn av diktatorar og våpenhandlarar, ein forsvarar av makt og privilegium, og ei svøpe for dei fattige og sårbare. Ein ekte blå klassekrigar.

 * Iain Duncan Smith: Skotte, Tory-leiar 2001–2003. Han er leiar for Centre for Social Justice, ei gruppe som er uavhengig av det konservative partiet.

** UKIP: United Kingdom Independence Party, parti med hovudmål å trekke Storbritannia ut av EU. Fekk 3,1 prosent av røystene ved parlamentsvalet i 2010.

Notar:

1. Bob Jessop et al, Thatcherism: A Tale of Two Nations (Polity Press, 1988) p. 4.
2. Jon Agar, ‘Thatcher, Scientist’, Notes and Records of the Royal Society, Vol.65, No.3, 20. september 2011, 215-232. http://rsnr.royalsocietypublishing.org/content/65/3/215.full
3. ‘Back to the future: the 1970s reconsidered’, Lobster, Winter 1998, Issue 34.
4. John Welshman, From transmitted deprivation to social exclusion: policy, poverty and parenting (The Policy Press, 2007) p.62.
5. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.72.
6. Thatcher: The Path to Power—and Beyond, BBC1, 12. juni 1995.
7. Mark Hollingsworth, The Ultimate Spin Doctor: the Life and Fast Times of Tim Bell (1997) p.70
8. James Curran og Colin Leys, ‘Media and the Decline of Liberal Corporatism in Britain’, i James Curran og Myung- Jin Park (red.), De-Westernizing Media Studies (London: Routledge, 2000) pp. 221-36.
9. Robin Ramsay, ‘Mrs Thatcher, North Sea oil and the hegemony of the City’, Lobster, Issue 27: 1994.
10. Ian Gilmour, Dancing with Dogma (Simon & Schuster, 1992) p.60.
11. David Harvey, A Brief History of Neoliberalism p.59.
12. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.
13. Ibid.
14. Ibid.
15. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.351.
16. Seumas Milne, The Enemy Within: The Secret War Against the Miners (London: Verso, 1994) p.ix.
17. Stephen Hill, ‘Britain: The Dominant Ideology Thesis after a decade’, i Nicholas Abercrombie, Stephen Hill og Bryan S. Turner (red.), Dominant Ideologies (London: Unwin Hyman, 1990) p.6.
18. Ivor Crewe, ‘Values: The Crusade that Failed’, i Dennis Kavanagh og Anthony Seldon (red.), The Thatcher Effect (Oxford University Press, 1989) pp. 239-50.
19. Colin Leys, ‘Still a question of hegemony’, New Left Review, 181, p.127.
20. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.674.
21. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.
22. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.352.
23. Andrew Gamble, ‘Europe and America’, i Ben Jackson og Robert Saunders (red.), Making Thatcher’s Britain (Oxford University Press, 2012) p.219.
24. Robin Ramsay, ‘Mrs Thatcher, North Sea oil and the hegemony of the City’, Lobster, Issue 27: 1994.
25. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.

Me må snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn.

Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen, og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

A er heimehjelp eller assistent i barnehage eller hjelpearbeidar hos eit byggjefirma. Ho veit at det er usikkert med arbeid neste år, og at rekningane kjem i alle fall.

A blir utsett for seksuell trakassering på jobben. Ho veit at om ho protesterer, blir jobben endå meir usikker.

Helsa til A skrantar. Kanskje er det hoftene eller ryggen som ikkje tåler påkjenningane. A går til dokter, som skriv ut sterke, smertestillande middel og seier at A bør slutte å røykje.

A meiner ho må betale for mykje skatt og klagar til likningsstyresmaktene. For dei framstår brevet eller besøket som nokså hjelpelaust og dårleg grunngitt. Klagen blir avvist.

Handverkar- eller bilverkstadrekninga til A er forbausande stor. A sit med den kjensla at firmaet utnyttar at ho er blant samfunnets sosialt veike til å leggje på prisane. Klagen blir ignorert.

Barnet til A har vanskar med å følgje med eller blir mobba på skulen. A ber om ein samtale med rektor og klassestyrar – og kjem attende frå samtalen med den oppfatninga at skuleleiinga meinte møtet var utidig og leksehjelpa heimanfrå for dårleg.

Naboen byggjer inn på As eigedom. A protesterer, men naboen har råd til advokat, og A veit at ei advokatrekning og ei eventuell rettssak fort kan koste sekssifra summar. Og ho veit at det ikkje alltid er rettferda som rår i retten. Det ulovlege bygget blir ståande.

Men ho skriv eit innlegg til lokalavisa om den urettvisa ho og folk av hennar slag opplever. Debattredaktøren svarar: Vi takker for deres innlegg, men på grunn av stor pågang … . Dagane etterpå les A alle lesarinnlegg og kjem til at dei fleste ikkje er betre skrivne enn det ho fekk refusert.

A oppfattar demokrati og ytringsfridom som verdiar for dei andre. Sjølv opplever ho audmjuking etter audmjuking. Ho ser seg som ein tapar. Hennar overlevingsstrategi blir å bite i seg nederlaga. Ho veit også at truleg blir barna hennar neste generasjon taparar. Difor lærer ho dei den same over-levingsstrategien.

B er likningsfunksjonær eller statsstipendiat eller lærar. B har trygt arbeid og ei trygg pensjonsordning. B veit at neste år blir omtrent som dette året, og kan optimistisk gå pensjonstida i møte. Samfunnet tek godt vare på oss norske, tenkjer B.

Om B blir utsett for seksuell trakassering på jobben, kan ho ta det opp blant kollegaene. Det får følgjer for han som trakasserer, og ikkje for B.

B går til dokter på grunn av helseproblem. Dokteren tek problema på alvor og ordinerer ei for samfunnet kostbar behandling.

B får, som A, ei forbausande stor bilverkstad- eller handverkarrekning. I arbeidet har B erfaring med klagesaker eller kontaktar som har det, slik at ho kan setje opp eit profesjonelt brev til Forbrukarrådet med tilvising til lover som er brotne. Ho får rekninga halvert.

Naboen byggjer inn på B sin eigedom. B har eller kjenner folk med advokatkontaktar, slik at ho kan finne ein dyktig representant for standen. Ein paragraf i jobben si innbuforsikring dekkjer delar av advokatkostnadene. B får stogga bygginga.

B skriv innlegg til lokalavisa om kor viktig det er å reagere i slike saker, og får som svar: Vi takker for ditt velformulerte og viktige innlegg, som kommer på trykk i morgen.

Barnet til B har skuleproblem, B ber om møte med skuleleiinga, og dei tilbyr spesialundervisning.

Slik betyr B noko i samfunnet. Ho er ein del av demokratiet. Påverknadshøvet inspirerer også til å engasjere seg vidare i samfunnsspørsmål. Ho opplever at ho får meir kunnskapar og blir meir verdt.

Så langt om A og B. Hovudtanken i denne artikkelen er at me som vil skape eit anna samfunn og trur det kan bli betre enn dagens, bør flytte fokuset frå B og over til A. Mellomklasserepresentanten B blir kanskje med i arbeidet på As premissar, men ikkje omvendt.

Marx hadde ikkje rett i alt

Karl Marx var truleg den vestlege verdas, kanskje heile verdas, fremste tenkjar fram til vår tid. Mange av hans tankar står seg framleis, men ikkje alt. «Hele samfunnet spalter seg meir og meir i to fiendtlige leirer, i to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat», skreiv Marx og Engels i Det kommunistiske manifest. «De andre klassene sykner hen og går under i og med at storindustrien kommer.»

Dei andre klassane vil seie småborgarskapet i handel og sjølvstendige næringar, folk som sel sine intellektuelle dugleikar som lærarar, forfattarar og advokatar, sjølvstendige fiskarar og bønder og filleproletariatet. Den største gruppa er bøndene. Dei er eit godt utgangspunkt for å vurdere spådommen frå Marx og Engels, også fordi det i FAOs database ligg føre gode tal for yrkesbefolkning i landbruket. I 1980 var det 961 millionar bønder i verda. Desse utgjorde halvdelen av samla yrkesbefolkning. No er det 1312 milliardar bønder i verda, og dei utgjer snautt 40 prosent av samla yrkesbefolkning. Framleis veks talet på bønder i verda år for år.¹

Det har altså ikkje gått slik dei spådde med bøndene. Bondestanden har ikkje sjukna og gått under, og dei har ikkje vorte proletarar.

Har det gått slik dei to spådde med proletariatet? I deira auge var proletariatet den framveksande og sterke klassen. Gjennom sentraliseringa og storfabrikkane, utbyttinga og arbeidskampane vil proletariatet uunngåeleg bli sterkare og meir bevisst som klasse. Når det skjer, vil det, like uunngåeleg, ta makta. Slik grev borgarskapet si eiga grav:

Med utviklinga av industrien formerer ikke bare proletariatet seg, det blir trengt sammen i større masser, dets styrke vokser, og det føler den bedre. … Stadig mer tar sammenstøtene mellom den enkelte arbeideren og den enkelte borgeren karakter av sammenstøt mellom to klasser. … Fra tid til annen seirer arbeiderne, men bare midlertidig. Det egentlige resultatet av kampene deres er ikke det umiddelbare utfallet, men at arbeidernes enhet griper stadig videre om seg. Den fremmes av de økende kommunikasjonsmidlene som storindustrien skaper og som setter arbeiderne på forskjellige steder i forbindelse med hverandre. …

Denne organiseringa av proletarene til klasse, og dermed til politisk parti, blir hvert øyeblikk igjen sprengt av konkurransen mellom arbeiderne sjøl. Men den oppstår stadig på nytt, sterkere, fastere, mektigere.

Denne tenkinga har stått sterkt i all kommunistisk politikk etterpå. Arbeidarklassen, «de rene og ranke, de faste og sterke menn», for å sitere Rudolf Nilsens Revolusjonens røst, vil bli «sterkere, fastere, mektigere» og den leiande krafta i folkets kamp mot urett og utbytting og for eit anna samfunn. «Som den eneste konsekvent revolusjonære klasse i det moderne samfunn må proletariatet være lederen, hegemonen i hele folkets kamp», skreiv Lenin.²

Vel 160 år etter manifestet og 100 år etter Lenin må me sjå i auga at det i liten grad har slått til. I svært mange land og svært mange situasjonar har proletariatet late seg leie av stat og overklasse, til dømes det tyske proletariatet til brutal krigføring i to verdskrigar og det US-amerikanske til alle intervensjonar etter andre verdskrig. Og i den grad forsøk på kommunisme eller sosialisme har vorte gjennomførde, er det ikkje i moderne industriland, men i land med små arbeidarklassar.

Globaliseringa dei siste tiåra har ikkje gjort arbeidarklassen «sterkere, fastere, mektigere», men i staden meir splitta. Me har proletariata innanfor nasjonane og regionane, i Norge, Sverige og Danmark. Så har me i dei same landa eit underproletariat av innvandrarar, polske bygningsarbeidarar, thailandske hjelpepleiarar og filippinske hushjelper til dømes. Under det att er me i ferd med å få eit lågkasteproletariat av papirlause innvandrarar, eit moderne slaveri. Når til dømes USA har sett gjennom fing-rane med ein del sør- og mellomamerikansk innvandring gjennom Arizona, er det fordi dei har nytte av det. Dei får hushjelper, tenarar og slavar utan rettar av noko slag, folk som ikkje vågar ha legitimasjon eller bruke bankkort eller bli sjuke eller opponere. Dei veit at viss dei protesterer eller valdar problem, treng dei som kjøper deira arbeidskraft, berre å løfte røyret av telefonen og slå nummeret til innvandringsstyresmaktene for å sende dei ut. Slik bidreg globaliseringa og sila innvandring til at framkjempa rettar blir borte og lønnene mindre. I svært liten grad har arbeidarklassen evna å stå mot dette.

Dei siste tiåra har verdas industrielle vareproduksjon vorte meir spreidd og ikkje, slik Marx og Engels spådde, meir sentralisert. Dei veldige industribedriftene, der tusentals arbeidarar kunne snakke med ei stemme og om dei ønskte det lamme produksjon og profitt med streikar, er langt på veg fortid. I staden skjer vareproduksjonen i mindre og spreidde einingar. Bilfabrikanten produserer ikkje bilar, og datafabrikanten ikkje datamaskinar. Dei kjøper berre komponentar frå ei rekkje underleverandørar i ei rekkje land, set komponentane saman og marknadsfører dei med sitt fabrikkmerke. Dette nye produksjonsmønsteret svekkjer arbeidarklassens kampkraft.

Marx tok altså feil då han spådde at mellomlaga, iallfall bøndene, ville bli desimerte. Og Marx, og endå meir dei som seinare skulle setje tenkinga ut i livet, tok feil då dei spådde at verdas proletariat ville vekse og bli alle andre overlegen i kampkraft. Når me innser dette, ser me også at me i arbeidet for eit anna samfunn må vri tenkinga vekk frå arbeidarklasse mot borgarskap og meir over til den store underklassen mot den vesle overklassen.

Gir me avkall på ideen om arbeidarklassen som absolutt leiande i det nye samfunnet, må me også gi avkall på tanken om proletariatets diktatur. I staden bør me snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn. Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte. Om det også blir ein væpna revolusjon, kjem an på dei som mågi frå seg makta.

Folk flest er bra folk

Utgangspunktet er, i tre korte punkt:

• Fleirtalet av våre 7 milliardar medmenneske er av natur dyktige, kunnskapsrike, arbeidsglade og usjølviske individ.
• Me har på vår klode tilstrekkeleg med ressursar. Ikkje overflod, men tilstrekkeleg.
• Me har eit kunnskapsnivå og eit teknologisk nivå som gjer at me kan sikre nok mat, bustader og helsestell for alle.

Av dette følgjer at me, sju milliardar menneske no og ni-ti milliardar om eit par generasjonar, kan leve gode liv på denne kloden.

Men dei fleste av oss gjer det ikkje. Ein milliard lever under sveltegrensa, meir enn to milliardar under fattigdomsgrensa og fleirtalet i uvisse for eiga og barns framtid.

Dei seks milliardane av oss, eller fire millionar i Norge, som høyrer til underklassen og som difor ikkje har meir politisk makt enn at me får lov til å leggje ein stemmeseddel i ei urne med nokre års mellomrom, er, dei fleste av oss, ikkje suspekte individ med rasistiske holdningar som ignorerer miljøet og som må styrast i eitt og alt. Me er i staden bra folk. Me er menneske med kunnskapar, analyseevne og vilje til å stille opp for våre medmenneske. Me kan jobbe hundretals og tusentals dugnadstimar dersom det framstår som meiningsfylt. Om det viser seg nødvendig for våre etterkommarar, er me villige til å jobbe hardare, risikere eigne liv i krigar, og å godta redusert levestandard. På same viset som folk i mange land i krigsåra var villige til å prioritere kampen mot nazismen framfor eigne interesser og eigne liv.

Og me er villige til å endre levemåte og forbruk, dersom det kan berge miljøet. Men så lenge politikarane går framom, ikkje i miljøkampen, men med å auke utslepp og forureining, tenkjer me at våre individuelle åtferdsendringar er nokså bortkasta.

Fellesinteressene i fokus

Marx skriv, blant anna i Teser om Feuerbach, om korleis kapitalismen framand- eller umyndiggjer arbeidarane. Fordi oppgåva deira er å produsere profitt for kapitalistar, ikkje å produsere nyttige varer eller gjere annan innsats for fellesskapet, blir dei også reduserte frå dei allsidige og ressursrike individa som menneske er fødde som, til å bli passive og mekaniske delar av produksjonsprosessen.

Dei sju milliardane menneske er klodens viktigaste ressurs. Og liksom høgresida vil fostre barn og ungdom til å bli individualistar og egoistar, er oppgåva til det nye samfunnet å fostre dei til samfunnsindivid.

I vårt alternativ, i skuleverk, fritid og samfunn, må fokuset flyttast frå individet til fellesskapet, frå eliten til fleirtalet, frå karakterar til viktige kunnskapar, frå individuell karriere til fornuftig arbeid, frå konkurransekraft til produksjon av samfunnsnyttige varer og frå profesjonelle synsarar til reflekterte synsmåtar. Eller med nyleg avdøde Hugo Chavez’ ord:

Me må gjenreise sosialismen som ein teori, eit prosjekt og ein veg framover, men ein ny type sosialisme, ein humanistisk sosialisme som set menneska og korkje maskinane eller staten i sentrum.³

I dagens samfunn får menneska i liten grad utnytta sine evner. Om me er i arbeidslivet, er det vanlegvis som spesialistar. Me utfører ein liten del av kompliserte arbeidsprosessar, andre gjer resten, og samfunnseliten avgjer kva som skal gjerast. Også politikk har meir og meir vorte ein spesialitet og eit yrke. Media flest vurderer ikkje artiklar og bøker og intervjuobjekt ut frå om innhaldet er interessant eller ikkje, men ut frå kven som skriv eller snakkar. Det gjer at me får eit fåtal rikssynsarar i kraft av at dei er sentrale politikarar, redaktørar (som ikkje er valde) eller pengefolk som Trygve Hegnar og Petter Stordalen. Dei politiske vala skal gjerast mellom deira synsmåtar, vår oppgåve som samfunnsborgarar er avgrensa til å lytte og å velje mellom stemmesedlar. Men resonneringsevna til A er eller kan bli like god som resonneringsevna til Hegnar og Stordalen. Debattane på kaféane og i kjøkkena er ofte like skarpe som i Dagsnytt 18. Problemet for samfunnet, men desse skarpe debattane i svært liten grad når ut gjennom media. Vår oppgåve i annleissamfunnet er å finne fram til korleis tenkinga til A og hennar like kan bli ein del av samfunnets tenking.

Oppsummert:

Me må erstatte dagens sorteringssamfunn med eit samfunn som verdset og er i stand til å nyttiggjere seg alle innbyggjarar, begge kjønn, innfødde og innvandrarar og alle aldersgrupper.

Me må fokusere på menneske i samfunn framfor mennesket som enkeltindivid.

Arbeids- og samfunnsliv må gjennomsyrast av at me menneske er mangsidige vesen med evner i mange leier samtidig.

Eit sidesteg til la Via Campesina

La Via Campesina (småbrukarane sin veg) er truleg verdas mest suksessrike organisasjon nedanfrå dei siste tiåra. Frå starten i 1993 har organisasjonen fått tilslutnad frå 150 lokale og nasjonale småbrukarorganisasjonar i 70 land med bortimot 200 millionar medlemmer. Dei har vorte ei kraft som det internasjonale samfunnet ikkje kan ignorere. Dei organiserer småbrukarar, bønder, landarbeidarar utan jord, kvinnebønder, urfolk, flyktningar og arbeidsvandrarar med tilknyting til matproduksjon og ungdommar med interesse for landbruk, i fattige og rike land. Medlemene er såleis i svært ulike livs- og arbeidssituasjonar. Korleis får Via Campesina til det andre, såleis fagorganisasjonar for industriarbeidarar, vanlegvis ikkje lykkast med?

Det første svaret er den politiske tenkinga rundt nokre få, skarpt formulerte tema, matsuverenitet, lokal bruksrett til jord, vatn, såfrø og biologisk mangfald, verdien av smålandbruk, berekraft, konsekvent jamstelling kvinne/mann og kamp mot all vald mot kvinner. Desse plattformspørsmåla blir diskuterte og avklara før nye organisasjonar eller medlemmer går inn. I alle publikasjonar og alle talar blir til dømes kvinneperspektivet framheva.

Det andre svaret er ein desentralisert struktur. La Via Campesina er ein organisasjon nedanfrå og opp meir enn ovanfrå og ned. Vitaliteten og styrken oppstår gjennom arbeidet på lokalt og nasjonalt nivå. Det internasjonale sekretariatet roterer mellom ni regionar etter avgjerder tekne på dei internasjonale konferansane. Sekretariata er små. Alle verv går på omgang. 70 prosent av verdas bønder er kvinner, og minst halvparten av dei tillitsvalde skal vere kvinner. Det aller meste av organisasjonsarbeidet blir utført av aktive bønder og ikkje, som i mange faglege organisasjonar, av sympatiserande medlemmer av middelklassen.

Dette gjer også at sekretariatarbeidet stundom blir tilfeldig og amatørmessig. Det er, seier leiarar, ei ulempe som blir vegen opp av fordelen ved at dei tillitsvalde kjem frå eiga yrkesgruppe.

Eit tredje svar er at la Via Campesina ikkje vik unna konfliktspørsmål. Mange organisasjonar for bønder unngår å ta opp til dømes konfliktar mellom bønder og landarbeidarar, mellom kvinner og menn i landbruket og problem med miljøskadeleg produksjon eigne medlemmer står for. La Via Campesina går rett inn i slike spørsmål med mål å løyse dei. Eit slikt spørsmål er også dagens rådande, marknadsliberalistiske politikk.

Me kan ikkje forsvare småbøndenes interesser utan å utfordre det nyliberale systemet som heilskap. Småbøndene vil ikkje overleve viss ikkje heile samfunnsstrukturen blir endra, seier ein av leiarane, Paul Nicholson.⁴

I botnen

Eitt av fellestrekka mellom globalt arbeid for små matprodusentar og arbeid for eit klasselaust samfunn er at noko må liggje i botnen, ei felles plattform folk samlar seg om når samfunnet skal byggjast. Denne plattforma bør gjerast så tydeleg som råd, slik at me veit kva me i tilfelle går til. Den bør også vere så snau som råd, slik at mest mogeleg av samfunnsutforminga skjer under vegs. Utgangspunktet me bør ta, er det vanskelegaste, byrjande og famlande kommunisme i eitt land i ei omverd av kapitalistiske land, der desse landa fryktar smitteeffekten og vil gjere alt dei kan for å få det eine landet attende på kapitalismens veg.

Medan dagens norske grunnlov har 112 paragrafar, kan me truleg avgrense oss til åtte tema som er så fundamentale at dei bør inn i den nye grunnlova:

Alle er like viktige. »All people are created equal,» som dei ignorerte innleiingsorda i den US-amerikanske grunnlova lyder. Det gjeld vaskehjelpa og universitetslæraren og den arbeidsledige og pensjonisten og flyktningen og romfolk som kjem for å tigge.

For at dette skal realiserast, må det i første omgang, til dess skiljet mellom dei på botnen og dei på toppen er svekka, vere eit samfunn der dei på botnen blir prioriterte, der altså A er viktigare enn B.

Retten til anstendige liv.

For det andre må grunnleggjande behov tilfredsstillast for alle innbyggjarar, behova for mat, utdanning, sosialt liv, helsestell etc. Den viktigaste av alle menneskerettar er retten til å overleve og kunne leve anstendige liv, det som er formulert slik i paragraf 25 i FNs menneskerettserklæring:

Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Økologisk berekraft

For det tredje må økologisk berekraft leggjast til grunn. Det må ikkje takast meir ut av naturen enn den byggjer opp att, ikkje brukast meir fossilt brensel enn det blir danna på nytt, ikkje sleppast ut meir karbondioksid og andre drivhusgassar enn det naturen bind, ikkje byggjast ned matjord i større tempo enn naturen byggjer opp matjord og ikkje utryddast artar i større tempo enn naturen skaper nye artar.

Det er krevjande. Ikkje fordi kloden manglar ressursar og kapasitet til å fø sju (no) eller ni milliardar (i 2050) menneske, men fordi så mykje av planeten er øydelagd eller i ferd med å bli øydelagd. Det fossile brenslet må erstattast med mindre forbruk og meir rasjonalitet (sjå neste punkt), men også med meir manuell arbeidsinnsats. Sjølv om fleire hender og hjernar vil kome i arbeid, er det, iallfall i første omgang, til dømes neppe grunnlag for å redusere normalarbeidsdagen for andre enn småbarnforeldre.

Eit rasjonelt samfunn

Menneskes primærbehov er ikkje, som i Norge no, 75 bilmerke og mange titals variantar av kvart merke å velje mellom. Dette mangfaldet gjer bilisme tungvint, kostbar og ulik for folk, når det må importerast, haldast lager, reservedelar og reparasjonskunnskapar om alle variantane. Den som har økonomi til ein tre tonns SUV, kjøper seg også tryggleik på kostnad av den som køyrer ein liten bil i kollisjonar mellom dei to. Menneskes primærbehov er ikkje å ha hus på 500 kvadratmeter og hytte på 300 kvadratmeter, der alt må haldast vintervarmt og landets elektriske kraft byggjast ut for denne bustadmassen.

I eit fornuftig samfunn har alle akseptable bustadforhold, men ingen familie meir enn 100 eller 150 kvadratmeter. I eit fornuftig samfunn på vårt teknologiske nivå har truleg dei fleste utanfor storbyane bil, men lette og difor lite drivstoffkrevjande bilar. I eit fornuftig samfunn blir reklame erstatta med vareinformasjon, og det blir importforbod mot jugl. I eit fornuftig samfunn blir vaskemaskinen reparert og ikkje bytt ut om ein komponent ryk, for maskinar og utstyr skal vare lenge.

Det inneber også at mykje unødvendig arbeidsinnsats kan sjaltast ut eller erstattast med annan arbeidsinnsats. Annankvar vaske-maskinseljar kan omskolere seg til vaskemaskinreparatør. Somme av reklamefolka kan bli informasjonsarbeidarar, andre gå over til praktiske yrke.

Eit sjølvforsynt samfunn.

Då Sovjetunionen braut saman i 1989, ramma det cubansk matproduksjon. Det kom ikkje lenger traktorar, olje og reservedelar, kunstgjødsel og plantegifter frå Sovjet. Og USA forsterka den handelsblokaden dei hadde innført alt i 1962. Tanken frå Pentagon var at når cubanarar til dømes opplever at dei ikkje har tilgang på medisinar, vil dei reagere med misnøye med eigne styresmakter og eige styresett. Kvart år sidan 1992 har FN stemt for at blokaden skal hevast. Men i staden for å følgje FNs tilrådingar har USA, som i andre samanhengar er verdas fremste frihandelsforkjempar, reagert med å stramme inn sanksjonane.

Dette viser kva problem eit kommunistisk land i ei kapitalistisk og globalisert omverd må førebu seg på. Land som elles snakkar varmt om menneskerettar og som forkynner globalt like ordningar for handel og vareutveksling, kan på kynisk vis velje varemangel, sjukdom og naud for dei som vel ein annan veg. Berre dersom nødvendige varer kan produserast innanlands , har eit kommunistisk land i ei kapitalistisk omverd sjansar til å greie seg. Eit land som Norge må ikkje berre produsere mat til eiga befolkning, men også nødvendige industrivarer, reservedelar til maskinar av alle slag, medisinar og undervisningsmateriell. Landet må ha ein fleksibel industriproduksjon og allsidige og høgt kvalifiserte fagmiljø av dei mest ulike slag.

Det inneber ikkje nødvendigvis at til dømes vaskemaskinar skal produserast innanlands, men at dersom importen av vaskemaskinar eller delar til vaskemaskinar skulle ta slutt, kan industri leggjast om slik at innanlandsk produksjon kjem i gang.

Eit demokratisk samfunn

For det sjette må demokratiet gjerast reelt. Det inneber at avgjerder må takast på ulike nivå og at me må utvikle arenaer for meiningsbryting og prinsipp for avgjerder på alle desse nivåa, ut frå den grunntanken at alle menneske er like viktige og skal ha innverknad på samfunnets gang.

La oss sjå på tre spørsmål knytt til demokrati, lokalsamfunn som debatt- og handlingsarenaer (1), ytringsfridom (2) og illojalitet (3).

Eit reelt demokrati krev ei god organisering rundt kollektiva av ulike slag, frå familien via det som før i tida kallast bedelaget og grenda eller lokalsamfunnet og til kommunen, regionen, staten, nærliggjande statar, verdsdelen og det globale. EUs uttrykte, men langt frå realisterte nærleiksprinsipp er eit godt prinsipp: Alle avgjerder skal takast så nær dei dei gjeld, som råd er.

I det meste av historia og i dei fleste land har grenda eller lokalsamfunnet vore den naturlege og mest sentrale sosiale eininga for folk. Ein enkel definisjon er at lokalsamfunnet er så lite at innbyggjarane kjenner eller iallfall veit om kvarandre og så stort at dei kan ha sitt eige fotballag og sine eigne grendediskusjonar. Men i vårt land og i mange land har styresmakter ignorert det lokale som handlings- og vedtaksarena. Det at lokalsamfunnet skal ha sitt grendehus, sin skule, sin idrettsplass og sin kafé, og eit stykke på veg sin felles produksjon, er avgjerande for eit fungerande demokrati.

Absolutt ytringsfridom inneber at folk må kunne kritisere alle trekk ved det nye samfunnet eller dette samfunnet som system, ikkje berre utan at dei blir stoppa, men også utan at det får negative konsekvensar for dei. Berre om folket vil behalde det nye samfunnet og difor forsvarar det mot kritikk, har det livsrett.

Eit par døme kan illustrere skilnaden mellom vårt samfunn og eit samfunn med ytringsfridom: Sommaren 2012 vart Trond Ali Linstad innstilt til Kongens fortenestmedalje i sølv for sosialt og humanitært arbeid blant innvandrarar i Oslo. Avisredaktørar, som gjerne ser seg sjølve som ytringsfridommens mest brennande forsvararar, kritiserte Linstads politiske holdningar. Eit stykke på veg deler eg kritikken. Men det rokkar ikkje ein tøddel ved at Linstad har gjort eit viktig sosialt og humanitært arbeid og difor heller ikkje ved grunngivinga for medaljen. Kampanjen mot Linstad lykkast, det vart ingen medalje på han. Hausten 2012 vart bloggaren Ole Jørgen Anfindsen oppsagt frå jobb i Det Norske Veritas, visstnok fordi han hadde vitna i 22.-juli-saka. Anfindsens syn på innvandring, såleis at me om nokre tiår kan få islamsk fleirtal i Norge og at ulike rasar har ulik intelligens, er både dårleg fundert og samfunnsskadeleg. Men metoden må vere å drive tilbake dårleg funderte og samfunnsskadelege synsmåtar, korkje å forby dei eller å behandle dei som har desse synsmåtane, dårlegare enn andre.

Solidaritet ja, lojalitet nei, skriv Jan Myrdal i ei av sine skriftställningar.⁵ Det er ein god parole og ein illustrasjon på at me treng ein debattkultur der saker, kunnskapar og argument er det einaste viktige, og lojalitetsband irrelevante, ein debattkultur der me kan føle oss trygge på at aktørane tek stilling og argumenterer ut frå kva dei meiner er rett og gale og ikkje ut frå kva for argument som tener det miljøet dei er eller vil bli delar av.

Eit stabilt samfunn

Dette sjuande punktet vil somme stusse på. For utilfredsheit med rådande tilstandar og idear om forandring er ein del av det felles tankegodset mellom kapitalisme-forsvararar og tradisjonelle kommunistar. Honnørorda om forandring står i kø, vekst, utvikling, modernisering, omstilling, omstrukturering, endringsvilje.

Også eg som skriv dette, meiner samfunnet treng nytenking og omstilling. Men i forholdet mellom stabilitet og forandring er stabilitet det viktigaste. Og endringar innanfor naturens tåleevne handlar vanlegvis om dei mange små stega meir enn dei store, om å levere gardsbruket eller industribedrifta eller lokalsamfunnet i litt betre stand til neste generasjon enn det var då ein overtok. Det at verdas folketal er i ferd med å stabilisere seg, gjer at det også blir langt enklare å forvalte kloden i tråd med dette målet.

Eit samfunn der ingen berikar seg på andre sitt arbeid

»Arbeiderpartiet er for rettferdig lønn. Derfor er vi for … utjevning av lønnsforskjeller », les me på partiets heimesider. Me kan ta Olav Thon som døme. Ifølgje Dagens Næringsliv eig han 25,5 milliardar kroner. Viss Thon, som snart er 90 år, har hatt 70 arbeidsår, kvart på 300 dagar, betyr det at han har tent ein og ein kvart million kroner om dagen desse 70 åra. Ikkje fordi han har vore hundre gonger flinkare arbeidar enn dei som har reidd sengene på hotella hans eller vaska kontorgolva, men fordi han har tileigna seg ein stor del av verdien av dei andre sitt arbeid. I 50 av dei 70 åra har Arbeidarpartiet hatt regjeringa, dei siste 8 saman med SV og Sp.

Blant totalforboda i det nye samfunnet, saman med forbod mot undertrykking av kvinner og fattige, mot bruk av vald mot svake og mot øydelegging av natur, bør me innføre forbod mot å berike seg på andre sitt arbeid. Ein første start kan vere å oppheve arveretten for eigedommar eller verdiar på meir enn fem millionar kroner. Med det vil me få 25 545 av Thons 25 500 millionar til bruk for samfunnets beste.

Noko meir om vanskane

Nokre år sidan møtte eg ein av dei sentrale i opprøret på Sri Lanka i 1971. Etterpå hadde han sete mange år i fengsel og vorte nedbroten psykisk og fysisk, men kome seg att og vorte småbrukar og småbruksaktivist. – Eg har framleis dei same grunnholdningane og kan framleis kalle meg maoist, men likevel meiner eg det var bra me i Folkets frigjeringsfront ikkje lykkast, sa han. For me hadde neppe makta å byggje eit betre samfunn.

Russland, dei andre austblokklanda, Kina, Albania, Nord-Korea og fleire, har ikkje vorte til velsigning for folk flest. Dei fleste har ikkje vorte øydelagde utanfrå av imperialistiske okkupantar og heller ikkje av ein kontrarevolusjonær kapitalistklasse, men innanfrå gjennom nye maktapparat. Truleg hadde det gått like eins om Norge i 1920 eller i 1974 hadde gått gjennom ein sosialistisk revolusjon.

Noko av det same ser me når det gjeld fellestiltak innanfor vårt land. Eit samarbeid og ei prioritering av fellesskapet framfor den enkelte kan fungere innan familien – og gjer det truleg i større grad no enn for femti eller hundre år sidan i vår del av verda. Det kan også ofte fungere innan lokalsamfunnet eller organisasjonen, der folk kan bruke hundretals eller tusentals dugnadstimar for å tene fellesskapet. Men når samvirkebedriftene eller organisasjonane blir store og nasjonale, får dei også direktørar og styreleiarar og lokale styringsfolk som ser det å tene toppsjiktet som si viktigaste oppgåve. Difor er den viktigaste skilnaden mellom COOP og Rema 1000 eller mellom Tine Meierier og Q-meieriene at direksjonane i COOP og Tine har eit lojalt tillitsmannsapparat å spele på.

For alle som vil fremje sosialisme eller kommunisme, er det freistande å sjå bort frå dette. Det gjeld å selje bodskapen, og då fokuserer ein på det positive og ikkje på det negative. Det er som med andre varer, cola eller mjølk eller bilar eller pc-ar. Seljaren seier ikkje at i denne bilen har fabrikanten lagt inn ei rustlomme her og ei rustlomme der, slik at bilen i løpet av ti-femten år skal bli nedbroten og bytast ut med ein ny bil, eller at colaen inneheld store sukkermengder, slik at coladrikking skal bli vanedannande. Difor har også marknadsføringa, av så å seie alle varer, i hovudsak som målgruppe dei som er lite i stand til å reflektere sjølve. Men desse, dei mest korttenkte eller lettlurde blant oss, er heller ikkje i stand til å gå fremst i å utvikle eit anna samfunn.

Argumentasjon for kommunisme må i staden ha dei reflekterte som målgruppe. Difor må metoden også vere å vere tydeleg: Det valet me står overfor, er mellom dagens samfunn, med alle sine veikskapar og negative utviklingstrekk, og eit klasselaust samfunn som lett kan bli eit oligarki med minst like sterk utbytting av folk. Berre viss me lykkast i å hindre eit slikt forfall og byggje noko heilt anna, er det forsøket verdt.

Kan A mobiliserast?

Innleiingsvis presenterte eg underklasserepresentanten A. As mål for eigen del er å overleve. Draumen kan vere ei delvis uføretrygd frå NAV til ho blir minstepensjonist, eller i noko verre fall at ein suppestasjon blir opna i nærmiljøet. A har ikkje mål for samfunnet, ho meiner samfunnet og politikken er for dei andre, for mellom- og overklassen.

Når folk i det politiske venstre snakkar om at arbeidarklasse og mellomklasse er i same båt, kjenner ikkje A seg att. Ho opplever at det er milelangt mellom hennar og B sin samfunnsposisjon.

For A er heller ikkje avsløringar av kapitalismens uvesen, av kameraderi og korrupsjon og sløsing med offentlege midlar, så oppsiktsvekkjande. A opplever så å seie dagleg at samfunnet sorterer folk i viktige og uviktige og held seg med eitt regelsett for dei viktige og eit anna for dei uviktige.

A møter altså kapitalismen med resignasjon. Dette samfunnet er slett ikkje bra, tenkjer ho, men det er det MINST ILLE av dei samfunnstypane me har å velje mellom. Og historia så langt tyder altså på at ho har rett. Dersom me skal evne å mobilisere A, kan me korkje basere oss på hennar illusjonar eller naivitet, me må byggje på realtenkinga. Me må for det første presentere eit betre alternativ. For det andre må me vise i praksis at me meiner alvor.

Sjansen for å mobilisere A og å få gjennomslag for anna tenking er større no enn han har vore dei siste tiåra. For marknadsøkonomien er i ferd med å bryte saman. Verda, og den vestlege verda mest, har kome inn i ein turbulent periode. Etter 500 års verdsdominans er Vest-Europa/USA i ferd med å miste verdshegemoniet. Den økonomiske krisa blir djupare månad for månad, arbeidsløysetala stig, og fattigdom og svolt aukar, medan rikfolk flest vassar i meir og meir pengar. I slike situasjonar vil folk tenkje andre tankar. Dei vil opplever urettvisa og meiningsløysa. Dei vil reflektere over om dagens kriseherja kapitalisme er den einaste mogelege samfunnsforma. Dei vil protestere og gjere opprør, lære av røynsler og bli klokare og fleire.

Notar:

1. FAOSTATs database
2. V. I. Lenin: Marx-Engels-marxisme, norsk utgåve 1952, side 195.
3. Sitert frå Michael Lebowitz: Socialism for the 21st century – re-inventing and renewing the struggle. Nettsidene LINKS international journal of socialist renewal, 9. januar 2013.
4. Referert i Walden Bello: «The Food Wars», London 2009, side 133.
5. Jan Myrdal: Skriftställning 3, side 132–133.

Erling Folkvord har vært mange ganger i Kurdistan, og er aktiv i solidaritetsarbeidet. Har god kontakt med kurdiske organisasjoner og blant annet truffet Abdullah Öcalan før han ble fengslet.

Kurdistan er området der dei fleste er kurdarar. Stormaktene delte opp Midtausten etter første verdskrigen. Tyrkia, Iran, Irak og Syria fekk kvar sin bit av Kurdistan. Truleg bur drygt to millionar kurdarar i Syria. Rojava er namnet på den kurdiske landsdelen. Mange av kurdarane i Syria bur utafor Kurdistan, mellom anna i Aleppo og Damaskus. Fleire hundre tusen var statslause fram til for få år sia. Samtidig har Rojava både etniske og religiøse minoritetar, slik som arabarar, armenarar og jezidiar.

Frigjort område i Syria

New York Times skreiv nyleg at Det demokratiske Unionspartiet (PYD) er den sterkaste fraksjonen i Rojava og at dei «har ein godt trent milits». Den amerikanske avisa siterer og ein syrisk-amerikansk samfunnsforskar i Washington. Han seier PYD har ein «ultranasjonalistisk kurdisk ideologi».¹

Den siste påstanden går på tvers av det vi såg og høyrde i Rojava. PYD sine representantar fortel at dei i juni 2012 tok kontroll over store delar av det kurdiske området i Syria. Dei har oppretta kurdiske styringsråd på fleire nivå. Det høgste rådet har ansvar for heile det frigjorte området. Så er det liknande råd for kvar by og kvar landsby. Dei vi snakka med, la vekt på at dei ikkje-kurdiske minoritetane skal vere representert i desse råda. Vi veit ikkje i kor stor grad dette er gjennomført, men frå PYD høyrde vi ikkje eitt ord som likna på nasjonalistisk kurdisk ideologi.

Innringa av fiendar

Den frigjorte delen av Rojava grenser i nord mot Tyrkia. På vestsida er grensa uklar mot Den frie syriske hæren (FSA) sitt område. Grensa er like uklar i sør mot området der Assad-regimet framleis har eit grep. Den austlege naboen er Irak, dels den Bagdad-styrte delen av landet og dels den kurdiske regionen. Assad-regimet held framleis flyplassen i Qamishli, den største byen i Rojava. Desertørar har fortald at denne sivile flyplassen no er ein militærbase.

Kurdistans regionale regjering (KRG) i nordlege Irak er einaste naboen som ikkje er fiendtleg innstilt. Derfor er det muleg å få inn ein del varer og hjelpeforsyningar. Ein liten båt med påhengsmotor er einaste lovlege persontransporten over grenseelva Tigris. Den godt orienterte tolken vår i Rojava fortalde at KRG ikkje let journalistar krysse grensa på den måten. Derfor har få utlendingar vori i området etter frigjeringa.

Leiaren i PYD var på Oslo-besøk i fjor haust. Han la vekt på at partiet vil unngå krigshandlingar. Dei har bygd opp sjølforsvarsstyrker, men trur ikkje på å nedkjempe Assad-regimet militært. PYD arbeider langsiktig for fredeleg samkvem med arabarar og dei andre minoritetane. Dette er ein annan metode i kampen mot Assad enn det FSA og ulike islamistiske grupper har satsa på.

Den frie syriske hæren (FSA)

Sere Kaniye er ein av dei kurdiske byane tett inntil grensa mot Tyrkia. Her var det bakkekampar fram mot slutten av februar 2013. Styrkar frå FSA overtok den frigjorte byen nokså lett. Dei brukte syriske stridsvogner som kom over grensa frå Tyrkia. Sannsynlegvis hadde FSA erobra stridsvognene frå Assad-hæren lenger vest. Så hadde FSA kryssa grensa til Tyrkia, køyrd austover før dei kryssa grensa på nytt, og sette stridsvognene inn i kampane i Sere Kaniye. Dei kurdiske sjølvforsvarsstyrkene gjenerobra storparten av byen etter harde kampar. Assad sine fly bomba utkanten av Sere Kaniye tre–fire dagar før vi var der

Det lokale Styringsrådet kontrollerte i slutten av mars det meste av Sere Kaniye. Byen var prega av allsidig varemangel, men alt verka velorganisert. Åpne butikkar, litt handel, folk i gatene. Lett å kome i snakk med folk både ute i byen og der vi ba om å få kome innomhus på besøk. Den FSAkontrollerte delen av byen var annsleis: Nesten folketomt. Dei fleste butikkane var stengt. Søppel i gatene. Dei få menneska vi såg, verka nærmast apatiske.

Vi besøkte ei FSA-avdeling ved grenseovergangen til Tyrkia. Svara var ikkje eintydige da vi hadde eit møte med nokre av dei:

– Vi er humane.

– Vi ønskjer ikkje å leve med våpen i hendene.

– Det er ingen radikale islamistar her.

Men ein av dei sa og:

– Så lenge Assad har makt, vil radikale grupper vekse fram og vi vil ikkje vere i stand til å kontrollere dei.

Vi spurde om korleis dei ser på Det syriske nasjonalrådet (SNC). Ein lege som sa han til dagleg organiserer naudhjelp frå Istanbul, svara:

– Dei som er utanlands, representerer ikkje oss. Dei er enkeltpersonar, og dei vil vere med på å dele kaka i Syria. Alt dei har gjort, har mislyktest.

Svaret var klart nok, og det stikk motsette av eit av hans eigne medieutsagn om SNC nokre veker tidlegare. Den avdelinga vi møtte, hadde ein bil med FSA-symbol. Ei stridsvogn utafor var dekka av ein presenning.

Det er ikkje godt å vite om desse folka er FSA. Eller kven som er FSA. Ein PYDleiar sa til New York Times at kven som helst som skaffar seg våpen, kan seie: «Eg er Den frie syriske hæren.»

Eit skolebygg nokre få hundre meter frå grensa, er eitt av fleire bevis på at Tyrkia fører krig i Rojava. I rakettgjennomslaga i betongveggane var armeringsjerna bøygd slik at prosjektilet berre kan ha komi frå den tyrkiske sida.

Tyrkia etter Öcalans Newroz-tale

Den tyrkiske hæren har ikkje tatt pause i den snart 30 år lange krigen mot den kurdiske frigjeringsrørsla. I dei første to vekene etter Newroz retta Tyrkia artilleri- og flyangrep mot både den kurdiske delen av Tyrkia og mot det geriljakontrollerte området i kurdisk del av Irak.

Eksekutivrådet i KCK (Samanslutninga av kurdiske samfunn) sa 30. mars at statsminister Erdogan sin språkbruk om ein eventuell fredsprosess berre er ei gjenspeiling av den kolonimaktstenkjinga som dominerer den tyrkiske staten . KCK krev at Tyrkia kvittar seg med denne tilnærminga.

Det lovlege Freds- og demokratipartiet (BDP) i Tyrkia, har same oppfatning. BDP ønskjer fredelege, politiske forhandlingar. Dette må føre fram til at den kurdiske befolkninga får alle demokratiske og kulturelle rettar. Det betyr å omdanne Tyrkia til ein moderne demokratisk republikk, som daverande PKK-leiar Abdullah Öcalan sa i forsvarstalen sin før han vart dømt i 1999. Statsminister Erdogan har på si side handplukka 63 personar til det avisa Hurriyet omtalar som ein kommisjon av «kloke personar» («wise people»).² Dette ser mest ut som eit utspel for å gi inntrykk av politisk kursendring.

I millionbyen Amed (på tyrkisk: Diyarbakir) møtte vi både offensive BDP-politikarar og ei offensiv befolkning. BDP brukar i dag omtrent same ord og uttrykk som leiarane i geriljaen. Ein av BDP-leiarane som presiserte at Tyrkia må stanse krigen og ta konkrete steg for å kome kurdarane i møte, føyde til at sonen hans er geriljasoldat. Etter fire år med massearrestasjonar sit rundt 10 000 av BDP sine tillitsvalde, medlemmar og sympatisørar i tyrkiske fengsel. Menneskerettsorganisasjonen IHD rapporterer at utanomrettslege avrettingar og drap utført av ukjend gjerningsmann framleis er vanleg. I dei fire siste åra døyde 333 personar i den kurdiske landsdelen på dette viset.

BDP-tillitsvalde seier dei arbeider på lang sikt. Dei lar seg ikkje stoppe verken av massefengsling eller tyrkiske bombefly. BDP har tvert om vori i stand til å trappe opp både sivilt massearbeid og innsatsen i kommunestyra og i nasjonalforsamlinga.

Kvinnekvotering

Både i Rojava (dvs. i kurdisk del av Syria) og i Tyrkia møtte vi ei ny form for kvinnekvotering. 40 prosent kvinner i styrande organ er ikkje nok. I tilleg har både PYD i Rojava og BDP i Tyrkia innført eit to-leiar system. Tolken vår brukte det engelske ordet co-chairs. Partiorgana har to likestilte leiarar, ein mann og ei kvinne.

Det er vanskeleg å tenkje seg eit kraftigare og meir provoserande brot med den innarbeidde kvinnerolla som så mange kurdiske menn er godt fornøgd med.

Tyrkiske Belgin Akaltan kommenterte nyleg dette i Hürriyet , ei av dei største avisene i Tyrkia:

Akkurat på dette punktet i historia, skulle eg ønskje at eg var ei kurdisk kvinne. Korfor? Fordi framtida ser betre ut for dei enn for oss. (…) Berre sjå deg rundt: Dei har ei kvinne ved sia av ein mann i nesten alle initiativ, i kvart einaste utval og i kvar einaste politisk og sosial rørsle. (…) Dei har ein identitet; dei er stolte, dei har ein visjon.» Ho skriv at tyrkiske kvinner sin identitet er knust, men er og litt optimistisk: «Kanskje får vi til å sette saman bitane, hand i hand med våre kurdiske søstre.³

Solidaritetsarbeid

Den kurdiske frigjeringsrørsla under KCK/ PKK-paraplyen ser ut til å ha ulik, men veksande oppslutning i statane som i 90 år har styrt kvar sin del av Kurdistan. Dei kurdiske organisasjonane oppfordrar vener i utlandet til å mobilisere og skape press mot både regjeringar og nasjonalforsamlingar.

I Tyrkia-allierte Norge er folkeopplysning ei første, men langvarig oppgåve. Vi bør rette kritikken mot den raud-grøne regjeringa som mellom anna held handa si over våpensal til Tyrkia.

Eg vil og oppfordre fleire til å besøke Kurdistan for å bli kjent og for å lære. Den PKK-inspirerte frigjeringsrørsla er ulik revolusjonære organisasjonar i Europa. Dei har kampevne og folkeleg oppslutning som er milevis forbi det som finst i Europa.

Notar:

1. New York Times 6. februar 2013.
2. Hurriyet Daily News 3. april 2013.
3. Hurriyet Daily News 30.-31. mars 2013.

Et band som kanskje mer enn noen illustrerer denne epoken i britisk musikk, er det Essex-baserte punkbandet Crass, med sin anarkistiske og pasifistiske grunnholdning. Trommeslager Penny Rimbaud har da også i ettertid omtalt Thatcher som noe i nærheten av en gudegave til et band som forsøkte å skrive sanger om kapitalismens herjinger. I 1982 ga de ut singelen «Sheep farming in the Falklands», med klar referanse til den britiske krigføringen, og året etter fulgte de opp med «How does it feel (to be the mother of 1000 dead)?»

Begge nådde toppen av de såkalte indielistene, det vil si listene over de mest solgte platene som var gitt ut av andre enn de store plateselskapene, og «How does it feel?» ble endatil referert til fra Underhusets talerstol i debatten om Falklandskrigen. Det gikk så langt at det konservative parlamentsmedlemmet Tom Eggar forsøkte å få et forbud mot sangen med henvisning til lovgivningen om obskøniteter, riktignok uten å lykkes. Før de ble oppløst i 1984, rakk Crass også å lage en kassett med en fiktiv telefonsamtale mellom Thatcher og Ronald Reagan, der de blant annet diskuterte muligheten for å senke et britisk skip som en falskt flagg-aksjon mot Argentina.

Thatcher-musikken fikk hovedsakelig to uttrykk. På den ene siden ble det laget en rekke sanger som direkte angrep Thatcher på en måte man sjelden har sett blitt angrepet på før. På den andre siden ble det laget kanskje enda flere sanger som var en respons på Thatchers politikk. The Specials’ nummer 1-hit fra 1981 «Ghost Town», Pet Shop Boys’ «Opportunities» og sangen «Shipbuilding», som ble spilt inn av både Robert Wyatt og Elvis Costello, er velkjente eksempler, og i Irland ble det heller ikke spart på ammunisjonen mot Thatcher i forbindelse med hennes håndtering av konflikten i nord.

Morrisey er en musiker som aldri har gått av banen for kontroverser, og allerede i 1984, da han sang for The Smiths, ble hjemmet hans ransaket på bakgrunn av uttalelser han hadde kommet med om Thatcher til Melody Maker. I 1988 kom han med sitt første soloalbum, som solgte til gull i både Storbritannia og USA. Blant sangene var «Margaret on the guillotine,» der han omtalte dette som en vakker drøm, og fulgte opp med oppfordringen «Please die!» Tidligere nevnte Elvis Costello uttrykte også mye av den samme forakten i sin sang «Tramp the dirt down», der han ga uttrykk for et ønske om et langt liv, om ikke for annet, så i hvert fall for å kunne trampe på graven til Thatcher.

Også en folkekjær musiker som Elton John, i dag kanskje mest kjent som en nær venn av Prinsesse Diana, har bidratt til den musikalske anti-Thatcher kanonen. I 2005 hadde musikalversjonen av Billy Elliot premiere på Londons West End, og Elton John sto for musikken. I likhet med filmen, handler musikalen om den britiske gruvestreiken i 1984–85, og et av høydepunktene i musikalen er sangen «Merry Christmas Maggie Thatcher», sunget av Elton John, der det blir oppfordret til å feire hver dag, fordi hver dag vil være én dag nærmere Thatchers dødsdag. Sangen ble da også spilt på oppsetningen dagen Thatcher døde. Sangen slutter for øvrig med en spenstig melding til partifelle Michael Heseltine: «You’re a tosser, you’re a wanker, and you’re just a Tory Swine!»

Mange andre sanger kunne vært nevnt. Pink Floyd ønsket for eksempel Thatcher velkommen til «Fletcher Memorial Home,» sammen med blant andre Bresjnev, Reagan, Nixon og McCartys gjenferd, mens Sinead O’Connor anklaget Thatcher for å gjøre det samme hun kritiserte kinesiske myndigheter for å gjøre. Av andre prominente musikere som har bidratt til lydsporet mot Thatcher, kan nevnes Simply Red, UB40, The The, New Model Army, Madness, The Jam, The Beat og ikke minst Billy Bragg. Selv vår hjemlige Hans Rotmo kom med sitt bidrag, da han beskyldte Thatcher for å være møring.

Så sent som i februar ga Primal Scream ut singelen «2013», med teksten «Thatcher’s children make the millions pay… how long will this shit last?». Umiddelbart etter Thatchers død sendte Chumbawamba, som blant de fleste nok er kjent som en one-hit-wonder, ut sin siste plate, EPen In Memoriam: Margaret Thatcher, som var spilt inn flere år før Thatchers død, men først skulle mangfoldiggjøres etter hennes død, som også ble etter bandets død. Og det var altså bare én enkelt artist som skulle forhindre at Thatchers død ble feiret med sangen fra The Wizard of Oz.

Hva så med hyllester til Thatcher i musikalsk form? Én sang som i dagene etter Thatchers død gikk oppover listene, var sangen «I’m in love with Margaret Thatcher» fra 1979, gitt ut av det nokså obskure britiske punkbandet Notsensibles. Sangen nådde 35. plass på listene. Bandet har selv imidlertid påpekt det noe ironiske i at konservative briter har omfavnet denne sangen som bare var ment som et morsomt påfunn av et upolitisk punkband. Det er selvsagt også britiske band og musikere som har uttrykt støtte til Thatcher eller sider ved hennes politikk. Men det er svært vanskelig å finne noe materialisert vitnesbyrd.

Mathias Bismo

Den britiske statsministeren David Cameron har foreslått at Storbritannia skal reforhandle sin avtale med EU. Han foreslår også og at det britiske folket skal ha en folkeavstemning om Storbritannia skal fortsette som EU-medlem med en reforhandlet avtale, eller forlate unionen. Folkeavstemningen vil finne sted etter det neste parlamentsvalget i 2015, og innen 2018 dersom det konservative partiet fortsatt sitter i regjering. Kravet har støtte langt utover de konservatives rekker, og EU-skepsisen er sterk i det britiske folk.

Statsminister Cameron la vekt på at EU må endres grunnleggende. Unionen må bli mer konkurransedyktig og fleksibel, og han ønsker å føre noe av EUs makt tilbake til medlemslandene uten å konkretisere det nærmere. I sin tale nevnte Cameron at det allerede i dag finnes land, Sveits og Norge, som har alternative avtaler med EU, men at det ikke er den veien han vil gå.

Storbritannia vil for eksempel kunne bli medlem av EFTA og dermed vende tilbake til dette felleskapet bestående av Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Man ville da bli tilsluttet en lang rekke handelsavtaler med land i hele verden, inkl. EU. Noe slikt ville kunne skape en helt ny situasjon og en ny dynamikk i forholdet mellom EU og viktige naboland. Dette er en del av den britiske debatten.

Samtidig presser EU Sveits til å skulle godta en form for EØS-løsning, mens Island ventelig vil avslutte medlemskapsforhandlingene med EU etter sitt Alltingsvalg seinere i april.

I Norge er det sterk EØS-skepsis og et ønske om å diskutere alternativer til EØS-avtalen.

Til sammen bør dette kunne gi en plattform for en ny debatt i Norge om grunnlaget for vårt forhold til EU. Dagens EØS-avtale har så mange problematiske sider, ikke minst demokratisk, at en bilateral løsning vil være langt å foretrekke.

Nei til EU oppfordrer regjeringen til å ta kontakt med de britiske styresmakter og samarbeidspartnerne i EFTA for å få til samtaler om det finnes et felles grunnlag for å forhandle sammen de fem landene imellom på den ene siden og EU på den andre. En slik løsning er en av flere som er beskrevet i Alternativrapporten fra 16 organisasjoner i Norge. Nei til EU ønsker en ny avtale med EU som respekterer det enkelte lands sjølstendighet og sjølråderett.

(Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte, april 2013)