Innhold
Leder    2
Plukk    4
Rødt!-samtalen. Helle Hagenau: Hvorfor Brexit?    6

Tema: Sult, overflod og kamp    13
Unni Kjærnes: Hva betyr rett til mat i India?    15
Aksel Nærstad: WTO-regelverket opprettholder sult og fattigdom    22
Arnljot Ask: Angår India oss?    26
Tore Linné Eriksen: Er det håp for den indiske venstresida?    32
Tore Linné Eriksen: Hvem er Arundhati Roy?     36
Arundhati Roy: Trekker de rike de fattige med seg? (Essay)    40

Gunnar Vittersø og Unni Kjærnes: Kjøttets politiske økonomi    66
Dennis O’Neil: Hva i helvete foregår i USA?    74
Kristen Nordhaug: Kina – en oppstigende stormakt    82
Linn-Elise Øhn Mehlen: Velferdsprofitørene i skoleverket    96
Anja Ariel Tørnes Brekke: Asylmottak – profitt på flukt    101
Torstein Dahle: Etter Orlando – homokampen fortsetter     106

Flyktningedebatt:
Mariette Lobo: Hvilken side står vi på?     115

Film:
Rajkumar Hiran: PK (Bollywood)    118

Bokomtaler:
Tore Linné Eriksen: Sør-Afrikas historie    119
Martín Carradós: Sult    122
John Smith: Imperialism in the twenty first century    127
Joel Beinin: Workers and thieves. Egypt    133
Philip Marfleet: Egypt: Contested revolution    133
Richard Seymour: To bøker om Jeremy Corbyn    137
Steve Cushion og Michelle Chase: To bøker om Cuba    139
Andreas Malm: Fossil capital    142
Michael Roberts: The long depression?    144
Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!    147

 

Argu ligger et par timers kjøretur fra hovedstaden. Jentene og kvinnene vi skal treffe sitter spente i forsamlingshuset hvor de har hatt diskusjonene sine.

Unni Rustad var medlem av Redd Barnas beredskapsgruppe i Afghanistan.

Historien er et utdrag fra hennes bok På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen, og gjengis med tillatelse fra forfatteren og Oktober forlag,

---

Midt i flokken sitter Houmeira som har ledet gruppearbeidet. Ansiktet hennes forteller om et menneske med integritet og styrke. Alle kaller henne "ingeniør Houmeira". Jeg spør henne hvor hun tok utdannelsen sin. "Vi var tredve unge jenter herifra som reiste til Kabul i sekstiårene," forteller hun. De bodde på hybelhus og kom hjem til Badakhshan som lærere, ingeniører og leger.

Vi går sammen mellom leirhusene til skolen hvor jentene skal presentere meningene og forslagene sine for de voksne. Utenfor skoleporten er det en stor opiumsåker. Innenfor blir plassen snart full av jenter i svarte kjoler og hvite skaut. En gruppe lærere og flere landsbyledere er på plass, og det er pyntet med plastblomster, flagg og bannere. Først er det som vanlig resitasjon av Koranen. Dette kan de fleste i Afghanistan, og noen ganger er det veldig vakkert, som i dag hvor Najiba på tolv lukker øynene og synger om den kloke og barmhjertige profeten. Så går det slag i slag.

Tretten år gamle Nasrin holder denne talen til forsamlingen: "Venner, vær så snill og hør på oss. Vi har lidd mer enn andre på grunn av krigene, og vi er så trøtte av dem. I mange år kunne vi ikke gå på skole, enten på grunn av geværmennene eller på grunn av Taliban. Vi drømmer om å bli leger, ingeniører eller i det minste lærere. Jeg snakker ikke bare om landsbyen vår. Hvis vi jenter i Afghanistan får sjansen, kan jeg garantere at vi blir gode leger, gode ingeniører og vi kan tjene landet bedre enn andre. Vi trenger oppmuntring. Det først er god utdannelse. Skolen er veldig langt unna.. Dette skaper problemer for oss, vi bruker to timer på skoleveien. Når vi endelig kommer fram, er det ingen gode lærere der, ingen klasserom. Hvis dette fortsetter, kaster vi bort tida med å gå der."

"Geværmennene må avvæpnes, og våpnene deres må gis til ansvarlige mennesker," sier ei tenåringsjente. "Vi ser menn med gevær på skoleveien, og det gjør oss redde," forsetter hun, noen jenter går ikke på skolen på grunn av geværmennene. Ei gruppe synger: "Vi vil ikke ha geværer, vi vil ha utdannelse, vi vil ikke ha høstens og vinterens kulde og snø, vi trenger å le, vi trenger vårens varme. Vi vil ha kjærlighet fra foreldre og lærere, vi ber ikke om mat, for vi har skjønt hvor viktig utdannelse er, den gjør livet enklere."

"La jenter bli ferdige med skolen før de må gifte seg," ber ei annen gruppe. Og så er det rollespill om ei jente som må se på at faren blir sjuk og dør, fordi det ikke er noen klinikk i området og ingen transport til hovedstaden.

Fjorten år gamle Farzana gir de voksne følgende formaning: "Alle barn har rett til å bli respektert. Dette står også i Koranen, muslimer burde rette seg etter det. Hvis de gjorde det, ville det ikke vært noen diskriminering av gutter og jenter, rike og fattige, funksjonshemmede og normale og først og fremst ville det vært utdannelse for alle."

Utdannelse er viktigst av alt, sier barn og unge. De slåss kanskje med foreldre for å få gå på skolen, og går lange veier for å komme dit. Mange holder ut kulde og sterk varme, sitter ute eller i telt, uten bord og stoler, bøker og materiell. Flere klager på at lærene gir best karakterer til de rikes barn, eller til dem som er penest. Det er vanlig at lærere slår. Mange av dem har ingen lærerutdannelse, de har seksti elever i klassen, kanskje flere, ingen bøker eller hjelpemidler, ofte har ikke ungene engang en blyant. Hver time blir en kamp for å holde orden, og flere lærere sier at de veit ingen annen råd enn å bruke fysisk makt.

Til tross for de kummerlige forholdene kommer mange barn med kjærlighetserklæringer til skolen og lærerne sine. Flere sier at en god lærer er som et lys i mørket, de blir glade av å se læreren sin, sier de. Ei jente i Herat sier: "Jeg vil takke alle foreldre som sender barna sine på skolen, og også takke for lærernes godhet, for mange av dem jobber uten lønn. Det jeg ønsker meg mest av alt er penger, fred, sikkerhet og bøker."

 

I Virginia Woolfs essay A room of your own skriver hun at for å skape litteratur, trenger du et rom for deg selv og en viss sum i året.

Gro Finne er maler, tegner, grafiker.
Alle maleriene og tegningene i dette nummeret av Rødt! er hennes.

---

Selv har jeg skaffet meg rommet, et atelier som jeg har innredet i en gammel stall i Markveien på Grünerløkka i Oslo. Jeg har hatt det siden tidlig på åttitallet.

Den andre forutsetningen for å skape, en viss sum i året, har jeg fremdeles ikke klart å skaffe. Så min drøm for framtida er å skaffe disse pengene, men hvordan?

Det betyr ikke at jeg sitter og venter på dem, jeg jobber som de fleste andre hardt for å skaffe dem og utnytter tiden jeg har til overs så godt jeg kan.

Så derfor har jeg allikevel klart å skape mange bilder, malerier, tegninger og grafikk på disse årene. På ren trass vil jeg si.

Jeg improviserer, i mitt eget liv og i bildene, prøver å fange øyeblikket. Bildene blir til underveis, jeg planlegger ikke resultatet selv om det er avhengig av en lang prosess. De siste årene har jeg arbeidet med kvinnefigurer og blomster. Det jeg vil med bildene er å uttrykke glede over livet, det poetiske, bevegelige øyeblikket, over fargene og linjene i strøkene.

For framtida er nå og tida får jeg ikke tilbake.

---

Gro Finne har jobbet med bilder siden Kunsthåndverksskolen i 1972. Ferdig med Statens kunstakademi 1981 og laget samme år utstillingen Oslo, Oslo i UKS sammen med Marit Wiklund, Marianne Hølmebakk og Sonja Krohn.

Har atelier i gamle Grünerløkkas aksjebakeri siden 1982 og bor i kunstnerboligene på Bøler med mannen Svein Mamen som også er maler, og har to barn på 16 og 14 år.

Var formann i UKS på 1986-1988. Utdannelse som lærer i 2004 og arbeider innimellom som lektor i den videregående skolen, med prosjekt for Den kulturelle skolesekken, samt omviser på Det Norske Teatret pluss ekstrahjelp i hjemmetjenesten og styreformann i borettslaget.

Utstilling i galleri Skårer i januar 2006 og skal stille ut sammen med Svein Mamen i Eidsfoss til våren og kunstparken i Risør til høsten.

 

Eventyret om Rødhette og Ulven, Jegeren og Bestemor har jeg kjent siden tidlig barndom. Men de siste årene har jeg begynt å reflektere mer over innholdet. Eventyret om den snille piken som kommer med mat til Bestemor så hun skal få noe å spise der hun bor alene i skogen.

Anne-Berit Tuft arbeider som forlagsredaktør i Cappelens Forlag, er klubbleder for omtrent 200 medlemmer, er leder av HK media, et bransjeråd i Handel og Kontor som organiserer ansatte innen media, forlag, bokklubber og kunnskapsbedrifter. Hun bor på Hønefoss og pendler til Oslo hver dag, og er en stor tilhenger av kollektive reisemåter.

---

Og vi kjenner fortsettelsen – Rødhette treffer Ulven på veien og lar seg lure av ham til å gå og plukke blomster i skogen. Når hun så kommer fram til Bestemors hus, blir hun spist av Ulven, men så kommer den kjekke og staute Jegeren. Og det er duket for finalen. Jegeren dreper Ulven og befrir Rødhette og Bestemor.

For meg er dette eventyret blitt et bilde på kvinners situasjon i yrkeslivet: aktive, handlende menn og passive og lettlurte kvinner. Og det er ikke enkelt å bryte ut av dette, for Jegeren ønsker fortsatt å redde Rødhette og Bestemor og utmeisle den veien vi skal gå. Ulven vil være riset bak speilet: Husk at jeg finnes, og hvis du ikke er lydig, kommer jeg og tar deg.

Min drøm for framtiden er at Rødhette tar grep om eget liv, lar Jegeren og Ulven seile sin egen sjø og befrir Bestemor på egen hånd, slik vi egentlig har evner til. For er det noe en moderne Rødhette kan gjøre, så er det å ta ansvar, rydde opp, gjøre sin plikt og kreve sin rett. Men Jegeren og Ulven kjemper for å beholde de aktive rollene i historien, de vil ha Rødhette der hun er.

Pensjonsreformen er et eksempel på at Bestemor og Rødhette faktisk blir fortært og ennå ikke er kommet ut av Ulvens mage, fordi Jegeren hadde andre prioriteringer enn å skyte Ulven. Dessverre er det slik i virkeligheten at Jegeren ikke alltid kommer og redder oss. Men en moderne Rødhette ligger ikke stille i Ulvens mage. Hun sparker fra seg så godt hun kan, og sparking gir resultater. Det blir endringer i høyreregjeringens arbeidsmiljølov, og nå gjelder det å sparke på plass et par endringer i Folketrygden.

Vi skal kunne være trygge på at vi får et godt liv også når vi når Bestemors alder. Men Jegeren så ikke at innholdet i pensjonsreformen var kvinnefiendtlig, han gikk med på Ulvens argumentasjon om at forverringen av pensjonene var en naturnødvendighet. Rødhette derimot, vet at det ikke er gitt at de eldre skal få mindre av den stadig større samfunnskaka bare fordi det blir flere av dem.

Mitt store ønske for framtiden er at vi sammen står opp for en omkamp om besteårsregelen. Den vil sikre Bestemor og Rødhette en verdig alderdom som pensjonist. Det er oftest slik at de som har de mest fysisk krevende yrkene – kassabetjenter, renholdere og lagerarbeidere for å nevne noen – også har lavest lønn. Det er tungt å arbeide fullt i en slitsom jobb i 43 år for å få full pensjonen. Alle som av ulike årsaker får et avbrudd, vil tape på alleårsregelen. Noen tar seg av barn og jobber deltid, noen tar etterutdannelse, noen er arbeidsledige i en periode. Mange vil eller må gå av med tidligpensjon før tariffestet pensjonsalder. Alle vil disse vil tape på pensjonsreformen og det rammer kvinner hardest.

Vel har vi fått Lov om foretakspensjon, men kravene til innmelding er minst 20 prosent stillingsgrad og et års ansettelse. Og vi vet godt hva som skjer i dag – bruk av midlertidige ansettelser og vikariater er økende, selv om den kommende arbeidsmiljøloven igjen vil sette begrensninger. Og hva vil skje i framtiden? Det verst mulige scenario for framtiden er kvinners evige vandring fra den ene arbeidsgiveren til den andre, og uten innmelding i en eventuell foretakspensjon – det koster nemlig penger.

Vi må fortsette kampen om Folketrygden. Det er i den omfordelingen og solidariteten ligger og det er der våre pensjonsrettigheter må sikres. Vi må fortsette kampen for bevaring av besteårsregelen, AFP i sin nåværende form og en avkorting av opptjeningstiden til 30 år. Vi har råd til å gi Bestemor en god alderdom før hun har slitt seg helt ut.

Den moderne Rødhette finner seg ikke i at den nyliberale Ulven bestemmer hvordan pensjonene skal bli framover. Den moderne Rødhette klar seg ikke lure av Ulvens sleske smil og tilforlatelige forklaringer på hvorfor han har så store øyne og ører. Hun setter heller ikke sin lit til Jegeren, men tar saken i egne hender. Vi skal sammen, både Rødhette og Bestemor, arbeide for et godt arbeidsliv og trygghet for både unge og gamle. Og etter hvert som Jegeren får orden på prioriteringene sine, er han hjertelig velkommen som vår allierte, ikke vår redder – vi klarer oss selv, men det er alltid godt å gå sammen.

 

Jeg drømmer om et samfunn der penger ikke er verdt noe, og ingen kan ta ut profitt. I mitt drømmesamfunn er en arbeidsdag på seks timer eller mindre. Hvis en vil, kan en jobbe mer, men en får ikke mer utbytte av den grunn, og det må være variasjon i jobbene.

Aurora Hagen er 18 år og kommer fra Tønsberg.  Hun går i tredje klasse på Greveskogen videregående skole. Hun er med i RV og AKP og sitter i landsstyret i Rød Ungdom.

---

Istedenfor penger kan det være en kvote som en kan bruke til hva en vil av varer som ikke er gratis (levningsmidler), for eksempel godteri. Hvis en slutter å bruke penger som verdi, trur jeg at andre ting vil bli viktigere. Etter de timene en har arbeidet, skal det være fritid. Å vaske er ikke fritid, derfor bør dette være i arbeidstiden. Denne jobben deler en med dem en bor hos eller hvis en vil kan en la en annen få denne jobben. Dette er da folk som er ansatt til dette, og samfunnet taper ikke på det ettersom du istedenfor bruker din tid til å jobbe på arbeidsstedet ditt. For de som ikke vil, eller kan jobbe bør det også finnes tilbud. Disse skal få hjelp og tilrettelegging av arbeid eller fritid, slik at de også kan få muligheten til å realisere seg selv gjennom å være til nytte for samfunnet.

Jeg trur at hvis samfunnet setter andre verdier høyest, istedenfor penger, vil det styrke forholdet mellom individ og kollektiv. Det vil nærmest bli umulig å tjene individet uten å tjene kollektivet og omvendt. Derfor vil det heller ikke finnes rike og fattige eller klasser, fordi det ikke er noen som vil tjene penger på deg ved å utbytte deg. Du er like tjent med å arbeide som samfunnet tjener på at du arbeider. Jeg mener da ikke å tjene som å tjene penger, men i andre verdier som selvfølelse, trygghetsfølelse og selvbekreftelse.

Selv om arbeidet du har kan være artig, mener jeg det er viktig å skille mellom arbeid og fritid, slik at du ikke kan ta med deg arbeidet i fritida og la være å slappe av. Dette har vi sett altfor mange eksempler på i det kapitalistiske samfunnet, at da blir folk bare sjuke og sliter seg sjøl ut.

Maten burde en kunne velge om en vil lage sjøl eller ikke. Hvis en liker å lage mat, burde en ha mulighet til å bruke fritida si på dette, men en skal allikevel ikke ha noe mer ansvar enn andre for å brødfø familien/kollektivet eller hvordan en nå lever. Derfor bør det også være matstasjoner slik at folk kan hente mat der og ta med hjem. Så neste dag kan de ta med den brukte kjelen/utstyret tilbake og få ny rasjon med middag. Brød og sånt må en ha ansvar for selv, men alt skal selvfølgelig være gratis, både i noe liknende butikker og på matstasjoner.

Hvis en vil ha kjæledyr må en få lov til det, og det bør være gratis.

Ansvaret for sjuke og gamle burde staten ha. Men disse bør få bo der de har det best, og dette er helt individuelt. Noen har det best hjemme, andre på institusjon, og de bør få pleie der de er. Da bør det være sykepleiere som kommer dit dem er, eventuelt kan familiemedlemmer få bruke sin jobbetid til dette, dersom de ønsker det, og vil da selvfølgelig få opplæring.

Ungane er felleseie, og det ødelegger ikke lenger livet ditt om du blir med barn. Ingen vil lenger tape på å ta seg av barn, og det skal være barnehager for de som trenger det. Og ellers er hjemmet en slags avlastningshjem, slik at voksne ikke har eiendomsretten til et barn, men at unger kan ha flere voksne rundt seg som er glade i en. Det må selvfølgelig være faste avtaler og ordninger, styrt av statlige institusjoner som har praksis med å ordne slike ting.

Søpla vil bli resirkulert så langt det går. Det må satses mer på forskning som finner fram til nye måter å lage ting på, slik at det blir mindre søppel. Den søpla som eventuelt blir, må vi ha egne søppelplasser til, og disse må sikres, slik at de ikke forurenser eller er til sjenanse.

Jeg trur det beste ville vært om det blei organisert i så små regioner som mulig når beslutninger skal tas. Ordstyrerjobber og andre jobber med makt bør gå på rundgang, og saker bli tatt opp i en komite spørsmål som ledes på rundgang. Fordi alle må være med og styre samfunnet for at det skal gå, er det viktig at alle blir lært opp i hvordan samfunnet fungerer, slik at de er klare når de får være med å bestemme selv. Dagen for dette bestemmer de helt selv, siden ingen tjener på at de er der, utenom at de skaper mangfold og får uttrykt seg selv.

 

Da jeg fikk brevet fra Rødt! der de ba meg om å skrive mine drømmer for framtiden, så sa jeg ja med en gang, fordi jeg er glad i å skrive. Så leste jeg det som ble listet opp og tenkte litt. Jeg valgte ingen av temaene som ble foreslått fordi alle de drømmene om selvstendighet, klasse, forholdet mellom individ og kollektivet og så videre har med makt å gjøre.

Shilan Rashid Ahmed, kjent som Shilan Shorsh.
Jobber som tolk og er kvinnepolitisk ansvarlig Bergen RV og leder for selvstendig demokratisk kurdisk kvinneforening.

---

Hvem har makten i samfunnet, i landet, organisasjonen, familien og så videre? Makthaveren som bestemmer alt. Det vi sosialister og kommunister mener, er at kvinner er en undertrykt gruppe og vi må kjempe for dem og oss. Undertrykkelsen viser seg økonomisk, i krigen, i arbeid, hjemme i klanen. Vi glemmer ofte at mange kvinner som får makt også undertrykker andre kvinner. Dette er et fenomen som er over hele verden. Gjennom hele oppveksten min i Kurdistan opplevde jeg at kvinner ble undertrykt på alle måter. Ingen kvinne eier hodet og kroppen sin. Kvinnene ble slått, voldtatt, torturert psykisk og fysisk av systemet, samfunnet og familien. Kvinnene kunne ikke bestemme hva de skulle mene eller si. Ingen fikk lov å tenke selv. Hvor du kunne gå, klærne, smilet, hjertet og følelsene dine alt ble styrt av andre.

Men det som var verst, var at noen kvinner kom på banen og lot som de kjempet med og for sine søstre. Sannheten var at de ville ha makt de også. De kjempet for sin egen økonomiske interesse og posisjon. Disse kurdiske kvinnene ville ikke gå i mot sitt parti, og de gjør alt for å få makt og gjøre de som har makten fornøyde. Disse kvinnene var med å utstøte andre kvinner fra samfunnet. De undertrykte dem sammen med mennene på mange måter, som å kalle dem for hore, være med å beskylde dem for alt, spre rykter. Mennene som voldtok dem ble ikke utstøtt fra konene. Kvinnene var med og så hvordan andre kvinner ble drept, mens de selv var tause og blinde for å ikke miste posisjon eller bli utstøtt.

Jeg kom til Norge og ble kjent med kamerater som kalte seg feminister og kvinnesakskjempere. Jeg tenkte at de måtte være annerledes, men jeg ble fort skuffet. Jeg så at Norge var 200 år foran oss i utvikling på alle måter, ideologisk, samfunnsmessig, teknologisk og så videre. Det som var rart var at kvinnene oppførte seg på akkurat samme måte som kvinnene i Kurdistan. Spesielt rart siden de var på venstresiden og var kvinnesak kjempere.

Jeg opplevde at kurdiske kvinner tygget tyggegummi når de sladret. I Norge ser jeg at kvinnene har røyken i munnen og sladrer, planlegger hvordan de skal ødelegge de andre kvinnene som enten de mener at de er uenige med, men egentlig de som truer deres makt. Men her kan de ikke utsette dem for fysisk vold. Det de gjør er psykisk plaging og jobbing med å kaste deg ut. De jobber for å fjerne deg alle steder. Du blir utstøtt eller du gir opp selv.

Hvis en kvinne står for et kapitalistisk og undertrykkende samfunn, kan jeg nok forstå at feministene angriper henne. Men når det bare handler om makt, så kan jeg ikke forstå hvorfor. Spesielt ille når det rammer kvinner som gjør utrolig mye bra for kvinnenes frigjøring.

Disse kvinnene som bare er opptatt av seg selv og ikke noen andre, de synes det er greit at frigjøringsarbeid ikke blir gjort hvis det ikke er dem som skal gjøre det og får makt, ære og popularitet. Dette skjer alle steder, til å med på krisesentrene, i venstrepartier, humanitære organisasjoner og overalt. Kvinner som undertrykker kvinner, får sin karriere og popularitet. De jobber med kvinnesak fordi de er flinke til det, men også for å få makt over andre og oppmerksomhet av samfunnet. Dette er den tristeste lærdommen jeg har fått gjennom min kamp for kvinner. Dette gjør faktisk veldig vondt. Hvordan kan de selv bruke herketeknikker og maktovergrep mot andre kvinner? Kvinnefrigjøring er klassekamp. Undertrykking av kvinner er ikke bare mennene sitt verk, men også kvinners verk. Kvinner som har makt og ikke har en ordentlig sosialistisk eller kommunistisk ideologi bak seg, kan undertrykke andre kvinner for sin interesse.

Jeg drømmer om at det tar slutt, kvinner må være solidariske mot hverandre. Hvis de ikke skal være det mot hverandre hvordan skal de vinne kampen mot undertrykking? Håper at alle som ser slik undertrykking tar standpunkt og stopper den.

 

Jeg sitter bakoverlent i stolen i annen etasje under takvinduet og drømmer fine dager for framtida. Jeg drømmer om fred i verden, selvfølgelig drømmer jeg om fred, hva annet skal jeg drømme om enn fred når jeg først skal drømme!

Gro Dahle er mor, kone og datter og litt forfatter og skrivekurslærer bosatt på Tjøme, 43.

---

Jeg drømmer at alle plutselig forstår hverandre så mye bedre og respekterer hverandre, tar hverandre i hendene og danser, muslim og kristen, jøde og muslim, oljerik og oljetrengende, katolikk og protestant, muslim og hindu.

At grensene viskes ut, for hva skal vi med grenser, at motsetningene viskes ut som konfliktpotensiale, at fraksjoner og befolkningsgrupper kan klare å dele den plassen hvor de bor, at de kan klare å dele ressursene rettferdig, klarer å komme til enighet, forståelse, medfølelse.

Jeg drømmer at USA lar Midtøsten være i fred med et lite bukk og et lite unnskyld, beklager for det med Irak, det med Afghanistan, Kuwait, det med Israel, Vietnam, Korea, det med sør Amerika, Salvador, Bolivia, alle disse landene, alle disse våpnene, alle disse konfliktene, all denne innblandinga. Vi mente ikke å ødelegge, beklager, vi dummet oss ut, ja, vi dreit på draget, unnskyld, unnskyld, vi havna i myra, plumpa i bekken, snubla og kavet det opp alt sammen, beklager så mye, unnskyld, unnskyld, det kan ikke unnskyldes, vi vet det, men det skal aldri gjøres igjen, aldri skje igjen, aldri, aldri, vi lover det, kunne USA begynt med å si, tenker jeg og ser ut av takvinduet der det regner, for jeg drømmer fine dager for verden og et hensynsfullt USA med lua i handa som sier at de skal respektere FNs sikkerhetsråd i framtida, jada, respektere et lands integritet og ikke leke politi og røver i ørkenen, ikke leke gerilja i jungelen, ikke leke sjef hele tida, ikke true så fælt, ikke være så forbannet selvopptatte, ikke skryte så helt for jævlig, ikke presse seg inn overalt, breie seg utover med alle sine multinasjonale selskaper som styrer verden med økonomien sin, tenker jeg og håper på dager uten tunglabbet, stormaget vinningsøkonomi som utnytter ressursene i fattigere land, utarmer Østen, Afrika, Sør-Amerika, suger næringen ut av folk og jordsmonn, tråkker tungt gjennom sårbar natur, skyller ut jordsmonnet, utvinner og utnytter, tenker jeg og drømmer at de kunne si unnskyld, vi skal ikke gjøre det mer, vi skal tvert i mot hjelpe til, bygge opp, støtte opp, gi og gi alt det dere trenger av medisin og kunnskap for å byge bærekraftig jordbruk og teknikk for solenergiutvinning og vindmøller, vi skal hjelpe dere, være snill storebror som gir alle sine lillebrødre det de trenger for å klare seg, som bærer sine lillebrødre på ryggen, snill storebror, gavmild og lyttende, og ikke slem storebror som stjeler fra småbrødres lommer og som tramper på og som slåss og tar kvelertak, tenker jeg og strekker meg, for det er så lett å drømme, tenker jeg og drømmer at Europa reiser seg opp og sier at nei, sånn kan vi ikke holde på, ikke med et slikt forbruk av energi og mat og ressurser, det går jo rett til helvete hvis vi skal holde på slik, å bruke opp alt som fins av ressurser for framtidas generasjoner. Vi kjøper oss i hjel, spiser oss i hjel, mens andre sulter.

Sånn kan vi ikke ha det, tenker jeg og vips har vi alle sammen gått ned i levestandard til en tiendedel, og alle er glade, alle klapper og roper hurra, for da er det også lettere å se hva slags livskvaliteter som er viktige, for det fineste i livet kan ikke kjøpes eller brukes, det fineste i livet er gratis, og alt er fornybart, og alle forsaker materielle goder med glede og alle innstiller seg med smil og jubel på en ny og bærekraftig livsstil, ikke bare for å redde verden og naturen og ressursgrunnlaget, for det er jo en selvfølge at vi går ned i levestandard for å få til det, men også for å leve et liv mer i pakt med oss selv, våre nærmeste, bedre tid, mindre ting og ikke bare kjøpe, kjøpe, bruke, bruke, tenker jeg og kan godt se det for meg at det kunne vært mulig, kanskje, i hvert fall når jeg drømmer, for nå drømmer jeg om bedre dager, og da kan jeg kanskje like gjerne drømme litt rundt det med familie og samfunn, skole og hverdag, alle disse skillsmissene og alle disse barna som må dra hit og dit med buss og bil og trikk og tog for å være noen dager hos pappa, noen dager hos mamma, et halvt liv hos hver, trekkes i to, deles i to, lojal mot pappa, lojal mot mamma, ustabile forhold, uberegnelige familier, fleksible, men ustrukturerte samfunnsforhold, rotete skolehverdager uten faste lærere, faste sosiale grupper, faste planer, faste plasser, et liv i kaos, et liv i sosial støy og forvirring uten tilknytning, uten holdepunkter, uten trygg bakke under føttene, for disse drømmer jeg nye måter å ordne familien på, tydeligere skolestrukturer, mer stabile organiseringer, mindre brudd og oppbrekk, mindre fortvilelse og angst.

Jeg drømmer en trygg ordning rundt hvert barn slik at ikke noe barn trenger å gråte om kvelden når ingen ser det, jeg drømmer et trygt sted rundt hvert barn, en trygg og stabil situasjon hvor barnet slipper å engste seg, slipper å være urolig og bekymret, slipper ansvar for foreldrene, slipper å bryte opp og måtte reise gjennom mørket.

Jeg drømmer at barnet kan slippe alt det som ligger som en uro i brystet, en hard klump i magen, en tagg i bakhodet og bare være barn, ha nok med det, for det er lett å drømme, lett å ønske seg det beste for alle, at alle skal være glade, rolige, trygge, både barna og mødrene og fedrene og de enslige mennene og de enslige kvinnene, og de psykisk syke og de som har handikapp av et eller annet slag, de syke og de gamle, at alle skal ha nok av alt de trenger og slippe å ligge våkne om nettene fulle av bekymring, at alle skal ha noen som de er glad i rundt seg og at disse igjen er glade i dem, venner og familie og gode naboer.

Det er det det handler om, er det ikke, å ha fine dager med vi er glad i, å ha god helse, å ha god tid, gode opplevelser av mestring og hygge, å være i en sammenheng som er meningsfull, mennesker i mellom, folkeslag i mellom, trosretninger i mellom, land i mellom, å ikke gjøre noe som går utover de andre, å ikke ødelegge for noen, trampe på noen, bare ville hverandre det beste, peace and love, det er dette som er grunnlaget for det å ha et godt liv, er det ikke?

Det er det jeg drømmer om. Og det er helt gratis, koster ingen verdens ting, er det da for mye å be om?

 

Framtida mi er i orden. Eg har snart ferdig utdaning, eg har ein mann og ein stad å bu. Berre me får produsert nokre ungar no, so har me alt me drøymer om. Me får vel sikkert jobb båe to, kan henda. Det ordnar seg nok.

Gudrun Kløve Juuhl er 26 år, kjem frå Indre Arna, ved Bergen, bur i Oslo. Skriv masteroppgåve i nordisk litteratur om diskursen i ei diskusjonsspalte for barn  i Norsk Barneblad frå 1970-talet til i dag. Politisk aktiv i målrørsla og Ottar.

---

Draumane mine om framtida er ikkje so store.

I dag er det slik at kvar gong eg møter ein gut eller mann som snakkar med meg som om eg er ein person som har noko å seia som kan vera interessant for han å høyra på, og ikkje som ei jente som skal vera eit lydig publikum til hans sjarmeringskunstar eller Førelesingar om Verda, so vert eg glad. I framtida vonar eg at eg ikkje vert spesielt glad, for då er det sjølvsagt å verta møtt som ein person, og ikkje som ein (dårleg, ukvinneleg) representant for kjønnet mitt.

I framtida er det ikkje sånn at damer har ei medfødd plikt til å oppføra seg "kvinneleg". I framtida er det ein absurd kritikk å seia at "Ottar er ikkje noko kule, for dei er jo nesten menn", som ein av dei unge framåtstormande mennene i SV sa til meg på ein fest ein gong. I framtida vil ikkje ei slik slutning: "kvinner som liknar menn = dårleg" gje meining. Det vil vera ein av dei uforståelege tinga norsklærarar kjem til å slita med å forklara ungane når dei les tekstar frå gamle dagar.

I framtida slepp me å slåss for ein ting som pornosladden, for me har ikkje porno.

Og om eg og mannen min greier å laga desse ungane, kanskje me greier å laga både gutar og jenter, veks alle opp til å verta trygge og bråkete og skitne små drittungar, som klatrar høgt i trea og står bak garasjen og luskar på ungdomane som klinar, og ikkje kjem heim når dei skal. Det er ingen store gutar som tvingar jentene til å visa tissen. Gutane og jentene gler seg i lag over alle dei nye bannorda dei lærer av dei store ungane.

Når dei byrjar på skulen og vert litt eldre, er det ingen som klyp jentene i puppane og kallar dei horer, og difor slepp dei òg å høyra frå lærarane at det er slik gutane oppfører seg mot deg når dei likar deg. Alle dei vanskelege tinga med å vera forelska og syna det og kanskje få ein kjærast må ordnast utan vald. Korleis skal det gå?

Eg har ein jobb der er kan sitja på eit kontor på universitetet og forska og finna på nye ting frå ni om morgonen til ni om kvelden om eg vil. Me har ein middagspause der me et i lag med ungane, so stikk dei ut i gata og leikar, so stikk eg tilbake til kontoret mitt, so går mannen min inn på datarommet sitt, og kosar seg med å reparera og byggja om gamle datamaskinar. I framtida finst det billeg, rask og sunn ferdig laga mat, ingen må stå i ein time og laga middag om ikkje dei har lyst. Ingen er dårlege mødrer om dei ikkje prioriterer tid til å laga middag, heller ikkje om ein elskar jobben sin. Etter middag leikar me alle med dei tinga me likar best til det er leggjetid, og alle er trøytte og glade.

Dersom framtida verkeleg vert slik at damer og menn er like frie, kjem sjølvsagt ikkje verda og livet mitt til å sjå ut slik eg har skildra det no. Det kjem til å sjå heilt annleis ut, ting kjem til å verka og ordnast på måtar som er umoglege å tenkja seg i dag. Måten ein ser føre seg fridom på når ein er ufri, må nødvendigvis vera annleis enn det ein erfarer etter at ein har brote seg fri. Sjølv om alt vert annleis enn ein har drøymt om der ute i den frie verda, kan ein ikkje lata vera å sjå føre seg ting. På same måten som ein heller ikkje kan lata vera å freista bita seg gjennom sprinklane i buret.

Slik Uma Thurman i Kill Bill, nedgraven fem fot under jorda, slår og slår mot kistetaket for å bryta seg ut. Uma veit at ho må ut av kista og opp på jorda, og arbeider systematisk og desperat. Slik er det å arbeida for frigjering, og når ein er komen ut er ingenting som ein hadde tenkt seg.

 

I min drøm for framtiden er jeg selvsagt livstidsdiktator over den ganske verden. Hvordan jeg skal oppnå total verdensdominans holder jeg hemmelig inntil videre.

Helga Forus studerer filosofi ved Universitetet i Bergen og er medlem av Kvinnegruppa Ottar

---

Jeg er sågar i tvil om den strategiske klokheten i å videreformidle denne min ambisjon i forkant av gjennomførelsen. I mitt feministiske & kommunistiske diktatur er det harde krav, og ingen unnasluntring. På planleggingsstadiet ser det slik ut:

1. Det skal være like fint å jobbe som å dæinse. Og ikke prøv å ymt frampå om noe annet. Har jeg sagt det er like fint å jobbe som å dæinse, er det nå engang sånn.

2. World Peace. Rent bortsett fra om noen ypper seg.

3. Det klasseløse, likestillte samfunn. Så enkelt kan det altså gjøres.

4. Matkøer. Skikkelig kommunisme har endeløse matkøer. Fargekoden i køståingsdisiplineringen er grått. Ingen kleskode, ingen mat. Vi leker ikke diktatur.

5. Overvåkningskamera på alle soverom! De som ikke praktiserer politisk korrekt sex sendes på omskoleringssexleir hvor de må skrive erotiske noveller til sentralkomiteens vurdering. Man slipper selvsagt ikke ut før novellene framviser en tilstekkelig likestilt, men opphissende, seksualitet.

6. Kulturens degenerering stanses ved at fjernsynet utelukkende viser repriser fra sekstitallet. Alt DVD-, internett-, mobiltelefonstyret kan dere bare glemme. Ikke finnes de i noen skikkelige kommunistiske diktaturer, dessuten degenerer de vår kulturarv. Hva sa Marx om mobiltelefoner? Ingenting! Under regenerering kommer også tvangslesning av ubegripelig modernistisk litteratur. Kultur til folket!

7. Den individuelle friheten er forferdelig mye mer individuell, for ikke å snakke om fri, enn i noe tidligere samfunn. Individualistisk livsnyting er ikke et tilbud. Det er et krav.

8. Ordbruk som vil medføre umiddelbart elektrisk støt: Caffe-latte-generasjon, Generasjon X, Generasjon Y, generasjon-hva-som-helst, trendforsker, sexologi, individualistisk, subversivt, sensuell, tvetydig, pluralistisk, innovasjon, polyfon, team-building, livsnytende, herredømmefri, image, diskurs, nyansert, erotisk, toleranse, sneakers, komplekst, gründer, voksenpop, branding, telefoni, sporty, nyskapende, kreativt, identitet, passé, urban, provinsiell, kulturelite, autonomi, vital, fordomsfri, repressiv, kulturjamming, subkultur, dialog, selvironi, konsept, performance, tenketank, marginal, kvinnebriller, kontekst, autentisk og problematisk. Minst.

9. Min vilje er folkets vilje. Eller omvendt.

10. Obligatorisk rungende og rørende synging av Internasjonalen og diverse arbeiarsongar til enhver tid. Livet er en kommunistisk musikal.

11. Noen blir nødt til å finne på akseptable slagord. Disse skal uansett ropes alltid og overalt. Livet er en demo/musikal. En livsnytende en.

12. Masse parademarsjer til min ære, med bannere, hærer og jublende barn. Vurderer å gjøre meg-dyrkelsen til verdensreligion. All annen religion og tilsvarende falsk bevissthet forbys, men folket trenger litt opium og en samlende, sterk leder, må vite. Norden er rød, etc etc.

13. Hvis bare kvinnene styrte jorden ville alt som kjent bli kos, omsorg og ustanselig klemming. Her snakker vi kjønnskvotering, og ikke pysete førti eller femti prosent: Hundre prosent kvinner i alle ledende stillinger. Da synker nok våpnene maktesløst ned, og vi skaper menneskeverd, fred, toleranse, kattunger, blomster og kjærleik. Menn med forvirret kjønnsidentitet kan tas til vurdering. Dette føler jeg veldig sterkt.

14. Forbud mot sminke, tettsittende klær, høye hæler, legg- og armhulebarbering, bher, bikinier, miniskjørt, ballettdansing, barnepass, fargen rosa, g-streng, musefletter, husarbeid og blonder. Disse forbudene gjelder kun for kvinner, om menn gjør noe av dette, teller det som progressivt. Dette føler jeg jaffal.

15. Vi har ikke et legendarisk diktatur med mindre vi forbyr en hel del ting som er gøy. Det trenger ikke være spesielt motivert. Alkohol, tobakk, reaksjonær amerikansk rock og sexistiske kulturuttrykk i diverse former henger i en tynn tråd. Dette blir erstattet med rettferdig kaffi, kvaetyggis, etnisk musikk og kvensk folkedans.

16. Fremmedord forbys. Enhver samtale innenfor ethvert fagområde skal til enhver tid være forståelig for Folket. Unntak for Marx, Den Hellige Skrift, alt annet: Et gnistrende vakkert bokbål.

17. Den eneste offisielle, relevante og studerte historie vil bli venstresiden i Oslo sine triumfer de siste ti år, med vekt på den organiserte globale venstresidens største seier: Manifest 02.

18. Alt jeg personlig misliker teller vekselvis som reformisme, revisjonisme, elitisme, trotskisme, puritanisme, borgerlig, nazisme, rasisme, sexisme, antisemittisme, stalinisme, herskerteknikker, kontrarevolusjonært eller symptomatisk. Hvorfor diskutere når man kan karakterisere? Dette vil utarte seg i følgende form: "Du kan ikke flyve. Hitler kan ikke flyve. Du er Hitler." Den eneste gangbare debattform vil forøvrig være den kjente disiplinen la-oss-slå-hverandre-i-hodet-med-Marx-sitater.

19. Lykke.

20. Tvangsinternering.

 

Jeg er møkka lei av vårt heteronormative, patriarkalske samfunn! Og jeg tror på større inngripen enn de spede forsøkene vi ser vi dag. Inntil vi lever i den deilige verden vil de spede forsøkene sette likestillinga tilbake.

Christin Aamodt, 35-årig dameperson, aleneforsørger for fjortis-alt-skal-være-hiphop-gutt og 5-årig-alt-skal-være-rosa-jente og i tillegg ihuga feminist

---

Det likestilte arbeidsmarkedet

I den store kloke manneboken, den vi damer ikke har tilgang på, står nok alle knepene for å skaffe seg det både stillingen og etterfølgende lønnspålegg.

Knepet med lønnsforhandlinger, dette har jeg smuglest i den store kloke manneboken, er å få sjefen til å innse at han må gi deg høyere lønn. Hvordan? Vel, det holder ikke å skylde på forsørgeransvar og høye utgifter som aleinemor. Tvert om.

Snart skal jeg invitere til bokbrenning av den store kloke manneboken!

En gang for lenge, lenge, lenge siden ble mannslønna satt i forhold til forsørgerbyrde. Skulle kvinna også arbeide, ble den lønna satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Hadde hun ikke barn, ble lønna også satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Og slik er det sannelig ennå!

Tenk om vi kunne være samboere av lystens årsaker, og ikke av økonomisk avhengighet!

Likestilling i heimen

Tenk om det kunne innsett at dersom vi skal oppnå et samfunn med like muligheter og like rettigheter mellom kjønnene så må vi ta hensyn til at alle er forskjellige, og da snakker jeg ikke om menns muskelkraft.

I min deilige verden, er det sletts ikke sånn at kvinner i de fleste tilfeller skal bli tilkjent hovedansvar ved brudd. Men i min deilige verden er damer verdsatt på lik linje med menn, og menn vil ta like mye av ansvaret for omsorgsoppgavene for hus og familie.

Det er kvinner som tar den største omsorgsbyrden (ingen regel uten unntak). Ikke det at de er en byrde, hadde det bare vært mulig å kombinere med arbeid og økonomi.

Si hva du vil om at pappa er like god som mamma. Sånn er ikke verden er akkurat nå, og to omsorgspersoner vil uansett ha sine ulike roller for barnet.

Det er vi som føder barnet, ammer barnet, og når permisjon er over og vi går ut i arbeid, så er det vi som tar nattevåket, tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.

Det bråkes nå om at pappa må få 50 prosent av permisjonen. Pappaene syns at det er urettferdig at mammaene har mer. Men når mamma har permisjon må hun ta nattevåket, så pappa kan være uthvilt til jobb. Og når pappa har permisjon, så hjelper det lite at han står opp. Det er likevel mamma som må amme. Og når pappa har permisjon, så er det sannelig fremdeles vi som tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.

Menn kommer ikke til å bli gravide, føde og amme. Det må damene gjøre.

Og inntil menn tar like mye av ansvaret, forbeholder jeg meg retten til å brøle; hold dere unna permisjonen min! Jeg er sliten og orker ikke trippelt arbeid!

Likestilling ved samlivsbrudd

Sett at vi ikke lenger vil leve med pappaen. Vi tar et hetero utgangspunkt her.

Leilighet, sparepenger, klær, hifi, verktøy og barn skal fordeles. Nå bråkes det om at også barn skal deles etter prinsippet; det du tok med deg inn, tar du med deg ut, og det dere har anskaffet i fellesskap, skal deles likt! (Dette omfatter i praksis dessverre også de barna du tok med deg inn.)

Noen lever med 50/50-barn og syns at det fungerer helt greit. Men oftest bare greit. Det er utallige damer som har kommet heseblesende inn i barnehagen ti over fem en fredag, ikledd den lille sorte, fordi hun egentlig skulle på fest og fordi pappa ikke kom.

Og det er fremdeles hun som minner pappa på foreldermøtet, kjøper inn parkdress, betaler barnehagen og sfo-en, kjøper gave sammen med barnet til farmors bursdag, minner pappa på at han må kjøpe julekalender.

Likestilt? – Neppe!

Å klare seg sjøl

Etter to samboerskap slo det meg her at jeg slett ikke kunne bruke en drill!

Ikke kan jeg koble opp en vaskemaskin, ikke kan jeg skifte pakninger, ikke kan jeg skru opp de nyinnkjøpte hyllene til damebarnet mitt, og ikke visste jeg som sagt helt hvordan man bruker en drill.

Inntil nå!

Jeg har vært samboer. Og etter hver gang har mannen tatt med seg verktøyet. Mannen som sist var innom mitt hus, sitter sannsynligvis igjen med to sett hammer, to sett skrutrekker. Men ikke to sett drill. Det har jeg aldri turt å kjøpe meg.

I mine tidligere singelperioder har jeg hatt kompiser som har kommet reve-enka til unnsetning. Men ikke nå mer!

Du for en lykke! En sånn deilig følelse av makt er det, når jeg står der med drillen i hånda. Drill blir enda bedre når du skjønner at dette slett ikke var så vanskelig som mannen skulle ha det til!

Hyller og skap og senger skapte stort hodebry og vonde senebetennelser, men ikke nå mer! Hyller er på vei opp både her og der. Damebarnet og mannebarnet står med beundring i øynene og ser at mamma slett ikke trenger noen mann til denne jobben!

Når damebarnet flytter hjemmefra, skal hun sannelig få verktøykasse og powerdrill i utflyttingsgave, for storebror har sikkert allerede hamstret!

 

Det som opprører meg mest med kapitalismen, er at han gjer menneskelege behov til salsobjekt. Behovet for bekrefting frå andre folk, for vennskap, kjærleik, sex, spenning, flørt, alt kan kjøpast og selgast, og viss ein ikkje får den ekte varen, kan ein kjøpa eit substitutt. Reklamen viser at viss ein kjøper den sjokoladen eller det bindet eller det vaskemiddelet, så blir ein lukkeleg.

Ingrid Baltzersen er 25 år og tar ein mastergrad i midtausten- og nordafrikastudier.
Ho er nestleiar i AKP og er leiar i Palestinakomiteen i Oslo

---

 

Eg meiner det er nødvendig å gjera om på dette systemet, for at folk skal ha det bra med seg sjølv og kvarandre. Eg trur og håpar at forholdet mellom folk kjem til å endra seg etter ei sånn omgjering, fordi me er prega av samfunnet me lever i.

Mitt draumesamfunn er kome til ut i frå korleis eg ville hatt det viss eg fekk bestemma. Eg trur samfunnsendringar kjem til gjennom samarbeid og meiningsbrytning, så eg meiner ikkje min utopi er det einaste moglege utfallet.

Eg synst det er best å organisera fleire ting kollektivt. Husvære burde byggast sånn at det var enklare å bu kollektivt og samtidig ha ein del privatliv. I dag blir det bygga masse bitte små leiligheter, som ein og ein kan bu i åleine. Middagslaging for ein liten familie er dårleg bruk av tid. Ein person, gjerne ei dame, brukar i dag fleire timar om dagen for å handla inn til, laga og rydda etter middag. I staden kunne ho og ungane eller vennene hennar gått ut og spist eit godt og næringsrikt måltid, og bruka tida dei elles hadde bruka på middagslaging på kvarandre. Eg likar godt å laga mat sjølv, men då kunne eg gjort det når det var noko spesielt på gang, eller meldt meg frivillig til å laga mat til fleire.

I mitt draumesamfunn er ein ikkje avhengig av å vera gift eller sambuar med nokon for å ha ein unge. Det er ein ikkje no heller, men i dag er det andre valet å vera aleine. I min utopi er ikkje ungar avhengige av berre ein forelder, det er fleire som oppdrar ungane saman. Eg trur ungar har godt av stabile vaksenpersonar, men foreldra behøver ikkje å vera to personar som er kjærestar. I dag er lovverket lagt opp til at eit barn skal ha to foreldre av motsatt kjønn.

Eg ynskjer å oppheva ekteskapet og sambuarskapet som økonomisk einleik, og eg trur at det vil endra måten folk ser på kjærleik. Viss ikkje det å bu godt, ha stabil økonomi og støtte frå andre er avhengig av å ha ein ektefelle, vil nok fleire forhold enda. Det ser ein i dag også, at når det er juridisk og økonomisk enklare å skilja seg, så gjer fleire det. Men eg trur også ei slik endring vil føra til at fleire forhold vil vara, fordi dei ikkje lengre blir knytt til felles økonomiske problem og mangel på tid. Viss fleire ting er gjort samfunnsmessig, vil det ikkje bli folk sine private problem.

Ein har sett slike endringar i forholdet mellom folk i vår tid også. Det romantiske ekteskapet er ein ny institusjon i vårt samfunn. I vårt samfunn er ein anten hetero eller homo, ein er gift, sambuar, kjærast eller "berre vener". Eg trur at ein kunne hatt fleire typar familieformar eller forhold viss ein ikkje knytte det å ha ein partnar til det å vera vellukka. Noko av desse endringane ser ein i dag også, vennefamilien blir viktigare enn den biologiske familien for mange, og det oppstår nye omgrep som pulevenner. Eg er for at folk skal kunna vera livslange monogame kjærastar, men eg trur også at det er mogleg å leva annleis, og eg vil at det skal vera respekt for ulike måtar å leva på.

Eg trur at fleire av tabua som finst i vårt samfunn er knytt til patriarkatet, altså mannsstyret. Kapitalismen tener på patriarkatet, men desse haldingane kan fortsetta i andre samfunn viss ein ikkje kjempar mot dei. Eksempel på tabu er at jenter som har fleire partnarar, blir stempla som horer, det at homser, lesber, bifile og andre som ikkje passar inn i heteronormativiteten framleis blir diskriminerte og framleis føler seg utstøytt frå delar av samfunnet.

I mitt drøymesamfunn blir eg ikkje behandla annleis fordi eg er jente. Eg må ikkje velja mellom å vera attraktiv eller kamerat, hore eller madonna. Eg må ikkje kjempa dobbelt så mykje for å bli sett som det gutar gjer. I min utopi blir ikkje gutar som oppfører seg respektfullt mot jenter, disiplinert til å tru at det er veikt, og jenter blir ikkje opplært til å respektera gutar som undertrykker.

Me blir disiplinerte av kvarandre til å følgja dei partiarkalske normene i vårt samfunn. Når nokon oppfører seg annleis, truger det dei som stør dei tradisjonelle kjønnsrollene og maktforholdet mellom kjønna. Også kvinner er ein del av dette, dei dominerte undertrykker seg sjølv også for å sleppa meir problem.

Alt dette går det an å prøva å endra i vårt samfunn. Men kvar gong ein prøver å leva annleis går ein på ein vegg. Kjærleiken blir kommersialisert og seld, anten ein lev i ekteskap eller utan kjærast, som sambuar eller åleine med ungar. Eg trur det er bra å prøva å leva annleis no også, fordi det er nødvendig for ein del av oss, og dei forsøka ein gjer i dag, er viktige for å læra meir om kva ein kan gjera i morgon viss ein har betre vilkår. Men det er alltid ein fare for at det opprørske i å prøva noko nytt blir kommersialisert og seld tilbake.

 

Jeg vil ha sterke opplevelser av lykke. Ikke straff mot de rike som har plaga menneskene. Ikke hevn. Men de sterke følelsene av glede en kan oppleve med vennskap, overraskelser, fare, arbeid, vakkerhet, uten bekymringer for det daglige brød. Jeg tror jeg forklarer det best med en fortelling.

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP.
Hun har jobba som lærer siden 1971, men har i de siste åra levd av å skrive lærebøker. Mange har lest hennes fortellinger og kåserier i ulike medier, og som innleder er hun ettertraktet i de forskjelligste forsamlinger

---

Da jeg var jente, gikk vi annen hver dag på skolen. Venninna mi og jeg var alltid sammen og ute bestandig. Min yndlingstur gikk til et vann som heter Ørfiske. Vi utstyrte oss med matpakke og saft, et lite teppe, kanskje dokkene. Ryggsekker. Var vi ti år? Ni?

Første skrekk: Vi måtte forbi huset til en maler. Han hadde langt, grått skjegg, var opplagt ond og farlig og fanga andre. Femti meter fra huset stoppa vi og tok sats. Merra den blinde kunne ikke løpt fortere, og med livet i behold tumla vi lykkelige og skrikende ned bakken på den andre sida.

Stien gikk under kraftlinja. De gigantiske mastene bar ledninger så tjukke som så. Vi hadde hørt at en gutt hadde klatra opp en gang. Han var blitt stekt. Det ville ikke vi. I stedet spiste vi bringebær som vokste langs stien. Og gikk ut i krattet under ledningene der det knitra. Ledninger kunne ryke og falle ned på andre. Det skjedde aldri med oss.

Stien gikk over togskinna. Der la vi oss ned. Alle visste at indianerne la seg ned og lytta på bakken. Med øret på skinna kom vi til å høre toget i god tid. Vi var ikke helt sikre. Men vi levde videre.

I svingen oppafor var det verdens peneste utsikt fra en høy skrent. Der måtte vi ikke gå for langt ut, så det gjorde vi bare forsiktig. Sola skinte bestandig på utsikten. Der kunne du se den søndre delen av dalen med små hus og grønne jorder. Du så hvor elva gikk. Langt, langt borte glitra det i blått. Det var Øyeren. Blåner blånte på begge sider. Noen harmonier i musikken og noen syn for øyet går til hjertet slik at det vokser helt opp til halsen. Det skjedde der. Da sang vi første vers av "Det lysnet i skogen", for det er antakelig laget på den skrenten:

Det lysnet i skogen,
da ilte jeg frem.
Snart stod jeg hvor bakkestupet skrånet.

Jeg så den vide bygd, og jeg så mitt kjære hjem,
jeg så hvor de fjerne åser blånet.
Jeg så de brede fjorder som skar seg inn i bukt,
og elven så jeg blinke og krumme seg så smukt.
Jeg lengtes til de sollyse sletter.

Ved neste sving møtte vi den lille bekken. Klukk, klukk. Vi hadde lært at stillestående vann drikker du ikke, men rennende vann kan du drikke. Det var litt rart egentlig, for en gang oppdaga vi at den lille sildringa i veikanten, som vi drakk av på skoleveien, kom fra det vi kalte Kloakkdammen. Nok om det. Vår sildrebekk rant, og vi drakk. Da var det viktig å legge handa på den store steinen når vi bøyde oss ned, for en gang lå det en hoggorm der, og kanskje den kom igjen.

Det bar oppover og oppover mellom grantrærne. Det er trær som lager hus om vinteren, og der kan en bo. Men nå var det sommeren, og da er de til do. Når det regner er de hus, men da er doen under et annet tre. Oppe på myra var det øyenstikkere. De var store. Med zoom! zoom! sneia de huene våre. Vi visste at de ikke stakk ut øya. Men tenk om? Så vi skreik og løp igjen. Og redda oss sjøl nok en gang, denne gangen fra å bli blinde.

Etter siste oppoverbakke kom vi til Ørfiske. Et stort, blått vann. Der var det en liten plass med noen flate steiner til å være på, og hvor det var grunt nok til å bade. Et rødt gammalt uthus stod der, med en spiker på veggen. Der hengte vi tyggegummien. Faren til venninna mi var nemlig sjømann. Han hadde med deg amerikansk tyggegummi i store pakker. Vi fikk ikke ta. Så vi tok bare litt. Men vi kunne jo ikke kaste noe. Så klumpen ble større og større. Vi hadde en på deling, for ingen av oss fikk plass til hele. Sjøl da hang en stor del ut av munnen på begge. Det var bare én gang vi hengte opp tyggegummien. For da vi hadde bada og spist og skulle tygge videre, lå tyggisen nedover veggen. Den hadde blitt saus i sola. Vi var nødt til å skrape med en pinne, og det kom røde malingflak med. Den var neste like god. Spikeren er der ennå.

Ørfiske hadde en demning. Den var fin å gå på om sommeren. Det vokste blåklokker mellom steinene, og du måtte ikke dette ned på noen side. Om vinteren kunne du dø av skrekk når du gikk på ski på den. Da var Ørfiske frosset, så du kunne se digre kratere der isen hadde sprekt, og du ville aldri ha kommet opp hvis du sklei nedi.

Nedafor demningen gikk bekken slik bekker skal. Vannet sildra mellom lave, glatte bergflater, eller pressa seg fram andre steder. Det beste stedet å leke med små dokker. Du ser det med en gang du kommer dit. Der var det stue og kjøkken, ute og inne og farlig vei for dokkene som ofte var uskikkelige. Ingen slemme store gutter som kasta stein, ingen skumle voksne, bare venninna mi og jeg og det var varmt.

Vi kunne aldri komme for seint til middag. Venninna mi spiste klokka fire, for faren hennes var jo ikke der, mens vi spiste ti over fem, for da kom toget med arbeidera fra byen. Klokke hadde vi ikke, men magen er også god å ha. På hjemveien gjorde vi alt en gang til i omvendt rekkefølge. Bortsett fra da vi kom til huset til den onde og farlige maleren. Vi kunne nemlig ta en annen vei. Den gikk forbi ei eng med digre, gule ballblom. Vi ville plukke. Problemet var kuene. De kom etter oss. Så vi klatra over gjerdet og løp omkring og plukka mens vi hylte og skreik. Uspidda kunne vi fortsette hjemover.

Det var sikkert mora og faren min glade for når vi spiste kokte poteter og deilig lungemos etterpå, men de kunne ikke vite hvorfor, for jeg sa ikke hvor vi hadde vært. Vi regna med at vi ikke fikk lov, så da var jo det det beste for alle.

 

La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter.

Kjersti Ericsson er forsker og forfatter og tidligere leder i AKP

---

 Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Dette betyr noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. "Det skal bli like fint å jobbe som å dainse," heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skjelbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av "dans" fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller "fritida", og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom "arbeidet" og "fritida" så stort som i dag. "Fritida" er jo "fritid" fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som "reproduktive oppgaver", som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.

 

Min drøm for framtiden er at flere skal få økt bevissthet om hva orientalisme er og i hvor stor grad orientalisme er en del av våre tankevaner.

Sapideh Sadeghi er sjukepleier og bystyrerepresentant i Oslo Bystyre for SV

---

 Dette er nødvendig for å forstå hvordan diskursen om muslimer og islam på internasjonalt nivå befestes på et nasjonalt nivå.

Begrepet Orientalisme har historisk blitt brukt som en sekkebetegnelse for studier av Orienten. Et av hovedpunktene ved postkolonial litteratur og teori er å begrepsfeste ekskoloniene slik de artet seg for de koloniserte. Det viktigste verket innenfor denne retningen er litteraturforskeren Edward W Saids bok Orientalismen – vestlige oppfatninger av Orienten. Boka ble første gang utgitt på engelsk i 1978. Han ga begrepet et annet aspekt.

Tre former for orientalisme: Med orientalisme mener Said tre ting. Etter hans mening er de ulike betydningene innbyrdes avhengige av hverandre. For det første finnes det en akademisk orientalisme. Alle som underviser, skriver om og undersøker Orienten, er orientalister og driver med orientalisme. Orientalismen lever videre akademisk gjennom doktrinene og teoriene om Orienten og det orientalske (Said 2004, side 12).

Relatert til denne akademiske disiplinen er en mer allmenn betydning av orientalisme. Orientalisme er en tankemåte bygget på et ontologisk og epistemologisk skille mellom Orienten og Oksidenten. En stor gruppe forfattere og skribenter har godtatt dette grunnleggende skillet mellom Østen og Vesten. Dette skillet blir utgangspunktet for denne gruppens teorier, analyser, fortellinger, romaner og så videre om Orienten (Said 2004, side 12-13).

Utvekslingen mellom den akademiske og den skapte allmenne betydningen av orientalisme er konstant. Siden slutten av 1700-tallet har det vært en betydelig disiplinert og kanskje regulert utveksling mellom disse to formene for orientalisme. Og i den sammenheng kommer den tredje betydningen av begrepet inn. Orientalisme er en vestlig form for dominans, restrukturering og å ha myndighet over Orienten på. Det er her Said trekker in Michael Foucaults diskursbegrep for å greie å identifisere orientalismen (Said 2004, side 13). En annen teoretiker Said trekker inn er den italienske marxisten Antonio Gramsci.

Said argumenterer i verket Orientalisme for at vestlige forfattere siden slutten av 1700-tallet har konstruert et bilde av Orienten som konsentrerer seg om den orientale tenkemåten som en motsetning til den oksidentale tenkemåten. Said viser hvordan vestens historiske dominans ble opprettholdt gjennom konstruksjonen av Orienten irrasjonell, eksotisk, erotisk, despotisk og hedensk. På denne måten framsto Vesten som rasjonell, kjent, moralsk, rettferdig og kristent (Said 2004, side 12-13).

Said påstår at uten å undersøke orientalismen som diskurs kan man ikke forstå hva som gjorde europeisk kultur maktet å styre og produsere dette bildet av Orienten i tiden etter opplysningstiden. Orientalismen har hatt en så autoritativ stilling at ingen som har skrevet, tenkt eller gjort noe i forhold til Orienten har greid å gjøre dette uten å bli påvirket av begrensninger påtvunget av orientalismen. Orientalismen har gjort at Orienten ikke har vært og ikke er et emne som er tilgjengelig for tanker og handlinger (Said 2004, side 13).

Definisjonene Said bruker er romslige. Eide (2004, side 57) mener at dette uttrykker at han oppfatter Vestens tilnærming som svært tung og ensidig.

Et viktig poeng Said vektlegger i sin bok er betydningen av den arabiske ekspansjonen (når) hadde for den europeiske frykten for islam. Han mener at orientalismen har skapt et stereotypt bilde av islam og da spesielt av arabere. Dette har vært med på å befeste et syn om islam og muslimer som fremmede og annerledes.

Til tross for mye kritikk kommer man ikke utenom at dette er et viktig verk for å forstå hvordan den vestlige imperialismen har hatt politisk og økonomisk overtak på store deler av resten av verden.

Grunntesen i Orientalismen er at den imperialistiske makten knyttet til å kjenne, klassifisere og plassere noen i en diskurs, kan bidra til å opprettholde en vidtrekkende politisk kontroll (Elisabeth Eide i Eide og Anne Hege Simonsen (2004): Å se verden fra et annet sted, Cappelen, Oslo side 59).

Et viktig tema i dagens orientalismedebatt er at menneskene i Orienten siden slutten av 1700-tallet har blitt studert, men hatt liten mulighet til å få tilgang bildet som har blitt skapt av dem i Vesten. Denne situasjonen er blitt endret de siste tiårene. For det første har man i Nord-Amerika og Europa fått en økende andel mennesker fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. For det andre har det tv og internett gjort det mulig for Orienten å få innblikk i bildet som Vesten har skapt av dem. Jeg vil våge å påstå at nettopp dette innblikket har gitt grobunn for mye hatet som er i verden mot Vesten og spesielt USA.

Min drøm er at flere og flere vil avkle orientalismen og se at det å skape bilder av mennesker på denne måten er å utøve vold mot menneskeheten.

 

For at min drøm skal gå i oppfyllelse, må vi alle skjerpe oss.

Merethe Ruud er leder for HK Media-klubben i Dagbladet og  ansatterepresentant i konsernstyret for AS Avishuset Dagbladet og i avisstyret til AS Dagbladet. Hun er medlem i LO Oslos representantskap, representant for HK Oslo-Akershus til representantskapet Region Øst og styremedlem i bransjegruppen HK Media Region Øst. Medlem av bransjerådet HK Media for Norge. Merethe bor i Oslo og er en single, heterofil dame med stor sans også for høyhælte sko, shopping og selvironi.

---

Det var julaften 2005, og min fetters nær tre år gamle sønn feiret sammen med vår familie. Spent på å feire høytiden også med voksne han ikke husket, utbrøt han lettet da han ankom åstedet: "Her er det ikke farlig. Det er jo bare damer her!" Det hører med til historien at det allerede på daværende tidspunkt var tre menn tilstede.

Nå skal det dreie seg om skjønn, i betydningen omdømme, forstand. Mitt ankepunkt er at en ofte er forutinntatt, slik at det lett oppstår misforståelser og feiltolkning av folks meninger og atferd. Den største faren ved dette, er, slik jeg ser det, at disse konklusjonene så kategoriseres som sannheter – og dette gjerne av mennesker man tillegger makt.

Om båssetting

Jeg ble godt dressert av min mor til å tenke selv, og vil ikke uten videre akseptere at noen eier sannheten. Man kan gjerne si at jeg ikke har overdreven respekt for autoriteter. Ofte defineres en ut ifra en fasit tuftet på sviktende grunnlag. Det provoserer når en baserer sitt syn på overfladiske inntrykk og andres sannhet. Vil tro at en så nødvendigvis til stadighet blir overrasket. Hvis man da ikke er så urokkelig fast i troen at ingenting vipper en av pinnen.

Hva bunner denne trangen til å sette folk i bås i? Det er nå en gang slik at enhver kun er identisk med seg selv. Alle har sin egen historie og det vrimler av spennende kombinasjonsmuligheter.

For eksempelets skyld: I ulike former for rundspørringer kan et valgt svaralternativ på ett spørsmål slå ihjel et annet i samme undersøkelse. Siden undersøkerne ikke kjenner forhistorien eller man gis mulighet til omformulering, vil et ulogisk sluttresultat i sin tur gi rom for feilslutninger. Besvarelsen passer ikke inn i et ferdig oppsatt skjema, siden mennesker ikke er endimensjonale. Vi er heller ikke statistikk. Oppfordringen er da at en må være åpen for korrigering.

Om bevisstgjøring

Den fireårige datteren til et vennepar proklamerte høyt og tydelig at hun var blitt vegetarianer. Jeg ble derfor noe forundret over at hun spiste kjøttboller da jeg var på besøk. Hun hadde fått vite av faren at hun som vegetarianer måtte spise bare grønnsaker.

Nå er det ikke min intensjon å peke for tydelig på at denne lille historien kan overføres til manges forhold til sine kjepphester, og hvor fort gjort det kan være å falle for fristelsen til å bryte sine prinsipper. Men det hadde vært en smal sak å gjøre det.

Det jeg etterlyser, er bevisstgjøring. Utfordringen er da å se seg selv, deretter å innse at man blir påvirket og å forstå hvilke følger det kan få.

Jeg skuffes av bevisstløshet i samspillet mellom mennesker, og er forundret over hvor uanstrengt mange henfaller til egoistiske maktspill. Forunderlig nok synes få å bli stilt til ansvar for festtalenes fine, tomme ord. Handling betyr mer enn ord, men tåkeprat og brutte løfter får sjelden konsekvenser i praksis. Ord som ærlighet, toleranse, tillit og samarbeide får ikke ende opp kun som ord i en bullshitbingo.

Gjør det du sier at du skal gjøre, og stå for det du sier at du står for. La Kardemommeloven gjelde og gi folk en fair sjanse.

Etter mitt skjønn er det langt igjen, men jeg håper på en forandring. Fordi jeg synes at vi alle fortjener det.

 

Jeg velger å se for meg framtida som vi ønsker og jobber for at den skal være.

Kristin Risan bor i Lofoten og jobber som kunstpedagog ved Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær. Hun har hele Nord-Norge som arbeidssted og reiser rundt på skoler sammen med billedkunstnere og kunsthåndtverkere. De lager store og små kunstprosjekt i regi av Den kulturelle skolesekken, et prosjekt som skal få stor plass også i min drømmeframtid.

Faktisk er jeg så heldig å ha en jobb som i stor grad er med på å påvirke framtida, som vi gjerne vil ha den

---

Optimismen og troen på at rettferdigheten seirer, er svekket, men ikke mer enn at det fortsatt er svært meningsfullt å leve og at det er kjempespennende å jobbe videre.

– hva betyr det å være et autonomt sjølforsørgende menneske

Jeg voks opp på 50-tallet. Min far hadde bare 5 år folkeskole, men til oss jentene i huset sa han: Ingen av dere får lov til å gifte seg før dere har en yrkesutdannelse! Det skal være livsforsikringen deres, selv om dere velger å få barn og være husmødre. Resultatet ble at han fikk tre døtre som ikke kunne tenke seg å bli forsørget av andre, tre selvstendige kvinner som har tru på seg sjøl, oppfatter seg likeverdig med hvem det skulle være og knytter egenverdet sterk til nettopp friheten og stoltheten det gir å kunne forsørge seg sjøl. På ulike områder har vi slitt med at samfunnet rundt oss fortsatt ikke behandler oss som det vi er oppdratt til at vi er. Skulle jeg ha en drøm for framtida, så måtte det være at våre egne barn og barnebarn får lov til å leve og utfolde seg som den de er, med det som bor i dem.

– forholdet mellom individ og kollektiv

Vi lærte noe annet også, av å vokse opp på landsbygda med foreldre som var opptatt av fellesskapet: Private løsninger på felles problemer er umoralsk og kortsiktig tenking. Det vi gjør, gjør vi for fellesskapet. Det være seg familie, lokalmiljø eller verden. At vi er født, at vi kan tenke og skape, gir oss rett til å bidra med det vi kan og til å dele det med andre. Om noen utsettes for urett har vi både som fellesskap og individ en plikt til å gripe inn. Dette skal vi ha med oss inn i framtida. Forutsetningen er at vi har fått lov til å utvikle "vår personlige strek" og vårt eget uttrykk. I min framtid skal det være stort rom for egen utvikling og ressurser til å hjelpe alle på veg.

En må eie sitt eget liv for å kunne gi.

– vil det finnes rike og fattige, klasser og sosiale sjikt

Verden er og vil være full av ulikheter. I min drøm om framtida skal alle ha en mulighet. Vi skal leve godt med de ulikhetene som oppstår fordi vi har en rett til å gjøre egne valg og prioriteringer. Ulikheter som tilskrives forskjell i muligheter skal være historie.

– hvordan vil ansvar og omsorg for barn, gamle og sjuke være

Det ansvaret skal vi dele på. Barn og unge skal i tilegg til gode barnehager og skoler ha et rikt tilfang av voksne som bryr seg, ser dem og styrker dem i troen på at de har et egenverd. Gamle og sjuke skal ha lik rett til omsorg og pleie, uavhengig av stilling og stand. De skal også ha mulighet til å ta ansvar og dele med fellesskapet.

– arbeid og fri tid

I min drøm om framtida har vi ingen fritid. Vi har tid til å tjene penger, tid til å være sammen, tid til å lære om andre, tid til å elske, tid til å sitte stille, tid til å tenke, lytte, protestere, skape, leke, lese, lære. Om alle får delta er det tid til å ta seg av alle ugjorte oppgaver, også de vi finner på sjøl.

– mat og miljø

Det er mat nok til alle. I drømmen min skal både maten og produksjonen fordeles rettferdig. Kystfiskeren skal fiske og omsette torsken, jordbruket skal foregå til beste for folk og miljø. Naturen skal spørres om råd og ingen skal ta mer enn de behøver for å ete seg mett.

Vi skal bli flinkere til å utvide den tradisjonelle menyen med det vi lærer og får tilgang til fra hele verden.

– konflikter – små og store, lokalt og globalt

Jeg vil nevne en global konflikt i denne sammenhengen. Global fordi den er verdensomspennende. Det er den trusselen kvinner utsetter seg for gjennom ekteskap. Jeg drømmer om at det skal bli like trygt å være gift som å kjøre bil eller reise på ferie til Irak. Ekteskapet skal ikke lenger være en risikosport for kvinner.

Da er vi tilbake der jeg begynte:
I min drøm om framtida har alle mennesker samme verd.

 

Jeg har en drøm om et bedre arbeidsliv, med plass til alle, der kvinner og menn er likestilt både når det gjelder arbeidstid og lønn. Et viktig skritt i riktig retning vil være å sidestille kvinners turnusarbeid med menns skiftarbeid.

Tove Stangnes er 61 år, feminist, var forbundsleder i Norsk helse- og sosialforbund fra 1992 til Fagforbundet ble etablert i 2002, der hun var første nestleder til landsmøtet i mai i år

---

 Turnusarbeidere, som i hovedsak er kvinner, arbeider to timer mer i uka enn menn i skiftarbeid. En urettferdighet som har vart lenge nok, og må rettes opp. Videre har jeg en drøm om at alle de kvinnene som jobber i deltidsstillinger, ofte de rareste små stillingsstørrelser en kan tenke seg, kan få den heltidsstillingen de både ønsker seg og trenger for å kunne forsørge seg, og eventuelt familie på lønna si. Jeg ønsker meg en klar lovbestemmelse i arbeidsmiljøloven som sikrer kvinner (det er stort sett kvinner som jobber ufrivillig deltid!) en rett til heltid, og mulighet for deltid til de som ønsker det. Det er riktig nok en forbedring i AML på dette området, men bestemmelsen burde vært mye klarere. I tillegg trenger vi arbeidsgivere som fører en personalpolitikk der kvinner ikke behandles som reservearbeidskraft. Ved å følge med på stillingsannonser i de typiske kvinnedominerte arbeidsområdene innen f.eks helsesektoren, ser man utlysningstekster som ingen noen sinne ville finne på å lyse ut innenfor mannsdominerte arbeidsområder. Utallige er de historiene jeg har fra fortvilte kvinner som er ansatt i stillinger til og med under 10 prosent. Deres hverdag er ofte preget av total mangel på forutsigbarhet, og "jakten" på ekstra arbeid preger tilværelsen.

Ufrivillig deltid er en av de største hindringene for at kvinner skal kunne være økonomisk uavhengig, det er også en av de viktigste årsakene til at vi fortsatt har langt igjen før vi oppnår likelønn.

Jeg har også en drøm om at vi skal oppnå målet om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er på mange måter drømmen om både et bedre arbeidsliv, og et bedre samfunn. Jeg er sikker på at det også på sikt vil være samfunnsøkonomisk gunstig, ikke minst med tanke på at flere kan klare å holde lenger ut i et stadig mer brutalt arbeidsliv. Lege Ebba Wergeland uttalte en gang at det ville være det mest helseforebyggende tiltaket som kunne iverksettes. Det utsagnet er jeg enig i. Håpet er at vi skal komme i gang med gode forsøk på sekstimersdag innen flere områder i arbeidslivet.

Jeg har også en drøm om et samfunn og et arbeidsliv der mennesket og ikke penger står i fokus. Et samfunn som er basert på likeverd og solidaritet, og ikke som i dag omsorg etter stoppeklokkeprinsippet, og der konkurranse og økonomisk lønnsomhet er det som står i fokus. Det er tragisk at de ideologiske fanebærerne på høyresiden setter privatisering og konkurranse høyere enn god tjenestekvalitet.

Jeg har også en drøm om at fattigdom kan utryddes, ikke bare i vårt eget rike land, men også at vi skal få en verden der godene er mer rettferdig fordelt enn tilfelle er i dag. Verdenssamfunnet må ta et helt annet ansvar for at fattigdommen og nøden øker.

Et eksempel jeg har lyst til å nevne: Tre år etter at borgerkrigen i Angola tok slutt, er halvparten av barna underernært i følge FN. FNs matvareprogram sier at 52 prosent av barna i det sentrale høylandet rundt byen Huambo er underernært. Mange barn er også rammet av tuberkulose etter at immunforsvaret er svekket som følge av sult. Angola er også, sammen med andre afrikanske land sør for Sahara, land som har svært mange foreldreløse barn på grunn av aidsepidemien. Alt for lite blir gjort for foreldreløse og sårbare barn. Det er dessverre alt for mange lignende eksempler rundt om i verden. Vi må få en helt annen politikk, det er et globalt ansvar, og både verdenssamfunnet, politikere og internasjonal fagbevegelse har et ansvar. Den internasjonale fagbevegelsen stiller seg bak den verdensomspennende kampanjen "Make poverty history".

Mange mener at kampen mot fattigdom er umulig å vinne, men om vi gir opp denne viktige kampen, gir vi opp drømmen om framtida. Derfor må vi fortsatt våge å ha en drøm om at det umulige nytter.

 

Da jeg først kom til Oslo for nesten ni år sia ble jeg mottatt på den hjerteligste måte av folka i det kollektivet jeg skulle bo i. "Her er rommet ditt. Badet, kjøkkenet, vask og mat deler vi på å fikse annenhver uke.

Tina Marine Wikstrøm er 27 år og bor på Vålerenga. Hun er med i AKP

---

Jeg ble raskt varm i trøya, og skjønte at her kunne jeg finne meg til rette. Oppgavene var likt fordelt på alle åtte beboerne, gamle som unge, og paret i kjelleren var like mye oppe hos oss som nede hos seg. Nøkkelen til ytterdøra visste alle hvor lå, så det var bare for nesten hvem som helst å låse seg inn, og alle andre dører i dette huset var åpne til enhver tid.

Jeg har selv vokst opp med ulåste dører. Det var nesten alltid noen som sov over hos oss. Vi var beredskapsfamilie for barnevernet, så jeg har hatt i underkant av 20 søsken, og det har alltid bodd en onkel eller en tremenning hos oss. I det hele tatt så er jeg vant til og jeg liker godt tanken på å dele hus med flere. Senere har jeg forstått at ikke alle har det på denne måten.

Ikke alle tenker over det, men arkitekturen vi er vant til, blokkene, leilighetene, rekkehusene, eneboligene og alt av boforhold, er lagt opp etter kjernefamilien. Kjernefamilien er det vi kan kalle normen, ett gift par, en mann og en dame, med 1-2 barn, bil og hund. Familien er i dag en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for de som ikke er økonomisk sjølstendige.

Vi bygger husa med et gutterom, et jenterom og et rom til foreldra. Foreldra har stort rom med plass til dobbeltseng, mens barnas rom er små. Vi kan ofte se at om noen faller utenfor kjernefamilie normen, blir dette skråsett og diskriminert. Om noen velger å leve i lesbisk/homofilt samboerskap, om noen velger bo i kollektiv, i båt eller velger være barnløse så vil mange kreve en begrunnelse og forklaring. Dette er ikke den "naturlige" livsform og kan bli betraktet som "en fase" eller "periode" i livet, mens man venter på noe bedre. Ideen om at vi først blir vokse når vi har etablert oss og slått oss til ro i de "naturlige" kjernefamilieformene er en fastgrodd tankegang mange likevel ikke kan føle seg vel med.

Personlig har jeg valgt å gifte meg og å få barn. Jeg og min lille kjernefamilie har likevel valgt å bo sammen med flere. De siste fire åra har vi bodd i leiligheter med fire til seks personer under samme tak. Drømmen min vil likevel være å bo i et stort hus med mange rom og mange mennesker som i huset jeg flytta inn i da jeg først kom til Oslo. Jeg vil videre i denne teksten kjøre en liten kollektiv-"valgtale". Min drøm vil være å flytte på grensene, røske opp i "normalen" og at folk skal bo på mange forskjellige måter.

Det finnes mange argumenter for å bo flere sammen enn mamma-pappa-barn:

– Ungene får daglig omgang med flere. De lærer å sosialisere seg og lærer å dele, både oppmerksomhet, oppgaver og kjærlighet.

– Føler du deg alene ansvarlig for egne barn? Stengt inne? I kollektiv kan det i stedet flere om oppgaven som barnevakt. Når du er hjemme med ungen en kveld, så er du det sjelden alene, og om du er det, vet du at noen likevel kan komme hjem i løpet av kvelden. Følelsen av å være alene forsvinner.

– Du er sjelden alene i kollektiv. Du velger selv når du vil være det.

– Jeg har i kollektiv flere å irritere meg på, ikke bare kjæresten min. Jeg kan heller alliere meg med mine nærmeste. Det er godt å ha flere å diskutere med, flere å le med og flere å vise kjærlighet til.

– Noen er gode til å snakke om følelser, andre gode på politikk. Noen er innmari gode på kjendis og sladreblader-stoff, andre igjen elsker spille spill. Å "bruke" de du har rundt deg til det de er gode på, og la de rundt deg "bruke" deg til det du er god på, vil være med å styrke selvfølelsen til alle. Dermed tilfredsstiller alle flere behov hos seg selv.

– I kollektiv vil flere kunne delta og være tilgjengelig til å gi råd. Du slipper å stå i blodslitet alene.

– Alderdommen i ensomhet er en stor skrekk for veldig mange! Tenk deg å ha "storfamilien" å være sammen med hele livet? Noen byttes ut, andre kommer til, men ensom blir du ikke.

– Jeg tror kanskje flere ville vært tvunget til å delta i huslige sysler på hjemmebane, da du i kollektiv har flere å slåss med om du ikke gjør det. Samfunnsgrep som sekstimersdagen og økonomisk selvstendighet er nøkkelord som selvfølgelig også må virkeliggjøres.

Selvfølgelig er ikke dette løsninga for alle, Jeg vil absolutt ikke argumentere for at alle skal bo i kollektiv, men jeg skulle ønske at mulighetene til at flere kunne det var der. Kanskje velger noen å bo bare to, kanskje velger noen å bo alene, men om jeg vil bo med flere så vil jeg gjerne at det ikke er arkitekturen, normen og økonomien som stopper meg. Om de økonomiske forholda var annerledes, og at hus var for folk og folk var for hus, så tror jeg vi kunne bodd på måter som ville vært mye bedre for flere!

 

Jeg mener at forutsetningen for å være et sjølstendig menneske er at en kan forsørge seg sjøl. Å forsørge seg sjøl betyr alt. Det å be mannen etter penger, bli målt og veid ut ifra dine behov, det skaper et enormt skille i et forhold, gjør forholdet ulikeverdig. Det er en viktig forutsetning for å gjøre egne valg.

Veslemøy Fjerdingstad, 55 år, blei med i SUF i 1968 og er kommunestyrerepresentant for RV på Kongsberg. Er utdanna førskolelærer. Har jobba 5 år som folkemusikkonsulent i Buskerud.  For tida student ved høgskolen i Telemark. Har ei årrekke vært tillitsvalgt i Lærerlaget/Utdanningsforbundet.

---

"Ka e det som æ drømme om: At æ ein dag ska våkne opp å vite at arbeidet æ leve med, e mykje mykje meir enn det å slite," heter det i sangen. Er det dette jeg ønsker meg for framtida? Ja, blant annet det. Jeg ønsker meg et samfunn der folk kan være likeverdige, alle er verdifulle ut ifra hvem de er og ikke ut ifra det de presterer. I det samfunnet vi lever i nå, er det å være produktiv og jobbe mest mulig noen av kriteriene på å være verdifull. Alle som er litt halte og skeive og ikke kan jobbe 150 %, blir i denne sammenhengen unyttige og ei kvise på samfunnets rumpe. Om du klarer å jobbe litt, men sporadisk, er du ubrukelig i arbeidslivet sjøl om det proklameres at man jobber med et inkluderende arbeidsliv. Ja, ikke nok med det, er du over femti år og skal søke deg ny jobb: gløm det, det hjelper lite med kompetanse. Jeg kjenner folk med blant annet ingeniørutdannelse som har gått ledige i årevis. I et sosialistisk samfunn skal det være bruk for oss alle, funksjonshemma som funksjonsfriske, unger, gamlinger, ungdommer og middelaldrende. Jeg drømmer om et samfunn som ikke er delt opp etter kjønn, klasse eller alder, der vi alle blir vurdert som mennesker.

Kunst og kultur blir viktig i dette samfunnet. Det gir livskvalitet og blir en stemme for menneskene som jobber og lever der. Her kan en ta vare på å utvikle tradisjoner innen musikk, fortelling, mattradisjoner og håndverk. Det fines enorme kunnskaper på disse områdene som ikke brukes og tas vare på. Å utvikle et multikulturelt samfunn vil bli direkte I kontrast til kulturimperialismen vi er utsatt for gjennom den kommersielle anglo-amerikanske "grøten" vi blir oversvømmet av.

Det med omsorgsarbeid skal ikke være noen privatsak! Det blir en offentlig jobb. Det skal ikke være avhengig av at du har omsorgsfulle døtre at du får leve et liv som gammel med mye behov for hjelp. Når det offentlige tar seg av pleie og stell, kan familie og venner få lov til å være venner og gode samtalepartnere. De kan slippe bleieskift og andre traurige oppgaver som sliter på forholdet mellom de gamle og døtrene deres.

Ungene er samfunnets store ressurs som må tas vare på, på best mulig måte. De skal ha gode barnehager med tilstrekkelig bemanning slik at de får den hjelp og støtte de trenger, sunn og næringsrik mat og mulighet til leik og utvikling innen trygge rammer. Middag i barnehagen er bra. Da kan de slippe å gå utsulta hjem. Så kan de spise kvelds også sammen med familien sin når de kommer hjem. Ellers er en ordning med å få med middag fra barnehagen også bra. Med sekstimersdagen går det an å spise til folkelig tid. Billige kantiner er også bra. Der får en felleskap med andre. Vi uten småunger syns også det er OK og ikke måtte lage mat hele tida, og det er bra å kunne ha et sosialt felleskap når en spiser. Mest mulig av husarbeidet bør kunne rasjonaliseres bort. Kollektive løsninger og nye tekniske hjelpemidler kan være med på å realisere dette.

Nå lever vi i et samfunn med hemningsløs ressurssløsing. Søpleberga vokser og vokser og blir et stadig større problem. Klær er billig og dårlig. Det blir lagt opp til at det skal skiftes ut rimelig ofte. Billige tekstiler, produsert i Asia, blir dumpa etter kort tids bruk. Da jeg var liten, var situasjonen her i landet en ganske annen. Klær blei sjelden kjøpt inn – og tatt vare på, reparert og brukt om igjen. Når de til slutt var utslitt, blei de brukt til filleryer. Det kapitalistiske Norge på 50-tallet hadde systemer for dette som jeg mener vi må få igjen i et sosialistisk samfunn. Bruktsentraler, hvor det som blir kassert av noen, kan brukes av andre, er et system som må bygges ut.

Ellers skal samfunnet jeg drømmer om, produsere trygg mat med minst mulig bruk av planevernmidler. Storskalaproduksjon av mat fører ofte til dårligere kvalitet. Dette får helsemessige konsekvenser. Norge bør være mest mulig sjølberga på mat. Dette betyr ikke at en ikke skal ha samarbeid med andre land i verden. Noe er det åpenbart umulig å produsere i Norge. Dette er det greit å frakte på, men det er fullstendig galskap å frakte alt mulig rundt hele jordkloden når det går an å produsere det samme rett i nærheten av dem som skal bruke det. Og de u-landa som må produsere peanøtter for oss, kan få dyrke mat til sin egen befolkning på jorda si.

Dette er noen tanker jeg i forhold til hvilke drømmer jeg har for framtida og hva slags samfunn jeg ønsker for mine etterkommere.

 

Dette var et stort oppdrag. Jeg har grublet litt.

Sigrid Angen er feminist, har hovedfag i statsvitenskap (cand.polit) og jobber som rådgiver

---

 Og tenkt ut fra min egen lille verden, og hva som betyr mest for meg – akkurat nå. Tanker om de store sammenhengene, eller en masterplan for en annen verden får du derfor ikke her.

Det som betyr mest for meg, er de arenaene jeg er mest på. Det er jobben min, og hjemmearenaen. Ferier og slikt gjør livet verdt å leve, men det er ikke det som betyr mest for om jeg skal ha det bra totalt sett, tror jeg. Da er det hverdagene og dagliglivet som betyr mest. Og hva betyr det da når jeg kommer til fredagen og gleder meg så veldig over at det er helg? Det betyr at jeg har en jobb som er ganske krevende (Interessant! Men også krevende), tror jeg. At jobben betyr mye, er det ikke tvil om. Karriere i seg selv er ikke noe mål, men jeg realiserer meg selv gjennom jobben. Jeg får tilbakemeldinger på hvordan jeg er faglig, og jeg er i et sosialt fellesskap med andre som kollega. Og jeg ville ikke vært det for uten.

I tilknytning til jobben legger jeg kabal for henting og bringing på skolen. Tidsskjemaet tillater ikke de store utskeielsene – og jeg har hele veien et stress i kroppen, som det tar tid å lande fra. I ukedagene tror jeg ikke jeg lander så mye i det hele tatt – i løpet av helga kan jeg få det til.

Hvis jeg skal drømme om framtida, så skulle jeg gjort mye for å slippe stresset i kroppen, for å kjenne at jeg har nok tid. Penger også, selvsagt. Ei lønn å leve av er ikke å kimse av, og dårlig råd kan også noen ganger føre til stress. Men først og fremst tid, tror jeg. Tid til å kunne rusle av gårde i fred og ro til sfo, tid til å stoppe opp og se på ting som er interessante for en seksåring å stoppe opp ved langs skoleveien. Jeg hater meg selv noen ganger når jeg maser på ungene.

Så hvis jeg skulle drømme hverdagsdrømmer, så hadde det vært om en hverdag hvor alle hadde tid til å senke skuldrene litt, og ta det litt mer med ro. Kanskje også om et arbeidsliv med litt flere naturlige pauser enn det arbeidslivet de fleste kanskje har i dag gir anledning til. Men for meg, så tror jeg mer tid er essensen. En løsning på "tidsklemma" (og gjerne et annet ord for å beskrive denne tilstanden!) som ikke innebar at jeg reduserer stillingen min på jobb og får mindre å leve av, men som kunne gjøre at jeg også kunne "velge" mer tid hadde vært noe. Ergo er den rødgrønne regjeringen litt med i mine drømmer – setter de i gang forsøk med sekstimersdag er vi et lite stykke på vei!

En drøm mer generelt ville være at alle, uavhengig av sivil status, om de bor sammen med noen eller ikke, kunne velge hvordan de skulle bo – at alle kunne ha råd til å skaffe seg sin egen bolig. At enslige forsørgere kunne få mer levelige forhold, og ikke være blant de med dårligst råd, dårligst livskvalitet, flest psykiske problemer. At fattigdommen kunne avskaffes i Norge – tenk tanken – tenk borgerlønn, garantert minsteinntekt – at alle kunne vært garantert et grunnlag for livsopphold. Det kunne generert mye kreativitet blant annet (Og tenk hva det ville ført til av innsparinger i administrasjon av x antall trygdeytelser og sosial stønad som finnes i dag).

Oppsummert kan jeg ikke tenke større tanker akkurat nå enn at de som har det verst eller litt ille i Norge akkurat nå kunne få det litt bedre. Og det er jo en start, ikke sant? Jeg tror at mer tid, overskudd og kreativitet også kan generere større endringer. Og at alle har et behov for (i alle fall har jeg det!) å gjøre noe annet enn "den daglige tralten". Det å få tid og rom for det, tror jeg er en start på et mye bedre samfunn.

 

Tenk om det hadde vært helt vanlig og ønskelig at det var flere enn bare biologisk mor og far som var omsorgspersoner for et barn.

---

Så fint det kunne vært med flere voksne mennesker som var der for barnet – både følelsesmessig og praktisk. Tanja er ei jeg kjenner som ble gravid, men da fødselen nærmet seg var det ingen far som ville stille opp, verken da eller senere viste det seg. Trine – venninna stilte opp under fødselen og var på sykehushotellet i dagene før mor og barn reiste hjem.

Rettere sagt – Trine var der den tida hun ikke var på jobb – for som venninne har du ingen rettigheter til permisjon. Den nybakte mormoren tok en egenmelding så mor kunne ha noen sammen med seg de første dagene hjemme.

Trine er fremdeles en viktig støttespiller – og det er fint for alle tre.

Tenk om det var slik at man kunne være en nær og viktig person i et eller flere barns liv sjøl om man ikke vil ha eller kan få såkalt egne barn.

Tenk om biologi ikke ble tillagt så stor betydning, men at det som telte både i praksis og i forhold til lovverk var hvem som har vært og ønsket å være stabile omsorgspersoner. Da ville det bli slutt på at menn kan forlange gentest etter mange år som sosial far og avskrive barnet hvis han ikke er biologisk far. Da kan heller ingen, etter mange års fravær, påberope seg farskap og forlange samvær.

Tenk om det var slik at når et barn ble født fulgte det ikke bare med en reklamepakke med bleier, men også en barnehageplass. En plass som kunne brukes når det var behov for det – helt fra fødselen av.

Tenk om barnehager var slik at de ikke bare fylte en viktig funksjon for barnet de første leveåra, men ble et viktig sted for alle omsorgspersoner rundt barnet.Et sted folk kunne spise middag, treffe andre i samme situasjon, gis mulighet for å ta opp problemer og få råd og veiledning.

Da ville det bli slutt på at barnehager kan brukes til å gi foreldre og spesielt mor dårlig samvittighet.

Tenk om skolen kunne ta det hele og fulle ansvar for barns opplæring.

Når Ole (6 år) og Sara (mor) kommer hjem fra skole og jobb, er ikke Oles arbeidsdag over – og dermed heller ikke Saras. Lekser, som ble utdelt i starten av uka må gjøres – helst litt hver dag, i alle fall de dagene det ikke er fotball eller turning.

Og enda verre for Per og Gunn som ikke klarer å hjelpe sønnen i tiendeklasse verken med matte eller data. Hvorfor skal barn være avhengig av at de har foreldre kan hjelpe dem med skolearbeidet for at de skal klare seg på skolen?

Tenk om foreldre kunne møte hver ny dag uten dårlig samvittighet og følelse av ikke å lykkes. Mange, spesielt kvinner, opplever at tida ikke strekker til. At det ikke er tid og krefter til å være arbeidstaker, mor, husmor, venn og alle andre roller det settes krav til skal fylles.

Som mann blir du målt opp mot hvor vellykket du er i arbeidslivet, hvor langt du når karrieremessig – stritt nok.

Som kvinne blir du i tillegg målt opp mot hvor vellykket familien din er.

Har barna til enhver tid rene og hele klær, spiser de sunt, klarer de seg på skolen, har de venner og stimulerende fritidsaktiviteter. Barn har blitt en målestokk på den enkelte og spesielt på kvinners vellykkethet.

Tenk om barn kunne slippe å stå midt i mellom far og mor ved samlivsbrudd. Når de som utgjør hovedkjerna i dagens familie, – mor og far – ikke lenger vil være i samme familie, opplever mange at familien kommer til kort med hensyn til å gi barn gode oppvekstvilkår.

De som skal ivareta barna, er de som ofte ikke har tanker og krefter enn til annet enn å slåss med hverandre. Da kunne andre omsorgspersoner, som ikke var involvert i striden mellom mor og far vært der og hjulpet barnet til å komme ut av samlivsbruddet med et godt forhold til både mor og far.

Tenk om penger ikke betydde noe for hvordan det enkelte barn har det. At kvinners økonomiske sjølstendighet har stor betydning for kvinnefrigjøring og for forholdet mellom kvinner og menn er mange enig i. At barn er økonomisk avhengig av den familien de er født inn i syns de fleste er greit. Barns mulighet til å delta på fritidsaktiviteter og barns ferie muligheter er i stor grad avhengig av at de har foreldre som kan betale.

Tenk om det var slik at samfunnet tok ansvar for at alle barn skulle ha det bra uavhengig av hvor de bor og hvilken samfunnsklasse foreldrene tilhører.

I det kapitalistiske systemet er nettopp den private forsørginga den viktigste oppgaven for familien. Vi vet hvilke uheldige konsekvenser det har for kvinners stilling i samfunnet og det er på tide at vi setter fokus på hva det betyr for barn. Mennesker og ikke minst barn trenger nærhet, trygghet og omsorg. I dag blir det framstilt som om familien er det beste stedet å få dette innfridd.

Tenk om nærhet, omsorg og kjærlighet ikke var bundet opp til penger og forsørging.

Tenk om nærhet, omsorg og kjærlighet ikke var knytta opp til biologi.

Tenk om vi kunne realisere forskjellige måter å organisere livene våre på, et mangfold av måter preget av åpenhet og bedre vilkår for kjærlighet, nærhet og trygghet.

 

For om lag ti år sia vart livet så tøft at Cathrin Larsen (40) berre ville sova. No startar ho livet på nytt.

– Plutseleg sat eg med nåla i armen. Eg var utruleg naiv, trudde ikkje eg skulle bli avhengig av heroin, men eg vart hekta med den første sprøyta. Med den fekk eg fred i hovudet for første gong i livet.

Den 40 år gamle firebarnsmora ser tilbake på eit rusmisbruk som starta for snart ti år sia, og som ho no er på god veg ut av. Etter tre år med eit substituttmedikament har ho nyleg starta med metadonbehandling, og det er tid for å tenkja framover, på eit liv utan rus.

Men det er ikkje lett å skjønna kva som har skjedd utan først å sjå bakover. Cathrin gifta seg tidleg med ein mann ho møtte da ho var 15 år. Ekteskapet vart ikkje godt, men det tok mange år å komma seg ut av det.

Først da ho begynte på vaksenopplæring i 1996 fekk ho den sjølvtilliten som skulle til for å krevja skilsmisse.

– Eg lengta så etter å læra noko nytt, det var så moro, seier ho, og fortel om korleis ho jobba nattevakt i 75 prosent stilling, gjekk på skole og i praksis hadde eineansvar for fire ungar.

– Eg var nesten aldri sliten, korleis klarte eg det, undrar ho i dag, og minnest korleis ho gjekk til advokat for å ta ut separasjon og skifta alle låsar i huset.

Men etter at separasjonen var eit faktum, kom ho til eit punkt da det vart meir enn ho makta.

– Eg fekk ikkje hjelp av nokon, familien svikta meg, ingen var der.

I denne tida møtte ho Kim som framleis er kjærast og sambuar. I første omgang var det rusen som gav fellesskap. Cathrin ville berre vekk frå alt, ville berre sova.

– Eg har trykt i meg store overdoser fordi eg ønskte å forsvinna frå verda. Alt var så jævleg. Ungane var vekk, alt eg eigde var vekk.

– Hadde det ikkje vore for Kim, hadde eg ikkje komme meg opp. Vi har gått vegen saman, saman kom vi fram til at vi ville ut av rushelvetet.

Ho hadde prøvd å be om hjelp frå barnevernet med det same ho begynte å rusa seg, men da kom det ingen. Men etterkvart kom ungane til fosterheim. Cathrin har likevel klart å halda kontakten med ungane gjennom dei vanskelege åra.

– Eg har vore open mot ungane, har aldri skjult noko for dei. Eg trur eg har klart å gi dei sjølvtillit, trur ikkje ein kan skryta for mykje av ungar, seier ho. Og ho skryter gjerne av dei til andre også, særleg er ho stolt av den eldste dottera, som no er vaksen.

– Ho har klart å halda oss saman. Og ungane har fått meg til å vakna, den eldste dottera har rista i meg, og sonen min har stilt krav til meg.

Det var berre nokre veker sia både Cathrin og Kim begynte med metadon, da vi møttest for å snakka om fortid og framtid. Dei måtte krangla seg til å få gjennomføra avrusing i lag, i behandlingsmiljøa er det motstand mot å la par gjennomføra behandling i lag, det skal vera ein risiko for at dei skal "dra kvarandre ned".

– Korleis kan dei vita det? Vi drar kvarandre opp, slår Cathrin fast.

Og no er tåka i ferd med å letta.

– Eg får med meg så mykje meir, kjenslene er sterkare. Eg konstaterer at hovudet er i orden, seier ho. Og no er ho klar for å tenkja vidare, ta opp att den tråden som glapp da ho sette nåla i armen. Ho vil gå meir på skole, og ser fleire utdanningsvegar som kan vera aktuelle. Vernepleiarutdanning er noko ho har lyst på, lærarutdanning kan også vera noko å tenkja på.

– Dei erfaringane eg har gjort i mitt eige liv, er nyttige i alt arbeid med menneske. Eg veit kva det er å ha eit problem. Ungdom som er i ferd med å skeia ut, vil lettare høyra på oss som har prøvd, og vi kan knepa. Eg vil gjerne hjelpa andre til ikkje å gjera det same som eg har gjort.

Kva tenkjer du om framtida, til dømes fem år framover?

– Da er eg ferdig med ei utdanning, og er i jobb, seier Cathrin fast. Men om det blir som vernepleiar eller lærar, det er ho førebels ikkje heilt sikker på. Men eit arbeid med ungar eller ungdom må det gjerne bli. Ho har også erfaring frå før med å arbeida med multihandikappa ungar, og lærte seg teiknspråk da ho heldt på med det.

Cathrin trur ikkje ungane kjem til å flytta heim, og ho vil dei skal halda fram å ha kontakt med fosterheimen.

– Eg er glad dei har hatt det godt, og godtar at dei er glad i fosterforeldra, sjølv om eg må vedgå at det har kosta mykje å komma dit at eg kan seia det. Innimellom har eg vore sjalu på fosterforeldra som har hatt alle gledene med mine ungar.

Cathrin og kjærasten bur i ein småby der mange veit kven dei er, og at dei har vore ein del av rusmiljøet i byen. Men ho har ingen tankar om å flytta vekk.

– Så lenge vi klarer oss, viser folk oss den respekten vi fortener. Nokre vil alltid vera idiotar, men det forandrar seg ikkje om eg flyttar. Eg må også stå ved fortida mi, det nyttar ikkje noko anna enn å vera dønn ærleg.

Men ho er også klar over at det er mykje som skal på plass for å til "det nye livet".

– Det er ein kjempestor overgang. Folk tenkjer ikkje over kor mykje som skal på plass for å få det til. Vi har ikkje venner som lever eit "vanleg" liv, og vi har ikkje mykje til felles med dei fleste på vår eigen alder. Skulle vi fortelja om den bilen vi stal for å rømma frå purken? Dei ville tru vi var galne – men det var vi vel også, seier ho med ein smil. Ho har tru på at skolegang skal gi grunnlag for nye kontaktar, da har ein iallfall skolearbeidet felles.

– Eg merkar når folk er skeptiske, sjølv om dei prøver å skjula fordommane sine. Da er det betre at dei spør direkte.

Når Cathrin tenkjer framover, har ho eit sterkt ønske om å kunna ta oppatt kontakten med foreldre og søsken.

– Dei har snudd meg ryggen. Eg er redd far min skal døy før eg får fortalt han kor glad eg er i han, seier ho.

– Og så håpar eg at ungane mine skal ha det bra, at dei ikkje skal oppleva det eg har opplevt, og eg håpar dei vil forstå at eg måtte gi dei opp, at det var til deira eige beste. Og eg håpar dei skal få leva i ei fredeleg verd. Mormor var aktiv i Nei til atomvåpen, eg var sikker på at eg skulle døy i ein atomkrig. Eg blir framleis skremd av situasjonen i verda. Bush er livsfarleg, korleis kunne dei velja han til president for fire år til? Han er like galen som Saddam, seier Cathrin og ristar på hovudet.

Ho ønskjer seg ei verd der det ikkje er så mange grenser, og tenkjer på kvinnene i Afghanistan.

– Telta deira minner meg om Smiths venner, seier Cathrin, og forklarer at ho sjølv var innom den rørsla tidlegare i livet. Der var det trygt å vera så lenge ho følgde alle strenge reglar, men da ho valde å skiljast, var det ikkje meir støtte å få.

Ho ser eit håp for norsk politikk med Stoltenberg som statsminister.

– På tide at vi får noko anna enn ,politikken til Bondevik, han og Bush er altfor like. Eg trur Stoltenberg veit noko om rusmisbruk, og håpar det skal bli lettare å få metadon for dei som treng det, seier ho, og understrekar med det same at det er ikkje nok berre å gi folk metadon om dei skal komma seg ut av rusmisbruken. Ho er heller ikkje overtydd om at sprøyterom er eit bra tiltak.

– Dersom dei ikkje gjer meir enn å opna eit sprøyterom, kan dei like gjerne dela ut heroin.

Kan du tenkja deg eit samfunn heilt utan rus?

– Det burde vera mogeleg. Men det verkar som folk treng ein sikkerheitsventil for å komma seg vekk frå kvardagen, men dei som brukar rus, øydelegg seg sjølve og liva sine. Det er ei sinnssjuk verd vi lever i. Folk vil ha så mykje. Kanskje må vi tilbake til eit samfunn utan pengar?

Kjem du til å bruka metadon for resten av livet?

– Må eg, så gjer eg det. Så langt har eg ikkje merka biverknader. Men kanskje ser eg annleis på det om fem år, det veit eg ikkje enno.

Tankane om framtida er mange, og på lang sikt er det mykje som er uvisst. Men Cathrin har også ein draum at ho og Kim skal få høve til å reisa på ferie.

– Eg har aldri hatt ferie, heller ikkje da eg budde i lag med ungane. Kanskje det kan bli ein tur til Hellas, og ei strand der?

Men ho håpar også på høve til å reisa lenger, sjå noko heilt anna, og ikkje berre for å liggja på ei strand, men gjerne for å jobba. Kanskje til Afrika eller til Latin-Amerika? Kanskje kan ho jobba med kvinner, læra bort noko nyttig?

– Alt er mogeleg no. Når vi har klart det vi har klart, kan vi også jobba i Guatemala, seier Cathrin.

Magnhild Folkvord

 

 

Jeg har i noen dager hygget meg med ei bok av New York-journalisten, Hazel Rowley. Jeg må erkjenne at jeg på forhånd var litt bekymret for å bli servert en tabloid tilnærming til forrige århundres mest profilerte par, Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Bokas norske versjon utkom på Damm i 2005, har fått den norske tittelen I tykt og tynt og er oversatt til en rekke språk.

Hazel Rowley: I tykt og tynt – om Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir og deres samliv
Damm 2005

---

Boka er velstrukturert, godt tematisert, balansert, velinformert og vekker interesse for Beauvoirs og Sartres livsverk. Et vell av kilder og dokumentasjon underbygger bokas troverdighet og biografiske relevans. Beauvoir-spesialisten, Toril Moi, har da også gitt boka behørig anerkjennelse. Om noe skulle trekke ned, må det være at den, særlig i bokas første del, blir litt "skravlete", a la Beauvoir. Men selv da blir den ikke kjedelig.

Med "skravlete" menes her ikke intetsigende. Beauvoir var jo beryktet for å ha et nærmest manisk intellekt. Refleksjonene bare fosset ut av henne. Rowley forteller i boka om hvordan hennes elsker, Nelson Algren, bruker dette mot henne i en infam polemikk. Algren er rasende fordi Beauvoir har utlevert deres kjærlighetsliv. Raseriet vedvarer i flere år, frem til hans død. "Kommer hun noen gang til å slutte å snakke?" spør Algen.

Hege Duckert omtalte boka i Dagbladet for en tid tilbake, og da var selvfølgelig dyneløfting og juging og implisitt mangel på autensitet, ekthet, tema. Men tabloid eller ikke. Hvordan forklarer man særlig Sartres narraktighet og uredelighet på kjønnsarenaen? Nå skal det legges til at dette temaet er ikke første gang introdusert av Rowley. Det forsøker hun heller ikke å gi inntrykk av. Ikke minst er temaet behørig behandlet i Beauvoirs selvbiografiske bøker. Særlig i Moden alder fra 1960, i ny norsk oversettelse i 2004 (Pax).

Og i Adjø, som ble utgitt etter Sartres død. Sartre har også selv vært åpenhjertig på disse tingene i brev, samtaler og intervjuer.

Beauvoir har behandlet dette temaet på en flertydig måte. Noen steder med sorg, sjalusi og raseri. Andre steder med ømhet, medfølelse og varme. Men at den berømte "pakten", avtalen om kjærlighet i frihet, noen ganger brakte paret ut i et ganske øde eksistensielt landskap, er hevet over tvil.

Rowley har gjort det kunststykke å skrive en omfattende og spennende biografi om to ruvende intellektuelle uten å nærme seg deres teoretiske verk. Det er i seg selv en stor prestasjon. Men det kan likevel anbefales å lese biografien i sammenheng med Dag Østerbergs Sartre-biografi fra 1993 (Jean Paul Sartre, Gyldendal. Fins nå i pocket, løp og kjøp!). Samt Toril Mois bøker om Beauvoir. En av dem omtalt i dette nummer av Rødt!.

Men tilbake til narraktigheten og ufølsomheten. Dette gjaldt for øvrig ikke bare Sartre, men også til en viss grad Beauvoir. De demonstrerer til tider en slags nedlatenhet overfor sine respektive erotisk/intellektuelle bekjentskaper. Ofte også mangel på omsorg. Deres felles kjærlighetsliv hadde tonet ut da de var i 30 åra. Det er som om de sammen "hevner" seg litt på sine mer duggfriske beundrere.

Sentralt i denne dynamikken, står nok også Sartres grenseløse behov for seksuell anerkjennelse. Muligens også anerkjennelse i en videre forstand. Den gode Sartre var litt av en narsissist. Her kan vi nok også hente innsikt i Sartres begrep om ond tro, selvbedrag. Sartre var jo av den oppfatning at selvbedraget er verre enn løgnen, fordi det dekker over erkjennelsen om det frie valg. Trodde Sartre, eller ville han tro, at han vekket de unge vakre elskerinnenes sanselige begjær? Ville en godsekspeditør i Sartres lille uskjønne gestalt få mer enn ett blikk fra de unge, skjønne? Kanskje fikk han deres begjær. Noen ganger bærer lidenskapen en ugjenkjennelig maske.

Uansett påvirket Sartres fascinasjon for kvinner både hans etiske, intellektuelle, politiske og ikke minst kunstneriske dømmekraft. Dette fikk katastrofale konsekvenser, da stykkene hans skulle settes opp for scene og han trumfet inn venninner i hovedroller, som de ikke hadde den minste forutsetning for å fylle. Alt til Beauvoirs og sartreanernes store fortvilelse.

Enda verre var det da han helt mot slutten og med betydelig svekket helse, i klørne på sin elev Pierre Victor (Bernhard Levy) og adoptivdatteren Arlette Elkaim, ble presset inn i en agenda hvor han overhodet ikke hørte hjemme. Beauvoir ble parkert på sidelinja. Den tidligere maoisten Levy var nyfrelst innenfor jødisk ortodoksi og herset med Sartre fra morgen til kveld, sufflert av Elkaim. Hensikten var åpenbart at Sartre skulle ta avstand fra sine verker og tilslutte seg jødedommen. Dette pågikk helt inn til Sartres dødsleie. "Dådyret ble til en gribb," sa man da Elkaim kastet seg over dødsbo og manuskripter, nærmest før liket var kaldt, og før man hadde lovlig adgang til det.

Men Levy var for seint ute. Sartre og Beauvoirs livsverk lot seg ikke rokke. Om frihet og valg, om nødvendigheten av å engasjere seg, om kvinnens mulighet til å velge sitt liv, litterære og sceniske perler, om menneskenes grunnvilkår og fornyelse og vitalisering av den historiske materialismen.

Vi ser da også hvordan våre dagers intellektuelle provoseres av den utfordring de har etterlatt seg. En kar som Åmås, som gjerne smykker seg med eksistensialismen, skrev i Samtiden i fjor at Sartre slikket diktatorens støvler (forholdet til Sovjet). Da må man spørre: Og hvems støvler slikker Åmås, i sin fin-estetiske kometkarriere? Kan noen tenke seg en Åmås takke nei til Nobelprisen, slik Sartre gjorde?

Hva betydde da Sartre og Beauvoir for hverandre? Sartre sa en del om dette i et intervju på sin 70-årsdag: "… hun var den eneste som var på samme kunnskapsnivå om meg selv, om hva jeg ønsket å gjøre. Av den grunn var hun det perfekte menneske å snakke med, et slikt som man sjelden har."

God lesning, men unn dere også Moden alder av Beauvoir. En bok å bli modnere av.

 Bjarte Møller Bjørge

Toril Moi er professor i litteraturvitenskap ved Duke University i North Carolina. De tekstene som omtales her, er opprinnelig skrevet på engelsk, og inngår i boka Hva er en kvinne? Og andre essays. Den ble utgitt første gang i 2000 i USA.

Toril Moi: Jeg er en kvinne. Det peronlige og det filosofiske
Pax forlag 2001

---

Moi er en kjennner av Simone de Beauvoir, og en forsvarer av hennes tanker og innflytelse. Hun har, blant annet, skrevet innledningen til en ny og komplett norsk utgave av Beauvoirs Det annet kjønn. I den omtalte essaysamlingen refererer Moi i stor grad til Beauvoir, og beveger seg gjennom samlingen i retning av en nærmere analyse av Beauvoir, som representant for det som kalles den dagligdagsspråksfilosofiske tradisjonen.

Det Moi beskjeftiger seg med er spørsmålet om jeg'et, eller det personlige og det subjektive, i forhold til det objektive i teoretisk tenkning og arbeid, og spørsmålet om å være kvinnelig intellektuell – siden det aldri er aktuelt for en mann å kalle seg mannlig intellektuell – og hun tar for seg Beauvoirs tekst i denne sammenhengen.

Hun kritiserer også de postmodernistiske teoriene, som har en sterk hang til å si at ingenting er sant, eller objektivt, alt er personlig, eller subjektivt. Dette har da også gjennomslagskraft innen akademia og teoretisk arbeid i dag. Det skaper dessuten et skille innen moderne feminisme. Men samtidig, som Moi påpeker, dukker, i sin tur, det subjektive opp igjen som argument, av typen "dette sier du som kvinne, eller fordi du er kvinne".

Moi ser Beauvoir som eksempel i denne sammenhengen. "Fiendtlige reduksjoner av hennes filosofiske og politiske posisjoner til personlige omstendigheter har vært svært vanlig innenfor den kritiske resepsjonen av Simone de Beauvoirs tekster. I stedet for å diskutere betydningen og implikasjonene av (la oss si) påstanden om at frihet er den høyeste menneskelige verdi, eller at krigen i Algerie var et dypt urettferdig utslag av skammelig fransk kolonialisme, fokuserer kritikerne ustanselig på hennes private, personlige og emosjonelle motiver for å hevde dette."

I dagens intellektuelle, og postmodernistiske, klima, er det altså en rådende tendens til å forkaste objektivitet i teori og teoretisk arbeid, det må være personlig. Objektivitet forbindes, spesielt fra denne retningens feministiske gren, med et kaldt, universialistisk mannsprosjekt. Det personlige og det objektive settes opp som direkte motsetninger. Dette blir, i sin tur, et nett av destruktive motsetninger. Hvis man, som kvinne, kan settes i båsen kald og objektiv, risikerer man betegnelsen usolidarisk, og mister nærmest retten til å delta i den feministiske intellektuelle debatten. Tanker og utsagn reduseres til personlighet, innholdet mister sin betydning. Slike holdninger og slik bruk av det personlige hindrer intellektuell dialog, og vi sperres inne i mer eller mindre diskrediterte subjektposisjoner, slik Moi ser det.

Slik, altså, kritikken av Beauvoir reduserer tekstene hennes fra å være teoretiske og filosofiske bidrag, til å være personlig og privat motivert, og dermed kan avfeies.

Eller for å si det med Moi: "Den postmoderne jakten på det personlige er et teoretisk konstruert forsøk på å slippe unna teoriens mindre heldige sider. Derfor er den også et godt eksempel på teoretisme: Den er overgenerell, normativ og uimottakelig for erfaringer som ikke passer med teorien."

Moi ser også de mindre heldige sidene ved teori og teoriformidling. Det er kanskje her vi kan bringe inn begrepet den "dagligspråksfilosofiske tradisjonen". Det personlige er viktig, ikke minst det personlige engasjementet, og formidlingen. Objektivitet i teorien kan absolutt bli gjort universell, dominerende og herskende. Både i skrift og i muntlig dialog.

La oss si at det handler om et dialektisk forhold mellom det subjektive og det objektive. Moi ser dagens diskusjons- og teoriklima slik at det i stor grad tas for gitt at man må velge mellom det personlige og det teoretiske, mellom det subjektive og objektive, og at det i tillegg tas for gitt at det ikke finnes alternativer.

Moi fordyper seg i problemstillinger forbundet med teori, teoretisk tenkning og arbeid, og kommunikasjon og dialog. Kvinneperspektivet er i høyeste grad til stede.

"Det er ingen grunn til å akseptere forsøk på å sperre oss inne i vår "kvinnelighet", uansett om forsøkene kommer fra sexister eller feminister. Problemet oppstår først når noen kvinner tror at den eneste måten å unngå og bli sperret inne i deres eget kjønn på, er totalt å fornekte sitt kjønn. De som tenker slik faller gjerne for fristelsen til å si: Jeg er en forfatter, ikke en kvinnelig forfatter." Og: "Jeg vil også gjerne innrømme at jeg sannsynligvis leser Kant og Kierkegaard på andre måter enn jeg ville ha gjort om jeg hadde vært en mann. Men det faktum at jeg leser som den kvinnen jeg er, er likevel ikke noen grunn til å frarøve meg retten til å bli oppfattet som en intellektuell. Må jeg alltid referere til meg selv som en intellektuell kvinne?" Menn pleier jo ikke å referere til seg selv som intellektuell mann, eller mannlig filosof. Det er normalt å ikke gjøre det.

Et kort sprang tilbake til Beauvoir. Hennes feministiske mål, i Mois formulering, er å skape et samfunn som gir kvinner adgang til det universelle som kvinner, ikke som liksom menn eller som et umulig intetkjønn. Mens i et sexistisk samfunn tvinges kvinner ofte til å "velge" mellom å bli sperret inne i "kvinneligheten" eller å fornekte den fullstendig.

Det kan hende noen vil stoppe opp ganske fort, og tenke at dette er for akademikere og en engere krets intellektuelle. Det vil være korttenkt. Det er riktignok en "akademisk" tekst, et teoretisk og intellektuelt arbeid, og det er mange referanser innenfor den akademiske verden, særlig innen litteraturvitenskap, men her er mye å hente for kritiske og tenkende mennesker. Og, hun formidler teori innen et forholdsvis spesielt felt på en forståelig og pedagogisk måte.

Boka finnes, for eksempel, hos Tronsmo, men ganske sikkert også i bokhandler, eller biblioteker, rundtomkring.

 Birger Thurn-Paulsen

På omslaget er dette sitatet fra boka: "… få hundreår har vel rommet flere frihetsdrømmer enn vårt, skjønt kanskje er den ikke engang sann, denne forestillingen, for til alle tider har vel mennesker plaget mennesker, til alle tider har det vel vært sult og nød, bestandig har noen vært jaget, noen har flyktet og drømt om noe bedre (…) så systematisk som i det tyvende århundre har vel menneskene før oss aldri drømt, og med de forferdeligste resultater."

Toril Brekke: Aske
roman – Aschehoug 1999

---

 

Det er Marie, romanens kvinnelige hovedperson som tenker dette. Og det er et så stort lerret som er bakteppet for historien om Marie og Ib. To mennesker som er i opprør og på randen av å falle sammen i tyngden av fortrengt historie. Hver sin historie. Hver sin generasjon. Hvert sitt opprør. Hver sine valg og hver sine svik.

De treffes på tangen, i de to like husene, farmorsneset for Marie og pensjonisthuset for dansken Ib. Akkurat på kanten mot havet. Tilfeldig møte og de er på vei utfor begge to. Maries flukt fra flukten og Ibs turbulens etter brorens død.

Marie vokste opp i en sosialdemokratisk stat som Ib hadde vært med på å bygge. Marie ble maoist og stod for alt det Ib hatet og kjempet mot. Og både Marie og Ib har historier som må ut. Er det mulig at disse kan møtes og finne fram til hverandre?

Boka har et poetisk og et knapt språk som passer skiftingene mellom de to personene og mellom nåtid og tilbakeblikk veldig godt. Vi får være med i de brå skiftene i og mellom tanker, minner og stemninger. Når fortelleren bryter inn og ser det litt utenfra, kjennes det som forfatteren vil gi leseren mulighet til å holde fast i at det er en historie.

Toril Brekke har tegnet opp et politisk og menneskelig landskap i denne boka som kan leses som hennes forsøk på å overskride motsetninger og uenigheter som i det lange løpet blir av mindre betydning. Som i et liv skifter betydning, men ikke er av liten betydning for hovedpersonene. Og av stor betydning for oss som har levd i den sosialdemokratiske epoken i Norge.

Toril Brekke er en forfatter som forsker i den virkelige verden. I den historiske sammenhengen får romanpersonene leve livene sine. Og hun ser så utrolig mange ting. Hun bruker alt det som en voksen kvinne vil kunne si at hun har lært om å være menneske. Og gir det videre i denne romanen som foregår i noen få dager, mellom to personer og en måke.

Boka får du tak i på biblioteket, i bokhandelen eller nettbokhandel. Gled deg!

 Taran Anne Sæther

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

 

Vi må være realister. Det er vi enige om. Rødgrønne reformtilhengere i SV og DNA og rødglødende revolusjonære i RV og AKP finner ofte sammen i ei felles oppfatning om at det er begrensa hva vi kan oppnå nå, og at skal vi oppnå noe i det hele tatt, må krefter samles og trykket konsentreres. Hindre forverring, få til noen forbedringer. Å få på plass noen fornuftige reformer kan være et realistisk mål.

Jon Børge Hansen jobber til daglig med globale spørsmål og internasjonal politikk, og bor i Tromsø

Ved en feil er det trykt en ikke korrekturlest versjon i bladet. Nedstående er en korrigert tekst

---

Men: å ha en politisk horisont som begrenser seg til dette, er å ikke ha ei realistisk oppfatning av verden. Det er mer enn en generasjon, mer enn 35 år, sia den strukturelle krisa som preger dagens kapitalisme satte inn. Relativ overproduksjon, permanent massearbeidsløshet og "undersysselsetting", trøbbel med å holde oppe profittratene, angrep på offentlig sektor, på velferd og på fagforeninger – alt dette har vært systemtrekk ved kapitalismen globalt i flere tiår nå. Alt som er oppnådd av reformer har kapitalen prøvd å reversere. Hver liten seier for arbeidsfolk blir møtt med motangrep fra kapitalen. I dagens verden burde det anses som en nødvendig form for realisme å stille spørsmålstegn ved reformismen som strategi.

I en oljeverden

Joda, Norge er et "annerledesland", i alle fall litt. Velferdsstaten er ikke helt rasert, og det er et visst rom for å bygge opp og utvide den. Vi vet hva det skyldes: fortsatt sterk fagbevegelse og andre folkelige organisasjoner – og olje.

Lite grann annerledes, altså. Men en del av den felles, globale kapitalismen. En del av et system som karakteriseres ved økt konsentrasjon av kapital, av at monopoler dominerer, at finanskapital spiller en stadig viktigere rolle, og at kapitaleksport og oppdeling av verden i interessesfærer er livsbetingelser for en kapital som må ekspandere eller dø. Legg til økt rivalisering, knapphet på olje, bruk av militær makt og krig for å posisjonere seg, og uro, uro, uro fra den kinesiske landsbygda til Wall Street. Det er i dette landskapet Norge er aktør.

Norge har olje, oljeproduksjon og oljeinntekter. Olje og gass er livsnerven i den globale økonomien. Uten olje fungerer det ikke. Ikke et bombefly kommer på vingene, ikke ei skipslast med dataskjermer kan fraktes ut av kinesiske havner, ikke en trailer med lærebøker vil nå fram til universitetsbokhandelen uten olje. Og uten gass, mest fra Russland og litt fra Nordsjøen, vil det meste av Europa fryse fast. Det demonstrerte Putin gjennom konflikten i høst da russerne skaffa seg full kontroll over rørledningsnettet gjennom Ukraina.

Tid for Keynes

På sekstitallet skuffa amerikanske selskapene inn en årlig profitt på 15-20 prosent, ut i fra offisiell bergningsmåte. Også i andre deler av verden, ikke minst i Vest-Europa, var det romslige tider. Dette var slutten på den lange "etterkrigstida", den perioden da borgerskapet så seg nødt til, og hadde armslag til, å gi konsesjoner til arbeiderklassen. Det var epoken for reformer og velferdsstater. Økonomen John Maynard Keynes var på mote, med sine teorier om en mulig harmonisk kapitalisme, der offentlig forbruk var ei regulerende kraft for demping av konjunktursvingninger og krisetendenser. Keynes høvde godt i disse tidene, som en som prediket at innafor rammene av kapitalismen hadde alle egentlig felles interesser, interesser som lot seg samordne ved aktiv bruk av det nøytrale redskapet staten. Ikke minst sosialdemokrater av alle avskygninger sverga til Keynes, statlig styring og "blandingsøkonomi" som veien til vekst og velstand. At Keynes sjøl, som henta sine erfaringer og skreiv sine bøker i den krise- og konfliktfylte mellomkrigstida, hadde tatt sine forbehold, var det få som brydde seg om. Keynes hadde ikke erklært seg som nøytral. I et essay med tittelen Am I a liberal? skreiv Keynes i 1926: "when it comes to the class struggle as such: the class war will find me on the side of the educated bourgeoise." (J M Keynes: Essays in persuasion, side 324.)

Harde tider nok en gang

Og klassekrig blei det. Ved inngangen til syttitallet blei det på nytt turbulente tider for kapitalen. Profittrata sank til det halve, blei pressa oppover igjen etter noen år, og sank så nok en gang. Klassekamp fra oven, allment kjent som "nyliberalismen", tvang gjennom åtti- og nittitallet fram endringer kapitalen trengte for å oppnå akseptabel profitt og rom for ekspansjon. Men tilbake til nivået fra sekstitallet har det ikke vært mulig å komme. På det meste av kloden er "normal" økonomisk vekst nesten stoppa opp. (Kina er sjølsagt det største unntaket. Men situasjonen der er heller ikke så entydig som det meste av medieoppslag forteller oss. Se f.eks Sosialismen i Kina – hvor blei den av? av Martin Hart-Landsberg og Paul Burket i Rødt! nr 2a, 2005.) Relativt lite investeres i ny produksjon. Slike innvesteringer over landegrensene (FDI, foreign direct investments) har sunket jamt de siste årene, fra 1,38 billioner dollar i år 2000 til 559,6 milliarder dollar i 2003. Jakta på profitt har i stedet ført til en ny bølge av oppkjøp, sammenslåinger og nedleggelser av bedrifter. IMF rapporterte for første kvartal 2005 om ei økning på 40 prosent i denne geskjeften, med verdier for 1,7 billioner dollar involvert.

Viktig rapport

Men profittrater på sekstitallsnivå er i dag forbeholdt et fåtall selskaper i et fåtall bransjer. Oljesektoren er sjølsagt en slik bransje. I den uhyre viktige rapporten Den skjulte dagsorden legges det fram materiale om denne sektoren. Rapporten er forfattet av forskerne Helge Ryggvik og Ole Andreas Engen på oppdrag fra fagforbundet SAFE (Sammenslutningen av fagorganiserte i energisektoren) og El-&IT-forbundet i Rogaland.

Etter fusjoner rett før årtusenskiftet er det nå fire megastore selskaper som dominerer oljeverdenen. Det er Shell, Texaco/Chevron, Esso/Mobil og BP/Amoco/Arco. Disse gigantene har presentert overskudd på rundt 25 prosent siden år 2000. Det store norske, men internasjonalt sett lille, Statoil har i samme perioden hatt et overskudd som har svingt rundt 20 prosent, med 2004 som et toppår med 23 prosent.

Hever grunnrente

Superprofitten i oljebransjen bygger i stor grad på mulighet til å heve grunnrente. Det er en ekstraprofitt over gjennomsnittlig profittrate som tilfaller de som har hatt mulighet til å sikre seg produksjon på de rikeste og/eller rimeligst drevne oljefeltene. For å sikre seg grunnrenta trekker selskapene seg ut av "ulønnsomme" felt – å investere tungt i felt som bare gir et overskudd på la oss si 10 prosent vil for de fire store være uaktuelt. Det ville ført til at den gjennomsnittlige avkastninga blei trukket ned.

Grunnrenta representerer ikke noen ny verdiskapning. Den er oppsamling av samfunnsmessig produsert verdi som er skapt andre steder på kloden. Gjennom de høye råoljeprisene nå blir disse verdiene realiserte, og havner som profitt hos oljeindustrien. Utbygging av for eksempel raffineringsanlegg gir ikke samme ekstraprofitt, og dermed mindre utbytte for aksjeeiere, som krever ikke bare høy, men også rask profitt. Raffineringssida er derfor blitt nedprioritert av selskapene de siste årene. Med underkapasitet på raffinering globalt som resultat.

Forutsetninga for at denne jakta på maksimalprofitt skal kunne gi resultater også i årene framover er at selskapene får jamn tilgang til nye store oljefelt. Det betyr at de enten må få operere tilnærma fritt i Saudi-Arabia, Iran, Russland og Irak – eller så er det stopp.

En lillebror ute

Hva med Statoil (og Hydro) oppe i dette, da? Statoil har lagt opp løpet for å følge samme logikk som de største. Det betyr blant annet at Statoil satser på maksimalprofitt. Men på norsk sokkel, der Statoil har bygd seg opp og fortsatt henter de store gevinstene, der er toppen nådd. Fortsatt kommer 90 prosent av oljen Statoil pumper opp, fra norsk sokkel. I årene framover vil det bli mer kostbart å hente opp denne oljen, og reservene krymper rakt.

Ute har Statoil begrensa, og ikke spesielt lønnsom, virksomhet. Verken satsinga i Angola, Aserbajdsjan eller Algerie er spektakulære suksesser, de er mer utrykk for at Statoil vil ekspandere og posisjonere seg ute i den store verden, nærmest uansett gevinst på kort sikt, hevder Ryggvik og Engen i rapporten sin. Og disse posisjonene fikk Statoil gjennom det kortvarige samarbeidet med BP på slutten av nittitallet. Aleine er ikke Statoil tung nok til få innflytelse i den stadig tøffere kampen om ressursene. En kamp der også Kina og India nå er kommet inn med stor kraft.

Basere seg på USA?

Hydros olje- og gassavdeling er i omtrent samme situasjon som Statoil. Å kutte vekk lønnsomme, men ikke lønnsomme nok bedrifter hjemme, som Årdal, hjelper litt for at Hydro skal kunne vedlikeholde drømmen om maksimalprofitt gjennom ekspansjon ute. Men i oljesektoren er det trangere kår. Å slå sammen Hydro og Statoil til ett oljeselskap, som det snakkes om, vil endre lite. Til sammen har de to fortsatt mindre enn 10 prosent av oljevirksomheta si utenlands i dag. Med maksimalprofitt som mål ser det ut til å være bare en vei ut: en "allianse" med et av de store selskapene og/eller å få ei tung stats- og militærmakt som døråpner til nye store oljefelt.

Da Stoltenbergregjeringa satte Statoil på børs i 2001, blei det åpna på gløtt for det første alternativet: at Statoil kan kjøpes opp. I høst inngikk Statoil en avtale med Texaco/Chevron om oljeleting utafor Øst-Finnmark. Og mens jeg sitter og skriver dette, 8. mars 2006, melder NRK radio at Statoil og Shell har inngått et stort samarbeidsprosjekt om bruk av CO₂-gass til økt oljeutvinning på norsk sokkel. Et lite skritt i retning fusjon? Uansett – på litt sikt er ikke en gang det en garanti for fortsatt å kunne heve grunnrente i stort omfang, verken hjemme eller ute.

Det andre alternativet har begynt å dukke opp i diskusjonen om olje- og gassutvinninga i Barentshavet. Norge trenger å dra USA inn som motvekt mot Russland i nordområdene. EU, med sin sårbarhet og avhengighet av russisk gass, vil ikke være en pålitelig nok støttespiller for norsk oljekapital om det virkelig hardner til.

En annen vei

Så er vi på vei dit da, dit logikken i kapitalismen drar oss. Mer og mer integrert i den aggressive globale imperialismen. Som juniorpartner, men aktivt med, tett knytta opp til storebror USA. I en verden der krig – USAs kriger – allerede er hverdag. Norge er med, for menneskerettigheter og hegemoni og oljerørledninger. I Irak i går, i Afghanistan i dag, og i morgen?

Finnes det alternativer, en annen vei å gå? Rapporten skisserer en mulig strategi både for en mer forsiktig og langsiktig utnytting av ressursene i norske havområder og for en mer solidarisk aktivitet internasjonalt. Internasjonalt kunne det norske statseide Statoil bli en konstruktiv samarbeidspartner, særlig på teknologisida, for nasjonale statseide oljeselskaper i land der myndighetene bruker inntektene til befolkningas beste. Venezuela er nevnt som et eksempel der et slikt samarbeid kan være aktuelt.

De er velorganiserte

Men en slik alternativ vei forutsetter at det å tjene samfunnsmessige interesser, hjemme og ute, erstatter jakta på maksimalprofitt som drivkraft for selskapet. Det finnes et tungt miljø som vil motsette seg dette. I rapporten beskrives det slik: "Fra slutten av 1980-tallet har det gradvis vokst fram frem et interessefellesskap mellom ledende aktører i norsk oljevirksomhet og deres internasjonale konkurrenter. Parallelt med dette har det utviklet seg en sterk konsensus der hovedaktørene i norsk oljevirksomhet tenker og opptrer mer og mer likt. Det er vokst frem et oljeindustrielt kompleks som ikke bare består av oljeselskapene og deres leverandører, men også ledende embetsmenn i Olje- og energidepartementet, oljepolitikere i Stortingets energikomite, konsulenter som på ulike vis selger sine intellektuelle tjenester til selskapene og norske aksjemeglere som har det som sitt levebrød å snakke opp norske oljeaksjer." (Den skjulte dagsorden side 52.) Dette er en nøktern og god observasjon, et glimt av borgerskapet organisert som klasse, ideologisk og materielt, for å sikre sine strategiske interesser.

Å totalt endre retning for et slikt kjerneområde som olje- og gassvirksomheta vil være omtrent umulig uten å fjerne disse aktørene fra maktposisjonene sine. Men oppgaven må stilles. Uten en visjon – så konkret som mulig – om at ting kan gjøres helt annerledes vil vi aldri komme ut over det å slåss med ryggen mot veggen.

Et lærestykke

Men er det realistisk å få til en slik snuoperasjon? Ikke uten mennesker som vil at naturressurser og arbeidskraft og teknologisk innsikt og kapital skal brukes til å dekke vanlige folks behov, hjemme og ute – og ikke til profitt for de få og blind akkumulasjon av mer kapital. Og ikke uten at disse blir mange nok, godt nok organiserte og har nok allierte og stor nok støtte blant folk ellers til å ta over statsmakta og omdanne statsapparatet slik at det jobber for denne alternative strategien.

Ei "rød-grønn" regjering av den typen vi har i dag, har som vi vet ingen slike ambisjoner. Fagforeningene i olje-, gass- og energisektoren har derimot fått utarbeida og diskuterer nå en rapport som åpner for slike perspektiver. De vil ha fjerna formålsparagrafen Stoltenberg fikk formulert da staten satte Statoil på børs. Der heter det at Statoil skal "konsentrere seg om saker som knytter seg til avkastning på kapital og utbytte med vekt på langsiktig utvikling av lønnsom virksomhet og verdiskapning for aksjonærene".

Fagforeningene foreslår i stedet at staten skal bruke eiermakta si til å instruere Statoil om å "ta et samfunnsmessig ansvar i sin drift". Og at staten for å sikre full kontroll bruker en slump fra oljefondet til å kjøpe hjem igjen aksjene som er solgt til utenlandske storbanker og lignende aktører.

Disse fagforeningene vet de må sette seg inn i den globale helheta norsk oljepolitikk er en del av om de skal begripe hva som foregår med arbeidsplassen deres. Og de vet at de må forankre den daglige aktiviteten sin i en alternativ visjon og en egen strategi om de skal bli noe mer enn brikker i andres spill.

Å skape en bevegelse for sosialisme

Dette er noe å lære av, for alle oss andre som vil være realister: vi som har innsett at en annen verden ikke bare er mulig – men også nødvendig. Gjennom å få i gang prosesser av denne typen kan det på sikt skapes et grunnlag for å utvikle en sosialistisk massebevegelse. Den nokså spredte, men kontinuerlige motstanden mot utslagene av kapitalismen i dag kan ikke bare utvikles videre i bredde og styrke og samordnes bedre, den kan gjennom arbeid av den typen disse fagforeningene i olje- og energisektoren har satt i gang også bli åpen for å begynne og diskutere de avgjørende spørsmålene: hva må til for at statsmakta, statseide selskaper og hele den offentlige forvaltningen virkelig skal bli redskap for folk, og ikke for eliten og profitten? Hvorfor er det nødvendig, og hvordan er det mulig å avskaffe hele kapitalismen? Hva slags samfunn, hva slags sosialisme kan vi skape som alternativ? Og hvorfor kan ei "rød-grønn"-regjering av den typen som styrer Norge i dag, aldri bli ei virkelig drivkraft i den store kampen som må føres?

---

SAFE-rapport

Den skjulte dagsorden, rammer for en alternativ oljepolitikk. En rapport skrevet av Helge Ryggvik, UiO og Ole Andreas Engen, UiS. Pdf-versjon kan lastes ned her. Terje Nustad, Tor Stian Holte, Rolf Bersås, Mette Møllerop, Christian Ringdal, Torstein Dahle og Rune Skarstein har vært med på å utarbeide rapporten.

Et lite apropos – noen klipp fra Vardøger nr 26, Festskrift til Rune Skarstein:

"- Kapitalismekritikken er heilt avgjerande for organisering av motstand mot han – på dette punktet er vi fortsatt leninistar, slår Rune Skarstein fast." (side 39)

"- Leiande SV-arar veit ikkje kva kapitalisme er, derfor kan dei heller ikkje seie noko om kva sosialisme er, hevdar Ebbing." (side 40)

 

Jeg er en revolusjonær fagforeningsleder fra Trondheim, medlem av RV og AKP, bystyrepolitiker for RV. Overskriften er ikke ironisk ment, tvert imot. Jeg ser på regjeringa som litt min, om lag som i Coop-reklamen.

Arne Byrkjeflot er bystyremedlem for RV i Trondheim og medlem av AKP

---

Jeg tilhører de som hilste valgresultatet med glede, sjøl om RV ikke kom inn. Jeg jubler når de bryggeriansatte får beholde emballasjeavgiften, oppsigelsene trekkes tilbake i Jernbaneverket, fornyingsministeren stanser konkurransetilsynets krav om salg av Trondheim Energiverk, Djupedal stanser privatskolene og Stoltenberg setter foten ned for nedlegginga av lokalsykehus. Å få bort Høybråtens 13-timersdag, frislipp av midlertidig ansatte og sikring av retten til å stå i stilling til saken er endelig avgjort, kan ikke vurderes for høyt. Tjenestemannsloven er tilbake med retten til å gå på ventelønn. De arbeidsledige får feriepengene tilbake, om enn ikke før i 2008.

Ingenting har kommet gratis. Vi har jobbet hardt for å få bort Bondeviks høyreregjering og vi har jobbet like hardt for å sikre skriftlige løfter fra samarbeidspartiene. Det som gjorde dette politisk mulig, var at Stoltenberg og Jaglands mislyktes totalt med sin rene høyrepolitikk sist DNA hadde regjering. Da foretrakk velgerne den ekte utgaven, og sosialdemokratiet sto i fare for å bare bli et parti blant mange andre. Fagbevegelsen kjente sin besøkelsestid, tusener av tillitsvalgte og titusener av fagorganiserte har vært i aksjon for å bevare arbeidsmiljøloven, forsvar av norske lønns- og arbeidsvilkår i Norge og kamp mot pensjonsreformen. Det bygde seg opp et voldsomt press for et skifte og en grunnleggende ny politikk. Og dette presset er slett ikke dødt med valgseieren, denne bevegelsen lar seg ikke by noe smått. 475 deltakere på årets Trondheimskonferanse var klare. Nå skal løftene innfris. Dette er sjølsagt en drømmesituasjon for fagbevegelsen og en drømmesituasjon for RV, som nå står alene til venstre for regjeringa og er helt på linje med bevegelsen.

Går det an å forskusle dette? Ja, dersom regjeringa skuffer på de viktigste sakene, så vil vi få en blanding av resignasjon og sinne som søker alternativ. I dag er FrP det store logiske alternativ for frustrerte, gjerne opprørske, sjeler. En slik utvikling vil så igjen øke presset på regjeringa fra høyre og vi får en selvgående høyreutvikling.

Det er sjølsagt et paradoks at en stor folkelig bevegelse som ønsker en samfunnsforandring i radikal retning, kan gi et styrket FrP. Men det er egentlig logisk, når AP og SP blir diskreditert og RV både er for svakt og heller ikke har sitt fokus på de saker som frustrerer folk flest.

Nå mener jeg at det er fullt mulig å unngå en slik situasjon. Det viktigste målet er å sørge for at regjeringa ikke skuffer dramatisk. Jeg ser bare en kraft som kan sørge for det, fagbevegelsen i samarbeid med den alliansen som skapte stortingsvalget. For øyeblikket går dette bra. Ledelsen i LO og også andre hovedorganisasjoner er klare på at nå skal løftene innfris. Det er ingen ting som tyder på at de vil frede den nye regjeringen. Og stemninga på grunnplanet er helt klar. Jeg opplevde den blant 475 tillitsvalgte på årets Trondheimskonferanse. Nå må regjeringen levere.

Så har vi SV

Jeg er ikke forbauset over at SV blir presset på plass i den nye regjering. Men selv jeg ble forbauset over med hvilken råhet det skjedde, da Gahr Støre og Stoltenberg ydmyket Kristin Halvorsen og gikk så langt som til å støtte Israels mur gjennom sin formulering om Israels rett til forsvarbare grenser. Men SVs løsning på sitt dilemma, at Halvorsen og Djupedal fra nå av ikke uttaler seg som leder og nestleder i SV, men som finansminister og utdanningsminister og SVs venstrefløy så skal fronte de kontroversielle saker gjennom partiapparatet, er en katastrofe. Det vil aldri bli forstått blant folk flest, SV vil bli sett på som APs puddel uansett hvor tøff Lysbakken er som nestleder. At Kristin Halvorsen helt åpenbart trives i rollen, nå som moderasjonsminister foran lønnsoppgjøret, gjør det ikke bedre. Lar ledelsen i SV seg disiplinere, da er løpet kjørt. Jeg tror dette i lengda også vil disiplinere stortingsgruppa og gi mindre, ikke større, handlingsrom for venstreopposisjonen, uansett formelle posisjoner.

Like alvorlig er det at den interne kampen i regjeringa, den som virkelig betyr noe i virkeligheten og i opinionen, nå bare går på miljø. Jeg støtter SVs holdning fullt ut, det er galskap å sette på spill verdens viktigste oppvekstområde for yngel. Jeg mener slett ikke det er noen dårlig sak å sette på spissen. Men ikke alene. Jeg mener det er kampen om eiermakt og arbeidslinja som nå er de to store sakene der opinionen er på vår side og ministrene Odd Eriksen og Bjarne Håkon Hanssen får ture fram. Det er rett og slett merkelig å oppleve at det er APs stortingsrepresentant Rolf Terje Klungerland som tar oppgjøret med Hydro fordi de har gitt opp Norge som framtidig satsningsområde, at statssekretæren fra AP som leder Nordland Arbeiderparti kan si rett ut hva han mener, mens Djupedal og Halvorsen lojalt holder kritikken innenfor regjeringa. Det holder ikke og vil slett ikke holde når angrep på AFP, uførepensjon og trygderettigheter kommer for å få folk til å jobbe lengre. Det vil heller ikke holde når EU setter hardt mot hardt på hjemfallsordning, ervervslov, kraftavtaler for ikke å snakke om når tiltak mot sosial dumping kolliderer med EUs tjenestedirektiv. Da er det umulig å ikke ha større armslag enn SV har i sin nåværende tvangstrøye.

Hva så med RV?

Dette merkelige lille partiet som igjen var så nære stortingsmandat. Som er enig med alle fagbevegelsens krav, med unntak av gasskraftverk, men likevel ikke har mer enn 3 prosent oppslutning i fagbevegelsen. Jeg mener den politiske situasjonen nå er en gave til et revolusjonært parti som vil bety noe. RV er det eneste partiet til venstre for regjeringa. Det er svært mange, langt inn i både SV, og i fagbevegelsen som mener det er nødvendig med et partipolitisk alternativ til venstre. Mange frykter at det bare er FrPs kritikk fra høyre som høres. Jeg mener det haster med å samle AKP og RV i et parti med større slagkraft. Jeg tror det nå er mulig å få med nye og at enda flere vil se på partiet som litt sitt.

I dag er RV antikrigspartiet. Det er det eneste partiet som er helt klare mot Norges deltakelse i ISAF-styrkene i Afghanistan. I forrige periode var RV kjent som sykehuspartiet. Over alt der lokalsykehus var truet, var RVere i front. Noen av oss markerte også partiet som pensjonspartiet. Hvilke saker kommer til å prege den perioden vi nå går inn i? Krigsdeltakelse, arbeidslinja med angrep på AFP og uføretrygd, statlig eierskap med nedleggelse av arbeidsplasser og snikprivatisering fra offentlig eide bedrifter, ny ervervslov, kraftavtaler og hjemfallsrett i strid med EU, økende sosial dumping med EU som våpen, en kommuneøkonomi som ikke henger med, likestilling med kampen for lik lønn for likeverdig arbeid, heltid en rettighet og likestilling skift/turnus.

Ingenting av dette er nytt for RV, alle disse sakene jobber RVere med og vet mer om enn de fleste. Men det handler om å erobre sakene, gjøre dem til våre, kunne dem ut og inn, fronte dem, popularisere, gjøre til allemannseie, gjøre RV uunnværlig. Da mener jeg vi trenger å konsentrere oss, velge. Slike valg har aldri vært RVs sterke side. Mitt valg er kampen mot arbeidslinja med AFP og uførepensjon som de store saker, og kravet om at statens eiermakt brukes med Opplysningen 1881, Høyanger og Årdal som flaggsakene. Jeg velger disse sakene fordi de er avgjørende for folks hverdag, folk er opptatt av dem, en samlet fagbevegelse slåss for dem. Det er saker makta ikke har tenkt å gi seg på, koste hva det koste vil og det er prinsipielle saker, som sier noe om grunnleggende samfunnssyn. Det er også saker der FrP vil stå sammen med AP i virkelighetens verden. Og selv om makta har bestemt seg, så er det ikke sikkert de vinner. Det er motstandens styrke som avgjør hvilke konsesjoner de tvinges til å gi og om konsesjoner/topplanskompromiss slik vi opplevde i pensjonsreformen i det hele tatt blir godtatt. Neste år er det faktisk kommunevalg.

Det ligger en voldsom sprengkraft i Union, Høyanger, Årdal og Opplysningen 1881. Det er helt uforståelig for vanlige folk, inklusive storparten i DNA, hvorfor private eiere kan bruke sin eiermakt for å sikre sine interesser, mens det er umulig for staten å gripe inn for å sikre de samfunnsmessige interesser. Hva skal en da med statlig eierskap, hva mener en da med en aktiv industripolitikk, ja hva hjelper det om Odd Eriksen har fylt opp Ansgar Gabrielsens slunkne verktøykasse, dersom kassa aldri skal åpnes og verktøyet ikke skal tas i bruk? Det kryr på med saker akkurat nå og flere vil komme, Aust-Agder energi har fått lov av NVE å sette bort alt vedlikehold av strømnettet. Telenor vil gjøre det samme med baneservice som tar seg av telenettet. Posten vil legge ned postkontor over hele landet. Hva mener egentlig den rød-grønne regjeringa med konsesjonsvilkåra de store statlige nettbedriftene er underlagt? Betyr ansvar for det livsviktige strømnettet at det holder å sette det ut på anbud? Da skal vi få mange normale snøfall som plutselig blir så unormale at nettet bryter sammen. Årdal og Høyanger handler ikke om å få utsatt nedlegging av søderberg-elektroder et par år, det handler ikke om å få tid til å få inn en dørfabrikk til, det handler om at Norges største industribedrift Hydro sier farvel til Norge, her vil de ikke investere, her skal de høste det de har sådd, så får jordene gro igjen.

Like voldsom er sprengkraften i den joviale minister Hanssens arbeidslinje. Det er denne som ligger bak at regjeringen ikke vil gjeninnføre tre års arbeidsledighetstrygd og holder på at arbeidsgiver skal betale de første 10 dager ved permitteringer. Den ligger bak den største forvaltningsreformen (NAV) vi har opplevd, der arbeidsformidling, trygdekontor og sosialkontor skal slås sammen. Den ligger bak pensjonsreformen, og den ligger bak når regjeringen nå legger opp til historiens største løftebrudd ved å angripe avtalefestet pensjon, og når uførepensjonsutvalget legger fram sin innstilling 1. november i år.

Er det egentlig mulig?

Men er det egentlig mulig å få en prinsipiell annen utvikling i Norge enn ellers? Det er et faktum at i alle vestlige land har den stadige utviklinga mot bedre levestandard, lavere arbeidstid og bedre sosiale ordninger stanset opp. Reallønna har stått stille, arbeidstida er økt, arbeidslivet blir mer brutalt og mer fleksibelt. Både pensjon og pensjonsalder er ikke bare under angrep, de er forverret. Fagbevegelsen er på defensiven. I Tyskland er organisasjonsgraden halvert på få år.

Er det altså tenkelig at den norske kapitalismen kan overleve i konkurransen med en annen politikk? Og er det tenkelig at dette skal skje under en regjering ledet av sosialøkonom Stoltenberg, leder av et parti som har privatisert og solgt mer enn noen norsk høyreleder har vært i nærheten av? Ei regjering som faktisk allerede har skrevet under på at det forferdelige pensjonsforliket skal ligge til grunn?

Det er ikke godt å si. Det er et faktum at norsk økonomi er spesiell, både fordi vi har oljeinntektene og fordi vi har en råvaredrevet økonomi, i tillegg har altså staten hånd over utrolige 37 prosent av den norske børs. Norge har 10 prosent mer av befolkningen i arbeid enn EUs gjennomsnitt, og vi har greidd å bevare et landbruk som ikke er basert på eksport. Vi står utenfor EU, kan styre renten dersom vi vil, og si nei til å bli en del av EUs felles arbeidsmarked og å gi fra oss råderetten over vannkrafta. Dersom vi vil.

Slik sett har nok Norge en større mulighet til å føre en sjølstendig politikk enn de aller fleste andre land. Men viljen må jo også være til stede. Og Jens Stoltenberg er ikke akkurat noen Hugo Chavez. Men det er et faktum at regjeringen for øyeblikket har lovt mer enn noen annen vestlig regjering, og har en sterkere og mer pågående støtte fra venstre enn i noe annet vestlig land.

Det er i dette politiske landskapet jeg fortsatt mener at det som kan synes umulig plutselig kan bli mulig. Marxismens sjel er den konkrete analyse av den konkrete virkelighet. Jeg håper vi både i fagbevegelsen, på venstresida og i RV spesielt kan konsentrere oss om denne analysen og at vi tør å gripe de mulighetene som byr seg, som med nødvendighet vil by seg.

Soria Moria-erklæringen: Vår tariffavtale med regjeringa

Regjeringserklæringen fra Soria Moria er den mest radikale regjeringsplattform i noe vestlig land de siste 20 år. Under har jeg listet opp de viktigste løftene som er gitt av de tre regjeringspartiene. I tillegg har vi løfter gitt til LO, løfter gitt til Attac, til Utdanningsforbundet, til lokale LO-avdelinger. Selvsagt har de sikret seg på utenrikspolitikk og miljø og ikke minst pensjon. Men sjøl i det råtne pensjonsforliket har de altså garantert for bevaring av avtalefestet pensjon og den offentlige bruttopensjonen. Jeg kaller dette vår tariffavtale med regjeringa, vi kan vel neppe få dem dømt i Arbeidsretten, men den dommen de får på grunnplanet dersom de sviker, er nok minst like sviende for parti som er avhengig av gjenvalg.

• Dersom andre virkemidler strander, vil Regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, hvis særlig viktige norske interesser trues av rettsakter som planlegges innlemmet i EØS-avtalen.
• Regjeringen vil stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen, om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge.
• Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping.
• Regjeringen vil ikke søke om norsk EU-medlemskap.
• Regjeringen vil arbeide overfor EU med sikte på å gjeninnføre ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, også i områder i Sør-Norge med lav befolkningstetthet, så langt dette er mulig.
• Innføre en ny og forsterket ervervslov innenfor EØS-avtalens ramme.
• At man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten til produksjon av mat for egen befolkning.
• Jevne ut forskjellen i beskatningen av henholdsvis arbeids- og kapitalinntekter, blant annet ved å innføre skatt på aksjeutbytte.
• Øke fradraget for fagforeningskontingent til det dobbelte av dagens nivå.
• Gjeninnføre grunnavgiften på engangsemballasje.
• At fiskeressursene ikke skal privatiseres. Ingen skal kunne eie en fast andel av den til enhver tid fastsatte kvoten. Regioner og kommuner, sammen med aktive fiskere, skal kunne eie fartøy med kvoterettigheter innenfor dagens deltakerlov. Leveringsvilkårene må håndheves strengt slik at konsesjoner ved grove brudd blir inndratt.
• Utrede og etablere et eget industrikraftmarked. Et slikt marked skal gjennom objektive kriterier sikre lik konkurranse som den kraft som legges ut i markedet gjennom auksjon. Ordningen skal stille krav til energieffektivisering og energigjenvinning når det inngås langsiktige kraftkontrakter.
• Sikre et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å nå viktige politiske mål og sikre avkastning og inntekter til fellesskapet.
• At våre energiressurser skal være hele folkets eie. Vi vil derfor ha et sterkt offentlig eierskap til våre vannkraftressurser og våre petroleumsforekomster. Dagens hjemfallsordning skal opprettholdes på en slik måte at offentlig og nasjonalt eierskap sikres. Vi vil også legge til rette for at de offentlig eide regionale kraftselskapene kan vokse og utvikle seg gjennom å gi muligheter for tilgang på økt offentlig egenkapital.
• Opprettholde de statlige eierandelene i viktige selskaper som Telenor, Norsk Hydro og DnBNOR. Telenor skal forbli et norsk selskap, med hovedkontor og de viktigste forsknings- og utviklingsfunksjonene i Norge. Statnett og Statskog skal ikke selges eller delprivatiseres, og dagens eierandel i Statoil skal opprettholdes.
• At Statkraft beholdes som et heleid statlig selskap.
• Skaffe bedre kunnskap om effektene av anbudsutsetting av lokal kollektivtransport og kunnskap om hvordan ulike kjøpsformer og kontraktsformer kan legge til rette for at også bredere samfunnsinteresser blir ivaretatt. Regjeringen vil vurdere å gå i dialog med fylkeskommunene om å avvente videre anbudsutsettelse inntil denne kunnskapen foreligger.
• Arbeidstakerne skal sikres samme rettigheter ved anbudsoverdragelse som ved virksomhetsoverdragelse.
• Ikke sette flere persontrafikkstrekninger innen jernbane ut på anbud.
• Stoppe privatiseringen og konkurranseutsettingen av drifts- og vedlikeholdsoppgavene i Jernbaneverket.
• Opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
• Opprettholde enhetsportoen.
• Sikre at Posten Norge AS blir i 100 prosent statlig eie.
• For 2006 skal veksten i kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter være 5,4 milliarder kroner, inkludert 225 millioner kroner i økt regionaltilskudd.
• Gjennom en forpliktende flerårig opptrappingsplan rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
• Forbedre dagpengeordningen og rette opp kutt. Det skal innføres en tiltaksgaranti for langtidsledige som har vært ledige i to år slik at alle sikres rett til arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak.
• Reversere vedtak om økt adgang til midlertidige ansettelser.
• Sikre stillingsvernet og beholde retten til å stå i stilling under ankebehandling av en tvistesak.
• Gjeninnføre reglene for overtid som de var før 2003.
• Reversere endringer i tjenestemannsloven vedtatt våren 2005, herunder gjeninnføre ventelønnsordningen.
• Opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
• Styrke vernet av ansatte som sier ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.
• Bidra til å likestille skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid i samarbeid med partene i arbeidslivet.
• Følge opp retten for deltidsansatte til å utvide sin stilling ved nyansettelser.
• Opprette en likelønnskommisjon.
• Bidra til forsøk med sekstimersdag/arbeidstidsreformer i samarbeid med partene i arbeidslivet.
• Gjennomgå regelverk ved opphør av bedrifter herunder ansattes rettigheter.
• Stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i alle offentlige anbudsprosesser.
• Innføre en ordning med godkjenning og kontroll av firma som driver arbeidsutleie.
• Sikre tillitsvalgte innsyn i lønns- og arbeidsvilkårene underentreprenører tilbyr sine arbeidstakere.
• Sikre Arbeidstilsynet ressurser til å intensivere sin innsats på området.
• Økning av sosialhjelpssatsene.
• At sykehusreformen skal evalueres, også når det gjelder åpenhet, medbestemmelse og folks påvirkningsmuligheter.
• Lovverket må legge til rette for tjenestepensjonsordninger med lavest mulig administrasjonsomkostninger. Regjeringen vil legge til rette for ikke-kommersielle tjenestepensjonsordninger, med best mulig tilbud til arbeidstakere og bedrifter.
• Arbeide for likeverdige lønns- og arbeidsforhold for ansatte i private og kommunale barnehager.
• Gjennomgå regelverk og støtteordninger for private skoler for å stramme inn utbredelsen av private skoler som ikke utgjør et religiøst eller pedagogisk alternativ til den offentlige skolen.
• Gå imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som utdanning, helse og omsorg.
• Arbeide for at arbeidstakernes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting av offentlige tjenester.
• Opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
• Økning av sosialhjelpssatsene.
• Heving av barnetilleggene i sosial- og trygdeytelsene.
• Bedring av bostøtten, spesielt for barnefamilier.
• Sette i gang et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små eieboliger, jfr. føringene fra de tre partier i boligmeldingen. gi all ungdom en reell mulighet til å bli vurdert for startlån, slik at det blir lettere for ungdom å kjøpe egen bolig.
• Styrke bostøtten for å redusere boutgiftsbelastningen for økonomisk vanskeligstilte.
• Avvikle bruk av hospits og gi bostedsløse tilbud om varig bolig.
• Utvikle låneordning med rente- og avdragsutsettelse til kommunene slik at de kan føre en offensiv tomtepolitikk, og stimulere kommunene til helhetlig områdeplanlegging og opprusting av infrastruktur gjennom tilskudd.
• Gi tilskudd til bygging av heis for å sikre universell utforming i eksisterende boliger.
• Husbankens låneordninger skal brukes aktivt for å fremme nybygging.
• Gjennomgå husleielovene for å sikre at de boligpolitiske målsetningene ivaretas.
• At omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle sykehus må begrenses. Ledig kapasitet i de offentlige sykehus skal utnyttes. Avtaler mellom helseforetak og private kommersielle sykehus skal ikke ha et omfang som undergraver pasientgrunnlaget for de små lokalsykehusene.
• At sykehusene må sikres tilstrekkelige økonomiske rammer til å sikre nødvendig fornyelse av bygninger og utstyr og motvirke en utvikling med økende etterslep på vedlikehold.
• At basistilskuddene til sykehusene må økes, og andelen av Innsatsstyrt finansiering (ISF) reduseres.
• Sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det.
• Redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå.
• I forhold til nivået i 2004 skal antall årsverk i pleie- og omsorgstjenesten økes med 10.000 innen utgangen av 2009.
• Utvide foreldrepermisjonen med 5 uker, hvor alle de nye ukene forbeholdes far.
• At det skal ansettes flere lærere i skolen for å gi elevene bedre oppfølging. Kontaktlærere skal ikke ha ansvar for mer enn 15 elever i grunnskolen.
• Videreføre og forsterke utlånsordningen for oppussing av skolebygg.
• Arbeide for finansieringsordning for etter- og videreutdanning, med finansiering både fra arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter.
• Sikre en studiefinansiering som gjør det mulig å studere på heltid

Utgangspunktet kunne ikke vært bedre. Regjeringen har seiret på en bølge som ønsker forandring. Regjeringen har lovt forandring, skriftlig og muntlig, så det holder. Verken fagbevegelsen eller andre har tenkt å legge inn årene og stole på at de nå ordner opp uten vår innblanding.

 

Er sekstimarsdagsforsøk ei avsporing eller ein viktig del av strategien for innføring av sekstimars normalarbeidsdag? Kanskje er ikkje svaret berre anten – eller?

Forfattarane er medlemer av AKP

---

For 6-timarsdagen er eit nettverk av personar og organisasjonar som er for seks timars normalarbeidsdag. Gruppa oppsto på 80-tallet under navnet Samordningsgruppa for 6-timersdagen og dei som var med, var fagforeininger, kvinneorganisasjonar og politiske parti som hadde sekstimersdagen på programmet. Aktive deltakarar i nettverket i dag er: Fagforbundet – Akershus, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Kvinnefronten, Oslo Sporveiers Arbeiderforening, Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren, Utdanningsforbundet. For 6-timersdagen gav nyleg ut Benjamin Hunnicutt Klines bok 6-timersdagen på Kellogg's på norsk. Boka kostar 120 kroner + porto og kan tingast frå boka@6-timersdag.no. For 6-timersdagen si nettadresse er www.6-timersdag.net.

 

Kva kan det komma av at det så lett blir strid om resultata av forsøk med sekstimarsdag?

Forsøk med sekstimarsdag i ein bydel i Oslo i 1995-1997 vart offisielt oppsummert som "mislykka". Men slik oppsummerte ei av deltakarane sine erfaringar:

"Aldri hadde jeg trodd en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil.

Etter at vi fikk innført 6-timersdagen har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min Adrian er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic."

(Fra en kortrapport fra fagforeningens representanter i den rådgivende gruppa for forsøket.)

Direktør for arbeidslivspolitikk i NHO, Steinar Holden, ser annleis på arbeidstidsforkortinga:

"Vi har ikke sett dokumentert verken at pensjonsalderen øker eller at sykefraværet går ned. Det er heller ikke belagt at flere vil få jobb som følge av generelt kortere arbeidstid."

(Fra Aftenbladet.no 28.1.2006: "Her virker sekstimersdagen".)

Om lag 80 år etter at kravet om seks timars arbeidsdag først vart reist av gruvearbeidarane i Sulitjelma er det, trass i skepsisen frå NHO, teikn som tyder på at vi kan vera komne iallfall nokre steg nærare ei gjennomføring av sekstimarsdagen.

Berre forsøk?

Ein vesentleg skilnad i forhold til tidlegare er at vi no for aller første gong har ei regjering som har sagt på forpliktande vis at dei vil gjennomføra forsøk med sekstimarsdag. Rett nok har både SV og dei andre regjeringspartia det travelt med å forsikra at dei ikkje skal innføra sekstimarsdagen på alvor. Men det viktige er at forsøk skal gjennomførast. I Soria Moria-erklæringa står det at det skal gjennomførast forsøk med sekstimarsdag. Statssekretær Wenche Lyngholm seier til Klassekampen 3. mars at det også er rom for andre typar arbeidstidsforkortingar innafor ei ramme på 30 timar i veka. I år er det sett av 10 millionar kroner på statsbudsjettet som skal brukast til å førebu forsøka. Kunnskap skal kjøpast frå fleire forskingsinstitusjonar, mellom andre Frisch-senteret, Fafo og Statistisk sentralbyrå. Men dei som hadde trudd at "alle" kan delta i forsøka, kan bli alvorleg skuffa. Regjeringa sine forsøk skal berre gjelda statleg sektor.

Relativt nytt – frå LO-kongressen i 2005 – er det også at LO går inn for forsøk med sekstimarsdag. Det styrkjer ikkje akkurat kvinneperspektivet når LO-leiar Gerd-Liv Valla har det travelt med å forvissa alle om at ho for sin del heller vil ha fri måndag, men LO-leiaren har offensivt forsvart sekstimarsdagen mot latterleggjering i offentleg debatt. Ho lover heller ikkje å gå inn for ein rask reduksjon av arbeidstida, det skal iallfall ikkje skje i denne stortingsperioden. "Men vi må ha et åpent sinn, og prøve ut sekstimersdagen i enkelte bedrifter for å se hvordan det fungerer," sa Valla ifølgje Stavanger Aftenblad 31.8.2005. LO hjelper til med å få laga avtalar og vil med hjelp av Fafo stå for evaluering av forsøk i både privat og offentleg sektor. Men sia LO ikkje rår over pengar til sjølve gjennomføringa av forsøka, er alt avhengig av at dei som ønskjer å vera med på forsøk, både er einige med arbeidsgivaren, og har finansieringa i orden.

Dei forsøka som blir sett i gang i LO-regi, startar etterkvart som dei er klare, og skal avsluttast innan hausten 2008. Evalueringa skal vera klar til LO-kongressen i 2009. Innafor LO har Fellesforbundet markert uro for den konkurranseutsette industrien, her må det ikkje gjerast endringar som aukar prisen på arbeidskrafta.

"Derfor må enhver forkortelse av arbeidstiden skje ved økt produktivitet og ny teknologi, noe som ikke kommer ved et trylleslag," uttalte nestleiar Arve Bakke i Fellesforbundet i samband med at LO-sekretariatet i januar hadde besøk frå Toyota i Göteborg, der dei i fleire år har gjort gode erfaringar med sekstimarsdag og toskift.

Krig mot sekstimarsdagen?

Vi er ikkje bortskjemde med støtte frå store og mektige parti og organisasjonar i sekstimarsdagskampen. Dermed er det kanskje nokre varselklokker som ringjer med ein gong, når både regjeringa og LO har forplikta seg til å gjennomføra forsøk. Har vi verkeleg komme iallfall eit lite steg nærare sekstimarsdagen, eller er det berre forsøk som blir sett i verk for å "roa ned" dei ivrigaste forkjemparane for sekstimarsdagen?

Før vi trekkjer nokon konklusjon, er det grunn til å merka seg reaksjonane frå NHO. Dei kan tyda på NHO er i gang med å bu seg til "den store krigen mot sekstimarsdagen". Dei har rusta seg med enkel argumentasjon som alt er prøvd ut i tv-debattar – sekstimarsdagen blir altfor dyr, den trugar både konkurranseutsett industri og velferdssamfunnet, og den "verkar ikkje". "Alle forsøk med sekstimarsdag er mislykka." Dersom det framleis stemmer at det er ein god ting å få åtak frå fienden, kan NHO-reaksjonane vera eit teikn på at noko held på å skje.

Kanskje har også NHO skjønt at dersom det blir litt fart i forsøksverksemda, vil mange kunna gjera positive erfaringar, og oppleva at sekstimarsdagen faktisk gir ein betre kvardag? Sånt kan det vera mykje kraft i, og det kan spreia seg fort.

Kampen om tida Er det ikkje rimeleg at arbeidstida skal vera slik at det er mogeleg å stå i full stilling? Er det ikkje rimeleg at jobben skal gi den einskilde arbeidstakaren økonomisk sjølvstende? Er det ikkje rimeleg at arbeidstida skal vera slik at det er mogeleg å kombinera arbeid og det å ha barn? Er det ikkje også rimeleg at arbeidstida skal tillata arbeidstakaren å delta i samfunnet utafor jobben? Er det ikkje rimeleg at arbeidstida skal være slik at det er mogeleg å stå i full jobb fram til pensjonsalder?

Kvinneperspektiv og mannserfaringar

For oss som har vore vane med å argumentera for sekstimarsdagen ut frå eit kvinneperspektiv, kan det vera litt forvirrande å sjå at dei som til no har komme i gang med å prøva sekstimarsdagen, er verksemder med så godt som berre mannfolk. Risikerer vi at kvinneperspektivet blir heilt borte i argumentasjonen for og oppsummeringane av erfaringane med sekstimarsdagen?

På den andre sia, det gjer at mannfolk får høve til å gjera positive erfaringar. Stort sett har skepsisen til sekstimarsdagen vore større blant menn enn blant kvinner. Det at stadig fleire mannfolk no kan rapportera om kor fint det er med kortare arbeidstid, slik at dei rekk å vera meir i lag med ungane sine, levera og/eller henta i barnehage, er gull verd for den debatten som må komma. Alt taler for at skeptiske menn høyrer meir på menn med gode erfaringar enn på propaganderande kvinner.

Ubekvem sekstimarsdag

Men det er nok av utfordringar som ventar. Dei som til no har sett i gang forsøk, kombinerer det med overgang frå dagarbeid til toskift. Dermed flyttar dei grensene for normalarbeidsdagen. Ubekvemstillegg for arbeidstid før 07 og etter 17 var ikkje tema i forhandlingane om forsøk med sekstimarsdagen på Nardo bil AS i Trondheim, og heller ikkje på Skifer og naturstein (Minera Norge) på Oppdal. Haldninga hos dei som har vore med i slike forhandlingar, ser ut til å vera noko sånt som at "med den auken i timelønna vi får med sekstimarsdag, kan vi ikkje krevja meir".

I den vidare diskusjonen er det viktig å vera klar over at ubekvemstillegg spelar ei heilt anna rolle for dei som arbeider skift og turnus enn for dei som i hovudsak arbeider dagtid.

For ein sjukepleiar med full ansiennitet som arbeider turnus, utgjer helge- og ubekvemstilleg mellom 60.000 og 70.000 kroner i året av ei årslønn på om lag 370.000. Det er derfor å håpa at dei som inngår avtalar om sekstimarsdagsforsøk, også tar med i vurderinga at ubekvemstillegg eller ikkje, også er eit prinsippspørsmål, og at dersom desse tillegga blir "gløymt" av mange, kan det bli starten på ei generell undergraving av ordningar som er særleg viktige i lågtlønte kvinnerike yrke med skift- og turnusarbeid.

Frå Fellesforbundet sentralt har det vore argumentert med at sekstimarsdag og toskift svekkjer normalarbeidsdagen. I staden for å la dette bli eit argument mot sekstimarsdag, bør det brukast til å forsvara ein sekstimarsdag der ein ikkje gir bort avtalefesta tillegg for arbeid på ubekvemme tider, anten det er kveld, natt eller helg. – Ein framifrå sjanse for Fellesforbundet til å bruka forhandlingsstyrken sin i solidaritet med dei lågtlønte kvinneyrka.

Forsvaret for prinsippet om normalarbeidsdagen blir sentralt både i forsøksperiodar, og i heile diskusjonen om vidare gjennomføring, ikkje minst fordi LO-leiaren argumenterer slik ho gjer om retten til å velja når og korleis ein individuelt skal ta ut ei arbeidstidsforkorting.

Forsøk er ikkje nok

Det som til no er sett i gang av forsøk, og debatten omkring forsøka, illustrerer tydeleg korleis forsøk kan vera ein del av strategien for å innføra sekstimarsdagen, men at det ikkje på nokon måte kan vera nok å berre satsa på forsøk.

For dei produksjonsverksemdene i privat sektor som har innført sekstimarsdag med toskift, har det viktigaste argumentet vore at det lønner seg. Dess meir kapital som er investert i produksjonslokale og -utstyr, dess viktigare blir det å kunna gjera seg nytte av desse investeringane størst mogleg del av døgnet. Med gode avtalar som ikkje fører til eit urimeleg effektiviseringspress, kan sekstimarsdag og toskift gi forbetringar både for arbeidstakar og arbeidsgivar.

Men for alle dei som arbeider i dei arbeidskraftkrevjande yrka innan helse, omsorg, undervising og serviceyrke, vil ikkje ein slik argumentasjon fungera. Korkje sjukepleiaren eller postfunksjonæren kan "produsera" så mykje meir i timen om arbeidsdagen blir kortare. Her er det heilt andre argument som talar for kortare arbeidsdag.

Men både dei og andre i yrke der det trengst fleire tilsette for å gjennomføra kortare arbeidstid, vil kunna få eit betre liv om arbeidsdagen blir kortare. Dei som arbeider deltid, vil lettare kunna få full jobb, og det kan bli jobb til fleire.

Allsidig argumentasjon

Her trengst derfor ein allsidig argumentasjon både frå fagrørsla og frå dei partia som stiller seg bak forsøka med sekstimarsdagen. Økonomisk vinning på den einskilde arbeidsplassen må ikkje få bli det avgjerande argumentet, og det blir viktig å sjå arbeidstidsforkortinga i ein samfunnsmessig samanheng – slik det har vore gjort med alle tidlegare arbeidstidsforkortingar.

Generelt har arbeidstidsforkortingar vore med på å oppmuntra til effektiviseringstiltak, både med innføring av ny teknologi, og ved ei viss innstramming på formelle og uformelle pausar. Men det har ikkje tidlegare vore stilte krav om at arbeidstidsforkortinga skulle "lønna seg" for den einskilde arbeidsgivaren.

Blir det for stor vekt på korleis sekstimarsdagen verkar på den einskilde arbeidsplassen, kan det forsterka oppfatninga av at ei slik reform ikkje let seg gjennomføra. Det er noko anna å få rekneskapen til å gå opp med full lønn for seks timar dersom alle andre framleis har 7,5 timarsdag, enn kva det vil vera når sekstimarsdagen blir det normale for alle.

Både LO og regjeringa har vore opptekne av at sekstimarsdagen skal føra til redusert sjukefråvær. Kortvarige og avgrensa forsøk kan gjera det svært vanskeleg å måla slike effektar, og i den grad kortare arbeidsdag gjer det lettare for folk med helseproblem å vera i jobb, kan verknaden på sjukefråværet bli motsett.

Samfunnsmessige verknader av sekstimarsdagen, til dømes når det gjeld likestilling, vil vera vanskeleg å måla fullt ut så lenge det berre dreier seg om tidsavgrensa forsøk.

Fram for gode idear!

Alt i alt: Situasjonen er gunstig, men det er ingen grunn til å tru at kampen er vunnen. Forsøk som blir sett i gang, tener til å få opp diskusjonen om alle sider ved gjennomføringa, mange fleire tenkjer på og snakkar om sekstimarsdagen.

Der det kan vera aktuelt å setja i gang forsøk, vil det ha mykje å seia kva som blir premissa for forsøk. Kva som skal vera kriterium for vellykka forsøk, kan få mykje å seia både for haldningane hos dei som er med på forsøka, og for korleis det vidare arbeidet for sekstimarsdagen skal arta seg. (Sjå "Hugseliste for evaluering av forsøk"!)

Hugseliste for evaluering av forsøk med sekstimarsdagen Før forsøk blir sett i gang, er det viktig at arbeidsgivar og tilsette/fagforeining blir einig om kva som skal vektleggjast i evalueringa. Her er nokre spørsmål som bør vera med: Korleis verkar ordninga inn på trivsel på arbeidsplassen? Verknader på fritid og privatliv? Kor mange har gått over frå deltid til heiltid? Kor mange fleire har fått jobb? Har det blitt lettare for folk med helseplager å vera i arbeid? Korleis skal samfunnsøkonomiske vinningar evaluerast? Kva seier dei som bruker tenestene (særleg viktig i helse- og omsorgsyrke)? Ligg unna desse spørsmåla: Har sjukefråværet gått ned? Har effektiviteten auka? Ver varsam med spørsmål om økonomisk vinning, det må sjåast i samanheng med svar på dei andre spørsmåla.

Det at fleire gjer erfaringar med at sekstimarsdagen gir ein betre kvardag, vil vera den beste reklamen for å gå vidare. Og dei som sjølve har gjort gode erfaringar med sekstimarsdag, kan bli vanskelege å ha med å gjera for NHO dersom arbeidsgivarane gjer alvor av å starta "krigen mot sekstimarsdagen".

Vi oppmodar både fagrørsle og kvinnerørsle til å nytta det rommet som er skapt til å organisera diskusjonar om korleis arbeidslivet – og dermed også resten av livet – kan bli annleis med seks timars normalarbeidsdag for alle.

---

Eit supertips til den raudgrønne regjeringa:

Arbeidstid per veke frå 35,5 timer til 33,5 timer til 30 timer!

I Soria Moria-erklæringa står at regjeringa vil:

• Bidra til å likestille skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid i samarbeid med partene i arbeidslivet.
• Følge opp retten for deltidsansatte til å utvide sin stilling ved nyansettelser.
• Bidra til forsøk med 6-timersdag/arbeidstidsreformer i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Vi har eit framlegg til å hjelpa dei med alle tre punkta! Både store og små arbeidstidsforkortingar krev omlegging av arbeidsrutiner, omstilling av verksemda og fleire tilsette. Når dei tilsette jobbar skift eller turnus, krevst eit stort arbeid med å nyskriva turnusplanar, omorganisera arbeidet og forhandla fram ordningar for kompensasjon for dei ubekvemme vaktene. Kvifor gjera dette store arbeidet i to omgangar? Ta begge reformene i eitt jafs! Innfør 6 timars normalarbeidsdag og 30 timars veke for både skift og turnusarbeidarar!

Regjeringa vil oppnå flere ting med ei slik stor reform:

• Likestilling mellom store grupper kvinner og menn.
• Fleire kvinner i helseyrka kan arbeida i fulle stillingar.
• Lønnsgapet mellom kvinner og menn vil bli mindre.
• Skiftarbeidarane vil også få ei arbeidstidsforkorting, ikkje berre turnusarbeidarane, og det vil auka oppslutninga om arbeidstidsforkortinga.
• Fleire, både kvinner og menn, vil få krefter til å arbeida heilt fram til pensjonsalder.
• Regjeringa vil dramatisk auka sjansane til å bli attvald!

 

Stortingsvalget viste at våre verdier om rettferdighet, likhet og frihet er moderne og aktuelle verdier også i 2005. Men vi har også sett at oppslutningen om disse verdiene er avhengig av vår innsats. Velgerne stiller krav om resultater, om gode tjenester. Vår overordnede oppgave fremover blir å forvalte seierens innhold. Det er krevende i en utålmodig tid, for det tar lengre tid å bygge opp enn å rive ned.

---

Med utgangspunkt i Arbeiderpartiet vil jeg si at mye av årsaken til valgseieren er at vi etter nederlaget i 2001 hadde krefter til å velge riktig hovedkurs: Arbeiderpartiet skulle være et ideologisk parti. Velferdsstat, fellesskap og rettferdighet skulle være de bærende ordene. Samfunnet skulle være for alle. Dette skapte vi en enighet om i partiet, og det la grunnlaget for at vi gjenvant en sterk posisjon i fagbevegelsen. Dette ga oss nok kraft, ro og selvtillit til å ta initiativ til flertallsfilosofien.

Budskapet om en flertallsregjering med et annet mål for samfunnsutviklingen enn Bondevik-regjeringen ble positivt mottatt. Folk var misfornøyd med det de så – pengene styrte for mye.

Denne erkjennelsen må vi være veldig bevisste på. Vårt mandat er å kjempe for et samfunn som utjevner forskjeller framfor å skape ulikheter.

En politikk for rettferdighet og fellesskap

Vår regjering står for en helt ny kurs, og ambisjonene er store. Vi ser resultatene begynner å komme. Vi har senket barnehageprisene med 6.000 kroner, til glede for tusenvis av barnefamilier over hele landet. Vi gjennomfører kulturløftet. Satsingen på samferdsel og på fattigdomsbekjempelse har økt. Vi har økt skatten for de rikeste, og bruker pengene på velferd. Vi stopper kommersielle privatskoler. Regjeringen er i gang med å levere.

Aller best ser vi det i kommunene. Den sterkeste satsingen vi fikk til på statsbudsjettet, handlet om å styrke kommuneøkonomien. For det er i kommunene velferden skapes. Med 5,7 milliarder kroner mer i frie inntekter til kommunene, er vi godt i gang med å gjenreise kommuneøkonomien og nedbyggingen av velferd.

Kritikerne har vært mange. Høyre sier at dette vil stoppe nødvendig effektivisering. Som om ikke kommunepolitikerne er de fremste til å ønske et best mulig tilbud til innbyggerne for hver krone. Fremskrittspartiet er redd for at lokalpolitikerne skal sløse bort pengene på kulturhus og rådhus, og vil ha en statlig finansiering av eldreomsorg og skoler. I praksis tar de til orde for å legge ned norske kommuner med denne tankemåten. Den nye regjeringen tror på folkestyret og lokaldemokratiet som forutsetninger for en god velferdsstat. Kommunene som gode og sterke tjenesteytere er mye av kjernen i dette.

En annen utvikling av samfunnet, basert på en sterk velferdsstat og tro på folkestyret er sentralt for regjeringen. Soria Moria-erklæringen beskriver et grunnlag for regjeringens politikk:

«Regjeringen vil føre en politikk forankret i et levende folkestyre, bærekraftig utvikling, sosialt og samfunnskritisk engasjement, vår nasjonale kulturarv og de humanistiske verdier og ideer.»

I gjennomføringen av dette mener jeg følgende prinsipp gjelder for regjeringens arbeid: Vi skal holde hva vi har sagt og lovet, vi skal styre samfunnet politisk, vi skal være åpne og demokratiske, og vi skal ikke bare administrere, men representere forandring.

Det første er vi i gang med. Statsbudsjettet og sakene som til nå er lagt frem fra regjeringen, viser en retning. Gjennom de fire årene i valgperioden vil vi få mulighet til å arbeide langsiktig og forutsigbart for å gjennomføre vår politikk.

Samfunnsstyringen og den demokratiske holdningen henger nøye sammen. Regjeringen skal styrke folkestyret ved å gi tillit og muligheter til lokalsamfunnene, ved å styrke den politiske styringen på bekostning av markedsstyringen, og ved å sørge for bred deltakelse og dialog med organisasjoner og enkeltmennesker.

Selv skal vi fortelle om det som er bra og går bra, men vi må også ha evne til samfunnskritikk. Vi skal gjøre som vi har lært av svensk fagbevegelse – være stolte, men ikke fornøyde. Vi skal hele tiden være oppmerksomme på hvordan systemene slår ut for enkeltmenneskene, og være ombudsmenn og -kvinner som tar opp de utfordringene de som har valgt oss, møter.

Trusler mot velferdsstaten og venstresidens verdier

Mange velgere oppfatter ikke forskjellene i norsk politikk som dramatiske fordi endringene i samfunnsstrukturen skjer langsomt og skrittvis. Resultatene av de politiske endringene kan imidlertid bli store og svært synlige når de får virke en tid. Grunnleggende goder vi har tilgang til gjennom vår velferdsstat, vil svekkes og forsvinne.

De fire første årene vil folk gå i demonstrasjonstog. Det gjør de helt til mange ser ned i egen lommebok og innser at de har råd til å kjøpe private løsninger i stedet. De private løsningene vil ligge klare. Etter noen år vil de samme personene stille spørsmål ved hvorfor de skal skatte til et system og til et tilbud de likevel ikke benytter seg av. Da er den sosialdemokratiske samfunnskoden brutt og landet ligger åpent for mer marked og større forskjeller.

Venstresiden og velferdsstaten har også andre utfordringer. Vi ser tendenser til en økende «rettsliggjøring» av velferdsstaten. Fremfor å fokusere på politikk og rammer for gode tjenester, fokuseres det på å rettighetsfeste omsorg og ytelser. Dette gjør politikk og forvaltning i økende grad til domstolenes sak. Denne utviklingen er farlig, fordi det er de ressurssterke som har ressurser til å forfølge sine rettigheter via rettssystemet. Dette skaper nye ulikheter.

Noen ønsker denne utviklingen velkommen. Under debatten om Maktutredningen i Stortinget sa Carl I Hagen blant annet:

«Maktutredningen har hevdet at folkestyret på en måte blir redusert, at makten hos folkevalgte organer blir redusert, bl.a. gjennom den såkalte rettsliggjøring og overføring av oppgaver til bestemmelsesmyndighet til de såkalte markedskreftene. (…) Han har helt rett, det er noen av oss som synes dette er en fornuftig utvikling.» Og videre: «I tidligere tider var det mange beslutninger som ble truffet i Stortinget, som nå treffes av de såkalte markedskreftene. Det er en utvikling som vi synes er positiv. Man skulle tro at markedskreftene er noen farlige greier. Markedskreftene er stort sett summen av borgerne. Vi synes rettsliggjøringen bør utvides.»

En rekke av dagens velferdsordninger er rettighetsbaserte, og skal være det. Men jeg vil advare mot å skape systemer der lovfesting av rettigheter er løsningen på alt, og man tar fokuset vekk fra politisk styring, prioriteringer og fordeling.

Selv om vi skal være stolte av valgseieren, skal vi ikke bli selvtilfredse. For da taper vi neste gang. Med dagens blokkdeling i politikken er jeg ganske sikker på at det kommer til å bli kamp inn til målstreken også de neste årene. Derfor må vi synliggjøre hvilke forskjeller i samfunnsutvikling høyre- og venstresiden står for. Vår første utfordring er å møte Frps store oppslutning.

Frp er et liberalistisk parti. Deres filosofi er at privat sektor er bedre enn offentlig sektor. Alt som skapes kan gjøres til marked. Markedet er rammen for all økonomi. Konsumentene bestemmer alt. Du får igjen det du legger inn. Ingen fordeling. Denne tankegangen representerer noe grunnleggende annet en våre verdier, og en gjennomføring av denne politikken vil gi varig skade til velferdsstaten. Dette angrepet må møtes. Derfor må vi argumentere mot FrP og deres politikk.

Kampen mot venstrekonservatismen

En regjering utgått fra sentrum/venstrepartiene står også overfor en annen utfordring. Det er vår egen evne til å være kritiske nok til hvordan velferden blir organisert og hvordan oppgavene blir utført.

Sosialdemokratiske partier må motarbeide høyrekonservatisme og høyrepopulisme. Det er en hovedoppgave for oss. Men vi skal også kjempe mot venstrekonservatismen. Den tradisjonelle venstresida har litt for ofte hatt problemer med å se behovet for omorganisering og nytenkning. Venstrekonservatisme er det alltid mer krevende å jobbe mot, fordi vi på mange områder er enige om målene for samfunnsutviklingen. Ideologisk er det stor forskjell mellom disse to retningene, i praksis er det likevel slik at venstrekonservatisme kan skape grobunn for høyrepolitikk. I andre land ser vi at velferdsordningene blir fjernet fordi man ikke har klart å fornye dem tidsnok. En slik utvikling er det først og fremst de svake gruppene som taper på. Hvis ikke sosialdemokratiet klarer å modernisere seg selv og samfunnet, vil det frie markedet overta jobben. Da vil ikke verdier som rettferdig fordeling og frihet være styrende.

Å motarbeide en slik utvikling er en av norsk venstresides store utfordringer i åra som kommer. Venstresidas oppgave og rolle er å være progressive. Arbeiderpartiet skal være et moderne dynamisk parti. Da er vi alltid på vei. Veien blir ofte målet. Viljen til forandring, samfunnskritikk og da også selvkritikk må være sentralt. Dette er også en avgjørende forutsetning for kontakten til folk. Den avgjørende premiss for et folkeparti.

En samlet venstreside

Den norske velferdstaten er bygd opp som resultat av kompromisser. Mellom arbeid og kapital. Mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og mellom stat og marked. Kompromisser er ofte skjøre fordi begge sider føler at de har tapt noe. Men vår modell har holdt fordi Arbeiderpartiet har stått på kompromissene og gjort dem til sitt eie.

Arbeiderpartiet har blitt kritisert fordi vi har vært kompromissenes fremste arkitekter og forsvarer. I dag vet vi at den norske velferdsmodellen blir sett opp til internasjonalt. Vi har høy yrkesdeltakelse, god økonomi, lav ledighet og er blant de mest likestilte land i verden. Dette til tross for at vi i forhold til mange økonomiske teorier har gjort alt galt. I internasjonal målestokk har vi en stor offentlig sektor, velferdsordninger i verdenstoppen, høyt statlig eierskap, sterke fagforeninger og en streng arbeidsmiljølov.

Ved flertallsprosjektet har vi også forandret det norske politiske landskapet. Vi har fått en klar todeling der det før var uklarhet. Utfordringen nå er å sørge for at denne forandringen er varig. Vi må styrke og videreutvikle klare forskjeller i politikken. Ikke slik at vi lager kunstige avstander og konfrontasjoner der det ikke er behov for det. Men slik at forskjellene mellom sidene blir tydelige. Det er venstresiden tjent med. Og framfor alt er politikken tjent med dette.

Da må vi i all vesentlighet klare å holde venstresida samlet. Og da snakker jeg både om Arbeiderpartiet, om våre regjeringspartnere, om alliansen med andre viktige, folkelige miljøer. Det er ingen liten oppgave, men den er helt avgjørende. De forskjellige partiene og grupperingene som skal holdes samlet, har svært forskjellig karakter. Skal vi lykkes i å dra sammen, må vi forstå hverandres behov, og vi må respektere hverandres prosesser. Vi må ikke mistenkeliggjøre hverandres motiver, og vi må vise forståelse for hverandres utfordringer og interne forhold. Tradisjonelt har vi ikke vært gode nok til dette, og trass i felles bred oppslutning om velferdsstaten og den nordiske samfunnsmodellen har de sterkeste kreftene til forsvar for denne slitt med interne uenigheter, og dels brukt kreftene på strid mellom hverandre, fremfor felles angrep på høyresidens argumenter. Dette løser vi best gjennom dialog, og ved å benytte hverandres sterke sider.

Den viktigste alliansen er med fagbevegelsen. Venstresiden vil ikke klare å forsvare og fornye velferdsstaten uten i samarbeid med fagbevegelsen. I Norge har vi en ansvarlig fagbevegelse som både tar et helhetsansvar og har en klar ideologisk profil. Det er et godt utgangspunkt. Når vi skal gjøre offentlig sektor bedre, må det skje i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Når vi skal gjøre en stor dugnad for å sikre framtidas pensjoner, må det skje sammen med landets arbeidstakere. Når vi skal føre kampen mot nyliberalismen, må det skje sammen med vanlige arbeidsfolk: Menn og kvinner som ikke er tjent med at hyperkapitalismen får utvikle seg motstandsløst og at markedets logikk skal innføres i alle deler av samfunnet.

Svært mange mennesker deltar i lokalt organisasjonsliv, og på andre arenaer for styre og stell enn de rent politiske. FAUene på skolene, samarbeidsutvalget i barnehagen, styret i idrettslaget og menighetsrådene. Skal vi lykkes i å samle venstresiden, må vi også lykkes i å spille på disse kraftfulle miljøene. De representerer nyttige korrektiv til forvaltning og styrende organer, og kan bidra til at vi klarer å opprettholde systemkritikken.

Vi må være flinke til å være i dialog med organisasjoner og dra nytte av deres kompetanse og viktige innspill til de politiske prosessene – og vi må ut til disse miljøene for å mobilisere ressurspersoner derfra til engasjement også gjennom de politiske kanalene. En slik styrking av folkestyret må være et viktig mål for et rød-grønt samarbeid.

En varig allianse mellom de rød-grønne partiene

Det har vært mye fokus i den offentlige debatten på uenighet innad i og mellom regjeringspartiene. Selv om tilvenning til situasjonen vil føre til at man unngår noen av disse tingene etter hvert, tror jeg fokuset på slike uenigheter vil være stort i hele perioden. Fordi vi har en flertallsregjering vil mye av fokus flyttes vekk fra spillet i Stortinget, fordi sakene får sin avgjørelse i regjeringen. I en slik situasjon må vi være flinke til å få frem enighet og løsninger, og synliggjøre resultatene partiene oppnår gjennom regjeringens arbeid.

Arbeiderpartiet vil føre en politikk som gjør at vi kan videreføre den modellen som har gjort oss til ett av verdens beste land å bo i. Det gjøres gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og et stadig kritisk blikk på hvordan fellesskapsløsninger organiseres og utøves. Det er nettopp dette som legger grunnlaget for et samfunn hvor alle skal ha like muligheter. Å gi alle tilgang til et velferdssamfunn, er å gi alle tilgang til framtida.

Via det rød-grønne regjeringssamarbeidet har vi klart å skape noe som kan være en stabil forsvarer og videreutvikler av den nordiske velferdsstaten. Klarer vi å utvikle dette arbeidet gjennom de fire år vi har foran oss, er min spådom at mye av grunnlaget for en varig samlet venstreside er lagt. Ikke slik at det betyr at vi kan slå sammen partiene. Vi er forskjellige og vi har forskjellige roller å spille. Men den overordnede retningen er den samme, og partiene utfyller hverandre i en kraftfull politisk allianse.