Ebba Wergeland skriver innledningsvis i den helt ferske boka: "Dessverre finnes det ikke noe fag in skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper."" Desto viktigere er det at denne boka blir spredd og lest, siden den handler om nettopp dette – og er et kampskrift for dem som vil forandre til det bedre, ikke forandre for å ødelegge for folk.
Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen
Transit Forlag 2006
Forfatteren har skrevet en bok satt sammen av tidligere artikler – noen av dem har stått i Røde Fane – arbeidervernlover fra slutten av attenhundretallet og en lengre nyskrevet og oppdatert artikkel. For Rødt! sine lesere er det første kapitlet, "Moderne tider", god grunn nok til å skaffe seg boka. Det er nemlig ikke en historiebok hun har skrevet, men en bok som går rett inn i kampen om pensjon, arbeidsmiljø og arbeidstid – kort sagt: folkehelse.
Er det ikke merkelig at Victor Norman og andre markedstilhengere framstiller liberalisering og svekking av arbeidervernet som økt valgfrihet? Men de uttallige framstøtene fra kapitalens menn gjør noe med hodene på oss, språket vårt, ideologien. Wergeland skriver derimot: "For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og sist ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med spekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser."
På samme måte mener Wergeland det er med tenkinga rundt overtid: "Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste." Hun viser til historikeren Edvard Bull som sa: "De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."
Arbeidstida er i fri flyt, bare det lages lokale avtaler. Det får også konsekvenser for søvn – og det er både velferd og sikkerhet. Forfatteren viser til en australsk undersøkelse av lokførere, der de fant at søvnmengden varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. "Startet hvilen på morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på syv til åtte timers søvn oppnådde de bare når de fikk seksten timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid." Alle som har jobbet skift eller turnus med nattevakt, kan skrive under på det.
Hvis det fortsatt er noen som tror på "arbeidslinja" til AP eller IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv), så les hva Ebba Wergeland skriver. De er like inkluderende som arbeids- og inkluderingsminister Hansens forhold til afghanske flyktninger. Hun er kjent for klare meldinger om sykefravær: "Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd."
På syttitallet var den nye, radikale ungdomsbevegelsen opptatt og forholdet mellom forskning, vitenskap og politikk. Ebba Wergeland åpner kapittelet "Om nødvendigheten av å blande fag og politikk", slik: "De fleste er klar over farene ved å blande fag og politikk. Den objektive, verdinøytrale legen blir gjerne lovprist som idealet, fra trygdekontor til forskningsråd. Men i hverdagen kan ingen unngå å blande. Og denne blandingen av fag og politikk er ikke bare nødvendig i betydningen uungåelig, men også i betydningen påkrevet, ønskelig.
Sterke partsinteresser kan forblinde, men også åpne for nye perspektiver. Politiske drakamper kan skape forutsetninger både for større helseulikheter og for bedre folkehelse – legeyrkets legitimitet avhenger av at legene tar helsa i forsvar, også når det kalles politikk."
Den nye boka til Ebba Wergeland er spesielt viktig for oss som har valgt side, for folkehelse og velferdsstat. Angrepene på dem som ikke har store bankkonto for å sikre pensjonsalderen, betale for å komme forbi sykehuskøene, har råd til å jobbe kortere dager uten lønnskompensasjon, er mange. Det trengs motkunnskap. Det er ikke sikkert at det kommer et fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper", på en stund.
Erik Ness
Relaterte artikler
Utopi Revolusjon Sosialisme (bokomtale)
Endelig har anarkistene kommet på banen igjen i den norske sosialismedebatten. Det nystarta anarkistiske forlaget News from NowHere har utgitt sin første bok, Utopi Revolusjon Sosialisme, skrevet av Jonas Bals og avdøde Harald Beyer-Arnesen. Boka er en presentasjon av et nytt anarko-syndikalistisk prosjekt. Men har arbeiderklassen i Norge bruk for anarko-syndikalismen i 2006?
Jonas Bals og Harald Beyer-Arnesen: Utopi Revolusjon Sosialisme
News from NowHere 2006
Det er befriende å lese en bok som tar så klart standpunkt for en spesifikk venstreideologi. Alt for få bøker som kommer ut på radikale forlag, tør å gi seg sjøl så tydelige merkelapper som dette. Boka kritiserer sosialdemokratiets byråkratisering av fagbevegelsen og viser hvordan hovedavtalene i Skandinavia ble et verktøy for å holde arbeiderklassen på plass. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at vi trenger en mer kampvillig fagbevegelse, som slåss for ett nytt samfunn. Boka presenterer også viktige og nyttige ideer om hvordan folk må bli aktivisert og myndiggjort, istedenfor å bli passivisert og umyndiggjort, i fagforeningene. Men den tar lite hensyn til situasjonen fagbevegelsen er i i dag. Den drøfter lite forholdet mellom forsvarskamp for de rettighetene fagbevegelsen har gjennom det sosialdemokratiske systemet, kontra det å avvise det systemet. Vi får flere svar på hva våre besteforeldre burde ha gjort, enn på hva vi sjøl burde gjøre nå.
Boka kritiserer også marxismen. Bals og Beyer-Arnesen avviser konsekvent at vi kan lære noe ved hjelp av en vitenskapelig metode i sosialismestudier og politisk arbeid. Dette gjør at kritikken deres mot marxist-leninister og den russiske revolusjonen, og andre, framstår mest som synsing. På den andre siden er boka full av gode sitater og plukker opp mange tråder fra tidligere tenkere. Boka stiller en del vanskelige spørsmål til statssosialistene, som man bør prøve å finne svar på. Bokas svar på disse spørsmålene er å avvise statssosialismen.
Hva er anarko-syndikalismen i 2006? Svaret er sjølsagt noen selvfølgeligheter, som at staten ikke kan være et middel i kampen for et anarkistisk, sosialistisk, kommunistisk samfunn (boka bruker disse begrepene litt om hverandre), og at den viktigste organiseringa er anarko-syndikalistiske revolusjonære fagforeninger.
Bals og Beyer-Arnesen trekker fram utopier som et grunnleggende element for å lage ideer om det nye samfunnet. Dette har jo venstresida og spesielt anarkistene en lang tradisjon for. Det er ikke noe ufornuftig i å drømme litt om alternative måter å skape en bedre verden på, men når man samtidig avviser vitenskapelig metode for å skissere samfunnet, blir det til tider litt naivt og ikke så radikalt nytt som man kanskje kunne ha håpet på. Det er også en tydelig svakhet at de ikke ser noen forskjell på et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Det er etter min mening stor forskjell på et arbeiderstyrt sosialistisk samfunn og et klasseløst kommunistisk samfunn. Om klassene vil fordufte ved den første solstråle på den statsløse sosialistiske morgenen, eller om det forsatt vil være klassekamp inn i det nye samfunnet, drøfter boka heller ikke.
Når det kommer til organisasjonsspørsmålet setter de et mål, som jeg synes andre venstregrupper også burde sette seg. De vil vurdere organisasjonen ut i fra "i hvor stor grad det bidrar til å myndiggjøre mennesker" (side 23). Dette henger sammen med kampen for et nytt samfunn der styringa skal gjøres av folk sjøl. En organisasjon som ikke aktiviserer og ansvarliggjør sine medlemmer utvikler seg til en byråkratisk og topptung organisasjon. Og jeg er helt enig med forfatterne at det ikke blir et redskap for å frigjøre arbeiderklassen. Den anarko-syndikalistiske organisasjonen skal også sjøl være et bevis på at sosialismen fungerer, mener forfatterne. Det må være sammenheng mellom det mål de har og hvordan de organiserer seg.
Bals og Beyer-Arnesen ser behov for en stor anarko-syndikalistisk organisasjon. Her bruker boka mye plass på å gå gjennom mange små og noen store anarkistgrupper. Og de kommer med mye kritikk av organisasjoner i sin egen tradisjon. De trekker opp mange svakheter ved disse tidligere organisasjonene, og det kan også være interessant for andre som diskuterer omorganisering på den revolusjonære venstresida til å se litt på disse erfaringene. De legger videre mye vekt på anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur. Også beskrevet sånn: "Denne dobbeltstruktur er forbundet lokalt gjennom foreninger av produsenter innenfor samme industri (i vid betydning), ut ifra en føderativ modell, hvorfra utgår på den side en horisontal organisering langs de gitte materielle forbindelseslinjer, som praktisk forener produsenter på tvers av alle grenser." (Side 155.) Dette fungerer både som prinsipp i organiseringa av den revolusjonære, anarko-syndikalistiske organisasjonen og i det nye sosialistiske samfunnet uten stat.
Aktiv klassekamp etterlyser boka også. De ønsker seg "En 'åpen syndikalisme', mindre opptatt av distinksjonen medlem/ikke-medlem enn av klasse, og en kultur basert på aktiv solidaritet og en (prinsipiell!) raushet med hensyn til ens doktriner." (Side 119.)
Alt i alt så klarer ikke boka å overbevise om nødvendigheten av anarko-syndikalismen. Men det er mulig å spille videre på en del av tankene i boka, både om hva som er revolusjonært i fagbevegelsen og hvilke utfordringer som stilles til et sosialistisk prosjekt i 2006. News from NowHere har jo lovet å komme med flere utgivelser. Jeg håper det er med på å utvikle en større offentlig debatt om sosialismen her i Norge.
Jokke Netland
Relaterte artikler
Götterdämmerung (bokomtale)
I boka Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order", et bilde tatt fra tysk mytologi, prøver Stefan Engel å beskrive hvordan internasjonal produksjon reorganiseres i dagens verden.
Stefan Engel: Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order"
Verlag Neuer Weg, 2003
Stefan Engel er til daglig partileder i MLPD, Tysklands marxist-leninistisk parti. Boka er som Engel, tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen. Det første som slo meg, var at dette var et spennende prosjekt, noe utenom det vanlige. For forfatteren begrenser seg ikke til å forsøke å beskrive forandringer i måten kapitalismen produserer og selger varer og tjenester på, men tar også for seg mange områder som blir påvirket av dette. Eksempler på dette er imperialisme, Kinas vekst, menneskehandel, miljøkriser og aids (!).
Problemet med en bok som skal ta for seg så mange temaer, er at forfatteren bør helst ha kunnskap om alle disse temaene. Når Engel skriver om omstillinger i tysk bilindustri, privatisering av tyske selskaper, fusjoner mellom de største firmaene i verden og monopolisering, da er han i sitt ess. Han viser overblikk og kunnskap, og forandringene settes i sammenheng. Denne sammenhengen krydres med sitater, mest fra Marx, Lenin og MLPDs egen "husfilosof" Willi Dickhut. For selvsagt er dette et forsøk på en marxistisk analyse av det overnevnte. Det er ikke noe tilsynelatende galt med Engels forsøk på å bruke det marxistisk analyseverktøyet på forandringer i kapitalismen.
Men etter hvert oppleves det noe forutsigbart, og måten marxismen brukes på som mekanisk og ortodoks. Her stemmer nemlig alt etter skjemaet, noe som får meg til å bli noe skeptisk. Har forfatteren valgt bort kilder som gir et annet bilde? Det er et naturlig spørsmål å stille seg, når alt ser ut til å stemme etter boka. Av og til ser det ut til at Engel har tatt med for eksempel en tabell for å føre bevis for noe han hevder, selv om tabellen antagelig er basert på dårlig datamateriale. Et slikt eksempel er oversikten over lønninger i metallindustrien, der de tyske lønningene virker kunstig høye, mens lønningene i andre land, som Norge og Østerrike, virker kunstig lave. Kunne virkelig en østerriksk metallarbeider, i 1999, bare få 38 % av kjøpekraften per time i forhold til sin tyske kollega?
Et annet eksempel er når Engel under overskriften "Destruction of capital in the USA" hevder at 41,9 % av kapitalen gikk tapt mellom 24.03.2000 og 18.07.2002. Kilden er New York Times. Men New York Times hevder ikke at kapital ble ødelagt, den hevder at 41,9 % av aksjeverdien forsvant. Engel bruker konstant utrykket "market capitalization" når han snakker om ødeleggelse av kapital, men utrykket betyr bare hva alle aksjene i et selskap er verd på et gitt tidspunkt. Og som kjent er ikke alltid verdivurderingen som skjer på aksjebørsene, treffende for de faktiske verdiene. Kort sagt, når en aksjepris synker, kan dette like gjerne skyldes løse ryker, som en faktisk ødeleggelse av kapital. Disse tabellene som Engel bruker i boka, beviser altså ikke noen storstilt ødeleggelse av kapital. Det som er merkelig, er at Engel selv forteller oss at aksjekursene gjerne ikke gjenspeiler den virkelig verdien, flere steder i boka.
Dette med kilder varierer veldig i de forskjellige kapitelene i boka. Noen deler av stoffet er godt belagt, og ville (nesten) kommet seg gjennom en akademisk granskning. Men store deler av boka er for dårlig belagt, kildene mangler ofte. Dette betyr ikke nødvendighvis at det er feil, men at det er vel verd å kontrollere selv. Mest banalt blir det når det hevdes at det nok finnes bevis for at aids ble skapt av Pentagon, uten at det er noen konkrete argument eller kilder. Det grenser mer til konspirasjonsteorier enn noe annet. Heldigvis er sistnevnte episode et engangstilfelle.
Et annet problem er bokas lengde. Med sine over 500 sider er den en liten murstein. Men siden målet er å dekke over så mange forskjellige, blir noen av temaene noe tynt behandlet. Tyskland og tysk økonomi blir dog utførlig behandlet, kanskje noe i meste laget. En norsk (eller en annen ikke-tysk) leser kan gå lei denne bruken av tyske selskaper, tyske stedsnavn og tyske eksempler på privatisering. Siden boka også retter kraftig kritikk til forståelsen av imperialismen hos flere tyske politikere og partier, vil det være en fordel å ha noe kunnskap om tysk økonomi og politikk før man leser boka. Da vil man også ha en bakgrunn for å reflektere over om forfatterens betraktninger på indre tyske forhold faktisk stemmer.
Selv om jeg mener at man også bør være skeptisk til den "tyske delen", så er det nettopp denne delen som er den beste delen av boka. Forfatteren virker bedre oppdatert og har sikkert også innhentet informasjon fra partiets medlemmer rundt omkring i landet. Siden det ikke akkurat produseres mange bøker der en forsøker å analysere utviklingen i kapitalismen på verdensbasis med marxistiske briller, bør man berømme forfatteren for å ha prøvd. Selv om det er mye bra i de "ikke-tyske delene" også, kunne resultatet ha blitt så mye bedre hvis det hadde vært innhentet sakskunnskap fra medforfattere eller utvidet bruk av kilder. En annen sak er at jeg mener marxismen blir brukt mekanisk og at virkeligheten hele tiden skal forholde seg til teorien. Men selv den beste samfunnsvitenskapelige teori opplever gjerne at minst deler av virkeligheten avviker fra den. Med dette og kildekritikk ville altså boka etter mitt syn blitt mye bedre.
En bok med så mye å utsette på, er normalt ikke noe man anbefaler. Men i mangelen av noe bedre og fordi den dekker et tema revolusjonære bør være lære mer om, kan den likevel anbefales. For boka inneholder mye informasjon man sjeldent finner på et sted, spesielt om forandringer i produksjonsmåter og konkurransen mellom monopolene.
Arild Borgen
(Kapittel 9, "Den europeiske unionen som instrument for de internasjonale monopolene", er oversatt til norsk og finnes på www.akp.no/arkiv/eu/gotterdammerung.html.)
Relaterte artikler
Ny bok av Erling Folkvord: Urent farvann (Bokomtale)
Boka som Rødt! gir ut i september handler om det som skjer når en av landets største skipsredere, toppledelsen i et fagforbund og statens kontrollører slutter å opptre uavhengig av hverandre. Disse tre partene utgjør et triangel. De skal samarbeide. Men de skal også ivareta ulike, og til dels helt motsatte interesser.
Erling Folkvord: Urent farvann – ei bok om triangelet Color Line, Sjømannsforbundet og Staten,
utgitt av Rødt!, september 2006
Bestillingsskjema
Hovedaktøren er Olav Nils Sunde, kapitalisten som selv forteller at han i siste øyeblikk ble berga fra økonomisk ruin i 1988 fordi ei konkurrerende bedrift i Tsjekkoslovakia ble ødelagt av ei ulykke.
I dag bruker Olav Nils Sunde statsstøtte og statlige særordninger som krykke. Rederiet hans heter Color Line. Økonomisk sett er det et statsrederi. Men Olav Nils Sunde er eier, med barna Camilla og Alexander som medeiere. De tre er blitt rike på de manges slit, svært rike.
Boka om Skagerraks gyldne triangel er skrevet i samarbeid med mange sjøfolk og som ei støtte til deres egen forsvarskamp mot denne rikmannsfamilien. Mange har slåss lenge og under vanskelige vilkår, blant annet fordi skipsreder Sunde har fått så god hjelp fra forbundsleder Erik Bratvold i Sjømannsforbundet.
Også på fergene i Skagerrak er det to slags folk: De mange som arbeider, og de få som snylter. Det er to slags tillitsvalgte også: De mange som stiller opp for arbeidskameratene sine, og de få som smisker for reder og skipsledelse.
Ubrukbar instruks
Mye kan gå galt når kontrollører tar i mot små gaver eller bestikkelser. Eller kanskje de bare glemmer det ansvaret de har? Ett eksempel er Skipskontrollens utsendte som kun stilte ett vilkår da en hyggelig kaptein forærte han ei ulovlig flaske tollfri whisky kvelden før han skulle kontrollere en livbåtøvelse. Fordi han ikke var glad i whisky, ba han om å få bytte til et annet brennevinsmerke.
Sløvsinnet hos sikkerhetsansvarlige i rederiet og hos kontrollørene, har gått så langt at de i løpet av sju år ikke oppdaga at et brannslukkingsanlegg hadde en feilaktig instruks som førte til at anlegget låste seg. De oppdaga det ikke før brannen i maskinrommet var et faktum. Da var det i seineste laget. Skipet hadde 1.167 passasjerer om bord.
Boka beskriver også litt av det som ble avdekka etter at en av kapteinene i Color Line seilte skuta på grunn med enda flere passasjerer om bord. Sjøfartskyndige og uavhengige granskere – som ikke var lønna verken av staten eller Veritas – kom om bord. Det første de oppdaga, var at Olav Nils Sunde lot kapteinen seile med en bruinstruks som ikke hadde blitt ajourført de siste 14 åra. Ingen hadde lagt merke til det heller.
Flere rettskafne og lojale ansatte og tillitsvalgte i Color Line har blitt sjikanert og plaga av sine overordnede. Rederiet strevde i fem år for å straffe en butikkekspeditør fordi han fulgte de reglene staten har fastsatt for taxfree-salget. Skipsrederen tjener jo færre millioner når disse reglene følges enn når reglene brytes.
"Tillitsmann kommer fra ordet tillit"
Misnøyen har ulma lenge blant Sjømannsforbundets medlemmer. En tømmermann på M/S Color Festival, som forlot forbundet for fire år sia, skrev en begrunnelse som ble delt ut til delegatene på landsmøtet i Tromsø i 2002. Han forklarte innledningsvis at han ville belyse hvordan han og flere andre var blitt behandla av forbundsstyremedlem Tommy Wedel, som også er styremedlem i rederiet og leder av Sjømannsforbundets tillitsvalgtutvalg i Color Line:
Grunnideen med forbundet var å stå sammen, for å oppnå rettigheter. Navnet tillitsmann kommer fra ordet tillit. En som representerer fellesskapets interesser, en som har tillit. Disse grunnleggende begrepene ser ut til å være fraværende hos Tommy Wedel. Ved henvendelse til Tommy Wedel ble man ofte møtt med det som jeg vil karakterisere som en hån mot grunnprinsippene. Man ble møtt med en arrogant, nedlatende holdning. Et medlem på Festival ble møtt med følgende svar på en henvendelse. (Vedkommende var forpleiningsassistent.): "Du er for dum til at jeg gidder å bruke tid på deg. Hadde du ikke vært så dum, så ville du hatt et annet arbeid, det må du skjønne selv også."
(…)
Jeg håper denne skammelig periode i Color Line og Norsk Sjømannsforbund snart er over, slik at jeg med flere kan melde oss inn igjen."
Dessverre tok ikke forbundsleder Bratvold denne meldinga på alvor. Utmeldingene har bare økt i antall. Men mange flere har blitt værende i Sjømannsforbundet og krever opprydding.
Forbundslederen bruker hemmelig-stemplet
I april satte forbundslederen hemmelig-stempel på en revisorrapport som beskriver litt av de lovløse forholdene rundt Sjømannsforbundets virke i Color Line. I arbeidet med boka har jeg fått kjennskap til rapportens innhold. Både sjøfolk og andre skal derfor få anledning til å lese hva det er forbundsleder Erik Bratvold er så redd for at medlemmene hans og offentligheten skal bli kjent med.
Det er ikke så uvanlig at bedriftseiere kjøper opp faglige tillitsvalgte. Noen få lar seg friste av fete honorarer eller tilbud om ordninger som gir mulighet til en annen livsstil enn arbeidskameratene har. Personer som en gang var dyktige tillitsvalgte, forandrer seg og blir overløpere. Noen bedrifter har bruk for slike overløpere. De er tillitsvalgte bare i navnet og ikke i gavnet.
For sjøfolk flest betyr dagens tilstander utrygghet. Color Line forlanger mer fleksibilitet: Lengre arbeidsdager, oppdeling av dagen i enda flere skift, kortere hviletid og utvisking av skillet mellom ulike fag. Color Line krever fleksibilitet helt til strikken ryker.
I september har Sjømannsforbundet landsmøte i Sandefjord og i oktober skal Rederiforbundet og Sjømannsforbundet forhandle om ny fergeoverenskomst.
Bestill boka her
Relaterte artikler
Leder: Nytt parti
Ingrid Baltzersen er leiar i AKP
Me treng betre organisering av klassekampen og eit sterkare press frå venstre på regjeringa.
Den såkalla raud-grøne regjeringa har fortsett Jern-Erna si strame line mot asylsøkjarar og åtaka på sjukehusa og øydelegg folkepensjon og AFP. Noreg er i krig i Afghanistan, hjelper USA i Irak og boikottar Palestina. Noreg er eit kapitalistisk og imperialistisk land: Pengar til dei få før velferd for dei mange.
Det trengs eit parti som stiller den store oppgåva på dagsordenen: Ei revolusjonær omvelting av samfunnet for å skapa eit utan klasser.
Fram for ei samling av dei revolusjonære kreftene i eitt parti – med kommunismen som mål!
Bli med!
Relaterte artikler
Reformen som produserer minstepensjonister
Regjeringen skryter av at de har fjernet minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. I virkeligheten gjør de folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til minstepensjonister. Regjeringen løser dette problemet ved rett og slett å senke minstepensjonen.
Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresentant i Trondheim for RV og medlem av AKP
Regjeringens pensjonsreform er nå lagt fram. De framstiller den som en pensjonsreform ingen taper på, og det blir nesten ingen minstepensjonister lenger. Nå har riktignok mange kommentatorer påpekt at det virker litt rart at alle skal få mer, når bakgrunnen faktisk er å spare penger. Så hvordan slår faktisk denne reformen ut for meg og deg.
Pensjonist i 2050
La oss si at du er sykepleieren Lise. Du begynte som sykepleier 25 år gammel og har hatt 10 år med 270.000 kroner i lønn, 2 års svangerskapspermisjon, 15 år med 300.000 kroner, 1 års tilleggsutdanning og ender opp som spesialsykepleier med 320.000 kroner. I dagens folketrygd ville hun fått 168.000 kroner. I det nye systemet vil hun få nesten det samme, 165.000 kroner.
Men så kommer levealdersjusteringa. I 2050 regner en med at levealderen blir 4 år lengre, om du først er blitt 67 år. Da må din opptjente pensjon deles ut på 4 flere år, og pensjonen senkes med 18 prosent, 30.000 kroner til 135.000. I tillegg skal ikke pensjonen følge lønnsstiginga ellers i samfunnet, den skal reguleres med gjennomsnittet mellom lønns- og prisstigning. Hvert år taper du 0,75 %, i gjennomsnitt blir pensjonen din 8 prosent mindre verdt, 10.000 kroner mindre i året, og Lise er nede på 125.000. Hun taper 3.400 kroner hver eneste måned til hun dør. Hun blir ganske så fattig, 1.000 kroner over dagens minstepensjon på 9.400 kroner i måneden for enslige.
Glem førtidspensjon
Dersom sykepleier Lise jobber på sykehus, sykehjem eller i hjemmesykepleie, slik det er i dag med stadige kutt, stadig effektivisering, stadig dårlig samvittighet, så er det all mulig grunn til å tro at hun tenker på å gå av ved fylte 62 år. Da møter hun regjeringens førtidspensjon for alle. Det er bare å gå av, men da må pensjonen din deles ut på flere år og du mister fem opptjeningsår. Som førtidspensjonist fra 62 år taper du en tredjedel av pensjonen din. For Lise er dette en ren katastrofe, hun havner på 83.000 kroner i året, 7.000 kroner i måneden. Og Lise hadde jo faktisk ei månedslønn på 27.000 kroner i måneden, før hun gikk av med pensjon.
Slutt på minstepensjonistene?
Regjeringen skryter av at de har fjernet minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. Og det er for så vidt sant, sjøl om du bare har hatt noen sommerjobber og bare tjent 100.000 kroner i et helt arbeidsliv, så vil du i det nye systemet få 300 kroner mer enn minstepensjon årlig. Men det de ikke sier, er at de nye reglene med levealdersjustering og manglende regulering betyr at du må ha tjent over 276.000 kroner i 40 år for å oppnå en gjennomsnittspensjon over minstepensjon. Og må du gå av ved 62 år, må du ha tjent over 400.000 kroner for ikke å bli minstepensjonist. I virkeligheten produserer reformen minstepensjonister, den gjør folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til minstepensjonister. Nå løser regjeringen også dette problemet på en fiffig måte, de rett og slett senker minstepensjonen. Den skal også justeres ned etter hvert som levealderen øker. I 2050 er ikke minstepensjonen 112.784 kroner, den er satt ned til 92.600 kroner. Slik løste de det problemet.
Kan avtalefestet pensjon ordne problemene?
AFP-ordningen skal jo videreføres. Det står i pensjonsforliket, i Soria Moria og det var en absolutt forutsetning for at LO-kongressen med knapt flertall vedtok å støtte pensjonsreformen. Fordelen med AFP er jo at den er avtalefestet. Vi har brukt tre tariffoppgjør på å få den på plass, og den kan ikke oppheves med et vedtak i Stortinget.
Vi kan slå fast at regjeringens forslag til videreføring av AFP ikke løser noe som helst. De foreslår at en skal ta de pengene som brukes til AFP-ordningen i dag, og dele på antallet som i dag er mellom 62 og 67 i bedrifter med rett til AFP. Lise får sin AFP-pott, som hun kan velge å ta ut når hun vil og fordele på de årene hun har igjen. Aftenposten har beregnet denne potten til 400.000 kroner på hver. Fordelt på 21 gjenstående år etter fylte 62 år blir det 1.600 i måneden. Som førtidspensjonist fra 62 år taper Lise fortsatt 2.500 kroner i måneden, dersom hun fyller 62 år i 2010 – og over 5.000 kroner om hun fyller i 2050. Lise er en fattig 62-åring også med regjeringens AFP-pott, 2.000 kroner i måneden over minstepensjonen i 2010 og 700 under i 2050.
Regjeringens løsning med en lik pott til alle er jo den verst tenkelige løsning. Dersom en hadde fordelt pengene på den halvparten som faktisk benytter seg av AFP, så vil jo summen dobles. Men sjøl da er Lise langt fra å få dekket opp gapet mellom dagens folketrygd og den regjeringa vil ha. I tillegg skal en være ganske blåøyd for ikke å tro at en mye større andel går av med AFP, når alternativet er å jobbe til du er 70. Innerst inne tror vel ikke en gang Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen på den Kardemommeby-visjonen de la fram på pressekonferansen. Etter min mening må fagbevegelsen forberede seg på et hardt lønnsoppgjør i 2008 med et sentralt krav: AFP skal bestå. Det betyr at opptjeninga av alderspensjon må fortsette mens Lise er AFP-pensjonist. Det er bare da Lise slipper å velge mellom helse og penger. Det er bare da Lise har en virkelig valgfrihet. Det er bare da formålet med avtalefestet pensjon videreføres.
Lise er jo offentlig ansatt
Ja, de fleste sykepleiere er ansatt i offentlig sektor og er i første omgang beskyttet mot pensjonsreformen. Bruttopensjonen på 66 % av lønn skal bestå. Men allerede fra 2010 rammes også de offentlig ansatte av levealdersjustering og manglende regulering med lønnsøkningen ellers i samfunnet. I 2020 vil en gjennomsnittspensjon være 12,5 % lavere, i 2050 25 % lavere enn i dag.
I dag er det 30 års opptjening i stat og kommune, både av pensjon og AFP. I dag er AFP-pensjonen for 65- og 66-åringer en bruttopensjon, mens ordningen for 62- til 64-åringer er en tilleggspensjon, de får et tillegg til folketrygda. Jeg tror de vil prøve seg på å fjerne 30-årsregelen og la 62- til 65-åringene få smake samme medisin som i privat sektor. Så går det noen få år. Etter hvert som alle i privat sektor oppdager hvor ille pensjonsreformen faktisk er, så vil det være fritt fram for politikere å angripe de "gullkantede" avtalene i offentlig sektor. I lengda vil de være umulig å forsvare.
Pensjonseksemplene over kan lastes ned som pdf-fil.
Relaterte artikler
Sykehuskampen – folkelig opprør mot staten og helsebyråkratene
Denne høsten har vært preget av sykehuskampen. Reportasjer og debattprogrammer om situasjonen i sykehussektoren har preget mediebildet. Den siste uka i september var det tre store markeringer for sykehusene. I Mosjøen deltok over 5.000 i en demonstrasjon for å stoppe nedlegginga av den kirurgiske akuttberedskapen. I Lærdal gikk over 2.000 i fakkeltog mot nedbygginga av lokalsykehuset. For første gang var det også en sykehusdemonstrasjon i Trondheim med ca 1.300 deltakere.
Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene.
Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og RV-politiker.
E-post: gunnva-l krøll online.no
Sykehusene ligger an til et underskudd på 1,5 milliarder kroner i 2006, og det samlede underskuddet er kommet opp i 7,5 milliarder kroner. Likevel opprettholder helseministeren kravet om balanse for sykehusene. Situasjonen er svært dramatisk!
Det diskuteres og planlegges kutt som vil rasere store deler av helsetilbudet i mange regioner. Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) vurderer å innføre fire dagers uke med helgebemanning fra og med fredag. Det samme gjør sykehuset i Harstad og Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark. Folkebevegelsen for lokalsykehusene og deler av fagbevegelsen jobber i skrivende stund med nye utspill og markeringer for å tvinge fram mer penger på statsbudsjettet.
Historikk
Kampen for å hindre nedbygging eller nedlegging av lokalsykehus har en lang historie. Helt siden begynnelsen av 1970-tallet har det vært sykehuskamp i flere omganger blant annet i Odda, på Rjukan og i Mosjøen. Daværende helsedirektør Mork lanserte den gang noe han kalte "Utvidet sentral helsestasjon", som har store likhetspunkter med helsebyråkratenes planer for lokalsykehusene i dag.
Etter innføringa av sykehusreformen vokste det fram aksjoner over hele landet for å stoppe planene om rasering av lokalsykehusene. Kravene om å opprettholde akuttberedskap og fødeavdelinger mobiliserte store deler av befolkningen. Bortimot 200.000 underskrifter er samlet inn, og over 80.000 har gått i demonstrasjoner/fakkeltog i perioden 2002-2006. Toppåret var 2003 med blant annet over 5.000 mennesker i demonstrasjonstog i Odda og 4.000 i Mosjøen. I april samme år ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene (heretter bare kalt Folkebevegelsen) stiftet i Odda av representanter for sykehusaksjoner i Nord-Norge og på Vestlandet. Den ble organisert som et landsomfattende nettverk og fikk raskt tilslutning fra flere sykehusaksjoner.
Innføring av markedskrefter i sykehussektoren
Utover på 1980- og 1990-tallet fikk markedstenkinga stadig større innpass blant sentrale helsebyråkrater og politikere. De første forsøkene på å innføre markedstenkning i sykehussektoren kom midt på 1980-tallet med det såkalte DRG-systemet (DRG = diagnoserelaterte grupper). Det var hentet fra USA og bygger på beregning av gjennomsnittlig kostnadsnivå for et sykehusopphold etter kostnadsstudier for behandling av ulike diagnoser. Ulike diagnoser utløser ulik økonomisk godtgjørelse til sykehuset. Siden pasientbehandling på sykehus ikke er det samme som produksjon av tannkrem eller biler, vil mange lidelser og skader til enhver tid være "overpriset" eller "underpriset". De enkle diagnosene hos de friskeste pasientene gir god uttelling, mens de mest syke og uforutsigbare pasientgruppene, som for eksempel hardt skadde, langtkomne kreftpasienter eller kronikere, ofte gir langt mindre uttelling enn sykehusenes faktiske ressursbruk.
I 1997 kom oppfølgingen med innsatsstyrt finansiering (ISF). ISF innebærer at en viss andel av totalfinansieringen (i dag 40 %), som tidligere ble utbetalt som rammetilskudd, nå knyttes opp mot innrapportert behandling og utbetales som stykkpris. Det er en slags akkord, der statens utbetalinger til sykehusene bestemmes av hvor mange pasienter som behandles og hvilke diagnoser eller behandlinger den enkelte pasient har. Betalingen regnes ut etter antall DRG-poeng.
Sentraliseringsforsøk på 1990-tallet
Utover på 1990-tallet satte staten i gang flere sentraliseringsprosjekter. Det jeg kjenner best til er Hauglin-utvalgets arbeid med å sentralisere sykehusdriften på Helgeland. Bakgrunnen var at helseminister Gudmund Hernes ville gjennomføre en sentralisering til 22 "basissykehus" og 35 "spesialsykehus" i Norge. Spesialsykehusene skulle være uten anestesi-, operasjon- og intensivberedskap etter klokka 16. Dette ville bety en rasering av lokalsykehus over hele landet.
Arbeidet med å sentralisere sykehusstrukturen på Helgeland møtte sterk motstand helt fra starten, og i løpet av kort tid ble det dannet sykehusaksjoner både i Mosjøen og Mo i Rana.
Aksjonene mente at det var behov for tre fullverdige lokalsykehus. De samarbeidet nært, kom med mange felles utspill, og stod sammen mot alle forsøk på splitt-og-hersk-teknikker.
Da Hauglin-utvalget la fram sin innstilling våren 1997, ble hovedsykehuset foreslått lagt til Sandnessjøen. Det lå i kortene at det ville bety nedbygging i Mosjøen og Mo i Rana. Den folkelige motstanden var massiv på disse to stedene, men det var ingen sykehusaksjon i Sandnessjøen som kunne stå sammen med dem i lokaliseringsstriden. Det hele endte med et vedtak i fylkestinget i juni 1997 om såkalt hovedsykehus i Sandnessjøen.
Det var sterk motstand mot sentraliseringa også blant de ansatte på sykehusene, men denne motstanden var lite synlig med et svært viktig unntak. En gruppe bestående av både kommuneleger og sykehusleger forfattet Motmelding til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, Helseregion Nord og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste. Den ortopediske kirurgen og RV-eren Dag Johansen på Rana sykehus var sterkt engasjert i det som skjedde på Helgeland og hadde et nært samarbeid med sykehusaksjonene. Johansen, sammen med den mer kjente legen og RV-eren Mads Gilbert, tok initiativet til å lage motmeldingen som ble lagt fram for Stortingets helse- og sosialkomite rett før Stortinget tok ferie sommeren 1997. Komiteens flertall, som var skeptiske til helsebyråkratenes og helsestatsrådens råkjør, tok motmeldingens argumenter inn i sin (og deretter Stortingets) avvisning av sentraliseringsplanene som så ble stoppet. Denne foreløpige seieren skyldtes altså sterk folkelig motstand kombinert med innsats fra leger som brukte fagkunnskapen sin aktivt for å stoppe den planlagte raseringa av lokalsykehusene.
På bakgrunn av stortingsvedtaket måtte Gudmund Hernes sette ned et utvalg til å utrede akuttberedskap og sykehusstruktur. Dette ble noe av det siste han gjorde som helseminister, ettersom den første Bondevik-regjeringa overtok etter stortingsvalget samme år.
Utvalget ble ledet av kommunelege i Alta, Daniel Haga, og var ikke overraskende dominert av sentraliseringstilhengere. Utvalgets utredning Hvis det haster … (NOU 1998:9) ble lagt fram våren 1998. Den lanserte en ny sykehusmodell med A-, B- og C-sykehus, og la opp til redusert kirurgisk akuttberedskap på lokalsykehusene. Straks utredningen ble lagt fram, satte en gruppe med "gamle og nye motmeldingsleger" i gang å lage en ny motmelding. De påviste at dette ville føre til sentralisering av akuttberedskapen og nedbygging av mange lokalsykehus. Motmeldingen avdekket også direkte desinformasjon om forhold av stor betydning i det faglige grunnlaget for Stortingets avgjørelse om den framtidige akuttberedskapen på lokalsykehusene. Sitat fra Motmeldingen side 21: "Akuttutvalget gir en bevisst feil fremstilling av virkeligheten i fagfeltene kirurgi og indremedisin. Når Akuttutvalget skal beskrive virkeligheten innenfor norsk kirurgi, retusjerer de bort generell kirurgi." Motmeldingens syn på betydningen av generell kirurgi finner vi bl.a. side 20: "Vi mener at generell kirurgi og indremedisin må opprettholdes som hovedspesialiteter for å sikre rekruttering til lokalsykehusene." Det fantes ingen organisert sykehusbevegelse på den tiden utover Kommunenes interesseforening for lokalsykehus (KIL), så denne kunnskapen resulterte dessverre ikke i noen bred folkelig mobilisering. Resultatet var at Stortinget, uten noen særlig protester, enstemmig vedtok en stortingsmelding som bygde på tankegodset i Haga-utvalget.
Så fikk vi en relativt rolig periode fram til 2000/2001, men det ble laget nye utredninger som skulle berede grunnen for mer markedsstyring av sykehusene.
Noen snakket sammen – sykehusreformen lanseres i AP
Hele 1980- og 1990-tallet var preget av markedsliberalismens inntog i norsk politikk. Sterke kapitalinteresser presset på for å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester. Også helse var et interessant område for investeringer og profitt. Men først måtte det gjennomføres viktige forandringer i helsepolitikken, og først og fremst i sykehussektoren.
Våren 2000 ble Bondevik-regjeringa felt. Jens Stoltenberg, den fremste representanten for markedsliberalistene i Ap-ledelsen, ble statsminister. Ny helseminister ble Tore Tønne, tidligere en av Røkkes direktører i Aker-konsernet. Tønne og Stoltenberg lanserte en dyptgripende sykehusreform i sentralstyret i Arbeiderpartiet 14. august 2000. I begynnelsen møtte forslaget sterk motstand. Bare 4 av 20 medlemmer støttet forslaget på sentralstyremøtet. Men på et nytt sentralstyremøte en uke senere ble følgende forslag vedtatt med 14 mot 6 stemmer:
- Staten overtar eierskap og finansiering av sykehusene.
- Sykehusene organiseres som statsforetak, ikke som aksjeselskaper.
- Lokalt folkevalgte skal være sterkt representert i det enkelte sykehusstyre.
- Gjelden som fylkeskommunene har pådratt seg, saneres.
Tore Tønne uttalte blant annet følgende om reformen: "Det er ikke statlig overtakelse alene som er viktig, men at sykehusene kommer ut av den offentlige forvaltning." (1) Og: "Sykehusdriften skal organiseres som foretak etter modell fra aksjeloven." (2)
12. november vedtok landsmøtet i Ap å stille seg bak reformen, men vedtaket ble fattet mot 82 stemmer – det høyeste stemmetallet partiledelsen fikk mot seg på landsmøtet. Den brede motstanden på grunnplanet i Ap i dag viser at hvis flertallet på landsmøtet hadde forstått hvilke konsekvenser vedtaket ville få, så hadde reformen aldri vært vedtatt.
Kampen mot høringsutkastet
På nytt kom "motmeldingslegene" på banen. Førsteutgaven av motmeldingen var ferdig 14. februar 2001, dvs tre uker etter at Ap-regjeringa la fram forslaget til sykehusreform. I Motmeldingen sies det slik: "Det dreier seg om vi skal gjennomføre et fundamentalt systemskifte – fra et politisk forvaltningsstyre med pasienten som uegennyttig mål – til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening. Dersom forslaget blir presset gjennom i Stortinget etter en høringsfrist på knappe 6 uker, vil det være den største avdemokratiseringen i Norge i fredstid." (3)
Det ga oss som var motstandere av reformen den ammunisjonen vi trengte. Med tanke på omfanget av reformen må den korte høringsfristen på seks uker karakteriseres som et forsøk på politisk kupp. Reformen ble omfavnet av Frp. Jon Alvheim uttalte følgende: "Dette er bortimot en blåkopi av Frps politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv." (4)
"Motmeldingslegene" inngikk et nært samarbeid med det daværende Norsk kommuneforbund, men viktigheten av kampen mot denne reformen var for dårlig forstått i fagbevegelsen og på hele venstresida. Til å begynne med var det "motmeldingslegene", enkeltpersoner i RV, SV og Ap, tillitsvalgte i Kommuneforbundet og Norsk sykepleierforbund som var drivkreftene i arbeidet. I høringsfasen ble Motmeldingens avsløring av den foreslåtte § 39 som en ren (men fordekt) privatiseringsparagraf, støttet av Sykepleierforbundets advokater. Regjeringen og Tønne måtte deretter trekke vesentlige deler av denne paragrafen tilbake i det endelige lovutkastet på grunn av motstanden fra fagbevegelsen. Etter hvert kom flere på banen, og virkelig tyngde i motstanden ble det på LO-kongressen i mai 2001. Da vedtok en enstemmig kongress å si nei til foretaksorganisering av sykehusene, men ja til statlig overtakelse. Et forslag om at LO skulle gå til politisk streik mot sykehusreformen fikk ikke nok støtte. LO-kongressens vedtak ble som mye av debatten og motstanden mot reformen ellers, tiet i hjel i media. 6. juni vedtok Stortinget reformen med stemmene til Ap, Høyre og Frp. "Den største omveltningen siden Harald Hårfagre," (5) som Tønne uttrykte det, var vedtatt på rekordtid – mindre enn seks måneder etter at høringsnotatet ble lagt fram. Det sier mye om de store medienes lojalitet til makteliten at NRK brukte drøyt 4 minutter til sammen på denne saken fra høringsforslaget ble lagt fram i januar 2001 til reformen ble vedtatt 6. juni samme år.
Innføringa av reformen
Høsten 2001 og 2002 ble sykehusene organisert i fem regionale helseforetak. Det ble utpekt såkalt profesjonelle styrer uten folkevalgte representanter, og møtene var i starten lukket. Kort sagt: Politikere og fagfolk ut, økonomer og byråkrater ("blårussen") inn i lukkede rom. Rommene måtte åpnes senere på grunn av de sterke reaksjonene dette skapte.
Gjennomføringen av dette kan best illustreres med noen sitater fra tidligere styreleder i Helse Nord, Olav Helge Førde. I et intervju i Nordlys i 2004 fortalte han at han så at han var utpekt som styreleder da han sjekket Internettet en julidag i 2001. Han sa videre: "Jeg ringte to fotsoldater jeg visste var dyktige, så begynte kjøret. Helt over stokk og stein. Jævlig morsomt. I august møtte jeg ministeren (Tønne, min anmerkning), og ble innkalt til et møte ti dager senere. Da fikk jeg beskjed om å ha på plass sykehusstrukturen tre uker senere. Jeg hadde ingen administrasjon. Styret hadde ikke hatt møter." (6) Han avslutter med følgende: "Så gikk det! Det er et slags diktatorisk råkjør, men det gikk greit." (7)
Angrepene kommer – motstanden eksploderer
I 2002 ble det nedsatt arbeidsgrupper i de ulike helseregionene som skulle utarbeide forslag til omorganiseringer og endringer. Noen rapporter kom sent på høsten samme år, men de fleste kom på vinteren og våren i 2003. For å illustrere det som skjedde, vil jeg bruke Helse Nord som eksempel. Mye av det samme skjedde over hele landet, men det var Helse Nord og Helse Vest som var først ute med omleggingene.
Vinteren og våren 2003 kom en rekke faglige utredninger i Helse Nord, der konklusjonene var redusert kirurgisk akuttberedskap og/eller omlegging fra fødeavdelinger til fødestuer ved de fleste lokalsykehusene i Nordland. På det tidspunktet var det allerede fire sykehusaksjoner i Nordland som kunne organisere proteststormen som dette utløste. Den femte aksjonen ble dannet i Sandnessjøen løpet av kort tid. Våren 2003 i Nordland var preget av underskriftsaksjoner, folkemøter og svære demonstrasjoner. Kommunestyrer, næringslivet og fagbevegelsen i berørte kommuner over hele fylket kastet seg inn i kampen. Arbeidsgrupper ved flere sykehus laget motutredninger til Helse Nords rapporter. Dette ble svært viktig ammunisjon for sykehusaksjonistene. Flere leger som hadde sittet i Helse Nords utredningsgrupper tok kontakt med sykehusaksjonene og sa at de følte seg utnyttet og misbrukt. De ville ikke gå god for konklusjonene som sekretariatet i gruppene hadde trukket.
I april hadde fylkestinget møte i Mosjøen, og alle sykehusaksjonene krevde et vedtak som tok avstand fra Helse Nords planer. Da innstillinga viste at fylkesrådet i hovedsak stilte seg bak Helse Nords konklusjoner, utløste det lokale opprør i Ap, Sp og SV. Dette tvang fram en ny innstilling, som støttet kravet om at alle lokalsykehus skulle ha døgnkontinuerlig akuttberedskap både i medisin og kirurgi samt fødeavdelinger. Fylkestinget vedtok innstillinga mot stemmene til halve Høyres gruppe. Dermed var alle folkevalgte organer i Nordland som hadde uttalt seg, mot Helse Nords planer.
I mai slo administrasjonen og styret i Helse Nord retrett. De måtte krype til korset og innrømme at den sterke motstanden tvang dem til å forkaste de fleste forslagene til sentralisering. På NRK Nordlands nyhetsside 10. april kunne vi lese følgende: "Folkets aksjoner har stoppet planene, og det betyr at Helse Nord har vært for dårlige pedagoger, erkjenner informasjonssjefen i Helse Nord." Og videre: "Dette er en fryktelig vanskelig sak, fordi det griper inn i folks hverdag. Og det er klart at vi må lære av alt som har skjedd." Men to av forslagene ble opprettholdt: Fødeavdelinga i Mosjøen skulle gjøres om til fødestue, og kirurgisk akuttberedskap reduseres til dagtid. Fødeavdelinga i Narvik skulle omgjøres til en såkalt forsterket fødestue med mulighet for keisersnitt. I juni 2003 ble dette vedtatt av styret i Helse Nord, og noen dager senere godkjente daværende helseminister Høybråten vedtakene som gjaldt fødeavdelingene. Redusert kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen ble godkjent i februar året etter.
Verken aksjonene i Mosjøen eller Narvik godtok dette. Dermed fortsatte kampen med full støtte fra de andre aksjonene i Nordland, som fortsatt var urolige for sine sykehus.
Samhold gir styrke – Folkebevegelsen for lokalsykehusene dannes
I løpet av vinteren 2003 utviklet flere av aksjonene i Nordland og på Vestlandet kontakten med hverandre. På denne bakgrunn inviterte LO i Odda til helgesamling 5.-6. april for å utveksle erfaringer og synspunkter. Målsettingen var å lage en plattform og stifte en landsomfattende organisasjon for sykehuskampen. "Motmeldingslegene" var representert ved Mads Gilbert.
Lørdag 5. april arrangerte sykehusaksjonen i Odda og omland en demonstrasjon som samlet over 5.000 mennesker. Det viste nok en gang den politiske sprengkraften i sykehuskampen, og var selvsagt en stor inspirasjon for oss i arbeidet med en landsomfattende organisering.
Søndag 6. april ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene stiftet og en foreløpig plattform ble vedtatt. Det ble bestemt å ha en ny samling allerede i slutten av mai i Oslo, og å sette i gang arbeid med å få med flere aksjoner.
På samlingen i mai var 12 sykehusaksjoner representert, pluss ordførere fra flere av de berørte kommunene. Samlingen var svært vellykket, og det ble vedtatt en fullstendig plattform og en uttalelse med klare krav til regjeringa og Stortinget. Plattformen ble sendt til flere kommunestyrer rundt omkring i landet som sluttet seg til den.
Folkebevegelsens arbeid
Folkebevegelsens ledelse består av én kontaktperson i hver helseregion og en koordinator, som også er sekretær. Grunnmuren har vært og er arbeidet til aksjonene lokalt. Etter hvert ble det utviklet et omfattende kontaktnett via telefon, e-post og hjemmesiden til aksjonen i Lærdal. Det er en svært viktig lærdom at Folkebevegelsen ville ha vært umulig uten e-post og Internettet. I så måte er Folkebevegelsen et glimrende eksempel på betydningen dette har for folkelig organisering, politisk kamp og demokrati.
Regionskontaktene og koordinatoren samler informasjon fra aksjonene og systematiserer den.
Det viktigste forumet i Folkebevegelsen har vært og er landssamlingene, som regel vår og høst. Der har vi utvekslet erfaringer, diskutert og skolert oss gjennom innledninger på viktige tema samtidig som vi har utformet krav til regjeringa og Stortinget. På den måten har vi bygd opp omfattende kunnskap og innsikt som vi har brukt både i offentlige debatter, i media og i møter med både helseministere og sentrale helsepolitikere på Stortinget.
De massive protestene og demonstrasjonene gjorde at de store mediene ikke kunne overse det som skjedde. Både NRK Dagsrevyen og TV 2-nyhetene ble nødt til å dekke noen av møtene. Vi ble et fast innslag på Stortinget minst et par ganger i året. I tillegg hadde mange lokale aksjoner og ordførere møter med de mest sentrale helsepolitikerne både i regjering og opposisjon. Folkebevegelsen ble en maktfaktor som landets øverste politiske ledelse måtte forholde seg til.
Dette gjenspeilte seg i kommentarer i statsbudsjettet fra og med 2003. Vi vet også at de kravene vi stilte om økte bevilgninger hadde betydning når partiene utformet sine forslag til budsjettet. I tillegg til økonomiske krav satte vi søkelyset på den eksplosive veksten i private sykehus. Vi påpekte hvordan dette tappet offentlige budsjetter og rammet lokalsykehusene. Vi har også tatt opp Legeforeningens makt over utdanninga og behovet for sterkere politisk styring. Dette er nødvendig for å sikre en fornuftig balanse mellom utdanning av for eksempel generelle kirurger og spesialister. Legespesialistutdanninga er faktisk et av de mest sentrale helsepolitiske spørsmålene. Uten generelle kirurger som kan behandle/stabilisere de mest vanlige tilstandene vil lokalsykehusene ikke kunne overleve i framtida. Både "motmeldingslegene" og andre leger har påpekt dette, og har kjempet både i og utenfor Legeforeningen for å styrke denne utdanninga. Den ekstreme spesialiseringa har vært en internasjonal trend som nå er snudd til fordel for en mer balansert utvikling. Det var en viktig seier for Folkebevegelsen og lokalsykehusenes framtid, da Legeforeningen i mai 2003 vedtok å styrke utdanninga i generell kirurgi. I mai i år vedtok landsstyret i Legeforeningen en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av sentralstyret. Rapportens tittel er Lokalsykehusenes fremtidige rolle, og der finner vi følgende:
"Arbeidsgruppen mener at akuttfunksjon som et minimum (min utheving) bør inneholde vaktkompetanse innen indremedisin, generell kirurgi og anestesi samt tilgang til klinisk-kjemiske og radiologiske støttetjenester. Tilgjengelig kirurgisk beredskap er en forutsetning for trygg medisinsk beredskap, og medisinsk beredskap er en forutsetning for en trygg kirurgisk beredskap." (Min utheving.) (8)
Dette er en svært viktig støtte for oss i kampen for å opprettholde fullverdige lokalsykehus.
Folkebevegelsen har hele tida plassert det politiske hovedansvaret for sykehusene på Stortinget og regjeringa. Derfor var stortingsvalget i fjor viktig for oss, så vi la mye arbeid i å påvirke partiene og opplyse velgerne om hvordan kandidatene stilte seg til våre krav. Vi utarbeidet en velgergaranti som vi sendte til de tre øverste på listene til de fleste partiene. Etterpå laget koordinatoren vår en statistikk som viste hvordan de hadde svart. Dette gikk vi ut med i media, pluss at vi laget en løpeseddel som kunne tilpasses lokale forhold, og brukes av sykehusaksjoner over hele landet. Hvilken effekt dette hadde er vanskelig å si, men vi bidro uten tvil både med dette og det jevne arbeidet til å gjøre sykehus til en av hovedsakene i valgkampen. Særlig Åslaug Haga i Sp brukte vern av lokalsykehus som en av sine flaggsaker.
Kronisk underfinansiering av sykehusene
Et av hovedproblemene i sykehusøkonomien har hele tida vært underfinansiering. Da foretaksmodellen ble innført 1. januar 2002 var en del av reformen at regnskapslovens prinsipper og bestemmelser skulle gjelde. Basert på dette viste rapportene fra de regionale helseforetakene (RHF-ene) at de i løpet av sine tre første driftsår hadde hatt utgifter som til sammen var nesten 10 milliarder høyere enn inntektene. På grunn av at Helsedepartementet lanserte et eget regnskapsprinsipp, såkalt "korrigert resultat", ble underskuddene bare halvparten av det de offisielle regnskapene viste. Dette er "abrakadabra" for de fleste, men det inneholder mye sprengstoff og får store konsekvenser. For de som ønsker å vite mer anbefales De Factos rapport For lite penger – for lite demokrati, som kom i januar 2005.
I dag er det samlede underskuddet etter regnskapsloven på 7,5 milliarder. Dette er en udetonert bombe under hele foretaksmodellen. Stortinget har siden 2003 vedtatt at sykehusene skal gå i balanse. Hvert eneste år har dette kravet blitt forskjøvet, fordi det har vært umulig å gjennomføre det uten en rasering av helsetilbud over hele landet.
Departementet står knallhardt på at budsjettbalansen skal gjennomføres. Dette gjentok Sylvia Brustad senest 11. oktober på Holmgang på TV2, noe som betyr at for eksempel Helgelandssykehuset alene må spare inn ca 80 millioner kroner – noe som vil føre til en rasering av tilbudet på Helgeland. De første forslagene er allerede kommet. Det samme vil skje i andre deler av landet. I neste omgang vil det føre til så sterke protester og demonstrasjoner at det kan utløse et lite politisk jordskjelv.
Kampen fortsetter
Folkebevegelsen var positiv til Soria Moria-erklæringen fordi den inneholder mange fine formuleringer om lokalsykehus som er i tråd med vårt syn. Men samtidig er det ingen andre konkrete forpliktelser enn at ingen lokalsykehus skal legges ned. I virkeligheten er problemet ikke forslag om direkte nedlegging, men den gradvise nedbyggingen som foregår gjennom reduksjoner og kutt i tilbud som for eksempel kirurgi. Dermed oppstår det en ond sirkel: Fagmiljøene svekkes, sykehuset mister godkjenning som utdanningsinstitusjon, rekrutteringsproblemene øker og kvaliteten reduseres. Alt dette har resultert i en ny runde med mobilisering og store demonstrasjoner flere steder i landet. Folk er rasende over at helseministeren og regjeringa ikke vil gripe inn og stoppe den nedbygginga som foregår. Dette viser hvilken betydning sykehusene har for tryggheten til folk og den politiske sprengkraften som ligger i sykehuskampen. Sykehusene er en hjørnestein i den norske velferdsstaten, og folk ser på sykehusene som sine. Det har bl.a. kommet til uttrykk gjennom lokale innsamlinger til for eksempel dyrt røntgenutstyr som CT og MR. Derfor slår de ring rundt lokalsykehusene, når de blir truet. Mange sykehusaksjoner har sitt utgangspunkt i venneforeninger som hadde som viktigste formål å kjøpe inn ting som skulle bedre trivselen til pasientene. Selv om fokuset først og fremst har vært rettet mot de små lokalsykehusene i distrikts-Norge, har det også vært kamp mot nedskjæringer og for å opprettholde tilbud på store sykehus. Når tilbudene på lokalsykehusene bygges ned, vil presset på de store sykehusene øke. Med balansekravet hengende over seg vil dette føre til sterkere reaksjoner og protester fra disse sykehusene. Fra 8. januar 2007 vil Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) innføre fire dagers uke med vanlig bemanning og helgebemanning fra og med fredag. Noen uker etter meldinga fra UNN er dette også foreslått utredet på sykehuset i Harstad og på Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt for tredje gang på fire år, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark.
Etter at denne artikkelen egentlig var avsluttet, kom det to meldinger som har betydning for den videre kampen, og derfor er det viktig å få dem med. Helseminister Brustad har nå nedsatt en arbeidsgruppe som skal fastlegge lokalsykehusenes oppgaver og innhold. To av "motmeldingslegene" og lederen for KIL (se annet sted i teksten), som også er regionskontakt for Folkebevegelsen i sør, er med i arbeidsgruppa. Dette er en seier for oss! Likevel er det en skuffelse at Folkebevegelsen ikke har fått en egen representant der, så Folkebevegelsen har sendt brev til helseministeren og krevd dette.
Det andre er at kampen mot nedlegging av kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen foreløpig har gitt en halv seier. Dagen før nedlegginga, vedtok Helse Nord at sykehuset får beholde en kirurg i vakt også etter klokka 18 fra mandag til fredag. Dette er en liten seier, men ikke godt nok. Ordføreren, som for øvrig har gjort en formidabel innsats i sykehuskampen, sier at de sentrale politiske signalene tilsier at det vil komme mer. Men akkurat nå hersker det stor forvirring om hva innrømmelsen fra Helse Nord egentlig innebærer. Uansett er det et nederlag for byråkratene i Helse Nord og departementet. Det viser klart den enorme kraften som ligger i folkelig mobilisering kombinert med hardt politisk arbeid, og det viser framfor alt at det nytter å kjempe! Jeg vil også understreke den viktige rollen som en del helsepersonell, og særlig leger, på lokalsykehusene spiller i sykehuskampen. Det gjelder både i Mosjøen og andre steder ved at de bruker fagkunnskapen sin for å gjendrive helsebyråkratenes argumenter og utredninger.
Folkebevegelsen og tillitsvalgte i fagbevegelsen mobiliserer nå rundt krav om mer penger på statsbudsjettet for å unngå dramatiske kutt i pasienttilbudet. Hva dette vil medføre vil vise seg i tida framover.
Skottland viser vei – sykehusreformen må avvikles
Det ble blant annet reklamert med at sykehusreformen skulle være en fagreform. Det vi ser er utvikling av en kommersiell kultur opp i mot en omsorgskultur. Erfaringene viser også at sykehusreformen fører til sentralisering av akuttberedskap og fødetilbud på lokalsykehus. Overordnede helsepolitiske og samfunnsøkonomiske hensyn tillegges liten vekt.
Vi har fått en lønnsadel på toppen og en ukontrollert lønnsvekst blant legene på de store sykehusene i konkurranse med privatsykehusene. Under den forrige regjeringa eksploderte antall private sykehus fra 7 i 2001 til 24 i 2005. Aksjonærer med sugerør i statskassen sopet inn kjempeprofitter. (9) Dette var penger som de offentlige sykehusene burde hatt. Veksten i antall private sykehus er foreløpig stoppet opp, men store offentlige beløp går fortsatt til denne virksomheten.
Dag Johansen sier følgende i artikkelen "Sykehusreformen – fire år etter": "Mest betenkelig ved Sykehusreformen er etter min vurdering det skiftet av behandlingskultur som den fremmer, fra uegennytte og pasientens beste som mål og drivkraft (fagetikk) til egennytte, lønnsomhet og "produksjonstall" som mål for sykehusdriften (pengeetikk). Økonomi og såkalt effektivitet – flest mulig pasienter behandlet på kortest mulig tid med minst mulig bruk av personell og ressurser – er blitt alle tings målestokk. Denne har forplantet seg helt ned på grunnplanet i sykehusene. Jeg kaller dette for ren ukultur i medisinsk behandling!" (10)
Han sier også at det hjelper lite at den rødgrønne regjeringa i et forsøk på å redusere det demokratiske underskuddet har vedtatt at et flertall av styremedlemmene i helseforetakene skal oppnevnes blant folkevalgte fra kommune eller fylkeskommune. Helseminister Sylvia Brustad var da også raskt ute med å påpeke at politikere i helseforetakstyrene ikke representerer noen, men må følge helseforetaksloven.
Mads Gilbert understreker at sykehusreformen er et ledd i den globale privatiseringen av offentlig sektor. Store privatiseringskonserner driver systematisk slakt av offentlig sektor i utviklingsland, for eksempel privatisering av vannet. Et av disse er PricewaterhouseCoopers (PwC). Det er illevarslende når Helse Nord og andre foretak nå bruker dette firmaet i sitt utredningsarbeid.
Tida er inne for å sette selve sykehusreformen på dagsorden. Skottland avviklet helseforetaksmodellen i 2004 etter lignende dårlige erfaringer. Under slagordet "Samarbeid – ikke konkurranse" er markedsstyringa avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi må gjøre det samme. Sykehusene tilhører folket og skal styres av de folkevalgte, ingen andre.
Noter
- 1) Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet. Om "Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak m.m." 2. utgave 28.04, www.fagforbundet.no/sykehus/arkiv/motmeld.htm, side 9 – sitat fra Aftenposten 02.11.2000. [Tilbake]
- 2) Motmeldingen side 10, Drammens Tidende 05.12.2000: "Helserevolusjonen startet i Drammen". [Tilbake]
- 3) Motmeldingen side 8. [Tilbake]
- 4) Motmeldingen side 9, Aftenposten 19.01.2001. [Tilbake]
- 5) Motmeldingen side 15, Drammens Tidende 05.12.2000. [Tilbake]
- 6) "Portrettet" i Nordlys 14.02.2004. [Tilbake]
- 7) "Portrettet" i Nordlys. [Tilbake]
- 8) "Lokalsykehusenes fremtidige rolle", www.legeforeningen.no. [Tilbake]
- 9) Erling Folkvord: Stopp tjuven – en redningsaksjon for velferdsstaten, utgitt av Rødt! 2005, side 102-105. [Tilbake]
- 10) Artikkel i Sykepleieren nr 4, 2006: "Sykehusreformen – fire år etter". [Tilbake]
Anbefalt lesning
- Motmelding 30.05.97 til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, helseregion Nord" og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste.
- Motmelding 14.09.98 til Akuttutvalgets innstilling (NOU 1998:9 "Hvis det haster …").
- Motmelding 28.04.01 til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet, om "Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak m.m.".
- Roar Eilertsen (De Facto): Når sykehus blir butikk, september 2003.
- Roar Eilertsen (De Facto): For lite penger – for lite demokrati, januar 2005.
- Erling Folkvord: Stopp tjuven – en redningsaksjon for velferdsstaten, (Rødt!) 2005.
Kart over sjukehusaksjoner i Norge
Relaterte artikler
Moderne tider
Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere. (John Kenneth Galbraith (1908-2006), amerikansk økonom)
Denne artikkelen er første kapittel i Ebba Wegelands artikkelsamling
Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit forlag, Oslo 2006.
Se omtale i forrige nummer av Rødt!
Foran stortingsvalget i 2005 hadde den engelske TV-kanalen BBC World en reportasje fra Norge, der journalisten forklarte den politiske situasjonen for sin globale seerskare på denne måten: "Uansett utfall har nordmennene allerede valgt. De har valgt velferdsstaten."
Slik så de det norske valget utenfra. Partiene i Norge så det litt på den samme måten. Ingen våget annet enn å presentere seg for velgerne som den offentlige velferdens beste forsvarere. Gjennom stortingsvalgkampen i 2001 hadde de lært at det ikke lønte seg å gå til valg på kutt i sykelønna. Før dette valget skjønte de rød-grønne at det ville lønne seg å gå til valg på forsvar for arbeidervernet og styrking av offentlig sektor. Det ga uttelling.
Det alvorligste angrepet på velferdsstaten lurte de riktignok inn bakveien, før valgkampen. Med pensjonsreformen fikk de vante prinsippene om utjevning vike for "moderne" forsikringsprinsipper og invitasjon til private forsikringsselskaper om å ta over markedet (Folkvord 2005, s. 129-139). Høyre og Arbeiderpartiet var hjertens enige om at man måtte få "bedre samsvar mellom innskudd og utbetaling". Det du får ut skal svare til det du betaler inn. Skitt med alle andre.
Dessverre finnes det ikke noe fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper". Derfor skjønte kanskje ikke politikerne bak pensjonsreformen hvor håpløst umoderne de var. Helt fra man begynte å diskutere alderspensjon her i landet, har forsikringsmodeller med individualisering av ansvar stått mot fordelingsmodeller. Da Sosiallovkomiteen drøftet finansieringssystemet for alderspensjonen i 1936, skjedde det – ikke ulikt dagens situasjon – med forventninger om en eldrebølge. Om ti års tid ville færre unge måtte forsørge flere gamle, og slik ville det fortsette i alle fall fram til 1960. Lenger våget de ikke se inn i framtida. Likevel holdt komiteen på solidaritetsaspektet. De pekte på forskjellen mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til". Etter komiteens syn var det samfunnets bæreevne, ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen (Seip 1994, s. 163).
Dagens pensjonsreform følger den motsatte modellen, i Norge som i resten av Europa. Den appellerer til private finansinteresser som venter på å overta pensjonsmillionene fra offentlige kasser. Høyre og Arbeiderpartiet sto faddere i full enighet – før de gjøv løs på hverandre som valgets to hovedmotstandere.
Arbeidsmiljøloven ble reddet
De rød-grønne hadde vært mest lydhøre for folkemeningen om hvordan velferdsstaten burde forsvares, og innrettet seg etter den. Slik vant de valget. Og med de rød-grønnes valgseier, forliste det storstilte forsøket på å EU-tilpasse den norsk arbeidervernloven ved å bygge ned arbeidervernet. Det var en brakseier, og en kraftig markering av hvilken rolle fagbevegelsens lokale medlemmer og tillitsvalgte fortsatt kan spille for å forsvare sosiale rettigheter. Det var derfra hovedmotstanden mot lovrevisjonen kom, selv om de etter hvert fikk drahjelp både fra LO, YS og UHO sentralt, fra arbeidstakerrepresentantene i Arbeidslivslovutvalget og i siste runde også fra samfunnet forøvrig, fra Likestillingsombudet til Legeforeningen.
Den reviderte loven som til slutt ble vedtatt etter seks-sju års dragkamp, er i store trekk bare en omredigert utgave av den gamle arbeidsmiljøloven fra 1977. Borte er Victor Normanns frislepp av overtidsbruk under Bondevik-regjeringen, borte er individuelle avtaler om arbeidstid, borte er forsøkene på å åpne for mer midlertidige stillinger. I skrivende stund (mars 2006) gjør franske ungdommer opprør i gatene mot en liknende lov om midlertidige ansettelser som den vi slo tilbake. I nyliberalismens periode følger alle europeiske regjeringer oppskriften med nedbygging av arbeidervernet "for å øke konkurranseevnen", hvis de ikke blir stanset av organisert motstand. I Norge ble de heldigvis det.
Den gamle arbeidsmiljøloven ble altså reddet i denne runden, men den trenger å styrkes. Med hardere konkurranseklima er det enda viktigere at loven setter klare grenser som arbeidstakerne kan kontrollere. Såkalte rammelover med bestemmelser som må gjennom rettssaker og juristfortolkninger hver gang de skal håndheves, er til liten hjelp.
Mange av forbedringene i den nye loven er dessverre nettopp bestemmelser som ingen riktig vet hva betyr i praksis. Det gjelder for eksempel forbudet mot diskriminering av funksjonshemmete og bestemmelsen om rett til heltidsstilling for deltidsansatte. Hvis vi skal få vite hva disse nye lovbestemmelsene er verdt, må noen ta saker til diskrimineringsnemnda eller til retten. De færreste går den veien på egen hånd. De risikerer jo både å tape saken og få rykte som bråkmaker. Hvis ikke fagforeningene og interesseorganisasjonene blir flinkere til å fremme slike prinsippsaker, vil dette forbli papirbestemmelser.
Et område av loven er blitt stående urørt til tross for at det burde vært revidert for lengst. Antakelig skyldes det at både arbeidsgiver og deler av fagbevegelsen ser seg tjent med bestemmelsene som de er. Det gjelder retten til å avtale seg bort fra lovens arbeidstidsbestemmelser.
Arbeidsmiljøloven setter ellers minstekrav. Aktive og sterke foreninger og forbund kan inngå avtaler om bedre vilkår enn det loven krever, men de kan ikke godta dårligere vilkår. Akkurat som det er viktig å unngå at det blir tilbudt arbeid under tarifflønn, er det viktig at vi holder fast på en felles minstestandard for andre arbeidsvilkår. Ellers vil både konkurranse og arbeidsløshet raskt gå utover lønn og arbeidsmiljø. Kampen mot sosial dumping handler blant annet om dette.
Men i 1968 fikk fagforeninger med innstillingsrett fullmakt til å slutte tariffavtale om andre arbeidstidsordninger enn loven tillot. Det meste av kapitlet om arbeidstid i loven kan etter dette faktisk settes til side gjennom slike avtaler. Da en slik ordning første gang ble foreslått i 1954 med støtte fra LO og NAF (NHO), ble den avvist av Stortinget. Flertallet mente at "en slik fullmakt bryter for sterkt med vår arbeidervernlovgiving" (Innst. O.I – 1958 s. 18). Men i 1968 gikk endringen igjennom: "Begrunnelsen er blant annet at vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter er trådt i bakgrunnen," skrev daværende juridisk direktør i Arbeidstilsynet, Odd Friberg. "Når spørsmålet om en arbeidstidsforkorting således i første rekke gjelder valg mellom større inntektsøkning eller mer fritid, vil det være naturlig at et slikt spørsmål blir ordnet ved tariffavtale på samme måte som lønnsspørsmålene. Videre vil bestemmelsen kunne gjøre det lettere å mestre tilpassingsproblemene i forbindelse med de sterke strukturendringer i nærings- og produksjonsliv. Det er også lagt vekt på enkeltpersoners og -gruppers handlefrihet. … Arbeidstidskomiteen var overbevist om at når adgangen til å inngå avtale ble begrenset til fagforeninger med minst 10.000 medlemmer, ville de vernemessige og sosiale hensyn bli betryggende ivaretatt." (Friberg 1970, s. 107-108.)
Lovendringen åpnet for å undergrave normalarbeidsdagen mot kompensasjon i penger. Henvisningen til "den enkeltes handlefrihet" viser at lovgiverne delte Høyres liberalistiske ideer fra 1800-tallet, om "den frie arbeideren" som ikke måtte hindres av lover i å arbeide så lenge han ville. Det å kunne tjene mer ved å gå utover lovens grenser, ble av lovgiver presentert som en frihet og et gode for arbeideren.
Kapitalen er alltid tjent med at arbeidervernloven blir oppfattet som en begrensning av den enkeltes eller gruppens "valgfrihet" til selv å avtale arbeidsvilkår og arbeidstid. For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og siste ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med boligspekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser.
Arbeidervernlovene setter rammer for arbeidsvilkårene for at vi ikke skal underby hverandre. De beskytter fellesskapet mot tankeløse enkeltindivider som vil sprenge akkorder og "bestemme sjøl". Det er derfor Marx kaller loven en samfunnsmessig barriere for arbeiderklassen, "som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri" (Marx 1983, s. 151).
Akkordlønn, overtid og tenkemåter
Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste. Den erfaringen går igjen gjennom generasjoner. Historikeren Edvard Bull har skrevet om overgangen fra et nærmest paternalistisk (faderlig) lønnssystem til akkordlønn ved Røros Kobberverk 1830-40. Tidligere hadde man som i en familie tatt hensyn til menneskenes egenskaper når det gjaldt krav og goder, skriver Bull. De unge og sterke gikk på et slags akkordlønnsystem, mens de eldre gikk på daglønn. Men for å øke produktiviteten begynte verket mye mer konsekvent å innføre akkordarbeid for alle, uansett alder. I begynnelsen møtte reformene motstand, men det nye systemet åpnet muligheten for de unge og sterke til å tjene mer, og motstanden avtok. "Det nye lønnssystemet hadde ideologiske konsekvenser for arbeiderne," skriver Bull (Bull 1985, side180). "De måtte tenke på en måte som passet for den kapitalistiske næringsdrift. Penger ble mer enn tidligere alle tings mål." Og han fortsetter: "Det var i beste samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp: De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."
"Den bakerste" fikk betale dyrt for reformene. Da gruvebestyreren i 1849 skulle beregne behovet for nyrekruttering av gruvearbeidere, noterte han at dødeligheten var økt de siste årene og at "det langt hårdere arbeid som nu finner sted … rimeligvis vil foranledige at den også fremdeles blir større." (Bull 1985, s. 181.)
På den tida da vår første arbeidervernlov ble til, var arbeidstid og arbeidstempo ikke bare et tema for fagbevegelsen, men også i folkehelsearbeidet. Mange mente at kortere arbeidsdag kunne være et botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet), en kronisk overanstrengelse som var utbredt i industriarbeiderklassen. Den var så vanlig og så invalidiserende at det for eksempel skapte problemer for engelskmennene når de skulle rekruttere tilstrekkelig mange soldater til Boerkrigen (1899-1902). I 1912 skrev arbeidsfysiologen Josephine Goldmark i USA boka Fatigue and efficiency (Goldmark 1912). Den må ha vært en bestselger av en fagbok, for den kom i fem opplag fram til 1919. Antakelig hang det sammen med at første verdenskrig i større grad enn tidligere kriger gjorde det nødvendig å ta vare på den tilgjengelige arbeidskraften hjemme. Goldmark drøftet fysisk og mental overbelastning i det (den gangen) moderne arbeidslivet, med mange nye bransjer som tekstilindustrien, telefonsentralene og skofabrikkene. Hun var spesielt opptatt av hvordan en kunne bli kvitt overtidsarbeidet, som hun regnet for spesielt skadelig fordi det kombinerte lange dager med uregelmessighet og uforutsigbarhet (Goldmark 1912, s. 177):
"Overtida er på et vis den lange arbeidsdagens måte å overleve på, en levning fra den tida da enhver lovregulering av arbeidstida ble ansett som uhørt. Først mente de at arbeidsdagen i det hele tatt ikke kunne reguleres uten økonomisk katastrofe. Da så arbeidsdagen ble begrenset, og industrien stadig overlevde, insisterte de samme, som de fortsatt gjør, på at loven må åpne for unntak, særordninger for visse bransjer som ifølge arbeidsgiverne ikke kan drive innafor arbeidsdagens grenser.
Åpningen for overtid bygger på en teori om at arbeidsgivere ikke kan ivareta sine oppdrag innafor den vanlige timeplanen, men må stå fritt til å pålegge sine ansatte ekstraarbeid. Denne teorien har slått igjennom i nesten alle landene som har lovfestet grenser for arbeidsdagen. Overtidsbestemmelsene er av de mest omstridte bestemmelsene.
I uttallige næringer har man tatt for gitt at kundens krav, enten de er rimelige eller ikke, og sesongvariasjoner i behov, ikke kan møtes på annen måte enn ved å forlenge dagen i kortere eller lengre perioder."
Så gir hun eksempler på at overtid slett ikke er nødvendig, arbeidsgivere som har organisert arbeidet slik at det fordeles utover året, og kunder som i praksis innretter etterspørselen etter normalarbeidsdagen dersom den blir respektert av arbeidsgiverne.
Forsida på Dagens Næringsliv 17.-18. september 2005 er i pakt med Goldmarks overtidsbekymringer. Fra overskriften "Overtid dreper" som først fanger blikket, er det henvisning til flere sider god informasjon om faren for liv og helse når en jobber lange dager – og netter. Men samme avis bekrefter også hvordan lange dager mot ekstralønn fortsetter å friste selv om det går på helsa løs. For lenger nede på forsida smiler Røkke med Snøhvit-kontrakt, han "tjente fett på å rydde opp" etter Statoils sprekk i tidsplanen. Inne i avisa blir fornøyde anleggsarbeidere sørfra intervjuet. "Anleggsarbeiderne jobber sju dager i uka, to uker i strekk. Så er det tre uker avspasering. Det gjør Snøhvit til en attraktiv arbeidsplass." "Ordningen er helt topp," sier den tjue-årige lærlingen til avisa. Han tjener det dobbelte av det en vanlig lærling gjør.
Takket være unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven er tolvtimer-skiftene fra offshore i ferd med å gå på land via anleggssektoren. Foreløpig gjelder det mest dagtid. Men det er nok bare foreløpig, hvis ingen setter bremsene på. Hvor mange henger med på fjorten 12-timers dager i et strekk, selv om de får tre uker fri mellom slagene? Bør arbeidskontoret ha lov til å tvinge en arbeidsløs sekstiåring til å ta jobb på Snøhvit-anlegget? Hva med sikkerheten – når vi vet at sjansen for ulykker generelt øker hvis arbeidsdagen blir lenger enn omlag 9 timer? Og hva når tidsplaner og konkurranse etter hvert krever overtid, nattskift og kanskje ei uke mindre til avspasering?
EU-landene har allerede prøvd det. Det ene året tilbys lønnsfordeler mot avtalt "fleksibilitet" i form av overtid, lange dager og midlertidige ansettelser. Det neste året forsvinner lønnsfordelene under trusler om utflagging, og arbeiderne sitter igjen med fleksibiliteten.
Fra gruvene på Røros via skofabrikkene i New York til Snøhvit-anleggene på Melkøya oppstår problemene når arbeidsgiver fritt får styre arbeidsinnsatsen og arbeidstida gjennom lønnssystemet. Dagens arbeidsmiljølov åpner for dette. Når folk godtar arbeidstidsrammer utover lovens grenser, er det fordi det legges penger i en eller annen form på bordet, kanskje bare som et løfte om arbeid i arbeidsløshetstider, eller mer tid hjemme for pendleren. Der det er inngått slike avtaler, går konkurransefortrinnet i første omgang til den bedriften som får sine ansatte med på de mest ekstreme ordningene innafor de nye rammene. Men etter hvert vil konkurransen tvinge resten av bransjen til å godta disse ekstreme ordningene som det normale. Tillitsvalgte lokalt og sentralt risikerer å bli framstilt som "formyndere" hvis de prøver å håndheve arbeidstidsdisiplin. Eller de blir beskyldt for å stå i veien for bedriftens overlevelse og de ansattes inntektsmuligheter.
Forestillinger om "rett til overtid" og "rett til å jobbe så mye man vil" som en slags arbeiderprivilegier har dessverre festet seg i folks tenkning akkurat som det gjorde blant de yngre arbeiderne på Røros som fikk smaken for den nye akkordavtalen. Som Bull skrev, lønnssystemer har ideologiske konsekvenser. Det var slike rettighetsforestillinger Normann prøvde å spille på da han innførte begrepet "frivillig overtid", fjernet uke- og månedsgrensene og fjernet de tillitsvalgtes kontrollmulighet – som om det var et åk han løftet fra de ansattes skuldre. Men Normanns reform fikk mange tillitsvalgte til å tenke seg om en gang til. De hadde kjempet for "rett til overtid" etter press fra en ivrig medlemslobby, mens det sto dårlig til med den tradisjonelt sterke overtidsdisiplinen. Ville ikke den vært bedre egnet til å ta vare på flertallet og til å bremse brutaliseringen i konkurransens kjølvann? Den kunne også holde presset oppe for lønnskrav som sikret nok inntekt på normal arbeidstid, og den ga flere arbeidsplasser.
Kanskje har vi noe å lære av dem som fremmet det aller først forslaget til arbeidervernlov i Norge. "Udkast til Lov om Normalarbeidsdag" ble oversendt Stortinget i februar 1886 med tilslutning fra arbeidermøter over hele landet. Hovedkravet var en lovfestet normalarbeidsdag og et absolutt forbud mot nesten alt "overarbeid" og helgearbeid. Begrunnelsen var formulert av Chr. H. Knudsen, og rettet til arbeiderklassen:
"Jeg skal her paavise, at Arbeiderne ved Indførelse af en Normalarbeidsdag vil kunne opnaa den samme Ugefortjeneste paa en kortere Arbeidstid som nu ved en lang.
Naar vi regner 300 Arbeidsdage i Aaret og ved Normalarbeidsdagens Indførelse forkorter Arbeidstiden med 1 Time daglig, vil dette paa 1000 Arbeidere udgjøre, naar man sætter Arbeidsdagen til 10 Timer – 100 Arbeidsdage eller give Arbeide til 100 Arbeidere mere.
Naar 100 Arbeidere mere paa hvert 1000 kan skaffes Beskjæftigelse ved Indførelse af en Normalarbeidsdag, saa siger det sig selv, at dette vil have en Indflydelse ved Bestemmelsen af Prisen paa Arbeidet. Man vil lettere kunne hæve Lønnen, naar alle Arbeidere er beskjæftiget, og der er neppe nogen Tvivl om, at Arbeiderne, naar de er enige, lettere vil kunne hæve Priserne paa Arbeidet inden hvert Fag ved Indførelse af en 10 Timers Normalarbeidsdag. Ved større Arbeidsledighed derimod vil Prisen paa Arbeidet dale, idet Konkurrencen da trykker den ned." (Wergeland 2006.)
EUs arbeidstid
Det er ikke spesielt for den norsk arbeidsmiljøloven at det åpnes for forhandlinger om arbeidstidsordningene mellom partene. EUs arbeidstidsdirektiv åpner i stor stil for unntak gjennom forhandlinger. Mikko Härma som er en av verdens ledende forskere på skiftarbeid, søvnmangel og arbeidshelse, har beskrevet hvor elastiske disse EU-reglene er i praksis (Härma 1997). Til tross for at minstegrensen for daglig hviletid i EUs arbeidstidsdirektiv er 11 timer sammenhengende fritid innenfor hver 24 timers periode, noe som skulle tilsi maksimum 13 timers skift, har EU-landet Finland maksimumsskift på 15 timer i mange sektorer (altså 9 timers hviletid i døgnet), lokale avtaler om inntil 17 timers skift, og adgang til å bruke inntil 19 timers skift midlertidig, for eksempel ved høy aktivitet eller stort fravær.
Det blir ikke bedre av at også den offisielle minimumshviletida på 11 timer er altfor kort til å sikre nok søvn og hvile. En studie som dokumenterer dette ble utført av australske forskere. De ba 253 lokførere om å føre dagbøker om søvn og arbeid over en to ukers periode med normal skiftordning (Roach m.fl. 2003). I Australia har lokførerne rett til minst 12 timers hviletid mellom arbeidsøktene. De australske forskerne fant at søvnmengden lokførerne oppnådde i løpet av 12 timers hviletid varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. Startet 12-timers hvilen om morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på 7-8 timers søvn oppnådde de bare når de fikk såpass som 16 timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid.
Når lokførerne hadde så mye som tjuefire timers avbrekk i arbeidet, kalte arbeidsgiverne det vanligvis fridag. For lokførerne gikk en slik hvileperiode etter nattskift med til å sove ut og begynne omstillingen til normal døgnrytme igjen. Vi vet fra mange studier av skiftarbeidere, at en slik omstilling gjerne tar 2-3 døgn. De 24 timene fungerte altså slett ikke som fridag når de fulgte etter nattskift.
De australske forskerne konkluderte med at det er meningsløst å bestemme minstegrense for hviletider uten å ta hensyn til plasseringen av hviletida i døgnet. Dessverre tas det verken i Norge eller i EU hensyn til dette i dag. Det tas i praksis heller ikke hensyn til kvaliteten av hvilen, eller til hvor trøtt en blir etter arbeidsperioden.
Forskerne peker også på hvor farlig det er at så mye av arbeidstidsbestemmelsene internasjonalt blir overlatt til individuelle eller kollektive avtaler. Da vil organiseringen av arbeidstida ikke styres av kunnskap om hva som er forsvarlig, men av maktbalansen mellom partene i arbeidslivet. Trøtthet kompenseres med penger eller ansettelseskontrakt på en slik måte at det går utover helse og sikkerhet. Ei avisnotis illustrerer problemene:
"Ei flyvertinne ble tatt av politiet og nektet videre bilkjøring etter en meget vinglete kjøretur fra Gardermoen seint onsdag kveld. Dama skyldte på at hun hadde vært lenge på jobb og var svært trøtt. Først kom hun seg knapt nok ut av parkeringshuset på Gardermoen. Hun bulket bilen to ganger før hun var ute på vegen. Der vinglet hun av sted, og publikum kontaktet politiet allerede mens hun var på riksveg 174. Da hun kom ut på E6, reagerte en drosjesjåfør på den vinglete kjøringen. Politiet rykket ut og stanset dama i Skedsmo. Hun var slett ikke påvirket som man kunne frykte, men heller ikke i en tilstand som gjorde henne skikket som bilfører." (Eidsvold Blad, 29. desember 2001.)
Det er med andre ord på høy tid å tette smutthullet i den norske arbeidsmiljøloven og gå tilbake til bestemmelsene slik de var før 1968. Da var det alltid lov å forhandle fram strammere grenser for arbeidstida, men det var et samfunnsansvar å garantere minstestandarden hvis ikke tillitsvalgte selv klarte det, eller der det ikke var avtale. Både dagens konkurranseklima og nyere forskning om arbeidstid, helse og sikkerhet tilsier at lovendringen fra 1968 må reverseres. "Vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter," som Friberg skriver om, eller enklere: helse og sikkerhet, er i høyeste grad trådt i forgrunnen igjen som premisser for regulering av arbeidstida.
Sekstimersdagen var ikke glemt
Flertallsforslaget til ny lov fra Arbeidslivslovutvalget i 2004 ble heldigvis forkastet, men mange fikk med seg at det var preget av en oppsiktsvekkende grådighet etter å tøye arbeidsdagen. Folk ble provosert av denne grådigheten. Kampen for å erobre tilbake råderetten over døgnets timer var slett ikke over, og sekstimerskravet var ikke glemt. Mobiliseringen for "en arbeidsdag til å leve med og ei lønn å leve av" kom i gang igjen. I løpet av 2005 kom sekstimersdagen på dagsordenen igjen både hos LO og SV, etter mange års forvisning til fjernlageret.
Det kan være inspirerende å lytte til grasrota. Det var i alle fall erfaringen til Geir Mosti, 2. nestleder i LO og ansvarlig for arbeidet med sekstimersdagen: "Samfunnet skriker etter å få en ny reform på arbeidstidsfeltet, sa han. Hvor jeg enn er, har jeg informert om dette, og interessen er enorm." (Fri Fagbevegelse 28.09.2005.)
Motreaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg. Det var nok av dem som hevdet at sekstimersdagen ville føre til ruin og undergang. Men sjeføkonom i DnB NOR, Øystein Dørum stilte seg undrende til motstanden mot kravet. Han mente de økonomiske tyngdelovene ville dra oss mot sekstimersdagen: "Vi har unnet oss kortere arbeidsdag, kortere arbeidsuke og lengre ferie. Det helt naturlig, for ikke å si uunngåelig, at vi tar ut noe av velferdsveksten i mer fritid når vi produserer mer per hode, mente han. Han advarte riktignok mot å innføre reformen i en eneste jafs. En sekstimers arbeidsdag ville måtte innføres over tid fordi økt produktivitet neppe ville kompensere for hele nedgangen i arbeidstid." (Dagens Næringsliv 22.09.2005.)
Det Dørum kanskje ikke tenkte på da han undret seg over motstanden, var at sekstimerskravet handler om mye mer enn nøkterne regnestykker. Det utfordrer kvinne- og mannsroller, men det utfordrer også dagens rådende myter om at Norge går under hvis man ikke får folk til å stå lenger i arbeid. Den nye pensjonsreformen har for eksempel som mål å "oppmuntre" folk til å jobbe utover dagens 67 års-grense. AFP-ordningen er under en slags moralsk press av samme grunn. Det er liksom galt at noen får trekke seg fra arbeidslivet, mens de enda har helsa i behold og ikke en gang er uføre. Hvis sekstimersdag blir akseptert som en mulig reform, vil folk spørre seg om det kan være så viktig å tvinge eldre til å jobbe lenger for å få anstendig pensjon. De fleste lurer allerede på hvilke jobber politikerne tenker å tilby disse som skal tjene sine siste pensjonspoeng. Det er vanskelig å se for seg den store innmarsjen av 60-åringer på byggeplassene eller i omsorgsyrkene, som stuepiker eller reinholdere. I dag er det nesten bare professorer og biskoper som er i arbeid til 70 års alder. Kravet om sekstimersdag møter motstand fordi det utfordrer "arbeidslinja".
NTB 20. januar 2005: "Tidenes største brukerreform"
Det var ikke Høyre, men Stoltenbergs Arbeiderparti-regjering som lanserte "arbeidslinjen i velferdspolitikken" med Attføringsmeldingen (St.meld. nr 39, 1991-92) og Velferdsmeldingen (St.meld. nr 35, 1994-95):
"Utformingen av stønadssystem, arbeidsmarkedstiltak osv. kan bidra til å forsterke strukturproblemene dersom de arbeidslediges incitament til å holde en høy søkeaktivitet svekkes," sto det i Velferdsmeldingen (Velferdsmeldingen 1995, s. 57).
Overklassen har alltid ment at trygdesøkere og arbeidsløse egentlig er arbeidssky og stimuleres til dovenskap hvis de får penger. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908-2006) gjør litt narr av denne tenkemåten: "Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere."
Hvorfor skulle Arbeiderpartiet legge seg på den linja? I 1995 presenterte de oss for denne tabellen (Velferdsmeldingen 1995):
Arbeidsløse (1995) |
150 000
|
Sosialhjelpsmottakere (1993) |
166.000
|
Enslige forsørgere m. stønad (1994) |
60.000
|
Uførepensjonister (1993) |
232.400
|
Attføringsklienter (1993) |
65.700
|
I alt |
ca. 524.100
|
Budskapet var at disse måtte "velge arbeid framfor trygd". Men budskapet lød ikke helt troverdig. Hvis bare halvparten av sosialhjelpsmottakerne, uførepensjonistene og alenemødrene "valgte arbeid" ved å oppsøke arbeidskontoret, ville køen foran arbeidskontorene vokse fra rundt 150.000 til over 400.000. Og da var enda ikke langtidssykmeldte eller alderspensjonister tatt med. Skeptikerne innså snart at de ikke var tiltenkt arbeid. De skulle bare være disponible, eller på godt byråkratisk norsk: være registrert som arbeidssøkere. I NHOs næringspolitiske program 2001-2005, sto det øverst på ønskelista: Økt tilgang på arbeidskraft: Sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring. I nyliberalernes tenketank OECD sa økonomene at det var gunstig med "høyt tilbud av arbeidskraft", fordi det virket "lønnsdempende". Gunstig for hvem?
Da Sosialdepartementet lanserte Velferdsmeldingen, laget de et opplegg for å manipulere debatten slik at den skulle dreie seg om det de ville (Arbeiderbladet 13.3.95). Blant annet skulle de på forhånd lekke informasjon til betrodde støttespillere blant samfunnstoppene. Dessverre lekket informasjonskonsulentens strateginotat ut aller først, før de rakk å sette planen i verk. Dermed var den torpedert. Det er rart hvor lett vi glemmer at det er slik de nye mediestrategene jobber. Vi fortsetter å tro på det vi hører. NAV-reformen, sammenslåingen av trygdeetat og Aetat, har muligens hatt en mer vellykket mediestrategi. Annerledes kan man ikke forklare den totale mangelen på kritisk debatt. Alle synes å være enige om at dette er tidenes største brukerreform – fordi vi bare skal behøve å gå gjennom én dør (i stedet for to) når vi trenger trygd eller dagpenger.
Reformen ble forberedt med en utredning fra et utvalg ledet av Jørn Rattsø, Rattsø-utvalget (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004). Et annet utvalgsmedlem var Tom Colbjørnsen, leder for Colbjørnsen-utvalget som i 1999 skisserte premissene for revisjonen av arbeidsmiljøloven, og for det forslaget som heldigvis ble forkastet med regjeringsskiftet i 2005.
I Rattsø-utvalgets innstilling var tallene fra Velferdsmeldingen oppdatert. Det enkle budskapet var det samme, men nå gjaldt det ikke lenger 500.000, men 700.000:
Uførepensjon |
301.000
|
Sykepenger |
137.000
|
Dagpenger |
89.000
|
Rehabiliteringspenger |
61.000
|
Attføringspenger |
58.000
|
Sosialhjelp (hovedinntektskilde) |
57.000
|
Individstønad ved tiltak |
10.000
|
I alt |
ca 700.000
|
Som i 1995 var det ikke de arbeidsløse som bekymret, eller de 110.000 undersysselsatte (som ikke var nevnt en gang av Rattsø-utvalget), eller alle arbeidsløse som ikke har krav på dagpenger og derfor ikke blir registrert. Utvalget var opptatt av dem med "sykdomsrelaterte ytelser." Altså på uføretrygd, rehabilitering/attføring og sykepenger. Og det var heller ikke uførheten eller sykdommen som bekymret, men at de var borte fra arbeidslivet "samtidig som de mottar inntektsstøtte fra det offentlige."
Bondevik-regjeringens erklærte formål med reformen var å få flere i arbeid og aktiv virksomhet – færre på trygd og sosialhjelp (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 17). Igjen må vi spørre hvor mange de tror det er arbeid for. De som skal bort fra trygd og sosialhjelp, og ikke får arbeid, skal i "aktiv virksomhet". Det er ikke sikkert at det er så mye å rope hurra for. Akkurat som i 1995 betyr "aktiv virksomhet" egentlig bare jobbsøking og arbeidsløshetskø.
En reise bakover i tida
I perioden etter andre verdenskrig hadde norske politikere forståelse for at arbeidsløshet var et systemproblem som ikke kunne løses verken med moralisering eller tvang mot de arbeidsløse. I 1948 ble Arbeidsavdelingen skilt ut fra Sosialdepartementet. Arbeidsmarkedspolitikken skulle ikke lenger være en del av sosialpolitikken, men en del av samfunnets økonomiske politikk. Samtidig var sosialistenes krav om rett til arbeid blitt et felles mål. Det var tverrpolitisk enighet om å sikre full sysselsetting. Og det var ikke bare i Norge at retten til arbeid ble allment anerkjent etter krigen. Da FNs generalforsamling vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948, tok de med retten til arbeid for anstendig lønn, og beskyttelse mot arbeidsløshet, som artikkel 23.
Det ble etter hvert behov for store omlegginger i norsk næringsliv, men folk kunne ikke bare henvises til arbeidsløshet. Det ble akseptert at tapet av retten til arbeid måtte kompenseres av samfunnet på en noenlunde anstendig måte. De som mistet arbeidet i primærnæring og industri, fikk heller uføretrygd enn dagpenger og sosialhjelp de siste årene før alderspensjon. Når 100.000 arbeidsplasser i industrien forsvant fra 1970 til 2000, samtidig med en ekstrem produktivitetsøkning per ansatt, satte det derfor spor i uføretrygdstatistikken i stedet for å gi massearbeidsløshet. Det var bred politisk enighet om at de sosiale konsekvensene måtte dempes av folketrygden. Alternativet til et økende antall uføretrygdede var fattigdom og sosial uro.
I Rattsø-utvalget innstilling leser vi at etterkrigstidens politikk er blitt umoderne. "Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn," sier de, og vil i stedet ha en forvaltning "som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 18), slik andre regjeringer i EU hadde gjort (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 85). Det handler blant annet om avregulering av markedet for arbeidsformidling og arbeidsutleie, "økt aktivisering" av funksjonshemmede, sykmeldte, uføretrygdete og enslige forsørgere, kutt i sosiale støtteordningers ytelser, varighet og inngangsvilkår "slik at det gis sterkere incentiver til å skaffe seg arbeid – making work pay", økt bruk av behovsprøving, og tiltak for å øke den yrkesaktive perioden i arbeidsfolks liv.
I 2004 fant Arbeidsavdelingen tilbake til Sosialdepartementet etter 46 års fravær. Arbeids- og sosialdepartementet gjenoppsto, etter hvert midlertidig omdøpt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Svennestykket blir NAV-reformen. Man søker tilbake til gamle modeller, fra da arbeid ikke var noen akseptert menneskerett, men en plikt for de eiendomsløse klasser. Den gangen "de besittende klasser" var opptatt av å nekte arbeidsføre blant de arbeidsløse økonomisk hjelp, fordi det kunne ødelegge moralen. Arbeidsanvisning og fattighjelp måtte samordnes, så man kunne sortere ut de "arbeidsuvillige". I NAV kan arbeidsanvisning og fattighjelp samordnes, akkurat som på fattigkassa.
Begrepet "arbeidslinje" ble faktisk brukt allerede på begynnelsen av 1900-tallet, i alle fall i Sverige, om innføring av nødsarbeid som betingelse for å få sosiale stønader ved arbeidsløshet (Midré 2001). Arbeidslinjen innebar den gangen et krav til den arbeidsløse om å demonstrere "arbeidsvillighet". Den som etter denne prøven ble betraktet som arbeidsuvillig, mistet retten til økonomisk hjelp (Midré 2001, s. 202). NAV-reformen tar sikte på akkurat det samme, bortsett fra at arbeidsvillighet nå kalles disponibilitet. Første punkt i begrunnelsen for samordningen er at "en tett koordinering av tjenester og ytelser er nødvendig for å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet på en effektiv måte og dermed vilkårene for tilståelse av ytelser" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 86).
Både Bondevik og Stoltenberg følger OECDs generelle anbefaling til Europas regjeringer om å slå sammen arbeidsformidling, trygd og sosialhjelp. Ikke for å bli mer "brukervennlige", men for å styrke kontrollen med arbeids- og trygdesøkerne. I tillegg til at det skal bli lettere "å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet og dermed vilkårene for ytelser", skal ingen kunne gå lenge på "ytelser og deltakelse på tiltak kun med det formål å opparbeide seg nye rettigheter til ytelser". Samordning øker kontrollmulighetene. Rattsø-utvalget anbefalte å "undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes", styrke arbeidet med avdekking av misbruk og "utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og – utveksling" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 184).
Da sammenslåing av etatene ble utprøvd på forsøksbasis på 1990-tallet, ble klientenes rettssikkerhet påpekt som et svakt punkt, og det ble foreslått å sikre klientene adgang til uavhengig advokatbistand. I høringsrunden etter Rattsø-utvalget etterlyste både Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Norges Handikapforbund (NHF) rettssikkerhet og klageadgang. Og da forslaget til ny lov og tilpasning av andre lover til NAV-reformen forelå, protesterte også Datatilsynet og Advokatforeningen og advarte mot svekket personvern.
Men kontroll av arbeidsplikt og trygdemisbruk går foreløpig foran ivaretakelse av personvern og trygderettigheter i den nye etatens prioritereringer. Typisk nok inneholdt lovforslaget klare bestemmelser om hva som skulle gjøres hvis det ble avdekket at det var gitt for høye utbetalinger, men ingenting om håndtering av feil som trygdesøkeren tapte på.
Vinnere og tapere
De som er minst etterspurt i markedet, er dårlig hjulpet av NAV-reformen. De taper på at trygdene vil krympe hvis både Bondevik, Stoltenberg og Gerd Liv Valla fortsetter å gjenta nyliberalernes mantra: "work must pay" – det skal lønne seg å arbeide. Fortsettelsen er jo at livet på trygd må gjøres tilsvarende dårligere. Tankegangen er urgammel, kjent som prinsippet om "lavere attraktivitet" og basert på teorien om at flertallet av de arbeidsløse er arbeidssky. Den ligger til grunn for arbeidshusenes helvete i England på 1800-tallet. Den ligger åpenbart også til grunn når eldre langtidsarbeidsløse får beskjed av sosialkontoret om å selge leilighet eller hytte de har spart sammen til gjennom et langt yrkesaktivt liv, hvis de vil ha sosialhjelp å overleve på de siste årene fram til alderspensjon.
De minst etterspurte vil også tape på nødsarbeid eller formidling på et fattig-arbeidsmarked som det engang ble kalt, med offentlig tilskudd til arbeidsgiver. Men de trekker flere med seg. Fordi det virker "lønnsdempende". Hvilken arbeidsgiver vil betale tarifflønn når de kan kjøpe arbeidskraft til halv pris? Sist denne typen løsninger ble prøvd i større skala, var på 1970-tallet. Jeg husker en telefon fra en personalsjef i en stor bedrift: "Vi har to synshemmete, hvor mye får vi for dem?"
De minst etterspurte kan, om de får jobb, ende opp som USAs "working poor". En enslig mor må kanskje ha to-tre jobber for å forsørge barna, som i mellomtida må klare seg hjemme aleine. Pensjonsreformen vil "oppmuntre" til å stå lenger i arbeid, men for dem som er lite etterspurt, betyr det i praksis bare at de også får en dårligere alderspensjon.
Professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo er en av de få kritiske røstene til arbeidslinja: "Jeg har vanskelig for å se at yrkesdeltakelsen vil kunne økes vesentlig utover dagens nivå," sier han. "Regjeringens mål om et arbeidsliv med plass til alle, hører ikke til virkelighetens verden." I stedet for å gjenta honnørordene, som mange av hans kolleger dessverre gjør litt ukritisk, minner han om at arbeidslinja er en av flere veier til fattigdom: "Når arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten slår fast at barn ikke skal leve under fattigdomsgrensen, er det underlig at regjeringen er så fastlåst i arbeidslinjen som fattigdomsbekjempelse når trygdeytelsene og sosialhjelpssatsene til barnefamilier åpenbart er for lave." … "Barna lider under den økonomiske knappheten som følger av lave trygde- og sosiale ytelser begrunnet ut fra arbeidslinjen. Det blir således barna som betaler prisen for arbeidslinjen." (Halvorsen 2004.)
Arbeidslinja skaper ikke bare fattigdom. Dens "incentiv til jobbsøking" formidler et kynisk budskap fra skiftende regjeringer som går på selvrespekten løs: "Vi vet at du kan skaffe deg arbeid hvis du vil, bare du får litt dårligere råd." Det ligger implisitt i hver lovendring og hver innstramming, og forurenser den offentlige debatten, morgenkåseriene og nabolaget med en arroganse mot trygdesøkere og arbeidsløse som i gamle dager kjennetegner medlemmer av overklassen med dårlig oppdragelse. Det var dessverre ingen forsnakkelse da arbeids- og inkluderingsminister Hanssen ba sosialhjelpsklientene stå opp om morran.
Selv skam og selvforakt lar seg måle, hvis man tar seg tid til det. Sverige har fulgt den samme "arbeidslinja" som Norge. I en intervjustudie fra 90-tallet mente over halvparten av arbeidsløse i Sverige, at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid (Starrin 1997).
Regnskapets time for IA-avtalen
Året 2005 var ikke bare året for regjeringsskifte, det var også regnskapets time for den første IA-avtalen. ECON Analyse mente at manglende resultater kunne skyldes for sterkt fokus på fraværsreduksjon. De hadde fulgt en gruppe IA-bedrifter over to år, og fant at flere av virksomhetene som et resultat av avtalen snarere var blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse:
"Rekruttering av personer med redusert funksjonsevne er nærmest ikke-eksisterende, og har iallefall ikke økt som en følge av IA-avtalen. Flere av virksomhetene har som et resultat av avtalen at de snarere er blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse enn det motsatte. Årsaken er dels at de frykter at sykefraværet skal øke, dels er bakgrunnen at de nå tar mer ansvar og tilrettelegger mye for egne ansatte, og ikke ønsker å påta seg ansvar for flere." (ECON Rapport 2005.)
Det er blitt en hel liten industri, det å evaluere IA-avtalen. Det er nesten ikke et forskningsinstitutt som ikke er med på kjøret. Men ingen har hjerte til å si rett ut at målene ikke ble nådd og at prosjektet dermed var nokså mislykket. Som Lotto-spillere forsikrer de hverandre om at ingen kan utelukke gevinst i neste spilleomgang. "I ferd med å innfri," het det så flott i et foredrag fra et av de mest involverte instituttene.
Institutt for samfunnsforskning presenterte evalueringsrapporten sin på hjemmesiden med overskriften: "Fremgang i arbeidet med inkludering" (Dale-Olsen m fl. 2005). Hva besto framgangen i? "Tre av ti IA-virksomheter rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere som ellers måtte ha sluttet. Én av tjue rapporterer at avtalen har ført til at de har nyansatt personer med redusert funksjonsevne." Det må være lov å spørre hvor ille det sto til før IA-avtalen. Vi leser videre: "På tross av at hver tredje IA-virksomhet rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere de ellers ville mistet, gjenspeiler dette seg ikke på nasjonalt nivå. Forskerne har sett på endringer i sysselsettingen for gruppen av personer med redusert funksjonsevne. De finner ikke at det i nevneverdig grad er blitt flere slike ansatte innenfor IA-virksomhetene. Det er heller ikke mulig å se effekter på nasjonalt nivå, målt ved andel funksjonshemmede blant alle sysselsatte. Konklusjonen blir derfor at det er fremgang i IA-arbeidet, men at resultatene er sparsomme så langt."
En alternativ overskrift på pressemeldingen ville vært: "Sparsomme resultater av IA-arbeidet så langt". Men her er det åpenbart enighet om at glasset skal være halvfullt, ikke halvtomt. Problemet er at det svekker prosjektets troverdighet når ingen tør stoppe opp og diskutere hvorfor man ikke lyktes. Bortsett fra noen justeringer, er det stort sett bare blitt mer av det samme ved forlengelsen av avtalen til 2009.
Dårligere personvern
Flertallet av arbeidstakerne merker ikke annet til IA-avtalen enn litt flere egenmeldingsdager om det trengs. Et mindretall stifter nærmere bekjentskap med innholdet i avtalen, fordi de går langtidssykmeldt eller trenger tilrettelagt arbeid. Det er en alvorlig svakhet ved IA-evalueringene at disse gruppene sjelden eller aldri kommer til orde. For IA-avtalens virkemidler fører ikke bare til inkludering, men også til sortering og ekskludering.
I følge IA-avtalen har arbeidstaker plikt til å informere om funksjonsevnen sin til arbeidsgiver. Denne bestemmelsen som seinere også ble tatt inn i folketrygdloven, ble opprinnelig foreslått av NHO. Ingen kan si nøyaktig hva "funksjonsevne" omfatter. Dermed blir det uklare grenser for informasjonsplikten. Datatilsynet er bekymret, men dessverre bare i et internt notat:
– "inkluderende arbeidsliv" gir et skinn av at arbeidsgiver kan kreve mer av arbeidstaker enn det som følger av loven. Det blir derfor viktig at arbeidstaker ikke føler seg forpliktet til å oppgi flere opplysninger enn de som har direkte tilknytning til utredning av hensiktsmessige tiltak for tilbakeføring til arbeidet, og gjennomføringen av disse tiltakene. (Datatilsynet 2003.)
I følge Datatilsynet kan for eksempel ikke tillitsvalgte ved å underskrive på IA-avtalen samtykke på vegne av de ansatte til at det behandles personopplysninger om dem.
Opprinnelig ville myndighetene at også legene skulle ha plikt til å informere arbeidsgiver. Heldigvis sa Legeforeningen nei. Til tross for dette er det forvirring blant aktørene, både leger, arbeidsgivere, arbeidstakere, trygdefunksjonærer og tillitsvalgte når det gjelder håndtering av legeopplysninger og personopplysninger generelt. Det finnes en utbredt oppfatning om at åpenhet er bra, som i blant er til stor skade for arbeidstakeren.
I virkelighetens verden vil arbeidsgivere ønske å beholde noen av arbeidstakerne som blir sykmeldt, men prøve å kvitte seg med andre. Den såkalte "funksjonsvurderingen", som legen ifølge oppskriften skal gjøre, blir også brukt til å begrunne oppsigelser. En oppsagt arbeidstaker som mente oppsigelsen var usaklig, fikk beskjed av sin arbeidsgiver og NHOs advokat om å gjennomgå en funksjonsvurdering hos lege før sakligheten ble vurdert i retten. Det ble hevdet at dette var i samsvar med IA-avtalen.
Alt i alt ser IA-avtalen ut til å være til like god hjelp for arbeidsgivere enten de ønsker å beholde sykmeldte arbeidstakere, eller de ønsker å bli kvitt dem. Hjelp fra trygdeetaten kan effektivisere prosessen i begge tilfeller. For arbeidstakeren gir arbeidsmiljøloven langt bedre rettigheter enn IA-avtalen. Etter denne loven har arbeidsgiver utstrakt plikt til å legge arbeidsforholdene til rette så arbeidstaker kan fortsette, til tross for nedsatt arbeidsevne. Noe slikt har ikke IA-avtalen. Fordi Arbeidslivssentrenes utsendinger skal være arbeidsgivers rådgivere, har de problemer med å trekke inn forpliktelser etter arbeidsmiljøloven. Enda vanskeligere har de for å kontakte Arbeidstilsynet hvis arbeidsgiver ikke innfrir sine plikter. De er redde for å ødelegge et godt samarbeidsforhold. Men resultatet er at arbeidstakers juridiske rettigheter kommer i aller siste rekke.
Hvor ofte blir det stilt spørsmål ved om arbeidsgiver har oppfylt pliktene sine, når sykmeldte arbeidstakere møter personalsjef og arbeidsgivers rådgiver fra trygdeetaten? En hovedtillitsvalgt i Fagforbundet fant ut at hun måtte kurse det lokale Arbeidslivssenteret så de lærte seg arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstakers rettigheter, og ikke så alt fra arbeidsgivers side.
En tillitsvalgt i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet så seg nødt å råde alle som ble innkalt til slike møter til å framstille funksjonsevnen som minst 100 % – ellers ville arbeidsgiver ha et påskudd til å bli kvitt dem.
Det spørs om ikke ECON har sett noe vesentlig når de i evalueringsrapporten sin snakker om interessen for tidlig avklaring: "I tillegg er det blitt en større bevissthet om å få en tidlig avklaring for ansatte som blir syke og ikke har noen mulighet til å komme tilbake til samme virksomhet. Det trenger ikke innebære utstøting, snarere kan tidlig overgang til attføring i slike tilfeller hindre uførepensjonering."
Det trenger ikke innebære utstøting, sier ECON, men all erfaring fra attføringsarbeid viser at hvis man har helseproblemer, og så mister taket i sin vante jobb, blir sjansene på arbeidsmarkedet dramatisk redusert. Det kan lett bli siste faste jobb for den som er over 50.
I 1956 foreslo Arbeidsdirektoratet at fylkesarbeidskontoret skulle inn og vurdere attføringsmulighetene før arbeidsgiver fikk lov å si opp en arbeider etter skade eller sykdom: "Bakgrunnen for forslaget er at det som regel er vanskeligere å skaffe arbeid til en delvis arbeidsfør i en ny bedrift, enn å få ham omplassert i den gamle bedrift." (Ot.prp. nr 8 (1956). I følge departementet skulle man komme tilbake til forslaget når man hadde sett hva som kunne løses med hjelp fra bedriftshelsetjenesten ad frivillig vei. Kanskje tida er inne for å se nærmere på forslaget nå?
Reservearmeen
Den totale ledigheten (altså ikke bare den Aetat registrerer) økte i løpet av IA-perioden. Arbeidsledigheten blant de unge (16-24 år) er økt fra 10,2 % i 2000 til 12,0 % i 2005. Burde ikke et inkluderende arbeidsliv hatt plass til dem? Det virker som om sykefraværet er blitt viktigere enn arbeidsløsheten, også blant folk som burde vite bedre.
I 1985 hang parolen på Folkets hus: "50.000 ledige. Willoch må gå." Under Willoch-regjeringen var arbeidsløsheten krøpet over 2 % og folk reagerte. I 2005 registrerte Aetat i gjennomsnitt 83.000 ledige, eller 4,6 % av arbeidsstyrken. Arbeidskraftundersøkelsen, som spør et utvalg av befolkningen, var oppe i 111.000 arbeidsløse. Det virker ikke mye inkluderende.
Det er kanskje ikke tilfeldig at IA-avtalen overser arbeidsløsheten. For ser vi nærmere på målene slik de ble presentert i 2001, ser vi at de har fokus på helt bestemte grupper. Her handler det om yrkeshemmede, arbeidstakere på attføringstiltak og reaktivisering av uføretrygdede. Når det gjelder eldre i arbeid, er målet å øke reell pensjoneringsalder. Hvis du ikke får pensjon eller trygd når du går av, men må gå på dagpenger og sosialhjelp, øker "reell pensjoneringsalder". De gruppene som skal inkluderes ikke dem som står i arbeidsløshetskø, men dem som mottar trygd. Man kan spørre seg hvorfor det satses så mye på at noen tusen uføretrygdede skal "reaktiveres" når 80.-100.000 går arbeidsløse. Det er saktens bra for de uføretrygdede som vil tilbake i jobb, men det krever uendelig mye mer enn å tilby arbeid til friske arbeidsløse, eller legge til rette for dem som er i jobb. Hvorfor denne paradoksale interessen i IA-avtalen for dem det er vanskeligst å attføre – mens 100.000 går arbeidsløse?
Forklaringen kommer med NAV-reformen. De samme gruppene er i fokus: funksjonshemmete, sykmeldte og uføretrygdede. Og det gjelder å forlenge perioden før folk kan gå av med pensjon, "økt reell pensjoneringsalder". Det handler kort og godt både for NAV og IA om å overføre folk fra trygdebudsjettet til reservearmeen av arbeidskraft. Og metoden de bruker, ble i gamle dager beskrevet som skjerpet arbeidsplikt for de fattige og kutt i stønader for å tvinge de uvillige eller arbeidssky.
I den andre enden av inntektsskalaen kan man selvsagt fortsette å gå av med sine opsjoner og pensjoner og fallskjermer ved 60-års alderen om det er det man vil. Arbeidslinja gjelder ikke alle.
Chr. H. Knudsen ville nikket gjenkjennende til formuleringene i IA-avtalen og NAV-reformen. Han visste av egen erfaring hvordan stønadsmottakere ble brukt til å holde lønnsnivået nede, og han kjente Marx' begrep reservearmeen. Han skriver om det i begrunnelsen for lovforslaget om normalarbeidsdagen:
"Dette (de, som understøttes af Fattigkassen) er den industrielle Reserve-Armé, som Kapitalen har sat tilbage, for siden at kunne benytte til en billig Pris, for ved Hjælp deraf at trykke Prisen paa Arbeidet ned ogsaa for de øvrige Arbeidere. Det er disse arbeidsløse Folk, som tvinger de, som arbeider, til at arbeide den lange Tid for en liden Løn." (Wergeland 2006.)
Samfunnsforskere har pekt på at det siste tiårets kampanjer for inkludering kan sees som ledd i en bevisst politisk strategi (hakeparentesene er mine tilføyelser) (Midtsundstad m.fl. 2003).
– … krafttaket [for seniorpolitikk i arbeidslivet] og intensjonsavtalen [om et mer inkluderende arbeidsliv] [kan] tolkes som et første skritt på veien mot innstramninger i de norske inntektssikringsordningene [trygdene]: Ved å være villige til å forsøke alternative tiltak og grep, reder myndighetene grunnen for eventuelle senere innstramninger. I en begrenset periode (fram til 2005), satses det på frivillighet og informasjons- og holdningskampanjer. Samtidig trues det med en hardere strategi dersom ikke den myke tilnærmingen viser seg å ha ønsket effekt. Dette budskapet er klarest formulert i IA-avtalen, men kan tidvis også skimtes i diskusjonene rundt AFP. I et slikt perspektiv kan den økte vektleggingen av arbeidsgivers ansvar for forebygging og integrering i Norge like mye oppfattes som en indirekte strategi eller brekkstang for å få godkjent ønskede endringer i pensjons- og trygdesystemet, [i stedet for] som en selvstendig strategi for forebygging og inkludering i seg selv. … Den tyngste byrden ved eventuelle framtidige endringer i sykelønns- og førtidspensjonsordningen, … synes likevel å ville plasseres på arbeidstakerne, gjennom ulike innstramninger av inntektssikringsordningene [trygdene].
I dette perspektivet betyr paradoksalt nok IA-avtalens fiasko i forhold til alle målsetninger, at den har tjent sin hensikt. Den manglende effekten på forbruk av trygd har ryddet vei for viktige endringer i trygdereglene. I 2001 begynte reaktivisering av uføre, kravet til at attføring skulle forsøkes før uførepensjon, ble skjerpet. I 2003 ble det innført kostnadstak for skolegang som attføring, og i 2004 ble skolegang som attføring begrenset til tre år. Samme år fikk vi de nye sykmeldingsreglene som begrenset retten til full sykmelding utover 8 uker. Rehabilitering ble begrenset til 2 år, og det ble innført tidsbegrenset uførestønad. Varigheten av attføringspenger i ventetid på jobb ble begrenset fra 12 til 6 måneder. Og alt beskrives som "incentiver til aktiv jobbsøking".
To syn på arbeidsløshet
Europas nyliberale tenketank OECD streker opp kursen for norske regjeringer uansett farge. For omlag ti år siden presenterte de sin Job Strategy (jobbstrategi) som skulle redusere langvarig høy arbeidsløshet i Europa. Brundtland-regjeringen lanserte "arbeidslinja" i pakt med denne strategien, og Bondevik-regjeringen plukket med seg parolen om det minst mulig regulerte arbeidsmarkedet til sin Sem-erklæring. Den rød-grønne regjeringen fortsetter tradisjonen med å hente honnørordene fra OECD. Både Stoltenberg og Valla forteller oss stadig at det skal "lønne seg å arbeide", direkte oversatt fra "work must pay". Kanskje han hadde ett poeng, LO-sekretæren i Trøndelag, som i en diskusjon om "et mer inkluderende arbeidsliv" plutselig utbrøt: "Korfor ska' vi støtt la NHO lag slagordan våre?"
I 2004 varslet OECD overraskende at det var tid for ettertanke. De så at strategien deres ikke hadde redusert arbeidsløsheten særlig. Og den hadde hatt andre problematiske konsekvenser. Svekkingen av arbeidervernet (som Bondevik-regjeringen forsøkte å kopiere) og veksten i midlertidige jobber (som Normann ville innføre) hadde skapt sosiale problemer i landene der det var gjennomført. Det samme gjaldt kuttene i trygdeordninger for å gi "incentiver til jobbsøking". Og i iveren etter å gjennomføre "fleksible arbeidstider" hadde de uforvarende skapt større konflikter mellom arbeidsliv og familieansvar. "Betydelige innstramninger i adgangen til sosiale stønader kan bidra til å sikre at arbeidsføre ikke trekker seg fra arbeidsmarkedet. Men man må passe seg så ikke resultatet samtidig blir at "hard-to-place-individuals" (dem det er vanskelig å finne arbeid til) dropper ut av stønadssystemet, og ender i fattigdom" står det i OECD Employment Outlook 2004 (Martin 2004). Liberalistene hadde plutselig fått bekymringer. Hvis de hadde lest litt historie før de kom med alle rådene sine, kunne de kanskje unngått noen tabber.
Norske regjeringer bør være takknemlige for den motstanden deres liberalistiske reformforslag har møtt blant velgerne. Vi har vært flinkere til å ta vare på velferdsstaten enn politikerne på kommandobrua, som har seilt med OECD som los.
Politikerne er opptatt av å være moderne. Heller ikke det er noe nytt. I 1880-årene mente Høyre at arbeidervernloven var i strid med "bestrebelser for personlighetens frigjørelse … den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne" (Bull 1953). Det blir nesten litt krampaktig når Stoltenberg som statsminister skriver kronikk om velferdsstaten og kaller den "Moderne fornying", med undertittelen: "Velferdsstatens verste fiender er de som er mot fornying" (Dagens Næringsliv 7.-8. januar 2006). Artikkelen er i hovedsak et forsvar for sykehusreformen og for omorganisering av jernbanen og posten. Det står litt om NAV-reformen også: "Folk skal ikke bli kasteballer mellom kontorene, men så raskt som mulig komme i gang med aktivitet, enten det er kursing eller ny jobb." Vi spør igjen, og antakelig forgjeves. Hvor mange skal få jobb, og hvor mange vil bli avspist med kurs – formodentlig mest kurs i jobbsøking? En måned seinere kommer Victor Normann og frykter reformpause fordi arbeidslivsloven hans forliste: "Den nye Arbeidslivsloven som Jørgen Kosmo tok initiativet til, ble av Bondevik-regjeringen redusert til en lett reformert Arbeidsmiljølov – som så med stor bravur ble ytterligere utvannet av den nye regjeringen." (Dagens Næringsliv 4.-5. februar 2006). Reformene må fortsette, sier Normann. "Heldigvis vet Jens Stoltenberg alt dette," avslutter han og håper at han "gjenreiser Arbeiderpartiet som det reform- og omstillingsparti det tradisjonelt har vært".
Vi vet fra kampen om arbeidsmiljøloven hva slags samfunnsreformer Normann tror på. Han stoler altså på at Stoltenberg tror på de samme. De er så langt fra Arbeiderpartiets opprinnelige tradisjoner som det er mulig å komme. Det meste av Arbeiderpartiets tidlige historie preges, som arbeiderbevegelsens og velferdsstatens historie, av helt andre tradisjoner enn sykehusreformen og omorganiseringen av post og jernbane (Folkvord 2005, s. 75-80, 92-106). Den preges av innsatsen til dem som skapte de første fagforeningene og dermed kunne sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Den preges av dem som gjorde at regjeringen valgte å forberede arbeidervernlov og trygdeordninger for "å holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor", som det sto i begrunnelsen fra Indredepartementet i 1885. Den preges av de arbeidsløses deputasjoner som banket på Stortingets dør tidlig på 1900-tallet og fikk dem til å skjønne at de måtte regulere markedet for å "verne den bestaaende samfundsorden og betrygge den rolige samfundsudvikling", som økonomen Oskar Jæger sa (Seip 1981, s. 65-66).
Også den første perioden etter andre verdenskrig var preget av sosialpolitiske løsninger som var forankret i sentrale arbeiderklasseinteresser: universalitet i ytelser, likebehandling, utjevning og solidaritet. Omslaget kom for alvor etter 1980. Og gjennom 15-20 år med nyliberal revolusjon og stri politisk motvind fra EUs Brussel har vi i Norge klart å holde fast ved svært mye av dette. Ikke minst har sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven overlevd. Vi har "valgt velferdsstaten" så godt vi kunne, og kanskje støttet oss til erfaringer og tradisjoner når politikernes råd lød tvilsomme. Akkurat nå er den tilsynelatende tverrpolitiske enigheten i Stortinget om "arbeidslinja" en alvorlig utfordring. FFO har hjulpet oss å avklare begrepene ved å sette fokus på arbeidslinjas overklassetenkning i høringsuttalelsen sin om Rattsø-utvalget. Som alternativ har de satt det synet på arbeidsløshet som har tradisjon i arbeiderbevegelsen og den norske velferdsstaten: "Arbeidsmarkedspolitikken må ha som prinsipielt utgangspunkt at alle vil – eller ved tilfredsstillende tilrettelegging og oppfølging vil kunne – ønske å delta i arbeidslivet, og at den enkelte ikke i utgangspunktet vil foretrekke en tilværelse som mer eller mindre passiv stønadsmottaker."
Det kan bli nødvendig med nye deputasjoner, og med riktig kraftig "banking på Stortingets dør" for å få slutt på arbeidslinja.
Referanser:
- Edvard Bull: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 1. Tiden, Oslo 1985.
- Edvard Bull: Arbeidervern gjennom 60 år. Statens arbeidstilsyn, i kommisjon hos Tiden, Oslo 1953.
- H Dale-Olsen, I Hadoy, A Storvik, H Torp: Rapport 2005/9 ISF, Oslo 2005.
- Datatilsynet: Sak 2003/1342 Dok 4 Notat 14.08.2003 Behandlingsgrunnlag for Inkluderende arbeidsliv.
- ECON: 16 IA-virksomheter to år etter. Rapport 051, Oslo 2005.
- En ny arbeids- og velferdsforvaltning. NOU 2004.
- Erling Folkvord: Stopp tjuven!, Rødt, 2005
- Odd Friberg: Arbeidervernlover med kommentarer, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1970.
- Josephine Goldberg: Fatigue and efficiency, Russel Sage Foundation, New York 1912.
- Knut Halvorsen: "De som bærer byrdene av arbeidslinjen", Velferd nr 8, 2004.
- Mikko Härna: "Long working hours – a step backwards?", Newsletter, June FIOH, Helsinki 1997.
- Karl Marx: Kapitalen. Oktober, Oslo 1983.
- Georges Midré: Bedring eller brød, NAVF/Universitetsforlaget, Pensumtjeneste, Oslo 2001.
- T. Djuve, A B Midtsundstad, J A Drøpping: Inkluderende arbeidsliv på norsk, Arbeidsnotat nr. 1, 2003, s. 13. FAFO, Oslo 2003.
- G D Roach, K J Reid, D Dawson: "The amount of sleep obtained by locomotive engineers: effects of break duration and time of break onset." Occup Environ Med 2003:60, s. 12.
- Anne-Lise Seip: Veiene til velferdsstaten, Gyldendal, Oslo 1994.
- Anne-Lise Seip: Om velferdsstatens framvekst. Universitetsforlaget, Oslo 1981.
- B Starrin, Scand J, m.fl.: Work Env Health 1997;23 suppl 4 47-54.
- Velferdsmeldingen. St.mld. 35 (1994-95).
- Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit, Oslo 2006.
Relaterte artikler
Folkerett og stormaktspolitikk under Balkan-krigen
Finnes det et folkerettslig holdbart grunnlag for Natos angrep på Kosovo/Jugoslavia 24. mars 1999?
Ståle Eskeland er professor dr. juris ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo
Artikkelen er det skriftlige bidraget fra Eskeland på et seminar om folkerett
i Stockholm i januar 2006, og trykkes med tillatelse fra forfatteren.
Artikkelen er tidligere trykt i Tidskrift för folkets rättigheter nr 1-2 2006.
Nakne fakta: Natos angrep på Kosovo/Jugoslavia startet 24. mars 1999. Den første natten deltok 350 fly i bombingen. Mot slutten deltok en armada på mer enn 1.000 fly. Angrepet varte i 79 døgn. Resultatet var at store deler av infrastrukturen i området (bebyggelse, veier, broer, elektrisitetsforsyning m.v.) ble totalt rasert. Mer enn 10.000 kosovoalbanere ble myrdet eller drept av skuddvekslingen, miner og klasebomber. Vel 800.000 ble brutalt fordrevet fra landet, mens flere hundre tusen andre flyktet fra hjemmene sine og søkte tilflukt andre steder. Mer enn 200.000 serbere, sigøynere og slaviske muslimer ble fordrevet med makt da KFOR-styrkene overtok ansvaret for sikkerheten, etter at selve angrepet var avsluttet. Det pågår ikke kamper i området for tiden. Men striden mellom kosovoalbanere og serbere er ikke løst. Fiendskapet og hatet mellom folkegruppene i området er neppe blitt mindre.
Folkerett og bruk av militær makt
Angrepskrig, i betydningen at en stat angriper en annen stat med militære midler, er forbudt etter folkeretten. Det følger av FN-paktens artikkel 2 (4), som ikke åpner for noen unntak. Derimot kan en stat, hvis den likevel skulle bli angrepet, lovlig forsvare seg med militære midler. Det følger av FN-paktens artikkel 51.
Sikkerhetsrådet kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, altså selv om det ikke foreligger en selvforsvarssituasjon i forholdet mellom stater. Det følger av FN-paktens artikkel 42. Sagt på en annen måte: Bortsett fra i selvforsvarssituasjoner er retten til bruk av militær makt forbeholdt Sikkerhetsrådet og det alene.
Dette er hovedreglene. Men kan det tenkes at finnes andre folkerettslige grunnlag for staters maktbruk overfor andre stater som ligger utenfor FN-pakten og som derfor supplerer denne? I det følgende skal jeg drøfte folkerettmessigheten av angrepet på Kosovo/Jugoslavia i forhold til de mulige rettsgrunnlag som teoretisk kan tenkes.
Intet mandat fra Sikkerhetsrådet
Angrepet på Jugoslavia/Kosovo var vedtatt av Natos øverste organer. Det var ikke autorisert av Sikkerhetsrådet i medhold av FN-paktens artikkel 42. Denne folkerettslige hjemmelen kan vi derfor se bort fra.
Ingen selvforsvarssituasjon
Det forelå heller ingen selvforsvarssituasjon. Det er et faktum at tusenvis av kosovoalbanere var eller sto i fare for å bli utryddet eller drevet på flukt av president Slobodan Milosevic og hans regime. Men intet Nato-land var truet av denne situasjonen. Nato kunne derfor ikke gå til militær aksjon i medhold av selvforsvarsretten, som ikke krever autorisasjon fra Sikkerhetsrådet. Så vidt jeg vet har Nato heller ikke påberopt seg dette grunnlaget.
Det forelå en humanitær krisesituasjon
Spørsmålet om det skulle brukes militær makt mot Kosovo/Jugoslavia ble ikke en gang brakt inn for Sikkerhetsrådet før Nato startet angrepet. Bakgrunnen var at Nato-landene regnet med som sikkert at Russland ville nedlegge veto mot et forslag om bruke militær makt. Sikkerhetsrådet var "lammet", ble det sagt, og derfor hadde Nato rett til selv å aksjonere, ble det hevdet. Det ble i denne forbindelse vist til FN-paktens artikkel 24, hvoretter statene har overdratt sin rett til å sikre internasjonal fred og sikkerhet til Sikkerhetsrådet. Når Sikkerhetsrådet ikke aksjonerer, lød deres resonnement, har statene rett til å aksjonere på egen hånd.
Dette var å snu saken på hodet. FN-pakten er tuftet på erfaringene fra to verdenskriger med lidelser og ødeleggelser ingen på forhånd kunne forestille seg. Det overordnete formålet med pakten var å sikre at politiske konflikter i fremtiden ble løst uten bruk av militære midler. "Prisen", om man vil, statene betalte for det, var å forplikte seg til ikke å bruke militær makt med mindre de fem stormaktene er enige om det eller i det minste at ikke minst en av dem motsetter seg det ved å nedlegge veto. I motsatt fall ville det være en større eller mindre fare for at konflikten utvikler seg til en storkrig hvor stormakter kan være innblandet på hver sin side.
Men selv om man skulle mene at stater kan aksjonere militært på egen hånd når Sikkerhetsrådet er lammet, leder det ikke lenger enn at statene i så fall må ha et annet folkerettslig grunnlag for sitt angrep. I motsatt fall er angrepet – per definisjon – folkerettsstridig.
Det grunnlag som ble påberopt, var at det forelå en humanitær krisesituasjon og at denne ga den nødvendige folkerettslige hjemmel. Som allerede fastslått, finnes ingen slik hjemmel i FN-pakten. Den finnes heller ikke i andre traktater. Et mulig grunnlag er da folkerettslig sedvane. Noen slik folkerettslig sedvane er det ikke mulig å påvise.
Et annet mulig grunnlag er folkerettslig nødrett, som i så fall måtte gå lenger enn selvforsvarsretten. Grunnlaget for å hevde at det foreligger en slik rett, måtte være at visse situasjoner er så ekstreme at det må gjøres unntak fra hovedreglene om retten til å bruke militær makt. Også dette er å sette saken på hodet. Alle internasjonale situasjoner hvor det er aktuelt å bruke militære midler er per definisjon ekstreme, fordi de interesser som står på spill for den potensielt angripende stat, er særlig viktige. Ingen kan benekte at det var særdeles viktig å stanse og forhindre overgrepene mot kosovoalbanerne. Men man kan ikke av det slutte at det var folkerettslig adgang til å gjøre det ved bruk av militær makt uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Konsekvensen av et slikt standpunkt ville kunne bli internasjonalt anarki med militære midler som virkemiddel. Det var nettopp dette man ønsket å unngå gjennom FN-paktens forbud mot bruk av militærmakt.
Noen vil kanskje hevde at angrepet i seg selv skapte ny folkerett, ut fra resonnementet at ny folkerett skapes gjennom statenes praksis. Dette er ikke holdbart. Når ikke nødrettsgrunnlaget strekker til, kan ikke ett tilfelle av ny praksis gjøre det. Det gjelder selv om mange land sto bak (Nato). Dessuten må det stilles kvalitative krav til en praksis. Det er ingen grunn til å godkjenne en praksis, selv om mange land står bak, dersom den ikke kan begrunnes godt. Etter min mening kunne ikke angrepet på Kosovo/Jugoslavia begrunnes på en god måte som berettiger til å opphøye angrepet til et utslag av ulovfestet folkerett.
Strafferettslig ansvar etter folkeretten
Selv om man legger til grunn at angrepet på Kosovo/Jugoslavia ikke hadde hjemmel i folkeretten, følger det ikke av det at angrepet var straffbart etter folkeretten. Det må avgjøres særskilt på grunnlag av folkerettens regler om straff. I dette tilfellet er det imidlertid klart at det er sammenfall mellom ulovlighet og straffbarhet. Angrepet, og jeg minner om at det var massivt med innsats av meget store flystyrker i nesten tre måneder, rammes utvilsomt av aggresjonsforbrytelsen i folkeretten. I Nürnberg-charteret, som var grunnlaget for tiltalen mot de tyske nazilederne, var "forbrytelse mot freden" en av de internasjonale forbrytelsene som flere av de tiltalte ble funnet skyldige i. Den tilsvarer omtrent det som i statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court – ICC) er kalt "aggresjonsforbrytelsen" og som er den fjerde av "de alvorligste forbrytelser som opptar hele menneskeheten"(artikkel 5 nr. 1 bokstav d). Nürnberg-domstolen ga et malende uttrykk for alvorlighetsgraden da den skrev at
"[It is] not only an international crime; it is the supreme international crime differing only from other war crimes in that it contains within itself the accumulated evil of the whole."
ICC har ennå ikke fått jurisdiksjon over aggresjonsforbrytelsen, fordi traktatpartene ikke ble enige om en definisjon av begrepet "aggresjon". Det betyr ikke at aggresjonsforbrytelsen ikke er en forbrytelseskategori i folkeretten, bare at muligheten for å få noen tiltalt for forbrytelsen foreløpig ikke eksisterer.
Straffansvaret etter nasjonal rett
Handlinger som etter nasjonal rett er alvorlige forbrytelser i fredstid (for eksempel drap, alvorlige legemskrenkelser og omfattende skadeverk) kan være straffrie når de begås som ledd i en krig. Forutsetningen er at de ligger innenfor det som ofte kalles for krigens lover og sedvaner.
Etter veletablert folkerett er en krigshandling som ikke skiller mellom militære og sivile mål, ikke lovlig og dermed en straffbar krigshandling. Vi vet at sivile mål i stor utstrekning ble rammet av luftangrepene, som ofte skjedde fra meget stor høyde, utenfor rekkevidden til luftvern på bakken. Det må selvsagt avgjøres konkret om dette skyldtes tilfeldigheter eller uunngåelige sideeffekter av bombing rettet mot militære mål. Man må realistisk regne med at kravet om at sivile mål så vidt mulig ikke skal utsettes for militære angrep, i mange tilfeller ikke ble respektert. I så fall er ikke bare de som planla og beordret slike angrep strafferettslig ansvarlig etter nasjonal rett, men også den enkelte pilot eller annet mannskap som deltok på bombetoktene, selv om de handlet på ordre. Dette følger av det såkalte Nürnberg-prinsippet, som ble fastslått av Nürnberg-domstolen og som også er lagt til grunn i ICC-statuttene artikkel 33. Forutsetningen er at nasjonale domstoler har jurisdiksjon når det gjelder handlinger begått av egne borgere utenfor eget territorium. Norske domstoler har jurisdiksjon i forhold til norske statsborgere, og jeg antar at det samme gjelder for domstoler i mange andre Nato-land også.
Nødvendig å snakke med store bokstaver
Jeg har bare så vidt kunnet berøre noen av de mange rettslige spørsmål som angrepet mot Kosovo/Jugoslavia reiser. Og jeg har måttet snakke i "store bokstaver". Det siste er en nødvendighet, om man ikke skal bli døv av all den støy som ble sendt ut av ansvarlige regjeringer og militære ledere før, under og etter angrepet. Det er nærmest en historisk lov at stater som går til folkerettslig krig mot andre stater eller forfølger folkegrupper i eget land, hevder at de har retten på sin side. Slik var det også denne gangen. Den daværende norske statsministeren, Kjell Magne Bondevik, brukte blant annet uttrykket "fredsoperasjon" om krigshandlingene. Etter vel en måned med intens bombing brukte daværende utenriksminister uttrykket "pågående Nato-operasjoner". Krig var det ikke tale om, og slett ikke en folkerettslig krig. Først etter tre år måtte Bondevik motvillig innrømme at det var en krig: "Jeg har kommet til at jeg som politiker den gangen burde ha skåret gjennom alle juridiske og folkerettslige betraktninger … og sagt at ja, dette er en krig." Men han føyde til: "og vi sender norske piloter inn i den." Den siste setningen tok brodden av innrømmelsen. Riktignok var det krig, men det var en rettferdig krig, uansett "juridiske eller folkerettslige betraktninger".
Dette er "god" retorikk. For ingen må innbille seg at Bondevik noen gang har vært i nærheten av å tenke tanken at folkerettsbruddet skulle pådra ham eller andre ansvarlige i Nato noen form for ansvar, verken strafferettslig eller sivilt. Vi andre må selvsagt realistisk innse at det heller ikke kommer til å skje. Slik fungerer storpolitikken, ikke på rettens, men på maktens premisser.
Dessverre tror jeg man må si at angrepet på Jugoslavia/Kosovo var forløperen til den økende bruk av militære midler uten FN-mandat som vi har sett i ettertid. USAs angrep på Afghanistan i 2001 og USAs og Storbritannias angrep på Irak i 2003 er de klareste eksemplene. Ingen av dem hadde hjemmel i folkeretten. Men de er i samsvar ned Natos nye konsept fra april 1999 som åpner både for militære angrep som ikke gjelder forsvar av Nato-landenes egne territorier ("out of area-angrep") og for angrep selv om det ikke foreligger noen selvforsvarssituasjon i folkerettslig forstand ("forkjøpsangrep"). Dette er en utvikling som gir grunn til den største bekymring. Krig som politisk virkemiddel er nå satt på den internasjonale dagsorden, helt i strid med grunntanken i FN-pakten. Det er ikke vanskelig å spå at den nye praksisen i økende grad vil bli påberopt som grunnlag for at folkeretten har fått et nytt innhold. Som jurist, men også som fredsaktivist, følger jeg meg forpliktet til å motarbeide at et slikt syn skal vinne fotfeste. Enhver væpnet konflikt innebærer faren for ukontrollert eskalering til en storkrig – hvor også atomvåpen kan bli tatt i bruk. Det er dessverre ikke sant at faren for atomkrig forsvant med den kalde krigen. Faren er kanskje større enn på lenge.
FN-paktens artikkel 2 (4):
Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.
Relaterte artikler
Og så tar vi Berlin
Det var ikke blitzen mot London som innleda bombeterroren mot byer i verdenskrigen. Engelskmennene var først. Men det som starta som en strategisk nødvendighet, vokste med åra til grove krigsforbrytelser.
Sven Lindqvist, svensk forfatter og en av Nordens største essayister.
Lindqvist har utgitt et trettitalls bøker, blant annet Utrydd hver eneste jævel!, Antirasister, Du er død. Bombenes århundre og Ørkendykkerne.
Boka Terra nullius, om det australske urfolkets skjebne, blei gitt ut i Sverige i 2005.
Det svenske forlaget Ordfront ga i januar 2006 ut ei ny bok av Sven Lindqvist: Fadern, sonen och den heliga motorcykeln.
Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt av Arne Hedemann.
Da andre verdenkrigen brøt ut, visste britene svært godt at krigens lover forbyr bombing av sivile. Statsminister Neville Chamberlain sa i 1938: "Det bryter med internasjonal rett å bombe sivile som sådanne … Rimelig forsiktighet må brukes ved bombing av militære mål, slik at ikke sivilbefolkningen i nærheten feilaktig blir bomba."
Sju år seinere hadde det britiske flyvåpenet lagt Tysklands byer i grus og aske. En halv million sivile tyskere hadde blitt drept og like mange sterkt skadd. 900.000 familier hadde fått sine hjem ødelagt. Og det hadde ikkje skjedd på grunn av feil. År etter år hadde det britiske flyvåpenets hovedoppgave vært å bombe barn, kvinner og gamlinger i deres boliger.
Hvordan kunne det gå slik?
Hvordan kunne britene med overlegg og bevisst begå det de visste var grove krigsforbrytelser?
Som tunga søker til ei ødelagt tann, kommer britene om og om igjen tilbake til disse spørsmålene. I år blir de drøfta av filosofen A. C. Grayling i Among the Dead Cities og i antologien Firestorm. The Bombing of Dresden 1945, som dokumenterer resultatet av en konferanse ved University of Edinburgh.
Det var, pleier en å si, tyskerne som begynte.
Ja, selvsagt var det tyskerne som starta landkrigen ved å angripe Polen. Men både tyskere og engelskmenn var meget nøye med ikke å begynne flykrigen gjennom å angripe hverandres byer.
Det var Churchill som brøyt tabuet. Da han kom til makten den 10. mai 1940, var hans første tiltak å sende 37 bombefly for å angripe Mönchengladbach i Ruhr-området. Hitler svarte ikke.
Seinere i mai fulgte ytterligere fire bombeangrep mot Hamburg, Bremen, Köln og andre tyske byer. Hvorfor? Årsaken er lett å konstatere. Etter et lynangrep på Frankrike sto tyskerne som seirende på det europeiske kontinentet. De britiske troppene blei evakuert til hjemlandet. Bombeflyet var dermed det eneste våpenet Churchill fortsatt kunne nå Tyskland med. Dersom han ville fortsette krigen, måtte han bombe. Alternativet var å overlevere Europa til Hitler. Vi kan være takknemlige for at Churchill tok kampen.
I juni gjennomførte britene 11 angrep, i juli 8 og i august 15 luftangrep mot tyske byer. Hitler svarte fortsatt ikke. Hans flyvåpen var bygd og trent for kamper sammen med panser i bakkeoperasjoner, ikke for strategisk bombing. Han hadde ingen tunge bombefly. Han ville ikke ha bombekrig.
Men i slutten av august begynte Churchill å bombe Berlin. Etter fire angrep i rask rekkefølge – den 25., 28., 31. og 4. – var Hitler rasende og lovet å utradere de engelske byene. Den 7. september innleda han blitzen mot London. Byen blei bomba hver natt hele høsten og deretter mer sporadisk fram til finalen den 10. mai 1941, årsdagen for Churchills maktovertakelse og bombekrigens begynnelse.
Hitler trodde at bombene skulle bryte ned britenes motstandsvilje. I virkeligheten skapte de den. Før blitsen var Churchill ennå ikke den opplagte lederen han seinere blei. Mange briter mente han var en urealistisk frasemaker og ville redde sitt imperium ved å slutte fred med Hitler. Etter blitzens 35.000 døde var det ingen vei tilbake.
Britene svarte tyskerne med samme mynt, og begge sider trappa opp hverandres brutalitet. Tekniske vanskeligheter virka i samme retning. Pilotene hadde vansker med å finne sine mål. Bombeslipperne hadde vansker med å treffe dem. Det var lettere dersom målet var en hel by enn om det var en enkel krigsindustri et eller annet sted inne i en by. Den 30. oktober 1940 fikk det britiske flyvåpenet ordre om å brannbombe 20-30 tyske byer. "Dermed blei fiksjonen om at bombene angrep militære mål i byene, offisielt forlatt," heter det i den offisielle britiske historikken om luftkrigen. "Dette var den teknikken som blei kjent som 'områdebombing'."
I følge krigens lover skulle den militære verdien av et angrep veies mot kostnaden i form av utilsikta skader på sivile liv og sivil eiendom. Det som skjedde, var at sivile skader begynte å bli betrakta, ikke som en kostnad, men som en militær verdi. I neste skritt blei de sivile skadene selve hensikten med bombinga. Man sa at det var sivilbefolkningens "moral" man bomba, men fordi moralen satt inne i de jenter og gutter, gamle menn og gamle kvinner, som utgjorde sivilbefolkningen, så kunne ikke moralen bombes uten at man skada og drepte nettopp de barn og gamlinger som man ifølge krigens lover ikke fikk bombe.
14. februar 1942 blei den nye politikken uttrykkelig formulert i direktiv 22 til Bomber Command. Angrepene skulle legge hovedvekt på "sivilbefolkningens og spesielt industriarbeidernes moral" og "rettes mot bebygde områder, ikke mot for eksempel skipsverft eller flyfabrikker".
Da denne beslutning blei fatta, var krigssituasjonen radikalt forandra. Blitsen var over for lenge siden, og det fantes ingen tyske angrep å svare på. Storbritannia sto ikke som i 1940 aleine mot den tyske overmakta, men deltok i en stor allianse med supermaktene Sovjet og USA. Det amerikanske flyvåpenet var innstilt på presisjonsbombing av strengt militære mål. Britene kunne ha fulgt eksemplet. I stedet var det nå bombinga av sivile tyskere starta for alvor.
Storbritannias koloniale erfaringer
Hvorfor? Hvorfor nettopp britene? Storbritannia var den eneste stormakta der flyvåpenet var en selvstendig våpengren med det strategiske bombeflyet som kjerne. De rivaliserende våpengrenene satte spørsmålstegn ved selve eksistensen av flyvåpenet. Marinen ville legge beslag på flyet ved å gjøre ubåtjakten til hovedmål. Hæren ville ta over ved å gjøre støtte til invasjonen til hovedmål. Bare bybombinga kunne rettferdiggjøre flyvåpenets sjølstendighet. Det var ikke først og fremst krigen mot Hitler, men krigen mellom våpengrenene som gjorde det nødvendig å bombe kvinner og barn.
I Firestorm peker militærhistorikeren Hew Strachan på noen andre faktorer. England hadde som verdens første industrinasjon blitt vant til å ha et militærteknisk overtak og å utnytte det. Storbritannias tradisjonelle våpen var flåteblokade, som i første verdenskrig drepte flere sivile tyskere enn flyvåpenet gjorde i andre verdenskrig.
Men framfor alt var det Storbritannias koloniale erfaringer som blei avgjørende. Britene var fra sine kolonier vant til å føre voldsomme kriger mot hele folk, uten å la seg hindre av krigens lover. Den britiske hæren hadde lært seg å tilintetgjøre den infrastrukturen som var grunnlaget for folkets levesett, skriver Strachan.
Folkemordshistorikeren Donald Bloxham vektlegger også den koloniale arven. Det var ikke av desperasjon eller underlegenhet at britene bomba opprørsmakere i sine kolonier. Nei, det var av sparsomhet, av militær bekvemmelighet og av omsorg for imperiets prestisje. Man bomba hus, veier, vanningsanlegg og alt annet som folket behøvde i sin hverdag. Siden krigens lover ikke blei ansett å være anvendbare på "usiviliserte" folk, blei britiske bombere vant til å overse disse lovene.
Mannen som blei satt til å gjennomføre bombepolitikken fra 1942, Arthur "Bomber" Harris, var en uvanlig hensynsløs representant for kolonial praksis. Han hadde en fanatisk tro på at "dehousing", "avhusing", av tyske familier skulle lede til Tysklands sammenbrudd. Effekten blei, slik som i London, nærmest det motsatte. Men Harris trodde alltid at det skyldtes manglende ressurser. Dersom han bare fikk en skvadron til, skulle han vinne krigen.
Teknikerne tegna nye og tyngre bombefly, politikerne bestilte dem, og mot slutten av krigen sto de der enten de behøvdes eller ikke, og pukka på å bli brukt. I lufta hadde de allierte i 1945 så godt som totalt herrevelde, men på bakken forsvarte fortsatt tyskerne seg innbitt. Bare i februar 1945 stupte 50.000 allierte soldater på vestfronten. Skulle da bombeflya stå igjen ubrukte på bakken?
Nei, bombene falt tettere enn noensinne. Bare i krigens fire siste måneder blei 16 000 sivile drept i Magdeburg, 20.000 i Pforzheim, 23.000 i Swinemünde og minst 77.000 i andre tyske byer. I samme tidsrom mista mer enn 1.300.000 tyskere sine hjem. Det britiske flyvåpenet gikk berserk mot en fiende som verken kunne kapitulere eller forsvare seg.
Når det gjelder militær effektivitet, hadde amerikansk presisjonsbombing vist seg langt overlegen britisk massebombing. Likevel overtok amerikanerne bare en måned etter Dresdens undergang den britiske modellen og brant ned Tokyo sammen med et hundretusentall av byens sivile innbyggere. Det amerikanske hovedkvarteret drukna i lykkeønskningstelegram. Det var bare å fortsette så lenge bombene rakk. Tilslutt gjensto bare to byer, som blei spart for høyere hensikter: Hiroshima og Nagasaki.
Når endelig de første kjernevåpen var brukt, så skillet mellom "sivile" og "militære" mål latterlig foreldet ut. I tilfelle en sovjetisk invasjon i Vest-Europa planla USA i 1947 å utrydde innbyggerne i 24 rusiske byer med 34 atombomber på en eneste natt. Ã…ret etter var det 70 byer, i 1949 sto innbyggerne i 100 russiske byer på utslettelseslista.
De sovjetiske byene som kjernevåpnene blei retta mot, hadde allerede blitt ødelagt av tyskerne og gjenoppbygginga var knapt påbegynt. De tyske byene som de amerikanske kjernevåpnene nå skulle forsvare, lå fortsatt i ruiner etter britenes bombinger bare fire år tidligere. Da hadde amerikanerne holdt seg for gode til å bombe sivile, i det minste i Europa. Nå skulle russiske byer utslettes i hundretall. Og snart hadde begge parter tilstrekkelig hydrogenbomber til å utrydde hele menneskeheten.
Var de alliertes bombing av sivile i andre verdenskrig en nødvendighet eller en forbrytelse? Det er Graylings hovedspørsmål og hans svar er helt klart: Den var en forbrytelse.
Sjøl ville jeg si at den var en nødvendighet som blei en forbrytelse. I åra 1940-41 da 3 prosent av bombene blei sluppet mot tyske sivile, var de nødvendige. Siden blei de en voksende forbrytelse som kulminerte i krigens ti siste måneder, når 80 prosent av bombene mot Tyskland falt.
Ofrene var ikke bare de nærmeste som sørget. Offer var framfor alt det humanitære regelverket som hadde vært under oppbygging i Europa siden 1600-tallet og hos islam siden 700-tallet. Den britiske bombingen av Tyskland reiv ned dette regelverket og åpna dermed portene for bombing av kvinner og barn i Japan, Korea, Vietnam og i dagens Irak – for ikke å snakke om alle de forbrytelser som ennå bare ligger på de militære tegnebrettene. Alle er de på sett og vis barn av den beundringsverdige og nødvendige handlingen som Churchill innleda luftkrigen med, og redda Europa.
Relaterte artikler
Serbia etter Milosevic. Fred til evig tid?
Etter at Slobodan Milosevic vart styrta gjennom eit fredeleg opprør 5. oktober 2000, har det gått seks år. I Serbia har desse seks åra tyda økonomiske reformar, drapet på ein statsminister, strid om Kosovo og ei jakt på tiltalte krigsforbrytarar, som regjeringa helst vil unngå. I det siste har også Serbia vedteke ny konstitusjon. Er landet i ferd med å stabilisera seg?
Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved Universitetet i Oslo, og er med i AKP og NKS.
Den serbiske journalisten Milos Vasic gav i 2005 ut boka Atentat na Zorana (Attentatet på Zoran), som var den første og til no einaste boka som handsamar drapet på den sosialdemokratiske statsministaren Zoran Djindjic 12. mars 2003. Etter å ha markert seg som ein av dei tydelegaste opposisjonelle og vestlegvende under Milosevic, tok Djindjic over som statsministar då Milosevic vart styrta i 2000. Bak på boka heiter det: "Kartellet myrda 12. mars 2003 Zoran Djindjic, … som hadde gjeve teikn til at det neste for han var å returnera Serbia til Europa." (1) Dette skulle altså kosta Djindic livet, hevdar forfattaren. Å leia eit land "attende til Europa", kan tyda fleire ting. I dette ligg mest sannsynleg at Serbia skulle bli som dei fleste EU-landa i Vest-Europa, nemleg eit land utan særleg korrupsjon, kor ein har relativ kontroll over den organiserte kriminaliteten, og der ein ikkje har folk tiltald for krigsbrotsverk som lurer i dei politiske kulissane.
Kven styrta eigentleg Milosevic?
Opposisjonen mot Milosevic i presidentperioden hans frå Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia sprakk til han sjølv vart styrta i 2000, var umogeleg å sameina. Dei to hovudstraumingane var Djindjics sosialdemokratiske parti Demokratska stranka (Det demokratiske partiet) og Vuk Draskovics Srpski pokret obnove (Den serbiske rørsla for fornying). Trass i ein viss framgang i åra 1996-97, kor valfronten Zajedno (Saman) gjorde det godt og Djindic vart borgarmeister i hovudstaden Beograd, sprakk til slutt opposisjonsrørsla. Analytikarar har peikt på at det var umogeleg å sameina den vestvende Djindic og den opportunistiske og nasjonalpatriotiske Vuk Draskovic over tid.
Milosevics siste år ved makta i Serbia vart i stadig større grad enn tidlegare prega av korrupsjon, vanstyre og politisk sensur. (2) Likevel var det slik at mange rekna med at Milosevic skulle koma styrkt ut av konflikten med verdssamfunnet om Kosovo. Folket ville samla seg bak leiaren sin, når dei var utsett for ein krig som mange, også i Vesten, fann urettferdig. Røyndomen skulle syna seg å bli annleis. Det var ungdomen som skulle organisera den nye motstanden – med god hjelp av vestleg kapital.
Otpor – ein knytta neve av folkeleg motstand, eller berre sponsa av George Soros?
Heller ikkje etter bombekrigen mot Serbia i 1999 klarte opposisjonspartia å samla seg i motstanden mot Milosevic. Men eit framlegg frå regimet til ein ny universitetspolitikk skulle gjera at det likevel veks fram ein kraftig motstand mot regimet. Organisasjonen Otpor (motstand) spratt opp som paddehattar over heile Serbia, og regimet var ikkje vand med denne typen organisering. At dei opposisjonelle klarte å sameina seg i valalliansen DEMOS før presidentvalet 24. september 2000, skulle også få avgjerande tyding. Hovudutfordraren til Milosevic i dette valet var formannen i Srpska demokratska stranka (Serbias demokratiske parti), Vojislav Kostunica. Milosevic-regimet hevda hardnakka at dei vann valet, noko opposisjonen motsette seg. Då Milosevic krevde omval, samla aktivistane seg på plassen framfor parlamentet og stakk parlamentsbygninga i brann. Då politisjefen i Beograd valde å avstå frå maktbruk, forstod Milosevic at tida for han var ute, og at den einaste løysinga var å gå av. Alt dagen etter vart Kostunica sett inn som president.
Otpor var ein av organisasjonane som mottok pengar frå organisasjonen The National Endowment for Democracy (NED), som vart oppretta av den amerikanske kongressen tidleg på åttitalet. (3) Til saman skriv Radio Free Europe at NED sponsa Otpor med meir enn 282.000 dollar berre i år 2000, slik at Otpor kunne byggja seg opp over heile Serbia. (4) Dette var altså metoden amerikanske/vestlege interessentar skulle nytta, når bombing ikkje fungerte som middel for å styrta Milosevic-regimet.
Problem trass i regimeskiftet
Samarbeidet mellom dei to hovudpersonane Vojislav Kostunica og Zoran Djindjic i den gamle opposisjonen skulle likevel ikkje vera problemfritt, trass i suksessen dei hadde opplevd no. Dette hadde ein også merka tidlegare; til dømes hadde Kostunica vore sterkt kritisk til Nato-bombinga, medan Djindjic var meir pro-vestleg i synet sitt på dette. Økonomisk skulle Serbia likevel oppleva ei viss betring. Dei internasjonale sanksjonane som vart retta mot landet medan Milosevic var president, vart oppheva, og arbeidsløysa, som vart anslått å liggja på kring tredve prosent, byrja bli mindre. Djindjic valde å ta opp kampen med den organiserte kriminaliteten og gjekk inn for å gripa dei som vart tiltalte for brotsverk mot menneskeætta under krigane på 1990-talet. Som Vasic hevdar, var det desse grunnane som skulle syta for at Djindjic til slutt vart drepen. Valresultata frå parlamentsvalet same hausten skulle gjera den politiske situasjonen endå meir uoversikteleg. Ingen parti fekk fleirtal, og størst vart Vojislav Seseljs (5) yttarleggåande, høgrenasjonalistiske parti Srpska radikalna stranka (Det radikale partiet). Partiet vann om lag ein tredel av røystene, og etter lange forhandlingar kunne ei mindretalsregjering kor Seseljs parti var isolert, bli stabla på beina.
Montenegro lausriv seg – er Kosovo neste?
Etter regimeskiftet i Beograd pressa omverda på for at Jugoslavia, som landet enno heitte, skulle bli avløyst av ein lausare union mellom dei to (6) delrepublikkane som framleis utgjorde den gamle føderasjonen. Resultatet vart ein "statsunion" av Serbia og Montenegro. Men heller ikkje dette var godt nok for Montenegro. Helst ville leiande politiske krefter ha sjølvstende.
Årsakene til dette var samansette. Eit av argumenta for sjølvstende var at Montenegro i ein union med Serbia var ein uskuldig gissel når verdssamfunnet handsama styresmaktene i Beograd hardt av di dei ikkje klarer (eller vil? eller vågar?) å arrestera general Radovan Karadzic og Ratko Mladic, som båe er tiltalte for brotsverk mot menneskeætta ved den internasjonale krigsforbrytardomstolen i Haag. Dette gjer igjen at EU ikkje vil setja i gong med forhandlingar om ein plan for korleis Serbia kan bli med i EU innan overskodeleg framtid. Men mange montenegrinarar oppfattar seg sjølv som serbarar, og då 55,5 % av dei frammøtte (heile 86 %) røysta for sjølvstende 21. mai 2006, frykta mange, mellom anna underteikna (7), for væpna konfliktar mellom dei to partane. Heldigvis har me unngått dette.
Men det herskar ikkje tvil om at Serbia såg på montenegrinsk sjølvstende som eit stort politisk nederlag. Først tapte serbarane eit Jugoslavia som i stor grad vart serbiskdominert etter at Tito døydde i 1980, så tapte dei krigane på 90-talet, før dei sjølv vart utsette for kraftige øydeleggingar under Nato-bombinga i 1999. Det Serbia ein drøymde om, eit stor-Serbia, er fjernare enn nokon gong. At Montenegro lausreiv seg, var enno ein strek i denne rekninga.
I tillegg er Kosovos status meir uklar enn nokon gong. Den etniske konflikten i Presevo-dalen (8) blussa opp att i 2004, noko som sytte for søkjeljos på den skjøre freden i Kosovo. Kosovo har i dag status som sjølvstyrt område innanfor Serbia, men albanarane, som utgjorde drøye 80 % av folkesetnaden i 1991, ynskjer sjølvstende eller innlemming i Albania. Den serbiske minoriteten har sett seg hardt mot dette, og etter Nato-krigen i 1999 har Kosovo i realiteten vore eit internasjonalt protektorat under styring av UNMIK (ei forkorting for United Nations Mission to Kosovo). I skrivande stund er det vanskeleg å sjå for seg noka løysing på problemet Kosovo. Albanarane i republikken kan ikkje godta ei anna løysing enn fullt sjølvstende – serbiske styresmakter på andre sida strekk seg så langt som mogeleg for å halda på dette, men kan ikkje akseptera å gje frå seg området. 30. oktober i år røysta serbarane for ein ny grunnlov for staten Serbia (som framleis inkluderer dei tidlegare sjølvstyrte områda Vojvodina i nord og Kosovo i syd), kor ein stadfesta at Kosovo var ein integrert del av Serbia. Med det som utgangspunkt blir det berre endå vanskelegare å finna ei løysing på problemet kring Kosovos status.
Ein ny storkrig?
Det er vanskeleg å seia noko om framtida på Balkan. Som sagt er det vanskeleg å finna ei løysing på Kosovo-problemet som er til å leva med for alle partar. Skulle det koma til væpna konflikt i Serbia om dette, er det ikkje godt å seia kva for ringverknader dette vil ha på resten av Balkan. Tilhøvet mellom grannelanda Serbia og Albania vil mest sannsynleg frysa heilt til, ein har ein stor albansk minoritet i Makedonia som kan finna på å gripa til våpen, dersom undertrykkjinga held fram også der. Strida om Kosovo vil mest sannsynleg også bidra med å styrka dei yttarleggåande kreftene i Serbia og piska opp negative nasjonalistiske stemningar hjå eit folk kor mange kjenner seg svikne av Vesten – igjen. Då kan det nok ein gong vera klart for væpna konflikt i Europa.
Noter:
-
1) Alle omsetjingar frå serbisk er gjort av forfattaren. [Attende]
-
2) For ei god oppsummering av Milosevic si tid ved makta og det serbiske samfunnet samstundes, sjå Thomas ss. 422-432. [Attende]
-
3) Les meir om NED på vevsidene deira: www.ned.org. Her står det også om korleis organisasjonen er eit produkt av den kalde krigen. [Attende]
-
4) www.rferl.org/featuresarticle/2005/04/47268268-9e3d-414a-928d-435ff4de8af2.html [Attende]
-
5) Vojislav Seselj vart allereie i 2003 utlevert til krigsforbrytardomstolen i Haag, slik at han fysisk ikkje spelar noka rolle i serbisk politikk. Han har likevel ein stor grad av påverknad indirekte på partiet – og ofte kan ein i Serbia møta slagordet Glavni srpski junak – Vojislav Seselj! (Hovedpersonen i – Vojislav Seselj!) [Attende]
-
6) Opprinneleg var det seks delrepublikkar i "det andre Jugoslavia", som ein ofte kalla Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia, som vart oppretta etter andre verdskrigen. Dei seks delrepublikkane var Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia. [Attende]
-
7) Sjå kronikk i Klassekampen 18. mai 2006. [Attende]
- 8) Ein plar å kalla tre kommunar i Sydaust-Serbia som grensar til Kosovo, for Presevo-dalen. Desse kommunane har sams at dei har albansk fleirtal og har eit sterkt ynskje om å bli innlemma i Kosovo. [Attende]
Kjelder:
-
Judah, Tim: The Serbs – History, Myth and the Destruction of Yugoslavia, Second Edition, Yale University Press, New Haven and London, 2000
-
Thomas, Robert: Serbia under Milosevic – politics in the 1990s, Hurst and Company, London, 1999
- Vasic, Milos: Atentat na Zorana (Attentatet på Zoran), Narodna knjiga, Beograd, 2005
Relaterte artikler
God morgen, Afghanistan!
«I landsbyene har de fått avlingene ødelagt, det finnes ikke vann, ingen jobber, ingenting å gjøre. Er det ikke da naturlig at de slutter seg til Taliban? Ville ikke du ha gjort det samme?» (Fra Senlis-raporten)
7. september utga think-tanken Senlis en rapport der det ble fastslått at Taliban har tatt kontroll over store deler av Sør-Afghanistan og at frontlinjene flyttes daglig. Rapporten er basert på et omfattende forskningsprosjekt i de viktige provinsene Helmand, Kandahar, Herat og Nangarhar. Den dokumenterer at Talibans frontlinjer nå står halvveis inne i landet og inkluderer alle de sørlige provinsene.
Fem år etter at Taliban-regjeringen ble knust, er Afghanistan i ferd med å bli en militær og politisk katastrofe for Nato og USA. Rapporten Senlis ga ut, oppsummerer: «På tross av det sammenføyde fokuset på militæret og sikkerheten i landet, strammer Taliban grepet sitt om det sørlige Afghanistan. I tillegg til deres nåværende militære kontroll over hele byer, distrikter og nabolag har også Taliban psykologisk kontroll over nesten halve Afghanistan.» Okkupasjonen blir kalt en stor feil: «Da internasjonale militærstyrker først gikk inn i Afghanistan, ble det lagt vekt på å vinne sympati, men den kampanjen er nå oppgitt. Lokalbefolkningen forteller at verken okkupantene eller den afghanske regjeringen har gjort noe forsøk på å motvirke ødeleggelsene som tørke, fattigdom og frøutryddelse har ført til i provinsene deres. De lokales frykt for internasjonale militærstyrker viser at kampanjen var feilslått. Mange mennesker i Sør-Afghanistan uttrykker sinne, og mange afghanere som tidligere støttet de internasjonale styrkene, snakker nå om dem med hatefullt raseri.» (1)
Sommeroffensiven 2006
Selv om det meste av den Taliban-ledede offensiven til nå har foregått i de pashtunske provinsene sør i Afghanistan, kan vi se konturene av en massiv kampanje av motstand mot okkupantene. Ja, årets sommeroffensiv kan være begynnelsen på en samling av Afghanistan mot utenlandsk tilstedeværelse. Tusenvis av talibanere har ankommet provinsene Helmand, Ghazni, Uruzgan, Kandahar, Kunar og Zabul. Overalt er historien den samme: Taliban har kontrollen.
I de mindre befolkede Farah- og Nimroze-provinsene – hvor Taliban har en viss tilstedeværelse, har det oppstått flere angrep mot quislinghæren Afghanistan National Army (ANA). Det samme gjelder for Herat, provinsen som grenser til Iran.
Motstanden mot okkupasjonen er ikke konsentrert til bare disse områdene. I mai 2006 spredde det seg raskt et stort opprør i Kabul, etter at amerikanske soldater kjørte over en afghaner. Fire andre ble drept i demonstrasjonene som fulgte.
Under sommeroffensiven kunne vi se sporadiske tilfeller av motstand nordover i Afghanistan. Ifølge den tidligere afghanske statsministeren, Ahmad Shah Ahmadzai, har det vært tilfeller av rakettangrep mot okkupasjonstyrkene så langt nord som i Maydan i Vardak-provinsen, det har også vært tilfeller av bombeeksplosjoner nord i landet. «Når det gjelder hvem som står bak dette, har man mange ulike meninger. Noen mener Taliban, noen mistenker Hizb-i-Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar og noen påstår det er ukjente grupper …» (2)
Sporadisk, men organisert
Når denne type motstand vokser fram i Afghanistan, er det historisk. Det betyr at afghanerne har fått nok. Mens vi før kunne se at Talibans motstand var konsentrert til et veldig spesifikt område, er det nå motstand i hele landet. Afghanistan har historie for å kjempe, og afghanere er et stolt folk som aldri har bøyd nakken for noen – verken Sovjet eller britene – ja, til og med Djengis Khan kjørte seg fast i de afghanske fjellene.
Når det kommer til motstanden sørover i landet, er kildegrunnlaget sørgelig tynt, ettersom det ikke finnes vestlige journalister i denne delen av Afghanistan. Reporterne som reiser til Kabul, er der på USAs nåde og har ikke mulighet til å rapportere ærlig om hva som skjer. Det er likevel klart at motstanden er desentralisert og dras i gang av afghanere som ser at regjeringen i Kabul kun tjener amerikanske interesser.
Det vestlige media kaller «Taliban», er faktisk en voksende allianse av veteraner fra den gamle regjeringen, ledet av mulla Dadullah, andre pashtunske klaner og nasjonalistisk motstand ledet av Jalalluddin Haqqani og tidligere statsminister Gulbuddin Hekmatyar. Mange av disse ble hyllet som «frihetskjempere» av Ronald Reagan og stemplet som «terrorister» av Sovjet. (3)
I tillegg finnes det klaner og stammer som kjemper mot okkupantene i sine områder. Dette er en spesiell form for afghansk motstand, hvor grupper slåss over hele landet – under sitt eget flagg – men stammene begrenser seg til å slåss i sine områder. Alle kjemper for den samme saken, men på sin egen måte.
Paul Rogers fra Bradford University forklarer det ganske greit: «Mange av dem ville ha beskrevet seg selv som tilhengere av Taliban, men de inkluderer også folk som er alliert med lokale krigsherrer. Og de inkluderer så absolutt små landeiere som bekymrer seg over å miste muligheten til å dyrke opium på grunn av utrydningskampanjene som pågår.» (4)
Taliban tar over
Rapporten jeg innledet med å referere til, «Afghanistan Five Years Later: The Return of the Taliban», er et veldig viktig dokument for å forstå hva som skjer i Afghanistan. «Angrep skjer daglig, opptil flere provinser som tidligere var trygge, opplever nå selvmordsbombere, mord, bakholdsangrep og andre trusler. USA og Natos tropper er konstant involvert i krigsoperasjoner og lider store tap, spesielt i de sørlige provinsene Helmand og Kandahar. Tallet på personer drept av ny-Taliban, eller fordi den aggressive framferden til internasjonale militære styrker øker.
Rapporten fortsetter med å hevde at det sørlige Afghanistan lider under en humanitær krise av sult og fattigdom. «USAs politikk i Afghanistan har skapt et trygt tilfluktsted for terrorismen som invasjonen i 2001 skulle utslette.» (5)
Arrogant og overrasket
Hadde det ikke vært for de omfattende amerikanske luftangrepene ville ikke Karzai-regjeringen i Kabul holdt ut et sekund. I september i år skrøt kanadiske og britiske offiserer at de var i ferd med å tilintetgjøre Talibans styrker i Panjwai og Zahri, de kunne stolt proklamere at de allerede hadde drept 500 «opprørere». (6) Etter en runde med militæraksjoner innrømmet de britiske og kanadiske militærlederne at de var overrasket over at fienden allerede hadde rømt. Overrasket?
«God morgen, Afghanistan!» Har britene og kanadierne glemt Vietnamkrigens nytteløse search-and-destroy-oppdrag og enorme antall «drepte vietcongere»? Tror de virkelig at rutinerte geriljakrigere sitter i fjellene og venter på å bli drept av amerikanske bombefly? Nato sier de er overrasket over intensiteten i den afghanske motstanden, men de kan skylde på sin egen arroganse.
Afghanistan er et okkupert land, og afghanerne har rett til å gjøre motstand. Befolkningen i Afghanistan sier at det ikke er noen forskjell på den sovjetiske og amerikanske okkupasjonen. Det er ingen forskjell på Karmal og Karzai, to quislinger brakt til makta av imperialistiske okkupanter. Afghanerne kjemper i dag mot en brutal og barbarisk okkupasjon, og de henter sin legitimitet i retten til selvforsvar, frigjøring og uavhengighet for en nasjon som har vært undertrykt av imperialistiske makter alt for lenge. Det er en lovmessighet at der det finnes undertrykking og urettferdighet, vil det også finnes kamp og motstand. Den siste utviklingen i Afghanistan beviser dette.
Noter:
-
1) www.senliscouncil.net/modules/publications/014_publication/ [Tilbake]
-
3) Eric Margolis: West Won’t Win Afghan War [Tilbake]
-
5) news.bbc.co.uk/1/hi/world/south_asia/4801303.stm [Tilbake]
- 6) BBC News (18/9-2006) [Tilbake]
Relaterte artikler
Religion og politikk
Folk flest er religiøse, og religion sit djupt i folk. Me vestlege ateistar og religiøst likesæle er globale unntak. Difor må me vere varsame med å gå til åtak på religion og religiøse. Framtida ligg i staden i at me respekterer og samarbeider med folk som høyrer til ulike religionar. For det er verdas religiøse småkårsfolk som har minst å tape og mest å vinne i arbeidet for ei berekraftig og rettferdig verd, skriv Olav Randen.
Romanfiguren Fjord i Dag Solstads Roman 1987 var, som dei fleste i hans og min generasjon, oppvaksen med ei kristen barnetru. Når han tenkjer attende, dukkar minne frå kristeleg ungdomsarbeid opp. Men på eitt eller anna vis vart han avkristna, vikla ut av kristendommens nett som Solstad skriv. «En eller annen gang under oppveksten har jeg altså slutta å tro på Gud, jeg kan ikke huske når det har skjedd, og sannsynligvis kan det ikke dateres til noe bestemt tidspunkt eller noen bestemt hendelse.» Truleg var det, tenkjer han i ettertid, så enkelt som at han ikkje lenger fekk til å tru på Gud.
Godt over 40 år gammal tek Fjord ei lengre utanlandsreise, og gjer då ei oppdaging. Han oppdagar at folk flest har ei sterk gudstru, eller med Solstads ord «at Menneskeheten, som en regel, er en religiøs art, som lever i en tilværelse hvor gud er sjølve fundamentet, det som i ytterste forstand og oftest på en helt sjølsagt måte gir menneskelivet dets egentlige dimensjon».
Eg som skriv dette, deler oppfatning med Fjord etter utanlandsreisa. Det å ha ei gudstru er normalsituasjonen i verda, særleg i den største menneskegruppa, småkårsfolk i den tredje verda. Det å ikkje ha ein religion er unntaket og knytt mest til vårt hjørne av denne kloden.
Eg ser det også slik at om vår skakkøyrde klode skal kome på rett kjøl att, er det småkårsfolk i den tredje verda som må gå i spissen. Kampen for ei anna verd vil altså bli ført av folk med religionar meir enn folk utan, av muslimar, kristne, buddhistar, hinduar og andre. Me vestlege med våre ateistiske eller religiøst likegyldige holdningar kan nok støtte og hjelpe til, iallfall enkeltvis, men som gruppe har me så mykje å tape og så lite å vinne på arbeid for global likskap og berekraft at det er lite sannsynleg det blir me som kjem til å drive dette arbeidet framover.
Denne artikkelen handlar om kva for tenking me vestlege ateistar og religiøst likegyldige bør og ikkje bør leggje til grunn i samarbeidet med religiøse folk for ei rettferdig og berekraftig verd. Det er eit komplisert tema, og før eg kjem til konklusjonar, tek eg nokre omvegar, til ein debatt om religion og spesielt islam i Dag og Tid og Klassekampen våren 2006, til vår heimlege, 200 år gamle haugianisme og til Arnulf Øverland og kultur- og religionsdebatten på trettitalet. Men aller først litt om religion.
Religion er på veg ut
Etter mitt skjøn er religionar tenkjemåtar som oppstår på grunn av folks uvitskaplege og ufullstendige forståing av samfunn og natur. Over tid er dei difor på veg ut. Til meir innsyn me menneske får i naturens lover, til mindre rom blir det for religion.
No for tida ser mange det annleis. Dei hevdar at religion og religiøs tenking styrkjer seg. Den dagen dette blir skrive, les eg om eit møte i Oslo der vitskapsjournalist Bjørn Vassnes, kjend frå Klassekampen, skal snakke om religion. Temaet blir presentert slik:
«Til tross for spådommer om det motsatte, har religiøsitet bare blitt en stadig viktigere faktor – for menneskers liv, for verdenssituasjonen. Hva er det som gjør det så vanskelig å kvitte seg med gudstroen?»
Arrangørane av møtet kan nok ikkje dokumentere sine oppfatningar om at religion styrkjer seg. Eg kan heller ikkje dokumentere mitt syn om at religion svekkjer seg. Det eg byggjer på, er at i vår del av verda og i land av vårt slag er religion i ferd med å bli eit margfenomen. Det har skjedd i løpet av eit par generasjonar. Bordbøner og kveldsbøner var vanleg i min barndom. No er slik åtferd fjernt frå dei fleste, kyrkjegang like eins. Gudstru høyrer til ritualar, dåp og gifting og gravferd og jul og kanskje pinse, men er ikkje lenger ein del av folks kvardag.
Slik er det, om me målar med brei penn, i dei fleste tidleg-industrialiserte land. Unntaket er USA. Men der er gudstrua ein del av den rådande politiske tenkinga. Difor avsluttar George W. Bush alle sine talar med sitt ekle og sjåvinistiske «God bless America!».
Mest truleg vil den sekulariseringa me har vore gjennom dei siste generasjonane, spreie seg til andre delar av verda. Det å nedkjempe religion er såleis ei vinnarsak, men også over tid ei unødvendig kampoppgåve. Om tusen år vil truleg religiøs tenking vere globale unntak.
Det avheng kanskje likevel av om menneskelivet på denne planeten utviklar seg i positiv eller negativ lei. For religion er menneskes trøyst i usikre tider og med forvirra tankar. Viss krigar og øydelagd natur, svolt og sjukdommar blir folks kvardag i framtida, kan religionar få nytt vekstgrunnlag.
Ein debatt om religion og spesielt islam
Våren og forsommaren 2006 gjekk ein debatt i norske aviser, spesielt Dag og Tid og Klassekampen, om religionar og særleg islam. Politisk islam er ein «militant reaksjon mot vitale og verdifulle trekk ved det moderne samfunnet», skreiv han som utløyste debatten, filosofi-professor i Bergen Gunnar Skirbekk, i Dag og Tid 20. mai. Han etterlyste tilslutnad til denne synsmåten frå andre representantar for den gruppa han inkluderte seg sjølv i, dei han kalla etablerte intellektuelle. Seinare utdjupa og gjentok han dette i mange artiklar. Hovudpoenget var, med hans eigne ord: «Det trengst ei ‘sosio-kulturell modernisering’ (av muslimars tenking, OR), som kan samanfatast i tre stikkord: ‘pluralitetens faktum’, vitskapanes kunnskapsmessige forrang og rettens livssynsnøytralitet.»
Filosofiprofessor i Tromsø Jon Hellesnes (Klassekampen 28.6 og fleire seinare innlegg) støtta Skirbekk og skreiv ut frå ein ståstad han sjølv kalla moderne. Kjernen i tenkinga er, slik eg forstår han, mangfaldet. Hellesnes retta sin kritikk mot religiøs iver generelt og ikkje berre mot det kollegaen kalla politisk islam.
Eg som skriv, deler somme synsmåtar med dei to, både når det gjeld religion og verdiar i samfunn av vårt slag. Eg er samd i at forståing for mangfald er noko av det mest verdifulle i vår felles tenking. På ein del område har forståinga og respekten auka dei siste tiåra. Det gjeld ytringsrett, respekt for andre politiske og religiøse holdningar, aksept av ulik seksuell åtferd, aksept for jamstelling mellom kjønna, forståing for at barn er sjølvstendige individ, respekt for folk med annan bakgrunn med meir.
Når eg les artiklar av det slaget eg har sitert frå i dei føregåande avsnitta, får eg likevel ei kjensle av at ideen om mangfald er selektiv heller enn generell. Testen på vilje til mangfald er synet på andre, for oss ikkje-religiøse til dømes på muslimar eller på religiøse generelt. Hellesnes skriv såleis:
«I den monn vi grip inn i det offentlege rommet med reglar eller handlingar som har konsekvensar for andre, må vi alle … ta omsyn til relevant ekspertise, fagleg framgangsmåte og rasjonelle argument. Reine trusoppfatningar, same kor glade vi er i dei, må vi då setje i parentes. Dette bør religiøst truande av alle slag ta inn over seg, og det inkluderer også muslimar … Er ikkje det sjølvsagt?»
Imperativet: Tenk moderne!
Om me følgjer Jon Hellesnes, må altså vår moderne og ikkje-religiøse bodskap til dei religiøse vere: Trua di må du setje i parentes. Det bør du ta inn over deg. Dette er sjølvsagt. Og Skirbekks parole blir, formulert i tråd med det kommunistiske manifestet: Muslimar i alle land, moderniser dykkar religiøse medvit!
Dei bruker ikkje argument og ikkje dialog. Dei vender seg ikkje til kristne eller muslimar og seier: Eg meiner de som ser det slik at Guds vilje står over vitskap og mellommenneskelege ordningar, tek feil. De står etter mitt skjøn for ei lite klok og lite framtidsretta tenking. Eg vil gjerne setje mi tenking opp mot dykkar, for eg trur eg forstår noko de ikkje innser.
Den eine seier i staden: Truande må setje trusoppfatningane sine i parentes. Den andre bruker det upersonlege og allmenne: Det trengst ei modernisering av muslimsk tenking. Dei det gjeld, muslimane, blir altså objekt og ikkje subjekt. Ikkje: De muslimar bør tenkje annleis, men i staden: Det trengst …
Difor kan krava Skirbekk stiller – ja, han kallar dei krav – omformulerast til dette: Nokon, norske styresmakter, styresmakter i islamske land, internasjonale organ, verdssamfunnet, må ta grepet, slik at religiøse menneske og særleg muslimar kastar vrak på eiga tenking og i staden tek til å tenkje slik me moderne menneske vil at folk skal tenkje.
Professorane går likevel ikkje inn på korleis dette skal skje. Dei skisserer altså ikkje kva for metodar dei meiner bør takast i bruk for å få folk til å setje sin religion i parentes eller modernisere sitt religiøse medvit. Dei nøyer seg med å skrive at det må gjerast. Men dei set fram sine krav i ein periode der mange statsleiarar og statar koplar islam og terrorisme og bruker bomber meir enn argument for å fremje sine interesser. Det kan føyast til at dei professorane som stiller krav til verdas religiøse småkårsfolk, ikkje er kven som helst. Dei er representantar for eliten i eit land som er i eliten av verdas land. Norske filosofi-professorar er både nasjonal og global overklasse. Og desse der oppe gir ikkje berre instruksar om korleis folk nede i samfunnet skal oppføre seg, dei gir endåtil instruksar om korleis folk skal tenkje.
Både islam og kristendom vil bli verdsreligionar
Det er ikkje alltid lett å skjøne kva professorane meiner. Ta denne formuleringa frå Gunnar Skirbekk, som han brukte i fleire innlegg og tydelegvis oppfatta som eit konsentrat av sitt syn: «Politisk islam omfattar ein ekstrem kjerne som bruker sjølvmordsbombing som politisk verkemiddel.» Kva tyder det? Legg me vekta på kjerne, kan me omformulere påstanden slik: Kjernen i politisk islam er bruk av sjølvmordsbombing som politisk verkemiddel. Legg me derimot vekta på omfatta, kan me omformulere påstanden slik: Politisk islam omfattar også folk som bruker sjølvmordsbombing … Den sistnemnde tolkinga er etter mitt skjøn sann, den første ravgalen. Men Skirbekk berre gjentok og gjentok, han presiserte ikkje.
Liknande, slumsete formuleringar har vore vanlege om islam dei siste åra, ikkje berre av Bush og tilhengjarar av hans tenkjemåte, men også i norske media. Kommentatorane byrjar med fordømming av terrorisme, som dei har grunn til, går vidare til islamisme eller politisk islam utan å definere eller avgrense og avsluttar på måtar som i røynda inkluderer heile islam, slik at verdas over ein milliard muslimar framstår nærast som terror-tilhengjarar og religiøse ekspansjonistar.
Men er det ikkje sant at Koranen set som mål å islamisere heile verda? Jau visst, på same viset som Bibelen set som mål å kristne heile verda. La oss ikkje ta for oss Det gamle testamentet med si boltring i blod, drap, hemn, kvinneundertrykking og slaveri, og der endåtil Vårherre framstår som så hemngjerrig og rasistisk at hans plass ville vere på tiltalebenken i menneskerettsdomstolen i Haag. La oss i staden sjå på Det nye testamentet, som har ord på seg for å vere ei samling humane tekster. Der finst fornuftige formuleringar som at alt det du vil at andre skal gjere mot deg, det skal du gjere mot dei. Men det finst sanneleg også andre ting: «Eg hev fenge all makti i himmelen og på jordi,» sa Jesus ifølgje denne skribentens konfirmasjonsbibel, og heldt fram: «Gakk ut og gjer alle folki til læresveinar, med di de døyper dei til namnet åt Faderen og Sonen og den Heilage Ande, og lærer dei å halda alt det som eg hev bode dykk.»
Misjonsbefalinga kallast dette i kristenlæra. Altså ikkje misjonsoppmodinga og ikkje misjonsbøna. Jesu ord var ei befaling, ein ordre.
Dei som ikkje lystrar og som til dømes vil lære barn å bli sjølvstendig tenkjande menneske, slik at dei sjølve blir i stand til å avgjere kva dei skal tru og kva dei skal mistru, blir møtte med desse orda:
«Den som freistar nokon av desse små som trur på meg, han var betre faren dei hadde hengt ein kvernstein um halsen på han og søkkt han ned i djupaste havet.»
Det kan vere på sin plass å bruke nokre ord på den fremste av alle våre bibeltolkarar, Martin Luther, mannen som har tolka Bibelen for norske skulebarn og konfirmantar like sidan folkeskule og konfirmasjon vart innført på tidleg 1700-tal, og som er den einaste personen som er nemnt i Norges grunnlov. Om det demokratiske bondeopprøret i hans samtid under leiing av Thomas Müntzer sa han: «Knus, kvel og drep dei opprørske bøndene som ville hundar.» Om jødane brukte han ord av same slaget. Då Vietnam-soldatane frå USA forma slagordet «Kill a communist for Christ!», opererte dei altså innanfor ein sterk tradisjon.
Det må føyast til at dette er ytterpunkt. Det er ikkje denne brutale og kyniske tenkinga som dominerer blant kristne. Men skal me samanlikne kristendom og islam, må me anten bruke ytterpunkta i begge religionane, eller me må bruke den dominerande tenkinga i begge religionane. Same kva samanlikningsgrunnlag me vel, dominerer likskapane over skilnadene.
Det må også føyast til at i ein konkurranse om kva for ein av dei store religionane som har vore mest ekspansjonistisk og blodtørstig, tek kristendommen ein suveren siger. Når arabarar har hatt makt over framande, har dei vanlegvis late undersåttane tru kva dei vil. Når kristne har hatt makt over andre, har dei tvangskristna. I år 711 vann maurarane Spania frå visigotane. I 500 år hadde dei makta der, og Spania var sterkt knytt til Midtausten. Det fanst unntak, men hovudtrekket er at kristendom, jødedom og islam levde side om side på Pyrenear-halvøya desse fem hundreåra. På liknande vis var Palestina og Hellas i mange hundre år under arabisk og muslimsk herredømme, men utan å bli islamiserte.
Vår eigen nasjonalhelt, Olav Haraldsson med tilnamna den digre og seinare den heilage, oppførde seg annleis. Han innførde kristendommen med plyndring og herjing og brenning og drap. Ei av omvendingane han stod for, skjedde på den måten at han sette ein bolle med kokande varm graut på magen til ein heidning. «Vender du ikkje om til Gud, snur eg bollen,» sa han. Dei kristne var ikkje meir humane i andre land. Då krossfararane i 1099 nådde Jerusalem, massakrerte dei muslimar og jødar i Jesu namn. Då dei kristne gjenerobra Spania på 1200-talet, oppstod eit religiøst terrorvelde. Slik kunne me halde på og syne kristen brutalitet, men det nemnde er truleg tilstrekkeleg for å vise kristendommens tetplass i brutalitet. La oss i staden vende augo mot ei heilt anna side ved kristen åtferd.
Haugianismen – fundamentalistisk og framtidsretta
I 1796 vart bondesonen, gardsarbeidaren og handverkaren Hans Nielsen Hauge frå Tune i Østfold inspirert, etter kristen språkbruk vekt, til religiøst framfor verdsleg arbeid. Med store talegåver, organisatorisk talent og ein veldig energi bygde han eit landsomfattande nettverk rundt si tenking.
Var haugianismen fundamentalistisk? Vanlegvis blir uttrykket fundamentalistisk religion knytt til tenking der a) dei kanoniserte, religiøse skriftene gjeld absolutt og b) religion står over verdslege lover og reglar. Gudens vilje har altså forrang. Eg skal ikkje gi meg ut på teologiske utlegningar, men nøye meg med å skrive at haugianismen hadde fundamentalistiske trekk, endå om tenkinga oppstod lenge før uttrykket religiøs fundamentalisme kom i bruk. Og at desse trekka var minst like sentrale i haugianismen for 200 år sidan, som dei er i mykje av den religiøse tenkinga som no blir gitt merkelappen fundamentalistisk.
Haugianismen var eit religiøst opprør, og reaksjonane frå det etablerte samfunnet var sterke. Det kom altså ein ulærd bondegut og trudde han var i stand til å forstå Guds vilje betre enn prestane med mange års vitskaplege studiar i København. Ikkje nok med det, han utfordra levemåten til prestane, der dei budde på sine staselege prestegardar med tenarskap, løn frå staten og gåver frå folket. Dette var ei tid då konventikkelplakaten frå Christian 5. si tid framleis galdt. Denne plakaten eller forordninga innebar at det var det var ulovleg for lekfolk å samle folk til religiøse møte. Han galdt frå 1741 til 1842. Dette var ei tid då rikfolk hadde namneskilt og dører på benkene sine fremst i kyrkjene, og husmenn og gardsarbeidarar hadde sine simple plassar bakarst, der dei knapt nok høyrde kva presten sa. Det var ei slik rangordning Gud og Staten ville ha.
I dei åtte åra Hans Nielsen Hauge fekk virke med møte og skrifter, avbrote av stuttare fengselsopphald, spreidde det religiøse opprøret seg i veldig fart. Haugianarane samla folk rundt seg i bondestover eller utandørs. Dei oppførde seg svært ulikt presteskapet. Dei snakka slik at folk forstod dei. Dei gjekk kledd som andre småkårsfolk. På deira møte var bønder og husmenn like viktige, dei vart ikkje plasserte etter stand og stilling. Og medan kvar einaste prest var av hankjønn, kunne kvinner og endåtil ungjenter få lov til å tale på Hauge-møta og jamvel reise rundt og forkynne. Det var analyseevner og talegåver det kom an på meir enn eigedom og kjønn.
Hauge vart arrestert gong på gong. Frå 1804 og frametter tilbrakte han nesten sju år i fengsel, og var ein resignert mann med nedbroten helse då han endeleg slapp ut.
Historikaren Berge Furre skriv at Hans Nielsen Hauge «bruka eit språk mot prestane, kongens embetsmenn, så grovt at eg ikkje vil bruka det blant sømelege folk som helst ikkje bannar. Han hånte dei rike. Og han gjekk på tvers av einveldets strenge lover som regulerte ny næringsverksemd. Han reiv styringa med religionen ut av Kongens og embetsmennenes hender og ville at lekfolk skulle tenkja sjølve, lesa skrifta, finna sanninga om livet sjølve, fri frå dei mektige. Han var ein ‘fare for rikets sikkerhet’.»
Halvdan Koht og seinare Furre og fleire har vore opptekne av korleis nye grupper har kjempa og organisert seg til ein plass i det norske demokratiet. Haugianismen var byrjinga, eller iallfall ein del av byrjinga. Seinare kom bondekommunalismen, fråhaldsrørsla, bedehuskristendommen, venstrerørsla, målrørsla, arbeidarrørsla og kvinnerørsla. I dei siste generasjonane kan me føye til solidaritetsrørsla med undertrykte land og folk, miljørørsla og EU-motstanden – og me kan vone at også innvandrarane finn sin plass i denne organisasjonsveven.
Det er mykje i mange av desse folkerørslene som ikkje fortener positiv omtale. Men hovudtrekket er at folkerørslene i hop har prega landet vårt, gjort samfunnet meir inkluderande og demokratiet meir reelt. Dei har tilført dette landet verdiar me hadde vore fattigare utan.
Fundamentalistisk religion, eller iallfall religiøs tenking og utøving med fundamentalistiske islett, var altså eitt av startskota.
Kulturstriden i tredveåra
21. januar 1933 heldt Arnulf Øverland foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Det norske Studentersamfund i Oslo. Han gjekk i strupen på kristen tru og gudsførestelling og spesielt på nattverdsordninga. «Gud er et vesen som i utvortes henseende ligner os. … Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer.» Nattverd kalla han vemmeleg kannibalsk magi, og den heilage ande «et underlig surrogat», oppstått fordi nevrotiske kyrkjefedrar fann det nødvendig å skyve Jesu mor unna skapingshistoria.
Foredraget var eit retorisk meisterstykke, underhaldande, drivande og, som sitata over viser, grovt og gjennomtenkt fornærmande overfor mange kristne. Statsadvokaten tok ut tiltale for blasfemi etter straffelova. Øverland vart frikjend med seks mot fire røyster. Etterpå vart saka drøfta i regjering og Storting fleire gonger, og 4. august 1933 bad Stortinget «regjeringen å overveie og eventuelt fremkomme med forslag om hvorledes man effektivt kan påse overholdt grunnlovens bestemmelse angående dem som viser eller tilskynder til ringeakt for religionen». Året etter vart blasfemiparagrafen i straffelova skjerpa av eit knapt stortingsfleirtal.
Rundt dette bølgja kulturstriden. På eine sida stod kultureliten representert ved folk som Sigurd Hoel, Helge Krog og Øverland og kulturradikale aviser. På hi sida fanst dels lekmannsrørsla og dels det offisielle kristen-Norge.
Av dette kan me lære noko om å setje dagsorden. Debatten mellom delar av kristenfolket og kulturradikalarane fann altså stad og fylte media i første halvdel av 1930-åra. Dette var medan landet hadde ei arbeidsløyse på mellom 30 og 35 % av dei fagorganiserte. Det var medan skogs- og industriarbeidarar førde desperate kampar for å overleve, for organisasjonsrett og ryddige forhold i arbeidslivet. Det var medan folk arrangerte hungermarsjar. Det var medan kommune etter kommune vart sett under administrasjon. «Det ligg under Stortingets verdigheit å engasjere seg i dette,» sa Johan Nygaardsvold og såg heile stridsspørsmålet som ei avsporing frå dei avgjerande spørsmåla i samtida: «Jeg føler mig på Stortingets vegne beskjemmet og uvel over alt det hykleri som er prestert i forbindelse med denne sak, bare for å opnå et for de borgerlige partier høvelig agitasjonsgrunnlag til høsten.»
Kampen om religiøse ytringar pågjekk også i ein internasjonal situasjon der fascismen hadde fått makta i Italia og nazismen var i ferd med å festne grepet i Tyskland, og der vår eigen forsvarsminster heitte Vidkun Quisling og alt hadde markert seg som det som i ettertid har vorte heitande ein quisling. Medan så vel kommunistar som sosialdemokratar i mange land mana til einskapsfront mot nazismen og rådde til å skuve uvesentlege og splittande spørsmål til sides, krangla altså den norske kultureliten og dei kristne som hund og katt om religion. Det var i reaksjon mot slik avsporing frå dei viktige spørsmåla i tida at Nordahl Grieg i 1936 starta sitt antifascistiske tidsskrift Veien Frem.
Nokre år etter vart landet vårt okkupert. Øverland og andre fridomskjemparar kom til å oppleve at store delar av kristen-Norge, også folk han (ikkje utan rett) hadde hengt ut i foredraget i januar 1933, vart sentrale i frigjeringskampen. Ikkje veit eg kva tankar Øverland og hans miljø desse førkrigs- og krigsåra gjorde seg om sitt eige kulturpolitiske engasjement nokre år før, men kanskje tenkte dei at frigjeringskampen hadde gått lettare om dei hadde late dei kristne ha si tru i fred og heller brukt tid, engasjement og retorisk talent til å byggje opp den antifascistiske einskapsfronten.
Religion, moderne tenking og respekt for andre
La meg etter desse sidestega i norsk og europeisk historie, det første for å vise at fundamentalistisk religion kan fungere både positivt og negativt og det andre for å vise at kampen omkring religion kan stå i vegen for viktigare tema, vende attende til yrkesfilosofane Skirbekk og Hellesnes. Dei – og eg som skriv dette – meiner til skilnad frå mange, kanskje fleirtalet av verdas innbyggjarar, at vitskap og universelle rettsreglar bør stå over religion. Men for dei to er dette ikkje ein synsmåte som kan vegast mot andre. Det er heller ikkje eit framtidsmål. Det er, slik dei formulerer det, eit grunnleggjande krav som må stillast i dagens samfunnsorganisering. Eit must. Det er sjølvsagt at det må vere slik!
Skirbekk sine ord lydde altså slik: «Det trengst ei ‘sosio-kulturell modernisering’, som kan samanfatast i tre stikkord: ‘pluralitetens faktum’, vitskapanes kunnskapsmessige forrang og rettens livssynsnøytralitet.» Og Hellesnes ordla seg slik: «Reine trusoppfatningar … må vi setje i parentes. Dette bør religiøst truande av alle slag ta inn over seg, og det inkluderer også muslimar … Er ikkje det sjølvsagt?»
Eg skreiv tidlegare at Skirbekk ordlegg seg upresist. Hellesnes deler denne eigenskapen med kollegaen. Han legg ei tenking om mangfald og verdien av mangfald til grunn. Men når det kjem til stykket, finst i hans hovud to slags mangfald, eit akseptabelt og eit uakseptabelt. Det å meine at religiøs tru kan setjast over sosiale fellesreglar for menneskeleg åtferd, er ikkje ein del av det akseptable mangfaldet.
Her skil me lag. Etter mitt skjøn må tenking om mangfald vere generell og ikkje selektiv. Etter mitt skjøn må den synsmåten at (eigen) religion står over vitskap og rett og difor skal vere retningsgivande for politiske handlingar, vere like legitim som tanken om vitskapens og rettens forrang. Vegen framover må gå gjennom ei meiningsbryting mellom dei to fundamentalt ulike synsmåtane. Etter mitt syn er det på sin plass både å kritisere religion og å argumentere overfor verdas milliardar religiøse menneske for å få dei til å endre tenking, men å stille slik endring som eit universelt krav blir respektlaust og uklokt.
Viss me følgjer tankegangen til dei to, blir neste spørsmål kva som skal gjerast med alle dei som ser det annleis. Skal demokratiet, retten til å vere samfunnsaktørar og til fri meiningsbryting, også femne om desse? Skal andre land til dømes ha same retten som vårt land har hatt til å bruke generasjonar og nasjonal suverenitet for å avklare såvidt grunnleggjande spørsmål? Skal dei ha retten til å gå gjennom sine fasar med haugianisme eller indremisjonstenking eller andre religiøse variantar, til å gjere sine feilsteg og trekkje sine lærdommar, eller skal me her og no diktere kva dei skal tru og tenkje?
Kva ville Jon Hellesnes ha sagt til Hans Nielsen Hauge? Om me tek han på ordet, ville han ha sagt: Trua di, Hauge, må du – sjølvsagt – setje i parentes. Og med det ville han ha forsvara eineveldet, presteskapet, klasseskilja, kvinneundertrykkinga og den avleggse økonomiske tenkinga haugianarane gjorde opprør mot.
På liknande vis vil han, om me altså tek han på ordet, argumentere overfor dagens religiøse leiarar i den tredje verda. Og med det vil han forsvare dagens verdsordning, tjue/åtti-samfunnet der 20 % av innbyggjarane har 80 % av ressursane og 80 % av innbyggjarane har 20 % av ressursane, mot alle opprør nedanfrå der religion er ein del av innhaldet.
Skirbekk resonnerer omkring kvifor den gruppa han plasserer seg sjølv innanfor, dei etablerte intellektuelle, ikkje tek skarpare avstand frå politisk islam. I ein av hypotesane sine om dette tek han for seg kulturfaga på universiteta. Desse faga utgjer «akademiske subkulturar utan den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst for å kunne meistre grunnleggjande diskusjonar om kontekst-overskridande normative gyldigheitsspørsmål. … Fordi dei ikkje meistrar dei grunnleggjande normative problemstillingane, er dei ikkje skikka (kursivert av OR) til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon om eit fenomen som politisk islam».
Ikkje skikka altså. Dette er tydelege – og elitistiske – ord. Dei inneber ei innsnevring av ytringsrett og difor demokrati. Det er ein elite, truleg filosofane og deira næraste, som er skikka til – som har «den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst …» – å ytre seg om slike spørsmål. Kva andre yrkesgrupper, til dømes me småbrukarar, er skikka til å ytre oss om, kan ein knapt nok tenkje på. Når folk i akademiske «subkulturar» ikkje er i stand til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon, er nok ikkje me vanlege småfolk det heller, anten me bur i Norge eller i den tredje verda. Tenking må me overlate til dei kompetente.
Det er ein av våre fremste yrkesfilosofar som uttrykkjer seg slik, med reservasjonslaus støtte frå ein kollega i faget. Dette er folk som blir refererte og intervjua i media, som får publisert tankane sine på universitets heimesider og i trykte rapportar, som blir brukte som foredragshaldarar i inn- og utland, som har makt over kven som skal rekrutterast til dette viktige faget og kva tankar som skal leggjast til grunn ved rekrutteringa. Dette er folk som formar eller iallfall formulerer Norges framtidige, offisielle tenking. Etter salva frå Skirbekk bør vel slike som eg halde oss til graset og dyra og overlate høgare tenking til eliten, til dei som er skikka. Det er berre det at framtida vedkjem oss også.
Ein annan ståstad
Min ståstad er ikkje modernismen, men ønsket om ei rettferdig og berekraftig verd. Og då er konflikten mellom på eine sida arbeidet for rettferd og berekraft og på andre sida «moderne» verdiar som eg deler med mange i mi norske samtid, eit dilemma.
Eg ser det som nemnt innleiingsvis slik at det er berre fattigfolk i den tredje verda som har den handle- og opprørskrafta som må til for å få skikk på denne skakk-køyrde kloden. Framtida ligg i at dei mange og små opprøra blir samordna og retta mot dei som dreg nytte av at fleirtalet blir halde nede.
Men samtidig er det slik at svært mange av dei småkårsfolka som kan kome til å gå fremst i arbeidet for ei anna verd, har verdiar og oppfatningar som eg ikkje deler. Dei er altså, fleirtalet av dei, djupt religiøse. Men ikkje berre det, dei har også andre verdiar eg ikkje deler. Dei kan praktisere og forsvare kvinneundertrykking, dei kan vere absolutte motstandarar av homofili, dei har liten sans for ytringsfridom, dei meiner foreldre har rett til å diktere eller iallfall leggje seg borti kven ungane skal gifte seg med, dei kan stutt skrive stå langt unna den respekten for andre menneske, kulturar og tenkjemåtar som eg ønskjer lagt til grunn for framtidssamfunnet.
Kva så? Hellesnes og truleg Skirbekk har det dei kallar det moderne som sin grunnleggjande ståstad. Av det følgjer, viss me tenkjer problemstillinga til endes, at dersom opprøret og det moderne kjem i klinsj, vel dei det siste. Eg har ein annan grunnleggjande ståstad. Viss opprøret og det moderne kjem i klinsj, vel eg opprøret. For etter mitt skjøn har ikkje kloden noko val. Modernismen av det slaget mange norske intellektuelle bekjenner seg til, er ikkje samla sett eit alternativ for framtida. Modernismen går i mange høve så godt i spann med undertrykking og naturnedbryting at han kan fungere som ein tenkjemåte både for å halde fast ved vår urettferdige verdsorden og for å øydeleggje livsgrunnlaget for generasjonar etter oss.
Det er ein grunn til til at eg vel slik eg gjer: Eg trur arbeidet nedanfrå for å få til ei betre verd vil gi aktørane ny innsikt og ny forståing. Det vil, trur eg altså, føre til at verdiar av det slaget Skirbekk, Hellesnes og eg deler og ønskjer skal bli universelle, får gjennomslag.
Men sikkert er det ikkje. Eit globalt demokrati er noko heilt anna enn vårt vestlege, eksklusive «demokrati». Me kan ikkje sjå bort frå at globalt demokrati kan truge mange av «våre» verdiar. Me kan ikkje sjå bort frå at om verda etter eit opprør nedanfrå og frå den tredje verda blir meir demokratisk, vil dette demokratiet resultere i verre kår for ytringsfridom, religiøs fridom, likestilling mellom kvinner og menn, respekt for ulike seksuelle legningar med meir.
Valet mellom vår vestlege modernisme og arbeidet nedanfrå for ei rettferdig verd er neppe så enkelt som det høyrest ut til for Skirbekk og Hellesnes og folk av deira slag. Det er heller ikkje alltid enkelt for slike som meg. Men i staden for å gå til frontalåtak på politisk islam (Skirbekk) og på religion som grunnlag for samfunnsengasjement generelt (Hellesnes) bør me diskutere korleis me ikkje-religiøse i nord og vest kan få til eit konstruktivt samarbeid med opprørske og handlekraftige folk frå ulike religionar for å få til ei anna verd – og der «våre» verdiar ikkje blir borte under vegs.
For dei som har kraft og vilje til å gå fremst for å få til ei anna verd, småkårsfolk i den tredje verda, vil bli verande kristne eller muslimar eller hinduar eller buddhistar, og deira etterkommarar i hundre eller mange hundre år til vil følgje i fotspora. Så djupt sit religiøs tenking. Men det er no arbeidet for ei anna verd må drivast.
Relaterte artikler
Revolusjonær regjeringsungdom
Revolusjonær regjeringsungdom. Ordene er så selvmotsigende at det ikke burde være mulig å uttale dem i samme setning. Likevel er det nettopp dette motsetningsforholdet som er nøkkelen til vår analyse av den nye venstresiden i SV og hvordan den kan vinnes for vår sak.
Mimir Kristjansson er leder av Rød Ungdom
For å starte med en historietime. Gjennom nesten hele 1990-tallet var venstresiden i SV partiets fortid. De unge og hippe SV-erne på partiets høyrefløy hadde inntatt partikontorene. Dette skulle imidlertid forandre seg grunnleggende i 1999. På Sosialistisk Ungdoms landsmøte vedtok partiets ungdomsorganisasjon en revolusjonær, marxistisk plattform ganske lik den Rød Ungdom vedtok i En sosialisme for vår framtid (2000): for det sosialistiske folkestyret.
At venstresiden gikk seirende ut av striden i SU i 1999 snudde opp ned på partiets høyre-venstreskjema. Plutselig var det enda mer moderne å være venstre enn å være høyre, enda hippere å være marxist enn å være "realpolitiker" og enda mer ungdommelig å være revolusjonær enn å ønske seg regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Landsmøtet i 1999 innledet da også en glansperiode for SU, som fikk sitt høydepunkt da organisasjonen sammen med Rød Ungdom og studentorganisasjonen Rød Front samlet 1.000 unge sosialister på revolusjonært grunnlag til konferansen Manifest '02. Men utfordringene tårnet seg relativt fort opp for den nyrevolusjonære ungdomsorganisasjonen. Allerede i 2004 samlet mørke skyer seg i Holmenkollhorisonten da en smilende Kristin Halvorsen sammen med Åslaug Haga og Jens Stoltenberg kunne lansere sitt rødgrønne regjeringsprosjekt. Høsten 2005 ble også Halvorsen, Djupedal, Solhjell og resten av høyre-SVs kamp kronet med seier da de rødgrønne rykket inn i regjeringskvartalet. Plutselig sto SU tilbake som den revolusjonære ungdomsorganisasjonen til et parti som var det nyliberale Arbeiderpartiets juniorpartner i regjering.
Hvilke konsekvenser hadde regjeringsdannelsen for SVs venstreside?
At Halvorsen, Djupedal og Solhjell tok turen over gaten fra partikontoret til regjeringskvartalet, åpnet naturlig nok et rom for partiets venstreside i partiledelsen. Den viktigste forandringen var at en av SUs viktigste ideologer gjennom mange år, Audun Lysbakken, rykket inn som venstreback på SV-laget gjennom sin nye nestlederstilling i partiet. Lysbakken tok også med seg en annen gammel SU-er, partisekretær Edle Daasvand. Sammen med Åsa Elvik, Ingrid Fiskaa og SU-leder Kirsti Bergstø er faktisk SUerne i flertall i partiets sentralstyre, med fem mot fire. Legger vi til at også eks-RVerne Per Østvold og Sonja Tinnesand bekler plasser i styret, skulle det jo se riktig så godt ut for venstredreining i SV. Hvis det bare hadde vært så vel at partiorganisasjonen SV hadde noe å si for SVs politikk.
Tilsynelatende virker det nemlig som om høyrefløyens retrett fra sentralstyret har skapt mer bryderi for de revolusjonære SUerne enn det har gitt innflytelse. Det er i mange saker, som for eksempel SVs mye omtalte Israel-boikott, blitt klart at det ikke er partiorganisasjonen, men regjeringsgruppen som tar de virkelige avgjørelsene for hvilken politikk SV skal føre. Dette gjør posisjonene Lysbakken og Daasvand har "vunnet" for SVs venstreside langt mindre politisk viktige enn først antatt. De to har ikke lykkes i å gjøre SV til noen rød fare verken for Arbeiderpartiet eller for norske bedriftseiere. Tvert imot virker det som om partiet dras mot høyre og har dratt sin venstreside med seg, ettersom det har blitt underlig stille fra ytterste venstre fløy på partikontoret. Venstresidens styrkede posisjoner i partiapparatet har altså ikke ført til politisk gevinst. Derimot har den bundet Lysbakken og hans venner til partimasta (det tydeligste eksempelet var sykelønnssaken, der venstrebacken ikke kunne uttale seg fordi han "ikke løp rundt med personlige meninger", Dagbladet 21. september)
Det er resultatene, og ikke motivene, det står på
Selv om den unge venstresida i SV er satt ut av spill gjennom regjeringskontorene, er det lite eller ingenting galt med motivene til venstre-SV. Å påstå at den nye venstresiden i SV ikke er "ekte" revolusjonære, eller mangler revolusjonært potensial (slik Jorun Gulbrandsen gikk langt i å hevde i sin kronikk "Venstresida akkurat nå"), er en blindgate i analysen av det nye venstre-SV. En slik påstand er både sekterisk og umaterialistisk. Sekterisk fordi den ikke anerkjenner andre revolusjonære grunnlag eller måter å være revolusjonær på, enn medlemskap i RV eller AKP. Umaterialistisk fordi den baserer seg på at venstre-SVs glideflukt til høyre i regjering skyldes manglende moralsk ryggrad, "falsk" revolusjonær agenda eller regelrett svik. Om det så var Torstein Dahle eller Jorun Gulbrandsen som ble satt til å holde i Kristin Halvorsens venstre øre i Audun Lysbakkens sted, ville det ikke spilt noen rolle fra eller til. Høyredreiningen i SV handler ikke om personlig svik, men om statens klassekarakter. I møtet med klassestaten er det ingen moralsk ryggrad, revolusjonære programmer eller kommunistisk "ekthet" som kan redde deg, dersom du ikke har folkelig motmakt å stille opp med.
Men når det ikke er nevneverdig grunn til å stille spørsmålstegn ved motivene, er det desto større grunn til å stille spørsmålstegn ved resultatene. For selv om Audun Lysbakken, Ingrid Fiskaa og hele Sosialistisk Ungdom fortsatt står fast på en revolusjonær plattform, fungerer de på ingen måte som revolusjonære i dag. Tvert i mot fungerer de tidvis som en bremsekloss i forhold til venstreopposisjon mot regjeringen. Et godt eksempel er kampen for de sultestreikende afghanerne, der SU glimret med sitt fravær på Domkirkeplassen, fordi de ventet på å se hvilke resultater Lysbakken og hans kolleger kunne oppnå på sentralstyremøter i SV. Det er også et problem i mange frontorganisasjoner, særlig i antiglobaliserings- og fredsbevegelsen at venstre-SVerne hindrer kritikk av regjeringen gjennom å gi den legitimitet. Den vanskelige tosidigheten hos SVs nye venstreside, der en genuin revolusjonær overbevisning kombineres med en ikke-revolusjonær praksis på mange felt, gjør det vanskelig å meisle ut en strategi for vårt forhold til SU og venstre-SV.
Det er en tommelfingerregel at det er praksisen, og ikke de fine programformuleringene, som avgjør en bevegelses revolusjonære rolle. Derfor er det også viktig å trekke et skille mellom lokalt og sentralt. Lokalt har ofte SVerne og særlig SUerne en like revolusjonær praksis som RUere og RVere. Derfor er de, og bør fortsatt være, vår viktigste samarbeidspartner lokalt, hovedsaklig i det daglige frontarbeidet, men også parlamentarisk der det er mulig. Nasjonalt, der SV fungerer som en del av statsapparatet, må vi derimot ikke nøle med å presse SV fra venstre. Alle venstrekrefter i Norge (Lysbakken og de andre SUerne inkludert) er enige om at det behøves press fra venstre for å motvirke høyrepresset regjeringen konstant er utsatt for. Dette presset er det vår oppgave å stå for. Det betyr ikke at SV er RVs hovedfiende, og det betyr ikke at det er SV som skal være hovedmål for kritikken RV retter mot regjeringen. Men det betyr at RV må være SVs viktigste kritiker, slik at den viktigste kritikken av partiet kommer fra venstre og ikke fra høyre.
Hvordan skal RV forholde seg til de revolusjonære regjeringsungdommene?
Men kritikk av SV er ikke nok. RV må også stjele SVs klær mens de bader, altså overta deler av SVs rolle som opposisjonsparti. Dette betyr ikke at RV må forsake sin politikk og gå bort fra RVs rolle i det politiske landskapet. Men i det byrden til all partipolitisk venstreopposisjon i Norge ble overlatt til RV, ble det vår oppgave å bekle flere roller til venstre for de rødgrønne. Et nærliggende eksempel kan hentes fra Rød Ungdom i forhold til gasskraftsaken. I prinsippet er Rød Ungdom mot all gasskraft, med eller uten rensing. Men den dagen SV gikk i bort fra sitt krav om rensing av gasskraft fra dag én, ble det ikke bare lenger Rød Ungdoms rolle å arbeide mot alle gasskraftverk. Det ble også vår rolle å sitte i debatter og argumentere for at dersom gasskraftverkene kom, var det minste vi kunne kreve at det ble rensing fra dag én. Altså: i mangel på SV-opposisjon må RV fylle både SV og RVs rolle som opposisjonsparti. Det er på denne måten, og ikke utelukkende gjennom kritikk av SV, at vi kan vinne terreng fra SV.
En av rollene RV kan overta fra SV i tillegg til sin tradisjonelle vaktbikkjerolle, er rollen som konstruktivt opposisjonsparti. Dette er en rolle RV spiller med stort hell i de fleste kommuner, men har slitt med å fylle nasjonalt. Skal dette lykkes, må vi i større grad bli flinkere til å lage en politikk det er mulig å få gjennomslag for. Det er et problem at gjennomføring av RVs politiske løsninger i for stor grad forutsetter en drøm om at RV har reint flertall. Nasjonalt framstår det som at en stemme til RV uten at vi oppnår reint flertall, vil være en bortkastet stemme. Dette bidrar til at folk som ikke tror på at RV vil bli et 50 %-parti ved neste valg (som dessverre er de aller fleste med en viss politisk forstand), ikke ser hvorfor et 10 %-RV vil være til større hjelp enn et 1,2 %-RV. Hvilke krav ville RV stilt for å støtte en rødgrønn regjering, dersom vi var et 10 %-parti etter valget i høst? Hvilke avtaler a la barnehageforliket kunne vi ha gjennomført med opposisjonen, hvis vi var et parti av SVs størrelse i forrige regjeringsperiode? Når vi ikke kan svare på disse spørsmålene selv, blir det vanskelig for velgerne å stole på at en stemme til RV er en stemme til mer enn parolepolitikk og slagordroping på stortingsplenen.
De unge SVerne er ikke SVere fordi SV ligger til høyre for RV, men på tross av det. De er jevnt over ikke mindre revolusjonære i hodene sine enn oss RVere. Men de mener de kan oppnå større resultater ved å være der de er, enn ved å bli med i RV. Derfor holder det ikke å kritisere SVs politikk, programmer eller ideologiske grunnlag. Denne kritikken mangler det ikke på i SU eller hos andre unge SVere fra før. Derimot må vi kritisere SVs resultater i regjering, lansere våre løsninger og forslag, og gjennom det gi troen på hva et 10 %-RV kunne oppnådd i stedet. Bare dersom vi klarer å vise dette, kan vi lykkes i å utløse det store revolusjonære potensialet som ligger i SVs nye venstreside.
Relaterte artikler
Maoismens bidrag
Den andre internasjonalens marxisme, som var sentrert om proletariatet og Europa, hadde til felles med den herskende ideologien på den tida et lineært syn på historien. Det innebar at alle samfunn først måtte passere gjennom et stadium av kapitalistisk utvikling før de var i stand til å forsøke å nå sosialismen. Frøene til dette stadiet ble plantet av kolonialismen, som nettopp av den grunn var "historisk positiv". Den var totalt fremmed for den idéen at "utviklinga" av noen (de herskende sentrene) og "underutviklinga" av andre (de beherskede periferistatene) var like uatskillelige som de to sidene på samme mynt, siden begge var iboende resultater av kapitalismens verdensomfattende ekspansjon.
Samir Amin er en marxistisk forfatter fra Egypt. Han har skrevet ca 30 bøker.
Dette essayet ble skrevet for konferansen "Førtiårsjubileet – nye tanker om Kulturrevolusjonens utspring og arv", som ble holdt i Hong Kong 9.-10. juni 2006. Er å finne på Monthly Reviews nettsider, www.monthlyreview.org.
Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt til norsk av Morten Falck.
Den polariseringa som er innebygd i den kapitalistiske globaliseringa – et hovedtrekk på grunn av dens verdensomfattende sosiale og politiske viktighet – utfordrer enhver visjon vi måtte ha om hvordan vi skal overvinne kapitalismen. Denne polariseringa ligger til grunn for muligheten for at store deler av arbeiderklassen og framfor alt av middelklassen i de herskende landene (hvis utvikling sjøl blir begunstiget av sentrenes posisjon i verdenssystemet) skal gå over til sosialkolonialismen. Samtidig omdanner den periferistatene til "stormsoner" (ifølge det kinesiske uttrykket) i naturlig og permanent opprør mot verdens kapitalistiske orden. Opprør er så visst ikke synonymt med revolusjon – bare med muligheten for det. Samtidig mangler det heller ikke i systemets sentrum grunner til å forkaste den kapitalistiske modellen, som blant annet 1968 har vist. Den formuleringa av utfordringen som det kinesiske kommunistpartiet fremmet på et visst tidspunkt – "landsbygda omringer byene" – er nettopp av den grunn sjølsagt for ytterliggående til å være nyttig. En global strategi for overgangen fra kapitalismen i retning verdensomfattende sosialisme må definere forholdet mellom kampene i systemets sentre og periferier.
Til å begynne med distanserte Lenin seg noe fra Den andre internasjonalens rådende teori og ledet revolusjonen i "det svake leddet" (Russland) til seier, men han trodde alltid at denne revolusjonen ville bli fulgt av en bølge av sosialistiske revolusjoner i Europa. Denne forhåpningen ble skuffet; Lenin beveget seg så mot et syn som la mer vekt på å omdanne opprør i Østen til revolusjoner. Men det var opp til Kinas kommunistiske parti og Mao å systematisere dette nye perspektivet.
Den russiske revolusjonen var blitt ledet av et parti med solide røtter i arbeiderklassen og den radikale intelligentsiaen. Dets allianse med bondestanden som helhet (først representert av det sosialistrevolusjonære partiet) fulgte naturlig. Den følgende radikale jordreformen oppfylte de russiske bøndenes gamle drøm: å bli jordeiere. Men dette historiske kompromisset bar i seg spirene til sine egne begrensninger: "markedet" var, av natur, som alltid dømt til å frambringe en økende differensiering innenfor bondestanden (det velkjente problemet med "kulakisering"). ("Kulak" er et nedsettende russisk ord for storbonde. Overs. anm.)
Helt fra utgangspunktet (eller i det minste fra 1930-åra av) utviklet den kinesiske revolusjonen seg på et annet grunnlag som sikret den en solid allianse med fattig- og mellombøndene. På samme måten gjorde dens nasjonale dimensjon – motstandskrigen mot den japanske aggresjonen – det mulig for den fronten kommunistene ledet å rekruttere bredt blant de borgerlige klassene, som var skuffet over Kuomintangs svakhet og forræderier. Slik skapte den kinesiske revolusjonen en ny situasjon, som skilte seg fra den i det etterrevolusjonære Russland. Den radikale bonderevolusjonen undertrykte selve ideen om retten til privat eie av til dyrkbar jord og erstattet den med en garanti til alle bønder om lik tilgang til dyrkbar jord. Til denne dag utgjør denne avgjørende fordelen, som ikke noe annet land enn Vietnam deler med Kina, en hovedhindring for en ødeleggende utbredelse av kapitalisme i jordbruket. De pågående diskusjonene i Kina dreier seg i stor grad om dette spørsmålet. Jeg henviser leseren til kapittelet om Kina i min bok Pour un Monde Multipolaire (Paris 2005) og min artikkel "Théorie et pratique du projet chinois de socialisme de marché" (Alternatives Sud, vol VIII, nr 1, 2001). Men på andre måter måtte rekrutteringen av mange borgerlige nasjonalister til kommunistpartiet nødvendigvis utøve en ideologisk innflytelse til støtte for dem som Mao kalte forkjempere for kapitalismens vei ("kapitalistvandrere").
Det etterrevolusjonære regimet i Kina har ikke bare æren av mange mer enn betydelige politiske, kulturelle, materielle og økonomiske vinninger (industrialiseringa av landet, radikaliseringa av dets moderne politiske kultur, osv.). Det maoistiske Kina løste "bondespørsmålet", som var kjernen i det tragiske forfallet i det sentrale keiserriket gjennom to avgjørende århundrer (1750-1950). Jeg viser her til min bok L'avenir du maoïsme (1981), s. 57. Hva mer er, det maoistiske Kina nådde disse resultatene mens det unngikk Sovjetunionens mest tragiske avvik: Kollektiviseringa ble ikke tvunget gjennom med morderisk vold, slik tilfellet var med stalinismen, opposisjon innen partiet førte ikke til etableringa av terror (Deng ble avsatt, han kom tilbake ….). Målsettinga om en relativ likhet uten sidestykke i inntektsfordeling både mellom bøndene og arbeiderne og innen hver av de to klassene, og mellom dem begge og de herskende skikt, ble fulgt målbevisst – naturligvis med høydepunkter og lavmål – og ble formalisert ved valg av utviklingsstrategi som sto i kontrast til Sovjetunionens (disse valgene ble formulert i "de ti viktigste forholda"* ved starten av 1960-tallet). Det er disse seirene som er årsaken til den seinere framgangsrike utviklinga i det etter-maoistiske Kina siden 1980. Nettopp fordi India ikke hadde noen revolusjon, er derfor kontrasten til India av den største betydning, ikke bare for å forklare de to landenes forskjellige baner i tiårene fra 1950 til 1980, men fremdeles for dem som kjennetegner ulike sannsynlige (og/eller mulige) perspektiver for framtida. Disse framgangene er forklaringa på hvorfor Kina etter Mao, som bandt sin videre utvikling til at det "åpnet seg" innafor den nye kapitalistiske globaliseringa, var i stand til å unngå slike ødeleggende rystelser som dem som fulgte Sovjetunionens sammenbrudd.
Likevel avgjorde ikke maoismens seire "en gang for alle" (på en "irreversibel" måte) om Kinas langsiktige perspektiver ville fungere på et vis som var gunstig for sosialismen. For det første, fordi utviklingsstrategien fra perioden 1950-1980 hadde uttømt sitt potensiale, slik at blant annet en åpning (selv om den var kontrollert) var uunngåelig (jfr. L'avenir du maoïsme, side 59-60), en åpning som, skulle det vise seg, innebar faren for å styrke tendenser som utviklet seg i retning av kapitalisme. Men også fordi Kinas maoistiske system kombinerte motstridende tendenser – som både styrket og svekket de sosialistiske alternativene.
Mao var klar over denne motsigelsen, og prøvde å legge om kursen til fordel for sosialisme ved hjelp av en "kulturrevolusjon" (fra 1966 til 1974). [Parolen var] "Bombarder hovedkvarteret" (partiets sentralkomité), setet for de borgerlige holdningene til den politiske klassen som hadde de dominerende stillingene. Mao trodde at for å gjennomføre sin korrigering av kursen kunne han basere seg på "Ungdommen". (Til dels var dette i det store og hele inspirasjonen for 1968-hendelsene i Europa – jfr. Godards film La Chinoise.) Begivenhetene som fulgte, viste at denne vurderinga var feil. Etter at Kulturrevolusjonen først var overstått, ble tilhengerne av kapitalismens vei oppmuntret til å gå over til offensiven.
Kampen mellom den lange og vanskelige veien til sosialismen og det kapitalistiske alternativet som nå er i virksomhet, er så avgjort ikke "definitivt avsluttet". Som andre steder i verden utgjør konflikten mellom jakten på kapitalistisk utfoldelse og det sosialistiske perspektivet den virkelige sivilisasjonskonflikten i vår epoke. Men i denne konflikten har det kinesiske folket flere viktige fordeler som de har arvet etter revolusjonen og maoismen. Disse fordelene er virksomme på forskjellige områder av samfunnslivet, og de gjør seg kraftig gjeldende – for eksempel bøndenes forsvar for at jordbruksland skal være statlig eiendom og for garantien om at alle skal ha tilgang til jordbruksland.
Maoismen har bidratt avgjørende til å vurdere nøyaktig hva som står på spill i den verdensomspennende kapitalistiske/imperialistiske ekspansjonen, og hvilken utfordring den representerer. Den har gjort det mulig for oss å fokusere våre analyser av denne utfordringen om den sentrum/periferi-kontrasten som er innebygd i den "virkelig eksisterende" kapitalismens ekspansjon, som er imperialistisk og polariserende av natur. Og den har gjort det mulig å lære alle de leksene dette innebærer for sosialistisk kamp både i de herskende sentrene og i de beherskede periferiene. Disse slutningene er oppsummert i en fin formulering i "kinesisk stil": "Stater ønsker uavhengighet, nasjoner ønsker frigjøring, og folk ønsker revolusjon." Stater – det vil si de herskende klassene (i alle land i verden hvor de er noe mer enn lakeier, drivreimer for ytre krefter) prøver å utvide sitt spillerom i (det kapitalistiske) verdenssystemet og å løfte seg fra posisjonen som passive objekter (skjebnebestemt til å underkaste seg ensidig tilpasning hver gang den dominerende imperialismen krever det) til en posisjon som aktive subjekter som er med på å utforme verdens orden.
Nasjoner – det vil si historiske blokker av potensielt progressive klasser – ønsker frigjøring, som betyr "utvikling" og "modernisering". Folk – det vil si de dominerte og utbyttede folkelige klassene – streber etter sosialisme. Denne formuleringen gjør det mulig å forstå den virkelige verden i all dens kompleksitet, og dermed å formulere virksomme strategier for handling. Den hører til i et perspektiv med en lang – svært lang – global overgang fra kapitalismen til sosialismen. Og slik bryter den med Den tredje internasjonalens begrep om en "kort overgang".
[* Se Maos tale "Om de ti viktigste forholda", 25. april 1956 i Verker i utvalg, bind 5, s. 295-318 (norsk utgave, Oktober 1977), eller engelsk utgave på nettet: http://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-5/mswv5_51.htm. Overs. anm.]
Relaterte artikler
Kraftkampen som utfordret statens makt (bokomtale)
Hjorthol har klart kunsten å skrive en fin fortelling om norsk etterkrigshistorie. Der andre ser tekniske detaljer, tall og datoer, ser Hjorthol en spennende historie med politi og såkalte terrorister, helter og skurker, konspirasjonsteorier og hemmelige militære operasjoner.
Lars Martin Hjorthol: Alta. Kraftkampen som utfordret statens makt
Gyldendal akademisk, 2006, 208 sider
Selv om det er 25 år siden kampen om Alta-Kautokeinovassdraget, er det fremdeles vanskelig å mene noe objektivt om saken. Enten var man for eller så var man mot, av ulike grunner. Saken satte dagsorden i flere år, og berørte folk ikke bare i Alta og Finnmark, men i Norge og andre deler av verden. Kampen om vassdraget handlet ikke bare om laksestammer og kraftprognoser, men om rettigheter til land og vann og om koloniseringa av Finnmark.
Hjorthol åpner derfor boka med å fortelle at han selv deltok i Folkeaksjonen for vern av Alta-Kautokeinovassdraget og var finnmarkskorrespondent for Klassekampen på den tida. Selv om Hjorthol forsøker å være objektiv, legger han ikke skjul på sitt eget engasjement i saken, noe som bare kommer boka til gode.
Hjorthol går systematisk til verks, og beskriver hendelsene i kronologisk rekkefølge. En oversiktsliste bakerst gjør det enkelt å følge med for oss som ikke var der, når datoene blir for mange og stokker seg. For det var mange ting som skjedde, men Hjorthol klarer å holde hendelsene fra hverandre samtidig som han setter de i sammenheng med hverandre.
Innledningsvis skriver Hjorthol at han ønsker å gå inn i konflikten mellom "makta" og "motstanden", og beskrive hva folk følte og tenkte på begge sider. Dette klarer han til en viss grad. Man får godt innblikk i dynamikken og systemet i maktapparatet og presset statsminister Nordli var under. Ã… lese om politiet som fjerner demonstranter i Stilla i 1981 gir en klump i halsen, og man forstår så inderlig følelsen av å sitte lenket fast og virkelig ha gjort alt som står i ens makt – og så likevel ikke klare å stoppe utbygginga. Men herfra hoppes det litt over de andre hendelsene. Jeg savner mer fokus på samekvinnene som okkuperte statsministerens kontor, og jeg skulle gjerne vite mer om de to sultestreikene. Den første sultestreiken kommer Hjorthol for så vidt godt inn på, men jeg savner å vite mer om samhandlingen mellom de forskjellige aktørene på motstandssiden. På baksiden av boka stilles følgende spørsmål: "Hva fikk ungdommer til å trosse polarkulda og lenke seg fast i Alta for 25 år siden? Hvorfor sultestreiket unge samer til de var døden nær? Hvorfor var regjeringen villig til å bruke nesten ubegrensede maktmidler for å tvinge igjennom den omstridte kraftutbyggingen?"
Etter å ha lest boka føler jeg ikke at jeg har kommet nærmere et svar på de to første spørsmålene. Jeg har selv lenket meg fast på Snøhvit-anlegget i Hammerfest i 2001, men jeg skjønner ikke hva det var som gjorde at så mange ofra så mye. Det var selvfølgelig i en tid der engasjementet var mer tydelig enn det er i dag, men jeg savner flere personlige skildringer fra ulike aktører. Hjorthol har intervjuet over 50 demonstranter, politikere og andre deltagere i konflikten, men jeg skulle ønske at disse intervjuene kunne skinne mer igjennom enn de allerede gjør.
Hvorfor valgte man å fortsette med små stikkaksjoner etter kampen var tapt? Hvorfor går ungdommer på ski ti timer om natta, for å lenke seg fast og bli fjernet igjen og igjen?
Hjorthol kommer så vidt inn på Niilas Aslak Somby og John Reier Martinsens forsøk på å sprenge brua over Tverrelva, som gikk så gruelig galt. En bok kan ikke inneholde alt, men akkurat denne hendelsen og John Reier Martinsens noe snodige dødsfall et par år etter fortjener et kapittel, eller kanskje en hel bok for seg selv.
Selv om jeg synes det mangler noen detaljer, har Hjorthol klart en av de tingene han satte seg fore med boka, nemlig å skrive en spennende historie. Boka er lettlest og bør leses av alle som ønsker innblikk i fornorskningspolitikken overfor samene. Den forteller om hendelsene på en lettlest og engasjerende måte. Selv om jeg skulle ønske at den var 100 sider lengre, forklarer den hovedtrekkene i kampen om Alta-Kautokeinovassdraget på en måte som gjør at man forstår store deler av konflikten. Med stadig nye gasskraftplaner, og flere sivil-ulydighetsaksjoner fra miljøbevegelsen de siste årene, er denne boka mer enn aktuell nok for ethvert klasserom i den videregående skole.
Anna Wisborg Blix
Relaterte artikler
Fundamentalismenes kamp – et standardverk (bokomtale)
I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.
Tariq Ali: Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne
Oversatt av Poul Henrik Poulsson Cappelen 2005 533 sider
I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.
Huntingtons hovedpoeng er at etter den kalde krigen, så er det kulturen – og ikke politikk og økonomi – som splitter verden. Han skriver at sivilisasjoner egentlig består av stammer, og kampen mellom sivilisasjoner er stammekonflikter på det globale planet. Han lister opp åtte kulturer: den vestlige, den konfusianske, den islamske, den hinduistiske, den slavisk-ortodokse, den latinamerikanske og kanskje den afrikanske. (Huntington er ikke sikker på om afrikanerne noen gang er blitt sivilisert).
I følge Huntington går hovedskillet mellom Vesten og de andre. Det er bare Vesten som står for verdier som for eksempel frihet, demokrati, menneskerettigheter og frie markeder. Vesten må derfor være forberedt på å bruke militærmakt for å håndtere truslene fra rivaliserende sivilisasjoner, og de mest truende er den konfusianske og den muslimske. Vi ser tydelig hvordan Huntingtons teser rettferdiggjør imperialistisk aggresjon.
Sjøl om Huntington har forlatt disse teoriene, så lever de opprinnelige ideene hans videre i beste velgående. Vi finner dem igjen daglig, i mer eller mindre banalisert form, i ytringer fra miljøer prega av fobi mot islam.
Tariq Ali går grundig til verks for å vise at den islamske kulturen de siste tusen årene langt fra er monolittisk, slik Huntington framstiller det. Ali viser at det er en rik tradisjon av kjetteri, splittelse og uenighet innafor islam. Han lager en historisk oversikt over den muslimske verdens historie fra islams opprinnelse og raske utbredelse, møte med korsfarerne, ottomanismen og wahhabismens røtter. (Wahhabismen er i dag den offisielle islamske retninga i Saudi-Arabia. Osman bin Laden bekjenner seg også til denne retninga.) Deretter tar han for seg 1900-tallets islamske historie med vekt på utviklinga i Egypt, Palestina, Iran, Pakistan, Afghanistan, Kashmir og Indonesia.
Ali argumenterer ut fra en konsekvent anti-imperialistisk og materialistisk posisjon. Det dreier seg ikke om kamp mellom sivilisasjoner, skriver han, men en kamp mellom to typer fundamentalisme: På den ene sida den amerikanske imperialistiske fundamentalismen, på den andre den islamske, religiøse fundamentalismen.
Ali viser hvordan Vesten historisk har understøtta islamsk fundamentalisme: De støtta det muslimske brorskapet i Egypt mot Nasser, Sarekat-i-Islam mot Sukarno i Indonesia, Jamaat-i-Islami mot Bhutto i Pakistan og seinere bin Laden og hans folk mot kommunistene i Afghanistan. USA er nær alliert med wahhabistene i Saudi-Arabia som steiner utro kvinner og hogger hender av tjuver.
Et interessant eksempel er fra Afghanistan, der den progressive kongen Amanullah i si regjeringstid mellom 1919 og 1929 innførte grunnlovsfesta stemmerett for alle. Afghanistan var dermed et av de første landa i verden som ga kvinnene stemmerett! Britene nørte opp under religiøs og regionale motsetninger i landet og fikk Amanullah styrta i 1929.
Fundamentalismenes kamp er en sammensatt bok med mange parallelle argumentasjonsrekker og historier. Men Ali er en mester til å framstille stoffet levende, ikke minst fordi han trekker inn erfaringer fra eget liv. Han er født i Lahore i 1943, den gangen i britisk India, nå i Pakistan. Et høydepunkt i boka er i kapitlet som heter "Min ateistiske barndom".
Alis foreldre var Moskvakommunister i en familie med politiske tradisjoner i området. Hans bestefar var blant annet statsminister i Punjab på 1930-tallet. Tariq Ali begynte å studere i London der han i dag er bosatt. Han har bakgrunn som aktivist i Den fjerde Internasjonale i England og er medlem av redakaksjonskomiteen i tidsskriftet New Left Review. Han har laga filmer og skrevet fem romaner. Den skjønnlitterære interessen merkes, fordi han gjennomgående siterer dikt og romanutdrag for å illustrerer sine politiske resonnementer. Dette er en også en styrke ved stilen hans som jeg tror mange skribenter på venstresida kan lære av.
En lærdom jeg trakk av Alis bok, var at marxister kan oppnå dialog og enighet med muslimer ved å være konsekvente anti-imperialister, men vi har bør være ærlige også i religiøse spørsmål, og ikke skjule vår grunnleggende skepsis og kritikk av alle religion.
Alis bok blei utgitt i 2002, etter invasjonen i Afghanistan, men før invasjonen av Irak. I forordet til den norske utgaven, skriver Ali i juni 2005: "Denne boken ble utgitt i 2002. Siden den gang har historien bekreftet bokens sentrale tese. Det er USAs imperialistiske fundamentalisme (av noen kalt nykonservativisme) som har skapt kaos i verden. Okkupasjonene av Irak og Afghanistan har ikke løst noen verdens ting. Den fortsatte okkupasjonen av Palestina og Vestens ukritiske støtte til Israel har gjort situasjonen i de okkuperte områdene enda mer desperat." Halvannet år etter at Ali skreiv disse linjene, ser vi hvordan en akselererende krise utvikler seg i Irak, Afghanistan og Palestina/Libanon. Alis argumentasjoner ytterligere styrka.
Norske anti-imperialister og krigsmotstandere kommer ingen veg utenom å kjenne historia. Derfor bør Tariq Alis bok stå i alles bokhyller, som et standardverk og et oppslagsverk.
Oversettelsen virker OK, men er på et konservativt bokmål.
Øyvind Andresen
Relaterte artikler
Bokomtale: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:
"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."
Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider
Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.
I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.
Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.
Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.
Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.
Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.
Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:
"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)
Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)
For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.
Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.
Erling Folkvord
For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:
"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."
Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider
Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.
I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.
Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.
Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.
Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.
Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.
Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:
"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)
Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)
For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.
Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.
Erling Folkvord
For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:
"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."
Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider
Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.
I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.
Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.
Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.
Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.
Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.
Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:
"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)
Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)
For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.
Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.
Erling Folkvord
Relaterte artikler
Venezuela (bokomtale)
Kalle Holmqvist har skrivi ei kortfatta bok med mye innhold. Den blei utgitt i begynnelsen av september 2006. På 114 sider gir han innføring i Venezuelas og resten av Latin-Amerikas historie fra 1498 av i grove trekk. Han setter dette i sammenheng med verden omkring og det som skjer på dette kontinentet og spesielt i Venezuela. Jeg leste dette med stor interesse. Visste du for eksempel at Venezuela er italiensk for lille Venezia, eller at Venezuela var det første landet i verden som avskaffa dødsstraffa (i 1863)? Hvorfor er Simòn Bolívar det store forbildet for venstrebevegelsen i Venezuela? Han var den sentrale lederen i kampen for løsrivelsen frå det spanske imperiet frå 1811-1825, og sto for opphevelse av slaveriet, som endelig blei avskaffa i den nordlige delen av Sør-Amerika i 1854. Han mente at søramerikanerne tilhørte samme folk uansett hudfarge eller religion, noe som var svært radikalt på den tida.
Kalle Holmqvist: Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika
Murbruk förlag 2006, 114 sider, www.murbrukforlag.se
Men boka er absolutt ikke ei historiebok, hovedvekta ligger på det som har skjedd de siste åra og hva som skjer i dag. Vi får et innblikk i hvordan den bolivariske republikken Venezuela bygges, i kuppet i 2002 hvor Chavez blei avsatt i 47 timer, og i hvordan de forsøker å bygge forskjellige "misiónes", dvs. sosiale reformprosjekter som finansieres av oljeinntektene. Disse organiseres på grasrotnivå for å unngå at penga forsvinner i det gamle statsapparatet som for det meste er korrupt, og hvor motstanden er stor mot den bolivariske revolusjonen. Misióne Robinson er at av de mest omfattende prosjektene, som starta i juli 2004 for å lære 1,3 millioner voksne analfabeter å lese og skrive. Over 100.000 frivillige deltok som lærere. I oktober 2005 erklærte FNs Unesco at Venezuela var fritt fra analfabetisme. Andre prosjekter er å skaffe boliger – deriblant en urban jordreform som ga de som bodde i egenbygde hus på okkupert område rett til å kreve lovlig rett på tomta. Dette er et stort poeng i landet, siden det har vært en helt ukontrollert strøm av fattige fra landsbygda til byene i lang tid.
Boka tar opp forholdet mellom de forskjellige partiene i landet og det nye styret og den katolske kirka. Det nye styrets forsvar for kvinner, homoseksuelle og ikke-katolikkers rettigheter blir sterkt mislikt av ledelsen i den katolske kirka. Hva så med fagbevegelsen som støtta det gamle korrupt topartisystemet? Eller med massemediene osv? Les boka og bli oppdatert. Boka gir seg ikke ut for å være et nøytralt journalistisk verk – det mener forfatteren er en illusjon å tru på. Han tar stilling for Venezuelas fattigfolks forsøk på å ta kontroll over eget liv. Men det gjøres, så vidt jeg kan forså, uten å skyve problemene under teppet. Problemene er mange når et statsapparatet, som i mange tiår har vært gjennomkorrupt, blir overtatt av noen som vil at rikdommene skal komme folket til gode, og ikke de få. Spesielt politiet er fortsatt et stort problem – der er fortjenesten fortsatt god for de som samarbeider med de kriminelle. Det samme gjelder innen helsevesenet – medisiner forsvinner fra offentlige sykehus på mystisk vis og dukker opp på private klinikker m.m.
Den nye bolivariske grunnloven har svekka presidentens makt og lagt mer makt til provinsene og delvis ned på grasrotnivå. Dette er både et politisk valg og et praktisk forsøk på å gå utenom og å svekke det korrupte statsapparatets muligheter for å sabotere folkevilja og å bruke private sugerør i statskassa.
Boka stiller også spørsmål ved hva slags revolusjon dette er. Den gir ikke noen fasit på det, men den gir mange problemstillinger som er mat for hjernen. Boka er skrevet med en grunnleggende kjærlighet til det arbeidende/fattige folket. Den gir sikkert mulighet for finurlige diskusjoner om politiske linjer og lignende. Jeg oppfatter boka som et seriøst forsøk på folkeopplysning, og at forfatterens ønske er at boka vil øke interessen for revolusjonene (som i det minste er borgerlig demokratiske revolusjoner) i Venezuela og i flere andre land i Sør-Amerika, og at dette er pressa fram av fattigfolk. Jeg anbefaler boka på det sterkeste – den koster norske kroner 82, fritt tilsendt.
Slutter med tre sitater fra det siste kapitlet i boka hvor forfatteren taler fra levra:
1. "Två svenska tidningar som faktiskt uppmärksammat Venezuela är café-vänsterns favoritblaskor Arena och Arbetaren. Men båda har varit ytterst skeptiska till utvecklingen."
2. "Den venezuelanske revolutionen kanske inte är så märkvärdig. Liksom all politik är revolutionen mest grå vardag. Folk läser böcker, diskuterar, fattar gemensamma beslut, organiserar sig. Men häftigare än så blir det inte. Många inom det som kallas vänstern skulle inte känna igjen klasskampen om den så koppade upp og bet dem i arslet."
3. "Kulturvänstereliten har hållit seminarier om 'motståndsstrategier för det strukturella förtrycket i en globaliserad värd'. Men när arbetarna, kvinnorna, ungdomarna, svartskallarna, bögarna og flatorna i Latinamerika reser sig ock kräver sina rättigheter då duger det inte längre. Det kanske aldrig var meningen at det skulle hända på riktigt."
Arne Hedemann
Relaterte artikler
Bokomtale: Subcomandante Marcos
En søndags morgen i 2003 ringte det på døra hos den mexicanske forfatteren Paco Ignacio Taibo II. En mann leverte et brev som var merket «Bare for dine øyne». Brevet inneholdt en hilsning fra Subcomandante Insurgente Marcos, zapatist-geriljaens legendariske leder. Subcomandanten foreslo i brevet at de skulle skrive en kriminalroman sammen. Resultatet ble Osaliga döda.
Subcomandante Insurgente Marcos og Paco Ignacio Taibo II: Osaliga döda
Ordfront förlag 2006, 225 sider
Subcomandante Insurgente Marcos er øverste militære leder for EZLN (Zapatist-geriljaen for nasjonal frigjøring). Etter at zapatistene ble kjent gjennom erklæringen fra 1. januar 1994 i Lancandón-jungelen, har slagordet «Ya Basta!» berørt leppene til radikale mennesker over hele verden. Subcomandante Marcos sine politiske fargerike tekster er blitt oversatt til utallige språk.
Paco Ignacio Taibo II er en av Mexicos mest kjente krimforfattere. Han har vunnet flere internasjonale priser for sitt forfatterskap. Hans Che Guevara-biografi Ernesto Guevara, también sonocido como el Che har blitt oversatt til 28 språk.
Boka handler om Elias Contreras, undersøkelseskommisjonær i EZLN, som er på jakt etter en mystisk Morales. Og Hector Belascoarán Shane, privatdetektiv i Mexico City, som en dag får et oppdrag av en «progressiv byråkrat». Byråkraten har fått telefonsvarerbeskjeder fra en bekjent som ble drept i 1971.
Subcomandante Marcos og Taibo har skrevet annet hvert kapitel i boka. De har en svært forskjellige skrivestil. Subcomandante Marcos skriver litt småkaotiske kapitler med underkapitler og bærer i stor grad preg av de uformelle politiske tekstene hans. Taibo med sin langt mer klassiske romanstil, gir boken et inntrykk av at her møtes to svært forskjellige verdener. Begge to har litt tørr småpolitisk humor som preger boken fra side 7 til 226.
Subcomandante Marcos bruker denne boka til å fortelle om zapatistene. Han har gitt seg sjølv en betydelig plass i boka til og med. Dermed er ikke dette bare en krim, men også en politisk bok. For de som kjenner lite til zapatistene eller Sub sine politiske tanker, kan boka være en lettlest kort innføring. For de som kjenner igjen Sub fra før av, vil boka være interessant og utfyllende.
Jokke Netland
Relaterte artikler
Outsourcing – maskinstormernes nye arena? (bokomtale)
Boka er en fyldig samling artikler, skrevet av fagforeningsfolk, aktivister i organisasjoner og forskere. Artiklene dreier seg om forholdene vi har i dag, særlig i arbeidslivet og innen fagbevegelsen. De ser på utviklingstrekk og tendenser, motsetninger og problemstillinger knyttet til forholdet kollektiv og individ, innenfor rammene og avtalene vi lever under, med andre ord, i det kapitalistiske Norge.
Arne H. Rolijordet (red): Kollektiv og individ –
en debattbok om mangfold og fellesskap i individenes tidsalder
Gyldendal akademisk 2006
I innledningen peker Arne Rolijordet på det som er tråden gjennom artiklene: kollektivet, arbeiderkollektivet og dets styrke og svakhet. Når inkluderer det, når ekskluderer det? I dette lyset blir kvinnenes stilling tatt opp, likeså innvandrerkvinner særskilt og funksjonshemmede. Og såkalte varslere.
Og individet, individene. I vår tid er vi ikke klasser, bare individer og forbrukere. Ideologi, propaganda og lønnssystemer prøver å vriste oss vekk fra kollektivet. Magnus Marsdal, en av forfatterne, kler ganske effektivt av denne retorikken, stort sett ved hjelp av statistikk – som ganske enkelt viser at vi ikke er så individuelle som noen vil ha det til.
Mange problemstillinger måles opp mot sosialdemokratiet og de rammene som eksisterer i dagens Norge. Som Rolijordet påpeker, er det samspillet mellom arbeiderkollektivet og bedriftsledelsen som har vært grunnlaget for sosialdemokratiets hegemoni, med balansen mellom arbeid og kapital som det grunnleggende premiss. I dette perspektivet drøftes ideologisk kamp, og kampen om slike grunnleggende avtaler i arbeidslivet som Arbeidsmiljøloven og Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Likeledes drøftes "outsourcing" og konkurranseutsetting. Her er mangt som mange vil være enig i, og mangt vi kan være uenig i. Smak for eksempel på tittelen til Rolf Utgårds artikkel: «Outsourcing – maskinstormernes nye arena?»
Kollektivet holdes fram som en avgjørende faktor, både når det gjelder å løse problemer, og når kampen står om å håndtere utfordringer eller angrep fra bedriftsledelse og kapital. Som Stein Stugu sier det i artikkelen om IA-avtalen: «Uten direkte og indirekte støtte fra et sterkt kollektiv, er sjansen stor for at det ikke er mulig å hente ut de positive effektene av en IA-avtale.» Uten drivkraften fra kollektivet vil bedriften ofte søke de enklere løsningene, i verste fall utstøting i form av uføretrygd, eller ekstern attføring.
Samtidig handler det også mye om de forholdene der kollektivet svikter, eller blir ekskluderende. Der hvor kollektivet svikter, blir vi mot de andre eller mot "avvikeren", eller der det bruker beskyttelse mot det vanskelige og ukjente. Som for eksempel innvandrere, innvandrerkvinner og funksjonshemmede. Det sterkeste kollektivet er det som tåler diskusjon, uenighet og problematiseringer.
Uten dermed å ønske seg en annen bok med et annet perspektiv enn den som laget, er det påfallende hvor lite begrepet klasse er anvendt. Den som klarest henter fram begrepet, er Claus Jervell, som er tillitsvalgt i Oslo hotell- og restaurantarbeiderforbund. Det er en bransje som er mindre "norsk" og mer internasjonal enn resten av Norge. I tillegg sammensatt i forhold til generasjoner, kjønn og seksuell legning. Som han sier det: «Det eneste vi har felles, er den abstrakte klassen vi tilhører." Og: "Som fagforening er vi også en klasseorganisasjon.»
Han bidrar også med en viktig observasjon, som i stor grad gjelder for denne bransjen, men som kanskje er like påfallende andre steder: «Makten er sentralisert, mens ansvaret er desentralisert.» Viktig å ha med seg når vi skal smi strategier mot markedsliberalismen.
Arne Rolijordet byr mot slutten på følgende optimistiske utsagn: «Når bytteforholdet mellom arbeid og kapital forsøkes opphevet, vil arbeiderklassen søke sammen på nytt.» Det må vi jo tro på.
Boka avsluttes med en artikkel av Jørgen Sandemose, som løfter frihet og ufrihet, tid og fri tid, fremmedgjøring og kjøp og salg av arbeidskraft, opp på et mer filosofisk og politisk plan, med forankring i Marx. Det siste sitatet han har tatt med fra Marx, løfter blikket: «Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner den menneskelige kraftutvikling som oppfatter seg som et mål i seg selv, frihetens sanne rike, som likevel kan blomstre opp bare på basis av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.»
Når vi kan tilføye at du midt inne i boka finner et dikt av Marion Palmer om smerten, raseriet, om å bli betraktet som en rein utgiftspost, og om å gjenvinne verdigheten, betyr det at boka anbefales.
Birger Thurn-Paulsen
Relaterte artikler
Buru-kvartetten, bok 1: Menneskenes jord (bokomtale)
Pramoedya Ananta Toer bruka historiene i Buru-kvartetten for at han og medfangane skulle overleva fangenskapet på øya Buru i Indonesia, der han sat frå 1965-77. Diktaturet til Suharto fengsla Toer utan grunngjeving, men målet var likevel klart, gjennom heile fangenskapet forsøkte dei å kvela den kreative hjernen hans. Og forholda var endå verre enn under nederlendarane; då han sat i fengsel i 1947-49, fekk han i alle fall skriva. Det nykoloniale regimet til Suharto brente notatane hans.
Pramoedya Ananta Toer: Menneskenes jord (bok nr 1 i Burukvartetten), Pax forlag, 2003
Menneskenes jord blei utgitt først i 1980, og toppa bestseljarlistene. I 1981 blei bøkene forbodne, og Toer blei skulda for å "spre marxist-leninistiske idear". Problemet var nok at skildringane av kolonistyret i Buru-kvartetten kan sjåast på som ein allegori over styret til Suharto.
Handlinga i Menneskenes jord startar i 1898, den dagen dronning Wilhelmina av Nederland blei krona. Kontrasten set stemninga i boka, hovudpersonen Minke er av javanesisk adelsslekt, men blir mobba av skulekameratane fordi han ikkje har europeisk blod. Den jamngamle nykrona dronninga blir dronning også over dei store koloniane.
Romanen er bygd opp rundt ei stor kjærleikshistorie. Minke blir forelska i Annelis Mellema, som er halvt nederlandsk. Mor hennar er ikkje gift med far hennar, ho er innfødt og konkubine. Likevel har ho kunnskap om mykje, ter seg avslappa, og driv selskapet til herr Mellema aleine, og Minke blir sjokkert og fascinert over at ho ikkje ter seg som rolla hennar tilseier.
Minke har vore interessert i modernisering, både teknologisk og politisk. Gjennom møtet med denne familien blir Minke også engasjert i forholda til fattigfolk. Ei av desse skjebnane er livet til Njai Ontosoroh, mor til Annelis. Njai blei seld av faren sin som konkubine til fabrikkdirektøren herr Mellema då ho var 14, mot 25 gylden og eit løfte om at faren skulle bli kasserar på fabrikken. Historia om Njai Ontosoroh blir den første han publiserer.
Skrivinga til Minke gjev han etter kvart problem med kolonistyret, som ikkje likar å bli utfordra, sjølv i litterære formar. Den nye familien hans får problem på grunn av det nederlandske rettssystemet, som ikkje gjev Njai Ontosoroh og ungane hennar nokon arverettar, sidan dei ikkje er gift og ikkje er europearar. Kampen om eigedommane deira, og etter kvart sjølve livet deira, er ei spanande forteljing som viser korleis kolonistyret bruka og kasta dei innfødde, og dei som ikkje var reinrasa europearar. I denne boka kjempar Minke aleine, med hjelp frå nokre få gode venner. I dei neste bøkene oppdagar han det nye våpenet som heiter organisering.
Ingrid Baltzersen
Relaterte artikler
Tjenestedirektivet (bokomtale)
Endelig har det kommet en rapport om EUs tjenestedirektiv (TD) som har en faglig innretning. Til nå har mye av debatten rundt TD vært preget av dets uklarheter og juridiske ugjennomtrengelighet, med en dertil generell og overfladisk kritikk. Denne rapporten konsentrerer seg i mye større grad om det arbeidslivsrelaterte (det faglige), og kommer derfor opp med mange konkrete konsekvenser av direktivet.
Roar Eilertsen og Stein Stugu: Hva blir prisen — hvem betaler? De facto 2006, 69 sider
Les sammendraget
Det befriende med Eilertsen/Stugu er at de ikke bare begrenser seg til å se på hva TD og østutvidelsen fører til. De fastslår at det allerede finnes et utbredt problem med sosial dumping, uavhengig av EUs østutvidelse. Sosial dumping er ikke noe vi våknet opp til 1. mai 2004, men har eksistert så lenge arbeidskraft har vært en vare på et fritt marked. Utslaget av den sosiale dumpinga er større eller mindre, alt etter forholdene i samfunnet. De to siste setningene skal jeg ikke legge i munnen på forfatterne av rapporten, men de er i nærheten når de sier:
«For å forstå hvordan tjenestedirektivet vil virke, er det helt sentralt å forstå hva slags virkelighet det vil virke innenfor.» (s. 32)
Dette perspektivet gjør at de ikke bare diskuterer overgangsordninger og allmenngjøring av tariffavtaler som verktøy mot sosial dumping. De ser blant annet også på arbeidsløshet og organiseringsgrad som faktorer som påvirker den sosiale dumpinga. Denne synsvinkelen er viktig, også for å forstå hvorfor dagens tiltak mot sosial dumping ikke fungerer tilstrekkelig og at vi stadig får nye tilfeller med horrible arbeids- og lønnsforhold.
Rapportens viktigste bidrag er kanskje kapittel 6, som konkret tar for seg hvordan direktivet vil gripe inn i arbeidslivet. Det at det ikke kan stilles krav til at utenlandske tjenesteytere skal ha et forretningssted i Norge, vil gjøre det svært vanskelig, om ikke umulig, å kreve og at det blir inngått tariffavtaler.
Rapporten viser også hvordan TD vil utfordre forskriftene om offentlige innkjøp og byggevirksomhet, som idag kan bli brukt som et redskap for å påvirke arbeidsmarkedet.
Dagens forskrifter gir mulighet til å kreve at de som utfører et arbeid, skal være ansatt hos en entreprenør eller underentreprenør, for å begrense bruken av enkeltmannsforetak (kontraktører). Med forslaget til tjenestedirektiv vil det være forbudt med «særlige kontraktsmessige ordninger … som hindrer eller begrenser at tjenester ytes av selvstendige næringsdrivende» (art. 16.2.d)
«At dette kan få alvorlige konsekvenser i arbeidet mot sosial dumping, kan illustreres ved at det nå ser ut som om omfanget av «selvstendige næringsdrivende» øker der hvor tariffavtaler er allmenngjort.» (s. 49)
«Økt omfang av kontraktørvirksomhet og ustabile ansettelsesforhold gjør organisering vanskeligere. Mange av disse ansettelsesforholdene virker også til å oppløse arbeidskollektivene» (s. 54)
Rapporten påviser også at den norske lærlingordningen trues av direktivet. I dag kan man ved offentlige anbud kreve at den som utfører tjenesten, skal være tilknyttet en offentlig godkjent lærlingordning. Tjenestedirektivet (art. 16.2.b) nekter et land å kreve at en utenlandsk tjenesteyter skal opptas i noe register eller forening. Det som kunne vært et viktige tiltak mot sosial dumping, forskrifter om offentlige anskaffelser, settes til side for EU-direktiver. For som det står i rapporten:
«Leveranser til det offentlige er svært viktig, og de færreste firmaer innenfor bygg- og anleggsbransjen vil sette seg utenfor muligheten til å konkurrere om offentlige anbud». (s. 47)
Rapporten kritiserer blant annet myndighetene for at tiltakene mot sosial dumping i hovedsak er rettet inn mot bygg- og anleggsbransjen og industrien, og at bransjer som hotell- og restaurant, renhold og transport ikke får nok fokus. Men i de delene av rapporten der ser på de konkrete konsekvensene av direktivet, gjør de selv den samme tabben. Der nevnes ikke de andre bransjene én konkret betraktning. Det er en stor utfordring, særlig for norsk fagbevegelse, å få fram virkeligheten til de ansatte i disse bransjene «der problemene med sosial dumping er minst like store», for å sitere Eilertsen/Stugu (s. 45).
Rapporten fra DeFacto er et viktig bidrag til den avgjørende fasen av kampen mot tjenestedirektivet, dvs. et norsk veto. SV og Sp vil ha veto, mens Ap ikke synes direktivet er så ille lenger. Det er bare et sterkt press på Ap fra fagbevegelsen, (og kanskje AUF) som kan tvinge fram et norsk veto mot direktivet når det skal opp på nyåret. Derfor er det så viktig at innholdet i rapporten blir lest, spredt og ikke minst at fagforeninger gjør som LO i Oslo og enkelte forbund sentralt og krever et veto fra regjeringa.
Hvilke konkrete konsekvenser får tjenestedirektivet for norsk arbeidsliv? Det er svarene på det spørsmålet som kan tvinge fram faglig press for veto mot tjenestedirektivet.
Jon C. Tønnesen
Etter at denne artikkelen ble skrevet, vedtok EU-parlamentet tjenestedirektivet 15. november. Gå inn på Nei til EUs nettsider og se hva som ble vedtatt. (Red.)
Relaterte artikler
Fotnote til Dag Solstads siste roman (nettbonus)
Dag Solstad karakteriserer sine to siste romaner 16.07.41 og Armand V som unntak i sitt forfatterskap, skrevet på overtid etter at hans egentlige forfatterskap var over.
Dag Solstad: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (Oktober 2006)
Les også Øyvind Andresens artikkel i Røde Fane nr 1, 2003:
"Dag Solstad – mellom marxisme og eksistensialisme"
Hans siste roman Armand V består bare av fotnotene til "en uutgravd roman", altså en roman som aldri er skrevet, men bare eksisterer som en tenkt tekst "der oppe". Men selv om denne sjangeren er helt spesiell og umulig å kopiere, trenger man bare lese noen fotnoter for å skjønne at dette er en typisk Solstad-roman.
Hovedpersonene i Solstads romaner er en type dobbeltgjengere. De er født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (les: Sandefjord), har fått sin utdannelse på 1960-tallet – og har alle en type intellektuelle yrker. Dette har det felles med den faktiske forfatteren av bøkene. Arild Asnes, 1970 og 16.07.41 kan også leses som selvbiografier. Romanene utgjør en enhet fordi de har det felles at de alle er en utprøving av forskjellige typer roller som intellektuelle har inntatt i det norske samfunnet fra slutten av 1960-tallet til i dag.
I Solstads forfatterskap går det dårlig med de personene som ikke har det nødvendige doble blikket på sitt rollespill. I romanen om gymnaslærer Pedersen overlever for eksempel Pedersen fordi han holder en viss distanse til sin rolle som revolusjonær, han lar seg ikke fullstendig oppsluke. Den autentiske Nina Skåtøy, derimot, identifiserer seg fullstendig med sin rolle og løper lina så langt ut at det ikke er noen veg tilbake. Hun går derfor under når de revolusjonære idealene kolliderer med den norske hverdagen.
I 1984 uttalte Solstad i et intervju med Vinduet: "Å være fri uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette problemet." Dette er en fruktbar innfallsvinkel også til hans siste roman.
Hovedpersonen i denne romanen, Armand V, blir ambassadør, ikke minst fordi han er fascinert av spillet i diplomatiet. Han utøver sin praksis med glans slik at han til slutt blir norsk ambassadør i London. Han er lojal til fingerspissene til tross for at han er grunnleggende uenig med norsk utenrikspolitikk; han er blant annet motstander av norsk medlemskap i Nato og EU. Det er bare en gang han går ut av sitt gode skinn, det er i scenen der sønnen hans sier han vurderer å verve seg som soldat. Faren uttrykker høylytt sin motstand mot dette, noe som får sønnen til å handle motsatt av farens vilje. Dette får katastrofale følger etter en militæroperasjon i et fremmed land, sannsynligvis Afghanistan.
Solstads nye roman fikk meg til å trekke en annen bok ut av hylla. Det dreier seg om den svenske forfatteren Jan Myrdals En illojal europeeres bekjennelser, som kom på norsk i 1970. Myrdal tar her et oppgjør med de intellektuelle, som han mener massivt støtter opp under de med makt. "Vi har omhyggelig analysert alle kriger, men vi har ikke stoppet dem." "Vi har beskrevet torturen (…), men vi stanset den ikke." "Nå kan vi enda en gang analysere verdenssituasjonen og beskrive krigene og forklare hvordan de fleste er fattige og sultne. Mer gjør vi ikke. Vi er ikke det bevisstes bærere. Vi er bevissthetens luddere."
Armand V er en lojal europeer. Han er et bevisst menneske med stor innsikt i de historiske og samfunnsmessige prosessene. Kan vi, med Myrdal, kalle ham en "bevissthetens ludder"?
Redaktøren av Morgenbladet, Alf van der Hagen, har antydet at vår utenriksminister hadde mange felles trekk med Armand og fikk Gahr Støre til å anmelde Solstads roman i sin avis. Gahr Støre prøver i anmeldelsen på alle mulige måter å avgrense seg i forhold til Armand. Gahr Støre er blant annet ikke EU- og Nato-motstander. Det Gahr Støre her sier, er at det ikke er noen motsetning mellom hans overbevisning og han yrkesutøvelse. Han er altså en autentisk person, i motsetning til den inautentiske Armand.
Samtidig sier utenriksministeren at han er en stor beundrer av Solstads forfatterskap. Kan han si noe annet? Har ikke Solstad en så høy status at vi må forvente av en minister av Støres type at han har den tilstrekkelige kulturelle kapitalen, slik at han må si det?
Det er likevel et paradoks. Hos Støre er det tydeligvis harmoni mellom den indre stemmen og den ytre praksisen. Jeg har iallfall lært av Solstad at det er i den indre splittelsen og tvilen at frigjøringen ligger gjemt. Eller med andre ord: Det bør ta nattesøvnen fra en utenriksminister å ta inn over seg skjebnen til Armands sønn.
Samtidig vil det være et mareritt for Solstad å bli kanonisert i levende live. Han siste roman gjør dette vanskeligere.
Øyvind Andersen
Relaterte artikler
Om Mao Zedongs rolle (nettbonus)
I 1995 intervjuet en utenlandsk reporter meg om Mao. Hun oppsøkte meg i egenskap av en som hadde møtt mannen i levende live og åpenlyst hadde beundret ham gjennom mange år. Hun spurte: «Hva med alle de menneskene han drepte? Hva med alle som døde i hungersnød? Og hva med alle lidelsene og alle menneskene som ble ødelagt i kulturrevolusjonen?» Med disse spørsmålene stilte hun seg på linje med det rådende mediasynet på Mao, det gjengse synet, som er å beskrive ham som et monster – Monsteret Mao. Det vanligvis mer opplyste BBC nådde et nytt lavmål samme uke med sitt hundreårsjubileumsprogram. Det gjorde ham til ikke bare et monster, men også en uhyrlig blodsuger som hadde sunket dypt ned i orgier med tenåringsjenter. For et simpelt angrepsnivå! Det gjorde BBC billig, og burde ha slått tilbake på dem, men man vet aldri i disse tider.
William Hinton er en amerikansk marxist som har skrevet flere bøker om Kina.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck
Se også William Hintons artikkel «Gjensyn med Maos landbrukspolitikk» i Røde Fane nr 2, 1994
Tesen om monsteret Mao hviler på to hovedanklager. Den første gjør ham ansvarlig for all euforien og overdrivelsene under Det store spranget framover og organiseringa av folkekommunene, som, ifølge anklagene, førte til sammenbrudd i produksjonen og til slutt til hungersnød i Kina. (Men er det ikke virkelig merkelig at denne hungersnøden ikke ble oppdaget den gang, men bare ekstrapolert baklengs ut fra folketellinger tatt opp 20 år seinere, for så å tøye tallene til det ekstreme i den hensikt å gjøre den verste tolkning av svært tvilsomme resultater?) Jeg mener ikke å si at det ikke ble gjort feil i politikken, at det ikke var noen avlingssvikt, og overhodet ingen sult, men prøvelsene i de årene blir framstilt som den største hungersnød i menneskenes historie, og det er en konklusjon jeg ikke godtar. Den andre anklagen gir Mao skylda for de verste utslagene av vold og alle de personlige tragediene som forekom under Kulturrevolusjonen. Må Mao bære skylda for alle disse fenomenene? Jeg mener det er galt å gi Mao all skyld på denne måten. De lidelsene som forekom under begge disse periodene oppsto som resultat av en langvarig politisk krigføring. Denne politiske krigføringa vokste i sin tur ut av sammenstøtet mellom to nylig oppståtte klasser – arbeiderne og borgerskapet – sammenstøt over Kinas framtidige retning etter seieren i 1949. Kampen mellom dem var uunngåelig og gjenspeilet den politiske og sosiale hovedmotsigelsen som oppsto i Kina etter frigjøringa. Inntil 1949 hadde hovedmotsigelsen gått mellom det kinesiske folket på den ene sida og på den andre sida de føydale godseierne, deres yngel byråkratkapitalistene, og de utenlandske imperialistene som støttet dem alle, spesielt (fra 1930-tallet av) de japanske, som forsøkte å erobre Kina med væpnet makt. Karakteren av den revolusjonen som denne motsigelsen førte til, var demokratisk, eller som Mao kalte den, nydemokratisk. Hva er så den nydemokratiske revolusjonen? Jeg har forklart dette spørsmålet i min bok The Great Reversal: The Privatization of China 1978-1989 (Monthly Review Press 1990.) Det kan oppsummeres som følger: På 1930-tallet erklærte formann Mao at den kapitalistiske veien ikke sto åpen for Kina i det 20. århundret. Han sa at den kinesiske revolusjonen mot indre føydalisme og ytre imperialisme ikke kunne være en demokratisk revolusjon av den gamle typen som den britiske eller den franske – en revolusjon som åpnet veien til kapitalismen. Den måtte være en demokratisk revolusjon av en ny type, en som ville åpne veien til sosialismen. Hvorfor? Først og fremst fordi imperialistmaktene ikke ville tillate Kina å gjennomføre en omdanning som tok sikte på selvstendig kapitalistisk utvikling. Hver gang ett eller annet skikt av det kinesiske folket reiste seg for å utfordre det tradisjonelle styresettet grep imperialistmaktene inn, enkeltvis eller i samlet flokk, for å slå ned forsøket med våpenmakt. Denne forutsigelige responsen fikk Sun Yat-sen til å spørre: «Hvorfor vil lærerne aldri tillate elevene å lære?» Han stilte dette spørsmålet fordi amerikanerne prekte for dem om kapitalismens vidundere og sa til dem: «Dere kinesere bør utvikle kapitalisme,» men hver gang de prøvde å utvikle den, grep amerikanerne inn for å knuse den! Svaret var selvfølgelig at godseierklassen som helhet og kompradorene i forretningslivet og regjeringa tjente som hovedstøttespillere for imperialistmakta i Kina. Derfor brukte amerikanerne all sin finansielle og militære makt for å støtte, inspirere, fostre og bevare disse føydale overlevningene og deres kompradoryngel. For det annet, sa Mao, var kapitalismen ingen mulighet fordi «sosialismen ikke ville tillate det». Med det mente han at uten å alliere seg med og vinne støtte fra alle sosialistiske krefter i verden – først og fremst Sovjetunionen og dernest arbeiderklassene og arbeiderbevegelsene i Japan, Storbritannia, De forente stater, Frankrike, Tyskland, Italia og andre land, og den støtten disse ga gjennom sine egne kamper mot kapitalismen og imperialismen – kunne den kinesiske revolusjonen umulig lykkes. I den moderne tidsalder, som Mao definerte som en æra av kriger og revolusjoner, der kapitalismen utvilsomt var døende og sosialismen utvilsomt i framgang – ville en slik allianse og slik støtte bare komme som svar på en kinesisk revolusjon av en ny type – en kinesisk revolusjon som åpnet for arbeiderklasseherredømme og sosialisme – og ikke en kinesisk revolusjon som åpnet for borgerlig klasseherredømme og kapitalisme. Og til sist: Kinas uavhengige nasjonale borgerskap, den revolusjonære delen av borgerklassen, var svak og vaklende. Den kunne ikke på noen måte hamle opp med både de kinesiske godseierne og imperialistene pluss deres kinesiske kompradorpartnere uten å mobilisere både arbeiderklassen og bøndene fullt ut. Men å mobilisere arbeiderklassen betydde å legge visse begrensninger på styringsretten og imøtekomme visse arbeiderklassekrav – jobbsikkerhet, pensjoner, helsevesen – mens å mobilisere bøndene betydde å gjennomføre en jordreform. Dette kunne ikke gjøres uten å konfiskere rikdommen til godseierklassen, som borgerskapet i all hovedsak hadde vokst fram av og fremdeles opprettholdt myriader av bånd til. Hva mer er, det å konfiskere eiendom og jord truet grunnlaget for all privateiendom og fikk kapitalister til å vakle – hvor mye de enn ønsket frigjøring fra føydalisme og imperialisme. Igjen og igjen viste det nasjonale borgerskapet seg ute av stand til å yte en fast ledelse mot folkets fiender, utenlandske som hjemlige. Ledelsen i den demokratiske revolusjonen i Kina falt dermed automatisk på arbeiderklassen, som var langt mer tallrik og eldre og mer erfaren enn borgerskapet, og på kommunistpartiet, som hadde etablert seg som talsmann for alle undertrykte. Når kommunistpartiet tok ledelsen i revolusjonen og mobiliserte både arbeidere og bønder i millioner, og truet med å konfiskere ikke bare all jorda til godseierne men også all eiendommen til imperialistene og deres allierte kompradorer og byråkrater, kunne revolusjonens første mål vanskelig være kapitalisme. Mao forespeilet en ny nasjonal form, en blandingsøkonomi med hovedvekta på offentlig og kollektiv eiendom der felles statlige-private og de nasjonale kapitalistenes fullstendig private firmaer spilte en mindre, støttende rolle. Dermed førte dette til begrepet om en nydemokratisk revolusjon og en nydemokratisk overgangsperiode og den endelige etableringa av en nydemokratisk stat. Denne statens mandat ville være å fullføre jordreformen og nasjonalisere de rikdommene (industrielle, kommersielle og finansielle) som de fire store byråkratiske familiene i Kina hadde monopolisert, og, innen visse grenser, å hjelpe de nasjonale kapitalistene med å komme på fote. Den store seieren i 1949 førte til alt dette, som planlagt. På fastlandet løste den den gamle motsigelsen med føydalismen og byråkratkapitalismen støttet av imperialismen, og brakte en ny motsigelse i forgrunnen – det kinesiske folket mot borgerskapet. Fra det punktet av var revolusjonens karakter sosialistisk, selv om mange nydemokratiske oppgaver gjensto å løse – så som jordreform i de nylig frigjorte områdene. Så den politiske kampen hadde skiftet karakter. Nå var ikke Mao ansvarlig for dette. Det var innebygd i det kinesiske livets struktur og i strukturen til det kinesiske kommunistpartiet og i all kinesisk politikk ved eksistensen av klasser – særlig de framvoksende nye klassene, arbeidere og kapitalister – og av den eksisterende økonomien på dens utviklingstrinn. Stilt overfor disse motsigelsene hadde kommunistpartiet utviklet seg til to hovedstrømninger: Den ene var et åpent parti som styrte de frigjorte områdene, med Mao Zedong som øverste leder, og den andre var et undergrunnsparti som hovedsakelig vokste fram i de Guomindang-dominerte byene, der Liu Shaoqi var ansvarlig under Maos øverste ledelse. Partistrømningen under Mao utviklet seg til et proletarisk hovedkvarter og den strømningen som Liu ledet ble kjernen i et borgerlig hovedkvarter, alt innenfor selve partiets overordnede paraply. Det betyr ikke at alle på hver side var enten proletariske eller borgerlige. Det var mange grader av blanding og tilsetning. Men de to hovedkvarterene, med sine kontrasterende klassekarakterer, vokste fram av denne historien og disse omstendighetene, og fram av at de to strømningene var isolert fra hverandre. Shanghai-borgerskapet bidro tungt til Lius styrker gjennom studentbevegelsene i 1930-åra og 1940-åra. Etter at Dengs reformer begynte, spurte folk alltid når noen nådde en høy stilling: Hvilken grein av Ungdomsforbundet i Shanghai hørte han eller hun til? De store reformlederne som Deng Xiaoping brakte fram, først Hu Yaobang og så Zhao Ziyang, var begge produkter av ungdomsforbundet i Shanghai. Selvfølgelig var det mange maoister blant forbundets medlemmer og det var arbeidere og venstre-intellektuelle som identifiserte seg med arbeiderklassen i partiets underjordiske greiner. Men under Lius ledelse oppsto ikke desto mindre et borgerlig hovedkvarter. Etter seieren, etter frigjøringa av Kina i 1949, smeltet de to strømningene i partiet sammen til ett organisatorisk, men de smeltet aldri sammen ideologisk. Imens mottok den borgerlige strømninga hele tida forsterkninger av kadre som en gang hadde vært hengivne, men degenererte under det bombardementet av sølvkuler som hilste dem når de mottok et embete på ethvert nivå, der sølvkulene var de frynsegodene og privilegiene som samfunnet eller individuelle kapitalister kunne tilby en mann eller kvinne med makt. En rekke av korrigeringsbevegelser stanset denne lekkasjen, men kunne ikke stenge den helt. Det var heller ikke lett å skjelne de skjulte opportunistene blant de nye rekruttene til et parti som plutselig var ved makta og i posisjon til å fordele rikdommen til langt den største massen av arbeidende mennesker verden noen gang har sett. For å tjene arbeidernes og bøndenes langsiktige interesser, måtte Maos proletariske strømning kjempe for en sosialistisk framtid og den endelige avskaffelsen av klasseutbytting. At Mao virkelig hadde vanlige folks framtidige interesser i tankene når han kjempet for dette målet, demonstreres av den krisa og stagnasjonen som nå gjennomsyrer store deler av den kinesiske landsbygda. Dette fører til proletarisering av snesevis av millioner bønder som er kronisk undersysselsatt på de små nuddelstripene med jord som fins overalt og som familieansvarssystemet tildeler dem. For å bevare en framtidig rolle for seg sjøl og redde Kina som handlingssfære for borgerskapet som klasse, måtte borgerskapets representanter innen partiet i skarp kontrast til dette i det minste kjempe for en forlenget periode med blandingsøkonomi, der en stadig videre rolle for private entreprenører ledet til en kapitalistisk framtid. For å få vektskåla til å tippe i denne retninga innløste Dengs regjering obligasjoner for snesevis av millioner dollar. Obligasjonene ble en gang utstedt til Kinas uavhengige entreprenører for å kompensere for regjeringens ekspropriasjoner, og det var betalt rente på dem i ti år fram til de var blitt annullert i 1966. Innløsingen av obligasjoner begynte omkring 1980. Kan Mao klandres for kampen, for splittelsen over politikken? Nei. Denne splittelsen var innebygd og uunngåelig. Initiativer som oppsto på den ene av sidene måtte utfordres og nedkjempes eller i det minste nøytraliseres av den andre sida. Striden var bitter, langvarig, og hard. Tragediene og ofrene var mange på begge sider. Ekstreme gnisninger mellom de to klassefraksjonene bidro i høy grad til at politikken slo feil. Ingen politisk linje, fra noen av sidene, kunne settes ut i livet uten strid. Fra den borgerlige sida hadde bitterheten sin rot i en ubønnhørlig sannhet: Akkurat som bøndene i det gamle Kina kunne klare seg uten godseierne, men godseierne ikke kunne klare seg uten bøndene som arbeidet, kunne arbeiderne og bøndene i det revolusjonære Kina klare seg uten borgerskapet, men borgerskapet kunne i det lange løp ikke klare seg uten arbeiderne og bøndenes arbeid og den merverdien de skapte. Jeg snakker ikke nå om intellektuelle. Arbeiderklassen kan vinne støtte fra og trene opp intellektuelle som er lojale overfor sosialismen, akkurat som borgerskapet kan vinne støtte fra og trene opp intellektuelle som er lojale overfor kapitalismen. Å gi Mao skylda for den kampen som fulgte og for utfallet av den, er derfor uberettiget, urealistisk og uhistorisk. Mao gjorde det som måtte gjøres, gitt hans sosiale basis, mens Liu gjorde det som han måtte gjøre gitt hans sosiale basis. Etter et tiår med konflikt kom det til et oppgjør i Kulturrevolusjonen. Mao vant noen seire i begynnelsen, men uheldigvis kunne han ikke konsolidere dem under hammerslagene fra Liu-Deng-motoffensiven, som ble forsterket av dødvekta, tregheten, seiglivetheten i alle de gamle skikkene, gamle vanene, gamle forestillinger og all gammel overtro som gjorde enhver forandring vanskelig, for ikke å snakke om så radikale forandringer som sosialistiske produksjonsforhold og den tilsvarende sosialistiske overbygningen det krevde. Mao hadde overtaket politisk. Han kunne snakke direkte til og mobilisere hundrevis av millioner arbeidere og bønder. Men Liu hadde overtaket organisatorisk fordi hans gruppe kom fra undergrunnsapparatet, i kraft av sitt eksisterende nettverk i 1949 kontrollerte partiorganisasjonen på landsbasis og hadde makta til å utnevne, avsette, forfremme og utdanne mellomsjiktet av kadre landet over. Kjernen i Lius utdanningsprogram var hans brosjyre How to Be a Good Communist. Denne gikk inn for en selvutvikling som, hvis den ble utført etter hans direktiver, ikke ville sette en i stand til å tjene folket bedre, men til å bli et lydig redskap, og slik gjøre seg fortjent til å bli forfremmet til stadig høyere poster i partiet. Disse besteborgerlige lakeiene, med karrièrer som var avhengige av Liu, var borgerskapets stormtropper i partiet, og det var et konsistent mønster i måten de opptrådte på. I enhver ny situasjon, når Mao foreslo en sosialistisk løsning, ville de først forhale og forsøke å bremse forandringen eller forhindre den. En gang oppløste de for eksempel 30.000 landsby-jordbrukskooperativer med ett slag. Men når enhver bevegelse nådde høydepunktet og ikke kunne stoppes med uthaling, da slengte de seg på, så aktive som noen, og dreiv ting til det ytterste, noe som var like ødeleggende, om ikke mer. Fra Lius hovedkvarter kom det alltid, helt konsistent, i stadium etter stadium av revolusjonen, en bevegelse, et skifte fra høyre-obstruksjon til venstre-ødeleggelse. Enten det var bevisst eller ikke, så var dette mønsteret. Det kom til syne under jordreformen, slik det blir vist i min bok Fanshen (University of California Press, 1997). Det kom til syne så det forslo under anti-høyre-bevegelsen i 1958. Etter de sjokkerende hendelsene i Ungarn på slutten av 1950-tallet, foreslo Mao at det kunne være så mange som 4.000 høyreorienterte reaksjonære blant Kinas intellektuelle og akademikere. Deng Xiaoping, seinere Kinas ledende mann, påtok seg ansvaret for å håndtere høyreavvikerproblemet den gang, og gjorde enorm skade ved å angripe 500.000! Den samme høyre-til-venstre-svingen martret Den sosialistiske opplæringsbevegelsen i 1964. Kadre på bunnplanet befant seg plutselig under totalt angrep fra Lius hovedkvarter. Bare i ett eneste fylke, Xiyang i det sentrale Shanxi, begikk 40 ledere på landsbynivå selvmord. Før det viste en tilsvarende svingning seg under Det store spranget etter at de borgerlige kreftene mislyktes i å avverge det. Måten de svarte på besto i å drive ting til ytterpunktene, sånn som å blåse til «Den kommunistiske vinden», en vind av politiske overdrivelser som inneholdt en storm av gigantomani. Hvis et bydistrikt hadde vist seg egnet som en eneste produksjonsenhet, så var et helt fylke enda bedre. Den inneholdt en orkan av blinde direktiver – hvis det å grave en fot djupt er bra for jordsmonnet, er det bedre å grave tre fot djupt. Den omfattet en overdrivelsesvind – hvis du høstet 100 skjepper per acre (en acre = 4047 kvm, dvs. litt over fire mål. Overs. anm.), så høstet jeg 200 skjepper per acre. Og en utjevnings- og overføringsvind – hvis du har en traktor som kommunen trenger, så send den over, det er til det felles beste. På høyden av den euforien som den store avlingen i 1958 førte med seg allerede før den var høstet, blåste alle disse vindene, og pustet opp alvorlige ødeleggelser, som sammen med det svært dårlige været i 1959, -60 og -61 førte til avlingssvikt, sult, og til og med hungersnød. Maos initiativer led midlertidig nederlag, men de var vel gjennomtenkt. Inspirasjonen til Det store spranget, kommuneformen for kooperativ sammenslutning og industriprosjekter som bakgårdssmelting av jern kom fra den svært vellykte kooperative industribevegelsen Indusco under krigen. Etter passende nedskjæringer og reorganisering lyktes Kina i å gjenopplive mye av den opprinnelige visjonen. Det er en god beskrivelse av denne bakgrunnen for kooperativene og kommunebevegelsen i Jack Grays bok Rebellions and Revolutions: China from the 1800s to the 1980s (Oxford University Press, 1990). Under Kulturrevolusjonen oppsto det liknende ytterligheter. Etter at Mao oppfordret til makterobring nedenfra, dannet alle, og særlig kapitalistvandrerne, fraksjonistiske støttegrupper for å gripe makta. Det førte til prinsippløse og ofte voldelige «fritt-fram-tilstander» som ingen, verken Mao eller Liu, kunne kontrollere. Og slik gikk Kulturrevolusjonen, etter først å ha skapt en kjempemessig storm, i stå uten å konsolidere sine mål. Men bevegelsen som helhet var et stort, kreativt brudd i historien. Det var ikke noen sammensvergelse, ikke noen utrenskning, men en massemobilisering som inspirerte folk til å gripe inn, til å se over og holde oppsikt med kadrene sine og danne nye revolusjonære komiteer for å utøve kontroll på grasrotnivå og oppover. Hele tanken om at tidas hovedmotsigelse var klassekampen mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen, ga seg uttrykk i partiets ledelse, og med mindre den ble løst i arbeiderklassens interesse, ville den sosialistiske revolusjonen grunnstøte. Og hele ideen om at metoden måtte være å mobilisere vanlige folk til å gripe makta nedenfra for å opprette nye representative ledende organer, demokratisk valgte maktorganer, var et gjennombrudd i historien som er oppsummert i uttrykket «bombarder hovedkvarteret». Etter min mening utgjør dette Maos største bidrag til revolusjonær teori og praksis, og kaster lys over veien til framskritt i vår tid. Hadde Mao lyktes, tror jeg ikke det er noen tvil om at vi i dag ville hatt en blomstrende sosialistisk økonomi og kultur i Kina, med enorm prestisje i folket. Den økonomiske framgangen hadde kanskje vært langsommere enn den nåværende, men den ville vært mye mer solid og mye mer nyttig som utviklingsmodell for alle tredje verden-land som nå lever i avgrunnsdyp fattigdom og utbytting. Hvor Mao var spesielt forutseende var i sin avsløring av tendensen til å ta kapitalismens vei og at han gjorde «partifolk ved makta som vandrer kapitalismens vei» til Kulturrevolusjonens skyteskive. I dag, etter tjue år med Dengs «reformer», kan vi tydelig se hvilken vei Kina går og hva resultatet vil bli. Det er sikkert at Maos diagnose står seg. Maos diagnose for hele Kinas revolusjon var at den kapitalistiske veien ikke var åpen for Kinas folk. I en verden som er dominert av mektige imperialister og multinasjonale sammenslutninger med enorm styrke og verdensomfattende rekkevidde, vil ethvert tredje verden-land som tar kapitalismens vei ta en vei som fører til nykolonisering. Med kapitalistiske metoder kan man i dag ikke bygge en økonomi og et land som er uavhengig og selvberget, men bare en avhengig økonomi og et land som lever på nåde fra disse enorme multinasjonale selskapene på toppen av haugen, som bestemmer reglene og dominerer spillet. Deng-regimet (nå Zhang-regimet) er i sitt vesen allerede et kompradorregime, klar til å selge ut til høystbydende Kinas mest dyrebare jord-, materielle og menneskelige ressurser. For umiddelbar fortjeneste vil de nåværende makthaverne gjøre hva som helst, ofre ethvert prinsipp, invitere enhver investor, gi bort store biter av hjemmemarkedet, selge alle og enhver ressurs inkludert langsiktige bruksrettigheter til den mest verdifulle urbane grunn, for ikke å snakke om reklameplass på veggene av Yangtze-kløftene, som kan stå som symbol for hele paradigmet. Nylig oppsto det en stor spekulativ boom i boligmarkedet omkring Beijing, og noe av den beste dyrkingsjorda i Nord-Kina ble lagt ut for å bygge eiendommer for rikfolk. Prisene for disse uferdige husene – de blir faktisk ikke kalt hus, de blir kalt villaer – gikk fra 450.000 til 1.500.000 amerikanske dollar. Så vidt jeg vet ble få om noen av dem solgt til noen som ville bo i dem. Spekulanter fra Hong Kong og andre deler av den kinesiske diasporaen i Sørøst-Asia kjøpte imidlertid noen av dem, i håp om å håve inn gevinst ved å selge dem igjen før hele bløffen brøt sammen. Vil Kinas økonomi komme ut av denne overgangsperioden som uavhengig, selvregulerende og ansvarlig overfor det kinesiske folket, eller vil den bukke under for internasjonalt markedspress, gi opp det ene initiativet etter det andre og ende i en passiv, nykolonial stilling, rystet av store finansielle stormer som Kina ikke har noen kontroll over? Jeg tror det siste alternativet er en alvorlig fare og bør konfronteres nå av dem som er ansvarlige for Kinas framtid. Dessverre ser jeg ingen tegn til at noen som er i posisjon til å gjøre noe med det tar problemet alvorlig. Korrupsjonen når helt til topps i regjeringen og alle har det for travelt med å bli rike fort til at de bryr seg om de langsiktige resultatene. Så jeg tror at Maos opprinnelige spådom, at i en verden dominert av mektige imperialistiske stater er ingen kapitalistisk vei åpen for Kina, vil vise seg å være like sann i dag som da han formulerte den i 1920-åra. Flere og flere fra alle livets områder vil komme til å verdsette og hedre Maos livsverk, hans kamp for nasjonal frigjøring og hans kamp for sosialisme. Hovedpoenget mitt, at alvorlig klassekamp var innebygd i Kinas moderne historie etter frigjøringa, så ingen person, ingen gruppe, ikke noe parti eller noen fraksjon hadde frie hender til å tillempe en sosialistisk politikk, og at tragediene og ulykkene på alle sider var et resultat av gnisningene i skjæringspunktet mellom de nye innenlandske klassene der de kjempet for herredømmet over samfunnet, først og fremst innafor kommunistpartiet, tror jeg også vil stå seg i det lange løp.
Relaterte artikler
Løgn og sannhet – film og TV
Hans Isaksson:
24 lögner i sekunden: eftertexter om film
(med teckningar av Robert Nyberg), Stockholm: Manifest kulturproduktion 2000
Birger Thurn-Paulsen er lystekniker, redaksjonsmedlem i Røde Fane og medlem i AKP.
Hans Isaksson har skrevet boken 24 lögner i sekunden. Isaksson er lege, sosialist og en av dem som lager og skriver i det svenske tidsskriftet Clarté. I tillegg er han en kunnskapsrik, kritisk og underholdende filmentusiast.
Isaksson har sett mye film og TV, er opptatt av mediet, og ikke minst opptatt av hva disse mediene inneholder og hva de gjør med oss. Boka består av en hel rekke anmeldelser eller omtaler av filmer og TV-serier. I tillegg får vi en del filmhistorie, vurderinger og analyser av filmen som moderne industri, og en bekymret kommentar om filmens framtid, eller rettere sagt framtiden til kino-filmen.
Siden han er en marxistisk kritiker, settes filmomtalen inn i en sammenheng, slik at hver omtale også gir biter av historisk og politisk kunnskap.
«Man kan alltid lære seg noe av en film. Dels gjennom hva som sies der, det må man ta stilling til. Dels gjennom å se etter hvordan det sies, og hvordan filmskaperen forsøker å overbevise oss. Om filmen er dårlig – hva gjør den dårlig? Hva består løgnaktigheten av? Og hvorfor ljuger man?»
Med dette utgangspunktet ser Isaksson film, og med dette utgangspunktet kommenterer han, analyserer og kler av løgnene, ofte på bitende sarkastisk vis.
Borgerskapet opererer med en slags naturlov om at kunst er kunst og handler om mennesker og evige verdier. Det har ingenting med propaganda å gjøre. Propaganda er det når noe inneholder et klart klassestandpunkt, eller ser fenomener med radikale briller, eller rett og slett avslører samfunnsforhold. Etter denne oppskriften fungerer også filmkritikk, og annen kunstkritikk.
Isaksson tar for seg filmer av Steven Spielberg. Han lager tildels spektakulære filmer, men også filmer med såkalt seriøst og humanistisk innhold – filmer som gis stor oppmerksomhet, mange priser, og de fleste kritikeres lovprisning.
Schindlers liste hører til denne kategorien. Oscar Schindler var en tysk krigsprofitør som tjente store penger på slavearbeidet til jødiske fanger. Mot slutten av krigen får han samvittighetskvaler. Han iverksetter en operasjon som redder et stort antall jøder fra gasskammeret. Vel og merke slavearbeidere fra hans egen fabrikk. Sannsynligvis reddet han også sitt eget hode. Isaksson refererer vitnesbyrd fra overlevende «Schindlerjøder». Disse beretningene forteller at Schindlers slavearbeidere ble utbyttet på en mer human måte enn andre. Men betyr det at Schindler dermed kvalifiserer seg som humanist, spør Isaksson. «Ingenting er lettere enn i offerets øyne å kvalifisere seg som innerst inne god – det er bare å avstå en eneste gang fra å te seg som et svin. Men blir man av den grunn en helgen? Ja, svarer Spielberg, og er dermed i godt selskap med det norske Nobelinstituttet som har gitt Fredsprisen til såvel Menachem Begin, som Henry Kissinger.»
«Om vi bare hadde tjent mer penger kunne vi ha reddet flere, sier den angrende Schindler på slutten av filmen, da kunne jeg ha reddet flere. Dette er i konsentrat borgerens forhold til det sosiale.»
Spielberg fikk noe sånt som åtte Oscars for filmen. Isaksson gjør en liknende gjennomgang av Menig Ryan. Det viktige er at disse filmene hylles, ikke minst for sitt innhold – seriøse filmer om historiens grusomheter, framstilt slik at det er humanismen, det gode i mennesket som seirer.
Land og frihet – og hvite høner
Ken Loach er en anerkjent engelsk filmskaper, som lager filmer med samfunnskritisk innhold. Filmer som Raining Stones og Land og frihet. Loach er dessuten, som så mange engelske intellektuelle, trotskist. Land og frihet er det vel mange som kjenner. Den handler om den spanske borgerkrigen, og er noe såpass uvanlig som en filmatisk skildring av en revolusjonær periode, sett innenfra og nedenfra. Hva sier Isaksson?
«Alle vet at han (Loach) er venstre og et geni. Det må være en stor lettelse for borgerlige anmeldere, hvordan han, midt i en historisk periode der høyre og fascismen i nye former er på frammarsj i Europa, lykkes i å skildre en antifascistisk bevegelse uten på noen måte å gripe inn i dagens historie, eller gi de fortsatt eksisterende imperialistmaktene noe skudd for pannen, de som den gangen la grunnlaget for fascismens seier i Spania.» Og: «Noen veiledning i moderne antifascistisk kamp for en ny generasjon gir filmen ikke.»
Isaksson beskriver filmen som full av forenklet historieskriving, antistalinisme og en framstilling i den grad sett med trotskistiske øyne, at Loach, ifølge Isaksson, konkluderer med at det var kommunistene, snarere enn fascistene som knuste den spanske revolusjonen.
Selv har jeg ikke sett denne filmen, men omtale og referater fra andre kan tyde på at Isaksson har et godt poeng. Les boka, de som har sett filmen! Forøvrig avslutter han dette kapitlet med en ganske typisk bitende kommentar: «Et typisk tegn på at en høne er uproduktiv og derfor burde avlives, er at dens fjærskrud var skinnende hvit og tilsynelatende ren.» Sammenlikningen med trotskistene er slik: «En snøhvit framtoning – masse kakling, men ingenting kommer ut av det.»
En hel rekke filmer får gjennomgå på liknende vis. Filmer som er åpenbart løgnaktige, filmer som er tilslørende og filmer som på forskjellig vis er utfordrende i forhold til hva de faktisk formidler. Det er ikke så farlig å levne arbeiderklassen en viss ære og verdighet, så lenge den ikke er noen trusel. Det samme gjelder indianerne, så lenge de er slått og kuet.
Han ser på Hollywood-filmer, og på svenske og andre europeiske filmer. Bortsett fra et par australske, er det altså europeisk og amerikansk film som omtales. Det produseres mye film andre steder i verden også, og det hadde vært interessant å lese omtaler av disse med Isakssons innfallsvinkel, men det er vel noe med hva man rekker over her i verden. Dessuten er det svært få av dem som når våre kinoer.
USA mot Fellini
Det sier selvfølgelig noe om hele filmindustrien, og hvem som dominerer den. Isaksson gir innblikk i dette også. Den nordamerikanske dominansen på filmens område øker raskt for tiden. I løpet av de siste ti år har amerikanske filmer økt sin markedsandel innenfor EU-området fra 59% til 75%. Bemerkelsesverdig nok har USA-filmen 75% av markedet i et land som Italia, som har Fellini og en hel rekke sterke filmskapere. Isaksson kommenterer dette slik:
«Det er altså ikke nødvendigvis så ille, at det intellektuelt magre, men teknisk og visuelt overdådige filmtilbudet henger sammen med at markedet nå gir folk det de vil ha. Det kommer snarere av at markedet, i motsetning til filminstitutter og stipendienemnder med kunstnerisk produsentinnflytelse, gir folk hva kinopublikum, det vil si barn mellom 12 og 17 år i USA, vil ha. Og vi andre må henge med.»
Et visst opplysende poeng i denne sammenhengen er at salget av TV-programmer og filmer foregår slik at det ikke lar seg gjøre å velge ut bare kvalitetsfilmene. De presenteres i pakker: Kjøp av en god film eller serie koples sammen med et knippe middelmådigheter, eller det som verre er. Det forklarer også i noen grad hvorfor film- og serietilbudet er så uutholdelig likt på de forskjellige TV-kanalene.
Killing in Kosovo – på TV
Bombingen på Balkan og Golf-krigen viser at krig er i ferd med å bli TV-underholdning. Her kan løgnene pakkes inn i umåtelig mange lag, våre humanistiske følelser for en såret verden kan pirres mens dramaet går over skjermen og blodet flyter. Det kommenteres før og etter, vi får såkalte trailere, kanskje også reklame mellom slagene. Isaksson sammenligner det med fotball-VM. Siden idretten er nevnt – boka har et kapittel om idrett, TV og kapital. Lesere av dette kan vel raskt ane sammenhengen, eller som Isaksson sier det: «Kapitalismen skiter ned alt den tar i.»
Man kommer ikke utenom såpene når TV som drømmefabrikk skal omtales. Det gjør heller ikke Isaksson. Tittelen på kapitlet er: «Det såpede helvetet».
Boka setter hele veien ting i sammenheng. Når det gjelder film, og særlig TV-mediet, settes utviklingen i sammenheng med at alt for tida i stor fart gjøres om til vare. Kulturens vareform har trengt vekk dens bruksform, som Isaksson uttrykker det.
Men – i forhold til flommen av løgn og illusjon, dop og drømmer, er det vanskelig å komme vekk fra spørsmålet om hvorfor såpeoperaen som dramatisk form har en så sterk konkurransekraft. Isaksson har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet. Kanskje det blir ny bok?
Alt bare løgn og fanteri?
Liker han ikke noe av det han ser? Joda. Han framhever folk som brødrene Coen, som blant annet har laget Fargo, Stanley Kubrick, som vel burde være velkjent, og brødrene Kaurismäki. Og han anbefaler sterkt en for meg ukjent film: Kjære Emma, en ungarsk film som problematiserer den såkalte liberaliseringen av Øst-Europa, og som gir innblikk i menneskenes kamp for å overleve i dette samfunnet.
Luis Bunuel omtales med respekt og et ønske om å få se flere av hans filmer. På den andre siden er det mange storheter innenfor fransk og italiensk film som ikke har fått plass her.
Han levner forresten ikke Bergman så mye ære, og særlig ikke den nærmest avgudsdyrkende oppmerksomhet han er gjenstand for. Bergman kalles visstnok filmens Strindberg. Isaksson mener at det i noen grad stemmer – forutsatt at man blant annet tar vekk slike elementer hos Strindberg som klassefølelse, kritikk av øvrigheten, humor og ironi.
Boka er underholdende, gir mye kunnskap og setter i gang tanker. Film – og TV – er en gigantisk industri og samtidig et medium for massespredning av kultur, på kunstnerisk nivå og på underholdningsnivå. I denne tid hvor innpakningen nærmest er innholdet er det viktig å lete etter hva som er hva, spørre hva det gjør med oss, og hvorfor. Samtidig som det er viktig å se sammenhenger og avsløre, skal vi vel også kunne ha glede av filmopplevelser, selv om de ikke er helt politisk korrekte?
En av mine yndlingsfilmer er Hasse Alfredssons Den enfoldige morderen. Så hvorfor ikke Isaksson har tatt med den, er meg en gåte. Bortsett fra det, anbefales boka varmt.