Hva skal vi tro om det kommende valget i Hellas? – Det er vel sannsynlig at situasjonen både under valgkampen og etterpå blir ganske kaotisk. Ingen grupperinger ligger an til å få såkalte styringsdyktige flertall. Dersom PASOK skulle havne på ei linje a la Island, med at Hellas skal nekte å betale gjelda si og trekke Hellas ut av Euro-sonen ville det åpne for en allianse mot venstre. Men dette ville da bety en frontalkollisjon med EU-kommisjonen og Tyskland og få følger for hele Europa. Så ikke så rart at de driver og vurderer utsettelse av valgene i kulissene. (Arnljot Ask, internasjonalt ansvarlig i Rødt)

Etter noen dramatiske år med hard klassekamp og massive kutt i velferd går grekerne til valgurnene 6. mai. Hvilke alternativer har grekere som er lei av å bli overkjørt av europeisk finanskapital?

Regjeringen, og andre partier som ligger dårlig an, har ymtet frampå om at valget kanskje burde utsettes siden landet er i en økonomisk vanskelig situasjon. Men om det ikke blir noen dramatiske kriser fram mot mai, er det duket for valg.

Den panhellenske sosialistiske bevegelse – PASOK

Har tradisjonelt vært det store sosialdemokratiske partiet i Hellas. PASOK med tidligere statsminister Georgios Papandreou i spissen gjennomførte drastiske kutt og nedskjæringer etter krav fra EUs sentralbank. Misnøyen med partiet er stor i Hellas, og PASOK kommer til å gå på en smell i vårens valg. Meningsmåling per 16. mars: PASOK 11 %, ned 33 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 14% (34-42 mandater)

Koalisjonen av radikale venstrepartier – SYRIZA

Syriza er en samling av partier på ytterste venstre i Hellas. Etter en lang historie med splittelser langs ideologiske skillelinjer fant flere grupper sammen på slutten av 1990-tallet og starten på 2000-tallet. Fellesnevnere var motstand mot bombinga av Jugoslavia, kamp mot privatisering og nyliberalisme. Det greske sosiale forum vokste ut av denne samlingen. Både Synaspismos, som har forbindelser med SV, og Hellas’ kommunistiske organisasjon (KOE), som har forbindelser med Rødt, er med i koalisjonen. Meningsmåling per 16. mars: 12,5 %, opp 7,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 13% (33-38 mandater) 

Det greske kommunistparti – KKE

KKE var tradisjonelt et pro-sovjetisk kommunistparti. I dag står det sterkest i den tradisjonelle arbeiderklassen i Hellas. Partiet anser seg som et selvstendig alternativ på venstresiden, og er skeptiske til samarbeid med andre radikale venstrepartier. Meningsmåling per 16. mars: KKE 11,5 % opp 4,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 11% (27-33 mandater) 

Den demokratiske venstresiden – DEMAR

Nytt, venstresosialdemokratisk parti med medlemmer fra den tidligere høyresiden i SYRIZA (Synaspismos) og tidligere venstresiden i PASOK. Dannet da medlemmer i Synaspismos ville at partiet skulle gå ut av SYRIZA og nærme seg PASOK. Stiftet i 2010. Meningsmåling per 16. mars: 15,5 %.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 9,5% (21-30 mandater) 

Nytt demokrati – ND

Hellas’ konservative parti. For kuttene som forlanges av EU. Elendig valg i 2009. Ligger an til å gjøre det enda dårligere i år. Meningsmåling per 16. mars: 25 %, ned 7,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 21,5% (104-112 mandater) 

Uavhengige grekere – ANEL

Utbrytergruppe fra ND fra februar 2012. Mot kuttene på en høyrepopulistisk plattform. Ligger an til 11 % på måling i mars.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 11% (24-35 mandater) 

Folkets ortodokse parti – LAOS

Høyrepopulistisk, anti-innvandring. Ligger an til 4 %, ned 3,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 3% (8-11 mandater) 

Gylden soloppgang

Nazistisk parti. 3 % per 16. mars, opp 2,7 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 5,5% (11-19 mandater) 

Demokratisk allianse

Nyliberal splittelse fra Nytt demokrati, 2 % per 16. mars.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 2% (0 mandater) 

De grønne

3,5 % per 16. mars, opp 1 % siden 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 3,5% (8-12 mandater)

Fronten for det anti-kapitalistiske venstre – ANTARSYA

1 % per 16. mars, opp 0,6 % siden 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 1% (0 mandater) 

Tall

Fra Panteion Universitetet i Athen:

• 1 av 3 grekere støtter kasting av egg og yoghurt på politikere.
• 1 av 4 grekere støtter fysisk vold mot politikere.
• 1 av 8 grekere er villige til å delta i fysiske sammenstøt med politiet.

Fra ELSTAT:

• Arbeidsledighet i desember 2011: 21 %
• Arbeidsledighet blant ungdom 17–24 år desember 2011: 51,1 %

 

Du er så vakker. Jeg er glad i deg. Du ligger rett foran meg. Du har et stramt, blomstrete tørkle på hodet. På det er festet store, fargerike garndusker. Blonder i halsen. Et sjal som strammer over brystet. Pong ponger rundt hele sjalet. Et nydelig håndbrodert forkle i mange farger. Et ull-skjørt som er plissert, pyntet med bånd og broderier. Underskjørtet er av ubleket bomull. Føttene dine er slappe og har sko av filt. De er heldigvis skjulte under skjørtet. Om jeg hadde sett hvor slappe(og stygge) føttene dine virkelig er, ville mine drømmer rundt deg og det du sto(står)for, kanskje ikke overlevd så standhaftig.

Ansiktet ditt ligner på slike dukkeansikter som Marianne Heske er så kjent for å bruke. Ditt er støpt i celluloid. Ikke plastikk eller gummi. Liten, sammenknepet munn. En bitte liten nese. Stive, påmalte øyne og øyebryn. Om Marianne Heske sin bruk av slike dukkeansikt er det skrevet:

-Et lite dukkehode som har spilt en viktig rolle i Marianne Heskes kunst nå i snart førti år. I 1971 fant hun på et loppemarked i Paris en hel liten kasse med disse små identiske pappmasjé-dukkehodene fra 1920-tallet. I Heskes prosjekt er dukken bilder på mennesket, en slags anonymisert representant for oss alle.

I mange år lå du i kråskapet hjemme. Hver gang jeg som barn prøvde å ta deg ut, ble mamma hysterisk og sa:

– Du får ikke lov å røre henne. Da kommer hun til å gå i stykker.

Selvsagt tok jeg deg frem likevel. Jeg rørte ved deg. I smug. Da pappa døde, løftet mamma deg ut av skapet og plasserte deg i sofahjørnet. Du kom frem i lyset. Du bleknet litt. Tror jeg. Jeg finner ikke noen spor i garnduskene som tilsier dette. Bare en følelse av at alt som har eksistert i over 60 år, nødvendigvis blekner.

Jeg har alltid vært tiltrukket av deg. Jeg husker ikke mye fra min barndom. Men, deg har jeg er klart bilde av. Du har alltid representert drømmen om et annet liv enn det jeg hadde (og kanskje har). Du var (og er) ikke juggel, slik som flamencodukkene som etterhvert oversvømmet alle hjem hos de som i lykkelig uvitenhet dro til Spania. Lykkelige, fordi de kom til et sol-paradis. Uvitende, fordi de ikke hadde kjennskap til hva Spania, under Franco, representerte.

Du er virkelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg bruker dette ordet om deg. Kanskje på grunn av materialet du er laget av? Noe som jeg forbinder med levde liv eller kanskje noe større? Bruker jeg ordet virkelig, fordi du, til tross for (eller på grunn av) at du er en dukke, maner frem bilder av en realitet, som jeg ellers ikke husker mye av?

Du kom til Norge i 1948–49. Pappa hadde vært på en delegasjonsreise med Norsk Jernbaneforbund til Ungarn. Han hadde kjøpt deg. Den ungarske dukka. Han kjøpte også en bluse. Den ungarske blusen. Den har litt av den samme magien over seg som du har. Den var (er) av ekte silke og har håndbroderte blomster på. Broderiene er så vakkert utført, at det nesten ikke er mulig å se hva som sydd på retten eller vrangen. Vanskelig. Å se. Forskjellen på rett og vrang. Vladimir Vysotskij uttrykker dette i sangen Sannheten og Løgnen. I Jørn Simen Øverli sin oversettelse:

– Kler man av løgn og av sannhet kan ingen i verden se forskjell på hvem som er rett og på hvem som er vrang.

Da vi søstrene kom i tenårene, oppga mamma Den ungarske blusen. Vi måtte gjerne overta den. Den hadde alltid vært for liten til henne, fortalte hun med en viss sårhet. Sårheten skyldtes nok at pappa ikke hadde klart å kjøpe en bluse som passet henne, enda den var ment som en bryllupsgave. Han hadde tenkt at mamma skulle bruke den i bryllupet deres. På bryllups-bildet bærer mamma en stram drakt i mørkt blått rips-tøy og en liten nål formet som en drueklase med små perler. Ripstøyet husker jeg fra min ungdom. Tøyet skinner og kan minne om fet silke. På nettet står det at ripstøy er en vevnad i toskaftsbinding. Det består av fintrådet varp og grovere veft som gir en tverrstripet effekt. Varp er bomull, har jeg skjønt. Det betyr at rips-tøyet ikke er så eksklusivt som silke! Mammas bryllupsantrekk gir inntrykk av noe puritansk. Det motsatte av hva Den ungarske dukka og Den ungarske blusen kommuniserte (kommuniserer).

Styrke. Noe eksotisk. Kjærlighet. Glede. Egenskaper … som jeg attraheres av.

I mange år var jeg overbevist om at mannen i mitt liv levde et sted på steppene i Ungarn. Jeg vegret meg for å oppsøke landet i redsel for at denne overbevisningen skulle være en illusjon. Typisk meg. Jeg hopper for lite ut i det jeg ikke kjenner. Jeg holder drømmene tett inntil meg. Jeg prøver dem ikke ut! Ida Kelarova, en kollega fra Tsjekkia, sier at mennesker som ikke tør å sprenge seg ut av boksen sin, etterhvert vil oppleve at boksen blir stadig mindre. Man kveles. Man dør, uten egentlig å være dø! Jeg har en følelse av at denne boksmetaforen har sammenheng med en performance med tittelen Exil i egen by, som jeg skapte i 2004. Den ble iscenesatt i tre ulike kasematter på Kristiansten festning. Kasematter kommer av det italienske ordet «casamatta» og betyr hus (casa) og hvelving(matta). Vanligvis er en kasematte nedgravd eller sprengt inn i fjell, men kan også være pansrede rom, for eksempel ombord i fartøyer. Kasematte. Et pansret rom. En boks…som stadig blir mindre?

Den ungarske dukka har sammenheng med lykke i ekteskapet. Lykken levde ved hennes ankomst. Jeg var ikke født. Min fødselsdato er 9/2 1950. Mamma og pappa hadde «moral». De giftet seg 2/4 1949. Gratulasjons-telegrammene eksisterer enda.

Telegram er forløperen til nettets mulighet for direktekommunikasjon overalt i verden. Telegram ble sendt ved hjelp av radiosignaler. Med radiosignal var man trådløs og trengte ikke lenger en telegrafledning mellom avsender og mottaker. Man brukte et slags kodesystem, som ble helautomatisert. I Tyskland utviklet man telex på 1930-tallet. Samtidig ble et system som ble kalt for TWX (Teletype Wide-area eXchange) utviklet. Den ASCIIkode som brukes i dagens datamaskiner er en variant av koden fra TWX-systemet. (Denne tekniske forklaringen har jeg selvsagt googlet meg fram til.)

Å bla i disse telegrammene gir en umiddelbar følelse av nærhet. På telegrammene er det bilder. Ulike motiv, som nærmest ser ut til å være hånd-colorerte. (Jeg er attrahert av det håndlagede!) De mest populære motivene i anledning mine foreldres bryllup, er: Et norsk flagg. En måke som flyr inn i himmelen. En båt som tydeligvis «rir hainn av». (Dvs står imot truende skyer og store bølger). Varianter av blomstermotiv. Uskyldige lam. ((Det ubesudlede). En himmel som stråler. (En strålende fremtid?)

Jeg liker best noen av de mere sjeldne bildene. De med spesielle farger. Oransje. Turkis. Grønn. Lilla. På disse bildene danser menneskene lykkelig.

Det er 86 telegram. De er alle stilet til adressen Henrik Mathisens veg 14. Der bodde min farfar og farmor. Adressen er tilhørende Singsaker (Trondheims finere strøk). Familien leide en leilighet. I 1949 var det stor boligmangel. Mamma og pappa bodde derfor også der. På et lite, avlangt rom på ca ti kvadratmeter. Jeg innbiller meg at denne trangboddheten kan ha hatt negativ innflytelse på utfoldelsen av deres kjærlig. Andre momenter, som kanskje kastet skygger, var at det bare var fire år siden pappa vendte hjem fra konsentrasjonsleiren Natzweiler (der over 50% av hans norske fangekamerater døde). Mamma hadde akkurat hadde fått tilbake sine rettigheter som norsk statsborger. Hun meldte seg inn i N.S. som 16 åring.

Kjærlighet på tvers av eksisterende isfronter. Materiale nok til en dramatisk kjærlighetsfortelling!

Noen av telegrammene inneholdt dikt. Diktene er ikke bare en hyllest til kjærligheten. De oppfordrer til politisk kamp.

Brud og brudgoms motto må være
kjemp for arbeiderkassens liv og lære

Flere av telegrammene uttrykker sinne og sårhet over at Norge hadde inngått eller var i ferd med å inngå Atlanterhavspakten. Atlanterhavspakten var en traktat som lå til grunn for forsvarssamarbeidet i NATO. Pakten ble undertegnet i Washington 4. april 1949, mellom USA, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal og Storbritannia. Den trådte i kraft 24. august 1949. Et telegramdikt lyder:

Fred i heimen og fred i landet
skapes ikke ved over vannet
å danne kløfter og leire
men studere lære kjempe seire
ta med dere inn i E-pakten
bevisstheten om at makten
hører dere og framtida til
Undertegnet Trøndelag distrikt av N.K.U. (Norges Kommunistiske Ungdom)

(Tegn som punktum, komma eller utropstegn mangler i dette diktet, fordi det ville fordyret telegrammet)

Kommunistene støttet USSR(Sovjetunionen) og mente systemet der representerte framtida og lykken. For dette standpunktet hadde de fra 1948, med Einar Gerhardsens Kråkerøytale, fått merke en stadig mere påtrengende og påtakende isfront. Kråkerøytalen er en av de mest kjente talene til den tidligere statsministeren. Fremført. I Folkvang forsamlingshus. På Kråkerøy. Ved Fredrikstad.

29 /2 1948. Bakgrunnen for talen var den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia 25/2 1948. Talen inneholdt bl.annet disse ordene: -Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets og kommunistpartiets innflytelse mest mulig.

I 1956 okkuperte USSR Ungarn. Folket gjorde motstand. Mellom 25 000 og 50 000 ungarere, og ca 7 000 sovjetiske soldater ble drept. Mange tusen flere ble skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet fra landet. Noen av disse flyktningene kom til Norge. Til Mosjøen. Der bodde vi. I Åsveien 31. Området ble kalt Den røde plass, fordi det var så mange kommunister som bodde der. Jeg husker vagt noen av flyktningene som kom, men vet ikke om min familie hadde mye kontakt med dem. Sannsynligvis hadde de ikke det. Det kan skyldes en allmenn mekanisme der man holder avstand til «det fremmede». Men, årsaken til den manglende kontakten kunne også ha røtter i den kalde krigens perspektiv. Disse flyktningene representerte den andre siden. Motstanderne. De som kritiserte kommunismen og ville kvitte seg med systemet som USSR representerte.

I 1955 hørte jeg i barnetimen onkel Lauritz lese fra boka om flyktningjenta Toya. Fortellingen hadde bakgrunn i de mange som fortsatt var flyktninger, mange år etter 2. verdenskrig var over. Noen hadde rømte fra land i fra Øst-Europa. 1956 ble det laget en film basert på den boka. Til premieren på Scala kino var flyktningebarn fra Ungarn hedersgjester. Pengene filmene spilte inn gikk til Flyktning-hjelpen, som drev støttearbeid for de ungarske flyktningene. En av sangene i filmen var Eventyrvisa, som alle barn i Norge sang av hjertets lyst.

Ja, kom alle sammen, bli med.
Vi flakser og bakser av sted
til eventyrland for å se på
jøtuler, nøkker og nisser og troll og
dverger i tusene fold.
Vi danser og flyr gjennom eventyr,
vi flakser og rir, vi synger og ler
til Askeladden og Pål og Per
og Mumle Gåsegg, å tvi, tvi, tvi, tvi.
Og Tyrihans leker med gullhøna si,
mens Smørbukken sitter fornøyd og blid
og gomler så lat på sin skolemat,
og Veslefrikk spiller
for Tomme Tomme Tommeliten
på fela si.

Jeg identifiserte meg med Toya. Flyktning-jenta. Hun var like vakker som Den ungarske dukka. Og Eventyrland, med lek, tull og latter. Dit ville(vil)vel alle?

Kanskje det var på denne tida at Den Ungarske dukka havnet i kråskapet?

Den ungarske dukka. Nå ligger hun ved siden av meg. Her. Ord svirrer i en pendel mellom meg og henne.

-Et album.
Jeg er fylt av bilder.
De ligger etter hverandre som stasjoner fra en reise.
Jeg er et landskap.
Jeg er en bok.
Jeg har mange linjer.
Noen av dem er vakre
Andre er fylt av smerte, sorg og savn.
Jeg har reist lenge.
Fremdeles er mye usett.
(Omarbeidet dikt for forestillingen ZOOM INN. Diktet er av Arild Nyquist)

Lars Fr. H. Svendsen:
Arbeidets filosofi
Universitetsforlaget, 2011
167 sider

Cevita-filosofen Svendsen har skrevet ei lita og lettlest bok. Den er original på engelsk og oversatt til norsk. Det er muligens derfor så godt som alle sitater, henvisninger til forfattere, forskere osv er amerikanske, engelske eller sydeuropeiske. Det er få nordiske hensvisninger, med unntak av Lotta Elstad.

Boka har ni kapitler foruten innledning og anbefalinger til videre lesing, litteraturhenvisninger og navneregister.

I innledningen er Svendsen helt tydelig på sitt filosofiske og politiske ståsted. Han vil drøfte arbeidets mening, dets eksistensielle aspekter.Han ser mindre på dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». Svendsen tar alle de «riktige» forbehold en akademiker bør gjøre i forhold til egen posisjon. Og så klemmer han i vei med en undersøkelse gjort i 2006 i USA (Pew Research Center), der amerikanere tror arbeiderne må jobbe hardere for mindre lønn, mindre sikkerhet for jobben og færre sosiale goder. Svendsen bruker et 100 års perspektiv på dette for å si at amerikanerne tar feil. Desverre har de jo rett; amerikanske arbeidere har hatt reallønnsnedgang i 30 år, arbeidsløsheten stiger og den nye helsereformen er fremdeles ikke for alle.

Etter å ha brukt første kapittel på historien, tar Svendsen utgangspunkt i Immanuel Kants påstand om at «mennesket er det eneste dyret som har et eksistensielt behov Arbeidets filosofi for å arbeide». (Kant, 1803) Arbeidet er det som gir livet innhold, underholdning vil over tid gjøre livet «livløst». Sett i det historiske perspektivet der arbeidets betydning både for «de frie borgerne i bystaten» og seinere den religiøse overbevisningen om at arbeidet er til «Guds ære», har vi nå kommet til industralismen.

Industriarbeid skildres i all sin «grusomhet » av Adam Smith, Marx og diverse forfattere. Ensformigheten i gjentagelser og meningsløsheten, hvis gjentakelsen ikke har noen hensikt. Svendsen drøfter spesialiseringen i arbeidsprossessen, oppdelingen i mindre oppgaver og hva det gjør med opplevelsen av mening.

Han bruker egne erfaringer fra arbeid som renholder til å vise at for å bli god i noe trengs tid til å lære og utvikle ferdigheter/ kunnskaper.

En drøfting av hva spesialisering innen nesten alle typer arbeid gjør med de som utfører dette, hadde vært interessant. En bilmekaniker som jobber med å skifte eksosanlegg, hver dag hele uka, hele året. En syer på skjortefabrikken som syr den samme kravesømmen hver dag hele uka, hele året. Arbeidslivet har mange utfordringer i perspektivet mening; er det mulig å se sammenhengen i egne og andres arbeidsoppgaver og resultatet av dem. Gir resultatet mening? For hvem gir det mening?

Eksempelet telefonselgeren; ansatt på et callsenter, lønn i prosent av salg, ulike «produkter», hurrarop hver gang noen får napp. Mening i dette arbeidet, hva er det? Selvfølgelig at du har en jobb og tjener penger til livets opphold, men utover det? Drøfting av mening i arbeidet hos Svendsen har store begrensninger når han ikke vil bevege seg inn i «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering» og heller ikke i særlig grad samarbeid eller fellesskap.

Mange steder i boka tar han opp misforholdet mellom kjappheten i vårt vestlige postindustrielle arbeidsliv og menneskenes behov for mening i det vi gjør.

I vår postindustrielle tid er det hedonismen, egen tilfredstillelse, som er målet for arbeidet hevder Svendsen. Han drøfter jaget etter tilfredstillelse, hva slags mening det gir, hvor fort det går over osv.

Jeg må igjen minne meg på hvem han snakker om.

Svendsen er opptatt av at vi lurer oss sjøl til å henge med i karusellen der økt hastighet i jobbskifte, tilfredstillelse, inntekter og forbruk, fleksibilitet i arbeidstid m.m. Han drøfter hva dette gjør med mennesket (les mann), og er bekymret for at vi mister oversikten og ikke tar oss tid til det viktigste i livet som han mener er familie og venner.

Dagens diskusjoner om brutalisering av arbeidslivet koples inn, og undersøkelser fra SSB og Statens arbeidsmiljøinstitutt brukes til å fortelle oss at 9 av 10 arbeidstakere i Norge er fornøyd med jobben. Brutalisering av arbeidslivet er altså bare syting og kan ikke dokumenteres.

Svendsen bruker plass på å drøfte fremmedgjøring, og her får Marx ganske stor plass. Det er mange filosofer, sosiologer, historikere og politiske tenkere som har tatt tak i dette, men den dimmensjonen Marx hadde med; sammenhengen i arbeid, de sosiale relasjoner og tilegnelsen av resultatet av arbeidet ( eller; er arbeidet splittet opp i så små deler at betydningen for sluttproduktet ikke er synlig for arbeideren, at maktforholdene er så skjult at journalisten ikke ser dem i egen arbeidsgang, at bedriftslojaliteten helt skygger for at eierne blir rikere sjøl om ansatte må gå ned i lønn) er det ikke lett å få øye på.

Det er underlig å lese drøftinger av så mange aspekter ved arbeid og arbeidsliv uten at forfatteren ser at disse nettopp beskriver mye av det som er innholdet i brutaliseringen av arbeidslivet.

Lykke kobles til penger, konsum og hyppige brudd/prøve noe nytt. Det moderne mennesket har gått fra å være produsent til konsument er Svendsens påstand, og han har langt på vei rett. I vestlige samfunns øverste skikt er det overveiende sånn og forbruket er mer enn jorda kan tåle.

Det mest spennende med temaet, arbeidets filosofi, er for undertegnede om boka har noen nye tanker eller tråder å utvikle når det gjelder framtidas samfunn og arbeid. Svendsen er opptatt av arbeid i overflodens tidsalder, (og her må vi gjenta at han forholder seg bare til vestlige samfunn) og tenker rundt forbruk, lykke og fritid. Helt ordinære, vanlige bekymringer som rike, fete hvite utdannede har.

Men spørsmålene rundt arbeid i denne fasen av kapitalismen kunne vært: Siden effektiviteten er så, høy ville vi ikke behøve å ha lønnet arbeid mer enn fire timer, fem dager i uka. Den frie tida da? Forbruk i ennå flere timer? Eller tid til å være sammen, dyrke blomster, gjete dyra, male, synge, tegne, hjelpe en nabo, være aktiv i organisasjonslivet, studere,diskutere … . Marge Piercy lar Connie, hovedpersonen i Kvinne ved tidens rand, besøke framtida i 2137. Etter at det virkelig har skjedd dramatiske ting på jorda og det handler om å reparere etter overforbruk, miljøødeleggelser osv. Her er menneskene litt av alt; mødre, forskere, snekkere, jordbrukere, kunstnere, renholdere, osv. De er spesialister også her og livet er ordnet i et fellesskap som gjør tingene sammenhengende og forståelige. Dette er fantasi og veldig spennende og utfordrende for vår forestillingsverden. Men arbeidet har mange meninger og er blant annet knytta til egenskaper, talenter og interesser, men ikke til lønn og overlevelse.

I disse spørsmålene er det uutforskede filosofiske områder, og det er langt utenfor Svendsens prosjekt og intelektuelle horisont.

Svendsen skal ha ros for å ha laget en bok om dette viktige temaet. Utfordringen til alle som er opptatt av hvordan vi skal få til mer rettferdige samfunn og bærekraft i ordets konkrete betydning, ligger i å arbeide fram filosofien, teorien og praksis for å få det til.

Er det så noen vits i å bruke tid på en konservativ filosof som i boka ikke bryr seg så mye med «dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». (Nåja, han slår fast at kaptalismen ikke vil gå under.)

Svendsen er en av premissleverandørene i hele Cevita-kjeden, fra frokostmøter til utdanninga av de unge på Cevitaakademiet. Han gir intelektuell legitimitet til oppfatningene av arbeid, arbeidsliv og økonomisk politikk som ikke tar hensyn til noe særlig annet enn vekst og fleksibilitet.

Argumentasjonen er viktig å kunne. Og utfordringen for oss til venstre er ikke ubetydelig.

Taran Anne Sæther

Elfriede Jelinek:
Lyst
Tiderne skifter, 1990
dansk

Elfriede Jelinek er en forfatter som ikke kan sies å gå stille i gangene. Bøkene hennes er omdiskuterte og kontroversielle. Da Jelinek fikk tildelt Nobels litteraturpris i 2004 fratrådte Knut Ahnlund i svenska akademin sin stilling i protest. Jelinek har også vært en høylytt samfunnsdebattant i den østerrikske offentligheten, og har markert seg i opposisjon til det østerrikske frihetspartiet, FPÖ, et høyreradikalt parti som ved valget i 1999 var Østerrikes nest største parti. Kritikk av Østerrike og landets mangelfulle oppgjør med andre verdenskrig gjennomsyrer Jelineks forfatterskap, og har gjort at hun har blitt beskyldt for å male et i overkant nattsvart bilde av hjemlandet i sin litteratur. Også hennes tilknytning til det østerrikske kommunistpartiet og hvordan dette kommer til uttrykk i litteraturen hennes, har blitt kritisert.

Ved siden av å hamre løs på det østerrikske samfunnet, er kampen mellom kjønnene og mellom samfunnsklasser et tema som går igjen hos Jelinek. I Lyst er kampen kvinnen må kjempe mot mannens maktmisbruk ikke bare metaforisk, men en faktisk slåsskamp. I denne uutholdelig voldelige romanen som Jelinek skrev i 1989, skriver Jelinek igjen med store bokstaver. Boka motsetter seg all form for forsoning i spørsmålet om kjønnenes posisjoner i samfunnet. Jelineks prosjekt er ikke å lage en nøktern beskrivelse av likestillingens utvikling eller hvordan kvinnens posisjon i samfunnet har forbedret seg de siste femti årene. Tvert imot viser hun hvordan kjønnenes rollemønstre er underlagt nye undertrykkelsesmekanismer, og sinnet eller protesten må sies å være den primære drivkraften i verket.

Boka handler om et ektepar, Gerti og Herman, som bor i en østerriksk landsby tett på et skianlegg. Gerti er hjemmeværende, mens Hermann er sjef på den lokale papirfabrikken. Herman og Gertis har en bortskjemt gutt hvis eneste interesse er skiutstyr. Hermann fremstilles som en nådeløs og ubarmhjertig tyrann som anser Gertis kropp som sin egen eiendom. Gerti voldtas, bankes opp og ydmykes av sin mann, og for Hermann er det en selvfølgelighet at hans umettelige begjær skal tilfredsstilles til enhver tid. Gertis begjær er av en annen art enn Hermans. Som direktørfrue får hun muligheten til å kjøpe seg dyre kjoler og undertøy og dekke sine luksusbehov. Til tross for dette er hun misfornøyd med ekteskapet, og når hun møter studenten Michael, kaster hun seg i armene på ham med forhåpninger om å oppfylle sin drøm om romantisk kjærlighet. Michael viser seg imidlertid å være en like stor sadist som Herman og Gertis illusjoner knuses for godt.

I romanen er kvinnen underlagt mannen, mens mennene styrer samfunnet og er de som undertrykker. Jelineks politiske bakgrunn kommer tydelig frem i Lyst. Kampen som foregår mellom arbeider og arbeidsgiver eller mellom mann og kvinne, er et resultat av pengesystemet som umuliggjør mellommenneskelige relasjoner ved å gjøre menneskelige egenskaper til varer. Ekteskapet mellom Hermann og Gerti er en utveksling av varer og tjenester. Gertis  begjær etter materiell velstand byttes mot Hermanns begjær etter sex.

Men i Lyst er det ikke kun kvinnen som er offeret i begjærsmaskineriet. Raseriet man er vitne til i Lyst, er ikke bare rettet mot den urettferdige maktfordelinga mellom menn og kvinner. Hatet er kanskje først og fremst mot systemet som Gerti og Hermann er underlagt. Mannen er innesperret i sin rolle som hersker og tyrann, ikke fordi han er ond, men fordi den verden han lever i, er strukturert etter forholdet mellom herre og tjener. Som man kan lese i dette utdraget, er det selve strukturen i de mellommenneskelige relasjonene det er noe galt med:

The community looks up to them in all things. Let’s face it, it’s a community short on sporting lasses to look up to. The woman beds down in her troubles and Herman beds down on the woman, in the peace of the night. And then their son: he has mastered the other children more completely than his violin. Father manufactures the very least of the things that pass beneath the flame of his passion: paper. All that remains, wherever the eye looks upon the works of men, is ash.

Det samfunnet Gerti og Herman lever i, er et som bygger opp under og tjener på et stadig voksende begjær. Både kvinnen og mannen forderves under materialismens logikk, og det eneste som står igjen av menneskets bestrebelser, er aske.

Det er altså ikke barnemat man får servert i Jelineks roman. Det å lese Lyst er en kamp og som leser slites man mellom trangen til å legge fra seg de utmalende, groteske voldsscenene og begjæret etter å få vite hva som skjer til slutt. Elfriede Jelinek skriver også et tettpakket språk der beskrivelser av faktiske hendelser, karakterenes fantasier og fortellerens fortolkninger og konklusjoner blandes sammen. Disse forskjellige stemmene settes sammen til en slags tragisk korsats der dysterheten og dystopien er så total at det i blant slår over i det komiske. Lyst er en marerittaktig tragedie, et skrik i protest mot et uhelbredelig destruktivt samfunn. Skal du lese Lyst må du være forberedt på en slåsskamp.

Kristin Buvik Sivertsen

Richard Wilkinson og Kate Pickett:
Ulikhetens pris
Res Publica, 2011
428 sider

Da Richard Wilkinson og Kate Pickett i 2009 ga ut boka The Spirit Level, vakte den betydelig debatt, ikke bare i Storbritannia og USA. I Norge gikk blant andre NHO og den nyliberale tenketanken Civita, i forsvar for sitt politiske og økonomiske grunnsyn, til angrep på bokas troverdighet. Nå når boka over to år senere har kommet i norsk språkdrakt, har imidlertid diskusjonen nesten vært fraværende, ikke bare blant kritikerne, men også blant dem som burde ha trykket boka til sitt bryst – et sosialdemokrati fanget i den nyliberale ortodoksien.

Hovedtesen i boka er at økonomisk ulikhet og skjev fordeling skaper dårligere samfunn enn de ellers ville vært. De tar for seg en rekke velferdsindikatorer innenfor områder som kriminalitet, helse, utdanning, vold, rus og sosial mobilitet, og ser på sammenhengen mellom disse og graden av økonomisk ulikhet, både på tvers av land og amerikanske delstater. De statistiske analysene viser en klar sammenheng på alle disse variablene, og de presenterer også en rekke momenter til forklaring både på de enkelte sammenhengene og sammenhengen mellom ulike velferdsindikatorer.

Dette ville neppe blitt så kontroversielt i enkelte kretser om de ikke kombinerte det med to andre elementer. For det første viser statistikken at ulikheten forklarer forskjeller som ikke kan forklares ut fra økonomisk utvikling. Selv om graden av økonomisk utvikling har stor betydning om man sammenligner for eksempel Norge og Zambia, har den ingen betydning om man sammenligner USA og Hellas, selv om BNP per innbygger i USA er nesten det dobbelte av hva det er i Hellas. Når man kommer til et visst nivå i økonomisk utvikling, mener de, så er det de økonomiske ulikhetene som betyr noe. Dette er også interessant sett i et økologisk perspektiv, for land som befinner seg over dette nivået har ikke økt produksjon og forbruk noen sammenheng med økt velstand.

For det andre viser statistikken at det ikke bare er de som er nederst på den økonomiske rangstigen som lider under ulikhet, det gjelder hele samfunnet. For eksempel er spedbarnsdødeligheten blant de mest velstående i et utpreget ulikhetssamfunn som det engelske og walisiske høyere enn den er blant de minst velstående i Sverige, og selv om dødeligheten blant mennesker i arbeidsfør alder er høyere blant de minst velstående i hele USA, er dødeligheten, også blant de mest velstående, høyere i delstater med stor ulikhet enn i delstater med mindre ulikhet. Dette får forfatterne til å konkludere med at økt likhet er til alles beste.

Selv om denne konklusjonen i og for seg er korrekt, er det også her svakheten i boka trer fram. Siden alle tjener på økt likhet, mener de, og siden ulikheten varierer fra land til land, også blant det de kaller markedsdemokratiene, ligger løsningen i skrittvise forandringer i retning av kooperativer og et lovverk som bygger opp under et likhetsideal. Det er selskapsmakten som er elefanten i rommet, ikke det kapitalistiske varebyttet. Dermed tar de heller ikke hensyn til at det kapitalistiske varebyttet og den tilhørende kapitalakkumulasjonen har en helt klar tendens i retning av økt ulikhet. Det jugoslaviske eksperimentet med såkalt markedssosialisme, der arbeiderne i fabrikkene selv driver fabrikken, bidro ikke til en bedre fordeling enn i andre land som baserte seg på tradisjonell privatkapitalisme. Og som andre markedsøkonomier, ble også den jugoslaviske økonomien offer for økonomiske kriser.

De forutsetter også at de mest velstående er villige til å redusere sin rikdom for å nyte godt av de velferdsgevinstene også de har av økt likhet. Da tar de ikke hensyn til det Marx kalte varefetisjismen, ideen om at en vare har egenskaper utover sin egentlige bruksverdi. Statussymboler, enten det er den tiende Jaguaren i oppkjørselen eller den varme følelsen man får av å donere av sin utrolige rikdom til trengende, er viktige for egenfølelsen hos de mest velstående – det er noe håndfast og håndgripelig, noe som er der i dag. Når forfatterne endatil kombinerer dette med en visjon om en stasjonær økonomi, der den enkeltes økologiske fottrykk begrenses av kvoter, kan dette vanskelig fremtre som noe annet enn en skremmende visjon. Forfatterne viser til at fire av fem amerikanere ønsker et samfunn preget av større likhet enn i dag, men dette argumentet falmer noe når det settes opp mot andre verdier. Det er ikke slik at varefetisjismen er mindre blant de mindre velstående, og den amerikanske drømmen lever fortsatt i beste velgående, også langt utenfor USAs grenser. Det handler om maktforholdet mellom klassene, ikke individuelle preferanser om likhet.

Den norske utgaven av boka er utgitt av den venstresosialdemokratiske tenketanken Res Publica, og i likhet med sosialdemokratiet som sådan gjør den ikke noe forsøk på å konfrontere den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital. De strategiene boka legger opp til representerer høyst en strategi for å begrense kapitalens makt, å gi arbeiderklassen en større del av kaka. Men om en slik bevegelse skulle vinne frem, vil den stadig være under press fra varebyttets logikk, som peker i motsatt retning. Det er, for all del, all mulig grunn til å støtte opp om og bidra aktivt til en slik kamp. Boka gir et godt grunnlag for å forutse hva alternativet, økt ulikhet, innebærer. For et sosialdemokrati som er blitt en del av den nyliberale ortodoksien, som bare skiller seg fra de tradisjonelt borgerlige partiene ved å gå inn for nyliberale reformer i noe mindre omfang og noe lavere tempo, om de i det hele tatt gjør det, gir boka gode anvisninger for å kunne revitalisere seg som en representant for noe annet, å flytte fokus fra ensidig vekst til fordeling. Men det er også det boka er – en ny-sosialdemokratisk manifest.

Mathias Bismo

Jenny Wrangborg:
Kallskänken
Kata förlag, 2010

Jenny Wrangborg er født i 1984, er kokk og poet. «Kallskänken» er hennes debut, men hun deltar i flere antologier. Hun er en aktiv samfunnsdebattant, og har denne vinteren en lang turne der hun leser fra boka si. Hun fikk svensk poesis fineste pris; Stig Sjödinprisen i 2010 og Robespierreprisen for boka i 2012.

Det er sjelden undertegnede blir så fanget av en diktsamling som denne gangen. Jeg har lest hele flere ganger og noen enkeltdikt mange ganger. Hvorfor?

Er det gleden over at noen tør skrive poesi der ordet sosialismen er med? Fordi hun skriver om «vanlige» arbeidsfolk? Fordi det er godt? Fordi hun er kvinne?

Kallskänken handler om å jobbe på kafe på Avenyn i Gøteborg. Wrangborg beskriver hvordan det er å kjøre i gang et kjøkken, fra det stille suset av kjølerne, til varmebenker, kaffe- og vispemaskiner, skrammelet med boller, tallerker, bestikk osv. fyller rommet. Hun skriver konkret om arbeidet, om det som skjer mellom menneskene som jobber sammen.

Fra åpningsdiktet «Kallskänken»:

…… klockan sju og köket gnuggar sömnen ur ögonen och sträcker på sig
Mangan, Danne, Freddan og Jonne preppar lunchen
Masen och Pillan i renseriet og kallskänken rullar inn back efter back med bröd
Mangan frågar om jag fått någon kram idag och
jag skämtar med Freddan om at jobba som kock och lida av panikångest
jag litar inte riktigt på någon förrän vi jobbat ihop
under press
«Nu kör vi!» og nogon slänger på en punkskiva
idag kommer allt att klaffa …

Hva er en «kallskänka»? En «kallskänka» på svensk er det man i Norge kaller «koldjomfru». Wikipedia: – Koldjomfru er en eldre betegnelse på en kvinne som har ansvar for koldanretningen (koldtbord, kalde anretninger) i en restaurant eller på et hotell.

Det er flere poeter som har gjort dette, blant annet Tina Aamodt i Anleggsprosa (Oversettes og utgis i Sverige av Kata förlag). Jenny Wrangborg skriver inn mange flere dimensjoner i diktsamlingen sin. Når slitenheten beskrives, så er det ikke bare opplevelsen av å være sliten etter en lang arbeidsdag. Hun tar med sjefen som synes de jobber for sakte uansett hvor fort de jobber, uansett hvor mange som er sjuke. Og overvåkningen, kjeften, ulikheten og gjestene latter.

Som her i «Jämlikar»:

den största tröttheten/kommer inte från/ kroppsarbetet
……
arbetet består inte av/att laga maten eller servere
gästerna
nej, det är/chefens ord/efter veckor av obetalt övertid
blickarna från de velbestälda/tanterna/och
oräkneliga leenden …

I diktet «Vi måste prata» bruker hun den vanlige termen fra parforhold i overskriften, og så kritiserer hun poetene for å fylle sidene med maktens språk, og avslutter med «vi måste prata om socialismen». Det gir en overraskende virkning, fordi hun bruker termer som vi lett tenker hører til i intimsfæren, i foreldre/barn-, kjæresteforhold. Og det er når noe virkelig alvorlig er fatt, at vi sier «vi må snakke sammen».

Denne diktsamlingen handler om «de evige spørsmålene», kjærligheten, livet, arbeidet, solidariteten og sosialismen. På en måte som er uvanlig, men oppleves som viktig. Den er intens, påståelig, dirrende, insisterende. Lavmælt og støyende, vakker, skarp, inkluderende, konfronterende.

Mange av diktene egner seg for opplesning. Det spenner fra folkeopplysning om kafeansattes arbeidsvilkår, pengene (de fleste) som havner i eiernes lommer, undertrykking og verdien av å organisere seg. Det siste diktet «Vär här nu» slutter sånn:

ni hör oss kanske inte än
ni kanske inte ser oss
men vi är här
och vi förbereder oss på att ta över

I diktet «Spillolja» er det erkjennelsen av å trenge kjæresten mer enn noen gang som er tema. Dikterjeget har fått sparken, arbeidskameratene har krevd henne tilbake uten resultat.

……
jag behöver ditt:
«Vi ska ta oss igenom det här»
så berätta för mig om värmen
mellan dig og dina arbetskamrater i
promenaden ner til bussen
…….
berätte för mig att
det fortfarande finns nogot varmt
som växer mellan oss efter de hårda orden
förtvivlans avstånd mellan dag och nattskift
att vi orkar älska varandra timmarna mellan venda dygn ……

Det som gjør meg begeistret, er at den oppleves som så «sann», det er sånn i arbeidslivet. Altfor mange steder. Og det er sånn å bli god arbeidskollega, å få sparken, å gjøre en god jobb, å bli lurt, å oppleve fellesskapet. Wrangborg skriver inn manges erfaringer i sine dikt. Hun klarer en vanskelig ting godt, slik jeg leser diktene; å skrive om «menneske» som noe mer enn arbeidskraft, mye mer enn forlengelsen av en kaffemaskin eller et annet arbeidsredskap. «Mennesket» blir subjekt og handlende individ i en felles virkelighet. Nødvendig og godt gjort i en medieverden hvor det er vanskelig å få øye på arbeidsfolk som noe annet enn arbeidskraft.

Noen svenske fagutrykk er litt vanskelig å oversette (og ennå en god grunn til at et forlag bør oversette boka), men det betyr ikke så mye i denne teksten. Temaene er allmenngyldige.

Følelsen av at denne boka ble til av et trykk inne fra forfatteren, er sterk. Språket og bildene forteller det som skal sies. Her er ingen «som» et eller annet. Konkret og presist. Noen ganger halter rytme og bilder, som det gjør i alle tekster. Men diktene hekter seg liksom fast i deg, gjør egne erfaringer synlige. Sjelden har jeg lest noen skrive så vakkert om arbeidskamerater.

Taran Anne Sæther

Leder: Likelønn    side 3

Valg i Hellas. En Guide side 4

Torill Nustad: Har fagbevegelsen sviktet kampen for likelønn?    side 6         

Arne Byrkjeflot: Foran tariffoppgjøret. Farlig todeling?      side15

Geir Christensen: Arbeiderpartiet og klassesamfunnet          side18        

Tema USA:

Arnljot Ask: USAs svanesang?       side 26       

Meizhu Lui: Rulletrapper og tredemøller: Derfor ender farga i USA sist side32        

Evan Sarmiento: «Occupy» i ein overgangsperiode     side 38       

Michael Leonardi: Okkuper Kommisjonen for regulering av kjernekraft (før det er for seint)   side 48

Nicole M. Aschoff: Ei fortelling om to kriser: Bilindustrien i USA side 54

Dikt: Velkommen ombord / Welcome to the machine av Ola Bog  side 48

 

Arild Borgen: Det nye, tyske oppsvinget side 74

Susan George: Deres krise – våre løsninger        side 80       

Roar Eilertsen: Rødts skattepolitikk                  side 84       

Skattlegg de rike!          side 89       

Samir Amin: Dristighet, mer dristighet!    side 90      

Michael A. Lebowitz: Produksjonen av mennesker      side 102     

Øyvind Andresen: Å være revolusjonær. En samtale side 116     

Øyvind Bremer: Karlsen: Da-n Gud skapa verda …    side 122     

Bokomtale. Boktips      side 126

 

Løssalg kr 75

www.marxisme.no       

 

Jon Michelets oppsummering av striden om Klassekampen i 1996–1997 i Rødt! nr 4/11 trenger en kommentar. Hvordan ble kampen oppfattet fra et annet ståsted?

I 1997 var jeg leder for organisasjonen «Fondet og foreninga for venstresidas dagsavis » (FFVD), som ble opprettet som en reaksjon på at Paul Bjerke ble avsatt som redaktør og en innsnevring av avisas redaksjonelle linje.

Den avisa Paul Bjerke redigerte var et forsøk på å utvide nedslagsfeltet både politisk og kulturelt for Klassekampen, og ble kraftig kritisert. Men ser en produktet i historisk perspektiv var den redaksjonelle profilen «til venstre» for den profilen avisa har under Bjørgulv Braanens ledelse.

Det var to hovedårsaker til at det var helt nødvendig å engasjere seg mot hvordan Paul Bjerke ble sparket, og programmet han ble sparket på. Slik AKP formulerte sitt program for avisa var det ikke mulig å tro på at det var et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis på en sunn økonomisk plattform. I tillegg var AKPs håndtering av striden om Klassekampen av en slik karakter at det nærmest var maktpåliggende for meg som gammel AKPer (riktignok utmeldt noen år tidligere), og med de tillitsverv jeg hadde i fagbevegelsen, utvetydig å markere avstand til den praksis partiets håndtering av kampen representerte.

Jon Michelet oppsummerer AKP (og støttespilleres) program på en måte som er dekkende når han nå skriver: «Et grep for å bøte på dette (avisas skrantende økonomi, som for øvrig ble overdrevet, m.a.) måtte etter min mening være å lage en avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter». Dette fortonte seg som et nytt forsøk på å løfte seg selv etter håret, og har aldri vært et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis i Norge. I alle fall ikke på en noenlunde solid økonomisk plattform. At det heller ikke var det i 1997 kan illustreres med at opplagstallet sank fra ca. 8 200 før redaktørskiftet i 1997 til ca. 6 500 i 1998. Med andre ord forsvant rundt 20 % av opplaget. Opplaget holdt seg også stabilt rundt dette nivået i flere år etterpå. Avisa hadde sannsynligvis gått under hvis man ikke hadde klart å samle inn over 5 millioner i ny aksjekapital i 1998, en bragd det for øvrig står stor respekt av. Trolig hadde det verken vært mulig å stabilisere opplaget eller å hente inn så mye ny kapital hvis ikke Jon Michelet etter kort tid som redaktør tok grep for å utvide avisas politiske grunnlag. Under JMs ledelse ble avisa raskt et bredere politisk prosjekt enn det det var grunn til å frykte på grunnlag av de programmatiske erklæringene som kom fra AKP i striden om redaktørskiftet i 1997.

Her er vi ved det jeg oppfatter som metodisk juks fra Jon Ms side. Som grunnlag for redaktørskiftet bruker han ansettelsen av Røssaak som kulturredaktør, samt en del enkeltoppslag fra den siste tida Paul Bjerke var redaktør. For det første var Røssaak, som Jon M selv skriver¹, ute av redaksjonen lenge for redaktørskiftet. For det andre, enkeltoppslag som ikke faller i smak hos noen av aktivistene har det aldri vært vanskelig å finne. For den saks skyld har heller ikke jeg noen gang hatt problemer med å finne valg KK har gjort som jeg er uenig i. Spørsmålet er hvorfor disse motsigelsene i 1997 ikke kunne løses innenfor den rammen Jon bruker når han beskriver avisa med Bjørgulv Braanen som redaktør: «Naturligvis har avisa feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med». For å begrunne at BB likevel redigerer en avis i tråd med formålsparagrafen bruker imidlertid Jon M motsatt teknikk, han trekker fram utvalgte reportasjer og forsider som er i tråd med det politiske grunnlaget i formålsparagrafen. Med samme utgangspunkt var det selvfølgelig heller ikke vanskelig å forsvare Klassekampen i Pauls redaktørtid, men både AKP og Jon M valgte motsatt innfallsvinkel.

Her er vi ved det som var det andre hovedproblemet med AKPs håndtering av redaktørstriden. Den ble på ingen måte behandlet som en «motsigelse i folket». En håndtering av motsetningene som «motsigelser i folket» beskriver Jon M som helt nødvendig for å bygge bro til oss som var mot redaktørskiftet i 1997, og er i grunnen en riktig oppsummering. Beskrevet med AKPs gamle retorikk ble derimot striden om Klassekampen håndtert som en kamp mellom «folket og fienden».

Paul Bjerke skulle bort, koste hva det koste ville. Og det var Jon Michelet som skulle bli ny redaktør, ingen åpning for kompromiss. AKPs håndtering av Klassekampen var for meg en god illustrasjon på at AKP (eller «ytterste venstre fløy i norsk politikk», for å låne Jon Ms språkbruk), ikke hadde lært av sine mistak, i alle fall ikke i 1997. Ingen kompromisser med Paul Bjerke som redaktør var mulig, og det var heller ikke grunnlag for noe kompromiss med redaksjonsklubben om ny redaktør. Jon Michelet skulle ansettes. Problemet med det var ikke hvilke kvalifikasjoner Jon M måtte ha som redaktør, men at Jon ble lansert så tidlig. Ansettelse av Jon M var å gjennomføre maktovergrepet uten å ta noe hensyn til hva fagforeningene i avisa måtte mene. Ansettelsen var trolig en viktig årsak til at bare to av journalistene valgte å bli igjen i avisa. Sjelden i norsk historie har vi vel sett eiere som har håndtert eierskapet slik at det store flertall av ansatte velger å slutte. Den eierposisjonen AKP hadde ble brukt for det den var verdt, og håndteringa av konflikten som en konflikt mellom folk og fiende ble fulgt opp med trusler om eksklusjon av partimedlemmer som samarbeidet med oss i FFVD. AKPs håndtering var derfor trolig en medvirkende årsak til at opplagsfallet ble så stort som det ble. Et kompromiss om ny redaktør kunne vært et klart signal om vilje til å alliere seg med en breiere del av venstresida.

Oppsummert var AKPs håndtering av redaktørstriden en illustrasjon på prinsipielt problematiske sider ved kommunistpartier med makt; nære allierte blir håndtert som fiender og partiets lukkede struktur blir brukt for det den er verdt i maktkampen. Historia er dessverre full av eksempler på at dette har fått betydelig mer dramatisk konsekvenser enn kampen om en avis i 1997. Men det var flere grunner til at en slik bruk av eiermakt var uspiselig, spesielt den totalt manglende viljen til å gå i konstruktiv dialog med redaksjonsklubben. I praksis brukte AKP sin juridiske eierposisjon, eller «styringsretten», for alt den var verdt. I åra etter redaktørskiftet i Klassekampen var jeg som konserntillitsvalgt i Orkla involvert i kampen rundt hvilken strategisk retning konsernet skulle følge. Et sentralt element i den striden var (og er fortsatt) at eiere har et ansvar utover aksjonærenes kortsiktige interesser. Eier har også et ansvar i forhold til ansatte og for at bedriften har samfunnsmessige forpliktelser å fylle. Under våre rådende samfunnsforhold oppsummeres ofte disse synene i begrepene «shareholders interest» opp mot «stakeholders interest», eller snever vekt på eieres interesser opp mot et bredere perspektiv. AKPs håndtering var helt i tråd med en snever tolkning av hva eier mente var i aksjonærenes interesser. Hadde jeg som tillitsvalgt støttet et slikt grep kunne det derfor vært brukt som et svært godt argument for at først Christen Sveaas, så Stein Erik Hagen, i grunnen var i sin fulle rett til å herje med Orkla slik de måtte ønske. AKPs praksis var at når eier hadde bestemt seg var det i realiteten likegyldig hva andre måtte mene. Ikke et ukjent syn på børsen, men svært skadelig i mange sammenhenger.

Likevel var det kanskje i historisk perspektiv fornuftig at Jon Michelet overtok roret noen år. Ikke fordi det var uungåelig, men fordi overtakelsen i ettertid gjorde det mulig med en sterk utvidelse både av eiergrunnlaget og den politiske profilen på Klassekampen. Med et svært kort intermesso en kort periode rett etter Jon overtok redaktøransvaret oppfatter jeg at Klassekampen helt siden 1991 er redigert ut fra en svært vid tolkning av formålsparagrafen. I dag trolig videre tolket enn noen gang i avisas historie. Striden rundt redaktørskiftet i 1997, med påfølgende opplagsfall, var trolig med på å gi først Jon Michelet, så Bjørgulv Braanen, nødvendig tyngde til å utvide avisas politiske grunnlag. Stuntet i 1997 illustrerte nok en gang at aktivistene alene ikke var tilstrekkelig grunnlag for en dagsavis i Norge. Så kan vi som elsker avisa fortsatt glede oss over at Klassekampen er et svært viktig bidrag i norsk offentlighet, men også irritere oss over KKs feil og mangler. Som Jon M sier; «det er en del av game’t».

Stein Stugu

Note:

1. Jon M bruker også oppropet mot Røssaak fra høsten 1996 som en del av det politiske grunnlaget som førte fram til redaktørskiftet. I den sammenheng er det interessant at de to initiativtakerne til oppropet, Trond Andresen og Anders Ekeland, havnet på hver sin side i kampen om redaktørskiftet.

 

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

Arven vår

Arbeidende kvinner i verden har lenge vært i forgrunnen i folks motstand mot kapitalisme og imperialisme, helt fra organiseringen på grasrotsnivå og ut til globale nettverk. Gjennom det siste århundret har kvinner verden over kjempet mot undertrykking og diskriminering på grunnlag av klasse, kaste, religion, nasjonalitet, jord- og eiendomsrettigheter, politisk overbevisning og seksuell orientering og kjønnsidentitet. I største delen av verden har den vedvarende kampen vår for politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter, ført til seire som retten til å stemme, rett til eiendom, til lik lønn for likt arbeid, til svangerskapspermisjon, og til retten til organisering og fagorganisering.

På tross av imperialismens angrep på kvinners rettigheter og velferd, smidde den andre internasjonale «Conference of Socialist Women» i Køpenhavn 1910, en klassebasert enhet om kampen for rettferdighet og fred. Etableringen av den Internasjonale Kvinnedagen som en årlig militant feiring gjør at vi kan dra lærdom fra kvinners motstand mot imperialismen på globalt nivå. Klassebevissthet blir grunnlaget for kvinners kamp for økonomisk likhet, politiske rettigheter, organisasjonsfrihet og for motstanden mot koloniale og imperialistiske kriger.

Videre har kvinner organisert seg i kampanjer som gjelder en myriade av saker: Motstand mot agressiv «utvikling» som medfølger økologisk ødeleggelse, ved å hevde sin rett til helsepleie ved fødsler, og at denne retten er en grunnleggende menneskerettighet som inkluderer retten til tjenester og informasjon knyttet til helse og omsorg for mor og barn; og det gjelder spørsmålet om å øke bevisstheten i det offentlige om kvinners og jenters rettigheter, mot seksuell undertrykkelse, vold i hjemmet, seksuell trakassering, voldtekt og alle andre former for sexisme.

Kvinners kollektive kamp – som omfatter flertallet av verdens undertrykte, fattige og tilhørende arbeiderklassen – har gjennom det siste århundret ført kvinners rettigheter og interesser framover, på tross av fortvilelsen knyttet til krisen i monopolkapitalismen. Derfor fortsetter arven fra militante kvinner å inspirere oss i kampen mot imperialistiske kriger, og til å støtte og delta i kampen for nasjonal og sosial frigjøring. Ettersom den globale økonomiske, politiske, sosiale og økologiske krisen blir dypere, er det tvingende nødvendig for oss kvinner å forene oss, bli mer militante og inngå i bølgen av folks kamper for å forsvare våre hardt tilkjempede rettigheter, og fremme frigjøringen vår.

Krisen

Verden over lider folk under den verste økonomiske, finansielle og økologiske krisen i det kapitalistiske systemet noensinne. Mer enn noen gang lider folk under monopolkapitalismen og dens konserners kontroll over folks jord og ressurser, på lag med lokale eliter og nasjonale regjeringer. De såkalte hjelpetiltakene, gjennomført av  finansoligarkiet, USA og andre imperialistland, har bare tjent til å beskytte den herskende klassen og ytterligere forverret situasjonen til verdens arbeidende folk og de fattige. Krigene som kapitalist- og imperialistlandene fører, har ikke bare skapt større lidelser, men også gjort verdens økologiske krise dypere.

Følgelig opplever det store flertallet av verdens kvinner, særlig i landene i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Karibbien og MidtØsten å leve under utbyttingen som eksisterer i føydal-patriarkalske samfunn styrt av godseiere, krigsherrer og oligarkier som holdes oppe av imperialistene. Blant de verst stilte er kvinner tilhørende urbefolkning og bondesamfunn, som konsekvent opplever at deres arbeid, jord og produkter overtas, degraderes og trues.

I kapitalistiske land fører økende arbeidsløshet, kraftige inngrep, fagforeningsknusing og hjemløshet, og undergravingen av det allerede begrensede sosiale sikkerhetsnettet til at utbyttingen bare blir hardere. Over hele verden, inkludert de kapitalistiske landene, blir det gjennomført kraftige kutt i offentlige utgifter som gjelder skole, helse og andre sosiale tjenester. Bortsett fra at det har økt byrdene til arbeidende kvinner kraftig, har denne politikken redusert tilgangen til utdanning og helse, og ført til hardere økonomiske tider og usikker arbeidssituasjon for folk som arbeider innenfor utdanning og helse, mange av dem kvinner.

Mens industrien rettet mot hjemme-tjenester brer seg, har kvinnene som jobber i denne uformelle sektoren, blitt mer sårbare. Den veldige økningen innen en ny form for kvinnearbeid, nemlig hjemmebasert produksjon, hvor kvinner blir betalt per enhet er ett eksempel. Den neokonservative retningen i det sosio-politiske klimaet presser kvinner tilbake til kjønnsbaserte roller og inn i hjemmet med ansvaret for de mange byrdene knyttet til hjem og omsorg for barn, også med ansvar for inntekter.

Kvinner fra de undertrykte og utbyttede klassene er blant de som blir verst rammet av krisen. Kvinner verden over diskrimineres ved at de er de første som mister jobben når firmaer kutter kostnader, legger ned eller flytter virksomheten. Ved hjelp av de såkalte fleksible arbeidsordningene drar firmaene fordel av den billigste arbeidskraften, for det meste barn og ungdom, som underkastes usikre og ekstremt harde arbeidsforhold i verksteder og hjemmebasert produksjon ved kontraktører og underkontraktører. Kvinner i jordbruket, og blant urinnvånere risikerer å miste jord og bli utsatt for militarisering og etnisk rensing eller bli forflyttet når kapitalister kaster øynene sine på mineralog andre naturressurser i deres nedarvede hjemmeområder.

Såkalt fattighjelp, som mikrofinansiering eller hjelpeprogrammer sponset med betingelser av Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet eller andre større banker, tjener bare til å intensivere den onde sirkelen av gjeld og fattigdom på grasrotnivå. De svekker lokalsamfunns evne til å være selvhjulpne og undergraver massebevegelsene. Den økonomiske krisen har ført til at utdanningsmulighetene for unge jenter undergraves. Arbeidende kvinner fortsetter å bære den doble byrden av både jobb og husarbeid. Dessuten har krisen i kapitalismen generert neokonservatisme og religiøs fundamentalisme som ytterligere holder kvinner nede.

Monopolkapitalismens krise har tvunget millioner av kvinner i utbyttede halvkoloniale og halvføydale land til å forlate hjemmene sine og migrere til andre land på jakt etter noe å leve av. Dermed blir de også utsatt for trafficking og andre former for utnyttelse. Regjeringene som eksporterer arbeidskraft samarbeider med regjeringene som tar i mot arbeidskraften: Regjeringene som eksporterer arbeidskraft, institusjonaliserer og videreutvikler programmer for eksport av arbeidskraft som først og fremst retter seg mot kvinner for å dempe arbeidsløshet, og øke skatteinngangen ved hjelp av kvinnenes hjemsendte betaling, og betale ned nasjonal gjeld påført dem av kapitalistisk grådighet. I den andre enden bruker de regjeringene som tar i mot denne muligheten til å utnytte den billige arbeidskraften, og sårbarheten til kvinner rundt i verden.

Pengene fra migrantarbeiderne bidrar til å opprettholde korrupte økonomier i Asia, Latin-Amerika, Karibien, Øst-Europa og Midt-Østen. Slike hjemsendte midler som har blitt kanalisert gjennom regjeringer og internasjonale finanskontorer, har blitt brukt til å finansiere programmer og prosjekter som går ut over befolkningen i flere land.

Migrant- og flyktningekvinner blir ofte satt til skitne, vanskelige, farlige og nedvurderte jobber i den uformelle økonomien. Kvinnelige migranter utsettes for diskriminering, rasisme, fremmedfrykt og sexisme av samfunnsinstitusjonene og rettssystemet og lovverket i vertslandene. Papirløse migranter lider dobblet under kapitalismens grådighet, siden de blir behandlet på umenneskelig vis, tråkket på og innesperret uten dom i fengsler som ikke egner seg for mennesker, og det etter at både vertsland og hjemland har forsynt seg fra arbeidsinntektene deres. Deretter blir de sendt hjem. De sosiale omkostningene ved at kvinner tvinges til migrering er uten sidestykke når man ser sammenbruddet i de sosiale og kulturelle mønstrene i deres hjemland, og hvordan familier og lokalsamfunn knuses.

Den globale «krigen mot terror», anført av USA, fører til stadig nye brudd på menneskers fundamentale rettigheter og friheter, og rettferdiggjør militarisering og statsterror. Med sikkerhet som unnskyldning gjennomfører stater ulovlige drap, tortur, kidnappinger, ulovlige forvaringer og demonisering, særlig av muslimer. Økonomisk krise, etniske konflikter og borgerkriger fører til at folk og hele lokalsamfunn tvinges til å flytte, deriblant urinnvånere og innfødte folkeslag. Det skaper betingelser for trafficking av kvinner og barn. Imperialistenes krig mot terror fører også med seg miljøødeleggelser og plyndring av naturressurser. Det setter folks liv ytterligere i fare ved at det utløser naturkatastrofer, ulykker og matmangel, og dermed driver særlig kvinner til fattigdom og sult.

Kvinner og barn er ofrene for imperialistens krig mot terror. De utsettes for voldtekt som krigshandlinger, drepes som uttrykk for kvinnehat, tvinges til prostitusjon for å betjene militærstyrkene, og ender som offer for folkemord. På den ene siden blir kvinner under islamistisk fundamentalisme gjort til ofre, utnyttet og angrepet av de imperialistiske styrkene, og på den andre siden blir de sendt inn i stadig sterkere sirkler av undertrykkelse og underkastelse av fundamentalistiske og patriarkalske styrker. Imidlertid er «krigen mot terror» med USA i spissen, en forlengelse av en indre krig i imperialistlandene, mens resten av verden omfavner neo-liberale lover som innebærer tvungen flytting, politibrutalitet, fengsling, arbeidsløshet, familiesammenbrudd, narkotikatrafikk og mer. Krigen mot terror isolerer en mengde folk og folkegrupper og ser dem som fiender, uten hensyn til de strukturelle feilgrepene til de neo-liberale regimene den støtter seg på.

Kvinner lever under vekten av kryssende former for undertrykkelse, forskjellige former for diskriminering og vold, arbeider mer for mindre lønn, bærer hovedbyrden av ansvaret for familien og underkastes patriarkalske lover, politikk og verdier og bakstreverske sosiale systemer. Derfor må kvinner intensivere kampen og knytte den til den øvrige kampen folk fører for overlevelse, jord, arbeid, utdanning, helse og bolig, retten til selvbestemmelse og menneskerettigheter, og bryte lenkene til kvinneundertrykkingen og utbyttingen.

Motstand

La oss forene verdens undertrykte og utbyttede kvinner og organisere oss til motstand og kamp mot imperialismens økonomiske, politiske og militære aggresjon. La oss ta inn inspirasjon og styrke fra seirene i kvinnekampen verden over. La oss mobilisere oss som kvinner og forbinde vår styrke med folkenes kamp mot militære intervensjoner anført av USA, aggresjon, krig og okkupasjon, folkemord og tvungen migrering. La oss forene oss og kjempe mot slike reaksjonære strømninger som neoliberalisme, neokonservatisme, rasisme, fremmedfrykt, homofobi og patriarkat. Og miljømessig og økologisk utnytting og ødeleggelse. Vi bringer med oss kvinners stemme, analyser og posisjon der vi knytter oss til folks kamp for suverenitet, nasjonal frigjøring og selvbestemmelse. Kampene på lokalt og på grasrotnivå inspirerer den globale enheten som retter lyset mot kvinners ubendige motstand mot imperialismens plyndring og røvertokt, så vel som standhaftigheten etter å bygge et alternativt system grunnlagt på virkelig demokrati, likhet, fred, frihet og rettferdighet, hvor verdens ressurser er til rådighet for verdens folk og ikke bare for en profittsøkende elite. Som en antiimperialistisk allianse anerkjenner vi arbeiderklassekvinnenes betydning for styrken i denne alliansen.

Denne visjonen tvinger oss til å knytte oss og det vi slåss for, til kampen mot vår felles fiende, imperialismen, som forsterker føydalisme og patriarkat, for å stoppe den økonomiske og politiske dominansen til kapitalismen og få slutt på imperialismens kriger, aggresjon og fascistiske metoder mot verdens undertrykte folk. Vi arbeider ut fra den vedvarende arven fra våre søstre når vi kjemper mot imperialismen med enhet, styrke og besluttsomhet. Tiden er inne for antiimperialistiske kvinner fra alle raser, lokalsamfunn, nasjonaliteter og land til å danne en antiimperialistisk allianse som vil gi mulighet til å støtte og fremme kampene i våre respektive samfunn og land for å knuse imperialismen.

Ett hundre år etter innstiftelsen av den Internasjonale Kvinnedagen har vi, kvinner fra alle deler av verden kommet sammen for å danne The International Women`s Alliance (IWA) som en antiimperialistisk, antipatriarkalsk, antirasistisk, antisexistisk og antihomofobisk allianse, forpliktet til å føre en militant global kvinnebevegelse inn i det 21. hundreåret, som del av bevegelsen for nasjonal og sosial frigjøring. Vi forener oss for å fremme folkenes kamp for frihet, likhet, sosial rettferdighet, demokrati og fred. Vi kommer til å motsette oss alle former reaksjonære strømninger og angrep på kvinner, lokalsamfunnene våre og folket vårt. Vi skal fremme virkelig internasjonal solidaritet.

Slå dere sammen i en global, militant og antiimperialistisk bevegelse av undertrykte kvinner!

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

(Vedtatt på den første Generalforsamlingen til International Women`s Alliance (IWA), 5. juli, 2011 i Manila, Filippinene. Oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

I EU skal offentlige budsjetter enten gå med overskudd eller i balanse.
Hvordan påvirkes Norge av krisa i Europa?

Jan Mønnesland er samfunnsøkonom.

Den internasjonale finanskrisa har kommet inn i en ny fase, med gjeldskriser og harde innstrammingstiltak. Vi opplever nå en drastisk økning i arbeidsledighet og ren fattigdom i en stor del av EUs medlems-land. Flere land har problemer med å betjene sin gjeld, og møter sterke innstrammingskrav som motytelse for å motta kredittpakker fra EUs sentralbank og tilhørende kredittfond. Disse er i praksis satt under ulik grad av direkte eller indirekte administrasjon fra EUs og IMFs side med pålegg om å stramme inn offentlige budsjetter, selge ut offentlig eiendom etc.

Virkningen av slike tiltak er at landene kommer inn i en negativ spiral. Innstrammingen gjør at vekstevnen undermineres, og dermed landenes evne til å betjene sine gjeldsforpliktelser på lengre sikt. Resultatet er at en stadig må forhandle fram nye refinansieringspakker etter hvert som den økonomiske veksten og dermed statenes inntekter svekkes som et resultat av disse innstrammingene.

Vi har altså en gjeldskrise hvor tiltakene mot krisa på kort sikt (innstramming for å frigjøre midler til gjeldsbetjening) skaper gravis økende gjeldsproblemer på lengre sikt, en form for spiral som i liten grad viser tegn til å roe seg over tid.

Også land som har unnsluppet problemer med gjeldsbetjening, opplever et behov for finansiell konsolidering i form av markerte kutt i offentlige utgifter. Storbritannia er et klart eksempel, men i større eller mindre grad gjenfinnes dette i størsteparten av EUs medlemsland.

Da blir det få land som er igjen som kandidater til å betale regningen dersom en fra EUs side skal gå inn med midler for å få hjulene i gang igjen, og dermed sikre euro som framtidig felles valuta.

Forklaringen på dette uføret er i kortversjon at den krisa en fikk i 2008/2009 (pga. manglende link mellom finans- og realøkonomien, en fikk pyramideaktige bobler som på et eller annet tidspunkt måtte kollapse), ble midlertidig løst ved store innsprøytninger fra statenes side til bankene. Dette fungerte midlertidig, men løste ikke problemene. Finansmarkedene fortsatte som før etter å ha mottatt statsmidlene, krisetegnene gjenoppsto, og da i en situasjon hvor statene ikke lenger hadde finansielle reserver til på ny å skyte inn enda flere midler.

At deler av EU ble spesielt sterkt rammet, skyldes den felles valutaen euro. Med felles valuta blir eksterne valutakurser og lånerenter tilpasset et fellesnivå for hele euro-området. De sterkeste landene kan leve godt med en valuta som er mindre verd enn deres nasjonale økonomi skulle tilsi. De får dermed solgt sin eksport billigere enn de ellers ville gjort. Dette har land som Tyskland tjent godt på over lang tid. For de fattigere EU-landene har det derimot medført at deres eksportprodukter blir dyrere i det internasjonale markedet enn det ellers ville vært. Felles euro har dermed bidratt til å svekke disse landenes eksportindustri. Til gjengjeld har de fått billigere lån, de har kunnet ta opp lån til en rente tilpasset eurolandene samlet. At de svakere eurolandene opplever svekket industrivekst og unormalt billige internasjonale lån samtidig, er nærmest en motor i retning av å øke gjelden mer enn den økonomiske veksten kan bære ved et nasjonalt tilpasset rentenivå.

Dette går bra så lenge det internasjonale finansmarkedet oppfatter eurosonen som en integrert økonomisk enhet. Den dagen dette ikke lengre er tilfelle, at en begynner å oppfatte ulik risiko i ulike euro-land, ryker systemet. Det er dette som er den umiddelbare mekanikken i siste års gjeldskrise i utvalgte EU-land.

Fra vondt til verre: EUs krisemaksimerende tiltak

Hva gjør en i EU når disse problemene kommer til overflaten? Som nevnt har de rikere EU-landene hatt stor gevinst av en lavere internasjonal valutakurs pga. euroen. De vil derfor nødig akseptere at euro-sonen kollapser. Samtidig er det i betydelig grad tyske og franske banker som sitter på gjelden i form av statsobligasjoner fra gjeldslandene. Tyskland og Frankrike vil unngå at bankene deres må ta tap dersom gjeldslandene ikke kan ivareta sine forpliktelser.

Løsningen ble at EU etablerte nye fond som kjøpte opp svake statsobligasjoner fra Hellas og andre gjeldsland, og med disse som basis utstedte man nye euroobligasjoner som ble oppfattet som sikrere i finansmarkedene, og dermed oppnådde lavere rente enn de mer tvilsomme nasjonale statsobligasjonene. EU overtok dermed garantist-rollen for disse lånene. For å gjøre dette krevde en at gjeldslandene måtte forplikte seg til harde innstrammingstiltak.

Så fikk man en ulykksalig kombinasjon av finansiell påholdenhet og ubegrunnet optimisme fra EUs side, som gjorde at en ved hver korsvei fikk en for svak finansieringspakke mot krav om strenge innstrammingstiltak. Dermed ble det hele tiden nye finansielle kriser, som en løste med nye og fortsatt beskjedne finansieringspakker mot stadig hardere innstrammingskrav. Finansmarkedene opplevde EUs krisemøter som en kontinuerlig prosess uten noen synlig ende. Samtidig fikk de stadig tøffere innstrammingskravene en kriseskapende effekt i gjeldslandene, med kraftig nedskalering av offentlig aktivitet, økende ledighet, innstramminger i velferdsytelser etc. Resultatet ble at en effektivt og systematisk raserte disse landenes økonomiske vekstevne, og dermed kvalte enhver mulighet for at de i framtida skulle kunne betjene sin gjeld.

Slik var bildet mot slutten av 2011. Høye renter som gjeldslandene umulig kunne bære, behov for stadig mer refinansiering over EU-fondene som en fra særlig tysk side ikke ville bidra mer til, økende konkursfare, kriseskapende innstramminger i EU-landene som mer eller mindre var satt under EUs administrasjon.

Dette ser noe bedre ut nå, sett fra EUs side. Rentene har sunket en god del, det er ikke lenger så vanskelig for de fleste gjeldslandene å få konvertert sine lån.

Det som skjedde rundt årsskiftet var to ting. EU har fått på plass en politisk enighet om en ny traktat, som innebærer et forbud mot budsjettunderskudd ut over 0,5 prosent av BNP. Forslag til nasjonale statsbudsjett skal forhåndsgodkjennes av EU før de legges fram nasjonalt. Formålet er å sikre en samordning av finanspolitikken, som anses som en forutsetning for å holde euroen stabil.

Nå har en allerede fra euroen ble innført etablert en stabilitetspakt for å hindre at landene skulle drive en «uforsvarlig» finanspolitikk. Her var grensen satt ved underskudd ut over 3 prosent av BNP. Umiddelbart etterpå var Tyskland det første landet som brøt denne grensen, uten at det fikk noen som helst konsekvenser. Dermed ble det heller ikke mulig for EU å reagere overfor andre land som senere brøt grensen. I den nye avtalen innføres det automatiske straffereaksjoner når et land bryter budsjettreglene.

Den nye avtalen må først ratifiseres av landene som skal inngå. Storbritannia og Tsjekkia har så langt sagt nei. De andre landene har avgitt et politisk ja-svar, men med forbehold om framtidig ratifisering. Med mindre et eller flere euroland trekker seg, vil denne pakten kunne tre i kraft allerede inneværende år.

Etter at denne nye avtalen var politisk akseptert (og nå sendes til ratifisering), gikk EUs sentralbank ut med nye og kraftige oppkjøp av statsgjeld fra de utsatte medlemslandene og likviditetslån til bankene. Ved årsskiftet beløp dette seg til 500 mrd. euro, og det er ventet ny tilsvarende finansieringspakke i februar på 2–3 ganger dette beløpet. Dette er svært mange penger. Det politiske aspektet er at EUs sentralbank har nektet å gå inn på denne måten før de fikk på plass en politisk enighet om den nye avtalen. Påholdenheten fra EUs side mht. å stille opp for å forsvare statsobligasjonene har vært en vesentlig årsak til mistilliten i finansmarkedene. Når en nå ser at EU tar sitt garantiansvar og går inn med substansielle beløp, har også rentenivået sunket tilbake til et mer normalt nivå.

Det er å merke seg at disse nye midlene tilføres bankene (som lån) uten ytterligere betingelser. Italia og Spania har nytt godt av dette, her har renten på nye statsobligasjoner falt fra opp mot 7 prosent til nærmere 2 prosent. For Portugal er derimot renten fortsatt uforsvarlig høy. EU lar det være opp til bankene hvilke land en vil oppfatte som trygge og utrygge. EU kunne ha stilt som betingelse at en skulle tilby normalrentelån til alle EU-land for å motta midlene. Det valgte en ikke å gjøre.

Det er en klar politisk vilje fra EUs side å berge euroen, men det innebærer ikke å hjelpe gjeldslandene ut av krisen. Tvert imot pålegges gjeldslandene kraftige innstramminger. Disse skjer i form av dramatiske kutt i statsbudsjettene, med økende arbeidsløshet og sanering av velferdsytelser som resultat. I tillegg pålegges landene en kraftig privatisering i form av salg av offentlig eiendom. Det gjelder flyplasser, motorveier, museer, sykehus, bedrifter, havner etc. etc.

Ved å tvinge fram budsjettkutt framprovoseres en ledighet med tilhørende bedriftsnedleggelser som medfører redusert BNP, og dermed også reduserte framtidige skatteinntekter. En går fra vondt til verre. Samtidig innebærer nedselgingen av statlig eiendom at en i framtida vil være avhengig av private eiere for å kunne få tilgang til infrastruktur, velferdstjenester etc.

Burde det overraske at en slik politikk gjør vondt verre for gjeldslandene? På ingen måte. Dette er klassisk fagøkonomisk kunnskap. Innstramminger i nedgangstider vil alltid øke krisenes omfang.

Det spesielle med EUs tilpasning er ikke bare at en foreskriver en medisin som en vet har drepende effekt. Samtidig gjennomføres politiske reformer som for all framtid skal gjøre det traktatstridig for landene å føre en motkonjunkturpolitikk. Keynes blir nå forbudt, offentlige budsjetter i alle land skal enten gå med overskudd eller i balanse.

Dette skjer ikke fordi en i EU mangler kunnskap. Det skjer fordi en ønsker den utviklingen som nå skjer. Tyskland er den rike onkelen. Skulle en ført en klassisk stimuleringspolitikk som en del av et program for å hjelpe de kriseutsatte landene, måtte Tyskland bære en større del av regningen enn de har politisk vilje til.

Samtidig er en i stor grad preget av en ideologi om at offentlig sektor egentlig burde begrenses. En oppfatter privat aktivitet som det egentlig verdiskapende, og ser offentlig aktivitet som en hemsko for privat ekspansjon. Denne ideologien er ikke fremmed i norsk debatt, det er sterke politiske bevegelser i alle land som står for en slik holdning. Om velferdsstaten trappes ned, betyr det at private eierinteresser overtar velferdstjenestene, noe de private eierinteressene ser seg tjent med. At offentlig eiendom kommer på salg er også en fordel sett fra disse markedsaktørenes side.

Dagens gjeldskrise har åpnet mulighetene for en kraftfull innsats for å virkeliggjøre målet om en hardhendt nedbygging av offentlig sektor og en omfattende utselging av offentlig eiendom. Den jernhånd som er benyttet fra EUs side for å tvinge dette fram, nærer liten tvil om at dette er en ønsket og villet politikk. At dette skaper enorme sosiale katastrofer i de berørte landene, oppfattes som mindre viktig.

Denne politikken møter motstand, ikke bare fra folkelige bevegelser i de berørte landene. På Word Economic Forum i Davos ble EU møtt med kraftig kritikk fra bl.a. IMF og George Soros, ikke akkurat radikale rabulister dette. De advarte nettopp mot at EU gjennom sin innstrammingspolitikk påfører ikke bare seg selv men hele verdensøkonomien stor skade ved at de sanerer egen produksjonskraft og bidrar til en akselererende krise.

Så viser det seg her, som så ofte ellers: det eneste som får organer som EU til å åpne pengeboka, er når de vil gi billig likviditet til finansnæringen. Ut over det er innstramming det permanente mantra.

Effekter for Norge

Norge har ikke netto gjeld, verken nasjonalt eller på statlig nivå. Tvert imot har vi en gigantisk netto formue. Deler av denne formuen har vært plassert i berørte statsobligasjoner, men det er i nokså beskjeden grad.

Så går vi nå inn med midler til IMFs fond for å gi et bidrag til lånepakkene som EU og IMF håndterer overfor de gjeldsutsatte EU-landene. 21. desember 2011 tilbød Norge å skyte inn 55 milliarder norske kroner til IMFs fond. Dette har status som lån. De inngår da på vanlig måte i IMFs utlånsmidler. Det betyr at disse norske pengene tilbys på vilkår om innstramming, privatisering etc. på linje med de øvrige IMF/EU-vilkårene. Det norske bidraget har ingen øremerking eller betingelser om avvikende vilkår.

Ut over slike formueseffekter er det på primært to måter Norge blir berørt. Det ene er via utenrikshandelen. Det andre er via politisk smitteeffekt.

Effekter via utenrikshandelen

Lavere aktivitet og svekket etterspørsel hos mange av våre handelspartnere medfører svekkede salgsmuligheter for norsk eksport. Norske eksportvirksomheter må da enten redusere aktiviteten, redusere prisene eller omstille seg til andre markedsområder. Der slik omstilling ikke anses mulig, blir resultatet svekket inntjening og ofte redusert bemanning.

Dette er avgjort et problem for de virksomhetene som rammes. Problemet gjelder imidlertid ikke eksportnæringene samlet. De samlede direkte virkningene via tradisjonell eksport er av svært begrenset omfang nasjonalt sett.

Mye av Norges eksportinntekter kommer fra olje- og gassektoren. Svekket etterspørsel i Europa kan påvirke det internasjonale markedet slik at prisene blir lavere enn de ellers ville vært. Nå har det ikke vært noen svekkelse i oljeprisen siste år, snarere motsatt. Det skyldes at ulike faktorer trekker i ulike retninger. Gitt de politiske utsiktene i Midt-Østen er det liten grunn til å vente noe prisfall på norsk olje i nær framtid.

I noen grad vil svakere markeder i Europa medføre reduserte priser på import herfra. Det er usikkert hvor mye dette vil bety. For en del importvarers vedkommende kan en også oppleve svekket tilgjengelighet, ved at produsenter må innstille.

SSB vurderer virkningene av krisetendensene i Europa slik at det er viktig at innenlands etterspørsel holder seg oppe, slik at en der får motvirket effektene av tradisjonell eksport ikke kan forventes å vokse (Konjunkturtendensene, Økonomiske analyser 6.12.2011).

Et slikt ønske kolliderer imidlertid med NHOs og regjeringens opplegg for 2012. Her legger en vekt på at når eksportindustrien møter vanskeligheter, bør alle norske arbeidstakere bremse sin lønnsvekst. I så fall unngår man å stimulere den innenlandske etterspørselsveksten som SSB mener en bør opprettholde. Også statsbudsjettet for 2012 er lagt stramt opp, med begrunnelsen om at en bør holde igjen nå som utsiktene i Europa er svake. Igjen en stikk motsatt politikk av hva som bør gjøres om en skal oppnå SSBs målsetting.

Effektene av europeisk finanskrise på norsk økonomi er dermed langt mer avhengig av norske politiske reflekser enn av de direkte effektene via utenrikshandelen.

Effekter via politisk tilpasning

Norge er ikke med i EU, og blir dermed ikke direkte berørt av at EU nå innfører traktatendringer som skal forby budsjettunderskudd. Formelt sett står dermed Norge fritt til å fortsette en frikoplet finanspolitikk.

Vi har imidlertid lenge hatt en politisk debatt innrettet mot sikring av konkurranseevne som politisk målsetting. Det er en målsetting som kolliderer med målet om å sikre sysselsettingen. De aller fleste arbeidstakere arbeider i sektorer rettet mot det innenlandske markedet. Innstrammingstiltak for å styrke konkurranseevnen til eksportvirksomheter vil derfor ramme de næringer som har størst betydning for samlet sysselsetting.

Når ledigheten øker sterkt i de gjeldsrammede EU-landene, medfører det et svekket arbeidsmarked og dermed lav pris på arbeidskraft og i sin tur lave produktpriser. Å opprettholde konkurranseevnen sammenliknet med disse landene, vil generere en tilsvarende kriseutvikling i Norge. Det er ingen som eksplisitt tar til orde for det. Derimot vil argumentet om konkurranseevnen få større betydning når flere av våre samhandelsland rammes av økende arbeidsledighet.

På lengre sikt vil den nye EU-pakten måtte innebære svakere finanspolitiske impulser fra alle EU-land. Det vil medføre svekkede arbeidsmarkeder over hele EU, med tilhørende svakere prisutvikling. Da vil effekten for norsk konkurranseevne bli langt kraftigere enn den er i dag, hvor krisa primært rammer et begrenset antall land.

Hvordan det går med Norge i en slik situasjon, vil avhenge av hvor sterkt målet om styrket konkurranseevne står i det politiske miljøet både i budsjettsammenheng og overfor lønnsoppgjørene. Hvis konkurranseevnetenkningen overkjører målet om full sysselsetting og normal vekst i offentlige velferdstjenester, vil effekten bli økende ledighet og svakere tjenestesektor også i Norge.

I tillegg kommer de ideologiske trendene i den politisk-økonomiske debatten. Når EU nå forbyr en normal finanspolitisk fleksibilitet, blir det vanskeligere for Norge å hevde at det er klokt å drive motkonjunkturpolitikk, særlig fra de partiene som har medlemskap som langsiktig mål.

Under finanskrisen i 2008/2009 var det regjeringens mantra at det var fornuftig å bruke mer penger i en krisetid, og heller bruke noe mindre i gode tider. Det ble da også lagt fram stimulansepakker i den perioden. I tillegg til DNB-pakken som ga billige lån til den banken som staten hadde de nærmeste familierelasjoner til, ble det også gitt betydelige midler til kommunene som ble utløst når disse iverksatte bygningsog investeringsprosjekter. Dermed bidro staten til en impuls direkte rettet inn mot en hjemmebasert næring som ville møte store problemer ved svekkede kredittmuligheter. I 2012 reagerer derimot staten stikk motsatt. Nå strammer en inn med den begrunnelse at en internasjonalt må vente seg svekkede konjunkturer. Motkonjunkturpolitikken fra 2009 ser ut til å være avløst av medkonjunkturpolitikk av EU-typen i 2012.

Nå har ikke de faktiske budsjettutslagene blitt så klare som den politiske retorikk skulle tilsi. Mye av talemåtene er ment som forsvar mot krav om ytterligere pengebruk mer enn faktiske innstramminger. Uansett er den politiske retorikken viktig. Fra høyresiden hevdes det mer eller mindre gjennom-gående at det er ved skattelettelser og begrensninger av offentlig aktivitet at en får stimulert næringslivet og dermed økt vekstkraften i økonomien. At all empiri viser det motsatte, endrer ikke dette ideologiske hegemoniet. Det er all mulig grunn til å anta at det vil påvirke norsk debattklima når EU nå traktatfester nettopp en slik politikk for å bremse ned offentlig aktivitet.

Epilog: Om handlingsregelens anvendelse

Handlingsregelen ble i sin tid innført som en regel for gradvis innfasing av oljepenger i økonomien. Dette kom som en reaksjon på daværende finansminister Stoltenbergs kroniske gjerrighet i pengebruken. Det ble en debatt om hva og når en skulle få noen nytte av disse pengene. For å unngå å miste grepet helt, ble handlingsregelen innført. Den sa at det strukturelle budsjettunderskuddet skulle tilsvare 4 prosent av oljefondets størrelse. Dermed ville bruken av oljepenger øke i kraft med fondets vekst.

De årene det har ligget an til at en har brukt mer enn disse fire prosentene, har det blitt en mediedebatt som om katastrofen var nær. Faktum er imidlertid at for de aller fleste årene under den rødgrønne regjeringen har en brukt langt mindre enn handlingsregelen tilsier (under Bondevik/Foss var det omvendt, de brukte gjennomgående noe mer enn hva handlingsregelen tilsa).

I figuren er bruken av oljepenger lik avstanden mellom utgiftene (tykk strek med x på) og inntekter eks. olje (den nederste). Handlingsregelen er vist ved streken som følger x-streken nesten likt. Når x-streken ligger lavere enn handlingsregelen, bruker en mindre penger enn handlingsregelen tilsier, og omvendt om x-streken ligger over handlingsregelen.

Det politiske mediehysteriet en hadde i 2009, var basert på en prognose som antydet et noe høyere overforbruk enn det faktisk ble. Det er et gjennomgående trekk at en i budsjettene anslår høyere bruk av oljepenger enn hva som viser seg å være tilfelle. Dette fører til at en får gjennomført en politikk som overvurderer faktisk pengebruk. En ville f.eks. neppe våget å gå ut med et budsjett for 2011 som viste så kraftig underforbruk av midler, 25 mrd. kroner, som en nå ser blir resultatet.

Av samme grunn er det god grunn til å anta at faktisk resultat i 2012 kommer til å vise langt lavere pengebruk, dvs. langt større underforbruk sammenliknet med handlingsregelen, enn budsjett-tallene anslår.

Det er all grunn til å regne med at stramme budsjetter fortsatt kommer tvil bli en standard også videre framover, trass i at en motkonjunkturpolitikk burde tilsagt det motsatte.

Mens offentlige sektor på 30-tallet ble sett på som veien ut av krisa, er den offentlige sektoren i dag sett på som et hinder for kriseløsning. Betyr dette at borgerlig økonomisk teori ikke lenger ser på den offentlige sektoren som viktig? Hvilke konsekvenser får det for kriseutviklingen og stabiliteten i kapitalismen at den offentlige sektoren utsettes for kraftige angrep?

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Det er i dag stor enighet om at sterk vekst i offentlige utgifter var en viktig årsak til at verdensøkonomien kom ut av krisa på 30-tallet. Mens offentlige utgifter i den amerikanske økonomien sto for 9,8 % av BNP i 1929, var andelen økt til 19,2 % i 1939. Veksten i ikke-krigsutgifter var den viktigste (Baran and Sweezy 1966, s.149). Den dramatiske krisesituasjonen med massearbeidsløshet og Keynes sine teorier åpnet for en kraftig satsing på offentlig sektor i alle markedsøkonomiene. De siste årene har verdensøkonomien vært inne i ei krise like dramatisk som 30-åras krise. Nå kan det se ut som om nedbygging av offentlig sektor er en av hovedstrategiene i kampen mot krisa.

To ulike angrep på den offentlige sektoren

Den offentlige sektoren blir i dag utsatt for to ulike angrep. Det første er et ledd i den nyliberale revolusjonen, en strategi som har som mål å erobre det offentlige «markedet» for den globale private tjenesteindustrien. Privatiseringen av helse, utdanning og andre offentlige tjenester skal gi nye ekspansjonsmuligheter for de Transnasjonale gigantene (TNC) innenfor disse områdene. Denne politikken har vært sentral siden den nyliberale revolusjonen startet på 80-tallet. Så tidlig som på 90-tallet viste WTOs analyser at en outsorcing av offentlige tjenester ville åpne for milliardmarkeder innafor helse, utdanning, vannforsyning m.m. (Lysestøl/Meland 2003, s.243) Denne politikken er et ledd i en langsiktig overlevelses-strategi for kapitalismen.

Det andre angrepet er ledd i en desperat innstrammingspolitikk for å gjenreise tilliten til gjeldstruede stater som etter krisa i 2008 ble tvunget til store innsparinger for å redusere den offentlige gjelden. Samla sett betyr disse angrepene en kraftig nedbygging av den offentlige sektoren med store konsekvenser både for folks levekår og for kapitalismen som system.

Satsingen på den offentlige sektoren på 30-tallet fikk en teoretisk overbygning gjennom Keynes teorier. Den offentlige sektoren ga folk arbeid, bedret levekårene og bidro til å absorbere det overskuddet monopolkapitalismen ellers ikke ville realisere. Slik la den offentlige sektoren i mange land grunnlaget for en ny fase i kapitalismen, kalt velferds-kapitalismen. Den nyliberale revolusjonen som har pågått i 30 år, var underbygd av nyklassisk teori, en teori for vekst gjennom frigjøring av markeds-kreftene og markeds-tilpasning av størst mulig del av produksjonen. Men finanskrisa ga teorien et skudd for baugen. Knapt noen forsvarer denne teorien i den ekstreme formen den ble markedsført av de amerikanske ultraliberalerne. Når offentlig sektor nå etter 2008 utsettes for et nytt stormangrep som følge av krisa, skjer dette uten at borgerskapet har noen klar teori for nedbyggingen. Tvert om er dette desperate tiltak tatt under ekstremt politisk press. Derfor finnes det heller ingen analyse av de langsiktige konsekvensene av denne innstrammingspolitikken. Hva betyr nedbyggingen av den offentlige sektoren for stabiliteten i kapitalismen, for den videre utviklingen av kapitalismen som system? Dagens krisepolitikk har vist at så lenge borgerskapet har tilstrekkelig kontroll med staten, bruker de den offentlige sektoren til å tjene sine klasseinteresser. I dagens situasjon betyr det nedbygging.

Før jeg ser mer konkret på hvordan de to angrepene på den offentlige sektoren arter seg, vil jeg ta for meg hvordan marxismen ser på den offentlige sektorens rolle under kapitalismen.

Marxismen og offentlige utgifter

Marx viser at ethvert økonomisk system som skal utvikles, må sikre både produksjon og reproduksjon av produksjonsmidlene. Dette diskuteres grundig i Kapitalen og han slår fast at

… enhver samfunnsmessig produksjonsprosess samtidig må ha en reproduksjonsprosess. (Marx 1983, Del 4 s.7)

Bonden som driver naturalproduksjon, må ta vare på redskapene sine og sin egen helse, og den postindustrielle stormakten må bruke en stadig større del av merverdien til utdanning, helse, veiutbygging osv. At en økende del av reproduksjonen må gjøres av den offentlige sektoren, er én årsak til veksten i offentlige utgifter. Denne utbyggingen har vært en nødvendig funksjon av veksten i kapitalismen. Selv under den mest dogmatiske økonomiske liberalismen vokste de offentlige utgiftene. I Norge vokste f.eks. de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 5 % til 12 % mellom 1865 og 1930. Det er også typisk at selv i dag, 30 år etter at den nyliberale revolusjonen satte inn sine angrep på den offentlige sektoren, vokser offentlige utgifter i de fleste markedsøkonomiene. Den årlige realveksten har ligget på rundt 2 % både i USA og Europa siden 90-tallet.

De offentlige utgiftene finansieres av merverdien gjennom skatt og avgifter og bidrar til å redusere profitten og potensialet for kapitalakkumulasjon og private investeringer. For den enkelte kapitalisten sees dette på som et problem. Det truer selve drivkraften i produksjonen. Gjennombruddet for Keynes sine teorier førte i en kortere periode til et mer positivt syn på den offentlige sektorens rolle også i borgerskapet, men dette tok raskt slutt med den veldige veksten i kapitalakkumulasjon og monopolisering på 60–70-tallet.

For borgerskapet har den offentlige sektoren vært et nødvendig vonde. For arbeiderklassen har den representert kimen til et annet samfunn. Den offentlige sektoren viser i praksis at det går an å produsere viktige varer uten at markedskreftene mobiliseres. Den offentlige sektoren er derfor en strategisk trussel for kapitalen. Her produseres det for å dekke viktige behov, fremmet av arbeiderklassen og andre deler av folket. Denne bruksverdiproduksjonen kan stå i klar motsetning til kapitalistens interesser. Den reduserer reservearmeen av arbeidskraft, og bidrar til å opprettholde et rimelig lønnsnivå. Den reduserer markedet for helse-, sosial- og utdanningstjenester. Den offentlige sektoren har også spilt en viktig rolle i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring. Behovet for hundretusener av arbeidsplasser i den offentlige sektoren ga kvinner mulighet til å fri seg fra husmorrollen og til å oppnå økonomisk sjølstendighet. Nesten 70 % av sysselsettingen i den norske offentlige sektoren er kvinner. Det er også et faktum at i den postindustrielle perioden har den offentlige sektoren blitt hovedarenaen for fagbevegelsen i de fleste markedsøkonomiene.

Keynes viser at den offentlige sektoren kan bidra til å balansere markedet når etterspørselen svikter. Dette ga grunnlaget for at regjeringene etter den andre verdenskrigen begynte å føre en aktiv finanspolitikk der statens inntekter og utgifter ble brukt som styringsmiddel i kampen mot lavkonjunkturer og kriseutvikling. Utviklingen av nasjonalregnskap ga regjeringene viktig kunnskap til å legge langsiktige planer så lenge markedet var under en viss kontroll. Slik kunne politikerne ved hjelp av den offentlige sektoren bekjempe «det uopplyste pengevelde» (Sitat fra professor Ragnar Frisch). Rester av denne formen for meget forsiktig langtidsplanlegging hadde vi helt fram til 2001 da det siste Langtidsprogrammet 2002–2005 ble lagt fram av regjeringen Bondevik. Sosialdemokraten og sosialøkonomen Stoltenberg har avskaffet disse siste restene av planlegging.

Marx viser at i kampen om maksimalprofitt vil kapitalisten hele tida akkumulere kapital for å oppnå stadig større merverdi og profitt i framtida. For å oppnå størst mulig profitt kjemper han/hun med alle mulige midler mot lønnsøkinger, skatteøkinger og annet som hindrer profitt-maksimering. Konsekvensene av dette forholdet er en stadig tendens til overproduksjon, først på det nasjonale markedet. Så på verdensmarkedet. Hvilke faktorer bidrar til at denne motsetningen mellom ønsket produksjon og etterspørsel i perioder ikke fører til overproduksjonskriser?

Marxistene P. Baran og P.M. Sweezy diskuterer dette i den viktige boka Monopoly Capital (1966). Generelt viser de til en rekke faktorer som reduserer bedriftenes overskudd og investeringsmuligheter. De viser at oppbyggingen av en offentlig sektor er en av de viktigste områdene som «absorberer overskudd». Et annet viktig område er militærapparatet. Slik kan en voksende offentlig sektor bidra til å forlenge de stabile periodene i kapitalismen. I 1965 oppsummerte forskningssjef Odd Aukrust i Statistisk Sentralbyrå at årene mellom 1945 og 1965 var de mest stabile i nyere norsk historie. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s.24) For Norges del varte denne stabiliteten til 1981/82. I denne perioden skjedde en veldig oppbygging av den norske velferdskapitalismen. I 20-årsperioden 1956–1976 økte de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 22 % til 47 %. Den samme tendensen hadde vi i nesten alle kapitalistiske land. For OECD-området som helhet vokste de offentlige utgiftene om lag 25 % raskere enn BNP mellom 1960 og 1976. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s 32) Gjennom kraftig økt skattlegging ble kapitalens akkumulasjonsmuligheter betydelig redusert. Det er liten grunn til å tro at ikke dette bidro til betydelig stabilisering av det kapitalistiske systemet i perioden. Oppsummert kan vi slå fast at marxistisk teori legger vekt på to viktige sider ved den offentlige sektorens rolle som har betydning for kampen mot økonomiske kriser:

• Den ene er at en stor offentlig sektor absorberer merverdi og demper motsetningene i markedet.
• Den andre er at en aktiv offentlig sektor kan bidra til å sikre økt etterspørsel, når den private etterspørselen svikter. Nedbygging av offentlig sektor reduserer muligheten for at den offentlige sektoren kan spille en slik rolle.

Det første angrepet: Den nyliberale revolusjonen

Drivkraften bak den nyliberale revolusjonen var den veldige kapitalakkumulasjonen, monopoliseringen og kampen om markeder som skjedde utover 60-og 70-tallet. Kapitalismen var gått inn i sin finansmonopolkapitalistiske fase. Denne fasen i kapitalismen er karakterisert av tre forhold (Foster 2011):

• Økonomisk stagnasjon
• Finansialisering
• Kapitalkonsentrasjon og monopolisering

De store TNCene fikk økende makt, og la press på regjeringer for å gi opp siste resten av keynesianisme. Gamle, reaksjonære teorier ble trukket fram fra skrivebordsskuffene for å gi politikken legitimitet. Den teoretiske gudfaren var østerrikeren F. Hayek som karakteriserte staten som en ny form for livegenskap, «serfdom». Nyklassisk økonomisk politikk skulle frigjøre næringslivet fra livegenskapen.

I boka Den nyliberale revolusjonen viser vi hvordan dette skjedde i Norge. (Lysestøl og Eilertsen 2001) Utviklingen de siste årene er godt beskrevet i boka til Asbjørn Wahl (Wahl 2009). Nedbyggingen og omleggingen av offentlig sektor, slik at den best mulig tjener kapitalens kortsiktige interesser, er skjedd gjennom:

• Liberalisering av markeder som under velferdskapitalismen hadde vært regulert. (Bolig, kreditt …)
• Outsorcing av offentlige tjenester
• Redusering av offentlige utgifter
• New Public Managment

I alle kapitalistiske land ble sentrale områder av den offentlige virksomheten som strømforsyning, tele, jernbane, vannforsyning, deler av helse og utdanningssektoren privatisert.

England ble modell-landet for denne politikken. Fram til 2008 var offentlige tjenester tilsvarende 6 % av BNP og 1,2 millioner offentlig ansatte, «outsorcet». (Huus 2012, s.67) Finanspolitikken ble erstattet av pengepolitikk. En dramatisk omstilling av det økonomiske systemet ble konsekvensen. 1 Samtidig som lavere økonomisk vekst førte til økt arbeidsløshet og stigende sosiale utgifter, skulle regjeringene redusere de samla offentlige utgiftene. Omfattende skatteletter for næringslivet var et hovedelement i denne politikken. I boka Økonomi på en annen måte viser Rune Skarstein at skattereduksjoner for næringslivet var en generell trend i hele OECD-området på 90-tallet. Store land som Tyskland, England og Frankrike senket selskapsskattene på overskudd fra over 50 % til vell 30 % (Skarstein 2008, s. 239). I Norge ble skatten på overskudd i aksjeselskap i 1992 senket fra 50,8 til 28 %. Dette var en storstilt gavepakke til næringslivet som i land med raskt voksende sosiale utgifter måtte føre til økende budsjettunderskudd. Mens de offentlige utgiftene hadde steget betydelig raskere enn BNP på 60-og 70-tallet, skulle nå veksten i offentlige utgifter være mindre enn veksten i BNP. De fleste markedsøkonomiene lyktes med snuoperasjonen (Kilde OECD):

Land	1994	2007
Irland	43,5	36,6
Italia	53,2	47,6
Norge	54,1	41,1
Spania	46,7	39,2
England	44,6	43,9
USA	37,1	36,9
Offentlige utgifter som andel av BNP (Kilde: OECD)

De årlige budsjettunderskuddene ble dekket opp med lån, og den offentlige gjelden vokste. I land som Hellas og Italia var gjelden som andel av BNP over 100 % alt i 2000 (Jfr. EUs egne retningslinjer, Maastricht-kriteriene, som sa at ingen stater fikk lov å ha ei offentlig gjeld over 60 % av BNP).

Hvilke konsekvenser fikk den nyliberale revolusjonen for stabiliteten i kapitalismen og en mulig kriseutvikling? Dette er noen av de viktigste endringene som har skjedd:

1. Privatisering av deler av utdanning, helse m.m har gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter og på kort sikt utsatt krisen
2. Reduserte skatteutgifter for bedriftene, har redusert det Sweezy kalte «absorbsjon» av kapital. Dette har økt faren for kriseutvikling.
3. Reduserte offentlige utgifter har bidratt til å redusere etterspørselseffekten av offentlige utgifter og økt faren for kriseutvikling.
4. Reduserte offentlige utgifter har svekket reproduksjonssektoren og vil ha alvorlige langsiktige konsekvenser på sosial stabilitet og kvaliteten på arbeidskraft.
5. Sterk vekst i offentlig gjeld har styrket finanskapitalen og stimulert til spekulasjonsøkonomien
6. En svekket offentlig sektor betyr at den ikke lenger spiller samme rolle som stabilisator i økonomien.

Samla sett har denne politikken økt motsetningene i markedsøkonomien, stimulert til overproduksjon og bidratt til dagens dramatiske kriseutvikling.

Det andre angrepet: Krisepolitikken

Da budsjettunderskuddene økte kraftig etter 2008, skyldes det ikke først og fremst store sosiale kostnader pga den økende arbeidsløsheten eller en bevisst underskuddsbudsjettering for å øke den effektive etterspørselen. Den sterke utgiftsveksten er en følge av innsatsen for å berge kapitalens kjerneområde, finanskapitalen. Da redningsaksjonen overfor bankene ble satt inn i 2008/2009, gikk budsjettunderskuddene rett til værs. En analyse gjort av OECD viser hvor omfattende redningsaksjonen var. De samla utgiftene for å berge bankene i form av garantier, lån, kjøp av eiendom og kapitalinnsprøytinger beløp seg til (OECD 2009):

USA	73,7 % av BNP
England	47,5 % av BNP
Spania	22 % av BNP
Tyskland	21,7 % av BNP
Frankrike	19 % av BNP

At det måtte enorme beløp til for å redde bankene fra konkurs forstår en av omfanget; den amerikanske staten måtte kjøpe 13 banker, noen av dem blant verdens største. Slike enorme offentlige utlegg var bare mulig gjennom storstilt statlig opplåning noe som igjen førte til kraftig vekst i offentlig gjeld. Dette kommer også tydelig fram av tallene som viser gjeldsøkingen i perioden:

Land	2007	2009
Tyskland	65,2	74,4
Irland	24,8	65,2
Hellas	107,4	129,3
Spania	36,2	53,8
England	44,4	69,6
Gjeld som % av BNP 2007 og 2009 for et utvalg EU-land

Aldri i kapitalismens historie har borgerskapet hatt så stor nytte av den «forhatte» staten!

Redningsaksjonen førte til kraftig vekst i renteutgifter og andre finansutgifter. En oversikt fra OECD viser at den offentlige sektoren både i Hellas, Portugal og Italia må ut med renteutgifter i størrelsesorden 4–7 % av BNP. Det betyr at for eksempel Italia i 2011 måtte ut med ca. 100 mrd $ til finanskapitalen. Jo svakere statsfinansene har blitt jo større er renten landene må betale på obligasjonsgjelden. Renten på italienske og spanske statsobligasjoner var i høst på over 7 % (SSB 2011). Statenes budsjettunderskudd gikk rett til værs:

Land	2007	2010
EU (27)	– 0,9	– 6,6
Tyskland	0,2	– 4,3
Irland	0,1	– 31,3
Hellas	– 6,5	– 10,6
Spania	1,9	– 9,3
Italia	– 2,7	– 10,3
Offentlige underskudd i % (kilde:Eurostat)

Presset av IMF og EU legges det nå planer om budsjettkutt. Store land planlegger å kutte de offentlige budsjettene tilsvarende et helt års økonomiske vekst! En oversikt over budsjettkuttene i 2011 viser følgende dramatiske målsettinger for innstramminger bare dette året (The Economist 7/1–2012):

• Irland 68 % av underskuddene
• Portugal 40 % av underskuddene
• Italia 20 % av underskuddene
• Hellas 16 % av underskuddene
• Spania 13 % av underskuddene

Er så dramatiske innsparinger mulig? Det avhenger av «regjeringens tillit» skriver OECD-ekspertene. (OECD 2011) Når de snakker om «tillit» betyr det styrke i forhold til «indre uro» i borgerskapet eller folkeopprør. De anslår den amerikanske regjeringens «tillit» til 50 av 100. Det er ikke tvil om at OECD-ekspertene er tvilsomme til om USA har evne til å gjennomføre så omfattende nedskjæringer. Enda mer skeptisk er de til regjeringene i Hellas og Irland som de bare gir en tillit på 30 av 100! Denne mangelen på handlekraft hos vaklende regjeringer er også makteliten i EU klar over. Derfor har de nå vedtatt tiltak som den nye finanspakten som skal tvinge de svake regjeringene til å foreta nødvendige innstramminger. Sentralt i pakten er kravet om at ingen stater får ha underskudd som er større enn 0,5 % av BNP. Blir underskuddet større enn 3 %, av BNP kan EU-domstolen vedta sanksjoner mot landet. «I praksis blir det et forbud mot keynesiansk politikk», sier Vänster-politiker og tidligere representant i EU-parlamentet Jonas Sjøstedt til Klassekampen 1.2.2012.

Størrelsen på de årlige innstrammingene er formidable. Disse tallene fra OECD gjelder for hvert av årene 2012 og 2013:

Land	Innstramminger, % av BNP
Italia	2 ¾ %
Frankrike	1 ¾ %
Spania	1 ¼ %
England	1 ¼ %
Tyskland	½ %

Hellas med sin enorme gjeld på omlag 150 % av BNP skal ta tiltak for å få gjelda ned til 120 % innen 2020. Også den amerikanske statsgjelda er svært stor, tilsvarende 94 % av BNP i 2011. I følge SSB planlegger nå den amerikanske regjeringen å redusere gjelda med 1200 mrd. $ fram til 2021. Men hvilke politiske konsekvenser vil slike innstramminger få? Innstrammingene omfatter alt fra reduserte stønader, reduserte lønninger, reduserte pensjoner, omfattende oppsigelser, fjerning av hele programområder. LO Aktuelt gir i nr. 2/2012 en oversikt over hvordan innstrammingene rammer ansatte. Eksempler fra oversikten:

Spania: Dramatiske kutt i alle departementer. Privatisering av offentlig eide selskaper

Italia: Lønnsfrys i 3 år. Bare 20 % av folk som går av med pensjon, erstattes. Dramatisk kutt i offentlig administrasjon.

Frankrike: Kutte 150.000 ansatte over 5 år.

England: Kutte offentlige budsjett med 19 %.

Irland: Dramatisk kutt i sosial velferd.

Hellas: Lønnskutt på 15 %. Kutte 20 % av stillinger til 2015 (Økt til 22 % febr. 2012)

Litauen: Redusere offentlig forbruk med 30 %

Virkningene av nedskjæringene får konsekvenser for folks levekår og for hele det økonomiske systemet. I tabellene nedenfor har jeg tatt med noen data som viser hvilke konsekvenser dette vil få for arbeidsløsheten og den økonomiske veksten. Beregningene er gjort av OECD.

	2012	2013
For USA	1,25	2,75
For EU	0,79	2,2
For Verden	1,87	2,09
Virkning av innsparinger på ledigheten. Prosentpoeng

	2012	2013
For USA	– 3,82	– 2,55
For EU	– 2,25	– 3,69
For Verden	– 1,87	– 2,09
Virkning av innsparinger på BNP2. Prosentpoeng.

Disse beregningene viser med all tydelighet hvor meningsløse uttalelser fra det siste Davos-møtet og toppmøter i EU er når de snakker om at det nå må satses på vekst! Politikken de siste årene gjør vekst, i hvert fall på kort sikt, umulig. 

Oppsummert

I boka The ShockDoctrine sier Naomi Klein at alle kapitalistiske kriser til nå har ført til store omlegginger i økonomisk ideologi og politikk. (Klein 2007) Denne boka ble skrevet før den siste økonomiske krisen og bygger på erfaringer fra 4 store kriser i kapitalismen. Men hva slags omlegginger vil følge av dagens krise? Etter krisen på 30-tallet ble visjonene om en «velferdskapitalisme» lansert. I dagens krise er det ikke snakk om visjoner. Den gangen kunne en sterk fagbevegelse påvirke krisepolitikken i progressiv retning. I dag mangler denne kraften. Det er liten tvil om at vi i tida etter 2008 har hatt store endringer i internasjonal økonomi og politikk. Men det er også tydelig at borgerskapet ikke evner å komme opp med ny ideologi og ny krisepolitikk. Kapitalismen som system har overlevd. Men den offentlige sektorens rolle er kraftig svekket: Reproduksjonsoppgavene neglisjeres. Styringsmulighetene er redusert. De store oppsigelsene i offentlig sektor rammer særlig kvinnene. Fagforeningene i offentlig sektor er kommet i en taktisk håpløs situasjon. Krisepolitikken har vist at borgerskapet har gjort seg maksimal nytte av sin stat. Men samtidig har de svekket den offentlige sektoren så kraftig at den vanskelig kan brukes i en ny redningsaksjon om banksystemet igjen skulle kollapse.

Etter min mening betyr dagens krisepolitikk det endelige slaget mot velferdskapitalismen. I dagens politiske situasjon med en verdensøkonomi dominert av finansmonopolkapitalistiske giganter er det ingen grunn til å håpe på en ny æra for kenesianisme og velferdskapitalisme.

Arbeiderklassen og det store flertallet av folket er tvunget til, i kampen for levekår og demokrati, å kjempe for gjenreising av den offentlige sektoren. Det er viktig at perspektivet for denne kampen går ut over det å bare gjenreise en ny form for velferdskapitalisme.

Litteratur:

• Baran, P og P.M. Sweezy 1966: Monopoly capital. Penguin Books.
• Foster, J.B. 2011: Monthly Review juli–august 2011
• Huus, U 2012: Socialist Register 2012.
• Klein, Naomi 2007: The Shock Doctrine. Penguin Books
• LO AKTUELT 2/2012
• Lysestøl, P.M og E. Meland 2003: Velferdsstatens økonomi. Universitetsforlaget
• Lysestøl, P.M og R. Eilertsen 2001: Den nyliberale revolusjonen. Defacto
• Marx, K. 1984: Kapitalen. Oktober forlag.
• OECD 2009: Financial Market Trends Vol 209/1
• OECD 2011: Government at a Glance 2011
• Skastein, R. 2008: Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag.
• SSB 2011: Økonomisk analyse 6/2011
• Wahl, Asbjørn 2009: Velferdsstatens vekst – og fall? Gyldendal.

Noter:

1. Pengepolitikk betyr at staten gir opp å påvirke markedet direkte. Nå overlates politikken til sentralbanken(Norges Bank) som ved rente og valutapolitikk prøver å sikre eksportnæringenes konkurranseevne gjennom rentejusteringer. Dette er et svært svakt virkemiddel som under krisesituasjoner så å si er uten virkning.
2. At veksten målt med BNP reduseres så kraftig betyr ikke at de mektigste TNC-ene tjener lite. BNP omfatter også den offentlige sektoren. Når denne bygges ned vil dette føre til mindre vekst målt med BNP. Men profitten i deler av markedsøkonomien kan fortsatt være høy, i hvertfall en viss tid. Utviklingen i dagens Tyskland er et godt eks. på dette. Her viser prognosene for BNP nesten 0-vekst samtidig som bilindustrien og annen nøkkelindustri melder om høye profitter.

Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har, til å gå klar av kriseutviklingen. I første omgang.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem i Bergen for Rødt

Våren 2009 reiste jeg rundt og holdt foredrag om hvor dyp og dramatisk finanskrisen faktisk var, og at det ikke bare var en krise i finansmarkedene, men en systemkrise. Som en viktig illustrasjon brukte jeg Figur 1, som viser utviklingen i profittnivået for de 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA – mange av dem verdensomspennende selskaper¹.

Figuren viste en spesiell indeks over profittnivået i disse selskapene, og hvert punkt på kurven viste profitten siste 12 måneder. Vi ser hvordan denne kurven stuper ned mot de store dyp utover i 2008. I 4. kvartal 2008 var profittnivået kraftig i minus, og det trakk ned summen for 2008 til et oppsiktsvekkende lavmål. Vi må tilbake til 1930- og 1940-tallet for å finne så lave tall, og stupet i 4. kvartal 2008 hadde man aldri i målingenes historie sett maken til. Figuren illustrerte godt at krisen var dramatisk. USA er fortsatt det dominerende og toneangivende landet i den kapitalistiske verden, og denne figuren forteller dermed samtidig om krise i hele den internasjonale kapitalismen. Jeg vil en stund holde meg til data fra USA, fordi de er så tydelige, og fordi USA fortsatt er så dominerende at utviklingen der er toneangivende også for norsk finanskapital og det meste av næringslivet for øvrig. Kina blir viktigere, men kan fortsatt ikke hamle opp med USA når det gjelder betydningen for den kapitalistiske verden.

Panikken bredte seg blant kapitalismens ledende krefter over hele verden utover i 4. kvartal 2008 og første kvartal 2009. De store finanstidsskriftene hadde svære førstesideoppslag om hvordan hele det kapitalistiske systemet vaklet.

Vi går tilbake til disse 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA. Tallene for 1. kvartal 2009 viste seg å bli enda verre. Profitten siste 12 måneder lå da mer enn 92 prosent lavere enn toppnivået i 3. kvartal 2007.

Men så skjedde det noe oppsiktsvekkende, som verden aldri har sett maken til. Oppturen for de 500 gigantselskapene ble enda brattere enn nedturen. Figur 2 viser hvordan det har gått med dem fram t.o.m. 3. kvartal 2011². Det har vært en ufattelig opptur på over 1100 prosent, opp til et nivå som ligger nær den historiske toppen, og dette har skjedd på svært kort tid. Hva er forklaringen?

Selv om den amerikanske produksjonen av varer og tjenester begynte å vokse noe utover i 2010, så er det ikke mulig å forklare denne profittveksten med økt produksjon og omsetning. Mange amerikanske selskaper har foretatt kutt på kostnadssiden, noe som også kan ha ført til en viss økning i profitten. Mange av disse kuttene har for øvrig bidradd til at arbeidsløsheten har holdt seg svært høy. Men heller ikke økt profitt på grunn av kostnadskutt har slike dimensjoner at de kan forklare oppturen på profitten til disse 500 selskapene.

Forklaringen på den voldsomme økningen i profittnivå er i alt vesentlig å finne i de statlige hjelpepakkene som i ulike former har sprøytet enorme mengder med statlig kapital inn i finansmarkedene. (I USA har dette delvis skjedd gjennom sentralbanken Federal Reserve, som faktisk er privateid, uten at det endrer karakteren på tiltakene.) Det var først og fremst banker og finansinstitusjoner som sto for den dramatiske nedturen for de 500 selskapene i Figur 1 og 2, og det er først og fremst finanssektoren som står for den helt utrolige oppturen – der disse hjelpepakkene har hatt avgjørende betydning.

Vi får et tilsvarende bilde hvis vi ikke bare begrenser oss til de 500 storselskapene, men utvider analysen til å dekke alle amerikanske bedrifter. Nasjonalregnskapet for USA føres av Bureau of Economic Analysis (BEA). De utgir data for profittvolumet i amerikansk næringsliv, og disse dataene bekrefter det bildet vi fikk da vi så på de 500 store³. I Figur 3 er disse dataene brukt til å framstille to grafer. Den nederste grafen viser bankers og finansinstitusjoners profittnivå, og den øverste grafen viser profittnivået til de øvrige næringene. Tallene er i løpende dollar, og de er altså ikke inflasjonsjustert, slik Figur 1 og 2 var.

Figur 3 viser at finansnæringen står for en meget stor del av den samlede profitten. Finansnæringens profitt består dels av rente og utbytte som den henter fra de sektorene som driver med den faktiske verdiskapingen. Men i tillegg driver finansnæringen også sitt eget spill, der den tilsynelatende klarer å skape profitt på egenhånd, gjennom å skape og blåse opp spekulative bobler innenfor finans, eiendom, råvarehandel mm.

Finansnæringens bobler er drevet fram av håp og forventninger om framtidig vinning. Noen av dem er nullsumspill, for eksempel valutaspekulasjon, der den enes gevinst er den andres tap. De skal i prinsippet ikke kunne påvirke det samlede profittnivået. Men andre medfører tilsynelatende en faktisk verdiskaping, for eksempel oppblåsing av aksjebobler og eiendomsbobler. Når en eiendom omsettes for 10 millioner kroner det ene året, og den samme eiendommen omsettes igjen to år senere til 15 millioner, har det selvsagt ikke skjedd noen reell verdiskaping, siden eiendommen er akkurat den samme. Men aktørene i markedet opplever det ikke slik. De registrerer at de er blitt 5 millioner kroner rikere, og en eller begge grafer skyves oppover. Det samme gjelder når aksjekursene drives oppover og nesten alle som investerer i aksjer, opplever å bli rikere og rikere. Dette slår ut i «profitt» i finansnæringen, men også til dels i andre næringer som blir involvert i den samme bobleblåsingen.

Problemer i finansnæringen førte til at aksjekursene sluttet å stige, og utover i 2007 begynte de å gå ned. De selskapene og privatpersonene som hadde tjent penger på aksjemarkedets vei mot himmelen, mistet plutselig de inntektene som hadde vært et kjærkomment og viktig pluss på deres vanlige inntekter. Og enda verre ble det da det etter hvert begynte å bli direkte tap. De stadig stigende aksje- og eiendomsmarkedene hadde som nevnt rommet viktige inntektsmuligheter også for bedrifter utenfor finansnæringen, og i regnskapene hadde det kommet på toppen av den profitten som deres egentlige virksomhet ga. Den regnskapsmessige profitten hadde blitt kunstig blåst opp. Da oppblåsingen snudde til en «nedblåsing», ser vi i Figur 3 at nedturen i finanssektoren smittet over på andre næringer.

At et sterkt aksjemarked og eiendomsmarked gir profittmuligheter også til en rekke industriselskaper og handelsselskaper, kjenner vi godt fra Norge. F.eks. er det å tjene store penger på å skille ut eller selge deler av virksomheten til andre aksjeselskaper, et velkjent knep for Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, de som nå styrer Orkla med Stein Erik Hagen i spissen, og ledelsen i det som før var Norsk Hydro. Så lenge aksjemarkedet er sterkt nok til det, kan det håves inn milliardprofitter over natten på slik omstrukturering av selskaper. Men selvsagt skapes det ikke verdier av slikt, og dermed skapes det heller ingen egentlig profitt. Det blåses bobler, som bare kan eksistere så lenge mange nok har tro på boblene, og de innhentes nødvendigvis av virkeligheten på et eller annet tidspunkt.

Figur 3 viser at da boblene begynte å sprekke, slo virkeligheten inn utover i 2007 og 2008. Profitten falt voldsomt innenfor bank og finans, men den falt også kraftig i andre næringer – kraftigere enn stagnasjon og nedgang i deres ordinære virksomhet skulle tilsi.

Figur 3 viser også at profittnivået tok seg kraftig opp igjen utover i 2009 og 2010 for hele det amerikanske næringslivet – ikke bare for de 500 storselskapene som vi så på i Figur 1 og 2. Finansnæringen leder kraftig an med hensyn til prosentvis vekst i profitten. Men det er også profittvekst i bedrifter utenfor finansnæringen. Vi ser at deres profitt nådde bunnen i 2. kvartal 2009, og at de både i tid og omfang ligger etter finansnæringen.

Det internasjonale pengefondet, IMF, kommer hvert halvår med en publikasjon som kalles IMF Outlook. I april 2010 hadde deres omtale av USA den treffende tittelen «A Stimulus-Driven U.S. Recovery». Det er ingen tvil om at det var de gigantiske statlige innsprøytningene, i stor grad via Federal Reserve, som var hovedkraften bak det som tilsynelatende var en gjenreising av vekstkraften i den internasjonale kapitalismens høyborg USA. Det satte også tydelig preg på statsbudsjett og statsregnskap i USA.

Blant annet gjennom sin kostbare krigføring hadde president Bush påført den amerikanske staten store underskudd, som i 2008-regnskapet ble på hele 455 milliarder dollar. Hans politikk var dessuten en viktig kilde til å utløse den store finanskrisen. Men 2008-underskuddet bleknet mot de enorme underskuddene som statsregnskapene under Obama viser. De er sterkt preget av de enorme statlige innsprøytningene i finanssektoren, men også av at arbeidsløshet og krise belaster statsregnskapet også på andre måter. I 2009 viste statsregnskapet et underskudd på 1417 milliarder dollar, i 2010 på 1294 milliarder, og i 2011 på 1299 milliarder (I USA går statens regnskapsår fra 1. oktober til 30. september). Underskuddet i 2009 tilsvarte mer enn 10 prosent av hele USAs bruttonasjonalprodukt. Det er virkelig et enormt underskudd man nå er kommet opp på, og den amerikanske statsgjelden, som var stor på forhånd, stiger selvsagt raskt. Så lenge dollar er verdens reservevaluta, går det på et vis, men når dollaren mister den posisjonen, smeller det.

Selvsagt ga disse enorme innsprøytningene utslag i økt profitt for de kapitalistene som fikk glede av denne voldsomme statlige stimulansen. Men et av tegnene på at dette ikke var en normal konjunkturoppgang, var at arbeidsløsheten ikke gikk ned. Arbeiderklassens kjøpekraft viste ingen vekst, heller tvert imot.

Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den leverer ingen varer eller tjenester som folk har nytte av; ingenting å bruke, ingenting som vi trenger for å leve. Den er en rendyrket snylternæring, som henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer (eller fra spekulasjon og oppblåsing av finansielle bobler, som vi hadde eksempler på foran). Men den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom kapitalistene. Den formidler lånekapital til bedrifter og til stater, og den sørger for at långiverne får «sin del» av den profitten som skapes i de bedriftene der den egentlige produksjonen av varer og tjenester skjer. Den formidler også egenkapital til bedriftene, ved at det er finansnæringen som forestår nesten all innhenting av aksjekapital.

Det er arbeidsfolk som gjør jobben med å produsere og levere varer og tjenester, og det er de som har skapt alt utstyret og alle maskinene og bygningene som trengs for å produsere disse varene og tjenestene. Men det spesielle med kapitalismen er at det dessuten er nødvendig at en eller flere kapitalister eier det hele. De bidrar stort sett ikke med noe nyttig, oftest tvert imot. Stein Erik Hagen er et framtredende norsk eksempel på en som «ivaretar eierrollen». En tydelig illustrasjon av hva denne rollen er, får vi når en bedrift går konkurs. De ansatte er der med sin kompetanse, lokalene er der, maskiner og utstyr er der. I mange tilfeller har selve virksomheten vært lønnsom, men tidligere eiere har tappet bedriften for verdier eller tatt beslutninger som har påført bedriften store og helt unødvendige tap. Når bedriften er konkurs, stopper likevel alt opp, for den har ikke lenger noen eier. Hvis ingen ny eier melder seg, vil selv en lønnsom virksomhet bli nedlagt. Det er utallige eksempler på det. Hvis de ansatte er «heldige» og det melder seg en eier, kan driften starte opp igjen. Enhver virksomhet er avhengig av at det finnes en eier, som kan formidle et eierforhold i form av kapital. Slik fungerer kapitalismen.

En av finansnæringens viktigste roller er å bringe inn eiere, kople dem sammen og formidle deres kapital til investeringsobjektene. Og så sørger den for at profitt tas fra der hvor den skapes og bringes ut til de ulike eierne i forhold til hva de har skutt inn av kapital og i hvilken form de har gjort det. Finansnæringen står for kapitalens blodomløp, og når det stopper, slutter kapitalismen å fungere. Næringen skaper ingen verdier, men den formidler selve utbyttingen og sørger for at utbyttingen holdes ved like.

Det er derfor statsledere som USAs president Barack Obama eller Norges statsminister Jens Stoltenberg prioriterer støtte til finansnæringen og spesielt bankene foran alt annet. Hvis banksystemet har tørket inn, kan de støtte bedrifter alt de orker, men det vil ikke hjelpe, fordi blodomløpet på utbyttingssiden ikke fungerer.

I den første Soria Moria-erklæringen sto det at regjeringens mål var å avskaffe fattigdommen. Det ville ikke ha kostet så mange milliarder kroner, og det ville egentlig ha vært en bagatell for den norske staten med sine tusenvis av oljemilliarder. Men det ble ikke prioritert. Når derimot Rune Bjerke som leder for DnB i oktober 2008 sendte sms-er til statsministerens kontor og fortalte at snart kunne DnB gå tom for kontanter, troppet både statsminister Stoltenberg, finansminister Halvorsen og sentralbanksjef Gjedrem opp med ekstraordinær pressekonferanse søndag 12. oktober, for å fortelle at de stilte 350 milliarder kroner til finansnæringens disposisjon, riktignok ikke som gave, men som sterkt subsidiert kapital. (Se også: www.hegnar.no/bors/article326020.ece eller www.na24.no/article2297332.ece)

Fordi finanssystemet i euro-området vaklet, rykket Stoltenberg 21. desember 2011 ut med løfte om 55 milliarder kroner til det internasjonale pengefondet IMF. Den offisielle begrunnelsen var at man ville «bidra til å stabilisere europeisk og internasjonal økonomi, og dermed også bidra til å trygge norsk økonomi og norske arbeidsplasser». At dette skulle kunne bidra til å trygge norske arbeidsplasser, er en dristig påstand, for å si det forsiktig. De 55 milliardene er et bidrag til å holde det internasjonale finans-blodomløpet gående, og under kapitalismen er det viktigere enn alt annet.

Den finanskrisen vi så i 2008–2009 framsto først og fremst som en bankkrise, som spredte seg til aksjemarkedene og som fikk viktige deler av finans-blodomløpet til å stoppe opp. Stater over hele verden rykket inn med kolossale beløp, og blodomløpet kom i gang igjen. I 2010 kunne det se ut som om krisen var slått tilbake.

6. oktober 2010 brukte Aftenposten hele forsiden på økonomiseksjonen sin til å vise en stor gravstein med denne påskriften:
Den Norske Finanskrisen
2008–2010
Hvil i fred

Forsideoppslaget avspeilte dels at det internasjonalt begynte å spre seg en oppfatning om at man hadde lykkes med å slå krisen tilbake. Men først og fremst avspeilte den at Norge stort sett hadde gått klar av finanskrisen så langt. Jeg vil peke på tre særlig viktige årsaker til det: Den ene er at den norske staten er en av verdens rikeste og at den stiller opp som en garantist for at finans-blodomløpet i Norge ikke skal tørke inn. Den andre er at regjeringen våren 2009 stilte opp med en del tiltak for å styrke det offentliges etterspørsel, spesielt fra kommunene.

Den tredje, som er overlegent den viktigste årsaken til at det er lav arbeidsløshet og stor aktivitet i norsk økonomi, er det helt ekstremt høye og stigende nivået på petroleumsinvesteringene.

Figur 4, som er hentet fra Statistisk Sentralbyrås publikasjon Økonomiske Analyser nr 6/2011⁴, illustrerer hvordan petroleumsinvesteringene (den stiplede linjen) er omtrent doblet i løpet av 10 år. Planene for 2012 går ut på et investeringsnivå på minst 180 milliarder kroner, som innebærer en meget kraftig stimulans til aktiviteten i Fastlands-Norge, først i form av direkte leveranser av varer og tjenester, dernest i form av ringvirkninger. Verftsindustrien langs kysten er en av næringene som blir sterkt påvirket av etterspørsel fra disse investeringene, ikke minst ved at de gir grunnlag for produktutvikling som også har et større, internasjonalt marked.

I et større perspektiv er det en høy pris knyttet til denne voldsomme aktiviteten for å få opp olje og gass som naturen har brukt 100–150 millioner år på å skape. Den høye prisen er at satsingen på fossil energi – som brennes og skaper kolossale mengder av drivhusgasser – skjer til fortrengsel for en helt nødvendig satsing på energieffektivisering og fornybar energi. Norsk næringspolitikk er bygd på prinsippet om at «etter oss kommer syndefloden». Norge kunne ha foretatt en omfattende satsing på utvikling av fornybare energikilder, som jordvarme, tidevannskraft, bølgekraft, vindkraft, solenergi og andre fornybare energikilder. Det ville ha skapt arbeidsplasser som er vesentlig mer framtidsrettede, kanskje ikke så lønnsomme nå, men i det lange løp der arbeidet mot klimakrisen og dens konsekvenser vil bli viktigere enn kanskje alt annet. Det er viktig at tiltak mot økonomisk krise og klimakrise kan gå hånd i hånd, ikke motarbeide hverandre.

Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har til å gå klar av kriseutviklingen i første omgang. For en rekke stater over hele verden har den kolossale satsingen på statlige og statsdirigerte hjelpepakker til finansnæringen skapt en statsfinansiell krise. Noen steder har den slått til for fullt, med Hellas som det mest ekstreme eksemplet, og andre steder, er det stor frykt for at man er på vei inn i en slik krise. Søkelyset høsten 2011 har særlig vært på euro-landene, men i virkeligheten seiler både Storbritannia, USA og Japan mot store statsfinansielle problemer. Også Kina kan komme til å oppleve vesentlig større vanskeligheter enn i dag.

Andre har skrevet mye om de voldsomme kuttene i lønninger, pensjoner og sosialt sikkerhetsnett som har skjedd i Hellas. Jeg skal ikke gå videre inn på det her. Mange mister jobbene sine, og folk pålegges store byrder. Som vanlig sklir de rikeste unna – til dels ved hjelp av lyssky metoder. Det er i virkeligheten ikke grekere som styrer Hellas, de er påtvunget tiltak utenfra, av EU med Angela Merkel i spissen, av IMF, og av USA. Også Italia har fått en leder som de samme kreftene har krevd innsatt med en politikk godkjent av dem. Merkel og Sarkozy har fått EU til å nedlegge forbud mot en keynesiansk politikk med underskuddsbudsjetter, så de som måtte mene at en slik politikk ville være egnet, blir diktert ovenfra om at det må de glemme.

De voldsomme kuttene svekker etterspørselen og bidrar til at hjulene stopper opp i produksjonslivet. En befolkning med stor arbeidsløshet og trange kår fører selvsagt ikke til at et land får større muligheter til å betale en tyngende statsgjeld. Samtidig er en stat som er finansielt på knærne, ute av stand til å gå inn på noen form for stimulerende økonomisk politikk. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng formulerte det i grunnen ganske greit da han 14. august 2011 skrev:

Må statene bruke mer penger for å få fart på økonomien? Eller er den økende statlige gjelden hovedproblemet?

Det riktige svaret er selvsagt JA på begge spørsmål. Men det er en svarkombinasjon som ikke lar seg iverksette i praksis.

Den statsfinansielle krisen henger samtidig nær sammen med faren for en ny bankkrise. En rekke av de internasjonale storbankene har nemlig store beholdninger av statsobligasjoner. I urolige tider skulle jo det være lurt, særlig hvis det var noenlunde brukbar rente å hente, og den beste renten fikk man på statsobligasjonene fra land som ikke sto aller øverst på listene over kredittverdighet. Statsobligasjoner var jo uansett statsobligasjoner, og en stat kan jo ikke gå konkurs. Det er formelt sett sant, men kan ikke en stat betale, så er det en mager trøst at konkurs formelt sett ikke kan skje. Reelt sett kan pengene være tapt uansett.

Hvis banker med store beholdninger av statsobligasjoner opplever at obligasjonene taper det meste av sin verdi, begynner bankene å vakle. Den statsfinansielle krisen i en del land henger tett sammen med faren for en ny bankkrise. Derfor blar en del stater motvillig opp penger på nytt. Stoltenberg gjør det entusiastisk. Utsiktene til at en del eurostater MÅ bla opp for å hindre at euroen ryker, bidrar til redusert kredittverdighet for stater som i utgangspunktet hadde høy kredittverdighet, som f.eks. Frankrike. Det er mange muligheter for ulike varianter av dominoeffekter.

Når dette skrives, er det særlig kriseutslagene i flere av eurolandene som oppmerksomheten konsentrerer seg om. Når vi ser de voldsomme angrepene som rettes mot arbeiderklassen og store deler av småborgerskapet i land som Hellas, er det all grunn til engasjement også for oss. Men samtidig er det viktig å understreke at det som framtrer som en eurokrise, er et utslag av den verdensomspennende økonomiske krisen. Det er en helt spesiell situasjon i euro-landene, som har felles valuta men ingen felles stat som tar ansvaret for felles finanspolitikk eller for koordinerte tiltak ut fra enkeltområders særegne behov. Det gjør euro-området til ett av de mest sårbare leddene i det internasjonale kapitalistiske maskineriet. Derfor ytrer krisen seg nå særlig dramatisk der. Men det er egentlig misvisende å bruke betegnelsen euro-krisen. Det er en dramatisk kriseutvikling også i USA, der fattigdommen øker raskt, arbeiderklassen får svi, og til og med en rekke mennesker i småborgerskapet plutselig er avhengige av matkuponger og frivillige organisasjoners suppestasjoner for å kunne overleve. Det er ikke rart at IMF allerede i oktober 2010 fant å måtte anlegge en mer bekymret tone i IMF Outlooks omtale av USA:

The U.S. Recovery is Moderating in the Face of Debt and Continued Uncertainty.

Det er ingen som sitter med fasiten over hvordan framtiden vil bli. Men det er i hvert fall en overhengende fare for at verden fortsatt er på full fart inn i en dypere krise, og at den slett ikke er på vei ut av den. De som måtte tro at Norges særegne posisjon tilsier at vi kan gå stort sett fri fra den, tar høyst sannsynlig grundig feil.

Noter:

1. Chart of the Day 20. mars 2009, presentert av www.chartoftheday.com
2. Chart of the Day, 9. desember 2011, presentert av www.chartoftheday.com
3. Datamateralet kan lastes ned som Section 6 (tabellene nummerert som 6.16) fra http://www.bea.gov//national/nipaweb/DownSS2.asp .
4. Figuren er hentet fra side 19 i Statistisk Senralbyrås konjunkturrapport fra desember 2011. publisert i Økonomiske Analyser 6/2011. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/201106/oa2011-6. pdf

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet.
Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Hvorfor?

Den nyliberale staten er enkel å definere i teorien. Staten skal gjøre minst mulig, bare organisere et minimum av nødvendige oppgaver. Det finnes nesten ingenting som ikke kan overlates til markedskreftene. Men når man ser den nyliberale staten i praksis, blir det verre. Den nyliberale staten har utviklet seg på en måte som gjør at den skiller seg fra teorien. Den nyliberale staten er både ustabil og motsetningsfylt. Men likevel så er den kanskje sterkere enn før?

Hva er nyliberalisme?

De fleste personlige nyliberalister vil nok kalle seg liberalister eller laissez-faire liberalister. Men vi kan si at nyliberalisme først og fremst er definisjonen på en politiskøkonomisk praksis, som har prega verden siden slutten av 70-tallet og fram til i dag. Man kan si at det er beskrivelse av hegemoniet i verden i denne perioden.

David Harvey beskriver nyliberalisme på denne måten:

Nyliberalisme er i første rekke en teori for politisk- økonomisk praksis, som foreslår at menneskelig velvære best kan oppnås gjennom å frigjøre individuelle entreprenørielle friheter og ferdigheter innenfor en institusjonell ramme, som kjennetegnes av private eiendomsrett, frie markeder og fri handel.¹

Friedrich Hayek og Milton Friedman er to teoretikere som ofte blir dratt fram, når vi snakker om nyliberalisme. De har skrevet en rekke bøker som er hyllet av både statsledere og økonomer. Sjøl om det er forskjell på deres teoretiske skrivebordsarbeid og den nyliberale praksisen i virkeligheten, er det åpenbart at de har inspirert til den politiskøkonomiske utviklinga de siste 40 åra. Både Hayek og Friedman står for en ekstrem liberalisme, med fritt marked og ekstrem individualisme, og der offentlig inngrep i markedets eller individets frihet aldri er positivt.

I følge teorien skal den nyliberale staten forsvare individuelle eiendomsrettigheter, sørge for at loven blir fulgt, og for et fritt marked og fri handel. Statens institusjoner skal bare være de som er nødvendige for å garantere de individuelle frihetene. Loven skal være et rammeverk som sikrer det som er blitt forhandlet fritt fram i markedet. Det er en hellig kontrakt der den individuelle rettigheten til frihet i sine handlinger, uttalelser og valg må beskyttes av staten. Altså: Friheten til å drive butikk og foretak i samfunn med frie markeder og fri handel blir sett på som et grunnleggende gode. Det private initiativ blir sett på som nøkkelen til innovasjon, utvikling og velstandsvekst. Den intellektuell private eiendomsrett beskyttes for å oppmuntre teknologisk endring, og sikre innovasjon og utvikling. Med velstandsvekst for de rikeste vil det dryppe på de fattigere, og fattigdom kan avskaffes best ved å sikre frie markedet og fri handel.

Nyliberalister er opptatt å få avklart privat eiendomsretten til verdier. Mangelen på klare eiendomsrettigheter, som det ofte er i en del utviklingsland, blir sett på som den største barrièren for utvikling. Ved å privatisere eiendommen skapes interesse for å utvikle, og i neste omgang velstandsvekst. Sektorer som er styrt eller regulert av staten, må frigjøres til det private markedet og dereguleres. Økonomien skal skilles fra staten på samme måte som ateister ønsker å skille kirka fra staten. Konkurranse mellom individer, bedrifter, regioner og så videre blir sett på som en dyd.

Staten har et helt klart ansvar for å følge med på at alle følger konkurransens regler. I situasjoner der reglene ikke er klare, eller er vanskelige å definere, må staten bruke sin makt til å innføre eller finne opp et marked. Markedet i CO²-kvoter og annen forurensning er et godt eksempel på at staten tar grep og skaper et marked. Mens personlig og individuell frihet blir garantert av staten i markedet, er hvert individ ansvarlig for sine egne handlinger og sin egen velferd. Du skal passe på deg og dine. Den norske pensjonsreformen er et godt eksempel på hvordan vi har gått fra en velferdsstatside til et samfunn der det er du som skal tjene opp pensjon, og du (med hjelp fra Dagbladet og VG) skal gjøre det som tjener deg best.

Staten har en viktig utenrikspolitisk oppgave i å fremme internasjonalt samarbeid for fri flyt av varer, tjenester og kapital. Den frie flyten av kapital mellom sektorer, regioner og land er avgjørende for nyliberalismen. Alle hindre for denne frie flyten må da avskaffes. Det viktige er å få varene sine ut på verdensmarkedet, og å åpne opp hjemmemarkedet. Statene bør kollektivt gå sammen for å åpne opp markedene ved å avskaffe toll og andre hindre for den frie flyten. EU i Europa og WTO i verden er organisasjoner som har denne funksjonen.

Budsjettpolitikken har som utgangspunkt at offentlig forbruk er et onde og må reduseres til et minimum. Dette kjenner vi igjen i de fleste land. Nå med krisa så kommer kravene til strammere budsjetter enda hardere, med Hellas som eksempel på hvor ille det går med oss hvis vi ikke er lydige. I løpet av de siste 20 åra har vi latt det private forbruket øke, mens det offentlig har blitt redusert. Det stilles strenge krav til at budsjettene skal strammes inn og kuttes i offentlig sektor. Norge er i en spesiell situasjon fordi staten er relativt rik. Men staten presser likevel ideen om at offentlig sektor må slankes nedover i systemet, på kommunene. Kommunene får trange budsjetter fra staten, man har systemer med rapportering av offentlig forbruk, og man sammenligner kommuner mot hverandre for å se hvor lite som trengs til offentlig sløsing.

Også innenfor nyliberalismen er noen budsjettposter riktigere enn andre. F.eks. er det mer riktig å bruke penger på samferdsel, infrastruktur og forsvarsbudsjett enn sosialhjelp. Staten bør bruke penger der de tilrettelegger for markedet. Offentlig forbruk som medfører kapitalflyt til det private, og som gir de private større muligheter for å lykkes, er riktig offentlig forbruk. Mens forbruk på det motsatte er feil. F.eks. sees helsebudsjettene på som en ond økonomisk svulst som må kuttes hardt ned på og kontrolleres for å unngå sløsing.

Nyliberalistene er grunnleggende skeptisk til flertallsstyre fordi flertallet kan true den individuelle friheten. Det er individets og sin kapital staten er til for å beskytte. Viktige institusjoner bør skjermes fra demokratisk kontroll, og heller styres av eksperter. Sentralbankene f.eks. bør isoleres fra parlamentarisk påvirkning. Det har vært en nyliberal trend de siste 20 åra å flytte ting som tidligere var offentlige oppgaver, over i foretak og foretakslignende konstruksjoner med liten folkevalgt innsikt. At sykehusene ble helseforetak i 2001, er ett eksempel. Politikernes ønske om å slippe ansvar og la ekspertene styre preger også flyktningepolitikken, der man har oppretta teknokratiske konstruksjoner som gjør at regjeringa/ statsråd slipper vanskelige avgjørelser. I den nyliberale staten er det ikke demokratiet som bør løse våre uenigheter, men jussen og rettsapparatet.

Den nyliberale staten i praksis

Chile ble en pionerstat for nyliberalismen da Pinochet avsatte Allende. Dette var i en situasjon der samfunnet var i sjokk. En demokratisk valgt president hadde blitt kasta gjennom et brutalt militærkupp. Militæret avsatte Allende for å stoppe hans forsøk på å drive en sosialistisk politikk, for å skape rettferdighet og flytte eller ta makt fra borgerskapet og overføre til arbeiderklassen. Militærkuppet var et forsøk på å knuse ideen om at man kunne innføre sosialisme gjennom å erobre statsmakta ved valg. Folket og arbeiderklassen i Chile var i sjokk, de lovlige metodene for opposisjons-kamp var avskaffa, og veien var åpen for upopulære reformer og endring av økonomien. I denne situasjonen henvendte Pinochet seg til høyreorienterte økonomer, som har studert under blant annet Milton Friedman i USA. De var tilhengere av en økonomisk politikk som til da hadde vært skrivebordsarbeid. De kom med en pakke med anbefalinger som inneholdt å slå ned på fagforeninger, kutte i offentlig utgifter, privatisere statlige foretak med mer. Makten over økonomien skulle styres av markedet aleine. Disse økonomene fikk en mulighet til å skape en økonomisk og politisk realitet, av det som før bare var teorier. I Chile var det ingen hindringer, ingen opposisjon, ingen man trengte å ta hensyn til, det var et diktatur. Staten styrte over folket, og det ga dem mulighet til å prøve ut nyliberalismen.

Denne linja kan vi i stor grad følge videre, og det er veldig godt gjort blant annet i Naomi Klein sin bok Sjokkdoktrinen katastrofekapitalismens fremmarsj. Den beskriver hvordan politisk-økonomiske beslutninger gjennomføres ovenfor en befolkning i sjokk. Her kan man lese hvordan nyliberalismen har spredd seg fra land til land gjennom 80-tallet. Og på begynnelsen av 90-tallet kan man si at det globale hegemoniet i verden hadde skifta.

Ofte blir den første fasen i nyliberal endring omtalt som sjokkdoktrine eller sjokkfase. Den nyliberale praksisen med å bruke økonomiske, politiske og sosiale kriser som muligheter til å gjennomføre statlig intervensjon for å fremme og styrke privat kapital. For nyliberalismen er ikke kriser bare en tid med stor fare for kapitalen, men også en ny stor mulighet. I sjokkfasen kan de innføre nye nyliberale reformer med mindre motstand. IMF og Verdensbankens krav til nyliberale reformer for å få lån er et eksempel på hvordan en økonomisk krise blir snudd til en mulighet for kapitalen. Et eksempel er den økonomiske krisa i Mexico i 1982. I løpet av 70-tallet hadde store mengder overskuddkapital blitt gjort tilgjengelig for stater som skulle opp og fram. Verden var full av relativt unge stater som hadde frigjort seg fra kolonistyret og ville løfte landet sitt fram. Stater ble sett på som trygge lånetagere, det skulle skapes vekst og framgang i en del relativt nye stater og stater går ikke konkurs. Stater forsvinner ikke, de er der, og vil alltid kunne betale sin gjeld. Et land som kasta seg på muligheten til å låne penger, var Mexico. Men etter hvert så sleit Mexico med å innfri låna sine, og ble kasta ut i økonomisk krise i 1982. Da kom IMF og Verdensbanken, og sa: Vi kan gi dere et nytt lån så dere får betalt forpliktelsene deres. Så dere kommer dere ut av krisa, og kan skape ny vekst. Men i motsetning til et vanlig lån vil vi ikke bare ha renter, dere må omstille politikken deres i tråd med våre krav. I dette tilfellet var det hovedsaklig privatisering. Så må man si at dette ikke var på tvers av eliten i Mexicos sine ønsker. Det var ikke den amerikanske eliten som dikterte eliten i Mexico. Eliten i Mexico så at disse kravene passet som hånd i hanske for dem.

Hele denne sjokkdoktrinen ser vi igjen og igjen. Nyliberalismen driver fram kriser. Dette har en høy menneskelig pris, av og til en høy pris for kapitalen, men de kommer styrket ut av situasjonen. De får brukt krisene til å overføre mer makt til borgerskapet. Vi har bare siden 1990-tallet opplevd den indiske økonomiske krisa (1991), nordiske bank-krisa på begynnelsen av 90-tallet, mexicanske pesos-krisa (1994), sør-øst asiatiske finanskrisa (1997), russiske finanskrisa (1998), krisa i Argentina (1999–2003) og dotcom-bobla i 2001. Økonomiske kriser er ikke bare en konsekvens av nyliberalismen, men en del av den. Krisa fra 2008 til dags dato er ikke noe unntak. Nyliberalismen baserer seg på at staten skal avgi makt til eliten, samtidig som den skal utføre makt på vegne av eliten den har avgitt makt til.

Krise for demokratiet

I fjor høst ble både den greske og den italienske regjeringa felt av finansmarkedene. De ble erstatta av teknokrater som først og fremst hadde tillit hos finansmarkedene og troikaen IMF, EU og Den Europeiske sentralbanken. I Italia ble Berlusconi erstattet av Mario Monti, rådgiver i Goldman Sachs og Coca Cola. Monti har bakgrunn som EU-kommisjonær for det indre markedet og for konkurransespørsmål. Han regnes som en forkjemper for det frie markedet og kutting i offentlige utgifter. Monti tok ikke bare over rollen som statsminister i Italia, han utnevnte seg også seg selv til finansminister. I Hellas ble Papandreuo erstattet av tidligere visepresident i den europeiske sentralbanken Lucas Papademos. Mens Papademos leder en samlingsregjering av de borgerlige partiene i Hellas (KKE og Syriaz valgte sjøl å stå utenfor), så har Monti etablert en ren teknokratisk regjering bestående av bare partipolitiske uavhengige ministre.

Etter dette kuppet skrev professor ved Norges Handelshøyskole Rögnvaldur Hannesson en kronikk, som han kalte Finansmarkedene som overhus,² der han forsvarer behovet for at finansmarkedene overstyrer demokratiske prosesser. Hannesson bruker Chile og Pinochet som et eksempel på at demokratiet må settes tilside når økonomien krever det. Hannesson har i norsk debatt fått motbør fra en rekke skribenter både til høyre og venstre i samfunnsdebatten. Hadde dette bare vært en ensom ekstremist sine meninger, så hadde man kunne tatt det med ro. Men det skumle er at Hannesson ikke argumenterer for diktatur hvis nødvendig, men at han forsvarer den rådende politikken i Europa.

I forbindelse med den pågående forhandlingsrunden mellom Hellas og EU, IMF og den europeiske sentralbanken, har Financial Times fått tak i et forslag fra Tyskland om at det skal oppnevnes en budsjettkommisjonær i EU. Budsjettkommisjonæren skal ha myndighet til å overstyre alle politiske beslutninger i Hellas som påvirker landets statsbudsjett. «Hellas må akseptere å overgi suvereniteten over budsjettet til det europeiske nivået for en viss periode», står det i forslaget. Forslaget innebærer også at Hellas skal betale ned på gjelda før de bruker penger på andre budsjettposter.

I løpet av våren skal 25 av EU-landene enes om en budsjettpakt. Der de forplikter seg til å føre en stram budsjettpolitikk. Stor- Britannia og Tsjekkia er de eneste EU-landa utenfor pakten. De er foreløpig enige om å ikke ha større underskudd enn 0,5 % av BNP på statsbudsjettene og ikke mer enn 60% av BNP i total gjeld. I følge Der Spiegel ligger kun Finland og Luxembourg an til å nå denne forpliktelsen i 2012.

Nyliberalismens framtid

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet. Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Nyliberalismen har styrket seg under krisa, og alternativene til nyliberalismen kommer nå ikke fra venstresida, men fra høyresida. Sjøl om dette ikke er en krise i nyliberalismen, så er det fortsatt en krise som nyliberalismen har vært med å skapt. Men selv om nyliberalismen har vært med å skape krisa, er det ikke en krise for nyliberalismen om det politiskøkonomiske hegemoniet i verden.

I de fleste land i verden tok staten over kapitalens problemer ved hjelp av krisepakker. Veldig mange av de politiske løsningene handlet om å sikre at bankene holdt seg levende gjennom krisa. Mange tror at det var et brudd med nyliberalismen at staten grep inn å reddet bankene. Men det er heller i tråd med den nyliberale praksisen at staten går inn å redder finansinstitusjonene. Dette har skjedd gang på gang de siste førti årene. Både med internasjonal hjelp gjennom IMF og Verdensbanken og med nasjonal innsats. Den amerikanske sentralbanken har de siste 20 åra stilt opp etter dotcombobla i 2001, i 1998 med Long Term Capital Managedment bailout, og 1992 etter bankkrisa ble Citybank og Bank of New England redda. I den nyliberale teorien skal kanskje ikke staten ta grep å redde bankene, mens i den nyliberale praksisen er omvendt; at man skal redde bankene, privat kapital og markedene. Så markedene kan videreutvikle seg fritt, og man kan bruke denne situasjonen til å frigjøre markedet og fremme mer nyliberal politikk.

Krisa som begynte i 2008 ble løst ved at staten tok over kapitalens problem. Dette gjorde at det det ble vanskelig for staten å få balanse i sine regnskaper. Dermed gikk de ut for å låne, og måtte se etter hjelp for hvordan å finansiere disse lånene. Når ingen vil låne ut til deg må du be IMF og EU om hjelp. Hjelpen fra EU og IMF er mer nyliberal politikk. Denne nyliberale løsninga går som kjent på privatisering, kutte i offentlige utgifter, stram budsjettpolitikk, overføre mer makt til markedet og la markedet i større grad få styre uten politisk regulering. Denne løsninga har i liten grad blitt utfordra av venstresida. Det har sjølsagt blitt reist motstand mot løsningene, men fra venstresida har ikke kommet alternative løsninger på problemene. Dette viser at i 2012 så står det politiskøkonomiske hegemoniet til nyliberalismen sterkt i meste parten av Europa. Og dens største utfordrer kommer dessverre ikke fra venstre, men fra høyreekstreme og høyrepopulistiske bevegelser. Et eksempel på dette er jo Ungarn der Fidesz fikk rent flertall i 2010 etter en svært nasjonalistisk valgkamp. Fidesz har siden da gjennomført en rekke grunnlovsendringer som har sikret dem mer makt. Endringene har skapt store protester både nasjonalt og internasjonalt. Noe av det mest kritiserte fra nyliberalt hold er at de har avvikla sentralbanken sin uavhengighet. I skrivende stund ser det ut som om Fidesz nå bøyer av for EU og IMF i bytte mot en lånepakke.

Den parlamentariske venstresidas utfordring

2011 har vært et fantastisk år for motstanden mot nyliberalisme. Over hele verden har vi sett folk reise opp mot systemet, og krevd endring. 15-mai bevegelsen og Occupy-bevegelsen er bare høydepunktene. De siste fem åra har vi sett frabrikkokkupasjoner, studentokkupasjoner, streiker, demonstrasjoner i Europa som viser at en ny opposisjon vokser fram.

Denne bevegelsen preger Europas gater, men i svært liten grad Europas valg. Dette er en kjempe utfordring for bevegelsen, men enda større for den parlamentariske venstresida. Det er en massebevegelse på gatene, som er forbanna på systemet og krever noe nytt, men de som stiller til valg, klarer ikke å levere svara.

I de fleste europeiske valg, og da spesielt i de hardest kriseramma områdene, har bildet vært at sosialdemokratiske nyliberalister har tapt, og konservative nyliberalister har vunnet. Eksempelvis i Spania så har nå det konservative nyliberale partiet PP rent flertall i parlamentet med 186 av 350 plasser. Sosialdemokratene i PSOE tapte 15 %, mens venstrepartiet Izquierda Unida ble tredje største parti med 11 av plassene i parlamentet.

Bildet av at den parlamentariske venstresida ikke evner å utfordre det nyliberale hegemoniet, kjenner vi igjen i hele Europa. Det skremmende er at høyreekstreme og høyrepopulistiske partier i denne situasjonen lykkes i valg med anti-nyliberal retorikk. Jeg vil peke på tre grunner på hvorfor vi er i denne situasjonen:

De fleste etablerte partier i Europa har ønsket å holde de høyreekstreme og populistiske partiene på en armlengdes avstand. Europa har en stygg historie med fascisme, og det politiske budskapet disse partiene står får, er det vanskelig for de etablerte partiene å akseptere. Samtidig så prøver de etablerte partiene å demme opp for høyrepopulismen ved sjøl å lene seg til høyre f.eks. i innvandringspolitikken. I Vest-Europa har den parlamentariske venstresida i langt større grad blitt akseptert som en del av det politiske selskap, og deres verdier bygger i stor grad på menneskeverd det er vanskelig å ta avstand fra.

Den parlamentariske venstresida har i stor grad akseptert at valgene står mellom konservativ nyliberalisme og sosialdemokratisk nyliberalisme. Og at mellom dette valget så er sosialdemokratisk nyliberalisme å foretrekke framfor en konservativ. Dermed så kommer ikke venstresida i en situasjon der de sier at valget står mellom venstresida og nyliberalismen.

Den parlamentariske venstresida har ikke en troverdig fortelling om hvordan få Europa ut av krisa. Det er klart det finnes elementer av en kritikk til dagens krisehåndtering, men ingen helhetlig vei ut. Da dette innebærer å bryte med det nyliberale hegemoniet og kapitalismen, så er den parlamentariske venstresida forsiktig. Dette fordi man er redd for å skyve fra seg de velgerne man har, da man er avhengig av oppslutning utover de skolerte partikameratene. Det kan også hende at man er redd for at det vil isolere partiet parlamentarisk og ødelegge eventuelle parlamentariske allianse.

Farlige tider

I Rødt! nr 2A 2010 skrev jeg:

Systemkriser er øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Nyliberalismen ser foreløpig ut til å overleve denne krisa. Dessverre for verdens arbeiderklasse blir det farlige tider framover. Nyliberalismen bygger på en motsetning mellom en anti-statlig teori og en praksis som krever en sterk stat. Milton Friedman skrev:

I think the government solution to a problem is usually as bad as the problem and very often makes the problem worse.³

Samtidig så er den praksis som har blitt utvikla fra hans teorier, svært avhengig av staten og dens evne til å utøve makt. Denne motsetninga inneholder både muligheten for demokratiets fall, nyliberalismens fall og i verste fall en fascistisk framtid.

I Rødt! nr 2 2010 trykte vi artikkelen Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt av Immanuel Wallerstein der han spår om framtida for verden. Han avslutter med tre utfordringer vi må løse for å komme videre: oppnå analytisk klarhet, etterfulgt av fundamentale moralske valg, fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

Noter:

1. Harvey, David. 2005. A Brief History of Neoliberalism. Oxford University Press (artikkelforfatters oversettelse)
2. http://e24.no/kommentarer/spaltister/finansmarkedene-som-overhus/20127407
3. Friedman, Milton. 1975. An economist’s protest, Thomas Horton & Daughters

I den brasilianske delen av Amazonas er et område like stort som Spania og Frankrike tilsammen i ferd med å bli overdratt fra den føderale statens eie til private hender. Nyere lovgivning fører til privatisering av regnskogen.
Mens norske myndigheter mener at Brasil har «stor troverdighet» når det gjelder klima, ser brasilianske sosiale bevegelser på regnskogpolitikken med stor bekymring.

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim har en master i globalisering og utvikling, og gjorde feltarbeid i Amazonas i forbindelse med sin masteroppgave om privatisering av jord.

Loven som skal privatisere nesten 70 millioner hektar jord i Amazonas, ble vedtatt etter en dyp politisk strid våren 2009. I Brasil er kampen om regnskogen preget av klare motsetninger mellom agrointeressene på den ene siden, og miljøbevegelsen og sosiale bevegelser på den andre siden. Opprinnelig hadde den brasilianske regjeringen lansert et lovforslag som skulle komme små og mellomstore produsenter til gode. Bønder med opp til 100 hektar jord skulle få eiendomsrettigheter gratis, og bønder med opp til 400 hektar skulle få kjøpe den statlig eide jorda til en symbolsk pris. På grunn av landbrukselitens innflytelse i Kongressen ble lovforslaget endret til å omfatte storbønder med opp til 1500 hektar jord. Lov 11.952 ble vedtatt omtrent samtidig med at de norske overføringene til Amazonas-fondet startet. Så langt har Norge overført 2,55 milliarder kroner for å bidra til redusert av-skoging i Amazonas. I tråd med hva brasilianske miljø- og småbondebevegelser sier, er det all grunn til bekymring. Nylig vedtatte lover i Brasil reflekterer ikke et genuint ønske om å bevare regnskogen. Paradoksalt nok legitimeres loven med en «pro-fattig» diskurs der det hevdes at privat eiendomsrett vil komme fattige småbønder til gode, og at regnskogen kun kan reddes dersom man rydder opp i de kaotiske eiendomsforholdene. Den brasilianske utviklingen er ikke et isolert tilfelle. Tvert imot reflekterer fokuset på privat eie av jord et større nyliberalt prosjekt der det å sikre eiendomsrettigheter for småbønder ansees som veien til både utvikling, fattigdomsreduksjon og miljømessig bærekraftighet.

Småbønder og privat eiendomsrett

Mens småbønder ble marginalisert av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer på 80-tallet, dukket jordreform opp på bankens agenda på 90-tallet. Banken omfavnet ideen om at småskala jordbruk kunne være en måte å øke produktiviteten i jordbruket på, i tillegg til å redusere fattigdommen på landsbygda. Markedsstyrt jordreform, med frivillige jordtransaksjoner mellom «villige kjøpere» og «villige selgere», skulle sørge for at fattige fikk tilgang på jord. Parallelt med dette var et fokus på institusjoner innen nyklassisk økonomi. Institusjonen sikker tilgang til jord («secure land tenure») fikk en sentral plass på Verdensbankens agenda, og dette skulle man sikre ved å distribuere dokumenter på privat eiendomsrett gjennom det som kalles «land titling programmes». Ideen var at dersom fattige bønder fikk sikre eiendomsrettigheter, ville de bli motivert til å investere mer, og dermed også øke jordbruksproduksjonen. Dette ville føre dem ut av fattigdom.

Det beste eksempelet på denne nyinstitusjonelle tankegangen er Hernando de Sotos bok The Mystery of Capital – Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else (2000). Der hevder han at den viktigste årsaken til at kapitalismen ikke fungerer i utviklingsland, er mangelen på formelle eiendomsrettigheter blant de fattige. I følge de Soto, mangler de fattige verken sparepenger, eiendeler eller oppfinnsomhet. Men de mangler formelle eiendomsrettigheter, og resultatet er at enorme mengder sparepenger forblir «død kapital». For å vekke liv i denne døde kapitalen må man gi de fattige dokumenter på eiendommen deres slik at de kan bevise hva de eier. Dette vil gjøre det mulig for dem å handle utenfor den lokale økonomien, og å bruke eiendomspapirene som sikkerhet for lån i banken. Dette vil igjen føre til økte investeringer, økt produktivitet og mindre fattigdom.

Primitiv akkumulasjon

Debatten om privat eierskap går helt tilbake til John Locke og Karl Marx. For mainstream økonomi er privat eiendomsrett noe naturlig som bringer velstand med seg. Nyklassisk økonomi problematiserer ikke hvorfor noen har eiendom og andre ikke har det. Motstykket til dette er Marx’ kritikk av den politisk økonomi, der han for det første forklarer hvordan privat eiendomsrett har oppstått historisk, og for det andre behandler eiendom som en sosial relasjon. Marx’ fortelling om den «primitive akkumulasjon» er ikke bare en historietime. Tvert i mot kan dette begrepet hjelpe oss til å forstå prosesser som pågår i dag.

Primitiv, eller opprinnelig akkumulasjon var den sosiale endringen som skulle til for at kapitalismen skulle kunne slå rot. I sin mest skjematiske form kjennetegnes den kapitalistiske produksjonsformen ved at det finnes en klasse som eier produksjonsmidlene, kapitalistene, og en klasse arbeidere som er avhengige av å selge sin egen arbeidskraft. Arbeiderne jobber for kapitalistene mot at de får en lønn, men det de tjener er mye mindre enn verdien av det de produserer. Differansen, eller merverdien, er det kapitalisten som får. Arbeiderne blir altså utbyttet i den forstand at deres arbeidstid går med på å berike noen andre. Kapitalistenes profitt stammer fra deres innsats. For at denne arbeidsrelasjonen kunne oppstå, var det noen grunnleggende forutsetninger som måtte være til stede. For det første var det helt nødvendig med en klasse som ikke selv hadde tilgang til produksjonsmidlene. Hadde de hatt det, ville de ikke behøvd å ta jobb som lønnsarbeidere. Som Marx skriver:

… det kapitalistiske system krevet … folkemassenes underkastelse, folkets forvandling til tjenere og arbeidsmidlenes forvandling til kapital. (Marx, 1931 s. 204)

Primitiv akkumulasjon er da «intet annet enn den historiske prosess som adskilte produsentene og produksjonsmidlene », og som dermed forvandler dem til lønnsarbeidere (Marx 1931, s.199). Marx beskrivelse av overgangen fra føydalisme til kapitalisme tar utgangspunkt i Storbritannia og inngjerdingsbevegelsen (The Enclosure Movement) som startet i siste del av 1400-tallet. Det var i jordbruket de avgjørende omveltningene skjedde, ettersom det var den dominerende sektoren både når det gjaldt produksjon og sysselsetting (Fine og Saad-Filho 2009). Inngjerdingsbevegelsen handlet om at bøndene ble fratatt både individuelle rettigheter til jord og retten til å bruke felles beiteområder. Denne separasjonen mellom produsentene og produksjonsmidlene ble presset frem av de store jordeierne, av aristokratiet og av staten. Statens voldsapparat var helt nødvendig for å tvinge frem disse endringene som ble møtt med stor motstand fra bøndenes side.

Fordrivelsen av bøndene førte til at både jord og arbeidskraft ble omgjort til handelsvarer. Først da bøndene ble fratatt produksjonsmidlene, fikk man et jordløst proletariat som ikke hadde noe annet valg enn å selge sin egen arbeidskraft. Fra og med da ble det Marx kaller «selvopptjent privat eiendom» erstattet med «kapitalistisk privat eiendom». Den nye eiendomsstrukturen dannet utgangspunktet for et produksjonssystem basert på utbytting av arbeiderne. Det at jorden ble gjort om til en handelsvare, åpnet også for en konsentrasjon av eierskapet og en differensiering av bøndene. I følge Friedrich Engels:

er det nettopp individuelt jordbruk betinget av individuelt eierskap som driver småbonden til sin undergang … de vil uunngåelig bli drevet fra hus og hjem og deres gammeldagse produksjonsform vil bli erstattet av kapitalistisk storskala produksjon. (Engels, i Araghi 2009, s.114)

Primitiv akkumulasjon i dag?

Selv om primitiv akkumulasjon refererer til de endringene som fant sted i forstadiet til kapitalismen, har begrepet også blitt brukt til å forklare sentrale trekk ved dagens kapitalisme, altså nyliberalismen. Marx la selv vekt på at kapitalistisk akkumulasjon kontinuerlig reproduserer en separasjon mellom arbeidere og produksjonsmidler, noe som har blitt påpekt av Massimo De Angelis (2001, 2004). Også ved privatisering av statlige selskaper og velferdstjenester skjer det en separasjon fordi arbeidere, konsumenter eller samfunnsborgere slutter å ha indirekte eierskap eller tilgang til disse godene. I følge dagens marxister har privatisering under nyliberalismen vært et resultat av kapitalens behov for å trenge gjennom stadig flere samfunnsområder for å fortsette å akkumulere. David Harvey (2003, 2006) gir opprinnelig akkumulasjon en ny vri og snakker om «akkumulasjon gjennom frarøvelse» («accumulation by dispossession ») under nyliberalismen. For ham dreier nyliberalismen seg om en klassekamp der arbeiderklassen har blitt nedkjempet, noe som har vært helt nødvendig for å kunne overføre ressurser fra massene til en liten overklasse. I følge Harvey, er privatisering av offentlig eiendom en av kanalene for akkumulasjon gjennom frarøvelse under nyliberalismen. Videre skriver Harvey at alle trekkene som Marx tillegger primitiv akkumulasjon, fortsetter å kjennetegne kapitalismen. Enten det er snakk om privatisering av velferdstjenester eller ekspropriering av jord fra bønder, dreier dette seg om akkumulasjon gjennom frarøvelse.

Privatisering av jord i Amazonas

Gjennom programmet Terra Legal skal staten overføre jord til bønder. Bakgrunnen for dette er at eiendomsforholdene i Amazonas er svært uklare, og at store deler av denne jorda allerede er okkupert av både småskala bønder og større økonomiske aktører og jordeiere som har tatt seg til rette på ulovlig vis. Beslutningen om å vedta lov 11.952 er ikke det eneste vedtaket som truer regnskogen og mange av menneskene som bor der, men denne loven er særlig viktig på grunn av den enorme mengden jord som omfattes. Tre argumenter preger den offisielle begrunnelsen for programmet Terra Legal. Det som følger er basert på politiske dokumenter og et intervju med koordinatoren for Terra Legal i delstaten Amazonas.

For det første argumenteres det med at privat eiendomsrett vil gagne fattige bønder i Amazonas, som per dags dato har tilgang til, men ingen offisiell rett til jorda de bruker. I tråd med de Sotos idé blir privat eiendomsrett ansett som en mulighet for akkumulasjon for husholdningsøkonomien. Det at småskala bønder blir «bragt til lovlighet» gjennom eiendomsdokumenter, vil gi dem mulighet til å ta opp lån i banken og dermed øke både de produktive investeringene og inntekten deres.

For det andre, presenteres loven som et tiltak for å bevare regnskogen. Tanken er at når man regulerer eiendomsretten, blir det lettere å regulere avskogingen fordi man kan håndheve skoglovgivningen og gjøre individer ansvarlige for jorda de eier. Idéen om at privat eiendomsrett er den eneste måten å ivareta miljøet på, har et tydelig ekko av Garrett Hardins (1968) innflytelsesrike artikkel «The Tragedy of the Commons». Med et nyklassisk teoretisk rammeverk, hevder Hardin at kun under privat eiendomsrett kan rasjonelle og inntektsmaksimerende individer bli motivert til å ta vare på miljøet.

En tredje begrunnelse for lov 11.952 er at det skal redusere konflikter om jord. Fordi innvandringen til Amazonas har vært uregulert og uregelmessig, er det svært vanlig at flere aktører hevder å eie samme jord. Store bønder har ofte presentert småbønder med falske eiendomsdokumenter, og fordrevet dem på denne måten. Når småbønder viser motstand, resulterer dette ofte i voldelig konflikt. Terra Legal skal forestille å beskytte småbønder mot trakassering fra større økonomiske aktører.

Amazonas plass i den nasjonale økonomien

I følge offisielle begrunnelser skal Terra Legal altså løse problemene som er knyttet til uklare eiendomsforhold, avskoging og konflikt. I tillegg til å være et eksempel på nyliberal jordpolitikk, må programmet sees som en fortsettelse av historiske prosesser som har knyttet Amazonas til kapitalismens utvikling i Brasil. Forsøket på å privatisere offentlig jord i Amazonas er et svar på tidligere prosesser som har ført til avskoging og konflikt om jord. Disse problemene er i stor grad en konsekvens av en politikk som tok sikte på å befolke Amazonas og integrere regionen i den nasjonale utviklingen, særlig fra 1960 og 1970-tallet.

I Brasil er fordelingen av jord svært ujevn, og dette går helt tilbake til kolonitida. I tillegg finnes det et stort jordløst proletariat. På 1960-tallet ble kravet om jordreform mer og mer fremtredende. Trusselen om omfordeling av jorda var en av grunnene til at landbrukseliten organiserte et militærkupp i 1964. Jordreformen, som da var i gang, ble reversert, og småbondebevegelsene ble brutalt undertrykt av det nye regimet. Militærdiktaturet satte i gang med et moderniseringsprogram der ekspansjonen av det kapitalistiske jordbruket sto i sentrum. Med mekaniseringen mistet 28 millioner bønder og arbeidere sitt livsgrunnlag mellom 1960 og 1980 (Ianni 1979, Vergara- Camus, upublisert).

Parallelt med moderniseringen av jordbruket førte myndighetene en aktiv politikk for å befolke Amazonas og for å integrere regionen i landets økonomiske utvikling. Flere utbyggingsprosjekter ble satt i gang, og man stiftet Det Nasjonale Instituttet for Bosetting og Jordreform (INCRA). Man prøvde også å stimulere storskala jordbruk og gruvedrift i regionen. Det var lett å tiltrekke arbeidskraft, ettersom mange av de som hadde mistet jorda, reiste til Amazonas (enten frivillig eller ufrivillig) på leting etter arbeid eller urørt jord. Amazonas representerte et til da «uutnyttet område», og de jordløse arbeiderne fra andre regioner fungerte som en reservearmé av arbeidskraft. Fra 1973 krevde sosiale bevegelser en «bred og massiv jordreform». De ønsket distribusjon av jord i sine respektive regioner, ikke å bli (tvangs)flyttet til Amazonas. Den sosiale spenningen var stor. Regjeringen fremstilte bosettingen som en form for jordreform, men denne politikken var heller et svar på sosial uro og kapitalens behov for å ekspandere enn på kravet om jordreform. Dette har fått Ianni (1979) til å kalle bosettingspolitikken «kontra-jordreform», altså det motsatte av jordreform.

Jordokkupasjon, fordrivelse og avskoging

Dagens uklare eiendomsforhold og konflikter om jord i Amazonas har røtter i bosettingspolitikken fra 1960- og 1970-tallet. Relasjonene mellom ulike grupper som ankom regionen, var alltid problematiske, og dette påvirker dagens sosiale dynamikk. Majoriteten av de som reiste til Amazonas under militærdiktaturet var jordløse arbeidere. Selv om myndighetene hadde oppfordret dem til å reise dit, fikk de som regel ikke formelle eiendomsrettigheter til jorda. De ble posseiros, som refererer til bønder som dyrker jord på uformelt vis uten å ha formelle rettigheter. Posseiros er som regel svært fattige. Store jordeiere og selskaper ankom også Amazonas på 1960- og 1970-tallet. Mange av disse tok seg ulovlig til rette og okkuperte store områder statlig eid jord ved å produserer falske eiendomsdokumenter. Når de etablerte seg, ble gjerne eksisterende samfunnsformer oppløst, og småbondesamfunn ble fordrevet fra jorda, i tråd med Marx’ beskrivelse av den opprinnelige akkumulasjonen i England. I følge Ianni (1979) var urbefolkningen de første til å bli fordrevet, og deretter fulgte posseiros. Avskoging har skjedd parallelt med dette, ettersom det å hugge trærne på et område er en måte å markere et territorium, og vise at jorda er i bruk. Derfor har ulovlig jordokkupasjon, avskoging og ekspropriering av bl.a. posseiros historisk gått hånd i hånd.

Sivilsamfunnets bekymringer

De neste avsnittene belyser de vanligste bekymringene hos sivilsamfunnet i Brasil og erfaringer fra andre jordreguleringsprogrammer. Det som følger er basert på intervjuer med aktivister fra De jordløses bevegelse, Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MST) og den kristne søsterbevegelsen Comissão Pastoral da Terra (CPT). De er begge marxistisk inspirerte bevegelser som jobber for jordreform, og de er medlem av Via Campesina. CPT jobber tett opp mot posseiros og andre sårbare grupper i Amazonas.

Den vanligste kritikken av lov 11.952 er at den representerer legaliseringen av ulovlig jordokkupasjon. Miljøbevegelsen og sosiale bevegelser i Brasil har derfor vært svært kritiske til loven. Siden ulovlig jordokkupasjon, avskoging og fordrivelse av småbønder ofte er del av samme prosess, kan loven ansees som den offisielle tilgivelsen av fortidens «akkumulasjon gjennom frarøvelse». Når jordeiere som har anskaffet jord på ulovlig vis, får offisielle eiendomsrettigheter, er dette en måte å legitimere både tyveri av statlig jord på, og fordrivelse av småbønder. Statens distribusjon av eiendomsrettigheter blir derfor en måte å konsolidere de store jordeiernes makt på vis-à-vis de små.

I tillegg til å konsolidere historiske prosesser, vil loven og programmet Terra Legal også sette i gang nye prosesser. Hva slags prosesser som blir igangsatt, kommer an på hvem programmet kommer til gode. En vanlig oppfatning i sivilsamfunnet er at mesteparten av jorda vil bli overført til storskala bønder og jordeiere som okkuperer 90 prosent av jorda (Rattner 2009). I lovteksten står det at aktører med opp til 1500 hektar vil få overdratt eierskap. Gilmar Mauro fra MST kaller programmet «det motsatte av jordreform» og hevder at programmet først og fremst vil komme store jordeiere til gode:

jeg mener (vi ser en) en akselerert privatiseringsprosess. Det er mer enn 60 millioner hektar som skal overføres til private hender. Av disse 60 millioner hektar vil det være noen eiendommer som vil forbli hos småbønder. Men en stor del – størsteparten – av disse 60 millioner hektarene vil tilfalle storbønder med mer enn tusen hektar.

Mer jordokkupasjon og avskoging

Ettersom loven premierer aktører som har okkupert relativt store områder jord, er en bekymring at loven vil oppmuntre til ytterligere ulovlig jordokkupasjon og avskoging blant storbønder. I følge Brito og Barreto (2009) er det sannsynlig at loven vil

oppfordre til mer avskoging, siden tilbudet om gratis jord gjør det mer lønnsomt å invadere og avskoge nye områder enn å investere i å øke produktiviteten på jord som allerede er avskoget.

Et slikt argument utfordrer Hardins idé om at privat eiendomsrett er den eneste måten å sikre bærekraftig bruk av naturressurser. Tvert imot kan det tyde på at det motsatte er tilfellet. Fearnside (2009) hevder også at

det nye tiltaket både belønner dagens ulovlige okkupanter og skaper forventninger om legalisering av fremtidige krav i tillegg.

Dersom loven fører til at økonomiske aktører blir oppfordret til å okkupere mer jord, er det sannsynlig at en bieffekt av dette vil være ytterligere fordrivelse av småbønder og dermed en fortsettelse av separasjonen mellom produsenter og produksjonsmidler.

Ikke i småbønders interesser

Til tross for at størsteparten av territoriet vil tilfalle storbønder, er det ting som tyder på at også middels- og småskala bønder og posseiros kan komme til å få eiendomsrettigheter gjennom Terra Legal. På programmets nettside er det listet personer med ned til én hektar jord. Informasjonen fra aktivistene fra MST og CPT tyder imidlertid på at distribusjon av privat eiendomsrett ikke tjener interessene til småbønder og posseiros slik som de Soto og brasilianske myndigheter hevder.

En av informantene fra CPT, Marta Valeria Cunha Spontan, påpekte hvordan nyliberal jordpolitikk som favoriserer privat eiendomsrett, fører til at jordmarkedet «blir hetere og hetere» og presser prisene oppover. I følge henne, er ikke distribusjon av privat eiendomsrett i fattige bønders interesser fordi det gjør det lettere å selge jord og fører til at «storbonden kommer og kjøper opp alt». Med andre ord er «ufrivillige» salg av jord en mekanisme for ekspropriering. Dette er et velkjent fenomen i litteraturen om jordreguleringsprogrammer. Blant annet hevder Musembi (2007) at en hvilken som helst endring i eiendomsrelasjoner vil ha vinnere og tapere, og at jordkjøp og salg ikke nødvendigvis er frivillige transaksjoner mellom «like spillere» på markedet. Det å gjøre jord mer salgbart kan derfor være uheldig for fattige bønder som står i fare for å selge jorda ut i fra et akutt behov for penger, og som risikerer å bli stående uten både arbeid og produksjonsmidler.

«Akkumulasjon gjennom frarøvelse»

Gilmar Mauro fra MST påpekte også at fordypningen av privat eiendomsrett gjennom bl.a. Terra Legal øker presset ikke bare på småskala bønder, men også på storskala kapitalistiske landbruksforetak. Dette skyldes at det utvikler seg et marked som regulerer kjøp og salg av jord. Han understreket at denne formen for regulering av jord akselererer konsentrasjonen av eierskapet

fordi i det øyeblikket du regulerer jorda til småskala og mellomskala [bønder] så skjer det at de små ender opp med å tape mot presset fra de de store uten a klare å konkurrere, og dette genererer en form for jord-konsentrasjon som er svært sterk.

At jordreguleringsprogrammer kan føre til en konsentrasjon av eierskap har tidligere blitt understreket av kritikere. Amanor (2009) hevder at Prosessen med å sikre rettigheter gjennom legalisering vanligvis skaper nye muligheter for investeringer og akkumulasjon av jord og rikdom, noe som ofte undergraver rettighetene til de fattige.

Otto (2009) skriver også at empiri fra de fleste land viser at «formalisering kan drive opp priser, stimulere jordspekulasjon og skyve de fattige ut i periferien.» Dette tyder på at i den grad Terra Legal kommer posseiros til gode, vil programmet også bidra til en økt kommersialisering av jorda, i hvert fall på sikt ettersom lov 11.952 ikke tillater småbønder å selge jorda før det har gått 10 år.

Det er grunn til å tro at privatisering ikke vil føre til mer sikker tilgang på jord for fattige bønder, slik som nyliberale argumenter skal ha det til. I tråd med Harveys begrep om «akkumulasjon gjennom frarøvelse » under nyliberalismen, er jordregulering en mekanisme som tillater kapitalen å trenge gjennom nok et område siden jord som tidligere har tilhørt staten, blir omgjort til en handelsvare. Selv om eiendomsdokumenter kan bety en forbedring i den juridiske sikkerheten til posseiros som per dags dato ikke har noen formelle rettigheter til jorda de bruker, kan privatisering bidra til økt markedspress og i siste instans utskvising av de som ikke klarer å konkurrere på markedet. Som under den opprinnelige akkumulasjonen innebærer dette en separasjon mellom arbeiderne og produksjonsmidlene.

Sosiale bevegelsers alternativer

Det at privatisering av jord kan ha den uheldige konsekvensen at sårbare bønder blir fordrevet, betyr ikke at en eller annen form for jordregulering ikke er ønskelig. I Amazonas er det mange grupper som fører en politisk kamp i samarbeid med sosiale bevegelser som CPT for å få formelle rettigheter til jorda de dyrker. Både Cunha Spontan fra CPT og posseiros som ble intervjuet i Amazonas i 2010, ga utrykk for at jordregulering faktisk øker småbønders trygghet fordi det setter en stopper for de store aktørenes ulovlige jordokkupasjon og bruk av våpen for å fordrive posseiros. Dette er tegn på at bøndene føler et reelt behov for å formalisere sin tilgang på jord.

Det er fullt mulig å gi posseiros og andre grupper formelle rettigheter til jord uten at dette trenger å innebære privat eiendomsrett. I Brasil finnes det flere mekanismer for jordregulering, og flere av disse gir bønder bruksrett til statlig eid jord i stedet for privat eiendomsrett. Dette innebærer at de har rettigheter til jorda så lenge de dyrker den og bor på den. Etterkommere kan overta bruksretten. Noen av disse mekanismene innebærer kollektiv drift av jorda, mens andre er basert på individuelt jordbruk. Til forskjell fra privat eiendomsrett innebærer bruksrett at man ikke har lov til å selge jorda. Det er denne formen for jordregulering som MST og CPT tar til orde for, og som til en viss grad har blitt implementert i MSTs bosettinger, selv om statens preferanse for privat eiendomsrett har blitt tydeligere og tydeligere. Til tross for at uformelle jordsalg forekommer i MSTs bosettinger, er bruksrett et alternativ som i langt mindre grad kommersialiserer og konsentrerer jorda. MST og CPTs preferanse for bruksrett reflekterer en oppfatning om at jord verken er en handelsvare eller et investeringsobjekt, og at det er de som dyrker jorda som bør ha rett til den (Vergara- Camus, 2005).

Utfordringene er politiske!

Utfordringene som er knyttet til alternative former for jordregulering, er først og fremst politiske. Selv om MST og andre sosiale bevegelser har stor tyngde i Brasil, vil enhver analyse av de sosiale kreftene vise at landbrukseliten og agribusinessen står langt sterkere. Politisk står de i et motsetningsforhold, og det er de sistnevnte som utøver mest innflytelse over politikken som føres. I Brasil er jord en politisk slagmark. Jord er ikke bare en kilde til penger men også til makt. Tiltak som lov 11.952 bør først og fremst sees som et utrykk for den brasilianske landbrukselitens enorme makt på alle politiske plan, og ikke som et forsøk på å redde regnskogen eller de fattige småbøndene i Amazonas. Det er i de store aktørenes interesse at jord blir forvandlet til en handelsvare, og dette går på bekostning av jordreform og alternative former for jordregulering. Samtidig er det et stort behov for å distribuere jord fordi mange fattige ikke får plass i den formelle økonomien. For at jord skal bli regulert på en måte som er i småbønders interesse, er sosial mobilisering helt nødvendig. Det følgende utrykket fra CPT er kanskje en god retningslinje for bøndenes kamp:

«Se nós não faz, alguem faz por nós – contra nós»

«Hvis ikke vi gjør det, gjør noen andre det for oss – men imot oss.»

Litteraturliste:

• K.S. Amanor (2009) «Tree Plantations, agricultural commodification, and land tenure security in Ghana», i Ubink et al. (eds.) Legalising Land Rights. Social Practices, State Responses and Tenure Security in Africa, Asia and Latin-America. Amsterdam: Leiden University Press.
• M. De Angelis (2001) Marx and Primitive Accumulation: The continuous character of capital’s enclosures, The Commoner, No.2
• M. De Angelis (2004) «Separating the Doing and the Deed: Capital and the Continuous Character of Enclosures», Historical Materialism, Vol. 12, No. 2
• F. Araghi (2009) ‘The invisible hand and the invisible foot: peasants, dispossession and globalization’ i A.H. Akram-Lodhi and C. Kay (red.) Peasants and Globalization. Political economy, rural transformation and the agrarian question. New York: Routledge.
• H. De Soto (2000) The Mystery of Capital. Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else. London: Bantam Press.
• B. Fine og A. Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Larvik: Tidsskriftet Rødt!
• G. Hardin (1968) «The Tragedy if the Commons», Science. Vol. 162.
• D. Harvey (2003) The New Imperialism. Oxford: Oxford University Press.
• D. Harvey (2006) Spaces of Global Capitalism: Towards a Theory of Uneven Geographical Development. London: Verso.
• O. Ianni (1979), Colonizacão e Contra-Reforma Agrária na Amazônia, Rio de Janeiro: Editora Vozes Ltda.
• K. Marx, (1867) Kapitalen (Oslo: Fram forlag ,1931 utgave)
• C. N. Musembi (2007) «De Soto and Land Relations in Rural Africa: breathing life into dead theories about property rights», Third World Quarterly, Vol. 28, No. 8.
• J. M. Otto (2009) «Rule of Law Promotion, land Tenure and Poverty Alleviation: Questioning the Assumptions of Hernando de Soto», Hague Journal of the Rule of Law, Vol. 1.
• H. Rattner (2009) «Mudancas climáticas, desmatamento e a legislacao da posse de terras na Amazônia.» Revista Espaco Acadêmico, No. 103
• L. Vergara-Camus (2005) «The Experience of the Landless Workers Movement and the Lula Government», Inter thesis.
• L. Vergara-Camus (forthcoming) «Property rights, social conflicts, and divergent paths of development in Brazil and Mexico», Journal of Peasant Studies.

Informanter:

• M. V. de Andrade Cunha Spontan, intervju (juli 2010). Aktivist i Comissão Pastoral da Terra (CPT).
• G. Mauro, intervju (juli 2010). Medlem av Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MSTs) nasjonale styre.
• L.A. Nascimento de Souza, intervju (august 2010), koordinator for Terra Legal I delstaten Amazonas.
• M. Sebastiana da Maisceno, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.
• I. Soares Frota, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.og president i assosiasjonen for posseiros i området.

Regjeringen forhandler bort politisk handlingsrom, helt uten demokratisk debatt. Det kanskje mest graverende som den norske regjeringen nå forhandler om uten demokratisk mandat, er de deler av frihandelsavtalene som regulerer investeringer mellom landene.

Emilie Ekeberg er journalist i Klassekampen, og tidligere leder av Attac Norge. Skrevet en masteroppgave i statsvitenskap om forhandlingene om bilaterale frihandelsavtaler mellom Norge og de framvoksende økonomiene.

I 1992 ble EØS-avtalen rushet igjennom i Stortinget uten offentlig debatt. Konsekvensene for Norges politiske handlingsrom er tydelige i dag, og manifesterer seg i alt fra regler for konkurranseutsetting og privatisering til vikarbyrådirektiv og fagforeningsfiendtlige dommer fra EU-domstolen.

Og nå gjør vi det igjen. Samtidig som det er krise i Europa og det geopolitiske tyngdepunktet sakte men sikkert beveger seg østover og sørover, framforhandler den rødgrønne regjeringen en rekke frihandelsavtaler med nettopp de framvoksende økonomiene.

Dette er avtaler som låser oss til den rådende økonomiske politikken, nå og for fremtiden. Også denne gangen tvinges avtalene igjennom uten demokratisk debatt.

Vi forhandler nå om frihandelsavtaler med land som Kina, India og Russland. Arbeidet er høyt prioritert i regjeringen, men det er ingen demokratisk debatt om innholdet i avtalene verken før, eller underveis i forhandlingene. Faktisk er det mindre åpenhet om frihandelspolitikken i Norge enn det er i EU og USA. Der er avtalene gjenstand for en generell debatt i EU-parlamentet og Kongressen før de konkrete forhandlingene begynner. Da gis det i det minste et minimum av innsyn i hva det forhandles om, og hva som er de politiske målsetningene med forhandlingene.

Kritikerne av norske frihandelsavtaler har vært opptatt av solidaritet med fattige land, som gjennom avtalene hindres i å føre en utviklingspolitikk som kan bringe landene ut av fattigdom. Nå er det ikke lenger bare motparten det er grunn til å være bekymret for (selv om det i aller høyeste grad er grunn til å være bekymret for dem fortsatt). I forhandlinger med de framvoksende økonomiene, som i tillegg til å ha en stor fattig befolkning også har store selskaper som vil ha markedsadgang, er vårt eget politiske handlingsrom i spill.

Investeringsbeskyttelsesavtaler

Det kanskje mest graverende som den norske regjeringen nå forhandler om uten demokratisk mandat, er de deler av frihandelsavtalene som regulerer investeringer mellom landene. Disse kjennes også under navnet investeringsbeskyttelsesavtaler. Det er en sterk internasjonal trend at disse avtalene i stadig større grad tas inn som del av bilaterale handelsavtaler. Det er også norsk praksis.

Investeringsbeskyttelsesavtaler er avtaler mellom stater, og fastsetter rettigheter for private investorer i partnerlandet. De inneholder vanligvis bestemmelser om såkalt ikke-diskriminering mellom utenlandske og nasjonale selskaper, det vil si at man ikke kan velge å benytte lokale selskaper, og kompensasjon i tilfelle av ekspropriasjon. I tillegg gir de adgang til å løse eventuelle tvister med vertslandet ved et internasjonalt voldgiftstribunal.

I sin opprinnelige betydning betyr ekspropriasjon at myndigheter inndrar eller konfiskerer et stykke privat eiendom. Dette begrepet har imidlertid fått utvidet betydning i internasjonale investeringsavtaler, til også å inkludere tapt fortjeneste på investeringer som følge av politiske reguleringer som begrenser fremtidige muligheter for fortjeneste.

 

Dette er Verdensbankens investeringsdomstol (ICSID )4 Omtrent to tredjedeler av alle tvister om investeringsbeskyttelse føres ved International Center for the Settlement of Investor Disputes, ICSID, som er en del av Verdensbanken. De siste årene har antallet saker ført ved ICSID steget voldsomt. Totalt har ICSID siden opprettelsen i 1966 registrert 331 innmeldte saker. Frem til slutten av 1990-tallet ble det årlig registrert mellom 0 og 4 saker. Fra 2003 og frem til i dag har det årlig vært registrert rundt 30 saker, med 37 innmeldte saker i 2007. Så langt er det først og fremst utviklingsland som har blitt saksøkt via ICSID. Bare seks prosent av sakene har vært ført mot land i Vest-Europa eller Nord-Amerika. Til sammenligning har 17 prosent av sakene ført ved ICSID så langt vært mot et land i Afrika sør for Sahara, 30 prosent har vært ført mot land i Sør-Amerika, og 22 prosent av sakene har vært ført mot stater i Øst-Europa og Sentral-Asia. Nesten halvparten av sakene er innen tjenestesektoren. Også gruvedrift og olje- og gassutvinning er sektorer som står for et stort antall av ICSID-sakene. I tyve prosent av sakene er saksøker et selskap som rangeres blant verdens 500 største. Syv saker har vært ført hvor selskapet som saksøker har en inntjening som er større enn bruttonasjonalproduktet til staten som saksøkes. I 70 prosent av sakene når investoren frem med sitt søksmål, gjennom forlik i eller utenfor rettssalen. Omtrent 60 prosent av sakene avgjøres av tribunalet, og omtrent 40 prosent av sakene avgjøres ved forlik utenfor tribunalet. Rapportene fra sakene hemmeligholdes så lenge en av partene krever dette, og ingen av rettssakene har så langt vært åpne for offentligheten.

 

Bestemmelsene om tvisteløsning gir transnasjonale selskaper rett til å prøve en regjerings sosiale, miljømessige eller økonomiske reguleringer ved en domstol, hvis disse reguleringene kan innebære mindre profitt på en investering i landet. De vanligste tvisteløsningsbestemmelsene gir utenlandske investorer rett til å saksøke stater ved en domstol utenfor det nasjonale rettssystemet, oftest det internasjonale voldgiftstribunalet, ICSID, som drives i regi av Verdensbanken. Såkalt investor/ stat tvisteløsning.

Investeringsbeskyttelse

Utenlandske selskaper har altså fått muligheten til å utfordre nasjonale lover i et ikke nasjonalt domssystem. Dette har ikke skjedd uten motstand. På 1990-tallet forsøkte man å forhandle frem en multilateral avtale om nettopp investeringsbeskyttelse i WTO. Når det mislyktes på grunn av stor motstand fra utviklingslandene, forsøkte OECD-landene å lage en felles investeringsavtale, den såkalte MAI-avtalen. Denne avtalen ble kritisert for å begrense staters politiske handlingsrom til å drive en sosialt og økologisk bærekraftig utviklingspolitikk, og forsøket på å lage en slik felles avtale ble lagt på is i 1998. Som følge av motstanden mot MAI-avtalen, har ikke Norge forhandlet slike avtaler med andre stater siden midten av 1990-tallet.¹

Regjeringen har imidlertid forsøkt å få mandat for å forhandle om investeringer i avtalene, men har ikke lykkes. I 2008 sendte den rødgrønne regjeringen ut et forslag til en modellavtale for investeringsbeskyttelse på høring. Modellavtalen var ment som et rammeverk for avtaler mellom Norge og utviklingsland. Også denne modellavtalen var kontroversiell, og i høringsrunden ble den møtt av kritikk, både fra norske og internasjonale sosiale bevegelser og NGO’er.² Mange av disse mente at avtalen ville gi utenlandske selskaper rettigheter på bekostning av folkevalgtes muligheter til å føre en bærekraftig utviklingspolitikk.

Næringslivet og næringslivets interesseorganisasjoner, på sin side, mente at avtalen ikke ga norske selskaper samme grad av investeringsbeskyttelse som konkurrentene fra andre land. De var særlig misfornøyde med at selskapene, i tilfelle av en eventuell rettssak mot partnerlandet, først måtte prøve saken i det nasjonale rettssystemet før saken kunne bringes inn for en ekstern domstol. De var også misfornøyd med at modellavtalen ikke inneholdt såkalte paraplybestemmelser, som gir selskaper mulighet til å bringe inn saker for domstolen som innebærer brudd på kontrakten selskapet har inngått med vertslandet, i tillegg til brudd på selve investeringsbeskyttelsesavtalen.

Etter høringsrunden ble modellavtalen lagt på is, som følge av misnøye med avtalens bestemmelser fra så vel interesseorganisasjoner som internt i regjeringen. I stedet gikk regjeringen inn for en ad hoc-løsning. I regjeringserklæringen fra 2009, Soria Moria II, åpnet regjeringen for å ta inn bestemmelser om investeringsbeskyttelse i bilaterale handelsavtaler med fire land: India, Ukraina, Russland og Kina. Forslag til norske posisjoner på investeringsbeskyttelse i forhandlingene er utarbeidet av Nærings- og Handelsdepartementet. Det gis ikke offentlig innsyn i disse posisjonene, men mye tyder på at disse inneholder bestemmelser om ekstern investor/stat tvisteløsning. Næringsminister Trond Giske har siden bekreftet at Norge har gått inn for nettopp investor/stat tvisteløsning i de nå strandede forhandlingene med Kina. Siden Kina inngår slike avtaler, er det altså liten tvil om at Norge vil bli bundet til dette regelverket dersom forhandlingene med Kina gjenopptas og en avtale kommer på plass.

Og da kan vi altså få enda en domstol dedikert til å beskytte markedsliberale prinsipper som kan dømme norske politiske beslutninger ulovlige. Det er uvisst hva konsekvensene vil bli. Det er nå en voldsom økning i antall saker som meldes inn for investeringsdomstolen til Verdensbanken (ICSID). Samtidig investerer store selskaper fra de framvoksende økonomiene, ofte med staten i ryggen, i stadig større grad ute. Salget av Elkem til kinesiske Bluestar er et eksempel på det.

Så langt har landene som er blitt saksøkt ved ICSID i all hovedsak vært utviklingsland, men de siste årene har også rike land blitt brakt inn for domstolen. Et skremmende eksempel: En nyere sak som ble ført mot den tyske staten, viser at investeringsavtalene også kan ha både økonomiske og miljømessige konsekvenser i rike land. I 2009 saksøkte det svenskregistrerte selskapet Vattenfall den tyske stat, for å ha innført miljøreguleringer som satte begrensninger på bruk og utslipp av kjølevann ved et kullkraftverk som selskapet bygget ved Elben-elven. Vattenfall krevde kompensasjon for tapt fortjeneste, fordi de mente at miljøreguleringen gikk mot tidligere forsikringer fra myndighetene, og ville gjøre selskapets investeringsprosjekt mindre økonomisk lønnsomt. Tyske myndigheter fastholdt at reguleringen var en følge av et EU-direktiv om vannkvalitet, som fikk følger for all industri langs tyske elver.

I august 2010 inngikk partene et forlik i saken. Detaljene i anklagen og beløpsstørrelsen i forliket kjennes ikke, fordi partene valgte at hele saken skulle foregå uten innsyn fra offentligheten. Vattenfalls opprinnelige krav var på omtrent 1,4 milliarder euro. Vattenfall hadde totalt investert 2,6 milliarder euro i prosjektet ved Elben.³

Når rike land nå inngår en rekke handels- og investeringsavtaler med store u-land med raskt voksende økonomier, som Russland, India og Kina, må det forventes at det fremover vil bli en langt større grad av gjensidighet i disse avtalene enn tidligere, hvor avtalene først og fremst handlet om vestlige selskapers investeringsbeskyttelse i fattige land. Og vi må forvente at også Norge i fremtiden vil bli stevnet for Verdensbankens investeringsdomstol av storselskaper fra de nye økonomiske stormaktene, dersom regjeringen ikke endrer kurs.

Noter:

1. Unntak er frihandelsavtalen mellom Efta og Singapore fra 2002, som inneholder slike bestemmelser.
2. Høringssvarene kan leses på nettsidene til Nærings og Handelsdepartementet, på adressen: http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/dok/Horinger/ Horingsdokumenter/2008/Horing—Modell-forinvesteringsavtaler/- 4.html?id=496026
3. Kilder: II SD, 2009: «Background Paper on Vattenfall v. Germany Arbitration». S2B Investment Group, 2011: «Change EU investment policy – now is the time!»
4. Kilder: The ICSID Caseload, Statistics, issue 2011-01, og Bretton Woods Project: http://www. brettonwoodsproject.org/art-564868

– Etnisitet dreier seg om opprettholdte etniske grenser, ikke om kulturell uforanderlighet, skriver forfatteren som også drøfter begrepene etnisitet og klasse i forhold til taterne.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktoravhandlingen Tatere i Norden før 1850. Sosio-økonomiske og etniske

fortolkningsmodeller. Se: http://munin.uit.no/handle/10037/3399

Taterne (også kalt romanifolk eller de reisende) er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Innad i gruppa er det ulike syn på opprinnelse og historie. De delte meningene gjenspeiler seg blant annet i navnet på dagens interesseorganisasjoner. Én av organisasjonene kaller seg Landsorganisasjonen for romanifolket (LOR). Denne organisasjonen ser på rom som et broderfolk, og bekjemper aktivt bruken av ordet tater, som de anser som en rasistisk og nedsettende betegnelse. Den andre store interesseforeningen har derimot valgt å bruke taterbetegnelsen. Den kaller seg Taternes landsforbund (TL). Medlemmene av denne foreningen avviser enhver forbindelse med rom og forstår taterne som en helt særegen innvandringsgruppe.

I kontakten med gruppa i dag vil det være naturlig og riktig å bruke det gruppenavnet den enkelte selv foretrekker. I mitt arbeid med gruppas historie fra tida før 1850 har jeg imidlertid valgt å bruke betegnelsen tater fordi det er denne gruppebetegnelsen vi oftest finner i nordiske kilder. I de første beskrivelsene fra Norden i begynnelsen av 1500-tallet er det tater-betegnelsen som er brukt. Betegnelsen ble lånt fra det tysktalende området. I dette området ble «Tatter» brukt synonymt med «Zigeuner» på denne tida. I dansk og norsk lovspråk omtales disse gruppene alltid som tatere, i Sverige og Finland brukes ofte «tattare» og «zigenare» som synonymer.

Også i forskningsmiljøet er det delte meninger om hva slags gruppe taterne opprinnelig var. Samfunnsforskeren Eilert Sundt hevdet i 1850 at taterne var etterkommere av de første sigøynerne som kom til Norden tidlig på 1500-tallet. Flere seinere nordiske forskere har ment at Sundt romantiserte taterne og at han lot seg lure av gruppas egne opphavsmyter og hang til fantasifull dramatisering1. De har argumentert for at gruppa ble skapt ved sosial utstøting og at taterne nedstammer fra fattigfolk som ble tvunget ut i et liv på landeveien.

Fra slutten av 1800-tallet til ca 1970 var det slike opphavsdiskusjoner som sto sentralt når majoritetssamfunnet beskrev gruppa. Taterne ble sett på som et alvorlig sosialt problem, og flere «eksperter» mente at opprinnelsesspørsmålet var avgjørende for hvilke tiltak som skulle settes inn. To motpoler i denne debatten var legen Johan Scharffenberg og presten Kaspar Flekstad. Johan Scharffenberg var overbevist om at det var et stort antall «næsten fullblods sigøinere» blant de norske «omstreiferne». Sigøynerne var, ifølge Scharffenberg, en «lavere rase» som ikke kunne «omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk». Han mente at dette måtte få konsekvenser for behandlingen av omstreiferne, og kritiserte Omstreifermisjonen for ikke å gjøre noe for å forhindre at omstreiferne satte barn til verden. Ifølge Scharffenberg var tvangssterilisering det mest rasjonelle middelet mot omstreiferondet, og også det billigste. Kaspar Flekstad derimot avviste enhver sigøynertilhørighet. Han hevdet at gruppa hadde en rent skandinavisk bakgrunn. Men også Flekstad mente at taterne utgjorde et viktig og farlig samfunnsproblem, og gikk inn for harde tvangstiltak mot dem.

Skillet mellom Johan Scharffenberg og Kaspar Flekstad gjenspeiler kanskje mest et skiftende samfunnsklima. I mellomkrigstida, da Johan Scharffenberg var mest aktiv i debatten, ble taterne fortolket som mindreverdige fordi de var av «fremmed rase» eller «raseblandet». I 1949, da Kaspar Flekstad publiserte sin bok Omstreifere og sigøynere, var det politiske klimaet endret. Rasistisk pregede fordommer, særlig mot tatere og sigøynere (rom), var fortsatt høyst levende, men det var ikke lenger politisk gangbart å begrunne særtiltak eksplisitt med rasebasert argumentasjon. Flekstad omdefinerte taterne til «mindreverdige nordmenn». En slik omdefinering rokket imidlertid ikke ved grunnlaget for assimilasjons- og tvangstiltakene. Synet på at gruppas livsform var uønsket og skadelig stod fast.

Er opphavsdiskusjoner viktige?

Blant samfunnsforskere og historikere har opphavsdiskusjonene stort sett fått ligge ukommentert fra 1980-tallet og framover. I dag har taterne (reisende, romanifolk) status som nasjonal minoritet. De regner seg selv som en egen folkegruppe og uavhengig av synet på opprinnelse vil de aller fleste forskere forstå taterne som en etnisk gruppe.

En del forskere har nøyd seg med å slå fast at opphavsspørsmålet er uavklart. Men synspunktene om at taterne er innenlandske grupper, opprinnelig frambrakt ved sosial utstøting, har fått betydelig gjennomslag, mest i Sverige og Danmark, men også i Norge. En del vil nok oppfatte opphavsforklaringer som vitenskapelig uinteressante eller passé. De kan lett få et gammelmodig preg – et snev av gjenoppvekking av den gamle rasetenkingen?

Min interesse for spørsmålet er dels knyttet til innvandringshistoriske problemstillinger, dels til forståelsen av etnisitet som historisk fenomen. Hvis taterne opprinnelig var en innvandrergruppe, hvordan kan det ha seg at de har beholdt et kulturelt særpreg og en sterk gruppeidentitet gjennom et tidsrom på over 500 år? For forskere som Eilert Sundt og Johan Scharffenberg var sigøyneropprinnelsen langt på vei tilstrekkelig til å forklare gruppas særpreg. De hadde en oppfatning om en nedarvet sigøynerkultur som var nærmest uforanderlig. Andre forskere trakk fram de store forskjellene mellom de nordiske taterne og romfolk som innvandret fra Øst-Europa til de nordiske land i andre halvdel av 1800-tallet. Dette mente de var et tydelig tegn på at taterne var en innenlandsk gruppe og at eventuelle fellestrekk mellom gruppene skyldtes kulturelle lån og likhet i livssituasjon. Også i dette tilfellet finner vi en underliggende idé om kulturell uforanderlighet.

Historie og etnisitet

Det har blitt hevdet at etnisitet bare er et nytt begrep for «rase», altså en dekkbetegnelse for et begrep som ikke lenger er politisk stuereint. Det finnes utvilsomt eksempler på at etnisitetsbegrepet blir brukt på denne måten. Men moderne etnisitetsdefinisjoner ligger langt fra rasebegrepet. Vanligvis defineres en etnisk gruppe som en gruppe mennesker som selv mener at de skiller seg fra andre på grunn av kulturelle særtrekk og/eller felles avstamning, og som også blir oppfattet som en særegen gruppe av omgivelsene. Etnisitet er altså sosialt og kulturelt definert. Det trenger ikke dreie seg om objektive kulturforskjeller eller dokumentert felles opprinnelse. Det dreier seg om hvordan mennesker forstår seg selv og hvordan de blir forstått av andre.

Et annet viktig punkt er at etnisitet ikke er et produkt av sosial isolasjon, men tvert imot oppstår i tett samhandling mellom grupper2. Etnisitet dreier seg om opprettholdte etniske grenser, ikke om kulturell uforanderlighet. I taternes tilfelle ser vi at taterkulturen stadig er i endring og tilpasser seg de nordiske forholda, men grensene mellom taterne og majoritetsbefolkninga består.

Etnisitet er et relativt nytt begrep. Først fra slutten av 1960-åra ble begrepet sentralt innen samfunnsforskningen, med sosialantropologene som pionerer. Det historiske perspektivet har ofte vært fraværende i undersøkelser av etniske problemstillinger. Samfunnsvitere som har interessert seg for historiske perspektiver, har som regel konsentrert seg om den dekonstruerende vinklingen – hvordan skaper samtida fortida? Hvordan tjener konstruerte bilder av fortida moderne etnisk mobilisering? Problemstillinger knyttet til historiske forutsetninger og drivkrefter for utvikling av etnisk identitet har ikke blitt viet like mye interesse. Det har også vært hevdet at ikke bare begrepet, men selve fenomenet etnisitet er nytt, og at det henger sammen med nasjonalismens framvekst fra slutten av 1700-tallet. Dette bygger på et tradisjonelt idehistorisk skjema, men stemmer ikke overens med eldre kilder. Oppfatningen av tatere og sigøynere som egne folkegrupper med en markert etnisk identitet er langt eldre enn nasjonalismen.

Etnisitet og klasse

Etnisitet og klasse har ofte vært sett som rivaliserende forklaringsmodeller. I perioder hvor klassebegrepet har stått svakt i samfunnsforskningen, har klasseforhold ofte blitt redusert til etnisitet. Men vi kan også finne eksempler på at etnisitet reduseres til klasse. I begge tilfeller går man glipp av en viktig dimensjon. I dagens Norge er det ofte etnisitet som blir vektlagt i studiet av minoritetsgrupper. Men etniske relasjoner eksisterer ikke i et vakuum. Det finnes ikke noen form for «ren» etnisitet uavhengig av sosiale og økonomiske forhold. Etniske relasjoner er innebygd i sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Klasse er utvilsomt en viktig faktor når det gjelder situasjonen til store minoritetsgrupper i Norge. De tilhører den norske arbeiderklassen og befinner seg langt nede på rangstigen i klassesamfunnet. Både etnisitet og klasse hører altså med i analysen av disse gruppene. Sosiale fenomener som etnisitet og klasse har både økonomiske og kulturelle aspekter. Begge sider må anerkjennes, og ingen av dem bør ses som rene overbygningsfenomen i forhold til hverandre.

Når det gjelder taterne, har pendelen svingt fra etnisitet til klasse. Gruppas etniske identitet har blitt beskrevet som en 1800-talls konstruksjon drevet fram av Eilert Sundt. Effektene av en avvisning av etnisitet som faktor er svært treffende beskrevet av Jean Paul Sartre i Tanker om jødespørsmålet. Han peker på hvordan både antisemitten og motpolen demokraten fungerer undertrykkende. Antisemitten vil ødelegge jøden som menneske og bare la jøden være igjen. Han ser bare jødiske særtrekk som han anser som svært negative. Demokraten vil ødelegge ham som jøde og bare bevare mennesket i ham. Han står for en assimilasjonstankegang og anerkjenner ikke at det finnes en jødisk identitet basert på en felles historie og kultur.

Samfunnsforskere som har forklart tatergruppa som et reint produkt av økonomisk og sosial diskriminering, har som regel også hevdet at gruppa allerede har forsvunnet eller er på vei til å forvinne med endrede samfunnsforhold. Det er altså snakk om å ødelegge tateren som tater. Kenneth Olsson har i en nettdebatt beskrevet hvordan dette kan oppleves. Han skriver:

Nær man førsøker førklara att VI som ær folket vet bæst, næææ då enligt proffsen, førresten så finns vi inte, dom kan ju børja fråga sig varfør dom tror att vi inte finns.3

Jeg tror at dette korte, men fyndige innlegget illustrerer svært godt hvordan mange tatere eller romanifolk har opplevd majoritetssamfunnets forskerblikk.

Gruppeidentitet som et resultat av sosial utstøting

Taterne har gjennom århundrer vært utsatt for sosial stigmatisering og diskriminering. Dette har utvilsomt bidratt til å forsterke gruppeidentiteten. Gruppa har vært nødt til å etablere sosiale forsvarsmekanismer og til dels skapt seg et eget rom ved å lukke seg fra storsamfunnet. Men er slike faktorer tilstrekkelige til å forklare framveksten av taterne som gruppe? Et argument som ofte har blitt trukket fram, er gruppas tilknytning til såkalte «uærlige» eller urene yrker. Det dreier seg om yrker som bødler, rakkere, nattmenn (renovasjonsarbeidere), hesteflåere eller hestegjelder. Slike arbeidsoppgaver var i eldre tid sterkt tabubelagt, og ikke bare yrkesutøveren, men også hans familier ble behandlet som pariaer. De kunne ikke spise og drikke av samme glass og tallerkner som de bofaste. Gikk de til nattverd, hadde de en særskilt nattverdskalk eller mottok vinen fra stetten av den vanlige kalken. Ingen bondekone ville hjelpe til ved kvinnenes fødsler eller være fadder for deres barn. Det ble også ansett som urent å medvirke ved begravelse til en «uærlig». Ingen ville ta barn av «uærlige» yrkesutøvere i lære eller tjeneste. Slik sosial stigmatisering og utstøting førte til at disse yrkesgruppene etter hvert kunne framstå som en særegen folkegruppe. Uærlighetsoppfatningene ga opphav til isolerte grupper hvor ektefellen måtte hentes innafor den egne gruppa og barna fikk en medfødt plassering utafor det sosiale fellesskapet.

De «uærlige» yrkene er rikt representert i tatergenealogiene, særlig på 1700- og 1800-tallet. Men vi ser også at andre minoritetsgrupper for eksempel skogfinner, samer og utenlandske krigsfanger kunne livnære seg på samme måte. I disse tilfellene er det altså ikke de «uærlige» yrkene som skaper minoritetsstatusen, men snarere minoritetstilhørigheten som fører til at de må ta til takke med slike arbeidsoppgaver. Tatergruppas yrkesrepertoar var ikke begrenset til «uærlig» arbeid, og vi finner ikke henvisninger til «uærlige» yrker i eldre kilder om tatere fra 1500- og 1600-tallet. Det er altså grunn til å tro at tilknytningen til stigmatiserte og tabubelagt yrker forsterket gruppeidentiten, men ikke skapte den. I de eldste nordiske kildene om tatere, spesielt i forhør og rettsreferater, finner vi ikke sjelden eksempler på at medlemmer av lokalbefolkningen sluttet seg til taterfølger, og at de også giftet seg inn i gruppa. Det kunne for eksempel være folk som hadde kommet på kant med loven, eller soldater som hadde fått en krigsskade. Tatergruppene var altså langt fra lukket. Trolig fikk de hele tida et jamt tilsig fra den fastboende befolkninga. Men det ser ut som om disse etniske grense-krysserne ganske raskt tok opp taternes levesett og kulturelle særtrekk. Slike grense-krysninger finner vi i alle etniske grupper.Oppfatningene om hermetisk lukkede etniske grupper er i de fleste tilfeller en myte.

Flere har hevdet at taternes innenlandske opprinnelse er bevist gjennom slektsforskning. De viser særlig til undersøkelser av Kaspar Flekstad (1949) og Adam Heymowski (1969). En kritisk gjennomgang av disse undersøkelsene har vist at de ikke kan brukes som dokumentasjon på at tatergruppa sprang ut av sosialt utstøtte fra majoritetssamfunnet. En del av argumentasjonen virker i dag nærmest kuriøs. Det dreier seg blant annet om den sterke vektleggingen av nordiske navneformer som et bevis på nordisk opprinnelse og om en form for sigøynerstereotypier som ser bort fra kulturelle endringsprosesser. For eksempel har Kaspar Flekstad argumentert med at norske tatere på 1700- og 1800-tallet ikke snakket gebrokkent, og at de var godt kjent med norske forhold. Nyere og mer omfattende genealogiske undersøkelser har vist at taterne er en gruppe med en klar historisk kontinuitet. Flere norske og svenske taterslekter kan føres tilbake til personer som ble omtalt som tatere eller «zigenare» på 1600-tallet og i begynnelsen av 1700-tallet.

I dag er det brei enighet om at etnisitet er en form for sosial konstruksjon. Innafor denne enigheten vektlegges analyser av de sosiale mekanismene som bidrar til å utvikle etnisk identitet, og etniske og nasjonale identiteters varighet og bestandighet tas ikke lenger for gitt. På denne måten har for så vidt alle «ekte» folkeslag blitt dekonstruert. Når det gjelder taterne, får imidlertid vektleggingen av det sosialt konstruerte en særegen betydning. Den inngår i en tradisjon som trekker gruppas autensitet i tvil, og framhever identiteten som falsk. Bak teoriene om tatergruppa som et resultat av samfunnsmessige utstøtingsmekanismer ligger en idé om at etnisitet kan skapes så å si fra «scratch» ved etikettering fra myndighetenes side, ved påvirkning fra forskere eller som en reint instrumentell overlevelsesstrategi for gruppa selv. I henhold til denne tankemåten finnes det ikke noe historisk utgangspunkt i form av et kulturelt repertoar som de etniske grensene trekkes rundt. Min konklusjon er at de rent sosio-økonomiske fortolkningene ikke er tilstrekkelige til å forklare tatergruppas særpreg.

Taterne forstått i et etnisk perspektiv

Kan taterne knyttes til sigøynerinnvandringene på 1500-tallet? Noen av svarene som er gitt på dette området, har tida løpt fra. De er med rette plassert på historieskrivingens skraphaug. Ingen vil i dag hevde at de nordiske tatergruppene kan forklares ut fra en medfødt «sigøynerbestemmelse » slik Johan Scharffenberg, og også langt på vei Eilert Sundt, mente. Men det finnes en rekke indikasjoner på at de nordiske taterne utgjør en grein av den internasjonale rom-familien.

Språket har vært et omstridt element. Tatere eller reisende i Norden har sitt eget språk som kalles norsk og svensk romani. Dette språket har et rikt romaniordforråd, men grammatikken er nordisk. En samlebetegnelse for denne typen av språk er pararomanispråk. Noen språkforskere har hevdet at dette er kunstige og konstruerte språk som bare har benyttet lånord fra romanispråket. Men i nyere språkforskning vektlegges de grunnleggende fellestrekkene mellom alle nord- og vesteuropeiske varianter av romani, både de som har beholdt den opprinnelige grammatikalske strukturen og pararomanispråkene. Lingvisten Peter Bakker har blant annet pekt på at pararomanispråkene inneholder like mange ord med romanirøtter som romanispråkene. I tillegg kommer en rekke andre språklige fellestrekk som atskiller språkene i dette området fra andre romanivarianter. Ett iøynefallende trekk er påvirkningen fra tysk og mangelen på lånord fra rumensk. Her skiller de nord- og vesteuropeiske romanivariantene seg markert fra den store romanispråkgruppa som kalles vlax.

Også navna som gruppene tradisjonelt har brukt om seg selv, er sammenfallende. Fra Norge kjenner vi til at tatere har brukt egenbetegnelser som romanisæl, kalo og manusj. De samme egenbetegnelsene kan vi finne blant sigøynergrupper i Vest-Europa som ikke regner seg til å tilhøre rom-gruppa.

Rettsreferater og forhør fra 1600- og 1700-tallet kan gi et godt innblikk i hvordan taterne selv oppfattet hva det ville si å være tater. De forteller at de er født av taterforeldre eller er «af tartare extraction». De vektlegger avstamning som et kriterium for tatertilhørighet. Det er også tydelig at myndighetene på denne tida forstod dem som en egen folkegruppe med vekt på avstamningskriteriet.

Det er altså mye som tyder på at taterne i Norden er en nordlig utløper av de første sigøynerinnvandringene til Vest-Europa. Det dreier seg imidlertid ikke om å plassere de nordiske taterne i en slags boks merket «sigøyner» eller «indisk opprinnelse». De nordiske taternes kultur står på egne bein uavhengig av om noen fjerne forfedre var sigøynere. Taterkulturen er et resultat av en lang historie i det nordiske området. Den skiller seg klart fra rom-gruppenes historie og kultur.

Vi kan heller ikke forstå tatergruppas særpreg over tid uten å ta sosio-økonomiske faktorer med i betraktning. Etniske gruppedannelser har som regel også en materiell basis knyttet til særskilte levemåter og næringer. Både det omvandrende levesettet i seg sjøl, og ikke minst kriminaliseringen av denne livsformen har uten tvil bidratt til å forsterke og opprettholde taternes gruppeidentitet. Stigmatiseringen knyttet til uærlige yrker er også en faktor av betydning.

Motsetninger mellom rom og tatere (romanifolk)

I siste halvdel av 1800-tallet startet en ny innvandring av rom fra Øst- til Vest- Europa. Dette kalles ofte for den andre vandringen eller den andre diaspora i motsetning til den første vandringen som nådde Vest-Europa på 1400-tallet og Norden på 1500-tallet. Det utviklet seg ganske raskt et motsetningsforhold mellom nyinnvandrerne og den etablerte sigøyner-og taterbefolkningen i Vest-Europa fordi gruppene dels konkurrerte innafor de samme økonomiske nisjene. Det utviklet seg også noe som kan kalles et syndebukkspill. Forskjellige former for uønsket atferd ble alltid knyttet til «den andre» gruppa. Dette spillet ble ofte forsterket av stereotypier og fordommer hos myndigheter og forskere. Et eksempel på at et slikt syndebukkspill stadig pågår finner vi i et intervju med en av de mest kjente personene i det norske rom-miljøet, Alex «Dolla» Karoli. Han uttaler seg i sterkt negative ordelag om de rumenske tiggerne i Norge, og mener at Sarkozy gjorde helt rett da han kastet mange tusen romfolk ut av landet i 2010.

For Karoli var det tydelig svært viktig å få fram at dette dreier seg om en annen folkegruppe enn den han selv tilhører. «De er ikke riktige roma», sier han. «De er noe som heter Sinti – eller tatere på norsk. Vi har ikke kontakt, vi har ikke samme språk, kultur og tro. Det er komplett forskjellig.» (Aftenposten 4.11.2011) Sinti er en folkegruppe med røtter tilbake til den første sigøynerinnvandringen på 1400-tallet. De bruker ikke egenbetegnelsen rom, men regner seg som en del av den internasjonale sigøynerbefolkningen. I Tyskland brukes ofte betegnelsen «Sinti und Roma» som en samlebetegnelse for gruppene. Gjennom nesten 600-års atskillelse har det naturlig nok utviklet seg både språklige og kulturelle skiller mellom sinti og rom. Også innad i verdens rombefolkning er det betydelige språklige og kulturelle forskjeller, men å betegne rom fra Romania som sinti eller tater gir ikke mening. Det er en form for kategorisering som dreier seg om å gjøre «de andre » til syndebukker. Dette spillet drives av alle gruppene, og vi kan også finne eksempler på at tatere omtaler rom på en sterkt nedsettende måte.

Flere enkeltpersoner og organisasjoner har imidlertid gått i bresjen for å motarbeide denne formen for gjensidig skittkasting. «Det er skammelig å tråkke på de svakeste menneskene blant vårt folk. Hadde ikke Norge kastet ut min familie, hadde ikke besteforeldrene og oldeforeldrene mine havnet i Auschwitz», uttalte et annet medlem av Karoli-familien (Natalina Lund til Aftenposten 5.11.2011). Også nestlederen for Romanifolkets riksforbund, Jim Rickhardt Hartmann, som regner seg som tater eller romanisæl, har tatt skarp avstand fra uttalelsene til Alex «Dolla» Karoli. Landsorganisasjonen for Romanifolk (LOR) har støtte til andre minoritetsgrupper som en eksplisitt målsetning. «Her vil vi i første rekke trekke frem vårt broderfolk sigøynerne, som har lidd samme skjebne som oss, og som den dag i dag blir hundset med», heter det på organisasjonens hjemmeside.

Da taterne sammen med kvener, skogfinner, rom og jøder fikk status som nasjonal minoritet, var det et krav at gruppene måtte ha opprinnelig eller langvarig tilknytning til Norge – grensen ble satt til ca 100 år. De norske samene hadde allerede status som urfolk etter ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. For dem ville status som nasjonal minoritet innebære et skritt tilbake. Andre store minoritetsgrupper hadde ikke vært i landet lenge nok til å få status som nasjonal minoritet. Vi har altså fått et slags hierarki av minoritetsgrupper med samene på toppen, eldre innvandrergrupper i midten og de store, nye innvandrergruppene aller nederst med få formaliserte rettigheter. Minoritetspolitisk er en slik rangordning vanskelig å forsvare.

Det kan virke som om det er fritt fram for å behandle innvandrergrupper dårlig i hundre år, for så eventuelt å gi dem oppreisning som nasjonal minoritet. Heldigvis har enkelte romaniorganisasjoner sett dette klarere enn norske myndigheter, og satt spørsmålet i historisk perspektiv. «En gang i tiden var det vi, som i dag er nasjonale minoriteter i Norge, som satt slik på gaten og tigget», uttalte medlemmer av Romanifolkets riksforbund da de rykket ut mot trakassering av rumenske tiggere.4

Noter: 1 Se for eksempel Kaspar Flekstad 1949, Øyvind Midbøe 1968 og Ted Hanisch 1976

2 Se for eksempel Barth, Ethnic groups and boundaries, 1969, Jenkins, Rethinking Ethnicity 1997 og Jones,The Archaeology of Ethnicity 1997

3 Innlegg av Kennet Olsson på nettstedet Anbytarforum http://genealogi.aland.net/discus/ messages 12.6.2001. Sitatet er gjengitt kildetro fra den svenske nettsida med Kenneth Olssons bruk av norske æ-er og ø-er.

4 Aftenposten 5.11. 2011

 

Definisjoner

Etnisk gruppe: En gruppe som innenfor en større sosial enhet betrakter seg selv som en særegen gruppe, og som også blir identifisert slik av andre. Gruppeidentiteten er som regel knyttet til en oppfatning om felles avstamning og spesielle kulturtrekk. Den etniske identiteten er sosialt og kulturelt definert. Det trenger ikke dreie seg om objektive kulturforskjeller eller faktiske avstamningsforhold. Det avgjørende er hvilken betydning gruppemedlemmene og omverdenen tillegger slike faktorer.

Klasse: Klassebegrepet er særlig knyttet til økonomiske forhold. I marxistisk analyse inndeles klasser etter hvilket forhold menneskene har til produksjonsmidlene og produksjonsprosessen. Forenklet kan vi si at det dreier seg om grupper av mennesker som livnærer seg på prinsipielt samme måte. Klassebegrepet er relasjonelt. I et klassesamfunn er det alltid minst to klasser som står mot hverandre. Selv om det sentrale i klassebegrepet er knyttet til økonomiske forhold omfatter begrepet også kulturelle trekk og subjektive oppfatninger om klassetilhørighet.

 

Nasjonale minoriteter i Norge

Det finnes ikke sikre tall på hvor mange som regner seg som romanifolk, tatere eller reisende i Norge i dag. I St.meld. nr.15 (2000–2001) om nasjonale minoriteter er det anslått at det kan dreie seg om flere tusen personer. Gruppa er dermed den nest største av de nasjonale minoritetene. Bare kvenene, som anslagsvis teller et sted mellom 10- og 15000, utgjør en større gruppe. Anslagene for de øvrige gruppene er: Jøder over 1100, rom 500–700, skogfinner et par hundre.

I USA truer republikanerne med å kriminalisere abort og bruk av prevensjon. Det er flere kvinner enn menn både på universitetet og i grunnskolen. Unge kvinner blir fortalt (og de fleste mener) at de er likestilte med menn. Likevel er de underrepresentert både i regjeringen og på arbeidsplassen, men også som ledere i progressive bevegelser. Det finnes kvinner i ledende posisjoner, men hvilken side av politikken disse tilhører, er hipp som happ og/eller de tjener kun interessene til de som sitter med makta.

Judith Mirkinson har vært anti-imperialist, anti-rasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland.

For første gang blir vold mot kvinner ikke bare avfeid som normal atferd, men det finner like fullt sted hele tiden. Vi lever i et høymilitarisert samfunn som fremdeles er involvert i én «offisiell» og flere «uoffisielle » kriger. Vi vet at vold mot kvinner går hånd i hånd med militarisme. (Faktisk kom det nylig fra forsvarsdepartementet at mengden seksuell vold begått av militært personell øker kraftig) Likevel ser vi busser som på den ene siden reklamerer for krisesenter for kvinner og fordømmelse av vold, mens rekrutteringsplakater for militæret er klistret på den andre siden.

Occupy-bevegelser kunne ikke eksistert hadde det ikke vært for kvinners arbeid, men likevel er det de mannlige røstene som høres mest. Bevegelsen for å okkupere patriarkatet er på gang, men det foregår en intens debatt rundt deltagelsen fra fargede kvinner. Kvinner i USA ser dessuten hva deres medsøstre gjør på steder som Egypt og Hellas, og inspireres av deres mot og besluttsomhet.

Så hvordan skal vi forholde oss til dette, vi som anser oss selv som en del av en progressiv bevegelse? Hvordan ER kvinner stilt for tiden?

Når vi ser på kvinners tilstand i USA ved begynnelsen av det 21. århundret, ser vi et komplisert og sammensatt bilde. Vi har gjort fremgang. Og vi har stått på stedet hvil. Situasjonen for kvinner som gruppe har bedret seg, men som alltid i Amerika – det handler om rase og klasse. For oss feminister – og det sier ikke lite nå om dagen – har utviklingen gått fem steg frem og fire og et halv tilbake.

Etter titusener av år blir ikke kvinner lenger ansett som en underlegen gruppe i samfunnet: vi er ikke noens eiendom. Dette er en forandring av stor betydning som verken har kommet av seg selv eller uten konsekvenser. På grunn av denne forandringen slår institusjoner nå tilbake og fremmer mannlige overlegenthetsideologier via deres representanter i politikken, forretningslivet og media. De vil tilbake til status quo. Det er en krig mot kvinner både internasjonalt og innad i USA, og den utkjempes på mange fronter.

Kulturelt sett beordrer den politiske høyresiden kvinnene tilbake til ekteskapet. Kvinnene skal føde barn, dekke seg til og gjøre som de blir fortalt. Men kravene er motstridende. Vi skal også til enhver tid være sexy enten vi er 5 eller 65 år, vi skal være karismatiske og sterke, feminine og være uavhengige, så lenge vi lar mennene dominere til slutt. Vi ser dette i filmer – som gjerne har seks eller sju menn mot én kvinne på rollelistene – samt i musikkvideoer, TV, blader og så videre.

Og venstresiden, eller de progressive, er også med og gjør nøyaktig det samme. Over flere år har jeg gjennomført en uformell undersøkelse. Hva fant jeg? Venstreorienterte litterære utgivelser og magasiner: 80 % menn representert. Venstreorienterte tidsskrifter: menn er overveldende representert. I venstreside analyser/programmer/paneldeltakere/arrangement og demonstrasjoner er majoriteten mannlig (les: hvite menn)

Dette betyr ikke at kvinner ikke slår tilbake eller yter motstand. Det gjør vi, men veien er lang, vanskelig og uoversiktlig.

Hva med økonomien?

Den store økningen i arbeidsløshet blant menn er kun en myte.

Under resesjonen nå ser vi en fortsatt feminisert fattigdom. Det er altså lang mer sannsynlig at kvinner ender i fattigdom enn menn. Og det er fargede kvinner som er hardest rammet. Omtrent 1/3 av arbeidende sorte og latinamerikanske kvinner, samt deres barn lever under fattigdomsgrensa. Til sammenligning er tallet 13 % blant hvite kvinner. En av sju kvinner har ikke helseforsikring. Programmer som før var finansiert av regjeringa i Washington, er nå overlatt til stater der nedskjæringene i budsjettene har gått ut over barnehage, helse, rusavvenning og jobbsøkerkurs for kvinner og barn.

I løpet av de siste årene, når resesjonen bare har blitt verre i USA, er det skrevet mange artikler i pressen – både mainstream og alternativt – om at menn er de store taperne. Dette var basert på at produksjonsselskaper, byggbransjen og andre «tradisjonelt mannlige» yrker ble rammet hardere enn yrker som er «tradisjonelt kvinnelige», som for eksempel servicebransjen.

Dette er da også den første «kriseredningen» der menn vant, mens kvinner tapte. Ifølge en nylig studie gjennomført av Pew (forskningssenter) fikk mennene tildelt 800.000 nye jobber, mens kvinnene mistet 200.000 jobber. Av de 1,6 millioner nye jobbene som ble opprettet, tilfalt 70 % menn. Det er større sannsynlighet for at kvinner har deltidsarbeid og ha lave stillinger. Til tross for at kvinners lønn har steget, tjener de fremdeles bare 75 % av menns samlede inntekt.

En kan si at kvinners rolle ikke har endret seg, men heller ekspandert. Vi forventes fortsatt å være sexpartnere, venner, rengjørere, kokker, mødre og omsorgspersoner. Fremdeles står kvinner for mesteparten av husarbeidet, barneoppdragelsen og omsorgen for de eldre.

STILLE OPP FRA UNNFANGELSE TIL FØDSEL! GLEM VÅRE LIV ETTER DET!

Rick Santorum, presidentkandidat for republikanerne, sier:

Prevensjon er frihet til å gjøre ting i en seksuell virkelighet som strider mot hvordan ting er ment å være. Ekteskapet er nå truet fordi folk bare liker å henge med hverandre og more seg.»

Kontroll over kvinners reproduksjon og seksualitet har alltid vært en viktig del i patriarkatet, og det reproduseres den dag i dag.

I løpet av de 40 årene siden Roe VS. Wade legaliserte abort i 1973, har støtten til dette stadig avtatt. Majoriteten er fremdeles for fri abort, men pro-abort, eller rettere sagt pro-valgfrihetsaktivister, har tapt det moralske overtaket etter hvert som flere og flere sidestiller abort med drap.

Abort på TV er enten bannlyst eller fremstilt som tragedie. Kvinner vil ikke innrømme at de faktisk har tatt enten én eller flere aborter. Sex er overalt, men det er tydeligvis bare menn som skal få leve ut sin seksualitet helt fritt.

Fødselsraten er synkende blant alle kvinner, men spesielt hos hvite kvinner, og graviditet og fødsler blir fetisjert som aldri før. Hver gang du åpner en avis, er det snakk om en kvinnes «mage». Spedbarn, som alt annet, er en vare og «big business».

Men bildet er ikke entydig. Det er sprikende meninger blant folk om sex, ekteskap og ikke minst familie: Homofile ekteskap vinner stadig større støtte, og det er også tilsvarende aksept for at de skal få adoptere. Antallet kvinner som får barn senere eller utenfor ekteskap, øker gradvis. Virkeligheten er at en tredjedel av alle kvinner gjennomgår en adopsjon i løpet av livet uavhengig av klasse og etnisitet. Så krigen mot fri sex er en knyttneve i ansiktet til livene som kvinner lever hver dag.

I løpet av de siste årene har det kommet flere og flere lover mot abort og familieplanlegging enn siden Roe VS Wade legaliserte abort i 1973. 162 restriktive tiltak har fått lovstatus i stater over hele landet. Nylig ble det vedtatt en lov i Texas som krever at kvinner går gjennom en ultralydundersøkelse ved inngrep før de får ta abort.

Omsorgsstøtte for fattige kvinner er skåret ned på. I New Jersey og Montana ble det kuttet fullstendig vekk. Nasjonalt sett ser vi en vilje til å fullstendig fjerne Title X – det nasjonale forsørgerprogrammet som skal finansiere omsorgsstøtten til lavinntektskvinner med barn.

Obama-administrasjonen sluttet seg nylig til høyresida, og krever i dag legeresept for unge kvinner under 17 som ønsker angrepille.

Selv når abort er legalt, kan det være vanskelig å få det gjennomført fordi et slikt tilbud gjerne er fraværende utenfor de store byene. Når såkalte pro-livtilhengere blir spurt: «Vel, hvis du ikke støtter abort, hva mener du i så fall må gjøres for at familiene det gjelder, kan forsørges?», er svaret: «Gud vil ta seg av dem, og kvinner bør ikke ha sex utenfor ekteskapet.» Ironien ligger i at det er nettopp i samfunn hvor slike holdninger dominerer, vi finner høyst forekomst av utilsiktet graviditet i landet! Og mens helseforsikringsselskaper og lovgivere debatterer omsorgsstøtte, finnes ingen tilsvarende debatt om for eksempel Viagra, som i sin tur promoterer menns seksualitet.

En 10 år gammel jente spør sin mor: Er jeg sexy?

Bitch, fitte, hore. Sett deg på en hvilken som helst buss; lytt til tenåringers samtaler på kjøpesenteret. Se på TV. Delta på en demonstrasjon. Du kan høre disse ordene om og om igjen. Kvinner blir fornedret og fornedrer seg selv hver dag over alt. Vi presses til å ha sex og opptre seksuelt hvor enn vi snur oss. Kvinners kropper brukes ennå til å selge alt fra biler til fliser til byggeredskaper. Vi er objektifisert og redusert til salgsvarer som aldri før, og vi utgjør naturligvis et enormt marked.

Kvinner i alle aldre vet i grunnen ikke hvordan de skal tenke på seg selv. Feminismen har et dårlig rykte på seg overalt, og oppfattes som alt fra ukult til direkte galt enkelte steder. La oss innse det. Kvinnebevegelsens tidligere oppnåelser betyr ikke at kvinner nødvendigvis kan oppnå store resultater eller få overtaket ved bare hardt arbeid. Samtidig ser de fleste kvinner urettferdigheten som fremdeles råder, og de er både bekymret og forbanna over angrepene på deres frihet til kontroll med egen reproduksjon. Men, de føler seg usikre på hvordan man går frem for å løse problemene.

Her er det mye testosteron ute og går! Historien gjentar faktisk seg selv! Utdrag fra «Shit Manarchists Say»-video på Youtube:

– Rasisme og sexisme er et biprodukt av kapitalismen og kan nedkjempes ved å få bukt med kapitalismen
– Sexisme? Det er så splittende! Hva med klasse?
– Ja, jeg vet at han er trakasserende, men han er en flink organisator.

Forleden diskuterte jeg feminisme og sexisme og Occupy-bevegelsen med noen kvinner. Alle var tilknyttet Occupy Oakland!, og de har jevnlig kontakt med kvinner over hele landet.

De identifiserer seg som feminister til tross for at de ikke klarer å enes om hva det innebærer. Noen identifiserer seg som queer, noen som transer, andre som streite, og andre igjen som hvite kvinner eller fargede kvinner. De forklarte hvordan de en gang hadde ledet an i en demonstrasjon, men ble fratatt dette ansvaret av deres mannlige venner. De fortalte også om det faktum at selv om det var kvinner som hadde stått som hovedorganisatorer bak Block the Portaksjonen i Oakland, så hadde all æren gått til en mann. Det var dessuten kvinner som etter hver massearrestasjon tok seg av alt det juridiske arbeidet med å få folk ut av fengsel igjen. De beskrev møter der de var redde for å fremme egne meninger, og til og med møter der meningene deres ikke hadde noen verdi. De snakket om artikler sendt ut fra alle Occupy-avdelingene der spesielt kvinner ble diskriminert på bakgrunn av sex, klasse og etnisitet. Disse kvinnene er smarte, engasjerte og hengivne, og de var tydelig frustrerte over mangel på løsninger for hvordan de skulle gå frem.

– Problemet er at vi er de som får Occupy til å skje. Vi er alle hengivne og utfører tonnevis med arbeid, og så får vi plutselig ikke tid til våre egne jobber.
– Og når vi faktisk får tid, handler det om hva menn gjør med hvem og hva. Og vi blir aldri enige.
– Nettopp, vi klarer ikke engang å enes om hva vi skal gjøre med menn som mishandler. Og de er det mange av.

Alt dette hørtes både kjent og veldig trist ut. Behovet for en egen selvstyrt kvinneorganisasjon virker mer nødvendig enn noen gang, men dessverre taler også mange faktorer mot opprettelsen av dette.

Det er bokstavelig talt tusenvis av kvinnelige frivilligarbeidere i USA. De organiserer unge kvinner, de lobber for kvinnehelse, de knytter samarbeid og bånd til fargede kvinner, de diskuterer kvinner i fengsel, og de kjemper for rettigheter knyttet til reproduksjon og mot militarisme og krig. De snakker om vold mot kvinner og sextrafficking og kvinners situasjon i forbindelse med immigrasjon. Noen av dem er temmelig radikale i sine analyser; noen mener at reformering av regjerningens politikk er løsningen. Mange gjør godt arbeid, men også de, som de fleste frivillige, kan ikke erstatte en radikal kvinnebevegelse som faktisk utfordrer samfunnet og krever full kvinnefrigjøring. Og til tross for alle frivilligarbeidere og organisasjoner får feminisme-arbeid fremdeles liten sympati fra altfor mange deler av samfunnet.

Det er en utbredt myte at feminister kun finnes i den hvite middelklassen. Og fordi de dominerende delene av kvinnebevegelsen tilhører nettopp dette sjiktet, står fargede kvinner og kvinner fra arbeiderbevegelsen i fare for å bli eliminert fra kampen.

Kvinner er skrekkslagne for å bli ansett som mannefiendtlige. Hos alt fra mainstream kvinnegrupper til de mer radikale kan man se skiltet hvor «menn er alltid velkomne ». Priser blir utdelt til menn på den internasjonale kvinnedagen, og mannlige talere er gjerne overrepresentert i demonstrasjoner for kvinners rettigheter.

Dessverre er dette heller vanlig for tiden.

Og hva er så igjen? Venstresiden har alltid sett på kvinners frigjøring som et nødvendig onde på sitt beste og av null betydning på sitt verste. De sier at de støtter kvinners frigjøring, men stiller spørsmål ved hva dette egentlig innebærer. Nå som Occupy-bevegelsen innprenter kapitalismens skygge-sider i nasjonens samvittighet, blir Marx tanker om klasse og rase ivrig diskutert. Kvinner er en så integrert del av samfunnet at venstresiden bare ser oss som en del av alt mulig annet. Derfor ser man gjerne ikke kvinneundertrykkelsen som en grunnleggende side ved kapitalismen. Snarere blir den oppfattet som en følge av kapitalismen og altså ikke en del av dens opprinnelse. Spørsmålet om kvinners frigjøring blir ikke betraktet som essensielt i prosessen med å bygge et demokrati (og for å gjør det helt klart: det amerikanske demokratiet er ikke noe demokrati.). Det at land som tidligere var sosialistiske, ikke hadde suksess med sine revolusjoner, blir ikke satt i sammenheng med at kvinners rettigheter var underprioritert.

I det vi nærmer oss enda en internasjonal kvinnedag så må vi spørre, analyser og argumentere: Hvordan kan vi bygge en levende, mangfoldig, inkluderende og radikal kvinnebevegelse? Med tanke på den voksende høyresiden kan vi ikke la være å få dette på plass. Vi vet ikke hvordan bevegelsen vil arte seg, men sannsynligvis vil den bli nøyaktig den samme og fullstendig annerledes i forhold til de foregående.

Det flotte er at vi lever i interessante tider. Veldig mange kvinner er oppstemte og organiserer seg. Ved å kalle seg selv feminister stiller de kritiske spørsmål ved autoritet, hva det vil si å være på venstresiden, og de jobber med å forstå sin egen situasjon. De snakker om kapitalisme og rasisme. De snakker om patriarkatet og hvordan alt henger sammen. De staker ut en ny visjon.

Hvem vet? Det er på tide å gå seks steg frem uten så se seg tilbake.

(Oversettelse av Fritjhof Eide Fjeldstad)

Miljørørsla er ute og går. Ho har gått frå islendarlenkegjengar til hollywoodrallykøyrarar på eit par tiår. Men er det fram eller attende?

Siri Helle går på Sogn Jord- og hagebruksskule i Aurland, som underviser i økologisk landbruk.

Det er tidleg vinter, eg sit og syr om ei snekkerbukse til ei venninne som heller ville ha eit skjørt. Samtidig høyrer eg på opptak frå Zero-konferansen 2011; på Arnold «Climanator» Schwarzenegger, Zero-leiar Einar Håndlykken og EU-toppen Connie Hedegaard. Gler meg over at det går an å gjere to ting på ein gong. Men skjønar ikkje kvifor den eine kjennest så langt vekke.

Eg var ein del av miljørørsla ein gong. Kampen mot Snøhvit, mot gasskraftverk, for bybane i Bergen. For ei berekraftig utvikling. Folka på Clarion Hotel på Gardermoen snakkar om industriutvikling, børs og katedral, og at «det som er moralsk riktig og det som er bra for pengene må dra i samme retning» (Sitat Einar Håndlykken). Det er rart, men plutseleg kjennest det meir matnyttig, meir miljøvenleg, å omskape klede enn å engasjere seg i miljørørsla. Korleis vart det slik? Er det eg som har blitt gamal og bakstreversk, har eg ramla av lasset? Blitt sybordsradikal? Eller har Zero lasta på eit lass eg ikkje er interessert i å fylgje?

Zero

Zero Emission Resource Organisation har fått ni år på baken sidan starten i 2002, og har rukke å få heile 33 lønna tilsette. Av desse kjem 12 frå sentrale verv i Natur og Ungdom (NU), medan resten kjem frå akademia, næringsliv, media, eller har tidlegare jobba i andre NGOar. Zero mottar ikkje statleg stønad til drift, men er i hovudsak privat finansiert. Stønaden kjem frå eit breidt spekter av store og små bedrifter, lokale og internasjonale, samt offentlege etatar, fylkeskommunar og kommunar. Dei hevdar sjølv at den store mengda bidragsytarar bidrar til å halde dei uavhengige – gjennom at ingen bidrar med så store delar at dei får noka makt over stiftinga. Ei oversikt over alle som støttar Zero er tilgjengeleg på nettsidene deira.

Zero si store læresetning er «ei utsleppsfri løysing for all energibruk». For Zero er ikkje dette ein utopi, det er eit mål. Det er fullt muleg. For å nå dette målet jobbar dei sektor for sektor – på dei veldig informative nettsidene deira dukkar overskriftene Klima, Fornybar energi, Bygninger, CO2- fangst, Transport og Landbruk stadig opp. Nettsidene hevdar vidare: en sektorvis tilnærming gir godt grunnlag for en grundig faglig tilnærming til klimaproblematikken, og det gir også et godt utgangspunkt for å se sektoroverskridende løsninger.

Ved sidan av å sy om selebukser studerer eg økologisk landbruk ved Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland. Ein av dei fyrste og viktigaste tinga vi lærer her er at alt heng saman. Dette gav umiddelbart meining ikkje berre i mitt hovud, men i min kropp. Det gjev meining å måke stinkande kumøk når ein veit at den same møka vil tilføre jord og planter essensiell næring til våren – tek ein vekk proteinrike vekstar frå jorda må ein tilføre jorda ny næring for å få ny vekst der neste år. Vi har berre ei avgrensa mengd protein å jobbe med. Desse har eit krinslaup, og for å nytte det på best muleg måte må vi forvalte det rett på alle nivå i denne sirkelen.

Vi kan ikkje bestemme oss for at vi berre vil sjå på korleis vi best kan nytte oss av protein i jorda, fordi det gjer det mest oversiktleg og løysingsorientert. Sjølv om eg skulle synast det er meir spennande med urteproduksjon enn mjølkekyr, kan eg ikkje berre ta kyrne ut av likninga – då har eg ikkje noko å gjødsle urtejorda med. Difor slit eg litt med sektorane til Zero. Økologi er «læra om interaksjonar mellom individet og miljøet». Det var ikkje tenkt berre som eit landbruksomgrep, økologi var ein gong eit utgangspunkt for heile miljørørsla. Ut av økologi vaks omgrep som berekraftig utvikling, miljøverndepartement, forbrukaransvar og energiøkonomisering.

Jodå, det luktar av anorakkar, våt ull og urtete på termos. Men har det eigentleg nokon gong skada nokon? Eg kjem ikkje lenger enn at eg syns det luktar meir miljøvern av urtehagen enn av månelandingsprosjektet på Mongstad. Men ein skal kanskje ikkje alltid fylgje nasa? Det er vel og bra at Stavanger fekk si fyrste elektriske drosje i desember 2011. At 2/3 av alle ferjene i Noreg kan gå på batteri er så og sei utelukkande ein bra ting. Men verken ferjer eller drosjer er noko anna enn symptom. Dersom eg har vondt i hovudet og tar ein Paracet eller Ibux, forsvinn kanskje smerta, men hovudverken er ikkje borte. Eg har berre sløva kjensleevna mi, og dempa symptoma. Sjukdomen, eller ubalansen i kroppen, er der framleis. Overforbruk, utviklingsjag, økonomisk vekst. Sjukdomen vi har påført miljøet vårt. Klimaendringar er eit symptom på denne sjukdomen. Fattigdom eit anna, framandog umyndiggjering eit tredje, og slik kan eg fortsette.

-When it comes to the environment we shouldn’t be talking about is it to the left or is it to the right, because there is only one direction to go and that is forward sa the Climanator på Clarion Hotell i november. Eg kunne ikkje vore meir ueinig. Visst skal vi løyse klimaproblema. Men vi gjer det ikkje aleine, vi gjer det ikkje utan å kurere sjukdomen som forårsaka elendet. Vi gjer det kanskje ikkje framover i det heile.

For å hoppe over mange gode mellomstasjonar og gå rett til Arne Næss sin djupøkologi: Ikke en eneste er reddet før alle er reddet, der termen «en eneste» ikke bare inkluderer meg som individuelt menneske, men alle mennesker, hvaler, grizzlybjørner, hele regnskogens økosystem, fjell og elver, den minste mikroben i jorda osv. Visst er det ekstremt, men ikkje meir ekstremt enn å påstå vi kan løyse klimaproblema ved hjelp av teknologi. At vi kan redde verda utan å endre systemet. At vi skal kunne fortsette å vekse, utnytte og forbruke energi, utan at det skal påvirke balansen i økosystemet. Ei utsleppsfri løysing for all energibruk. Sektorvise tiltak. Det er konkret. Det er enkelt. Men har Rema 1000 alltid rett?

Eg hugsar ein gong, eg hadde fått nokre år på meg i NU, nok år til at eg trudde eg kunne uttale meg om ting. Det var ein uformell omgjevnad, eg uttalte meg om kollektivtransport. Kor fint det var i ein eller annan av alle byane i Belgia, kor både bussar og bane var gratis. Gratis å reise kollektivt – det var fint det! Sindre, 16 år frå Orkanger, var ikkje einig. «Det skal ikkje vere gratis å forbruke energi, det må alltid koste pengar å bruke ressursar!» fekk eg raskt kasta attende. Eg vart stum. Så klart. Ei utsleppsfri løysing for all energibruk. Skal det verkeleg vere målet?

Mange ting er fint med Zero. Det er fint at miljørørsla kan lønne tilsette skikkeleg, slik Zero gjer. Det har dei fortent. Dei har fantastisk flinke folk som jobbar med verdas viktigaste spørsmål. Det er og skummelt å sitje her – uorganisert ved sybordet – og meine ting om dei som gjer noko. Hamnar fort i glashus. Men. Eg har kanskje blitt sybordsradikal, men Zero er ikkje radikal i det heile. Og dei tar det nok ikkje ein gong så ille opp at eg seier det. For Zero har i venlegaste tolkning forlate venstre-høgreaksen. Ei meir reell vurdering er kanskje at dei har plassert seg godt inn på den lyseblå sida.

På nettsidene sine skriv dei: Klimapolitikken trenger klare stemmer som sier fra og som er villig til å ta de tøffe debattene. ZERO skygger aldri unna en debatt som vi mener er nødvendig å ta, selv når det betyr at vi må fronte vanskelige og kontroversielle standpunkter.

Eg skal ikkje påstå at ZERO ikkje er tøffe i debattar. Motbøra dei møtte til dømes i debatten kring biodrivstoff (då dei fekk store delar av miljørørsla, regjeringspolitikarar og opinionen i mot seg), var sikkert ikkje enkel. Men. Den vanskelegaste debatten i miljøproblematikken er jo debatten kring vekst. Det einaste spørsmålet Zero ikkje stiller er: Kor langt kan vi gå? Er det i orden å køyre 1500 meter til butikken kvar dag dersom bilen går på hydrogen? Eller dersom den er elektrisk og kan ladast opp på straum frå vasskraft? På gasskraft med CO2- deponering? Kva om familien min treng to bilar for å rekke over all denne køyringa? Zero vil snakke meir om det dei er for enn det dei er mot. Greitt nok. Men er vi så for elbilar at vi treng å arrangere eit rallybilløp for dei? (Zero Rally vert arrangert kvart år for å «demonstrere at fremtidens fossilfrie teknologi allerede er kommet et langt steg i retning av å erstatte gårsdagens forurensende teknologi».)

Eller bør vi rett og slett legge om til eit samfunn som køyrer mindre bil? Eg ser det er ein skilnad her – elbilar kan vi køyre i dag, medan samfunnet kan vi i beste fall gå i gang med å skape. Men eg kan ikkje la vere å spørje: Når skal det slutte? Når må vi slutte? Kor mykje kan ein økonomi vekse? Kor mykje kan eit menneske eige? Eller eventuelt: Er det muleg å spørje om kor mykje som er nok? Eg er òg ein slave av teknologien. Av detaljane.

Mi mest spennande oppdaging i 2011 var utan tvil læra om nitrogenkrinslaupet. Det vere seg reisa nitrogenet gjer gjennom fordøyinga til ein drøvtyggar eller vegen det tar ned frå lufta kring dei aurlandske fjelltoppar via kløverrøter til jorda på enga vår. Men eg prøver hardt å ikkje gløyme fyrste gongen eg skulle mure ein steinmur. Det verka så lett; stein på stein med litt sement i mellom. Av og til tok det riktignok litt tid å finne den riktige steinen, sidan dei var sjølvplukka og ikkje nett firkanta alltid, men det gjekk. Det tok ikkje til å bli vanskeleg før loddesnora kom inn i biletet. Plutseleg skulle ikkje berre steinane passe til kvarandre, dei skulle og passe inn i det store biletet: ein rett mur. Fleire steinar måtte forkastast, størkna sement måtte skrapast av, kanskje fall det til og med ei lita tåre. Og ja, det tok si tid. Men resultatet stod, resultatet står der enno og best av alt: Muren har grunnlag for å bli ståande. Eg skal ikkje ta på meg å måle kven som er mest i lodd. Men kanskje har nokon kvar godt av å kaste eit blikk på snora no og då?

Kjelder:

• www.zero.no
• www.wikipedia.no

Menn som voldtar kvinner, opprører folk, med rette. Politikere som krenker unge kvinner, enda mer.

Menn med makt er farlig, enten de er politikere eller ledere. Kombinasjonen makt og alkohol kan være livsfarlig.

I vårt samfunn er makt og karriere knyttet sammen i mannsrolla. Et samfunn uten undertrykking, et samfunn uten klasser, gir mindre grobunn for menn som maktmennesker.

Dei kvinnelege jernarbeidarane eg kjenner, har alle måtta kjempe. Dei fleste av oss forstår at fagforeiningsmedlemskap gir flest rettar og best vilkår.

Jeanne Park har vore jernarbeidar sidan 1995. Hun bor i San Francisco Bay Area, og skriv for Pride And A Paycheck, www.prideandapaycheck.com/

Jernarbeidarane skaper rammeverket som bystrukturane våre kviler på. Me set på plass stolpane og berebjelkane på skyskraparane, brukara og brudekka. Me bind saman jernet som held motorvegar og vegbanar over bakken. Me set på plass rekkverk og trappevangar som svingar seg i høgda.

Arbeidet med metall betyr at me heile tida må flytte på oss og alltid vere på vakt for farlege situasjonar. Me samarbeider med kranførarar for å få plassert tonnevis av stål. Når me sveiser og brenn stål, flyr det gnistar og smelta metall. Me går på nakne stålet titalls meter over bakken. Me er ute i tåke, sol og regn og hamrar stålet på plass.

Jernarbeidarar har rykte på seg for å vere tøffe og ta risiko. Kallenamna går frå «himmelcowboyar » eller «himmelgjengarar» til «jernskallar». Slik arbeidet no er, finn me raskt ut om me kan stole på kvarandre eller ikkje. Med slikt hardt arbeid er det mange av oss som dumt nok drikk eller «festar» – somme for å halde adrenalinet ved like, somme for å kvitte seg med det.

Jernarbeid ser svært maskulint ut, og mange menn brukar det for å vise at dei er menn. Karane liker å seie at jobben er livet deira, og at kollegane er brør. Dei liker biletet av seg sjølve som tøffare enn stål, i eit yrke mykje farlegare enn andre. Det er nokre av grunnane til at det er vanskeleg å vere kvinne blant jernarbeidarane.

Somme vil seie at kvinner ikkje er interesserte i desse jobbane av kulturelle grunnar – at kvinner ikkje kan og ikkje ønskar jobbe så hardt og med så tungt utstyr. Det er drittprat. Kvinner i hopetall sveisa og jobba med metall då USA var med i andre verdskrigen. Tida skapte ei patriotisk plikt for somme, og store sjansar og yrke for andre. Kvinner vart raskt trente opp og sette i arbeid. Oppgaver som såg vanskelege ut, vart gjort meir ergonomiske (i ei tid før begrepet eksisterte) for å ta omsyn til kvinners storleik og styrke. Tryggleik vart prioritert på mange jobbar som kvinnene avviste om ikkje krava deira vart tatt omsyn til.

For å overforenkle historia: Etter andre verdskrigen, like fort som soldatane kom attende, like fort vart kvinnene stengte ute frå arbeidsplassane og fagforeiningane. Det var desperat mangel på arbeidarar då. Ikkje alle soldatar ønska seg tilbake til fabrikkane og mange gjorde seg nytte av GI-lova. (Lov frå 1944 som gav heimvendte soldatar rett til skolegang, og arbeidsløysetrygd i eitt år. Oversetters anm.) Med veksande behov for faglærte arbeidarar kunne fagforeiningane konsolidere seg og kreve høgare lønn og betre vilkår, særleg når dei hadde stengt dørene bak søstrene sine som hadde opna somme av dørene for dette.

Med sterkare fagforeiningar kom frykta arbeidsgivarane hadde for arbeidarar, og frykta for organiserte kommunistar og sosialistar som jobba for å styrke fagforeiningane. «Den raude faren» frå femtitallet slo fagforeiningane med panikk, og mange kutta raskt banda til kommunismen. Jamvel i dag stenger mange fagforeiningar ute folk frå medlemskap eller verv om dei har noka form for tilknytting til kommunistpartiet.

Kvinnene som vart drivne ut av fabrikkane vart tvinga inn i roller heime. Huslege syslar vart eit sosialt krav, og reingjøringsprodukt og matoppskriftar tvangstankar. Den heimeverande vart idealisert og blei ein villig tjenar for den mannlege forsørgaren og familien. Det vart mindre attraktivt å vere lei og kei husmor. Medisin som Valium og «slankepillar» vart vanlege i medisinskapa. Kvinnene vart tvinga attende til roller dei trudde dei hadde vakse ut av, då dei fekk røysterett.

Dei kvinnelege jernarbeidarane eg kjenner, har alle måtta kjempe. Dei fleste av oss forstår at fagforeiningsmedlemskap gir flest rettar og best vilkår. Likevel er det ein kamp å få dei i hovudsak mannlege medlemmene til å forstå at når kvinnene først er blitt medlemmer, er dei likeverdige medlemmer – ikkje medlem av ein sideordna eller underordna organisasjon. Fordommar og forutfatta meiningar må ein stadig ta fatt i. Me er så få at kvar kvinne og arbeidet ho gjør blir granska, og alle kvinnene blir dømte på grunnlag av den eine. Ingen mistak kan gjørast, ettersom alle kvinner ofte blir skore over ein kam.

Eg prøver ikkje å seie at alle brørne våre er så mistenksame og avvisande. Men det er sjeldan å sjå respekterte medlemmer stå opp for å forsvare ei søster på jobben. Alt det forferdelege som kan skje ein på jobb – spottande kommentarar, sabotasje, trakassering – kan komme frå ein eller to personar og øydelegge heile arbeidsplassen når menn ikkje tar til motmæle eller lar dette passere. Det krev aktiv leiarskap og mykje mot å rette opp i slik urett.

Ein annan måte å hjelpe kvinnene på, er å støtte og knytte saman dei kvinnene som er i yrket på dei ulike arbeidsplassane, og få dei nye inn i dette nettverket. Det er den rolla eg har i dag.

Prosentdelen kvinner blant jernarbeidarane varierer avhengig av kven du spør. Eg har høyrt så høgt som 5 prosent, men det har eg aldri funne bevis på. Eg vil anslå rundt 1 prosent. Runda opp. På grunn av enkelte svært avgrensa tiltak med kjønnskvotering frå dei føderale styresmaktene ser arbeidsgivarane det innimellom fordelaktig å ha kvinner på lønningslista. Så dei få me er, spreidde på dei ulike selskapa og arbeidsplassane, veit sjeldan at dei andre eksisterer, for ikkje å snakke om å få høve til å jobbe saman.

Det er svært slitsamt å gjøre så fysisk krevande arbeid, føle og høyre at du ikkje strekk til fysisk, bli spotta og plaga, og ikkje vere sikker på om det er på grunn av deg som individ eller kanskje noko mindre personleg. Eller kanskje er det noko du innbiller deg, og du er gal. Løysinga mi har vore å lage kalender for kvinnelege jernarbeidarar. Med bilete av kvinner som utfører ulike sider av jobben vår, vil eg:

a) vise at kvinner kan utføre arbeidet.

b) vise kvinnelege stålarbeidarar at det finst andre kvinner i yrket, og mangfaldet i arbeidet.

c) oppmuntre unge kvinner til å sjå jobben vår som tenkeleg

d) utvikle ein database som grunnlag for å utvikle nettverket – ved å gi kalenderen gratis til kvinnelege medlemmer, og be om bidrag frå medlemmene.

Fordelane har vakse etter som nettverket har vakse. Me utvekslar råd om slike grunnleggande ting som kor me kan få rett storleik på arbeidsklede eller verneutstyr. Soger blir fortalt, somme morosame, somme forferdelege, om arbeidsdagane våre.

Støtte kjem frå alle krokar – ikkje alle har same erfaringar, men alle kjenner forholda. Det sosiale nettverket har vore til stor hjelp for søsterskapet vårt. Me er spreidde så langt og vidt – f.eks strekk lokalavdelinga mi seg omtrent frå den nordlege grensa av California til byen Monterey, eller om lag 800 km. Me er om lag tjue kvinnelege jernarbeidarar. Det er så godt som uråd at alle kan møtast fysisk. I dag kan me lett ha kontakt gjennom e-post og internett. Så kan ein spørje korfor ein skal bry seg? Om det er så vanskeleg å vere kvinneleg jernarbeidar, korfor slåst mot kulturen som rår innanfor og utanfor jobben?

Det enkle svaret heng saman med god lønn og gode arbeidsvilkår i trygge jobbar. Sjukeforsikringa og pensjonsordninga er svært attraktive, særleg i økonomisk usikre tider. Fysisk arbeid og varierte oppgaver og arbeidsstader er eit stort pluss for mange. Så er det kjensla av styrke, evnen til å tvinge stålet dit du vil, og svinge det gjennom lufta til å kvile nøyaktig på plassen sin. Det er stundene du kan stå på eitt bygg og sjå utover og sjå dei tårna, skyskraparane og bruene der du har tatt på skjelettet og vore med og reist frå grunnen. Korfor skulle ikkje ei kvinne ønske å vere jernarbeidar?

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen)  

– Mens imperier finnes lenge før kapitalismen, kan vår tids imperialisme ikke skilles fra kapitalismen. Hva er det som særpreger kapitalismen som økonomisk system, slik du ser det? spør Sasha Liley i dette intervjuet med Ellen Meiksins Wood.

Ellen Meiksins Wood er professor i statsvitenskap. Hun er en av de mest markerte, kvinnelige marxistiske skribentene i USA.

Hun har skrevet flere bøker, blant annet The Origin of Capitalism, og mange artikler blant annet i Røde Fane og Rødt!. En periode var hun medredaktør av Monthly Review i perioden 1997–2000.

Ellen Meiksins Wood (EMW): Jeg mener at det vesentlige trekket er at alle viktige økonomiske aktører er avhengige av markedet, at de avhenger av at markedet opprettholder og reproduserer deres livsbetingelser. Dette betyr også at forholdet mellom klassene formidles av markedet, slik at til forskjell fra førkapitalistiske systemer, hvor de utbyttende klassene var i stand til å tvinge de utbyttede klassene til merarbeid ved hjelp av overlegne tvangsmidler, direkte ikke-økonomisk tvang, så skjer tvangen under kapitalismen ved hjelp av økonomisk nødvendighet. Så i en utviklet kapitalistisk økonomi, trenger ikke kapitalistene ha overlegen politisk, juridisk eller militær makt over arbeiderne, på samme måten som en førkapitalistisk godseier måtte ha makt over bøndene, som hadde tilgang til jorda utenom markedet. Lønnsarbeidere må selge arbeidskrafta si til en kapitalist bare for å få tilgang til sine egne levnetsmidler, sitt eget arbeid, og så videre. Og kapitalisten trenger markedet for å få tilgang til arbeid og for å realisere profitten som arbeiderne produserer. Det er selvsagt en enorm forskjell mellom de eiendomsløse arbeiderne og kapitaleierne, noe som betyr en enorm ubalanse i klasseforholdene. Men kapitalistene er ikke mindre avhengige av markedet for å kunne opprettholde seg selv og kapitalen sin.

Hele det kapitalistiske systemet drives av markedets befalinger, tvangen til konkurranse, profittmaksimering og kapitalakkumulasjon.

Hvorfor består ikke kapitalismen av forretninger, eller varehandel, slik noen ville tro?

EMW: Jeg skiller mellom markedets muligheter og markedets krav. Og jeg mener at det bare er under kapitalismen du har et system der folk er nødt til, er tvunget til, å gå ut på markedet ganske enkelt for å garantere sin egen eksistens og sin egen reproduksjon. Det har vært markeder gjennom historien hvor folk har kommet med overskuddet sitt for å selge det, men det har aldri før kapitalismen eksistert et system hvor produsenter og ekspropriatører begge har vært avhengige av markedet for sine mest grunnleggende livsbehov, og derfor har vært tvunget til å følge markedets diktat for å opprettholde livet.

Du skriver at utbyttinga som er en nødvendig del av kapitalismen, er skjult på visse måter, ulikt den tvangen som kjennetegnet det føydale småsamfunnnet hvor åpen voldsbruk var mer iøynefallende. Hvordan blir utbyttinga ugjennomsiktig under kapitalismen?

EMW: Den kontrasten du nettopp pekte på, mellom kapitalisme og føydalisme, er nyttig. Hvis du tenker på hvordan forholdet mellom en føydalherre og en avhengig bonde er, så er det et meget gjennomsiktig forhold, som til og med i lovverket blir anerkjent som et ulikeverdig forhold. Under kapitalismen begynner kapitalisten og arbeideren tilsynelatende som likemenn. De er like for loven, og i tillegg til det, så betaler kapitalisten sannelig arbeiderne i stedet for tydelig å tyne dem for overskuddet. Under føydalismen må bøndene gjøre pliktarbeid eller overgi overskuddet direkte til føydalherren, mens under kapitalismen ser forholdet tilsynelatende ut til å være motsatt, fordi kapitalisten faktisk betaler arbeideren direkte, før han realiserer profitten fra arbeiderens arbeid på markedet. Så det trengs en del kompliserte beregninger for å finne ut hvordan arbeiderens overskudd blir overført til kapitalisten, og hvordan kapitalisten utvinner profitt fra arbeiderens arbeid.

Hva er hovedtrekkene ved den kapitalistiske imperialismen?

EMW: Hovedtrekket ved kapitalistisk imperialisme er at den virker så mye som mulig via økonomisk tvang, i stedet for via direkte koloniherredømme. Jeg tenker at hadde du snakket om amerikansk imperialisme før invasjonen i Irak, ville du antagelig bli møtt med den innvendingen at De forente stater i virkeligheten ikke eier en eneste koloni. Men jeg mener det faktisk er sant at USA ikke er en kolonimakt i den betydninga vi tradisjonelt har forstått det. Jeg mener at USA fortsatt ville ha foretrukket å holde seg utafor alle koloniale forviklinger og la sitt herredømme virke gjennom økonomisk nødvendighet. Jeg mener at USA virkelig er det første, og så langt det eneste, virkelig kapitalistiske imperiet, som stort sett har utøvd sitt herredømme gjennom disse økonomiske nødvendighetene, ved å underkaste underordnete makter økonomisk tvang som skriver seg fra USA og fra amerikansk kapital.

Så vil du dermed si at USAs okkupasjon av Irak er et unntak fra denne regelen?

EMW: Jeg tror at det rotet de har fått i stand i Irak, og den fullstendige mangelen på planlegging av det som skal skje etter krigen, antakelig vitner om at de ikke hadde tenkt det skulle gå som det gjorde. De hadde ikke tenkt å være en okkupasjonsmakt. Det jeg tror de hadde håpet ville hende, var at de kunne hugge hodet av regimet, og så bare innsette en mer samarbeidsvillig ledelse, og så la amerikansk kapital flyte fredelig inn i den irakske økonomien og i oljeproduksjonen. Selve den kjensgjerning at de har lagd sånn røre av det hele, ser for meg ut til å bekrefte poenget, snarere enn det motsatte.

Hva er det med kapitalismen i dag som tillater et imperium å eksistere og blomstre og utvide seg uten behov for militær kolonisering?

EMW: Da vi snakket om forholdet mellom kapital og arbeid, nevnte jeg måtene kapitalen kan utøve sin makt over arbeidet på, fordi arbeiderne er avhengige av markedet, og er nødt til å gå ut på markedet for å selge arbeidskrafta si, ganske enkelt for å få tilgang til levnetsmidler og til å reprodusere seg selv. På en måte er det det samme som har hendt på verdensplan, hvor flere og flere deler av verden er blitt underlagt disse markedskravene ved at de er blitt gjort avhengige av å gå ut på markedet. Kapitalistene må betale arbeiderne åpenlyst, før de kan realisere profittene fra arbeidernes arbeid på markedet for å få tilgang til midlene til å opprettholde seg selv. Du behøver bare å tenke på de forholdene IMF tvinger på utviklingsøkonomiene, de er skapt for å gjøre dem mer avhengige av utenriksmarkeder og fremmed kapital. Eller tenk for eksempel på jordbruksprodusenter som er blitt tvunget inn i monokulturell avling for salg, og stadig mer tvunget til å orientere seg mot utenlandske markeder og eksport. Jo mer de har orientert seg den veien, jo mer sårbare er de blitt for den slags herredømme fra de avanserte kapitalistiske landene.

Hvorfor prøver ikke mindre, fattige land bare å forbli uavhengige av verdensøkonomien, hvor det er tydelig at vinnerne er de rike landene?

EMW: Det er åpenbart det vanskeligste spørsmålet å besvare for alle i disse landene. Den utstrekning økonomier kan trekke seg tilbake fra den kapitalistiske verdensøkonomien, er helt tydelig et svært omstridt spørsmål, og for å være ærlig kan jeg ikke gi noe svar på det. Det er virkelig vanskelig nå å forestille seg en verden hvor folk kan være uavhengige og fullstendig selvstendige i forhold til verdensmarkedet. Men jeg tror at det som har hendt, er at blant annet gjennom IMF, har disse landene mer og mer underkastet seg og latt seg bli trukket inn i denne formen for avhengighet, mer og mer avhengige av utenlandsk kapital og utenlandske finanser.

Ta Brasil som eksempel. I de siste årene har brasilianerne likt å snakke om sin uavhengighet og frikopling fra verdensøkonomien, men i virkeligheten har de gjort seg mer avhengige av internasjonal kapital, til og med under Arbeiderpartiet. Og noen økonomer, som er mye større eksperter enn meg, har stilt spørsmål ved om dette har vært klokt eller til og med nødvendig. Man skulle tro at en økonomi som var så stor og potensielt så selvstendig som dette, kunne ha frikoblet seg mye mer enn den har vært innstilt på å gjøre. Uansett hvor mye pressa nå forteller oss om hvordan Brasil kommer seg etter den siste krisa, er det overveldende tegn på at de har lidd mer under nedgangskonjunkturene enn de behøvde å gjøre, eller enn det de ville ha gjort om de ikke hadde fulgt IMFs prinsipper, og gjort seg stadig mer avhengige av verdensøkonomien. Men jeg føler meg virkelig ikke kompetent til å kommentere dette med noen troverdighet.

Du skiller kapital-imperier – kapitalistisk imperialisme – fra i alle fall to andre typer imperialisme som har eksistert og i noen grad blomstret for en tid i fortida: forretningsimperier og eiendomsimperier. Du betrakter det romerske imperiet og det spanske imperiet i Latin-Amerika som de hører til sistnevnte form. Hva definerte disse imperiene?

EMW: Jeg valgte ut disse to formene for imperier og skilte dem ut fra kapital-imperiene, fordi fokus på eiendom og på handel er noe vi forbinder med kapitalismen. Jeg ville vise at det var mulig, og at det skjedde historisk, at imperier kunne være innrettet på eiendom eller på handel uten å være kapitalistiske, og uten å følge de samme kapitalistiske imperativene. Det romerske imperiet er antakelig det første som ble grunnlagt på tilegnelse av privat eiendom. Grunnen til at jeg kalte det romerske imperiet for et eiendomsimperium er, først og fremst, at det svarte til interessene til privateiendomsbesittende klasser på måter som for eksempel er helt forskjellige fra imperier som det kinesiske, hvor privateiendommen var velutviklet, men hvor den keiserlige staten var embetsmennenes fremste redskap til å tilegne seg eiendom, og hovedkilden til stor rikdom.

I det romerske imperiet snakker vi om jordeiendom som den grunnleggende kilden til makt, og imperiet ble bygd på grunnlag av det. Den republikken som skapte dette imperiet, var i grunnen et oligarki av eiendomsbesittende klasser, og det var deres interesser som fikk uttrykk i den imperialistiske ekspansjonen. Og selv om de skapte en imperiestat, så ble denne imperiestaten faktisk aldri hovedkilden til rikdom for de herskende klassene. Eiendom var alltid målet, den eneste pålitelige kilden til rikdom, mens imperiestaten tjente som redskap til indirekte tilegnelse ved å beskytte og utvide privateiendommen. Det romerske imperiet var i bunn og grunn et stort landrøveri. Alle herskerklasser har beriket seg enormt. De brukte også i en viss utstrekning imperiets landområder til å pasifisere sine egne bondehærer, som de grunnleggende sett hadde ekspropriert hjemme. Men de skapte også virkelige eiendomsbesittende klasser i sine kolonier, også på steder der eiendomsbesittende aristokrati ikke hadde eksistert tidligere.

Så på sett og vis var imperiet mer en koalisjon mellom lokale godsdeieraristokratier enn en imperiestat. Hvilke handelsimperier, basert på forretninger og handelsruter, mener du er historisk typiske?

EMW: Det mest kompliserte imperiet som noen sinne har eksistert før kapitalismen, var antakelig det tidlige moderne nederlandske imperiet. Men det arabiske muslimske imperiet kan også beskrives med disse begrepene, og for eksempel Venezia og andre italienske bystater, som drev handel. Hovedgrunnen til at jeg kaller dem ikke-kapitalistiske, er at deres kommersielle framgang avhang av deres utenomøkonomiske styrke, politisk, militært, osv. Jeg har denne vanskelige argumentasjonen – og dette er åpenbart svært omstridt og kontroversielt – om hvordan den nederlandske økonomien, så kommersiell den enn var, ikke var drevet av kapitalistiske krav. Det var framfor alt en kommersiell makt, men dens kommersielle suksess avhang ikke virkelig av konkurrerende produksjon. Selv om den innførte en god del fornyelser i produksjonen, hadde dens hovedsakelige suksess for eksempel med dens marine makt å gjøre, med dens navigasjonsdyktighet, dens utenomøkonomiske herredømme over handelsruter og dens innføring av de facto handelsmonopoler på forskjellige steder.

Så handel, som innebærer å kjøpe billig og selge dyrt, er ikke et kjennemerke ved kapitalismen, som trenger en viss type konkurrerende produksjon for stadig å lage produkter fortere og bedre med lavere omkostninger?

EMW: Riktig. En måte å betrakte det på, er å si at førkapitalistisk handel er avhengig av fragmenterte markeder. Med andre ord, du kjøper på ett marked og selger på et annet, og det er grunnen til at langdistansehandel var den formen for handel som skapte mest rikdom. Mens den formen for økonomi som drives av virkelig kapitalistiske krav, i virkeligheten ideelt er et integrert marked, der alle produsenter er underlagt de samme konkurransekravene og må anvende produksjonsstrategier for å møte de kravene. I Nederlands tilfelle er det, for eksempel, så visst snakk om avhengighet av handelen, i den betydning at til og med de nederlandske bøndene var nødt til å gå ut på markedet for å få tak på noen av sine grunnleggende innsatsfaktorer, som korn. Men måten de lyktes på, var å få herredømme over for eksempel den baltiske kornhandelen, og ved å importere billig korn fra produsentområder med relativt lave omkostninger, mens de nederlandske bøndene selv kunne gå videre til semiluksusprodukter, som meieriprodukter og kjøtt osv. Det var aldri spørsmål om at de måtte konkurrere med billige produsenter med lave kostnader. De tjente faktisk på produksjon med lave omkostninger andre steder. De var i stand til å holde sine markedspriser høye og holde sine omkostninger lave, bare fordi de kontrollerte dette digre handelssystemet.

La oss se på det britiske imperiet, som du betrakter som det første framvoksende tilfellet av kapitalistisk imperialisme. Hvordan vokste kapitalismen fram i England? Hva skjedde med produksjon og jordbruk der?

EMW: Det var ikke noe enkeltstående revolusjonært øyeblikk som førte til kapitalisme, men det som utviklet seg på den engelske landsbygda, var et spesielt nettverk av landbruksrelasjoner der leilendingene i økende grad hadde eiendommene sine ut fra økonomiske leieforhold, ikke leie fastsatt av sedvane, for eksempel, men leie som varierte ettersom de økonomiske kreftene beveget seg. Og du fikk godseiere som i økende grad ble avhengige av sine leilendingers konkurransemessige produktivitet for sin rikdom, mer enn av sin egen overlegne styrke, sin egen evne til å tvinge ut et større overskudd. Så du fikk et system hvor både utbyttere og produsenter hadde interesse av å øke arbeidets produktivitet, først ved å fornye bruken av jorda og så ved tekniske midler, og la ut på dette som de kalte «for- bedringsprosjektet» for å øke jordbrukets produktivitet. Forbedring, ideen om å forbedre udyrket eller dårlig dyrket mark, ble brukt til å begrunne at man tok land fra andre, om det så var i England, i Irland eller andre steder.

Filosofen John Locke var kanskje den mest innflytelsesrike talsmannen for ideen om forbedring. Hvordan formet han den vestlige ideologien om verdien av eiendom?

EMW: Europeisk imperialisme ble ofte begrunnet ved å hevde at ubrukt land var tilgjengelig og kunne tas i bruk – det såkalte res nullius-prinsippet. Dette var ikke noe uvanlig forsvar for kolonial tilegnelse. Men det som skjer med kapitalismen, som er absolutt karakteristisk, og det du får med den kapitalistiske ideologien, som Locke bidro så mye til, det er at det ikke bare er spørsmål om ubrukt land som er tilgjengelig for tilegnelse. Argumentet ble nå at alt som ikke ble brukt på fruktbart og produktivt vis, etter det engelske kommersielle jordbrukets målestokk, i seg selv var mål for en rettferdig tilegnelse. Slik at det for eksempel passet på innfødtes land i Amerika, hvor de innfødte folkene ikke forbedret sitt land etter engelske kommersielle jordbruksstandarder, og ikke økte bytteverdien på det de produserte. Og det er kritisk: Begrepet bytteverdi er i virkeligheten det springende punkt. Locke er svært uttrykkelig når det gjelder dette. Han nyter disse regnestykkene om hvor mye av landets verdi som skyldes naturen, og hvor mye som skriver seg fra menneskelig arbeid, og i en forbedret økonomi er kanskje den verdien som er skapt av arbeidet 99 prosent, eller noe sånt. Men det blir fort klart at det vesentlige poenget ikke er arbeidet – bruk av anstrengelse – men framstilling av bytteverdi; og da er poenget at uansett hvor mye krefter de innfødte amerikanske folkene har brukt, så gjorde de ikke det som virkelig må gjøres for å etablere sin eiendomsrett. For så lenge de manglet en velutviklet kommersiell økonomi, så skapte de ikke verdi. Slik blir produksjonen av bytteverdi effektivt grunnlaget for eiendom både hjemme og ute.

Nå betyr ikke dette at hvis noen først tar et stykke land og gjør det produktivt, kan noen andre komme og gjøre krav på det med den begrunnelse at de skal gjøre det anda mer produktivt. Locke sier at vi etablerer eiendomsrett når vi blander arbeidet vårt med noe. Men du må følge argumentasjonen et stykke videre, for det er ikke bare spørsmål om å blande arbeidet vårt med noe som gir oss eiendomsrett. Det som fører til eiendom, er å øke dens kommersielle verdi ved å gjøre den mer produktiv. Det skapte en helt ny rettferdiggjøring for et imperium, skjønt jeg må si at Locke var ikke den første som tenkte på det. Det finnes et fascinerende dokument, som jeg refererer til i boka mi, av en av arkitektene for britisk imperialisme i Irland, en sakfører som het Sir John Davies, som flere tiår før Locke forsvarte det å tilegne seg irsk land ved å argumentere med at irene selv ikke virkelig brukte jorda, fordi de ikke forbedret den. Ikke at de ikke dyrket den, for det gjorde de åpenbart, så det var ikke spørsmål om åpent land eller udyrket land som kunne tas i bruk. Men de forbedret det ganske enkelt ikke, de økte ikke jordas bytteverdi tilstrekkelig, så engelskmennene kunne gjøre krav på den. Og det ble et mål for engelsk imperialisme i Irland å omdanne irske eiendomsforhold slik at de kunne prøve å gjenskape virkningen av engelsk jordbrukskapitalisme – selvfølgelig inntil Irland selv truet med å bli en konkurrent. Da begynte de å legge hindringer i veien for den irske utviklinga. Men det er en annen historie.

Hvordan ser du på det britiske imperiet i India i lys av dine teorier om territorialt imperium og den tidlige britiske kapitalismens krav?

EMW: Britene var aldri i stand til å overføre sine sosiale eiendomsforhold til imperiet sitt på samme måte som de prøvde i Irland. Når det gjelder India, var det en velstående, høyt utviklet økonomi som fungerte på sine egne premisser, og som ikke kunne omdannes i en retning som ville ha passet britene. Men britene håpet å kunne trekke store fordeler av den som kommersiell ressurs. Og en stund var de i stand til å gjøre det, særlig gjennom Det østindiske kompaniet. Men mer og mer ble staten trukket inn i prosessen framfor Det østindiske kompaniet. For å forsvare sin kommersielle forrang i India, ble de i økende grad trukket inn i militære eventyr for å holde orden, og dette betydde at de i økende grad ble trukket inn i en territorialt imperium. Dette skjedde delvis fordi Det østindiske kompaniet selv ikke handlet ut fra det som kan kalles kapitalistiske prinsipper. Det østindiske kompaniet var blitt til et redskap for å trekke ut inntekter. I England sa folk som Edmund Burke, som var ganske kritisk til måten imperiet ble styrt på og til Det østindiske kompaniet, at de ikke handlet ut fra kommersielle prinsipper. Så staten ble trukket inn i å dominere imperiet, ironisk nok ikke bare for å få sin del av inntektene, men for å få det til å fungere ut fra de kommersielle prinsippene som ville passe britene. Og dette skapte et territorielt krav. Imperiet ble i stadig større grad hva du kan kalle et militærdiktatur.

Og jeg ville si at i det lange løp var det en motsigelse. Det er mye debatt om i hvilken grad India var profitabelt for britene, og jeg kan ikke avgjøre spørsmålet om hvorvidt det var lønnsomt eller en klamp om foten for britiske ressurser. Men jeg mener at det var en grunnleggende motsigelse mellom på den ene sida forsøket på å bare få forretningsmessige fordeler ut av det, og på den andre sida, imperiets mer og mer territorielle og militære natur. Så jeg kan lett bli overtalt til at i det lange løp var det ikke så lønnsomt som de ville ha det til, uansett hvor profitabelt det kan ha vært for enkelte individer som var engasjert i imperiet. Jeg tror at det godt kan la seg gjøre å argumentere for – og det har også vært gjort – at i det lange løp var det var mer en klamp om foten enn en fordel, nettopp på grunn av kostnadene ved denne typen territorielt imperium. Og det er derfor jeg sier at det amerikanske imperiet er det første virkelig kapitalistiske imperiet, fordi britene ikke fikk det til å funke. De greide ikke å styre imperiet sitt med økonomiske midler, mens amerikanerne har kommet nærmere å få til det enn noen andre. På kapitalistiske markeder, hvor arbeid blir byttet uten noen åpenlys tvang, er det en forutsetning at folk er fri og like.

Hvilken virkning fikk likestillinga mellom kapitalismen og frihet og likhet på rettferdiggjøringa av å legge visse folk under seg som slaver?

EMW: Det første punktet er helt opplagt at selv om kapitalismen konvensjonelt defineres med begreper som er knyttet til lønnsarbeid, hindret ikke det at den gjorde bruk av slavearbeid på visse trinn i historien. Det kan sies mye om hvordan kapitalismen har utnyttet slaveriet, og likeledes om hvordan slaveriet ble formet av kapitalistiske fordringer, som ikke eksisterte i tidligere former for slaveri. Jeg mener at det lar seg gjøre å argumentere for at den ekstreme rasismen som var knyttet til slaveriet i De forente stater, en ekstrem form for rasisme som ikke eksisterte i de gamle slavesamfunnene, skyldtes til dels det faktum at den kapitalistiske ideologien, som hevder at alle mennesker i utgangspunktet er likestilt, fant det vanskelig å håndtere en situasjon der mennesker helt tydelig ikke var like. Dermed ble en rettferdiggjøring av denne unormale tilstanden ganske enkelt å avskrive en hel gruppe av folket som utafor menneskeslekta.

Det var mulig å si at alle mennesker er like, men disse menneskene er i virkeligheten ikke mennesker – eller, i en mildere form for såkalt kulturell rasisme – at de var og ble barn, som aldri kunne heve seg til et nivå som innebar voksne forpliktelser og rettigheter.

Som du nettopp nevnte, er et av kapitalismens viktigste kjennetegn utbredelsen av lønnsarbeid der hvor ikke-økonomiske former for tvang ikke er nødvendige. Hvordan skal vi da forstå tvangssystemer under kapitalismen, slik som apartheid i Sør-Afrika?

EMW: Jeg vil først understreke at, som jeg sa ved begynnelsen av dette intervjuet, for meg er det avgjørende særtrekket ved kapitalismen de økonomiske hovedaktørenes avhengighet av markedet. Selvfølgelig er lønnsarbeid de arbeidende klassenes avhengighet av markedet tøyd til sitt endelige og ekstreme ytterste. Men markedsavhengighet, og det at mennesker underkastes markedets krav, kan forekomme – og har forekommet historisk – uten at arbeidet proletariseres. Umiddelbare produsenter, som de leilendingene med økonomiske leieavtaler som jeg snakket om tidligere, var markedsavhengige og tvunget til å svare på markedets krav. Historisk var det at det oppsto en stor styrke av eiendomsløse arbeidere som var nødt til å selge arbeidskrafta si for lønn, faktisk resultatet av, snarere enn årsaken til, disse markedskravene da konkurransepress og også godseiere som svarte på dette presset, tvang mange småprodusenter bort fra jorda. Det andre poenget jeg vil understreke, er at – som jeg sa om slaveriet – kapitalismen har gjort bruk av ulike typer avhengig arbeid, og på ulikt vis. Vi må skille mellom på den ene sida de grunnleggende forholdene, de samfunnsmessige eiendomsforholdene som skaper dette markedspresset som jeg hele tida snakker om, og på den andre sida hvordan dette markedspresset kan legges på ulike typer arbeid, ikke bare kapitalistisk lønnsarbeid. I den kapitalistiske utviklingas tidlige dager i USA, ble for eksempel sørstatenes plantasjeeiere satt inn i en voksende kapitalistisk økonomi og et verdensmarked, og – selv om dette fortsatt diskuteres – utbyttet de i det minste for en tid med hell slavearbeid som svar på de økonomiske kravene.

Det ville føre for langt om vi her skulle se på hvordan og hvorfor slavearbeid ble mindre levedyktig i samband med den kapitalistiske økonomien. Poenget er at kapitalismen kunne gjøre bruk av det, og gjorde det, akkurat som den kan gjøre bruk av andre former for utenomøkonomisk avhengighet og tvang, og gjør det. Kapitalismen ville ikke vært kapitalismen, hvis de grunnleggende avhengighetsforholdene av markedet ikke hersket og satte sitt preg på økonomien generelt. Men dette betyr ikke at dette preget ikke kan gjøre seg gjeldende under andre arbeidsforhold enn lønnsarbeid, eller at forskjellige former for utenomøkonomisk undertrykking – hva som enn måtte være for hånden i enhver gitt historisk sammenheng – ikke kan utnyttes for å svare til markedets krav. Lønnsarbeid har selvfølgelig den fordelen at det ikke krever konstant utenomøkonomisk tvang, permanent politisk eller militær undertrykking og overvåking. Økonomisk tvang er nok til å få arbeiderne til å selge arbeidskrafta si for lønn, og under normale vilkår til å få dem til å fortsette med å arbeide og produsere kapital. Så hvilke økonomiske fordeler kapitalismen kan ha av slike undertrykkingsformer som apartheid under de riktige historiske omstendighetene, kan ikke disse økonomiske fordelene overleve endringer i de politiske forholdene, sånn som den kraftige motstanden mot apartheid. Og det er ikke overraskende at storkapitalen i Sør-Afrika bestemte seg for at det ikke var bryet verdt å bevare systemet.

Du hevder at i det tjuende århundre, og spesielt etter annen verdenskrig, sto den kapitalistiske imperialismen fram i moden form.

EMW: Ja, jeg mener at det ikke var før slutten av annen verdenskrig at den virkelig sto fram i en moden form. Da får du en toarmet strategi fra amerikanernes side, som på den ene sida etablerer økonomisk hegemoni gjennom Bretton Woods-systemet, der USA effektivt stiller betingelser for økonomisk utvikling verden over, og på den annen side etablerer USA seg som den overlegent sterkeste militærmaka under krigen, markert ved å droppe bombene i Hiroshima og Nagasaki mot slutten av krigen. Så du får denne to-armete strategien, som har vært effektivt fulgt fra den gang til nå. Så kan du lure på, hva er forbindelsen mellom dette økonomiske hegemoniet og det militære? Hvis De forente stater baserer seg på økonomisk hegemoni på den måten en ideell kapitalistisk imperialisme skulle gjøre, hvorfor trenger det denne massive militærmakta? Vel, det er en underlig ting. I de tidligere formene for imperialisme, var hensikten med militærmakt ganske åpenbar. Hvis du var ute for å erobre territorium eller for å slå imperialistiske rivaler, er det klart at du trengte en overveldende militær styrke. Men hvis du prøver å etablere verdenshegemoni ved hjelp av din økonomiske styrke, hvorfor er det da nødvendig å ha den mest enormt dominerende militærmakta verden noensinne har kjent? Her mener jeg at vi kommer til et viktig avvik i den kapitalistiske imperialismen som vi har sett. Jeg tror ikke det er spørsmål om at USA bygger opp sin militære makt bare for å kompensere for sin økonomiske makt – selv om det opplagt er en side ved det. Det jeg har argumentert for, er at den kapitalistiske imperialismen opererer ved hjelp av økonomisk styrke, som er mer eller mindre adskilt fra politisk, militær og juridisk styrke. Med andre ord: ulikt den føydale godseieren som avhenger av sin militære, juridiske og politiske styrke for å trekke overskudd ut av bonden, forutsettes kapitalisten å ikke gjøre det. Og det gjør det mulig for den kapitalistiske makta å nå langt hinsides rekkevidden til noen politisk eller militær makt. Men dette betyr ikke at kapitalisten ikke trenger støtte fra politiske og militære styrker for å opprettholde kapitalakkumulasjonens vilkår. Problemet er at det er en voksende ulikhet mellom den globale målestokken til den kapitalistiske økonomiske makta og de mer lokale kreftene den fortsatt trenger til administrasjon og tvang.

Jeg kjøper ganske enkelt ikke argumentet vi har fått høre fra globaliseringsteoretikerne og fra folk som Hardt og Negri, om at jo mer global økonomien blir, jo mindre relevant blir nasjonalstaten. Jeg tror det motsatte er tilfellet. Den globale økonomien styres ved hjelp av det globale statssystemet. Jeg tror det som virkelig kjennetegner globaliseringa, er den voksende ulikheten mellom den globale rekkevidden av kapitalismens økonomiske dominans og eksistensen av den territorialstaten den stadig trenger, fordi kapitalen trenger et ordentlig, forutsigbart juridisk og administrativt apparat mer enn noen annen sosial form noensinne har gjort. Vi bør ikke la oss narre av kapitalens konstante sutring om regjeringsinngrep og reguleringer. Særlig fordi det kapitalistiske markedet selv er så anarkistisk, er kapitalakkumulasjonen en meget krevende prosess, som trenger massevis av juridisk, politisk og administrativ orden, så lenge den er kapitalvennlig. I overskuelig framtid er det umulig å forestille seg at denne typen av tett, juridisk og administrativ regulering er mulig i en global målestokk. Så jeg er ikke i stand til å forutse den dagen da kapitalen vil bli i stand til å organisere verden uten hjelp av territorialstater. Men hvis du først aksepterer at kapitalen fortsatt trenger dette systemet av mange stater, og at globaliseringas politiske form ikke er en global stat, men et globalt system av mange stater, så kan du selvfølgelig se at det skaper noen virkelige muligheter for ustabilitet.

Med andre ord tror du ikke at disse lokale statene, disse fattigere landene hvor USA prøver å utøve sitt økonomiske hegemoni, nødvendigvis kommer til å være lojale mot saken?

EMW: Det er riktig. Poenget er imidlertid, at USA trenger statene deres for å organisere en ordnet økonomi. USA er avhengig av at de alle gjør det. Og den kapitalistiske makta, den imperialistiske makta, blir begrenset av den avhengigheten. Den kan ikke gå til krig mot alle og enhver av disse maktene, eller prøve å tvinge dem med militære midler. Det ville velte hele klimaet for kapitalakkumulasjon. Så det må finne måter for å gjennomføre denne tvangen, og holde disse statene på linja uten å berøve dem deres muligheter til å organisere verden for den globale kapitalen. Og dette tenker jeg er et virkelig problem for kapitalen og en virkelig svakhet i det lange løp. Det skaper helt nye rom for opposisjon. Det jeg tror har hendt – spesielt under Bush, selv om tenkingen bakom har sine forløpere minst tilbake til Ronald Reagan – er at mens de har tatt seg av denne motsigelsen, har De forente stater vedtatt en militærdoktrine som innebærer permanent krig svært ofte uten noen spesifikke mål, en slags uendelig krig, en krig uten slutt, verken i målsetting eller i tid. Rumsfeld, Wolfowitz og Perle-gjengen som omga Bush, la i virkeligheten en plan de kalte «Operasjon endeløs krig». For dem var en av de viktigste virkningene av krig, som de forstod det, den såkalte demonstrasjonseffekten. Der viser man sin massive militære overlegenhet uten å søke noe spesielt mål, på den måten som de gamle imperialistmaktene gjorde med sine militære styrker. Du søker ikke nødvendigvis noe spesifikt territorium, men du ønsker å skape en advarende atmosfære ved hjelp av denne demonstrasjonseffekten: Sjokk og age.

Jeg tror at det som hendte i Irak, ikke bare var spørsmål om den mest tydelige impulsen for å kontrollere oljeforsyningene. Det var også nettopp for å sjokkere verden og holde den i age, ikke minst Iran. Den amerikanske doktrinen er å demonstrere enorm militær styrke og en vilje til å bruke den, for å skremme andre fra forsøk på eller enhver fristelse til å tenke på å ta opp konkurransen med eller likestille seg selv med USAs militærmakt.

Vil du si at dette er rettet både mot «røverstater» og industrialiserte stater som lenge har vært USAs allierte?

EMW: Absolutt. Men problemet med kapitalistisk konkurranse er at den ikke ligner på tradisjonell imperialistisk rivalisering. Jeg mener, hvis du slåss om handelsruter, så drar du ut og så erobrer du rivalen din, og hensikten er temmelig klar. Men den luksusen står ikke til rådighet i den avanserte kapitalismen, for du trenger konkurrentens markeder like mye som du trues av konkurransen. Så du må finne nye måter å kontrollere dine allierte på, måter som ikke på samme tid undergraver din egen økonomiske makt. Det har vært en langvarig amerikansk politikk å demonstrere at USA er den overveldende sterkeste militærmakta som det neppe er verdt å utfordre eller så mye som forsøke på å stå imot. Og når sant skal sies, så har andre ledende kapitalistiske land generelt latt USA få ha den ledelsen – noe man ikke kunne forestille seg i rivaliseringer mellom gamle imperialister.

Noen kommentatorer har hevdet at doktrinen om evig krig representerte er et tydelig brudd med tidligere amerikansk politikk, at det amerikanske imperiet har gått en ny runde. Har slike påstander noe for seg?

EMW: Vel, det er svært fristende å si at det representerer et stort brudd, fordi disse folka var så ekstreme, det er vanskelig å finne noen å sammenligne med i nær fortid, ikke bare i utenrikspolitikken men på hjemmebane, hvor de innførte begrensninger i borgerrettigheter som ikke bare minnet om den kalde krigen, men kanskje i noen henseender til og med var verre. Så på det området var det tydelig at det var visse brudd med den nære fortida. Den angivelige territorielle okkupasjonen av Irak antyder at de vendte tilbake til en eldre form for territorial imperialisme. Men, jeg har allerede diskutert hvorfor jeg ikke tror at det var hensikten. Så til tross for at de tøyde doktrinen sin utover alle grenser, kan du ikke skjønne logikken i det de gjorde uten å ta i betraktning det som gikk forut.

For eksempel den to-armede strategien som jeg snakket om tidligere. Den har ligget fast siden Annen verdenskrig: På den ene sida økonomisk herredømme, gjennom kontroll med globale kommersielle og finansielle systemer. På den andre sida, USAs absolutt overveldende og enestående militærmakt. Det finnes ingen måte Bush kunne ha gjort det han gjorde på, hvis ikke disse formene for herredømme hadde vært der over lang tid, hvis oppbygginga av denne overveldende militærmakta ikke allerede hadde funnet sted. Jeg tror logikken i det amerikanske imperiet, og de motsigelsene som jeg har prøvd å forklare og som vedvarer i det, er langsiktige. De har minst vært der siden Annen verdenskrig. Du kan si at Bush drev det helt til det ytterste og til det sanseløst ekstreme, men det gir ikke mening hvis du ikke ser det mot bakgrunn av det som gikk forut.

Hvor vil du plassere USAs imperium under Obama?

EMW: Det er virkelig et vanskelig spørsmål hvor vi skal plassere Obama i forhold til sine forgjengere. Jeg tviler ikke på at han er oppriktig i sin mer progressive retorikk, så langt som den rekker, og han er sannelig ingen George Bush. Men for meg er det ikke tydelig at hans syn på verden og USAs plass i den markerer et så stort brudd som han utvilsomt virkelig tror det er. Vi bør antakelig lytte til alarmklokkene som blir satt i gang av hans økonomiske innenrikspolitikk.

I hvor stor grad går denne Wall Streets ærend eller av de personene i administrasjonen hans som hører til det miljøet. Eller, for den saks skyld, fiaskoen med helsereformen og måten den ble drevet på av forsikringsselskapsinteresser. Jeg tror ikke vi kan gi Kongressen hele skylda for det. Så hvorfor skal vi ha tiltro til at Obamas utenrikspolitikk og hans holdning til krig vil representere et skarpere brudd med forgjengernes? To kriger gir ikke mye tiltro. Jeg er sikker på at han tror på det han sier om doktrinen om «rettferdig krig», som han snakket om i Nobel-foredraget sitt. Problemet er at denne doktrinen er kjent for å være altfor tøyelig, og i århundrer har en del ganske rovgjerrige imperialistiske regimer påberopt seg den.

En ting man kanskje kan si, er at Bush var så hinsides at ikke engang denne tøyelige doktrinen var tøyelig nok for ham. Jeg mener at doktrinen om rettferdig krig, i alle sine tradisjonelle versjoner, krever et visst begrep om endelige mål og midler, og en viss proporsjonalitet mellom dem. Det er umulig å anvende de prinsippene på en doktrine om uendelig krig, krig uten grenser i tid eller geografi. Hvor langt Obama har beveget seg vekk fra dette er vanskelig å si, men i det minste maner han fram disse prinsippene om mål og midler, og han kan ha en viss sans for begrensning – kanskje slik som Colin Powell hadde med sin Powell-doktrine, som den eneste i Bushadministrasjonen. Obama er tilsynelatende sterkt påvirket av teologen Reinhold Niebuhr og det som er kjent som kristen realisme, som erkjenner krigens tragedier, men godtar at den av og til kan være nødvendig. Men det interessante med Obama er at han ser ut til å være mye mindre bekymret enn Niebuhr var for USAs arroganse, eller hovmot, som Niebuhr uttrykkelig advarte mot. Hvis du har tenkt å argumentere for at krig av og til er nødvendig for å bekjempe ondskap, så vil selvfølgelig mye avhenge av hva du synes er ondt, og amerikanske presidenter har alltid vært fristet til å mene at det som er ondt for USA – eller for USAs kapital – per definisjon er ondt. Den andre sida av dette har vært å mene at det som USA ser på som godt, bør tvinges på alle, overalt. Den slags arrogant moralisme kan alltid være farlig, men det er selvfølgelig enda mer farlig når en stat har militærmakt til å omsette det i handling.

Jeg er ikke overbevist om at Obama har beveget seg så langt fra den kursen. Han er ikke i ferd med å gi opp USAs militære overlegenhet noe mer enn det som er igjen av dets finansielle herredømme, det er sikkert. Når det kommer til stykket er han ikke i ferd med å erkjenne at USAs militære dominans bør gjøre staten mer forsiktig med å bruke sin makt, framfor mindre forsiktig. Jeg er redd han svelger det synet at USA leder og skal lede verden og noen ganger – om det så enn skjer motvillig og med bevissthet om krigens tragedie – må det bruke militære midler for å gjennomføre sine ideer om godt og ondt.

La oss se på hvordan tidligere marxistiske tenkere har tenkt på imperialismen og forsøkt å beskrive omrisset av den. Du påpeker at vi nå er i en verden av universell kapitalisme – at kapitalismen strekker seg over hele kloden på en måte som marxistiske teoretikere kanskje ikke har forutsett?

EMW: Jeg vil ikke si at Marx ikke forutså at kapitalismen skulle bli universell, men han snakket aldri mye om det. Han ga oss en levende beskrivelse av dens evne til å ekspandere allerede i Det kommunistiske manifest. Man får en idé om hvor utrolig den kan utvide seg. Men han var selv først og fremst interessert i å utforske systemets indre logikk. Så i Kapitalen bruker han den mest framskredne kapitalistiske økonomien, Storbritannia, som modell, og skaper en teori for kapitalismens indre logikk. Men etterfølgerne hans ble mer interessert i kapitalismens ytre forhold, og de ser alle ut til å anta at kapitalismen aldri vil bli så altomfattende. Den krevde ikke-kapitalistiske enheter å utnytte, og kapitalistiske makter ville gå til krig mot sine imperialistiske rivaler for å kontrollere disse ikke-kapitalistiske områdene. Men på en eller annen måte får du aldri en teori som tar hensyn til allmenngjøringa av de kapitalistiske fordringene som dominerende imperieform, og det er der vi er i dag.

Er Lenins og Rosa Luxemburgs teorier, som ble skrevet under imperialismens klassiske tid ved forrige århundreskifte – på en tid da de kapitalistiske småsamfunnsforholda ikke hadde fått fotfeste i mesteparten av verden – fortsatt gyldige?

EMW: Det er opplagt viktig å bygge på dem. Jeg vil ikke si at de mangler gyldighet. De er bare ufullstendige, kan man kanskje si. De gir oss en svært god beskrivelse av kapitalismens utbyttende vesen og den kapitalistiske maktas behov for å utvide sin utbytting i verdensmålestokk. Jeg kan ikke forstå hvordan de på det stadiet kunne ha forestilt seg en situasjon der de kapitalistiske fordringene er den viktigste formen for herre-dømme over hele kloden. Det betyr ikke at velstående kapitalisme består overalt – tvert imot – men de kapitalistiske kreftene utøver sitt herredømme ved å manipulere disse økonomiske kravene til kapitalismen, og det har blitt den herskende formen for imperialistisk herredømme. Og det har vi egentlig ingen teori for.

Du skriver i Empire of Capital at denne nåværende formen for imperieherredømme, selv om den kan virke allmektig på noen, i virkeligheten er ganske sårbar. Og sårbarheten ser ut til å skrive seg fra at den globale kapitalismen virker gjennom et system av mange stater?

EMW: En måte å se det på, er å sette min teori opp mot argumentasjonen til Hardt og Negri. De mener at vi nå befinner oss i en situasjon der imperiet er overalt og ingen steder. «Det finnes ingen plass for imperier,» sier de, og så forteller de deg hva teorien deres innebærer politisk. Og hvis du tenker deg om, er det politisk svært lammende, for de sier vi ikke har synlige konsentrasjoner av kapitalistisk makt og synlige mål. Det er det de sier, fordi den kapitalistiske makta er overalt og ingen steder. Det betyr, sier de, at du ikke virkelig kan skape en opposisjonell styrke i form av en motmakt, og det er derfor arbeiderklassebevegelser og sosialistiske partier og så videre i bunn og grunn er totalt irrelevante. Nå kan opposisjonen bare ta form av en eller annen mystisk kraft og bevissthetsforandring, eller hva det nå er, men en motmakt til synlige kapitalmaktkonsentrasjoner er ikke lenger mulig, ifølge dem. Vel, jeg mener akkurat det motsatte. Jeg sier at det virkelig finnes synlige konsentrasjoner av kapitalmakt, at territorialstaten kanskje mer enn noen gang er konsentrasjonspunktet for kapitalmakta, at den globale kapitalen trenger statens makt, og er avhengig av dette globale systemet av mange stater. Og det betyr at selv om opposisjonelle krefter i de imperialistiske hovedmaktene opplagt vil være mest effektive, vil andre territorialstater også ha innflytelse, fordi systemet er så avhengig av dem. Grunnen til at jeg sier at staten kanskje mer enn noen gang er konsentrasjonspunktet for de kapitalistiske maktene, er at hvis du tenker deg om, så kan ikke den globale kapitalen – selve kapitalen – organisere globalisering. Den kan ganske enkelt ikke gjøre det. Den gjør det ikke, og den er avhengig av at stater gjør det for dem. Så dens avhengighet av denne formen for territorial og lokalisert makt gjør den sårbar, og skaper mål for opposisjonen på en måte som ikke har eksistert på meget lenge.

(Artikkelen er oversatt av Morten Falck)

 

Capital and its Discontents: Conversations with Radical Thinkers in a Time of Tumult

Intervjuet med Ellen Meiksins Wood er utgitt på norsk med tillatelse fra forlaget. PM Press ga ut boka i 2011, og den har også intervuer med Noam Chomsky, Tariq Ali, Mike Davis, David Harvey, Leo Panitch, Doug Henwood, Gillian Hart, John Bellamy Foster, Ursula Huws, David McNally, Jason W Moore, Vivek Chibber, John Sanbonmatsu og Andrej Grubacic. www.pmpress.org

 

For amerikanske arbeidere er offentlig sektor fagbevegelsens høyborg. Offentlig sektor er den største arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest største for afroamerikanske kvinner.

Elly Leary er pensjonert bilarbeider, og bor i Florida. Hun er leder av Freedom Road Socialist Organization i USA.

Selv utenfor USA er angrepene på fagbevegelsen her i USA de siste 30 årene kjent stoff for mange. Dette hensynsløse angrepet ble iverksatt av og finansiert av republikanerne og den nyliberale høyresida, og det har vært svært vellykket. Det betyr ikke at demokratene har opptrådt som venner av arbeiderklassen, det har de ikke. De har enten holdt munn, fulgt med på ferden eller deltatt aktivt i angrepet. Kapitalen ønsker, som alltid, full kontroll over arbeidsplassene og ingen profitt- eller markedsbegrensninger. Angrepene blir naturlig nok forsøkt rettferdiggjort med henvisninger til trange budsjetter og ved å spre myter og stereotyper om at offentlig ansatte får noe for ingenting, er late, er ansvarlige for at hardtarbeidende amerikanere blir overbeskattet og at privat sektor uansett er mer effektiv. Det var akkurat de samme stereotypene som ble brukt til å ødelegge det offentlige sikkerhetsnettet (arbeidsløshetsstønad, helseomsorg for lavtlønte arbeidere, velferd).

Kjennsgjerningene illustrerer hvilken suksess dette flere tiår lange angrepet har hatt. I 2010 var det 14,7 millioner fagforeningsmedlemmer i USA, eller like i underkant av 12 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken. I offentlig sektor (delstats-, lokale og føderale myndigheter) er 36,2 prosent organiserte, mot bare 6,9 prosent i privat sektor. Bare ett år tidligere, i 2009, var 12,3 prosent av arbeidsstyrken organisert, og i 1983 var 20,1 prosent av arbeiderne med i fagforeninger. Den høyeste organisasjonsgraden i USA var i 1954, da 28,3 prosent av arbeiderne var organiserte. Før det ble innført et føderalt lovverk i 1936, var ikke fagforeninger lovlige i USA, og arbeidere som forsøkte å danne foreninger, kunne bli anklaget for «kriminell konspirasjon», en grov forbrytelse1. Likevel var 7,5 prosent av arbeiderne organiserte i 1930, nesten utelukkende i privat sektor. Ja, organisasjonsgraden er lavere i dag enn da arbeidere ikke hadde lov til å danne foreninger.

For amerikanske arbeidere er den offentlige sektoren fagbevegelsens høyborg. Det forklarer hvorfor kapitalen (gjennom sine «valgte representanter ») har rettet oppmerksomheten sin inn mot offentlig sektor. Offentlig sektor er den største arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest største for afroamerikanske kvinner. Den dramatiske veksten av afro-amerikanere i offentlig sektor er et direkte resultat av den svarte frigjøringsbevegelsen og det føderale lovverket den tvang frem på 60-tallet. For eksempel arbeidet bare 1,6 prosent av svarte arbeidere i det offentlige i 1940 (mens tallet for hvite var 4,4 prosent). Men selv dette lille antallet offentlig ansatte var ofte livsviktig for frigjøringskampen i sør. For afroamerikanere var det vanlig at de forsøkte å registrere seg som velgere om morgenen, for så å komme hjem, få sparken og bli kastet ut fra plantasjen eller boligen (eller det som verre er). Offentlig ansatte – og selvstendig næringsdrivende som forsikringsselgeren Medgar Evers – hadde beskyttelse i jobben. Noen – som den lokale frigjøringslederen og postmannen Amzie Moore (fra Mississippi-deltaet, et viktig område for bomullsplantasjer i det sørvestlige USA), var uunnværlige for Student Nonviolent Coordinating Committee, en ungdomsbevegelse som bidro sterkt til kampanjer for å registrere svarte som velgere tidlig på 60-tallet.

Angrepet på fagforeningene og den urettferdigheten dette fører med seg på arbeidsplassene, er også et angrep på det afro-amerikanere, og, i noe mindre grad, andre ikke-hvite arbeidere, har oppnådd gjennom kamp. Dette burde heller ikke være overraskende for utenlandske lesere, siden den amerikanske versjonen av kapitalisme ble bygget på slavebinding av svarte (og, i noe mindre grad, innfødte i det sørvestlige USA, selv om den spanske varianten av slaveriet skiller seg vesentlig fra den engelske modellen, som er den viktigste økonomiske plattformen i USA).

Igjen er tallene illustrerende: I 2010 arbeidet 11 prosent av hispanics – et begrep som ble oppfunnet av amerikanske myndigheter tidlig på 60-tallet for å tilfredsstille hovedsakelig hvite cubanske flyktninger som ikke ville kalles latinos på grunn av tilknytningen disse hadde til de innfødte i offentlig sektor, mens de utgjorde 16,3 prosent av befolkningen. Folk med asiatisk opphav utgjorde 4,1 prosent av den offentlige arbeidsstyrken, det samme som i befolkningen under ett. Innfødte amerikaneres andel av offentlig ansatte er så lav at Bureau of Labor Statistics ikke har dem  med i statistikken. Men svarte, som utgjør kun 12,6 prosent av USAs befolkning, utgjorde 20 prosent av offentlig ansatte. Offentlig sektor er den viktigste arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest viktigste for svarte kvinner. 23,3 prosent av kvinnene i offentlig sektor er svarte, og mens 14,2 prosent av ikke-svarte kvinner er ansatt i offentlig sektor, gjelder dette 45 prosent av de svarte. Halvparten av fagutdannede afroamerikanere er ansatt i det offentlige. Men noe ser ut til å holde seg som det alltid har gjort – alle grupper av ikke-hvite offentlig ansatte er overrepresenterte på lavere nivå, mens hvite holder på toppstillingene og topplønningene. Det eneste unntaket er postvesenet, der 1/3 av lederne tilhører minoriteter. 21 prosent av postarbeiderne er svarte.

Forskere mener at den voksende arbeidsløsheten blant afroamerikanere, sammenlignet med hvite, siden «krakket » begynte i 2008, har å gjøre med oppsigelser i offentlig sektor. I en artikkel i In These Times viste Akito Yoshikane til at 429,000 ansatte i offentlig sektor har mistet jobben siden januar 2009. Antallet ansatte i det offentlige er på det laveste nivået siden 2006, og nedskjæringene har ikke stoppet. Dette er katastrofalt for afroamerikanere på vei ut av fattigdommen. De foreslåtte kuttene i postvesenet vil ramme afroamerikanere uforholdsmessig sterkt.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter: 1. I USA skiller man mellom to former for forbrytelser – forseelser, misdemeanors, for mindre forbrytelser og grove forbrytelser, felonies, for større  

Leder side 3

Anne Minken:Taterne – etnisitet og opprinnelse

Kvinnekamp i USA:

Elly Leary: Angrepene på fagbevegelsen: afroamerikanerne rammes hardest side 14
Jeanne Park: Damer i ei mannsverd side 18
Judith Mirkinson: Kvinnekampen i USA: Fem steg frem – og fire og et halvt tilbake side 22

Krise, imperialisme:

Intervju med Ellen Meiksins Wood: Imperium i kapitalens tidsalder side 28
Emilie Ekberg: Norge med nye frihandelsavtaler side 42
Victoria Backer-Grøndahl Stadheim: Privat eiendomsrett i Amazonas: Rett til jord eller primitiv akkumulasjon? side 47
Jokke Fjeldstad: Den nyliberale staten og Europas framtid side 58
Torstein Dahle: Økonomisk krise – er vi på vei inn i den eller ut av den? side 66
Peder Martin Lysestøl: Krisa og offentlig sektor side 76
Jan Mønnesland: Krisa i EU og Norge side 86

Manilaerklæringen om enhet i International Women`s Alliance side 94

Miljø:

Siri Helle: Miljørørsla på nye vegar side 98
Elin Volder Rutle: Fornybar framtid – nødvendig klimaopprør side 102
Ungdommens klimaforlik side 110

Essay:

Berit Rusten: Den ungarske dukka side 112

Debatt:

Stein Stugu: Striden om Klassekampen 1996–1997 side 117

Bokomtaler:

Jenny Wrangborg: Kallskänken side 120
Richard Wilkinson og Kate Pickett: Ulikhetens pris
Elfriede Jelinek: Lyst side 124
Lars Fr. H. Svendsen: Arbeidets filosofi side 126
Øyvind Strømmen: Det mørke nettet side 128
Stéphane Hessel: Bli sint! side 130
Lars Gunnesdal:Den late grekeren side 132
Mikael Nyberg: Det stora tågrånet side 135
Nadifa Mohamed: Svart Mamba side 136
Jon Børge Hansen: Boktips side 138
Til Arne Hedemanns minne side 137