Som andre sosialister på første del av attenhundretallet, hadde også Karl Marx en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. (1) «Hva er kommunistenes mål?» spurte Marx’ kamerat Friedrich Engels i et tidlig utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet slik at alle samfunnsmedlemmene kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i fullstendig frihet, uten dermed å bryte med grunnvilkårene for dette samfunnet.» I Marx’ endelige versjon av Manifestet er dette nye samfunnet en «forening der den enkeltes frie utvikling er et vilkår for alles frie utvikling.»

Denne ideen om utvikling av alt som bor i mennesket er gjennomgående i Marx’ verk – muligheten for rike mennesker med rike behov, muligheten for å skape mennesker som har så rike behov og evner som mulig. «Hva er egentlig rikdom», spurte han, «annet enn helheten av individuelle behov, evner, gleder og produktivkrefter? ». Tenk på «utviklingen av den rike individualiteten, som er like allsidig i sin produksjon som i sitt forbruk»; tenk på «den absolutte utfoldelsen av hans skaperkraft». Det virkelige målet er «utvikling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl».

Men virkeliggjøringen av dette potensialet kan ikke komme dalende fra himmelen. Det krever at vi utvikler et samfunn der folk ikke ser på hverandre som adskilte, et samfunn der vi bevisst erkjenner vår avhengighet av hverandre og samarbeider fritt på grunnlag av den erkjennelsen. Når vi forholder oss til hverandre som mennesker, påsto Marx, produserer vi for hverandre ganske enkelt fordi vi forstår at andre trenger produktene av vår aktivitet, og vi blir glade og tilfredse av å vite at vi utfører noe som er verdt å gjøre. Ditt behov vil være tilstrekkelig til å sikre at jeg handler, og når jeg oppfyller det, blir jeg «bekreftet både i din tanke og kjærlighet». Det Marx beskriver er sjølsagt ideen om en menneskelig fellesskap.

Marx’ visjon om et samfunn av fritt forente produsenter, en dypt moralsk og etisk visjon, ledet ham ganske tidlig i livet til å stille visse analytiske spørsmål. Hva er det med dette samfunnet som vi nå lever i, som gjør at hvis du skulle fortelle meg at du hadde et behov for noe som jeg var i stand til å tilfredsstille, ville det bli sett på som en bønn, en ydmykelse, og følgelig måtte du «framføre det med en følelse av skam og fornedrelse»? Hva kommer det av, spurte han, at snarere enn å være en bekreftelse på at jeg er istand til å gjøre noe godt for et annet menneske, er dine behov i stedet en kilde til makt for meg? «Så langt fra å være middelet som ville gi deg makt over min produksjon, er de [dine behov] snarere middelet til å gi meg makt over deg.»

Marx trakk slutningen at så lenge vi ikke forholder oss til hverandre som medlemmer av et menneskelig fellesskap, men som egoistiske eiere, vil dette perverterte skillet mellom mennesker bli gjenskapt hele tida. Slik ble Marx ledet til å utforske karakteren av de samfunnsmessige forholdene som finnes mellom folk og karakteren av forholdene de inngår i for å produsere: både produksjon for egne behov og produksjon for hverandre. Slik hadde det seg at han gikk videre og analyserte kapitalismen.

Kapitalistiske produksjonsforhold

Økonomene som hyller kapitalismen forteller oss at konkurranse og markeder vil sikre at kapitalistene vil tilfredsstille folks behov – ikke på grunn av menneskekjærlighet og trang til å gjøre godt, men som Adam Smith forklarer, «av egeninteresse». De tvinges (som av en usynlig hånd) til å tjene folket på grunn av konkurransen med andre kapitalister på markedet. Men Marx ser denne opptattheten av konkurranse og markeder som nettopp det som skygger for det som kjennetegner kapitalismen framfor andre typer av markedsøkonomi – kapitalismens spesielle produksjonsforhold. Det er to sentrale sider ved de kapitalistiske produksjonsforholdene, kapitalistenes side og arbeidernes side. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, tilleggsverdi, merverdi. Og det er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.

På den andre sida har vi arbeiderne, folk som verken har fysiske varer å selge eller materielle midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Uten slike produksjonsmidler kan de ikke produsere varer som kan selges på markedet, slik at de kan kjøpe det de trenger. Så hvordan får de tak i det de trenger? Ved å selge det eneste de har å selge, sin arbeidskraft. De kan selge den fritt til hvem de vil, men de kan ikke velge om de skal selge arbeidskrafta si eller ikke, hvis de skal overleve.

Før det kan være snakk om kapitalisme, må det derfor allerede finnes visse betingelser. Ikke bare må det finnes en vare- og pengeøkonomi der noen eier produksjonsmidlene, men det må også finnes en særskilt vare på markedet, arbeidskraft. For at det skal være tilfelle, må arbeiderne først være fri i dobbel forstand, sa Marx. De må være fri til å selge arbeidskrafta si (det vil si å ha eiendomsrett til sin egen arbeidskraft, noe en slave, for eksempel, ikke har), og samtidig må de være «fri for» produksjonsmidler (det vil si at produksjonsmidlene må ha blitt skilt fra produsentene). Med andre ord, en unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold er at de kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å disponere over sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.

Likevel er det viktig å være klar over at sjøl om atskillelsen av produksjonsmidlene fra produsentene er et nødvendig vilkår for kapitalistiske produksjonsforhold, er det ikke et tilstrekkelig vilkår. Hvis arbeiderne er atskilt fra produksjonsmidlene finns det to muligheter: (1) arbeiderne selger arbeidskrafta si til dem som eier produksjonsmidlene, eller (2) arbeiderne leier produksjonsmidler fra dem som eier dem. Det finns en lang tradisjon i standard samfunnsøkonomi som påstår at det ikke spiller noen rolle om kapitalen leier arbeidskraft eller arbeiderne leier produksjonsmidler, for resultatet blir det samme i alle fall. Men for Marx var det en dyp forskjell, som vi skal se. Bare den første situasjonen, der kapitalen har kontroll med produksjonen og arbeidskrafta blir solgt, er kapitalisme. Bare der ser vi de typiske kjennetegnene ved kapitalismen.

Men det er ikke bare lønnsarbeid som er avgjørende. Kapitalismen krever både at arbeidskrafta finnes som en vare, og at den kan forenes med kapitalen. Hvem kjøper denne spesielle eiendomsretten i markedet og hvorfor? Kapitalisten kjøper retten til å disponere over arbeiderens arbeidsevne nettopp som et middel til å nå sitt mål, profitt. For det og bare det – at kapitalens hans skal vokse – er det som interesserer ham som kapitalist.

Nå har vi altså grunnlaget for en handel i markedet mellom to parter, eieren av penger og eieren av arbeidskraft. Hver av dem vil ha det den andre har, alle får noe ut av et slikt bytte. Det ser ut som en fri handel. Det er på dette punktet mesteparten av all ikke-marxistisk økonomisk teori stopper opp. De ser på transaksjonene som finner sted på markedet, og erklærer: «Vi ser frihet». Markedet er det Marx beskriver som «frihetens, likhetens, eiendommens og Benthams» område. Siden den «alminnelige frihandelstilhengeren » bare ser transaksjonene som foregår på markedet, ser han bare frihet.

Men det er ikke en hvilken som helst markedsøkonomi vi beskriver her. Salg av arbeidskraft til en kapitalist er ikke et kjennetegn ved alle markedsøkonomier. Å forsvare markedsøkonomien som sådan er ikke et forsvar for kapitalismen, like lite som et forsvar for markedet er et forsvar for slaveri (som naturligvis innebærer kjøp og salg av slaver). Men dette skillet mellom kapitalisme og markeder er ikke noe forsvarerne av kapitalismen vanligvis gjør. Deres ideologi leder dem til å blande sammen kjennetegnene ved førkapitalistiske markedsøkonomier og kapitalisme, sa Marx.

Hvorfor? Tenk over hva som særpreger den formen for markedsøkonomi der arbeidskraft er blitt solgt til kapitalisten. Nå som markedstransaksjonen er fullført, sier Marx, ser vi at noe har skjedd med begge sidene i handelen. «Han som før var pengeeier, skrider foran som kapitalist, mens den som var eier av arbeidskraft følger etter som hans arbeider.» Og hvor skal de? De skal til arbeidsplassen, de går til det stedet der kapitalisten nå har fått anledning til å bruke den eiendomsretten han har kjøpt.

Den kapitalistiske produksjonens sfære

Det er to sentrale kjennetegn ved produksjonsprosessen under kapitalistiske forhold. For det første arbeider arbeideren under ledelse, overvåking og kontroll av kapitalisten. Kapitalistens mål bestemmer produksjonens innhold og formål. Arbeiderne mottar retningslinjer og ordre i produksjonsprosessen ovenfra. Her finns det ikke noe likeverdig forhold mellom arbeideren og kapitalisten som selger og kjøper på markedet – det finns ikke noe marked her. Snarere er det et ovenfra og ned-forhold mellom den som har makt og den som ikke har det. Det er et kommandosystem – det Marx kalte despotiet på den kapitalistiske arbeidsplassen. Så mye for frihetens og likhetens rike.

Og hvorfor har kapitalisten denne makta over arbeiderne? Fordi han kjøpte retten til å bestemme over deres evne til å yte arbeid. Det var den eiendomsretten han kjøpte. Det var den eiendomsretten arbeideren solgte og måtte selge, for det var eneste utvei hvis hun skulle overleve.

Det andre kjennetegnet ved kapitalistisk produksjon er at arbeiderne ikke har noen eiendomsrett til det produktet som er resultatet av deres arbeid. De har ikke rettskrav på noe i den forbindelsen. De har solgt til kapitalisten det eneste som kunne ha gitt dem krav på en andel i produktet, nemlig evnen til å yte arbeid. I motsetning til arbeidere i et kooperativ, som tjener på sin egen innsats fordi de har en eiendomsrett til produktene de lager, så vil arbeiderne i et kapitalistisk firma bare øke verdien av kapitalistens eiendom når de arbeider hardere eller øker produktiviteten. I motsetning til i et kooperativ (der det ikke hersker kapitalistiske produksjonsforhold) så vil alle fruktene av arbeidernes produktive virksomhet i et kapitalistisk firma tilhøre kapitalisten, rettighetshaveren til alt overskudd. Dette er grunnen til at salg av arbeidskraft er så avgjørende som et særlig kjennetegn ved kapitalismen.

Hva er det altså som skjer i den kapitalistiske produksjonssfæren? Det følger logisk av de kapitalistiske produksjonsforholdenes natur. Siden kapitalistens mål er merverdi, vil han bare kjøpe arbeidskraft hvis det vil skape merverdi. For Marx var det nødvendige vilkåret for produksjon av merverdi at det blir ytt merarbeid – altså mer arbeid enn det de utbetalte lønningene representerer. Kontrollen med produksjonen, i kombinasjon med eiendomsretten til arbeidsproduktene, gjør det mulig for kapitalisten å sikre seg at arbeiderne skaper mer verdi i produksjonen enn det han må betale dem i form av lønn.

Hvordan kan det skje? På et gitt tidspunkt kan vi beregne hvor mange arbeidstimer som trengs til å produsere det arbeiderne trenger for å leve, slik deres levestandard er på det tidspunktet. Dette antall timer er «det nødvendige arbeidet», og Marx sa at det er bestemt av forholdet mellom den minste nødvendige levestandarden på det aktuelle tidspunktet (reallønna) og det gjennomsnittlige produktivitetsnivået på dette tidspunktet. Hvis produktiviteten øker, trengs det færre arbeidstimer til arbeidernes reproduksjon. Enkelt! Sjølsagt har kapitalisten ingen interesse av en situasjon hvor arbeiderne bare arbeider lenge nok til å opprettholde livet for seg sjøl og sine. Det kapitalisten ønsker, er at arbeiderne utfører merarbeid, dvs. at timene de arbeider (den kapitalistiske arbeidsdagen) overstiger det nødvendige arbeidet. Forholdet mellom merarbeid og nødvendig arbeid definerte Marx som utbyttingsgraden (eller merverdiraten, om vi uttrykker det i penger).

Nå har vi redskapene vi trenger til å illustrere det Marx kalte den kapitalistiske bevegelsesloven, dvs. de dynamiske egenskapene som følger av de særegent kapitalistiske produksjonsforholdene. Vi husker at hele hensikten med prosessen fra kapitalistens side er profitt. Arbeideren er bare et middel for dette formålet, dvs. et middel til å oppnå kapitalvekst. La oss begynne med en ekstrem antakelse, nemlig at arbeidsdagen er lik det nødvendige arbeidet, dvs. at det ikke finns merarbeid. Hvis dette skulle være situasjonen, ville det ikke finnes kapitalistisk produksjon. Så hva kan kapitalisten gjøre for å oppnå sitt mål?

En mulighet han har er å bruke sin kontroll over produksjonen til å øke arbeidsmengden som arbeiderne yter. Utvid arbeidsdagen, gjør den så lang som mulig. Titimersdag? Utmerket. Tolvtimersdag? Enda bedre. Arbeideren vil yte merarbeid for kapitalisten ut over det arbeidet som tilsvares av lønna, og kapitalen vil vokse. En annen mulighet er å øke arbeidstempoet. Få opp farten! Få arbeiderne til å arbeide hardere og raskere innafor et gitt tidsrom. Sørg for at ingen tid sløses vekk på overflødige bevegelser, og ingen tid går til spille. Hvert øyeblikk arbeiderne tar pause er tid de ikke gjør arbeid for kapitalisten.

En tredje mulighet er at kapitalisten reduserer lønningene. Få reallønna ned. Skaff fram folk som er villige til å arbeide for lavere lønn. Oppmuntre folk til å konkurrere med hverandre om hvem som er villig til å jobbe for minst. Ta inn innvandrere og arbeidsløse fra landsbygda. Flytt ut produksjonen til steder med billig arbeidskraft.

Dette er kapitalismens iboende logikk. Den iboende tendensen for kapitalen er å øke utbyttingen av arbeiderne. I det ene tilfellet øker arbeidsdagen, i det andre faller reallønna. I begge tilfeller presses utbyttingsgraden oppover. Som Marx sa, «kapitalisten søker hele tida å redusere lønna til sitt fysiske minimum og utvide arbeidsdagen til sitt fysiske maksimum ». Men han fortsatte: «mens arbeideren hele tida presser på i motsatt retning».

Med andre ord: Innafor ramma av kapitalistiske forhold vil kapitalen streve etter å øke arbeidsdagen, både i utstrekning og intensitet, og senke lønningene, mens arbeiderne kjemper for å redusere arbeidsdagen og øke lønna. Med det for øye danner de fagforeninger. Så på samme måte som kapitalen kjemper for sine interesser, kjemper arbeiderne en klassekamp. Hvorfor? Ta kampen om arbeidsdagen som eksempel. Hvorfor vil arbeiderne ha mer tid for seg sjøl? Marx nevner «tid til utdanning, til intellektuell utvikling, til å ivareta oppgaver i samfunnet, til sosial omgang, til fri utfoldelse av kroppens og åndens livskraft». Tida, bemerket han, «er den menneskelige utviklingas rom. Et menneske som ikke har noe fritid til disposisjon, som hele livet er opptatt med å arbeide for kapitalisten, med unntak av de fysisk nødvendige avbruddene for søvn, måltider osv., er dårligere stilt enn et trekkdyr».

Hva med kampen for høyere lønn? Selvsagt må det som skal til for å overleve reint fysisk kunne anskaffes. Men Marx skjønte at arbeiderne nødvendigvis måtte ha behov for mye mer enn det. Arbeiderens samfunnsmessige behov omfatter «at arbeideren kan ta del i de høyere, til og med de kulturelle godene, at han kan agitere for sine egne interesser, abonnere på aviser, gå på forelesninger, lære opp barna, utvikle sin smak, etc.» Kort sagt, arbeiderne har sine egne mål. Ettersom de er samfunnsvesener, er deres behov nødvendigvis samfunnsmessig bestemt. Deres behov som mennesker i et samfunn står i motsetning til kapitalens egne iboende tendenser i produksjonen. Når vi ser det fra arbeidernes side, må vi anerkjenne «arbeiderens eget behov for utvikling», slik Marx gjorde.

Men fra kapitalens synspunkt er arbeiderne, ja alle mennesker, bare midler. De er ikke noe mål. Og om det å nå kapitalens mål krever at en bruker rasisme, splitter arbeiderne, bruker staten til å forby eller ødelegge fagforeninger, ødelegger folks liv og framtid ved å nedlegge fabrikker og flytte til deler av jorda der folk er fattige og fagforeninger forbudt, så er det bare slik det må være. Kapitalismen har aldri vært et system som bryr seg om mennesker og deres behov.

Nå har riktignok lønna økt og arbeidsdagen blitt kortere siden Marx skrev. Men det betyr ikke at Marx’ beskrivelse av kapitalismen er motbevist. Enhver framgang skjer til tross for kapitalistenes motstand, slik det også var i Marx’ tid. Marx beskrev loven om titimersdagen i England som en stor seier, en seier over «de blinde lovene om tilbud og etterspørsel» som utgjør kapitalistklassens politiske økonomi. Han bemerket at det var første gang «den [kapitalistiske] klassens politiske økonomi åpenlyst måtte gi etter for arbeiderklassens politiske økonomi».

Med andre ord, arbeidernes gevinster er resultatet av kampene de fører. De presser på i motsatt retning av kapitalen – de kjemper for å redusere utbyttingsgraden. Og det ligger i arbeidernes politiske økonomi og arbeidsfolks kamp å bygge bru over det som skiller dem, uansett hva det har sitt utspring i. Ikke noe av dette er nytt. Marx beskrev fiendskapen mellom engelske og irske arbeidere på den tida som kilden til deres svakhet: «Det er hemmeligheten bak at kapitalistklassen kan beholde makta. Og den klassen er fullt klar over det.» I denne betydningen er kampen mellom arbeidere og kapitalister en kamp om hvor splittet arbeiderne skal være.

Nettopp fordi arbeiderne motsetter seg lønnsnedslag og lengre arbeidsdager (ut fra sine behov som mennesker), må kapitalistene finne en annen måte å få kapitalen til å vokse på. Derfor er de nødt til å innføre maskineri for å øke produktiviteten. Ved å øke produktiviteten i forhold til reallønna reduserer de det nødvendige arbeidet og øker utbyttingsgraden. I kampen mellom arbeid og kapital, sa Marx, drives kapitalistene til å revolusjonere produksjonsprosessen.

I Kapitalen kartlegger Marx hvordan kapitalistene historisk forandret produksjonsmåten for å nå sine mål. På grunnlag av den produksjonsmåten som fantes før kapitalismen, (som var preget av håndverk i liten skala), brukte kapitalistene sin kontroll over produksjonen og sin makt til å disiplinere arbeiderne til å forlenge arbeidsdagen og øke arbeidstempoet. Men det er jo grenser for hvor langt en kan drive denne metoden for å øke merverdien og kapitalen, både reint fysiologiske grenser for arbeidsdagens lengde, og grenser satt av arbeidernes motstand. Derfor begynte kapitalistene å innføre nye former for arbeidsdeling og nye former for samfunnsmessig samarbeid under deres kontroll. Dette endret arbeidsprosessen. En viktig følge av dette var økt produktivitet og større kapitalvekst.

Men også i denne nye formen for manufaktur, kjennetegnet ved nye former for arbeidsdeling på arbeidsplassen, var det en grense for kapitalveksten. Denne produksjonsformen var fortsatt avhengig av fagarbeidere med lange læretider, og var utsatt for fagarbeidernes motstand mot kapitalens styring på arbeidsplassen. Marx viste så i detalj hvordan kapitalen midt på attenhundretallet gikk videre og brøt ned disse grensene for kapitalveksten ved å endre produksjonsprosessen på nytt. Den innførte maskineri og fabrikksystemet. Denne utviklingen av det Marx kalte «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» innebar at arbeiderne blir underlagt kapitalen ikke bare gjennom kapitalistens makt til å dirigere det som foregår på arbeidsplassen, men også ved at de blir styrt av kapitalen i form av maskineriet. Nå er det snarere slik at produksjonsmidlene bruker arbeidere enn at arbeiderne bruker produksjonsmidler.

Marx avdekket kapitalens logikk langt bortenfor de endringene i produksjonsmåten som hadde funnet sted i hans egen levetid, og beskrev framveksten av store automatiserte fabrikker – organiske kombinasjoner av maskineri som utfører alle de intrikate operasjonene i produksjonsprosessen. I disse «menneskehjernens organer, skapt av menneskehender» framstår all vitenskapelig kunnskap og alle produktene av samfunnets hjernekraft som egenskaper ved kapitalen, snarere enn egenskaper ved arbeiderkollektivet. Arbeiderne i disse «automatiske fabrikkene » framstår sjøl som uviktige. De står «på siden av produksjonsprosessen i stedet for å være den viktigste aktøren i den».

Omformingen av produksjonsprosessen ved at produktene av samfunnets hjernekraft inkorporeres i den, skaper ikke overraskende muligheten for enorm produktivitetsøkning. Åpenbart en god ting – det gir mulighet til å avskaffe fattigdommen i verden, og kunne gi grunnlag for en vesentlig kortere arbeidsdag, som igjen åpner for tid for menneskelig utvikling. Men husk at dette ikke er kapitalistenes mål, og ikke årsaken til at kapitalen gjennomfører disse endringene i produksjonsmåten. Kapitalen ønsker seg ikke kortere arbeidsdag, men kortere nødvendig arbeidstid. Det den vil, er å øke merarbeidet og utbyttingsgraden mest mulig.

Fordi det ikke er økt produktivitet, men bare økt profitt som er kapitalens motiv, er det ikke nødvendigvis den mest effektive teknologien og produksjonsteknikken som blir valgt. Siden arbeiderne har sine egne mål, trekker kapitalens logikk snarere i retning av å velge teknologi som vil splitte arbeiderne fra hverandre og gjøre overvåking og kontroll med arbeidsinnsatsen lettere. Det angår ikke kapitalen om den teknologien som blir valgt, ikke tillater produsentene å finne noen glede og tilfredsstillelse i arbeidet. Det angår den heller ikke hva som skjer med folk som mister jobben når ny teknologi og nye maskiner innføres. Om fagkunnskapene dine ikke teller lenger, og om du mister jobben, så er det bare slik det må være. Kapitalen vinner og du taper. Marx’ kommentar var at «i det kapitalistiske systemet innføres alle metoder for å øke den samfunnsmessige arbeidsproduktiviteten på bekostning av den enkelte arbeideren».

Det er et annet viktig aspekt ved innføringen av maskineri. Hver enkelt arbeider som mister jobben når maskinene tar over, er et nytt tilskudd til det Marx kalte den industrielle reservearmeen. Eksistensen av denne massen av arbeidsledige arbeidere gjør det ikke bare lettere for kapitalen å skjerpe disiplinen på arbeidsplassen, men den sørger også for å holde lønningene på et nivå som ikke står i motsetning til profitabel kapitalistisk produksjon. Et stadig tilskudd til reservearmeen sørger for at heller ikke de arbeiderne som organiserer seg og kjemper for å «få en viss andel i den generelle velstandsveksten», vil lykkes med å øke reallønna like raskt som produktiviteten. Marx trodde at utbyttingsgraden ville fortsette å øke. Selv med stigende reallønn ville «kløften mellom arbeidernes og kapitalistens levevilkår fortsette å utvide seg».

Kort sagt tegner Marx et bilde der kapitalen har overtaket i produksjonssfæren. Gjennom kontroll med produksjonen, og med innholdet i og retningen på investeringene, kan den øke utbyttingsgraden og utvide produksjonen av merverdi. Selv om den møter motstand fra arbeiderne, overvinner kapitalen de grensene som finnes for veksten i produksjonssfæren. Men Marx merket seg at det fantes en indre motsigelse i kapitalismen når det gjaldt dette: Kapitalen kan ikke bli værende i produksjonssfæren, men må vende tilbake til sirkulasjonssfæren for å selge de ferdige produktene som varer. Og ikke i et hvilket som helst marked, men i et marked preget av de spesielle kapitalistiske produksjonsforholdene.

Markedsføring og «overproduksjon»

Når kapitalen lykkes i produksjonssfæren, produserer den flere og flere varer som inneholder merverdi. Men kapitalistene ønsker ikke disse varene sjøl. Det de ønsker er å selge varene og realisere merverdien som ligger latent i dem. De må altså på nytt tre inn i sirkulasjonssfæren, denne gang som selgere, for å realisere den potensielle profitten. Og her møter de en ny grense for kapitalveksten, som Marx merket seg, nemlig markedets størrelse. Kapitalistene retter følgelig nå sin oppmerksomhet mot å finne utveier til å overvinne denne hindringen. På samme måte som de drives til å øke merverdien i produksjonssfæren, drives de nå til å øke markedets størrelse for å kunne realisere denne merverdien. Derfor snakket Marx om at «På samme måte som kapitalen på den ene sida har en tendens til å skape mer og mer merarbeid, har den en tilsvarende tendens til å skape flere steder å selge varene». Uansett markedets størrelse vil kapitalistene alltid prøve å utvide det. Faktisk sier Marx at «tendensen til å skape verdensmarkedet er umiddelbart gitt i selve begrepet om kapital. Enhver grense framstår som en hindring som må overvinnes.»

Så hvordan utvider kapitalen markedet? Ved å utbre eksisterende behov i en videre krets, ved å «produsere nye behov» – altså ved markedsføring. (2) Når du engang forstår kapitalismens natur, skjønner du hvorfor kapitalen nødvendigvis blir drevet til å utvide sirkulasjonssfæren. Det var først i det tjuende århundret at utbredelsen og utviklingen av «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» gjorde markedsføring så avgjørende. De enorme beløpene som brukes på reklame i den moderne kapitalismen, de astronomiske lønningene til profesjonelle idrettsmenn – stjernene i TVoverførte idrettsbegivenheter som kan øke seertallene og dermed reklameinntektene til TV-kanalene – hva annet er dette (og så mye annet av liknende slag) enn et vitnesbyrd om kapitalens suksess i produksjonssfæren og den tvingende nødvendigheten av å følge opp med tilsvarende suksess i salget av de produserte varene? For at varene som inneholder latent merverdi skal kunne foreta salgets «dødssprang» fra vareform til pengeform på vellykket vis, må kapitalen investere tungt i sirkulasjonssfæren. I et fornuftig samfunn ville dette bli oppfattet som uakseptabel sløsing med menneskelige og materielle ressurser.

Men kapitalens problem i sirkulasjonssfæren er ikke bare at den må utvide markedet. Det er at kapitalen har en tendens til å øke produksjonen av merverdi ut over det den evner å realisere av denne merverdien. Marx bemerket at overproduksjon er «den grunnleggende motsigelsen i den utviklede kapitalismen». Det er en konstant tendens til overproduksjon av kapital, en tendens til å utvide produksjonskapasiteten mer enn det eksisterende kapitalistiske markedet tilsier. Kapitalistisk produksjon foregår «uten hensyn til de faktiske begrensningene i markedets størrelse, eller omfanget av behov som er understøttet av kjøpekraft». Følgelig finns det «en konstant spenning mellom forbrukets begrensede størrelse under kapitalistiske forhold og en produksjon som alltid strever etter å oppheve disse innebygde hindringene».

For Marx følger kapitalens iboende tendens til å produsere mer merverdi enn den kan realisere, direkte av kapitalens suksess i produksjonssfæren – og særlig av at den lykkes med å øke utbyttingsgraden. Det kapitalen gjør i produksjonssfæren får den svi for i sirkulasjonssfæren: Ved å streve for «å redusere forholdet mellom nødvendig arbeid og merarbeid til et minimum» skaper kapitalen samtidig «grenser for handelssfæren, dvs. for muligheten til å realisere verdien som ble skapt i produksjonsprosessen. » Overproduksjon, sa Marx, oppstår nettopp fordi arbeidernes forbruk «ikke vokser i takt med arbeidsproduktiviteten».

En periode med store produktivitetsøkninger mens reallønna står stille – det er oppskriften på overakkumulasjon av kapital og dens ettervirkninger, som ved den store depresjonen i 30-åra. Hvor langt fra det er vi nå? Nå som produksjonskapasiteten øker enormt over hele verden i land med lave lønninger og et konstant tilsig til reservearmeen av bønder som flytter (eller drives) fra landsbygda? Mulighetene for kapitalen til å flytte til lavkostland for å produsere varer som eksporteres tilbake til mer utviklede land, øker gapet mellom produktiviteten og reallønna merkbart – det øker utbyttingsgraden i verden. Og det betyr at markedsføringen må intensiveres for å få varene gjennom sirkulasjonssfæren. Slik sett er det mer enn bare en uanstendig kontrast mellom de lave lønningene til kvinnene som produserer Nike-sko og de høye reklamehonorarene til Michael Jordan. Det er faktisk en organisk sammenheng.

Det første tegnet på overakkumulasjon av kapital er økt konkurranse mellom kapitalistene. (Hvorfor skulle det skje om ikke evnen til å produsere merverdi vokste raskere enn markedet?) Men den endelige virkningen av overproduksjon er kriser, de «plutselige, ødeleggende løsningene av motsigelsene som har bygd seg opp, kraftige utbrudd som for en stund gjenoppretter den balansen som har blitt forstyrret.» Lagrene av usolgte varer vokser. Men om varene ikke kan selges slik markedsforholdene er for øyeblikket, vil de heller ikke bli produsert under kapitalismen. Følgelig blir produksjonen redusert, og folk sies opp – selv om potensialet for produksjon fremdeles finns og folks behov fremdeles er tilstede. Kapitalisme er tross alt ikke veldedighet.

I krisene blir kapitalismens natur åpenbar for alle som vil se: Profitt, snarere enn folks samfunnsmessig bestemte behov, avgjør innholdet i og størrelsen på produksjonen under kapitalismen. Hvilket annet økonomisk system kan du tenke deg som samtidig skaper ressurser som ligger ubrukt, arbeidsløshet og folk som ikke får tilfredsstilt sine behov for varer som kunne vært produsert? Hvilket annet økonomisk system ville la folk sulte i en del av verden når en annen del har overflod av mat og det klages over at det har blitt produsert for mye mat?

Reproduksjon av kapitalen

Det er så mye mer som kunne sies om Marx’ analyse av kapitalismen, mye mer enn vi kan få fram i en kort presentasjon. Den økte konsentrasjonen av kapital i hendene på noen få store selskaper, oppdelingen av verden i rike og fattige, kapitalens bruk av statsmakta – alt dette finns i Marx’ undersøkelse av kapitalismen. Der finner vi også en dyp forståelse for at kapitalens logikk er uforenlig med hensyn til naturen – «hele den kapitalistiske produksjonens ånd, som er innrettet på øyeblikkelig profitt i kroner og øre» er uforenlig med «de varige livsbetingelsene som rekken av menneskelige generasjoner krever». Kapitalistisk produksjon utvikler den samfunnsmessige produksjonsprosessen «ved samtidig å underminere de to primære kildene til all rikdom – jorda og arbeideren», sa Marx.

Nok er sagt til å forstå hovedtrekkene i det bildet av kapitalismen som Marx tegnet, der kapitalens behov står i motsetning til menneskenes behov. Det er bildet av et ekspanderende system som samtidig prøver å nekte mennesker å få tilfredsstilt sine behov og hele tida finner opp nye kunstige behov for å få dem til å kjøpe varer – en Leviathan som fortærer mennesker og natur for å oppnå profitt, som ødelegger folks fagkunnskap over natta og forvrenger arbeidernes eget behov for utvikling i framskrittets navn. Så hvorfor er dette uhyret fremdeles blant oss?

Det ville være en stor feil å tro at Marx innbilte seg at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen. Sant nok utsettes kapitalismen for tilbakevendende kriser, men Marx ga tydelig uttrykk for at disse krisene ikke var permanente. Han trodde aldri at kapitalismen en dag bare ville bryte sammen. Men uansett kommer systemets sanne natur til syne i en krise. Hva mer er, systemets natur blir klarere når kapitalen blir mer og mer konsentrert. Er ikke det nok til å få fornuftige folk til å ønske å avskaffe det og heller innføre et system uten utbytting, basert på menneskenes behov?

Marx trodde ikke det var noen slik automatikk i utviklingen av en bevegelse for å avskaffe kapitalismen. Folk kan kjempe mot spesielle sider ved kapitalismen – arbeidsdagen, lønna og arbeidsforholdene, kapitalens ødeleggelse av miljøet osv. – men hvis de ikke forstår systemets natur, vil de bare kjempe for en snillere kapitalisme, en kapitalisme med menneskelig ansikt. De deltar bare i «en geriljakrig mot virkningene av systemet», sa Marx, snarere enn i en krig for å avskaffe det.

Faktisk var det ingenting Marx var mer klar over enn hvordan kapitalen opprettholder sitt hegemoni, hvordan kapitalens makt blir reprodusert. Den forsetter å herske fordi folk får inntrykk av at kapitalen er nødvendig. Det ser ut som om kapitalen gir et avgjørende bidrag til samfunnet, slik at uten kapitalen vil det ikke finnes jobb, ingen inntekt, ikke noe liv. Alle sider ved arbeidernes samfunnsmessige produktivitet framstår nødvendigvis som kapitalens samfunnsmessige produktivitet. Og dette er ikke tilfeldig. Marx bemerket at «det er så rotfestet i folks bevissthet å se arbeidets samfunnsmessige produktivkraft som egenskaper ved den fysiske kapitalen at alle fordeler ved maskineri, bruk av vitenskapelige metoder, oppfinnelser etc. nødvendigvis blir oppfattet i denne fremmedgjorte formen, slik at alle disse tingene blir betraktet som egenskaper ved kapitalen.»

Hvorfor? Til grunn for hele denne mystifikasjonen av kapitalen, denne iboende mystifikasjonen, ligger et grunntrekk ved kapitalismen, nemlig den handlingen der arbeideren overlater sin skaperkraft til kapitalisten i bytte for en rett linser – salget av arbeiderens arbeidskraft til kapitalisten. Når vi betrakter denne transaksjonen, sier Marx, ser det aldri ut som om arbeiderne bare har mottatt en verdi tilsvarende det nødvendige arbeidet, slik at de faktisk har ytt et merarbeid for kapitalisten ut over det de får betalt for. Kontrakten lyder ikke «dette er den delen av arbeidsdagen som trengs for at du skal opprettholde livet ved den eksisterende levestandarden». I det ytre ser det snarere nødvendigvis ut som om arbeiderne selger en viss arbeidsmengde, nemlig en hel arbeidsdag, og mottar en lønn som mer eller mindre er en rimelig kompensasjon for det. Det ser altså kort sagt ut som de får betaling for alt arbeidet de yter. Hvordan kunne det overhode se annerledes ut? Kort sagt ser det nødvendigvis ut som om arbeideren ikke er utbyttet, og at profitten derfor kommer av noe annet.

Tilsynelatende følger det av dette at profitten må stamme fra kapitalistens bidrag. Det er ikke bare arbeidere. Kapitalisten yter også et bidrag, og mottar en kompensasjon for det. Vi får alle det vi (og vår eiendom) fortjener. (Det er bare slik at noen tilfeldigvis bidrar mer enn andre, og derfor fortjener tilsvarende mer!) Her ligger hele den apologetiske visdommen til økonomene, som ganske enkelt systematiserer denne overflatiske forestillingen i form av innviklede formler og likninger, som Marx bemerket. Men ingenting er enklere å forstå en hvorfor denne mystifikasjonen oppstår, når en betrakter den formen som salget av arbeidskraften nødvendigvis må ta på overflaten. Den er kilden til «alle begreper om rettferdighet hos både arbeider og kapitalist, alle mystifikasjonene i den kapitalistiske produksjonsmåten, alle kapitalismens illusjoner om frihet.»

Videre. Siden profitten ikke blir betraktet som et resultat av utbytting, men som kompensasjon til kapitalisten for hans bidrag, følger det med nødvendighet at akkumulert kapital ikke kan være resultatet av arbeidernes eget produkt, men snarere stammer fra kapitalistens eget offer, i det han avstår fra å forbruke hele profitten. Den er resultatet av «selvpinslene til denne Vishnus moderne botsgjenger, kapitalisten.» Kapitalen framstår kort sagt som noe helt uavhengig av arbeiderne, som en uavhengig kilde til rikdom (og det i stigende grad, etter hvert som vitenskapen og den samfunnsmessige produktivkraften tar håndfast form som fast kapital).

Det er derfor ikke overraskende om arbeiderne ser på kapitalen som gåsa som legger gulleggene og trekker konklusjonen at å imøtekomme kapitalens ønsker er sunn fornuft, rett og slett. Det ligger i kapitalens natur at den skaper inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ. Som Marx sa:

«Den kapitalistiske produksjonens frammarsj skaper en arbeiderklasse som ved opplæring, tradisjon og vane ser på vilkårene for denne produksjonsmåten som sjølinnlysende naturlover. Så snart den er fullt utviklet, bryter organiseringen av den kapitalistiske produksjonsprosessen ned all motstand.»

Det er denne omfavnelsen av kapitalen som sikrer kontinuerlig reproduksjon av systemet. Åpenbart trudde ikke Marx at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen.

Bortenfor kapitalismen

Likevel mente Marx at det var mulig å avskaffe kapitalismen. Nettopp fordi kapitalen nødvendigvis må skape et falskt bilde av seg selv, skrev Marx Kapitalen, sammenfatningen av hans livslange studier. Han mente det var essensielt å forklare kapitalismens sanne natur for arbeiderne. Det var viktig nok til å ofre «helsa, lykken og familien». Kort sagt skreiv Marx Kapitalen som en politisk handling, som en del av sitt revolusjonære prosjekt.

Han understreket at for å forstå hva kapital er, må du gå under overflaten og prøve å få grep om systemets underliggende, skjulte struktur. Du kan aldri forstå kapitalismen hvis du ser på delene av systemet hver for seg. Hvis du konsentrerer deg om konkurransen, kan du ikke skjønne den indre dynamikken i systemet. Du vil gå deg vill i overflatefenomenene, måten de indre lovmessighetene ter seg for aktørene i systemet, og du kommer ikke til å stille de rette spørsmålene. I stedet må du betrakte systemet som helhet og spørre: Hvordan reproduserer dette systemet seg sjøl? Hvor kommer de elementene fra som trenges for å reprodusere det? Kort sagt, hvor kommer de kapitalistene og lønnsarbeiderne fra, som inngår i de kapitalistiske produksjonsforholdene?

Det Marx viste ved å analysere kapitalismen som et system som reproduserer seg sjøl, var at kapitalen som står mot arbeideren ikke er et uforklart premiss, slik det nødvendigvis ser ut, men kan forstås som resultatet av tidligere utbytting – resultatet av tidligere utvinning av merverdi. Nettopp perspektivet med å se systemet som et system som må reprodusere sine egne forutsetninger, viser hvor grunt det blir å si at lønna gjenspeiler arbeidernes bidrag til produksjonsprosessen. Hvis arbeiderne simpelthen selger en viss arbeidsmengde og mottar en tilsvarende verdi, hva er det da som sikrer at de får nok i lønn til å kunne reprodusere seg sjøl? Eller hva er det som gjør at de ikke som gruppe får så mye at de kan spare og unnslippe lønnsarbeidet? Hvordan opprettholder systemet seg sjøl?

Ved å analysere systemet som en helhet avmystifiserte Marx kapitalens natur. Følg logikken i hans analyse, og du kan ikke lenger se på kapital som denne vidunderlige guden som gir oss det vi trenger når vi ofrer regelmessig til ham. Snarere ser du kapitalen som det som arbeidsfolk har skapt – vår egen styrke vendt mot oss. Kort sagt, Marx’ fokus på helheten viser at poenget ikke er å reformere den ene eller andre dårlige sida av kapitalismen, men å avskaffe hele det umenneskelige systemet.

Det betyr ikke at Marx prøvde å få arbeiderne fra å kjempe for reformer. Tvert imot framholdt han at hvis de ikke daglig kjemper for seg og sine, blir arbeiderne «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsredskaper ». Marx’ tilbakevendende tema var betydningen av revolusjonær praksis, dvs. å samtidig endre omgivelsene og seg sjøl. Ved å kjempe for sine krav mot kapitalen produserer arbeiderne seg sjøl på måter som forbereder dem for et nytt samfunn. De begynner å innse behovet for å forstå systemets natur og skjønne at de ikke kan innskrenke seg til geriljakrig mot virkningene av systemet. Og, som Marx visste, det er da kapitalismen ikke lenger lar seg opprettholde.

Det samfunnet Marx så fram mot som et alternativ til kapitalismen, var et samfunn der produksjonsforholdet var forholdet mellom frie, forente produsenter. Individer som samarbeidet på fritt grunnlag ville behandle sin «felles samfunnsmessige produktivkraft som sin samfunnsrikdom» og produsere for alles behov. De ville produsere seg sjøl som medlemmer av et sant menneskelig fellesskap, et felleskap som tillot den fulle utvikling av det som bor i oss. I motsetning til det kapitalistiske samfunnet, der «arbeideren eksisterer for å tilfredsstille de eksisterende verdienes behov for verdiøkning (som middel til kapitalens vekst), ville det være «den omvendte situasjonen, der objektiv rikdom eksisterer for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.» I et slikt samfunn er «den enkeltes frie utvikling en forutsetning for alles frie utvikling.»

 

Noter:

1) Dette kapitlet ble opprinnelig trykt i Douglas Dowd: Understanding Capitalism. Critical Analyses from Karl Marx to Amartya Sen, Pluto Press, London, juli 2002. Det gjengis her med tillatelse. Jeg skylder Doug Dowd og Sid Shniad stor takk for deres kommentarer til et tidligere utkast til dette kapitlet, jeg har gjort nytte av mange av forslagene deres, men ikke alle.

2) Jeg har valgt å bruke mange direkte sitater fra Marx i dette essayet – ikke for å sende leseren ut på leting etter kilden, men for å formidle Marx’ poeng i et mer medrivende og relevant språk enn mitt eget. De fleste sitatene fra Marx er hentet fra bind 1 av Kapitalen (Vintage Books, New York, 1977, norsk utgave Forlaget Oktober 2005), det eneste bindet av Kapitalen som Marx fullførte, og fra hans rikholdige notatbøker fra 1857–1858, som er utgitt under tittelen Grundrisse (Vintage Books, New York 1973, eller Penguin Books, London 1993). Jeg har brukt mange av disse sitatene før (med nødvendige referanser) i min bok Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class, revidert utgave, (Palgrave Macmillan, London 2003). Noen av disse diskusjonene og sitatene kan også finnes i min «Marx’s Falling Rate of Profit: A Dialectical View,», i Canadian Journal of Economics (Mai 1976) og i «Analytical Marxism and the Marxian Theory of Crisis», i Cambridge Journal of Economics (mai 1994).

3) Marx brukte ikke selv uttrykket «markedsføring». Dette ble understreket av Paul Baran og Paul M. Sweezy i boka Monopoly Capital (Monthly Review Press, New York, 1966), og jeg bruker uttrykket for å understreke kontinuiteten her mellom det verket og verket til Marx. Betydningen av markedsføringsvirksomhet for det tjuende århundrets kapitalisme var også et tema for Thorstein Veblen.

4) For en god marxistisk innledning til problemet med kapitalismen og miljøet, se John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet, Monthly Review Press, New York, 1999. En mer detaljert studie av økologiens sentrale betydning for Marx’ syn finnes i Marx’ Ecology, Monthly Review Press, 2000. Se også James O’Connor, både i Natural Causes: Essays in Ecological Marxism, Guilford Press, New York, 1998, og i tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, samt Paul Burkett, Marx and Nature: A Red and Green Perspective, St. Martin’s Press, New York 1999.

5) Marx, Capital, vol I, side 899. Her avviker jeg fra mitt mønster med å ikke oppgi kilden til det enkelte sitat fordi denne passasjen og andre på samme side ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet, til tross for sin betydning.

6) Marx, Capital, vol I, side 772

Kapitalismens natur kommer til overflaten i en krise, bemerket Marx en gang. Da blir det mulig å se noe som har vært skjult – at hele systemet dreier seg om profitt og ikke om menneskelige behov. Likevel ser vi hver dag hva kapitalismen produserer. Det utilslørte reklamesløseriet, ødeleggelsen av planeten, sultende barn side om side med obskøne lønninger til profesjonelle idrettsfolk, despotiske arbeidsplasser og behandling av menneskelige vesener som om de var søppel, at det samtidig finnes ubrukte ressurser, arbeidsløse mennesker og folk med udekte behov – dette er ikke ulykkestilfeller i kapitalismens verden. Det kan ikke være annerledes, kommenterte Marx, der hvor arbeiderne eksisterer for at kapitalen skal vokse – i motsetning til den «omvendte situasjonen», der resultatene av det samfunnsmessige arbeidet er til for «å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.»

I det tjuende århundret oppsto et alternativ til kapitalismen. Det innebar andre produksjonsforhold – samfunnet ble ikke drevet av profittmotivet. Det var heller ikke den omvendte situasjonen, der arbeiderens behov for egenutvikling dominerer. Det som kjennetegnet den nye formen, var snarere bruken av staten for å utvikle produktivkreftene så raskt som mulig. Ett av elementene som skapte dette alternativet, var ganske visst overbevisningen om at det var nødvendig å ta igjen kapitalismens forsprang for å unngå militært nederlag. (Vi må innhente forspranget i løpet av ti år, erklærte Stalin i 1931, ellers vil vi bli slått.) Men med noen unntak var det også en allmenn oppfatning at all historie avhenger av utviklingen av produktivkreftene (som i praksis betydde produksjonsmidlene), og dermed var det lite rom igjen for å utforske betydningen av de sosiale forholdene folk lever under.

Det har vært kontinuerlige debatter om hva dette alternativet i det tjuende århundret var. Sosialisme, statssosialisme, statskapitalisme, byråkratisk sentralisme, byråkratisk deformert arbeiderstat eller – mitt eget forslag – framskreden produksjonsmåte? Men er det ikke nå på tide å bevege seg videre fra behovet for å velge mellom disse betegnelsene (noe som innebærer å velge mellom forskjellige sekter som har differensiert sine tilbud) og ganske enkelt erkjenne at det som oppsto i det forrige århundret definitivt ikke var det bildet av sosialismen som Marx forestilte seg?

Vi må selvsagt godta at forrige århundres produkter var og er ufullkomne. Men ikke for å demonstrere vår egen abstrakte visdom ved å tilby «kritisk støtte» til disse ufullkomne forsøkene (noe som i de fleste tilfeller er like relevant som å tilby kritisk støtte til føydalismen i kampen mot slaveriet), men heller for at vi skal kunne lære, og fortsette vår kamp for å bygge en bedre verden.

Tittelen på denne boka kommer fra Sør-Afrikas Kommunistiske partis slagord: «Sosialismen er framtida, bygg den nå!» Uavhengig av SACPs praksis har jeg alltid følt at det slagordet er dypt, nettopp fordi det slagordet samtidig anerkjenner behovet for en visjon som kan lede oss ved å vise hvor vi har tenkt å gå hen, og også understreker behovet for aktivitet, nødvendigheten av å kjempe for det målet nå. Denne kombinasjonen av visjon og kamp er vesentlig. I kampen for å virkeliggjøre visjonen om et nytt samfunn forandrer vi ikke bare det gamle samfunnet, vi forandrer også oss selv, og som Marx bemerket, gjør oss selv i stand til å skape det nye samfunnet.

Selv om essayene i denne boka kommer fra forskjellige kilder, forholder de fleste seg på en eller annen måte til Venezuela – et land som mens jeg skriver dette, legemliggjør manges håp om et virkelig alternativ til kapitalismen. Kapittel 2, for eksempel, med tittelen «Ideologi og økonomisk utvikling», springer både ut av min forståelse av gjengs økonomi etter år med undervisning, og av min erfaring med Canadas sosialdemokratiske parti (innbefattet den perioden da jeg var politisk leder på provinsnivå under 1972–75-regjeringa i British Columbia). Mens disse to kildene gir et heller traurig perspektiv, gjenspeiler den tydelige optimismen i artikkelen (som ble holdt som foredrag på den årlige konferansen om globalisering og utviklingsproblemer i Havanna i februar 2004) min økende erkjennelse av hva som var i ferd med å begynne i Venezuela.

Kapittel 3, «Kunnskap om en bedre verden », som ble holdt som foredrag på «møtet av kunstnere og intellektuelle til menneskehetens forsvar» i Caracas i desember 2004, presenterer to perspektiver på kunnskap: Kunnskap som vare i kapitalens verden, og kunnskap i en bedre verden, en som tilsvarer Marx’ visjoner. Som i foregående artikkel er fokus her på viktigheten av en visjon, en som understreker det sentrale i utviklinga av menneskene. Dette poenget er uttalt i kapittel 4, «Gjenerobring av en sosialistisk visjon», som er basert på et tidligere foredrag i sammenheng med arbeidet innen en antikapitalistisk koalisjon, «Rebuilding the Left». Der argumenterer jeg for nødvendigheten av å gå ut over antikapitalismen til en idé om sosialisme.

De tre gjenstående kapitlene gjenspeiler direkte erfaringene fra Venezuela, som jeg har hatt det privilegium å iaktta på nært hold gjennom de siste åra (jeg arbeidet som rådgiver i departementet for samfunnsøko- nomi i 2004). I forbindelse med de økende diskusjonene om en sosialistisk vei for Venezuela, ble kapittel 5, «Sosialisme faller ikke ned fra himmelen», holdt for en landsomfattende forsamling av studenter som møttes i juli 2005 for å utforske en sosialisme for det tjueførste århundret. Dette essayet baserer seg på mitt arbeid både med Marx og med erfaringene fra det tjuende århundrets forsøk, og legger fram en tilnærming til å forstå hva sosialisme er – og hva det ikke er – som samsvarer med den visjonen som kommer til uttrykk i den bolivarske grunnloven.

Den grunnloven understreker blant annet viktigheten av arbeiderstyre, sjølstyre og samstyre for å utvikle det menneskelige potensialet. På solidaritetsmøtet i Caracas i april 2004 presenterte jeg erfaringene med sjølstyre i Jugoslavia. Før det var gått et år, og mens erfaringene med arbeiderstyre hopet seg opp, kom jeg tilbake til temaet på solidaritetsmøtene i 2005 – og denne gangen la jeg vekt på problemene ved sjølstyre (særlig tendensen til at arbeiderne ble seg sjøl nok og skillet som oppsto mellom arbeiderne og fellesskapet), som måtte løses. Dette er emnet i kapittel 6, «Sju vanskelige spørsmål».

Sluttkapitlet, «Revolusjon for grunnleggende behov revolusjon», ble skrevet spesielt for denne boka. Her, som i mine andre essays og foredrag som har tilknytning til Venezuela, har jeg hatt stor nytte av fortløpende diskusjoner med min partner, Marta Harnecker. Mens jeg ennå arbeidet med dette kapitlet, døde imidlertid en annen person som jeg regelmessig delte mine tanker og informasjon om Venezuela med. Jeg føler (som så mange andre) et dypt savn ved Harry Magdoffs død – særlig fordi jeg skulle ha likt å dele dette kapitlet med ham (slik jeg gjorde med alle de andre). Nittito år gammel var Harry full av entusiasme over det som skjedde i Venezuela, og karakteristisk nok antydet han at hvis han bare var åtti år igjen, ville han ha vært der.

I ett av sine siste arbeider, «Å nærme seg sosialismen» (Monthly Review, juli–august 2005), la Harry, som skrev sammen med sin sønn Fred Magdoff, vekt på at kapitalismens onder stammer fra selve dens natur. «Et nytt samfunn,» skrev de, «trengs fordi kapitalismens onder er deler av det kapitalistiske systemets DNA». Nettopp fordi de kritiske sosiale, økonomiske og miljømessige problemene i verden er iboende i det systemet, «må kapitalismen erstattes med en økonomi og et samfunn som tjener menneskeheten – og det gjør det også nødvendig å skape et miljø som beskytter de systemene som opprettholder livet på Jorda.»

Dette er utgangspunktet for Sosialisme faller ikke ned fra himmelen også. Vi trenger å forstå kapitalismens genetiske program, hvordan de redslene vi ser rundt oss ikke er ulykkestilfeller, men iboende i systemet – at de ikke er resultatet av spesielt dårlige administratorer av kapitalismen, og følgelig krever at de blir byttet ut med dyktige administratorer. Sosialisme faller ikke ned fra himmelen begynner med å prøve å forstå kapitalismens DNA. Første kapittel, «Kapitalismens behov mot menneskenes behov», opprinnelig skrevet for en samling essays om kapitalismen, understreker hvordan kapitalens logikk står i motsetning til behovet for menneskelig utvikling. Dermed peker det på behovet for å gå utover kapitalismen til en verden som passer for menneskenes store familie. Valget vi står overfor er sosialisme eller barbari. Hva skal vi velge?

Michael A. Lebowitz

Caracas, Venezuela

Februar 2006

Rødt! har samla artikler Tron Øgrim skreiv for tidsskriftet, og for forløperen Røde Fane, og for andre fora. De er lagt ut på nettet på marxisme. no. Jeg er blitt bedt om å skrive en liten introduksjon til denne samlinga. Kanskje fordi jeg har fungert som en slags mellommann i den kontakten redaksjonen i Rødt! hadde med Tron de siste årene. For sjøl om Tron var glødende opptatt av teori og ideologi, måtte han nødes til å skrive for tidsskriftet. Nettet var viktigere, hevda han. Og for øvrig hadde han en gammel uavklart uenighet med redaktøren om et for ham viktig prinsippspørsmål, noe om nazister og ytringsfrihet. Så blei det min jobb, som venn av tidsskriftet og som en nær venn av Tron, å mekke dette til. For Rødt! trengte Tron. Slik vi alle trengte han.

Og jeg mente Tron også trengte Rødt!, han hadde bruk for et forum der han kunne nå også de som ikke vandrer rundt på nettet, nå dem med de oppklarende, ofte originale marxistiske analysene sine. For problemet var jo ikke at han ikke skreiv! Han skreiv alltid og overalt. Sist han var og besøkte meg her i Tromsø, der jeg bor, var i februar/mars i år. Han blei boende ei uke denne gangen, og det blei som vanlig ei uke med intense diskusjoner fra tidlig om morran til tidlig om morran. Han var med meg på jobben på dagtid, lånte et kontor og en pc og hamra på tastaturet mens jeg gjorde unna mine saker, han var med og bidro på et seminar RV hadde her om olje og krig og klima, fikk diskutert Nepal grundig med Stian, en ung kamerat som gjør ferdig masteroppgaven sin om maoistene i Nepal nå. Og han var sjølsagt med på en del runder på byen, der han måtte dras ut av lange diskusjoner med tilfeldige pubgjester om Kambodsja og data og kommunisme.

Og så hjem til meg, til kjøkkenbordet og nattlige diskusjoner. Om planøkonomi, og om nanoteknologi, og – uunngåelig! – om Nepal. Videre til det problematiske i strategien til de indiske maoistene, og om livet – innimellom en god del om livet, ja. Og så om kinesisk økonomi, om skriftspråkets historie på Madagaskar og om arkeologi i Midtøsten. Og om the Troggs egentlig var et bra band, og en ny runde om Røde Khmer, og mer om planøkonomi. Blei vi ikke enige før vi la oss, tok han opp tråden igjen med det samme han åpna soveromsdøra morran etter. Å gi seg var ikke hans stil.

Siste kvelden, en lørdag, satt vi bare til halv to. Tron skulle av gårde med tidlig fly søndag, og jeg så fram til å puste ut med en skitur i fjellet. Tron skulle bare sende en e-post før han gikk til sengs. Vel, det viste seg jo at han hadde huska feil, flyet gikk ikke før seks om ettermiddagen. Så blei det ei ny lang økt ved kjøkkenbordet, ingen skitur den dagen.

Da han var dratt, gikk jeg rutinemessig inn på Trainspotters, den internasjonale debattlista. Og der var fingeravtrykka hans: mellom halv to og kvart på seks natt til denne søndagen hadde han skrevet sytten – 17 – innlegg. Alle om Nepal.

Så problemet var ikke at han ikke skreiv! Det var det å få noe av dette ut i papirformat, få ham til å skrive for Rødt!, få ham til å skrive bøker!

Tron ville ha en avtale: dersom jeg skreiv noen saker for ham på Wikipedia, skulle han skrive noen saker for Rødt! Vi snakka blant annet om boka hans fra 1982, Den vestlige maoismens sammenbrudd, og det å lage en eller annen oppfølging av den, nå tjuefem år etter.

Det blei ikke til det. En del av tankene sine la han – typisk nok – fram i vår som en serie lange debattinnlegg på nettet, på diskusjonslista til partiet, Rødt. Kanskje kan de redigeres og trykkes, nå, etterpå.

Men alt det ugjorte, alt det han aldri rakk, eller aldri forsto å prioritere, det kan vi ikke gjøre noe med lenger.

Den nettsida Rødt! nå har lagd er altså ei samling av noe av det han gjennom årene fikk skrevet. Det er et nødvendig første tiltak, ikke bare for å minnes Tron, men for å gjøre dette historiske stoffet tilgjengelig for alle som vil lære av den gamle mesteren. Spennet i artiklene og foredragene er stort. I tid strekker det seg over nesten fire tiår. Tematisk går det fra debatt om sosialisme til stamcelleforskning. Det er mye om data og teknologi og samfunnsendringer. Men også om litteratur. Litteratur var livsnødvendig for Tron. Da telefonen ringte om morran, torsdag 24. mai, hadde jeg akkurat lagt fra meg, ferdiglest, den boka Tron dytta på meg siste gang vi møttes, i Oslo i vår. Han hadde i mange år forgjeves forsøkt å få meg til å lese amerikansk krim, men jeg kom egentlig aldri videre fra Hammet/ Chandler-nivået. Tron var ekspert, han kunne, så vidt jeg kan bedømme av monologene hans om dette (monologer jeg noe motvillig fant meg i), det meste om emnet, om det politiske og sosiale innholdet og de litterære kvalitetene i nyere amerikansk krim. Men han rakk jo aldri å skrive om dette heller.

”Jævlig god bok” hadde Tron sagt da han stakk til meg The Ones You Do av Daniel Woodrell. Okei, jeg tok den med i veska forrige uke, leste den på et hotellrom på Østlandet, før jeg gikk ned til et fagforeningsmøte, og mobilen ringte.

Det var ei nydelig skrevet bok, om rå skjebner ved utløpet av the Big River, Mississippi. Foran i boka har Woodrell plassert et motto, et sitat av Carl Perkins:

”If it weren’t for the rocks in its bed, the stream would have no song.”

Sånn er det, Tron!

Tromsø, lørdag 26. mai 2007 Jon Børge Hansen

Rolv Rynning Hanssen er ansvarlig for vedlikehold av abonnementsregisteret til Rødt!. Tidligere leder av Samorg i Trondheim, styreleder i Klassekampen, og jobber på internasjonalen for stats- og kommuneansatte i Geneve. Har skrevet flere artikler i Rødt! om offentlig sektor.

 

---

 

Det er tre bøker jeg har brukt den siste tida for å forstå noe av utviklingen i verden. The Fastfood Nation av Eric Schlosser avslører hvordan de flernasjonale selskapene (her McDonalds) vokser, samarbeider, knuser fagbevegelsen og endrer lovene for å maksimere profitten. Se Røde Fane nr 2/2004.

Den andre boka jeg ville nevne, er Getting America Back on Track av Andy Stern som er leder av USAs raskest voksende fagforbund, Service Employees International Union. Han tok forbundet ut av amerikansk LO for å bli kvitt byråkrati og for å kunne satse nesten alle midler på å vokse. Han er en av lederne av kampanjen mot Wal Mart. Å lese boka forteller mye om ei voksende venstresida i USA, som ikke definerer seg som venstre. Den forteller dessuten mye om den nye arbeiderklassen og potensialet innen alle ansatte i tjenesteytende yrker.

En tredje bok vil være Abdullah Ôcalans Prison writings. Ei bok stort sett diktert til forsvarsadvokatene unders deres sjeldne besøk hos kurderlederen i det fullstendig isolerte fengslet han har sittet i siden 1999. Den forklarer veldig bra de for meg fremmede og tilsynelatende merkelige ideene om en kurdisk revolusjon, uten en kurdisk stat. Samtidig er det en historiebok for alle som ønsker kunnskap om Midtøsten generelt.

Birger Thurn- Paulsen har vært med i redaksjonen siden det ble blåst nytt liv i tidsskriftet, høsten 1993, da under det gamle navnet Røde Fane. Han har skrevet artikler, oversatt og laget bokomtaler. Har i mange år jobbet med teater, hatt en rekke tillitsverv, og er nå pensjonist.

 

---

 

Amin Maalouf, Korstogene sett fra arabernes side, Pax Forlag A/S, Oslo 1998. Det er en levende, medrivende historieberetning, skrevet slik at historie blir spennende. Korstogene startet i 1006. Det er ikke spesielt overraskende at krig, også den gang, ble satt i gang akkompagnert av høyverdige fraser. Det hadde ikke så mye med kors og kristning å gjøre. Det var en regulær invasjon, med stadig påfyll av krigsherrer og styrker, som herjet og brente og plyndret og voldtok, og bet seg fast på større eller mindre områder. Tragedien, sett fra arabernes side, var at de var for splittet til å kunne yte motstand mot de forholdsvis velorganiserte styrkene som veltet inn over dem. Resultatet var en okkupasjon som varte i ca. 200 år. Det er historieskriving som gir innsikt, skrevet slik at man glupsk leser videre.

José Saramago, En beretning om klarsyn, Cappelens forlag AS, 2006. Saramago er portugiser, og fikk Nobel prisen i 1996. Boka er ganske fersk, og kan lett leses som en parafrase over det hysteriet som piskes opp, og de angrepene på ytrings- og organisasjonsrettighetene, som følge av den såkalte kampen mot terrorismen. Det er kommunevalg. I hovedstaden skjer noe merkelig. Over 70 % av de avgitte stemmene er blanke. Valget blir arrangert på nytt, kort tid etter. Det samme skjer. Myndighetene er ikke seine om å koke opp konspirasjonsteorier. Det blir etterretning, forfølgelser, innskrenking av rettigheter og unntakstilstand. Saramago har en spesiell stil. Han uttrykker seg i lange setninger, med mange hopp og sprang, men er allikevel ikke vanskelig å lese.

Erri de Luca, Tre hester, Aschehoug & Co, 2007. Forfatteren er italiener. Boka forteller om en mann som emigrerte til Argentina, for så å komme tilbake til Italia, etter mange år. Mannen har vært involvert i motstanden mot militærregimet. Den delen av hans liv beskrives nokså indirekte, men vi aner, vi aner. Språket er knapt, man må lese mellom linjene, det er en ganske særegen stil, men fascinerende. Den krever noe av deg, men gir mye tilbake, om kamp, sår, levd liv, møte mellom mennesker og kjærlighet. En strålende liten roman.

Gudrun Kløve Juuhl er nylig blitt med i redaksjonen til Rødt! Har blant annet politisk erfaring fra målrørsla og RV.

 

---

 

No for tida skriv jo alle bøker som skal hjelpa oss å forstå Framstegspartiet. Ei bok som har lært meg mykje, er boka til Eli Hagen: Gift med Carl – elskerinne,sekretær og hustru, Giga Forlag, 2006.

Forteljinga om Eli og Carl uttrykkjer det ein kan kalla andletet til Framstegspartiet tydelegare enn mange lange artiklar og «lærebøker» som Frp-koden.

Før Eli kjem inn i biletet er Framstegspartiet eit lite parti ytst til høgre, eit osloparti og eit rikingparti. Carl i Hagen er vestkantguten, direktøren og liberalisten. Eli er den super-folkelege. Ho er ei «enkel jente frå landet», frå Dovre, barn av ei ugift mor som måtte arbeida, difor vaks Eli delvis opp hjå besteforeldra. Då ho var ung var ho ikkje den skule-flinke, men heller glad i fest og moro. Eli har opplevd det som mange bygdisar gjer når dei kjem til Oslo: «Sjefen min på NEBB, Sindre, sa at «Her frk. Hamn, får de ikke lov til å ta telefonen før De kan snakke norsk!» (s . 45).

Etter ekteskapet mellom Liberalisten og Folket finn Framstegspartiet med kvart suksessformelen sin. Carl står for ein liberalistisk politikk, men Eli hjelper han med å uttrykkja politikken so folkeleg at han vert populær (i fylgje boka). Eli kjem med fleire døme på korleis ho gjer Carl og Framstegspartiet meir folkeleg, mellom anna er det ho som seier til han at han berre skal svara ja og nei i tv-utspørjinga før lokalvalet i 1979, for «folk er lei av politikere som snakker svada og så innviklet at budskapet ikkje kommer frem» (s 70). Det er ho som får han til å tala utan manus slik at han trollbind folket i fjernsynsoverføringa av landsmøtet i 1988. Ho introduserer òg mor si som barometer på folkemeininga for Carl: «Mor ble etter hvert også en viktig rådgiver for Carl.[…] Mor var ærlig og jordnær og sa kva hun syntes.[…] Og hun var også en god målestokk når jeg ville finne ut kva folk flest mente om debatter og ulike politiske spørsmål» (s. 77).

Eli understrekar òg det folkelege ved seg sjølv ved å fortelja småting som at ho er hysterisk oppteken av at det skal vera reint i huset (i motsetnad til kva mange ungdomar på venstresida ser ut til å tru, er det ikkje noko folkeleg eller arbeidarsk over å vassa i skit, heller motsett. Les gjerne Anneli Jordahl: Klass – er du fin nog? om dette) eller at ho og Carl ikkje har nokon vener, ho har nok med familien sin. Det å skryta av at ein har mange vener er ein typisk urban middelklasseting, Eli gjer det motsette.

Boka om Eli Hagen er eit ideologisk kampskrift for Framstegspartiet: Eli brukar den personlege sjølvbiografisjangeren til å framføra bodskapen om at Frp er partiet for folk flest. At Framstegspartiet høyrer på folket vert illustrert ved at Carl høyrer på Eli. Ekteskapen mellom Eli og Carl syner til og med at Framstegspartiet ved Carl elskar folket (samstundes som Framstegspartiet ved Eli er folket). Mot ei slik sterk forteljing slit sjølvsagt både Jens & Jonas og Torstein Dahle. Til og med Kristin Halvorsen.Eli Hagen-boka har fått ein del bokmeldingar som antydar at fru Hagen er enkel og dum, sidan ho kjem med ufine personkarakteristikkar av ulike politikarar og skriv i ein munnleg, pratsom tone. Ho har uansett levert eit vellukka kampskrift for partiet sitt, som samstundes er lærerik lesnad for oss som gjerne skulle hatt ein større del av folket på vår side.

Jokke Netland, 24 år, er ansatt på Rødt sitt partikontor. Har tidligere vært barnehageassistent, og vært faglig ansvarlig i RU og studieansvarlig RV.

 

---

 

Simen Sætre – Den lille stygge sjokoladeboka (Det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri fortalte) , Spartacus forlag 2004, er en lett lest underholdende bok. Vi følger sjokolader med plass i våre hjerter, fra koselige sofakroker i norske hjem, til Vest-Afrikanske kakaoplantasjer hvor barnearbeid og slavearbeid er dokumentert. Denne lille boken tar opp alle sider av sjokoladeindustrien fra råvareøkonomi, arbeids-betingelser i Norge og i utlandet, fedmeepidemi og konsentrasjonen av storselskaper. Simen Sætre har med utdrag fra Roald Dahls Charlie og sjokoladefrabrikken og romantiske historier om det gamle snille norske Freia, skapt en uhyggelig og skremmende bok. Samtidig beviser han at man ikke trenger å stå langt til venstre for å kritisere dagens globaliserte kapitalisme.

Kanskje Skandinavias fremste Zapatist og Subcomandante Marcos- kjenner, Erik Gustafsson, har samlet og oversatt tekster skrevet av Subcomandante Marcos og EZLN: Subcomandante Marcos – Från sydöstra Mexicos underjordiska berg, Ordfront 2004.

Subcomandante Marcos små historier ligger i grense land mellom eventyr, poesi og politisk propaganda. Man blir lett sjarmert av hans skarpe og humoristiske penn. Gustafssons utvalg av nesten 30 tekster fra Zapatistenes første 10 år, er en god blanding av tekster som beskriver Zapatistene og deres vurderinger av situasjonen i Mexico og i verden, og subcomandante Marcos mer generelle fortellinger om blant annet med hans gjengangsfigur gamle Antonio. Erik Gustafssons lange forord, og litt kortere etterord, setter zapatistbevegelsen inn i et større perspektiv både før og etter erklæringen fra Lacandónjungelen. Med kunnskapen som han gir videre her, gir større innsikt i de andre tekstene denne boka består av.

Capital & Class er et tidsskrift utgitt av Conference of Socialist Economists (CSE). I dette nummeret, State Power and class relations, 1991, finner du bidrag fra Ben Fine, Davis Neilson, Greg Mc Elligott i tillegg til de to bidragene som er nevnt under. Todd Gordon tar en kritisk etterforskning i marxistisk teori på jakt etter en analyse av statens rasistiske praksis. Han savner en marxistisk antirasistisk analyse av staten. Han bygger videre på marxister og Goldbergs The Racial State. Avslutningsvis viser han til hvordan den kanadiske staten fungerer rasistisk.

Luis M. Pozo er i sitt bidrag på jakt etter røttene til hegemoniet. Med utgangspunkt i Gramscis teorier, prøver han å stille spørsmål og videreutvikle den. Artikkelen ser på de strukturelle forholdene rundt nasjonen i sammenheng med framveksten av kapitalisme.

Et glemt kapitel i Norsk arbeiderhistorie finner man i Arnolf Kristensens bok Rød Mai, Tiden Norsk Forlag, 1977. Historien handler om hva som skjedde i Hammerfest under storstreiken i 1921. Samorganisasjonen i Hammerfest hadde bestemt seg for å gjennomføre en virkelig effektiv streik. Under ledelse av Sigurd Simensen, Leonard Hartvigsen og Karl Rønbeck klarte de å sette politiet ute av spill, blokkere byen. Ingen fikk lov til å laste eller reise uten pasasjersedel fra samorganisasjonen. Dette er en historie fra de dager da klassekampen ikke var tilslørt med pene ord. De borgelige avisene skrev om bolsjevikdiktatur. Blant arbeidere diskuterte man revolusjon … Dette er et bidrag alle som vil diskutere sosialisme og arbeidermakt, bør lese. Den er grundig på konkrete erfaringer gjort av arbeiderklassen i Norge.

JOHN BELLAMY FOSTER er professor i sosiologi ved University of Oregon og redaktør for tidsskriftet Monthly Review. Foster blir ansett som en av de ledende teoretikerne innafor marxistisk orientert sosiologi. Han har skrevet en rekke bøker, flere av dem med miljø og økologi som tema: The vulnerable planet kom i 1999, Marx` ecology i 2000, og Ecology against capitalism i 2002.

Marx’ ecology er blitt et standardverk på sitt felt. Foster drøfter Marx’ naturforståelse fra hans unge år – der doktorgradsavhandlinga om Epikurs filosofi var tema – til Kapitalen og seinere skrifter, og viser at den utbredte forestillinga om at Marx mangla innsikt i forholdet mellom menneske og natur mangler ethvert grunnlag. Tvert om, Marx var djupt opptatt av temaet, og behandler det på mange nivåer i arbeidet sitt. Han la et grunnlag for en økologisk innsikt vi trenger i dag, en materialistisk filosofi som åpner for å begripe de historiske prosessene som har ført oss mot den avgrunnen vi står ved nå, og som viser hva som skal til for at den kan overskrides. Marx ecology bør bli pensum for alle som er seriøst opptatt av miljø!

Foster har politisk økonomi som sitt andre hovedfelt. Som redaktør av Monthly Review skriver han regelmessig artikler med oppdaterte analyser av utviklinga av kapitalismen – i USA, og som globalt system. Her har han tatt opp arven fra sine forgjengere, de legendariske redaktørene og marxistiske økonomene Paul Sweezy og Harry Magdoff.

MÅNEDSTIDSSKRIFTET MONTHLY REVIEW har eksistert siden mai 1949, og i nærmere 50 år var Sweezy redaktør. Først samen med Leo Huberman og Paul Baran, seinere sammen med Harry Magdoff. Monthly Review er blitt kalt «the most famous unknown magazine of America». Med sine knapt 10 000 eksemplarer i opplag, har det en nesten uforholdsmessig stor innflytelse, ikke minst utafor USA. I perioder har det også kommet ut i greske, spanske og tyske utgaver. I dag kommer en indisk versjon, kalt Analytical Monthly Review, ut i Mumbai. Rødt! oversetter og trykker enkeltartikler fra Monthly Review i mange av sine utgaver.

TIDSSKRIFTET MONTHLY REVIEW har vært en pioner i å legge fram nye, empirisk baserte analyser av hva som skjer i de kapitalistiske økonomien og det imperialistiske systemet. Og det har vært et forbilde i det å styre unna unødig akademisering av språk og stil. Artiklene skal være leseverdige og tilgjengelige for å komme på trykk i Monthly Review. Som bidragsytere gjennom årene kan de ramse opp ei imponerende liste av intellektuelle størrelser, fra og med Albert Einsteins artikkel Why sosialism? i det aller første nummeret i 1949. Røde Fane – som Rødt! het tidligere – trykket Einsteins artikkel i nummer 4/2002. Men de slipper like gjerne til unge uetablerte, dersom de har vesentlige ting å komme med. Og profilen er internasjonal, med stor vekt på stoff og skribenter fra verden i sør.

FORLAGET: MONTHLY REVIEW PRESS I 1952 blei det nødvendig for utgiverne av tidsskriftet å starte forlag i tillegg. I. F. Stones banebrytende bok om Koreakrigen, A hidden history of the korean war, blei nekta utgitt av alle forlag i USA, og Sweezy & co etablerte Monthly Review Press. Den første tida ga de ut to – tre bøker i året, seinere har det kommet 15–20 nye titler hver år. Forlagskatalogen med utgivelser gjennom 55 år er blitt en imponerende oversikt over viktige teoretiske og politiske bøker i global sammenheng. To av disse bøkene er gitt ut av Rødt! som temanumre: Sosialismen i Kina – hvor blei den av? Markedsreform og klassekamp av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett, og Sosialisme skapes ikke i himmelen av Michael Lebowitz nå i mai i år. Begge disse bøkene har vakt stor debatt internasjonalt, og oversettes nå til flere språk. Men – som nevnt – de norske oversettelsene var de første!

I kjølvannet av Seattle og andre dramatiske eksempler på motstand mot kapitalistisk globalisering, snakker mange mennesker nå om kapitalisme og beskriver seg selv som antikapitalistiske. (1) Storartet! Men hva mener de? At kapitalens internasjonale institusjoner er et onde fordi de raner til seg borgernes rett til å foreta demokratiske beslutninger? At finansiell spekulasjon tar midler fra ordentlige, produktive investeringer som skaper ordentlige jobber? At multi-nasjonale selskapers begjær etter profitt har ført dem til å alliere seg med og styrke autoritære regimer som fornekter menneskerettigheter? At neoliberal politikk fører til et kappløp mot bunnen med hensyn til lønninger, arbeidsforhold og miljømessige standarder? Alt dette er viktig å motsette seg – men i for seg er dette en motstand mot spesielle former for kapitalistisk politikk og praksis, det er ikke motstand mot kapitalismen som sådan.

Trenger vi ikke en visjon om et alternativ til kapitalismen? Ingen vil nekte for at det finns eksempler på kapitalisme som er bedre enn andre – for det meste som resultat av arbeideres kamp og folkebevegelser for å endre ting. Hvorvidt disse eksemplene er kommet som resultat av unike historiske omstendigheter, eller om de er så særegne at ikke har relevans for hele verden, eller om de er kan opprettholdes over lengre tid (særlig innenfor en global kapitalisme i en verden med ujevn utvikling) er ikke det sentrale spørsmålet.

Vi trenger heller å spørre: Er dette alt? Er det ikke noe alternativ til et økonomisk system som baserer seg på eiendomsløsheten til folkemassene for å tvinge dem til å arbeide for å skape profitt til dem som eier? Er det ikke noe alternativ til et system der grunnlaget for menneskelig velstand, mennesker
og natur blir behandlet kun som midler til å avle privat pengerikdom, midler som ofte blir ødelagt i prosessen? Finns det ingen alternativer til et system der selve logikken går ut på å splitte og skille folk for å avskjære mulighetene for menneskelig solidaritet?

Mange sier simpelthen at det finns ikke noe alternativ. Og fordi det ikke finns, er det beste vi kan gjøre å forsøke og lage forbedringer her og der i kapitalismen. Troen på at det eneste reelle alternativet er kapitalisme med et menneskelig ansikt, skyldes mye de to store fiaskoene i det tjuende århundre: eksperimentene i de underutviklede landene som strebet etter hurtig industrialisering gjennom et hierarkisk system de kalte sosialistisk (noe få mennesker i den mer utviklede verden kan identifisere seg med) og det at sosialdemokratiske regjeringer (noen kaller seg sosialistiske) i den utviklede verden har mislykket med å gjøre noe mer enn å flikke på kapitalismen som økonomisk system.

Hvorfor skulle vi godta at disse eksemplene uttømmer mulighetene for alternativer til kapitalismen? Fra kapitalismens begynnelse har folk sett i den et system som er ødeleggende for menneskelige verdier, og har sett hen til alternativer som ville gjøre vår felles menneskelighet til kjernen i sosiale og økonomiske forhold. Ikke bare i utopiene og visjonene i det nittende århundre, men også i eksperimentene i det tjuende århundret, finns det glimt og virkelige eksempler som peker mot en alternativ logikk til den som er kapitalens, en logikk basert på mennesker. Men det er ikke alt – i de daglige kampene mot kapitalens logikk er den alternative logikken til stede (selv om det bare er underforstått). Det vi trenger å gjøre, er å begynne å gjenerobre og bygge ut den alternative visjonen – og å gjøre eksplisitt det som er implisitt i disse kampene. Med en gang vi gjør det, vil også begrensningene til antikapitalismen av seg selv bli tydelig.

Tidlige visjoner

Tenk på utopien – på øya Utopia, for å være nøyaktig. Thomas Mores Utopia ble skrevet i sekstenhundretallets England, da middelalderens bønder tapte sin tradisjonelle tilgang til jord som et resultat av at landområder ble avstengt til sauebeiter. Det mytiske alternativet More skisserer, er et samfunn der jorden eies i fellesskap, der det forventes at alle gjør sin rettferdige del av arbeidet, og der produktene av arbeidet blir fordelt til alle i samsvar med behovene de har, uten penger og uten handel. Hvordan kan det bli rettferd og velstand, spør More, «når eiendommer er private, når penger er
målestokken for alle ting»?

Slike tema som felles eiendom, samvirke, likeverd og avvisningen av handelsforhold fulgte mye av kritikken av kapitalismen etter som den utviklet seg i det attende og tidlig nittende århundre i Vest-Europa. Den var spesielt en del av fordømmelsen av de endringer som kapitalismen førte med seg på landsbygda. Økende ulikhet og konkurranse og ønsket om å berike seg på andres bekostning ble sett på som resultat av privateiendom, og som kilder til oppløsning av eksisterende sosiale bånd. Men forslagene om alternativ ble ikke bare sett på som forsøk på å gjenreise en før-kapitalistisk (idealisert) fortid. Kapitalismen, med sin konkurranse og rivalisering, ble sett på som både uvettig og mindreverdig i forhold til et samfunn bygget på direkte menneskelig samarbeid.

Følgelig argumenterte mange av dem som avviste kapitalismen for at det var viktig å skape noe som kunne vise at et kooperativt samfunn basert på felles eierskap av produksjonsmidlene, ville være kapitalismen overlegen. (De store, tilgjengelige landområdene i Nord-Amerika som var et resultat av europeisk erobring og nybygging, gjorde det faktisk mulig å etablere en rekke utopiske samfunn som bygde på disse prinsippene i det nittende århundret, og disse ble sett på som en måte å vise for alle at det fantes livskraftige alternativer til kapitalismen). På liknende måte ble opprettelsen av kooperative arbeidsplasser i industrien anbefalt som en måte å vise fordelene med samvirke og samarbeid fremfor kapitalismens rivalisering. Men denne sistnevnte utviklingen gjenspeilte videreutviklingen av kapitalismen og en ny og voksende side ved motstanden mot kapitalismen – fordømmelsen av den virkningen den hadde på arbeidere i industrien, både de som var forvist av kapitalistisk industri og de som var ansatt i den.

I det nittende århundret (særlig i England hvor kapitalismen var mest utviklet) ble motstanden mot kapitalismen i økende grad en arbeidernes motstand, med fokus på utbyttingen av arbeiderne. Det ble argumentert med at arbeidet var kilden til all rikdom i samfunnet, så hvorfor var det slik at arbeidere ble fattige med sine lønninger, mens herrene deres ble rike? Tydeligvis ble deler av resultatet av arbeidernes innsats tatt av de som hadde ansatt dem. Mens noen argumenterte for at arbeiderne i stedet burde arbeide for seg selv i kooperative verksteder (opprettet enten av dem selv eller av staten som samfunnets arbeidsplasser) og burde konkurrere mot kapitalistiske bedrifter, var dette en holdning som bestemt ble avvist av den viktigste og mest innflytelsesrike sosialistiske teoretikeren i det nittende århundre, Karl Marx.

Sant nok, Marx så at de kooperative fabrikkene som var opprettet viste at arbeideres underordning under kapitalen kunne oppheves av et fellesskap av frie og likeverdige produsenter. Men av seg selv ville disse samvirkene forbli «dverg-liknende», og de ville aldri omdanne det kapitalistiske samfunnet. Marx sitt syn var at for «å omdanne samfunnsmessig produksjon til et stort og harmonisk system av fritt og kooperativt arbeid», var det nødvendig å endre samfunnet som helhet – å overføre de eksisterende produksjonsmidlene fra kapitalister og jordeiere til arbeiderne selv. Derimot forkastet Marx på ingen måte fullstendig målene til sine forgjengere. Utopistene hadde konstruert (og agitert for) «fantastiske bilder av og planer for et nytt samfunn», men Marx mente at «bare metodene» for å nå dit var forskjellige: «De virkelige betingelsene for bevegelsen er ikke lenger tåkelagt av utopiske fabler». Så, hva var disse målene … og på hvilken måte var metodene for å nå dem forskjellige?

Målene og metodene til de tidlige sosialistene

Kjerna i målene til sosialistene var opprettelsen av et samfunn som ville gi rom for den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensiale og kapasitet. Målet, slik Henri Saint-Simon uttrykte det, er «å tilby til alle medlemmer i samfunnet den best mulige anledning til å utvikle sine evner». Likeså uttalte Louis Blanc at virkelig frihet er «MAKTEN gitt til menneskene til å utvikle og utnytte sine ferdigheter». Og gitt at alle «må ha makt til å utvikle og utnytte sine ferdigheter for virkelig å være fri, …skylder samfunnet hvert av sine medlemmer både opplæring, uten denne kan ikke menneskets bevissthet vokse, og arbeidsmidlene, uten disse kan ikke menneskelig aktivitet nå sin mest fullstendige utvikling». Dette samme temaet ble klart utredet av Friedrich Engels i spørsmål- og svarform i et tidlig utkast til Det kommunistiske manifest. Engels spør: «Hva er kommunistenes mål»? Han svarer: «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem i det kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i fullstendig frihet og uten derved å rokke ved de grunnleggende vilkår for dette samfunnet». I den endelige versjonen av Manifestet (skrevet av Marx) ble dette målet beskrevet som «et samfunn hvor den enkeltes frie utvikling er en forutsetning for den frie utviklingen for alle».

Et mindre eksplisitt uttrykk, men det kan ikke være noe spørsmål om at den fullstendige utvikling av det menneskelige potensialet var helt sentralt i Marx’ oppfatning av et alternativt samfunn – akkurat som hemningen av dette potensialet og tendensen til å redusere mennesket til arbeidsdyr og slaver av ting var kjernen i hans fordømmelse av kapitalismen. Fra sine tidligste skrifter la Marx stor vekt på mulighetene for utviklingen av fullstendige mennesker, med mangfoldige menneskelige behov, mulighetene for å danne mennesker så helhetlige som mulig med hensyn til behov og evner. Hva er egentlig rikdom, spurte han, «annet enn det universelle ved individuelle behov, evner, gleder, produktive krefter …»? Prisen var «utviklingen av den fullstendige individualiteten som er like allsidig i sin produksjon som i sitt konsum». Slik er veksten i menneskelig rikdom «den fullstendige utarbeidelsen av menneskenes skapende muligheter», «utviklingen av all menneskelig kraft som sådan målet i seg selv». Innenfor kapitalismen, derimot, er kapitalens mål så absolutt ikke utviklingen av dette potensialet. Tvert imot, som Marx skrev i Kapitalen, så eksisterer arbeideren for å tilfredsstille kapitalistens behov for å øke verdien av sin kapital «som en motsetning til den omvendte situasjonen hvor den eksisterende rikdommen er der for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling».

I det samfunnet med sammensluttede produsenter som Marx så for seg, ville den allsidige utviklingen av mennesker være basert på at «underordningen av deres felles samfunnsmessige produktivitet var deres samfunnsmessige rikdom». Her ville ikke økt produktivitet komme på bekostning av arbeidere, men ville føre til både tilfredsstillelse av behov og muligheten for fritid – som «samsvarer med den kunstnerisk, vitenskapelige osv. utviklingen av individer i den tiden de har fri, og med de midler som blir skapt, for dem alle». Det ville bli «tid til den fullstendige utviklingen av individet, noe som igjen virker tilbake på arbeidets produktivkrefter som den største produktivkraften selv». Alle kilder til felles velstand ville flyte rikeligere, og produktene av dette samfunnet av fritt sammensluttede produsenter, ville være mennesker som er i stand til å utvikle sitt fulle potensiale i et menneskelig samfunn.

Så hvordan skilte Marx’ oppfatning av metodene for å overskride kapitalismen seg fra forgjengerne hans? For mange sosialister i det nittende århundret var, som vi har sett, måten å skape et nytt samfunn å trekke folk ut av kapitalismen, og å vise at et ikkekapitalistisk alternativ var en overlegen form for sosial og økonomisk ordning. Og de som hevdet dette, så ofte på filantroper eller staten som de som skulle skaffe pengene til disse demonstrasjonsprosjektene. For Marx, derimot, gjenspeilte slike forslag en tid da uhyrlighetene til kapitalen var tydelige, men der kapitalismen ennå ikke var tilstrekkelig utviklet til å avsløre «de virkelige betingelsene for bevegelsen».

Se hva arbeidsfolk gjør, sa Marx. Gjennom sitt eget slit for å tilfredsstille sine behov (som, for Marx gjenspeiler alle sider av deres liv som mennesker i samfunnet og naturen) avdekker de at kampen for et nytt samfunn blir ført gjennom å kjempe innenfor kapitalismen, ikke ved å stille seg utenfor den. Gjennom disse kampene oppdager arbeiderne sine felles interesser, de kommer til å forstå nødvendigheten av å slå seg sammen mot kapitalen. Det er ikke bare en blokk som står i motsetning til kapitalen som kommer ut av disse kampene. Marx la hele tiden vekt på at selve kampen var en prosess som forandret folk; ved å kjempe for sine behov «tilegner de seg et nytt behov – behovet for samfunnet – og det som ser ut som et middel blir et mål». De forandrer seg til personer som er i stand til å endre sin verden.

Dette er det Marx kalte «revolusjonær praksis» – «sammenfallet av endring av omstendigheter og menneskelig aktivitet eller egenforandring». Marx melding til arbeiderne, slik han skrev det en gang, var at du må gå gjennom år med kamp «ikke bare for å få til en endring i samfunnet, men også for å endre deg selv».Over tjue år senere skrev han også at arbeiderne vet at «de vil måtte gjennomgå lange kamper, gjennom en rekke historiske prosesser, og gjennom det endre omstendighetene og menneskene». Kort sagt, metodene for å oppnå det nye samfunnet var uatskillelige fra prosessen med å kjempe for det – bare gjennom sitt eget verk kunne folk fri seg fra «alt grums fra tidligere tider».

På grunn av dette kunne sosialismen derfor aldri tilføres folk ovenifra. Den er arbeiderklassens eget verk, hevdet Marx. Og det gjaldt også for den typen demokratiske institusjoner arbeidere trenger for å få i stand det nye samfunnet. Ingen stat som står over og utenfor samfunnet (og faktisk knuser det som en boa constrictor – slik Marx beskrev den franske staten) kunne være basis for denne samtidige endringen av omstendighetene og egenforandringen. Bare ved å vrake hierarki og omdanne staten «fra et organ som står over samfunnet til et som er fullstendig underordnet det», kunne staten bli en stat som «tilhørte selve de folkelige masser som formet sin egen makt, i stedet for den organiserte makten for å undertrykke dem». Bare «selvstyre for arbeiderne» kunne være den formen for stat som folk kunne bruke til å frigjøre seg og skape grunnlaget for et sosialistisk samfunn.

Gjenerobring og fornyelse av en sosialistisk visjon

Selvsagt innebærer prosessen ved å gjenerobre en sosialistisk visjon nødvendigheten av å oppsummere det tjuende århundres eksperimenter og dets to store fiaskoer. Men den prosessen må begynne et sted. Og hvor er det bedre å starte enn ved å anerkjenne, som Marx gjorde, at folk utvikler seg gjennom sin praksis, og at et nytt samfunn er uatskillelig fra den nye rollen folk inntar i kampen for å dekke sine behov? Hvordan starte bedre enn ved å vende tilbake til en oppfatning av sosialismen som et samfunn hvor den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensialet er fremherskende?

Hvis uttrykkelig har en slik visjon som utgangspunkt i prosessen, så er anti-kapitalisme opplagt del av den kampen. Hvem kan forestille seg at utviklingen av disse rike menneskene (rike fordi de er allsidige i sine evner og behov) er forenlig med et samfunn hvor mennesker og naturen kun er midler for kapitalutvidelse? Samtidig går denne visjonen om sosialisme langt utover anti-kapitalismen som sådan, og peker på begrensningene ved å ha fokus på antikapitalistisk kamp alene. Hvem kan i disse dager på noe vis tro at den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensiale er forenlig med patriarkat, rasisme, imperialisme eller hierarki, bare for å nevne noen få kilder til undertrykking? I de forskjellige kampene folk fører for menneskeverd og sosial rettferdighet har en visjon om et alternativt samfunn alltid ligget latent. La oss gjenerobre og fornye den visjonen.

Note:

1) En tidligere versjon av denne artikkelen ble presentert som en diskusjonsartikkel i juni 2000 som del av «Gjennoppbygg Venstre»-prosjektet i Canada.

«Vi synker ned i Djevelens ekskrementer», skreiv en som fulgte nøye med på Venezuelas oljeeventyr. Var korrupsjonen, kriminaliteten og klientismen som prega Venezuelas kultur utenkelig uten oljeinntektene, som var blitt det begjæret først og fremst retta seg mot i dette landet? Var nedbygginga av industrien og jordbruket, og det store gapet mellom et privilegert oligarki og en lutfattig folkemasse en uunngåelig konsekvens når store oljerikdommer kommer til et fattig utviklingsland?

 

Å «så oljen» blei sett som en utvei – å bruke denne ikke-fornybare rikdommen som var blitt tilgjengelig til å bygge opp jordbruk og industri, og på den måten skape en balansert levedyktig økonomi. Men, inntil Hugo Chávez’ bolivarske revolusjon, blei disse forsøkene feid av banen av den omstruktureringa de trans-nasjonale selskapene har drevet fram, av den nyliberalistiske politikken staten førte, og, ikke minst, de blei feid bort fordi de aldri utfordra kapitalens logikk.

I dag blir det på nytt forsøkt «å så oljen» i Venezuela. Men det blir gjort på en annen måte. Heller enn å fokusere på å drive fram spesielle sektorer, blir det fokusert på å stimulere den fulle utviklinga av menneskene. Sjølsagt har det – i et samfunn som har et så dårlig utgangspunkt – vært nødvendig å starte med en kraftig opptrapping av det som brukes på helse og utdanning. Men det er bare et sted å starte. Å ha som mål «å sikre omfattende menneskelig utvikling», som det heter i den bolivarske grunnloven, det bygger på ei oppfatning om at aktive, sjølstendige mennesker og deltakende
demokrati er helet vesentlig for å omforme folk og «sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt».

I tråd med dette blir det lagt vekt på å overføre statsmakt til lokale myndigheter, på å bygge opp kooperativer, innføre arbeiderråd i industrien, korte ned på den tradisjonelle arbeidsdagen for å sikre opplæring i arbeiderstyre på arbeidsplassene, på å prioritere produksjon som kommer fellesskapet til gode. Alt dette er skritt på veien, skritt som tar utgangspunkt i det menneskelige samfunnets logikk i stedet for i kapitalens logikk.

Denne prosessen som er påbegynt i Venezuela vil kanskje ikke lykkes. Blant annet fordi det i Venezuela fines en målbevisst klasseopposisjon, og, enda viktigere: Venezuela står overfor imperialistiske fiender.

Uansett – det som foregår peker i retning av et alternativ til barbariet (inkludert barbariet med et menneskelig ansikt). Det alternativet er et samfunn som setter menneskene først, og som kjemper for å skape forutsetningene for (for igjen å sitere den Bolivarske Grunnloven) utviklinga av «det kreative potensialet til hvert enkelt menneske og den fulle utfoldelsen av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn ». Det er et alternativ som sier nei til kapitalismen, nei til logikken til et samfunn der mennesker og natur er redskaper for kapital og profitt.

Venezuela har satt sosialisme for det 21. århundret på dagsordenene overalt. Ikke minst viser dette at vi kan ta materiell rikdom og begynne å omdanne den til virkelig rikdom – menneskelig rikdom. Dette viser at særlig oljerikdommen ikke behøver å være djevelens ekskrementer, og heller ikke middel til å reprodusere de gamle forholdene, men at de tvert om kan være en basis for å skape nye relasjoner, der det uttrykte målet er (for å si det med Marx) «utviklinga av alle menneskelige krefter som sådan dermed et mål i seg sjøl».

Og – det er det jeg håper norske lesere vil hente fra denne boka – at det finnes et alternativ verd å kjempe for, og at vi må kjempe for det nå.

Michael A. Lebowitz
Caracas
3. februar 2007

Michael A. Lebowitz er professor emeritus – pensjonert professor – i økonomi ved Simon Fraser University i Vancouver, Canada. Han bor nå i Venezuela, der han er aktiv i den politiske prosessen som pågår der. Men han er opprinnelig fra USA. Med arbeiderklassebakgrunn (faren var maskinarbeider, mora kontoransatt) blei det full jobb om dagen og kveldskole for å lære økonomi på unge Michael. Han begynte også å studere marxisme, og blei aktiv innafor den amerikanske venstresida.

 

I 1965 blei han ansatt på universitetet i Canada, og blei med i det sosialdemokratiske partiet New Democratic Party. Da NDP en periode satt med regjeringsmakta i delstaten British Columbia, var Lebowitz i partiledelsen. «I starten var det å jobbe i NDP ei interessant erfaring, fordi det var der arbeiderklassen var. Men når det kom til stykket var hele greia bare nok en valgkampmaskin, og ikke et redskap for frigjøring av arbeiderklassen», sier Lebowitz nå om dette.

I 1992 ga Lebowitz ut boka Beyond Capital – Marx’ political economy of the working class. Boka kom i en ny, utvida og omarbeidet versjon i 2003, og fikk en
prestisje-tung pris året etter.

Beyond Capital har som utgangspunkt at Marx’ Kapitalen var ufullstendig, at den mangler kapitlene om arbeiderklassen som motstykke til kapitalen og som historisk subjekt. Marx rakk aldri å skrive utførlig teoretisk om dette. Lebowitz’ bok er et forsøk på å løse denne oppgaven.

Beyond Capital anbefales varmt for de litt teoretisk viderekomne. (Kvartalstidsskriftet Historical Materialism brukte 100 sider i sin utgave nr 2 i 2006 til debatt om Lebowitz’ bok).

Sosialisme skapes ikke i himmelen, denne nye boka av Michael Lebowitz, den boka du holder i hendene i norsk oversettelse nå, er av et annet slag. Den bygger sjølsagt på den teoretiske og historiske innsikten forfatteren har opparbeidet gjennom livet. Men den er ikke skrevet som et innlegg i en «akademisk» debatt – den er skrevet som ei bruksbok for et bredt og aktivt publikum. Store deler av den er opprinnelig skrevet som foredrag for konferanser og massemøter. Sosialisme skapes ikke i himmelen! er ei bok for de som vil ha mer innsikt og tyngde i diskusjonen om et nytt, et alternativt samfunn. Hvorfor og hvordan må dette samfunnet skapes?

Les Michael Lebowitz’ svar på dette!

 

---

Redaksjonen takker Einar Jetne, Morten Falck, Gunnar Danielsen, Kjell Johansen, Ragna Schvenke, Harald Minken, Ken Jackson og Jon Børge Hansen for oversettelse til norsk. Jon Børge Hansen har skrevet teksten om forfatteren på denne siden.
Bildene er tatt av Peter M. Johansen og Olaf Svorstøl Sierraalta på deres studietur i Venzuela som resulterte i heftet Morgengry i Venezuela, utgitt av Rødt! desember 2006. Bestill heftet ved å sende epost til roedt@marxisme.no eller skriv til Rødt!, PB 124, 3251 Larvik. Pris kr 30

Noen mennesker tror at man kan forandre verden uten å ta makta. Nei, sier de, dere må ikke en gang tenke på å prøve gjøre bruk av staten. (1) Hvorfor? Fordi, som John Holloway forsikrer: «Å kjempe gjennom staten er å bli involvert i den aktive prosessen med å påføre seg selv nederlag.» Nei, proklamerer de, (per definisjon) kan ikke staten utfordre kapitalismen. Hvorfor? Fordi den er del av kapitalen. Og virkelig, som Holloway skriver: Staten (enhver stat) må gjøre alt den kan for å skaffe tilveie forutsetninger som fremmer kapitalens profitabilitet.»

 

Slike ideer er ikke nye. Men de er blitt gjenopplivet i visse kretser (spesielt i Latin-Amerika) fordi de gjenspeiler en periode med skuffelse og nederlag. Skuffelse og nederlag på grunn av feil begått av statsdominerte samfunn som Sovjetunionen og dem som fulgte dem, når det gjaldt å leve opp til sine løfter om å skape en ny verden. Likeså skuffelse og nederlag på grunn av sosialdemokratiets tragedie, et partisom ved å kapitulere for kapitalens logikk har vist at det bare tilbyr barbari med menneskelig ansikt.

Nå har Holloways insistering på at vi må forkaste «hele tanken om at et samfunn kan bli forandret gjennom å vinne statsmakt» blitt avvist på to tydelige måter. Konkret er den blitt avvist på en dramatisk og spennende måte av den bolivarske revolusjon i Venezuela. Kunne vi tenke oss forandringene som skjer her nå, uten statens makt?

Denne ideen er også blitt tilbakevist teoretisk – ved forståelsen av økonomiske system allment og av vilkårene for å utvikle sosialisme spesielt, knyttet til Karl Marx’ tanker. For Marx var det sjølsagt at arbeiderne trenger statsmakta for å skape vilkårene for et samfunn som kunne gjøre slutt på den kapitalistiske utbyttinga. Likedan avviste han å skrive ut detaljerte modeller, «oppskrifter» for framtidssamfunnet – disse «fantastiske bildene og planene for et nytt samfunn» som utopistiske motstandere av kapitalismen tilbød. Det var en kritisk grunn til begge deler: sosialisme faller ikke ned fra himmelen.

Sosialismen som prosess

Ikke noe nytt økonomisk system faller ned fra himmelen. Heller enn å falle ned fra himmelen eller oppstå jomfruelig og fullendt av de intellektuelles tanker, vokser nye produktivkrefter og nye produksjonsforhold fram innenfor, og i motsetning til det eksisterende samfunnet. Det er en følge av dette at det nye samfunnet aldri kan være fullt utformet fra starten. I utgangspunktet må det nye samfunnet bygge på elementer av det gamle samfunnet. Marx undedrstreket at det sosialistiske samfunnet som vokser ut av kapitalismen, nødvendigvis må være «påført fødselsmerkene til det gamle samfunnet, økonomisk, moralsk og intellektuelt».

Kjernen i den dialektiske forståelsen til Marx er erkjennelsen av at det nye samfunnet nødvendigvis oppstår i en skadet form og at det utvikler seg ved å omforme sine egne historiske forutsetninger, ved å overskride skavankene sine. Bare når det nye samfunnet står på sine egne grunnvoller, bare når det bygger på premisser som det sjøl skaper, kan vi innse hvilke muligheter som var tilstede i det fra begynnelsen av. Marx forstod dette som en prosess, hvor vi kjemper for å frigjøre oss selv fra byrdene av det gamle samfunnet.

Nøyaktig hvilken skavank var det Marx uttrykkelig identifiserte ved sosialismen i det den grodde fram? Det var ikke (som det ofte blir sagt) at produktivkreftene var for svake og at den viktigste oppgaven derfor måtte bli å utvikle produktivkreftene. Den spesielle skavanken som Marx beskrev var den menneskelige natur som var skapt i det gamle samfunnet med sine gamle ideer – folk som fortsetter med å være sjølopptatte, og som derfor mener de sjøl har rett på å få tilbake nettopp det de tror at de har bidratt med til samfunnet. Et slikt samfunn er kjennetegnet av et mangfold av byttetransaksjoner – et samfunn der enhver regner på sin egeninteresse og føler seg snytt hvis han ikke mottar sin ekvivalent. Marx er krystallklar på at denne oppførselen er en arv fra det gamle samfunnet. Den viser klart at vi enda ikke tenker på samfunnet som en menneskelig familie der alles frigjøring er forutsetningen for den enkeltes frigjøring.

Men denne sjølopptattheten vil ikke være den eneste skavanken som er tilstede når det nye samfunnet oppstår. Det nye samfunnet er smittet økonomisk, sosialt og intellektuelt: historiske tradisjoner med patriarkat, rasisme, diskriminering og betydelige ulikheter når det gjelder utdanning, helse og levestandard, er blant elementene som det nye samfunnet kan arve. Men i stedet for å akseptere disse hindrene for menneskelig utvikling, må disse skavankene bli møtt i en prosess som forstår dem som skavanker.

Når du erkjenner at sosialisme er en prosess, da forstår du at svaret på eksistensen av skavanker som sjølopptatthet, rasisme og patriarkat ikke er å bygge institusjoner som tar dem opp i seg. Karakteristisk for de fleste forsøk på å bygge sosialisme i det tjuende århundre var for eksempel konklusjonen om at folks iboende sjøloptatthet betyr at det viktigste er å framskaffe nødvendige økonomiske insentiv for å motivere folk til arbeid. Bonusordninger, overskuddsdeling, ulike former for pengeinsentiv ble sentrale. Den underliggende logikken var at utviklinga av produktivkreftene som dette drev fram, ville virke som en slags «dråpevanning» – at det nye mennesket gradvis ville vokse fram.

Men i virkeligheten oppstår den motsatte effekten. Når du prøver å skape det nye samfunnet ved å bygge på de skavankene som det har arvet fra det gamle samfunnet, styrker du de elementene fra det gamle samfunnet som er innebygd i det nye samfunnet på det tidspunktet det oppstår. Når du oppmuntrer egoismen, styrker du tendensen folk har til å handle ut fra egne interesser uten blikk for andres interesser. Du styrker og utdyper splittelsen mellom individer, grupper, regioner og nasjoner. Du får ulikheter til å se fornuftige ut. Når du legitimerer ideen om at å berike seg sjøl er i alles interesse, da skaper du vilkårene for å vende tilbake til det gamle samfunnet.

Hvordan kan det være mulig å bygge et nytt samfunn på prinsippet om egeninteresse? Hvordan kan man på dette grunnlaget skape de menneskene som fordi de innser forskjellene seg imellom har enhet som sin andre natur? Det er innlysende at vi ikke kan overse naturen til menneskene som vokser ut av det gamle samfunnet. Nettopp fordi han forstod at bærerne av enhver prosess er særskilte menneskelige vesener, forstod Marx at man ikke umiddelbart kan skape et samfunn basert på fordelingsprinsippet «til enhver etter behov». Å sette de gamle aktørene inn i denne nye strukturen måtte uvegerlig føre til katastrofe. Han forstod at vi ikke kan gå direkte til et samfunn kjennetegnet av rettferdighet og likeverd, som passer for et virkelig menneskelig samfunn, for den menneskelige familie. Men Marx argumenterte så absolutt ikke for at måten å skape det nye samfunnet på, var å bygge på de skavankene som det nødvendigvis må inneholde i sin opprinnelse.

Den sosialistiske prosessen er heller en prosess av både nedbryting og oppbygging – en prosess der de gjenværende elementene av det gamle samfunnet blir ødelagt (inkludert støtte til kapitalens logikk) og en prosess som skaper nye sosialistiske mennesker.

Menneskene og sosialismen

Det var ingen i det 20 århundre som bedre enn Che Guevara artikulerte det viktige ved å utvikle nye sosialistiske mennesker. Han forstod at hvis du forsøker å bygge sosialisme ved hjelp av «de sløve redskapene som kapitalismen har overlatt oss (varen som den økonomiske cella, individuell
materiell interesse som brekkstang osv.)», da vil effekten være å undergrave utviklinga av bevisstheten. For å bygge det nye samfunnet, understreket han, er det nødvendig, samtidig med det nye materielle fundamentet, å bygge den nye mannen og den nye kvinnen.

Vi må huske målet. Hvis du ikke vet hvor du ønsker å dra, da kan ingen vei bringe deg dit. Den verden som sosialister alltid har ønsket å bygge, er en verden der menneskene forholder seg til hverandre som deler av en menneskelig familie, et samfunn der vi erkjenner at andres velferd vedkommer oss, en verden av menneskelig solidaritet og kjærlighet der vi har «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» i stedet for klasser og klassemotsetninger.

Den verden som vi ønsker å skape, er et samfunn av sammensluttede produsenter der hvert individ er i stand til å utvikle sitt fulle potensial – den verden som i følge Marx vil tillate den «absolutte utfoldelse av hver enkelts kreative muligheter», den «fullstendig utfoldelse av det menneskelige innhold», «utvilkling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl». De fragmenterte, forkrøplede menneskene som kapitalismen skaper, vil bli erstattet av det fullt utviklede mennesket, «det fullt utviklede individet, for hvem de ulike sosiale funksjonene er forskjellige typer aktivitet som han tar hånd om i tur og orden.»

Men disse menneskene faller ikke ned fra himmelen; og det fins bare en måte de kan skapes på – gjennom sin egen aktivitet. Bare gjennom å øve både sine åndelige og fysiske evner på alle livets områder utvikler menneskene disse evnene; de produserer i seg sjøl spesielle evner som tillater dem å utføre nye aktiviteter. Den samtidige forandringen av omgivelser og sjølforandring (som Marx kalte «revolusjonær praksis») er måten vi bygger det nye samfunnet
og det nye mennesket på.

Det er innlysende at våre institusjoner og mellommenneskelige forhold må være av en natur som gir rom for slik sjølutvikling. Uten demokrati i produksjonen kan vi for eksempel verken bygge et nytt samfunn eller nye mennesker. Når arbeidere deltar i å styre seg sjøl, kombinerer de begrepet om arbeid med det å utføre det. Da kan ikke bare det intellektuelle potensialet til alle sammensluttede produsenter utvikles, men den «stilltiende kunnskap» som arbeidere har om bedre måter å arbeide og produsere på kan også bli en sosial kunnskap som vi alle kan dra nytte av. Demokratisk, deltagende og protagonistisk *) produksjon drar både nytte av våre skjulte menneskelige ressurser og utvikler evnene våre. Men uten kombinasjonen av hode og hånd forblir mennesket slike fragmenterte, forkrøpla mennesker som kapitalismen skaper – skillet mellom dem som tenker og dem som handler fortsetter – akkurat som det mønsteret som Marx beskrev der «utviklinga av de menneskelige evnene på den ene sida er grunnet på at utvikling blir hindret på den andre sida.» Demokrati i produksjonen er en nødvendig forutsetning for alles frie utvikling.

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. Enhver aktivitet som har som mål å skaffe tilveie noe som kan tjene til menneskelig utvikling (og spesielt de som fostrer menneskelig utvikling direkte), må forstås som produksjon. Videre må ideene som utvikler produksjonen sjøl bli produsert. Målene som styrer produksjon, kjennetegnene som karakteriserer et samfunn. Under kapitalismen er dette den individuelle kapitalistens mål: profitt. Men i et samfunn av forente produsenter er målene bestemte mål for folks sjølutvikling i det samfunnet. Bare gjennom en prosess der folk er involvert i å fatte beslutningene som vedkommer dem på ethvert relevant nivå (dvs. i deres nabolag, lokalsamfunn og samfunn i det hele), kan målene som styrer produksjonsvirksomhet være folkets egne. Gjennom å involvere seg i å ta disse demokratiske beslutningene omformer folk både omgivelsene sine og seg sjøl – de produserer seg sjøl som subjekter i det nye samfunnet.

Denne kombinasjonen av demokratisk utvikling av mål og demokratisk utøvelse av de samme målene er avgjørende, for det gjør mennesker i stand til å forstå forbindelsene mellom sine handlinger og mellom hverandre. Åpenhet er regelen i samfunnet av forente produsenter: Det er alltid klart hvem som har avgjort hva som må gjøres og hvordan det skal bli utført. Gjennom åpenhet er grunnlaget for solidaritet styrket. Ved at vi forstår vår gjensidige avhengighet blir det lettere å se våre felles interesser, en enhet grunnet på anerkjennelse av våre ulike behov og evner. Vi ser at produktiviteten er resultatet av å kombinere våre ulike evner, og at enheten vår, og det felles eierskapet til produksjonsmidlene gir oss alle utbytte av våre felles anstrengelser. Dette er forutsetningene for at fruktene av samarbeidet skal flyte i overflod, og vi kan konsentrere oss om det som virkelig er viktig – å skape forutsetningene for at utvikling av alle menneskelige krefter er målet i seg sjøl.

Alle disse kjennetegnene og forholdene finnes samtidig side ved side og støtter hverandre i den verdenen som vi ønsker å bygge. Demokratisk beslutningstaking på arbeidsplassen (i stedet for kapitalistisk ledelse og overvåking), demokratisk ledelse av samfunnet når det gjelder handlingsmål
(i stedet for kapitalisters ledelse), produksjon med sikte på å tilfredstille behov (heller enn med sikte på byttehandel), felles eierskap til produksjonsmidlene (heller enn privat eller gruppe-eierskap), en demokratisk, deltakende, og protagonistisk (2) form for styring (heller enn en stat som står over samfunnet), solidaritet basert på anerkjennelse av vår felles menneskelighet (heller enn egoisme), og innretting på å utvikle menneskets muligheter (heller enn på produksjon av ting) – alt dette er byggesteiner i et nytt organisk system, det virkelig menneskelige samfunnet.

Så, hvordan kan vi bygge en slik verden?

Den sosialistiske byggeprosessen

Sosialisme faller ikke ned fra himmelen. Den har nødvendigvis rot i særskilte samfunn. Og det er grunnen til at vi blir ført på villspor hvis vi stoler på detaljerte universelle modeller. (Tenk på hvordan mange venstrekritikker av Den bolivarske revolusjonen har sin opprinnelse i det faktum at den er ulik den tidlige Sovjetunionen!) Ethvert samfunn har sine enestående karaktertrekk – sin enestående historie, tradisjoner (inkludert religiøse og urfolkstradisjoner), sine mytologier, sine helter som har kjempet for en bedre verden, og de spesielle evnene som folk har utviklet gjennom kamp. Siden vi snakker om en menneskelig utviklingsprosess, og ikke om abstrakte oppskrifter, forstår vi at vi går tryggest fram når vi velger vår egen vei, en vei som folk gjenkjenner som sin egen (heller enn den bleke imitasjonen av noen andre).

Alle starter også prosessen med å bygge sosialisme fra forskjellige steder når vi snakker om økonomisk utviklingsnivå – og det berører opplagt hvor mye av vår utgangsaktivitet som kan bli innrettet på framtida (hvis vi er avhengige av våre egne ressurser). Hvor forskjellig er ikke situasjonen i ulike samfunn, avhengig av styrken til deres innenlandske kapitalistklasse og oligarkier, i hvilken grad de er dominert av globale kapitalistiske krefter, og i hvilken grad de kan regne med støtte og solidaritet fra andre samfunn som allerede er underveis mot sosialisme?

Videre kan de historiske aktørene som setter i gang marsjen, være helt forskjellige i hvert tilfelle. Her en godt organisert arbeiderklassemajoritet (som i oppskriftsboka fra tidligere århundrer); der en bondehær, et ledende parti, en nasjonal frigjøringsallianse (i valg eller bevæpna), opprørere fra hæren, en anti-fattigdomsallianse. Det er for mange variasjoner til at vi kan nevne dem alle, og mange som ennå ikke har oppstått. Vi ville vært pedantiske tosker hvis vi insisterte på at det bare finnes én måte å starte en sosialistisk revolusjon på.

Men når det gjelder å bygge et sosialistisk samfunn i den virkelige verden, er ett steg på hver spesiell sti kritisk: kontroll med og omforming av staten. Uten at statsmakta unndras kapitalistisk kontroll vil enhver reell trussel mot kapitalen bli ødelagt. Den kapitalistiske staten er et avgjørende støttepunkt for reproduksjonen av kapitalistiske samfunnsforhold, og hæren, politiet, rettssystemet og statens økonomiske ressurser vil bli mobilisert for å kvele ethvert tilløp til inngrep som ikke lar seg absorbere. Når den blir utfordret, bruker kapitalen alltid statsmakta.

Til forskjell kan en stat som er innretta på å være jordmor for et nytt samfunn, både innsnevre vilkåra for reproduksjonen av kapital og åpne døra for kimene til det nye samfunnet. Det å vinne «demokratikampen» og «benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital», forblir like avgjørende nå som da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest. Ved å sikre at produksjonsmidlene kommer i de sammensluttede produsentenes besittelse og i økende grad blir styrt i følge deres logikk og ved å bruke statsmekanismer til å kanalisere ressurser bort fra det gamle og over i det nye, er arbeidernes stat et avgjørende våpen for å gjennomføre kampen mot kapitalen.

Men som Marx viste, krever denne prosessen en spesiell type stat – ikke den nedarvede typen stat som står utapå og over samfunnet og er «en offentlig styrke organisert med sikte på sosialt slaveri». Staten må sjøl bli omformet til en stat som er underordnet samfunnet, den må omformes til «produsentenes sjølstyre». Uten å skape makt nedenfra framfor den sjølutviklinga som er kjernen i samfunnet av sammensluttede produsenter, vil tendensen bli framvekst av en klasse utapå og over oss – en klasse som identifiserer framgang med evne til kontroll og ledelse ovenifra.

Det er viktig å erkjenne at Marx fra starten av ikke forstod at arbeiderklassen ikke kunne bruke «det allerede etablerte statsmaskineriet … til sine egne formål.» Men han lærte av historien. Spesielt lærte han at arbeidere i Pariserkommunen spontant hadde oppdaga den nødvendige formen til arbeiderstaten – en demokratisk og desentralisert stat nedenifra. «Hele Frankrike», kommenterte Marx, «ville ha blitt organisert i sjølarbeidende og sjølstyrende kommuner». Og han svarte på anarkisten Bakunins tvil med hensyn til arbeiderstaten: Ja, alle samfunnets medlemmer kunne virkelig bli
regjeringsmedlemmer «fordi det hele starter med sjølstyre i bydelene». Marx dro umiddelbart kjensel på Paris-arbeidernes innsikt fordi «revolusjonær praksis» var kjernen i hans visjon.

Revolusjonær praksis

For mange av det nittende århundrets sosialister var måten å skape det nye samfunnet på å trekke folk ut av kapitalismen og demonstrere at et ikke-kapitalistisk alternativ var en overlegen form for sosial og økonomisk organisering. De som argumenterte for dette, så ofte filantroper eller staten som
mulig finansieringskilde for nye demonstrasjonsprosjekter. For Marx gjenspeilet slike forslag en tid da kapitalismens redsler var kommet til syne, men ikke grunnlaget for å gå ut over kapitalen.

Marx avviste ikke utopistenes mål. Han argumenterte heller for at «bare midlene er forskjellige og bevegelsens virkelige betingelser er ikke lenger tåkelagt i utopiske fabler.» Og hva var så de forskjellige midlene som Marx beskrev? «Den militante organiseringa av arbeiderklassen.»

Se på hva arbeidende mennesker gjør, sa Marx. Gjennom sine egne kamper for å tilfredsstille sine behov avslører de at kampen for et nytt samfunn blir ført ved å kjempe innafor kapitalismen heller enn ved å lete utafor. Gjennom disse kampene vil arbeiderne erkjenne sine felles interesser, de vil forstå nødvendigheten av å slutte seg sammen mot kapitalen. Det var ikke bare danninga av en blokk mot kapitalen som vokste fram av disse kampene. Marx understreket konsekvent at selve kampprosessen var en prosess som omskapte folk; gjennom å kjempe for sine behov, «tilegner de seg et nytt behov – behovet for et samfunn – og det som oppstår som et middel blir et mål. De omformer seg selv til subjekter som er i stand til å forandre sin verden.

Det er dette Marx kalte en «revolusjonær praksis»: «sammenfallet av endringen av betingelsene og menneskelig aktivitet eller sjølforandring.» Marx’ budskap til arbeiderne, bemerket han en gang, var at de må gjennom årevis med kamp «ikke bare for å få til samfunnsmessige endringer, men også for å forandre seg sjøl». Mer enn tjue år seinere skreiv han også at arbeiderne vet at «de må gjennom lange kamper, gjennom en serie av historiske prosesser, som omformer betingelser og mennesker». Kort sagt, midlene for å oppnå det nye samfunnet kan ikke skilles fra prosessen med å kjempe for det – bare når de er i bevegelse kan folk kvitte seg med «alle tiders oppsamlete møkk.»

Av denne grunn kan sosialisme aldri bli gitt folk ovenifra. Den er den arbeidende klassens eget verk, påstod Marx. Det er derfor Pariserkommunen var så viktig for ham. Når vi først forstår at folk produserer seg sjøl gjennom sin egen aktivitet, følger det at bare der staten i form av mellommann for (og makt over) arbeiderne viker plass for «produsentenes sjølstyre», vil det oppstå en kontinuerlig prosess der arbeiderne både kan forandre omgivelsene og seg sjøl.

En demokratisk revolusjon tillater gjennom revolusjonær praksis sjølutviklinga til folk på alle områder og sikrer forutsetningene for at evnene deres vokser.  Vi kan bedømme framgangen langs den sosialistiske oppbyggingens vei gjennom veksten i arbeidernes evne til sjølstyre, i demokratisk,
deltagende og protagonistisk (2) sjølstyre ved folket i lokalsamfunn og i hele samfunnet, og gjennom utviklinga av virkelig solidaritet blant folk.

Når vi forstår målet til denne prosessen – et samfunn som tillater den fullstendige utviklinga av det menneskelige potensial – er det et enkelt spørsmål som kan bli reist rundt alt strev (uansett ulikheter i historier og situasjoner): Blir de nye produksjonsforholdene skapt? Den virkelige målestokken for om vi drar dit vi ønsker reise, er om skrittene som blir tatt styrker eller svekker de nye forholdene med sammensluttede produsenter. Det eneste sanne fundamentet for det nye samfunnet er utviklingen av arbeiderklassens sjøltillit og enhet, dens sjølutvikling. Uten det bygger vi sandslott.

Om å bygge det tjueførste århundrets sosialisme

På samme måte som Marx var forberedt på å forandre syn i lys av Pariserkommunen, må vi dag tenke på sosialismen i lys av det tjuende århundrets erfaringer.

Vi må forstå at det tjueførste århundrets sosialisme ikke kan være et statssamfunn hvor avgjørelser fattes ovenifra og ned, og der de som innehar statlige embeter eller er kadre i sjølreproduserende fortropper har enerett til alle initiativ. Nettopp fordi sosialismen fokuserer på menneskelig utvikling, legger den vekt på behovet for et samfunn som er demokratisk, som oppmuntrer til deltakelse og er protagonistisk. (2) Et samfunn dominert av en allmektig stat frambringer ikke de menneskene som kan skape sosialisme.

Av samme grunn er sosialisme ikke populisme. Et samfunn der folk ser i retning staten etter ressurser og svar på egne problemer, fostrer ikke utviklingen av menneskelige evner. I stedet lar det dem forbli mennesker som ser i retning staten etter alle svar og mot ledere som lover alt.

Og videre så er sosialismen ikke total-itarisme. Nettopp fordi mennesker er forskjellige og har ulike behov og evner, krever utviklinga deres per definisjon anerkjennelse av og respekt for ulikheter. Verken statlig eller lokalt press for ensretting i produktiv aktivitet, forbruksvalg eller livsstil understøtter framveksten av det Marx hilste velkommen som enhet basert på erkjennelse av ulikhet.

Vi behøver også å erkjenne at sosialisme ikke er dyrking av teknologi – en sykdsom som har plaget marxismen og som i Sovjetunionen førte til enorme fabrikker, gruver og kollektivfarmer for å oppnå antatte stordriftsfordeler. Vi må heller erkjenne at små bedrifter både kan tillate større demokratisk kontroll nedenifra (og slik utvikle produsentenes evner), og bedre sikre et miljø som kan tjene folks behov.

Vi kan dra lærdommer av det tjuende århundrets erfaringer. Nå vet vi at ønsket om å utvikle et godt samfunn for folk, ikke er tilstrekkelig – man må være forberedt på å bryte med kapitalens logikk for å kunne bygge en bedre verden. Og nå vet vi at sosialisme ikke kan oppnås ovenifra gjennom strevet og formynderskapet til en fortropp som griper alle initiativ og mistror massenes sjølutvikling. «Arbeiderklassen», understreket Rosa Luxemburg klokt, «krever retten til å gjøre sine egne feil og lære i historiens dialektikk.» Når vi tar utgangspunkt i målet om et samfunn som kan slippe løs alle menneskets muligheter, og innser at veien fram til det målet ikke kan skilles fra folks sjølutvikling, da kan vi bygge et virkelig menneskelig samfunn.

Jeg antyder faktisk at mange av det tjuende århundrets lekser er blitt lært av og er tatt vare på i den boliviarianske grunnloven. I at artikkel 299 legger vekt på «å sikre altomfattende menneskelig utvikling»:
– i erklæringen i artikkel 20 om at «enhver har retten til fri utvikling av hans eller hennes egen personlighet».
– i at artikkel 102 fokuserer på «utvikling av de skapende mulighetene til ethvert menneske og den fulle utøvelse av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn»;
– i at artikkel 62 erklærer at folkets deltagelse er «den nødvendige måten for å oppnå den involvering som kan sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt»;
– i kravet om demokratisk planlegging og deltagende budsjettering på alle nivå i samfunnet;
– i at artikkel 70 fokuserer på «sjølstyre, fellesstyre, kooperativer i alle slags former» som eksempler på «typer av sammenslutninger ledet av gjensidig samarbeid og solidaritetsverdier»;
– og i forpliktelsene, som er nedfelt i artikkel 135, at «som en dyd av solidaritet er sosialt ansvar og humanitær hjelp private individers plikt i samsvar med deres evner». Elementene til det tjueførste århundrets sosialisme er der i ideell form.

Kampen står nå om å virkeliggjøre dem.

 

---

Noter:

1) Bygd på en tale holdt for den Nasjonale konferansen for revolusjonære studenter for bygging av sosialismen i det 21. århundret, Merida, Venezuela, 22. juli 2005.
2) Protagonistisk: (av protagonist, opprinnelig hovedpersonen i et klassisk gresk drama, hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper.) En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. Ordet brukes på spansk i forbindelse med den bolivarske grunnloven og den bolivarske revolusjonen i Venezuela, men har ikke noe motstykke verken på engelsk eller norsk. «Mine engelske forleggere fortalte meg igjen og igjen at ’det finnes ikke noe sånt ord’», forteller forfatteren. «Vel og bra, svarte jeg, vi skal GJØRE det til et ord. Språk er politikk (som alt annet), og det å understreke hvor viktig det er med protagonistisk virksomhet er en politisk handling.» (Overs. Anm.)

I april 2004 ble jeg invitert til å forelese om erfaringene fra den jugoslaviske sjølstyret for Kommisjonen for fagbevegelsen i den Bolivarske revolusjonære prosessen under den Andre verdenskonferansen i solidaritet med den bolivarske revolusjonen i Caracas, Venezuela. I foredraget mitt om lærdommene fra denne erfaringa (som ble oversatt og sirkulert i Venezuela) pekte jeg på de grunnleggende trekkene til sjølstyret, hvordan det forandret seg over førti år, og noen positive og negative sider ved det. (1)

Innen ett år hadde prosessen med å gå i retning av arbeiderstyre tatt av i Venezuela. Så da jeg ble invitert til å snakke ved «Arbeidere i revolusjonen: bolivarsk samstyre, en alternativ økonomisk modell» i Valencia i april 2005 under den Tredje verdenskonferanse i solidaritet med den Bolivarske revolusjon, bestemte jeg meg for å fokusere på problemene som venezuelanske arbeidere og revolusjonen ville møte i bevegelsen fram mot samstyre.

I Venezuela i 2004 var ideen om arbeiderstyre, sjølstyre, samstyre og produksjon utført av sammensluttede produsenter vesentlig et krav og en drøm. I dag er det blitt virkelighet – takket være de steg som så langt er tatt av selskap som Invepal, CADAFE, CADELA og ALCASA (og vi håper at flere snart vil følge etter). Det betyr at dere må forberede dere på å kjempe med de virkelige problemene forbundet med arbeiderstyre.

For å få dere til å tenke gjennom disse problemene vil jeg nå legge vekt på de negative sidene ved jugoslavisk sjølstyre. Spesielt vil jeg konsentrere meg om det jeg vil kalle sju vanskelige spørsmål som erfaringene fra Jugoslavia reiser. Jeg tror at dere har behov for å forstå problemene som dukket opp der. I en eller annen form kan de også dukke opp her (og kanskje enda til i en verre form). Hvis de viser seg, er det tre muligheter:
– Problemene vil ikke bli løst og nederlaget vil diskreditere arbeiderstyret.
– De vil bli løst – av arbeiderne sjøl.
– De vil bli løst – av noen andre.

Men før jeg skal snakke om problemene, la meg understreke at jeg er overbevist om at arbeiderstyre er det eneste virkelige endelige alternativet til kapitalisme. Når arbeidere samarbeider i produksjonen og forstår at det ikke er kapitaleierne, men arbeidende folk sjøl som drar nytte av aktiviteten deres,
vil arbeiderstyre vise at den av mange grunner er en overlegen form å organisere produktiv virksomhet på:
1. Uten kapitalistisk utbytting er det en tendens til å samarbeide med arbeidskamerater for å utføre jobben godt og være stolte av arbeidet – framfor å prøve å gjøre så lite som mulig.
2. Kunnskapen arbeiderne har i hodene sine om bedre måter å arbeide på, kunnskap som ikke ble delt med kapitalister, kan nå utnyttes for å forbedre produksjonen både umiddelbart og når det gjelder framtidig fornying.
3. Man behøver ikke kostnadene forbundet med instruktører og ledere som har til hovedoppgave å overvåke at folk arbeider hardt. Og i den utstrekning produksjon ikke er blitt organisert med sikte på effektivitet, men med sikte på å gjøre overvåking lettere, er ikke disse eller andre irrasjonelle trekk ved kapitalismen nødvendige lenger.
4. Arbeiderstyre åpner muligheten for å kombinere tenking og handling – å gjøre slutt på skillet på arbeidsplassen mellom dem som tenker og dem som handler. Slik sett tilbys alle arbeidere muligheten til å utvikle egne evner og eget potensiale Slik fremmer arbeiderstyre større produktivitet og innovasjon.

Enhver diskusjon om problemene i det jugoslaviske sjølstyret må bli satt i sin rette sammenheng, i dag må vi huske at Jugoslavia en gang var en suksesshistorie. Den ble misunt som alternativ både til statssamfunnene i øst og til de kapitalistiske samfunnene i vest. Jugoslavia hadde svært høye vekstrater på 1950-tallet da sjølstyre ble innført, og til tross for at veksten tok noe av på 1960- og 1970-tallet, ble den værende temmelig høy. I denne perioden gikk Jugoslavia fra å ha småskala-landbruk som grunnlag for økonomien til å bli et land som eksporterte industrivarer til Vest-Europa.

Men som jeg antydet, så var det problemer. La meg begynne med et problem som jeg nevnte i talen min i fjor. Gapet mellom hva arbeiderråd kunne gjøre i teorien og hva de virkelig gjorde. I 1950 da marskalk Tito fremmet den nye loven om arbeidersjølstyre, erkjente han at de jugoslaviske arbeiderne var tilbakestående og at mange hadde angst for at det ville være for tidlig med arbeiderkontroll fordi «arbeiderne ikke vil være i stand til å mestre de kompliserte teknikkene forbundet med å administrere fabrikker og andre bedrifter.» Og Titos svar var at vi kan ikke vente på at alle skal bli utdannet. «I selve prosessen med å administrere, i den kontinuerlige prosessen av arbeid og administrasjon, vil alle arbeidere skaffe seg nødvendig erfaring. De vil ikke bare bli fortrolige med arbeidsprosessen, men også med alle problemene til bedriftene sine. Bare gjennom praksis vil arbeidere bli i stand til å lære hvordan de skal føre regnskap, hvor mye materialer de kan bruke og hvor mye de kan spare … . De vil lære hvor høy akkumuleringen til deres bedrift må være … og hvor mye av det som blir til overs av merproduktet som kan brukes til å øke deres levestandard.»

Nå, som jeg antydet forrige gang, ble jugoslaviske arbeidere virkelig godt informert om bedriftene sine, og mange fikk erfaring med å tjene i arbeiderråd på
avdelings- eller bedriftsnivå. Men noe som Tito antok ville skje, skjedde ikke. I 1975, tjuefem år etter at den nye loven ble innført, beskrev en jugoslavisk skribent, Jose Goricar, gapet mellom arbeiderne og lederne og deres eksperter på denne måten:

«Det viser seg enten som en funksjonell arbeidsdeling, et hierarki av kunnskap og ekspertise, eller som en følge av atomiserte og monotone industrielle operasjoner som byr arbeideren … bare beskjeden mulighet til å utvikle noen vesentlig grad av tankefrihet, fantasi og oppfinnsomhet når han utfører sine plikter. Hvis vi til alt dette føyer den forholdsvis lange og slitsomme arbeidsdagen, har vi et helt sett av omstendigheter som hindrer arbeiderne i å engasjere seg mer intenst i å styre sine arbeidsorganisasjoner.» (2)

Hva hadde skjedd? Til tross for at medlemmene av arbeiderrådene hadde makt til å avgjøre kritiske spørsmål som investeringer, markedsføring og produksjonsvedtak, følte de ikke at de hadde kompetansen til å fatte slike beslutninger – sammenlignet med lederne og de tekniske ekspertene. Så i mange bedrifter hadde arbeiderrådene endt opp med å strø sand på forslaga som kom fra ledelsen. (Trass i alt fikk lederne sin andel av firmaets inntekter og hadde en felles interesse i at firmaet gjorde det godt.) Arbeiderrådene brukte en masse tid på å diskutere ting som de følte at de hadde kompetanse til å bedømme – slikt som det rettferdige i ulik inntekt innenfor bedriften. Og når de gikk for å klandre lederne for resultater som ikke ble bra, svarte lederne:
Det var dere som avgjorde. Men det var rett nok ikke et svar som arbeiderne aksepterte; ofte var holdningen som de inntok, at vi gjør arbeidet vårt skikkelig og vi forventer at dere gjør deres arbeid skikkelig. Og av og til hendte det at arbeiderrådene avsatte ledere som hadde fremmet dårlige forslag. I slike tilfeller fungerte de som en velgermasse som var utilfreds med regjeringa, men ikke som selve regjeringa.

Hvordan kan dere unngå denne situasjonen, dette gapet mellom eksperter og arbeidere? Tjuefem år etter at arbeiderstyret ble innført, var gapet fremdeles der. Goricar sa at det var det lave utviklingsnivået, og at arbeidere behøvde å sjølinstruere og sjølutdanne seg. Men ved å peke på de monotone og lange, trøttende arbeidsdagene, avslører han sjøl problemet ved ethvert forslag om at arbeiderne skal utdanne seg sjøl.

La meg foreslå at det grunnleggende problemet var at det ikke skjedde noen utdanning på arbeidsplassen. Hvorfor var ikke det å lære prinsippene for bokføring, markedsføring osv. en del av jobben? Ikke noe som skulle komme i tillegg til en lang og slitsom arbeidsdag – men noe som skulle inkorporeres i arbeidsdagen. Med andre ord, en omdefinering av arbeid slik at det også inkluderte prosessen med å skape de arbeiderne som arbeiderstyret har behov for.

Sjølsagt innebærer dette utviding av den ikke-tradisjonelle arbeidsdagen og nedkorting av den tradisjonelle arbeidsdagen (som økt produktivitet og effektivitet er avgjørende for). Dette gjorde ikke sjølstyrte bedrifter i Jugoslavia. Resultatet? I mange bedrifter hadde arbeiderne makten formelt, men de var ikke i stand til å bruke den.

Å omdefinere arbeid og arbeidsdagen til å inkludere læring er nettopp en mulig løsning på dette problemet. Spørsmålet som dere må stille dere er hvordan dere skal få sjølstyret til å virkeliggjøre sine muligheter.

Da er det første spørsmålet jeg vil stille: Hvordan bryter vi ned delinga innafor bedriften mellom dem som tenker og dem som handler?

La meg nå gå over til ei rekke problemer knyttet til den måten jugoslaviske sjølstyrte bedrifter fungerte på innafor økonomien. Hva hendte for eksempel når etterspørselen etter produktene de produserte gikk ned? Vi vet hva som hender under kapitalismen; hvis bedriften ikke kan skape profitt ved å selge varene, blir folk sagt opp, mister arbeidet. Det skjedde ikke i de jugoslaviske bedriftene. Det var solidaritet mellom arbeiderne i hver bedrift – hvordan kunne de ta arbeidet fra medlemmer av sitt eget kollektiv?

Følgelig fortsatte bedriftene å produsere – til og med uten salg, de produserte for lager. Med hensyn til stabiliteten i økonomien som helhet, sammenlignet med kapitalisme, er ikke det dårlig, siden inntektene blir opprettholdt og nedgangskonjunkturen blir ikke fordypet som resultat av arbeidsledighet. Men bedriftene betalte ikke bare arbeiderne lønninger, de måtte også kjøpe råmaterialer. Hvordan gjorde de det uten å havne i alvorlige finansielle vansker? Vel, de henvendte seg til banken for å låne til å kunne komme seg gjennom disse periodene. Og bankene (som ofte var partnerskap mellom store sjølstyrte bedrifter og lokal administrasjon) ga oftest lån i slike tilfeller. Men det førte til problemet med bedriftenes avhengighet av bankene og var, som resultatet av liberal bankpolitikk, også en kilde til inflasjon.

Dette var problemene. Men hva var løsningene?

Spørsmål nummer to er derfor: Hva bør gjøres i en arbeiderstyrt bedrift når salget svikter?

La meg utvide perspektivet ved å peke på et annet trekk ved jugoslavisk sjølstyre. Det var solidaritet blant arbeidere innenfor enkeltbedrifter, men ikke mellom arbeidere i forskjellige, konkurrerende bedrifter. Etter å ha besøkt Jugoslavia i 1959 kommenterte Che Guevara at vi skulle ikke miste av syne
det faktum at profittene til disse bedriftene ble delt blant arbeiderne; men hvert firma, understreket han, var «engasjert i vill kamp mot sine konkurrenter om priser og kvalitet». Che observerte også at her var det en reell fare fordi denne konkurransen kunne «introdusere faktorer som kunne forkrøple det som burde bli den sosialistiske ånd». (3)

Ja, det var avgjort en mangel på solidaritet mellom arbeidere i konkurrerendebedrifter. Men dette var ikke det eneste problemet. Det forekom også dobbeltinvesteringer. Bedriftene kjempet om å betjene det samme markedet og investerte med det siktemålet. Ett resultat var en tendens til overkapasitet i mange sektorer (spesielt i 1970- og 1980-årene). Det gjorde bedrifter mer finansielt sårbare og mer avhengig av bankene.

Av den grunn et tredje spørsmål: Hvilken rolle bør konkurranse mellom arbeidere i ulike bedrifter ha innafor arbeiderstyre?

Nå hadde solidariteten blant arbeidere innafor en særskilt bedrift også en annen side. Det arbeiderne i Jugoslavia ønsket å gjøre, var å øke inntekten per arbeider i egne bedrifter (både på kort og lang sikt) og derfor tendensen til å investere i den mest moderne, maskinintensive teknologien. Dette hadde en svært god effekt – det førte til synlig økt produktivitet. Den negative siden ved dette var imidlertid at slike investeringer ikke skapte mange nye jobber. Så når folk fra landsbygda flyttet inn til byene på leting etter bedre inntekter, fant de ikke jobber. Resultatet var arbeidsløshet eller utvandring som gjestearbeidere til Vest-Europa.

På 1950-tallet ble problemet med å skape nye arbeidsplasser løst gjennom statlig skattlegging av bedriftene og bruk av disse ressursene til å skape nye sjølstyrte bedrifter. Men dette var noe som gjorde arbeiderne i de eksisterende bedriftene utilfredse – de argumenterte med at statlig skattlegging hindret dem i å foreta de investeringene som de hadde behov for å gjøre. Hvordan kunne man si at det var sjølstyre, argumenterte de, når arbeiderne ikke kunne kontrollere inntekten de skapte? Hvordan kunne arbeiderne virkelig styre hvis en stalinistisk stat utbyttet bedriftene og fattet de viktige beslutningene? På 1960-tallet ble forbundsstatens rolle vesentlig redusert, statlig skattlegging av bedriftene sank, statens rolle på investeringsområdet minsket og arbeidsløsheten økte.

Dette føres oss til et fjerde spørsmål: Hvilket ansvar har arbeidere i sjølstyrte bedrifter for arbeidsløsheten og for dem som er satt utenfor? Hvem har ansvar for å skape arbeidsplasser?

I tillegg til arbeidsløsheten som grodde fram på 1960-tallet, utviklet det seg også en økende ulikhet mellom bedrifter og mellom arbeidere i ulike bedrifter. Det kom ikke nødvendigvis av at arbeidere i rike bedrifter fortjente det. Man kunne gjøre akkurat det samme arbeidet i to forskjellige bedrifter og motta vesentlig høyere inntekt i den ene bedriften enn i den andre, enkelt og greit på grunn av at du var så heldig at du var innenfor akkurat den bedriften, eller fordi monopol eller andre markedsfaktorer favoriserte din bedrift. Et ordspråk i Jugoslavia sa: «Det handler ikke om hva du gjør, men om hvor du gjør det.» Arbeidere i fattigere bedrifter syntes ikke dette var rettferdig, og de hadde en hang til å se med misunnelse på de økende inntektene til arbeidere i rikere bedrifter. Og følgelig svarte de med å fordele mer av sitt eget firmas inntekter som personlig inntekt. For å gjøre investeringer som kunne gjøre dem konkurransedyktige og øke deres framtidige inntekter, måtte de vende seg til bankene, det vil si at de fattigere bedriftene ble mer avhengige av bankene.

Men husk at de rike bedriftene ofte var medeiere i bankene. Da jeg begynte å studere jugoslavisk sjølstyre, var en av de sakene jeg funderte på hvorvidt forholdet til bankene skapte problemer mellom rike og fattige bedrifter. Jeg møtte et medlem i sentralkomiteen til den Kommunistiske liga i 1978 og spurte ham: «Er det ikke mulig at rike firmaer kan bruke sin innflytelse i bankene til å presse fattige firmaer som har behov for kreditt?» Og han svarte: «Jo, det er forferdelig! Vi kjenner til tilfeller der fattigere firmaer blir presset til å selge til lave priser til rikere firmaer for å få kreditt fra bankene!» (Og husk at dette ikke var kapitalistiske firmaer, men sjølstyrte bedrifter der inntektene tilfalt arbeiderne.) Jeg ble sjokkert. Det var langt verre enn jeg hadde fryktet. Så jeg spurte han: «Hva gjør dere med dette?» (Og med «dere» mente jeg Jugoslavias kommunistiske liga.) Han svarte: «Vi forteller dem at dette ikke er i interessen til arbeiderklassen som helhet. Vi prøver å overtale dem til ikke å gjøre slikt. Men», fortsatte han, «vi slår dem ikke i hodet – det er ikke vår rolle.» Han og jeg
hadde deretter en interessant diskusjon om Antonio Gramsci og ideen om partiet som organisk intellektuell.

Men der var problemet; de individuelle bedriftene handlet tydeligvis ikke i samsvar med interessene til arbeiderklassen som helhet, staten kunne ikke handle i interessene til arbeiderklassen som helhet, og partiet ville ikke. Resultatet ble at ulikheten økte mellom bedriftene og mellom republikkene. Under slagordet om sjølstyre økte privilegiene for spesielle grupper av arbeidere og solidariteten forvitret.

Så her kommer spørsmål fem: I et system med arbeidersjølstyre, hvem tar ansvar for interessene til arbeiderklassen som helhet?

Dette er så avgjort et av de mest fundamentale spørsmålene. Men la meg føye til et annet i forbindelse med problemene knyttet til sjølstyret i Jugoslavia. Som jeg antydet, var det at de svakere bedriftene ble avhengig av bankene en situasjon som vokste fram. I noen tilfeller vendte de seg til bankene, ikke bare for å låne penger til investeringer, men også for å skaffe personlig inntekt til medlemmene i sine kollektiver. Dette var stikk i strid med teorien om
sosialistisk vareproduksjon, en teori som slo fast at arbeidernes personlige inntekt skulle komme fra salg utført av deres bedrifter. Men blant bankdirektørene satt ikke bare representanter for de sjølstyrte bedriftene som var eiere, men også representanter for lokal administrasjon, for kommunen. Og kommunerepresentantene kunne si: «Gi dem pengene. Gi dem pengene, for hvis dere ikke gjør det, vil bedriftene gå under og det vil bli kommunen som blir ansvarlig for å sikre arbeidernes ve og vel.»

Med andre ord var det grunner til at firmaene ble holdt i live – for å unngå problemer med arbeidsløshet og sammenbrudd når et firma gikk konkurs. Men dette skaper noe som økonomer kaller problemet med «myk budsjettstramhet». Argumentet er at hvis et firma vet at det vil bli reddet, behøver det ikke iverksette de handlingene som er nødvendige for å løse problemene. For eksempel: I stedet for å øke effektiviteten eller kutte ut produksjonslinjer som svekker den, kan firmaet bruke en masse tid på å sikre at det har venner høyt på strå som vil holde det i live. Hvor rasjonelt er det for økonomien? I det jugoslaviske tilfellet prøvde de å løse problemet ved å slå svake firmaer sammen med sterkere firmaer, noe som førte til rasjonalisering og reorganisering
av det svakere firmaet uten å skape arbeidsløshet. Men veksten til store og komplekse firmaer reiste spørsmålet om arbeiderinnflytelsen ble redusert i prosessen.

Alt dette peker mot det sjette spørsmålet: Bør en tillate at arbeiderstyrte bedrifter går under?

Tenk gjennom erfaringene fra Jugoslavia. I det de handlet i egen interesse greide arbeiderne i individuelle bedrifter i Jugoslavia å vise at kapitalister ikke er nødvendige, at arbeiderråd kan lede sjefer og teknisk stab til å fatte beslutninger i deres interesse, at disse bedriftene vil tendere mot å innføre ny teknologi og øke produktivitet og inntekt per arbeider. Dette var en av de viktigste lærdommene i Jugoslavia, og det er noe av det viktigste å vise her.

Men Jugoslavia viste også at egeninteresse innenfor individuelle bedrifter ikke er nok. Ikke bare viser de jugoslaviske erfaringene at solidaritet innenfor en bedrift ikke nødvendigvis betyr solidaritet innenfor samfunnet. De tyder også på at hvis man ikke løser problemene i dette forholdet, kan det skape reelle grenser for utvikling av arbeiderstyret. Til og med de bånd de prøvde å skape mellom arbeidere i ulike bedrifter, mellom arbeidere i vareproduserende sektor og dem i den sosiale sektoren, mellom produsenter og lokalsamfunn, ble dominert av ett tema: egeninteresse. Det som manglet var en følelse av solidaritet i samfunnet.

Resultatet var arbeidsløshet, økende ulikhet, misunnelse, inflasjonstendenser, økende sosiale og etniske spenninger – og til slutt ble de ute av stand til å forene seg mot krefter utenfor landet. Det at de var ute av stand til å skape solidaritet innenfor samfunnet, gjorde dem sårbare overfor presset fra finanskapitalen og overfor imperialistisk intervensjon. Jugoslavia hadde svært spesielle etniske og religiøse ulikheter og et enormt gap mellom ulike republikker når det gjaldt økonomisk nivå. Men når stridsspørsmålene ikke blir løst i en prosess med bygging av solidaritet, da ligger de der og kan bli utnyttet.

Tenk gjennom spørsmålene jeg har reist så langt:
– Hvordan bryter vi ned delinga innafor bedriften mellom dem som tenker og dem som handler?
– Hva bør gjøres i en arbeiderstyrt bedrift når salget svikter?
– Hvilken rolle skal konkurranse mellom arbeidere i ulike bedrifter innafor arbeiderstyret ha?
– Hvilket ansvar har arbeidere i sjølstyrte bedrifter for de arbeidsløse og de utstøtte?
– I et system med arbeidersjølstyre, hvem tar ansvar for interessene til arbeiderklassen som helhet?
– Skal en tillate at arbeiderstyrte bedrifter går under?

Bortsett fra det første spørsmålet som gjelder gapet mellom eksperter og arbeidere, er de andre variasjoner over et spesielt tema: Hvordan er forholdet mellom en enkelt arbeiderstyrt bedrift og samfunnet som helhet? Disse spørsmålene tar utgangspunkt i premisset om at det er et skille mellom den arbeiderstyrte bedriften og resten av samfunnet. Uheldigvis er det slik at i et samfunn der omtrent 50 prosent av arbeiderklassen er i den uformelle sektoren og anslaget over fattige ligger på opp mot 80 prosent av befolkningen, at det ikke er utenkelig å vente et skille mellom et arbeideraristokrati i spesielle bedrifter og majoriteten av arbeiderklassen. Vi skal heller ikke glemme de problemene som et slikt skille kan føre til.

Men hvis vi ikke tar utgangspunkt i skillet mellom de arbeiderstyrte bedriftene og resten av samfunnet, da kan mange av disse vanskelige spørsmåla fortone seg helt forskjellig. Hvis for eksempel salget i en arbeiderstyrt bedrift faller, da skulle det ikke være sjølsagt at den skulle fortsette å produsere varer som det ikke er etterspørsel etter. Det burde samtidig være mange produkter som bedriften kan produsere og som samfunnet har behov for, og det må være mange behov i lokalsamfunnene som arbeiderne kunne vie oppmerksomhet i stedet for å arbeide i den bedriften. Og samtidig, hvorfor skulle arbeiderne i noen spesielle bedrifter ha noe større ansvar for de arbeidsløse enn samfunnet som helhet? Og skulle ikke interessene til arbeiderklassen
som helhet vedkomme alle arbeidere?

Kort sagt er det brennende spørsmålet: Hvordan unngå problemet som kjennetegnet sjølstyret i Jugoslavia – mangelen på solidaritet innen arbeiderklassen som helhet. Staten kan sjølsagt ta ansvaret for å skattlegge sjølstyrte bedrifter og bruke ressursene til å skape sysselsetting og redusere fattigdom. Men det jugoslaviske eksemplet demonstrerer at hvis arbeiderne tror at de og bare de har retten til inntektene fra deres bedrifter, er det lett å se staten som fjern, ineffektiv og utbyttende.

Og det bringer oss til vårt sjuende spørsmål: Hvordan kan solidaritet mellom arbeiderstyrte bedrifter og samfunnet som helhet bli inkorporert direkte i disse bedriftene?

Er det mulig for arbeiderne å ta behovene til lokalsamfunnene de tilhører inn i sine vurderinger – og ikke bare de nærmeste lokalsamfunn, men også fjernere, forholdsvis vanskeligstilte lokalsamfunn? Det er opplagt at utvikling i den retningen er en prosess. Og det er denne prosessen som den bolivarske grunnloven har som visjon. Slik artikkel 135 påpeker, har ikke bare staten plikt i forhold til samfunnets allmenne velferd. Det fins også «forpliktelser som i kraft av solidaritet, sosialt ansvar og humanitær hjelp, er pålagt private individer i forhold til deres evner.»

Med sin ide om å knytte behovene i lokalsamfunnene, uttrykt i demokratisk lokal planlegging, til mulighetene til sjølstyrende produsenter, gir grunnloven visjon av en alternativ økonomisk modell – kjennetegnet av rettferdighet, likhet, solidaritet, demokrati og sosial ansvarlighet. Ledet av disse idealene i grunnloven foreslår jeg at dere kan unngå mange av de problemene som forvrengte den jugoslaviske modellen – spesielt de som var en følge av at de fokuserte på sjølinteresse framfor interessene til arbeiderklassen som helhet.

 

---

Noter:
1) Micheal A. Lebowitz, Lecciones de la Autogestion Yugoslavia. Oversatt av Chesa Boudin. La Burbuja Editorial, 2005, Caracas, Venezuela.
2) Jose Goricar, Socialist Thought and Practice Beograd 1975, side 92–93.
3) Carlos Tablada, Che Guevara: Economics and Politics in the Transition to Socialism, Pathfinder, Sydney 1989, side 111–12.

«Bare en revolusjon for de grunnleggende behov kan være en radikal revolusjon … Å være radikal er å gripe det grunnleggende. Men for mennesket er det grunnleggende mennesket selv.» Karl Marx (1)

Et spøkelse går omkring i kapitalismen. Bak de økende angrepene på kapitalistisk globalisering og nyliberal økonomisk politikk, er det en antydning om at noe holder på å dø – noe mer enn spesielle former for kapitalisme, noe mer enn dagens fordeling av makt og dominans (som regjeringer som tjener lokale eliter, kapitalister og oligarkier gjerne vil forandre … bare lite grann).

 

Det er naturligvis symptomene på dødssykdom – den skinnhellige aggresjonen til «den største nasjonen» som noensinne bombet jorden, tårene av smeltet is som felles av en natur som er ranet og rasert i jakten på profitt, kappløpet for å kvitte seg med forpliktelser overfor arbeidere og arbeiderne selv, kappløpet mot den bunnen som heter barbari.

Likevel er det et glimt av noe annet. En utfordring til kapitalen som springer ut av menneskers behov. En påstand om at det som virkelig er viktig ikke er at arbeideren er til for å tilfredsstille kapitalens behov for å vokse, men «den omvendte situasjonen, hvor objektiv velstand er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling». (2) Menneskelig utvikling, økningen av menneskets ferdigheter, utvidelsen av menneskets evner – i dag et alternativt «burde
være» til kapitalens, begynner å presentere seg, et «burde være» for en bedre verden. I dag har Marx’ begrep om det «rike mennesket», den «rike individualiteten som er like allsidig i sin produksjon som i sitt forbruk», begynt å komme fram fra de skyggene det var henvist til i det tjuende århundret. (3)

Historiens listighet: En venezuelansk fortelling

Typisk nok for de overraskelsene, den skiftende og slu kursen som historien alltid byr på, har dette spøkelset dukket opp et høyst uforutsigelig sted – i Venezuela. (4) Ikke det at det enorme gapet mellom den prangende velstanden og luksusforbruket til et grunnrenteslukende mindretall på den ene sida, og den overveldende fattigdommen til den store flertall på den andre gjør det usannsynlig at et sted som Venezuela skal si «nei» til status quo. Men å gi et virkelig (snarere enn retorisk) «ja» til en ny logikk for menneskelig utvikling krever mer enn et protesthyl: Det krever en visjon, midlene til å dekke behovene, og det krever makt. Alt dette og mer til trengs hvis dette skal bli et sted hvor man kan skape «sosialismen for det 21. århundret».

Kunne det forutses i et land hvor oljepengene ikke bare har beriket en minoritet, men også bidratt til at industri og landbruk så og si har forsvunnet (og med dem den industrielle arbeiderklassen og småbøndene, det utvalgte folk for det tjuende århundrets sosialisme)? Hvor kombinasjonen av oljedrevne
valutakurser og restrukturering av transnasjonale konsern tynte ikke-oljebasert eksport og smadret den hjemlige produksjonen med billige importvarer? Hvor et stormløp av småbønder til byene – drevet av landmonopolisering, utilstrekkelig infrastruktur inne i landet, og høyere inntekter i byene – skaffet råmaterialet til en arbeiderklasse hvor over 50 prosent jobber i den uformelle sektoren? En oljeøkonomi hvor en stor del av befolkningen, i både formell og uformell sektor, selger hverandre varer som er produsert i utlandet. En oljeøkonomi hvor deler av landet er på samme nivå som for århundrer siden – mangler strøm, innlagt vann, asfalterte veier – og anslagene over fattigdom går opp til 80 prosent. Sosialisme for det 21. århundre i Venezuela?

Oljerikdommen har gjort langt mer enn å deformere den venezuelanske økonomien. I den grad staten har greid å fange internasjonale inntekter i form av oljeinntekter, har den stått over det venezuelanske samfunnet heller enn å hvile på det. Som mottaker av oljepenger (og kilde til det samme for befolkningen), har staten blitt det fremste objekt for attrå. Lokal verdiproduksjon ble underordnet å kapre oljepenger: «I Venezuela har klassekampen vært sentrert rundt staten, med hovedoppmerksomheten ikke rettet mot å tilegne seg lokalt produsert merverdi, men mot å tilegne seg statlig formidlete oljepenger.» (5) En parasittisk kapitalistklasse og en gjennomgående klient- og korrupsjonskultur er et naturlig resultat når jakten på avkastning blir satt så høyt.

Dette var en kultur, ble det sagt, hvor de som kunne stjele mest fra staten ble premiert, hvor «bare plasser meg der pengene er» var refrenget for ekte menn. Siden pengene var i staten, var kontroll over staten – et spørsmål altfor viktig til å overlates til massene – vesentlig: For å sikre dette målet snekret de «demokratiske partiene» sammen en pakt for å sikre at statsmakten, jobber og penger forble i trygge hender, (dvs. deres egne). Og det lutfattige flertallet, «demos»? Litt manna fra oven i gode tider; ellers likegyldighet.

«Hvert minutt blir det født hundrevis av barn i Venezuela, og deres helse settes i fare av mangel på mat og medisiner, mens milliarder stjeles fra den nasjonale rikdommen, og til slutt blir det som er igjen av landet sugd tomt,» skrev Hugo Chávez Frias fra fengselet i 1993. Chávez, en offiser i hæren,
fengslet i 1992 for å ha ledet et opprør mot regimet av «fremmedgjørende politiske løgner» som slavebandt det venezuelanske folket «i demokratiets navn», erklærte at «det er ingen grunn til å tro på en politisk klasse som har vist samfunnet at den overhodet ikke har noen vilje til å skape endringer.»(6)

En deformert økonomi med parasittiske kapitalister, en korrupsjons- og klientkultur, et narredemokrati (naturligvis godkjent av den imperialistiske kolossen i nord) – en så truende himmel klarner ikke uten storm. Og en storm er det Venezuela lenge har behøvd. Mer enn én. En økonomisk revolusjon, en politisk revolusjon, en kulturrevolusjon.

Nyliberalismen og dens misnøye

Selv om det på syttitallet ble snakket mye om å «så med oljen» (dvs. å bruke de høye statlige inntektene i denne perioden med høye oljepriser til å omdanne Venezuela til en moderne økonomi), hadde høyt statlig pengebruk og planer liten virkning. Venezuela forble en oljeeksportør og lite annet. Så da oljeprisene stupte på 1980-tallet (og det skjedde uten tilsvarende nedskjæringer i mønsteret med høyt forbruk av import-varer og høyt statlig pengeforbruk basert på høye oljeinntekter), endte Venezuela opp med massive underskudd i både handel og budsjetter. Landets inter-nasjonale valutareserver var utarmet, og den venezuelanske regjeringen ga etter for den internasjonale kapitalens krav og innførte en nyliberalistisk politikk.

Det er velkjent at de venezuelanske massene i 1989 svarte med et høylytt «Nei!» til prisøkningene som var første del av den nyliberalistiske pakken. Som det så ofte skjer hadde likevel dette spontane utbruddet, «Caracazo», tross mye larm og vrede, liten virkelig betydning. Nyliberalismen fortsatte på nittitallet med privatiseringer og nedskjæringer, og det nasjonaliserte oljeselskapet PDVSA utførte det kunststykket å få statlige oljeinntekter til å forsvinne (gjennom overføringspriser) samtidig som det ønsket internasjonale oljeselskaper velkommen tilbake til Venezuelas oljefelt.

Faktisk var den eneste varige virkningen av Caracazoen at den brutale undertrykkingen av protesten førte til den militære oppstanden i 1992. Ikke fordi selve oppstanden lyktes, men fordi dens leder Hugo Chávez sto fram som en populær leder, avviste nyliberalismen og lovet å bringe ekte demokrati til Venezuela, et demokrati som gikk mye lenger enn parlamentarisk demokrati. Heller enn å dysse det venezuelanske folket i søvn for så å slavebinde dem ved å gjøre selve handlingen å avgi stemme «til demokratiets begynnelse og slutt», skrev Chávez i 1993 at «det suverene folket må omdanne seg til maktas objekt og subjekt. Dette valget er ikke forhandlingstema for revolusjonære.» (7)

Starten på kampen for demokrati

Chavéz ble valgt til president i 1998 og sammenkalte straks en grunnlovgivende forsamling for å nyskrive Venezuelas grunnlov. I 2000 hadde Venezuela et nytt navn (Den bolivarske republikken Venezuela), en ny grunnlov (Den bolivarske grunnlov), og en ny nasjonalforsamling og president valgt under den grunnloven.

Dette var en grunnlov som igjen og igjen kommer tilbake til temaet om menneskelig utvikling som målet, som la vekt på viktigheten av verdighet og solidaritet for å kunne virkeliggjøre menneskets muligheter og som inneholder tanken om en menneskelig familie – en familie hvor forholdene er basert på
«likhet i rettigheter og plikter, solidaritet, felles innsats, gjensidig forståelse og gjengjeldt respekt.» Den skuer mot et samfunn med «forpliktelser som i kraft av solidaritet, sosialt ansvar og humanitær hjelp, er pålagt private individer i forhold til deres evner.»

Her var også en visjon om det nye bolivarske subjektet som skaper seg selv – både i politikken («folkets deltakelse i å utforme, gjennomføre og kontrollere styringen av offentlige saker er den nødvendige metoden får å oppnå den deltakelsen som kan sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt») og på det økonomiske feltet («sjølstyre, samstyre, kooperativer av alle typer, inkludert de finansielle, sparefond, lokale fellesskap og andre former for forbund styrt av verdiene i gjensidig samarbeid og solidaritet»). Dette er en grunnlov som krever et «demokratisk, deltagende og protagonisisk» * samfunn, en grunnlov hvis premiss er at den fulle utviklingen av mennesker som subjekter er basert på deres «aktive, bevisste og felles deltagelse i den samfunnsmessige omdanningsprosessen som ligger i de verdiene som er en del av den nasjonale identiteten».

Dette er ikke kapitalens språk, eller dens logikk. Gjennom hele grunnloven går denne røde tråden bygget på logikken til menneskets behov, aktivitet og utvikling. Så var dette en anti-kapitalistisk grunnlov? En grunnlov for sosialismen i det 21. århundre?

Ikke helt. Selv om den bolivarske grunnloven ikke sier noe om kapitalismen som sådan, inneholder den viktige elementer som støtter opp om kapitalismen: Den garanterer retten til eiendom (artikkel 115), gir privat initiativ en rolle i å skape vekst og arbeid (artikkel 299), ber staten oppmuntre
privat initiativ (artikkel 112), forankrer kravet om at budsjettet må balansere (over flere år) i grunnloven, og gir den venezuelanske sentralbanken selvstendighet til å utforme og iverksette valutapolitikken (artiklene 311 og 318).

Så, en grunnlov som er ganske positiv til kapitalismen (og faktisk til deler av den nyliberale «Washington-konsensus»), og på en den andre siden inneholder et undergravende element (fokuset på menneskelig utvikling og et «demokratisk, deltagende og protagonistisk samfunn») hvor folket skal være «maktas objekt og subjekt». Men bør vi være overrasket over at det samtidig finnes to tilsynelatende motstridende tendenser i dette dokumentet?

Tvert imot bør vi innse at den bolivarske grunnloven representerer et bilde av maktbalansen på den tiden. På dette viset kan den inneholde motstridende eller gjensidig utelukkende elementer – på en side støtte til kapitalens logikk, på den andre det undergravende fokus på menneskelig utvikling og revolusjonær praksis. Selv om denne konkrete kombinasjonen var i overensstemmelse med Chávez opprinnelige tro på at en tredje vei mellom kapitalisme og sosialisme var mulig, var og er det avgjørende spørsmål hvilket element som vil seire.

Styre økonomien

Hvis vi ser på den opprinnelige retningen til økonomien, slik den er nedfelt i den nasjonale utviklingsplanen for 2001–2007, er den dominerende tendensen klar. Venezuela trenger en mer mangfoldig økonomi; det må oppnå økonomisk balanse, komme vekk fra den overveldende avhengigheten av olje og sette fart på utviklingen av sektorer som landbruk og industri til å dekke både lokale og internasjonale markeder. Og planen foreslår at dette skal oppnås ved å bygge på privat initiativ og investeringer, med statens tilstedeværelse i strategiske industrier. I tillegg skulle det utvikles en «sosial økonomi», en «alternativ og supplerende vei» til den private sektor og offentlig sektor, som skulle bestå av familiebedrifter, kooperativer og sjølstyrte mikrobedrifter.

Oppfatningen av økonomien her skiller seg klart fra den nyliberale modellen. Planen avviste den nyliberale dyrkningen av markedet, avviste privatisering av olje og andre statlige industrier og var bestemt på å bruke staten aktivt. Men det var ikke en avvisning av kapitalismen.

Faktisk var det slående hvor liten rolle som var tiltenkt de sjølstyrte og kooperative aktivitetene som skulle gjøre «den fullstendige utviklingen, både individuelt og kollektivt» av folk mulig. Enhetene i den tiltenkte sosiale økonomien var små – de skulle oppmuntres gjennom demokratisering av kapital, opplæring og mikrofinansiering fra institusjoner som Kvinnenes Utviklingsbank. Ved å redusere reguleringer og skattebyrde (en velkjent nyliberal løsning) og ved å tilby opplæring, kunne den uformelle sektoren bli en del av den sosiale økonomien; det er nødvendig, hevdet planen, å «gjøre uformelle arbeidere til små ledere». Statens mål her skulle være «å skape en ny lederklasse».

Men den sosiale økonomien var ikke planens kjerne. Det virkelige fokuset for forslaget var å oppmuntre privat kapital, både innenlandsk og utenlandsk. Staten måtte skape mer gunstige vilkår for investeringer: Utvikle økonomisk stabilitet, oppmuntre etablering av produksjonskjeder for å utnytte naturlige ressurser, etablere frihandelssoner, markedsføre børsen for å «skape en økende demokratisering av manager-kapitalismen», stabilisere valuta og vekslingsrater, og generelt utvikle «en tillitbyggende atmosfære for utenlandske investeringer i landet».

Et alternativ til nyliberalismen, men definitivt ikke et anti-kapitalistisk alternativ. Det er helt klart ut fra det teoretiske grunnlaget som inspirerte dette alternativet, Osvaldo Sunkels Utvikling innenfra: Mot en nystrukturell tilnærming for Latin-Amerika, et kollektivt verk av latinamerikanske økonomer. Nystrukturalismen, forklarte Sunkel, «oppsto som et teoretisk alternativ til ortodokse nykonservative justeringsprogrammer», og beskrev de fremste kildene til Latin-Amerikas underutvikling som «indre, strukturelle faktorer». (8) Nettopp fordi disse problemene var dyptgående, langt utover
mulighetene for løsninger ved hjelp av marginale justeringer, var det behov for at staten skulle spille en aktiv og dynamisk rolle.

Men dette skulle ikke gjøres ved å se innover, «erstatte tidligere importerte varer med lokalt produserte varer» (som tidligere strukturalister hadde lagt vekt på). For det første hadde den strategien «mislykkes i å skape en moderne og konkurransedyktig entreprenørklasse». (9) Isteden skulle statens
innretting i den nye strukturalismen være å skape et grunnlag for utvikling innenfra ved å mobilisere hjemlige ressurser og fjerne hindringer for at de kunne kombineres effektivt. I denne strategien for «hjemmemarkedsbasert utvikling» skulle den aktive staten drive forsyningssiden – ikke som entreprenør men som tilrettelegger, korrigere når markedet sviktet og oppmuntre utviklingen av teknologi, produktivitetsvekst og akkumulering.

Dette var en industristrategi Sunkel mente skulle begynne ved å «etablere de industrier som anses som de nødvendige støttepillarene for å skape det vi i dag ville kalle en grunnleggende hjemmemarkedsbasert kjerne for industrialisering, akkumulasjon, for å skape og spre teknologisk fremskritt og øke produktiviteten». (10) Målsettingen skulle være å oppnå «dynamiske komparative fortrinn» som ville la nasjonale sektorer ikke bare tjene hjemmemarkedet, men også søke «nye former for å trenge inn i en vanskelig men ikke ugjennomtrengelig internasjonal sammenheng».

Dette var helt tydelig en avvisning av nyliberalismen. Likevel, mens Sunkel og hans kolleger anstrengte seg for å legge vekt på kontinuiteten med de opprinnelige strukturalistiske argumentene, lå et konkret eksempel under mye av deres tilnærming – balanseringen av utviklingsstrategi og marked ved hjelp av staten i de øst-asiatiske erfaringene. Nystrukturalistene så på hvordan Japan og Sør-Korea brukte staten for å assimilere teknologi og koordinere
beslutninger – sågar for å skape «en hjemmemarkedsbasert mekanisme for akkumulasjon og teknologisk utvikling» – som Latin-Amerikas alternativ til nyliberalisme. Boka konkluderer med å bemerke at den balansen mellom stat og marked som den latinamerikanske nystrukturalismen foreslår «passende kan beskrives som en «regjeringsstøttet, fritt marked-strategi». (11)

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av Sunkels bok i utviklingen av den økonomiske politiske retningen til den nye venezuelanske regjeringen. Det konstante fokuset på «hjemmemarkedsbasert utvikling» i Venezuela kommer herfra: Chávez leste boken mens han var i fengsel, og har støtt oppfordret til at den blir lest i skoler, departementer og foretak – nettopp fordi den bryter så radikalt med den nyliberale modellen. Utvikling innenfra, understreker han, bygger på potensialet innenfra.

Men mens de østasiatiske eksemplene på hjemmemarkedsbasert utvikling trakk veksler på sterke kapitalistiske konglomerater (keiretsu, chaebol o.l.), som staten kunne samarbeide med, hadde Venezuela en parasittisk, grunnrentesøkende kapitalistklasse. Potensialet for utvikling innenfra og de elementene som kunne mobiliseres (og som burde mobiliseres) var klart forskjellige.

Å etablere forutsetningene for endringer

Den bolivarske republikken Venezuela fikk en ny grunnlov i 1999, men det er ikke det samme som å forandre virkeligheten. Fortsatt fantes den enorme fattigdommen, arbeidsløsheten og den skjulte arbeidsløsheten i den uformelle sektoren (mye av den er rett og slett reservearmeen av arbeidskraft), og oppsamlet sosial gjeld. Nå hadde massene av utbyttede og utstøtte håp og forventninger, skapt av den grunnloven som lovet verdighet, sosial rettferdighet og et protagonistisk demokrati hvor massene skulle være maktens subjekt.

Men en forutsetning for å oppfylle de forventningene var at lover som legemliggjorde grunnlovens mål måtte vedtas og at penger til programmer (både økonomiske og sosiale) måtte være tilgjengelige. Regjeringen hadde begynt å gjøre noen endringer – å etablere institusjoner som Kvinnenes Utviklingsbank for å hjelpe utviklingen av den sosiale økonomien, mobilisere hæren (gjennom Plan Bolivar) til å tilby sosiale programmer og støtte for de fattige, og flytte midler til utdannelsessektoren for å øke antall barn som fikk skolegang. Det var imidlertid grenser for hvor mye penger som var tilgjengelig, tross Venezuelas oljerikdommer.

En ting var at oljeprisene hadde stupt, i stor grad som et resultat av å ikke ta hensyn til Opecs kvoter (en prosess hvor PDVSA, Venezuelas nasjonaliserte oljeselskap, hadde spilt en ledende rolle). Videre hadde PSVDA – fast bestemt på at oljeinntektene tilhørte dem og ikke skulle sløses bort av den venezuelanske staten, greid å gjemme bort sine midler på steder hvor det ikke gikk å få tak i dem. Slik kom Chávez-regjeringen umiddelbart i konflikt med «staten i staten» både når det gjaldt å styrke OPEC (som var i motsetning til PSVDA-ledelsens politikk om størst mulig produksjon og i motsetning til det internasjonale energibyrået IEA, organisasjonen av oljeforbrukende land), og også når det gjaldt å endre forholdet mellom staten og PSVDA i forhold til oljeinntekter.

Den første av disse kampene var relativt enkel å vinne: Gjennom statsbesøk til OPEC-land gikk Chávez i spissen for å styrke OPEC og dermed oljeprisene. Dette krevde imidlertid nye lover (og endring av langsiktige avtaler med utenlandske oljeselskaper). En ny lov som gjeninnførte produksjonsavgifter på olje, hydrokarbonskatten, ble en av de kontroversielle 49 lovene Chávez innførte i november 2001. Selv om denne loven bare gjaldt ny oljeproduksjon, viste den klart hvilken retning regjeringen gikk i.

I november 2000, med åpenbare problemer med å få lovgivning gjennom i nasjonalforsamlingen, fikk Chávez fullmakt i et år (som både han og tidligere presidenter hadde fått før) til å innføre fullmaktslover som gjaldt i ett år på spesifiserte områder. Og deretter, i november 2001, ble de 49 lovene – inkludert lover som angikk kooperativer, mikrofinansiering, jordreform, fiskerier og olje, proklamert. Og opposisjonen – ledet av kapitalen – økte umiddelbart sine angrep på regjeringen.

Men hva var det kapitalen konkret avviste? Sett hver for seg var disse lovene definitivt ikke sosialistiske tiltak, i motsetning til forsøk på å reformere den venezuelanske kapitalismen. Tiltak for å støtte kooperativer, gjøre mikrofinansiering tilgjengelig og skaffe staten større inntekter fra oljen – dette er
ikke angrep på kapitalismen. Selv loven som eksproprierte jord fra storgodsene for å fordele den til fattigbøndene var ikke et angrep på kapitalismen som sådan (i motsetning til «føydalismen»).

Kapitalismen i Venezuela kunne tatt disse reformene opp i seg, og dermed brakt mer stabilitet til et ustabil samfunn. Men helheten er større enn summen av delene hver for seg. Som en pakke var disse nye lovene – rettet inn mot å tilfredsstille menneskelige behov og integrert gjennom denne spesifikke ideologien – et angrep på kapitalen som sådan. Og kapitalen oppfattet det. Både de lokale kapitalistene og imperialismen, med sin spesielle interesse for finanskapitalens fortsatte herredømme og den tidligere utviklingen mot privatisering av oljeindustrien, forsto at denne pakken med reformer
representerte at det (implisitt og eksplisitt) var lagt frem et alternativ, heller enn bare isolerte endringer.

Og det forsto også de bolivarskesirkler, organisasjonene av støttespillere som Chávez ba om i juni og tok i ed i løpet av desember 2001. Begge sider fattet betydningen av de 49 lovene bedre enn diverse venstrister med sine revolusjonære sjekklister, som bare så en serie tiltak med kjennetegnene
til borgerlige reformer. Pakken med lover organiserte både motstanderne og tilhengerne av regjeringen.

Så da oligarkiet, med aktiv støtte fra imperialismen, fjernet Chávez ved et kupp i april 2002, hadde massene en grunnorganisasjon som kunne mobilisere dem. To dager etter at det begynte ble kuppet slått tilbake som et resultat av den mobiliseringen, og av at de militære i overveldende grad støttet den bolivarske grunnloven.

Sverdet i den sosiale revolusjonens hånd

«Sporadiske slaveeieroppstander» avbryter arbeidet til det fredelige fremskrittet, men, kommenterte Marx, de «bare akselererer bevegelsen, ved å legge sverdet i hendene på den sosiale revolusjonen». (12)

Men at aprilkuppet ble knust la ikke sverdet i hendene på den bolivarskerevolusjonen. Tvert imot, Chávez, som var usikker på hvor stor støtte han hadde, spesielt innenfor de militæres rekker – gikk meget forsiktig frem. Han erstattet sine økonomisministere med folk som ble sett som akseptable for kapitalen, og gjeninnsatte en person som ble sett på som en konsensus-kandidat som sjef for PDVSA. Kapitalen beholdt alle sine maktposisjoner – sin overveldende dominans i massemedia, sin styrke i enkelte sektorer som næringsmiddelindustri og distribusjon, sin organisatoriske del Fedecamaras (Foreningen av handelskamre i Venezuela) (og deres partner i CTV, fagorganisasjonen som opposisjonen dominerer), så vel som sine særs viktige allierte som kontrollerte ledelsen for PDVSA.

Dette var imidlertid ikke en situasjon som kunne bestå. Ikke hvis løftene som var blitt gitt til de nå vekkede massene skulle holdes. Det ville ikke være mulig uten å reversere politikken den eksisterende oljeledelsen førte. Dessuten hadde opposisjonen, selv om den beholdt sin økonomiske makt, ikke lykkes i sitt mål om å kvitte seg med Chávez og reversere den nye politikken som var innført. Så situasjonen var grunnleggende ustabil. Etter fortsatt agitasjon, handlet kapitalen igjen tidlig i desember i et forsøk på å felle regjeringen gjennom general-lockout (støttet av sin klient-fagorganisasjon). Denne gangen ble angrepet rettet mot oljeselskapet; målet var å avskjære alle regjeringens inntekter, og de forventet at Chávez ville være felt før jul.

Men som i april undervurderte kapitalen fullstendig folkets og hærens støtte til den bolivarskerevolusjonen og dens løfter. På tross av at industrien ble forlatt og direkte sabotasje fra oljeselskapets teknikere, greide produksjonsarbeiderne, sammen med pensjonerte teknikere og med støtte fra hæren, å holde oljestrømmen i gang. General-lockouten som kapitalen innførte tvang regjeringen til å handle for å overleve; i møte med for eksempel stengte butikker brukte regjeringen hæren til å skape sin egen matvareforsyning gjennom import og ved å skape nye distribusjonskanaler. Hele tiden organiserte folk seg nedenfra – gjenåpnet stengte skoler, distribuerte bensin og forsvarte bensinstasjoner.

I denne prosessen sto nye krefter frem – den positive middelklassen og den organiserte arbeiderklassen. Ikke bare arbeiderne i oljesektoren som holdt PDVSA gående, men også fagforeninger i flere sektorer (stål, tunnelbanen med flere), som nektet å finne seg i lockouten, avviste politikken til CTV og dermed skapte et grunnlag for en ny landsorganisasjon. Mange firmaer som ble stengt ble overtatt av arbeiderne (som for eksempel Sheraton Hotel i delstaten Vargas), som holdt firmaene i gang.

På tross av utstrakt nød, enorme skader på økonomien, ikke minst på grunn av den saboterte oljeindustrien, og generelt bråk og uro, led kapitalens lockout nederlag etter flere måneder. Dette var ikke som de få dagene under aprilkuppet. Dette var måneder med daglig kamp, og denne kampen ble vunnet av massene, som var rede til å kjempe for det de så som sin regjering og som forvandlet seg selv samtidig som de forvandlet sine vilkår.

Slaveeiernes oppstand hadde lagt sverdet i massenes hender. Og denne gangen svarte regjeringen uten noe forsøk på forsoning. Atten tusen PDSVA-managere og teknisk personell som hadde forsøkt å velte regjeringen – omtrent 40 prosent av de ansatte – ble avskjediget. Staten i staten ble oppløst. Venezuelansk kapital hadde brukt sitt hovedvåpen, kapitalstreiken, og tapt; med det var den økonomiske trusselen borte. I april 2003 feiret regjeringen årsdagen for kuppet, og at det ble slått ned, med et internasjonalt solidaritetsmøte. Like etter gjeninnsatte Chávez planleggingsminister Jorge Giordani (som hadde blitt fjernet etter kuppet) og erklærte, «Vi tar offensiven igjen».

Nå, som statens inntekter begynte å bedre seg i resten av 2003, begynte regjeringen en politikk som var implisitt i en grunnlov orientert mot utviklingen av menneskelig potensiale: Den tok inntektene fra oljen og «sådde» dem i de grunnleggende forutsetningene for menneskelig utvikling – utdanning og helse. Barrio Adentro, programmet som bringer kubanske leger til de fattigste nabolagene, begynte i april 2003 og ble utvidet til hele landet seks måneder senere. Oppdrag Robinson, det grunnleggende alfabetiseringsprogrammet, begynte i juli og ble fulgt av en hel rekke andre utdanningsprogrammer (så mange at det kunne sies et år senere at halve befolkningen deltok i utdanningsprogrammer). Oppdrag Mercal, som bygde på regjeringens distribusjon av mat under lockouten, ble etablert tidlig i 2004, og brakte de fattige betydelig subsidiert mat.

Mens disse programmene begynte den viktige prosessen med å takle den sosiale gjelden som var en arv fra tidligere regjeringer (og viste seg å være helt nødvendig for å sikre støtten Chávez fikk fra de fattige i folkeavstemningen om tilbakekalling i august 2004), var de bare en begynnelse. For spørsmålet gjenstod – hvordan skulle folk overleve? Hva slags jobber fantes for de utbyttede og utstøtte når de hadde fullført utdanningsprogrammene? Hvordan ville det være i forhold til kursen som ble staket ut iden nasjonale planen for 2001–2007?

Radikal nasjonal økonomisk utvikling

Ingen realistisk debatt om en ønskelig utviklingsvei for Venezuela (kapitalistisk, sosialistisk eller tredje vei) er mulig uten å ta utgangspunkt i venezuelanernes virkelige behov. Flertallets grunnleggende behov for mat, helsestell, utdanning, boliger og infrastruktur for disse, er enorm. Om disse behovene blir dekket er i stor grad målet som venezuelanerne vil dømme den bolivarskerevolusjonen etter. Kapitalismen sviktet dem, men den nystrukturalistiske alternativet som Sunkel og hans kolleger foreslo, var ikke en løsning for venezuelansk utvikling.

Ikke bare manglet Venezuela Japans og Sør-Koreas særskilte kapitalistiske institusjoner, men det manglet også den relative inntektslikhet de hadde oppnådd som et resultat av jordreform og investering i utdanning. Isteden hadde Venezuela fattigdom, en enorm uformell sektor og en diger sosial gjeld. Videre hadde det ett svært viktig, «indre» behov: I et land som hadde endt opp med å importere 70 % av maten de trengte, var den bolivarskerevolusjonen forpliktet til å utvikle «matsuverenitet», å «garantere befolkningen en sikker matforsyning» (slik det står i grunnloven), og utvikle institusjonene, infrastrukturen, opplæringen og den tekniske assistansen som trengs både for å utvikle matproduksjonen og fremme utvikling i landbruksdistriktene.

Men utvikling innenfra, utvikling som stammer innenfra, var en passende tilnærming for Venezuela. Likevel betydde Venezuelas særskilte behov og forhold at det måtte finne opp heller enn kopiere, at det måtte utvikle sin egen definisjon av hjemmemarkedsbasert utvikling.

Fokuset på hjemmemarkedsbasert utvikling begynte i ganske beskjeden skala, gitt de begrensede ressursene som var tilgjengelig. Grunnlag for hjemmemarkedsbasert utvikling, som integrerte nye prosjekter i særskilte soner hvor de kunne få teknisk og finansiell rådgivning, var et program for bærekraftig utvikling av landbruket basert på lokalsamfunnene. Støtten til disse nye prosjektene og utviklingen av konseptet om sosialøkonomi fra Departementet for sosialøkonomi (senere delt i Banken for sosial og økonomisk utvikling og et nytt departement for folkelig økonomi) var innledende trinn i denne prosessen.

I mars 2004 ble et langt mer ambisiøst program startet, Mission Vuelvan Caras (Snu ansiktene deres). Problemet regjeringen umiddelbart sto overfor var hva man skulle gjøre med de utslåtte når de var ferdige med de forskjellige utdanningsprogrammene. De ville opplagt ha høye forventninger. Hvordan kunne deres økte selvtillit og følelse av verdighet bli tatt vare på, istedenfor å skuffe dem? Drevet frem av arbeidsministeren, Maria Cristina Iglesias, begynte Vuelvan Caras med å rekruttere en million mennesker til det nye programmet fra utviklingstiltakene. Men dette var uttrykkelig ikke ment som et sysselsettings-program – det var langt mer. Målet var snarere å begynne å omforme Venezuela økonomisk, politisk og kulturelt gjennom å fokusere på nasjonal økonomisk utvikling.

Ut fra landets umiddelbare behov la Vuelvan Caras vekt på utviklingen av landbruket. Femti prosent av stipendene for programmet gikk til opplæring i landbrukssektoren, og ytterligere 30 prosent til industriell aktivitet (med vekt på næringsmiddelindustri og produksjon av klær og sko); de siste tjue prosentene fordelte seg på turisme (10 %), infrastruktur (5 %) og tjenester (5 %). Det tydelige konseptet var å la menneskene utvikle nye evner og ferdigheter – «utdanning og arbeid» ble konstant framhevet som kjernen i prosessen for nasjonal økonomisk utvikling.

Men å skape nye menneskelige subjekter ville ikke la seg gjøre bare gjennom opplæring i ferdigheter. Helt fra starten fokuserte Vuelvan Caras på å forberede folk til nye produksjonsforhold gjennom kurs i samarbeid og sjølstyring. Å angripe skillet mellom dem som tenker og dem som handler, avvise lønnsarbeid som sådan og legge vekt på kollektiv eiendom var alt sammen vesentlige deler av denne prosessen.

Løftet var at de som ble uteksaminert fra Vuelvan Caras og startet kooperativer, skulle få fordelaktig behandling med lån og teknisk støtte fra staten (inkludert produksjonsmidler, som traktorer). Alt dette var i overensstemmelse med de avsnittene i den bolivarskegrunnloven som krevde at staten skulle oppmuntre kooperativer og sammenslutninger med kollektivt eierskap. Utvikling av produktiv virksomhet under disse nye forholdene var akkurat det som skjedde: Mens det bare fantes 762 kooperativer da Chávez først ble valgt i 1998, var det i august 2005 nesten 84 000 kollektiver med nærmere en million medlemmer.

For å oppsummere: Det som var karakteristisk for Vuelvan Caras var ikke bare et program for nasjonal økonomisk utvikling; men det var alltid en særskilt kombinasjon av nasjonal økonomisk utvikling og sosialøkonomien. Dette konseptet om den sosiale økonomien, som har en slik framtredende plass i grunnloven (med dens vekt på sjølstyre, fellesstyre og kooperativer som de formene som tillater mennesker å utvikle seg), var ikke statisk – de fortsatte å utvikle seg, beveget seg mer og mer fra et komplement til et alternativ til kapitalens logikk.

I sitt tv-program Alo Presidente 14. september 2003, som var viet den sosiale økonomien, erklærte president Chávez at «kapitalens logikk er en pervers logikk». Den bryr seg ikke om, fortsatte han, at den ødelegger elvene og Maracaibo-sjøen. Den bryr seg ikke om at den nekter barn utdanning og setter dem i arbeid, om at arbeiderne sulter og barna deres er feilernært. Den er ikke interessert i arbeidsulykker, i om arbeiderne har noe å spise, om de har boliger, hvor de sover, om de har skoler, om de får legehjelp hvis de blir syke, eller om de får pensjon når de blir gamle. «Nei. Kapitalens logikk bryr seg ikke om dette i det hele tatt, den er djevelsk, den er pervers.»

Sammenlign det med den sosiale økonomien. Hva er dens logikk? «Den sosiale økonomien baserer sin logikk på mennesket, på arbeide, det vil si på arbeideren og arbeiderens familie, det vil si, på mennesket.» Denne sosiale økonomien fokuserer ikke på økonomisk vinning, på bytte-verdier; isteden er det slik at «den sosiale økonomien skaper i hovedsak bruksverdi». Dens formål er «å skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet».

Så dette er bakgrunnen for Vuelvan Caras. Dets kombinasjon av utdanning og arbeid la vekt på alternativet til kapitalens logikk, logikken til den sosiale økonomien som er menneskets logikk. Slik ble nasjonal økonomisk utvikling i Venezuela uttrykkelig forstått som menneskelig utvikling – virkelig utvikling innenfra. Arbeid og utdanning var en prosess for å utvikle menneskelige evner, og forstås faktisk best som «radikal nasjonal økonomisk utvikling», fordi det går til det grunnleggende, som er mennesker.

Og denne radikale nasjonale økonomiske utviklingen ble videre forstått som en radikal forvandling av produksjonsforholdene i samfunnet. Med de nye forholdene basert på prinsippene om samarbeid, solidaritet, protagonistisk demokrati og kollektiv eiendom, kunne fattigdommen overvinnes. Du kan ikke få slutt på fattigdommen, gjentok Chávez regelmessig, uten å gi de fattige makt.

Det voksende antallet venezuelanere i kooperativer viser at folk reagerte på mulighetene og insentivene det nye programmet tilbød. Men hvor mye av et alternativ til kapitalismen kunne dette gi? De nye kooperativene fostret og oppmuntret av Vuelvan Caras var ment å være små, (iallfall i starten) de ville neppe bli store kilder til akkumulering og vekst.

Likevel var de en miniatyr av et alternativ til kapitalismen – et som viste hjertet til den bolivarskerevolusjonen og demonstrerte at regjeringen fortsatt var bestemt på å oppfylle grunnlovens løfter.

Mens vi venter på venstresida: Den organiserte arbeiderklassens bevegelse

Ingen som har sett demonstrasjonene, møtene hvor Chávez taler og organisert aktivitet i Barrioen, kan ha unngått å se at de mest brennende tilhengerne av den bolivarskerevolusjonen har vært de fattige (og spesielt kvinnene). De forsto tidlig at dette var deres revolusjon, og de har vært de fremste deltakerne i utviklingsprogrammene. På den andre siden har den tradisjonelle, organiserte arbeiderklassen vært (og så langt fortsetter den med det) mindre engasjert i denne revolusjonen. Ikke bare ble industriarbeiderne marginalisert av oppløsningen av den venezuelanske økonomien, og undertrykt av arbeidsgivernes motstand mot fagorganisering, men den dominerende stemmen til organiserte arbeidere i allmennhet var CTV, landsorganisasjonen som var kontrollert av det gamle sosialdemokratiske partiet, som motarbeidet valget av og regjeringen til Chávez. Selv om det var opposisjon mot mangelen på demokrati, korrupsjonen og CTVs støtte til nyliberalismen, var det først under sjefenes lockout i 2002–2003 at denne opposisjonen utkrystalliserte seg i form av et åpent brudd med CTVs støtte til arbeidsgiverne. «Det er som om den industriarbeiderklassen har sovet», kommenterte Nora Castañeda, sjefen for Kvinnenes Utviklingsbank. Nå viste oljearbeiderne og arbeidere i flere andre sektorer at de hadde makt til å holde bedriftene sine i gang. «Fra dette øyeblikket av begynte industriarbeiderklassen i Venezuela å spille en ganske annen rolle.» (13)

Stemningen var preget av selvtillit blant arbeiderne, tydeligst blant oljearbeiderne, som skrøt av at ikke bare hadde de drevet selskapet bra, men de hadde redusert produksjonskostnadene betydelig (uten all den ekstra bagasjen). På arbeidsplass etter arbeidsplass snakket arbeiderne om sjølstyre og samstyre, om å overta og drive firmaene som kooperativer. Trusselen om en kapitalstreik var borte – heller enn å gi seg var arbeiderne klare til å overta.

I april 2003 begynte prosessen med å skape en ny landsorganisasjon, og den organisasjonen, den Nasjonale arbeiderforbundet, holdt sin første kongress i begynnelsen av august, noe som samlet mer enn 1300 registrerte deltakere som representerte 120 fagforeninger og 25 regionale sammenslutninger. Fra dette møtet kom et klart krav om å omdanne «det kapitalistiske samfunnet til et sjølstyresamfunn», om en «ny modell for antikapitalistisk og autonom utvikling som frigjør mennesket fra klasseutbytting, undertrykking, diskriminering og utstøting». Det var også konkrete krav, inkludert «Nasjonaliser bankene! Overta bedrifter som har lagt ned og la arbeiderne drive dem i stedet!» og «Skap nye bedrifter under arbeiderkontroll!».

Å overta bedrifter som har lagt ned var definitivt ikke noe abstrakt krav. Mange selskaper hadde svekket seg fatalt under lockouten, som bare skulle vare noen uker, og så lagt ned bedriften (mens de skyldte arbeiderne solid etterbetaling av lønn). Venepal, en papirprodusent i Carabobo, hadde for eksempel stengt dørene en måned tidligere, i juli; arbeidernes svar var å okkupere bedriften og drive den under arbeiderkontroll i 77 dager (med støtte fra lokalsamfunnet og kommanderende offiser i den lokale garnisonen). Selv om arbeiderne ba regjeringen overta selskapet og overføre det til et arbeiderkooperativ, gjenopptok selskapet driften senere, ved hjelp av rimelige kreditter fra myndighetene.

Men det varte ikke lenge. Etter å ha blitt lagt ned igjen i september 2004 og blitt okkupert igjen, ble Venepal den første privateide bedriften som regjeringen overtok i samfunnets interesse. I januar 2005 ble Venepal til Invepal, en bedrift eid 51 prosent av staten og 49 prosent av et arbeiderkooperativ. Slik begynte en av formene for venezuelansk samstyre.

Gitt grunnlovens støtte til samstyre, sjølstyre og protagonisme generelt, så vel som Chávez vektlegging av behovet for nye produksjonsforhold, var det naturlig at de organiserte arbeiderne tok opp de samme temaene. Tross alt, hvis protagonisme er nødvendig for å utvikle menneskets ferdigheter og utvikle menneskelige produksjonsforhold, er det ikke da nødvendig i industribedrifter? Hvis kapitalens logikk er en pervers logikk, er den ikke da pervers over alt?

Entusiasmen for arbeiderstyre var til å ta og føle på under solidaritetsmøtene i april 2004. I tillegg til å diskutere hva som kunne læres fra de jugoslaviske eksperimentene med sjølstyrte bedrifter, diskuterte arbeiderpanelene konkrete kamper for arbeiderkontroll i Venezuela. Arbeidernes retning var tydelig, spesielt i presentasjonen fra «rettledningskomiteene» i oljeselskapet PDVSA, en bevegelse fra gulvet basert på erfaringene arbeiderne hadde gjort da de
styrte PDVSA (og langt unna de to fagforeningslederne som var utnevnt til medlemmer av PDVSAs styre).

Den samme entusiasmen og sjøltilliten var tydelig i arbeidernes paneler under solidaritetsmøtene i april 2005, spesielt nå som Chávez i forbindelse med overtakelsen av Venepal hadde gjentatt at nedlagte eller forlatte fabrikker ville bli overtatt. «Jeg inviterer arbeidernes ledere til å følge denne veien», sa han, og oppmuntret klart til lignende initiativer i andre nedlagte bedrifter. En besluttsom stemning ble ytterligeforsterket av andre erfaringer – prosessen med samstyre som startet i april 2003 i de statlige strømdistributørfirmaene (CADAFE og CADELA), hvor arbeidernes bevissthet hadde blitt høynet av kampen mot privatiseringer, og det nye eksempelet med ALCASA, den statlige aluminiumsfabrikken som skulle reorganiseres som samstyrt bedrift etter initiativ fra regjeringen. Kombinasjonen av disse erfaringene tydet på at noe nytt var i ferd med å fødes.

Møtene konkluderte med at samstyre av produksjonen var nødvendig for å garantere og konsolidere den bolivarskerevolusjonen, at det var avgjørende for å høyne bevisstheten blant arbeiderne, og at dets mål var «å rive ned kapitalismens eiendoms- og produksjonsforhold, og å erstatte dem med andre hvor arbeidet er privilegert framfor kapitalen». Slik oppfordret de som var tilstede regjeringen til å «fortsette med sin tidsplan for å bringe statlige bedrifter inn i denne prosessen», og å fortsette den prosessen som var begynt med Venepal. «Prinsippet som skal lede arbeiderstyring og samstyring», konkluderte de, «må være: Makt til arbeiderne og folket!» To uker senere, på 1. mai, marsjerte masser av arbeidere med ropene «uten samstyre er det ingen revolusjon», og hovedslagordene for feiringen, som ble organisert av UNT, var «samstyre er revolusjon» og «venezuelanske arbeidere bygger den bolivarske sosialismen».

Ti måneder senere (når dette skrives), virker det som denne utviklingen har stoppet opp. Rettledningskomiteene ved PDVSA finnes i praksis ikke lenger, det er betydelige problemer ved CADAFE rundt spørsmålet om det skal være samstyre eller et skinn av det, og på tross av at UNT har registrert 800 nedlagte bedrifter som burde overtas (og oppmuntring fra regjeringsmedlemmer om at arbeiderne bør ta initiativet), er det bare noen få private bedrifter som har gått samme vei som Venepal (Invepal).

Hvis arbeiderstyre er en nødvendig forutsetning for konsolideringen av den bolivarske revolusjonen og bygging av sosialismen for det 21. århundre, så er denne tida med tilsynelatende stillstand grunn til alvorlig bekymring. Selv om det er mange faktorer som bidrar til dette, er det to problemer som sannsynligvis er generelle snarere enn individuelle eller spesifikke for Venezuela. På den ene sida er det en sterk overbevisning på enkelte hold om at samstyre ikke hører hjemme i «strategiske industrier». Videre, selv der dette ikke er en uttalt (eller innrømmet) tanke, er det et problem at samstyre krever en bestemt forutsetning: ledere som tror på samstyre (dvs. at det er tvingende nødvendig at arbeiderne tar avgjørelsene). Uten at dette spørsmålet blir løst, på en eller annen måte, vil det ikke bli fremgang for arbeiderstyre. Arbeiderne vil forbli i posisjonen som lønnsarbeidere.

På den andre sida står spørsmålet om arbeidernes egeninteresse i motsetning til fokus på solidaritet innenfor samfunnet. Ikke bare var holdningen til arbeidernes kollektive egeninteresse et fatalt problem i tilfellet med jugoslavisk sjølstyre, men mangelen på sosial solidaritet kom dramatisk til syne under Invepal-representantens presentasjon på solidaritetsmøtene i april 2005. Vi ønsker at vårt kooperativ skal gå fra 49 % eierskap av bedriften til 100 %, påpekte han, og rådet andre til å gjøre det samme. Hvorfor? Fordi kooperativer ikke behøver å betale skatt.

Dette perspektivet ble tydelig avvist av de venezuelanske arbeiderne under aprilmøtene: «Erfaringen til nå lærer oss at det bare er mulig å utvikle kunnskapen om arbeiderstyrte bedrifter hvis de tilhører staten. Arbeiderne avviste alle ideer om å gjøre arbeiderne i de samstyrte eller arbeiderstyrte bedriftene til små eiere.» Isteden insisterte de på at det var arbeidernes ansvar i samstyre å «utøve sin rolle som garantister for folkets suverenitet som nedfelt i grunnloven, slik at fortjenesten fra bedriften blir en del av de sosiale midlene som hjelper til å snu fattigdommen til brede lag av den venezuelanske befolkningen, heller enn å brukes til å stimulere nye forretningsprosjekter».

Hvis arbeidernes bevissthetsnivå generelt var på dette nivået, ville det være liten grunn til bekymring over det store skilletmellom levestandarden til de organiserte arbeiderne og massen av arbeidere i den uformelle sektoren. Men de fleste fabrikkokkupasjonene og påfølgende krav om statlig overtakelse har vært defensive aksjoner for å redde jobber, og kooperativer den foretrukne metoden. Denne tendensen, pluss den vekten de organiserte arbeiderne
har lagt på lønnskrav, pluss at fagforeningene ved PDVSA gikk tilbake til den gamle praksisen med å selge adgang til jobber i oljeindustrien, overbeviste noen chavister om at den organiserte arbeiderklassen var orientert i retning sine egne spesielle interesser heller enn i retning av interessene til arbeiderklassen som helhet. Våre fagforeningsfolk, ble det sagt, er fra den fjerde republikken.

Motsigelsen var tydelig. Sett fra de organiserte arbeidernes side var problemet «byråkrater»; sett fra den andre sida var problemet et arbeideraristokrati skilt fra massene av arbeiderklassen. Det fantes likevel tegn på at motsigelsen kunne finne en løsning. I en bedrift blomstret samstyret: CADELA, den statlige strømdistributøren i Andesfjellene. Kjennetegnene var: (1) Arbeiderne var opptatt av å arbeide med og tjene samfunnet (en bevissthet de hadde
utviklet i sin kamp mot privatisering i før-Chávez-perioden): og (2) lederne, valgt av arbeiderne, trodde virkelig på samstyre. Men hvordan skulle en komme dit?

Ut over kapitalen

Hvordan kan vi få et samfunn hvor det både er arbeiderstyring og en forpliktelse til å tjene behovene til arbeiderklassen som helhet? En chavist som bekymrer seg om tendensen til egeninteresse i arbeiderstyringen er presidenten selv. Selv om Chávez gjentatte ganger har sagt at vi ikke ennå kjenner elementene i den framtidige sosialismen vi ønsker å bygge, er det faktisk en fast og grunnleggende egenskap i hans konsept om sosialismen – behovet for fellesskap, solidaritet og sosialistisk moral. «Hvis vi ikke har sosialistisk moral i oss», erklærte han i en tale i Paraguay 20 juni 2005, «er ikke sosialismen mulig». Verdiene av å dele med hverandre, av å leve i et fellesskap, å føle «en usynlig tråd som forener oss alle», av solidaritet, kjærlighet, å legge fra seg egoisme så vel som ønsket om rikdom («For en pervers ting det er!»), dette er ideene bak sosialistisk moral, sosialistisk etikk.

I akkurat denne sammenhengen diskuterte Chávez de organiserte arbeidernes krav om rettferdige lønninger og andre goder. De har «rett til å kreve dem. Men arbeiderklassen er forpliktet ikke bare til å kreve sin rett, men også å etablere seg som en faktor som forandrer samfunnet. Arbeiderklassens oppgave er å være et grunnleggende element i samfunnets omdanning.» Med andre ord må arbeiderne se lenger enn bare til sine egne særskilte behov, og ta med i betraktningen hele samfunnets behov – og spesielt de fattige, de utestengte. Er det ikke ditt problem, spurte han rett før denne uttalelsen, når du kjører i en bil og passerer åtte og ti år gamle gatebarn? Hvilket samfunn lever du i?

 

Chávez’ understreking av betydningen av fellesskap var ikke ny. Heller ikke hans avvisning av både kapitalens logikk og et fokus på økonomisk gevinst og bytteverdier som det som binder folk sammen. Alt dette finnes i ideen om den sosiale økonomien, som «bygger sin logikk på mennesket, på arbeid, det vil si på arbeideren og hans familie, det vil si på mennesket.» Alt sammen ligger i vektleggingen av «å skape av den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet». Det som var nytt var at ideen om den sosiale økonomien, som gjennomsyret Mission Vuelvan Caras, nå ble uttrykkelig forbundet med sosialismen.

Det som også var nytt var at Chávez leste grundig om sosialisme. I samme tale i Paraguay avslørte han (som han hadde gjort i Alo Presidente en uke før) at han studerte Ut over kapitalen av Istvan Mészáros ** («en bok med tusen og ett hundre og noen sider») og at Fidel Castro leste et eksemplar han hadde sendt ham. Det umiddelbare resultatet skulle raskt bli klargjort. I Alo Presidente-programmet 17. juli leste Chávez fra sine nattlige notater om boken fra den 18 mai, to måneder før. Der, under tittelen «Overgang til sosialismen, på vei til sosialismen», var et uttrykk som stimulerte fantasien hans : «Arkimedes punkt, dette uttrykket fra den vidunderlige boka til Istvan Mészáros, et system for felles produksjon og felles forbruk – det er hva vi skaper, vi vet vi bygger det. Vi må skape et system for felles produksjon og felles forbruk, et nytt system. … La oss huske at Arkimedes sa: «Gi meg et fast punkt hvor jeg kan stå, så skal jeg flytte verden.» Dette er punktet vi skal flytte verden fra i dag.»

Nøyaktig hva er det punktet? Det var kritikken til Mészáros av forsøkene på å bygge et nytt samfunn basert på vare bytte. Fellesskapssamfunnet beskrevet av Marx i Grundrisse, bemerket Mészáros, gikk ikke ut på bytte av gjenstander, men bytte av aktiviteter – aktiviteter bestemt av felles behov og felles formål. Dette var systemets «arkimedespunkt», understreket Mészáros. Så lenge vi produserer i den hensikt å bytte, er båndene mellom oss skjult, og vi kan ikke
unngå å bli dominert. For å bygge sosialismen trenger vi en radikalt forskjellig type byttehandel – et bytte av aktiviteter «der individer deltar i henhold til sine behov som aktive mennesker». (14) Denne radikale nyorientering av bytting til et bytte basert på felles behov og felles mål er utviklingen av ekte planlegging ikke planlegging ovenfra, men «koordinert samfunnsmessig sjølstyre». (15)

«Arkimedespunktet», nødvendigheten av å endre ideen med bytte radikalt, er hva Chávez tok fatt i. Vi må bygge «dette felles systemet for produksjon og forbruk, hjelpe med å skape det, fra de folkelige basene, med deltakelse fra lokalsamfunnene, gjennom fellesskapsorganisasjonene, kooperativene,
sjølstyret og forskjellige måter å skape dette systemet på.» I notatene til Chávez, basert på drøftingen Marx gjorde i Grundrisse (brakt videre av Mészáros og en oversetter), ser vi fokuset på arbeidsaktiviteten som i utgangspunktet er sosial fordi den er direkte og bevisst produksjon for fellesskapets behov, fordi det er produksjon av bruksverdi snarere enn varer produsert for bytte.

Hvorfor introdusere denne abstrakte teorien om et fremtidig samfunn i det ukentlige Alo Presidente? Fordi disse notatene, skrevet to måneder før, var ment å bli gjort til virkelighet. De var orienteringer, retningslinjer for en ny institusjon, skrevet under overskriften «Plan for å starte bedrifter for sosial produksjon, Vuelvan Caras II». Her var en ny modell, bedriftene for sosial produksjon som ville ta opp i seg samfunnets behov og samfunnet selv i produktiv aktivitet. Et konsept som ville angripe problemet med gruppe-egeninteresse ikke bare i samstyre men også i kollektiver – et som ville hjelpe til med å bygge sosialismen for det 21. århundre. Utviklingen av Empresas de Produccion Social (EPS), bedrifter for sosial produksjon, parallelt med en motsvarende institusjon hvor fellesskapene gir uttrykk for sine behov og organiserer seg for å dekke dem (fellesskapsrådene), er ment å markere et nytt trinn i den bolivarske revolusjonen.

Å finne opp sosialismen på nytt

«Vi må finne opp sosialismen på nytt», erklærte Chávez i sin avslutningstale på Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil i 2005. «Det kan ikke bli den typen sosialisme vi så i Sovjetunionen, men den vil komme til syne etter hvert som vi utvikler nye systemer som bygger på samarbeid, ikke konkurranse.» Kapitalismen må overvinnes hvis vi noen sinne skal gjøre slutt på fattigdommen til flertallet i verden. «Men vi kan ikke gripe til statskapitalisme, som ville
være samme perversjon som Sovjetunionen. Vi må ta tilbake sosialismen som tese, prosjekt og vei framover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten.»

For mange mennesker utenfor Venezuela kom denne erklæringen som regn fra skyfri himmel. Likevel var den en logisk videreføring av veien som begynte med avvisning av imperialismen, nyliberalismen og kapitalens logikk. Denne svært offentlige stillingtagen, forsterket av det dramatiske nederlaget for den lokale herskerklassen og et imperialistisk kupp, påført av et mobilisert folk og hæren, har inspirert folk verden over med sitt løfte om at det virkelig finnes et alternativ til barbari.

I Venezuela ligger det også et løfte. Framskrittene utviklingsprogrammene har gitt de fattige er det mest konkrete resultatet av den bolivarske revolusjonen. Men det er ideene om verdighet, menneskelig utvikling og protagonistisk demokrati som er nedfelt i grunnloven som samler disse fremskrittene i en visjon, som lar dem bli sett som bare de første skrittene på veien mot en bedre verden. Som et resultat av talene til Chávez ser flere og flere venezuelanere denne nye verdenen som en logisk fortsettelse av avvisningen av kapitalens logikk og omfavnelsen av den sosiale økonomien – en humanistisk sosialisme, sosialisme for det 21. århundre.

Kan det løftet virkeliggjøres? Det første skrittet i Venezuela var å ta kontroll over den eksisterende staten. (I motsetning til enkelte poeters vakre tanker, kan du ikke endre verden uten å ta makten.) Så blir den staten nå brukt til å skape et grunnlag for nye produksjonsforhold – først ved å gjenerobre faktisk eierskap til oljen (både fra den gamle PDVSA-administrasjonen og også ved å omforme produksjon satt ut på kontrakt til å bli joint venture-produksjon med transnasjonale selskaper) og ved så å bruke oljeinntektene til å støtte utviklingen av kooperativer og ekspansjonen av statseid industri. Gradvis ekspanderer disse to formene for eierskap i forhold til privat kapital (som så langt beholder sine egne enklaver – spesielt i media, banksektoren, telekommunikasjon og næringsmiddelindustri).

Kombinasjonen av statlig industri og kooperativer ligger til grunn for den nye produksjonsmodellen som nå planlegges for Venezuela. Nye statlige bedrifter innenfor grunnleggende industri, telekommunikasjoner og flytransport (pluss joint ventures med statlige selskap fra andre land på områder som traktorer, biler, jernbane, satellitt og foredlet matvareproduksjon) er pekt ut som nye krefter som vil innebære ny teknologi og drive den økonomiske utviklingen framover. Nært forbundet med disse statsbedriftene og klynget rundt dem som deler av nye produksjonskjeder, som leverandører og videreforedlere, er kooperativene, omdannet til bedrifter for sosial produksjon. Slik er tanken å «gå på to bein» – store bedrifter/små bedrifter; statlige selskaper/sosial produksjonsbedrifter; intensiv utvikling/omfattende utvikling.

Disse prosjektene skaper nye produktivkrefter og legger grunnlaget for å komme bort fra den overveldende avhengigheten av oljen og skaper nye jobber for de arbeidsløse og utestengte. Men er dette sosialisme? Er det sosialistiske forhold som blir skapt? Juridisk eierskap og produksjonsforhold er tross alt ikke det samme. Som nevnt i kapittel 1 var bruddet i eiendomsrett, som skjedde da produksjonsmidlene ble skilt fra produsentene, en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for kapitalistiske produksjonsforhold; for dette siste var det nødvendig for kapitalistene å overta eierskapet til produksjonen og rette produksjonen inn mot deres egne mål.

Statlige bedrifter kan være kapitalistiske eller sosialistiske av natur; og kooperativer kan være basert på gruppe-egeninteresse eller behovene til fellesskapet. Denne forskjellen har Chávez innsett – både i sin kritikk av statskapitalismen og i ideen om utvikling av bedrifter for sosial produksjon (EPS). Tross alt fantes det allerede kooperativer, kollektivt styrt av medlemmene sine, og likevel ble de sett som mangelfulle. Hvorfor? Fordi varebytte (som de drev med) impliserer at selger og kjøper er uavhengige av hverandre; i byttet av aktiviteter derimot er fokuset på enhet, på solidaritet mellom medlemmene av samfunnet.

I de pågående diskusjonene (som fortsatt er betydelig i endring når dette blir skrevet) om bedrifter for sosial produksjon, kan vi identifisere to forhold: (1) forholdet mellom EPS-bedrifter og de statlige selskapene som utgjør deres midtpunkt, og (2) forholdet mellom EPS-bedriftene og lokalsamfunnene. Når det gjelder forbindelsen statsselskapene/EPS ligger avvisningen av varerelasjoner i erklæringen at disse produktive enhetene ikke er uavhengige, men utgjør deler av et hele, at dette er en undergruppe av den kollektive arbeider som produserer spesifikke produkter i interessene til samfunnet som helhet. I EPS/lokalsamfunnet-forbindelsen er fokus på å skape et «fellesskapssystem for produksjon og forbruk» det direkte uttrykket for lokalsamfunnets behov og produktive aktivitet.

I begge tilfeller er utgangspunktet demokratiske beslutningsprosesser: Utviklingen av relasjoner hvor den kollektive produsenten både er «maktas objekt og subjekt». I den grad lokalsamfunnene kollektivt identifiserer sine behov og gjør prioriteringer er dette et grunnlag for produktiv aktivitet som virkelig baserer seg på fellesskapets behov og fellesskapets mål. I den grad produsentene i de statlige bedriftene avgjør sin planlagte aktivitet både seg imellom
og sammen med produsentene i EPS, er deres aktivitet i denne sammenhengen basert på samarbeid og solidaritet for å tjene samfunnets behov. Denne særskilte kombinasjonen av protagonistisk demokrati i lokalsamfunnet og protagonistisk demokrati på arbeidsplassen fører solidariteten mellom produksjonsenhetene og samfunnet direkte inn i produksjonsenhetene selv (fraværet av det var, som vi har sett, et problem i Jugoslavia).

Her er rammeverket hvor folk kan forandre seg selv mens de forandrer omstendighetene rundt seg. Ved å virke som maktas subjekter både på arbeidsplassen og i samfunnet, kan folk utvikle sine evner og ferdigheter. Og som Marx bemerket, den utviklingen virker tilbake på de produktive evnene til arbeiderne selv, som den største produktive evnen. Denne veksten i menneskelige produktivkrefter er kjernen i «en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker og ikke maskiner eller staten før alt annet».

Hvor går den bolivarske revolusjonen?

To institusjoner som den bolivarske revolusjonen har utviklet kan gjøre visjonen virkelig og konkret. På lokalsamfunnsnivået kan fellesskapsråd (basert på 200–400 familier i byområder, 20 i landlige områder) demokratisk finne ut fellesskapets behov og prioriteringer. Og på arbeidsplassene, utviklingen av samstyre i statlige firmaer – et unikt venezuelansk konsept for samstyre som legger vekt på forbindelsen mellom foretaket og samfunnet, hvor arbeiderne
driver foretakene i henhold til hele samfunnets interesser, og ser seg selv som «garantister for folkets suverenitet».

Felles for disse to elementene er at de har oppstått som resultat av en prosess – en læreprosess og en utviklingsprosess. Siden mennesker utvikler seg gjennom sin aktivitet, vil protagonistisk demokrati i lokalsamfunnet og på arbeidsplassen forandre dem, og over tid vil de bli de menneskene som forstår dette spesielle partnerskapet mellom arbeiderne og samfunnet, som kan bygge det nye samfunnet.

Men det er motstand mot utviklingen av begge disse delene av et nytt sosialistisk samfunn. Selv om samstyre gjør framskritt i ALCASA og CADELA, er det andre steder i administrasjoner (inkludert i regjeringen sjøl) noen som ikke tror på arbeiderstyre. Riktignok går de med på at arbeiderne kan delta i trivielle avgjørelser (som valg av juledekorasjoner, noe som skjedde i CADAFE), men de mener de viktige avgjørelsene må ligge i trygge hender (deres egne).

Den samme retningen gjør motstand mot utviklingen av reell makt til å ta avgjørelser i fellesskapsrådene. Her er det imidlertid et tilleggselement til frykten for å miste kontrollen over økonomiske avgjørelser. Både blant nåværende valgte representanter og blant apparatsjiker i de chavistiske partiene, er det en del motstand mot å flytte makt nedover fordi det reduserer mulighetene til å fordele jobber og milde gaver ovenfra (og slik innvirker på tradisjonelle typer valgkamp og korrupsjon).

Kort sagt har den økonomiske revolusjonen begynt i Venezuela, men den politiske revolusjonen (som startet dramatisk med den nye grunnloven men krever omdanning av staten til en hvor makta kommer nedenfra) og den kulturelle revolusjonen (som krever et alvorlig angrep på de vedvarende mønstrene av korrupsjon og klientisme) sakker etter. Uten framskritt på disse to frontene kan ikke den bolivarske revolusjonen unngå å bli deformert.

Vurder for eksempel hva det vil innebære å opprettholde hierarki og makt ovenfra i statsbedrifter. Det umiddelbare resultatet er skuffelsen til de arbeiderne som trodde revolusjonen skulle endre forholdene på arbeidsplassen (mens de som ikke engasjerte seg får sin kynisme og apati bekreftet). Virkningen er at fremmedgjøringen blir forsterket, og slik taper samfunnet eksisterende kunnskap og realiseringen og økningen av potensialet til disse arbeiderne – kort sagt et tap av menneskelige produktivkrefter. Uten demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon, forblir folk den typen fragmenterte, forkrøplede mennesker som kapitalismen produserer.

Hvis du sier at man ikke kan stole på at arbeiderne tar de riktige avgjørelser i saker som er viktige for samfunnet, sier du at du vil at arbeiderne skal fortsette i den motstanderrollen de spiller under kapitalismen: Å fokusere på kampen for høyere lønn, på større goder og privilegier, og på kortere og mindre intense arbeidsdager. Du forsterker alle de egoistiske tendensene i det gamle samfunnet og undergraver byggingen av det nye. Er logikken i det et ønske om å maksimere overskuddet for å bruke det på sosiale programmer og utviklingen av nye produktivkrefter? Ikke bare minsker du overskuddet ved å begrense utviklingen av menneskelige evner og ferdigheter, men du sørger for at arbeideren vil kreve høyere lønn til seg selv. Den samme logikken som sier at samstyre ikke har noen plass i strategiske industrier kan utvides til å si at det ikke er noen plass i de sektorene for streiker. Hvor langt unna «perversjonen til Sovjetunionen» er vi da?

Problemet med hierarki i en statsbedrift er heller ikke begrenset til bedriften sjøl. De hierarkiske forholdene i de firmaene vil nødvendigvis smitte over på forholdet mellom dem og bedrifter for sosial produksjon. Hva slags demokratisk diskusjon kan det bli mellom disse bedriftene hvor avgjørelser tas på toppen, og kollektivene? I dette forholdet blir de siste verken uavhengige kollektiver med myndighet til å ta avgjørelser, eller demokratiske forkjempere i en kollektiv helhet; isteden blir de forvandlet til produksjonsenheter uten kontroll over egen virksomhet. Hvor lang tid vil det ta før EPS-medlemmene vil se seg selv helt enkelt som kollektive lønnsarbeidere?

På lignende vis, uten en virkelig institusjon nedenfra som formulerer lokalsamfunnenes behov, hvem skal bestemme hva de trenger? Lokale funksjonærer som avviser åpenhet på grunn av implikasjonene? Lokale partikadre? Og hva med produksjon for fellesskapene? Heller enn det «koordinerte samfunnsmessige sjølstyret» Mészáros beskrev, vil engasjementet for fellesskapet bli bestemt av bedriftene (EPS, kooperativer, statsbedrifter); å demonstrere engasjement for fellesskapet vil helt enkelt bli en ny «avgift», en forretningskostnad. Er det hva som menes med produksjon for fellesskapets behov og formål?

Det er en strofe i en gammel Bob Dylan-sang som lyder: «Han som ikke er opptatt med å bli født, er opptatt med å dø». Hvis ikke den bolivarske revolusjonen går fremover ved å utvikle det protagonistiske demokratiet på arbeidsplassen og det protagonistiske demokratiet i lokalsamfunnene, hvor forskjellig vil Venezuela være fra kapitalismen? Alt som trengs vil være å vende seg til privat kapital (innenlandsk og utenlandsk) som en økende kilde til investeringer, og revolusjonen er tilbake der den var under den nasjonale planen i 2001, den gang da Chávez trodde på en «tredje vei». For noen ville ikke dette være en tragedie i det hele tatt. Burde vi være overrasket over at det, blant chavistiske ledere, finnes noen som vil ha – ikke «chavismen uten Chávez», som det ofte blir hevdet, men «Chávez uten sosialisme»? Det finnes dem som ser på utviklingen av massenes evner og ferdigheter som mindre nødvendig enn å samle makt og velvære for egne familier. Alle vet at det finnes folk som går med rød skjorte som er mot revolusjonen. Dette er den virkelige trusselen mot den bolivarske revolusjonen – det er ikke trusselen fra det private eierskap av bankene, media og andre deler av den eksisterende kapitalistiske enklaven. Trusselen kommer innenfra den bolivarske revolusjonen selv.

Denne trusselen om å skru revolusjonen tilbake til det punktet da den støttet kapitalismen (som på samme tid er å legge grunnlaget for et nytt oligarki bygget på korrupsjon), viser nødvendigheten av å kjempe for grunnloven. Kjempe for å gjøre virkelig premisset om at, akkurat som i den økonomiske sektor – (med «sjølstyre, samstyre, kooperativer i alle former») – at «folkets deltakelse i å utforme, gjennomføre og kontrollere administrasjonen av offentlige anliggender er den nødvendige metoden for å oppnå engasjementet som vil sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt».

Selvfølgelig vil det kreve kamp å virkeliggjøre Chávez oppfordring til å ta tilbake «sosialismen som tese, prosjekt og vei fremover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten». Kampen for å gjøre dette virkelig betyr å drive de politiske og kulturelle revolusjonene framover som er nødvendige for den økonomiske revolusjonen.

Kan den kampen baseres på spontanitet? Eller på sporadiske kampanjer som påkaller massenes makt nok en gang for å gjøre revolusjon innenfor revolusjonen? Gitt fiendene til den bolivarske revolusjonen (både ytre og indre), trengs et politisk instrument som kan samle dem som kjemper for protagonistisk demokrati på arbeidsplassene og i lokalsamfunnet. Det må være en som kan utvikle og målbære felles krav som kravet om åpenhet – en nødvendig tilstand for både ekte demokrati og for å bekjempe korrupsjon. En som ikke er basert på smale grupperinger men på alle folkelige organisasjoner og som representerer interessene til arbeiderklassen som helhet.

Hvordan kan ellers de innebygde motsetningene mellom dem som vil fortsette revolusjonen – motsetninger mellom uformell sektor og formell sektor, mellom utbyttede og utestengte, mellom arbeidere og småbønder, mellom kooperativer og statlige sektorer – løses uten gjennom demokratisk diskusjon, overtalelse og utdanning som går ut fra ønsket om enhet i kampen? Hvordan skal du ellers hindre motsetningene i folket fra å bli motsetninger mellom folket og fienden, uten å skape et parti for revolusjonens framtid (istedenfor for dens fortid)? Et parti nedenfra som kan fortsette prosessen med revolusjonært demokrati som behøves for å bygge denne nye typen sosialisme.

Det er ikke noe uunngåelig i om den bolivarske revolusjonen vil lykkes i å bygge dette nye samfunnet, eller om den vil falle tilbake til en ny variant av kapitalisme med populistiske tendenser. Bare kampen vil avgjøre det. Ansvaret til dem som støtter prosessen ble likevel beskrevet godt av Chávez i 1993: «Det suverene folket må omdanne seg til maktas objekt og subjekt. Dette valget er ikke forhandlingstema for revolusjonære».

Utenfor Venezuela

Det er mulig den bolivarske revolusjonen ikke vil lykkes. Ikke bare er det interne problemer som ikke kan løses uten kamp, men USA-imperialismen og kapitalismen i alminnelighet vil gjøre alt de kan for ødelegge denne revolusjonære prosessen på grunn av det den representerer.

Den bolivarske revolusjonen har jo satt fokuset på menneskelige behov og menneskelig utvikling tydelig på dagsorden. Den har minnet oss om at sosialismen ikke er målet. Isteden er målet den fulle utviklingen av menneskets muligheter. Sosialismen er veien til det målet. Den eneste veien.

Kapitalismen er helt klart ikke veien. Selve kapitalismens logikk skiller arbeiderne fra deres produkter, fra lokalsamfunnene deres, fra hverandre. Kapitalismens natur skiller den menneskelige familien – fordi den må. Den må gjøre dette hvis den skal fortsette å tilegne seg fruktene av menneskenes
samarbeid. Nettopp fordi kapitalismens mål er vekst av merverdi, veksten av kapitalen selv, vil den aldri skape de rike menneskene som Marx så for seg som resultatet av et samfunn hvor arbeidernes behov for utvikling vinner frem.

Med sin visjon som legger vekt på menneskelig utvikling har den bolivarske revolusjonen også brakt marxismen tilbake på dagsorden. Men ikke en hvilken
som helst marxisme. Isteden en marxisme som forstår at Marx sitt premiss for å skrive Kapitalen var hans forståelse av at sann rikdom er menneskelig rikdom, menneskelige evner og ferdigheter. (Grip dette poenget, og du kan ikke unngå å forstå hans fordømmelse i den første setningen av Kapitalen – avskyen for et samfunn hvor rikdom fremstår som en enorm opphopning av varer). Videre har denne revolusjonen rettet oppmerksomheten mot hvor sentral praksisen er: Marx’ vesentlige poeng om at mennesker forandrer seg gjennom sine aktiviteter, mens de forandrer sine vilkår.

På denne måten har den bolivarske revolusjonen brakt tilbake Che Guevaras marxisme – spesielt hans erkjennelse om at det er nødvendig å handle kraftfullt for å eliminere kategoriene i det gamle samfunnet, særlig de materielle interessene som brekkstang, og bygge det nye mennesket. Hva slags produksjonsforhold tillater utviklingen av det nye mennesket som kan skape det nye samfunnet? Che forstod at dette ikke kunne være fremmedgjorte forhold, at det ikke kunne være forhold hvor forbindelsene til den kollektive arbeider var skjult. Det måtte være åpne forhold, forhold som bygger på solidaritet, og som så bygger mer solidaritet i samfunnet. Det var kort sagt nødvendig å skape nye sosiale forhold, forhold bygget på bevisstheten om folkets enhet (en enhet Marx beskrev som basert på erkjennelsen av forskjeller).

Che hevdet også at utviklingen av denne nye bevisstheten gjør mer for utviklingen av produksjonen enn materielle belønninger gjør. I diskusjonene om å produsere for felles behov, for å utveksle aktiviteter heller enn varer (som starter med konseptet om atskillelse), er Ches marxisme innebygget i den bolivarske revolusjonen – en revolusjon som fokuserer på menneskelig utvikling, en revolusjon for grunnleggende behov.

Venezuela har unike trekk – oljerikdommen er ett som er naturlig å tenke på (som også den enorme sosiale gjelden). Mesteparten av det som er spesielt med den bolivarske revolusjonen har likevel lite å gjøre med Venezuela spesifikt. Kampen for menneskelig utvikling, for grunnleggende behov, det sentrale med protagonistisk demokrati (på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet), forståelsen av at folk forandres mens de kjemper for rettferdighet og verdighet, at demokrati er praksis, at sosialisme og protagonistisk demokrati er ett – dette er karakteristikkene til en ny humanistisk sosialisme, en sosialisme for det 21. århundre over alt.

Det finnes et alternativ. Og det kan kjempes for i alle land. Vi kan prøve å bygge den sosialismen nå. De kampene vil naturligvis ikke bare rette seg mot lokale overklasser, men også mot imperialismen. Hvert sted disse kampene pågår vil likevelgjøre det lettere for dem som har gått foran og for dem som kommer etter.

Så la oss i dag si: «To, tre, mange bolivarske revolusjoner!»

 

---

Redaksjonelle anmerkninger:

* Protagonistisk: (av protagonist , opprinnelig hovedpersonen i et klassisk gresk drama, hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper) En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. (Overs. Anm.)

Nye tider krever nye ord

Ordet «protagonistisk» forekommer hyppig i dette kapitlet. Det kommer av «protagonist», som opprinnelig betegner hovedpersonen i et klassisk gresk drama, og betyr hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper. En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. Ordet brukes på spansk i forbindelse med den bolivariske grunnloven og den bolivarske revolusjonen i Venezuela, men har ikke noe motstykke verken på engelsk eller norsk. «Mine engelske forleggere fortalte meg igjen og igjen at ’det finnes ikke noe sånt ord’», forteller forfatteren. «Vel og bra, svarte jeg, vi skal GJØRE det til et ord. Språk er politikk (som alt annet), og det å understreke hvor viktig det er med protagonistisk virksomhet er en politisk handling.» (Overs. Anm.)

 

** Istvan Mészáros er professor emeiritus i filosofi ved University of Sussex i England. Han er opprinnelig fra Ungarn. Hovedverket hans er «Beyond Capital», en (uhyre interessant!) koloss på 1000 tette sider. Dene boka – som altså tilfeldigvis har samme tittel som hovedverket til Lebowitz – kom ut i 1995. Fra forfatterskapet til Mészáros vil vi ellers særlig trekke fram «Marx’s theory of alianation» fra 1970, og «The power of ideology» fra 1986 (ny utgave i 2005). I 2001 kom «Socialism and barbarism», ei lita bok om supermakta USAs begrensninger og militarisering. Denne boka bygger på analysene i «Beyond Capital». (Red.)

 

---

 Noter:

1) Karl Marx, “Contribution to the Critique of Hegel’s Philosophy of Law: Introduction» (1844) i Marx og Engels, Collected Works, vol. 3, International Publishers, New York 1975, side 182–83.

2) Karl Marx, Capital, vol. 1, Vintage Books, New York 1977), side 772.

3) Karl Marx, Grundrisse, Vintage Books, New York 1973, side 325.
4) Dette kapittelet er en tolkning av den bolivarske revolusjonen. All historieskrivning er naturligvis det. Jeg framhever dette av to grunner. Før det første for å fri meg fra å måtte spesifisere hver eneste enkelt kilde, inkludert dokumenter, møter jeg har deltatt på, og diskusjoner og verdifulle rapporter fra blant andre Marta Harnecker, Camila Pineiro Harnecker, Gregory Wilpert, Jonah Gindin, Frederico Fuentes og Jorge Martin. For det andre for å frita alle andre fra eventuelle kontroversielle slutninger.
5) Fernando Coronil, The Magical State: Nature, Money and Modernity in Venezuela, University of Chicago Press, Chicago 1997, side 223, 286, 390 og 392.
6) Istvan Mészáros, Beyond Capital: Toward a Theory of Transition, Monthly Review Press, New York 1995, side 710–11.
7) Ibid.
8) Osvaldo Sunkel, ed., Development from Within: Toward a Neostructuralist Approach for Latin America, Lynne Rienner Publishers, Boulder, Colorado 1993, side 6–7.
9) Ibid., side 28.
10) Ibid., side 46.
11) Ibid., side 394.
12) Michael A. Lebowitz, Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class, andre utgave. Palgrave Macmillan, New York 2003, side 193.
13) Nina Lopez, Creating a Caring Economy: Nora Castenada and the Women’s Development Bank of Venezuela, Crossroads Books, London 2006, side 38–39.
14) Mészáros, Beyond Capital.

Eg veit ikkje kven som først tok i bruk ordet «FrP-koden». I dagsavisene synst eg det går inflasjon i bruken av uttrykket. Men den vesle boka Folkepartiet? inneheld heldigvis artiklar som går litt djupare enn berre å gruble over dette mystiske eller mytiske ordet.

Folkepartiet?
Av Håvard Nilsen, Bernt Bull, Magnus Marsdal, Ottar Brox, Øystein Rian, Chr. Anton Smedshaug, Marte Nilsen.
Utgitt av Res publica/Forlaget Aktuell, 2007. 136 sider.

---

Bernt Bull, som vaks opp på vestkanten i Oslo og som i mange år var gruppeleiar for Arbeidarpartiet i Oslo bystyre, peiker på ein årsakssamanheng som partisekretær Martin Kolberg sjeldan snakkar om.

«I en e-post til Arbeiderpartimedlemmer i desember 2006 avviser Kolberg fullstendig og totalt de sosiologiske dimensjoner når det gjelder FrP,» skriv Bull og meiner det er grunn til å få med seg sosiologiske dimensjonar i vurderinga av Arbeidarpartiet og. Bull, som har arbeidd med samferdselspolitikk for Ap i Oslo i over 30 år, er lågmælt i kritikken av sitt eige parti, men det går an å lese litt mellom linjene og. Han skriv at Ap har «fått en politisk elite, som i stor grad har røtter i lavere middelklasse, med en sterk ’medfødt’ drive for sosial mobilitet, og som oppfatter seg selv som likeberettiget med det klassiske arbeiderpartimedlem. Samtidig flagger den uhemmet sin sosiale vellykkethet. Dette til forskjell fra den gamle overklasse/øvre middelklasseeliten i Arbeiderpartiet, som var seg bevisst sin manglende representativitet og så seg selv mer som folkets tjenere enn som dets ledere.»

Bull er diskré og nemner korkje Trond Giske eller andre med namn. Han meiner «problemet er at dette inntrykket av en sosialt dynamisk gruppe som nå dominerer Arbeiderpartiet, blir forsterket hver dag av Noveau Riche-takter (fransk ord for ny-rike) som spektakulære fødselsdager og moteshow.» Bull avsluttar slik: «Et viktig svar på koden ligger derfor dessverre i Arbeiderpartiet selv.»

Magnus Marsdal går djupare inn på det som Bull peikar ut som medverkande årsak til auka oppslutning om FrP. Han gir oss eksempel frå utviklinga i USA, Danmark og Norge, og oppsummerer: «Som i resten av Vesten, vender arbeiderne i Norge venstrpartiene ryggen fordi venstrepartiene har vendt ryggen til arbeiderne. Som i resten av Vesten, er det ytre høyre som raker inn gevinstene når den såkalte venstresida skyver alle ord som kapitalisme, klassekamp og arbeidermakt under teppet for å få plass til å fylle det politiske rommet med ’globalisering’, ’individualisering’ og ’nettverk’. Ingen bruker disse ordene oftere enn det urbane verdivenstre, som forlenger tradisjonen etter Bygdøys store datter Gro Harlem Brundtland: Knefall for Høyre i økonomisk politikk, kompensert med kraftfull verdimobilisering,»

Marsdal gir oss konkrete eksempel frå valkampen 2005 som viser korleis både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har gjort sitt for å leggje vegen åpen for FrP.

Eg trur dei eksempla Marsdal trekker fram, kan vere nyttig for nokon kvar. Eitt av dei mest ekstreme utsagna han trekker fram er frå ein leiarartikkel redaktør Steinar Hansson (1947–2004) skreiv i Dagsavisen i 2000: «Ved neste valg burde vi få anledning til å velge et nytt folk. Det vi har, er blitt pinlig å skilte med.»

«Lær av Australia» er titelen på bidraget frå Ottar Brox. Men han og er innom dei same heimlege forholda som Bull og Marsdal skriv om. Brox hevdar at: «Hagens politiske motstandere, enten de er høyre- eller venstreorienterte, konfronterer ham aldri med konsekvensene av hans prinsipielle arbeidsmarkedspolitikk, kanskje fordi de i praksis er lite uenige med ham?» Sjølv hugsar eg korleis RV i åra 1993–1997 var einaste opposisjon i Stortinget mot den såkalla «arbeidslinja» og mot den Thatcher-inspirerte linja med såkalla målretta tiltak (targeting) istadenfor ålmenne velferdsordningar.

Forfattarane i denne boka skriv som om RV ikkje har eksistert i norsk politikk, bortsett frå at Bull nemner at RV og Anders Langes parti første gongen vart vald inn i Oslo bystyre i 1975. Eg trur likevel det nystifta partiet Raudt har ein del å lære av kritikken fleire av forfattarane rettar mot Ap og SV. Det er ei dødslinje å leggje seg tett opp til desse to partia. Eit arbeidarparti kan ikkje vinne oppslutning utan sjølv å ha ein politikk som gir svar på dei viktigaste spørsmåla arbeidsfolk slit med. Overflatisk kritikk av FrP vil i seg sjølv ikkje gi oppslutning til andre enn nettopp FrP.

Elles er det bra å bli minna om at apartheidregimet i Sør-Afrika i dei første åra var ein viktig bidragsytar til det som i dag er partiet til formann Siv Jensen. Partistiftar Anders Lange skreiv i 1963 at «alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase». Som svar fekk han pengar frå apartheidregimet. Håvard Nilsen minnar oss om at Echel Rhoodie, som arbeidde i det sør-afrikanske informasjonsdepartementet, i 1983 fortalde korleis forløparen til Fremskrittspartiet vart finansiert: «Vi finansierte Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter gav vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år. (…) Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire representanter i Nasjonalforsamlingen. (…) Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) Vorster.» Denne informasjonen om finansieringa av startfasen til det som er Norges nest største parti, er henta frå sjølvbiografien til Echel Rhoodie. I Norge vart opplysningane om finansieringa av 1973-valkampen publisert i Verdensmagasinet X i 2003. Men det skader så visst ikkje at dette blir gjentatt.

 

Av Erling Folkvord

Jeg vil starte denne analysen av det jeg kaller «ødeleggelsens økologi» med å referere til Gillo Pontecorvos film Brenn Queimada Fra 1969. [1] Pontecorvos episke film kan sees som en politisk og økonomisk allegori for vår tid. Den er lagt til en fiktiv karibisk øy som kalles for «Queimada», tidlig på 1800-tallet. Queimada er en portugisisk slavekoloni med en monokultur basert på sukkerproduksjon, og dermed avhengig av eksport av sukker som råvare i verdensøkonomien. I åpningsscenen får vi vite at øya fikk navnet sitt fra det faktum at den eneste måten de opprinnelige portugisiske kolonial-istene klarte å utrydde urbefolkningen på, var å sette fyr på hele øya og drepe alle der, og etter dette ble slaver importert fra Afrika for å høste inn de nylig plantede sukkerrørene.

John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review

---

Sir William Walker (spilt av Marlon Brando) er en britisk agent som på 1800-tallet blir sendt for å styrte de portugisiske makthaverne på øya. Han driver fram et opprør blant de tallrike svarte slavene og arrangerer samtidig et opprør blant den lille hvite koloniale plantasjeeierklassen for uavhengighet fra den portugisiske kronen. Målet er å bruke slaveopprøret til å beseire Portugal, for så å gi makta over øya til den hvite plantasjeeierklassen, som i sin tur vil fungere som en servil kompradorklasse overfor britiske imperialister.

Walker lykkes stort med sin oppgave, og overbeviser den seierrike hæren av tidligere slaver, samt deres leder José Dolores, om å legge ned våpnene etter at Portugal har blitt beseiret. Resultatet er en nykoloni dominert av hvite plantasjeeiere – men samtidig en der de virkelige herskerne, i tråd med den internasjonale frihandelens lover, er de britiske sukkerselskapene. Walker drar så for å utføre annet etterretningsarbeid for det britiske admiralitetet – denne gangen til et sted som kalles Indokina.

Når filmen fortsetter i 1848 har det gått ti år. En revolusjon ledet av José Dolores har igjen brutt ut på Queimada. Sir William Walker blir hentet tilbake fra England som en militærrådgiver, men nå som ansatt i Antilles Royal Sugar Company, med autorisasjon fra Hennes Majestets regjering. Oppgaven hans er å slå ned dette nye opprøret fra de tidligere slavene. Det styrende oligarkiet på øya forteller ham at dette ikke vil bli vanskelig, siden bare ti år har gått og situasjonen er den samme. Han svarer at situasjonen godt kan være den samme, men at problemet er annerledes. I en uttalelse som minner om Karl Marx sier han: «Mellom to historisk epoker kan ofte ti år plutselig bli nok til å avsløre et helt århundres motsigelser.»

Britiske styrker hentes for å bekjempe opprørerne, som på sin side fører en ubøyelig geriljakrig. For å beseire dem gir Walker ordre om å brenne ned alle plantasjene på øya. Når lokale representanter for britiske sukkerinteresser protester, forklarer Walker: «Dette er profittens logikk … Man bygger opp for å tjene penger, og for å fortsette å gjøre det eller å tjene mer er det i blant nødvendig å ødelegge.» Dette, minner han dem på, er slik Queimada fikk navnet sitt. Naturen på øya må ødelegges for at arbeidskraften der kan bli utbyttet i nye århundrer.

Det er ikke min hensikt her å gjengi hele Pontecorvos fantastiske film, men å trekke ut enkelte viktige prinsipper fra denne allegorien som kan hjelpe oss å forstå kapitalismens forhold til naturen. Joseph Schumpeter (1) er kjent for å ha skrevet om det kapitalistiske systemets «kreative ødeleggelse». [2] Men her er det snarere snakk om systemets ødeleggende kreativitet. Kapitalens endeløse jakt på nye kilder for klassebasert akkumulasjon fordrer ødeleggelse både av eksisterende naturforhold og tidligere sosiale relasjoner for å kunne fortsette. Klasseutbytting, imperialisme, krig og økologisk ødeleggelse er ikke bare uavhengige historiske tilfeldigheter, det er gjensidig avhengige iboende egenskaper ved den kapitalistiske utviklingen. Videre har det alltid vært en fare for at denne ødeleggende kreativiteten skal gå over i det István Mészáros har kalt den «ødeleggende ukontrollerbarheten» som er kapitalens endelige skjebne. Den ødeleggelsen som er innebygd i profittens logikk, ville da ta over, herske og undergrave ikke bare produksjonsforholdene, men også selve livets eksistensgrunnlag. I dag er det klart at slik kreativ ukontrollerbarhet karakteriserer hele den kapitalistiske verdensøkonomen og omfatter hele planeten. [3]

Miljøtoppmøtene i 1992 og 2002

Det er karakteristisk for vår tidsalder at den globale økologiske ødeleggelsen ser ut til å ha blitt viktigere enn alle andre problemer ved at den truer overlevelsesmuligheten til livet på jorda som vi kjenner det. Hvordan dette forholder seg til samfunnsmessige årsaker og hvilke samfunnsmessige

løsninger som kan være et svar, har derfor blitt det mest presserende spørsmålet for menneskeheten. Verden har så langt kommet sammen til to store miljøtoppmøter: i Rio de Janeiro i Brasil i 1992 og i Johannesburg i Sør-Afrika i 2002. Disse toppmøtene fant sted med bare ti års mellomrom. Likevel kan det se ut til at de fant sted nettopp i brytningspunktet som skiller en historisk periode fra en annen og dermed avslører et helt århundres motsetninger – det 21. århundrets.

1992-toppmøtet i Rio, som var organisert av FN-konferansen om Miljø og Utvikling, representerte håpet om at menneskeheten kunne komme sammen og løse de raskt voksende globale økologiske problemene. Slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var en periode da den globale økologiske krisen gjennomsyret den offentlige bevisstheten. Plutselig var det alvorlig bekymring over ødeleggelsen av ozonlaget, global oppvarming og den økende utryddelsen av arter som var et direkte resultat av den globale ødeleggelsen av økosystemer. I juni 1988 vitnet James Hansen, direktør for NASAs Goddard institutt for romforskning, for det amerikanske senatets energi- og naturressurskomité, og la fram beviser for at global oppvarming skjer på grunn av utslipp av karbondioksid og andre drivhusgasser i atmosfæren. Samme år opprettet FN en ny internasjonal organisasjon, Klimapanelet (IPCC), for å håndtere den globale oppvarmingen.

En ny ideologi om en enhetlig verden preget Rio-toppmøtet. Golfkrigen i 1991 og Sovjetunionens endelikt senere samme år hadde skapt grunnlag for den på den tiden dominerende retorikken om «ny verdens-ordning» og «historiens slutt». Verden var nå én, ble det hevdet. Den nylig vedtatte Montreal-protokollen, som innførte begrensninger på produksjonen av ozonnedbrytende kjemikalier, så ut til å bekrefte at de økonomiske stormaktene i verden kunne handle samlet for å møte globale miljøtrusler. Åstedet som ble valgt for miljøtoppmøtet, Brasil, Amazonflodens hjemland, var ment å symbolisere det globale målet om å redde verdens artsmangfold. Toppmøtets viktigste dokument, kjent som Agenda 21, var ment å være startskuddet for en ny tidsalder med bærekraftig utvikling for det 21. århundre.

Stemningen på det andre miljøtoppmøtet, Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg, kunne ikke ha vært mer ulik den på det første. Håpet i Rio måtte vike for forferdelsen i Johannesburg.

I stedet for å ha bedret seg gjennom det tiåret som var gått, hadde ødeleggelsen av miljøet økt i hastighet. Planeten nærmet seg en katastrofal situasjon, ikke bare i forhold til global oppvarming, men i forhold til en rekke felter. Bærekraftig utvikling hadde vist seg å handle om å sikre en bærekraftig kapitalakkumulasjon så å si for enhver økologisk pris. For mange av de miljøvernerne som deltok på toppmøtet i Johannesburg var det klart at hele retorikken fra ti år tilbake om «ny verdensordning» og «historiens slutt» rett og slett hadde skjult det faktum at det globale miljøets virkelige fiende var den kapitalistiske verdensøkonomien.

Åstedet for Johannesburg-toppmøtet hadde delvis blitt valgt for å symbolisere slutten på apartheid, og dermed et betydelig samfunnsmessig framskritt for verden. Samtidig reiste kritikere på det miljøtoppmøtet spørsmålet om global økologisk apartheid og la vekt på hvordan den ødeleggelsen de rike statene i nord påfører miljøet i uforholdsmessig stor grad påvirker det globale sør. Den økologiske imperialismen i den kapitalistiske verdensøkonomiens sentrum ble symbolisert av at Washington nektet å ratifisere Kyoto-protokollen om å begrense utslipp av drivhusgasser som skaper global oppvarming. Det betydde også mye at USAs president George W. Bush nektet å delta på toppmøtet. Nettopp på det tidspunktet da debatt om framtiden for verdens økologi fant sted i Johannesburg, erobret i stedet Bush-administrasjonen verdens oppmerksomhet ved å true med en krig mot Irak, offisielt på grunn av masseødeleggelsesvåpen, selv om det var åpenbart for verdens miljøvernere som var samlet i Johannesburg at det i virkeligheten dreide seg om olje. [4]

I virkeligheten hadde en ny historisk epoke oppstått i løpet av de ti årene som var gått siden Rio-toppmøtet. Økonomisk hadde verden opplevd det Paul Sweezy i 1994 omtalte som «finanskapitalens triumf» ved en omdanning av monopolkapitalen til det som kan kalles global monopolfinanskapital. [5] Mot slutten av det 20. århundre hadde kapitalismen utviklet seg til et system som, om noe, var kraftigere innrettet mot røversk akkumulasjon enn noen gang tidligere, relativt uavhengig av sine lokale og nasjonale røtter. Den globale finansekspansjonen foregikk på toppen av en verdensøkonomi som stagnerte på det produktive nivået og skapte en mer ustabil og mer ondskapsfullt ulike-verdig orden, dominert av nyliberalistisk økonomi og finansbobler. Svekket amerikansk hegemoni i verden, blandet med Sovjetunionens endelikt, bidro til gjentatte og stadig mer åpenbare amerikanske forsøk på å gjenopprette sin økonomiske og politiske makt med militære midler.

Samtidig hadde global oppvarming og andre avgjørende miljøproblemer gått over kritiske terskler. Spørsmålet var ikke lenger hvorvidt økologiske og samfunnsmessige katastrofer ventet, men hvor store disse ville bli. For dem (meg selv inkludert) i Johannesburg i 2002 som fulgte med på den amerikanske presidentens forberedelser til krig i den oljerike Persiske Golfen samtidig som planeten ble varmere på grunn av oppbrenning av fossile drivstoffer, så hele verden ut til å stå i flammer.

Ødeleggelsen av planeten

I løpet av de snart fem årene som har gått siden det andre miljøtoppmøtet, har det blitt stadig vanskeligere å skille kapitalismens innebygde krig mellom klasser og imperier fra krig mot selve planeten. På et tidspunkt når USA kjemper for territoriell kontroll over den mest oljerike regionen på jorda, gjennomgår planetens økologi en hurtig svekkelse, som mest dramatisk kommer til syne ved den globale oppvarmingen. Samtidig undergraver ikke bare den nyliberalistiske omstruktureringen med opphav i monopol-finanskapitalens nye regime den økonomiske velferden for store deler av menneskeheten, men i noen regioner fjerner den også grunnleggende økologiske forutsetninger for menneskelig eksistens, som tilgang til ren luft, vann som kan drikkes og tilfredsstillende mat. Økologer som en gang advarte om muligheten for en framtidig apokalypse, insisterer nå på at en global katastrofe står for døra.

Bill McKibben, forfatter av The End of Nature, proklamerte i artikkelen «The Debate is Over» i Rolling Stone Magazine 17. november 2005 at vi nå er på vei over i «Å faen»-tidsalderen i forhold til den globale oppvarmingen. Først, skrev han, hadde vi «Jeg lurer på hva som vil skje»- tidsalderen. Så var det «Kan dette virkelig stemme?»-tidsalderen. Nå er vi over i «Å faen»-tidsalderen. Vi vet nå at det er for seint å avverge en global katastrofe fullstendig. Alt vi kan gjøre er å begrense omfanget og intensiteten av den. Mye av usikkerheten har å gjøre med at «verden har noen fallemmer – mekanismer som ikke har noe direkte synlig resultat, men som i stedet setter i verk en stygg kjedereaksjon.» [6]

I boka Gaias hevn gjør den innflytelsesrike vitenskapsmannen James Lovelock, best kjent som grunnleggeren av Gaiahypotesen, et dystert overslag over jordas muligheter med utgangspunkt i en slik plutselig kjedereaksjon. [7] I tråd med bekymringene hos en rekke vitenskapsfolk, peker Lovelock på en rekke mekanismer som kan – og etter hans mening nesten sikkert vil – forsterke jordas oppvarmingstendens. Den ødeleggende effekten økte temperaturer vil ha på sjøalger og tropisk skog (i tillegg til at denne skogen direkte fjernes) vil, frykter han, redusere havene og skogenes kapasitet til å absorbere karbondioksid, noe som vil føre til ytterligere økning av temperaturen. Når enorme mengder metan (en drivhusgass som er 24 ganger så kraftig som karbondioksid) slippes ut i atmosfæren fordi permafrosten på den arktiske tundraen smelter på grunn av global oppvarming, utgjør dette en annen ond sirkel. Like illevarslende er det at minkende lysrefleksjon fra jorda som en følge av at den hvite isen ved polene erstattes med blått hav, truer med å øke de globale temperaturene. [8]

Lovelocks katastrofale vurdering er at jorda trolig allerede har passert det punktet der det ikke lenger er mulig å snu, og temperaturene er dømt til etter hvert å økemmed så mye som 8° C i tempererte områder. Han forsikrer oss om at menneskearten vil overleve i en eller annen form. Likevel viser han til «en nært forestående endring av miljøet til et klima som lett kan beskrives som Helvete: så varmt og så dødelig at bare en håndfull av dagens myldrende milliarder vil overleve.» [9] Det eneste middelet han ser som en delvis løsning er teknologisk: et globalt program for å utvide kjernekraftanlegg rundt hele kloden som en begrenset erstatning for den økonomien som er basert på fossilt brennstoff og utslipp av karbondioksid.

Tanken om at en slik faustisk (2) handel vil brolegge sin egen vei til helvete, ser ikke ut til å ha slått ham.

Lovelocks frykt er ikke lett å avvise. James Hansen, som gjorde så mye for å gjøre verden oppmerksom på global oppvarming, har nylig kommet med sin egen advarsel. I en artikkel med tittelen «The Threat to the Planet» (New York Review of Books, 13. juli, 2006) viser Hansen at dyre- og plantearter migrerer over hele jorda på grunn av den globale oppvarmingen – selv om det ikke skjer raskt nok i forhold til endringene i miljøet deres – og at alpine arter «skyves ut av planeten». Han hevder at det er fare for masseutryddelser i tilknytningen til den økende globale temperaturen som kan sammenlignes med tidligere epoker i jordas historie der 50–90 prosent av de eksisterende artene forsvant.

Hansen argumenterer for at den største trusselen menneskeheten møter fra klimaendringene har å gjøre med destabiliseringen av isen på Grønland og i Antarktis. Litt mer enn 1° C skiller dagens klima fra de varmeste mellomistidene i de siste 500 000 årene, da havnivået var nesten fem meter høyere. Dersom temperaturen i løpet av dette århundret fortsetter å øke med omkring 2,8° C hvis alt fortsetter som hittil, kan det føre til en langsiktig heving av havnivået med 24 meter, hvis vi skal dømme ut fra hva som skjedde sist temperaturen på jorda økte til dette nivået – for tre millioner år siden. Hansen sier at «vi har maksimalt ti år på oss – ikke ti år på å bestemme oss for å gjøre noe, men ti år på å gjennomføre en grunnleggende endring av mønsteret for utslipp av drivhusgasser» – hvis vi skal forhindre at slike katastrofale følger blir uunngåelige. Dette avgjørende tiåret vi lever i, skiller oss med andre ord fra irreversible endringer som vil kunne skape en meget annerledes verden. Motsetningene i hele holocen-epoken – den geologiske epoken den menneskelige sivilisasjonen har utviklet seg under (3) – avsløres med ett i vår tid. [10]

I «Å faen»- tidsalderen er debatten over, sier McKibben. Det er ikke lenger noen tvil om at global oppvarming representerer en krise av ekstreme dimensjoner. Likevel er det absolutt nødvendig å forstå at dette bare er en del av det vi omtaler som Miljøkrisen. Den globale økologiske trusselen består totalt av et stort antall kriser og problemer som står i et gjensidig forhold til hverandre og som vi møter samtidig. I min bok fra 1994, The Vulnerable Planet, startet jeg med en kort oppsummering av noen av disse, en klagesang som i dag kan utvides:

Overbefolkning, ødeleggelse av ozonlaget, global oppvarming, artsutryddelse, tap av genetisk mangfold, sur nedbør, radioaktiv forurensning, tropisk avskoging, utryddelsen av urskogene, ødeleggelse av våtmark, jorderosjon, ørkenspredning, flom, sult, plyndring av innsjøer, floder og elver, senking av grunnvannstanden og forurensing av grunnvannet, forurensing av kystfarvann og elvemunninger, ødeleggelse av korallrev, oljesøl, overfiske, voksende avfallsberg, giftig avfall, giftvirkningen av insekt- og ugressmidler, eksponering for farer på jobben, overbefolkning i byene og utpining av ikkefornybare ressurser. [11]

Poenget er at ikke bare global oppvarming, men også mange av disse andre problemene, utgjør deler av en global økologisk krise. I dag svekkes alle de viktige økosystemene på jorda. Problemstillinger knyttet til miljømessig rettferdighet blir stadig mer framtredende og presserende hvor enn vi snur oss. Under dette ligger det faktum at den krigen mellom klasser og imperier som definerer kapitalismen som verdenssystem, og som styrer dens akkumulasjonssystem, er en Jagannath-vogn (Jagannath: indisk gud. Når bildet av den ble kjørt fram på en tung vogn, skal tilhengerne ha kastet seg under hjulene. En Jagannath-vogn er en uimotståelig og ødeleggende kraft som fordrer blind lydighet og grusomme offer. O. a.) som ikke kjenner noen grenser. I denne dødelige konflikten vurderes naturen bare som et redskap for samfunnsmessig verdensherredømme. Kapitalen fører altså ved hjelp av sin egen logikk til det som i virkeligheten er den brente jords strategi. Det blir stadig mer tydelig at jordas økologiske krise er altomfattende, et resultat av den ødeleggende ukontrollerbarheten i den raskt mer og mer globaliserte kapitalistiske økonomien som ikke kjenner noen annen lov enn sin egen drift mot eksponentiell ekspansjon.

På tide å bryte mønsteret

De fleste klimaforskerne, inkludert Lovelock og Hansen, følger Klimapanelet når de baserer anslagene sine om global oppvarming på et sosioøkonomisk scenario som beskriver «det vante mønsteret». De forferdelige tendensene som blir beskrevet, forutsies på bakgrunn av at vår grunnleggende økonomiske og teknologiske utvikling og vårt grunnleggende forhold til naturen forblir det samme. Spørsmålet vi må stille oss, er derfor: Hva er dette mønsteret? Hva kan endres og hvor raskt? Når tiden renner ut betyr det at det er nødvendig å endre mønsteret drastisk for å forhindre eller forminske katastrofen.

De framherskende løsningene – de som er knyttet til den herskende ideologien, dvs. den herskende klassens ideologi – legger imidlertid til grunn at minimale endringer av mønsteret på en eller annen måte vil redde oss. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på de voksende truslene mot planeten – global oppvarming og artsutryddelse – blir vi fortalt at svaret er å bruke mindre bensin per kilometer og å skjerpe utslippsstandardene, introduksjon av hydrogendrevne biler, rensing og deponering av karbondioksid som slippes ut i atmosfæren, økt vern og frivillig nedgang i forbruk. Miljøstatsvitere spesialiserer seg på å konstruere nye miljøpolitiske regimer som tar vare på staten og markedsreglene. Miljøøkonomer snakker om salg av utslippskvoter og om å inkludere alle miljømessige faktorer i markedet for å sikre effektiv bruk. Enkelte miljøsosiologer (mitt eget felt) snakker om økologisk modernisering: et helt system av grønne skatter, grønne reguleringer og ny grønn teknologi – til og med en grønnmaling av selve kapitalismen. Futurister beskriver en ny teknologisk verden der landenes press på jorda mirakuløst fjernes som en følge av digital «dematerialisering» av økonomien. Alle disse synspunktene har imidlertid ett fellestrekk: det grunnleggende mønsteret utordres omtrent ikke i det hele tatt.

Det alle slike analyser bevisst unngår, er det faktum at det vanlige mønsteret i samfunnet vårt i enhver grunnleggende betydning betyr den kapitalistiske økonomien – en økonomi som drives på grunnlag av profittens og akkumulasjonens logikk. Videre er det liten støtte til, eller knapt noen vurdering av, det faktum at den hobbesianske (4) alles krig mot alle som kjennetegner kapitalismen, er avhengig av en universell krig mot naturen for å lykkes. I denne forstand kan ikke ny teknologi løse problemet siden den uunngåelig vil bli brukt til å fremme klassekrigen og øke økonomiens omfang, og dermed ødelegge miljøet. Når produksjonen bryter sammen eller samfunnsmessig motstand skaper hindre for kapitalens ekspansjon, er svaret alltid å finne nye måter å utbytte/bryte ned naturen mer intensivt på. For å sitere Pontecorvos Brenn Queimada: «Dette er profittens logikk. Man bygger opp for å tjene penger, og for å fortsette å gjøre det eller å tjene mer er det i blant nødvendig å ødelegge.»

Ironisk nok forsto man trolig dette ødeleggende forholdet til naturen bedre på 1800-tallet – på en tid da samfunnsanalytikere var akutt oppmerksomme på de revolusjonære endringene som fant sted i produksjonsmåten og hvordan dette endret menneskets forhold til naturen. Følgelig baserte miljøsosiologer av den mer radikale sorten i USA, der motsetningen mellom økonomi og økologi i dag er særlig akutt, seg på tre innbyrdes beslektede teorier som er avledet fra Marx og kritikken av den kapitalistiske politiske økonomien, og daterer seg tilbake til 1800-tallet: (1) produksjonens tredemølle, (2) kapitalismens andre motsetning og (3) stoffskiftekløften.

Den første av disse teoriene, produksjonens tredemølle, beskriver kapitalismen som en ustoppelig og akselererende tredemølle som konstant øker omfanget av energien og råvarene som settes inn i produksjonen som en del av dens jakt på profitt og akkumulasjon. Dermed presser den på jordas evne til å absorbere. «Akkumuler, akkumuler!» skrev Marx. «Det er Moses og profetene!» for kapitalen. [12]

Den andre av disse teoriene, kapitalismens andre motsetning, er idéen om at kapitalismen, ved siden av den grunnleggende motsetningen som har sitt opphav i ulikhet mellom klassene i produksjonen og distribusjonen, også undergraver de menneskelige og naturlige betingelsene (dvs. de miljømessige betingelsene) for produksjonen som dens økonomiske framskritt i siste instans hviler på. For eksempel: gjennom systematisk å fjerne skog bereder vi grunnen for økt knapphet på dette området – og i stadig større grad ettersom globaliseringen gjør denne motsetningen universell. Dette øker den totale kostnaden for økonomisk utvikling og skaper en økonomisk krise i kapitalismen basert på begrensninger på forsyningssiden innen produksjonen. [13]

Den tredje teorien er stoffskiftekløften, som beskriver hvordan kapitalakkumulasjonens logikk uunngåelig skaper et skille i stoffskiftet (5) mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Dette reiser spørsmålet om den økologisk bærekraften – ikke bare i forhold til økonomiens størrelse, men også og enda viktigere når det gjelder formen på og intensiteten av samspillet mellom naturen og samfunnet under kapitalismen. [14]

Jeg vil konsentrere meg om den tredje av disse idéene, stoffskiftekløften, sidendette er det mest komplekse av disse tre sosioøkologiske konseptene, og siden det er det som har vært hovedfokus for min egen forskning innen feltet, særlig i boka Marx’s Ecology. Marx var sterkt inspirert av arbeidene til sin tids ledende jordbrukskjemiker, Justus von Liebig. Liebig hadde utviklet en analyse av de økologiske motsetningene innen det industrialiserte kapitalistiske jordbruket. Han hevdet at slikt industrielt jordbruk, som det framsto i sin mest utviklede form i 1800-tallets England, var et røversk system som utarmet jorda. Mat og fiber ble fraktet hundrevis, i enkelte tilfeller til og med tusenvis, av kilometer fra landsbygda til byen. Dette betydde også at jordas viktigste næringsstoffer, som nitrogen, fosfor og kalium ble transportert. I stedet for å bli tilbakeført til jorda endte disse næringsstoffene med å forurense byene, for eksempel ved å ødelegge Themsen i London. De naturlige forholdene for reproduksjon av jordsmonnet ble dermed ødelagt.

For å kompensere for svekkelsen i jordas fruktbarhet plyndret britene de napoleonske slagmarkene og Europas katakomber for knokler til å gjødsle jorda på den engelske landsbygda. De begynte også å importere guano (6) i stor skala fra øyene ved kysten av Peru, noe som ble fulgt opp av import av chilensk nitrat (etter Stillehavskrigen da Chile erobret deler av Peru og Bolivia som var rike på guano og nitrater). USA sendte ut skip på havene for å lete etter guano, og endte med å erobre 94 øyer, klipper og rev fra Guano Islands Act ble vedtatt i 1856 til 1903. Sekstiseks av disse ble offisielt anerkjent som tilhørende USA, og ni av disse er fortsatt i amerikansk besittelse. [15] Dette gjenspeilte en enorm krise i 1800-tallets kapitalistiske jordbruk som bare delvis ble løst gjennom utviklingen av nitrogenbasert kunstgjødsel tidlig på 1900-tallet – og som senere skulle føre til overforbruk av kunstgjødsel, som i seg selv utgjør et stort miljøproblem.

Da han reflekterte over denne krisen i det kapitalistiske jordbruket tok Marx i bruk begrepet stoffskifte, som hadde blitt lansert av biologer og kjemikere på 1800-tallet, Liebig inkludert, og overførte det til sosio-økologiske forhold. Alt liv er basert på stoffskifteprosesser mellom organismer og miljøet deres. Organismene driver en utveksling av energi og materie med miljøet, som blir integrert i deres egen interne livsprosess. Det er ikke søkt å tenke på et fuglerede som en del av fuglens stoffskifteprosess. Marx definerte eksplisitt arbeidsprosessen som «stoffskiftet mellom mennesket og naturen». I forhold til miljøproblemer snakket han om «en ureparerbar kløft i den gjensidig avhengige samfunnsmessige stoffskifteprosessen,» der betingelsene for den nødvendige reproduksjonen av jorda stadig ble avskåret, slik at stoffskiftesyklusen ble brutt. «Den kapitalistiske produksjonen», skrev han, «kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene ved samtidig å undergrave de kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren.»

Marx så denne kløften ikke bare i nasjonal målestokk, men også i forhold til imperialismen. «England,» skrev han, «har indirekte eksportert Irlands jord, uten å unne dem som dyrker den de nødvendige midler til å erstatte den utpinte jordas bestanddeler.»

Prinsippet om stoffskiftekløften har åpenbart stor anvendelse, og har faktisk blitt brukt av miljøsosiologer de senere årene i forhold til problemer som global oppvarming og den økologiske nedbrytningen av verdenshavene. [16] Men det blir sjelden anerkjent at Marx gikk direkte fra en forståelse av stoffskiftekløften til å hevde nødvendigheten av å gjenopprette stoffskiftet gjennom å argumentere for at «ved å ødelegge betingelsene for dette stoffskiftet som har vokst fram på naturlig og spontant vis, tvinger den (kapitalistiske produksjonen) systematisk gjennom en gjenoppretting av dette stoffskiftet som en regulerende lov for den samfunnsmessige reproduksjonen.» Realiteten i stoffskiftekløften pekte mot nødvendigheten av å gjenopprette naturen gjennom bærekraftig produksjon.

Det er denne dialektiske forståelsen av den sosio-økologiske problemstillingen som førte Marx’ til det som kanskje er den mest radikale oppfatning av sosioøkologisk bærekraftighet som noensinne er uttrykt. Han skrev i Kapitalen

«Fra den høyere sosio-økonomiske formasjonens ståsted vil enkeltindividets privateiendom til jorda framstå som like absurd som et menneskes private eiendomsrett til andre mennesker. Selv et helt samfunn, en nasjon, eller alle samtidig eksisterende samfunn sammenlagt, er ikke jordas eiere. De er bare i besittelse av den, de høster dens frukter og må gi den videre i en bedre tilstand til kommende generasjoner, som boni patres familias [gode familieoverhoder].»

For Marx kan, med andre ord, det nåværende forholdet menneskene har til jorda under privat akkumulasjon sammenlignes med slaveri. Akkurat som «et menneskes private eiendomsrett til andre mennesker» ikke lenger anses som akseptabelt, må menneskets (eller hele lands) private eiendomsrett til jorda/naturen overskrides. Menneskets forhold til naturen må reguleres for å sikre dens eksistens» i en bedre tilstand for kommende generasjoner.» Hans henvisning til tanken om «gode familieoverhoder» viser tilbake til det antikke greske begrepet om husholdningen, eller oikos, fra det har vi fått både «økonomi» (fra oikonomia, eller driften av husholdningen) og «økologi» (fra oikologia, eller studiet av husholdningen). Marx viste til nødvendigheten av et mer gjennomgående, bærekraftig forhold mellom mennesker og produksjon i tråd med det vi nå ville beskrive med økologiske heller enn bare økonomiske termer. «Frihet i denne sfæren,» den naturlige nødvendighetens rike, poengterte han, «kan bare bestå av dette, at det samfunnsmessige mennesket, de sammensluttede produsentene, styrer menneskets stoffskifte med naturen på en rasjonell måte og bringer det under sin kollektive kontroll […] og fullfører det med minste mulige forbruk av energi.» [17]

Kapitalismens ødeleggende ukontrollerbarhet, som stammer fra dens tosidige karakter som et system av klasseutbytting og imperialistisk utbytting på den ene sida og som slavebinder og ødelegger selve jorda på den andre, forsto Marx godt. Når det gjelder filmen Brenn Queimada, så vi hvordan utbyttingen av menneskene var knyttet til ødeleggelse av jorda. Herskerforhold endret seg, men svaret forble det samme: å sette øya i brann for å vinne krigen mellom klasser og imperier. I dag eier noen hundre mennesker mer enn det som utgjør inntekten til flere milliarder av jordas befolkning. For å opprettholde dette systemet av global ulikehet er det blitt utviklet et globalt undertrykkelsessystem, som stadig settes i verk. Og ved siden av dette har det utviklet seg nye enorme systemer for ødeleggende utnytting av jorda, slik som moderne jordbrukshandel.

Sosial revolusjon og gjenoppretting av stoffskiftet

Pontecorvos film Brenn Queimada om revolusjon i Karibia når klimaks i 1848, et revolusjonært år i den virkelige verdenshistorien. I 1848 påpekte Marx som kjent i sin tale om frihandel: «Dere tror kanskje, mine herrer, at produksjon av kaffe og sukker er Vestindias naturlige skjebne. For to hundre år siden hadde naturen, som ikke bryr seg med handel, verken plantet sukkerrør eller kaffetrær der.» [18] Mye av det vi tar for gitt er et produkt av kapitalismen. Vi læres opp til å tro at kapitalistiske markedsforhold er mer naturlige, mer uforanderlige enn noe i naturen. Det er denne tenkemåten vi må bryte med dersom vi skal gjenopprette forholdet vårt til jorda – hvis vi skal reversere stoffskiftekløften. Det eneste svaret på kapitalismens ødeleggelsesøkologi er å revolusjonere produksjonsforholdene slik at en gjenoppretting av stoffskiftet kan finne sted. Men det vil kreve et brudd med kapitalismens eget«sosio-metabolske reproduksjonssystem,» dvs. profittens logikk. [19]

Et slikt revolusjonært brudd med dagens mønster innebærer selvsagt ingen garanti, det betyr bare at det finnes en mulighet for en sosial og økologisk omdanning gjennom opprettelsen av et bærekraftig, egalitært (og sosialistisk) samfunn. Lovelocks «Gaias hevn» – det Friedrich Engels på 1800-tallet kalte naturens «hevn», som nå griner oss i møte i verdensomspennende målestokk – vil ikke automatisk bli overvunnet bare gjennom et brudd med logikken i dagens system. [20] Et slikt brudd er likevel det første, nødvendige steget mot ethvert rasjonelt forsøk på å redde og fremme den menneskelige sivilisasjonen. Queimada er ikke lenger bare en øy; det står for hele verden, som i dag varmes opp foran våre øyne.

Mot slutten av Pontecorvos film blir José Dolores drept, men den revolusjonære ånden hans lever. Vi lærer at strategien med å ødelegge naturen for å slavebinde menneskeheten ikke vil fungere for alltid. I dag våkner Latin-Amerika til Bolivár og Ches revolusjonære ånd – en ånd som aldri har sluknet. Men nå vet vi – og det innså man bare i liten grad tidligere – at en revolusjonær omdanning av samfunnet også må være en revolusjonær gjenoppretting av vårt stoffskifte med naturen: likhet og bærekraft må utvikles parallelt hvis noen av dem skal seire. Og hvis vi skal overleve.

---

Noter:

1. Den avdøde italienske filmskaperen Gillo Pontecorvo (1919–2006) var marxist og anti-imperialist, og er mest kjent som regissøren av den klassiske filmen om revolusjonært opprør, Kampen om Algerie (1966). Brenn Queimada ble laget som respons på Vietnamkrigen og var ment å være en allegori over krigen – men samtidig en som også omfattet kritikk av kapitalismen som sådan.

2. Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism, and Democracy (New York: Harper and Row, 1942), s. 81–86.

3. István Mészáros, Socialism or Barbarism (New York: Monthly Review Press 2001), s. 61.

4. For en mer omfattende analyse av de to miljøtoppmøtene, se John Bellamy Foster, «The Failure of Global Environmental Reform,» i Monthly Review 54, nr. 8 (januar 2003), s. 1–9, www.monthlyreview.org/0103jbf.htm.

5. Paul M. Sweezy, «Finanskapitalens triumf,» Røde Fane 4, 1994, John Bellamy Foster, «Monopoly-Finance Capital,» Monthly Review 58, nr. 7 (desember 2006), s. 14.

6. Bill McKibben, «The Debate is Over,» Rolling Stone, 17. november 2005, s. 79–82.

7. Den kvasi-religiøse Gaiahypotesen, som hevdet at livet på jorda alltid sørger for at forholdene på planetens overflate er gunstige for mangfoldet av organismer, sto i konflikt med darwinistisk evolusjon, og er nå forlatt i sin opprinnelige form av Lovelock selv. Den bidro imidlertid til å inspirere tallrike forskere til å utvikle en mer holistisk vitenskap om jordas systemer, en forskning som forsøker å forstå jorda som et enhetlig selvregulerende system der biosfæren og geosfæren utgjør en dialektisk enhet. Lovelock støtter i dag det han kaller «Gaia-teorien», som er i tråd med de grunnleggende trekkene i jordsystemvitenskapen, men samtidig klynger seg teleologisk til ideen om at «målet» med den konstante reproduksjonen av forhold som legger forholdene til rette for et mangfold av livsformer er en slags «framvoksende» egenskap ved livet på jorda. «Gaias hevn» er en hevn over sivilisasjonen, som trues når Gaia plutselig slår om til en ny likevektstilstand som svar på menneskeskapte klimaendringer. Se James Lovelock, Gaias hevn (Oslo: Spartacus, 2006), s. 49–53, 224–225, 246–247

8. Lovelock, Gaias hevn, s. 65–69; John Atcheson, «Ticking Time Bomb,» Baltimore Sun, December 15, 2004.

9. Lovelock, Gaias hevn, s. 225, s. 147; Bill McKibben, «How Close to Catastrophe?», New York Review of Books, 16. november, 2006, s. 23–25.

10. Jim Hansen, «The Threat to the Planet,» New York Review of Books, 13. juli, 2006, s. 12–16; Goddard Institute for Space Studies, «NASA Study Finds World Warmth Edging Ancient Levels,» 25. september 2006, www.giss.nasa.gov/.

11. John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet (New York: Monthly Review Press, 1994), s. 11.

12. Karl Marx, Kapitalen Første Bok (Oslo: Oktober 1983), del 4, s. 42. Teorien om produksjonens tredemølle ble først lansert i arbeidene til Allan Schnaiberg, se Schnaiberg, The Emvironment: From Surplus to Scarcity (New York: Oxford Univesity Press, 1980); John Bellamy Foster, «The Treadmill of Accumulation,» Organization & Environment 18, nr. 1 (mars 2005), s. 7–18.

13. Teorien om kapitalismens andre motsetning ble utviklet av den marxistiske politiske økonomen James O’Connor, se O’Connor, Natural Causes (New York: Guilford, 1998). For enkelte begrensninger rundt dette begrepet, se John Bellamy Foster, «Capitalism and Ecology: The Nature of Contradiction,» Monthly Review 54, nr. 4 (september 2002), s. 6–16.

14. Marx’ teori om stoffskiftekløften er drøftet detaljert i John Bellamy Foster, Marx’s Ecology: Materialism and Nature (New York: Monthly Review Press, 2000). Se også Paul Burkett, Marxism and Ecological Economics (Boston: Brill, 2006), s. 204–207, s. 292–293.

15. Jimmy M. Skaggs, The Great Guano Rush (New York: St. Martin’s Press, 1994).

16. Brett Clark & Richard York, «Carbon Metabolism: Global Capitalism, Climate Change, and the Biospheric Rift,» Theory and Society 34, nr. 4 (2005), s. 391–428; Rebecca Clausen og Brett Clark, «The Metabolic Rift and Marine Ecology: An Analysis of the Oceanic Crisis within Capitalist Production,» Organization & Environment 18, nr. 4 (2005), s. 4 22–44.

17. Marx, Kapitalen Første Bok, del 2, s. 5–6, 13, del 3, s. 194–197, del 4, s. 170, Marx, Capital vol. 3 (London: Penguin, 1981), s. 911, s. 959.

18. Karl Marx, The Poverty of Philosophy (New York: International Publishers, 1973), s. 223.

19. Analysen av kapitalen som et «sosio-metabolsk reproduksjonssystem» er utviklet av István Mészáros i Beyond Capital (New York: Monthly Review Press, 1995), s. 39–71.

20. Karl Marx og Frederick Engels, Collected Works (New York: International Publishers, 1975), vol. 25, s. 460–61.

 

Ordforklaringer:

1. Joseph Alois Schumpeter (1883–1950), østerriksk-amerikansk økonom, forbilde for flere senere nyliberale økonomer.

2. Faustisk, etter den tyske alkymisten Johann Faust (ca. 1480–1550) som i henhold til legenden solgte sjelen sin til djevelen for egen vinning.

3. De siste drøyt 10 000 årene.

4. Etter filosofen Thomas Hobbes (1588–1679). I følge Hobbes var menneskets naturtilstand kjennetegnet av alles krig mot alle.

5. Stoffskifte eller «metabolisme», i denne sammenhengen stoffskiftet mellom samfunnet og naturen.

6. Avføring fra sjøfugler og flaggermus.

 

(Artikkelen sto i Montly Review 2/2007, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Den er oversatt av Mathias Bismo.)

Dette er ei lita samling debattinnlegg Tron Øgrim skreiv i mai 2006. De er meningsytringer kjapt klapra ned og sendt til RVs diskusjonsliste. Temaet er kommunisme – slik Tron så for seg et slikt samfunn. Han ville vise at kommunismen ikke er en fjern utopi, men allerede finnes i kimeform i dagens Norge. Og at mange flere enn vi vanligvis trur, har regna seg som kommunister.

 

Er det forsvarlig å gi ut disse innleggene nå, som et eget hefte? Ja, mener vi. Det er helt i Trons ånd – han ga for eksempel sjøl ut ei heil bok (Den vestlige maoismens sammenbrudd i 1982) med det han i forordet kalte «en uferdig kladd», rufsete og litt ustrukturert i formen og ikke helt fintenkt på alle områdene den tok opp. Men han ga den ut slik den var, fordi tida hans var knapp, og det var viktig å få den ut der og da. Viktig for debatten, for diskusjonen blant de aktive revolusjonære den gang.

Slik ser vi det også nå: Tron er død, han kan ikke jobbe videre med prosjektene sine. Men tankene hans er fortsatt viktige for debatten vår, ikke minst for diskusjonen om målene våre. Derfor gir vi ut denne lille samlinga nå – i den formen de blei skrevet av Tron.

Takk til Jon Børge Hansen som har gjort tekstene mer lesevennlige.

Innleggene utgis med tillatelse fra Tron Øgrims familie.

(Les Rødt!s minneord om Tron.)

Det finnes mengder av kommunistiske modeller innafor de høyt utvikla kapitalistiske samfunna åsså, fx Norge.

Skrevet 7. mai 2006

---

De er der fordi:

• + FOLK VIL HA DEM (inklusive mange som stemmer Fremskrittspartiet!)
• + FOLK SLÅSS FOR DEM!
• + DE FUNGERER GODT!

Jeg minner om at KOMMUNISME, i følge Marx og Lenin, er definert som et samfunn der man «arbeider etter evne, får etter behov».

+ Legg merke til at det er ikke BETALING; ikke om du er RIK ELLER FATTIG, ikke PENGER, som skal definere HVA DU FÅR. Det er DINE BEHOV som definerer hva du får.

+ Heller ikke om du ARBEIDER MYE ELLER LITE (eller ikkeno!) eller om arbeidet ditt er HØYT ELLER LAVT BETALT, skal definere hva du får.

Eksempel på kommunisme praktisert innafor det nåværende norske kapitalistiske samfunnet:

+ SJUKEHUSSEKTOREN. Du skal få store og alvorlige operasjoner, UT FRA DINE MEDISINSKE BEHOV FOR DET. Mange av oss har fått sånne operasjoner.

I USA derimot, må du betale for det, evt. ha private forsikringer eller arbeidsgivere som betaler for det. Hvilke sjukehus du blir innlagt på og hvilke leger du behandles av, bestemmes også av hva du kan BETALE, altså av (det kapitalistiske) MARKEDET.

Sjukehussektoren er ikke noe eksempel på «perfekt kommunisme»! Men den funker hælvetes mye bedre for oss vanlige arbeidsfolk enn fx den amerikanske. Det syns bl.a. på levealderen i Norge og USA! Mange av oss ville vært daue nå, dersom vi hadde hatt det amerikanske kapitalistiske systemet i sjukehussektoren.

Det er en KLASSEKAMP i gang i sjukehussektoren. Mektige kapitalistiske interesser VIL kapitalisere den. De vil fx privatisere den, innføre mer og mer BETALING, heve taket for gratisbehandling og gratis MEDISINER osv.

Hvem er mot det? Vanlige arbeidsfolk, ansatte i sektoren og alle oss andre. Hvorfor? Fordi vi innser at KOMMUNISTISKE PRINSIPPER FOR BEHANDLING AV SJUKE ER I VÅRE INTERESSER, KAPITALISME er IKKE i våre interesser. (Enten vi kaller oss «kommunister» eller ikke!)

Et helt parallelt eksempel:

+ SKOLESEKTOREN. I følge prinsippene for FOLKESKOLEN har det offentlige PLIKT til å skaffe ALLE BARN undervisning PÅ DERES PREMISSER (det Marx kaller: Ut fra behov.).

Hvis du altså er ordblind eller er lam og må ligge på ryggen, skal kostnadene til undervisninga IKKE bæres av DEG (eller din familie). DU SKAL HA ETTER DINE BEHOV.

Skolen skal være like bra enten du er rik eller fattig, i byen eller på landsbygda, osv.

Igjen er det en KLASSEKAMP om dette. Alt fra privatskoler til mer foreldrebetaling til mer betaling for lærebøker osv. HVEM vil KAPITALISERE skolen? (Gjett hvem: KAPITALEN!)

Hvem er MOT? Vi eiendomsløse og arbeidende, proletariatet og de arbeidende klassene. Vi vil ha KOMMUNISTISK skole (enten vi er kommunister eller ikke.).

Jeg kunne fortsette med å nevne:

+ FOLKEBIBLIOTEKENE. En kommunistisk institusjon, og kapitalistene og FrP vil gjerne TA VEKK allmenningsretten (en gammal KOMMUNISTISK rett, skreiv Marx og Engels) til å låne alle slags dyre bøker GRATIS, UTEN BRUK AV PENGER.

+ BRANNVESENET. Brenner det hos deg (hjemme, på jobben, på hotellet …) skal ikke pengene bestemme at brannfolka kommer, og de skal redde deg koste hva det koste vil, uten noen rekning etterpå. (Brannmannen på bilen kan godt stemme FRP! Som brannredder gjør han likevel KOMMUNISTISK arbeid.)

Ei anna form for kommunisme finnes i frivillig kollektivt arbeid, DUGNADSARBEID.

Norge er BYGD på DUGNAD. Jeg skal ikke trekke fram gamle eksempler – (Mange av dere kjenner mengder av sånne!) men trekke fram et par nye:

+ LINUX. Et gratis alternativ til Microsoft (storkapital, støtter Bush!) utvikla ved fritt delt gratisarbeid av tusener av programmerere – noen av de viktigste initiativtakerne er raddiser og marxistisk inspirerte (fx Stalman).

Igjen fins det klassekamp her. Microsoft-interessene har tilmed gjort politiske framstøt for å FORBY bruk av frivillig skapt dugnadsprogramvare! Linux-tilhengera slåss i mange land (bl.a. Norge) for å få dyr kapitalistvare UT av skoler, offentlig sektor osv.

+ WIKIPEDIA. Et gratis alternativ til «betal-leksikon" Som Encyclopedia Britannica, Store Norske Leksikon) som er utvikla av kapitalistiske konserner og som du må BETALE for å lese på nett. Wikipedia er skrivi av FRIVILLIGE som jobber GRATIS (se fx Tøgrims artikkel om Nepals Kommunistiske Parti (maoistene) med den største lenkesamlinga jeg kjenner til noe sted på nettet om den bevegelsen!).

Wikipedia inneholder akkurat nå mer enn 4 millioner artikler på over 200 språk (men de fleste Wikipediaene, de med over 10 000 artikler, er på 40 språk, deriblant BOKMÅL med 60 000, NYNORSK med 15 000, ESPERANTO med over 40 000 og ISLANDSK med 10 000) og skrives av 2 millioner registrerte frivillige (+ en god del anonyme folk som ikke vil registrere seg.).

Oppi Wikipedia fins kapitalistiske interesser, som bl.a. vil innføre REKLAME, men flertallet har til nå gått mot.

Wikipedia blir åsså angripi fra utsida (fra forlagsindustrien) som ikke-troverdig, dårlig, osv. Enten det er noe i det eller ikke (svaret er både-og, som i mye dugnadsarbeid!) så nevner de ikke hovedargumentet – WIKIPEDIA ER GRATIS, OG DU HAR LOV TIL Å SKRIVE AV; KLIPPE OG LIME FRA ALLE ARTIKLENE.

Ut fra prinsippet om at ALL KUNNSKAP I VERDEN SKAL VÆRE GRATIS OG ALLE MENNESKERS FELLESEIE.

Og hva kaller vi det, da? Marx kalte det KOMMUNISME.

Amerikanerne som starta Wikipedia er langt fra «kommunister»! (Sjøl om noen av dem hører til venstrefløya av datafolk som starta LINUX, og marxistiske ideer om alles rett til informasjon og motstand om informasjon som EIENDOM prega starten av Wikipedia-modellen.)

Men Wikipedia er en KOMMUNISTISK DUGNAD, ei KOMMUNISTISK ALLMENNING, uansett.

Kommunismen fins rundt oss, den! Den er «isprengt» kapitalismen, akkurat som kapitalismen fantes i stumper og biter innafor den seine føydalismen.

Det betyr ikke at kommunismen «gror» fram av det kapitalistiske samfunnet ved litt mindre betaling i skolene, litt mer linux, osv.

For at kommunismen VIRKELIG skal bli prinsippet som reorganiserer HELE Verdenssamfunnet trengs en serie store revolusjoner. Bl.a. må BUSH vekk, og tror noen at han sprekker som ei såpeboble, bare vi tar på'n?

Men mange av ELEMENTENE som vi kan bruke til å bygge kommunisme – ARBEIDE ETTER EVNE, FÅ ETTER BEHOV! Fins alt rundt oss.

Men kapitalistene og deres politikere og intellektuelle vil sjølsagt ikke at vi skal SE disse elementene og bruke RETT NAVN PÅ DEM!

med beste kommunistiske hilsener
Tøgrim

+ Den definisjonen jeg gir av kommunisme, er ikke mitt personlige påfunn, men er helt sentral i teoriene til Karl Marx. Marx var, er og blir kommunist. Å kalle seg marxist uten å ta stilling til det Marx kalte kommunisme, blir derfor veldig rart.

Utdrag fra epost skrevet 8. mai 2007

---

Jeg har IKKE forsøkt å presse «min definisjon av kommunisme» på RV, og jeg har I MANGE ÅR vært for at folk som IKKE rekner seg som kommunister (som grønne, venstresosialdemokrater) KAN OG BØR føle seg godt hjemme i RV.

(Jeg mener derimot at RV bør forholde seg programmatisk til marxismen, på en ikke-sekterisk og ikke-dogmatisk måte. OG jeg mener at RV bør være for å avskaffe alle klasseskiller, noe som i følge mange av oss er en sentral del av kommunismen. BEGREPET kommunisme vil jeg derimot ikke «presse» noen til å godta.)

Tøgrim
Oslo

Kjære kam Sigrid:

enig med du om at vi må unngå å falle i noen «romantiserende feller»:

Skrevet 8 mai 2006

---

1) Å framstille «urtilværelsen» som idyllisk, alltid i samsvar med naturen osv. (De vidunderlige polyneserne ødela fx ofte naturen til øyene der de kom, det var ei viktig drivkraft som tvang dem videre over havet! Dessuten spiste de hverandre, ikke minst småbarn, når de ikke hadde anna kjøtt.

2) Vi må ta utgangspunkt i moderne (og tidligere tiders) forskning når vi angriper historia.

Altså et innlegg i rett tid!

Min oppfatning er at når det gjelder tidligere tiders kommunisme, (og jeg mener begrepsbruken er riktig!) bør vi være forsiktige, og kanskje først og fremst se på DISSE sakene som POLITISK viktige nå:

A) De demonstrerer at STORE KLASSESKILLER, PENGER; PROFITT OSV er ikke «menneskets naturtilstand». Tvert imot har menneskene i mesteparten av sin eksistenstid (si 150.000 til 2 millioner år, for å ta utgangspunkt i to ulike definisjoner av mennesker) levd i samfunn med veldig stor grad av likhet, prega av samarbeid for å overleve i en ofte overveldende natur.

PENGER har fx de fleste nordmennesker knapt opplevd før i de siste 200 år!

Altså er alt skittpratet om at kapitalismen er så «naturlig», astronomiske sjefslønninger (i størrelsesorden hundrevis av millioner av kroner i ÅRET til EN MANN! – typisk for USA nå) «må til» for at samfunnet skal funke osv – vel, SKITTPRAT.

B) Jeg tror vi kan lære – med forsiktighet! – av vitenskapelig utforskning av tidligere og nåværende IKKE-MARXISTISK levende kommunisme, en del om forutsetninger for at folk skal samarbeide bra.

Fx mener russiske og amerikanske religiøse grupper som har utvikla en kultur bygd på kommunistisk økonomi over noen hundre år, at relativt små grupper er nødvendige for at altruistisk dugnad skal funke bra.

Det betyr ikke at vi skal (eller kan!) si at det nåværende norske samfunnet skal reorganiseres i grupper på noen få hundre personer. Skrivebordsteorier om åssen framtidssamfunn skal organiseres er i beste fall dumt, i verste fall antidemokratisk og kontrarevolusjonært!).

Men sånt kan være nyttig å vite i DEBATTEN om hva slags tiltak som KAN vise seg å funke, i kampen for å erstatte denne sjuke og sjøldestruktive kapitalismen med noe anna.

C) Ellers er det interessant at kommunistiske former for økonomi har dukka opp gang på gang i historia, i de forskjelligste former for samfunn. (Og ikke bare i veldig gammal tid og i veldig «primitive» samfunn.

Noen ganger har det gått veldig bra, noen ganger middels, noen ganger elendig. Men dette er ikke noe «unaturlig» eller noe som står «i motstrid til menneskenes natur».

Kautsky pekte på det tidlige klostervesenet i Europa, som hadde et aspekt av at fattigfolk slutta seg sammen for å beskytte seg, sosialt og økonomisk, jobba sammen og ikke gifta seg for å ikke få arvinger som gjorde at de måtte dele opp felleseiendommen.

Et problem var at klostrene var så økonomisk vellykka at på få hundre år blei de styrtrike og nye undertrykkere av de fattige!

(Denne mannen, som har 3 barnebarn og ønsker seg flere, er på INGEN MÅTE tilhenger av at vi skal gå i kloster! Men økonomisk og historisk er det noe å lære av denne fortellinga om den ØKONOMISKE styrken i felles eiendom og felles arbeid.)

Jesuittene i Latinamerika skapte kommunistiske kolonier blant «indianerne» (dvs ur-«amerikanerne») i det indre av kontinentet. Staten Paraguay og det sosialt sett sterkeste av alle «indianske» språk, Guarani, er en del av arven etter denne kommunismen. Den falt ikke fordi den ikke fungerte, men fordi europeiske kolonister – både den spanske kolonimakta og portugisisk/brasilianske slavehandlere, såkalte «bandeirantes» – blei livredde for at «Amerika skulle bli kommunistisk» (dette uttrykket blei brukt), Portugal og Spania jaga ut jesuittene, og en serie blodige kriger knuste kommunismen i Sør-Amerika og forvandla frie mennesker i de jesuittiske koloniene til slaver.

Jeg mener det er nyttig å vite sånt.

Ellers mener jeg at de viktigste eksemplene på kommunistisk økonomi og sosial organisering er MODERNE.

De viktigste argumentene for hvorfor kommunismen TRENGS er også MODERNE, fx:

+ Å redde lufthavet rundt jordkloden for mennesker, katter og blomster kan ikke fixes via «handel med utslippskonsesjoner». Vi trenger et «verdens luftbudsjett», der «lufta er for alle» betyr at den er hele menneskehetens felleseiendom, og hele menneskeheten må bestemme i fellesskap åssen vi bruker den, ut fra våre BEHOV (og ikke ut fra profitt). Altså: Lufta er for alle betyr IKKE FOR ALLE KAPITALISTER TIL Å PROMPE SKITTGASSER I!

+ Å utrydde fattigdommen på jorda krever KOMMUNISTISK overføring av verdier FRA de rike kapitalistene TIL det fattige flertallet i den 3. verden.

FX NÅR DET GJELDER KUNNSKAP. At lærebøker i Afrika og India skal koste Hundrevis av kr fordi vestlige forlag har «copyright», er kapitalisme på sitt verste. At ALL KUNNSKAP I VERDEN SKAL VÆRE MENNESKEHETENS FELLESEIENDOM er kommunisme på sitt akutt nødvendigste!

FX NÅR DET GJELDER MEDISIN. At det store flertallet av HIV-positive – i Afrika – ikke «kan» få medisin fordi de kapitalistiske medisinfirmaene «MÅ HA» profitten sin er kapitalistisk og imperialistisk folkemord. MEDISIN etter BEHOV og ikke etter PENGER er en kommunistisk parole FOR DAGSKAMPEN, IKKE FOR FRAMTIDA MEN FOR IDAG!

(Sånt som dette er også noen av grunnene til at jeg personlig ikke liker å kalle meg sosialist lengre, men foretrekker KOMMUNIST. «Sosialismen» er for meg DDR og Arbeiderpartiet på sitt verste, og slett ikke dekkende for de samfunnsforandringene vi trenger å kjempe for. Men jeg skal ikke sekterisk kreve at vi slutter å bruke ordet, sjøl om det er dårlig!) (Men det er en annen diskusjon …)

beste kam hexer
tøgrim

Kjære kam Ronny, En diskusjon om KOMMUNISMEN med folk flest ønsker jeg skal handle om INNHOLDET i kommunismen, og ikke om ORDET – spesielt ikke i første omgang.

Skrevet 9.mai 2006

---

Et par detaljer:
+ Jeg tror kanskje du undervurderer hvor mange som faktisk fortsatt oppfatter kommunismen som et hedersord. Jeg vokste opp med gamle arbeiderpartifolk som sa som ei sjølsagt sak at de var kommunister. I SF på 1960-tallet var det heller ikke langt mellom dem som kalte seg kommunist. Bruken av ordet KOMMUNIST har tradisjoner i Norge minst tilbake til 1870-tallet (trolig før) og det er utrolig hvem som har kalt seg kommunist i Norge:
+ Arne Garborg
+ Edvard Munch
+ Alf Prøysen …

– Jeg er opptatt av de 50 % som sier: Det er en god ide, men … At vi (noen av oss!) tar diskusjonen med DEM mener jeg er viktig for den politiske tenkninga her i landet!

Jeg er altså ikke for at RV skal være «kommunistisk». Derimot får jeg enkelte ganger en litt klaustrofobisk mistanke om at enkelte av våre venner på «høyrefløya» egentlig drømmer om å FORBY sånne som meg – eller fx tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord, eller andre medlemmer i RV – å SI: JEG ER KOMMUNIST, og FORSVARE KOMMUNISMEN.

PS. Personlig er jeg altså mye mer misfornøyd med ordet «sosialisme».

DET betyr DDR-samfunn og manipulasjon av staten fra DNA for å legge storflyplassen i et tåkehøl på gardermyra, det!

Jeg syns det er litt rart at INGEN diskuterer at en god del folk LIKER IKKE ordet SOSIALISME, faktisk med ganske god grunn?

med beste kam hexer
Tøgrim

Kjære kam Jokke
Du skriver: «For det er jo langt flere enn Marx som har kalt, og kaller, dette for kommunismen.»

skrevet 9. mai 2006

---

Tøgrim: Og DET er et viktig poeng!

KOMMUNISME er ikke noe «Marx fant på» eller noe i og for seg «marxistisk»!

+ Marx&Engels kalte sitt program i 1848 for DET KOMMUNISTISKE MANIFEST fordi ordet var kjent og forstått PÅ FORHÅND; FØR det var marxister.

+ Som jeg skreiv i et tidligere brev, frykta jo faktisk herskerne i Spania og Portugal og slavehandlerne i Sør-Amerika at kontinentet skulle bli «KOMMUNISTISK» før år 1800!

+ Christania-bohemen og mange anarkister i Norge kalte seg «Kommunister» seint på 1800-tallet.

+ Den viktigste nynorsk-redaktøren i Norsk historie, Rasmus Steinsvik, kalte sitt blad FEDRAHEIMEN for «Kommunistisk-anarkistisk tidsskrift» (eller lignende – jeg har ikke referansen her) på 1880-tallet, og på 20-årsdagen for Pariskommunen trykket han forsida helt i rødt! (Paris KOMMUNEN – kommunisme. ok?)

+ Storkapitalisten som beherska Oslo by, Olav Donsum, averterte i avisene i Christiania i 1878 etter «kommunistene» som sto bak det store opprøret i byen det året …

+ KOMMUNISME blei i Christiania på 1870-tallet, som i Tyskland og Frankrike på 1840-tallet, oppfatta som den sinteste og mest radikale politiske retninga i ARBEIDERKLASSEN.

(Den store franske revolusjonære opprøreren Blanqui, som aldri var marxist, kalte seg KOMMUNIST. I USA blei Marcus Thrane Blanquistisk kommunist.)

(Et medlem av Kommunistforbundet til Marx og Engels var forresten på gjennomreise i byen i 1848 eller 49 …)

+ Lederen for høyrefløya i Venstre, Astrup, argumenterte på 1890-tallet for at arbeiderne i Norge måtte ikke få stemmerett ENNÅ, for da kom landet til å bli «kommunistisk» innen 20 år!

+ Han tok ikke så feil heller – i hvert fall var landets største PARTI, DNA, med på stiftelsesmøtet i DEN KOMMUNISTISKE INTERNASJONALE i 1918! (Der var DNA nest største parti, ette bolsjevikpartiet!) Og DNA kalte seg KOMMUNISTISK i programmet sitt, ihvertfall til 1932 …

+ De fleste marxister, derimot, kalte seg opp til 1914 SOSIALDEMOKRATER (inklusive bolsjevikene i Russland!) Men da Lenin i 1914 oppdaga at verdens mest berømte sosialdemokratiske parti, det tyske, hadde STØTTA krigen (akkurat som Norges viktigste sosialistiske parti, SOSIALISTISK Venstreparti, støtter krigen i Afghanistan!) sa han at nå kunne han ikke bruke det ordet lengre, han ville kalle seg KOMMUNIST isteden.

Saka er at KOMMUNISME er MINST TO TING, som har eksistert før og uavhengig av marxismen:
+ EI SAMLING IDEER (en «ideologi») som går ut på at det ikke skal finnes klasseskiller, rike og fattige, privat eiendomsrett til rikdommene skapt av naturen og arbeidet!

Marx, Engels og Lenin FANT IKKE OPP disse ideene, de presiserte dem, fx:

+ IKKE PRIVAT EIENDOM TIL PRODUKSJONSMIDLER
+ ARBEIDE ETTER EVNE, FÅ ETTER BEHOV

Dessuten er kommunismen EI SAMFUNNSFORM OG EN ØKONOMI som bygger på dette (eller riktigere: Mange forskjellige, mulige og virkelige, samfunnsformer og økonomier som bygger på dette).

+ Det har i flere hundre år eksistert kristen-kommunistiske kolonier. Noen av dem har vært svært vellykka, i hvert fall ut fra økonomiske kriterier. (Om du og jeg ville ønske å underordne oss de formene for personlig disiplin (eller «ufrihet» som dette krever er et anna spørsmål).

+ Jeg har argumentert for at Linux og Wikipedia er eksempler på kommunistisk ØKONOMI (ingen privat eiendomsrett!) ARBEID (ingen betaling – arbeide etter evne, og fritt arbeid, ingen arbeidstvang!) og kommunistisk IDEOLOGI (ingen skal profitere på nødvendig menneskelig utvikling, kunnskap er for ALLE, «ingen rike og ingen fattige».)

+ Jeg har argumentert for at fx skolevesenet, helsevesenet og bibliotekene i Norge er bygd opp ut fra sterk støtte til kommunistiske ideer om fordeling i befolkninga.

For å si dette på en annen måte,
+ KOMMUNISME er ei SAMFUNNSFORM som fins i VIRKELIGHETA, har eksistert så lenge mennesker har eksistert og trolig vil eksistere minst like lenge, og ikke noe «påfunn» verken av Marx, Stalin eller RV!

+ Like lite som KAPITALISME er noe Marx «fant på» da han skreiv KAPITALEN, er KOMMUNISME noe han «fant på» da han skreiv «Det kommunistiske manifest»!

– mi oppfatning –

(Sosialisme derimot – hva faen for slags skitt er DET? Og har det eksistert noen gang, anna enn som i beste fall kompromiss, i verste fall bløff? Nord-Korea og Cuba? Ærlig talt, tanken får meg til å spy …)

(Jeg er KOMMUNIST, ikke SOSIALIST. Men igjen, jeg skal ikke insistere på at vi skal slutte å bruke ordet, enda det er dårlig, utbrukt og innholdsløst. Noen taktiske hensyn må vi ta!)

med beste kam hexer
tøgrim – Oslo – kommunist.

Kjære kamerat PIM!

Vi kan fortsette med å diskutere, vennlig og saklig, både spørsmålet om KOMMUNISME og om PROGRAM.

Skrevet 9. mai 2006

---

+ Til det siste først: Personlig har jeg altså ikke blanda meg inn i programdebatten denne gangen. (Jeg hakke engang lest forslaga.) Jeg skal jo ikke på landsmøtet, og jeg tror ikke noen der har bruk for meg som baksetesjafør. Men jeg (hvis det interesserer noen!) er altså heller mer MODERAT enn deg når det gjelder HVA jeg syns bør stå i et program av RV-typen – i Norge, i 2006.

Hvis jeg skulle revidere DITT forslag, ville jeg skrive (dette er ei rask og grov, sjuskete skisse): «RVs mål er at denne utviklinga skal legge grunnlag for en oppheving av klassedelinga, der ingen er styrtrike og ingen fattige, og penger ikke blir brukt som et mål for å verdsette mennesker og sperre noen ute fra helsevesen, utdannelse, kunst og kultur og andre forutsetninger for et rikt og godt liv. Vi vil ha et samfunn der menneske ikke undertrykker menneske, der det er nok til alle og størst mulig valgfrihet og intellektuell frihet og der vi har utrydda all undertrykkelse som bruker som påskudd kjønn, nasjonalitet, rase og religion. Vårt store framtidsmål er Karl Marx sin gamle drøm om en verden som er et virkelig klasseløst samfunn av frie mennesker.»
(Dessuten ville jeg kutte ut riksmålet …)

STRUKTUR – et intellektuelt ord som de fleste av lesera våre ikke forstår? Ikke jeg, i hvert fall?

FRIHETLIG har jeg ikke mye imot (og hvis det gjør noen anarkister glade, okei?) men jeg syns åsså det er litt intellektuelt og seigt forståelig, og er ikke det viktige at MENNESKENE er frie, ikke bare SAMFUNNET? («FOLKETS» eller «SAMFUNNETS» frihet har vel vært brukt av en god del rare politikere til å forsvare MENNESKENES ufrihet?) Jeg vil altså gjerne DEFINERE; BESKRIVE frihetENE.

KOMMUNISME vil jeg gjerne HA. Men det er det samme for meg hva du KALLER det. Du kan kalle det qwerxflærb eller Bamse Brakar for min del! Derimot vil jeg gjerne DEFINERE det.

Marx sa (og faktisk, anarkistene som ikke var marxister sa omtrent det samme): et samfunn + uten klasseskiller + uten penger + uten stat + med størst mulig personlig frihet for den enkelte.

LENIN sa: Vi og anarkistene har samme MÅLET (kommunismen!), vi er uenige om VEIEN. (Anarkistene tror de kan avskaffe staten og opprette kommunismen I MÅRRA, vi trur dessverre ikke det går så fort.)

Det er det jeg MENER.

Det interessante er at noe sånt MENER jo veldig mange andre åsså ville være det beste samfunnet, og noen andre legger til: «hvis det bare ikke var uforenelig med menneskenaturen … »

Jeg er ENIG med definisjonen din, men jeg ville gjerne DEFINERE den nøyere.

FRIHET fx er et av de politisk kraftigste, og samtidig et av de semantisk mest innholdsløse – eller kanskje heller uklare – orda i språket.

Frihet til å investere? Til å misbruke barn, som Staff vil at foreldrene skal ha? Til å holde jenter hjemme fra skolen? (Eller alle barna, som de «frihetlige» i USA går inn for? Til å argumentere for tatovering og kastrering av pakistanere?

Du og jeg vil ikke ha frihet til det, men vi vil fx ha FRIHET FRA SOSIALE KJØNNSSKILLER, og FRIHET TIL Å SI HVA VI VIL (ytringsfrihet!) osv.

Så er det ikke bedre å forsøke å DEFINERE den friheta VI KJEMPER FOR på en forståelig måte, enn å si fx bare et «frihetlig samfunn»?

ORDET kommunisme trenger jeg derimot ikke I ET PROGRAM.

Personlig er jeg kommunist «24 timer i døgnet» som en annen debattant sa, og jeg bruker ordet omtrent hver gang jeg holder foredrag. Men når jeg diskuterer RVs program, kan jeg godt tenke meg å diskutere sånn: – «jamen er du ENIG eller UENIG i disse måla?» – og slippe å med en gang få: «jamen jeg er ikke KOMMUNIST!» …

Kanskje jeg tar feil i det? Men det er sånn jeg tenker. (Altså står jeg visst til høyre for deg?)

Ka du tænk?

Med beste kammeratslige hexer
Tøgrim
Oslo

Fra diktsamlinga Å passe et fuglebrett, 1990

---

Den kom over grensa
i natt
med sangen
som bagasje.
Lov og takk
for svarttrostens vinger.
Den hadde aldri
sluppet gjennom passkontrollen
køla svart
som den er.

Kvinner har valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere. Dette er Mary Wollstonecrafts dilemma.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologo og tidligere leder av AKP (1984–1988)

---

Likestilling eller kvinnefrigjøring? spurte vi på 1970-tallet. Men hva er egentlig forskjellen? Likestilling kan kanskje ses på som det vi ofte omtaler som borgerlig-demokratiske rettigheter, som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet.

Hvorfor sier vi borgerlig-demokratisk rettighet? Det er ikke fordi slike rettigheter er noe borgerlig tull, som arbeidsfolk og sosialister ikke behøver å bry seg om. Nei, vi kaller det borgerlig-demokratiske rettigheter, fordi kravet om slike rettigheter var en viktig del av den borgerlige revolusjonen mot det føydale styresettet. Innføring av slike rettigheter representerte et stort og viktig framskritt. Men den borgerlige revolusjonen kunne ikke fullt ut virkeliggjøre disse rettighetene. Men sjøl når alle har fulle borgerlig-demokratiske rettigheter på papiret, så har ikke alle samme reelle muligheter til å bruke dem. Dette er for eksempel opplagt når det gjelder ytringsfrihet. Ikke alle har samme mulighet til å komme til orde og bli hørt i offentligheten. Det hjelper å ha penger til å kunne kjøpe seg ei avis eller en tv-kanal, og det hjelper å ha en høy stilling eller posisjon som gjør at du blir ansett for meningsberettiget av dem som styrer informasjonsstrømmen i samfunnet.

Rettssikkerhet er også et gode som i praksis er ulikt fordelt. Gang på gang har for eksempel forskere påvist at det største problemet i Norge ikke er trygdemisbruk, men at mange ikke får det de har rett på, enten fordi de ikke kjenner til rettighetene sine eller fordi de ikke har ressurser til å slåss med et offentlig byråkrati som ofte setter hensynet til budsjettbalansen høyere enn hensynet til rettssikkerheten.

Likestilling mellom kjønnene var ikke et av de borgerlig-demokratiske rettighetskravene som ble reist av den borgerlige revolusjonens fedre. Snarere tvert imot, som jeg skal komme tilbake til. Likestilling er dessuten den rettigheten som det har tatt lengst tid å innfri, også på det formelle plan. Men likestilling likner på de andre rettighetene på den måten at det er forskjell på det formelle og det reelle. Et illustrerende eksempel er deling av fødselspermisjon mellom mor og far: Far tar en større del av fødselspermisjonen når mor har høy utdanning, når hun har høy inntekt, når hun ikke jobber deltid og jo likere inntekt mor og far har. (Lappegård 2003.) Kort sagt, sjøl om den formelle retten til å dele fødselspermisjonen er lik for alle, er det i praksis også et klassespørsmål. Et annet eksempel er veksten i bruken av au pairer, praktikanter og rengjøringshjelper i private hjem. Noen kvinner, men slett ikke alle, har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av hus- og omsorgsarbeidet og dermed stille mer likt med menn i kampen om suksess og forfremmelser i arbeidslivet. Motsatt er det lavtlønte kvinner som har mest å tjene på å benytte seg av kontantstøtteordningen, en ordning som bidrar til å forsterke tradisjonelle kjønnsroller.

Hvor langt likestillingen kan drives under kapitalismen, er et åpent spørsmål. Siden jeg ser på likestilling som en borgerlig-demokratisk rettighet, er jeg for størst mulig likestilling, også innenfor systemets rammer. Men som sosialister og revolusjonære kan vi ikke nøye oss med dette. Å slåss for kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv blir i beste fall halvveis, i verste fall vil det øke ulikheten kvinner imellom og gjenskape gamle utbyttingsformer i ny drakt. Det finnes feministiske forskere i dag som stiller spørsmålet om kvinnekampen har bidratt til å øke klasseskillene (Lovell 2004). Og det er klart at hvis også kvinner karrer seg opp i posisjoner der de ikke gidder å gjøre jobben sin hvis de ikke får 16 millioner i opsjon, da blir avstanden større mellom slike kvinner og de som vasker direktørkontorene deres, enn den var den gangen kvinner måtte nøye seg med å være direktørenes fruer, økonomisk avhengige av sine menn. Men det er ikke kvinnekampen som har skapt de forholdene som gjør at vi nå har fått en ekkel opsjonsadel som lever minst like fjernt fra vanlige folks liv som hertuger og grever før i tida. Økende ulikhet i samfunnet er et resultat av den utviklinga kapitalismen er inne i, og som har sine mektige pådrivere, både i næringsliv og politikk. Eksemplet illustrerer likevel at et samfunn der klasseskillene er de samme, ikke er så veldig mye å drømme om, uansett om også kvinner kan bli direktører.

Hvis vi tenker likestilling uten klasseperspektiv, er dessuten faren der for at gamle utbyttingsformer gjenoppstår i ny drakt. Forskerne Sølvi Sogner og Kari Telste (2005) tar opp dette i siste kapittel av boka si om tjenestejentenes historie i Norge. Hushjelpmarkedet var nesten avskaffet, men nå er markedet våknet til nytt liv som en nisje for innvandrerkvinner fra fattige land, påpeker de. Både i private hjem og i offentlig omsorg og renhold er en avhengig av innvandret arbeidskraft fordi lønnsnivået er lavt. Samtidig bidrar tilførsel av arbeidskraft utenfra til å holde lønnsnivået nede.

"Ein karriere i den stadig tøffare norske arbeidsmarknaden i dag byggjer i aukande grad på eit innvandra tenarskap både privat og offentleg. Det gir strukturelle kjenneteikn ved det norske samfunnet som står svært langt frå idégrunnlaget i stormaktstida til velferdsstaten," sier Sogner og Telste (side 165).

Dette er ikke bare noe som skjer i Norge. Sogner og Telste henviser til en EU-rapport, som viser at mye av denne innvandringen skjer illegalt: "Medan tenaryrket meir og mindre har forsvunne frå offentlege statistikkar, har det gjort comeback innanfor den uformelle eller "svarte" økonomien. Paradoksalt nok finn vi innanfor eit teknologisk avansert samfunn ein arkaisk arbeidsmarknad. I dei grovaste tilfella har ein å gjere med regulært husslaveri."

Nå er det på ingen måte bare kvinners ønske om å gjøre karriere som skaper disse tilstandene, ikke en gang først og fremst. Situasjonen illustrerer likevel at en kvinnekamp uten klasseperspektiv kan bli en kamp som krever at andre kvinner blir holdt nede. Og det er ikke frigjøring for noen. "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri," sa Marx. Det gjelder også for kvinner.

Skal det bli virkelig kvinnefrigjøring, må vi kjempe både mot kvinneundertrykking og mot klasseundertrykking. Det betyr at det er arbeiderklassens kvinner, i privat og offentlig sektor, som må gå i spissen for kvinnekampen og legge premissene for den. Den borgerlige revolusjonens fedre verken kunne eller ville realisere fulle demokratiske rettigheter for alle i praksis, fordi de samtidig støttet opp under et system som må produsere ulikhet, nemlig kapitalismen. På samme måte vil en kvinnekamp ledet av kvinner i de øvre sosiale sjiktene være ute av stand til å skape frigjøring for alle kvinner.

Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri

"Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri." Det gjelder for kvinner, og det gjelder for arbeiderklassens menn. Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen. Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, kapitalistene. For kapitalistene tjener på at det finnes en stor, kvinnelig arbeiderklasse som jobber ekstra billig, særlig siden mange av dem gjør det nødvendige arbeidet det er vanskeligst å rasjonalisere helt vekk, slik som helse- og omsorgsarbeid. I tillegg gjør disse kvinnene samtidig mye slikt arbeid gratis, i familien, i den såkalte fritida. Menn i arbeiderklassen som synes det er helt greitt at lønns- og arbeidsforhold i de store kvinneyrkene er dårligere enn dem de sjøl har, og som ser det som helt naturlig at kona tar hus- og omsorgsarbeidet, understøtter altså et system som styrker kapitalistene.

Og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Resultatet blir en svekket arbeiderklasse. "Enhet" har alltid vært et honnørord i sosialistiske bevegelser og i arbeiderklassens organisasjoner. Og vi trenger enhet for å kunne handle politisk.

Problemet ligger i at enheten ikke så sjelden har vært et resultat av at viktige deler av virkeligheten er blitt skrelt vekk. Og de som har representert denne virkeligheten, er blitt usynliggjort og brakt til taushet gjennom krav om lojalitet overfor den "felles" saka. Ofte har det vært sånn at det som er viktig for menn, er blitt definert som "felles", mens det som er viktig for kvinner, er blitt sett på som særinteresser. Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei "felles" sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes. En organisasjon, en enhet med undertrykkingsforhold og usynliggjøring innebygd er et dårlig redskap i kampen for ei bedre framtid. Åpenheten må derfor tjene til å fange opp alle stemmer, fordi de betyr noe, fordi de er nødvendige for å arbeide seg fram til en enhet som virkelig gjenspeiler helheten i arbeidsklassens og det arbeidende folkets situasjon. Det handler om stemmene til både menn og kvinner, til både svarte og hvite, til folk av alle filer og legninger. En slik enhet må skapes gjennom praksis, gjennom kampene vi fører i dag. Men denne felles kampen må virkelig være felles, ikke basert på at noen gruppers situasjon og interesser blir usynliggjort og bortdefinert. Dette krever mye når det gjelder interesse for og innlevelse i hverandres situasjon, evne til å løse konflikter og se undertrykkingsforhold i øynene. Men bare gjennom en slik prosess kan vi få en virkelig enhet som er sterk nok til å bære en virkelig revolusjonær bevegelse.

Et slikt syn forplikter også kvinnekampen. Også kvinner kan komme til å definere kvinners interesser på en slik måte at noen stemmer blir brakt til taushet og noen virkeligheter blir definert vekk. Og vi kan komme til å spille på lag med undertrykkende krefter som rasismen og den hvite, vestlige arrogansen. I dag diskuteres det for eksempel om muslimske kvinner i land som Norge, Danmark, Frankrike skal ha lov til å dekke til å dekke til hode, hår eller ansikt. Det er ikke første gang skautet eller sløret framstår som et tungt og meningsmettet symbol.

"Algerie uten slør" heter en artikkel den kjente anti-kolonialisten Franz Fanon skrev i 1959 (engelsk utgave 1989), midt under Algeries nasjonale frigjøringskamp mot Frankrike. Der beskriver han hvordan han mener at de franske kolonialistene tenkte om Algeries kvinner. Franskmennene så det slik at kvinnen var krumtappen i algeirske samfunnet, og derfor gjorde de alt for å få kontroll over henne. Å omvende kvinnen, å vinne henne over til franske verdier, ville samtidig innebære virkelig makt over den algeirske mannen, og et praktisk og effektivt middel til å bryte ned algeirsk kultur og omforme den i tråd med kolonialistenes program. Etter hvert framgangsrikt forsøk ble de franske myndighetene styrket i sin overbevisning om at den algeirske kvinnen ville støtte vestlig inntrenging i det innfødte samfunnet, skriver Fanon, og fortsetter:

"Hvert slør som falt, ga kolonialistene tilgang til horisonter som inntil da hadde vært forbudt, og blottet for dem, bit for bit, Algeries nakne kropp. Okkupantens aggressivitet, og håpene hans, tidoblet seg hver gang et nytt ansikt ble avdekket. Hver nye algeirsk kvinne som fjernet sløret, fortalte okkupanten om et algeirsk samfunn hvis forsvarssystemer var i ferd med å bryte sammen. Hvert slør som falt, hver kropp som ble frigjort fra haïk'ens tradisjonelle omfavnelse, hvert ansikt som lot seg utsette for okkupantens frekke og utålmodige blikk, var et negativt uttrykk for det faktum at Algerie var i ferd med å fornekte seg sjøl og akseptere kolonisatorenes voldtekt." (Side 42.)

Franskmennenes strev for å få Algeries kvinner til å kaste sløret, var i følge Fanon ledd i et imperialistisk forsøk på å undergrave kulturen og samfunnet, og sikre Algeries fullstendige overgivelse. Og det kunne han nok ha rett i.

Den andre sida ved dette er naturligvis at kvinner som valgte å kaste sløret, kunne risikere å bli sett på som forrædere av sine egne, og at tradisjonelle praksiser av denne typen ble et symbol på patriotisme og den algeirske nasjonens motstandvilje og ære.

Kvinner er ofte blitt gjort til symboler for kulturen og nasjonen. I krig og andre konflikter har dette ført til at kvinner er blitt gjort til objekter i kampen, slik Fanon beskriver det fra Frankrikes kolonikrig. Brutale utslag av dette er for eksempel krigsvoldtekter, der en erobrer gjør beseirede nasjonens kvinner til "sine". Ikke bare seierherrene, men også de beseirete, kan gjøre kvinner til objekter i denne kampen, slik det for eksempel skjedde under 2. verdenskrig, da kvinner som forelsket seg i tyske soldater, ble straffet med hårklipping og annen fornedrelse av sine landsmenn.

Mye kan tyde på at kvinner tjener som de fremste symbolene for nasjonale og kulturelle verdier, også i vår tid. I dag står to slike symboler mot hverandre i mange vestlige land, Norge inkludert. Det ene symbolet er bildet av den tilslørte, muslimske kvinnen med minoritetsbakgrunn. Det andre symbolet er bildet av den frie, likestilte kvinnen med majoritetsbakgrunn. Om den muslimske kvinnen fjerner sløret eller ikke, blir et symbol på om majoritetskulturen vinner fram, både for dem som ønsker fornorsking og for dem som ønsker å hegne om minoritetenes opprinnelige verdier. Den frie, likestilte kvinnen blir på sin side gjort til symbolet på en overlegen kultur som må eksporteres til andre land, om nødvendig med bomber og granater. Folk som ikke nettopp er kjent som kvinneforkjempere i andre sammenhenger, som president Bush og hjemlige Fremskrittsparti-politikere, skyver mer enn gjerne dette symbolet foran seg i sine korstog. Og for dem som motsetter å bli vestliggjort, med eller uten vold, blir den frie, likestilte kvinnen på samme vis symbolet på det de bekjemper, hun blir en skamløs hore.

På denne måten blir både minoritets- og majoritetskvinner symboler og objekter i en kamp som minst av alt handler om kvinnefrigjøring for noen av partene. Vi må ikke la oss fange av dette. Naturligvis skal vi ta avstand fra, og bekjempe, kvinneundertrykkende praksiser i minoritetsmiljøer, som vi gjør det i majoritetsmiljøer. Men vi må ikke glemme at rasismen, og den hvite, vestlige arrogansen er en like tung byrde å bære for minoritetskvinner, og at deres egne miljøer kanskje også fungerer som fristeder fra den rasismen og den arrogansen de møter i storsamfunnet. Rasismen er dessuten noe som finnes i det hvite samfunnet, i oss som er hvite. Vi kan ikke noe for at vi er født med hvit hud, og har ingen grunn til å ha skyldfølelse for det. Men vi har ansvar for å slåss mot den måten kapitalismen og imperialismen bruker hvithet på, og vi har ansvar for å kjempe mot at vi sjøl lar oss bruke i dette. Uten at vi tar dette ansvaret er majoritets- og minoritetskvinner dømt til å stå overfor hverandre som to symboler, i en kamp der begge parters interesser som kvinner knapt har noen plass.

Mary Wollstonecrafts dilemma

Over har jeg kalt likestilling mellom kjønnene for et borgerlig-demokratisk krav. Opplysningstida og den borgerlige revolusjonen erstattet troen på selvfølgelige, gudegitte hierarkier med ideene om individets sjølstendighet og idealene "frihet, likhet og brorskap". Men revolusjonens fedre reiste ikke kravet om likestilling mellom kjønnene. Hvordan kunne de liberale frihetsideene forenes med fortsatt undertrykking av kvinner? I følge de amerikanske kjønnsforskerne Laqueur (1987) og Schiebinger (1987) oppsto det i opplysningstida en ny interesse for det særegne ved den kvinnelige kroppen. Tidligere hadde en ikke sett på kvinne og mann som fysisk særlig forskjellige. Heller ikke kjønnsorganene ble betraktet som vesentlig ulike – kvinnene hadde omtrent samme utstyr som mannen, bare vrengt innover. Mannens dominans over kvinner var forankret i en hierarkisk, sosial orden som ble sett på som gudegitt, evig og selvfølgelig. Dette endret seg med opplysningstida. Gud ble avsatt som øverste autoritet. Naturen kom inn i stedet. Og hvis en kunne bevise at kvinner av naturen var ulike menn, så kunne dette rettferdiggjøre at de også ble behandlet ulikt i samfunnet. Siden har jakta på kvinnenes biologiske annerledeshet pågått uavbrutt. For revolusjonens fedre var det klart at kvinnen av naturen manglet forutsetninger for å delta i det offentlige liv. Hennes plass var i familien.

Den borgerlige revolusjonens frie, like individ var altså en mann. Disse forestillingene, som karakteriserer den liberale, politiske filosofien ved inngangen til moderne tid, påvirker fortsatt vår forståelse av samfunnet og betingelsene for kvinnekampen. Mønsteret for en fullverdig samfunnsborger er en mann.

Dette fører til det kvinneforskeren Carol Pateman (1989) har kalt "Mary Wollstonecrafts dilemma", etter den kjente pioneren i kampen for kvinners rettigheter av samme navn. Pateman formulerer Mary Wollstonecrafts dilemma slik: På den ene sida er det slik at å kreve fullverdig samfunnsborgerskap for kvinner innebærer at kvinner må bli som menn, siden den rådende forståelsen av "samfunnsborger" er patriarkalsk og tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. På en andre sida er det slik at å kreve full samfunnsmessig anerkjennelse av og støtte til kvinners tradisjonelle ansvarsområder, innebærer å dømme kvinner til en samfunnsmessig rolle nettopp som "kvinner", dermed uten fullverdig samfunnsborgerskap.

Kvinner har altså valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere.

Dette dilemmaet kommer til uttrykk i forholdet mellom de to formene for feminisme som vi kaller likhets- og forskjellsfeminisme. Likhetsfeminisme er den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til "kvinner". Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Forskjellsfeminismen er den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier.

Mary Wollstonecraft kjempet sin kamp for over 200 år siden. Men Carol Pateman mener at dilemmaet fortsatt er aktuelt. Den moderne kvinnebevegelsen har stått overfor dette dilemmaet en rekke ganger siden 1970-tallet. 8. mars 2004 var jeg i Roma. Jeg fant ikke noe 8. mars-tog, men jeg fant en stand, og der kjøpte jeg ei T-skjorte. På T-skjorta sto det: "De fleste kvinner har dobbel arbeidsdag. Gifte kvinner i yrkesaktiv alder gjør 75 % av husarbeidet i familien. Kvinnene produserer mer helse enn alle verdens helsetjenester. Hvis husarbeidet ble regnet med, ville det utgjøre 51 % av bruttonasjonalproduktet. Lønn for arbeidet i familien! Alle mødre er arbeidende mødre! Makt til kvinnene!" Jeg kjøpte som sagt T-skjorta, men kunne ikke slutte meg helt til slagordene. For vil ikke en slik politikk, med lønn for kvinners tradisjonelle arbeid i huset, låse kvinner fast i en posisjon som annenrangs samfunnsborgere? På den andre sida: Er ikke det å gå mot slik lønn å nedvurdere kvinners innsats, å stemple den som mindre verdifull enn menns? Vi havner midt i Mary Wollstonecrafts dilemma.

Vår bevegelse har aldri gått inn for husmorlønn. Men vi har møtt Mary Wollstonecrafts dilemma i mange andre sammenhenger: Da Siri Jensen i sin tid skrev at vi måtte akseptere at mange kvinner ønsket å jobbe deltid, og kjempe for bedre rettigheter for deltidsansatte, var det noen som meldte seg ut av Kvinnefronten i protest. For dette ville jo bare låse kvinner fast som arbeidslivets B-lag og familiens "naturlige" hovedansvarlige. Seinere har vi gått inn for pensjonspoeng for omsorgsarbeid, men hva er den prinsipielle forskjellen på det og husmorlønn? Vi har hatt et ambivalent forhold til lange fødselspermisjoner. På den ene sida er det fint at kvinners behov og påkjenningene med å ha spedbarn anerkjennes. På den andre sida forsterker lange fødselspermisjoner kanskje forestillingene om kvinner som "naturlige" omsorgspersoner. Dessuten svekker de våre muligheter i arbeidslivet, noe mange unge kvinner har fått føle i praksis. Og da ammedebatten raste i avisspaltene for en tid tilbake, så vi Mary Wollstonecrafts dilemma i full utfoldelse: Skal ikke kvinner anerkjennes for å gjøre det som er sunt og bra for barn, og som bare vi kan gjøre, nemlig amme, og amme lenge? Eller er fokuset på amming et likestillingsfiendtlig triks for å hindre kvinner i å delta i arbeidsliv og på andre samfunnsområder?

I siste nummer av tidsskriftet Kjønnsforskning har Jorunn Solheim og Mari Teigen (2006) en artikkel om det som ofte kalles det norske likestillingsparadokset: På den ene sida er Norge et av de landa i verden der kvinner har høyest deltaking i arbeidslivet. På den andre sida har vi ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Kanskje dette slett ikke er noe paradoks, sier Solheim og Teigen. Kanskje er det heller slik at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en betingelse for kvinnenes høye yrkesaktivitet: Kvinner deltar i arbeidslivet som kvinner, i lavt vurderte kvinnejobber, med dårlig lønn og mye deltid. Altså nettopp ikke på lik linje med menn, ikke som fulle samfunnsborgere. Mary Wollstonecrafts dilemma spøker atter i bakgrunnen.

Kvinnebevegelsen har forsøkt å angripe dette på to måter: På syttitallet la vi stor vekt på verdien av å velge utradisjonelt, kvinner burde inn i mannsyrker. Det var et forsøk på å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Men denne politiske linja hadde en undertekst: Tradisjonelle kvinneyrker er egentlig noe dritt. Siden skiftet vi fokus til å legge mer vekt på å oppvurdere de tradisjonelle kvinneyrkene, synliggjøre kompetansen de krevde og slåss for høyere lønn. Det er ei linje som har fått stor oppslutning, men det kan se ut som om de store kvinneyrkene stanger i et glasstak som ligger temmelig lavt. Det er som om det kvinnelige ved kvinneyrkene tjorer dem fast til bånn av lønnstabellen.

Mary Wollstonecrafts dilemma viser etter mitt syn hvor vanskelig det vil være for kvinnekampen å satse ensidig enten på likhets- eller forskjellsfeminisme. En konsekvent likhetsfeminisme kan komme til å glorifisere det som i dag forbindes med mannen, og videreføre kvinneforakt. En konsekvent forskjellsfeminisme kan lede lukt inn i kontantstøtte og livmorsmystikk.

I dagens aktuelle kampsaker må vi prøve å ha to tanker i hodet på en gang. Langsiktig må vi angripe den strukturen som mer enn noe annet låser oss fast i Mary Wollstonecrafts dilemma, nemlig forholdet mellom produksjon og reproduksjon. Reproduksjonsarbeidet er i vårt samfunn underordnet produksjonen, enten det utføres privat, i familien, eller som en offentlig oppgave. Og det er knyttet til kvinner, både praktisk og symbolsk; praktisk ved at det er kvinner som i all hovedsak utfører dette arbeidet; symbolsk ved at denne typen arbeid blir ansett for å være kvinnfolkarbeid. Slik er det under kapitalismen, og slik har det også vært i de landa som har kalt seg sosialistiske. Det langsiktige målet vårt må derfor være å få slutt på at reproduksjonen er underordnet produksjonen, og at disse to sektorene praktisk og symbolsk er knyttet til hvert sitt kjønn. I dag utsettes det offentlige reproduksjonsarbeidet for rasjonaliserings- og effektiviseringsprosesser som går på helsa løs, både for dem som jobber i denne sektoren og for de menneskene den skal tjene. Offentlige utgifter til slike formål skal være lavest mulig, og profitten i privatiserte tjenester skal være høyest mulig. Mange har sett Chaplins berømte film Modern times, om tidsstudier, effektivisering og rasjonalisering i den kapitalistiske industrien, som gjør arbeideren til en liten brikke i produksjonens hjul, et hjul som går stadig fortere. Kanskje er det på tide at det lages en tilsvarende film fra et sykehjem, et sykehus eller om en hjemmehjelper. I Chaplins film var det arbeideren det gikk ut over. I reproduksjonen går det imidlertid ut over både den som arbeider (som oftest en kvinne) og den det arbeides med, den syke eller omsorgstrengende. For reproduktivt arbeid, det er ofte arbeid med mennesker.

Hva betyr det å få slutt på at reproduksjonen er underordnet produksjonen? La meg begynne i en utopi som jeg også har trukket fram i andre sammenhenger. Dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn, som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen. Vi vil ha et samfunn der dominansforholdet mellom produksjon og reproduksjon er opphevet. I et slikt samfunn vil ikke lenger den typen arbeid som kvinner tradisjonelt har utført, bli ansett for mindreverdig. Det vil ikke være kvinners private ansvar, slik store deler av det er i dag. Og det vil ikke bli sett på som en slags utsondring av kvinners biologiske natur. Grunnlaget for skillet mellom den offentlig aktive mannlige samfunnsborgeren og kvinnen i familien vil være borte. I et slikt samfunn vil vi ikke lenger stå overfor Mary Wollstonecrafts dilemma.

Strategi er også måten vi kjemper på

Så la oss oppsummere:

1) Kvinnekamp uten klasseperspektiv kan ikke føre til en kvinnefrigjøring som er verdt navnet.

2) I kampen for et bedre samfunn vil vi alliere oss med vanlige menn, men ikke på kvinneundertrykkende premisser. Klassekamp uten kvinneperspektiv kan heller ikke føre til noen virkelig frigjøring. Hvis menn i arbeiderklassen ikke kjemper mot sin egen rolle som undertrykkende kjønn, er de usolidariske mot halvparten av arbeiderklassen og bidrar til å styrke dem de skulle kjempe mot – nemlig kapitalistene.

3) Enhet mellom kvinner kan heller ikke skapes på undertrykkende premisser. Vi må ikke definere kvinners "felles interesser" slik at noen stemmer blir brakt til taushet og noen virkeligheter blir usynliggjort.

4) Et nytt samfunn må skape en ny samfunnsborger, som ikke hviler på kvinneundertrykking og har mannen som modell. Langsiktig må vi kjempe for at reproduksjonens underordning under produksjonen oppheves, og at menneskenes behov bestemmer hvordan samfunnet blir utformet.

Helt til slutt: Måten vi slåss på, har også en sammenheng med målet vårt og hvordan vi ser på mennesker. Aktivister i en viktig kamp kan komme til å møte dem de skal kjempe for med utålmodighet: de er passive, tilbakeliggende, lar seg ikke tenne av kamprop og store aksjoner. De står ikke opp for sin rett, men "finner seg i det". Slik kan aktivistene ufrivillig komme til å sende samme budskap som arbeidsfolk, og særlig kvinner, har mottatt hele sitt liv: At de er lite verdt. Dermed bærer de videre viktige strukturer fra det samfunnsynet de tror de bekjemper.

Vi ønsker, naturlig nok, å spre vårt politiske budskap til flest mulig. Men ofte har vi "glemt" hva undertrykking gjør med folk. Hvis vi bare tar sikte på å erstatte en politisk overbevisning med en annen, forandres ikke nødvendigvis folks forhold til sin overbevisning. Kanskje fortsetter de å oppfatte seg som mottakere av et budskap og publikum for andres handlinger. Men er det ikke nettopp demokrati i svært vid forstand vi slåss for?

Virkelig forandring krever at folk ser seg sjøl som skapere av kunnskap og mening og som aktivt handlende i å forme samfunnet og sitt eget liv. Kvinnebevegelsen har betydd mye for å gjøre dette problemet synlig som et politisk felt for strategisk tenkning og utvikling av konkrete metoder. I forhold til politiske bevegelser er kvinner vant til å bli definert som om de lider av en slags mangelsykdom: De er passive, har lav sjøltillit, tør ikke ta ansvar osv. Kvinnebevegelsen har stilt problemet på en annen måte: Når kvinner framstår som passive, skyldes det to ting:

• 1) At det legges hindre i veien for dem.
• 2) At den aktiviteten kvinner driver, blir usynliggjort og nedvurdert.

Når de har lav sjøltillit, skyldes det at de blir utsatt for hersketeknikker og usynliggjøring. Og når de anklages for ikke å tørre å ta ansvar, er det for det første en gigantisk utdefinering av alt kvinner tar hovedansvaret for, også i politiske bevegelser. For det andre dreier det seg om at de ikke blir vist tillit. I tillegg til alt dette kommer at de ofte blir presset inn i et mønster for politisk aktivitet som ikke er deres. Kvinner kan ikke "aktiviseres" uten at alt dette blir politisk bearbeidet, både av dem sjøl og av den bevegelsen de skal være en del av.

De problemene kvinnebevegelsen har stilt så skarpt, gjelder også mer allment. En revolusjonær bevegelse fordreier sitt eget mål dersom den bare er på jakt etter fotfolk som kan tilslutte seg et ferdig budskap. Noe av det viktigste ved å gjennomføre en kamp eller en aksjon, er derfor hva som skjer med dem som slåss. Blir de deltakere, skapere av den felles bevegelsen? Å føre en kamp som peker framover, må nødvendigvis bety at mange er aktive, at mange stemmer kommer fram og snakker med større sikkerhet. En av de viktigste "forsikringene" makta har, er folks mistillit til egne evner, til at de kan forandre noe, til at de kan organisere og styre samfunnet på egne premisser.

Å slåss på en slik måte at folk vokser, at de tør bruke egne evner og kunnskaper til å skape noe sammen med andre, er et spørsmål om grunnleggende politisk linje, ikke bare om "metode". Ser en ikke det, risikerer en at målet går tapt et sted på veien.

---

Litteratur:

• Fanon, Franz (1989): "Algeria unveiled". I Studies in a dying colonialism. London: Earthscan Publications
• Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multifunksjonshemming. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
• Lappegård, Trude (2003): "Pappa til (hjemme)tjeneste – hvilke fedre tar fødselspermisjon?" Samfunnsspeilet nr. 5
• Laqueur, Thomas (1989): "Orgasm, Generation and the Politics of Reproductive Biology". I Catherine Gallagher & Thomas Laqueur (red): The Making of the Modern Body. Sexuality and Society in the Nineteenth Century. Berkeley: University of California Press.
• Lovell, Terry (2004): "Bourdieu, class and gender: 'The return of the living dead?'" I Lisa Adkins & Beverly Skeggs (red): Feminism after Bourdieu. Oxford: Blackwell Publishing
• Pateman, Carole (1989): The Disorder of Women. Cambridge: Polity Press
• Schiebinger, Londa (1989): "Skeletons in the Closet: The First Illustrations of the Female Skeleton in Eighteenth-Century Anatomy". I Catherine Gallagher & Thomas Laqueur (red): The Making of the Modern Body. Sexuality and Society in the Nineteenth Century. Berkeley: University of California Press.
• Sogner, Sølvi og Kari Telste (2005): Ut å søkje teneste: historia om tenestejentene. Oslo: Samlaget
• Solheim, Jorun og Mari Teigen (2006): "Det kjønnssegregerte arbeidslivet – likestillingens snublestein?" Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 3

Det er påfallende at forskerne som diskuterer kjennetegnene ved den nordiske modellen, har vært så lite opptatt av hvordan velferdsstatens fellesgoder blir omskapt til gode konkrete ytelser til de som trenger dem. Grunnen til at så få har vært opptatt av dette, kan være den samme ignoransen som avsløres i bruken av det malplasserte uttrykket bemanning i pleie- og omsorgstjenestene, når arbeidskraften nesten utelukkende består av kvinner.

Halvard Vike er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

---

Hvordan skal vi sikre tilstrekkelig bemanning i framtidens eldreomsorg, spesielt i pleie- og omsorgstjenestene? Få er i tvil om at dette spørsmålet berører noe viktig. Dersom pleie- og omsorgstjenestene i Norge skal forbli et offentlig ansvar, vil det i nær framtid bli en formidabel politisk oppgave å skaffe nok arbeidskraft. Prognosene forteller oss at det i løpet av knapt femten år vil være behov for opptil 48 % økning. (Langset 2006.) Derfor har regjeringen tatt til orde for at den vil skaffe til veie ti tusen nye hender i løpet av den inneværende stortingsperioden. (St.meld. nr. 25:71.) Hvis dette ikke lykkes, vil konsekvensene selvsagt være uhyre alvorlige. Personellmangel vil gradvis svekke evnen til å yte god pleie og omsorg til syke og gamle, og på sikt vil dermed en av velferdsstatens mest grunnleggende bestanddeler gå opp i limingen. Det vil i sin tur true den tilliten befolkningen har til at folkevalgte er i stand til å ivareta det fellesansvaret de har påtatt seg, og dermed selve den politiske kontrakten den norske politiske modellen bygger på.

Pleie- og omsorgstjenestene er i så måte en avgjørende prøvestein på hvorvidt forsøket på å videreføre velferdsstatsprosjektet, slik vi har lært det å kjenne gjennom de siste fem–seks tiårene, har forutsetninger for å lykkes i en tid med helt nye vilkår. Det ansvaret staten har påtatt seg overfor den pleietrengende delen av befolkningen, rommer en særegen form for politisk ansvar. Det utgjør en stor og voksende del av offentlige utgifter og representerer en større humanistisk forpliktelse enn de fleste andre velferdspolitiske prosjekter fordi den er så vanskelig å avgrense. I en tid da alle "ansvarlige" politiske partier har latt seg underlegge Handlingsregelen, og samtidig ikke ønsker å øke skattene vesentlig, blir det stadig mer aktuelt å spørre seg hvorvidt de virkelig ønsker å betale det den framtidige pleie- og omsorgstjenestene faktisk vil komme til å koste. Men spørsmålet om pleie og omsorg og politisk forpliktelse er likevel ikke først og fremst økonomisk. Det faktum at velferdsstatens ansvar for denne oppgaven faktisk har lykkes temmelig godt, skyldes ikke bare at staten har vært villig til å bruke store ressurser. Suksessen kan bare forklares av det faktum at det har eksistert et omsorgsreservoar som har vært i stand til å gjøre jobben i praksis. Uttrykket "bemanning" er i denne sammenhengen fullkomment malplassert. Klarere enn noe annet viser bruken av dette uttrykket i hvilken grad dette omsorgsreservoaret har vært tatt for gitt. Pleie- og omsorgstjenestene – og de aller fleste andre velferdsstatlige tjenester som ytes direkte i (ofte langvarige) relasjoner mellom mennesker – består nesten utelukkende av kvinner og kvinnelig arbeidskraft.

I. Særtrekk ved den nordiske/norske velferdsstaten

Når forskere sammenlikner moderne velferdsstater og diskuterer deres kjennetegn, trer gjerne de nordiske land fram som et særegent eksempel med mange interessante fellestrekk. De var tidlig ute med mange av forsikringsordringene som etter hvert ble adoptert av alle moderne velferdsstater, og mange av disse ordningene ble relativt sjenerøst utformet (Kildal og Kuhnle 2005). Alle disse statene gikk langt i å la det offentlige erstatte og supplere privat ansvar på vesentlige samfunnsområder (som utdanning, helse og pleie), og de tok i større grad enn de fleste andre stater i bruk universelle ordninger. Med velferdsstatlig universalisme ble forsorg og veldedighet omgjort til mer eller mindre allment tilgjengelige goder som det brede lag av befolkningen tok del i, ikke bare de fattige og spesielt trengende. Mange har påpekt at befolkningens vilje til å ofre skattepenger på offentlige goder ligger nettopp i egeninteressen som knytter seg til offeret (Esping-Andersen 1999). Øremerking av offentlige goder har en tendens til å frata de flestes vilje til å finansiere dem, både fordi de ikke nyter godt av dem selv, og fordi de etter hvert begynner å mislike hjelpeløsheten til dem som gjør det.

Autonomi og resultatlikhet

Men selv om disse kjennetegnene er interessante nok, og selv om de i noen grad har gitt oss noen nøkler til å forstå hvordan den nordiske modellen har oppstått og utviklet seg, er det etter min oppfatning påfallende at de forskerne som diskuterer dem har vært så lite opptatt av hvordan velferdsstatens fellesgoder blir omskapt til gode konkrete ytelser til de som trenger dem. Grunnen til at så få har vært opptatt av dette kan være den samme ignoransen som avsløres i bruken av uttrykket bemanning i pleie- og omsorgstjenestene. Den nordiske velferdsstatsmodellen kan beskrives som en politisk organisert samfunnsmodell som søker å realisere radikal inklusjon. Det mest interessante ved denne ambisjonen er ikke først og fremst at det nettopp er en politisk-ideologisk ambisjon av en spesiell type, men at den faktisk har lykkes relativt godt. Det finnes knapt eksempler på statssamfunn som ikke hviler på fundamentale klasseforskjeller, der relativt store deler av befolkningen er ekskludert fra muligheten til et anstendig liv, slik den rådende over- eller middelklassen til enhver tid definerer det. Som antydet ovenfor er det mange forhold som har bidratt til at de nordiske land skiller seg ut på dette avgjørende punktet, men ett av de aller viktigste blir fortsatt ofte oversett. Disse landene er i usedvanlig grad omsorgsintensive. Jeg bruker her begrepet omsorg i særdeles vid forstand for å sette fingeren på den særdeles tette relasjonen som etableres mellom staten og borgeren (som pasient, klient, elev, kunde – eller deltaker) i arbeidet med å realisere to grunnleggende og gjensidig avhengige verdier: autonomi og resultatlikhet. Ved hjelp av en aktiv og tilstedeværende stat blir størstedelen av befolkningen i stand til å bli relativt uavhengige; ikke av staten, men først og fremst av visse former for potensielt undertrykkende avhengighetsbånd i markedet, i lokalsamfunn og i familien. Pleie- og omsorgstjenestene er kanskje det beste eksemplet på dette, og som modell på relasjonen mellom borger og stat er den illustrerende. Den skal gi pleietrengende en garanti om et verdig liv uavhengig av økonomiske forutsetninger og av hvem de er i familie med. På samme måte gir den pårørende en garanti om å "slippe" omfattende omsorgsansvar. Dette gir selvsagt mange muligheten til å unndra seg ansvar, men det er ikke poenget her. Det viktige er at pårørende blir autonome i en helt fundamental forstand. Konsekvensen er selvsagt størst for kvinner, siden menn i liten grad har blitt bundet til hjemmet på grunn av omsorgsforpliktelser. Kvinner kan normalt realisere karriereambisjoner relativt uavhengig av omsorgsansvaret de har for sine eldre slektninger og egne barn.

Universalisme, relasjonsarbeid og kjønn

Velferdsstatens ambisjon om å realisere en viss grad av resultatlikhet er innebygd i universalismen. Den innebærer at staten går relativt langt i å søke å kompensere for ulikhet. Det gjør den ved hjelp av en rekke økonomiske virkemidler, som for eksempel trygdeytelser, næringsstøtteordninger, distriktspolitikk og andre fordelingspolitiske tiltak. Men langt viktigere enn dette er sannsynligvis den formen for fordelings- og utjamnningspolitikk som foregår "i det små" – i skolen, helsevesenet, på sosialkontoret, i barnevernet og i pleie- og omsorgstjenestene. Denne virksomheten gir ikke nødvendigvis større effekt enn de mer renskårne økonomiske, velferdsstatlige tiltakene, men den er etter alt å dømme langt vanskeligere å realisere, og betyr spesielt mye for velferdsstatens evne til å forhindre radikal eksklusjon av marginale grupper. Innenfor rammen av denne artikkelen er det ikke rom for å demonstrere denne antakelsen empirisk, bare sannsynliggjøre den. Virksomheten hviler spesielt tungt på offentlig sektor, og spesielt på den arbeidskraften som utgjør dens førstelinje. Arbeidet som gjennomføres på dette nivået har en del kjennetegn som etter min oppfatning har vært sterkt undervurdert av forskere, med unntak av de som arbeider innenfor feministisk tradisjon. (Vabø 1998, 2002, Boje og Leira 2000.)

Når bemanningsutfordringen i pleie- og omsorgstjenestene tas opp til diskusjon, skjer dette som om den mest grunnleggende egenskapen ved velferdsstatens førstelinje fritt kan ignoreres. Den består nesten utelukkende av kvinner. La oss derfor gjøre det helt klart at problemet faktisk dreier seg om bekvinning. Men uttrykket bemanning, eller rettere: forestillingene som gjør det mulig og tilsynelatende rimelig å operere med et slikt begrep, har med seg mange nisser på lasset. Det gjør det ofte vanskelig å erkjenne at velferdsstaten, slik vi kjenner den, hviler på en radikal kjønnsmessig arbeidsdeling, og videre at de kvalitetene som sannsynligvis utgjør de viktigste forutsetningene for å realisere ambisjonen om universell velferd avhenger fullstendig av den – som oftest uuttalte – forbindelsen mellom kjønn og velferdspolitikk. Pleie og omsorg, sosialt arbeid, arbeid med barn og grunnskoleutdanning viser dette tydeligst. Alle disse oppgavene bærer sterkt preg av å være reproduktivt orienterte oppgaver som forbindes med kvinners tradisjonelle rolle som husmor og familiens lune havn. Som Runar Bakken har vist i boken Modermordet (2001), er forbindelsen i noen sammenhenger blitt etablert som profesjoners faglige kjerne og merkevare, som i sykepleien. Gjennom det meste av fagets historiske forløp har egenskaper som implisitt anses som spesifikt kvinnelige blitt gjort gjenstand for spesiell oppmerksomhet og dyrkelse. Denne strategien har utvilsomt vært velferdspolitisk hensiktsmessig, men den har fått den utilsiktede konsekvens at kvinners posisjon som ivaretakere av velferdsstatens desidert mest krevende og minst belønnede oppgaver – nederst i alle hierarkier – har forblitt nærmest fullstendig uproblematisert og naturliggjort.

Kompleksitet og absorbering av ansvar

Den viktigste nissen som blir med på lasset når velferdsstatens omsorgsutfordringer omtales som om de var kjønnsnøytrale, er det faktum at den kvinnelige arbeidskraften i velferdsstatens førstelinje er relasjonsorientert i en helt spesiell forstand. Dens objekt og tema er sosiale relasjoner som ofte har karakter av å være langvarige. Mange yrkesgrupper forholder seg selvsagt til klienter og kunder over lang tid, men bare sjelden dersom kundene ikke er motivert eller ikke kan betale for seg. Å oppnå kundestatus i en bank, å få plass til barna på en privat skole, å kjøpe pleie og omsorg på et privat sykehjem eller å kjøpe en røntgenundersøkelse, dreier seg om økonomiske transaksjoner som etablerer faste forbindelser mellom varen, prisen og produksjonskostnader. Når førstelinjeansatte i offentlig sektor involverer seg i langvarige relasjoner til pasienter, klienter og elever, skjer dette uten slike forbindelser, og relasjonen blir derfor en annen. Når antallet senil demenspasienter i et sjukehjem vokser, når det blir flere kompliserte barnevernssaker og flere barn utsettes for omsorgssvikt, eller når det blir flere elever i klassen som har omfattende lærevansker, stiller dette krav til fagpersonalet om å involvere seg sterkere – over tid. Arbeidet kan knapt begrunnes med henvisning til forløp av konkrete, økonomiske transaksjoner. Dette er en uhyre viktig forskjell, fordi det har en tendens til å skape tettere forbindelser mellom "tjenesteytere" og mottakere. Svært ofte skaper det en sterk identifikasjon. Denne identifikasjonen har videre en tendens til å disponere ansatte til å involvere seg i stadig mer komplekse oppgaver; oppgaver som ikke nødvendigvis fører til målbar suksess. Mange av oppgavene som "løses" i velferdsstatens førstelinje er ikke produktivt orienterte i vanlig forstand ("Operasjonen er ferdig, du kan skrives ut"), men snarere vedlikeholdende. Langvarige relasjoner etableres også svært ofte på det premiss at pasienten, klienten og eleven ikke kan sendes videre til andre når utfordringene vokser i styrke og omfang, slik tilfellet er i de aller fleste andre organisasjoner. Kommunene står her i en særstilling. De er velferdsstatens siste instans, og har en "spesialistrolle" når det gjelder å påta seg ansvar som andre institusjoner ikke kan eller vil ta. Forholdet mellom sykehusene og kommunene er et illustrerende eksempel. Effektivitetsøkningen i norske sykehus hviler på den forutsetning at kommunene – for eksempel pleie- og omsorgstjenestene – overtar ansvaret for de mest krevende – og langvarige – oppgavene. Langvarige relasjoner som etableres under slike betingelser, har altså en tendens til å skape identifikasjon, forpliktelse og ansvar. Det kan virke romantiserende å uttrykke det på denne måten, men jeg understreker at argumentet ikke har noe med god og dårlig moral å gjøre. Ansatte i velferdsstatens førstelinje er "permanent" til stede overfor pasienter, klienter og elever i en helt særegen forstand; de har et mer omfattende ansvar for dem enn andre; de kan knapt sende dem vekk selv når ansvaret blir overveldende, og de står ansikt til ansikt med dem over tid (Bakken, Haukelien og Vike 2004).

På samme måte som offentlig sektor har en særegen evne til å desentralisere ansvar fra sentrale politiske nivå til lokale arbeidsarenaer (via mange ulike mellomledd), absorberer også offentlig sektor som helhet ansvar fra sine omgivelser. Når den eldre befolkningen blir stadig eldre, blir den også preget av mer komplekse sykdomsbilder. Når oppvekstvilkårene for barn blir vanskeligere, blir lærernes utfordringer mye mer sammensatte og omfattende. Og så videre. Pleie- og omsorgstjenestene, skolen, barnevernet – og selvsagt også resten av førstelinjen – får et stadig større ansvar for å kompensere for slike "negative" endringsmønstre. Å gi "nødvendig helsehjelp" og "ivareta nødvendige sosiale behov" overfor demenspasienter i sjukehjem med gjennomsnittlig 4-5 medisinske diagnoser, innebærer noe langt mer enn de oppgavene pleie- og omsorgstjenestene tok seg av for bare få år tilbake. Motivasjonsproblemer og lærevansker i skolen innebærer liknende endringer. Oppgavene som følger med, er ikke bare mer komplekse i seg selv; de rommer også langt større krav til at ansatte skal kompensere for ulikheten som skapes på denne måten. Økende kompleksitet skaper i sin tur et økende press i førstelinjen, ikke bare for den enkeltes evne til å strekke til, men selvsagt også på budsjettene. Det er ingen tvil om at veksten i antall stadig mer komplekse oppgaver som skal løses koster stadig mer.

II. Velferdsstatens unntaksøkonomi

I dette lyset er det interessant å merke seg at i motsetning til de fleste andre virksomheter som yter mer arbeid og resultater for mindre penger, omtales velferdsstatens førstelinje (med noen få unntak, som leger) systematisk som en utgift. Utgiftsterminologien har selvsagt ikke en tilfeldig relasjon til kvinnelig arbeid. Terminologien er uløselig knyttet til at arbeidet ikke prissettes på "normal" måte. Det er ingen overdrivelse å kalle denne delen av velferdsstaten for en unntaksøkonomi. Det er, så vidt jeg kan forstå, den eneste delen av det moderne arbeidslivet hvor forholdet mellom mengden av oppgaver og forventet kvalitet på den ene siden, og kapasitet og kostnader på den andre, ikke blir spesifisert. Konsekvensen av dette er ikke bare at oppgavene har en tendens til å vokse raskere enn finansieringen av dem. Viktigere er det at det synes å eksistere en allmenn forventning om at den kvinnelige arbeidskraften stadig kan absorbere mer ansvar, samtidig som den utgjør en plagsom utgift.

De omfattende endringene velferdsstaten og offentlig sektor har gjennomgått siden den første økonomiske krisen inntraff på 1970-tallet, er uhyre interessant. Spesielt interessant er det å registrere at systemet ser ut til å ha fungert meget godt. Velferdsstaten er etter de fleste relevante målestokker en enestående suksess. Det er påfallende at så få har bemerket hvor nært dette er knyttet til den kvinnelige arbeidskraften. Det vil si: mange har påpekt at den kjønnsmessige segregeringen i det nordiske arbeidsmarkedet er spesielt sterk, og at kvinners vei ut i arbeidsmarkedet har ført en uforholdsmessig stor andel av dem "inn igjen", så og si, i tradisjonelle og reproduktivt orienterte oppgaver. Men dette har, så vidt jeg vet, svært sjelden blitt et utgangspunkt for å forsøke å forklare hvordan suksessen ble mulig. Et interessant bidrag til en slik forklaring kan være at det vi kan kalle velferdsstatens omsorgsreservoar, slik jeg har beskrevet det ovenfor, bærer preg av en særegen form for grenseløshet. Siden tradisjonen for å sette grenser for eget arbeid har vært svak, har sosial-, pleie- og omsorgsprofesjonene (men også i noen grad lærere) vært spesielt sårbare når oppgavene vokser i kompleksitet og omfang. I motsetning til i "normale" deler av arbeidslivet, har det kostet veldig lite for arbeidsgivere og politiske beslutningstakere å delegere stadig mer ansvar til dem uten nødvendigvis å tenke så nøye på å kompensere for dette. Siden arbeidsmengde og kvalitet i så liten grad oversettes til bytteverdi, har det knapt eksistert klare mekanismer som har kunnet korrigere effektene av en stadig mer ambisiøs velferdspolitikk kombinert med økonomiske innstramminger. De dramatiske nedskjæringene på helse- og sosialbudsjettene i norske kommuner i løpet av de siste årene, viser dette nokså tydelig. Selv om ressursene rent faktisk har vokst, har oppgavene økt veldig mye sterkere. Men effektene av dette har vært mye mindre negative enn de ville vært dersom disse profesjonene hadde satt en klar pris på arbeidet sitt. Motreaksjonene på nedskjæringspolitikken har selvsagt ikke uteblitt, men det har i veldig liten grad fått konkrete virkninger. Dette er interessant, og svært viktig for å forstå hvorfor velferdsstaten – representert framfor alt ved kommunene – har vist en slik enestående fleksibilitet. Den har vært i stand til å yte stadig mer, og håndtere raskt økende kompleksitet for relativt sett stadig mindre ressurser.

Hvorfor har ikke kombinasjonen av stadig økende velferdsambisjoner og redusert vilje til å finansiere velferdsstatens ansvarsvekst ført til sterke motreaksjoner blant dem som blir satt til å rydde opp? Hvorfor er ansatte i velferdsstatens førstelinje tilsynelatende ute av stand til å stille betingelser når arbeidsmengden og ansvaret vokser nærmest ukontrollert? Det er åpenbart flere grunner til dette, og jeg vil summere opp de som ser ut til å være viktigst.

1. Konkret ansvar

Som vi har vært inne på er førstelinjeansatte i kraft av å være velferdsstatens siste instans nært knyttet til sine brukere. Dette handler mindre om personlig identifikasjon enn om konkret ansvar for liv og helse. Når det i realiteten er umulig å etablere avstand til dem man har ansvar for, slik for eksempel yrkesgrupper som forholder seg til kunder og brukere i en kø kan gjøre, vil enhver strategi for å sette hardt mot hardt overfor arbeidsgivere og beslutningsmyndigheter innebære å la de svake i stikken.

2. Koordineringsutfordringen

I pleie- og omsorgssektoren spesielt er koordineringsutfordringen massiv. Flere ulike profesjoner er involvert, og arbeidet er i realiteten organisert som en slags dugnad, der det leies inn mer eller mindre ufaglært reservearbeidskraft over en lav sko. Dessuten er fagforeningstradisjonene svært svake. Arbeidsetikken, både den faglige (som hos sykepleiere) og den mer uformelt husmoderlige, er individualistisk og knyttet til ansvaret for pasienten snarere enn til større fagpolitiske og kollektive interesser. Svært mange ansatte er svakt inkorporert i organisasjonen de er ansatt i, og identifiserer seg primært med det lokale arbeidsfellesskapet.

3. Mangel på standardisering

Tjenestene som skal ytes er knapt standardisert. Selv om det eksisterer rikelig med forskrifter og klare politiske forventninger om høy kvalitet og like tjenester til alle som trenger det, undergraver lokale økonomiske vilkår dem systematisk. Faglighet og kvalitet blir i realiteten en effekt av de ressursene som til enhver tid er tilgjengelige; en avhengig variabel.

4. Om(s)organiseringstyranniet

Offentlig sektors førstelinje er utsatt for mer eller mindre kontinuerlige omstillingsprosesser. Ofte har disse offensive begrunnelser som veiledes av visjoner om større effektivitet. I realiteten er motivet langt oftere et mer eller mindre desperat kommunalt behov for å begrense utgifter. Sosial-, pleie- og omsorgssektoren, og i noen grad skolen, er spesielt utsatt, fordi utgiftene er høyest her. Et hovedproblem i denne sammenhengen er at forholdet mellom kvalitet og ressurser ("effektivitet") knapt blir problematisert. Det er i all hovedsak basert på tro. Forestillinger om at offentlig sektor generelt, og førstelinjen spesielt, er grunnleggende ineffektiv, er svært utbredt. Disse forestillingene har en tendens til å bekrefte seg selv, fordi det viser seg at de fleste tiltak som innebærer at færre ansatte skal utføre mer arbeid viser seg å virke på kort sikt. Siden de fleste ansatte motsetter seg å la innsparingstiltak gå utover pasienter og brukere de har direkte ansvar for, har de en tendens til å strekke seg langt. At dette likevel går på bekostning av kvalitet, er det ingen tvil om. Men interessen for å kartlegge dette er ytterst liten. Ordningen med å melde avvik i pleie- og omsorgstjenestene er et godt eksempel. Formelt oppmuntres det til å melde fra om avvik, siden målet er å sikre kvaliteten. Men i realiteten virker systemet ofte som en selvangivelse for mangelfull innsats, og holdes systematisk atskilt fra det faktiske behovet for å knytte avvik til ressurssituasjonen. Og sykefraværsproblematikken forstås typisk nok som et annet slags problem.

5. Kjønn og moralisme

Erfaringene blant ansatte i førstelinjen har svært liten innflytelse over viktige politiske beslutninger. Dette har mange årsaker, men en av de viktigste ser ut til å være at ansatte anses for å være "sutrete", opptatt av egne profesjonsinteresser, lite villige til å "tenke nytt", "tenke helhet" eller uvillige til å ta innover seg at ressursene faktisk er begrenset. Fraværet av standardisering av tjenestene og koordinert handling blant de ansatte, bidrar sterkt til at diskusjoner om forholdet mellom ressurser og kvalitet har en tendens til å bli langt mer moralsk orientert i førstelinjen enn i de fleste andre deler av det moderne arbeidslivet. Diskusjoner om de ansattes troverdighet er vanlige, og omsorgsfulle drøftinger av hvorvidt de ansatte er "utslitt for tiden", og derfor kanskje må tilføres litt ekstra ressurser, det samme. Fokus på "arbeidsmiljøproblemer" har således en tendens til å kamuflere behovet for politisk handling. Paternalistiske diskusjoner av denne typen oppstår svært sjelden i deler av arbeidslivet der arbeidstakere ikke er direkte og permanent ansvarlige for sine kunder og pasienter, uten klare standarder for kvalitet de selv er ansvarlige for, og uten mulighet for å handle kollektivt når denne kvaliteten (etter deres mening) blir undergravd. Førstelinjeansatte er tvunget til å forsøke å dokumentere sine egne brudd på den kvaliteten de selv skal garantere, og de må legge dem fram som innlegg i en moralsk diskurs. Muligheten for å bli lyttet til gjøres avhengig av spesiell velvillighet blant arbeidsgivere og beslutningstakere, som på sin side alltid kan vise til "de økonomiske realitetene", 'bukken og havresekken'-problemet eller til at andre kommuner bruker mindre ressurser og er mer effektive.

6. Tidsforskyvningen

Den sentrale stat – partiene i Stortinget og regjeringen – er dedikert til en ambisiøs velferdspolitisk ambisjon. Ambisjonen deles av alle partier, og er den viktigste inngangsbilletten til valgsuksess og politisk makt. Gjennom hele etterkrigsperioden har den vokst, og derigjennom etablert et stort statlig ansvar for befolkningens velferd. Som jeg var inne på innledningsvis, er det særegne ved den at den er universelt orientert og dekker de fleste livsområder. Alle som trenger det, skal få tilgang til like tjenester. I et økonomisk styringsperspektiv er det spesielt interessante at den skaper en enorm og raskt voksende etterspørsel som ikke definerer de ressursene den faktisk krever. Nøyaktig hva ambisjonen koster er uklart, men det er uhyre interessant at den faktisk blir forstått helt bokstavelig og tatt på alvor, samtidig som de finanspolitiske hensyn som bestemmer hvor mye som bevilges, ikke settes direkte i sammenheng med den. Ingen regjeringserklæringer foretar klare prioriteringer i henhold til dette, og alle statsbudsjetter forholder seg til velferdsambisjonen som en beskrivelse av framtidige mål. Det vi litt svulstig kan kalle "velferdsstatens logikk", slik jeg her har forsøkt å beskrive den, ser ut til å henge sammen med en tidsforskyvning. Tilgjengelige økonomiske ressurser og behovene som skal imøtekommes, eksisterer her og nå, mens den politiske ambisjonen veksler mer eller mindre fritt mellom nåtid og framtid. I velferdsstatens mest intense oppbyggingsfase fra tidlig etterkrigstid og fram til omkring 1980-tallet, var denne tidsforskyvningen relativt uproblematisk. De fleste forholdt seg til at det vi ikke makter i dag, skal vi gjennom felles innsats klare i morgen. I den forstand representerte perioden en klassisk utgave av politisk modernitet; en visjonsdrevet prosess med stor oppslutning der den idealiserte framtiden gjorde en utilstrekkelig samtid akseptabel. Men mye har endret seg. Etter hvert som velferdsstaten har blitt mer knyttet til klarere spesifikasjoner av hvilke tjenester hver enkelt av oss har rett til, har det vi kan kalle rettighetenes tid innhentet oss. Utilstrekkelige tjenester i dag kan ikke lenger begrunnes like enkelt med at våre folkevalgte har en plan for framtiden. Dette skaper et fundamentalt dilemma, og det skaper nye betingelser for politisk troverdighet. Det etablerer en fundamental uklarhet og usikkerhet når det gjelder hva velferdsstaten faktisk skal yte, i en situasjon der de som yter tjenestene, befinner seg i en økonomisk situasjon som krever at noen avgjør hva man skal velge å se bort fra. Når ingen lenger rettmessig kan se bort fra noe, men i prinsippet må yte uavhengig av ressurstilgang, oppstår et spill om hvem som skal ta ansvaret for illegitime prioriteringer.

Maktens logikk i rettighetenes tid

Dette har bidratt til å skape en politisk maktforvaltning som har snudd den klassiske demokratiske politiske modellen på hodet. Kampen står om hvem som skal få retten til å definere gode hensikter og forvalte ressursene uten å bli sittende med det konkrete ansvaret for å yte velferd som det knapt er tilgjengelige ressurser til. De gode hensiktenes politikk skaper et univers av uavgrensethet, der noen likevel må etablere grenser som man i realiteten ikke har lov til å trekke. Slagordet "delegering av ansvar" er hendig i en slik sammenheng. Men de som har skoen på, har ikke noe mandat til å si at den faktisk trykker. Effekten er at de gode hensikters agenter alltid sikrer seg retten til å skape et dilemma for andre; å gjøre tjenesteyterne permanent skyldige. Mye tyder på at folkevalgte i løpet av de siste par tiårene har rendyrket en politikerrolle som er tilpasset dette. De opptrer som advokater for de som ikke får sine rettmessige behov dekket, men gjenoppstår som ansvarlige for økonomiens helse når det er nødvendig. På denne måten er det politiske ansvaret abstrahert, og politiske myndigheter kan inngå en uhellig allianse med misfornøyde brukere av alle slag – mot "byråkratiet", "profesjonene" og eventuelt kommunene, altså alle de som yter tjenestene i praksis på vegne av de samme myndighetene. Min antakelse er at denne dynamikken vanskelig kunne ha oppstått dersom ikke velferdsstaten hvilte på en form for arbeidskraft som i en viss forstand er skreddersydd til den. De kvinnedominerte yrkene i førstelinjen befinner seg i et organisatorisk grenseland hvor de kontinuerlig kompenserer for strukturelle misforhold og selvmotsigelser som oppstår i rettighetenes tid og med de gode hensikters politikk. Men grensene de etablerer, avskjærer bare i liten grad tjenestemottakerne fra tjenestene de har rett til. I stedet – av grunner jeg har redegjort for ovenfor – blir grensedragningen en del av deres egen person, og oppstår som personlige fordringer om å yte mer, dårlig samvittighet, utslitthet, resignasjon og individuell og kollektiv kritikk av manglende etikk. Det mest problematiske med denne internaliseringen av grenser – grenser som politiske myndigheter (og administrative ledere) frasier seg ansvaret for – er at de som internaliserer dem, dermed blir velferdsstatens viktigste prioriteringsagenter. De må enten jobbe hardere eller gå på akkord med seg selv, enten redusere kvaliteten eller sprenge budsjettet, eller de må enten være lojale overfor loven (og pasienten) eller virkeligheten og arbeidsgiveren. Uansett er de skyldige og utilstrekkelige. De blir i praksis selv ansvarlige for den gradvise og snikende kvalitetsreduksjonen som ingen ønsker.

III. Kompetanse, faglighet og motmakt

Jeg innledet denne diskusjonen med "bemanningsproblemet" i de kvinnedominerte yrkene i pleie- og omsorgssektoren. I lys av resonnementet jeg har lagt fram i diskusjonen som fulgte, er det grunn til å tro at problemet, slik det har blitt forstått og framstilt, er et ganske annet. Mangelen på personale i denne sektoren kan forstås som et fruktbart utgangspunkt for å tenke ikke bare nytt, men helt annerledes – både om hvorfor det er vanskelig å rekruttere personell og hvordan velferdsstatsmodellen har overlevd så lenge uten at politisk ansvarlige har måttet ta et større ansvar for dens vedlikehold.

For det første: Mangelen på personell kan forstås i rent markedsøkonomiske termer, slik tilsvarende problemer i andre deler av arbeidslivet normalt forstås. Vi får som regel så mange og så kompetente arbeidstakere som vi er (a) villige til å betale for, og (b) i stand til å tilby interessante arbeidsbetingelser. Som jeg har forsøkt å sannsynliggjøre, er denne viljen ikke til stede når det gjelder pleie- og omsorgsyrkene. Trolig er nettopp det hovedgrunnen til at problemet snakkes om som om det handlet om en slags dugnad. Dugnadsmetaforen er ikke helt tilfeldig valgt, for det er flere trekk ved arbeidsmarkedstilpasningen i disse yrkene som minner om nettopp en dugnad. Den er selvsagt ikke basert på den samme typen frivillighet, men den er like sterkt preget av måten å appellere til den moralske dugleiken og viljen til å yte et ekstra skjerv for fellesskapet. Hovedforskjellen er kanskje at de sterkeste ildsjelene i de fleste dugnader honoreres med skikkelig anerkjennelse.

For det andre: Det er slett ikke behov for ti tusen flere par hender i pleie- og omsorgssektoren. En slik forestilling kan ses som et uttrykk for den samme måten å tenke om denne sektoren på: som en permanent unntakssituasjon i det norske arbeidsmarkedet. I mange kommuner ser det ut til å være en utbredt oppfatning blant politikere og administrative ledere at det er helt naturlig og ønskelig, eller i det minste akseptabelt, at det er nok med noen ansatte som har en del kompetanse. En slik ubekymret og useriøs holdning til kvalitet er i en del tilfeller uttrykk for den holdning at pleie- og omsorg kan utføres kvalifisert av enhver kvinne. Men det er "hoder", eller rettere: kompetanse det er behov for, her som i alle andre sammenhenger hvor arbeidet er kunnskapsintensivt. Dette er selvsagt ingen kritikk mot all den store og gode innsats som gjøres av ufaglærte (og faglærte som gjør arbeid de knapt er kvalifisert for) i norsk pleie- og omsorg. I tillegg til at det objektivt sett er et enormt behov for mer kompetanse i sektoren, er systematisk satsing på kompetanse også, slik jeg ser det, et godt utgangspunkt for å tenke (fag)politisk. For å si det litt abstrakt: økt kompetanse kan styrke evnen til å håndtere det jeg har omtalt som et grenseproblem.

En viktig grunn til at det knapt eksisterer klare standarder for hva som skal gjelde som kvalitet, ser faktisk ut til å være at ansatte – for eksempel i et gitt sjukehjem – ikke tenker på muligheten for å koordinere arbeidet i henhold til faglige standarder som særlig realistisk. Til det er det for mange ufaglærte, for mange små stillinger, liten felles møtetid og svært lite bruk av systematiske belønningssystemer som honorerer slik innsats. Min erfaring er at det ikke sjelden forekommer at ansatte – selv de med faglige aspirasjoner – gradvis slutter å dyrke faglighet som et systematisk ideal. Det skjer ikke fordi de har dårlig moral, men fordi "produksjonspresset" er så stort. Dessuten er ofte ledelsen i realiteten så passiv, fraværende, overarbeidet eller hjelpeløs, at det innebærer en stor risiko å tenke faglig på en måte som ikke nødvendigvis gir umiddelbar lettelse i arbeidet, men som vil kreve ekstra tid til koordinering, motivering og skolering. Et personale med høy kompetanse, og med ambisjoner om både å øke den og bruke den som en karrierestrategi (uten nødvendigvis å måtte forlate sektoren), vil neppe godta slike tilstander. Det setter sin ære i å forsvare kvaliteten, og den aksepterer i mindre grad at kvalitet i møtet med økonomiske begrensninger blir en avhengig variabel. Personale med høy kompetanse har både bedre forutsetninger for å oversette mellom faglighet, økonomi og politikk, og er sannsynligvis mer opptatt av å unngå å bli et gissel for politisk hykleri.

Økt satsing på kompetanse kan, som (fag)politisk strategi, bidra til å løse det mer omfattende grenseproblemet som angår politiske myndigheters manglende vilje til å respondere på kravet nedenfra om at noe seriøst må gjøres. Kompetanse er språk som blir forstått. Behovet er lett å begrunne, og kompetansespråket kan bidra til å oppheve den ørkesløse diskusjonen om hvorvidt de ansatte i pleie- og omsorgssektoren er troverdige når de peker på systematiske kvalitetsbrudd og ressursmangel.

Endelig er det svært positivt og viktig at kompetanse faktisk koster mye. Bare en sterk mobilisering bak kravet om at de kvinnedominerte yrkene, som utgjør velferdsstatens grunnvoll, ikke lenger skal kunne behandles som en permanent unntakssituasjon i det norske arbeidsmarkedet, kan plassere ansvaret for den politiske prioriteringen dette innebærer der det hører hjemme.

For at situasjonen skal kunne endres, er jeg overbevist om at det trengs en omfattende mobilisering nedenfra, og en sak som samler og kommuniserer effektivt. Det er slående at nær sagt alle diskusjoner om forholdene i disse yrkene, og i velferdsstatens førstelinje, skjer på premisser som er lagt av styringsinteresser. Det er som om vi venter på at den gode politisk vilje og smarte organisasjonsløsning snart skal finne løsningen og gjenskape harmoni. Dette er så langt fra Fagbevegelsens ethos det er mulig å komme. Vi vet at velferdsstaten og dens verdigrunnlag ikke springer naturlig ut av Tradisjonen og Kulturen; den er et resultat av en omfattende politisk kamp der elitenes makt ble begrenset av en sterk motmakt nedenfra. Denne motmakten er i dag knapt til stede når det gjelder velferdsstatens førstelinje. Uten en slik motmakt er det vanskelig å tenke seg at politiske makt- og styringsinteresser skal kunne få de korrektiv de trenger, men som de på kort sikt kan tjene mye på å se bort fra.

---

Litteratur

• Bakken, R. 2001. Modermordet: om sykepleie, kjønn og kultur. Oslo: Universitetsforlaget AS.
• Bakken, R., H. Haukelien og H. Vike 2004. Kvinnelig bemanning. Om vilkårene for fagutøvelse pleie- og omsorgstjenestene. Rapport, Norsk Sykepleierforbund.
• Baldersheim, H., J.F. Bernt, T. Kleven og J. Rattsø 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Tano Aschehoug.
• Bernt, J.F. 1997. "Statlig kontroll med kommunene – en trussel mot eller en forutsetning for det kommunale folkestyrets legitimitet?" I: Baldersheim, H. 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Oslo: Tano Aschehoug.
• Boje, T.P. og A. Leira (red.) 2000. Gender, Welfare State and the Market. Towards a New Division of Labour. London: Routledge.
• Brunsson, N. & J. P. Olsen. 1993. The Reforming Organization. London: Routledge.
• Brunsson, N. 1989. The Organization of Hypocrisy: Talk, Decisions and Actions in Organizations. Chichester: Wiley.
• Du Gay, P. 2000. In Praise of Bureaucracy. London: Sage Publications.
• Ellingsæter, A. L. og J. Solheim. 2002. Den usynlige hånd: Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Eriksen, E.O. 2002. Demokratiets sorte hull – om spenningen mellom fag og politikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt Forlag.
• Esping-Andersen, G. 1998. Welfare States in Transition: National Adaptations in Global Economies. London: Sage Publications.
• Esping-Andersen, G. 1999. Social Foundations of Postindustrial Economies. New York: Oxford University Press.
• Fimreite, A. L. 2003. Der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett! : om lokalt folkestyre og rettigheter. Bergen: Rokkansenteret, rapport 8.
• Furre, B. 1991. Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. Oslo: Samlaget.
• Haukelien, H. 2000. Kall og byråkrati. Omsorgsideologier og omsorgspraksiser blant sykepleiere. Oslo: Cand.-polit.-oppgave, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.
• Henningsen, E. og H. Vike. 1998. "Folkelig elitisme? Om offentlighetens kultur i Norge." Norsk antropologisk tidsskrift. Nr. 2, Oslo: Universitetsforlaget (150–167).
• Kildal, N. og S. Kuhnle (red.) 2005. Normative Foundations of the Welfare State. The Nordic Experience. London: Routledge.
• Kleven, T. m fl. 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Oslo: Tano Aschehoug.
• Kronenfeld, D. og H, Vike. 2002. "Collective Representations and Social Praxis. Local Politics in the Welfare State." The Journal of the Royal Anthropological Institute nr. 4, vol. 8 (621–643).
• Kvande, E. og B, Rasmussen. 1997. "Omorganisering av helse- og omsorgsarbeid: nye muligheter for kvinnelig ledelse?" I: Byrkjeflot, H (red.), Fra styring til ledelse. Oslo: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke (373–391).
• Langset, Bjørg 2006. "Arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren mot år 2050", i Økonomiske analyser 4/2006 56–61. Oslo: Statistisk sentralbyrå.
• Lipsky, M. 1980. Street-level Bureaucracy. Dilemmas of the Individual in Public Services. New York: Russel sage Foundation.
• Lysgaard, S. 1961. Arbeiderkollektivet: En studie i de underordnedes sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.
• Miller, D. 2003. "The Virtual Moment." Journal of the Royal Anthropological Institute, Vol 9, nr. 1. London: Royal Anthropological Institute (57–76)
• Nilsson, T. 1998. "Scandinavian Liberalism – Prophets instead of Profits." I: Sørensen, Ø. og B. Strådt. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget (206–230).
• Park, G. 1998. The Marks Of Power: Helgeland and the Politics of Omnipotence. Newfoundland: Institute of Social and Economic Research, Memorial University of Newfoundland.
• Shore, C. og S, Wright (red.) 1997. Anthropology of Policy: Critical Perspectives on Governance and Power. London/New York: Routledge
• Shore, C. og S, Wright. 2000. "Coercive accountability: the rise of audit culture in higher education." I: Marylin Strathern (red.). Audit Cultures: Anthropological studies in accountability, ethics and the academy. London: Routledge (57–89).
• Sejersted, F. 1993. Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget.
• Selle, P. og B, Øymyr. 1995. Frivillig organisering og demokrati. Oslo: Det Norske Samlaget.
• St.meld.nr. 25. (2004–2005). Mestring, muligheter og mening. Helse- og omsorgsdepartementet.
• Sørensen, Ø. og B, Strådt. 1998. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget.
• Sørhaug, H. C. 1989. "Kake eller konfekt? Utkast til en teori om frivillige organisasjoners politiske økonomi." I: Brox, O. & M. Gullestad (red.). På norsk grunn: Sosialantropologiske studier av Norge, nordmenn og det norske. Oslo: ad Notam forlag (113–122).
• Thorsen, K. 2003. "Kjønn, makt og avmakt i omsorgstjenesten." I: Widding Isaksen, Lise (red.). Omsorgens pris: Kjønn, makt og marked i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Trägårdh, L. 1998. "Statist Individualism: On the Culturality of the Nordic Welfare State." I: Sørensen, Ø. og B. Strådt. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget (253–285).
• Tranøy, B. S. og Ø. Østerud (red.) 2001. Den fragmenterte staten. Reformer, makt og styring. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Vabø, M. 1998. Hva er nok?: Om behovsfortolkning i hjemmetjenesten. Oslo: rapport nr. 8. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
• Vabø, M. 2002. Kvalitetsstyring og kvalitetsstrev: Nye styringsambisjoner i hjemmetjenesten. Oslo: Rapport nr. 8. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
• Vike, H. 1997. "Reform and Resistance. A Norwegian Illustration." I: Shore, C. og S. Wright (red.). Anthropology of Policy. London: Routledge.
• Vike, H. mfl. 2002. Maktens samvittighet. Om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Vike, H. 2003. "Byråkratiske utopier: Om etablering av orden i offentlig forvaltning." Norsk antropologisk tidsskrift, nr. 2–3, 14 årgang, universitetsforlaget (122–136).
• Vike, H. 2004. Velferd uten grenser. Velferdsstaten ved veiskillet. Oslo: Akribe forlag.
• Zetterberg, H. 1986. "The Rational Humanitarians." I: Graubard, S. (red.) Norden – The Passion for Equality. Oslo: Norwegian University Press (79–96).
• Østerud, Ø., F. Engelstad og P. Selle 2003. Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

"En skikkelig mannfolkjobb? Jo det er en jobb hvor du kan bestemme sjøl, ha mer ansvar, og så er det skikkelig betalt." Slik svarte en formann på en kvinnebedrift som sosiologen Hjørdis Kaul intervjuet (Kaul 1996). Dermed hadde han også sagt hva han og mange med han mente var typisk for en kvinnfolkjobb: underordnet og dårlig betalt.

Ebba Wergeland og Paul Nordberg har skrevet boka Verneombudet (2006).
Denne artikkelen er et utdrag fra boka, og trykkes med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.
Se også Gunnhild Lurås sin omtale av boka i dette nummeret av Rødt!.

---

Kvinnene har som gruppe dårligere arbeidsvilkår enn menn, og de typiske arbeidsmiljøproblemene er ofte usynlige, det handler mye om mellommenneskelige forhold. Både ekspertisen og fagbevegelsen mangler erfaring med å rydde opp i arbeidsmiljøproblemer som er typiske for kvinnearbeidsplasser. Ofte gjelder det forhold som har med organiseringen av arbeidet å gjøre, og stresspåkjenninger som ikke er så vanlige i menns arbeid. Kvinner har for eksempel oftere publikumskontakt, omsorgsoppgaver, underordnet arbeid og detaljovervåket arbeid. De er også oftere utsatt for stress på grunn av konflikter mellom ansvar hjemme og kravene på jobb, for eksempel med å organisere barnepass når arbeidstidene er ubekvemme eller uforutsigbare.

Fordi det er nødvendig å sette ord på problemene før en kan stille krav, er det viktig å ta seg tid til å komme fram til felles forståelse og prioritering. Det er mye å diskutere, det gjelder å finne tid og anledning:

• Hva er det viktigste å sikre i forhandlingene om nye skiftordninger?
• Vil de planlagte omorganiseringene slå ulikt ut for menn og kvinner?
• Hvem tar opp kvinnenes arbeidsmiljø i arbeidsmiljøutvalget?
• Er det bare mennenes virkelighet som skal gjelde i fagforeningen og blant verneombudene?

Menn får plager av jobben, kvinner bare er sånn

Når menn får vond rygg, er det vanlig å spørre om det kan henge sammen med jobben. Men når verneombud på kvinnearbeidsplasser forteller at de ansatte har smerter i nakke og skulder, blir de ofte møtt med at det skyldes helt andre ting enn arbeidsforhold. Og så kommer hele leksa om at kvinner har problemer hjemme, at de antakelig er mer følsomme for smerter enn menn, og at akkurat de dette gjelder, egentlig er litt hysteriske. Verneombudet må ikke la seg forvirre av disse bortforklaringene. For det er bortforklaringer. Kikk litt på historien om "telegrafistkrampen", og se om det ikke er litt å lære.

Telegrafistkrampen

Rundt 1900 var det i USA og England mye snakk om "telegrafistkrampe", med smerter i arm og hånd og nedsatt funksjon. Den første forklaringen var at dette skyldtes ensidig muskelarbeid med tidspress og mangel på variasjon. Den nymotens telegrafnøkkelen krevde 30.000–40.000 anslag i timen, og arbeidsdagen kunne vare i 14 timer. Telegrafisten anstrengte seg for å skrive fort og feilfritt. I 1908 ble den godkjent i England som yrkessykdom med rett til yrkesskadeerstatning. Dermed økte selvsagt antallet som ble registrert. Ikke nødvendigvis fordi det ble flere tilfeller, men fordi retten til erstatning gjorde at registreringen hadde en hensikt. Stilt overfor de høye tallene skiftet den medisinske interessen etter hvert retning. Artiklene i England og USA begynte å handle om hvordan man avslørte simulanter, og om psykiske egenskaper som kunne øke sårbarheten. Det ble snakket om at noen telegrafister nok hadde en psykonevrotisk legning. Og noen grupper ble åpenbart rammet langt oftere enn andre. Det gjaldt kvinner, jøder og andre innvandrere som polakker, italienere, grekere og østerrikere. Det måtte skyldes at de hadde en spesielt hysterisk legning. Innvandrerne ble dessuten mistenkt for å ville misbruke forsikringsordningene.

Ekspertisen overså glatt at både England og USA i disse årene hadde opplevd en dramatisk økning i nettopp kvinners og immigranters yrkesdeltakelse, og at nykommerne sannsynligvis fikk de mest underordnete jobbene og de dårligste vilkårene. Det var ikke så rart om de også var mest utsatt for sykdom. Men arbeidsgivere og helsemyndigheter foretrakk å tro på at den "egentlige" årsaken ikke var dårlige arbeidsforhold, men hysteriske kvinnfolk og nevrotiske og upålitelige innvandrere. Da slapp de å lete etter risikoforhold i arbeidsmiljøet, og kunne heller diskutere alle problemene de syntes de hadde med kvinner og innvandrere.

Verneombudet har nytte av å lete etter kjønnsforskjeller

Det er lett å bli blind for det man er vant til, som at det er forskjell på menns og kvinners oppgaver og arbeidsvilkår, selv i samme yrke og på samme arbeidsplass.

– Er det kjønnsforskjeller i kvaliteten på arbeidsvilkår og arbeidsmiljø, for eksempel fordi bedriften er delt i manns- og kvinneavdelinger eller skiller skarpt mellom mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid? Det er ikke noe galt i å gjøre ulikt arbeid, men hvis det fører til at kvinnene systematisk har dårligere arbeidsmiljø og arbeidsvilkår enn flertallet av mennene, har verneombudet en oppgave.

– Er det flere kvinner enn menn som får muskelsmerter eller blir uføre på grunn av arbeidsforholdene? Hvis det er større risiko for slitasje i "kvinneyrkene" eller arbeidet er dårligere tilpasset kvinnenes størrelse og krefter, betyr det at det må være rom for forbedringer. Det samme gjelder for så vidt om situasjonen er omvendt.

– Blir det tatt hensyn til omsorgsansvar utenfor jobben, eller for den del til aldersforskjeller, når det forhandles om arbeidstid, overtid og skiftordninger? Eller presser det ungdommelige mannlige flertallet gjennom langfri og komprimerte arbeidsuker for alle?

– Vil det kanskje være til alles fordel om kravene utenfor jobben, fra barn, lokalsamfunn og familie, fikk større plass i bevisstheten når det skal forhandles om arbeidsmiljø og arbeidstid?

Er kvinner for små?

Kvinner har gjennomsnittlig mindre krefter enn menn. Den fysiske arbeidsevnen er 30 prosent mindre og muskelstyrken 15–50 prosent mindre. Kvinner er også gjennomsnittlig kortere og lettere. Slike gjennomsnittsforskjeller forhindrer selvsagt ikke at mange kvinner orker mer enn mange menn, og typiske kvinneyrker er minst like tunge som mange mannsyrker.

Men forskjellene i vekt og kroppshøyde, armlengde og håndbredde gjør at bare et mindretall av kvinner sitter godt på et førersete som er konstruert for menn, eller får godt grep om et verktøy som passer godt for de fleste menn. Det som passer for standardmannen på 1,80, passer dårlig for mange menn som ikke er "standard". Løsningen er reguleringsmuligheter og valgmuligheter, for det er også store variasjoner kvinner imellom og menn imellom.

Kamelen og dromedaren

Da sosiologen Hjørdis Kaul studerte kvinners arbeidsvilkår i industrien, oppdaget hun en interessant forskjell mellom bransjer der kvinnene var i flertall, og bransjer som var mannsdominerte. På den første typen arbeidsplass manglet småbarnsmødrene. Hvis du tegnet opp aldersfordelingen blant de ansatte, fikk du et mønster som hun kalte kamelen, to pukler med de yngste og de eldste, med et søkk imellom. Dette hadde andre sett før henne, og det ble forklart med at kvinnene heller ville være hjemme de årene barna var små. Kvinnene selv sa at arbeidet var for slitsomt å kombinere med små barn hjemme. Det var ingen ordninger i bedriften som la forholdene til rette for at det skulle la seg gjøre heller. For eksempel måtte de stille på jobb klokka 7, selv om barnehagen ikke åpnet før klokka 8.

I mannsdominert industri fant hun til sin overraskelse et annet mønster for kvinnenes aldersfordeling. Det var bare én bred pukkel på kurven, med færre helt unge og helt gamle. Mannsdominert industri var som dromedaren, med bare én pukkel. Der var småbarnsmødrene med. Kamelen i de andre bransjene kunne altså ikke bare skyldes moderskapet. Det kvinnene i mannsdominert industri selv fortalte, var at arbeidsplassen var så viktig for dem at de ville fortsette selv om de ble mødre. Og aller viktigst: Forholdene ble lagt til rette for dem slik at de kunne klare det.

Viktige områder for verneombudet

På kvinnearbeidsplasser:

• Tilstrekkelig grunnbemanning og fulle stillinger – i stedet for å utnytte at lavtlønte kvinner er «fleksible» fordi de trenger ekstravakter, vikariater og overtid når de ikke får full stilling.
• Tydelige krav til kvalifikasjoner når bemanningen settes opp. Når en sykepleier erstattes med en skoleelev for å spare penger, er hun ikke erstattet. Det betyr ekstra belastning både på de andre sykepleierne og på skoleeleven, som får for mye ansvar.
• Større egenkontroll med arbeidstempo og arbeidssituasjon. Kvinner mangler oftere enn menn kontroll med arbeidstempo og hviletid, og utsettes oftere for produktivitetskontroll, stoppeklokke og standardtider.
• Realistiske arbeidstidsordninger i forhold til ansvar og oppgaver utenfor jobben.
• Forum for felles diskusjon av arbeidsoppgaver og arbeidsforhold. Kvinners tette timeplan kan gjøre det vanskelig å samles utenom arbeidstid. En fellestur med overnatting på hotell kan løse problemet hvis den er planlagt i god tid på forhånd.

På arbeidsplasser med både menn og kvinner:

• samme adgang til tekniske hjelpemidler, kjøretøy, heiser og traller, og samme adgang til opplæring i bruken
• samme rett til arbeidsplass, verktøy, verneutstyr osv. tilpasset den enkelte, med riktig avstand, høyde, vekt og håndgrep, og mest mulig regulerbare høyder og avstander der flere skal bruke samme arbeidsplass, førerhus eller maskin
• samme mulighet for å trekke seg tilbake fra publikumskontakt
• samme mulighet for å be om hjelp fra andre
• samme rett til ikke å bli avbrutt i det man holder på med
• samme rett til ikke å bli bedt om ekstratjenester som ikke hører til jobbe

Moskvas handlingar i dei åra den russisk-tsjetsjenske konflikten har pågått, har kosta over 40.000 barn livet – noko som aldri kan bli sett på som del av ein kamp mot global terrorisme, med mindre ein, sjølvsagt, går ut frå den hypotetiske haldninga at desse barna i framtida kunne ha blitt terroristar, og at ein derfor ser på deira brutale bortgang som eit preventivt tiltak mot mogeleg terrorisme.

Majnat Abdullajeva er tsjetsjensk journalist, som har måtta gå i eksil og no lever i Tyskland.
Innlegget blei halde på IRCTs (www.irct.org) sitt internasjonale symposium i Berlin 9. og 10. desember 2006.
Artikkelen er oversatt av Rolf Vårdal.

 

---

 

Den andre krigen i Tsjetsjenia, som tok til i 1999 under nemninga anti-terroristoperasjon, har no halde fram i sju år, og blir følgd av grove brot på menneskerettane. Trass i freistnadene frå den russiske staten i mange år på å overtyde det internasjonale samfunnet om normalisering av situasjonen i den tsjetsjenske republikken, har konflikten i røynda auka på kvart år, kun endra form over tid og funne meir raffinerte og perverterte uttrykk. Vidare endra konflikten seg allereie frå ein lokal russisk-tsjetsjensk krig, til ein konflikt mellom Russland og andre republikkar i Nord-Kaukasus, som Dagestan, Ingusjetia og Kabardino-Balkaria. Denne konflikten er fulgt av ei svært alvorleg krise i det som omhandlar brot på fundamentale menneskerettar.

Heilt frå dei militære aksjonane starta i Tsjetsjenia har Kreml prøvd å framstille desse som ein slags anti-terroristoperasjonar, men etter dei tragiske hendingane 11. september, har dette ynskjet frå Moskva blitt eit aksiom. Men, som eit resultat av Moskvas handlingar i dei åra den russisk-tsjetsjenske konflikten har pågått, har mellom 150.000 og 200.000 innbyggarar i den lille nord-kaukasiske republikken blitt drepne, inkludert over 40.000 barn – noko som aldri kan bli sett på som del av ein kamp mot global terrorisme, med mindre ein, sjølvsagt, går ut frå den hypotetiske haldninga at desse barna i framtida kunne ha blitt terroristar, og at ein derfor ser på deira brutale bortgang som eit preventivt tiltak mot mogeleg terrorisme. Vidare har nesten halvparten av befolkninga i Tsjetsjenia blitt tvinga til å forlate territoriet og bli flyktningar, og det nøyaktige talet på invalide og foreldrelause er ukjent til og med for dei pro-russiske tsjetsjenske byråkratane.

Trass i dei evige freistnadene frå det russiske leiarskapet med president Putin i spissen på å halde fram sine overgrep med militærmakt i Tsjetsjenia som eit bidrag til kampen mot internasjonal terrorisme, er det dei tusental av fredelege innbyggarar i republikken som lir mest under dette. I mange år har dei vorte utsette for daglege lidingar som følgje av dei absolutt illegale overgrepa som er begått av soldatar frå dei ulike og talrike makstrukturane mot dei fundamentale rettane sine – først og fremst retten til liv.

Kidnappingar. Masseutreinskingar

Frå starten av det andre militære felttoget i Tsjetsjenia har tusenvis av menneske blitt offer for kidnapping av soldatar eller allierte til dei ulike russiske maktstrukturane. I dei første åra av krigen vart dei fleste arresterte i såkalla "oppreinskingar" (zatsjistki), det vil sei i dei spesielle operasjonane som skulle kontrollere pass i ein eller annan busetnad i republikken. Etter at dette blei rutine i dei første dagane av krigen, vart desse spesielle operasjonane utførte i hovudsak på følgjande måte: Russiske soldatar med hjelp av pansra kjøyretøy blokkerte busetnader i dagevis utan å tillate nokon av innbyggarane å forlate staden, før dei så systematisk kontrollerte dokumenta blant lokalbefolkningen på leiting etter personar som tilhøyrde den tsjetsjenske opposisjonen eller som hjelpte eller sympatiserte med separatistane. Sidan mange av innbyggarane hadde mista dokumenta sine i løpet av det militære felttoget (brende saman med heimane deira under bombing, mista under fleire evakueringar frå stridssoner til tryggare stader, etc.) blei hundrevis av fredelege innbyggarar arresterte – i prinsippet for å stadfeste identiteten deira – før dei forsvann utan spor.

I følgje ulike menneskerettsorganisasjonar har mellom fem og åtte tusen menneske blitt bortførde og deretter forsvunne utan spor sidan hausten 1999 under slike oppreinskingar, då russiske styrkar starta på ei lang rekke av bitre slag for å okkupere tsjetsjenske busetnadssentra, det eine etter det andre. Vidare understrekar sjølv Memorial, menneskerettsorganisasjonen som i dag er best i stand til å overvake hendingar i Tsjetsjenia, gjentekne gonger at dataa deira er baserte på undersøkingar som er gjennomførde berre på ein tredel av republikkens territorium, så det kan ikkje avspegle til fulle den totale utstrekninga av slike brot på menneskerettane. Vidare er innbyggarane i republikken etter år med krig blitt vande med sin totale mangel på rettar og dei militære forbrytaranes immunitet, og er redde for represalier frå dei militære, og bestemmer seg ofte for ikkje å gå til statens juridiske organ angåande arrestasjon og forsvinning som gjeld slektningar. Leiting etter kidnappa eller arresterte familiemedlemmer blir ofte utført av deira næraste slektningar, som brukar sine eigne ressursar. Dette er resultat av den stemninga av terror og mistillit som med hensikt har blitt framdyrka i Tsjetsjenia dei siste åra, og også den systematiske spreiinga av informasjon og angiveri, som i storleik minner om Stalin-tida. Dette siste elementet medfører vidare at slektningar av kidnappingsoffer ikkje vender seg til dei offisielle juridiske strukturene, noko som medfører stillheit rundt eit enormt tal på slike brotsverk.

Målretta individuelle oppreinskingar

Ei anna form for kidnapping som har funne stad i ein kolossal målestokk i den siste tida, er såkalla "målretta individuell oppreinsking" (adresnye zatsjistki). Om ein kan seie at soldatar i hovudsak utførte dei ovannemnde daglege masse-"oppreinskingane" av heile busetningssentra i dei første åra av krigen, har dei i dei siste to eller tre åra føretrukke den spesielle "know-how" frå den andre Tsjetsjenia-krigen som blir kalla "målretta individuell oppreinsking". Når den først blei teken i bruk, blei denne "målretta individuelle oppreinskinga" presentert av det russiske militæret som eit middel for å forsvare dei uskuldige som hadde vore offer for masse-"oppreinskingar" – sidan dei einaste som blei arresterte under "målretta individuell oppreinsking" antakelegvis ville vere dei som braut spesifikke lover eller deltok i illegale væpna grupper, som russisk propaganda kallar den tsjetsjenske motstandsrørsla. I alle høve har det i røynda vore under "målretta individuelle oppreinskingar" dei siste åra at det største talet på lokale innbyggarar, der det overveldande fleirtalet ikkje hadde det minste å gjere med motstandsrørsla, har forsvunne utan spor. Ein kan kort oppsummere dei såkalla "målretta individuelle oppreinskingane" som følgjer: midt på natta eller ved daggry kjem soldatar, anten maskerte eller utan kjenningsmerke køyrande i pansra køyretøy med overmalte nummerskilt til heimen til ein innbyggar i republikken, dei bryt seg inn i heimen, pågrip den sovande personen og tek han med seg (ofte i nattklede, utan tid til å kle på seg). Det er nesten uråd å finne ut tilhøvet desse "flygande hollendarane" i den tsjetsjenske krigen har til den eine eller andre offisielle maktstrukturen, og å spørje desse nattlege besøkande om å vise dokument er jamngodt med å skrive sin eigen dødsdom. Nokre av dei pågripne blir sette fri etter fleire dagar, og har gjentekne gonger blitt torturerte og slegne; ofte blir dei kjøpt fri av slektningar for ein stor pengesum – om dei, sjølvsagt, har lukkast raskt i å finne ut kvar offeret har blitt teke.

Det fins ei slags prisliste med prisar for løysepengar for kidnappingsoffer. Ein levande person (jamvel om han er torturert nesten til døde) kostar mellom 3 og 7 til 10 tusen dollar. Etter å ha betalt denne summen har slektningane ein sjanse til å få tilbake offeret før det er tid til å skyte han. Lika av desse som er kidnappa og så myrda, kostar litt mindre. Returen deira – og sjansen til å gravlegge dei – kostar som regel mellom 1.000 og 3.000 dollar.

Mange forsvinn utan spor. Svært ofte blir lika av menneske som er pågripne på denne måten, til slutt funne i utkanten av busetnader eller i massegraver, med teikn på ein voldsom død.

Massegraver

Ei av dei spesielle omstenda i den tsjetsjenske røyndomen er dei talrike massegravene overalt på territoriet i den tsjetsjenske republikken, som blir funne av lokale innbyggarar frå tid til anna. Nokre av desse har allereie blitt oppdaga, mange er framleis uoppdaga. I byrjinga av mars 2000, tre veker etter at Groznyj, som hadde blitt forlate av tsjetsjenske motstandsstyrkar og okkupert av russiske militære, klarte eg å nå den tsjetsjenske hovudstaden i løyndom. I fleire dagar då eg oppheldt meg i den øydelagde byen, der gatene var overstrødde med halvrotne eller heilt ferske lik av drepne tsjetsjenarar, klarte eg å lage grove skisser av dei største massegravene i Groznyj. Frå samtalar med lokale innbyggarar eller ved at dei viste meg stadene der føderale soldatar, hovudsakeleg leigesoldatar, hadde utført masseavrettingar av Groznys innbyggarar som hadde overlevd dei bitre kampane, var eg i stand til å registrere rundt tjue graver der soldatane i all hast hadde dekka spora etter brotsverka sine. Uheldigvis, då eg prøvde å forlate Groznyj blei eg pågripen ved eit russisk kontrollpunkt, der massegravene som var kartlagde i notisboka mi blei erklærte russiske militære lokalitetar. Eg blei forhøyrd mistenkt for å vere snikskyttar i motstandsstyrkane. Notisbøkene med lokalisasjonane til massegravene blei straks konfiskerte. Likevel, nokre av desse massegravene blei seinare oppdaga og gravde opp. Til dømes vart ei av dei største fellesgravene oppdaga nær busetnaden Khankala, der hovudkvarteret til det russiske militæret i Tsjetsjenia tilfeldigvis held til. Alle dei 56 som blei funne i denne grava, blei drepne etter langvarig og avansert tortur. Mange hadde hender og føter bundne med tau, og nokre hadde fått teke ut indre organ. Rundt tjue av lika var unge kvinner.

Utanom slike massegraver over heile territoriet i republikken blir det nesten dagleg funne enkeltlik av offer for utanomrettslege avrettingar. Desse blir funne hastig tildekka med jord eller berre dumpa i utkanten av landsbyar, i kloakken, eller i kjellarar på rivne hus. Då eg arbeidde i Groznyj frå 1999 til november 2004 deltok eg personleg mange gonger i leiting etter slike graver og i forsøka til innbyggarane på å identifisere restane, noko som med republikkens mangel på rettsmedisinsk ekspertise berre blei utgjort av dette: restane av dei døde blei lagde ei tid på ein offentleg plass, som oftast moskeane; dei blei fotograferte av ein av dei lokale innbyggarane (om nokon i nærleiken var i stand til å finne eit kamera), restane av dei ofte sundslitne kleda og skoa blei nøyaktig skildra og nedskrive, før restane blei gravlagde på den lokale gravplassen under eit valt namn.

Kven står bak kidnappingane og drapa?

Som det alt har blitt påpeika, er det svært vanskeleg å fastslå identiteten til dei som er involverte i slike kidnappingar og drap i Tsjetsjenia. Ofte er kidnapparane sitt språk det einaste sporet slektningane har for å slå fast kva av dei talrike maktstrukturane på republikkens territorium dei skal vende seg til. Dersom kidnapparane konverserer seg i mellom på russisk på ein nattleg "spesialoperasjon", betyr dette at ein bør leite etter kidnapparane i dei såkalla "Mellombelse divisjonane til Innanriksministeriet" (VOVD), som blir utgjort av militære polititenestemenn som blir sende til Tsjetsjenia frå andre regionar i Russland eller i Khankala, hovudbasen til det russiske militæret i Tsjetsjenia. Om kidnapparane snakkar tsjetsjensk eller gebrokkent russisk, fører spora til dei pro-russiske tsjetsjenske maktstrukturane. Ein kan ikkje hevde at statsadvokaten i Tsjetsjenia, som er ansvarleg for etterforsking av slike brot på menneskerettane, ikkje gjer noko. Rettslege steg blir regelmessig tekne basert på fakta om kidnapping av republikkens borgarar – men desse fører nesten aldri til identifisering av kidnapparane.

Utanom soldatane sjølve har fleire høgt plasserte byråkratar i republikken og i Russland vedgått direkte eller indirekte medverknad frå dei russiske maktstrukturane i kidnapping av tsjetsjenske sivile. Slik til dømes den noverande presidenten i Tsjetsjenia, Alu Alkhanov, erklærte i ein tale i mai 2005: "I fleire saker der menneske har blitt rekna for å ha forsvunne utan spor, har dei faktisk blitt heldne av medlemmer av subdivisjonar av dei spesielle tenestene under mistanke om brotsverk." Alkhanov, sjølv både tidlegare militsmann og innanriksminister i republikken, brydde seg knapt om det faktum at dei som blei pågripne i slike saker, skulle ha blitt behandla i samsvar med alle juridiske prosedyrer som lovene i den russiske føderasjonen føreskriv

Vidare erklærte Aslambek Aslakhanov, ein rådgjevar til den russiske presidenten Vladimir Putin, i eit radiointervju i april 2005 på Ekho Moskvy ("Moskvas ekko") at føderale styrkar er ansvarlege for forsvinningar i Tsjetsjenia, og kort tid før dette sa general Arkadij Jedjeljev, sjef for den regionale operasjonelle staben for drift av kontraterroristoperasjonar i nordlege Kaukasus, i eit intervju med AFP (Agence France Presse) at "representantar frå dei russiske føderale styrkane og statlege juridiske organ dessverre var medskuldige i forsvinningar av borgarar". Så det er tydeleg at eitt av dei mest monstrøse overgrepa mot menneskerettane i sona med "kontra-terroristoperasjonar" (som den russiske sida skammeleg kallar krigen i Tsjetsjenia) ikkje er hemmeleg for leiarskapet i landet.

Journalistar og tilgangen deira til Tsjetsjenia

Det er ikkje hemmeleg at det russiske leiarskapet frå starten av det andre militære felttoget i Tsjetsjenia innførde total sensur på informasjon om hendingane i denne krigssona. Tilgang til republikken for journalistar og advokatar har blitt avgrensa gjennom talrike byråkratiske hindringar slik som akkrediteringar, sertifiseringar og nødvendige løyve frå styresmaktene. For dei få gjenstridige journalistane som ikkje blir skremde av styresmaktene sine reint byråkratiske taktikkar, fortalde militæret dei direkte at det ikkje fanst nokon tryggleiksgaranti for dei som vitjar Tsjetsjenia trass i åtvaringane frå russiske styresmakter. I laupet av den andre krigen har fleire titals utanlandske journalistar blitt pågripne i Tsjetsjenia av den enkle grunn at dei torde å vitje republikken utan følgje, og såleis var utanfor kontrollen til det føderale militæret.

Heilt frå starten av arbeidet som militærkorrespondent i den russisk-tsjetsjenske krigssona blei eg sjølv utsett for talrike trugsmål frå det russiske militæret. Trugsmåla, kun baserte på det faktum at eg samarbeida med uavhengige informasjonsbyrå som Novaja Gazeta eller Radio Liberty, nådde eit punkt der soldatar lova å ta hemnd på dei som sto meg nær og på det vesle barnet mitt. Til slutt, i februar 2004, blei eg tvinga til å forlate republikken for ikkje å sette liva til familiemedlemmene mine i fare.

Meir enn tretti journalistar er blitt drepne i Tsjetsjenia sidan 1994 som resultat av denne væpna konflikten. Og denne lista held fram med å vekse. 7. oktober 2006, midt i sentrum av Moskva, avretta ein leigemordar ope og hjartelaust journalisten Anna Politkovskaja, som var best kjend for den sannferdige rapporteringa si frå Tsjetsjenia, der ho avslørde dei grusomme handlingane til det russiske militæret i denne vesle nord-kaukasiske republikken. Dette drapet hadde tydelegvis fleire mål, ikkje berre med makt å tvinge ein modig journalist og kompromisslaus kritikar av det noverande russiske regimet til stillheit, men også å sende ei melding til dei få uavhengige journalistane i Russland som framleis torer å kritisere dei russiske styresmaktene.

Vidare dukkar det opp mange spørsmål etter den mystiske forgiftinga og dødsfallet til den velkjende Kreml-kritikaren og tidlegare oberst i FSB, Aleksandr Litvinenko, i London. Han insisterte på at eksplosjonen av bygningane i Moskva, som blei dei russiske myndigheitenes formelle påskot for den andre krigen i Tsjetsjenia, eigentleg var organisert og utført av dei russiske hemmelege tenestene. Dessverre viser heile denne rekkja av hendingar tydeleg at å vere kritikar av Kremls politikk i Tsjetsjenia er livsfarleg, ikkje berre inne i dagens Russland, men til og med utanfor grensene.

Adgang for internasjonale organisasjonar

I dag har det oppstått ein situasjon i Tsjetsjenia – som geografisk faktisk er ein del av Europa – som det internasjonale samfunnet på ingen måte kan kontrollere eller ein gong overvake.

Verken OSSE (Organisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa), EU, Dei sameinte nasjonane eller nokon annan organisasjon har eit einaste kontor eller ein einaste representant i Tsjetsjenia. I praksis har republikken blitt overlevert til Putin og hans mannskap. Ein får inntrykk av at den langsame krigen i Tsjetsjenia, som ikkje ein statsleiar ein gong har nemnd på lang tid i samtalar med den russiske presidenten, faktisk er til fordel for Vesten i handelsforhandlingar med Russland – den tener som eit trumfess når leiarar for vestlege land forhandlar om dei best mogelege prisane på Russlands gass og olje. Ein kan kanskje kalle denne politikken med stille samtykke til Putins handlingar i Tsjetsjenia "stille samtykke til brotsverka i Tsjetsjenia i byte for billeg gass". Dessverre er dette stille samtykket for dyrt for det tsjetsjenske folket. Di billegare Putins gass til Europa blir, di større er mengda blod som går til spille i Tsjetsjenia.

Forfølgjinga av tsjetsjenarar i Russland.

Aukande rasehat og propaganda i dagens Russland

Forfølgjinga av tsjetsjenarar som etnisk gruppe er ikkje avgrensa til området med militær aktivitet inne i Tsjetsjenia. Det finst ikkje noko befolkningssenter i den enorme russiske føderasjonen der etniske tsjetsjenarar kan kjenne seg trygge. Den generelle korrupsjonen innan politivesenet, fråveret av eit uavhengig rettssystem, og den utbreidde rasemessige intoleransen direkte eller indirekte oppmuntra av russiske myndigheiter og ope propagandert av statlege fjernsynskanalar, har gjort tsjetsjenarar til eit folk ein bør unngå. I russiske byar blir dei nekta bustadsregistrering, som automatisk fører til at det blir umogeleg å finne arbeid. Politiet overalt plantar narkotika, våpen og ammunisjon på unge tsjetsjenske menn frå 15 til 45 år. Denne praksisen er spesielt utbreidd i Russlands hovudstad, Moskva. Denne situasjonen har nådd dit at tsjetsjenarar som bur i Moskva, spesielt studentar, i mange år har sydd igjen lommene i kleda sine for å unngå at politiet plantar narkotika eller våpen på dei når dei blir tilfeldig pågripne. Då eg var korrespondent for Novaja Gazeta, fortalde nokre tsjetsjenarar i Moskva meg, etter at politiet i Moskva pågreip dei og tok dei til politihovudkvarteret, korleis desse "lovas tenarar" ope tilbaud dei å velje mellom narkotika, våpen eller sprengstoff – med andre ord, eit val om kva legalt statutt dei "ynskte" å bli tiltalt etter.

I dagens Russland har rasehatet mot tsjetsjenarar som ei potensiell kjelde for alle Russlands problem, også smitta over til georgiarar. I ein fjernsynstale skulda president Putin ope "folk frå Kaukasus" for å dominere marknadene i Moskva og gav politiet ordre om å reinske marknadane for "illegale" for å gi rom for handel til "kjernebefolkninga". Denne erklæringa ga gjenklang mot bakgrunnen av aukande politisk usemje mellom Russland og Georgia, og intensiverte det pågåande anti-georgiske hysteriet fremja av dei Kreml-kontrollerte statlege fjernsynskanalane. I eit kvart sivilisert land ville ei slik erklæring av regjeringssjefen bli sett på som ope nazistisk, men i Russland blei det motteke av ordensmakta og av fascist-orienterte ungdommar som ei spore til handling, som starten på ei storstila jakt på menneske med georgisk nasjonalitet. Graden av forfølgjing av georgiarar har nådd dit at politiet kjem til skular i Moskva for å pågripe georgiske barn. Berre nokre få menneskerettsadvokatar og journalistar har protestert på denne undertrykkinga som er basert på etnisitet. Det er knappast tilfeldig at desse som protesterer mot nazi-hysteriet som er sleppt laus av dei høgaste leiarane i landet, blir namngitte på lister over "fiendar av folket" på russiske fascistiske nettsider, saman med heimeadressen deira, telefonnummer og til og med informasjon om dei næraste slektningane deira – som også kan straffast som familiemedlemmer til "fiendar av folket". For eksempel, biletteksten til ein av desse "fiendane av det russiske folket", journalisten Boris Stomakhin, som nyleg blei dømd til fem års fengsel for å skrive "ekstreme artiklar", opplyser om adressen til journalistens tilårskomne mor. "Kven sa at foreldra til fiendar av folket ikkje må svare for sine barns handlingar?" spør biletteksten – og ber dermed direkte om vald mot denne eldre kvinna.

Kontrollen med slike nettstader, som riksadvokaten i Russland blei pressa til å utføre etter talrike klager frå menneskerettsadvokatar, førte til konklusjonen at … Riksadvokaten ikkje fann noko kriminelt i den direkte oppmodinga til mord på velkjende dissidentar i Russland. "I lys av at dei utpeika nettstadene har eit lite publikum og berre er kjende innan ein liten sirkel, kan ikkje informasjonen som er gitt der, sjåast som alvorleg eller farleg." Slik forklarte representantane for den russiske Themis si avgjerd om ikkje å stenge nazinettstaden.

Epilog

Krigen i Tsjetsjenia held fram. Og kvar dag skaper den ikkje berre nye forbrytarar og offer, men bidreg også til nedbrytinga av det russiske samfunnet innanfrå. Alle desse umenneskelege handlingane som den russiske hæren har utført og held fram med i Tsjetsjenia, kjem gradvis tilbake til Russland sjølv. Russland har ingen offisiell statistikk over brotsverk som er utført av veteranar etter krigane i Tsjetsjenia etter at dei har returnert frå dette "hot spot" – dessutan blir desse faktaa stille ignorert av styresmaktene. Ikkje desto mindre er det fullstendig openlyst at dette såkalle "Tsjetsjeniasyndromet" held fram med å utvikle seg blant dei som har bestått opplæringa i Tsjetsjenia, der dei kan begå kva brotsverk som helst utan straff. I følgje menneskerettsorganisasjonar har over ein million unge russarar allereie tenestegjort i Tsjetsjenia i krigsåra. Titusenvis har komme heim med ulike fysiske traumar. Det forblir eit ope spørsmål kor mange av dei som lir av psykologiske traumar og som treng profesjonell rehabilitering.

I mellomtida føretrekk verdssamfunnet å late som om det trur på forsikringane til det russiske leiarskapet om at eit fredeleg liv returnerer til Tsjetsjenia, medan det på det europeiske territoriet kvar dag føregår alvorlege brotsverk mot menneskeætta. Inntil dei vestlege elitene endeleg snur merksemda si mot Tsjetsjenia, vil desse middelalderske metodane for å tvinge orden på den vesle nordkaukasiske republikken ikkje bli stoppa.

 

Makt må ikke reduseres til å handle om forholdet mellom «maktmonopol» og «folk». Da ville folkets maktovertagelse fortone seg som en altfor enkel affære: Man organiserer en revolusjon med det utfall at disse ikke lenger sitter på toppen, og vips, den største og sterkeste strengen i maktspillet er røket.

---

Først til maktbegrepet. En vulgarisert marxistisk analyse av verden vil redusere makt til å handle utelukkende om noen prosenter av verdens mektigste menneskers makt over resten av oss. På grunn av at det lille mindretallets makt over flertallet er så synlig, er den lett skisserbar, og det er det åpenbare skjeve forholdet her som er inngangsporten for mange til radikale miljøer. Dette er fristende å benytte seg av i retoriske reklamekampanjer for venstresida, og selvfølgelig en grunnleggende faktor for alle radikale mennesker, men faren er at all forståelse av makt reduseres til å handle om forholdet mellom «maktmonopol» og «folk». Jeg mener det ikke er en holdbar analyse. For eksempel: Dersom verdens befolkning en dag ble enige om å velte disse få prosentene av «verdens maktmonopol», ville folkets maktovertagelse innenfor en slik reduksjonistisk analyse fortont seg som en relativ enkel affære. Man organiserer en revolusjon med det utfall at disse ikke lenger sitter på toppen, og vips, den største og sterkeste strengen i maktspillet er røket. Om man i dette tilfellet hadde redusert all makt til å handle om denne motsetningen, og dermed mener at makten er fjernet når verdenslederne er styrtet av folket, vil man neppe være i stand til å forstå hva det er som skjer etterpå, når flesteparten av under- og overordningsforholdene som fra før eksisterer, fortsatt vil eksistere like fullt.

Det vil nok lønne seg å se på makt som en bestemmende faktor mellom mange ulike forhold og motsetninger. Et passende bilde på begrepet makt kan være å se for seg et spill på mange store og små strenger. Noen av strengene er lettere å se enn andre. Man kan ikke si seg fornøyd med å ha sett noen at de store strengene, når de små strengene ofte er de som har mest å si for hvilke beslutninger man tar hver dag. Å skjønne at det er udemokratisk og uhensiktsmessig at et fåtall fatter beslutninger over et stort flertall, er ikke vanskelig, og de fleste forstår det – de forstår bare ikke hva de skal gjøre med det. De ser ikke hvor de kan organisere seg for å forandre på tingenes orden. Dessuten er det nok av individualistiske ideologier som folk blender seg selv og hverandre med, som forteller at slik ble jorden skapt eller som ber folk om å være sin egen lykkes smed. Men fordi det lille mindretallets makt er såpass lett skisserbart er det lettere å forstå urettferdigheten i dette maktforholdet enn i andre maktforhold, for eksempel i maktforhold som griper på en mer direkte måte inn i hvert enkelt liv.

Det er dette bildet, et bilde av makt med en uendelig mengde store og små strenger, som jeg mener vil gi det beste bildet av hvordan verden er bygd opp. I motsetning til det store og tydelige over- og underordningsforholdet som finnes mellom verdens mektigste mennesker og folket, mener jeg det er viktig å se på at slike under- og overordningsforhold finnes overalt, i større eller mindre grad. Makt utøves på skolen, i hjemmet, mellom ektefeller og venner. Under- og overordningsforhold mellom individer vil ofte komme av at den ene for eksempel har mer ressurser eller kunnskap enn den andre. Mange slike forhold kan vanskelig unngås, men ganske mange av dem kommer av urettferdige misforhold som kan endres om økonomi og ressurser omfordeles på mer demokratiske vis. Å være bevisst på slike maktforhold vil gjøre det lettere å forandre på dem, og dermed forenkle arbeidet med å skjære over strengene som dannes i slike forhold. Inntil videre dannes strengene av under- og overordning seg på nytt og på nytt igjennom de valgene vi gjør hver dag, gjennom språket vi snakker med, og gjennom hele vår kultur og kulturarv. Strengene har blitt dannet gjennom lange, lange tider, og det fører til at det er blitt snakk om en svært innviklet knute som er svært fastgrodd i oss, og som er mye vanskeligere å løsne på, enn hva de store og iøynefallende strengene er. Eksempler på slike små strenger (eller systematiske tilfeldigheter, som de også kalles) er de endeløse rekkene av handlinger som skal prege småbarn til å vokse opp til en på forhånd gitt kjønnsrolle som samfunnet har godkjent, «glasstakene» som hindrer kvinner å nå helt opp på universitetene eller som hindrer kvinner i å stille på topp på kommunelister når det er valg. Kort sagt: et nett av strenger som stadfester og rettferdiggjør patriarkatet. Å bryte med det man er opplært til, og med noe som føles som ens egen identitet, hver dag og ta sjanser man ikke er sikre på vil føre en noe sted krever mye pågangsmot og styrke. Det letteste er å leve slik samfunnet vil at man skal leve.

Feministisk teori er myntet på interessekamp, de mange ulike feministiske organiseringene som er oppstått, kommer av at halve verdens befolkning vil ha både motstridende og kanskje uforenelige utgangspunkt og mål, på tvers av politikk, religion og livssyn. Det kan være interessant å skissere så mange ulike interessemotsetninger som mulig. Det kan også være interessant å gi en kort analyse av enkelte forhold som en selv har erfaringer og kunnskaper om. Feministiske motsetninger innenfor steder hvor jeg selv har valgt å organisere meg, er det mest interessante for meg i denne teksten.

Gaukatore 1982

Med forbehold om at jeg er en ung person som i mangel på tid og ressurser ikke har anledning til å foreta en inngående empirisk undersøkelse av forholdene på 1970- og 80-tallet i det norske (m-l)-miljøets kvinnebevegelse, vil jeg likevel anta at for de kvinnene som drev kvinnekampen på 70- og 80-tallet, ble mye av tiden, i tillegg til å føre kampen for større rettigheter i demonstrasjoner og i offentligheten for øvrig, også brukt på å overbevise revolusjonære menn og partikamerater om viktigheten av kvinnekampen. Å argumentere for at en klassekamp uten kvinnekamp ville spille fallitt, og å insistere på at de tillitsvalgte partikameratene skulle ta kvinnepolitiske standpunkter, som for eksempel forbud mot pornografi i garderober eller liknende, selv om dette ville fungere splittende på industriarbeidsplasser med et flertall mannlige arbeidere tok sikkert mye tid og krefter. Gaukatore-debatten som utspant seg i Klassekampen i sommerheten i 1982, gir et bilde av hvilket utgangspunkt de revolusjonære kvinnene hadde for å diskutere undertrykking og frigjøring på grunnlag av kjønn, med sine kamerater i AKP(m-l). Kravet om at husarbeid skulle deles likt mellom mor og far, ble foreslått til partiprogrammet av Kitty Strand. Dette var et krav som vakte stor forargelse blant mange partifeller. Mennenes argumentasjon gikk blant annet i «skulle Marx vasket gulv i stedet for å skrive Kapitalen?» eller «Skal legen utsette hjerteoperasjonen til neste dag fordi han må hjem og passe barn?» Slike spørsmål falt som fluer når kontraspørsmålene «Hva hvis legen er en kvinne? Hva hvis Marx ble født som jente?» ble stilt. Gaukatore-debatten er svært interessant når det gjelder å se vår nære kvinnepolitiske historie. At slike synspunkter kunne komme fra opplyste partikamerater, virker i dag noe absurd, men for ikke lenge siden formet altså slike synspunkter debatten i partiet.

At man i dag kan riste på hodet av en slik argumentasjon som kvinnene ble møtt med i 1982, vitner om en positiv utvikling, ikke bare blant revolusjonære på venstresiden, men også i samfunnet generelt. Men det er viktig å ikke glemme at dette er noen av grunnsteinene man drasser på, når man skal bygge videre inn i et nytt parti.

I dag står man ovenfor en situasjon hvor det nærmest ikke er rom for menn på den revolusjonære venstresiden å si at man ikke er feminist. Både sosialt og statusmessig, og meget sannsynlig også privat, vil antifeminisme sette kjepper i hjulene for mannfolk – eller med ordene til et medlem av organisasjonen som på bloggen sin kaller seg Communstkickback: Sier du at du ikke er feminist i en organisasjon hvor alle jentene er feminister, får du aldri pult! Det er jo gledelig at feministiske standpunkter har vunnet igjennom i så stor grad. Ikke bare er det vanskelig å bli tatt fullstendig alvorlig av den premissleggende majoriteten som kaller seg feminister, om en skulle insistere på at en ikke er feminist, jeg vil også påstå at en også mangler en viss grad av taktisk sans om man ikke vil påberope seg å være feminist.

Kvinner under 25 år og røde partier

Å ha et politisk engasjement vil blant annet si å organisere seg for å få større gjennomslag for egne politiske standpunkter. Jo flere som deler ens politiske standpunkt, jo større pondus og dermed også makt kan man legge bak kravene sine. Å være toneangivende politisk er viktig slik sett, og forutsetter retoriske evner, lettfattelige analyser og resonnementer blant flere andre ting. Dessuten må man ha en viss statistisk oversikt over hvilket velgergrunnlag man har potensiale for å få med ens aktuelle standpunkt. Det er gjort undersøkelser som viser at den største velgergruppen til røde partier både i Norge og internasjonalt er kvinner under 25 år. Å tekkes disse vil altså føre til større makt for dem som allerede er organisert (og dermed er toneangivende) i de revolusjonære miljøene. Det er ikke noe suspekt i å ønske gjennomslag for egne politiske meninger, det er et grunnleggende demokratisk ønske. Det er dog heller ikke suspekt å forsøke å plukke fra hverandre bevisste eller ubevisste slagplaner som potensielt er motstridende til ens egne politiske interesser, for å ta disse i nærmere øyesyn. Kanskje man kommer fram til enighet til slutt?

Feminismen kan bare bety framgang for venstresiden. Den kan bare bringe med seg positiv innflytelse for kampen for likeverd og rettferdighet. På spørsmålet om ikke feminismen vil skade venstresiden, og gjøre den svakere, svarer Simone de Beauvoir i et intervju at feminismen gjør at menn på venstresiden blir nødt til å skjerpe seg, om ikke annet, så fordi de prinsipielt er motstandere av undertrykkelse. «Flere og flere grupper føler seg tvunget til å holde deres macho-ledere i ørene. Det kaller jeg framgang.» (1) Jeg mener at det vil lønne seg å være klar på at feminismen vil bety færre fordeler for menn på kort sikt enn de fordelene menn vil kunne ha under de rådende forhold. Å la menn og kvinner definere innholdet i feminismen på like fot, vil med andre ord potensielt by på problemer. For er en interesseløs handling mulig? I den senere tiden har jeg vært vitne til en iver etter å gjøre feminismen mer forlokkende for menn, eller gutter. Gutter skal lage hyggestunder der man skal diskutere hvor undertrykte menn er som kjønn av patriarkatet. En feminisme definert av menn, for menn? Rent retorisk sett vil jo mer feminisme både tekke velgergrunnlaget (som består av unge kvinner), og tekke de kvinnene som allerede finnes fra før. Slik kan man få flere fluer i en smekk, og tilsynelatende har ingen noe å klage på. Slik kan man bruke begrepene i en teori som universalnøkkel for å få gjennomslag for egne interesser. Tilsynelatende handler man på et uselvisk vis, i strid med egne interesser, men når man belyser saken nærmere, viser det seg altså at den interesseløse handlingen ikke var helt interesseløs likevel.

Det springende punkt blir med andre ord ikke hvorvidt man kaller seg feminist eller ikke, så lenge alle tilsynelatende er feminister. Det avgjørende blir hvilken teori, hvilken analyse, hvilken praksis og hvor dyptgripende denne er. Skal det nye partiet bli et redskap for å kjempe fram kvinnefrigjøring i framtiden, holder det ikke at det skal være feministisk i navnet. Det kreves en grundig teoretisk skolering av alle medlemmer, både nye og gamle, og ikke minst må partiet kunne vise til en enestående praksis før partiet skal kunne bli det redskapet som kvinner trenger i kampen mot patriarkatet.

Problemer som det jeg har skissert, kommer fra tid til annen til å dukke opp i et parti hvor man har interessemotsetninger og maktmotsetninger slik man vil få, i et parti med begge kjønn under et patriarkat. Det er helt avgjørende at kvinnene får definere kvinnekampen på sine egne premisser, ut fra hva som er prekært for kvinner i deres situasjon. Derfor er den feministiske utviklingen avhengig av at kvinnene organiserer seg særegent i interesseorganisasjoner på grunnlag av kjønn. Dette er den beste måten man i dag kan kombinere at menn kan være med på kvinnekampen, altså i partiet, og for at kvinnene kan sette premissene for den, i sine særegne interesseorganisasjoner.

Note:

(1) http://www.marxists.org/reference/subject/ethics/debeauvoir/1976/interview.htm

Patriarkatet undertrykkjer kvinner, men det er òg eit system mellom menn som fortel korleis menn skal innordne seg kvarandre og forhalde seg til kvarandre. Du kan ikkje ta del i den eine delen utan å ta del i den andre.

Mass Soldal Lund har lenge vært opptatt av kjønnsspørsmål.
Han forskar på utvikling av datasystem.

---

Det er truleg mange som har opplevd det: Å vere ein tur ute på byen og opplevd at kvelden endar med bråk og slåssing. Nokon går i tottane etter ein krangel eller over ein diffus bagatell. Kanskje var det ei fornærming eller kanskje nokon vart skubba til og mista ølen sin. Det går som regel bra. Nokon kjem til og klarar å halde slåsskjempene frå kvarandre eller på anna vis får roa dei ned. Ingen vert alvorleg skada. Kanskje tykkjer ein at kvelden er øydelagd og dreg heim, men det er inga kjempedramatikk.

Det kan vere lett å unnskylde det, og ofte vert det kanskje til at ein held kjeft. Kanskje er det ein ven som hamna i bråk, og ein vil jo vere ein god kamerat og ikkje kritisere for mykje. Ein må tolerere at vener gjer nokre dumme ting ein gong i mellom. Dei skjøner vel sjølv om dei har oppført seg dårleg, og dei er jo som regel greie. Kanskje var det ein god grunn til at det skjedde.

Og sånn kan ein halde fram å kome med forklaringar. Dei kan vere bra eller dårlege, og på sett og vis kan dei vere sanne. Men samtidig ligg det noko meir bak. Når ein gjer slik, er det med på å støtte opp om eit valdssystem. Sjølv om ein aldri tek del i slåsskampane, så er det ei stillteiande tolerering, eller kanskje ikkje alltid så stillteiande heller, for ein kan for eksempel nytta det som historier ein kan fortelje i lystig lag. Og det gjer ein til ein del av det. Ikkje aktivt med, men heller ikkje aktivt mot. Og sjølv om slike historier kan seiest å vere einskildhendingar, er det einskildhendingar som like fullt inngår i systemet.

Dette valdssystemet, som eg og dei fleste andre gutar og menn er del av, anten vi er aktive deltakarar eller ikkje, er det vi kallar patriarkatet. Eg har ikkje tenkt til å kome med nokre større utleiingar, men patriarkatet er eit system. Det er eit system som undertrykkjer kvinner, og det er det vi ofte snakkar om når vi snakkar om patriarkatet, men det er òg eit system mellom menn som fortel korleis menn skal innordne seg kvarandre og forhalde seg til kvarandre. Men du kan ikkje ta del i den eine delen utan å ta del i den andre. Du kan ikkje ta del i den delen som styrar tilhøvet mellom menn, utan å ta del i den delen som styrar tilhøvet mellom menn og damer.

Vidare er det eit valdssystem. Vald og truslar om vald er heilt grunnleggande i patriarkatet og ein av dei viktigaste måtane som patriarkatet vert opprettheldt og regulert på.

Eg skal freiste eit døme. Eit gamalt slagord seier at "alle menn er potensielle valdtektsmenn". Eg tykkjer det er eit ganske godt slagord. Ikkje av di eg meiner at alle menn er valdtektsmenn eller kjem til å verte det, men fordi det å seie nett det at vi alle tek del i det systemet som skapar valdtektsmenn. Noko ein kan høyre ganske ofte er utsegner som "om det kom ein fyr og valdtok systera mi, skulle eg samla saman alle dei største og sterkaste av venene min og grisebanka han så grundig at …". Det finst masse eksempel på den typen ting. Tilsynelatande tek ein då kanskje avstand frå valdtekt, men samtidig støttar ein opp om det systemet som skapar valdtektsmenn ved å freiste nytte vald til å regulere det. Valdtektsmannen er ikkje ein "avvikar" som står på utsida, men ein del av akkurat det same systemet som dei som vil banke han opp.

Eg ønskjer ikkje å vere del av det systemet vi kallar patriarkatet. Mest av alt skulle eg ønskje eg kunne melde meg ut av det. Det er mange som ikkje tek del i patriarkatet av di dei ønskjer å gjere det, men av di dei må. Det finst i vårt samfunn inga anna måte å vere gut eller mann på. Eg ønskjer meg eit samfunn kor eg ikkje treng ta del i patriarkatet. Anten av di det ikkje finst lenger eller at det vil vere mogleg å stå på utsida av det.

Eit ikkje uvanleg syn er at eit slikt samfunn ikkje er mogleg utan ei form for sosialisme eller kommunisme – eit klasselaust samfunn, at patriarkatet og kapitalismen er uløyseleg knytt saman. Mykje tyder på at dette ikkje stemmer. Sjølv om kapitalismen vegeterer på patriarkatet, er det to system som eksisterer og kan eksistere uavhenging av kvarandre, om enn i nokre ulike formar. Dei før-kapitalistiske patriarkata, dei sosialistisk forsøka og utviklinga av kapitalismen i Vesten visar denne uavhengigheita. Patriarkatet må brytast ned uavhengig av nedbrytinga av kapitalismen, sjølv om det kanskje vil verte lettare når samfunnet fyrst har vorte klasselaust.

Men det gode nyhendet er at vi kan byrje allereie i dag. Vi treng ikkje vente på det klasselause samfunnet før vi byrjar den lange og traurige oppgåva det er å bryte ned patriarkatet. Om det går an å seie at feministiske menn har ein jobb å gjere, er det her han er.

Det eg meiner vi kan gjere, er å byrje take vald på alvor blant oss sjølve. Byrje take avstand frå og avstå frå valdsbruk, truslar om vald, oppmoding om vald og valdsromantikk. Neste steg ville vere å aktivt bekjempe vald.

Vald i seg sjølve er ein dårleg ting, så om vi kan bidra til mindre vald er det i seg sjølve ein bra ting. Sidan vald er så grunnleggande i patriarkatet kan det òg vere eit fyrste steg i retninga av å utfordre patriarkatet. Og sist men ikkje minst er det konkret. Vald er ein konkret ting. Det gjer det ikkje lettare å verte kvitt det, men vald er lett å sjå (om ein ser etter), og alle veit kva det er og at det finst. Ingen kan kome å hevde at ein strategi for bekjemping av vald er teoretisk, abstrakt eller verkelegheitsfjern.