– Folk vil ha fred i Palestina. På begge sider.  Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt, men på lengre sikt er det nødvendig for Israel og deres mulighet til å leve i fred at palestinerne  får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder, sier Eldbjørg Holte, i dette intervjuet med Stian Bragtvedt. Intervjuet ble først publisert i 2011.

---

Eldbjørg Holte er leder av Palestina-butikken Al Quds, og har vært med i Palestinakomiteen i 40 år
Intervjuet av Stian Bragtveit, redaksjonsmedlem i Gnist

– Hva gjorde at du engasjerte deg politisk i akkurat Palestina-spørsmålet?
– Jeg ble som veldig mange andre engasjert i kampen mot EEC på tidlig 70-tallet. Den var nok starten på hele mitt politiske engasjement. Samtidig var internasjonal rettferdighet og solidaritet noe som veldig mange av oss var opptatt av. Vietnamkrigen hadde gjort mange bevisste, og det å engasjere seg sammen med det palestinske folket mot undertrykkelsen falt seg veldig naturlig. Så er det noe med den soleklare urettferdigheten i akkurat Palestina-spørsmålet. At palestinernes kamp for frihet er en rettferdig kamp er jo åpenbar.

– I dag er støtte til palestinerne noe vi kan finne helt over på den politiske høyresida. Men jeg har alltid sett for meg at det var mye mer kontroversielt på 70-tallet. Hvordan var det å drive informasjonsarbeid på gata da dere startet opp?
– Palestinakomiteen ble stifta allerede i 1969, og ble senere den første organisasjonen som sendte helseteam til den libanesiske borgerkrigen. Mange unge radikale hadde allerede reist til Israel for å arbeide i israelske Kibbutzer, hvor man hjalp til med å dyrke jorda og levde enkelt og egalitært, i alle fall innad i gruppa. Men det var mange som var skeptiske til den aggressive israelske politikken da også. Jeg tror spesielt Seksdagerskrigen i 1967 og de illegale bosetningene som fulgte på Vestbredden, gjorde at flere ble kritiske til Israel. Selv om folk kunne bli sinte når vi delte ut løpesedler for et fritt Palestina, var det også mange som var positive.

– Hvordan var det å reise ned som frivillig til den libanesiske borgerkrigen?
– Jeg husker at det hele gikk ganske raskt. Vi reiste ned like etter at appellen om hjelp kom fra palestinske Røde halvmåne. Det begynte med at Trond Ali Lindstad kom til meg klokka ett om natta, og sa at nå må vi dra til Libanon. Ei uke senere dro vi til Bagdad i Irak, og fikk hekta oss på en gruppe av palestinere og irakere som hadde meldt seg frivillig for å kjempe på venstrealliansens side i den libanesiske borgerkrigen. Etter hvert dro vi fra Bagdad til Kairo og Alexandria, derfra skulle vi reise med båt til Saida i Libanon. Båten var et gresk lasteskip, og vi skulle holde oss under dekk sammen med de rundt 200 frivillige vi hadde følge med fra Bagdad, i tillegg til en god del våpen. Vi seilte nesten opp til Kypros, før vi dreide østover mot Libanon. I internasjonalt farvann ble vi stoppet av et israelsk krigsskip som spurte hvor vi skulle. Heldigvis for oss som satt under dekk, ble vi ikke bordet slik som mange av de andre båtene som kom med forsyninger og frivillige til palestinerne og venstrealliansen. Jeg tror nok de var klar over at det kunne være solidaritetsarbeidere, soldater eller våpen om bord, men de kunne rett og slett ikke stoppe alle båtene med kurs for Libanon i internasjonalt farvann. Det ville blitt for mye oppstyr. Derfor tror jeg de lot oss seile videre.

– Hva hadde skjedd om dere hadde blitt oppdaget?
– Mange båter i samme situasjon som oss ble bordet av israelske soldater, tatt i arrest og tauet til Haifa. Blant annet var det noen nederlendere som ble arrestert på båt 14 dager før vi reiste inn. De ble kjørt i fengsel på lasteplanet til en militærjeep med pistol mot tinningen hele veien. Med de humpete veiene der så var det jo bare tilfeldigheter at ikke den pistolen gikk av. Så det å bli arrestert var ikke noe lystig alternativ.

– Tror du Israel er mer følsomme ovenfor internasjonal opinion og media i dag enn da dere reiste nedover?
– Nei, jeg tror de gir pokker. Det er jo bare å tenke på hva som skjedde med båten som skulle med forsyninger til Gaza. Kanskje tenker de at det er dummere å drepe hvite enn arabere fordi det blir mer bråk, men generelt tror jeg de gir pokker.

– Hva gjorde dere i Libanon?
– Vi ble møtt av palestinske Røde halvmåne, og begynte å jobbe ved et barnesykehus i Beirut. Der behandlet vi mange barn og sivile fra flyktningleiren Tel al Zatar. Selve leiren falt like før vi kom etter at den ble omringet av falangistmilits, og innbyggerne fordrevet eller drept. Flere av barna jeg behandlet der, har jeg holdt kontakten med siden. I løpet av de tre månedene vi var i Libanon, jobbet vi også ved et feltsykehus ved fronten. Det var ikke direkte kamphandlinger der, men det ble skutt over leiren fra artilleri jevnlig. En hendelse jeg husker godt, var en falangistsoldat som kom inn til behandling. Til tross for at han jo var fienden, så ble han ok behandlet av det palestinske helsepersonellet. Vi snakket med ham, og alle behandlet ham veldig skikkelig. Det gjorde et stort inntrykk på meg, men jeg tror det gjorde et enda større inntrykk på ham.

– Har du noen gang vurdert å gjøre noe annet enn å drive med solidaritetsarbeid for Palestina?
– I år er det akkurat 40 år siden jeg startet i Palestinakomiteen, i 1971. Jeg er så heldig å ha jobben med Al Quds, hvor jeg kan drive på fulltid med det jeg synes er viktigst. Jeg er 67 nå, så strengt tatt kan jeg jo pensjonere meg, men jeg vil drive på her så lenge jeg kan. Å gjøre noe annet nå ville bli veldig merkelig tror jeg. Jeg kan for eksempel ikke forestille meg å besøke mine venner i Midt-Østen og fortelle dem at jeg har sluttet med solidaritetsarbeid. Arbeidet til støtte for palestinernes kamp er en del av den jeg er. En annen ting jeg er glad for, er at jeg hele tida har jobbet på grasrota. Jeg ser veldig mange i bistandsbransjen og andre steder som blir pamper fordi de ikke forholder seg til vanlige folk i det daglige arbeidet. Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige mennesker, men fordi det med posisjoner, lønn og stort kontor følger et press i den retningen, tror jeg. At man blir opptatt av karriere, posisjoner, status og de tingene der.

– Hva tenker du om alle bistandsaktørene som fins i Palestina i dag?
– Det fins jo både gode og dårlige prosjekter. Det viktige for meg og Palestinakomiteen har jo alltid vært å vektlegge det politiske. Vårt arbeid er først og fremst i Norge, for å påvirke opinionen her. I tillegg til det praktiske solidaritetsarbeidet med palestinerne som begynte i 1976. Et eksempel på et bistandsprosjekt, som jeg synes er fornuftig også politisk, er ledsager- programmet til Kirkens nødhjelp. De sender folk til Palestina for å være øyenvitner og for å støtte både israelske og palestinske fredstiltak. Så jobber de med politisk påvirkning når de kommer tilbake til Norge. Det har vi alltid sagt er det viktigste, at vårt fremste mål er å påvirke politikken her hjemme. Palestinerne selv er de som må være drivkraften for et fritt Palestina. Bistandsprosjekter som overser okkupasjonen, eller som tar beslutninger på vegne av palestinerne, har jeg ikke noe til overs for.

– Og reising driver jo dere i Al Quds også med?
– Ja, vi både selger vanlige reiser og arrangerer turer til Palestina med politiske programmer. Nettopp ut fra tanken om at det å se urettferdigheten med egne øyne skaper engasjement. Det er min erfaring, og det er erfaringen til mange andre som har reist nedover. Enten som soldater i UNIFIL-styrken i Libanon, som hjelpearbeidere eller som turister. Å se urettferdigheten på nært hold skaper en vilje til å gjøre noe. Det å bli kjent med palestinerne, knytte vennskap og se det som foregår, gjør det umulig å være likegyldig. Vi er jo ikke et reisebyrå i vanlig forstand, men et politisk reisebyrå.

– Hvor kom ideen fra til å starte med turer?
– Vi startet opp Al Quds i 1989, men ideen om reisebyrå var eldre enn det. Jeg husker at Abu Jihad foreslo det i et møte med oss på 70-tallet.

– Abu Jihad?
– Abu Jihad var nummer to i PLO etter Arafat, og grunnla Fatah. Ved siden av Yassir Arafat var han blant de fremste lederne i den palestinske kampen. Ideologisk har han alltid vært den fremste palestinske lederen etter min mening, selv om jeg har stor respekt for Arafat.

– Og han foreslo et reisebyrå i Norge?
– Ja. Han sa at om vi ville gjøre noe i Norge, start et reisebyrå så folk kan komme hit og se undertrykkelsen med egne øyne. Det var jo veldig i tråd med vår linje. Den viktigste jobben vår som solidaritetsorganisasjon er jo å påvirke opinionen her hjemme, slik at vi kan presse regjeringa på Palestina-spørsmålet. Så reisebyrået ble startet fordi vi mente det var politisk riktig.

– Ser du noen endring i sikte? Er det noe lys i enden av tunellen?
– Ja, absolutt. Folk vil jo gjerne ha fred. På begge sider. Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt. Men på lengre sikt er det jo helt nødvendig for Israel og for deres mulighet til å leve i fred, at palestinerne får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder. Tostatsløsningen har jeg ikke noe tro på lenger. Det er jo bare å se på kartet så ser man en sveitserost hvor de små restene av Palestina er hullene og Israel er osten. Det går ikke å lage en bærekraftig palestinsk stat på det grunnlaget. I tillegg virker det som mange av jødene som er unge nå, kanskje spesielt i USA, ikke vil stå inne for den sionistiske ideologien og Israels undertrykking. Det gir håp for forandring. Så har vi jo fått opprøret i Tunis nå, med bevegelse nedenfra, og hvor de autoritære lederne blir kastet. Det kan jo hende at det ikke blir noen endring, og at et like dårlig regime blir utfallet. Men det kan også hende at dette er starten på en lang rekke opprør mot flere av de regimene i Midt-Østen, som mangler demokrati. Blant vanlige folk er støtten til palestinerne mye større enn blant lederne. Så mer demokrati i land som Egypt tror jeg vil kunne ha stor påvirkning på den politiske situasjonen for palestinerne og Israel. Jeg tror at en grunn til den lunkne støtten til den palestinske kampen fra enkelte arabiske ledere er at de er redd for eksempelets makt. Hvis folk ser at det nytter å kjempe politisk i Palestina, så vil det ha en effekt, og bidra til økt mobilisering nedenfra mot andre autoritære ledere også.

– Hva håper du på for solidaritetsarbeidet i Norge i 2011?
– Den viktigste saken nå er jobbinga for en kulturell og akademisk boikott av Israel. I tillegg til den boikotten hver enkelt kan gjennomføre gjennom å ikke kjøpe varer fra Israel.

– Men nytter det?
– Så absolutt. Det er bare å se hvor redde Israel er for en akademisk og kulturell boikott.

– Jeg innbiller meg at det går lengre tid mellom hver gang jeg ser varer fra Israel i matbutikkene nå enn før?
– Det tror jeg er riktig. Forbrukerboikotten har fungert veldig bra, og butikker er redde for å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet ved å ha varer fra Israel. Et annet håp er at flere vil engasjere seg i Palestinakomiteen. Vi har jo fått veldig mange nye medlemmer de siste årene. Det er flott, og jeg håper også at enda flere av dem vil engasjere seg aktivt. Jo flere vi er, jo mer får vi gjort. Og det er jo ikke akkurat mangel på ting å gjøre.

– Helt til slutt, hender det aldri at du blir lei og mister motivasjonen til å stå på videre med arbeidet for palestinerne?
– Det er bare å ta seg en tur nedover det, så er jeg full av både inspirasjon og energi.

– Jeg er ikke historiker, slår Frank Rossavik fast i forordet til sin bok, SV – Fra Kings Bay til Kongens bord
Nei, det skal være visst! Her er ikke engang tilløp til analyse, verken av de opplagte tingene eller de mindre opplagte. Leserne dynges ned i en uendelighet av personintriger, og får ingen mulighet til å forstå. For ikke noe forklarer bakgrunn og tidsbilde.
Da kan vi like gjerne sette oss ned med en årgang Donald.

Morten Falck er journalist.

Partiet SF (og senere SV) framstår i boka som et uløst mysterium. Det er dannet ut fra NATO-motstand og motstand mot atombomber og krig, men er blitt et aggressivt krigsparti innafor NATO. Dette henger ikke sammen, men Rossavik prøver ikke å forklare det. Slik blir vi sittende med alle spørsmålene, rimelige og urimelige. Det er sørgelig, for det burde være ett og annet å lære av denne historien.

Vi lever i partienes tidsalder. Men hva innebærer det? Spørsmålet melder seg raskt når man leser SV –Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011). Må et parti være så fullt av personintriger og med så lite fast substans? Et hobbesiansk mareritt av alles kamp mot alle, uten mål og prinsipper utover det rene begjæret etter makt?

Mange vil sikkert protestere mot denne beskrivelsen. For SV er da ikke sånn? SV er tvert imot fullt av snille, fornuftige, hensynsfulle og innsatsvillige mennesker, som ofrer mye for sitt parti av både innsats og krefter, mennesker som det er naturlig å assosiere med venstresida, folk med standpunkter og prinsipper, kloke folk som kan samarbeide om det aller meste. Fredselskende krigsmotstandere, ofte pasifister, ja, til og med gudfryktige, om du vil – rettlinjete, respektable, arbeidsomme, standhaftige og rettskafne.

Men partiets ledelse, da? Partiet SV sitter i en regjering som fører en aggressiv, imperialistisk røverkrig og faktisk dreper uskyldige mennesker i Afghanistan og Libya. Bosnia, Irak, Afghanistan og Libya har gitt SV blodflekker på slipset, og de kan ikke bare tørkes av. Så hva betyr alle disse strålende medlemmene da, når det kommer til stykket? Hvilken av beskrivelsene er sann? Problemet er at begge disse sidene er like riktige, like sanne.

Hva er et parti?

Et parti er en organisasjon av mennesker med felles interesser, som kjemper for et definert mål. Det skiller seg fra for eksempel en fagforening eller et idrettslag ved at det tar opp medlemmer fra enhver del av befolkninga, at det ikke er lokalt begrenset, og at det har langsiktige, politiske mål. Det har gjerne vedtatte programmer av strategisk (prinsipprogram) og taktisk (arbeidsprogram) karakter, som medlemmene slutter seg til og som partiet jobber målrettet for. Partier er organisasjoner som kjemper for makta i samfunnet. Ikke sjelden er partier nokså reine klasseorganisasjoner, som for eksempel Høyre, Senterpartiet, eller slik Arbeiderpartiet eller NKP en gang var, organisasjoner som kjemper for en bestemt klasses interesser. Vi kan si partier er den form klassekampen tar i vår tid.

Men bildet er ofte komplisert, for eksempel når partiene blir talerør bare for et sjikt innafor en klasse – eller når det faktisk er tilholdssted for flere sjikt innen en klasse, som kan føre en kamp seg imellom om makta i partiapparatet. Partiet kan si en ting og gjøre noe helt annet i praksis. Slik kan Arbeiderpartiet for eksempel være hoveddrivkraften bak nedbygging av velferdsstaten, samtidig som det snakker om solidaritet! Nedlegge sjukehus, aggressivt gå inn for oljeboring i Lofoten/Vesterålen, være drivkraft i privatiseringa og i å redusere pensjonene og heve pensjonsalderen, men samtidig søke sin medlemsbasis i arbeiderklassen.

SF var i 1961, da det ble stiftet, et arbeiderklasseparti, dvs. et parti av arbeidere, forteller Rossavik. 65–66 % av velgerne var arbeidere. Sånn sett kan man trygt si at SF var begynnelsen på et nødvendig oppbrudd fra Arbeiderpartiet. Var det også et parti for arbeidere, et parti som tok arbeiderklassens standpunkt?

Forspilte muligheter I

Nei, det kan man vanskelig si. SFs ledelse var preget av å være en samling intellektuelle rundt ukeavisa Orientering, utbrytere fra Arbeiderpartiet, tidligere NKP-ere, og uavhengige intellektuelle. I denne forsamlinga var det flere sterke viljer enn det var rom for disiplin, og siden partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf, var det på mange måter prisgitt enkeltpersoner. Av de tingene som kom ut av dette, var iallfall mange personmotsigelser og mye vondt blod. Rossavik skildrer personmotsetningene ganske inngående. De ser blant annet ut til å ha krystallisert seg ut i en allmenn mistro til Knut Løfsnes, som likevel var partiets formann – Rossavik får det til å se ut som grunnen bare er at ingen andre ville.

De som dannet SF, var motstandere av blokkpolitikken, mot norsk medlemskap i NATO, motstandere av EEC (EU), anti-militarister, fredselskende atomvåpenmotstandere. Men de kom aldri lenger. De diskuterte seg aldri fram til enighet om hva slags parti de ville ha, om synet på imperialismen, om synet på DNA, om synet på staten og på klasser og klassekamp, eller om synet på frigjøringskriger (Vietnamkrigen var under utvikling).

De var i stor grad sosialdemokrater som ønsket seg tilbake til Arbeiderpartiet, hvis det bare hadde hatt en litt mer «menneskelig » profil. Eller frustrerte tidligere NKPere, som alltid hadde sett på Arbeiderpartiet som et sosialistisk parti. Begge disse gruppene ønsket seg hovedsakelig «tilbake» til Arbeiderpartiet. Idealismen – i filosofisk forstand – sto sterkt i SF. Marxismen var så godt som ukjent. Tida og medlemstokken gitt, ville noe mer kanskje ikke vært mulig, men det lå en mulighet gjemt i kortene som eventuelt kunne ha gitt SF et sterkere arbeiderklassepreg.

Men dette blir ikke mer enn en hypotese, en spekulasjon uten rot i virkeligheten. Vi sitter jo med fasit! Velgerne fikk ikke prege partiet.

Denne mangelen på intern og målrettet diskusjon gjorde at partiet ikke greide å samle seg om viktige standpunkter, men at ulike syn eksisterte side om side i partiet. Det ga rom for utvikling i mange retninger – en av dem brøyt ut i 1969, og dannet AKP i 1973. En god porsjon av medlemmene i SV var kristne, og innslaget av Israel-venner og «Kibbutz-sosialister» var betydelig. Alt dette sier Rossavik nesten ingenting om. Men det betydde også at grunnlaget blei lagt for uendeligheter av personintriger, skuling og skumling. Enkeltpersoner fikk frie tøyler til å tolke vedtak og følge eller ikke følge partiets program, og det oppbruddet fra DNA som begynte så lovende, rant mer eller mindre ut i sand i løpet av de første ti årene. Velgerne forsvant – kanskje i stor grad tilbake til DNA eller til sofakroken(?) – man visste jo hva man hadde.

Men så kom EEC-kampen i 1972, og det mirakuløse skjedde: Partiet fikk en ny sjanse.

Forspilte muligheter II

Kampen mot medlemskap i EEC (som etterhvert ble hetende EF og nå altså EU, nærmest for å bekrefte de verste spådommene), var mangslungen og komplisert. Den førte til ytterligere svekkelse av Arbeiderpartiets stilling, og en sterk oppblomstring av det lokale demokratiet, som vi fortsatt flyter på. Norge ble et «annerledesland » – det ble et land der folket hadde større makt og ikke nødvendigvis led nederlag. Dermed var det heller ikke noen grunn til å bøye nakken i utgangspunktet.

Det er selvfølgelig ikke sant. Folket led nederlag i ett sett – Alta-kampen er et trist eksempel. Men selv de nederlagene folket faktisk led, var begrenset og kunne føre med seg et mer allment oppsving – slik Alta-kampen førte til et oppsving for samenes rettigheter. Dette gjør jo den norske etterkrigshistorien svært interessant – hva er det som gjør at det norske folket greier å unnslippe imperialismens åk i større grad enn svensker, dansker og finner? Hvilke folkelige tradisjoner er det som ligger til grunn? Eller er det motsigelsen mellom det norske monopolborgerskapets egne imperialistiske ambisjoner og den europeiske monopolkapitalismen som er årsaken?

Disse perspektivene ligger naturligvis langt utafor siktemålet til ei bok om SV, men vil kanskje ha et visst tilknytningspunkt likevel i spørsmålet om hvorfor og hvordan en slik allianse oppsto. Hvordan kunne den valgalliansen som SV opprinnelig var, oppstå? Hvorfor søkte alle gruppene sammen, og hvorfor rundt SF? Hvorfor la alliansepartnerne seg så flate for NKP – og hvorfor ble AKP stående utafor? Her er det mange spørsmål som trenger seg på.

Ragnar Kalheim, som er en av bokas absolutte helteskikkelser, ville ha ml’erne med i valgalliansen, og ble rasende da de heller dannet sitt eget parti. Ligger noe av grunnen til SVs paranoide forhold til AKP her? Det får vi ikke vite. Rossavik later stort sett som om AKP aldri har eksistert, han bare nevner det i bisetninger enkelte steder der han ikke kan unngå det: «Kampen SU og SV fortsatt måtte føre mot AKP(m-l) og Rød Ungdom i mange miljøer.» (s. 285) Jaså? Måtte SV det? Hvorfor?

«Karl O. Rikardsen var de radikale ansattes helt. ‘Mange av oss ville ha vært i AKP om det ikke var for ham‘, sier Liv Røvik.» (s. 271). Det er tydelig at her ligger det noe mer bakom, noe som kanskje hadde gjort det naturlig med et eget kapittel om forholdet mellom de to partiene. Men dette går Rossavik behendig utenom. «En del SV-ere var med i Kvinnefronten, men gikk ut da den ble mer dominert av AKP(m-l)» (s. 205). Ja, særlig på sentrale steder var forholdet mellom de to partiene ganske skarpt. På mange mindre steder gikk samarbeidet ofte mer knirkefritt.

Motsigelsen mellom de to partiene hadde flere røtter. AKP hadde et klart standpunkt til staten, til sosialdemokratiet, og ikke minst til Sovjet – nettopp punkter som må være ganske såre for et parti som SV. Rossavik er imidlertid lojal, og sier ingenting. Dette er punkter som burde vært avklart mellom partene i valgforbundet. Men det er kanskje for meget forlangt å avklare forholdet til Sovjet med NKP og forholdet til sosialdemokratiet med AIK?

Faktum er i alle fall, at etter et brakvalg med enorm framgang, deiset SV nedover igjen, og endte i «skyggenes dal» – hvorfor skulle egentlig velgerne slutte opp om et sånt parti, der ledelsen rev øynene ut på hverandre og alt snakk om demokrati var bare munnsvær og ikke gjaldt for partiets egne medlemmer?

Forspilte muligheter III

Enda en sjanse skulle SV få. Stortingsvalget da det var gjennombrudd for regjeringssamarbeid i den såkalt «rød-grønne» regjeringa i 2005. Det er liten tvil om at oppslutninga om SV i dette valget skyldtes at velgerne trodde på snakket om at nå skulle SV endelig greie å hale regjeringa mot venstre. Det viste seg imidlertid vanskelig. Jo mer SV trakk, jo mer førte båndene til AP til at partiet gikk mot høyre. Sånn går det når man står på glatt underlag. Halvorsen og partiet hennes hindres i alle fall ikke i å rutsje inn i sosialdemokratiets nyliberale varmestue av overdreven marxistisk forankring. Hennes forhold til Marx ser ifølge Rossavik ut til å være bestemt av det meningsløse utsagnet «Marx var en kvinnehater»!

Hvis vi skal tro på at de prøvde å trekke. For med en leder som Kristin Halvorsen, som fortsatt kan prestere å skrive at hun har tro på en sterkere styring av kapitalismen (Klassekampen, 28.05.2011), kan man jo undre. Hva er viktigst her – regjeringstaburettene eller politikken?

At hun fortsatt kaller partiet sitt for sosialistisk, må være beregnet på å trekke velgere til støtte for krigspolitikken. Erik Solheim ser ut til å ha kommet til det samme, når han i Klassekampen uttaler med vanlig arroganse at «Eg har førebels ikkje sett noko gjennomtenkt alternativ til kapitalismen.» (26.05. 2011)

Rossavik er åpenbart ikke i tvil. Han skriver en bok som ender som en rein hagiografi for Kristin Halvorsen, med en personfiksering som effektivt sperrer for alle andre perspektiver. Rossavik blokkerer faktisk enhver mulighet for analyse.

«Jeg er ikke historiker»

Dette er ganske påfallende. Boka gir seg ut for å være en historiebok. Da er det naturlig å vente seg en beretning som i det minste gir mulighet til å forstå hvorfor det og det skjedde – mens hint ikke fant sted. Hvorfor kunne ikke diskusjoner vært gjennomført og partiet kommet fram til enighet om viktige spørsmål? Henger det sammen med at ledelsen ikke ville, for å beskytte sine egne standpunkter?

Et helt kapittel handler om reisevirksomheten i «Østerled». Men ikke om hva den betydde for partiet. Når Berge Furre var på gratis ferie med hele familien i Romania, og også ble vartet opp av Ceaucescu, fikk det da noen betydning for hans syn på det Gustavsen kalte «den reelt eksisterende sosialismen », (som ikke ser ut til å ha inkludert Kina)?

Men det at Rossavik ikke er historiker, kan ikke unnskylde at han ikke sier ett ord om hvilke resultater dette knefallet for østeuropeisk oppkjøpspolitikk fikk.

Stopp litt. Han driver det så langt at han siterer SVeren Svein Skotheim: «Vi lot oss kjøpe. Vi trodde det var bedre der borte enn det var, og slike turer skapte ikke mer klarhet.» (s. 260) Dette er jo bare fantastisk. Partiet lot seg kjøpe! Så sier Rossavik ikke mer om den saken!

Rundt omkring på mange arbeidsplasser ble forholdet mellom SV og AKP ofte forsuret av SVs forhold til Sovjet. Siden Rossavik unnlater å nevne det, skal jeg bare minne om at AKP hadde en mye bedre forståelse av problemet – en som både var klokere og skulle vise seg å være mye riktigere. For det finnes vel neppe lenger illusjoner om at Sovjet ikke var en imperialiststat, med aggressive utenlandsambisjoner og fascistiske overgrep «innenriks» (Altså særlig i forhold til de undertrykte klassene, arbeiderne, og nasjonene), og at det kloke var å holde dem på et par armlengders avstand?

Å være journalist unnskylder ingenting

Etter hva Rossavik skriver, er boka blitt slik fordi han er journalist. Det beste man kan si om en sånn påstand, er at boka bærer preg av visse moderne myter om det å være journalist. På godt og på vondt. La oss ta et eksempel på det siste:

Nøytralitet?

Ifølge moderne mytologi er journalister såkalt «nøytrale» – de tar ikke stilling til det de skriver om. Rossavik tilsidesetter dette prinsippet suverent. Han kaller noen av de framtredende personene for «stjerner » (for eksempel Gustavsen og Solheim). Ragnar Kalheim blir stadig omtalt som «fagforeningskjempen». Det blir derimot aldri Roald Halvorsen. Sånne ord fra festtalevokabularet ødelegger stilen og svekker inntrykket av boka. Og det forteller leserne at Rossavik har en agenda, han er ikke noen nøytral skildrer av SVs historie. Han er forutinntatt, og rir sine egne kjepphester. Det innebærer dessverre at store deler av SVs innsats mot EU i folkeavstemningene og i Nei til EU blir usynliggjort. Som Tore Linné Eriksen har pekt på, gjelder det samme for nord-sør-perspektivet. Det er fullstendig fraværende, og den innsatsen SV-medlemmer har gjort for solidaritet med folk og frigjøringsbevegelser i sør, glimrer ved sitt fravær. Enten betyr det at Rossavik ikke ser på den som viktig, eller han mener at den ikke har eksistert. Jeg vet ikke hva som er verst. SV var riktignok ikke det partiet som tok anti-imperialismen mest på alvor, men som i tilfellet Palestina kom de jo etter. Og i noen tilfeller gikk de foran, som når det gjaldt Sør-Afrika, og Latin- Amerika. Det burde de krediteres for.

Et annet særtrekk ved moderne journalistikk er personfokusering, ned til det håpløse «du»-nivået. Dette gjør verden vanskelig å forstå, og løser opp alle sammenhenger og historiske tendenser i meningsløse anekdoter. Det er på dette området boka må sies å bekrefte påstanden fra forfatteren om å være «journalistisk», og det er vel også derfor alle politiske kommentatorer har rost den. Det er jo sånn de er vant til å se politikken! Siv gjør sånn, Erna gjør slik, Jens sier ditt og Kristin sier datt. Men det viktigste ved dette er at da skjønner ikke leserne hvorfor – hvilke interesser er det som snakker ut av munnen til «Siv» og «Erna» og «Jens».

Moderne norsk journalistikk preges også av en forunderlig naivitet – som om det er ufint å ikke feste lit til makthavernes framstilling. Etter å ha fortalt om Lundkommisjonen, presterer Rossavik å skrive: «Punktum ble nå satt for førti år med løgn.“ Akk! Tenk om det var så vel! Men for det første fortsetter overvåkingen like dulgt og usynlig som før, og for det annet – hvorfor fikk en framtredende person som Erling Folkvord bare se en tom mappe? Selv ikke Rossavik kan mene at dette betyr slutt på løgnen? Fortielsen av AKP: Riktignok er dette ei bok om SV, men AKP nevnes påfallende lite. Dette grenser etter min mening til det løgnaktige. SV brukte så mye krefter på å bekjempe AKP, at dette burde fått større plass i boka. Det kunne ha styrket troverdigheten. For eksempel er Klassekampen omtrent ikke nevnt. Før det plutselig står om landsmøtet i 1997: «Klassekampens journalist, som hadde kommet seg inn i salen, …» Resten av journalistene hadde drukket seg fulle og gått hjem, men de hadde til gjengjeld vært invitert. Hva gjorde det lille AKP (m-l) til en så farlig konkurrent at det måtte bekjempes med alle skitne tricks? Nei, Rossavik sier ingenting om det. Det er nok det tryggeste.

Rossavik driver dette ut i det virkelig latterlige: «Gang på gang hadde folk i SF og SV – iblant også noen fra andre partier – hevdet at den ulovlige overvåkingen pågikk.» Tenk det, Hedda! «Iblant også noen fra andre partier»!!! Rossavik ser ikke ut til å ha hørt om verken Peder Martin Lysestøl, Erling Folkvord eller Finn Sjue – bare for å nevne tre. (Kunne du ikke plassere dette sammen med der du snakket om SV og AKP litt lenger foran?)

1914 om igjen?

Boka ender med å hylle bombe-Kristin og hennes kumpaner for innsatsen i regjeringa. Argumentet er omtrent som følger: Uten SV i regjering hadde det vært sendt flere soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå! soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå!

I Rødt! nr. 4/2010 skriver jeg artikkelen, "Hvem skal eie kunnskapen?", som er et forsøk på å gi en helhetlig analyse av utviklingen i norsk skole i den nyliberale epoken, bygd på teorier av Karl Marx og Zigymunt Bauman. Jeg får et tilsvar,  "Den digitaliserte læreren? " i nr. 2/2011, av Leikny Øgrim der hun kommenterer noen spørsmål jeg tar opp.

 

Jeg mener hun delvis misforstår intensjonen bak artikkelen. Hun mener at jeg gir uttrykk for en lengsel tilbake til 1950-tallsskolen uten at jeg kan se at jeg skriver det. Hun mener også at jeg angriper undervegsvurdering. Undervegsvurdering mener jeg, i likhet med Øgrim, er en fornuftig pedagogisk metode. Jeg nevner undervegsvurdering som en faktor i en annen forbindelse, nemlig i sammenheng med alt det byråkratiske papirarbeidet som tynger lærerne. Jeg skrev:

Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Det offentlig nedsatte «Tidstyvutvalget» er et uttrykk for at også myndighetene innser at dette er et problem og vil stramme inn.

Vi må diskutere!

Så til Øgrims hovedpoeng der hun polemiserer mot mine synspunkter om digitalisering av skolen. Hun spør retorisk: «Skal skolen hindre utviklingen av demokrati?» Hva skal man svare til det?

Øgrim skriver videre:

Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Problemet er jo nettopp at teknologiens plass i skolen knapt er diskutert verken Den digitaliserte skolen politisk eller pedagogisk. Jeg skrev i artikkelen min: «Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi». Jeg mener at skolen skal fremme digital kompetanse; jeg kritiserer heller måten det er gjort på. Digitaliseringa av skolen er pressa gjennom ovenifra fra politikere, skolebyråkrater og datafolk uten at pedagogene har lagt premissene. Dette er godt dokumentert, blant annet i Geir Haugbakks bok Digital skole på sviktende grunn fra 2010.

I flere offentlige dokumenter blir digitaliseringa kalt «en katalysator for skoleutvikling ». Digitaliseringa er blitt brukt som en brekkstang for å svekke lærernes profesjonelle rolle i klasserommet. Dette har vært en ønska utvikling.

Når bruken av digitale verktøy nå går ned i skolen, er dette helst et uttrykk for at mange lærere og elever finner ut at digital teknologi har en begrensa effekt i læreprosessen.

Jeg har snakket med en rekke lærere i mange skoleslag, og det er en nesten unison kritikk av hvordan digitaliseringa er gjennomført, ikke at den er innført. Mange lærere og elever uttrykker at PC-ene i mange tilfeller hemmer læring fordi mange elever fort blir avleda og skifter mellom spill, sosiale medier og andre nettsider i timene. Lærerne sliter med å samle konsentrasjonen og oppmerksomheten rundt felles undervisningsopplegg. I tillegg har mange ungdommer problemer med å begrense databruken i fritida; mange føler at de skal være online døgnet rundt, noe som fører til stress og søvnvansker for mange.

Det er et underlig fenomen at hver gang noen våger å sette spørsmålstegn ved hvordan PC-ene fungerer i skolen, blir de stempla som bakstreverske maskinstormere.

Fåkunne og nyliberalisme

I forordet til sin berømte bok Ekstremismens tidsalder fra 1994 sammenlikner den britiske historikeren Eric Hobsbawn verden i 1990-åra med verden før første verdenskrigen. En av de urovekkende endringene han registrerer, er «oppløsningen av de gamle mønstrene for sosiale relasjoner mellom mennesker, og med den også brudd i kontakten mellom generasjonene, dvs. mellom fortid og nåtid.» (side 25) Han skriver om hvordan de fleste unge menn og kvinner vokser opp i en slags permanent nåtid uten noen organisk forbindelse til en felles fortid.

Hobsbawn forteller at han opplevde at en ung intelligent amerikansk student spurte han om uttrykket «den annen verdenskrigen » også måtte bety at det en gang måtte ha vært «en første verdenskrig». Hobsbawn mener at vi nå ikke lengre kan ta grunnleggende kunnskaper om 1900-tallet for gitt.

Det er gått 17 år etter at Hobsbawn stilte diagnosen om historieløsheten blant ungdom. Er det slik at flertallet av norsk ungdom i dag går ut etter tretten års skolegang med manglende grunnleggende kunnskaper om geografiske, religiøse, historiske, politiske og økonomiske forhold i verden? Jeg mener ja. Jeg mener vi står foran et sammenbrudd i opplysningsprosjektet, i alle fall på flere nivåer.

Jeg baserer ikke dette på vitenskapelige undersøkelser, men på inntrykk som lærer i norsk, samfunnsfag og historie i videregående skole i fra før reform 1994. Jeg har ofte gjort følgende eksperiment: Gi en gruppe skoleflinke ungdommer på 17 eller 18 år et kart over Europa der bare grensene er oppmerka, og be dem uten kilder om å plotte inn navn på land. De vil klare de fleste land i Vest-Europa, men ellers er resultatene bedrøvelige. Gjør det samme med kart over Afrika og Asia – og de fleste vil ha store problemer. De forstår heller ikke vitsen med denne typen kunnskaper. Denne holdningen er mest utbredt blant jentene.

Geografisk kunnskap om land og verdensdeler, fjellkjeder, hav, elveløp og klimasoner er en forutsetning for å forstå verden i fortid og nåtid. For samfunnet som helhet og for demokratiet er det et problem at mange unge mennesker for eksempel ikke aner hvor Afghanistan er, hva som kjennetegner dette samfunnet og hva som er bakgrunnen for krigen der Norge har deltatt i ti år.

Hobsbawn knytter den manglende historiebevisstheten til den asosiale individualismen under nyliberalismen. Det er flere årsaker til dette fenomenet. Men digitaliseringa har ikke gjort situasjonen bedre.

«Bare et tastetrykk unna»

Det har ikke vært noe heving av norske elevers og studenters kunnskapsnivå etter fem år med Kunnskapsløftet til tross for enorm satsing på IKT. Det kommer alarmerende meldinger om norske elever og studenters mangelfulle kunnskaper i sentrale fag som matematikk og norsk. Den nasjonale skolefagsundersøkelsen 2009 viser at bruk av data og IKT i skolen ikke nødvendigvis fører til at elevene lærer mer eller bedre. Forskeren som ledet undersøkelsen, Lars Vavik, uttrykte følgende:

IKT i skolen er som en russisk dukke. Lærens fagkompetanse er den største dukken, og bruk av data i undervisningen er den minste. IKT er ikke uten effekt, men effekten er veldig liten.

Den siste Pisa-undersøkelsen fra i år om norske 15-åringers evne til digital lesing, viser at de norske elevene ligger på gjennomsnittet internasjonalt til tross for massiv satsing på IKT. Utdanningsdirektoratet skriver:

De norske elevene skårer under gjennomsnittet på oppgaver som krever stor innsats. De leser morsomme og personlige tekster bedre enn saklige tekster med akademisk og voksent språk.

Flere studier viser at vi leser mer overflatisk på en skjerm enn i en bok. Anne Mangen ved Lesesentret ved Universitet i Stavanger har vist at hyppige distraksjoner og mangel på fysisk kontakt med sidene, gjør elektronisk lesing vanskeligere. Hennes forskning har nå fått internasjonal oppmerksomhet.

I en artikkel i Klassekampen 21. juli, «Digitalt sløvsinn», viser Bjørn Vassnes til ny forskning som bekrefter at tankeevnen svekkes når man tror at kunnskaper «bare er et tastetrykk unna». Vassnes skriver:

Det er nemlig ikke slik at vi bare kan hente inn det vi trenger av informasjon. For det første vet vi ikke hva slags informasjon vi faktisk trenger, dersom vi i utgangspunktet ikke har «et kart» i hodet. Vi vet ikke hva som er relevant, og kan ikke tolke informasjonen vi finner på Google. Det kan vi bare gjøre de som vi allerede har et «kognitivt skjellet» på plass i hjernen, noe å relatere informasjonen til krever at vi faktisk husker noe, og at den store, ubevisste delen av hjernen har noe å jobbe med.

Videre skriver han:

Vi svømmer i et hav av informasjon, men dette er døde data for oss, så lenge denne informasjonen ikke er gjort levende for oss.

Lærernes rolle

Endringene i skolen rokker ved en eldgammel konvensjon: overlevering av kunnskap skjer fra en generasjon til en annen, legemliggjort i forholdet mellom den erfarne fagpersonen og eleven/ lærlingen. Ved å forrykke dette forholdet utsetter vi våre ungdommer for et pedagogisk eksperiment av uante konsekvenser. Det finnes nemlig noen allmenne kjennetegn for læring: Å lære er avhengig av målretta og konsentrert arbeid, kontinuerlig trening og repetisjon, tilpassa progresjon og kyndige tilbakemeldinger og vurderinger fra en fagperson. Det er bare under disse forutsetningene datateknologien kan fungere positivt. Svikter dette, brer fåkunna seg.

Vi må ikke glemme at det nyliberale systemet ønsker tilpasningdyktig arbeidskraft som flyter mest mulig friksjonsfritt og motstandsløst mellom bransjer og over grenser. Nyliberalismen framelsker konkurranse og spisskompetanse. De ønsker ikke et kunnskapsrikt folk med en kollektiv historiebevissthet slik folkeopplysningstanken fremmer. Elever som tror all kunnskap bare er «et tastetrykk unna», manipuleres lett inn kasinokapitalismens maskineri.

Vi må ha en annen visjon for skolens innhold! Jeg reagerer derfor på at Øgrim skriver: «På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangsaga (!)». Jeg mener at norske elever i dag skal lære om oppgangsaga som har vært så viktig i norsk historie. Og turbiner brukes fremdeles i nesten all energiproduksjon, nå selvsagt bygd på digital teknologi!

«Vi må ha en kulere skole», sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Aftenposten 7/2-2010. «Blogging, moderne musikk, Twitter og Facebook skal inn i ungdomsskolen». Det er blant annet dette som skal øke motivasjonen for fagene og forhindre frafallet i skolen.

Men å pøse på med enda flere digitale virkemidler, er neppe vegen å gå for å få elevene til og tilegne seg flere kunnskaper. Det som trengs, er flere gode og engasjerte lærere som trives blant barn og ungdom, og kan formidle faget sitt. Og bruken av datateknologien må styres av pedagoger, ikke teknokrater.

Øyvind Andresen

Jeg pleier å si at jeg er tredje generasjons kurdisk kommunist. Min bestefar er en stolt kommunist fra den kurdiske byen Amed. Nå er han pensjonert, men før jobbet han som lærer. For mange år siden underviste bestefaren min Abdullah Öcalan, lederen av PKK.

Kristian Kårbø er student.

I tyrkiske Kurdistan er ikke alle kommunister lærere, men alle lærere er kommunister. Ettersom Öcalan også ble lærer til slutt, liker jeg å si at min bestefar spilte en avgjørende rolle i at Öcalan ble kommunist. Öcalan kalles Apo av oss kurdere. Det betyr onkel på kurmanji, den kurdiske dialekten som snakkes i Nord-Kurdistan. Vi kaller ham «onkel» fordi han ledet en stor geriljabevegelse som plasserte Kurdistan på kartet, og gjorde kurdere stolte over å være nettopp det: kurdere.

Min bestefar er en gammel og syk mann som ikke kommer seg så mye ut av huset. Likevel er han ute på 1. mai med sitt røde flagg og viser sin solidaritet. Ikke bare har min bestefar slåss for ett fritt Kurdistan, han har slåss for ett fritt Tyrkia og en fri verden, fri for kapitalismens undertrykking.

Min familie vokste som sagt opp i en landsby nært Amed, som er en millionby. I et forsøk på å knuse den kurdiske frigjøringskampen har den tyrkiske hæren jevnet veldig mange landsbyer med jorden, og gjort innbyggerne til internflyktninger. Min familie ble deportert til Vest-Tyrkia, og har bodd der siden.

Lenge før dette ble min far forfulgt for hans kamp for et fritt og sosialistisk Kurdistan. Da han skjønte at hans liv var i fare, måtte han flykte. Etter en lang ferd gjennom Europa endte han opp i Oslo. På dette tidspunktet bodde det ikke mange kurdere i Norge, og min far hadde ingenting. Midt på vinteren sov han flere uker i en park, og spiste mat fra søpla. Flere ganger ble han tilbudt å selge dop for de lokale langerne, men min far avslo alle disse tilbudene. Mange år senere var min far eier av flere restauranter i Bergen by, uten å ha brutt en eneste paragraf av norsk lovgivning. Her jobbet min mor, og her jeg ble født. Min far ga meg navnet Murat, oppkalt etter en kurdisk frihetskjemper som ble hengt av den tyrkiske hæren etter å ha ledet et stort opprør. Historien er full av disse kurdiske opprørerne. Murat følger seg bare inn i rekken av stolte kurdere som har kjempet for opprettelsen av en kurdisk stat.

Det bringer oss tilbake til min bestefars gamle elev, Abdullah Öcalan. Han som ledet en geriljahær så sterk at Tyrkia ble tvunget til forhandlingsbordet, som fikk kurdiske rettigheter på dagsorden og som har kjempet frem mange kulturelle og språklige rettigheter. Men kampen om et fritt Kurdistan er langt ifra avsluttet. Den lever i fjellene der mine brødre og søstre kjemper Davids kamp mot Goliat, med håndvåpen mot NATOs tredje sterkeste militærmakt. Den lever i fengselscellene der mine kamerater sitter uten lov og dom, og daglig utsettes for fysisk og psykisk tortur. Den lever på øyen Imrali der Öcalan sitter internert på ellevte året og ikke har fått tatt på et annet menneske på like mange år.

Å sammenlikne kurdernes kamp med Davids kamp mot Goliat blir nok likevel litt feil. David hadde tross alt en sprettert, vi kurdere har ingen støtte i vår kamp, utenom oss selv og våre egne krefter. Mens hundrevis av regjeringer sympatiserer med den palestinske motstanden, og mange arabiske land forsyner dem med alt de trenger, finnes det ingen regjering i verden som støtter den kurdiske frigjøringskampen.

Hva gjør så kurderne?

Her kommer jeg tilbake til min far. Solgte han dop som ødelegger mange menneskeliv og svekker enheten i arbeiderklassen? Nei. Han hadde stolthet og verdighet, han var kreativ og tok skjebnen i egne hender. I motsetning til FARC i Colombia, selger ikke kurderne dop for å finansiere sin geriljahær. De åpner restauranter, kafeer, butikker og til og med noen kasinoer i Sør-Kurdistan. Og ikke bare i Kurdistan. Har du drukket kaffe på en kurdisk gatekafe i Tyskland eller Frankrike, har du sannsynligvis gitt din skjerv til den kurdiske frigjøringskampen. Det jeg vil frem til, er at kurderne er ressurssterke folk, modige, sterke folk. Vi kunne lagt oss ned og slikket sårene våre, fordi vi har en historie der den ene store massakren har fulgt den neste. I stedet reiser kurderne seg gang på gang. I de delene av nordlige Irak som PKK kontrollerer, er den kurdiske delen i praksis en stat, et Kurdistan for kurdere, med sine institusjoner. Vi har en stående hær på flere tusen soldater, som i tiår har kjempet for frigjøring av landet vårt.

Akkurat nå er det våpenhvile mellom den tyrkiske hæren og PKK. Begge parter forstår at de ikke kan vinne krigen militært. Jeg og min far diskuterer ofte dette. Han spør meg hva som er sterkest av ordet og geværet. Jeg sier geværet. Han sier ordet. Jeg tror vi begge har rett. Den væpna kampen har satt Kurdistan på kartet, den har vekket en nasjonal bevissthet blant kurdere, en bevissthet forskjellige herskere i Ankara gjennom hundrevis av år har gått over lik for å knuse.

Men kampen står ikke bare på slagmarken. Selvfølgelig må vi forsvare landsbyene våre, vi kan ikke fremstå som svake ovenfor Tyrkia – da vil de knuse oss. Samtidig må vi også kjempe mot det min bestefars elev kaller den «indre fienden»: føydale, patriarkalske tradisjoner i det kurdiske samfunnet. Den største trusselen mot et fritt og sosialistisk Kurdistan ligger i hodene til kurderne selv. Vi står ikke sammen, vi kjemper mot hverandre, vi undertrykker våre søstre.

Ved inngangen av det 21. årtusenet sa Abdullah Öcalan at den bevegelsen som får kvinnene på sin side, vil avgjøre hvem som seirer, og hvem som taper kampen om det nye årtusenet. Kampen står mellom de fremskrittsvennlige bevegelsene, som er for folk, og de anti-folkelige bevegelsene, som styrer verden i dag. Det er i mine øyne en god beskrivelse av hva utfordringene til den revolusjonære bevegelsen er, og hvordan vår bevegelse kan seire.

Våre kurdiske søstre er i mine øyne de sterkeste menneskene på jorda. På den ene siden bærer de byrden av undertrykking fra den tyrkiske staten. På den andre siden undertrykkes de av sine kurdiske brødre. På denne måten gir mange kurdiske menn et håndslag til dem vi prøver å frigjøre oss fra. Mange kurdiske kvinner reiser opp i fjellene, ikke bare for å slåss for sitt land og sitt folk, men for å bygge et nytt, menneskevennlig samfunn, et samfunn der kvinner eier halve himmelen. Blant PKK sine stående soldater er 40 % kvinner. Derfor kan vi slå fast at den kurdiske frigjøringskampen ikke bare retter seg mot den tyrkiske okkupasjonen, men også mot føydalt tankesett i det kurdiske samfunnet, mot patriarkatet og det imperialistiske verdenssystemet. Dette er helt unikt i et Midtøsten som er veldig preget av føydalt patriarkalsk tankesett.

For å komme tilbake til vår diskusjon om sverdet og ordet: En frigjøringskamp føres på mange nivåer. Kampen for å opprette et allkurdisk sosialistparti har vært lang og tung. Mange kurdere – også noen av dem som støtter den militære kampen – mener det trengs et kurdisk parti som tar seg av den sivile organiseringen av kampen. I 1994 ble derfor HADEP (Demokratisk Folkeparti) etablert. Siden har partiet blitt erklært ulovlig, og flere politikere og aktivister har blitt arrestert, torturert og drept. At partiet er blitt ulovlig nesten årlig har ikke stoppet kurderne, det har gjenoppstått under nye navn. I dag sitter de med 36 representanter i parlamentet. 36 allkurdiske representanter i en fascistisk okkupants parlament. Dette har rystet makthaverne i Ankara!

Derfor er det et blindspor å spørre om hva som er sterkest av ordet eller geværet. Det blir som å spørre om hva som er viktigst av din høyre og venstre fot. Kurderne kan ikke seire uten gevær, men vi vil tape hvis vi mister ordet. Hvis vi taper svikter vi ideene som hundretusenvis av våre kamerater har gitt sitt liv for, og hvis vi vinner, vil hele himmelen være vår.

Parlamentsvalget i Tyrkia fant sted den 12. juli 2011, i en periode der Tyrkia er i ferd med å endre viktige trekk ved den samfunnsformasjonen som det moderne Tyrkias landsfader Mustafa Kemal Atatyrk instituerte i 1923.
Veivalgene som nå tas, vil bestemme om landet går inn i en demokratisering eller kastes ut i en større indre krise.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt. Sammen med Gunnar Rutle var han observatør under valgene i Tyrkia 12.juni.

Så lenge den politiske ledelsen sjøl står i spissen for å undertrykke ca 20 %.av befolkningen, den kurdiske minoriteten, inkludert gjennom å bruke militærapparatet mot den, vil Tyrkias problemer vokse i framtida, til tross for modernisering av grunnloven. Derfor er det betimelig å påpeke at statsminister Recep Erdogan og hans regjering nå står overfor et veivalg som vil være svært avgjørende.

Fortsatt har Tyrkia en grunnlov, laget etter det siste militærkuppet i 1980, og som gir generalene makt til å avsette en regjeringa dersom de mener det er en fare for at det kemalistiske systemet trues. Sjøl om generalenes makt ble redusert gjennom grunnlovsendringene etter folkeavstemningen i september 2010, er dette et aktuelt scenarie.

Nå, i august, ble generalmakta imidlertid ytterligere redusert, ved at fire av toppgeneralene sa takk for seg i protest mot rettsforfølginger av offiserer som er mistenkt for å ha planlagt statskupp. Den nye hærsjefen aksepterer at militærmakta skal være underordna regjeringa. Samtidig betydde valgresultatet 12. juni at det blir skrevet en ny grunnlov i den kommende perioden som også sørger for at den juridiske siden ved dette blir ivaretatt.

Det som har skjedd etter valget, lover ikke godt. Det kurdisk freds- og Demokratipartiet (BDP) boikotter fortsatt Nasjonalforsamlinga, da kurdiske parlamentsmedlemmer fortsatt holdes fengslet og nektes å stille. Regjeringa fortsetter krigføringen mot kurdisk gerilja, og nekter å gå i forhandlinger med dem.

«Kurderspørsmålet har tatt Tyrkia som gissel », sa Umit Firat til den tyrkiske, engelskspråklige dagsavisen Todays Zaman 13. juni, dagen etter parlamentsvalget. Som mange kurdere håper også han fortsatt på statsminister Recep Tayyip Erdogan og hans parti for rettferd og utvikling (AKP), og avslutter sin kommentar med at «et sterkt AKP er en forutsetning for å skape en ny, demokratisk grunnlov».

Som så mange andre ser også han at valget hadde to vinnere, Erdogan og AKP, pluss kurderne og de 36 innvalgte parlamentsmedlemmene fra Fred- og demokratipartiet (BDP). Firats begrunnelse for gisselanalogien er at hvis kurderspørsmålet ikke ble løst, så ville andre viktige problemer som Tyrkia sleit med være umulige å løse, slike som Alevi-problemet og andre minoritets problemer og uenighetenom bruk av hijab. Han kunne også nevnt sikkerhetsproblemet.

Ilsan Dagi, en annen kommentator i denne avisa, som forøvrig regnes som AKPvennlig, formulerer seg slik:

Det som vil institusjonalisere en normalisering av Tyrkia, er å løse det kurdiske spørsmålet, og lage en ny, liberal, demokratisk og pluralistisk konstitusjon.

Han avslutter med: «Dette er det AKP som igjen er ansvarlig for».

Forventningene om at Erdogan og AKP skal mestre disse utfordringene, ble styrket av Erdogans såkalte «balkongtale» (valgvinnerens tale til nasjonen) på valgkvelden. Han omfavnet her hele nasjonen, tok sjølkritikk for arroganse under valgkampen og sa at hans parti ville søke en bred konsensus med opposisjonspartiene og sivile grupperinger for å lage en ny grunnlov. «Vinnerne 12. juni er vårt folk, enten de stemte AKP eller ei.» Innflytetelsesrike BDPere, som Leyla Zana, oppfordret Erdogan til å vise at dette var mer enn fine ord, og hadde kanskje i bakhodet at ennå var dette bare en talemåte.

Optimismen forsvant raskt. Forspillet til åpningen av den nye Nasjonalforsamlinga 28. juni viste igjen den arrogante Erdogan. BDP holdt seg borte fra åpningsseremonien, og det største opposisjonspartiet, Det Republikanske Folkepartiet (DHP), selve republikkens moderparti, nektet å delta i edsavsigelsene. Bakgrunnen var at Erdogan hadde sørget for at enkelte representanter fra alle de tre andre partiene som fikk valgt inn folk, ble utestengt fra åpningsseremonien. En av dem, BDPs Hatip Dicle, ble til og med fratatt vervet, som i stedet ble gitt til en AKP-representant.

DHP møtte fram, men nektet å delta i forhandlingene i Nasjonalforsamlingen da den startet konstitueringen 4. juli. Både DHP og BDP stiller krav om at deres utestengte parlamentsmedlemmer, som sitter fengslet, må få møteretten tilbake først. Når det gjelder de seks kurderrepresentantene, er det først og fremst utestengingen av Hatip Dicle fra Diyarbakir-benken som har stått sentralt. Dicle anklages for å støtte det ulovlige Kurdistans arbeiderparti (PKK), og ble tre dager før valget idømt en straff på 1 år og 8 måneder. I tillegg sitter han fengslet, sammen med fem andre innvalgte parlamentsmedlemmer, med risiko for svært langvarige straffer under den såkalte KCK-prosessen (KCK eller Koma Civaken Kurdistan, som sies å være PKKs såkalte byorganisasjon for administrering av det sivile samfunnet).

Erdogan kontret boikotten med at Nasjonalforsamlinga ville fungere sjøl om de to partiene uteble. Men dette ville undergravet Tyrkias anseelse internasjonalt og vanskeliggjøre en ny grunnlovsprosess. Derfor ble det satt i gang en prosess for å få de to DHP-medlemmene inn i varmen igjen. En avtale mellom AKP og CHP ble klar 14. juli. Den har med et ledd om at «alle partier og representanter som ble valgt av landets innbyggere, bør være i Nasjonalforsamlinga for å reflektere og representere nasjonen».

Men overfor kurderne opprettholdt Erdogan fortsatt en isfront, mens hans nære medarbeider og nyvalgt leder av Nasjonalforsamlingen, Cemil Cicek, holder en dør åpen. Grunnlaget for å holde BDP ute er nå å trekke et skille mellom de parlamentsmedlemmene som bare er tiltalt for brudd mot staten og Hatip Dicle som ble dømt for en del av anklagen mot seg tre dager før valget. Bakom ligger fortsatt en higen etter å knuse PKK, sjøl om det ikke finnes noen organisasjon med det navnet i Tyrkia nå, og de omfattende rettssakene mot over 2000 tillitsvalgte fra BDP griper direkte inn i striden rundt de fengsla parlamentarikerne.

Hva er så kurdernes sterke kort, som taler for at Erdogan ville gjøre klokest i å følge rådene fra Firat og Dagi, og komme fram til en politisk løsning med kurderne?

Kurderne økte sin representasjon fra 21 til 36 plasser i Nasjonalforsamlingen og demonstrerte at oppslutningen om deres krav er massiv i sentrale deler av Kurdistan. Hadde det ikke vært for den udemokratiske sperregrensen på 10 % så hadde de fått 70–80 representanter med vanlige partilister. Nå måtte de stille enmannslister som uavhengige kandidater der de hadde sjanse til å komme direkte inn. Diyabakir, eller Amed som er det kurdiske navnet på hovedstaden i den kurdiske regionen, kokte over av begeistring da det valgkvelden ble klart at alle de 6 kandidatene de stilte, gikk inn med klar margin. De fikk ca 62 % av stemmene og kunne fått 8–9 representanter på en vanlig partiliste. AKP fikk 33 % og kapra 5 representanter på det. I Mardin var prosentfordelinga omtrent den samme, men AKP fikk like mange representanter som BDP, tre på hver. Fordi BDP måtte spre stemmene sine på tre enkeltlister! I Hakkari, et område med harde konfrontasjoner de siste 20 åra, tok BDP-kandidater alle tre representantene. De ble også det største partiet i andre viktige kurdiske valgkretser som Batman, Sirnak og Van. Viktig var det også at deres valgliste fikk tre representanter i Istanbul, og nå også fikk representanter langs Middelhavskysten i Adana og Mersin.

Dette klare tillitsvotumet fra kurdiske kjerneområder blir vanskelig å ignorere. Når de i tillegg utvidet enhetsfronten og inkluderte mindre kurdiske organisasjoner og miljøer, i tillegg til at DHP følte presset og fridde til kurderne, vil det være et svært risikabelt spill for Erdogan å avvise det kurdiske miljøet helt. Han ønsker nok å gi minst mulig, så vi må forvente en hard dragkamp i tiden som kommer.

At Leyla Zana og Hatip Dicle rykket inn igjen i Nasjonalforsamlingen har også en symbolsk kraft. Det slutter sirkelen fra 1991, da de sammen med tjue andre ble valgt inn på listen til det sosialdemokratiske partiet SHP, og dannet en egen kurderblokk (HEP) i Nasjonalforsamlingen.

Vi fikk noen ord med Leyla Zana rett etter valget. Siden hun ikke gir intervjuer, fikk vi ikke lov å framstille samtalen i intervjus form. Men siden hun vel, etter Öcalan, er den mest kjente kurderen i Europa, spesielt i Norge, ba hun oss formidle at både sivilt solidaritetsarbeid og diplomatisk arbeid overfor regjeringene i Europa vil være viktig for en fredelig, politisk og demokratisk løsning for kurderne i Tyrkia. I tillegg oppfordret hun Europa til å ta vare på kurdiske politiske flyktninger, som sto i fare for å bli møtt med represalier dersom de blir sendt tilbake til Tyrkia.

Kurdernes krav til en ny grunnlov er at den skal åpne for deres forslag om «demokratisk autonomi» for de nasjonale minoritetene. Dvs et begrenset lokalt sjølstyre. Det er ikke noe snakk om separasjon, som mange fortsatt hevder er PKK sitt krav. En viktig del av dette er retten til å bruke eget morsmål og retten til tospråklig utdanning. På de siste tjue årene er en del oppnådd. I 1991 ville en ha havnet i fengsel for å ha en kassett på kurdisk. Retten til opplæring på kurdisk sperres av grunnlovens formulering om at «vi er alle tyrkere» og at «tyrkisk er republikkens språk».

Et annet sentralt krav, som er avgjørende for å få en slutt på sikkerhetsproblemene, er at den tyrkiske regjeringen må ta i mot de kurdiske sjølforsvarsgruppenes tilbud om våpenhvile, og at de uformelle samtalene som føres med Öcalan, må bli formalisert og gå over i en reell dialog. PKK har helt siden 1993 flere ganger erklært ensidige våpenhviler, men med negativ respons fra den tyrkiske hær og regjering. Den siste våpenhvilen utløp 15.juli, da den tyrkiske regjeringen fortsatte sine militære operasjoner også etter valget. Tyrkia fortsetter ufortrødent jakten på kurdisk gerilja. Da vi satt på flyplassen i Diyarbakir to dager etter valget, måtte flyet vårt vente en time fordi jagerfly som skulle ut og slippe bomber i fjellene, hadde forrang.

Som de to kommentatorene, som jeg siterte tidligere i artikkelen, sa, ligger ballen nå på Erdogans banehalvdel.

Dersom han velger å fortsette en konfrontasjonslinje overfor den kurdiske bevegelsen, så vil de sjøl ta initiativet til å opprette demokratisk autonomi i de kurdiske områdene. BDP-parlamentarikerne har allerede vedtatt å ha ukentlige samlinger i Diyarbakir, dersom ikke Hatip Dicle og de andre får møterett i Ankara.

Valget viste at AKP er på vikende front i de kurdiske områdene, sjøl om de fortsatt har stor støtte mange steder. Som i den landsbyen i Siirt-fylket hvor Gunnar Rutle og undertegnede var valgobservatør. Som representant for statsmakta kan AKP sørge for flere økonomiske fordeler for byen og omegn. I fjellandsbyene baserer de sin innflytelse på soldater og væpnede landsbyvakter som sørger for et godt valgresultat, noe vi også fikk et innblikk i.

Likevel, i de store sentrene, som i provinshovedstaden Siirt, var situasjonen nå påtakelig endra på de 20 år siden vi var der sist. Den gang ble vi taua inn av soldater og sendt ut av byen, og befolkningen turde ikke annet enn å overholde portforbudet om kvelden. Nå feiret titusener valgseieren i gatene. Riktignok angrep politiet med vannkanoner og tåregass seinere på kvelden. Men det var folket som herska i gatene. Det samme i Diyarbakir, hvor hundretusener var ute på byen og feira og «eide» byen. Erdogan/ AKP må regne med ytterligere desimering av sin innflytelse her, dersom han ikke nå tar i mot utfordringene fra kurderne, og gir seg inn på en politisk, demokratisk løsning. Alternativet vil skape tilstander i Tyrkia som undergraver den prestisjen Erdogan har bygd opp internasjonalt som modell for et demokratisk muslimsk land, og kunne kaste hele Tyrkia ut i en stor krise.

 

Hovedsaken med Freedom Flotilla 2 i sommer var å knekke blokaden.
Selv om Israel ved hjelp av den greske regjeringens nidkjære innsats klarte å holde båtene fast i greske havner, oppnådde vi betydelige resultater på dette aller viktigste punktet.

Torstein Dahle er siviløkonom og Rødt-politiker

Formålet med Gaza-konvoien Freedom Flotilla 2 (FF2) er tre-delt:

1. Israel skal presses til å oppheve sin umenneskelige blokade av 1,6 millioner mennesker på Gaza-stripen.
2. Båtene skal bringe viktige varer som det er mangel på i Gaza på grunn av blokaden.
3. Vi skal bringe med oss mange passasjerer som kan møte folk i Gaza ansikt til ansikt, uttrykke sin solidaritet direkte overfor innbyggerne, og vise dem at vi er mange som tenker på dem og kjemper på vår måte sammen med dem.

Allerede før de norske deltakerne dro ned til Aten den 24. juni hadde FF2 klart å slå en bresje inn i Israels blokade av Gaza. Israelske myndigheter kunngjorde 21. juni at de hadde besluttet å tillate innførsel til Gaza av bygningsmaterialer til 1200 boliger og 18 skoler. I kunngjøringen het det at

Dette tiltaket gjør at «Freedom Flotilla», en konvoi av et titalls skip som angivelig skal seile til Gaza av humanitære grunner, er unødvendig.

Uttalelsen koplet altså dette direkte til FF2. Som kjent har Israel tillatt import til Gaza av bygningsmaterialer til å bygge luksushotell drevet av en spansk hotellkjede, men bygningsmaterialer til boliger, skoler og infrastruktur har vært nektet. En utspekulert form for blokade, som bevisst rammer det store flertallet i Gaza, men som samtidig åpner for tiltak som Israel kan bruke i propagandaen. («Se her, i Gaza har de bygd luksushotell, alt bråket om blokaden er falsk propaganda»)

Et annet viktig resultat var at Gaza og Israels brutale blokade var toppstoff i internasjonale massemedier i mer enn to uker, mens vi kjempet for å få båtene våre fri fra den greske regjeringens «fengsel». Mediepresset passet Israel meget dårlig.

Som en ringvirkning av FF2 ble også mange hundre mennesker inspirert til å arrangere en Air Flotilla 8. juli ved å reise til Tel Avivs Ben Gurion-flyplass for å reise videre til Vestbredden.

Uten at vi skal ta æren for det, kommer det nå stadig meldinger om nye initiativ som har til hensikt å bryte Israels blokade. Vi kan jo håpe at FF1 i slutten av mai 2010 og vår FF2 nå har vært med på å inspirere til disse initiativene.

FF2s resultater – før den i det hele tatt har kommet ut fra Helles – setter også de forskjellige regjeringenes diplomatiske arbeid «gjennom de rette kanaler» i et meget pinlig lys. På kort tid har FF2 klart å oppnå mye mer enn regjeringene har klart – enten fordi disse regjeringene er altfor tannløse, eller fordi de rett og slett har valgt å stille seg på Israels side og være støttespillere for Israels brutale politikk overfor palestinerne.

Med disse resultatene var det derfor en offensiv gjeng som møtte mediene i Oslo 7. juli på den pressekonferansen som de norske konvoi-deltakerne holdt da de kom tilbake. Alle gav uttrykk for ønsket om å komme med igjen når båtene kommer seg fri fra den greske regjeringens «fengsel». Det er også en lang kø av folk som gjerne vil fylle det som måtte bli av ledige plasser. Det er altså slett ikke riktig at vi har «gitt opp», slik en del medier meldte da vi reiste tilbake til Norge. Men det hadde liten hensikt å bruke opp ressursene våre i Aten mens vi venter på at båtene skal kunne seile igjen.

En viktig lærdom er at denne formen for

aksjon åpenbart er svært virkningsfull, og at

den oppfattes av Israel som en helt spesielt farlig

trussel.

Israel dreper palestinere rett som det er, uten at noen av verdens regjeringer bryr seg. Men en fredelig ikke-voldsflotilje av skip med 3-400 deltakere fra omkring 25 land, hovedsakelig europeiske og nordamerikanske, bestående av helt alminnelige mennesker i alderen 18–88 år med en del parlamentarikere innimellom, kan ikke Israel møte med drap og lemlestelse uten at det får store internasjonale skadevirkninger.

Israels erfaringer fra FF1, der de drepte ni passasjerer på Mavi Marmara, var at den diplomatiske effekten var katastrofal og rammet Israels internasjonale anseelse hardt. De ni drepte var alle tyrkere, unntatt en som var tyrkisk-amerikaner. Ikke bare reagerte den tyrkiske regjeringen voldsomt, men også over resten av verden var det kraftige reaksjoner. Israel ble presset til viktige endringer i blokaderegimet. Ethvert militært angrep på FF2 med sin mye større og svært brede internasjonale deltakelse ville få dramatiske diplomatiske konsekvenser for Israel.

Et avgjørende trekk ved FF2 er at deltakerne ikke lar seg skremme av trusler om å bli angrepet militært eller av noen andre trusler fra Israel. Det var ikke-voldsmennesker, som alle hadde underskrevet på en detaljert erklæring om alt de ikke skulle gjøre fordi det kunne bli oppfattet som provoserende eller voldelig, og som også hadde erklært seg innforstått med at de kunne bli skadet og i verste fall miste livet.

Deltakernes svar var «Vi skal til Gaza», uansett om Israel gikk ut med trusler om angrepshunder og voldelige militære midler, gjennomførte øvelser som viste at et antall passasjerer ble drept, truet journalister med 10 års utestenging fra Israel-kontrollert område, truet parlamentarikerne som var med, presset et stort antall regjeringer til å advare passasjerene og sterkt fraråde deltakelse, presset forsikringsselskaper til ikke å forsikre skipene, saboterte båtene, osv. osv. Uansett hva Israel gjorde, så var vårt svar: «Vi skal til Gaza!»

Israels og USAs diplomatiske offensiv nådde toppen lørdag 2. juli, da den såkalte MidtØsten- kvartetten, bestående av USA, EU, Russland og FNs generalsekretær, gikk ut med en erklæring der de på det sterkeste oppfordret til tilbakeholdenhet, og ba alle berørte regjeringer om å bruke sin innflytelse til å hindre slike flotiljer, «som setter deltakernes sikkerhet på spill og medfører et potensial for opptrapping». Kvartetten avsluttet med å be om at fangenskapet til den israelske soldaten Gilad Shalit måtte avsluttes (de presterte å ikke si ett ord om de tusenvis av palestinske politiske fanger i israelske fengsler).

Det at USA og Israel fikk Midt-Østenkvartetten, dvs. den absolutte makteliten internasjonalt, til å gå ut på denne måten, oppfattet vi i FF2 som et bevis på den store kraften som ligger i denne formen for solidaritetsaksjon. Vårt svar var derfor et enda sterkere «Vi skal til Gaza!». Blant parolene som florerte i FF2-miljøet var for øvrig også parolen, «Vi krever slutt på fangenskapet for 1 600 000 + 1», der 1-tallet refererte til Gilad Shalit.

Siden vårt svar var «Vi skal til Gaza!» uansett hva vi ble truet med, ble vi helt umulige å håndtere for Israel. Israel takler væpnede angrep med sin militære overlegenhet. Men vår ikkevolds-flotilje har de ikke noen strategi for. Militært angrep mot flotiljen ville kunne skade Israel veldig, og å la oss komme til Gaza ville vært en seier for FF2 og gi palestinerne håp og pågangsmot. Hvis båtene i det hele tatt klarte å komme ut i havet, var begge Israels handlingsalternativer ille sett fra Israels side. Det forklarer de voldsomme anstrengelsene for å hindre at vi i det hele tatt skulle klare å komme oss ut fra greske havner med båtene våre.

Vi var ikke forberedt på at Israel skulle klare å «outsource» blokaden av Gaza til Hellas slik de til de grader klarte. Med en blanding av trusler og økonomiske lokkemidler utnyttet de den greske regjeringens svake stilling og den økonomiske krisen i Hellas til å få den greske regjeringen til å ta i bruk en serie med virkemidler for å hindre oss i å komme ut med båtene våre. Hovedmetoden var en uendelighet av formelle hindringer (for eksempel ble den amerikanske båten erklært «ikke sjødyktig» på grunn av påståtte svakheter ved aircondition- anlegget om bord), og til slutt sette inn voldsmidler for å stoppe oss (maskerte kommandosoldater rettet maskingeværene sine mot passasjerene på den amerikanske båten – en skjærende kontrast til de svære «To Gaza with love»- bannerne som var spent ut langs skipssiden. En av dem som var i skuddlinjen var den 86-årige jøden Hedy Epstein, som var blant de få som opplevde Holocaust og overlevde.

Torsdag kveld 30. juni kom statsminister Netanyahu med en erklæring som bl.a. inneholdt følgende (oversatt fra hebraisk):

The State of Israel faces many challenges, and you are at the army’s strength held against those rising up against us, «said Netanyahu». Threats are changing shape and again take shape. There are attempts to constantly challenge our very existence and the integrity of our borders, yet the IDF and other security forces respond to this challenge and develop consistently and methodically – and I add, often ingeniously – the defense capability to a range we did not know./../

The Prime Minister thanked world leaders who were working against the «Provocation flotilla», such as the leaders of the United States and Europe, UN Secretary General Ban Ki-moon and Greek Prime Minister Giorgos Papandreou.»

De uthevede ordene er så godt som en offisiell innrømmelse av at det var israelske sikker-hetsstyrker som stod bak sabotasjen mot bl.a. den gresksvensk- norske båten. Det siste avsnittet er en takk bl.a. til den greske statsminister for innsatsen med å iverksette blokaden av Gaza allerede i greske havner. Det utviklet seg etter hvert et økende engasjement nedenfra i Hellas, mot regjeringens tiltak for å stoppe FF2. Også blant havnemyndighetene var irritasjonen økende over å bli brukt på denne måten. Etter at sabotasjen mot vår passasjerbåt «Juliano» var ferdig reparert og båten var satt på vannet mandag 4. juli, ble den på vanlig måte gjennomgått av de greske havne-myndighetenes inspektører tirsdag 5. juli. De godkjente den, men ble overprøvd av sin sjef, som kom med en liste over bagatellmessige mangler, men som likevel godkjente at båten kunne seile. Han ble deretter overprøvd av sin sjef igjen, som tilføyde at det måtte gis en redegjørelse fra flaggstaten Sierra Leones side mht krav til mannskap (et krav som vår kaptein i sine 25 år som kaptein på slike båter aldri hadde hørt maken til). Likevel skrev også denne «sjefens sjef» at båten kunne gå, men da med en frist for å ordne det som var påpekt av mangler. Da ble det bestilt baguetter og kaffe for å feire, men etter en halv time kom telefon fra øverste hold om at båten likevel ikke fikk seile før alle disse påståtte manglene og kravene var fikset. Det førte til demonstrasjoner utenfor havnesjefens kontor i Perama samme kveld. Det – sammen med hans egen irritasjon over å bli misbrukt til å iverksette Israels blokade med usaklige midler – var nok utslagsgivende for at han likevel tillot at båten kunne seile dagen etter. Da var alle mangler rettet, men erklæringen fra Sierra Leone forelå ikke. Men båten ble nøye passet på av kystvakten, slik at den ikke fikk gå ut med kurs for Gaza.

Det var full enighet blant alle lands deltakere i FF2 om å avvise med forakt «tilbudet» som den greske regjeringen kom med, om at vi skulle få sende varene våre med greske skip under marinens beskyttelse og under FN-oppsyn, via israelsk havn. Riktignok har vi varer som folk i Gaza trenger, men det overordnede målet er å bryte blokaden, vise en håndfast solidaritet fra menneske til menneske, og presse Israel til å oppgi sin kollektive avstraffelse av Gazas befolkning.

Vi var ikke fornøyd med den norske regjeringens håndtering av saken vår. De gikk ut med advarsel til oss mot å reise, men de gikk ikke ut med advarsel til Israel mot å angripe oss. De har lagt stor vekt på en påstand om at det ikke skulle være noen humanitær krise i Gaza. Og riktignok er det ikke slik at folk dør i massevis av sult, men de lever i et helt ødelagt samfunn, der boliger, skoler og annen viktig infrastruktur er ødelagt, og der Israel sørger for å hindre at arbeidsliv og næringsliv kan utvikle seg mot en normal tilstand. Det overveldende flertallet er avhengige av nødhjelp for å kunne overleve, og arbeidsløsheten er i verdenstoppen. Åpningen ved Rafah mot Egypt gjelder bare personer, og det er høyst begrenset hvor mange og hvem som slipper igjennom. Og det som kommer inn via Israel er begrenset på en slik måte at den kollektive avstraffelsen av Gazas befolkningen skal oppleves smertefullt hver eneste dag.

Det er en stor oppmuntring for oss at vårt formål er blitt oppfattet og verdsatt av Gazas befolkning og av palestinere flest. Vi har fått en rekke erklæringer fra ulike hold som viser at FF2 har meget bred støtte i alle lag av den palestinske befolkningen. Særlig rørende var det da vi fikk høre om hvordan barn i Gaza hadde lagd små båter som de hadde satt på vannet for å lage sin egen «flotilla» i solidaritet med oss som var blokkert i greske havner.

Derfor går arbeidet videre. Vi skal ha båtene våre fri, og vi skal omgruppere for å få realisert frihetsflotiljen: Et antall båter med last og passasjerer fra et stort antall land, som skal til Gaza og bryte Israels blokade. Akkurat nå er det uklart når vi kan klare det. Det vil bli tatt en avgjørelse i månedsskiftet august/september der det må vurderes hvor langt vi er kommet i klargjøringen av båtene.

Verdens mektigste vil selv ha styringen over hva som skal skje med palestinerne. Uten en gang å komme til sjøs har FF2 oppnådd mye mer enn de har med sine uendelige bla-bla-prosesser. Derfor er vi i FF2 skjønt enige om en ting: Vi lar oss ikke stoppe. Vi skal til Gaza!

Nyheten om en avtale mellom de to dominerende palestinske politiske fraksjonene Fatah og Hamas skapte overskrifter i media over hele verden. I Gaza og på Vestbredden ble avtalen hilst velkommen.
Palestinerne har sett seg leie på den indre splittelsen blant sine egne, som dramatisk har svekket dere posisjon nasjonalt og internasjonalt.
Men kritikken mot de sentrale politiske aktørene fra alle fraksjoner er fortsatt sterk. En avtale mellom Fatah og Hamas endrer ikke på dette.

Petter Bauck jobber i Norad med bistand i konfliktområder. Har jobbet i Palestina fra 2000 til 2003, og er solidaritetsaktivist med erfaring fra Eritrea, Afghanistan og spesielt Palestina

Fra israelsk side og fra sentrale støttespillere for Israel, som USA, har det ikke manglet på advarsler når avtalen var en realitet: «Fatah må velge mellom forhandlinger med Israel om en fredsløsning og forhandlinger og samarbeid med Hamas»; og «det er uaktuelt å samarbeide med en palestinsk regjering støttet av Hamas». Det er ikke noe enkelt farvann palestinerne nå navigerer i. Samtidig forbereder palestinerne å legge fram et resolusjonsforslag i FNs Generalforsamling i september 2011, som kan resultere i at et stort antall land anerkjenner en suveren palestinsk stat innenfor grensene som ble fastsatt ved våpenhvilen i 1949; den såkalte «Grønne linjen» eller 1967-grensen. Det varsles at i det minste USA vil nedlegge veto mot en slik anerkjennelse i FNs Sikkerhetsråd, som også må godkjenne nye medlemsland i FN.

«Et være eller ikke være»

Høsten 2009 lanserte statsminister Fayad sitt to års program for statsbygging, som en forberedelse til anmodningen om FNs anerkjennelse. Som et ledd i dette arbeidet har regjeringen i Ramallah oppnådd anerkjennelse fra Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF), som begge fastslår at den palestinske administrasjonen tilfredsstiller kravene til å kunne styre en stat. (Men husk; det foreligger ikke noen internasjonalt aksepterte «krav» for at en stat skal kunne anerkjennes som suveren, ut over at den har kontroll over et nærmere angitt territorium.) Det antydes at 2/3 av FNs nesten 200 medlemsland kan komme til å stemme for anerkjennelse av Palestina i FNs Generalforsamling.

Det som i liten grad fokuseres, er det faktum at da statsbyggingsprosjektet ble lansert høsten 2009, ble det også slått fast fra sentrale aktører innen Palestinske myndigheter (PA) at dette var et siste forsøk på å oppnå uavhengighet og en suveren palestinsk stat innenfor internasjonalt anerkjente grenser i kjølvannet av Oslo-avtalen. Dersom man ikke lyktes, var man av den oppfatning at alternativet var å legge ned Palestinske myndigheter, og tilbakeføre ansvaret for de okkuperte områdene helt og holdent til okkupanten Israel. Man innså at PA hadde utviklet seg til en alternativ administrator av okkupasjonen, uten noen utvikling å snakke om i retning av en uavhengig palestinsk stat.

La oss rekapitulere litt av historien for å sette det som skjer nå inn i en større sammenheng:

Palestina-papirene: «Selger ut sentrale krav»

Al Jazeera og The Guardian offentliggjorde tidlig i 2011 dokumenter fra de siste årenes forhandlinger mellom israelerne og palestinerne. Dokumenter om hvordan britisk etterretning bisto i å bygge opp palestinske sikkerhetsstyrker for å knuse Hamas, skal inngå. Abbas avviste først dokumentene. Hamas omfavnet dem som en bekreftelse på Fatah-ledelsen sin vilje til å «selge ut» sentrale krav som Øst Jerusalem, flyktningenes rett til retur (som er nedfelt i en egen FN-resolusjon) og grensene fra 1967. Dette er ikke en ny kritikk. Under min tid i Palestina fra 2000 til 2003 var dette en gjenganger. Arafat var den som gikk fri for kritikken i lys av rollen som et nasjonalt samlende symbol. At britene skal ha støttet Fatah-kontrollerte sikkerhetsstyrker, så de kunne knuse Hamas, føyer seg til informasjonen, som har vært kjent lenge, om amerikansk støtte under General Dayton for å bidra til det samme, etter at Hamas vant det demokratiske valget i Palestina i januar 2006 og tok full kontroll i Gaza sommeren 2007.

Den palestinske ledelsen på Vestbredden kommer svekket ut av avsløringene. Det internasjonale samfunnet, og spesielt USA og Europa, kommer ikke særlig bedre ut, i lys av alle fagre ord om politisk løsning. Det tegner seg et bilde av et internasjonalt samfunn som har lagt Israels ekspansive politikk til grunn for sin retorikk om en fredsprosess. Den etniske rensingen, som den israelske historikeren Ilan Pappe (2006) har skrevet om med basis i årene rundt Israels opprettelse, har fått fortsette under dekke av prat om en politisk løsning. Det siste året har okkupanten Israel gitt grønt lys for flere nye bosettinger på okkupert land, direkte i strid med internasjonale konvensjoner, både rundt Jerusalem og ved Nablus.

Den indre opposisjonen i Fatah

Fatah ble raskt ryggraden i den palestinske frigjøringsbevegelsen, i eksil allerede fra 1970-tallet. Arafat ble symbolet på den nasjonale kampen. Han ledet Fatah og den palestinske frigjøringsbevegelsen, som var dominert av Fatah, først fra Jordan fram til 1970, så fra Beirut fram til 1983 og endelig fra Tunis. Viktige gjennombrudd ble vunnet, som Arafats tale til FNs Generalforsamling. Med Oslo-avtalen i 1993 ble vi presentert for et gjennombrudd som skulle bane veien for en suveren palestinsk stat. Det er andre utviklingstrekk som kan bidra til å øke vår forståelse for hva som har skjedd og skjer i det palestinske samfunnet.

En palestinsk venn sa for et drøyt år siden, da jeg spurte om klima mellom Fatah og Hamas, at faren for ledelsen i Ramallah og regjeringen til Fayad ikke var Hamas, men intern opposisjon i Fatah. Fatah-kongressen i Bethlehem høsten 2009 ble ikke den fornyelsen og legitimeringen mange hadde håpet på. Det demokratiske underskuddet i Fatah har tiltatt siden undertegningen av Oslo-avtalen i 1993. Sentrale organer har ikke vært sammenkalt siden slutten på 1980-tallet. Ulike ledelser er «supplert» når medlemmer av ulike grunner ikke lengre kunne fylle sin posisjon, som ved dødsfall og sjukdom. Med Oslo-avtalen ble i tillegg fokus flyttet fra hele den palestinske befolkningen, enten de var i de okkuperte områdene, i flyktningleire i ulike land i regionen eller integrert i befolkningen i land som Jordan, til befolkningen i de okkuperte områdene. Kritikken om utvikling av en elite som til dels tilranet seg privilegier i utviklingen etter at de palestinske myndighetene er etablert i 1993/94, vokser etter hvert i styrke. Historiene om enkeltpersoner som får kontroll med ulike innkjøpsmonopoler, som mel, tobakk og sement, florerer. Utlegningene om hvordan Yassir Arafat bruker situasjonen for å sikre seg lojalitet fra ulike fløyer i det palestinske samfunnet er mange. Påstander om korrupsjon og nepotisme framsettes stadig oftere.

I vår iver etter å «ta stilling» i den politiske kampen innad i Palestina, og kravet at palestinerne stemmer «som vi vil», retter vi i liten grad søkelyset mot den politiske utviklingen i det palestinske samfunnet, og ikke minst innad i den dominerende bevegelsen Fatah.

Israelske økonomiske interesser og den første intifadaen

Med Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza i 1967 startet en ny epoke i de palestinske områdene, bl.a. med en omfattende arbeidsvandring til Israel, til bygningsindustrien, jordbruket og tjenesteytende sektorer. Israelske økonomer har beskrevet hvordan dette la grunnlaget for israelsk militærindustri, nå en av verdens største (Stewart Reiser, 1989). En stor gruppe palestinere endret status fra dagarbeidere i Gaza og på Vestbredden, til arbeidere med fast inntekt fra Israel. Vi ser kimen til en sosial endring i viktige grupper av den store palestinske flyktningbefolkningen i leirene på Vestbredden og i Gaza. Fra 1972 opprettes stadig nye universiteter i de okkuperte områdene, som Bir Zeit ved Ramallah, Bethlehem, Nablus, Gaza og Hebron. Unge fra flyktningleirene og landsbyene får med ett mulighet til høyere utdannelse. Tidligere var det barn fra overklassen med landeierne som fikk denne muligheten i Europa og USA. Den amerikanske professoren Glenn E. Robinson (1997) beskriver hvordan dette la grunnlaget for den sivile motstanden mot okkupasjonen – den første Intifadaen, som varte fra 1987 til 1993. Det vokste fram et nytt lederskap i de okkuperte om-rådene, som var langt mer kompromissløst i forhold til okkupanten. Landeierne, som siden det Ottomanske riket hadde vært garantister for sosial ro og ikke opprør mot fremmede herskere, svekket sin posisjon. Britene var avhengige av denne eliten under Mandatperioden. Jordan og Israel videreførte båndene, inntil den første Intifadaen.

Arafats eksilledelse utfordres

Den palestinske ledelsen og Arafat i eksil opplevde det nye lederskapet som en utfordrer. Israel erfarte at deres partnere i de okkuperte områdene ble svekket. Fram til i dag har palestinernes forhandlingsvilje på begynnelsen av 1990-tallet vært forklart med resultatet av Arafats støtte til Saddam Hussain i forbindelse med den første Gulfkrigen. Støtten fra en rekke arabiske land ble stoppet. Fatah og PLO kom i en alvorlig økonomisk knipe. Det er imidlertid grunn til å reise spørsmålet om Oslo-avtalen i 1993 ble en realitet også fordi Israel og den palestinske eksilledelsen erfarte en felles interesse i å svekke den nye ledelsen i de okkuperte områdene? Var Arafat villig til å gå inn i rollen som garantist for Israels sikkerhet og administrator av deres okkupasjon, mot at han, med Israels hjelp, og støttet av det internasjonale samfunnet, fikk satt ledelsen for den første Intifadaen på et sidespor?

Det var i alle fall det som skjedde. Etter 1993 ble den palestinske myndigheten (PA) opprettet, under ledelse av Arafat, prisgitt Israels beslutninger om hvilket ansvar den skulle ha. Fokus ved oppbyggingen av de palestinske sikkerhetsstyrkene var Israels sikkerhet. PLO, kontrollert av Fatah og under ledelse av Arafat, var dialogpartner med Israel. PA ble dominert av eksilpalestinere. Et populært uttrykk for dette var begrepene «The old guard» og «The young guard», hvor det siste henspeilte på ledelsen fra den første Intifadaen.

Illusjonen om en stat med «full suverenitet»

Med PA på plass startet vi som internasjonalt samfunn å behandle de palestinske myndighetene som suverene myndigheter. Vi stilte raskt de samme kravene til denne pseudomyndigheten, som vi stilte til suverene stater, i forhold til ansvar for egens befolknings sikkerhet, sosiale rettigheter som utdanning og helse osv. Det vi «glemte» var at PA fra starten av var en konstruksjon som var totalt avhengig av internasjonal støtte og som fikk sin myndighet fastsatt av Israel, enten som et resultat av dialog, som et resultat av israelske militære aksjoner, som da Israel inntok byene på Vestbredden i mars/april 2002, eller som en følge av israelsk økonomisk utpressing, som tilbakeholdelse av innkrevd skatt og toll eller forsinkelser eller stopp i utførsel av palestinske produkter. Samtidig ble Israel «fritatt» for sitt ansvar i henhold til Genève konvensjonen for befolkningen i de okkuperte områdene. Internasjonal støtte til det palestinske prosjektet erstattet det ansvaret Israel hadde som okkupant, for utdanning, helse og andre tiltak for sivilbefolkningens sikkerhet og velvære.

Motstand mot både Israel og den palestinske ledelsen

Utbruddet av den andre Intifadaen 28. september 2000 blir knyttet til Ariel Sharons vandring ved Klippemoskeen i Jerusalem. Under lå en oppsamlet frustrasjon over manglende framgang i fredsprosessen, svak økonomisk utvikling og en ledelse som ble kritisert for nepotisme, korrupsjon og ettergivenhet i forhandlingene med Israel. Kanskje er det mest korrekt å si at målskiven for dette opprøret var flerdelt, og inkluderte både Israel, Fatah ledelsen og det internasjonale samfunnet?

Valget til lovgivende forsamling (PLC) i 2006, presset fram ikke minst av det internasjonale samfunnet i et håp om å få fram mer samarbeidsvillige aktører, ble en seier for Hamas. Man kan skylde på valgordningen, men utvilsomt hadde misnøyen med Fatah-ledelsen og splittelsen internt i Fatah etter den første Intifadaen, og misnøyen med PA, dominert av Fatah, stor betydning.

Halvparten av representantene til PLC velges på nasjonale lister. Ett mandat skilte Hamas og Fatah når resultatet av stemmegivningen på de nasjonale listene forelå. Den andre halvparten av mandatene velges på fylkeslister. Der Hamas opptrådte samlet på fylkeslistene, opplevde Fatah at enkeltmedlemmer stilte som uavhengige kandidater. Fatah gjorde et forsøk på å gjennomføre interne primærvalg, slik partiene gjør i USA, for å avklare sammensetningen av fylkeslistene. De lyktes ikke fordi valgkontorer og materiale flere steder ble ødelagt. Ryktene i etterkant peker mot interne krefter i Fatah. Ledelsen i Fatah fattet så beslutningen om fylkeskandidatene. Jeg har opplevd sterke reaksjoner på denne prosessen. Fatahs stemmer ble splittet mellom de offisielle fylkeslistene og individuelle kandidater. En valgordning der «vinneren tar alt» favoriserte Hamas. Et eksempel på at Fatah lokalt maktet å opptre samlet var Rafah helt sør på Gaza-stripen. Der hadde Fatah tapt kommunevalget til Hamas året før. Det lokale Fatah-partiet klarte å stille en fylkesliste som samlet stemmene, og Fatah vant 2 av de 3 fylkesmandatene.

Det internasjonale samfunnets rolle

Det internasjonale samfunnet erklærte valget for demokratisk og skikkelig. Men det ble raskt klart at en regjering med basis i Hamas, med flertall i PLC, ikke ville få omfattende internasjonal støtte. Internt nektet palestinske sikkerhetsstyrker, som var opprettet og kontrollert av Fatah, å innordne seg under en ny demokratisk valgt regjering. Det var duket for økte interne palestinske motsetninger. Det internasjonale samfunnet spilte en aktiv rolle.

Tidligere under den andre Intifadaen kom det for dagen en dokument utarbeidet av palestinske fanger i israelske fengsler, inklusive bl.a. Fatahlederen Marwan Barghouti. Dokumentet fikk stor oppmerksomhet i den palestinske befolkningen, ikke minst fordi det var et nasjonalt dokument fra alle de politiske fraksjonene og fordi dokumentet var meget klart på hvilke røde linjer som skal gjelde for den palestinske ledelsen i forhandlinger med Israel. Slikt sett var dokumentet en klar advarsel til PLO, Fatah-ledelsen og PA, som ble stadig sterkere kritisert for å selge ut sentrale krav, noe som på nytt ble aktualisert med offentliggjøringen av Palestina-papirene i 2011. Etter valget i januar 2006 ble det i et kort intermesso våren 2007 etablert en nasjonal samlingsregjering av Hamas og Fatah basert nettopp på dette «fangedokumentet ». Norge var det eneste landet i den vestlige verden som anerkjente denne regjeringen, som raskt ble oppløst, og erstattet av en regjering oppnevnt av president Abbas, men uten den påkrevde godkjenningen i PLC.

Det samme internasjonale samfunnet har seinere avvist Hamas fordi organisasjonen ikke ubetinget aksepterte avtalene PLO hadde inngått med Israel. Sentralt sto kravet å avstå fra voldsbruk og kravet om å anerkjenne staten Israels rett til å eksistere. Det ble gjort et stort poeng av at Hamas sin politiske plattform satt som mål å utradere Israel, et krav også Fatahs politiske plattform tidligere har inneholdt. Fra sentrale ledere i Hamas ble det pekt på at en gjensidighet i forhold til kravene om slutt på bruk av vold og en anerkjennelse av en stats rett til å eksistere var en forutsetning for organisasjonen. Det er verdt å huske at ved undertegningen av Oslo-avtalen i 1993 anerkjente PLO Israels rett som stat til å eksistere, mens Israel anerkjente PLO som palestinernes legitime representant.

Det internasjonale samfunnet fortsatt samarbeidet med en regjering som har svekket legitimitet i det palestinske folket, med et parti som tapte valget i 2006 og en fraksjon i Fatah som kom i posisjon i 1993 med vår hjelp. Arbeidet med å styrke sikkerhetsorganisasjoner, som er partipolitisk kontrollert og ikke demokratisk forankret, er videreført. PLO, som vi anerkjenner, har tidvis fortsatt forhandlingene med Israel. Verken Hamas som vant valget i 2006 eller deler av opposisjonen i Fatah er trukket med.

Veien videre

Det sentrale spørsmålet for palestinerne og for det internasjonale samfunnet er den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Det har for ofte vært for lett å rette søkelyset mot kun palestinske forhold når veien videre skal skisseres. Siden 2006 har en gjenganger vært behovet for nasjonal forsoning mellom de to dominerende palestinske organisasjonene Fatah og Hamas. I forhold til Gaza har det faktum at Hamas har nektet å etterkomme internasjonale krav om å akseptere og å etterleve alle de avtalene PLO til nå har inngått med Israel, inkludert å anerkjenne Israels rett til å eksistere som stat, det sentrale ankepunktet.

Blokaden av Gaza blir mer sett på som en følge av Hamas sin manglende vilje enn som et ledd i den fortsatt israelske okkupasjonen. Palestinerne blir manet til å gå inn i nye forhandlinger med Israel uten at fokuset i særlig grad rettes mot israelsk okkupasjon og fortsatt bosettingspolitikk og anneksjon av land, alt i strid med folkeretten.

Om vi skal klare å manøvrere i denne komplekse situasjonen, er det imidlertid også viktig at vi kjenner godt til kompleksiteten på palestinsk side, som vi må kjenne til kompleksiteten på israelsk side. I vår støtte, enten det er offentlig bistand eller gjennom en solidaritetsorganisasjon eller direkte politisk støtte, er det alltid en fare for at vi kan bidra til at konflikter skjerpes på en uheldig måte og at vi bidrar til å svekke den vi egentlig ville støtte.

At trusselen mot ledelsen i Ramallah og regjeringen til Fayad først og fremst kommer fra opposisjonen i Fatah bør mane til ettertanke. Klassekampen kan 9. februar fortelle oss av forholdet mellom Fatah på Vestbredden og i Gaza er på et lavmål. Har vi i vår iver etter å søke en politisk løsning bidratt til en korrumpering av den palestinske ledelsen, og derigjennom direkte eller indirekte lagt kortene i hendene på israelerne? Var det hensikten fra enkelte hele tiden? Skulle palestinerne føres bak lyset for å bidra til den israelske visjonen om et hjemland fra Middelhavet til Jordanelva og at bildet Ilan Pappe tegner skulle bli en realitet? Eller har vi totalt gått vill i vår manglende evne til å se det politiske spillet på palestinsk side? Har vi latt oss blende av Arafat og hans rolle som en nasjonalt samlende figur, og glemt å bidra til at hans legitimitet i eget folk ble opprettholdt?

Palestina-papirene forteller mye om forhandlingene. Supplert med andre kilder tegnes et langt mer komplisert bilde av den politiske utviklingen og det internasjonale samfunnets rolle. Er vi rede til kritisk å analysere denne rollen? Eller skal vi nok en gang skyve palestinerne foran oss og si at de må forhandle fram en løsning med israelerne? Det var FN som delte det britiske mandatområdet i 1947. Det er derfor fortsatt FNs ansvar å bidra til at løsningen ivaretar alle aktørenes legitime interesser.

Det internasjonale samfunnet er en sentral aktør i forhold til det politiske spillet, og i forhold til den økonomiske utviklingen. Store summer kanaliseres inn i de okkuperte områdene, dels gjennom FN og spesielt UNRWA, gjennom regjeringen i Ramallah og gjennom sivilt samfunns aktører. Hva enkelte land kanaliserer til Hamasadministrasjonen i Gaza har vi liten oversikt over. Det spørsmålet få har vært villige til å stille er hvordan vår økonomiske støtte og hvordan den kanaliseres innvirker på sentrale politiske spørsmål i det palestinske området og i konflikten med Israel. Bidrar vi for eksempel til å legge til rette for nasjonal forsoning mellom Fatah og Hamas, og sikre en demokratisk utvikling internt i de to organisasjonene, med måten vi kanaliserer hjelpen, eller sementerer vi eksisterende svakheter og motsetninger?

Spørsmålet om vi overtar ansvaret fra okkupanten gjennom vår støtte har vært reist i mange år, men er fortsatt like aktuelt. I løpet av noen måneder kan det bli et spørsmål vi aktivt må forholde oss til, om palestinske myndigheter velger å legge ned sitt arbeid, slik man tidlig har varslet er et alternativ. Fra flere hold, bl.a. lederen i AUF Eskil Pedersen, tas det til orde for en langt mer proaktiv rolle i konflikten, med et tydeligere press på Israel, for å få en slutt på okkupasjonen og reagere på alle israelske utspill som undergraver en framtidig levedyktig palestinsk stat. Dette står i klar kontrast til utviklingen i Israel, hvor Knesset nylig har vedtatt en lov som gjør det ulovlig å oppfordre til boikott av for eksempel varer produsert i de ulovlige bosettingene på Vestbredden, som Ahava-produkter.

Dialogen med Hamas har lenge vært et spørsmål mange internasjonale aktører har holdt en armlengdes avstand til. Hamas defineres to terroristisk og dermed umulig å få kontakt med. Norge er et av de få vestlige landene hvor vi får bekreftet at man har kontakt med Hamas. Utenriksministeren har sagt at han ser på Hamas som del av det nasjonale politiske uttrykket. Internasjonalt blir det i stadig sterkere grad pekt på betydningen av at aktører som USA og EU endrer sin holdning til Hamas og etablerer en dialog med organisasjonen. Uten en slik endring mener man, med god grunn, at det vil være vanskelig og nå en politisk løsning på konflikten. Utfordringen blir om man vil være like åpen på å revurdere rollen det internasjonale samfunnet har spilt, bl.a. i arbeidet med Oslo-avtalen og i etterkant av denne. Er man rede til å innse at flere av de avtalene som er inngått i prosessen, ikke minst spørsmålet om å avstå fra voldsbruk, har mistet sin legitimitet, ikke minst som en følge av israelsk adferd? Det er et paradoks at mens det internasjonale samfunnet, inklusive Norge, kategoriserer Hamas-styret i Gaza som illegitimt, så er norske innvandringsmyndigheter åpne for å returnere asylsøkere til dette regimet via Egypt.

Både Fatah og Hamas ledelsene står overfor stor utfordringer i forhold til å reetablere sin legitimitet i den palestinske befolkningen. Hamas, som vant valget i 2006 ikke minst som en følge av utstrakt misnøye med Fatah-ledelsen, har i ettertid utviklet mange av de samme nepotistiske mønstrene som Fatah var beryktet for. Hamas kontrollerte sikkerhetsstyrker i Gaza brukes aktivt for å motvirke opposisjon, fra Fata så vel som fra radikale islamske krefter. En religiøs ensretting av samfunnet har funnet sted. Partidemokratiet i Hamas har i lang tid fungert langt bedre enn i Fatah, noe bl.a. Are Hovdenak viser i sin forskning. Men polariseringen mellom de to hovedorganisasjonene har utvilsomt fungert ødeleggende på begge, og ikke minst på deres legitimitet i befolkningen. Fatah har i tillegg en stor utfordring i å gjøre opp med det store demokratiske underskuddet som har utviklet seg over flere tiår. Som del av diskusjonen om nasjonal forsoning inngår også spørsmålet om Hamas sitt medlemskap i PLO, palestinernes nasjonale paraplyorganisasjon, som også er internasjonalt anerkjent og akseptert av Israel som palestinernes representant. For å gå inn som medlem krever Hamas fri valg i PLO, noe som klart vil utfordre Fatah sitt monopol i organisasjonen. Kravet er rett og rimelig.

Igjen vil det internasjonale samfunnet spille en avgjørende rolle, ikke som medlem av PLO, men gjennom sin vilje til å akseptere resultatet eller sin automatiske avvisning av resultatet om Hamas får en sterk posisjon. Igjen ser vi hvor uheldig internasjonal innblanding i demokratiske prosesser i et land eller en frigjøringsbevegelse kan være. I de palestinske politiske prosessene har det internasjonale samfunnet blandet seg inn med fatale konsekvenser over lang tid. En løsning på konflikten og en suveren palestinsk stat forutsetter også at det internasjonale samfunnet innser sin uheldige rolle og aksepterer at det politiske spillet i Palestina må avgjøres av palestinerne sjøl. Vår rolle er å bidra til åpne og redelige prosesser. Så må vi være villige til å akseptere resultatet og arbeide sammen med de som får det palestinske folkets tillit.

Hvor viktig er Libya som oljeprodusent?

Libya står i dag for to prosent av verdens oljeproduksjon. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er omtrent på nivå med Norge. Men i motsetning til Norge har Libya en lavere produksjonstakt og større reserver. Med dagens produksjon kan Libya produsere i 73 år, mens Norge kan produsere i litt over åtte. Samtidig ligger tre prosent av verdens påviste oljereserver i landet.

De store produsentene i Midt-Østen har langt større reserver. Iran har 10 prosent, Irak 8,6 og Saudi. Arabia 19,8, men Libya regnes allikevel som en veldig interessant oljeprodusent blant de store selskapene. Dette er fordi det regnes for å være underutviklet med tanke på oljeproduksjon, i betydningen at det fins et stort potensial for å øke produksjonen og finne mer. Libya ligger nært markedene i Europa, og spesielt for Italia er olje og gass fra Libya viktig.

For Italia er Libya viktig som eksportør, mens Storbritannia og Frankrike er hjemland for oljeselskapene British Petroleum og Total, som har store kontrakter med Gaddafi sitt regime.

Det har vært misnøye med Gaddafi blant de store oljeselskapene fordi han har ført en relativt nasjonalistisk oljepolitikk. På 90-tallet åpnet Gaddafi opp for Vesten på grunn av den lave oljeprisen, i tillegg til at han ønsket seg vestlig teknologi for å øke produksjonen fra felter som de ikke hadde teknologi til å utnytte lønnsomt.

Hvor viktig er oljen i Libya som bakgrunn for krigen?

Det ville aldri vært noen vestlig intervensjon i Libya om det ikke hadde vært for oljen, selv om det ikke var den utløsende faktoren. Den arabiske våren og det at man trodde Gaddafi stod for fall, gjorde at det var viktig å være på lag med den siden man trodde ville bli de nye makthaverne i Libya, altså opprørerne som stod i Benghazi. Samtidig følte nok flere vestlige land seg stilt i et pinlig lys etter den åpenbare støtten til regimet til Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt. Frankrike var en ivrig pådriver for flyforbudssone og intervensjon i Libya, mens de i Tunisia tilbød regimet støtte og materiell for å bekjempe demonstrantene.

Jeg kjenner ikke til at oljeselskapene i forkant har sagt noe som tyder på at de ønsket et regimeskifte i Libya. De var opptatt av å innynde seg hos Gaddafi for å få oljekontrakter. Men da intervensjonen ble et faktum ble det med ett veldig viktig for dem å være på den vinnende siden. Selskaper som Total og BP har nå store interesser i at opprørerne vinner med støtte fra NATO, fordi de med stor sannsynlighet ville ha blitt straffet i form av dårligere betingelser eller ingen olje i det hele tatt hvis Gaddafi hadde blitt sittende etter NATO-bombingen. Oljen var sånn sett en ekstremt viktig motivator for å vinne krigen og kvitte seg med alle rester av det gamle regimet. Så det er en rekke faktorer som spiller inn. De umiddelbare er de politiske, men den grunnleggende faktoren er oljen.

Hva med Norge og Statoil?

Det samme gjelder for Norge og Statoil. Norge er blant landene som har bombet mest i Libya, og har sammen med Statoil en veldig sterk interesse av at deres side vinner fram. Noe av det første landene som intervenerte gjorde, var å be om garantier for at gamle oljekontrakter også ville bli overholdt. Slik at avtalene Statoil og andre har med Gaddafi-regimet ville bli videreført under et nytt styre. Dermed ville trolig også Statoil befunnet seg på listen over selskap som ville blitt straffet, om Gaddafi hadde greid å holde på makten.

Hva med andre land som konkurrerer om verdens oljeressurser og energi, som Kina?

Libyas plassering gjør at det er de europeiske markedene som vil være viktigst. Det eksisterer selvsagt et globalt oljemarked, men hovedregelen er at oljen blir solgt nærmest mulig produksjonsstedet. Derfor er Vest-Afrika og Latin-Amerika viktig for USA, mens land som Iran og Irak er viktigere for Kina. Per i dag handler USAs strategiske tilstedeværelse i Midtøsten like mye om strategisk kontroll over oljen, som går til et potensielt truende Asia, som den handler om å sikre forsyninger til USA. I tillegg er det slik at utvinningstakten er mye raskere i Vest-Afrika, slik at der vil reservene tømmes fortere.

Flere kommentatorer har ment at en deling av Libya i to, mellom Tripoli og Benghazi er ett mulig scenario, om den fastlåste situasjonen på bakken fortsetter. Hva vil det bety for oljeproduksjonen?

En deling av Libya mellom Øst og Vest ville vært en katastrofe. Landet er avhengig av oljeproduksjon, selv om det er en del jordbruk langs den fruktbare kysten, hvor også raffineringsindustrien ligger. Oljen ligger stort sett i ørkenen, og med en deling vil mesteparten av reservene tilfalle Benghazidelen. En deling vil derfor være uakseptabelt for befolkningen i Tripoli. Spørsmålet nå vil være om et nytt regime etter Gaddafi vil dele overskuddet fra oljen annerledes. Hvis kjerneelementet i det libyske opprøret hadde vært folkelig mobilisering og streikende oljearbeidere, ville en sosial fordeling av oljerenten vært et naturlig mål. Nå har vi hatt snart et halvt år hvor den fysiske kontrollen over oljereserver har flyttet over til eliter knyttet til Benghazi delen. Dette kan skape nye alvorlige konfliktlinjer i et nytt Libya.

Hva om Benghazi-regimet går seirende ut av borgerkrigen, kan vi da forvente en fullstendig privatisering av oljesektoren slik vi så i Irak, med oljeloven som kom etter invasjonen?

I starten av opprøret da rebellene var desperate etter vestlig hjelp ble oljen lovet bort på alle mulige måter. Men et framtidig regime i Libya vil ikke kunne overleve gjennom å selge ut store deler av oljerenta. Det vil føre til et drastisk fall i levestandarden. Gaddafi har ført en relativt nasjonalistisk oljepolitikk, og var også en del av bølgen av arabisk nasjonalisme på 70-tallet. Tanken var at oljen skulle komme befolkningen til gode, men etter hvert utviklet det seg elitestyrer, hvor mangel på demokrati, sensur og undertrykking av opposisjon var normen.

Etter invasjonen av Irak vendte Gaddafi seg til Vesten fordi han ville sitte tryggere om han ikke ble sett som en del av ondskapens akse. Han åpnet opp oljesektoren, men førte samtidig en streng oljepolitikk. Det vil si at han slapp selskaper inn, men stilte samtidig harde krav, fordi han visste at han hadde en sterk forhandlingsposisjon. Han kunne se hvordan Chavez i Venezuela kunne stramme til betingelsene, uten at oljeselskapene trakk seg ut. Det henger sammen med at prisøkningen på olje utover 2000-tallet forandret maktforholdene i oljeindustrien. Mens lave priser favoriserte selskapene, førte høyere priser til at landene fikk mer makt. Med lave priser ble oljefelt drevet av lokal, lite effektiv teknologi, ulønnsomme. Man ble mer avhengig av ny teknologi for å opprettholde eller øke produksjonen. Vestlige oljeselskaper forlangte gode betingelser for å engasjere seg. Med høyere oljepriser sto oljeselskapene i kø for å sikre seg tilgang til reserver. Wikileaksavsløringen om Statoils rolle i Venezuela viser at mange selskaper snakket sammen for å unngå at man underbød hverandre. Men selv de største selskapene brøt med den «solidariteten» hvis mulighetene for en lukrativ tildeling bød seg. Sånn fungerte det også i Libya.

Har ikke opprørerne allerede solgt olje for å finansiere krigsinnsatsen?

Ja. Opprørerne har behov for penger til å betale våpenforsyninger, import av mat og alt annet som følger med krigsinnsatsen. Det er bare midlertidige kontrakter som er lagd på ad hoc-basis, men som over tid kan gå over til å bli fysiske realiteter. Å undertegne kontrakter, mens man kjemper en borgerkrig, fører ikke akkurat til en sterk forhandlingsposisjon.

Hvordan ser du på NATOs og Norges deltagelse i bombingen i lys av opprørernes inntog i Tripoli?

Mange vil nok forsøke å fremstille Libyabombingen som en suksess for NATO. Det er viktig å holde fast på at opprøret i Libya var en del av den arabiske revolusjonsbølgen, en folkelig oppstand mot undertrykkelse. Derfor ønsker også vi at Gaddafi skal falle. Vi vet ikke hvor lang tid det ville tatt hvis ikke NATO hadde deltatt. Det kan ha tatt lenger tid. Men det kunne også gått raskere. Gaddafi kunne pakke sin desperate kamp for å opprettholde privilegiene til sitt regime inn i en nasjonalistisk aura. Det har ganske sikkert motivert soldater som ellers kunne ha gjort som i Egypt. Dermed har intervensjonen bidratt til at situasjonen forble fastlåst så lenge. Vi vet ennå ikke hvor store ødeleggelsene har vært etter borgerkrigen.

Vi har dessuten sett opprøret skifte karakter. Fra et folkelig opprør mot et undertrykkende regime, fikk det hele mer og mer preg av en borgerkrig, med en part i Tripoli og en i Benghazi.

Vi har sett undertrykking av opposisjon på begge sider, også blant opprørerne. Det virker også som det er sprikende interesser og lojalitet på opprørssiden. I slutten av juli drepte opprørerne en av sine egne generaler, Abdul Fattah Younes. Den vestlige intervensjonen har gjort situasjonen veldig fastlåst. Da bombingen startet trodde jeg at Gaddafis regime ville falle mye raskere.

Men når opprørerne nå ser ut til å lykkes med å kaste Gaddafi-regimet, må vi ikke si at det var vellykket allikevel?

Situasjonen er nå åpen. Vi må selvsagt støtte både en demokratisk utvikling og alle bevegelser som slåss for en sosial fordeling av oljerenten. Jeg var redd for at situasjonen ville forbli fastlåst enda lenger. Problemet var at jo lenger krigen varte, jo sterkere ble motsetningene mellom sidene. Men dette er også situasjonen nå etter at Gaddafis fall. I verste fall kan deler av det gamle regimet ende opp med å føre en lang geriljakrig. Problemet for de nye makthaverne er at hvis man ikke klarer å gjenreise levestandarden (les oljeproduksjonen) raskt, vil beskyldningene om at de har solgt seg til utenlandske krefter, komme. Vi ønsker at motstanden mot en slik utvikling skal ledes av fagforeninger og sosiale mobiliseringer, ikke et gammelt elitesjikt med avhoppere fra Gaddafis regime.

Samir Amin, den anerkjente egyptiske sosialøkonomen og politiske tenkeren, hevder i februarnummeret av Monthly Review(2011) at opprørene i den arabiske verden viser at en ny fase i den 3. verdens frigjøringsprosess er på gang.

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har blant annet skrevet boka, Palestinerne –historie og frigjøringskamp, (Rødt!, 2009).

Den første fasen hadde sitt høydepunkt i årene etter den viktige Bandungkonferansen i 1955 der de tidligere kolonilandene samlet seg om en felles politikk mot imperialismen. Samarbeidet førte blant annet til dannelsen av den Alliansefrie bevegelsen som i FNs hovedforsamling oppnådde flertall for kravet om en Ny Økonomisk Verdensorden. Denne første fasen led sitt nederlag etter olje- og valutakrisen 1970–73.

De siste årene har det skjedd viktige endringer i internasjonal økonomi og politikk. Dette har blitt særlig tydelig etter den siste økonomiske krisen. USA som supermakt er svekket, og Kinas økonomiske og politiske rolle er styrket. Flere land i den 3. verden har styrket sin posisjon, og i Latin- Amerika har stadig flere land sluttet seg til ALBA, et økonomisk fellesskap for samhandel og gjensidig økonomisk støtte med blant annet planer om felles valuta for hele området.

Kan opprørene i den arabiske verden bidra til å styrke denne frigjøringsprosessen? Hvordan må i så fall disse opprørene utvikle seg? Her vil jeg nøye meg med å se på det egyptiske folkeopprøret, men opprørene i Tunis og andre land har sterke fellestrekk med det egyptiske. Egypt spilte en sentral rolle under den første fasen i frigjøringskampens historie. Kairo var det politiske senteret i Afrika og den arabiske verden i perioden 1952–1973.

Fra å være en selvstendig maktfaktor i kampen mot imperialismen er Egypt under presidentene Sadat og Mubarak blitt en av USAs og Natos viktigste allierte. Store dollaroverføringer fra USA og økende avhengighet av vestlige banker og transnasjonale selskaper har ført til nedbygging av den selvstendige og nasjonalt orienterte økonomien bygd opp i Nasser-perioden. Nedbyggingen av den offentlige sektoren har resultert i dårligere skoler, dårligere helsetilbud og dårligere velferdstjenester. Samtidig har en liten del av befolkningen blitt stadig rikere og fått tilgang til luksuriøse private skoler, universiteter og sykehus. Analfabetismen har økt. Egypt er i dag ett av de 8 landa i verden med størst analfabetisme. Den sosiale krisen har også ført til økt urbanisering og økt forslumming av byer som Kairo og Aleksandria.

Forfallet i Egypt har lenge ført til protester og sosial uro. Særlig etter Israels angrep på Gaza i 2008 økte raseriet mot Mubarak i den unge befolkningen. Om lag 75 % av landets befolkning er under 25 år. Mellom 20 % og 30 % av disse er arbeidsløse. Mange har droppet ut av et skolesystem i stadig forfall. I stedet for å møte protestene med sosiale reformer, svarte regjeringen med fengslinger og vold. Regjeringens viktigste redskap har vært den store sikkerhetspolitistyrken som nå skal være på over 2 millioner. Da de sosiale protestene stadig ble møtt med vold og undertrykking, måtte dette før eller siden ende med opprør.

Det er naturlig at kravene fra opprørerne i en slik situasjon først og fremst er politiske: at Mubarak må gå, at den herskende eliten må kastes. Vestlige media og politiske kommentarer har derfor også framstilt opprøret som et «demokratiopprør». Ved å omfavne opprøret håper nå amerikanske og europeiske regjeringer at de skal lykkes med å beholde sine privilegerte posisjoner og Egypt som politisk alliert. Dersom dette blir utfallet av opprøret, kan vi slå fast at det enda vil ta tid før det arabiske opprøret blir en viktig del av et større tredje verden opprør. Men hvor sannsynlig er det at opprørerne er fornøyd bare de får flerparti-system og frie valg? Det egyptiske folket har rikelig med erfaringer med hvor lett et demokrati som bare er demokrati i formen, kan manipuleres. Helt siden Egypt formelt ble selvstendig i 1922 og landet vedtok sin første konstitusjon, var parlamentarisme styringsformen. En rekke partier slåss om makten, men folkets erfaringer var at partiene mer og mer ble redskap for eliten. Til tross for store ord om «demokrati» og folkestyre økte fattigdommen, og makteliten kunne beholde sine landeiendommer og rikdommer. Demokratiet før revolusjonen var et demokrati som kunne manipuleres av landets overklasse. Da de unge offiserene i Egypt planla sitt opprør først på 50-tallet, eide 3 % av befolkningen 80 % av jorda. 20 % av bøndene var fortsatt jordløse. I den situasjonen Egypt var i på 50-tallet, var det landreformer, sosiale reformer og en strategi for økonomisk utvikling som gjorde Nasser til den folkehelten han ble.

En forutsetning for at det utformes en politikk som har som mål å dekke folkets økonomiske og politiske behov og interesser, er at diktaturet avskaffes. Men det er liten grunn til å tro at den veldige politiske bevegelsen som er satt i gang, vil nøye seg med det. Bak kravet om frihet og demokrati hører vi et desperat rop om bedring av levekår og om sosial rettferdighet. Folket vil heller ikke lenger akseptere en regjering som svikter deres «palestinske brødre og søstre». Derfor er det lite sannsynlig at opprørerne vil nøye seg med politiske reformer. Det er først når landet får en regjering som gjør noe med urettferdigheten, levekårene til folk og analfabetismen, at opprøret utvikler seg til en revolusjon som fortsatt vil ha folkets støtte. Derfor må lederne som blir valgt, lansere en økonomisk politikk som retter seg mot dagens nyliberale økonomiske orden. De er tvunget til å gjenreise en offentlig sektor, ansette tusener av nye lærere, helse- og sosialarbeidere og ingeniører. De må starte nasjonale økonomiske prosjekter, og de må gradvis fjerne makten til de transnasjonale selskapene. Mot dette har de mektige motstandere. Resultatet av opprøret er derfor ikke gitt. Men om opprøret i Egypt utvikles til en økonomisk og politisk revolusjon, vil dette mektige folkeopprøret kunne få stor betydning for den videre utviklingen i det som kan være en ny fase i den tredje verdens frigjøringskamp.

– Forventningene til revolusjonen er et bedre liv. Vil de mange som bor på kirkegårdene og i slummene, akseptere det samme nedverdigende livet etter revolusjonen? spør Mostafa, intervjuet av Thomas Kvilhaug.

I følge med britiske kamerater ankommer vi kontoret til Revolusjonære Sosialister i Giza, bydel i Kairo, for en samtale med innledning og intervju. Revolusjonære Sosialister er Internasjonale Sosialisters søsterorganisasjon i Egypt. Organisasjonen er aktiv på flere fronter i revolusjonen, og kontoret deres fungerer også som møtelokale for det nystiftede kamppartiet, Demokratisk Arbeiderparti, samt for Folkekomiteene til Forsvar for Revolusjonen.

Revolusjonen har kommet inn i en ny dramatisk fase siden vi var i Kairo i begynnelsen av juni, noe revolusjonære på venstresida, som intervjuet også viser, forventet. Tegn til at revolusjonen var under utvikling mot en ny fase lå i daglige streiker og protester gjennom hele revolusjonsvåren, og ble enda tydeligere i de massive demonstrasjonene den siste helgen i mai. I juli har massekampene blitt permanente, og det militære rådets påståtte lojalitet til folket og revolusjonen har blitt mer og mer åpent avslørt som falsk. Det samme gjelder for lederne i Det muslimske brorskapet, som mobiliserer – til mange medlemmers frustrasjon – til støtte for militærrådet.

I løpet av intervjuet kommer vi innpå sentrale spørsmål om revolusjonens natur og mulige forlengelse til et dypere sosialt nivå, og om de politiske motsetningene i etterkant av revolusjonens første faser. To kvinnelige egyptiske kamerater bidrar som tolker når Mostafa på oppfordring først innleder om forholdene i etterkant av Mubarak. Dernest følger en åpen spørsmålsrunde fra forsamlingen.

«På et politisk nivå har revolusjonen oppnådd viktige resultater», forteller Mostafa. «Men på et sosialt og økonomisk plan har vi ikke oppnådd tilsvarende omfang.» Han viser til at Egypt har vært underlagt en neo-liberalistisk økonomisk politikk i lange tider, med økende fattigdom og sosial elendighet som konsekvens, og at denne politikken grunnleggende sett videreføres.

«Liberale krefter er skjøvet frem i første rekke. Det gir håp om et bedre liv i et liberalt demokrati med slikt som ytringsfrihet og frie valg.» Han legger til at også Det muslimske brorskapet har fått en fremtredende politisk rolle, mens «aktivistene og de kreftene som i hovedsak deltok i revolusjonen, blir tilsidesatt».

Kamp for politiske og sivile rettigheter er viktige i et land der undertrykking, overgrep og tortur er rotfestet i systemet. Men «andre faktorer gir også stor betydning på grunnplanet », poengterer Mostafa, faktorer som «reiser avgjørende spørsmål» om revolusjonens natur og forlengelse. «Forventningene til revolusjonen er et bedre liv. Vil da for eksempel de mange som bor på kirkegårdene og i slummene, akseptere det samme nedverdigende livet etter revolusjonen?»

«Svar på slike spørsmål kom umiddelbart etter Mubaraks fall; i streiker og krav om bedre levekår», fortsetter han, og forteller videre at dette like umiddelbart skapte panikkreaksjoner blant «forretningselitene».

Det var i hovedsak unge folk fra flere sosiale lag som sparket i gang revolusjonen 25. januar. Men massive og strategisk sterke streiker fra arbeidere med gryende kamperfaring fra de siste åra ble også en avgjørende kraft i opprøret som veltet Mubarak. Da streikebølgene imidlertid fortsatte utover våren, hevdet mange fra middelklassen og de dominerende massemediene at arbeidere utnytter revolusjonen egoistisk.

«Slik vi ser det, sprang ikke de sosiale og økonomiske kravene ut av revolusjonen. De lå der i kjernen av den!» erklærer Mostafa. «Holdningen til slike krav skiller de som nå vil fortsette revolusjonen, fra de som vil stanse den på et rent politisk nivå. Resultatet av denne konflikten vil avgjøre utgangen på revolusjonen.»

Men hvilke forhold tilrettelegger for at revolusjonen kan nå et dypere sosialt nivå?

Mostafa trekker fram noen «viktige elementer » som vedrører både nasjonale og internasjonale forhold. «For det første: Revolusjonen blir ikke komplett for det store flertallet uten sosiale økonomiske forbedringer og fordeler, samtidig som innvirkningen fra den globale kapitalistiske krisen gjør det umulig for kapitalistenes del å innfri kravene.»

Han viser til at kapitalistene reagerer instinktivt med raseri mot selv de minste, sosiale og økonomiske krav. «Nå er det for eksempel et ektefølt raseri blant forretningsfolk og investorer på grunn av vedtaket om å innføre 5 % skatt på kapitalutbytte. Dette, sammen med innføring av en minstelønn på 700 pund (ca. 700 kr) var nok til å sende aksjemarkedet ned. Dette betyr altså at kamp for de minste vinninger og resultater for arbeidere og fattige vil kunne resultere i en åpen konfrontasjon mellom klassene.»

«Det andre avgjørende elementet som kan bidra til at revolusjonen videreføres, er den horisontale spredningen», sier Mostafa. «Slik som at den egyptiske revolusjonen fulgte den tunisiske. Vi regner med at revolusjonen fortsetter å spre seg.»

«Som vi ser, har den globale kapitalen store problemer med å intervenere i land som Hellas og Spania. I de arabiske landene vil dette bli komplett umulig. Et eksempel: IMF vil nå gi Egypt et lån på to milliarder dollar. I Mexico i 1999 gav de 50 milliarder dollar. Kapitalismen har blitt svakere. Den globale og lokale krisen gir grunn til å tro at revolusjonen ikke vil stanse på et rent politisk nivå.»

«For oss som revolusjonære sosialister betyr det at vi må være dypt involvert i alle de sosiale kampene. Vi går inn i oppbyggingen av den uavhengige fagbevegelsen, vi er i de folkelige komiteene til forsvar for revolusjonen, og vi engasjerer oss i å bygge det nye arbeiderpartiet. Dette er eksempler. Det er også andre sosiale kamper hvor vi deltar. Organiseringen av massene er en garanti for at revolusjonen vil fortsette.»

Du nevnte at det har oppstått et avgjørende

skille i revolusjonene mellom de som vil

begrense den til et politisk nivå, og de som vil

videre med den. Kan du fortelle mer om forholdet

mellom disse gruppene?

Fra 25.01 til 11.02 var et felles mål for alle som deltok, å styrte regimet. Dette kravet forente alle fra ytre venstre til de liberale på høyresiden, selv deler av den kapitalistiske klassen. I dette brede spekteret var det grupper og partier som var umiddelbart klare for å delta i et parlamentarisk system. Også sektorer på venstresida og blant islamistene var det. Andre grupper, inklusive arbeidere og de fleste gruppene til venstre, var mindre solid organisert, men mer rede til å fortsette revolusjonen. Det er store sektorer fattige masser som har interesse av å fortsette kampen. Det er derfor veldig viktig å bygge organisasjoner for sosiale kamper.

Hva er det øverste militære rådets rolle i revolusjonen? Er de fanget mellom presset nedenfra og presset fra den kapitalistiske klassen?

Vi kan ikke gjøre oss den konklusjonen. Alliansen i det øverste rådet er en del av det gamle regimet, og er som de alltid har vært, rede til å forsvare det økonomiske systemet. Men hæren står ovenfor en revolusjon, og generalenes verste mareritt er at den egyptiske hæren splittes som for eksempel i Libya, Yemen og Syria. Hæren er selvsagt klar over interessene til den kapitalistiske klassen, men tvinges også til å gi noen innrømmelser. Kapitalistene blir på sin side fra seg over de minste innrømmelser som gis. Det vil imidlertid aldri komme til et sammenstøt mellom hæren og kapitalen.

I begynnelsen av revolusjonen ble hæren mottatt med stor takknemmelighet. Men vi ser en utvikling i folks holdning til hæren nå, på grunn av den fortsatte undertrykkingen. Det er også en mekanisme for videreføring av revolusjonen.

Har regimet muligheter til å splitte folk på slikt som sekteriske og religiøse linjer?

Det er faktisk det de gjør. De bruker sekteriske krefter for å splitte folk. Den eneste måten å konfrontere dette på er gjennom de sosiale kampene. Faktisk, også før revolusjonen, var de beste eksemplene på hvordan sosiale kamper motvirker splittelser at holdninger til kvinner endret seg på grunn av felles kamper i arbeiderklassen, der kvinner og menn var aktive sammen.

Under debatten om det nye grunnlovsreferendumet var de sekteriske strømningene på sitt sterkeste. Men i en hvilken som helst streik ser vi muslimer og koptere, menn og kvinner stå sammen.

Hvordan organiserer dere folk som er villige til å slåss for sosiale krav, og hvordan kommer dere i kontakt med dem?

Først må vi komme til enighet om et utgangspunkt i at kapitalismen må bekjempes, fordi det på et hvilket som helst tidspunkt kan komme et angrep på arbeidere og sosialister. Vi kan aldri være sikre på at vi ikke blir angrepet under kapitalismen.

Med hensyn til kontakten retter vi oss mye inn på å nå ut til folk gjennom komiteene til forsvar for revolusjonen, gjennom byggingen av arbeiderpartiet og gjennom de uavhengige fagforeningene. Dette arbeidet var noe vi startet med lenge før revolusjonen. Et avgjørende vendepunkt var storstreiken som ble utløst i Mahalla i 2006. Vi hadde god forbindelse til de første uavhengige fagforeningene, og derfor begynner vi ikke fra begynnelsen nå. Mange års erfaring har hjulpet oss med å skape forbindelser.

Hva med Egypts forhold til Israel, har revolusjonen påvirket dette?

Regjeringen er intelligent nok til å forstå hva folk vil ha, og har åpnet opp litt overfor Gaza. Forholdet til Israel var noe av det folk hatet mest. Den pågående åpningen mot Gaza og stans i salg av gass til Israel kan forstås som en måte å mildne folkets vrede på. Støtte til palestinerne har vært en drivkraft til å samle folk i mange år.

Hvordan forholder dere dere til Det muslimske brorskapet?

Det muslimske brorskapet er komplekst. På enkelte områder kunne vi før gå samlet med dem. Imidlertid, siden revolusjonen har forholdet deres til militæret gjort det vanskelig å arbeide sammen. Historisk sett har det å forholde seg aktivt til brorskapet resultert i at mange av de unge har blitt dratt til venstre, endret syn på ting, og utfordret lederne sine. Det har blitt vanskelig nå for mange unge og akseptere ledernes konservatisme, og en del grupper har også gått ut. Unge muslimbrødre deltok i massedemonstrasjonene 26. mai, på tross av ledernes motvilje. Vi kan fortsatt ha med muslimbrødre å gjøre hvis de inntar rett posisjon. Ettersom brorskapet knytter seg til regjeringa, vil det på sikt bli mulig at flere grupper bryter ut, enten til venstresida, eller kanskje også til mer radikale islamistiske grupper.

Hva med Vestens innblanding i revolusjonene?

Det hersker generelt en forståelse av at USA er mot regionen. Vi har alltid brent amerikanske og israelske flagg. En hvilken som helst viktig leder vil miste sin popularitet om det avsløres forbindelser til USA og Israel.

Hva betyr det for organisasjonen deres å være i en revolusjon? Det må være vanskelig å fordele ressursene?

Vi vet vi ikke kan gjøre alt, men gjør det vi kan gjøre. Vi presser oss selv til det ytterste for å få optimal effekt av vår innsats. Og vi distribuerer aviser, flere aviser nå, og til flere områder.

Facebook, Twitter og sosiale medier har blitt sterkt fremhevet – hva har de egentlig betydd?

Det er en genuin misforståelse at disse i seg selv betyr noe. Alle revolusjonære bevegelser gjennom tidene har brukt de mest effektive og moderne kommunikasjonsteknologiene som er tilgjengelige. Det er normalt å bruke de mest moderne verktøyene. Twitter og Facebook innehar ingen revolusjonær beskjed, men de er gode redskap. På Facebook kan du finne grupper for alt fra salafister til venstreside, fagforeninger og for den saks skyld regimet.

Hva kan vi gjøre i Europa for å bygge solidaritet med revolusjonene?

Det beste dere kan gjøre, er å gjøre revolusjon der dere er. Men forskjellige solidariske aksjoner er viktige, som mellom fagforeninger. Å utveksle kontakt og erfaring er viktig.

Hvordan ansees bombingen av Libya i Egypt?

Det er ikke en enhetlig stilling til bombingen av Libya. Folk støtter ikke Gaddafi, de fleste støtter opprøret. Men folk stoler ikke på vestlig intervensjon. Selv de som støtter bombingen, anklager Gaddafi for at han fikk intervensjonen til å skje.

Siden 2008 har de «offisielle fagforeningene» forsøkt å bekjempe uavhengig fagorganisering. Hvordan er stillingen mellom disse nå?

De offisielle fagforeningene har ingen legitimitet eller popularitet. Men det er fortsatt en hard kamp mellom de to.

Ønsker de uavhengige fagforeningene økonomisk støtte?

Vi er mot økonomiske støtte. Vi mener at en levedyktig forening må stå på egne bein finansielt. De fleste fagforeningene vil heller ikke ha økonomisk støtte. Men enkelte er mer åpne for det.

Hva med komiteene til forsvar for revolusjonen, og hva med selvorganiseringen vi så i begynnelsen av revolusjonen?

I begynnelsen av revolusjonen forsvant politiet ut av bildet. Og folk dannet grupper for å forsvare seg selv og en del offentlige ting. Den viktigste rollen disse komiteene hadde, var gjerne beskyttelse. Imidlertid, de begynte også gjerne å ta form av lokal myndighet. Som distribusjon og fordeling av brød for eksempel, eller organisering av renovasjon. Mediene forsøkte gjerne å fremstille dem som om de bare var et slags gatevern, og ville frata dem deres rolle som organer som tok form av regjering.

Mange av disse organene var under innflytelse av Det muslimske brorskapet, fordi de hadde oppslutning og en stor organisasjon, men også brorskapet forsøkte å begrense organenes videre utvikling. Her hadde venstresida en annen rolle, som var å danne komiteene til å forsvare revolusjonen og folkets krav. Og disse komiteene virker fremdeles her i Kairo og i mange andre byer.

Hvordan føles det egentlig for revolusjonære å være midt i det?

Det er stort å være i midten av en revolusjon. Men vi forstår at mye kan skje. Som kontrarevolusjon. Vi må være forsiktige.

Fins det noen likhet mellom Nokia  mobiltelefoner, Hakkapelitta vinterdekk  og forfatteren Arto Paasilinna, annet  enn at de alle tre kommer fra Finland?

Vel. Med en viss rett kan man jo si at Paasilinna kommuniserer som en Nokia, og like sikkert som Hakkapellita dekkene holder bilen stødig på veien, holder Paasilinna grepet om leseren. Samtidig vil nok noen hevde at Nokia er skrale greier og at Hakkapelitta dekkene er noe dritt. For så vidt har det og blitt sagt om Paasilinnas bøker at dette er dårlig litteratur fylt med lettkjøpt humor. Det kan så være at de morsomme påfunnene til tider tar overhånd, men allikevel er der alltid en klangbunn av alvor. Finsk alvor! Tilstede i det han skriver. Derfor er det viktig og ikke overse alvoret som ligger bak, og som gjør historiene morsomme uten å måtte ty til vulgære plattheter. Kanskje nettopp derfor er hans historier fengende?

Og en populær forfatter er han, ikke minst i hjemlandet der han rangerer som en av de mestselgende. Og det spørs om likheten mellom de tre om den ikke fins i annet sammenlignbart, ligger i evnen til å finne løsninger på ulike utfordringer. Her stiller forfatteren utvilsomt med en fordel, all den tid han ubesværet kan ignorere diverse natur og samfunnsmessige lover. Og denne fordelen vet Paasilinna til fulle å utnytte i sitt romanunivers, som til tider løper fullstendig løps i elleville påfunn. Men løsningsorientert det er Paasilinna, selv om løsningene hans nøkternt sett til tider kan være vel kreative.

Bøkene hans, 35 stykker har det blitt, og av disse er 9 oversatt til norsk. Den først norske oversettelsen kom i 2004. Paasilinnas gjennombruddsroman, Harens år, ble utgitt i Finland allerede i 1975. Etter denne har det årlig kommet nye oversettelser. Det sies at hovedgrunnen til at det gikk mange år før Paasilinna ble oversatt til andre språk, var at bøkene hans ble betraktet for altfor sær finske, og derfor ikke egnet for andre land. En digresjon riktignok, men det må sies at Paasilinna i så fall delte skjebne med skotsk single malt whisky, som også ble betraktet som litt for spesiell for annet enn for bruk på hjemmemarkedet. Sammenligningen er forresten ikke helt ueffen, for det er mye sprit i Paasilinnas bøker. Skulle bare mangle og, det er jo finsk litteratur dette her. Og Paasilinna vet å spille på hele registeret av finske myter. Ikke minst om forholdet til spriten, tungsinnet, og finsk bramfritt, rett fra levra væremåte. For ikke å glemme religionen. Men forholdet til den mektige naboen i øst, det tidligere Sovjet, og krigshistoria er kanskje det tema som oftest dukker opp i bøkene hans.

Kanskje ikke så merkelig for Arto Tapio Paasilinna som er hans fulle navn, ble født den 20. april 1942, og faren som var politimann i Petsamo, flyktet med familien fra krigen med båt via Norge. Etter å ha bodd ti forskjellige steder endte de i Tervola ved Rovaniemi hvor det er et Paasilinna monument, og en Paasilinna park.

Oversettelsene av Harens år, ble suksess i mange land, og boka banet veien for flere av forfatterens bøker. Harens år er fortellingen om journalist Kaarlo Vatanen som under en biltur en sen kveldstime gjennom det øde lappland uheldigvis kommer til å kjøre på og skade en hare. Uhellet blir en foranledning til at Vatanen, som er lei av både den urbane tilværelsen og ekteskapet, her ser sitt snitt til å stikke av fra det hele. Med haren som trofast følgesvenn frister han så en ny tilværelse fylt av overraskelser på landsbygda og i de finske skoger. Paasilinna bruker ofte et agg til bylivet og det moderne levesett som en innramming av sine romaner. Og hovedpersonene er gjerne på kant med samfunnets godtatte normer, eller har en adferd som ansees som noe tvilsom. Et godt eksempel på dette er boka Den ulende mølleren. Her møter vi en mann som har det for seg at han til tider, gjerne når livet går ham i mot, bare må løpe til skogs og ule som en ulv. Ulingen er både høylydt og stygg, og selv om fyren er fullstendig ufarlig og harmløs, vekker hans oppførsel redsel og mistenksomhet i den lille bygda. Mindre utagerende, men desto farligere for sine adskillig yngre plageånder er den aldrende og ytterst elskverdige oberstenken Linnea Ravaska som skildres med stor kjærlighet i romanen Den elskelige giftblandersken. Ved hjelp av finurlige metoder og adskillig flaks sender hun pøblene som gjør livet surt for henne, til helvete bokstavelig talt.

På grunn av Paasilinnas særegne stil og ikke minst til tider makabre humor blir han ofte betraktet som en ren humorforteller, også når det underliggende temaet er ganske så alvorlig. Derfor kritiseres han for å være unødig flåsete, og for å lage buskishumor av dypt tragiske hendelser. Ikke minst har romanen Kollektivt selvmord blitt utsatt for slik kritikk. Men som forfatteren selv sier i åpningen av boka.

Finnenes mektigste fiende er mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet svever over dette ulykkelige folk, opp gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg, og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har så til de grader festet grepet at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten. Svartsinnet er en bitrere fiende enn selve Sovjetunionen. Men finnene er et krigerfolk. De gir seg ikke. Gang på gang gjør de opprør mot tyrannen.

Paasilinnas opprør mot «tyrannen» har i denne boka fått sin egen spesielle løsning. På sankthansdagen i ei forfallen løe ved skogkanten møtes helt tilfeldig den mislykkede forretningsmannen Olli Rellonen og den likeså miserable oberst Hermanni Kemppainen. Den ene har tatt med seg en revolver, og den andre et tau. Begge har oppsøkt løa for å finne et sted der de i skjul og ensomhet kan ta livet av seg selv.

Møtet mellom disse to, hvor begge blir like overrasket over å finne en likesinnet som er ute i samme dystre ærend, fører til at beslutningene om å gjennomføre sine makabre fortsett utsettes midlertidig. Bare midlertidig. For etter noen dagers felles samvær kommer ideen om å lage en forening for seg selv og andre som går med slike planer. Formålet er at når flere går sammen om oppgaven, så kan den organiserte livsavslutningen gjennomføres på et bedre og mer verdig vis. Og ikke minst. En slik handling er trist nok i seg selv om den ikke i tillegg skal utføres i ensomhet. Straks ideen om å annonsere starten på den tiltenkte foreningen er født, får historien et stadig villere forløp. Avisen som skal bekjentgjøre annonsen krever kontant betaling for man kan jo ikke ta sjansen på å sende faktura i etterkant til en forening bestående av medlemmer som har tenkt å ta livet av seg.

Selv om det neppe lar seg verifisere, hevdes det at selvmordsraten i Finland sank etter at denne boka kom ut.

En mindre kollektiv løsning, men desto mer surrealistisk får vi presentert i romanen Tordengudens sønn. Her vekkes den gamle finske gudeverden til live. Det vil si den har ikke vært helt fraværende, gudene har bare trukket seg tilbake i ergrelse om å ha blitt fortrengt av kristendommen. Men det øynes håp om å gjenerobre det tapte, for de tomme og halvtomme kirkene vitner om at finnene ikke har svært mye tiltro til den kristne religionen lenger. Det er i hvert fall slike tanker tordengudens sønn Rutja gjør seg når han trer inn i verden etter et hambytte med Sampsa Ronkainen, gårdbruker og antikvitetshandler, og en av de få som fortsatt tror på den gamle gudelæra. I denne boka lager Paasilinna en ny vri på misjonsbefalingen, og helt i tråd med de øvrige bøkene byr også denne på mange overraskende og ikke minst morsomme momenter.

Som i Harens år handler romanen Prosten og hans forunderlige tjener om forholdet mellom mennesket og dyr. Denne gang er det en bjørn som spiller hovedrollen. En bjørnunge som menigheten gir i femtiårsgave til sin prost Oskari Huuskonen. Gaven blir gitt som et pek til prosten fordi menigheten har sett seg lei på og stadig bli overhøvlet av hans voldsomme svovelprekener. Men prosten får et bedre forhold til bjørnen enn til kona, som fra første dag ikke kan fordra den lodne skapningen. Prosten blir stadig mer eksentrisk, og når han blir introdusert for en nyoppfunnet idrettsgren, vertikalt spydkast, der spydet kastes opp fra bunnen av en dyp brønn, blir han straks en ivrig utøver av denne. At kona ikke syns denne aktiviteten passer seg en kirkens mann er nå en ting, ennå verre er det at han har begynt å skrive kronikker som strider mot kirkens lære. Det hele topper seg etter en artikkel om Jesu militære virksomhet, der Jesus framstilles som kommunist og revolusjonær. Prosten beklager samtidig at ikke Jesus deltok i den finske borgerkrigen. Romanen forsetter videre i kjent Paasilinna stil. Prosten skriblerier fører til at han innkalles til biskopens kontor. At biskopen ikke er særlig velvillig stemt, skjønner han straks han trer inn.

Både biskopen og assessoren reiste seg smilende for å ta imot prost Huuskonen. Håndtrykkene var faste og vennlige, og derfor forsto Huuskonen at det var en alvorlig sak. Jo vennligere kirkens menn er mot hverandre, desto verre er det man har i vente.

Man skjønner at humoren på plass og ikke uten understatement. Som når prosten etter å ha mistet både kone og jobb, setter seg i bilen og gir seg ut på tur til hytta sammen med bjørnen som nylig har våknet etter overvintring i prostens selvlagede bjørnehi.

Bjørnen sitter veloppdragent i forsetet ved siden av prosten som høylydt deklamer for den fra Predikerens bok.

Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem, og for at de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr, for det går menneskenes barn som det går dyrene; den sammen skjebne rammer de; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrinn fremfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender tilbake til støvet. – Bjørnen lyttet stille slik bjørner pleier. Den tok ikke stilling, så bare rett fram gjennom frontruta og lot Huuskonen utbasunere versene fra Predikerens bok.

Mens journalist Vatanens hare i Harens år forblir seg selv som hare, forandrer prost Huuskonens bjørn seg mye underveis. Bjørnen ter seg til tider nærmest som et menneske. Den lærer seg ferdigheter som å stryke skjorter, og å servere på bar etter hvert som handlingen i boka skrider frem.

Også her i Norge har Paasilinna fått en stor leserkrets etter hvert som bøkene hans har blitt kjent. Det ville derfor være sannsynlig at en norsk «Paasilinna» dukker opp. Forskjellen mellom finsk og norsk humor er neppe større. Sant nok har Erlen Loe prøvd seg, men den som kommer nærmest, må vel utvilsomt være Vømmøl-sjefen Hans Rotmo. Mange av Rotmos sangtekster lyder som en Paasilinna i komprimert form.

Og Paasilinna har selv forløpere i finsk litteratur som minner om at hans skrivestil og til tider morbide humor ikke er av helt ny dato. Leser man f. eks. Vaniö Linnas berømte roman, Ukjent Soldat, om den finske vinterkrigen skrevet i 1954, er dette ganske tydelig.

Det vil sikkert komme flere oversettelser av Paasilinnas bøker, men om det blir flere nyskrevne er derimot mer usikkert. For i 2009 ble Paasilinna rammet av hjerneslag som medførte at han evne til skriving ble redusert. Uansett, vi får bare se fram til at flere av bøkene hans blir oversatt til norsk.

Hans Scherfig: Frydenholm Pax 1962

I flaumen av opptrykte og (nokre) nye bøker om den 2. verdskrigen, i bokhandlar, kioskar og supermarknader, er det påfallande at ein av dei beste, etter mange si meining, ikkje er å få på norsk lenger, anna enn i antikvariat og bibliotek. Eg tenkjer på dansken Hans Scherfigs roman Frydenholm frå 1962, på norsk på Pax femten år seinare.

Kort fortalt er dette den skjønnlitterære versjonen av «besættelsen» i Danmark. Med vekt på opptrappinga og innleiinga og korleis tyskarane tilsynelatande udramatisk og «ikkje-valdeleg» kom og blei der. Og med vekt på det danske statsapparatet, politikarane, politiet, næringslivstoppar osv. sitt dramatiske svik mot folket, og særleg mot kommunistane.

Biletet av motstandskampen i Danmark er i dag for mange identisk med «Flammen og sitronen» og andre filmar og dokumentarar om heltemotige grupper og personar, ofte svært likvideringskåte og vågale inntil det sjølvmordariske. Men 2. verdskrigen i Danmark handlar i stor grad også om kolaborering, svik og passivitet. Ho handlar om ei sosialdemokratisk/Radikale Venstreregjering som i mai 1939 inngjekk ei oppsiktsvekkjande ikkje-angrepspakt med Tyskland, og som i april 1940 slett ikkje gjekk av eller flykta, men i staden fekk med seg dei andre borgarlege i ei samlingsregjering. Og som administrerte landet på Hitlers nåde, mot at dei skulle få vern mot angrep frå England (det var militær motstand eit par stader 9. april, men regjeringa tvang gjennom kapitulasjon etter halvannan time).

Historia om 2. verdskrig i Danmark handlar også om ei liste over 66 medlemmar av kommunistpartiet, samla av det danske overvakingspolitiet, men som utan store samvitskvalar fann vegen til den tyske «siviladministrasjonen » på Rådhusplassen i Kongens by. Etter krav frå tyskarane blei ikkje berre desse, men i alt over tre hundre likesinna fengsla av dansk politi og etter kvart plasserte i Horserød leir ikkje langt frå Helsingør. Det heitte seg at dei skulle «vernast mot tyskarane ». Dei skulle få sleppe fri straks tyskarane gjorde krav om å ta over, men då dette skjedde, «fungerte ikkje» denne rutinen. Mange hamna i konsentrasjonsleir i Tyskland, og over tjue kom aldri tilbake.

Mykje av dette var likevel «gløymt» fram til 1962, då det overraskande romanprosjektet Frydenholm på kort tid blei ein verkeleg bestseljar (danskane hadde også ein «sanningskommisjon» etter krigen, der mykje av dette kom fram, blant anna var det fleire openberre brot på grunnlova, men ingen ansvarlege blei sikta eller dømde). I 1962 var forfattaren og biletkunstnaren Hans Scherfig alt populær, med romanar bak seg som Det forsømte forår, Den forsvunne fullmektig og Idealister, alle satiriske, skarpe og aktuelle bøker, nærmast i krimsjangeren. Men Frydenholm står for dei fleste som hovudverket hans. Han hadde jobba med det i femten år, og manuset var opphavleg på åtte hundre sider. Han gjekk med på å kutte over tre hundre, det var mest dialogar mellom dei fengsla kommunistane, skal han ha sagt.

Boka går føre seg i ein liten landsby på Sør-Sjælland, der det også finst eit slott, Frydenholm, eit skikkeleg nazi-reir. I landsbyen finst eit gjennomsnitt av det danske folket, med regjeringsog tysk-lojale sosialdemokratar og fagforeiningsleiarar, tilsvarande lojale prestar og næringsdrivande, nokre meir vinglande småborgarar, men også sterkt frustrerte fattigfolk og arbeidarar, nokre av dei kommunistar. Dette er samtidig legendarisk Gjønge-land, frå den svensk-danske krigen på 1600-talet, med dansk, folkeleg geriljakrig mot svenskehæren. Så blir då også ein av kommunistane i landsbyen, som klarer å stikke seg vekk, ein berykta sabotør.

Men vi får også innblikk i visse miljø i København, frå regjeringskvarteret og Politihuset til meir tradisjonelle kriminelle krinsar, og sjølv om forfattaren gav dei fleste aktørane, ikkje alle, nye namn, er mykje av det dei seier og skriv, autentisk. Scherfig bidrog slik, i ein roman, til at mange historisk viktige dokument blei betre kjende, særleg mange som kompromitterte samfunnstoppane.

Sluttscena i Frydenholm er omtrent så satirisk som det går an, utan at ho tippar over. Kanskje gjer ho det. Men samtidig får kommunisten Scherfig godord frå til og med borgarlege kritikarar, for at han ikkje heile tida omtalar sine eigne heltar som ufeilbarlege.

Mykje skil den norske og danske lagnaden under denne krigen, og med både den aktuelle interessa for 2. verdskrigen spesielt, og store samfunnsomveltingar generelt, burde Pax eller andre gjere også denne boka meir tilgjengeleg igjen.

Eller: Om du gjerne les dansk, få gjerne tak i originalen. Den norske bokmålsomsetjinga er i unødvendig grad prega av «danoismar», samtidig som det blir for dumt når enkelte av landsbybebuarane på Sjælland snakkar dialekt frå Indre Østfold.

Om ein vil lese meir om den danske «besættelsen», er nettleksikonet, Leksikon for det 21. århundrede, ein god start: www.leksikon.org

Anders Ericson

– Morn, sa fyren som hadde stoppa. Eg trur problem?

Frostrøyken låg tett og klam over det vesle søkket mellom holane der bilen til Anders hadde slege seg til ro etter å ha blitt skubba og dytta med skuldra til den grinete eigaren mot A-stolpen over hundre meter for så å skulle starte i fart i nedoverbakken. Anders hadde hoppa inn, trampa inn kløtsjen og slengt giret i anna. Bilen hadde ikkje starta. Den stivfrosne jernhaugen av ein bil ville berre ikkje. Men var batteriet flatt, så var det vel nettopp det.

– Dobar dan*, sa Anders. Har du slepetau?

– Eg veit ikkje. Kva er slepetau?

Anders gikk fram til bilen til jugoslaven, lét som om han knytte eit tau til støytfangaren, strekte tauet liksom bakover og festa det til støytfangaren på sin eigen bil.

– Nei, sa jugoslaven. Skal du sitta på meg til jobb?

Anders låste bildjevelen og tok plass i passasjersetet i den andre bilen. Utlendingen køyrde av stad.

– Du jobbar Triplex, ikkje sant?

– Ja. Brekker opp. Og du bygger dekk? Har sett deg i matsalen. Eg heiter Anders.

– Milan her.

Bildekkbyggaren svinga ut på hovudvegen. Han tørka dogg av frontruta med den eine handa, styrte og skifta gir med den andre.

– Kaldt i dag.

– Bikkjekaldt, svara oppbrekkaren

– Vi fiksar problem på bil etter jobb, vættø. Du kjøper sånt tau. Eg kjører. Niks problem. Ja, sa Anders. Ja, fint. Hvala. Takk.

Tøffe tak hadde det vore i Bildekk lenge. Det stoppa ikkje folk der. Ingen brydde seg om å ta ein kamp for å betre arbeidsforholda, dei sa opp i staden, fann seg noko anna å gjera.

Fabrikken rekrutterte først folk nordpå. Nordlendingane slutta etter kvart. Fabrikken sendte personalfolka sine til Jugoslavia og fekk folk der. Så kom utlendingane og berre fekk leilegheiter! Møblerte! Folk prata og slarva, mange var fortørna, men Anders og dei fleste han prata med, syntes det var greitt at arbeidsfolka frå Jugoslavia sleppte å bu i telt..?

Dessutan betalte dei vel husleige ..? Men mange var dauvhøyrde på det øyret; og desse utlendingane sat på kafé og drakk kaffi om føremiddagane! Midt i arbeidstida! Så jobba dei vel ettermiddagsskift, da …? Mange høyrde ikkje på det øyret, heller. Dessutan tok dei kvinnfolka frå nordmennene …

Problem?

Det passa seg sånn at dei hadde matpause på likt.

Oppbrekkaren stod ved kaffimaskinen i matsalen i kjellaren på Bildekk da han såg at Milan kom, så han sleppte på meir pengar og spurte:

– Med mjølk?

– Kva? Bildekkbyggaren kom bort til han.

– Skal du ha mjølk i kaffien?

– Ja, takk. Han tok imot pappbegeret. Med mjølk.

Så åt dei maten sin og prata litt om vêr og vind og kulde, og Milan gjentok at han skulle køyre så Anders fekk fiksa bilen etter jobb, vættø.

Og på bensinstasjonen kjøpte Anders eit blått nylontau som såg ut til å kunna halde vinteren ut. Og etter å ha fått taua den gamle, svenske totaktaren nokre rundar på bustadfeltet, gav dei to opp. Og Anders banna. Eit nytt batteri kosta skjorta. Og det var kaldt som berre faen.

På bensinstasjonen ville Anders bytte inn slepetauet i eit nytt batteri.

Ekspeditøren spurte om han elles hadde det bra.

Milan gliste.

Bilfaenen, derimot, både starta og gjekk med nytt batteri.

Anders visst sånn nokolunde kvar jugoslaven budde, ikkje så langt frå si eiga leiligheit på det nye bustadfeltet og der stod bilen hans, og den første dørklokka opplyste at den som budde der heitte Milan til fornamn og ei opphoping av konsonantar til etternamn.

Men han som lukka opp, var ikkje Milan.

– Dobar dan, sa Anders. Milan?

– Ja, det er meg.

– Ein annan Milan? Anders, litt forvirra.

– Har du meir problem på bil? spurte utlendingen.

Anders gliste. Så det var kjent

– Ein annan Milan bur der nede, sa Milan og peika. 7D, la han til. Han fiksar problem.

Problem?

Nå, kva skulle ein seia? Ein del av desse jugoslavane trudde dei hadde komme til Paradis. Byggje 80 dekk på skiftet utan problem. Så dei bygde meir, bygde det dei orka og sprengde akkordane. I staden for snittet på rundt 80, var dei heilt oppe i 120. Det var ikkje lett å få dei til å innsjå at dei ville slite seg ut før året var omme om dei heldt på sånn. Folk flest i Bildekk skulle trass alt halde på med å bygge dekk i mange år enda om dei levde og hadde helsa. Dessutan da folka på Tidsstudiet fekk ferten av kva som skjedde, var dei snart på plass på stoppeklokkene sine og fastsette nye akkordar. Og folk måtte bygge fleire faens dekk for same lønna. Og det var eit Helvete! I Bildekk. Igjen! Passe forbanna, folk. Etter kvart hadde jugoslavane skjønt teikninga. Men akkordane var og blei dårlegare. Problem? Det var ikkje å ta hardt i.

I 7D lukka den rette Milan opp.

– Problem, sa Anders. Eg har problem. Har du tid ei stund?

– Kva? Enda meir problem på den gamle bil? OK, eg blir med.

Milan slengde på seg ei boblejakke, trekte på seg eit par brune cherroxstøvlar, låste døra og gjekk ut i kulda saman med kameraten sin, dei gjekk bortover den smale vegen mellom husrekkene.

– Ikkje starte nå igjen? Du har jo nytt batteri?

– Det er ikkje bilen som er problemet, sa Anders. Det er kjøleskåpet.

– Kjøleskåpet, for faen? Eg trur ikkje eg kan fikse kjøleskåpet, sa Milan.

Sei ikkje det, gitt.

Heime låste Anders opp, opna døra:

– Ver så god, gå inn.

Og på kjøkkenet slo Anders kjøleskåpsdøra på vid vegg.

– For mykje øl, sa han alvorleg. Du må hjelpe til.

Milan slo seg for panna.

– Du mykje galen, vættø, lo han.

Anders tok ut to langpils, trekte dei opp, fann glas.

– Dei galne har det godt, sa han.

Torsdag den 20. september 2011 demonstrerte over tusen elever fra hele landet for at sine skoler, sine kommuner og sine fylkeskommuner skal innføre en leksefri skole. Elever brukte denne torsdagen og uken 26–30. september på å kjempe for sin egen skolehverdag.
Jeg gjennomgår i denne artikkelen hvorfor og hvordan Rød Ungdom har jobbet med leksefri skole som politisk mål.

Rød Ungdom har de siste ti årene hatt forskjellige strategier med vår skolepolitikk, enten det er å jobbe for gratis læremidler, lovfestet rett til læreplass, mer praktisk undervisning eller høyere utdanning for lærere. Men strategiene har alltid hatt det samme målet, å gi elever lik rett på utdanning uavhengig av hvilken sosiale klasse man tilhører. Dette mener vi er viktig, siden det gir en rettferdig skole, en skole som skal gi likhet for hver enkelt elev.

Det er ganske ukontroversielt å ønske en skole som fremmer likhet. Det er et ønske som norsk skole er tuftet på, og som det hviler en politisk enighet rundt. Samtidig kan målet om likhet forstås annerledes fra ulike politiske leire. Eksempler på dette kan være hvordan skolen juridisk er lik for alle, som at alle har plikt til grunnopplæring eller at man har en rett på videregående opplæring. Innenfor det juridiske målet om likhet har blant annet Rød Ungdom jobbet for lovfesting av lærlingeplass, slik at læretiden likestilles med retten til videregående opplæring. Dette er et krav jeg mener har mistet mye av sin slagkraft. Dels fordi vi deler dette kravet med våre nærmeste partier, SV og AP, men også siden jeg mener det mangler en mobiliserende driv blant elevmassen for dette kravet. Jeg mener det er mange grunner til det, men den mest innlysende må være at ingen starter på yrkesfag med troen at de ikke vil få læreplass.

En annen strategi for målet om likhet i skolen er å minke de økonomiske hindringene. Her har vi begrensninger i privatskoler, retten til skolekyss for elever i grunnskolen og krav om at utflukter ikke skal finansieres privat. Innen dette segmentet har Rød Ungdom gjort seg spesielt merkbar med kravet om gratis læremidler. Dette er krav som har til hensikt å kompensere for økonomiske hindringer fra hjemmet. Slik det er i dag, er utdanningen så godt som fullfinansiert fra staten sin side, med unntak av skolemat, noe utstyrstipend som ikke dekker hele bredden, og skolekyss for videregående opplæring. Det er derfor lite hensiktsmessig å jobbe for krav vi mener elever ikke kjenner seg igjen i.

På tross av at norsk skole har som utad ønske å fremme likhet, står fortsatt ting nokså stille. Det er fortsatt avgjørende hvilken familie man kommer fra, om man «lykkes». Ifølge Anders Bakkens rapport, Prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år (Bakken, 2010), kan det faktisk se ut som at mange av de tiltakene man de siste årene har hatt for likhet i skolen, har ført til motsatt effekt. Evalueringen av Kunnskapsløftet trekker frem at faktorer som kjønn og etnisitet har mindre å si, mens foreldres utdanning har mer å si etter implementeringen av Kunnskapsløftet. Grunnene til at Kunnskapsløftet gir motsatt effekt enn det regjeringspartiene uttalt ønsker, er komplekse, men det kan ha noe å gjøre med hva kunnskapsløftet er tuftet på. Et ønske om handling i norsk skole, etter nedslående resultater fra PISA undersøkelsene. Resultatet er at man nyttemaksimerer det som på kort sikt gir best resultater, innenfor de teoritunge fagene. Samtidig har man i samme periode jobbet for at inntektene til foreldrene skal ha mindre å si. Resultatet av denne politikken, er etter min mening to motstridende prosjekter.

Rød Ungdoms prosjekt er å utfordre utdanningspolitikken for en likere skole, men samtidig ser man at de strategiene man har valgt, ikke nødvendigvis har ført til mer likhet. En av grunnene til dette mener jeg er at skolen i seg selv er bygd som verktøy for å reprodusere sosiale forskjeller. Med det mener jeg ikke at skolesystemet er en ond plan av systemet, men at systemet vi lever i, verdsetter noen yrkers status høyere enn andre. At de yrkene innen arbeidsdelingene som gir mest makt i samfunnet, også bidrar til å holde resten nede. Sagt på en annen måte er skolen et verktøy for å produsere arbeidskraft for markedet, når markedet trenger ufaglært arbeidskraft følger skolesystemet etter. Dermed mener jeg det ikke har så mye å si om man kommer seg billig med buss til skolen, så lenge skolen har et behov for at noen fullfører, mens andre stryker. Man trenger derfor politikk som utfordrer hvordan skolen fungerer i innhold, for å minske faktoren av sosial bakgrunn. Banalt sagt, ta kunnskap fra elitenes barn for å gi det til arbeiderklassens barn. Som jeg vil gå nærmere inn på, er leksefri skole det beste enkelttiltaket for å gjøre nettopp dette.

Når det er sagt, mener jeg ikke at skolen kan være samfunnets universalnøkkel. At skolen kan løse alle integreringsutfordringer, sosialisere mennesker bort fra patriarkatet, eller kanskje mest nærliggende skape et samfunn uten økonomiske klasser. Her deler jeg den oppfattningen som Rød Ungdom har, at de materielle forholdene må endres for at de virkelige endringene i skolesystemet kan nås. Men for å komme dit mener jeg at leksefri skole er en god milepæl av to grunner jeg vil argumentere for:

1. En opplyst arbeiderklasse har større muligheter for å velte det økonomiske systemet
2. Opprør i skolen er bra. At mennesker forstår at man har muligheten til å ta konsekvenser i egne hender.

Kunnskapsskolen er leksefri

Rød Ungdom møtte naturligvis mye motstand under organiseringen av leksestreiken. Enten vi fikk høre at det var ren populisme, at det var kunnskapsløst, at det ikke lot seg gjennomføre, at vi ville rive opp forholdet mellom familie og skolen, eller som skolebyråd Filip Rygg(KrF) formulerte det i Bergens Tidene: Det er verken nytt eller overraskende at Rød ungdom lager slike aksjoner. Selv må jeg bare erkjenne at jeg i skolepolitikken og på de fleste andre områder står svært langt fra Norges eneste gjenlevende kommunistiske parti. Selv om det er godt å få konstatert at KrF har andre meninger enn oss, bygger kravet på nasjonal og internasjonal skoleforskning. Lekser, kvalitet og kunnskap Det at mengden tid brukt på skolearbeid gir bedre prestasjoner, er en utbredt oppfatning for hvorfor lekser er nødvendig (Hattie og Clinton, 2001). Det er også en oppfattning som gjør det lett å argumentere for hvorfor lekser er god investering. Man får skole som ikke koster penger, men som gir avkastning gjennom smartere elever. Skal vi tro den forskingen som er på feltet, har ikke kvantiteten på skole utenfor skoletiden mye å si for hvor smarte elever blir. Faktisk har lekser også motsatt effekt for noen elevgrupper. Det viser to rapporter som forskeren Marte Rønning fra SSB har produsert på feltet. Jeg tar mest utgangspunkt i den nyeste «Homework and pupil achievement in Norway» (HPAN) siden den også tar utgangspunkt i norske elever. Rapporten tar utgangspunkt i tall fra TIMSSundersøkelsen, hvor materialet er fra 8 000 4.- og 8. klasseelever. Marte Rønning har tatt utgangspunkt i sammenhengen mellom læringsutbytte og hvilken sosioøkonomisk klasse man kommer fra.

Ut fra mine funn kan man si at dagens leksesystem tar for lite hensyn til at barn har forskjellige oppvekstvilkår. (Rønning, 2010).

Som adekvat for forskjellige oppvekstvilkår og hvilken sosioøkonomisk klasse man tilhører, har Marte Rønning brukt mengden bøker i hjemmet. Forskningen slår fast at de elevene som kommer fra ressurssvake hjem, gjør det dårligere dersom de har lekser, enn om de ikke har lekser. TIMSS tar for seg tall fra elevenes naturfag- og matematikkundervisning. I begge fagene gjør de 7 prosentene av elevene som kommer fra hjem uten bøker, det dårligere dersom de har lekser enn om de ikke har lekser. Flertallet gjør det bedre i matematikk dersom de har lekser, men det er ikke snakk om store forskjeller. I naturfag gjør det store flertallet det ikke nevneverdig bedre med eller uten lekser. Samtidig kan man se at det er blant de 13 prosente som kommer fra hjem med tre eller flere bokhyller, som virkelig drar opp snittet i fagene. Som vi kommer tilbake til, viser tallene fra TIMSS at det ikke er hvorvidt man har lekser eller ikke, som er avgjørende for faglige prestasjoner, men heller de forholdene man har i den faktiske skoletiden.

Motargumentet man fort møter, er at de elevene som gjør det dårligere med lekser enn uten, ikke gjør leksene i utgangspunktet, og at de derfor fortjener dårlige prestasjoner. Rapporten HPAN forteller oss at dette ikke helt stemmer. Selv om elever som kommer fra lavere sosioøkonomiske klasser er overrepresentert blant de som sier de ikke gjør lekser, utgjør den samlede gruppen av elever som sier de ikke gjør, lekser bare 4 prosent. Det kan skyldes mange ting, som mangel på mestringsfølelse, at man ikke får hjelp hjemmefra, eller man føler at skolen kommuniserer kunnskap på en måte man ikke forstår. Jeg mener at noe av grunnen til at elever fra lavere sosioøkonomiske klasser responderer dårligere på teoritung undervisning, er at man fra tidlig alder har en klassebevissthet. At siden man ikke har ambisjoner om yrker hvor teoretisk kunnskap verdsettes, er det heller ikke interessant. Det fremstår som fremmed kunnskap siden det ikke er det man skal leve av når man blir yrkesaktiv.

Tar man utgangspunkt i de elevene som kommer fra hjem uten bøker (omlag 7 prosent), vil disse elevene i gjennomsnitt bruke 27,6 minutter lenger tid på leksene per dag, enn gjennomsnittet (hjem med én bokhylle). Det er også sånn at mengden lekser som blir gitt, ikke har noe å si for hvor mye tid man bruker på lekser, men det har mye å si for hvor stort det faglige gapet blir. Lekser blir dermed en dobbelstraff for de svakeste elevene siden de både bruker mer tid på lekser, og gjør det dårligere jo mer lekser man har.

Når det kommer til den sterkeste gruppen i skolen, røper rapporten at de statistisk tilhører hjem med tre eller flere bokhyller, og at de faglig tjener på å få mye lekser. Dette kommer også frem i en annen skoleundersøkelse, «Matematikk i motvind» (Grønmo, Onstad og Pedersen, 2010). Her har skoleforskerne bland annet sett på lekser hos elever som velger det vanskeligste mattefaget innen R97, 3MX. Dette er også tall fra 2008, som er resultater fra før Kunnskapsløftet. Man kan dermed anta at disse elevene er de mest teoristerke elevene under videregående opplæring, men også blant dem er forskjellene store i tidsbruk. Blant annet ser man at prestasjonene er like mellom den gruppen som bruker fire eller flere timer, og den gruppen som ikke bruker tid på lekser.

Hjem og skole

Det at lekser er nødvendig for å skape et bindeledd mellom hjem og foreldre, er en utbrett antagelse. En av de som deler dette synspunktet, er blant annet leder av Foreldreutvalget for Grunnopplæringen, Loveleen Rihel Brenna. Det er sant at foreldre er nøkkelen for prestasjon, men det er også det Rød Ungdom prøver å unngå. Som vi har sett, er det hvilket hjem man kommer fra, som avgjør hvilke prestasjoner man har i skolen. Derfor er det nettopp her kunnskapsgapet best kan tettes. Dette vil ikke si at Rød Ungdom eller jeg mener at det er dumt at foreldre er med på å utfordre sine egne barn faglig. Men det vil si at for de foreldrene som ikke har tid, kunnskap eller ressurser til å hjelpe til, ikke burde straffes for det.

Hvorfor ikke leksehjelp?

4. juni 2010 vedtok Stortinget en ordning som skulle sikre elever fra 1. til 4. klasse retten til leksehjelp. Etter min mening er intensjonen god, men resultatet er en u-sving, utenom selve problemet: at lekser ikke er god undervisning. Leksehjelpen er blant annet en dårlig løsning siden det ikke settes noen krav til hjelpelærerne. Dermed får man en ordning med ufaglærte SFOlærere som skal hjelpe de som muligens trenger ordningen mest. Siden ordningen også er frivillig, vil jeg anta at det avhenger av foreldrene hvem som benytter seg av ordningen. Noe av grunnlaget for vedtaket om leksehjelpordningen kommer fra SINTEFF sin sluttrapport Leksehjelp – Ingen tryllestav (Haugsbakken og Buland: 2009). Evalueringen forteller oss at «det viktigste arbeidet mot reproduksjon av sosial ulikhet i skolen skjer innenfor rammene av den ordinære opplæringen». Regjeringen har med prosjektet prøvd å lage SFO til en del av den ordinære opplæringen, men selv om leksehjelpen er gratis, er SFO fortsatt et tilbud som koster penger, dernest noe som faller utenfor skolen. Den sier også at det er avgjørende om foreldre oppmuntrer elever til å delta på opplegget.

John Hattie er en skoleforsker som har sett på hvilke tiltak som gir best resultat i skolen. Hattie har samlet over åtte hundre resultater rundt skoleforsking, hvor han blant annet konkluderer med at tillit mellom lærer og elev er avgjørende. Tilbudet om å få en «hjelpelærer» som ikke kjenner elevens utfordringer eller prestasjoner på forhånd, mener jeg ikke skaper et tillitsfullt opplæringsmiljø. Dette vil jeg komme tilbake til mot våre løsninger.

Retten til fritid

Det at man skal ha rett på fritid, er en fundamental rett, enten man er arbeidende eller elev. Dette er en rett man har jobbet frem i arbeidslivet gjennom flere tiår, men som elever fortsatt ikke har. Når den nye kunnskapsøkonomien alltid har som mål å øke kunnskapsnivået til elever samtidig som man bruker lettvinte metoder som lekser for å nå det, vil dette gå ut over elevers fritid. Rønningens artikkel forteller oss at elever ikke bruker nevneverdig mer tid, selv om de får tildelt mer lekser. Man kan dermed anta at mange elever går rundt med konstant dårlig samvittighet over lekser man ikke har tid til. Ifølge psykologen Thore Langfeldt kan denne konstante stressfølelsen være direkte skadelig for elever. Det mener også lege Ståle Fredriksen, som kaller lekser et overgrep mot barn. Det kan virke som at aktiviteter som bandøving, fotball, korps eller dans ikke er verdsatt som læring av utdanningspolitikere. Dette er utvilsomt læring hvor barn og ungdom selv får lov til å definere hva som er deres egen kultur.

TIMSS, PISA og det nye testregimet

Paradoksalt nok kan det være verdt å kritisere de samme testene som underbygger mye av vår skepsis til hjemmearbeid i skolen. Uten å gå for dypt inn i dette mener jeg det er to grunner til hvorfor det er verdt å være kritiske til mange av undersøkelsene, som har fått oppmerksomhet de siste ti årene. Den første grunnen er at testene ikke tar utgangspunkt i forskjellige læreplaner. TIMSS sammenligner tall fra over femti forskjellige land, mens PISA sammenligner fra sekstisyv forskjellige land. Det ville vært praktisk talt umulig å få med bredde i undersøkelsene i alle land, derfor må man ta utgangspunkt i gjennomsnittet av fagplanene. Dette fører til at kunnskap man får av praktisk læring, som laboratorieundervisning, muntlig forståelse eller kognitive ferdigheter, ikke blir målt. Det man sitter igjen med, er teoretisk kunnskap man kan pugge seg frem til. Dett mener jeg er et klart fortrinn for elever som kommer fra et visst sjikt i samfunnet. Den andre grunnen er at de har hatt utrolig mye å si for hvordan skolen de siste ti årene har blitt lagt opp. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Siden disse testene ofte bare kan teste én type kunnskap, blir det ansett som referansepunkt for hele verdens kunnskap. Med andre ord får OECD, som arrangerer PISA, mye av definisjonsretten på hva som er verdifull kunnskap. Dette mener jeg blant annet Kunnskapsløftet er et resultat av. Kunnskapsløftet kom etter sjokkresultater som viste at norske elever presterte under gjennomsnittet i forhold til PISA. Vi fikk dermed en reform som skulle styrke teoribasert kunnskap, samtidig som store deler av bredden i læreplanen ble sløyfet.

Vår medisin

Jeg mener at en leksefri skole er det mest effektive enkelttiltaket for å oppnå likhet i skolen i dag, men også den beste måten å sikre den beste undervisningen for alle. Svarene ligger igjen i HPAN, Rønning sin rapport. Lærere som ikke har tatt praktiskpedagogisk undervisning, eller på andre måter ikke har en fullverdig lærerutdanning, gir mer lekser, og har lavere prestasjoner blant elever. De lærerne som har tatt universitetsutdanning, gir mindre lekser og har høyere prestasjoner, mens de som har en fullverdig lærerutdanning, gir minst lekser, og har best prestasjoner blant elevene. Det kan dermed virke som det ikke har så mye å si hvor mye man har sittet på lesesalen på Blindern, så lenge man ikke kan formidle kunnskapen. Det kan også tyde på at lekser blir en hvilepute for lærere som mangler kompetanse.

Man ser også at desto flere elever det er per lærer jo mer lekser vil læreren gi. Dette kan indikere at lekser gis når lærere ikke har tid til å gjennomgå pensum, som utvilsom straffer noen elever mer enn andre. Dette er kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende resultater, men det sier noe om hva som burde være medisinen.

Rød Ungdom mener at et av de viktigste tiltakene man må gjøre sammen med en leksefri skole, er å få opp lærertettheten ved å gjeninnføre og styrke klassedelingstallet. Med det ønsker vi et tak på femten elever per lærer i hele grunnskolen, og på yrkesfaglig studieprogram. Samt et tak på tyve elever per lærer på studiespesialiserende program. Dette ønsker vi av to grunner, for å sørge for at elever igjen har en rettighet på en lærer, og for at man igjen får en klasseromsstruktur i norsk skole. Gruppeinndelinger gjør det lettere å ha mindre grupper i undervisning, men det gjør det også lettere å ha auditorieundervisning. Som jeg har nevn tidligere, er en av de beste forutsetningene for god undervisning ifølge John Hattie, at man har tillit mellom elev og lærer. Vi tror at dette skapes når elever har en fast lærer i ett klasserom istedenfor mange forskjellige lærere, oppløst i grupper.

Kidsa har alltid rett

Når man opererer med tall, statistikk og forskjellige variabler, kan man fort glemme at lekser faktisk berører virkelige mennesker. Det vi har sett med organiseringen av leksestreik, er at det ikke bare berører, men engasjerer voldsomt. Den kraften man har sett blant elever som kjenner seg igjen i vår politikk, mener jeg er et bevis på at elever er genuint frustrert over hvordan lekser fungerer.

Resultatet fikk vi gjennom over ca. 3000 registrerte aktivister som sa de ville jobbe med streik på sin skole, over femti tusen på aksjonssiden på Facebook og pressedekning over hele landet. Av hva vi har erfart, var leksestreiken et tema i alle klasserom i hele Norge. Noe som alle elever, enten de var for eller imot viste om.

Kilder:

• Marte Rønning: Homework and pupil achievement in Norway, SSB 2010. http://www.ssb.no/ emner/04/02/20/rapp_201001/rapp_201001.pdf
• Anders Bakken: Prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år, NO VA 2010. http://www.nova.no/asset/4069//4069_1.pdf
• Liv Sissel Grønmo, Torgeir Onstad & Ida Friestad Pedersen: Matematikk i Motvind, Unipub 2010. http://www.timss.no/rapporter%202008/ Matematikk%20i%20motvind.pdf
• Halvdan Haugsbakken og Trond Buland: Leksehjelp – Ingen tryllestav?, SINTEF 2009. http://www.sintef.no/upload/Teknologi_samfunn/5075/ Leksehjelp-ferdig%20rapport.pdf
• Hattie, J. and Clinton, J. (2001): The assessment of teachers. Teaching Education, 12, 279–300.
• Hattie John: Visible Learning, Routledge 2009.

Tre store forhold preger dagens verden: den største økonomiske krisa i menneskehetens historie, Kinas utvikling i retning av å bli verdens største økonomi og de store økologiske krisene. Det spørsmålet som da trenger seg på, er: Kan kapitalismen overleve dette
Dette er et spørsmål som maner en marxist til en viss forsiktighet.

Pål Steigan er med i Internasjonalt utvalg i Rødt, og er aktuell med boka Sammenbruddet.

Det finnes fortsatt dem som tenker at det kanskje hadde vært fint med litt global oppvarming, slik at vi fikk milde vintre her nord og en lang badesesong om sommeren. Og det finnes absolutt dem som tror at klimakatastrofer er noe som dommedagsprofetene snakker om.

Glem begge deler. Klimakatastrofene pågår nå. Den globale oppvarminga fører allerede til katastrofer som dreper massevis av mennesker, som gjør enda mange fler hjemløse, og som ødelegger for milliarder.

Monterossa rasert

25. oktober 2011 ble de vakre småbyene i Cinqueterre, som står på UNESCOs liste, rammet av et regnvær som i løpet av få timer slapp ned 580 mm nedbør, eller rundt regnet en fjerdedel av nedbørsmengden i Bergen på ett år.

Det er slik klimakatastrofene arter seg allerede i dag. FNs klimapanel skriver i en ny rapport at global oppvarming vil gi mer ekstremvær.¹

Høsten 2011 har hatt mange flomkatastrofer. Mange av dem er ikke en gang registrert i norsk presse, eller kanskje bare nevnt i en notis.

I begynnelsen av oktober ble byen El-Bayadh i Algerie² rammet av en kraftig flom som ødela hundrevis av hjem og drepte 13 mennesker.

To ulike stormsystemer gjorde store ødeleggelser i Mellom-Amerika. Minst 105 mennesker ble drept i Honduras, Costa Rica, Guatemala, El Salvador og Nicaragua. I alt en million mennesker ble rammet av stormene som førte til store flommer og jordskred.

Thailand har opplevd sin verste flom siden 1942³. I alt ni millioner mennesker er rammet, og i oktober 2011 var 27 av landets 77 provinser flomrammet. Det var registrert over 600 døde. Noen områder lå under to meter vann, og 1,6 millioner hektar jord lå under vann. Mange industribedrifter er ødelagt, og Thailands eksport er hardt rammet.

I Kambodsja ble 240 mennesker drept i flommene, og i Burma ble 106 mennesker drept. De materielle skadene var meget store.

4. november 2011 ble Italia rammet av katastroferegn igjen. 530 mm nedbør ble målt i Genova på noen timer, og byen så ut som den var rammet av en tsunami.⁴

Og for dem som måtte tro at global oppvarming nødvendigvis vil føre til at været vil bli varmere, har vi dårlig nytt. Klimaet blir villere, voldsommere og mer ekstremt. Men vi har ingen garanti for at det ikke også kan komme ekstreme snøfall, slik som i New England-statene i USA i oktober 2011. Meteorologer omtaler den som den verste oktoberstormen i landet på 200 år.

Etter at 2010 ga India lange perioder med temperaturer opp mot og over 50 °C, fortsatte våren 2011 i samme år. I følge The Times of India ble 80 % av mangoavlingen ødelagt av ekstrem tørke. I Konkan-området fortalte bøndene om hvordan blomster og blader ble brent til støv av varmen. Der var avlingene nede i 10 % av normalen.

Russland hadde ekstremtørke og hetebølger i 2010 som førte til branner, som igjen skadet hveteproduksjonen i stor skala. Dette førte umiddelbart til en kraftig økning av kornprisene på verdensmarkedet. Mange tusen mennesker døde av hetebølgen.

Regnestykket som ikke går opp

I dag bruker Kina mer basisressurser enn USA. Av strategiske varer som korn, kjøtt, olje, kull og stål forbruker Kina mer av samtlige, med unntak av olje, der USA har et stort, men minkende forsprang. Kina bruker 25 % mer korn enn USA. Kjøttforbruket er dobbelt så stort. Landet bruker tre ganger så mye kull og fire ganger så mye stål.

Men sett at Kinas innbyggere skulle begynne å bruke like mye ressurser hver seg, som det man gjør i USA. Dersom Kina skulle klare å opprettholde en vekst på 8 % i året, vil den situasjonen inntreffe i 2035.

I så fall ville Kina for eksempel bruke 80 % av det som i dag forbrukes av papir i hele verden. Farvel til verdens skoger! Hvis Kinas kornforbruk per hode skulle nå amerikansk nivå i 2035, ville landet trenge 1,5 milliarder tonn korn, eller 70 % av dagens kornproduksjon i verden.

Hvis 3 av 4 kinesere skulle ha hver sin bil, slik man har i USA, ville landet trenge 1,1 milliarder biler, eller 10 % flere biler enn det finnes i hele verden i dag.

Et USA-liknende Kina i 2035 ville trenge 85 millioner fat olje om dagen. Verden produserer i dag ca. 86 millioner fat olje, og vil kanskje aldri klare å produsere mer enn det. Det var verdens oljeressurser!

Jeg kan lese, og jeg kan den lille gangetabellen. Folkens: Dette regnestykket går ikke opp! Den kapitalistiske vekstmodellen kan ikke holde løftene sine. Den amerikanske drømmen kan bare gjelde for et lite mindretall av menneskeheten, og selv der har drømmen nå blitt mer og mer lik et mareritt.

Kina – en koloss på leirføtter?

Kina styrker seg på svært mange områder i forhold til USA. Kina er på stø kurs mot å bli en ny supermakt. USA har enorme problemer, noe jeg har dokumentert i boka Sammenbruddet. Men Kina har også store innebygde svakheter.

Kina har en arbeidsstyrke på over 820 millioner mennesker. Over 130 millioner av dem er interne migrantarbeidere som lever som en permanent reservearbeidskraft. De har få, om noen, rettigheter, og utsettes for arbeidsforhold som under den råeste delen av den industrielle revolusjonen i Europa. I følge kinesiske myndigheter har halvparten av bybefolkninga og 90 % av folket på landsbygda ingen form for helseforsikring.

Fra 1990 til 2005 falt husholdningenes inntekter fra 50 % av BNP til 37 %, et dramatisk fall på 13 %. Det viser i hvor stor grad den kinesiske kapitalistklassen akkumulerer på arbeidernes bekostning, og viser hvor den kinesiske imperialismen henter styrken sin fra. Fra 2000 til 2006 økte investeringene fra 35 % til 43 % som andel av BNP, og eksporten fra 23 % til 37 %. Dette fører naturligvis også til økende klasseforskjeller i Kina. De fattigste 100 millionene lever på to yuan om dagen, mens de superrike er på vei inn på listene over verdens rikeste milliardærer.⁵

Den asiatiske utviklingsbanken har gjort en studie av 22 land i Asia, og slår fast at Kina og Nepal er de landa med størst ulikheter. Boston Consulting Group skriver at Kina i 2005 hadde 250 000 dollarmillionærer. De utgjorde bare 0,4 % av husholdningene, men sto for 70 % av eiendommen. Ifølge andre oversikter har tallet på dollarmilliardærer passert 260 (2009)⁶. I 2005 rapporterte Folkets Dagblad:

87 000 protester, opprør og ’masseepisoder’, en oppgang på 6 % fra 2004 og 50 % fra 2003.

I den samme artikkelen fortelles det at 40 millioner bønder har mistet jorda fra 1995 til 2005, på grunn av urbanisering, og man regnet med at ytterligere 15 millioner ville lide samme skjebne innen 2010. I en svært åpenhjertig artikkel⁷ sammenliknes situasjonen med lidelsene bøndene i Oklahoma opplevde på 1930-tallet, da de måtte forlate jorda og dra ut for å lete etter arbeid.

Offisielt er arbeidsløsheten i Kina under 5 %, men hvis man regner med armeen av reservearbeidskraft, migrantarbeiderne og de fattige på landsbygda, er det flere forskere som mener at tallet heller burde være 24–27 %.

Kina har bygd opp verdens største eiendomsboble. I fjor sto 64 millioner nybygde boliger tomme.⁸ Enkelte steder finnes reine spøkelsesbyer, der kolonner av nye skyskrapere står uten beboere.

Kinesisk gruvedrift og industri er beryktet for ekstreme arbeidsforhold. Ifølge offisiell statistikk døde 45 000 gruvearbeidere i perioden 2000–2008. (China Labour Bulletin, 2008).

Verdensbanken anslår at 750 000 kinesere dør for tidlig hvert år som følge av luftforurensing.

Andelen barn født med skader økte med 39 % fra 2000 til 2007. De fødes med deformasjoner, hjertefeil, skader i hjernen og mange andre skader. Mange mener at det skyldes forurensing.

Kina mangler matjord, reint vann og har store problemer med å skaffe nok energi til å holde den enorme veksten i gang.

Hvordan skal dette gå i hop?

To-graders-målet ryker

To-gradersvinduet er i ferd med å lukkes. Hva betyr det? Jo, det betyr at dersom man skal unngå at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker mer enn to grader, så begynner tida å bli svært knapp.

I følge den siste rapporten fra IEA⁹, Det internasjonale energiinstituttet, som ikke er kjent for ytterliggående samfunnskritikk, øker nå sjansene daglig for at den globale oppvarminga vil overstige 2° C. Klimaforskerne mener at dersom temperaturen øker mer enn dette, kan situasjonen bli fullstendig kaotisk og uforutsigbar. Det er da en fare for at jorda kommer inn i en sjølforsterkende temperaturøkning når feed-back mekanismene begynner å slå inn. Det gjelder den magasinerte varmen i havet og redusert utstråling til verdensrommet når mer hav blir isfritt i Arktis.

For å holde oss under en økning på 2 °C, må CO²-nivået i atmosfæren ikke overstige 450 ppm. (parts per million). I 2011 ligger nivået på ca. 390 ppm.¹⁰, og det siste tiåret har nivået økt med ca. 2 ppm. per år. Mellom 1991 og 2000 økte nivået med ca. 1,5 ppm. per år. Økninga er altså rask, og den akselererer. Med det nåværende tempoet vil vi passere 450 ppm. før 2040.

Men et alvorlig problem er at dersom det ikke skjer en rask omlegging i global skala innen 2017, så vil nivået på 450 ppm. allerede være innebygd i den daværende infrastrukturen, i form av allerede bygde kraftverk, industrier og transportsystemer.

La oss se på to grafer. Den første viser problemet med innebygd CO²– økning. Grafen viser at det er knapt med tid dersom ikke to-gradersmålet skal bli uoppnåelig.

Hvor sannsynlig er det at verden vil holde seg til to-graderskurven? For å svare på det kan vi se på neste graf, på neste side.

Verdens energibehov, slik det ser ut i dag, vil sprenge to-gradersmålet i stumper og stykker. Hvis det da ikke skjer radikale endringer.

Er det i det hele tatt mulig å forene de to grafene?

John Schellnhuber, direktør ved Potsdam -Institut für Klimafolgenforschung¹¹, informerte Barack Obama om hva USA måtte gjøre for å unngå et slikt scenario. Det gikk kort og godt ut på å redusere USAs utslipp av CO² fra 20 tonn per innbygger i dag til null i 2020. Da ville man ha en fair sjanse til å unngå en temperaturøkning på mer enn 2 grader. Men da måtte også Kinas utslipp nå toppen i 2020 og gå ned til null i 2035.

«Politikere som er enige om to-gradersmålet på G20-møtet, lurer seg sjøl, når de ikke innser hva slags kutt det må innebære», sa Schnellnhuber.

Klokkene ringer for kapitalismen

Da jeg vokste opp på femtitallet, leste jeg science fiction-litteratur om at folk i år 2000 ville sveve rundt i storbyer i personlige raketter og bygge byer i Antarktis drevet av atomkraft. Vi skulle ta inn all næring i form av piller, og være kledd i sølvglinsende trikot. Kommersielle romferder ville være vanlig.

Det gikk ikke akkurat sånn. Vi sitter med fasiten, og den forteller oss at verden i 1950 hadde et BNP per dag på 17 004 PPP dollar (PPP = lik kjøpekraft). Fram til 2000 hadde BNP per dag steget til 107 506 PPP dollar.¹² Det er en vekst på ca. 4 prosent i året. De seinere åra har industrilanda hatt problemer med å oppnå så stor vekst, mens land som Kina, India og en del andre utviklingsland har hatt vekstrater på mer enn 10 prosent. La oss gå ut fra business as usual og si at verden de neste 90 åra vil ha en vekst på 2,5 prosent. Dette er ikke så veldig mye over nullvekst i BNP per capita, siden det er antatt at jordas folketall vil øke med 1,4 prosent i året fram til 2060. Så det må betraktes som et forsiktig anslag.

Likevel vil 2,5 prosent i årlig vekst bety en dobling hvert 28. år, og det vil si at verdens økonomi skulle være 9 ganger så stor i 2100 som i 2010. La oss være så dristige å anta at det vil være mulig å effektivisere energibruken, slik at veksten i energiforbruket blir på det halve av veksten i BNP. Da vil verdens energiforbruk være tre ganger så stort i 2100 som i 2010.¹⁴ Jeg understreker at her har jeg gjort en uhyre optimistisk antakelse. En så stor frikopling av energibruken fra økonomisk vekst har man hittil aldri sett.

En produksjon som er ni ganger så stor, vil derimot kreve omtrent ni ganger så mye råstoffer, vann og så videre. Bruken av stål, sement, plast og ulike typer sjeldne råstoffer vil måtte øke omtrent i takt med produksjonsveksten. I noen tilfeller vil forbruket øke mye mer, slik som når en ny teknologi krever helt nye mengder litium eller coltan, slik batteriteknologien og mobiltelefonproduksjonen har vist, eller for den del kopper, som strømnettet og jernbanene vil trenge.

Vi må også forutsette at den fattigste tredelen av menneskeheten minimum skal bringes opp mot dagens gjennomsnitt, og den økende folkemengden skal ha noe å leve av.

Alt dette skal skje samtidig som utslippet av klimagasser i den rike verden angivelig skal reduseres med 80 prosent innen 2050.

Tre store forhold preger dagens verden: den største økonomiske krisa i menneskehetens historie, Kinas utvikling i retning av å bli verdens største økonomi og de store økologiske krisene. Det spørsmålet som da trenger seg på, er: Kan kapitalismen overleve dette? Er det mulig for kapitalismen å løse disse problemene og fortsette å beherske verden ved utgangen av dette århundret?

Dette er et spørsmål som maner en marxist til en viss forsiktighet. Både Marx og Lenin trodde at de levde i kapitalismens siste tider, og mang en marxist, også undertegnede, har uttalt seg skråsikkert om kapitalismens undergang.

Men spørsmålet må likevel stilles. Det presser seg på, ikke ut fra marxistisk ortodoksi, men ut fra hva som skjer i den virkelige verden. Det er en del store regnestykker som ikke går opp, og man trenger ikke å være rakettforsker for å se at de ikke går opp. Dette blir særlig klart når man ser de ulike problemene i sammenheng og i et langsiktig perspektiv.

Først av alt: Kapitalismen må ha vekst. Grunnloven for all kapitalisme er: Akkumuler eller dø. Eller som Marx sa: Akkumulere, akkumulere det er Moses og profetene.

La oss se bort fra de økologiske hindrene og forutsette at det er mulig for den globale kapitalismen å reinvestere profitabelt med en vekstrate på for eksempel 3 prosent i året. Det innebærer at det måtte finnes nye, profitable ekstra investeringsobjekter for 3000 milliarder dollar i 2030, mot 1600 milliarder i 2010 (i tillegg, sjølsagt, til de ca. 56 000 milliardene som utgjorde globalt BNP i 2009), sammenliknet med 430 milliarder i 1973 og 150 milliarder i 1950.

Når vi så tar de økologiske begrensningene med i regnestykket, blir oppgaven totalt umulig.

(Les mer om dette i boka, Sammenbruddet, Spartacus forlag 2011, og på bloggen min: http://psteigan.wordpress.com/)

Noter:

1. http://www.guardian.co.uk/environment/2011/nov/01/climate-change-weather-ipcc
2. http://www.emergencyresponse.eu/gmes/en/event/ Floods-in-Algeria_114.html
3. http://www.emergencyresponse.eu/gmes/en/event/ Floods-in-Algeria_114.html
4. http://www.youreporter.it/video_disastro_in_corso_ sardegna
5. http://www.forbes.com/sites/ russellflannery/2011/03/10/its-chinas-year-on-the- 2011-forbes-billionaires-list/
6. http://monthlyreview.org/2010/02/01/the-u-seconomy- and-china-capitalism-class-and-crisis
7. http://english.peopledaily.com.cn/200609/01/ eng20060901_298824.html
8. http://www.asianews.it/news-en/Crisis-in-China:-64- million-empty-apartments-19459.html
9. ttp://www.worldenergyoutlook.org/
10. http://co2now.org/Current-CO 2/CO 2-Trend/
11. http://www.pik-potsdam.de/
12. Kilde: Verdensbanken: World Development Indicators
13. Exxon har prognoser om en vekst i energiforbruket på 1,2 prosent. Exxon Outlook for Energy, 2009
14. Se David Harvey, The Enigma of Capital, and the Crises of Capitalism, Oxford University Press.

Det er konsensus om at vår tids samfunnstype,
kapitalismen, er i krise.
Mange mener også i oppløsning.
Kapitalismens økonomi krever vekst.
Akkumuler eller dø!
Men: Hva så?
Det er ikke mer enn to menneskealdre siden,
at svaret ble fascisme. Som reddet kapitalen
og kapitalismen.
Folket kan ta makta.
I mange land prøver de.
Tahrir! Occupy Wall Street! …

Klassekampen hardner til. Teknokratiske regjeringer innfører knallharde innstramminger, mens vanlige folk svarer med streik og demonstrasjoner.</p> <p>Stian Bragtvedt fra redaksjonen tok en prat med Hilde Nylen som til daglig jobber i Nei til EU , og har vært aktiv i Norges sosiale forum.

Rødt!: I Hellas presser IMF og EU gjennom harde kutt i offentlige lønninger, pensjon og folk mister jobben. Over 900 000 står nå uten jobb, det betyr 18 prosent arbeidsledighet. Blant ungdom mellom 15 og 24 år var arbeidsledigheten 43,5 prosent i august. Vi snakker om ganske brutale kutt. Går det an å si noe generelt om hvordan folk i Europa, og kanskje spesielt Hellas, møter dette?

Hilde Nylen: Vel, for det første så har vi jo sett en hel masse streiker, spesielt i Hellas og Spania. Jeg har mista oversikten over hvor mange generalstreiker de har hatt i Hellas, men det er ikke få. Sånn som det ser ut nå, så er svaret først og fremst markeringer og streiker, med vekt på det førstnevnte.

Først og fremst så er jo dette en symbolsk respons, det er politiske markeringer på en annen måte enn streiker i forbindelse med lønnsoppgjør, for eksempel. Det kan godt være at slike markeringer utgjør en forskjell. Men det er viktig å huske på forskjellene mellom sør-europeisk fagbevegelse og fagbevegelsen her hjemme. Vi bruker jo politiske streiker og markeringer her hjemme også, men en symbolsk markering kan aldri være mer enn et supplement til grasrotarbeid og organisering av folk, som jo må være det grunnleggende. Men når man blir tilstrekkelig skvisa opp i et hjørne, så har man ikke mange andre utveier. Og selvsagt er det viktig at de streiker, men kanskje viktigere er det som skjer av langsiktig organisering av arbeidsfolk.

Samtidig har det vokst fram en ny bevegelse, inspirert av demonstrantene i Egypt som okkuperte Tahir-plassen. I Spania startet det med studenter som protesterte ved å okkupere byrommet. Spania har den høyeste arbeidsledigheten i Europa med 21 prosent og hele 46 prosent av ungdommen. Så det er lett å forstå hvorfor studenter og ungdom deltar. I Hellas er protestene mye breiere, rett og slett fordi kuttene er så brutale, og rammer så bredt.

Rødt!: Hva med fagbevegelsen oppi dette?

HN: Protestene nå virker å være drevet fram fra folk som står utenfor fagbevegelsen, men også utenfor de tradisjonelle sosiale bevegelsene, som Attac og andre som har kommet til etter protestene mot WTO i Seattle i 1999. De er en hel masse folk som ikke har vært involvert i politisk arbeid tidligere, som rett og slett er så forbanna at de går ut på gata. Fagbevegelsen er selvsagt med og deltar, men jeg oppfatter ikke at det er den som er i front. Folk jeg har vært i kontakt med i Hellas, forteller hvordan de har vært stolte over å kalle seg demokratiets vugge og videreføre arven fra det gamle Hellas, men nå er det veldig mange som mener at demokratiet ikke fungerer lenger, og må bygges opp på nytt. Det er et veldig sterkt sinne. Jeg ble også fortalt at de hadde diskutert internt i protestbevegelsen om de skulle storme parlamentet eller ikke, men de ble altså enige om å ikke gjøre det, selv om mange ønsket det. Det skjer generelt veldig mye spennende i Hellas, men det er vanskelig å ha full oversikt. Nettopp fordi folk organiserer seg i nye organisasjoner og på nye måter. Rent fysisk så har folk bodd på Syntagmaplassen i Athen i flere måneder. De organiserer seg i grupper som tar seg av forskjellige oppgaver. Noen jobber med helse, andre lager mat, mens andre er ute og driver informasjonsarbeid. Hele greia er veldig åpen og konsensusbasert. Det kan jo ha sine fordeler, men det kan jo fort bli ganske omstendelig og ta tid, for å si det mildt.

Folk organiserer seg ganske spontant. De har enda ikke greid å samles om noen krav. Men det kommer tidsnok. Demonstrasjonene er først og fremst et stort NEI, som henger sammen med helt grunnleggende ting, som behovet for å ha råd til mat.

Rødt!: Hvordan er situasjonen i Spania?

HN: I Spania er torg og sentrale steder okkupert over hele landet. Mindre steder, men også i storbyer som Madrid og Barcelona. Bevegelsen kaller seg Democracia Real Ya! (Ekte demokrati nå!) og M15, og minner på mange måter om en fremvoksende organisasjon, selv om det fortsatt er svært løst organisert, uten formelle talspersoner. Navnet M15 har blitt valgt på grunn av at de første store demonstrasjonene i Spania fant sted 15. mai i år. Denne bevegelsen har spredd seg over hele Europa og verden i større eller mindre grad, og den 15. oktober ble det arrangert globale protester inspirert blant annet av den arabiske våren, de spanske Indignerte, de greske protestene og Okkuper Wall Street-bevegelsen. Det ble gjennomført markeringer i mer enn 950 byer i 82 land. Datoen ble valgt fordi den sammenfalt med 5 månedsjubileet for den første protesten i Spania.

En av disse markeringene var en marsj fra Madrid til Brussel. Da de kom fram til Brussel, ville ingen høre på dem. Ingen mediedekning i mainstream media, ingen oppslag, ingenting. Det er synd, og gang på gang ser vi at mediene kun er interessert i å dekke demonstrasjoner som blir voldelige.

Rødt!: Er det en fare at kraften i bevegelsene tas over av etablerte partier med egne interesser og planer?

HN: Så absolutt! Det som kjennetegner mye av det som skjer, er at det er helt frikoblet fra de tradisjonelle parlamentariske partiene og den parlamentariske venstresiden. Men også fra etablerte organisasjoner med mange fulltidsansatte. Jeg tror at det viktigste nå er at man får med flest mulig folk, fremfor å tilpasse seg de etablerte partiene. Hvilke krav som er realistisk å kjempe for, henger jo direkte sammen med hvor sterke man er, og hvor bredt man greier å mobilisere.

Rødt!: Du jobber jo til daglig i NTEU og her i Norge er oppslutningen om EU på et bunnivå. Men hvordan forholder man seg til EU sørover i Europa, er det noen som snakker om å gå ut av EU?

Hilde Nylen: For meg virker det som holdningen ofte er at «EU er kjipt og tvinger oss til kutt», uten at det er selve prosjektet EU man protesterer mot. De fleste ser nok fortsatt på EU som et rammeverk for det hele, og det handler heller om å forandre EU i en mer sosial og demokratisk retning. Men det går jo ikke an.

Rødt!: Hvorfor ikke?

HN: Vel, for å endre Roma-traktaten og de øvrige traktatene som har kommet til siden den gang, så må det være konsensus blant alle EU sine 27 medlemmer. Så om man rent hypotetisk tenker seg at det skulle bli 27 radikale regjeringer i Europa, så er det selvfølgelig mulig i teorien, men i praksis er det jo helt umulig. Det er en gåte for meg hvordan noen kan tro at det skulle gå an å reformere EU i sosial retning. Det er for mange land, rent praktisk. Det vil alltid være et land som ikke går med på endringer. Traktatendringer krever enstemmighet. Og så lenge det er slik, vil jo aldri traktaten forandres. Og selv om det vedtas sosiale protokoller eller chartere, så vil det uansett være de fire frihetene for det indre marked som ligger i bunn, og dermed får forrang foran alt annet.

Rødt!: De blåbrune partiene vokser, og flere er EU-kritiske. Hva betyr det?

HN: EU-skepsisen i Norge, Sverige og Danmark skiller seg jo ganske kraftig fra EU-skepsisen i Europa for øvrig. Sørover er det oftere de konservative som er EU- motstandere, og da av helt andre grunner enn for eksempel Nei til EU.

I Storbritannia har det nylig vært avstemning i Underhuset om man skulle sette i gang en folkeavstemning om det britiske EU-medlemskapet. Den konservative statsministeren David Cameron forsøkte å presse sine partifeller i Underhuset til å avise forslaget. Forslaget falt til slutt med 111 mot 483 stemmer, noe som betyr at mange konservative parlamentarikere må ha trosset partilederens forsøk på å styre dem. Det sier ganske mye om skepsisen som fins til EU som prosjekt i England.

Rødt!: Går det an å tenke seg at land går ut av EU?

HN: Med Lisboa-traktaten kom jo muligheten for å melde seg ut av unionen, uten at det må godkjennes av samtlige medlemsland. Men sannsynligheten for at dette skjer, er forsvinnende liten. Vi ser nå en bevegelse i Skottland, og de blir kanskje uavhengig om noen år Det er jo interessant, men de vil jo fortsatt holde på EU-medlemskapet. Samtidig ser vi at Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike tar til orde for en tettere union som en løsning på krisa, ivrig applaudert av Den europeiske sentralbanken selvsagt. Støre hadde også et lignende utspill i høst, hvor han tok til orde for en tettere politisk integrering mellom landene i EU som en vei framover.

Rødt!: Så krisa brukes som et argument for en tettere union?

HN: Ja, i dag er det jo ikke noe felles skatteinnkreving eller lignende, redningspakkene kommer fra fond som medlemslandene spytter inn penger i etter evne. En tettere union, med felles skattepolitikk og så videre, ville kanskje lettere kunne gjøre noe med de problemene man ser, men da snakker vi jo plutselig om en forbundsstatsløsning. Tyskland har jo vært for en tettere union siden starten i 1957, så akkurat det er jo ikke noe nytt. Samtidig er det fortsatt slik at man ikke kan snakke høyt om at man foretrekker en sterk nasjonalstat i Tyskland, av historiske grunner. Men regelen er jo at det aldri er noen som spør flertallet av folket om disse tingene. Da de prøvde å ha folkeavstemning om Lisboa-traktaten i Frankrike, sa de jo nei, så de måtte trikse det til slik at de kunne vedta den uten folkeavstemning.

Rødt!: Hva skjer her hjemme i forhold til debatten om EU?

HN: Vi er jo inne i en veldig spennende tid for den norske EU- og EØS-debatten, med det høyeste nei-flertallet noensinne, og med en fersk undersøkelse som sier at bare 19 prosent ønsker å beholde EØS-avtalen, dersom alternativet er en form for handelsavtale. Det er oppsiktsvekkende resultater, og det går rett inn i diskusjonen om alternativer til EØS, som Nei til EU nå skal utrede, sammen med flere andre organisasjoner.

Prosjektet Alternativer til dagens EØS-avtale har i hele høst jobbet parallelt med den offentlig nedsatte Europautredningen, som jo skal levere sin NOU ved årsskiftet. Problemet med Europautredningen er jo nettopp at den ikke tar for seg alternativene til EØS, og det vil dette prosjektet gjøre noe med. Både Fagforbundet og El- og IT-Forbundet har vært tungt inne i prosjektet siden starten, sammen med blant andre Norges Bondelag og Natur og Ungdom, men det siste – og overraskende – tilskuddet er Fellesforbundet, som nylig vedtok å slutte seg til. Og under sin hilsen til landsmøtet i Nei til EU i midten av november, kunne Fellesforbundets leder Arve Bakke fortelle at de foreslår at forbundet skal bidra med 100 000 kroner til prosjektet, og delta aktivt i arbeidet. Det er veldig hyggelige nyheter, og vil bidra til at Alternativprosjektet blir enda bredere og får enda større legitimitet.

Inga «nasjonal redning» før troikaen og regimet deira er kasta!

Me er midt i ein storm av raske politiske endringar. Folket er katalysatoren. Det er det greske folket som isolerte, delegitimiserte og marginaliserte regjeringa til Papandreou. Folket har levert eit drønnande NEI til unntaksregimet til troikaen frå IMF/EU/ECB og avtalane med dei internasjonale bandittane. Dei eineståande demonstrasjonane dei siste 48 timane med generalstreik, og den historiske endringa av nasjonaldagen til «NEI til ny okkupasjon» var ikkje dei siste krampetrekningane, men dei seinaste stormbølgene frå det folkelege raseriet.

Då Papandreou såg han var komme til eit politisk dødpunkt, freista han utpressing gjennom folkerøysting over den siste usle underordningsavtalen diktert av EU-toppmøtet 26. oktober. Han var ikkje trygg på at folkerøystinga ville bli gjennomført – men han trudde han med det kunne presse a) det politiske etablissementet til å bøye seg, b) visse utanlandske faktorar med støtte frå andre, c) det greske folket. Ettersom det greske folket har vist seg klare til å kaste regjeringa og troikaen på alle vis, har den reelle sjansen for eit rungande NEI til underordninga og den nye okkupasjonen i folkerøystinga skremt opp hovudkvartera i Europa og i Hellas.

Det som skjedde i går på G20-toppmøtet i Cannes, er ei ny svart side i historia om den greske herskande klassen si underordning, i samsvar med dei svartaste tradisjonane med å selje ut folket og landet sine interesser, heilt frå den tida den greske staten vart skapt.

Det som skjedde i går, kan truleg bare samanliknast med den USA-kontrollerte borgarkrigen og den post-sivile krigstilstanden. Merkel og Sarkozy har på direkte sending kunngjort kva slags folkerøysting det greske folket får lov å gjennomføre og kva slags folkerøysting som ikkje er lov – slik truar dei massene i Hellas som ekte mafiabossar, med svolt om dei skulle sette seg opp mot avgjerda deira. «Statsminister» Papandreou, den ynkelegaste statisten i Cannes, venta i sitt hjørne til Merkel- Sarkozy kunngjorde avgjerda si, og dukka opp bare for å ratifisere ordren frå dei europeiske utpressarane.

I klartekst kan ein omsette utpressinga til Merkel-Sarkozy slik:

Me avgjør skjebnen dykkar. De skal halde munn og lystre. De er i unntakstilstand, og folket har ingen rett til å gi uttrykk for meininga si – de er eit folk under tilsyn og formyndarskap frå utlandet. De skal opprette ei «nasjonal samlingsregjering» som skal tjene oss, elles kastar me dykk ut av eurosonen når me er ferdige med å skvise dykk. Det er unødvendig å seie at de uansett må halde fram å betale.

Framfor denne utpressinga, kva svarte det lydige politiske systemet, dei lydige partia og media? Svaret var: «Me vil støtte troikaregimet med ei ‘nasjonal samlingsregjering’.» Me venta ikkje anna av eit system som ikkje kan overleve utan dominansen frå utpressarar og ågerkarlar. Me venta ikkje anna av eit system som har knytta skjebnen sin til å tjene sine utanlandske herrar.

Men folket vårt er i stand til å endre ting. Til å kaste det elendige regimet. Det betyr å kaste troikaen og avtalane med dei internasjonale gangsterane, og til å gjøre slutt på det rotne politiske systemet. Ved å samle dei veldige kreftene sine for ei anna politisk, økonomisk og sosial løysing for landet. Ei slik løysing krev at det straks blir fullstendig stopp i betalingane til «kreditorane», og starten på ei stor kampanje for å omstrukturere produksjonen så det greske folket blir i stand til å stå på eigne føter utan å leve under utanlandsk formyndarskap og utpressing. Slik kan folket vårt finne vegen til ekte demokrati, sjølvstende og frigjøring. Det er vegen til verkeleg redning, overleving og fridom for folket og landet.

Når folket vårt har lagt ut på denne vegen, vil dei ikkje vere redde for brot med alle desse faktorane og mekanismane som held Hellas som eit fanga og audmjuka land, og som har omdanna landet til eit postmoderne europeisk protektorat, drukna i misere og slaveri. På denne måten vil Hellas sende ei melding om sjølvrespekt og motstand til folk i heile verda. Eurosonen som er drukna i evig konkurranse og konkursar kan ikkje overleve gjennom å øydelegge alt det folkelege og demokratiske krefter har oppnådd. Euroen var lenge ein mektig reiskap for å overføre rikdom til dei få og mektige, reiskap for svarte og antifolkelege val, men er no brukt som eit udiskutabelt religiøst dogme som samfunnet må kostnadene betale for. Men ingen doktrinar står over det at folket skal overleve med sjølvrespekt!

Det er ein provokasjon mot det greske folket og den uttrykte viljen deira når den borgarlege verda samlar seg om koloniale låneavtalar slik Merkel og Sarkozy gav ordre om i Cannes i går. Maskene har falle: herr Samaras som leiar «opposisjonen» på høgrefløya og som fram til i går var «mot avtalen», erklærer seg i dag klar til å gå inn i ei regjering som skal underordne seg alle avtalane, troikaen og den siste koloniale låneavtalen. Dette er ikkje «nasjonal frelse» men eit samordna opplegg for å likvidere landet og heile samfunnet.

Inga regjering bygd på «nasjonal einskap», «frelse», «konsensus» eller kva dei måtte kalle det vil bli akseptert av folket så lenge dei som lager ei slik «løysing“ ønskar at unntaksregimet og troikaen framleis skal dominere. Det blir ingen einskap om dei vil ha folket ned på kne og landet underlagt utanlandske herrar! (…)

Det greske folket bad aldri om ei «løysing» gjennom val, heller ikkje om folkerøysting på vilkår diktert av Papandreou eller EU (…), heller ikkje ei «nasjonal samlingsregjering » underlagt troikaen. Av den grunn er danninga av den nye pro-troika «nasjonale samlingsregjeringa» eit skrikande feilspor og eit antidemokratisk kupp. Folket har talt klart: Dei har slåst i gatene for å kaste regjeringa som fell frå kvarandre i dag. Dei har slåst for å fjerne heile det rotne politiske systemet og gjøre slutt på den herskande klikken og avtalane og troikaen. Dei har kravd ekte demokrati og sjølvstende.

Ingen må undervurdere dette klare folkelege kravet! Bak det vil folket halde fram kampen, fram til alle troika-tjenande regjeringar er kasta. Rolla til venstresida er ikkje å kreve val, men å bidra til denne kampen, å bidra til å bygge ein brei folkeleg front for å redde landet.

Det blir inga «nasjonal redning» før me kastar troikaen og regimet hans.

• Stans i betalingane, produktive omstruktureringar, demokrati – NO!
• Sosial og politisk samling for ei politisk, økonomisk og sosial løysing for landet.
• NEI til den nye okkupasjonen – for ei radikal folkeleg endring.

(Erklæring frå Kommunistorganisasjonen i Hellas, KOE, 3. november 2011)

Problemet med banklån som det har gått gale med, og då spesielt dei med offentleg garanti – slike som studielåna i USA og pantelåna Fannie Mae – har kasta fram spørsmålet om kva ein «rimeleg verdi» på denne gjelda bør vere. Skulle «rimeleg verdi» avspegle det skuldhavarane (debitorane) kan betale – det vil seie betale utan å gå konkurs?
Eller er det rimeleg at bankar og til og med gribbfond får den siste dropen dei klarer presse ut av skuldhavarar?

Olafur Arnarson er forfattar og spaltist hos Pressan.is. Michael Hudson er økonomiprofessor ved UMKC (University of Missouri – Kansas City). Gunnar Tomasson er tidlegare IMF-rådgivar.

Svaret på spørsmålet i introduksjonen heng for ein stor del saman med kor sterkt styresmakter stør krava til långjevarane. Den legale definisjonen av kor mykje det er som kan bli pressa ut, er i ferd med å bli eit politisk spørsmål som dreg nasjonale styresmakter, Det Internasjonale Pengefondet (IMF), Den Europeiske Sentralbanken (ECB) og andre finansorgan inn i ein konflikt der bankar, gribbfond og gjeldfanga innbyggarar blir sette opp mot kvarandre.

Særleg på Island har denne polariseringa kome fram i dagen. Landet lir no under ein runde nummer to med økonomisk og finansiell smerte på grunn av samanbrotet i landet sitt banksystem i oktober 2008. Den krisa skapte store tap av sparepengar, ikkje berre for islendingar, men også for internasjonale kreditorar som Deutsche Bank, Barclay’s og samarbeidspartane deira.

Fullstappa med dårlege lån og obligasjonar frå konkursramma finansinstitusjonar selde utanlandske investorar i dei gamle bankane obligasjonane sine og andre krav for pennyar per dollar til kjøparar som presenterte seg sjølve på internettsider som «spesialistar i å handtere rotne aktiva», allment kjende som gribbfond. (Hardnakka rykte påstår at nokre av desse arbeider saman med dei tidlegare eigarane i dei konkursramma islandske bankane, slike som opererer frå bankar til havs og i skatteparadis, og som er etterforska av ei rettsleg spesialtiltaleeining.)

Då desse obligasjonane vart selde i marknaden, eigde den islandske staten 100 % av alle dei tre nye bankane. Fordi dei nye bankane representerte nasjonal interesse, var det meininga at dei nedskrivne aktiva som var kjøpte frå dei gamle bankane, skulle bli vidareført til skuldhavarane som nedskriven gjeld. Ein gjekk ut frå at den låge marknadsverdien på den tida var «rimeleg verdi». Det meinte ein var å ta utgangspunkt i den evna hushald og næringsliv hadde til å betale ned lån som det hadde vorte umuleg å handtere då pengeverdien braut saman og importprisar auka tilsvarande.

Det Internasjonale Pengefondet (IMF) entra scenen i november 2008 og rådde regjeringa til å rekonstruere banksystemet på ein måte som «inkluderte tiltak for å sikre rimeleg verdisetting av aktiva (og) som maksimerte gjenvinning av aktiva.» Regjeringa skapte tre «gode» nye bankar på ruinane av dei konkursramma bankane, overførte lån frå dei gamle til dei nye bankane til ein nedskriven verdi på opp til 70 prosent for å avspegle rimelege verdi, grunna i verdsetting frå ein uavhengig tredjepart.

Gribbane vart eigarar av to av dei tre nye islandske bankane. Etter råd frå IMF forhandla regjeringa fram ein avtale som var så laus at han gav gribbane jaktlisens på islandske hushald og bedrifter. Dei nye bankane opererte mykje godt slik amerikanske inkassobyrå gjer når dei kjøper dårleg kredittkortgjeld, banklån eller ubetalte rekningar frå forretningar til 30 % av nominell verdi for deretter å herje med skuldhavarane for å vri ut så mykje dei kan med alle tenkelege middel.

Desse åtseldyra i finanssystemet er ulykka til mange statar. Men no er det fare for at dei skal kunne klatre til topps i den internasjonalt legale pyramiden, til ein stad der dei kjem i posisjon til å ta kvelartak på heile nasjonaløkonomiar.

Tilfellet Island hadde ein spesiell vri. Ved lov er islandske pantelån og mange andre konsumlån bundne til landet sin stadig stigande konsumprisindeks. Eigarane av desse låna kan ikkje berre krevje 100 % av pålydande verdi, men dei kan i tillegg auke hovudstolen til låna ved å plusse på indeksering. Tusenvis av hushald ser fattigdomen og tap av eigedom i auga på grunn av lån som i nokre tilfelle har vorte meir enn dobla på grunn av valutasamanbrotet og etterfølgjande prisvekst. Men IMF, regjeringa på Island og høgsterett har stadfesta prisindekseringa av hovudstolen til lån og ågerrenter om ikkje restruktureringa av banksystemet skal havarere.

Dette er ikkje det som var venta. I 2009 forhandla den nye «venstreorienterte» regjeringa fram ein avtale med kreditorar om å sette lånnedbetaling i forhold til dei nedjusterte overførte verdiane. Etter råd frå IMF overførte regjeringa kontrollen med renter i dei nye bankane til kreditorane til dei gamle bankane. Målet var å minimere kostnadane ved refinansieringa av banksystemet – ikkje å øydelegge økonomien. Lån som var overførte frå dei gamle bankane til dei nye etter samanbrotet i 2008, fekk ein nedskriven verdi på opptil 70 % for å avspegle fallet i marknadsverdi. Denne nedskrivinga skulle bli vidareført til låntakarar (hushald og små bedrifter) som stod overfor oppblåst hovudstol og nedbetaling i forhold til konsumprisindekserte lån.

Men økonomien si overleving har ingen høg posisjon hos dei aggressive sikringsfonda («hedge funds») som har tatt over plassen til dei etablerte bankane, som opphavleg gav lån til dei islandske bankane. I staden for å vidareføre gjeldsnedskrivingane til hushalda og andre debitorar, justerer bankane opp hovudstolen på desse låna. Krava deira held økonomien i ei tvangstrøye. I staden for å restrukturere gjeld slik ein først håpa på, blir det no lagt til rette for ei ny bankkrise.

Noko må bli gitt. Men så langt er det Islands økonomi, ikkje gribbfonda. I ein situasjon der IMF insisterer på at regjeringa ikkje skal gripe inn, fell meiningsmålingar om støtte til regjeringa blant islendingar ned til 10 % fordi ho nøler så skammeleg, mens dei nye eigarane sit i førarsetet.

Dei Nye Bankane har nedskrive krav mot større forretningsdebitorar, slike som er i ein posisjon der vidare drift sikrar rolla deira som pengemaskinar for bankane sine nye gribbeigarar. Men hushaldsgjeld tileigna til mellom 30 og 50 prosent av pålydande verdi har vorte oppskriven til 100 prosent. Verdien av eigarane sin eigenkapital i aksjar har stige til himmels. Styresmaktene har ikkje gripe inn. Dei aksepterer bankane si forsikring om at dei manglar ressursane som trengst for å kunne gje meiningsfull gjeldslette til hushald. Dermed blir høg gjeld som ikkje kan bli tilbakebetalt, ståande i bøkene til overføringsprisar som vil falle i hendene til finansielle snyltarar, og døme skuldhavarane til eit tiår eller meir med negativ rekneskapsbalanse.

Med førebuingsarbeidet gjort er tida komen for Gribbane til å kassere inn ved vidaresal av aksjar i Ny Bank ved årsskiftet. Dei Nye Bankane har halde bedriftspengemaskinane sine flytande, mens eigenkapitalen til utstillingseigarane har vore grunna i urealistisk verdisetting av konsumgjeld som berre kan bli betalt med økonomien sitt samanbrot som pris.

Ein føler at den islandske regjeringa har vorte sett ute av stand til å handle som ein ærleg meklar i det banklobbyistar har arbeidd saman med folk i Alltinget – no støtta av IMF – med å legge til rette for eit rotvelt for kreditorar.

Problemet blir globalt. Mange europeiske land og USA står overfor konkursramma bankar og avspora banksystem. Korleis kan IMF og ECB (Den Europeiske Sentralbanken) svare? Vil dei ordinere Island-modellen for samarbeid mellom regjering og sikringsfond? Eller vil regjeringane bli gitt makt til stå mot kjør frå gribbfond internasjonalt, støtta opp av internasjonale sanksjonar mot røveriet deira.

Politikkfaren Europa no står overfor

Ei økonomikrise er den finansielle versjonen av militær erobring. Det gir dei finansielle elitane eit høve til å grafse til seg verdiar når Tida for Panteovertaking kjem. Det blir også eit politisk grafs å realisere dei finansielle krava som det hadde vorte umulege å ta inn og følgjeleg for ein stor del fiktiv bokføring. Populistisk retorikk blir nødvendig for å mobilisere det breie finansielle mismotet og den allmenne misnøya som metode for å sette taparane opp mot kvarandre i staden for å samle dei mot kreditorane.

Dette er tidspunktet der alle åra med finansiell propaganda får utteljing. Nyliberalarar har villeia folk flest til å tru at bankar trengst for å «smørje handelshjula» – det vil seie å skaffe til veies den kredittblodstraumen som fører olje til økonomien sine tannhjul. Berre under slike krisetilhøve kan bankar kassere inn fiktivt oppbygde gjeldskrav. Overgroinga av pantegjeld, selskapsgjeld, studielån, kredittkortgjeld og andre gjeldspostar er fiktiv. Under normale forhold ville det ikkje vere muleg å betale slikt.

Panteovertaking er ikkje tilstrekkeleg fordi mykje eigedom har falle inn i negativ balanse, dvs. at marknadsverdien har vorte lågare enn pantegjelda. Det gjeld omtrent fjerdeparten av fast eigedom i USA. Og i Irland dekker marknadsverdien til fast eigedom berre rundt 30 % av dei nominelle panteverdiane. Dermed er tida for å bruke fallskjermar komen. Bankane leverer over dei rotne låna sine til styresmaktene i byte mot offentleg gjeld. Sentralbanken («Federal Reserve») i USA har gjennomført slike bankvenlege bytte for over 2 billionar US $. Bankar mottar statsobligasjonar eller sentralbankavsettingar i byte med roten gjeld, akseptert til pålydande verdi heller enn til marknadsvurdert pris.

I det minste i USA og i Storbritannia kan sentralbanken trykke opp så mykje innanlandsk valuta som han finn nødvendig, for å betale renter og halde desse offentlege verdipapira likvide. Offentlege organ tar då over posisjonen til långivar i forhold til låntakarar som ikkje kan betale.

Desse offentlege organa har då eit val. Dei kan prøve å krevje inn alt (eller i det minste så mykje som dei kan få) slik tilfellet var med Fannie Mae og Freddie Mac i USA. Eller styresmaktene kan selje roten gjeld til gribbfond for ein brøkdel av pålydande verdi.

Etter samanbrotet i september 2008 tok regjeringa på Island over dei gamle konkursramma bankane, og skapte nye i staden. Opphavlege obligasjonseigarar i dei gamle bankane bytta dei islandske bankobligasjonane i marknaden for pennyar per dollar. Gribbfond kjøpte. Desse obligasjonseigarane vart eigarane av dei gamle bankane i og med at alle aksjeeigarar var feia ut. I oktober oppnemnde staten sine pengestyresmakter nye styre som skulle kontrollere bankane. Tre nye bankar vart etablerte, og alle innskot, pantelån og andre banklån vart overført til desse nye friskare bankane – sterkt nedskrivne. Desse nye bankane mottok 80 prosent av alle aktiva, dei gamle bankane 20 prosent.

Deretter vart dei gamle bankane sine eigarar gitt kontroll over to av dei nye bankane (87 % og 95 %). Eigarane av dei nye bankane vart kalla gribbar, ikkje berre på bakgrunn av dei store verdinedskrivingane dei fekk ved overføringa av finansielle aktiva og krav frå dei gamle bankane, men i hovudsak fordi dei alt hadde kjøpt seg kontroll med dei gamle bankane for pennyar per dollar.

Resultatet er at i staden for at styresmaktene kunne sikra seg bankane og sanerte dei via konkurs, heldt styresmaktene seg utom sidelinja og let gribbinvestorar hauste eit gigantisk rotvelt – som no trugar med å kaste Island sin økonomi inn i eit kronisk finansielt mareritt. Sett i ettertid var ikkje noko av dette nødvendig. Spørsmålet er: Kva kan regjeringa gjere for å rydde opp i det rotet som ho har skapt ved lettlurt å følgje dei dårlege råda frå IMF?

I USA venta ein at bankar som tok i mot TARP-fallskjermpengar (TARP=Troubled Asset Relief Program), skulle forhandle med pantelån-skuldhavarar om nedskriving av gjelda til marknadspris og/eller etter betalingsevne. Dette vart ikkje gjort. Likeeins på Island. Gribbfonda som kjøpte dei dårlege «gamle banklåna», hadde ein trudd skulle overføre dei utførte nedskrivingane til låntakarane. Det vart heller ikkje gjort. I realiteten vart opphavlege lånesummar framleis revaluerte oppover i samsvar med Island si eineståande indeksering som skulle sikre bankar mot tap – det vil seie for å sikre at økonomien som eit heile vart lidande, til og med måtte bli ramma av eit fatalt og hardt angrep, slik at bankierane kunne bli «heilskapte ». Det inneber å skape ein rotveltformue til gribbar som kjøper dårlege lån billeg.

Er dette også Europa si framtid? Viss det er slik, vil den noverande finanskrisa bli både gribb-bankane og bankar allment sitt store rotvelt. Mens ein i hundreåra bak oss såg at finansielle samanbrot feia bort sparekontoar og kreditorkrav (obligasjonar, banklån osv.) som er motparten til dårlege gjeldspostar, ser vi no at dårlege gjeldspostar blir sikra, og at bankane og obligasjonseigarane som ytte dei rotne, låna blir gjort skadefrie på skattebetalarane sin kostnad.

Dette er ikkje slik økonomisk demokrati var venta å fungere gjennom det nittande hundreåret sitt strev med å få gjennomført parlamentarisk reform. Og i første del av det tjuande hundreåret venta ein at sosialdemokratiske parti og arbeidarparti ville gripe styringa og føre bank og kreditt saman med annan grunnleggande infrastruktur over til offentleg sektor. Men i dag, frå Hellas til Island, handlar regjeringar som pådrivarar eller til og med som innkrevjingsagentar for finanssektoren – slik «Okkuper Wall Street»-rørsla uttrykker det – den «eine prosenten» på topp, ikkje dei 99 prosentane på botnen.

Island er generalprøva på dette maktranet. IMF og den islandske regjeringa heldt ein konferanse i Reykjavik den 27. oktober for å feire den tilsynelatande suksessen ved rekonstruksjonen av økonomien og banksystemet på Island.

I USA vil den krisa som Obama sin stabssjef Rahm Emanuel feira som «for god til at ein kunne la ho bli søla bort», bli forsegla ved å skru tilbake «Social Security» og «Medicare» så snart hausten si Dommedagsklokke slår og kongressen sin Superkomité på 12 (der president Obama har den 13. røysta ved røystelikskap) blir einige om å la arbeidsfolk betale Wall Street sine rotne lån. Den greske redningsplanen vil på det viset tene som generalprøve for USA – med det Demokratiske Partiet i rolla som motpart til Sosialistpartiet i Hellas som garantist for alvoret i situasjonen, og kaste fagforeiningsleiarar ut av rekkene viss dei har innvendingar mot det store bedrageriet.

(Artikkelen sto i Global Resarch, 15. november 2011, og er omsett av Einar Jetne.)

Før 1982 var Libanon det politiske senteret for den nasjonale palestinske motstandskampen. Siden da har mye endret seg. De palestinske flyktningene i Libanon er nå en av de mest marginaliserte i den palestinske diasporaen.

Erik Skaare er med i Palestinakomiteens faglige utvalg.

For å kunne forstå palestinernes situasjon i Libanon holder det ikke å begrense seg til situasjonen i de forskjellige flyktningleirene, man må analysere hele Libanon som en del av kapitalismen og se på dets politiske system med dens innebygde undertrykningsmekanismer.

Libanon og taifiyya

Det ottomanske riket hadde vart i over 400 år før det brøt sammen etter 1. verdenskrig i 1918. To år tidligere hadde Frankrike og England, gjennom Sykes-Picot-avtalen, allerede planlagt hvordan Midtøsten skulle deles mellom seg: Det som i dag er Libanon og Syria, skulle tildeles Frankrike, mens Palestina, Jordan og Irak skulle gis til England. Libanon var da en del av Stor-Syria, men ettersom regionen hadde en kristen majoritet, maronittene, ble området skilt fra Syria, og 1. september 1920 så Libanon dagens lys som et fransk protektorat. Dette fortsatte fram til 1943 da Libanon oppnådde uavhengighet som et direkte resultat av Nazi-Tysklands okkupasjon av Frankrike.

Iløpet av den korte tiden Frankrike hadde direkte kontroll over landet, ble det gjennomført reformer som fortsatt danner grunnlaget for dagens økonomiske og politiske situasjon i Libanon. Det viktigste i dag er konfesjonalismen, eller tafiyya som det blir kalt i Libanon, et system hvor mandater og posisjoner i parlament og regjering blir fordelt etter religiøse skillelinjer. I 1943 ble det inngått en avtale mellom den maronittiske presidenten, Bishara al-Khouri, og den sunnimuslimske statsministeren, Riyadh al-Sol, om at forskjellige religiøse grupper skulle knyttes til ulike politiske posisjoner. Presidenten må være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim og lederen av parlamentet sjiamuslim. Andre lavere, politiske verv er også arrangert og fordelt på denne måten.

På grunn av demografien i Libanon hvor maronittene var majoriteten i landet fikk de tildelt 5/6 av plassene i parlamentet, men på grunn av den blodige borgerkrigen ble maronittene tvunget til å endre maktfordelingen gjennom Taif-avtalen i 1989 til 3/6. For dem var det svært smertefullt, men nødvendig for å oppnå fred. Siden da har demografien endret seg ytterligere hvor den sjiamuslimske befolkningen har økt prosentmessig i forhold til den øvrige libanesiske befolkninga. Likevel har ikke maktfordelinga i regjeringa endret seg. Mens sunnimuslimene utnevner statsministeren og kontroller det interne voldsmonopolet (politi og sikkerhetsstyrker), så utnevner de kristne maronittene presidenten og kontrollerer militæret. Samtidig kan de blokkere samtlige regjeringsforslag om de skulle mene at det er nødvendig.

Dette er en makt sjiamuslimene ikke er i nærheten av å inneha, og som betyr at deres sikkerhet er avhengig av lederen av parlamentet og forskjellige, bevæpnede militsgrupper. En gruppe som har vokst på grunnlag av sjiamuslimenes behov for sikkerhet, er Hizballah, som står svært sterkt i store deler av Sør-Libanon.

I denne situasjonen befinner altså de sunnimuslimske palestinerne seg, en gruppe som per i dag står uten noen grunnleggende menneskerettigheter eller muligheter for å endre sine liv til det bedre.

Palestinernes situasjon

Etter al-nakba, den etniske rensinga av palestinerne i 1948, flyktet 750 000 palestinere fra hjemmene sine. Rundt 100 000 av dem dro til Libanon, og de to første årene bodde de i telt, mens de ventet på å få vende tilbake igjen. Deres tilstedeværelse ble allerede da sett på som en trussel mot det sekteriske politiske systemet i landet, og fortsatt den dag i dag gir Libanons regjering ingen offentlig tilgjengelig informasjon og statistikk om palestinerne. I årsrapporten for 2010 skrev UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, at det befant seg rundt 425 640 palestinske flyktninger i Libanon, som utgjør rundt 10 prosent av befolkningen. Av disse bodde rundt 53 prosent i de 12 offisielle flyktningleirene, mens resten bodde i libanesiske byer og landsbyer, eller uoffisielle leire/palestinske tettsteder».

Likevel er rapporten ufullstendig. Flyktninger fra perioden 1952–56 kategoriseres som «uregistrerte flyktninger», mens palestinske flyktninger fra etter 1970 regnes som «udokumenterte flyktninger». I Libanon er livet svært hardt for palestinerne. De lever i en form for limbo hvor de ikke får vende tilbake til hjemlandet sitt, til tross for FN-resolusjon 194 som fastslår denne grunnleggende rettigheten. Samtidig lever de som andreklasses borgere i Libanon, som helt fra starten er fratatt flyktningene grunnleggende rettigheter: Palestinerne ble utestengt fra 73 forskjellige arbeidskategorier, bl.a. medisin, juss og ingeniørtjenester. De har blitt fratatt rettigheten til å ha eiendom. Om det bygges innad i leirene uten tillatelse, rammes palestinerne av bøter og fengselsstraffer samtidig som husene kan bli revet ned igjen. Dette tvinger palestinerne til å bygge i høyden, noe som gjør at gatene blir trangere og mørkere som i flyktningleiren Burj el-Barajneh.

De må ha spesialtillatelser for å forlate leirene, som gjør at flyktningleirene i praksis fungerer som fengsel for flere av dem. Palestinerne er blitt nektet tilgang til det libanesiske helsesystemet, i motsetning til andre utlendinger.

Siden 1990 har likevel palestinerne tilegnet seg flere og flere rettigheter samtidig som restriksjonene har blitt lettet. I 2010 meldte BBC2 og andre medier at det etter en lang dragkamp i det libanesiske parlamentet ble innført en lov som ga palestinerne rett til arbeid i privat sektor, samtidig som de fikk rett til erstatning for arbeidsrelaterte ulykker, og rett til pensjon fra deres eget fond som de betaler innskudd til mens de er i arbeid. Det er likevel lite som tyder på at noe vil endre den reelle situasjon på bakken. For å tilfredstille den kristne blokka er lovversjonen som ble vedtatt av parlamentet, svært utvannet i forhold til lovforslaget, lagt fram av druserlederen Walid Jumblatt. Fortsatt er det forbudt for palestinerne å få jobb i offentlig sektor eller å kjøpe eiendom. Rettighetene de har tilegnet seg, er med andre ord ikke verdt det papiret de er skrevet på.

Amnesty International skrev i sin rapport Exiled and suffering: Palestinian refugees in Lebanon (min oversettelse): I tillegg til problemene med overbefolkning og utilstrekkelig tilgang til grunnleggende infrastruktur, har år med restriksjoner fra libanesiske myndigheter betydd at hundretusener av palestinere har levd i tiår i provisoriske eller smuldrende strukturer, stappet inn i leire som mangler grunnleggende fasiliteter og infrastruktur. Palestinernes rett til ordentlige boliger blir krenket i stor skala.

Og videre: Libanons regjering innrømmer fritt det den kaller «utålelige» levekår for palestinske flyktninger, men har feilet å gjennomføre effektive tiltak for å forbedre disse forholdene samtidig som den også svikter i sin plikt til å sikre et minimum av nivåer av helsetjenester, til alle i Libanon, inkludert dens flyktninger.»

Frykten for palestinerne

Felles motstand mot at palestinerne skal slå seg ned i Libanon, binder politikere, skribenter og resten av det libanesiske samfunnet sammen. De libanesiske regjeringene har nemlig gjennom tiden vært opptatt av å opprettholde status quo, og de har hindret en gjenoppbygging og utvidelse av de palestinske flyktningleirene. Bortsett fra da Nahr el-Bared ble knust i 2007 etter kamper mellom den libanesiske regjeringa og Fatah al-Islam, har ikke Libanon vært positive til å la det internasjonale samfunnet hjelpe palestinerne.

For å forstå hvorfor, er det viktig å se på palestinernes rolle som sunnimuslimer i Libanon. Samtidig må vi se på hvordan palestinerne er en brikke innenfor den libanesiske økonomien. Det politiske: I Libanon hvor borgerkrig langs religiøse og sekteriske linjer har revet opp landet i fillebiter, er palestinerne fryktet. Ikke på grunn av hva de har gjort eller hva som fryktes at de kan gjøre, men fordi de er sunnimuslimer. Den politiske konfesjonalismen ble nemlig innført av Frankrike for å holde landet under sivil og politisk kontroll. I tillegg til de politiske realitetene, jfr. over, er også frykten stor for at den demografiske maktbalansen i landet skal bli forskjøvet om palestinerne får fast statsborgerskap. For selv om ikke alle libanesiske fraksjoner støttet Taif, har den fått økt tillit ettersom den har stabilisert politikken i landet.

De kristne maronittene frykter at et eventuelt palestinsk statsborgerskap vil føre til at muslimene skal kreve en økt politisk innflytelse, mens shiamuslimene er redde for at det vil true Taif-prosessen og de politiske fordelene det vil gi dem. En annen, og ikke minst like reell faktor, er at mange libanesere, og i særdeleshet kristne, tror at palestinerne vil opprette et nytt hjemland i Libanon siden palestinerne har gitt opp kampen mot Israel. Al-Ma’ushi har blant annet gitt uttrykk for denne konspirasjonsteorien.

Libanesiske muslimer unnskylder seg derimot svært ofte med Israel-kortet: Vi kan ikke la de palestinske flyktningene bosette seg her for da vil kampen mot Israel være tapt.

Det økonomiske: Tilsynelatende har også Libanon klart seg svært godt gjennom den kapitalistiske krisa som herjer verden i dag. Den libanesiske sentralbanken er stappfull av kapital, og media meldte i 2008: Penger flommer som aldri før, libanesiske banker registrerer rekordinnskudd, og bankfolk sier at dette er det beste året i Libanons økonomiske historie. Likevel sier ikke dette alt om situasjonen i Libanon. Den libanesiske regjeringa tar opp gjeld, både eksternt og internt, i milliardklassen for å bygge opp etterkrigsøkonomien. Libanon hadde, per innbygger, i 2008 den største nasjonale gjelda i verden. Samtidig blåses økonomiske bobler opp, spesielt i eiendomsmarkedet, som kan sprekke når som helst. Mens eksil-libanesere i de oljerike gulf-landene har kastet milliarder av dollar inn i forskjellige eiendomsprosjekter, har eiendomsprisene i Beirut og ellers i landet eksplodert til kunstig høye priser siden 2007.

Eiendomsbobla i Beirut og økningen i utleie- og salgspriser har gjort at Beirut er blitt den dyreste byen i Midtøsten, og den tiende dyreste i verden i følge en rapport fra Byblos Bank. Med et BNP som ikke klarer å vokse tilsvarende, vil Libanons økonomi kunne rase sammen. Man kan lure på hva som foregår når en treroms leilighet som kostet 65 000 dollar i 2006, blir solgt for 225 000 dollar i dag.

Paolo Moscovici, administrerende direktør i JP Morgan i Midtøsten, gikk så langt som å uttale at «Det er en eiendomsboble i Beirut […] og eiendomsprisene er for høye», og tilføyde at utviklingen gikk «alt for raskt».

Også i denne usikre, økonomiske situasjonen blir palestinerne sett på som en belastning. Den libanesiske regjeringa har gitt uttrykk for at et eventuelt palestinsk statsborgerskap vil bety større sosio-politiske utfordringer, og økte utgifter i form av velferdstjenester. Den libanesiske avisa The Daily Star viste f.eks. hvordan de palestinske familiene i dag spiller en viktig økonomisk rolle i Libanon ved at de står for 10 prosent av alt privat konsum i landet, samtidig som at de ikke hadde noen rett på ytelser fra staten. Deres rolle som billig arbeidskraft undervurderes med andre ord ikke av den libanesiske eliten.

Hvis den politiske eller sikkerhetsmessige situasjonen skulle forverre seg, vil dette være nok til å dytte Libanon ut i den kapitalistiske krisas helvetesgap. Mens palestinerne ekskluderes fra det libanesiske samfunnet, vil de fortsette å lide av kronisk underutvikling, økende avhengighet av ekstern støtte, og de palestinske leirene vil fortsatt være utenfor libanesisk lov og rett. Det er flere faktorer som bidrar til økende radikalisering blant unge palestinere som ikke ser noen utsikt for en bedre framtid, og som vil føre til flere sammenstøt som i Nahr el-Bared i 2007. Den økonomiske krisa forsterker dette.

For UNRWA, som har ansvaret for utdanning, primærhelsetjenesten, yrkesfaglig opplæring m.m., er totalt avhengig av frivillig, finansiell støtte fra FNs medlemsstater. At medlemslandene akkurat nå er mest opptatt av å redde sine egne banker, gjør at UNRWAs midler strupes. I 2010 og 2011 har de et kjernebudsjett på rundt 1,23 milliarder dollar, som kan høres mye ut, men som er grovt regnet til rundt 260 dollar per palestinske flyktning. UNRWA skrev selv om bekymringen rundt nedgangen i bidrag for 2010; under halvparten av deres behov ble finansiert. Det alvorlige underskuddet organisasjonen står overfor, gjør at UNRWA kan bli tvunget til å gjennomføre svært smertefulle kutt i «grunnleggende tjenester til mer enn 4,7 millioner palestinske flyktninger» ikke bare i Libanon, men også i de okkuperte palestinske områdene, Syria og Jordan. Med tanke på at de palestinske flyktningene lider under en av de høyeste arbeidsledighetsratene i verden, er dette det siste de trenger.

Det er desverre lite som tyder på at den palestinske håpløsheten vil bli løst i nærmeste framtid. Israels vilje til å trekke seg ut av de palestinske områdene er liten, og viljen til å la de palestinske flyktningene tilbake er ikke-eksisterende. De libanesiske myndighetene har like lite lyst på å ha palestinerne hos seg. Situasjonen begynner å bli en større verkebyll for dem enn de noen gang kunne forestilt seg. Dermed fraskriver de seg alt ansvar ved å skylde på Israel. I midten av det hele sitter våre venner i limbo uten evne til å kunne endre sin egen hverdag. I mellomtiden er det mye som kan gjøres innenfor dagens politiske rammer, som kan forbedre palestinernes levekår. For at det skal skje, trenger palestinerne solidaritet. Ikke bare fra den libanesiske mannen og kvinnen, men også fra resten av verden.

9. mai 2011 satte jeg meg på flyet som skulle ta meg og følget mitt, Per Gunnar Skotåm, til Afghanistan. En to ukers tur for å få mer kunnskap om hvordan krigen i Afghanistan påvirker samfunnet der. Vi hadde et spesielt fokus på områder utenfor krigshandlingene.

Turid Thomassen er leder av partiet Rødt.

Det var ordnet med overnatting i Kabul og Fayzabad ( Badakshan-provinsen) i hus som tilhører Norwegian Afghanistan Comite (NAC). Det var også lagt inn et besøk i den norske leieren i Mazar-e-Sharif. Jeg skulle få mulighet til å hente kunnskap fra flere hold.

Hva visste jeg om Afghanistan før jeg dro? Ganske mye om krig og faenskap gjennom media, Rødt!, debatter på TV og radio og gjennom kunnskapen som finnes i partiet. Jeg visste lite om kultur, historie og geografi. Jeg hadde sett bilder av kvinner i hijab, burka, store mengder sand, jeg hadde sett bilder av menn med furete ansikter og skjegg, utallige bilder av soldater og tanks – men lite om livet til folk flest. Når jeg tenkte på livet i Afghanistan, så dukka bildene opp som jeg har beskrevet over, ikke landbruk, elver, boligforhold, bryllup, barn eller tilgang til kollektivtrafikk. Jeg ante virkelig ikke hva som ville møte meg da jeg landet i Kabul, i Afghanistan.

Utsikten fra flyet der vi svevde over Kabul, var goldt, grågrønt. Det bildet endra seg ikke mye da jeg kom ned på bakken.

Kabul er en stor by, 5 mill mennesker samla på ei stor slette. Fattigdom preger det meste av det jeg så av byen, men kanskje spesielt i åssidene hvor fattigfolk har satt  opp leirhusa sine. Vannet måtte hentes nede på flata, det er ikke lagt opp til elektrisitet, og det som var veien var mere som en dårlig og bratt skogsvei. Det må være et mareritt å bo i disse husa når vinteren setter inn, eller regnet øser ned. Nesten overalt i Kabul ser man resultatet av krig. Utbomba hus, kulehull, fartsdumper som er der for å hindre at kjøretøy kan komme overraskende, vakter med våpen, sperringer og checkpoints, men også nyreiste luksusvillaer som det blei sagt tilhørte narkobaroner og regjeringsmedlemmer. Jeg var likevel overraska over at det var så lite synlig militær tilstedeværelse i selve byen – bare masse afghansk politi.

Det mangla ikke på advarsler mot å bevege seg til fots i Kabuls gater, det er en stor by, stor fattigdom, stor trafikk og jeg er en vestlig dame som kunne utsettes for kidnapping eller andre uhumskheter, men det viste seg å være fullt mulig – i alle fall sammen med ei dame som var litt mere lokalkjent. Vi blei sett på, og sikkert kommentert, men fikk gå helt i fred i Kabuls gater.

Ferden vår startet med å gå gjennom en park, en vakker grønn lunge i en veldig støvete og forurensa by. Det var bare hankjønn der, tjukt av dem – syklende, gående, sittende og stirrende – på oss. Men min følgesvenn vandret bare rolig og pratende på stiene, og jeg gjorde som henne. Ikke at det var så vanskelig, Jeg spaserte sammen med ei dame som har en stor kjærlighet for landet og menneskene. For henne var det viktig å kunne gå i Kabuls gater som et helt vanlig menneske, kunne hilse på dem hun føler for å hilse på, og stikke innom de stedene hun føler for. Jeg var bare glad for å få muligheten til å vandre sammen med henne. Hun gikk barhodet og jeg hadde på et sjal over hodet. Hun hadde grått hår og jeg hadde rødt. Begge var fra Norge.

Jeg fikk se kinoen som det skrives om i Drageløperen. En diger grå kloss. En av de eldste i landet, om ikke den eldste. Jeg har vært inne i bokhandelen til bokhandleren i Kabul, han var ikke der sjøl, det var sønnen som styrte butikken. Et lite lokale stappfullt av bøker, vakre kort og kart. Jeg fikk se Chicken-street, den berømte handlegata, drakk te hos en teppehandler, så vakker keramikk, men handlet ikke noe.

Min følgesvenn tok meg til slutt med til restaurant Gandamak, hvor det var vanskelig å komme seg inn. Ikke fordi det var fullt, men fordi det var så mange sikkerhetsprosedyrer for å komme seg inn. Først vakt utenfor porten, så en vakt innafor porten med gevær, så inn en ny jerndør med to menn bak et gitter som så oss an, og til slutt gjennom den siste døra før vi kom inn i en vakker hage.

Det kan hende at det ringer noen bjeller i noens hoder når dere leser Gandamak. De bjellene er helt riktige. Jeg skal gi dere noen stikkord: krig, briter, 1841, massakre. Det kan se ut som om det er egne restauranter, hotell, treningsstudioer som bare følger i krigenes farvann for å betjene bistands- ambassade- og andre typer vestlige ansatte.

Det skulle ha vært interessant å se om det er de samme folkene som starta lignende prosjekter på Balkan, i Afghanistan, og om vi om en stund vil finne dem i Libya, Syria og Egypt. Det er penger å tjene på krig. Hjem blei vi henta i bil. Til og med min følgesvenn anbefalte det. Trekker tankene til Oslo og jenter som anbefales å ikke bruke byen på lik linje som gutter. 

Fayzabaden by i Badakshan-provinsen, minna meg om Lillehammer og Lågendeltaet. Masse vann, grønt og med skogkledde åssider. En by i vekst hvor folk tydelig var stolt over byen sin. Akkurat da vi var der, planla byen en åpning av noe nytt innafor renovasjon – offentlige søplekasser som kommunen hadde påtatt seg å tømme. Jeg er vokst opp i Norge hvor resirkulering av for eksempel plast har kommet ett stykke lenger, og det er betimelig å nevne at det ikke finnes noen mulighet for resirkulering av plast i hele Afghanistan. Hvis man vet at bare det norske forbruket av vann på plastflasker er rundt 500 000 flasker per dag, så vil hele ISAF styrkens forbruk være uendelig stort. Hvor gjør de av alle brukte flasker? Tar ISAF styrken dem med seg hjem?

En av de siste dagene jeg var i Fayzabad, ble jeg tatt med til en liten landsby langt opp i fjellene. Afghanistankomiteen har satt i gang et hygieneprosjekt for å få bukt med barnedødelighet og sykdommer. Jeg hadde hatt en elendig natt med feber og vondt i magen, og det var ikke akkurat morsomt å skulle sette meg inn i bil som skulle frakte meg, Per-Gunnar og prosjektlederen opp til landsbyen. Veien gikk fra god til dårlig til ille og til sist ikke-eksisterende før dekka igjen fant feste på en dårlig vei.

Og vi kom fram, til den lille landsbyen som inneholdt 200 husstander, og som aldri hadde hatt besøk av en hvit dame i sin 460 år gamle historie. Ingen av kvinnene brukte burka, og grunnen til det var at det ville være for upraktisk når kvinnene jobba, og fordi alle kjente alle. Men jeg tror at alle kvinner hadde en burka som ble brukt når de skulle ut på lengre turer. Alle barna i landsbyen gikk på skole til og med 3. klasse. De fleste hadde lært å lese og skrive på den tiden. Og jeg møtte kvinner som hadde tatt høyere utdanning også, men de var døtre av ledere i landsbyen.

Den lille landsbyen produserer ca 30 % av forbruket sitt, resten må kjøpes. Mennene er de som skaffer inntektene som trengs gjennom å reise bort for å få arbeid som vakter, politi eller annen lønna jobb. Ofte er de borte fra familien et par år før de returnerer. Landsbyen var fattig, men disket likevel opp med det beste de hadde. Nystekte brød og stekt egg. Og jeg var en dårlig gjest som spiste lite, og etter hvert som magetrøbbelet tok mer og mer overhånd, snakka enda mindre.

Det var ikke lett å komme oss tilbake til Kabul fra Fayzabad. Flyet vårt skulle mellomlande i Kundus for å ta opp flere passasjerer. Og der ble det stående i to dager. Vi kunne selvsagt ha brukt dagene til å se oss om i byen, men det ble ikke anbefalt. Det var uroligheter i byen, og vi som var passasjerer, var enten på et vel bevokta hotell eller satt på flyplassen. Disse to dagene var de verste dagene i Afghanistan. Ikke skjønte jeg språket, ikke visste jeg så mye om hva slags uroligheter det var, og ingen visste når flyet ville komme.

Afghanistan er det landet det er verst å bo i, barnedødeligheten er høy og kvinners stilling er ikke god. Den har ikke blitt bedre etter at ISAF styrkene invaderte landet og satte inn den regjeringa som er der nå.

En av de første kveldene i Afghanistan var den økende prostitusjonen i de store byene, men spesielt Kabul ett av temaene. Kvinner uten mann og utdanning har liten mulighet til å kunne forsørge seg selv ved vanlig lønna arbeid. Prostitusjon blir da et av de umulige valga som gjøres.

Jeg reiste fra et land som ikke har gitt opp håpet om en annen framtid. Men Afghanistan må få muligheten til å bygge sitt eget demokrati, ta stega i sitt eget tempo, bekjempe Taliban innafra og få kontrollen over sine egne naturressurser. I dag er det alt for mange andre land som vil ha kontrollen. Det er ikke fred og demokrati som har hovedfokus fra USA og ISAF. Da ville man ha valgt en annen strategi enn våpenmakt.  

I juli 2009 organiserte arbeidarar ved det statseigde Tonghua Stålkompani i Jilin i Kina ein massiv protest mot privatisering. Deretter sveipa ei streikebølgje over dei kinesiske kystprovinsane sommaren 2010. Desse hendingane kan vise seg å vere eit historisk vendepunkt.

Minqi Li har undervist i økonomi ved Utah Universitet, Salt Lake City, frå 2006. Han var politisk fange i Kina frå 1990 til 1992. Boka hans, The Rise of China and the Demise of the Capitalist World Economy, vart publisert av Pluto Press og Monthly Review Press i 2009

Etter tiår med nederlag, tilbakeslag og stillstand stig den kinesiske arbeidarklassen atter fram som ei ny sosial og politisk kraft. Korleis vil framveksten av den kinesiske arbeidarklassen forme framtida til Kina og verda? Kan den kinesiske kapitalistklassen klare å kome utfordringa frå arbeidarklassen i møte samtidig som han opprettheld det kapitalistiske systemet? Eller vil framveksten av den kinesiske arbeidarklassen føre til ein ny kinesisk sosialistisk revolusjon som i neste omgang vil opne vegen for ein global sosialistisk revolusjon? Svaret på desse spørsmåla vil i stort monn avgjere retninga til verdshistoria i det tjueførste hundreåret.

Nederlaget til arbeidarklassen og sigeren til kinesisk kapitalisme

Den kinesiske revolusjonen i 1949 var grunna i den breie mobiliseringa av det store fleirtalet av det kinesiske folket mot utbyting frå innanlandske føydale jordeigarar, kapitalistar og utanlandske imperialistar. Med alle sine historiske avgrensingar fortener Kina i den maoistiske perioden å bli karakterisert som «sosialistisk» i den forstand at dei interne klasseforholda innafor Kina var langt meir i favør av dei proletariserte og ikkje-proletariserte arbeidande klassane enn det som typisk rår i ein kapitalistisk stat, spesielt når det gjeld periferien og semi-periferien.

 

Trass i historiske maoistiske prestasjonar vart Kina verande ein del av det kapitalistiske verdssystemet og vart tvinga til å operere under dei grunnleggande rørslelovene til systemet. Det økonomiske overskotet vart samla i hendene til staten for å fremje kapitalakkumulasjon og industrialisering. I sin tur skapte dette dei materielle føresetnadane som favoriserte dei nye byråkarat-teknokratelitane som kravde stadig aukande materielle privileg og politisk makt. Dei nye elitane fann sine politiske representantar innafor kommunistpartiet, og vart «kapitalistgjengarane som rår i partiet» (ei vanleg frase i Kina).

Mao Zedong og dei revolusjonære kameratane hans prøvde å tvinge tilbake trenden mot kapitalistisk gjenreising ved å appellere direkte til og mobilisere massane av arbeidarar, småbønder og studentar. Politisk uerfarne og forvirra arbeidarar og småbønder var enno ikkje klare til å utøve direkte økonomisk og politisk makt. Etter Maos død i 1976 sette kapitalistgjengarane, leia av Deng Xiaoping, i verk eit kontrarevolusjonært kupp og arresterte dei radikale maoistleiarane. På få år konsoliderte Deng Xiaoping den politiske makta si, og Kina var på veg mot kapitalistisk omforming.

Den såkalla økonomiske reforma tok til på landsbygda. Folkekommunane vart brotne oppløyste og landbruk vart privatisert. Over dei komande åra vart fleire hundre millionar landarbeidarar «overskots»-arbeidarar, gjort tilgjengelege for utbytting av innanlandske og utanlandske kapitalistføretak.

Massiv privatisering vart gjennomført i 1990-åra. Så godt som alle små og mellomstore statlege verksemder, og nokre store statseigde verksemder, vart privatiserte. Nesten alle desse vart seld til kunstig låge prisar, eller rett og slett gitt bort. Dei som hausta fordelane av dette, var blant andre leiande offentlege tenestefolk, tidlegare leiarar i statseigde verksemder, private kapitalistar med  kontaktar innafor styresmaktene og multinasjonale konsern. Reelt vart ein massiv «primitiv akkumulasjon» fullført, og ein ny kapitalistklasse forma ved massivt tjuveri av statlege og kollektive eigedomar. Samtidig vart fleire titals millionar arbeidarar innafor den statlege og kollektive sektoren sparka og kasta ut i armod.

Legitimiteten til denne nye kapitalistklassen vart godkjent av leiinga i kommunistpartiet. På den sekstande partikongressen (i 2002) vart partiprogrammet revidert. Innafor det gamle programmet såg kommunistpartiet på seg sjølv som fortroppen til arbeidarklassen som representerte interessene til proletariatet. I det nye programmet erklærte kommunistpartiet seg sjølv som representant for interessene både til dei «breiaste folkemassane» og dei «mest avanserte produktivkreftene». Uttrykket «mest avanserte produktivkrefter» blir i vid forstand sett på som ei omskriving for den nye kapitalistklassen.

Framveksten av den kinesiske arbeidarklassen

Sysselsetting utafor landbruket som del av Kina si totale sysselsetting auka frå 31 prosent i 1980 til 50 prosent i 2000, og auka vidare til 60 prosent i 2008.2 I følgje ein rapport laga av Det kinesiske Akademiet for Sosialvitskapar i 2002 var om lag 80 prosent av arbeidsstyrken utafor landbruket proletariserte lønsarbeidarar: industriarbeidarar, arbeidarar i tenesteytande næringar, arbeidarar innafor kontorsektoren og arbeidslause.3 Sidan det store fleirtalet av arbeidarar utafor landbruket er lønsarbeidarar, som må selje arbeidskrafta si for å sikre seg eit levebrød, tyder den raske veksten i sysselsetting utafor landbruket på massiv danning av den proletariserte arbeidarklassen i Kina.

Kina sin raske kapitalistiske akkumulering har vore grunna på den omsynslause utbytinga av hundrevis av millionar kinesiske arbeidarar. Frå 1990 til 2005 fall Kina sine arbeidsinntekter som del av BNP frå 50 til 37 prosent. Dei kinesiske arbeidarane sine lønssatsar ligg om lag på 5 prosent av det US-amerikanske, 6 prosent av det sørkoreanske og 40 prosent av det mexicanske nivået.

Frå tidleg 1980-tal av har om lag hundre og femti millionar migrantarbeidarar flytta frå landsbygd til byområde på leit etter sysselsetting. Kina sin eksportretta vareproduksjon er i stort monn basert på utbytting av desse migrantarbeidarane. Ein studie av arbeidarane sine kår i Perleelvdeltaet (eit område som inkluderer Guangzhou, Shenzhen og Hong Kong) avdekte at omtrent to tredjedelar av arbeidarane arbeidde meir enn 8 timars dag og aldri tok helge-fri. Nokre arbeidarar måtte arbeide samanhengande opp til 16 timar. Dei kapitalistiske administratorane brukte rutinemessig kroppsleg straff for å disiplinere arbeidarane. Omtrent to hundre millionar kinesiske arbeidarar arbeider under risikofylte forhold. Det er rundt sju hundre tusen alvorlege arbeidsplassrelaterte skadar i Kina kvart år, skadar som krev meir enn eit hundre tusen liv.

I Det kommunistiske manifest hevda Marx og Engels at arbeidarklassen sin kamp mot kapitalistane gjekk gjennom fleire utviklingssteg. Til å byrja med vart kampen ført av individuelle arbeidarar mot dei kapitalistane som utbytta dei direkte. Med utviklinga av kapitalistisk industri auka proletariatet i tal, og vart konsentrert i større massar. Arbeidarane sin styrke vaks, og dei byrja å forme fagforeiningar for å kjempe mot kapitalistane som ein kollektiv styrke. Dei same rørslelovene gjer seg gjeldande i Kina i dag. Etter kvart som fleire og fleire migrantarbeidarar slår seg ned i byane, og i auka omfang ser på seg sjølve som lønsarbeidarar og ikkje som småbønder, stig ein  ny generasjon av proletariserte arbeidarar med aukande klassemedvit fram. Både dei offisielle styremaktdokumenta og dei største media innser no framveksten av den «andre generasjonen av migrantarbeidarar.»

I følgje bildet som blir teikna av dei tonegivande media, er det no rundt eitt hundre millionar andre-generasjons migrantarbeidarar, født etter 1980. Dei flytta til byane like etter fullført skolegang på vidaregåande- eller ungdomsskolenivå. Dei fleste av desse folka hadde inga erfaring frå landbruksproduksjon. Dei identifiserte seg meir med byane enn med landsbygda. Samanlikna med den «første generasjonen» synest andregenerasjons migrantarbeidarar å ha betre utdanning og å vente seg meir når det gjeld sysselsetting. Dei krev betre materielle og kulturelle levekår, og dei vil i mindre grad tolerere brutale arbeidsforhold.

Gjennom sommaren 2010 ramma dusinvis av streikar bil-, elektronikk- og tekstilindustrien i Kina, streikar som tvinga kapitalistane til å akseptere lønsauke. Tonegivande kinesiske akademikarar er redde for at Kina er i ferd med å gå inn i ein periode med intense streikar, noko som vil gjere slutt på Kina sitt billege arbeidskraftregime, og truge Kina sin «sosiale stabilitet».

Kapitalistisk utvikling vil i seg sjølv skaffe fram dei objektive vilkåra for framvekst av arbeidarklasseorganisasjonar. Etter mange år med rask akkumulering byrjar den massive armeen av billeg arbeidskraft på den kinesiske landsbygda å bli oppbrukt. Kina sin totale arbeidsstyrke (dei som er mellom femten og sekstifire år gamle) er venta å nå toppen i 2012 med omtrent 970 millionar, for deretter gradvis å minke til rundt 940 millionar i 2020. Den yngste arbeidsstyrken (dei som er mellom nitten og tjueto år gamle), dei som hovudtyngda av billege, ufaglærte arbeidarar er rekruttert frå, er venta å minke drastisk frå rundt eitt hundre millionar i 2009 til rundt femti millionar i 2020. Den raske minkinga i den yngste arbeidsstyrken vil etter alt å døme auke forhandlingsstyrken til unge arbeidarar og oppmuntre dei til å utvikle meir permanente arbeidarorganisasjonar.

Då delen av sysselsettinga utafor landbruket (som mål for proletariseringsgrad) vaks til over 70 prosent både i Brasil og i Sør-Korea, frå 1970-åra til 1980-åra, steig arbeidarklasserørsla fram som ein kraftfull sosial og politisk maktfaktor. Ei liknande utvikling skjer no i Egypt.

Kina si sysselsetting utafor landbruket er no på rundt 60 prosent. Viss Kina følgjer sin eigen trend frå 1980 til 2008, med vekst på rundt 1 prosent i året, vil delen av sysselsettinga utafor landbruket passere det kritiske nivået på 70 prosent rundt 2020.

Gitt at den kinesiske arbeidarklassen vil stige fram som ei sterk sosial og politisk kraft på eit eller to tiår, då er nøkkelspørsmålet: Kva politisk retning vil den kinesiske arbeidarrørsla ta? Den rådande offisielle kinesiske politikken går ut på å bygge eit såkalla harmonisk samfunn med kompromissar mellom ulike sosiale klassar. Delar av dei herskande kinesiske elitane argumenterer for «politisk reform» for å dempe, og avleie utfordringa frå arbeidarklassen ved å introdusere vestleg borgarleg demokrati.

Vil den kinesiske kapitalistklassen klare å gje rom for arbeidarklassen si utfordring samtidig som han opprettheld den grunnleggande økonomiske og sosiale ordenen i det kapitalistiske systemet? Eller vil den kinesiske arbeidarrørsla gjere eit verdshistorisk gjennombrot, ta den revolusjonære sosialistiske vegen, og bryte grunnleggande med det eksisterande sosiale systemet? Svaret på desse spørsmåla avheng både av objektive og subjektive historiske føresetnader.

Den sosialistiske arven: Arbeidarklassen innafor den statlege sektoren

I den maoistiske sosialistiske epoken nytte dei kinesiske arbeidarane eit nivå av klassemakt og verde som var utenkeleg for ein gjennomsnittleg arbeidar i ein kapitalistisk stat (spesielt i periferien og halvperiferien). Men den kinesiske arbeidarklassen var ung og politisk uerfaren. Etter Maos død vart arbeidarklassen ståande utan politisk leiarskap og leid eit katastrofalt nederlag gjennom den massive privatiseringa på 1990-talet.

Mange av arbeidarane innafor den tidlegare statlege sektoren (kjende i Kina som dei «gamle arbeidarane») har i ettertid kjempa kollektive kampar mot privatisering og mot dei omfattande oppseiingane. Kampane har ikkje berre hatt verknad på dei oppsagde arbeidarane, men også på dei som no er tilsette arbeidarar innafor den statlege sektoren. Dette har ført til vekst i klassemedvit saman med ein viktig grad av sosialistisk medvit blant ein spesiell del av Kina sin proletariserte arbeidarklasse – proletariatet innafor den statlege sektoren.

Med orda til ein prominent kinesisk arbeidaraktivist, samanlikna med arbeidarklassane i andre kapitalistiske statar, har den kinesiske (statssektor-) arbeidarklassen utvikla eit «relativt komplett klassemedvit», grunna i denne klassen sine eineståande historiske erfaringar både i den sosialistiske perioden og den kapitalistiske perioden.

På bakgrunn av denne historiske erfaringa er kampane til arbeidarane innafor den kinesiske statlege sektoren ofte ikkje avgrensa til nære økonomiske krav. Mange arbeidaraktivistar forstår at deira noverande kår ikkje berre skriv seg frå utbytting frå individuelle kapitalistar, men også – på eit meir grunnleggande nivå – frå det historiske nederlaget til arbeidarklassen i ein større klassekrig, ein krig som førte til at kapitalismen (mellombels) sigra over sosialismen.

Ein leiar for dei oppsagde arbeidarane peika på at under sosialisme «kunne ikkje massiv oppseiing ha funne stad fordi arbeidarane styrte fabrikken, arbeidarane var brør og søstrer innafor ein klasse. Men etter privatiseringa hadde arbeidarane vorte redusert til «lønnsarbeidarar», dei styrer ikkje lenger, og dette er den sanne årsaka bak dei massive oppseiingane.» I følgje denne leiaren skulle arbeidarane sin kamp ikkje bli avgrensa til individuelle tilfelle, og heller ikkje bli nøgde med at nokre krav vart møtt. Den «grunnleggande interessa» til arbeidarane er knytt til gjenopprettinga av «offentleg eigedom til produksjonsmidla».

Mange av dei noverande tilsette arbeidarane innafor den statlege sektoren er barna til dei «gamle arbeidarane». Dei har hatt erfaring frå å arbeide saman med dei gamle arbeidarane eller dei bur i det same arbeidarstrøket. På det viset har dei som i dag arbeider innafor den statlege sektoren, vorte påverka av kampane til dei gamle arbeidarane og av deira politiske erfaringar. Dette  kom til syne under kampen til arbeidarane ved Tonghua Stålkompani mot privatisering i 2009.

Tonghua Stål var eit statseigd stålverk i Tonghua i provinsen Jilin. I 2005 vart Tonghua Stål privatisert. Statseigedomen, ein gong verdt 10 milliardar yuan, vart taksert til 2 milliardar yuan. Jianlong, eit mektig privat selskap med kontaktar til høgtståande tenestefolk i Beijing, betalte faktisk berre 800 millioar yuan, og tok over kompaniet. Etter at Jianlong tok over vart 24 000 av 36 000 arbeidarar sagt opp. Lønningar til arbeidarar på «farlege oppdrag» (der folk ofte vart skadd), vart redusert med to tredjedelar. Sjefane kunne sette i verk ulike slag vilkårleg straff mot arbeidarane.

I 2007 byrja arbeidarane ved Tonghua Stål å protestere. Under protestaksjonane vaks ein arbeidar frå maoisttida, Meister Wu, fram som leiar. Wu gjorde det klart for arbeidarane at det ikkje handla om noko isolert problem, men om «den politiske privatiseringslinja».

I juli 2009 gjekk arbeidarane ut i generalstreik. Då direktøren ved Jianlong truga med å sparke alle arbeidarane, slo dei rasande arbeidarane han i hel. Trass i at både provinsguvernøren og tusenvis av væpna politi var til stades, våga ingen å gripe inn. Etter slagsmålet vart Jilin-provinsen tvinga til å legge privatiseringsplanen til sides.

Sigeren til arbeidarane ved Tonghua Stålkompani vart ein enorm inspirasjon for arbeidarar i mange delar av Kina. Arbeidarar i fleire andre stålverk protesterte også, og tvinga lokale styresmakter til å avlyse privatiseringsplanar. Arbeidaraktivistar i andre provinsar såg på Tonghua-sigeren som deira eigen, og beklaga at «for få kapitalistar hadde vorte drepne.»

Etter år med massiv privatisering er den statlege sektoren sin industriproduksjonen i Kina verdimessig redusert til under 30 prosent. Likevel dominerer framleis den statlege sektoren fleire industrielle nøkkelområde. I 2008 stod dei statseigde og statleg haldne verksemdene for 59 prosent av verdiskapinga i kolproduksjon, 96 prosent i utvinninga av petroleum og naturgass, 72 prosent i foredling av petroleum, 42 prosent innafor smelting og valsing av jern og stål, 45 prosent innafor produksjon av transportutstyr og 92 prosent innafor produksjon og forsyning av elektrisk kraft og oppvarming.

Trass i at arbeidarane innafor den statlege sektoren no berre står for 20 prosent av sysselsettinga innafor industrisektoren, tel dei rundt 20 millionar og dei er konsentrert innafor sektorane energi og tungindustri, sektorar som er strategisk viktige for den kapitalistiske økonomien i Kina. I den framtidige oppblomstringa av kampen til den kinesiske arbeidarklassen kan arbeidarane innafor den statlege sektoren utøve svært stor økonomisk og politisk makt gjennom kontrollen dei har over industrielle nøkkelsektorar.

Aller viktigast er det at dei kinesiske arbeidarane innafor den statlege sektoren kan nyte fordelen av dei eineståande historiske og politiske erfaring som dei har. Med hjelp frå revolusjonære sosialistiske intellektuelle kan dei kinesiske arbeidarane innafor den statlege sektoren stå fram som leiinga til heile den kinesiske arbeidarklassen, og gje framtidige kinesiske arbeidarrørsler ei klar revolusjonær sosialistisk retning.

Det illegitime ved kinesisk kapitalistisk rikdom

Etter tre tiår med kapitalistisk omforming har Kina vorte omdanna frå å vere eit av verdas økonomisk mest likestilte land til å bli eit av verdas mest ulikestilte land. I følgje Verdsbanken stod dei rikaste 10 prosentane i 2005 for 31 prosent av Kina si totale inntekt, mens dei fattigaste 10 prosentane mottok berre 2 % av den samla inntekta.

Ulikskapen i rikdom er endå meir skandaløs. I følgje Verdas rikdomsrapport (World Wealth Report) frå 2006 kontrollerte 0,4 prosent av dei mest velståande familiane 70 prosent av den nasjonale rikdommen i Kina. I 2006 var det omtrent 3 200 menneske med personleg eigedom verdt meir enn 100 millionar yuan (omtrent femten millionar US-dollar). Av desse 3 200 var 2 900, eller 90 prosent, barn av høgare stats- eller partitenestefolk. Deira samla aktiva var estimert til 20 billionar yuan – eller omtrent lik storleiken på Kinas BNP i 2006.

På grunn av opphavet til den kinesiske kapitalistklassen kom ein stor del av rikdommen frå plyndring av statlege og kollektive aktiva som var bygd opp i den sosialistiske epoken. Denne rikdommen er i breie lag av folket sett på som illegitim. I følgje eit overslag vart omtrent 30 billionar yuan av statlege og kollektive aktiva overført til kapitalistar med sterke band til styresmaktene i prosessen med privatisering og marknadsliberalisering.

Ein fersk rapport avdekte at i 2008 utgjorde dei såkalla grå inntektene 5,4 billionar yuan eller 18 prosent av Kinas BNP. Forfattarane av rapporten trudde at det meste av dei grå inntektene skreiv seg frå korrupsjon og tjuveri av offentlege aktiva.

Wen Jiabao, statsministeren i Kina, er sagt å vere ein av dei rikaste statsministrane i verda. Son hans eig Kinas største private eigedomsselskap. Kona hans har hand om Kinas juvelindustri. Familien til Wen er vurdert til å ha samla opp ein rikdom verdt 30 milliardar yuan (rundt 4,3 milliardar US-dollar). Jiang Zemin (den tidlegare presidenten og generalsekretæren i partiet) er estimert til å ha verdiar på 7 milliardar yuan, og Zhu Rongji (den tidlegare statsministeren) er estimert til å ha 5 milliardar yuan. Den utbreidde korrupsjonen har ikkje berre alvorleg underminert legitimiteten til kinesisk kapitalisme. Han har også underminert den herskande klassen sin evne til å handle i tråd med eigne klasseinteresser.

Sun Liping, ein prominent og kjent sosiolog, uttalte nyleg at «kinesisk samfunn forfell med akselererande fart.» I følgje Sun er folka i den styrande eliten i Kina fullstendig drivne av eigne personlege kortsiktige interesser, slik at ingen bryr seg om dei langsiktige interessene til kinesisk kapitalisme. Korrupsjon har «kome ut av kontroll» og vorte «ustyrleg.»

Proletariseringa av småborgarskapet

På 1980- og 1990-talet var småborgarskapet (dei profesjonelle og tekniske arbeidarane) ein viktig sosial base for den pro-kapitalistiske politikken med «reform og opning». Men den allmenne og raske auken i kapitalistisk ulikskap har ikkje berre ført til utarming av fleire hundre millionar arbeidarar. Han har også øydelagt «middelklassedraumen » til mange i småborgarskapet. I følgje offentleg statistikk var omtrent ein fjerdedel av kinesiske høgskolestudentar som tok slutteksamen i 2010, arbeidslause. Av studentane som tok slutteksamen året før, var omtrent 15 prosent framleis arbeidslause. Dei høgskolekandidatane som er «i arbeid», må ofte finne seg i ei lønn som ikkje er høgare enn lønna til ufaglærte migrantarbeidarar. Omtrent ein million høgskolekandidatar (av det årlege talet på kandidatar på omtrent seks millionar) blir sagt å høre til dei såkalla «maurstammane». Det inneber at dei bur under slumliknande forhold i utkantane av dei største byane i Kina.

Veksten i prisane på bustad, helseteneste og utdanning har også underminert den økonomiske og sosiale statusen til Kinas eksisterande og potensielle småborgarskap, og tvinga dei til å gje opp draumane om levestandard som «middelklasse». Ein høgskolekandidat la tankane sine om det «miserable livet» sitt ut på Internett. Etter år med arbeid fann han at han ikkje kunne klare kjøpe ei leilegheit eller gifte seg og fø eit barn. Den unge mannen spurde seg sjølv: Korfor treng eg ei jente som kjærast? Korfor treng eg få eit barn? Korfor treng eg å ta vare på foreldra mine? La oss endre tenkemåte. Viss vi ikkje bryr oss om foreldra våre, ikkje giftar oss, ikkje får barn, ikkje har bruk for å kjøpe leilegheiter, ikkje har bruk for å ta bussar, ikkje blir sjuke, ikkje morar oss med noko, ikkje kjøper lunsj, då har vi funne sanninga om eit lykkeleg liv! Samfunnet gjer oss sprøe. Vi kan ikkje dekke nokre enkle grunnleggande behov. Tar vi feil? Vi ønskjer berre overleve.

Etter kvart som fleire og fleire individ i småborgarskapet erfarer proletarisering når det gjeld økonomiske og sosiale forhold, har eit aukande tal unge menneske vorte politisk radikaliserte. På 1990-talet eksisterte ikkje det politiske venstre i Kina. Men gjennom det første tiåret av dette hundreåret opplevde den kinesiske venstresida ei dramatisk utviding. Tre venstreorienterte nettsider, Wu You Zhi Xiang (Utopien), Flagget til Mao Zedong og Nettverket til kinesiske arbeidarar har slått gjennom nasjonalt. Nokre store nettsider, slike som Forumet Styrk Landet, ei side for dagsaktuelle saker, knytt til det offisielle partiorganet Folkets Dagblad, har vorte dominert av innlegg med venstreorienterte politiske tendensar.

9. september og 26. desember 2010 organiserte arbeidarar i hundrevis av byar og studentar ved omtrent 80 universitet og høgskolar, spreidd over heile Kina, spontane massemøte for å minnest Mao Zedong, ofte møtt med motstand og trakassering frå lokale styresmakter. Under den kinesiske nyttårsfeiringa i 2011 (9. februar) besøkte nesten 700 000 menneske Mao sin heimby, Shaoshan i Hunan-provinsen, for å vise respekt.Under dei rådande politiske forholda blir spontane minnemarkeringar for Mao Zedong antikapitalistiske masseprotestar.

Grensa for kapitalen er kapitalen sjølv

Den kinesiske modellen for kapitalakkumulasjon har bygd på eit sett med spesielle historiske vilkår: den omsynslause utbyttinga av ein stor billeg arbeidsstyrke; massiv utbytting av naturressursar og svekking av miljøet som ein følgje av det; og ein vekstmodell som er avhengig av aukande eksport til marknadane i kapitalistiske kjerneland. Ingen av faktorane er berekraftige på lengre sikt.

Etter kvart som USA og europeiske økonomiar slåss med stagnasjon og står overfor aukande kriser i framtida, kan ikkje Kina lenger lite på eksporten som drivkraft for økonomisk vekst. I tillegg er det vidt erkjent at dei svært store kinesiske investeringane har ført til massivt overskot av produksjonskapasitet og medverka til ein ikkje berekraftig etterspørsel etter energi og naturressursar. Fallande profittratar kan leie til investeringssamanbrot og ei større økonomisk krise. Derfor treng den kinesiske kapitalistiske økonomien å «ombalansere» seg sjølv ved å fremje innanlands konsum. Men korleis kan ein få dette til utan å undergrave dei grunnleggande interessene til den kinesiske kapitalistklassen?

Akkurat no utgjer privat konsum omtrent 40 prosent av Kinas BNP, offentleg konsum rundt 10 prosent, handelsoverskot omtrent 5 prosent og investeringar rundt 45 prosent. Arbeidarlønningar og landlege småbrukarinntekter summerer seg opp til omtrent 40 prosent av BNP. Slik sett svarar arbeidarklasseinntektene grovt sett til det samla hushaldskonsumet. 

Viss offentlege investeringar blir behandla som del av brutto kapitalistisk profitt, utgjer brutto kapitalistisk profitt (som er lik BNP minus lønningar og offentleg konsum) omtrent 50 prosent  av BNP. Etter å ha dradd frå avskriving på fast kapital blir netto kapitalistisk profitt omtrent 35 prosent av BNP. Denne svært høge kapitalistiske profitten (eller svært høge profittrata) er det politisk-økonomiske grunnlaget for Kina si raske kapitalakkumulering.

Gå no ut i frå at Kina har bruk for å legge om til ein konsumleia økonomi. Tabell 1 viser alternative scenaria for mulege «omleggingar» av den kinesiske kapitalismen. Kvart scenario er konsistent med eit spesielt sett med vilkår som er nødvendige for å stabilisere den kapitalistiske økonomien (med ei stabil heller enn fallande profittrate). Viss Kina si økonomiske vekstrate for eksempel kom til å falle til 7 prosent i året, då må investeringane falle til 36 prosent (runda av til 35 prosent i tabell 1) av BNP om kapitalavkastingsforholdet skal bli verande stabilt.

Vurderer vi det slik at Kina sine hovudeksportmarknader (USA og EU) kan stagnere i framtida, mens Kina sin energiimport saman med importen av råvarer vil halde fram med å vekse, då må vi gå ut i frå at Kina sin handelskonto vil vende tilbake til balanse. Av det følgjer at summen av privat konsum (lønningar) og offentleg konsum må auke til 65 prosent av BNP. Brutto profitt må falle til 35 prosent av BNP, og netto profitt må falle til 20 prosent av BNP.

I dette eksemplet må rundt 15 prosent av BNP bli omfordelt frå kapitalistisk profitt til arbeidarlønningar eller velferdsytingar. Korleis kan ein klare få til ei så stor omfordeling av inntekter, til og med under dei mest ideelle politiske tilhøva? Kva for ein del av kapitalistklassen er villig til å ofre sine eigne interesser for å sikre dei felles klasseinteressene? Gitt den svært illegitime og korrupte naturen til kinesisk kapitalistisk rikdom har ein også spørsmålet om korleis dei kollektive interessene til kapitalistklassen kan bli handtert, til og med om leiarskapen i Kommunistpartiet vedtar å fremje dei kapitalistiske fellesinteressene. Per definisjon er ikkje inntekter og rikdom som skriv seg frå korrupte kjelder tilgjengelege for skattlegging. På eit vis er den noverande historiske samanhengen grunnleggande ulik alle tidlegare i kapitalistisk historie.

Etter fleire hundreår med iherdig kapitalistisk akkumulering er det globale økologiske systemet på kanten av samanbrot og den globale økologiske krisa som er under utvikling, trugar med å øydeleggje menneskeleg sivilisasjon i det 21. hundreåret.

Som verdas største energikonsument og utsleppskjelde for karbondioksid er Kina no i sjølve senteret av globale økologiske motseiingar. Kina er avhengig av kol til omtrent 75 prosent av landet sitt energiforbruk. Frå 1979 til 2009 voks Kina sitt forbruk av kol i gjennomsnitt med 5,3 prosent i året, og den kinesiske økonomien voks i gjennomsnitt med 10 prosent i året (men i det siste tiåret, frå 1999 til 2009, akselererte forbruket av kol til 8,9 prosent i året).

Brukar vi ein sjenerøs tommelfingerregel, må vi vente at vekstrata i økonomien samla blir lik vekstrata i produksjonen av kol pluss 5 prosentpoeng. 27 I følgje kinesiske regjeringskjelder har Kina kolreservar på omtrent 190 milliardar tonn. Figur 1 samanliknar Kina sin historiske produksjon av kol med landet sin projiserte framtidige produksjon, i det vi går ut i frå at Kina sine gjenverande kolreservar som kan bli utvunne, er lik dei offisielle reservane. Kina sin kolproduksjon er projisert til å nå toppen i 2026 med ein årsproduksjon på 4,7 milliardar tonn. Vekstrata i produksjonen av kol er estimert til å minke til 3,5 prosent i perioden 2009-2020; 0,4 prosent i  2020–2030; -2,5 prosent i 2030–2040; og -4,8 prosent i 2040–2050. Følgjene for den årlege økonomiske vekstrata vil vere 8,5 prosent i 2010–2020; 5,5 prosent i 2020- åra; 2,5 prosent i 2030-åra; og 0 prosent i 2040-åra.

Altså, i 2020-åra må den kinesiske kapitalistiske økonomien gjennomføre ei omfordeling av inntekter med 20 prosent av BNP frå netto profitt til lønningar for å oppretthalde ein stabil kapitalistisk økonomi. (Sjå tabell 1). I 2030-åra må kapitalistisk nettoprofitt falle til under 10 prosent av BNP, og det vil reelt ikkje vere rom for vidare omfordeling av inntekter. Den nære energikrisa er berre ei av mange økologiske motseiingar som Kina vil stå overfor.

I følgje Kartlegging av Vassframtida Vår, er Kina venta å ha eit vatnunderskot på 25 prosent i 2030 i det aukande krav frå landbruk, industri og byar vil overgå landet sine avgrensa vassressursar. Viss Kina sin noverande trend når det gjeld jorderosjon ikkje blir stansa, vil landet li av matunderskot på 14 til 18 prosent i 2030–2050.

Som eit resultat av klimaendring og minkande tilgang på vatn vil Kina sin kornproduksjon kunne falle med 9 til 18 prosent i 2040-åra.

Proletariatet sin siger?

Menneskeslekta er no ved ein kritisk krossveg. Den vedvarande aktiviteten til verdas kapitalistiske system vil ikkje berre garantere permanent forarming av milliardar av menneske. Han vil også nesten sikkert føre til øydelegginga av menneskeleg sivilisasjon. Dette reiser det påtrengande verdshistoriske spørsmålet: Kva for ein styrke kan menneskeslekta rekne med for å oppnå global revolusjon i det tjueførste hundreåret, og både sosialisme og økologisk berekraft?

Marx venta at proletariatet skulle spele rolla som gravleggar for kapitalismen. Slik verdshistoria vart, klarte Vesten si kapitalistklasse å kome arbeidarklassen si utfordring i møte ved hjelp av avgrensa sosiale reformer. Kjerne-kapitalistklassane oppnådde dette mellombels kompromisset på grunnlag av superutbyttinga av arbeidarklassane i periferien og den massive utbyttinga av verdas naturressursar og miljø. Begge føresetnadane er no uttømde. I dei neste eitt eller to tiåra kan dei proletariserte arbeidarklassane, for første gong, bli fleirtalet blant menneska på jorda. Med massiv proletarisering i Asia nærmar til slutt verdshistoriske føresetnader seg, som i tråd med Marx, vil leie til proletariatet sin siger og borgarskapet sitt fall.

Som verdas største vareprodusent og energiforbrukar er Kina i aukande grad i senteret for kapitalismen sine motseiingar. Analysen ovafor peikar på at etter år 2020 vil økonomisk, sosial, politisk og økologisk krise mest truleg tårne seg opp i Kina.

Gitt arven frå den kinesiske revolusjonen kan subjektive historiske vilkår i Kina favorisere ei revolusjonær sosialistisk løysing av Kina sine motseiingar. Ein arbeidarklasse i statleg sektor som er påverka av sosialistisk medvit, kan potensielt ta over Kina sine økonomiske nøkkelsektorar og spele ei leiande rolle i den komande revolusjonære kampen. Ein brei revolusjonær klasseallianse kan bli forma mellom arbeidarane i statleg sektor, migrantarbeidarar og det proletariserte småborgarskapet.

På grunn av Kina sin sentrale posisjon i det globale kapitalistiske systemet kan ikkje det viktige ved ein sigrande sosialistisk revolusjon i Kina bli overvurdert. Han vil bryte heile lengda til globale kapitalistiske varekjeder. Han vil snu den globale maktbalansen avgjerande i favør av verdsproletariatet. Han vil opne vegen for det tjueførste hundreåret sin globale sosialistiske revolusjon, og dramatisk auke sjansen for at den komande globale krisa vil bli løyst på ein måte som er konsistent med det å bevare menneskeleg sivilisasjon.

Historia vil avgjere om det kinesiske og verdas proletariatet er på høgd med deira revolusjonære oppgåver.

(Artikkelen sto i Monthly Review nr 6/2011, og trykkes med deres tillatelse. Den er oversatt av Einar Jetne.)

Før samanbrotet i 2008 var den spanske økonomien spesielt beundra av vestlege kommentatorar.
For å gjenta dei fargerike metaforane i finansmedia så gjorde den spanske oksen det mykje betre enn dei sløve løvene i «det gamle Europa» på 1990- og tidleg på 2000-tallet.

Isidro López og Emmanuel Rodríguez er økonomar. Dei driv undersøkingar for Observatorio Metropolitano i Madrid, ei militant aktivistgruppe som jobbar for å avdekke dei urbane og sosiale endringane som skjer i storbyen.

I tiåret etter 1995 vart det skapt 7 millionar jobbar, og økonomien voks med nesten 4 prosent per år. Mellom 1995 og 2007 vart den nominelle formuen til spanske hushaldningar tridobla. Spanias historiske spesialisering i sektorar som turisme og eigedeomsutvikling var tilsynelatande perfekt tilpassa globaliseringstidsalderen, som på si side såg ut til å smile til landet. Byggeindustrien hadde høgkonjunktur då husprisane steig, mellom 1997 og 2007 med 220 prosent, samtidig auka tallet på husvære med 30 prosent, eller 7 millionar. Alle kjensler av bare å vere det største landet i periferien av kontinentet vart blåst bort av eit nytt sjølvbilete med modernitet som ikkje bare var på høgde med, men på enkelte vis overgjekk vanleg europeisk tankegang – i det minste når dynamiske Spania vart samanlikna med «stivbeinte» kjerneland i Eurosonen. Når ein til dette legg at Sosialistpartiet under ein ungdommeleg José Luis Rodríguez Zapatero kom tilbake til makta i 2004, og verknaden av slike viktige «moderniserings»-lover som den om ekteskap mellom folk av same kjønn, så får du blandinga bouqueten til ein ung raudvin: ekstremt robust mot ganen.

I sterk kontrast har finanskrisa gitt landet eit heilt anna sjølvbilete, med verknader på Europa ein enno ikkje kan sjå rekkevidda av. Det siste året har Spania vore på grensa til å bli klassifisert som klar for ei euro-redningspakke, etter Hellas, Irland og Portugal.

Byggeindustrien som i 2007 stod for nesten 10 prosent av BNP har gått på ein enorm smell, med for mange bygde og uselde husvære, verre enn Irland. Den halv-offentlege sparebanksektoren er gjennomsyra av gjeld. Verknadene av kollapsen i bustadmarknaden har gitt gjenlyd i heile økonomien: arbeidsløysa er over 20 prosent, og over det dobbelte av det blant dei under 25 år. Ein djup resesjon blir forverra av drakoniske innstrammingstiltak som er meint å redusere eit underskot som no er meir enn 10 prosent til 3 prosent i 2013. Det politiske resultatet av krisa legg ytterlegare press på Spanias desentraliserte styringsstruktur, der sytten autonome område administrerer ein stor del av offentlege pengar; i Catalonia og elles går budsjetta i minus. Fallet til den spanske oksen inneber problem for eurosonen som eit heile. Med over 45 millionar er befolkninga i Spania nesten det dobbelte av Hellas, Irland og Portugal samla. Økonomien er den fjerde største i eurosonen, med BNP på 1.409 milliardar dollar, samanlikna med 305 milliardar dollar i Hellas, 204 milliardar dollar i Irland og 229 milliardar dollar i Portugal. Om Madrid skulle få vanskar med å finansiere gjelda si, ville nivået på ei spansk redningspakke truleg slå beina under eurosonens noverande taktikk for å handtere dei forgjelda utkantane sine – tungt avhengige av lån frå IMF– ECB som så langt er gjort tilgjengelege for Hellas, Irland og Portugal med mål om å «hjelpe dei gjennom», mens dei utsette store tyske, franske og britiske bankane blir sikra. Så langt har påstanden vore at den spanske økonomien etter ein dose med innstramming og arbeidsmarknadsreformar vil vere tilbake i ei slankare og meir tilpassa utgave enn før krisa. Er det ein truverdig påstand?

Falangist-arkitektar

Stamtavla til den spanske makro-økonomiske modellen er kompleks, ein kan jamvel seie ironisk. Opphavet ligg i moderniseringsprogrammet til Franco-diktaturet seint på femtitallet, basert på utviklinga av masseturisme frå nord-Europa og radikal utviding av bustadeigarskap. Denne «løysinga» for ein vedvarande lite konkurransedyktig spansk industri var ein merkverdig anomali samanlikna med produksjonsveksten som kjenneteikna etterkrigsboomen elles i Europa. Men som Francos bustadminister og falangist José Luis Arrese sa det i 1957:

Queremos un país de propietarios, no de proletarios – me ønskar eit land med eigarar, ikkje proletarar.

Denne før-Thatcherismen omforma den spanske bustadmarknaden: på 1950- tallet var leigde husvære framleis normen; i 1970 stod privat eige for over 60 prosent, 10 prosent over nivået i Storbritannia. (Sjå figur 1.)

Arven frå Franco-diktaturet og dei enorme manglane i landets industristruktur lova ikkje godt i eit scenario kjenneteikna av aukande konkurranse i internasjonale marknader. Krisa som byrja i 1973 var meir alvorleg i Spania enn i dei fleste andre europeiske landa, og fall saman med politiske endringar som følgte etter Francos død i 1975. Men innføringa av parlamentarisk demokrati førte ikkje til endringar i den makro-økonomiske politikken. Partido Socialista Obrero Español (PSOE) som under Felipe González sat samanhengande ved makta frå 1982–1996, hadde ingen alternativ modell å legge fram. Strategien for å få fart på økonomien igjen på 1980-tallet var faktisk bygd på å forsterke Spanias eksisterande «spesialisering» i turisme, eigedomsutvikling og byggeindustri, som «konkurransefordelar» nøye tilpassa dei nye grepa i den framveksande globale økonomien, det vil seie høg kapitalmobilitet og veksande konkurranse som grunnlag for finansielle inntekter.

Desse grepa vart i røynda lagt til grunn av dei andre europeiske maktene i forhandlingane som gjekk føre Spanias medlemskap i EEC. I avtalane som i røynda utgjorde ein strategisk plan for landet, godtok Gonzálezregjeringa den delvise avindustrialiseringa i bytte med ekstremt rause subsidiar, som utgjorde eit snitt på 1 prosent av spansk BNP mellom 1986 og 2004. Som me skal sjå, skulle desse pengane spele ei nøkkelrolle i å bygge infrastrukturen – transport, energi osv – som låg til grunn for den seinare byggeboomen, og slukte meir enn halvparten av dei totale subsidiane. Siste tida før integrasjonen i EEC 1. januar 1986 gjekk det føre seg eit investeringsvanvidd då europeisk kapital såg marknadene som opna seg då dei iberiske landa gjekk inn i EEC. Tyske, franske og italienske multinasjonale selskap sikra seg nøkkelposisjonar i den spanske produksjonsstrukturen, kjøpte opp mesteparten av dei store selskapa i næringsmiddelindustrien, og privatiserte offentlege selskap tok over mykje av supermarknadssektoren og skaffa seg det som var att av store industriselskap. Bare bankane, byggeindustrien og dei statseigde elektrisitets- og telekommunikasjonsselskapa stod mot oppkjøpsgalskapen.

Utfallet av investeringsbølga – som gav den første perioden med varig vekst sidan 1973 – var rask overoppheiting av marknadene. Madridbørsen hadde ein auke på 200 prosent mellom 1986 og 1989 og eigedomsmarknaden i hovudstaden vart ein av dei mest profitable på planeten. Som ein parallell til reaganismen i USA og thatcherismen i Storbritannia, var den økonomiske perioden i Spania frå 1985 til 1991 under González det første forsøket på det europeiske kontinentet på vekst utan vesentleg støtte frå industriell ekspansjon. Ein vekst basert på ei finansiell og eigedomsprisboble som skulle ha ein positiv dominoeffekt på innanlands forbruk og etterspørsel.² Men euforien varte ikkje lenge, det veksande handelsunderskotet og mangelen på solid vekstfundament utløyste spekulative åtak mot den spanske pesetaen, som regjeringa var forplikta til å halde ved like for ein kvar pris. Ein massiv reklamekampanje med pomp og prakt rundt dei olympiske leikane i Barcelona og verdsutstillinga i Sevilla i 1992 kunne ikkje hindre krakket. Til slutt følgte ei rad aggressive devalueringar av valutaen. Tidleg på 1990-talet stod spansk økonomi igjen framfor problemet med å finne ein veg til vekst.

Euro-oppsving

Men frå no av skulle spansk makroøkonomi i aukande grad bli bestemt på europeisk nivå, innanfor rammeverket konvergenskrava sette for pengeunionen og den nyliberale truslæra som vart konsolidert med Maastricht-traktaten og seinare avtalar. Desse fekk full støtte av regjeringane til både PSOE og PP. Reduksjon i offentlege utgifter, inflasjonsmåla og dereguleringa av arbeidsmarknaden lagt til grunn i Maastricht gav grunnlag for finansiell profitt igjen, men skapte nye problem med å stimulere etterspørselen i Europas heller slakke økonomiar. Farta i den spanske økonomiens opphenting etter 1995 – som aksellererte frå 1997 med å vekse 5 prosent i snitt per år mellom 1998 og 2000 – kan derfor ikkje forklarast med at nyliberale oppskriftar blei tatt i bruk i Spania. Det var heller nye rundar med eigedomsutvikling og finansielle påfunn for å løyse om bare midlertidig mange motsetningar som låg innebygde i dei kaotiske nyliberale oppskriftene sjølve.

Fire faktorar var avgjørande her:

Først, låg rente. Maastricht og kontrollen med offentlege underskot førte til eit kontinuerleg fall prisen på kreditt. Det verka saman med krava frå store finansselskap som var meir interesserte i å kapre kundar til sine nye produkt (som pensjons- og investeringsfond) enn å styrke stoda for dei typiske kreditorane frå 1980-talet. Slik byrja Spania ei lang reise som skulle føre landet frå ein posisjon der dei roste seg for den høgaste renta i Europa til å bli landet med det høgaste gjeldsnivået på kontinentet.

For det andre garanterte pengeunionen og inkorporeringa i eurosonen i 1999 til 2002 den spanske økonomien ein internasjonal paraply, og forsynte han med sterk oppkjøpsevne utanlands og marginaliserte tyngda av handelsunderskotet ut frå EUs relative overskot.

For det tredje EUs liberaliseringspolitikk som sørga for privatisering av offentleg eigde sektorar som elektrisitet og telekommunikasjon.

Til sist privatiseringa av dei tilsvarande selskapa i offentleg sektor i Latin-Amerika, ofte påtvunge desse landa av IMFs tilpassingsplanar, som opna for internasjonalisering av leiande spanske selskap. Med hjelp av kjøpekrafta til euroen gjekk det spanske storborgarskapet ut i verda og rekoloniserte marknadene i Latin- Amerika som var ramma av krisa i åra 1998–2001, og snappa til seg selskap til spottpris. Dei to store spanske bankane – BBVA og Banco Santander – vart dei største i det iberiske Amerika, slik som Telefónica og Madrid-baserte elektrisitetsselskap vart dei største i sine sektorar i same region. Med andre ord opna rammeverket etablert av Maastricht og euroen døra for finansiell reposisjonering av spansk økonomi innanfor den internasjonale arbeidsdelinga og au til det som skulle bli det sentrale elementet: eigedomsutvikling.

Eigedomsbobla blei motor i den innanlandske økonomiske ekspansjonen, og slik kunne ein unngå problemet med manglande etterspørsel på grunn av nyliberal innstrammingspolitikk. Mekanismane her ligg utanfor fatteevna til ortodoks økonomi. «Eigedoms-keynesianisme», for å låne eit forsøksvis omgrep frå Robert Brenners analyse av USAs økonomi mellom 1995 og 2006, gir eit meir fruktbart perspektiv.³ Eigedoms-keynesianisme kan saman med mekanismane som knyttar auka verdi på privat eigedom til veksten i innanlandsk privat konsum, forklare den relative suksessen til spansk økonomi i denne perioden. Motoren låg nettopp i den såkalla «formueseffekten » skapt av verdiauken på hushaldas finans- og eigedomsformue. Så lenge dei heldt fram med å stige, kunne dei halde ved like ein dobbel «sunn sirkel» med stigande etterspørsel og finansiell profitt utan at lønningar eller offentlege utgifter steig.

I denne samanhengen kan ein sjå det spanske tilfellet som eit internasjonalt laboratorium. Ulikt tidlege forsøk på finansialisering av hushaldsøkonomiane andre stader, var det nye i det spanske eksperimentet omfanget, som frå starten av var basert på omfattande bustadeigarskap. I 2007 eigde 87 prosent eigne bustader. I kontrast steig aldri same talla i USA og Storbritannia over 70 prosent. I tillegg eigde rundt 7 millionar spanske hushald – dei 35 prosenta som utgjør den «verkelege» middelklassen – to eller fleire husvære. Den vedvarande prisauken på husvære, til eit snitt på 12 prosent per år i boomtiåret 1997–2007, og ein rekordarta kredittvekst, støtta opp under ein historisk auke i privat forbruk hos dei eigedomseigande sjikta, som i Spanias tilfelle utgjorde det store fleirtalet. (Sjå figur 2.)

Kort sagt vart underskotet i åra 1997– 2007 overført frå den spanske staten til dei private hushalda som dei siste åra i perioden hadde netto etterspørsel av finansiering. (Denne negative sparinga, parra med høge investeringar i husvære og infrastruktur, er igjen problematisk å tolke for ortodokse økonomar.) Parallelt med dette blei private hushalds nominelle rikdom meir enn tridobla på grunn av den oppsiktsvekkande prisauken på bustader, kredittveksten og den raske veksten i bustadmengda.⁴ Ifølge IMF tilsvarte den spanske «formueseffekten» ein årleg auke på 7 prosent i privat konsum mellom 2000 og 2007, samanlikna med 4,9 prosent i Storbritannia, 4 i Frankrike, 3,5 i Italia og 1,8 prosent i Tyskland. Samtidig hadde sysselsettinga som vart styrt av både byggeindustri og forbruk, ein rekordvekst på 36 prosent, høgare enn nokon gong før og over veksten i andre EU-land. Og alt dette mot eit bakteppe der reallønna fall 10 prosent, slik at nye 7 millionar sysselsette i arbeidsmarknaden bare førte til 30 prosent auke i dei totale lønnskostnadene.

Den spanske økonomien tilpassa seg fordelaktig til ein deregulert internasjonal økonomi. Den relative stagnasjonen i produktiviteten gjennom heile tiåret 1997–2007 og den stadige mangelen på internasjonal konkurranseevne i industrien hindra ikkje veksten. I den grad størsteparten av den økonomiske utviklinga skjedde i sektorar der varene ikkje kan flyttast, som eigedomsutvikling og personleg tjenesteyting, blei produktivitet og konkurranseevne tvert om i praksis irrelevante variablar. Ein kan seie at den spanske suksessen var basert på ei faktisk underkjenning av Schumpeters klassiske strategi for inntekt frå innovasjon. Samtidig spelte det David Harvey kallar sekundær sirkelakkumulasjon ei nøkkelrolle i den spanske modellen.⁶ Somme har nytta formelen «profittvekst utan investeringar»⁷ for å samanfatte finansialiseringa av dei sentrale økonomiane, men han er mindre passande på Spania. Faktisk kan ein bare forstå det spanske «miraklet» som ein kombinasjon av gjenoppretta profitt og etterspørsel gjennom finansialisering, med rundhanda islag av akkumulasjonsmekanismar i byggebransjen og husproduksjonen.

I bobleåra har Spanias rolle i eurosonen vore å forsyne nord-europeisk kapital med rekordutbytte, framfor alt i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Mellom 2001 og 2006 investerte utanlandsk kapital eit årleg snitt på 7 milliardar euro i spansk eigedomsmarknad, eller tilsvarande nesten 1 prosent av Spanias BNP, mykje av det i feriebustader eller investeringar for britiske og tyske borgarar. Høg innanlands etterspørsel forsterka av eigedomskeynesianismen var au viktige marknader for tysk eksport. Saman med Italia, Hellas, Portugal og Irland fekk Spania eit veksande underskot, som gjekk over 9 prosent av BNP mellom 2006 og 2008, mesteparten på grunn av import frå Europa.⁸ Det var grunnen til den paradoksale effekten av ein overvurdert euro frå 2003: Samtidig som det undergravde eurosonens eksport ut av sonen sikra det faktisk kjøpekrafta i dei perifere og sørlege landa, ikkje minst Spania. Ifølge Eurostat var Spanias per capita-inntekt høgare enn Italias, nesten lik Frankrikes og bare 10 prosent lågare enn den i Tyskland og Storbritannia. I liten grad samanlikna med pengestraumen mellom Kina og USA vart det oppretta ein symbiose i eurosonen mellom over- og underskotsområde i Europas kapitalisme. I dette tilfellet blei import til sørlege land, i hovudsak frå Tyskland, delvis finansiert gjennom oppkjøp frå nord av finansiell eigedom i desse landa, særleg i Spania. I ein slik samanheng er det ikkje overraskande at den vanlege oppfatninga i Spania var at dei hadde forlatt periferistatusen for godt. For dei yngre generasjonane var det nok å reise Europa rundt for å sjå at skilnadene hadde blitt marginale og at velstand og modernitet om dei i det heile eksisterte, like mykje eksisterte på spansk side av Pyreneane som utanfor.

Statleg hjelp

Statleg intervensjon spelte ei avgjørande rolle i å smøre dei ulike delane av eigedomssirkelen for å vedlikehalde ei permanent forsyning av bustader. Tomtelova av 1998, meir vanleg kjent som «bygg overalt»-lova, sette kolossal fart på prosessen med å skaffe byggeløyve og gjorde enorme landområde tilgjengeleg for utbygging. Likeins blei politiske tiltak for å redusere offentlege eigde bustader og leigebustader, og skattelette for bustadkjøp viktigaste grunnlaget i bustadpolitikken dei 25 åra før. Påfølgande reformar på lånemarknaden og i lovverket la au til rette for utvida verdipapirmarknad, eit område der bare Storbritannia ligg foran Spania. Dei store investeringane i transportinfrastruktur har gitt Spania relativt fleire mil motorvegar og lyntogbane enn noko anna land i Europa, og har spelt ei viktig rolle i å opne store område som tidlegare ikkje hadde reell marknadsverdi for byutvikling. Om ein til dette legg slapp miljøpolitikk, lite retta mot å hindre urbanisering, og subsidiar for sløsing med energi og vatn og ineffektiv eigedomsutvikling, er ringen slutta. Staten garanterer og regulerer så den finansstyrte eigedomsutviklinga går knirkefritt.

Bustadbobla var avhengig av økonomisk vekst og det har hatt stor effekt på sosiogeografien i landet. (Sjå figur 3.) Spania har ein svært desentralisert adminstrasjonsstruktur. Autonome regionar og kommunar har vidtrekkande makt over byutvikling, miljø og transport, og lokalsamfunn har operert som vekstmaskiner i tevling med kvarandre. Lokale styresmakter har vore talerøyr for områda sine, og annonsert mirakuløse fordelar for både befolkning og investorar, ofte på grunnlag av skeiv eller dårleg planlagt vekst. For å illustrere tallrike tilfelle der irrasjonell oppblåsing av investeringar er kombinert med urealistiske framtidsvyar, er det nok å nevne planane (som framleis gjeld) om å bygge eit mega-kasinokompleks etter modell av Las Vegas i det regnfattige innlandet i Ebro-dalføret. Eller utviklinga av åtte superhamner med respektive logistikksenter, på ei kystlinje som på det meste har rom for to slike anlegg.

Miljøkostnadene med denne vekstmodellen er uoverskuelege. Verknadene av urban bustadbygging i tradisjonelle turistregionar – kysten og dei to øygruppene Kanariøyene og Balearane – har skapt striper med samanhengande urban struktur langs kysten, mellom to og fem kilometer brei og utan avbrot i 100 km eller meir langs Costa del Sol og Alicante-kysten. Sjølv i relativt marginale område har bygginga av ferieheimar og grønn turismekompleks øydelagt område med stor økologisk verdi, som ved foten av Pyreneane og fjellområde i innlandet. I arealbruk har såkalla kunstig overflate auka med 60 prosent mellom 1986 og 2006.⁹

Boblepolitikk

Åra med boom har forsterka ubalansen og problema i det alltid vanskelege spanske puslespelet. Eit resultat av eigedomsbobla er fornya flytting til kysten og dei store byane, mens nær 75 prosent av innlandsterritoriet held fram med å miste innbyggarar. Eksisterande urbane hierarki har blitt styrka: Madrid hadde størst fordel av vekståra, og er no sentrum i ein storbyregion med meir enn 6 millionar innbyggarar, og er blitt den tredje største byen i Europa i demografiske og økonomiske termar. I tillegg til Madrids sentrale posisjon i den «sekundære sirkelen» i den spanske finansielle akkumulasjonen, er byen hovudkvarter for dei fleste store spanske multinasjonale selskapa som opererer i Latin-Amerika og Europa, ein oppstigande «global storby». I kontrast har dei fleste andre spanske storbyane blitt forviste til sekundære posisjonar som legg energien sin i ulike strategiar for «urbant entreprenørskap» for å kapre avkasting frå internasjonal turisme.¹⁰ Barcelona har blitt eit internasjonalt døme på denne strategien: Politikken frå før og etter 1992-olympiaden har blitt «eksportert» til Latin-Amerika, spesielt som modell for urban attreising, og kopiert med motstridande resultat i Medellín og Valparaiso. Men Barcelonas relative suksess på denne fronten er framleis ein Pyrrhos-siger når ein tar med den langvarige tilbakegangen for byen, som Spanias leiande industrisenter. ¹¹

Politisk har effekten au vore forsterka rivalisering mellom ulike område og fyrt oppunder særkrava frå ulike nasjonale grupper i spørsmål som skatt, transport, regionstruktur og vatn, som er mangelvare i to tredjedelar av landet. Samtidig var det full semje mellom dei store partia om den økonomiske modellen. Dei spanske politikarane har historisk vist seg uvanleg sjølvgode i dette spørsmålet; det vart sett som ei statleg oppgave å oppmuntre til vekst i eigedomsprisane, etterstrevd av regjeringane til både PSOE (1982–96; 2004 til i dag) og PP under Aznar (1996–2004). På regionalt nivå var sosialiststyrte og autonome Andalusia like djupt involvert i å dele ut lån og byggeløyve til eigedomsutviklarane som dei hardbarka PP-administrasjonane i Murcia og Valencia, eller dei storkapitalistiske nasjonalistane i Konvergens- og unionspartiet i Catalonia. Då CiU mellom 2003 og 2010 vart bytta ut med ein koalisjon mellom Catalanske sosialister og to mindre parti – republikanske venstre og miljøinitiativet for eit grønt Catalonia – heldt denne politikken fram uendra.

Dei store utlånarane var landets 45 cajas de ahorros, halvoffentlege sparebankar styrte av innskytarane, tilsette og lokalt utpeika representantar. Regionale og distriktsråd kunne skaffe seg store inntekter ved å omregulere grøntområde til byutvikling og selge jorda til eigedomsutviklarar som betalte med lån frå ein cajas, drive av dei same kommunestyremedlemmene eller vennene deira. Med ein gjennomsnittleg auke i bustadprisene på 12 prosent per år verka det som ein god handel. Den tverrpolitiske prosessen blei illustrert i Valencia, der PP-administrasjonen tok i bruk svært aggressive lovtiltak for å ekspropiere små jordeigarar for å få så store pakker som utviklarane kravde. Lovforslaga vart lagt fram av den føderale PSOE-regjeringa og brukt av mange andre autonome område der PSOE hadde styringa. Korrupsjon og nepotisme fekk fritt løp: Venner og familie av PP i Valencia og av PSOE i Andalusia var blant dei mest kjente som skaffa seg støtte. ¹²

Men om begge dei store partia PSOE og PP er innblanda i den spanske eigedomskeynesianske modellen, så er det José Luis Rodríguez Zapateros talante (metode, framgangsmåte) som særleg har kjenneteikna først boom-åra og så krakket. Spania er det einaste europeiske landet der mobilisering mot USAs, Storbritannias og Spanias invasjon i Irak i 2003 hadde – forsinka – verknad på regjeringsnivå. For året etter provoserte Aznars freistnad på å skulde baskiske ETA for eit islamistisk bombeåtak på jernbanestasjonen i Madrid med 192 drepne fram ei stor massemobilisering direkte knytt til mobiliseringa året før mot spansk deltaking i Irak-krigen og Aznarregjeringas autoritære narsisisme. Dei to partia bytta plass på meiningsmålingane, og Zapatero vart feid inn i regjeringskontora. Mobiliseringa var eit uttrykk for veksten i akademiske og fagopplærte grupper takk vere landets aksellererande modernisering, og særleg yngre grupper som hadde større eller mindre grad av utrygge jobbar, meir utdanna og sekulære enn foreldra.

Det progre¹³ biletet av Zapateros Spania fekk næring frå slike ting som «dialog» med fagforeiningane, symbolsk lønn for omsorgsarbeid, ei kjønnsnøytral ekteskapslov og innleiande tiltak for våpenkvile med ETA. Utanrikspolitisk gjennomførte Zapatero løftet om å trekke spanske troppar ut av Irak, men veide opp det ved å sende dei til Afghanistan. Han fall i unåde hos den mektige mediegruppa PRISA (El Pais, Digital+, Cadena SER) som fram til då hadde støtta sosialistane, og måtte støtte seg på ei ny avis (Público) og fjernsynskanalen La Sexta. Frå starten hadde Zapateros’ suksess mykje å gjøre med medvite bruk av politisk marknadsføringsstrategiar; den nye regjeringas talante var i hovudsak kosmetisk. Sosiale utgifter auka litt, men ikkje slik at det sette profitten i fare, eller superinntektene til leiarane i multinasjonale selskap basert i Spania. Det vart ikkje utvikla alternativ til den føderale statsmodellen som var låst av spenningar mellom nasjonale grupper og sentralisert spansk nasjonalisme, i eit samspel som blei stadig meir spent, men som likevel fungerte for lokale eigedomsmaskiner sin del. Heller ikkje kom det forsøk på å kontrollere den stadig meir oppheita bustadmarknaden, for ikkje å snakke om å utvikle ein alternativ modell. I vala i 2008 auka PSOE stemmetala sine noko med 43,6 prosent mot 42,6 i 2004, men det kan i hovudsak ha komme frå venstrepartiet Izquierda Unida som fall frå 5 prosent i 2004 til 3,8 i 2008, mens PP steig frå 37,7 prosent i 2004 til 40,1 prosent i 2008.

Uvisse

Så lenge kredittilgangen var uhindra og husprisane heldt fram med å bli boren oppe av bobla, var det eit lite problem at sosiale utgifter var ekstremt låge, at lønningane hadde stagnert eller falle, eller at den spanske arbeidsmarknaden hadde ein av dei høgaste delane av midlertidig arbeidskraft i Europa. (Spanias kronisk høge arbeidsløyse – mellom 8 og 12 prosent i mesteparten av starten på 2000-åra – er uttrykk for høg del midlertidig arbeidskraft som rammar ein tredjedel av arbeidsstyrken, og høg deltaking i sesongarbeid som turisme. Med andre ord: rask rotasjon med utrygge tilsettingar, og ikkje strukturell arbeidsløyse.) Stigande eigedomsverdi blei eit supplement til dårlege pensjonar og ein inntektsgaranti for alderdommen. Unge menneske som ofte var tvunge til å vente med å flytte heimanfrå, kunne likevel håpe på fordelar av stigande verdi på familieeigedom, enten gjennom arv eller foreldrehjelp for å få lån.

Manglande skikkeleg offentleg omsorg vart mildna av ein gigantisk hær på mange millionar transnasjonale heimearbeidarar. Desse kvinnene som oftast var utan opphaldsløyve, tok over omsorgen for barn, eldre og uføre, og utførte husarbeidet i mange millionar middelklasseheimar. I 2010 var det nesten 6 millionar utlendingar i Spania, og befolkninga auka frå 39,5 millionar til nesten 47 millionar på 10 år, eit hopp på meir enn 18 prosent. Av nykommarane var 2,67 millionar EU-borgarar, stort sett frå dei nye medlemsstatane: nær 800 000 frå Romania aleine; 2 millionar frå Latin-Amerika, primært Ecuador, Colombia og Bolivia; ein million frå Afrika og Maghreb (Landa vest for Nilen og nord for Sahara. Overs. anm.), inkludert 650 000 marokkanarar. Kva kunne betre vise at Spania hadde forlatt den tradisjonelle periferistatusen enn første bølge med masse-innvandring? Som venta fekk migrantane hovudsakleg lågtlønna jobbar i bygningsbransjen, landbruket, heimearbeid og også seksuelle tjenester. Eit samansett system med opphaldsløyve, jobbkvotar og grenser innanfor og ut av EU som på dyktig vis innordna desse arbeidarane til behova den veksande økonomien hadde, skapte langvarig, ofte livslang utestenging frå medborgarskap og gjorde dei forsvarslause på arbeidsmarknaden.¹⁴

Men då migrantane gradvis etablerte seg og familiane frå tidleg på 2000-talet, vart dei like fullt inviterte inn i eigedomsbonanzaen. Saman med ungdom fødde i 1970-åra – fødselsboomen etter Franco-tida – stimulerte dei og heldt ved like bobla dei siste åra: Spanias «råtne lån» bestod av minst ein million lån gitt til sårbare delar av samfunnet mellom 2003 og 2007. Naturligvis var omfattande forgjelding ein av sideverknadene av den spanske eigedomsrusen – gjelda målt mot inntekt steig i 2007 til det høgaste nivået i noko OECD-land. Risikoen var tungt konsentrert i hushald med låg inntekt og mindre eigedom. Som i USA var magisk refinansiering på grunnlag av stabil auke i bustadprisane sett som tilstrekkeleg garanti for kredittrisikoen. Men ulikt USA ser ikkje spansk lov eigedommen som ligg til grunn for lånet, dvs bustaden, som tilstrekkeleg garanti om lånaren ikkje kan betale. Det betyr at lånegarantiane kan omfatte heimane til låntakarens slekt og venner. Det vil gi ein urovekkande kjedereaksjon med eigedomsoverdrag om bustadbobla sprekk.

Krakket

Dei første som merka at bobla nærma seg slutten, var eigedomsutviklarane. Etter nær 900 000 igangsette bustadprosjekt i 2006 – meir enn Frankrike, Tyskland og Italia samla – byrja salet falle. Prosjekta på Middelhavskysten var særleg hardt ramma av den britiske bustadbobla som sprakk midtvegs i 2007, og skapte problem for britiske feriehuseigarar. Omregulerte landområde som venta på å bli utvikla, kjøpt då bobla var som størst med lån frå sparebankane, byrja bli sett som dårlege investeringar. På slutten av 2008 var det ein million uselde bustader på marknaden, og spanske hushaldningars gjeld hadde komme opp i 84 prosent av BNP. Ruinerte eigedomsutviklarar byrja å fylle sparebankane med enorme haugar dårlege lån: i juli 2008 slo byggeselskapet Martinsa-Fadesa seg konkurs med gjeld på over 5 milliardar euro. Zapatero-regjeringa forsøkte i utgangspunktet å kalle krisa eit globalt fenomen som bare hadde marginal effekt i Spania, samanlikna med det langt større samanbrotet på grunn av råtne lån i USA. I verste fall rekna Madrid med at det ville bli nødvendig å gi sparabankane noko hjelp – tanken om eit hjelpefond på 50 milliardar euro vart lufta i oktober 2008 – og kortsiktig offentleg bruk av pengar saman med resten av G20-landa. Men desse vurderingane viste seg raskt å vere håplaust optimistiske då arbeidsløysa dobla seg til nesten 20 prosent på slutten av 2009. Raseringa av jobbar var ikkje avgrensa til byggeindustrien, men ramma også produksjonen av konsumvarer og tjenestemarknaden. Den gode eigedomskeynesianske sirkelen hadde gått i revers, med alvorleg «fattigdomseffekt» som saman med mindre tilgang på kreditt reduserte det private forbruket drastisk. På grunn av høg del korttidstilsette og midlertidige kontraktar kunne næringslivet redusere arbeidsstokken raskt og utan store kostnader, som svar på fallande etterspørsel som så falt igjen på grunn av stigande arbeidsløyse, over 40 prosent blant dei under 25. Offentlege inntekter bråstupte då BNP minka med 7,7 prosent, og overskotet på 2 prosent av BNP i 2006 blei eit underskot på 11 prosent i 2009.

Som sine europeiske motpartar fokuserte Zapatero-regjeringa på å sosialisere tapa for oligarkane i landet. Det omfattar dei store spanske byggeselskapa, enkelte som ACS, FCC og Ferrovial er globale spelarar og har fått raus hjelp til å bli feite i 25 år med ekspansive infrastrukturbudsjett. No krev dei at kontraktane med det offentlege blir ivaretatt same kva det måtte koste. Dei store privatbankane med Santander og BBVA som dei største viste seg vere betre rusta enn somme britiske og amerikanske konkurrentar fordi dei hadde sikra seg sparepengane til middelklassen i Latin-Amerika. Dei gjekk faktisk no på kjøpefest. Santander la særleg britiske byggeselskap og sparebankar i USA til sine alt omfattande interesser i Latin-Amerika og Asia, og skapte ein monster for stort til å mislykkast – og kanskje for stort til å bli redda.

Sparebankane var for sin del gjennomsyra av gjeld. Overslag på den totale kapitalmangelen varierer frå 15 milliardar euro (tall frå den spanske nasjonalbanken) til rundt 100 milliardar euro, som ville utgjøre nær 10 prosent av BNP. I mars 2009 fekk sparebanken Castilla-La Mancha aleine ei redningspakke på 9 millardar euro.¹⁵ I juni 2009 kunngjorde Zapatero planar om eit redningsfond (FROB) på 99 milliardar euro, og eit fusjonsprogram som vil redusere dei 45 sparebankane til 17. Dei fekk også ordre om å auke eigenkapitalen til 10 prosent innan september 2011. Det vil kreve 20 til 50 milliardar euro ekstra i kontantar. For å unngå dette har den spanske nasjonalbanken også oppmuntra sparebankane til å bytte gjelda til eigedomsutviklarane i fast eigedom, jord og bustader, verdsett noko fingert 10 prosent under toppnotering – alt for å betre balansen og unngå teknisk konkurs. Men som i Irland har gjelda hatt ein tendens til å overstige dei første overslaga: I mars 2011 førte avsløringar av større enn venta-problem for Alicantebaserte Caja de Ahorros Mediterráneo, fjerde største spare-banken i Spania, til at fusjonen dei var involvert, i blei stansa. Etter rekordarta vekst har spanske bustadpriser så langt falle litt meir enn 10 prosent. (Sjå figur 4.)

Midtvegs i 2009 skifta presset i EU eller meir spesifikt eurosonen frå redningspakker for bankane – totale tilsagn kan vere 2,5 billionar euro frå heile EU – til innstrammingstiltak fordi tapa for finanskapitalen var overførte til det offentlege. Frå tidleg i 2010 blei budsjettnedskjeringar, lønnsfrys og nedbygging av velferdsordningar introduserte i det eine landet etter det andre. Ein såg krisa eksplisitt som eit høve til «strukturtilpassing» etter velkjente oppskriftar. Rolla til dei øvste institusjonane i EU i krisa kunne ikkje vore tettare knytt til finansielle interesser. Denne sekvensen med statleg gjeldskrise, særleg der Hellas og Irland er involvert, må ein sjå som ein enorm opning for business for dei store europeiske, tyske, franske og britiske bankane som er dei store eigarane av europeiske statsobligasjonar. Med hjelp frå rating-byrå og kunngjøringar om insolvente eller skrøpelege finansar i underskotslanda i eurosonen – Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia – kunne dei samle seg enorme profittar på gjeldsobligasjonsrente. Renta var kunstig blåst opp på ei tid det var uråd å hente profitt i hushaldningssektoren i same skala som før krisa.

Zapateros kuvending

Då den greske gjeldskrisa utvikla seg i april 2010, vart Zapatero sett under auka press frå Berlin, Brussel og ECB for å sette i verk innstrammingstiltak og omstrukturering av arbeidsmarknaden. Det ville bety ein offensiv mot offentleg tilsette som framleis hadde fast tilsetting og forhandla lønnsavtalar. Zapatero drog det i langdrag fordi han var uvillig til å angripe nøkkeldelar av veljarane sine, og ute av stand til å mobilisere dei for ei alternativ løysing. Til slutt, etter det som tydeleg var meir nakketak frå Obama si side, kunngjorde han 12. mai drastiske innstrammingstiltak: offentlege lønningar kutta med 5 prosent, kutt i velferdsordningar og pensjon, avlyste investeringar, heva pensjonsalder, innskrenka lønnsforhandlingar, enklare å sparke tilsette. Resultatet vart eit bråstup på meiningsmålingane: frå å ligge jamt med PP fall PSOE 7 prosent under og fall så vidare. Fagforeiningsleiarar vart fanga mellom presset frå grasrota og eiga redsle for å framkalle regjeringsskifte. Ein generalstreik 29. september 2010 var hovudreiskapen for opposisjonen mot Zapateros tiltak, men leiarane hindra nokre av dei best organiserte sektorane, som transportarbeidarane, frå å slutte seg til, og mobiliserte ikkje den store massen arbeidarar med kortidskontraktar i tjenestenæringar og detaljhandel. Fagforeiningsleiarane underskreiv så straks ein avtale om nedskjeringar i pensjonsutbetalingane og auka pensjonsalder.

Biletet av ein moderne progressiv republikk ramla då Sosiallistpartiet stilte seg solidarisk med den hegemoniske finansblokka. Etter oppskriften for den noverande fasen av krisa har den ekstra offentlege gjeldsbyrda for Spania ført til tiltak heilt på linje med dei mest ortodokse strukturtilpassingsprogram. Det betyr at finanssektoren har underlagt seg og har kontroll over offentlege utgifter. Resultatet er at store delar av veljarmassen til PSOE er borte, partiet har rekordlåg oppslutning i meiningsmålingane. Med himmelhøg arbeidsløyse (sjå figur 5) og sosialistane på 16 prosent, så kunngjorde Zapatero 2. april 2011 at han ikkje stiller som partileiar ved vala i mars 2012. Presset mot han kom frå partiet, særleg frå sosialistkandidatar ved regionalvala i mai 2011 som ønska distansere seg frå den politiske arven hans. Kandidaten som ligg best an til å ta over er Alfredo Pérez Rubalcaba, veteran på høgresida i PSOE som starta den politiske karriera under Felipe González. Rubalcaba har vore innanriksminister sidan 2006, og er berykta for eit tøffare «krig mot terror»-svar til separatistane i ETA enn PP. Som resultat av denne sterk mann-haldninga fekk han to andre posisjonar i Zapateroregjeringa: visepresident og talsperson for regjeringa. Som ein av den gamle felipistagarden er Rubalcaba støtta av den mektige PRISAgruppa og det leiande talerøyret deira El Pais. Den leiande kandidaten for zapaterista-fløyen i PSOE, forsvarsminister Carme Chacón, trekte seg då ho såg kva veg vinden bles.

Krisa har stilt Spania ansikt til ansikt med ein skjør økonomisk struktur som fundament for det lange tiåret med velstand, og PSOE med motseiingane som var grunnlaget for politikken. Finansielle konstruksjonar førte vidare fiksjonen om at ein utvida og bustadeigande majoritet av middelklassen var blitt permanent velståande. Kollapsen i bustadbobla har rive sløret av eit svært polarisert samfunn, med store delar av befolkninga djupt forgjelda, mange utan arbeid og avhengige av offentlege tjenester som er dobbelt ramma av nedskjeringar og privatisering. Om me legg til at dei hardast ramma er ungdommen som kan sjå fram til langt dårlegare utsikter enn eldre grupper, og utanlandsfødde arbeidarar, ser ein korleis kostnadene ved krisa er lagt på dei mest sårbare. Spania har lenge vore det mest eurofile av EU-landa, europeismen var i folks oppfatningar tett knytta til demokratisering og modernisering etter Franco-tida, og spanske veljarar har historisk vore nesten totalt ukritiske til EU. Slik ugrunna hovmod er no borte.

Ja, me stiller spørsmål ved dette demokratiet Svar frå ein indignada på Puerta del Sol til ein TV-vert som ba dei protesterande «ikkje stille spørsmål ved demokratiet»: Jau, me stiller spørsmål ved dette demokratiet. Det gjør me fordi dette demokratiet ikkje støttar folkesuvereniteten: Marknaden tvinger gjennom vedtak til eigen fordel, og partia i parlamentet går ikkje mot dette globale faktum. Verken i vårt land eller i Europaparlamentet slåst dei for å gjøre slutt på finansspekulasjon i valuta eller statsgjeld. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi partia ved makta ikkje ser til det kollektivt beste, men etter det som er godt for dei rike. Fordi dei forstår vekst som meir profitt for næringslivet, ikkje meir sosial rettferd, omfordeling, offentlege tjenester, tilgang til bustad og andre naudsynte ting. Fordi partia ved makta bare bryr seg om å bli sittande i posisjonane sine, gjør avtalar for å behalde makta og unnlet å oppfylle valløfta sine. Fordi ingen politikarar treng leve med det dei legg på sine «undersåttar»: utrygge levekår, lånegjeld og uvisse. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det er fylt med korrupsjon, tillet politikarane å ha stillingar i det private næringslivet samtidig som dei har offentlege verv, å profittere på priviligert informasjon, å gå til jobbar som næringslivsrådgivarar når valperioden er over, og gjør det svært profittabelt å vere politikar. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det gir all makt i hendene til politikarar som blir nominerte på lukka lister, som me ikkje har nokon innverknad på. Det er heller ikkje noko samsvar mellom røyster og seter. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det er absurd at einaste måten å «straffe» eit parti på, er å stemme på eit anna som ein ikkje er samd med. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi partia ved makta ikkje eingong held seg til krava i grunnlova: lova er ikkje lik for alle, det er ikkje skikkelege jobbar eller bustader til alle, utanlandsfødde arbeidarar blir ikkje behandla som medborgarar. Unnskyldningar er ikkje godt nok for oss. Me ønskar ikkje velje mellom det reelt eksisterande demokratiet og diktatura frå fortida. Me ønskar eit anna liv. Verkeleg demokrati no! – Beatriz García –

Den 15. mai, i tida før regionalvala 22. mai og nøyaktig eitt år etter at Zapatero kunngjorde sine sviande kutt gjekk ei stor protestbølge over landet. Titusenvis av unge demonstrantar tok til gatene, sette opp leirar på sentrale torg i mange spanske byar medrekna Plaza Catalunya i Barcelona og Puerta del Sol i Madrid: studentar, arbeidarar, folk med og utan arbeid kravde tilgang til det offentlege rommet, med ei helsing til dei unge arabiske demonstrantane på Pearl Roundabout og Tahrir-plassen. (Sjå boks). På Puerta del Sol oppretta okkupantane ei permanent folkeforsamling som dagleg røysta over alle vedtak. Mellom slagorda til 15.mai-rørsla var: «For overgang til demokrati!» . «Me er ikkje varer i hendene på politikarar og bankfolk.» – PPSOE: PSOE og PP, begge same skiten» – «Verkeleg demokrati no!» 20.mai-manifestet vedtatt av Sols folkeforsamling går til åtak på korrupsjonen, det lukka vallistesystemet (der bare partinamnet og namnet på leiaren står på vallista), makta til ECB–IMF og det urettvise i måten den herskande klassen har svart på krisa. I skrivande stund har leirfolket halde torga i nær to veker i ein periode der PSOE har fått juling som aldri før, mista kontrollen i Barcelona, Sevilla og fire autonome regionar, saman med kommunestyre over heile den tidlegare høgborgen Andalusia¹⁶. Men om Mariano Rajoys PP tar over makta i vala om mindre enn eitt år vil dei møte styrkane til 15.mai-rørsla, indignados og «ungdom utan framtid»: «Utan hus, jobb og pensjon – utan frykt!»

Utsiktene til økonomisk oppsving i Spania er framleis dystre. Nivået på bustadbobla; den sentrale rolla eigedoms-keynesianismen hadde for veksten sidan 1990-talet; omfanget av nedgangen etter krakket forsterka av drakoniske innstrammingstiltak; den sterke euroen (dels takk vere kvantitativ lette frå US Federal Reserve) som rammar turismen frå land utanfor EU; og kredittinnstramming frå ECB – alt dette peikar mot at det er svært langt igjen til vekst i den spanske økonomien. Dei umiddelbare utsiktene er nokså sikkert fleire nedskjeringstiltak og dermed auka spansk underskot. Det gir alvorlege dilemma for forsøka i eurosonen på å framstille krisa som eit midlertidig likviditetsproblem ein kan handtere med lån frå ECB-IMF til landa det gjeld, i den tida det vil ta for dei å vekse seg ut av gjelda. I røynda er det ei krise for dei store tyske, franske og britiske bankane som er svært utsette etter bustadboblene sprang i utkantane. (Sjå figur 6.) Framfor å møte ei traumatisk bankkrise i full skala heime, så har Berlin, Paris og London drive det ein sentral bankmann har kalla pyramidespel med det offentlege, «bare levedyktig så lenge nye pengar er tilgjengelege for å halde fiksjonen ved like»:

Somme av dei opprinnelege obligasjonane er betalte med dei offentlege låna som også finansierer dei gjenverande underskota. Når det viser seg at landa ikkje klarer innstrammings- og strukturtiltaka dei er pålagt, og derfor ikkje kan gå attende til den opne marknaden, vil desse låna til slutt bli forlenga og utvida av medlemmer i eurosonen og internasjonale organisasjonar. Europeiske regjeringar ser det enklare å utsette oppgjørets time og halde fram med å kaste pengar inn i landa i utkanten, framfor å møte det finansielle samanbrotet heime. ¹⁷

Kollapsen for den spanske modellen truar dette pyramidespelet frå fleire kantar: For det første er tyske og franske bankar meir utsette i Spania enn i Hellas og Irland.

For det andre omfanget på problema for sparebankane har ein knapt nøsta opp i. For det tredje sosiale problem – ei befolkning som har auka med 18 prosent siste tiåret, i hovudsak ved immigrasjon. Nær 1 av 2 av dei yngste utan arbeid er potensielt meir eksplosivt når sosial- og velferdsutgifter blir kutta meir frå nivå som alt er låge samanlikna med dei i sentral-Europa. Ei spansk gjeldskrise kan endeleg EU3s forsøk på å la befolkningane i periferien redde dei ramma bankane, som haustar ublu og kunstig oppblåst rente på statsobligasjonar for å kompensere for manglande profitt i privat sektor. Av den grunn vil dei utan tvil ta i bruk alle middel for å unngå krise.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen, har stått i New Left Review og trykkes med NLRs tillatelse.)

Notar:

1. Denne artikkelen samlar hovudfunna til granskings- og aktivistgruppa Madrid Metropolitan Observatory, utgitt som Fin de ciclo. Financiarización, territorio y sociedad de propietarios en la onda larga del capitalismo hispano (1959–2010), Madrid 2010. Forfattarane vil takke Brian Anglo for omsettinga.
2. Sjå José Manuel Naredo, La burbuja inmobiliariofinanciera en la coyuntura económica reciente (1985–1995), Madrid 1996.
3. Robert Brenner, The Economics of Global Turbulence, London 2006, pp. 293–4, 315–23.
4. Mellom 2003 og 2006 steig bustadprisane i Spania med forbløffande 30 prosent i året. Kjelde: INE (National Statistics Institute).
5. Eigedom som speler ei sentral rolle i sterkt finansialiserte økonomiar er framleis ikkje prioritert statistisk i dei fleste OECD -land. I Spanias tilfelle, må ein ta i bruk overslag frå uavhengige forskarar som José Manuel Naredo, Óscar Carpintero og Carmen Marcos, Patrimonio inmobiliario y balance nacional de la economía española 1995–2007, Madrid 2008.
6. Formelen blir brukt av Michel Husson, Un pur capitalisme, Lausanne 2008.
7. Ifølge Harvey, når ein får problem med overakkumulasjon, skiftar kapitalen over frå den «primære akkumulasjonssirkelen (produksjon av meirverdi i utvida reproduksjonsplanar) til den «sekundære akkumulasjonssirkelen: kapitalsirkulasjon i menneskeskapt miljø. Dei ulike formene dette kan ta varierer frå store offentlege prosjekt til bustadbygging. David Harvey, The Limits to Capital, London 1999, pp. 235–8.
8. Det eine landet i eurosonen som fekk motsett betalingsbalanse var sjølvsagt Tyskland som gjekk frå eit moderat underskot seint på 1990-talet til eit overskot tilsvarande 7 prosent av BNP i 2007.
9. Data frå CORINE (Coordination of Information on the Environment) landoversikt, tilgjengeleg på nettsidene til European Environment Agency.
10. Sjå David Harvey: From Managerialism to Entrepreneurialism, Geografiska Annaler, Serie B, Human Geography, vol. 71, no. 1, 1989, pp. 3–17.
11. Så iherdig har denne typen propaganda blitt at eit leiande satirisk blad i Buenos Aires har kalla seg «Barcelona: Una solución europea a los problemas de los argentinos — Barcelona: ei europeisk løysing på Argentinas problem.»
12. Byggevanviddet gjekk ikkje utan motstand. I somme av dei hardast ramma områda klarte miljøgrupper som kritiserte både øydelegginga av naturen og korrupsjonen rundt han å kaste lokale styresmakter og jamvel styresmakter i autonome regionar (Aragon i 2003, og Balearane i 2007.) Mellom 2005 og 2007 vart dei store spanske byane skaka av ein fantasifull serie med protestar mot stigande bustadprisar, rundt slagord som V de Vivienda, etter modell av «V for vendetta» (“vivienda» er det spanske ordet for bustad) og samla demonstrasjonar på titusenvis av folk.
13. Progre er eit halvt morosamt, halvt hånleg diminutiv av progresista, eller progressiv. Det kjenneteiknar kommunikasjonsstilen og retorikken til den etablerte sentrum-venstre middelklassen, basert på det som i kjerna er ukritisk, velmeinande sosialliberalisme.
14. I åra 2000-2001 og 2004-2005 var det ei rad mobiliseringar av papirlause migrantar, som sittestreikar i kjerker og offentlege bygg, og streikar i dei agro-industrielle distrikta i sør-aust.
15. The Economist har laga eit «dommedagsscenario» på 270 milliardar euro, det er mindre enn underskota i irske bankar i forhold til BNP: «Under siege», 13. januar 2011.
16. PSOE fekk bare 28 prosent av røystene i regionalvala 22. mai, ein tilbakegang på 7 prosent; men PP gjekk bare 2 prosent fram, til 38 prosent. Samtidig fekk Izquierda Unida 6,3 prosent, opp frå 5,5 i 2007. Men dei vart delvis straffa for koalisjonar med PSOE på lokalnivå, og fekk bare 210.000 av dei 1,5 millionane røyster sosialistane tapte.
17. Mario Blejer, ‘Europe is running a giant Ponzi scheme’, ft, 5. mai 2011.

 

Dette er en omtale av de to bøkene The Ethnic Cleansing of Palestine, av Ilan Pappe (2006), og Gaza in Crisis – Reflections on Israel’s War against the Palestinians (2010), redigert av Frank Barat, og med bidrag fra Ilan Pappe og Noam Chomsky.

 

Ilan Pappe er av de yngre israelske historikerne, som har gjort dypdykk i den nære israelske historien. Ikke minst har han gjennom intervjuer med øyenvitner og gjennomgang av tilgjengelig dokumentasjon, vist hvilken uoverenstemmelse det er mellom den offisielle israelske historien og hva som faktisk skjedde, før, under og like etter at staten Israel ble erklært i mai 1948. Boka hans, The Ethnic Cleansing of Palestine, som ble publisert i 2006, gir en overbevisende beskrivelse av hva som skjedde i et stort antall palestinske landsbyer og bydeler i ulike deler av dagens Israel og de okkuperte områdene.

I 2010 kom boka Gaza in Crisis – Reflections on Israel’s War against the Palestinians, som en refleksjon etter krigen i Gaza mellom desember 2008 og januar 2009. Det er Ilan Pappe og Noam Chomsky som bidrar, dels med egne artikler, dels gjennom intervjuer med Frank Barat, som redigerer boka.

Etter å ha lest begge bøkene, vil jeg anbefale andre å gjøre det samme. De utfyller hverandre på en god måte, og gjennom den siste boka settes det omfattende faktamaterialet fra den første boka inn i en helhetlig analyse, som fokuserer på aktuelle konklusjoner som kan trekkes, ikke minst når det gjelder staten Israels underliggende hensikter. For Ilan Pappe framstår den israelske politikken fra før statens opprettelse i 1948 fram til i dag som en sammenhengende prosess, hvor ekspansjon innenfor det totale landarealet vest for Jordanelva og fordrivelse av den lokale palestinske befolkningen, står sentralt.

Systematisk etnisk rensing

I sin beskrivelse av hva som skjedde i landsbyen Tantura, ikke langt fra byen Haifa i dagens Israel, forteller Pappe, basert på skildringer fra øyenvitner, om angrepet fra alle kanter mot landsbyen. Hele befolkningen ble ledet ned på stranda. Kvinner, barn og eldre ble skilt ut, og ledet bort. Gutter og menn mellom 10 og 50 blir sittende igjen på stranda, bevoktet, i påvente av etterretningsoffiseren Shimshon Mashvitz fra bosettingen Givat Ada, som lå like i nærheten. Det var i slike situasjoner at den mannlige befolkningen ofte ble likvidert, mens kvinner, barn og eldre ble tvunget på flukt.

Boka Morgen i Jenin av Susan Abulhawa, utgitt på norsk i 2010, forteller på en gripende måte den samme historien, gjennom opplevelsene til noen av de som overlevde krigshandlingene i 1948–49, og som ble fordrevet fra landsbyene rundt dagens Haifa.

En israelsk offiser, som deltok i aksjonene mot palestinske landsbyer I 1948, forteller til Pappe: «Fanger ble ledet bort i grupper til et sted omlag 200 meter unna, og der ble de skutt. Solidater kom bort til kommanderende offiser og fortalte: «Min fetter ble drept i krigen.» Hans kommandant hørte dette og ga instruks sine menn om å føre bort en gruppe på 5 til 7 personer og henrette dem. Så kom en annen soldat og fortalte at hans bror døde i kampene. For en bror var hevnen større. Kommandanten kommanderte troppene sine til å føre bort en større gruppe, som så ble skutt. Slik fortsatte det.»

I sitt arbeid med å vise at det som skjedde i et uttall av palestinske landsbyer ikke var utslag av tilfeldigheter, men en villet politikk, har Pappe undersøkt hva de politiske og militære lederne på den tiden uttalte. «Driv dem ut!» var ordren fra David Ben Gurion i juli 1948 i tilknytning til operasjonen i Lydd og Ramle. Nestkommanderende for operasjonen var Yitzhak Rabin, som mottok fredsprisen sammen med Simon Peres og Yasser Arafat etter at Osloavtalen var undertegnet.

«Okkuper og ødelegg!» var beskjeden fra David Ben Gurion i juni/juli 1948 i tilknytning til operasjonen mot Shaykh Jarrah, en av de palestinske forstedene i Øst Jerusalem.

Men det var ikke alltid at den harde linja var regningssvarende. «Her følger verdens øyne oss», sa den selsamme David Ben Gurion i juli 1948 til den militære kommendanten, da en operasjon mot Nazareth ble planlagt. Nazareth er i dag en av få arabiske og palestinske byer i Israel, gitt landets utstrekning før 1967.

Og Ilan Pappe dokumenterer i boka si at allerede i mars 1948, altså 2 måneder før det britiske mandatet skulle avsluttes staten og Israel ble erklært, erklærte den zionistiske ledelsen åpent at de ville søke å ta over landområder og fordrive den opprinnelige befolkningen med makt. Planen de hadde utarbeidet ble omfalt som Plan D eller Dalet. Det var den zionistiske militærorganisasjonen Hagana som sto bak plan D. «Den militære aksjonen mot den arabiske befolkningen, inkludert «erobring og ødeleggelse av landsbygda» var nedfelt i Haganas plan Dalet.»

Og resultatet, som Pappe kan legge fram i all sin gru, sier sitt: I løpet av 6 måneder, fra 10. mars 1948, var oppdraget utført. 800 000 palestinere var drevet bort fra jorda si og landsbyene sine. 531 landsbyer var ødelagt. 11 forsteder i byer var tømt for innbyggere. I en tabellarisk oversikt viser Pappe hvor mange som ble drevet på flukt fra de ulike distriktene i det britiske mandatområdet. Videre har han oppdatert tallene til 2006 og viser hvor mange palestinske flyktninger disse 800 000 representerer i dag – over 5,2 millioner!

Stilltiende internasjonal støtte

Og lederne i den unge staten Israel kunne støtte seg på sentrale europeiske politikere og deres holdninger i avslutningen av og etter den 2 verdenskrigen. Jerry Z. Muller refererer i sin artikkel «Us and Them, The Enduring Power of Ethnic Nationalism», som sto på trykk i Foreign Affairs i mars/ april 2008, til den britiske statsministeren Winston Churchill og hans tale til det britiske parlamentet i desember 1944:

Fordrivelse er den metoden, så langt vi har erfart, som er den mest tilfredstillende og varige. Det vil i fortsettelsen ikke bli noen blanding av ulike folkeslag, som kan resultere i evigvarende problemer. … Vi gjør rent bord. Jeg er ikke urolig for utsiktene til en slik løsrivelse av hele folkegrupper. Jeg er heller ikke urolig for slike omfattende folkeflyttinger.

Muller konkluderer med:

Som en konsekvens av disse omfattende prosessene for å skille ulike etniske grupper, ble det etnisk nasjonalistiske idealet for en stor del realisert: som en hovedregel hadde hver nasjon i Europa sin egen stat, og hver stat rommet nesten utelukkende en enkelt etnisk nasjonalitet.

Vi hører som oftest at ønsket om å legge Holocaust, tyskernes utryddelse av bl.a. europeiske jøder, bak seg og gi jødene en «kompensasjon» var en viktig grunn til at europeiske statsledere stilltiende godtok de overgrepene Pappe dokumenterer mot palestinerne. Men det er tydelig at også storpolitiske hensyn, og behovet for å forsvare store folkeflyttinger ellers i Europa i kjølvannet av verdenskrigen, har bidratt til den øredøvende tausheten i forhold til hva som skjedde i det britiske mandatområdet Palestina.

Drazen Petrovic har i artikkelen «Ethnic Cleansing – An Attempt at Methodology», trykt i European Journal of International Law, 5/3 (1994), side 342–60, gitt denne definisjonen av etnisk rensing:

… etnisk rensing er en klart definert politikk utformet av en særskilt gruppe personer for systematisk å eliminere en annen gruppe fra et nærmere definert territorium basert på religiøs, etnisk eller nasjonal opprinnelse. En slik politikk inkluderer bruk av vold, og er svært ofte forbundet med militære operasjoner. Målet skal nåes med alle tenkelige midler, fra ren diskriminering til utryddelse, og medfører brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær lov. … De fleste metodene, som benyttes for å realisere etnisk rensing, utgjør alvorlige brudd på Genéve-konvensjonen fra 1949 og tilleggsprotokollene fra 1977.

Det er et tankekors at i den samme tidsperioden diskuterte man i FN et utkast til universelle menneskerettigheter. De ble vedtatt i FNs Generalforsamling 10. desember 1948. Der heter det bl.a. i artikkel 9: «Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.» Videre heter det I artikkel 13/2: «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.» Og endelig i artikkel 17/2: «Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.» Det er tydelig at palestinerne i 1948, rett I forkant av FNs vedtak av de universelle menneskerettighetene, men I kjølvannet av en verdenskrig, ble «ofret» på det zionistiske og det verdenspolitiske alteret.

Zionismens ideologiske fundament

Etter Pappes mening, en mening som kommer langt tydeligere fram i boka «Gaza in Crisis», er politikken, som kommer for en dag i 1948 i forkant av staten Israels opprettelse, med utstrakt etnisk rensing, ødeleggelse av landsbyer og overtakelse av palestinsk land, et uttrykk for en politikk som finner sine røtter hos Theodor Hertzl på slutten av 1800-tallet, og som ligger grunnfestet i staten Israel fram til dagen i dag. I en dagboknedtegnelse fra 12. juni 1895 skriver han at «hans drøm om et jødisk hjemland i Palestina vil kreve at den opprinnelige befolkningen kastes ut.» Og videre: «Når vi har okkupert landet og ekspropriert privat eiendom, «skal vi bestrebe oss på å drive ut den fattige befolkningen over grensen uten at det oppdages, sikre dem arbeid i transittland, og nekte dem ethvert arbeid i vårt eget land.» Hetzel la vekt på at både «prosessen med ekspropriasjon og utdrivelsen av de fattige måtte skje diskret og forsiktig.» Rene ord fra zionismens grunnlegger.

Offisiell israelsk historieskriving

Ilan Pappe er blitt møtt med hatkampanjer, forsøk på å bringe han til taushet og motangrep. I den offisielle israelske historieskrivingen framstilles den unge staten Israel som et offer for arabisk terror. At det er en voksende interesse for og forståelse i Israel for at denne framstillingen ikke stemmer med virkeligheten, er skremmende for de politiske og militære lederne.

Og ferskere utsagn fra israelske ledere indikerer at politikken fra 1948 kan synes like aktuelle I dag: Innenriksminister Meir Sheetrit sa i regjeringsmøte 24.2.2008, 10 måneder før angrepet på Gaza i desember 2008: «Vi må rette vårt angrep mot alle de som er ansvarlige for terrorisme, uten å spørre hvem de er. Det er uakseptabelt at vi ikke svarer når vi blir angrepet. IDF (Den israelske hæren) må utradere et nabolag i Gaza, advare beboerne og så trenge inn i nabolaget.» Daværende statsminister i Israel Ehud Olmert uttalte til avisa Haaretz 3.3.2008:

Israel forsvarer sine innbyggere i de sørlige delene av landet, og la det være helt klart; ingen har rett til å formane oss når vi handler i sjølforsvar.

For Ilan Pappe har ønsket om å fordrive den lokale palestinske befolkningen fra stadig støtte landområder ligget under politikken og de militære aksjonene, som inngår i politikken, helt siden lenge før staten Israel ble erklært. Og den fortsetter helt fram til i dag. Som en konsekvens av dette er den israelske ledelsen ikke interessert i en reell fred med palestinerne, men albuerom for fortsatt ekspansjon og etnisk rensing.

Jan Egeland, tidligere direktør på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), skrev i Dagbladet 2. februar 2008:

Tenk deg at vi tar bort en fjerdedel av Oslos areal, men samtidig tredobler byens befolkning til over 1,6 millioner. Tenk deg så at denne overbefolkede byen først og fremst består av flyktninger, barn og rasende ungdommer. Tenk deg til slutt at byens grenser permanent stenges på alle kanter av en overveldende militærmakt som umuliggjør kontakt med slekt og venner, lammer alle arbeidsplasser og høyskoler, stanser medisinsk behandling utenfor byen og blokkerer alle forsyninger utover ren nødhjelp.

Området Jan Egeland beskriver, er Gaza, verdens største utendørs-fengsel. Hans anliggende i artikkelen var å peke på hva konsekvensen av en slik situasjon kan bli; hvordan den virker mobiliserende i forhold til voldsbruk mot okkupanten og dermed fortsatt og eskalerende konflikt.

Politikken må avsløres!

Fra Ilan Pappe kommer oppfordringen om at verden må ta et klart standpunkt til den politikken Israel fører overfor den palestinske befolkningen. En slik politikk må etter hans mening defineres som totalt uakseptabel. Og videre må verden få øynene opp for at den israelske politikken ikke har som mål å finne en fredelig løsning, men har som eneste mål forsatt ekspansjon og fortsatt etnisk rensing. Etter hans mening må dette formidles enda sterkere til den israelske befolkningen. Den offisielle israelske historieskrivningen må avkles. Hva som virkelig skjedde før og etter at staten Israel ble erklært i mai 1948, må bli folkekunnskap.

Med sin helhetlige politiske analyse, som presenteres gjennom de to bøkene, basert på et omfattende faktamateriale, risikerer Ilan Pappe å bli beskyldt for å fare med konspiratoriske fantasier. Heldigvis bygger han på et omfattende skriftlig og muntlig materiale, som borger for noe annet. I Israel har han møtt motstand lenge, fordi hans historieskrivning undergraver den heltemodige historien man helst vil høre. Men også i internasjonale miljøer tror jeg det er langt igjen før det er en almenn aksept for at historien om konflikten mellom Israel og palestinerne må skrives radikalt om. For med sin dokumentasjon reiser Pappe viktige spørsmål ved pågående forsøk på fredsforhandlinger med Israel. Uten at Israel og israelerne tar et oppgjør med de holdningene som har ligget til grunn for staten fra før dens etablering, så blir fredsforhandlinger et spill for galleriet.

Petter Bauck

I Latvia er det sett i verk eit av dei mest brutale innstrammingsregima på eige folk. Politikarane har pressa det til grensa av demografisk samanbrot.

Jeffrey Sommers er professor i politisk økonomi ved University of Wisconsin-Milwaukee.

Michael Hudson er forfatter av flere bøker, blant annet: Super Imperialism: The Economic Strategy of American Empire (Pluto Press) og Trade, Development and Foreign Debt: A History of Theories of Polarization v. Convergence in the World Economy.

Økonomiske tall for siste månaden viser at den globale økonomiske krisa blir verre, i lengde, og på alvor truar krisa no med å bli kjent som Den store depresjonen II. Men sjølv om det er tydeleg for dei fleste at problema byrja med ei finansnæring ute av styring, så legg mange kommentatorar skylda på ofra – folket. Istadenfor å styre finansverda rår dei styresmaktene til å innføre radikale innstrammingstiltak. I denne økonomien er det som å hive eit anker til druknande, mens ein kastar livredningsutstyr til gjerningsmannen i form av pengar.

Frå Robert Samuelson i The Washington Post til fleire av journalistane i The Economist er det uttalte svaret på verdskrisa, mystisk nok (til ein spør «qui bono?»), å finne i eit av dei minste (og fattigaste) EU-landa: Latvia. Eit land som har sett i verk eit av dei mest brutale innstrammingsregima på sitt eige folk, og med politikarar som har pressa det til grensa av demografisk samanbrot.

Latvia har ei høgt utdanna befolkning på nivå med dei rikaste skandinaviske landa. Landet er også velsigna med transitthamnar i verdsklasse. Likevel har Latvia bare halve kjøpekrafta per capita (ppp) av Hellas, og bare marginalt meir enn Kviterussland som er utan tilgang til havet og politisk isolert. Likevel er dette modellen bankdirektørar og talerøyra deira i styresmakter og tenketankar vil andre land skal kopiere.

Dei som køyrer fram den latviske løysinga, forstår verken landet (eller vel å ikkje gjøre det) eller resultatet av innstrammingspolitikken. Ikkje bare insisterer dei på at innstrammingane var naudsynte, men au at det var første staden der innstrammingspolitikken var støtta av befolkninga. Føresetnaden er at veljarane er «modne» og «kloke», og at politikarane dermed ikkje treng vere redde for å sette i verk innstrammingar på eit skikkeleg «opplært» folk. Desse påstandane er både farlege og falske, men vinn like fullt fram.

Røyndommen i Latvia er at landet hadde det største økonomiske tilbakeslaget i verda etter krisa i 2008, og etter det kan ein no sjå eit lite hopp på linje med det ein daud katt får etter fritt fall mot fortauet. Det smålåtne oppsvinget er primært konsekvensen av svensk etterspørsel etter latvisk tømmer, og dei langsiktige økonomiske utsiktene er framleis dårlege.

Dessutan blir pyntinga av Latvias nyare historie som Samuelson og andre forståsegpåarar driv med når dei seier folket har støtta innstrammingane, motsagt av dei massive protestane svært tidleg etter at krisa slo til. Då protestane ikkje førte fram, svarte befolkninga med å røyste med føttene og dra frå landet. Når ein legg emigrasjonen saman med den svært låge fødselsraten, skaper emigrasjonen faktisk eit slags demografisk eutanasi som kan føre til at nasjonen forsvinn. Og partiet som har stått for innstrammingspolitikken, vann ikkje valet 17. september. Med alle desse feilslaga for den latviske innstrammingskuren må ein spørre kor ideen om den økonomiske suksessen og støtta i folket for politikken kom frå?

Alle kriser drar til seg lykkejegarar, og alle personlege feilsteg lengtar etter Scott Fitzgeralds «andre akt». I den økonomiske krisa i Latvia er begge samla i den bankfinansierte reisande økonomi- og politikkonsulenten, Anders Åslund, ein mann som var på veg til å bli gløymt fram til krisa i Latvia kom til unnsetning. For dei som ikkje hugsar fortida hans: Den svenske økonomen var den som høgast hylla sjokkterapien og den makroøkonomiske stabiliseringspolitikken i Russland og den tidlegare Sovjet-blokka på 1990-tallet. Politikken hans den gongen skulle ende på same søppelhaugen som den historiske materialismen praktisert av figurar som Konstantin Tsjernenko.

Latvia opplevde det største kredittfinansierte kalaset i verda i forkant av Den store depresjonen II, og opplevde også det største fallet i krisa. Krisa i 2008 ramma hardast dei landa som følgte den nyliberale økonomiske politikken Åslund pusha i dei post-sovjetiske landa på 1990-tallet. Men krisa i Latvia i 2008 gav Åslund høve til å gjenopplive ryktet sitt som politisk analytikar og konsulent, og finne seg «legar» i sentralbanken og styresmaktene i landet som var villige å skrive ut den giftige innstrammingsmedisinen hans for å bøte på krisa.

Åslund framstiller innstrammingane som ei suksesshistorie – gode nok til å lage ein modell som resten av Europa og USA kunne ta i bruk. Han har også ført uttrykket «intern devaluering» inn i det økonomiske vokabularet. Politikken blir presentert for andre i eurosona som ein måte å behalde euroen på, og som eit middel til å hindre nedskriving av valutaen for nye EU-land om dei skal inn i eurosonen. Forkjemparane tilrår å senke lønns- og arbeidsvilkår og med det kutte offentlege kostnader. Politikken sørgar for at offentleg og privat gjeld blir prioritert så ikkje bankdirektørane blir utsett for «hårklipp» – eit anna nyord laga av banklobbyen. Kort sagt blir bankane betalt, mens folket betaler rekninga. Finansnæringa ser det som ei ryddig løysing på problemet – få folket til å betale den massive gjelda ved å redusere forbruket deira.

Men uheldigvis drep denne politikken realøkonomien ved å redusere etterspørselen, mens det er til fordel for banksektoren. Latvia er endt i ein slags forgjelda liveigenskap – noko dei trudde seg ferdig med tidleg på 1900-tallet.

Forunderleg nok utnemner Åslund seg til arkitekten for dette grusomme programmet. «Suksessen» hans har fått form av ei bok like verdfull som rublar i 1992, men som kommentatorar som Robert Samuelson verdset som sør-afrikanske gullrand. Åslund erklærer at den lange krisevinteren i PIGSlanda (Hellas osv) er slutt for dei plaga økonomiane i Europa. Bells-landa (Latvia osv) har ifølge han og støttene hans gått inn i nye håpefulle tider, og vist vegen ut av økonomisk krise for dei plaga økonomiane i Europa. Slik syng Anders Åslund i si nye bok How Latvia Came Through the Political Crisis, utgitt av bankfinansierte Petersen Institute, og med den latviske innstrammingsministeren Valdis Dombrovskis som medforfattar.

Boka har blitt ei slags oppskriftsbok for nyliberale økonomar som freistar vise at innstramming fungerer. Men me vågar å påstå at boka ikkje ville overlevd gjennomlesing av fagfeller i seriøse akademiske miljø. Normalt ville me avstå frå å ta opp slikt, men her er det rettferdig då Åslund ikkje nøler med å avvise kritikarane sine med at dei kjem frå «venstreorienterte» tenketankar framfor å gå inn på det konkrete innhaldet i kritikken.

Åslund og Samuelson og andre nyliberale sektmedlemmer meiner landa skal etterlikne latvisk og irsk gjeldsnedbetaling til bankane, med økonomisk stagnasjon og samanbrot i den sosiale strukturen som resultat. Samtidig har andre, som dei islandske veljarane, forkasta nyliberalismen, og medlemskap i eurosonen har mista glansen, mens grekarane går til generalstreik og krev utgang frå euroen om det er prisen å betale for å unngå gjeldsslaveri, innstramming og tvungne privatiseringstiltak for å betale utanlandske bankar som står bak det som synest som dårlegn. Dei nyliberale har tydeleg vist kva for veg dei ønskar følge.

Det er alltid to sider av ei sak, og her presenterer me «aktoratets innleiing» mot Åslund i saka: Er finansielle innstrammingar ei suksesshistorie eller ein forsmak på depresjonen? Kan andre politiske leiarar gjøre mot landet sitt det Latvia har gjort? Det er ganske modig gjort å kalle Latvia ein suksess ut frå galgenhumoren vanlege menneske i Latvia gir uttrykk for – «sistemann som drar frå flyplassen må slå av lyset».

La oss undersøke kva Latvias «suksess» betyr. For det første får bankane betalt. Det har ikkje vore nedskriving av gjelda. Dermed har ein svaret på det tidlegare spørsmålet «qui bono?». Latviarane betaler privatgjelda si (i hovudsak til Sverige, Åslunds heimland, og det skal slik sikre Sverige mot krise). Men kostnaden kjem i form av 25 prosent nedgang i Latvias BNP og 30 prosent nedgang i lønningane i offentleg sektor, og arbeidsløysa som følge av offentlege nedskjeringar driv ned lønna i privat sektor. Samtidig må folket i Latvia bære framtidige gjeldskostnader på over 4,4 milliardar euro lånt frå EU og IMF for å halde liv i regjeringa gjennom kriseåra.

Dei som forsvarer den latviske løysinga, hevdar at den økonomiske nedgangen er stoppa opp, at det er moderat vekst og at arbeidsløysa endeleg er under 15 prosent. Men emigrasjonen er ein del av forklaringa på nedgangen i arbeidsløysa, og samtidig er produksjonsinvesteringar og sparerate alt for låge til å etablere robust vekst igjen. Ulikt til dømes Argentina som avviste innstramming, og hadde 6 prosent vekst i økonomien dei første 6 til 7 åra etter krisa, så viser Latvia ingen teikn til slike imponerande tall fordi dei har for lite produksjons- og landbrukskapasitet til å klare det.

Det andre punktet til aktoratet: Åslund hevdar latviarane har støtta innstramminga, og at dei vil velje om att spareregjeringar slik det viste seg då innstrammingspartiet Vienotiba kom til makta igjen ved vala i oktober 2010. Ingen som kjenner latvisk politikk, ser noko slikt. Det latviske valet dreidde seg rett og slett om sjåvinisme og nasjonalisme (frå både etniske latviarar og russarar). Valkampen starta lovande. Det tidlegare sentrumvenstre Harmony Centerpartiet la fram ein keynesiansk plan for å bygge opp att økonomien og sameine etniske latviarar og russarar. Men til slutt førte overdrivne påstandar om lenkar til Kreml (som det kunne vere litt i) frå innstrammingspartiet til eit valresultat ein kunne vente seg, delt etter etniske skille i landet som ein gong var okkupert av USSR. Støtte til innstramminga var ikkje ein fordel, men skada Vienotiba. Men etniske skille vann over dette, i eit land der minna frå femti års sovjetokkupasjon framleis er sterke.

Sidan i fjor har det stort sett innstrammingsvennlege parlamentet i Latvia hatt grovt rekna 5 til 15 prosent av befolkninga bak seg. Inga rungande støtte. I parlamentsvala som skal gå føre seg neste veke (se boks),ligg innstrammingspartiet Vienotiba på ein dårleg tredjeplass. Kort sagt har folket i Latvia og framtidsutsiktene blitt sterkt skada av innstrammingspolitikken.

 

Valet 17. september 2011

Rundt 60 % av 1,54 mill møtte fram ved urnene. Størst vart Harmonisk sentrum – sosialdemokratisk plattform iflg Wikipedia og pro-russisk ifølge Aftenposten – med 28,4 % og 31 av 100 plassar i parlamentet, Zatlers reformparti (sentrumsparti) med 20,8 % og 22 plassar, og Vienotiba med 18,8 % og 19 plassar. GD

 

Så mykje for påstanden om at folket støtta politikken. Så kva med Åslunds påstand om at alle kriseramma land kan følge Latvias eksempel? Andre som vil kopiere dette «eksemplet » må:

1. Ha ei svært lita befolkning som kan sende ein vesentleg del av innbyggarane som emigrantar til Vest-Europa – stadig meir usannsynleg i det innvandrarfiendtlege klimaet i dag. Latvia har i dag mindre enn 2 millionar innbyggarar. Ein nedgang frå nær 2,7 millionar på det høgaste i sovjettida. I 1987 vart det fødd 42 000 barn i Latvia. Etter at innstrammingspolitikken vart innført, vart det fødd bare 18 000 barn i fjor. Slik kan innstrammingspolitikk føre til demografisk eutanasi i små statar.
2. Ha tilstrekkeleg smitterisiko til at EU, IMF og nabolanda er villige til å gå inn med redningspakker. Latvia «overlevde» krisa bare fordi store redningspakker (lån/gjeld) blei dynga på dei.
3. Bankane må primært vere eigde av rike utanlandske nasjonar som kan lobbe for at EU, IMF mv skal lage redningspakker, så kriselanda kan sikre at bankane får tilbake pengane sine.
4. Landet må ha etter måten avpolitiserte innbyggarar som ein arv frå sovjetttida; innbyggarar som frustrerte over protestar utan resultat emigrerer framfor å halde fram med å protestere. Dermed treng verken Frankrike, Hellas eller Wisconsin melde seg her.
5. Alvorlege etniske skille må dele innbyggarane politisk, og hindre at innstrammingspartiet blir kasta frå regjeringsposisjonen. Jamvel om innstrammingane i Latvia skulle vere attraktive, kor mange nasjonar fyller kriteria over?

Er den latviske vegen politisk gjennomførbar? Ja, men bare under dei ganske demoraliserande tilhøva som er forklart over, og neppe med sosialrealistiske «heroiske » handlingar som Åslund presenterer i boka si. Er Latvia på veg til å komme seg? Bare tida vil vise det, men utgangspunktet ser svært dårleg ut. Demografisk står sjølve landets eksistens på spel. Økonomisk må landet ifølge talsmennene for intern devaluering eksportere seg tilbake til god helse. Men som økonomen Edward Hugh har vist, bare 10 prosent av Latvias økonomi er produksjon, i motsetning til grovt 40 prosent i industrialiserte økonomiar som Tysklands. Den strukturelle underutviklinga som Åslunds politikk har stått for frå starten av (ingen industripolitikk, flat skatt, stol på direkte utanlandske investeringar), har dermed ribba Latvia for den økonomiske basen landet kunne henta seg inn frå.

Det gode nye er at latviarane har byrja å protestere igjen mot oligarkdømmet, og ser etter alternativ til innstramming. Om dei bare kunne få ein sunn økonomisk politikk som reflekterte folkets vilje, så kanskje dei kunne overleve og nå dei måla dei så modig kjempa for i den nasjonale fronten mot Sovjets okkupasjon sist på 1980-tallet.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen. Artikkelen sto i Counterpunch 19. september 2011, og trykkes med deres tillatelse.)

Eugene Rogan:
Araberne
– historien om det arabiske folk
Gyldendal, 2011

Kvifor okkuperte Frankrike Algerie i 1830? Var det fordi franskmennene ikkje kunne betala gjelda si til Algerie, og at dei samtidig ønska seg kontroll over den osmanske provinsen? Eller var det fordi den algeriske deyen hadde daska til den franske konsulen med ein flugesmekkar, og dermed fornærma fransk stoltheit?

Rogan har skrive eit omfattande verk om  historia til arabarane. På berre litt over seks hundre sider dekkjer han dei viktigaste hendingane i regionen dei siste fem hundre åra. Rogan skildrar drivkreftene i historia, både økonomisk og materiell utvikling og personar som driv fram historiske endringar. Dei økonomiske kreftene er like levande forklart som daskinga med fluesmekkar, og for å få det fulle bildet bør begge med. Særeigne måtar å tenkja på eller organisera seg på blir skildra og forklart. Det osmanske riket baserte seg på ein type føydalisme der dei som styrte lokalt, ikkje arva posisjonen sin. Dette var effektivt for eit ekspanderande imperium, og til forskjell frå den europeiske føydalismen skapa det ikkje eit adelskap som konkurrerte i makt med sultanen. Men det skapa etter kvart konflikt med lokalbefolkninga, fordi dei styrande kom utanifrå, og ikkje hadde nokon lojalitet til dei dei styrte over. Særeigen måte å fordela makt og jord på gir bakgrunn for å forstå politisk utvikling fram til i dag. Kolonihistoria er godt dekka, og er eit viktig bakteppe for opprøra som foregår i Midtausten no. Rogan skildrar korleis dei oppadstigande sjølvstendige regima var dei første til å falla under europearane si makt. I eit forsøk på å frigjera seg frå osmansk styre, og å bygga opp moderne samfunn, endte både Egypt og Tunisia opp med å gå konkurs, og på den måten havna under europeisk administrasjon. Drømmen om å få europeisk modernitet, saman med islamsk eller arabisk kultur og moral, endte med å bli utbytta av dei ein forsøkte å etterlikna. Og forsøket på å fri seg frå kolonimaktene tok lang tid, og krevde mykje blod. Ein del av dei regima som blei til då landa fridde seg frå utanlandsk styring, er dei som fell no. Og mange av dei rørslene som blei bygd opp i opposisjon til kolonistyringa, pregar fortsatt politikken i regionen, anten det er islamisme, arabisk nasjonalisme eller Palestina-spørsmålet sin sentrale rolle. Mange av oss følgjer med på det som skjer i Midtausten, og har lese ein del om regionen frå før. Eg vil likevel påstå at dei fleste av oss kan få mykje ut av å lesa Araberne, anten ein knapt har fått med seg meir enn det som blir nevnt på Dagsrevyen, eller ein har fulgt regionen i mange år. Kombinasjonen av å vera lettlest, full av interessante detaljar og samtidig overordna og analytisk har blitt ei god og viktig bok å lesa.

Ingrid Baltzersen

Sigurd Falkenberg Mikkelsen:
Før flommen
En reise i Talibans skygge
Cappelen Damm 2011

Boka til NRK korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen er den fjerde boka som norske reisende i Pakistan har kommet med de siste 2 år. Fra før har vi blitt kjent med Laila Bhokaris «Hellig vrede», Kristin Solbergs «Gjennom de Renes land» samt Elisabeth Eides og Terje Skaufjords « Pakistanmidt i verden.

USA, Nato og Norges krigføring i Afghanistan mot en opprørsbevegelse som også har bindinger, logistikk og baser i Pakistan, har aktualisert Pakistan som interessefelt for norsk journalistikk og for norsk publikum.

I boka til Mikkelsen følger vi han på ei reise i 3 bolker og med start i Pakistans største havneby Karachi. Vi følger Mikkelsen, mens han besøker og intervjuer islamske skriftlærde, unge motefolk, politiske aktivister og personer som han møter på sin vei. Innimellom beskrives viktige hendelser i Pakistans historie og skjellsettende hendelser i forholdet mellom India, Pakistan og Afghanistan. Den største svakheten i den delen av boka, som foregår i Pakistan, er mangelen på bilder som ville ha løftet teksten og beskrivelsen der Mikkelsen går opp igjen historiske stier i Pakistan.

De tre bolkene i boka har undertitlene: Ved havet, På slettelandet og I fjellene. Titlene henspeiler på reisa fra Karachi til Peshawar og seinere til Afghanistan hvor han reiser med fly til Kabul og Mazar E Sharif.

Boka er ikke uinteressant. Særlig ikke for underegnede som kan se bildene i eget hode fra stedene forfatteren beskriver. Samtidig er det noe uforløst over boka.

Tittelen henspeiler på en hensikt, en ide’, en plan for prosjektet før reisen ble innledet som boka ikke evner å ta fatt i eller beskrive. Reisen blir episodisk og fragmentert, og reportasjen blir bruddstykker uten noen sammenheng og ikke i nærheten av å være biter i et puslespill som kan bidra til et større bilde.

Det opereres med en lang referansebokliste bak i boka, samt direkte kildehenvisninger til teksten. Jeg forutsetter at forfatteren faktisk har lest de bøkene han refererer til, men mangelen på noen forståelse utover enkeltstående kildehenvisninger og gjengivelse av sitat gjør at jeg må stille spørsmålstegn ved det. Alternativt kan det også være et uttrykk for en ny journalistgenerasjons postmoderne verdensbilde hvor alt bare er henvisog ikke har noen forutgående historie som gir forståelse for observasjon i øyeblikket. Det forklarer også hvordan den fragmenterte reiseskildringen kan oppstå og bli utgitt i bokform av et forlag som muligens heller ikke har et perspektiv som strekker seg særlig lenger.

Per-Gunnar Kung Skotåm

Eurokrisa er en dyp krise i kapitalismen. Denne artikkelen vil bruke marxistisk teori for å forklare det som skjer. Den fremmer også en ny teori om sammenhengen mellom fallende profittrate, gjeldsoppbygging og kapitalismens reduserte motstandskraft mot rystelser og sjokk.

Harald Minken er medlem av Rødt.

Verken jeg eller andre kan kan spå i detalj om den økonomiske utviklinga. Til det er verden for komplisert og menneskelivet for kort, som den greske filosofen sa.

Men det er ingen spådom å si at vi har en stor økonomisk krise under oppseiling. Den er der allerede.

Først en kort skisse over situasjonen.

Det rakner

Råtten boliggjeld i USA utløste finanskrisa i 2007–2009. Gjeldsoppbygginga i boligsektoren og husholdningene skyldtes blant annet lavrentepolitikken uten reguleringer som var ført siden årtusenskiftet. Den skyldes også forverringen av arbeiderklassens levekår, som har pågått siden 70-åra.

Finanskrisa medførte at de finansielle tryllekunstnerne med ett slag gikk fra å bli betraktet som profeter til å bli sett som svindlere. Den gjensidige tilliten mellom finansinstitusjonene forduftet, og markedet for lån mellom bankene tørket helt opp. Dermed sto hele finansvesenet foran sammenbrudd, både i USA, Europa og andre land.

De store statlige redningspakkene fra høsten og vinteren 2008–2009 reddet bankene, men satte mange av statene i dyp gjeld. Mange av dem hadde allerede på forhånd store underskudd på budsjettene og stor oppsamlet gjeld. Stagnerende vekst og økende arbeidsledighet ga små politiske muligheter til å rette på dette. Våren 2010 blei det klart at Hellas ikke kunne betjene gjelda si, og EU-landene blei enige om en stor redningspakke. Ett år seinere blei det klart at redningspakka ikke hadde hjulpet – Hellas betalte ikke ned på gjelda som de skulle. Og nye land fikk problemer: Irland, Portugal, Spania og Italia. Problemet var typisk at investorer krevde høyere rente for å kjøpe og holde statsobligasjoner fra slike land. De høyere rentene ville gjøre det enda vanskeligere for landet å betjene gjelda, hvilket satte i gang en sjølforsterkende prosess med enda høyere rente som gjorde lånebetjeninga enda vanskeligere. (Se boksen om obligasjonslån).

Det blei klart at en eller annen økonomisk stormakt utenfor det rammede landet måtte inn og garantere for at landet overholdt sine forpliktelser. Men hvem ville, og hvem hadde økonomisk kraft og handlingsrom til å gjøre det? Ingen har egentlig så mye penger som skal til for å redde den italienske staten, hvis (eller rettere sagt når) den ikke lenger kan redde seg sjøl. De som berget bankene fra finanskrisa, må nå sjøl berges, men det finns ikke lenger noen som kan berge dem.

Etter utallige møter blei EU enig om en trepunktsplan med 50 prosent kutt i gjelda til den greske staten, ny tilførsel av kapital til bankene som må ta dette tapet, og dannelsen av et enormt fond til bruk om nye land skulle komme i akutte betalingsproblemer. Den planen er alt død, for det finns ikke investorer som vil fylle opp fondet. I det dette skrives, er derfor ekspertene mer og mer enige om at Hellas nødvendigvis vil gå konkurs.

Det italienske problemet vil enten ende med at hele Eurosonen blir splittet i flere valutaområder, eller så får EUs sentralbank fullmakt til å drukne hele gjeldsproblemet i inflasjon ved at de kjøper all den gjelda som ikke kan betjenes for penger som blir skapt for dette formålet aleine. Men den løsningen vil ikke Tyskland gå med på. Ingen av de to utvegene fører heller økonomien tilbake på et sunt spor, men betyr flere enorme økonomiske forstyrrelser.

Som i alle virkelige kriser kommer det en mengde mer tilfeldige motsigelser og problemer på toppen av de mer systematiske tendensene. En korrupsjonskultur gjør det umulig å inndrive skatt i Hellas, langvarig økonomisk og demografisk stagnasjon preger Italia. Dannelsen av euroen viser seg å være et feilgrep så lenge det ikke også drives felles budsjettpolitikk og det finns en sterk sentralbank. I USA er det politiske klimaet så betent at det knapt lot seg gjøre å få vedtatt et statsbudsjett som henger sammen.

Å skyve problemene foran seg i noen måneder er kanskje ennå mulig, men løser ingenting. Små fikse reformer som Robin Hood-skatt eller nye bankregler hjelper ikke stort. Det dreier seg nå om en dyp krise i den kapitalistiske økonomien, og den vil utspille seg som konkurser, massearbeidsledighet, folk i masseomfang som taper sparepenger, pensjoner og boliger. Norge vil ikke bli spart.

Profittratens fallende tendens

I kapittel 13–15 i tredje bok av Kapitalen skriver Marx om lova om profittratens tendens til å falle. Den enkle og røffe tolkinga av disse tre kapitlene er omtrent som følger: Kapitalistisk konkurranse driver fram stadige teknologiske framskritt, hovedsakelig slike som erstatter arbeidskraft med maskiner. Ved hjelp av maskinene kan arbeideren bearbeide en mye større mengde råstoffer per time enn før. Når da en kapitalist skal sette i gang en ny runde med produksjon, vil han måtte bruke en stadig større del av den investerte kapitalen på maskiner og råstoff, og en stadig mindre del på lønninger til arbeiderne. Ettersom arbeid er den eneste kilden til merverdi, og profittraten er merverdien delt på kapitalen som har vært brukt til å frambringe den, vil profittraten derfor ha en tendens til å synke etter hvert som kapitalismen utvikler seg.

Noen har ment at dette er hovedårsaka til de kapitalistiske krisene, og at profittraten bare vil bli lavere og lavere, og krisene større og større til kapitalismen bukker under. Andre har ment at hele teorien er motbevist i virkeligheten – profittraten har ikke vist noen historisk tendens til å synke.

Mye tyder på at ingen av dem har forstått Marx. De har glømt eller undervurdert kreftene som motvirker profittratens tendens til å falle. Marx vier disse motvirkende tendensene like stor vekt som tendensen til profittratefall. For Marx er det de samme underliggende lovmessighetene som frambringer både tendensen til profittratefall og de motvirkende tendensene. Hans poeng er ikke at den ene tendensen alltid må dominere over den andre, men at de virker på ulike tidspunkter og på ulike måter, slik at den kapitalistiske akkumulasjonen får et motsigelsesfylt og kronglete forløp.

La oss først tenke oss at varenes og arbeidskraftas verdi ligger fast, mens teknologien utvikler seg. (Hvis leseren ikke er marxist, kan hun i stedet tenke seg at arbeidernes kjøpekraft og alle prisforhold mellom varene ligger fast.) Dersom kapitalistenes samlede merverdi virkelig står i forhold til antall produktive arbeidstimer som ytes i samfunnet, og ikke til hvor mye kapital de setter inn, så vil profittraten falle. Men samtidig er det et faktum at den teknologiske utviklinga reduserer varenes verdi, dvs. det samfunnsmessig nødvendige antall arbeidstimer som trengs til å produsere dem. (Den ikke-marxistiske leseren får tenke på at ny teknologi gjør varene stadig billigere.) Maskinene blir billigere, råvarene blir billigere, arbeiderne får mer av alle slags varer igjen for en times arbeid. Og det er disse verdireduksjonene som er de motvirkende kreftene.

Vi skiller altså to ting i tankene som ikke så lett lar seg skille i virkeligheten. På den ene sida det fysiske som skjer i produksjonen: Færre arbeidere, flere og mer effektive maskiner, flere tonn produsert per arbeider per dag. På den andre sida det som skjer ute i markedene når flere og flere kapitalister rasjonaliserer og innfører ny teknologi:

Konkurransen fra de mest effektive tvinger alle til å senke prisene til de nye verdiene eller gi opp, og tariffoppgjørene sørger for at mesteparten av produktivitetsøkningen havner hos kapitalistene, slik at merverdiraten (merverdien per årsverk) øker. Det er ingenting, verken hos Marx eller i virkeligheten, som tilsier at disse to motstridende tendensene – den ene i produksjonen og den andre i sirkulasjonssfæren – skal utvikle seg i takt og gi en observerbar profittrate som stiger eller synker jamt over en lengre historisk periode.

Tvert imot er det rimelig å anta at i en oppgangsperiode vil store nye investeringer og satsinger sørge for at produksjonen gjennomgår rask teknisk endring, mens de gode tidene sørger for at ingen av de gamle ineffektive produsentene behøver å legge inn årene. Prisene holder seg eller stiger, slik at de effektive får en ekstraprofitt mens de ineffektive klarer seg som før. Den underliggende tendensen er lavere vareverdier, men foreløpig har ikke verdiene slått ut i nye priser. Når de nye verdiene begynner å slå ut i praksis, får flere og flere ineffektive produsenter problemer med lønnsomheten og går konkurs eller forsvinner på annen måte. Dette er ofte en krisetid med arbeidsledighet og andre forstyrrelser. Bedrifter og banker blir mer skeptiske til å handle med hverandre, mange bedrifter får problemer med å få solgt varene osv.

Men når de ineffektive produsentene er vekk, vil de nye verdiene slå gjennom. Det kreves relativt mindre kapital til å drive produksjonen i et visst omfang. Arbeidskrafta er i tillegg disiplinert og tuktet gjennom krisa, så merverdiraten går opp. Profittraten stiger igjen.

Dette er en forenklet framstilling av lova om profittratens synkende tendens slik den framstilles i boka Om Kapitalen av Marx, som er skrevet av Ben Fine og Alfredo Saad- Filho, og utgitt av Rødt! i 2009. Forfatterne trekker også inn mange andre ting i sin framstilling av krisene, men vi skal nå trekke inn en ting som de sier mindre om, nemlig oppbyggingen av gjeld.

Lånekapital og kreditt

Det finns vel ingen bedrifter i dag som driver helt uten lånekapital og tette forbindelser til en bank. Det finns vel knapt den bank, heller, som ikke må låne penger fra andre banker for å dekke sine utlån. Det er derfor hele bankvesenet var truet av sammenbrudd da markedet for kortsiktige lån mellom bankene (interbankmarkedet) stoppet helt opp under finanskrisa for to år siden. Ingen ville låne ut penger til andre banker, for rett som det var kunne de være konkurs, og så var de pengene tapt. At denne holdningen måtte føre til at de alle sammen ville gå konkurs, skjønte de godt, men ingen av dem kunne risikere å være dristigere med utlån enn de andre. Så det var staten som måtte gi dem lån til slutt. Siden ingen av de norske bankene hadde tapt egenkapitalen, var den norske bankkrisa en likviditetskrise, ikke en soliditetskrise. Så snart de fikk tilgang til likviditet, kunne de fortsette som før, og snart kunne de betale staten tilbake.

Men i andre land hadde viktige banker tapt all egenkapitalen, og staten måtte utstyre dem med ny egenkapital på varig basis. Det samme skjer nå, i forbindelse med at de europeiske bankene må ta tap på lånene til den greske staten. Ett av punktene i redningsplanen er å la Hellas få avskrive 50 prosent av lånesummen, ett annet er å gi bankene ny egenkapital som erstatning. Problemet er: Nå som det viser seg at statene som reddet bankene forrige gang, ikke har råd til å gjøre det en gang til, men sjøl må reddes, hvor skal den reddende likviditeten komme fra?

Det er åpenbart at det at alle har gjeld som blir tyngre og tyngre å bære, og at alle begynner å mistenke at de andre ikke vil kunne gjøre opp for seg, er det som setter i gang prosessene som utløser den økonomiske krisa. Men uten tilgang til lånekapital ville bedriftene måtte redusere omfanget av sin virksomhet drastisk, og de ville vokst langsommere og vært ute av stand til å sette i gang store prosjekter, og de ville måtte sitte på mye større uproduktive pengereserver for å møte svingninger i markedet. Og hvis bedriften skulle vente til varene var solgt før de satte i gang produksjonen på ny, ville det gått mye treigere å gjennomføre prosessen fra innkjøp av produksjonsmidler til salg og bruk av salgsinntektene til nytt innkjøp av produksjonsmidler. Når kjøpmannen kan ta opp et lån for å kjøpe varene, kan bedriftene starte et nytt kretsløp umiddelbart, og kjøpmannen kan betale tilbake lånet når varene er solgt videre.

Lånekapital og driftskreditt er derfor avgjørende for å sette fart i kapitalakkumulasjonen. Det hører med blant kapitalismens egne midler for å utvikle produktivkreftene. Til en viss grad kan vi til og med si at det representerer en oppheving av privatproduksjonen. Kapital kan samles inn fra mange uproduktive kilder og konsentreres i store prosjekter. Kapitalisten får hånd om midler han ikke eier sjøl, så i en viss forstand forvalter han samfunnets midler. Det er latterlig å forsøke å trekke et klart skille mellom et snyltende finansvesen og en ærlig arbeidende «realøkonomisk» sektor, der alt av verdiskapning skjer under den framsynte ledelsen av langsiktige kapitalister. Uten finanssektoren måtte alt dette ærlige arbeidet foregå i langt mindre skala enn nå, og dessuten under mer patriarkalske forhold.

Men lån og kreditt kan ikke gjøre produksjonen virkelig samfunnsmessig. Den utvikler den kapitalistiske produksjonen i en motsigelsesfylt retning som gir den et noe mer samfunnsmessig preg, men slett ikke fratar kapitalistene makta over produksjonsmidlene. Og sjøl der lånene brukes fornuftig, er det ikke sikkert at de kapitalistiske samfunnsforholdene tillater at det blir vellykket. Kreditt fremmer eventyrpolitikk, overproduksjon og spekulasjon. Det vil alltid ende med en krise. Derfor snakker Marx om at kredittens forkjempere har en underlig dobbeltkarakter, halvveis som profeter og halvveis som svindlere. I tjuesjuende kapittel av Kapitalens bok III har han oppsummert begge de to sidene av det som vi i dag ville kalle finansvesenet.

Forholdet mellom gjeld og profitt

I boksen på neste side bruker jeg en viktig forutsetning og noen enkle talleksempler til å illustrere fire forhold. Den viktige forutsetningen er at den gjennomsnittlige avkastningen på den produktive kapitalen i samfunnet er objektivt gitt, uavhengig av det gjennomsnittlige forholdet mellom egenkapital og lånekapital. Det følger av den marxistiske verdilæra. En annen forutsetning er at det den enkelte kapitalist er interessert i, er avkastningen på egenkapitalen. De fire forholdene jeg vil illustrere er:

1. Hvis profittraten faller, så kan den enkelte kapitalist motvirke det ved å bruke relativt mindre egenkapital og relativt mer lånekapital. Det vil han også sannsynligvis prøve å gjøre.
2. Fallende profittrate kan til en viss grad også motvirkes av lavere rente.
3. Lavere profittrate reduserer motstandskrafta mot svinginger i avkastningen og øker faren for konkurser, og det samme gjør lavere egenkapitalandel. Lavere rente øker derimot motstandskrafta mot svingninger.
4. Finanssektorens andel av totalkapitalen i samfunnet øker når egenkapitalandelen i næringslivet for øvrig reduseres.

Det finns mange grunner til å bruke lånekapital. For eksempel gir det mulighet til å høste stordriftsfordeler ved å produsere i større skala. Det kan også være ledd i en strategi for å utkonkurrere konkurrentene gjennom å kjøpe dem opp. Men ifølge det første av de fire punktene er det også mulig at når vi opplever økende gjeld i industrien, er det en reaksjon på en underliggende tendens til lavere lønnsomhet. Og om myndighetene fører en lavrentepolitikk, kan det ha samme årsak, i følge det andre punktet.

Det vil naturligvis ikke være enkelt å identifisere et underliggende profittratefall som motvirkes på disse måtene. Men både profittratefallet i seg sjøl og den økte gjeldsoppbyggingen vil ifølge det tredje punktet føre til en mer ustabil økonomisk situasjon, der mer eller mindre tilfeldige svingningerhar stadig mer alvorlige konsekvenser. Dette kan godt være den viktigste måten som profittratens fallende tendens fører til kriser på.

At mer eller mindre gratis penger gjør det lettere på kort sikt å unngå konkurser og kriser, er ingen sensasjon. Men det gjelder bare for seriøse foretak. Gratis penger er vel også det samme som å gi spekulanter og svindlere fritt spillerom, og kan derfor virke til å skape større forstyrrelser i økonomien.

Den rådende teorien om finanssektoren på venstresida er at den kan vokse uavhengig av resten av økonomien, i en form for pyramidespill uten noen produktiv økonomisk hensikt. Det hevdes også av og til at finanssektoren blir blåst opp nettopp fordi det ikke finnes lønnsomme investeringer andre steder. Det fjerde punktet vårt illustrerer likevel at størrelsen på finanssektoren har en forbindelse med størrelsen på totalkapitalen i resten av den kapitalistiske økonomien, og at én grunn til at den vokser, er å finne i den kapitalistiske produksjonen sjøl.

Råd

Jeg skriver dette 11. november 2011. Krisa er over oss, det er det altfor seint å forhindre. Hele land er konkurs, bankene slutter å låne til hverandre. Det er en dyp krise i den kapitalistiske økonomien. Hvilke konkrete uttrykk den får, avhenger av den økonomiske politikken, spesielt pengepolitikken, reguleringen av bank- og kredittvesenet og de offentlige budsjettene. Men i bunn og grunn dreier det seg om motsigelser som nødvendigvis må vokse fram av kapitalakkumulasjonen.

Jeg har fire råd å komme med til de som mener de er sosialiser eller engang har regnet seg som sosialister:

• Studer Kapitalen av Marx. Om ikke hele, så les i hvert fall de kapitlene jeg viser til nedenfor. Om ikke det går heller, så finn god sekundærlitteratur, for eksempel Fine og Saad-Filho.
• Slutt å tenke for deg sjøl at kapitalismen vil fortsette å bestå i din levetid, og at det beste du kan gjøre, er å omfordele litt på godene og forsvare velferdsstaten.
• Følg med på hva som skjer, for eksempel ved å følge med på artiklene til Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng.
• Organiser deg, vær aktiv og støtt kampen til de unge arbeidsløse, de som vil oppleve lønnsnedslag og de som vil miste pensjon, trygd eller bolig. Diskuter sosialisme og kapitalisme med folk. Tilbakevis rasistiske og reaksjonære teorier om krisa.

Litteratur

• Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Utgitt av Tidsskriftet Rødt!
• Karl Marx (1894) Kapitalen, bok I kapittel 23 og bok III , kapittel 13-15 og kapittel 27

• Christian Anton Smedshaug (2011) Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv. Res Publica

Obligasjonslån

Hvis en kapitalist har behov for et lån som er større enn det en enkelt bank kan gi ham, så kan han legge ut et obligasjonslån. Da legger han ut verdipapirer, såkalte obligasjoner, for salg. Til sammen har obligasjonene en pålydende verdi lik det beløpet han vil låne. Obligasjonen inneholder også bestemmelser om hva slags rente som skal betales til de som eier den, og når de skal innløses, dvs. lånet betales tilbake.

Det er ikke bare store kapitalistiske bedrifter som bruker denne låneforma, men også stater, kommuner og andre store aktører.

Obligasjonen kan selges videre til andre. Prisen på den vil da gå opp når renta ellers i samfunnet går ned, og ned når renta går opp. Hvis for eksempel renta i banken er 4 prosent og obligasjonen gir en avkastning på 4 prosent per år, vil obligasjonen selges til omtrent pålydende verdi. For enten du setter 1000 kroner i banken eller kjøper en obligasjon med pålydende verdi lik 1000 kroner, tjener du like mye per år, nemlig 40 kroner. Men om renta ellers i samfunnet går opp til 8 prosent, vil obligasjonen synke i verdi til omtrent 500 kroner. For du kan få 40 kroner ved å sette 500 kroner i banken, og da vil du ikke gi mer enn 500 kroner for en obligasjon som bare gir deg 40 kroner per år.

Hvis det blir usikkert om den som tok opp obligasjonslånet vil kunne betale de årlige rentene eller tilbakebetale hele lånebeløpet ved fristens utløp, vil naturligvis obligasjonen bli mindre verdt om den skal selges videre. Det beløpet den selges for, tilsvarer en bestemt rente. La oss si at den selges for bare 200 kroner. 40 kroner, som er det kontraktsfestede årlige beløpet som skal betales som rente, er 20 prosent av 200 kroner. Så denne prisen svarer til at den nye eieren av obligasjonen krever minst 20 prosent rente for å låne penger til han som tok opp lånet. Han krever altså en veldig risikopremie i tillegg til den vanlige renta for å tre inn i et kontraktsforhold med en så upålitelig låntaker.

På denne måten vil prisen i markedet for obligasjoner som er utstedt av denne låntakeren, eller nærmere bestemt den renta som prisen tilsvarer, gi et signal om hvor sannsynlig man trur det er at han kommer til å misligholde lånet. Når renta i annenhåndsmarkedet på obligasjonslån til først Hellas, og nå Italia, kommer opp i 7 prosent og mer, tyder det på at det er høy sannsynlighet for at lånet vil bli misligholdt. Hva verre er: Det er også et klart signal om at når disse landene skal legge ut nye obligasjonslån til erstatning for de som forfaller, vil potensielle kjøpere kreve den samme høye renta for å kjøpe obligasjoner. Det øker sannsynligheten for at disse landene ikke vil makte å betale renter. Det er altså en sjølforsterkende prosess, der usikkerhet gir høye renter som forsterker usikkerheten.

Observerbare utslag av profittratefall – talleksempler

Anta at gjennomsnittsavkastningen på kapital investert i en industribedrift er en objektiv størrelse, uavhengig av gjeldsgraden, dvs. forholdet mellom egenkapital og lånekapital i det enkelte tilfellet. Dette følger av den marxistiske verdilæra. (Det finnes også en annen teori som sier det samme, nemlig det såkalte Modigliani-Miller-teoremet i finansteorien.) Anta videre at det også finns en gjennomsnittsavkastning på egenkapital investert i industrien, eller en normalt brukt gjeldsgrad, hvilket er samme sak. Det er egenkapitalavkastningen som har interesse for den enkelte kapitalist, og han sikter mot å oppnå minst den avkastningen på egenkapitalen som ellers er vanlig. Det følger av bl.a. Marx’ teori om utjamning av profitten til en gjennomsnittsprofitt.

Utgangspunktet: Den investerte kapitalen er 100, fordelt på 40 egenkapital og 60 lånekapital, altså en gjeldsgrad på 60 prosent. Profittraten er 10 prosent pr år, uavhengig av gjeldsgraden, og lånerenta er 5 prosent. Det gir renteutgifter på 3, og derfor avkastning på egenkapitalen på 7, dvs. 7/40 eller 17,5 prosent avkastning på egenkapitalen.

Profittraten faller: Profittraten faller fra 10 til 6. Renta er fremdeles 5 prosent, hvilket gir renteutgifter på 3 og avkastning på egenkapitalen på 3/40 = 7,5 prosent. Avkastningen på egenkapitalen reduseres altså forholdsvis mer enn profittraten.

Høyere gjeldsgrad: Høyere andel gjeld kan motvirke virkningen av profittratefallet på avkastningen på egenkapitalen. Om kapitalen er 100, men bare 8 er egenkapital og 92 er lånekapital, vil renteutgiftene være 4,6, og avkastningen på egenkapitalen vil være 1,4/8 = 17,5 prosent – altså tilbake på samme nivå som i utgangspunktet. Lavere rente: En rentesenkning vil alltid gi høyere avkastning på egenkapitalen. Om egenkapitalen er 40 og lånekapitalen 60, som i utgangspunktet, men profittraten har sunket til 6, kan en rentesenking til 3 prosent bringe profittraten opp fra 7,5 prosent til over 10,5 prosent. Grunnen til at rentesenkingen her ikke helt kan motvirke et forholdsvis like stort profittratefall, er den relativt lave gjeldsgraden og den store forskjellen mellom rente og egenkapitalavkastning.

Lavere profittrate gir økt usikkerhet: Avkastningen vil variere fra år til år. Anta at den varierer rundt et normalnivå som er likt med eksemplene ovenfor. I eksemplet som vi kalte utgangspunktet, kan avkastningen i et dårlig år falle til 30 prosent av normalnivået uten at man behøver å ta av egenkapitalen for å betale renter. Når profittraten faller vil man tære på egenkapitalen allerede om avkastningen blir 50 prosent av normalnivået. Om profittraten faller og man kompenserer dette med høyere gjeldsgrad, vil man måtte bruke av egenkapitalen til å betale renter allerede når avkastningen har falt under 77 prosent av normalnivået. Ikke bare øker profittratefallet faren for konkurs, men den naturlige motreaksjonen, nemlig økt gjeldsgrad, øker faren for konkurs ytterligere. Disse to tingene i kombinasjon er en oppskrift på kriser. Lavere rente, derimot, kan redusere konsekvensene av svingningene i profittraten, forutsatt at ikke kapitalistene svarer på den lave renta med å øke gjeldsgraden.

Finanskapitalen øker: Om vi sammenlikner situasjonen der egenkapitalen er 8 og lånekapitalen er 92 med utgangspunktet, der egenkapitalen var 40 og lånekapitalen 60, så har lånekapitalen økt med 32. Det bankene tjener penger på, er ikke lånevolumet i seg sjøl, men marginen mellom renta på innlån og utlån. Anta den er 1 prosent her. Da tjener banken 0,6 i utgangspunktet og 0,92 når gjeldsgraden er økt til 92 prosent. Men 0,6 i utgangspunktet tilsvarer avkastningen på en kapital på 6, mens 0,92 i den andre situasjonen tilsvarer en kapital på over 15. Kapitalen i industrien er 100 i begge tilfeller. Finanskapitalen har altså her økt sin andel av inntekten og den samlede kapitalen som er brukt i samfunnet. Det skyldes ikke finansakrobatikk, men industribedriftenes økte opplåning.

På slutten av 90-tallet hadde sosialdemokratiske partier regjeringsmakt i 12 av de da 15 medlemslandene i EU.
Høyreregjeringene som hadde dominert få år tidligere, hadde falt, én etter én.
I dag er situasjonen snudd fullstendig på hodet.

Mathias Bismo er med i redaksjonen av tidsskriftet Rødt!.

Norge er, med sin rød-grønne regjering, et unntak. Dette var en viktig grunn til at Oslo ble valgt som møtested da den sosialdemokratiske tenketanken, Policy Network, i mai i år samlet sosialdemokratiske ledere, først og fremst fra Europa, til felles strategidiskusjoner for å gjenreise et sterkt europeisk sosialdemokrati.

Diskusjonen om sosialdemokratiets fortid, nåtid og fremtid, er for viktig til å bli overlatt til sosialdemokratene alene. På den ene siden har sosialdemokratiet historisk vært en pådriver for å omsette arbeiderbevegelsens krav til praktisk politikk, på den andre siden har det vært et viktig hinder for å få realisert mer radikale krav.

Denne dobbeltrollen, kombinert med den posisjonen sosialdemokratiske partier har hatt, og i stor grad fortsatt har i arbeiderbevegelsen og den generelle politiske offentligheten, gjør tvert imot dette til et tema som har betydning.

«Vi er alle sosialdemokrater,» sa Arbeiderparti- kjempen Einar Førde. Hvor lite vi enn liker det, er det en viss kjerne av sannhet i dette utsagnet. Denne artikkelen representerer like fullt et forsøk på å se sosialdemokratiet fra utsiden. Så godt som alle bidragsyterne i antologien Priorities for an new Political Economy, som ble gitt ut i forbindelse med Oslo-konferansen i mai, tar omgivelsene for gitt, og forsøker å utmeisle strategier for å tilpasse sosialdemokratiet til disse. Utgangspunktet for denne artikkelen, derimot, er at omgivelsene kan formes, og at nettopp denne prosessen er avgjørende for hvilken vei et samfunn tar.

Sosialdemokratiet – en historisk oversikt

I 2009 fikk Arbeiderpartiet sitt beste stortingsvalgresultat på 16 år, og tidligere i år fikk de sitt beste resultat i kommune- og fylkestingsvalg på 24 år. Som det fremgår av figur 1, representerer ingen av disse valgene noe nytt gjennombrudd, men snarere en gjenopphenting til nivået partiet befant seg på, før midten av 90-tallet. Det er likevel langt fra den oppslutningen de hadde ikke bare i storhetstiden på 50- og 60-tallet, men også langt ut på 70- og 80-tallet. Det er også grunn til å spørre seg om ikke resultatet på 31,7 prosent ved kommunevalget er et resultat av helt andre ting enn økt oppslutning om sosialdemokratiet. Før tragedien inntraff 22. juli, lå Arbeiderpartiet an til å gjøre sitt svakeste kommunevalg siden 1925. På meningsmålingene i både juni og juli lå partiet på rundt 27 prosent oppslutning, og på flere målinger så det til og med ut til at de ikke engang ville bli det største partiet, også dette for første gang siden 1925.

Mye tyder på at fremgangen til Arbeiderpartiet gikk på bekostning av samarbeidspartnerne. Samlet sett gikk regjeringspartiene tilbake, med det resultatet at ytterligere ordførerkjeder gikk tapt, også i gamle bastioner som Odda, Notodden og Rana. Av de ti mest folkerike kommunene i landet, er i dag åtte styrt av blå partier eller koalisjoner. Både i Oslo og Bergen fikk Høyre-ledede byråd fornyet tillit, og i Tromsø betydde valget slutten på 12 år med Arbeiderpartistyre. Av de store kommunene, var det bare i Fredrikstad at Arbeiderpartiet tok tilbake ordførervervet. Mens både Oslo og Bergen var styrt av Arbeiderpartiet i totalt 22 av de første 30 årene etter krigen, har partiet siden 1975 hatt ordfører og/eller byrådsleder i henholdsvis 5 og 10 år i de respektive storbyene. Med om lag én av seks innbyggere bosatt i disse to byene, sier det seg selv at dette betyr mye også for det store bildet.

Det samme mønsteret er tydelig også på riksplan. I perioden 1945–61 styrte Arbeiderpartiet alene, og i periodene 1961– 65 og 1973–81 styrte de med SF/SV som eneste støtteparti. Siden den gang har de vært tvunget til å mobilisere støtte fra minst ett tradisjonelt borgerlig parti for å kunne gjeninnta regjeringskontorene – enten de har støttet mistillitsforslag mot borgerlige regjeringer, som FrP i 1986 og Høyre og FrP i 2000, blitt en del av det parlamentariske grunnlaget som Senterpartiet etter fiaskoen med Syse-regjeringen i 1990, eller blitt en del av en sosialdemokratisk ledet koalisjon som Senterpartiet siden 2005. Figur 2 illustrerer dette. Ikke siden 1969 har Arbeiderpartiet fått større oppslutning i valg sammen med andre venstrepartier, NKP og fra 1961 også SF, enn Høyre og deres alliansepartnere. Valgene i 1993 og 1997 er utelatt fra figuren på grunn av den politiske unntakstilstanden i forbindelse med EU-kampen i 1993 og den midlertidige situasjonen med tre politiske poler i forbindelse med sentrumsalternativet i 1997. Det er imidlertid verdt å merke seg at også Senterpartiet er regnet inn blant Arbeiderpartiets allierte fra 2001, men selv med Senterpartiet på laget, ble 2001 etterkrigstidens nest svakeste valg for Arbeiderpartiets blokk. Verken i 2005 eller 2009 maktet denne blokken å kopiere resultatene fra perioden 1945–69.

Denne nedadgående tendensen er ikke særnorsk. En tilsvarende nedgang i oppslutning både for sosialdemokratiet alene og sammen med tradisjonelle allierte er merkbar i hele Vest-Europa. Det samme er tendensen til at sosialdemokratene må inngå stadig bredere allianser for å oppnå flertall, med de følgene det har for politikken. Tabell 1 viser utviklingen i oppslutning om de sosialdemokratiske partiene i Vest-Europa, med unntak av Portugal, Spania og Hellas, som først kunne skilte med demokratiske valg på 70-tallet, og i Italia, der partifloraen både før og etter det gamle partisystemets sammenbrudd på 90-tallet gjør en sammenligning ganske meningsløs.¹ Som i Norge viser tallene en utvikling med en storhetstid på 50- og 60-tallet, en noe lavere oppslutning på 70- og 80-tallet og en dramatisk nedgang på 90- og 00-tallet.

Oppslutningen om sosialdemokratene var relativt stabil gjennom hele 90-tallet. Det var følgelig først og fremst nye allianser som brakte sosialdemokratene til makta i 12 av 15 EU-land. I flere land inngikk sosialdemokratene allianser med grønne partier, enten som støttepartier eller regjeringspartier. Selv om de fleste av disse oppsto på venstresida, har de, etter at de ble etablert som store partier, gjort det de kan for å fremstille seg som sentrumspartier som kan samarbeide med de fleste. Både i Tsjekkia og Irland har de vært partnere i konservative regjeringer, og både i Tyskland og Sverige flørter de i dag åpenlyst med de borgerlige partiene. Også i Norge, der De Grønne fikk et slags gjennombrudd ved valget i år, har de lagt stor vekt på at de ikke tilhører noen blokk. Mens både de sosialdemokratiske partiene og det som gjerne omtales som venstresosialistiske partier, i hvert fall programmatisk og retorisk, har fokusert på velferd og utjevning, er det vanskelig å se noen klar holdning til sosiale spørsmål blant de grønne partiene. Tvert imot mener flere grønne partier at tradisjonelle venstreholdninger til sosiale spørsmål står i strid med økologiske prinsipper.

Danmark

Høstens danske valg, der sosialdemokratene etter ti år i opposisjon var en del av den seirende koalisjonen, illustrerer også det samme mønsteret. Riktignok gikk Enhedslisten, som ofte omtales som Rødts danske søsterparti, betydelig frem, men ikke mer enn Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti gikk tilbake. Mens Socialdemokraterne gjorde sitt svakeste valg siden før annen verdenskrig, mistet Socialistisk Folkeparti nesten en tredel av sine representanter. Forskjellen var Venstres danske søsterparti, med det noe misvisende navnet Radikale Venstre, som gjorde et brakvalg, noe som har allerede fått følger. Den nye regjeringen har allerede godtatt pensjonsreformen som uthuler Danmarks svar på AFP, og valgløftet om en millionærskatt ble fort lagt vekk. Regjeringsskiftet kommer trolig til å bety at utlendingspolitikken får et noe mer menneskelig ansikt, og i utenrikspolitikken vil antakelig det såkalte FN-sporet bli noe mer fremtredende enn de siste ti års blinde lojalitet til amerikansk alenegang. Men det er lite som minner om en tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk i det som så langt er lagt frem.

En passiv revolusjon

Det var ikke bare velgerpreferansene som endret seg på første halvdel av 70-tallet, perioden markerte også slutten på etterkrigstidens korporative liberalisme. Et viktig fundament for den korporative liberalismen var at vekst i forbruk og produksjon ble sett i sammenheng. Krisa i mellomkrigstiden, mente man, var et resultat av fallende etterspørsel og manglende vilje hos myndighetene til å gjøre noe med dette. Dette utløste en nedadgående spiral, der voksende arbeidsløshet og manglende realisering av merverdien gjensidig forsterket hverandre. Etter den andre verdenskrigen var det derfor en allmenn oppfatning at man måtte motvirke denne spiralen, i et samarbeid mellom stat, arbeid og kapital, og gjennom såkalte motkonjunkturtiltak. Dette betydde at når produksjonen stagnerte, måtte man svare med lønnsøkninger for å få den opp igjen, samtidig som inflasjonen ville sikre avkastning på investert kapital. For statens del, betydde det på den ene siden en skattepolitikk som oppmuntret til forbruk, og på den andre siden utbygging av velferdsordninger som skapte forutsigbarhet for arbeiderklassen i rollen som konsumenter.

Den korporative liberalismen var en politikk, eller mer presist, et produksjonsregime, som passet sosialdemokratiet godt. Selv om sosialdemokratiet som politisk bevegelse oppsto i konfrontasjonen mellom arbeid og kapital, hadde svaret på krisa i de landene der de fikk makt, allerede i 30-årene vært en variant av denne motkonjunkturpolitikken. Annen verdenskrig og alliansen med et tilsynelatende progressivt USA under Roosevelt styrket denne tendensen. Selv om det fortsatt fantes krefter i de sosialdemokratiske partiene som ville konfrontere kapitalen, hadde disse liten innflytelse på den praktiske politikken. Partiene ble i stedet politiske talerør for etterkrigstidens klassekompromiss, der kapitalismen ble tatt for gitt og arbeiderklassens interesser ble tatt hensyn til innenfor disse rammene. Med kontroll over fagbevegelsen, ble sosialdemokratiet helt avgjørende for at dette klassekompromisset kunne settes ut i livet, noe de også gjorde med liv og lyst.

Den korporative liberalismen var basert på ideen om at motkonjunkturpolitikken ville forebygge kriser i kapitalismen. Den krisa som inntrådte rundt 1970, viste at dette var feil. Som i mellomkrigstiden opplevde kapitalen stadig større vanskeligheter med å få realisert merverdien, og inflasjonen maktet ikke å snu på dette. Såkalt stagflasjon, stagnasjon kombinert med inflasjon, noe som i henhold til teorien ikke skulle være mulig, viste seg nettopp å være det. Dette innvarslet en hegemonikrise for den korporative liberalismen. Som Antonio Gramsci understreket i de skriftene han skrev i de italienske fascistenes fengsler i mellomkrigstiden, regjerer ikke en klasse bare ved hjelp av åpenlyse tvangsmidler. En hegemonisk klasse eller del av en klasse, mente han, er kjennetegnet ved at den oppnår støtte utover seg selv og er i stand til å styre basert på dette hegemoniet. En hegemonikrise oppstår når dette hegemoniet er i fare.²

Den korporative liberalismen var ikke bare understøttet av de sosialdemokratiske partiene. Også de borgerlige partiene baserte mye av sin praktiske politikk på lignende prinsipper. I Norge ble for eksempel Folketrygden vedtatt innført under Per Bortens borgerlige firepartiregjering. Det fantes imidlertid også enkelte dissidenter, ikke minst i USA. Mens den korporative liberalismen baserte seg på relativt lukkede økonomiske systemer, baserte nyliberalistene seg først og fremst på eksportrettet industri og handels- og pengekapital. Økonomer som Milton Friedman og Friedrich von Hayek hadde lenge møtt mer eller mindre døve ører når de mente at motkonjunkturpolitikk bare utsatte og forsterket de latente krisene. Optimal ressursutnyttelse, mente de, var det bare markedskreftenes usynlige hånd som kunne garantere, og selv om de ikke nektet for at det ville være midlertidige problemer forbundet med å slippe markedskreftene fri, så ville de være mindre enn alternativet.

Både Friedman og Hayek fungerte i perioder som rådgivere for Augusto Pinochets militærdiktatur, som kom til makten i Chile i 1973. Men det er særlig Storbritannia under Margaret Thatcher fra 1979 og USA under Ronald Reagan fra 1981 som i ettertiden har blitt stående som symbolene på nyliberalismens gjennombrudd. Nyliberalismen har riktignok ikke klart å unngå kriser, noe ikke minst den økonomiske situasjonen i store deler av den vestlige verden i dag bærer vitnesbyrd om, men, i motsetning til den korporative liberalismen har den heller ikke gitt slike løfter. Nyliberalistenes svar er snarere at omfanget av både dagens krise og krisa i 1987 har å gjøre med at alt for mange etterlevninger etter den korporative liberalismen henger igjen. Vel så alvorlig er det, eller burde det være, at veksten fortsatte å falle i denne perioden, fra 4,9 prosent årlig vekst i BNP i OECD-landene i perioden 1960–73 til 1,8 prosent i perioden 1989–95³. Foreløpig har likevel ikke dette rokket ved nyliberalismens hegemoni, selv om det er ting som tyder på at en ny hegemonikrise kan være under oppseiling.

Skiftet fra korporativ liberalisme til nyliberalisme er det Gramsci omtalte som en passiv revolusjon. En passiv revolusjon er herskerklassens svar på en hegemonikrise, der det blir gjort omfattende endringer, som ikke endrer på de grunnleggende klasserelasjonene. Det reflekterer snarere endrede maktforhold innenfor herskerklassen, der én fraksjon innenfor borgerskapet, det vil si representanter for én bestemt type kapitalisme, vinner hegemoni i klassen på bekostning av en annen. Endrede konfigurasjoner innenfor herskerklassen, det vil si endrede maktforhold med påfølgende endringer i hvordan kapitalismen fremtrer, gjør ikke noe med klassens hegemoni, det bare endrer innholdet i den hegemoniske kontrollen klassen har over samfunnet som sådan.

Et nyliberalt sosialdemokrati

Etterkrigstidens sosialdemokrati hadde på mange måter en dobbel klassekarakter. Erik Olin Wright skiller mellom grunnleggende og umiddelbare klasseinteresser. Der en klasses umiddelbare interesser kretser rundt reformkamp innenfor et gitt produksjonssystem, består dens grunnleggende interesser i de interessene som eksisterer dersom produksjonssystemet ikke tas for gitt. For arbeiderklassen under kapitalismen består de grunnleggende interessene i å erstatte kapitalismen med sosialisme, mens de umiddelbare interessene får uttrykk i reformkamper.⁴ Ut fra et slikt perspektiv er det klart at sosialdemokratiet ved makten aldri har vært noe uttrykk for arbeiderklassens grunnleggende interesser. Men så lenge de har stått og står for reformer som støtter opp under arbeiderklassens umiddelbare interesser, sammenlignet med alternativet, noe de både har gjort og fortsatt i en viss utstrekning gjør, bør de samtidig betraktes som arbeiderpartier.

En klasses umiddelbare interesser, er imidlertid ikke alltid åpenbare, og de kan også være forskjellige og til dels også motstridende på tvers av ulike segmenter innenfor klassen. For eksempel kan det fort oppstå motstridende umiddelbare interesser mellom faglært og ufaglært arbeidskraft, mellom hånds- og åndsarbeidere, mellom ansatte i privat og offentlig sektor, mellom ansatte i eksportrettet og nasjonalt innrettet industri, mellom kjønn, nasjonaliteter, kulturer osv. Når maktforholdene innenfor borgerskapet endrer seg, og med dette det kapitalistiske produksjonsregimet, vil også de umiddelbare interessene bli desto mer uklare og, i hvert fall tilsynelatende, motstridende. Et typisk eksempel på dette, er forholdet mellom privat og offentlig sektor. Under den korporative liberalismen, var det sjelden noe spørsmål om det offentlige burde ha ansvaret for en rekke sentrale oppgaver. I dag, derimot, hender det ikke sjelden at motstandere av privatisering blir møtt med påstander om at de rakker ned på ansatte i privat sektor når de peker på følgene av privatisering. Det er, med andre ord, slett ikke merkelig at 70-tallet også ble en periode med store brytninger innenfor sosialdemokratiet. Resultatet av disse brytningene, derimot, åpenbarte også sosialdemokratiets grunnleggende klassekarakter innenfor nyliberalismen.

Arbeiderpartiet har i Norge fått mye helt rettmessig kritikk fra venstre og, dog i noe mindre monn, fra fagbevegelsen for ikke bare å akseptere nyliberale reformer, men også for å være en pådriver for dem. Allerede før Kåre Willoch inntok statsministerkontoret, hadde Arbeiderparti-regjeringen forlatt motkonjunktur- og lavrentepolitikken, vedtatt en pris- og inntektsstopp og dreid skattleggingen fra direkte til indirekte skatter. Det var også under Arbeiderpartiets ledelse Posten og NSB ble omgjort til særlovsselskaper, markedsprinsipper ble innført som styringsprinsipp i helsesektoren og privatiseringsprosessen i Telenor og Statoil begynte. På kommunalt nivå betydde det lite hvem som styrte da transport- og kraftselskaper gradvis ble fristilt og solgt. Det har ikke vært noen merkbar forskjell på implementeringen av prinsipper fra privat sektor i offentlig styring.⁵ Under den rød-grønne regjeringen har det såkalte skatteløftet vært det styrende prinsippet for offentlige finanser. Dette prinsippet, som i korthet betyr at skatte- og avgiftsnivået skal ligge på det nivået Per Kristian Foss satte det til i 2004, har satt en effektiv stopp for investeringer både i velferd og offentlige infrastruktur.

Også ellers i Europa har sosialdemokratiske regjeringer gått i spissen for nyliberale reformer. I perioden 1997–2002 klarte de franske sosialdemokratene å gjennomføre en privatiseringsprosess som fikk de konservative forgjengerne til å fremstå som svært moderate. Rundt 900 statlige selskaper ble hel- eller delprivatisert, deriblant France Telecom, Air France og flere store banker. Regjeringen innførte også en arbeidstidsreform, som på den ene siden reduserte arbeidsuka fra 39 til 35 timer, men som på den andre siden ga rom for mye større grad av fleksibilitet og såkalt lokal tilpasning, og som også i ettertid har skapt et større press på lønningene til franske arbeidere, særlig i privat sektor.

I Tyskland var det en sosialdemokratisk regjering som iverksatte de såkalte Hartzreformene. Den mest kontroversielle reformen var en arbeidsmarkedsreform som reduserte arbeidsløshetstrygden betraktelig og gjorde den til en behovsprøvd ytelse der ikke bare den arbeidsløses situasjon ble tatt i betraktning, men også ektefellens inntekt. Innretningen av reformen innebærer også et press på lønnsnivået, siden arbeidsløse ofte blir pålagt å takke ja til jobber under minstelønnsnivået. Reformen avfødte noen av de største protestene Tyskland har sett etter annen verdenskrig, og var også avgjørende for at det sosialdemokratiske partiet sprakk og gikk på et brutalt nederlag ved valget i 2005, et nederlag de fortsatt er dypt preget av.

Skattepolitikken viser et lignende mønster. Det var sosialdemokraten Gerhard Schröder som reduserte den maksimale prosentsatsen på inntektsskatt fra 53 prosent, som den var under kristendemokraten Helmut Kohl, til 42 prosent. En tilsvarende reform ble vedtatt og iverksatt av den sosialdemokratiske regjeringen i Frankrike. I perioden rundt 2000 benyttet også flere europeiske sosialdemokratiske regjeringer, blant annet i Tyskland, Frankrike, Portugal, Storbritannia og Italia, makten til å kutte i selskapsskatten. Dette står i et særlig grelt lys når man vet at Spania og Belgia, to av de tre EU-landene som ikke hadde sosialdemokrater ved makten, holdt den stabil. I dag har det faktisk gått så langt at en rekke prominente rike har bedt om å få betale mer skatt. Ett av landene der det i skrivende stund vurderes er Spania, der den sittende sosialdemokratiske regjeringen, i et desperat forsøk på å beholde makten, planlegger å gjeninnføre en ekstraskatt for de rikeste, en skatt de selv avskaffet i 2008.⁶

Europeisk integrasjon

For å forstå sosialdemokratiets tilpasning til nyliberalismen, er det ikke mulig å komme utenom EU og dets forløpere. Selv om EU aldri har vært noe sosialdemokratisk prosjekt, er det ikke til å komme forbi at sosialdemokrater har vært svært viktige i utviklingen av EU. Tre av de seks statslederne som underskrev Romatraktaten i 1957, var sosialdemokrater, og både i Norge og Danmark var det sosialdemokratiske regjeringer som ledet kampanjene for å innlemme landene i EEC i 1972. Flere av de institusjonene som ble opprettet i de første 15 årene, var, videre, spesifikt innrettet på å skape et felles rammeverk for en korporativ liberalisme.

Det har imidlertid vært flere problemer med overnasjonalitet. Uten en felles pengeog rentepolitikk var det så godt som umulig å skape en felles korporativ-liberalistisk struktur. Uten felles skattemyndighet var det like umulig å skape felles velferdssystemer. Mens det første i dag er en realitet, dog under den nyliberalistiske ortodoksien, er det siste fortsatt i det blå, men det er heller ikke av vesentlig betydning for nyliberalismen. I tillegg kommer selvsagt fraværet av en felles europeisk offentlighet med en felles politisk og faglig arena.

Mens overnasjonaliteten vanskelig kunne løse Europas utfordringer fra et korporativt liberalistisk ståsted, var det desto mer effektivt som et nyliberalistisk redskap. Medlemslandene, med unntak av Storbritannia, der Thatcher for lengst hadde erklært krig mot arbeiderklassen, befant seg rundt 1980 i et spenningsfelt mellom korporativ liberalisme og nyliberalisme. Hele EF-prosjektet fremsto som relativt ubetydelig, en fase som siden har blitt omtalt som euroskerose, men da European Round Table of Industrialists, en klubb for direktører i viktige europeiske bedrifter, lanserte ideen om et felles marked, ble dette tatt imot med åpne armer, også av sosialdemokrater flest, med unntak av i Danmark. Den franske sosialdemokraten Jacques Delors, som fra 1984 ledet EF-kommisjonen, står i ettertiden som den fremste pådriveren for prosjektet.

Prinsippene bak det indre markedet bør være kjent, med felles regler for handel og finans. Medlemslandene står i prinsippet fortsatt fritt når det gjelder sosial- og lønnspolitikk, men dette er nå løsrevet fra de økonomiske virkemidlene. Den økonomiske krisa viser dette i all sin grusomhet. I Øst-Europa er det for eksempel bare Polen og Tsjekkia som har sluppet unna de verste utslagene av krisa, men siden Polen, i motsetning til Tsjekkia, har en flytende kurs mot euroen, har de vært bedre rustet til å benytte seg av pengepolitikken for å demme opp. Slovakia, derimot, som gikk over til euro i 2009, har frasagt seg alle disse virkemidlene, med forferdelige resultater.⁷

Medlemslandene er heller ikke i stand til å benytte seg av rentepolitiske virkemidler for å få hjulene i gang i eget land. Det er det kun den europeiske sentralbanken, som står utenfor politisk kontroll, som kan. Dette, kombinert med strenge krav til budsjettdisiplin, fremtvinger drastiske kutt i velferdsordningene, med de følgene det har. Denne typen prosesser i for eksempel Hellas er selvsagt ikke bare sosialdemokratenes ansvar, men når lojaliteten til den europeiske sentralbanken er sterkere enn lojaliteten til velferdsstaten, illustrerer utviklingen i Hellas hvordan euroen binder et land på hender og føtter. Kontrasten til Island, der devalueringen av den islandske kronen nettopp har gjort landet i stand til å komme relativt helskinnet ut av en lignende situasjon, kunne knapt vært mer dramatisk.

I den andre enden står kapitalens fire friheter, som utøver et storstilt press både på skatte- og lønnsnivået i de enkelte landene, noe som bare forsterker disse problemene. I en oppgangskonjunktur står dette ikke i motstrid til å opprettholde de velferdsordningene som allerede eksisterer i medlemslandene, men i en nedgangskonjunktur formelig ber denne strukturen om nyliberale løsninger. Dette har fått enkelte venstreorienterte eurofanatikere, som filosofen Jürgen Habermas, til å ta til orde for å gi EU utvidede politiske fullmakter og å ilegge skatter, og dermed gjøre det til en de facto stat. Det disse derimot ikke tar i betraktning, er eksistensen av nasjonale offentligheter, med egne språk, kulturer, massemedier og politiske tradisjoner, og det samtidige fraværet av en felleseuropeisk offentlighet. Å bygge mothegemoni mot det rådende hegemoniet i en slik situasjon vil være fullstendig nytteløst, og en slik utvikling vil dermed overlate politikken til de allerede dominerende kreftene i enda større grad enn i dag.

Dette til tross, sosialdemokratiet har for lengst blitt EUs varmeste forsvarer, og forsvaret av nyliberal omstrukturering er like varmt som forsvaret for andre idealer de mener å se i den europeiske integrasjonen. EU har på denne måten vært helt avgjørende i å plassere sosialdemokratiet trygt i den nyliberalistiske leiren. I Norge ser vi dette nærmest daglig, når regjeringen, uten så mye som å mukke, implementerer direktiver fra Brüssel, og de eneste argumentene for å implementere dem er forpliktelsene Norge har gjennom EØS-avtalen.

Norge befinner seg riktignok i en helt annen økonomisk situasjon enn EU, og politikken vil ikke nødvendigvis ha de samme følgene her som i de delene av Europa som er hardere rammet av krisa. Men når for eksempel frykten for utflagging blir et argument for ikke å øke skattenivået, noe som kunne vært forhindret enkelt dersom Norge ikke hadde svelget de fire frihetene, illustrerer det også hvordan Norge, selv som ikke-medlem og selv med en regjering med en av Europas, tross alt, mest radikale regjeringserklæringer, blir bundet av integrasjonen.

Sosialdemokratiet i dag

Begrepet korporativ liberalisme viser til en liberalisme preget av samarbeid mellom de viktigste samfunnsaktørene – stat, kapital og arbeid. Riktignok ble den korporative liberalismen i flere land implementert uten spesielt stor arbeiderdeltakelse, men i de landene der sosialdemokratene hadde vunnet regjeringsmakt, fikk de sosialdemokratiske partiene en helt særegen betydning for den korporative liberalismen. Som arbeiderpartier, i den forstand at de hadde stor oppslutning i arbeiderklassen, var de på en helt annen måte enn borgerlige partier, i stand til å disiplinere klassen. Kontrasten mellom for eksempel de skandinaviske landene, der sosialdemokratiet dominerte fagbevegelsen og var det typiske regjeringspartiet, på den ene siden, og Italia og Frankrike, der de største fagorganisasjonene var kommunistiske og sosialdemokratene spilte en langt mindre fremtredende rolle, er karakteristisk i så måte.⁸ Sosialdemokratiet ble dermed en garanti for den korporative liberalismen og en kraft som kunne demme opp for mer radikale krav, i tråd med klassens grunnleggende interesser.

Under nyliberalismen, blir imidlertid samarbeidsforholdet mellom de tre partene drastisk endret. Selv om det vanskelig kan sies at det var noen likeverdighet mellom arbeid og kapital under den korporative liberalismen, ble likevel arbeiderklassen tillagt en langt viktigere betydning enn tilfellet er i dag. Motkonjunkturpolitikken var en politikk der arbeiderklassen måtte bli tatt hensyn til i dobbeltrollen som lønnsmottaker og forbruker. Når det i dag ikke skal drives motkonjunkturpolitikk, blir ikke denne dobbeltrollen så veldig viktig. Økt internasjonalisering, såkalt globalisering, og dermed en enda mer uklar sammenheng mellom disse rollene, styrker denne tendensen. Resultatet av den nyliberale politikken er privatisering, fleksibilisering og økte forskjeller. For sosialdemokratiet er imidlertid problemet at dette er langt vanskeligere å selge som arbeiderklassens umiddelbare interesser enn den politikken som kunne selges under den korporative liberalismen. Selv om forholdet mellom den norske LO-ledelsen og Arbeiderpartiet fortsatt er svært tett, gjør dette det også vanskeligere å bruke LO som et redskap for partiet og profilere seg som partiet for de fagorganiserte. Sagt på en annen måte: Den kapitalistiske formasjonen vi ser i dag, er langt dårligere tilpasset sosialdemokratiet og langt bedre tilpasset andre partier.

Sosialdemokratiets tilpasning til nyliberalismen har også innebåret en betydelig organisatorisk endring, der partipolitikken i langt større grad har blitt en karrierevei. Allerede i 1969 slo Ottar Hellevik fast at Stortinget representerte en sosial elite.⁹ Utviklingen siden den gang har fordypet dette ytterligere.¹⁰ Stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer går sjelden tilbake til sine gamle jobber når de en gang er ferdige, og de rekrutteres i stadig økende grad fra et stadig mindre segment av befolkningen. Dette er en utvikling som er merkbar i hele Europa, og det har også trengt dypt inn i sosialdemokratiet. Når Arbeiderpartiet i Oslo mønstrer en bankdirektørfrue fra Frogner som byrådslederkandidat, og når Jonas Gahr Støre er favoritt til å overta som partileder ved neste korsvei, så gjør det noe med gjenkjennelseseffekten

Etter kommunevalget i Oslo har flere valganalytikere uttalt at årsaken til Høyres suksess er at de trenger inn i Arbeiderpartiets grunnfjell. Til en viss grad kan det være noe i dette, men som ved tidligere valg, viser resultatet at Høyres suksess først og fremst har å gjøre med at Oslo Vest har langt høyere valgdeltakelse enn Oslo Øst. Det er også her mye av nøkkelen ligger, men Arbeiderpartiet synes bare i begrenset grad til å være villig til å gjøre noe med det. I forbindelse med valget inngikk partiet en avtale med Huseiernes landsforbund om ikke å innføre eiendomsskatt. I 1995 hadde Oslo kommune 533 millioner kroner i inntekter fra eiendomsskatt, beløpet ville antakelig blitt betraktelig høyere i dag, og dette er penger som kunne vært brukt systematisk til en sosial utjevning mellom øst og vest. Inntektene ville først og fremst kommet fra eiendomsbesittere på Oslo Vest, og, brukt på tiltak i øst, ville dette gitt en betydelig omfordelingseffekt. Selv om et program for en slik omfordeling ville vist en vilje til å gjøre noe med det dagens byråd ikke er interessert i å gjøre noe med, valgte de heller å hoppe da Peter Batta sa «hopp,» og dermed tilfredsstille ønskene til Høyres kjernevelgere, som uansett ikke ville stemt for et nytt byråd. Dette ville selvsagt ikke vært noen garanti for et annet utfall av valget, men det ville vist at det finnes et alternativ til den delte byen som høyresida er så oppsatt på å beholde.

Sosialdemokratiets utfordringer

Dette betyr ikke at løsningen på sosialdemokratiets krise ligger i å vende tilbake til den korporative liberalismen. Den var bygget på en idé, idéen om at det var mulig å unngå kriser i kapitalismen. Dette viste seg ikke å holde vann. Forslag om å vende tilbake til Keynes’ teorier bør derfor mottas med forsiktighet.¹¹ Det er ikke mulig å vende tilbake til tidligere tiders strukturer, det er de eksisterende strukturene som må utfordres. Da han ble valgt til Labour-leder, uttalte Ed Miliband at de situasjonene der partiet har nytt størst suksess, er de situasjonene der de har våget å utfordre den konvensjonelle visdommen. Selv om det så langt tyder på at det er langt mellom liv og lære for Miliband, er dette en viktig erkjennelse.

Hellas var, frem til den nye samlingsregjeringen ble innsatt, et av få land i Europa der sosialdemokratene har styrt alene de senere årene. Landets historie, med militærdiktatur frem til 1974, har riktignok bidratt til å gjøre landets sosialdemokratiske parti PASOK til noe annet enn søsterpartiene i land som ikke har denne historien, men det er av mindre betydning i denne sammenhengen. Hellas var det siste landet som fikk lov til å slutte seg til euroen før den ble innført, og mange har i ettertid påpekt at dette var et uheldig valg, både for euroens og Hellas sin egen del. Hellas har et merkbart lavere produktivitetsnivå enn resten av euroområdet, og innføringen av euroen resulterte i første omgang i en betydelig prisøkning. Likevel er den gjelda landet har pådratt seg en gjeld som er basert på euroen, og dermed produktivitetsnivået i hele eurosonen. Dette gjør også etableringen av en eventuell ny drakme langt mer kostbart enn det ville vært å beholde den gamle. I alle tilfeller har Hellas nå gått med på omfattende kuttpakker i regi av IMF og EU. Utgiftene i offentlig sektor kuttes, inkludert offentlige lønninger og velferdsytelser, og personbeskatningen økes – alt dette for å få lov til å penger av IMF og EU for igjen å kunne betale ned den gjelda de har.

Under korporativt liberalistiske styreformer, ville løsningen antakelig heller ligget i en bevisst motkonjunkturpolitikk, der arbeiderklassens kjøpekraft ble økt, ikke redusert, og inflasjonen brukt som redskap til å redusere gjelda. Det siste ble gjort i Argentina, som opplevde noe av det samme i 2001. Den argentinske pesoen ble løsrevet fra dollaren, og de argentinske myndighetene under Nestor Kirchner forhandlet frem avtaler med kreditorene der de aksepterte å slette en del av gjelden mot at resten ble betalt. I 2005, da støvet la seg, hadde gjelden blitt redusert til en tredel, og var dermed mye enklere å håndtere.¹² Dette er også en mulighet i Hellas. Det er også mulig å øke skattene slik at det er de som er ansvarlige for krisa som må betale, ikke vanlige folk. Av lojalitet til nyliberale prinsipper, velger imidlertid PASOK ikke å gjøre dette – på tross av at denne politikken har redusert oppslutningen deres fra valget i 2009 til det halve.

Selv om Norge ikke er like hardt rammet av krisa, får den nyliberale politikken utslag også i Norge. Skoler, veier og jernbane forfaller, sykehus legges ned og velferdsytelser er under press. Samtidig vokser det private forbruket. Både SV og SP har tatt til orde for å forlate skatteløftet og å bruke økte skatter til å overføre nødvendige midler fra privat til offentlig konsum, men dette har blitt hamret ned av Arbeiderpartiet, som tydeligvis ikke ser noe galt i at kjøpesentre og badeland blir prioritert fremfor fritidssentre og svømmehaller. En snuoperasjon vil selvsagt bli kraftig kritisert av høyresida, men målet for en regjering, som liker å fremstå som en venstreorientert regjering, bør heller ikke være å tilfredsstille høyresida. Når statsbudsjettet knapt klarer å gjøre Siv Jensen sjokkert, bør det alene få enkelte varsellamper til å blinke. Den venstreorienterte tenketanken Manifest Analyse har for eksempel beregnet at man ved å sløyfe rentefradraget på lån over 2 millioner kroner vil gi en inntekt på 10 milliarder, mens en omsetningsavgift på 0,5 prosent på børsen, tilsvarende det Storbritannia har, og også hadde under Thatcher, vil føre til ytterligere 12 milliarder i inntekter.¹³ Dette vil ikke ramme folk flest, det vil ramme dem som allerede har mest, og som uansett ikke vil stemme Arbeiderpartiet. Når i tillegg meningsmålinger viser at et klart flertall av de spurte gjerne betaler mer skatt dersom de får noe tilbake for det, er det vanskelig å se noe fornuftig resonnement bak denne motviljen, annet enn rent ideologiske årsaker.

Det er ikke tvil om at nyliberalismen etter 2008 har opplevd en hegemonikrise. Sosialdemokratiet har bare i meget begrenset grad maktet å utnytte denne hegemonikrisen. Det er heller ikke overraskende. Det var heller ikke slik at alle høyrepartiene valgte nyliberalismen som løsning. I USA var det for eksempel republikaneren Richard M. Nixon, en av de mest reaksjonære presidentene i USA etter annen verdenskrig, som sto bak et av de mest drastiske korporativt liberalistiske tiltakene siden Roosevelts tid, da han avskaffet Bretton Woods-systemet med fast vekslingskurs mellom en rekke valutaer og dollaren. En annen forskjell er at nyliberalismen hadde det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si opinionsskapere for et nytt hegemoni. Når imidlertid kritikere av nyliberalismen i dag kommer med sine løsninger, er de ofte basert på ideen om at den korporative liberalismen vil kunne forhindre nye kriser. Det vet man at den ikke kan, og derfor lyder det faktisk mer plausibelt når nyliberalister legger skylden på de landevinningene fra den korporative liberalismens tid som har blitt videreført under nyliberalismen.

Mothegemoni

Sosialdemokratiet har hatt store problemer med å tilpasse seg nyliberalismen. På den ene siden har sosialdemokrater ikke stått tilbake for andre partier når nyliberale reformer skal vedtas og gjennomføres. På den andre siden forsøker de å bevare restene av den korporative liberalismen, om ikke nødvendigvis så helhjertet, så i hvert fall i større grad enn de fleste, men ikke nødvendigvis alle, tradisjonelt borgerlige partier. Dermed havner de i en stadig bredere spagat. Årsakene til dette er flere, men en viktig faktor, er at mens massepartiet er godt tilpasset en korporativ liberalisme, passer mer toppstyrte og nettverksorienterte partier bedre til nyliberalismen.

Fremfor alt viser likevel sosialdemokratiets krise de sosialdemokratiske partienes store kapitalistiske dilemma. Da Arbeiderpartiet forlot den revolusjonære linja, også programmatisk, i 1933, var de blant de siste sosialdemokratiske partiene i verden som gjorde dette. Sosialdemokratiet er ikke en bevegelse for arbeiderklassens grunnleggende interesser, men kan, i sine beste stunder, være en bevegelse for arbeiderklassens umiddelbare interesser. Overgangen fra korporativ liberalisme til nyliberalisme har forsterket dette dilemmaet ved at det har blitt mye vanskeligere å kombinere arbeiderklassens umiddelbare interesser med interessene, både de umiddelbare og de grunnleggende, hos den hegemoniske klassefraksjonen innenfor borgerskapet.

Finanskrisa har helt klart beredt grunnen for en hegemonikrise for nyliberalismen. Hva dette vil kunne resultere i, er imidlertid et helt annet spørsmål. Protestene i Hellas og andre land som er hardt rammet av krisa, viser at det eksisterer motstand. Occupy Wall Street-bevegelsen, som i følge en meningsmåling presentert av anerkjente Time Magazine 13. oktober, har langt større sympati i den amerikanske befolkningen enn den mye mer omtalte Tea Party-bevegelsen, er et annet eksempel på det samme. Det som vil være avgjørende, er likevel om det etableres et mothegemoni. Også innenfor deler av borgerskapet er det i dag en gryende forståelse av at nyliberalismen ikke er optimal. Om noen av disse kreftene får gjennomslag, og om de kan bygge allianser med protestene mot nyliberalismen og derigjennom bli i stand til å gjennomføre en passiv revolusjon, gjenstår å se. Hvilke krefter som da eventuelt vinner frem og hvordan et nytt produksjonsregime vil kunne manifestere seg, er også helt åpent. For sosialdemokratiet er det imidlertid helt avgjørende å ta stilling til dette.

Om man likevel skal se på tegn i tiden, er det ikke usannsynlig at en eventuell bevegelse vil kunne gå i retning av en konfigurasjon der enkelte trekk fra den korporative liberalismen får en renessanse. Dette kan også gi sosialdemokratiet en slags renessanse, selv om det selvsagt ikke vil bli på samme måte som i etterkrigstiden. Uansett er det viktig ikke å miste av syne at enhver kapitalistisk konfigurasjon er kapitalistisk, med de lovmessighetene, eller utviklingstendensene, det innebærer. Så lenge ikke disse grunnleggende motsigelsene endrer seg, vil det, med mer eller mindre jevne mellomrom, oppstå kriser av større eller mindre omfang. Og sosialdemokratiet vil, som enhver annen politisk bevegelse, både prege og bli preget av det som skjer.

Noter:

1. Gerrasimos Moschonas, «The Electoral Dynamics of European Social Democratic Parties, 1950-2009» i James Cronin, George Ross og James Shoch, What’s Left of the Left, Durham: Duke University Press, 2009, s. 53.
2. For en nærmere beskrivelse av Gramscis hegemonibegrep, se Roger Simon, «Om Gramscis hegemonibegrep» i Rødt! nr. 1/2005
3. Johan Petter Andresen, «AKPs nye program – et tilbakeskritt i forståelsen av det kapitalistiske systemet» i Røde Fane nr. 2/2002
4. Erik Olin Wright, Class, Crisis and the State, London: Verso Books, 1978
5. Se f.eks. Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen, Den nyliberale revolusjonen, Oslo: De Facto, 2001
6. Denne artikkelen er skrevet før det spanske valget 20. november, et valg alt tyder på at den sittende sosialdemokratiske regjeringen vil tape så det synger etter.
7. Jane Hardy, «Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa» i Rødt! nr. 1/2011
8. Leo Panitch, «Trade Unions and the Capitalist State» i New Left Review nr. 125, januar 1981
9. Ottar Hellevik, Stortinget – en sosial elite?, Oslo, Pax, 1969
10. Hanne Marthe Narud, «Det norske Storting: Et ’folketing’ eller en samling ’politiske broilere’?» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift nr. 4/2006 
11. Se Ismail Hossein-Zadehs artikkel «Keynesianske myter og illusjoner» i dette nummeret av Rødt!
12. Rick Wolff, «Hellas og statsgjeld» i Rødt! nr. 2A/2010
13. Manifest Analyse, Velferd eller skattestopp, Oslo: Manifest Analyse, 2010

  

I månedsskiftet november/desember er det igjen en stor klimakonferanse, CO P 17, på stammespråket til klimaforhandlere og – aktivister. Ministre og rådgivere fra de fleste land i verden, tusenvis av aktivister og profesjonelle lobbyister vil møtes i Durban i Sør- Afrika.
Men vil det komme noe ut av konferansen – og vil det i så fall være bra eller dårlig?

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet

For to år siden var forventningene skyhøye til klimatoppmøtet i København, COP 15. Det sto om jordas framtid. Statslederne måtte bli enige om drastiske kutt i klimagassutslippene for at ikke hele menneskehetens framtid skulle settes på spill. Og de måtte bli enige om finansiering av klimatilpasningstiltak i utviklingsland. Men de ble ikke enige om noe annet enn en uforpliktende og vassen slutterklæring som knapt er verdt papiret den er skrevet på.

For ett år siden ble den 16. konferansen for landene som har undertegnet FNs klimakonvensjon, avholdt i Cancun i Mexico. Den ble av mange sett på som et skritt i riktig retning fordi forhandlingene ikke brøyt sammen, og fordi man på en del punkter kom fram til vedtak. Men noen forpliktelser til kutt i utslippene ble landene ikke enige om, og heller ikke hvor pengene til den årlige støtten til utviklingsland på 30–100 milliarder dollar skulle komme fra.

Når jeg er til stede på slike store konferanser, dukker ofte en forsnakkelse fra den svenske statsministeren Olof Palme opp i tankene mine. Da han avsluttet FNs første store miljøkonferanse, i Stockholm i 1974, sa Palme at menneskeheten sto ansikt til ansikt med veldig alvorlige miljøproblemer, og han fortsatte med å si:

Vi står på kanten av stupet, og med denne konferansen har vi tatt et langt steg framover.

Til neste år er det 20 år siden den store miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro i Brasil, Earth Summit. Der ble også klimakonvensjonen undertegnet. Alle regjeringene i de rike landene har i alle fall de siste 20 årene vært fullstendig klar over at klimagassutslippene gjennom det siste hundreåret og vel så det fra de rike landene, ødelegger livsgrunnlaget for hundrevis av millioner mennesker nå. Statsledere, regjeringer og parlamentsmedlemmene har også, med noen få unntak som enkelte FrPere og desslike, vært fullstendig klar over at for hver dag de store klimagassutslippene fra de industrialiserte landene får fortsette, så tar det livet av mennesker i fattige land, og tar livsgrunnlaget vekk for framtidige generasjoner. Men klimagassutslippene har fortsatt å øke, og ligger langt unna det som er miljømessig bærekraftig.

Om ei gruppe mennesker, for eksempel deltakere på et debattmøte om klimapolitikk, hadde gått ut og ramponert alle bilene som sto utenfor, hadde det ikke tatt mange minuttene før politiet hadde vært på plass. Deltakerne hadde, med rette, fått bøter og muligens fengselsstraff. Men statsledere, regjeringsmedlemmer og medlemmer av parlamentene som er politisk ansvarlig for at de store klimagassutslippene fortsetter, de går fri.

På god vei mot katastrofe

De fleste regjeringer har stilt som målsetting at klimaendringene ikke skal føre til mer enn 2 graders temperaturøkning i forhold til førindustriell tid. Det blir etter all sannsynlighet også vedtatt som en målsetting i Durban. Men klimaendringene rammer hardt allerede nå med en temperaturøkning på ca 0,7 grader i forhold til førindustriell tid. Særlig hardt rammes bønder i utviklingsland. En temperaturøkning på to grader vil skape hundrevis av millioner klimaflykninger, redusere matproduksjonen i utviklingsland og sannsynligvis øke antall mennesker som sulter. Det såkalte «to-gradersmålet» handler likevel mer om avledningsmanøver og skuebrød enn om realiteter for de aller fleste politikere. De konkrete målsettingene og tiltakene som de rike landene la fram under toppmøtet i København i 2009, vil føre til rundt 4 graders temperaturøkning. Da kan the tipping point være nådd – at det ikke lenger vil være mulig å redusere temperaturøkningen og forhindre naturkatastrofer av uante dimensjoner.

I 2010 var det en dramatisk økning i de globale klimagassutslippene. De økte med hele 6 %, mens gjennomsnittet per år for perioden 2000–2009 var en øking på 1,6 % og på 1990-tallet 1,1 %. Med bakgrunn i de nye dataene for 2010, uttalte sjefsøkonomen i det Internasjonale energibyrået (IEA), to Fatih Birol, at målsettingen om å holde den globale temperaturstigningen under 2 grader var «en fin utopi».² Lord Stern som skreiv den omfattende rapporten om klimaendringer og økonomi i 2006, som fikk store internasjonal oppmerksomhet, uttalte samtidig at med bakgrunn i disse tallene og beregninger fra det internasjonale klimapanelet (IPCC) så er sjansen rundt 50 % for at det vil bli en temperaturstigning på 4 grader.³

Hvem er de store «synderne»?

For å forhindre alvorlige klimaendringer kan det gjennomsnittlige utslippet av klimagasser per innbygger på jorda være omtrent ett tonn CO²-ekvivalenter. Det er omtrent det nivået de fattigste utviklingslandene har i dag. Gjennomsnittet i verden er nå på ca. 4 millioner tonn. Utslippene i USA var i 2008 på 22,2 tonn, i Kina på 3,39 tonn, India på 1,3 tonn.⁴ Norske utslipp per innbygger i 2010 var på 10,9 tonn når utslipp fra oljen som eksporteres ikke tas med. Dersom utslippene fra den også regnes inn, kommer de norske utslippene opp i nesten 180 tonn per innbygger!

Utslippene av klimagasser øker raskt i de raskt voksende økonomiene i utviklingsland. På 1990-tallet sto de rike landene for ca 60 % av de totale klimagassutslippene, mens tallet nå sannsynligvis er rundt 50 %. Kina er nå det landet som slipper ut mest klimagasser, men per innbygger er utslippene i Kina under en femtedel av utslippene i USA og en tredjedel av norske utslipp per innbygger. Men tallene for dagens utslipp, gir bare en liten del av hele bildet. Klimaendringene er et resultat av utslipp gjennom mange tiår. Ser vi på det historiske ansvaret for utslippene, så er USA ansvarlig for 30,3 % av utslippene i perioden 1900–1999, Europa 27,7 %, det tidligere Sovjetunionen for 13,7 %, Kina, India og andre utviklingsland i Asia står for 12,2 %, Sentral- og Sør-Amerika for 3,8 % og Afrika 2,5 %.⁵

Begraves Kyoto-avtalen i Durban?

Kyoto-avtalen der de rike landene, unntatt USA, har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene eller ikke øke dem mer enn til et avtalt nivå (det gjelder Norge, Island og Australia) i forhold til 1990-nivå, utløper i 2012. Meningen har vært at landene i god tid før det, skulle ha inngått en ny avtale der de forpliktet seg til betydelig større utslippskutt. Men langt i fra alle industriland har vært villige til det. Japan har gjort det klart at de ikke vil gå inn i nye forpliktelser før også land som Kina, India og Brasil også gjør det. USA har krevd at målsettingene disse landene setter seg, må bli gjenstand for internasjonal overvåkning for å være sikker på at de følger opp. Andre industriland er i beste fall nølende til å gå videre med en ny avtale dersom ikke USA blir med på avtalen, og det blir en form for forpliktelser også for de raskt voksende økonomiene i utviklingsland. Både EU og Norge har gått inn for en ny forpliktende avtale etter at den første perioden av Kyotoavtalen utløper. Den siste tida har Norge imidlertid tatt til orde for at en må se på en mellomløsning i noen år, fram til en kan få framforhandlet en helhetlig avtale som både omfatter de industrialiserte landene og de mektigste utviklingslandene.

I begynnelsen av november møttes ministre fra Brasil, Sør-Afrika, India og Kina (BASIC-landene) til sitt 9. møte om klimaendringene. I kommunikeet fra møtet understreket de:

Kyoto-protokollen er hjørnesteinen for klimaregimet, og dets andre periode forpliktende (for utslippsreduksjoner for de utviklede landene) er den essensielle prioriteten for suksess for Durban-konferansen.

Ministrene sa også at de utviklede landene må leve opp til sitt historiske ansvar og foreta ambisiøse og robuste forpliktelser til utslippskutt i samsvar med vitenskap og i henhold til prinsippene om rettferdighet og felles men ulikt ansvar og kapasitet.

Slik situasjonen er nå, er det imidlertid helt usannsynlig at det vil bli en forpliktende avtale om utslippskutt i de industrialiserte landene under møtet i Durban.

Finansiering vil stå sentralt i Durban

De industrialiserte landene har forpliktet seg til å skaffe 30 milliarder US$ til klimatilpasning og klimatiltak i utviklingsland for perioden 2010–2012 og satt som mål å skaffe 100 milliarder US$ per år i 2020. Det er imidlertid ikke sagt noe om hvor pengene skal komme fra, bortsett fra at det skal være en kombinasjon av offentlige og private midler. Mange utviklingsland og frivillige organisasjoner mener at beløpene er altfor små, og at myndighetene i de industrialiserte landene må forplikte seg til konkrete utbetalinger. Forslag på at rike land skal bør betale fra 1 prosent til 6 prosent av brutto nasjonalprodukt til klimatiltak i utviklingsland i tillegg vanlig bistand, er fremmet av både land og organisasjoner. Det ville vært en bra begynnelse på å nedbetale de rike lands klimagjeld. Så langt har imidlertid ikke engang pengene som en skulle mobilisere for 2010–2012 kommet på bordet.

Konferansen i Durban vil behandle hvordan Det grønne klimafondet som det er enighet om å opprette, skal fungere. Et av stridsspørsmålene er om det skal være en egen juridisk enhet som skal styres fra konferansen av medlemslandene i klimakonvensjonen, eller om fondet skal ligge inn under Verdensbanken. De fleste utviklingslandene går inn for det første. Det vil også bli presset på fra mange utviklingsland, derunder BASIC-landene om at de rike landene skal komme med klare forpliktelser på finansiering, og et veikart for hvordan en skal komme opp i 100 milliarder US$ i 2020.

Søkelys på internasjonal fly- og båttransport

Klimagassutslippene fra internasjonal flytrafikk og båttrafikk blir ikke regnet inn i de nasjonale klimagassutslippene. Fra mange hold er det tatt til orde for at det er behov for å se på hvordan slike utslipp skal tas med i nasjonale klimaregnskap, ikke minst ut i fra at det også på dette feltet er store forskjeller mellom de industrialiserte landene og utviklingslandene når det gjelder hvor mye slik transport du ulike landene er ansvarlig for.

Landbruket – en klimaværsting og en del av løsningen

Matproduksjonen rammes i dag mange steder i verden på grunn av klimaendringene. Og perspektivene framover er skremmende. Den såkalte Stern-rapporten fra 2006 som fikk stor innflytelse på klimadebatten, sammenfatter det slik:

Klimaendringer vil påvirke grunnleggende elementer for folks liv over hele verden – tilgang til vann, matproduksjon, helse og miljøet. Hundrevis av millioner mennesker kan komme til å lide av sult, vannmangel og oversvømmelser i kystområder ettersom verden blir varmere. ⁶

Ingen kan med sikkerhet si akkurat hvor stor innvirkning klimaendringene vil ha på matproduksjonen i ulike deler av verden, men det er mye og solid forskning som kommer til omtrent de samme resultatene. Her er noen glimt av det som forutsies: For hver grad Celsius gjennomsnittstemperaturen øker, vil ris- og kornavlingene i tropiske strøk gå ned med 10 prosent. Om temperaturøkningen blir mindre enn tre grader, er det forventet at avlingene i tempererte strøk vil øke, men med temperaturøkninger over det, vil de gå ned også der. Det er anslått at avlingene vil synke med 5–10 prosent i Afrika og 20 prosent i Sør-Europa ved to graders temperaturstikning. Ved tre graders gjennomsnittlig temperaturøkning er det anslått at 20–50 prosent av alle dyr- og plantearter vil bli utryddet.⁷ I følge FNs klimapanel, vil den globale temperaturen stige med rundt 4 grader i forhold til førindustriell tid dersom ikke utslippene av klimagasser kuttes mer enn det landene under klimatoppmøtet i København i 2009 sa de ville kutte. En temperaturstigning på 3–4 grader vil redusere avlingene i Afrika og store deler av Vest-Asia, inkludert MidtØsten med 25–35 prosent og gjøre det umulig å dyrke mat i hele regioner, bl.a. store deler av Australia.⁸ Enkelte studier mener det er sannsynlig at matproduksjonen i 2080 vil være redusert med følgende tall:9 Verden: 15,9 prosent, Latin Amerika: 24, 3 prosent, Asia: 19,3 prosent og Afrika: 27,5 prosent.

Landbruket ikke bare rammes hardt av klimaendringene. Det er også en viktig kilde til dem. Direkte utslipp fra landbruket utgjør bare ca 13,5 prosent av utslippene, men i tillegg kommer avskoging på grunn av utvidelse av jordbruksarealene. Det representerer ca 18 prosent av alle klimagassutslipp. Om vi så legger til transport, industriell bearbeiding av mat og pakking av mat, så står landbruket og denne formen for et industrielt matsystem for rundt halvparten av alle klimagassutslipp. Men i stedet for å være en del av problemet, kan landbruket bli en del av løsningen.

Det er først og fremst det industrielle landbruket og matsystemet med bruk av store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler, bruk av mye maskiner og transport over store strekninger, samt bearbeiding og pakking for at mat skal kunne transporteres verden over og holde seg lenge, som utgjør problemet. Og det økende kjøttforbruket og økt bruk av biodrivstoff er viktige drivkrefter for avskogingen. Ved å bruke agroøkologiske dyrkingsformer som bygger opp igjen det organiske innholdet i jorda som er gått tapt gjennom den industrielle landbruksproduksjonen, så kan 20–35 prosent av dagens klimagassutslipp bindes i jorda. Desentraliser kjøttproduksjon og integrerer den med planteproduksjon, så kan dagens klimagassutslipp reduseres med 5–9 prosent. Om mat i hovedsak blir distribuert gjennom lokale markeder i stedet for gjennom internasjonale matkjeder, kan utslippene reduseres med 10–12 prosent. Og om avskogingen på grunn av utvidelse av plantasjedrift stoppes, vil 15–18 prosent av utslippene reduseres. Med en omlegging av landbruket vil det være mulig å redusere klimagassutslippene og øke bindingen av karbon i jord i størrelsesorden minst halvparten av dagens totale utslipp.

Fare for økt kommersialisering av naturen

Det er mulig for rike land å kjøpe seg fri fra en del av sine forpliktelser til kutt av klimagassutslipp ved å betale utviklingsland for tiltak som enten reduserer deres utslipp, eller som gjør at de vil slippe ut mindre enn de ville gjort uten slik betaling. Bygging av vannkraftverk i Kina er ett eksempel på det siste. Kinesiske myndigheter sier at mange av de nye vannkraftverkene ikke vil bli bygget uten penger gjennom Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM). Da ville det i stedet vært bygd kullkraftverk. Land som betaler for prosjekter gjennom denne mekanismen, kan så trekke i fra mengden klimagasser som utgjør forskjellen mellom et kullkraftverk og vannkraftverket. I realiteten er det ingen utslippsreduksjon. Mekanismen er ikke bare kritisert fordi de rike landene kan kjøpe seg fri fra å kutte så mye i egne utslipp, men også fordi store beløp går til meklere og administrasjon, opp mot halvparten av beløpene.

Det presses nå hardt på fra flere hold for å inkludere både skogbevaring og binding av karbon i jord i beregning av landenes klimagassutslipp og i Den grønne utviklingsmekanismen. Slik vil en kommersialisere enda større deler av naturen, og gjøre mest mulig av den om til varer på et marked. Det er mange grunner til at disse forsøkene bør stoppes, og det kommer til å bli store protester fra sosiale bevegelser i Durban. En inkludering av karbonbinding i skog og jord i klimaavtalen vil redusere presset på rike land om at de skal kutte egne utslipp. Det vil også i sterk grad kunne frata fattige bønder og urfolk som lever i skog, deres rettigheter til å rå over sine egne områder og jord. Det er også stor usikkerhet med hensyn til hvor mye karbon som faktisk bindes i ulik type jord og skog. Og den som måtte tro at bøndene vil få godt betalt om karbonbinding i jord blir en del Den grønne utviklingsmekanismen, bør tro om igjen. En nylig utkommet rapport fra ActionAid¹⁰ med grundig dokumentasjon beregner at en gjennomsnittlig afrikansk bonde vil tjene omtrent 1,50 kroner (0,25 US$) per år dersom binding av karbon i jord vil bli inkludert. Det mest sannsynlige er likevel at småbøndene ikke vil få noen ting, for det blir komplisert å administrere og lite å hente for dem som vil drive med kvotehandel. Det er de store plantasjene som sannsynligvis vil bli målgruppa for meklerne.

Når politikerne ikke gjør jobben …

Når verdens politiske ledere ikke setter i verk de tiltakene som er nødvendige for å redusere utslippene av klimagasser, åpner det veien for tiltak som kan sette store deler av menneskehetens eksistens i fare. Det dreier seg om tekniske tiltak i stor skala for å endre jordas økologiske systemer, inklusive klimaet – såkalt ’geoengineering’. Det handler om planer om å spre milliarder av små partikler i atmosfæren for å reflektere sollyset og dermed senke temperaturen på jorda, om å installere kjempespeil i atmosfæren for å gjøre det samme, endring av været bl.a. med bruk av kunstige vulkaner og kunstige skyer, gjødsling av enorme havområder med små jernpartikler for at havet skal ta opp mer CO², storskalaproduksjon og utplassering av biochar – kull produsert av plantemateriale med liten tilførsel av oksygen, og fangst og lagring av CO² i underjordiske geologiske formasjoner.

En skulle tro at flere av disse tiltakene er hentet ut fra en science fiction roman, at det bare er noe som er utviklet i en kreativ forfatterhjerne. Dessverre er det ikke det, men virkelige planer. Noen tiltak er allerede forsøkt. Og det er mektige personer, storselskaper og regjeringer som står bak: Bill Gates, Richard Branson (Virgin Airlines), US Department of Agriculture, US Department of Energy, Chinese Meteorogical Association, NASA, ConocoPhillips, UK Royal Society, Shell Research, Boeing – for å nevne noen. I tillegg kommer et stort antall forskere knyttet til ulike universiteter og forskningsinstitutt.

I stedet for å gå til roten av klimaproblemene og redusere klimagassutslippene, er alle disse tiltakene forsøk på tekniske løsninger for å bremse eller stoppe klimaendringene uten en omlegging av produksjon og forbruk som fører til klimaendringene. Siden matproduksjonen rammes hardt av klimaendringene, og industrilandbruket står for en stor del av klimagassutslippene både direkte og indirekte, så blir disse tekniske tiltakene også framstilt som viktige eller nødvendige for å kunne sikre produksjon av nok mat i framtida. Men i stedet for å «redde verden », kan disse tiltakene føre til katastrofer som menneskeheten hittil ikke har opplevd. Av plasshensyn skal jeg bare nevne noen få av tiltakene som nå seriøst vurderes.

Ulike tiltak for å redusere sollyset som treffer jorda, er kanskje de aller mest skremmende forslagene. I 1991 førte utbruddet av Pinatubo-vulkanen på Filippinene til at 20 millioner tonn svoveldioksid ble kastet ut i stratosfæren og reduserte sollyset som traff jorda. Det reduserte temperaturen på jorda med 0,4–0,5° C. Ideen er å få den samme eller større effekt ved bruk av ulike metoder. Spredning av partikler i atmosfæren er en måte å gjøre det på. Planene går ut på å spre milliarder av små partikler i atmosfæren 1,5–2 millioner kilometer fra jorda, formet som en sylindrisk «sky» mer enn 100 000 kilometer lang, for å redusere sollyset som når jorda med 10 prosent, og dermed redusere temperaturen. Dette planlegges gjort blant annet ved å skape kunstige vulkaner eller bruke raketter. Et annet tiltak for å oppnå det samme er å utplassere supertynne nett av aluminium mellom jorda og sola for å reflektere deler av sollyset slik at det ikke når jorda.

Et tredje tiltak som vurderes for å senke jordas temperatur, er å bruke 5000 – 30 000 skip med turbiner for å blåse dråper av saltvann opp i lufta for å gjøre skyene hvitere slik at de reflekterer mer sollys. Opp til 25 prosent av verdenshavene har et tynt lag av lavtliggende stratocumulus skyer som ligger lavere enn 2400 meter over havoverflaten. Ved å få disse skyene til å reflektere mer sollys, er teorien at temperaturen i havene og gjennomsnittstemperaturen på jorda synker.

En generell temperaturendring på jorda rammer imidlertid ikke likt. I sitt hefte Geopiracy¹¹ siterer ETC-group Daniel Schrag, leder for laboratoriet for geokjemisk oceanografi ved Harvard University:

La oss si at en har speil i verdensrommet. Tenk på situasjonen for to somre siden da vi hadde denne forferdelige kalde sommeren og Europa hadde den forferdelige hetebølgen. Hvem skal justere speilet?

Noter:

1. Den 17. Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UN FCCC )
2. http://www.guardian.co.uk/environment/2011/may/29/carbon-emissions-nuclearpower
3. Op. cit.
4. http://unstats.un.org/unsd/environment/air_ greenhouse_emissions.htm
5. World Resources Institute (www.wri.org)
6. STERN RE VIE W. 2006. The Economics of Climate Change. (http://tinyurl.com/27tl6ch)
7. Ibid
8. Ibid
9. GR AIN
10. ActionAid (2011). Fiddling with Soil Carbon Markets while Africa Burns…!
11. ETC-group. 2010. Geopiracy. The Case Against Geoengineering. (www.etcgroup.org/en/node/5217 Lenke sjekket 04.02.2011) Sitatet er oversatt til norsk av forfatterne av denne boka.