István Mészáros:
Social Structure and Forms of Consciousness,
Vol. 2: The Dialectic of Structure and History
Monthly Review Press, 2011

Jeg har tidligere anmeldt første bind av Social Structure and Forms of Consciousness, og skal her ta for meg bind 2 – The Dialectic of Structure and History. Som jeg skrev i den tidligere anmeldelsen, er Mészáros kanskje mest kjent for viljen til både å forsvare og videreutvikle klassisk marxistisk teori, hvilket har gjort ham til en verdifull inspirator for Chavez og hans medarbeidere, deriblant Michael Lebowitz. Utfordringen forfatteren står ovenfor i dette verket, slik det settes opp etter første bind, er å legge frem et rammeverk for å forstå mennesker, samfunn og vår historie på en måte som unngår problemene han skisserte i første bind.

Løsningen er en tolkning og videreutvikling av et klassisk marxistisk syn på mennesker og samfunn, reddet fra forenklinger som kjennetegner framstillingen av marxisme blant både motstandere og tilhengere. Spesielt fokuserer han på å utbygge og forsvare en basis og overbygning tilnærming til politisk teori, humanvitenskapene og historisk analyse. Jeg mener han gjør en svært bra jobb, men at det samtidig er visse mangler som vi bør merke oss.

Ifølge Mészáros er det nødvendig at vi utvikler en bevissthet rundt og forståelse av de strukturelle påvirkningene som utvikler, former og begrenser de kreative potensialene i menneskelig aktivitet. Kun gjennom å fokusere på de virkelige livene til faktiske mennesker vil det være mulig å forstå hvorfor sosial endring er nødvendig, hvilke strukturelt forårsakete egenskaper som må forandres, og disse egenskapenes natur og struktur. En endring i disse egenskapene (for eksempel fremmedgjøring, kriser, osv.) forutsetter i sin tur en endring i de sosiale relasjoner, institusjoner og kulturelle komponenter som forårsaker disse.

For å gjøre slutt på for eksempel økonomiske kriser, klassekonflikt og produksjon etter kapitalens logikk framfor menneskers behov er det nødvendig å forstå at disse nødvendigvis forårsakes av kapitaliske produksjonsforhold, at disse kun kan elimineres ved å bytte ut disse produksjonsforholdene, noe som i sin tur krever at vi forstår hvordan disse klarer å opprettholde seg – for eksempel via ideologisk hegemoni, statsmakt, med mer.

En tilstrekkelig forståelse av et samfunn er umulig uten en forståelse av det samfunnets historie – en forståelse av hvilke strukturer og sosiale krefter (med mer) samfunnet har utviklet seg fra eller byttet ut, og hvordan denne prosessen faktisk gikk for seg. På samme måte er en forståelse av historien umulig uten en forståelse av det samfunnet som forårsaket denne utviklingen gjennom menneskene det påvirket. «Det kan ikke være noen relevant struktur abstrahert fra historien i sin dynamiske utfoldelse i noen tenkelig sosial formasjon, ei historie som sådan uten de assosierte strukturer som bærer med seg de essensielle definerende egenskapene til den bestemte sosiale formasjonen det er snakk om.» (s.12) Dialektikken mellom struktur og historie definerer bindets prosjekt, herav undertittelen.

I denne sammenheng vektlegger Mészáros spesielt hvor viktig det er å forstå den aktive siden av sosiale og historiske prosesser – blant annet slik den fremkommer i bevisst menneskelig aktivitet gjennom kunst, filosofi eller politisk organisering – hvordan disse påvirkes av den økonomiske basisen, og hvordan disse overbygningene i sin tur påvirker og potensielt endrer den økonomiske basisen selv. Arbeideres organisering gjennom fagforeninger for eksempel, fremkommer kun i enkelte typer samfunn, da som resultat av et samfunns generering av sosiale klasser og konfliktene det nødvendigvis genererer. Arbeidernes organisering kan i sin tur endre denne basisen gjennom en sosial revolusjon som den i Pariserkommunen i 1871, i Sovjetunionen i 1917, i Spania under borgerkrigen, eller mer delvis som i fabrikkokkupasjonene i Argentina i 2001.

Hva mener Mészáros er den korrekte måten å forstå forholdet mellom basis og overbygning? Selv om de forskjellige former for overbygning – religion, moral, filosofi, osv. – bygger på den økonomiske basisen, har disse alltid en særegenhet, en nødvendig grad av uavhengighet og egen transhistorisk dimensjon. Fokus bør legges på utviklingen av de forskjellige ideene (innen moral, filosofi, osv.) og ikke disse ideene i seg selv. Basisen er viktig for å forstå ideers produksjon og reproduksjon, samtidig som det ikke finnes noen nødvendig korrespondanse mellom basis og overbygning, og heller ingen enkel enveis innflytelse. Både basis og overbygning er del av en helhet, og de forskjellige elementene i hver av dem påvirker hverandre dialektisk.

Det er overbygningenes selvstendighet som muliggjør bevisst revolusjon. En endring av den materielle basisen vil kun være mulig som resultat av en bevegelse der ideologi, moral, politisk teori osv. inngår som viktige elementer. Og for at slike revolusjonære elementer skal kunne oppfylle en slik rolle, må de ha mulighet til å utvikle seg bortenfor og i motsetning til kapitalismens snevre horisont.

Det er flere andre interessante diskusjoner forfatteren tar for seg som vi ikke kan gå videre inn på her: en idé om at historisk nødvendighet minsker og reell menneskelig frihet øker i takt med teknologisk og historisk utvikling (som også inkluderer en økning i våre destruktive potensial overfor hverandre og jorda), en kritikk av teknologisk determinisme, et oppgjør med Poppers antihistorisisme, knusende kritikker av Sartres forsøk på å kombinere marxisme og eksistensialisme på den ene siden og strukturalismen på den andre, og en usedvanlig god gjennomgang av begrensningene og svakhetene ved basis og overbygningsmetaforen – spesielt slik den fremkommer i Marx berømte 1859-forordet til bidrag til kritikk av den politiske økonomien.

Det andre bindet kan leses og forstås uten å ha lest det første. Det første bindet er først og fremst en ideologikritikk som setter opp det positive prosjektet i bind 2. Men det er flere grunner til at det er fordelaktig å lese bind 1 før en begir seg ut på nummer to: bind 1 setter opp og motiverer bind 2 ved å vise hvorfor denne alternative tilnærmingen er verdifull og nødvendig, man får selvfølgelig et mer helhetlig bilde av de respektive ideene til de to ved å lese hele verket, og, siden bind 2 er skrevet på et tidvis tungt og vanskelig språk og bind 1 noe mer tilgjengelig, kan bind 1 om ikke annet fungere som en stilistisk forberedelse og tilvenning slik at man er bedre utrustet til bind 2. Det er ikke til å legge skjul på at boka er tung og vanskelig skrevet, men denne og andre svakheter overgås uten tvil av bokas styrker. Den er et solid bidrag til moderne marxisme og sosialistisk teori og fortjener å bli studert og diskutert nøye. Jeg avslutter med et sitat fra Mészáros egen avslutning:

Naturligvis kan ikke den abstrakte historiske dialektikken tilby noen garantier for et positivt utfall. Å forvente dette ville betydd å gi opp vår egen rolle i den utviklende sosiale bevisstheten (…). Radikaliseringen av den sosiale bevisstheten i en frigjørende ånd er det vi trenger for framtida, og vi trenger det mer en noen gang tidligere. (s. 483)

Paul Rækstad

Sven Lindqvist:
Utrydd hver eneste jævel
Oktober, 1993

I Joseph Conrads roman, Mørkets hjerte, reiser Charles Marlow på en elvebåt inn i Belgisk Kongo for å eskortere enn mann ved navn Kurtz – en ustyrlig elfenbensjeger – tilbake til sivilisasjonen. Kurtz utøver et terrorvelde over lokalbefolkninga, som ser på ham som en gud. Om dette høres kjent ut sjøl for lesere som aldri har lest Mørkets hjerte, er filmen «Apokalypse! Nå!» løst basert på romanen. Det er Conrads Kurtz som uttrykker «utrydd hver eneste jævel» som sivilisasjonens oppgave overfor «de ville» folka. Denne setninga oppsummerer i følge Lindqvist idéene som dominerte Europa gjennom kolonitida og – om enn vakrere pakka inn – fram til i dag. Europas historie er en historie om fullførte og påbegynte folkemord. Utrydd hver eneste jævel er en bok om idéene som utgjorde overbygninga til disse folkemorda – rasismen.

Boka er sammensatt: Den er dels en reiseskildring, dels en debattbok om imperialisme og rasisme, dels en bok om idéhistorie. Lindqvist beskriver sin egen reise fra Nord-Afrika, gjennom Sahara til Zinder i Niger, mens han skriver boka. Underveis trekker han fram eksempler på europeernes brutale framferd først og fremst i Afrika, men etter hvert også i Amerika og Tasmania. Han drøfter litteratur og debatt fra tida rundt disse hendelsene – hele tida med en rødt tråd: Ideen om å utrydde andre «raser» og folk.

Mot slutten av boka trekker Lindqvist opp linjer fra 1800-tallets herjinger i koloniene, til 1900-tallets folkemord. Særlig interessant er det han skriver om Tyskland. Mens engelske og franske intellektuelle utover 1800-tallet stort sett mente at «de lavere rasene» var forutbestemt å dø ut i møtet med europeerne, var tyske intellektuelle langt mer kritiske til denne rasistiske overbygninga på imperialismen. Helt til Tyskland også begynte å få ambisjoner om egne kolonier. Lindqvist mener utviklinga fra at Tyskland overtok engelsk og fransk tankegods og fram mot nazismen, var helt naturlig. På slutten av 1800-tallet argumenterte tyske intellektuelle for å skaffe kolonier østover i Europa og inn i Asia. Tyskernes herjinger i Sovjetunionen under andre verdenskrig var forlengelsen av dette – og tyskerne gikk fram med en helt annen brutalitet i øst enn i de landa de okkuperte i Vest- og Nord-Europa. En brutalitet de hadde lært av England og Frankrikes herjinger i koloniene. «Lebensraum»-begrepet er ikke oppfunnet av nazistene – men av tyske intellektuelle på seint 1800-tall. Begrepet «konsentrasjonsleir» ble funnet opp av spanske kolonister i Amerika, og dukka opp i tysk debatt rundt samme tid.

Ifølge Lindqvist kunne antisemittismen kun utvikle seg til et industrielt folkemord i møte med imperialismens ideologi: «utrydd hver eneste jævel». Det eneste unike med Holocaust var at det skjedde i Europa – ikke langt vekk i koloniene.

Lindqvist er litteraturhistoriker, og boka bærer preg av det. Sitater og omtale av alt fra avisartikler til romaner utgjør en betydelig andel av boka. Lindqvist er også en dyktig forfatter, og vever litteratur- og idéhistoria sammen med sin egen reiseskildring på en måte som gjør at boka får en flyt man vanligvis kun ser i gode romaner. Leseren får hele veien lyst til å lese videre – å følge både Lindqvists fysiske og idemessige reise videre.

Bokas svakeste deler er en rekke drømmekapitler. Sammenligna med resten av boka framstår de som svulstige og overdramatiske. De er ikke dårlig skrevet, men de blir for mye av et stilbrudd i forhold til resten av boka. Men de er korte, og spredt godt utover.

Utrydd hver eneste jævel anbefales på det varmeste – den er nærmere 20 år gammel, men kanskje enda mer aktuell i dag.

Ole Marcus Mærøe

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt, og er med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

I en tid med krise i den globale kapitalismen, når venstreradikale partier i flere europeiske land gjør suksess, er den norske venstresida svakere enn på lenge. Selv om kriser i kapitalismen er gammelt nytt, trenger vi en ny diskusjon om hva slags svar som skal til.

Det tydeligste politiske svaret på krisa i kapitalismen har hittil vært Sigbjørn Johnsens moderasjonsformaninger og Arbeiderpartiets Trygg styring, som også var slagordet til Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet på årets 1. mai. Arbeiderpartiets paroler har vi sett bli satt ut i livet blant annet gjennom nedjusteringer av den forventa lønnsveksten i revidert statsbudsjett, som førte til storstreik, og i regjeringas forslag til jordbruksoppgjør, som skapte bondeopprør.

Krisa i kapitalismen avtar ikke i styrke. I Hellas, som er hardest rammet, er partiene som er ansvarlige for kuttpolitikken som forsterker krisa, gjenvalgt, mye takket være et udemokratisk valgsystem utformet av de samme partiene. Flere av EUs og verdens største økonomier, som Spania og Italia, ser ut til å følge bak i køen.

Norge har hittil framstått som en relativt idyllisk øy i et stormfullt Europa. Arbeidsledigheten har til og med gått nedover i flere perioder. Unntaket har vært enkelte fylker og kommuner hvor bedrifter har røket, som solcelleprodusenten REC i Telemark og Nordland, og treforedlingsbedriften Peterson & Sønn i Moss. De siste månedene har derimot utviklingen snudd, og den generelle arbeidsledigheten økt.

Krisa og venstresida

I media og i samfunnsdebatten er den økonomiske krisa også tydelig. Alle budsjetter legges fram med krisa som ramme. Krisa trekkes fram som en sentral grunn til at den rødgrønne regjeringa ble gjenvalgt i 2009. På sin årlige pressekonferanse pekte Jens Stoltenberg på finanskrisa og dens virkning på Norge som hovedutfordringen framover. En venstreside som stiller de riktige kravene i en slik situasjon, kan ha store muligheter. Nationens Kari Gåsvatn skriver på kommentarplass at «Norge er ingen isolert øy. Europa etter krisa kan ha nye partimønstre». Kriser i kapitalismen har også tradisjonelt gitt rom for ny politikk og ideologi, enten Keynes eller Friedman har stått som avsendere.

For å stille de riktige kravene, fremme en riktig kriseløsning og jobbe for en endring til det positive trenger vi en kriseanalyse i bunn som er god nok. Dette er utgangspunktet for den tyske skribenten og finansanalytikeren Guenther Sandlebens bok Finanskrise – myte og realitet (Forlaget Rødt, 2012) som er en kritikk av teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsaken til krisa, og viser hvordan krisa oppstod i produksjonen, noe som så skapte krise i finansmarkedene.

Å si at krisa først oppsto i finansmarkedene og deretter hoppa inn i realøkonomien, er å gjøre en av krisas framtredende ytringsformer til krisas årsak, hevder Sandleben. Denne tolkninga oppstår fordi krisa i kreditt- og banksektoren, og store omveltninger i finansmarkedet preges av spektakulære og støyende hendelser. Dette blir blendende og dramatisk for tilskuere, kommentatorer og aktører. De dypere årsakene til krisa, de motstridende kreftene i den kapitalistiske vareproduksjonen, blir for det meste ikke tema. Man tar ikke hensyn til den indre sammenhengen som finnes mellom utvidelsen av kredittsystemet, bankenes forretningspolitikk og utvikling av nye finansprodukter på den ene sida, og den virkelige kapitalakkumulasjonen på den andre. Sandleben viser denne sammenhengen med en kronologisk gjennomgang av kriseforløpet:

Krisas første utslag var ikke i finansmarkedene, men som en delkrise i boligmarkedet og bygningsindustrien, først og fremst i USA. Det ble bygd for mange hus i forhold til betalingsdyktig etterspørsel. Dette førte til tilbakegang i byggeaktiviteten, og derfor økte arbeidsløsheten i byggebransjen og i leveringsindustriene. Slik fikk man en nedadgående spiral hvor de som jobbet i disse sektorene, ble arbeidsløse, ikke kunne betjene huslån og selv ble husløse. Samtidig som husene ble fraflyttet, økte tilbudet på boligmarkedet, og prisnedgang igjen ga ytterligere nedgang i produksjonen.

Denne delkrisa spredde seg så til kredittsektoren blant annet gjennom de mye omtalte «subprime»-lånene¹. Bankene måtte i siste instans bære risikoen, og det oppsto ei bankkrise av kredittkrisa. Det var altså som en følge av krise på boligmarkedet og i bygningsindustrien at finans- og banksektoren først ble rammet.

Neste ledd i krisa kom da etterspørselen gikk sterkt tilbake, og alle store næringsgrener innenfor vareproduksjonen ble rammet. Bankene reagerte med strengere kredittvurdering og redusert kredittyting. En konkursbølge innenfor industri og handel slo inn i kredittsystemet, og rammet et allerede svekket banksystem. Altså var det igjen forhold i produksjonen som påvirket bankene. Som Sandleben skriver: «Kredittog bankkrisa er her alltid en følge av krisa skapt av overproduksjon av varer – ikke omvendt.» Nå var krisa samtidig overproduksjonskrise, penge-, kreditt-, børs- og bankkrise.

Ulike stater har siden gått inn med redningspakker og annen hjelp. Sandleben skriver:

I stedet for at staten levde av økonomien, levde den kapitalistiske økonomien av staten.

Økonomikrisa ble slik mildna, men risikoen ble flyttet over til stat og seddelbank gjennom massiv intervensjon. Konsekvensen ble statsgjeldkrise. Følgene av dette har hittil vært økt skatt for folk flest, kutt i sosialytelser og lønnskostnader, framfor alt innenfor offentlig sektor, og bedre vilkår for rask kapitalakkumulasjon.

Produksjon og marked skilles

Kapitalismen fører til at produksjon og marked skilles. Konsekvensen er overproduksjon og avvik mellom tilbud og kjøpekraft, som kapitalismen «løser» gjennom ødeleggelse av kapital: Bedrifter slås konkurs, fabrikker legges ned, arbeidere sies opp. Jo mer markedet er løsrevet fra produksjonen, dess større blir krisa.

Overproduksjonskriser er et uttrykk for en økonomi som utelukkende produserer for profitt. Vi ser at utviklinga i markedet ikke henger sammen med de reelle behovene i samfunnet. Med boligkrisa som eksempel: Når krisa slår til, øker både antallet husløse og tilbudet på boligmarkedet. Et bilde som sirkulerer på Facebook under tittelen The absurd contradictions of capitalism viser at det er 18,4 millioner tomme hjem i USA og 842 000 hjemløse. Kapitalismen har produsert alt for mange hus, men samtidig mange husløse. Når vi snakker om overproduksjon, dreier det seg først og fremst om opphopning av kapital. Denne kapitalen blir ikke investert i samfunnsnyttig produksjon med mindre det eksisterer betalingsdyktighet. Kapitalismen forstår ikke andre behov enn de den får betalt for å forstå.

Konsekvensen av kapitalismens veksttvang er at vareproduksjonen skaper mer kapital enn den kan bruke. Finanssystemets vekst følger så av at det overproduseres kapital i den faktiske produksjonen, og vi får penger som søker andre profittarenaer. Utslagene i finanssystemet følger av den kapitalistiske produksjonen.

Med en slik analyse av krisa er det åpenbart at statlig støtte til banker og moderate lønnsoppgjør for arbeidere, kjøper de som er ansvarlige for krisa, fri, og sender regninga til folk flest. Når industri- og handelsnæringa framstilles som ærlige, i motsetning til snyltende finansspekulanter og bankfolk, fører det til at folk tar parti for det som i bunnen har skapt krisa. Framfor å mobilisere støtte til faktiske kriseløsninger, redder man kapitalismen.

Det er nemlig ikke slik at markedene er stabile i utgangspunktet, kapitalismen er grunnleggende ustabil. Derfor skaper den tidvis grunnlag for reguleringer av finansmarkedene, og til andre tider deregulering. Utbyttinga av det store flertallet arbeidstakere, som skaper grunnlaget for de kapitalistiske virksomhetenes produksjon og profitt, består.

Vi trenger en politikk for å bli kvitt kapitalismen, ikke for å redde den.

Løsninger på krisa

I forrige nummer av tidsskriftet Rødt! etterlyste Samir Amin dristige alternativer fra den radikale venstresida, og strategier for arbeiderne og folkene som gjør det mulig for dem å komme på offensiven. I flere land i Europa er enkelte venstrepartier i voldsom framgang, med dristige krav og strategier i møte med den politiske situasjonen.

Et av disse er danske Enhedslisten som har fått mye oppmerksomhet og økt oppslutning over lengre tid, spesielt etter at de i sommer trakk seg som støtteparti for den danske regjeringa, da den valgte å inngå skatteforlik med opposisjonen til høyre framfor Enhedslisten. Per Claussen, gruppeleder for Enhedslisten på Folketinget, sier at man ikke kan underlegge seg styrkeforholdene i klassekampen, men må ligge foran. Samtidig må man ikke rykke i fra – fordi det finnes grenser for hvor langt man kan ligge foran resten av samfunnet hvis en skal bli troverdig.

Dette utgjør et godt utgangspunkt for en diskusjon om hva slags krav som skal stilles i situasjonen vi er i: Hvilke radikale, men troverdige politiske krav, er riktige i dagens situasjon, hvis målet er å bli kvitt en kriseridd kapitalisme?

Omfordeling av penger og makt

99 %-bevegelsen, som først og fremst har vært stor i USA, har oppstått i protest mot konsentrasjonen av penger og makt. Forsøkene på å organisere en slik bevegelse i Norge har ikke fått særlig fotfeste, på tross av at forskjellene øker, også i Norge. Bare under de rødgrønne har antallet milliardærer blitt fordoblet.

I følge valgundersøkelser mener folk flest at det er viktigere å bygge ut offentlige tjenester enn å sette ned skatten, at høye inntekter burde beskattes høyere enn i dag, og at Norge ikke har kommet langt nok i å redusere økonomiske forskjeller. Derfor er det et stort rom for å møte krisa med krav om en annen økonomisk politikk.

Fellesskapets verdier kan ikke gå til å lønne de som har mest fra før av. En VG-måling viser at 55,5 prosent mener at ledere i delvis statseide selskaper ikke skal tjene mer enn to millioner. Topplederlønningene vokste i fjor ifølge VG med 18 prosent i gjennomsnitt i de statseide, børsnoterte selskapene Statoil, Telenor, Kongsberg-gruppen, DNB, Norsk Hydro og Yara. Tilsvarende var økningen for folk flest på kun 4,2 prosent. Toppsjefenes lønn var 8,7 millioner kroner i snitt i disse selskapene. «Vi har ikke lyktes med å holde lederlønningene nede,» er næringsminister Trond Giskes kommentar.

Kravet om makslønn er stilt av både Mélenchons venstrefront i Frankrike og norsk fagbevegelse. Rødt-leder Bjørnar Moxnes fikk mye oppmerksomhet om kravet rundt Rødts landsmøte. En slik politikk kan også kombineres med et krav om selvregulerende prosentvis minstelønn: Ingen skal tjene mindre enn en viss andel av de høyeste lønningene. Norge kan ha godt av en omfordelingsreform.

En økonomisk omfordeling vil svekke overklassens makt over mennesker og ressurser, men for å virkelig gå i rette med det kapitalistiske systemet, må det stilles krav som går inn på eiendomsretten. Kapitalismen sosialiserer tapene og privatiserer gevinsten, tar fra fellesskapet og gir til de rikeste – som en omvendt Robin Hood. Det trengs en omvendt sosialiseringsprosess.

Krisas dramatiske finansuttrykk burde i det minste ha lagt til rette for en fullstendig sosialisering av bank- og finansvesenet, med formål å drive med samfunnsmessig virksomhet på en sunn måte, framfor å forsterke kapitalismens kriser. Samtidig må det skje store endringer innenfor produksjonen. Derfor bør sosialisering fremmes som et alternativ til markedsøkonomien på vitale områder for folks liv og samfunnets overlevelse.

Sett markedet til side

«Noe har unektelig skjedd med auraen rundt den nyliberale ideen om selvregu-lerende markeder,» skriver Ali Esbati, økonom i Manifest Analyse. Krisa i kapitalismen bør være en anledning til å ta et oppgjør med høyresidas dogmer. Den synliggjør at markedets mekanismer fører til overproduksjon og kriser, framfor å dekke folks og samfunnets behov. Motstanden mot privatisering og markedsretting bør styrkes gjennom kamp for å ta politiske områder ut av markedet. Slik kan man sette folks behov og produksjon i sammenheng, i stedet for kapitalismens modell med et marked som skilles fra produksjonen. Her er to konkrete forslag til hvor det kan være hensiktsmessig å starte:

1. Over lengre tid har vi kunnet følge medieoppslag

om et boligmarked som har løpt løpsk og stadig blir mer klassedelt. Den markedsliberale politikken skaper store og økende prisforskjeller. Boligspekulasjon og priskrig oppover har ført til at det ikke lenger er noen sammenheng mellom folks økonomi og boligprisene. Dette gjør at ungdom uten rike foreldre sliter med å komme inn på markedet, og at det å skaffe seg en ok bolig har blitt dyrere og dyrere. For å dekke behovene til folk flest trenger vi boliger utenfor markedet. En måte å gjøre dette på, kan være å følge opp samfunnsøkonom Roar Eilertsens forslag om en tredje boligsektor, utenfor markedet.

Dagens Næringsliv kunne i vår melde om «Milliardærprotester på Oslo vest». De rikeste bruker det de har av økonomiske ressurser og advokater til å drive klassekamp for å holde «sine» områder urørte, boligbyggingen nede og boligprisene oppe. Det er langt fra amerikanske tilstander i Norge, men krisa viser tydelig at det ikke er tilstrekkelig i seg selv med økt boligbygging for å motvirke et klassedelt boligmarked og husløse. Det er imidlertid nødvendig med omfattende boligbygging for folk flest på bekostning av luksus.

2. Dagens politikk står også i veien for en offensiv satsning på grønn industri. Solenergiselskapet REC besluttet i april å legge ned all produksjon av solceller i Norge, og 1200 arbeidere mistet jobben. Trond Giske uttalte i forkant av nedleggelsen: «Det er ikke så mye staten kan gjøre om hvorvidt arbeidsplasser videreføres eller ikke», og at «Det er markedet som er RECs problem». Markedet står altså i veien for en framtidsretta samfunnsutvikling, men regjeringa vil heller la markedet råde enn å redde arbeidsplasser og miljøet.

Si opp EØS-avtalen

Dette tar oss videre til en større utfordring. En ting er hva regjeringa ønsker, en annen er hva som er mulig. Siden Norge er tilsluttet EØS-avtalen, har EUs regler forrang for norsk politikk. Vi har fått statsstøtteregler som begrenser adgangen til å sette markedet til side og gå inn med statlig støtte. All offentlig støtte som kan påvirke konkurransen, er i utgangspunktet forbudt. Det er ikke sikkert at EU-domstolen ville akseptert at staten sørget for enkelte grønne industribedrifter. Vi har fått anbudsregler for offentlige oppdrag som kunne stått i veien for målretta offentlige anskaffelser, for eksempel av solcellefangere til offentlige tak levert av REC, for å stimulere utsatt grønn industri.

Avtalen gir et visst handlingsrom innenfor for eksempel miljøvern, men intensjonen er å la markedet i fred. Vi står altså overfor retningslinjer vi blir påtvunget ovenfra som sementerer systemet. Disse politiske kampene blir vanskelig å vinne hvis de hele tida må føres på overmaktas premisser. Derfor må EØS-avtalen sies opp. Vi står i en politisk situasjon hvor en samlet fagbevegelse opplever hvordan avtalen kan stå i motsetning til grunnleggende krav som retten til faste ansettelser. Det er økonomisk krise i hele Europa, og EU bidrar til å forsterke denne. Å svekke Norges tilknytning til denne galskapen er logisk.

Uansett må det også sørges for at EØSavtalen får motbør. Grensene må tøyes, for eksempel burde kommunestyrer og fylkesting gjøres til arenaer for å prøve ut hvor grensene går for den lokale handlefriheten. Hvis man får utfordra grensene her, vil det gi ringvirkninger gjennom å utvide handlingsrommet for alle som jobber politisk. EØS-reglementet kan ikke stå i veien for faste ansettelser, egenregi framfor privatisering eller støtte til utsatte grønne arbeidsplasser. Hvis det er tilfellet, må rammene sprenges.

Det ble møtt med ramaskrik fra blant andre byrådslederen i Oslo da Gamle Oslo bydel i 2010 vedtok å boikotte israelske produkter fordi «Oslo kommune ikke driver med utenrikspolitikk». Selv om det kan bety en «utidig innblanding» i utenrikspolitiske anliggender, bør krisa i kapitalismen møtes med det som er riktig, ikke det som er anstendig fra EU og makthavernes synsvinkel. Det verste som kan skje, er en reaksjon som vil synliggjøre både konsekvensene av EØS-avtalen og løfte fram en alternativ politikk.

Trygghet i hverdagen

Kapitalismen har vist seg utilstrekkelig for å oppfylle fellesskapets behov, fordi den er for opptatt med forsøk på å skape fortjeneste. Bare ved at arbeidere, folk flest, har den faktiske kontrollen over produksjonen kan den bli et reelt samfunnsmessig verktøy, ikke et privat tilsynelatende upolitisk markedsanliggende.

Målet må altså være mer demokrati. Sosialisering bør ikke bare bety klassisk nasjonalisering. For sektorer som er helt avhengige av nasjonal styring, vil dette være det riktige, men begrepet må samtidig fylles med et breiere innhold. Sentralisering er ofte feil virkemiddel, hvis målet er mer demokrati. Statliggjøring kan ikke være det eneste saliggjørende. Krisehåndtering fra statshold hittil tyder på at det ikke er grunn til å stole på at staten kan regulere kapitalismen. Mer direkte kontroll for lokalbefolkning og arbeidstakere bør derfor være en sentral del av verktøykassa. Slik at samfunnet kan bygges lag på lag nedenfra, gjennom borettslag, samvirkelag og andre former.

Arbeiderklassen må være i sentrum for denne politiske kampen. Arbeiderklasse oppfattes av mange som noe abstrakt. Slik er det ikke i virkeligheten. Klasse er noe folk flest lever hver dag, som vanlige arbeidsfolk som selger arbeidskrafta si, i motsetning til kapitalister som lever av andres verdiskapning. Dette må effektivt synliggjøres gjennom å reise krav som samler arbeiderklassen.

Vi risikerer at et Europa i krise med felles arbeidsmarked fører til en nedadgående spiral for lønns- og arbeidsvilkår. En sterk og offensiv fagbevegelse er avgjørende for å hindre en slik utvikling. Den økte bruken av innleie og EUs vikarbyrådirektiv utgjør en trussel mot dette. Framfor arbeiderkollektiv og trygghet får man fragmenterte arbeidsliv og usikkerhet. Dette forklarer motstanden mot vikarbyrådirektivet fra en samlet fagbevegelse, og hvorfor kravet om likebehandling ved innleie har stått sentralt i vårens tariffoppgjør. Når krisa løser seg selv, blant annet gjennom arbeidsløshet, ser vi hvordan kapitalismen står i direkte motsetning til noe så grunnleggende som retten til faste ansettelser. Retten til fast jobb er et helt avgjørende krav.

LO i Oslo valgte å ha en annen 1. maiparole enn Samarbeidskomiteens formulering. De sa Trygghet i hverdagen – avvis arbeidsgivernes, høyresidas og EUs angrep på våre rettigheter. I motsetning til Arbeiderpartiets Trygg styring har en slik parole både forståelse for folk flests bekymringer og rom for en faktisk løsning på krisa. Den gir også grunnlag for å skape en breiere bevegelse for å komme dit. Også i Norge ser vi eksempler på hvordan kapitalismen ikke egner seg til å sikre helt grunnleggende behov, som fast jobb, sted å bo og et bærekraftig miljø.

En mobilisering mot en kriseskapende økonomi krever at man tar folks hverdag på alvor. Da handler det om å møte krisa med å fremme grunnleggende behov. I motsetning til sommerens VG-forside, «Slik tjener DU på krisen», med anbefalinger om å investere sparepenger i aksjefond som reaksjon på eurorkrise og skjelvende børser. Selv om diskusjon om kriseforståelse og politiske løsninger på krisa er nødvendig, er det samtidig utilstrekkelig for å nå målet om å bli kvitt kapitalismen og dens kriser. Dét krever bevegelse i samfunnet, spesielt på grunnplanet i fagbevegelsen. Det krever også en mye større diskusjon om et alternativt samfunnssystem, om sosialisme. For vi kan diskutere politiske grep for å komme oss nærmere en løsning på krisa, men løsninga, den ligger i å bli kvitt kapitalismen.

Den kapitalistiske måten å produsere varer og tjenester på, er årsaken til at vi nå ser den dypeste økonomiske krisa siden mellomkrigstida. Den eneste varige, gode løsninga på en slik krise krever en mobilisering av arbeidsfolk om framtida, basert på skillelinjene mellom arbeid og kapital.

Noter:

1. Høyrentelån for lånetakere med lav kredittverdighet, som oppsto i et forsøk på å motvirke mangelen på betalingsdyktig etterspørsel i boligmarkedet. 

Bjørnar Moxnes er bystyremedlem for Rødt i Oslo, og leder av Rødt.

Det manglet ikke på dystre spådommer etter hvert som Syriza fosset fram og rundet 30 % på meningsmålingene. Skremselstaktikken viste seg også å fungere. Konservative Nytt Demokrati ble største parti og valgvinner 17. juni, og dannet en ny regjering sammen med sosialdemokratiske Pasok. Betyr det at Syriza mislyktes? Både ja og nei. Ja, fordi de tapte mot det konservative partiet. Nei, fordi de har vokst fra fire til 27 prosent på tre år, og blitt det viktigste partiet i kampen mot troikaens kuttpolitikk.

Syrizas framgang i Hellas er det tydeligste eksemplet på en styrket venstreside i et Europa herjet av økonomisk krise. Vi bør derfor lære mer om dem. La oss ta et tilbakeblikk på partiet. Syriza, «Koalisjonen av det radikale venstre», er vel så mye en allianse som et parti. Alliansen, som sprang ut av nettverk av antikapitalismeaktivister, ble formelt dannet i 2004, og rommer ikke mindre enn 13 partier og grupperinger på greske venstreside.

Ved valgene i 2005 og 2009 fikk de 5 % og 4,6 %. Ved valget i mai 2012 ble de nest størst med 17 %. Den greske valgordninga gir det største partiet en ekstra bonus på hele 50 parlamentsmedlemmer. Ved valgene fram til og med mai 2012 stilte Syriza som allianse, men med den voldsomme framgangen ble det klart at de kunne bli størst ved neste korsvei. Derfor stilte de for første gang til valg som ett parti i juni 2012.

Årsaken til Syrizas framgang er først og fremst motstanden mot kuttpolitikken og krisepakkene diktert av Pengefondet, EUs sentralbank og EU: «De har plyndret landet. De har henvist folket til fattigdom og gitt det greske flagg som trofé til Angela Merkel,» som partileder Alexis Tsipras har sagt det. Siden den første krisepakka i 2010 har arbeidsledigheten i Hellas blitt fordoblet. Den er nå over 20 prosent. Hver andre ungdom står uten jobb. Den greske gjelda har økt fra 130 til 165 prosent av landets BNP. Økonomien har sunket med 20 %

Sjelden har et land blitt så fattig så fort som Hellas etter at de gjennomførte en nedskjæringspolitikk som de aller fleste mainstream økonomer og medier mente var nødvendig for å bringe landet på fote igjen. I realiteten er dette lite annet enn en fattigdoms- og kriseforsterkende politikk, som medfører en massiv overføring av verdier fra vanlige grekere til kapitalsterke utenlandske selskaper.

Nedskjæringene har tynt grekerne til bristepunktet: Hvert fjerde greske barn er nå fattig. Det betyr at de ikke får nok mat og ikke har tilgang til helsetjenester. Blant de hjerteskjærende eksemplene på nyfattigdommen er fortellingene om greske aleinemødre som ikke ser noen annen mulighet enn å gi bort barna sine. De har ikke råd til å ta vare på dem. Myndighetene har også svingt sparekniven over subsidiene til medisiner, noe som fører til at folk med livstruende sjukdommer ikke har råd til medisinene de trenger på apoteket. I områdene rundt Athen er det nå 20 000 mennesker som leter etter mat på søppeldyngene. Selvmordsraten i landet er de siste årene fordoblet.

Nød og elendighet behøver imidlertid ikke å bety at den radikale venstresida styrker seg. Det kan like gjerne føre til oppblomstring av fremmedfrykt og rasisme. Skal de progressive kreftene vinne fram, må de fronte en politikk som griper situasjonen og gir gjenklang blant folk flest. Kortversjonen av Syrizas budskap var at de ville stanse den ødeleggende kuttpolitikken og føre en politikk for fornyet vekst. Den lengre versjonen finner vi i programmet de gikk til valg på:

Punkt en er å kansellere nedskjæringsplanen. Den kriseforsterkende politikken må stanses før den blir irreversibel. Punkt to er å øke de offentlige investeringene, til et nivå på omkring 44 %, ikke under 36 % som Pengefondet og EU krever. Det må til for å stanse den nedadgående spiralen. Punkt tre er å skape balanse i budsjettene ved å styrke inntektssida. Den greske politikereliten har i flere tiår latt overklassen slippe unna å betale skatt. Syriza vil tette skattehullene, bekjempe korrupsjonen og lage et register over de økonomiske verdiene grekere sitter på, både i Hellas og i utlandet. De rike må begynne å bidra til det greske fellesskapet, ellers vil de aldri få balanse mellom inntekter og utgifter.

Faktisk har den greske overklassen gjemt unna så store verdier i utlandet at det langt overstiger den greske statsgjelda. Partiet vil sette ned en nasjonal kommisjon som skal foreta en full gjennomgang av landets gjeld. Kommisjonen må finne ut hvor og hva gjelda stammer fra, og vurdere hva som er legitim og illegitim gjeld. Syriza vil også ha en helhetlig granskning av det greske banksystemet – som har mottatt opp mot 200 milliarder euro skattekroner. Korrupsjonen har i flere tiår gjennomsyret samfunnet, beskyttet av de to store partiene, konservative Nytt Demokrati og sosialdemokratiske Pasok.

Syriza er ikke imot reformer, som flere medier framstilte det. De sier i stedet det samme som Tysklands tidligere kansler Helmut Schmidt har uttalt, nemlig at den restriktive politikken med dramatiske nedskjæringer, som landet har gjennomført de siste to årene, ikke virker. Hvis man ikke stanser innstramningene, vil den greske økonomien bli fullstendig ødelagt. Man skulle kanskje tro at partiet først og fremst lanserte defensive krav i den krisa landet sto og står i. Syriza går imidlertid på offensiven på flere punkter: De vil heve inntektsskatten til 75 % for inntekter over 500 000 euro. De store selskapene skal betale skatt tilsvarende europeisk gjennomsnitt. De vil ha en skatt på finansielle transaksjoner og en særlig avgift på luksusvarer. De vil bekjempe kapitalflukt til utlandet. De vil heve minstelønna til nivået den lå på før nedskjæringspakkene (750 euro). De vil gjeninnføre kollektive tariffavtaler. De vil øke budsjettet til det offentlige helsevesenet fra tre til seks prosent av BNP, slik at det kommer opp på gjennomsnittlig EU-nivå, og fjerne egenandelene i helsevesenet. De vil gi tilskudd på opp til 30 prosent av utgiftene til fattige familier som ikke kan betale avdrag på realkredittlån. De vil øke arbeidsledighetstrygden, og senke avgiftene på nødvendighetsvarer. De vil nasjonalisere banker og tidligere offentlige virksomheter i strategiske sektorer (jernbaner, luftfart, post, vann). De vil ha likelønn for kvinner og menn. De vil kutte militærutgiftene kraftig.

Dette er omtrent så langt vekk som det er mulig å komme fra konvensjonell økonomisk visdom og partipolitisk og medial konsensus. Men det er et budskap som gir gjenklang i det greske folkedypet. Likevel vant altså skremselspropagandaen på valgdagen 17. juni. Straks valgresultatet var klart avviste Syriza å gå inn i en samlingsregjering med partiene som har støttet kuttpolitikken. For første gang på svært mange år har landet nå en reell opposisjon i nasjonalforsamlinga. I opposisjon har de nå alle muligheter til å styrke alliansene med folkelige organisasjoner og fagbevegelse, konsolidere posisjonene sine og forberede seg på de harde politiske kampene som venter.

Det finnes ingen farbar vei for Hellas uten at gjelda skrives ned, euroen droppes, og landet får hjelp med investeringer som får i gang sysselsetting og produksjon. Euroen påtvinger landet en vekslingskurs som ødelegger konkurranseevnen. En overgang til drakmen vil på langt nær være problemfri, men vil også gi viktige resultater. Det vil gi lavere prisnivå, og følgelig mer turisme, mindre import og mer eksport.

Den nåværende regjeringa har bundet seg til kuttpolitikken. Hvis Syriza vinner det neste valget, må de forberede seg på stadige angrep fra EU, finansmarkedene og fra både høyre- og venstresida i Hellas. Hvis de ikke har inngått gode allianser for å skaffe seg olje og kapital før en euro-exit, vil de få store problemer. Syriza er både en koalisjon og et parti som har vokst raskt. Begge deler byr på utfordringer. Samtidig skal man være klar over at det ikke er partiene som har drevet protestene framover. Det er protestbevegelsen som har drevet partiene foran seg. Det er den sterke folkelige bevegelsen i Hellas som gjør Syriza sterkt, den samme bevegelsen som er på gatene i Spania, Italia, og Portugal. Syriza er en del av en større, europeisk bevegelse mot kuttpolitikken. Og kuttpolitikken bereder grunnen for nye opprør.

La oss, som så mange andre, starte i Hellas, det gamle Hellas. Ellen Meiksins Wood ga i fjor ut boka Citizen to Lords. Den har som undertittel A Social History of Western Political Thought from Antiquity to the late Middle Ages. Wood, professor ved universitetet i Toronto og veteran blant marxistiske historikere, leverer denne gang ei analyse av den politiske idéhistoria gjennom et par tusen år – fra de greske bystatenes tid til tida rett før kapitalismen etablerte seg i Europa. Hun avdekker den samfunnsmessige bakgrunnen for idéutviklinga. Størst plass vier hun til Platon og Aristoteles, som hun plasserer som ideologer for et aristokrati i kamp mot det demokratiske og folkelige ved datidas greske samfunn. Boka er på knappe 250 sider, og ganske lettlest innafor sin sjanger. Den koster 105 kr. på nettet.

Italieneren Lucio Magri ga i 2009 ut ei viktig bok om moderne politisk historie, den kom i fjor ut i engelsk oversettelse med tittelen The Tailor from Ulm og med kommunismen i det 20. århundret som undertittel. Magri skriver fra innsida om utviklinga av det italienske kommunistpartiet. Han var medlem av PCI fra midten av 1950-tallet, og i mange år med i kretsen rundt ledelsen. Fra 1969 var han med på etablere il Manifesto og seinere det nye partiet PRC. Magri døde i fjor. Boka er på mange måter ei tragisk beretning om forspilte muligheter: PCI var en gang Vest-Europas største kommunistparti, med 2,3 millioner medlemmer og 34,7 % av stemmene som høyeste tall. Nå er det null igjen, både av PCI og PRC. Fokuset på mulige regjeringsallianser og bevegelse mot «sentrum» i italiensk politikk førte ikke bare til navnebytter, men til gravlegging av hele det radikale prosjektet. Magri prøver å analysere denne utviklinga i lys av både italienske og internasjonale forhold, og resultatet er ei omfattende og leseverdig bok. Den koster 199 kr. på nettet.

Mitt Romney, presidentkandidat i USA, erklærte på et møte i Israel i sommer at en av de bøkene som hadde forma tenkinga hans mest, var Guns, Germs and Steel av Jared Diamond. Pinlig berørt skreiv Diamond et innlegg i New York Times der han hevda at Romney hadde feiltolka boka hans. Vel, denne boka, som i norsk utgave heter Våpen, pest og stål – menneskenes historie gjennom 13 000 år, har faktisk irritert meg lenge. Den kom ut i USA i 1998, og gjennom årene har flere av mine radikale venner forsøkt å overbevise meg om dette er materialistisk og innsiktsfull historieskriving. Det er det ikke. Diamond er bilolog og «biogeograf», og historieskrivinga hans blir av geografen (og marxisten) David Harvey, med rette kalt «deterministisk geografi ». Boka må sjølsagt gjerne leses, men da anbefaler jeg å ta med J. M. Blaut si bok Eight Eurocentric Historians i bagasjen. Blaut tar for seg åtte forfattere, fra Max Weber til altså Diamond, et kapittel på hver av dem. Dette er nådeløs kritikk, og en bra innfalsvinkel til å komme inn i den store debatten om historieskriving og særlig om forutsetningene for utviklinga av kapitalisme i Vesten. Boka var tenkt som bind to i en trilogi, men Blaut døde før tredje bok blei ferdig.

Diamonds bok koster 199 kr. i norsk utgave (84 kr. på engelsk), og Blaut si bok koster 168 kr. på nettet.

Og for de som vil ha ei brei, lettlest innføring i menneskehetens historie, fra steinalderen til i dag, så er Chris Harman si bok A People’s History of the World et bra alternativ. Harman, som døde i 2009, var redaktør av det teoretiske tidsskriftet til det engelske trotskistpartiet Socialist Workers Party, og aktiv samfunnsdebattant til det siste. Denne boka kom opprinnelig ut i 1999, og i ny utgave i 2008. Den er på 700 sider, og koster bare 121 kr. på nettet.

Jon Børge Hansen

Even Sandvik Underlid:
Det nye Cuba, Reisefortellinger,
Forlaget Manifest, 2012, 367 sider

Jeg var i utgangspunktet usikker på hvordan denne boka ville være. Jeg har lest noen bøker om Cuba som har som agenda å være veldig mot det kubanske samfunnssystemet, eller veldig for.

Boka ble en hyggelig overraskelse. På det politiske planet var boka svært balansert i den forstanden at begge aktuelle parter kommer til orde. USAs og Cubas myndigheter, myndighetene og opposisjonen og ikke minst den vanlige kubaneren, representert med veldig forskjellige personer. Forfatteren gir seg ikke ut for å framstille den endelige sannheten om Cuba i dag, slik som forfattere av andre bøker, også norske, har forsøkt seg på. Derfor er boka svært leseverdig for personer som vil vite noe om Cuba, eller har tenkt å reise dit. Mye informasjon og lite propaganda.

Boka kan med utbytte leses både av personer som kan en del om Cuba, og personer som er blanke og skal reise dit. Det første kapitlet er viet det som først møter en utenlandsk (norsk?) person som kommer til Cuba på José Martí flyplassen og inn til Havanna by. De tre neste kapitlene er en gjennomgang av tre av Havannas bydeler som knyttes til historien på en pedagogisk måte. Bydelene får et eget liv ved referanse til forskjellige personer som taler til oss via forfatteren. Disse personene er vanlige, ekte kubanere, slik som de jeg har truffet der, stolte og kritiske, åpne og vennlige.

Via beskrivelsen av de tre bydelene får leseren tilgang ikke bare til historiske hendelser der, men også til hvordan livet for vanlige folk er der. Ulikheten med Norge i hverdagskulturen skildres gjennomgående. Tidsbegrepet, spontanitet, afrikansk og kristen religiøsitet, forhold til kropp og seksualitet i det åpne rom, dobbeltvalutaens implikasjoner der 50 % av befolkningen har inntekter i hardvaluta i tillegg til vanlige lønninger, den svarte økonomien, interessen for kultur, den amerikanske blokadens innvirkning i hverdagslivet, å kunne kommentere en persons hudfarge osv. Samtidig gir han et nøyaktig bilde av hvordan bydelene ser ut, hovedgatene og hva som finnes der, av bygninger, monumenter, kafeer, diskotek etc. samtidig som andre samfunnsspørsmål knyttes til dette og tidligere historie eller til dagens samfunn.

Forfatteren har en svært pedagogisk forklaring på hva blokaden fra USA består i, blant annet at tredjeland nektes å handle med Cuba, men USA selger varer til Cuba, som de selv ønsker å øke eksporten på, som matvarer. Likeledes forklares det kubanske valgsystemet forståelig og hva som fra forfatterens side ansees å være både positive og negative sider. En beskrivelse av opposisjonens forskjellige bestanddeler, de som tar imot økonomisk støtte fra USA og de som nekter å ta imot gir en bra oversikt. De siste erkjenner at systemet på Cuba har mange gode sider som de vil bevare, de første mener alt ved systemet er feil, og ønsker vel en markedsorientert økonomi og i allianse med USA.

Befolkningens økonomiske problemer skildres bra via de kubanske talerørene til forfatteren, samtidig som det knyttes til fakta om økonomien i landet.

I det siste kapittelet drar forfatteren oss med på en tur østover i landet. Der får vi, på samme måte som foran, et innblikk i situasjonen på landsbygda og de byene som ligger der, beskrivelsene av stedene med dagens situasjon og historiske hendinger, i fjern og nær fortid flettes sammen. Landbrukets situasjon og tiltak er også godt beskrevet.

Til slutt er det en oversikt på sju sider med private utleieboliger, hoteller, utesteder, museer og lignende, samt hvor det finnes spanskkurs i Havanna. Dernest en litteratur og film oversikt.

Kombinasjonen av dagens situasjon, stedbeskrivelse og historikk er meget vellykka. Kun et par steder er det et lite problem hvor en befinner seg i tid og hvilken person. Faktaene er også korrekte, kun et par ubetydelige uklarheter.

Anbefaler alle Cuba-interesserte å lese boka. Det burde være et must for folk som skal reise for første gang til Cuba.

Olaf Svorstøl Sierraalta

Dennis O’Neill er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.

Gjenvalget av den republikanske politikeren Scott Walker – fagforeningsknuser, Tea Party-yndling, skurk og generell kjeftesmelle – som guvernør i Wisconsin etter en massiv gjenvalgskampanje, har vært en av dette valgårets største politiske historier. Det har avgjort satt en støkk i millioner av fagbevegelsesmedlemmer, progressive og Demokrat-velgere, både i Wisconsin og i hele USA.

Jeg sier slett ikke at Walkers seier er uviktig, men det forandrer ikke det som er et grunnleggende faktum. Den kampen som brøt ut i Wisconsin, kan trygt sies å være det viktigste slaget den amerikanske arbeiderklassen har ført på mange ti-år.

Det kan være lett å overse betydningen av dette, for den siste og lengste delen av kampen foregikk i hovedsak som valgkamp, og fordi Wisconsin-opprøret sist høst var en del av en bredere utvikling av klassekampen i USA, som bidro til å legge grunnen for – Occupy!-bevegelsen. Poenget med denne artikkelen er at vi bør minnes på hvordan Wisconsin allerede har forandret dette landet.

Grunnelementene i historien kan fortelles ganske kort. Scott Walker var nettopp valgt som ny guvernør i Wisconsin, en industristat som tradisjonelt også har hatt en bred fagbevegelse (i alle fall etter US målestokk, om ikke etter norsk.). Fredag den 11. februar 2011 annonserte Walker at han hadde lagt fram forslag for den Republikanerdominerte parlamentariske forsamlingen i Wisconsin i den hensikt å gjøre noe med budsjettunderskuddet. Den viktigste delen av lovforslaget handlet om å gjøre det ulovlig med kollektive forhandlinger mellom de offentlig ansattes fagbevegelse og offentlige myndigheter på alle nivåer, både delstatsnivå og lokalt. I tillegg skulle det bli ulovlig for fagbevegelsen å trekke fagforeningskontingenten fra lønna. Til sammen var dette et klart forsøk på å knuse fagbevegelsen i offentlig sektor i delstaten Wisconsin.

Etter markeringer gjennom helgen startet protestene for alvor på mandag. I løpet av tirsdagen hadde over 10 000 mennesker samlet seg utenfor delstatsparlamentet i Madison for å protestere. Samme natt okkuperte tre tusen av dem bygningen. (Da jeg leste om det, utløste det personlige minner om å sove på det kalde marmorgulvet da studenter overtok Capitol under protestene seint på 70-tallet.) Okkupantene i Madison organiserte soveområder, en kantine for å dele ut mat som var gitt av lokale kjøpmenn, og et informasjonssenter. Og de dekket veggene med hjemmelagde plakater som på sitt vis ga varsel om det som seinere skulle skje samme år i Zucotti Park og over store deler av USA.

Dagen etter meldte tusenvis av lærere seg sjuke og sluttet seg til demonstrasjonen, som nå samlet over 20 000, noe som førte til at flere skoler måtte stenge. Torsdag den 14. februar forlot alle de fjorten representantene fra Demokratene Wisconsin for å forhindre at Walkers republikanske allierte kunne sikre seg det flertallet de trengte for å kunne behandle lovforslaget. De holdt seg vekk fra hjem og familier i tre uker slik at Walker ikke kunne sende delstatspolitiet etter dem for å tvinge dem inn til behandlingen i Senatet.

Fredag var 40 000 tilstede ved en demonstrasjon hvor lederen for USAs fagbevegelse, AFL-CIO presidenten Rick Trumka, holdt tale. Imens fant det sted en rekke protestmarsjer rundt om i staten på små og store steder langt unna Madison, som samlet hundrevis, til og med tusenvis, mange av dem de største demonstrasjonene noensinne på disse stedene. Lørdagens demonstrasjon i Madison samlet 70 000.

Protestene fortsatte å øke i styrke, særlig helgedemonstrasjonene i Madison som snart var oppe i 100 000 eller flere. Bevegelsen fikk til og med et slags varemerke. Da Bill O´Reilly, en kommentator på høyrefløyen, beskyldte det han kalte «fagforeningsbøller» for å gå løs på motdemonstranter, kjørte Fox News et kutt i bakgrunnen som viste noen som dyttet en pro-Walker type. Årvåkne seere fikk øye på noen palmetrær i bakgrunnen, og skjønte at det var fra en demonstrasjon i California. Store palmetrær, utskåret i papp begynte å dukke opp ved store og små markeringer i Wisconsin-vinteren for å gjøre narr av høyrefløyens mediaangrep på protestene.

Forbindelsen til Kairo

Noe av det mest bemerkelsesverdige i forbindelse med oppstanden i Wisconsin er at den til de grader ble inspirert av og ble styrket av den arabiske demokratiske revolusjonen, som da var under underveis. Her i dette landet blir det sjelden nevnt noe om det som skjer internt i landene i Midt-Østen eller Afrika. Men denne gangen var det folkelige opprøret, særlig i Egypt, så omfattende og kom så overraskende på de vestlige maktene at mediadekningen var bred, og manglet til og med det vanlige tåkepratet fra Utenriksdepartementet som stort sett gjør de internasjonale nyhetene dødsens kjedelige.

Selv om det bare er et drøyt år siden, er det lett å glemme hvor mange i USA som snakket om Tahrir-plassen, fulgte med hvordan kampen mot Mubarak bølget fram og tilbake, gikk til sengs med bekymringer for demonstrantene, og kastet seg over nyhetene når de stod opp. Mer enn noe annet var det besluttsomheten til det egyptiske folket, til å stå i mot morderiske angrep og fremme kravene sine dag etter dag, som vant dem den uventede sympatien og støtten hos så mange her. Etter flere ti-år hvor anti-arabisk og anti-muslim gift har blitt pumpet inn i kulturen i dette landet var det til å bli dypt rørt av.

Allerede den første dagen refererte plakatene stadig til Kairo, og sammenliknet Walker med Mubarak. Noen viftet med egyptiske flagg. Den brede dekningen av at egyptiske aktivister bestilte pizzaer på nettet, som skulle leveres til demonstranter som sov inne i Capitol-bygningen i Madison, viste hvordan solidaritet er noe som går begge veier.

(For å poengtere dette fra en litt annen vinkel, kan man jo for et øyeblikk tenke seg hvordan det ville vært hvis den første oppstanden i Tunis, som også hadde langt mindre mediadekning, hadde blitt etterfulgt av Libya, den brutale forvandlingen av en folkelig masseprotest til å bli en blodig borgerkrig gjennom Ghadaffis umenneskelige angrep på folket og den dødelige, både hemmelige og åpne intervensjonen til NATO.)

Forlenget kamp

Kraften i alt som skjedde i Wisconsin, bygger framfor alt på hvordan kampen ble ført. Den ble gjennomført som en lang streik, ikke som et protestarrangement eller en demonstrasjon. Det er det en grunn til. Allerede kort etter at det hele startet, kom det til dyktige folk fra Wisconsin AFL-CIO og andre rådgivere som stille og rolig hjalp til med å organisere protestene, mobilisering av støtte fra fagbevegelse, Det Demokratiske Partiet og blant folk, og med å skaffe ressurser så vel som kunnskap om media og logistikk slik at de store demonstrasjonene kunne gå knirkefritt.

Dette reduserer på ingen måte betydningen av den halvt spontane karakteren selve utbruddet hadde (det minnet om Tunis og Kairo), og mangelen på mediaoppnevnte «ledere». For eksempel var starten på okkupasjonen av Capitol-bygningen, og slik den artet seg, noe som absolutt kom nedenfra. Det faktum at dette ble ført som en kampanje, åpnet for en rekke muligheter. Standhaftigheten til aktivistene og målbevisstheten til de som okkuperte Capitolbygningen i februar og mars i fjor, skapte gunstige nye betingelser.

• Tid til å mobilisere folkets styrker til handling.
• Tid til å utvikle taktikken for å hindre at lovforslaget mot fagbevegelsen kom til behandling.
• Tid til å avsløre fiendens løgner og latterliggjøre dem.
• Tid til å sette lys på de som stod bak og trakk i de trådene, som satte Walker i gir, særlig de tilbaketrukne milliardærene, Koch-brødrene.
• Tid til å undersøke og få fram Walkers råtne og korrupte historie fra tida som leder for Milwaukee County, statens mest folkerike.

(Sammenlign dette med fagbevegelsens svar på den nyvalgte president Ronald Reagans knusende angrep på PATCO, de streikende flygeledernes forbund. 1. mai samlet over en halv million fagforeningsmedlemmer seg i Washington DC til en gigantdemonstrasjon, hvorpå de satte seg på bussene de kom med, og dro hjem til sitt.)

En kilde til styrke i denne kampanjen var internett, særlig Facebook og liknende media som Twitter. Som i Tunis og Egypt, hadde det aldri vært nok å bare stole på lokale Wisconsin-nyheter og nasjonalt TV. Det ville ikke ha vært nok til å skape det trykket det fikk. Informasjon ble spredd raskt, mobilisering på nasjonalt plan ble mulig, og moralen steg.

En bred, enhetlig front

Medlemmene i fagforeningene for offentlig ansatte i Wisconsin utgjorde kjernen i kampen, men en brei og sterk enhetlig front dannet seg rundt dem, rekruttert fra mange sektorer.

I de aller første dagene utgjorde studenter den viktigste alliansen, særlig de fra den delen av University of Wisconsin som for tilfellet heldigvis var plassert i Madison, anerkjent som universitetets flaggskip. Med et rykte fra flere ti-år med kamp stilte de med stormtroppene ved okkupasjonen av Capitol-bygningen, og stod for mye av protestene og støtteaktiviteten på utsida. Og det handlet ikke bare om støtte til de universitetsansatte, de hadde selv en høne å plukke med Walker og budsjettet hans. Det inkluderte kutt i høyere utdanning, slutt på noen stipendordninger for studenter fra staten Wisconsin, og det la opp til å kutte forbindelsen mellom den delen som lå i Madison og den øvrige delen av universitetssystemet i delstaten. Det ville splitte opp og gjøre studentmotstanden svakere ved framtidige angrep.

I tillegg kastet elever og foreldre ved de offentlige skolene seg inn i kampen. Streiker blant lærere blir ofte betraktet som eller kalt angrep på elevene, men ikke denne gangen. Over hele delstaten forlot elever skolene til støtte for sine lærere – og foreldrene marsjerte ved siden av. I de aller første dagene hendte det at det var spontane elevprotester som fikk lærerne i gang.

En grunn var at det kom angrep langt under beltestedet fra Walker-tilhengere, som mente lærere bare var folk som skodde seg på en veldig lett jobb. Foreldre som kanskje har en eller to tenåringer, vet hvor latterlig det er å komme med sånne anklager mot folk som tilbringer dagen med tredve eller førti av dem på en gang. En annen gnist som førte til mobiliseringen, kom fra Walkers budsjettforslag. Ikke bare la det opp til kutt på nesten en milliard dollar i den statlige finansieringen av skolene, men endret også noen skatteregler tilsvarende en gjennomsnitt på 550 dollar per elev, og reduserte skoledistriktenes egen myndighet over skatteanslagene. Det ville betydd at lokalbefolkningen ikke en gang kunne stemme over hva det lokale skoledistriktet kunne gjøre for å erstatte tapet. Det ville ikke være noen annen vei å gå for å dekke opp disse kuttene enn å ta det ut på lærerne.

Medlemmer fra fagbevegelsen i privat sektor og fra føderale forbund som posten og AFGE kom til, og økte styrken og enheten i kampen. Borte var den skammelige knivingen og bakvaskingen mellom privat og offentlig sektor, og blant de forskjellige avdelingene innen offentlig sektor for å sikre særbehandling fra høyere hold. Det har preget fagorganiseringen i seinere tid, blant annet i staten New York.

Det var også viktig med støtten fra en rekke liberale og progressive, deriblant lojale partifolk fra Det Demokratiske Partiet og andre som hadde jobbet for og stemt på Obama, folk som åpent uttrykte skuffelse over hvor lite Håp og Forandring de faktisk så. Mens vi snakker om hvordan klassekreftene samlet seg, er det viktig å nevne denne tradisjonelle marxist-favoritten, bøndene, som også viste seg fram. Todd Pulvermaker, 33, som satt bak rattet på en av traktorene, Wisconsin-bønder kjørte i dusinvis til den enorme markeringen den 12. mars, sa det slik:

Bønder tilhører den amerikanske arbeiderklassen. Vi arbeider like hardt som noen for vårt utkomme, og dette handler om oss alle.

Alle som har vært på tur gjennom statene som barn, vet at bilskiltene i Wisconsin i lang tid har hatt denne teksten: «Amerikas meieri». (En strålende grasrotbevegelse i 1985 prøvde å få forandret det til: «Spis ost eller dø», men det ble stoppet av enøyde byråkrater som muligens var redd for å skremme bort turister fra New Hampshire, med sine skilt: «Lev fritt eller dø.» Bilskiltene er ikke tull. Jordbruk er den nest viktigste sektoren i delstatens økonomi, og 40 % av all amerikansk osteproduksjon kommer fra Wisconsin, så den organiserte og synlige støtten fra bøndene var betydningsfull.

Noen overraskende og avgjørende allierte

Politiets fagforening, som til en viss grad fulgte i hælene på brannmannskapets forening, tok et litt større overblikk over rollen som beskyttere av den eksisterende orden, og erklærte at Walkers plan var et angrep på nettopp dette. Dessuten deltok folk fra delstatspolitiet i okkupasjonen (teknisk sett lovlig) av Capitol-bygningen, og nektet dessuten å utføre ulovlige ordre om å stoppe demonstrasjonen. De gjorde det på tross av at Walker på hyklerisk vis hadde fritatt politiets og brannmannskapets foreninger fra lovforslaget om å bannlyse kollektive forhandlinger. For de av oss som ikke akkurat elsker politiet, er det lett å undervurdere betydningen av denne utviklingen i folks øyne. Opinionen svingte fram og tilbake, mens kampen utfoldet seg om hvor utålelige Walkers forslag var. De fjorten Demokratiske senatorene i Wisconsinparlamentet som tok veien ut av delstaten, spilte en nøkkelrolle i den lange kampen. Ved å gjøre det satte de en foreløpig stopp for kampanjen for å få vedtatt de fagforeningsfiendtlige lovene. Da manglet de Republikanske politikerne, som kontrollerte parlamentet, de nødvendige stemmene for å få fram Walkers budsjettforslag til behandling. Dette var en modig og strategisk handling. Som Mao Zedong, en kar som visste et par ting om taktikk, sa det: «Når fienden angriper, trekker vi oss tilbake.»

Legg merke til at alle de kreftene som hittil er nevnt i denne analysen, er Wisconsin-basert. Det var kamparenaen og samlingen av klassekreftene i delstaten som var den viktigste faktoren. Når det er sagt, så hjalp den massive støtten fra fagbevegelsen og andre i resten av landet – og fra verden – til å opprettholde søkelyset på Madison. Den 17. februar, mindre enn en uke etter at ting tok av, ble det holdt protestarrangementer i alle de femti statene til støtte for kampen i Wisconsin.

Slutten på det første stadiet

Den andre uka i mars kulminerte det første og mest intense stadiet i slaget om Wisconsin. Republikanerne hadde funnet ut at de kunne fjerne alle referanser til delstatens finansielle saker fra det fagforeningsfiendtlige forslaget. Dermed kunne det stemmes fram til å bli behandlet ved simpelt flertall. 9. og 10. mars gjennomførte Republikanerne behandlingen og avstemmingen – de brukte sytten sekunder på selve vedtaket – og den 11. kunne en fornøyd Walker undertegne det, og dermed var det en lov. Dagen etter returnerte Demokratene, som nå hadde fått navnet Wisconsin 14, og ble møtt av en demonstrasjon med 150 000 mennesker, den største hittil. Hvilken vei skulle kampen ta herfra? Bevegelsen stod nå foran tre mulige retninger:

1. Opptrapping ved å erklære generalstreik. Det er en tanke som fryder enhver revolusjonærs hjerte (inkludert mitt), og de ivrigste advokatene for dette var anarkister og dogmatiske kommunister, hovedsaklig fra trotskistiske organisasjoner. Men idéen hadde også større appell. South Central Federation of Labor, «samorganisasjonen» for alle foreninger i Madison og omegn, gikk inn for å drøfte idéen om generalstreik med medlemmene. Det store problemet var at det ikke kom til å skje. Det koster ikke noe å være stor i kjeften. Det har bare blitt erklært generalstreik en håndfull ganger i USAs historie, hvorav få har lyktes i å blokkere det området hvor det skjedde, og enda færre lyktes i å få gjennomslag for de kravene som var grunnlaget for streiken. Den siste generalstreiken som faktisk førte til seier, var i Oakland, California i 1946. I Wisconsin er det ulovlig for offentlig ansatte å streike, og sympatistreiker av arbeidere som ikke er direkte involvert i en konflikt, er ulovlig i det føderale lovverket. Det var heller ingen som kunne by på en realistisk plan for mobilisering til en generalstreik, og hvordan den kunne vinnes.
2. Fortsette protestene kombinert med juridiske framstøt i retten. Det skjedde faktisk. Juridiske utfordringer klarte å utsette at loven trådte i kraft til april. Demonstrasjonene fortsatte nesten ukentlig til og med juli, likedan en del heftigere protester som å forstyrre delstatsforsamlingens møter, men det nådde aldri nivået det hadde da kampen var på sitt hardeste. Loven var nå iverksatt, og det var klart at ingen demonstrasjoner eller noe annet kunne forandre det.
3. Forandre fokus, og rette seg inn på den parlamentariske politikken. Dette minst attraktive valget, i alle fall for revolusjonære, ble det bevegelsen konsentrerte seg om. Tilfeldigvis er Wisconsin en av de nitten delstatene som har lover som åpner for å tilbakekalle valgte representanter gjennom avstemming. Derfor kunne dette arbeidet starte umiddelbart, og også gi et visst utløp for sinnet blant alle som hadde deltatt i fronten. I den første tilbakekallingsrunden ble det fremmet krav om tilbakekalling av seks Republikanske delstatssenatorer. Minimum tre Republikanere måtte erstattes for å bryte flertallet deres i Senatet og blokkere eventuelle nye lover. I august tapte to av dem for motkandidater fra Demokratene. Det var viktig nok, men ingen seier. Hvis laget ditt trenger å vinne tre kamper for å komme til sluttspillet, kjemper hardt og vinner to av dem, så sier du ikke at de har vunnet. Walker og delstatsparlamentet fortsatte å vedta reaksjonære lover ut året, som de brutale budsjettkuttene og en lov innrettet på å fjerne studenters og fattigfolks stemmerett. Det skulle liksom hindre «valgfusk».

Men dette var ikke slutten på den parlamentariske kampen. Guvernør Walker ble selv krevd tilbakekalt etter sitt første år i guvernørstolen, og den 17. januar i år ble det levert en liste til delstatsadministrasjonen undertegnet av mer enn en million stemmeberettigede. Samtidig ble det krevd tilbakekalling av viseguvernøren og fire nye Republikanske senatorer.

I mellomtiden trakk en av Republikanerne seg, en av de som hadde fått krav om tilbakekalling. Dermed ble det stemmelikhet i delstatssenatet, noe som gjorde slutt på Walker og kompanis mulighet til å få vedtatt hva de ville. Etter november 2011 gjorde Walker fint lite med affærene til staten Wisconsin, og reiste i stedet landet rundt og sanket store summer fra de rike, over 30 millioner dollar, for å kjempe for jobben sin.

Valgfasen av Kampen om Wisconsin fikk sin konklusjon 5. juni. Det endte med tap. Walker vant over en svak kandidat fra Demokratene med stor margin i et valg med uvanlig stor deltakelse til å være et lokalvalg. Det var en trøstegevinst – en av de Republikanske delstatssenatorene som også stod på tilbakekallingsvalg, gikk på et knepent nederlag. Dermed hadde Demokratene så vidt flertall i Senatet, nok til å blokkere nye framstøt fra Walker og hans mannskap.

Det må gjøres en rekke oppsummeringer i løpet av de kommende månedene. Var de store utgiftene og all energien og ressursene som ble brukt på tilbakekallingskampanjen, en feil? Var Walker i praksis uslåelig med sitt økonomiske forsprang tilsvarende ti mot én og et omfattende kjøp av mediareklame? Ikke minst trenger vi en dypere forståelse av de kreftene som stemte for Walker, og hvordan de kunne mobiliseres til å bli en forsvarsstyrke for de store konsernene, mot sine egne interesser.

I mellomtiden kan kampen om Wisconsin komme til å gå i større eller mindre bølger. Lekkasjer fra rettsapparatet kan tyde på at korrupsjonsetterforskning kan føre til at det blir fremmet siktelser mot Walker selv og noen av hans nærmeste, både fra myndigheter i Wisconsin og FBI i løpet av de kommende månedene.

Hva vi allerede har vunnet

Det er viktig å ikke glemme at Wisconsinopprøret allerede har vunnet sine største seire. Til det har venner fra Wisconsin sagt: «Det er lett for deg å si.» Sant nok, enorme pengesummer og tid – flere hundre tusen, kanskje over en million timer med innsats har gått med i forsøket på å fjerne Walker. Men det er nettopp slaget i ansiktet som valgtapet representerer, som fører til at mange tar inn over seg en mistrøstig og enkel oppsummering. Tvert i mot er det avgjørende at vi husker i hvilken sammenheng denne delen av slaget ble utkjempet, og omfanget av alt som er oppnådd siden starten i februar i fjor.

1. Kriseforståelse og Tea Party

Wisconsin har langt på vei tatt tilbake kriseforståelsen fra Tea Party, som i praksis bare forsvarer legitimiteten til det amerikanske kapitalistiske systemet. Vi lever i et land hvor folk flest kjenner seg maktesløse over sine liv, og frykter for framtida med en regjering som ikke representerer dem. Dette forholdet burde være det terrenget progressive tar organisasjonsmessig tak i. Det er den virkeligheten kritikken mot kapitalismen er basert på.

I stedet kapret Tea Party-bevegelsen grunnen – en delvis kjøpt og betalt kunstig grasrotbevegelse (kunstgress, sier vi) blåst opp av media, og delvis et uttrykk for nasjonal oppblåsthet, usikkerhet og såret narsissisme hos den eldre, hvite delen av middelklassen. Tea Party-bevegelsen kom som svar på sammenbruddet i amerikansk økonomi som startet med Bush-administrasjonen, og at en svart mann ble president.

Tea Party-bevegelsen hadde mer eller mindre blitt formet til å bli et uregjerlig og innflytelsesrikt underbruk av Det Republikanske Partiet innen valgene i 2010, som sendte Walker til guvernørstolen (og en del Republikanere til den nasjonale Kongressen.) Men de ble fortsatt framstilt i media som en sint stemme fra folkedypet. Wisconsin-opprøret gjorde slutt på det. Enkelte lokale Tea Party-folk støttet faktisk protestene. Flesteparten fikk litt for seint beskjed om å organisere motstand mot det, men holdt seg allikevel hjemme. Forsøkene deres på organisering var patetiske. Motdemonstrasjonene deres samlet noen hundre, et par ganger var de kanskje oppe på et firesifret tall – og det til tross for at de satte opp gratis busser fra andre stater.

Opp mot utbruddet av virkelige protester kunne ikke myten om Tea Party som opprørere mot et gjennom korrupt og egenrådig politisk og økonomisk system, opprettholdes. Bevegelsens forskjellige organisatoriske skikkelser smuldret opp enda raskere, og aktivistenes fokus på å få valgt Republikanere, jo galere jo bedre, ble enda mer intenst.

2. Forståelsen for storkapitalens rolle

Wisconsin bidro vesentlig til at folk fikk en dypere og breiere forståelse av rollen til storkapitalen i det amerikanske valgsystemet. Dette har vært et åpent sår i systemet, særlig etter at Høyesterett i USA avsa en dom i Citizens United saken i 2010, som sa at konserner kunne betraktes som «legale personer ». Dermed kunne de uhindret bruke ubegrensede beløp, i hovedsak i hemmelighet, for å påvirke utfallet av valgene i USA. Først kom avsløringen av brødrene Koch som de viktigste bidragsyterne bak Walker som kandidat, og deretter Walker som guvernør. Det gyldne øyeblikket kom da en blogger lurte Walker trill rundt med en telefonsamtale hvor han utga seg for å være en av Koch-brødrene. Samtalen ble tatt opp og lagt ut på internett, seinere også spredd i de store mediene. Innsynet i brødrene Kochs virksomhet betydde at lyset ble satt på noen av deres favorittprosjekter, særlig ALEC, American Legislative Exchange Council. Denne tenketanken på høyresiden spesialiserer seg på å utvikle lover, lover rettet mot miljøkampen, mot regulering, mot kvinner og mot fagbevegelsen som kan fremmes både på delstats- og nasjonalt nivå av tilknyttede politikere, for det meste Republikanere men ikke utelukkende. Organisasjonen var arkitekten bak angrepet på fagbevegelsen i offentlig sektor som Walker og hans kumpaner fremmet i Wisconsins lovgivende forsamling.

Avsløringen av ALEC la grunnlaget for kraftige mottiltak denne våren, da lovforslag forfattet av ALEC rettet mot kvinners svangerskapsrettigheter dukket opp i Arizona, Kansas og andre stater. Dette ble etterfulgt av mordet på den svarte tenåringen Trayvon Martin i Florida. Drapsmannen, en borgerverntype, erklærte sin uskyld med henvisning til en lov utformet av ALEC kalt «Stand Your Ground». Det førte til utbrudd av sinte protester. En hel rekke lovmakere har trukket seg fra gruppen, og mer enn et dusin selskaper, inkludert Coca Cola, Proctor & Gamble og Walmart har avsluttet både medlemskapet og de betydelige økonomiske bidragene til ALEC.

3. Fagbevegelsen styrket

Wisconsin stålsatte fagbevegelsen i USA som har vært i klar tilbakegang. I 2010 var snaue 7 % av arbeiderne i privat sektor organisert – det laveste siden 1932! Offentlig ansatte, som nå utgjør hovedstyrken blant de organiserte, har blitt målet til den herskende klassen. De er utsatt for arbeidsledighet i stor skala, etter hvert som regjeringen på statlig og lokalt plan innskrenker og privatiserer tjenestene.

Fagbevegelsen hadde satset alt på å få valgt Obama i 2008, men fikk lite igjen for innsatsen. Han unngikk den viktigste saken, Card Check, som ville gjort organisering av uorganiserte enklere. (Card Check – at hver enkelt på en arbeidsplass kan levere et undertegnet kort som gir forhandlingsrett til en fagforening. Hvis over 50 % leverer kort, skal bedriften tillate fagorganisering. Oversetters merknad.) Mens det ble sprøytet milliarder inn i bankene, var Obamas program for bruk av føderale midler til å stimulere økonomien i beste fall halvhjertet, med altfor få arbeidsplasser.

Fjorårets Wisconsin-utbrudd var det største og mest gjennomslagskraftige forsvaret for fagbevegelse, arbeidsplasser og offentlige tjenester på flere ti-år. Det stålsatte tillitsvalgte og medlemmer landet rundt. Liknende lover var blitt vedtatt av Republikanerne i Ohio. Fagbevegelsen mobiliserte tungt bak et initiativ for å reversere loven og gjenopprette den kollektive forhandlingsretten. Avstemmingen ga seier med 61 mot 39 stemmer. Andre undret seg over at de våget å utløse et slikt opprør, siden valgte representanter i andre stater, uansett hvor reaksjonære de var, nå plutselig virket særdeles engstelige for å foreta uoverveide angrep på offentlig ansatte, og dermed sette seg i klemma fra motstand av Wisconsin-typen.

4. Forberedte Occupy!

Wisconsin-opprøret la på mange tydelige måter grunnlaget for Occupy!-bevegelsen som feide over USA sist høst. Det inkluderer taktikken som ble et slags varemerke – okkupasjon (teknisk sett lovlig) av offentlig grunn over en periode. Det viktigste er allikevel, slik jeg ser det, hvordan det skapte betingelser for at fagbevegelsen og arbeidsfolk generelt kunne se seg selv som del av – eller i alle fall alliert med Occupy! på et tidlig stadium. Dette var en nøkkelfaktor i etableringen av Occupy! som ble en ny type styrke i politisk kamp, i bevisstgjøringen av folk og i hverdagen i dette landet. En sak er at det viste muligheten til å kunne danne en brei enhetlig front på tvers av klasser til forsvar for offentlige tjenester og levestandarden til arbeidsfolk. En annen sak er at det tydelig viste at fagbevegelsen har andre alternativer enn de tradisjonelle, og ikke særlig vellykkede måtene å jobbe på, som å opprettholde kraftløse allianser med NGOer, konstant lobbyvirksomhet i de politiske korridorene i Kongressen og på delstatsnivå og de pliktskyldige bevilgningene og bidraget med aktivister til Det Demokratiske Partiet i valgår.

Uten inspirasjonen fra den gjennomgripende erfaringen fra Wisconsin-opprøret er det tvilsomt om fagbevegelsen ville ha grepet og tatt tak i det OWS hadde å by på. Ikke minst betydde det en levende ny måte til å få fram krav og fremme saker, ved å identifisere seg som de 99 % mot den ene prosenten, framfor å stå som forsvar av «middelklassen» mot ondskapsfulle angrep fra konserner eller politikere fra ytre høyre. Enda viktigere er det at det ikke er nødvendig å vente på Wisconsin-typen angrep fra høyre for å få folk til å handle. Vi kan være på offensiven og tydelig utfordre Wall Street og dets eierskap av det politiske systemet.

At arbeidsfolk, menn og kvinner og fagbevegelsen omfavnet, om enn på forsiktig vis, Occupy Wall Street!, sikret i sin tur at scenen er klar for en helt ny type bevegelse og strategi i dette landet. Den har allerede rystet den ene prosenten grundig.

(Oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

Charles Dickens:
Vardagsord. Tidningsmannen
Dickens i urval av Jan Myrdal
Leopard förlag, 2011

Jan Myrdal ga sist høst ut et utvalg tidsskriftartikler (Household Words) redigert av Charles Dickens i perioden mars 1850 til mai 1859. Myrdal har i sitt utvalg tatt sikte på å gi et tverrsnitt av hvilke dagsaktuelle tema som ble kommentert av Dickens og hans medforfattere. 1850-tallet er starten på den nye tid da industrien gjorde sitt inntog, og England var pioneren for den nye tidsalderen. Den første verdensutstillingen i 1851 i Hyde Park med banebrytende Crystal Palace bygd i stål og glass kan sees på som den symbolske starten for den nye industriepoken. De tema som tas opp av Dickens og hans medarbeidere, er nyttige påminnelser om problemstillinger som også i dag er relevante.

Som en illustrasjon vil jeg løfte fram noen tema som tas opp i disse artiklene. Ut fra min egen yrkesbakgrunn vil jeg særlig løfte fram hans kampanje om bedring av arbeidsmiljøet i datidens England. På denne tiden ble maskineriet i spinneriene og fabrikkene drevet av store dampturbiner med en rekke drivremmer på kryss og tvers i fabrikklokaler for drift av diverse maskineri som for eksempel spinnemaskinene –«Spinning Jenny». Disse drivremmene representerte en betydelig døds- og skaderisiko med knuste hodeskaller, avkutting av armer og bein for de som var så uheldige å komme for nær.«Den ubarmhjertige maskinen som tar tak i et forkle, kaster henne opp i luften, kutter armen ved skulderen, forårsaker brudd på høyrearmen og gir hodeskader i fallet. Hun fikk muligheter til å dø, men tapte den.» I løpet av en 3-årsperiode kan Dickens konstatere at det hadde vært mer enn hundre dødsfall pga drivremmene og om lag tolv tusen ulykker. Det aktuelle tiltaket var innebygging av drivremmene for å unngå unødig kontakt mellom maskin og menneske. I den gjeldende fabrikkloven var kapitlet om tilstrekkelig innebygging og avskjerming av drivremmer ikke trådt i kraft. Fabrikkeiernes fortjeneste var prioritert. «Når fabrikkeierne setter prisen på sine hoder, er det ikke å undres på at arbeiderne setter en ennå lavere pris på arbeidsgivernes hjerte!» Han beskriver i detalj og latterliggjør industriens lobbyvirksomhet for å unngå nødvendige arbeidsmiljøtiltak, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk.

I denne sammenhengen bidrar han med interessante kritiske kommentarer til kost–nytteanalyser. Han sammenlikner innsatsen for å hindre overlagte mord med tiltakene for å senke antallet ulykkesdødsfall i industrien, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk. Tallberegninger kan ikke løse moralske spørsmål om rett og feil.

Som ung og nybakt ingeniør var jeg på begynnelsen av 70-tallet på Andersens Takpappfabrikk i Drammen. Der kunne jeg med egne øyne se 1850-tallets teknologi med drivremmer i full drift – en særegen opplevelse. Denne formen for teknologi er nå historie, men arbeidsmiljøproblemer eksisterer fortsatt, men i andre former. Den gangen var det i hovedsak en umiddelbar sammenheng mellom årsak og effekt i form av skader og død. Nå er det mer snikende sammenhenger der det kreves omfattende epidemiologiske studier for å avdekke eksponeringsforhold og sykdom. Det er for eksempel ikke åpenbart at eksponeringer for gass og støv i smelteverk, bakerier (melstøv) og sveising kan forårsake KOLS og andre luftvegslidelser. Men det er faktisk slik at det er alminnelig enighet om at det årlig er 200 dør av KOLS som kan spores tilbake til arbeidsmiljøet. Teknologien for å redusere dette problemet finnes, og prosessene for å få gjennomført nødvendige tiltak er sammenliknbare med det som beskrives i artiklene fra 1850-tallets England.

I boken er de økende vannforurensingsproblemene i Themsen kommentert i flere artikler, og redaksjonskollektivet har noen interessante vurderinger hvorfor vannforurensningen i Themsen er mer alvorlig enn i Seinen som renner gjennom Paris. Men det vises også til at utslippene til Themsen også vil bidra til forurensning av Nordsjøen, og at dette utslippet til og med vil kunne ha konsekvenser for hummerfisket i Norge og derved konsekvenser for tilførselen av hummer og piggvar fra Norge til England. På dette viset foregriper Dickens algeoppblomstringen i Nordsjøen 1988 – og nødvendigheten av Nordsjøavtalene som ble vedtatt i kjølvannet av disse algeoppblomstringene og den økende forurensningsbelastningen i Nordsjøen.

I flere artikler kommenteres slaveriet i USA – i reportasjer fra slavemarkedet, men også, selvsagt, som erklært motstander av dette. Grunnleggende fører han i marken det moralske uholdbare i å holde slaver. Men artiklene som Myrdal har tatt med i boken, tar tak i at slavehold er ulønnsomt. Slaven er mindre produktiv enn den frie arbeider, og leverer arbeid med bedre kvalitet. Argumentasjonen om at opplæring og ulike motivasjonsfremmende tiltak er moderne, gjelder også i dag.

For øvrig er det en rekke interessante reportasjer fra livet til koloniadministratorene i India. Sepoyopprøret i 1856 behandles særskilt. Her avslører Dickens en av sine svakheter ved å være nokså ukritisk til denne mørke siden av hans hjemlands imperialisme – slik det var problematisk for venstresiden i Frankrike å støtte opprøret i Algerie – for ikke å nevne manglende motstand i Norge sin deltakelse i de nye krigene i Serbia, Libya og Afghanistan.

I samlingen inngår en reportasje om en nokså spesiell engelsk henrettelsesmetode for indiske opprørere. Personene ble bundet fast i munningen på en kanon, og bokstavelig talt blåst til himmels.

Dette «skuespillet kan fordømmes av visse engelskmenn som grusomt og umenneskelig, men før man fordømmer dette, burde man huske på hvilke enorme forbrytelser de menn som har blitt henrettet har planlagt»! Etter at opprøret er avsluttet og ro og orden er gjenopprettet, anbefales det tross alt at denne straffen avskaffes. Henrettelse med bruk av kanon er nødvendig, men bør derfor ennå ikke avskaffes på grunn av at den inngir tilstrekkelig frykt. På mange måter er galgen bedre. Opprørske indere blir som bikkjer når de føres fram for galgen, men marsjerer som soldater når de skal skytes i biter framfor kanonmunningen. Det er mange hensyn som skal ivaretas når henrettelsesmetoden skal velges.

For øvrig rettes det en advarsel for godtroende engelskmenn om man ikke må tro alt for mye på det innfødte politiet i India – som man ikke kan stole på afghanske militære og politi i dag. Ulike land i ulike tidsaldre, men okkupasjon har alltid de samme utfordringer.

For en gangs skyld er fotnotene til artikler nyttig lesestoff, og bidrar til en oppfrisking av hukommelsen om 1800-tallets England. – også med opplysninger om historiens første terrorbombing av en by – den engelske beskytningen av København i 1807.

Boken anbefales på det beste – mat for tanken også i dag.

Uno Abrahamsen

Eric Ribellarsi er organisator i Kasama Project (http://kasamaproject.org) i USA. Han var i Athen i vår, og laga ein serie intervju som er publisert på Kasamas nettside: Vinteren har ein slutt. Kasama er på Facebook og Twitter, og kjem stadig med interessant stoff.

Korleis gjekk det til at dere blei kommunistar? Korfor gjekk dere inn i KOE?

Danae: Eg var med i anarkistrørsla. I 2006 var eg aktiv i studentkampen mot privatisering av utdanninga. Det var svære saker, fire hundre stader var okkupert. Då såg eg behovet for organisering og organisert kamp, og slutta meg til KOE.

Eg hadde sett at mellom anarkistar var det uformelle leiarar. Dei leiar uformelt, og er ikkje kontrollerte. Eg forstod at me hadde behov for formelt valde leiarar som var kjente.

Eva: Faren min var med i Synaspismos¹ då eg vaks opp, ut frå det likte eg ikkje kom munistar. Då eg gjekk inn i KOE, leksa han opp om Stalin og Mao, og vitsa om at «maoistane vil dra deg med opp i fjella!»

Eg var på sommarleir ei veke med KOE der me heile dagen diskuterte ulike politiske spørsmål. Og me måtte opp klokka åtte og arbeide hardt, men eg tenkte: «Eg liker dette. Eg ønskar heile verda skulle vere slik.»

Eg gjekk inn i KOE.

Kan dere fortelje litt om arbeidet dykkar på universiteta?

Christos: Me er ein del av Venstrealliansen, ein studentkoalisjon knytta til Syriza. I Venstrealliansen er alle partia i Syriza med. Det er ein koalisjon for å organisere på universiteta, organisjonsmessig uavhengig av Syriza, men politisk på linje.

Alle studentar er medlem av studentunionen, men ikkje alle er medlem av ein studentkoalisjon, som Venstrealliansen eller koalisjonane til KKE, Nytt demokrati, Pasok eller Antarsya².

Kasama: KKE er det korrupte parlamentariske partiet kalla Kommunistpartiet i Hellas – med namn frå den sterke kommunistrørsla i Hellas etter 2. verdskrigen, og dei kler politikken sin i nostalgi og ortodoksi. Nytt demokrati og Pasok er vanlege sentrum-høgre og sentrum-venstre-parti. Antarsya er ein mindre, uavhengig radikal venstre-koalisjon som meiner «antikapitalistisk » einskap er nødvendig plattform i dag.

Me i KOE slåst for ei felles line i Venstrealliansen som kjemper mot innstrammingsdirektivet, og me arbeider for å knytte saman kampen i samfunnet med studentkampen.

Eva: I 2006 vann studentrørsla fram mot forsøk på å privatisere offentlege universitet. Dei borgarlege partia sa dei ville «gjøre eksamenspapira våre meir verdifulle», men i realiteten ville det senke kvaliteten på innsikt og kunnskap som blir utvikla på universiteta.

Me hadde massemøter og okkupasjonar av universiteta, og politiet kunne ikkje gå inn på grunn av den faste motstanden, og fordi me har lover som hindrar politiet å gå inn på universiteta. Me klarte å stoppe privatiseringa.

Så, i 2008 vart Aleksandros skoten og drepen av politiet. Då analyserte KOE at dette var resultatet av både ei sosial og økonomisk krise.

Kasama: Alexandros Grigoropoulos vart myrda av politiet, det førte til store ungdomsopprør i Hellas.

Etter det bestemte me at studentane i KOE skulle slåst for at studentane skulle konsentrere seg om den allmenne politiske stoda, og ikkje spesifikt om universitetsspørsmål.

Om du ville vere aktiv, måtte du kjempe mot IMF. Om du ikkje allmenngjør kampen, vil du bli isolert og knust.

Danae: Regjeringa freista å splitte oss i små grupper som førte individuelle kampar for særinteresser gjennom reformane dei la opp til. Då valde KKE og Antarsya å angripe oss for ikkje å føre direkte studentkamp.

Samtidig fekk PASOK og Nytt demokrati inn nye folk i studentorganisasjonane sine ved å arrangere skiturar, festar og middagar.

Eva: Ulikt dei andre partia var me ikkje aktive bare når det var valkamp, men i politiske, sosiale og økonomiske kampar på alle plan i samfunnet.

Danae: Tidlegare var enkelte av partia i Syriza bare aktive i valkampar, men stoda har tvinga dei til å endre dette.

Dere nemnte den allmenne politiske kampen i samfunnet. Kan dere fortellle meg meir om det?

John: Me meiner det skjer ei generell radikalisering av det greske samfunnet. Den radikale rørsla er ikkje nødvendigvis venstre eller kommunistisk, folk er ikkje medvitne om mange spørsmål, men dei blir radikalisert.

Danae: Førsteprioritet er å kjempe fram ein ny, brei politisk front, mykje breiare enn Syriza. Syriza må vere ein del av den, men denne fronten må sameine alle kampane folket fører.

John: I denne fronten meiner me folk må vere samde om somme politiske nøkkelspørsmål. Hovudsaka er å kaste spesialregimet, og at troikaen må dra. Og kampen er meir enn ein valkamp. Me må gå mot det europeiske eksperimentet overalt. Me må få med folka som røysta Pasok då Pasok hevda dei var mot memorandumet. Dette er førsteprioritet for kommunistar i dag. Ungdommen i Antarsya og KKE nektar å innsjå det.

Du må kjempe i den verkelege verda der det greske folket er.

Danae: Me trur ikkje denne rørsla sjølv vil skape ein sosialistisk revolusjon, men om ein kjempar mot troikaen og spesialregimet, kan det skape ein ny revolusjonær situasjon.

John: Desse andre partia prøver bare å kopiere revolusjonane i Russland og Kina. Me trur me må rotfeste revolusjonen vår i dei sentrale politiske spørsmåla for det greske folket. Landet vårt er ikkje uavhengig og produserer ikkje noko. Det er ingen fabrikkar i landet.

Folket er ikkje klare for ein kommunistisk revolusjon. Men dei er svært radikale.

Eva: Med den finansielle okkupasjonen og det politiske diktaturet over Hellas får kapitalismen i landet særlege kjenneteikn. Det er eit imperialistavhengig land. Det er metoden dei bruker for å få gjennom politikken sin i alle PIIGS-landa.³

I dag kjempar me for sjølvstende, verkeleg demokrati og attreising av Hellas.

Me trur me kan skape eit nytt grunnlag for revolusjon om me kan få til slike djupe endringar. Me trur ikkje me kan skape kommunisme bare med å seie kommunisme og sosialisme ein million gonger om dagen. Det er det KKE og Antarsya gjør, dei seier kommunisme og sosialisme utan analyse av det greske samfunnet.

Syriza må kjempe for desse tri tinga, om me gjør det, kan me bryte opp status quo. Samfunnet vil endre seg, og me kan gå vidare frå det.

Kan dere fortelje meir om KKE? I USA og andre stader trur folk at KKE er eit revolusjonært parti. Finst det noko som helst i det?

Danae: (ler) Det er tydeleg for alle i Hellas at KKE ikkje er eit revolusjonært parti. KKEs materielle basis er at dei eig mange greske aviser, og har mange yrkesbyråkratar.

Vassilis: Kommunistpartiet [KKE] avviser å delta i alle dei store opprøra i Hellas. Etter at den fascistiske militærjuntaen vart kasta i 1974, har dei stått saman med dei store borgarlege partia. Og dei trur alle folkelege initiativ må komme frå deira parti, ikkje dei faktiske folkelege initiativa. I KKEs program blir revolusjon nemnt, men i praksis slåst dei mot. Dei slåst mot folkets kampar. I valkampen er dei ambivalente til kampen mot memorandumet. Dei avslår å delta, og resultatet er at dei hindrar folk frå å kjempe mot memorandumet.

Eva: Valmaterialet deira konsentrerer seg om å angripe Syriza.

Danae: Me må forstå at dei blei slik då dei blei profesjonelle byråkratar, med einaste formål å halde på dei sosiale posisjonane sine.

Dei jobbar ikkje for revolusjon, men bare for å halde fram med å vere ei lita venstregruppe i Europaparlamentet.

Eva: Dei har inga tru på folket. Og det er folket klar over.

Danae: Dei vil manisk vere reine. Lenin og bolsjevikane var i RDSLP (Det russiske sosialdemokratiske partiet) saman med mensjevikane, og bolsjevikane var i mindretal på den tida.

Bolsjevikane var dei ideologiske leiarane i RDSLP.

KOE freistar vere den ideologiske leiaren i Syriza, sjølv om me ikkje er i fleirtal.

Vassilis: Og me ønskar å bli det ved å stole på folket og vere knytt til dei. KKE har aldri brote med 20. kongressen til SUKP som gjekk inn for fredeleg sameksistens mellom kommunistar og kapitalistar. Dei ser for seg ein fredeleg overgang til sosialismen.

Derfor har dei aldri tatt del i konfliktar eller revoltar i samfunnet. Dei vil vekse fredeleg til dei kan ta makta ein dag i framtida. Det er det slagordet «Eit sterkt KKE» betyr. Me trur at ein må kjempe og slåst og påverke folket.

Danae: «Våg å kjempe, våg å vinne» – det slagordet er verste fienden til KKE.

Om Syriza vart øydelagt no, ville det desimere heile kommunistrørsla. Ein må ha motet til å vere med, og kjempe, og ha tru på folket.

Eva: Synaspismos såg det også slik. Men det har endra seg med kampane i Syriza.

Danae: KKEs syn frå det 20. hundreåret om at fagforeiningane skal få dei til makta er rein fantasi. Det økonomiske grunnlaget i samfunnet har endra seg.

Dere nemnte KOEs slagord «Sjølvstende, verkeleg demokrati og attreising». Kan dere forklare attreisingsdelen av slagordet?

Danae: Det er tri nivå på attreisinga av det greske samfunnet – politisk, økonomisk og sosialt.

Det første er å ta troikaen og alle deira greske allierte og kaste dei ut av Hellas. Det andre er økonomien: Me må stanse all gjeldsbetaling. Først vil me kunngjøre at all spekulasjonsgjelda er ulovleg. Så at all gjeld er ulovleg. Taktisk vil me starte med ein nasjonal lovkomite som skal granske gjelda, og som så kan spele ei rolle i vurderinga av lovverk og dei internasjonale sidene av saka.

Eva: Me må attreise eit produktivt Hellas. Me vil frigjøre Hellas frå stengsla i den globaliserte imperialistiske marknaden. Me må produsere det me skal ete. I dag importerer me alt, og det må stanse. Eit land som produserer sin eigen mat, kan ikkje tvingast til å lystre og låne frå imperialistane.

Danae: Kampen mot gjelda har to nivå. Eit er produksjon, å attreise den vil frigjøre oss frå låna. Det andre er politisk kamp for gjeldsnekt.

Eva: Den tredje sida ved attreisinga er den sosiale.

La meg gi eit døme: Frå 1968–1974 hadde me eit militærdiktatur. Etter det hadde me høgreregjeringar fram til 1981. Det var sosial uro etter at diktaturet fall. Det førte til at Pasok vart større pga venstreretorikk. Dei freista med alle middel å suge opp og ta over all folkeleg motstand.

Dei stod for framveksten av middelklassepolitikk i Hellas. Det skapte illusjonar om politikken og det borgarlege demokratiske systemet. Ideologien deira var at folk skulle bli individualistar og kundar. Meklarar tilbaud jobb til alle som kunne få 50 personar til å røyste på dei i vala. Det førte til total korrumpering av det greske samfunnet, og folk vart tvinga inn i slike relasjonar.

Jobbar var ikkje ein rett for folket, men ei gåve frå parlamentet. Og KKE og eurokommunistane førte ikkje politikken det var behov for. På 1950-talet slutta KKE å vere eit revolusjonært parti. Men det var grupper i partiet som spela ei anna rolle. Det var grupper der som var grunnlaget for dei greske maoistane på 60-talet. KKE opplevde helvete og tortur under diktaturet, og så på 70-talet vart partiet lovleg, og vart straks assimilert. Dei aksepterte posisjonar frå Pasok, vart hylla som heltar av Pasok, og dei sa dette var ein ny epoke. Dei byrja å godta reformar og stillingar frå Pasok.

Kommunistrørsla vart rive frå kvarandre på den tida.

Partiet blei ei rørsle frå fortida, ikkje ein kamporganisasjon for folket. Folkelege verdiar, lojalitet og solidaritet vart øydelagt. Dei ortodokse kommunistane var korrupte, ikkje rollemodellar for samfunnet.

Desse verdiane vart borte, og erstatta med kapitalistisk individualisme.

Men i dag er situasjonen endra, og kapitalistane har ikkje råd til å mute folk.

Danae: KOE meiner folket treng nye verdiar: Solidaritet framfor individualisme. Sjølvrespekt framfor korrupsjon. Frigjøring framfor underordning.

Det blir ein hard kamp for oss. Det betyr ei total forandring av folket. Det er grunnen til at me deltar i slike aktivitetar som å gi helsetilbud til ulovlege immigrantar. Og me deltar i slikt som «Potetrørsla», der bønder i nord gav gratis poteter til sveltande i sør. Me var organisatorar og aktivistar i denne rørsla. Det er solidaritet, ikkje velgjerd.

Eva: Om me ønskar at folket skal kjempe, må me au gi dei eit liv. Det er ein tilsvarande kamp på helseområdet. Me slåst i eit offentleg helsesystem, men me slåst au for at legane sjølve skal gi gratis helsehjelp.

Danae: Eller Motstandsfestivalen der me skaper tiltak folk ikkje treng å betale mykje for, og der dei kan ta del i ein ny type kultur, ny musikk og kunst, og delta i ulike nye engasjerande rørsler.

Eller me har stader som dette kooperativet der folk samarbeider med kvarandre på alle måtar. Me har teaterframsyningar, møter for folkerørsler, kaffi og øl, fotballkampar og konsertar. All folkeleg gresk kultur er velkommen her. Medlemmene våre er med i fotballklubbar der me tar med palestinske flagg til kampane mot Israel. Me har jamvel starta fotballklubbar, fordi me trur at det går an å skape ein annan type sport.

Kasama: Her viser Danae til kafe-/bar-/ samlingslokalet me sit i, kalla @roof. Det er eitt av mange slike rom KOE har skapt landet rundt.

Det er ein gresk song me liker, som går slik:

Når me slåst med kvarandre, er det som i sporten. Verdsøkonomien er redda..

Kampane rundt dette er ei hjelp når me slåst med våre eigne kameratar og hevar deira politiske nivå, dei får øving gjennom det dei er med på.

KOE freistar også vere med i kvinnekampen ved å endre relasjonane mellom folk. I Hellas er akademikarane og trotskistane maniske på å bruke mannlege og kvinnelege utgaver av alle ord heile tida. Dei er au manisk opptatt av meiningslaus aktivisme.

Me seier me endrar samhandlinga mellom folk, som blir reflektert i språket. Om me endrar tilhøvet mellom folk, kan me skape eit nytt språk. Trotskistane avslo å ta del i 2008-revolten på grunn av hovudslagordet «Purken er fitter». Istadenfor å vere med folket konsentrerte dei seg om å lage plakatar som fordømte slagordet.

Etter mi meining er det au problemet med folk som Lacan⁴, som behandlar medvit som ord.

Danae: Ein annan viktig del av attreisinga er å stoppe gresk emigrasjon. Staten betaler enorme beløp for å utdanne folk, og så er dei tvinga til å dra til land som Tyskland, der dei produserer få legar og vitskapsfolk, men hentar dei inn frå Hellas. Det er som eit berømt maleri der Hellas er forma av tusen fuglar som lettar.

Christine Lagarde hevdar at slikt tyranni er løysinga for Hellas. At Latvia hadde same problem som Hellas, og løyste det ved at 13 prosent av latviarane emigrerte.

Eva: I vår by, Heraklion, har KOE rundt 50 representantar i studentunionen, og me er største gruppe der.

Me har brukt denne posisjonen til å skipe konferansar om studentemigrasjon. Samtidig held Nytt demokrati konferansar om korleis ein kan emigrere frå Hellas.

Plakatane deira viser folk som drar frå Hellas, med slagordet «La oss dra utanlands! ».

Attreising krev at folk blir overtydde om å bli i Hellas, og avviser desse korrupte tilbuda. Det betyr at folk må ofre personleg vinning for å løyse problema krisa har skapt.

Eva: Samtidig seier slektningane våre at me bare må dra utanlands. Det er svært vanskeleg å overtyde folk om å drive bytteøkonomi og satse på frivillige legar.

Korleis ser dere på kommunistane si rolle i Hellas?

John: Mangelen på strategi blant kommunistane er til skade for folket og kampen deira mot det politiske systemet. Det er svært viktig at bak rørsler som Occupy Wall Street ligg djupe endringar i medvit og folkeleg politikk. Rolla til kommunistane er å tilføre medvit og organisering til slike spontane masserørsler.

Det er grunnleggande for korleis kommunistar oppfattar rolla si. Me må vere i dei spontane folkelege aksjonane, og ikkje bare for oss sjølve, eller bare drive med det bare me trur på. Måten me vil endre tilhøva i samfunnet, er å handle saman med massene, ikkje rope ned til dei alt det me personleg trur på. Ting fungerer ikkje slik KKE trur.

Eva: Eg vil gi eit eksempel. I 2010, då IMF kom til Hellas, vart det organisert mange kampar utan reelle resultat. Men for eitt år sidan, etter alle desse kampane, gjekk folk til torga, vår «Occupy»-rørsle. KKE og Antarsya hadde alltid sagt at «dere må vere aktive». Men då det vart store folkereisingar, ville dei ikkje vere med.

Men med all denne konstante aktivismen skaper dei ikkje reelle nye rørsler eller medvit eller endringar i samfunnet. Men torgrørsla førte til djupe endringar i samfunnet.

Me meiner kommunistar må vere på torga og løfte det politiske medvitet, få folk til å tenke ut over deira spontane grunnbehov.

Danae: Eg vil gi eit anna eksempel, om KKE på 1940-talet, frå den største politiske kampen i gresk historie. KKE spela ei hovudrolle den gongen. Dei reiste kampen for grunnleggande behov som mat og kampen for fridom, og dei tilførte organisasjon og program til desse grunnbehova. Om kommunistar i dag seier me må kjempe for kommunisme og sosialisme og ikkje har noko å seie om spesialregimet i Hellas, er det som å seie at folk må kjempe utan å ha noko å ete. Den primære kampen vår må vere mot troikaen.

Ein gresk teoretikar frå 40-talet, Dimitris Glinos, sa at om kommunistane ventar på ein situasjon dei sjølve ønskar, er det som å samarbeide med fienden.

Danae: I 1995 hadde me eit slagord på vedtaket om å danne ein kommunistisk organisasjon. Det var: «Forandre samfunnet og forandre menneska».

(Intervjuet er oversatt av Gunnar Danielsen, og trykkes med tillatelse fra Kasama.)

Notar:

1. Synaspismos – Venstrekoalisjonen for folkerørsler og økologi. Formelt stifta i 1992, men har røtter i eit sosialistisk valforbund etablert i 1989, der mellom anna kommunistpartiet var med. Etter Sovjetunionens samanbrot i 1991 oppsto det motsetningar i valforbundet, som til slutt førte til at kommunistpartiet gjekk ut. Synaspismos er det største partiet i valalliansen SYRIZA. Ved valet i mai 2012 fekk SYRIZA 52 av 300 plassar i parlamentet, og blei tredje største blokk i nasjonalforsamlinga. Kjelde: Wikipedia (bm).
2. Antarsya – Den greske antikapitalistiske venstrefronten. Det greske ordet antarsia som uttalast likt til forkortinga Antarsya betyr opprør eller mytteri. Danna i 2009 av ti ulike venstreorganisasjonar, og enkeltpersonar. Kjelde: Wikipedia (eng).
3. PIIGS = Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania.
4. Jacques Lacan (13.04.1901-09.09.1981), fransk psykoanalytikar og psykiatar. Lacans arbeid har mellom anna påverka den franske poststrukturalismen, og gjennom den postmodernismen. Kjelde: Wikipedia (bm)

 

Roy Pedersen er leder av LO i Oslo.

Fellesforbundet frontet likestillingskrav, og fikk til 14 dagers betalt pappaperm. Deretter kom første streik i staten på 28 år. Kommuneansatte streiket uten et lønnstilbud fra KS. Oslo kommune, og Fagforbundet ble enige til tross for at hovedstaden styres av høyresida. Unio streiket for å investere i framtida. Lavlønte vektere streiket for andre gang på rad, og fikk tvungen lønnsnemnd. Godssjåførene fikk nytt lønnsystem inkludert ubekvemog overtidstillegg. Bussjåførene fikk hevet lønna nesten til gjennomsnittet for industrien. Oljearbeidere streiket for å sikre pensjon arbeidsgiverne ensidig fjerner, men fikk også tvungen lønnsnemnd fra Hanne Bjurstrøm. Her er noen refleksjoner om tariffoppgjøret, frontfag og litt historikk.

Frontfaget gir likhet og tvang på samme tid

Tariffoppgjør handler om rettferdig fordeling av verdiskaping og kompensasjon for prisstigning. Deretter kommer særskilte lavlønnstillegg og likelønn, selv om sistnevnte har varierende fokus. Enkelt sagt handler det om rettferdig fordeling i første ledd, der inntekt for de ansatte er utgift for arbeidsgiver.

Fordelingen mellom arbeid og kapital utvikler seg noenlunde konstant, med ca. 72 prosent som lønnsandel og 28 prosent til eierne. Økt reallønn de siste åra har ikke endret dette. Faktisk er lønnsandelen svakt synkende. Profitten er økende, med 2011 som et rekordår for Norges 500 største bedrifter (Dagens Næringsliv 25.6.12). Redusert lønn til ansatte gir kun mer til eierne, gitt at det som produseres, blir solgt. EU-krise med økt ledighet og redusert kjøpekraft kan påvirke eksportindustrien og dermed lønnsevnen. Sånn er også kapitalisme på norsk. Økt kjøpekraft er også et virkemiddel mot krisa. Løsningen er dermed ikke økte forskjeller ved at arbeidsfolk betaler regninga. Godt hjulpet av relativ lav ledighet, høy pris på olje, gass og andre eksportvarer, billig import, samt egen styrke, har fagorganisertes reallønn økt. Dette selv om LOs representantskap ved de to siste oppgjørene har nøyd seg med å kreve kjøpekraften opprettholdt.

Arbeidsgiverne aksepterer frontfagsmodellen fordi den også for dem har gitt stabile rammevilkår, inkludert store lokale variasjoner. Både NHO og Norsk Industri forsvarer modellen, så lenge fagbevegelsen har nok medlemmer i frontfagene og arbeidsgiverne kan kompensere ved på ulike måter å omgå norske faste ansettelser på heltid og til tariff. Årets tariffoppgjør ser ut til å styrke den delen av NHO som er opptatt av produksjon, noe som bekrefter frontfagsmodellen på arbeidsgiverhold.

Statistikken viser at frontfagsmodellen legger rammen for tilnærmet lik lønnsutvikling for privat og offentlig sektor. Rammen for årets frontfag ble beregnet til ca. 4 prosent, og dermed også kravet fra statlig og offentlig sektor. Da stats- og finansminister reduserte anslag for offentlig lønnsutvikling med 0,25 prosent i revidert statsbudsjett, og ga statlige forhandlere slik ramme, ba de om og fikk streik i offentlig sektor.

Denne rammetenkningen slår ut i misnøye i deler av offentlig sektor fordi lærere, sykepleiere m.fl. ikke får ekstra uttelling for lengre utdanning slik som i privat sektor. Det er den samme årsaken som ligger til grunn for at likelønnskampen går i stå.

For Unio var det derfor viktig å få til formuleringer i årets oppgjør som ved neste oppgjør skal justere offentlig lønnsutvikling både ut fra arbeidere og funksjonærer i industrien.

I privat sektor fører forbundsvise oppgjør med bransjevis tilpasning til en fleksibel frontfagsmodell. Økende engasjement rundt tariffoppgjør og forbundsvis streikerett har gitt positive resultater. Dermed er kritikken mot frontfagsmodellen mindre enn på lenge. Med LO som part i alle tariffavtaler er samtidig faren liten for ulike fellesløsninger.

Forsøk på en snever tolkning av frontfagsmodellen har så langt ikke ført fram. I 2000 ble det streik i fellesoppgjøret LO/ NHO. De fleste har glemt at treårig tariffperiode ble skrinlagt som et resultat av et nedstemt tariffoppgjør. Nå er toårig tariffperiode nærmest automatikk. Hadde treårig tariffperiode blitt innført, ville det ført til redusert lønnsvekst og økte forskjeller. Bortsett fra tariffoppgjøret om pensjon/ AFP i 2008, har alle oppgjør siden vært gjennomført forbundsvist.

Styrke og enhet gir en viss fleksibilitet, også for offentlig sektor. De har klart å opprettholde sin pensjonsordning i motstrid til forhandlingsresultatet i LO/NHOområdet og delvis på tvers av pensjonsreformen. Svært få, hvis noen, har hevdet at dette er brudd på frontfagsmodellen.

Fagbevegelsens styrke er en tilnærmet felles interesse mellom organiserte i privat og offentlig sektor. LO gjør klokt i å tenke igjennom hvordan mellomlagene i offentlig sektor skal unngå å se LO og privat sektor som «hovedfienden». Det løser ingenting med spark på skinnleggen og utskjelling. Derfor må fagbevegelsen mer fordomsfritt diskutere likelønnspott og politiske tiltak som kan gi de med lengre utdanning mindre grunn til å kreve kompensasjon for kostnadene ved høyere utdanning.

Frontfagsmodellens ideologi

Modellen bygger på at ansatte og arbeidsgivere skal stille moderate krav for å styrke konkurranseevnen til norske bedrifter. Ikke alle vinner i konkurransen, noen slås også ut. En «styrket konkurranseevne» betyr at brødre og søstre i andre land blir arbeidsløse dersom «vi» vinner. Europeisk fagbevegelse legger derfor ikke styrket konkurranseevne til grunn for sin tariffpolitikk, men krever økt kjøpekraft, en rimelig andel av verdiskapningen og kompensasjon for prisstigningen for å skape arbeidsplasser og å redusere arbeidsløsheten.

Hadde parolen vært hvert enkelt lands styrking av konkurranseevnen ville europeisk fagbevegelse blitt sterkt splittet. Imidlertid gir en svekket fagbevegelse i Europa og et generelt dårligere styrkeforhold en dårligere reallønnsutvikling enn hos oss, selv med en mer riktig tilnærming til lønnskampen enn frontfagmodellens ideologi.

Som et apropos til dette er den tyske politikken som startet med det tyske sosialdemokratiet SPD og De Grønne i 2002 et ille eksempel. Ved å senke trygder og fleksibilisere arbeidsmarkedet har tyskerne opplevd reallønnsnedgang og endt opp med en stor lavlønnssektor.

I dag har en av fire en lønn på 9 euro i timen eller mindre (Dagsavisen 24.5.12). Staten bruker milliarder i sosialhjelp til å understøtte folk som jobber fordi lønna er for lav til å dekke husleie og andre regninger.

Både euro og reallønnsnedgang har styrket tysk eksportindustri. Førstnevnte fordi at svakere økonomisk stilte land ikke lengre kan devaluere for å styrke sin konkurranseevne. Sistnevnte ved at varene er billigere samtidig som produktiviteten er økt. Alt dette er en viktig årsak til dagens EU-krise. Norsk fagbevegelse har ingen interesse av å eksportere moderasjonstanken til sine brødre og søstre i Europa, tvert om.

Norsk eksportindustri lykkes desto mer en slik lønnsstrategi mislykkes.

Fellesforbundets tariffstrategi er viktig

I kjølvannet av kampen mot EUs vikarbyrådirektiv fikk frontfaget gjennomslag for viktige bestemmelser om innleie av arbeidskraft. Det er nå tariffbedriftens lokale avtale om lønn, arbeidstid, feriepenger, helligdagsgodtgjøresle m.m. som skal gjelde for de innleide. Samtidig får tillitsvalgte i innleiebedriften (tariffbedriften) rett til å ta opp tvister med leiefirma og bistå de tillitsvalgte dersom leiefirma har egen tariffavtale. Lønns- og arbeidsvilkår skal dokumenteres. I tillegg skal avtalene for de enkelte bransjene gjøres gjeldende for leiefirma der tariffavtaler inngås. Det siste er viktig for å ivareta det klassiske prinsippet om at det er arbeidet som skal være tariffert, uavhengig av hvem du jobber for. Dermed faller prinsippavtalen mellom LO og NHO angående bemanningsfirma (leiefirma) bort. En avtale som var et brudd med det nevnte prinsippet og som, hvis brukt i større omfang, kunne ha blitt en B-avtale i arbeidslivet.

Likebehandling skrevet inn i tariffavtalene skjer likevel ikke automatisk. Like vilkår krever at de innleide blir en del av de lokale avtalene. For eksempel vil det mange steder være behov for å definere lønn, avklare praktisering av arbeidstid og hvordan de tillitsvalgtes arbeidsforhold i forhold til innleide skal handteres. Likebehandling åpner dermed opp for økt organisering, aktivisering og ledelse.

Det er verdt å notere at NHO avviste Fellesforbundets hovedkrav. Norsk Industri gikk likevel med på dette, tilsynelatende uten anger i ettertid. Samtidig fortsetter NHO kampen mot allmenngjøring av verkstedoverenskomsten for skipsverftene på Vestlandet.

Streikeretten angripes

Flere hevder at streikeretten i offentlig sektor må gjennomgås på nytt, da streiker går utover tredjepart. Selv om ikke det er tilsiktet, gjør ofte streiker det. Argumentasjonen mot streikende sokkelarbeidere var at denne fratok inntekter til felleskassa. Tilsvarende «logikk» kan brukes mot de fleste streiker i privat sektor. Dette er et angrep på selve streikeretten. Fagbevegelsen må slå tilbake slike angrep og være aktive i forsvar-streikeretten-debatten. Det ble ekstra ille da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm brukte tvungen lønnsnemnd i vekterstreiken, attpåtil med en ny og særegen begrunnelse om «en uoversiktlig situasjon». Tvungen lønnsnemnd kom dagen etter at NHO-Service mente at streiken helt ubegrunnet var en «fare for liv og helse».

I oljekonflikten brukte arbeidsgiverne lockout for å presse fram tvungen lønnsnemnd, og fikk det til. Selv om den AP-ledede regjeringen følte seg presset av OLF og de økonomiske realitetene, står lønnsnemnd i kontrast til situasjonen i 1986. Den gang tok NAF (nå NHO) ut lockout mot fagbevegelsens krav om 37,5 timers uke. Resultatet ble fullstendig nederlag for NAF. OLF og arbeidsgiverne skulle selv hatt ansvaret for at eventuelle olje- og gassleveranser uteble. Eller for å si det med Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi:

Vi føler oss sviktet. Det er en meget trist dag for alle 62-åringene som mister pensjonen sin, og det er sannsynligvis en flott dag for Helge Lund som får beholde sin gullpensjon ved hjelp av den rødgrønne regjeringen som griper inn for å stoppe en lovlig konflikt. (ABC Nyheter 10.7.12).

Helge Lund er i selskap med rundt 900 ledere som får beholde sine pensjoner.

Organisasjonsgradens betydning

Fagbevegelsen har grunn til å bekymre seg over årets oppgjør for serviceproletariatet. Hotell- og restaurantoppgjøret (Riksavtalen) ble riktignok godkjent, men det er rimelig stor murring blant tillitsvalgte. Landsoverenskomsten for butikk fikk heller ikke gjennomslag for kraftig heving av ubekvemstillegg. Vekterstreiken ble i hovedsak utløst ved at NHO service ikke ville være med på protokollen fra forrige oppgjør om en opptrappingsplan for å få vekternes lønn til å nærme seg gjensnittlig industriarbeiderlønn. Vekternes grunnlønn er 294 000 kroner. Vektersjefene i de fire største firmaene tjener et par millioner i gjennomsnitt. Da blir det ekstra irriterende at riksmekler Dag Nafstad brukte organiserte i Parat (YS) til å splitte de streikende. Det skjedde ved å gi vektere på flyplassene et ekstratillegg som Parat godtok. Det var umulig for Arbeidsmandsforbundet å gå inn på, da de har mange medlemmer som jobber utenom flyplassene. Riksmeklerens rolle i vekterstreiken samt bruken av tvungen lønnsnemnd er absolutt noe for LO å ta opp ved høstens tariffmøte med statsministeren. Det aktualiserer også tidligere LO-leder Yngve Haagensens forslag om at mekling først skal skje etter at en streik er et faktum.

Problemene for serviceproletariatet ved årets oppgjør viser at fagbevegelsen må ta organisering og organisasjonsbygging innen denne sektoren enda mer på alvor. LO må diskutere om det er mulig å reise et felles minstelønnskrav og en kraftig heving av ubekvemstilleggene på tvers av tariffområdene.

Uravstemning i tariffoppgjør

Uravstemning er avgjørende for at sluttresultatet blir som det blir. Uravstemning betyr en ekstra aktivisering rundt tariffoppgjør samt at fagbevegelsen er oppe til eksamen annen hvert år. Den som fikk til dette i det norske tariffsystemet, har fortjent en minneplakett på Youngstorget.

 

‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
’raus! ’raus! ’raus! ’raus!

Ola Bog

 

Har du fått ett jobb?
Det var det första hon frågade
inte hur jag mådde
utan om jag fått ett jobb
Dum fråga
Om jag hade fått jobb hade jag
ju sagt det
innan du hunnit fråga

Johan Sjöberg

 

marsjerer på ny
Svarte støvlar. Hellas i krise.

Kvelartak takast. Økonomisk ruin.
Arbeidsløysa. Nye høgder.
økonomisk politisk økonomisk

Hatpolitikken. Kan fascistane
gi folk eit liv. Trakasseringane, dei
svarte t-skjortene uniformer uniformitet

Propagandaen. Ytringsfridommen.
Kven er det som trampar marsjerer

Demokratisk stemmegiing på udemokratisk
parti. Framgang for
fascistane. Demokratisk ruin.

Aggresjonen. Fascistane. Vald.
Hatobjekt. Minoritetane. Dei
greske arbeidsfolka. Folk flest.
Yter motstand mot

Mogeleg skrekkscenario:
Vald. Fascistane. Skrekkvelde.
Europa, ruin.

Men venstresida mobiliserer
Våg å kjempe, våg
å vinne

Øyvind Bremer Karlsen

 

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til Rødt!, og er nettansvarlig for tidsskriftet.

Etter at krisa flytta sitt tyngdepunkt fra USA til eurosonen, har det skjedd store endringer i EU. I løpet av de siste årene har unionen måtte takle krisehåndteringa av Hellas, Irland og Portugal. Man har avsatt regjeringene i Hellas og Italia. Og samtidig frykter man at flere land kan følge Hellas sin utvikling. Krefter for et mer sentralisert EU har brukt denne mulighet til å få på plass store endringer på rekordtid.

Krisa i eurosonen gjør det åpenbart at dagens opplegg rundt euroen ikke holder vann. Man har på kort tid utvikla et strengt økonomisk regime for å takle krisene i Hellas, Portugal og Irland. I Hellas ser det ut til å gjøre vondt til verre. 2012 ser ut til å bli et år med negativ BNP-vekst for eurosonen. Den store frykten er at et av de store landa, Italia eller Spania, faller. De er for store til å reddes, men også for store til å falle. Krisa i Spania er spesielt anstrengt. Spania har for eksempel en høyere arbeidsledighet enn Hellas.

Tyskland har brukt krisa til å ta på seg lederrolla i eurosonen, i samarbeid med Frankrike, og brukt denne muligheten på å fremme og forsvare de tyske interessene. Euroen, en valuta uten en ansvarlig stat, er i dag under hardt press. Merkel jobber med å stramme skruene i eurosystemet, for å forsvare de fortrinn det har representert for Tyskland. Det tysk-franske partnerskapet har de siste årene blitt kalt Merkozy etter president Nicolas Sarkozy og kansler Angela Merkel. Frankrikes nye president Francois Hollande står fast ved at han ønsker å styrke dette partnerskapet.

Konkuransekraften til euroen og EU-landa er generelt svekket. Eurosonen er nå i sentrum av og synonymt med krisa. Kina, men også USA og Japan, har styrket sin konkuransekraft, men resten av eurosonen stort sett har fått svekket sin. Innføringen av euroen har styrket Tysklands konkuransekraft, mens i stor grad resten av eurosonen har fått svekket sin. I planen for å rette opp i dette vil EU holde lønnsveksten nede og samtidig utnytte Europas reservearbeidskraft. EU-landa har en gjenniomsnittlig arbeidsledighet på ca. 10 prosent. I tillegg er det mange hjemmeværende kvinner i EU. Over 25 prosent av kvinner mellom 25 og 34 år er uten jobb, utdanning eller annet tiltak. Mange kvinner jobber deltid. Når deltidsarbeid blir omregna til delvis arbeidsløshet, er bare halvparten av kvinners arbeidskraft tatt i bruk. For å få flere damer ut i jobb skal man endre skatte- og stønadssystemet så mindre av inntekten fra arbeidstaker nummer to forsvinner i økt skatt, tap av velferdsgoder eller barnepassutgifter. Danmark er et eksempel på at dette nødvendigvis ikke er svaret. Danmark har høyest andel av kvinner i arbeid og høyest barnehagedekning, samtidig som de tjener minst på at to i familien går ut i arbeid.

Den europeiske konkuransekrafta skal økes ved å få flere til å konkurrere om jobbene så lønningene holdes nede. Økt pensjonsalder, skattelettelser og kutt i velferdsordninger skal øke den europeiske reservearbeidskraften.

Innstramningsregimet startet med European Financial Stability Facility (EFSF) i mai 2010. EFSF låner ut penger på vilkår at man følger programmene diktert av IMF, Den europeiske sentralbanken og EU kommisjonen (Troikaen). Troikaens vilkår er velkjente med velferdskutt og innstramningspolitikk.

Våren 2011 ble eurolandene og Bulgaria, Danmark, Latvia, Litauen, Polen og Romania enige om den såkalte euro-plusspakten for å skape større forpliktelser og stabilitet i forhold å endre den europeiske økonomien. Pakten inneholdt individuelle forpliktelser for hvert land ut i fra overordna mål om økt konkurranseevne, økt bruk av arbeidskraft, skattenivåkoordinering og stram budsjettpolitikk.

Pakten ble fulgt opp av det som har fått kjælenavnet sekspakka, som ble implementert rett før jul. Sekspakka består av ett direktiv og fem forordninger og krever at underskuddet på statsbudsjettene må være under 1 prosent av BNP, at statsgjeld over 60 prosent av BNP reduseres med en tjuendedel over 60 prosent hvert år.

Rett før sekspakka trådde i kraft, tok Tyskland initiativet til Fiskalpakten. Den er også av noen journalister i Norge omtalt som Finanspakten. Fiskalpakten, som alle EU-land utenom Storbritannia og Tsjekkia er enige om, kom på plass på svært kort tid i vinter. Dette er en budsjettpakt som strammer inn kravene i sekspakka, og binder EU-landa til en stram budsjettpolitikk. I Fiskalpakten skal et land med statsgjeld på 100 prosent av BNP redusere med minst fem prosent årlig, mens i sekspakka bare ligger krav om to.

EU-kommisjonen har fått fullmakt til å utforme en korreksjonsmekanisme som skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det kan også bli ilagt bøter på en promille av BNP hvis regjeringer bryter reglene i Fiskalpakten. Det vil være 10 milliarder euro for et land som Spania.

Gulroten i dette opplegget er bare at stater som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra EUs nye krisefond ESM. Men gulroten er svært dyr, og kan fort smake råttent. ESM-mekanismen vil etablere et internt IMF for eurosonen, som dikterer den økonomiske politikken basert på statens gjeld.

ESM skal finansieres på de internasjonalle markedene på samme måte som EFSF. Dette betyr at nå kan private banker låne fra Den europeiske sentralbanken (ECB) for en lav rente for å så låne ut til ESM for en høyere rente. ESM vil kreve en enda høyere rente enn dette fra sine lånetagere. Goldman Sachs, BNP Paribas, Societe Generale m.fl. har allerede tjent godt på å låne ut til EFSF.

Reglene som blir lagd i dette opplegget, blir ikke en del av EUs grunnlov, Lisboatraktaten. Reglene i Fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning, helst i konstitusjonen. Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat mellom traktatslanda. Dermed omgår man den lille demokratiske ventilen som er i EU. EU-kommisjonen har fått myndig-het som ikke er underlagt kontroll fra EU-parlamentet, medlemsregjeringene eller EU-domsstolen. EU-kommisjonen har fått sentralisert budsjettmakt over Europa for å gjennomføre det nyliberale innstramningsregimet.

Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har vært et lokomotiv i denne utviklinga. Etter at Sarkozy tapte valget mot Hollande i våres, kan man stille spørsmålet om dette endrer på noe av denne dynamikken. Hollande vant valget i Frankrike med en rekke løfter som bryter euro-konsensusen, men samtidig har han lovet å være lojal til euroen og EU. Hollande har presisert at han vil bygge videre på det fransktyske partnerskapet. Motsigelsen mellom Hollandes budskap og det å stå sammen med Merkel om innstramninger og budsjettdisplin er ikke forenlig på lang sikt. Så det kan hende Merkel har mista en viktig alliert når det kommer til tempo og stramheten i opplegget. På eurotoppmøtet i juni måtte Tyskland gi seg på at Italia og Spania kunne få støtte fra EUs krisefond uten å bli tvunget inn i Troikaens kriseregime, som Hellas, Portugal og Irland er.

Spania, Italia og kanskje til og med Frankrike har med dette klart å utsette tvangstrøya fra Troikaen. Men de økonomiske problemene ser ikke ut til å forsvinne, men å bli forsterket. Italias statsgjeld er på over 120 prosent av BNP ved utgangen av 2011, og ble nylig nedgradert til Baa2 av ratingbyrået Moody. Det vil si 6 nivåer ned siden oktober i fjor. Frankrike hadde 86 prosent av BNP i statsgjeld i fjor og 5,2 prosent av BNP i statsunderskudd. Dermed kan fort Fiskalpaktens tvangstrøye bli skjebnen for de tre middelhavslandene.

Tyskland vil ha stram innsparingspolitikk og disiplin i eurosonen. Kontroll er nøkkelordet. Merkel uttalte etter et toppmøte med Italia, Spania, Frankrike og Tyskland i juni: «Solidaritet er bare mulig med kontroll og kollektivt oversyn.» – «Du kan ikke ha garantier uten å ha kontroll.» Det er en moralistisk forståelse av krisa i eurosonen. De landa som har vært uansvarlige, må straffes. De må gjennomføre innsparingsreformer og følge den tyske modellen. Men hvis hele eurosonen skulle blitt et stort Tyskland, må handelsoverskuddet bli gigantisk for å opprettholde veksten. Det må skapes en voldsom ekspansjon i den globale etterspørselen for at dette kan være realistisk.

 

 

Roar Eilertsen er daglig leder i De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte. Les også artikkelen om skattepolitikk i årets 1. mai-nummer.

 

Avviklingen av den sosiale boligbyggingen skaper nå uoverstigelige problemer for stadig flere i det norske samfunnet. Verst stilt er de unge. De som ikke har familie som kan hjelpe til med penger og pantstillelser, har ingen mulighet til å skaffe seg egen bolig i det markedet som nå finnes i landets storbyer og andre pressområder. Fra fagbevegelsen og mange andre blir det jevnt og trutt reist krav om at «den sosiale boligbyggingen må gjenreises». Men det sies lite om hva som i dag skal være det konkrete innholdet i en slik politikk. Få ser ut til å ønske seg tilbake til et regulert marked av den typen vi hadde før dereguleringene på 1980-tallet. Penger under bordet og mer og mindre korrupt omsetning av boliger frister ikke. Den rødgrønne regjeringen har begrenset seg til å utvide bostøtteordningen og ordningen med «førstehjemslån» i Husbanken, uten at det har hjulpet stort på prisgaloppen. Heller ikke det økte kravet til egenkapital (minimum 15 prosent) for å få banklån, ser ut til å bremse prisstigningen. Dermed har den gjort situasjonen enda vanskeligere for de som ikke har mye penger.

Av mer offensive tiltak er kravene om økt tempo i kommunenes plan- og reguleringsarbeid, bygging av flere boliger per år, og av og flere utleieboliger spesielt. Det er bra og viktig nok, selv om adressaten er noe uklar. Behovet for ikke-kommeriselle utleieboliger er åpenbart stort, og her bør det utformes konkrete krav til lokale og sentrale myndigheter. Problemet er at tiltakene verken vil fjerne markedets uforutsigbarhet, ekstra høye priser i pressområdene, eller leieordningens manglende spareelement.

Et mer radikalt tiltak vil være å etablere en tredje boligsektor – som supplement til både det ordinære, markedsbaserte boligmarkedet og til et større utleiemarked. Hovedtrekkene i «en tredje sektor» kan være som følger:

• Husbanken får økte rammer til å finansiere bygging av nye boliger av nøktern, god standard til subsidiert pris og lånerente.
• Boligbyggelagene pålegges å bygge et visst antall boliger for salg i boligsektor III.
• Alle som ønsker det, har rett til å kjøpe bolig i boligsektor III. I første omgang bør førstegangsetablerere og ungdom prioriteres.
• Så selve hovedgrepet: Boligbyggelagene skal ha gjenkjøpsplikt for boliger i sektor III, og alle skal fritt kunne selge tilbake når de måtte ønske. Gjenkjøpsprisen skal være kjøpspris pluss prisstigning (konsumprisindeksen) i den perioden man har eid boligen.

De avgjørende fordelene med en slik boligsektor III vil være: Det blir økonomisk overkommelig å skaffe seg bolig. Prisen bør sannsynligvis ikke være høyere enn om lag 20 000 kroner per kvadratmeter, som vil tilsvare omtrent tre ganger gjennomsnittlig årslønn (1–1,2 millioner kroner) for en leilighet på 50–60 kvm. Man får en bolig som man selv eier, og avdragene på lånet blir dermed sparing for den enkelte. Vernet mot misbruk av fordelene i en slik sektor vil være boligbyggelagenes gjenkjøpsplikt og den fastlåste prisutviklingen. Den enkelte skal fritt kunne gå inn og ut av sektor III, og få igjen pengene (pluss prisstigning) når man eventuelt vil selge. Men man kan altså ikke selge til «hvem man vil», og det vil ikke selges til markedspris. Dette er en modell som allerede finnes i mindre målestokk i ulike stiftelser og selskaper, og som fungerer godt for alle som ikke er opptatt av bolig som investeringsobjekt. Siden boligbyggelagene er eneste selger og eneste kjøper, kan ikke systemet brukes til spekulasjon. Retten til fritt å gå inn og ut gjør at ingen låses fast.

Hele ideen om sosial boligbygging bygger på at fellesskapet skal bidra til boliger til en lavere pris enn den som markedet skaper. Det betyr at sosial boligbygging vil medføre bevilgninger over statsbudsjettet. Hvor mye en boligsektor III vil koste, avhenger av hvor mange som vil bruke den, og hvor sterkt subsidiert boligene skal være. Det må også lages et rammeverk rundt boligbygge-lagene som gjør at de har økonomi til å finansiere gjenkjøpsplikt. Og de må kunne håndtere en situasjon hvor etterspørselen i sektor III ikke er stor nok til at alle boliger blir solgt. Det kan for eksempel åpnes for at boligene kan legges ut for salg i det ordinære markedet, hvis de har stått ledige i en viss periode, eller lignende. En eventuell gevinst fra salg ut av sektor III bør tilbakeføres til den statlige ordningen i Husbanken, slik at heller ikke borettslag kan spekulere i at dette er en måte å tjene penger på.

Vedlikehold og rehabiliteringer kan ivaretas i boligsektor III etter samme modell som i «vanlige» borettslag, og ved gjenkjøp må det eventuelt gjøres fradrag i oppgjøret dersom det er feil og mangler ved leiligheten. Forbedringer og standardheving kan godtgjøres opp til et visst tak, for eksempel 20 prosent ut over prisregulert anskaffelseskost. Et regelverk for flytting innenfor boligsektor III er sannsynligvis også nødvendig.

Jeg tror det er viktig å integrere boligene i sektor III i den øvrige boligmassen / de «vanlige» boområdene. Boliger til markedspris og boliger i sektor III bør bygges «vegg i vegg». Dette for å hindre at boligsektor III «overbelastes» av ressurssvake beboere, som sliter med ekstraordinære problemer i livene sine. Det bør også diskuteres hvordan man skal regulere kommunenes adgang til kjøpe boliger i sektor III til bruk som sosialboliger.

Det er helt sikkert behov for ytterligere konkretiseringer og avgrensninger, men mulighetene for å gi begrepet sosial boligbygging et konkret innhold finnes. Det gjelder å gripe dem.

1. Revidering av offentlig gjeld, og reforhandling av renter og suspensjon av betalinger til økonomien er revitalisert med nyvekst og sysselsetting.
2. Forlange at EU endrer Den europeiske sentralbankens rolle, slik at den finansierer statene og programmer for offentlige investeringer.
3. Hev inntektsskatten til 75 % for alle inntekter over 500 000 euro.
4. Endre valglovene til et forholdsmessig system.
5. Øk avgiftene på store selskaper tilsvarende det europeiske gjennomsnittet. 
6. Innføring av en skatt på finansielle transaksjoner og en spesiell skatt på luksusvarer.
7. Forbud mot spekulative finansielle derivater.
8. Avskaffelse av finansielle privilegier for kirken og verftsindustrien.
9. Bekjempe bankenes hemmelighold og kapitalflukt til utlandet.
10. Kutte drastisk i militære utgifter.
11. Hev minimumslønn til nivået før krisekuttene, 750 euro per måned.
12. Benytte offentlige bygninger disponert av regjeringen, banker og kirken for de hjemløse.
13. Åpne spisesaler i offentlige skoler og tilby gratis frokost og lunsj til barna.
14. Gratis helsemessige fordeler til de arbeidsledige, hjemløse og de med lave lønninger.
15. Ettergi opptil 30 % av boliglånsavdragene til fattige familier som ikke kan betjene betalingen.
16. Økning av tilskudd til de arbeidsledige. Økt sosial beskyttelse for en-forelder familier, eldre, funksjonshemmede og familier med ingen inntekt.
17. Skattemessige reduksjoner for nødvendige forbruksvarer.
18. Nasjonalisering av banker.
19. Nasjonalisering av eks-offentlige selskaper i sektorer av strategisk betydning for utviklingen (jernbane, flyplasser, post, vann).
20. Preferanse for fornybar energi og forsvar av miljøet.
21. Likelønn for menn og kvinner.
22. Begrensning av midlertidige ansettelser og kontrakter for ubestemt tid.
23. Utvidet beskyttelse av arbeidskraft og lønn for deltidsansatte.
24. Gjenoppretting av kollektive (arbeids-) avtaler.
25. Økt kontroll av arbeidsforhold og vilkår for selskaper som arbeider for offentlige kontrakter.
26. Konstitusjonelle reformer for å garantere skillet mellom kirke og stat og beskyttelse av retten til utdanning, helsevesen og miljø.
27. Folkeavstemninger om traktater og andre avtaler med Europa.
28. Avskaffelse av privilegier for parlamentariske varamedlemmer. Fjerning av spesiell juridisk beskyttelse for ministre og tillatelse for domstolene til å føre sak mot medlemmer av regjeringen.
29. Demilitarisering av kystvakten og spesielle opprørsstyrker. Forbud for politiet mot å bære masker eller bruke skytevåpen under demonstrasjoner. Endre opplæringen av politiet til å legge vekt på samfunnsmessige temaer som innvandring, rusmidler og sosiale faktorer
30. Garantere menneskerettigheter for innvandrere i interneringssentre.
31. Tilrettelegge for gjenforening av innvandrerfamilier.
32. Senke strafferammene for bruk av narkotika i favør av kampen mot narkotikatrafikken. Øke støtten til avrusningsentre.
33. Regulere retten til å protestere av samvittighetsgrunner mot lovutkast.
34. Økte midler til folkehelsen opp til gjennomsnittlig europeisk nivå. (Den europeiske gjennomsnittet er 6 % av BNP, i Hellas 3 %)
35. Fjerne egenandelen for nasjonale helsetjenester.
36. Nasjonalisering av private sykehus. Eliminering av privat deltakelse i det nasjonale helsevesenet.
37. Tilbaketrekking av greske soldater fra Afghanistan og på Balkan. Ingen greske soldater utenfor våre egne grenser.
38. Avskaffelse av militært samarbeid med Israel. Støtte til etablering av en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967.
39. Forhandlinger om stabile relasjoner med Tyrkia.
40. Nedleggelse av alle utenlandske baser i Hellas og tilbaketrekning fra NATO.

Tor Otto Tollefsen er IT-konsulent, grafisk formgiver og skribent. Han er ansvarlig for forsidene til tidsskriftet Rødt!.

For fire år siden oppnådde Syriza i underkant av 5 prosent oppslutning ved valg. I mai-valget 2012 fikk de 17 prosent, i nyvalget i juni fikk de utrolige 27 prosent, usle 2 prosent færre stemmer enn høyrepartiet Nytt Demokrati.

Hellas og valget

Selv om Hellas framstår som et moderne europeisk land, har de på mange måter en u-landsøkonomi. De har lite eller ingen egentlig industri, og selv om mange er sysselsatt i landbruksnæringer, har de et netto underskudd på eksport–importbalansen av landbruksvarer. Turisme er en stor næring, men innenlandsturismen, som har stått for 25 prosent av produktet, er redusert til nesten ingenting i løpet av de to siste årene. Grekerne har ikke råd til å ta ferie. Utenlandsturismen svikter, særlig fra Tyskland og De britiske øyer.

Halvparten av alle grekere bor i og rundt Athen eller Thessaloniki, resten er spredd på de mange øyene og det greske bondelandet. Arbeiderklassen, når vi ser bort fra de som er sesongarbeidere i landbruket, er konsentrert om disse to byene. Det er ikke uvanlig at en kelner på Kreta arbeider med appelsinhøsting på fastlandet om vinteren. Produksjonsenhetene er små eller middels store familieforetak. Større industriforetak som vi ser dem i Nord-Europa, finnes knapt. Rederinæringen og finanssektoren er en betydelig faktor, men selv om disse bidrar til BNP, har det aldri vært mulig å hente skattekroner derfra.

Til sjuende og sist er det ansatte i offentlig sektor som må bære skattebelastningen. Dette er ikke levedyktig, uansett hvilken økonomisk modell man måtte være tilhenger av. Det er også grunn til tro at det offentlige er overdimensjonert, med fler ansatte enn det er virkelig behov for.

Skattesnyteri har vært en folkesport, i et land hvor brorparten av skattekronene havner i en eller annen lokal kontorpamp sine private lommer.

For femte år på rad opplever nå folket en drastisk nedgang i levestandard. Medisinen fra Troikaen og elitene i EU er fortsatt å pålegge dem enda flere innstramminger. Det greske folket er fortvila og forbanna. Og redde. Det var dette valget handla om.

Nytt Demokrati (ND) gikk til valg med trusselen om at de som eneste ansvarlige parti ville gjøre det som måtte gjøres for å imøtekomme troikaen sine krav, ellers ville Hellas blir rammet av katastrofe. De erklærte at de måtte være lojale overfor memorandumet (Memorandum of Understanding), men lovet å lette byrdene for folk så mye som mulig. Det altoverskyggende hensynet måtte være å beholde eurosamarbeidet. I mai-valget nådde ND så vidt 19 prosent av stemmene, og Pasok falt som en stein til 13 prosent. Ingen hadde flertall for å danne regjering. Elitene, både i Hellas og i EU, fikk panikk. I løpet av den drøye måneden, mellom mai-valget og nyvalget den 18. juni, satte de i gang et mediekjør uten like for å skremme grekerne til lydighet overfor troikaen.

Trusselagitasjonen virka, og i juni-valget gikk ND fram til 29,66 prosent. Det holdt på håret foran Syriza som fikk sensasjonelle 26,89 prosent av stemmene.

Etter valget danna ND regjering sammen med Pasok og Demokratisk Venstre. De to siste har fridd til velgerne, både før og etter valget, ved å hevde at de ville kreve reforhandling av vilkårene i memorandumet. I skrivende stund, august 2012, har alle tre gått bort fra disse valgløftene, og godtatt hovedtrekkene i troikaens vilkår for neste utbetaling av «lånepakka».

Valget var et jordskjelv. Ikke bare i Hellas, men i hele Europa. Allerede i mai var det klart at Syriza ville gjøre et brakvalg. Men ingen hadde venta at det tidligere regjerings partiet PASOK skulle tape så knusende.

PASOK (Den pan-hellenistiske sosialistiske bevegelsen) ble oppretta i 1974 etter at militærdiktaturet falt, og skiller seg derfor historisk fra de sosialdemokratiske partiene i andre europeiske land. Velgerbasisen har i hovedsak vært middelklasse, selvstendige bønder og lønnstakere med middels eller lavere inntekt. De gikk fra en velgeroppslutning som har svingt mellom 40 og 50 prosent siden 1981, til ødeleggende 12 prosent i juni i år.

Det andre partiet som fikk seg en smell, var KKE (Det greske kommunistparti). Den hittil stabile oppslutninga til KKE har historiske grunner, og de æres og respekteres av den eldre generasjonen venstreorienterte for sin innsats under andre verdenskrig, for rollen sin i borgerkrigen (1946–1949) som fulgte, og ikke minst for motstanden under diktaturet (1967–1974). De har siden 1981 hatt en stabil oppslutning på 8–9 prosent. Også valget i mai bekrefta dette, med 8,5 prosent. Men i juni ble de halvert til 4,5 prosent. De mista altså halvparten av stemmene sine på en måned. Lojaliteten slår sprekker.

Det hører med i bildet at Demokratisk venstre (DIMAR), som gikk ut av Syriza i 2010, også tok 6 prosent av stemmene. Dette betyr at partiene til venstre for Pasok fikk nær 40 prosent av stemmene til sammen. Dersom KKE ikke hadde avvist alt samarbeid, ville venstresida etter all sannsynlighet ha gått seirende ut.

Hva skjedde?

Hvor kommer Syriza fra? Hva slags sosialt og politisk grunnlag er det for en bred venstrefront av denne typen? Og hvilke forutsetninger har de for å lykkes?

SYRIZA (gresk akronym for Koalisjonen av radikale venstre) ble stifta i 2004 med utgangspunkt i venstrepartiet Synaspismos (som i sin tur var resultatet av en splittelse i KKE), etter at en ny generasjon aktivister lyktes å ta over ledelsen. Blant disse var Alexis Tsipras and Andreas Karitzis. De brukte lærdommene sine fra arbeidet med anti-globaliseringsbevegelsen på begynnelsen av 2000-tallet, særlig deltakelsen i de store demonstrasjonene gjennom World Social Forum. De vant fram i partiet med et program som brøyt radikalt med det hittil splitta og fragmentariske greske venstre, til fordel for ei plattform prega av pragmatisk pluralisme, demokratisk samhandling, åpenhet og trua på betydninga av å framstå som et helt nytt alternativ.

Resultater SYRIZA 2004 – 2012
År	Type valg	Stemmer	%	Representanter
2004	Parlamentsvalg	241 539	3,26	6
2007	Parlamentsvalg	361 211	5,04	14
2009	EU-parlamentsvalg	240 898	4,70	1
2009	Parlamentsvalg	315 627	4,60	13 (9)
2012	Parlamentsvalg	1,061,265	16,78	52
2012	Parlamentsvalg	1,655,053	26,89	71
Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_of_the_Radical_Left

Det viste seg å være fruktbart. Dette var den første generasjon unge som avviste kapitalismen som system etter Sovjetunionens fall, og derfor kom inn i kampen uten historiske predefinerte linjer.

En sak har de vært klare på hele tiden: Kampen kan ikke vinnes via parlamentet aleine. «80 prosent av enhver sosial forandring må komme nedenfra,» uttalte Karitzis.

Med utgangspunkt i Greek Social Forum ble Syriza oppretta som en allianse av maoister, ungkommunister, trotskister, grønne, feminister og antikapitalister. KKE stilte seg utafor denne prosessen fra første dag. Men mye tyder på at yngre krefter i KKE nå orienterer seg mot Syriza, siden deres eget parti har valgt en så urokkelig dogmatisk linje. I dag er Syriza sammensatt av mange fløyer, til sammen 13 forskjellige partibyggende eller aktivistiske organisasjoner, i tillegg til enkeltpersoner.

Seinere kom opprøret på Syntagmaplassen. Syrizas aktivister deltok – og hadde en prinsipielt taktisk tilnærming: De skulle ikke rekruttere til partiet, eller forsøke å ta kontroll over bevegelsen. Men de organiserte motstand mot rasistiske eller innvandrerfiendtlige paroler, og brukte nettverket sitt til å organisere støtte til opprøret. Aktivistene selv hevder at opprørene som fulgte etter politidrapet på Alexandros Grigoropoulos i 2008, var et vendepunkt. De folkevalgte fra Syriza var de eneste i parlamentet som nekta å fordømme opprøret i gatene som handlingene til pøbler og kriminelle. Syriza hadde bevist at de var til å stole på, og det sier ikke lite i at land hvor troverdigheten til politikere bedømmes et godt stykke under nullmeridianen.

I juni 2010 brøyt en mindre gruppe «eurokommunister» ut av Syriza og danna Demokratisk Venstre (DIMAR). Disse er i dag en del av den greske tre-partiregjeringa. Samtidig har flere tidligere parlamentsmedlemmer og politikere fra Pasok og KKE meldt overgang til Syriza.

Alexis Tsipras leder nå en parlamentsgruppe på 71 av 300 representanter. Etter valget har det blitt gjort mange forsøk på å trekke Tsipras og SYRIZA inn i forhandlinger til støtte for regjeringens kuttpolitikk, noe som på alle sentrale punkter er blitt avvist. Det er foreløpig ingenting som tyder på at Tsipras vil la seg kjøpe.

Hvor går Syriza?

Utfordringene står i kø. Syriza skal bygge ut et underdimensjonert organisasjonsapparat, de skal holde hodet kaldt i den parlamentariske opposisjonen, de må utvikle en troverdig politikk på alle samfunnsområder, og de må være forberedt på den svært sannsynlige muligheten å måtte ta over styringen av konkursboet hvis eller når den sittende regjeringen må kaste korta. Alt dette er de svært bevisste på.

Velgerbevelgelser 2009 – 2012
Parti	2009	Mai 2012	Juni 2012
ND	33,45	18,85	29,66
SYRIZA	4,58	16,78	28,89
PASOK	43,88	13,18	12,28
Independent Greeks		10,60	7,51
KKE	7,58	8,48	4,50
DIMAR		6,11	6,26
Gylden Morgengry	0,27	6,97	6,92
Kilde: Greek legistative elections. Igraphics.gr.

Syriza arbeider målbevisst med å støtte og opprette lokale nabolagsnettverk. Denne typen nettverk har djupe røtter i gresk tradisjon. Noen naboer kommer sammen for å hjelpe andre vanskeligstilte, organiserer fordeling av mat og kobler disse til matproduserende bønder, leger og sjukepleiere lager provisoriske helsesentre på frivillig basis, noen organiserer hjelp mot avstenging til de som ikke kan betale strømregninga, eller hjelp i domstolene til de som ikke klarer boliglånene.

Dette arbeidet er i like høy grad motivert av trusselen fra Gyldne morgengry som organiserer sine egne «støttekomiteer», blant annet for å mobbe ut innvandrere. Et ferskt eksempel: Den 23. juni i år gjorde en gruppe fra Gyldne morgengry et raid mot pakistanske butikker i arbeiderstrøket i Nikea, som ligger i nær-heten av havnebyen Pireus, og ga butikkeierne en ukes frist til å pakke sakene sine og forlate landet. Syriza har på sin side en oppslutning på 38 prosent i dette valgdistriktet, og etter dette angrepet bidro partiet med å organisere en demonstrasjonsmarsj med tre tusen deltakere til støtte for pakistanerne.

Slike solidaritetsnettverk, hvor Syriza bare er en aktør blant mange, drives på uavhengig demokratisk grunnlag. Syrizas aktivister er klare på at de ikke kan løse de grunnleggende problemene i Hellas med nettverk aleine, men samtidig ser de på nettverkene som en helt nødvendig basis for kampen for velferdsstaten. For eksempel kan medisinsk personell som har en sosial praksis i de frivillige sosiale helsesentrene, samtidig være med å sloss gjennom de etablerte helseinstitusjonene for mer og bedre ressurser. Tanken er å utvide folks bevissthet om hva de kan bidra med, og dermed utvikle folkets tillit til at kamp nytter. På denne måten konsoliderer Syriza også legitimiteten sin dersom de måtte stille som regjeringsparti. «Hvis vi skulle måtte ta over regjeringa om noen få måneder fra nå, vil folk være mer villige til å sloss for rettighetene sine, og støtte strenge tiltak mot bankene og så videre,» sier Andreas Karitzis.

Syriza er helt åpne på planene sine dersom de skulle komme i posisjon. De sier de arbeider med «å kaste lys» (i motsetning til å opprette ei «skyggeregjering») over alle ledd i forvaltinga. Alle parlamentsmedlemmene til Syriza og de som er involvert i det parlamentariske arbeidet, jobber med å utvikle alternative løsninger. Seinest i juli 2012 oppfordra Syriza alle sine parlamentsmedlemmer til å redusere lønna med 20 prosent, i tillegg til de 20 prosent de allerede avstår til partiet.

Under Pasok og ND har det vært praksis at hver minister tar med seg femti–seksti rådgivere hver inn i departementene. Dette har skapt et apparat som i praksis kontrollerer nær sagt hele statlig sektor. Systemet har også sørga for at hele familier har knytta sine inntekter og trygghet til partiet og «sitt» parlamentsmedlem. Funksjonærer og ansatte i forvaltninga har hatt null innflytelse. Dette er sjølsagt en destruktiv struktur som dreper alt initiativ, og har lagt grunnlaget for korrupsjon og vanstyre.

Syriza vil bryte med denne praksisen. De har utarbeida et firehundresiders dokument som beskriver hvordan de tenker seg å gå fram. Ved hjelp av Syrizas medlemmer og sympatisører i statlige og offentlige virksomheter – de har en oppslutning på mer enn halvparten av velgerne i dette sjiktet – kartlegger de nå åpent og konkret hvor de kan vente støtte ved et regjeringskifte.

I stedet for å bringe inn sine egne rådgivere, vil de mobilisere de ansatte til å arbeide for fellesskapet. De legger til grunn at de aller fleste ansatte i offentlig er ærlige grekere som vil arbeide til beste for en velferdsstat for folk flest. Det vil i tilfelle være første gang noe sånt skjer i Hellas.

De tenker seg at gjennom åpenhet i forvaltninga og ved hjelp tilknyttinga til de sosiale bevegelsene skal de klare å motvirke mekanismene, som trekker valgte representanter inn i parlamentariske lukkede rom, og løsriver dem fra den utenomparlamentariske basisen. De er svært opptatt av å ikke bli «Det nye Pasok», og dermed miste forankringa i det sosiale grunnplanet som har brakt dem fram. Flere talspersoner understreker att de vil utvide dette sosiale grunnlaget ved å invitere alle som vil delta, uavhengig om de stemmer Syriza eller ikke, til å kritisere eller komme med kreative innspill overfor partiet.

Et annet problem som blir tatt opp, er faren for en «parlamentisering» av partiet. En alminnelig erfaring for radikale venstrepartier i Vesten har vært at når de får parlamentarisk representasjon, blir den samla ressursbruken raskt konsentrert om det parlamentariske arbeidet, mens bevegelsen utafor blir nedprioritert. Syriza vil motta 8 millioner euro i partistøtte etter det siste valgresultatet. Det er tre ganger så mye som de hadde i forrige budsjett. I tillegg blir hvert parlamentsmedlem tildelt en stab på fem ansatte. Hvordan skal de møte dette? Størstedelen av pengene bør fortsatt gå til arbeidet med nabolagsnettverkene, og arbeidet med å utvikle infrastruktur som kobler landbruksprodusenter direkte til disse nabolagene, hevder Karitzis. Av de fem ansatte som blir tildelt hver representant, skal to arbeide direkte for representanten, en skal avsettes til komiteer for utvikling av den konkrete politikken, og to skal arbeide for partiet med utvikling av solidaritetsnettverkene.

Nok en utfordring er kvinnerepresentasjonen. Selv om det finnes sterke og kompetente kvinner i flere posisjoner i Syriza, er menn absolutt i flertall i ledelsen. Det finnes en tendens til å utsette kvinnespørsmålet «til det blir aktuelt med regjering», sier de. Men det finnes lyspunkter. En tredjedel av Syrizas parlamentsmedlemmer er kvinner. Disse har allerede gjort det klart overfor Tsipras at de ikke har tenkt å sitte stille og vente.

Det er flere problemer: Syriza har så vidt begynt å få innpass i fagforeningene. Disse er av historiske grunner sterkt knytta opp mot Pasok og KKE. Syriza har gjort det svært sterkt nettopp i arbeiderdominerte strøk hvor både Pasok og KKE tradisjonelt har hatt lojalt feste. Dette jordskjelvet av en velgerforflytning kan ha ført til at de tradisjonelle lojalitetene er i ferd med å løsne. Det begynner å dukke opp nye, uavhengige og erklært radikale fagforeninger lokalt som kan bli viktige for utviklinga. Men Syriza erkjenner at de gamle bastionene er en utfordring.

Reformister eller revolusjonære?

Syriza gikk til valg med et helt enkelt budskap i front: Nullstilling av alle vilkårene i memorandumet som ble lagt fram av den såkalte Troikaen, og som ble undertegna av den forrige regjeringa, representert ved Pasok og ND.

Syriza har dessuten presentert et program på 40 punkter som tar for seg den breiere plattforma. (Se egen artikkel.) Dette er programmet fikk de velgeroppslutning på. Det har vært reist mange innvendinger mot standpunktet, både fra høyre og venstre. Høyresida, både den i Hellas og i EU-eliten, mener kravet er umulig, og at dette er det samme som å gi opp euroen og melde seg ut av eurosonen. Hellas vil gå konkurs og dømme seg selv til bunnløs fattigdom i årtier framover.

Mer interessant for venstresida i Norge er kritikken fra venstre. Deler av denne kritikken er neppe uviktig eller falsk, og speiler også motsetninger internt i Syriza. Den mest ytterliggående kritikken kommer fra KKE, og fra en gruppe trotskister som står utenfor Syriza , og tildels fra ANTARSYA, den antikapitalistiske alliansen. Disse hevder at siden SYRIZA ikke eksplisitt angriper ondets rot, nemlig eurosamarbeidet og EU, og dermed kapitalismen overhodet, er de bare reformister og høyresosialdemokrater i ny frakk.

KKE med fler mener at Hellas har alt å tjene på å ta kontrollen over egen valuta og vende tilbake til drakmen. Mange radikale økonomer støtter faktisk dette synet. Men hvor klokt er det å fronte dette kravet i den nåværende situasjonen?

Flere kommentatorer har pekt på at den dominerende grupperinga i Syriza, Synaspismos, har klare reformistiske trekk. Samtidig finnes det et stadig sterkere ytre venstre innafor Syriza (KOE med fler) som trekker i annen retning. Det er disse som står for oppslutninga i de sosiale bevegelsene og bygger ut basen i fagforeningene. Den politiske bloggeren og forfatteren Richard Seymour er blant dem som argumenterer for at også andre revolusjonære venstrepartier må slutte opp om Syriza for å bygge fronten og forankre bevegelsen til venstre.

Før valget var parolen:Ingen flere offer for euroen! I praksis blei denne parolen forlatt, og har blitt erstatta med en eksplisitt tilslutning til euroen. Dette er utvilsomt i tråd med holdninga til Tsipras sin fløy.

Uttalelser Tsipras har gitt til utenlandske medier, hvor han stadig understreker at Syriza ikke ønsker å angripe eurosamarbeidet, blir – særlig av KKE og trotskistene – tolka som et svik og et knefall for klassefienden. Men dettee synspunktet har ingen særlig støtte i folket. Derimot viser meningsmålinger at nær 85 prosent av grekerne ønsker å beholde euroen. Tida er neppe inne til å utfordre denne oppfatninga.

Tsipras sin holdning kan vise seg å være en fornuftig taktikk, vurdert ut fra at så lenge Syriza avviser troikaens gjeldskrav, vil dette føre til ett av to: Enten vil EU gi seg og ettergi gjelda for en kortere eller lenger periode. Dette vil gi grekerne et lite pusterom, og lette byrdene for folket. Det gir handlingsrom for å restrukturere og bygge opp innenlandsøkonomien igjen. Eller EU vil tvinge Hellas ut av eurosonen, og de må gå tilbake til egen valuta uansett. Men i så fall vil EU-eliten måtte bære belastninga både politisk og praktisk, ikke Syriza.

Reformistisk eller ikke, Syrizas formidable framgang betyr at den greske arbeiderklassen har tatt et langt skritt til venstre. De fortjener all den støtte de kan få, både fra sin egen venstreside og fra sosialistiske krefter i hele Europa. Vinner de fram her, kan det greske eksemplet vise vei for flere.

Kilder:

• Greek legistative elections. Igraphics.gr: http://www.igraphics.gr/en/multimedia/2012/05/elections2012, http://www.igraphics.gr/content/2012/may/elections2012/index.html
• Election 2012- Atrhens News: http://www.athensnews.gr/content/55344
• Coalition of the Radical Left: http://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_of_the_Radical_Left
• SYRIZA Proposal: The Exit from the Crisis on the Left: http://greekleftreview.wordpress.com/2012/06/09/syrizaproposal-the-exit-from-the-crisis-on-the-left/
• Greek Left Review. THE ECONO MIC PRO GRAM OF SYRIZA-EKM: http://greekleftreview.wordpress.com/2012/06/12/the-economic-program-of-syriza-ekm/
• KASSANDRA: A SYRIZA victory under Alexis Tsipras may prove for Greece historical necessity: http://www.neurope.eu/article/syriza-victory-under-alexis-tsipras-may-provegreece-historical-necessity
• Ekathimerini: Gov’t risks Greek euro exit, says Tsipras:http://www.ekathimerini.com/4dcgi/_w_articles_wsite1_23828_23/07/2012_453435
• Akex Lander: SYRIZA leader Tsipras lays out rightwing policies for Greek crisis: http://www.wsws.org/articles/2012/jun2012/tsip-j06.shtml
• Hilary Wainwright. Greece: Syriza shines a light: http://www.redpepper.org.uk/greece-syriza-shines-a-light/
• Michael Roberts Blog. No vacation for the Euro: http://thenextrecession.wordpress.com/2012/07/24/no-vacationfor-the-euro/
• Richard Seymour. Syriza Rising: http:/w/inthesetimes.com/article/13472/syriza_rising/
• Greece, wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Greece
• Panhellenic Socialist Movement, Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Panhellenic_Socialist_Movement

 

David Villa støtter de asturianske gruvearbeiderne

Gruvearbeiderne i den spanske provinsen Asturias har streika siden mai mot kutt i subsidiene til gruvene. I slutten av juni tok 240 gruvearbeidere fatt på en tjue dagers marsj mot Madrid. I Madrid samlet det seg ti tusen demonstranter fra flere provinser for ønske gruvearbeiderne velkommen 10. juli. Barcelonaspiller David Villa, som sjøl er fra en asturiansk gruvearbeiderfamilie, stilte opp i en støttemarkering for gruvearbeiderne. Den spanske statsminister Mariano Rajoy brukte den neste dagen på å komme med ytterligere innstramningstiltak.

Millioner demonstrer mot innstramningspolitikken i Spania

Tre og en halv millioner demonstranter i 80 byer demonstrerte mot innstramningspolitikken i Spania 19. juli. Den spanske regjeringen annonserte kutt på 65 milliarder euro 11. juli. Det konservative partiet til statsminister Rajoy har falt fra 44,9 prosent ved valget i november til 30 prosent på målinger i slutten av juli.

Tomatpartiet nest størst i Nederland

Det nederlandske sosialistpartiet, også kalt tomatpartiet på grunn av tomaten i logoen deres, er nå nest største parti på meningsmålingene i forkant av parlamentsvalget i september. Regjeringspartiet VVD leder på målingene, og ligger an til 35 mandater. Tomatpartiet dobler seg nesten fra 15 til 29 mandater. Det høyreorienterte partiet til Geert Wilders ser ut til å miste 6 mandater fra sist valg i 2010.

De olympiske taperne

Kampanjen Fair Play har i forkant av OL i London jobbet med å skape oppmerksomhet om arbeidsforholdene hos de olympiske leverandørene. Kampanjen startet i forkant av OL i Athen i 2004 da arbeidere som produserer sportsutstyr og bygger idrettsarenaer, ikke har verdige arbeidsforhold. Fair Play har fått laget en rapport som kritiserer både IOC og arrangørene i London for ikke å ha fulgt opp de olympiske leverandørene når det kommer til anstendige arbeidsforhold. Kampanjen er støttet av blant annet den berømte bronsjevinneren på 200 meter fra 1968, John Carlos. Kampanjen Fair Play forsetter i forkant av Fotball VM i Brasil og OL i Rio.

Fredssamtalen i Degerfors

3.–5. august arrangerte Folket i Bild/ Kulturfront en nordisk fredskonferanse. Den var – på symbolsk vis – lagt til den lille byen Degerfors i Vãrmland, hvor lokalbefolkningen hadde en viktig rolle i å bistå den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

Over hundre fredsaktivister deltok i Fredssamtalen. Blant foredragsholderne var den tidligere svenske forsvarsministeren Tage G. Peterson, tidligere nedrustningsminister Maj-Britt Theorin, forsker ved PRIO i Oslo Ola Tunander, Pål Steigan og nestleder i Rødt, Marielle Leraand.

Konferansen endte med en offisiell uttalelse «mot NATOs angrepskriger», og konferansedeltakerne ble enige om et tett samarbeid for framtida.

Det planlegges at en tilsvarende nordisk fredssamtale skal avholdes i Oslo til neste år.

Øyvind Bremer Karlsen: Dikt: Notat om svarte støvlar side 3

Plukk og to dikt side 4

Tor Otto Tollefsen: Hvor går SYRIZA? side 6

Syrizas program i 40 punkter side 13

Jokke Fjeldstad: Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen side 14

Eric Ribellarsi: Greske ungkommunistar: Forandre samfunnet og forandre menneska side 18

Bjørnar Moxnes: Syriza, gresk venstre side 26

Fredrik V. Sand: Ut av krisa side 30

Roar Eilertsen: En tredje boligsektor side 38

Roy Pedersen: Et annerledes tariffoppgjør side 42

Dennis O’Neill: Wisconsin-opprøret side 48

Fire bokomtaler side 58

Jon Børge Hansen: Boktips side 66

Denne artikkelen er basert på to artikler som forfatteren har skrevet i nettbaserte leksikonet, Store Norske Leksikon: «Mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper » og «Rasisme».
Nettversjonen finnes på http://snl.no/rasisme. Der finner du ordforklaringer og lenker som er kursivert i denne artikkelen.

Torgeir Skorgen er dr. art., forsker og førstebibliotekar ved Universitetet i Bergen, og har skrevet bøker om rasisme, nasjonalisme og multikulturalisme.

Mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper

Etter at menneskets forfedre spredte seg fra Afrika og utover jordkloden, har mennesker levd i atskilte populasjoner i tilstrekkelig grad til at mange gener viser ulik frekvens i ulike menneskegrupper. Disse genetiske forskjellene gir seg for eksempel utslag i ulike menneskegruppers karakteristiske utseende: østasiatere har en overvekt av glatt, mørkt hår, nordeuropeere en overvekt av lyst hår osv. Det er også f.eks. påvist forskjeller med hensyn til frekvensen av de ulike blodgruppe-genene, for eksempel finnes blodgruppe-genet B faktisk ikke i den opprinnelige befolkningen på det amerikanske kontinent. På den annen side er det ikke lykkes å påvise arvelige psykiske forskjeller mellom folkegrupper; de forskjeller som enkelte psykologer mener å ha påvist, spesielt ved sammenligninger av store materialer fra den hvite og den fargede befolkning i USA, synes dekkende forklart ved kulturelle, sosiale og miljømessige ulikheter.

Forsøk på inndelinger

Vitenskapen har opp gjennom historien søkt å finne system i forskjellene mellom menneskegrupper. Det har til alle tider vært vanlig å klassifisere etter ytre kriterier som statsdannelse, språk, religion og skikker. Det har tradisjonelt også vært vanlig å legge utseendemessige kjennetegn til grunn. Et velkjent eksempel er den tyske psykiater E. Kretschmers omstridte teori om inndelingen i kroppstyper, der det ble skilt mellom den pykniske, leptosome og atletiske type, se kroppstyper.

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store. Man har forsøkt å bedre inndelingsgrunnlaget ved å innføre trekk med enkel og velkjent arvegang. Spesielt har blodgruppene vært anvendt. En slik inndeling har imidlertid støtt på nye problemer. Således viser det seg at fordelingen av blodgrupper mellom populasjonene ikke kan forklares ut fra slektskapsforhold alene. Av grunner som dette er det allment akseptert at det er meningsløst å tale om distinkte raser hos mennesket.

I nyere tid har man like fullt gjerne regnet med tre hovedraser, den mongolske, den negroide og den kaukasoide, populært kalt henholdsvis den gule, den svarte og den hvite rase. I realiteten representerer de alle bare varianter av menneskets hudfarge, som er lys brun. Den mongolske rase skal være karakterisert foruten ved sin gulige hudfarge bl.a. ved glatt hår, som er rundt i tverrsnitt, og ved en hudfold som får øyespalten til å virke skjev. Den negroide rase skal være kjennetegnet ved mørk hudfarge, kruset hår som er flatt i tverrsnitt, og brede lepper. Den kaukasoide rase skal være kjennetegnet ved sitt sparsomme hudpigment, derav betegnelsen «hvit». Mye tyder på at denne hudfargen er fremkommet ved gradvis tap av arveanlegg for hudpigment, og at de kaukasoide menneskers stamfedre har vært atskillig mørkere i huden. Den mongolske folkegruppe dominerer i Asia. Videre skal den prekolumbiske befolkning i Nord- og Sør-Amerika (dvs. den befolkningen som var der før Columbus kom dit i 1492) samt inuitene høre til denne gruppen. Den negroide folkegruppe regnes først og fremst hjemmehørende i Afrika. Spesielle undergrupper av denne skal være bl.a. khoi-khoi (hottentotter), san (buskmenn) og kongopygmeer. Den kaukasoide folkegruppe er knyttet til Europa og tilstøtende del av Sør-Asia, men har ved emigrasjon spredt seg til store deler av verden. I Europa finnes det en gradvis overgang fra mørkere middelhavsfolk til blonde nordboere. Systemene for inndeling i raser varierer betydelig. Således inndeler f.eks. S. M. Garn menneskeheten også i tre hovedraser, men deler disse videre inn i i alt 9 geografiske raser og 32 mindre, lokale raser. Disse 9 er: 1) amerikanske indianere, 2) den polynesiske rase, 3) den mikronesiske, 4) den melanesiske, 5) den australske, 6) den asiatiske, som omfatter kysten fra Japan til Indonesia, det sørøstlige Asia, tibetanere, nordkinesere og mongoler i snevrere forstand, 7) den indiske, 8) den europeiske, 9) den afrikanske. Den sistnevnte skal, i likhet med de øvrige åtte, omfatte tallrike varianter. Foruten disse avgrensede raser skal det finnes en rekke andre grupper fremkommet ved blandinger, f.eks. den «amerikanske neger» og forskjellige populasjoner, spesielt i Latin-Amerika, men også i store deler av den øvrige verden.

Troen på nøytrale og ikke-hierarkiske raseinndelinger har i forbausende grad holdt seg i nyere tid. Tidligere raseinndelinger og -benevnelser som er gitt ut for å være nøytrale vitenskapelige klassifikasjoner, har gjerne vist seg å romme kulturelle normer, vurderinger og maktinteresser.

Genetisk ulikhet

Genetisk forskning ved hjelp av DNAstudier har vist at det ikke er noe biologisk grunnlag for å inndele menneskearten i distinkte raser ettersom det later til å være et kontinuum av genetisk variasjon verden rundt.

Undersøkelser av variasjon i mitokondrie- DNA viser at det er to til tre ganger så stor variasjon i Afrika, der menneskearten først utviklet seg, som i Europa og resten av verden. Dette kan tyde på at den gruppe med mennesker (populasjon) som i sin tid vandret ut fra Afrika og spredte seg videre, var liten. Etter hvert er det likevel blitt forskjeller i forekomsten av mange gener som gjør at mennesker ser forskjellig ut i ulike geografiske områder.

Allerede i 1950-årene fant man at frekvensen av blodgruppegenene varierer mellom grupper av befolkninger. I Europa øker frekvensen av genet for blodgruppe 0 fra øst mot vest. Genet for blodgruppe B finnes ikke i urbefolkningene på det amerikanske kontinent og kan ikke ha vært med i den populasjonen som i sin tid vandret inn fra Asia til Amerika.

I 1991 foreslo populasjonsgenetikeren L. Luca Cavalli-Sforza og hans kolleger ved Stanford-universitetet i USA et omfattende prosjekt (Human Genetic Diversity Project) for å studere den genetiske kontinuitet og genfrekvens-variasjonen mer nøyaktig gjennom DNA-undersøkelser av tusener av befolkningsgrupper jorden rundt. Formålet ville være å vise mer detaljert hvordan frekvenser av gener kan variere i de ulike befolkningsgrupper, men uten at man dermed ville kunne inndele menneskeheten i biologiske raser ettersom variasjonen er for kontinuerlig. Et formål ville dessuten være å belyse menneskehetens vandringshistorie. Prosjektet har møtt motstand på etisk grunnlag, blant annet fra representanter for urbefolkninger som mener det vil kunne skade deres sak, og mangler finansiering. Et annet bredt anlagt prosjekt har vært presentert av Francis Collins ved National Human Genome Research Institute i USA. Prosjektet ønsker å etablere en samling av DNA med mutasjoner i enkelt-nukleotider med sikte på å karakterisere enkelt-nukleotid- polymorfisme (SNP) i ulike populasjoner. Dette prosjektet har hatt problemer med å bestemme hvilke populasjoner man skal undersøke.

I prosjekter som disse forventer man å påvise at ulike befolkningsgrupper vil ha forskjeller i frekvensen av visse gener, f.eks. for enkelte ytre karaktertrekk. Et enkelt individ har på den annen side ikke noen genfrekvens, slik at en genetisk undersøkelse ikke vil kunne vise hvilken befolkningsgruppe vedkommende tilhører. En person kan for eksempel ha et sett av blodgruppe-gener som er forskjellig fra det hos vedkommendes nærmeste slektninger, men likt det hos et individ i en helt annen befolkningsgruppe.

Inndelingens problem, benevnelser

Få grener innen vitenskapen er så etisk problematiske som den som beskjeftiger seg med klassifikasjon av mennesker. Det pågår en løpende samfunnsdebatt om det i det hele tatt er riktig å operere med ulike grupperinger av mennesker basert på arvemessige forskjeller, og hva slike grupperinger eventuelt bør benevnes. Det er en utbredt oppfatning at betegnelsen rase er uheldig i denne sammenheng, da den innenfor biologien gjerne begrenses til å gjelde distinkte grupper av individer med nedsatt innbyrdes fruktbarhet (se rase), men ikke minst da den nå oppleves som belastende og diskriminerende. I FNs første erklæring om rase og rasisme fra 1950 uttales det at nasjonale, kulturelle, religiøse, geografiske og lingvistiske grupper feilaktig omtales som raser, og at det ville være bedre isteden å bruke termen ’etniske grupper’. Andre benevnelser som foreslås brukt er ’folk’ og ’geografisk variant’. Det er imidlertid grunn til å tro at diskriminering på grunn av fysiske ulikheter mellom menneskegrupper vil fortsette å være et problem også om man avskaffer eller skifter benevnelse. Uansett betegnelse er det en utbredt oppfatning og et grunnfestet prinsipp i norsk lovgivning, politikk og samfunnsmoral at det er ingen som helst sammenheng mellom genetiske forskjeller mellom menneskegrupper og intellektuell yteevne og menneskeverd.

Historiens og samtidens utallige eksempler på overgrep mot mennesker med annet utseende understreker hvor komplisert dette feltet er.

Rasisme

Rasisme er en oppfatning eller sett av holdninger som bygger på forestillingen om at mennesket kan deles inn i distinkte «raser» og at disse kan rangeres som høyerestående eller laverestående på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper. Innen moderne genetikk opererer man ikke med distinkte menneskeraser, men med glidende overganger mellom menneskegrupper; man har ikke kunnet påvise arvelige psykiske forskjeller mellom menneskegrupper.

Man kan i utgangspunktet skille mellom 1) hverdagslige former for rasefordommer og rasediskriminerende holdninger, 2) ideologisk rasisme og 3) vitenskapelig rasisme. Selv om forholdet mellom holdninger og handlinger ikke alltid er like entydig, kan alle de tre nevnte formene være med på å begrunne ulike former for rasediskriminerende praksis eller politisk forfølgelse og utryddelse av hele folkegrupper.

Rasediskriminering

Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger. Til de mest groteske historiske eksemplene hører innføringen av Nürnberglovene i Tyskland i 1935, som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt ariske tyskere, og raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene og Sør-Afrika. Men også i land hvor alle grupper er formelt og juridisk likestilt, kan rasediskriminering foregå i mer skjulte og anonymiserte former, f.eks. i form av utestenging fra arbeids- og boligmarkedet, manglende tilrettelegging av utdanningstilbud eller gjennomsnittlig dårligere levekår. I slike tilfeller snakker man gjerne om strukturell rasisme, som ofte kan betegne ulike former for institusjonell diskriminering uten at disse uten videre kan føres tilbake til rasistiske holdninger på individnivå. Men den hverdagslige troen på at mennesker kan deles inn i «raser» på grunnlag av et «alminnelig inntrykk» av spesielt synlige ytre egenskaper som hår og hudfarge, kan også være med på å bygge opp under og forsterke slike former for diskriminering. Gjennom slike samfunnsskapte mekanismer kan «rase» i en viss forstand oppstå som et sosiologisk begrep, som opprettholdes ved at ulike grupper oppfatter og omgåes hverandre ut fra forestillingen om å tilhøre ulike «raser».

Diskriminering av minoriteter kan like gjerne ta utgangspunkt i religion, språk og kultur, og grensene til populære raseforestillinger kan her være flytende. Det er ulikt syn i fagmiljøene på om slik diskriminering også bør sees som en form for rasisme eller om det snarere dreier seg om nasjonalisme, etnosentrisme eller xenofobi . Man har i den forbindelse lansert begreper som «kulturrasisme» eller «nyrasisme» som betegnelse på et sett av kulurelt begrunnede holdninger og verdier som bygger opp om motstand mot innvandring av ikke-vestlige flyktninger og innvandrere. Dette skjer gjerne ut fra tanken om at befolkningen i en nasjon bare kan være i fredelig harmoni med seg selv når den er kulturelt ensartet og at etnisk og kulturelt mangfold nødvendigvis vil medføre økt vold og uro.

Raseideologier

Den spesielt farlige formen for antisemittisme og raseideologi som ledet frem til Nürnberglovene i Tyskland i 1935 var påvirket av den såkalte völkisch-bevegelsen. Etter at de tyske bøndene i 1870-årene ble rammet av en alvorlig jordbrukskrise, oppstod det en reaksjon mot alt det som ble oppfattet som uttrykk for moderne forfall: marxisme, liberalisme og internasjonal storfinans, som i den antisemittiske völkisch-litteraturen ofte ble personifisert ved jødene. Nazistene forsøkte også legitimere sin antisemittiske agitasjon med argumenter fra den antropologiske rasevitenskapen og med rasehygieniske argumenter om jødenes «forurensning av det tyske blodet». De raseantropologiske forskningsmiljøene greide aldri å levere noen overbevisende vitenskapelige argumenter for at jødene utgjorde noen distinkt rase i forhold til f. eks. tyskerne. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble imidlertid deler av den tyske forskningen tilpasset nasjonalsosialismens oppfatning av jødene som en rase som utgjorde «germanernes » arvefiende. Man la vekt på forestillingen om den såkalte jødiske «rasesjelen» og kulturrasistiske argumenter om den jødiske kulturen som en form for «åndelig smitte» – og koplet dette til en oppfatning om at jødene bedrev en medfødt politisk og moralsk undergravningsvirksomhet. Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien som begrunnet utryddelseskrigen på østfronten og mordet på anslagsvis seks millioner jøder i dødsleirene. Til arbeidsleirene sendte man i første rekke krigsfanger, østeuropeere, jøder, homofile og politiske fanger. Til utryddelsesleirene sendte man først bare jøder, siden også rom (sigøynere).

Både rasistiske holdninger og rasevitenskapelige teorier kan således gjøres til instrument for ulike politiske ideologier som søker å begrunne og legitimere en gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe økonomisk, politisk eller militært. På 1800-tallet kunne forestillingen om den hvite rasens siviliserende oppdrag legitimere de europeiske kolonimaktenes undertrykkelse av og overgrep mot kolonifolkene. I land som Sør-Afrika ble raseideologi under apartheidstaten anvendt som begrunnelse for det hvite mindretallets undertrykkelse og utestenging av det svarte flertallet fra politisk deltagelse og fra en rekke andre viktige samfunnsarenaer. Også i Australia ble forfølgelse og overgrep mot aboriginene og utestenging av ikke-hvite innvandrere begrunnet ved hjelp raseideologiske holdninger og synsmåter («White Australia-politikken»).

Den vitenskapelige rasismen

En tredje form for rasisme, den vitenskapelige, er et forholdsvis moderne fenomen som først oppstod på 1700-tallet og som siden utviklet seg i flere ulike faser. Under inntrykkene av oppdagelser, reiseskildringer, kolonialisme og slavehandel forsøkte datidens europeiske naturforskere, historikere og filosofer å forklare og systematisere det iøyenfallende mangfoldet av folkeslag ved hjelp av rasebegrepet, som før hadde vært forbeholdt husdyr. Med opplysningstidens systematiseringsiver oppstod den såkalt klassiske rasismen, som betegner ulike forsøk på å lage biologisk begrunnede inndelinger av mennesker i raser med et bestemt innbyrdes hierarki. Den første systematiske inndelingen ble lansert av den svenske naturforskeren og botanikeren Carl von Linné.

Mens 1700-tallsrasismen i det store og hele var preget av opplysningstidens visuelle kultur og fascinasjon for formlikheter og forskjeller, var den romantiske rasismen mer opptatt av akustiske og kulturelle fenomener som språklig, musikalsk og åndelig begavelse. Diktere og spåkforskere som Friedrich Schlegel lot seg begeistre av indisk språk og diktning, og ut fra interessen for den nordindiske overklassen, de såkalte arierne, ble ideen om den «ariske rasen» som spesielt original og sivilisasjonsbyggende rase lansert som betegnelse på de folkene som talte såkalt indoeuropeiske språk.

På midten av 1800-tallet vender rasevitenskapen seg mer innover mot befolkningsgrunnlaget innenfor de europeiske nasjonalstatene, hvor såkalte to-raseteorier ble lansert av skribenter som den franske orientalisten Arthur Joseph Gobineau. Til grunn for to-raseteoriene lå forestillinger om at nasjonale kulturformer oppstod som følge av et gunstig blandingsforhold mellom en aristokratisk førerrase og et underdanig slavefolk. Fra midten av 1800-tallet ble skalleformen regnet som det aller sikreste kriteriet for å gjøre raseinndelinger, og man skilte mellom de såkalte kortskallene og langskallene. Skandinaviske raseforskere som Anders Retzius bidrog til å utvikle den såkalte kraniometrien, som er vitenskapen om måling av skalleformer, til en internasjonalt prestisjefylt vitenskap.

Med gjennombruddet for Darwins utviklingslære i andre halvdel av 1800-tallet inntreffer et nytt omslag i rasetenkningens historie. Under inntrykk av Darwins teorier om «survival of the fittest» begynte en rekke politikere, forfattere og vitenskapsmenn å bekymre seg over det moderne storbylivets og de moderne sosiallovenes forstyrrende innvirkning på det «naturlige utvalget», som i naturen sørget for at bare de sterkeste og mest livsdyktige overlever i naturen, mens de svakeste bukker under. Den såkalte eugenikken (arvehygienen) og senere rasehygienen forsøkte å rette opp denne antatte feilutviklingen ved at man forsøkte å hindre de såkalte «minusvariantene », eller uønskede arvebærerne, i å reprodusere seg (negativ eugenikk). Samtidig forsøkte man å legge de sosiale og miljømessige forholdene til rette for at de «verdifulle»» arvebærerne fikk gode formeringsbetingelser (positiv eugenikk). Norske rasehygienikere i kretsen rundt Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen var således aktive pådrivere for steriliseringslovene som ble innført i Norge i 1934. Minst 128 romanifolk (tatere) i Norge ble sterilisert som ledd i denne politikken. I Tyskland overskred man etter hvert også barrieren mellom «retten til å leve» og «retten til å gi liv» da man på Hitlers ordre i 1939 iverksatte det såkalte eutanasiprogrammet som fratok 5000 åndssvake og funksjonshemmede og 70 000 sinnssyke retten til å leve.

På møte i Paris 27. november 1978 vedtok UNESCOs generalkonferanse enstemmig og med akklamasjon en erklæring. Den har en innledning og ti artikler. Nedenfor er de ti artiklene.

Artikkel 1:

1. Alle mennesker er av samme art og stammer fra felles opphav. De er født med samme verd og rettigheter og alle utgjør en integrerende del av menneskeheten.
2. Alle enkeltmennesker og grupper har rett til å være annerledes, til å oppfatte seg selv som annerledes og til å bli ansett slik. Men mangfoldet i livsstil og retten til å være annerledes må ikke under noen omstendigheter brukes som påskudd for rasefordommer; de må ikke brukes til å rettferdiggjøre noen som helst rettslig eller faktisk diskriminerende handlemåte, og heller ikke danne grunnlag for apartheid som er den mest ytterliggående form for rasisme.
3. Felles opprinnelse angår ikke det forhold at mennesker ofte lever forskjellig. Det utelukker ikke at det består forskjeller som har sitt utspring i kulturelt, miljømessig og historisk mangfold og heller ikke retten til å bevare den kulturelle identitet.
4. Alle verdens folk har de samme evner til å nå det høyeste nivå i intellektuell, teknisk, sosial, økonomisk, kulturell og politisk utvikling.
5. Forskjellene i hva de enkelte folkene har utrettet skyldes utelukkende geografiske, historiske, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer. Slike forskjeller kan ikke i noe tilfelle brukes som påskudd for å klassifisere nasjonene eller folkene i noen som helst rangorden.

Artikkel 2:

1. Enhver teori som hevder at visse raser er født over- eller underlegne og derved forutsetter at noen av dem skulle ha rett til å herske over eller utrydde andre som anses som underlegne, eller som foretar verdibedømmelser på grunn av raseforskjeller, har ikke noe vitenskapelig grunnlag og strider imot menneskehetens moralske og etiske prinsipper.
2. Rasisme omfatter rasistiske ideologier, fordommer, diskriminerende opptreden, strukturelle ordninger og institusjonaliserte fremgangsmåter som fører til forskjellig behandling av mennesker på grunn av deres rase, så vel som den feilaktige oppfatning at diskriminerende forhold mellom grupper lar seg forsvare moralsk og vitenskapelig; rasisme gjenspeiles i diskriminerende regler i lovgivning eller regelverk og diskriminerende praksis så vel som i samfunnsskadelige oppfatninger og handlinger; den hindrer utviklingen av dens ofre, forderver dem som praktiserer den, fører til indre splittelse i nasjonene, hemmer mellomstatlig samarbeid og er opphav til politisk spenning mellom folkene; den strider imot de grunnleggende prinsippene i internasjonal rett og er derfor en alvorlig forstyrrelse av mellomstatlig fred og sikkerhet.
3. Rasefordommer, som historisk sett er knyttet til ulikheter i makt, forsterket av økonomiske og sosiale forskjeller mellom enkeltmennesker og grupper og som ennå i våre dager søker å rettferdiggjøre slike ulikheter, har overhodet ingen berettigelse.

Artikkel 3:

Enhver sondring, utelukkelse, begrensning eller fortrinn basert på rase, hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse eller religiøs intoleranse motivert av rasistiske holdninger, som ødelegger eller truer statenes suverene likeverd og folkenes rett til selvbestemmelse, eller som på en vilkårlig eller diskriminerende måte begrenser ethvert menneskes og enhver gruppes rett til full utvikling, er uforenlig med kravene til en internasjonal orden som er rettferdig og sikrer respekt for menneskerettighetene; retten til full utvikling innebærer lik adgang til midlene for personlig og kollektiv utfoldelse i en atmosfære av respekt for siviliserte og kulturelle verdier, både nasjonale og globale.

Artikkel 4:

1. Enhver begrensning av menneskenes muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre, basert på rasemessige eller etniske holdninger, strider imot prinsippene om likeverd og like rettigheter og kan ikke tolereres.
2. Et av de mest alvorlige brudd på dette prinsipp er apartheid, som i likhet med folkemord er en forbrytelse mot menneskeheten og en alvorlig forstyrrelse av internasjonal fred og sikkerhet.
3. Også annen politikk og praksis med raseskille og rasediskriminering er forbrytelser mot menneskehetens samvittighet og verdighet og kan føre til politiske spenninger og alvorlig fare for internasjonal fred og sikkerhet.

Artikkel 5:

1. Kultur, som et produkt av alle menneskers virke og menneskehetens felles arv, og utdannelse i videste forstand gir kvinner og menn stadig mer hensiktsmessige midler til å leve i harmoni med omgivelsene og setter dem i stand til å erkjenne ikke bare at de er født med samme menneskeverd og rettigheter, men også at de bør respektere alle gruppers rett til sin egen kulturelle identitet og til å utvikle sin kulturelle egenart i nasjonal og internasjonal sammenheng, i forståelse av at hver enkelt gruppe selv fritt må rå over hva den vil bevare, eventuelt tilpasse eller utvikle av de verdier den anser som vesentlige for sin identitet.
2. I samsvar med sine forfatningsmessige prinsipper og regler for saksbehandlingen har statene så vel som alle andre kompetente myndigheter og hele lærerstanden et ansvar for at undervisningsressursene i alle land brukes til å bekjempe rasisme, spesielt ved å påse at pensa og lærebøker inneholder vitenskapelige og etiske betraktninger om menneskehetens enhet og mangfold og at det ikke gjøres nedsettende sonderinger med hensyn til noe folkeslag; ved å utdanne lærere for å nå disse mål; ved å gjøre undervisningssystemets ressurser tilgjengelige for alle grupper av befolkningen uten rasemessig begrensning eller diskriminering, og ved å treffe de tiltak som er hensiktsmessige for å fjerne de hindringer som visse rasemessige eller etniske grupper lider under når det gjelder utdanningsnivå og levestandard og spesielt hindre at slike handikap føres over på barna.
3. Massemedia og de som kontrollerer eller betjener dem så vel som alle organiserte grupper innen nasjonene anmodes inntrengende om å fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom individer og grupper og bidra til å utrydde rasisme, rasediskriminering og rasefordommer, spesielt ved å avstå fra å fremstille stereotype, partiske, ensidige eller tendensiøse bilder av enkeltpersoner og forskjellige grupper av mennesker – under tilbørlig hensyntagen til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, spesielt prinsippet om ytringsfrihet. Sambandet mellom raser og etniske grupper må være en gjensidig prosess som gir dem anledning til å komme til orde og til å bli hørt fullt ut uten hindringer. Massemediene bør derfor være åpne for idéer til individer og grupper som kan lette et slikt samband.

Artikkel 6:

1. Staten har hovedansvaret for at alle individer og alle grupper sikres menneskerettig-hetene og de grunnleggende friheter under fullstendig likestilling i verdighet og rettigheter.
2. Så langt som dens kompetanse rekker og i samsvar med dens konstitusjonelle prinsipper og regler for saksbehandling bør staten treffe alle nødvendige tiltak, bl.a. gjennom lovgivning, spesielt innen utdanning, kultur og kommunikasjon, for å hindre, forby og utrydde rasisme, rasepropaganda, raseskille og apartheid og for å anspore spredning av natur- og samfunnsvitenskapenes forskningsresultater og kunnskap om årsakene til og forebyggende tiltak mot rasefordommer og rasistiske holdninger, med behørig hensyn til de prinsipper som er knesatt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og i den internasjonale konvensjon om borgerretter og politiske rettigheter.
3. Siden lovene som forbyr rasediskriminering i seg selv ikke er tilstrekkelige, påligger det også statene å supplere dem med et administrativt maskineri for systematisk undersøkelse av tilfeller av rasediskriminering, med et omfattende sett av rettsmidler mot rasediskriminerende handlinger, med bredt anlagte undervisnings- og forskningsprogrammer som har til formål å bekjempe rasefordommer og rasediskriminering og med positive politiske, sosiale, undervisningsmessige og kulturelle tiltak beregnet på å fremme ekte gjensidig respekt mellom gruppene. Hvor omstendighetene krever det, bør spesielle programmer settes i verk for å bedre forholdene for gunstig stilte grupper og for å sikre deres effektive medvirkning i samfunnets beslutningsprosess, når det gjelder landets egne borgere.

Artikkel 7:

I tillegg til politiske, økonomiske og sosiale tiltak er lovgivning et av de viktigste midler for å sikre likeverd og like rettigheter mellom menneskene og for å tøyle enhver propaganda, enhver form for organisasjon eller enhver praksis som bygger på idéer eller teorier som viser til visse rasers eller etniske gruppers påståtte overlegenhet eller som søker å rettferdiggjøre eller tilskynde rasehat og diskriminering i noen form. Statene bør vedta lovgivning som er egnet for dette formål og påse at den blir iverksatt og anvendt av alle statlige organer, med tilbørlig hensyn til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Slik lovgivning bør utgjøre en del av en politisk, økonomisk og sosial helhet som legger forholdene til rette for at den kan settes ut i livet. Enkeltmennesker og andre juridiske enheter, både offentlige og private, må rette seg etter slik lovgivning og bruke alle passende midler for å hjelpe hele befolkningen til å forstå og anvende den.

Artikkel 8:

1. Siden de enkelte mennesker har rett til økonomisk, sosial, kulturell og rettslig orden på det nasjonale og det internasjonale plan som gjør det mulig for dem å utfolde deres evner på grunnlag av full likestilling i rettigheter og muligheter, har de tilsvarende plikter overfor sine medmennesker, overfor det samfunn de lever i og overfor verdenssamfunnet. De plikter derfor å fremme harmoni blant folk, å bekjempe rasisme og rasefordommer og hjelpe til med å utrydde rasediskriminering i alle dens former med alle midler tilgjengelig for dem.
2. På området rasefordommer og rasistiske holdninger og praksis oppfordres spesialister innen naturvitenskap, samfunnsvitenskap og kulturstudier så vel som vitenskapelige organisasjoner og selskaper til å foreta objektiv forskning på vidt tverrfaglig grunnlag; alle stater bør fremme slik virksomhet.
3. Med alle tilgjengelige midler har slike spesialister en særlig plikt til å påse at deres forskningsresultater ikke mistolkes og til å hjelpe publikum til å forstå dem.

Artikkel 9:

1. Prinsippet om likeverd og like rettigheter for alle mennesker og folkeslag uten hensyn til rase, hudfarge eller opprinnelse er alminnelig godtatt og anerkjent i internasjonal rett. Enhver form for rasediskriminering praktisert av en stat utgjør følgelig et brudd på internasjonal rett og medfører internasjonalt ansvar.
2. Hvor det måtte være nødvendig må spesielle tiltak treffes for å sikre likeverd og like rettigheter for enkeltpersoner og grupper, samtidig som det må sørges for at tiltakene ikke er av en slik art at de gir inntrykk av å være rasediskriminerende. Her må en vie særlig oppmerksomhet til rasemessige eller etniske grupper som er sosialt eller økonomisk ugunstig stilt, slik at de på helt likt grunnlag får den beskyttelse lover og regelverk gir og de fordeler som følger av gjeldende sosiallovgivning, spesielt med hensyn til arbeid, bolig og helse; slik at deres kultur og verdier respekteres, og slik at deres sosiale og yrkesmessige fremgang lettes, spesielt gjennom undervisning.
3. Folkegrupper av utenlandsk opprinnelse, spesielt fremmedarbeidere og deres familier som bidrar til utviklingen av vertslandet bør tilgodeses med passende tiltak utformet for å gi dem trygghet og respekt for deres egen menneskeverd og kulturelle verdier og for å lette deres tilpasning til miljøet i vertslandet og deres yrkesmessige fremgang med sikte på deres senere reintegrering i hjemlandet og deres bidrag til utviklingen av dette. Det bør treffes tiltak for å gjøre det mulig for deres barn å få opplæring i morsmålet.
4. Mangelen på balanse i de internasjonale økonomiske forhold medvirker til å skjerpe rasisme og rasefordommer; alle stater bør derfor søke å medvirke til en omforming av verdensøkonomien på et mer rettferdig grunnlag.

Artikkel 10:

Så langt deres respektive kompetanse og midler rekker oppfordres alle internasjonale organisasjoner, hva enten de er verdensomspennende eller regionale, statlige eller ikke-statlige, til å medvirke til den hele og fulle gjennomføring av de prinsipper som er fastsatt i denne erklæring og derved bidra til den berettigede kamp som må føres av alle mennesker, født med samme menneskeverd og rettigheter, mot tyranni og undertrykkelse ved rasisme, raseskille, apartheid og folkemord slik at alle verdens folk kan befris fra disse onder for alltid. 

Utlendningsloven, paragraf
69, gyldig
fra 15. mai
2008, sier: «En norsk statsborger kan ikke

utvises. En utlending
som er født
i riket
og som senere uavbrutt har hatt

fast bopel
her, kan ikke utvises." Konklusjon: Norge bryter
mot Norges lover
om Norge nekter opphold

for Nathan Eshete, 7 år, født på Stord
som ikke har
bodd noe
annet sted enn i Norge

Jan Erik Vold

 

Norske underskrivere var Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp. Blant underskriverne var også Amnesty International og Redd Barna og FN-organene UNICEF, UNESCO og WHO.

Det har stor tyngde når disse underskriverne, med sitt brede internasjonale engasjement, har funnet det nødvendig å løfte situasjonen i Gaza spesielt fram på denne måten.

Med utgangspunkt i denne felleserklæringen sendte Ship to Gaza Norway 29. juni et brev til utenriksminister Jonas Gahr Støre, der vi ber om at utenriksministeren og den norske regjeringen tar tydelige, offentlige og slagkraftige initiativ overfor Israel og overfor det internasjonale samfunn for å presse fram en opphevelse av denne umenneskelige blokaden.

Sammen med våre internasjonale samarbeidspartnere tar vi i Ship to Gaza nå nye initiativ for å rette verdens oppmerksomhet mot blokaden og hvordan den gjør 1,6 millioner mennesker til ofre for Israels kollektive avstraffelse. Nå er vi i gang med en ekspedisjon der seilskipet Estelles ferd fra Sverige via europeiske havner til Gaza er kjernen i nye forsøk på å nå fram til Gaza sjøveien. Det har en viktig symbolverdi å utfordre blokaden og prøve å komme til Gaza med varer og passasjerer. Men hovedformålet er å få opp det internasjonale presset som er nødvendig for å få slutt på hele blokaden.

Seilskuta kommer til Oslo 3.-7. august og til Kristiansand 9.-11. august. I alle anløpshavnene prøver vi gjennom ulike initiativ å løfte fram i verdens søkelys det groteske spillet som Israel driver med mer enn 800 000 barn og med Gazas voksne befolkning. Blokaden er aller mest effektiv når det gjelder å stoppe all eksport og isolere Gazas befolkning fra verden rundt dem. Derfor tas det i år også et annet viktig initiativ: En båt i Gaza, kalt Gazas Ark, skal settes i stand slik at den skal kunne seile ut fra Gaza med handelsvarer.

Flere av organisasjonene bak felleserklæringen 14. juni framla egne rapporter, og de er sterk lesning.

WHO påpeker at blokaden på flere måter truer helsetilstanden for folk i Gaza. Bl.a. trekker WHO fram restriksjonene på import av medisinske forsyninger, utstyr og reservedeler, begrensningene på transport av pasienter og helsepersonell, de stadige avbruddene i strømforsyningen, og forurensningene av drikkevannet. Det refereres også til at det er fullstendig tomt for 42 % av svært viktige medisiner. For ytterligere 13 % av slike viktige medisiner er beholdningene så lave at de dekker mindre enn tre måneders behov. Fra Gazas helsemyndigheter uttales det at medisinmangelen er den verste siden blokaden begynte.

Det internasjonale Redd Barna har framlagt den rystende rapporten «Gaza’s Children: Falling Behind», om barns helse i Gaza. Barnas fysiske og psykiske helse rammes av en rekke kritiske forhold, bl.a. den sterkt forurensede vannforsyningen og de kritiske kloakkforholdene. Israel ødela denne delen av Gazas infrastruktur ved årsskiftet 2008/2009, og blokaden har hindret mulighetene til nødvendig reparasjon. Innholdet av nitrat i drikkevannet er ti ganger så høyt som WHOs grenseverdier. Det fører til anemi og visse krefttyper. 59 % av skolebarna, 68 % av barn mellom 9 og 12 måneder, og 37 % av gravide kvinner rapporteres å være rammet av anemi, som kan gi barna varige utviklingsskader og skade de gravide kvinnenes fostre. Tyfoidfeber og diarésykdommer rammer stadig flere barn under 3 år. Blant 10% av barn under fem år er det konstatert forkrøpling og skader av langvarig underernæring.

Rapporten understreker betydningen av den store fattigdommen som følger av at store deler av Gazas befolkning ikke kan leve av eget arbeid. Blokaden har også ført til helseskadelig overbefolkning av de enkelte boligene i Gaza. Selv om bygningsmaterialer er kommet inn via tunnelene mellom Egypt og Gaza, har man bare fått bygd opp igjen omkring 1 000 av de 3 500 boligene som ble helt ødelagt under Israels omfattende angrep ved årsskiftet 2008/2009.

Israels stadige angrep på ulike mål i Gaza gjør også at barn og voksne i Gaza daglig hører bombedrønn og lyden av fly og raketter, og mange opplever at mennesker i deres nærhet blir rammet. Flere av rapportene peker på hvilke psykiske konsekvenser det har for barn og unge å leve under stadig frykt for at de selv eller deres nærmeste skal bli drept eller lemlestet. Det vi i Norge har opplevd 22. juli og etterpå, har gitt også oss smertelige erfaringer som kan gi oss større forståelse for hvordan slike effekter arter seg.

For oss i Ship to Gaza Norway er det helt ufattelig at utenriksminister Støre og hans departement kan uttale at det ikke er noen humanitær krise i Gaza. I brevet vårt uttrykker vi håp om at den omfattende informasjonen som ble framlagt nå i juni, kan gjøre det klart at det faktisk er en humanitær krise i Gaza, og at situasjonen er totalt uakseptabel.

I felleserklæringen 14. juni uttaler de 50 organisasjonene og FN-organene at Israels blokade er folkerettsstridig. Av grunner som vi ikke forstår, deler ikke den norske regjeringen dette synet. Vi ønsker selvsagt at regjeringen endrer sin oppfatning, men det viktigste for oss er likevel at det nå må gjøres noe effektivt for å sette Israel under kraftig internasjonalt press for å oppheve blokaden.

Mange års erfaring viser at vanlig diplomati ikke fungerer overfor Israel. Israel utnytter det bare som ledd i en utmattelsestaktikk som er ødeleggende for Gazas befolkning. Dette er bakgrunnen for at Ship to Gaza ble dannet: Et internasjonalt samarbeid mellom humanitært og solidarisk engasjerte mennesker som ville ta egne, åpne initiativ for å bryte blokaden og presse fram internasjonal politisk handling.

Freedom Flotilla 2010 og 2011 var nødvendige fordi det som vanligvis omtales som «det internasjonale samfunn», ikke gjorde noe som helst effektivt for å oppheve eller svekke blokaden. Det var som følge av Freedom Flotilla 2010 at Israel omsider følte seg presset til å kunngjøre og delvis iverksette enkelte lettelser i importblokaden av Gaza.

Prisen ble uakseptabelt høy da Israel angrep den fredelige Freedom Flotilla 2010 i internasjonalt farvann og drepte 9 av passasjerene. Ikke desto mindre stilte 3-400 mennesker fra en rekke land opp i 2011 som deltakere i Freedom Flotilla 2011. De nektet å la seg stoppe av israelske trusler mot deres liv og helse. Men en ulovlig blokade av skipene i greske havner stoppet konvoien.

I 2012 gjør vi det på nye måter. Vi vil få enda tydeligere fram at Israels motiv ikke er egen sikkerhet. Israels ødeleggende angrep på Gazas infrastruktur og de omfattende angrepene og restriksjonene på vareproduksjon, fiskeri og landbruk kan ikke forstås ut fra en sikkerhetsargumentasjon. Israel vil gjøre det umulig for Gazas befolkning å skape seg et normalt liv og selv kunne bygge sin egen framtid.

Blokaden har ført til at tunnelene mellom Gaza og Egypt har fått en sentral plass i forsyningen av varer til Gaza. Gjennom tunnelene er det i praksis mulig å få inn omtrent hva som helst av varer, også våpen og materialer til bomber og raketter. Det er velkjent at det nettopp er på den måten at nødvendig materiell til raketter er kommet inn i Gaza. Det er liten tvil om at Israel har full oversikt over disse tunnelene og kunne sette dem ut av spill hvis de ønsket. Israels blokade fremmer og styrker tunnelenes rolle, mens den effektivt rammer den sivile befolkningens mulighet til å skaffe seg et normalt liv.

Fra politisk hold i Israel er det da også kommet en del uttalelser som klart peker mot at hensikten med blokaden først og fremst er å ramme Hamas, ved å gjøre leveforholdene under Hamas’ styre av Gaza så elendige at befolkningen skal reise seg mot Hamas. Blokaden er først og fremst en kollektiv avstraffelse av Gazas befolkning, og har ikke noen vesentlig sikkerhetsmessig funksjon for Israel.

En effekt av dette er at de lettelsene som er gjort i blokaden, gjelder tilførsel av varer inn i Gaza, til dels med en innretning som Israel ser seg tjent med. Det er ikke gjort lettelser i blokaden av Gazas eksport, som siden juni 2007 har vært på det nærmeste totalt blokkert. Å påstå at det sikkerhetsmessig skulle være viktigere å hindre eksport av varer ut fra Gaza enn import av varer inn til Gaza, er selvsagt rent nonsens.

I januar-mai 2012 gikk det gjennomsnittlig 147 lastebiler per dag inn i Gaza. De kjører tomme ut igjen. Gjennomsnittlig går det ett billass per dag ut av Gaza ifølge FN-organet OCHA. Gaza eksporterte tidligere mye fisk. OCHA påpeker at Gazas fiskere er blitt fratatt tilgang helt eller delvis på 85 % av de områdene de fisket på, slik at de nå bare får bruke det som er aller nærmest land, og også der opplever å bli angrepet av israelske marinefartøyer.

Anslagsvis 75 000 tonn landbruksproduksjon går tapt hvert år på grunn av at Israel gjør det umulig eller svært farefullt å drive landbruk nærmere grensen enn halvannen kilometer. Landbruket rammes også dramatisk av eksportblokaden, som er total når det gjelder transport til Vestbredden, Israel og Jordan, og nær total når det gjelder eksport til vanlig utland.

Også øvrig vareproduksjon er hardt rammet. OCHA melder at arbeidsløsheten er på 34 % av arbeidsstyrken, og blant ungdom godt over 50 %. Det store flertallet er blitt gjort helt avhengige av hjelpesendinger fra utlandet.

Israels blokade er innrettet på å ramme den vanlige, sivile befolkningen i Gaza og deres muligheter til å klare seg selv. Den er en kollektiv avstraffelse, både fysisk og psykisk. Den fører hver dag til frykt, ydmykelse, umyndiggjøring, og til at voksne og barn får helseskader.

Dette må stoppes. Derfor etterlyser vi slagkraftige initiativ fra Norges regjering.

Torstein Dahle

Racism: A Short History av George M. Fredrickson, amerikansk professor i historie, er en god start. Den sporer røtter for europeiske rasisme tilbake til 1300-tallet, og følger utviklinga fram til de historiske toppunktene i forrige århundre, med nazistenes folkemord på jøder og Sør-Afrikas apartheidsystem. Fredrickson viser hvordan amerikansk segregasjonspolitikk, med sørstatenes Jim Crow som fremste uttrykk, hadde både fellestrekk med og var inspirasjon for den tyske og den sør-afrikanske rasismen. Boka diskuterer hvordan den samfunnsmessige utviklinga – med kolonialisme og kapitalisme – gir grunnlaget for utviklinga av rasismen. Den tar til slutt opp overgangen fra hudfarge til «kultur» som nøkkelord i moderne rasisme, som i islamofobien i dag. Boka kom i 2002, og er oversatt til et titalls språk. Den utgaven jeg har i mine hyller, er en svensk billigutgave (ca 30 kr.) fra 2005, men den ser ut til å være utsolgt nå. Den amerikanske utgaven får du på nettet for 131 kr.

Hatet mot muslimene av Andreas Malm gir ei fyldig og lettlest (på svensk) oversikt over den versjonen av rasismen som Anders Behring Breivik er den mest ekstreme representanten for. Malm viser hvordan muslimhatet på kort tid har vokst fram til å bli ei farlig kraft i det meste av Europa. Han forklarer hvordan denne ideologien blir skapt, og hvem de fremste målbærerne for den er i dag. Og han avdekker myter, som den om «den demografiske trusselen» islamsk innvandring skal være mot europeiske samfunn. I ei tid der innvandrerfiendtlige partier får økt innflytelse i mange land, gir denne boka nødvendig kunnskap. Boka blei opprinnelig utgitt i 2009, men kom i forkorta og oppdatert billigutgave i fjor. Den koster bare 39 kr. på nettet.

Den israelske historikeren Ilan Pappé skreiv i 2006 standardverket om fordrivinga av den arabiske befolkninga i Palestina da staten Israel blei oppretta, The Ethnic Cleansing of Palestine. I fjor kom oppfølgeren: The forgotten Palestinians. A history of the Palestinians in Israel. I den nye boka går han kronologisk gjennom historia til de som blei igjen innafor de israelske grensene. Nå er denne palestinske befolkninga voks til 1,5 millioner. Pappe beskriver den systematiske diskrimineringa araberne utsettes for av den jødiske staten. Han viser hvordan den palestinske motstanden har utvikla seg gjennom årene som undertrykt minoritet. Boka koster 168 kr. på nettet.

«This book is an excellent guide», sier Ilan Pappé om Israeli Apartheid. A Beginner’s Guide av den engelske journalisten Ben White. Boka kan også skilte med varme anbefalinger fra Desmond Tutu, nobelprisvinner, erkebiskop og motstandskjemper mot den sørafrikanske formen for apartheid. Denne lille boka er en slags hurtiginnføring i alt fra historia om hvordan staten Israel blei til gjennom etnisk rensing, til hvordan lovverk og praksis har gjort palestinerne til annenklasses innbyggere i Israel og et folk uten rettigheter i de okkuperte områdene. Boka er kortfatta, men veldokumentert, den har de nødvendige kartene, og den vil være et utmerka hjelpemiddel for aktivister, foredragsholdere og artikkelskribenter. Koster 80 kr. på nettet.

Til slutt ei bok om rasisme, om slaveri – og om Marx: I borgerkrigen i USA (1861–65) var det sentrale spørsmålet om rasisme i åpen og rå form skulle fortsette å være en bærebjelke i amerikansk økonomi. Slavestatene i sør brøt ut av unionen for å beholde kontrollen over den billige, svarte arbeidskrafta. Men de blei knust militært av det mer industrialiserte nord, og rasismen i USA måtte føres videre på annet vis. Historikeren Robin Blackburn ga i 2011 ut boka An Unfinished Revolution. Karl Marx and Abraham Lincoln. Her risser han opp hva borgerkrigen dreide seg om, og han tar for seg posisjonene til Marx og Lincoln – og kontakten mellom disse to. Et utvalg av Marx’ artikler og brev om krigen og kampen mot slaveriet har fått plass i boka. Boka koster 88 kr. på nettet.

Livredd var han da han vakna, Johannes Berulfsen, og lyset frå den kommande morgonen strøymde inn gjennom ventilen, grelt, hardt, og laga skuggar i lugaren, og punkt av lys, laga groteske vinklar og altfor mange rette liner;

dekksguten liggande bleik i køya si i eit forvirrande, absurd landskap der det svarte blei gråare, grått, men fargane trengde seg på, brått flammande skar lyset gjennom kroppen hans;

og dunkinga i skroget. Hjartet hans?

Dunkinga i skipsskroget. Motoren. Skulle båten gå alt?

Han måtte skunde seg.

Det urolege hjartet dunka i kroppen hans.

Kroppen mørbanka.

Julinga, ja, men det sveid verre i den unge sjela hans; likevel, han hadde ikkje gråte seg i søvn denne gongen, faen om han hadde! Og han skulle til helvetet vise dei! Slo nevane hardt og fortvila i skottet.

Så forbanna aleine etter fyllefesten der han, dekksguten, i pur trass og stigande rus hadde nekta å bøye seg for høgare rang, og matrosdjevelen hadde teke han, gitt han bank, ein skikkeleg omgang med juling.

 

Og tidleg om morgonen smaug den unge guten seg i land med den gamle bæggen sin med kleda i, dei nye kjenslene sine og dei tilbakehaldne, heite tårene.

Tidlegare dekksgut Johannes Berulfsen, innbiten i fjeset, gåande oppover den breie, travle Canal Street i New Orleans, Louisiana, USA, i månaden mars i året 1960, mens morgontåka låg bleik over storbyen.

Så, drivande mållaust gjennom gater og gater lét han seg sluke av byen, den femtenårs guten med bleikvaska olabukser og nesten utslitne blå, semska sko, med falma, grøn kordfløyelsjakke, med tomme draumar, og han var glad, ja, kanskje lykkeleg, guten var fri – eller var det ikkje slik?

Han var redd.

Ungguten, ungdoms-heitte-det-ikkje?- kriminell, på sjøen med han!

Opprøret, bite det i seg.

På sjøen med han, så blei det da for faen endeleg folk av gutedjevelen!

Vise dei at han dugde.

Til helvetet med han!

Var det ikkje sånn?

Og ungguten, unge Johannes Berulfsen, nedfor, desperat! – han dugde ikkje! – hadde stukke av frå båten tidleg ein kald vårmorgon, flykta frå den tyranniske matrosen, frå den manglande kameratskapen i den avgrensa verda der rå rangordning herska: Ein norsk stykkgodsbåt på drygt 10.000 tonn.

 

Og i to netter sat unge Johannes Berulfsen engsteleg og aleine på trappa til eit gammalt, falleferdig, ein gong gulmåla trehus, målinga hadde flassa av i store flak. Huset såg ut til å stå tomt, vindaugslemmane var for. Den unge guten sat på det nedarste trinnet på den nedslitne, halvrotne tretrappa, sov knapt, fraus seg gjennom nettene, aleine og redd.

Polisen såg han ikkje noko til der i utkanten av det franske kvarteret, langt frå restaurantane, folka og kriminaliteten.

Bryte seg inn i huset for å finne seg ein plass å sova, torde han likevel ikkje.

 

Om dagane gjekk Johannes sløvt, nesten robotaktig rundt i dei smale gatene med dei låge husa i kvarteret. Og Johannes gjekk.

Opp gater.

Ned gater.

Mat kjøpte han seg så lenge han hadde pengar, men måtte spara, blei meir og meir svolten og desperat. Til slutt hadde han snautt nok pengar til ein kopp kaffi med mjølk i og eit par sukkersmultringar. Han spara, hadde til slutt ikkje noko igjen å spara. Han måtte ha pengar til mat! Kva skulle han gjera?

Og ikkje torde han gå for langt unna trappa si. For si eiga, vesle trapp hadde han, hadde sin eigen, vesle gatestump, eit slags haldepunkt. Var svolten, trøytt, men torde guten å vera? Fri?

Unge Johannes Berulfsen, han var usikker på kva omgrepet innebar der og da, – fri – han måtte berre få seg noko å eta og drikke. Og han måtte audmykje seg for å skaffe seg mat! Han berre hata det, men måtte. Og han trong nokon å vera saman med, nokon å uttrykke seg saman med!

Så fann han fram munnspelet sitt. Så fann han fram til ei bluesy røynd. Negerguten, bluesguten. Kameraten.

 

For den unge, einsame, tidlegare dekksguten på fortvila jakt etter det levelege livet, møtte bluesen, den ekte bluesen som harsk, men slett ikkje kjærleikslaus røyndom. Livet sett frå undersida. Verda opplevd frå den staden der ungguten Johannes Berulfsen var fødd og oppvaksen, der gutungen Johannes alltid hadde vore, men nå med ein ekstra dimensjon.

Den verkelege, usminka verda opplevd på hjørnet av Bourbon og Conti, den unge guten ståande blant dei gjallande ropa til gateseljarane bydande fram varene sine, vaflar, sukkertøy, – der stod det ein ung negergut og slyngde ut bluesen sin med smertefull røynsle i røysta. Og den kvite ungguten samla langsamt saman nickles og dimes som folk slengde likeglade framfor beina på den berrbeinte, svarte musikaren, den kvite gav pengane til bluesguten.

Og den tidligare dekksguten, nå femten år og fri, Johannes Berulfsen, følgde, ja, fri, men var han ikkje nedkøyrd i sinnet? etter den unge negeren med den rytmiske bluesen i kroppen, gjekk etter han,

Den kvite guten, sjølv med ein sliten rytme, følgde etter den svarte guten gjennom den smale gata, svinga ned St. Louis Street, og ironisk smilande stelte den svarte seg opp framfor den fasjonable restauranten Antoine’s, svinga gitaren sin fram på magen og slyngde ut det tradisjonelle, mørkt tonande uttrykket for blues og folk sitt slit. Den svarte, fillete ungguten med den raspande røysta og den aldri-til-å-gløyme livsrøynsla som var rispa inn gjennom huda på han, inn i hjartet på han, og som kom ut igjen som rå, rytmisk blues.

Dei rike kom, dei rike gjekk, dei rike slengde nokre småpengar framfor føtene på bluesartisten. Rike menneske som gjekk inn på restauranten, som åt blodig biff med friterte laukringar og ein frisk salat, drakk dyr vin og røykte kostbare sigarar etter måltidet, så gjekk dei ut igjen i den svarte, halvtropiske vårnatta, mette, og dei slengde småmyntar til dei to unge, utøvande verkelegheitsartistane;

blues.

To var dei, to saman. For den kvite guten spela eit helvetets forrykande munnspel, hadde ikkje han òg bluesen i blodet?

Kvitingen banka spytt ut or munnspelet sitt mot handflata og gliste til den svarte.

Blues,

harsk, raspande unggutrøyst. Med gjenklang frå fleire hundreårs slit på bomullsmarkene i Mississippideltaet,

ord med rasande stoltheit, historisk nødvendige ord henta frå den beiskaste verkelegheita, slyngde negerguten brutalt ut med ein insisterande gitar; og eit klagande munnspel; til tilfeldig forbipasserande i den smale St. Louis Street, New Orleans, Louisiana, USA, der røynsla blei nåtid framfor fasjonable Antoine’s.

Dei to, kvitingen med dei spisse, snart utgåtte, semska, blå skoa sine og den barbeinte negerguten som kalla seg sjølv Little Bobby Blue fordi han trong eit artistnamn, sa han, og Johnnie B. som han kalla den kvite fordi han trong å kunna uttala namnet, sa han, dei to kjøpte kvar sin porsjon med ris og raude bønner og svinekjøtt. Med øl. På ein liten kafé i ei gammal rønne heilt oppe ovanfor North Claiborne Avenue. Eit enkelt måltid. For småpengane dei hadde spela i hop. Og den svarte guten Little Bobby Blue åt grådig, og den kvite guten Johnnie B. åt grådig. Og dei skauv frå seg tallerkane på likt: To jamgamle gutar, framande for einannan, men samkjensla var der likevel, hadde brått komme til live. To unggutar sittande ved det vesle bordet i den simple bakgatesjappa, smilande og mette. Little Bobby Blue og Johnnie B. Dei to, berre dei to. Og det reint kom eit glepptak i hjertet til Johnnie B. Og han kjente eit hektisk smil komma over leppene sine.

Men det dei trong nå, var ein skikkelig rus. Negerguten rapa mett. Ein skikkelig rus for å stenge ute alt som var så inn i helvetet for djevleg;

men da trong dei meir pengar? Den kvite var usikker på hossen …

Ah, det kunne dei alltids ordne!

Ordne? Den kvite var stadig usikker.

Ta det med ro. Den svarte skulle ordne det. Slapp av. Og ikkje selte han kroppen sin, han heller. Ikkje meir. Aldri meir! Ta det med ro, kamerat! Vi fiksar noko …

 

Blues,

ikkje kjærleikslaus røyndom.

Samhald. Og individualitet. Samtidig.

 

Seinkveld.

Regnvêr. Sølepyttar på brustein i tronge, grå gater.

To gutar traskande gatelangs. New Orleans, Louisiana. Mars 1960. Den eine guten, svart, berrføtt med ein gitar hengande bak på ryggen, den andre, kvit, med gjennomblaute, semska, blå sko, sålane nesten utgåtte, kjenslene nær på nedkøyrde.

Fikse nokre dalar, kva? Ruse seg. Og gløyme. Kva? Tennene til negeren skein kvitt i det svarte, litt breie fjeset hans. Men auga smilte ikkje.

Kvitingen svara med eit bleikt, lite smil. Gutane traska tause langs grå husvegger i tronge gater.

Regnet sila ned.

 

Bakgarden låg mørk.

Johnnie B. stod og venta.

Lysskin frå eit lite vindauge i ei dør gav glimtande liv til dei våte brusteinane i eit rutete mønster på gardsplassen. Ei einsleg, gultskinande lyspære over ei anna dør.

Johnnie B. flytte seg litt vekk. Mørke, flikete banantreblad skugga for lysskinet.

Stille.

Så lyden av singlande glas.

Johnnie B. svelgde nervøst, fraus, stod ved eit lågt smijernsgjerde, hendene hans greip hardt om gjerdesprossane, og han var så djevleg einsam.

Stille.

Så lyden av nakne føter i raskt klaskande rytme mot regnvåt brustein. Den svarte kameraten dukka brått fram frå mørket, tok den kvite i armen og trekte han med gjennom dei smale, halvmørke gatene.

 

Gutar i gater i regn, dei sprang, dei lo, dei hadde pengar! Og pengar gir lykke, ja, dei var lykkelege! Kjøpte sprit. Dei var kameratar og gikk, sprang og dansa gatelangs saman og delte bourbonflaska, drakk seg nær på sanselause, og gatene var tomme, gatene låg aude, ja, utan menneske, det var bare dei sjølve i heile, herlege verda;

men polisbilen dukka opp frå ingen staden; gutane kvakk til.

– Walk! Don run! åtvara den svarte, tok brått tak i armen til kameraten, røysta hans hadde ein spend klang, men Johnnie B. sprang;

skrekken tok den kvite ungguten, bar han av stad i ein sanselaus fart, han mista dei likevel utgåtte skoa sine idet han sprang for livet, og den svarte etter han – idet skottet small. Skarpt. Kroppen til den svarte guten gjorde, såg den kvite i eit raskt og redd blikk bak seg, eit rart hopp og fall til jorda.

Blinkande raudlys.

Regnvåt gate.

 

Guten sat med hovudet til kameraten i fanget. Han strauk over det krusete håret, såg redd og undrande på det raude blodet som strømte fram frå eit svart hol i nakken på negerguten.

Den kvite guten strauk skrekkslegen over panna til kameraten sin, klynka som ein såra hundekvelp.

Blodet rann i ein liten straum nedover nakken og halsen på den svarte kroppen, blodet rann, det ville ikkje stoppe, det rann, rann …

Dei to kvite politimennene rykte Johnnie B. brutalt opp frå den svarte asfalten, slengte han innåt den grå husveggen, kjente raskt over han, i armholene, langs hoftene, mellom beina på han, men han hadde ikkje noko våpen, han hadde berre seg.

Johannes Berulfsen seig langsamt ned på den våte, kalde asfalten mens sparka kom nesten drepande brutalt.

Blinkande raudlys.

Blinkande evig.

Øyvind Bremer Karlsen

Stadig fleire historikarar meiner at regjeringane i Storbritannia og USA med overlegg ikkje prøvde redde jødar frå utrydding under andre verdskrigen.

Sven Lindqvist er svensk forfatter og radikal debattant. Har blant annet skrevet boka Utrydd hver eneste jævel!

Arbeidet til historikarar som Bernard Wasserstein, Michael Cohen, David Wyman, Richard Breitman og no sist Louise London viser korleis dei som arbeidde for redningsaksjonar, kynisk vart utmanøvrerte av regjeringar som var innstilt på at ingenting kunne gjørast. Og som sørga for at det maulege vart trenert til det blei umauleg.

Oppgava til den britiske immigrasjonskontrollen var heilt frå opprettinga i 1905 å stoppe straumen av austeuropeiske jødar. Det var ikkje så mykje religionen eller rasen ein frykta, men fattigdomen. Jødiske passasjerar på første klasse vart ikkje kontrollerte, men dekkspassasjerar måtte prove at dei hadde garantert livsopphald i Storbritannia. Lova vart skjerpa under og rett etter første verdskrigen. Ikkje eit spor av asylrett vart igjen.

Innanriksministeren gjorde det også vanskelegare for jødar å bli britiske statsborgarar. Kravet var eigentleg fem års opphald i landet. Men søknader frå «russarar», det vil i praksis seie jødar, vart systematisk forseinka, iblant opp til femten år.

Den restriktive flyktningepolitikken vart grunngitt slik: Om ei gruppe flyktningar fekk hjelp, til dømes jødar, då ville forfølginga av nettopp denne gruppa bli intensivert slik at stadig fleire vart tvinga på flukt, til ein vart tvinga å ta mot alle saman, og forfølgingane kunne rettast mot neste gruppe. Å ta mot flyktningar ville ikkje løyse problemet, men forverre det.

I byrjinga av krigen freista nazistane framleis å få tyske jødar til å utvandre, men britane vegra ta mot dei anna enn i einstaka unntakstilfelle. Dei som ville ha ein meir sjenerøs flyktningepolitikk, kjempa for at ein i det minste skulle ta imot kone og barn til flyktningar som alt var busette i Storbritannia, om følgande kriterier var oppfylte: Sakene måtte vere «medynkvekkande », søknadene måtte vere sendt alt før krigen, og søkarane måtte ha tatt seg til eit nøytralt land der dei kunne ta seg til Storbritannia. Men framlegget vart avvist av politikarar som frykta ein flom av søknader.

Skilnaden på behandlinga av grekarar og jødar var påtakeleg. Då Hellas vart dradd inn i krigen, tykte britiske politikarar dei hadde særleg plikt til å hjelpe dei som flykta. Ei rekke redningsprosjekt vart gjennomført fordi ein såg klare humanitære grunnar for særbehandlinga av nettopp greske flyktningar.

Men når det gjaldt jødar, kravde rettvisa at om ein gjorde noko for dei, så måtte ein samtidig gjøre noko for alle andre utsette grupper, og det kunne ein jo ikkje. Altså kunne ingenting heller bli gjort for jødane.

Britisk signalspaning klarte å knekke tysk politikode i 1941. Rapportar om mord på jødar kunne lesast i klartekst av britiske politikarar. Bunkevis med slike rapporter passerte skrivebordet til Churchill kvar dag. Han bruka markere tallet på myrda jødar med raudt blekk. Iblant var det tusenvis av mord i same rapport. Men kunnskapen om skjebnen til jødane påverka ikkje flyktningepolitikken.

I september 1942 diskuterte regjeringa eit framlegg om å ta mot utsette franske jødar. Innanriksminister Morrison sa seg klar til å ta mot eit mindre antall barn og gamle med nære slektningar i Storbritannia. Regjeringa fann framlegget alt for generøst. Gamlingar burde ein ikkje ta imot. Løyvet for franske jødar til å komme til Storbritannia burde bare gjelde barn og då bare foreldrelause barn som hadde sine nærmaste slektningar i Storbritannia.

Morrison forklarte regjeringskollegane at det kunne vere svært vanskeleg for eit barn å bevise at det var utan foreldre, når dei var deporterte til Polen og ikkje hadde gitt lyd frå seg sidan det. Kravet om å vere foreldrelaus vart då fjerna, då kunne ein gi visum til 183 barn – som ein likevel aldri behøvde ta mot fordi franske styresmakter ikkje ga løyve til utreise.

Kva var ein redd for? Trusselbiletet vart uttrykt i klartekst av viseutanriksminister Richard Law under Bermudakonferansen i april 1943 der han åtvara mot at Hitler plutseleg kunne sleppe nokre millionar uønska personar, «noko som ville sette oss i ein svært vanskeleg situasjon». Ja, Hitler kunne by på 20, 30 eller til og med 40 millionar påstod innanriksdepartementet. For ikkje å drukne i dette havet av potensielle flyktningar var det best ikkje ta mot nokon i det heile tatt.

Heilt utan grunn var ikkje den britiske frykta for at nazistane kunne sleppe laus uhandterlege mengder jødiske flyktningar. Fram til hausten 1941 utviste nazistane jødar, og i 1943–44 var det teikn som tyda på at dei kunne ta opp att utvisingspolitikken. Uansett trudde britane det. Valet stod derfor mellom å ta imot jødane om dei kom, og la dei bli utrydda om dei vart att. Frykta for at Hitler skulle sleppe ut jødane, skin gjennom om att og om att. I 1944 var ein særleg redde for at Spania eller ein av dei søramerikanske statane ville spille humanitær helt, og ta mot store mengder jødiske flyktningar for seinare å dumpe dei i Storbritannia eller USA. Ein annan trussel kom frå dei såkalla Brand-framlegga om byttehandel med ungarske jødar, og det noko seinare tilbudet om å sleppe ungarske jødar utan betaling. Morrison skriv til Eden:

Ein må unngå alle tiltak som kan føre til auka flyktningemottak i Storbritannia.

Svaret blei trenert til etter at jødane var deporterte til Auschwitz.

I valet mellom innvandring og utrydding såg dei innvandring som den trusselen dei framfor alt måtte unngå. Særleg gjaldt det jødisk innvandring, ettersom jødane var eit folk utan eigen stat i ei verd der menneskeverdet i praksis var knytt til nasjonalstaten. Ein gresk flyktning kunne ein alltids bli av med ved å vise han ut til Hellas når den akutte naudsituasjonen var over. Men kor skulle ein utvise jødane?

Problemet var der framleis då krigen var slutt. Innanriksministeren stod steinhardt på at alle flyktningar skulle tvingast vende tilbake – sjølv om det bare dreidde seg om promillar av den engelske befolkninga, og at dei fleste var godt assimilerte i samfunnet. Dessutan var det skrikande mangel på arbeidskraft.

År etter år hengde trusselen om utvising over dei jødiske flyktningane – mens ein samtidig planla å la tyske og italienske krigsfangar få bli i Storbritannia. Det var sett i verk regelrette rekrutteringskampanjar på det europeiske kontinentet, men jødar vart bare aksepterte som hushjelper. I staden var innvandrarar frå Baltikum høgast prioritert, dei vart ønskte velkomne utan spørsmål om kva dei hadde gjort under krigen. Då slike spørsmål vart stilt meir enn førti år seinare, viste det seg at Storbritannia godtruande hadde akseptert folk mistenkte for mord og avvist jødar som kunne vitna mot dei.

Den britiske redsla for jødisk innvandring må ein naturlegvis sjå på bakgrunn av anti-semittismen i Storbritannia. Men Louise London peikar au på ein annan grunn som ho ser som vel så viktig – dei veldige folkeomflyttingane som prega Europa i mellomkrigstida.

Dei russiske, austerrikske og osmanske imperia vart oppløyste og erstatta av nasjonalstatar med veldige flyktningstraumar seg imellom, innimellom frivillig, innimellom tvinga fram, for å samle alle med same språk og kultur i ein stat. Nasjonal homogenitet som verdi vart sjeldan stilt spørsmål ved, og om etnisk reinsing ikkje skjedde alt for brutalt, var det sett som ein naturleg del av nasjonsbygginga. Ofte til og med legitimert gjennom vedtak i Folkeforbundet.

Det internasjonale samfunnet reagerte ikkje då nasjonalstatane ville kvitte seg med minoritetane sine. Så lenge dei vart avviste litt av gongen, i rimelege mengder, vart det sett som akseptabelt. Men ei brå utvising av uavgrensa antall aksepterte ikkje andre statar, som då stengte grensene sine. Dei fleste minoritetar hadde ein eller annan stad ein nasjonalstat dei kunne flykte til, men enkelte folk, deriblant jødane, hadde ingen stat. Jamvel i yttarste naud og kanskje spesielt då var dei uvelkomne over alt.

Homogenitetsidealet saman med antisemittismen førte til ein flyktningepolitikk som nær sagt for ein kvar pris ville unngå ta imot fleire jødar enn det ein seinare lett kunne kvitte seg med. Det førte til det Louise London kallar «ekstrem varsemd» med å redde jødar unna utryddinga.

Det er ikkje mauleg å rekne ut kor mange jødiske liv som kunne vore redda. Det me veit, er at ein ikkje brukte dei sjansane som fanst. Viljen til å redde jødar var enno mindre enn sjansen til å lykkast med det, så mykje er sikkert.

Historikarar som har komme til same resultat før, har ofte gjort det med blussande indignerte kinn, ein indignasjon som er svært forståeleg, men som likevel har gjort dei mindre truverdige. Louise London skriv med suveren balanse og aldri sviktande vilje til å forstå jamvel dei standpunkta som ho samtidig kritiserer.

Som jurist med spesiale på flyktningar held ho også eit historiske vindauge opent for å samanlikne med verda i dag. Europa innanfor og Storbritannia utanfor Schengen har skapt ein flyktningepolitikk som enno ein gong held verdas fattige borte frå Vest-Europa, same kva som skjer dei.

Enno ein gong skil ein mellom «reelle» og «ikkje reelle» flyktningar. Kriteria på ein reell flyktning er på fleire måtar strengare enn dei som stengte jødane ute i mellomkrigstida. Framfor alt er det vanskeleg å få prøvd om ein er «reell». Dryge bøter hindrar flyselskapa å frakte passasjerar utan visum, og visum gir ein ganske enkelt ikkje til asylsøkarar, same kor gode grunnar dei har etter Genèvekonvensjonen. I strid med internasjonal rett blir flyktningane avviste før dei har komme til landet.

Kan ein dra nokon lærdom av sviket mot jødane? Ja, ein – svik ikkje dei som er uvelkomne i dag.

(Artikkelen sto første gang i Dagens Nyheter 25.04.2001. Trykt i høve femtiårsdagen for Lindqvists første artikkel i DN. Den er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Bryter Israel det internasjonale juridiske forbudet mot apartheid?
Russell-tribunalet om Palestina undersøkte dette, og om Israels politikk kan karaktereiseres som «en forbrytelse mot menneskeligheten».

Brita Bastogi var en av tre dansker, som deltok på Russelltribunalet i Cape Town i november 2011.

Juryen ved Russell-tribunalets tredje møte – i Cape Town, Sør-Afrika – skulle avgjøre, om Israels politikk og praksis, som berører palestinerne som bor i Israel og i de okkuperte palestinske områdene, er et brudd på det internasjonale juridiske forbud mot apartheid. Og om denne politikken og praksisen omfatter forfølgelse karakterisert som en forbrytelse mot menneskeheten.

En imponerende rekke eminente, internasjonale jurister var innkalt som eksperter til å ta seg av de juridiske spissfindighetene på Russell-tribunalet i Sør-Afrika. En rekke vitner fortalte om, hvordan daglige overgrep foregikk. Og denne gang, i motsetning til de to tidligere Russell-tribunaler om Palestina, lykkes det for både palestinere, bosatt i Israel og palestinere fra de okkuperte områdene å komme seg ut for å delta.

Tribunalet blev åpnet av Cape Towns karismatiske erkebiskop Desmond Tutu.

Han fortalte, at han hadde vært i Gaza tre-fire ganger og uttrykte sin smerte over den avhumanisering som foregår. En avhumanisering som rammer både de undertrykte og undertrykkerne.

Han gjentok flere ganger sin fortvilelse over, at et folk som selv har vært så forfulgt, nå hensynsløst forfølger andre.

– All denne unødige volden og ikke minst verdenssamfunnets likegyldighet, sa Tutu beklagende.

Selvbestemmelse

Og så ble det mange, lange og vanskelige forklaringer på de forskjellige delene, som juryen skulle ta stilling til innledet med Raji Sourani, direktør for det palestinske senter for menneskerettigheter i Gaza. Sourani, som er menneskerettighetsadvokat, snakket om palestinernes rett til selvbestemmelse.

I artikkel 1, både i den Internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og den Internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter » står det at: Alle folk har rett til selvbestemmelse. På grunn av denne rett kan de fritt bestemme deres økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Denne rett er «erga omnes» – altså en rett, som binder alle stater, enten man er medunderskriver av konvensjonene eller ikke, sa Sourani på tribunalet.

– Palestinernes rett til selvbestemmelse er uomtvistelig. Den har blitt bekreftet i utallige FN-resolusjoner og av den Internasjonale Domstolen i Haag. Men, situasjonen i Palestina er definert av den systematiske fornektelse av denne rett, sa Sourani.

Sourani snakket om betydningen av fragmenteringen av Palestina, om Gaza, hvor 80 prosent av befolkningen, på grunn av Israels illegale stengning av grenseovergangene, er avhengig av internasjonal hjelp, hvor 60 prosent lider under fattigdom og 40 prosent er arbeidsløse.

– Israels kontroll har nå nådd et punkt, hvor de føler seg selvsikre nok til offentlig å uttale seg om hvor mange kalorier en person i Gaza har anledning til å innta daglig, sa en sint Raji Sourani.

Angående rettsvesenet fortalte han om de tusener av saker, som senteret for menneskerettigheter har brakt for retten – og at 99,5 prosent av disse sakene aldri var blitt hørt.

– Det er vår klare juridiske konklusjon, at rettferdighet simpelthen er umulig i dette systemet, hvor den israelske høyesterett karakteriserer palestinerne som fremmede fiender, som antas å utgjøre en trussel for den nasjonale sikkerhet og setter offentlighet i fare, uttalte han.

Raji Sourani konkluderte med at internasjonal lov krever internasjonal ansvarlighet. – Dette er ikke et urettferdig eller urimelig krav. Det er et rop om, at loven skal gjelde, sa Raji Sourani.

Apartheid

Deretter gikk Russell-tribunalet over til emnet apartheid, der juristen Max Du Plessis gjennomgikk apartheidkonvensjonen fra 1973.

Han gjennomgikk alle forløperne frem til denne, og forklarte hvorfor han mente at det var denne utgaven, som Russelltribunalet skulle benytte sig av, idet det var den mest omfattende.

John Dugard, sør-afrikansk jussprofessor og tidligere FNs særlige rapportør for Palestina, snakket om loven og praksis under apartheid i Sør-Afrika og Palestina. Dette fikk tilhørerne til å rette seg op i stolen, idet Dugard begynte med å fastslå, at den sørafrikanske apartheid var bedre – den var nemlig mere ærlig sa han.

– I Sør-Afrika var det ingen tvil om, hvem som hadde rett til hva – det sto overalt – på benker, på busser osv. Folk ble oppdelt etter, om de var sorte, asiater, blandede – og alle hadde deres klare regler om rettigheter, og hvor de kunne få lov til at bo, fortalte John Dugard.

Apartheid uten skilt

John Dugard mener, at det israelske militær, IDF, har innført et system av apartheid «uten tegn». Ut fra sin kjennskap til Palestina og sine mange reiser i landet, var det især tre områder, Dugard ville fremheve i forhold til Israels brudd på internasjonal lov:

1. Israel har tatt palestinsk land gjennom å bygge bosettinger på den okkuperte Vestbredden og ved at bygge en apartheidmur inne på palestinske områder.
2. Israel har krenket palestinernes grunnleggende menneskerettigheder igjennom et repressivt okkupasjonsregime, som ignorerer reglene i internasjonale overenskomster om menneskerettigheder og de instrumenter, som styrer internasjonal humanitær lov.
3. Israel har avvist å erkjenne sitt ansvar for at adskillige millioner palestinere på Vestbredden, i Gaza og diaspora (over hele verden) er flyktninger.

Ettersom det ikke finnes en internasjonal domstol, som er i stand til å fastslå Israels ansvar og holde det ansvarlig, er det her Russell-tribunalet kommer inn, sa professoren.

– Det søker å uttrykke den internasjonale offentlige mening, gjennom en prosess, som ligner en domstol. Jeg tror, Russelltribunalet spiller en rolle i å fremme ansvar i Midtøsten, avsluttet John Dugaard.

Elementer av apartheid

Deretter gikk tribunalet inn på å definere elementer av apartheid.

David Keane, som underviser på et universitet i London, skulle forklare den videre fortolkning av termen «rasegrupper» i konteksten «rasediskriminering» i internasjonal lov.

Han fortalte, at FN hadde bedt om rapporter fra forskjellige land om rasediskriminering etter en rekke antisemitiske episoder i 1959–60, oppstått spontant i så forskjellige land som Costa Rica og Sverige.

En kommisjon var nedsatt for å utarbeide en konvensjon, som senere ble «traktaten om alle former for rasediskriminering». David Keane fortalte også, at det hadde vært meget, meget vanskelig, fordi alle var uenige om betydningen av ordet «rase». Når det for eksempel var undertrykkelse av visse grupper i India, var det «religiøst, ikke rasemessig».

Etter mange års tautrekking og utvidelser av de forskjellige traktater, ble det skapt enighet om den endelige legale definisjonen av apartheid som gjelder i enhver situasjon, hvor som helst i verden, hvor følgende tre nøkkeelementer eksisterer:

• Hvor to forskjellige rasegrupper kan identifiseres.
• Hvor «umenneskelige handlinger» utføres mot en underordnet gruppe.
• Hvor sådanne handlinger blir utført systematisk i konteksten av et institusjonelt regimes herredømme av en gruppe over en annen.

David Keane avsluttet med å si, at denne konvensjonen anerkjenner israelerne ikke i de okkuperte områdene, men dog overfor «visse svake grupper» i Israel.

Rasegrupper?

De neste tre talere på Russell-tribunalet fordypet seg videre i begrepet om distinkte rasegrupper, som jo tydeligst må defineres og forstås meget klart i relasjon «israelere/ palestinere».

De påviste at palestinerne identifiserer seg selv som en gruppe av mennesker med samme bakgrunn, historie og kultur, så vel som sosiale og politiske strukturer og nettverk, på tross av tvangsforflytninger og adskillelse.

Hele det palestinske folk tilhører en enkelt gruppe, enten de er flyktninger i eksil, under militær okkupasjon på Vest-bredden og Jerusalem eller lever i Gaza. De blir betraktet som et folk med rett til kollektiv selvbestemmelse.

De israelske jødene er en gruppe, forent ved lov, som har den samme juridiske status, uansett hvor de bor, mens de palestinske araberne er en separat gruppe, oppdelt i borgere, okkuperte beboere, som kan miste denne retten, hvis de forlater territoriet, og flyktninger, som ikke har rett til at vende tilbake til noe sted i det historiske Palestina.

Disse begrensninger eksisterer ikke for jøder, idet enhver, som ikke allerede er borger, automatisk får tildelt et statsborgerskap ved å flytte til Israel eller til de okkuperte palestinske områdene.

Situasjonen i Israel/Palestina er ikke definert i de tradisjonelle uttrykk eller betegnelser av «rase», som det var i Sør- Afrika under apartheidregimet. Ekspertene påviste at internasjonal lov tillegger uttrykket «rase» en bredere mening. Det innbefatter elementer av etnisk og nasjonal opprinnelse. Definisjonen av «rasegruppe» er et sosiologisk spørsmål, ikke et biologisk.

Juryen dro på bakgrunn av disse ekspertutsagnene konklusjonen, at israelske jøder og palestinske arabere kan defineres som distinkte rasegrupper ut fra meningen i internasjonal lov, og at den juridiske definisjon av «rasegrupper» gjelder i alle de forhold, hvor de israelske myndigheder har jurisdiksjon over palestinerne.

Mord på et samfunn

«Dere skal fortsette å leve et hundeliv. Men de som ønsker det kan reise ut». Denne brutale uttalelsen av den tidligere israelske forsvarsminister, senere utenriksminister, Moshe Dayan, brukte den belgiske filolog og språkforsker, Marianne Blume som overskrift på sitt vitnesbyrd.

Marianne Blume har arbeidet 10 år i Gaza, så ingen bør undre seg over hennes sinne.

– Det, som foregår, er folkemord, som går langt videre enn apartheid. Det er en bevisst politisk destruksjon av palestinerne for å få dem til å forsvinne, sa hun. Og så gjennomgikk hun ellers historien, som hun kalte «destruksjonen av et territorium» og «organisert destruksjon av et samfunn», med start i årene 1947–49 opp til i dag. – Der er snakk om en bevisst fordrivelse av palestinerne gjennom en ikke så synlig global krig, via politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og psykologiske midler, sa Marianne Blume.

Som eksempler nevnte hun:

• Den stagnerte fredsplanen.
• Mord på og arrestasjoner av politiske ledere.
• Ødeleggelse av offisielle bygninger.
• Målrettede angrep på politiet.
• Fragmenteringen av Palestina.
• Ødeleggelse av landskapet.
• Oppløsningen av det palestinske samfunnet.
• Ødeleggelsen av økonomien.
• Den organiserte underutvikling.
• Angrep på kultur og arv.
• Angrep på undervisning.
• Massearrestasjoner.
• Den israelske hærs vold.

Juryens reaksjon var prompte. Juristen Michael Mansfield utbrøt:

Dette er et klart uttrykk for forbrytelse mot menneskeheten, det er en klar intensjon om å ødelegge innbyggerne.

Mairead Maguire fra Nord-Irland konkluderte:

Hvert eneste menneske er traumatisert, og vi gjør ikke noe med det! Det er en total, global krig mod befolkningen, og for kvinnene er det dobbelt så hardt. Politikken går ut på å gjøre folk konstant engstelige, avsluttet hun.

(Artikkelen sto i Palestinasolidaritet nr 2/12, og er oversatt til norsk av Sverre Johnsrud.)

Hvor står høyreekstremismen i Norge i dag? Vi skal her se litt på de ulike miljøene som finnes i dag, og ta en kjapp gjennomgang av høyreekstremisme i nyere norsk historie.
Etter terrorangrepene 22/7 i fjor har fokuset ligget mye på islamofobe grupperinger.

Shoaib Sultan er rådgiver ved Antirasistisk senter. Medforfatter av rapporten Høyreekstremisme i Norge.

Mange ser ikke islamofobe grupperinger som noe nytt og annerledes, og ikke som en fortsettelse av andre tidligere høyreekstreme høyreekstreme grupperinger. Dette betyr ikke at islamofobe grupper i dag er nøyaktig det samme som nynazister, men det motsatte, altså at det ikke er noen forskjell mellom disse blir like feil å hevde.

Norske høyreekstreme i dag er i stor grad islamofobe, selv om vi finner viktige unntak. Først en liten, men viktig digresjon, fordi dette begrepet «islamofobi» møter motstand. Motstandere prøver å hevde at islamofobi er et begrep som sykeliggjør de som stemples med det. Altså at dette blir en diagnose. Problemet er at de samme menneskene ikke vil hevde at andre begreper som xenofobi eller homofobi ikke bør brukes. Andre igjen hevder at iranske styresmakter har skapt dette begrepet for å stoppe kritikk av islam etter revolusjonen i 1979. Dette stemmer imidlertid ikke. Påstanden ble grundig tilbakevist av forskerne Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving på «Nye meninger» hos Dagsavisen. De viser til hvor myten oppstod, samt en rekke kilder som viser til at dette er feil. «Islamofob» er ikke et begrep brukt av regimet i Iran, men det er brukt tidligst i to verk om fransk kolonialstyre i Vest-Afrika ifra 1910.¹ Ordet er etablert innen internasjonal forskning på hat mot islam og muslimer, og vi bruker dette her nettopp for å beskrive dette.

Tre høyreekstreme strømninger

En grov inndeling av høyreekstreme strømninger gir oss tre ulike grupperinger som alle tre kan sies å falle inn under etiketten «høyreekstremisme» i Norge i dag. Disse er på ingen måte gjensidig utelukkende, men de representerer tre ulike problemstillinger: «nynazisme», «innvandringsfiendtlighet/ rasisme» og «islamofobi». Sistnevnte er også den ideologien hvor terroristen bak 22. juli finner sine meningsfeller. Den mest ekstreme undergruppen av denne siste formen for høyreekstremisme er de som kaller seg kontrajihadister, og disse kan vi litt grovt forenklet definere som de som ser på situasjonen i dagens Europa som borgerkrigslignende. Dette er for øvrig en inndeling som reflekteres i høyreekstreme miljøer også i flere andre land i Europa.

Skillelinjene mellom disse er som nevnt ikke alltid like klare, både fordi enkelte grupper blir over tid mer fokusert på islam, mens andre grupper som profilerer seg som anti-islamske, viser seg å ha direkte rasistiske meninger i bunnen. Et interessant eksempel er i så måte British National Party (BNP), som har en tydelig profil rettet mot islam og muslimer. I et møte med «American Friends of the BNP» forklarer lederen for partiet, Nick Griffin, at dette er en villet og gjennomtenkt strategi. Å snakke om «rasekrig» og andre begreper fra hvit makt-bevegelsen ville svekke bevegelsen, forklarer han. «Vi må selge budskapet, men det betyr ikke at vi har gått vekk fra våre tidligere standpunkter og solgt oss vekk fra dem», bedyrer han.² Utvekslingen av medlemmer mellom de ulike grupperingene er også stor. Vi har sett flere eksempler på at nynazister og «rasehatere» blir aktive deltakere i det antiislamske miljøet.

Nynazisme

Boot Boys

På Bøler var det et mindre, nynazistisk miljø kalt Boot Boys, som var aktive fra 1994. Gruppen ble synlig i bydelen i årene som kom. Det var dette miljøet som stod bak drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Drapet førte til massiv negativ oppmerksomhet mot nynazistmiljøet. Sammen med tett oppfølging av politiet – et arbeid som startet allerede på slutten av 90-tallet – førte dette til at miljøet ble brutt opp.

Sent i 2010 fikk Antirasistisk Senter en del indikasjoner om bevegelser i enkelte av disse miljøene igjen, noe Senteret har gått ut og advart om. Dette betyr imidlertid ikke at det var en stor tilstrømning med mange nye medlemmer. Det som var den konkrete bekymringen, var en rekke «bevegelser» i de gamle nynazistmiljøene med flere personer som begynte å bli aktive igjen.

Vi har så langt vært heldige med at norske nynazister har manglet en sterk og tydelig lederskikkelse som kan virke samlende. Dette behøver ikke vedvare. Selv om disse gruppene forblir svært svake organisatorisk, har de et voldspotensiale, og det forblir derfor viktig å følge med på dem.

Vigrid

Vigrid er en høyreekstrem organisasjon i klassisk forstand, kjennetegnet ikke minst av grov antisemittisme og nazidyrking, og med norrøne innslag. På organisasjonens hjemmeside finner man eksempelvis:

• «Vigrid’s kamp er kampen for de 14 Ord: Vi må sikre eksistensen til vårt folk og en fremtid for våre Hvite barn!»³
• Hvordan man gjenkjenner en jøde.
• Vidkun Quislings taler.
• Teksten til Zions vises protokoller.
• Reklame for bøker som Die 13. Panzer- Division.
• Mange norske flagg, mange hvite barn, og en giljotine.

Slavisk Union

Den russiske nynazistgrupperingen Slavisk Union forsøker også å etablere seg i Norge. Dette blir et av de viktigste miljøene å følge med på i tiden fremover. De ble fordrevet fra et tatoveringssted Oslo i 2011 etter innsats fra Blitz-miljøet (blant annet støydemonstrasjoner), men har siden hatt aktiviteter i Tønsberg.

Norsk motstandsbevegelse

Norsk underorganisasjon av den svenske nazistiske grupperingen Svenska Motståndsrörelsen. Forsøkene på å etablere seg i Norge er spede, men en viktig gruppe å følge med på fordi de har stort voldspotensiale og hjelp fra bedre organiserte svensker. Organisasjonen har en nordenperspektiv, med en paraplyorganisasjon på topp, og en svensk, finsk og altså en norsk avdeling. I Sverige regnes den svenske grenen som den største faren mot den svenske staten, med en rekke drap og voldssaker knyttet til medlemmer fra denne gruppen.

Vurdering

I Norge har de nynazistiske miljøene vært små, eksempelvis sammenlignet med grupperinger i Sverige. Norske nynazister har likevel gjort seg bemerket med flere aksjoner og voldshandlinger. Nynazister står også for det aller meste av terroren som har vært på norsk jord frem til 22. juli, inkludert flere bombeattentat og flere drap. Det er grunn til å følge med på disse gruppene fordi voldsterskelen er lav, men det er heldigvis få mennesker som støtter et slikt syn.

«Ren» rasisme

Fra siste halvdel av 1980-tallet ble motstand mot innvandring gradvis den samlende saken på ytterste høyre fløy. Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), Organisasjonen Stopp innvandringen, Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse hadde dette som viktigste eller eneste sak.

Demokratene

Senere har vi sett en forvitring av de over nevnte organisasjonene, og siste parti som gikk ut av politikken, er høyreekstreme Norgespatriotene. En rekke av disse kreftene har etter hvert samlet seg i Demokratene, et parti som har tiltrukket seg en rekke politikere som ble kastet ut av FrP fordi de ble sett på som for ekstreme. Partiet ble stiftet i august 2002. I tillegg til tidligere FrP-medlemmer har partiet også tiltrukket seg enkeltpersoner fra Ap, SV, H og V. Demokratene beveger seg i krysningspunktet mellom ekstremnasjonalisme, fremmedfiendtlighet og islamofobi, og kan betegnes som et høyreekstremt parti.

Det kan være lett å avfeie Demokratene som tullete, men det er verdt å merke seg at de stilte til valg i 17 fylker og 29 kommuner ved fylke- og kommunevalget i 2011, og fikk valgt inn en representant i fylkestinget i Vest-Agder, og ble representert i fem kommunestyrer med totalt 8 representanter. Partiet ledes av den tidligere stortingspolitiker og nestformannen for FrP, Vidar Kleppe. Kleppe er valgt inn i Vest-Agder fylkesting og Kristiansand bystyre, men har ikke greid å komme inn på Stortinget igjen etter at han forlot FrP.

Kristne rasister?

Vi har også sett forsøk fra noen kristne miljøer på å spille på innvandrings- og islamfrykt. Disse har forsøkt å samle seg i mindre partier, blant annet Kristent Samlingsparti, men har aldri fått så mye oppslutning. Kristent Samlingsparti er slik sett det største av flere nokså ubetydelige, små partier. Det er viktig å få med seg at dette er standpunkter som møter stor motstand i de større kristne miljøene.

FMI, en ny start?

De siste månedene har vi sett en viss aktivisering av FMI igjen, hvor vi ser enkelte nye (og yngre) medlemmer også. FMI har som formål å motarbeide «fremmedkulturell» innvandring. De kritiserer også makthaverne for «svik», en retorikk vi skal komme tilbake til senere.

Særtilfelle: FrP

Innvandringsmotstand er også en sentral del av programmet og retorikken til Fremskrittspartiet (FrP), som best kan klassifiseres som et høyrepopulistisk parti. Tradisjonelt rasistiske uttalelser slås normalt ned på, og en rekke medlemmer som ikke har innrettet seg, har blitt ekskludert og i stor grad blitt samlet opp av Demokratene.

Det er derfor feil å betegne FrP som et høyreradikalt parti. FrP deler en del kjennetegn med høyreradikale partier i andre land, men det er også relevante forskjeller. Partiets mistenkeliggjørende syn på muslimer og innvandrere er ikke så unyansert som det man finner i partier i andre land. FrP respekterer også religionsfriheten, blant annet ved at de ikke har gått inn for å forby minareter eller Koranen, til forskjell fra de åpenbart høyreradikale partiene i andre land. Dette plasserer FrP i en særstilling: Det er et parti som flørter med innvandrerskepsis generelt og islamofobi spesielt, samtidig som de stort sett styrer klar av europeiske partier med en mer hardcore høyreradikal agenda.

Vurdering

Denne rasismen har større gjenklang i større deler av befolkningen. Når rasismen kommer klart til uttrykk, ser vi likevel at store deler av den norske befolkningen viser sterk motstand mot dette. Likevel, hverdagsrasismen eksisterer og gir næring til høyreekstremismen.

Islamofobi, den nye rasismen?

Vi har tidligere i denne artikkelen vist at enkelte rasistiske og nazistiske grupperinger bruker hat mot islam og muslimer strategisk. Det vil si at, mens de egentlig har en rasistisk eller nazistisk ideologi så prøver de å kun ha fokus på islam og muslimer, fordi de mener at det er standpunkter de vil få støtte ifra større deler av befolkningen på.

Men selv de høyreekstreme som kun er islamofobe, kan med rette betraktes som rasistiske. Mange vil sterkt bestride en slik kategorisering, og insistere på en snever definisjon av «rasisme»: Siden muslimer ikke er en «rase», kan ikke hat mot muslimer bety at man er rasist. Dette er imidlertid ikke i tråd med den internasjonale forskningen på området, hvor man allerede på 1980-tallet så at rasismen endret karakter, og at det ikke bare dreide seg om hudfarge. Kulturell og religiøs rasisme er deler av denne «nyrasismen ».⁴

Strukturelle likheter med antisemittisme

Konspirasjonsteorier er kjernen i islam- og muslimhatet. Det er skjematiske likheter mellom den antisemittiske konspirasjonsteorien, som forteller om en plan for overtakelse av makt rundt om i verden nedtegnet i Zions vises protokoller, og de tilsvarende antimuslimske konspirasjonene – henholdsvis «Protokollen» og «Eurabia» – som begge viser hvordan muslimer står bak en hemmelig plan om maktovertakelse i Europa.

Norwegian Defence League (NDL)

NDL dukket opp som en norsk variant av den voldelige og fascistiske engelske organisasjonen English Defence League (EDL), og kaller seg den norske avdelingen av EDL. Den mest prominente lederskikkelsen i dag er Leo Baardsen, eller Rune Hauge som han heter.

European Defence League, Norway (EDLN)

Utbrytergruppe fra NDL, etter en mislykket demonstrasjon i begynnelsen av 2012 i Danmark, Århus ble det store stridigheter i NDL. Litt usikkert hva som egentlig lå bak, da begge sidene har veldig ulike forklaringer på hva som skjedde. EDLN ledes av den tidligere NDL talsmannen Ronny Alte. Forsøker etter britisk modell å lage et politisk parti, «Norges frihetsparti».

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

SIAN har en lengre historie enn NDL, med utspring i bevegelsen Aksjonskomiteen mot bønnerop fra våren 2000. 11. september 2000 skiftet foreningen navn til Forum mot islamisering (FOMI). I 2008 endret foreningen navn til SIAN, en navneendring som ble sett i sammenheng med at det har dukket opp en rekke andre «Stopp islamiseringen»-bevegelser i andre vestlige land. Nåværende leder i SIAN er Arne Tumyr fra Kristiansand.

Vurdering

Vi ser en glidende overgang med mer islamofobi fra åpenbart rasistiske eller nazistiske grupper, samtidig som det er viktig å skille mellom disse og grupper som først og fremst er islamofobe. Islamofobe krefter fikk et stort sjokk etter 22/7, men vi ser at de ikke har forsvunnet.

Veien videre

Nettdebatten

Det er en økende bevissthet rundt hatefulle ytringer på nett, samt det redaksjonelle ansvaret for nettdebattene. Det er på høy tid at redaktørene begynner å ta debatten på nett alvorlig, på lik linje med debattene i avisenes papirutgaver. Det sentrale her er at mediene har begynt å ta sitt redaktøransvar på alvor; ytringsfrihet impliserer ikke trykkeplikt.

Vi ser blant annet at flere medier har begynt å kreve fullt navn for at man skal få delta i debattfora på nett. Dette er riktig vei å gå. Et annet tiltak er forhåndsgodkjenning av alle kommentarer. Dette er et godt og prisverdig tiltak. Selv om man ikke nødvendigvis skal kreve dette av enhver debattside, bør det i det minste innføres i perioder av nettsteder som opplever en større pågang av innlegg med et hatefullt innhold.

Ekstremister i symbiose?

Kampen mot islamofobi er en kamp på mange fronter. Det finnes krefter blant muslimer som deler verdensbilde med de islamofobe, bare med motsatt fortegn. Vi ser at mange steder er det nettopp ved å ha en tydelig motpol at både høyreekstreme og islamistiske krefter greier å mobilisere og bli større og sterkere. Å ha oversikt over slike symbioser mellom ekstremister, blir viktigere i tiden fremover.

Flere motkrefter

Mange har engasjert seg i kampen mot ekstremismen − både «deres» og «vår egen» – men det trengs flere. Den tause majoriteten må bli litt mindre taus.

Noter:

• http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1017/thread150925/#post_150925

• Øyvind Strømmen, Det mørke nettet, Cappelen Damm, 2011.

• Dette er oversettelse av den amerikanske rasisten David Lanes fourteen words, som igjen var inspirert av en seksjon fra Adolf Hitlers Mein Kampf

• Eksempelvis Amy Ansell, New Right, New Racism: Race and Reaction in the United States and Great Britain., NY U Press, 1997; Tania Das Gupta, Race and Racialization: Essential Readings, Canadian Scholars’ Press, 2007.

For å ta klimaproblemet på alvor er vi avhengig av å ha konkrete mål for klimapolitikken i Norge, som blir fulgt opp med politiske virkemidler som utløser tiltak som gir tilstrekkelige utslippskutt.

Regjeringen skal i 2012 legge frem en ny klimamelding som skal stake ut kursen for klimapolitikken de neste årene, i etterkant av den er det ventet et nytt klimaforlik med opposisjonen.

Under følger tiltak og virkemidler som er støttet av Unge Høyre, Unge Venstre, Krfu, Senterungdommen, AUF, Sosialistisk Ungdom, Spire, Changemaker, Norsk Medisinstudenters klimautvalg og Natur og Ungdom.

Disse kravene bør implementeres i den forventede klimameldingen.

Hovedmål og målstyring

• Norge skal redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2020
• Det skal settes sektorvise utslippsmål gjennom klimameldingen.
• Norge skal jobbe for en videreføring av Kyotoprotokollen i de internasjonale klimaforhandlingene.

Petroleumssektoren og landbasert industri

• Påbud om at alle nye felt på norsk sokkel skal elektrifiseres.
• Ved alle store ombygginger av eksisterende felt, eller eksisterende felt med lang levetid, skal elektrifisering pålegges.
• CO2-avgiften på norsk sokkel skal økes til 700 kroner tonnet innen 2015
• Det skal opprettes et klimafond som finansierer utslippskutt i petroleumssektoren eller i industrien, etter samme modell som NOx-fondet, hvor CO2-avgiften settes inn.
• Statnett får ansvar for å bygge felles infrastruktur med tilkoblingsplikt, og oljeselskapene må selv ta kostnaden for ombygging og tilkobling.
• Følge den opprinnelige planen for rensing av gasskraftverket på Mongstad, med mål om raskest mulig oppstart.
• Rense gasskraftverket på Kårstø snarest mulig, med mål om å samtidig elektrifisere gassterminalen på Kårstø.
• Etablere en handlingsplan og demonstrasjonsprogram for CO2-håndtering på industrielle kilder.
• Satse på forskning og teknologiutvikling for å utvikle fornybare næringer.

Energiproduksjon og-forbruk

• Gjennomgang av el-sertifikatene etter fem år for å vurdere målene og evt. øke dem.
• Etablere et fornybarfond, som supplement til el-sertifikatene, for umodne og ulønnsomme fornybare teknologikilder.
• Fase ut oljefyring i alle offentlige bygg innen 2015.
• Det settes et mål om utfasing av fossil energi i bygg innen 2020, inkludert i fjernvarmen CO2-avgiften på fyringsolje økes med 2 kroner per liter og med 1,5 kroner per kubikkmeter naturgass.
• Det settes et mål for energieffektivisering i Norge som følger opp Arnstad-utvalgets anbefaling om å reduserebyggsektorens energiforbruk med 10 TWh innen 2020 og halvere forbruket innen 2040.
• Byggeteknisk forskrift må revideres for nye energistandarder i 2013.
• Innføre sjablongmessig støtte eller skattefradrag for støtte til energieffektivisering i eksisterende bygningsmasse.
• Lavenergiutvalgets anbefaling om 20 prosent spesifikk energieffektivisering i industrien, utover generell teknologiutvikling, implementeres i klimameldingen.
• Minst 50 prosent av spillvarmen skal utnyttes innen 2020 Hvite sertifikater skal utredes
• Biogassproduksjonen i Norge skal økes Øke saksbehandlingskapasiteten i NVE for fornybar energi

Samferdsel

• Belønningsordningen må dobles innen utgangen av denne stortingsperioden.
• Fordelsbeskatningen på arbeidsgiverbetalt månedskort må fjernes.
• Det må innføres fordelsbeskatning på arbeidsgiverbetalt parkeringsplass.
• Det må innføres kollektivgater og –felt i byene.
• Krav om klimavennlige drivstoff ved utlysning av anbudsrunder for buss.
• Offentlig ladepunktstrategi for elbiler og ladbare hybrider.
• Det må gis støtte til investeringer i sykkelveinettet i kommunene.
• Vedlikeholdsetterslepet på jernbanen må møtes.
• Økte investeringer til å sikre en god og offensiv jernbanestruktur for framtiden.
• Hele dobbeltsporet på Intercity-området er utbygget innen 2019.
• Det må være høyhastighetsstandard på nye utbygginger i Intercity-triangelet.
• Det må bygges dobbeltspor på pendlerstrekninger med stort passasjergrunnlag.
• Den første strekningen med høyhastighetsbane skal være klar til utbygging innen 2014.
• Jernbanenettet og terminalkapasiteten må utbygges for å kunne tredoble kapasiteten for gods på bane innen 2030.

Europas økonomier er i krise og verdens børser går i rødt, men i Norge er vi ikke bekymret. Her finner vi stadig nye oljefelt, og norsk gass går så det suser.

Oljetåka blinder norsk næringspolitikk, og står i veien for framtida.

Elin Volder Rutle leder Rødts klima- og næringspolitiske utvalg.

For Rødt er det en sammenheng mellom det å sikre norske kunnskapsarbeidsplasser og å kutte de norske utslippene i Norge. Løsningene på klimakrisa og en ny finanskrise finnes ikke i markedet. Løsningene finnes ikke innenfor det kapitalistiske systemet. Vi trenger politiske endringer.

Politiske løsninger – industripolitisk offensiv

Det er bred enighet om at klimakrisen er vår tids største utfordring. Like fullt får vi vite at vi kan shoppe oss ut av problemene, gjennom kvotehandel, et par solceller og en litt mindre forurensende bilpark. Manglende handling fra norske og internasjonale politikere fører til at færre og færre tror på at endringene kan være så farlige.

Under den forrige finanskrisa bladde verdens statsledere opp milliardene som trengtes for å redde verdens banker. Hvis Jens Stoltenberg og resten av hans kolleger hadde hatt den samme viljen til å ta tak i klimaproblemet, kunne vi vært langt på vei mot en kortsiktig løsning. Når en ny finanskrise nå er i emning, trenger vi politiske tiltak som kan bidra til å motvirke begge krisene.

I august ble Rødts plan, For ei Fornybar framtid – industripolitisk offensiv for å møte klimautfordringene, lansert. I planen skisseres det hvordan vi kan skape mer enn 40 000 nye og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi kutter norske utslipp med 40 %, i Norge.

Løsningene på klimaproblemet er uløseligknyttet til en aktiv og miljøvennlig næringspolitikk.

I forbindelse med funnet på Aldous Major uttalte oljeminister Borten Moe (SP) seg til Dagens Næringsliv 17. august:

Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.

Norsk økonomi går på en overdose av anabole oljesteroider, og investeringene i norsk petroleumssektor øker enormt. Statistisk Sentralbyrå anslo i 4. kvartal 2011 at investeringer til olje- og gassvirksomheten ville bli på 184,6 milliarder kroner for 2012, og dette tallet har økt kraftig for hvert eneste kvartal. I 2011 landet investeringene på mer enn 150 milliarder kroner.

Dette er enorme summer, og en betydelig andel av norsk produktiv kapasitet (arbeidsfolk, kunnskap, teknologi, kapital) brukes på oljeindustrien. Det gjør at det er færre ressurser igjen som kan brukes i andre sektorer, både innen fornybar industri, bygging av infrastruktur som lyntog og i velferdsproduksjonen i offentlig sektor. Oljeindustrien er en parasitt som utarmer resten av norsk økonomi. Samtidig vet vi at oljeproduksjonen synker, toppen i norsk oljeproduksjon var i 2000, og produksjonen har sunket hvert år siden. Oljealderen går uunngåelig mot slutten. Rødt vil gi den aktiv dødshjelp, og begynne omlegginga til en fornybar framtid.

Det tar tid å bygge et samfunn på nytt. Derfor trenger vi all den tid vi kan få. I Norge finnes det mye kompetanse på el-biler, solceller, vindmøller og mineralproduksjon. Men kompetansen er i ferd med å forsvinne og arbeidsplassene flyttes til utlandet. Samtidig får oljeindustrien refundert 78 prosent av letekostnadene sine, og setter dermed verdensrekord i statssubsidier. 44 oljeselskaper fikk i 2009 penger fra staten framfor å betale skatt, til sammen fikk bransjen mer enn 9 milliarder skattekroner. Disse særfordelene må opphøre og en ny, grønn næringspolitikk må på plass.

6 tiltak for en fornybar framtid

I vår plan for en fornybar framtid skisserer vi hva som må gjøres for å bygge landet på nytt, på en måte som tar hensyn til arbeidsplasser og miljøets bæreevne. Dette er for komplisert og viktig til å overlates til markedet. Politikken må igjen inn på klima- og næringsfeltet. Rødt presenter 6 punkter for en grønn og trygg framtid i Norge:

1 Nasjonal plan for utfasing av oljeproduksjonen.

Den viktigste årsaken til klimakrisa er brenning av fossile energikilder. Norsk olje- og gassproduksjon står alene for en fjerdedel av alle norske klimagassutslipp. Derfor må vi lage en plan for en kontrollert nedtrapping av produksjonen. Slik sikrer vi gode prosesser for oljearbeiderne, som sitter på kunnskap vi trenger i det fornybare Norge. Vi må ikke glemme at dette er viktige råvarer i blant annet plastproduksjon. Det skal det være i framtida også. Derfor må vi slutte å brenne opp olje og gass, men trappe ned produksjonen på et så lavt nivå at også framtidige generasjoner får glede av denne ressursen.

2 Bruk norsk kraft på grønne arbeidsplasser – stans eksporten

Norsk kraftkrevende industri er verdens grønneste, men er truet, ikke minst av problemene i den internasjonale økonomien. Rødt jobber for et nytt kraftregime der det stilles krav til grønn teknologi og produksjon. Til gjengjeld får den kraftkrevende industrien forutsigbare og rimelige priser. Det er den mest miljøvennlige kraftbruken. Den siste uka har strømprisen steget med 25 prosent, til tross for at magasinene flommer over. Strømeksport importerer europeiske kraftpriser, men ikke det europeiske klimaet og lønnsforholdene. Ren og rimelig strøm er et norsk konkurransefortrinn, men det er et politisk valg om det kan brukes.

3 Offentlig satsing på grønn teknologi

Det offentlige bør ha fokus på både pris og miljø i et langt perspektiv når de planlegger offentlig tjenesteyting og bygningsmasse. Det betyr at den kommunale bilparken bør gå på elektrisitet eller biometangass, mens solfangere og solceller bør finnes på de fleste kommunale tak. De miljøvennlige løsningene er i vekst, men trenger et mer stabilt marked. Rødt jobber for at kommunene kan og bør være et slikt marked.

4 Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker

All energibruk har miljøkostnader. Det er klimagassutslipp involvert i produksjon av både vindmøller og solceller, og utbygging av nye kraftlinjer fører til inngrep i sårbar natur. Derfor bør det første spørsmålet vi stiller oss, være om vi trenger ekstra energi, eller om behovene kan løses gjennom smartere energisparingsløsninger. Pengene som i dag er planlagt brukt på nye kraftlinjer gjennom Hardanger eller mellom Ørskog- Fardal, kan heller brukes på enøktiltak. Det er en bedre og mer framtidsrettet måte å løse spørsmålene knyttet til forsyningssikkerhet på.

5 Det skal være lett å velge grønt

Rødt mener det er de folkevalgtes ansvar å legge til rette for at alle skal kunne velge de mest miljøvennlige løsningene. Det betyr at vi jobber for økte tilskudd til enøk slik at ikke lommeboka avgjør om du kan etterisolere eller kjøpe varmepumpe. Vi jobber for et bedre og billigere kollektivtransportsystem. Vi ønsker at det skal stilles krav til private utbyggere om bruk av energisparende løsninger og bruk av fornybare energikilder. Vi jobber for økte garantitider på varer, slik at de ikke stadig må byttes ut.

6 Redusere unødvendig transport

En stadig økende andel av norske utslipp kommer fra transport. Noe kan løses gjennom å gå over til mindre forurensende transportløsninger. Det viktigste er likevel strukturelle politiske løsningene. Folk må ha tilgang på de tjenestene de trenger i nærmiljøet, slik at de kan gå eller sykle til matbutikken, barnehagen og treningssenteret. Noen av Rødts løsninger på transportfeltet finnes i Fornybar framtid, men vi jobber videre med feltet i arbeidet med å lage Rødts alternative nasjonale transportplan som skal lanseres i løpet av 2012.

Veksten skaper kriser for klima og miljø

Finanskrisa viste tydelig hvordan økonomisk vekst og veksten i utslipp av klimagasser henger sammen. Fallet i økonomisk vekst i 2008 og 2009 førte også til at verdens globale utslipp ble mindre. I 2010, parallelt med en mer stabil vekst i verdensøkonomien, økte utslippene igjen, og de har aldri vært høyere enn nå. Dagens økonomiske krise vil trolig føre til at utslippene igjen vil begynne å synke. Om vi kan få dem til å synke etter at bunnen i krisa er nådd, er avhengig av en kraftig politisk og folkelig mobilisering for klimakutt og en bærekraftig framtid. Skal en sånn bevegelse lykkes, må den også utfordre rammene av dagens kapitalisme.

Dagens økonomiske system baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Kapitalismens overlevelse avhenger av et økonomisk kretsløp der kapitalen vokser gjennom vareproduksjon, et evig kretsløp som Marx beskrev med formelen P–V–P’, der hver enkelt kapitalist er avhengig av et overskudd, der P’ er større enn den opprinnelige P-en. Overskuddet kan hentes fra reduserte produksjonskostnader eller økt salg. Reduserte produksjonskostnader handler ofte om å øke energiintensiteten og redusere antall arbeidere som trengs i produksjonen, mens økt salg handler om en kraftig markedsføring, både gjennom reklame og gjennom de stadige små forbedringene som gjør gårsdagens vare umoderne og tilsynelatende ubrukelige.

De siste hundre år har energi vært uforholdmessig billig, store mengder fossil energi har blitt gravd fram og pumpet opp, uten at man har betalt for de kostnadene utslippene koster samfunnet som helhet. Slike kostnader kan være redusert tilgang på rent vann, ren luft og ødelagte økosystemer. Det har lenge vært tydelig at denne veksten går ut over menneskers og naturens tålegrenser. Mer enn tre fjerdedeler av verdens fiskebestander er overbeskattet og en femtedel av verdens plantearter er truet med utryddelse. Naturen trues stadig av nye cocktailer av miljøgifter, og vi klarer bare i liten grad å stanse utslippene av allerede godt kjente miljøgiftene.

De siste årene har vi for alvor begynt å merke konsekvensene av økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Til tross for varierende skiføre i Norge de siste vintrene, har den globale temperaturen aldri vært så høy. Klimaendringene skaper allerede store problemer, sykdommer spres med økende temperaturer, store økosystem er truet, og verdens matproduksjon faller. Økt temperatur betyr mer energi i atmosfæren, og det fører med seg flere og sterkere stormer og orkaner. Det som tidligere var stabile nedbørsmønstre, endres, og tørke og flom rammer hardt. De som rammes, er i første rekke verdens fattige. Økt mengde CO2 i lufta fører også med seg økte mengder CO2 i havet, som blir surere og surere. Forsuringa truer produksjonen av plankton som ikke lenger klarer å lage de solide kalkholdige skallene sine. Uten plankton vil også resten av næringskjeden i havet bli skadelidende. Et surt og dødt hav vil og skape enorme problemer for livet på landjorda.

Systemskifte er nødvendig

Rødt vil at norske utslipp skal kuttes i Norge. Det er den eneste måten reelle kutt kan skje. I tillegg må Norge bidra internasjonalt med teknologi og penger slik at verdens fattige kan øke sin levestandard uten å gå veien om fossilsamfunnet. Vi har et historisk ansvar for klimakrisa når vår velstand og nasjonale formue i stor grad er basert på produksjon av fossile brennstoff.

Samtidig kommer vi ikke utenom det faktum at dagens økonomiske system er basert på et grunnleggende premiss om økonomisk vekst som ikke er forenlig med jordas tåleevne. I Fornybar framtid fokuserer Rødt mest på tiltak som skal kutte klimagassutslipp og skape nye arbeidsplasser på kort sikt, med dagens system. Men på lang sikt må vi gjøre noe med det grunnleggende problemet i det kapitalistiske systemet: behovet for vekst.

Rødt mener dagens økonomiske system står i veien for å kunne løse klimakrisa. Derfor ønsker vi i stedet et system der menneskers og miljøets behov har forrang framfor kapitalistenes profitt. Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang.

For at vi skal løse klimaproblemet må samfunnet omorganiseres og bygges om fra et system basert på fossile energikilder til et basert på fornybar energi. Det er langt på vei mulig med den teknologien og de mulighetene vi har i Norge i dag. Men det krever en helt annen type politikk enn den som føres i dag. Teknologiske nyvinninger i seg selv løser ikke klimaproblemet. Vi trenger en aktiv, offensiv og fremtidsrettet klima, nærings- og energipolitikk for å skape et fornybart Norge.

Like fullt kan vi ikke nøye oss med å operere innenfor feilaktige rammer. Kravet om systemskifte kommer kraftig fra de 99 % som okkuperer Wall Street, og markerer seg over hele verden. Kravet om systemskifte er ikke like synlig i Norge. Hver gang det er krise i økonomien, sist under finanskrisa, gjentas det at økonomisk vekst er veien ut av problemet: «Vi må få fart på økonomien igjen.» Denne typen vekst er imidlertid ikke mulig uten at vi legger et stadig større press på allerede begrensede naturressurser.

Mennesker over hele verden og i all framtid er avhengig av en levende klode, og alle mennesker har rett til et godt liv, fritt fra utnytting, nød og sult. Derfor vil Rødt erstatte dagens økonomiske system med et som sørger for at alle får dekket sine behov, uten at det raserer naturressursene. Hvordan et sånt system skal se ut, er et stort spørsmål som krever mange delsvar. Noen delsvar handler om hvordan vi skal bygge det fornybare Norge, og hvordan vi kan legge om til et bærekraftig samfunn der hensynet til alle mennesker og til miljøet settes foran interessene til de få som i dag tjener seg styrtrike på å utnytte andre folk og vår felles klode.

En systemomveltning kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det, og slik er det ikke i dag. Klimaproblemet krever at vi må legge planer for handling innenfor dagens rammer, hvor feilaktige vi enn mener at disse rammene er. Vi kan verken vente på den perfekte teknologien eller det perfekte samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til en fornybar framtid. Vi trenger løsninger vi kan sette i gang med i dag.

Noen tiltak kan gjennomføres innenfor rammene av dagens system, mens andre utfordrer disse. Rødt mener det er helt nødvendig å også stille kravene som utfordrer rammene, og som gjør folk i bedre stand til å være med å styre et sosialistisk Norge. Et slikt krav er økte garantitider, som vil kunne bidra til mindre bruk og kast av varer. Garantitider tilsvarer i dag ofte maksimum levetid for varer som vaskemaskiner og mobiltelefoner. Skal man få solgt stadig mer for å øke overskuddet, må varene som lages stadig byttes ut. Men det er ingen teknologisk grunn til at vaskemaskiner ikke skal vare i 50 år i stedet for dagens 5 år. Økte garantitider vil bidra til å redusere forbruket og redusere avfallshaugene, og redusere kapitalens mulighet til å stadig øke overskuddet. Et annet krav, som kanskje er viktigere, er kravet om 6-timersdag. Produktivitetsveksten kan tas ut i form av mer fritid framfor i form av mer lønn for mange grupper. Det vil bidra til å bremse forbruket, samtidig som folk faktisk kan få mer tid og overskudd til å være med å bestemme og forme samfunnsutviklinga. 6-timersdagen er både et viktig klimatiltak og et viktig velferdsspørsmål. I jo flere saker vi klarer å kombinere forbedringer i folks levekår med reduserte utslipp, jo større er sjansen for at vi klarer å skape de demokratiske folkebevegelsene som er helt nødvendige hvis vi skal få til et systemskrifte.

Fornybare løsninger øker livskvaliteten

Byggingen av det fornybare Norge betyr også starten på en annerledes måte å tenke og handle sammen for å skape et bedre samfunn for alle. Mange er bekymret for at et samfunn uten vekst og med strengere miljøstandarder vil bety at vi alle får det dårligere. I den forstand at vi alle blir nødt til å redusere forbruket, er denne bekymringen reell. Samtidig vil et fornybart samfunn innebære forbedrede levevilkår for de fleste av oss på mange andre områder.

Her er noen eksempler på hvordan fornybarsamfunnet også vil være mer behagelig for de fleste av oss:

• Lenger garantitid på varer du trenger betyr at du slipper å bytte ut eller reparere oppvaskmaskin, stuebord, stereoanlegg og mobiltelefon så ofte som i dag.
• Lavere forbruk vil bety redusert produksjonsbehov. Det gjør at 6-timersdagen ikke bare er mulig å få til, men rett og slett nødvendig å innføre.
• Redusert transportbehov medfører at mindre tid blir brukt i bilkø. Denne tida kan du bruke på det du har lyst til
• En fornybar matproduksjon vil bety at mer lokalprodusert, miljøvennlig, sunn og fersk mat.
• Demokratisk kontroll over strømprisene gjør at vinterens kuldeperioder kan brukes på skiturer og innekos, ikke på å bekymre seg over om du har råd til å betale strømregninga.
• Enøk-tiltak med offentlig støtte vil gi bedre innemiljø i hjemmene våre.
• Satsing på fornybare og grønne arbeidsplasser bidrar til at det skal være jobber å finne i hele landet, og du slipper å bekymre deg for om hjørnesteinsbedrifta legges ned.
• Et samfunn styrt etter folks behov og naturens tålegrenser krever sterkere offentlig kontroll. Det innebærer mindre privatisering og konkurranseutsetting og tryggere og mer stabile arbeidsforhold.

Tiltakene presentert over og i Rødts plan for en fornybar framtid viser hvordan vi i dag kan begynne å jobbe for å løse klimakrisa. Den endelige løsningen finnes ikke innenfor rammene av dagens økonomiske system. Det baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Det er på tide at vi lar naturens tålegrenser og menneskenes behov setter rammene for vekst.