Noen ganger får jeg et inntrykk av at Rødts skattepolitikk bygger på et uuttalt premiss om at «den borgerlige staten tar pengene fra folk». Den eneste forskjellen fra Høyre/Frp-retorikken er ordet «borgerlig», og at vi understreker at vanlige folk flås, mens de rike slipper unna.
Etter mitt syn er dette håpløs populisme, som underslår at vår samfunnsmodell forutsetter et mye høyere skattenivå – for alle.
Skatt er prisen vi må betale for å ta mange flere områder ut av markedet.

Roar Eilersten er daglig leder av De Facto.

Skattlegg de rike! Rødt hadde landsmøte i mai. Dette er utkastet til arbeidsprogrammet om skatt slik det forelå før påske. Det er ikke innstillingen til landsmøtet eller slik kapitelet ble til slutt. Rødt vil ikke øke skattenivået for skatter og avgifter som betales av vanlige arbeidsfolk. Men vi vil skjerpe beskatninga vesentlig av høye inntekter og formuer, og fjerne beskatninga av lave inntekter. Vi vil fjerne smutthull og ordninger som gjør at de rikeste i Norge i praksis betaler det de har lyst til i skatt. Rødt er imot lokal beskatningsrett. Lokal beskatningsrett vil bare gjøre det enda lettere for statsråder og stortingsfolk, som sitter på en av verdens største pengesekker, å lene seg tilbake og la kommunestyrene tyne innbyggerne mer. Det er kommunene som har rett til å utskrive eiendomsskatt, og den kan konstrueres slik at den får en sosial profil, bl.a. ved hjelp av store bunnfradrag. I så fall mener Rødt at den kan være en egnet kilde til styrket kommuneøkonomi. Gjennom mange år har det skjedd en omlegging fra skatt på inntekt og formue til en skatt på forbruk. Skatt på forbruk rammer spesielt hardt dem som har dårlig råd, fordi de må forbruke hele inntekten – og mer til. Selv med stort personlig forbruk vil de fleste rike bare forbruke en liten del av inntekten sin, og derfor er det gunstig for dem å beskatte forbruk i stedet for inntekt. Rødt vil avskaffe merverdiavgiften på tjenester og vanlige husholdningsvarer. Rødt er for avgifter på reklame. Avgifter kan også vurderes brukt for å fremme miljø- og helse-politikk. Rødt ser på egenandelene på hjemmetjenester, legehjelp m.m. som særskatt på sykdom, alderdom og funksjonshemming. Rødt vil derfor fjerne alle slike særskatter. De etatene som krever inn skatt må styrkes, og innsatsen deres må rettes mot de rikes skattesnyteri. Rødt arbeider for: at folk som tjener under 3G (ca 240 000 kroner i 2011), ikke skal betale skatt. Da økes også frikortgrensen til 240 000 kroner. at også kapitalinntekt skal beskattes med toppskatt og trygdeavgift. at alle former for «skjermingsfradrag» fjernes på aksjeutbytte og annen kapitalinntekt. å fjerne «fritaksmetoden», dvs. at aksjeselskapers aksjeinntekt er fritatt for skatt. skjerpet beskatning av oljeselskaper. Ordningen med milliarder i «skattegaver» for å stimulere til leting må avvikles straks. at høyeste trinn på toppskatten skal ramme inntekt over 600 000 kroner, og at satsen økes fra 12 prosent til 25 prosent at fagforeningskontingent skal være fradragsberettiget fullt ut, uten beløpsbegrensning. å fjerne bestemmelser og praksis som gir rikfolk mulighet til å sno seg unna formueskatt. å beskatte aksje-, finans- og valutatransaksjoner med en såkalt Robin Hood-skatt, dvs. en liten avgift på alle slike transaksjoner. Det gir svære inntekter, og svekker samtidig grunnlaget for spekulasjon. å fjerne merverdiavgiften på tjenester og vanlige husholdningsvarer. å fjerne all særskatt på funksjonshemming, uførhet og sykdom (såkalte «egenandeler»). å innføre en liten skatt på all handel på Oslo børs. En slik dokumentavgift er enkel og billig å administrere i forhold til inntjening. Børsen i London har lenge hatt en tilsvarende avgift på 0,5%.

Skatte- og avgiftssystemet kan tillegges mange viktige og gode formål i et moderne samfunn. Fra sentrum til venstre hører vi ofte at det skal sikre staten inntekter til å finansiere fellesoppgavene i samfunnet, at det skal bidra til en mer rettferdig fordeling, og at det skal påvirke aktivitet og forbruk i ønsket retning. Velferdsstaten skal sikre inntekt, utdanning, helse og omsorg til alle, rike skal bidra mer enn fattige, og helse- og miljøødeleggende adferd og forbruk skal «straffes» via avgifter. På dette allmenne planet er det forholdsvis stor enighet i det norske samfunnet. Uenighetene kommer som regel når vi spør hvor stor andel av samfunnets inntekter som skal tas inn gjennom skatter og avgifter, og hvem som skal betale hva? I programmene til RV og Rødt har det opp gjennom årene stort sett blitt konkludert med at det samlede skatte- og avgiftsnivået er høyt nok, at progresjonen i skattesystemet bør skjerpes (mindre skatt for de med lavest inntekt og mer skatt for de rike), og at miljøavgifter kan være bra. Dette gjentas også i forslaget til nytt program som skal til behandling på det kommende landsmøtet.

Standpunktet om at skatte- og avgiftsnivået er «høyt nok», er både ulogisk og ahistorisk. Det svarer ikke på hva «høyt nok» ses i forhold til, og det underslår at det både i land og mellom land har vært og er store variasjoner. Det vanligste er å se på hvor stor andel av totaløkonomien (BNP) som trekkes inn gjennom skatter og avgifter. I Norge er denne andelen om lag 43–44 prosent i 2012, mens det var så høyt som 52–53 prosent på 1990-tallet. Mellom land er variasjonene enda større. I USA og Japan er andelen under 30 prosent, mens gjennomsnittet i EU er mellom 47–48 prosent. Det eneste som er felles, er de siste par–tre tiårenes nyliberale offensiv for å drive andelen nedover i alle land. I Sverige var andelen 64 prosent da den var på sitt høyeste midt på 1980-tallet. Nå er den ned i ca 50 prosent, mens Danmark har redusert skattenes andel av BNP fra ca 60 til ca 55 prosent i løpet av de siste to–tre tiårene. Mener Rødt at skattenivået i Sverige og Danmark er for høyt?

Det er heller ikke så enkelt at vi kan ha lavere skattenivå i Norge fordi vi har så store oljeinntekter. I debatten om mer eller mindre bruk av oljepenger fokuseres det ofte på problemer med for stor oljeavhengighet, forholdet mellom dagens og kommende generasjoner, sparing til fremtidige pensjoner, osv. Vi kunne føyd til: det norske borgerskapets imperialistiske ambisjoner versus investeringer i infrastruktur og bygging av landet. Vi bør ha (og har vel?..) meninger og politikk om alt dette. Men nettopp Rødt bør påpeke at den kanskje viktigste avveiingen går mellom hva som skal drives (og finansieres) over offentlige budsjetter, og hva som skal overlates til det private markedet. I et strategisk perspektiv handler både bruk av oljepenger og skattepolitikk om den offentlige sektorens plass i samfunnsøkonomien.

Skatte- og avgiftslettelser vil øke folks kjøpekraft og resultere i økt privat etterspørsel etter varer og tjenester. Når arbeidskraft og produksjonsutstyr rettes inn mot å møte denne økte etterspørselen, vil det legge beslag på (real)ressurser som i neste omgang ikke er tilgjengelige til å løse andre oppgaver – for eksempel i den offentlige sektoren. Dersom utgangspunktet er knapphet på arbeidskraft, vil skatte- og avgiftslettelser skape nye behov som skjerper kampen om arbeidskraften. Dersom staten deltar i kampen om realressursene med å bruke stadig mer oljepenger eller låne mer, vil det på et eller annet tidspunkt føre til overoppheting av økonomien. Vi får ikke mer gjort, men priser og lønninger stiger (inflasjon).

Tradisjonelt har skattelettepartiene derfor balansert sine forslag med tilsvarende kutt i de offentlige utgiftene. Privatiseringsmålsettingene har vært tydelige og klare. Motsetningene går derfor mellom de som vil ha en sterk offentlig sektor som leverer rettighetsbaserte ytelser og tjenester til befolkningen, og de som vil at den enkelte selv skal ha ansvar for å skaffe seg inntekter og tjenester i markedene. Tilhengerne av gode fellesskapsløsninger er villige til å godta forholdsvis høye skatter og avgifter, mens markedstilhengerne prioriterer skattelettelser og privat ansvar. Denne motsetningen kan ikke Rødt oppheve med å kreve at «de rike må betale».

Den internasjonale kampanjen for å redusere de offentlige utgiftene i industrilandene er i sin kjerne en kamp om fordelingen av ressurser og verdiskaping i samfunnet. Privatisering handler ganske lite om effektivitet, men mye om etableringen av nye og utvidete områder, investeringer og profitt. Den offentlige sektoren har lenge sørget for at ca 20 prosent av BNP og 25–30 av arbeidsstyrken i industrilandene har blitt holdt utenfor den private markedsøkonomiens sfære. Det har innskrenket arenaen for private investeringer og profittmaksimering. Etter hvert som mengden kapital har økt mer enn tilgangen på lønnsomme (nok) investeringsområder i verdensøkonomien, har presset for privatisering økt i styrke i industrilandene. Globaliseringen og truslene om kapitalflukt har gjort det vanskeligere å velge nasjonale strategier som avviker fra det som er normalen i andre land. Derfor er koplingen mellom skattelette og privatisering den alvorligste trusselen mot velferdsstatssystemene i industrilandene. Det er vanlige folk som betaler kostnadene med å rive ned fellesskapsinstitusjonene, og den politiske motstanden er kraftig i nesten alle land. Høyrepartiene må derfor begrunne rasering av velferdsgoder og skattelettepolitikken med at det skal trygge velferdsstaten. Påstanden er da at reduserte skatter kan opprettholde de samlete skatteinntektene (såkalt dynamisk skattepolitikk).

Dynamisk skattepolitikk

De nyliberale økonomene og skatteteoretikerne har lagt ned mye arbeid i å ’bevise’ at skatteinnkreving påfører samfunnsøkonomien (store) effektivitetstap. Et av beregningsresultatene som går igjen i litteraturen, er at det angivelig koster samfunnet 50 øre i tapte inntekter for hver krone som kreves inn i skatt. Bakgrunnen hevdes å være todelt: For det første vil skatt på arbeid redusere folks ønske om å jobbe (arbeidstilbudet går ned). Mindre menneskelig arbeid betyr mindre verdiskaping. For det andre vil bedrifter og selskaper la være å investere i prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som etter skatt har blitt bedriftsøkonomisk ulønnsomme. Disse sammenhengene skal i teorien føre til at lavere skattesatser vil øke arbeidstilbud og investeringer så mye at også det samlete skatteprovenyet (inntektene til staten) øker. (10 prosent av 100 er mer enn 15 prosent av 60).

Dette er et resultat som selvfølgelig passer godt for alle som synes de betaler for mye skatt. Teorien om den dynamiske skattepolitikken oppstod i USA på slutten av 1970-tallet, og ble raskt et kjernepunkt i Reagan-administrasjonens nyliberale revolusjon. I England ble ideene grepet begjærlig av Thatcher-regjeringen, og snart kom de til å sette sitt preg på utviklingen i de fleste industriland, inklusive Norge. På første halvdel av 1980-tallet var Willoch-regjeringen viktige forkjempere for det nyliberale skattebudskapet, og fortsatt gjentas besvergelsene fra høyrepartiene.

Etter hvert er det gjennomført en rekke empiriske studier, både i utlandet og i Norge, for å sjekke om de enkle teoriene stemmer med virkeligheten. Resultatene har gjennomgående vært nedslående for tilhengerne av den dynamiske skattepolitikken. I Norge ble marginalskatten redusert fra 58 til 49,5 prosent fra 1991 til 1992. Utviklingen hadde startet noen år før, da marginalskatten på sitt høyeste var oppe i 67 prosent. I teorien skulle lavere overtidsskatt ført til at folk arbeidet mer. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viste derimot at arbeidstilbudet ikke økte etter at marginalskatten ble lavere. Men selv om det er vanskelig med empiri, finner man i teorien stadig vekk dynamiske sammenhenger. Så sent som i 2012 refererte Statistisk sentralbyrå til en studie som konkluderte med at dynamiske effekter (økt arbeidstilbud) ville føre til at staten får igjen inntil 35 prosent av tapte inntekter dersom innslagspunktet for toppskatten økes fra 440 000 kroner til 525 000 kroner. I Klassekampen 2. mars kommenterte Hallvard Bakke dette slik:

Analysen forutsetter at alle kan jobbe så mye de vil, og ser bort fra at det finnes arbeidsledighet og ufrivillig deltid. Det har derfor ikke så mye med virkelighetens verden å gjøre.

Men ikke en gang i velvillig teori klarer man å konkludere med at skattelettelser er selvfinansierende. Skattelette betyr derfor mer privat kjøpekraft og grunnlag for mer markedsbasert etterspørsel.

Rødt ønsker en omfattende og raus velferdsstat, uten konkurranseutsetting og privatisering. I tillegg ønsker vi å trekke flere, viktige samfunnsområder ut av markedsøkonomien: blant annet store deler av boligsektoren og mye infrastruktur (som energiforsyning, ulike kommunikasjoner, bank- og finans), og sikkert mye mer. Da må vi være ærlige og si at det bare er et høyt skattenivå som kan fristille nok realressurser (arbeidskraft og produksjonskapasitet) til å kunne gjennomføre dette.

Rødt bør derfor både være for et høyere skatte- og avgiftsnivå, og samtidig utvikle forslag til en rettferdig og effektiv utforming av systemet. Det finnes et utall måter å kreve inn skatter og avgifter på, og de som velges, må utformes på en måte som tar hensyn til miljø, fordeling og prioritering av ressurser. Det er rett å kreve at de rike skal betale mer, og at de med aller lavest inntekt kan skjermes. Det er heller ikke nødvendig å redusere det store flertallets kjøpekraft, selv om skattenivået blir høyere. Dersom samfunnets inntekter og lønningene øker med to–tre prosent per år, kan økt privat kjøpekraft kombineres med et gradvis høyere skattenivå.

For noen år siden gjennomførte vi beregninger i De Facto som viste at den pågående privatiseringen av pensjonssystemet kunne vært unngått dersom skattenivået ble hevet med ca 3 prosent. Dersom omleggingen gjennomføres med en tidels prosent høyere skattesats per år, vil privat kjøpekraft være 80 prosent høyere om 30 år i stedet for 100 prosent høyere. Det handler altså om samfunnsmodell og ikke om å rane folks penger. Men slike omlegginger er mulig bare dersom det store flertallet bidrar. For Rødt burde det være selvsagt at vi løser viktige samfunnsoppgaver i fellesskap i stedet for i markedet. Sånn sett er skatt sivilisasjon.

I dagens Norge handler rasisme først og fremst om religionen din, språket ditt, opprinnelseslandet ditt og kulturen din.
Rasisme er ikke bare et personlig problem, men et samfunnsproblem.

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom.

For mange er rasisme personlig. Kanskje fordi de ikke får jobb eller bolig, kanskje fordi noen slenger en kommentar på skolen, kanskje noen var ekle på bussen, eller kanskje fordi kompisen havna i trøbbel.

Rasismen brukes til å splitte og herske over vanlige folk, og til å kanalisere misnøye vekk fra årsakene som virkelig skaper økonomiske og sosiale problemer. Folk flest mener at alle har like mye verdi, folk flest er mot rasisme, men fortsatt finnes det diskriminering på bakgrunn av hudfarge eller kultur.

Noen tjener på rasismen, vi andre på å stå sammen

Når det er stor sosial utrygghet, frustrasjon og arbeidsløshet, styrkes gjerne rasistiske og fascistiske strømninger. Det er enklere og mindre farlig å sparke nedover for å gjenvinne følelsen av egenverdi, enn å gå løs på systemet som egentlig er ansvarlig. Når innvandrere eller andre minoriteter får skylden for problemer i samfunnet, tjener makthaverne på det. Det kapitalistiske systemet og overklassen går fri når raseriet over arbeidsløshet og utrygghet retter seg mot syndebukker som for eksempel minoriteter eller asylsøkere. Det er bekvemt for makthaverne, enten de har dyrket fram rasismen selv eller bare drar fordel av den.

Hva skal vi gjøre?

Rasistisk offentlighet gir rasistisk samfunn. Holdningskampanjer mot rasisme er viktige, men vi må også kjempe mot de samfunnsforholdene som skaper skoletapere, arbeidsløshet, sykehuskøer med mer, og slik skaper grobunn for rasisme. Vi må vise hvem som egentlig er ansvarlige for samfunnsproblemene, om vi skal få bukt med at innvandrerne blir gjort til syndebukker. Vi må løfte klassedebatten.

Noen vil fokusere på andre ting: for eksempel hijab. Den debatten er en avsporing. Hjelper det å ta av seg hijaben når du fortsatt heter Fatima, og det står skrevet på jobbsøknaden som blir kasta rett i søpla? Antirasister må være på offensiven med saker som er utforma i samarbeid med de som er ramma. Dørene må åpnes til arbeidslivet, sikre retten til heltid, ta bolig ut av markedet, og få en sosial boligpolitikk. Altså drive antirasistisk klassekamp.

Islamofobi Muslimhets er et av vår tids største rasismeproblem. I dag framstilles det som om muslimer er en større trussel enn klimaendringene. Muslimer i Norge utpekes hele tiden som et problem. Men det er ikke muslimer som er problemet. Det er de sosiale forskjeller, strukturell rasisme og kvinneundertrykking. Samtidig bruker islamofober demokrati og likestilling som argumenter. Ideen om at de truer «vår» likestilling, fører til stadig flere direkte angrep på europeiske innvandrerkvinner, både fysisk og juridisk. Islamofobien går utover alle muslimer, men spesielt kvinner. Den prøver å bruke muslimske kvinner som et verktøy for sine hatefulle ideologier. Det gir både mindre muligheter til kvinnene i det norske samfunnet, og gjør kampen mot undertrykkende faktorer i sine kulturer vanskeligere. I virkeligheten bremser de kampen mot kvinneundertrykking. Negative stereotyper og fordommer fyrer opp under diskrimineringen av muslimer i Europa, spesielt når det gjelder utdanning og arbeid. Det viser en ny Amnesty-rapport. Høyrepopulistene er ganske opptatt av sitt eget bilde av muslimer og islam. Vi har fått servert et bilde av muslimer av dem som i utgangspunktet hater den gruppa. En rasistisk offentlighet med en presse som har vært for lite kritisk, har resultert i at hatet mot muslimer har økt. Religionskritikk? Religionskritikk handler om å kritisere og problematisere religioner, ikke en folkegruppe. I dag ser vi veldig lite islamkritikk og veldig mye islamofobi. Konsekvensene er diskriminering av muslimer på arbeids- og boligmarkedet. I tillegg til at mange muslimer føler seg konstant påpasset og mistenkeliggjort. Islamofobi handler om å demonisere en gruppe mennesker. Det skaper kunstige skiller og en avstand mellom mennesker som er en del av det samme samfunnet, og har felles interesser. Muslimer har i lang tid fått negativ oppmerksomhet i norsk presse. Det går ut over helt vanlige muslimer. Barn som går på skolen, ungdom som søker jobb og flere. Å koble muslimer til terrorisme og vold, er en økende tendens i den offentlige debatten i Norge. I tillegg til økt trakassering av muslimer, bidrar muslimhets til å rettferdiggjøre krig i Midtøsten, gir en strengere asyl- og innvandringspolitikk, og mobiliserer arbeiderklassen til å støtte høyrepopulistiske partier. Eurabia? Eurabia teorien har blitt mer kjent for oss etter terrorangrepet 22. juli. En teori som går utpå at muslimene skal ta over Europa. De samme holdningene som antisemitter hadde mot jødene, kommer fram. Før var jøder syndebukker, og ble ansvarliggjort for alt som var galt. Det var også forestillinger om at jødene arbeidet målbevisst for å ta makta i land etter land med sikte på verdensherredømme. I dag beskyldes muslimer for at de vil ta makta over Europa, og innføre sharialov i Norge. En praksis som mange muslimer ikke støtter. Både høyreekstreme og ekstreme radikalislamister tjener på det. De som taper på det, er helt vanlige mennesker med et ønske om å leve et godt liv sammen med dem de er glad i. Felleskap og respekt er mitt svar på all slags rasisme.

Arbeid gir mer selvstendighet, frihet og verdighet

Det er viktig at den antirasistiske bevegelsen ikke bare slenger seg på debatter på premissene til høyrepopulistene, men setter dagsorden.

Vi må kreve nye tiltak, for eksempel arbeidstillatelse til asylsøkere. En grunnleggende rettighet. Fagbevegelsens gamle slagord: Gjør din plikt – krev din rett. I dag er det en gruppe som ikke får muligheten til å gjøre sin plikt. Er vi villige til å bruke de gamle slagorda på nytt? Denne gangen for folk som har flykta.

Dette er en viktig sak å samle fagbevegelsen rundt. En sak som viser at vi vil ta i bruk våre slagord for å hindre at Norge får en ny underklasse. Det er viktig at Norge ikke får en ny underklasse, en gruppe som tar de såkalte drittjobbene, en gruppe som ikke har de samme rettighetene. I dag er det mye som tyder på at vi går den veien, men også mye vilje hos mange til å stoppe det. Kan vi samle sammen kreftene og hindre det?

En av de viktigste forutsetningene for en vellykket antirasistisk kamp er at vi har en sterk og kampvillig fagbevegelse, som både kan kjempe mot rasisme og forsvare arbeidsfolks interesser på mange forskjellige områder. Det vil også gjøre oss mer rusta til ikke å havne i høyregrøfta med rasisme hvis en krise slår til i Norge. Det vil gjøre oss sterkere og splittelsene mindre. Hvis noen på arbeidsplassen mister jobben, så skal han bli sint på eierne og systemet, ikke på den polske arbeideren.

Er vi rasister i Norge?

De fleste er ikke rasister, men rasisme finnes.

Ved siden av islamofobi er hatet mot romfolket et av vår tids største rasismeproblemer. Romfolket er ifølge brede EU-undersøkelser den mest diskriminerte gruppa i Europa. Diskriminering fører ofte til fattigdom. Den fattigdommen sender mange romfolk ut til tigging i gatene. Det er snakk om mennesker som befinner seg på bunnen av samfunnet, fordi de er født inn i en særskilt etnisk gruppe. I Norge i dag er det nærmest akseptert å se ned på den folkegruppa. Hvordan debattene om tiggerne går, hvordan vi velger å behandle de svakeste i samfunnet, og hvordan Europas mest hundsete gruppe, romfolket, blir rammet av den, er helt sentralt.

Hvordan et land velger å behandle asylsøkere sier mye om det landet. Det gir oss et klart blide av synet på minoriteter. I dag blir barn som er oppvokst i Norge sendt ut av landet. De barna har ikke de samme rettighetene og tryggheten som andre norske barn. Det er 43,7 millioner mennesker på flukt i hele verden. De fleste som flykter til Norge, kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan, Russland og Etiopia. Mange fra disse landa som søker beskyttelse i Norge blir sendt tilbake og mange blir værende i landet i flere år uten rettigheter. I dag er det en gruppe mennesker i Norge som ikke har trygghet med livet på vent.

Norsk skole har mange positive sider. Vi har gratis skolebøker og retten til grunnskole. Men er norsk skole, en skole for alle? I dag er det nesten litt tilfeldig hvordan forskjellige skoler behandler temaet rasisme, flerkulturelt samfunn og fellesskap. Holdningsskapende anti-rasistisk arbeid i norske skoler er viktig. I dag får vi vist et bilde om at skoler med mange minoriteter er en uting. Jeg mener at slike delinger ikke bare er uheldig, men også feil. Problemet her er at det ofte er elever med minoritetsbakgrunn, som blir framstilt som problemet.

Slik er det for eldre minoriteter også. I dag er det et problem at mange fortsatt ikke er i arbeidslivet. Problemet er at det blir framstilt som om vi ikke vil. Det er 25 % mindre sjanse for å få jobb hvis man har utenlandsk navn, for de som har høyere utdannelse. For de som ikke har høyere utdannelse eller har mindre språkkunnskaper, er det enda vanskeligere.

Når det både gjelder arbeid og skole, plasseres ansvar og skyld på feil sted. Det er systemet som skaper arbeidsledige eller skoleutfordringer, ikke etnisiteten.

Rasismen øker ikke fordi vi har integreringsproblemer, men fordi vi har klasseproblemer. I dag er det mye som bli definert som integreringsproblemer, som egentlig er klasseproblemer. Vi ser ikke på klassebakgrunn, men bare på etnisk bakgrunn. Kampen mot rasisme handler om kampen om tankene. Vi må skape en felles forståelse av at vi har samme interesser, og organisere oss ut i fra det. Rasismen splitter grupper som har felles interesser, og sikrer dermed kapitalistenes posisjon som makthavere.

I 2007 levde 12 % av innvandrerbefolkningen i Norge i fattigdom, mot 2 % i resten av befolkningen. Får man gjort noe med fattigdommen og forskjells-Norge, er det ekstra bra for innvandrerbefolkninga. Faktisk: Man må løfte innvandrerbefolkninga og forhindre en ny underklasse for å avskaffe forskjells- Norge.

Debatten om norsk innvandring handler om alt mulig. Den handler om: ytringsfrihet, terrorisme, innvandring, integrering, likestilling, klesplagg, kriminalitet, rasering av velferdsstaten og religion. Kanskje ekstra mye om klesplagg og religion.

Når nynazister marsjerer i gatene, staten sender flyktninger ut av landet til en usikker framtid, eller gamle damer ikke tør å sette seg ved siden av en med mørk hud på bussen, er alt dette forskjellige former for rasisme.

Rasisme rammer hele samfunnet og finnes i forskjellige former i samfunnet vårt. Rasisme er et troll med tre hoder.

Det er statlig rasisme, organisert rasisme (nazisme/høyrepopulisme) og hverdagsrasisme. Det som binder dem sammen – trollets hjerte – er kapitalismen. Vi må bytte ut systemet som diskriminerer mennesker ut i fra hvor de kommer fra, deres hudfarge, kjønn, tro og økonomi.

Vi må være offensive mot trollets alle tre hoder, men hvis vi klarer å angripe trollets hjerte, altså kapitalismen, er mye gjort. Kampen mot rasisme vil ikke bli borte av seg selv, men det store trollet som stikker hodene sine i folks hverdag, i mitt liv og kanskje ditt liv, skal bekjempes.

Vi må jobbe mot alle former for rasisme. Noen må jobbe med asylpolitikk, noen må jobbe med boligpolitikk, noen med arbeidsliv, noen med skole, noen med flere. Viktigst av alt, vi må jobbe for fellesskap, respekt og like muligheter.

Jeg er antirasist. I Norge i 2012 trenger vi antirasister. Ikke bare de som synes rasisme er kjipt, men de som jobber mot rasisme. Ikke bare de som synes synd på oss, men de som ser at rasisme også er et samfunnsproblem. Vi trenger den som blir direkte ramma av rasisme, den som ikke er direkte ramma, den som har en nabo som er ramma, den som har en klassekamerat eller arbeidskamerat, eller kanskje den som ikke kjenner noen enda.

Rasisme i Norge i dag handler om meg og deg.

 

Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
å sende pakken

tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake

til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende

Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere.

Jan Erik Vold

I skyggen av at venstrepartiet SYRIZA ble valgets nest største parti i det greske parlamentsvalget 6. mai, finner vi oppslutning om et nyfascistisk parti, Xrysi Avgi (Gylden daggry). De fikk en voldsom framgang.

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til Rødt!, og er nettansvarlig for tidsskriftet.

Det greske parlamentsvalget den 6. mai var et valg som i stor grad handlet om lojalitet eller ikke til spareopplegget til troikaen IMF, EU og den europeiske sentralbanken (ECB). De sittende regjeringspartiene fikk bare 32 % av stemmene. Venstrepartiet SYRIZA ble nest største parti og jobbet for å få på plass en koalisjonsregjering med partiene som var mot kapitalens kvelertak på Hellas. Verken partiene som støtter opplegget fra troikaen, eller de som er imot, var i stand til å etablere et flertall for en regjering. Dels fordi det var utelukket å samarbeide med fascistpartiet Xrysi Avgi (XA), som kom inn med 21 representanter.

Xrysi Avgi har gått fra 0,29 % oppslutning i 2009 til å bli Hellas sjette største parti i vårens valg. Det er en voldsom framgang for en av de skumleste høyrepartiene i Europa. Hvorfor skjer dette i Hellas?

1. Den økonomiske krisa

Hellas er det landet i Europa som aller hardest er ramma av den økonomiske krisa. Det har i denne valgperioden vært flere omganger kuttpolitikk, drevet fram av krav fra IMF, EU og ECB. Det har vært store kutt i offentlig sektor, lønningene og pensjonene til arbeidsfolk har blitt kuttet. Folk må betale økte skatter og avgifter. Stillingsvernet er svekket. Resultatet har blitt store problemer for den greske økonomien. En arbeidsløshet på over 20 %. Folk stoler ikke på det økonomiske og politiske systemet.

2. Sammenbruddet i det greske demokratiet

Mellom det forrige parlamentsvalget i 2009 og i dag har det parlamentariske systemet i Hellas brutt sammen. I 2009 hadde Hellas et relativt oversiktlig parlament med 5 partier og det sosialdemokratiske partiet PASOK hadde flertall alene. Etter hvert som den økonomiske krisa blei dypere, har den politiske krisa vokst. 52 av 300 parlamentsmedlemmer har byttet parti siden 2009. Antall partier økte til 9 i løpet av perioden. Det parlamentariske demokratiet ble sist høst satt til side da troikaen tvang den daværende sosialdemokratiske regjeringa til å gå av og bli erstattet av en samlingsregjering lojal til kuttpolitikken. Partiene som gikk inn i samlingsregjeringa, led et sviende nederlag i parlamentsvalget. Det konservative partiet (ND) og PASOK tapte til sammen 45 % av stemmene. Valgdeltagelsen falt med 5 % fra forrige valg til 65 %. Og 19 % av velgerne stemte på partier som kom under sperregrensa på 3 %.

I den politiske utviklinga mellom 2009 og 2012 har det vært et stort rom for å presentere eller reintrodusere nye politiske partier. Over halvparten av partiene som stilte til valg i 2012, gjorde det ikke i 2009. Etter troikaens kupp har alle tradisjoner for partitilhørighet smuldret opp i Hellas. I denne rørte suppa har altså XA klart å gå fra 1% på målingene før jul til vårens sjokkvalg. Det etablerte innvandringsfiendtlige høyrepartiet LAOS falt ut av parlamentet etter at de var med i samlingsregjeringa etter troikakuppet.

3. Flyktningeporten til Europa

Schengen-samarbeidet har gjort Hellas til en del av Europas yttergrense. Når en flyktning kommer til EU, får han eller hun bare én sjanse. Det skal være det første landet en flyktning kommer til, som behandler asylsøknaden. Hvis flyktningen prøver å søke på nytt i et annet Schengen-land, skal hun bli sendt tilbake til det første landet hun ankom. Hellas er det første landet mange flyktninger fra Albania, Midtøsten, Asia og Afrika kommer til. Mellom 70 og 90 prosent av all uautorisert innvandring til Schengen kommer gjennom Hellas. I 2011 ble ca. 100 000 arrestert for å krysse den gresk-tyrkiske grensa ulovlig. Det finnes ingen fullstendig statistikk over innvandring til Hellas. Få flyktninger søker om asyl da bare 1% får innvilga asyl. Internasjonale tall sier at det var 1,25 millioner innvandrere i Hellas i 2010¹. I følge den greske regjeringa skal det samtidig være gitt litt over 500 000 oppholdstillatelser.² Anslagene over hvor mange udokumenterte innvandrere som oppholder seg i Hellas, varier mye – fra 60 000 til flere hundre tusen. Dette utgjør et stort svart og ulovlig arbeidsmarked i Hellas, der folk blir grovt utbytta. Det får også store konsekvenser for resten av arbeidslivet. 83,4 % av grekerne mener at illegal innvandring er et stort problem for Hellas, og 48,3 % er enige i at hovedprioritering i innvandringspolitikken er å få innvandrerne gradvis ut av Hellas.³ Troikaen og den europeiske eliten er avhengig av at rasismen splitter det greske folket i deres kamp mot innstramningspolitikken.

Hva slags fascistparti er Xrysi Avgi?

De fleste vil beskrive XA som et nynazistisk eller fascistisk parti. XA avviser denne beskrivelsen. XA beskriver seg sjøl som et nasjonalistparti som ser opp til 4. august regimet til diktator Ioannis Metaxas. Metaxas var en gresk fascist inspirert av Mussolinis Italia. Han ble først utpekt til statsminister av kongen, og avskaffet parlamentet etter en serie streiker sommeren 1936. Han var en antikommunist som forbød streiker og politiske partier, innførte sensur av media og brant bøker av bl.a. Goethe, Freud, Marx og Tolstoy. Metaxas styre ble dratt inn i 2. verdenskrig da han nekta Italia strategisk kontroll over greske øyer. Han vant krigen med Italia, men døde tre måneder før Tyskland invaderte Hellas.

XA ledes i autoritær stil av Nikolaos Michaloliakos. I 2010 fikk han, og XA, 5,3 % av stemmene i Athen og partiet gjorde sitt byparlamentariske gjennombrudd ved å sikre en plass i bystyret. Medlemmer og tilhengere av XA har vært i flere gateslagsmål med anti-fascister og anarkister. De er også beskyldt for flere alvorlige voldshandlinger og annen hatkriminalitet. Det er kjent at mange ikke tør og/eller kan anmelde overfall. Dels fordi de oppholder seg ulovlig i Hellas, og dels fordi det er kjent at mange greske politifolk har sympatier med XA. Det er kjent at partiet patruljerer gater i de store greske byene. Dagen etter valget ble bloggen til XA suspendert av wordpress.com for å inneholde hatbudskap og trusler/oppfordringer til vold. Partileder Michaloliakos benekter også holocaust, og sa til en gresk TV-kanal etter valget «at det ikke var noen ovner, ingen gasskamre, det er en løgn», og at han hadde «lest mange bøker som skaper tvil om tallet seks millioner jøder».

XA er også kjent for å dele ut matvarer, leker og klær til grekere som er rammet av krisa. De tilbyr pensjonister og hjemmeværende livvakt for å gå og handle eller andre ærender. Mange ser da et parti som gir dem noe i denne harde tida, i motsetning til partiene i parlamentet som bare tar ting fra dem på ordre fra EU og IMF.

Partiet har blitt populært på nasjonal stolthet, at Hellas må avvise kuttpolitikken og melde seg ut av EU, og ikke minst at de vil kaste ut innvandrerne og stenge grensene. Michaloliakos er motstander av både venstresida og sosialdemokratene. Han beskylder de konservative (ND) for svik på grunn av samarbeid med PASOK. Michaloliakos framstår som en aggressiv partileder. På partiets pressekonferanse etter valget kastet de ut alle journalistene som ikke reiste seg i respekt for lederen.

Det er vanskelig å plassere XA i samme bås som resten av de høyreekstreme partiene i Europa. De har et uttrykk og en praksis som isolere dem fra høyrepopulistene som ønsker et mer stuerent uttrykk. XA ser på seg selv som de kompromissløse nasjonalistene. De skal ha kontakter med den amerikanske nynazistiske organisasjonen National Alliance og det kypriotiske nasjonalistpartiet Den nasjonale folkefronten (ELAM). Det partiet av en viss størrelse, som minner mest om dem i Europa i dag, er det ungarske Jobbik.

Framover for Hellas og XA

XA er i den nåværende politiske situasjonen ganske isolert og det er små muligheter for at de får noen parlamentarisk innflytelse. SYRIZA kjører en linje med å ikke snakke med XA. XA vil heller ikke begå den samme feilen som LAOS gjorde da de gikk inn i samlingsregjering med ND og PASOK. Michaloliakos er klar på at kampen videre for XA fortsetter først og fremst utenfor parlamentet, av hans stolte unge menn i svarte t-skjorter med XA-symboler.

Det er lite som tyder på at omvalget i Hellas 17. juni vil endre noe på XAs styrke. De har tapt litt på målingene sammenligna med valgresultatet i mai, men de ble også målt mye svakere enn dette før valget.

Sannsynligvis kan SYRIZA komme til å vinne valget 17. juni, og vil da få en tøff oppgave med å innfri løftene sine og hamle opp med EU. Klarer ikke SYRIZA å utvikle i Hellas i annen retning, vil vi fort se en ny politisk situasjon, som XA kan styrke seg ytterligere på.

Noter:

1. http://en.wikipedia.org/wiki/Immigration_to_Europe#2010_data_for_European_Union
2. http://www.migrationinformation.org/Profiles/display. cfm?ID =884
3. http://www.bloomberg.com/news/2012-04-08/most-greekssupport-clampdown-on-illegal-immigration-poll-shows.html

Jan Erik Vold: Enkel språklære side 3

Torgeir Skorgen: Menneskegrupper og raser side 4
Seher Aydar: Rasisme i Norge – idag? side 12
Den vedvarende kampen mot statlig rasisme side 18
Shoaib Sultan: Organisert islamhat idag side 22
Jokke Fjeldstad: Nynazistene i Hellas inn i parlamentet side 28
Brita Bastogi: Israel – en apartheidstat? side 32
Sven Lindqvist: Svik ikkje dei uvelkomne! side 38

Novelle:
Øyvind Bremer Karlsen: –Walk don run! side 42

FNs menneskerettserklæring side 46

Jon Børge Hansen: Boktips side 50

Jan Erik Vold: Enkel rettslære side 52

Harde tider.
Harde menn.
Står i gata.
Mangler spenn.

Profittratens
grå tendenser.
Kapitalens
yttergrenser.

Ikke arbeid.
Ikke hus.
Harde tider.
Knapt no’ cruise ~

 

Splitte. Herske.
Dét er tonen.
Avlytta er
telefonen.

Ola Bog

 

USA kan i dag – bare ett år etter historiens verste kjernefysiske ulykke i Japans Fukushima Daiichi anlegg – stå foran en voksende, svært reell, til og med overhengende fare for en katastrofal ulykke ved et av dets 104 aldrende og farlige kjernefysiske anlegg.

Michael Leonardi er aktiv i Occupy-bevegelsen i Toledo, Ohio. mikeleonardi@hotmail.com

USA er i stadig større grad i ferd med å bli et militært/industrielt/energi kompleks, hvor innbyggernes demokratiske rett til å ha innsyn i hvordan energien deres er produsert, er eliminert eller begrenset.

I januar, 2012 slo en føderal dommer fast at staten Vermont og dens innbyggere ikke lenger hadde myndighet å avvikle delstatens ene atomkraftverk, som etter planen skulle stenges for godt den 21. mars. I stedet avgjorde dommeren at delstaten ikke har noe juridisk herredømme over dette atomanlegget, og at Vermont Yankee anlegget fortsatt kan være operativt i ytterligere tjue år. Over hele USA slåss nå grupper av innbyggere for å stanse utvidet bruk av gamle og farlige kjernekraftanlegg som har nådd, eller har gått ut over, den alderen de var tiltenkt. Den føderale regjeringens Kommisjon for regulering av kjernekraft (Nuclear Regulatory Commission, NRC) har hittil stemplet gjennom alle lisensfornyelser som atomindustrien har søkt om. Den kjernefysikkdominerte Obamaadministrasjonen er godt i gang med planer om å bygge nye anlegg for atomkraft i USA, og det for første gang på tretti år.

Fra Diablo Canyon-anlegget som ligger ved Stillehavet der to kløfter kommer sammen i California, til De store sjøene hvor anlegg med alvorlige sikkerhetsbrudd opereres på kanten av sammenbrudd, og til det gamle, lekkende atomanlegget Indian Point ved bredden av Hudsonelva like utenfor New York, er den amerikanske kjernekraftindustrien som en oppskrift på katastrofe. I 2012 må bevegelsen sette Okkuper! – Ellers som tema for å stoppe denne stadig mer upopulære energikilden fra å forårsake uavvendelig ødeleggelse av helse og miljø.

En ny og viktig fase i Occupy!- bevegelsen begynte i desember 2011, da okkupanter og tilhengere fra Occupy Toledo! krysset grensa mellom nordvestre Ohio og sørøstre Michigan for å konfrontere NRC i forbindelse med et offentlig møte som ble arrangert for å propagandere for konstruksjonen av et nytt Fermi 3 kjernekraftanlegg ved bredden av Eriesjøen. Dette var første gang Occupy!-bevegelsen konfronterte NRC og kjernekraftindustrien i USA – og det blir ikke den siste.

Kommisjonen for regulering av kjernekraft

Hvis du går inn på nettsiden til NRC, blir du hilst med følgende tekst: «Vi beskytter folk og miljø.» Dette er en så farsepreget påstand at selv ikke denne industriens mest ihuga tilhengere ville kunne forsvare den nå. Occupy Toledo ser tvers gjennom slikt nonsens og mobiliserer nå, ikke bare mot NRC og kjernekraftindustrien, men mot hele den giftige industrien som sprer død og kreft i regionen vår, og ødelegger planeten. Utviklingen de siste ukene har blottlagt en kommisjon som er kriminelt unnlatende i sitt mandat, som er å beskytte amerikanske innbyggere fra en kjernekraftindustri bestående av gamle og forfalne anlegg som utgjør en klar og umiddelbar trussel mot hele befolkningen i dette landet. Mens svindlerne som poserer som kontrollører fra NRC snakker om «gode jobber» og «ren, trygg energi», begraver de rapporter, underslår bevis og sprer direkte løgner om en industri styrt av profitører, som setter produksjon foran helse, sikkerhet og miljø hele tiden.

I desember arrangerte NRC en såpeopera i Washington D.C. I stedet for å ta for seg de farlige funnene i en industri som bokstavelig talt holder på å gå opp i sømmene, med nærmest konstante radioaktive utslipp, ble de karakterisert som «uvesentlige» eller at de ikke utgjorde noen «sannsynlig risiko» for omliggende lokalsamfunn eller miljø. I sin rapport Regulatory Meltdown som ble offentliggjort 9. desember (se: http://markey.house. gov/docs/regulatory_meltdown_12.09.11.pdf) gir Kongressrepresentanten fra Massachusetts, Edward Markey, en detaljert beskrivelse av en sammensvergelse innenfor NRC som vil svekke kjernekraftsikkerheten i USA, i kjølvannet av Fukushima.

Fra Det Hvite Hus, som henter energien fra kjernekraft, kommer det ikke annet enn dødsens stillhet. Obama har omgitt seg med folk som David Axelrod som sin fremste politiske rådgiver. Han var tidligere konsulent for Exelon konsernet, den største eieren av kjernekraftanlegg i USA, og Jeffrey Immelt, konsernsjef i General Electric, som Obama hentet inn for å lede innsatsstyrken «Arbeid og Økonomisk Gjenreising». GE står bak den mangelfulle reaktoren Mark 1 som smeltet i Fukushima, og 23 andre tilsvarende reaktorer som fortsetter å være operative i USA. Dette til tross for at industriens egne kontrollører og varslere mener de bør stenges umiddelbart. Skraper vi litt under overflaten, finner vi: For trettifem år siden sluttet Dale G. Bridenbaugh og to av hans kolleger i jobbene sine hos General Electric, etter at de var blitt stadig mer overbevist om at konstruksjonen av Mark 1, som de holdt på å gjennomgå, hadde så store mangler at det kunne føre til en ødeleggende ulykke. (Fra et nyhetsinnslag av Matthew Mosk i ABC TV, 15. mars, 2011). Det har i flere tiår eksistert beviser for at disse Mark 1 reaktorene ikke er sikre, og de tåler ikke det voldsomme trykket som kommer når nedkjølingen svikter. Allikevel lar NRC disse anleggene være virksomme, enda de sitter på disse tydelige bevisene, som er basert på vitenskapelig forskning.

En dødelig radius på 48 km

Mens det virker som mange fagforeningsledere og Kongressledere, finansiert av industrien, godtar slagordene til NRC, ser Occupy Toledo ikke bare skrifta på veggen, men kan også lese den. «Vi beskytter folk og miljø» er tvers gjennom falskneri. Vi bor mindre enn 48 km fra det avsertifiserte kjernekraftverket Fermi 1, hvor det skjedde en delvis nedsmelting i 1966 som inspirerte Gil Scott-Herons klassiske sang: «We Almost Lost Detroit.» Vi bor mindre enn 48 km fra Fermi 2, et Mark 1 anlegg med konstruksjonsfeil, som har en historie med betydelige sikkerhetsbrudd og utslipp i Eriesjøen og omliggende lokalsamfunn. Vi bor mindre enn 48 km fra Plum Brook, et avsertifisert NASA-anlegg som fortsatt lekker radioaktivitet i de nærliggende vannveiene. Vi bor mindre enn 48 km fra Davis Besse, som nettopp ble gjenåpnet etter å ha hatt den verste sikkerhetshistorien i USA, uten hensyn til sprekkene av ukjent opprinnelse som finnes overalt i de ytre murveggene. Vi bor i et område hvor tilfellene, både av kreft, sykdom og funksjonshemming, er hyppigere enn normalt. Vi vet at dette kan komme av radioaktive utslipp fra kjernekraftverkene i området, og vi har fått nok!

Kongressrepresentanten Dennis Kucinich har ledet angrepet som omhandler den alvorlige situasjonen ved Davis Besse (se: http://www.beyondnuclear.org/ home/2011/12/8/kucinich-firstenergy-tellspublic- one-thing-nrc-another-nuke.html), mens de andre valgte representantene har vært stille. Sammen med Dennis er vi som tilhører Occupy Toledo rasende over at NRC fortusetter å sette industriens profitt foran helse og sikkerhet for oss alle, og for hele økosystemet rundt De store sjøene, på tross av at de har blitt konfrontert med dette gjentatte ganger. Uheldigvis tapte Kucinich et nylig avholdt primærvalg for en mer typisk Demokrat, en som hadde full støtte fra krefter i forsvars- og energiindustrien. Enda en av folkets stemmer er blitt stanset.

I desember krysset Occupy Toledo grensen til Michigan, og dro til Monroe for å konfrontere NRC, mens de forsøkte å gjennomføre en offentlig høring om et utkast til et dokument om virkninger på miljøet (Draft Environmental Impact Statement). Dette absurde dokumentet på mer enn 1500 sider hevder at et foreslått nytt Fermi 3 anlegg, kalt Detroit Edison, ikke vil ha noen negativ innvirkning på miljøet. Det hevder at staten Michigan, som brukte 16 % mindre elektrisitet enn den gjorde for ti år siden, vil trenge 30 % mer elektrisitet i 2020.

Industrien lokker med arbeidsplasser, og altfor mange ledere og medlemmer i fagbevegelsen sikler etter disse jobbene, mens planeten vår og kommende generasjoner bare er til for ettertanken. Men folkene fra Occupy Toledo, og andre aktivister mot kjernekraft, lot sin stemme høre høyt og tydelig. De brukte Occupy-bevegelsens varemerke, mic check-metoden (en gjeng folk rundt taleren brukes som «forsterkere», og gjentar etter taleren, setning for setning). Budskapet som ble framført, og gjentatt av dusinvis av anti-kjernekraft og Occupy aktivister ved NRC-høringen i Monroe i Michigan var: Siden det ikke finnes noen sikker metode for å deponere høygradert radioaktivt avfall – siden historiens verste kjernekraftulykke i Fukushima har gitt verden en påminnelse om farene kjernekraft betyr for oss alle – siden NRC prøver å spille et manipulerende statistikkspill ved å ta i bruk grovt overdrevne og falske prognoser for Michigans elektrisitetsbehov – siden NRC ikke er til å stole på når det gjelder å beskytte innbyggerne rundt De store sjøene og Erie bassenget – kan vi ikke betrakte dette offentlige møtet som noe annet enn et Hund og Hestshow som prioriterer profitten ved et Detroit Edison-anlegg foran natur og miljø og helsen og sikkerheten til innbyggerne i dette området. Videre anklager vi dere, representanter for NRC for å være kriminelt ansvarlige for et latterlig dokument om miljøvirkningene (Environmental Impact Statement). Vi kommer til å gjøre alt som står i vår makt for å stoppe utbyggingen av dette kjernekraftverket.

Vi er de 99 prosent!

Denne mic check-uttalelsen ble framført med stor kraft, og mange av de tilstedeværende miljøvernforkjemperne fra byen og området slo lag. Etter å ha forsøkt å overdøve oss, avbrøt arrangørene møtet og stein-ansiktene av noen byråkrater betraktet oss stort sett i sjokkert stillhet, mens vi toget ut under fortsatte sinte utrop. Det var virkelig en kraftfull og inspirerende opplevelse som vi gjerne anbefaler for alle okkupanter landet rundt. I etterkant har Occupy-aksjonen i Monroe blitt brukt som modell for å utfordre kjernekraftindustrien og byråkratene, fra New York til Frankrike og Tokyo. Bevegelsen som ufordrer disse kapitalkreftene, samler seg internasjonalt og fortsetter å utveksle idéer og ressurser. Kampen vår må konfrontere denne globale kapitalist-nemesis gjennom internasjonal solidaritet, om vi skal vinne fram.

Forfatteren Ray Bradbury sa en gang: Mental galskap er relativt. Det kommer an på hvem som har stengt hvem inne i hvilket bur. Det er på tide, en gang for alle å bryte opp gitret i kjernekraftburet som NRC og industrien har stengt oss inne i. Det er på tide, en gang for alle å bryte opp oljeburet, kullburet, oljesandburet, skiferoljeburet, og andre bur. Gjennom bevaring og redusert bruk kan vi begrense de destruktive vanene knyttet til masseforbruket. Vi må det.

Ved hjelp av eksisterende teknologi og en allianse mellom fagbevegelse, miljøvernere, vitenskapsfolk og økonomer kan vi kartlegge og gjennomføre et «Smart Nett»- basert på fornybar energi, mens vi samtidig skaper tusenvis av gode jobber for framtiden. Vi må. Mike Roselle, en av grunnleggerne av Earth First! sa i forrige uke: Hvorfor er ikke Occupy opptatt av den globale oppvarmingen? Forsuringen av havene? Skogsdøden? Nedhøvlingen av fjelltopper? Planeten Jorda står på spill.

(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

(I den trykte utgaven av tidsskriftet het artikkelen: Okkuper Kommisjonen for regulering av kjernekraft (før det er for seint))

Blant ansatte på jernbanen går det en historie om landsfader Gerhardsen. Da konduktøren klippet billetten hans, på andre klasse selvfølgelig, spurte han om toget stoppet lenge nok i Moss til at han fikk kjøpt avisene. Da konduktøren sa han skulle ordne det, sa han straks nei. De skulle han kjøpe selv, bare det var tid nok.

Geir Christensen er elektromontør i jernbaneverket, og kommunestyrerepresentant på Nesodden.

Å se et rødgrønt regjeringsmedlem med andreklassebillett på toget er vel i dag utenkelig. Mellom dagens svarte biler med privatsjåfør og Gerhardsen er det en kulturell klassereise. En endring i Arbeiderpartiet det er grunn til å studere.

Jeg presenterer her litt ufullstendig materiale og noen teser for å starte en debatt.

En klasseanalyse bruker vi til å finne hvem som objektivt sett har interesse av revolusjon og kommunisme, hvem som objektivt sett har interesse av å bevare kapitalismen, og hvem som kommer i mellomposisjoner. Klasseanalysen danner grunnlag for en revolusjonær strategi for å samle de kreftene som trenger revolusjon, og å isolere de som vil motarbeide den. Godt revolusjonært arbeid står og faller med en god klasseanalyse.

Klassedelingen til Lenin tar utgangspunkt i forholdet til produksjonsmidler, eller maktforholdene på arbeidsplassene om du vil.

Arbeiderklassen er oss som produserer verdi og merverdi (mere verdier enn vi får i lønn).

Borgerskapet er de som eier eller disponerer over produksjonsmidlene, og som derved tilegner seg merverdien.

Hva er klasser? «Klassar er store gruppe menneske som skil seg frå kvarandre ved den plassen dei har i eit historisk fastlagt sosialt produksjonssystem. Dei skil seg etter forholdet sitt til produksjonsmidla (som oftast fastsett og formulert i lov) etter rolla si i den sosiale organiseringa av arbeidet og med det etter storleiken på den delen dei får av den sosiale rikdomen og måten dei får han på.» (Lenin: Ein stor opptakt, Utvalgte verker bind 10, side 241, Oktober 1979.)

Mellom de to hovedklassene proletariat og borgerskapet er det et stort sjikt uten noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. Det kan være intellektuelle, rådgivere, konsulenter, lærere, offiserer, journalister osv. Når det gjelder dette sjiktet, må vi se på de forskjellige gruppene, og bruke de to siste kriteriene til Lenin (se boks):

Hva er rolla deres i den sosiale organiseringa av arbeidet, har de høy eller lav lønn osv. Dette er de viktigste vilkåra for å vurdere hvilken hovedklasse disse sjiktene vil orientere seg mot.

Om Nesodden Ap

Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Rike mennesker trekker som kjent fra mer enn vanlige lønnsmottakere, så forskjellene er større enn det som synes her. På Nesodden var Høyre-kandidatene rikeste med en gjennomsnittsinntekt på over 517 tusen. Ap kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt, og Ap hadde mange elever uten inntekt på lista, er forskjellen mindre enn det ser ut til. Gjennomsnittet på Nesodden var dette året ca. 280 tusen.

Det finnes ikke noen arbeidere i Aps gruppe. Flertallet «disponerer produksjonsmiddel », altså tilhører borgerskapet. De som ikke gjør det, er nært knyttet opp til borgerskapet. En kommunikasjonsrådgiver eller statssekretær vil ha til oppgave å selge ledelsens tanker. De skal parfymere gull og dritt. Det krever å selge sjela si.

Yrke og lønn etter skattestatistikken til Aps 9 kommunestyremedlemmer på Nesodden Yrke Inntekt (netto) Fagansvarlig(jurist) i Storebrand 312 722 Organisasjonssekretær 151 (elev 2009) Prosjektleder UD 513 249 Statssekretær 589 341 Forskningsleder 567 267 Rektor 351 098 Kommunikasjonsdirektør 526 433 Administrerende arbeid i Posten 324 476 Direktør 670 049

Særtrekk ved Ap

I Ap er det et overtall av «selgere» (kommunikasjonsrådgivere og statssekretærer). Det er ikke de som beslutter politikken. De er særlig sterke på salg og reklame, men har overraskende lite kunnskap om politikk. De er derfor ofte rådville, og lar seg styre av Høyre. Unntatt når makta taler. Lojaliteten mot partiet, statsapparatet og pengemakta er overveldende. (På Nesodden først og fremst representert ved eiendomsspekulanter.)

Ap og H styrer Nesodden sammen, og er enige om nesten alt, med noen få sprik. Ap ble stående igjen alene med ubetinget støtte til sammenslåing av brannvesenene i Follo som fylkesmannen ivrer for. Som det mest reaksjonære partiet hadde de ikke engang krokodilletårer i forhold til en sentralisering som rammer Nesodden som utkantkommune. Motsatt så tok de hensyn til innsigelse fra fylkesmannen når det gjaldt bryggeutbygging av en særdeles økologisk sårbar bukt. Da ble H og FrP alene igjen om å demonstrere at de gir blaffen i økologiske spørsmål.

At et nesten enstemmig kommunestyre stemmer ned å gjøre konkrete tiltak for å få til likelønn, er ikke overraskende, men at Ap og H sammen foreslår å heve ordførerlønna med 130 000 tyder på at klassefølelse ikke blir særlig forstått i den nye Ap-gruppa.

Ap er spesialister på nettverksbygging og strekker sine armer inn i alt av organisasjoner hvor de kan komme til.

Hva som fungerer mest reaksjonært av å få arbeidsfolk til å stemme på høyrepolitikk og å få Høyre-folk til å stemme på høyrepolitikk, er det liten tvil om. Ap har ikke den mest reaksjonære retorikken, men er utvilsomt borgerskapets viktigste parti.

Lagdelingen i Arbeiderpartiet

7 teser om Arbeiderpartiet Ap er en maskin som drar arbeidsfolk og radikale strømninger til høyre og inn under borgerskapets kontroll. Den pasifiserer arbeidsfolk og massebevegelser, og får oss til å stemme på borgerlig politikk. Makta over partiet ligger trygt forankret i monopolborgerskapet. Partiet kan under press fra folkelige bevegelser gjøre venstresvinger for å bevare ro og kontroll, men bare midlertidig og taktisk. Ap kan ikke vinnes. Som alle borgerskapets partier må det nedkjempes. Sjiktet av medlemmer i Ap som tilhører borgerskapet, har økt betydelig. På Nesodden er dette spesielt knyttet til de nye lagene av karrierekvinner. Borgerskapet utgjør et lite mindretall av medlemmene. På Nesodden under 20 av ca. 160 medlemmer i Ap og nesten 300 i AUF. Det innehar alle viktige posisjoner i parti og kommunestyret. Aps evne til å få til klasseforlik mellom arbeiderklasse og borgerskap blir dårligere da forståelsen av arbeiderklassen er dårligere i toppen av partiet. Det fremdeles lille borgerskapet i Ap har full kontroll ved hjelp av de tusenvis av hersketeknikkene som ledere i borgerlig drevne organisasjoner har til å kontrollere og undertrykke flertallet. I alle organisasjoner og på alle arenaer er kampen mot disse borgerlige hersketeknikkene en sentral oppgave for alle revolusjonære. Vi trenger kunnskap og kampmetoder rundt disse. Kampen mot dem handler om å frigjøre folks kampkraft, engasjement og skaperevner.

Sosialdemokratiet startet som en reformistisk retning innen arbeiderbevegelsen. Som tok de små og nære kravene mot å selge våre strategiske interesser. Etter hvert utviklet det seg et sjikt av ledere, først innen offentlige bedrifter, i Ap. Disse ble en del av kapitalistklassen. Fra å være kompromissmakere på vegne av borgerskapet er ledelsen i Ap, og et ikke ubetydelig sjikt av medlemmene, i dag en del av borgerskapet.

Det er svært mange arbeidere i Ap. De er ved og vannbærere for en elite. Her er mye endringen fra Gerhardsens tid. Da var fagbevegelsen og arbeiderlagene sosialt dominerende i partiet. De var også den gangen kneblet under interessene til kapitalistklassen, men hadde styrke nok til å slåss fram kompromisser. Kulturen og tankene var så levende at noen normer om beskjedenhet var nødvendig å kle seg i. I dag er det, så langt jeg ser, få steder arbeidere har dominans i Aps maktbaser.

De heldagstillitsvalgte i LO, er et sjikt Ap i stor grad klarer å mobilisere enda, på tross av sprekktendenser og at livsgrunnlaget for dette sjiktet er truet. Det er knyttet til et hierarki og en ledelsestradisjon som er svært autoritær. Vanlige betingelser er at du må være lojal oppover mot makta og holde ro i rekkene. Dersom du tilfredsstiller dette, har du livstidsansettelse på gode betingelser, inklusiv pensjonsrettigheter LO har solgt for medlemmene sine.

Den nye gruppen av intellektuelle organisasjonshoppere og profesjonelle ledere overtar mye av organisasjonsapparatet fra fagbevegelsen. De spiller en annen rolle, og må nødvendigvis være lojale oppover. De har ingen egen maktbase, som faglige tillitsvalgte har hatt.

Hvorfor har de mange arbeiderne i Ap så liten innflytelse på politikken?

Kan et mindretall styre over et flertall?

En ledelse, med støtte fra under 10 % av medlemmene, kan normalt diktere sin vilje. Unntaket som bekrefter denne regelen, er vedtaket på landsmøtet i Ap om veto mot postdirektivet. Fagforbundet Postkom hadde sensasjonelt vunnet mot Arbeiderpartiets ledelse etter en svært omfattende og dyktig ledet kampanje. Hvorfor er seieren en sensasjon eller sjokk som Dagbladet skrev på første side?

LO hadde sagt nei. 18 av 19 fylkeslag i Ap hadde sagt nei. Av de Ap-medlemmene som hadde satt seg inn i spørsmålet, var nei-folket i overveldende flertall. Ja-siden besto av en liten strime politikere og maktmennesker.

Å gjøre seieren til en sensasjon er ensbetydende med å erklære Arbeiderpartiet som et udemokratisk parti hvor ledelsen normalt kan piske et landsmøte til å stemme mot sin egentlige mening. Det er også realitetene. Maktmenneskene som styrer Arbeiderpartiet, slike som Stoltenberg, Bjerke (DNB) og Røkke, har mange tusen flere stemmer enn menige medlemmer. At flertallet faktisk fikk flertall var, som de fleste avisene skrev, dårlig håndverk fra maktas side.

For hundre år siden utformet Robert Michels «Oligarkiets jernlov» (1911):

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
• Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er ikke noe merkverdig. Fra faraoenes tid til nå, klassenes og klassekampens epoke, har alle organisasjoner hatt til formål å hjelpe et mindretall å undertrykke et flertall. Å forske i de maktmetodene som gjør dette mulig, er svært viktig for alle revolusjonære. Jeg har ingen uttømmende analyse, men har samlet noen erfaringer fra særlig fagbevegelse og kommunestyret:

Økonomisk avhengighet

Nesten hele organisasjonslivet, særlig partiene, er i hovedsak statsfinansiert. Å være økonomisk avhengig betyr alltid underdanighet. For eksempel har solidaritetsorganisasjoner vansker med å kritisere regjeringen samtidig som de er avhengig av å få støtte til prosjektene sine. I tillegg er store deler av organisasjonslivet avhengig av sponsing. Sponsorer har makt. Alle som har ansvar for at budsjettene går rundt, må skjele til økonomiske realiteter i sitt politiske arbeid. Kortsiktig taktisk er det sjelden lurt å ta en konflikt som medfører dramatisk reduksjon i aktiviteten. Men strategisk?

Oppkjøp av ledere

Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» tillitsvalgte (og at tillitsvalgt blir sett på som en mulig karrierevei). Det motsatte, at fagforeninger «kjøper» sjefer, er nokså uvanlig. Alle som jobber under utrygge arbeidsforhold, eller som tenker seg en jobbkarriere, må være nøye med å skaffe seg venner, og veie sine ord. Det finnes lange lister over oppkjøp av ledere. Prosessene rundt disse bør studeres.

Spesielt blir dette viktig for «organisasjonshopperne », de som lever livet sitt i frivillige og offentlige organisasjoner. Her vil gode forbindelser med staten og makta, samt fraværet av ubehagelige konflikter, være avgjørende for jobb og karriere. Ingen som har jobb med politikk eller organisasjon, kan se bort fra disse maktforholdene. Jeg tror det er riktig å utvide Engels sitt begrep «arbeideraristokratiet» til et norsk organisasjonsaristokrati.

Det er også i store deler av fagbevegelsen et eget system i forhold til heldagstillitsvalgte. Du må bevise din lojalitet oppover før ledelsen tar deg til seg. (Du blir valgt.) Når du er opptatt, har du garanti mot å bli degradert til arbeider igjen under en forutsetning – du er lojal mot makta i LO.

Min første opplevelse med dette var da elektropersonalet på Jernbanen ble trikset til å stille en av våre foreningsledere som kandidat til å bli forbundssekretær. Han ble da pent tatt til siden, og bedte om å gå på talerstolen og forsvare en innstilling fra forbundet om kontingentøkning. Trøbbelet var at hans eget landsråd og egen forening var imot. Men å gå imot sine egne medlemmer og støtte ledelsen var svenneprøven før han fikk støtte ovenfra i valget.

Når dette er rammevilkårene, skremmes idealistiske mennesker bort. De som sloss for noe, går sin vei. Karrieremenneskene tar gjerne noen trøkker, hvis det er nødvendig for å komme opp og fram.

Definisjonsmakt

Et borgerlig syn på ledere bygger ofte opp under maktforholdene. I fagbevegelsen blir det brukt som argument for høye lederlønninger at våre folk må kunne møte motparten som likeverdige. Da må de også kunne invitere på høye smørbrød, og ta regningen i baren. Og vi må også betale lederne våre godt, så vi kan få de beste. Organisasjonslivet preges av klassesamfunnet vi lever i. Rammebetingelsene de fungerer under (de herskendes tanker), preger alle organisasjoner. Ord som kvinnfolkarbeid, negerarbeid, naturlover, lojalitet osv. gir et lite borgerskap en stor fordel.

Organisasjonsformer som skiller ledelse fra medlemmer

Det lages også organisasjonsformer som legger til rette for oppkjøp. Det er lettest i organisasjoner med små ledelser og svake forbindelser mellom grunnplan og ledelse. En tett organisasjon med aktive medlemmer og stor gjennomsiktighet er adskillig verre.

Sosiale bånd

Å bli invitert med i det gode selskap der viktige beslutninger fattes, virker på alle. Hvem som taes opp i det gode selskap, og hvem som støtes ut, er svært viktige mekanismer.

Som mennesker har vi behov ut over de primære med vann, mat og sex. Vi trenger omsorg, ros, trygghet og støtte. De som får det, vokser og blir. Hvis en organisasjon blir tumleplass for karrieremennesker og ekte engasjement ikke får støtte og vekstmuligheter, vil kampkraften bli borte.

Juss og voldsapparatet

Kommer til anvendelse når det er alvor. Nesten alle kampformer er omsvøpt av lover som i praksis gjør dem forbudt. Fredsplikten i arbeidslivet, antiterrorlover osv. brukes når det trengs.

Om hersketeknikker

Makta baserer sin makt på hersketeknikker/ maktmisbruk i organisasjonslivet. Vi må samle opp vår felles erfaring og ha fokus på dette. Det viktige er ikke hva som besluttes, men hvordan det besluttes. Får folk bestemme og bruke vettet sitt, blir det bra.

Alle disse skjulte maktmekanismene må fram i lyset og bli debattert og angrepet. Erfaringer og kunnskaper om dette trengs. Det er en kamparena som er dypt undervurdert, og som revolusjonære har alt å vinne på å utvikle.

Her har jeg bare snakket om hvordan borgerlige organisasjonsformer passiviserer arbeidsfolk. Oppgaven med å bygge organisasjoner som virker frigjørende for folk, ble påbegynt med kommunismens framvekst. Men det er et område hvor kommunistisk teori har kommet kort.

Han stempla inn på eftasskiftet akkurat tidssnok, småsprang ned trappa, ned i kjellaren og inn i garderoben, skifta raskt til arbeidsklede: Ei nær på utsliten olabukse med hol på det eine kneet, ei raudrutete bomullsskjorte samt tresko med svart overlêr. Men ikkje før hadde ungguten komme opp i maskinsalen og skulle til, før formannen flagra bortom med besj frakk (og slips hadde han faen ta) og høgtideleg mine som tydde at noko var gale, han sa ungguten måtte gå i oppbrekkinga.

Oppbrekkinga, i helvetet.

Formannen stakk med det same, guten såg bare frakkeskøytane etter han rundt høge bukkar med svarte gummiplater.

Ungguten bort til køyrebasen som stod ved tuberen og bytta munnstykke og stilte inn faenskapen, spurde kva faen, fekk tilbake ei stressa melding om kva for gummiblanding dei skulle køyre. Ungguten trekte på skuldrene, tok jekketralla og gjekk ut på lageret, begynte å trekke inn bukkar med blanding 494.

Oppbrekkinga var slitsam og ungguten sur, han kjende den faens oppbrekkingsmølla nå. Den første veka på bruket, det var på svartaste seinhausten etter at han kom heim frå sjøen, hadde han blitt sett rett i oppbrekkinga. Seinare hadde han komme seg over i matinga.

Og snøen fall.

Og det blei kvit jul.

Og matingsmølla passa seg sjølv, passa ungguten bra. Slite av seg det vesle vettet han hadde, for dei usle kronene si skyld, helvetet heller.

Men nå sende han gummien over reima til matingsmølla og begynte å lempe fleire helvetets, kritstøvande gummiplater opp i den enorme oppbrekkingsmølla.

Men matinga: Det var bare å la den svarte gummien som kom over frå oppbrekkingsmølla, gå feit og fin rundt og rundt i matingsmølla. Skjera litt i mølla nå og da. Ja. Nå og da. Sjå etter at matinga til tuberen ikkje gjekk tom.

Matinga hadde gått tom ein gong, faen, ungguten fekk eit skikkeleg helvete, der hamna bonusen òg.

Men nå stod bondegubben ved matingsmølla igjen og skein like feitt som den svartblanke gummien han slapp å bry seg særleg med, hadde pene dagar. Berre kallen på cushion hadde det betre, han gjorde omtrent ikkje noko. Likevel hadde førre cushionkallen greidd å få fingrane mellom valsane på mølla. Skreik stygt gjorde han, òg. Ledig jobb på cushionmølla.

Bonden hadde sikla etter den. Men den jobben fekk han glo langt etter, hah! Sveittande hadde han mått ta over oppbrekkinga i staden for ungguten som så blei sett i matinga, mens ein sløv kis frå eit anna skift kom og sov seg gjennom dei åtte timane sine ved cushionmølla.

Livet begynte å bli innvikla for bondegubben.

Og tuberen spydde ut bane etter bane.

Ungguten kunne stå ved matingsmølla og telja håra på pikken.

Tuberen spydde ut baner.

Ungguten kunne stå og undre seg på om fitta var sånn som bondegubben hadde teikna ho på murpilaren ved matingsmølla.

Tuberen spydde likevel ut baner og baner. Tre og eit halvt tusen baner når skiftet var over, og karane stoppa maskinane og gjekk i dusjen, fekk på seg reine klede som likevel lukta litt ramt av gummi, stempla ut og gjekk heim i snøslapset. Tre og eit halvt tusen slitebaneprofilar til bildekk.

Skift etter skift. Føremiddags- og ettermiddags-.

Maskinsal III med sju mann, eller fem og ein halv som dei pla seia med eit glimt i auget eller ikkje noko glimt, alt etter vêr, føre og bonusutbetaling, fem og ein halv mann når dei trekte frå kallen på cushion, og den halve mannen blei nemnd med eit nikk mot den oransje oppmerkte plassen der ungguten hadde tider til å sitta og blåse røyk utanom dei faste pausene.

Bondegubben, nå tilbake som halv mann enda så tjukk han var, gliste stort med snusbrune tenner og glodde på utbrettingsjenta som ungguten hadde klistra oppå LO-plakaten med «Samhold gir styrke» på murpilaren ved matingsmølla. Gubbfaenen la inn ein pris, fann til slutt ut kva for ende av blyanten han skulle bruke, teikna så ein diger ståpikk mellom beina på den nakne vakendraumen. Ungguten slengde ei gummiplate i golvet så kritstøvet fauk, sparka til ho med treskoen.

Matingsmølla og ungguten hadde ikkje komme dårleg overeins. Når alt gjekk som det skulle. Når oppbrekkaren gjorde jobben sin, hah, sveitte hadde han fått dah, bondegubben i oppbrekkinga, men trong alltids å miste nokre kilo, ikkje minst mellom øra, sa ungguten som da tok seg tid til å gå rundt og prate litt, og kven hadde vel noko imot eit billig poeng når alt gjekk som det skulle, og matingsmølla gjekk full og ungguten på røykeplassen. Aldri einsam der, ein kall frå kalanderavdelinga kom slengande bortom for å gjera seg fortent til slitasjetillegget på arbeidskleda, gneid buksebaken godt til rette på krakken, begynte langsamt å stappe pipa, hå-hå-ja, den som bare hadde vore, ettertenksamt, ung i dag, ja.

Ein sjef av noko slag, hadde ikkje slips, propell hadde han, kom forbi.

Kalanderkallen fekk endeleg fyr på pipa, smatta trist og gjentok at hadde han bare vore ung i dag, da. Ja.

Synet av arbeidsfolk som sat, blei i meste laget. Sjefmannen propellerte bort til dei på krakken, lira utor seg noko riksmål, svar fekk han ikkje, ingen på krakken kunne sproget.

Dressmannen snudde på hælen, marsjerte stivt ut gjennom blanderiet.

Kallen frå kalanderen rista trist på hovudet.

– Da-n Gud (smatta han tenksamt på pipa) skapa verda, skilja-n først vannet frå landet. Ja. Kanskji du har hørt dæn historia? Men har-u hørt slutta på ho? Om da-n skapa følk? N Adam og o Eva. Ja. Og svarte følk og hvite følk og ærbesfølk og funksjonærær. Tok huer og ærmær og bein og sette i hoppes, ja, og fekk følk tå det meste. Men da-n var ferdig med detta og sku te å ta kvælden, så oppdaga-n at-n hadde en hel haug med rasshøl te overs. Da skapa-n Gud sjefæne.

Kallen frå kalanderen banka sturen ut or pipa si. Reiste seg. Nikka trist til ungguten og rusla tilbake til den avdelinga han kom ifrå. Ja.

(Humoresken er fiksjon. Mogeleg likskap med levande eller avlidne personar er tilfeldig.)

 

En samtale

Du spør meg: Er det å være revolusjonær det samme som å være kommunist?

En ekte kommunist er en revolusjonær, men mange revolusjonære er ikke kommunister. Det var revolusjonære lenge før kommunismen.¹

Spartacus var en slik revolusjonær i Romerriket ca. 70 år før vår tidsregning. Han var gladiator og slave, men rømte og samla en stor hær med slaver som slo flere romerske hærer. Han forbød sine kamerater å eie gull og sølv, og ville dele alt likt. Til slutt ble slaveopprøret slått ned, Spartacus blei drept, og tusenvis av opprørere fra spartacushæren ble korsfesta på Via Appia, hovedvegen inn til Roma.

Omtrent hundre år etter blei en annen opprører korsfesta av romerske soldater – i den romerske provinsen Palestina. Jeg tenker sjølsagt på Jesus fra Nasaret som mange tror er Guds sønn, men jeg ser på Jesus som en stor revolusjonær, sønn av en tømrer. Hans venner var fattige fiskere og prostituerte. Han velta pengevekslerens bord i templet. Han spotta de mektige fariseerne og de skriftlærde for deres falskhet og pengebegjær. Han sa at det var verre for en rik mann å komme til himmelen enn en kamel å komme gjennom nåløye. Hans opprør var farlig for de mektige blant jødene og romerne, og han måtte drepes.

Det har vært mange revolusjonære opp gjennom historia. De fleste vi kjenner navnene på, er menn, men det har vært mange kvinnelige revolusjonære som vi ikke kjenner, fordi kvinner ofte er blitt usynliggjort av historikerne. Når jeg heretter skriver «han» i stedet for «den revolusjonære», så må du gjerne lese «hun». Jeg tror i framtida vil det være flere kvinner som blir revolusjonære fordi de har mest å vinne på revolusjonen.

Ei kvinne jeg vil nevne, er Rosa Luxembourg. Hun var polskfødt tysk kommunist, født i 1871, og hun dreiv anti-krigsarbeid i Tyskland før og under første verdenskrigen. Rosa blei arrestert og satt i fengsel mesteparten av krigsåra, men rakk å stifte det revolusjonære Spartacusforbundet i 1915. På den måten ville hun og kameratene hennes vise til arven fra Spartacus. Spartakistene så på krigen som en imperialistisk krig der arbeiderne blei tvunget til å slakte hverandre ned.

Under verdenskrigen satt hun mesteparten av tida i fengsel, og i 1919 blei hun lemlesta og myrda av høyreorientert offiserer, og liket hennes blei kasta i en kanal.

Historia viser oss at de med makt og privilegier, frykter opprør mer enn noe annet. Av og til må de holde seg i tømme, men om deres makt er trua på alvor, blir de som ville rovdyr som vil rive bytte i småbiter. De frykter de revolusjonære mest av alt. Derfor ble Spartacus, Jesus og Rosa drept på den mest bestialske måten for å skremme andre fra å gå samme vegen.

Du spør meg: Er revolusjonære for vold?

Spørsmålet om bruk av vold er et smertepunkt for den revolusjonære. Den revolusjonære hater vold og avskyr krig. Han veit at vold og krig brutaliserer menneskene. Han veit at krigen kan endre en ellers fredelig arbeider- eller bondesønn til å utøve de mest avskyelige handlinger. Krig er det verste av alt. Den revolusjonære er revolusjonær fordi han ønsker en verden uten vold og krig.

Ros av den revolusjonære Mange er for mange og er best når de er borte. Men når han er borte, da mangler han. Han organiserer en kamp om lønnspålegg om tevannet og om makten i staten. Han spør eiendommen: Hvorfra kommer du? Han spør ansiktet: Hvem bruker deg? Der alle tier, der tar han ordet. Der undertrykkelse hersker, og det tales om skjebne der gir han tingene navn. Der han går til bords går misnøyen til bords, Maten blir dårlig, at rommet er trangt erkjennes. Der han blir jagd hen, der går det et opprør. Der han blir jagd bort fra er fortsatt uro. Bertholt Brecht2

I dag utøves massiv vold – mot kvinner, mot urfolk, mot fattigfolk som lever på eksistensminimum og protesterer mot høye matvarepriser, mot arbeidsfolk og andre som krever menneskerettighetene sine, mot folk og hele nasjoner som krever sin frihet. Skal vi vende det andre kinnet til, slik Jesus foreslo? Skal vi elske våre fiender?

Noen ganger er ikke-vold et effektivt virkemiddel mot voldelig undertrykkelse. Et eksempel er Gandhis saltmarsj i India i 1930. Gandhi leda da titusener av indere som gikk til fots 400 kilometer ut til Det indiske havet. Der bøyde Gandhi seg ned og plukka opp en håndfull salt. Dette var en direkte provokasjon mot engelskmennene som krevde inn en svært upopulær saltskatt. Marsjen blei slått ned med vold, men var et stort prestisjenederlag for britene og bidrog til indiske sjølstendighet i 1947.

De revolusjonære vil i den lengste prøve å bruke fredelige metoder. Mange sier at dialog er en metode for å løse konflikter. Den revolusjonære er også for dialog. Den revolusjonære vil også bruke ord. Rette ord til rett tid kan sette en hel bevegelse i gang.

De fine herrene snakker også om dialog. De fine herrene går med blankpussede sko. Noen har pussa disse skoene. De fine herrene slenger en slant til sin skopusser, men veksler ikke et ord med henne. De fine herrene går på ball. Der skåler de med andre fine folk. De fører en dannet samtale seg i mellom, de danser.

Den revolusjonære er ikke invitert. Han er opptatt med å organisere skopusserne. Hvis han likevel er til stede i ballhallen, er det for å få i gang en streik blant de underbetalte servitørene. Kanskje musikerne også er underbetalte? Det blir streik, bardisken stenger, instrumentene blir tause, og de blankpussede skoene beveger seg ikke mer. De fine herrene blir irriterte. Den revolusjonære tar ordet på vegne av de underbetalte.

En streik er et ikke-voldelig virkemiddel. Men en fredelig marsj og streik kan bli slått ned. De med våpen har den politiske makta, sier Mao. Slik var det i Romerriket på Spartacus og Jesu tid, slik er et overalt i dag. Vi kan ikke alltid vende det andre kinnet til. Det er noe som heter sjølforsvar. En kvinne har rett til å forsvare seg mot mishandling, et folk har rett til å forsvare seg mot en okkupant.

En revolusjonær kan ikke være prinsipielt mot å bruke våpen. Men det er siste utveg. I Peru valgte en gruppe revolusjonære på 1980-tallet å starte en væpna kamp for å frigjøre Peru fra kapitalisme og imperialisme. På landbygda og i slummen var forholdene elendige. Gruppa var inspirert av Mao og den vellykka bondehæren som hadde frigjort Kina i 1947.

Gruppa kalte seg Sendero Luminoso (Lysende Sti). En tid hadde de framgang på landsbygda, det ble borgerkrig, og de fattige bøndene på høyfjellsplatået i Andesfjellene blei ofre i en stadig mer blodig krig mellom senderistene og de brutale militære. Senderistene blei mer og mer pressa og opptrådte mer og mer som en sekt; de begynte å drepe fagforeningsfolk, aktivister og andre revolusjonære som var mot deres væpna kamp.

I dag har senderistene akseptert nederlaget. De bærer et tungt ansvar som starta krigen. De gjorde fatale feil i vurderinger av mulighetene og taktikken for å lykkes med en væpna kamp. Borgerkrigen har kosta 70 000 liv. I Nepal var det også maoister som gikk til folkekrig, men som inngikk våpenhvile med makthaverne etter ti år, satsa på det parlamentariske arbeidet, og blei det største partiet i fri valg i 2008. De lyktes altså så langt – i motsetning til senderistene.

I 1987 var jeg og kona mi i Peru og hadde kontakt med kommunister som valgte andre virkemidler. Det resonnerte slik: «Peru er ikke noen militærdiktatur sjøl om det var et autoritært styre. Vi kan fremdeles bruke andre virkemidler enn væpna kamp.»

Det legale kommunistpartiet hadde et titalls representanter i nasjonalforsamlinga, de arbeida i fagforeninger, de organiserte bøndene i lovlige bonderåd, Rondas Campesinas. I aviskioskene kunne jeg kjøpe revolusjonære aviser, aviser som til og med støtta Sendero Luminoso. I en av verdens mest forurensa steder, industribyen La Oroya i Andes, hadde fagforeningen et stort hus, Folkets Hus om du vil. Som vi besøkte og snakka med de flotte fagforeningsrepresentanene. Det var altså muligheter for lovlig politisk aktivisme.

Det blei etter hvert tøffere tider. Hele 1990-tallet styrte den korrupte presidenten Alberto Fujimori³ i Peru. Hans offisielle mål var å utrydde senderistene, men all opposisjon blei slått ned. Jeg fikk seinere vite at da arbeiderne i La Oroya gikk til streik, la hæren en jernring rundt byen. Og også i dag, 12 år etter Fujimori, ligger den dødelige røyken over byen og kveler mennesker, dyr og vegetasjon.

Dette viser begrensningene i ikke-voldelig kamp. De herskende blir sittende sjøl om de tidvis gir noen innrømmelser til folket. Det skjedde for eksempel ingen revolusjon i Egypt våren 2011. Det er de samme folkene i hæren som sitter med makta i dag, som styrte under Mubarak.

Så svaret på ditt spørsmål om bruk av vold, må jeg gjenta at den revolusjonære elsker livet. Men en revolusjon betyr at en klasse overtar makta over en annen klasse, påtvinger disse sin vilje og fratar dem sine privilegier. Jeg kan vanskelig forstå at dette kan gå fredelig for seg sjøl om man prøver å begrense utøvelsen av vold til et minimum.

En revolusjonær situasjon oppstår når den herskende klassen ikke lengre er i stand til å styre med sine gamle metoder og styringsredskapene og institusjonene ikke fungere lengre. De har mista legaliteten i store deler av folket, det vil si at folket krever et annet og annerledes styre. Slik er situasjonen i Hellas i dag der EU har oppheva demokratiet og satt inn finanskapitalens teknokrater som diktatorer. Vi kan derfor si at i Hellas er behovet for en samla revolusjonær bevegelse akutt. Men at en slik bevegelse skal ty til våpen og gerilja i dag, virker for meg som galskap.

Du spør meg: Hvordan skal den revolusjonære spre sin politikk?

Heller ikke her har jeg noe fasitsvar, men jeg vil henvise til en artikkel Brecht skreiv i 1935 «Fem vanskeligheter med å skrive sannheten».⁴ Hans utgangspunkt er en sivilisasjon som var i ferd med å synke ned i barbariet, noe verden fikk erfare fem år etter at artikkelen blei skrevet. Men også vår verden er i ferd med å synke ned i barbariet. Og sjøl om artikkelen til Brecht handler om antifascistiske skribenter, vil jeg si at den til gjelder alle revolusjonære. De fem vanskelighetene med å skrive sannheten er i følge Brecht:

1. Motet til å skrive sannheten. Min kommentar er at en revolusjonær alltid vil søke sannheten uansett hvor ubehagelig den er. Den kan koste karriere og vennskap, men den kan også være vanskelig fordi den kan utfordre et eget dogme og fordommer.
2. Klokskapen til å erkjenne sannheten. Min kommentar er at å finne sannheten krever kunnskap og vurdering. Ikke alle sannheter er verd å kjempe for. Å finne den sannheten som er mest tabubelagt og tåkelagt av de herskende, må være den revolusjonære sitt mål.
3. Evnen til å gjøre sannheten anvendelig. Her sikter Brecht til at man skal avsløre at fascismen ikke er som en naturkatastrofe, men er et uttrykk for kapitalismens terrorvelde. Slik kan vi i dag si at finanskrisa nærmeste framstilles som en naturkatastrofe og som en følge av at guden «Markedet» ikke er blitt tilfredstilt. Vi må peke på at finanskrisa er et utrykk for et stadium i kapitalismen der demokratiet settes til side for å sikre profitten til finanskapitalen. Det er ingen naturlov at Markedet må ha flere menneskeofre. Eller for å si det med Brecht: Vi må si at mennesker mishandles for at eiendomsforholdene skal bestå.
4. Evnen til å finne dem som kan bruke sannheten. Min tolkning av Brecht er at han mener at det er ikke nok å finne sannheten og klargjøre den; den må også ha mottakere. Mottakerne er de som har brukt for sannheten, altså de undertrykte, de som vil tjene på en revolusjon. Sannheten er ikke statisk, å erkjenne sannheten er en prosess mellom den revolusjonære og de underpriviligerte.
5. Evnen til ved list å utbre sannheten blant de mange. Brecht sikter her til at man må være smart når man velger ord og form for å nå fram til de som trenger sannheten. Brecht tenker her også på situasjoner der det hersker sensur, og der den revolusjonære eller radikale må velge å uttrykke seg slik at han kan omgå sensuren. I dag lever vi i et bråkete og kommersielt mediesamfunn. For den revolusjonære må det være en oppgave å velge ord, form og medium for å bryte gjennom lydmuren. Det er altså ikke nok å ha rett, man må også få rett.

Du spør meg: Hva mener du med sannhet?

Det er rett at det finnes mange typer sannhet, men grunnleggende er at makthavere alltid har forsøkt å tildekke den. Makthaverne og deres talspersoner vil uttrykke seg i generelle vendinger, de ønsker å stagge opprør ved å snakke om felles interesser og om å stole på at eliten vil løse problemene uten innblanding fra folket.

Den revolusjonæres forhold til sannheten er at den skal uttrykkes skarpt og konkret og være et redskap i folkets hender.

Så er den revolusjonære aldri å være i tvil? Det finnes alltid mange alternativer når man skal utforme politikk. Men den revolusjonære dyrker ikke tvilen slik mange akademikere gjør. Den revolusjonære tviler også på tvilen, og lar seg ikke tvilen hindre politiske handlinger. Det står mye på spill. Rudolf Nilsen skreiv i diktet «Revolusjonens Røst» at « kan hende det gjelder å redde vår jord». I dag kan vi sløyfe dette «kan hende».

Du spør meg: Om hva den revolusjonære mener om kjærligheten?

I likhet med sannhet er kjærlighet et abstrakt begrep. Det finnes ikke noe mer misbrukt ord enn ordet kjærlighet. Men på den andre sida har det alltid vært de ekte revolusjonære som har kjempa for den ekte kjærligheten: for kvinners rett til å bestemme over egen kropp og retten til å velge partner og for homofiles rettigheter. Den meksikanske forfatteren Octavia Paz skriver⁵: «Å forsvare kjærligheten har alltid vært en asosial og farlig handling, nå begynner den å bli rent ut revolusjonær». Kjærligheten som en revolusjonær kraft, ja, jeg liker den tanken. Vi må ikke glemme hva som er revolusjonen mål: å skape frie mennesker.

Men er det mulig å være revolusjonær i Norge? Det vil alltid være revolusjonære, også under sosialismen. Å være revolusjonær vil si å være visjonær og kunne bryte med de trange rammene samfunnet setter for tanker og handlinger. Å være revolusjonær er uttrykk for en livsholdning som gjelder uansett hvor man er. Men det er mer forpliktende enn bare en livsholdning, det dreier seg å handle politisk i et samfunn i en gitt epoke og med en særegen historisk tradisjon.

De revolusjonære i Norge står i en lang opprørsk tradisjon. De arbeider for å videreføre livsverkene etter opprørske og revolusjonære kunstnere som Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, Camilla Collett, Aleksander Kielland, Arne Garborg, Amalie Skram, Christian Krohg, Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg, Arne Ekeland og mange andre. Jeg kunne nevnt en rekke andre kunstnere, fagforeningsfolk og politikere. Men jeg om jeg skal trekke fram to navn, må det bli Marcus og Josephine Thrane.

Marcus Thrane leda rundt 1850 thranitterbevegelsen, den første politiske massebevegelsen i Norge. Han dro på agitasjonsreiser rundt om i landet, grunnla arbeiderforeninger, og formidla sitt sosialistiske grunnsyn og sine reformforslag gjennom en egen ukeavis, Arbeiderforeningenes Blad. Sammen med flere av de andre lederne ble Thrane arrestert 1851, og tilbrakte sju år i fengsel. ⁶

Kona hans, Josephine og deres fem barn, havna på fattigkassa. Hun redigerte en tid Arbeiderforeningens Blad mens mannen satt i fengslet, og hun er norsk presses første kvinnelige redaktør. Hun var utslitt, pådrog seg tuberkulose og døde i fattigdom i 1862, 42 år gammel. Hun er en av de usynlige kvinnelige revolusjonære heltene jeg nevnte tidligere. Hennes grav på Gamlebyen kirkegård er ikke bevart. ^{7 8}

Thrane var revolusjonær internasjonalist. Han skriver at vegen fram til et Europa av føderative sosialistiske republikker «desværre kun kan gaae gjennem revolution, at veien til sand fred kun kan gaae gjennem krig».⁹ Men i Norge var det bare hvis arbeiderne ikke nådde fram med sine hovedkrav på lovlig vis, at man måtte vurdere å gå til en væpna oppstand. Thranitterbevegelsen overveide aldri denne muligheten i sin korte levetid.

Thrane var utopisk sosialist. Det var tvilsomt om han kjente til Marx som var født året etter Thrane. Men hans klasseagitasjon nådde fram til mange, og thranitterbevegelsen hadde opp mot 30 000 medlemmer, fordelt på 400 foreninger. Thrane overvant alle Brechts «fem vanskeligheter med å skrive sannheten» nesten hundre år før Brecht skrev sin artikkel. Thrane kjente sitt publikum. Han visste for eksempel at husmenn, arbeidere håndverkere og tjenestefolk i all hovedsak var kristne mennesker. Han angrep kirka og den offisielle kristendommen for å gå i de herskendes tjeneste. Han brukte Kristus-figuren bevisst i sin agitasjon:

«Er det overensstemmende med Kristi lære at en del mennesker skal have alt medens andre have intet?»¹⁰

Han brukte en bibelsk stil når han ville oppnå en særlig virkning. I en tale på arbeiderlandsmøte i 1850 sa han¹¹:

«Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da vil jeg tro at I bliver paaskjønnet av de store og fornemme. De vill sige at I er inderlige fornuftige mennesker, at I ere dydige, forstandige, gudfrygtige, taalmodige og agtverdige. Vælge I at være radikale eller rodhuggere, da ville de store og fornemme sige eder at I ere fordervede, ryggesløse, ugudelige, forvillede, og at I ville ødelegge Eder selv og det hele samfunn.

Men jeg siger Eder:

Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da kan I sige farvel til alle de skjønne forhaabninger I have gjort Eder om en bedre fremtid for Eder selv og Eders børn.»

Ja, rodhuggere er et godt norsk ord for revolusjonære; folk som vil gå til røttene og fjerne det råtne. Det er også gyldig i dag. Og hvis du innvender at det norske samfunnet er totalt annerledes enn på Thranes tid, så har du sjølsagt rett. Det som hindra Thrane å skape en brei folkelig radikalt parti i 1850, hadde en helt annen karakter enn i dag. Men han lyktes med å være rodhugger i sin tid. Han nådde fram.

Så hva står igjen etter Marcus og Josephine? Thranitterbevegelsen blei knust, men inspirasjonen og uroen er tilbake.

Noter:

• Noen operer med begrepet urkommunisme i samfunnene før sivilisasjonene oppstod. Jeg tenker ikke på denne formen for kommunisme her, men slik den ble systematisert av Marx og Engels i Det kommunistiske manifestet 1848

• Ros av den revolusjonære, gjendikta av Georg Johannesen
• Fujimori soner i dag lange fengselsstraffer i Peru for maktmisbruk i sin presidentperiode.
• Bertolt Brecht: Politiske skrifter, Gyldendals Uglebøker, Danmark 1975
• Octavio Paz: Ensamhetens labyrint, Bromberg, Stockholm, 1984. Paz fikk nobelprisen i litteratur i 1990.
• Marcus Thrane. (2012-03-17) I Store norske leksikon. Henta fra http://snl.no/.nbl_biografi/Marcus_Thrane/utdypning
• Josephine Thrane. (2012-03-17) I Store norske leksikon. Henta fra http://snl.no/.nbl_biografi/Josephine_Thrane/utdypning
• Marcus Thrane emigrerte etterpå til USA med barna. Han levde til 1890.
• Oddvar Bjørklund: Marcus Thrane – sosialistleder i et u-land. (1970), side 101
• Samme, side 138
• Samme, side 168

Tenk gjennom Marx’ begrep: ’rikt utviklete mennesker’.
Det snakkes mye om menneskelig utvikling, som for eksempel i Human Development Reports fra FN. Men begrepet kan ha forskjellig innhold. Spørsmålet er:
Hva er «nøkkelleddet» i menneskelig utvikling og praksis.

Michael A. Lebowitz er amerikansk marxistisk økonom, og har bl.a. skrevet Sosialisme skapes ikke i himmelen, utgitt av Rødt!. Rådgiver for bl.a. Hugo Chavez.

Human Development Reports beveger seg dramatisk bort fra den forenklingen som går ut på at utvikling er noe som kan leses ut av statistikk over økonomisk vekst. De bygger særlig på økonomen Amartya Sens teoretiske arbeid. Sentralt i hans arbeid står begrepet «capabilities approach», som setter søkelyset på menneskenes muligheter til å utfolde sitt fulle potensial til å bli eller gjøre det som de selv ønsker. Utviklingen av hva det enkelte menneske er i stand til å klare, vurderes som kjernen i menneskelig utvikling og en betingelse for at mennesker skal kunne leve et respektert og verdifullt liv.¹

Men det folk som er påvirket av denne tilnærmingen retter søkelyset mot, er fjerning av hindringer. Å ha evner er for dem det samme som å ha muligheter. Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å utvide mulighetene – for eksempel å fjerne rasisme, fjerne sexisme, fjerne utilstrekkelig utdanning, fjerne forhold som skaper dårlig helse, fjerne begrensninger som hindrer folk i å realisere sine evner til å leve et liv i verdighet.

I denne sammenhengen beskriver Human Development Reports hva ulike samfunn oppnår, uttrykt som det som tilbys innenfor områder som utdanning og helse. Dette er viktig og svært avslørende, men rapportene forsøker ikke å måle menneskenes potensial som sådan. Snarere forteller de oss om effekten av hvordan regjeringene prioriterer sine utgifter. Følgelig sier de ingenting om hvordan kampen mot rasisme, sexisme og ulikheter i utdanning og helse endrer og former folk. Eller om hvordan det å delta i kooperativ produksjon, eller det å lære på arbeidsplassen hvordan man kan lede produksjonen, utvikler folks evner. Kort sagt: Rapportene sier ingenting om betydningen av hva menneskene gjør . I stedet er de opptatt av å legge til rette en utjevnet arena å spille på, og å fjerne det som hindrer likhet og begrenser muligheter.

Egentlig er dette perspektivet liberalreformistisk. Rett nok forkastes den nyliberale dyrkingen av markedet med alle dets  umenneskelige virkninger, og det godtas at staten har en viktig rolle i det å bidra til folks velferd. Men implisitt blir det hevdet at det å gi folk flere og like muligheter – noe stater bør gjøre – er svaret på nyliberalismen. Forskjellen mellom dette perspektivet og «nøkkelleddet» er tydeligst når man snakker om utdanning.

I Human Development Reports er hovedsaken hvor mye et land velger å bruke på utdanning, altså hvilke prioriteringer det gjør. Hvor stor er andelen analfabeter? Hvor stor andel har fullført videregående skole? Hvor mange har vært på universitetet? Og med denne tilnærmingen spørres det logisk nok også om kjønnsforskjeller i dataene – for å undersøke i hvilken grad virkningen av sexisme og patriarkat hindrer menneskelig utvikling. Har alle kaster og raser adgang til utdanning eller er noen ekskludert?

Men spørsmålet de ikke stiller, er: Hva slags utdanning? Er det utdanning som formidles vertikalt ovenfra og ned ? Er det utdanning som innebærer at studentene skal huske aksepterte sannheter? Sannheter som de på toppen aksepterer, og som de mener har akseptable konsekvenser for dem selv? Er det utdanning som støtter opprettholdelse av eksisterende maktstrukturer? Eller er det utdanning som en prosess der folk kan lære gjennom sine egne handlinger ?

Dette er akkurat den typen spørsmål Paulo Freire stiller. Han var selv sterkt påvirket av Marx. Freire skilte svært tydelig mellom det han kalte «sparebank-pedagogikk », der kunnskap blir sett på som noe som er blitt satt inn på en bankkonto, og kunnskap som utvikles gjennom en kritisk prosess som undersøker verden og vår plass i verden. Freire påpekte:

I «sparebank»-betydningen er kunnskap en gave som de som mener at de selv er kunnskapsrike, ’gir’ til folk de betrakter som kunnskapsløse».²

Med andre ord er det en gave fra oven. Staten deler ut en gave; læreren deler ut en gave.

Freires eget utdanningsbegrep – det han kaller ’problemorientert utdanning’ – understreket tvert imot revolusjonær praksis: forholdet mellom hva vi gjør og utviklingen av vår kompetanse. «Problemorientert utdanning », bemerket han, «bekrefter at menn og kvinner er underveis i prosessen med å bli til noe – som uferdige, ufullstendige vesener». Det er en «humanistisk og frigjørende praksis» som «har som grunnleggende postulat at mennesker som er underlagt dominans, må kjempe for sin frigjøring».³

I den liberale oppfatningen om menneskelig utvikling er det ingen plass for denne vektleggingen av praksis. Hvorvidt utdanning kommer som en gave fra oven til dem som intet har, eller om den utvikles gjennom kritisk problemorientering og refleksjon, synes irrelevant. Men nøkkelleddet for menneskelig utvikling og praksis stiller «revolusjonær praksis» som det sentrale – den samtidige endringen av omstendighetene og av menneskelig aktivitet eller egenforandring.

Marx introduserte faktisk sitt begrep ’revolusjonær praksis’ i en sammenheng der han kritiserer ideen om at du kan forandre folk ved å gi dem gaver. Dette var kjernen i utopisk sosialisme på hans tid – at hvis vi endrer omstendighetene folk lever under (for eksempel ved å skape nye strukturer, nye samfunn og tilsvarende, og ved å plassere folk inn i disse), vil de selv bli annerledes mennesker. Og Marx sa nei, dere glemmer noe ganske viktig, dere glemmer virkelig eksisterende mennesker. Dere glemmer at det er de som endrer omstendighetene og at de endrer seg selv i prosessen.

Dessuten: Hvem er disse «vi» som vil forandre omstendighetene for folk? Marx bemerket at denne ideen om at vi kan forandre omstendighetene til folk og på den måten forandre dem, deler samfunnet i to deler der en del står over samfunnet. Men er det virkelig en gruppe mennesker på toppen av samfunnet som vil forandre omstendighetene for oss? En gruppe som vet hvordan de skal bygge sosialismen for oss? En gruppe som vet nok til at de kan skjenke denne gaven til dem som de mener ikke vet noe som helst? Dere glemmer noe annet og ganske viktig, sa Marx – dere glemmer at «den som utdanner, må selv utdannes».⁴

Produksjonen av menneskelig kompetanse som en arbeidsprosess

Tar du utgangspunkt i nøkkelleddet for menneskelig utvikling og praksis, får du et enkelt svar på spørsmålet om hvordan utviklingen av menneskelig kompetanse skjer: Vi utvikler oss gjennom alle våre aktiviteter. Som den franske marxisten Lucien Sève kommenterte: «Enhver utviklet personlighet framtrer straks for oss som en enorm akkumulasjon av de mest varierte handlinger foretatt gjennom tid,» og de handlingene spiller en sentral rolle i å produsere menneskelig «kompetanse» – «summen av faktiske, iboende eller tilegnede evner til å utføre en hvilken som helst handling på et hvilket som helst nivå.»⁵

Derfor vil folk i alle sine aktiviteter – både innenfor og utenfor en organisert arbeidsprosess – produsere inne i seg selv potensialet for å utføre andre handlinger som reproduserer og utvider deres evner. «Alle typer forbruk», påpekte Marx, «produserer mennesker i ett eller annet aspekt», så når han «følger forelesninger, oppdrar sine barn, utvikler sin smak osv.,» utvider arbeideren sin kompetanse i ulike dimensjoner.⁶ Kort sagt søker arbeideren eksplisitt å oppfylle sitt «eget behov for utvikling» når han bruker den tiden han ikke er på sin organiserte arbeidsplass «til utdanning, intellektuell utvikling, til å oppfylle sosiale funksjoner, til sosialt samvær, til den frie utfoldelse av de vitale kreftene i sin kropp og sitt sinn.»⁷

Folk deltar i en arbeidsprosess når det eksplisitte målet er deres egen utvikling, og de deltar i målrettet aktivitet med dette for øye. «Det er derfor unødvendig å si», kommenterte Marx, «at direkte arbeidstid i seg selv ikke kan forbli den abstrakte antitesen til fritid, slik det ser ut fra den borgerlige økonomiens perspektiv.» Det folk gjør når de ikke er på arbeidsplassen, påvirker hva de kan få til. Det fører til at de kan inngå «i den direkte produksjonsprosessen som et annerledes menneske». Fra dette ståstedet kan fritid sees på som «produksjon av fast kapital, der fast kapital er mennesket selv.»⁸

Men folk endrer og former seg selv også når deres egen utvikling ikke er det målet de har tenkt seg på forhånd. (I dette tilfellet en utilsiktet følge av deres aktiviteter.) «Sammenfallet mellom endringen i omstendigheter og i menneskelig aktivitet eller egenforandring» er selve kjernen i Marx’ syn på «egenskapelsen av mennesket som en prosess.»⁹ Marx holdt bestandig fast på dette når han snakket om arbeidernes kamper mot kapitalen, og hvordan denne revolusjonære praksisen endrer og former «omstendigheter og mennesker», utvikler deres evner, og setter dem i stand til å skape en ny verden.¹⁰

Likevel begrenset Marx slett ikke sitt syn på denne selvforandringsprosessen til den politiske og økonomiske kampens sfære. Selve det å produsere gjør at «produsentene forandrer seg også, ved at de frambringer nye kvaliteter hos seg selv, utvikler seg selv i produksjonen, endrer og former seg selv, utvikler nye krefter og nye ideer, nye samværsformer, nye behov og nytt språk.»¹¹Arbeideren som resultat av sitt eget arbeid dukker faktisk opp i Marx’ diskusjon i Kapitalen om arbeidsprosessen – der arbeideren «handler i forhold til den ytre natur og forandrer den, og på den måten forandrer han samtidig sin egen natur.»¹²

Kort sagt, enhver arbeidsprosess i og utenfor den formelle produksjonsprosessen (det vil si enhver produksjonshandling, enhver menneskelig aktivitet) har som sitt resultat et felles produkt – både forandringen i arbeidets objekt og i arbeideren selv.

Kapitalismen og menneskelig utvikling

Men hva med menneskelig aktivitet under kapitalistiske produksjonsforhold? Hva er det felles produktet som utvikles parallelt med de varene som inneholder den merverdien som springer ut av akkurat denne arbeidsprosessen? Hvordan blir kompetansen til produsentene formet av de sosiale relasjonene som er karakteristiske for kapitalismen?

Ett resultat av kapitalistisk produksjon er at menneskers kompetanse kan utvikles som en utilsiktet følge, et felles produkt, av kapitalens forsøk på å komme forbi alle skranker for dens vekst. Kapitalens «hvileløse streben» etter å vokse, hevdet Marx, er grunnen til at under kapitalens herredømme, i motsetning til under forgjengerne, «skapes det materielle grunnlaget for utviklingen av en rik individualitet.»13 Folks daglige virksomhet i førkapitalistiske samfunn – «den tradisjonelle, lukkede, selvtilfredse, stivnede tilfredsstillelsen av dagsbehovene, og reproduksjon av ’det vi alltid har gjort’» – begrenset utvidelsen av menneskelig kompetanse.

Kapitalens siviliserende misjon var altså å ødelegge disse skrankene for menneskelig utvikling:

Den er destruktiv overfor alt dette og hele tiden revolusjonerende. Den river ned alle skranker som hemmer utviklingen av produktivkreftene, ekspansjonen av behov, den allsidige utviklingen av produksjonen, og utnyttingen og utvekslingen av naturlige og mentale krefter.¹⁴

Tilsvarende skaper kapitalen «det materielle grunnlaget» for utvidet menneskelig kompetanse i den grad den endrer den eksisterende produksjonsmåten. Når kapitalen innfører nye kombinasjoner av produsenter, legger den ikke bare til rette for at arbeideren kan overskride grensene satt av «sin personlighets lenker». Utviklingen av storskala industri skaper dessuten kapitalens behov for at «arbeideren er skikket til et maksimalt antall av forskjellige typer arbeid», mente Marx.¹⁵ Marx hevdet faktisk at det kapitalistiske jaget etter merverdi «påskynder utviklingen av samfunnets produktivkrefter, og dannelsen av de materielle betingelser for produksjon som kan danne den reelle basis for en høyere form for samfunn, et samfunn der den fulle og frie utvikling av ethvert individ utgjør det herskende prinsipp.»¹⁶

Men selv om Marx forsto at kapitalen driver fram universalitet og «produserer dette individet som det mest totale og universelle sosiale produktet som er mulig», var han også tydelig på at kapitalen produserer sine egne barrierer mot produksjonen av ’rikt utviklete mennesker’.¹⁷ Husk at kapitalen produserer bare for merverdi, og i kriser demonstrerer den åpenlyst det som alltid er faktum – at det som bestemmer produksjonen ikke er «balanse mellom produksjon og samfunnsmessige behov, behovene til sosialt utviklede mennesker», men profitabiliteten.¹⁸ Men denne åpenbaringen av produksjonens begrensede natur under kapitalen er bare ett eksempel på dens barrierer mot produksjon av ’rikt utviklete mennesker’.

Selv om kapitalens streben etter merverdi, «skaper det materielle grunnlaget for utviklingen av ’den rike personligheten’» (og «materielle forutsetninger» for en høyere form for samfunn), så produserer den samtidig fattige mennesker. Tenk på situasjonen til arbeidere under kapitalismen. Innenfor kapitalistiske produksjonsforhold blir folk underordnet «den mektige viljen til et vesen utenfor dem selv, et vesen som underordner deres aktivitet til sitt formål.» Alt ved den kapitalistiske relasjonen mystifiserer produksjonsprosessen: Arbeidere tenker ikke naturlig på produksjonsmidlene som sine egne, som resultatet av deres arbeid eller arbeidet til tidligere generasjoner arbeidere. Tvert imot skaper kapitalistiske produksjonsforhold «en tilstand hos arbeiderne preget av total likegyldighet, utvendighet og fremmedgjøring » i forhold til disse produksjonsvilkårene. Sammenkoblingen av produsenter som øker den samfunnsmessige produktiviteten, virker for dem utvendig og fremmed:

Arbeideren behandler i virkeligheten den samfunnsmessige karakteren til arbeidet sitt, sammenkoblingen med andres arbeid for et felles mål, som en makt som er fremmed for ham. Vilkårene dette samarbeidet realiseres under, er for ham en annens eiendom, og han ville stilt seg totalt likegyldig overfor sløsing med denne eiendommen hvis han ikke selv ble tvunget til å økonomisere med den.¹⁹

Kort sagt, arbeiderens skaperkraft «etablerer seg som kapitalens makt, som en fremmed makt som står mot ham», i kapitalistisk produksjon.²⁰ Fast kapital, maskiner, teknologi, alle «de allmenne produktivkreftene til den sosiale hjernen», framstår som kapitalens attributter og som uavhengig av arbeiderne.²¹ Arbeiderne produserer produkter som eies av kapitalen, og som vendes mot dem og dominerer dem som kapital. Rikdommens verden, sa Marx, står overfor arbeideren «som en fremmed verden som dominerer ham.»

Denne fremmede verden dominerer arbeideren mer og mer fordi kapitalen konstant skaper nye behov fordi den er tvunget til å realisere den merverdien som ligger i varer. For arbeidere er det å produsere innenfor disse forholdene en prosess av «total uttømmelse», «total fremmedgjøring», «ofringen av mennesket som mål i seg selv til fordel for et fullstendig ytre mål».²² Med hva annet enn penger – det kapitalismen virkelig skaper behov for – kan vi fylle dette tomrommet? Vi fyller tomrommet i livene våre med ting – vi drives til å konsumere.

Men det er bare en av måtene kapitalismen deformerer folk på. I Kapitalen beskrev Marx hvordan arbeideren blir vansiret, gjort fattig, «forkrøplet i kropp og sinn», «bundet på hender og føtter på livstid til en enkelt spesialisert operasjon» som finnes i den arbeidsdelingen som er karakteristisk for den kapitalistiske industrielle produksjonsprosessen. Reddet utviklingen av maskiner arbeiderne under kapitalismen? Selvsagt var muligheten til stede for å la arbeiderne utvikle sine evner. Men du kan lett se avskyen Marx viste da han forklarte hvordan maskinene ga kapitalisten det tekniske grunnlaget for akkurat det motsatte – hvordan de fullførte «atskillelsen av produksjonsprosessens intellektuelle sider fra manuelt arbeid».²³

I denne situasjonen blir hode og hånd atskilt og fiendtlig. «Hvert atom av frihet, både i kroppslig og intellektuell aktivitet» går tapt. «Alle midler for utviklingen av produksjonen undergår en dialektisk snuoperasjon », påpekte Marx. «De forvrenger arbeideren til et fragment av et menneske», de degraderer ham og «fremmedgjør ham fra de intellektuelle mulighetene ved arbeidsprosessen». Dette er bare noen av forvrengningene som karakteriserer kapitalistisk produksjon.²⁴ Kort sagt: I tillegg til å produsere varene og selve kapitalen er det felles produktet av kapitalistisk produksjon, slik Marx identifiserte det i Kapitalen, det fragmenterte, forkrøpete mennesket som finner sin glede i å eie og forbruke ting.

Selv om kapitalen skaper «det materielle grunnlaget» for rikt utviklete mennesker, «viser denne fulle utfoldelsen av menneskets indre seg som total uttømming, denne universelle objektiviseringen som total fremmedgjøring, og nedrivingen av alle bestemte, ensidige mål framstår som villig ofring av seg selv som mål gjennom underordning under et helt ytre formål.»²⁵ Som nevnt betyr mystifiseringen av kapital at «kapitalistisk produksjon utvikler en arbeiderklasse som på grunn av utdanning, tradisjon og vane, ser på kravene til denne produksjonsmåten som selvinnlysende naturlover.»²⁶ Og i den utstrekning de faktisk godtar kapitalens logikk «som selvinnlysende naturlover», er arbeiderne ganske enkelt produkter av kapitalen – «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsinstrumenter ».²⁷ Hvordan kunne noen mene at kapitalismen er forenlig med allsidig menneskelig utvikling?

Spøkelset som hjemsøker Marx’ Kapitalen

Det finnes et alternativ til kapitalismen. Når vi først forstår Marx’ stadige fokus på menneskelig utvikling, er det klart at selve premisset for hans Kapitalen er forestillingen om et samfunn der utvikling av alle menneskelige evner er et mål i seg selv. «Samfunnet av frie individer, basert på universell utvikling av individer og på underordning under felles, samfunnsmessig produktivitet som deres sosiale rikdom» er spøkelset som hjemsøker Marx’ Kapitalen.²⁸

Kan vi i det hele tatt tvile på nærværet av denne andre verden, orientert mot mennesket som mål-i-seg-selv, når vi leser Kapitalens åpningssetninger? Vi blir straks gjort kjent med det grufulle ved et samfunn der rikdom viser seg ikke som reell menneskelig rikdom men som en «enorm oppsamling av varer».²⁹ Kan vi i det hele tatt tvile på at sosialisme er Marx’ premiss når han uten noen logisk utvikling i dette overlegent logiske verket plutselig lar oss se et samfunn kjennetegnet ikke ved kapitalistens trang til å øke verdien av sin kapital, men ved «den omvendte situasjon der objektiv rikdom er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling»?³⁰

Unnskyld, hvilken «omvendt situasjon»? Hvor og når ble dette diskutert? Det er fra nøyaktig dette perspektivet – denne «omvendte situasjonen» – at Marx utrettelig kritiserer kapitalismen. Han karakteriserer jo det at produksjonsmidler sysselsetter arbeidere under kapitalismen som «denne omsnuingen, ja denne forvrengingen som er særegen og karakteristisk for kapitalistisk produksjon». Men en omsnuing og forvrenging av hva? Ganske enkelt at «forholdet mellom dødt arbeid og levende arbeid» blir snudd opp ned i et annerledes samfunn, et samfunn der resultatene av tidligere arbeid «er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling».³¹

Les Kapitalen med det for øye å identifisere det omsnudde og de forvrengningene som produserer ufullstendige mennesker under kapitalismen. Da kan vi få en følelse av hva Marx mener er «særegent og karakteristisk for» produksjonen i den «omsnudde situasjonen», sosialisme. Vi forstår da at alle midler til utvikling av produksjon ikke nødvendigvis er «midler til å dominere og utbytte de som produserer», men at dette er en «forvrengning» – at under sosialismen ville vi bli frigjort og ikke slavebundet av våre egne produkter. Vi begynner å forstå de nødvendige betingelsene for å produsere rikt utviklete mennesker ved å tenke på Marx’ beskrivelse av deres negasjon under kapitalismen.

Produksjonens subjekter

Hva er så kjennetegnene for sosialistisk produksjon – de forholdene som har sitt felles produkt «det fullstendig utviklede individet, for hvem de forskjellige sosiale funksjonene er forskjellige former for aktivitet han etter hvert kan bedrive»?³² Hva slags aktiviteter er nødvendige for å produsere dette ’rikt utviklete mennesket’ hvis «selvrealisering eksisterer som en indre nødvendighet, som behov»?

Gitt den «dialektiske omsnuingen» som er særegen for kapitalistisk produksjon og som forkrøpler arbeiderens kropp og sinn, og fremmedgjør henne fra «de intellektuelle mulighetene ved arbeidsprosessen», er det klart at for å utvikle folks kompetanse må produsentene gjøre slutt på det som Marx i sin Kritikk av Gothaprogrammet kalte «den slavebindende underkastelse av individet under arbeidsdelingen, og med det også motsetningen mellom mentalt og fysisk arbeid.»³³ Det er ingen tilfeldighet at Marx i Kapitalen hevdet at «den revolusjonære gjæringen som har som mål å avskaffe den gamle arbeidsdelingen står i diametral motsetning til den kapitalistiske formen for produksjon.»³⁴

Hode og hånd må bli gjenforent. For å få til utvikling av ’rikt utviklete mennesker’, må det bli mulig for arbeideren og få brukt «sine egne muskler kontrollert av sin egen hjerne.»³⁵ Å utvide folks evner krever både mental og manuell aktivitet. Kombinasjonen av utdanning og produktivt arbeid gjør det ikke bare mulig å øke produksjonens effektivitet, den er også, som Marx påpekte i Kapitalen, «den eneste metoden for å produsere fullt utviklede mennesker.»³⁶ Dette er altså måten man kan sikre (som Marx sier det i Gotha-kritikken) at «produktivkreftene også har økt sammen med den allsidige utviklingen av individet, og at alle kilder til kooperativ rikdom strømmer med større kraft.»³⁷

Men det trengs mer enn bare kombinasjonen av mentalt og manuelt arbeid innenfor produksjonssfæren. Som Mészáros påpekte i sin Beyond Capital, er «den fulle utviklingen av de kreative mulighetene til de sosiale individene», og overfloden som strømmer fra deres samarbeid, bare mulig i «et samfunn der det ikke finnes noen fremmedgjort kommandostruktur som kan tvinges på individene». Det er bare mulig i et samfunn der de samarbeidende produsentene selv har full kontroll over sine produktive og distributive utvekslinger.³⁸ Helt enkelt, uten at arbeiderne utøver «intelligent ledelse av produksjonen», uten at produksjonen er «underlagt deres bevisste og planlagte kontroll», kan ikke arbeiderne utvikle sine muligheter som mennesker fordi deres egen makt blir til en makt over dem.³⁹

Kort sagt, hvis samhandling mellom arbeidere i produksjonen fortsatt «stilles opp mot dem, i ideenes rike, som en plan trukket opp av kapitalisten, og i praksis som en ordre fra ham, som den mektige viljen til en skapning utenfor dem», vil ikke da arbeideren fortsatt behandle «sitt arbeids samfunnsmessige karakter og arbeidets sammenbinding med andres arbeid for et felles formål som en kraft som er fremmed for ham»? Vil han ikke se på produksjonsmidlene med «total likegyldighet, utvendighet og fremmedgjøring», og ikke som betingelser for realisering av sin egen arbeidsaktivitet? Vil han ikke da stille seg totalt likegyldig til sløsing med dem hvis ikke en makt utenfor ham tvinger ham til å økonomisere med dem?⁴⁰

Kort sagt, det dreier seg ikke bare om å erstatte kapitalistisk autoritet med planer og autoritet til andre utenfor arbeiderne. Som med for eksempel den kapitalistiske staten, den «offentlige kraften som blir organisert  for samfunnsmessig slaveri, denne motoren for klassedespoti». Arbeiderne kan ikke bruke den til produksjon for sine egne målsettinger. Den «systematiske og hierarkiske arbeidsdelingen » som kjennetegner kapitalistisk produksjon, med sin egen «spesialtrente kaste» over arbeidere – «som absorberer massenes intelligens og vender dem mot dem selv i de lavere trinn i hierarkiet» – må erstattes med en ny samfunnsmessig form som er egnet for den «allsidige utviklingen av individet».⁴¹

Jeg gjentar: Arbeiderklassen kan like lite bruke den ferdiglagde despotiske arbeidsplassen – med sin «kaserneliknende disiplin» for sine egne formål, som den kan bruke den ferdiglagde kapitalistiske statens maskineri for sine egne formål. Den sosialistiske samhandlingen mellom arbeidere som øker den samfunnsmessige produktiviteten, må være en samhandling som har sitt utspring i relasjonene mellom samarbeidende produsenter, snarere enn fra planen og autoriteten til et vesen utenfor dem. Som med forståelsen av at produsentene må styre staten, «endelig oppdaget» under Pariskommunen, er arbeiderstyre innenfor produksjonen, en arbeidsprosess karakterisert som «folket – som arbeider for seg selv av seg selv» – en prosess der produsentene handler som kollektive subjekter som endrer seg selv, mens de endrer omstendighetene og setter seg selv i stand til å skape et nytt samfunn.⁴²

Michael A. Lebowitz sin bok Build it now er utgitt på norsk av tidsskriftet med tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen. Les mer her …

Forbindelsen som postuleres her mellom at produsentene må styre staten og arbeiderstyre i produksjonen, er ikke triviell. Det er avgjørende å ikke bli begrenset av kapitalens definisjon av produksjon – som går i retning av å betrakte produksjon som det å skape bruksverdi som kan bli en kilde til merverdi. Produksjon bør ikke forveksles med produksjon av spesifikke bruksverdier: Alle spesifikke produkter og aktiviteter er bare momenter i en prosess som produserer mennesker, det virkelige resultatet av samfunnsmessig produksjon.⁴³ På den måten blir ikke bare produksjon av spesifikke materielle varer (i den såkalte «produktive sektor»), men også tjenester for helse og utdanning, arbeid i husholdningen (som direkte gir næring til utviklingen av mennesker) og aktiviteter i lokalsamfunnet – alt dette må anerkjennes som integrerte deler i prosessen med å produsere de sosiale menneskene som tar del i alle disse aktivitetene. ⁴⁴

Som jeg påpekte i Build it now (Sosialisme skapes ikke i himmelen):

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. All aktivitet som har som mål å gi bidrag til utviklingen av mennesker (spesielt slike som direkte gir næring til menneskelig utvikling), må bli forstått som produksjon. Dessuten må ideene som veileder produksjonen selv bli produsert… Bare gjennom en prosess der folk blir involvert i det å ta beslutninger som påvirker dem på alle relevante nivåer (f. eks. nabolagene, lokalsamfunnene og i samfunnet som helhet) – kan målene som styrer produktiv aktivitet, bli folkets egne mål. Gjennom å delta i denne demokratiske beslutningstakingen omformer folk både sine livsbetingelser og seg selv – de produserer seg selv som subjekter i det nye samfunnet.⁴⁵

Hva dette innebærer er åpenbart. Alle aspekter ved produksjonen må være gjenstand for kollektiv beslutningstaking og for ulike aktiviteter som utvikler menneskets kompetanse, og bygger solidaritet mellom de samarbeidende produsentene. Når arbeidere på arbeidsplassene og i lokalsamfunnet handler i bevisst samarbeid med andre, produserer de seg selv som mennesker som er bevisst sin gjensidige avhengighet og sin egen kollektive makt. Det samlede produktet av deres aktivitet er utviklingen av produsentenes kompetanse – nøyaktig det Marx mente da han sa at «når arbeideren samarbeider planmessig med andre, kaster han av seg sin personlighets lenker, og utvikler de evnene mennesket som art har.»⁴⁶ Med ordene til den bolivarianske konstitusjon: Det at produsentene leder seg selv og samarbeider bevisst, er «nødvendig for å oppnå den deltakelsen som må til for å sikre deres fullverdige utvikling, både individuelt og kollektivt.»

Det er grunnen til at Marx så på de kooperative fabrikkene på midten av attenhundretallet som store seire. Til tross for at disse enkeltarbeidernes private anstrengelser hadde relativt lite omfang, og derfor «aldri ville overskride det kapitalistiske samfunnet », så Marx de kooperative fabrikkene som en enda «større seier» for arbeiderklassens politiske økonomi over kapitalens politiske økonomi enn Titimersloven.⁴⁷ Disse kooperativene viste i praksis at samarbeidet i stor målestokk kunne miste sin «antitetiske karakter», og de kunne «gjennomføres uten eksistensen av en herreklasse som sysselsatte en klasse av arbeidere». Nå var det avslørt at arbeiderne ikke trenger kapitalistene:

For å bære frukter trenger ikke arbeidsmidlene bli monopolisert som redskap for dominans over, og utpressing av, det arbeidende mennesket.⁴⁸

I tillegg pekte kooperativene framover mot framveksten av et nytt forhold mellom produsenter. Heller enn å ta opp i seg kapitalens mål og makt, gjenspeilte produktene av deres innsats at de enkelte kooperatørene var knyttet sammen i et bevisst fellesskap – dette som et resultat av produsentenes frie beslutning om å samhandle. «De kooperative fabrikkene som arbeiderne selv drev», var i denne henseende «de første eksemplene på framveksten av en ny form».⁴⁹

I det kooperative samfunnet som er basert på felles eierskap over produksjonsmidlene, bruker de samarbeidende produsentene «sine mange ulike former for arbeidskraft i full selvbevissthet som en enkel samfunnsmessig arbeidskraft».⁵⁰ Og resultatet er «individets allsidige utvikling, og (at) alle kildene til kooperativ rikdom strømmer med større kraft». Kort sagt: Arbeiderstyring muliggjør utviklingen av arbeidernes kompetanse. Arbeiderne «kaster av seg sin personlighets lenker, og utvikler sin arts evner». Men hva om arbeiderne ikke leder?

Når arbeiderne ikke leder, vil noen andre gjøre det. Hva det innebærer, er klart når vi husker nøkkelleddet i menneskelig utvikling og praksis. Om arbeiderne ikke utvikler sine egenskaper gjennom praksis, vil noen andre gjøre det. Dette var erfaringen fra forsøk på å bygge sosialismen i det 20. århundret, og den erfaringen viser også at uansett hvor mye du enn tror du har jaget kapitalismen ut av huset, dersom produksjonen ikke er basert på arbeiderstyring, på produksjonsforhold skapt for samarbeidende produsenter, så vil kapitalismen før eller siden komme tilbake igjen. Først sniker den seg inn bakdøra, og deretter tramper den åpent inn hoveddøra.

Dette var jo det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen. Arbeiderne der hadde «jobbrettigheter ». Ikke bare var det full sysselsetting; de hadde også betydelig beskyttelse mot å miste jobben, og til og med mot at hver enkelts jobb ble endret på en måte de mislikte. Dette var virkelig jobbtrygghet. Men det sovjetarbeiderne ikke hadde, var makt til å ta avgjørelsene på selve arbeidsplassen. Og de hadde ingen uavhengig og selvstendig røst: I fagforeningene, som beskyttet deres individuelle jobbtrygghet, ble ledelsen utpekt ovenfra, og spilte hovedsakelig rollen som drivreimer for mobilisering av arbeiderne i produksjonen.

Den tredje siden er det solidariske samfunnet. I neste kapittel i boka forteller Lebowitz at de arbeiderstyrte, statseide bedriftene i Jugoslavia fungerte i markedet, og var drevet med målsetting å maksimere inntekt per ansatt. Dermed ble egeninteressen, og ikke interessen for det samfunnsmessige fellesskapet, drivkraften. Noen bedrifter opererte i markeder der mulighetene var gode for lønnsom drift, andre opererte under mindre lønnsomme forhold. Bedrifter som gikk godt, tok ikke inn nye folk, for da ville det bli flere å dele pengene på. Det utviklet seg forskjeller mellom bedriftene, og mellom ansatte i slike bedrifter og folk som ikke fikk jobb der. Egeninteressen kom i høysetet. I virkeligheten fungerte det som gruppeeierskap, som om de ansatte eide bedriften. Markedsorienteringen utviklet seg videre, og det ble lagt vekt på å få eksperter i ledelsen for å få best mulige resultater. Arbeiderne fikk ikke den allsidige menneskelige utviklingen som Lebowitz skriver om i dette kapitlet. Kort sagt: Det utviklet seg kapitalisme. Torstein Dahle

Resultatet var forutsigbart: arbeiderne ble fremmedgjorte, brydde seg lite om kvaliteten på det de produserte eller om å forbedre produksjonen, arbeidet så lite som mulig, og brukte tid og energi som var til overs til å fungere i «sekundærøkonomien», den uformelle sektoren. Ingen kan vel påstå at disse relasjonene innen produksjonen kunne fremme produksjonen av rikt utviklete mennesker.

Det var også en annen virkning av at arbeiderne ble fratatt muligheten til å styre sine egne arbeidsplasser og å utvikle sin kompetanse. Noen andre fikk utvikle denne kompetansen – foretakets ledere og deres stab. Dette var en gruppe som maksimerte sin inntekt ved hjelp av sin kunnskap om produksjonen, sin evne til å manipulere betingelsene for å oppnå bonuser, og ved å bygge opp horisontale og vertikale forbindelser og allianser. De hadde et perspektiv som var helt ulikt arbeidernes – et perspektiv som forkastet blant annet jobbrettigheter, og de la vekt på hvor fornuftig en reservearme av arbeidsløse var. Ikke overraskende utviklet ledersjiktet seg til den kapitalistiske klassen i Sovjetunionen.⁵¹

Arbeiderstyring av statseide produksjonsenheter er en nødvendig betingelse for produksjon av rikt utviklete mennesker. Men er det tilstrekkelig? I 1949 forkastet den jugoslaviske ledelsen eksplisitt sovjetmodellen – særlig i forhold til arbeidernes posisjon. De beskrev sovjetmodellen som statskapitalisme og byråkratisk despotisme, og de hevdet at byråkratiet i Sovjetunionen var blitt en ny klasse. Statlig eierskap over produksjonsmidlene var bare en forutsetning for sosialismen, hevdet de jugoslaviske lederne.

For å ha sosialisme trenger du sosialistiske produksjonsforhold – arbeiderstyre. Da marskalk Tito, president i Jugoslavia, i 1950 introduserte Loven om arbeidernes selvstyring, sa han at «fra nå av» vil statlig eierskap over produksjonsmidlene «gradvis bli omdannet til en høyere form for eierskap, sosialistisk eierskap. Statseiendom er den laveste formen for samfunnsmessig eierskap, ikke den høyeste, som lederne i Sovjetsamveldet tror».⁵² Uten arbeiderstyring er det ingen sosialisme, slo de jugoslaviske lederne fast.

Men vi må spørre: Hva var målet for arbeiderstyring i Jugoslavia? Spiller ikke det noen rolle? Er produksjonens karakter og karakteren av dem som produseres innenfor produksjonsprosessen, uavhengig av målet for produksjonen? Er statlig eierskap til produksjonsmidlene og arbeiderstyring tilstrekkelig for å produsere rikt utviklete mennesker? Det spørsmålet fører oss til den tredje siden i det sosialistiske triangelet.. (Se boks forrige side, red)

Noter:

1. Amartya Sen, Inequality Reexamined (Cambridge: Harvard University Press, 1992), 40.
2. Paolo Freire, Pedagogy of the Oppressed (New York: Continuum, 2006), 72.
3. Ibid., 84, 86.
4. Karl Marx, «Theses on Feuerbach», in Marx og Engels,Collected Works, Vol. 6 (New York: International Publishers, 1976).
5. Lucien Seve, Man in Marxist Theory and the Psychology of Personality (Sussex: Harvester Press, 1978) 304, 313.
6. Marx, Grundrisse: Foundations of the Critique of Political Economy (Penguin Classics, 1993), 90–91, 287; Lebowitz,Beyond CAPITAL, 66–72.
7. Marx, Capital, vol. 1, 772, 375.
8. Marx, Grundrisse, 712.
9. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 178–81.
10. Ibid., 180–83.
11. Marx, Grundrisse, 494.
12. Marx, Capital, vol. 1, 283.
13. Marx, Grundrisse, 325.
14. Ibid.., 410.
15. Marx, Capital,vol. 1, 447, 618.
16. Ibid., 739.
17. Marx, Grundrisse, 325, 409–10, 415–16.
18. Marx, Capital, vol. 3, 367.
19. Ibid.,, 178–79.
20. Marx, Capital, vol. 1, 450; Marx, Grundrisse, 453, 307.
21. Marx, Grundrisse, 694; Marx, Capital, vol. 1, 1053–54, 1058.
22. Marx, Grundrisse, 488.
23. Marx, Capital, vol. 1, 482–84, 548, 607–8, 614.
24. Ibid., 548, 643, 799.
25. Marx, Grundrisse, 488.
26. Marx, Capital, vol. 1, 899.
27. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 181–84.
28. Marx, Grundrisse, 158
29. Marx, Capital, vol. 1, 125.
30. Ibid., 772.
31. Ibid., 425.
32. Ibid., 617–8.
33. Marx, Critique of the Gotha Programme, 24.
34. Marx, Capital, vol. 1, 619.
35. Ibid., 643.
36. Ibid., 614.
37. Marx, Critique of the Gotha Programme, 24.
38. Mészáros, Beyond Capital, 817, 822.
39. Marx, Capital, vol. 1, 450, 173.
40. Marx, Capital, vol. 3, 178–79.
41. Marx, Capital, vol. 1, 173, 450, 482; Lebowitz, Beyond CAPITAL, 193–96.
42. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 196..
43. Ibid., 201; see also chapter 7, «One–Sided Marxism», in Beyond CAPITAL for a discussion of one-sided concepts such as «unproductive labour».
44. Ibid., 200–202.
45. Lebowitz, Build It Now, 66.
46. Marx, Capital, vol. 1, 447.
47. Marx, «Inaugural Address of the Working Men’s International Association», in Marx and Engels, Collected Works, vol. 20 (New York: International Publishers, 1985), 10–111; Lebowitz, , Beyond CAPITAL, chap. 5.
48. Marx, «Inaugural Address», 11; Marx, Capital, vol. 3, 511–12; Marx, Theories of Surplus Value, vol. 3 (Moscow: Progress Publishers, 1971), 497.
49. Marx, Capital, vol. 3, 571.
50. Marx, Capital, vol. I , 171.
51. This is, of course, a very brief and inadequate characterisation. Extensive discussion of the Soviet Union and «Real Socialism» in general is part of the work in progress, «Studies in the Development of Socialism».
52. Josip Broz Tito, «Factories to the Workers», Socialist Thought and Practice 15/6 (Belgrade, June 1975): 16.

De historiske omstendighetene som er skapt av at den internasjonale kapitalismen faller sammen, krever at den radikale venstresida, både i nord og sør, er dristig når det gjelder å formulere sine radikale alternativer til det eksisterende systemet.
Hensikten med denne artikkelen er å vise hvorfor det kreves dristighet og hva det innebærer.

Samir Amin er en egyptisk politisk forfatter, marxist. Han har skrevet mer enn 30 bøker. Boka Eurosentrismen er utgitt på norsk.

Hvorfor dristighet?

1. Den nåværende kapitalismen er en kapitalisme der monopolene er altomfattende. Med det mener jeg at monopolene ikke lenger er øyer (skjønt viktige) i et hav av fortsatt relativt selvstendige selskaper, men utgjør et integrert system. Derfor har disse monopolene nå stram kontroll med alle produksjonssystemene. Små og mellomstore selskaper, og selv store sammenslutninger som strengt tatt ikke er oligopoler, er låst i et nettverk av kontroll som monopolene har fått i stand. Deres selvstendighet har krympet til det punktet hvor de ikke er mer enn underkontraktører for monopolene.

Dette systemet av altomfattende monopoler er resultatet av en ny fase i sentraliseringa av kapitalen i Triaden (De forente stater, Vest- og Sentral-Europa og Japan), som fant sted i løpet av 1980- og 1990-åra.

De altomfattende monopolene dominerer nå verdensøkonomien. «Globalisering» er det navnet de har satt på den rekka med krav som de bruker for å utøve sin kontroll over produksjonssystemene i periferien av den globale kapitalismen (verden utenom Triade-partnerne). Det er ikke annet enn et nytt stadium av imperialismen.

2. De altomfattende og globaliserte monopolenes kapitalisme er et system som garanterer disse monopolene en monopolrente. Den blir lagt på den summen av merverdi (forvandlet til profitt), som kapitalen utvinner ved utbytting av arbeidet. I den grad disse monopolene er virksomme i periferien av det globale systemet, er monopolrenten en imperialistisk rente. Kapitalakkumulasjonsprosessen – som definerer kapitalismen i alle dens suksessive historiske former – drives derfor av maksimeringa av jaget etter monopol/imperialistrente.

Dette skiftet i tyngdepunkt for kapitalakkumulasjonen er kilden til den pågående konsentrasjonen av inntekter og rikdom til fordel for monopolene, som stort sett monopoliseres av de oligarkiene (“plutokratiene ») som styrer de oligopolitiske gruppene på bekostning av belønning for arbeidet, og til og med betaling til den ikkemonopolistiske kapitalen.

3. Denne ubalansen i fortsatt vekst er selv i sin tur årsaken til finansialiseringa av det økonomiske systemet. Med dette mener jeg at en økende del av overskuddet ikke kan investeres i utvidelsen og fordypinga av produksjonssystemer. Dermed blir «finansinvesteringen » av dette økende overskuddet den eneste muligheten for fortsatt akkumulasjon under monopolenes kontroll.

Kapitalen anvender spesielle systemer som tillater finansialiseringa å virke på ulike måter:

1. Styringa av firmaer blir underlagt prinsippet med «verdiene til aksjeeierne».
2. Pensjonssystemer som er finansiert av kapitalisering (pensjonsfond), blir erstattet av systemer for pensjonsfordeling.
3. Man etablerer prinsippet om «fleksible vekslekurser».
4. Man gir opp prinsippet om at sentralbankene bestemmer rentefoten – «likviditetens » pris – og overfører dette ansvaret til «markedet».

Finansialiseringa har overført hovedansvaret for kontroll med reproduksjonen av akkumulasjonssystemet til noe sånt som 30 banker i Triaden. Det som eufemistisk kalles «markeder », er ikke annet enn de stedene hvor strategien til de spillerne som dominerer den økonomiske scenen, settes ut i livet.

I sin tur vil denne finansialiseringa, som er ansvarlig for veksten i ulikhet i distribusjon av inntekter (og formuer), å frambringe det økende overskuddet som den næres av. Disse «finansinvesteringene» (eller snarere investeringene i finansspekulasjoner) fortsetter å vokse med svimlende hastigheter, som ikke kan sammenliknes med veksten i BNP (som av den grunn i stor grad blir fiktivt) eller med investeringer i virkelig produksjon.

Den eksplosive veksten i finansinvesteringer krever – og nører opp under – blant annet alle former for gjeld, særlig statsgjeld. Når de regjeringene som sitter med makta, hevder at de har «gjeldsreduksjon» som mål, ljuger de bevisst. For strategien til de finansialiserte monopolene krever øking i gjelda (og det søker de, heller enn å kjempe imot), som en måte å absorbere monopolenes merprofitter på. Den innstramningspolitikken som er innført for å «redusere gjelda», har i virkeligheten resultert i å øke omfanget av den (slik hensikten var).

4. Det er dette systemet – som vanligvis kalles «nyliberalt», systemet med altomfattende monopolkapitalisme, «globalisert» (imperialistisk) og finansialisert (med nødvendighet på grunn av dets egen reproduksjon) – som bryter sammen foran øynene våre. Dette systemet, som helt tydelig er ute av stand til å overvinne sine egne indre motsigelser, er dømt til å fortsette sitt ville ritt.

«Krisa» i systemet skyldes at det er så «vellykket». Faktisk har den strategien monopolene har anvendt hittil, alltid gitt de ønskede resultatene: «innsparings»planer og såkalte sosiale (i virkeligheten anti-sosiale) nedskjæringsplaner, som stadig blir satt ut i livet trass i motstand og kamper. Til denne dag ligger initiativet i hendene på monopolene («markedene») og deres politiske tjenere (regjeringene som gir etter for kravene fra det såkalte «markedet»).

5. Under disse vilkåra har monopolkapitalen åpent erklært krig mot arbeiderne og folkene. Erklæringa er formulert i setninga «Liberalismen kan vi ikke forhandle om». Monopolkapitalen vil definitivt fortsette sitt ville ritt og ikke sakke av. Kritikken av «reguleringa» som jeg setter fram nedenfor, er begrunnet i dette faktum.

Vi lever ikke i et historisk øyeblikk der det å søke et «sosialt kompromiss» er en mulig løsning. Det har vært slike øyeblikk i fortida, sånn som etterkrigstidas sosiale kompromiss mellom kapital og arbeid, som var spesielt for den sosialdemokratiske staten i Vesten, den virkelig eksisterende sosialismen i Østen, og de folkelige nasjonale prosjektene i Sør. Men vårt nåværende historiske øyeblikk er ikke slik. Så konflikten står mellom monopolkapitalen og arbeidere og folk som blir budt en betingelsesløs overgivelse. Defensive motstandsstrategier er under disse vilkåra ineffektive og nødt til å lide nederlag. Overfor den krigen som monopolkapitalen har erklært, må arbeiderne og folkene utvikle strategier som gjør det mulig for dem å ta offensiven.

Den perioden med samfunnsmessig krig vi er inne i, fører nødvendigvis til en oppblomstring av internasjonale politiske konflikter og militærintervensjoner fra de imperialistiske triademaktene. Strategien med at De forente staters væpnede styrker og dets underordnete NATO-allierte har «militær kontroll over kloden», er – når det kommer til stykket – den eneste måten de imperialistiske monopolene i Triaden kan forvente å fortsette sitt herredømme over folkene, nasjonene og statene i Sør på.

Foreslåtte alternativer

Hvilke alternativer blir foreslått ansikt til ansikt med denne krigserklæringa fra monopolene?

Første svar: «Markedsregulering» (både finansiell og øvrig)

Dette er initiativer som monopolene og regjeringene hevder at de forfølger. Det er faktisk bare tom retorikk, beregnet på å villede folkeopinionen. Disse initiativene kan ikke stoppe det sinnssyke jaget etter finansielt utbytte som er resultatet av akkumulasjonslogikken som monopolene kontrollerer. Derfor er de et falskt alternativ.

Annet svar: Å vende tilbake til etterkrrigsmodellene

Disse svarene nærer en tredobbel nostalgi: i) byggingen av et sant «sosialt demokrati» i Vesten, ii) gjenopprettinga av «sosialismene» på grunnlag av de prinsippene som styrte dem i det 20. åhundret, og iii) retur til oppskriftene på folkelig nasjonalisme i periferiene i Sør. Denne tredoble nostalgien forestiller seg at det går an å «spole tilbake» monopolkapitalismen, tvinge den tilbake til det den var i 1945. Men historien tillater aldri slike tilbakereiser til fortida. Kapitalismen må konfronteres slik den er i dag, ikke sånn som vi kunne ha ønsket at den var, dersom vi forestilte oss at utviklinga av den var blokkert. Men disse lengslene hjemsøker stadig store deler av venstresida verden over.

Tredje svar: Letinga etter en «humanistisk» konsensus

Jeg definerer dette fromme ønsket på følgende måte: Som illusjonen om at det er mulig å oppnå konsensus blant grunnleggende motstridende interesser. Blant annet naive økologibevegelser deler denne illusjonen.

Fjerde svar: Fortidas illusjoner

Disse illusjonene påberoper seg «det spesielle » og «retten til å være forskjellig», uten å ta seg bryderiet med å forstå rekkevidden og betydninga av dem. Fortida har allerede gitt svar på disse spørsmåla for framtida. Disse «kulturismene» kan ta mange para-religiøse eller etniske former. Teokratier og etnokratier blir passende substitutter for de demokratiske sosiale kampene som er kastet ut av deres dagsorden.

Femte svar: Sett «personligfrihet» foran alt

Spekteret av svar som baserer seg på denne prioriteringa, omfatter – når vi tar den eksklusive «oververdien» i betraktning – de mest hardnakkete tilhengerne av «det representative velgerdemokratiet» – som de forveksler med selve demokratiet. Formuleringa skiller demokratiseringa av samfunnet fra det sosiale framskrittet, og gir til og med rom for en de facto tilknytning til tilbakeskritt for ikke å risikere å diskreditere demokratiet, som nå er blitt redusert til tragisk farse.

Men det finnes også farligere former av dette standpunktet. Jeg tenker her på en del vanlige «postmoderne» strømninger (som spesielt Toni Negri), som innbiller seg at individet allerede er blitt historiens subjekt. Som om kommunismen, som vil tillate individet å frigjøre seg fra fremmedgjøring og virkelig bli historiens subjekt, allerede var her!

Det er tydelig at alle svarene ovenfor, inkludert dem som kommer fra høyresida (som «reguleringer» som ikke påvirker privateide monopoler), fortsatt finner mektige gjenklanger blant et flertall av folkene på venstresida.

6. Den krigen den nåværende imperialismens altomfattende monopolkapitalisme har erklært, har ingenting å frykte fra de falske alternativene som jeg nettopp har skissert.

Så hva må gjøres?

Denne situasjonen byr oss den historiske muligheten til å gå mye lenger. Det krever som det eneste effektive svaret en modig og dristig radikalisering i formuleringa av alternativer, som er i stand til å bevege arbeiderne og folkene til å ta offensiven for å slå sine motstanderes krigsstrategi. Disse formuleringene, basert på en analyse av virkelig eksisterende kapitalisme i samtida, må konfrontere den framtida som skal bygges direkte, og vende ryggen til den nostalgiske lengselen etter fortida og illusjoner om identitet eller konsensus.

Et dristig program for den radikale venstresida

Jeg skal organisere de følgende generelle merknadene under tre overskrifter:

• Sosialiser eierskapet til monopolene.
• Definansialiser styringa av økonomien.
• Avglobaliser de internasjonale forbindelsene.

Sosialiser eierskapet til monopolene

Effektiviteten av det alternative svaret krever nødvendigvis at man stiller spørsmål ved selve prinsippet om privateiendom av monopolkapital. Å foreslå å «regulere» finansoperasjonene, å gjøre markedet «transparent» igjen for å gjøre det mulig for «aktørenes forventninger» å være «rasjonelle», og definere vilkårene for en konsensus om disse reformene uten å avskaffe privateiendommen til monopolene, er ikke annet enn å kaste blår i øynene på den naive offentligheten. Monopolene blir bedt om å «styre» reformer mot sine egne interesser, og man lukker øynene for det faktum at de fortsatt har tusen og en måter å omgå slike reformer på.

Det alternative sosiale prosjektet bør være å snu retninga på den nåværende samfunnsordenen (samfunnsuordenen) som monopolenes strategi skaper, for å sikre maksimal stabil sysselsetting, og for å sikre anstendige lønninger, som øker i takt med det samfunnsmessige arbeidets produktivitet. Dette målet er umulig uten at monopolenes makt blir ekspropriert.

De økonomiske teoretikernes software må rekonstrueres (med Francois Morins ord). Den absurde og umulige økonomiske teorien om «forventninger» utelukker demokrati fra styringa av økonomisk beslutningsfatning. I dette tilfellet krever dristigheten radikale utdanningsreformer i opplæringa ikke bare av økonomene, men også av alle dem som er kallet til å besitte ledelsesfunksjoner.

Monopoler er institusjonelle enheter som må styres etter demokratiske prinsipper, i direkte konflikt med dem som forherliger privateiendommen. Selv om begrepet «allmenning » («commons»), som er importert fra den anglosaksiske verden, i seg selv er tvetydig, fordi det alltid er skilt fra debatten om betydninga av sosiale konflikter (anglosaksisk språk unngår med vilje virkelighetens samfunnsklasser), kan begrepet her spesifikt bli brukt til å kalle monopolene del av «allmenningen».

Opphevinga av privateiendommen til monopolene skjer ved at de blir nasjonalisert. Dette første legale skrittet er uunngåelig. Men dristighet her betyr å gå ut over dette skrittet for å foreslå planer om sosialisering av styringa av de nasjonaliserte monopolene, og fremme de demokratiske samfunnskampene som blir utkjempet langs denne veien.

Her vil jeg komme med et konkret eksempel på hva som kan forekomme i sosialiseringsplaner.

«Kapitalistiske» bønder (i de utviklete landene) og «småbrukere» (for det meste i Sør) er alle fanger av de monopolene i leddet over dem, som forsyner dem med innsatsvarer og kreditt, og de i neste ledd, som de er avhengige av for å bearbeide, transportere og markedsføre produktene sine. Derfor har de ikke noen virkelig selvstendighet i «avgjørelsene» sine. I tillegg blir de produktivitetsgevinstene de får, sugd bort av monopolene som har redusert produsenter til status som «underleverandører». Hvilket alternativ er mulig?

Offentlige institusjoner som arbeider innafor en juridisk ramme som vil avgjøre styresett, må erstatte monopolene. Disse må settes sammen av representanter for: i) bønder (primærinteressentene), ii) leddet over dem (de som framstiller innsatsvarene, bankene) og leddet etter (matindustrien, detaljistkjedene) og iii) forbrukere, iv) lokale myndigheter (som er interessert i naturlige og samfunnsmessige omgivelser – skoler, sykehus, byplanlegging og boligbygging, transport), v) staten (borgerne). Representanter for de sektorene som listes opp her, vil velges av gruppene selv etter prosedyrer som svarer til deres egen sosiale styring. Produksjonsenheter for innsatsvarer, som selv styres av arbeiderdirektører som er direkte ansatt av de gjeldende enhetene, så vel som de som er ansatt av underleverandørenheter osv. Disse strukturene bør utformes med formuleringer som knytter personer i styret til hvert av disse nivåene, så som forskningssentre for vitenskapelig, uavhengig og passende/formålstjenlig teknologi. Vi kan til og med tenke oss en representant for kapitaleierne (de «små aksjeeierne») i arv fra nasjonaliseringa, om det blir sett som nyttig.

Vi snakker derfor om institusjonelle former som er mer komplekse enn de formene for «selvstyre» eller «kooperativer» som vi har kjent. Vi må oppfinne måter å arbeide på som gjør det mulig å utøve reelt demokrati i økonomien, basert på åpne forhandlinger mellom alle interesserte parter. Vi trenger en oppskrift som systematisk kan knytte demokratiseringa av samfunnet sammen med sosiale framskritt, i kontrast til virkeligheten under kapitalismen, som skiller ut demokratiet, reduserer det til den formelle ledelsen av politikken, skiller det fra samfunnsforholdene, som er overgitt til et «marked», som er dominert av hva monopolkapitalen produserer. Da, og bare da, kan vi snakke om virkelig gjennomsiktige markeder, regulert i institusjonaliserte former for sosialisert ledelse.

Eksemplet kan kanskje se marginalt ut i de utviklete landene, for der er bøndene en svært liten del av de arbeidende (3–7 prosent). Men spørsmålet er avgjørende i Sør, hvor befolkninga på landsbygda vil forbli betydelig en lang stund. Her er tilgang til jord, som må garanteres for alle (med minst mulig ulikhet i tilgangen), grunnleggende for prinsipper som fremmer bondejordbruk (her henviser jeg til mitt tidligere arbeid om dette spørsmålet). «Bondejordbruk» må ikke forstås som synonymt med «stillestående jordbruk» (eller «tradisjonelt og folkloristisk»). Det nødvendige framskrittet i bondejordbruket krever litt «modernisering» (skjønt dette begrepet blir galt fordi det for mange umiddelbart foreslår modernisering gjennom kapitalisme). Mer effektiv innsats, kreditter, og produksjons- og forsyningskjeder er nødvendig for å gjøre bondearbeidet mer produktivt. De oppskriftene som foreslås her, har som målsetting å få i stand denne moderniseringa på måter og i en ånd som er «ikke-kapitalistisk», det vil si som er grunnlagt i et sosialistisk perspektiv.

Det er klart at dette spesielle eksemplet må institusjonaliseres. Nasjonalisering/ sosialisering av ledelsen av monopolene i industrisektoren og transporten, bankene og andre finansinstitusjoner bør vi tenke oss i samme ånd, samtidig som vi tar i betraktning det spesielle ved deres økonomiske og sosiale funksjoner i reglementet for hvordan de skal ledes. Disse ledelsene bør igjen omfatte arbeiderne i selskapet så vel som de hos underleverandører, representanter for forutgående produksjonsledd innafor industri, banker, forskningsinstitusjoner, forbrukere og borgere.

Nasjonalisering/sosialisering av monopolene tar fatt i et grunnleggende behov i den sentrale aksen av utfordringer som arbeidere og folk står overfor under den nåværende kapitalismens altomfattende monopoler. Det kan bare gjøres ved å stoppe akkumulasjonen, ved å ekspropriere det som driver monopoløkonomien.

Den akkumulasjonen som domineres av monopolene, kan i virkeligheten bare reprodusere seg selv hvis det området som er underlagt «markedsstyring», ekspanderer konstant. Dette blir oppnådd ved utstrakt privatisering av offentlige tjenester (som tas fra borgerne), og tilgang til naturressurser (som tas fra folkene). Til og med monopolenes utvinning av profitt fra «uavhengige» økonomiske enheter er en ekspropriasjon (av kapitalister!) som finansoligarkiet foretar.

Definansialisering: En verden uten Wall Street

Nasjonalisering/sosialisering av monopolene vil i og av seg sjøl oppheve prinsippet om «aksjeeierverdi», som blir påtvunget av akkumuleringsstrategien i monopolrentenes tjeneste. Dette målet er vesentlig for enhver dristig dagsorden som vil unnslippe den faste tralten, som dagens økonomistyring har gått seg ned i. Blir det anvendt, vil det trekke teppet vekk under føttene på finansialiseringa av økonomistyringa. Vender vi dermed tilbake til det berømte «barmhjertighetsdrap på rentenisten», som Keynes tok til orde for i sin tid? Ikke nødvendigvis, og slett ikke fullstendig. Sparing kan oppmuntres med finansiell belønning, men på betingelse av at dens opprinnelse (arbeideres, forretningers og samfunns husholdningssparing), og deres inntjeningsvilkår defineres presist. Diskusjonen om makroøkonomisk sparing i konvensjonell økonomisk teori skjuler organiseringa av eksklusiv tilgang til kapitalmarkedet for monopolene. Den såkalte «markedsdrevne belønningen» er dermed ikke noe annet enn midlene til å garantere vekst i monopolrentene.

Selvfølgelig gjelder nasjonalisering/ sosialisering av monopolene også banker, i det minste de største. Men sosialiseringa av deres inngrep (kredittpolitikken) har særegne kjennetegn som krever en passende utforming av bankenes ledelse. Nasjonalisering i klassisk betydning betyr bare at staten erstatter direktørene som styrer for de private aksjeeierne. Dette vil i prinsippet tillate en utforming av kredittpolitikken som staten kan formulere – og det er ikke noen liten sak. Men det er klart det ikke er tilstrekkelig når vi tar i betraktning at sosialisering krever at de berørte partene i samfunnet deltar direkte i ledelsen av banken. Her vil «sjølstyre» av bankene ved stabene deres ikke være på sin plass. Staben det gjelder skal selvsagt være med på å bestemme sine egne arbeidsvilkår, men lite annet, for det er ikke de som skal bestemme hvilken kredittpolitikk som skal gjelde.

Hvis direktoratene skal behandle interessekonflikter mellom dem som skaffer lån (bankene) og dem som mottar dem («foretakene »), må oppskriften for å sette sammen direktoratene utformes slik at de tar hensyn til hva foretakene er, og hva de trenger. En nystrukturalisering av bank-vesenet, som har blitt oversentralisert i løpet av de siste to århundrenes reguleringstiltak, ble oppgitt i løpet av de siste fire tiåra. Det finnes gode grunner til å forsvare rekonstruksjon av bankspesialiseringa i tråd med kravene fra mottakerne av bankenes kreditter, så vel som deres økonomiske funksjon (å skaffe kortsiktig likviditet, bidra til finansiering av investeringer på middels og lang sikt). Da kunne vi, for eksempel, skape en «landbruksbank » (eller et samordnet system av landbruksbanker) med et klientell som ikke bare besto av bønder og småbrukere, men også av dem som jobbet før og etter dem i jordbrukskjeden, som beskrevet ovenfor. Bankens direktorat ville på den ene sida omfatte «bankfolk» (ledere fra banken – som hadde vært rekruttert av direktoratet), og på den andre sida andre klienter (bønder og småbrukere, og andre enheter både oppover og nedover i kjeden.

Vi kan tenke oss andre leddelte banksystemer, tilpasset ulike andre industisektorer, hvor direktoratene vil engasjere kundene fra industrien, forskningssentrene og teknologi og tjenesteyting for å sikre kontroll med det økologiske inntrykket industrien gir, og slik sikre minimal risiko (samtidig som vi må erkjenne at ingen menneskelig handling er fullstendig uten risiko), og som er gjenstand for åpen, demokratisk debatt.

Definansialiseringa av den økonomiske styringa vil også kreve to slags lovgivning. Den første dreier seg om en suveren stats autoritet til å forby spekulative fonds (hedgefonds) på sitt territorium. Den andre har med pensjonsfond å gjøre. Disse har nå blitt store operatører i finansialiseringa av det økonomiske systemet. Disse fondene ble utformet – først i USA, selvfølgelig – for å overføre den risikoen som forekommer normalt, fra kapitalen til de ansatte, den risikoen som nettopp blir brukt som begrunnelse for å rettferdiggjøre kapitalens avkastning. Så dette er et skandaløst arrangement, til og med klart i strid med det ideologiske forsvaret for kapitalismen! Men denne «oppfinnelsen» er et ideelt verktøy for de akkumulasjonsstrategiene som monopolene har herredømme over.

Å oppheve pensjonsfondene er nødvendig av hensyn til fordelingspensjonssystemene, som av naturen fordrer og tillater demokratisk debatt for å avgjøre beløp og vurderingsperioder og forholdet mellom pensjonsbeløp og lønninger. I et demokrati som respekterer sosiale rettigheter, vil disse pensjonssystemene være allment tilgjengelige for alle arbeidere. Men i et knipetak, og for ikke å forby noe som en gruppe individer kan ønske å få i stand, kan man tillate tilleggspensjonsfond.

Alle de definansialiseringstiltak som er foreslått her, fører til en åpenbar konklusjon: En verden uten Wall Street er mulig og ønskelig, for å låne tittelen fra Francois Morins bok.

I en verden uten Wall Street er økonomien fortsatt i stor grad kontrollert av «markedet». Men for første gang er disse markedene virkelig gjennomsiktige, regulert av demokratiske forhandlinger blant virkelige sosiale parter (for første gang er de ikke lenger motstandere, slik de nødvendigvis er under kapitalismen). Det er finansmarkedet – som av natur er ugjennomsiktig og underlagt kravet om styring til monopolenes beste – som blir opphevet. Vi kan til og med utforske om det vil være nyttig eller ikke å stenge børsene, gitt at eiendomsretten, både i sin private og sosiale form, vil bli utøvet annerledes. Vi kan til og med vurdere om børsen kan gjenopprettes for dette nye formålet. Symbolet – «en verden uten Wall Street» – beholder i alle fall sin kraft.

Definansialisering betyr sannelig ikke at makro-økonomisk politikk og særlig makrostyring av kreditt blir opphevet. Tvert imot vil dens effektivitet bli gjenopprettet ved å befri den fra underkastelsen under monopolenes rentesøkende strategier. Gjenopprettelsen av de nasjonale sentralbankenes makt, som ikke lenger er «uavhengige », men avhengige både av staten og markeder som blir regulert av demokratiske forhandlinger mellom sosiale parter, gir formuleringa av makrokredittpolitikken sin effektivitet i tjeneste for den sosiale økonomihusholdningen.

På internasjonalt nivå: delinking

Her bruker jeg begrepet «delinking» som jeg foreslo for et halvt århundre siden, et begrep som samtidas diskusjoner ser ut til å ha erstattet med synonymet «avglobalisering». Jeg har aldri tenkt meg delinking som en autarkisk (selvtilstrekkelig – o. a.) retrett, men heller som en strategisk tilbaketrekking fra både indre og ytre krefter, som svar på de uunngåelige fordringene fra en selvbestemt utvikling. Delinking fremmer gjenoppbygging av en globalisering basert på forhandlinger, heller enn underkastelse under de imperialistiske monopolenes eksklusive interesser. Det gjør det også mulig å redusere internasjonale ulikheter.

Delinking er nødvendig fordi de tiltakene jeg har gått inn for i de to foregående avsnittene, aldri virkelig kan settes ut i livet i global skala, ikke engang på regionsnivå (f. eks. Europa). De kan bare bli satt i gang i sammenheng med stater/nasjoner med framskredne sosiale og politiske kamper, viet til en prosess med sosialisering av deres økonomistyring.

Imperialismen hadde, i den formen den antok inntil like etter Annen verdenskrig, skapt kontrasten mellom de industrialiserte imperialistiske sentrene og de beherskede periferiene hvor industri var forbudt. Seirene for de nasjonale frigjøringsbevegelsene startet prosessen med å industrialisere periferiene, skjønt å iverksette delinkingspolitikken krevde en utvikling grunnet på selvtillit. Knyttet til sosiale reformer som var radikale for sin tid, skapte disse delinkingstiltakene forhold for at de landene som hadde gått lengst i denne retninga, kunne «reise seg» – med Kina i spissen, selvfølgelig.

Men den nåværende imperialismen, Triadens imperialisme, var tvunget på retrett, og til å tilpasse seg den nye æraens forhold. Den bygget seg opp igjen på nytt grunnlag, basert på «fordeler» som gjorde at den kunne prøve å fastholde de enestående privilegiene som jeg har klassifisert i fem grupper. Kontroll med:

• teknologien
• tilgang til klodens naturressurser
• verdensomfattende integrasjon av penge- og finanssystemet
• kommunikasjons- og informasjonssystemene
• masseødeleggelsesvåpen

Slik er hovedformen for delinking i dag definert nettopp av hvordan den utfordrer den nåværende imperialismens fem privilegier. Land som reiser seg, er opptatt av delinking fra disse fem privilegiene, selvsagt med varierende grad av kontroll og sjølstyre. Mens tidligere suksess gjennom de siste to tiåra med delinking satte dem i stand til å øke sin egen utvikling, særlig gjennom industriell utvikling innafor det globaliserte «liberale» systemet ved å bruke «kapitalistiske» metoder, har den samme suksessen ført til illusjoner om muligheten til å fortsette på den samme veien, det vil si «reise seg» som nye «likeverdige kapitalistiske partnere». Forsøket på å velge inn de mest prestisjetunge av disse landene under dannelsen av G20 har oppmuntret disse illusjonene.

Men med det pågående sammenbruddet i det imperialistiske systemet (kalt «globalisering ») vil disse illusjonene sannsynligvis fordampe. Konflikten mellom triadens imperialistiske makter og de landene som reiser seg, er allerede synlig, og den er ventet å bli verre. Hvis de ønsker å gå framover, vil samfunnene i de landene som reiser seg, bli tvunget til å stole mer på egne krefter i utviklinga gjennom nasjonal planlegging og ved å styrke Sør-Sør-samarbeidet.

Under slike omstendigheter innebærer dristighet å arbeide kraftig og sammenhengende for dette målet, ved å bringe de nødvendige delinkings-tiltakene i samsvar med de ønskede framgangene i samfunnsprogresjonen.

Hensikten med denne radikaliseringa er tredelt: Demokratisering av samfunnet, derved oppnår man sosial framgang, og inntar anti-imperialistiske holdninger. Det er mulig å slå inn på denne retninga, ikke bare for samfunnet i de landene som reiser seg, men også for de «oppgitte» og «avskrevne» i det globale Sør. Disse landene var i virkeligheten rekolonisert gjennom de strukturelle tilpasningsprogrammene i 1980-åra. Nå er folkene der i åpent opprør, enten de allerede har vunnet seire (Sør-Amerika) eller ikke (i den arabiske verden).

Dristighet her betyr at den radikale venstresida i disse samfunnene må ha mot til å ta mål av de utfordringene de vil stå overfor, og støtte fortsettelsen og radikaliseringa av de nødvendige kampene som er under utvikling.

Delinking av Sør bereder veien for å avvikle selve det imperialistiske systemet. Dette er særlig tydelig i områder som er påvirket av styringa av det globale monetære og finansielle systemet, siden det er et resultat av dollarens hegemoni.

Men pass på: Det er en illusjon å vente at man kan erstatte dette systemet med «et annet verdensomfattende monetært og finansielt system» som er bedre balansert og gunstig for utvikling av periferiene. Som alltid er søkingen etter «konsensus» om internasjonal gjenoppbygging ovenfra bare ønsketenkning, som å vente på et mirakel. Det som står på dagsordenen nå, er å rive ned det eksisterende systemet – dets sammenbrudd – og gjenoppbygging av nasjonale, alternative systemer (i land eller regioner), slik enkelte prosjekter i Sør- Amerika har begynt på. Dristighet her er å ha mot til å gå framover med den sterkeste bestemthet som er mulig, uten å bry seg for mye om imperialismens reaksjon.

Den samme problematikken med delinking/ avvikling er også relevant for Europa, som er en underavdeling av globalisering dominert av monopoler. Det europeiske prosjektet var i utgangspunktet utformet og systematisk bygd for å frata dets folk deres mulighet til å utøve sin demokratiske makt. Den Europeiske unionen ble etablert som et monopolenes protektorat. Med sammenbruddet i eurosonen, har dets underkastelse under monopolenes vilje fått som resultat en avskaffing av demokratiet, som har vært redusert til farsestatus, og har tatt ekstreme former, nemlig bare fokusert på spørsmålet: «Hvordan reagerer markedet (det vil si monopolene) og «kredittbyråene» (det vil igjen si monopolene)? Det er det eneste spørsmålet som nå blir stilt. Hvordan folket kan komme til å reagere, blir ikke engang gjenstand for den minste overlegning.

Så det er tydelig at her er det heller ikke noe alternativ til dristighet: Å unnlate å adlyde de reglene som blir satt av den «europeiske grunnloven» og euroens innbilte sentralbank. Med andre ord: Det finnes ikke noe alternativ til å bryte ned Europas og eurosonens institusjoner. Dette er den uunngåelige forutsetningen for en eventuell gjenoppbygging av «et annet Europa» av folk og nasjoner.

Konklusjon: Dristighet, mer dristighet, alltid dristighet

Det jeg mener med dristighet, er derfor:

1. For den radikale venstresida i den imperialistiske triadens samfunn: Behovet for å engasjere seg i å bygge en alternativ, antimonopolistisk sosial blokk.
2. For den radikale venstresida i samfunnene i periferiene å engasjere seg i å bygge en alternativ sosial anti-komprador-blokk.

Det vil ta sin tid å få framgang i å bygge disse blokkene, men det kan godt skyte fart hvis den radikale venstresida begynner å røre på seg med bestemthet, og engasjerer seg i å gjøre framskritt på den lange veien til sosialismen. Derfor er det nødvendig å foreslå strategier som ikke fører «ut av kapitalismens krise», men «ut av den kriseredne kapitalismen», for å låne et uttrykk fra tittelen på et av mine siste arbeider.

Vi er i en avgjørende periode i historien. Kapitalismens eneste legitimitet er at den har skapt vilkår for å gå videre til sosialismen, forstått som et høyere nivå av sivilisasjon. Kapitalismen er et foreldet system, og hvis det fortsette,r kan det bare føre til barbari. Ingen annen kapitalisme er mulig. Utfallet av et sammenstøt mellom sivilisasjoner er, som alltid, usikkert. Enten vil den radikale venstresida vinne fram gjennom dristigheten i sine initiativer for å gjøre revolusjonære framganger, eller så vil kontrarevolusjonen vinne. Det finnes ikke noe virksomt kompromiss mellom disse to svarene på utfordringene.

Alle strategiene til den ikke-radikale venstresida er i virkeligheten ikke-strategier, de er i virkeligheten bare dag-for-dag-tilpasninger til omskiftningene i det systemet som bryter sammen. Og hvis de eksisterende maktene – akkurat som Leoparden i Lampedusas roman – ønsker «å forandre alt slik at ingenting forandrer seg», tror venstresidas representanter at det er mulig «å endre tilværelsen uten å røre monopolenes makt»! Den ikke-radikale venstresida vil ikke stoppe det kapitalistiske barbariets seier. De har allerede tapt slaget, fordi de ikke ønsker å kjempe det.

Dristighet er det som trengs, for å sette i gang kapitalismens høst, som innvarsles av at systemet bryter sammen og av en virkelig folkevår, en vår som er mulig.

(Artikkelen trykkes med tillatelse av forfatteren,og er oversatt til norsk av Morten Falck.)

Matt Taibbi:
Griftopia
Bubble Machines, Vampire Squids and the Long Con that is Breaking America
Spiegel & Grau 2010, 252 sider

Griftopia er den siste boken til den amerikanske journalisten og forfatteren Matt Taibbi. Boka er et dykk ned i den amerikanske finanssektoren i tiden rundt finanskrisen i 2008. Griftopia er polemisk, rasende og veldig underholdende. Og samtidig den mest lettfattelige forklaringen jeg har lest på hva en Credit Default Swap og en Collaterallized Debt Obligation egentlig er for noe.

Taibbis hovedtese er følgende: USAs økonomi og politikk domineres av en allianse mellom de største aktørene i finansbransjen og et kobbel av politikere som ivaretar deres interesser i Kongressen og Senatet i bytte mot store valgkampbidrag eller andre frynsegoder. Denne gruppen har gjennom en generasjon flyttet penger og makt oppover i systemet gjennom stadig mer komplekse finansprodukter. Samtidig med at dette skjer, brer apati og kynisme seg blant vanlige folk og i politikken.

Amerikansk valgkamp har blitt et show, en forestilling, som i stadig mindre grad dreier seg om noe som helst som har med folks liv å gjøre. I stedet blir de ulike kandidatenes moralske fiber det som teller. Den offentlige debatten forfaller til krangel om abort og «kristne verdier», mens USA er på vei mot stupet. Folket skjønner at noe er galt, men ikke hva. Resultatet blir folkebevegelser som Tea Party eller 9/11 Truth. USA blir Deranged, med Taibbis ord, noe som også er tittelen på hans forrige bok, som handler om disse bevegelsene.

Å peke på en allianse mellom det politiske toppsjiktet og finanseliten i USA er kanskje å sparke inn åpne dører for lesere av tidsskriftet Rødt!, men det er altså den fornøyelige måten det skjer på som gjør boka verdt å lese. Taibbi omtaler tidligere sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, i kapittelet som bærer tittelen The Biggest Asshole in the Universe. Latterliggjøringen av ideologien inspirert av forfatteren Ayn Rand, objektivismen, er glimrende satire og hysterisk morsom. Griftopia anbefales på det varmeste for alle som vil forstå litt mer av den økonomiske krisa samtidig som de blir underholdt.

«If American politics made any sense at all, we wouldn’t have two giant political parties of equal size perpetually fighting over the same 5-10 percent swatch of undecided voters, blues versus reds. Instead, the parties should be broken down into haves and have-nots – a couple of obnoxius bankers of the Upper East Side running for office against 280 million pissed off credit card and mortgage customers. (..) But we’ll never see our political parties sensibly aligned according to these obviouis economic divisions, mainly because it’s so pathetically easy to set big groups of voters off angrily chasing their own tails in response to media-manufactured nonsense.»

Stian Bragtvedt

Susan George er ærespresident i Attac Frankrike, styreleder i tenketanken Transnational Institute og en fremstående aktivist-akademiker. På 80- og 90-tallet skrev hun et antall bøker om gjeldskrisen i den tredje verden. Nå er hun aktuell med boka Whose Crisis, Whose Future om dagens økonomiske krise.

Søndag 4. mars besøkte Susan George den svenske fagbevegelsens lokaler i Stockholm. Victoria Backer-Grøndahl Stadheim fra redaksjonen var der for å rapportere.

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim er med i redaksjonen til Rødt!

I dag står verden overfor en rekke kriser: den økonomiske krisen, klimakrisen og matvarekrisen. I stedet for å se dem som isolerte kriser, tar Susan George for seg hvordan disse er knyttet sammen. Hun viser blant annet at det er en nær sammenheng mellom finanskrisen som startet i Nord, og matvarekrisen som først og fremst har rammet land i Sør, og som har ført til folkelige opprør i rundt 35 land.

Susan George startet foredraget med å legge frem fire sfærer som hun mener det er nyttig å forstå verden ut i fra. Disse sfærene, nemlig: finansverdenen, realøkonomien, samfunnet for øvrig og til slutt miljøet, står i et hierarkisk forhold til hverandre der finans har blitt styrket på bekostning av realøkonomien de siste 30 årene. En årsak til dette er den enorme mengden ressurser som har blitt overført fra arbeid til kapital. I Europa har den gjennomsnittlige andelen av BNP som går til arbeidere, falt fra 70 til 60 prosent. Med andre ord har gevinsten til kapital, altså «de som kan tjene penger, mens de sover», økt fra 30 til 40 prosent. George hevdet at dette har skjedd parallelt med endringer i finanssystemet som gjør det mulig å ta ut profitt uten å investere i produktivt arbeid. I motsetning til hva som kommer frem av Marx’ analyse, kan man, i følge henne, nå investere direkte i penger uten å gå om realøkonomien og produksjon.

For Susan George, er det ingen tvil om at det er finans som har den reelle makten i dag. Staten og samfunnet for øvrig tar ordre fra finanssektoren. Den fjerde sfæren, miljøet, er nederst på rangstigen. Slik har man klart å konstruere et system som er «too big to fail». Eksempler hun viste til, er hvordan finanssektoren i USA har brukt en formue på lobbyvirksomhet for å få bort en rekke reguleringer, at Goldman Zachs har en uttalt strategi som går på å få ex-partnere inn posisjoner med stor politisk innflytelse, og at finans nå får styre direkte i Hellas og Italia. Videre påpekte hun at den økonomiske krisen brukes som en mulighet til å gå til angrep på arbeiderklassens seiere fra de siste hundre årene. Dette kaller hun en moralsk krise:

Först den dåliga nyheten Det är en kris med många ansikten. En ekonomisk kris – som fråntar miljontals människor deras möjlighet att försörja sig, och förvägrar många mat och vatten. En social kris – med en ökande fattigdom och ojämlikhet, som kan medföra att våra samhällen bryts sönder i konflikter och krig. En ekologisk kris – som håller på att förvandla vår planet till en soptipp och till och med hotar människans hela livsmiljö. Sedan den goda nyheten Krisen är inte ofrånkomlig. Vi skulle kunna leva i en ren och rik värld där alla har ett drägligt och värdigt liv. Världen har aldrig varit så rik, och vi har till vårt förfogande all den kunskap och de verktyg som behövs. Hindren är inte tekniska, praktiska eller finansiella – utan politiska, intellektuella och ideologiska.

Vi premierer de skyldige og straffer de skyldige. Vi straffer de som ikke hadde noe med krisen å gjøre – som nå må betale med sitt eget blod og med sine barns framtid (…)

Jeg kaller dette også en moralsk krise – det er en demokratisk krise og en moralsk krise. Jeg kjenner ikke til noen religion som sier at man bør premiere de skyldige og straffe de uskyldige.

Vi har løsningene!

I følge Susan George har vi en tendens til å undervurdere potensialet som ligger i kollektiv handling. Vi har mislykkes i å organisere oss like godt som «fienden», eller det hun kaller «Davos-klassen», som i all hovedsak består av bankmenn og investorer. Til tross for dette, er hun optimistisk når det gjelder å komme med alternativer til dagens system:

Folk som dere – og folk som meg – har makt til å foreslå løsninger. Det betyr ikke at noen kommer til å lytte til oss – de lytter ikke med mindre du har makt til å tvinge dem til å lytte – men vi har ideene, vi vet hva som trengs å gjøres, og vi vet til og med hvordan det bør gjøres.

Hennes egne løsningsforslag inkluderer gjeldsslette for land i Sør, bekjempelse av skatteparadis, opprettelse av euro-obligasjoner, progressive skatter for både individer og selskaper, at man skal slutte å redde banker og heller la dem feile, samt skatt på finanstransaksjoner, som har vært et av Attacs fremste krav. Inntektene av dette bør brukes på klimatilpasning i Sør og tradisjonell bistand. Videre er George tilhenger av lokal matproduksjon, småskala jordbruk og bærekraftige løsninger.

Det mest radikale forslaget hun legger frem, er å omorganisere eiendomsrettighetene i deler av kredittsystemet. I likhet med marxistiske politiske økonomer som Gregory Albo, Leo Panitch og Alfredo Saad Filho, tar Susan George til orde for sosialisering av banker:

Jeg foreslår at banker som har mottatt (….) offentlige penger, bør sosialiseres enten helt eller delvis.

George presiserer at det er sosialisering, og ikke nasjonalisering, som er ønskelig. Forskjellen ligger i at det ikke bare er eierskap, men også makt over bankene som er av interesse. Det er ikke nok at staten eier bankene. Tvert i mot mener George at det kan være uheldig om staten har fullstendig kontroll over finanssystemet. Derfor anbefaler hun at også representanter for bankansatte, låntakere og småskala næringsliv sitter i bankenes styre.

Det som trengs er en Green New Deal

Hensikten med å sosialisere bankene er, i følge George, nettopp å dirigere investeringer i en grønnere retning. Hun er en av flere akademikere som tar til orde for en såkalt Green New Deal. Dette er et begrep som anvendes også i FN-sirkler, og som har blitt lansert som svaret på den «triple krisen». Bakgrunnen for et slikt forslag er en kritikk av dagens krisepolitikk, nemlig en beinhard budsjettdisiplin og reduksjon av offentlig gjeld. I stedet mener tilhengerne av Green New Deal at man bør anvende lærdommen fra 1930-tallet da strategien for å komme ut av uføret var å bruke penger. Det var den keynesianistiske politikken bak New Deal som fikk verden ut av krisen på 30-tallet. Mens New Deal handlet om en ekspansiv økonomisk politikk som skulle skape arbeidsplasser, handler Green New Deal om å skape grønne arbeidsplasser.

For Susan George er da sosialisering av bankene ett av flere tiltak som skal til for å implementere en Green New Deal. Slik kan man orientere investeringer mot økologiske initiativ, småskala og middels store foretak som satser på miljømessig bærekraftige prosjekter, og familier som ønsker å bygge energinøytrale hus. I tillegg mener George at en Green New Deal krever at man foretar store investeringer felles for Europa fremfor i hver enkel nasjonalstat. Dette inkluderer jernbane og transport langs elvene og produksjon av energi. Hun mener at dette kan finansieres gjennom inntektene av skatt på finanstransaksjoner og gjennom opprettelsen av euro-obligasjoner.

Referanser:

• George, Susan (04.03.12): Deras kris, våra lösningar – Om Europas framtid.(Foredrag) http://abflive.se.
• George, Susan (2012): «The Davos Class», Transnational Institute. http://tni.org
• George, Susan (2011): «A Coup D’Etat in the European Union?», Transnational Institute. http://tni.org
• George, Susan (2011): «End Financial Control of European Governance», Transnational Institute. http://tni.org
• Schuftan, Claudio (2011): «Book Review of Whose Crisis, Whose Future? by Susan George». http://www.thebrokeronline.eu/Blogs/Global-green-economics/Whose-Crisis-Whose-Future

To om kriser – og én om noe helt annet

Først og fremst bør du skaffe deg Guenther Sandlebens bok Finanskrise – myte og realitet. Jeg omtalte den tyske utgaven av boka i et tidligere nummer av tidsskriftet, og skreiv da at den gir ei god empirisk framstilling av gangen i den økonomiske krisa, og at den var teoretisk sterk. I den norske utgaven som foreligger nå, har Sandleben skrevet et fyldig og oppdatert etterord. Denne lille boka på 120 små sider er et must for alle som vil begynne å sette seginn i de djupere årsakene til krisa.

I 2011 ga Sandleben også ut boka Politikk des Kapitals in der Krise. Her går han nærmere inn på hvordan spillet mellom ulike fraksjoner innafor kapitalen foregår når det meisles ut politiske svar på krisa nå. Han viser hvilken rolle staten spiller, og – kanskje det mest interessante – han tar for seg fagforeningenes roller i krisa. Sandleben går grundig inn på eksempler fra tysk industri, men bruker dette til å forklare krisepolitikken i hele EU-området.Boka koster 91 kr. på nettet.

Andrew Klimans bok The Failure of Capitalist Production er vanskelig å komme utenom i diskusjonen om årsakene til krisa nå. Kliman er professor i økonomi ved Pace University i New York, og en etablert størrelse innafor det internasjonale marxistiske forskningsmiljøet. I 2007 kom han med boka Reclaming Marx’s Capital, der han tok for seg omdiskuterte tema som forholdet mellom verdi og pris, og teorien om profittratas fallende tendens. I den nye boka si (utgitt nå i 2012) går han videre og viser gjennom konkrete analyser hvordan utviklinga av profittrata har vært en underliggende, bestemmende faktor i kriseutviklinga. Kliman tar også for seg andre kriseteorier, og retter blant annet skytset mot Keynes-påvirka marxister, som de rundt tidsskriftet Monthly Review. Klimans bøker vekker debatt i fagmiljøene (og jeg har sjøl en del spørsmålstegn notert i margen). De er ikke av de mest lettleste, men for de som vil ta seg tid til å gå gjennom litt kompliserte beregninger og resonnementer, er det mye åhente her. 153 kr. på nettet for den siste boka hans.

Til slutt noe ganske annet: Lives on the Left. A Group Portrait er ei samling av 16 lengre intervjuer med sentrale intellektuelle fra det 20. århundret. Intervjuene har opprinnelig vært publiserte i tidsskriftet New Left Review. Det eldste intervjuet blei gjort i 1968, det siste er fra 2009. De som kommer til orde er størrelser som Georgy Lukacs og Jean Paul Sartre, Chomsky, Mandel, David Harvey, Jiri Pelican, Karl Korsch, Dorothy Thompson og Giovanni Arrighi – for å nevne en del kjente navn fra den vestlige verden. Men her er også latinamerikaneresom Adolfo Gilly, kineseren Wang Hui, japaneren Asada Akira og andre.

Portrettene veksler mellom beretninger om politisk aktivisme gjennom et stormfullt hundreår,til mer fokus på utviklinga av det intellektuelle arbeidet til de 16.

Dette er et lite skattkammer av ei bok. Og den kan leses på strak arm (nåja – 370 sider..) ellersom 16 separate portretter innimellom andre gjøremål. Boka koster 99 kr. på nettet.

Lenker:

http://www.vsa-verlag.de/detail/artikel/politik-des-kapitals-in-der-krise/

http://www.plutobooks.com/display.asp?K=9780745332406&

http://www.versobooks.com/books/966-lives-on-the-left

Jon Børge Hansen

 

 De gode tidene har igjen kommet til den tyske økonomien, står det skrevet i verdens aviser.
«Vesten har sett opp til Kinas økonomiske mirakel. I mindre grad har den lagt merke til et lite mirakel midt i blant den selv. Det er tid for å gi oppmerksomhet til Tysklands eget Wirtschaftswunder.»
(The Economist 03.02.2011)

Arild Borgen er lærer, og er styremedlem i Rødt Hordaland.

Hartz-reformene Fikk navnet etter lederen for kommisjonen, Peter Hartz, som var personelldirektør i gigantselskapet Volkswagen. Kommisjonen ble satt ned av Gerhard Schröder, som var tysk statsminister (kansler) for å se på arbeidsmarkedet og hvordan den tyske versjonen av NAV fungerte. Kommisjonen kom opp med fire pakker til reformer, ofte kalt Hartz 1, Hartz 2, osv. Disse pakkene ble kjent som «Hartz»-reformene og til sammen introduserte de store forandringer. Hovedlinjen er på linje med den norske «arbeidslinja». Man kuttet i arbeidsledighetstrygden, innførte tøffere krav til arbeidsledige, åpnet opp for vikarbyrå og introduserte de såkalte «minijobs» og «medijobs», altså småjobber i forskjellige størrelser. Personer med disse småjobbene må bli subsidiert av staten, siden lønnen deres er for liten til å leve av (tilsvarende «arbeidende fattige» i USA).

Mange økonomiske indikatorer forteller at det virkelig går bedre med den tyske økonomien. Spesielt gjelder dette eksportindustrien. Deutsche Welle meldte den 30.11.11 at eksporten nå oversteg en billion euro for første gang. Kina har passert Tyskland som verdens største eksportør, men å være en knapp nummer to er ikke verst for et land med under en tidel av Kinas innbyggere.

Grovt sett mener jeg det er tre grunner til hvorfor tysk eksportindustri klarer seg godt. For det første har de en stat som legger til rette og ser verdien i fremdeles å ha industri. I motsetning til f.eks. Storbritannia som tidvis har latt sin industri gå for «lut og kaldt vann», og heller satset på City og finansmarkedene. Tyskland har bevisst opprettholdt den sosiale og fysiske infrastrukturen som skal til for å lykkes, blant annet sin lærlingeordning, tekniske fagskoler og universitet.

Den andre grunnen er at tysk industri i stadig større grad produserer varer der den har fortrinn som oppveier høyere arbeidskostnader enn Kina og østeuropeiske land. Mye av den arbeidsintensive produksjonen av standardprodukter (som vaskemaskiner, tv og stereoanlegg) er allerede lagt ned eller flyttet ut. Et eksempel på dette er Grundig, lenge kjent for både sine TVer og radioer. Selskapet gikk etter hvert konkurs, ble splittet opp, og størstedelen ble kjøpt av tyrkisk selskap som var mest interessert i merkenavnet. De delene av tysk industri som går godt, lager relativt høyteknologiske produkter som kan selges til en bedre pris enn mange av konkurrentene. Et godt eksempel er Audi, som er pengemaskinen i Volkswagen-konsernet. Audis biler kan selges til en høy pris fordi de oppfattes som bedre, og har et vesentlig bedre ry som merke. Dette gjelder også BMW, Mercedes og Porsche, som alle ekspanderer. Tyske Opel, eid av amerikanske GM, har ikke klart å posisjonere seg som et luksusmerke, og går med store underskudd. Det spekuleres i om ikke minst én av Opels fabrikker i Tyskland snart blir nedlagt. En annen del av industrien som går godt, er den som produserer kapitalintensive varer, gjerne i nisjemarkeder med høye kostnader for å komme inn på markedet. Et eksempel er det tyske firmaet Krauss-Maffei Wegman. Deres Leopard 2-stridsvogn har vært en eksportsuksess, blant annet i konkurranse med franske og britiske konkurrenter. Men noen land har valgt, som Sør-Korea, å utvikle sin egen stridsvogn. Men også de benytter dieselmotor fra tyske MTU og kanoner fra tyske Rheinmetall. Slik sett kan man si at tysk næringsliv har beveget seg i retning av den norske løsningen (å la industri uten fortrinn dø ut) på problemet med høye arbeidskostnader i forhold til konkurrentene. Et eksempel på dette er kuttene og utfasingen av ulønnsomme kullgruver. (Der Spiegel, 30.1.2007)

Den tredje grunnen er at tyske arbeidere har «subsidiert» industrien ved å holde lønningene nede. Gjennom nullvekst i reallønningene over de siste ti årene, mens reallønningene har vokst noe hos konkurrentene, har lønnsdumping av den tyske arbeidskraften gjort BMW og Siemens mer konkurransedyktige, både internt i EU og på verdensbasis. Men det skaper også et problem, fordi det ikke skaper noe mer etterspørsel samtidig som produktiviteten stiger.

Men hva med Tyskland og tyskerne?

Det er grunn til å se på om suksessen til den tyske eksportindustrien har fått konsekvenser for den tyske stat og for befolkningen. Fire variabler å måle dette på, er nivået på statsgjelden, bruttonasjonalprodukt, arbeidsledighet og fattigdom. Tallene jeg her presenterer, er hentet fra Statisches Bundesamt (Tysk SSB) og FN (United Nations Economic Commision for Europe).

Statsgjelden økte fra 65,2 % av BNP i 2007 til 83,2 % av BNP i 2010. Det eneste «lyspunktet» er at denne økningen på 18 prosentpoeng er mindre enn gjennomsnittet i EU-landene, der gjelden økte fra 59 % til 80,2 %, altså en økning på 21,2 prosentpoeng. Men Tyskland ligger litt over gjennomsnittet og ikke veldig langt unna «verstingene» Portugal og Irland.

Hvordan har Tysklands bruttonasjonalprodukt vokst i forhold til gjennomsnittet i EU? Her blir det en feilkilde, fordi Tyskland inngår selv i EU-27 gjennomsnittet. Men hvis man måler opp mot for eksempel Storbritannia, så blir resultatet omtrent likt. Tyskland har ikke hatt noe betydelig bedre vekst enn gjennomsnittet av EU-landene.

Interessant nok viser Langtidsseriene fra Statisches Bundesamt¹ at veksten aldri har vært lavere. Fra 8,2 % årlig vekst mellom 1950 og 1960 har veksten falt hvert tiår. Veksten mellom 2000 og 2010 angis til 0,9 % årlig. Året 2009 falt BNP med 5,1 % og bidrog til den lave veksten for tiåret.

Arbeidsledigheten er den variabelen med tydeligst positiv utvikling. Den har sunket fra en topp på over 11 % til litt under 6 %. Dette er arbeidsledighet i følge ILO-standarden. Statisches Bundesamt oppgir selv at 7,1 % er «Arbeidsledige som en andel av den totale sivile arbeidsstyrken». (Forfatters oversettelse) Et annet sted oppgir samme kilde 7,9 % arbeidsledighet, da under definisjonen «Arbeidsledighet relatert til total ikke-selvstendig næringsdrivende sivil arbeidskraft». (min oversettelse)

Også internt i EU har Tysklands posisjon bedret seg. Men dette skyldes delvis den sterke økningen i mange andre EU-land, som Spania, Hellas, Irland og Danmark. En annen grunn er at folketallet synker, slik at det ikke skal så mange nye jobber til for at arbeidsledigheten synker.

I en rapport med navn «Quality of employment» gitt ut av Statisches Bundesamt i 2011, oppgis det antallet som arbeider deltid og på kortidskontrakter, men som gjør dette fordi de ikke fant noe bedre (fast, fulltid), har økt betraktelig fra 2000 til 2010. I den tyske statistiske årboken fra 2011² oppgis det at det har vært en økning fra ca. 4 millioner i «marginal sysselsetting » i 2000 til ca. 5 millioner i 2010.

I etterkrigstidens Wirtschaftswunder, da den raske veksten skapte behov for arbeidskraft, ble Tyskland et sted der millioner av såkalte gjestearbeidere fra blant annet Tyrkia, Hellas og Italia emigrerte til. Et tegn på at det som i dag blir beskrevet med samme begrep, er noe kvalitativt annet, er at innvandringen har sunket. Det selv om østeuropeiske arbeidere nå lett kan reise til Tyskland. I følge Statistiches Jahrbuch (2011:67) har flyttestrømmen i 2008 og 2009 faktisk vært negativ. Det har altså flyttet flere ut enn inn, av Tyskland.

Den siste variabelen er fattigdom. Med tanke på nedgangen i arbeidsledighet fra 2005, da den var på sitt høyeste, til 2010, skulle man gå ut i fra at andelen fattige var sunket. Men i følge de offisielle beregningene fra Statisches Bundesamt, er andelen bare sunket fra 14,7 % til 14,5 %. Fattigdom blir definert som en person eller familie med mindre enn 60 % av medianinntekteten³ for et tilsvarende hushold, basert på datamodell fra OECD.

Kanskje kan et oppslag i magasinet Der Spiegel (26.4.2011) fortelle oss hvorfor det kan ha seg at det ikke er noe markant nedgang i fattigdom når det er nesten to millioner færre arbeidsledige. Magasinet beskriver hvordan systemet med småjobber subsidiert av staten, «mini- og midijobs» som ble ytterligere fremmet av Hartz-reformene til SPD, har utviklet seg:

De tjener maksimalt 400 euro (ca 3000 kroner) per måned og betaler ikke skatt – og i en reportasje fra pressen, har antallet som har slike jobber oversteget 7 millioner. Fagforeninger og arbeidskjøpere vil se på dette med kritiske øyne: Disse har liten sjanse til å få en fulltidsjobb. (..) Ved slutten av september 2010 var mer enn 7,3 millioner mennesker i en slik job, (..) Det var omtrent 1,6 millioner flere enn i 2003. På det tidspunktet løsnet den rød-grønne regjeringen (SPD og de grønne) reglene for disse småjobbene.

Konklusjon

Når det igjen brukes begrepet Wirtschaftswunder i pressen, betegner det en annen type oppgang enn om den enorme veksten i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Oppgangen, som jeg har vist, begrenser seg først og fremst til eksportindustrien. Den har fått noen positive konsekvenser, som synkende arbeidsledighet, men ikke noe bred oppgang for verken befolkningen som helhet eller statens økonomi. Fattigdommen har holdt seg stabil. Tysklands eksempel viser tydelig kapitalismens problem med å opprettholde høye vekstrater og framgang for selv de landene som gjør det godt innenfor den kapitalistiske konkurransen. Muligheten for å «shoppe lokaliteter», det vil si å hele tiden kunne flytte produksjonen dit det er billigere, er et effektivt virkemiddel for å holde lønningene nede. Dette forhindrer også vekst i etterspørselen, og bidrar til å forverre situasjonen for de landene som er avhengig av å kunne eksportere til nettopp Tyskland.

Det står tydelig for meg at medias opphausing av Tyskland som vellykket økonomisk modell, er overdrevet og unyansert, og at kapitalismens evne til å frambringe bred framgang for hele samfunnet ser ut til å være over i de gamle kapitalistiske landene.

Noter:

1. «Long Term series from 1950», se http://www.destatis.de/jetspeed/portal/cms/Sites/destatis/Internet/EN/Content/ Statistics/VolkswirtschaftlicheGesamtrechnungen/ Inlandsprodukt/Tabellen/Tabellenuebersicht,templateId=re nderPrint.psml
2. Statistiches Jahrbuch (2011:75).
3. Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. 

Occupy-rørsla er eit brot med venstresida. det er eit brot med at horisonten er liberalt demokrati, dogmatiske løysingar og kranglar om territorium. Occupy-rørsla har fødd eit nytt kommunistisk straumdrag, med teoretisk fundament i Paris 1968 og i Occupy-rørsla sjølv

Evan Sarmiento studerer arbeidsliv i Boston i Massachusetts og medlem av Freedom Road Socialist Organization.

Like før klokka 5 om morgonen den 10. desember 2011 vart Occupy Boston kasta ut frå leiren vår på Dewey Square. Raidet kom etter at dommar Frances A. McIntyre oppheva ei midlertidig rettsavgjerd som forbaud politiet å gjera noko med Occupy Boston. Omgrepa «leirområde», «protest» og «sivil ulydnad» er beskytta av grunnlova til USA. Delstaten Massachusetts valde likevel å sjå på omgrepet «okkupasjon» som medvite overtaking av privat eigedom.

Ironisk nok forstod rettsvesenet i Massachusetts okkupasjonen betre enn mange av okkupantane. Sjølv oppfatta dei leiren vår på Dewey Square meir som eit samlingsrop for dei 99 % enn som noko permanent. Endå meir interessant var det at delstaten Massachusetts meinte Occupy Boston ikkje kunne vera saksøkjarar ettersom kvart vitne hevda å ikkje representera Occupy Boston. Occupy Boston praktiserer flat struktur og konsensus, i tråd med heile Occupy-rørsla, og individa kunne berre representera seg sjølve

Etter utkastinga snakka eg i eit panelordskifte på Harvard med tittelen «Kva er Occupy-rørsla?». Emmanuel Telez, ein ung jurist, var ordstyrar. Vi diskuterte denne merkelege motseiinga etter møtet. Occupy Boston var så framand for staten og rettsvesenet at den ut frå lova ikkje ein gong kunne eksistera. For staten var Occupy Boston eit usynleg, traumatisk element, ei ikkje-eining som omdefinerte og overskreid dei borgarlege rettane i konfrontasjonen med staten. Nokre såg på det som «å nytta borgarlege rettar på ein ikkje-borgarleg måte»

Det vi tapte i utkastinga, var ikkje så mykje visjonen vår om å vera ustoppelege, om at ei anna verd er mogleg. Det vi tapte, var forståinga av vår heterodokse – ulikarta – stilling til staten. På Dewey Square stod vi og tok tilbake privat rom, og gjorde det om til eit politisk karneval, ein møtestad og eit senter for alle sosiale rørsler. Vi tente folket, objektivt sett. «Kost og losji»-komiteen sørga for mat og klede for om lag 200 000 dollar til heimlause familiar, ei gruppe som utgjorde ein stor del av okkupantane.

Forståeleg nok, kanskje, såg mange okkupantar på leiren som lite anna enn eit propagandastunt, ein umoden aktivitet som var mindre viktig enn å byggja ei «verkeleg rørsle». Dei var også perplekse i forsøka på å definera kva vi hadde oppnådd, og ikkje i stand til å sjå omfanget av dei ideologiske og politiske sigrane våre gjennom nesten tre månader på Dewey Square.

Det var valdsame ordskifte på allmøta våre. Occupy Boston splitta seg langs midten. Mange organisatorar og aktivistar tykte leiren var ei hindring. Dei argumenterte, med hell, for at det å halda på leiren, beskytta den mot politiet og utvida området ville vera umogleg. Dei såg for seg at Occupy Boston skulle spreia i ulike sfærar; til grupper som forsvarte huseigarar mot utkasting, til fagforeiningar og laga okkupasjonar rundt om i heile Stor-Boston. For desse var leiren eit hinder for å slå rot blant dei mest undertrykte og utbytta i byen. Kort sagt, korleis kan ein verkeleg bidra med leiarskap og organisering om ein er isolert til eit lite geografisk område.

Ein stor minoritet, som eg var del av, auste av våre hjarta og sjeler til den fysiske okkupasjonen av Dewey Square. Vi såg på det å tena folket og ekspandera forpostane som avgjerande for å lykkast med Occupy Boston og heile Occupy-rørsla. Denne trenden forstod kor viktig det Michael Hardt, Antonio Negri og Slavoj Zizek kallar ‘commons’, ‘allmenning’, er. Den felles substansen i vårt sosiale liv. Offentlege rom, husvære, mat og dei grunnleggjande behova i livet, alt dette er del av allmenninga, og bærer eksistensen vår som sosiale vesen. Det å føra ein politikk for allmenninga var ikkje ein uttalt del av Occupy Boston, men det var sentralt i Occupy Oakland. Fokuset til Occupy Oakland på eigedom skapte heite ordskifte om tenleg strategi og taktikk, om skjebnen til Occupy-rørsla og om dei kritiske manglane i vårt nyliberale, nesten dystopiske, samfunn.

Dagen før vi vart kasta ut, pakka okkupantane saman mesteparten av eigedelane våre, og okkuperte vinteren som ei desentralisert rørsle. Occupy Boston som ein antikapitalistisk leir forsvann ideologisk lenge før politiet fjerna oss. Det fanst ikkje eit djupt ynske å halda på leiren, og rørsla klarte ikkje å utvida til nye område. Sjølv om eg var skuffa over at vi ikkje forplikta oss til å halda på leiren og også over den manglande forståinga vår av kva leiren representerte, så var eg framleis optimist.

Vinteren sendte Okkupasjonen inn i hundrevis av ny område. Occupy Boston sette ned ein komité for å kjempa mot kutt i offentleg transport. Okkupasjonar kom til i mange arbeidarklassestrok og til og med ein permanent leir i det einaste offentlege universitetet i Boston, University of Massachusetts. Vi vart omfamna i aktivistmiljø og fagrørsla, men det viktigaste som skjedde var at debatten om kva slags politikk som er mogleg, vart eit nasjonalt fokus for Occupy-rørsla. Skal vi gå vidare med okkupasjonar av privat eigedom? Skal vi flytta grensene? Korleis skal vi arbeida med veletablerte grasrotorganisasjonar og fagforeiningar? Eg vil gå inn på desse spørsmåla og gje et samandrag av arbeidet vårt i desse usikre, men spanande, tidene.

Dei hurtigveksande kommunane

«Kvifor skulle ikkje kommunar veksa fram overalt? I kvar fabrikk, kvar gate, kvar landsby, kvar skule. Endeleg skal vi få eit styre av basekommunar!» Eg har alltid sett på den Usynlege komiteens The Coming Insurrection som den grunnleggjande teksten for Occupy-rørsla. Om ein vil innrømma det eller ikkje så fylgjer Occupyrørsla den strategien. Framveksten av kommunar, organisasjonar og koalisjonar etter utkastinga frå Dewey-parken nådde eit høgdepunkt, og kulminerte med mange formasjonar. Occupy Quincy, Occupy Weymouth, Occupy Somerville, Occupy Allston/
Brighton, Occupemos El Barrio (Occupy The Barrio), Occupy the T, Occupy University of Massachusetts Boston, og Students Occupy Boston.

Men: Dei mest vellukka okkupasjonane har historisk sett ikkje vore knytt til nabolag, men til ressursar. Spesielt gjeld dette Occupy Our Homes – okkuper heimane våre, og Occupy the T – okkuper transportsystemet. Desse fann måtar å knyta allmenningspolitikken i ei spreidd rørsle med å slå djupe røter blant dei utbytta og undertrykte.
I 2007 kollapsa bustadprisane i USA samstundes med ein generell økonomisk nedgang. Mange huseigarar endte opp med å ha huslån som var langt høgare enn verdien av huset. Både nedgangstidene og eigedomsbobla låste huseigarar i ein uhaldbar situasjon. Mange var arbeidslause eller tente for lite, og kunne korkje betala ned lånet eller selja huset. Mellom 2007 og 2009 vart 2,5 millionar heimar tvangsselde. Bustadkrisa var verst for farga. Nesten 8 % av afrikansk-amerikanarar og latinoar har mista heimane sine, mot 4,5 blant kvite.

I min stat, Massachusetts, reknar Massachusetts Alliance Against Predatory Lending med at det i nokre område er over 50 % av huseigarar som lånte pengar det siste tiåret, som ikkje klarer å halda hovudet over vatnet økonomisk. Desse områda er hovudsakleg befolka av farga. Lynn er ein av dei mest ueinsarta byane i Stor-Boston, og har mista mange av innbyggjarane sine på grunn av tvangssal. MAPL reknar med at tvangssal kostar Massachusetts opp mot 4,1 milliardar dollar kvar månad.

Akkumulasjonen av kapital i USA held fram trass i krisa, ikkje ved produksjon men ved ekspropriasjon hovudsakleg frå den farga arbeidarklassen. Den britiske marxistiske geografen David Harvey kallar dette «akkumulasjon ved fordriving». I denne situasjonen har Occupy ein spesiell og umiddelbar politisk rolle. Organisasjonar som City Life/Vida Urbana i Boston har organisert militante forsvar av heimar og okkupasjonar i eit tiår. Framveksten av Occupy har styrka og endra dette arbeidet, mellom anna med mobile lenkegjenger som forsvarer heimar, og innimellom gjer om tvangsselde heimar til basar for møte og allmøte. 7. desember 2011 i New York, til dømes, deltok over 400 i å gjenokkupera eit tomt hus, og gje det til ei heimlaus familie. Okkupantane pussa opp, fjerna mugg og reparerte huset.
I Boston ynskjer transportselskapet MBTA å auka prisane på T-bane og buss med 43 %, kutta line E i helgene, og kutta tilbodet til forstadene. MBTA reknar med at desse endringane vil råka mellom 9 og 13 % av brukarane, der ein stor del er farga bydelar som mister kveldsruter og rutetilbod i sine nabolag.

Occupy Boston, saman med T-Riders Union, hadde ein demonstrasjon ved hovudbiblioteket i Boston 13. februar. Demonstrasjonen samla over 500, med ein stor del elevar frå vidaregåande skule. Etter demonstrasjonen gjekk dei og fylte ei offentleg høyring om kutta i MBTA.

Det som er nytt her, er ikkje kampen mot kutt i offentlege ordningar, men samarbeidet mellom grupper som tidlegare ikkje hadde mykje med einannan å gjera. Grasrotgrupper som A.C.E. (Alternatives for Community and Environment), The Boston Carmens Union and Occupy the T arbeidde godt saman, med motseiingar, og hadde ei vellukka kampanje. Denne nye samla blokken av sosiale krefter – organisatorar, arbeidarar og okkupantar – er det som gjer denne overgangsfasen så unik. Men, som med ein kvar slik sosial blokk kjem motseiingane fram og revirtenkinga tek over for solidariteten. Eg vil nytta eit døme frå vestkysten for å syna kva utfordringar vi står andsynes. Occupy-rørsla søkte samarbeid med den historisk sett militante hamnearbeidarfagforeininga ILWU, International Longshore and Warehouse Union.

Okkuper fagrørsla

Black Orchid Collective, svart orkidé-kollektivet, er et kommunistisk kollektiv innanfor Occupy Seattle. Dei har slagordet «fagorganiserte og dei 89 % -stå saman». I USA er det bere 11 % av arbeidarane som er fagorganiserte. Dei gjenverande 89 % er i svært fleksible,  usikre jobbar, og er til vanleg ikkje representerte av fagrørsla. Som fylgje av dette er det to tilnærmingar til arbeid med fagrørsla i Occupy-rørsla. Den eine tilnærminga, som er typisk for Boston, er å sameina okkupasjonane som eit tilskott til fagrørsla, og arbeida med krefter som Jobs with Justice, Community/
Labor United, the Massachusetts Nurses Association og Service Employees International Union. Ei anna tilnærming, som Occupy Oakland er eit døme på, sameinar ikkje berre fagorganiserte arbeidarar, men også massen av andre arbeidarar og arbeidslause, ei kraft som historisk sett ikkje har vore nytta.

Den 2. november 2011 stengte Occupy Oakland hamna i Oakland, med atterhalden aksept frå fagforeiningstoppane og sterk støtte frå grunnplanet. Den 12. desember gjekk Occupy Oakland og Occupy Seattle i lag med Occupy-grupper i andre byar på vestkysten for å stengja dei respektive hamnene sine. Kravet var at EGT, eit multinasjonalt shipping-selskap, skulle slutta med forsøka på å tilsetja uorganisert arbeidskraft i Longview hamn i Seattle, og slik sett få uorganisert arbeidskraft inn i ein organisert arbeidsplass. Sjølv om ein fekk stengt hamnene førte stengingane til mykje usemje. På ei samling før hamnestenginga kravde eit medlem av ILWU at Occupy Seattle ikkje skulle blokkera hamna, ettersom ILWU sentralt ikkje støtta det. Mange i Occupy-rørsla såg på hamneblokadane som adventuristiske og som brot på retten fagforeiningane har til å styra sitt eige felt, men dei oversåg samstundes alle grunnplansaktivistane frå ILWU som var involvert i kampanjen frå starten av. Ein okkupant på samlinga sa: «Eg vaks opp i ‘hood’en og fagførsla var der aldri for oss, det minste de kan gjera no er å støtta blokaden vår.» Dette seier svært mykje om Occupy-rørsla.
I arbeidet mitt med Occupy Boston såg eg dei forskremte ansikta til folk i NGOmiljøet og fagrørsla då Occupy Boston tok ei uavhengig retning, og byrja arbeida med saker NGOane rekna som «sine». Det er svært viktig at Occupy ikkje berre vert eit haleheng til fagrørsla og demokratane. Vi må ha Occupy for Occupy, ikkje for å fylla opp andre kampanjar med kjøtvekt.

Styrken til Occupy-rørsla ligg ikkje berre i kampen mot dei 1 %, men i endå større grad i den utilsikta deterritorialiseringa av revolusjonen. Occupy-rørsla har brote ned grensene mellom lokalsamfunn og fagrørsle, mellom bustadskamp og utdanningskamp. Etablerte organisasjonar, sjølv dei med ei radikal historie som IWLU, må handskast med ei ny sosial rørsle av ikkje berre organiserte arbeidarar, men også arbeidarar som ikkje har noko å mista. Arbeidarar som er ghettoisert, arbeidslause, midlertidig tilsette, nasjonalt undertrykte, og som historisk har sett lite til solidaritet frå fagforeiningane. Hamneblokadane på vestkysten var ikkje berre ein solidaritetsstreik, men ein politisk streik frå dei 99 % mot rasisme, fattigdom og politivald.

Den teoretiske oppsummeringa frå Oakland Commune av aksjonane ser hovudsakleg på leiarrolla til dei utrygge, uorganiserte arbeidarane. IWLU klarte ikkje på eiga hand å forhandla med EGT. Den tradisjonelle streiken viste seg å ikkje vera effektiv. Men, som Oakland Commune merka seg, det å forstyrra varedistribusjonen og taktikken med mobile blokadar var effektivt! Occupy-rørslene på vestkysten stengte ikkje berre ned hamnene i dei respektive byane sine, men også sjølve by-funksjonane. Dette stadfesta teorien til Oakland Commune om at ein streik ikkje lenger kan karakteriserast med å halda tilbake arbeidskraft, men ved å avbryta flyten av kapital. Alain Badiou, ein fransk post-maoistisk filosof, hevdar at politikk er å grundig knyta opp alle band. Og er det ikkje slik at Occupy-rørsla i sine eksperiment med nye former for solidaritet og organisering eksemplifiserer krisa i alle etablerte band, spesielt i formen for fagforeining vi kjenner? Politikken til Occupy løyste opp grensene mellom fagforeiningar, lokale organisasjonar, partia på venstresida, og smidde ein folkeleg og frivillig disiplin. Dette tyder ikkje at eg er mot desse gruppene eller fagforeiningane. Tvert i mot, handlingane våre må styrkja grunnplanet der det er mogleg.

Det eg vil kritisera, er vektlegginga av «respekt». Respekt er i seg sjølv ikkje solidaritet. Solidaritet går begge vegar, og ein ukritisk, underdanig respekt for etablerte organisasjonar kan ikkje vera grunnleggjande for frigjerande politikk. Det er ikkje det same som å seia at Occupy-rørsla er utan skuld eller politisk moden, men Occupy har avdekka og overkome avgrensingane til venstresida i USA. Desse avgrensingane kjem likevel til syne i Occupy-rørsla sjølv, ikkje berre i tilhøvet til andre sosiale krefter, men også i måtane å forstå ikkje-vald på.

Vald og ikkje-vald

Occupy-rørsla vart starta som uttalt ikkjevaldeleg. 1. desember på Dewey-plassen vart ikkje-vald og vald blanda med einannan. På det tidspunktet kunne vi ikkje vaska opp i leiren. Det var slaget om oppvaskkummen.
Boston kommune ville ikkje tillata noko utstyr inn i leiren som trong straum og varmt vatn. Logistikk-komiteen bygde ein sereigen vask. Denne vasken var, vil eg hevda, magisk. Den nytta store vasstankar og gjenbrukte skittent vatn i eit stengt kretsløp. I tråd med restriksjonane politiet måtte arbeida etter, kunne dei ikkje fjerna noko utstyr frå leiren som ikkje braut med reglane. Logistikk-komiteen bar stolt inn super-vasken inn på allmøtet den 1. desember, men vart stoppa av to politifolk.

Hendinga var typisk for forvirringa rundt ikkje-vald. Ein av leiarane i logistikkkomiteen gjorde ein mic-check, og forsikra politiet om at vi ikkje er valdelege, og bad oss til og med ta eit steg tilbake, mens vi omringa vasken. Han bad politiet grunngje kvifor dei konfiskerte vasken, og kravde å snakka til ein høgare offiser. På det punktet, medan vi framleis var forvirra og desorganiserte, slengte politiet vasken inn ei vogn. Nokre av oss prøvde å koma i stilling og omringa vasken, men politiet trakka over oss og skadde nokre av oss.

Vi samla oss raskt rundt vogna. Nokre okkupantar fornærma politiet, vart aggressive, og ropte «Fuck the police» eller alternativt, «Vi vil ta oppvasken!». Gruppa splitta seg. Nokre stod på sidelinene og ropte at vi var valdelege i ord, at vi var valdelege for å prøva og slå ring om vasken vår, og føysa politiet unna. Det var ein tydeleg splitt i rekkjene våre.
Vi tok opp att allmøtet, med vasken vekke. Båe sider gjekk opp til mikrofonen. Nicole K Sullivan, ei ung dame som hadde vore aktiv i Occupy Boston sidan starten, hadde eit sannferdig og rørande bidrag: «Korleis kan kroppen min og røysta mi vera vald? Kroppen min og røysta mi er det einaste eg eig. Korleis kan du fornærma meg og splitta oss for å bruka det?»

Nyleg har spørsmålet om vald kome attende. I januar prøve Occupy Oakland å sikra seg ein ny møtestad ved å marsjera til eit aude konferansesenter. Okkupantane var betre budde etter systematiske politiovergrep, og hadde med seg skjold. Nokre såg på det å bruka skjold som ei valdshandling eller som politisk umodent, men dei må ha gløymt at krigsveteranen Scott Olsen nesten døydde etter at eit politiprosjektil trefte ham i hovudet. Oakland-politiet gjekk til åtak på okkupantane med gummikuler, tåregass og mace. Nokre okkupantar kasta steinar tilbake, og anarkistar storma og vandaliserte rådhuset. Dette fekk Chris Hedges, ein velkjent liberalar som støtta Occupy-rørsla, til å kalla alle radikalarar og anarkistar for ein «kreft i rørsla». Linene vart trekte. Mange var samde med Chris Hedges. Men: Samanlikna med den hyppige volden og trakasseringa i undertrykte lokalsamfunn, samanlikna med det daglege strevet til dei 99 % for å overleva, kva er nokre steinar og knuste ruter?

Occupy-rørsla i Oakland, som i Boston, gjekk frå å vera altruistisk pasifistisk, der ein til og med såg på skjellsord som vald, til å forsvara seg sjølv og det å kasta stein på politiet. Kvifor? Occupy-rørsla såg meir eller mindre på politiet som del av dei 99 %. Etter å ha sett kva politiet faktisk gjer, hadde ikkje lenger tanken om at politiet skulle vera del av dei 99 % nokon kredibilitet. Eg ville aldri karakterisert handlingane til Occupy Oakland som ultra-venstre. Dei er absolutt splittande, ved at dei avdekkjer motseiingane blant dei 99 %, og opnar opp for ein «kamp mellom to liner», men dei var også på tide. Det er framleis problem med ultravenstrisme og eventyrisme i Occupy som er langt meir viktige enn nokre knuste vindauga eller politiuniformar merkte av steinar.

Ein lokal debatt

Eit vanskeleg ordskifte braut ut i Boston innanfor ei kvinnegruppe i desember, etter at vi vart kasta ut. I tida i leiren hadde overgrepsmenn på nivå 3, dei som er mest tilbøyelege til å gjera valdelege, seksuelle brotsverk, sett opp telt på Dewey Square og gått til åtak på kvinnelege okkupantar. Responsen frå Occupy-rørsla var heller treig. Kvinnegruppa forsøkte å få vedteke å stengja ute alle nivå 3 overgrepsmenn frå Occupy Boston. Dette vart blokkert av ei gruppe menn på allmøtet. Heile kvinnegruppa storma ut. Der eg ikkje vil seia at streikane og okkupasjonane til Occupy Oakland var symptom på «ultravenstrisme», meiner eg dette vedtaket i Boston var det, og at det illustrerer problema som ligg i horisontalisme og konsensus der privilegerte individ med mannskropp kan underminera arbeidet til kvinnene.
Framlegget til vedtak om å stenga overgriparane ute, var nok ikkje mogleg å handheva. Det ville ikkje vore mogleg og heller ikkje fornuftig å gjera ein sjekk av rullebladet til kvar einaste person som deltok i Occupy Boston. Denne praktiske innvendinga var likevel ikkje hovudinnvendinga mot framlegget.

Mange i Occupy-rørsla såg på å stenga overgriparar ute som statisme. Dei såg på det som motivert av å kunne bringa politi og rettsvesen inn i rørsla, og kritiserte nemninga «nivå 3 seksuelt overgrepsmann» som ei tilfeldig merkelapp sett på individ av ein gjennomkorrupt statsmakt. Mange anarkistar og antikapitalistar såg på staten, heilt udialektisk, som ein monolittisk undertrykkjande eining. «Staten er lik undertrykking», noko som er sant, men som ikkje tek opp i seg forståinga av at staten sjølv endrar seg som resultat av folkelege rørsler som borgarrettskampen og kvinnerørsla. Dei såg på karakteriseringa av overgriparar som praksisen til ein stat som kriminaliserer borgarane, heller enn som eit resultat av kvinnekampen.

I USA vert ein av fem kvinner valdtekne. Utsegna frå kvinnegruppa var ikkje meir enn eit krav om respekt og tryggleik, noko som gjekk tapt i tankane til radikale antikapitalistar og anarkistar som ofte går seg bort i forsøk på ideologisk reinskap. Det er verkeleg ultravenstrisme i Occupy-rørsla, ein fare som er langt større enn den såkalla ultravenstrismen til black bloc eller tilfeldige og uunngåelege åtak på eigedom. Kampen mellom to liner i Occupy-rørsle
Overgangsfasen har fått nokre nøkkel-motseiingar i Occupy-rørsla fram i lyset. Skal rørsla okkupera for seg sjølv, eller skal ein vera eit vedheng til tidlegare etablerte organisasjonar? Skal vi halda fram med å overta eigedom, militante aksjonar og utvikla nye former for politisk organisering, eller skal vi oppretthalda oss sjølve som spreidd og symbolsk protest?

Nokre kameratar er fast bestemte på å «okkupera venstresida», men eg er usamd. Occupy-rørsla er eit brot med venstresida. Det er eit brot med at horisonten er liberalt demokrati, dogmatiske løysingar og kranglar om territorium. Occupy-rørsla har fødd eit nytt kommunistisk straumdrag, med teoretisk fundament i Paris 1968 og i Occupyrørsla sjølv. Black Orchid Collective i Seattle og Oakland Commune er eksempel frå vestkysten. I Boston arbeider ein ny kommunistisk gruppe, Red Horizon, som prøver å stilla spørsmål heller enn å lata som dei har alle svara.
Occupy Communist Current har nyleg dukka opp, og har gjort svært viktige teoretiske og praktiske bidrag til kampen, frå ei forståing av streik som restriksjon av kapitalsirkulasjon til behovet av å byggja kommunar overalt. I USA ser kommunistar ofte behovet for gjenoppbygging av den kommunistiske rørsla både teoretisk og praktisk. Vi ser no ei gjenoppbygging som ikkje kjem frå samanslåingar eller konferansar, men frå nye forsøk med politisk arbeid innanfor ei masserørsle med nye og spanande karakteristikkar.

Konklusjon

Occupy-rørsla er no karakterisert av utspreiing, av stadig nye kommunar og koalisjonar, og djupe, splittande ideologiske konfliktar. På den eine sida ser ein ikkje på Occupy-rørsla som noko anna enn ein pressgruppe eller eit vedheng som skal veva sine trådar av kamp inn med meir dominerande organisasjonar som AFL-CIO eller det demokratiske partiet. På den andre sida ser ein på Occupy-rørsla som ein distinkt okkupasjon, som praktiserer politikken til allmenninga, reapproprierer offentleg rom, tener folket, og gjer mange feil undervegs.
I denne overgangsfasen har eg og dei fleste andre av oss opplevd å bli forvirra og å mista retninga, men vi har brakt Occupyrørsla djupare inn i kvardagslivet til folk frå arbeidarklassen. Spreiinga av Occupy til ulike stader, inn i spørsmålet om offentleg transport og til og med inn i heimane til folk har sementert ein ny allianse av krefter som er villige til å delta, også når vinteren er over. Vi er framleis på byrjinga av byrjinga og med nytt klårsyn og evne til å gå i mot sterke politiske overtydingar innanfor dei 99 %. Eg er overtydd om at dette vil verta ei permanent rørsle.

 

(Artikkelen er oversatt av Magnus Bernhardsen)

Krisa i bilindustrien i USA er ei krise for kapitalen, og ei for arbeidarklassen.
Marknaden i USA vart særleg hardt ramma etter finanskollapsen i 2007. Etterspørselen fordampa. Antallet jobbar i bilindustrien i USA var relativt konstant frå 1950 til 2005, men har etterpå gått ned. Antallet organiserte har gått kraftig ned dei siste tri tiåra.

Nicole M. Aschoff har en doktorgrad i sociologi.

I 2009 gjekk salet ned med 50 prosent for USA-eigde fabrikkar og 40 prosent for utanlandseigde, for så å legge seg på 10,4 millionar kjøretøy – det lågaste på 30 år i USA.¹ Konkursbegjæringa til Chrysler og General Motors (GM) same året såg ut til å signalisere den lenge spådde undergangen for Detroit. Den føderale regjeringa viste til dei negative økonomiske følgene av kollapsen i bilindustrien, og kasta ei livline til næringa i form av økonomisk støtte til reorganisering. GM og Chrysler kom ut av konkursen med færre fabrikkar, forhandlarar og merke, ny eigarstruktur og krav om å produsere mindre og «grønne» kjøretøy. I prosessen blei fagorganiserte bilarbeidarar del-«eigarar» av dei «nye» bilprodusentane, og gjekk med på omfattande kutt i lønnsog arbeidsvilkår som sette dei på linje med uorganiserte bilarbeidarar i USA.

Finanskrisa og den påfølgande krisa i bilindustrien tvinga vesentlege endringar på næringa, men desse endringane var ikkje eit fundamentalt brot med fortida. Den primære konsekvensen var i staden å akselerere og forsterke pågåande kapitalistiske omstruktureringsprosessar, stort sett på bilarbeidarane sin kostnad. GM, Chrysler og Ford har faktisk hatt fordel av den siste krisa. The Detroit Three kunne raskt omgruppere seg etter at konkurransestrategien frå dei siste to tiåra hadde slått feil. Krise følgt av omstrukturering er typisk for bilindustrien, særleg i store konkurranseutsette marknader som USA. Fabrikantane har sett i verk bølge på bølge med omstrukturering i USA sidan 1980-tallet. Saman med aukande utanlandske investeringar har det gitt ein industri i konstant forandring. Den siste krisa representerer eit framhald av dette. Så frå kapitalens perspektiv kan ein i hovudsak plassere den siste krisa innanfor pågåande omstruktureringsprosessar i industrien.

Det same kan ein ikkje seie om fagorganiserte bilarbeidarar i USA. The Detroit Three utnytta, saman med den føderale regjeringa dommedagsatmosfæren rundt krisa, til å presse gjennom innrømmingar som grunnleggande undergrov den makta United Auto Workers (UAW) hadde til å verne og forbetre arbeidsvilkåra til medlemmene. Samtidig som livet til bilarbeidarane har svinga i takt med oppgang og nedgang i industrien, så har dei siste tretti åra som eit heile vore prega av jamn nedgang og desorientering. Ein langvarig tendens med minkande organiseringsgrad, innrømmingar og isolasjon har bana veg for historisk eineståande innrømmingar. Den siste krisa har i alt vesentleg viska ut det fagorganiserte bilarbeidarar har oppnådd etter siste verdskrigen.

Slik har krisa hatt ulike konsekvensar for kapital og arbeid. For kapitalen har krisa utløyst ei rask omstrukturering og attreising av profitten, mens for arbeidarane har det forverra den utsette situasjonen for dei organiserte bilarbeidarane ved å reversere tiår med hardt tilkjempa rettar. For å forstå krisa betre og dei ulike konsekvensane for kapital og arbeid, er det nødvendig å sjå ho i ein historisk samanheng. Slik kan me få eit klarare perspektiv på kva krisa er, og ikkje minst undersøke maulege måtar arbeidarane kan omgruppere seg og slå tilbake på.

Krise for kapitalen

Hausten 2008 såg bilindustrien i USA ut til å vere på veg mot katastrofe. Chrysler og GM meldte om årstap på respektive 8 og 31 milliardar dollar. Uroa i finansmarknaden som starta eit år tidlegare, fekk marknaden for aktivabaserte verdipapir til å tørke ut. Nesten over natta fekk forbrukarane problem med å finansiere bilkjøp, og forhandlarane fekk ikkje kreditt til å kjøpe frå produsentane. Detroit var hardare ramma enn utanlandske fabrikkar fordi dei hadde satsa for mykje på både SUV-ar (Sport Utility Vehicle – sport- og nyttekjøretøy) (som hadde falle saman pga stigande drivstoffprisar), og – for GM og Ford – satsing på finansmarknaden. Men krisa var ikkje avgrensa til produsentar i USA. Næringa er tett samanvevd, med komplekse og overlappande forsyningskjeder. Av den grunn skapte kollapsen i kredittmarknaden raskt ein kjedereaksjon som trua eksistensen til fabrikkane, underleverandørane, forhandlarane, arbeidarane og lokalsamfunna som var avhengig av dei, særleg i statar som Michigan, Kentucky, Ohio, Indiana, Alabama og Tennessee.²

Seint i 2008 kunngjorde GM og Chrysler at dei ikkje hadde pengar til løpande drift året etter, om dei ikkje fekk økonomisk støtte av den føderale regjeringa. Trass i omfattande offentleg motstand oppretta finansdepartementet Automotive Industry Financing Program (AIFP) som del av Troubled Asset Relief Program (TARP) i desember 2008. Gjennom AIFP gav finansdepartementet lån på respektive 4 og 13,4 milliardar dollar til Chrysler og GM. Låna hadde vilkår: Produsentane måtte legge fram gjennomførbare planar for å kutte kostnader, og strømlinjeforme produksjonen i samsvar med minkande marknadsdelar. Produsentane la fram desse planane i februar 2009, og bad om meir finansiell støtte fordi dei heldt fram å tape pengar. I mars same året avviste Obamaadministrasjonen forslaga fordi dei «ikkje var nok til å gjøre dei levedyktige på lang sikt», og kravde at produsentane «måtte gjennomføre meir aggressive tiltak for å få meir føderal hjelp». GM og Chrysler fekk 60 og 30 dagar på seg til å nå omstruktureringskrava til Obama, eller slå seg konkurs og bli omstrukturert med makt av staten. Ingen av selskapa klarte tidsfristen, og dei erklærte seg konkurs.³ Ford hadde tilstrekkelege reservar, og forhandla fram ein nødkreditt på 9 milliardar dollar, og unngjekk dermed konkurs.

Konkursprosessen for begge selskap vart klassifisert som «rettsovervaka sal av aktiva». GM og Chrysler selde sine «gode» aktiva – dei delane av selskapa dei ønska behalde – til det «nye» GM og Chrysler. Uønska aktiva og gjeld blei verande i dei «gamle» selskapa, og vart avvikla i ein lang konkursprosess. Målet for det rettsovervaka aktivasalet var å få selskapa raskt ut av konkursen, og dermed akselerere snuoperasjonen.⁴

Chrysler, som alt hadde Cerberus Capital Management (CCM) som majoritetseigar, vart delt mellom Fiat, UAW-fondet Voluntary Employment Benefits Agreement (VEBA) og styresmaktene i USA og Canada, alle minoritetseigarar.⁵ Åtte samanstillings- og forsyningsfabrikkar vart bestemt stengte. For å skape det «nye» GM vart fjorten samanstillings- og forsyningsfabrikkar bestemt lagt ned: avdelingane for Hummer, Pontiac, SAAB og Saturn selde eller lagt ned. GM vart delt mellom styresmaktene i USA, UAW og Canadian Auto Workers, dei kanadiske styresmaktene, provinsregjeringa i Ontario og uprioriterte aksjeeigarar. Sjølv om Ford ikkje erklærte seg konkurs, gjekk dei au gjennom ei omstrukturering. Dei selde avdelingane for Jaguar og Rover til Tata i 2008, reduserte eigardelen i Mazda til bare 3 prosent,. I 2010 la dei ned merket Mercury, og selde Volvo til Geely.⁶

Krisa og den påtvinga omstruktureringa av GM og Chrysler var viktige hendingar både for næringa og dei enkelte selskapa. Intervensjon og økonomisk støtte frå staten gjorde at eigarane raskt kunne tilpasse produksjonen og redusere kapasiteten, så dei kunne konsentrere seg om profitable avdelingar. Men krisa var verken slutten på nedgangen, eller ei hending som brått endra spelereglane i næringa. Omstruktureringa som skjedde, var del av ei pågåande reorganisering av den globale bilindustrien, særleg i «fornyings»-marknader som USA. I årevis hadde bilprodusentane gått gjennom produksjonsopplegget, og laga nye strategiar for å møte auka konkurranse. I denne delen av artikkelen skal me plassere denne omstruktureringa i ein breiare historisk samanheng, for å vise kor viktig krisa var for kapitalen.

Produsentane i USA har omorganisert verksemda si nesten kontinuerleg sidan 1980-tallet, som eit forsøk på å halde marknadsdelar i aukande konkurranse med utanlandske produsentar etablert i USA og andre stader. Med framveksten av japanske og europeiske konkurrentar på 60-tallet mista produsentane i USA gradvis monopolet i bilindustrien, særleg då importen byrja å trenge inn på heimemarknaden på 1970-tallet. For å henge med byrja dei først å flytte delproduksjon og noko samanstilling til sørlege USA og Mexico, for å kutte kostnader. Men då importen heldt fram med å stige, pressa industrien Reaganadministrasjonen til å gjennomføre importrestriksjonar på utanlandske bilar. Dei «frivillige» eksportrestriksjonane førte til ei investeringsbølge frå japanske produsentar og underleverandørar i USA på 1980-tallet. Utanlandske selskap gjekk først inn i Midt-Vesten for å ta fordel av eksisterande forsyningsnettverk. Men frå slutten av 1980-tallet byrja utanlandske investeringar i forsyning å stige markant, og utanlandske bilprodusentar kunne flytte sørover for å utnytte låglønna arbeidskraft.

Som svar på aukande konkurranse på heimemarknaden brukte bilprodusentane i USA milliardar på omstruktureringsprogram på 1980-tallet. Dei stengte fabrikkar på kysten, og opna nye inne i landet for å vere nær nervesenteret i landets transportsystem, og flytta samtidig enklare arbeidsoperasjonar til låglønna anlegg i Mexico.⁷ USA-eigde selskap slutta au å produsere mindre bilar, og gav frå seg desse til japanske og europeiske produsentar for å konsentrere seg om store personbilar og lette lastebilar.⁸ På slutten av 1980-tallet gjekk bilprodusentane inn i andre merke og marknader for å betre profitten. GM brukte til dømes milliardar for å kjøpe nisjeprodukta Lotus og SAAB, Ross Perots IT-selskap EDS og Hughes Electronics og andre risikable føretak i finans og forsvarsproduksjon. ⁹

Den geografiske dynamikken heldt fram inn i 1990- og 2000-tallet. Som figur 1 og 2 syner, flytta investeringane geografisk, og med vekst og nedgang samtidig, særleg i Midt-Vesten.

Japanske bilprodusentar utvida produksjonen i USA, og fekk selskap av europeiske produsentar og store underleverandørar, i hovudsak frå Europa og Asia. Denne tilstrømminga av produksjon kom samtidig med at USA-eigde produsentar og enkelte delleverandørar flytta til Mexico, og la om eksisterande produksjon i Midt-Vesten. Dei siste tri tiåra har det ikkje vore ei einvegs flytting av produksjon frå tradisjonelle industriregionar til låglønnsområde sør i USA og i Mexico, men investeringane har vore kjenneteikna av reorganisering av produksjonen, som har ført til ei «bilgate» som strekk seg frå Dei store sjøane til Mexicogolfen.¹¹

Investeringane dei to siste tiåra har ikkje vore prega av langsiktig nedgang, men tidvis vore dynamisk med vekslande vekst og nedgang. Som figur 3 illustrerer, har investeringane hos produsentar og underleverandørar hatt toppar og bølgedalar i samsvar med dei økonomiske konjunkturane, men har alltid vore ei blanding av vekst og nedgang.

Mykje av investeringane hos bilprodusentane dei siste to tiåra har vore i nye produksjonsmetodar og -utstyr i eksisterande fabrikkar, eller i nye fabrikkar for å produsere tyngre kjøretøy (lette lastebilar, SUV-ar og mindre bussar). Mens marknaden i USA generelt blir oppfatta som ein «fornyings»-marknad, fordi marknaden er svært metta, så har marknaden for tyngre kjøretøy hatt stor vekst, særleg på 1990- tallet. Lette lastebilar stod for meir enn halve verdien av bilsalet i USA seint på 1990-tallet.¹² Tyngre kjøretøy var populære og bare marginalt dyrare å produsere, det gjorde dei svært profitable for produsentane. Som vist i tabell 1, flytta både USA-eigde og utanlandskeigde produsentar produktmiksen tydeleg i retning tyngre kjøretøy mellom 1995 og 2005. Innanlandseigde produsentar sette ned produksjonen av personbilar til fordel for tyngre bilar, mens utanlandske produsentar auka investeringane på begge område.

I tillegg til nytt produksjonsutstyr tilpassa produksjon av tyngre bilar satsa GM og Ford på 1990- og først på 2000-tallet på å forbetre marknadsdelane sine gjennom omstruktureringar. Ford kjøpte Volvo, Rover, Aston Martin, Jaguar, og styrka kontrollen over Mazda. GM kjøpte Hummer, Daewoo og kontrollerande del av Isuzu. Innanlandseigde selskap stokka au om på eksisterande strukturar på 1990-tallet: GM selde Lotus, EDS og Delphi, mens Ford kvitta seg med Visteon.¹³ GM og Ford «de-vertikaliserte» forsyningskjedene sine. Uavhengige leverandørar såg høve til å utvide, og tidlegare tilknytta leverandørar utvikla nye partnarskap med utanlandske produsentar, og pressa på for å få dei til å opne nye fabrikkar.¹⁴ Som vist i figur 2, vart mange både utanlandske og USA-eigde leverandørar pressa til å følge produsentane for å halde på eller få kontraktar. Førsterangs leverandørar tok også på seg meir ansvar for produksjon og utforming.¹⁵ Seint på 1990-tallet vart til dømes Delphi bedt om å samordne heile forsyningskjeden for Mercedes som strekte seg nær 2 500 km frå Juarez i Mexico til Tuscaloosa i Alabama.

Omstruktureringa i Nord-Amerika på 1990-tallet var del av ei global omstrukturering. Mens ny produksjonskapasistet på 1980-tallet mest var japansk, byrja amerikanske, europeiske og koreanske selskap raskt å investere i nye marknader på 1990-tallet. Produsentane ønska kontrollere nye marknader i land som Vietnam, Kina, India, Pakistan og Filippinane der marknadene langt frå var metta. Handelshindringar vart også letta i mange land på 1990-tallet, og med raskt aukande konkurranse i Triaden (Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan) håpte produsentane å utvikle framtidige vekstområde. Men potensialet i desse områda var usikkert etter den økonomiske krisa i Asia. På slutten av nittiåra meinte mange analytikarar at selskapa hadde overvurdert etterspørselen i nye marknader, og globale produsentar og leverandørar byrja igjen å lite på profitt frå marknadene i Triaden, særleg i USA.¹⁶

Samtidig la Ford og GM om til å stole tungt på finansavdelingane sine (Ford Credit og GMAC) som kjelde til avkasting, og for å kompensere for problema dei hadde med å få profitt på anna enn tyngre kjøretøy. Kredittkostnader var relativt låge seint på nittitallet, og Ford og GM fekk dermed store profittar frå finans. I ein høgt konkurranseretta og syklisk industri, som bilproduksjon, er avkasting frå kreditt attraktiv fordi den representerer ein meir stabil inntektsstrøm enn frå produksjon. Profitt frå finansselskapa deira sette GM og Ford i stand til å halde oppe uprofitable segment (som eksisterande bilmodellar) på verds-basis, samtidig som dei kjøpte seg nye selskap og utvida til nye marknader. Eit overslag seier at finans bidrog til 54 prosent av Fords nettoinntekt i 1996¹⁷, og at GMAC i perioden 1989–2006 sytte for 93 prosent av den konsoliderte nettoinntekta til GM.¹⁸ Denne statistikken har ein tendens til å overvurdere rolla som finans hadde, fordi dei underordna finansselskapa var subsidierte av bilprodusentane gjennom kjøpsinsentiv. Men GMAC og Ford Credit var likevel viktige kjelder til profitt. Mellom 2001 og 2006 fekk til dømes GM 8 milliardar dollar i kontant utbytte frå GMAC.¹⁹

Finanssatsinga var au ei støtte for heile bransjen i perioden. Som Krippner hevdar, vart resultatet av politikken i USA på åttiog nittitallet at frittflytande kreditt «blei drivstoff for eigedomsboblar i finans- og eigedomsmarknaden»²⁰. Desse boblene og særleg bustadbobla skapte ein forbruksboom då huseigarane hadde fordel av synkande rente, refinansierte bustadene sine, og ofte lånte ekstra til utbetringar. Og heldigvis for bilindustrien, nye bilar.²¹ Ford og GM kunne nytte gunstige kredittvilkår som kraftige insentiv til nye kundar, og halde salet sitt oppe i veksande konkurranse. Bustadboomen gav også ekstra avkasting for GM og Ford fordi GMAC og Ford Credit var tungt inne i utlånsmarknaden. I 2006 opererte GMACs ResCap totale lån på 412 milliardar dollar, og eigde sjølv 69 milliardar lån, totalt nesten 40 prosent av GMACs tilgodehavande.²²

GM og Fords satsing på tyngre kjøretøy og finans som støtte til den globale verksemda, var ein suksess på nittitallet. Dei tok attende marknadsdelane dei tapte på åttitallet, fordi SUV-ane leverte framifrå marginar, og kreditten var billig. Men fordi dei brukte inntjeninga frå tyngre kjøretøy og finans til å halde oppe ulønnsame segment framfor å utvikle nye tilbud i andre segment, var dei sårbare for tap av marknad. Asiatiske (og europeiske) produsentar tok fordel av produksjonsgapet, og byrja samtidig å tilby bilar på område der USA-eigde merke var populære. Då marknaden gjekk tilbake etter 2000, heldt USA-eigde selskap fram med å gå ned, og fabrikkane vart halde gåande med store rabattar og sal av bilparkar. Bustadlånkrisa sette ein stoppar for denne håplause strategien. Ford Credit og særleg GMACs (majoritetseigd av CCM frå 2006) eksponering i bustadmarknaden saman med nedgang i industrien og sviktande marknadsdel for Detroit toppa seg til ein storm for datterselskapa, og stengte dei ute frå kredittmarknaden då finanskrisa slo til.²³

Generelt viste krisa at det er grenser for vekst i fornyingsmarknader som USA, Europa og Japan. Den tiårige produksjonsog salsboomen frå 1995 til 2005 auka ganske enkelt konkurransen i ein marknad som alt hadde overkapasitet. Med stopp i etterspørselen i USA og Europa og usikker framtid for salet, byrja USA-eigde selskap å trappe opp forsøk på å vekse i nye marknader, særleg dei som var relativt urørte av nedgangen, som Kina og India. I 2009 var salet av nye bilar i BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Oversetters forklaring) oppe i 20 millionar kjøretøy, grovt ein tredel av verdstotalen, og vurderinga gjekk på at i 2050 ville halvparten av alle bilar bli selde utanfor Triaden. I 2009 gjekk Kina forbi USA som største marknaden i verda, og er i dag den største marknaden for GM. Toyota, Ford og Honda aukar alle produksjonskapasiteten i Kina, og jagar for å halde tritt med Volkswagen, GM og Hyundai som investerte tidleg, og har eit fast marknadsgrep. VW aleine kontrollerer nær 20 prosent av den kinesiske marknaden. Mindre produsentar er au ivrige etter å ekspandere i Kina på grunn av den store appetitten på luksusbilar. Kina er no BMWs nest største marknad og tredje største for Jaguar Land Rover.

India har au hatt ekstrem rask vekst – i 2009 voks heimemarknaden for personbilar med over 25 prosent. Dei siste to åra har Ford, Nissan, GM, Toyota, Honda og VW alle utvida kapasiteten i India, bygd nye produksjonsanlegg, og utvida nettverket av underleverandørar. Ford har nyleg kunngjort at India skal bli deira nye senter for småbilproduksjon, og starta eksport av indiskproduserte Ford Figo til Sør-Afrika. Nye investeringar og stor satsing frå Subaru i India har plassert India framfor Japan som verdas største produsent av billigbilar. Thailand og Indonesia har au fått nye store investeringar. Ford peika ut Thailand som springbrett for eksport til ASEANregionen, og er i ferd med å bygge ny ein ny fabrikk der, og VW bygger sin første fabrikk i Jakarta.

Ny vekst blir sannsynlegvis konsentrert i land som Kina, India og Brasil, men dei fleste ekspertane er samde om at brorparten av bilproduksjonen og salet vil skje i Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan i nær framtid. Samlinga av faglært arbeidskraft, investert kapital og veletablerte forsynings-opplegg kopla med politisk press vil presse produsentar og underleverandørar til å halde fram å investere i eller nær tradisjonelle produksjonsregionar. Etter eit kort avbrekk etter krisa i næringa har investeringane i produksjonen tatt seg opp igjen i USA. Kia opna ein fabrikk i West Point i Georgia i 2009 for å produsere Sorento-variantar, og utvidar fabrikken no for å lage sedan-utgaver. Etter tiår med produksjon bare i Mexico opnar VW eit fabrikk- og forsyningsanlegg i USA. VWs kompleks i Chattanooga, Tennessee vil starte produksjon av mellomstore sedanar i 2011. Og Toyota har starta produksjon av Corolla igjen på den nye fabrikken i Tupelo, Mississippi.

The Detroit Three bygger au opp ny kapasitet. GM investerer 336 millionar dollar i ny produksjonsteknologi på fabrikken i Detroit-Hamtrack for å produsere Volt som ledd i sin nye «grønne» strategi.²⁴ Chrysler investerer 600 millionar dollar for å bygge om fabrikken i Belvedere i Illinois, og skal erstatte Dodge med ein ny mindre bil. Produsentane i Detroit er framleis tungt inne i SUV-ar. Med himmelhøg etterspørsel for desse nok ein gong, særleg for mindre variantar, startar produsentane opp igjen på stengte fabrikkar. GM utviklar no neste generasjon Cadillac Escalade og Chevy Suburban fordi dei hevdar det framleis er få store i dette segmentet av bilindustrien. Seinare, i desember 2010, kunngjorde Ford investeringar på 600 millionar dollar i anlegget i Louisville i Kentucky for å bygge små SUV-ar.

I tillegg til nye investeringar har innanlandseigde produsentar i USA sopt inn profitt etter krisa. Ford vann faktisk marknadsdelar i 2009 og 2010, og meldte om sin høgaste fortjeneste på ti år, og blei verdas mest lønnsame bilkonsern siste året. GMs børsintroduksjon i november 2010 illustrerer kanskje best av alt oppsvinget i bransjen. Dei fekk inn over 20 milliardar dollar på dette, det signaliserte veksande tiltru til framtida til selskapet og bilindustrien i USA. GM utviklar også eit nytt finansdatterselskap, kalla GM Financial, for å tilby leasing og lån mot dårleg sikring i eit forsøk på å selje fleire kjøretøy, og tevle med sitt tidlegare datterselskap GMAC (no kalla Ally).²⁵

Så kva har då vore effekten av krisa for The Detroit Three? Krisa tvinga bransjen til å omgruppere etter at boomen frå 1990-tallet stansa, og lett tilgang til kreditt forsvann. USA-eigde selskap spesielt har måtta justere på nytt etter at strategien med tyngre kjøretøy og finanssatsing viste seg ubrukeleg for bilproduksjonen i det lange løp. Men utviklinga har ikkje knust dei – dei «nye» bilprodusentane i USA er i kjerna ei slankare utgave av dei gamle. Med finansiell og autoritativ hjelp frå styresmaktene har dei ganske enkelt eliminert nokre ulønnsame produksjonslinjer, og kutta kostnader raskare enn dei elles ville gjort – og kunna snu seg raskt til å tjene pengar. Sjølv om det er mindre tilgang på kreditt, vil desse selskapa halde fram med å stole på finans som ein kjelde til profitt og støytpute mot svingingane i bransjen. Dei går au sakte inn i (den som kjent ulønnsame) småbilmarknaden, og vil fortsette å fokusere på SUV-ar, med eit lite skifte mot mindre SUV-ar. Sett i ein historisk samanheng er den siste krisa del av ein pågåande prosess med «kreativ øydelegging» i bilindustrien dei siste tri tiåra. Selskap har opna fabrikkar, lagt om fabrikkar, kjøpt selskap, og kvitta seg med dei seinare. I staden for ein jamn nedgang eller eit brått skifte etter krisa kan ein betre forstå dynamikken i industrien som ein vedvarande reorganiseringsprosess. Dei ibuande svingingane i bransjen kopla med auka konkurranse både i USA og på verdsbasis tyder på at denne typen omstrukturering vil bli eit permanent trekk.

Krise for arbeidarrørsla

Då Chrysler og GM bad styresmaktene om assistanse seint i 2008, var reaksjonen i opinionen mildt sagt lite entusiastisk. Eit vidt spekter av folk la skylda for krisa i bransjen på høgt lønna arbeidskraft, med det vanlege oppfatninga: «Skattebetalarane skal ikkje redde UAW.»²⁶ Dette synspunktet vart gjentatt av regjeringa. Då ho til slutt gjekk med på å gi pengehjelp til GM og Chrysler, var eit av hovudkrava at selskapa endra arbeidsavtalane sine til same nivå som for uorganiserte bilarbeidarar i USA. Det er det som til sist skjedde. Våren 2009 gjekk UAW med på eit tostegs lønnssystem for alle nytilsette der lønningane vart halvert til rundt 14,50 dollar i timen på lågaste tariff, lønnsfrys i seks år for alle nytilsette i GM og Chrysler, streikeforbud fram til 2015 for tilsette hos GM og Chrysler, fjerning av jobbanken, og ei rad andre konsesjonar.²⁷

Kapitalens seier over UAW hadde vore på gang lenge. Mens stoda for bransjen har svinga opp og ned i sal og produksjon og vedvarande omstrukturering, så har arbeidarane i det minste sidan 1980-tallet opplevd ein jamn tilbakegang i organisasjonsgrad, forhandlingsmakt og arbeidsvilkår. På same vis som den siste krisa lét USA-eigde produsentar omstrukturere verksemda si raskt, gav det dei au høve til å rasere arbeidsavtalane raskare. Dei brukte sjokket frå krisa og den raske nedturen i bilindustrien til å utvide innrømmingar som opphavleg bare gjaldt nokre grupper i UAW til heile medlemsstokken. I denne delen skal me sette siste krisa og effekten av ho inn i dei breiare hendingane, med tilbakeslag og forvirring for bilarbeidarane i USA dei siste tri tiåra.

Ein avgjørande faktor i å svekke posisjonen til bilarbeidarane har vore omstruktureringa som er forklart ovanfor. Strømmen av nye og uorganiserte fabrikkar kopla med markant flytting av produksjon til lågtønnsområde sør i USA og Mexico har lagt stort press på dei fagorganiserte. Strømmen av uorganiserte, utanlandseigde fabrikkar har vore delvis øydeleggande. På nittitallet kunne produsentane i USA for første gong på lovleg vis true med å skille ut delproduksjon, modular og jamvel heile system til nye selskap som ofte låg bare kort veg unna. På syttitallet og i aukande grad på åttitallet byrja The Detroit Three å skille ut mange enkle produkt som kabelmatter og tennpluggar frå låglønnsfabrikkar sør i USA og Mexico, men var framleis avhengige av eigenproduksjon av meir komplekse og avanserte komponentar. Innføringa av gruppe 1-leverandørar som Bosch og Denso på nittitallet og 2000-tallet, og aukande konkurranse mellom leverandørane, gjorde at selskapa i USA kunne endre maktbalansen, og kreve store innrømmingar i bytte for «retten» til fortsatt å lage eit produkt. ²⁸

Devertikaliseringa gjekk gjennom på grunn av den manglande evna UAW har vist i å organisere nye fabrikkar og leverandørar. Mens det totale antallet jobbar i bilindustrien i USA var relativt konstant frå 1950 til 2005, og har gått ned i åra etterpå, så har antallet organiserte gått kraftig ned dei siste tri tiåra. Det er dels eit resultat av dramatiske produktivitetsforbetringar hos The Detroit Three – dei treng ganske enkelt færre arbeidarar for å lage same antall bilar – og dels eit resultat av utskilling og minkande marknadsdelar. Sjølv om overslaga varierer, har bilindustrien i USA i dag mellom 30 og 50 prosent organiserte, mot 90 prosent tidleg på åttitallet. UAWs medlemstall sank frå 1,5 millionar i 1979 til bare 557 099 i byrjinga av 2006. I dag er det mindre enn 350 000, der bare to tredelar faktisk jobbar i bilindustrien. Nye fabrikkar har ganske enkelt ikkje blitt organisert. Leverandørane skapte 200 000 jobbar mellom 1990 og 2000 aleine, men andelen organiserte her er minimal. Færre enn 30 prosent av leverandørane er organisert trass i at over 70 prosent av arbeidarane i bilindustrien er tilsette hos leverandørane.²⁹

Aukande antall ikkjeorganiserte jobbar saman med minkande antall fagorganiserte har isolert fagorganiserte bilarbeidarar, og gjort dei meir utsette for konsesjonar, særleg på lokalt nivå. UAWs forsøk på å stå mot utskilling og oppseiingar gjennom å utvikle samarbeid med The Detroit Three har vist seg å ikkje fungere. Det har pressa lokalavdelingar til å forhandle direkte med eigarane for å redde arbeidsplassar. Gjennom nittitallet gjekk lokalavdelingar med på omstruktureringar, innføring av arbeidslag og fleksible «produksjonsceller» mot løfter om nye fabrikkar og nye produkt. Men dette har sjeldan hindra utskilling, og har i siste instans undergrave fagrørslas makt i eit klassisk splitt og hersk-scenario.

Raseringa av arbeidsvilkåra på Delphi er eit viktig eksempel som viser kor veik UAW er blitt, fordi det tjente som mal for nedbyggingsforhandlingar før og under den siste krisa i bilindustrien hos The Detroit Three.³⁰ Delphi var tidlegare innomhus delfabrikant for GM. Det vart bygd opp på nittitallet, og skilt ut som uavhengig selskap i 1999 – ei tid den største leverandøren i verda. Arbeidarane ved Delphi er medlemmer i UAW, og hadde same tariffavtale som GM på den tida dei vart skilt ut.

Med raskt minkande marknad for Delphis primærkunde GM, og hovudforhandlingar på UAWs landsavtale på hausten, byrja Delphi å klage offentleg på lønnskostnadene sine, og viste til høge lønningar og nedarva kostnader som hovudhindringar for framtidig vekst. Selskapet hadde straks gått med på GM-vilkåra under forhandlingane i 1999, og jamvel auka timelønna. Men i 2003 kravde dei eit nytt system. Dei hevda at om dei kunne kutte arbeidsstyrken med 5 000 og innførte delt lønnsstruktur, då ville dei vere konkurransedyktige med ikkje-organiserte underleverandørar i USA som Johnson Controls og Lear.³¹ UAW sa ja. Med ein udemokratisk «tilleggsavtale» til den nasjonale avtalen forhandla Delphi og styret i UAW fram delt tariff i 2004. Etter den skulle nye arbeidarar betalast halvparten av eksisterande arbeidarar. Som gjengjeld for samarbeidet lova Delphi å halde fram ved tri «trua» fabrikkar i Michigan, Alabama og Kansas.³²

Eit år seinare, då Delphi vart skulda for svindel av SEC på grunn av systematisk «overvurdering av aktiva og undervurdering av gjeld og pliktar», kravde Delphi konsesjonar igjen.³³ Dei henta inn Steve Miller – direktøren som køyrde Betlehem Steel konkurs, heiv pensjonsfondet over til PBGC, og kutta helseforsikringa til pensjonistane. Han pressa arbeidarane på Delphi til forhandlingsbordet. Miller hevda at om Delphi ikkje vart samde med GM og UAW om vesentlege kutt i lønnskostnadene, ville ikkje bedrifta overleve avtaleperioden for 2003-avtalen.³⁴ Han foreslo å kutte lønna til 10 dollar timen, fjerne indeksreguleringa (COLA) og jobb-banken, og redusere fordelar, ferie og fridagar.³⁵ Selskapet ville au ha større tilgang til å nytte midlertidig tilsette. Miller vart kjent for følgande flåseri:

Globaliseringa har ført til at me ikkje lenger kan betale folk 65 dollar timen for å slå plenane eller feie golvet.³⁶

Då Delphi erklærte seg konkurs hausten 2005, var meldinga til arbeidarane at dess fleir innrømmingar fagforeininga kunne varte opp med, dess fleire fabrikkar kunne Delphi halde oppe og omvendt. Konkursen i Delphi var den største konkursen til no i bilindustrien, og arbeidarane (og UAW) var under eit enormt press for å gjøre innrømmingar. Som redaktøren av Automotive News sa så framsynt:

Enten forhandlar fagforeiningane frivillig, eller så annullerer konkursretten arbeidsavtalane på Delphi … lønn og vilkår vil bli kutta, fabrikkar stengte, og arbeidarar miste jobbane. Det er uunngåeleg … det er ingen måte å stanse det som er en del av naturens orden, fordi proteksjonisme kan ikkje fungere … Når dei nye konkurransevilkåra er på plass gjennom reorganiseringa av Delphi, vil dei bli standarden for andre leverandørar, og rydda veg for The Detroit Three når dei går inn i forhandlingar i 2007.³⁷

UAW gav etter for presset, i ein særavtale om naturleg avgang der 24 000 jobbar vart kutta, og alle nytilsette var midlertidige eller på den låge tariffen. Etter forhandlingane tilsette selskapet vilt midlertidig tilsette på stader som Milwauke og Alabama. Delphi kom med nye krav, og bad konkursretten kansellere arbeidsavtalane med resten av arbeidarane om dei ikkje kom med nye innrømmingar. UAW gjekk til slutt med på å fjerne indeksreguleringa, jobbanken, visse pensjonar, og sal eller stenging av 24 fabrikkar i USA.

Sjølv om fleire industri- og konkursekspertar stilte spørsmål ved konkursen og finanskrisa på Delphi, førte selskapets handlingar til lite opposisjon frå leiinga i UAW.³⁸ UAW møtte ikkje eingong opp i retten då kravet vart framlagt. Forbundet godtok at opparbeidde vilkår ikkje var forsvarlege. UAW-president Ron Gettelfinger talte til medlemmer på golvet i 2006, og sa:

Dette er ikkje bare botnen av ei syklisk svinging. Den stormen me står framfor, er ikkje av den typen ein kan ri av. Det krevst nye og langsiktige løysingar.³⁹

Desse «langsiktige løysingane» har seinare blitt tydelege. UAWs manglande evne til å stå mot Delphis krav om innrømmingar la grunnen for eit nesten identisk scenario hos The Detroit Three. Under forhandlingane i 2007 pressa dei, som spådd, på for å utvide Delphi-avtalen til organiserte i heile industrien. Igjen var UAW villige, og gjekk med på todelt tariff og eige pensjonsopplegg for nytilsette som ikkje var «kjernearbeidarar » – som tilretteleggarar, lagerleiarar og ferdig-bilsjåførar. Lønna for dei som ikkje var kjernearbeidarar, blei lagt opp etter det delte tariffsystemet på Delphi. UAW gjekk au med på å ta ansvaret for helsa til arbeidarar og pensjonistar gjennom ein frivillig fordelsavtale (VEBA), og fjerna slik kostnaden frå bøkene til The Detroit Three.40 Trass i desse innrømmingane vart UAW offentleg hudfletta då GM og Chrysler bad regjeringa om økonomisk hjelp seint i 2008. Ifølge pressesekretæren i Det Kvite Hus hadde Detroit «uhandterlege arbeidsavtalar», og arbeidde under ein «forelda forretningsmodell ». Politikarane hevda at organisert arbeidskraft «hadde fått industrien på knea», med «rause lønningar og fordelar som hindra bilindustrien i Detroit i å kunne konkurrere ».⁴¹

Eit nøkkelvilkår for å få økonomisk hjelp frå staten, var at GM og Chrysler «gjør alt for å få lønnskostnader på linje med dei (ikkje-organiserte) utanlandseigde fabrikkane».⁴² Spesielt kravde dei at GM og Chrysler:

1. får totale lønns- og pensjonskostnader og så vidare som kan tevle med utanlandseigde fabrikkar,
2. innfører arbeidsvilkår som er likeverdige med dei utanlandseigde, og
3. fjernar alt av kompensasjon eller fordelar utover vanleg sluttvederlag til tilsette som er oppsagte, permitterte eller ledige.⁴³

Desse krava frå staten sette UAW i ein vanskeleg situasjon. Ved å seie at innrømmingar frå arbeidarane var einaste måten GM og Chrysler kunne overleve på, gjorde staten det nær sagt uråd å skape eit alternativ som ikkje ville isolere UAW endå meir.

I mai 2009 gjekk UAW til slutt med på innrømmingar som utvida konsesjonane frå 2007.⁴⁴ Delt tariff blei utvida til å gjelde alle nytilsette, restriksjonar på bruk av midlertidig arbeidskraft vart letta; det vart kutta i tilleggsytingar til arbeidslause, indeksreguleringa fjerna, innført lønnsfrys for nytilsette hos GM og Chrysler i seks år og streikeforbud fram til 2015. Trass i desse konsesjonane sa finansdepartementet at selskapa ikkje hadde innført tilfredsstillande planar, og at dei måtte erklære seg konkurs. Omstruktureringa under konkursen auka presset på konsesjonar gjennom å stenge fabrikkar, og tvinge arbeidarane til å konkurrere om jobbane som var igjen. Omstruktureringa gjorde au bilarbeidarane meir avhengige av lønnsemda til Detroit fordi UAW og VEBA var gjort til del- «eigarar» i GM og Chrysler.

Mens industrien har tatt seg opp igjen i dei to åra etter krisa, så har stoda for bilarbeidarane bare blitt verre. Erfaringane til arbeidarane på GMs fabrikk i Lake Oregon i Michigan er talande. Som del av planane for å utvikle lønnsame små bilar etter konkursen, bestemte GM seg for å bygge om den ledige fabrikken til å lage halvkompakte Aveo og kompakte Verano. Men GM og leiaren i UAW forhandla fram ein hemmeleg avtale som sa at bare 60 prosent av dei permitterte skulle tilbake på høgaste tariff. Resten av arbeidsstyrken hadde valet om å gå tilbake på dårlegaste timelønn på 14,50 dollar, framleis vere overflødige eller flytte 400 km til GMs fabrikk i Lordstown. Det kom som eit sjokk på arbeidarane som i 2009 røysta for at dårlegaste lønn bare skulle gjelde nytilsette. Grunngjevinga for dette nye opplegget var: for å produsere små lønnsame bilar hadde UAW og GM blitt einige om å «arbeide saman … for å finne innovative måtar å bemanne desse operasjonane » i avtalen frå 2009.⁴⁵ «Innovativ» bemanning er tydeleg kodeord for låglønna arbeidskraft.

Det vil sannsynlegvis fortsette i denne retninga. GM og Ford kunngjorde nyss at dei vil tilsette minst 36 000 nye arbeidarar dei neste få åra, alle på lågaste lønn. Med etterspørselen oppe igjen går fabrikkane for fullt med maksimal overtid. Etter noverande landsavtale kan Detroit tilsette opp til 25 prosent av den totale arbeidsstyrken på lågaste lønn.⁴⁶ I tillegg set Detroit i verk tiltak retta mot individuelle fabrikkar for å senke lønnskostnadene og auke andelen tilsette på lågaste lønn. På ein delfabrikk i Saginaw røysta arbeidarane hos GM til dømes for å «kjøpe ned» lønna. Dei ville få ei utbetaling på 40 000 dollar om dei gjekk med på å senke lønna frå 18,50 til 12 dollar i timen. Og med mange tilsette som bare gjorde halvparten av det dei pleidde, kunngjorde GM at dei ville satse meir på arbeidsintensiv produksjon fordi desse kostnadene var meir handterlege no som UAW tillét ei rad ulike tilsettingsvilkår medrekna todelt tariff, deltidstilsette på to eller tri dagar i veka, midlertidige og «prosjekt»- arbeidarar på «midlertidige kontraktar».⁴⁷ GM har også opna ein ikkje-organisert fabrikk i Brownstone i Michigan nær Detroit for å produsere lithium-ion batterier. Det er GMs første ikkje-organiserte fabrikk på over tri tiår. Ingen av dei permitterte arbeidarane i området vart tatt inn på fabrikken. Dette er viktig fordi GM hevdar dei vil kanalisere ressursane sine mot denne typen teknologi i framtida. Er uorganisert arbeidskraft også framtida til GM?

Ein ting er sikkert. Den siste krisa har betydd svært ulike ting for arbeid og kapital. Etter å ha klaga i årevis på dei byrdefulle lønnskostnadene, så har USA-eigde bilfabrikkar endeleg klart å nedgradere arbeidsavtalane sine til same nivå som uorganiserte fabrikkar. Etter at moderasjonsmodellen viste seg lett å gjennomføre på Delphi – ikkje ein einaste arbeidsdag gjekk tapt på grunn av motstand – var det bare eit spørsmål om tid før han var utvida til arbeidarane hos The Detroit Three. Då industrien raste nedover i 2008, greip Detroit og den føderale regjeringa sjansen og reverserte nær sagt alt organiserte bilarbeidarar hadde vunne i perioden etter andre verdskrigen.

Så i staden for at tilhøva hos ikkjeorganiserte utanlandseigde bilprodusentar over år vart heva opp på linje med dei i USA-eigd industri, så pressa dei USA-eigde saman med styresmaktene arbeidsvilkåra ned på nivå med ikkje-organiserte selskap. GM betaler no bare 2 dollar meir per time enn Toyota, samanlikna med eit overslag for industrien på over 30 dollar dei siste åra.⁴⁸ Og nye produsentar har lite press på seg til å tilby lik lønn. Lønningane på Hyundais fabrikk i Alabama og Kiafabrikken i Georgia startar på rundt 15 dollar, og er på topp 21 dollar timen. Volkswagens Chattanooga-arbeidarar startar på 14,50 dollar, og ender på 19,50 dollar i timen. Men uorganiserte arbeidarar klagar ikkje. West Point i Georgia – der Kias nye samlefabrikk ligg – var ein gong ein tekstilby til tekstilselskapa forlét byen til fordel for lågtønnsområde utanfor USA. Jobbane på Kia er gudesendte samanlikna med ledige sørvisjobbar. Fabrikken fekk 43 000 søknader på dei opphavlege 1 200 monteringsjobbane.

Mens Detroit har jobba mot dette målet i årevis, er det viktig å streke under at styresmaktene i USA spelte ei direkte rolle i omstruktureringa og dei tvungne konsesjonane. Regjeringskrava om arbeidsvilkår og lønningar på linje med uorganiserte selskap opphevar i røynda den kollektive forhandlingsretten arbeidarane har til å forbetre lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidet i bilindustrien er farleg, anstrengande og fremmendgjørande. Det bilarbeidarane har oppnådd gjennom åra, mildna til ein viss grad vanskane i jobben, og gjorde at dei kunne fø ein familie, og sende ungane på college. På lågaste lønn i den nye tariffen har UAW-familiar rett på matkupongar. Raseringa av dei opparbeidde rettane til bilarbeidarane har opna dørene for liknande tiltak hos andre. Harley Davidson, Mercury Marine og Kohler har alle innført todelte tariffsystem.⁴⁹

Etter krisa

Det er unødvendig å seie at atmosfæren på organiserte fabrikkar er spent, særleg framfor avtaleforhandlingar mellom UAW og Detroit september 2011. Trass i at Detroit tjener pengar igjen, står ikkje reversering av det todelte lønnssystemet på UAWs saksliste. Forbundet trur lågare lønn er nødvendig for at Detroit skal overleve. Som UAWs president Bob King seier:

Me veit det er ganske vanskeleg å fø ein familie og så vidare på 15 dollar i timen, men me veit au at me må halde GM, Ford og Chrysler konkurransedyktige. ⁵⁰

Med den todelte tariffen borte frå forhandlingsbordet planlegg UAW å organisere uorganiserte fabrikker i staden for. Men dei vil ikkje organisere frå botnen og opp som i tidlegare mislykka forsøk. Denne gongen vil dei låne taktikk frå SEIU, og freiste overtyde eigarar som Nissan og Toyota om frivillig å underteikne ein «ikkje-innblandingsavtale » der begge sider underteiknar på at dei ikkje vil kritisere motparten under kampanja, slik at folk kan velje utan frykt. UAW trur arbeidarane er redde for å organisere seg fordi dei trur selskapet vil flytte til ikkje-organiserte låglønnsfabrikkar, om dei gjør det. Ved å etablere nøytralitet og framheve at UAW skal bidra til «verdiskaping » og suksess for arbeidsgivaren, trur forbundet at både bilprodusentane og arbeidarane vil sjå fordelen med forbundet. Om bilprodusentane ikkje går med på nøytralitetsavtalar, planlegg UAW å presse dei med ei politisk svertekampanje med søkelys på brotsverk bilprodusentane har gjort i USA og utanlands.⁵¹

Den djupt rotfesta antifaglege haldninga hos utanlandske bilprodusentar i USA gjør desse planane lite truverdige. Utanlandske produsentar som Nissan og Honda har gjort seg svært umak for å unngå fagforeiningar. Det er svært usannsynleg at dei no frivillig vil sleppe inn fagforeiningane, når dei står sterkt i marknaden, bilane er populære, og UAW er svakare enn på tiår. Men om planen er brukbar eller ikkje, peikar strategien på at UAW har djupare problem. Den underliggande premissen er at arbeidarane er for redde for kapitalflukt til å organisere seg, så forbundet vil hoppe over grasrota, og gå direkte til leiinga for å få lov å organisere fabrikken. Det øydelegg ikkje bare sjansen til å styrke arbeidarane på grasrota, men rettferdiggjør også leiingas bruk av kapitalflukt og nedlegging for å kue arbeidarane.

Trusselen om nedleggingar er reell – arbeidarane mistar jobbar på grunn av kapitalflukt og import – men det er naudsynt å sette globaliseringa og kapitalflyttinga i perspektiv. Som me viste i første del, er omstruktureringa av bilindustrien dei siste tri tiåra ikkje bare ei enkel globaliseringshistorie der investeringane blir flytta til låglønnsområde. Det er ei historie om konstant omstrukturering, med vekst og nedgang samtidig i tid og rom. Ved ikkje å utfordre vanlege forklaringar på globalisering og kapitalmobilitet i bilindustrien i USA, gir UAW støtte til flyttetruslar frå leiinga om arbeidarane organiserer seg eller freistar unngå kutt i vilkåra sine. Og som den siste krisa tydeleg viste, har forhandlingar om dårlegare kår ingen ende. Dess meir foreininga gir, dess meir blir dei bedt om å gi, det splittar arbeidarane, undergrev solidariteten, og øydelegg livsgrunnlaget for UAW. Meldinga til både organiserte og uorganiserte bilarbeidarar må vere at bilindustrien er her for å bli, så arbeidarar i heile industrien må slåst for å bygge solidaritet igjen, og gjøre slutt på å la seg kue av frykt.

Den første plassen denne attreisinga må skje, er innanfor UAW sjølv. Den delte lønnstariffen saman med stadig fleire midlertidig tilsette har i stor grad undergrave solidariteten innetter i forbundet. Vanlege medlemmer i UAW forstår det, og har tatt føringa i arbeidet med å bygge solidariteten opp igjen etter krisa. I fjor avviste arbeidarane på ein stempelfabrikk i Indianapolis med overveldande fleirtall å opne forhandlingar om nedkjøp og delte tariffar, trass i hardt press frå GM og UAW International. Og i ei historisk heilomvending hausten 2009 røysta Ford-arbeidarane mot ein landsavtale som kravde fleire konsesjonar. Etter at GM og Chrysler kom ut av konkursen i 2009 med fleire konsesjonar enn Ford, hadde selskapet kravd at arbeidarane måtte kutte meir for å utlikne skilnaden, og gjøre Ford konkurransedyktig. Særleg ville dei ha avgrensa streikerett, lønnsfrys, og fjerna reglar for begynnarlønn. Men Fordarbeidarane hadde fått nok. Då Bob King samla arbeidarane på golvet i Dearborn Truck for å overtyde dei om å røyste for dette, kom han ikkje lenger enn første setninga. Ifølge UAW-aktivistar spørte King om medlemmene kunne høyre han, ein arbeidar ropte «Ne!» og det starta eit «Nei!»- kor, tramping og klapping. King gjekk utan å seie meir. Avtalen vart avvist med over 70 prosent av røystene i produksjonen og 75 prosent av fagarbeidarane, og somme lokalavdelingar avviste avtalen med 90 prosent.⁵²

Den siste krisa demonstrerer at UAWs strategi for å slåst mot nyliberalismen og globaliseringa ved å gi konsesjonar, ikkje er haldbar. Konsesjonar har ikkje bevart jobbar, lønn eller fordelar, og i det lange løp trua sjølve eksistensen til den organiserte bilindustrien. Som Marx og Schumpeter understreka for lenge sidan, tilpassar kapitalen seg sjølv kontinuerleg. Bilproduksjonen i USA vil utvikle seg og gå i bølger med nedgang og vekst, men er her for å bli. Om fagforeiningane i bilindustrien skal komme seg frå krisa, må dei au tilpasse seg, og slå tilbake mot fryktbasert underkuing. Medlemmer på grasrota tar leiinga i denne prosessen sjølv om dei møter motstand frå leiinga i UAW. For å lykkast må arbeidarane bygge opp igjen solidariteten i forbundet ved å reversere det delte tariffsystemet, og kreve lik lønn for likt arbeid. Og framfor å sjå etter «store» seirar som å organisere utanlandseigde fabrikkar, bør arbeidarane byrje organiseringskampanjar på dei hundrevis av uorganiserte underleverandørane i USA der arbeidarane er desperate etter å få ei foreining. På same tid må arbeidarane og forbundet tenke på framtida til bransjen, og bli talerøyr for meir miljøvennleg transport, bli fortropp for å utvikle grønn teknologi. Slik vil bilarbeidarane få tilbake makt, og i same prosess bidra til å revitalisere arbeidarrørsla i USA.

(Artikkelen sto i Socialist Register 2012, og trykkes med deres tillatelsen Se: www.thesocialistregister.com. Tidsskriftet og bøker kan bestilles fra www.merlinpress.co.uk. Gunnar Danielsen har oversatt til norsk.)

Notar:

1. Eg vil takke Sam Gindin og Pankaj Mehta for kommentarar til eit tidleg utkast av denne artikkelen. I essayet viser bruken av termen «utanlandsk» til firma utanfor USA som opererer eller investerer i USA.
2. United States Government Accountability Office (USGAO), ’Surmnary of Government Efforts and Automakers’ Restructuring to Date’, Report to Congressional Committees, GA-09-553, 2009.
3. Ibid.
4. Ibid.
5. I juni 2005 kjøpte Fiat aksjane USAs regjering hadde i Chrysler, og byrja forhandlingar for å kjøpe ut den kanadiske regjeringa og UAW/VEBAs del.
6. Ford selde Aston Martin i 2007.
7. James M. Rubenstein, A Changing US Auto Industry: A Geographical Analysis, New York: Routledge, 1992.
8. Carl H. A. Dassbach, Global Enterprises and the World Economy: Ford, General Motors, and IBM, the Emergence of the Transnational Enterprise, New York: Garland Publishing, 1989.
9. Stan Luger, Corporate Power, American Democracy, and the Automobile Industry, Cambridge: Cambridge University Press, 2000; Alex Taylor, ’The Death of the Sport-Utility Vehicle Foretold’, Fortune, 8 juli 1996, s. 22.
10. Dataene gjeld alle nyopningar, utvidingar, nedleggingar og nedtrappingar meldt kvar veke i handelsmagasinet Automotive News frå 1988 til 2006. Databasen til AIP skal vise tendensar i investeringane i tid og rom, ikkje ei telling av alle hendingar. Nicole M Aschoff, Globalization and Capital Mobility in the Automobile Industry, Ph.D. Thesis, Johns Hopkins University, Baltimore, 2010. Sjå kapittel 2 og tillegg 1 for ei detaljert drøfting av databasen til AIP.
11. Aschoff, Globalization and Capital Mobility; Thomas Klier og James Rubenstein, Who Really Made Your Car: Restructuring and Geographic Change in the Auto Industry, Kalamazoo: W.E. Upjohn Institute for Employment Research, 2008.
12. Julie Froud, Sukhdev Johal, Adam Leaver og Karel Williams, Financialization and Strategy: Narrative and Numbers, New York: Routledge, 2006.
13. Omstrukturering i bilindustrien følger sjeldan ein samanhengande langsiktig plan fordi konkurranse og svingingar i bransjen tvinger produsentane til å tilfredsstille marknaden med hyppige og godt synlege omstruktureringsprogram. Som Froud et al hevdar: «Aksjemarknaden kan ofte endre sine overflatiske og kollektive tankar raskare enn store selskap kan endre sine strategiar. Slik kan marknaden først oppmuntre til eller kreve antatt verdiskapande tiltak av enkeltselskap og så i neste omgang legge grunnlaget for allmenn fordømming av bransjen og kreve ny strategi.» Froud et al., Financialization and Strategy, s. 44.
14. De-vertikalisering viser til prosessen der vertikalt integrerte selskap som GM og Ford skilte ut eigen produksjon til uavhengige leverandørar.
15. Bilindustrien er vanlegvis delt i kategoriar med produsentar av originalt utstyr (OEM) som produserer bilar, og leverandørar av deira originale utstyr. Delar som blir installert i bilane utanfor fabrikken, etter salet, er sett som del av produksjonsnettverket for ettermarknaden. Leverandørar av originalutstyr er delte i tri grupper. Gruppe 3 er generelt dei minste og produserer enkle delar som slangar, pakningar osv. Gruppe 2 er større og produserer ei rad med produkt med meir kompliserte delar og innimellom modular. Gruppe 1 er dei største leverandørane og eit vidt spekter av delar, komponentar og modular. Gruppe 1 får i dag ofte tildelt ansvaret for å organisere gruppe 2 og 3, og produserer innimellom heile enkeltsystem for bilar.
16. Timothy Sturgeon og Richard Florida, ’Globalization and Jobs in the Automotive Industry’, A Study by Carnegie Mellon University and the Massachusetts Institute of Technology, Final Report to the Alfred P. Sloan Foundation, mars 2000.
17. Froud et al., Financialization and Strategy.
18. Richard J. Anderson, Cristina Muise og David Gancarz, ’Partial Divestitures as an M&A Alternative: The Case of GMAC’, The Journal of Corporate Accounting & Finance, 21 (januar/februar), 2010.
19. Anderson et a1., ’Partial Divestitures’.
20. Greta Krippner, Capitalizing on Crisis: The Political Origins of the Rise if Finance, Cambridge: Harvard Universiry Press, 2009, s. 224.
21. Gerald F. Davis, Managed by the Markets: How Finance Reshaped America, Oxford: Oxford University Press, 2009.
22. Anderson et aI., ’Partial Divestitures’.
23. Ibid.
24. Når produsentar i USA tilpassar fabrikkar og linjer til minkande marknadsdelar, flyttar investeringane tilsynelatande frå Kanada tilbake til USA og snur investeringsmønsteret frå åttitallet då Kanada var favorisert mål for investeringane.
25. David Welch og Dakin Campbell, ’Why Ally Financial and GM, Once Family, Are Now Rivals’, Markets & Finance, 24 (februar), 2011.
26. James Sherk, ’Auto Bailout Ignores Excessive Labour Coses’, Heritage Foundation, 19. november 2008, tilgjengeleg på http: / /www.heritagefoundation.org; Sven Gustavson, ’Auto Bailout Shifts to Political Assault on UAW’, 2009, tilgjengeleg på http://www.mlive.com
27. Dei vidtgåande konsesjonane UAW gjekk med på la stort press på bilarbeidarane i Kanada til å gå med på tilsvarande tilbakeslag. I mars 2009 gjekk CAW med på lønnsfrys og andre konsesjonar, men har så langt stått mot ein to-trinns lønnstariff som UAW godtok.
28. I mars 1996 gjekk Delphi-arbeidarane til streik i Dayton, Ohio på to av bremsefabrikkane til GM, og stansa 61 Delphi-fabrikkar innan ei veke var gått. To år tidlegare hadde fagforeininga gått med på omlegging av produksjonen, innføre arbeidslag og fleksible «produksjonsceller» i bytte mot eit løfte om at GM skulle gjøre store investeringar i fabrikken. GM heldt ikkje sin del av avtalen, og skilte i staden ut nye bremsekontraktar for 1998-modellen av Chevrolet Camaro og Pontiac Firebird til Robert Bosch.
29. Office of Aerospace and Automotive Industries, ’US Automotive Industry Employment Trends’, US Department of Commerce, 30. mars 2006.
30. Sjå detaljert casestudium av Delphi i Aschoff, Globalization and Capital Mobility.
31. Delphi kutta 5.000 jobbar kort etter at dei var skilt ut frå GM i 1999.
32. Dette illustrerer den kortsiktige tenkinga til fagforeininga. Selskapet bestemte uansett å legge ned desse fabrikkane (bare to år seinare), men oppnådde ein historisk bragd med to-trinns tariff.
33. Form 8-K Currene Report, Securities and Exchange Commission, 1. mars 2005; Form 8-K Current Report; Securities and Exchange Commission, 8. juni 2005.
34. Joseph B. White, ’Delphi Negotiates with GM, UAW about Big Revamp’, Wall Street journal, 5. august 2005.
35. Jeffrey McCracken og Lee Hawkins Jr., ’Delphi Asks Union for Deep Cuts as Chapter 11 Deadline Nears’, Wall Screet Journal, 7. oktober 2005.
36. Jeffrey McCracken, ’Delphi Seeks Further Concessions: In Addition to Wage Cuts, Greater Leeway is Requested to Hire Non-union Workers’, Wall Street Journal, 28. oktober 2005.
37. Edward Lapham, ’Delphi’s Wage War Will Reshape U.S. Labour Market’, Automotive News, 14. november 2005.
38. Den einaste utfordringa selskapet møtte frå arbeidarane var frå ei dissidentgruppe i UAW kalla Soldiers of Solidarity. Innsatsen til gruppa førte til dei få fordelane Delphiu arbeidarane oppnådde i konkursforhandlingane.
39. Jeffrey McCracken, ’In Shift, Auto Workers Flee to Health- Care Jobs’, Wall Street journal, 11. september 2007.
40. VEBA var ei velsigning for bilprodusentane i Detroit. I 2007 gjekk UAW med på å ta kostnadene (og risikoen) og helsestellet for arbeidarar og pensjonistar i bytte for ein sum pengar og aksjar. Måten overføringa skjedde på, særleg avtalen om betaling i aksjar, gjorde arbeidarane ekstremt sårbare for svingingane i aksjeprisane i ein bransje kjent for svingingar. Gjennom konkursarbeidet i 2009 klarte GM og Chrysler å redusere finansielle plikter til VEBA i bytte med preferanseaksjar, og reduserte sjansen for at VEBA vil vere i stand til å dekke helsekostnadene til UAW-medlemmene og pensjonistane i åra som kjem.
41. Sherk, ’Auto Bailout Ignores’; Steve Finlay, ’Kiss Babies, Bash Auto Industry’, Ward’s Auto World, 1. juni 2008; Clive Crook, ’Does Obama Still Want Stronger Unions?’, National Journal, 22. november 2008.
42. USGAO, ’Summary of Government Efforts’, s. 26.
43. Ibid., s. 27.
44. Konsesjonane vart først forhandla fram hos Ford og så hos GM og Chrysler før konkursen. Jobbanken vart også fjerna seint i 2008.
45. Jane Slaughter, ’UAW Members Protest 50% Wage Cut at GM Plant, Demand a Vote’, Labor Notes, 21. oktober 2010.
46. David Barkholz, ’Detroit 3 are Expected to Add 36,000 Tier 2 Jobs by 2015’, Automotive News, 12. april 2011.
47. Detroit har sakte auka tallet på midlertidig tilsette, særleg etter 2007. Sjå Jane Slaughter, ’Auto Workers Stuck in Two- Tier System’, Automotive News, mai 2011, s. 8.
48. Mens GM og Toyota historisk har betalt samanliknbare lønningar i USA, så har GMs totale lønnskostnader vore mykje høgare enn Toyotas fordi dei har mange pensjonistar. Kostnadsgapet blei verre då tallet på yrkesaktive minka hos GM dei siste tri tiåra pga produktivtetsauke og minka marknadsdel, mens tallet på pensjonistar auka. Men dei siste konsesjonane har saman med VEBA i hovudsak eliminert denne kostnadsforskjellen.
49. Louis Uchitelle, ’Unions Yield on Wage Scales to Preserve Jobs’, New York Times, 19. november 2010.
50. Dee-Ann Durbin, ’GM, Chrysler Investing in New Small Cars’, Associated Press, 31. oktober 2010.
51. Jane Slaughter, ’UAW says it will go «All In» to Organize Foreign-Owned Auto Plants’, Labor Notes, 24. januar 2011.
52. Brent Snavely, ’UAW Members Defeat Proposed Changes to Ford Contract’, Detroit Free Press, 2. november 2009; Brett Hoven, ’Ford Workers Reject New Concessions – Build a Movement to Change the UAW’, 5. november 2009, tilgjengeleg på http://www.socialistalternative.org.

Det har har nå i flere år vært opplest og vedtatt at «USA er på vei nedover», og at supermaktsperioden er i ferd med å avløses av en multipolar verdensordning med Kina som en potensiell ny supermakt i andre enden. dette bare knapt ti år etter at mennene rundt George W. Bush og prosjektet for et nytt amerikansk århundre boltret seg og produserte strategier og taktikk som stimulerte USA til å kasta seg ut i den ene krevende krigen etter den andre.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt.

Krisa i verdensøkonomien, dramatisk anskueliggjort av problemene i USA- økonomien fra 2007 av, feide vekk det som måtte være igjen av «USA-optimisme». Påstander som at den svære militærindustrien og de kostbare krigene egentlig bidro til å styrke den amerikanske økonomien, som også flere på venstresidas har stått for, ble nå bestridt. Bunnlinja for krigen i Irak, som var prosjektert med å skulle gi stort overskudd allerede etter ett år, gjennom høy oljeproduksjon og bonanza for entreprenørselskaper som skulle gjenreise landet, viste seg å bli solid negativ. Afghanistan-krigen likeså. Men var det feilvurderinga med å sette i gang akkurat disse krigene som skapte problemet, ikke det å militarisere økonomien og føre kriger i seg sjøl? Tidligere erfaringer har jo vist at kriger også kan legge grunnlag for ny giv under kapitalismen. Og USA har fortsatt verdens desidert største militærmaskin. Kan fortsatt militarisering og mer lukrative kriger i framtida snu utviklinga for supermakta som nå er nede på knea? Det er verdt å koste på seg en allsidig, konkret analyse, når vi skal se på framtidsutsiktene for den siste gjenværende av kald-krigs tidens supermakter. USA har blitt spådd slutten på sin æra før, men kommet igjen. Som når John F. Kennedy i sin valgkamp i 1960 advarte mot at USA var i ferd med å tape sin styrke vis a vis Sovjet, eller når mange mot slutten av 1970-tallet, etter sammenbruddet for Bretton Woods-æraen, spådde at Japan ville ta over den økonomiske lederrollen. Massiv satsing på teknologi og romfart og stjernekrigsprosjekter på 1980-tallet satte Sovjet til veggs, mens Japans innenriksøkonomi stagnerte samtidig som de hadde gjort sin økonomi svært avhengig av USAs. Slik at da Sovjetimperiet brøt sammen rundt 1990, så himmelen svært blå ut for USA igjen. Det ble produsert tonnevis med analyser og spå- dommer om at nå hadde USA konsolidert sitt hegemoni, og hadde en lys framtid, sammen med EU-området. Egentlig var historien nå «slutt», og kom til å fortsette i det sporet den var i, i følge noen trendsettere. Så begynte det å snu igjen drøye ti år etterpå, og i dag kan denne trenden runde sitt tiårsmerke. Kan vi nå si at det går mot den definitive slutten med supermakta?

Allmenngyldige lærdommer?

Vi må skjelne mellom overflateanalyser, basert på dagsaktuelle trender, og mer langsiktige analyser basert på historiske erfaringer. I 1987 la Paul Kennedy i boka, The Rise and Fall of the Great Powers, fram tesen om at USA, lik tidligere hegemoniske stormakter, vil miste sin stormaktstatus. Han lanserte ikke noe bestemt tidspunkt for når dette skulle skje, men mente at flere ting tydet på at nedturen nærma seg, ved å sammenligne med andre imperier opp gjennom historia. Holder vi oss til regimeskiftene i vår historiske epoke, under kapitalismen, er det rimelig å kunne forutse utviklingstrekk, men samtidig være åpen for at historia ikke gjentar seg slavisk. Som generell tese gir Kennedys analyse også rom for den marxistiske analysen til V.I. Lenin om den ujevne utviklinga av imperialismen, at de dominerende imperialistmaktene ville bli utfordra av nye, mer dynamiske makter som krevde større innflytelse. Lenins imperialismeanalyse varsla også at stormakter gjerne løste rivaliseringen ved å gå til krig mot hverandre, dersom den framvoksende makta ikke ble gitt plass «ved bordet». De to verdenskrigene er slik historiske bekreftelser på dette. Er det trekk ved utviklinga av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene i dag som peker i retning av en slik «løsning»?

Vendepunktet passert?

Hva viser den konkrete analysen i dag? Vi kan i ettertid oppsummere at Sovjetimperiet allerede på 1970-tallet stagnerte, og ga USA en sjanse til å komme igjen. Japan var aldri en virkelig utfordrer, av grunner nevnt foran. Dagens hovedutfordrer, Kina, er imidlertid vanskeligere å hanskes med, først og fremst av økonomiske og demografiske grunner. Før krisa i 2008 anslo Goldman Sachs at Kina ville ta igjen USA som verdens største økonomi, i absolutt størrelse, innen 2027. Nå er anslaget at det vil skje 10 år tidligere. I tillegg er det slik at Kina utfordrer USA sin innflytelse over alt i verden, det være seg i Afrika, Latin Amerika, Asia og Europa. Før jeg går nærmere inn på dette, og trekker konklusjoner om Kina vil detronisere eller gå «i klinsj» med USA, vil jeg se på noen faktorer som har vært en styrke for USA til nå:

 – Utdanning og teknologisk innovasjon

Fortsatt tiltrekker amerikanske universiteter seg talentfulle studenter verden over, og USA er åpen for og stimulerer den slags immigrasjon. Men for at dette skal vare ved og stimulere den amerikanske økonomien, krever det at det også må skapes jobber. Ellers vil de som utdannes, dra tilbake til fristende jobbtilbud i de nye framvoksende vekstsentraene. Trenden er nå en økende arbeidsledighet, også for høyt utdanna. Og mens USA i årtier lå som nr 1 på OECD statistikken over antall egne unge med college-utdanning, lå de i fjor på 12. plass. Blant 15-åringer rangerte de som nr 17 i kunnskapsnivå i naturvitenskap og nr 25 i matematikk. Infrastrukturnivået i landet lå på 23. plass.

– Store multinasjonale selskaper

Tidligere forsvarsminister, James Schlesinger, poengterte at «USA var over hele verden» for å framheve betydningen av at den amerikanske økonomien ikke bare berodde på virksomheten i sjølve USA, men også på alle de USA-dominerte multinasjonale selskapene som opererte verden over. Fortsatt har USA et sterkt kort her, men ser vi på Fortunes siste rangering av verdens største selskaper, har USA nå bare to av de ti største – nr 1 Walmart og nr 3 ExconMobil – mens Kina allerede har tre i «ti på topp»: Sinopec, State Grid og China National Petroleum. Med andre ord er USAs særstilling i ferd med å forsvinne her.

-USA militæres styrke

Den ligger fortsatt langt foran konkurrentene. og er en kilde til innovasjon og teknologiske gevinster. Fortsatt kan den også avskrekke utfordrere. Men som erfaringene med Afghanistan og Irak-krigene har vist, kan den ikke sikre kontroll over erobrede områder selv om den kan avsette uønska regimer og installere samarbeidsregjeringer. Kostnadene ved dette svære militærapparatet bli også mer og mer merkbart, når totaløkonomien stagnerer. I dag finansierer USA sin militære overmakt med lån, slik at vi kan si at Afghanistan-krigen delvis er betalt med kinesiske kredittkort. På sin side har Kina økt sine egne utgifter til militæret kraftig det siste tiåret. Snart har de sine første hangarship på vannet, og de utvikler ny rakett- og anti-satelitt teknologi som truer USAs overlegenhet til sjøs og i lufta. Dette kan bli utslagsgivende i det som nå framstår som det viktigste området for rivalisering mellom de to konkurrentene: Stillehavsområdet. Kommer tilbake til dette mot slutten.

– Dollaren som verdensvalutaen

Uten dette ville USA vært detronisert som supermakt allerede. Sjøl etter sammenbruddet for den faste dollar-kursen i 1973 har dollar fortsatt rollen som verdens reservevaluta. Det har gjort at den amerikanske sentralbanken og amerikanske statsobligasjoner har kunnet «finansiere» de voksende amerikanske underskudda, gjennom å trykke opp dollar i fleng, og ved at overskuddsland har investert i amerikanske statsobligasjoner. Denne ordningen ser nå ut til å gå mot slutten, med potensielt dramatiske følger for USA.

USA er sjøl med å drive fram en endring gjennom å legge press på Kina for at de skal skrive opp sin valuta. Den kinesiske renminbi er absolutt for lavt kursfastsatt, og er en bakgrunn for det store kinesiske eksportoverskuddet. En oppskriving av renminbi vil derfor absolutt være til fordel for USA. Men hvis Kina i tillegg presser fram en sterkere internasjonalisering av egen valuta, vil det true dollarens særstilling. Det meldes nå (Financial Times 7.mars) at Kina den 29. mars vil undertegnede et memorandum i New Delhi sammen med de andre såkalte BRICS-landene (Brasil, Russland, India og Sør Afrika) om gjensidige låneavtaler i deres egne valutaer. Dvs. dollaren skyves ut av transaksjonene, og målet er å utvikle handelen mellom de fem statene, og fremme renminbi innenfor internasjonal handel og lånevirksomhet. Også de andre BRICS-landa vil tilby lån i egne valutaer. Under 13 % av Kinas Asiahandel gjøres i dag med renminbi som betalingsmiddel. Storbanken HSBC anslår at dette vil stige til ca 50 % innen 2015, som følge av dette tiltaket. Kina og Japan har allerede omgått dollar i transaksjonene seg i mellom og med andre land i Asia.

Dollaren er sjølsagt ikke med dette ute som viktigste reservevaluta. Men dens dominerende stilling får nå alvorlige skudd for baugen. Det undergraver sterkt USAs mulighet til å fortsette med sin lånebaserte økonomi. Kommentatorer vitser allerede med at opptrykk av dollar kan få like lite virkning som masseproduksjon av Zimbawe-dollaren hadde fram til 2009, da den ble suspendert.

Selv om dette langt fra er sammenlignbart, er det allikevel et av de sterkeste tegnene på at USAs relative styrke er i ferd med å svekkes betydelig.

Pål Steigan har i boka, Sammenbruddet, en grundig, helhetlig analyse som bygger opp under at USA nå er på vei inn i en nedtur som det ikke tyder på at de kan komme ut av ved denne korsveien.

Konfrontasjon med Kina?

Før Obamas første besøk i Kina prøvde han å dempe konfliktnivået mellom USA og den framvoksende stormakten med frasen «makt behøver ikke være et nullnull spill, og nasjoner behøver ikke frykte suksessen til andre». Men de historiske erfaringene som er referert til, av Lenin til Paul Kennedy, peker på at slik er det ikke i virkeligheten. Spillet rundt valutaene og den økonomiske og militære styrkeoppbygginga peker heller ikke mot en vinn-vinn-løsning for de to argeste konkurrentene. Det siste året har også gjort det tydeligere at det går mot en konfrontasjon som nå også kommer til uttrykk politisk, som i uenighetene i FN rundt Libya-konflikten og nå i forbindelse med Syria og Iran.

Robert D Kaplan, ved «Senter for ny amerikansk sikkerhet», hadde i juni–juli 2010 en artikkel i Foreign Affairs Magazine: «The Geography of Chinese Power: How Far Can Beijing Reach on Land and at Sea?». Ifølge han ville den interne dynamikken i Kina skape eksterne ambisjoner: Imperier skapes sjelden på tegnebrettet, de gror fram organisk. Når statene blir sterkere, dyrker de fram nye behov. Han viste til framveksten av USA-imperiet fra slutten på 1800-tallet da de tok Filippinene som sin første koloni, til framveksten av Kina nå. Han peker på at Kina i dag konsoliderer sine grenser, og har startet å vende seg utover, basert på en indre «motor»: tilgang til ressurser for sin egen økonomiske utvikling. Han viser til den voksende tilstede-værelsen i Afrika, i land som er rike på mineraler og olje, og å sikre seg tilgang til havner rundt Det indiske havet og Sør Kina-havet som forbinder den hydrokarbon-rike arabisk-persiske verden med Kinas kyststripe.

Kaplan baserte sine analyser på det som allerede var i ferd med å skje. Kina satser på å bygge opp sin sjømilitære styrke, med sikte på å beskytte sine interesser i viktige havområder, inkludert rundt Det indiske havet. Og dette har allerede pågått siden 1990-tallet. I et hemmelig dokument fra 1995 fra direktøren i General Logistic Department of the PLA sies det rett ut:

Vi kan ikke lenger akseptere Det indiske havet bare som et havområde for India. Vi må ta i betrakting væpna konflikter i regionen. (Youssef Bodansky i en artikkel om kontrollen av bl.a. Malakka-stredet og Spratley-øyene i «Defense and Foreign Affairs Strategic Policy», Wash. DC, 30. september 1995, side 6–13).

Situasjonen i dag er at Kina har havnetilganger langs hele området fra Hainanhalvøya i Sør Kina til Gwandar i Pakistan, bare 400 km fra det strategiske Hormuzstredet. Det inkluderer kontainerhavn i Bangladesh, militæravtale med Kambodsja, avtaler med Thailand og etterretningsstasjon på øyer i Bengal-bukta. Avtalen om bygging av kontainerhavn i Hambantota på Sri Lanka er av spesiell interesse i forhold til den regionale rivaliseringa med India.

USA på sin side prøver å demme opp for at denne kinesiske ekspansjonen skal  brukes til innflytelse i Stillehavsområdet. Den kinesiske marinen opererer med begrepet «første øy-kjeden» bestående av SørKorea, Kurilene, Japan, Taiwan, Indonesia og Filippinene, alle nære USA-allierte. I tillegg har nå Australia kommet på kartet med USA-baser, og Danang i Vietnam har fått sitt første flåtebesøk siden Vietnamkrigen. Mens USA bygger ned sitt militære nærvær i Europa og Midtøsten, satses det på en forsterkning i Sør Øst Asia og Stillehavsområdet, både politisk og militært.

Vi får alle håpe at dette ikke fører til direkte militær konfrontasjon mellom den nedadstigende og oppadstigende stormakten. Atomtrusselen vil vel også nå være en bremse. Når det gjelder Kina, så har de også fulgt en strategi med langsiktig økonomisk oppbygging og ekspansjon basert på de musklene de har utviklet her. USA har forstrukket seg både økonomisk og militært ved å prøve å holde på og utvide sin interessesfære, mens økonomien har stagnert. Men mye tyder nå på at de vil satse hardt på å bevare denne skansen, i regionen som grenser opp mot hovedkonkurrentens hjemtrakter. For USA er på en måte også ringen sluttet, da deres første koloni, Filippinene, ligger strategisk til midt i dette oppmarsjområdet. USA har festet grepet om landet det siste tiåret igjen, med permanent militært nærvær til tross for at baseavtalene ble sagt opp i starten av 1990-tallet. Men Kina bygger også opp sin innflytelse i dette strategisk viktige og symbolrike landet. Ikke bare gjennom økonomien, men også ved at den kinesiske marinen i april 2011 hadde et fem dagers sjarmbesøk på Filippinene. Det fulgte i kjølvannet av at kinesiske flåteskip hadde assistert seks filippinske handelsskip i området rundt Adenbukta.

Om det ikke blir noen direkte krig mellom de to hovedutfordrerne, er det sannsynlig at vi vil se flere såkalte proxy kriger i denne regionen, hvor de to er engasjert på hver sin side i lokale konflikter. Indiske analytikere ved Institute for Defense Studies and Analyses i Delhi trekker fram historiske paralleller, som sier at framvoksende imperier i første omgang pleier å komme i konflikt med sine regionale rivaler, for å bli dominerende der. De ser da på nye væpnede konflikter mellom Kina og India som mer sannsynlige, og peker på flere konfliktpunkter. Det kan bli ille nok, og vanskelig å avgrense. En analyse av hva som er «på gang» her, sprenger rammene for denne artikkelen.  

Einslege farga kvinner har ein utruleg situasjon: Dei har bare ein penny for kvar dollar farga menn har, og bare ein brøkdel av ein penny samanlikna med einslege kvite kvinner. Det viser at rase trumfar kjønn.

Meizhu Lui har kinesisk immigrantbakgrunn, er restaurantarbeider og fagforeningsleder, og var med å starte Freedom Road Socialist Organization. Hun er hovedforfatter i boka The Color of Wealth, The Story Behind the US Racial Wealth Divide.

Etter at ein afro-amerikanar vart valt til president – ei fantastisk historisk hending – skryt media av at me no har eit «postrasistisk » samfunn. Det er ikkje lenger grunn til å uroe seg over raseskilnader proklamerer dei. Det følger logisk av den glade historia at dersom farga menneske skulle vere verre stilte økonomisk enn kvite, så er det deira individuelle feil. Kvite kan trekke på skuldrene og gå. (Det er ikkje vanskeleg å oversjå desse «andre», fordi svært få kvite bur i område med meir enn 10 prosent frå dei andre gruppene.)

Farga menneske er verkeleg verre stilte. Regelen «dess mørkare dess verre» er framleis sann i dag: Afro-amerikanarar ender framleis på sisteplass, og kvite vinn over alle andre grupper medrekna asiatisk-amerikanarar, latinos og indianarar. For eksempel var arbeidsløyseprosenten blant afroamerikanarar tosifra og dobbel så høg som for kvite, og tri av fire indianarar i somme reservat var utan arbeid før det offisielt var krise.

Somme seier problemet er at farga menneske er dårlegare utdanna. Men det er meir sannsynleg at høgskoleutdanna afroamerikanarar er utan arbeid enn kvite som bare har eksamen frå vidaregåande. Asiatar er ofte framstilte som betre stilte enn kvite, men høgskoleutdanna asiatar er oftare arbeidslause enn høgskoleutdanna kvite. Arbeidsløysa blant latinos er litt lågare enn for svarte, men høgare enn for asiatar og kvite. Det siste tiåret er arbeidsløysa blant svarte menn grovt rekna tridobla, akkurat som for kvite menn, men det betyr at det prosentvise gapet mellom dei to arbeidsløysetalla har eksplodert. Mens nokre få farga som Obama har poppa til toppen som kork, så har lagdeling og ulikskap på grunnlag av rase blitt intensivert.

Dette er endå tydelegare når me ser på formue eller finansiell eigedom. Formue er eit viktigare mål enn inntekt. Inntekt set deg i stand til å overleve, mens formue set deg i stand til å komme deg fram i livet. Det du eig – som sparepengar, eigedom, bustad, investeringar og forretningseigedom – minus det du skyldar –avgjør om du kan klare deg ei tid som arbeidslaus eller alvorleg sjuk (i USA er arbeidsløysetrygda tidsavgrensa, og det er føderale ordningar bare for eldre). Det avgjør au om du kan bruke pengane dine til å skape meir pengar, halde barna dine på høgskole, og sjå fram til eit trygt liv som pensjonist.

Om du stilte alle kvite familiar opp etter formue og såg på familien i midten, ville den familien i 2007 hatt ein nettoformue på 100 000 dollar utanom bustaden. Den afro-amerikanske medianfamilien hadde bare 5000 dollar, som ein femøre samanlikna med krona til den kvite familien. Nittifemtusen dollar meir for kvite enn svarte er ein pen sum. Einslege farga kvinner har ein utruleg situasjon: Dei har bare ein penny for kvar dollar farga menn har, og bare ein brøkdel av ein penny samanlikna med einslege kvite kvinner (viser altså at rase trumfar kjønn). Ettersom me ser på menneska i midten, betyr det at nær halvparten av svarte kvinner og latinos-kvinner lever med gjeld, utan pengar til å betale for skoleturar for barna sine.

Korfor taper farga menneske kappløpet?

Me kan ikkje forstå dagens økonomiske skilnader utan å sjå på fortida, fordi formue samlar seg over generasjonar. Mens inntekt er som eit foto, er formue som film. Underordningsmekanismane som blei brukt mot ulike ikkje-kvite grupper i USA, var ulike – tjuveri av jord, fornekting av menneskeverd, utanrikspolitikk, borgarrettar – men alle vart aktivt hindra då dei prøvde å skaffe seg levelege kår.

Indianarane: Rike på jord og skitfattige

Før dei kvite kom, hadde indianarane fri bruksrett til all jord. Tjuveri og kontroll av jorda er grunnlaget for all kvit kapitalistisk formue i USA, ei umåteleg overføring av ressursar frå indianarar til anglo-amerikanarar.

Stammefolk definerer ikkje rikdom som finansiell eigedom i individuell eige, men som kollektivt disponert jord. Ulykkelegvis kolliderte ideen om at naturressursar er eigd i felleskap av alle naturen sine skapningar, med den europeiske kapitalistiske ideen om at jordstykke skulle eigast individuelt, og brukast til å skape privat og kortsiktig profitt. Då europeisk immigrasjon steig i USA etter revolusjonen, trakta dei stadig meir etter jorda til indianarane. I 1830 vart Indian Removal Act vedtatt, og stammefolk vart tvinga lengre og lengre vestover, forviste til område som var «reservert» for dei – vanlegvis dei minst fruktbare områda. Det siste store territoriet til indianarane – Dei store slettene – vart gitt som gave frå styresmaktene til kvite. Etter indianarkrigane vart Homestead Act vedtatt i 1862, og regjeringa gav bort millionar av mål til kvite busettarar som alle fekk 640 mål jord gratis.

Likevel eig stammane framleis millionar av mål. Men dei kontrollerer ikkje si eiga jord. Juridisk er jorda «forvalta» av den føderale regjeringa, på same vis som med juridisk verge for barn. Styresmaktene skulle dekke behova til urfolka, og styre reservata til beste for dei. «Forvaltings»-ansvaret vart brote konstant. Når det for eksempel vart funne olje og andre verdfulle mineral i reservata, vart retten til det som låg under bakken, gitt til selskap eigd av kvite. Utan å ta med jord som vart tatt med våpenmakt, er det rekna med at feilforvalting aleine har snytt stammane for 28 milliardar dollar. Ikkje rart dei framleis er skitfattige.

Afro-amerikanarar: Ei særmerkt form for formue

Afro-amerikanarane var i seg sjølve finansiell eigedom, kom som avlingar stabla i lasteromma på skip, klare til å bli selt og innrekna i bøkene til eigarane saman med husdyr og utstyr. Då slavehandelen vart ulovleg i England og andre europeiske land, vart kvinnene endå meir verdfulle for platasjeeigarane fordi dei kunne produsere rikdom: fleire slavebarn. Slaveeigarane deltok ofte sjølve i denne verdiproduksjonen. Som andre trekkdyr var afrikanske kvinner bare avlsdyr, og kven som leverte sperma, var irrelevant. Det som vart stole og gjort til rikdom, var ikkje mindre enn menneskeverdet til dei afrikanske folka. Det ubetalte arbeidet deira skapte også superprofitt for eigarane, og gjorde plantasjeeigarane i sør til dei rikaste i USA. Det er rekna på at om dei var blitt betalt lønn som til kvite arbeidarar, ville det sirkulert 1,4 billionar dollar i dei svarte samfunna i dag.

At eigedom var viktig for eit liv i fridom, vart slått fast straks etter borgarkrigen i 1865. Frigitte afrikanarar vart lova «160 mål jord og eit muldyr». Dei første få åra byrja unionshæren faktisk å fordele jord til nyleg frigitte slavar. Men etter bare sju år kom det til ein politisk hestehandel med politikarar frå sør, og storparten av jorda vart gitt attende til dei tidlegare sørstatseigarane. Afro-amerikanarar vart tvinga til å bli «forpaktarar » som likt bøndene i føydalsamfunn fekk beholde litt av arbeidsresultatet sitt som naturaliainntekt. Men utan eiga jord og utan rettar vart dei evig gjeldsbundne, og ute av stand til skaffe seg økonomisk fotfeste.

I alle periodar etter det vart svarte halde utanfor offentlege ordningar som gav økonomisk støtte til kvite. Trygdesystemet i USA garanterte for eksempel inntekt til pensjonerte arbeidarar. Men husarbeid og arbeid i jordbruket – dei to viktigaste yrka for svarte – var ikkje dekka av ordninga. Etter andre verdskrigen investerte ein store skattepengar gjennom GI Bill of Rights for å skape ein middelklasse. Soldatane fekk huslån med låg rente og gratis høgskoleutdanning, to nøkkelområde for å ha økonomisk trygge kår. Men svarte soldatar vart viste bort av det store fleirtallet høgskolar og bankar som nekta å ha noko med afroamerikanarar å gjøre.

Den vanlege påstanden i USA er at folk blir rike ved å jobbe hardt. Om det var sant, ville afro-amerikanarane vore dei rikaste i USA i dag.

Latinos: Frå bakgården til sjefen

Uro for USAs plass i den globale økonomien har avgjort skjebnen til latinos både på utsida og innsida av grensene til USA. På tida til revolusjonen i USA var Spania største kolonisten og jordeigaren på det amerikanske kontinentet. Mexico vart fritt frå Spania i 1821, og var like stort som USA. Tri år seinare lova Monroe-doktrina dei nyleg sjølvstendige latin-amerikanske nasjonane «vern» mot innblanding frå europeiske makter. I røynda lét doktrina USA intervenere i heile verdsdelen for å verne sine eigne økonomiske interesser. I 1848 starta USA krig mot Mexico for å skaffe seg meir territorium, og for å oppfylle det dei såg som sin «innlysande skjebne» (manifest destiny) – sin gudegitte rett – til å ekspandere «frå hav til skinnande hav», som det heiter i America the Beautiful som blir sunge med stor glød i barneskolen. Mexico tapte krigen, og vart tvinga til å gi frå seg halvparten av territoriet til USA. Som ein meksikansk-amerikansk tjenestemann sa seinare: «Eg gjekk ikkje over grensa. Det var grensa som gjekk over meg!»

På nittenhundretallet forsterka politikken til styresmaktene det økonomiske gapet mellom meksikanarar og kvite. Under andre verdskrigen, då gardsbruka i USA hadde behov for fleire arbeidarar, oppretta den føderale regjeringa Bracero-programmet. Det ga USA lov å henta meksikanske arbeidarar for å jobbe under minimumslønn og på dårlege vilkår, og så bli sparka ut når det ikkje var behov for dei. Handels- og immigrasjonspolitikk blir framleis brukt for å halde oppe USAs kontroll i sin eigen «bakgård», og samtidig nekte dei som blir «verna» frå å få litt av gledene som finst i sjølve «hagen» til Onkel Sam. I dag er sentral- og sør-amerikanarar også inkluderte i USAs ekskluderande politikk, den einaste inkluderinga dei kan vente seg.

Asiatisk-amerikanarar: Evige utlendingar

Ulikt dei andre tri gruppene kom asiatane i hovudsak til USA frivillige, som immigrantar som prøvde å forbetre sin økonomiske status. Men asiatar har aldri vore rekna som råstoff ein kan lage «verkelege» amerikanarar av, fordi dei ikkje tilfredstiller krava til å vere «kvite». The Naturalization Act frå 1790 avgrensa retten til borgarskap til «kvite». Asiatane visste ikkje om dei var kvite eller ikkje – men dei ønska vere det! Rettane og fordelane med borgarskap var openbare. Og etter tur gjekk kinesarar, japanarar og folk frå India til retten for å bli rekna som kvite, men tapte.

Utan borgarskap var det ei rad med lover som avgrensa høvet asiatar hadde til å skape seg rikdom. Kinesarane slo seg saman med irar og andre i strømmen til California for å grave gull. Men Foreign Miners Tax som bare blei kravd inn frå kinesarar, var laga for å skyve dei ut av gruveindustrien. Skatten dekka 25 prosent av delstatsbudsjettet til California på 1860-tallet, men kinesarane hadde ingen rett til hjelp frå offentlege ordningar. The Chinese Exclusion Acts vedtatt i 1882 sette ein stoppar for kinesisk immigrasjon, og kinesarane blei dei første som blei nekta tilgang til denne immigrantnasjonen. Rett til statsborgarskap fekk dei først etter andre verdskrigen, då Kina og USA var allierte mot Japan.

I dag er asiatane den gruppa som totalt sett ligg nærmast dei kvite økonomisk. Men som Wen Ho Lee – den kinesiskamerikanske kjernefysikaren som urettmessig vart skulda for spionasje i 2002 – fann ut: Asiatar er framleis definert ut frå rase og merka som evige utlendingar, ikkje «verkelege » amerikanarar.

Løpet er manipulert

To menneske kan løpe like fort, men om den eine er i rulletrapp og den andre på ei tredemølle, er det openbart kven som vinn.

Ut over hardt arbeid må assistanse frå styresmaktene til for å sette fart i økonomisk mobilitet. Gjennom heile historia har gaver i form av jord og offentlege subsidiar hjelpte kvite familiar til å komme seg fram.

Den økonomiske kollapsen i dag rammar farga hardare enn kvite på grunn av hardnakka diskriminering på alle økonomiske område. Regjeringas manglande evne til å regulere arbeidsmarknaden og finanssektoren for å sikre alle grupper lik behandling er ein del av problemet. Men i tillegg har «nedtrapping» av offentlege tiltak retta mot fattige og skattekutt for næringsliv og rike blitt løysinga politikarane har på krisa i våre kapitalistiske samfunn. Å fjerne offentleg hjelp til dei som tradisjonelt blir sett utanfor, gjør vondt verre. Etter turen i den økonomiske rulletrappa vil kvite som kjem på øvste nivå skru av for å sikre seg at farga stadig vil komme sist.

Men kvantitet blir til kvalitet. I 2042 vil majoriteten av folket vere ikkje-kvite. Om USA held fram som i dag, vil det skape ein apartheid-nasjon, med ein politisk og økonomisk maktstruktur for ein kvit minoritet. For progressive og sosialistar må viktigaste oppgava framleis vere å fjerne raseskillet, og sameine den multinasjonale arbeidarklassen i USA.

(Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen)

For den norske venstresida har forholdet til USA i hele etterkrigstiden vært av helt avgjørende betydning. Forholdet til USA har, på mange måter, utgjort skillelinjen mellom det «ansvarlige» sosialdemokratiet og det som med et noe upresist samlebegrep gjerne omtales som venstresosialismen. USA-kritikken var betydelig i NKP, med sin lojalitet til Moskva, men også i sosialdemokratiet var dette et helt sentralt element for den venstreopposisjonen som etter hvert skulle bli opphavet til både det som i dag er SV, og det som i dag er Rødt. Vietnam-solidaritet, Palestina-solidaritet og solidaritet med undertrykte folk i Latin- Amerika har hatt en klar brodd mot USA, og selv om ml-bevegelsen og i hvert fall deler av SV klarte å kombinere dette med en klar brodd også mot Sovjetunionen, har dette bare styrket seg etter Sovjetunionens fall og opprettelsen av den unipolare verdensorden.

Men venstresida er ikke, og har heller aldri vært, anti-amerikansk, slik det til stadighet gjentas fra høyresida. Amerikansk kulturliv har i snart hundre år vært den viktigste premissleverandøren for kulturelle uttrykk, også for venstresida. USA-kritikken er ikke en kritikk av Bob Dylan, Rage Against the Machine eller Public Enemy, like lite som det er en kritikk av Jane Fonda, Michael Moore eller Sean Penn. Tvert imot – USA-kritikken er en integrert del også i den amerikanske kulturen. Når den norske og europeiske venstresida kritiserer USA, er det ikke amerikanere eller alt som kommer fra USA som kritiseres. Det er fremfor alt en kritikk av den politikken som gjør USA i stand til å opptre som en verdenshersker, spydspissen for en stadig mer destruktiv kapitalisme.

Tidsskriftet Rødt!, tidligere Røde Fane, har gjennom alle sine 41 år levert analyser av amerikansk imperialisme og dens herjinger i alle verdenshjørner. Kjennskapen til USAs krigsforbrytelser, deres bunnløse dobbeltmoral og deres forakt for krav om folkelig sjølstyre rundt omkring i verden, er stor på norsk venstreside. Det er også kjennskapen til mye av den kulturelle USA-kritikken. Men hva som skjer på grunnplanet i USA, det vet vi mindre om.

Gjennom en rekke artikler i dette og forrige nummer, forsøker vi å bøte litt på dette. I dette nummeret kan du blant annet lese om hva som har skjedd med Occupy-bevegelsen etter at media mistet interessen, skrevet av en som faktisk har vært og fortsatt er med. Du kan lese om kampen mot atomenergi i Ohio og Michigan, en kamp som ennå ikke har nådd norske medier. Du kan lese om hvordan hudfarge fortsatt er helt avgjørende for hvilke sjanser du har i livet, ikke minst som kvinne. Og det kommer flere artikler i neste nummer!

De aller fleste artiklene om USA er skrevet spesielt for Rødt!, og har aldri vært trykket på engelsk. Vi er stolte over å ha fått dette til, å kunne gi leserne av tidsskriftet innblikk i de kampene som foregår i USA, langt unna CNN og Fox News sine kameralinser, og dermed også langt unna norske mediers interesse. Denne dugnaden ville imidlertid aldri vært mulig uten stor hjelp fra Dennis O’Neil fra Freedom Road Socialist Organization, en liten organisasjon, men med medlemmer og venner med et enormt nedslagsfelt.

Redaksjonen

 

Tariffvedtaket i LOs representantskap er en studie i kompromissets kunst. Moderasjon, men ikke nødvendigvis for alle. Formuleringer som gjør at alle de som har sakket akterut, har et håp.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim.

LO er redd for et land delt i to. En oljedel som går så det suser, og en konkurranseutsatt industri som sliter. Frontfagsmodellen er ment å løse dette ved at de som sliter mest, skal forhandle først, og så danne rammen for alle som følger etter.

De som sliter i dag, er smelteverksindustrien, aluminium og treforedling. Men for disse industriene betyr lønnsutgiftene svært lite. Om lønna går opp noen prosent eller ikke, er bagateller i forhold til den virkelig store utfordringa: kronekursen. Når kronekursen nå har steget med over 10 %, betyr det at både eksportindustri og hjemmemarkedsindustri får over 10 % dårligere konkurranseevne. Et lønnsoppgjør handler om under en prosent. Det er en mye større trussel at oljeindustrien stikker av med alle investeringene og alle ingeniørene. Hvordan konkurranseutsatt industri skal hjelpes ved at eierne og ikke arbeiderne får beholde mer av verdiene, er vanskelig å forstå.

Ingen frontfagmodell vil greie å holde igjen på lønnsglidningen i en oljeindustri som opplever all time high. Også bygg og anlegg har gode tider. Det er ingen ting som tyder på at krisa vil nå Norge i den grad at kjøpekrafta synker. Trolig blir det gode tider også i varehandelen, hotell og restaurant, ja i hele servicesektoren med unntak av turistnæringen. Mens offentlig sektor strupes.

Tilbakeslag for lavtlønn og kvinnelønn

Tariffoppgjøret 2010 var faktisk et godt likelønnsår. Likelønn var på den politiske dagsorden, og fikk gjennomslag. Sjøl om LO-ledelsen gjorde sitt beste for å fjerne begrepet likelønnspott, så ble det faktisk en ekstrapott på noen milliarder, både i stat og kommune. I staten gjennom et justeringsopprør som ble innrettet på store kvinnedominerte grupper, og i kommunene i form av økning av minstelønn etter 10 og 20 års ansiennitet. Økning av minstelønn ble også resultatet i privat sektor. Renholderne streiket for økning av garantilønna til 95 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Det fikk de ikke, men det ble ei en kraftig økning av minstelønna. Den er nå allmenngjort, ingen renholdere skal tjene under 151 kroner i timen.

I år mangler det politiske trykket på likelønn. Jeg tror det er all grunn til å frykte at likelønn ikke bare vil stanse opp, men at vi vil få et reelt tilbakeslag. Jeg frykter at både lavtlønte kvinner og de kvinnedominerte høyskolegruppene vil bli mer bundet opp til frontfagramma enn menn i de bransjene, som nå opplever gulltid. Kanskje kan årets oppgjør gi frontfagsmodellen banesår. Erfaringene fra årets oppgjør vil gå rett over i LO-kongressen 2013.

Det eneste som kan gi varig uttelling, er garantiordninger, helst en opptrappingsplan over flere tariffoppgjør opp til 95 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn for lavtlønte i både privat og offentlig sektor, og en tilsvarende opptrappinsplan opp mot gjennomsnittet i sammenlignbare utdanningsgrupper i offentlig sektor. Men motparten er mer opptatt av å unngå slike garantiordninger enn LO har vært i å oppnå dem. For dette greier verken renholderne eller hotell- og restaurantansatte på egen hånd. Da må Fellesforbundet og LO være villig til å stille hele bevegelsen bak med sympatistreik om nødvendig. Skal de høyskoleansatte i FO få sin opptrappingsplan, må de bli med på en slik felles likelønnskamp.

Fagforbundet har sett at rammene blir små, og satser derfor på strukturelle reformer. Det viktigste kravet her blir en kraftig økning av natt- og spesielt helgetillegg. Dette som et ledd i kampen for heltid, at det blir mer attraktivt å jobbe helger, og dermed lettere å få til turnuser på heltid. Sjøl tror jeg ikke heltidsproblemet lar seg løse med lønn, jeg tror det handler mer om grunnbemanning og arbeidstid. Jeg tror at mer enn tredje hver helg uansett bare er aktuelt for unge. Ingen holder et liv fra 20 til 67 med større belastning enn nå. Men det er all mulig grunn til å støtte kravet uansett. Det er rimelig å få betalt for å ofre familieliv og sosialt liv for helgearbeid, og det er viktig å få opp kostnadene med det åpne grenseløse samfunn.

Løsarbeiderne inn i tariffoppgjøret

Den store konflikten i årets oppgjør kommer til å handle om det vanskelige ordet omfangsbestemmelser, hvem tariffavtalen skal gjelde for. Foran forrige tariffoppgjør var bygningsarbeiderne beredt på å ta konflikten på at innleide skulle være omfattet av samme avtale som de som var ansatt i hovedfirmaet. Da kom det rett før tariffoppgjøret på plass en avtale mellom LO og NHO om tariffavtale i utleiebyråene. Også her skulle de innleide ha lønns- og arbeidsvilkår etter der de jobbet, men det var de tillitsvalgte i utleiefirmaene som skulle forhandle fram lønn og passe på at de ble overholdt. En umulig oppgave for hvilke som helst tillitsvalgte å forhandle fram og passe på lønns- og arbeidsforhold for utleide til et tosifret antall bedrifter som skifter hele tida. Når tillitsvalgte knapt fins, så er det nå klart for hele LO at dette var et blindspor. Nå skal innleide omfattes av tariffavtalene der de er innleid, og det er de tillitsvalgte der som skal påse dette. I tariffoppgjøret 2010 streiket de spedisjonsansatte i transport for dette kravet, og fikk nesten fullt gjennomslag. NHO nektet å underskrive trass i at arbeidsgiverne i bransjen ga seg. Det er helt utenkelig at NHO skulle godta et slikt krav uten en langvarig streik. NHO mener jo i tillegg at en slik avtale er i strid med vikarbyrådirektivet som ligger til behandling i Stortinget, mens tariffoppgjøret foregår. Dette blir vårens store triller.

Oppe i det hele er det en rekke viktige enkeltkamper. De ansatte i bussbransjen blir over hele landet utsatt for anbud. For å unngå anbudskamp basert på nedslag av lønn og arbeidsvilkår stiller de krav om en felles bransjeavtale uansett om de er organisert i Transport, Fagforbundet, Jernbaneforbundet eller Yrkestransportforbundet i YS. Andre har mistet sine tariffavtaler på grunn av oppkjøp, og må slåss for å beholde sine rettigheter når tariffavtalene nå skal reforhandles. Lærerne gikk med på en omstridt arbeidstidsavtale for å kunne bruke tariffoppgjøret til å få opp nivået både på lærerlønn og barnehageansatte. Der er det store forventninger. Forventninger som kolliderer med frontfagenes trange rammer.

Bakom synger pensjonsstriden

I bakgrunnen foregår en like viktig kamp om offentlig pensjon. Det er nedsatt utvalg som skal tilpasse offentlig pensjon til ny uførepensjon. Regjering og Storting legger til grunn at bruttoprinsippet skal bort for uførepensjon før 67 år. Greier fagbevegelsen å stå i mot, eller får vi den første minen under bruttogarantien? Blir det tak på barnetillegg og pensjon som rammer deltidsansatte? Og hva skjer med samordningsfordelene som utgjør 30 000 kroner i gjennomsnitt i kommunen og 20 000 i staten? Dette er tenkt holdt unna tariffoppgjøret, men konsekvensene for offentlig ansatte kan fort bli større enn litt fra eller til i selve oppgjøret.

Kampen om likelønn utfordrer både makta i samfunnet – klasse og kjønn – og solidariteten i fagbevegelsen. Derfor er det en lang og vanskelig kamp.

På den ene sida må det settes makt bak offensive krav som likelønnspott, rett til heltid og 6-timers dag. På den andre sida utfordres fagbevegelsen av kapitalen.

Erobringa av stadig nye områder for profitt fører til privatisering og konkurranseutsetting. Det svekker både kollektive avtaler og kollektiv organisering. Å få mest mulig over på lokale fohandlinger, er en del av denne strategien.

Kampen for likelønn og kampen for sentrale forhandlinger om kollektive avtaler, og allmenngjøring av dem, er avgjørende framover.

Lars Gunnesdal:

Den late grekeren

Manifest Analyse, 2011

Manifest Analyse har nylig (desember 2011) levert fra seg notatet Den late greker. Myter og fakta om den økonomiske krisen i Hellas. Skriftet er typisk i mange henseender, og fortjener en omtale.

Manifest leverer et argument for at den ivrige anti-greske agitasjonen i europeisk kulørt presse (som Bild-Zeitung), og blant fargeløse politikere, særlig Merkel, er basert på begrepsforvirring.

Forfatteren, Lars Gunnesdal, sammenlikner fire variable for de siste årene. Det er tale om ukentlig arbeidstid, arbeidstimer per sysselsatt, faktisk pensjonsalder, og til slutt offentlige trygde- og helsekostnader i prosent av BNP. For de to førstes vedkommende kommer det til syne en dramatisk forskjell mellom Hellas og eurosonen samlet: Utlagt arbeidstid i Hellas er mye lengre, etter vanlige mål. For de to siste er derimot likhetene, ikke forskjellene, dominerende.

Førsteinntrykket er: Grekere jobber mer enn eurofolk flest, og de tar ikke mer til seg i personlig konsum av arbeidets langsiktige frukter enn eurofolk gjør.

En slik statistikk er et tilstrekkelig motargument til Bild-og-Merkel; men dessverre, dette er bare fordi disse drøfter på et bunnnivå. Og Manifest skriver: «Det viser seg faktisk at grekerne, på tross av sin (altfor) lave kvinnelige arbeidsdeltakelse, i sum arbeider mest blant alle land i Europa.»

Det er (altfor) opplagt at dette ikke holder vann, for vi måler ikke arbeid bare etter tidsutstrekning, men også etter intensitet. Det er et poeng for Gunnesdal at det som undersøkes, er forhold innen eurosonen. Denne sonen finnes fordi medlemmene har samme valuta. Det betyr at de kan sies å utgjøre samme marked. Nå forteller vår barnelærdom (Kapitalens første kapitler, og studiesirkler i «marxistisk politisk økonomi») oss at en vare kan selges for en mengde penger (gull) som tilsvarer den arbeidstid som er nedlagt i den. Men dette betyr ikke at en klosset baker, som lager ett brød på den tid det tar for en gjennomsnittlig dyktig baker å framstille tre, kan selge sitt brød for samme sum som den flinke. For verdien er en gjennomsnittsstørrelse, og normalt vet vi hvilken (gjennomsnittlig) produktivitet som bestemmer verdien. Dette innebærer at hvis vi forutsetter at hele svermen av bakere (minus én) i et samfunn består av folk som er like flinke, så vil det arbeidet som den klønete bakeren utfører, ikke skape mer verdi enn det som tilsvarer én time. I en fornuftig statistikk over økonomisk tidsbruk er det denne timen som vil telle, og to vil falle bort. De representerer simpelthen ikke «arbeid».

Lærdommen sier oss mer enn som så. Den forteller at innenfor enhver nasjon vil intensiteten i arbeidsytelsene være spesifikk. Forskjellige nasjoner har altså forskjellige gjennomsnittlige intensitetsgrader. La oss for illustrasjonens skyld tenke oss at barnevognsproduksjonen både i Tyskland og i Hellas tilfeldigvis er en bransje som ligger på det nasjonale gjennomsnittet når det gjelder arbeidsproduktivitet og –intensitet. La oss si at én arbeider i Tyskland kan produsere 6 barnevogner på 8 timer, mens en arbeider i Hellas trenger 16 timer. På euromarkedet vil det da vise seg at de tyske vognene er produsert med en lav tidsutgivelse, og at de ligger an til å koste bare halvparten av de greske. Men i virkeligheten vil den tyske handelsfordelen være større enn som så. Kanskje vil tyske vogner uten videre kunne selges fire ganger billigere enn de greske. Hvorfor?

Enkelt sagt: Fordi arbeidets mengde måles ikke bare i utstrakt, men også i ”innstrakt” tid: Ikke bare ekstensivt, men altså også intensivt. Hos Marx er ”tid” altså et sammensatt begrep. Det går på en indre fysisk anspennelse hos arbeideren like mye som på en utstrakt ytelse. Det mer intensive arbeid produserer mer verdi per utstrakt tidsenhet fordi den utstrakte arbeidstiden her er ”fortettet” i høyere grad, som Marx sier. Forutsetter vi at tysk gjennomsnittsarbeid er dobbelt så intensivt som gresk, så får vi resultatet ovenfor.

Verdien av en valuta, den gullproduksjon den tilsvarer per tidsenhet, er innen nasjonen utjevnet, slik at på det nasjonale markedet er det bare forskjeller i produktivitet som teller når bedriftene konkurrerer. Men når bedrifter konkurrerer internasjonalt, teller intensitetsforskjellene også som forskjeller i produktivitet. I det tilfellet vi bringer her, betyr dette at åtte utstrakte tidsenheter i Hellas i realiteten ikke er lik åtte utstrakte tyske tidsenheter, men langt flere, slik at grekeren virkelig framstår som en klønete baker.

Men ettersom Hellas og Tyskland har samme valuta, uten at de opphører med å være forskjellige nasjoner, oppstår et spesialtilfelle som Marx ikke analyserte særskilt. Det er likevel ikke særlig forskjellig fra den struktur for internasjonal handel som ble påvist allerede av David Ricardo: Mindre produktive nasjoner tappes for gull når de må handle med mer produktive. I dag tappes de også for gullekvivalenter i form av valuta de tvinges til å låne, kreditter de tvinges til å inngå, osv. På denne måten mister de ett av flere insitamenter til selv å øke sin produktivitet, og dermed kutte ondets rot. (Noe Ricardo derimot ikke innså!) Denne koloniseringspolitikken fører IMF og den europeiske sentralbanken i dag med det påståtte formål å bringe fattige land på fote!

Hvorfor finnes intensitetsforskjellene? Lutheraneren Merkel vil vel peke på den åndelige revolusjon protestantismen førte med seg i arbeidsdisiplinen. Hun ville ha litt rett i dette. Men forklaringen blir seriøs først når den viser at Tyskland historisk har utviklet en storindustri, mens Hellas knapt har gjort det. Industrien gir intensitetsfordeler – til dels i stor grad.

Hva må gjøres? Gunnesdal vil fjerne euroen, og det er et bra tiltak. Men han ønsker seg tydeligvis det gamle systemet i stedet, hvor Hellas ville kunne «devaluere egen valuta» for å bedre sin konkurranseevne.

Er dette fremtiden for Europas arbeiderklasser? Små ineffektive økonomier som kan muntre seg litt med devalueringer for å skape pusterom mellom nedturene? Eller er løsningen tvert om å skape en sosialistisk industri i alle land?

Gunnesdal skriver faktisk: «En sentral årsak til at Hellas og de andre landene i eurosonens sørlige periferi har sakket akterut er den felslåtte innføringen av en felles valuta.» Dette er å overse at de store strukturforskjellene (som vi rett og slett kan kalle intensitetsforskjeller) i Europa har vært til stede lenge før euro’en. De går tilbake også på fundamentale klasseforskjeller, som i Hellas uttrykker seg i korrupsjon og skattesnyteri som Gunnesdal åpenbart ikke vil betrakte som sosialt-økonomisk baserte fenomener.

Fordi intensitetsforskjeller som et grunnleggende fenomen er oversett, blir notatets forsøk på å tolke produktivitetsutviklingens rolle (som uansett er sekundær) i eurosonen temmelig virkelighetsfjernt. Det samme gjelder særlig variabelen «offentlige trygdeog helsekostnader i pst av BNP»: Med den betydning svart arbeid har i Hellas, blir det offisielle BNP en heller uklar størrelse her.

Slikt er likevel perifere innvendinger. Mer sentralt blir det at «Den late greker» er helt i overensstemmelse med tidligere skriv om eurosonen fra Manifest: Tilbakeliggende produksjonsforhold blir glorifisert, og det vises ingen tegn til lydhørhet for marxistisk kritikk eller til at forfatterne er oppmerksomme på de grunnleggende variable på verdensmarkedet.

Jørgen Sandemose og Terje Skog

(I den trykte utgaven av nummeret ble en annen utgave av to avsnitt trykket. Dette er sånn forfatteren har ønsket omtalen.

PS.

Før trykking sendte Jørgen Sandemose utkastet til Terje Skog, som foreslo endringene i avsnittene. Uten å ha lest anmeldelsen på trykk refererte JS og TS til denne versjonen i en artikkel i Klassekampen 6. mars, og kalte den et fellesprodukt. Det skapte litt forvirring, men dette er historia)

Mikael Nyberg:

Det stora tågrånet

Karneval Forlag, 2011

Svensk jernbane har kommet på besøk til Norge for å se på hvordan de kan få togene mer i rute. Alle som kjenner norsk jernbane vet at det ikke skyldes at vi i Norge driver bra, bare at i Sverige har det utviklet seg til en katastrofe.

15. oktober 2008 rives kjøreledningen ned sør for Lund 16:45. Den nye vedlikeholdsbedriften, hollandske Strukton Rail er raskt på pletten. 17:31 ringer deres «feilavhjelper» og melder seg på plass i sporet. Men det tar nesten ni timer å få trafikken i gang. To fullsatte tog blir stående i 4 timer før passasjerene får buss videre. Forklaringen er enkel. Strukton sender hva de har – en signalmontør – som sørger for at responstid ved feil opprettholdes. Så står han flere timer i sporet og venter, mens Strukton må lete rundt etter utstyr og fagfolk som kan kontaktledning. Kontrakten om feilretting er i ettertid ikke å spore opp hos Trafikkverket. Men sammenhengen er nokså opplagt. Kontrakten må ha stilt krav til responstid, men ikke til kvalifikasjonene. Så oppfyller Strukton kontraktskravet, men er ikke i stand til å reparere feilen i rimelig tid. Men det er jo ikke Strukton sin oppgave. De skal oppfylle minimumskravene i kontrakten og tjene penger. Passasjerenes og samfunnets behov er ikke deres greie.

Publikum og ansatte

Hva som skjer når statsansatte fagfolk med yrkesstolthet erstattes av en rekke private kontrakter med firma som har profitt i blikket og som er uten samfunnsansvar, er det boka beskriver. Mikael Nyberg har snakket med mange «på gulvet». Han får enkle og gode forklaringer på hvorfor svensk jernbane forfaller og blir stadig mindre i stand til å ivareta samfunnets transportbehov. Han stiller dette opp mot uttalelser fra diverse bedriftsledere som bortforklarer med harde vintere, personalmangel og gud vet hva. Helt konkret beskrives forfallet, sløsingen og holdningsendringene. Hans styrke er at han setter virkningene av liberaliseringen overfor publikum sammen med virkningene for de «ansatte». Utleiebyråer, korttidskontrakter og tilkallingsavtaler erstatter faste arbeidsplasser. Lønnsog arbeidstidsforholdene blir dramatisk dårligere, og ulykkestilfellene øker. «Konkurransen» på sporet effektiviserer ikke. Gevinstene, hvis det er noen, på å presse de ansattes arbeidsvilkår går helt andre steder.

Norge på samme kurs

I Sverige har de gjennomført det som samferdselsminister Skogsholm prøvde i Norge i 2004 da hun ville si opp alle vedlikeholdsarbeider i Jernbaneverket og sette alt ut på anbud. Hun måtte snu da «de oppsagte» sluttet og fant bedre ting å drive med. Det fantes ikke noe «marked» som kunne overta i Norge. Hun kunne ikke drive Jernbanen uten de ansatte fagfolkene. Siden den gang i 2005 har Stoltenberg-regjeringen strevd med å få til konkurranse slik som Sverige.

Alle større kontrakter settes ut, og det jobbes voldsomt med å få flere «leverandører» fra Jernbaneverkets side. Snart er det mulig å følge i Sveriges fotspor her hjemme.

«Sossarne»

Nyberg går nøye gjennom hvordan «sossarne » (sosialdemokratene) og facket har håndtert omveltningen. Begge parter støtte opp om liberaliseringen i starten. Facket (SECO) trodde det var eneste mulige vei ut av underskudd og uføre. Sossarne at det var effektivisering. Det tror «sossarne» enda. Men facket har snudd. De har opplevd galskapen for nært.

EU direktiver – med unntak

Oppsplittingen og privatiseringen av Jernbanen er drevet fram av EU-direktiv. England og Sverige er først ute. Mens Frankrike og Tyskland har omgått alle direktivene og latt sine nasjonale selskap beholde full kontroll. Selskapene sier de ikke kan drive moderne jernbane uten full kontroll over skinner og tog. Nyberg sannsynliggjør at Tyskland vil ta over Norden og de små landenes jernbane hvis vi følger Sveriges eksempel.

«Titanic»

Denne boka handler om Jernbanen. Men utviklingen er ikke så forskjellig innenfor veivesen, helsevesen og alle andre vesener som privatiseres. Den kan derfor med hell leses av alle som er avhengig av, eller jobber innenfor noen av disse vesenene.

Boka illustrerer godt hvorfor de nyliberale landene går dukken og blir internasjonalt taperlandene. Stikk motsatte av hva de som argumenterer for privatisering sier.

Svensk jernbanesjargong kan være litt vanskelig, men ellers en absolutt leselig bok.

Den norske velferdsstaten er bygd opp ved hjelp av billig kvinnelig arbeidskraft og deltidsarbeid. Kvinnene hadde hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet, og mannen var sett på som familiens hovedforsørger. Kvinners kamp og en radikalisert fagbevegelse utfordrer i dag dette samfunnssystemet. Likelønnskampen er vanskelig å vinne fordi den krever store samfunnsendringer.

Torill Nustad er leder av NTL ved Universitetet i Tromsø, og medlem av arbeidsutvalget i Kvinnefronten.

I gjennomsnitt tjener kvinner 85 % av menn når vi sammenligner timelønna. Dette betyr at kvinner i gjennomsnitt tjener ca 6 000 kroner mindre hver måned, forutsatt samme arbeidstid. Når vi veit at mange kvinner arbeider deltid, så reduseres kvinners inntekt til 65 % av menns inntekter. Dette gir menn makt og innflytelse både i samfunnet, familien og i nære relasjoner.

Store forskjeller mellom ulike sektorer og ulike yrkesgrupper

I staten er lønnsforskjellen «bare» 8 prosent til tross for at de fleste lederne i staten fortsatt er menn, og at befalet i forsvaret og polititjenestemenn har store vakttillegg som også gir utslag på denne statistikken. Dette betyr ikke at likelønnskampen er i mål i staten. Det er fortsatt slik at lønna i mange kvinnedominerte yrker er verdsatt lavere enn sammenlignbare mannsdominerte yrker. Det er imidlertid liten tvil om at fagbevegelsens arbeid har redusert lønnsforskjellene i staten.

Lønnsforskjellene i kommunesektoren er i gjennomsnitt 10 %, i helsesektoren og privat sektor nærmere 20 %, og i finanssektoren er forskjellen hele 30 %. Et annet viktig utviklingstrekk er at det er økende lønnsforskjeller mellom ulike yrkesgrupper og ulike klasser. Mange arbeiderklasseyrker har hatt en lavere lønnsutvikling enn andre, dette gjelder både for kvinner og menn. Lønnsforskjellene mellom funksjonær- og utdanningsgrupper i privat og offentlig sektor øker. Lønnsvinnerne de siste åra er ledere både i privat og offentlig sektor. Denne lederlønnsveksten har undergravd likelønnskampen.

Likelønn er også et spørsmål om arbeidstid

Det er fortsatt slik at 80 % av alle som jobber deltid, er kvinner, og det store flertallet som jobber overtid, er menn. Dette viser at det fortsatt er kvinnene som tilpasser seg til og har hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet. Kvinners årsinntekt er i dag 65 % av menns.

Lav lønn i mange kvinnedominerte yrker, og økende bruk av deltidsstillinger både i privat og offentlig sektor, reproduserer tradisjonelle kjønnsroller og arbeidsdeling. Det er imidlertid gledelig at flertallet kvinner (55 %) i dag jobber heltid. I tillegg veit vi at mange kvinner i deltidsstillinger jobber mer enn stillingen tilsier, og veldig mange ønsker større stillingsandel.

Store forskjeller også mellom ulike kvinnegrupper

Stadig flere kvinner tar høyere utdanning og antallet kvinner i mellomlederposisjoner øker. Men det er fortsatt slik at flertallet av de lavtlønte er kvinner. Gruppen kvinner som tjener dårligst, er innvandrerkvinner fra Afrika og Asia. De tjener bare 50 % av det etnisk norske kvinner tjener. Dette skyldes at mange har lite utdanning, eller at den utdanninga de har fra sine hjemland, ikke blir godkjent i Norge. De ender derfor opp med å få de dårligst betalte jobbene, ofte ansatt i selskaper som driver sosial dumping. Mange jobber som reinholdere i private hjem uten å få tarifflønn. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er en viktig del av likelønnskampen i Norge.

Kampen for likelønn handler om økonomisk makt og ulike valgmuligheter. Skal vi akseptere større forskjeller og et samfunn med herskap og tjenere, eller sloss for et solidarisk samfunn basert på likeverd? Skal vi kreve lønnsvekst for alle, eller likere lønn, kortere daglig arbeidstid og økt offentlig velferd? 6 timers normalarbeidsdag peker fram mot et samfunn hvor både arbeidstid og årsinntekt blir likere fordelt. Hvordan likelønnskampen føres, er viktig både for feminister, tillitsvalgte i fagbevegelsen og for revolusjonære.

Hvorfor har vi ikke likelønn i Norge i 2012?

Historisk har verdien av kvinner og kvinners arbeid vært et speilbilde av kvinners makt og innflytelse i familien, samfunnet og verden. Kapitalismen overtok føydalsamfunnets idealer og familiepolitikk. Kvinners gratisarbeid i familien var en nødvendig forutsetning for kapitalismens utvikling. Menns makt over familien ga alle menn privilegier, og bandt dem ideologisk og politisk til borgerskapet. Dette gjaldt også for arbeiderklassens menn og for store deler av fagbevegelsen. Borgerskapets liv hvor mannen var forsørger med hjemmeværende hustru, ble et ideal også for arbeiderklassen. Under kriser og perioder med stor arbeidsløshet ble gifte kvinner sparket ut av yrkeslivet, ofte med støtte fra fagbevegelsen. For bare 50 år siden var det lov med åpen lønnsdiskriminering av kvinner i Norge. Det var både lov og vanlig å betale kvinner mindre enn menn for samme type arbeid. Kvinners arbeid ble i gjennomsnitt verdsatt til 70 % av identisk arbeid utført av menn.

Norge ratifiserte ILO-konvensjonen om lik lønn for likt arbeid i 1959. Da måtte partene i arbeidslivet sette seg ned og forhandle fram nye kjønnsnøytrale tariffavtaler. Den gangen satt det stort sett bare menn rundt forhandlingsbordene. Den rådende ideologien i samfunnet var at menn var familiens hovedforsørger og overhode. Dette gjenspeilte seg også i de nye «kjønnsnøytrale » tariffavtalene. Arbeid utført av kvinner ble systematisk verdsatt lavere enn menns arbeid, både i privat og offentlig sektor. Lønnsdiskrimineringa og lønnsforskjellene ble opprettholdt til tross for sterke protester fra kvinner i fagbevegelsen.

Norge bygde opp en velferdsstat hvor skole- og utdanningstilbud, en stor helsesektor og folketrygden med universelle rettigheter var sentrale elementer. Denne velferdsstaten ble bygd opp ved hjelp av billig kvinnelig arbeidskraft, ofte i deltidsstillinger, slik at lønnsarbeidet kunne kombineres med arbeidsoppgavene i familien.

Radikalisering, opprør og kvinnekamp

1970-tallet var et tiår kjennetegna av opprør og krav om fornyelse og endring av samfunns- og familieforhold. For første gang tok også gutter og jenter fra arbeiderklassen høyere utdanning. Vi fikk ungdomsopprør mot autoriteter, mot USAs krigføring i Vietnam og mot apartheid i Sør-Afrika, vi fikk ml-bevegelsen, og vi fikk en sterk kvinnebevegelse.

Kvinnefronten som ble danna i 1972, ble en magnet for kvinner og unge jenter som ville bestemme over egne liv og egen kropp, ha ei lønn å leve av, og delta i samfunnet på lik linje med menn. Vi ville ikke bli forsørget, og vi sloss for et samfunn hvor kvinner skulle ha makt og innflytelse. Kvinnebevegelsens krav ga gjenklang, og fikk raskt stor oppslutning.

Kvinner i politiske partier og i fagbevegelsen tok på nytt opp kampen mot lønnsdiskriminering i arbeidslivet. Regjeringa satte i 1972 ned et utvalg leda av professor Bratholm som skulle vurdere hvordan lønnssystemet i offentlig sektor virket. Bratholm-utvalget, som la fram sin innstilling i 1974, konkluderte med at kvinners arbeid systematisk ble verdsatt lavere enn menns arbeid på alle områder og på alle nivåer. Utvalget konkluderte med at de ikke anså arbeidet til ingeniører for å være mer verdifullt for samfunnet enn å ta vare på barn, gi unger utdanning, eller gi gamle og syke omsorg. Utvalget anbefalte derfor å heve kvinners lønninger opp til menns nivå. Dette radikale forslaget vakte harme hos mange, inkludert deler av embetsverket som hevdet at forslaget ville bety «en meningsløs omkalfatring av lønnssystemet». Makteliten i Norge, inkludert ledelsen i fagbevegelsen som var en sterk mannsbastion, aksepterte dette, og utvalgets rapport og forslag ble lagt i en skuff og tiet i hjel.

Krav til og kamp om avtaleverket

Kvinnekampen i Norge vokste seg svært sterk, og kvinner inntok stadig nye arenaer og nye maktposisjoner, ikke minst i fagbevegelsen. Unge kvinner og menn krevde at fagbevegelsen måtte bli mer aktiv i å fremme medlemmenes krav, og kritiserte de tette bånda mellom LO og Arbeiderpartiet. Innafor helsesektoren ville ikke kvinnene lenger jobbe for knapper og glansbilder, og fagforeningene her gjennomgikk store forandringer. Vi fikk en radikalisering av fagbevegelsen.

Krav om ei lønn å leve av, barnehager til alle barn og 6 timers arbeidsdag ble satt på dagsorden i klubber og foreninger. Kravene hadde stor gjennomslagskraft, og ble støttet av mange foreninger og forbund. Kvinnedominerte fagforbund på tvers av hovedsammenslutningene sto sammen i kampen mot den lave kvinnelønna. I perioden 1965–1985 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert til 15 %. Ved tariffoppgjøret i 1987 ble arbeidsdagen redusert til 7,5 timer som et første skritt på vei mot 6 timers arbeidsdag. Kampen for kvinners rettigheter vant fram på mange områder, og optimismen var stor.

Vi lever imidlertid i et kapitalistisk samfunn hvor det er kamp om fordeling av verdiskapinga og ressursene. Arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor bruker ulike metoder for å holde lønnskostnadene nede. De er lojale mot kravet om profitt eller oppdragsgivernes budsjettrammer. I deres verden har de ikke råd til å innfri krav om likelønn eller 6 timers arbeidsdag. Den sterke alliansen mellom fagforeninger på tvers av hovedsammenslutningene i offentlig sektor utgjorde en reell trussel mot arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgivers mottrekk var oppsplitting av felles avtaleverk og mer penger til lokale individuelle lønnsforhandlinger i offentlig sektor. På nittitallet tilbød arbeidsgiver i kommune- og helsesektoren store lønnstillegg til enkelte grupper sykepleiere og reinholdere under forutsetning av at partene gikk med på å avskaffe den felles tariffavtalen for sektoren. Dette godtok dessverre både Norsk Sykepleierforbund og Kommuneforbundet (nå Fagforbundet). Den felles fronten mot arbeidsgiver i kommune- og helsesektoren ble erstatta av alles kamp mot alle. Dette har sjølsagt svekka likelønnskampen.

Regjeringa har også gjentatte ganger forsøkt å avskaffe den felles hovedtariffavtalen i staten, uten å lykkes. Det skyldes at her har LO, UNIO og YS stått sammen mot arbeidsgiver. De har både forsvart hovedtariffavtalen, levert felles tariffkrav, og har forhandla i lag. Dette samarbeidet gjorde det mulig å vinne kampen om offentlig tjenestepensjon i oppgjøret i 2009, og det har ført til framgang i likelønnskampen.

Lønnsfastsetting og kjønnsstereotypier

Til tross for at likelønn har stått sentralt i mange tariffoppgjør de siste 20 åra, så har det ikke ført til radikale endringer. I noen sektorer har til og med lønnsforskjellene blitt større. I privat sektor har tradisjonen med å ta ut det meste av lønnsveksten i lokale lønnsforhandlinger ført til store lønnsforskjeller. Det har premiert de som jobber på store arbeidsplasser med sterke fagforeninger og enkelte utdanningsgrupper. De fleste i privat sektor i Norge jobber imidlertid på små arbeidsplasser, ofte med små og svake fagforeninger som får lite igjen i de lokale lønnsforhandlingene. Mange steder er det ledere og funksjonærgrupper som har vært lønnsvinnerne. De har ofte hatt en sterkere lønnsvekst enn sammenlignbare grupper i offentlig sektor.

Arbeidsgivere og «markedet» belønner ansatte i mannsdominerte yrkesgrupper hvor det er vanskelig å rekruttere. Det samme skjer ikke i kvinnedominerte yrkesgrupper. Det mest slående eksempelet er forskjellen mellom ingeniører og førskolelærere. Begge er yrkesgrupper som er ettertraktet på arbeidsmarkedet. Mens arbeids-givere både i privat og offentlig sektor skrur opp lønna for å rekruttere ingeniører, skjer det bare unntaksvis for førskolelærere. Mens kvinner som får barn, ofte får dårligere lønnsutvikling enn andre, får menn som blir fedre, lønnsøking. Bildet av mannen som familiens hovedforsørger lever videre bevisst eller ubevisst.

Frontfaget og likelønn

Mange gir frontfagsmodellen skylda for at vi ikke har likelønn. Det er altfor enkelt. Fagbevegelsen kunne og burde ha gjort mer for likelønn, men motkreftene er sterke. Det er viktig å bevare systemet med sentrale forhandlinger og kollektive tariffavtaler både i privat og offentlig sektor. Kampen mot sosial dumping hadde ikke vært mulig uten sentrale forhandlinger og kollektiv kamp. I privat sektor har tradisjonelt de sterke forbunda i LO vært en del av frontfaget, og tatt kampen også på vegne av andre. Å gå i front betyr å være med og legge rammer for andre, på godt og vondt. Men det hindrer ikke andre i å fremme og sloss for egne krav. Det krever imidlertid styrke og vilje til å slåss slik transportarbeiderne gjorde da de streika for likelønn i 2010. Streikene som Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRF) gjennomførte for en del år siden, er også eksempler på det. Her streika medlemmene i de sterkeste klubbene og foreningene for å heve lønna for alle i bransjen. Arbeidsgivers svar var mange steder «out-sourcing» og oppsplitting av tariffavtaler. HRF og fagbevegelsens kampkraft ble svekka. Dette var nok også den viktigste grunnen til at de aksepterte et lønnstilbud i tariffoppgjøret i 2010 som var mye dårligere enn for andre forbund i privat sektor. Norsk Arbeidsmannsforbund er et annet kvinne- og lavlønnsforbund som daglig sloss mot sosial dumping. I 2011 lyktes de i å få allmenngjort tariffavtalen for reinholdere. Det betyr at alle skal lønnes etter tariffavtalens minimumslønn, uavhengig om de er fagorganisert.

Likelønnskommisjonen

Mange kvinnedominerte forbund i offentlig sektor har lenge fremma krav om at regjeringa må legge en egen kvinnelønnspott på bordet for å redusere og avskaffe lønnsforskjellene. Regjeringa svarte med å oppnevne en likelønnskommisjon som la fram sine forslag i 2008.

Mange var kritiske til Likelønnskommisjonen siden partene i arbeidslivet ikke fikk en sentral rolle. Sett i ettertid var nok det veldig bra. Kommisjonen leverte en grundig rapport med mange konkrete forslag. De foreslo at regjeringa satte av en likelønnspott på 3 milliarder for å starte arbeidet med å redusere og utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i offentlig sektor. Partene i arbeidslivet skulle bli enige om hvordan potten skulle fordeles gjennom forhandlinger.

I privat sektor sa likelønnskommisjonen at likelønn veldig ofte er et spørsmål om lav-lønn. De anbefalte at partene også her satte av egne midler til likelønnstiltak. Videre foreslo de likere deling av foreldrepermisjonen.

Likelønnskommisjonen fikk dessverre ikke lov til å uttale seg om deltidsarbeid, likestilling mellom turnus- og skiftarbeid eller pensjonsreformen. Rapporten ble et viktig redskap i kampen for likelønn, og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Gubbete reaksjoner fra parter i arbeidslivet

Finansminister Johnsen svar på Likelønnskommisjonens forslag var at dette har vi ikke råd til, Norge må spare. Ikke overraskende hevdet ledere i NHO at forslagene vil sette arbeidsplasser i fare. Mange ble nok mer overraska over at ledere for arbeidsgiversida i kommune- og helsesektoren sa nei takk til en likelønnspott. De hevdet til og med at de ikke hadde et likelønnsproblem.

Det er sjølsagt mer alvorlig at ikke fagbevegelsen sto samla bak Likelønnskommisjonens forslag om en ekstra pott på 3 milliarder kroner til likelønnstiltak i offentlig sektor. Toppledere i LO gikk umiddelbart ut og sa at de ikke ville ha noen innblanding i hvordan tariffoppgjørene ble gjennomført, og hvilke krav som skulle fremmes. Fellesforbundets ledelse mente at en slik lønnspott «vil kunne gå utover arbeidsplassene i industrien fordi den fører til en varig økning i lønnsutgiftene i offentlig sektor som må dekkes inn». NTL, Fagforbundet og FO var LO-forbund som støtta kravet om øremerka likelønnsmidler. Det samme gjorde UNIO, og sykepleierforbundet var tidlig ute og hevdet at en likelønnspott måtte gå til grupper med høgere utdanning.

Regjeringa fulgte finansministerens anbefaling, og sa nei til en ekstraordinær likelønnspott i tariffoppgjøret i 2010.

Reaksjonene på forslagene fra Likelønnskomisjonen viser både at vi fortsatt har en lang vei å gå før kvinners interesser blir prioritert, og den synliggjorde splittelsen i fagbevegelsen. Men likelønn kunne ikke lenger overses.

Ble tariffoppgjøret i 2010 et likelønnsløft?

Oppgjøret i privat sektor dreide seg om kampen for likelønn og mot sosial dumping. Det var streiker for heving av minstelønna, også for innleid arbeidskraft, og for å videre-føre kollektive og landsomfattende tariffavtaler. Dette er viktige likelønnskrav. I tillegg ble partene i privat sektor enige om en likelønnspott som partene lokalt skulle fordele. Sjøl om potten var veldig liten, så tvinger den fram diskusjoner om likelønn på mange arbeidsplasser. Det er i seg sjøl et framskritt mange steder.

Slaget om likelønn sto i offentlig sektor

Først ute var oppgjøret i staten. Her fremma LO, UNIO og YS felles krav om en høyere økonomisk ramme enn i privat sektor og øremerka midler til et likelønnsløft.

Arbeidsgiver og Akademikerne svarte med krav som ville bety svekking av det kollektive avtaleverket, mer lokal og individuell lønnsfastsetting, og undergrave normalarbeidsdagen.

Samarbeidet mellom LO, UNIO og YS ga som resultat en større økonomisk ramme med høye generelle tillegg, et sentralt justeringsoppgjør med 300 millioner kroner som var øremerka kvinnedominerte yrkesgrupper, sterke føringer for de lokale lønnsforhandlingene og videreføring av en felles hovedtariffavtale for alle ansatte i staten. Jeg hadde gjerne sett at likelønnspotten var større, men dette oppgjøret var uansett en viktig seier for likelønn. Den ga også viktige føringer for oppgjøret i kommune- og sykehussektoren som fulgte seinere.

13 dagers streik i kommunesektoren

Leder i arbeidsgiverforeninga i kommunesektoren ville ha større grad av lokal lønnsdannelse og mer individuell lønn. Arbeidsgiver ønsker ikke at en lærer, sykepleier eller reinholder i for eksempel Tromsø og Bardufoss skal ha samme lønnssystem. De ville videre at likelønnsmidler ikke skulle fordeles sentralt, men lokalt og individuelt. Fagforbundet, FO, SL, UNIO og YS svarte på arbeidsgivers krav med streik for likelønn fordelt sentralt slik som i staten og uttelling for kompetanse. Etter 13 dagers streik vant fagbevegelsen. Resultatet ble høye generelle tillegg, nye minstelønnssatser og uttelling for spesialkompetanse og etter- og videreutdanning. Det gjenstår mye før vi kan snakke om likelønn i kommunesektoren. Fagbevegelsen står overfor en arbeidsgiver som vil svekke kollektivet og dermed fagbevegelsens styrke. Streiken ga resultater, og betydde en styrking av fagbevegelsen.

Oppgjøret i sykehussektoren

Her ble partene enige om samme økonomiske ramme som i kommunesektoren, og alt ble fordelt sentralt, og utbetalt som kronetillegg. Resultatet ble et høyere generelt tillegg enn i staten og i kommunesektoren. Partene ble enige om å sette i gang en kompetansekartlegging.

Likelønnsløft eller likelønnsbløff?

Det er stor uenighet i vurdering av om tariffoppgjøret betydde et likelønnsløft. Tidligere leder i NTL Turid Lilleheie sa at oppgjøret var en historisk seier i likelønnskampen, mens leder i NSF oppsummerer det som et nederlag. Hvordan er det mulig å ha så ulik oppsummering av et tariffoppgjør? Det er store forskjeller mellom de ulike områdene som utgjør offentlig sektor, og fagforbunda har til dels ulike interesser og målsettinger.

Regjeringa sa nei til en likelønnspott i offentlig sektor. Fagbevegelsen klarte å sprenge rammene for tariffoppgjøret. I staten betydde dette 300 millioner kroner øremerka kvinnedominerte yrkesgrupper. I kommunesektoren anslo arbeidsgiverne at dette betydde en merutgift på 1 milliard. Regner vi også med oppgjøret i sykehussektoren så betyr det at fagbevegelsen sloss seg til økte rammer på nærmere 2 milliarder kroner. Det er mindre enn 3 milliarder, men det er en stor og viktig seier i kampen for kvinnelønna, som jeg syns det er viktig å anerkjenne og lære av.

Hvordan føre kampen videre?

Vi må fortsatt kreve øremerka midler til likelønn slik at også kvinner får ei lønn å leve av, og uttelling for kompetanse og ansvar. Dagens økonomiske system er basert på billig kvinnelig arbeidskraft. Kampen for likelønn dreier seg om lik verdsetting av kvinner og menns arbeid og likere fordeling av tid som brukes til lønnsarbeid. Mer lik fordeling av økonomiske ressurser gir grunnlag for endring av maktforhold.

I privat sektor har både ledere og en del funksjonærgrupper opplevd en sterk lønnsvekst. Dette er i all hovedsak gitt som personlige tillegg. Skal vi kaste oss på denne bølgen og kreve mer individuell lønn, eller skal vi kreve tariffavtaler som omfatter alle? Skal vi kreve økt privat forbruk eller kortere daglig arbeidstid? 6 timers arbeidsdag er mulig hvis vi bruker en større del av verdiskapinga til felles beste. Dette vil gi mer lik arbeidstid og dermed mer lik lønn og pensjon mellom kvinner og menn. Vi vil ha mer tid og overskudd til barn, venner og samfunnsaktiviteter.

Mange kvinner både med og uten høgere utdanning rammes i dag av deltidsfella. Antall deltidsstillinger ved norske sykehus har økt til tross for fagre løfter om flere heltidsstillinger. Det samme ser vi i varehandelen. Det er derfor viktig at retten til heltidsstilling lovfestes.

Likeledes må tillegga for kvelds- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker økes betraktelig.

En fagforening er kjennetegna ved et felles interessefellesskap, solidaritet og kamp for medlemmenes og arbeidsfolks felles interesser. De kollektive tariffavtalene er det viktigste redskapet i denne kampen. I dag utfordres avtaleverket både av arbeidsgiver og av Akademikerne som begge vil premiere «de beste» på bekostning av de mange. Fagbevegelsen må stå sammen i kampen mot dette kravet om mer lokal og individuell lønnsdannelse.

Kollektive avtaler er den beste garantist mot sosial dumping og likelønn. For å få til det, må tariffavtalene omfatte alle, og det meste av lønnstillegga må gis som kronetillegg sentralt.

Likelønnskampen utfordrer både makta i samfunnet og solidariteten i fagbevegelsen. En fagbevegelse som aksepterer diskriminering og forskjellsbehandling, er ikke en fagbevegelse for framtida. Skal vi forsvare oppnådde rettigheter og legge grunnlaget for en ny tid, må vi respektere hverandre både som arbeidere og som personer.

Da kan vi også vinne kampen for likelønn.

Nadifa Mohamed:
Svart Mamba
Vigmostad & Bjørke, 2011

Nadifa Mohamed er ei britisk-somalisk dame på rundt 30 år som har skrivd ein biografisk roman om den store reisa far hennar foretok på slutten av 30-talet. Faren Jama, som også blir kalla svart mamba, veks opp som gategut i den jemenittiske byen Aden. Ti år gamal drar han frå heimbyen i Somalia for å finna faren sin, ein odyssé som tar han forbi viktige historiske hendingar og byar i området. Jamaa finn etter kvart ut at faren er ein del av den mest meiningslause krigsinnsatsen i opptakten til 2. verdskrigen, som kanonføde for småpengar i Mussolini sitt felttog i Aust-Afrika. Han deltar også ei stund der sjølv, som gutunge under  italienske offiserar, men drar vidare for å nå den store draumen om kjappe pengar i europeisk teneste.

Det er tragisk å lesa om forsøket på å komma gjennom den tids Schengen-grense, og faren for å enda som mange tusen gjer kvart år skylt i land på stranda eller tørka til beinrester i ein ørken. Men som me skjønner så kjem jo Jamaa alltid vidare, sidan han over 40 år seinare skal bli far til forfattaren.

På omslaget blei eg redd for at boka var ei melodramatisk tåreperse. Det er ei dramatisk historie. Men forfattaren klarer å framstilla gledane i det ofte korte og meininslause livet til mange av dei Jamaa møter, utan å verken rettferdiggjera eller glorifisera lidinga.

Ingrid Baltzersen

Arne Hedemann døde mandag 6. februar, 63 år gammel. Han var med å starte opp igjen Røde Fane i 1992 etter at tidsskriftet ikke hadde kommet ut på et par år. Arne var den mest erfarne av oss, kjente alle ledd i prosessen.

Arne hadde spesielt to ansvarsområder i redaksjonen:

• – Han var ansvarlig for litteratur fra Sverige i redaksjonen. Det betød i praksis at han leste Clarte’ og oversatte artikler derfra.
• Han skulle passe på at tidsskriftet ga aktivistene i EU-kampen artikler som styrket kampen mot EU. Han var grasrotaktivist og satt i styrer i Nei til EU, og visste hva som rørte seg.

Da vi hadde holdt på noen år med Røde Fane, som etter hvert ble Rødt!, var gjennomsnittsalderen litt i overkant. Arne trakk seg, og gikk over til å bistå med å utgi bøker. Det er det som i dag er Forlaget Rødt. Det ville gledet Arne at vi til påske utgir en bok om den økonomiske krisa av Günther Sandleben. Han ville vært en av de første som satt seg ned og leste.

Da Arne jobbet i studieforbundet Ny Verden, var det et flertall i styret som ville skifte navn. Arne foreslo: Folkeopplysningsforbundet. Han fikk det ikke som han ville, men forslaget forteller mye om Arne: Han var en sann folkeopplysningsmann!

Arne mente kunnskap ikke bare var noe som skulle tilføres folk, men arbeidsfolk skulle delta, utvikle og bruke kunnskapen til å forandre, både verden og mennesket. Til dette egnet studiesirkler seg godt, og det passet godt inn i kommunisten Arnes måte å tenke på: å lede er å gjøre andre sterke. For hvordan skulle folk ellers kunne ta makta og bestemme i et helt land, i en hel verden?

Da noen av oss syntes det var på plass å studere hele Kapitalen av Marx, ble Kirsten og Arne med. Tre tjukke bøker. Det ble Kapitalen grunnfag, mellomfag og hovedfag. Grundige studier. Det tok to år.

Arne tilhørte det som var en viktig forutsetning for at AKP ble betydningsfulle: Medlemmer som ville finne ut av ting, teste det på virkeligheten – og se om det var sant.

Var det nødvendig å si fra og slåss for rettferdighet, gjorde Arne det. Arne likte klar tale. Det handler om å være et helt menneske, om intergritet og verdighet. Arne var et helt menneske. Ikke bare i terorien, men i praksis.

Men: Arne kunne også si: Er det så farlig da? Når det ikke var så farlig.

Vi har mista et arbeidsjern og en stødig kamerat. Vi har mista en god venn.

Redaksjonen

Noen bøker om grunnleggende teori:

Why Marx was right av Terry Eagleton kom ut i 2011, og fikk hard medfart i et to siders oppslag i Klassekampen i januar. Anmelderen var en kjent dansk intellektuell (Rune Lykkeberg), som fikk vist fram sin manglende kompetanse på området marxisme. Men: boka er bra. Ikke strålende, ikke Eagletons beste, men ei lettlest, ofte underholdende, og nyttig bok om – ja, om nettopp fordommer og feiloppfatninger om hva Marx mente.

Eagleton tar for seg ti slike i løpet av ti kapitler, og gir gjennom dette ei kortfatta innføring i viktige deler av marxistisk teori.

Boka koster 94 kr på nettet. Den er også oversatt til svensk: Varfõr Marx hade rätt, 154 kr.

Den ungarsk-britiske filosofen Istvan Mészáros har jeg i noen tiår forsøkt å få venner av meg til å lese. Uten særlig hell. Andre, som teoretikerne John Bellamy Foster og Michael Lebowitz (og Hugo Chavez!) erklærer stadig sin gjeld til ham, og forlaget hans i USA nøler ikke med å markedsføre ham som «The leading Marxist philosopher of our times». Mészáros er blitt 82 år nå, men gir fortsatt ut nye, ambisiøse verk.

En innfallsvinkel til arbeidet hans kan være boka Marx theory of alienation. Dette er ei av de beste bøkene som er skrevet om de viktige fremmedgjøringsteoriene til Marx. Boka er en av Mészáros’ første, den kom ut allerede i 1970. Språket i boka er mer rett på og mindre snirklete enn i en del av Mészáros’ seinere bøker, så dette kan være en bra start på et stort bekjentskap. Boka koster 171 kr. på nettet.

For de som har snust på, men ikke kommet noen vei med Grundrisse, notatbøkene som Marx skreiv i 1857–58. Det svenske forlaget Tankekraft har nylig gitt ut et redigert utvalg av tekster fra det svære verket, med fyldig forord og innledning. Grundrisse: Ett urval gir deg viktige deler av et av gamle Marx’ hovedverk, prisen er 143 kr. på nettet.

Lenker:

• Eagleton-boka: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0300181531(http://www.tankekraft.com/varformarx.php) http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9186273280
• Til Meszaros: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0850365546
• Marx’ Grundrisse: http://www.tankekraft.com/grunddragenikritiken.php http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9186273019

Jon Børge Hansen

 

Rødt! marxistisk tidsskrift lanserer et nytt og spennede nummer på Bydelshuset Grønland 28 (over Asylet) mandag 14. mai kl. 19.00

Torill Nustad(NTL UiT og Kvinnefronten) holder foredrag om likelønn

Kommentarer ved:

• Joachim Espe, nyvalgt faglig leder i Rødt
• flere navn kommer

Torill Nustads artikkel om likelønnskampen kan leses her
Mer info kommer

Lanseringsmøtet på facebook