av Marit Kvamme

«Uten etterspørsel, ingen handel. … Ekte mannfolk kjøper ikke sex. Sex for penger er umandig! Ekte mannfolk misbruker ikke kvinner og barn. Derfor har Ekte mannfolk et kollektivt ansvar som rollemodeller. Rollemodeller som tar avstand fra kjøp og salg av seksuelle tjenester og fra alt misbruk av kvinner og barn.»

Dette uttalte Thomas Alslev Christensen, avdelingssjef i Nordisk ministerråd. Anledninga var det avsluttande seminaret i den nordisk/baltiske kampanjen mot handel med kvinner og barn som fann stad i Riga i november 2002. Norge og sju andre land har teke del i dette samarbeidet i regi av Nordisk ministerråd. Målsettinga var å sette søkelys på den stadig aukande handelen med kvinner og barn frå dei baltiske landa til dei nordiske. Forebygging og hjelp til ofra var eitt tema, etterspørselen i dei nordiske landa eit anna, og tiltak for å bekjempe bakmennene, dei som rekrutterer, fraktar og organiserer handelen eit tredje tema.

Palermo-protokollen

Trafficking er handel med mennesker, og for å motarbeide denne handelen har FN utarbeidd «Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet» (2002). Protokollen er også kalla Palermo-protokollen.

Palermo-protokollens artikkel 3a definerer kva som skal reknast for handel med mennesker: «Rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller bruk av vold eller andre former for tvang, bortføring, bedrageri, forledelse, misbruk av myndighet eller av sårbar stilling, eller å gi eller motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke, fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, …» I artikkel 3b heiter det at «samtykke fra et offer for handel med mennesker til den tilsikta utnyttingen nevnt i bokstav a) i denne artikkel skal være uten betydning der noen av midlene nevnt i bokstav a i denne artikkel er brukt».

I det offentlege ordskiftet høyrer vi fleire, både representantar frå politiet og frå Pro-senteret uttale at mange av dei utanlandske jentene er her friviljug, at dei veit kva dei går til. Men dette er slett ikkje noko viktig argument. Å utnytte desse jentene si sårbare stilling er altså nok til at det er definert som trafficking, og er straffbart i høve til denne protokollen. Og samtykke frå ofre for slik handel skal vere utan betydning. Landa som har underteikna og ratifisert protokollen pliktar å tilpasse nasjonale lover og nasjonal politikk til denne og andre internasjonale avtalar.

Det er viktig å merke seg at FNs protokoll av 2000 bygger på FN-konvensjon av 1949. Dette er ein konvensjon for å fjerne handel med mennesker og utnyttelse av andres prostitusjon. Kvinnekonvensjonen CEDAW ratifiserte Norge i 1981. Kvinnekonvensjonen har som mål å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner.

«Konvensjonspartene skal treffe alle tjenlige tiltak, herunder i lovs form, for å gjøre slutt på enhver handel med kvinner og utnyttelse av kvinneprostitusjon.» (CEDAW, 1979)

Dei 8 deltakarlanda i det nordisk/baltiske samarbeidet har sett i verk ulike tiltak for å bekjempe trafficking. Dei fleste landa har utarbeidd, eller er i ferd med å utarbeide nasjonale handlingsplaner. Den danske handlingsplanen kom i desember 2002. Danmark skal bevilge 10 millionar danske kroner per år i tre år til arbeidet mot handel med kvinner. Utenlandske kvinner som er handla med til Danmark, skal få opphalde seg 15 dager i Danmark før dei vert sende ut av landet. Denne tida skal dei kunne få rådgiving og hjelp slik at tilbakeføring til heimlandet kan skje på best mogleg måte, og slik at kvinna unngår å verte handla med igjen. Samarbeid med institusjonar og organisasjonar i heimlandet skal lette heimsendinga. 15 dagar i Danmark skal altså hindre kvinna i å verte handla med igjen!

Vi veit at halliken/det kriminelle nettverket oppsøker kvinnene og deira familier, truar med vald og utfører vald, ikkje berre for å hindre kvinna i å vitne, men fordi dei faktisk tjener enorme summar på kvar jente dei klarer å lure, lokke, true til prostitusjon. (FN reknar omfanget av handelen til 5-7 billionar US dollar årleg.)

Dansk usynleggjering

Det mest augnefallande med den danske handlingsplanen er usynleggjeringa av den viktigaste aktøren i denne handelen, den danske mannen som kjøper kvinnene. Rett nok skal ei annonsekampanje freiste gjere mennene medvitne på om jenta dei kjøper er handla med over landegrensene, men er ho ikkje det, er handelen grei. For prostitusjonen i seg sjøl stiller ein ikkje spørsmål ved. Danske menn skal fortsatt ha rett til å kjøpe kvinner, berre dei ikkje er utanlandske og har teke seg inn i landet på ulovleg måte. Den norske handlingsplanen kjem i februar. Vert den lik danskane sin, har norske horekundar heller ingenting å frykte.

Dei nasjonale handlingsplanane skal gjenspegle ratifiseringa av Palermo-protokollen og andre underteikna protokollar. Å sjå til at dette skjer er eit ansvar både for politiske parti, kvinnerørsle og fagrørsle. Å kjenne innhaldet i protokollane er også viktig for å hindre medvetne eller umedvetne feiltolkningar av protokollane.

Kvinner og barn som er handla med er ofre for ei kriminell handling og skal handsamast deretter. Å handsame jentene som ulovlege immigrantar som skal skyssast ut av landet fortast mogleg, har vore norsk praksis til no. Dette er brot på FNs konvensjon av 2000!

Artikkel 6 i protokollen handlar om bistand og beskyttelse av ofre for slik handel. Tiltak som er lista opp er: hensiktsmessig husvære, rådgjeving og opplysning, medisinsk, psykologisk og materiell bistand, muligheter for sysselsetting, utdanning og opplæring, mulighet til å få erstatning for lidd skade.

Dette vil koste både tid og pengar, og kreve kompetanse. Dersom ein verkeleg meiner at ein vil gi kvinnene eit alternativ til, og hjelp til å kome seg ut av prostitusjon er tiltak nevnt i artikkel 6 naudsynte. Det må byggast opp kompetanse i det offentlege hjelpeapparatet lokalt og regionalt. Hjelpetiltaka må vere retta mot kvinner som lever i prostitusjon uavhengig av om dei er handla med over landegrenser eller rekruttert lokalt. Kvinner som lever i prostitusjon må sjølve vere sentrale aktørar i utforminga av hjelpetiltaka.

Artikkel 7 i FN-protokollen seier at kvar statspart skal vurdere å treffe lovmessige eller andre hensiktsmessige tiltak som gir ofre for handel med mennesker fortsatt opphald i landet, midlertidig eller varig, og at ein her skal ta humanitære og menneskelege hensyn.

Handel med kvinner med formål prostitusjon er ein del av den systematiske uretten som vert begått mot kvinner verda over fordi dei er kvinner. Handel med kvinner er dermed del av den kjønnsbaserte forfølginga. Kvinner som er handla med burde søke politisk asyl på grunnlag av kjønnsbasert forfølging. Rådgjevinga styresmaktene er forplikta til å gi, bør innehalde å opplyse om retten til å søke asyl.

Artikkel 9, punkt 4 nevner forebyggande tiltak. «Statspartene skal treffe tiltak, blant annet gjennom bilateralt eller multilateralt samarbeid, for å lindre forholdene som gjør personer, særlig kvinner og barn, sårbare for handel med mennesker, for eksempel fattigdom, underutvikling og mangel på like muligheter.»

Anstendig løn

Mange norske bedrifter etablerer seg i lavkostnadsland som dei baltiske statane, og den norske staten er gjerne med og hjelper til med slik etablering. Vi må kreve anstendige løns- og arbeidsforhold ved slik etablering. Norske bedrifter må ikkje bidra til at kvinner vert skyve ut av arbeidslivet, då vert dei medskuldige i å ha auka andelen fattige kvinner som i naud byrjar å selje kroppen sin.

Handel med kvinner har blitt ein industri som utnytte økonomisk krise og fattigdom i landa som kvinnene kjem frå, og vi har fått ein stadig aukande etterspørsel etter kvinner og barn i prostitusjon i dei rike mottakarlanda.

På midten av 90-talet utgjorde kvinnene i Russland og dei tidlegare sovjetrepublikkane 2/3 av dei arbeidsledige, og i enkelte regionar var 85 % av kvinnene arbeidsledige. I mange av disse landa, inkludert dei baltiske, har bruttonasjonalproduktet sunke med over 50 % på 1990-talet, og inntekta per innbygger har gått ned med 80 % (Zuckerman, 1999).

I ei gransking som Women’s issue Information center i Litauen la fram på konferanse i Vilnius i oktober, 2002, svarte 30 % av befolkninga at dei såg på seg sjølve som fattige, eller på grensa til å verte fattige.

Kombinasjonen av akutt økonomisk krise, at kvinner i stor grad har vorte arbeidsledige, og den raskt veksande sexindustrien har ført til enorm seksuell utnytting av økonomisk sårbare kvinner og barn frå dei nye uavhengige statane i Aust- og Sentral-Europa.

Globalisering av økonomien betyr også globalisering av sexindustrien, som har blitt ein industri utan grenser. Store og små nettverk opererer på tvers av grensene, rekrutterer aktivt jenter og kvinner frå landsbygda og frå gatene spesielt (som i Lilja 4-ever). Hotell, flyselskap, reiseselskap, drosjesjåførar, langtransportsjåførar og av og til korrupte styresmakter kan vere ein del av nettverket som rekrutterer. Nettverk står også klare i mottakarlanda som i Norge, bygger opp kundelister, fraktar jentene omkring, leier leiligheter. Annonsering, ofte via internett, blad, aviser og turistbrosjyrer har også stor betydning for at den seksuelle utnyttinga sprer seg over heile verda.

Det må stillast krav til nordmenn på reise i utlandet, enten det er som turistar eller i arbeid om at dei ikkje utnyttar nauden til fattige kvinner og opptrer som horekundar. Norge har innført etiske retningslinjer som forbyr kjøp av sex for statstilsette på tjenestereiser både i inn og utland. Desse retningslinjene må også gjelde for alle prosjekt/etableringar som på noko vis mottek statleg støtte. Neste tiltak bør vere å innføre lovforbud mot å kjøpe kvinner og barn for alle norske statsborgarar.

Kunden

Artikkel 9, punkt 5 omhandlar etterspørselsida, mennene som kjøper, og krev at statspartane skal vedta eller styrke lovgivingsmessige eller andre tiltak for å motvirke etterspørselen. «Det er etterspørselen som fremmer alle former for utnytting av personer, særlig kvinner og barn, som igjen fører til handel med mennesker.»

Dette er første gang ein internasjonal protokoll konkret nevner kunden, han som etterspør kvinner og barn, og faktisk også stadig yngre barn.(Det er ikkje pedofile som først og fremst etterspør småjenter, men heilt vanlege horekundar.)

Sverige er det einaste landet som til no har gjort det kriminelt å kjøpe kvinner for seksuell utnytting. Bot eller seks månaders fengsel er straffa. Kriminaliseringa kom etter lang tids debatt i det svenske samfunnet, og i dag meiner 80 % av den svenske befolkningen at prostitusjon er ein del av menns vald mot kvinner, og dei støttar derfor lova.

Den norske justisministeren har signalisert at Norge ikkje har tenkt å ta kundane. Han vil ta «dei store», hallikane og bakmennene. Det er nok mykje tøffare, det. Å få sperra inne ein ekte forbrytar, som tjener mange millionar på å lure og utnytte kvinner i nød. Politi og rettsvesen synes nok også at det ligg meir prestisje i dette enn å jakte på ein liten horekunde, ein vanleg mann som berre tilfredsstiller eit naturleg behov som han ellers ikkje kan få tilfredstilt. For at mannen har rett til å få tilfredsstilt sine såkalla seksuelle behov er nok ein rotfesta del av mannskulturen i alle land. Når Norge ikkje har så mange fattige, når våre eigne kvinner har andre valgmuligheiter, er det i tråd med same «kulturen» greit å importere fattige kvinner frå andre land, eller reise som sexturist til eit fattig land.

Debatten om trafficking og prostitusjon

Palermo-protokollen handlar om trafficking. Einskilde debattantar, med Pro-senteret i spissen, den danske handlingsplanen, den internasjonale pro-prostitusjonslobbyen, freistar sette eit skarpt skilje mellom trafficking og lokal prostitusjon. Alle er samde om at trafficking, handel med kvinner og barn over landegrensene, bør bekjempast. Men den lokale prostitusjonen er noko kvalitativt anna. Når det gjeld denne prostitusjonen gjeld det å sikre kvinnene best moglege vilkår, ordna arbeidsforhold, respekt og ikkje fordøming frå samfunnet, og ikkje legge hindringar i vegen for møtet mellom kvinna i prostitusjon og horekunden. Ut frå dette synet er kvinna som livnærer seg av prostitusjon på grunn av fattigdom i Latvia, og som ikkje har eit organisert nettverk bak seg, ikkje utsett for vald eller overgrep, og er heller ikkje offer for ei kriminell handling. Men dersom nokon fraktar henne til Norge eller eit anna land, er ho offer for kriminalitet. Og dersom den norske kunden reiser til Latvia og kjøper kroppen eller deler av kroppen til same kvinna, er det også greit, så lenge vi ikkje har ei lov som forbyr nettopp kjøpet.

Motstandarane av den svenske lova hevdar at kvinnene får det verre ved kriminalisering. Prostitusjonen vil gå under jorda. Kvinnene vil verte meir utsette for vald ved at det er dei værste kundane som blir igjen, medan «dei snille» kundane sluttar å kjøpe kvinner. Hjelpeorganisasjonar vil ikkje nå fram til jentene. Jentene vil verte delaktige i ei kriminell handling.

At prostitusjon går under jorda betyr at den vert meir usynleg, at den skjer innendørs. Men dette kan neppe vere noko viktig argument mot kriminalisering av kundar, så lenge mesteparten av prostitusjonen i dag skjer innandørs. 2/3 av prostitusjonen i Norge skjer innandørs, hevdar Liv Jessen (Dagbladet 14. desember 2002). I Danmark skjer 9/10 av prostitusjonen innandørs, hevdar Hanne Helth, nestleiar i REDEN, Danmark. Kontakt vert formidla gjennom aviser, internett og mobiltelefon. Dette skuldast den teknologiske utviklinga og skjer uavhengig av om kunden er kriminalisert eller ikkje.

Amerikanske undersøkingar viser at 80 % av kvinnene i prostitusjon opplever vald, og at kvinner i lokal prostitusjon opplever like mykje vald som kvinner som er handla med over landegrenser. (Janice Raymond, CATW, foredrag Stockholm, 5. november 2002). At så mange prostituerte opplever vald frå kundar og hallikar er eit alvorleg helseproblem og enda eit argument for forbod av kjøp.

Dersom kunde og prostituert kan gjere avtalar via annonser, telefon og internett kan vel også hjelpeorganisasjonar og styresmakter nå fram til jentene ved hjelp av denne teknologien? Dersom jentene vert borte frå gata er det vel ingen vits i at Pro-senteret eller andre fortsetter å tråle gatene?

Argumentet om at kvinnene vert delaktige i kriminell handling, og at vi dermed kriminaliserer kvinnene også, noko vi i utgangspunktet ikkje ynskjer, må vi ta på alvor. Men dersom utenlandske kvinner som er handla med over landegrensene utgjer ein stadig større del av dei prostituerte, er dei alt involvert i kriminell verksemd i og med at denne handelen vert rekna som del av den organiserte kriminaliteten. I Danmark er det ca. 7.000 kvinner i prostitusjonsindustrien. 2.000 av disse er utanlandske, og andelen utanlandske er aukande. (Hanne Helth, REDEN, Danmark.)

Når prostitusjon er ein føresetnad

Dersom kriminalisering av kjøp fører til at kundar forsvinn, har ein oppnådd det ein ville med lova – sjølv om det medfører at kvinner i prostitusjon i dag vil få større problem med å skaffe seg kundar. Men når kundane forsvinn, vil også fleire kvinner vere motiverte for å kome seg ut av prostitusjon. Rekrutteringa vil verte svekka. Norge vil ikkje vere noko attraktivt land for trafficking. Prostitusjon i eit land er i dag ein føresetnad for trafficking. Vil ein stanse trafficking må ein fjerne all prostitusjon. Og for oss er det målet. Ikkje å lette menns tilgang til kvinner dei kan kjøpe, men å hindre denne handelen.

Prostitusjon er skadeleg for dei kvinnene som livnærer seg av dette på kort og lang sikt. Prostitusjon er skadeleg for alle kvinner, for vår stilling i samfunnet, for noverande og komande generasjonar av kvinner. Kven av dei småjentene vi kjenner i dag, skal livnære seg av prostitusjon om 10 år? Blir det for vanskeleg å tenke seg sine eigne døtre i ein slik situajon, så er det kanskje greit å vite at i det vert stadig fleire fattige kvinner i andre land som kan forsyne våre søner, fedre og ektemenn med kroppar til salgs. Eller er det på tida å seie stopp – dette finn vi oss ikkje i! Louise Eek, forfattar av boka Spelat liv, levde som prostituert i fleire år. Ho seier i intervju med Aftonbladet 31. oktober 2002: «Prostitusjon er en våldtekt. … Klart du mår skit av att selja sex til flera okända men varenda dag … Känslan av att vara smutsig kommer från gubbarna som køper dig – inte samhället.»

Det er kunden som gjer skade – derfor er det kunden som bør verte handsama som kriminell. I tillegg må styresmaktene yte hjelp slik at kvinner kjem seg ut prostitusjon. Og straffene for hallikverksemd må verte langt strengare.

Referansar

• Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.
• Guide on the new UN protocol on trafficking in women. European Women’s Lobby, Coalition against Trafficking in Women m fl. 2001.
• Egen deltakelse i det nordisk/baltiske samarbeidet på vegne av Fokus og Kvinnefronten.
• How do we Support Women and Children to Escape Trafficking? The use of International Instruments. Janice Raymond, Professor Emirata, University of Massachusetts. Co-Executive Director, Coalition Against Trafficking in Women (CATW). Oktober 2002.
• «Den delte kropp.» Foredrag. Hanne Helth. Nestleder REDEN, Danmark, og prosjektansvarlig for trafficking, REDEN, 2002.
• Innspill til regjeringens handlingsplan. Kvinnefronten 2002.
• Innspill til regjeringens handlingsplan. Likestillingssenteret 2002.
• Spelat liv. Louise Eek. Atlas, Stockholm 2001.
• Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex. Annick Prieur og Arnhild Taksdal. Pax, Oslo 1989.
• Aftonbladet. Intervju Louise Eek, 31. oktober 2002.
• «Kvifor kriminalisere horekunden?» Liv Jessen. Dagbladet, 14. desember 2002.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Argentinerne gråter over den håpløse situasjonen landet er i. Likevel danser de sin tango.

Mange turister fra Latin-Amerika finner igjen veien til San Telmo, den gamle bydelen i Buenos Aires. Her er det marked på søndager og det finnes mange forretninger som selger varer til turister, restauranter og kafeer med og uten musikk. For tre år siden, da den argentinske pesoen var bundet til dollaren, like for like, var det for dyrt. I dag er en dollar lik 3,70 pesos.

Dette er ikke den eneste forskjellen fra 1999. Den åpne fattigdommen som ikke har kjennetegnet Argentina før, er svært synlig. Familien med det lille barnet som hver kveld kommer for å overnatte et par kvartaler fra Kongressen med bare plastikk til å ha over seg, har jeg aldri opplevd før i Buenos Aires sentrum.

Argentinerne er mildt sagt forbannet på den situasjonen de er kommet i. Hver dag sees uttrykk for motstand; småsparere som vil ha ut pengene, som myndighetene har bestemt skal forbli i banken. Andre slåss for at de pengene de satte inn lik 1 dollar, skal betales ut som det samme, og ikke til kurs av en dollar lik 3,70 pesos. Pensjonistene demonstrerer for sine pensjoner. Ikke minst demonstrerer de arbeidsløse for arbeid. Det å gå i spissen for en demonstrasjon med over 30.000 mennesker på en vanlig torsdag morgen, gjorde sterkt inntrykk. Den var innkalt av en av de tre fagbevegelsene CTA (Landsorganisasjonen for argentinske arbeidere) i samarbeid med landets nåværende største sosiale bevegelse, CCC (Den kjempende klassemessige strømningen), som myndighetene antar har over 100.000 medlemmer. Mange eldre langs veien klappet for demonstrasjonen, noen hentet fram bilder av Eva Perón, den legendariske Evita, mens andre sto stille og felte noen tårer. Demonstrasjonen gikk over 12 kilometer langs en av verdens lengste avenyer. Da toget stoppet opp ved en park i et middelklasseområde, kunne en se at parken var omdannet. Her solgte middelklassen sine eiendeler. Datafolk, flygere i det argentinske flyselskapet Aereolineas Argentinas, administrativt personell fra stat og næringsliv, alle solgte pyntegjenstander og bruksartikler for en billig penge.

Tiltroen til myndighetene er på et lavmål. Kongressen og Høyesterett har en diskusjon gående der de gjensidig har velfunderte anklager mot hverandre om uregelmessigheter og korrupsjon. Men saken blir nok løst i minnelighet innen «de styrendes familier». Politiets korrupsjonsskandaler blir flere og noen få blir det rettssak av – når det er uunngåelig på grunn av massebevegelsens krav og derpå følgende presseoppslag. En av de store sakene var politifolkene som slapp ut fanger om natta så de kunne rane folk og butikker, mot deling av byttet etterpå, og selvfølgelig under politiets beskyttelse.

Alt dette fører til at folks tillit til myndighetene er så lav at over 50 prosent er sikre på at de ikke vil stemme ved president- og kongressvalget og ytterligere 20 prosent er usikre.

Lula vant valget i Brasil og nå vil han satse sterkt på Mercosur (frihandelsområdet Brasil, Argentina, Paraguay, Uruguay) og hjelpe Argentina ut av den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Det blir ikke spesifisert hvordan. Besøk på et par av de cirka 300 okkuperte fabrikkene i Argentina ga større håp for framtida. Folk holder på å lære at de selv kan styre en bedrift på alle nivåer. Kravene fra okkupantene er forskjellige; noen krever at staten overtar arbeidsgiveransvaret, dersom fabrikken er slått konkurs, kreves at arbeiderne kan overta bedriften og eie selv. I denne bevegelsen kan folk som er interessert i å være med på å styre samfunnet i framtida, lære mye.

De stolte verftsarbeiderne i Rio Santiago, som okkuperte verftet og stoppet forsøket på privatisering, og derved nedlegging, forteller at de nå for første gang i historien har eksportert skip til Tyskland, og har flere bestillinger. De ønsker bestillinger fra Norge.

Det samme gjelder massebevegelsen for de arbeidsløse som fylker seg om CCC. Alle medlemmene deres som har fått de 150 pesos per måned (300 kroner) fra staten, etter kamper med harde virkemidler, forplikter seg i forhold til CCC til å arbeide i sitt boområde med samfunnsnyttig arbeid som de velger sammen med befolkningen gjennom rådsmøter. På denne måten er de med på å styre sine boområder hvor lokalmyndighetene ikke har noen penger.

Det internasjonale pengefondet har pålagt staten å skjære ned budsjettene til lokalmyndighetene, slik at disse ikke lenger har penger til å betale sine ansatte. Dette skal løse Argentinas økonomiske krise! Derfor har mange av provinsene, tilsvarende våre fylker, vært nesten konkurs i mange år. Der startet også kampene fra fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene lenge før desember 2001.

Akk, Argentina, tidligere velferdssamfunn, biffens, vinens og tangoens land, hva er skjedd? Vanlige argentinere sier sin mening: «Vi har gjort to feil: fulgt de korrupte lederne og fulgt påleggene fra Pengefondet og Verdensbanken. Nå må vi ikke følge disse påleggene mer.»

av Asbjørn Wahl

I Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregår det for tida forhandlinger om en avtale som kan få helt dramatiske konsekvenser for norske kommuner og fylkeskommuner.

Kommune-Norge er imidlertid ikke på noen som helst måte involvert i forhold til disse forhandlingene. Resultatet kan bli en ytterligere avdemokratisering, fjernstyring og markedsorientering av det kommunale tjenestetilbudet – og dermed svekking av de kommunale selvstyret. Derfor reagerer nå stadig flere kommuner og søsterorganisasjoner til KS mot disse forhandlingene i land etter land.

Det er Gats-avtalen det dreier seg om (General Agreement on Trade in Services – Generalavtalen om handel med tjenester). Denne ble inngått da WTO ble stiftet i 1994. Det var verdens første multinasjonale avtale om handel med tjenester. Tradisjonen tro ble den forhandlet fram i stor hemmelighet. Svært få her i landet vet om denne avtalen og hva den inneholder. Regjeringen er ikke særlig behjelpelig – så vel krav som tilbud i de pågående forhandlinger holdes hemmelig for så vel de folkevalgte som for befolkningen. Næringsorganisasjonene, derimot, tas med på råd.

I utgangspunktet omfatter avtalen alle former for tjenester, private som offentlige, og alle forvaltningsnivåer. Det helt spesielle med Gats-avtalen er imidlertid at det er de ulike lands regjeringer som i de konkrete forhandlingsrundene tilbyr hvilke tjenestesektorer som skal åpnes for fri, internasjonal konkurranse. Det trenger ikke være de samme sektorene i alle land, men det ligger i avtalens formålsparagraf at «medlemslandene skal, gjennom gjentakende forhandlingsrunder, arbeide for en gradvis økende liberalisering av tjenestesektoren».

Gats-avtalen baserer seg på det som er de grunnleggende pilarene i hele WTO, nemlig bestevilkårprinsippet, fri markedsadgang og nasjonal likebehandling (ikke-diskriminering). Bestevilkårsprinsippet medfører at de vilkår et land gir til et annet, må gis til alle andre medlemsland. Man kan eksempelvis ikke gi markedstilgang til utvalgte utviklingsland som et ledd i et utviklingsprosjekt. Nasjonal likebehandling innebærer at man ikke kan behandle et norsk selskap bedre enn et utenlandsk. Bestevilkårsprinsippet gjelder generelt i Gats-avtalen, mens fri markedsadgang og nasjonal likebehandling gjelder på de områdene hvor et land har forpliktet seg.

Noe av det mest dramatiske og oppsiktsvekkende ved avtalen er at når et land først har åpnet en tjenestesektor for fri etablering og fri konkurranse, så er det så godt som ingen vei tilbake. Avtalen er i praksis irreversibel. Det finnes teoretiske muligheter for å trekke tilbake en forpliktelse, som det heter (committment på engelsk), men først etter tre år, og det forutsettes enighet blant de (i dag) 144 medlemmene, og man er i så fall tvunget til å kompensere gjennom å åpne en tilsvarende annen del av sin tjenestesektor for fri konkurranse. Den totale mengden av liberaliseringer i et land kan altså ikke reduseres, annet enn i svært alvorlige krisesituasjoner, da helt bestemte unntaksbestemmelser kan iverksettes.

Dette betyr altså, som en konkret mulighet, at en markedsliberal regjering kan forplikte Norge til å åpne store deler av offentlig sektor for fri etablering og konkurranse, mens en etterfølgende regjering – med en annen politikk på dette området – ikke kan omgjøre det. Dette representerer en dramatisk innskrenking av demokratiet. Det er oppsiktsvekkende at ennå ingen på høyre side i politikken har tatt avstand fra dette. Selv om de er tilhengere av privatisering og markedsorientering, må det da være et demokratiproblem at situasjonen låses for all framtid – uten mulighet for demokratisk omgjøring av et annet politisk flertall?

Det eksisterer stor strid både om innhold og tolking av Gats-avtalen, ikke minst fordi den er relativt ny og uprøvd på mange områder. Et av de største stridspunktene gjelder muligheten for å beskytte offentlig virksomhet mot privatisering og markedsorientering, dersom myndighetene ønsker det. Det heter i avtalen at «med ‘tjenester’ menes enhver tjeneste i enhver sektor unntatt offentlige tjenester», og det høres jo tilforlatelig ut. Videre fastslås det imidlertid at «med ‘offentlige tjenester’ menes tjenester som verken ytes på kommersielle vilkår eller i konkurranse med andre tjenesteytere», og da blir jo situasjonen en helt annen. Hvilke offentlige tjenester er det som i dag ikke ytes i en eller annen form for «konkurranse med andre tjenesteytere»?

Ennå er det ikke slutt med problematiske sider ved denne avtalen. Et ytterligere område gjelder muligheten for politisk styring og offentlige reguleringer overhodet der avtalen kommer til anvendelse. Om offentlige reguleringer heter det at de ikke skal utgjøre unødvendige handelshindringer. Det krevers derfor at reguleringer (for eksempel innen sosiale forhold, miljø, arbeidsmiljø, arealplanlegging m.v.) ikke skal være «mer byrdefull enn nødvendig for å sikre tjenestens kvalitet». For å avgjøre dette foreslås det nå en nødvendighetstest som altså kan føre til krav fra WTO om at en regjering – eller en kommune, for den del – må omgjøre sine beslutninger i retning av mindre handelshindrende tiltak. Slik kan altså det politiske felt gradvis innskrenkes til fordel for handelsjuss og beslutninger i WTOs tvisteløsningspaneler.

Det er ikke slik at Gats-avtalen krever at offentlige tjenester privatiseres. Den legger imidlertid alt til rette for at dette skal kunne skje. Det er så å si avtalens indre logikk, eller for å si det med NHOs svenske søsterorganisasjon, Svenskt Näringsliv: «En framgangsrik ny Gats-forhandling kommer gjennom reduserte barrierer for tjenestehandel rent generelt til å øke det indre trykket på Sverige for at det skal åpne de offentlige monopolene for konkurranse.» Nasjonale og internasjonale næringsinteresser som ønsker å overta stadig økende andel av de offentlige tjenestene, presser for tida voldsomt på for at Gats-forhandlingene skal gjøre nettopp dette.

Etter hvert som innholdet og perspektivet i Gats-avtalen blir kjent, vokser motstanden fram i land etter land. Mange tror knapt sine egne øyner når de ser hvor dramatiske konsekvenser den kan få for offentlige tjenester og mulighetene for demokratisk styring av våre samfunn. Internasjonalt er det i ferd med å bygge seg opp en formidabel kampanje mot avtalen. Kommunesektoren har gått sterkt inn i denne kampanjen i flere land. Det er altså ikke bare Sør-Trøndelag fylkesting (kritisk Gats-vedtak på sitt møte i desember) som reagerer. I Canada har over 70 kommuner vedtatt kritiske uttalelser. Søsterorganisasjonene til KS i Canada, Storbritannia og Australia reagerer sterkt og utfordrer sine regjeringer. Ballen kastes herved til KS og til kommune-Norge.

av Gavan McCormack

Bortføringer og raketter i Pyongyang; planer og posisjoner i Washington og Tokyo, mens Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK) søker å overleve. Utsiktene i Nordøst-Asia mot den kalde krigens siste front og den neste kampen mot Ondskapens Akse.

Washington har valgt DPRK som sin fiende av folket nummer to, den gamle «geriljastaten», hvis grunnleggende myter og nasjonale identitet ble smidd i tredveårene, gjennom væpnet motstand mot brutal japansk kolonialisme – seinere herdet gjennom et halvt århundre Kald Krig, etter at den sto i mot USA i 1953. Gjennomsyret av monolittisme, fremmedfiendtlighet og lederdyrking, har DPRK aldri demobilisert. Det opprettholder en stående hær på nærmere en million, spredd langs den demilitariserte sonen, som ligger drøye fem mil nord for Seoul. Bare blant konvensjonelle våpen teller den over 3.000 tanks, 11.000 artillerienheter, 850 kampfly og en krigsflåte på 430 skip.(1) Velkjent som den høyest industrialiserte regionen på halvøya før USAs teppebombing under Korea-krigen, og mens den overgikk den sør-koreanske republikken i vekst gjennom femti- og sekstitallet, har DPRKs manglende investeringer i kapitalverdier de siste årtiene ført til at industrien bryter sammen, i beste fall har den blitt gammelmodig. Energisektoren og produksjonen av kjemisk gjødsel har blitt særlig hardt rammet. Sistnevnte er avgjørende for matproduksjonen i dette landet som i hovedsak er et fjelland. Fra midten av nittiårene har flommer og matmangel ført til sosial og økonomisk nød.

Likevel, som når våren åpner en frossen elv, kan forandring skje med et lenge innmurt system; plutselig, voldsomt og på uforutsigbare måter. Valget av Kim Dae Jung som president i Sør Korea i 1997 – hans «solskinnspolitikk» som brøt med tiårs fiendtlighet i forhold til Nord – ga det beleirede DPRK en anledning til å gi åpning for hardt tiltrengte kapitalinvesteringer. Pyongyang gikk inn i forhandlinger, stolte, men nervøst sårbare, samtidig som de var svært bevisste på at deres militære styrke kunne være et forhandlingskort. I juni 2000 reiste Kim Dae Jung nordover, til et historisk møte med Kim Jong Il. Begge forpliktet seg til sosialt, økonomisk og kulturelt samarbeid, og i en atmosfære av euforiske forventninger, la de et grunnlag for en gjensidig prosess mot gjenforening.

Hyundai begynte oppbyggingen av en spesiell økonomisk sone ved Kaesong, like nord for den demilitariserte sonen. Et felles turistprosjekt ble åpnet ved Kumgang-fjellet, et hellig sted i koreansk kultur. Det ble startet minerydding langs den demilitariserte sonen, og jernbanespor ble reparert. DPRK normaliserte forholdet til en rekke land, deriblant mesteparten av landene i Vest-Europa og Australia. Nordkoreanske tjenestemenn ble sendt rundt i verden på jakt etter utviklingsmodeller og teknisk assistanse. Kim reiste selv til Shanghai i januar 2001, til Beijing i mai samme år, og deretter til Russland i august. Et nytt økonomisk sone-prosjekt ble satt i gang i Sinuiju, ved Yalu-elva på grensen til Kina. Meningen var å opprette en lukket kapitalistisk sone, åpen for internasjonal finans, handel, industri, avansert teknologi, turisme og ferie, med US dollar som valuta og med egen uavhengig lovgivning og eget juridisk og administrativt apparat. Den eksisterende befolkningen på en halv million mennesker skulle omplasseres. (2) I juli 2002 gikk startskuddet for et økonomisk reformprogram etter kinesisk modell. Rasjoneringen ble opphevet, priser og lønninger gikk opp, ganget med atten, mens prisen som bøndene fikk for ris ble ganget med fem hundre. Husleie og betaling for tjenester ble for første gang tatt i bruk. Valutaen ble devaluert til en sjuendedel av tidligere nominell verdi. Fra det fastsatte forholdet på 2,20 won til en dollar gikk det på svartebørsmarkedet opp til nærmere 150 won. (3)

Men det stadig tettere nettet av forbindelser mellom de to Korea-statene – en viss gjenforening av atskilte familier hadde også funnet sted – utviklet seg samtidig med stadig mer anspente tilstander i internasjonale forhold: En verdensøkonomi på vei nedover, hardere konkurranse mellom Kina og Japan, og en ny amerikansk administrasjon på vei inn, som allerede avslørte en målsetting om mer direkte overhøyhet innenfor regionen. Med skjerpingen av USAs politikk etter 11. september, kom erklæringen om at Nord-Korea ble betraktet som én av tre innen Ondskapens akse, offentliggjort ved Bush sin tale om nasjonens tilstand i januar 2002. Og, sammen med Irak, fikk det stemplet «røverstater» i september 2002, i dokumentet kalt Strategi for nasjonal sikkerhet. Imens gikk Kim Dae Jungs femårige presidenttid mot slutten, i en myr av korrupsjon, ved valget i desember 2002. Blant kandidatene som lå an til å erstatte ham, fantes særlig den konservative Lee Hoi Chang fra «Det store nasjonale partiet», som sto for en langt hardere retorikk i forhold til Nord-Korea.

I dette mer fiendtlige landskapet, virket det som Pyongyang-ledelsen konkluderte med at det viktigste målet nå måtte være normalisering av forholdet til Tokyo og Washington – dets tidligere okkupanter, og de som hadde ødelagt deres sivile infrastruktur. I oktober 2001 ble det sendt ut følere mot Japan, med forslag om forhandlinger. Forsiktige diplomatiske utvekslinger kom i gang. Minst tretti møter mellom nord-koreanske og japanske diplomater fulgte i løpet av det påfølgende året, hvor de nærmet seg temmelig følsomme spørsmål: Fra Pyongyangs side spørsmålet om beklagelse og erstatning for uhyrlighetene utført av Japan i løpet av den førti år lange okkupasjonen av halvøya, fra 1905 til 1945, fra Tokyos side spørsmålet om nord-koreanske spionskips krenkelser av japansk territorialfarvann, og mistanken om at omtrent et dusin japanere var blitt bortført av DPRK. I løpet av sommeren 2002 ble det oppnådd enighet om de viktigste prinsippene, og regien ble lagt for Koizumis besøk i Pyongyang i september.

Beklagelsenes toppmøte

Det var et anspent møte. Det er blitt sagt at Koizumi tok med seg sin egen bento matboks. Samme kveld, på flyet tilbake til Tokyo, var den fortsatt uåpnet. Kim Jong Il og hans gjest kom sammen for å snakke, ikke for å spise. De hadde tydeligvis heller ikke utført de dype rituelle bukkene.(4) I stedet var møtet preget av utveksling av beklagelser, som ikke var likeverdige. Koizumi formulerte seg nokså oppskriftsmessig ved å si:

«Fra japansk side anerkjenner vi, i ydmykhet, de historiske fakta, at Japan forårsaket enorme ødeleggelser og lidelser for det koreanske folket, gjennom sitt tidligere kolonistyre, og gir uttrykk for dyp anger og unnskyldning fra vårt hjerte.» (5)

Formuleringen – praktisk talt identisk med den som ble framsatt i samtalene mellom Japan og Sør-Korea i 1998 – var akseptabel for Tokyo-byråkratiet, nettopp fordi den ikke inneholdt juridiske implikasjoner, og kunne sees som mer eller mindre overflatisk. Japan hadde i lang tid motsatt seg krav om erstatninger som normalt kunne følge etter et utrykk som «unnskyldning fra vårt hjerte», og kom til forhandlingsbordet i Pyongyang utelukkende etter forsikringer om at det ikke ville komme noen erstatningskrav. Kim Jong Il la vekk det synet som Nord-Korea lenge hadde stått på, at koloniregimet var et ulovlig overgrep, opprettholdt gjennom militærmakt, og gikk inn på det japanske synet at det lå innenfor internasjonal rett. Det er allerede mange, selv i Sør-Korea, som ser dette som at en mulighet for Korea som helhet ble kastet bort .(6)

For egen del kastet imidlertid Kim Jong Il seg ut i en ganske usedvanlig serie unnskyldninger, ved å innrømme bortføring av rundt et dusin japanske sivile i løpet av sytti- og åttiårene, deriblant en kvinnelig skoleelev, en skjønnhetsekspert, en kokk, tre kjærlighetspar (plukket opp på avsidesliggende strender) og flere studenter på tur i Europa. Alle var blitt ført til Pyongyang, enten for å undervise nord-koreanske sikkerhetsagenter i japansk, eller for at identiteten deres kunne brukes ved operasjoner i Sør-Korea, Japan eller andre steder. Enkelte elementer innenfor en spesiell del av statsapparatet hadde hengitt seg til fanatisme og tørst etter heder og ære, forklarte Kim Jong Il. I følge japanske regjeringskilder var det sannsynligvis «Rom 35» som var ansvarlig for bortføringene – tidligere «Koreas arbeiderpartis oversjøiske sikkerhetsdepartement». En annen enhet, kalt Seksjon 56, styrt av Koreas arbeiderpartis departement for eksterne forbindelser, antas å stå bak bortføringene fra Europa. Men, i en stat hvor lederen utøver full og ubestridt autoritet, er det liten tvil om hvor ansvaret i siste instans ligger. (7)

Innrømmelsene hadde derfor historisk betydning. En russisk observatør kommenterte det slik: «I en totalitær stat rører en unnskyldning ved selve basisen i statssystemet. Følelsen av krise er så sterk i Nord-Korea at de ikke hadde noen annen mulighet enn å ta denne sjansen.» (8) Men etter å ha innrømmet disse tilfellene, blir Kim Jong Il uunngåelig mistenkt for flere. De japanske myndighetene har lenge knyttet Rom 35 og dets forgjengere til geriljaangrepet i 1968 på det Blå Huset – presidentresidensen til ROK (Sør-Korea), til et bombeangrep i Rangoon i 1983 som drepte flere medlemmer av en sør-koreansk delegasjon til Myanmar, og til eksplosjonen ombord i Korean Airlines rute 859 over Andamanhavet i 1987, hvor 115 mennesker omkom. Til sjuende og sist vil innrømmelsen også ha betydning for Kim Jong Ils problemer med å opprettholde autoriteten i sitt eget rike. Det er unødvendig å fortelle at verken bortføringene, spionskipene eller Kims beklagelse ble omtalt i nord-koreanske media. Samtalene ble framstilt som en triumf. Den japanske statsministeren hadde kommet til Pyongyang for endelig å beklage grusomhetene seksti år tidligere, og takket være Kims usedvanlige intellekt og ressursstyrke, kunne det nå ventes at normale forbindelser ville bli gjenopptatt.

Før eller seinere vil imidlertid andre versjoner av det som foregikk 17. september komme i omløp. Japansk pågang for å få åpen tilgang til undersøkelser rundt skjebnen til de bortførte, vil skape fortgang i en slik prosess. Det vil vise seg om et regime som er så knyttet til bildet av dets hersker, kan overleve et slikt tap av ansikt: Omdanningen fra å være en halvgud ved navn «Kjære leder», til å bli en hardt presset politiker, befengt med feil, som innrømmer slike kriminelle handlinger – og attpåtil overfor japanerne.

Det har lenge vært tegn som tyder på interne konflikter innen DPRK-eliten. Kim Jong Ils første proklamasjon om «nytenking» og økonomisk nystrukturering, framført ved hans Shanghai-besøk i januar 2001, ble snart sopt vekk fra nyhetene, og tradisjonelle slagord dominerte pressen med ny styrke. I desember 2001, ikke lenge etter at forhandlingene med Tokyo var i gang, ble et tungt bevæpnet nord-koreansk spionskip sendt inn i japanske farvann. Skipet ble senket av den japanske kystvakten i Sørkinahavet og hentet opp igjen i september 2002. Det ble sagt å være utstyrt med «to antiluftskytsraketter, to rakettramper, en rekylfri kanon, tolv raketter, en antiluftskytskanon, to lette maskingevær, tre automatiske rifler og seks granater», såvel som en «undervannsscooter med et svært sjeldent design». (9) Under møtet 17. september var Kims reaksjon på de japanske protestene angående det «mystiske skipet» slik: «En enhet fra spesialstyrkene var involvert i en egen øvelse. Jeg hadde ingen anelse om at de ville gå til slike ytterligheter, og gjøre slike ting. Spesialstyrkene hører fortiden til. De har overlevd sin tid, og jeg kommer til å gå inn for at de oppløses.» (10)

Kim kan faktisk ha feilkalkulert ved å gjøre så store innrømmelser overfor Tokyo. Han satset sannsynligvis på at det ville være den raskeste veien til løsning, og følgelig til normalisering, uten å forutse det massive protestutbruddet spørsmålet om bortføringene skulle komme til å utløse i Japan. Ved å oppgi alle krav om offisiell erstatning for den japanske kolonialismens forbrytelser, regnet han muligens med å kunne motta rundt 12 milliarder dollar i «hjelpefond» – omtrent tilsvarende de 500 millionene dollar Sør-Korea fikk i 1965. Det ville være en betydelig sum for det økonomisk utarmede Nord. (11) En slik sum vil imidlertid utelukkende komme i form av øremerkede, prosjektrelaterte midler og gi minst like stor uttelling for den japanske bygningsindustrien som for Nord-Korea. Det vil heller ikke bli lett å vri den ut av den for tiden svært anstrengte japanske statskassen – samtidig som det rådende klimaet preges av sterk folkelig antipati mot Nord-Korea, godt fyrt opp under av media.

Japansk tilbakeslag

Som i DPRK har det også i Japan – og internasjonalt – blitt fokusert temmelig ensidig på den ene siden av historien. I følge Koizumis pressefolk, eller snarere reklamefolk, hadde statsministeren tvunget fram en tilståelse fra en skamløs (keshikaran) stat. (12) Spørsmålet om hvorvidt Japan burde ha betalt erstatning ble knapt berørt, og det faktum at deres egen beklagelse kom først etter femtisju år, ble tillagt, i den grad det ble nevnt, det nord-koreanske regimets stahet og ufornuft – og ikke noen form for «stahet» eller «ufornuft» i Tokyo. En japansk kommentator forsøkte å sette dette i sin sammenheng, i det han stilte spørsmålet om det var et helt normalt Japan som «invaderte et naboland og gjorde det til en koloni, eksproprierte folks jord, navn, språk, byer og landsbyer, drepte de som gjorde motstand, bortførte, tvangsrekrutterte og forflyttet unge menn som arbeidere eller soldater for Imperiets armé, og kvinner «til behag», med talløse tapte liv som resultat, og så, lar det gå femtisju år uten å beklage eller tilby erstatning».

Den respekterte Japan-bosatte koreanske forfatteren Kim Sok Pon fordømte både Nord-Korea for bortføringene og for å ha gitt opp kravet om erstatning, noe han kalte en forræderisk og skammelig handling – og Japan, for å ha «glemt» historien sin. (14)

Slike stemmer druknet, imidlertid, i det japanske koret som uttrykte smertelig sinne og selvrettferdig harme. Avsløringene som kom 17. september forårsaket en stemning blant folk, som mange sammenliknet med USA etter 11. september. Masseopinionen svingte gjennom en storm av følelser: Empati med lidelsene til de bortførtes familier, kombinert med frykt og sinne over at slikt i det hele tatt kunne skje, raseri mot Pyongyang, rop om hevn, sinne rettet mot den japanske regjeringen, og utenriksdepartementet i særdeleshet, for dens vakling, inkompetanse og hemmeligholdelse. Det fantes en overbevisning om at Japan måtte lære Nord-Korea å bli en «normal stat».

Da de fem som nå var i live blant de bortførte, fortalte japanske etterforskere i september 2002 at de var usikre på om de ønsket å reise tilbake til Japan, ble dette nærmest enstemmig betraktet som resultatet av hjernevask. Etter kraftig press fra Tokyo, ble de bortførte – bortsett fra de seks barna deres – fraktet til Japan 15. oktober. At de nektet å snakke vondt om Nord-Korea til den japanske pressen, ble sett på som bevis for at det ikke var mulig for dem å snakke fritt. En uttalelse fra dem som sa at de ville gjøre besøket i Japan kort, for deretter å reise tilbake til Pyongyang, ble avfeid som noe man ikke kunne tro på, og det ble satt i gang en frenetisk kampanje for å få dem til å bli. 24. oktober kunngjorde regjeringens førstesekretær, Fukuda Yasuo, at de ulykkelige fem ikke ville få reise tilbake, uansett hvilke hensikter de selv måtte ha og på tross av en avtale om at oppholdet i Japan skulle vare i to uker. Som Japan Times forklarte det, så var det avgjørende at de ble i Japan for godt, «slik at de kunne uttrykke sin frie vilje». Nå ville Tokyo også ha utlevert barna til de bortførte. De levde sitt liv i Pyongyang uten å ane, noe avisa Asahi trakk fram, at foreldrene deres var japanske, langt mindre at de opprinnelig var bortførte japanere, eller at foreldrene var blitt tatt fra dem og ikke ville bli sluppet hjem igjen. (15)

Da japanske og nord-koreanske utsendinger møttes i Kuala Lumpur i slutten av oktober 2002, var det japanske kravet om «hjemsendelse» – det vil si utlevering – av barna, en hovedsak i forhandlingene. For Tokyo var barna ubestridelig «japanske», enten de visste det eller ikke, og tilhørte derfor Japan. Nord-koreanerne pekte på at Tokyo allerede hadde brutt avtalen som gikk ut på de fem bortførte, i første omgang, skulle være i Japan inntil to uker. Barna kunne ikke bare «utleveres» (eller bli tatt med makt, som den japanske siden antydet). Pyongyang hadde klart rett når de hevdet at familiene selv måtte få bestemme hvor de ville bo – og da var det avgjørende at de først måtte bli gjenforent i hjemmene sine i Nord-Korea. Selv om Pyongyang knapt gjorde noe nummer av det, var Tokyos standpunkt om å beholde de fem i Japan for godt, sannsynligvis et brudd på paragraf 22 i den japanske grunnloven, som sier at «Alle skal ha frihet til å velge eller forandre valget av bosted. Friheten for alle til å flytte til et annet land, og frasi seg sin nasjonalitet, er ukrenkelig.» Ikke desto mindre var det de nord-koreanske representantene som ble forelest om å vise mer «oppriktighet», og de ble fortalt at Japan og Nord-Korea tydeligvis la forskjellig vekt på verdien av menneskeliv.

Snaut en måned etter 17. september møtet var Japans beklagelse allerede glemt. (16)

De bortførtes tragedie

Den følelsesmessig sterkeste historien er kanskje den til 15-årige Kim Hye Gyong. Kims mor, Yokota Megumi, ble tatt på veien hjem fra en badmintonkonkurranse i 1977, og ført til Nord-Korea. Da var hun bare tretten år gammel. I 1986 giftet hun seg med en nord-koreaner, Kim Chol Ju, og året etter fødte hun en datter. I følge Pyongyang led Yokota av depresjoner og tok livet sitt i 1993. Datteren var da fem år. All Salomos visdom ville knapt vært tilstrekkelig for å avgjøre denne saken: Yokatas foreldre, som fikk livene sine splintret av bortføringen, krever nå at barnebarnet deres, som har vokst opp i Nord-Korea, skal «hjemsendes», og krever følgelig omsorgsretten overfor hennes koreanske far. Fra Japan ble det gjort en hel rekke forsøk på å overtale den unge jenta til å reise hjemmefra og «besøke» besteforeldrene. I et intervju på japansk fjernsyn, spurte hun, med tårer i øynene, hvorfor besteforeldrene nå insisterte på at hun skulle komme til dem, når de tidligere hadde lovt å komme og besøke henne. Besteforeldrene svarte med å lokke med en tur til Disneyland. Japanske regjeringsuttalelser gjorde det klart, skjønt ikke overfor Kim, at et besøk i Japan ville bli uten returbillett, slik det var blitt for de fem «hjemvendte». Tragedien til de bortførte ser bare ut til å fortsette. Rettighetene og ønskene deres blir imøtekommet med abstrakt tale, men er i praksis underlagt den rettferdige harmen fra en opprørt japansk masseopinion.

I ukene som fulgte det dramatiske septembermøtet, presenterte Nord-Korea ytterligere informasjon om skjebnen til de bortførte. De åtte som var døde, lot til å ha mistet livet under ganske underlige omstendigheter: To var blitt forgiftet av en defekt kullovn, to var drept i trafikkuhell (i et land med svært lite trafikk), to døde av hjertesvikt (en av dem under en svømmetur), én av leversykdom, og én hadde tatt livet sitt. Dessuten var levningene etter praktisk talt alle blitt borte i «flommer». I Japan forkastet de sinte og vantro familiene til ofrene denne dokumentasjonen fra Pyongyang, kalte det en uhyrlig dekkhistorie, og forlangte at de overlevende ble brakt til Japan, om nødvendig «med makt» (muriyari ni). (17) Sør-koreanske kilder har antydet at de som døde kan ha blitt sendt til arbeidsleire i fjellene, for å ha nektet å utføre det som koreanerne kaller «chonhyang», og japanerne «tenko», det underkastende bukket til støtte for «Juche», eller «Selvforsyning», den offisielle ideologien i DPRK. I Japan spekulerte man på om de rett og slett visste for mye. Det japanske politiet tror nå at det kan være langt flere bortføringer enn først antatt – kanskje førti. Det blir sagt at det er blitt bortført folk, også fra andre nasjoner – europeere, arabere, kinesere – og i følge Seoul over fire hundre sør-koreanere siden 1953. (18)

Bortføring er imidlertid et merkelig fenomen. At det i utgangspunktet dreier seg om tvang er klart, men i mange tilfeller later det til at de bortførte med stort hell har tilpasset seg det nord-koreanske systemet. De fem japanerne som kom til Tokyo i oktober 2002, etter mer enn tjue år i DPRK, kom tydeligvis som lojale, nord-koreanske tilhengere av Kim Jong Il. Det kanskje mest uvanlige tilfellet dreier seg om to sør-koreanere, filmregissøren Shin Sang-Ok og den kvinnelige skuespilleren Ch’oe Hyun-hi. Paret ble bortført i 1978 og lagde flere filmer sammen i Pyongyang-studioene før de flyktet i 1986. Begge insisterer på at Kim Jong Il var direkte involvert i bortføringen av dem, besatt av et ønske om å heve kvaliteten på filmproduksjonen i Nord-Korea. I november 2001 ledet Shin juryen ved den internasjonale filmfestivalen i Pusan i Sør-Korea. Gjennom et tilbakeblikk på en karriere i Seoul, Pyongyang og Hollywood, bemerket han at han mente hans beste film var Flukten – som han hadde laget for Kim Jong Il. Ironisk nok ble Flukten trukket fra all visning etter ordre fra statsadvokaten i Sør-Korea. (19)

Historie preget av terror

Det trenger knapt sies at de fremste ofrene under DPR-staten er, og har alltid vært, folket i Nord-Korea. Det er alminnelig enighet om de grunnleggende fakta. Omtrent 200.000 mennesker – såvidt under 1 % av befolkningen på 23 millioner – antas å være i arbeidsleire. Beregninger tilsier at mellom 1 og 2 millioner – 5 til 10 % – har dødd av sult, og hundretusener har flyktet, for det meste til Kina. Selv om DPRKs særegne blanding av terror, mobilisering og avsondrethet sakte men sikkert har gått opp i limingen siden slutten på den kalde krigen, så holdes systemet fortsatt sammen gjennom den absolutte autoriteten til «Kjære leder» Kim Jong Il.

Men sett i historisk sammenheng blekner disse forholdene målt mot summen av lidelser, påført det koreanske folket av Japan og supermaktene – ikke minst USA. Washingtons merkelapp «terrorstat» byr ikke på noen form for forståelse av fortiden, og heller ingen oppskrift, verken for nåtid eller framtid. «Normalitet» har vært et ukjent begrep i Nordøst-Asia, i alle fall de siste hundre år. Et aldri så lite blikk på historien understreker det dobbeltsidige ved begrepet. Den høyest respekterte og ærede nasjonalhelten på hele den koreanske halvøya er An Chong Gun som i 1909 myrdet den japanske overhøyhet i området, Ito Hirobumi. For Tokyo, og utvilsomt også for resten av verden, er han rett og slett en «terrorist». Koizumi har, på sin side, gjort et stort nummer av å gjøre ære på de godt bevarte gravstedene til de japanske terroristene som, i Keiserens navn og med hans velsignelse, la Asia øde i tredve- og førtiårene, og framfor alt på kamikazene, de japanske selvmordsbomberne. En kjerne i all terroren i disse årene er Det keiserlige Japans bortføring av hundretusener av koreanske menn, satt til tvangsarbeid eller i militærtjeneste og kvinner som ble tvunget til prostitusjon. Den japanske staten har knapt nærmet seg spørsmålet om å ta ansvar for disse forbrytelsene.

For Korea, ble terroren fra Det keiserlige Japan fra 1945 av etterfulgt av fortsatt fremmed okkupasjon og de facto deling, da amerikanerne trengte inn over den sørlige delen av halvøya og Sovjet i den nordlige. Korea-krigen fra 1950 til 1953 begynte som en borgerkrig for å gjenforene et land som var delt av fremmede makter. Internasjonal intervensjon, først og fremst av USA og deretter av Kina, forvandlet den til en storbrann. Det har, over tid, blitt lagt ned mye krefter i å formidle bildet av Nord-Korea i denne perioden som et særdeles inhumant regime, ansvarlig for massakrer og brutal terrorisme. Selv om dets oppførsel slett ikke er uten skampletter, er det nå klart at de verste ugjerningene i løpet av krigen ble begått, først av Sør-Korea, ved Nogunri, Taejon og andre steder, og deretter av USA, hvis forsettlige ødeleggelser av damanlegg, kraftstasjoner og infrastrukturen over hele den nordlige regionen, helt klart var i strid med internasjonal folkerett. Den amerikanske militærstrategien på den tida var å ikke «etterlate stein på stein», i den hensikt å spre frykt med alle tilgjengelige midler. (20)

I Republikken Sør-Korea, proklamert i 1948, gikk prosessen med å rense seg etter krigens grusomheter svært langsomt. Mord, tortur og kidnappinger utført av statlige organer var vanlig helt fram til den demokratiske revolusjonen i 1987. Mellom 1967 og 1969 ble over hundre studenter, kunstnere og intellektuelle, som studerte eller oppholdt seg i Europa eller Nord-Amerika, hentet og ført til Seoul. Der ble de anklaget for spionasje, torturert, ført for retten, og i mange tilfeller dømt til døden eller til lange fengselsstraffer. Blant dem var Yun I-Sang, nå regnet som en av de største blant koreanske og tyske komponister i det tyvende århundret. Hans dødsdom ble etter hvert omstøtt, men torturen etterlot skader han aldri helt ble kvitt. Yun døde i 1995. Andre, som Park No Su (Francis Park), student ved Oxford, ble simpelthen henrettet. I 1973 ble Kim Dae Jung, nåværende president, tatt på et hotellværelse i Tokyo av sør-koreanske CIA-agenter. Han også reddet bare såvidt livet. De to regjeringene begravde denne saken i all stillhet, og den har aldri blitt ordentlig etterforsket, langt mindre gjenstand for unnskyldninger eller erstatning. Statsterrorismen til det sør-koreanske militærregimet – med full ryggdekning fra USA og Japan – nådde sitt klimaks i 1980 da hundreder, hvis ikke tusener, ble slaktet i Kwangju-massakren. Det er imidlertid verdt å merke seg at det var framgangen til massebevegelsen, under ledelse av arbeidere og studenter som førte til dette terrorregimets endelikt. Nå, som da, er det det koreanske folket selv og ingen andre, ingen utenfra, som best kan løse problemene i nord. (21).

Å leve under atomskyer

Nord-Korea har få kort i stokken sin. Atomkortet har vært dets joker i minst et tiår. Man skal huske på at landet kjenner atomterroren godt etter å ha befunnet seg på mottakersiden i over et halvt århundre. Vinteren 1950 ønsket general MacArthur å slippe mellom tredve og femti atombomber, og dermed legge et radioaktivt belte tvers over halsen på den koreanske halvøya. Under Korea-krigen overveide stabsledelsen i USA å bruke bomben, og var nær ved å gjære det flere ganger. Under Operasjon Hudson Harbour seint i 1951 ble et enslig B52-fly sendt mot Pyongyang, som om det var på atomtokt, beregnet på å skape frykt – noe det utvilsomt også gjorde. Fra 1957 av har amerikanerne opprettholdt et lager av atomvåpen nær den demilitariserte sonen, myntet på å ydmyke Nord-Korea, som da var helt uten slike våpen. De ble trukket tilbake i 1991, etter press fra den sør-koreanske fredsbevegelsen, men USA fortsatte med prøver på et langdistanse-atomangrep på Nord-Korea, i alle fall fram til 1998. Sannsynligvis gjør de det fortsatt. (22) DPRK etterlyser ingen unnskyldning, men det ønsker virkelig en slutt på trusselen om atomutslettelse, som det har levd under lenger enn noen annen nasjon.

Nord-Korea vet at verden er full av hykleri når det gjelder atomvåpen. Nasjoner uten atomvåpen bøyer seg for overmakten til stormaktene som har dem, samtidig som de tar avstand fra monopolet deres. De erkjenner at det å komme inn i «atomklubben», paradoksalt nok, fører til respekt fra de andre i klubben – samtidig som det fører til frykt for utryddelse hos de som er utenfor. Samtidig som USA krever at alle andre skal avstå fra alle planer om å skaffe atomvåpen, har de nektet å undertegne avtalen mot prøvesprengninger, og signalisert at de er klar til å militarisere rommet. I tillegg til sitt antatte arsenal på 9.000 atomstridshoder har USA ved flere anledninger tatt i bruk utarmet uran, både i Golf-krigen og på Balkan. Kongressen blir presset for å godkjenne produksjon av spesielle atomstridshoder som kan trenge gjennom jord, ment til bruk mot underjordiske anlegg og bunkere.

I 1993 førte rapporter fra amerikansk etterretning om at Nord-Korea utviklet et plutoniumbasert atomprogram, til krigstrusler. Omkostningene ved å sette ut i livet Pentagons Operasjonsplan 5027 ble, imidlertid, beregnet til å bli for høye. Det ble anslått at «så mange som én million mennesker ville bli drept ved gjenopptakelse av full krig på halvøya, deriblant 80.000 til 100.000 amerikanere, at omkostningene for statskassa til USA ville bli på 100 milliarder dollar, og at ødeleggelsene på eiendom og bruddet i økonomisk aktivitet, i sin tur, minst ville komme opp i tusen ganger dette beløpet». (23) Selv om de er veldig for å tvinge fram et «regimeskifte» i Pyongyang, som i Bagdad, ble USA nødt til å forhandle. Carter ble sendt til Pyongyang i juni 1994, og det ble inngått en avtale som ble kjent under navnet «Geneve-rammeavtalen»: Under overoppsyn av «Den koreanske organisasjonen for energiutvikling», skulle Nord-Korea avslutte programmet sitt mot å få to elektrisitetsproduserende tungtvannsreaktorer, som skulle komme på plass innen utgangen av 2003, og et foreløpig årlig kjøp av 3,3 millioner oljefat. Mens USA lovte å arbeide for «full normalisering av politiske og økonomiske forbindelser», konkluderer en studie av disse forhandlingene at Pyongyang spilte sitt atomkort «på briljant vis, i det det tvang et av verdens rikeste og mektigste nasjoner til å gå i forhandlinger og gjøre innrømmelser til et av verdens minst framgangsrike». (24)

USA var helt fra starten nølende i forhold til denne rammeavtalen. Det finnes indikasjoner på at Washington regnet med at Nord-Korea ville bryte sammen innen reaktorene var klare. «2003-løftet» ble aldri tatt alvorlig. Utsettelser var kronisk, og de aller første forberedelsene til bygging kom først i gang i 2002. Produksjonen av elektrisitet ville tidligst kunne begynne mot slutten av tiåret. Arbeidet mot full «normalisering av forbindelsene» – en avgjørende del av avtalen for Pyongyang – gikk like langsomt. Farten økte bare litt mot slutten av Clintons presidentperiode, da det ble utvekslet besøk mellom Kim Jong Ils høyre hånd, marskalk Jo Myong Rok, og USAs utenriksminister Madeleine Albright.

Fra 1998 omtrent later det til at amerikanske etterretningsagenter har oppdaget at DPRK drev med å berike uran. Det er uklart om dette kom av en større termisk utladning fra prosessen, som lekket ut i atmosfæren slik at det kunne observeres av infrarøde sensorer fra satellitter eller fly, eller ved å spore kjøp av utstyr (muligens fra Pakistan), eller begge deler. Beriking av uran var faktisk ikke dekket av rammeavtalen. Det er heller ikke klart hvilke prosesser DPRK har satt i gang. Det er utelukkende høyt utviklet, beriket uran som kan brukes til å produsere atomvåpen. Ved lavere nivå kan det brukes i reaktorer – riktignok ikke til de reaktorene Nord-Korea bygde tidlig på nittitallet. (25)

Koizumi var blitt underrettet om dette i Washington 12. september 2002, like før møtet med Kim Jong Il. Men selv om begge parter forpliktet seg til å overholde alle internasjonale avtaler om atomspørsmål, mente Washington at Koizumi ikke hadde presset hardt nok.

3. oktober ble viseutenriksminister James Kelly sendt til Nord-Korea på spesialoppdrag. Han skulle sørge for at «atomspørsmålet ble kjørt hardere». Det ble forventet at Pyongyang ville benekte anklagene, noe som i sin tur ville tjene som unnskyldning for å hive rammeavtalen på skraphaugen. I bryske ordelag forlangte Kelly at Nord-Korea «måtte endre sin holdning dramatisk på en rekke områder, inkludert dets WMD-programmer, produksjon og eksport av raketter, trusler mot naboer», og så videre. (26) I stedet for å benekte noe, innrømmet første viseminister Kang Song Ju – i følge Kelly – at de hadde et utviklingsprogram for uran, og «andre våpen som var enda kraftigere».

Spørsmålene er mange rundt hva som virkelig hendte. Nøyaktig hva var det Kang – en av Pyongyangs mest erfarne forhandlere og en sentral figur fra 1994-forhandlingene – hadde innrømmet, og i hvilken hensikt? En offisiell uttalelse gjennom Koreas sentrale pressebyrå, slo bare fast at DPRK hadde gjort det helt klart for spesialutsendingen fra Washington at DPRK hadde all rett til å ha ikke bare atomvåpen, men også hvilke som helst andre og kraftigere våpen, for å beskytte sin uavhengighet og rett til å eksistere, mot den stadig økende atomtrusselen fra USA». Overfor FN erklærte Nord-Korea at de faktisk hadde kjøpt utstyrsdeler til bruk for å kunne berike uran, men ikke tatt dem i bruk. (27) Om besittelse av deler dermed utgjør et «program», er i seg selv et spørsmål, men Nord-Korea har faktisk ikke utført noen tester av det slag som skal til for å utvikle atomvåpen. DPRK var etter rammeavtalen forpliktet til å tillate inspeksjoner fra IAEA, men bare hvis «en betydelig del» av reaktorene var ferdig, og før «atomnøkkelkomponenter» ble levert. Siden det ikke hadde vært noen framgang ut fra rammeavtalen om energiutvikling på lang tid, kan det hende at Pyongyang har sett det slik at forpliktelsene, i likhet med reaktorene, var satt på vent.

I Seoul spekulerte man på om ikke Washington hadde «misforstått» eller til og med bevisst forkludret Kangs ord. Kim Dae Jungs seniorrådgiver satte også spørsmålstegn ved timingen til de amerikanske avsløringene, rett i kjølvannet etter Koizumis besøk, og det økonomiske samarbeidet mellom Nord og Sør var begynt å skyte fart. Ikke desto mindre uttalte Sean McCormack, talsmann for Det hvite hus, 16. oktober 2002 at Pyongyang hadde gjort avgjørende brudd på avtalene de hadde inngått. Washington hadde utstyrt seg selv med en unnskyldning for å kunne detaljstyre alle regionale forbindelser med Nord-Korea, og insisterte på at dets «allierte i Nordøst-Asia» marsjerte i takt fra nå av når det gjaldt politiske og økonomiske sanksjoner. 14. november annonserte en representant for «Den koreanske organisasjonen for energiutvikling» at levering av brenselsolje ville bli stanset inntil videre, fra og med desember.

Når det gjelder Pyongyangs målsettinger, er tolkningen til Seouls gjenforeningsminister den mest sannsynlige: «Det virkelige målet deres er ikke å fortsette utviklingen av atomprogrammet, men å få til et gjennombrudd i forholdet til USA.» Alexandre Mansourov har argumentert i liknende baner: «DPRK har fulgt et hemmelig, alternativt atomprogram, som en sikkerhet mot et mulig sammenbrudd i rammeavtalen, helt siden slutten av nittitallet. På den ene siden har Kim Jong Il svart på det han har oppfattet som trusler fra Kelly, med en kamuflert atomtrussel. På den andre siden kom han med tilbud om omfattende felles engasjement.» Sett i dette lyset var ikke Kims handlinger «irrasjonelt på kanten», men «forhåndskalkulerte diplomatiske pressmetoder». Pyongyangs framgangsmåte kan sees som kaldblodig rasjonell, basert på kunnskapen om at et atomprogram var noe USA helt sikkert ville ta svært alvorlig. (28)

Øst-Asias «Storbritannia»

I Japan økte støtten til Koizumi umiddelbart etter Pyongyang-besøket, og nådde omtrent det samme nivået som da han inntok regjeringskontorene tidlig i 2001, med galluper i ryggen som tilsa sterk støtte til initiativer i retning normalisering. (29) Men sinne og fiendlighet mot DPRK steg derimot raskt, da skjebnene til de bortførte ble kjent. Det særegne japanske fenomenet med en form for vold via omveier – hvor skolebarn som bar koreanske klær ble utsatt for fornærmelser og overgrep eller rispet opp på undergrunnsbanen eller på gaten i Tokyo, Osaka og andre byer – blomstret opp igjen. Rop om oppreisning kom fra høyt hold, koreanske institusjoner måtte få vakter, og det ble rapportert om mordtrusler. (30) Opposisjonen mot normalisering vokste. 19. september skrev Asahi, pressestemmen til den liberale hovedstrømmen: «Kan det være nødvendig å opprette diplomatiske forbindelser med en slik lovløs nasjon?»

Det finnes en innbyrdes politisk sammenheng her. Det spekuleres friskt i om det ikke foregår en bevegelse for å erstatte Koizumi, dele opp og omorganisere de største eksisterende politiske partiene og innsette en ny regjering under ledelse av Ishihara Shintaro, ordføreren i Tokyo. Ishihara kommenterte nylig i Newsweek at hans måte å løse problemet med Nord-Korea ville være å gå til krig. (31) I forkant av dette er han best kjent for å benekte Nanking-massakren, for å ville kalle inn Japans selvforsvarsstyrker for å være klar til å knuse Kina og Nord-Korea (Sangokujin), for å forkaste grunnloven som en amerikansk import, og erklære for en budsjettkomite at den tredje verdenskrig var i ferd med å starte for å frigjøre Asia fra det hvite overherredømmet. På grunn av dette er Ishihara udiskutabelt Japans mest populære politiker og med styrke tippet å bli den neste statsministeren. Et viktig punkt på Koizumis dagsorden har vært et forsøk på å begrense fallet i popularitet – ved blant annet å presse fram unnskyldninger fra tidligere kolonier. Etter 17. september har Ishihara blitt satt noe på sidelinjen, men det er helt klart ikke slutten på historien.

Dessuten ligger utsiktene der, uansett hvilken fraksjon av LDP som får kontroll over normaliseringsprosessen – og følgelig «Hjelpe- og utviklingsprogrammene» – til å få hånd om lukrative forretningsavtaler om å bygge veier, broer, demninger, kraftstasjoner, jernbaner og andre deler av Nord-Koreas infrastruktur, til stor glede for den kriserammede bygnings- og entreprenørsektoren. På sekstitallet klarte den da herskende delen å skumme fløten av slike avtaler og sikre seg betydelige summer da forbindelsene til Sør-Korea ble normalisert. Slike utsikter tiltrekker seg ganske sikkert interessen til kjempene blant Japans entreprenører: For disse, «doken kokka», betyr Nord-Korea jomfruterreng med nesten ubegrensede muligheter, fri fra ubekvemmelighetene med protester fra det sivile samfunnet. (32)

Det har blitt spekulert på om ikke en slik åpning kunne friste Tokyo til å skape en uavhengig utenrikspolitikk, det marerittet Washington lenge har fryktet. For Pentagon er det helt grunnleggende at Japan «fortsetter å være avhengig av beskyttelse fra USA». Et hvert forsøk på å erstatte dette med en allianse med Kina, ville «rette et dødbringende slag mot USAs politiske og militære innflytelse i Øst-Asia». (33) Hvis spenningene ble redusert i forbindelsene mellom Japan og Nord-Korea, og i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, vil det kunne bli stilt spørsmål ved hensikten med de amerikanske basene der – særlig Okinawa – og den omfattende integreringen av Japan i USAs globale hegemoni prosjekt.

Japansk uavhengighet?

Den nåværende økonomiske, politiske og sosiale krisen i Japan blir ofte sett som rotfestet i den strukturelle avhengigheten som fulgte med den amerikanske okkupasjonen etter krigen (og omfavnet av japansk elite). Nasjonalismen blir derfor forstått som en form for forstyrret «neo-nasjonalisme», enten komprador- eller parasittaktig, i den forstand at den kombinerer overdrevet trykk på det retoriske og symbolske ved nasjonen, samtidig som den etter hvert nesten har grodd fast i militær og politisk underordning under USA.(34) Sett i lys av dette kan Japans problemer bare løses når de står på egne bein og prioriterer sine egne nasjonale, regionale og globale interesser, framfor Washingtons. Interessant nok har en rekke tidligere høyt plasserte statsfunksjonærer nylig gitt uttrykk for liknende tanker.

Taniguchi Makoto, tidligere japansk FN-ambassadør og tidligere vise-generalsekretær i OECD, har da også krevd en gjennomgripende nytenkning i Utenriksdepartementet i forhold til «følg USA»-tankegangen, og gått inn for å utvikle en Asia-sentrert, multilateral utenrikspolitikk. Taniguchi sammenlikner den rådende avhengigheen av USA med et tilfelle av ubesvart kjærlighet. Takeoka Katsumi, tidligere generalsekretær i Forsvarsdirektoratet, har argumentert med at det ikke finnes noen makt i Asia som er i stand til å invadere Japan, og at mange av de tiltakene som er satt ut i livet som svar på 11. september, etter press fra USA, er «ren militær galskap». Iccho Ito, borgermesteren i Nagasaki, sa i august 2002 under sin årlige tale på årsdagen for atombomben over byen at han var forferdet over USAs seineste handlinger. Ved samme anledning sa borgermesteren i Hiroshima at «regjeringen i USA ikke har noen rett til å tvinge Pax Americana på alle oss andre, eller på ensidig vis bestemme verdens skjebne».(35)

Fra privatsektoren mener også Terashima Jitsuro, leder for «Mitsui forskningsinstitutt for globale problemer», at Japans nåværende problemer har sin rot i at det i femti år har sett verden gjennom en amerikansk kikkert. Terashima forutser en periode med stor forvirring for Japan under den nye utenriksdoktrinen til USA, og han tror at tiden er inne for Tokyo til å svare med å utvikle sin egen selvstendige doktrine, som etter hvert vil gjøre en slutt på fremmed militær tilstedeværelse på japansk jord.(36) I tillegg er det et økende gap mellom de to landene når det gjelder følelsene blant folk. I september 2002 var det bare 14 % av japanerne som støttet et angrep mot Irak. 77 % var mot. I USA var de tilsvarende tallene 57 % for, og 32 % mot. Femti prosent av japanerne mente at USA hadde en dårlig innflytelse når det gjaldt sikkerheten i verden. Bare 23 % mente at innflytelsen var positiv.(37)

Mye avhenger av hvordan den politiske kampen i Japan utvikler seg. Mens mange venstre og liberale kommentatorer har støttet åpningen mot Pyongyang, har den neo-nasjonalistiske høyrefløyen – som alltid har sett på Nord-Korea med utilslørt antipati og bare har en tynn ferniss over sin forakt for alle koreanere – fått anledning til å si: Hva var det vi sa? Etter 17. september har innføringen av regjeringens lover om «nødtilstand» langt større mulighet. De ble lagt på hylla sommeren 2002. Grunnlovsendringer som berører Japans militære rolle og spørsmålet om atomvåpen, er igjen kommet på dagsordenen. I denne sammenhengen fører presset fra Washington om at Japan må utvide sin forsvarshorisont – og bli «Asias Storbritannia», en fullblods Nato-typisk støttespiller for koalisjonsoperasjoner – med seg et stort potensiale for friksjon. (38)

Enkelte har argumentert med at Koizumis besøk 17. september er en forløper for et dramatisk brudd med femti års tett koordinering av utenrikspolitikken mellom USA og Japan. (39) Noe slikt har nå ikke skjedd ennå. Men et økende antall japanere later til å mene at tida er moden etter noe over 120 år for å «normalisere» forholdet til kontinentet, og bli Japan framfor å være Øst-Asias Storbritannia. I den visjonen ligger det imidlertid en tendens til å fornekte den katastrofale karakteren til det tidligere «Stor-Japan». Ikke desto mindre, mens USA omdefinerer sin militære rolle etter den kalde krigen, vil spenningene i Japan uunngåelig bli mer intense.

Det er de som ønsker dette presset velkommen, selv om deres dagsorden ikke er Washingtons. Norota Hosei, sjef for Forsvarsdirektoratet, argumenterte i mars 1999 for at Japan under visse omstendigheter hadde rett til, i selvforsvars øyemed, å ty til forebyggende angrep. Sammenhengen gjorde det klart at han tenkte på Nord-Korea. Krav om at Japan bør skaffe seg atomvåpen, har skutt seg inn i den politiske debatten de seinere åra. Nishimura Shingo, Forsvarsdirektoratets parlamentariske viseminister, tok opp spørsmålet i oktober 1999. I 2002 argumenterte Fukuda Yasuo, regjeringssekretær, og Abe Shinzo, assistentsekretær, for at det var på tide å gjennomgå Japans tre «ikke-atomvåpen-prinsipper» og at atomvåpen ikke ville være i strid med grunnloven. I juni 2002 skrev Ozawa Ichiro, lederen i Det liberale partiet, at Kina burde være forsiktig med å presse Japan, «for hvis det blir nøret opp under dets nasjonalisme, kan det komme krav om å innføre atomvåpen». (40) Dette er bare strå i vinden, men det klimaet som oppsto etter avsløringene 17. september, med sinnet, frykten og frustrasjonen, gjør at det blir vanskelig å spå om Japans kurs videre. Om kvelden den dagen normaliseringsforhandlingene hadde startet, kom atomspørsmålet fram, på toppen av dagsordenen, noe som i september hadde vært av underordnet interesse for Japan. De famlende skrittene mot et selvstendig japansk diplomatisk initiativ var blitt smadret, og Koizumi var igjen i takt med sine «allierte».

Koreanske forbindelser

Sør-Koreas reaksjon på 17. september var naturligvis en ganske annen. Det var sinne over at Kim Jong Il hadde framført sine beklagelser for bortføringene utelukkende for Japan, når Sør-Korea hadde så mye større grunn til klage. Kim Dae Jungs popularitet, allerede langt nede på grunn av korrupsjonsanklager mot ham og familien hans, dalte ytterligere. Hans «solskinnspolitikk» som hadde ført med seg så mye håp, lot til å bære få frukter. Men det har samtidig vært stor skepsis til Kellys atomavsløringer, ledsaget av vaktsomhet overfor USA. Retorikken fra Washington går bare inn som en del av de hindringene Sør-Korea står overfor, i forsøkene på å forhandle med Pyongyang på mange områder. Beskrivelsen av begrepet «Ondskapens akse», som «diplomatisk sett på ville veier, strategisk uklokt og historisk umoralsk», framført av en tidligere representant for Utenriksdepartementet, uttrykker en utbredt følelse i Sør. (41)

Mens Tokyo og Washington har kastet seg ut i stormer av raseri, henholdsvis i forhold til bortføringene og uranspørsmålet, har reaksjonen fra Seoul vært langt roligere. De har gitt uttrykk for at det ikke kom på tale med makt og sanksjoner: Dialog var den eneste fornuftige tilnærmingen. Mens USA og Japan øvde inn ultimatumet de hadde tenkt å presentere for Nord-Korea under Kuala Lumpur-møtet som skulle finne sted 29. oktober 2002, fortsatte utvekslingen mellom Nord og Sør med uforminsket styrke. En delegasjon på topplanet fra Nord som inkluderte lederen for Statens planleggingskomite og Kim Jong Ils svoger med en mektig posisjon i Koreas arbeiderparti, fløy til Seoul 26. oktober til et ni-dagers opphold med besøk på en rekke industriområder. (42) Sør uttrykker økende tillit i forhold til Pyongyang, etter hvert som forbindelsene blir dypere.

Representanter for «ikke gi ved dørene»-holdningen som hittil har sittet dypt i ROKs militære styrker, har fortsatt stor innflytelse. Etablissementsorganet Wolgan Chosun, for eksempel, en månedlig utgivelse fra Sør-Koreas eldste og største dagsavis Chosun Ilbo, hevdet at Kim Il Sung og Kim Jong Il sto bak «massakrer på minimum seks millioner mennesker, ondskap som kunne sammenliknes med Holocaust, masseutryddelsene under Stalin og drapsmarkene til Pol Pot». (43) Slike tanker vil temmelig sikkert bli sterkere representert i regjeringen til Kim Dae Jungs etterfølger. På den andre siden vil sannsynligvis hvilken som helst regjering i Seoul i praksis fortsette politikken basert på «positivt engasjement». Alternativene for Sør er simpelthen altfor katastrofale til å bli tatt i betraktning. Å ty til makt ville føre til det samme tapsomfang som fikk USA til å besinne seg i 1994, som også førte til at den daværende ROK-presidenten, Kim Young Sam, la ned veto mot amerikanske militære tiltak. Et provosert sammenbrudd gjennom bruken av sanksjoner ville kunne skape et sosialt og økonomisk mareritt for Sør-Korea, med 22 millioner sultende mennesker langs grensene og en hær på hundretusener soldater som kunne gå i spinn, uten kontroll. Omkostningene ved en slik «sjokk-gjenforening» – anslått til å kunne komme opp i 3,2 milliarder dollar – ville sende økonomien i Sør rett i krise. Det ville i sin tur true hele den nordøst-asiatiske regionen. (44)

Kolonialisme, okkupasjon, krig og den skyttergravspregede delingen har etterlatt dype sår på halvøya, og fått de «vanlige» nasjonale forhåpningene til folket der til å bli gjennomsyret av bitre frustrasjoner – dette eldgamle kongedømmet Korea, med sine unike språklige og kulturelle tradisjoner, som hadde vært forent siden år 668 e.Kr. Ironisk nok, delt som de er, så finnes det strukturelle likheter mellom de to Korea-statene, slik de har utviklet seg gjennom de siste femti årene. Begge har vært, noe Paik Nak Chung har pekt på, underlagt regimer som har vært «vertikalt sterke» (mot egen befolkning), men «horisontalt svake» (i forhold til press fra andre makter) – for Kim Il Sungs selvforsørging var i praksis en myte. Nord-Korea var sterkt avhengig av hjelp fra Sovjet. (45) Begge stater har også lidd, ikke bare under japansk, men også under amerikansk imperialisme, som i årtier støttet opp under et brutalt militærdiktatur i Sør. Kan USA og Japan vente annet enn skånselløs håndheving av egne interesser fra disse to maktene – eller fra Kina?

Oppgaven med å forhandle med DPRK, Nord-Korea – som er desperat fattig, men heftig stolt – er ingen enkel sak. Ingen stat og intet folk i moderne tid kan ha færre forhåpninger. Samtidig som de kan være villige til å gi seg når det gjelder nesten alt annet, så er stolthet og ansikt to psykologiske faktorer som er enormt viktige for Nord-Korea. En viss grad av forståelse for smerten og rettferdighetsfølelsen som ligger under dette, uansett om det virker perverst, må ligge i bunnen, skal en demokratisering og økonomisk utvikling i DPRK bli vellykket. Jo større press USA og Japan pisker opp for å tvinge fram underkastelse fra Pyongyangs side, jo mindre er sjansene for at det skal komme noe positivt ut av det hele. Det er folkene på halvøya, i Nord og Sør, som best kan bestemme sin egen framtid.

Noter

1. Centre for Nonproliferation Studies, www.globalsecurity.org. Begrepet «geriljastat» (yugekitai kokka) ble første gang lansert av Wada Haruki: Kin Nissei til Manshu konichi senso, Tokyo 1992. [Tilbake]

2. Framtida til prosjektet er i skrivende stund usikker, etter at den påtenkte direktøren for denne sonen, en hollandsk-kinesisk forretningsmann, ble arrestert i Kina. [Tilbake]

3. Pyongyang Report vol 4, nr 3, august 2002, side 3-4. [Tilbake]

4. Hvis noe slikt skjedde, var det i alle fall ikke fanget opp av den tv-reportasjen jeg så. [Tilbake]

5. Pyongyang Declaration 17. september 2002: www.mofa.go.jp. [Tilbake]

6. Se Hankyoreh Sinmoon 18. og 24. september 2002, sitert i Yoon Kooncha 18. oktober 2002, side 10. [Tilbake]

7. I følge Hwang Jang Yop, sekretær i Koreas arbeiderparti, med ansvar for internasjonale forhold, som flyktet til Sør i 1997: «Hvert eneste oppdrag til hver eneste agent skal godkjennes av ham. De større terrorhandlingene hadde definitivt hans merke. Denne mannen er et terrorismegeni.» Kim Yong Hui, dømt for KAL-bomben i 1987, sa også at ordren for dette kom direkte fra Kim Yong Il, og at meningen var å skape frykt, i den hensikt å stoppe det kommende OL i Seoul: Far Eastern Economic Review 15. oktober 1998. [Tilbake]

8. Alexander Fedorovsky, sitert i Asahi shimbun 18. september 2002. [Tilbake]

9. Daily Yomiuri Online 30. september 2002. [Tilbake]

10. Wada Haruki; «Can North Korea’s Perestroika Succeed?» Sekai november 2002. [Tilbake]

11. 8 milliarder dollar var den summen som ble diskutert da Kanemaru Shin ledet en parlamentarisk delegasjon sammensatt av flere partier til Pyongyang i 1990: Asahi 16. september 2002. Richard Armitage, viseutenriksminister i USA, skal ha sagt til Koizumi da de to møttes i Tokyo 27. august 2002, at et mer sannsynlig beløp ville være 12 milliarder dollar: Weekly Post 9.-15. september 2002. [Tilbake]

12. På et valgmøte, se Mainichi simbun 14. oktober 2002. [Tilbake]

13. Shukan kinyobi 27. september 2002. [Tilbake]

14. www.asahi.com 27. oktober 2002. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25. oktober 2002. [Tilbake]

15. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25.oktober 2002. [Tilbake]

16. www.asahi.com 30. oktober 2002: «Talks on hold until Pyongyang affirms family reunion», Japan Times 1. november 2002, Daily Yomiuri Online 1. november 2002. Japanerne annonserte at de ville kreve erstatning for de bortførte, på tross av at de selv aldri hadde vurdert å gi noen erstatning til tidligere koreanske tvangsprostituerte, slavearbeidere og andre ofre for koloniregimet. [Tilbake]

17. Uttalt av en representant for familiene, NHK News 3. oktober 2002. [Tilbake]

18. Fra et brev fra organisasjonen for familiene til de bortførte japanerne til statsministeren 19. mars 2002, www.geocities.co.jp. Om at det i følge Sør-Korea skulle være 442 bortførte som fortsatt ble holdt igjen i Nord-Korea, se «A Draft Bill of Indictment of Kim Jong Il», forfattet i april 1999 av «National Conference For Freedom and Democracy» som holder til i Seoul. [Tilbake]

19. Film guru Shin Sang Ok forteller om Kim Jong Il, Seoul Times november 2002. [Tilbake]

20. Jon Halliday og Bruce Cumings, Korea – The Unknown War, London 1988; Stewart Lone og Gavan McCormack, Korea since 1850, New York 1993; Bruce Cumings, «Occurrence at Nogun-ri Bridge», Critical Asian Studies vol 33, nr 4, desember 2001. [Tilbake]

21. Beretning fra en overlevende, Suh Sung, Unbroken Spirit: Nineteen Years in the South-Korean Gulag, Lanham, MD 2001. [Tilbake]

22. Halliday and Cumings, Unknown War, side 128, 163. Hans Kristensen, «Preemptive posturing», Bulletin of Atomic Scientists vol 58, nr 5, september-oktober 2002, side 54-59. [Tilbake]

23. Don Oberdorfer, The Two Koreas: A Contemporary History, London 1998, side 324. [Tilbake]

24. «Agreed Framework between the United States of America and the Democratic People’s Republic of Korea», Geneve 21. oktober 1994; Oberdorfer, The Two Koreas, side 336. Brenselsoljen utgjør bare 15 % av Nord-Koreas årlige forbruk. [Tilbake]

25. Se Peter Hayes, The Agreed Framework is Dead, Long Live the Agreed Framework, Nautilus Institute oktober 2002. [Tilbake]

26. Kellys motparter i Pyongyang beskrev ham som «særdeles overlegen og arrogant», Alexandre Mansourov, «The Kelly Process», Napsnet 22. oktober 2002. [Tilbake]

27. «North Korea Floats Non-Aggression Pact with US to End Nuclear Crisis», Agence France-Presse 25. oktober 2002; «North: Uranium Device Not Used», Asahi 29. oktober 2002. [Tilbake]

28. Asahi 19.oktober 2002; Mansourov, The Kelly Process, side 3; Andrew Mack, «North Korea´s Latest Nuclear Gambit», [Tilbake] Napsnet, Special Report 21. oktober 2002. [Tilbake]

29. I september viste en Asahi meningsmåling at 81 % støttet forhandlingene og 58 % var tilhengere av å bevege seg mot normalisering. 7. oktober var det bare 44 % som støttet gjenopptakelse av forhandlingene, men det var fortsatt 58 % som støttet normalisering «i det lange løp». «Poll: 88 % Don´t Trust North Korea», www.asahi.com. [Tilbake]

30. Slike handlinger har en tendens til å inntreffe når det er «krise» i Korea, slik som atomspenningen i 1994 og DPRKs Taepodong-rakettutskytning i 1998. [Tilbake]

31. Newsweek, International Edition 10. juni 2002. [Tilbake]

32. Interessante spekulasjoner rundt dette i «Struggle for control of development project», Weekly Post 23.-29. september 2002. [Tilbake]

33. Zalmay Khalilzad o.a: «The United States and Asia: toward a New US Strategy and Force Posture» («The Rand Report»), Washington 2001, side 15. [Tilbake]

34. Se min «Introduction» to 2nd Revised Edition, The Emptiness of Japanese Affluence, New York, 2001; Ishida Hidenari, Ukai Satoshi, Komori Yoichi, Takahashi Tetsuya, «21 seikino manifesuto – datsu parasaito nashonarizumu», Sekai august 2000; Ishikawa Masumi, Tanaka Shusei og Yamaguchi Jiro, «Do suru, Nikon no seiji», Iwanami bukkuretto nr 519, oktober 2000, side 52. [Tilbake]

35. For Taniguchi og Takeoka: Sekai, juli 2002, og Nihon no shinro, mars 2002; for Iccho: www.citynagasaki.nagasaki.jp. [Tilbake]

36. Terashima Jitsuro, «Nazo no sakushin 1938 nen no tame ni», Sekai august 2002; og «Miete kita shin gaiko dokutorin», Sekai juni 2002. [Tilbake]

37. «Ayaui seigi ni keikaishin», Asahi shimbun 4. september 2002. [Tilbake]

38. «The US and Japan: Advancing toward a Mature Partnership» («The Armitage «), Institute for National Strategic Studies, Washington 11. oktober 2000. [Tilbake]

39. Bruce Cumings, «Pyongyang visit a challenge to the US», www.asahi.com/english/english.html. [Tilbake]

40. Om Norota og Nishimura, se min «Nationalism and Identity in post-Cold War Japan», Pacifica Review vol 12, nr 3, oktober 2003, side 256; om Fukuda og Abe: Sekai august 2002, side 53-54; om Osawa: Shukan Kinyobi 7. juni 2002, side 8. [Tilbake]

41. Haksoon Paik, «What to do with the ominous cloud over the Korean peace process?», Napsnet Special Report 19. februar 2002. [Tilbake]

42. «North Korean Economic Survey Team to visit South Korea», AP, Seoul 24. oktober 2002. [Tilbake]

43. Cho Kapche: «Tallene taler for seg selv», Wolgan chosun, september 1999; takk til Kim Hyung-A for denne henvisningen. Helt klart et mer retorisk enn historisk tall når de «seks millionene» brukes slik at Kim Il Sung gjøres ansvarlig for samtlige ofre under Korea-krigen. [Tilbake]

44. Financial Times 8. november 2002. [Tilbake]

45. Paik Nak Chung, «Habermas on National Unification in Germany and Korea», NLR 1/219, september-oktober 1996, side 18. [Tilbake]

av Rolv Rynning Hanssen

Kommisjonen presser stadig på for økt liberalisering og konkurranse. Ikke bare på innkjøp og de tunge infrastrukturområdene, men også på andre tjenester.

Hvert år brukes det innen EU/EØS-området 1.000 milliarder euro på offentlige innkjøp. Det er de enkelte medlemslandenes statlige, regionale og kommunale myndigheter som gjør disse innkjøpene. Dersom innkjøpene overstiger relativt små terskelverdier, må de publiseres i TED (Tenders Electronic Daily) som er EUs database for anbud.

På denne måten sikrer EU-regelverket at de store foretakene i Europa får en oppdatert oversikt over all offentlig virksomhet, og dermed også at det skal være mulig for de store europeiske foretakene å legge inn bud på oppdrag i norske småkommuner. Det er ikke først og fremst konkurransen som sikres, men retten til å hente ut profitt hvor det enn måtte være.

Innkjøpene skal også oppfylle krav om ikke-diskriminering, likebehandling, proporsjonalitetsprinsippet og gjensidig godkjenning.

Ingen lokale hensyn

Ikke-diskriminering vil si at det er umulig å gjøre forskjell på leverandører på grunn avfor eksempel nasjonalitet. Man kan ikke gi et lokalt selskap forrang bare på grunn at det er lokalisert i eller i nærheten av kommunen. Det vil si at lokale politikere gir fra seg et viktig styringsinstrument. En undersøkelse i Norge før EØS-avtalen trådte i kraft, viste at 2/3 av kommunene ofte favoriserte lokale leverandører. Det er mange grunner til det, men den viktigste grunnen er at en viktig del av lokalpolitikk er å utvikle levedyktige lokalsamfunn. Da kan man ikke sluse penger ut av distriktene, slik man gjør via store europeiske databaser. Man ønsker faktisk å diskriminere enkelte selskap, fordi totalt sett blir løsningen med en lokal leverandør – om enn noe dyrere – bedre for kommunen som helhet.

Siden 1994 har ESA (Eftas overvåkningsorgan) sørget for at Norge overholder reglene. Samme rolle har EU-kommisjonen i EU. Det klassiske eksemplet på at dette ikke er tomme trusler, og at profitt teller mer enn lokaldemokrati, er renovasjonssaken i Nes kommune.

Dyr lokalpolitikk

Romerikskommunen hadde akseptert et tilbud fra et lokalt firma. Imidlertid hadde Norsk Gjenvinning (eid av Hydro, Gjensidige, Vesta m.fl.) et lavere tilbud. Riktignok var prisforskjellen bare 21.000 kroner og kontrakten gikk over 7 år og var totalt på over 20 millioner kroner. Norsk Gjenvinning gikk da til rettssak, selv om det dreide seg om bare 3.000 kroner per år. Nes kommune tapte i retten, og måtte erkjenne at EU-retten var sterkere enn sunn fornuft. I Aftenposten 19. juni 1997 sa ordføreren: «Resultatet er at kommunens knapt 16.000 innbyggere og 6.000 husholdninger vil få et dårligere renovasjonstilbud. Ikke minst gjelder det overfor kommunens mange gamle.»

Dyrt ble det også. Norsk Gjenvinning fikk en erstatning som tilsvarte den profitten selskapet regnet med å få på kontrakten: 2 millioner kroner. Og det for en prisforskjell på 21.000 kroner.

Saken med Nes kommune og Norsk Gjenvinning er et godt eksempel på hvordan lokaldemokratiet taper, hvordan EU tilrettelegger for at storselskapene kan hente ut profitt fra et distrikt.

De multinasjonale kommer

Historien om Norsk Gjenvinning er også historien om monopolisering som følge av konkurransepåbudet. Når et storselskap ikke har noen markedsandel, snakker det varmt om konkurranse. Men ethvert selskaps mål er ikke å skape mer konkurranse, men å skape sitt eget monopol. Derfor favoriserer anbudskonkurranse firma med solid kapitalbase, med mulighet til å underby, eventuelt tape penger ei tid, for å komme inn på markedet, eller til å kjøpe opp konkurrenter.

Slik er historien om Norsk Gjenvinning: Omkring 1990 var det et lokalt Oslo-firma. Så starta ekspansjonen i Norge. I 1999 var det blitt så stort at det franske multinasjonale selskapet CGEA-Onyx fattet interesse og kjøpte hele selskapet. I dag er det bare selve renovasjonsbiten som har det norske navnet Norsk Gjenvinning. Men denne delen av Onyx-Norge betjener ca 1,2 millioner i 70 kommuner. Mer enn en fjerdedel, 27 %, av Norges innbyggere får søpla tømt av dette kjempekonsernet.

Men historien slutter ikke der, CGEA-Onyx med sine 71.000 ansatte i 48 land er ikke nok. Dette selskapet er igjen blitt en del av det gigantiske Veolia, med en omsetning på 30 milliarder euro og 302.000 ansatte på verdensbasis. Her finner man den store vinneren av anbudsrundene i EU-land. I Veoliagruppen finner vi igjen Vivendi på vannsektoren, Dalka på energi og Connex på transport. Avregulering og konkurransepolitikk skaper giganter som leverer tjenester over hele spekteret av offentlige innkjøp, både når det gjelder varer og tjenester.

EU i morgen?

Vi kjenner EU og offentlig sektor i dag. Vi kjenner EØS-avtalen som innebærer en forpliktelse til å følge EUs økonomiske politikk og mye mer. Men skal vi kunne vurdere hva EU vil bety for offentlig sektor, må vi forsøke å se hva som vil komme.

En trenger ikke være stor spåmann for å si at EU vil utvikle seg i en retning hvor offentlig sektor kommer enda mer i lomma på storkapitalen. Det er mange områder en kan se dette på. I Norge er ikke helsesektoren i særlig grad overlatt til private. Det er få og små private sykehus (8 godkjente i drift og 18 på venteliste i regjeringen). Det er få privatdrevne sykehjem. Men dette er en av de virkelige godbitene for kapitalen. Norske kommuner har vært restriktive med å konkurranseutsette sykehjem, erfaringene fra nabolandene skremmer. Profitt og omsorg er som ild og vann. Allikevel drives stadig flere sykehjem på profittbasis. Alle er anbudsutsatt etter EU-regler. 27. september 2003 publiserte Servicebedriftenes Landsforening (SBL) en artikkel hvor de på vegne av sine medlemmer, som formelig sikler etter å tjene penger på helse, klager over at norske kommuner driver en ulovlig praksis. Det er nemlig slik at omkring 380 institusjoner (sykehjem, aldershjem o.l.) drives av ideelle, non-profit organisasjoner, uten å ha vært satt ut på anbud. Dette mener SBL og Næringslivet Hovedorganisasjon er i strid med EU-regelverket. Enten må det offentlige ta over, ellers må de konkurranseutsettes. Dette er institusjoner som Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening og andre driver ut fra et humanitært grunnlag, et godt stykke fra profittanken. Men SBLs utspill viser at EU-lovgivningen er et sterkt redskap i hendene på servicekapitalen.

Et godt eksempel på utvikling innenfor EU ser man i Sverige. Før EU-tilpasningen og medlemskapet i 1994 var Sveriges velferdspolitikk noe omverdenen så på med misunnelse. Etter knapt 10 års EU-medlemskap er Sverige nå det land innenfor EU som har gått lengst i deregulering og privatisering av offentlig sektor. Vel 13 prosent av offentlig virksomhet drives nå av private.

EU og offentlig sektor

Hva sier traktaten om offentlig sektor? Egentlig ikke mye, men i artikkel 16 finner man følgende formulering:

«Med forbehold av artikkel 73, 86 og 87, og i betraktning av den plass som økonomiske tjenester i allmennhetens interesser inntar i Unionens felles verdinormer og den rolle de spiller med henblikk på å fremme sosial og territoriell samhørighet, sørger Fellesskapet og medlemsstatene innenfor sine respektive kompetanseområder og innenfor rammene av denne traktatens anvendelsesområde for at slike tjenester ytes på grunnlag av prinsipper og vilkår som gjør det mulig for dem å oppfylle sine oppgaver.»

Begrepet «økonomiske tjenester i allmennhetens interesse» omfatter både markeds- og ikke-markedstjenester som offentlige myndigheter klassifiserer som å være i allmennhetens interesse og som er gjenstand for spesifikke offentlige tjenesteforpliktelser (EU-språk for spesifikke krav offentlige myndigheter stiller til tjenesteleverandør).

Begrensninger

Artikkel 16 er det stedet i traktaten som gir velferdstjenestene «status», men legg merke til at selve artikkelen inneholder begrensninger. Medlemsstatene får ikke begunstige offentlige foretak eller foretak som er innrømmet spesielle eller enerettigheter gjennom å iverksette tiltak som strider mot EUs konkurranseregler (artikkel 86). Det er Kommisjonen som er ansvarlig for å påse at medlemslandene ikke særbehandler egen virksomhet.

Artikkel 87 begrenser ytterligere muligheten til å støtte viktige styringsmekanismer gjennom et forbud mot statsstøtte til enkelte foretak og enkelte produksjonsgrener, da dette kan forrykke konkurransevilkårene. Det finnes noen unntak, slik som støtte til fremme av den økonomiske utviklingen i områder hvor levestandarden er usedvanlig lav, eller der det er spesielt stor arbeidsløshet. Ikke noe av dette gjør det mulig for Norge å opprettholde for eksempel distriktspolitikken.

Efta-domstolen avgjorde i mai 1999 at graderinga av arbeidsgiveravgiften var i strid med EØS-avtalen. Graderinga må bort for all næringsvirksomhet som er i konkurranse med næringsliv i andre EØS-land. Graderinga gjør det billigere å ha folk i arbeid i distriktene enn i pressområdene. Det var hensikten med ordningen. Men Efta-domstolen mente at gradert arbeidsgiveravgift har samme virkning som driftsstøtte, og regelverket til EU forbyr i prinsippet all direkte eller indirekte driftsstøtte til bedrifter og firma.

Artikkel 73 som nevnes, slår fast at støttetiltak som tilsvarerer behovet for en samordning av transportsystemet eller som utgjør godtgjørelse for visse forpliktelser som har sammenheng med begrepet offentlig tjenesteytelse, er forenlig med traktaten. Men transport er som jeg kommer tilbake til, gjenstand for ny lovgivning.

Kort og godt kan man slå fast at den offentlige sektoren, tjenester i allmennhetens interesse, er underordnet hovedoppgaven til EU: å opprette et felles indre marked og en monetær union.

Systematisk privatisering

EU har stått for en systematisk privatisering og brudd på det oppskrytte subsidiaritetsprinsippet. Det kalles ofte nærhetsprinsippet, men i forslaget til ny EU-grunnlov er det definert slik at der hvor EU ikke har enekompetanse, skal EU bare handle hvis målene for handlingen ikke i tilstrekkelig grad kan oppfylles av medlemsstatene på sentralt, regionalt eller lokalt plan, men som på grunn av den påtenkte handlings omfang eller virkninger bedre kan nås på EU-plan. Man skal altså ikke sette i verk tiltak i EU-regi dersom målene for tiltakene kan nås bedre ved nasjonale, regionale eller lokale nivå.

Dette står svært dårlig sammen med en rekke direktiv fra EU om hvordan offentlig virksomhet skal drives. Jeg bare nevner:

• 1991: Jernbanedirektivet (91/440/EC) som har til mål å avregulere jernbanemarkedet og driften deles opp på ulike aktører. Direktivet anbefaler å skille drift og bane, slik som den etter hvert beryktede britiske modellen. Etter mange alvorlige ulykker som skyldtes manglende vedlikehold, gikk det private baneselskapet Railtrack konkurs. Britisk opinion ønsket at Railtrack skulle renasjonaliseres, men Blair-regjeringen nektet da dette ville stride mot direktivet.
• 1996: Kraftdirektivet (96/92/EC) som pålegger en gradvis åpning av det nasjonale markedet for konkurranse. Et hovedsiktemål var å dele opp strømforsyningen i flere mindre foretak som kunne operere på et felles nett. Allikevel er det de store strømleverandørene som dominerer.
• 1996: Telekommunikasjonsdirektivet (96/19/EC) som krever konkurranse i telemarkedet.
• 1997: Postdirektivet (97/67/EC) oppretter et indre marked for posttjenester. Alt som ikke direkte har med postforsendelser å gjøre, skal avreguleres. Kravene i direktivet er at innbyggerne skal ha regelmessig tilgang til postsendinger ved at de skal kunne hente sendingene på postkontor med en viss geografisk spredning.
• 1998: Gassdirektivet (98/30/EC) som hindrer medlemsstatene i å begrense adgangen til gassmarkedet.

Flere liknende direktiv kan ventes på andre områder. Et av EU-parlamentets utvalg anbefaler for eksempel å åpne markedet for vann- og avløpstjenester, enten gjennom på engelsk vis å selge hele infrastrukturen, eller på fransk maner å leie den ut på langsiktige kontrakter.

Transportsektoren som et eksempel

Til nå er det de store tunge statsbedriftene som er blitt rammet av EUs direktiver. Kraftforsyning, jernbane, telekommunikasjon, post og gass. De «lettere» offentlige oppgavene som oftest utføres av kommunene er ikke i særlig grad blitt berørt på denne måten. Men på et område har EU jobbet lenge, og det er innen persontransport. I september 2000 la Kommisjonen fram et forslag til Europaparlamentet om offentlig service og inngåelse av kontrakter vedrørende personbefordring på jernbane, vei og indre vannveier.

Forslaget fra Kommisjonen ble nærmest slaktet av EU-parlamentet og sendt tilbake med mange endringer, som kommisjonen så vurderer om den skal ta hensyn til. Kommisjonens problem var at konkurransereglene i direktivet om offentlig innkjøp ikke gjaldt for alle kontrakter, som for eksempel konsesjoner (løyver), kontrakter med jernbane, metro og indre vannveier eller der hvor trafikkoperatøren var tett knyttet til et offentlig organ (egenregitransport). Derfor laget Kommisjonen et utkast til forordning slik at disse unntakene skulle bli omfattet av konkurranseregler. Kort og godt var dette et forslag til tvungen bruk av anbud i all persontransport.

Anbudstvang

Interessant er det når Kommisjonen kommenterer EU-parlamentets mest «ekstreme» endring. Den gikk ut på at man ønsket å beskytte den lokale kollektivtrafikken mot konkurranse, dersom den ble drevet i egenregi av vedkommende myndighet. Kommisjonen kritiserer Parlamentet, og erkjenner at selv om medlemsstatene fritt kan beslutte hvordan tjenesteytelsen skal utføres (i egenregi eller av en tredjeperson), så ville dette gi myndighetene rett til å gi seg selv enerett til å drive lokal kollektiv trafikk. Slike enerettigheter ville kunne medføre konkurransevridning og stadig bli gjenstand for vurdering opp mot traktatens konkurranseregler. Kommisjonen snekrer et slags forlik med parlamentet ved å si at i lang overgangsperiode (8 år) skal det være mulig for den aktuelle myndighet selv å drive bussruter. Når perioden er over, skal det ikke tildeles enerett. Altså fremdeles en tvang, men med litt henstand. For ytterligere å sukre pillen litt for Parlamentet, øker Kommisjonen kontrakttidens maksimale varighet fra fem til åtte år for busser, og til femten år for jernbane. Kommisjonen går også med på at som et alternativ til liberalisering, bør de kompetente myndigheter kunne velge en kontrollert konkurranse om tjenesteytelser.

Kommisjonens målsetting i det opprinnelige forslaget var som følger:

• å sikre effektiv og attraktiv kollektiv transport ved å ta i bruk kontrollert konkurranse og andre foranstaltninger.
• å fremme juridisk klarhet for myndigheter og operatører.

Etter Parlamentets behandling, aksepterer Kommisjonen å ta inn i forordningens formål at den sikter mot å fremme kollektivtransporten. Dette sier mye om fokus for lovgivning i EU, og det sier også noe om hva man i tillegg kan vente.

Utfallet av striden om denne rådsforordningen er ikke avklart når dette skrives.

Grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse

Striden om rådsforordningen om personbefordring er et eksempel på at EUs mektigste, Kommisjonen, stadig presser på for økt liberalisering og konkurranse. Ikke bare på innkjøp og de tunge infrastrukturområdene, men også på andre tjenester.

I september 2003 gikk høringsfristen ut for Kommisjonens grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse. Ei grønnbok kan nærmest sammenliknes med en NOU her til lands, og er altså en forberedelse til lovforslag.

Hovedspørsmål her er hvilket omfang mulige fellesskapstiltak skal ha, dvs hvor mye skal lovfestes i form av forordninger og direktiv. Og spørsmålet om tjenester i allmennhetens interesse skal omfattes av et eget rammedirektiv, er viktig. Særlig vil spørsmålet om hvilke tjenester som skal omfattes av et eventuelt direktiv, i stor grad avgjøre hvordan offentlig sektor i EU, og i EØS, blir seende ut i framtida. Skal alle offentlige tjenester omfattes av anbudsplikt, på linje med det som var foreslått innen persontransporten?

Markedets begrensninger

Grønnboka mener at markedet vanligvis sikrer optimal tildeling av ressurser til fordel for samfunnet som helhet. Noen tjenester i allmennhetens interesse tilfredsstilles ikke fullstendig av markedet alene fordi deres markedspris er for høy for forbrukere med lav kjøpekraft, eller fordi kostnadene forbundet med å levere disse tjenestene ikke kan dekkes av markedsprisen. Derfor har det alltid vært et viktig ansvar for offentlige myndigheter å sikre at slike grunnleggende felles behov og kvalitative behov tilfredsstilles, og at tjenester i allmennhetens interesse opprettholdes der markedskrefter ikke kan sikre dette. Til dags dato er viktigheten av dette ansvar ikke endret. Men det som er endret, er måten offentlige myndigheter oppfyller sine forpliktelse overfor borgerne på. I Europa har en rekke tjenester tradisjonelt blitt levert av offentlige myndigheter, mens i dag overlater myndighetene i stadig større grad levering av slike tjenester til offentlige eller private foretak eller til offentlig-private partnerskap. Myndighetene begrenser seg til å definere mål, overvåke, regulere og, der det er nødvendig, finansiere disse tjenestene.

Videre slås det fast at opprettelsen av det indre marked har akselerert denne prosessen. Kommisjonen utfordrer her høringsinstansene til å ta stilling til om man ikke lenger skal skille mellom «økonomiske tjenester i allmennhetens interesse» (transport, post, energi, kommunikasjon) og det man kaller «tjenester i allmennhetens interesse» som er andre offentlige tjenester. Bakgrunnen for dette er at om skillet rives ned, vil man behandle alle tjenester likt, dvs kreve at det blir obligatorisk konkurranse.

Spørsmålet om alle offentlige tjenester skal ut på anbud, er viktig. Det er viktig for de ansatte, det er deres lønns- og arbeidsvilkår det er konkurranse på. Det er viktig for de som bruker tjenestene, det er her nok å vise til skandaleoppslagene om konkurranseutsatte sykehjem og operatører som går konkurs for å begrunne dette. Det er viktig for politikerne, for hva vil du som politiker? Vil du drive politikk, eller vil du administrere et stort anbudskontor med meget strikte rammer fastsatt av EU? Lokaldemokratiet vil rakne dersom politikerne ikke lenger skal gjøre annet enn å velge mellom ulike tilbydere.

Velferdsproduksjon utafor markedet

Hele den nordiske samfunnsmodellen har bygd på at samtidig som man har en effektiv kapitalistisk virksomhet, er velferdsproduksjonen fjernet fra markedet. Det er gjort ut fra erkjennelsen om at markedet ikke tar sosiale hensyn, det må styres. Velferdsproduksjonen har derfor foregått i offentlig regi med svært lite private innslag. Grønnboka stiller spørsmål om vi skal innføre lovgivning som skal forby en slik praksis.

Det er derfor en viktig debatt som foregår helt i det stille her i Norge. Det er knapt noen som har løftet røsten og påpekt at man står foran en ny, viktig lovgivning som vil sette Norge like sjakk matt som når man fortvilt ser at den differensierte arbeidsgiveravgifta og dermed en søyle i distriktspolitikken, må avvikles.

Rett til nødvendighetstjenester

Forbrukerrådet er en av de instanser som har uttalt seg om grønnboka, og mener at man må få et minimumsdirektiv som sier noe om forbrukernes rett til slike nødvendighetstjenester til en rimelig pris.

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) gjentar sitt krav om at det må være mulig for nasjonalstatene å stille høyere krav til kvalitet enn det som fastsettes i EUs og EØS-regelverkets felles krav til minimumsnivå.

Lokalt sjølstyre

Kommunenes sentralforbund (KS) ønsker først og fremst at EU ikke skal redusere det regionale og lokale selvstyret. Her understrekes det særlig at det er av stor betydning at beslutninger om tjenester skal produseres i egenregi, anbudsutsettes eller privatiseres er en sak for de lokale myndighetene og som lokalpolitikerne er de beste til å avgjøre.

Som i så mye annet i EU-systemet, er det akkurat dette det handler om: Det skal være mulig å ta avgjørelser lokalt, regionalt og nasjonalt. Alt skal ikke detaljstyres fra Brussel. Det handler om vi fortsatt skal ha muligheten til å velge å ha en offentlig sektor med politisk kontroll, eller være forpliktet til å deregulere.

EU-støtte til privatisering

At EU ønsker konkurranse og primært privat drift, er ingen hemmelighet. EUs strukturfond brukes blant annet aktivt til dette. Det er ikke vanskelig å finne eksempler, en liten runde på Internettet når dette skrives, bringer opp den danske kommunen Præstø. Der brukes penger fra strukturfondet til å flytte fritidsklubber fra kommunal regi og over til to sportsklubber som oppretter en fritidsklubbordning fra 1. januar neste år. Selvsagt skaper dette debatt, noen mener at disse midlene ikke er ment for å flytte virksomhet fra offentlig til privat sektor, tvert om til å utvikle nye virksomheter og skape arbeidsplasser i distriktene. Præstøs borgermester mener at hans prosjekt lever opp til dette, da det opprettes nye arbeidsplasser, selv om kommunen nedlegger like mange (BT, 1. oktober 2003).

Kommuneøkonomien

Nedskjæringspolitikken er en viktig del av EUs økonomiske politikk. Her er den monetære unionen sentral, og i henhold til Maastricht-avtalens konvergenskriterier må den enkelte medlemsstats budsjettunderskudd ikke overstige 3 % av brutto nasjonalproduktet, og det offentliges gjeld må ikke overstige 60 %. Disse verdiene framstår helt klart som tak for det offentliges virksomhet, og fører til en mer eller mindre automatisk nedskjæring av offentlige tjenester og ytelser. Det fører til at det er mangel på offentlige tjenester, og det fører til at de som arbeider i offentlig sektor, stadig presses hardere, og arbeidsmiljøet ødelegges. Resultatet er en negativ spiral med dårligere tilbud, kvalitet og arbeidsmiljø.

Ikke penger til investeringer

Dette fører i sin tur til at velferdsleverandør nummer en, kommunene, skvises og at de offentlige økonomiske problemene først og fremst merkes i lokalsamfunnene. Infrastruktur og virksomheter som på lang sikt er svært lønnsomme, som elektrisitetsverk og vann- og avløp, selges ut til private for å bruke salgsinntektene på skole, helse og omsorg. Det offentlige skrumper. Samtidig fører det også til dannelsen av joint ventures, samarbeidsbedrifter, for eksempel de britiske PPP (Public Private Partnership) eller PFI (Privat Finance Initiativ). Londons tunnelbane er et eksempel på PPP, hvor private firma har en 30-årskontrakt på å utføre vedlikehold som en dårlig kommuneøkonomi har forhindret.

I september 2003 tegnet det svenske entreprenørselskapet Skanska en avtale for å finansiere, utforme, bygge og drive det nye akuttsjukehuset i Derby. Dette er et av de største oppdragene innen den britiske satsningen på en privatfinansiert infrastruktur (PFI). Sjukehuset har en kostnad på 6 milliarder kroner. Dette er Tony Blairs elskede arv fra Thatcher-tida, og med denne politikken er det bare et tidsspørsmål før den dårlige offentlige økonomien omgjør dette til et fullstendig privat sjukehus.

Konvergens eller blø!

Det er altså en tøff økonomisk linje som er reglen for å bli akseptert etter Maastricht-mål. Og den rammer ikke bare landene som er med i ØMU, men også for eksempel Storbritannia. Men verst er det for de som har forpliktet seg til lave offentlige underskudd. 25. september ga EU-kommisjonen Frankrike frist til 3. oktober med å treffe tiltak for å redusere landets budsjettunderskudd som var beregnet til å bli 3,6 %. EUs finanskommissær Pedro Solbes understreker at om ikke vedtak treffes innen fristen, vil Kommisjonen sette i verk neste skritt i prosedyren for behandling av land med store underskudd i løpet av oktober. Det er aktuelt med økonomiske straffetiltak.

Hvilke valg har Frankrike da? Hvor skal de finne kutt på 0,6 % av BNP i løpet av ei uke? Blir det å gå løs på pensjonssystemet igjen, nedskjæringer som tidligere var blitt delvis slått tilbake etter stor folkelig motstand?

I alle tilfeller viser dette med all tydelighet at velferden er under press, hele det offentlige styringssystemet er under press, og ikke minst er det enkelte lands rett til sjøl å bestemme over sin velferd i fare.

ECB forsterker presset mot offentlig sektor

Den europeiske sentralbanken, ECB, skal ha en rolle hevet over politiske beslutninger. Den skal styre først og fremst mot inflasjonsmål. Men politisk eller ikke, det er kun på papiret den er hevet over det politiske liv. Politikk driver den i fullt monn. I sitt nyhetsbrev fra mai 2002 går det klart fram at ECB ønsker strukturelle forandringer av skattesystemet og forsiktighet med de offentlige utgiftene. Medlemslandene oppfordres til å «unnvike finanspolitisk aktivitet». Særlig er ECB bekymret over at «utgiftstaket (særlig på kommunalt nivå og innen helse- og omsorgssektoren) allerede er overskredet i et antall land». Derfor oppfordrer ECB at «enhvert nødvendig tiltak» iverksettes for å hindre en oppmykning av den strenge finanspolitikken. Samtidig ønsker man store pensjonsreformer som skal «minske avhengigheten av staten for forsørgelsen av eldre».

ECB fortsetter i sitt nyhetsbrev fra april 2003 med å slå fast at medlemslandene i EMØ bør minimalisere den offentlige sektorens oppgaver og konkurranseutsette omsorgstjenester så langt som mulig; samt la markedskreftene utforme omsorgen og forsterke den private finansieringens rolle.

Dette er fulgt opp i ECBs Working Paper nr 241, Public sector efficiency, an international comparison. Der har ECB kommet fram til at f.eks. Sverige som medlemsland, skulle kunne spare mye på sin offentlige sektor. At Sverige bruker for mye på utdanning, helse og arbeidsløshetstiltak tyder på en lav effektivitet i svensk offentlig sektor. Land som har en liten offentlig sektor, er eksempel på en effektiv offentlig sektor.

Et lydrike

13. mars 2003 avsa Oslo tingrett dom i den såkalte Finanger-saken. Finanger hadde reist krav om erstatning fra staten for manglende gjennomføring av EØS-direktiv. Finanger var passasjer i en bil som kjørte av veien og Finanger ble etter ulykken 100 prosent ervervsmessig ufør. Føreren hadde en promille på 1,2 og Finanger var klar over at han var beruset. Ut fra dette avslo Storebrand Finangers krav om erstatning og vant fram i Høyesterett.

Dermed gikk Finanger til sak mot staten med krav om erstatning ut fra at staten har erstatningsansvar ved manglende eller uriktig gjennomføring av EØS-avtalen. I dette tilfellet gir motorvognforsikringsdirektivet borgerne bedre rettigheter enn daværende norsk lov. Tingretten konkluderer med at EF-domstolen har fastslått at ved uriktig gjennomføring av rettsakter eller lovgivning i strid med EF-retten, pålegges medlemsstatene erstatningsansvar.

Underordna på alle områder

Altså får Finanger fullt medhold i sitt krav om erstatning. Denne gangen var det til fordel for den svake part, men det saken virkelig belyser, er hvordan den enkelte medlemsstats lovgivning underordnes EUs bestemmelser. Dette er viktig i forhold til de tidligere nevnte forhold hvor man for eksempel kan få anbudstvang på offentlige tjenester. Da vil det heller ikke hjelpe med særegne norske regler.

Et lydrike under EU-kommisjonen, det er det vi er i ferd med å bli, både under EØS-avtalen og i tilfelle et EU-medlemskap. Det vil umuliggjøre en selvstendig norsk velferdspolitikk i framtida.

Les mer:

Nytt forslag til «grunnlov» (pdf-format)

En samling av traktatene (på dansk)

Kommisjonens forslag til bl.a. inngåelse av kontrakter for personbefordring (dansk) (pdf-format)

Grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse (norsk, oversatt av KS) (word-format)

Bokomtale

av Mathias Bismo

NRKs utenrikskommentator Jahn Otto Johansen har med sin bok Den brune fare levert en klart leseverdig bok. Mens mye litteratur om rasisme tar for seg ekstremitetene med nynazistiske grupperinger og krypto-fascistiske partier, er Johansen bare interessert i dette i den grad de blir legitimert av samfunnet rundt seg og på den måten fungerer som en indikator på den folkelige rasismen han vil advare mot. Det er i særdeleshet Tyskland som legges under lupen, men også andre, i sær østeuropeiske, land blir behandlet.

Det er skremmende tall Johansen legger frem når det gjelder offisielle holdninger til minoriteter. En undersøkelse fra 2001 viser for eksempel at bortimot halvparten av tyskere mellom 14 og 25 år mener at det er alt for mange utlendinger i landet, og, noe overraskende, er kvinnene overrepresentert. Samme undersøkelse viser også at over 20 % av den tyske befolkningen har forståelse for rasistisk motivert vold. Likevel er ikke tyskerne verst; mens en EU-undersøkelse viser at 16,6 % av tyskerne ikke vil ha personer av annen religion i sin nærhet, gjelder det samme for hver fjerde belgier og hver tredje danske. Boka er også krydret med fortellinger fra ting han selv har opplevd i Tyskland; hvordan han flere steder har blitt avvist av så vel kroverter som lokalpolitikere fra alle partier når han i det hele tatt har tatt opp problematikken.

Johansen er heller ikke blind for årsakene til rasismens vekst. I det tidligere DDR er de forverrede sosiale forholdene helt klart en drivkraft, men han mener også at tyskhetskampanjen som ble satt i verk av Erich Honecker fra tidlig 1970-tall og regimets behandling av fremmedarbeidere, som var langt mer diskriminerende enn tilsvarende i de fleste vestlige land, er viktige faktorer. Og holdningsundersøkelser viser også at det er blant de arbeidsløse og misfornøyde at rasismen står sterkest – men det overraskende er kanskje at forskjellen mellom disse og folk det står bedre til hos, ikke er spesielt stor. Selv om han tar utgangspunkt i at staten i hovedregelen er antirasistisk, går han også inn på ulik innvandrings- og integreringspolitikk som forklaringsfaktorer. Han konkluderer imidlertid med at det ikke er lett å avgjøre hva slags politikk som støtter opp under rasisme, og hva slags politikk som ikke gjør det. Tysklands forholdsvis liberale innvandringspolitikk burde kanskje avhjelpe rasismen noe, men deres desto strengere naturaliseringspolitikk kan peke i motsatt retning. Om man imidlertid ser på Frankrike, der statsborgerskap er mye lettere å få, er også rasismen markant, noe som ikke minst ble synlig ved sist presidentvalg, da Jean Marie le Pen fikk nest størst oppslutning i første valgrunde, på tross av at også andre brune kandidater stilte.

Stor plass vies til Europas to største og historisk mest forfulgte minoritetsgrupper: jøder og sigøynere. Selv om han, på ulike plasser, trekker frem deres høyst forskjellige sosiale posisjoner – mens sigøynere ligger i det absolutte bunnsjiktet, sprer jødene seg jevnt utover de ulike sosiale lagene – forsøker han ikke å problematisere dette, noe som ville vært interessant. Dette kan ha å gjøre med Johansens klare pro-sionistiske standpunkt. Selv om han poengterer at antisionisme ikke er antisemittisme – han kritiserer tvert imot folk som bruker denne sammenligningen for både å ødelegge for jødene og for Israels sak – trekker han paralleller litt vel langt. Selvsagt er det grunn til å kritisere at nynazister ønskes velkommen i markeringer mot Israel, men å gå herfra til å hevde at man i stor grad gjør felles sak, er et kraftig overtramp. Men fortsatt er det grunn til å merke seg det faktum at venstreorienterte antisionister har en tendens til å bagatellisere angrep på europeiske jøder og deres institusjoner.

Jahn Otto Johansen kommer ikke med spesielt mye nytt i forhold til hvordan rasismen skal bekjempes, selv om det helt klart er et friskt pust i en norsk debatt som domineres av folks som Katrine Fangen og Tore Bjørgo. Derfor er det ikke Johansens anbefalinger om at antirasismen må bli mer synlig på kontinuerlig basis på alle samfunnsplan som er det viktigste ved boka, hvor viktig det nå enn er. Det er fortellingene om hvordan rasismen fremtrer i ulike deler av Europa som er det viktige, og her har Johansen utført et godt arbeid. Så får vi heller bære over med at han til tider knytter EU-motstand opp mot rasisme, at han vurderer Natos krigføring mot Jugoslavia som en humanitær inngripen, og at han konsekvent omtaler de tidligere totalitære samfunnene i Øst-Europa som kommunisme.

av Peter M Johansen

Argentina har en årlig matvareproduksjon som kan brødfø over 300 millioner. Hver natt tråler over 100.000 sultne mennesker gjennom Buenos Aires på jakt etter matrester, forteller Jorge Smith.

Tapet for Argentinas feterte favoritter i fotball-VM var vanskelig å svelge for de for lyseblå, og det fins trolig ikke engang mager trøst i at Brasil slo ut England. Men for urovekkende mange argentinere er hverdagen atskillig vanskeligere å svelge. De har ikke mat. Fattigdomssulten har gått over i hunger blant de sju millionene som lever i ekstrem fattigdom, godt under den offisielle fattigdomsgrensa. Hver dag dør over 100 barn av undernæring.

«Hver natt går det 100.000 mennesker rundt om i Buenos Aires og leter etter mat i søpla, og kanskje er de flere,» forteller fagforeningslederen Jorge Smith til Klassekampen. Han deltar på Motkonferansen til Verdensbankens ABCDE-møte i Oslo. Smith kommer fra La Plata, byen der Evert Taubes Fritjof Andersson kom ridende inn fra pampasen med en bøling kyr. Siden begynnelsen av 1990-tallet har slakteriene stått som bleke knokler i solen; ingen hører lenger lyden av den kvasse slipinga av slakterknivene som skulle være en naturlig del av Argentinas enorme kjøttproduksjon.

Bompenger

Da byens skipsverft ved Río Santiago, som dovent glir ut i Río de la Plata, skulle under den økonomiske slakterkniven til president Carlos Menem og hans finansminister Domingo Cavallo i 1992, gikk arbeiderne til aksjon. De fikk hæren til å forlate verftet for å unngå sammenstøt som ville ha kostet liv. Siden har de drevet arbeidsplassen selv, den første som ikke er blitt privatisert, ifølge Smith. Det var 21. september 1992; det fortoner seg utrolig lenge siden. I dag er hovedveien mellom hovedstaden og den internasjonale hovedflyplassen hyret ut til tre forskjellige private selskaper som hver tar for seg av bompenger for hver veistrekning.

I 1992 var peronisten Eduardo Duhalde guvernør i provinsen Buenos Aires; i dag er han president for et land som ikke rikker seg ut av den økonomiske krisa. Duhalde ble satt inn for å dempe misnøyen og den eksplosive stemningen da landet byttet president på løpende bånd. Men Det internasjonale pengefondet (IMF) opererer med en nulltoleranse overfor populister som koster offentlige midler, og kapitalflukten har vært på hele 106 milliarder dollar etter opprøret i desember, vel tre firedeler av Argentinas enorme gjeld på 141 milliarder dollar.

Opprør

«Opprøret 18. og 19. desember gjorde Argetina kjent i verden på en helt annen måte enn Maradona,» sier Smith til Klassekampen. Opprøret førte til president Fernando de la Rúas fall 20. desember.

«Det var en reell folkelig oppstand, og politiet gikk til angrep for å hindre at de arbeidsløses bevegelse i La Matanzas sluttet seg til middelklassens kasserolledemonstrasjoner og tok over regjeringskvartalene og nasjonalforsamlinga.» Konfrontasjonen kostet tretti personer livet, og fikk de la Rúa til å forlate presidentpalasset Casa Rosada på Mai-plassen.

– Hva kan Duhalde egentlig gjøre for å bringe Argentina ut av krisa?

«Duhalde vil forsøke å splitte folket ved å invitere folk fra venstre og slippe dem til for å vinne dem over på regjeringas planer og oppta dem i systemet. Borgerskapet og eliten er delt i to. Den ene fløyen er medløpere for los yanquís. Det er finanssektoren som vil ha en fullstendig dollarisering av økonomien. Den andre er knyttet til europeiske interesser og gikk inn for å devaluere pesoen for å inviterer investorer.

Det fins med andre ord indre motsetninger, men fløyene står sammen mot folket, og de to gruppene er enige om å adlyde Det internasjonale pengefondet (IMF). Det vil bety en enda hardere undertrykking som igjen vil skjerpe konfrontasjonene under ytterligere nedskjæringer og innstramninger. De kommer til å sette inn hæren, ikke bare politiet som til nå,» mener Smith.

Forberedt

Den revolusjonære landsorganisasjonen Corriente Clasista Combativa (CCC), hvor Smith sitter i landsstyret, er forberedt på hva som er i vente. Det var ikke verken Attac eller «antiglobaliseringsbevegelsen» som hjemsøkte Argentina i desember.

Slagene har stått i provinsene mot nedskjæringer, manglende lønns- og pensjonsutbetalinger til offentlige ansatte i provinsene og privatiseringer og nedlegginger opp gjennom hele 1990-tallet under det IMF framholdt som en modell for markedsliberalisme.

«Sosialkontorene har gått tomme; mange står igjen uten noe. Skoler stenger, lærer mister jobbene. Nasjonalbanken har tatt over 12 millioner hektar dyrket mark fordi bøndene ikke har kunnet betale gjelda si. Derfor forsøker nordamerikanske banker nå ta over nasjonalbanken for å komme til jorda. Den sosiale og økonomiske krisa rammer alle sektorer i samfunnet. Selv halvparten av landets offiserer og underoffiserer lever i fattigdom. Det er født en nytt begrep, argentinazo («det argentinske opprøret»). Smith beskriver det som nær en klassisk revolusjonær situasjon, slik Lenin beskrev den: En herskende klasse som knapt er i stand til å styre, og en voksende folkelige bevissthet om egen styrke og manglende vilje til å la seg styre på den gamle måten. Financial Times er inne på det samme, i sin versjon 5. februar: «Nær på anarki».

Folk vender ryggen til de tradisjonelle partiene, med paroler som «Politiker, forsvinn!», og identifiserer seg med de nye, revolusjonære bevegelsene.

I La Matanzas har det lenge vært folkekomiteer som stilte seg i spissen for å blokkere veier. Regjeringa ble tvunget til å sende representanter til å forhandle direkte med folkekomiteene. Det er et eksempel på hvordan folk utøver sin direkte makt. CCC og Partido Comunista Revolucionario (PCR) og andre kommunistpartier arbeider for å fordype den revolusjonære prosessen med sikte på å danne en folkelig regjering, en Unidad Popular-regjering,» avslutter Smith.

AKP 30 år

av Boye Ullmann

Klassekampen satte igang en debatt om AKP (m-l). Det er først og fremst 70-tallet som blir diskutert. Et dristig prosjekt.

Etter min oppfattning var debatten langt fra tilfredsstillende med få unntak. Det var lite politikk og mer følelser.

Internasjonale begivenheter fikk stor betydning for den politiske debatten og for grunnlaget for opprettelsen av m-l-bevegelsen. SV-veteranen, Hans Ebbing, startet ballet med en kronikk. Samtidig skrev to historikere. De sistnevnte tok verken hensyn til nasjonale eller internasjonale begivenheter som var en viktig ramme for å forstå 70-tallet.

AKP var en viktig aktør. For en samlet presse med VG i spissen – sammen med NAF, DNA, LO og ikke minst overvåkingspolitiet – var AKP (m-l) definitivt ingen parentes. Dagbladets Andreas Hompland illustrerte dette godt i et kåseri i NRK. Han sa han hadde brukt veldig mye energi på AKP og ville ha seg frabedt påstander om at han hadde kastet bort tid. Han oppfattet det som meningsfylt å føre kamp mot AKP. En del husker hans giftige kommentarer/ artikler like før første mai der Faglig 1. mai-front fikk det glatte lag.

Hans Ebbing er en viktig politisk aktør som mener veldig mye bra. Men han utelater viktige politiske begivenheter i sin kronikk i KK. SV og AKP var reelt uenige. SF erkjente ikke klasser og klassekamp. Det var ulikt syn på rettferdig krig. Det var uenigheter om Vietnamkrigen, der SF sa fred, mens m-l-bevegelsen sa støtte til FNL. SF støtta Israel mens SUF støtta PLO og målet om et fritt Palestina. SF hadde sin bakgrunn i pasifisme, mens den nye m-l-bevegelsen støtta rettferdige kriger. På 1960- og 70-tallet var det en rekke folkekriger i den tredje verden. FLN i Algerie, Castro og Che på Cuba, FNL i Vietnam, m.v.

Deretter kom valget i Chile med seier til Allende som ble drept og styrta av CIA og fascistjuntaen. Dette viste at fredelig overgang til sosialismen uten folkevæpning var en illusjon. Det er klart at disse begivenhetene måtte prege den politiske debatten i hele verden og dermed Norge.

Mao og Kina

SUF kritiserte Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Sovjet-kritikken økte. Samtidig fascinerte kulturrevolusjonen og Mao en anti-autoritær ungdomsbevegelse i kjølvannet av Beatles og Stones. Det ble sett på som veldig interessant at direktører, professorer, leger og andre i maktapparatet i Maos Kina måtte ned på gølvet. Direktører måtte i produksjonen for å lære av arbeiderne. Overlegene måtte vaske dasser og gulver. Kulturrevolusjonen var selve oppskriften på at ikke et sosialistisk samfunn skulle havne i byråkrati og derfra til et nytt fascistisk styre som i Sovjet. Student- og ungdomsopprøret var ikke bare i Paris og andre vestlige land. Noen av oss kom i kontakt med afghanske maoister (ALO) og albanister (SAMA) som var sentrale i kampen mot Sovjets okkupasjon etter 1979. De fortalte om kampene på Universitetene i Kabul på 1970-tallet. Maoistene stod sterkt og krangla mye med Moskva-partiet og islamistene. De politiske begivenhetene i verden påvirket oss i Norge som Afghanistan som var et av verdens fattigste land.

AKP har fått mye av skylda for idylliseringa av Kina. Det er med rette, men det var mange som hyllet Kina som et fantastisk eksperiment for fattige land. De understrekte parolene sjølberging og Stol på egne krefter!. Disse parolene adopterte AKP, noe som førte til dagsavis. For ungdom som var opptatt av nord/sør, sult og nød, ble Kina et alternativ. Kulturrevolusjonen var også en metode for å unngå stagnasjon. Jeg husker kåseriene til Harald Munthe-Kaas fra Kina på radio i 1970 som framhevet de enormt gode resultatene kulturrevolusjonen ga med massemobilisering for Tjen Folket! og Stol på egne krefter!. Faren min var i Kina i 1975 og ble som sosiallege utrolig imponert av sosialpolitikken i Kina. Hele delegasjonen med KrFere, AP-folk, liberalere etc var nærmest religiøse etter turen. Far min hadde nesten 100 foredrag om Kina etter turen. Professor og rektor på Universitet i Tromsø Yngvar Løchen skrev boka Stol på egne krefter. AKP idylliserte, men det var mange andre som også ble dypt imponert med rette av Maos Kina. Kinas sosialisme ble et alternativ til imperialismen for radikal ungdom. OK, vi bagatelliserte perioden under «Det store spranget» med hungersnød og overgrepene under kulturrevolusjonen. Dette var stygge feil, men ingen kan bortforklare resultatene som ble oppnådd etter 1949.

SV og Sovjet

Etter 1975 og lansering av «kampen mot høyreavviket» ble krigsfaren voldsomt fokusert i flere år. Mye var rett og logisk og en god del ble veldig galt. Hans Ebbing peker helt rett på grove overtramp. I Rød Ungdom mente en del en kort periode at SV fremmet sosialfascisme. Andre skadelige karakteristikker ble brukt. Men analysa var likevel på mange områder rett.

Empirisk så vi at Sovjet støtta kuppet i Etiopia. SV støtta «revolusjonen» til Dergen. Israel og Cuba (!) trente den etiopiske hæren som angrep Eritrea. Sovjet var veldig aktive i Angola og enda mer på Afrikas horn og overfor land i Midtøsten. AKP var sentral i danninga av Afghanistan-komiteen etter invasjonen i 1979. Det var positive holdninger i SV overfor «Saur-revolusjon» og Taraki i 1978. AKP kalte dette korrekt for et Sovjet-kupp. Det var skarpe diskusjoner med både SV og andre aktører i fredsbevegelsen. Vi sa Sovjets okkupasjon var motivert ut fra å flytte sine posisjoner fram i forhold til USA. Kampen dreide seg om innflytelse i Midtøsten og det subindiske kontinent. USA og sjahen hadde nettopp blitt kasta ut av Iran i 1979.

Vi hadde krisa i Polen og Jaruzelski-kuppet. Jeg satt den gangen i AKPs internasjonale utvalg. Jeg husker vi hadde nattevakt på omgang i 1981 for å høre på BBC i tilfelle sovjetisk okkupasjon. I ettertid vet vi at Kreml vurderte dette sterkt. SV og deler av fredsbevegelsen mente Sovjet handlet ut fra svakhet og forsvar overfor USA, mens AKP mente Sovjet hadde ambisjoner om å oppnå hegemoni. Vi hadde mye rett – og en god feil. En klok AKPer skrev en Røde Fane-artikkel som hevdet at den tredje verdenskrig muligens kom før 1985. AKP var forferdelig mekanisk på den tida. Vi sammenliknet situasjonen før første og andre verdenskrig og påpekte likhetene som nødvendigvis ville føre til tredje verdenskrig.

Sovjet var som Tyskland; en oppadstigende supermakt som måtte gå til krig for å oppnå sine imperialistiske mål. Vi studerte erfaringene fra den andre verdenskrig. Gode bøker og til og med romaner ble skrevet. Vi kopierte Lenins tese om at imperialisme betyr krig til ny verdenskrig og lagde den til en dogmatisk lov. Den tredje verdensomspennende omfordelingskrigen måtte komme. Det ble mange overslag.

I Rød Ungdom førte dette til et syn om en enhetsfront kun mot Sovjet. Man skulle støtte Thatcher og Reagan fordi de var datidens Churchill. Mens Carter og Labour var Chamberlain som stod for ettergivenhetspolitikk. Dette synet skulle føre til nedtoning av de som kjempet mot USA-imperialismen. Flere avvik kunne vært nevnt, men hovedsaken var at AKP ble mekanisk og lite dialektisk på dette feltet.

AKP ble kritisert for å nedtone kampen mot USA. I ettertid kan man se at det var mye rett i den kritikken. Samtidig hadde vi mye rett når vi hevda at rivaliseringa mellom USA og Sovjet var en stor fare for verdensfreden. Sovjet trappet opp sin virksomhet i mange land. Dessuten mente vi at solidaritet med Afghanistan var viktig fordi den svekket Sovjet. Der traff vi blink. Afghanistan-krigen var viktig i forhold til at sovjetimperiet gikk i oppløsning og at muren falt. Det var saklige uenigheter mellom AKP og SV ut fra hva som skjedde i verden. Disse ytre begivenheter er fraværende hos Ebbing. At Sovjet og dermed muren ramla sammen, har lagt grunnlag for enighet i mange saker mellom RV og venstresida i SV i dag.

Krigsfare og det interne liv

Krigsanalysa skadet det indre livet i m-l-bevegelsen. Vi hadde så forferdelig dårlig tid fordi krigen nærmet seg. På den ene sida er jeg fortsatt tilhenger av den demokratiske sentralismen, men med en helt anna praktisering. Mange fryser av begrepet. Dette har jeg forståelse for. Men skal man få gjort noe, må man ha demokratiske diskusjoner og vedtak. Man må ha en handlekraftig ledelse på ulike nivåer som setter sakene ut i livet. Der var m-l-bevegelsen veldig gode. Flere tusen var innom m-l-bevegelsen og lærte mye om organisasjon. Maos artikler Om motsigelsen og Om praksis og flere andre om ledelse/arbeidsmetoder var viktige. Men det bar fullstendig galt avsted.

Egil Fossum og ikke minst Finn Sjue har av naturlige grunner fokusert dette i sin oppsummering. De nevner overgrep og skråsikkerheten. Det har vært for få av de gamle lederne som har innrømmet feil fra den gangen.

Motsatt har vært de som har fordømt alt fra fortida. AKP kopierte mekanisk Maos «regel» i sitatboka om at underordna organ skulle bøye seg for overordnete organ. Dette ble en lov. Selv Mao undergravde sin egen regel ved sjølv oppfordre til «bombing av det borgerlige hovedkvarter» i 1963. Regelverket undergravde m-l-bevegelsens demokratiske diskusjoner. Den albanske praksis om monolittisk ledelse ble anvendt. Kort sagt krigskommunisme som hentet grums fra både Stalin, Lenin, Mao og Hoxha. Sentralkomiteen viste aldri delte innstillinger eller motsatte syn til medlemmene. På lokalt nivå førte regelen til absurde situasjoner som vi kan le av i dag. Lenin og Mao lagde regelverk for krig. I krigssituasjoner blir naturligvis demokratiet undergravd.

Sammen med faren for krig, ble partiet organisert som om vi skulle ut i krigen om kort tid. Sikkerhetslinja ble ekstrem og førte til store skader som la grunnlag for masse byråkrati og overgrep. Ledelsen opptrådde samlet i enhver situasjon. Det var umulig med medlemsmøter på grunn av sikkerhetslinja. Byråkratiet florerte med massevis av propper i det interne liv. Vi skulle minst tro at det var provokatører som lagde sikkerhetslinja. På 1970-tallet var det bra med sommerleire der man kunne møte ledelsen i debatt. Men jaggu måtte du være tøff for å opponere. Jeg husker et par som var redde for krigen på sommerleir i 1977. De fikk gjennomgå for sin «defaitisme» i plenum med 700 tilhørere. Tesen om to linjer førte til friske debatter, men lett også til stempling siden svaret var at ei linje var rett og den andre feil. Slikt åpner for religiøse standpunkter som bevegelsen fortsatt sliter med. På begynnelsen av 1980-tallet mente en del i Oslo AKP at 90 % av partiet måtte under jorda. (De meldte seg ut i 1984.) Dette var en veldig gal sikkerhetslinje som stod i motsetning til å være «fisken som svømmer i vannet» for å bruke Maos metafor. OK, mye var logisk. Vi visste at vi ble overvåket. Vi visste at politiet ga lister over NKPere og fagforeningsfolk til Gestapo i 1940, og vi skulle lære av det ved en ny okkupasjon. Vi hadde rett i at det kunne bli krig. Likevel ble det gjort grove feil. Det ble ikke krig. Dermed kan vi i dag si at sikkerhetslinja med dekknavn og hemmelighetskremmeriet skadet AKP på 1970- og 80-tallet. Hvorfor tok ikke dagens ledere i AKP opp noen av disse grove feil fra vår historie i sitt intervju? Det er viktig ikke være lettvinte og overflatiske på dette punkt.

Det var mye bra i vårt internasjonale engasjement. Vi lærte at en liten nasjon kan slå en stor som i Vietnam. Vi organiserte og lagde komiteer. Tsjekkoslovakia, Eritrea, tredjeverdenkomite med støtte til PAC, Filippinene osv. Det var en stor inspirasjon å være med i Palestina-komiteen. Vi ble spytta på i 1975 og så hvor mye opinionen snudde i 1978. Det var mye kreativitet.

Finn Sjue kontaktet Trond Lindstad på Rød Front sommerleir for å sende helseteam til Libanon etter massakren i Tel Al Zataar i 1976. Eldbjørg Holter og Trond reiste til Libanon. De ble stansa i Middelhavet av en israelsk militærbåt. Under dekk lå det palestinske fedayins. Ved et under gikk det bra. Det var viktig fordi etter Trond og Eldbjørg, dro hundrevis av helsearbeidere til Palestina og Libanon i solidaritet med palestinerne. Seinere dro en del til Afghanistan og andre steder.

Pionerer for helseteam i Afghanistan var blant annet Marianne Mjåland, Goggi Sæter, Hans Husum og Eirin Strøm. De to sistnevnte starta for fullt opp i Ghazni i 1985. I dag driver fortsatt Afghanistankomiteen omfattende helsearbeid. Mange kunne vært nevnt. Det ble opprettet 45 lokale Afghanistankomiteer omkring i Norge. AKP hadde en viktig rolle i arbeidet. Komiteen etablerte seg i Peshawar og sendte hjelp og støtte inn i landet.

Evnen til å bygge organisasjoner med engasjement var viktig også under EØS-kampen og EU kampen i 1994. Kristen Nygård understrekte at AKP/RV var en viktig del av nei-bevegelsen. AKP og RVs politiske og organisatoriske erfaring vil pånytt være viktig både i antikrigsarbeidet og i en ny EU-kamp.

Proletariseringskampanja

Mange har et delt forhold til proletariseringskampanja i 1975-76. Det går naturlig nok mange vandrehistorier. Jeg mener at – på tross av feil, med utidig press på enkelte – var dette genialt.

Maos tese om «Tjen folket» betydde mye for m-l-bevegelsen i positiv forstand, men det var tøft i starten. NAF og LO og gikk til kraftig angrep på AKPere der de dukket opp. Det ble mye dramatikk. DNAerne ble virkelig utfordra. Det var over 1.000 på årsmøtet både i Bergen og Oslo Jern & Metall. Vi så hvordan AP-folka som ledet møtene, fullstendig forkastet det meste som stod i Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen. Dagsrevyen ble brukt til å mobilisere folk til årsmøte i Jern & Metall Oslo i 1976. Det var en tøff tid. Mange ble utsatt for suspensjoner, eksklusjoner og til og med oppsigelser, fordi man var med i AKP (m-l). Men mange fikk etter hvert tillit fordi AKPere reiste saker for medlemmene i beste Tjen folket-tradisjon. Folk vant posisjoner ofte i kamp mot AP-tillitsvalgte på store industriarbeidsplasser. Vi vant på sakene og ikke minst på demokrati mot AP-folk som inngikk avtaler med ledelsen uten å ta dette opp med medlemmene. Dette kalte vi klassesamarbeid. På tross av en slitsom arbeidskonflikt i tre og et halvt år, angrer jeg ikke en dag på at jeg forkastet «karriere» framfor å jobbe i industrien. Men det aller viktigste er all faglig engasjement fra begge kjønn som kom ut på arbeidsplassene som utfordret både NAF/NHO og AP-dominansen som forsvant lokalt mange steder på 1980-tallet. For de som følger med, var dette mer enn en parentes dersom man ser utover sin egen navle. Mange som valgte fagbevegelsen på 1970-tallet er også viktige aktører i dag.

Håp for framtida?

Snittalderen både i RV og AKP er for høy. Det er flott at en del Rød Ungdommere vil prioritere RV. En revolusjonær bevegelse trengs fortsatt som setter et anna samfunnssystem istedet for kapitalisme/imperialisme.

Jeg håper de yngre vil prioritere fagbevegelsen slik som vår generasjon gjorde. Før kamp mot politisk overvåking, men lag ikke en lukket organisasjon som hemmer politisk debatt og demokrati.

Nå er det ny USA-krig og ny EU-kamp. Vi er atskillig færre nå enn før. Heldigvis har vi fortsatt en del politisk klokskap kombinert med mye engasjement og rik erfaring, på godt og vondt. Det gjelder å bruke våre krefter rett.

av Jan Erik Skretteberg

Korleis skal ein forstå SSSR og samanbrotet av unionen? Det var sogelaust i 1991 å seie at Russland har teke opp att demokratiet for første gongen sidan 1917.

Tsarveldet før revolusjonen var verre enn det styresettet Russland har no, og ikkje minst verre enn det som var under tida frå 1917 til 1991. Denne tida sytte for den raskaste auken i velstand for eit så stort tal menneske nokon sinne. Det vart òg gjort store feil i denne tida, både under Lenin, Stalin og alle dei andre leiarane. Men framstøytet på å skape eit kommunistisk samfunn leia til forbetra kår for folk flest. Etter SSSRs oppløysing har fallet i levestandard att ein gong vore kraftig, og det spesielt i dei åtte åra Boris Jeltsin var president. Levestandarden har teke seg litt opp att under Vladimir Putin, men ikkje nok til å rette på lengselen etter SSSR-tida i folket. I samband med tiårsmarkeringa for unionens oppløysing var det ei spørjeundersøkjing (1) om dette. Undersøkjinga syner at nesten fire av fem russarar vil ha unionen attende. Det er ei stigning på 10 % sidan 1992, då 69 % av russarane gjekk inn for å gjenopprette SSSR. Motstandarane av SSSR har falle frå 32 % i 1992 til 15 % i 2001. Lat oss kikke på dei siste åra medan SSSR framleis eksisterte.

Dei økonomiske reformene

Med starten på perestrojka og glasnost kom også reformer i det sovjetiske samfunnet. Frå midten av 1970-talet hadde den sovjetiske økonomien gått i stå. Det var bustadskrise og fødselsratene var låge, samstundes som levealderen sank takka vera eit høgt gjennomsnittleg alkoholforbruk, og dette sytte for at veksten i tilgangen på arbeidskraft sank. Etter Brezjnevs død vart denne tida i sovjetisk politikk kalla «stagnasjonstida». Gorbatsjov grunngav sin reformpolitikk på den 27. partikongressen i 1985 med at det å få i gong att den økonomiske veksten var nøkjelen til alle problema i SSSR.

Desse reformene delar til dømes Åsmund Egge (2) inn i tre typar:

• 1. Tiltak innafor råma av det gamle systemet.
• 2. Modifikasjonar av systemet (endringar i organiseringa av plansystemet og verksemdene sin funksjonsmåte).
• 3. Reformer som hadde mål å utvikle økonomien utanfor den statlege sektoren. Noko heilt nytt i SSSR.

Som døme på den første typen reformer, er alkoholpolitikken under Gorbatsjov viktig (også for å forstå korleis russarane ikkje kasta Boris Jeltsin før han gjekk av friviljug). Levealderen byrja stige etter at styresmaktene innførte restriksjonar både på produksjon og omsetnad av alkohol. Men samstundes opna dette også for ein marknad på sida av planøkonomien, ein mafia som tente seg rike på omsetnad av ulovleg alkohol. Dessutan gjorde den frigjorte kjøpekrafta at inflasjonspresset auka, statens innkomer på alkoholavgifter falt bort, noko styresmaktene freista løyse med seddelpressa. Kampanjen mot alkohol svekka også Gorbatsjovs autoritet og popularitet.

Ein annan viktig reform av type ein var innføringa av ein statleg kvalitetskontroll. Vitsane og mytene om kvaliteten på Lada og andre sovjetiske produkt er mange. At nær 20 % av produksjonen i industrien vart forkasta etter kontrollen, var ikkje berre eit nederlag for funksjonærar og byråkratar i partiapparatet, men det sytte òg for at målsetnadene ikkje vart nådde, noko som i sin tur sytte for at arbeidarane mista bonusane sine. Dette opplevde dei som urettvist, då dette faktisk i dei fleste tilfella skuldast dårleg reiskap som forelda maskinpark osb. Til slutt vart det sagt om reformen at han var systemfiendtleg. Dette bidrog også til å gjera Gorbatsjov mindre populær.

Jamvel om ein òg hadde ei reform som i namnet heit «Lov om individuelt arbeid» – som i vestleg terminologi blir «privat verksemd» – så var nok den viktigaste reforma utvidinga av den kooperative verksemda i 1988. I praksis vart no kooperativa private foretak. Dette var eit ledd i Gorbatsjovs perestrojka-politikk, og sytte for misnøye mellom vanlege folk. Denne politikken sytte for at produksjonen vart auka mellom dei mest populære varene, medan ein nærast kutta ut produksjon av mindre lønsame varer og sytte for at folks oppslutnad om partisjefen vart mindre. Berre i Moskva og Leningrad var varetilbodet i stand til å dekkje etterspurdnaden. I motsetnad til måla, vart det framleis krise i sovjetøkonomien ved utgongen av 1980-talet. Grunna dårlege kornhaustar fleire år på rad auka utanlandsgjelda, auka kjøpekraft sytte i sin tur for inflasjon som ikkje vart kompensert med ytterlegare lønsauke. Folk måtte stå i kø for å kjøpe brød, noko som aldri hadde skjedd i SSSRs historie før. Andre varer vart rasjonerte og levestandarden sank kraftig. Særleg råma det pensjonistar, funksjonshemma og store familiar. På toppen av dette kom kostnadene etter Tsjernobyl-ulukka og jordskjelvet i Armenia desember 1988.

Det var ulike syn på korleis ein skulle takle denne krisa. Somme økonomar meinte det skuldast at reformene var for få og for lite omfattande og ville ha heilt overgang til marknadsøkonomien. Innanfor partiet var det naturleg nok stor skepsis til dette framlegget. Men i 1990-91 gjekk ein inn for kriseplanar i økonomien. Den russiske republikken vedtok i september 1990 å gå over til marknadsøkonomi innan 500 dagar var gått, medan ein i Det øvste sovjet gjekk inn for eit kompromiss for dei andre republikkane månaden etter. Våren 1991 gjekk ein inn for eit kriseprogram kor ein auka dei statlege prisane på forbruksvarer og gav fri 30 % av detaljhandelen. Om sommaren vedtok Det øvste sovjet ei kontraktlov, ei antimonopollov, ei konkurslov og ei privatiseringslov. I løpet av 1993 skulle 20 % av russisk økonomi vera privatisert. Sovjet vedtok å søkje fullt medlemskap i IMF, og i Leningrad opna ein børsen att.

Nye organisasjonar veks òg fram. Grunna glasnost-politikken kunne mange organisasjonar som før hadde operert under bakkenivå, stå fram i det offentlege rommet. Som i resten av Warszawapakt-landa, oppstod det mellom anna miljøorganisasjonar (til dømes Molodezj i Priroda), Natur og Ungdoms «syster»-organisasjon), spesielt kring Kola-halvøya. I dei baltiske statane oppstod det sjølvstendeorganisasjonar, og i Russland oppstod rørsla Pamjat’, som i byrjinga var ei rørsle som skulle halde russiske minnesmerke og kulturarven i hevd, men som sidan utvikla seg i sterk sjåvinistisk og ikkje minst antisemittisk retning. Men misnøya med Gorbatsjovs politikk var i alle høve manifestert.

Som nemnd oppstod det i Baltikum nye nasjonalitetsrørsler. I januar 1991 kom det til svære opptøyer i Riga og Vilnius. Bakgrunnen for dette var at i Litauen hadde den litauiske folkefronten Sajudis eit fleirtall av plassane i republikkparlamentet. Veka etter vart Litauen erklært sjølvstendig og tok opp grunnlova føre krigen. I Latvia og Estland hadde ein òg vedteke liknande erklæringar, om enn av ein mildare art. Men i januar 1991 satte Moskva inn militære troppar mot sjølvstendeforkjemparane i Litauen. Dette bidrog til å:

1. Syte for større avsky mot regimet innafor SSSR.
2. Syte for internasjonal merksemd på dei stadig aukande problema i SSSR.
3. Syte for at andre ikkje-russarar/slavarar også sette fokus på undertrykkinga dei hadde opplevd/opplevde, mellom anna i Stalins Georgia, Kaukasus og andre område der strider mellom ulike nasjonalitetar framleis er eit problem.
4. Satelittane i Sentral- og Aust-Europa (så nær som Bulgaria og Tsjekkoslovakia) turte setja seg opp mot Moskva, noko som gjorde at regima fell føre SSSR vart oppløyst.

Dette vart toppa av at mange russarar tok opp nasjonalsjåvinismen frå tsartida, jamfør punktet om Pamjat’ ovanfor. Opprinneleg inneheldt ikkje Gorbatsjovs reformprogram noko om nasjonalitetsspørsmålet. Han stod fullt og heilt på den offisielle lina om at alle nasjonalitetar har dei same rettane og pliktane i eit samfunn som etterkvart skulle bli utgjort av det sovjetiske folket. Men slikt kjente ein det ikkje i utkantane av imperiet, og mange forskarar peiker på dette som årsak til at SSSR etterkvart gjekk i oppløysing.

Unionen løysast opp

Grunna Gorbatsjovs perestrojka-program hadde det oppstått to fløyer i partiet; dei reformvensame, sjølvsagt med Gorbatsjov i spissen, og ei meir konservativ fløy (Jan P. Syse reagerte forresten sterkt på bruken av konservativ i denne samanhengen …) med mellom anna KGB-leiinga i front. Dette splitta partiet, og grunna glasnost-politikken kunne kven som helst sjå at partiet var splitta, noko som aldri hadde vore tilgjengeleg for vanlege folk før. Gorbatsjovs utgangspunkt for reformpolitikken var å forbetre det som ein allereie hadde oppnådd (3). Men reformene levde sitt eige liv og Gorbatsjov måtte la seg rive med. Visjonane hans vart etter kvart å konstruere eit heilt nytt «sosialistisk» samfunn i eit nytt bilete. Endå var det folk i partiet som ville gå endå fortare fram. Folk som den seinare velkjende Boris Jeltsin, Moskvas komande borgarmeister Gavril Popov og leiar av byadministrasjonen i Leningrad, Anatolij Sobtsjak meldte seg ut av partiet i 1990 i protest mot det «låge» tempoet i reformene. Seint på hausten same år gjekk også Eduard Zjevarnadze, utanriksministaren, av i protest mot Gorbatsjovs innstramming av glasnost-lina. Medlemstalet i både partiet og KomSoMol (4) gjekk sterkt ned i perioden 1989-91, og heile rørsla byrja rett og slett å få økonomiske problem. Heile partiapparatet hadde dessutan fått ei enorm mistillit folket. Medan det i 1987 var overveldande oppslutnad om perestrojkaen, synte ei meiningsmåling i 1991 at berre 23 % ville ha støtta politikken i 1985 om dei hadde visst kva han hadde leia til. I lesarbrev klaga folk på tomme butikkhyller, arbeidsløyse, prisauking og voksande kriminalitet. (I slutten av 1970-åra synte internasjonale undersøkjingar at Moskva var den tryggaste hovudstaden i verda.) Boris Jeltsins popularitet auka. Den tidlegare førstesekretæren i kommunistpartiet i Sverdlovsk lova mellom anna studentane ved polyteknisk institutt i Leningrad i 1990 at KGB skulle nedleggjast om han nokon gong vart president. Denne fråsegna skulle Jeltsin bli hugsa lenge for. Jeltsin vart vald inn i Folkekongressen frå Moskva med overveldande fleirtal (89,4 % av røystene) ved det første valet i 1989, altså før han gjekk ut or partiet. Fleire av medlemene i Folkekongressen vart sterkt kritiske til politikken som vart ført. Mellom anna reiste ein kritikk mot miljøpolitikken (slik som i fleire andre Warszawapakt-land), kvinnepolitikken, matvaresituasjonen og det nasjonale spørsmålet.

Krinsen rundt Gorbatsjov fekk innført presidentstyre på den ekstraordinære folkekongressen i mars 1990. Gorbatsjov fekk utvida fullmakter, men i praksis var posisjonen hans sterkt svekkja. Alle republikkane innanfor SSSR erklærte i 1990 republikklovene framfor Unionens lover. Jeltsin vart vald til president i Russland av folket, noko som manifesterte hans posisjon framfor Gorbatsjovs. Gorbatsjov vart nemleg vald av den berre delvis representative Folkekongressen.

August-kuppet

20. august skulle ein ny unionstraktat basert på friviljug tilslutnad til SSSR skrivast under. Initiativet til dette vart teke av Gorbatsjov. Men 19. august 1991 annonserte Tass (5) og Radio Moskva at Gorbatsjov av helsemessige grunnar vart forhindra frå å utøve pliktene sine og at visepresidenten Gennadij Janaev hadde teke over som fungerande president i spissen for «Statskomiteen for unntakstilstand i SSSR». Mellom desse menna var mellom anna forsvarsministaren og KGB-sjefen. Egge beskriv denne komiteen som «representanter for det politiske militær-industrielle komplekset» (side 288). I røynda var det et kupp mot Gorbatsjovs reformpolitikk som var i gong, og presidenten vart halden i husarrest på Krim. Trass i at breie lag av folket ville ha attende ro, orden og den stabiliteten som råda før perestrojkaen, fekk kuppet lite støtte innanfor hæren og KGB. Den støtta dei fekk frå folket, klarte dei ikkje å utnytte i særleg grad. Kuppet var dessutan dårleg førebudd og ikkje gjennomført på ein slik måte at kuppmakarane sette seg i respekt. Makta vart ikkje befesta. Etter to dramatiske dagar, 21. august (same dag som sovjetiske stridsvognar rulla inn i Praha 1968) gav kuppmakarane opp, freista flykte frå Kreml, men vart arresterte. Gorbatsjov vendte attende frå Krim.

Men kuppforsøket vart gjennomført av menn som var handplukka av Gorbatsjov. Gorbatsjovs truverd vart svekka. Partiets truverd vart svekka. Unionens sentralmakt vart svekka. Kort sagt var ingenting som før. Heile kommunistpartiet vart suspendert frå makta, partipressa stansa og partiets eigedom vart nasjonalisert. Gorbatsjov gjekk av som leiar (men heldt fram som president), unionsregjeringa avsett og RSFSRs (6) regjering tok over. I praksis ville dette seie at Boris Jeltsin fekk meir å seie i SSSR enn Mikhail Gorbatsjov. Jeltsin gjekk inn for eit fullstendig økonomisk systemskifte i Russland – (merk Russland, ikkje SSSR) – frå byrjinga av 1992.

Dei baltiske statane erklærte seg uavhengige av unionen i kuppdagane. Ein ekstraordinær folkekongress vedtok rett etter kuppet å oppløyse unionen. All makt vart overført frå sentralstyresmaktene til republikkane i ein overgangsperiode inntil ny traktat og ein ny grunnlov vart vedteke. I Ukraina vart det folkerøysting om sjølvstende 1. desember 1991. Resultatet vart at Ukraina ikkje kom til å skrive under på ein ny unionstraktat. Og 8. desember underteikna Russland, Kviterussland og Ukraina eit dokument kor det vart erklært at SSSR hadde opphøyrt å eksistere som juridisk og geopolitisk realitet. Samstundes oppretta ein Samveldet av uavhengige statar (SUS) som var ein lausare konføderasjon av tidlegare sovjetrepublikkar. Etter mykje om og men stod til slutt berre Georgia og dei baltiske republikkane utanfor SUS. Den 25. desember tok Gorbatsjov konsekvensen av at partiet og unionen hadde vorte politisk makteslause og trakk seg. Gorbatsjov sa:

«Kjære landsmenn! Medborgarar!

Grunna den situasjonen som har oppstått med danninga av SUS, vil eg innstille mitt arbeid som president for SSSR. Eg tek denne avgjerda på prinsipielt grunnlag.

Eg gå frå posten min med uro. Men òg med von og tru på Dykk, på Dykkar klokskap og åndskraft. Vi er arvingar av ein stor sivilisasjon og no avhenger av at alle slik at denne sivilisasjonen at ein gong blir fødde til eit nytt, moderne og verdig liv.» (7)

Kva har skjedd vidare?

På dei drøye ti åra som er gått sidan SSSR vart oppløyst, har levestandarden falt ytterlegare. Rett aust for Kirkenes kjem menneske over grensa til Noreg for å søkje asyl. Det skjedde ikkje tidlegare, og det var ikkje berre på grunn av dei harde grensetiltaka ein sette i gong for å unngå avhopparar at russarar ikkje kom strøymande over grensa under SSSR-tida. Stalin løyste matmangelen på 1920-talet på sin måte (kollektivisering, krig mot kulakkane og konfiskering av matvarelagra), medan Jeltsin ynskja løyse problema Russland stod ovanfor med marknadsliberalisme. Og det var fullt frislepp. Resultatet var ein galloperande inflasjon og ei arbeidsløyse som auka frå omtrent 0 til 20 millionar på nokre få månader. Russlands folkesetnad er redusert med 6 % sidan 1991. I reine tal vil det seie at det finst 9 millionar færre russarar enn ved SSSRs samanbrot. Årsaka til dette er lav fødselshyppigheit, lågare snittalder, særleg for menn, grunna eit stadig aukande alkoholforbruk, auke i sjukdomar som tuberkulose og difteri, færre sjukehusplassar osb. Den rå marknadsliberalismen har ført til dyrare bustadar, lågare løner, dyrare mat og dårlegare vedlikehald av det meste. Lat oss kike litt på Russland (8) etter SSSRs fall:

Boris Jeltsin og tida under honom

Boris Jeltsin (fødd 1. februar 1931) vart vald til president i Russland medan SSSR enno eksisterte (sjå ovanfor). Mannen heldt kva han lova, det skulle verkeleg bli systemskifte frå 1992. Store delar av industri og varehandel vart privatisert, berre samferdsel, skule og helse vart spart. Dei som hadde høve til å grabbe til seg mest mogleg, gjorde det, og desse menneska var gjerne identiske med lokale toppar i partiet/fagforeiningane. Dette sytte for at den gamle elita heldt på posisjonane sine, og at dei i tillegg vart mangemillionærar, ikkje i rubel, men i dollar. Dei mektigaste mellom dei mektige, er dei sju såkalla oligarkane, sju forretningsmenn som sannsynlegvis er Russlands rikaste.

Jeltsins første (av mange) statsministar, Jegor Gajdar, kalla overgangen til marknadsøkonomi for «sjokkterapi». Kortfatta vil denne «sjokkterapien» seie dette: Frå nyttår 1992 rådde monopolistiske eigarstrukturar i russisk økonomi. Gajdar sleppte prisane fri for å få varene ut på marknaden. Prisane skaut i vèret. Folk hadde nemleg pengar å nytte i Russland etter SSSRs samanbrot. Det var som i Noreg rett etter krigen. Folk hadde pengar av di dei hadde fått løn, men ikkje hadde hatt varer å kjøpe. Dei nye reformatorane sa at målet var å skape ein ny middelklasse. Fordelingspolitikk vart tillagd lite tyding. Unge partibyråkratar med utdaning den vegen hadde søkt tilflukt som leiarar i næringslivet då SSSR fell. Dei køyrde produksjonsnivået til botn og kjøpte produksjonsmidla til spottpris. Enkelt, men urettvist. Frå nyttår 1992 og ut 1993 vart volumet for industriproduksjon redusert med 44 %. For å ta ei samanlikning; det var meir drastisk enn ved det tyske åtaket i 1941. Illegal utførdnad av kapital til Vesten dette året går økonomar ut frå var på kring 40 milliardar USD (40.000.000.000 USD var den gongen 360.000.000.000 NOK). Skattenivået på formueskatt vart nemleg halda i hevd etter unionens fall. Folk vart sparka en masse. Rørslene i levestandard må nærast bli beskrive som filleproletarisering (russisk lumpenizatsija). Dette ignorerte styresmaktene. Folk vendte seg mot helten frå tida føre unionens fall. Raseriet over politikken vendte seg mot sigøynarar, kaukasarar og jødar. I dette kjølvannet oppstod Vladimir Zjirinovskijs fascistrørsle Det liberal-demokratiske partiet. Dei nye styresmaktene krangla helst med gamal-«kommunistane», og Zjirinovskij fekk ture fram som han ville. Med fråsegner som at han helst vil at russiske soldatar att ein gong skal vaske støvlane sine i Det indiske havet fekk han 25 % oppslutnad i dumavalet i desember 1993. Før dette hadde Jeltsin gjeve ordre om at stridsvogner skulle skyte mot Det øvste sovjet 4. oktober 1993. Grunnen til dette var Jeltsins totale ignoranse av korrupsjonen som hadde vekse fram dei to siste åra og tempoet i «sjokkterapien». Jeltsin merka motstanden vokse, og tolererte det ikkje då politikarar i protest forskansa seg der inne, derimellom Ruslan Khazbulatov (formann i Det øvste sovjet), Aleksandr Rutskoj (general og visepresident) og Viktor Barannikov (Jeltsins tryggleiksministar), og Jeltsin skulda desse for å ville attreise det gamle styresettet. Det var altså ikkje smågutar som var inne i huset. Ein av dei som var inne i huset, heitte Vladimir Putin.

I etterkant av dette lot Jeltsin den populære St. Petersburg-borgarmeistaren Anatolij Sobtsjak redigere ei ny utgåve av grunnlova. Denne grunnlova tryggja nesten all makt hjå presidenten, og kom i stand føre dumavalet (det første etter oppløysinga) i desember 1993. Dumaen vart nemleg prega av Zjirinovskijs fascistar og Zjuganovs levningar av det tidlegare kommunistpartiet, som båe var svært kritiske til Jeltsin-regjeringa sin politikk. Dette var også årsaka til den nye grunnlova. Parlamentet freista ta frå Jeltsin denne makta, noko som enda med beleiringa av Det kvite huset. Jeltsin gav ordre om at parlamentet skulle bli oppløyst innan 4. oktober, noko fleire gjorde klårt at dei var heilt usamde i, for å seie det mildt. Mot dette sette Jeltsin inn stridsvognene. Nasjonal Redningsfront, ei politisk merkeleg, men temmeleg militant gruppe, freista omringe troppane og åtaka Ostankino (eit fjernsynstårn, som forresten vart sett opp i høve 50-årsjubileet til oktoberrevolusjonen i 1967, og som brann opp 28. august 2000) kor 62 menneske fall i kampane. Jamvel om Jeltsin ikkje hadde stor respekt frå det militære, oppførte dei seg lojalt og storma Det kvite hus 4. oktober. 70 menneske døydde i denne aksjonen. Jeltsin vann ikkje mange vener på denne manøveren.

Valet i 1993

Jeltsin lukkast i å oppløyse parlamentet, og det vart val til «det nye parlamentet» i desember same året. Dette parlamentet vart kalla Duma (9) etter namnet på parlamentet på slutten av tsar-regimet. Zjirinovskijs neo-fascistar i Det liberal-demokratiske partiet vann mange sete i parlamentet, men ikkje nok til å dominere. Dumaen vart nemleg splitta mellom neo-fascistane og reformkommunistane, medan «demokratane», som dei oftast vart kalla i norske media, hamna meir eller mindre på vippen. Det var eigentleg ikkje så farleg for Jeltsin at tilhøva vart sånn. Den nye grunnlova, som folket hadde stilt seg bak i folkerøysting samstundes som parlamentsvalet, gav som nemnd presidenten meir makt og parlamentet mindre. Men parlamentet kunne plukke ut statsministaren, og det vart Viktor Tsjernomyrdin. Sjølv sette han saman regjeringa si utan utpreiga økonomiske reformatorar, men han synte seg å vera ein dugeleg mann på dette området sjølv. Spesielt var Tsjernomyrdin oppteken av å stø dei store byane, noko som gjekk hardt utover Russlands landbruk. Men regjeringa tok kontroll over sentralbanken, og innan 1995 hadde ein fått inflasjonen ned frå 2.500 % i 1992 til 300 % i 1995. Regjeringa måtte lansere planar for å kontrollere budsjettunderskotet og utanlandsgjelda. For å finansiere dette, sette ein i gong eit offentleg pyramidespel. Konsekvensane vart at den attverande industrien vart privatisert og kom på henda til økonomiske spekulantar. Kraftverk og råvarebransjen vart lagde ut som pant mot lån til staten. Når lånetida hadde gått ut, klarte ikkje staten betale, og private hadde teke over heilt gratis. Ut frå dette trådde dei kjende oligarkane fram. Dei slo seg opp på privatiseringsbølgja. Oligarkane var i byrjinga sju: Boris Berezovskij (Sibneft, bilar og media), Vladimir Gusinskij (Mostbank, massemedia), Vladimir Potanin (Oneksim-bank, Norilsk nikkel, massemedia), Mikhail Fridman (Alfa), Mikhail Khodorkovskij (Yukosoil), Aleksandr Smoljanskij (Agrobank), Vladimir Vinogradov (Inkombank). Som ein ser, finst det ikkje nokon uavhengig, objektiv media i Russland per i dag.

Mafiaen

Mafiaen voks heile tida i røvarkapitalens Russland. I 1994 synte ein statistikk at ein av fem tusen russarar vart skotne, dobbelt så mykje som i Sambandsstatane og ti gonger så mykje som i Storbritannia. Mellom dei drepne var rockestjernar, politikarar, skodespelarar og fjernsynskjendisar. Ingen var i stand til eigentleg å gjera noko mot dette, ikkje Jeltsin heller, trass i høgtidelege løfte i (fest)talar.

Krig i Tsjetsjenia

Samstundes ville den kaukasiske delrepublikken Tsjetsjenia bryte laus og danne sin eigen stat. Dette var uakseptabelt for Jeltsin, og 11. desember 1994 marsjerte russiske troppar inn. Men separatistgruppene let seg ikkje knekke. Ein kort, vellukka krig var det Kreml trengte for å attreise respekten for styresmaktene. Men krigen vart ikkje kortvarig. Frå 1994 til fredsavtalen vart underskrive sommaren 1996 missa neste 130.000 menneske livet. Dessutan vart like mange flyktningar i eige land. For årsakene til denne krigen, les artikkelen «Den første krigen mot «terror»» i NKS blad Kva må gjerast? (Bladet kan fåast ved å henvende seg til NKS, postboks 21 Haugerud, 0616 Oslo eller send eit e-brev til ksanks krøllalfa online.no). Men her kan ein jo seie at olje står sentralt.

Presidentval. Økonomiske problem

Opposisjonen mot Jeltsin og hans politikk vart styrka i parlamentsvalet 1995. Reformkommunistane styrka sin posisjon kraftig og fekk 22 %. Jegor Gajdars nyliberale parti rauk heilt ut av parlamentet av di dei ikkje kom over sperregrensa på 5 %. Zjirinovskijs parti gjekk attende, men rauk ikkje ut. Det så stygt ut for Jeltsin føre presidentvalet juli 1996. Hans stadige skandaler på grunn av høyt alkoholforbruk døgnet rundt anten på fjernsynet eller i utlandet gjorde at russarar skamma seg over honom. I tillegg byrja dei bli lei av den økonomiske liberalismen og konsekvensane etter fem år med stadig lægre levestandard, inflasjon og så bortetter. Dessutan var Jeltsin svekka helsemessig. Han trengte ein bypass-operasjon for å koma til hektane att, noko han gjekk gjennom i november same år. Men før det var det altså val. I januar hadde Jeltsin berre 8 % oppslutnad, leiaren av kommunistpartiet, Gennadij Zjuganov fekk 21 %, medan Aleksandr Lebed (10), tidlegare general og motstandar av krigen i Tsjetsjenia, fekk 10 %. Men Jeltsin har mektige vener. Berezovskij bidrog med tre milliardar USD i presidentkampanjen. Media stengte nærast døra for andre enn Jeltsin, og Jeltsin klarte å vinne valet, av di opposisjonen vart splitta av dei to store utfordrarane. Dessutan hadde Jeltsin i mellomtida overtala IMF til å gje drøye 10 milliardar USD til Russland, pengar ein nytta til å betale ut dei alltid forseinka pensjonane og lønene. (Dette er som kjend framleis eit problem i Russland i dag.) I alle høve fekk Jeltsin 35 % i første valomgangen, Zjuganov 32 % og Lebed 14 %. Det vil seie at Jeltsin og Zjuganov gjekk vidare til 2. valomgangen. Her lova Lebed å oppmode veljarane sine om å røyste på Jeltsin mot at Lebed vart sekretær i Det nasjonale tryggleiksrådet. Tsjernomyrdin heldt fram som statsministar.

Etter valet vart semja kring Jeltsin frå finansfyrstene og «demokratar» til usemje. Dette dreide seg om den vesle statlege eigedomen som var att. Børsen i Moskva tredobla verdien sin i åra 1996-97, men i realiteten var dette berre ei boble, som så ofte tidlegare andre stadar. Lønene og pensjonane vart igjen ikkje utbetalt, noko som i sin tur sytte for at staten ikkje hadde skatteinnkomer. Resten av kapitalen strøyma ut or landet. I 1998 vart Russland råma av den same krisa som råma Asia (og land i Vesten, for den saka si skuld, men krisa starta i Asia). Børsen fall dramatisk, heftig inflasjon råka økonomien, og i Sibir streika gruvearbeidarane og okkuperte den kjende transsibirske jarnvegen av di dei ikkje fekk lønene sine.

I byrjinga av 1998 byrja Jeltsin med det mange nok kjem til å hugse honom for, sparkinga av sine eigne statsministrar. Tsjernomyrdin måtte gje plass for Sergej Kirienko. Kirienko var liberal teknokrat. Men Kirienko-regjeringa klarte ikkje, trass i internasjonal hjelp, å ordne opp i økonomirotet. I august gav dei opp, og devaluerte rubelen. Bankane kollapsa, og folk fekk ikkje utbetalt pengane sine. Staten rett og slett stengte sine konti.

Venstreopposisjonen i Dumaen freista stille Jeltsin for riksrett. For å unngå dette, sparka Jeltsin Kirienko og ville ha att Tsjernomyrdin som statsministar. Dette nekta Dumaen, og i staden vart det eit kompromiss med Jevgenij Primakov. Primakov synte seg som ein senterpolitikar og taktikar, og fekk i stand eit kompromiss med reformkommunistane. I byte mot nokre ministarpostar gjekk dei med på eit kraftig nedskjæringsbudsjett. Det vart sett i gong gransking av fleire finanstransaksjonar i samband med siste rest av privatisering og agustkrisa, som enda med Kirienkos avgang.

Gamle vener vart fiendar under den økonomiske krisa. Berezovskij, mest sannsynleg Russlands rikaste (og mektigaste?) mann, vart sett under etterforsking på grunn av skuldingar om korrupsjon. Resultatet var at Primakov vart sparka i mai, som den tredje på 14 månader. Sergej Stepasjin, ein «Kirienko-kopi» (ung byråkrat) tok over. Denne farsen vart avslutta med at den tidlegare KGB-offiseren Vladimir Putin tok over roret etter berre 82 dagar.

Vladimir Putin

Vladimir Putin, vekse opp i Leningrad, jurist av utdaning, hadde tenestegjort som KGB-offiser i Dresden (tidlegare DDR) i fem år. Her hadde han gjort seg lite bemerka, eller vore ein særs dyktig agent. (Det er vanskeleg å seie, KGB-arkivet har berre ein artikkel om mannen og tenesteperioden der. Men ein god agent legg ikkje att spor.) Etter det hadde han vendt attende til Sovjet og gått gradane i systemet. Mellom anna var han etter SSSRs oppløysing «kaffiskjenkar» for Anatolij Sobtsjak i Leningrad/St. Petersburg.

Putin fekk ein «god» start som statsministar. Tsjetsjenske opprørarar gjekk inn i grannerepublikken Dagestan, og russiske soldatar sette i gong ein suksessfull offensiv. Dette gjorde Putin svært populær mellom folket, og han heldt fram med den harde lina i Tsjetsjenia då bustadsblokkar plutseleg vart sprengde i lufta i Moskva. Putin-regjeringa skulda tsjetsjenske opprørarar for dette, men i ettertid har det kome fram opplysingar (11) som gjer at ein kan mistenkje FSB (12) for sjølv å stå bak desse operasjonane. Slik fekk i alle høve Putin ein grunn til med ein gong å syne seg som ein sterk leiar. Elles vil eg nok ein gong syne til Kva må gjerast? for å lesa meir om Tsjetsjenia og konflikten der. Krigen vart også eit middel for å dekkje over dei sosiale problema Russland slit med.

I desember 1999 var det på nytt val i Dumaen. «Einskap», eit nytt parti utan program, vann valet. Partiet stod last og brast attom Jeltsin og Putins line i Tsjetsjenia, og vart slik populære. Å trekkje inn Vladimir Putin må absolutt reknast som ein politisk genistrek frå Boris Jeltsins side. Folket stod igjen bak presidenten. Samstundes var det klart at Jeltsin av helsemessige årsaker snart måtte gje roret til nokon andre. Endeleg hadde han funne ein som verkeleg kunne styre etter gamal russisk oppskrift. Nyttårsaftan kunngjorde Jeltsin sin avgang, og Putin tok over fram mot presidentvalet i mars. Dette var overkomeleg for Putin, og han vann allereie i 1. omgangen av di han fekk klårt fleirtal. Som takk for Jeltsins tillit gav Putin honom immunitet, noko som gjer at Jeltsin aldri kan trekkjast inn for ein russisk domstol for overgrepa som skjedde mot den russiske folkesetnaden i sine drøye åtte år som sjef i verdas største land.

Putin gjekk inn for å styrke det nasjonale medvitet. Dette har naturlegvis samanheng med krigen i Tsjetsjenia. Slik vart mellom anna sovjethymna teke attende som nasjonalsong, om enn med ny tekst (legg merke til at alle syng den gamle teksten!), hæren har teke attende dei gamle gradsnemningane og SSSR-fanene og det blir ikkje fjerna fleire monument frå Sovjet-tida, jamvel om kampanjen for å endre namnet på Volgograd attende til Stalingrad er stogga.

Men Putin fekk snart problem og kritikk. Då atomubåten Kursk søkk i Nordishavet 12. august 2000, med over 160 offer som følgje, fekk regjeringa og det militære kritikk frå dei pårørande for å ha vore for ubesluttsome. Ikkje bad dei om hjelp frå utanlandske farty i området eller den norske kystvakta. Det er i ettertid dessutan diskutert om det var ein eksplosjon om bord som gjorde at Kursk søkk, eller om ubåten vart truffe av eit anna farty/torpedo. Gode argument peiker i båe retningar. Det endelege svaret vil ein neppe få. Uavhengige ekspertar seier at det som kan vera mest sannsynleg, er ein kulloslekkasje om bord på båten.

Krigen i Tsjetsjenia gjekk stadig vidare, og Russland vart stadig skulda for brot på menneskerettane av Amnesty International. Samstundes køyrde dei russiske troppane seg fast i vintersøla i Kaukasus. Folket har ikkje akkurat vendt seg mot styresmaktene i spørsmålet om krig eller ikkje, men mange stilte spørsmål ved at så mange unge gutar kom heim i kister. For levningane av den ein gong så mektige Raude hær er skrale saker. Dårleg utstyrte geriljagrupper klarer halde stand mot soldatane, som er stadig yngre når dei blir skrivne ut. Per i dag har Russland ein vervehær, men mange ungdomar «på skråplanet» blir innrullert i hæren. Desse får ei mager opptrening før dei blir sendt ut for å bli drepne eller å drepe.

Det som verkeleg fekk mange til å stille spørsmål om krigen i Tsjetsjenia, var gisselaksjonen på Dubrovka-teateret i Moskva i slutten av oktober i 2002. Som aksjon heilt genial; korleis overmanne gisseltakarane utan å drepe gissel samstundes? Detaljer vil eg ikkje gå i her, då denne hendinga sikkert sit friskt i minne hjå dei fleste. Men kort gjekk det ut på at opprørarane ville ha russiske troppar ut or Tsjetsjenia – umiddelbart. Putin kunne ikkje etterkoma desse krava, og heile Russland følgte situasjonen spent ei par dagar. På fjernsyn over heile verda kunne ein sjå pårørande og andre krevje stans i russarane si krigføring i Kaukasus. Krigen blir heile tida stadig meir meiningslaus for folk flest. Til slutt fekk det heile si ende ved at russiske styresmaktar grytidleg om morgonen 26. oktober sendte gass inn i lokala, med resultat at alle gisseltakarane og 117 gissel døydde. Frå tsjetsjensk side kan denne aksjonen seiast å vera både vellukka og ikkje vellukka. For det første fekk ein satt fokus på ein krig som held på å bli gløymd grunna alt som har hendt etter 11. september 2001, og ein klarte å syne delar av den russiske opinionen kor ille denne krigen er (hugs «Stockholmssyndromet» (13)). Men samstundes likna denne aksjonen på noko som like gjerne kunne ha skjedd i Al Qu’aida-regi, meinte mange. Dei same meinte så klart at dette berre stadfesta banda mellom Al Qu’aida og den tsjetsjenske frigjeringsrørsla.

Frå Putin si side, kan aksjonen reknast som vellukka politisk, trass i dei 117 uskuldige som måtte bøte med livet. Putin måtte syne seg fram som ein handlingas mann for framleis å ha legitimitet for å halde fram krigen i Tsjetsjenia. Raidet mot teateret kan òg seiast å vera eit prov på Putins vilje og handlekraft, og ikkje minst viljestyrke. No rasar krigen som før, jamvel om opinionen er noko endra.

Kva er eigentleg oppnådd?

Vladimir Putin er framleis landets mest populære politikar, men har han eigentleg oppnådd noko? Det er parlamentsval i haust og presidentval i 2004. Det synast å vera sikkert at Putin blir attvald. I ei spørjeundersøkjing etter Dubrovka-hendinga, sa 83 % at dei var nøgde med Putin, medan berre 40 % var nøgde med utviklinga av levestandarden. I følge opplysingar frå russiske styresmakter, veks BNP med kring 4 % i 2002, inflasjonen var på kring 15 % og arbeidsløysa på 7,1 %. Reallønna veks med 8,5 %. Sett vekk frå inflasjonsraten, er dette imponerande samanlikna med fleire EU-land (til dømes Tyskland, EUs lokomotiv), men ein må ha i mente at Russland har eit mykje lågare utgangspunkt. BNP fell til under 50 % av 1990-nivå det siste året Jeltsin var president. Dessutan trengst auken i løner; 27 % lever under eksistensminimum, fleire av dei pensjonistar, 4 millionar er heimlause, 3,5 millionar er stoffavhengige og eit ukjend tal er alkoholikarar. Ser ein på dette, er det kan hende vanskeleg å skjøne Putins popularitet. Det er mogleg det kan løne seg å sjå på Russland soge; lengselen etter ein sterk mann er kan hende det som er avgjerande. Dessutan vedgår Putin av og til at folk hadde betre levekår under SSSR-tida, noko Jeltsin aldri gjorde offentleg. Og Putin har, som forgjengaren, full kontroll over media.

At Putin vil bli attvald som president, er nærast uomtvisteleg. Det er i så måte meir spanande med parlamentsvalet i haust. Det er her folks misnøye med den sosiale utviklinga syner seg. Eg tør i alle høve ikkje å koma med spekulasjonar. Men det er ikkje overveiande sannsynleg at den jamne russar vil klare å skape seg ei betre framtid. Russland er i større grad turbokapitalistisk enn fleire vestlege land, trass i somme fornuftige løysingar frå SSSR-tida som gratis lokaltelefon, billege husleige og ein bra og billeg kollektivtransport over heile landet. Men arbeidsløyse, fattigdom og sosiale problem er uunngåelege under kapitalismen. Og korleis skal Russland bli rikare enn det er i dag? Landet har ein del olje, særleg i Sibir, men det er dyrt å utvinne ho på grunn av klimatiske tilhøve, permafrost, osb. Industrien er liten, militæret kjøper ikkje opp alt lenger (dei har ikkje pengar å kjøpe for heller), mafiaen kontrollerer det som er av annan næringsverksemd. Det døyr fleire enn det blir født, noko som er typisk for sentral- og austeuropeiske land etter Berlinmurens fall. Dette seier litt om korleis folk trivst. Har du ikkje noko von for framtida, er det i alle høve ikkje noko vits i å setja fleire til verda for å oppleve den same misèren. Russland treng ein moderne, økologisk og demokratisk sosialisme, ikkje den perverse versjonen vi såg der føre 1991. Men det var betre då … I alle høve for breide lag av folket.

Noter

• 1. Undersøkjinga vart utført av Russlands statlege opinionssenter, og eg har henta ho frå Proletarskaja Gazeta sine internettsider http://pgazeta.narod.ru/. [Tilbake]
• 2. I boka si Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget 1993. [Tilbake]
• 3. Egge, side 286. [Tilbake]
• 4. KomSoMol (Kommunistitsjeskij Sojuz Molodjozji), «kommunistisk ungdomsunion» var partiets ungdomsorganisasjon. På slutten av 1980-talet var medlemsskap ikkje lenger obligatorisk. [Tilbake]
• 5. Tass (Telegrafnoe Agenstvo Sovetskovo Sojuza) – Sovjetunionens telegrambyrå. [Tilbake]
• 6. RSFSR = Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. I praksis tyder dette den russiske delen av SSSR. [Tilbake]
• 7. Pravda 26. desember 1991. Mi omsetjing. Seinare har eg funne ut at Hans Wilhelm Steinfeld nyttar den same teksten i si eige omsetjing til bokmål i boka si Frihetens bitre tiår, Cappelen 2001. Merk dessutan at Gorbatsjov her ikkje nytta tiltaleforma «Kamerat». [Tilbake]
• 8. For dei andre republikkane er situasjonen stort sett den same, om enn ikkje verre, enn det han er i Russland. Dei baltiske republikkane kan det hende blir EU-medlem innan kort tid, men levekåra har likevel vortne verre her dei siste åra. Fleire av dei sentralasiatiske republikkane er vortne statar sterkt påverka av styringssetta i landa dei grensar til i sør, og land som Ukraina (president Leonid Kutsjma) og Kviterussland (president Aleksandr Lukatsjenko) kan i ingen grad seiast ein gong å vera borgarlege demokrati. [Tilbake]
• 9. «Duma» er (gamal-/noko arkaisk)russisk for «ord». [Tilbake]
• 10. «Lebed» tyder forresten «svane» på russisk. [Tilbake]
• 11. I august 2001 kom boka FST sprænger Rusland i luften ut. Boka var skrive av Aleksandr Litvinenko (tidlegare etterrettingsoffiser i FSB) og Jurij Felsjtinskij (Historikar). Her beskriv dei korleis FSB planla og gjennomførde attentata. Attentata vart nytta som eit påskot for å gå til krig mot tsjetsjenarane. FST er forresten den danske nemninga på FSB. [Tilbake]
• 12. FSB (Federal’naja Sluzjba Bezopasnosti) – «Den føderale tryggleikstenesten». [Tilbake]
• 13. «Stockholmssyndromet» er ei nemning på det som skjer når gissel set seg inn i situasjonen til gisseltakaren og får sterk sympati for saka. Det kom appellar frå gislane inne i teateret om stans i krigen. Gisla argumenterte på sakleg vis, med stor kunne, ikkje berre med bøn om å få leva. Syndromet er kalla opp etter det som skjedde då den kjende svenske bankranaren Clark Olofsson tok to kvinnelege gissel. Det heile endte med ekteskap mellom det eine gisselet og Olofsson! [Tilbake]

Andre kjelder

• Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget, 4. opplag 2002
• Nogee, Joseph L. & R. Judson Mitchell: Russian Politics, The Struggle For A New Order, Allyn & Bacon 1997
• Kenez, Peter: A History Of The Soviet Union From The Beginning To The End, Cambridge University Press 1999
• Steinfeld, Hans-Wilhelm: Frihetens bitre tiår, Cappelen 2001
• Moynahan, Brian: The Russian Century, A History Of The Last Hundred Years, Random House 1994
• Nordisk Øst-Forum 4-1995, 1-1996, 1-1997, 1-1999, 4-1999, 2-2001

av Sara N Paretsky

Kanskje du alt veit at Patriot Act lar påtalemakta undersøke bibliotek, bokhandlar og jamvel heimane våre utan sakleg grunn. Eller at bibliotekarar som fortel at FBI har vore der, kan risikere fengsel på ubestemt tid. Eg visste ikkje noe om det, slett ikkje at politiet eller FBI hadde sikra seg utlånslister frå nesten tjue prosent av biblioteka våre. Då eg oppdaga det, starta eg med detta foredraget.

John Mortimer (engelsk advokat og forfattar), som skapte Rumpole frå Old Bailey, sa ein gong at «Brukstida for ein moderne … forfattar ligg ein stad mellom mjølk og yoghurt.» Om du vil vite grunnen til at det er slik, kan du spørre den intelligente sosiale kommentatoren Sylvester Stallone. Blakk og på knea skal han ha skrive manus til Rocky på tri dagar. «Ha,» sa han, og la til: «Eg er forundra over folk som brukar 18 år på å skrive noe. Det var så lenge han typen brukte på å skrive Madame Bovary. Og blei den noen gong bestsellar? Nei. Det var ei elendig bok og blei ein elendig film.»

På uforlikneleg vis snakkar Smartingen for bransjen. Jamvel om han ofte gir skapnad til den einsame helten som sigrar mot alle odds, har Stallone blitt ein av dei rikaste stjernene i USA, finansiert av selskapa han kjempar mot på skjermen.

Stallone speglar presist den merkelege blandinga landet vårt er: me trur me er solide individualistar, men stolar på enorme selskap – Weyerhauser, Enron, Disney – som me tiltrur å sjå etter skogane våre, varme heimane våre, eller gi oss grundige og etterrettelege nyheter.

I forlagsverda, som i mest alle delar av økonomien, har det gått mot megaselskap det siste tiåret. Eg feira nyss tjueårsdagen for utgivinga av første romanen min. Agenten min arbeidde nesten eitt år før han fann ein forleggar som tok sjansen på ein kvinneleg detektiv i hjertet av USA, men han sto på fordi han hadde dusinvis av forleggarar å gå til. Dei hadde magiske namn: Knopf, Scribners, Harper og Row. Når du sa namna, tenkte du på bøker. Du tenkte på Wharton eller Hammett eller Faulkner.

I dag er det i hovudsak sju forlag, med namn som Gulf & Western, Disney, Time-Warner. Du seier namna, og tenker på – Mikke Mus. Det tar typen atten år å skrive om kona til ein lege i provinsen? Spark tullingen. Det er nøyaktig det Harper-Collins (ein del av Murdoch-imperiet) gjorde for få år sidan – sa opp kontraktane med hundre forfattarar like lett som du kan seie opp eit bladabonnement, fordi dei brukte for lang tid på å skrive bøkene sine.

Mens det var agenten min som fann eit forlag, var det biblioteka som sette fart i karrieren min. Det vart selt 4.500 eksemplar av første boka mi, Indemnity Only («Ingen forsikring mot mord», Gyldendal 1984); 2.500 av dei gjekk til biblioteka. Salet var nok til at forlaget bad om bok nummer to.

Alt er vanskelegare for nye forfattarar i dag, på mange vis; eit er den stupande nedgangen i salet til biblioteka. På eit eller anna vis har me dei to siste tiåra bestemt – som ein nasjon av solide individualistar – at det er meiningslaust å betale skatt til beste for fellesskapet. Som resultat har me stadig kutta i bibliotekbudsjetta, til biblioteka i dag har om lag tridelen til å kjøpe bøker for samanlikna med tjue år sidan.

På same vis som biblioteka har vore tunge taparar i budsjettkrigen, har dei vore fremst i skotlina i åtaka på våre elska fridommar. I dag vil eg snakke som forfattar, som lesar, og som amerikanar om dei skremmande spørsmåla me står framfor rundt det å snakke og det å teie.

Alle forfattarar må kjempe seg fram frå togn til tale. Me må vere svært private og personlege for å finne ei røyst og ein visjon – og me må få arbeidet vårt til ei omverd der marknaden, eller offentleg harme, eller jamvel statleg sensur kan øydelegge røysta vår.

Det er ikkje eit nytt problem i USA. Då Melville gav ut Moby Dick i 1851, vart boka svært fiendsleg møtt av både ålmenta og kritikarane. Boka me i dag ser som eit hovudverk i amerikansk litteratur vart selt i svært få eksemplar. Mottakinga gjorde Melville forvirra – og fattig. Han tok håplause jobbar for å overleve, og sleit med skrivinga om natta. I nesten tretti år skreiv han bare fragment, småbitar av prosa som han brann ved daggry.

Kate Chopin, einsleg mor som forsørga seks barn med skrivinga si på 1880- og 1890-tallet, fekk ein slik storm av kritikk for romanen The Awakening («En kvinne våkner», Cappelen 1976) at Scribners faktisk stansa neste boka hennar, som då var komme til trykkeriet. Historia om ei kvinne som freista frigjøre seg frå eit undertrykkande ekteskap gjennom eit sidesprang kunne vore godtatt om ho var skriven av ein mann – jamvel ein som hadde brukt 18 år på boka – men det blei for mykje for dei 300 kritikarane som slakta The Awakening i 1899. Chopin sjølv døydde fem år seinare, femtifire år gammal, utan å sjå boka si trykt.

Å teie betyr ikkje å samtykke. Å teie betyr å døy. Når me har noe å seie, og me er redde for å snakke, eller blir nekta å snakke, kjenner me oss stengt inne.

Marknaden kan få oss til å teie, slik han gjorde med Melville. Offentleg hysteri kan gjøre det, som med Kate Chopin. Styresmaktene kan gjøre det ved direkte sensur. I USA i dag er det press for å teie frå alle desse områda.

For om lag eit tiår sidan, vart eg nesten dradd inn i eit Chicago-drama. Det som hendte: to menn – kall dei Ben og Jerry – eigde ei forretning saman på nordsida av byen. Dei hadde ei vanleg forsikring for slikt selskap; om den eine partnaren døydde, ville forsikringa dekke hans del av investeringa i selskapet.

Ben sto i med Lucy, kona til Jerry, og blei grådig: han ville ha Lucy og heile butikken for seg sjølv. Lucy sa seg einig, og hjelpte Ben å finne ein leigemordar til å drepe ektemannen. Når Jerry først var død, kunne dei få forsikringspengane og leve lykkeleg alle sine dagar. Dei fann ein ekte leigemordar, ikkje ein som var politimann i yrkeslivet. (Eg les stadig om uheldige kvinner som leitar på pubar etter leigemordarar som kan drepe ektemannen, bare for å ende opp med ein politimann i sivil som arresterer dei. Det ser ikkje ut som politiet har betre ting å ta seg til enn å henge rundt på pubar for å lure godtruande kvinner, men det er ei anna historie.) Vår historie er om Ben og Jerry og deira ekte leigemordar.

I tolvte time fekk Lucy kalde føter og tysta til politiet, som stoppa leigemordaren rett før han skulle drepe Jerry. Ben vart arrestert, og til sist funne skyldig i samansverjing for drap. Då politiet arresterte leigemordaren, fann dei ei bunke kartotekkort ved sida av han i bilsetet. Kortet på toppen hadde teksten «Killing Orders – Sara Paretsky».

Politiet var oppglødde; dei trudde dei hadde funne hjernen bak leigemordaren. Dei hasta til påtalemakta for å få særleg arrestordre. Og heldig for meg, nattevakta hos påtalemakta las krim. Han forklarte at Killing Orders var tittelen på ein av romanane mine («Ordre til mord», Gyldendal 1987). Leigemordaren hadde ei liste over bøker han ville lese når han låg i skjul etter drapet. Eg vart ikkje arrestert.

I dag kunne ei slik historie endt annleis. Med Patriot Act trong ikkje politiet grunn til arrestordre – dei kunne hevde at dei trudde arbeidet mitt var knytt til ei kriminalsak med mauleg samband til terrorverksemd, utan å seie eitt ord til påtalemakta. Arrestordre krev ikkje sannsynleg grunn: dei treng ikkje legge fram prov av noe slag. Dei kunne hente meg og overlate meg til meg sjølv og nekte meg advokat. Dei kunne holde meg på ubestemt tid utan tiltale. Dei kunne hindre meg å fortelle familien kor eg var.

Dei kan avlytte telefonen min. Dei treng ikkje rettsavgjerd for avlyttinga. Ein overraska student i California oppdaga det nyss: som ivrig videospillar snakka ho med venner om eit spill der bombesymbol var ein viktig del. To timar etter telefonsamtalen dukka FBI opp på døra hennar.

Patriot Act har ikkje avgrensa levetid, eit punkt som seier at tiltaka må bli vurdert på ny av Kongressen, eller går ut på dato, etter ei viss tid (vanlegvis to til fem år). Patriot Act gir politiet og FBI fullmaktene sine på ubestemt tid.

Jamvel om dei ikkje arresterer meg, kan agentar gå inn i huset mitt, leite gjennom og ta med seg arkiva mine, bøkene mine og kopiere filer frå pc-en min, utan å fortelle meg det, utan å vise meg ei rettsavgjerd. Dei kan gjøre det mot dykk personleg. Dei kan gjøre det på biblioteka dykkar.

På pluss-sida, kan dei kreve framlagt salslister frå bokhandlarane og finne fram til alle som kjøper bøkene mine. Eller dei kan finne ut om folk låner Killing Orders frå folke- eller universitetsbibliotek: lova seier dei kan tvinge bibliotekarar til å namngi alle som les ei slik bok. Det er eit pluss, ikkje sant? Den spesielle boka er lesen av om lag fem millionar rundt om i verda. Ville det ikkje vere verd å gå inn i privatlivet til fire millionar ni hundre og nittini tusen lesarar for å stoppe ein leigemordar?

Ganske visst er Patriot Act eit steg i rett retning – burde ikkje styresmaktene overvake alt me les og skriv, om det ville hjelpe lova å ta ein kriminell?

Det fanst ein statsskipnad som gjekk etter eit slikt opplegg i sytti år. I Sovjetunionen kunne du risikere straffearbeid for å lese dei gale bøkene. Eller skrive dei.

Den russiske forfattaren Abram Tertz, som sjølv sat seks år i sovjetisk arbeidsleir, såg faren arrestert mange gonger i Stalin-tida. Når politiet ransaka huset, såg dei alltid gjennom bøker og dokument først: las eller skreiv folk noe undergravande? Ein gong i huset til faren til Tertz fann dei verka til ein russisk poet med namnet «Biely», som er russisk for «kvit». Slik var faren til Tertz dømt alt før saka byrja; slik som me hata og frykta alle «raude», hata og frykta sovjetarane alle «kvite». (Fargen på flagget til det russiske imperiet var kvit, så tsartilhengarane danna den kvite hæren som sto mot dei raude i den russiske borgarkrigen frå 1919-21.)

Me likar å tru at me alle er som Rocky her i landet: urokkelege for individualisme og individuell fridom, og at det bare er i totalitære statar at folk vik unna for truslar. Eg er ikkje så optimistisk. Kanskje grunnen er at eg vaks opp i ein idyllisk by i midtvesten på 1950-tallet, då Amerika var besett av kommunisttrusselen.

I Lawrence, Kansas, var den kalde krigen noe verkeleg og nært for folk. I første klasse drog læraren ned eit kart og peika på ei enorm oransje boble. Det er Russland, forkynte Mrs Postma. Det var større enn oss, og ute etter å øydelegge oss.

Det var ein lidenskap å beskytte Lawrence og Amerika mot kommunismen, for Fridomskomiteane i byen, for John Birch Society og andre høgreorienterte grupper som overvaka alt frå undervisningsplanar i skolen til bøkene i biblioteket; ei viktig sak var å overvake om afroamerikanarane brukte offentlege rom og anlegg.

Dagsavisa peika vakent ut gudlause element i byen, og sette i verk mobbeaksjonar mot slike. Då foreldra mine protesterte mot eit religiøst vekkingsmøte på gymnaset – alle elevane hadde møteplikt – trykte avisa namn og telefonnummer, og oppfordra borgarane til å ringe for å fortelle dei kor lite USA hadde bruk for kommunist-elskande ateistar. I noen veker fekk foreldra mine hattelefonar midt på natta med oppfordring om å dra tilbake dit dei kom frå – det var sørlege Illinois for mors del, far kom frå Brooklyn. (Studentane som ikkje ville vere med på møtet, vart innelåste i eit lite rom dei fire timane vekkingsmøtet varte.)

Hugsar du TV-filmen Dagen etter? Filmen vart spilt inn i og rundt Lawrence. Alle var oppglødde over å ha eit filmmannskap i byen. Ein av vennene våre fekk til og med betalt for at ABC fekk sprenge den gamle løa hans. Men dagen etter at Dagen etter gjekk på lufta, marsjerte rasande borgarar til rådhuset og kravde at borgarmestaren måtte gå. Ved å la ABC lage film i Lawrence som viste korleis det verkeleg ville bli under ein atomkrig – dei enorme øydeleggingane, dei brente og lemlesta kroppane, strålesjuka – skulda fridomskomiteane borgarmestaren for å vise Sovjet at me bøygde unna atomkrig – me var redde for konsekvensane – eit syn som forresten vart delt av mange i staben til dåverande president Reagan, som freista snakke ABC frå å vise Dagen etter.

Jamvel utan Patriot Act var det hardt å uttrykke avvikande synspunkt mot den uttalte antikommunismen i Lawrence. Folk kviskra motstand mot fridomskomiteane, dei var redde for å snakke åpent ut mot dei.

Høyringane mot uamerikansk verksemd gjekk for fullt då eg var barn. Året eg blei fire gjekk Dashiell Hammett i fengsel for to brotsverk: han gav pengar til eit bøtefond for folk frå arbeidarrørsla, oppfatta som kommunistar av kongressen; og han nekta å namngi andre som gav pengar til bøtefondet. Utanriksdepartementet såg til at Hammetts bøker vart fjerna frå alle bibliotek med føderal støtte. Knopf, som hadde vore forleggaren hans i mange år, stoppa utgivinga av Malteserfalken av frykt for svartelista til komiteen. (Hammetts første bok heitte Raud haust, bevis nok for kongressen for Hammetts langvarige kommunistsympatiar. I røynda syner raudfargen til den elva av blod som renn gjennom boka – Blanche Knopf gav den namnet fordi ho mislikte Hammetts opphavlege tittel «Poisonville» («Giftbyen»). Så Hammett gjekk i fengsel i USA for å skrive ei bok med «raud» i tittelen, slik faren til Abram Tertz gjekk i sovjetisk fengsel for å eige ei diktsamling av ein eller annan kalla «kvit».)

I dag tillet me ennå ein gong frykta å få oss til å teie. Kort etter at Patriot Act vart vedtatt, gjekk 61 år gamle Barry Reingold, tidlegare telefonarbeidar i San Francisco, på treningsstudio og sa at «Bush har ingenting å vere stolt av. Han tjener dei store oljeselskapa, og olja er det einaste han er ute etter i Midtausten.» Ein av dei andre likte tydeleg ikkje det som vart sagt og rapporterte han til FBI. Dei sendte to mann for å snakke med han dagen etter. Reingold sa han trudde han hadde ytringsfridom. Det hadde han, sa agentane, men at dei likevel måtte skrive rapport om han.

Sist oktober vart ein mann som kikka på fremmendspråklege sider på internett på eit bibliotek i New Jersey, arrestert då han gjekk frå bygningen. Ein annan besøkande utan nok å lese på eiga hand vart skremt av å sjå ikkje-engelsk tekst på skjermen til naboen og ringte politiet; dei heldt på mannen i to dagar utan tiltale, nekta han å snakke med advokat og å ringe heim. Til slutt sette dei han fri utan kommentarar. FBI gjekk nyleg inn på St Johns College i Baltimore og arresterte ein student i biblioteket: ungdommen var logga inn på ein pratekanal og hadde kritisert presidenten. Skolen har fått pålagt teieplikt: læraren som meldte om hendinga, kan bli arrestert for å ha snakka om det.

Eg er ikkje optimist når det gjeld levekåra for avvikande tale i detta landet nærmaste tida. I dag, når me alle saman er fanga i frykt, når ålmenta lengtar etter handling mot alle våre fiendar, enten desse fiendane er verkelege eller fantasiar i haudet til John Ashcroft, – og når me ikkje bare er ramma av frykt, men ei lov som tillet vidtfamnande hemmelege tiltak frå styresmaktene, så blir mi eiga uro akutt.

Me har ei regjering som blandar løgnar med å teie.

Me har ei regjering som har kunngjort at presidentdokument kan bli heldt unna offentleg innsyn. Me har ei regjering som ikkje vil legge fram namna på dei som utforma energipolitikken i USA – din og min politikk – dei hevdar slik offentleggjøring vil undergrave nasjonal tryggleik. Me har ei regjering som freistar opprette eit sovjetliknande system der borgarane spionerer på og rapporterer einannan – med stenging av motorvegen for å arrestere tre medisinstudentar som første resultat.

Me har ei regjering som sist vinter overvaka heimetelefonane og e-posten til FN-utsendingane frå Chile, Mexico, Pakistan og Kamerun, for å få vite korleis dei ville røyste i FN på spørsmålet om invasjon i Irak.

Me har ei regjering som opprettar kontor kalla Information Operations, skapt for å plante falske historier i utanlandske media, for å bevege verdsopinionen til å stø handlingane sine. Kontoret vart stengt for eit år sidan og Donald Rumsfeld lova at det var borte for godt. Nå er det attende med nytt namn, med løfte om 250 millionar dollar i støtte frå Illinois’ eigen representant Henry Hyde.

Me har ei regjering som sette munnkorg på utanlandske styresmakter som mottar støtte frå USA; dei kan ikkje diskutere abort med eigne borgarar – ei teieplikt som direkte førte til 9.500 døde kvinner og 154.000 barn i tredje verda dei to åra sidan teieplikta vart sett ut i livet. (Sjå http://www.crlp.org/pub_fac_ggrbush.html.)

Me har ei regjering som laga falske dokument for å underbygge påstanden om at Irak hadde kjernefysiske våpen.

Me har ei regjering som beordrar biblioteka til å øydelegge ei rad offentlege dokument som dei ikkje ønskar ålmenta skal lese.

Og me har ei presse i USA som villig bøyer av for ønsket frå regjeringa om å teie på alle desse områda.

Det bles ein kald vind i dag, som truar med å øydelegge dei dyrebare fridommane våre. Noen seier: å – fridommane våre er angripe før, men me har alltid fått dei tilbake. Men me har aldri fått dei tilbake utan å kjempe svært hardt for dei, og det er vanskeleg å kjempe for fridommen når du risikerer fengsel eller utestenging for å vere «upatriotisk» – stempelet John Ashcroft set på alle som stiller spørsmål ved Patriot Act – eller risikerer sparken – som Tom Gutting fekk, journalist frå Texas som mista jobben for å stille spørsmål ved handlingane til presidenten i vekene etter 11. september.

Alle statane i USA har lovverk, skrivne eller gjennom rettspraksis, som skal verne bibliotekbrukarane: det me les, det me låner, det me ser på nettet, er vår eiga sak – jamvel om me les Killing Orders eller dikta til Biely.

Patriot Act set til sides tilliten som ligg i desse lovene. Patriot Act tillet styresmaktene å tvinge biblioteka til å lage utlånslister, internettloggar eller lagre opplysningar av alle slag. Etter rettsavgjerd, kan ikkje biblioteket eller bibliotekarane offentleggjøre at avgjerda finst, eller det faktum at listene finst som resultat av rettsavgjerda. Brukarane må ikkje få vite at listene deira vart gitt til FBI, eller at dei er utsett for granskingar frå FBI. I tillegg treng heller ikkje styresmaktene vise til «sannsynleg grunn» for å få ei rettsavgjerd. I staden treng påtalemakta bare vise til at listene kan vere knytt til ei pågåande gransking som omfattar terrorisme eller spionverksemd.

I følge Connecticut Law Tribune og Library Journal har FBI eller politiet brukt Patriot Act 546 gonger for å få utlevert eller gå gjennom biblioteklister det første året. Det er bare rapporterte tall: noen bibliotek kan ha vore for redde for konsekvensane til å melde frå om åtaka, jamvel anonymt. Me veit ikkje kva for bibliotek som var involverte, fordi bibliotekarane risikerer arrestasjon om dei melder frå om slikt. Dei kan komme årevis i fengsel for å fortelle meg, hennar eller hans brukar, eller ektefellane sine, at politiet har sikra seg utlåns- eller internettlister frå biblioteket dykkar.

Samtidig som han ubarmhjertig fotfølger lesarane i landet, har statsadvokaten stansa alle freistnader på å spore våpeneige. Kanskje kan NRA (National Rifle Association, høgreorientert organisasjon som arbeider mot våpenkontroll i USA) ta i bruk nytt slagord: våpen set ikkje USA i fare, det gjør bøker.

Kva er eit høveleg svar frå ein forfattar i slike tider? På enklaste nivå, trur eg jobben min er å halde fram med å skrive historier som – håper eg – folk ønskar lese. Men sjølvsagt skriv eg ikkje i eit vakuum, og det offentlege klimaet påverkar både det eg ønskar å seie, og det eg kjenner eg kan seie fritt.

Eg avslutta skrivinga på den sist utgitte romanen min – Total Recall («Intet glemt», Aschehoug 2002) – i februar 2001. Det er alltid ein depresjonsperiode når skrivinga er avslutta, og ein periode med intenst arbeid pga kommentarane frå redaktøren, så det var blitt juli 2001 før eg kjente meg klar til å tenke på eit nytt prosjekt. Eg hadde lova ei bok i VI-serien, og prøvde meg fram med idear.

I Total Recall hadde eg sendt Morrell, kjærasten til V I Warshawski, til Afghanistan. Eg gjorde det faktisk for å få han bort frå Chicago – av vegen for etterforskinga til VI. Kjærastar er vanskelege i krimseriar – så sant dei ikkje er direkte blanda inn i plottet øydelegg dei framdrifta i historia.

Eg sendte Morrell til Afghanistan delvis fordi det var langt borte, og delvis fordi eg var interessert i Taliban. Eller uroa av Taliban er nok betre å seie – ikkje som ein trussel mot USA, men som ein trussel mot livet og velferda til kvinnene i Afghanistan. Som ein heller grotesk fotnote: Total Recall vart utgitt 4. september 2001. Den 9. september, fekk eg e-post frå ein lesar som ville vite kva Taliban var, og korfor eg alltid fylte bøkene mine med saker ingen hadde høyrt om.

Eg har notata eg laga i juli 2001 då eg byrja arbeide med tema til den nye boka. Eg hadde lese Ahmed Rashids bok om Taliban. I boka fortel han korleis Unocal og det argentinske oljekartellet bidrog med pengar til mutene Taliban betalte til Mullah Omar – både Unocal og argentinarane ønska seg retten til å bygge ei oljeleidning gjennom Afghanistan, og Mullah Omar flørta med begge. Eg byrja sjå for meg ei historie med store oljeselskap og mutingar, men eg kunne ikkje heilt sjå korleis eg kunne knytte ho til Chicago. Og eg likar at bøkene er knytte til Chicago, der VI kjenner tilhøva.

Neste notat er frå 8. august 2001, og handlar om noen som jobbar for eit stort landbruksselskap, som hemmeleg produserer våpenklassifisert antrax.

Etter 11. september var alle desse ideane ubrukelege. Som alle andre i landet, alle i rommet her, var eg rysta i mitt inste av åtaka. Eg kjente meg sårbar, redd, utrygg. Eg veik tilbake for å bruke noen av hendingane den spente hausten i romanen min.

Eg visste eg måtte komme meg i arbeid, men hjernen var frosen. Til slutt byrja eg på ei bok som ikkje dreidde seg om 11. september eller ettervirkningane anna enn reint indirekte (Blacklist, 2003). Dei siste atten månadene, ettersom hendingane utvikla seg, ettersom uroa mi vart delt mellom frykt for utanlandske ekstremistar og våre eigne ekstremistar i regjeringa her heime, kjente eg meg skilt frå arbeidet mitt, fordi skrivinga mi ikkje var der dei medvitne tankane og uroa mi var. Men dagens hendingar er så ferske i desse tidene – kvar dag kjem med nye spørsmål, ein ny trussel – at det ville vere dumt å skrive ei bok på eit slikt grunnlag. Så tenkar eg au på rådet frå den franske forfattaren Andre Gide: Dårleg litteratur blir skapt av gode meiningar.

Uansett liker eg ikkje sosialpolitiske romanar, bøker skrivne bare for å få fram ein tanke – for å vise at fire bein er betre enn to, eller at alle menn er testosteron-galningar, eller at dei som drikk sjampanje er upatriotiske. Det er ein grunn til at dei forfattarane me kjenner til frå Stalins Sovjet er Pasternak og Akhmatova, ikkje Gribachev, som skreiv Vår på kollektivfarmen Siger. Pasternak kan ha ønska å få fram ein tanke, ein glødande tanke, om fridom, om forvirringa me kjenner midt i sosiale omveltingar, og kor vanskeleg det er å handle rett. Men han ønska å skrive om menneske fanga i hendingane, ikkje idealiserte politiske typar.

På same tid er bøker ei støtte og ei leiesnor: dei syner oss at me ikkje er aleine i trua på fridom og sjølvstende. Den russiske poeten Ratushinskaya, som sat tri år i straffekoloni for skrivinga si, nytta eit lite teaterstykke då ho studerte i Odessa på 1970-tallet. Ho plasserte tjue personar på ein mørk scene. Ettersom lyskastaren vart retta på kvar enkelt person etter tur, sa han «Kva kan eigentleg ein person gjøre aleine?»

Mine eigne historier kjem ut av hendingane rundt meg, men hendingane rundt meg i dag hindrar meg i å omgjøre dei til historier. Eg har ofte skrive om korrupsjon i næringslivet, og den kyniske likesæla store institusjonar syner for velferda til vanlege borgarar. Men Enron og Harken Energy overgår fantasien min.

Etterforskaren min løyser sakene sine med slit og hardt arbeid, men ho kan ikkje stole på at rettsapparatet straffar kriminelle som har gode kontaktar. Og vips, nok ein gong overgår naturen sjølv min eigen kunst, ved å plassere ein insidar frå Enron som ansvarleg for hæren; ein oljelobbyist som statssekretær i innanriksdepartementet; styreformannen i Halliburton Company, som selte mest i verda til Irak frå 1998 til 2000, som visepresident i USA.

Detektiven min vender seg ofte til vennen Murray Ryerson som er journalist, og som kan offentleggjøre sanninga og gjøre det vanskeleg for dei kriminelle å halde fram i jobbane sine, jamvel om dei kan sitte att med aksjane sine. Men over heile USA har aviser som den Murray arbeider i, vorte kjøpte opp av gigantiske medieselskap, som halverer journaliststaben, fordi aksjekursen fyk i veret kvar gong dei tyr til masseoppseiingar. Derfor har ikkje avisene ressursar til å granske skandalar i næringsliv eller styringsverk. Og mange gonger, kanskje oftast, er avisa eller tv-selskapet sjølv del av eit konglomerat som enten deltar aktivt i liknande kriminalitet, eller au ønskar dei ikkje avsløre kriminalitet frå styresmaktene fordi dei er ute etter politiske fordelar.

Presidenten i Fox News er faktisk ein av medierådgivarane til president Bush; etter novembervala, skrøyt han offentleg av at han hadde nytta Fox News til ufordelaktig dekning av demokratar som låg bra an, for å sikre ein republikansk kongress. Clear Channel, der administrerande direktør er nok ein Bush-donor, har brukt sine 1.200 radiostasjonar for å sette i verk opptøyar mot Dixie Chicks.

Eg kjenner det ofte som eg jobbar under ei giftsky i dag, ikkje med bakteriar eller med stråling, men løgnar. Når regjeringa seier me skal kjempe mot aids i Afrika, men nektar noen å dele ut eller nemne kondomar, veit eg at eg er i 1984-verda. Når regjeringa seier me står framfor akutte truslar, at eg må pakke meg inn med plastikk og kraftteip, men at eg må gå for å handle fordi det er godt for økonomien, då blir eg mållaus av den manglande samanhengen mellom sanning, løgnar – og kraftteip.

Eg hatar å vere makteslaus. Eg hatar at detektiven min er makteslaus. Men eg kan ikkje la ho oppføre seg som ein av Robert Ludlums superheltar, som tvingar FBI og Disney på kne og så vandrar vidare, fordi historiene mine kviler for mykje på den verkelege verda. Heltane mine må løyse problema sine slik me alle gjør i den verkelege verda. Eg vil bare ikkje stille VI framfor så store spørsmål som noen andre heltar må takle. Ho vil ikkje døy for det ho trur på, ho vil ikkje teie, ho vil ikkje selje vennene sine. Det er det beste eg kan tilby ho og lesarane mine slik verda er i dag.

Fordi mi eiga største glede kjem frå orda til andre som skriv, håper eg historiene mine au kan gi lesarane noe trøst i natta, gi litt lys på ein formørka veg. For to tusen seks hundre år sidan, skreiv poeten Sapfo (1) – som såg gudinna stige ned frå himmelen i ei vogn trekt av spurvar:

Jamvel om dei
bare er pust, orda
eg styrer
er udøyelege.

Som barn flykta eg til bokverda og dagdraumane frå ei uvennleg verd, og lengta etter magien, lengta etter å finne døra til Narnia eller andre eventyrland. Som vaksen studerer eg nøye spurvane utanfor vindauget mitt: eg lengtar framleis nok etter magien til at eg håper dei skal bringe meg gudinna, men til sjuande og sist må eg godta at dei er hardkokte byfuglar, som freistar halde seg i live i ei verd som er hard mot små kryp, og mot diktarar.

Når eg går inn i eit bibliotek, når eg går inn i bokverda, merkar eg skyggar frå fortida bak meg, dei prøver gi meg mot. Eg høyrer Patrick Henry skrike til Burgess-forsamlinga (2) «Er livet så kjært, og freden så herleg, at dei kan kjøpast for lenkar og slaveri?» Eg høyrer Sojourner Truth (3) fortelle meg at handa som får vogga til å røre seg au kan få båten til å skake, og Horace Greeley (4) seier: «Eg vil absolutt ikkje teie.»

Det er mitt einaste håp, mot desse kreftene som freistar få oss til å teie, som vil ta frå oss røysta vår og dei dyrebare fridommane våre, at mine ord, Sapfos ord, orda til Sojourner Truth, i sanning orda i grunnlova, at alle desse orda som bare er pust ikkje bare vil vare, men sigre.

Notar:

• (1) Gresk kvinneleg poet; gjendiktingar av Svein Jarvoll kjem på Gyldendal i haust. Her omsett frå den engelske teksten i stykket til Paretsky.
• (2) House of Burgesses var den første lovgivande forsamlinga (bare kvite menn som hadde noe eigedom var valbare) i dei amerikanske koloniane. Ho kom saman første gong i 1619. Patrick Henry, eit fridomssymbol i USA, sat i forsamlinga på 1700-tallet.
• (3) Isabella, fødd som slave rundt 1797 og levde under 5 slaveeigarar før ho vart fri 4. juli 1827 då slaveriet vart avskaffa i staten New York. Ho førte sak for å få tilbake sonen som var ulovleg selt vidare, og sigra.
• Omreisande predikant, tok namnet Sojourner Truth (= omreisande sanning; den første mobile roboten som landa på Mars heitte Sojourner etter ST). Ho var sentral i arbeidet mot slaveri. Dama som aldri lærte lese og skrive, var ein stor talar, og er særleg kjent for talen «Ain’t I a woman?» på ein kvinnekonferanse i 1851.
• (4) Son av småbrukar og lausarbeidar, starta fleire aviser og litterære blad på 1800-tallet. Omstridd i samtida.

av Arne Byrkjeflot

Målet er å lage en grunnlov for Den europeiske union eller ESA, Europas forente stater. De kaller det konventet. Navnet skal minne om den framskrittsvennlige amerikanske grunnloven fra 1787.

Historia bak Den europeiske unionen er historien om en maktelite som etter å ha slitt i et par tiår med å få vedtatt en politisk union over bordet, finner ut at de må gå bakveien. Innføre et indre marked, så en økonomisk union og så bruke dette for alt det er verdt for å få den politiske union på plass.

Denne planen har vært fulgt til punkt og prikke med stor suksess, nesten for stor suksess. Nå er den økonomiske unionen på plass, ja den skal til og med utvides med ti land 1. mai 2004.

Nå må den politiske unionen på plass. Nå må det på plass et eget budsjett for EU som kan tåle smeller i den økonomiske union. Det må på plass et styringssystem som gjør at små land ikke kan hindre det de store ønsker. Det må bli slutt på vetoretten som stort sett gjelder utenom det indre marked.

Det må på plass en utenrikspolitikk og en militærpolitikk som er denne økonomiske kolossen verdig. Det må bli større mobilitet over landegrensene. Og sist men ikke minst, på et eller annet vis, må denne staten skaffe seg en legitimitet i sin befolkning, ellers vil ikke denne kolossen holde sammen når det kommer kriser og upopulære beslutninger må tas. EU er som en overlesset sykkel, holder du ikke framdriften oppe, så faller du, tungt.

Alle disse problemene har toppmøtene slitt med lenge. Maastricht og Nice er nyskrivninger av EUs grunnlov, men det er fortsatt en grunnlov som stort sett grunnlovfester kapitalens fire friheter. I Nice ble det vedtatt et charter om innbyggernes grunnleggende rettigheter, slik grunnlover ofte har.

Men den er ikke bindende. Sannheten er at unionsprosessen henger lengre og lengre etter økonomien.

Laeken

Derfor valgte toppmøte i Laeken høsten 2001 å gå utenom bøygen, de satte ned en egen forsamling som skulle utarbeide forslag til ny grunnlov, et EU-konvent. Leder for Europabevegelsen, Valéry Giscard d’Estaing, ble leder for konventet. Han blir assistert av Giuliano Amato, tidligere italiensk statsminister og Jean-Luc Dehaene, tidligere belgisk statsminister.

Konventet startet sitt arbeid 1. mars 2002 og skulle ha et ferdig forslag i mars 2003 som kan vedtas i juni 2003. Dette ser ut til å bli litt forsinket, forslaget kommer i juni og skal vedtas på toppmøte i desember. Arbeidsmåten er fire arbeidsgrupper. Mandatet er et fire siders vedtak fra Laeken.

Laeken-erklæringa bør trykkes i sin helhet i alle nei-aviser, fordi den ikke bare er en forbilledlig framstilling av det radikale ja sin retorikk, men også dens problemer. Her følger noen sitater som en appetittvekker:

«Europas nye rolle i en globalisert verden

Nå, da den kalde krig er forbi, og vi lever i en globalisert og fragmentert verden, er det på tide, at Europa påtar sig sitt ansvar for å styre globaliseringen. Den rolle, som det skal spille, er den rolle, som tilkommer en makt, som resolutt bekjemper alle former for vold, terror og fanatisme, og som heller ikke lukker øynene for opprørende urettferdighet i verden.

Kort sagt en makt, som vil endre balansen i verden, så den ikke kun er til fordel for de rike, men også de fattigste lande. En makt, der etter etiske prinsipper vil sette rammer for globaliseringen, dvs. forankre den i solidaritet og bæredyktig utvikling.

De europeiske borgeres forventninger

Borgerne forventer flere resultater og bedre svar på konkrete spørsmål og ikke en europeisk superstat av institusjoner, som blander sig i alt.

Borgerne krever kort sagt en klar, gjennomsiktig, målrettet og demokratisk styrt strategi fra EUs side. En strategi, som gjør Europa til et forbilde, som kan angi retningen for verdens fremtidige utvikling. En strategi, som gir konkrete resultater i form av flere arbeidsplasser, større livskvalitet, mindre kriminalitet, kvalitet i undervisningen og bedre helsevesen. Der er ingen tvil om, at Europa må skaffe sig nye ressurser og gjennomføre reformer for å nå dette mål.»

Konventets oppgaver

Konventets oppgaver er fastlagt slik:

• Skape en klarere arbeidsdeling mellom det lokale, det regionale, det nasjonale og det europeiske nivået.
• Avklare de nasjonale parlamentenes rolle, både i forhold til Europaparlamentet og Det europeiske råd/Unionsrådet.
• Gjøre EUs charter for grunnleggende rettigheter bindende, som eventuelt kan ses i sammenheng med å:
• Forenkle EU-traktatene, enten ved å etablere en minimumstekst på basis av alle traktatrevisjoner fra 1957, eller på basis av charteret å sikte mot en helt ny europeisk konstitusjon.
• Utvide ordningen med flertallsavgjørelser, blant annet for å kunne håndtere beslutningsprosesser i et EU med over 20 medlemmer.
• Innføre en ordning med en direkte valgt europeisk president, både for å øke EUs legitimitet og innflytelse.
• Oppgradere EUs utenrikspolitikk og innenriks- og justissaker.
• Innføre direkte skattlegging i stedet for at EU som nå hovedsakelig finansieres gjennom bidrag fra medlemslandene.

Det er iallfall ingen overdrivelse å si at dette er et vidt mandat. Alt kan foreslås, alt kan vedtas.

Nå har arbeidsgruppene vært i arbeid noen måneder og har rukket å komme med sine anbefalinger. EU-kommisjonen har kommet med sitt eget forslag og Tyskland har meldt utenriksminister Joschka Fischler inn i konventet og fremmet Tysklands syn. Foreløpig har vi fått følgende konkrete forslag:

• Arbeidsgruppa for forenkling foreslår å kutte ned antallet EU-instrumenter fra 15 til 5. I praksis er dette stort sett navnendringer uten virkelig innhold. Nå skal for eksempel direktiver hete EU-rammelov. Viktigere er det at de foreslår vetoretten opphevet på de fleste områder. I tillegg skal også parlamentet komme inn i lovgivningsprosessen, ikke bare kommisjonen.
• Arbeidsgruppa for frihet og rettferdighet ville legge hele den tredje søyle inn under den første, dvs. felles EU-grensepoliti, hele asyl- og innvandringsområdet ses på som en del av det indre marked og får dermed flertallsavgjørelser. Lovgivning overføres til EU på forbrytelser som er grenseoverskridende, alvorlige, «imot EUs felles interesser» og «nødvendig for EUs handlekraft på rettslige områder». Europeiske arrestordrer brukes som eksempel.
• Arbeidsgruppa for utenrikspolitikk går inn for en slags europeisk president og opprettelse av EU-ambassader, blant annet i FN, og økt bruk av flertallsavgjørelser.
• Arbeidsgruppa for forsvar går inn for et felles «våpenagentur» for å styrke den europeiske våpenindustri, øke militær styrke og mer fleksibel slik at den passer inn i det tysk/franske forslaget om en EU-hær. I følge dette forslag kan noen få EU-land gå foran og rett og slett opprette en EU-hær. Uten vetorett.
• Arbeidsgruppa for økonomi vil ha «den åpne koordinasjonsmetode» inn i forfatningen, dvs. at EU vedtar felles økonomiske mål, mens medlemsstatene må oppfylle dem.

Den eneste gruppa som prøvde seg på å oppfylle noe som helst av det som kunne vært tolket ut av det svulstige mandatet, var gruppa for komplementær kompetanse. Her foreslo gruppa at på områder der både EU og medlemsstatene har myndighet, så kunne EU fortsatt sette i gang program i medlemsstatene på egen hånd, men de var ikke juridisk bindende. Gruppa foreslo at det skulle være enstemmighet ved benyttelse av den berømte gummiparagrafen (artikkel 308), den omstridte paragrafen som EU bruker for å utvide sitt myndighetsområde på bekostning av medlemsstaten. Dette var den eneste gruppa som møtte en nesten unison motbør, de toneangivende ville ikke ha noen innskrenkning i EUs myndighet. Slik gikk det med mandatets vakre ord. Giscard har varslet et forslag om at de nasjonale parlament skal anerkjennes og at det skal opprettes et samarbeide mellom disse. Men det er totalt uklart hva slags rolle denne nyordning skal spille.

I tillegg ble det presset fram en egen gruppe for å se på sosiale spørsmål. DEFS, Den europeiske faglige samorganisasjon (der norsk LO er medlem) har presset på for å få inn den sosiale dimensjon. Deres dokument fra oktober 2002 med overskriften: «En unionsforfatning for et socialt borgernes Europa», er også verdt et studium. EFS går inn for felleseuropeiske overenskomster og felles konfliktrett. Problemet er at dette åpner for at EU-domstolen vil bli arbeidsrett og overdommer i tolkning av avtaler og regulering av konflikter.

Denne gruppa har ikke kommet med noen innstilling enda (kommer i februar) men lekkasjene viser at det blant annet er fremmet forslag om europeisk minimumslønn og retten til sympatistreik på tvers av landegrenser, men med stor motstand , spesielt fra England.

Da EUs charter ble vedtatt i Nice, ble det samtidig vedtatt (artikkel 137.6) at EU ikke kan regulere lønnsforhold, organisasjonsrett og konfliktrett. Denne paragraf vil DEFS og krefter i arbeidsgruppa oppheve.

EU-president

Her står vi nå, om et halvår skal EU altså vedta en ny grunnlov. Den vil gi mer union, vi vil få en slags EU-president som skal representere EU overfor andre land (i dette ligger også at dagens rullerende ordning, der hvert land leder EU i et halvt år oppheves), vi vil få et nytt styringssystem med mer makt til de store, vi vil få en EU-hær trolig styrt av Tyskland og Frankrike men i EUs navn.

Så vil det bli mer flertallsavgjørelser på stadig flere områder. Dette er det viktigste skrittet. Vi vil få en overnasjonal myndighet på asyl og innvandring og på det som kalles grensesprengende kriminalitet. Gjennom Schengen legges først grensene åpne for internasjonale bander og så blir dette brukt som argument for europeiske arrestordre, Europol, overvåkningssystem og vilkårlighet.

Vil de så greie å gjøre noe med det berømte demokratiske underskudd? Svaret er nei, ikke en døyt. Riktig nok vil EU-direktiv få nye navn, men det blir ikke tilbakeført makt til medlemsstatene. Vi ser det hver gang det kommer opp et konkret forslag, så er de der og irettesetter. Parlamentet kan nok få større makt, men i parlamentet har medlemsstatene enda mindre innflytelse enn i kommisjonen.

Det vil bli vedtatt et charter som slår fast borgernes grunnleggende rettigheter. Minimumsretter høres jo fint ut, men problemet er at fortolkning av charteret overføres til EF-domstolen. Dette har to sider:

For det første tas myndighet fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

For det andre betyr dette at EU-domstolen får myndighet til å blande seg inn i lov og avtaleverk i medlemsland på en rekke nye områder. Spesielt når sterke krefter med støtte fra den offisielle europeiske fagbevegelsen ønsker at EU skal vedta sosiale minstestandarder og åpne for EU-overenskomster. I så fall vil EF-domstolens kompetanse bli dramatisk utvidet. Da vil vi få et system der individuelle rettigheter raskt overstyrer både de kollektive avtaler og vårt kollektive velferdssystem.

Tidsinnstilt bombe

Det mest uavklarte spørsmålet er EUs økonomi. I dag finansieres EU av medlemslanda og har et budsjett om lag som et norsk statsbudsjett. Nå foreslås det å gi EU retten til å innføre en direkte skatt fra innbyggerne.

Dette er et omstridd spørsmål, men neppe til å komme utenom dersom unionen skal overleve særlig lenge. For det første finnes det ikke penger til å stå i mot en økonomisk krise i ett eller flere medlemsland. For det andre har problemene med utvidelsen blitt utsatt i to år. De første to åra skal de nye medlemslandene få støtte på om lag 25 % av det dagens medlemsland får. Da skal de inn i støttesystemet, men uten at innbetalingene skal øke. Et helt umulig vedtak som ligger der som en tidsinnstilt bombe.

Det går fort i EU nå. Veldig fort. Grunnlov til jul, utvidelse neste vår, EU-hæren er under etablering. Dette skjer i ei tid da økonomien mest ligner en krisetilstand. I denne prosessen er det verken tid eller plass til demokratiske reformer. Det bare forstyrrer. Tvert imot. Mindre og mindre vil bli avgjort i medlemslanda, mer og mer i kommisjon og parlament som er helt fremmede for folk. Men de har verken politisk vilje eller økonomiske muskler til å møte problemene i de nye EU-landa, de har ikke styrke til å være noe mer enn USAs logrende bikkje med noen sinte bjeff innimellom. Dette må nødvendigvis skjære seg. Det finnes ikke lenger noe tiltak som kan holde tempoet oppe, nå starter forfallet. Det er på dette tidspunktet enkelte sosialister synes det er på tide å gå inn for å påvirke og deretter bruke EU til å skape en bedre verden.

Det er fortsatt uklart hva dette vil bety for EØS-avtalen. EØS-avtalen omfatter i dag stort sett EUs første søyle. Den skal utvides. Jeg frykter at fri bevegelse av arbeidskraft vil bli en kile for å utvide EØS-avtalens omfang. Slik vi nå ser at det norske pensjonssystemet er under angrep fordi det hindrer arbeidskraftens frie bevegelse, så kan dette rakt utvides til store deler av det norske velferdssystemet.

Ordforklaring: Konvent: I følge Gyldendals fremmedordbok betyr «konvent» følgende: «møte, forsamling, sammenkomst; forsamling av alle stemmeberettigede munker eller nonner i et kloster».

av redaktørane i Monthly Review

Hovudmålet med Washingtons Irak-politikk er ikkje mindre enn å fremme verdsherredømme for USA, ved å hevde dominansen sin over heile Midtausten. Det verda står framfor nå, er derfor ei avgjørande ny utvikling i imperialismen si historie.

Offisielt er målet med Washingtons Irak-politikk i dag eit «regimeskifte» – anten ved militærkupp eller gjennom invasjon frå USA, rettferdiggjort som eit «førebyggande åtak» mot ein røvarstat oppsett på å utvikle og spreie masseøydeleggingsvåpen (note 1). Men ein invasjon frå USA, om han skulle komme, vil ikkje avgrense seg bare til regimeskifte i Bagdad. Hovudmålet er ikkje mindre enn å fremme verdsherredømme for USA, ved å hevde dominansen sin over heile Midtausten. Det verda står framfor nå, er derfor ei avgjørande ny utvikling i imperialismen si historie.

Imperialismen i dag er avgjort ikkje slik han var på 1800-tallet. Tidleg i den moderne imperialismen si historie utfordra mange makter det britiske hegemoniet i ulike delar av verda – særleg Tyskland, Japan, og USA. Imperialismen hadde mange særdrag i denna perioden: Dei europeiske maktene som delte Afrika; auka gjensidig konkurranse på markeda i Europa; Tyskland utfordra i aukande grad London som kjerneområdet i det internasjonale pengemarkedet. Samtidig freista USA komme seg inn på dei europeiske markeda, og utvikla sine eigne koloniar og interesseområde i Latin-Amerika og Asia. Hovudårsakene til første verdskrigen omfatta både den bitre kampen mellom stormaktene om koloniar og marked, og den tyske freistnaden på å eliminere Storbritannia som sentrum for internasjonale penge- og varemarked.

Perioden etter første verdskrigen representerte andre fase i den moderne imperialismen. Gjennom Versailles-traktaten delte vinnarane byttet, med eit felles mål – nederlag for bolsjevismen. Thorstein Veblen skreiv at å feie bolsjevismen av kartet ikkje bare var ein hemmeleg del av Versailles-traktaten, det var sjølve fundamentet for avtalen (Essays in Our Changing Order, 1934, side 464). Men planen om å isolere og velte Sovjetunionen vart avbrote av depresjonen og av andre verdskrigen, som kom som resultat av kampen aksemaktene Tyskland, Italia og Japan førte for å skaffe seg ein større bit av verda.

Ein tredje fase i imperialismen utvikla seg etter andre verdskrigen. Under krigen hadde USA, som ein ny hegemonisk stat innanfor den kapitalistiske verda, utvikla ein plan for å vinne kontroll over det dei såg på som dei strategiske sentra i verdsøkonomien – eit mål som på den tida bare vart avgrensa av det sovjetiske interesseområdet. I den samanhengen beskreiv Noam Chomsky i november 1981 korleis USAs geopolitiske strategi vart utvikla i perioden slik:

«Den allmenne tenkemåten som utanrikspolitikken i USA har utvikla seg innanfor sidan andre verdskrigen, er best framstilt i planleggingsdokumenta som vart laga under krigen av Utanriksdepartementet og Rådet for utanlandssaker, som møttest i ein 6-årsperiode i War and Peace Studies Program, 1939-45. Dei visste, iallfall i 1941-42, at USA på slutten av krigen ville sitte med ein kolossal verdsomspennande dominans. Spørsmålet vart: «Korleis organiserer me verda?»

Grand Area

Dei laga eit opplegg kjent som Grand Area Planning, der Grand Area er definert som det området som med deira ord var «strategisk naudsynt for verdskontroll». Den geopolitiske analysen bak freista klarlegge kva område av verda som måtte vere «åpne» – åpne for investeringar, åpne for gjeninnføring av profitt som leiesnor for politikken. Dvs. åpne for å bli dominert av USA.

For at USA-økonomien skulle lykkast utan forandringar innanlands (eit avgjørande punkt som går igjen i alle diskusjonane i denna tida), utan omfordeling av inntekt eller makt, eller politiske reformer, slo War and Peace-programmet fast at minimumsområdet som var strategisk naudsynt for verdskontroll, omfatta heile den vestlege halvkula, det tidlegare britiske imperiet som dei var i ferd med å bygge ned, og Fjerne Austen. Det var minimum, og maksimum var verda.

Ein stad i mellom dei to låg opplegget med Grand Area – og oppgava med korleis det skulle organiserast med finansinstitusjonar og planlegging. Detta rammeverket heldt seg konstant gjennom heile etterkrigstida.»

Frigjøringa av dei europeiske koloniane og nederlaget for Japans ambisjonar i Stillehavsområdet gjorde at USA-kapital, støtta av USAs militærmakt, kunne starte med å trenge seg inn på marked som tidlegare hadde vore utilgjengelege. Mens Bretton Woods-avtalen gav eit nytt økonomisk rammeverk for imperialistmaktene, vart USA-styrkar og skjulte militæroperasjonar sett i verk i aukande tempo rundt om i verda – krigar i Korea og Vietnam, styrtinga av regimet i Iran, Guatemala og Chile, freistnaden på det same på Cuba, og innblanding i tallrike borgarkrigar i Sentral-Amerika og Afrika.

Avgjørande for heile tanken om Grand Area var kontroll over Midtausten, som vart sett på som del av det gamle britiske imperiet, og absolutt naudsynt for å ha økonomisk, militær og politisk kontroll over verda – ikkje minst fordi det var lageret for mesteparten av dei kjente oljereservane i verda. Slik starta USA ein lang serie åpne og hemmelege intervensjonar i regionen på 1950-tallet; den viktigaste her var kuppet i 1953 mot det demokratisk valte Mossadeq-styret i Iran, som hadde nasjonalisert utanlandseigde oljeselskap. USAs innsats ga klar suksess. Mellom 1940 og 1967 auka USA-oljeselskap kontrollen over oljeressursar i Midtausten frå 10 % til nær 60 %, mens ressursar under britisk kontroll minska frå 72 pst i 1940 til 30 % i 1967. (H. Magdoff, Age of Imperialism, side 43.)

Den forseinka integrasjonen av Vest-Europa, dels som resultat av økonomisk stagnasjon, betydde at dei ikkje var i stand til å utgjøre det bolverket mot USA som europeiske leiarar hadde håpa på. Med eit veikt Europa, og eit Japan utan evne til å utfordre USA seriøst i Asia, og nederlaget til den faktisk eksisterande sosialismen i Europa tidleg på 1990-tallet, så var vegen rydda for ein fornya periode med eit USA-hegemoni, som delvis hadde bleikna på 1970- og 80-tallet.

Ser ein på den historiske utviklinga til imperialismen, er det klart at det verkelege motivet bak Washingtons kampanje for å starte krig mot Irak nå, ikkje er noa form for reell militær trussel frå landet, men heller å få demonstrert at USA er i stand til å bruke makta si når dei sjølv vil. Som Jay Bookman, fungerande redaktør i Atlanta-Journal Constitution, såg det («Presidentens verkelege mål i Irak», 29. september 2002):

«Den offisielle framstillinga om Irak har aldri gitt meining … Den (trusselen om invasjon i Irak) dreier seg ikkje om masseøydeleggingsvåpen, eller terrorisme, eller Saddam, eller FN-resolusjonar. Om krigen skulle komme, skal han markere at USA fullt ut er eit verdsimperium, som tar ansvar og makt som verdspoliti aleine. Det vil vere slutten på ein plan som har vakse fram gjennom meir enn 10 år, gjennomført av dei som trur at USA må gripe høvet til å dominere verda, sjølv om det vil bety at me blir dei «amerikanske imperialistane» fiendane våre alltid har hevda me har vore «Romarriket nøyde seg ikkje med å forsvare grensene, men erobra. Og det bør me.»

Forsvar av imperium

Imperialistiske erobringskrigar krev alltid ei slags rettferdiggjøring, same kor urettvise dei måtte vere. Ofte har det vore løyst med doktrinen om forsvarskrig. Joseph Schumpeter (note 2) skreiv om romarriket på den tida det ekspanderte mest, i essayet The Sociology of Imperialisms frå 1919:

«Det fanst ikkje den avkrok av den kjente verda der ei eller anna interesse ikkje var utsett for påståtte åtak eller i fare. Om det ikkje var romerske interesser, var det romarane sine allierte som var utsett, og om dei ikkje hadde allierte, ville allierte bli oppfunnen. Når det var komplett uråd å finne på slike interesser – vel, så var det den nasjonale æra som var fornærma. Kampen var alltid omgitt med ein aura av legalitet. Roma blei alltid utsett for åtak frå vondsinna naboar, slåst alltid for pusterom. Heile verda var gjennomtrengt av ein hær av fiendar, og det var Romas åpenbare plikt å forsvare seg mot deira tvillaust aggressive påfunn.»

Det påståtte behovet for endelause defensive krigar for å kontrollere vondsinna krefter med hang til aggresjon over alt i den kjente verda døydde ikkje med romarriket, men var ein del av forklaringsmodellen for den ekspanderande britiske imperialismen på 1800-tallet og USA-imperialismen på 1900-tallet (note 3). Same mentalitet pregar den nye strategien for nasjonal tryggleik i USA, nyleg oversendt frå regjeringskontora til kongressen (New York Times, 20. september 2002). Dokumentet legg til grunn tre nøkkelprinsipp i den strategiske politikken til USA:

• 1) Framhald av einerådande militær dominans på verdsbasis frå USA si side, slik at ingen nasjon eller stat vil få lov til å utfordre eller true USA.
• 2) USAs vilje til «førebyggande» militære åtak mot statar eller krefter overalt på kloden som ein ser som trugsmål mot tryggleiken til USA, styrkar eller anlegg utanlands, eller mot venner eller allierte.
• 3) Borgarar av USA skal ha immunitet mot rettsforfølging av den internasjonale domstolen. I ein kommentar til den nye strategien for nasjonal tryggleik, sa senator Edward M. Kennedy at «Administrasjonens doktrine er eit krav frå den amerikanske imperialismen i det 21. hundreåret som ingen andre nasjonar kan eller bør godta» (7. oktober 2002).

Washingtons ambisjon om å etablere eit verdsimperium verda aldri før har sett maken til, kan bare målast mot den paranoide frykta for tallause fiendar som lurer i alle avkrokar av verda, klare til å truge tryggleiken til «heimlandet» sjølv. Desse ytre trugsmåla tjener bare til å rettferdiggjøre, i eigne auge, utvidinga av USA si makt. USAs utpeika fiendar i dag er høveleg plasserte i tredje verda, der sjansane til direkte ekspansjon for USA-imperialismen er størst.

Irak under det brutale diktatorstyret til Saddam Hussein blir presentert som den fremste røvarstaten, verdsfiende nr 1. Jamvel om Irak ikkje ennå er utstyrt med dei mest frykta masseøydeleggingsvåpna – kjernevåpen – hevdar Bush-administrasjonen at dei snart kan skaffe seg slike. Og meir, på grunn av den påståtte galskapen til leiaren, blir det sagt at irakarane er så irrasjonelle at dei er immune mot kjernefysisk avskrekking. Derfor finst det ikkje noe anna val, blir me fortalt, enn å slå til mot det vonde regimet raskt, jamvel før dei skaffar seg dei frykta våpna. FNs våpeninspektørar er stort sett nyttelause på det nåverande stadiet, insisterer Bush-administrasjonen (men avvist av dei andre medlemmene i Tryggingsrådet i denna samanhengen). Saddam Hussein, blir det hevda, vil alltid finne ein måte å skjule dei viktigaste våpna sine ein stad i dei omfattande byggverka sett opp for å tjene Saddams personlege tryggleik, og som ikkje vil bli fullt åpna for FN-inspektørane, same kor mykje Irak godtar inspeksjonar utan vilkår. Det finst derfor ingen andre verkelege val enn «regimeskifte» (sette inn eit marionettregime) ved bruk av makt – anten militærkupp eller invasjon.

Ved å pode inn frykt i det amerikanske folket som alt er merka av hendingane 11. september 2001, har regjeringa freista å trekke landet og verda med på krig. Om ein president og administrasjonen hans kan stå fram dag etter dag og insistere på at USA er sårbart for eit umiddelbart åtak med masseøydeleggingsvåpen (eit overraskingsåtak inkluderer ei «soppsky» jamvel om nasjonen det gjeld ikkje har slike våpen), så er ein stor del av folket dømde til å bli rive med. Dei endelause repetisjonane av desse skremmande åtvaringane med noe som liknar den store løgnas prinsipp, para med ekkoet frå media, slit gradvis bort folkeleg skepsis. «Om støtta frå folket er veik i starten,» skreiv forsvarsminister Donald Rumsfeld, om å overtyde folket til å støtte ein upopulær krig, så «må leiarane vere viljuge til å investere nødvendig politisk kapital for å samle støtte nok til å halde oppe kampen den tida det trengst». (New York Times, 14. oktober 2002.)

I strevet etter å finne på den minste flik av rettferdiggjøring for ein invasjon, har straumen av påstandar ut frå det ovale rommet vore så gale at ingen andre enn CIA-sjefen George J. Tenet har sett seg tvunge til å stå fram mot dei falske påstandane til presidenten. Såleis har Tenet åpent gått mot presidentens påstand om at Irak utgjør eit umiddelbart kjernefysisk trugsmål mot USA, og peika på at i beste fall vil Irak først i andre halvdelen av tiåret kunne produsere nok spaltbart materiale til ei einaste atombombe. Regjeringa har freista omgå det svake punktet som gjeld kjernevåpen, ved å legge meir vekt på kjemiske og biologiske våpentrugsmål frå Irak. I ein tale i Cincinnati 7. oktober sa presidenten at Bagdad når som helst kunne freiste å angripe mål i USA med desse våpna, om dei fekk støtte og hjelp av terroristnettverk til å føre dei til måla. Likevel har CIA i eit brev til kongressen underteikna av Tenet same dag, gått mot ein slik påstand, og argumentert med at det ikkje er teikn til at Irak utviklar kjemiske og biologiske avskrekkingsvåpen, og at ein kan vente at dei ikkje vil støtte terroriståtak i overskueleg framtid om ikkje USA går til åtak først. «Bagdad ser i augneblinken ut til å trekkje ei grense ved terroråtak med konvensjonelle eller kjemiske og biologiske våpen mot USA,» seier brevet. Men, «skulle Saddam konkludere med at eit USA-leia åtak ikkje kan unngåast» held brevet fram, «vil han truleg vere mindre mot å nytte terroråtak.» (New York Times, 10. oktober 2002.)

Den trojanske hesten

I dag har Irak truleg ikkje operative kjemiske eller biologiske våpen ettersom dei effektivt vart øydelagde under inspeksjonen til FN frå 1991-1998. Det dei hadde av slike våpen daterer seg tilbake til 1980-åra då Irak under Saddam Hussein var ein av USAs allierte. I åra 1985-1989, samanfallande med Iran-Irak-krigen frå 1980-1988, og etter Iraks bruk av kjemiske våpen mot Iran i 1984, sendte USA-selskap med godkjenning frå Reagan og den første Bush-administrasjonen utallege dødelege biokulturar, medrekna antrax, til Irak. Åtte sendingar med kulturar vart godkjente av Handelsdepartementet, og vart seinare klassifisert som «viktige for biologisk krigføring» av Centers for Disease Control (offentlege sentra i USA som undersøker smittsame sjukdommar, oversettars merknad). Desse åra mottok Irak frå USA alt i alt minst syttito sendingar med klonar, bakteriar og kjemikaliar med potensiale for kjemisk og biologisk krigføring (note 4). USA heldt fram å sende slikt dødeleg materiale til Irak jamvel etter at Irak hadde brukt kjemiske våpen mot kurdarane i Nord-Irak i 1988.

Det er ingen løyndom at USA er det landet som utan samanlikning har flest masseøydeleggingsvåpen, og den mest avanserte teknologien på området. Det kan neppe overraske at mesteparten av verda meiner at Washington syner dobbeltmoral når dei går mot nasjonar som Irak. Som tidlegare sjef for FN-våpeninspektørane i Irak, Richard Butler, har peika på: «Freistnadene mine på å få amerikanarar til å gå inn i diskusjonar om dobbeltmoral har vore ein håplaus flause – sjølv med høgt utdanna og engasjerte menneske. Eg kjente det innimellom som eg snakka Mars-språk, så djupt stikk den manglande evna deira til å forstå.» Etter Butlers syn «manglar USA totalt evna til å forstå at deira masseøydeleggingsvåpen er eit like stort problem som dei i Irak». Det er feil at det finst «gode og dårlege masseøydeleggingsvåpen». Som FN-inspektør møtte Butler denna motseiinga kvar dag:

«Blant dei verste stundene mine i Bagdad var då irakarane kravde at eg skulle forklare korfor dei skulle bli jaga for sine masseøydeleggingsvåpen, mens Israel like nede i gata ikkje blei det, sjølv om det var kjent at dei hadde rundt 200 kjernevåpen … Eg vedgår også at eg steilar når eg hører amerikanske, britiske og franske salver mot masseøydeleggingsvåpen, mens dei ser bort frå at dei er stolte eigarar av enorme mengder av desse våpna, og utan orsaking insisterer på at dei er og vil vere viktige for deira nasjonale tryggleik. … Det er grunnen til at menneske ikkje vil godta slik mangel på rettferd.» (Sydney Morning Herald, 3. oktober 2002.)

Langt frå konsekvent motstand mot auken i masseøydeleggingsvåpen har USA større interesse i slike våpen enn noe anna land, og har stadig stoppa internasjonale freistnader på å avgrense dei. Til dømes i desember 2001, to månader etter 11. september-åtaka sjokkerte president Bush det internasjonale samfunnet ved å legge daudt strevet og kontrollmekanismane for Konvensjonen om gift- og biologiske våpen, med den falske grunngjevinga at slike inspeksjonar utførte i USA, kunne truge dei teknologiske løyndommane og fortjenesta til bioteknikk-selskap i USA.

Washingtons mål i Irak i åra etter Golfkrigen samsvarte ikkje med inspeksjons- og avrustingsprosessen til FN, som hadde reinsking av landet for masseøydeleggingsvåpen som mål. Scott Ritter, tidlegare våpeninspektør for FN i Irak i 1991-1998, meiner det var åpenbart gjennom USAs einsidige undergraving av inspeksjonane (note 5). I 1998 hadde dei oversyn over og øydelagt 90-95 % av dei forbodne våpna i Irak, som eit resultat av våpeninspeksjonane frå FN. Hovudproblemet i inspeksjonane gjekk på dei omfattande byggverka som skulle trygge Saddam Hussein personleg og Ba’ath-partiet. Det vart derfor semje om ein prosedyre, kjent som «Framgangsmåtar for inspeksjon av sensitive anlegg». Ut frå den kunne fire FN-inspektørar straks gå inn i og leite gjennom desse anlegga. Likevel handla USA på eiga hand, under inspeksjonen av Ba’ath-hovudkvarteret i Bagdad i desember 1998. Framfor ganske enkelt å la FN sende inn dei fire inspektørane, insisterte dei på å sende inn etterretningsoffiserar i tillegg. Målet var å kartlegge Saddams tryggingsapparat, utan tilknytting til inspeksjonane av masseøydeleggingsvåpna – og provosere fram ein internasjonal krisesituasjon. Heile operasjonen var etter Ritters syn styrt av Det nasjonale tryggingsrådet i USA, som gav ordrar direkte til Richard Butler, som då leia inspeksjonslaget frå FN.

Irak protesterte mot det grove brotet på «Framgangsmåtar for inspeksjon av sensitive anlegg», og etter Ritter brukte USA det som eit påskot til ei «konstruert krise», beordra FN-inspektørane ut, og to dagar seinare sette dei i verk bombeåtak i 72 timar, kjent som Operasjon Ørkenrev, retta mot den personlege tryggingsapparatet til Saddam Hussein. Etterretningsrapportar om Ba’ath-partiets gjømmestader skaffa gjennom USAs brot på FNs våpeninspeksjonar vart brukt til å styre bombinga. Etter det nekta Irak å godta våpeninspektørar i dei hemmelege anlegga igjen; dei protesterte mot at inspeksjonane vart brukte til å spionere på den irakiske regjeringa, og inspeksjonsprosessen ramla saman.

Slik torpederte Washington effektivt sluttfasen i FN-inspeksjonane, og synte at det verkelege målet var «regimeskifte» framfor avvæpning. Dei hadde brukt inspeksjonsprosessen som ein trojansk hest i freistnadene på å øydelegge det irakiske regimet.

Oljehegemoni

Militære, politiske og økonomiske aspekt er fletta saman på alle stadium i imperialismen, og med kapitalismen generelt. Men olje er den viktigaste strategiske enkeltfaktoren som styrer USAs ambisjonar i Midtausten. I tillegg til profittpotensialet for dei store selskapa på all olja, gir det USA ein ekstra stimulans til å få kontroll over forsyningane at landet med rundt 2 % av kjente reservar i verda bruker 25 % av den årlege produksjonen på verdsbasis. Det kan ikkje vere tvil om at USA ønsker kontrollere den irakiske oljeproduksjonen som er den nest største kjente reserven i verda (etter den i Saudi-Arabia), med 110 milliardar fat, eller 12 % av forsyningane i verda. Midtausten totalt har 65 % av dei kjente reservane i verda (sjå kartet). Av 73 felt oppdaga i Irak så langt er bare rundt ein tridel i produksjon i dag. Overslag frå Energidepartementet i USA seier at Irak i tillegg har så mykje som 220 milliardar fat i «trulege og maulege» reservar, nok til å dekke USAs nåverande årlege oljeimport i 99 år. Det er rekna ut at Irak kan heve oljeproduksjonen sin frå 3 millionar opp til 6 millionar fat om dagen innan sju år etter at sanksjonane blir fjerna. Meir optimistiske overslag meiner oljeproduksjonen til Irak kan gå opp til så mykje som 10 millionar fat om dagen (note 6).

Kilde: Official Energy Statistics from the US government.
Se utfyllende statistikk på: www.eia.doe.gov/emeu/iea/table81.html

Energidepartementet i USA trur oljebehovet på verdsbasis kan vekse frå dagens 77 millionar fat om dagen til så mykje som 120 millionar fat på dei neste 20 åra, med den brattaste auken i etterspørselen i USA og Kina. I dag kjem rundt 24 % av oljeimporten til USA frå Midtausten, og er venta å stige raskt etter som alternative kjelder tørker ut. Men Opec under leiing av Saudiarabia har heldt oljeforsyningane lågt for å halde prisane oppe.

Oljeproduksjonen i Midtausten har stagnert dei siste 20 åra, med ein lågare total produksjonskapasitet i Opec (trass i enorme reservar) i dag enn i 1980 (Edward L. Morse og James Richard, «The Battle for Energy Dominance», Foreign Affairs, mars/april 2002). Av den grunn har trygginga av og tilgangen til oljeforsyningar blitt ein stadig viktigare sak for selskapa i USA og for landets strategiske interesser. Som den høgreorienterte braminen og Yale-professoren Donald Kagan har slått fast: «Når me har økonomiske problem, har årsaka vore brot i oljeforsyningane.» (Sitert i Bookman The President’s Real Goal in Iraq.) Amerikanske oljeselskap posisjonerer seg alt for den dagen dei er i stand til å vende tilbake til Irak og Iran. Robert J Allison, leiar i Anadarko Petroleum Corporation: «Me kjøpte oss inn i Qatar og Oman for å få fotfeste i Midtausten … Me treng å plassere oss i Midtausten for å vere der når Irak og Iran blir ein del av verdssamfunnet igjen.» (New York Times, 22. oktober 2002.)

I dag er den franske oljegiganten TotalFinaElf størst i Irak, med eksklusive forhandlingsrettar til å utvikle felta i Majnoon- og Bin Umar-regionane. Det er venta at dei største delane etter det kjem til å gå til Eni i Italia, og eit russisk konsortium leia av LukOil. Om styrkar frå USA går inn og sett opp anten eit marionettregime eller eit USA-styre, blir alt detta uvisst. Kva for land kan me vente oljeselskapa vil komme frå som då vil forhandle nye kontraktar – så vel som å få brorparten av den olja som i dag er eigd av franske og andre ikkje-amerikanske selskap?

Men direkte tilgang til olja for USA og til profittane for amerikanske oljeselskap er ikkje nok i seg sjølv til å forklare dei overordna interessene til USA i Midtausten. USA ser heller heile regionen som ein avgjørande del i strategien for verdsherredømme. Okkupasjonen av Irak og innsettinga av eit regime under USA-kontroll vil gjøre Iran (sjølv ei oljemakt og del av «vondskapens akse» til Bush) nesten heilt omringa av USA-militærbasar i Sentralasia i nord, Tyrkia og Irak i vest, Kuwait, Saudiarabia, Qatar og Oman i sør, og i aust Pakistan og Afghanistan. Det vil gjøre det lettare for USA å forsvare planlagde oljeleidningar frå Kaspihavet i Sentralasia gjennom Afghanistan og Pakistan til Arabiahavet. Det ville gi Washington eit langt meir solid militært feste i Midtausten, der dei alt har titusentalls soldatar plasserte i ti land. Det ville auke USA si makt overfor Saudiarabia og andre statar i Midtausten. Det ville styrke strevet til supermakta for å tvinge fram fordelaktige vilkår for israelsk ekspansjon og fordriving av palestinarar i heile Midtausten. På dei mest kritiske områda ville den veksande økonomiske makta til Kina, og Europa og Japan, bli stadig meir avhengige av eit USA-dominert oljeregime i Midtausten. Kontroll av olje med militær makt ville slik bli omsett i større økonomisk, politisk og militær makt, på verdsbasis.

Ei einpola verd

Tidleg på 1970-tallet trudde ein at USA mista makta si som leiande kapitalistmakt, som eit resultat av tapte økonomiske område til Europa og Japan dei siste 25 åra, og som resultat av at dollaren vart frikopla frå gullverdien i 1971. Men i 1990-åra vart det avdekka ei anna røynd; samanbrotet til Sovjetunionen gjorde USA til einaste supermakt, med større vekst enn i Europa og Japan. I strategiske miljø i USA voks det fram ein ide om eit amerikansk imperium som overgjekk alt ein hadde sett i historia til kapitalismen eller verda, eit verkeleg Pax Americana. Utanriksanalytikarar i USA kallar det nå framveksten av ei «einpola verd». Konsolideringa av ei slik einpola verd på permanent basis har utvikla seg som eit klart mål for Bush-administrasjonen eit år etter 11. september-åtaka. Med orda til G. John Ikenberry, professor i geopolitikk ved Georgetown University og fast bidragsytar til Foreign Affairs, utgitt av Council on Foreign Relations:

«Den nye store strategien (sett i verk av Bush-administrasjonen) … byrjar med ei grunnleggande forplikting til å oppretthalde ei einpola verd der USA ikkje har likeverdige konkurrentar. Ingen samlingar av stormakter utan USA blir tillatne å få hegemoni. Bush gjorde det til hovudpunktet i amerikansk tryggingspolitikk på talen sin på eksamensfesten til West Point (militærakademi i USA, oversettars merknad) i juni: «Amerika har og vil halde på overlegen militær styrke – og gjør slik dei destabiliserande våpenkappløpa i tidlegare tider meiningslause, og avgrensar rivaliseringa til handel og andre fredelege syslar.» … USA voks raskare enn dei andre store statane i tiåret (1990-åra), dei reduserte militærutgiftene saktare, og dei var fremst i å ta i bruk avansert teknologi på militærområdet. Men i dag er målet å gjøre desse fortrinna permanente – til eit fullbyrda faktum som vil tvinge andre statar til ikkje ein gong å freiste komme etter. Noen tenkarar har kalla det ein «utbrotsstrategi», der USA gjør teknologiske framsteg så fort (robotteknikk, laser, satellittar, presisjonsvåpen osv) at ingen stat eller koalisjon noen gong kan utfordre dei som leiar, forsvarar og eineherskar i verda.» («America’s Imperial Ambition», Foreign Affairs, oktober 2002.)

Eit slikt maktgrep etter uavgrensa keisarleg dominans er dømt til å feile i lengda. Imperialismen under kapitalismen har både sentrifugale og sentripetale tendensar. Militær dominans kan ikkje oppretthaldast utan også å oppretthalde økonomisk dominans, og den siste er grunnleggande ustabil under kapitalismen. Den umiddelbare røynda er likevel at USA aukar kontrollen svært raskt på bekostning av både potensielle rivalar og den 3. verda. Det sannsynlege resultatet er intensivering av utbyttinga på verdsbasis, saman med fornya imperialistisk rivalisering – ettersom andre kapitalistiske land naturleg vil freiste hindre USA i å lykkast med sin «utbrotsstrategi».

Administrasjonen ser ikkje bare eit ekspanderande amerikansk imperium som ein strategi for å opprette USA som overlegen supermakt, men også som ein veg ut av den nasjonale økonomiske krisa ein ikkje ser slutten på i augneblinken. Administrasjonen trur fullt og fast at han kan stimulere økonomien gjennom militære utgifter og auka våpeneksport. Men auka militærutgifter saman med ein krig kan au bidra til økonomiske problem, ettersom det utan tvil vil svekke ytterlegare dei sosiale tiltaka som ikkje bare hjelper folk, men au skaper den etterspørselen etter forbruksvarer som næringslivet desperat treng for å stimulere økonomisk vekst. Historisk har freistnader på å bruke imperiebygging som ein veg utanom nødvendige økonomiske og sosiale endringar heime mest alltid vore mislykka.

Til sjuande og sist er det avgjørande å forstå at USAs nye doktrine for verdsdominans ikkje er eit produkt frå ein spesiell administrasjon (ennå mindre ein slags kabal internt i administrasjonen), men toppen av ei utvikling i den siste fasen i imperialismen. Å snu ferda mot større imperium vil ikkje bli lett. Men folkeviljen kan spele ei avgjørande rolle når det gjeld kor langt Washington kan drive dei imperialistiske ambisjonane sine. Av den grunn er mobilisering av folket både i USA og utanlands til militant kamp mot både krig og imperialisme heilt avgjørande for framtida til menneska.

Notar

1) Nyleg sa Bushadministrasjonen au at «regimeskifte» kunne strekkast til å omfatte ei irakisk regjering under Saddam Hussein som fullt ut samarbeider med FN-inspektørane, og avrusting som kan godkjennast av USA. Men administrasjonen har erklært det for å vere svært usannsynleg, og synet her kan derfor tolkast som del i ein diplomatisk/juridisk strategi for å samle støtte for den invasjonen dei trugar med, i tilfelle Irak blir erklært ikkje å samarbeide med FN-inspektørane. [Tilbake]

2) Joseph Schumpeter, Imperialism and Social Classes, redigert og introdusert av Paul M. Sweezy (New York: Augustus M. Kelley, 1951), side 66. [Tilbake]

3) Det var sjølvsagt lite rom for å framstille noen av dei imperialistiske eventyra på 1800-tallet som defensive. Opiumskrigane vart ikkje ført mot eit aggressivt Kina, men for tvinge fram frihandel på opiumsmarkedet. Kampen mellom dei europeiske maktene for å dele opp Afrika var ikkje retta mot eit krigersk Afrika, men forklart som «the white man’s burden». [Tilbake]

4) Senatets komite for bank, bustad og byspørsmål: USAs eksport av fleirbruksvarer til Irak og verknaden på helsa til veteranane frå Golfkrigen, 103. kongress, 2. sesjon, 25. mai1994, side 264-276; Buffalo News, 23. september 2002. («Dual-Use Exports» – eksport av varer som kan ha både sivil og militær bruk. Oversettars merknad.) (Du finn ei norsk forklaring i artikkelen «Eksportrestriksjoner – hvilke regler gjelder?».) [Tilbake]

5) Sjå William Rivers Pitt og Scott Ritter, War on Iraq (New York: Context Books, 2002); Newsday, 30. juli 2002; The Guardian, 7. oktober 2002. [Tilbake]

6) Iraq – country analysis brief; Middle East Report, hausten 2002; San Francisco Chronicle, 29. september 2002. [Tilbake]

av Peter M Johansen

Søramerikansk historie er full av personer som kun kan beskrives som magisk realisme. Paraguay har bidratt til dette persongalleriet. En av dem er Elisa eller Eliza Lynch – som det interesant nok har kommet ikke bare en, men to bøker om i løpet av de siste månedene, uten at det fins noe jubileumsår som skulle tilsi utgivelsene på forlagene Headline og det mer kjente Heinemann.

Lynch er så lite omtalt at hun omtales som både Elisa og Eliza av de to forfatterne. Hun var datter av en irsk lege som ble en av de mest ettertraktede kurtisanene eller demimondene som slike kvinner ble kalt i salongene i Paris på 1800-tallet. Hun ble forrige århundrets Marie Antoinette, men under andre himmelstrøk og uten den europeiske oppmerksomheten.

Paraguay var fortsatt et rikt land da Francisco López tok over presidentembetet etter sin far, Carlos Antonio López, som hadde brutt Paraguays isolasjon og åpnet landet for utenverden. Landet eksporterte den bitre teen yerba maté til nabolandene som imidlertid hadde helt andre interesser i Paraguay.

Understøttet av Storbritannia trigget Brasil og Argentina, med Uruguay på slep, fram Trippelalliansens krig (1865-70), som skulle koste Paraguay nær tre firedeler av sin befolkning og etterlot Paraguay med krigserstatninger til inn på 1930-tallet.

Eliza Lynch hadde havnet i marskalk López’ favn. Hun hadde forsynt seg godt som landets førstedame, og det arvede presidentskapet hadde gitt det nye regimet preg av et keiserdømme. Eliza oppfattet seg i det minste åpenbart som keiserinne, og da López ble sittende fast helt sør i landet, ble hun utropt til regent. Hun plukket juvelene av Paraguays velstående damer, behandlet statskassen som sin egen portemone og ble etterhvert «verdens største kvinnelige jordeier mer mer enn 22 millioner acres og 26 verdifulle bytomter i sitt navn», bemerket den samtidige skotske eventyreren R B Cunningham, som så at den irske damen og hennes Francisco hadde den samme lysten på «penger og personlig forherligelse».

Cunningham beskrev Elizas karakter med skrekkblandet fryd som «forfengelighet og sensualitet, blandet med et snev av ondskap knyttet sammen med stor hardnakkethet». Francisco hadde i tillegg brutaliteten og innførte cepo uruguayana («uruguyansk stokk») som den vanlige torturformen ved siden av pisking. Sammen ga de Paraguays tragedie et sterkt skjær av skrekk og farse som hadde egnet seg bedre på teater eller operascenen enn i virkeligheten.

Eliza Lynch endte i eksil, og juvelene fra Paraguay ga henne innpass i hoffene rundt omkring i enda noen år.

Nye bøker

• Siân Rees: The Shadows of Elisa Lynch. How a 19th-Century Courtesan Became the Most Powerful Woman in Paraguay, Headline, 344 sider
• Nigel Cawthorne: The Empress of South America, Heinemann, 314 sider

AKP 30 år

av Brigt Kristensen

Dagens unge revolusjonære som vil utfordre den imperialistiske verdsordenen anno 2003, har svært mykje å lære både av det m-l-arane forstod og fikk til, og av korleis og korfor vi tok feil.

M-l-bevegelsen var først og fremst eit oppkomme av demokratisk, politisk aktivitet. Gjennom ein imponerande og allsidig bruk av organisasjons- og ytringsfridommen, organisering av motstand og solidaritet, utvikling og formidling av alternative synspunkt på samfunnet og verda og flytting av grensene for frie ytringar på skolar, universitet, i kunst, på arbeidsplassar, i fagforeningar, lokalsamfunn og folkevalte forsamlingar, bidro bevegelsen til å demokratisere det norske samfunnet og til å avskaffe AP sin «eitt-partistat». Men m-l-byggverket hadde ein brest i berebjelken som svekka den demokratisk innsatsen, og som kunne skapt eit langt meir udemokratisk samfunn om historia hadde opna for ei revolusjonær utvikling.

Det går an å operere med ein trong og ein vid «m-l-periode». Den tronge er tiåret frå 1968 til 1978: Frå m-l-arane fikk hegemoni i SUF til mykje av verdsbildet braut i hop ved kløyvinga mellom Kina og Albania, krigane mellom Kambodsja/Vietnam/Kina og Deng-fløya si maktovertaking i Kina på eit anti-maoistisk grunnlag – uten at AKP (m-l) avgrensa seg.

25-årsperioden frå 1966 til 1991 er tida frå den første m-l-kjerna konsoliderte seg til AKP strauk (m-l) frå namnet, fjerna begrepet proletariatets diktatur frå programmet og avleggaren RV tok over som det landsdekkande partiet til venstre for SV.

M-l-bevegelsen oppsto i den første etterkrigsgenerasjonen, og i den første i norsk historie med breiare tilgang til vidare utdanning også for ungdom utafor borgarskapet og akademiske yrke. Ukeavisa Orientering og Sosialistisk Folkeparti opna i 1961 eit venstrealternativ til DNA og USA-kryperi, samtidig som det var kritisk til Sovjet. USAs massedrap på fattige bønder i Indokina i demokratiets namn og Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i kommunismens namn tvang gjennom ei omvurdering av verdsbildet blant ungdom som tok skolens barnelærdom om demokrati og rettferd på alvor. Ut over 60-talet erfarte vi at demokratane ikkje var demokratar, kommunistane ikkje kommunistar og sosialistane ikkje sosialistar. Det «snille» Norges u-hjelp var «utbyttingshjelp». Etter 30 år med «sosialistisk» styre var Norge framleis eit kapitalistisk klassesamfunn. Makthavarane stod på dei rike si side, i eit imperialistisk verdssystem

Eg blei medlem i SF før partiet sin ungdomsorganisasjon SUF, og opplevde utviklinga frå 1961 til 1969 i Fauske, Oslo og Bergen.

I 1967 begynte det for alvor å svinge. Det året tvang Vietnam-protestane fram eit dramatisk oppgjør på landsmøtet i AP og USA-vennen Einar Gerhardsen braka i hop med USA-agenten Håkon Lie. Men etter seksdagarskrigen, da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza, samla det offisielle Norge seg til Israel-matine i Nationaltheatret. Ei gruppe SUFarar stilte opp utafor med løpesetlar med kritikk av Israel. Skjellsord og spyttklyser hagla mot oss frå dei «dannede» i pels og kjole og kvitt. Blant dei såg vi kjente partifellar frå SF. Skillelinjene som er årsak til at vi per 2003 har to politiske parti – SV og RV – til venstre for AP, trådte offentlig fram etter landsmøtet i SUF. Fråsegner mot samarbeid mellom AP og SF på topplan, for Palestina og ein forsiktig støtte til kulturrevolusjonen i Kina vekte raseri i delar av SF og på leiarplass i Orientering. Det siste mest på grunn av indirekte kritikk av Sovjet. I ein større debatt i Orientering stilte eg i eit innlegg spørsmålet: «Hva kan det komme av at Sosialistisk folkeparti er i ferd med å bli passert av den bevegelsen partiet gav opphav til?» «SF henger fast i Aps venstre brystvorte», sa forfattaren Sigbjørn Hølmebakk, ein av partistiftarane. Da Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia, stadfesta det verdsbildet som hadde vunne fram i SUF, mens SF fikk store problem med oppslutninga i folket.

Om landsmøtet i 1967 er det opplese og vedtatt at Sigurd Allern var høgresida sin kandidat da han blei valt med 38 stemmar mot 37 for m-l-arane sin kandidat. Det er ei halvsanning. Eg grunngav forslaget på Allern for mindretalet i valkomiteen, og la vekt på at Allern som SUF var i rask politisk utvikling. Landsmøtet hadde definitivt plassert SUF som ein anti-imperialistisk og revolusjonær organisasjon. Det var viktig at vi fikk ein leiar som var dyktig til å målbere standpunkta våre. Seinare er det blitt kjent at SF-leiinga arbeidde for Allern. Men fleirtalet bak vedtaka på landsmøtet og det nye sentralstyret var ein allianse mellom dei som rekna seg som m-l-arar med basis i gymnasmiljøet på Oslo aust, og ei gruppe som og kalte seg maoistar, dei fleste frå studentlaget i Oslo. Valet av Allern var ein siger for denne fløya.

Heimavla maoisme

I Det lange friminuttet har Harald Berntsen skildra framveksten av denne politiske tendensen, ein heimavla «maoisme» bygd på Marx, Brox, Mao og Sartre. Med Den store polemikken om generallinja for den kommunistiske verdsbevegelsen i 1963-1964, som det heitte på fint, og seinare kulturrevolusjonen i Kina opna KKP for at delar av den radikaliserte ungdomsgenerasjonen i Vesten orienterte seg i retning kommunismen. Den stivna Sovjet-kommunismen appellerte ikkje. Det gjorde derimot den kinesiske analysen av folkemassene i den tredje verda som hovedkrafta for forandring i verda, kamp mot begge supermakter og kritikken av dei «gamle» kommunistpartia for å ha gitt revolusjon og sosialisme på båten til fordel for samarbeid med USA-imperialismen internasjonalt og sitt eige borgarskap nasjonalt. I studentlaget i Oslo hadde denne politiske kritikken følge av ein filosofisk kritikk av forsteina marxisme av Sovjet-typen, inspirert av den samtidige «positivisme-debatten». Tolkinga av historia som eit mekanisk resultat av ytre historiske lover som hadde ført til avskaffing av klassane i «sosialistiske» land, blei sett på som «herskarmarxisme» i slekt med sosiologiens teoriar om «lagdelinga» og utvisking av klassemotsetningane under kapitalismen. Frigjørande, revolusjonær marxisme bygde på at menneska skapte si eiga historie. Stalins «marxisme» hadde som ideologisk funksjon å tildekke at industrialiseringa og kollektiviseringa i Sovjet skjedde på ein måte som skapte ein ny herskarklasse i Sovjet. Brutaliteten var som under den industrielle revolusjonen i England, men trengt i hop på kortare tid. Slik la ein sterk stemme i miljøet, seinare nestleiar i SUF, Tor Mostue, dette synspunktet ut i eit innlegg i Oppbrudd. Alle «maoistar» var enige om at kulturrevolusjonen, med teorien om framhald av revolusjonen under sosialismen og massemobilisering mot ein ny privilegert herskarklasse, var eit avgjørande svar på problemet med tilstivning og byråkratisering av sosialistiske revolusjonar.

Frå 1966-1968 «kjøpte» altså ikkje «maoistane» i studentmiljøet i Oslo heile «pakken frå Peking». Vi meinte at dei kinesiske maoistane sitt kritiske forsvar for Stalin var taktisk begrunna. I striden med sovjetrevisjonistane i den «gamle» kommunistrørsla overdreiv kinesarane forskjellen mellom Stalin og Khrutsjov/Bresjnev fordi det var nyttig å bruke Stalin mot dei seinare sovjetleiarane på grunn av den posisjonen Stalin enno hadde i den «gamle» kommunistiske verdsrørsla, spesielt i den tredje verda. I januar 1968, på veg i bil frå ein stor Vietnam-demonstrasjon i Berlin, hevda eg dette synet i timelange diskusjonar mot Sverre Knutsen som målbar den offisielle kinesiske versjonen – begge til «tonane» av Barberaren i Sevilla for å korte tida.

På SUF sitt landsmøte hausten 1968 var venstrelinja og kritikken av leiinga i SF om lag einstemmig, men ikkje den ideologiske forståingsramma. Tron Øgrim, som heile tida hadde eit nytt kommunistisk parti på m-l-grunnlag som mål, forstod at prosessen var viktig: Her skulle ingen ting proklameres, sjøl om det hadde vore mulig å få eit stort fleirtal for maksimumslinja. I staden foreslo han at heile organisasjonen i året som kom, skulle studere «marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning» med sikte på ta stilling til denne ideologien. Eg meinte at sjølve formuleringa av ideologien innebar ei forskottering av resultatet og stilte motforslag om å studere Lenin og Maos bidrag til marxismen. Det fikk ikkje mange stemmar. Eg blei ikkje foreslått gjenvalt i sentralstyret (både fulle medlemmer og varamedlemmer møtte i desse to åra kvar veke i sentralstyret), men blei stilt opp mot valkomiteen og valt også mot dei sentrale m-l-arane si tilråding. Eg tolkar dette som at SUF enno ikkje var noen monolittisk m-l-organisasjon. (M-l) blei føyd til hausten 1969. Det dekker realitetane. Men da hadde også folk av min type godtatt heile pakken.

Smidig taktikk i revolusjonsåret

Ka er grunnen til at det lyktes å få heile det revolusjonære SUF med på ei falsk legering av toppstyrt Stalin-prega Komintern-kommunisme og Maos opprørske kulturrevolusjonære linje, slik denne blei oppfatta blant mange i Vesten? Enda det altså fans ein «maoistisk» plattform uten Stalin på laget, som fleire i SUF stod på da dei gikk inn i sentrale verv i organisasjonen.

Ein grunn ligg i SF-leiinga sine rabiate angrep, som bidrog til å sveise dei fleste i hop om dei som hadde det klaraste prosjektet – m-l-arane rundt Tron Øgrim.

Det var året med Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, men også frigjøringsfrontens tetoffensiv i Vietnam, internasjonalt studentopprør, maiopprøret i Franskrike og dei svarte sitt opprør i USA. Historia opna seg. Ei ny verd blei mulig. I revolusjonsåret 1968 var det ikkje spesielt vanskelig å argumentere for eit revolusjonært klassekamp-parti, eit disiplinert kaderparti dersom ein ville ta kampen for eit sosialistisk samfunn på alvor.

Den taktikken Øgrim valte for den politiske utviklinga i SUF og for partidiskusjonane i SF, var avgjørande. Det var ein taktikk for å få flest mulig med mot høgrefløya i SF. Slik blei det mulig å ta stilling ut frå eigne erfaringar. Internt i SUF blei for eksempel ikkje demokratisk sentralisme vedtatt i 1968, men ein «mjukare» variant «tillempa» i ein overgangsfase – eit utmerka vedtak for ein overgangsfase som aldri burde tatt slutt! I Sverige og Danmark og mange andre land var m-l-organisasjonar oppretta som små sekter av vaksne folk etter teseteologisk strid i dei gamle kommunistpartia. Også i Norge gikk noen av dei unge i SUF inn for å «kvitte seg» med reformistar og revisjonistar og opne «eigen butikk», så raskt som mulig. Dette skjedde ikkje. Med sitt taktiske meisterskap på denne tida utnytta Øgrim til fulle at den norske revolusjonære linja oppstod i eit venstresosialdemokratisk parti. Ved støtte til den forsoningsvillige «Gjessing-linja» blei debatten i SF kjørt så langt som mulig – inntil landsmøtet i SF vedtok å tillate ungdomsgrupper i konkurranse med SUF – det som seinare er blitt til Sosialistisk ungdom. Denne «opne» taktikken blei motverka av mange sekteriske utslag, men bidrog til å sveise dei revolusjonære saman på ein m-l-plattform. Derfor fikk m-l-rørsla tidlig ein landsomfattande karakter, og blei meir enn ei ungdomsrørsle med eit visst feste i viktige industrisamfunn som Odda, Sauda og Rana og ein fiskerikommune som Vågan. Etter mitt syn er denne læreprosessen også noe av grunnen til at samhaldet heldt så lenge blant «kjernemedlemmene», slik at AKP (m-l) ikkje opplevde større kløyvingar før ein betydelig del av dei aktive valte å legge arbeidet sitt til «barnet» RV på 1990-talet. Men da var ikkje (m-l) der lenger. Det paradoksale er at Øgrim og gruppa rundt han hadde det svenske KFML som avgjørande inspirasjon for sitt partiprosjekt, men lyktes ved å velje ein annan taktikk.

I dei første åra etter 1968 var det som den norske historia «tok igjen» den internasjonale, som var avgjørande for at m-l-rørsla blei til. Vi fikk det norske studentopprøret i 1969-70, «ville» streikar i 1970 og ei masserørsle mot EU i 1971-72, alle svært viktige for bygginga av AKP (m-l) og partistiftinga i 1973.

Å slutte seg til generallinja i ein verdsbevegelse gav ei kjensle av å vere del av noe stort, av å delta i ein global historisk frigjøringsprosess. Det slo dårlig an å markere «særstandpunkt» i totalvurderinga av 40 års kommunistisk historie. Modellen vi slutta oss til, ga eit heilheitssyn på 1900-talet, der vårt eige politiske arbeid fikk plass i ein kontinuitet. Det var heller ikkje noen heilt fastlåst modell: Mao Tsetungs tenking tok opp i seg ein del kritikk av det negative ved Komintern-perioden og ved Stalins teori og praksis. Innafor denne ramma var det rom for å diskutere og lære og for nyansar i vurderingane. Omvendt fikk denne retoriske spørsmålsstillinga betydning for min eigen overgang til dette standpunktet: Korleis kan vi lære – også negativt – av 30 års kjempande historie om denne verdsrørsla var leda av ein despot og blodig representant for ein ny herskarklasse? Da var det jo ikkje «vår» sak, og berre å ta avstand, så var vi kvitt problemet.

Kravet om solidaritet var grenselaust både i tid og rom. Det blei oppfatta som lettvint å distansere seg frå dei som gjorde feil i kampen for ei betre verd, særlig frå dei som var først ute, i verdas første sosialistiske land med ekstreme forhold og motkrefter. Støtte til Stalin var uttrykk for ei holdning: Vi ville ikkje vere berre «søndagskommunistar». Ein måtte halde på sosialismen også om vanskane blei store. Det er umulig å endre ei skitten verd uten å få «skitne hender».

Påstanden om at m-l-bevegelsen «hylla» Stalin, eller «fylka seg rundt Stalin» som Jon Hellesnes nylig skreiv, treffer langt på sida. Den positive hovedvurderinga av Stalins rolle var for dei aller fleste eit nokså komplisert «trass i alt»-standpunkt.

Det som appellerte ved den «nye» kommunistiske bevegelsen var tvert om det som verka frigjørande: Fattige bønder i Indokina og andre stader i den tredje verda som slåss for å bli herrar i eige land, ungdom som kritiserte pampar og byråkratar i Kina og ville at arbeidarklassen skulle ta makta tilbake og sette bom for den same utviklinga som til slutt hadde knekt sosialismen i Sovjet. I Staten og revolusjonen av Lenin fann vi beisk kritikk av klassediktaturet som skjulte seg i det borgarlige demokratiet, men og ei framstilling av eit direkte arbeidardemokrati som kjerna i sosialisme og proletariatets diktatur. Tron Øgrim vann mange SF-studentar for m-l-bevegelsen da han talte om proletariatets diktatur i Studentersamfunnet i Oslo i 1970. Det som trakk, var ikkje flørting med despotar og diktatur, men visjonen om eit verkelig demokratisk samfunn, belyst med eksempel på folkemakt og arbeidarmakt frå arbeidarrørsla og den anti-imperialistiske rørsla si historie i inn- og utland, frå Parisarkommunen til Saudastreiken.

SUF og m-l-rørsla som vaks ut av organisasjonen, gjeninnførte omgrep som imperialisme, klassekamp, statens klassekarakter og revolusjon som analytiske reiskapar i debatten om verda, og endring av ho. Det sette merke på samfunnsdebatten i åra etter, og er meir aktuelle i 2003 enn på mange år.

Demokratisk grunnplansorganisering

Eg trur SUF og m-l-arane var dei første i Norge som tok i bruk gruppediskusjonar i stor stil på landsmøte og på sommarleirar. Grasrotorganisering i Norge starta med FNL-grupper på skolane og basisgrupper på institutta på universiteta, og heldt fram med organisering av motstanden mot EEC i bydelar, lokalsamfunn, bedrifter og skolar i 1970-72 i regi av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, som blei kopiert av Folkebevegelsen. Så ulike fenomen som kamp mot sensur av skoleaviser på ungdomsskolar, bruken av veggaviser på universiteta, utfordring av APs maktmonopol i fagrørsla og organisering av ei ny kvinnerørsle var med på å styrke demokrati og ytringsfridom i landet. Bruk av demonstrasjonar, stands, løpesetlar og ein flora av temahefte og aviser for salg var ikkje nytt, men blei delar av ein ny aktivistisk politisk kultur med brei deltaking frå alle medlemmer og mange rundt. Første mai blei gjenreist og åttande mars innført som kampdagar. Aleine det å reise ei ny dagsavis, eit forlag og eit plateselskap med eit alternativt bodskap, er nok til å stille alvorlig tvil om den utbreidde oppfatninga av m-l-rørsla i den «tronge» perioden som eit slags demokratisk tilbakeslag for landet. Verbal brutalitet i enkelte debattar i eit studentersamfunn endrar ikkje dette.

Eg er heller ikkje med på eit einsidig negativt syn på det indre livet, det omfattande studiearbeidet og dei mange politiske diskusjonane. Til og med kadervurderingane meiner eg var med på å utvikle mange medlemmer.

Påstanden om at m-l-bevegelsen ødela det «antiautoritære» og individualistiske ungdomsopprøret og styrka totalitær trekk i samfunnet, treng gjennomtenking også frå ei anna side: Var det negativt at SUF tok eit oppgjør med utfreaka, antiautoritær hasjliberalisme? Kor mange ungdommar blei redda frå narkotikahelvetet? Blind handlingsdyrking og individuell terror hadde null støtte i Komintern-tradisjonen. M-l-bevegelsens relative styrke er ein viktig grunn til at det ikkje fans tilløp til voldsromantikk og Baader-Meinhof-terrorisme i Norge etter 1968. I studentopprørets første fase florerte det med meir eller mindre sofistikerte idear om «ungdommen» som fortropp i revolusjonen eller om «dei utslåtte» som ei spesiell revolusjonær gruppe. Gjennom tilslutning til «ortodoks» kommunisme avviste m-l-arane slike teoriar. Uten at revolusjonære idear fikk betydning i arbeidarklassen sin kamp, ville ikkje «68-bølga» endre samfunnet grunnleggande. Dette synet bestemte innrettinga på arbeidet. Lesing av Stalin gav teoretisk ballast til å halde fast på klassealliansen mellom arbeidarar, småbønder og fiskarar som var der alt frå støtten til Brox-linja i SF. Denne oppfatninga stod under hardt press frå bokstavtru marxisme som avviste desse gruppene som meir eller mindre upålitelige eller reaksjonære småborgarar. (At Stalin i sin praksis torpederte klassealliansen og dermed sjansane for å bygge sosialisme i Sovjet, er ei anna sak som m-l-arane var blinde for.) Stalins teoriar om det nasjonale spørsmålet spelte ei liknande rolle, og var med på å halde m-l-bevegelsen «norsk» i kamp mot ulike utgaver av eit «radikalt» eller «marxistisk» ja eller «tja» til EU. Mao sin parole om å tene folket var heile tida ei rettesnor og ei uvurderlig motvekt mot tendensar på venstresida til å vende seg vekk frå folks vilkår i dagliglivet til fordel for meir «interessante» politiske spørsmål.

Stalins skygge – bresten blir heila

Mao sine teoriar om organisasjon, leiarskap, massearbeid og alliansebygging gav god veileiing i partibygginga både før og etter partistiftinga i 1973. Desse studiane var med til å gjøre tenkinga i AKP (m-l) demokratisk. Stalin sine teoriar om parti og sosialisme slik dei hadde hevd i Komintern-tradisjonen, slo heilt annleis negativt ut. I Stalin si utlegging av Lenin var det knapt noen forskjell mellom arbeidarklassen si makt og partiet si makt, mellom partiet si leiande rolle og partiet si allmakt og mellom partimedlemmene si rolle og leiinga si allmakt. Den posisjonen denne tenkinga etter kvart fikk, er aleine nok til å grunngi ein påstand om at det er fare for at ein tenkt revolusjonær situasjon i Norge for eksempel i 1976 kunne ført til eit partidiktatur, og ikkje til sosialisme og kommunisme, om AKP (m-l) hadde fått leiarskapet i den revolusjonære rørsla.

Dette året låg «Stalins skygge» mørkare over partiet enn både før og etter. Ein «kverulant» og diskusjonslysten som eg var mektig stolt over partiet da landsmøtet i 1976 – under Sverre Knutsen si faste veileiing – ikkje fann meg (og Kjersti Ericsson m.fl.) verdige til gjenval i sentralkomiteen. Ideane om eit monolittisk parti og ein monolittisk sosialisme stod da så sterkt at eg tolka alle innvendingar mot den politiske linja som utslag av eigen ibuande tendens til høgreavvik!

Overslag og høgretesar

Høgretesane til Tron Øgrim frå 1975 hadde ført partiet til dette nivået. Det var eit sjokk for partileiinga å oppdage at forsøket på å bli med i Sosialistisk valforbund (SV) kunne ha likvidert det nystarta partiet i 1973, om resten av venstresida hadde sleppt m-l-arane inn i varmen. Høgretesane inneheldt mykje skarp analyse og grunnlag for politisk skolering. Problemet var berre at høgrefeila blant annet i forhold til SV og Sovjet (tausheit for å komme inn i varmen) var korrigert alt i 1974. (For eksempel skreiv eg hausten 1973 under dekknamnet «Sverre Knutsen» ein programmatisk artikkel om skillelinjene på venstresida for Sosialistisk Årbok 1974 der den prinsipielle avgrensinga var tydelig.) Men høgretesane krevde handling. Vi skulle korrigere ikkje berre teorien, men også praksis, som alt var korrigert – og da kunne ikkje resultatet bli anna enn sekterisme og «venstrisme» som ødela for mange år framover. Men 1968, 1972 og 1974 var gode år!

M-l-arene sine skarpe linjeskifte og tendens til å kjøre standpunkt ut i det ekstreme slo ut i slike fenomen som vaklinga mellom ytterpunkta i taktikken overfor SV, landsmøtet i 1976 og den ekstreme sikkerheitslinja rundt 1980.

I debatten om overgang til sosialisme hadde m-l-arane vore på offensiven med kritikk av reformistiske sosialistar si naive tru på norsk og internasjonal storkapital sin respekt for demokratiske spellereglar. Samtida og historia var full av eksempel på militærkupp og annan sabotasje av demokratiske val. Dette viktige spørsmålet om behovet for å forsvare ein revolusjon og folkets val med makt, blei katastrofalt forenkla til ein debatt for og mot «væpna revolusjon».

Da Sovjet tok til å utfordre USA på verdsbasis etter USAs nederlag i Indokina, blei ein vettug analyse av aukande krigsfare brukt til å legge om heile partiet sitt arbeid med det mål å «grave ned» det meste av partiet fordi vi hadde analysert oss fram til at krigen uansett ville komme. Denne «fatalistiske» analysen var på overflata marxistisk, men i realiteten ein ahistorisk analyse bygd på analogiar (forløpet til andre verdskrig) uten rom for dei motkreftene som til slutt knekte det sovjetiske imperiet. Men i tillegg til dogmatisme, einsidigheit og subjektivisme (for å sitere Mao) trur eg tendensen til overslag også botna i ein form for opportunisme: Å satse knallhardt på eitt kort skulle gi oss det etterlengta politiske gjennombrottet! Også her kan vi merke Tron Øgrim si kvilelause ånd over vatnet!

Eg har argumentert for at m-l-bevegelsen i «det faktisk eksisterande» kapitalistiske Norge var eit oppkomme av demokratisk aktivitet som styrka motkreftene til dei dominerande maktelitane. Eg meiner og at målet var eit tvers gjennom demokratisk samfunn og ei demokratisk verd, uendelig meir demokratisk enn det «penge-» og Nato-styrte Norge i ei verd dominert av storkonsern og imperialistmakter.

To forklaringar – to lærdommar

Ka slags politiske feil var det så som fikk denne bevegelsen til å gi sin støtte til undertrykkande regime i historia (Stalins Sovjet) og samtida (Pol Pots Kambodsja), og arbeide for ein sosialismemodell som stod i direkte motstrid med det grunnleggande målet for prosjektet?

Mykje kan samanfattes i to forklaringar, som også er to viktige lærdommar.

For det første: Absolutt solidaritet gjør blind. M-l-arane ville med rette vise forpliktande solidaritet med dei som kjempa for ei betre verd, ikkje som verhaner «hoppe av» når det blåste opp. Da verdsbildet blei forma rundt 1968, stod serier av propagandaløgner i antikommunismens og demokratiets namn for fall. Det var nærliggande å tru at det meste om Stalins Sovjet og utviklinga i Kambodsja, etter at USA hadde bomba landet tilbake til «steinalderen», også var propaganda. Tron Øgrims dobbeltartikkel om «Muddervulkanen» i Røde Fane i 1978 kan stå som eit «høgdepunkt» i denne forsvarsreaksjonen. Problemet er at argumentasjonen for «toleranse for feil» på grunn av ubegrensa solidaritet med dei undertrykte, slår knallhardt tilbake om analysen er feil. Da blir det solidaritet med undertrykkarane og støtte til overgrep mot dei undertrykte. Berre sjølstendig analyse og kritisk solidaritet kan berge mot å hamne i denne fella.

For det andre: Det er en farlig og feilaktig tanke at borgarlig-demokratiske rettar så og seie automatisk «følger med» ved overgangen til eit sosialistisk samfunn. Dei må kjempes for, elles blir samfunnet heller ikkje sosialistisk, og fell tilbake til eit mindretalsdiktatur. AKP (m-l) forsvarte heile tida konsekvent borgarlig-demokratiet under kapitalismen, mot grupper som rekna det som underordna ka form borgarskapets herredømme hadde. Men sosialismen ville til forskjell frå det borgarlige vere eit verkelig demokrati, med folkelig kontroll over økonomi og stat. Demokratiske landevinningar frå kampen under kapitalismen ville så å seie per definisjon vere bygd inn i det sosialistiske demokratiet. Det vi veit i dag, er at den sosialistiske revolusjonen med eit meir avansert demokrati berre kan seire om han aktivt bygger på og sikrar verdiane frå opplysningstida, humanismen og den borgarlige revolusjonens rettar som ytringsfridom, organisasjonsfridom og rettstryggleik. Der det borgarlige politiske demokratiet ikkje er innført, slik situasjonen var i halvføydale diktatur som Russland i 1917 og Kina i 1949, må den sosialistiske revolusjonen ikkje berre gjennomføre dei økonomiske oppgavene for den borgarlige revolusjonen, men og dei politiske – som retten til politisk opposisjon. Elles går også alle ambisjonar om ei ny og verkelig folkemakt dukken.

Behovet for eit samanhengande verdsbilde fikk m-l-bevegelsen til å sjå vekk frå kjensgjerningane. I 1968 visste vi nok om Stalins Sovjet til å ta eit anna standpunkt. Da måtte vi ha levd med uløyste teoretiske problem og hol i verdsbildet. Det kunne ha gitt mindre rask framgang, men eit meir solid fundament for eit langvarig politisk arbeid. Det umarxistiske synet om at det fins ei endelig sannheit – og at vi stort sett hadde funne ho – stod sterkt og blokkerte for viktig innsikt. Det er typisk at til og med Antonio Gramsci og Rosa Luxemburg, som begge hadde ei høg stjerne i Komintern-parti, først blei brukt positivt etter at m-l-byggverket brakk på slutten av 70-talet. Vi som var fire-fem år eldre enn dei yngste SUFarane i 1968, og som hadde ein politisk ballast frå før, har eit spesielt ansvar for at viktig politisk innsikt blei kasta på båten ved «konsolideringa» av m-l-bevegelsen i 1969-1970.

Ufullført fornying

I dei viktige og frigjørande diskusjonane om sosialismen fram mot landsmøtet i AKP i 1984 grov Jørn Magdal fram dei kommunistiske teoriane om arbeidarråd og arbeidarmakt, og Gro Hagemann og Kjersti Ericsson prøvde å sameine feminisme og marxisme, med viktige teoretiske nyvinningar som resultat. Teorien om sosialismen som eit overgangssamfunn blei brukt til å gjøre Maos teori om at klassekampen held fram under sosialismen, meir røyndomsnær. I tråd med dette fikk partiet si «leiande rolle» under sosialismen ei heilt ny utforming. Opposisjon, ytringsfridom og organisasjonsfridom under sosialismen blei endelig presisert. Seinare kom Pål Steigan med sitt viktige bidrag om økologi og marxisme.

Noen av desse posisjonane kunne ha komme ti år før, men gjorde det ikkje på grunn av blokkeringa som låg i det fasttømra verdsbildet i den «tronge» m-l-perioden. Da den teoretiske frigjøringa kom, var bevegelsen på retur. Resultatet av feil i partibygginga på 1970-talet var ein sektorisert og byråkratisert partiorganisasjon på 1980-talet. I den «tronge» perioden var taktikk og organisatoriske løysingar bevegelige og dynamiske, mens teoriane stod nokså fastlåste. På 1980-talet var teoriane i sterk bevegelse, mens organisasjonen var ubevegelig. Unntaket var kvinneopprøret i partiet, som kanskje fikk for kortvarig betydning i delar av partiet på grunn av «70-talstendensen» til å satse for mykje på raske resultat. (Kvinner i alle leiarverv, berre kvinner i listetoppar.)

Pål Steigan viste mot da han gikk ut i Klassekampen tidlig på 1980-talet, reiv ned «gudebildet» av Mao og kritiserte kulturrevolusjonen som meir eller mindre unødvendig og feilslått. Men problemet var at kritikken var identisk med Dengs linje. I likheit med Stalin og Bresjnev hevda Deng og Steigan den såkalte «produktivkraftteorien»: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet), var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avansert sosialistiske overbygninga ved at det vaks fram ein ny klasse av parti- og statsbyråkratar. All utvikling av produktivkreftene ville derfor styrke den sosialistiske basisen. Det motsette hadde vore nesten aksiomatisk for m-l-bevegelsen. Til og med i programdiskusjonane om sosialistisk demokrati i det høgt utvikla Norge dukka produktivkraftteorien opp som argument mot «utopisk» demokrati før dei objektive vilkåra var modne. No ville ikkje AKP (m-l)s leiing på heile 1980-talet prioritere ein partidiskusjon om utviklinga i Kina. Det kunne verke splittande, og Kina låg så langt unna. Likskapen med NKP sitt forhold til Sovjet tok til å bli påfallande. Dengs kapitalisme og fascisme fikk ikkje passet påskreve før etter 4. juni 1989, verken på maoistisk eller borgarlig-demokratisk grunnlag. Til da heldt AKP (m-l) oppe vennskapelig samband mellom broderparti!

Det nyskapande 1984-programmet førte aldri til at AKP (m-l) kom på offensiven i spørsmålet om demokrati, revolusjon og sosialisme, som hadde vore konstituerande for partiet, men som etter kvart hadde blitt ein akilleshæl. Ein grunn var at partiet aldri samla seg om dette programmet og betydninga av det. Heller ikkje Kjersti Ericssons programmatiske og originale bok Den flerstemmige revolusjonen fikk denne rolla.

På 1980-talet gikk medlemstalet kraftig tilbake, samtidig som partiet fikk auka oppslutning ved val gjennom RV. Tilbakegangen i medlemstal blei einsidig forklart med ebbe i klassekampen og reaksjonens offensiv. Mens 1970-talet såg ein nesten «voluntaristisk» bevegelse der det nesten ikkje var grenser for ka ei subjektiv kraft kunne greie, blei no det meste forklart med «objektiv nødvendigheit». I viktige delar av partiet, særlig i Oslo, blei det ikkje oppfatta som eit reelt problem at dagskampen, populære saker og direkte kontakt med folk no da dei politiske bevegelsane var i tilbakegang, skjedde gjennom RV, mens dei «tunge» ideologiske «m-l-oppfatningane» blei kjørt fram av AKP (m-l). Var ikkje denne dobbeltorganiseringa blitt eit hinder for rekruttering? Var kanskje ein slik «schizofren» måte å ordne seg på kant med marxistisk partiteori om å knyte i hop kortsiktig og langsiktig, parlamentarisk og utenomparlamentarisk kamp i partiet? Kunne satsing på RV som det viktigaste instrumentet for partibygging gi ei organisatorisk opning for framgang og for ein politisk offensiv på grunnlag av dei ideane som var utvikla i AKP (m-l) på 1980-talet, men som blei blokkert av delar av partiet på grunn av uenigheit?

Dessverre svarte majoriteten i AKP nei på desse spørsmåla. «Vi veit ka vi har, ikkje ka vi får,» var ei utbreidd, men nokså konservativ oppfatning. Slik mista RV-prosjektet verdifull kjerneorganisering som enno fans i AKP, men som ikkje blei tatt vare på etter kvart som fleire og fleire enkeltmedlemmer av AKP ut over på 1990-talet valte å satse på RV. Verst var det at kvinnemiljøet i AKP ikkje såg denne sjansen for å jobbe for eit fornya partiprosjekt i lag med dei mange yngre kvinnene som kom til RV i første halvpart av 1990-talet, sikkert fordi dei var redde for å miste dei posisjonane som var nådd gjennom kvinneopprøret i AKP. Eg gikk ut av AKP midt på 1990-talet da eg fikk sjå ein partiplan med «gjenreising av partiet» som hovedsak, mens arbeid for RV var gruppert blant «andre saker», uten at det hadde samanheng med hovedsaka.

RV er i dag det einaste landsdekkande partialternativet til venstre for eit sterkt høgrevridd SV (med ein meir systemlojal maktstrategi enn SF hadde da SUF i 1967 åtvara morpartiet mot organisert samarbeid på topplan med AP).

I dag er SUF og AKP (m-l)s viktigaste barn først og fremst RV, Rød Ungdom og Klassekampen.

AKP har plassert som seg som den største og viktigaste av fleire smågrupper som støttar RV, uten at det er lett å forstå den politiske grunngivinga for at organisasjonen også står fram som eit (alternativt) partiprosjekt. (m-l) fins berre i eit par av dei minste av desse gruppene.

I så måte er det først og fremst opp til RV å ta vare på og lære av den rike og fleirtydige arven frå m-l-bevegelsen. RV som også blei starta i 1973 som AKP(m-l) sitt parlamentariske uttrykk, som blei ein medlemsorganisasjon etter at det eigentlige m-l-byggverket hadde brote saman i 1979, og som blei eit sjølstendig revolusjonært parti med allsidige politiske oppgaver da også den «vide» m-l-perioden var over, etter 1991.

av Karen Sunds

EU udvider mod øst og det har betydning for EUs økonomi. Hvordan påvirker det igjen styrkeforholdet mellem verdens to imperialistiske poler, EU og USA?

Styrkeforholdet, modsætningerne og de kommende intense kampe mellem USA og EU, vil efter min opfattelse være dét, der i de kommende år sætter den politiske dagsorden i verden.

Året 2003 vil på flere måder sætte skel i historien:

• Bush har for alvor demonstreret, hvordan USAs nye sikkerhedsdoktrin skal forstås: først med besættelsen af Irak, og nu med den hæmningsløse optrapning mod Iran.
• Modsætningen mellem EU og USA som imperialistiske modpoler er slået ud i lys lue.
• EUs udvidelse mod øst bliver en realitet. (Selvom vi stadig kan håbe på, at Estland stemmer nej i september.)

Begivenheder, der tilsammen har givet store overskrifter i aviserne: «EU er handlingslammet af uenigheder om holdningen til USA.» «EUs ambitioner om at blive en politisk og militær magt er strandet for evigt.» «EUs handlingslammelse vil blive total, når de USA-begejstrede østlande kommer med.»

Sådan er billedet af de to imperialistiske poler blevet tegnet. Men det er efter min opfattelse en helt overfladisk betragtning, og slet ikke noget korrekt billede. Vi må grave et spadestik dybere. Vi må se på de to magters økonomiske interesser og magtforhold. Og vi må se på den bevægelse, der er i udviklingen.

Sandheden er, at USA er en supermagt med et kolossalt militært og politisk-diplomatisk potentiale, men med en økonomi, der hærges af dybe indre modsætninger og strukturelle problemer. USA er en såret supermagt, og derfor meget aggressiv.

EU er derimod en imperialistisk magt, der er på vej frem. En supermagt i svøb. Et imperialistisk center, som endnu mangler de afgørende elementer i den politiske struktur, og ikke mindst i den militære. Men som ikke mindst i lyset af USAs seneste provokationer, har sat kurs mod at løse disse mangler med den nye unionsforfatning.

Og frem for alt har EU taget nogle vigtige skridt for at vinde den økonomiske kamp mod USA. Den allervigtigste sejr for EU, er netop udvidelsen mod øst. En begivenhed, som vi næppe forstår den fulde betydning af i øjeblikket.

Da markedet åbnede sig mod øst

I 1989 ændrede de politiske strukturer sig på verdensplan, på ganske kort tid. Årsagen var murens fald, Sovjetunionens og dermed østlandenes sammenbrud som politisk system. Med denne begivenhed var hele fundamentet for en alliance mellem EU-landene og USA mod den fælles fjende, Sovjetunionen, ikke længere til stede.

Det strategiske samarbejde blev afløst af imperialistisk konkurrence. Siden da er modsætningerne mellem USA og EU bestandigt øget. De er akkumuleret kvantitativt. Og med Irak-krigen er kvantitet for alvor slået over i kvalitet: modsætningerne mellem verdens to imperialistiske poler er slået ud i lys lue.

Sovjetunionens fald markerede den største tilgang af nye ekspansionsmuligheder for imperialismen, i årtier. Spørgsmålet om, hvem der vinder kontrollen med disse nye markeder, er vigtig for det langsigtede styrkeforhold.

De europæiske monopoler vejrede straks morgenluft. Ikke mindst de tyske monopoler tog den gamle «Drang nach Osten»-ånd fra 30erne frem igen, og de var særdeles hurtige på aftrækkeren.

Godbidderne var lige til at tage. Produktionsapparatet i de tidligere planøkonomier var billigt til salg. I en sand privatiseringsrus, blev store vigtige statsejede industrier nærmest foræret væk. Som den polske kommunist, Adam Marcin, beskrev det for mig: «I de sidste ti år, har vesteuropæiske monopoler haft frie hænder til at etablere sin dominerende position på det polske marked og overtage polske virksomheder. Privatiseringsprocessen, som allerede er gennemført, har haft en virkelig ødelæggende, røveragtig karakter. De fleste store statslige virksomheder er blevet splittet op til mindre dele. Dets produktion er blevet tømt for teknologi og reduceret til montering af komponenter færdige varer. En del virksomheder blev likvideret umiddelbart efter privatiseringen.»

Polske økonomer har beregnet, at de store statslige virksomheder i gennemsnit er solgt til mellem 5 og 15 procent af deres reelle værdi.

Der er to vigtige grunde til, at Østeuropa er en guldgrube for de europæiske monopoler. Den ene er det enorme markedspotentiale. Den anden er den billige og veluddannede arbejdskraft, som Østeuropa er rig af. Siden murens fald har processen med såkaldt vertikal arbejdsdeling i det enkelte monopol været udtalt:

Indenfor bilindustri, televirksomhed er det en klar tendens, at europæiske monopoler placerer selve den ufaglærte samleproduktion i øst, for at udnytte den billige arbejdskraft, mens administration, forskning og udvikling forbliver i vest.

På den måde er Østeuropa i hastigt tempo ved at udvikle sig til en lavtløns-produktionszone. Det er nøjagtig ligesom USA, efter indgåelsen af den såkaldte Nafta-aftale, bruger Mexico.

EU bakker de europæiske monopoler op

De europæiske monopoler havde ikke kunnet ekspandere så hurtigt i Østeuropa, hvis de ikke var blevet bakket op af EU.

EU har fra første dag forstået den nye dagsorden. Via EU er der blevet stillet de krav til økonomiske reformer, herunder privatiseringer, som banede vejen for den vest-europæiske kapital.

Det politiske trick bestod i at tvinge de østeuropæiske lande til at vende sig til EU og gøre sig klar til EU-medlemsskab.

I dag kan vi synes, at «de havde jo ikke andre muligheder». Men det var i starten af 90erne langt fra givet, at EU-medlemsskab var vejen frem. I mange af landene så man ganske vist EU som et område «med mælk og honning». Men frem for alt ville man gerne handle med EU. Det havde sandsynligvis været optimalt for landene, at forsøge at fastholde deres eget handelssamarbejde, som havde fungeret via Comecon, som et vigtigt fundament for den økonomiske udvikling i landene.

Men den dagsorden skulle EU hurtigt få lavet om på. Fuldstændig kynisk udnyttede EU, at de østeuroæiske lande var i en desperat situation. I flere af landene sank bruttonationalproduktet med 30-50 procent, og massearbejdsløsheden holdt sit indtog.

I denne situation havde østlandene forhåbninger om, at de kunne bygge sig op igen, ved at producere og eksportere til det store marked i EU.

Men fra EUs side var meldingen klar: hvis I vil handle med os, skal I gøre jer klar til at blive EU-medlemmer. I skal gennemføre de politiske, økonomisk og retslige harmoniseringer til EU-regler, som vi opstiller, – eller I får ikke adgang til vores marked. For at illustrere, at det var alvorligt ment, etablerede EU den såkaldte «sølvmur»: EU pålagde handelsrestriktioner på alle de varer, som de østeuropæiske lande kunne konkurrere på. Det drejede sig for eksempel om landbrugsprodukter, tekstil og stål. Arbejderbevægelsens Erhvervsråd i Danmark, der er et forskningsinstitut tilknyttet LO, har beregnet, at disse handelsrestriktioner svarede til at belægge varerne med en told på 100 procent.

Herefter varede det ikke lang tid, før de østeuropæiske lande faldt til patten. Et af de største kolonialiseringsprojekter i nyere tid, tog sin begyndelse.

Også i dag spiller EU de europæiske monopolers spil. Systematisk stilles de østeuropæiske lande overfor miljøkrav og andre krav, der betyder, at deres egen traditionelle industri bliver diskrimineret, og markedet kan overtages af vestlig kapital. Blot et eksempel: Under optagelsesforhandlingerne i København i december sloges EU og østlandene bravt om landbrugsaftalerne: en række af de fødevarer, som har været basale i de østeruopæiske lande, vil EU ikke anerkende. «De lever ikke op til vores høje standard,» forlyder det. For eksempel ville EU ikke godkende, at en stor del af mælkeproduktionen i Polen sælges fra stalddøren, og altså udenom de store mejerier. Det er ikke svært at se, at det er i de store multinationale mejeriers interesse at få lukket for denne handel, for at de ikke skal gå glip af markedet. Det gælder for eksempel den store danske mejerigigant, Arla, der står på spring til at indtage Østeuropa. Det endte med et kompromis på den aktuelle sag om stalddørssalg af mælk. Men eksemplet illustrerer EUs metode.

I Østeuropa er der voksende frygt for, at dette kun er starten. At den østeuropæiske industri, landbrug og andre erhverv vil blive udkonkurreret, når det indre marked for alvor slippes løs. Vestlige firmaer har langt højere produktivitet og konkurrencekraft. Den gamle industri og de gamle virksomheder vil blive slået i konkurrencen, og i stedet vil der komme industri, der er underleverandører til vestlige monopoler. Ikke noget godt bytte for østeuropærerne, hvis man skal se på den nationale selvbestemmelse. Som de polske kommunister udtrykker det: Den nationale kontrol med den industrielle basis i et land, er helt afgørende, også i kampen for socialisme.

EU-monopoler fører an

Her godt ti år efter er der ikke tvivl om, at det er EU, der er rendt med godbidderne i Østeuropa. I dag står EU for næsten 70 procent af handlen med de østeuropæiske lande. Og også de udenlandske investeringer er totalt domineret af EU. Knap 80 procent af den samlede stock af udenlandske investeringer i østlandene, er ejet af EU-kapital.

Her kan USA slet ikke være med. Men det betyder ikke, at den amerikanske kapital har opgivet. Tværtimod rykker USA flere og flere af sine investeringer mod øst. I 2002 faldt de ikke-europæiske investeringer i EU-området med 11 procent, mens de steg 21 procent i Østeuropa. Kampen om de østeuropæiske markeder er mere intens end nogensinde. Men første halvleg blev vundet af EU.

Det er derfor, at vi ser USA spille det militære og det politisk-taktiske kort overfor de østeuropæiske lande. USA har arbejdet intenst for at få landene ind i Nato, før de blev medlemmer af EU. Ligesom USA taler om at flytte amerikanske baser fra det gamle Europa til det nye Europa. Men på sigt vil der ikke være tvivl om, at de østeuropæiske lande i stigende grad er politisk styret af EU, og EUs store lande. Dette forhold bestemmes af de økonomiske bånd i kapitalen.

EU ser mod øst og syd

Knapt er blækket tør på de østeuropæiske landes optagelse i EU, før EU udpeger de nye områder, som skal indlemmes i Unionen. Det skete allerede her i foråret under topmøderne i Athen og Thessaloniki.

EU har her formuleret en såkaldt «naboskabs-politik»: Målsætningen er, at den næste række af randstater rundt om det udvidede EU, skal inddrages i EUs indre marked over en årrække. Det drejer sig om lande som Ukraine, Moldavien, Hviderusland, der skal åbnes for de europæiske monopoler. Årsagen er, at kapitalen i EU allerede er begyndt at trænge ind i disse nye områder. Ikke mindst Ukraine er i virksomhedernes søgelys. Her er lønnen kun en tiendedel af, hvad den er i Danmark.

Også Vest-Balkan skal nu sikres for den europæiske kapital. Vest-Balkan har ikke blot økonomisk interesse. Vigtig er også Vest-Balkans strategiske placering, rent geografisk, i forhold til leverancer af råstoffer og olie til EU. På Thessaloni-topmødet har EU besluttet, at landene på Vest-Balkan skal tages hurtigt ind i EU. Det drejer sig om: Serbien-Montenegro, Kroatien, Albanien, Makedonien og Bosnien-Herzegovinia. De fem lande skal tages ind i EU, «også selvom spørgsmålet om Kosova ikke er løst», som det blev udtrykt efter topmødet af EU-Kommissionens formand, Prodi. Det er et klart forsøg på at presse USA ud af området. USA opererer også på Balkan, og forsøger at udnytte bevægelsen for et selvstændigt Kosova, som spydspids for amerikanske interesser. Men hvis landene først er blevet medlemmer af EU, har USA ingen muligheder for at intervenere. For så er der tale om «interne EU-problemer».

Igen ser vi, at kapløbet mellem EU og USA er i centrum i begivenhederne.

Østudvidelsen og arbejderklassens rettigheder

Efter min opfattelse er det svært at overvurdere betydningen af østudvidelsen for den europæiske kapital. Og det drejer sig ikke kun om kapitalens profitmuligheder i Østeuropa selv. Det handler også om, hvordan de europæiske monopoler planlægger at udnytte østudvidelsen til at få gennemført et dybtgående opgør med arbejderklassens sociale og faglige landvindinger i de gamle EU-lande, selv. Dette aspekt er meget overset i den aktuelle debat.

EU har gennem mange år set misundeligt over til USA. Den amerikanske økonomi har tilsyneladende et større vækstpotentiale end den europæiske. I USA ligger produktiviteten generelt 20 procent højere end i EU. Og i runde tal er vækstraten i den amerikanske økonomi omkring et procentpoint højere end i EU-området. Det er i øvrigt nogle nøgletal for den amerikanske økonomi, som dækker over et langt mere skrøbeligt fundament, for den amerikanske økonomi er alt andet end sund. Men det vil jeg ikke grave dybere i lige nu.

I 1997 vedtog EU den såkaldte Lissabon-strategi. Her formulerer EU den målsætning, at blive verdens mest konkurrencedygtige økonomi i 2010. Det er med andre ord en åben udfordring til USA. Men USA er netop et forbillede for EU. Ikke mindst det amerikanske arbejdsmarked ønsker EU at kopiere. Et meget opsplittet arbejdsmarked, hvor folk rejser tusindvis af mil for at få job, – hvor millioner af amerikanere er så lavtlønnet, at de er fattige, selv med indtil flere deltidsjobs. Fænomenet kaldes the working poor. På det amerikanske arbejdsmarked er der en kolossal lønspredning, og kun meget få minimumsregler. Det er med andre ord «det fleksible arbejdsmarked», som EU drømmer om at få gennemført.

EUs Lissabon-strategi går netop ud på at skabe et helt dereguleret arbejdsmarked med fri løndannelse, og hvad deraf følger i lønspredning og lav mindsteløn. Samme formål har sænkningerne i de sociale sikringer, pensionsreformer m.v., som skal gøre folk mere sultne og dermed villige til at arbejde, selv til en lav løn. Alt dette er opstillet i Lissabon-strategien. Men EU har problemer med at gå gennemført de nødvendige strukturreformer. Modstanden er stor i arbejderklassen, og de nationale politikere viger tilbage for at lave så dramatiske ændringer, som EU ønsker.

I EU er der stor frustration over, at Unionen endnu har for lidt indflydelse på social- og arbejdsmarkedspolitikken ude i landene. Det vil dog blive ændret, med den nye unionsforfatning, hvor social- og arbejdsmarkedspolitikken kommer ind under den såkaldte «delte kompetence». Det vil betyde, at medlemslandene kun kan tage lovgivningsinitiativer på området, hvis EU har afstået fra at gøre det. Hvis den nye unionsforfatning bliver en realitet, vil der således komme mere skub i harmoniseringen fra 2009. Men jeg er ikke i tvivl om, at EU håber, at østudvidelsen kan gøre en stor del af arbejdet, alene med markedskræfterne, inden 2009.

Østudvidelsen giver en indvandring af meget billig arbejdskraft. Den vil dermed være med til at lægge et massivt pres på fagbevægelsen i EU-landene. Dette ser vi allerede i dag, hvor for eksempel brancheorganisationen «Dansk Byggeri» varsler, at de vil bruge billig østeuropæisk arbejdskraft, selvom der danske bygningsarbejdere går ledige. De skal gå til overenskomstens mindsteløn – hvilket svarer til omkring 60 procent af en dansk bygningsarbejders faktiske løn, siger Dansk Byggeri. Der planlægges altså systematisk løntrykkeri.

I brancher som landbrug, gartneri, byggeri, service og rengøring, er der allerede i dag store problemer med billig illegal arbejdskraft fra Østeuropa, der arbejder på slavelignende vilkår i Danmark.

Men østudvidelsen har også andre negative konsekvenser for arbejderklassen, end de lønmæssige. Den lægger samtidig et massivt pres på velfærdsordningerne i de eksisterende EU-lande. Et solidarisk velfærdssystem, som vi kender i de nordiske lande er baseret på, at alle i et samfund betaler til de sociale goder via skatten, og at alle har lige adgang til de sociale ordninger, hvis man har behov for det. Men systemet kræver, at der er overensstemmelse mellem de, der betaler skat, og de, der har adgang til velfærdsgoderne. Denne overensstemmelse forsvinder, når arbejdskraften begynder at vandre. Arbejdskraftens frie bevægelighed lægger en bombe under de solidariske velfærdssystemer. Den fremtvinger et pres for sociale ordninger, som er baseret på individuelle forsikringsordninger. For derigennem har den vandrende arbejdskraft billedligt talt sin pension med i rygsækken, når han vandrer rundt i EU, på jagt efter job.

Arbejdskraftens frie bevægelighed har altså flere klare gevinster for kapitalen. Der er for mig ikke tvivl om, at kapitalen planlægger at lade østudvidelsen og truslen om massiv indvandring fra øst, være en rambuk for nedbrydningen af det solidariske velfærdssamfund.

Problemer for euroen

Mens østudvidelsen således er slaraffenland for de europæiske monopoler, har den til gengæld indbyggede problemer, når det gælder EUs økonomiske og monetære union, ØMUen og den fælles mønt, euroen. For østudvidelsen vil forstærke de sociale og økonomiske uligheder i euro-zonen markant. Disse centrifugalkræfter kan på sigt blive en trussel for selve den fælles mønt.

Derfor ser vi også, at EU bestemt ikke har det travlt med at få de nye østeuropæiske lande ind i euroen. De vil gerne have dem med i den såkaldte ERMII-mekanisme, hvor landene spænder deres valuta fast til euroen. Men EU tøver med at lade dem komme med i selve euroen, hvor der ikke er nogen vej tilbage. Det er således et problem for EU, at Polen og Ungarn arbejder på at være med i euroen allerede fra 2007.

Ligeledes taler EU-Kommissionen om, at EU skal have en permanent struktur, hvor EU er delt i to: euro-zonen og de lande, der står udenfor euroen.

Euro-medlemskab vil helt sikkert også være et problem for østlandene selv, og ikke mindst for arbejderklassen i landene. Med en fastspændt rente og valutakurs, og en finanspolitik i spændetrøje, er der kun arbejdsmarkedet til at tage imod alle stødene, når de kapitalistiske kriser sætter ind. Det betyder stærk øget lønfald, arbejdsløshed og fattigdom.

Dertil kommer de sociale omkostninger ved at skulle indordne sig ØMUens Stabilitetspagt, der stiller strenge krav til landenes statslige budgetter. Det statslige budgetunderskud må maximalt udgøre tre procent af bruttonationalproduktet. Allerede i dag ser vi, hvordan Polens forsøg på at sænke de offentlige budgetunderskud, med fastfrysning af lønningerne i den offentlige sektor, og hårde sociale nedskæringer, har betydet, at efterspørgslen i det polske samfund er gået helt i stå, med efterfølgende nulvækst. Det sker vel at mærke i en situation, hvor den polske arbejdsløshed officielt er på 20 procent, og reelt ligger på godt 40 procent.

Foruden de sociale og økonomiske konsekvenser, kan euroen i høj grad også give stærke politiske reaktioner. Det er før set, at højrepopulistiske og fascistiske kræfter har forstået at udnytte en sådan situation. Og disse kræfter er absolut til stede i Østeuropa i dag, og arbejder intenst.

Denne situation lægger et fornyet stærkt pres på EU for at få etableret en direkte statsdannelse på EU-niveau, en forbundsstat, som kan udligne noget af denne ulighed. En forbundsstat ville kunne kompensere for nogle af de uligheder, som euroen forårsager. Det kræver, at EU-staten får adgang til direkte skatteopkrævning hos den enkelte EU-borger, og at EU får etableret fælleseuropæiske socialordninger. Lykkes det, vil de såkaldte automatiske stabilisatorer begynde at virke i EU. Det vil sige, at uligheder udlignes «automatisk» via statens økonomi: en region, der rammes af arbejdsløshed, vil automatisk modtage flere penge fra statskassen, i form af dagpengeudbetalinger. Tilsvarende vil den indbetale færre penge, i form af skattekroner.

Denne mekanisme findes ikke i EU i dag. Euroen mangler simpelthen den europæiske forbundsstat, som er så vigtig for at sikre dens fremtid. Men den nye unionsforfatning, som skal forhandles færdig i år, går et langt stykke af vejen. Den giver EU mulighed for at udvikle sig til en forbundsstat, uden nye ratificeringer og folkeafstemninger. Den giver nemlig EUs ministerråd ret til selv at afskaffe vetoretten på nye områder, og trække dem ind under flertalsafgørelser. Det gælder således også skattepolitikken. Ligesom tales der i forfatningen om, at EU kan etablere «nye indtægtskilder».

Det er ikke sikkert, at disse formuleringer overlever den kommende regeringskonference. Især Storbritannien holder hårdt på, at de ikke vil afgive vetoretten på skattepolitikken. Det må tiden vise.

Der er altså stadigvæk usikkerhedsfaktorer i forhold til euroens fremtid og overlevelsesevne, som skal tages med i billedet. Vi skal dog ikke tage fejl af, at euroen i sin korte levetid har formået at give den amerikanske dollar betydelig konkurrence på valutamarkederne. I dag ligger omkring 35 procent af verdens valutareserver i euro. Og vigtige lande som Kina og Rusland har for nylig besluttet at rykke dele af deres reserver over i euro. Tidligere har dollaren været enedominerende i verden, når det gjaldt lagring af kapitalreserver og handel med valuta.

Den dybereliggende årsag til, at euroen allerede efter to år kan fremstå som en potentiel trussel for dollarens placering som verdens «parallel-valuta», er de alvorlige strukturelle problemer i den amerikanske økonomi. Jeg vil ikke gå dybere ned i dette emne. Men i korthed kan man sige, at det amerikanske vækstmirakel i 90erne, den såkaldte «new economy», er skabt, ved at stifte gæld. Den amerikanske økonomi hviler i dag på kviksand. Blot for at illustrere det med et par tal:

• Den amerikanske udenlandsgæld er i øjeblikket på omkring 30 procent af bruttonationalproduktet. Med den nuværende udvikling vil den være på 64 procent i 2010. Det er en tikkende bombe.
• Udenlandsgælden skabes i høj grad, fordi USA hvert år genererer et enormt handelsunderskud overfor omverdenen. I øjeblikket er handelsunderskuddet på 5 procent af bruttonationalproduktet, hvert år.
• For at dække dette hul på betalingsbalancen strømmer der hver dag 1000 milliarder dollars ind i USA fra andre lande.
• Hele den amerikanske økonomi er forgældet. Den private sektors forbrug er hvert år seks procent større end dens indkomst. Gabet dækkes af gældsoptagelse.

USA holder sig alene oppe, på grund af dollarens dominerende stilling i verden. Det er dette, der gør at USA får den nødvendige kapitalindstrømning. Men hvis dollarens kurs fortsætter med at falde, vil kapitalen ikke længere opfatte USA, som «den trygge havn», og den vil vende sig mod euroen i stedet. Det er præcist, hvad der er sket de seneste måneder. Kapitalen er begyndt at strømme ind i EU, fra USA. Dette er en selvforstærkende effekt: jo mere kapitalen strømmer ud af USA, jo mere falder dollaren i værdi, som så igen bidrager til kapitalens flugt. Derfor er situationen overordentlig farlig for USA. For går bunden først ud af markedet, vil USA få samme rystetur, som de asiatiske lande fik i 1997-98.

Kampen mellem verdens to imperialistiske centre, EU og USA, er gået ind i en periode, som vil blive dramatisk og barbarisk. De imperialistiske modsætninger og sværdslag vil uundgåeligt føre til nye krige.

Kun en stærk anti-imperialistisk bevægelse kan forhindre dette ragnarok. En bevægelse, der ikke lader sig fange ind af propagandaen om, at «EU er et nødvendigt modstykke til USA», men som i stedet afdækker det spil om profitinteresser, der forårsager krigene.

Som en brasiliansk kommunist for nylig udtrykte det på et 1.maj-møde i Danmark: «Det er valget mellem barbari eller socialisme.» Der er ingen tredje vej.

av Sissel Henriksen

Da USA skulle begrunne sin krig i Afghanistan i fjor, dundret de mot Talibans kvinneundertrykking. Men med George W Bush som president i verdens eneste supermakt har kvinner verden over fått en mektig fiende. Ikke bare krigen og korset, men også kvinneforakten er en integrert bærebjelke i Bush-administrasjonens ideologi.

Med George W. Bush ved roret i Det hvite hus herjer USA-imperialismen stadig mer åpent rått og brutalt. I anti-terrorkampens navn tråkkes land etter land under US-Armys militærstøvler, og demokratiske rettigheter fordamper fortere enn isfjell i Sahara. Alt pakket inn i den samme klamme, glatte kristenretorikken om kampen mot det onde og «God on Our Side».

Spørsmålet om hvor fascistisk USA faktisk er blitt, dukker stadig oftere opp. At Bush & co står for en ideologi som driver det amerikanske samfunnet i fascistisk retning, er det liten tvil om. Men er det fascisme i USA i dag? Og hva betyr dette ideologiske korstoget for kvinnene, i USA og i resten av verden?

Ett av kjennetegnene ved de fleste fascistiske ideologier er et erkekonservativt syn på kvinnerollen. «Kinder, Kirche, Küche», barn, kirke og kjøkken, var det nazistene i Tyskland mente kvinner skulle stulle med, mens gutta tok seg av krigen, politikken og jobbene. I Norge hadde slagordet «Heim, Ætt, Fedreland» hedersplassen på plakatene til Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon.

Hvordan står det til med kvinnesynet til ytre høyre i dag?

1. Fra Wien til Washington

Familiens fanebærere

Til Klassekampens førstemainummer 2000 skreiv jeg en artikkel om kvinnesynet til de nye ultra-høyrebevegelsene i Vest-Europa og Australia. I arbeidet med artikkelen gikk jeg gjennom kvinnepolitikken til Jürg Haiders Frihetsparti i Østerrike, Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti, Jean Marie Le Pens Nasjonal Front i Frankrike, Flamsk Blokk i Belgia og Pauline Hansons En Nasjon i Australia.

At overskriften ble «Familiens fremste fanebærere» ga seg selv. Høystemt hyllest av familien, vel å merke den hvite, heterofile, med vielsesattesten trygt i boks, dominerte. Dessuten anti-abortstandpunkter, anti-feminisme, anti-likestilling, anti-enslige mødre, – og selvsagt også den velkjente innvandrermotstanden. Særlig begeistra for fagforeninger er de så absolutt heller ikke.

Som de gode populistene de er, unnslår høyrepartiene seg likevel ikke for å opptre som kvinnefrigjøringens forsvarere når det passer seg slik. Om ikke støtten til feministiske ideer kan nedkjempes, så kan den i alle fall utnyttes til å samle støtte til egen politikk.

Kvinneundertrykkende trekk i innvandrerkulturer eller overgrep mot kvinner fra innvandrermenn brukes som argument for å stenge grensene for disse fryktelige, svartmuskete, voldelige menn. Hvite, europeiske menn mishandler jo som kjent aldri «sine» kvinner og barn.

I mange land er også et tradisjonelt feministisk kampfelt som pornomotstand forbundet med ytterste høyre. «Mot retten til avvik, narkotikamisbruk og pornografi stiller vi våre nedarvete moralbegrep og de ti Guds bud,» dundrer Le Pen.

Cowboyen fra Texas

På den andre siden av Atlanteren svinger Le Pens åndelige slektning George W Bush ridepisken over Talibans kvinneundertrykking, og går til krig med vaiende faner for å frigjøre Afghanistans kvinner.

Den nye høyrebevegelsen i USA, som har bidratt sterkt til at Bush ble president, har sterke likhetstrekk med ytre høyre i Vest-Europa og Australia. Særegent i Guds eget land er det at religionen og abortspørsmålet spiller en mye større rolle enn i de fleste land i Europa.

Feministen Frances Kissling, leder i Catholics for a Free Choice, understreket i et intervju med undertegnede i høst at det nesten er umulig å forklare for europeere i hvor ekstremt stor grad disse to faktorene preger amerikansk politikk.

Det er ikke bare den «gjenfødt kristne» George W Bush som holder Bibelen høyt i hevd. Av USAs 290 millioner innbyggere er 56 prosent protestanter og 28 prosent romerskkatolske, ifølge CIAs World Fact Book. I tillegg kommer to prosent jøder, fire prosent «andre» og ti prosent «ingen» religion.

Med 77 prosent «hvite» og et utall nasjoner i tillegg, i en stat bygd på folkemordet på indianerne og på arbeidet til slaver hentet fra Afrika, er også rasismen en daglig, levende realitet som preger de fleste spørsmål i «The Land of the Free».

2. USAs kvinner

Hvordan er så forholdene for kvinnene i USA?

Yrkesaktivitet i tall

Først og fremst: I 2000-tallets USA er kvinnelig yrkesdeltakelse en selvfølge i en helt annen grad enn både i 1930-tallets Europa og 1950-tallets husmorglanstid i USA (sjøl om mange jobbet da også).

Ifølge AFL-CIO (amerikansk LO) utgjorde kvinnene i 2001 46,6 prosent av den totale arbeidsstyrken (omtrent som i Norge), mot 18,3 prosent i 1900 og 29,6 prosent i 1950.

I 1997 var 42 prosent av alle fagforeningsmedlemmer kvinner, over dobbelt så stor andel som i 1962.

Kvinnenes deltakelse i yrkeslivet er i liten grad avhengig av ekteskapelig status, og også blant kvinner med barn er yrkesdeltakelsen høy. Det er likevel flest kvinner som havner i «ukurante» jobber: 70 prosent av deltidsarbeiderne og 55 prosent av dem som har midlertidige og usikre jobber, er kvinner.

Den amerikanske forfatteren Louise Ehrenreich skriver i sin bok Kjøpt og underbetalt sjokkerende om levekårene for dem som har de tøffeste jobbene i USA, og som ofte må ty til flere jobber samtidig for å overleve på et vis. Ifølge AFL-CIO utgjør kvinnene nesten halvparten av dem som har flere jobber samtidig.

Og til tross for at 17,8 prosent av alle familier i Guds eget land blir forsørget av en kvinne, er det også der slik at Eva tjener mindre enn Adam. I 2000 tjente kvinner i heltidsarbeid 74,3 cent for hver dollar menn tjente.

Men altså: Kvinner jobber. Det har vært en dramatisk økning i kvinnelig yrkesdeltakelse i løpet av det siste hundreåret, og kvinner har inntatt alle posisjoner i det amerikanske samfunnet. Kvinner er sjefer, leger, deltar sågar i landets væpnede styrker.

Politikk; mest for menn

I politikken står det dårligere til, men kvinnene er der også. USA ligger på 60. plass i verden på lista over kvinneandel i nasjonalforsamlingen, mens Norge holder femteplassen med våre 36,4 prosent. I Kongressen (Representantenes hus + Senatet) er 62 av de 435 representantene kvinner (14,4 prosent), mens 13 av de 100 senatorene er kvinner.

En og annen modig maur prøver seg også på å bli valgt til president, i år konkurrerer svarte Carolyn Moseley Brown med ni menn om å bli Demokratenes presidentkandidat. Få tror hun har en sjanse, mens noen mener Hillary Rodham Clinton kanskje kan klare det i 2008, når hun har skaffet seg et mer konservativt image gjennom jobben som senator i New York og fått folk til å glemme ektemannens krumspring med unge praktikanter i det ovale rom.

Feministiske pionerer

I det feministiske oppsvinget på 1970-tallet spilte amerikanske kvinner en sentral rolle også på verdensbasis, ikke minst ideologisk. Kvinnebevegelsen i USA var sterk, feide unna hindringer for kvinner, kjempet kvinner inn i universitetsstudier og styrerom, kvinner tok nye jobber og utfordringer over en lav sko. De fikk vedtatt likestillingslov (1972) og rett til abort (1973). P-pillen er en amerikansk oppfinnelse, feministiske forfattere som Marilyn French bidro med sitt for å sette dagsorden for en ny epoke.

USA ble slett intet likestillingsparadis, men kvinnene tok mange skritt fram på relativt kort tid.

Noen likte dette svært dårlig.

En ny høyrebevegelse var i siget, og kom betegnende nok i gang i løpet av to år etter at likestillingslov og abortlov – kvinnebevegelsens største formelle seire – var på plass.

3. Tilbake til 1954

Tilbakeslagets menn

En av de første som hørte budskapet fra kristenfundamentalistenes krigstrommer og slo alarm, var journalisten Susan Faludi. I 1991 ga hun ut sin berømte bok Backlash, The Undeclared War Against Women, norsk utgave: Det store tilbakeslaget.

Et kapittel heter «Fiendtlig politikk: Den nye høyrebevegelsens krig mot kvinner». I dag, med Bush solid på plass i det ovale rom og rundt 150.000 amerikanske soldater solid på plass i Irak, er dette skremmende lesning. Den ideologien som begynte som et opprør fra kristenkonservativ grasrot, har i dag herredømmet i verdens mektigste stat.

Sett i forhold til Vest-Europas nye høyrepartier er det en viktig forskjell her: Så langt er det bare kortere perioder i Østerrike og i Italia at ytre høyre har kommet seg i regjeringsposisjon. I USA har ytre høyre fått sin mann inn i Det hvite hus, med en solid, nykonservativ falang som premissleverandører.

Reaksjonær er bare fornavnet på denne ideologien. En av prestene fra Den nye høyrebevegelsen formulerte målsettinga i klartekst på et møte i Washington rundt 1980: «Vi er ikke her for å gå inn i politikken. Vi er her for å stille klokka tilbake til 1954 i dette landet. Så snart vi har klart det, skal vi komme oss ut av denne drittbyen.»

I 1954 puslet husmødre med permanentkrøller og foldeskjørt som kjent fortsatt lydige rundt i sine små forstadshjem og hadde maten på bordet når far kom hjem. Ingen tenkte på abort eller likestillingslov, og senator Joe McCarthy var tidens helt.

Og ikke minst: Kvinnene hørte på prestene og mennene.

«Mannen er hustruens hode»

Faludi oppsummerer:

«I likhet med prestene på slutten av victoriatiden, som ledet datidens fortropp mot det 19. århundres kvinnebevegelse, var presteskapet i Den nye høyrebevegelsen avhengig av en skare stort sett kvinnelige troende for å holde det gående. Denne skaren var ikke bare i tilbakegang, men i ferd med å bli mer og mer ulydig. I en oversikt fra 1989 over rundt atten tusen kvinner i USA som regnet seg som kristne, var det bare tre prosent som sa at de henvendte seg til presten når de søkte moralsk rettledning. De frustrerte pastorene prøvde i det minste å få disse kvinnene til å holde munn» (…)

» I prekenene sine påkalte prestene i Den nye høyrebevegelsen et spesielt bibelsted så ofte at til og med pressen ble oppmerksom på det: Paulus brev til efeserne, 5.23: ‘For mannen er hustruens hode, slik Kristus er kirkens hode».

«Også på hjemmefronten fortsatte feministiske ideer å lure seg inn gjennom sprekkene uansett hvor grundig fundamentalistene forsøkte å forsegle dørene sine. ‘Konemishandling øker fordi mennene ikke lenger er sjefer i sine egne hjem,’ fortalte en evangelisk prest til en sosiolog. ‘Jeg sier til kvinnene at de må gå hjem og bli mer føyelige’.»

«Feministene har skylda»

Kvinnene i USA hadde oppnådd mye, men levde fortsatt i et undertrykkende mannssamfunn. Mange sleit, mange var ulykkelige – og nå kom tilbakeslagets menn med forklaringen: Feministene hadde skylda. Faludi skriver:

«Lederne for Den nye høyrebevegelsen var blant de første til å gi uttrykk for tilbakeslagets hovedargument – at likestillingen mellom kjønnene er årsaken til at kvinner er ulykkelige. De var også blant de første til å hamre løs på kvinnebevegelsen for det som skulle bli dens to mest populære, og mest selvmotsigende, synder, og som var oftest å høre: at den fremmet materialistiske fremfor moralske verdier (dvs gjorde kvinner til grådige japper) og at den rev ned det tradisjonelle støttesystemet som fantes i familien (dvs gjorde kvinner til enslige mødre på trygd).»

Faludi trekker linjene fra tidligere tiders reaksjonære protestbevegelser, som Ku Klux Klan, der misfornøyde og utslåtte grupper finner seg syndebukker å samle seg mot:

«Et hvert tilbakeslag har sin yndlingssyndebukk. For Ku Klux Klan var det selvsagt de sorte. For Den nye høyrebevegelsen skulle den viktigste fienden bli feministiske kvinner.»

Faludi siterer en sentral leder i Den nye høyrebevegelsen, Paul Weyrich, som i 1980 advarte mot feministtrusselen:

«Det er mennesker som ønsker en annen politisk orden, som ikke nødvendigvis er marxister. Symbolisert i kvinnebevegelsen mener de at framtiden for deres politiske makt ligger i å omforme den tradisjonelle familien, og særlig ved å nedgradere manns- eller farsrollen i den tradisjonelle familien.»

Lederen for Moral Majority, «det moralske flertall», Jerry Falwell, fulgte opp samme år med å erklære at «likestillingsloven angriper grunnlaget for hele vår samfunnsstruktur», og mente feministene hadde rettet et «satanisk angrep mot hjemmet».

Feministene fikk skylda for USAs tilbakegang som verdensmakt, og ble stemplet som en livsfarlig kraft. Flere av kritikerne sa i klartekst at hovedproblemet var at feministene var en trussel mot kjønnsmakten; les: Menns makt.

Reaksjonære lover

Da Den nye høyrebevegelsen først på 1980-tallet begynte å vinne fram i Kongressen, laget de sentrale ideologene et lovforslag som de ville bruke som grunnlag for Den nye høyrebevegelsens program. De kalte det Family Protection Act, Loven om familievern.

Det lovforslaget de la fram for Kongressen i 1981 hadde ett mål: Å rive ned hvert eneste juridiske fremskritt kvinnebevegelsen hadde oppnådd. Faludi oppsummerer forslagene i loven:

«Å fjerne føderale lover som støttet lik utdanning, forby ‘blanding av kjønnene i alle idretter eller andre skolerelaterte aktiviteter’; kreve at ekteskap og moderskap ble fremstilt som passende karrierer for piker; nekte føderal finansiering til skoler som brukte lærebøker som skildret kvinner i utradisjonelle roller; avskaffe alle føderale lover som beskyttet mishandlete hustruer mot ektemennene deres, og forby føderalt finanisert juridisk hjelp til enhver kvinne som søkte rådgivning om abort eller skilsmisse.

Lovforslaget var stort sett negativt utformet; i den lange listen over føderale programmer som skulle omstøtes kom loven bare med ett eneste selvstendig initiativ – nye skattefordeler som skulle få gifte kvinner til å få barn, og å holde seg hjemme.»

Andre ‘familiejuridiske’ forslag fra Den nye høyrebevegelsen skulle følge i de neste årene. Nesten alle var innrettet på å slå mot kvinnelige uavhengighet hvor enn den dukket opp: totalforbud mot abort, selv om det betydde at kvinnen døde; sensur av all informasjon om fødselskontroll før ekteskapet; en ‘kyskhetslov’, tilbakekallelse av likelønnsloven, og andre lover om like rettigheter i arbeidslivet, og selvfølgelig avskaffelse av Likestillingsloven.

Faludi oppsummerer at Den nye høyrebevegelsens fanesak i presidentvalgkampen i 1980 var motstanden mot kvinners rettigheter, og at de oppnådde å presse Det republikanske partiet til å sette opp en plattform som gikk mot lovlig abort og Likestillingsloven

Republikaneren Ronald Reagan ble den første presidenten som gikk mot Likestillingsloven etter at Kongressen vedtok den, og den aller første som støttet en lov om menneskerettigheter som forbød abort og til og med enkelte former for prevensjon.

Reagan satt som president fra 1981 til 1989, da George Bush senior overtok. I 1993 måtte pappa Bush gi fra seg presidentjobben til demokraten Bill Clinton. Til tross for hans «kvinnfolkrykte som brunsvidd flesk» sto Clinton-administrasjonen på det kvinnepolitiske området for en klart bedre politikk, både i USA og på den internasjonale arenaen. Blant annet sto Clinton-administrasjonen sammen med EU for progressive vedtak på FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995, mot Vatikanet og de mest konservative islamske landene.

Bush og krigen mot kvinnene

Fra den januardagen i 2001 da George W Bush flytta inn på Det ovale rom har derimot en jevn strøm av kvinnefiendtlige vedtak strømmet ut derfra. Vedtak som er blåkopier av programmet som ideologene i Den nye høyrebevegelsen hamret ut først på 1980-tallet.

Sentralt står korstoget mot abort og prevensjon, men kvinner rammes også på en rekke andre områder. Eksempler er kutt i støtteordninger for enslige mødre, fjerning av kvoteringsregler til fordel for jenter i skolen, nedskjæringer i helsevesenet som rammer kvinner ekstra hardt.

At George W prioriterer kampen mot abort så høyt blir av mange tolket som et uttrykk for at han og hans politiske rådgivere tror pappa George Bush mistet presidenttaburetten fordi han ikke la nok vekt på å holde seg inne med ytterste høyre. Å få fjerna amerikanske kvinners rett til sjølbestemt abort og innskrenke prevensjonsrettigheter ville være en gavepakke til de ekstreme høyrekreftene.

Titusener av abortmotstandere som demonstrerte i Washington 22. januar i år, på 30-årsdagen for høyesterettsdommen som ga amerikanske kvinner rett til abort, kunne glede seg over varm støtte fra Bush. På telefon fra St Louis uttalte presidenten ifølge New York Times at han delte deres engasjement for «å beskytte livene til uskyldige barn som venter på å bli født».

Fremdeles er ikke klokka skrudd helt tilbake til 1954 i USA. Men de som ønsker det har fått sin mann i landets øverste embete, og han skrur som bare det.

4. Kampen om prevensjon og abort

Abortrettigheter

Amerikanske kvinner fikk sjølbestemt abort ved den såkalte Roe vs Wade-dommen, da Høyesterett 22. januar 1973 fastslo at det var grunnlovsstridig å nekte kvinner abort de første tre månedene av svangerskapet. Helt siden da har abortmotstanderne kjempet for å få omstøtt dommen, samt for å gjøre det så vanskelig som mulig å ta abort.

Amerikanske feministorganisasjoner og andre som støtter kvinners rett til sjøl å velge om de skal ta abort («pro choice») frykter at denne retten er i større fare enn på tretti år.

En viktig metode for George W Bush og hans støttespillere er å sørge for å fylle opp domstolene med konservative advokater.

Domstolene har en sentral rolle i amerikansk lovgivning. Særlig gjelder dette Høyesterett, som tolker grunnloven og grunnlovstilleggene. Dommene derfra blir også retningsgivende for delstatenes lovgivning. Så lenge Roe vs Wade gjelder, kan verken delstater eller Kongressen vedta å forby abort, fordi det vil være grunnlovsstridig. Men et flertall av abortmotstandere i Høyesterett vil kunne omgjøre Roe vs Wade, og dermed åpne for at både Kongressen og delstatene kan vedta lover mot abort. I dag sitter det tre dommere i Høyesterett som vil omgjøre Roe vs Wade, tre som forsvarer den, og tre som står på et mellomstandpunkt.

Kampen om dommerne

Til tross for at meningsmålinger stadig viser flertall i folket for sjølbestemt abort, har Republikanerne flertall i både Senatet og Representantenes hus. Dommere nomineres av presidenten og godkjennes av Senatet. George W Bush har dermed gode muligheter til å få satt inn sine kandidater i domstolene.

Siden dommerne sitter på livstid, vil Bush ved å utnevne unge dommere til eventuelle ledige stillinger kunne sikre et flertall mot abort i mange tiår framover. Og ifølge amerikanske abortmotstandere er det nettopp unge dommere Bush puffer framover i systemet og inn i stillinger det vil være naturlig å hente folk fra når det blir ledige stillinger i Høyesterett.

Selv om Republikanerne har flertall i Senatet, finnes det metoder å hindre utnevnelsen av de verste dommerkandidatene. Det må være 60 prosent flertall for å avslutte en debatt, og det har ikke Republikanerne. Opposisjonen kan derfor benytte såkalt filibustertaktikk; de stemmer mot å avslutte debatten når de ikke ønsker vedtak i en sak, og prater i stedet i vei om alt mulig. Den kontroversielle dommerkandidaten Miguel Estrada ga nylig opp å bli utnevnt etter at motstanderne i 18 måneder hadde startet filibusterdebatt hver gang Estrada-saken kom opp til behandling.

Bølge av antiabortlover

Kampen mot abort føres ikke bare på topplan. I mange delstater har det i lang tid vært vedtatt ulike lover og restriksjoner som vanskeliggjør tilgangen til abort, som pålegg om obligatorisk venteperiode før abort, krav om samtykke fra foreldre for unge jenter, utvidet reservasjonsrett for helsepersonell og så videre.

Washington Post meldte i vår at det ligger over 200 lovforslag som tar sikte på å innskrenke abortretten til behandling i 38 delstater.

«Vi har aldri opplevd en slik bølge av anti-abortlovforslag før, sa senator Janet D Howell (Demokratene) til Washington Post etter at delstatsforsamlinga i Virginia i vår behandlet fem slike lovforslag.»

Brutale metoder

Mens de folkevalgte kjemper for å gjøre det vanskeligst mulig for folk å få abort på lovlig vis, tyr de mest rabiate abortmotstanderne til mer direkte metoder. Abortleger er blitt skutt og drept, andre gjør jobben med livet som innsats. Stadig færre leger ønsker å utdanne seg til å utføre abort, stadig færre universiteter gir undervisning i abortmetoder, og gjennomsnittsalderen blant de legene som utfører abort stiger jevnt og trutt. Bomber og skudd mot abortklinikker er ikke uvanlig.

I mange delstater er det også få muligheter til å få utført abort, og kvinnene må reise lange veier til abortklinikker. Utenfor svært mange abortklinikker har abortmotstanderne løpende demonstrasjoner, samt fotografering der bilder av dem som går inn på klinikken fortløpende legges ut på internett.

Et av de mest rabiate nettstedene mot abort, www.nurembergfiles.org, har satt opp webkameraer utenfor abortklinikker landet rundt. Der kan den som vil klikke seg inn og se hvem som går ut og inn av klinikkene. Ifølge nettstedet er ett mål med overvåkningsprosjektet deres å samle informasjon om dem som jobber på klinikkene, i håp om at de en gang skal kunne stille dem for retten for forbrytelser mot menneskeheten.

Nettstedet inneholder groteske bilder av døde foster, oftest svært mye eldre enn vanlig svangerskapslengde for de fostrene som blir abortert. Det er også lagt inn effekter som dryppende blod og bilder av fosterbiter, og slagord som «Sult Satan, stopp abort» og «Se folk gå ut og inn av babyslakteriet i din by».

Færre tar abort

Aborthyppigheten i USA har ifølge CNN falt til sitt laveste nivå siden 1970-tallet, med 21,3 aborter per 1000 kvinner i alderen 15 til 44 år. Dette er fremdeles høyt i forhold til Norge, der ca 12,6 av 1000 kvinner i alderen 15-49 år tok abort i samme periode. Nedgangen i antall aborter kan skyldes bedre prevensjonstilgang, men kan like gjerne være uttrykk for at det er blitt vanskeligere for kvinner å få tilgang til abort. Også antallet abortklinikker som utfører kirurgisk abort synker nemlig.

Etter lang tids kamp fikk amerikanske kvinner i år 2000 tilgang til medisinsk abort ved hjelp av medikamentet Mifepristone (RU-486), etter at Clinton-administrasjonen helt på tampen fikk ut fingeren og godkjente medikamentet. Ifølge CNN blir nå seks prosent av abortene utført medikamentelt (Norge; en drøy tredjedel).

Abortmotstanderne fortsetter imidlertid kampen for å få opphevet godkjenningen av mifepristone igjen. En av Bush’ første handlinger som president var å sparke Jane Henney, lederen for det statlige godkjenningsorganet for mat og medisiner, FDA. Det var hun som hadde godkjent mifepristone, ei beslutning Bush har gjort klinkende klart at han fant «uriktig».

Angriper prevensjonsmetoder

De mest konservative abortmotstanderne ser også en rekke vanlige prevensjonsmetoder som abortmetoder, ut fra et syn om at livet begynner ved unnfangelsen. Særlig retter de skytset mot spiral, som hindrer et befruktet egg i å feste seg i livmorslimhinnen. Dagen-derpå-piller, eller såkalt nødprevensjon, som hindrer svangerskap dersom det tas innen 36 timer etter ubeskyttet samleie, er de absolutt imot. Hos de mest erkekonservative er også p-piller og kondomer satt på fy-lista.

En undersøkelse fra Catholics for a Free Choice viser at bare 28 prosent av katolske sykehus vil gi nødprevensjon til voldtektsofre, og 55 prosent ville ikke gi nødprevensjon under noen omstendighet. Over hele USA kjøres det fram lovforslag som vil gi leger, farmasøyter og andre helsearbeidere rett til å reservere seg mot å dele ut p-piller, dagen-derpå-piller og andre medikamenter som de anser som en form for mord.

Bush-administrasjonen har omdisponert store pengesummer fra seksual- og prevensjonsundervisning for ungdom til organisasjoner som arbeider aktivt for å motivere ungdom til avholdenhet før ekteskapet. Organisasjoner for lesbiske og homofile har også opplevd dramatiske kutt i offentlig støtte til sitt opplysningsarbeid.

Internasjonal offensiv

Også på internasjonalt nivå slår Bush-administrasjonens anti-abortpolitikk hardt ut. Den såkalte Global Gag-Rule, som Bush fikk på plass umiddelbart etter han ble president, nekter amerikansk utviklingshjelp til alle grupper som støtter eller informerer kvinner om retten til abort.

«Forbudet har økt antallet uønskede svangerskap, og forårsaket tusenvis flere illegale og potensielt dødelige aborter,» sier International Planned Parenthood Foundation.

I juli i fjor trakk USA tilbake 34 millioner dollar som USA hadde lovet til FNs befolkningsfond etter å ha beskyldt befolkningsfondet for å fremme tvangsaborter i Kina.

Mens Vatikanet i spørsmålet om krig mot Irak havnet på kollisjonskurs med krigshisserne i Washington, er USA og Paven helt på linje i spørsmålet om prevensjon og abort. I tråd med Vatikanets syn går USA krast mot formuleringer som «reproduktive» rettigheter/helsetjenester, som Vatikanet ser som stikkord for abort- og prevensjonsrettigheter. Bush-administrasjonen går i økende grad også mot prevensjonsmidler, blant annet ved at de spesifikt har markerte seg mot kampanjer for kondom som forebygging mot hiv/aidsspredning.

I alle internasjonale fora forfekter representantene for Bush-administrasjonen synspunkter som avholdenhet som det beste prevensjonsmiddel for ungdom, og sikre perioder for gifte par.

Bush har også trukket tilbake tilsagn om at USA skulle ratifisere FNs konvensjon for eliminering av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW).

Og ja, det er kvinner med i USAs hær. Det tar seg pent ut i kampen mot de kvinneundertrykkende regimene USA kriger mot. Unge, søte GI Jessica Lynch ble nærmest folkeheltinne etter at hun ble «reddet» av amerikanske soldater fra de irakiske legene som tok seg av henne. Men det tikker jevnlig inn meldinger om sexpress og trakasseringer mot kvinner i militæret, og et særegent problem for de kvinnelige soldatene i utlandet er at de ikke har rett til abort hvis de blir gravide. Hvor de mannlige amerikanske soldatene i Irak og Afghanistan drar for å kjøpe sex, har vi hørt lite om så langt, men all tidligere erfaring med US Army viser at et blomstrende prostitusjonsmarked gjerne følger i deres støvlespor.

5. Hvor ille er det?

Farligere enn kommunismen

I kritikken av Bush-administrasjonen og den nykonservative falangen har det blitt lagt stor vekt på de tette båndene til de multinasjonale selskapene og den amerikanske storkapitalen. Den kvinneundertrykkende ideologien som de har brukt til å samle massestøtte har det vært snakket mindre om. Vi vet at tidligere tiders ultrahøyre/fascistiske bevegelser har rettet skytset mot svake grupper eller arbeiderbevegelsen. Verken arabere eller fagorganiserte hører til yndlingene til USAs nye høyrebevegelse, men kvinnebevegelsen har vært en klar hovedfiende for den bevegelsen som står George W Bush så nær.

Det er viktig å reflektere over hvorfor nettopp denne type ideologi brukes så aktivt.

«At Den nye høyrebevegelsen festet seg ved feminismen, ikke ved kommunismen eller rasespørsmålene, var i seg selv et vitnesbyrd om kvinnebevegelsens styrke og posisjon i forrige tiår, påpeker Faludi i Backlash, og siterer forskeren Rosalind Pollack Petchesky:

«Kvinnens frigjøringsbevegelse i 1970-årene var blitt den mest dynamiske kraften for sosial forandring i USA, den mest direkte trusselen ikke bare mot konservative verdier og interesser, men også mot betydelige grupper med en ‘livsstil’ som ble utformet av tankene om seksuell frigjøring.

Faludi peker på at feminismespørsmålet likevel ble betraktet som en sak på sidelinjen blant kommentatorene som analyserte hva den nye høyrebevegelsen ville oppnå i Washington.

«Mens disse kommentatorene bedømte Den nye høyrebevegelsens angrep på kvinnebevegelsen som en mindre betydelig forestilling, visste skuespillerne i høyrefløyens fundamentalistiske drama bedre. For dem var offentlig straff av selvstendige feministiske kvinner intet mindre enn hovedsaken,» oppsummerer Susan Faludi.

Lynavleder

Bush-administrasjonens medisin for det amerikanske samfunn, med krig på bortebane, økende arbeidsløshet, skattelettelser for de rike, offentlige nedskjæringer med derpå følgende rasering av levekårene for enslige mødre og de aller fattigste, er ingen enkel pille å sukre. En hypernasjonalistisk Alt-for-Amerika-ideologi og hysterisk terrorfrykt er noen av ingrediensene som etter 11. september 2000 har blitt brukt til å rettferdiggjøre de groteske angrepene på folks demokratiske rettigheter både i USA og resten av verden som den såkalte anti-terror-lovgivningen i Patriot Act I og II representerer.

En ultrakonservativ kvinnepolitikk som mobiliserer kristenfolket til å kjempe mot abort og prevensjon i stedet for mot krig og undertrykking passer som hånd i hanske inn i dette bildet. Lydige kvinner som lærer at de ikke skal stille krav er også absolutt en fordel for herskerne.

Jeg spurte Frances Kissling fra Catholics for a Free Choice om hun så noen sammenheng mellom krigspolitikken til Bush og angrepene på kvinnerettighetene. Hun tenkte seg om, og svarte:

«Begge deler handler om mannsmakt. I tenkingen til de ultrakonservative kristne er det tett sammenheng mellom familiestrukturen og statsstrukturen. I familien skal mannen herske over kvinne og barn, i staten skal presidenten herske, begge ut fra Bibelens regler. Far vet best, presidenten vet best. Et slikt religiøst syn på familien står svært sentralt i den nykonservative bevegelsen. Derfor er de også rasende på homofile ekteskap, på abort og prevensjon. Det at kvinnen bestemmer i abort- og prevensjonsspørsmål er det som er utålelig, fordi det svekker mannsmakten.»

Fascisme?

Skal vi så kalle de nye høyrebevegelsene, enten det er i USA, Vest-Europa eller Australia fascistiske eller bare ekstremt reaksjonære? Det går lett inflasjon i fascisme-begrepet, slik at det brukes om ethvert despotisk samfunn eller ultrareaksjonær ideologi.

Den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov beskrev i 1935 fascisme som «det åpne terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske elementer,» mens Elin Gauffin i det svenske tidsskriftet Marxismen i dag formulerte seg slik i 2000:

«Fascismen er den mest ekstreme formen for undertrykking av arbeiderklassen, som kapitalismen tyr til i en kriseperiode. Den militariserer samfunnet, og tillater ingen arbeiderorganisering. Fascismen bygger framfor alt på en sosial masseforankring hos mellomsjiktene.»

Ennå er det bare deler av de nye høyrebevegelsene i Vest-Europa og USA som faktisk står for åpen terror. Hatske mot innvandrere og fagbevegelse er de så absolutt, men i Vest-Europa har de hittil stort sett vært i opposisjon og operert innenfor borgerligdemokratiske rammer, slik at det gjenstår å se i hvor stor grad de vil utvikle korporativisme og terrorvelde i en faktisk maktposisjon. En pekepinn om hva kvinnene kan vente seg med slike folk ved makta, er at da Haider tok over i Østerrike ble likestillingsdepartementet nedlagt, kvinneministeren avskaffa og bevilgningene til kvinneformål (som krisesentre, prevensjonsveiledningssentre, kvinneorganisasjoner) kutta med 60 prosent.

I USA har denne type meninger i større grad erobret statens mektigste posisjoner, med en klar svekking av demokratiske rettigheter og kvinnerettigheter som resultat. Likevel vil det i dag være overslag å si at USA er fascistisk, til tross for at en president med kullsvarte meninger sitter med makta. At Bushs politikk driver landet mot fascisme, ja. At demokratiet er syltynt, og at Bush sitter som president på grunn av fusk og fanteri, ja. At 11. september har blitt brukt til å uthule demokratiske rettigheter i et svimlende tempo både i eget land og i resten av verden, ja. Men ennå følger Bush & co landets lover, og prøver å gi de reaksjonære vedtakene sine et skinn av demokratisk ferniss. Sjøl om republikanerne har flertall i begge kammer i Kongressen, retter de seg etter grunnloven som sier at Roe vs Wade må bli opphevet av Høyesterett før de kan forby abort. Ennå er det rom for opposisjonell virksomhet, ennå er det lov med uavhengige fagforeninger, ennå er det en slags ytringsfrihet.

En annen viktig grunn til at jeg mener at det ennå ikke er fascisme i USA, er at den amerikanske herskerklassen ikke trenger å ty til det rå virkemidlet som åpen fascisme er. Den vanlige marxistiske definisjonen av fascisme er at det er en metode borgerskapet tyr til når de ser makten sin truet, og når det ikke er mulig å herske gjennom vanlig borgerligparlamentarisk demokrati. Det finnes i dag ingen så sterk opposisjonsbevegelse i USA at den er i nærheten av å true det amerikanske borgerskapets makt. Dermed er det heller ikke nødvendig for dem å ty til åpen fascisme på hjemmebane. Hva som derimot skjer i alle landene der US Army tråkker rundt og støtter det ene terrorregimet verre enn det andre, er en annen skål.

Hold motet oppe, søstre!

Uansett merkelapp: Det som er helt klart er at både ytre høyre i Europa og Bush-falangen står for en ideologi som rammer alt både arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet for, ekstremt hardt. Jeg har prøvd å vise her hvordan Bush & co ved sitt anti-abortkorstog representerer en dramatisk trussel mot kvinners mest fundamentale rettigheter til kontroll over egen kropp og eget liv.

Det kommer nå en og annen meningsmåling fra USA som tyder på synkende popularitet for presidenten vi her hjemme elsker å hate. Om amerikanerne klarer å manne seg opp i valget neste høst og ta fra republikanerne Kongress-flertallet, samt kaste Bush ut av Det hvite hus, gjenstår å se.

Det som er spesielt med angrepene på kvinne- og abortrettighetene, er at mye av det som er kjørt gjennom av lover og vedtak under Bush kan vise seg vanskelig å reversere. Og dersom Bush lykkes med å fylle domstolene, særlig Høyesterett, med førtiåringer med svart sjel og god helse, så kan de sitte der i førti år til og tolke lovene på kvinnefiendtlig vis. Da hjelper det ikke om så både Senatet og Republikanernes hus har reint flertall av de mest strålende feminister.

Den ultrakonservative falangen som har fått makta i verdens mektigste land er egnet til å gi hvem som helst dårlig nattesøvn. Til slutt har jeg derfor lyst til å ta med en kommentar fra filippinske Maitet Ledesma. På en konferanse i fjor hadde vi diskuterte den snikende fasciseringen som de nye terrorloven representerte, og vi hadde diskutert viktigheten av at kvinner i Sør og Nord sto sammen og lærte av hverandre. Maitet oppsummerte:

«Det som skjer med USAs antiterrorlover er at de legger opp til den samme rå undertrykkingen i de rike landene som vi i land i sør har levd med hele tiden. I den sammenheng er det én viktig ting dere kvinner i Nord kan lære av kvinner fra Sør. Det er å ikke la seg lamme av frykten, men våge å fortsette å kjempe også under de mest undertrykkende forhold.»

av Arne Byrkjeflot

Det er noe med den elektriske strømmen. Tenk dere gleden da de bygde ut de første kraftverka, fikk lys og varme, fikk smelteverkene i gang og bygde landet!

Norges rike naturressurser lot seg utnytte. Vi lot utenlandsk kapital slippe til, men de fikk bare krafta til låns, etter 60 år falt den vederlagsfritt tilbake til staten. Industrien fikk gunstige stortingsbestemte kraftkontrakter, til gjengjeld bygde de opp industrien, tok ansvar også for velferden i lokalsamfunna. Kommunene fikk konsesjonskraft, som de kunne gi tilbake til innbyggerne billig eller bruke til å skaffe kommunen inntekter.

Kraftlaga var et slags samvirkelag som hadde til oppgave å skaffe kraft til sine innbyggere, med en rimelig fortjeneste. Hvert distrikt var sjølberga og det var restriksjoner på krafteksport. Av og til bommet en og istedenfor å la vannet gå til spille, fikk svenskene kjøpe kraft til spottpris. Til store protester.

Hvert år fastsatte Statkraft en pris som stort sett ble fulgt også lokalt. Men noen steder kunne krafta være dyrere, der det var dyrt å bygge ut. Orkla-Grana-utbygginga kostet kr 3,50/kWh. I fjor solgte Trondheim kommune Trondheim energiverk for om lag 1,70/kWh.

Energiloven av 1991

Denne Kardemomme by varte fram til 1991. Da kom energiloven som gjorde krafta til en vare på det åpne marked. Enstemmig i det norske storting. Og når alle de små litt overoppfylte marked ble slått sammen, så ble det sjølsagt overskudd på kraft og kraftprisen falt dramatisk. Det er rett når de sier at energiloven av 1991 har gitt oss billig kraft i 7 av 10 år. Men det de glemmer er at samtidig stanset all kraftutbygging opp, samtidig stanset opprustinga av kraftverka opp, samtidig stanset all utbygging av alternative energikilder opp, inklusive gasskraft. Noen tror at det er miljøbevegelsen som har stanset gasskraftverka, det er iallfall bare en liten del av sannheten. Gasskraftverka har rett og slett ikke vært lønnsomme med de strømprisene som har vært.

1996: Nordisk kraftmarked

I 1996 utvidet de kraftmarkedet til å bli nordisk. I 1999 fjernet Stortinget de stortingsbestemte kraftkontraktene til industrien. Fra tidenes morgen hadde industrien fått langsiktige kraftkontrakter. Det var en pakt mellom industri og samfunn, de fikk gunstige langsiktige kraftkontrakter mot å skaffe arbeidsplasser, eksportinntekter og levedyktige lokalsamfunn. Men disse kraftkontraktene kunne sjølsagt ikke selges på det åpne marked. Dersom bedriftene stanset, så gikk strømmen tilbake til samfunnet. Sto bedriftene lenge nok, risikerte de å miste hele kontrakten.

Nå står det bedrifter og det står ovner. Arbeidere permitteres. Krafta selges på det åpne marked med rekordfortjeneste. I tillegg til markedet er det nå også været som avgjør om smelteverksarbeidere har jobb eller ikke.

I tillegg har vi fått monopolene. Sjøl om Statkraft ikke eier alt i Norge, så kontrollerer de stort sett magasinene i Norge. Ellers domineres det nordiske kraftmarkedet av elvekraft og atomkraft. Det betyr at Statkrafts disposisjoner har mye større betydning for prisen enn Statkrafts størrelse skulle tilsi. I tillegg så domineres jo det nordiske kraftmarkedet av fire store og de snakker nok sammen. De første 10 år med overskudd på kraft har jo vært en hodepine for de som måles ut i fra overskudd.

Etter 10 år har altså markedet gjort jobben sin, sørget for et underskudd på kraft slik at kraftmonopolene kan tjene penger. De forberedte seg godt, eksporterte kraft så langt remmer og tøy holdt. Nå skulle prisene opp. Så ble høsten tørr og vi fikk dagens katastrofe. Husk at 2002 slett ikke er noe tørrår, tvert imot. Det vi har fått er et marked som ikke en gang tåler litt sesongsvingning.

Noen sier at dette var nødvendig for å få i gang enøk-arbeidet. Men vil det det? Markedet er fortsatt alt for kortsiktig til å forsvare store investeringer i rehabilitering, i store energigjenvinningsprosjekt i industrien, i biobrenselanlegg av noen størrelse. Ikke er konvensjonelle gasskraftverk lønnsomme og slett ikke de som behandler CO₂. I tillegg stanser den kraftkrevende industrien opp, hvem vil investere milliarder når en snart blir overlatt til dagens kraftmarked?

Hva kan en så gjøre? Toprissystem er bra det, det gjør at markedet rammer litt mer rettferdig, men det krever utskifting av alle målere i Norge. Varmepumper og pelletskaminer er også bra, men det har sine begrensninger. Flispellets kan fort bli en mangelvare og dyrt, varmepumper er først og fremst effektive dersom du er en stor forbruker og har et sted å hente varmen fra, jordvarme eller helst vann. Ellers kan det fort bli en dyr fornøyelse.

Et forslag

Uansett må markedet reguleres. Tiltak i Norge vil ha svært liten betydning på et felles nordeuropeisk kraftmarked. Mitt forslag er som følger:

1. Det gjeninnføres kontroll med eksport og import av kraft.
2. De stortingsbestemte kraftkontraktene til industrien gjeninnføres. De går til det enkelte verk og faller tilbake til staten ved driftsstans. Det kreves rett til å slå ut verk ved effektmangel.
3. Det settes i gang en storstilt plan som inneholder både opprusting av eksisterende rørgater og turbiner, mindre tilføringer, storstilt energigjenvinning i industrien, utbygging av nye energikilder, spesielt biobrensel. Dette finansieres av en avgift på produksjon eller forbruk av elektrisk kraft.
4. Toprissystem innføres for å begrense luksusforbruket.
5. Varmepumper og pelletskaminer innarbeides i det ordinære byggesaksarbeidet og kan påbys når forholdene ligger til rette.

Og så må vi for guds skyld få stanset regjeringas forslag om å endre hjemfallsretten etter krav fra EU (EØS-avtalen). Da eier utenlandske selskap snart krafta og all tanke om styring kan glemmes.

Bokomtale

av Øyvin Aamodt

Greg Palast har skrevet en bok som heter The Best Democracy Money Can Buy – det beste demokrati som kan kjøpes. Palast er amerikansk møkkagraver med egen spalte i avisa Observer i England, «Inside Corporate America». Mye av det han skriver får han ikke publisert i USA, og ikke alt i England.

Boka er en samling artikler og kapitler om forskjellige saker han har jobba med og avslørt; svindel og bedrag, juks og fanteri fra makteliten – den politiske og økonomiske. Han beskriver jukset ved det siste presidentvalget i USA, hvor han avslører hvordan republikanerne jukset seg til valgseier, han beskriver hvordan IMF, WTO og Verdensbanken jobber med total liberalisering og kapitalens globalisering som mål, han beskriver bakgrunnen for Exxon Valdez-utslippene i Alaska (hvor han jobba for urbefolkningen i området) og Tony Blairs «Lobbygate», om korrupsjon i den engelske regjeringa. Alt dette er skrevet om på en underholdende og lettlest måte (men kun på engelsk), med ironi og sarkasmer overfor øvrigheta.

Palast slår i alle retninger, men han beskriver på en vidunderlig måte bakgrunnen for at det ikke kan bli noe reelt demokrati i verden før kapitalen inkluderes i hva folk skal kunne styre. Han viser hvordan kapitalen styrer som de vil, enten det er med lovlige eller ulovlige midler. Han beskriver hvor menneskefiendtlig kapitalismen må fungere så lenge det dreier seg om alles kamp for maksimalprofitten.

Palast skriver (kanskje uten sjøl å ville vite det) en god del om hvorfor sosialismen er det eneste som kan endre samfunnet vårt til noe bedre for verdens befolkning.

av Peter M Johansen

Bøndene er på marsj over hele Sør-Amerika, langs Via Campesina. Jord blir okkupert, på flere kontinenter.

Det har rystet oligarkiet som frykter den politiske innhøstningen. De har et maktapparat, enten i statlige uniformer eller egne leiestyrker. Myndighetene forsøker derfor å ta i bruk ikke-statlige bistandsorganisasjoner i sin kamp for å drive et skille mellom den reformistiske og revolusjonære delen av bondebevegelsen, som i Paraguay.

Bondeorganisasjonen Coordinadora Campesina de Cordilla (CCC) springer ut av La Liga Agraria som vokste fram på 60-tallet. CCC er med Mesa Coordinadora Nacional de Organizaciones Campesina (MCNOC), en samling av bonde- og folkelige bevegelser som jobber i samråd med myndighetenes politikk som en motvekt til Federación Nacional Campesina (FNC). CCC har okkupert jord i Cordillera-provinsen, en times kjøretur fra hovedstaden Asunción.

Seks-sju familier eier halvparten av Cordillera-provinsen. Det er en opphoping av jord som selv ikke Colorado-partiet lenger kan stå inne for. Jordokkupasjonene i andre deler av landet har blitt et alvorlig varsku. Støtten til CCC tvang provinsledelsen til å inngå avtaler med CCC. Den smått legendariske bondelederen, Samuel Frutos, har fått et ord med i laget i landbrukspolitikken. Men han innrømmer at avtalene om boligbygging og overdragelse av jord ikke er blitt fulgt opp av myndighetene. CCC har rikelig med penger til disposisjon. Det går traktorer på den okkuperte jord; det er langt fra virkeligheten på stedene der FNC har opprettet sine asentamiento. CCC har knyttet til seg ikke-statlige bistandsorganisasjoner i utlandet, men mottar også statlige bidrag. Det skjer på helt klar vilkår.

«CCC har en meget kompleks struktur, med blant annet handelsvirksomhet, og jobber innenfor den statlige strukturen i samarbeid med Unidad Technica Ejecutora de Proyectos (UTEP) under landbruksdepartementet. UTEP er med på å distribuere fondene fra utlandet. Men avtalen med myndighetene er at det ikke skal okkuperes mer jord. Dersom det skjer, trekker staten tilbake alle midler innen 24 timer,» sier Eladio Flecha, tidligere leder for FNC, til Klassekampen.

CCC havner derfor ofte i et dilemma. De jordløse i Cordillera krever mer jord. CCC må enten okkupere eller stole på myndighetene som kan skru igjen krana når som helst. Men den okkuperte jorda i Apira er eid av en tidligere minister under Stroessner-diktaturet, Carmelo Canbrera, selvsagt fra regjeringspartiet Colorado.

Myndighetene forsøker bevisst å splitte, ved å framstille FNC som en rabiat, uansvarlig bevegelse med forbindelser til «narkoterroristene» Farc i Colombia, og ved å sponse CCC gjennom UTEP. Det er en taktikk som Brasil forrige president Fernándo Henrique Cardoso og hans jordreformansvarlige Raúl Jungman forsøkte overfor MST. «MCNOC har direkte forbindelser med MST som ikke har inngått noen avtale med brasilianske myndigheter,» sa Flecha før valget av president Lula da Silva.

MST har nå unektelig havnet i sitt dilemma: Skal de avvente hva Lula kommer til å gjøre, eller benytte hans valgseier til å flytte fram posisjonene?

Men taktikken for å demme opp for revolusjonære bevegelser ved en bevisst bruk av nasjonale og utenlandske ikke-statlige organisasjoner er langt fra ny, men derimot global. Den blir brukt i Filippinene, India, Nepal og Latin-Amerika.

av Ebba Wergeland

Hvorfor er alle så opptatt av sykefraværet? Det er underlig å høre tillitsvalgte og verneombud beklage seg over «det høye sykefraværet» eller legge ut om det viktige «sykefraværsarbeidet» de endelig har fått arbeidsgiver med på. Før var det bare arbeidsgiver som bekymret seg for sykefraværet. Verneombud og tillitsvalgte snakket om arbeidsmiljø, skadeforebygging og helsefarlig arbeid. Når, hvordan og hvorfor ble de grepet av sykefraværshysteriet?

Jeg har holdt på lenge nok til å huske tida før vanviddet startet. I 1975 laget vi ei håndbok for verneombud. Der er sykefravær så vidt omtalt, først og fremst fordi vi advarte mot den såkalte bedriftslegeinstruksen som LO, NAF og Legeforeningen hadde laget. Der sto det at bedriftslegen, «helst i samarbeid med bedriftsledelsen og de ansattes tillitsmenn (dette var før kvinnene ble oppfunnet, min anm.) skulle søke å bekjempe kamuflert og uberettiget sykefravær». Denne bestemmelsen ble seinere strøket, fordi bedriftslegene fikk vansker med troverdigheten. Den nye arbeidsmiljøloven i 1977 slo fast at de skulle ha en «fri og uavhengig stilling», og da kunne de ikke samtidig være arbeidsgivers kontrolleger.

I 1990 laget vi ei ny bok for verneombud. Det lille som sto om sykefravær handlet om rettigheter ved sykdom, ikke minst om folks rett til å holde årsaken til fraværet for seg selv, og til å velge andre leger enn bedriftslegen.

Hvis jeg nå skulle skrive bok, måtte det bli et helt kapittel bare om sykefravær. Det skulle hete «Den store hjernevasken» og handle om hvordan det norske folk, fagbevegelse, journalister, bedriftshelsetjenester og halvstuderte forskere ble overbevist om at sykefraværet var et samfunnsproblem. Et slående eksempel på hvordan de herskendes tanker blir de herskende tankene i et samfunn.

Den misforståtte fraværsprosenten

Før vi går videre, er det nødvendig å si noe om hva det er, dette sykefraværet som alle er så enige om å forfølge. Ditt eget sykefravær vet du hva er. Det telles i dager, og fraværene dine blir gjerne færre, men lengre med årene. Hvor mange fraværsdager du trenger, avhenger av helsa di og av hva slags jobb du har – hvor god helse jobben krever. Men når det snakkes om fraværet i Norge, i en bedrift eller i en avdeling, handler det om forbruket av fraværsdager i ei gruppe som hele tida forandrer seg. Mennesker kommer og går fra det ene året til det andre. I Norge har vi et standardmål for dette gruppefraværet. Vi oppgir hvor stor andel av totalt avtalte arbeidsdager som går bort i sykefravær. Hvis en bedrift har ti fulltids ansatte, og én av dem er sykmeldt hele året, er sykefraværet 10%. Hvis i stedet to av de ti er borte et halvår hver, blir fraværet også 10%. Men hvis de to ble sagt opp på grunn av dårlig helse og de andre holdt seg friske, ville fraværet dumpe fra ti til null fra det ene året til det andre. Uten at det var blitt bedre arbeidsmiljø og uten at noen var blitt friskere.

Sykefraværet fra år til år forteller mest om hvordan arbeidsstokken forandrer seg, hvem som slutter og hvem som begynner. Og om hvor krevende jobbene er, det vil si hvor frisk du må være for å gjennomføre en arbeidsdag. Fraværet er lavere i en bank enn på et sykehjem, selv om arbeidsmiljøet ofte er dårligere i banken. Sykefraværet i Norge svinger med hvor inkluderende arbeidslivet er, hvor mange folk med helseproblemer som får være i jobb. Når arbeidsløsheten øker, går fraværet ned. Jo mer romslig og inkluderende arbeidslivet er, jo høyere blir sykefraværet. Den som er arbeidsløs eller uføretrygdet, har ikke rett til sykelønn og bidrar ikke lenger til sykefraværet i Norge. Jo flere som støtes ut, jo mindre behov for sykelønnsordningen og jo lavere fravær. Så rart det kan høres, bør vi derfor være fornøyd hvis fraværet i Norge (målt på denne måten) er høyere enn i andre land.

Fraværet i Norge er likevel lavere enn det bør være, så lenge mange fortsatt stenges ute med en eller annen merkelapp om funksjonshemming. Når en slik påstand høres rar ut, er det fordi mange blander dette gruppefraværet vi snakker om, sammen med ditt og mitt individuelle fravær som vi jo vanligvis slett ikke ønsker skal vokse.

Det er vanlig at noen få står for nesten alle fraværsdagene i en bedrift eller avdeling. Bedrifter som tilrettelegger for slike arbeidstakere i stedet for å si dem opp, bremser utstøtingen til arbeidsløshet og trygd. Men de kan få høyere sykefravær enn nabobedriften som løser problemet ved å si opp de svakeste. Et lavt fravær er slett ingen garanti for gode arbeidsforhold, og bør aldri belønnes. Arbeidsgivere i bedrifter med høyt fravær bør ikke straffes økonomisk, slik flertallet i Sandman-utvalget foreslo. (Utvalget ble nedsatt av regjeringen i 1999 for å foreslå tiltak som fikk ned fravær og uføretrygding.) Det viser bare hvor lite de forsto – eller ville forstå – om hva som påvirker sykefraværsprosenten. Godt arbeidsmiljø er inkluderende, og aktiv bedriftsintern attføring bør selvsagt belønnes, uansett fravær.

Begynnelsen

Men nå til historien. I 1990 inngikk LO og NHO en avtale med Brundtland-regjeringen om en kampanje for å få ned fraværet med 10 % fram til 1993. Hvorfor var det så viktig å få ned fraværet at det måtte settes i gang en landsomfattende kampanje? Var det slik at fraværet plutselig var begynt å øke katastrofalt? Nei, fraværet var faktisk på vei nedover (figuren). Selv om alle som hørte politikernes ve-klager trodde det motsatte.

Gjennomsnittsvarigheten per fraværstilfelle (et annet mål for fravær) økte riktignok. Men dette var først og fremst fordi uføretrygdingen økte. Før du får uføretrygd, går du ett år sykmeldt. Når en større andel av sykmeldingene er slike ett-års sykmeldinger, fører det til at gjennomsnittsvarigheten for alle fraværstilfeller øker. Sosialdepartementets egne utredere slo fast at det var uføretrygdingen og dermed den varige utstøtingen som lå bak økningen i fraværsvarighet (Sykelønnsordningen, NOU 1990:23, side 48). Likevel ble kampanjen rettet mot folks sykefravær, ikke mot utstøting.

Kampanjen startet altså merkelig nok mens fraværet var for nedadgående. Men kanskje fraværet i Norge var ekstremt høyt sammenliknet med fraværet i andre land?

Det er vanskelig å sammenlikne på tvers av landegrensene. En sammenlikning av nordiske land på 1990-tallet tydet ikke på noe spesielt med Norge (Selenius L, Ahonen G. Varför varierar sjukfrånvaron i Norden? Förklaringsansatser i empirisk belysning. København: Nordisk Ministerråd; 1995. Nord 1995:6.). Variasjonene i fravær hadde i følge forskerne «naturlige forklaringer», som forskjeller i trygdelovgiving og næringsstruktur. En setning i konklusjonen viser at det er nær sammenheng mellom påstander om «for høyt fravær» og mistenkeliggjøring av de sykmeldte: «Undersökningen visar, att antagandet om en sämre arbetsmoral i Sverige vad beträffar sjukfrånvaron, är en myt.» Utredningen hindret ikke at stat og arbeidsgivere fikk sin vilje i Sverige, men dramatiske kutt i sykelønnsordningen.

Seinere har vi hatt flere slike sammenlikninger. Rapporten fra Sandman-utvalget (NOU 2000:27), gjengir en sammenlikning av EU/EØS land (side 110): «Portugal og Italia har desidert størst sykefravær (…) Norge befinner seg omtrent midt på treet, men over gjennomsnittet, sammen med Nederland, Tyskland, Frankrike og Irland.» Her er sykefraværet målt som «andelen av arbeidsstyrken som er fraværende på grunn av sykdom på en bestemt dag» innen EU/EØS-området. Det er ikke tatt hensyn til nasjonale forskjeller i yrkesdeltakelse (alder, kjønn), arbeidslivsstruktur eller trygdelovgiving.

En svensk sammenlikning har fått tittelen Den svenska sjukan. (Nyman K, Bergendorff S, Palmer E. Den svenska sjukan – sjukfrånvaron i åtta länder. Stockholm: ESO; 2002 (Ds 2002:49)). Tittelen forteller oss at svenskene akkurat som vi, fortsatt tror at det er noe spesielt galt med akkurat deres fravær (eller «arbeidsmoral»). Som mål for fraværet brukte de andelen ansatte i alderen 20-64 år i hvert land som var fraværende fra arbeid på heltid en hel uke. Norge, Sverige og Nederland hadde høyest fravær. I de fleste landene var det sammenheng mellom arbeidsløshet og fravær: Oppgang i arbeidsløshet ga nedgang i fravær og omvendt. Sammenhengen var tydeligst i de tre landene med høyest fravær. Høy sysselsetting av eldre og kvinner bidro til det høye fraværet i Norge og Sverige. En av forfatterne, Sisko Bergendorff fra det svenske trygdeverket (Riksförsäkringsverket), holdt foredrag på Trygdeetatens årskonferanse i Oslo i januar 2003 om «Det norske fraværet i internasjonalt perspektiv», med bakgrunn i resultatene fra rapporten. Hun kunne berolige med at Norge ikke hadde noe påfallende fravær sammenliknet med andre land. Trygdedirektøren har visst ikke spredt den glade nyheten videre.

Hva er passe høyt og passe kostbart?

Noen spør hva som vil være et passe fravær, et fravær som sykefraværsbekjemperne i NHO, LO eller regjeringen ikke synes er «for høyt». I mars 2003 fant Rikstrygdeverket (RTV) plutselig ut at de i tjue år hadde feilberegnet totalfraværet, ved å ta for gitt at det ble brukt like mange sykefraværsdager i arbeidsgiverperioden (som RTV ikke registrerte) som det ble brukt etter arbeidsgiverperioden (som RTV betalte for, og derfor registrerte) (Bjerkedal T, Thune O. «Hva koster sykelønnsordningen?» Tidsskrift for den norske legeforening, 2003; 5662-3). Da fraværet i arbeidsgiverperioden ble registrert på samme måte som resten av fraværet, viste det seg at det bare utgjorde omtrent en tredel av totalfraværet. Det var bare halvparten så stort som de hadde trodd. Totalutgiftene til sykefravær var derfor ikke rundt 40 milliarder kroner, men rundt 30 milliarder. Og totalfraværet i Norge var 25 % lavere enn antatt. IA-avtalens (se nedenfor) sykefraværsmål var overoppfylt takket være bedre beregninger. Det forteller oss at løse gjetninger i årevis er blitt servert som fakta om hva sykelønna koster, og at vi antakelig bør ta flere «fakta» med en klype salt. Flere tunge forbund reagerte selvfølgelig med å si at nå fikk arbeidsgiverne stoppe å syte over den dyre sykelønnsordningen, og regjeringen fikk slutte å skape uro om ordningen.

Men sykefraværsbekjemperne raser videre. For arbeidsgiver er fraværet alltid for høyt og for dyrt. I gamle dager kunne du miste jobben om du ble syk og måtte være borte en dag. I et gammelt arbeidsreglement fra 1872, heter det ganske enkelt: «De ansatte maa holde sig friske. Lønudbetalinger standses øjeblikkelig i Tilfælde Sykdom.» Stortingsflertallet mener at sosial trygghet gir dårlig arbeidsmoral. Også for dem er sykelønnsordningen fortsatt for dyr.

Virkningsløse – eller?

Den første sykefraværskampanjen ble fulgt av nye avtaler om samarbeid. Den ene avløste den andre gjennom 1990-årene. Det virker underlig med de stadige kampanjene og de mange hundre kampanjemillionene som har rullet, når en ser på statistikken (se figuren over). Fraværet har bølget opp og ned uberørt av kampanjene, men speilvendt i forhold til arbeidsløsheten. Sandman-utvalgets rapport oppsummerer ti års kontinuerlige sykefraværskampanjer slik (side 108):

«Sykefraværet gikk ned på begynnelsen av 1990-tallet. Hvorvidt denne nedgangen har sammenheng med partenes engasjement er imidlertid ikke dokumentert. (…) (Sammenhengen med økende arbeidsløshet burde vært nevnt her, min anm.) (…) Det kan ikke dokumenteres noen effekt av trygdeetatens innsats i form av lavere sykefravær på nasjonalt nivå. (…) Det er satset betydelige ressurser på forsøksvirksomhet for å forebygge sykefravær, men en mangler dokumentasjon på at forsøkene har ført til redusert fravær. (…)»

Ser vi på utviklingen i Norge over tid, var fraværet i 2001 fortsatt lavere enn på midten av 80-tallet, og nokså likt nivået i 1971 (figuren). Likevel ble det i 2001 lansert enda en fraværskampanje med brask og bram. Alt som kunne krype og gå av organisasjoner og myndigheter, sto som underskrivere. Overskriften var «inkluderende arbeidsliv». I kampanjeperioden 2001 til 2005 skulle det gis rom for flere eldre og funksjonshemmete samtidig som fraværet skulle ned med 20 %. Alle med praktisk erfaring vet at det er umulig å forene de tre målene. Eldre og funksjonshemmete har et høyere gjennomsnittlig forbruk av fraværsdager enn resten av befolkningen. Likevel hevdet representantene fra LO og NHO med bortimot religiøs fanatisme at det ikke finnes noen «målkonflikt».

I virkelighetens verden er andelen sysselsatte eldre og funksjonshemmete nå i 2003 omtrent den samme som ved kampanjestart i 2001. Fraværet har økt litt. Det peker ikke akkurat mot suksess. Men de ansvarlige forsvarer fortsatt kampanjens mål og virkemidler med nebb og klør. Hvorfor?

Ikke folkehelse og arbeidsmiljø, men arbeidskraftkostnader

Spørsmålet er fortsatt ubesvart: Hvorfor er disse kampanjene så viktige? De har vært bortimot virkningsløse på fraværet, som har fulgt arbeidsløsheten, men som ellers har vært merkelig stabilt over tretti år. Det norske fraværet er ikke merkverdig i forhold til andre land eller tjue år tilbake i tid. Målsettingene for kampanjene, spesielt den foreløpig siste kampanjen, virker komplett urealistiske. Likevel ruller millionene gjennom til nå 13 år.

I Sandman-utvalgets rapport kommer vi på sporet av et svar. De forteller at sykefraværshysteriet ikke er en norsk raptus, men et felleseuropeisk fenomen: «Økt internasjonal konkurranse og ønske om å få ned kostnadene knyttet til arbeidskraft har ført til økt fokus på sykefravær i Europa. For å bremse kostnadsveksten er det foretatt innstramninger i sykelønnsordningene» (side 110). Neste setning forteller hvilke løsninger vi kan vente oss, slik Sandman-utvalgets flertallsforslag også viste: «Det har vært en tendens til å skyve ansvaret (…) fra det offentlige og over på arbeidsgiver og arbeidstaker.» Skyves kostnadene over på arbeidsgiver, rammer det som kjent arbeidstaker til sist likevel, ved at utsilingen av friske jobbsøkere og syke «overtallige» ved nedbemanning blir enda mer brutal. Sandman-utvalget beskriver selv denne mekanismen fra Nederland, der arbeidsgiver står for sykepengene i ett år (side 130). «44 prosent av arbeidsgiverne innrømmer at de foretar helseundersøkelser eller spør helserelaterte spørsmål på intervju før nyansettelser, selv om dette ble ulovlig i 1998.»

Over hele Europa bekymrer nyliberale regjeringer seg over at egne trygdeordninger svekker konkurranseevnen, de er altså «for gode» eller «for dyre». Alle prøver å bygge ned velferdsstaten raskere enn konkurrentlandene. Tanken er at flere bør være disponible for arbeidsmarkedet (stå i arbeidsløshetskø) i stedet for å få trygd. Velferdsmeldingen fra Ap handlet om dette: et trygdesystem som realiserte «arbeidslinja». Arbeid skal gjøres til folks førstevalg, het det. Som om vi alle gikk og lengtet etter trygd. Arbeidskraften må gjøres tilgjengelig, arbeidsløshet virker lønnsdempende som det så vakkert heter. Trygdeutbetalingene er penger som mange av dem som ikke trenger trygdens sikkerhet, heller vil ha som skattelettelser.

I et slik politisk landskap blir det logisk at Sandman-utvalget og andre konsentrerer seg om å redusere utgifter til sykelønn og uføretrygding. Forslagene deres vil ikke redusere sykdom og uførhet. Hvis de syke og uføre ikke har rett til trygd, blir det mindre arbeidskraftkostnader. Om de fortsetter å være syke og uføre teller ikke i denne sammenhengen. Altfor mange tror at reduksjon i uføretrygding og sykefraværsreduksjon er folkehelsetiltak. Men hva hjelper det med færre på uføretrygd eller sykelønn, hvis vi har like mange syke og uføre? Det gjør da bare saken verre, vil de fleste av oss si.

Et spørsmål om kommunikasjon

Enda en bit av svaret på hvor kampanjene og sykefraværshysteriet kommer fra, får vi av økonomene Lysestøl og Eilertsen i boka Den nyliberale revolusjonen (DeFacto, Oslo 2001). De snakker om det spesielle ideologiske forarbeidet som må til for å bygge ned velferdsordningene i Norge. Norsk historisk praksis tilsier at det må skje i forståelse med «partene i arbeidslivet». Derfor må arbeidstakerorganisasjonene overbevises om at nedbygging av velferdsstaten er i deres interesse.

Hvordan få folk og fagbevegelse med på å frasi seg retten til dagens sykelønnsordning? Høyst sannsynlig har man rådført seg med sine kommunikasjonsrådgivere. Vi vet at firma av typen Geelmuyden og Kiese har departementene blant sine kunder. Vi vet at i demokratiets navn må politikken markedsføres slik at vi ikke stemmer mot. Det kalles informasjonsstrategi. Vi vet litt om hva det kan dreie seg om, etter at en lekkasje ga offentligheten innsyn i et internt informasjonsopplegg fra Sosialdepartementet (Arbeiderbladet 13. mars 1995). I 1995 presenterte Arbeiderparti-regjeringen Velferdsmeldingen med den famøse «arbeidslinja» (se over) og et klart forhåndsvarsel om at sykelønnsordningen måtte kuttes om noen år. Det skriftlige opplegget fra departementets informasjonsrådgiver gikk blant annet ut på å lekke deler av meldinga på forhånd for å styre hva kritikerne skulle bli opptatt av. Dessuten skulle de på forhånd sikre seg alliansepartnere som trygdedirektøren og arbeidsdirektøren til å forsvare meldingen.

Så det er slett ikke usannsynlig at Geelmuyden og Kiese eller deres like også er blitt rådspurt denne gangen: Hva skal vi gjøre for å få folk til å forstå at sykelønna er for dyr og må kuttes? Det er heller ikke usannsynlig at kommunikasjonsrådgiverne forklarte oppdragsgiverne at det viktigste var å få med seg LO. Slikt er sikkert ABC for kommunikasjonsekspertisen. Det var ikke snakk om å lure folk. Det er ikke konspirasjonsteorier jeg presenterer. Overklassens interesse som klasse tilsier at de alltid vil anse sykefraværet som for høyt og for dyrt, og sosial trygghet som en fare for arbeidsmoralen, men en nødvendig investering for å unngå sosial uro.

Men for å kutte den populære sykelønna på demokratisk vis, måtte folk oppdras og opplyses så de skjønte at overklassen hadde rett. I nytale kalles det å kommunisere et budskap. De som var med ville kanskje selv beskrevet oppdraget slik: «Kommunikasjonsrådgiverne skal bistå Finansdepartementet med å kommunisere en mer moderne og kontinental forståelse av velferdsordningene til norsk opinion.» Ikke noe vondt i det.

La oss tenke oss at rådgiverne kom tilbake etter ei uke, med følgende forslag: «Hva med et samarbeidsprosjekt mellom NHO og LO om å få ned fraværet? Da vil folk skjønne at fraværet er for høyt – ellers var det ingen mening i å redusere det – og når partene går sammen vil folk innse at det er et samfunnsproblem, ikke bare arbeidsgivernes problem.» Bravo! Kanskje foreslo kommunikasjonsrådgiverne også den gangen trygdedirektøren som alliansepartner: «La Sosialdepartementet instruere trygdedirektøren om å stresse at sykefraværet må ned. Folk har tillit til Rikstrygdeverket som en faginstitusjon som forstår seg på trygd.»

Omtrent slik kan det ha foregått, bak dører der jeg ikke ferdes. Det jeg er blitt fortalt, er at LO sist på 1980-tallet fikk valget av regjeringen: kutt i sykelønnsordningen, eller sykefraværsprosjekt med NHO. I stedet for å mobilisere medlemmene mot kutt, mente LO at sykefraværskampanjen var riktig taktikk.

Legitimeringseffekten

I dette perspektivet blir det lettere å forstå hvorfor vi stadig hjemsøkes av nye sykefraværskampanjer. De har vært uten effekt på fraværet. Men de har vært effektive ideologiske omskoleringskampanjer i fagbevegelsen. LOs ansvarlige vil si at kampanjene har hindret kutt i sykelønnsordningen. Men det er en dyrekjøpt utsettelse. Kampanjene har legitimert arbeidsgivers og nyliberalernes syn på sykefraværet som for høyt og for dyrt, et samfunnsonde som alle må bidra til å få bukt med. Denne legitimeringseffekten kunne allerede slås fast ved evalueringen av den første fraværskampanjen. Slik skrev Rogalandsforskning om LO/NHOs fraværskampanje 1991-93: » … (det synes klart) at prosjektet, sett som en legitimert aksjon i forhold til myndigheter, politiske partier og partene i arbeidslivet, har hatt en viktig direkte virkning på beslutningstakere på mange nivå, helt ned til den enkelte arbeidstaker. (…) Denne effekten synes å ha rokket ved selve normgrunnlaget for vurdering av sykefravær som et samfunnsmessig problem. (…) det (…) er blitt lettere og mer legitimt å ta opp spørsmål om sykefravær på arbeidsplassene.(…) gjør det mulig å håndtere problemstillinger knyttet til sykefravær på en mer åpen måte enn tidligere. Dette er i seg selv et positivt resultat. (…)» (Rogalandsforskning: Sammen om sykefravær. 1994.)

De siste ordene vitner om at forskerne selv var rammet av legitimeringseffekten. Den nye åpenheten ble betegnet som et positivt resultat, og slik må mange tillitsvalgte også ha tenkt. Glemt var plikten til å beskytte folk mot arbeidsgivers snoking i private forhold og helseproblemer. Åpenheten var jo til den sykmeldtes eget beste, tenkte de vel, selv om ikke alle sykmeldte forsto det selv. Vips kom det inn et punkt om å redusere sykefravær i veiledningen til arbeidsmiljølovens forskrift om bedriftshelsetjenesten (Forskrift om verne- og helsepersonale, best.nr. 518). Strøket fra bedriftslegeinstruksen i 1975, gjenoppstått i rundere former på 90-tallet.

En samtale med arbeidsgiver om helseproblemer og fraværsårsaker kommer selvsagt spontant hvis folk har erfaring for at det gir positive resultater. Men nå skal «åpenhet» være normen uansett. Etter hvert ble dette formalisert i lov. Den sykmeldte har plikt til å gi arbeidsgiver opplysninger om sin «funksjonsevne» (folketrygdloven § 8-8). Dette har LO gitt sin tilslutning til for å skape dialog som de kaller det, mellom arbeidsgiver og sykmeldt. Man skaper aldri dialog ved å tvinge den svakeste parten. Heldigvis avviste Legeforeningen departementets forslag om at legen skulle ha en tilsvarende opplysningsplikt til pasientens arbeidsgiver, uten samtykke fra pasienten. Det får være grenser.

Omstilling og nedbemanning utover i 1990-årene har bidratt til forvirringen i fagbevegelsen om fravær som problem. De som er igjen på jobb merker fravær som en betydelig ekstrabelastning, takket være underbemanning og manglende vikarbudsjett. Det er lett å la frustrasjonen gå utover den sykmeldte, lett å tro at det er arbeidskameratens fravær som er hovedproblemet, framfor å kreve en bemanning som dekker opp for forventet fravær. Og veien er kort til sladder om skoft og mobbing av sykmeldte.

Upålitelig storting

Det har vist seg at folks tilslutning til sykelønnsordningen ikke er så lett å snu, kampanjene til tross. Raseringen av velferdsstaten har møtt større hindringer i Norge enn i resten av Europa. Drakampen fortsetter. Det vil komme stadig nye angrep. Ikke bare mot sykelønna, men mot hele trygdesystemet. I den forbindelsen er det grunn til å advare mot tillit til vakre ord fra partiene.

Frp er et nyliberalt parti og legger ikke skjul på det. I Fremskrittspartiets program heter det at de «vil endre sykelønnsordningen slik at arbeidstakerne stimuleres til å raskest mulig komme tilbake i arbeid etter sykdomsfravær, og gjennom bruk av egenandeler ved korttidsfravær for å begrense mulig overforbruk. (…) Intensjonen med tiltakene er å gjøre det mer lønnsomt å arbeide enn å gå sykemeldt (…).» Høyre har historisk alltid vært redd for å undergrave allmuens arbeidsmoral med offentlige trygdeordninger. Arbeiderpartiet er kameleonen i manesjen. De kunngjorde som nevnt i Velferdsmeldingen at det ville bli nødvendig å kutte i sykelønna etter hvert som utgiftene til sykepenger økte med aldringen i arbeidsstyrken. Men i valgkampen 2001 skiftet de som kameleonen farge etter omgivelsene. Mens Stoltenberg i valgkampstudio ga inntrykk av å forsvare sykelønna mot ethvert kutt, satt Kosmo på bakrommet og førte hemmelige samtaler med NHO om sykelønnskutt. Da dette ble kjent, nektet Ap først at det hadde handlet om kutt i møtene. Slik kommenterte NHO-direktør Finn Bergesen Aps oppførsel: «Kutt i sykelønnen var jo nettopp noe av det vi drøftet. Da Ap offentlig gikk tilbake på det, følte vi i NHO at vi enten var blitt holdt for narr ved forhandlingsbordet eller partiet prøvde å pynte på sannheten. Vi falt på den siste forklaringen.» (Ukeavisen Ledelse og næringsliv, 12. oktober 2001.) Avtalen som til slutt kom i havn mellom Kosmo og partene, var det som seinere er blitt kjent som IA-avtalen, avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Partier som SV, Sp og RV forsvarer sykelønnsordningen. Men mange av representantene deres er hjernevasket som de fleste andre når det gjelder sykefraværshysteri, og særlig Sp kan vakle hvis det blir snakk om små kutt og «skjerming av kronisk syke». Slike små skritt kan fort bli skjebnesvangre. Den dagen vi oppgir selve prinsippet om full lønn fra første dag for alle, er også fronten brutt i forhold til videre nedskjæringer.

Inkluderende arbeidsliv – mener de alvor?

Mens partene og trygdeetaten lydig sprer budskapet om et mer inkluderende arbeidsliv, har Regjeringen tatt bort de viktigste begrensingene på overtidsbruk, fjernet lukkevedtektene og varslet kommunene om at deres ansatte, blant annet i eldreomsorg, skole og barnehager, må bli enda mer «effektive» i årene som kommer. Det blir ikke akkurat plass til flere eldre og funksjonshemmete i arbeidslivet på den måten. Mot ekskluderingseffekten av de nevnte vedtakene vil IA-avtalens tiltakspakke monne svært lite. Stadig flere spør da også om regjering og stortingsflertall i det hele tatt mener alvor med de fine orda om inkludering.

Svaret er antakelig at stortingsflertallet mener noe annet enn det vi gjør. Vi ønsker et arbeidsliv med plass for alle, også de eldre og de som har helseproblemer. Slik står det da også i reklamen for IA-avtalen. Å gjøre alvor av en slik målsetting, ville kreve store reformer i arbeidslivet i forhold til dagens situasjon, spesielt i forhold til arbeidstid, grunnbemanning og ansettelsestrygghet.

Men delmålene i avtalen kan også nås på andre måter. Fraværet vil reduseres hvis arbeidsløsheten øker, eller hvis sykelønnsordningen svekkes slik at mange ikke får råd til sykefravær. Ytelsene til alderstrygd og uføretrygd kan reduseres slik at færre har råd til å gå av når helsa tilsier det, eller nåløyet kan gjøres trangere slik at flere havner på sosialhjelp og familieforsorg i stedet. Det gir færre på uføretrygd og førtidspensjon og «høyere reell pensjonsalder» slik IA-avtalen vil ha. Men arbeidslivet blir ikke romsligere. Våren 2003 kom det gladmeldinger om noen desimaler høyere reell pensjonsalder for uførepensjonen. Men forklaringen var trolig bare at kravene til gjennomgått rehabilitering var skjerpet, slik at uførepensjonen for flere ble utsatt eller avslått. Arbeidslivet ble ikke mer inkluderende av det.

I land uten trygdesystem har eldre og funksjonshemmete valget mellom tigging, familieforsorg og de dårligste jobbene. Det er lang vei dit fra dagens Norge, men prinsippet om å inkludere flere i arbeidsstyrken gjennom å svekke den sosiale tryggheten, trygd og oppsigelsesvern, har sterke talsmenn i alle de store partiene. Det er mulig å oppnå en større arbeidsstyrke ved å tvinge folk til å forbli i arbeid lenger enn i dag fordi de ikke har råd til førtidspensjon. Allerede nå blir mange eldre kvinner stående i altfor tungt arbeid, fordi de takket være kvinnelønn og kvinneliv (få opptjeningsår) ikke kan eller har råd til å gå av med uførepensjon eller AFP.

Sykefraværsarbeid

Med lanseringen av fravær som et slags fellesproblem, kom det også et nyord inn i språket: Sykefraværsarbeid. Nå skal det inn i arbeidsmiljøloven (Ot.prp. nr 18, 2002-2003). Det er ganske merkelig. I lovens hundreårige historie er det aldri før falt noen inn at arbeidsgiver må pålegges å gjøre «sykefraværsarbeid». Arbeidsgiver har selvsagt alltid arbeidet for å oppnå lavest mulig fravær. Ved på si opp folk med mye fravær, og ved å bruke bedriftslegen til å «kontrollere» andre legers sykmeldinger.

Ut fra arbeidsgivers interesse er dette selvsagt. Likevel opplever vi nå at tillitsvalgte ser det som et gjennombrudd når de får arbeidsgiver med på å gjøre «sykefraværsarbeid». Forvirringen er total. Folk har glemt arbeidsmiljøet, og tror at lavt sykefravær bør være målet, at det er nesten det samme. Men godt arbeidsmiljø er inkluderende. Det kan gi både høyere fravær, og lavere fravær. Lavt fravær kan godt skyldes at bedriften ansetter friske folk og kvitter seg med de syke, en ekskluderende personalpolitikk. Figur 1 viser at rekordlavt fravær faller sammen med rekordhøy arbeidsløshet – skal det være et mål for fagbevegelsen?

Tillitsvalgte og verneombud som tror de bør arbeide for redusert fravær, er hjernevasket. Det er på høy tid å dyppe hjernen i kaldt vann, overlate fraværsbekymringene til arbeidsgiver, og gå tilbake til det vettuge folk drev med fram til 1990. Fagbevegelsens ansvar er det samme som da, og utfordringene er så visst ikke blitt mindre: Det handler om å forsvare folks lovbestemte rett til et forsvarlig arbeidsmiljø, uten ulykkesrisiko og helsefarlig arbeid. Det handler om å sikre fast og varig jobb, arbeidsforhold som er tilrettelagt etter alder og helse, retten til bedriftsintern attføring for den som blir yrkeshemmet, retten til lønn under sykdom og retten for den sykmeldte til å holde sine helseforhold for seg selv. Farvel til sykefraværskampanjene!

av Rolv Rynning Hanssen

Utfordringsretten vil tvinge den politiske tenkningen fra å bestyre en velferdsinstitusjon, til å bestyre virksomheten AS Kommune.

Det er et problem for servicekapitalen i Norge at så liten del av offentlig sektor er konkurranseutsatt, og at man dermed bremser på de privates mulighet for å hente ut fortjeneste fra velferdstjenester.

Servicebedriftenes Landsforening (SBL) skriver 19.09.02 på sin hjemmeside:

Tall fra EUs statistikkbyrå, Eurostat, viser at Norge ligger på jumboplass i Europa. Bare 2,2 prosent av offentlig virksomhet utsettes for konkurranse. I våre naboland Danmark og Sverige utsettes henholdsvis 6,5 og 6,7 prosent av offentlig sektor for konkurranse. Storbritannia er «flinkest» med hele 9,5 prosent. Gjennomsnittet i EU/EØS-området er 5,2 prosent.

SBL er representanter for det vi kan kalle servicekapitalen i Norge, de store kommersielle bedriftene som lever av å levere servicetjenester til private foretak. Disse servicekonsernene har etter hvert kastet sine øyne på offentlig sektor, og ønsker seg inn for å ta ut fortjeneste innen det som er tradisjonelle velferdsoppgaver som helse, omsorg, undervisning, infrastruktur m.v. Eksempel på medlemmer er ISS, Norlandia, Capio, Eurest, Falken. Alle firma som har vært sterkt engasjert i å fremme privatisering og konkurranseutsetting.

Regjeringa lystrer kapitalen

På en rekke områder er Bondevik-regjeringa i gang med å endre vesentlige deler av norske lover og regler for å fremme konkurranseutsetting. Dessuten strammes kommuneøkonomien sterkt inn, slik at lokalpolitikerne fristes til å spare penger uansett kvalitet. Eksempel på tiltak for å tilrettelegge for konkurranse er sterk satsing på «kundevalg», hvor det etableres et marked slik at kunden kan velge skole, barnehage, hjemmehjelp, sykehjem og få med seg sin «offentlige» finansieringsbit inn til den nye leverandøren.

Et annet område er den kommende momsreformen hvor kommuner skal få refundert moms på innkjøpte tjenester, det vil på flere områder forrykke konkurranseforholdet med 25 % i fordel av private leverandører som tidligere hadde momsplikt.

I tillegg kommer resultatet av budsjettavtalen 2003 mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet hvor regjeringen forplikter seg til i kommuneproposisjonen for 2004 å drøfte tiltak for økt bruk av konkurranseutsetting i kommunesektoren, og at den danske modellen med utfordringsrett er et virkemiddel.

Beskjeden er klar, kommunepolitikere har vært for ivrige til å styre og bekymre seg for tjenesten som de gir innbyggerne, nå skal de gjennom økonomiske virkemidler tvinges til å ta i bruk konkurransen og blir mer forretningsførere i kommunen.

Hva er utfordringsrett?

Det danske Folketinget vedtok 31. mai 2002 en lov som gir private leverandører rett til å utfordre den kommunale oppgaveutførelsen. Loven trådte i kraft fra 1. januar 2003.

Det sentrale med loven er at den først og fremst legger føringer på de rutinene kommunen skal bruke i forhold til effektivisering. Disse rutinene «tvinger» samtidig kommunene til å vurdere konkurranseutsetting som et virkemiddel. Men beslutningen om valg av virkemiddel (konkurranseutsetting eller ikke) overlater loven til lokal avgjørelse. Loven pålegger samtidig kommunen en plikt til å utarbeide en redegjørelse ved valgperiodens slutt for at innbyggerne gis mulighet til å reagere på de beslutninger kommunen har fattet.

Det er også et sentralt element i loven at det er kommunestyret som skal fatte beslutningene, ikke administrasjonen eller politiske utvalg. At det er kommunestyret som skal fatte beslutningene, innebærer at det er de valgte politikerne som direkte skal ansvarliggjøres.

Et utfordringstilbud må realitetsbehandles, og saksutredningen vil måtte gjøre en beregning av de kostnadene kommunen har med å løse den aktuelle oppgaven sammenlignet med tilbudet fra privat utfordrer. Det kreves i utgangspunktet ikke noen detaljert beregning og sammenligning med den private utfordrer på enkeltutgiftsposter. Kommunen kan velge å trekke inn andre momenter enn de kostnadene som er direkte knyttet til den aktuelle tjenesten. Det er ingen innskrenkninger i de saklige hensyn som kommunen kan ta med i kostnadsberegningene.

På bakgrunn av en slik omkostningssammenligning og vurdering for øvrig, kan kommunen velge tre beslutninger:

• a) Avvise tilbudet, men med en begrunnelse.
• b) Sette oppgaven ut på et åpent anbud (et krav dersom oppgavens verdi er høyere enn EUs terskelverdier).
• c) Inngå nærmere forhandlinger med den aktuelle tilbyder (bare dersom oppgavens verdi er under EUs terskelverdier).

Kommunestyret skal i utgangspunktet enten ta imot utfordringen fra privat tilbyder eller avvise den. Dersom kommunen velger å avvise tilbudet, skal dette begrunnes. Det stilles ingen krav til begrunnelsen, bortsett fra at beslutningen er underlagt alminnelig forvaltningsmessige prinsipper om saklig forvaltning. Kommunestyret kan imidlertid ikke treffe en prinsippbeslutning om at den ikke ønsker å ta imot private leverandørers tilbud. Det betyr at loven forplikter kommunestyret til å treffe beslutninger i hvert enkelt tilfelle den mottar en kvalifisert utfordring. Begrunnelsen for å avvise tilbudet skal, foruten at den formidles til utfordrer, også offentliggjøres til innbyggerne.

En forutsetning fra budsjettforliket var at dette ikke skulle føre til mer byråkrati. Det er generelt akseptert at kommunene må skille sin administrasjon i bestiller- og utførerrolle i en prosess hvor dette skal regnes på med jamne mellomrom, slik at man slipper habilitetsproblem. Dette fører til økte kostnader, jfr. for eksempel DeFactos undersøkelse fra Bergen kommune: http://www.nkf.no/nkf/omstilling/prosjekter/bestutfbergen.htm

Konsekvenser av utfordringsretten

En åpenbar konsekvens er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår blir satt under press. SBL sier på sin hjemmeside 9. mai 2002 i en jublende kommentar til det danske vedtaket om å innføre utfordringsretten: «Tusener av statsansatte skal til å løpe raskere for å konkurrere med private firmaer om oppgavene.»

Kommunikasjonssjef i ISS, Steen Otterstrøm sier: «Vi har det ikke godt med udfordringsretten, sådan den er formulered, hvor det nærmest drejer sig om at bryde døre ned. Vi skal mere bevæge os mod partnerskabslignedne forhold, hvor begge parter tager et ansvar for at oppgaven løses. Det nytter ikke noget at presse udlicitering igjennem, hvis et byråd ikke ønsker det.»

De store på markedet ønsker i Danmark ikke utfordringsretten velkommen (men gjør det i Norge). Formodentlig er det på grunn av at mange små selskap skal kunne utfordre biter av kommunal sektor som er mye mindre enn det som normalt går ut på anbud. De store kapitalistene ser ingen grunn til å slippe de små inn.

De ansatte vet at i de små virksomhetene som ønsker å ta en del av velferdskaka, er ikke bare tariffavtalene dårligere enn i det offentlige. De mangler helt.

Forbud mot en bestemt politikk

Det er viktig å merke seg at loven faktisk setter forbud mot bestemte politiske vedtak. Det vil ikke være mulig å gjøre prinsippvedtak som at kommunestyret ikke ønsker å overlate deler av kommunal virksomhet til private. Loven forplikter kommunestyret til å treffe beslutning i hvert enkelt tilfelle man mottar en kvalifisert utfordring. Dette betyr at en del programformuleringer i flere partier mot privatisering ikke vil være lovlig å praktisere. Og kommunestyret må behandle hvert enkelt tilfelle, i henhold til dansk modell er det forbudt å delegere disse sakene til administrasjonen.

Selskapsdannelser

Dersom den danske loven blir kopiert, vil ikke utfordringsretten omfatte tjenester som allerede er ute på anbud, eller heleide kommunale selskap (aksjeselskap). Dette vil kunne føre til dannelsen av flere kommunale aksjeselskap for å unngå det uforutsigbare som utfordringsretten fører med seg. Og for regjeringen vil dette være en ønsket bieffekt. Dannelsen av aksjeselskap er ofte springbrettet for full privatisering med salg av aksjer til private investorer.

Helhet – del

En stor del av kommunal virksomhet, særlig i små kommuner, er preget av et nøye planlagt system for bakdekning. Dvs. at om man på vannverket normalt har en bemanning på to personer, kan man rekvirere inn det dobbelte fra andre steder på teknisk sektor dersom det oppstår ei krise. Slik sett kan man opprettholde en lav grunnbemanning og allikevel ha høy beredskap for uforutsette situasjoner. Hele dette nettet av kryssorganisering vil rives opp av at små biter blir lagt ut som private entrepriser. Effektiviteten totalt vil ofte blir dårligere, selv om den for den enkelte delen blir bedre.

Fremmer ensporet tenkning

Det er mye som kan, bør og må gjøres i kommunesektoren. Befolkningssammensetningen endrer seg, samtidig som man stadig vekk står overfor større krav fra innbyggerne og ny teknologi gir nye muligheter. Kommunesektoren som velferdsprodusent er nødt til å fornye seg, endre seg og utvikle seg. Til det kreves et samarbeid mellom ansatte og innbyggere, det kreves mange ulike løsninger og ideer. Men regjeringens planer nå går bare i en retning. Tenk (bedrifts-)økonomisk, mest mulig konkurranse. Andre virkemiddel vil få lite fokus lokalt når man uansett blir oppmuntret til å ta i bruk konkurranse som hovedvei.

Konklusjon

Utfordringsretten er ikke mye brukt i Danmark. Hovedhensikten er å tvinge den politiske tenkningen fra å bestyre en velferdsinstitusjon, til å bestyre virksomheten AS Kommune. Det er ikke det enkelte tiltak som blir dramatisk, men summen av alle de små tiltak.

Derfor er det riktig å si at vi i dag har en stor offensiv for å privatisere offentlig sektor. At SBL legger fram tall som viser at vi til nå er de som har kommet kortest, kan fra venstresida bare oppsummeres som at motstanden har vært vellykka. I Norge har fagbevegelsen i offentlig sektor sagt et prinsipielt nei til konkurranseutsetting og privatisering. Lokalt i fagforeningene har også dette vært slagordene. Det har gjort det forferdelig tungt å privatisere. Derfor tas det nå i bruk andre slagord, fritt brukervalg, utfordringsrett, likebehandling med hensyn til moms. Dette er positive ordvalg, her ligger ingen tvang og styring. Men samla sett er landets lokalpolitikere under sterkt press for å privatisere, bare under andre og penere ord og betegnelser.

Aktuelle linker å søke mer informasjon på

Den danske veileder for kommunene når man skal behandle utfordringsretten:
http://www.im.dk/publikationer/vejludf/vejl_udf.pdf

Den danske regjerings moderniseringsprogram – særlig om utfordringsretten:
http://www.moderniseringsprogram.dk/visArtikel.asp?artikelID=5264

Om loven om utfordringsrett og servicestrategi:
http://www.udbudsportalen.dk/240392

Utfordringsrett sett fra de ansattes side:
http://www.medarbejderportalen.dk/index.asp?dok_id=166

Lovens bokstav:
http://www.folketinget.dk/Samling/20012/lovforslag_som_vedtaget/L159.htm

av Terje Skaufjord

I løpet av våren og høsten trakk heldigvis Norge de aktivt stridende styrkene ut av Afghanistan, F16-styrken på 6 fly og spesialstyrkene. Innen 10. desember sender Norge etter all sannsynlighet nye styrker, 180 soldater fra Telemarksbataljonen, til Afghanistan. Er vi så like langt? Skal norske soldater nå igjen delta i USAs krig mot afghanere?

Jeg kan med en gang røpe at jeg ser ganske annerledes på norsk militær deltakelse i de Nato-ledete ISAF-styrkene i forhold til å delta med bombefly og spesialstyrker i USAs Enduring Freedom-krigføring. Kanskje det høres drøyt ut? Er det ikke et faktum at USA rett og slett har «overtalt» FN og Nato til å ta seg av sikkerheten i hovedstaden Kabul, hvor den afghanske regjering og alskens ulike utenlandske organisasjoner og diplomater holder til? På den måten kan USA helt og holdent konsentrere seg om sin skitne krig hvor afghanske sivile og afghansk håp om en fredelig løsning er de største taperne?

Kan en i det hele tatt tenke seg Nato i en nøytral eller positiv rolle? Jeg mente jeg hadde opparbeidet et prinsipielt standpunkt mot at norske soldater skal sendes til noen som helst form for «out of area»-operasjoner i Natos regi. Så hva er eventuelt særegent med situasjonen i Afghanistan?

Det som turde være udiskutabelt er at USAs hovedoperasjon Enduring Freedom som ble innledet 7. oktober 2001 fra første stund har vært et utilslørt angrep på det afghanske folk. Allerede etter få uker var tallet på drepte sivile afghanere høyere enn tapstallene fra 11. september i USA. Drøye to år etter at USAs Varig frihet-kampanje ble lansert, har de amerikanske styrkene havnet mer og mer i et uføre i sine forsøk på å tvinge pashtunere i sør og sørøst til lydighet. Ikke bare blir folk utsatt for feilbombinger, vilkårlige arrestasjoner og overgrep. Den amerikanske støtten til gamle forhatte krigsherrer og kommandanter har gitt Taliban en gylden sjanse til å gjenoppstå med fornyet kraft. Mange afghanere har tålt USAs krigføring fordi de har regnet med at det ville komme mye penger til gjenoppbygging, nye jobber og forbedret infrastruktur.

Men disse pengene har ikke kommet. Slett ikke fra USA, men heller ikke fra FN. USAs samlede humanitære innsats i Afghanistan for kommende år utgjør 4 % av tilsvarende satsing på Irak! FN er milelangt unna å oppfylle sin forpliktelse om 5,4 milliarder.

Så mye om USA. Det er likevel et faktum at etter at USA gikk til krig mot Afghanistan, etter at Taliban ble jaget ut, etter at USA plukket ut en regjeringssjef Hamid Karzai, som seinere ble valgt til president for overgangsregjeringen, så har afghanere flest ønsket å se framover, og ikke dvele med den amerikanske invasjonen og ødeleggelsene.

Krigstrøttheten og – tross alt – fraværet av krig i store deler av landet, gav håp om at nå endelig kan vi komme i gang med noe etter 25 års uroligheter, okkupasjon, borgerkrig og intervensjonskrig. Afghanere som vil ha USA ut og vekk fra landet sitt fortere enn svint, er ikke vanskelig å treffe på. Det er sannsynligvis flertallet. Mange er sterkt misfornøyd med regjeringen Karzai, de alle fleste frykter forsvarsminister general Fahim og hans militære overlegenhet. Men bortimot alle afghanere synes å ønske at den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF skal forbli i Kabul. Og det virker å være et nokså unisont krav at denne styrken må utvides kraftig til andre byer og områder. At ISAF (International Security Assistance Forces) fra 11. august formelt ble underlagt Natos ledelse, har ikke forandret stort på dette sett med afghanske øyne. Selv om ISAF-styrken på i alt cirka 5.500 soldater nå er under Nato-kommando, er de fortsatt i Afghanistan som et ledd i FNs operasjoner, og det er fortsatt formelt en fredsstyrke. Det deltar 33 land i ISAF-styrkene, med andre ord mange land som ikke er Nato-medlemmer.

Med tanke på alternativene er en slik pragmatisk holdning riktig. ISAF må bli en tid framover.

USA gjør uansett sitt beste for å ødelegge for en mulig positiv utvikling i det sønderskutte og ødelagte landet. Norge deltok i disse krigshandlingene inntil nylig. I januar og mars bombet blant annet norske F16-fly områder i sør, og folk ble drept. Det burde skrives en avhandling om den mildt sagt tvilsomme etterretningen og omstendighetene rundt disse krigshandlingene som kostet afghanske liv! Hva de norske spesialstyrkene utrettet, er vanskeligere å finne ut, men noen av dem deltok i hvert fall aktivt med å stille inn bombemål for amerikanerne i Tora Bora-fjellene i 2001/2002.

Norge er under konstant press fra USA og Nato for å bidra til ulike operasjoner hvor USA med eller uten allierte har gått til aksjon. Å delta med militære styrker i en fredsbevarende operasjon som er ønsket av de fleste afghanere, er et utrolig bra alternativ til å bombe og krige for USA. Alternativet, å ikke sende noen norske styrker til Afghanistan, er ikke politisk aktuelt for de norske styresmaktene for tiden. Er det noe Kristin Krohn Devold vil, så er det å sende norske tropper dit hvor USA opererer. I dette tilfelle kan det gjøres uten nevneverdig skade.

De to viktigste kravene til afghanerne nå er avvæpning av gamle krigsherrer og deres leiehærer og få fart på gjenoppbyggingen med jobber, infrastruktur m.m. Få afghanere tror at Fahim og co vil la seg avvæpne uten militære muskler fra utlandet. Få afghanere stoler foreløpig på at den nye afghanske hæren som bygges langsomt opp av USA, kan brukes til noe. I sin oppgitthet over afghanske krigsherrers fortsatte trusler mot utviklingen av et reelt sivilt samfunn, ser de på ISAF som det eneste realistiske alternativet.

USA har, og dermed Nato og FN, vært mot å utvide ISAF-styrkene og etablere seg utenfor Kabul. Nå har USA snudd. En tysk ISAF-enhet er nå på vei til den strategisk viktige byen Kunduz i nord. Snart kan det bli flere. Den norske ISAF-kontingenten skal i første omgang vokte Loja Jirga (afghansk storråd) – forsamlingen som fra 10. desember skal diskutere og vedta en ny afghansk grunnlov.

I 2002 brukte Norge 220 millioner til bistand og 1,2 milliarder til krigføring (noe av det til minerydding) i Afghanistan. Det er dystre tall. Om utgiftene til militær innsats til fordel for USA vil være 5-6 ganger så stor som den humanitære innsatsen i landet for 2003 er ikke kjent. Men det er lov å håpe at hjemsendelsen av F16 og spesialstyrken har redusert utgiftene kraftig. Kanskje redselen for å bruke for lite penger var grunnen til at Forsvaret i august sendte en kirurgisk enhet på 40 personer med containersykehus til Kabul flyplass. Kirurgteamets plassering langt fra den afghanske sivilbefolkning er bevisst valgt. Legene har ordre om å holde seg i forlegningen. Skjer det lite på krigsfronten blir det lite å gjøre. Her er det ikke snakk om å sende ut legeteam til å bistå afghanere som ofte lever uten medisinske tilbud i nærheten. Hvor mange millioner har dette kostet? Hvor mange afghanske leger og sykepleiere kunne vært finansiert med de pengene? Her gjelder parolen «Send dem hjem».

Men jeg vil ikke rette den parolen mot den norske ISAF-styrken. Men den må fortsatt med styrke reises mot operasjon Enduring Freedom, amerikanske, danske og andre lands angrepsstyrker.

av Dag Seierstad

En regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, skal føle seg trygg på at en annen regjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det er den innerste meningen med Gats, WTO-avtalen om handel med tjenester.

Gats står for General Agreement on Trade in Services og er den WTO-avtalen som regulerer den internasjonale handelen med tjenester. Gats kom inn som del av WTO-regelverket helt fra starten av WTO i 1994.

Som internasjonal avtale har Gats en ekstrem bredde. Den omfatter enhver tenkelig tjeneste, og den har konsekvenser for enhver offentlig myndighet – både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Gats begrenser seg heller ikke til grensekryssende handel med tjenester i noen snever forstand. Den trenger inn i forhold som har vært definert som innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme sine helse- og sosialtjenester, sitt utdanningsvesen, sin kulturpolitikk, sin miljø- og ressurspolitikk.

Gats-avtalen dekker alle offentlige tiltak, virkemidler og regler som «påvirker handel med tjenester». Den dekker alle tjenestesektorer og alle måter å tilby tjenester på, enten det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at forbrukere kjøper tjenester i andre land, ved investering i andre land eller ved at folk tar seg arbeid og yter tjenester i et annet land.

Noen krav gjelder alle …

Gats stiller noen krav som gjelder alle land, alle tjenestesektorer og alle virkemidler, for eksempel den såkalte bestevilkårsregelen: det at de fordeler et land gir et annet når det gjelder handel med tjenester, skal gis samtlige medlemsland i WTO. Norge kan altså ikke inngå særavtaler verken med et naboland eller med et land i den tredje verden som del av et utviklingssamarbeid. Et annet krav er kravet om åpenhet (transparency) som betyr at det skal være innsyn fra utlandet i hvordan handelen med tjenester foregår i alle WTO-land.

På andre områder er Gats en avtale som bare omfatter det som et land har forplikta seg til skal omfattes av avtalen. Det gjelder for eksempel reglene om «nasjonal behandling» og markedsadgang. («Nasjonal behandling» betyr at utenlandske selskap skal behandles på nøyaktig samme måte som innenlandske selskap.)

Bundne og ubundne forpliktelser

Alle land har derfor presentert lister over de tjenesteområdene som de vil la omfatte av Gats-reglene om nasjonal behandling og fri markedsadgang. Det skjedde den gang Gats ble etablert – sammen med WTO – i 1994.

Disse «forpliktelsene» som de kalles (commitments), kan være «bundne» eller «ubundne».

At de er bundne betyr at det må gis kompensasjon til andre WTO-land hvis de endres eller trekkes tilbake. Forpliktelsene er altså ikke helt uopprettelige, men den samlede liberaliseringen som et land har forplikta seg til gjennom lista av «forpliktelser», skal ikke kunne reduseres.

Regjeringene kan også erklære noen forpliktelser som ubundne. Det betyr at på disse tjenesteområdene kan det i framtida innføres nasjonale regler eller tas i bruk nasjonale virkemidler som er i strid med Gats-reglene. Slike tiltak kan gjennomføres uten at det må gis kompensasjon til andre WTO-land.

Begrensninger i forhold til forpliktelsene

Et land kan legge inn to typer begrensninger i forhold til de forpliktelsene landet har påtatt seg.

1. Innen et tjenesteområde kan landet unnta visse tjenester som landet ikke ønsker å utsette for fri markedsadgang og nasjonal behandling.

2. Innen et slikt tjenesteområde kan det presiseres at bestemte lovregler (for eksempel om innvandring, offentlige godkjenningsordninger, o.l.) fortsatt skal gjelde.

Uopprettelig liberalisering

I sum innebærer likevel Gats vedvarende liberalisering av handelen med tjenester. Det et land en gang forplikter seg til, er i praksis en uopprettelig forpliktelse. Den kan i praksis ikke gjøres om. Og en begrensning som er lagt inn, kan aldri utvides eller skjerpes.

En høyreregjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, kan derfor føle seg trygg på at en venstreregjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det sikrer den seg ved å legge inn dette tjenesteområdet som en «bunden» forpliktelse i Gats.

Tenk på alt i tide!

Et land som åpner et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, gir utenlandske selskap fri adgang til å selge disse tjenestene innenlands, til å etablere selskap som tilbyr disse tjenestene, til å ta med seg det personalet selskapet finner det nødvendig – hvis det ikke er tatt noen forbehold (i Gats-språket: lagt inn noen begrensninger) for noe av dette når landet vedtar å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse.

Et eksempel: India åpna i 1994 reiselivsnæringa si for internasjonal konkurranse innen rammen av Gats. Den indiske regjeringen ønsker i dag å kunne regulere tallet på hoteller i områder med overkapasitet, for eksempel i nærheten av nasjonalparker. Siden India i 1994 ikke tok noe forbehold når det gjelder retten til fri etablering for utenlandske selskap, er dette ønsket om regulering i strid med Gats.

Ingen land kan trekke tilbake forpliktelser som er gitt, eller legge inn nye forbehold (begrensninger) på et seinere tidspunkt. Det er dette som gjør Gats så dramatisk som internasjonal avtale.

Gats skal utvides og utvides

Mer enn det: Det er ikke bare slik at inngåtte forpliktelser skal vare evig. Formålet med Gats er at stadig flere tjenester i stadig flere land skal åpnes for full internasjonal konkurranse. Gjennom Gats forplikter medlemslanda i WTO seg derfor til å utvide Gats-forpliktelsene til stadig flere tjenesteområder og virkemidler.

Alle tjenestesektorer som et land har holdt utafor Gats, er kontinuerlig på forhandlingsbordet. Det samme er alle begrensningene den enkelte regjering har lagt inn – sammen med de forpliktelsene som bare er ubundne.

Lære av erfaring, nei takk!

Den innebygde dynamikken i Gats er å fjerne den handlefriheten offentlige myndigheter har hatt til å la praktiske vurderinger sak for sak avgjøre om bestemte offentlige tjenester bør konkurranseutsettes og eventuelt privatiseres. Det dreier seg i tillegg om å ta vekk den handlefriheten som ligger i at en kan omgjøre vedtak om konkurranseutsetting og privatisering hvis erfaringene tilsier det.

Målet med Gats er at det ikke noe sted på kloden skal være mulig å lære av erfaring når det gjelder konkurranseutsetting og liberalisering. Poenget med Gats er å låse samtlige regjeringer til et prinsipp om at offentlige tjenester gradvis SKAL åpnes for internasjonal konkurranse. For all framtid!

Det er påfallende at en internasjonal avtale med et så dramatisk innhold – etter åtte år – er så lite kjent og så lite debattert.

Gjør som vi sier, ikke som vi har gjort

Gats-logikken innebærer at u-land ikke skal kunne gjøre det som dagens industriland gjorde i mer enn hundre år: dempe eller regulere den frie konkurransen når den hadde uheldige virkninger. Når grensene en gang er åpna for utenlandsk konkurranse, skal det være sånn for all framtid – uansett hvilke virkninger konkurransen får. U-land som åpner seg for utenlandsk konkurranse, får ingen sjanse til å lære av de erfaringene det gir.

Mange u-land er dessuten i tvangssituasjoner der de ikke kan velge fritt: De tvinges stadig til å tenke kortsiktig. Det kan framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika – nå og til neste år – enn å skjerme en tjenesteytende næring som nesten ikke har kommet i gang. Kortsiktige fordeler kan telle mer enn det som er mest skjebnesvangert ved Gats: det at et land som har åpna en tjenesteytende næring for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre et slikt vedtak – så lenge landet er medlem av WTO.

Trygg på fasiten – eller tvertimot?

De som har skrudd sammen Gats-reglene hadde en fasit for hvordan verden burde bli. De må ha vært overbevist om at de ikke kunne ta feil.

Eller var det nettopp det de ikke var sikre på? Slik at de måtte sikre seg – for all framtid – at verden utvikler seg slik som de ville da Gats ble til i 1994?

Skjerming av offentlig sektor?

I debatten om Gats hevdes det av og til at offentlig sektor er unntatt. Det vises da til et unntak som er formulert slik: Gats dekker ikke «tjenester som innebærer å utøve offentlig myndighet». På engelsk: services «provided in the exercise of governmental authority». (Art. I.3) Betyr det at offentlig sektor kan skjermes innen rammen av Gats?

Det ville i så fall fullstendig undergrave det som er hensikten med hele Gats-avtalen: å omdanne de enorme offentlige tjenestesektorene til markeder for store internasjonale tjenestekonsern.

Gats-teksten gir sjøl svaret. Der er unntaket avgrensa slik: Den «utøvelse av offentlig myndighet» som Gats ikke kan gripe inn mot er «enhver tjeneste som verken tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med en eller flere tjenestetilbydere». (Art I.3)

Altså: Tjenester som tilbys på kommersiell basis eller som tilbys i konkurranse med andre tjenestetilbydere, er i prinsippet underlagt Gats. Fins det et privat sjukehjem for eldre, gjelder Gats hele den offentlige sjukehjemsektoren. Fins det en privat grunnskole, gjelder Gats hele den offentlige grunnskolen.

Men som ellers er det bare noen Gats-krav som gjelder automatisk, for eksempel kravet om åpenhet og bestevilkårsregelen. De gjelder alle land som er med i WTO, alle tjenestesektorer og alle virkemidler. Andre Gats-forpliktelser, som det å gi utenlandske selskap markedsadgang og «nasjonal behandling» for en bestemt tjeneste gjelder bare de land som har meldt fra til WTO, at de er villig til å gi slike forpliktelser for denne tjenesten.

Tvinger Gats fram privatisering?

Det er ikke slik at regelverket til Gats i seg sjøl tvinger regjeringer til å privatisere offentlige tjenester, heller ikke til å konkurranseutsette dem. Men Gats er å likne med ei skruestikke som skrus én vei, innover. Det kan tas pauser, men heller ikke noe mer enn det. Når en begynner å skru, går det på nytt samme vei.

Gats-avtalen forutsetter stadige forhandlinger om å åpne innenlandske markeder for konkurranse utafra. Aldri om å lukke dem. Privat tjenesteyting skal åpnes for konkurranse, og offentlig tjenesteyting skal åpnes for konkurranse.

Dermed blir det bortimot umulig å bygge opp igjen offentlige tjenester på et område som blitt åpna for konkurranse, og som er privatisert helt eller delvis. Der hvor private tjenesteytere har fått et fotfeste, kommer Gats inn og overprøver politiske vedtak som måtte gå dem i mot. Og der hvor utenlandske tjenesteytere får et fotfeste, der gir Gats dem et vern så effektivt at de ikke vil trekke seg ut igjen så sant profitten er høy nok.

Gats betyr derfor at det blir vanskelig å utvide offentlig tjenesteyting til nye områder for å møte nye sosiale behov – hvis det på forhånd fins private tilbydere av slike tjenester. Det kan også bli vanskelig å tilfredsstille sosiale behov på nye måter – hvis det fins private tilbydere som allerede gjør det.

Det blir ikke lett for regjeringer å opprettholde et system av grunnleggende offentlige tjenester som kan møte nye samfunnsutfordringer, fange opp nye sosiale behov eller utvikle nye måter å jobbe på.

Lokalt og sentralt

Det er regjeringene som legger inn forpliktelser på vegne av landet sitt, ikke lokale eller regionale myndigheter. Men Gats griper inn like mye overfor regionale og lokale tiltak og virkemidler som mot statlige.

EØS og Gats

I Norge har mye av presset for konkurranseutsetting og bruk av anbud kommet via EØS-avtalen. Det gjelder for eksempel forslaget til EU-forordning om anbud på all kollektivtransport. Hvis Gats utvides slik det planlegges, vil det på tjenestefeltet bli en global EØS-avtale.

Hva forhandles det om i Gats nå?

WTO-møtet i Qatar i desember 2001 la en framdriftsplan som forutsetter at alle forhandlingene i denne forhandlingsrunden skal avsluttes i løpet av 2004. De nye avtalene skal tre i kraft 1. januar 2005. Det gjelder også Gats.

I forbindelse med Gats-forhandlingene ble det satt to frister:

• Innen 30. juni 2002 skulle alle medlemsland legge fram lister for WTO om hva en ønsker at andre medlemsland skal liberalisere (åpne for fri markedsadgang og for nasjonal behandling).
• Innen 31. mars 2003 skal alle medlemsland informere andre medlemsland om hva landet vil tilby seg å liberalisere (åpne for fri markedsadgang og for nasjonal behandling).

Foran Cancun

Våren 2003 er vi midt inne i internasjonale forhandlinger som kan føre til en kraftig utvidelse av både rekkevidden og betydningen av Gats. Forhandlingene skal oppsummeres på WTO-møtet i Cancun, Mexico, i september 2003 og skal etter planen sluttføres i løpet 2004.

Det forhandles

• om å utvide forpliktelsene til å gi markedsadgang
• om nye horisontale regler, altså om regler som har generell gyldighet.
• om klassifiseringsregler
• om å begrense offentlige reguleringer
• om å begrense bruken av subsidier
• om å begrense bruken av sikkerhetsklausuler (klausuler som gir adgang til å skjerme noen markeder midlertidig i krisesituasjoner)
• om å øke konkurransen om offentlige innkjøp og anbud

EU vil ha en dramatisk utvidelse av Gats-avtalen med omfattende liberalisering av vannforsyning, energi, transport, posttjenester og finansielle tjenester. USA og en del andre land krever i tillegg at utdanningssektoren åpnes for internasjonal konkurranse. Norge er med på alt dette – etter lista over våre «offensive interesser» å dømme.

I den grensesprengende dragkampen mellom rike og fattige land blir Norge alt for ofte gratispassasjer i dragsuget av det presset som EU og USA utsetter u-land for. Og vi legitimerer presset ved å følge opp med egne krav i samme retning.

Hva krever Norge av andre land i Gats?

Av en pressemelding fra Utenriksdepartementet i juli 2002 framgår det at Norge innen fristen 30. juni la fram sine «forhandlingsforslag» overfor et «femtitalls land». Pressemeldingen nevnte ikke hvilke, men i følge Nationen var Angola, Bangladesh, Elfenbeinskysten, Nigeria og Kirgisistan på lista. Hvilke krav vi stiller til Bangladesh, sto det naturligvis ikke noe om.

Etter press fra mange hold la departementet et halvt år seinere ut ei fullstendig liste over de 51 land som Norge har stilt krav til. Det dreier seg om sju OECD-land (Australia, Canada, Israel, Japan, New Zealand, Sveits og USA), to land fra Øst-Europa (Bulgaria og Romania), fire av de sørøst-asiatiske «tigrene» (Hong Kong, Singapore, Sør-Korea og Taiwan) og 38 land fra den tredje verden (Angola, Argentina, Bahrain, Bangladesh, Brasil, Brunei, Chile, Colombia, Elfenbenskysten, Cuba, Ecuador, Egypt, Gabon, India, Indonesia, Kenya, Kina, Kuwait, Kirgisistan, Malaysia, Mexico, Marokko, Nigeria, Oman, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Qatar, Sør-Afrika, Thailand, Trinidad and Tobago, Tunisia, Tyrkia, Forente Arabiske Emirater, Uruguay og Venezuela).

Til nå har vår egen regjering vært opptatt av det som den kaller «offensive norske interesser»: hvilke norske næringer er tjent med å få operere friest mulig i andre verdensdeler?

Stoltenberg-regjeringen pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge har såkalte «offensive interesser», og der den – innen Gats – ønsket åpnere adgang til markedene i andre land. De seks områdene er skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (bank og forsikring) og lufttransport.

Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye områder, miljøtjenester og utdanningstjenester. Sammen med energitjenestene er dette to av de mest følsomme og omstridte områdene i Gats-sammenheng.

Vi kan ennå håpe at regjeringen på utdanningssektoren bare fremmer ønsker overfor andre industriland. Men i motsetning til EU stiller USA krav om at u-land skal åpne deler av utdanningssektoren for utenlandsk konkurranse. Norge kan ende som støttespiller for USA også om de norske krava i utgangspunktet var begrensa til industriland.

Også andre verdier og interesser må fram

Utvidelsen av Gats dreier seg om noe langt mer enn hva som kan tjene norske næringsinteresser. Derfor er det avgjørende at også andre verdier og interesser kommer klart fram i Gats-forhandlingene. Det dreier seg blant annet om hvilke muligheter stater skal ha for å opprettholde og utvikle offentlige velferdsordninger som et offentlig skole- og helsesystem.

Det at offentlige tjenester må nå fattig og rik mest mulig likt, bør bli en «offensiv interesse» fra norsk side i de kommende Gats-forhandlingene.

Debatten om Gats

Til nå har Gats vært diskutert i lukkede rom. Slik var det før 1994 da denne avtalen om handel med tjenester skulle på plass som del av det WTO-systemet som skulle erstatte Gatt (Generalavtalen om toll og handel). Det var ingen offentlig debatt om hvordan den internasjonale handelen med tjenester skulle foregå. Parlamentene ble ikke trukket inn, heller ikke andre departement enn utenriks- og handelsdepartementene. De som overhode visste at det fantes en slik avtale om internasjonal handel med tjenester, var en liten krets av handelspolitiske eksperter.

Slik har det vært også etter 1994. Det generelle regelverket var på plass. Det ga rammen for en stadig mer omfattende handel med tjenester på tvers av grenser. I de lukkede rom var det sterk pågang for å utvide denne handelen til stadig flere områder. Avtaler om telekommunikasjoner og om handel med finanstjenester ble tatt inn i Gats i 1997. Men i store deler av verden var store tjenestesektorer fortsatt skjerma mot utenlandsk konkurranse.

Det var først i 2001 at debatten om Gats ble offentlig – i mange land. Da viste det seg at de som burde ha møttes da Gats-avtalen ble til, er representanter for helse- og utdanningsdepartementene, ikke for handelsdepartementene. Miljøvernministrene og kulturministrene burde ha viktigere roller i Gats-forhandlingene enn utenriksministrene.

Gats legger rammene for hvordan helse- og utdanningstjenester skal utformes rundt om i verden. Er det bare handelsministrene som skal mene noe om det? Gats legger også rammene for ressurs- og miljøpolitikken på så viktige områder som vannforsyning, energiforsyning, avløp og avfallshåndtering. Er det utenriksministrene som har best innsikt i slikt?

Mye av regelverket har ikke vært prøvd ut i praksis. Men de første panelavgjørelsene har systematisk falt ut til fordel for konserninteressene. Disse panelavgjørelsene viser bedre enn noe annet hvilke konsekvenser Gats vil få for hvilken offentlig politikk som kan føres.

Det at avtalen må avklares gjennom panelavgjørelser, er i seg sjøl demokratisk betenkelig. Det betyr at ekstrem makt er lagt i hendene på de panelene som settes ned. Til nå har panelene bestått av handelspolitiske eksperter, ikke eksperter på hvordan helse, utdanning og andre viktige tjenestesektorer best kan tilfredsstille befolkningens behov for slike tjenester.

Hvordan borgerne i et land velger å organisere leveransen av grunnleggende tjenester, er en fundamental del av hvordan de vil styre samfunnet. Så grunnleggende avgjørelser blir i Gats omgjort til bivirkninger av handelspolitiske forhandlinger og panelavgjørelser, bivirkninger som ikke betyr noe verken under forhandlingene eller for panelavgjørelsene.

Noen prinsipielle betrakninger om handel med tjenester

Argumentene for en friest mulig handel av tjenester er at økt handel øker konkurransen som så senker prisene, bedrer kvaliteten og øker den samlede velferden for alle land som deltar i frihandelen. Mange ledd i denne argumentkjeden kan diskuteres. Det får vi gjøre i andre sammenhenger.

Det tyngste argumentet mot en friest mulig handel med tjenester er at den – kombinert med all konkurranse som fins på varemarkedene – i lengden ikke er sosialt bærekraftig. Mange mennesker er – i det minste deler av livet – tjent med at deler av arbeidslivet er skjerma mot alt for hard konkurranse. Gjennom EØS og WTO er vi på vei mot en situasjon der slik skjerming nesten bare kan skje i offentlig sektor, men i en offentlig sektor som det blir stadig vanskeligere å finansiere, som derfor delvis konkurranseutsettes og/eller privatiseres, og der ytelseskravene også generelt stadig presses oppover fordi en må ha mer igjen for pengene.

Kostnadene ved denne situasjonen må dels tas av den enkelte (ved svekka livskvalitet i og utafor jobben og ved utstøting fra arbeidslivet) – og dels av samfunnet gjennom økt press på sosiale ytelser (flere skader på fysisk og psykisk helse, økt press på familie og andre nære personlige relasjoner, økt behov for rehabilitering og trygd).

Det er i Vest-Europa og Nord-Amerika denne gjennomgripende konkurransen nå tøyer samfunnenes sosiale bærekraft lengst. Debatten om Gats må bli del av en grunnleggende debatt om vi virkelig er tjent med dette konkurransesamfunnet.

På mine lange nattskift som prosessoperatør på Hydros klorfabrikk på Rafnes i Telemark på 1980-tallet, fikk jeg god tid til å lese. Mens pumper, vifter og sentrifuger durte og rista utafor vaktbua i inndampingsanlegget for lut, var det særlig to romaner jeg leste med stor interesse. Det var Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fra 1982 og Roman 1987.

Spørsmålene jeg grubla over, der inni i bua, var: Hvorfor velger gymnaslærer Pedersen ikke å proletarisere seg (han nekter å oppgi grunnen), mens lektor Fjord, hovedpersonen i Roman 1987, proletariserer seg (slik jeg en gang hadde gjort). Hvorfor forblir gymnaslæreren kommunist mens Fjord ender opp som småborger? Jeg kom til at dette hang sammen med at gymnaslæreren insisterer på beskytte sin egen individualitet i møte med AKP – («Jeg ønska ikke å drukne fullstendig i den verden som jeg nå, med åpne øyne, gikk inn i.») – mens Fjord var en person som ikke hadde denne dobbeltbevisstheten, kort sagt, han var et mennesket som tilpassa seg tidsånden.

Andre spørsmål som jeg stilte meg der inne i bua, inne i all støyen, var mer generelle: Kan disse romanene lære oss noe om hvordan kommunister bør se på forholdet mellom individ og kollektiv? Var det ikke slik at det var et behov for å gjenreise mennesket innafor den marxistiske tradisjonen? Var det ikke slik at det innafor den marxistiske tradisjonen var sterke tendenser til å fjerne enkeltmenneskenes viljer og bevisste valg som viktig drivkrefter i den historiske utviklinga? (jfr. Mao: «Det sosialistiske system vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske system. Det er en objektiv lov, uavhengig av menneskets vilje.»). Var det ikke slik at kommunismens sammenbrudd i Sovjet, Øst-Europa og Kina også skyldtes at kommunistene hadde undervurdert det subjektive elementet?

Da jeg slutta på fabrikken i 1990 og begynte min klassereise inn i småborgerstanden, begynte jeg på hovedoppgava mi ved Universitetet: Dag Solstad mellom marxisme og eksistensialisme. En analyse av Dag Solstads to jeg-romaner. Jeg prøvde i denne oppgava blant annet å vise hvordan eksistensialistisk filosofi sammen med marxismen utgjorde grunnelementer hos Solstad, og jeg henviste særlig til Jean-Paul Sartre som er den fremste filosofen som har prøvd å forene marxisme og eksistensialisme. Mitt anliggende her er ikke å referere innholdet denne hovedoppgava. Jeg prøver bare å klarlegge mitt personlige engasjement i forhold til Solstads romaner og årsakene til at jeg har fulgt hans videre forfatterskap med interesse. Og jeg mener fremdeles at problemstillinga mellom marxisme og eksistensialisme er en fruktbar innfallsvinkel til å studere hans seinere forfatterskap.

Fem faser i Solstads forfatterskap

Da Solstad sist høst gav ut sin andre sjølbiografiske roman, 16.07.41, uttrykte han at denne romanen innleda den femte fasen i sitt forfatterskap. La oss for oversiktens skyld vise hvilke faser dette dreier seg om:

Første fase innledes med debutsamlingen Spiraler i 1965 og avsluttes med Solstads første sjølbiografi, Arild Asnes, 1970. Denne romanen handler om hvordan forfatteren Arild Asnes (les: Dag Solstad) innser det umulige i det å være en uavhengig opposisjonell intellektuell i et kapitalistisk samfunn og ender med at han tilslutter seg m-l-bevegelsen.

Andre fase fra 1974 til 1980 er Solstads sosialrealistiske fase der han skreiv 25. september-plassen og krigstrilogien. Denne fasen er også uttrykk for et avgrensa litterært prosjekt der Solstad ønska å skrive romaner for arbeiderklassen med en uttrykt målsetning om at disse romanene skulle være et bidrag til i kampen for et sosialistisk Norge. Romanene i denne perioden var også et forsøk på å tolke norgeshistorien i fra 1930 til begynnelsen av 1970-tallet.

Tredje fase er 1980-tallet med blant annet Gymnaslærer Pedersen og Roman 1987. Disse to romanene kan på et plan leses som en sorgreaksjon over at det var umulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i Norge – og som et forsøk på å forklare hvorfor. I 1984 utgav Solstad sin mest undervurderte roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige som er et svivende oppgjør med det moderne sosialdemokratiet. Jeg mener Solstads tre 1980-talls-romaner også kan betraktes som en trilogi, en tolkning av utviklinga i Norge på 1970- og 1980-tallet.

I 1990 kom romanen Medaljens forside, som er en bedriftshistorie om Aker-konsernet, skrevet på bestilling i forbindelse med konsernets 150 års jubileum. Denne boka er enestående i Solstads produksjon, i tid faller den mellom tredje og fjerde fase.

Fjerde fase er Solstads fire 90-talls romaner Ellevte roman, bok atten, Genanse og verdighet, Professor Andersens natt og T. Singer. Mens 1980-tallets hovedpersoner alle har bakgrunn som politiske aktivister, Pedersen og Fjord i AKP og A.G. Larsen i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige i Arbeiderpartiet, er alle 1990-talls «heltene» derimot borgerlige og upolitiske individer. De har en ting felles – og det er interessen for litteratur.

Femte fase innledes altså med romanen som er oppkalt etter datoen da Solstad blei født i Sandefjord. Jeg har ikke tenkt å si så mye om denne romanen bortsett fra at den forsøker å forklare den personlige bevegrunnen til at Solstad blei forfatter i motsetning til hans første sjølbiografi, Arild Asnes, 1970, som forsøkte å klarlegge de politiske bevegrunnene i Solstads liv. Et avsnitt som kommer til å bli sitert i framtidig litteraturhistorier fra 16.07.41 er følgende: «Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid.»

I mesteparten av denne romanen følger vi Solstad på hans vandringer i Berlin der han har vært bosatt de to siste åra. Mens kommunismen var høyst nærværende i hans første sjølbiografi, er den nærmest tabubelagt i hans andre sjølbiografi. Et eksempel på dette er hvordan han i en på bisetning forbigår Tysklands store kommunistiske dramatiker Bertolt Brecht :»Da jeg var ute på gata, Ganymed ligger for øvrig ved siden av Berliner Ensembel, og plassen med bysten av Bertold Brecht, bare for å ha det nevnt, satte jeg kursen» … osv. Mer om Brecht får vi ikke høre. Verket kommenterer ikke politiske spørsmål bortsett fra Solstad åpenbare sympati og identifikasjon med borgerne ifra gamle DDR.

16.07.41 kan også leses som en roman som direkte alluderer på tidligere verk i norsk litteraturhistorie som blant annet Knut Hamsuns Sult og På gjengrodde stier slik Olav Hamran skriver i Dag og tid 7. desember i fjor.

Fellestrekk ved Solstads romaner

Siste delen av Arild Asnes, 1970 heter «I Historien» (med stor H) og et kjennetegn ved samtlige av Solstads romaner fra 1970 er en nøyaktig plassering i tid kombinert med konkret plassering av sted. Stedet er som regel i en østlandsby, gjerne i innlandet, i de fleste tilfeller er denne byen Oslo – som jo mentalt sett er en innlandsby.

For Solstad finnes det intet liv utenfor historien. Et motiv som går igjen hos Solstad er personlighetens forgjengelighet i møte med historien. Som Fjord uttrykker det i Roman 1987: «… sjølve den tid vi lever i preger oss sterkere enn våre individuelle liv, stilling, bakgrunn og oppfatning.»

I 1984 uttalte Solstad til Vinduet: «Å være en fri, uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette dilemmaet.» Dette er like gyldig i dag. Solstads forfatterskap inneholder en utprøving og analyse av forskjellige intellektuelle posisjoner i det norske samfunnet fra slutten av 1960-årene til i dag.

Alle hovedpersonene i Solstads romaner (med unntak av de fire sosialrealistiske kollektivromanene) er dobbeltgjengere, født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (antakelig Sandefjord), fra små kår, har fått sin utdannelse på 1960-tallet – og har en type intellektuelle yrker, oftest i det offentlige. (T. Singer er litt yngre.)

Alle er de isolerte, ensomme, spaltede mennesker på leiting etter mening og helhet i tilværelsen – og de uttrykker en sorg over et felleskap som har gått tapt eller som det ikke er mulig å opprette eller opprettholde.

Solstad er ingen postmoderne forfatter

Det må føre galt av sted å tolke Solstad inn i en postmoderne ramme som for eksempel svenske Anne Heith gjør i den første doktoravhandling om Solstads forfatterskap som er skrevet. Den heter Kontrapunktik og ble avlagt i 1997.

I en rekke avhandlinger prøver litteraturvitere å leite etter flere og motstridende stemmer i Solstads forfatterskap. Ofte er disse inspirert av den russiske litteraturteoretikeren Bakthin som utformet teorien om polyfone stemmer i litterære verk. Særlig på 1980-tallet gikk det inflasjon i Bakthin og knapt en litterær analyse fra akademisk hold unngikk å henvise til han.

Jeg mener derimot at Solstad er påfallende monoton, i denne sammenhengen er dette positivt ment. Otto Hageberg skreiv i 1977: «Nesten meir enn hos nokon annan forfattar eg kjenner, varierer han visse grunnsituasjoner, grunnmønster og grunntema på ny og på ny.» Disse ordene er gyldige i dag, 25 år og 11 romaner etter.

Å tolke Solstad ut fra en postmodernistisk vinkel, desavuerer og umyndiggjør Solstad som en politisk forfatter.

Solstad er ingen kulturradikaler

Solstad analyserer og studerer intellektuelle holdninger og posisjoner under gitte historiske og samfunnsmessige betingelser – og han avslører hvor hjelpeløst menneskene er hvis de prøver å bryte seg ut av tidsfengslet. Det er lite fruktbart å anvende psykoanalysen på Solstads romanfigurer. Solstad står fjernt fra 1930-tallets kulturradikalisme, deres livsstilsradikalisme og dyrking av Freud og Reich. Solstad har for eksempel vært lite opptatt av menneskets barndom (inntil siste romanen). Solstad står også fjernt fra kulturradikalernes angrep på kristendom og religion. Dette vil jeg kommentere seinere i artikkelen.

Solstad på 90-tallet: Mellom det eksistensielle og det historiske

Jeg vil påstå at Dag Solstad fire 90-talls-romaner er skrevet i spennet mellom det eksistensielle og det historiske. Alle de fire hovedpersonene, kemner Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten, lektor Elias Rukla i Genanse og verdighet, professor Pål Andersen og bibliotekar T. Singer, stilles overfor fundamentale eksistensielle valg i sine liv. Deres valg er uttrykk for en overlevelsesstrategi i et samfunn der de ikke finner seg til rette eller passer inn. Mens Asnes, Pedersen og Fjord ville forandre Historien aktivt, er 90-talls-heltene ofre for den historiske utviklingen.

I 90-talls-romanene er den kommunistiske utopien helt fraværende. Det som er igjen av Solstads marxisme er at han helt konsekvent plasserer menneskene i en historisk og samfunnsmessige sammenheng. De historiske betingelsene framstilles som en trussel mot individets bevissthet og vilje. Samtidig kommer det en religiøs dimensjon inn i forfatterskapet.

La oss se nærmere på disse fire romanene:

Ellevte roman, bok atten (1992) forteller om hvordan Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg, ender med å spille lam i en alder av ca. 50 år ved å bestikke to leger. Dette er en roman om fortapelse. Det er også om en roman om et mislykket møte mellom far og sønn som ender med at faren ikke nekter å anerkjenne sin sønn fordi han er, i farens perspektiv, er et usympatisk menneske som alle skyr. Om denne boka sier Solstad i et intervju: «Begrepet nåde står veldig sentralt i denne boka. Fordi det er en nådeløs roman.» Videre sier han: «Med Ellevte roman, bok atten innrømmer jeg at jeg lever i en kristen kultur og det er jeg egentlig glad for.» (Kilde: Landro: Jeg er ikke ironisk.)

Genenanse og verdighet (1994) er en mer politisk roman som forteller om hvordan norsklektor Elias Rukla møter veggen i sitt forsøk på å formidle kulturarven til elevene på en videregående skole i Oslo. Etter nok en mislykket time, skal Rukla hjem. Han går ut i skolegården, det regner og han får ikke opp sin sammenleggbare paraply. I frustrasjon smadrer han paraplyen mens han roper obskøne ord til ei skolejente. Hans lærergjerning er over for alltid.

Ruklas skjebne som lærer er uttrykk for at en ny tid er inntrådt i Norge: Det er ikke mulig å formidle kulturarven til den oppvoksende generasjon slik det ble gjort tidligere. For Solstad innebærer dette en krise for det norske samfunnet. Det er de kommersielle kreftene som nå styrer folks liv og som gjør alle til passive konsumenter uten åndelige verdier.

Hovedpersonens navn, Elias Rukla, betegner motsetningen høy/lav. Profeten Elia for til himmelen i en ildvogn, mens Rukla er en kloakkbekk som rant gjennom Sandefjord i Solstads barndom.

Mens Genanse og verdighet uttrykker at det er umulig å formidle kulturarven videre, går Solstad et skritt videre i Professor Andersens natt fra 1996 og antyder at sivilisasjonen er opphevd. For hva er det Andersen gjør? Til tross for sin klassiske dannelse får han seg ikke til å anmelde et mord han er vitne til. Dette gjør han med åpne øyne, og han veit at en sivilisasjon er avhengig av at alle anmelder mord: Selv en far må også anmelde sin sønn hvis han er vitne til at sønnen utfører et mord. Ateisten Andersens konklusjon er: «Ingen kan ha sin egen Gud. Selv ikke den gudløse.»

Bibliotekar T. Singer (1999) er en person som velger å trekke seg vekk fra alle samfunnsmessige og (nesten) alle sosiale forpliktelser. Han er uinteressert i politikk, men han prøver seg i ti år som forfatter. Forfatterskapet hans blir til slutt to setninger: «En vakker dag sto han øye til øye med et minneverdig syn. Sola renner over Byglandsfjord.» Lenger kommer han ikke som forfatter, og heller ikke som ektemann og forsterfar lykkes han. Han tar etter hvert et oppgjør med sin eneste venn – og forskanser seg til slutt med arkivarbeid i kjelleren på Deichmanske bibliotek.

T. Singer har egentlig ikke kraft til å være hovedperson i en roman, men han har evnen til å skamme seg, noe som gjør han til en Solstad-helt.

I et intervju i Klassekampen 24. mai 2002 utdyper Solstad sitt syn på T. Singer: «T. Singer er et Guds barn som jeg vil forsvare. (…) I Norge er vi i ferd med å utvikle en mennesketype som ikke eier skamfølelse. Jeg oppdaget det for første gang da Reisesjekken ble sendt på tv. Jeg fikk sjokk. Selv bestemødrene ønsket sine barnebarn lykke til på dette … bordellet. Og hva med Skavlan – tror du de skammer seg, de som sitter som gjester i tv-programmene til Fredrik Skavlan? Nei. De skvaldrer uten skam. Og det er derfor Norge ikke lenger er en sivilisasjon, skammen er en forutsetning for sivilisasjon, mener Solstad.»

Generelt kan vi si at Solstads 90-talls-romaner uttrykker en sorg over at de klassiske borgerlige verdiene og dydene også har gått tapt.

Forsvar for kristne verdier

Solstads forfatterskap på 1990-tallet kan også leses som et forsvar for tradisjonelle kristne verdier. Legg merke til hvordan han ordlegger seg i sitatet overfor: «T. Singer er et Guds barn som jeg vil forsvare.»

De kristne allusjonene er gjennomløpende i hele Solstads forfatterskap. Vi husker den berømte scenen der gymnaslærer Pedersen sykler på vannet på veg til AKPs sommerleir på Håøya. Det er likevel en klar dreining i 1990-talls romanene mot metafysiske problemstillinger.

Solstad er blitt angrepet for dette, blant annet av litteraturviter Eivind Tjønneland som anklager Solstad, sammen med en rekke yngre norske forfattere, på å være «på lemenmarsj mot Gud». (Se Morgenbladet 19. mai 2000). Torunn Borge har gitt et interessant tilsvar til Tjønneland i pamfletten Gudeskrekk (Pax 2000). Her argumenter hun med at det er et politisk blindspor å gjenoppta den kulturradikale kritikken av kristendommen. Her er hun på linje med Solstad.

Solstad som ironisk og politisk forfatter

Er Solstad fremdeles en politisk forfatter? Jeg mener at han er det og at dette kommer fram ved å studere Solstads ironi. Nå er det slik at Solstad insisterer på at han ikke er ironisk, og at han nærmest er troskyldig. I samband med Solstads 60-årsdag i 2001 publiserte Jan H Landro en intervjusamling med Solstad med den tvetydige tittelen Jeg er ikke ironisk.

Det er umulig å lese Solstad uten å se at han bruker ironi som virkemiddel. Jeg oppfatter heller hans insitering på at han ikke er ironisk som en avgrensning mot den såkalte ironiske generasjon, den gruppa med forfattere og komikere som vokste fram på 80-tallet som retter ironien mot alt og alle og dermed blir holdningsløs. Solstads politiske holdning kommer derimot fram fordi hans ironi har en retning.

Ironien retter seg sjelden mot «dobbeltgjengerne», romanenes hovedpersoner. Disse personene er Solstads helter fordi de ikke klarer å tilpasse seg en gal verden. Ironien retter seg konsekvent mot de som fullt og helt identifiserer seg med tidsånden slik Fjord etter hvert gjør. Jeg skal gi to eksempler fra 90-talls-romanene:

Elias Rukla får en god venn i sin studietid, Johan Corneliussen. Corneliussen er en begava fyr som står foran en strålende karriere som filosof. Han blir i pakt med de politiske konjunkturene, marxist på begynnelsen av 1970-tallet og skriver sin magistergradsavhandling om forholdet mellom Kant og Marx. Han stifter familie, men brått bryter han over tvert og flykter fra kone og barn til USA:

«Slik sett ble ikke Elias Rukla overrasket, da han fem måneder etter at Johan Corneliussen kom hjem fra den internasjonale filosofi-kongressen i Mexico ble oppringt av ham fra Fornebu flyplass rett utafor Oslo og Johan fortalte at han var på vei til New York, for godt. Han fortalte at han skulle gå i kapitalismens tjeneste (en sarkasme, ironi kanskje). Det forbauset han ikke. For Elias tvilte ikke på at Johan Corneliussen var marxist, og hva skulle han gjøre med det faktum? Han satt jo på en enestående innsikt, marxismen, som gav han en overlegen evne til å tolke folkets drømmer, når de engang var der de nå en gang er, altså her, i dette samfunnet. Bare ved å gå i kapitalismens tjeneste kunne han få virkeliggjort disse evnene sine, fordi kapitalismen jo er det eneste som kan nyttiggjøre seg disse drømmene og ikke minst ta i bruk drømmetyderne. Marxismen som sådan, har en moralisme i seg, av oppdragende karakter, som kommer i strid med å kunne ta i bruk denne evnen, Johan Corneliussen fortalte at han hadde fått en drømmejobb i New York. I et stor konsulentbyrå som hadde spesialisert seg på evaluering av kommersielle ideer, konsepter og begreper, og som hadde de store filmselskapene, reklamebyråene, bokforlagene og plateprodusentene som kunder. Han kom til å bli rik, sa han, på en merkelig naiv måte, og idet han sa det så unte Elias Rukla Johan Corneliussen av hele sitt hjerte å bli rik, enda han også kjente seg merkverdig skuffet, ja snytt, over at Johan skulle bli borte for godt.»

Leseren får bedømme sjøl om dette er ironi eller bare en beskrivelse av et fenomen, nemlig at så mange av 70-talls-marxistene har gått i kapitalismens tjeneste. I det hele tatt er Solstad uhyre skarpsindig når det gjelder å beskrive (eller bedre: ironisere over) fenomener i middelklassen. Neste eksempel har jeg henta fra juleselskapet som professor Andersen deltar i sammen med sine venner fra samme generasjon og samfunnssjikt som han sjøl kommer fra. Det er kostelig lesning:

«Hva er det med dem som gjorde at de uttrykte en helt bestemt og tidsmessig lett gjenkjennelig enhet? Hva var med andre ord deres særpreg? Deres individuelle utvikling og deres individuelle liv hadde på mange måter vært lik den man tidligere hadde kunne finne i tilsvarende sjikt som det de tilhørte. Vellykketheten hadde gjort dem tilpasset. God mat, godt drikke, romslige boforhold hytte og landsted, bil og båt unnlater ikke å sette sitt preg på de privilegerte som nyter godt av slike goder, radikal eller ikke radikal. Men hvis denne generasjonen, eller retter sagt, dette lille mindretallet innafor sin egen aldergruppe, som selvbevisst hadde ment å ha rett, og sannsynligvis med rette, til å opphøye sine egne særpreg til selve generasjonens særpreg, hadde noe særpreg, en liten, men viktig detalj som skilte dem ut fra 50-årige professorer, overleger, feterte skuespillere, byråsjefer, sjefspsykologer med radikal ungdomstid anno 1950, 1970, eller for den sak skyld det man kan forutse i 2020, så må det ha ligget i det at de nektet å være samfunnsstøtter. De hadde en sterk motvilje imot å se seg selv som samfunnsstøtter.»

Ironi eller ikke, dette er tatt helt på kornet. (Men en innvending: det gjelder vel også mange av de som var radikale på 1970-tallet?)

En oppsummering og en konklusjon

Dag Solstads 90-talls-romaner representerer en fjerde fase i forfatterskapet hans og utgjør en helhet. Kontinuiteten gjennom hele forfatterskapet fra 1965 til i dag er mye mer påfallende enn bruddene.

Solstads 1980-talls-romaner uttrykker sorg over at det er umulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i Norge – og prøver å forklare hvorfor. Solstads 1990-talls-romaner er et resignert forsvar for de tradisjonelle borgerlige verdiene og idealene som blir tilintetgjort av en aggressiv kapitalisme. Solstads romaner kan også leses som et forsvar av tradisjonelle kristne verdier.

Det betyr selvsagt ikke at Solstad er noen kristen forfatter. Det betyr heller at Solstads siste bøker kan leses som en protest mot at et nytt dominerende evangelium har overtatt kristendommens plass. Dette nye evangeliet er det nyliberalistiske evangeliet med en rekke dogmer, oppsummert i en av denne religionens yppersteprestinner Margareth Thatchers kjente trossetning: «Det finnes ikke noe samfunn, bare individer.» Norge er ikke lenger et kristen samfunn slik det står i Grunnloven, religionen i Norge er nå en nyliberal lære der frelsen vinnes ved å berike seg.

Opp mot dette må vi vurdere Solstads posisjon: Sjøl om Solstad personlig måtte benekte Guds eksistens, er det bedre at nordmenn flest tror på kristendommen enn nyliberalismen. For i vår verden er Guds død identisk med sivilisasjonens død.

Det kan synes paradoksalt at den gamle m-l-forfatteren Solstad har havna i denne posisjonen, men det er bare et uttrykk for at alt han har stått for, er pressa fullstendig på defensiven.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Paraguay er i dag som Macondo i Hundre års ensomhet, boka til den colombianske nobelprisvinneren i litteratur Garcia Marquez: tilsynelatende har alt stått stille. Intet kan være mer feil.

Etter selvstendigheten fra Spania i 1811 ble Paraguay styrt av José Gaspar de Francia – Dr. Francia. Han førte et diktatur mot de velstående og for de fattige. Under Francia ble landet stengt og all utenrikshandel forbudt. Privat jordeiendom ble ekspropriert og staten overtok alt økonomisk liv. Landet førte en streng sjølbergingspolitikk med sentralisert statlig styring og prioritering av skole, helse og infrastruktur. Sør-Amerikas første jernbane ble bygd, omtrent samtidig med Eidsvold-banen. Det ble investert i en nasjonal industri. Resultatene var synlige: alle kunne lese og skrive, og befolkninga hadde Sør-Amerikas høyeste levestandard. Klasseskillene var svært små, men det var et personlig diktatur uten deltakende demokrati.

Dette er lenge siden, og landet har vært gjennom to kriger som utenlandske makter har provosert fram, nettopp for å bryte Paraguays ønske om uavhengighet. I 1865 startet trefrontskrigen mot naboene Argentina, Brasil og Uruguay, provosert fram av engelsk imperialisme. Landet ble knust, og befolkningen ble redusert til ca. 200.000 av en opprinnelig befolkning på 1,3 millioner, og mistet deler av sitt territorium.

Amerikanske Standard Oil og britisk-hollandske Shell trodde i begynnelsen av 1930 at det fantes olje i det folketomme Chaco-området. De fikk Paraguay og Bolivia i en grusom krig fra 1932-35. Paraguay vant, en halv million mennesker lå igjen på slagmarken, og oljen ble aldri funnet.

Våre overvåkingsvenner på flyplassen og ellers er en påminnelse om general Alfredo Stroessner som styrte Paraguay fra 1954 til 1989, og som var USAs gode venn. Fagorganisering og politiske partier utenom regimets var forbudt eller terrorisert. Det er uklart hvor mange som ble drept eller torturert i hjel – antakelig mellom to og fire tusen, i et land med ca. 4 millioner innbyggere.

Overvåkinga passer godt på opposisjonelle, i Paraguay som i Norge, kanskje har jeg mappe der også?

Bondeorganisasjonen, Federacion Nacional Campesina (FNC), har stått i spissen for organisert okkupasjon av jord som ikke brukes til jordbruk. Det finnes store gårder, noen større enn fylket Vestfold. Noe brukes til jordbruksproduksjon, men mye til spekulasjon. Men det er ikke spøk å okkupere jord. Jordeierne har private, væpnede vakter og det militære blir også satt inn. Mange er blitt drept, men allikevel: tusenvis av familier har fått jord å dyrke. Eksempelets makt er blitt så stort at myndighetene i samarbeid med europeiske hjelpeorganisasjoner har laget noen mindre, lokale konkurrerende bondeorganisasjoner. Ved å vise til at disse får penger til traktorer og infrastruktur, håper en å trekke folk vekk FNC. Det har ikke lyktes.

Det er ikke noe romantisk ved å okkupere jord på landsbygda i Paraguay. I begynnelsen finnes det nesten ingen ting, heller ikke helsehjelp. Et par vi snakket med i okkupert område hadde et to måneder gammel spedbarn. Nærmeste lege var 70 kilometer unna, og hvis det regner, som det gjorde da vi var der, blir veien elendig og en må kjøre i 15 kilometer i timen. «Vi håper at barnet ikke blir sykt,» sa paret. Til tross for dette mener alle de okkupantene vi snakket med i et nytt okkupert område, at de allerede etter et par måneder hadde det mye bedre enn før, til tross for de primitive forholdene de lever under.

Den nye politiske linja til FNC er at mesteparten av jorda og dyrene som anskaffes etter hvert, tilhører kollektivet. I tillegg får de enkelte enhetene et mindre stykke som de selv kan dyrke og ha dyr i. Dette er for å utvikle det kollektive framfor det individuelle.

Kampviljen er stor i Paraguay. I april 2002 var et par hundre tusen mobilisert til demonstrasjoner, opprettelsen av råd og okkupasjoner av sentrene i byområder. Årsaken var kampen mot privatiseringa, i denne omgangen symbolisert ved det tidligere statlige telefonselskapet, Antelco. Selskapet er blitt gjort om til statlige aksjeselskap og en ønsket å privatisere. Det hele virker kjent for oss nordmenn. Men i Paraguay ble det oppretta en front til forsvar av offentlig eiendom med deltakere fra det maoistiske partiet, MPRPP, fagbevegelsen, FNC og til grupperinger i Partido Liberal. Denne bevegelsen klarte å stoppe privatiseringen i denne omgang. Plattformen til fronten bygger på et program for utviklingen av landet på en politikk som forener alle organisasjoner og individer som er ofre for imperialistenes politikk, en politikk som gjennomføres av de lokale styrende. Frontens kampmetode er direkte kamp i gatene.

Denne fronten inngikk også en allianse med andre grupper på venstresida som var med i sammenslutningen mot statlig terror, og disse smeltet sammen i folkets demokratiske front som formelt ledet mobiliseringen mot salget av Antelco.

Fronten til forsvar for offentlig eiendom og folkets demokratiske front eksisterer ennå, selv om det ved et minnemøte for den avdøde lederen i MPRPP, Eris Cabrera, ble sagt at hans død betydde et stort slag mot alliansen. Cesar Benitez, lederen for fronten og medlem av Partido Liberal, Autentico, hyllet Cabrera for det alliansebyggende arbeidet han hadde stått for.

En positiv utvikling i Paraguay er styrkinga av fagbevegelsen der en også søker å trekke til seg personer som er blitt arbeidsløse. Tendensen er å arbeide for en kampvillig fagbevegelse som kan forvare arbeidstakernes interesse i den vanskelige situasjonen en befinner seg i. Denne fagbevegelsen har knyttet sterke bånd til bondeføderasjonen FNC og de samarbeider på flere nivåer

AKP 30 år

av Erling Folkvord

AKP vart danna i ein periode da det vaks fram såkalla «raude» terroristgrupper i fleire land i Vest-Europa.

Det var derfor både naturleg og nødvendig at stiftingslandsmøtet tok stilling til bruk av terrormetoder. Prinsipprogrammet som vart vedtatt i februar 1973, hadde eit eige kapitel om vegen til sosialismen. Programmet avviste både den parlamentariske «ministersosialismen», ideen om at kapitalistisk statseigedom er ein veg til sosialismen og «ideen om at Norge kan gjøres sosialistisk ved invasjon». Terrorismen fekk eit eige avsnitt saman med desse andre politiske blindspora, og vart karakterisert slik:

«Med et monopolborgerskap væpnet med alle moderne krigsmidler, gis det nødvendigvis ingen fullstendig fredelig overgang til sosialismen. Men terrorismen – smågruppenes væpnete kamp «på vegne av arbeiderklassen» – er ingen farbar vei. Den setter geværløpet foran politikken og setter massene som tilskuere til et fåtall «helter». Militært betyr det selvmord, politisk gir det reaksjonen påskudd til fascistiske overgrep.» (1)

AKP si haldning til individuell terror har dei siste 30 åra vori ein viktig grunn til at såkalla «raude» terroristar aldri har fått fotfeste i Norge, sjølv om det fleire gonger har dukka opp enkeltpersonar og grupper som har argumentert for ulike former for smågruppevald «på vegne av» folket. Det vil vere ulike grunnar til at enkelte syns den slags er enklare enn den meir slitsame vegen med å vinne politiske tilslutning til ideen om at arbeidarklassen sjøl må organisere seg for å knuse kapitalismen. Midt på 1980-talet vart det gjort eit amatørmessig forsøk på å tenne på ein Shell-stasjon i Oslo. Hjernen bak «aksjonen» trudde kanskje at dette skulle styrke den boikottkampanja mot Shell som var ein del av den verdsomspennande kampen mot det kvite apartheid-regimet i Sør-Afrika. Enkelte av dei som gjennomførte ein husokkupasjon i Oslo i 1987, argumenterte slik at det høyrdest ut som dei trudde at dei skulle vere i stand til å slåst mot politiet med delvis militære metoder. Ein politirazzia i Blitz-huset i Oslo midt på 1990-talet viste at det i kjellaren var lagra råvarer til å lage såkalla molotov-cocktails. Stort alvorlegare har det ikkje vori. Eg vil tru at den politiske linjekampen som har vorti ført mot slike former for «aksjonisme», har gjort sitt.

Men dette har sjølsagt ikkje hindra at borgarlege politikarar som vil forsvare det kapitalistiske systemet og den imperialistiske verdsordninga, har haldi fast på den gamle, innarbeidde vanen med å stemple kommunistar som terroristar. Denne hersketeknikken vart brukt mot norske kommunistar lenge før AKP var påtenkt. Både for sosialdemokratiske toppolitikarar og dei erklært borgarlege har det vori viktig å viske ut skiljet mellom individuell terror og rettferdig frigjeringskamp med nødvendig bruk av våpen og vald. Det kan derfor vere nyttig med eit kort blikk på linjekampen i dei åra Noreg var under tysk okkupasjon.

Da den kommunistiske sabotøren Asbjørn Sunde, kjend som «Osvald», i mars 1942 mottok ei liste med namna på eit 20-tals personar som politimannen Asbjørn Bryhn ønska å få likvidert, var dei likvidasjonane som lyktest, ein del av ein rettferdig forsvarskrig mot den tyske okkupasjonen. Asbjørn Bryhn, som seinare vart sjef i Overvakingspolitiet, var i første del av andre verdskrig med i ei motstandsgruppe i Oslo-politiet og samarbeidde med fleire andre grupper. Lista over dei som skulle likviderast, var ikkje påfunn av enkeltpersonar. Det var resultat av samråding mellom fleire motstandsgrupper. Til slutt hadde ein illegal dommar innafor motstandsrørsla avsagt dei 20 dødsdomane som «Osvald» vart beden om å hjelpe til med å gjennomføre.

Da Osvald-gruppa 21. august 1942 sprengde Statspolitiet sitt hovudkvarter i Henrik Ibsensgate 7, hadde Asbjørn Sunde sjølv nettopp avslutta eit anna, og denne gongen mislykka, likvidideringsoppdrag saman med politimannen Asbjørn Bryhn. Historikaren Lars Borgersrud skriv at Bryhn og Sunde saman hadde tatt på seg oppdraget med å ta livet av «statspolitilegen Hans Eng som var beryktet for sin fangehåndtering, og for deltakelse i henrettelser» (2). Denne likvideringsaksjonen mislyktest, mens Osvald-gruppas eigen sprengingsaksjon i Stapo-hovudkvarteret var vellykka og kosta livet til ein av dei mest forhatte torturistane, som og stod på lista over dei 20. Ingen skal undrast over at den tids NTB karakteriserte dette som ei av dei mest «dyriske skjendselsgjerninger den kommunistiske terrorbanden har begått».

Lars Borgersrud som har dokumentert historia til «Osvald»-gruppa, gir denne beskrivinga av aksjonen:

«Sunde, Sigurd Hansen, Håkon Eriksen, Alf Kristiansen og Peter Bruun tok litt før 24.00 drosje til trappen foran Deichmann-søylene. Derfra spaserte de gjennom søylegangen, ned N. Hammersborggaten og Møllergaten til bakgården ved Henrik Ibsensgate 7, hvor Sunde låste dem inn. De listet seg stille gjennom korridoren forbi politiets Akeravdeling, opp til baktrappen til 6. etasje, og gjennom korridoren fram til værelse nr. 11, hvor torturistene Thorhus, Dønnum, Tofteberg og Vogt hadde sine kontorplasser. Mens Håkon Eriksen holdt vakt koplet Sunde opp en 2,5 kgs sprengladning mot Toftebergs telefonrørledning. Ladningen skulle virke slik at den ble satt av når Tofteberg tok av telefonrøret. Deretter tok de med seg det de hadde plass til av papirer, og forlot kontoret samme veg de hadde kommet.» (3)

Den såkalla «Kretsen», den uformelle leiinga i den sivile heimefronten, kravde raskt at London-regjeringa måtte gripe inn mot dei som brukte slike metodar i kampen mot okkupasjonsmakta. Dei sende eit krasst brev til utanriksminister Trygve Lie: Dersom «uansvarlige nordmenn» held fram med «hensiktsløse terrorhandlinger» vil tyskarane få gode påskott til motterror. «Folket vil bli lamslått og splittet og store lag vil falle fra i passivitet. Ingen vil finne det merkelig at tyskerne besvarer den slags med terror, og en fortsatt nasjonal frigjøringskamp etter de linjer vi har ført, vil ikke bli gjennomførbar.» Dei ba Trygve Lie instruere den militære leiinga om å forby alle former for støtte til «terroristiske anslag». Dei sa og frå at «vi er bekjent med at en norsk militærperson som har oppholdt seg i Norge i sommer, har vært i forbindelse med kommunistene, og så vidt vi har forstått, gitt sin konfirmasjon av den nye linje de har slått inn på» (4).

Statsminister Johan Nygårdsvold (Ap) reagerte raskt og heldt 6. september 1942 ein radiotale frå London. Han gjekk ikkje så langt i språkbruken som «Kretsen», men han ba «alle om å avholde seg fra individuelle aksjoner som ikke tjener noen fornuftig hensikt, men som vil føre til skjerpet terror fra quislinger og tyskere» (5). Statsministeren valde sikkert orda sine med omtanke, men ordbruken hans var misvisande. Borgersrud peiker på at «sprengningen av Henrik Ibsens gate 7 var ingen individuell aksjon, men en etter norske forhold omfattende militær aksjon» (6).

I nazipressa vart Alf Kristiansen og Reidar Kristoffersen framstilt som moralsk øydelagte leigemordarar av aller verste slag. Overlege Johan Scharffenberg – som på 1930-talet var ein framståande talsmann for rasehygiene – retta i 1947 eit voldsomt åtak mot Sunde. I eit avisinnlegg i Morgenbladet framstilte han Asbjørn Sunde som ein terrorist som likte å ta liv, og spurde polemisk: «Hva ga Asbjørn Sunde rett til å handle på en gang som anklager, dommer og fullbyrder?» (7) Sunde svara sjøl at det var «umulig ved en avispolemikk å klarlegge de motiver som lå til grunn for aksjonene, og jeg anser det derfor formålsløst på denne måte å prøve å renvaske mine drepte kamerater for anklagen om å være eventyrjegere og banditter» (8).

Det tener den da nyutnemnde overvakingssjefen Asbjørn Bryhn til lita ære at han ikkje tok offentleg til orde og fortalde den verkelege samanhengen. Asbjørn Bryhn var, ved sida av Jens Christian Hauge, ein av dei som kunne ha gitt eit sannferdig svar og klarlagt det nære samarbeidet som i 1942 eksisterte mellom Osvald-gruppa, motstandsgruppa i Oslo-politiet og ein del av Milorg. Hausten 1947 var kommunisten Asbjørn Sunde definert som fiende. Alt var lov i den kampen som da var i emning for å bringe kommunistane i vanry.

AKP avviste Rote Arme-fraktion

Etter at motstanden og frigjeringskampen mot vestleg kolonistyre vaks i styrke over heile kloden, vart slutten av 1960-åra og første del av 1970-åra ei vekstperiode for mange slags meir og mindre radikale politiske retningar i Europa. Blant anna i Tyskland og Italia voks det fram såkalla revolusjonære grupper som brukte individuell vald og terror. I enkelte radikale ungdomsmiljø på kontinentet fanst det ein viss sympati for den «radikale» Andreas Baader som i 1968 vart dømt til tre års fengsel for å ha tent på eit varehus. 14. mai 1970 vart han befridd frå Tegel-fengslet i Vest-Berlin av journalisten Ulrike Meinhof og fleire andre (9). Dei kalla seg Rote Armé-fraktion (RAF), men vart gjerne omtala som Baader-Meinhof-gruppa, og gjennomførte fleire attentat og drap i Tyskland. Dei likviderte blant anna rettspresident Günther von Drenkmann og Hanns-Martin Schleyer, presidenten i den vestyske arbeidsgivarorganisasjonen. Desse aksjonane ga «reaksjonen påskudd til fascistiske overgrep», slik det var formulert i AKP-programmet.

Ei lita gruppe skulle vekke arbeidarklassen gjennom eliteaksjonar der «heltane» tok livet av meir eller mindre forhatte representantar for herskarklassen. AKP si avvising av den slags, kombinert med den styrken partiet hadde i mange ungdomsmiljø i den perioden da terroristideane hadde medvind i Tyskland og Italia, er sannsynlegvis årsaka til at slike grupperingar aldri klarte å skaffe seg avleggarar i Norge.

Jan-Carl Raspe frå Baader-Meinhof-gruppa let vere å ta kontakt med partileiinga i AKP da han i 1974 var på ein liten Norges-turné. Raspe oppsøkte i staden raude miljø fleire stader på Austlandet. Ærendet hans var å opprette kontakt med norske grupper, blant anna for å få i gang felles våpentrening. Raspe feilvurderte publikummet sitt. Dei medlemmene av AKP han kom i kontakt med, avviste invitasjonen hans og varsla partileiinga om kva slags besøk dei hadde fått (10). Jan-Carl Raspe var ein av dei tre tyske terroristane som vart funnen død i Stammheim-fengslet i Stuttgart 18. oktober 1977, nokre få timar etter at den mislykka flykapringsaksjonen i Mogadishu var avslutta. Fengselsleiinga sa det var sjølvmord. Ulrike Meinhof hadde hengt seg i det same fengslet eitt og eit halvt år tidlegare.

Kritiserte flykapring, men støtta frigjeringskrig

AKP tok avstand frå det dei tyske og italienske terroristgruppene stod for, og kritiserte og dei flykapringsaksjonane som palestinske organisasjonar gjennomførte. Vi støtta palestinarane si sak, men var på dette punktet usamde med dei i valet av kampmetoder. Samtidig var full støtte til dei indokinesiske folka sin frigjeringskrig eit av dei politiske spørsmåla som skilde AKP frå mange andre radikale i Norge. Når radikale sosialdemokratar i Skandinavia sa «Fred i Vietnam nå», stilte m-l-arane parolen «Seier for FNL», dvs. at vi arbeidde for at Den nasjonale frigjeringsfronten skulle vinne ein militær siger over den amerikanske invasjonshæren. I den svenske debatten mitt på 1970-talet formulerte Jan Myrdal sitt standpunkt slik:

«Folkene i Indokina frigjør seg. De bruker vold. Deres krig er rettferdig, men det er en krig. Frigjøringsfrontens kuler dreper. Til tross for dette støtter vi folkene i Indokina. Vi mener også at vårt folk har samme rett til et nasjonalt selvforsvar. Det er hykleri å si at vi fordømmer den individuelle terrorismen på grunn av volden i seg selv. Det er lett å hykle på den måten. Men det er ikke riktig. Vold og vold er ikke alltid det samme.

Det er ikke «helter» og «genier» som former historien. Det er folket som er drivkraften. Den som – på vegne av «venstrekreftene» eller «revolusjonen» – hevder at en individuell terror kan være nyttig i visse ekstreme tilfeller fordi den fungerer som en gnist, tar feil. Individuell terror kalles ikke individuell terror fordi terroren retter seg mot et individ (i store nasjonale frigjøringskriger og folkelige revolusjoner er det jo også individer som dør), men fordi den utføres individuelt. (…) Selv i den mest ekstreme situasjon er den individuelle terroren negativ fordi den passiviserer massene. (…) Det er i vurderingen av folket og heltene den store forskjellen mellom venstre- og høyresida viser seg. De menn og kvinner som forsvarer en individuell terror, står politisk til høyre blant andre heltedyrkere og overmenneskesvermere, uansett hvilke revolusjonære fraser de bruker.»(11)

Eg oppfattar dette innlegget som ei grei samanfatning av det som heilt frå partistiftinga i 1973 har vori AKP sitt grunnlag for å avvise individuell terror som politisk metode.

AKP har aldri programfesta «væpna revolusjon»

Det er likevel ikkje få spaltemeter som er skrivi i norske avviser for å framstille AKP som tilhengjarar av terrormetoder. Parolen «væpna revolusjon» har vori ein gjengangar i slike hatartiklar mot AKP. Det er svært få, både utafor og i AKP som har fått med seg at denne parolen aldri har vori ein del av partiet sitt program.

Men påstandane om AKPs programfesting av «væpna revolusjon» har gong på gong vorti brukt som grunngiving blant anna for at dei hemmelege tenestene måtte kartlegge heile organisasjonen. Pensjonist Kåre Willoch er berre ein av dei borgarlege logikarane som har gått til knusande åtak på dette ikkje-eksisterande punktet i partiprogrammet: «AKP (m-l) hadde som kjent programfestet væpnet revolusjon. Det kan med andre ord ikke være tvil om at medlemskap innebar tilslutning til et ulovlig formål,» sa den tidlegare statsministeren da han i 1997 møtte til høyring i Stortingets kontrollkomite etter at Lund-kommisjonen hadde lagt fram rapporten om korleis ulike regjeringar frå 1945 til 1996 hadde brukt dei hemmelege tenestene som innanrikspolitisk meiningspoliti. Lund-kommisjonen er derimot einig i at «uttrykket ‘væpna revolusjon’ var ikke programfestet i de offisielle prinsipprogrammene og vedtektene» (12).

Men rett skal vere rett. Særleg i 1976-77 brukte nok både partileiar Pål Steigan og mange andre partitalsmenn uttrykket slik at det gjekk an å tolke det som om partiet tenkte seg revolusjonen som eit militært felttog. Motstandarane lyktest i alle fall ofte med å framstille det slik. I etterpåklokskapens klare lys er det lett å sjå at partileiinga fire år etter partistiftinga gav ein del hjelp til dei som ønskte at folk skulle forbinde AKP med vilje til offensiv valdsbruk. RV si valavis frå 1977 melde at «RV er det eneste partiet som stiller til valg med væpna revolusjon og proletariatets diktatur på programmet». På denne tida hadde ikkje RV eigen organisasjon og eige landsmøte. Valavisa var sikkert klarert av partileinga i AKP, men denne formuleringa gjekk altså ut over det partiprogrammet som landsmøtet hadde vedtatt.

Dette er ikkje einaste tilfellet der meir og mindre autoriserte talspersonar marknadsfører politiske standpunkt som avvik frå det landsmøtevedtatte partiprogrammet. Den slags er vanleg i alle parti. For AKPs del har nok dette medverka til at mange har fått ei uriktig oppfatning av det synet på den sosialistiske revolusjonen som partiet har programfesta.

I 2003 er AKP, likeeins som i 1973, for ein sosialistisk revolusjon, og ønskjer at omveltinga kan skje på fredeleg vis. Men partiet meiner all erfaring tyder på at borgarskapet vil slå tilbake med valdsmakt og at folket må vere budd på å forsvare sosialismen med våpenmakt og. Personleg er eg meir sikker i dag enn i 1973 på at det er ei dødslinje å tru noko anna. Ingen erfaringar tyder på at Norge skal bli det historiske unntaket der kapitalistklassen i ein skjerpa situasjon ikkje bruker den valdsmakta dei rår over, viss dei ikkje klarer å sikre den kapitalistiske samfunnsordninga på anna vis.

Vi kjem nok til å gjere fleire erfaringar som stadfestar dei slutningane Jan Myrdal formulerte for snart 30 år sia: «Selv i den mest ekstreme situasjon er den individuelle terroren negativ fordi den passiviserer massene. (…) Det er i vurderingen av folket og heltene den store forskjellen mellom venstre- og høyresida viser seg. De menn og kvinner som forsvarer en individuell terror, står politisk til høyre blant andre heltedyrkere og overmenneskesvermere, uansett hvilke revolusjonære fraser de bruker.»

Noter:

• 1. Arbeidernes kommunistparti (m-l): Programmer og vedtak fra det 1. landsmøtet. Utgitt av Oktober 1973, side 26
• 2. Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen i Norge. Doktoravhandling i historie ved Universitetet i Oslo 1994, side 469
• 3. Lars Borgersrud 1994, side 478-479
• 4. Same kjelde, side 482-483.
• 5. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden. Oslo 1997, side 234
• 6. Same kjelde, side 234-235
• 7. Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen i Norge. Doktoravhandling i historie ved Universitetet i Oslo 1994, side 469 og 478
• 8. Morgenbladet 7. oktober 1947. Her sitert etter gjengiving i Borgersruds doktoravhandling, side 470
• 9. Øyvind Foss er ein av dei som har skrivi om dette i boka Blant terrorister og syndere, Ansgar Forlag 1978
• 10. Kjelden for desse opplysningane er Finn Sjue, som på denne tida var både partisekretær i AKP og redaktør i Klassekampen
• 11. Folket i Bild/Kulturfront nr 10, 1975. Her sitert etter artikkelsamlinga Kaptein Nemos virkelige navn, side 142. Utgitt i Oslo 1986 av Klassekampen
• 12. Rapport frå Lund-kommisjonen, side 204

av Samir Amin

Hvis europeerne hadde reagert i 1935 eller 1937 kunne de ha stoppet den nazistiske galskapen. Det er vårt ansvar å reagere nå, slik at den nynazistiske trusselen fra Washington kan stagges og tilintetgjøres.

USA hevder å være et demokrati, men den religiøse retorikken tyder på totalitære ambisjoner.

I dag styres USA av en junta bestående av krigsforbrytere som kom til makten gjennom et slags kupp. Kuppet skjedde riktignok etter et (tvilsomt) valg, men vi må heller ikke glemme at også Hitler var en folkevalgt politiker. I denne parallellen fungerer 11. september som «riksdagsbrannen» på den måten at det har blitt mulig for juntaen å gi politiet en makt tilsvarende Gestapos. De har sin egen Mein Kampf – National Security Strategy – sine egne masseorganisasjoner – patriotorganisasjonene – og sine egne misjonærer. Det er viktig at vi har mot til å innse dette, og at vi slutter å skjule det bak fraser som «våre amerikanske venner», noe som i dag har blitt ganske meningsløst.

Politisk kultur er et resultat av lange historiske tradisjoner. Som sådan er den selvsagt ulik fra land til land. Amerikansk politisk kultur er klart annerledes enn den som historisk har oppstått på det europeiske kontinentet. Den er formet av ekstremistiske protestantiske sekter i New England, folkemordet på kontinentets urbefolkning, slavebindingen av afrikanere og fremveksten av atskilte etniske samfunn som en følge av stadig nye bølger av innvandring gjennom hele 1800-tallet.

Religion og kapitalisme

Modernitet, sekularisme og demokrati er ikke resultatet av en utvikling, eller ikke en gang en revolusjon, i de religiøse ideene. Tvert imot er det troen som må justere seg for å møte de nye kravene. Denne tilpasningen var ikke særegen for protestantismen, den hadde en lignende virkning på den katolske verden. En ny religiøs ånd, fri fra alle dogmer, ble født. Sånn sett var det ikke reformasjonen som var forutsetningen for den kapitalistiske utviklingen, selv om Webers påstand har god gjenklang i Europas protestantiske samfunn, som er stolte av den sentrale rollen de ble gitt. Reformasjonen representerte heller ikke det mest radikale bruddet med Europas ideologiske fortid og «føydale» system, inkludert tidligere fortolkninger av kristendommen. Tvert imot var reformasjonen en forvirret og primitiv endring.

En side ved reformasjonen var innsatsen fra de herskende klassene, som førte til opprettelsen av nasjonale kirker (anglikanske eller lutherske) som var kontrollert av disse klassene. Som sådan representerte disse kirkene et kompromiss mellom det fremvoksende borgerskapet, monarkiet og de store landeierne som kunne brukes til å holde de fattige og bøndene i sjakk.

Effektiv marginalisering av den katolske universelle ideen ved opprettelse av nasjonale kirker tjente i særlig grad til å styrke monarkiets makt, gjennom at dets rolle som mekler mellom det gamle regimet og det fremvoksende borgerskapet ble styrket og gjennom å bygge opp under disse klassenes nasjonalisme og dermed forsinke fremveksten en ny universalisme, som sosialismen senere ville stå for.

Andre sider av reformasjonen, derimot, ble drevet frem av de lavere klassene – hovedofrene for den sosiale transformasjonen som kapitalismens fødsel førte med seg. Disse bevegelsene holdt seg til tradisjonelle kampformer de hadde lært av middelalderens «tusenårsrike»-bevegelser. Følgelig ble deres skjebne heller enn å lede an, å bli hengende etter tidens krav. De undertrykte klassene måtte vente til den franske revolusjonen – med sin sekulære folkelige og radikale mobilisering – og den kommende sosialismen for å finne måter å effektivt uttrykke sine krav i forhold til de nye forholdene de levde under på. De tidlige moderne protestantiske gruppene, derimot, holdt seg til fundamentalistiske illusjoner, noe som i sin tur styrket den stadige reproduksjonen av sekter med lignende dommedagsvisjoner som dem som i dag brer seg ut over hele USA.

De protestantiske sektene som ble tvunget til å forlate 1600-tallets England hadde utviklet en særegen form for kristendom som skilte seg både fra katolske og ortodokse dogmer. For den saks skyld ble deres tolkning av kristendommen heller ikke støttet av flertallet europeiske protestanter, inkludert anglikanerne som utgjorde flertallet av den britiske herskerklassen. Generelt kan vi si at den grunnleggende siden ved reformasjonen var at den tok tilbake det gamle testamentet, som katolisismen og den ortodokse kirken hadde marginalisert da de definerte kristendommen som et brudd med jødedommen. Protestantismen førte kristendommen tilbake inn i rollen som jødedommens rettmessige arvtaker.

Den særlige varianten av protestantisme som fant veien til New England er fortsatt med på utforme den amerikanske ideologien. Først la den grunnlaget for erobringen av det nye kontinentet ved å basere sin legitimitet på bibelreferanser (det bibelske Israels brutale erobring av det lovede landet er et bilde som stadig gjentas i den nordamerikanske offentlige debatten). Senere har USA utvidet sin gudegitte oppgave til hele kloden. Slik har nordamerikanere fått et syn på seg selv om det «utvalgte folket» – som i praksis er et det samme som det nazistiske begrepet om herrefolket. Dette er trusselen vi står overfor i dag. Og det er derfor den amerikanske imperialismen (ikke «imperiet») vil være mer brutal enn sine forgjengere, hvorav nesten ingen hevdet å utføre en hellig oppgave.

Folkemordet

Jeg er ikke blant dem som tror at fortiden gjentar seg. Historien forandrer menneskene. Det var dette som skjedde i Europa. Dessverre har den amerikanske historien i stedet for å viske ut grusomhetene rundt etableringen av landet, reprodusert styrken i disse grusomhetene og ført videre deres konsekvenser. Dette gjelder både den amerikanske «revolusjonen» og etableringen av bosettinger over hele landet gjennom stadige innvandringsbølger.

På tross av forsøk på å hevde det motsatte var den «amerikanske revolusjonen» aldri noe annet enn en begrenset uavhengighetskrig, ganske så tom for enhver sosial dimensjon. Ikke på noe tidspunkt under opprøret mot det britiske monarkiet forsøkte de amerikanske bosetterne å endre økonomiske og sosiale forhold. De nektet bare ganske enkelt fortsatt å dele profitten sin med herskerklassen i moderlandet. De ville ha makten selv, ikke for å forandre ting, men for å fortsette å gjøre det samme, bare i en mer bestemt og rendyrket form. Det sentrale motivet deres var å fortsette erobringen mot vest, noe som blant annet innebar folkemord på den amerikanske urbefolkningen. Tilsvarende gikk de revolusjonære aldri mot slaveriet. De fleste av de viktigste revolusjonslederne var tvert imot slaveeiere selv, og holdningene deres til spørsmålet lot seg ikke endre.

Folkemordet på den amerikanske urbefolkningen var implisitt i det nye utvalgte folkets hellige oppgave. Ansvaret for massakrene kan ikke bare tillegges moralen i en fjern, forgangen fortid. Helt opp til 1960-tallet snakket man åpent og stolt om folkemordet. Hollywood satte den «gode» cowboyen opp mot den «onde» innfødte, og denne gjengivelsen av fortiden var viktig i oppdragelsen av påfølgende generasjoner.

Det samme gjelder slaveriet. Etter løsrivelsen måtte det gå nesten hundre år før slaveriet ble avskaffet. Og på tross av motsatte erfaringer med den franske revolusjonen hadde avskaffelsen når den først kom, ikke noe å gjøre med moral – det skjedde bare fordi slaveri ikke lenger tjente den kapitalistiske ekspansjonen. Dermed måtte afroamerikanerne vente nok et århundre for å oppnå selv grunnleggende sivile rettigheter. Og selv etter dette var den dypt rotfestede rasismen i herskerklassen knapt utfordret. Helt opp mot 1960-tallet var lynsjinger vanlige og aksepterte. Lynsjingen pågår fortsatt, men mer skjult og indirekte, på den måten at «retts»systemet sender flere tusen mennesker inn i døden, hvorav de fleste er afroamerikanere, selv om det er allment kjent at i hvert fall halvparten av de dømte er uskyldige.

Stadige bølger med innvandring har også bidratt til å styrke den amerikanske ideologien. Innvandrerne er på ingen måte ansvarlige for armoden og undertrykkingen som i første omgang førte til at de utvandret. De forlot landene sine som ofre. Imidlertid betydde utvandringen også at de oppga den kollektive kampen for å endre forholdene i sitt opprinnelsesland. De byttet sin egen lidelse mot mottakerlandets individualistiske ideologi om å «trekke seg selv opp etter håret». Denne ideologiske forandringen bidrar også til å forsinke utviklingen av klassebevisstheten, som ikke en gang har tid til å utvikle seg før en ny bølge av innvandrere kommer for å bidra til å ødelegge deres politiske uttrykk. Selvsagt bidrar innvandringen også til «etnisk berikelse» av det amerikanske samfunnet. Den «individuelle suksessen» utelukker ikke en utvikling av sterke og støttende etniske fellesskap (for eksempel irske eller italienske); uten disse ville den individuelle isolasjonen bli uutholdbar. Men igjen: Styrkingen av etniske identiteter er en prosess det amerikanske systemet dyrker bare for å styrke seg, for det bidrar uunngåelig til å svekke klassebevisstheten og aktiv deltakelse i samfunnet.

Mens folket i Paris gjorde seg klare til å «angripe himmelen» (som kommunardene uttrykte det i 1871), utgjorde amerikanske byer skueplassen for en rekke morderiske kriger mellom gjenger bestående av stadig nye generasjoner fattige innvandrere (irske, italienske osv.), kynisk manipulert av herskerklassen.

Fagbevegelsen

I dagens USA er det ikke noe arbeiderparti, og det har aldri vært noe. De mektige fagforeningene er på alle måter upolitiske. De har ingen forbindelser med noe parti som deler og uttrykker deres sak; de har heller ikke vært i stand til å uttrykke noen egen sosialistisk visjon. I stedet støtter de, sammen med alle andre, opp om den dominerende liberale ideologien som dermed blir stående uutfordret. Når de kjemper, er det med utgangspunkt i en begrenset og klart definert agenda som på ingen måte setter spørsmålstegn ved liberalismen. På denne måten har de vært og er fortsatt «postmodernistiske».

For arbeiderklassen kan imidlertid ikke kommunarisme (1) være noen erstatning for sosialistisk ideologi. Dette gjelder også afroamerikanerne, det mest radikale samfunnet i USA, fordi kamp med en kommunitaristisk ideologi per definisjon er begrenset til kampen med den institusjonaliserte rasismen.

Opplysningstida

Et av de mest undervurderte aspektene ved ulikhetene mellom «europeiske» ideologier (med deres forskjeller) og den amerikanske ideologien er betydningen opplysningsfilosofien har hatt på utviklingen.

Vi vet at opplysningsfilosofien var et veiskille som satte i gang utviklingen av moderne, europeisk kultur og ideologi. Betydningen er fortsatt stor, og ikke bare i den kapitalistiske utviklingens tidlige sentra, enten de er katolske (Frankrike) eller protestantiske (England og Nederland), men også i Tyskland og til og med Russland.

Sammenlign dette med USA, der opplysningsfilosofien bare hadde marginal innflytelse og bare omfattet et «aristokratisk» mindretall (som var for slaveri). For ettertiden er Jefferson (2), Madison (3) og noen få andre kjent fra dette sjiktet. I det store og det hele var sektene i New England uberørt av opplysningstidens kritiske ånd, og kulturen deres forble nærmere heksejakten i Salem (4) enn Lumièrenes gudløse rasjonalitet.

Følgene av denne avvisningen kom da yankeeborgerskapet ble eldre. I New England utviklet det seg en enkel og feilslått tro som mente at «vitenskap» (dvs. de harde vitenskapene som medisin) skulle bestemme samfunnsutviklingen – en holdning som har dominert USA i over hundre år, og ikke bare blant herskerklassen, men blant hele folket.

En slik erstatning av religion med vitenskap kan forklare en del av den amerikanske ideologiens mest fremtredende trekk. Det forklarer at filosofien er så lite viktig fordi den er blitt redusert til den fattigste empirisme. Det forklarer også de frenetiske anstrengelsene for å redusere de humanistiske vitenskapene og samfunnsvitenskapene til «rene» (dvs. «harde») vitenskaper: «ren» økonomi erstatter den politiske økonomien og vitenskapen om «gener» erstatter antropologi og sosiologi. Dette siste punktet har dagens amerikanske ideologi felles med nazismen og har utvilsomt fått større gjennomslagskraft ved hjelp av den markerte rasismen som finnes i hele USAs historie. En annen villfarelse som har å gjøre med denne spesielle forståelsen av vitenskap er svakheten for kosmologisk spekulasjon (hvorav teoriene om «The Big Bang» er det mest kjente).

En annen ting opplysningsfilosofien har lært oss, er at fysikken er en vitenskap som bare gjelder visse begrensede deler av universet, ikke vitenskapen om universet i sin helhet (som er et metafysisk heller enn et fysisk begrep). På dette punktet står det amerikanske tankesettet nærmere før-moderne forsøk på å forene tro og fornuft enn den moderne vitenskaplige tradisjonen. Denne regressive (5) visjonen passet perfekt til New Englands protestantiske sekter og det gjennomgående religiøse samfunnet de skapte.

Som vi vet truer denne regresjonen nå Europa.

Kapitalens parti

Disse to faktorene som historisk har formet det amerikanske samfunnet – en dominerende bibelsk ideologi og fravær av et arbeiderparti – har sammen skapt en helt ny situasjon – et system som i virkeligheten er styrt av ett parti; kapitalens parti.

De to delene som utgjør dette partiet, deler de samme grunnleggende liberalistiske ideene. Begge henvender seg til det mindretallet som deltar i dette begrensede og impotente demokratiet (noen og førti prosent av de stemmeberettigede). Siden arbeiderklassen i hovedsak ikke stemmer, har de to delene av partiet tilpasset retorikken sin til hver sin del av middelklassen. Begge har definert velgergrunnlaget til en del kapitalistiske segmenter (lobbyister) og ulike ressurssterke pressgrupper.

Dagens amerikanske demokrati er den utviklete versjonen av det jeg velger å kalle et «lavintensivt demokrati». Det er basert på fullstendig atskillelse mellom det politiske livet, gjennom representativt demokrati, og det økonomiske livet, som styres av kapitalakkumulasjonens lover. Videre blir ikke grunnlaget for denne atskillelsen utfordret på noen som helst måte; det er en del av det som kan kalles den generelle konsensusen. Likevel er det denne atskillelsen som effektivt ødelegger hele det kreative potensialet som finnes i et politisk demokrati. Den kastrerer de representative institusjonene (parlamentet osv.), som blir impotente ved å underlegge seg «markedet» og dets diktat. Slik sett er valget mellom Demokratene og Republikanerne meningsløst. Det som avgjør fremtiden til det amerikanske folket, er ikke resultatet av valgene de gjør, men av situasjonen i finansmarkedet og andre markeder.

Følgelig eksisterer den amerikanske staten utelukkende for å tjene økonomien (dvs. kapitalen som den adlyder samtidig som den neglisjerer sosiale spørsmål). Staten kan fungere slik av en grunn: fordi den historiske prosessen som skapte den amerikanske samfunnet blokkerte utviklingen av arbeiderklassens politiske bevissthet.

Sammenlign dette med staten i Europa som har vært (og lett igjen kan bli) det grunnleggende forumet der konfrontasjonene mellom samfunnsmessige interesser utspiller seg. Det er derfor de europeiske statene velger sosiale kompromisser som legger en virkelig mening i demokratiske handlinger. Når klassekampen, og andre kamper, ikke tvinger staten til å fungere slik, når de ikke kan forbli uavhengige stilt overfor kapitalakkumulasjonens særlige logikk, da blir demokratiet en fullstendig meningsløs praksis – som i USA.

Kombinasjonen av en dominerende religiøs praksis – og dens fundamentalistiske utnyttelse – og fravær av politisk bevissthet blant de undertrykte klassene gir det amerikanske politiske systemet et enestående stort bevegelsesrom, som kan brukes til å ødelegge den potensielle påvirkningen demokratiske handlinger har og redusere dem til ritualer (politikk som underholdning, politiske heiagjenger osv.).

Men vi må ikke la oss lure. Det er ikke den fundamentalistiske ideologien som definerer logikken overfor de virkelige makthaverne – kapitalen og dens tjenere i regjeringen. Det er kapitalen alene som tar alle avgjørelsene, og bare da kan den mobilisere den amerikanske ideologien til å tjene sin sak. Midlene som benyttes – den enestående bruken av desinformasjon – kan da tjene sin hensikt ved å isolere kritikere og utsette dem for en varig og motbydelig form for utpressing. Etablissementet kan slik lett manipulere den «offentlige holdningen» ved å dyrke dens dumhet.

Takket være dette har den amerikanske herskerklassen utviklet en form for fullstendig kynisme som gir seg uttrykk i et hykleri som er åpenbart for utenlandske iakttakere, men som blir usynlig for det amerikanske folket. Regimet benytter seg gjerne av vold, også de mest ekstreme formene, når det trengs. Alle radikale amerikanske aktivister vet dette alt for godt; deres eneste mulighet er å selge seg eller en dag å bli drept.

Imperialisme, ikke imperium

Som alle andre ideologier er den amerikanske ideologien «stadig eldre og mer slitt». I rolige perioder, karakterisert med sterk økonomisk vekst og det som regnes som et akseptabelt sosialt sikkerhetsnett, dempes naturligvis herkserklassens press mot folket. Men fra tid til annen må etablissementet revitalisere ideologien ved hjelp av klassiske midler: en fiende (alltid utenlandsk, siden det amerikanske samfunnet per definisjon er godt) som kan legitimere mobilisering av alle mulige redskaper for å tilintetgjøre ham, blir utpekt (ondskapens rike, ondskapens akse). Tidligere var dette kommunismen. Mcchartyismen (et fenomen som har blitt glemt av dagens «pro-amerikanere») gjorde det mulig å starte den kalde krigen og å marginalisere Europa. I dag er det «terrorismen», helt tydelig bare en forsmak, som brukes til å tjene herkserklassens egentlige mål – militær kontroll over planeten.

Den uttrykte hensikten med USAs nye hegemoniske strategi er å forhindre fremveksten av en ny makt som kan være i stand til å stå imot påleggene fra Washington. Derfor er det nødvendig å oppløse land som er blitt for «store» for så å skape så mange satellitter som er klare og villige til å godta amerikanske baser for «sikkerheten» sin som mulig. Alle de tre siste presidentene (Bush senior, Clinton og Bush junior) er enige om at det bare er ett land som har rett til å være «stort» – og det er USA.

I denne forstand avhenger amerikansk hegemoni i siste instans av landets uforholdsmessige militære styrke heller enn av noen særskilte «egenskaper» ved sitt økonomiske system. Takket være denne makten kan USA være den ubestridte lederen i den globale mafiaen, og med sin «synlige knyttneve» vil landet være i stand til å påtvinge den nye imperialistiske ordenen på dem som ellers kanskje ville nøle med å innordne seg.

Takket være den siste tidens suksess har det ytre høyre et kraftig grep om makten i Washington. Valget de tilbyr er klart: aksepter amerikansk hegemoni, sammen med den ekstreme «liberalismen» USA fremmer, som betyr lite annet enn at det å tjene penger er det eneste som betyr noe – eller forkast begge deler. I det første tilfellet gir vi Washington frie hender til å tegne opp verden på nytt i Texas’ bilde. Bare ved å velge det andre alternativet kan vi være i stand til å gjøre noe for å bidra til å gjenoppbygge en grunnleggende pluralistisk, demokratisk og fredelig verden.

Hvis europeerne hadde reagert i 1935 eller 1937 ville de ha vært i stand til å stoppe den nazistiske galskapen før den voldte mer skade. Ved å vente til 1939 bidro de til titalls millioner flere ofre. Det er vårt ansvar å reagere nå, slik at den nynazistiske trusselen fra Washington kan stagges og tilintetgjøres.

Noter

Oversetterens merknader:

1. Kommunarisme – en ideologi der det sosiale ansvaret ligger hos individet og ulike sammenslutninger, ikke hos staten eller offentlige institusjoner. [Tilbake]

2. Jefferson, Thomas – USAs 3. president, 1801-09. [Tilbake]

3. Madison, James – USAs 4. president, 1809-17. [Tilbake]

4. Heksejakten i Salem – en hysterisk og brutal heksejakt i Salem, Massachusetts på 1690-tallet. [Tilbake]

5. Regressiv – tilbakeskuende, gammeldags, det motsatte av progressiv. [Tilbake]

 

av Terje Valen

Hvilke er de mest sentrale, strategiske dokumenter som har vært med å bestemme hvordan utdanningspolitikken har utviklet seg i Norge de siste vel tretti årene?

Utdanningspolitikk er blitt et hett tema i valgkamper og media. EU har vedtatt at det skal bli den mest konkurransekraftige og kunnskapsbaserte økonomien i verden innen år 2010. Det såkalte kvalitetsutvalget la i juni utredningen, NOU 2003:16 I første rekke, som handler om en fortsatt omlegging av hele utdanningssystemet i landet og av all utdanning «fra vogge til grav».

Perspektivanalysen fra 1970

Dette er det første, helt sentrale dokumentet som en ikke slipper unna om en vil vurdere alt som har skjedd innen utdanning og andre deler av offentlig sektor fra 1970 og frem til nå.

Ser vi på hovedlinjene i norsk utdanningspolitikk de siste 30-35 årene, så oppdager vi at den gjennomgående hovedlinjen ikke bare har dreid seg om å skape pedagogikk for en best mulig helhetlig utdanning, men også om hvordan en skal kunne skape en billigst mulig utdanning. De viktigste metodene for å klare dette ble utredet allerede i Vedlegg til Stortingsmelding nr 55: Langtidsprogrammet 1970-1973 – Perspektivanalyser, skisser for utviklingen frem mot 1990. Her var en opptatt av å få ned lærertallet i forhold til elevtallet, men en så ikke de store mulighetene til å klare det fordi en var opphengt i det gammeldagse synspunktet at utviklingen av økonomien krevde mer kunnskap i hele befolkningen. Likevel pekte en på at innsparingsmulighetene lå i å få ned utgiftene til lærere i grunnskolen ved å ha færre delingstimer (1) per klasse, i å få lavere skolealder, i å få folk hurtigere ut i arbeidslivet (bedre gjennomstrømning) og overføre mer av opplæringen til voksen alder. (Da er det større sjanse til at folk vil betale sjøl.) På sikt så en for seg at det i fremtiden kunne bli mye å spare på å erstatte lærere med det de kalte læremaskiner. Men den gang var teknologien ikke kommet langt nok til at det kunne gjøres, derfor måtte en legge vekt på tiltak som åpnet for en utvikling som kunne gjøre dette mulig seinere. Dessuten så en for seg en overgang fra regelstyring til budsjett- og informasjonsstyring av hele offentlig sektor.

En strategisk omvurdering av skolens rolle

Stortingsmelding nr 62, 1982-83: Om grunnskolen er et annet strategisk dokument av avgjørende betydning for å forstå hele skoleutviklingen. I dette dokumentet heter det nemlig:

«Om dei ytre omstenda som må få følgjer for grunnskolen i vår tid, seier mellom anna Grunnskolerådet i si fråsegn til departementet: «Erfaringer fra det siste tiåret har lært oss at utviklingen i samfunnet i mange tilfeller skjer raskere enn forventet. Datateknologien har for eksempel en svært beskjeden plass i Mønsterplanen, som tross alt bare er 8 år gammel.

Det er ikke vanskelig å peke på trekk ved samfunnsutviklingen i denne perioden som direkte og indirekte har hatt betydning for barns og unges oppvekstvilkår.

(…)

Endringene medfører en samlet reduksjon av antall arbeidsplasser, høye krav til utdanning hos et ledende sjikt, og en dekvalifisering fra fagarbeid til overvåkning av automatiserte prosesser.»

I denne siste, lille setningen nedfelles en helt ny forståelse for utdanningens vilkår og utvikling i Norge. Det sies at utviklingen i samfunnet vil kreve en skole som skal utdanne et ledende sjikt der kravene til utdanning er høye. Og: Et økende antall kommer til å bli arbeidsløse, pluss at det blir et økende antall overvåkere av automatiserte prosesser der kravene til utdanning altså ikke er høye. De siste gruppene vil bli de største. Derfor er det viktig å lage et skolesystem der alle disse gruppene kan gå sammen, men der alle kan falle naturlig inn på sine hyller uten altfor mye styr.

Dette er et brudd med det synet at arbeidslivet krever stadig høyere kunnskapsnivå av hele arbeidskraften sin. Altså et grunnleggende brudd med en tenkning som forsvarer utgifter og metoder som skal føre hele befolkningen til høyere kunnskapsnivåer. Det skal altså ikke bare spares på grunn av kapitalens krav til innsparinger i offentlig sektor generelt. Skolen skal spesielt rettes inn på å utdanne «et ledende sjikt».

Den teoretiske bakgrunnen

Med denne teksten sluttet Grunnskolerådet seg til de slutningene som amerikaneren James R Bright fra Harvard Business School var kommet fram til midt på 1950-tallet. Han studerte da hvordan automatiseringen fikk konsekvenser for kravet til kunnskap hos arbeidskraften. Han delte mekaniseringsgraden inn i seksten trinn og fant, etter inngående studier av aktuelle eksempler, at kravet til kunnskap bare øker på de fire nederste trinn i mekaniseringstrappen. Etter dette minsker kravet og på toppen av trappen peker alle piler nedover når det gjelder krav til kunnskap og erfaring. Bright skrev om dette i boken Automation and Management (1958).

Han gjentok synet sitt i flere artikler, og oppsummerte igjen forskningen sin i 1966 i «The National Commission on Technology, Automation and Economic Progress». Hovedkonklusjonene hans var slik: «Jeg påstår at overdreven vekt på utdanning og fagkunnskap er en alvorlig feil og en potensiell fare for vårt økonomiske og sosiale system. Vi vil skade individer, heve arbeidskostnadene på en upassende måte, skape desillusjonering og motvilje og ødelegge gjeldende arbeidsstandarder ved å sette standarder som ikke virkelig trengs for å utføre en gitt oppgave …» (2)

Verdikamp mot nedbygging av allmennutdanningen

De var disse konklusjonene Grunnskolerådet sluttet seg til rundt 1980. Utover på 1980-tallet fikk dette synet stadig flere tilhengere. Men fremdeles var det mange som mente at den offentlige allmennskolen ikke bare skulle være innrettet etter de behov for arbeidskraft som kapitalen hadde, skolen skulle også være allmenndannende, dvs. at den skulle ha en breiere funksjon i samfunnet. Den skulle tjene til å overføre kunnskap mellom generasjonene, og den skulle tjene til å skape dugende mennesker som kunne fungere godt i samfunnet sett som helhet. Dette hindret den store omdanningen av skolen.

Nyliberalismens rolle

Utover på 1980-tallet ble det stadig vanskeligere å forsvare dette siste synet. Fremveksten av den nyliberale tenkningen satt etter hvert «næringslivets konkurransekraft» over alle andre vurderinger når det gjelder samfunnsutvikling. Det var FrP som var den første og fremste ideologiske fanebærer for denne tenkningen. Etter hvert fikk denne holdningen gjennomslag i alle partiene i Norge som kom i regjeringsposisjon utover på 1980-tallet.

Det nyliberale, politiske jordskjelvet kom da DNA gjennomførte sin «Frihetskampanje» med en ideologisk overgang til nyliberalismen. Sosialdemokratene diskuterte på slutten av 1980-tallet mulighetene for en omfattende privatisering av offentlige tjenester, deriblant skolen. DNA utarbeidet et diskusjonsopplegg om utviklingen i skolen, der mye av de nye tankene ble lansert. Disse tankene til DNA ble også nedfelt i den såkalt SAMAK-rapporten av 1989 som omhandlet omdanning av offentlig sektor. SAMAK var en samarbeidskomite med folk fra de skandinaviske sosialdemokratiske partiene. De tankene en her utviklet, ble seinere nedfelt i alle viktige deformer av utdanningsvesenet fra universitet til grunnskole og til barnehage.

Viktor Normanns strategiske dokument

Det neste, strategisk viktige dokumentet er Victor Normanns rapport og utredning om mulighetene for å spare på alle områder av offentlig sektor. Rapporten heter Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Den kom ut i 1991 både som SNF-rapport 4/91 (3) og som NOU 1991:28 (i henvisningene under betegna med *).

Normanns utgangspunkt når det gjelder offentlig tjenesteytelse, var «at man gjennom markedsliknende systemer innen offentlig sektor ofte kan oppnå effektivitet uten at man behøver å knytte tilgang og finansiering av tjenestene til den enkeltes betalingsevne» (* side 47). Det vil si uten direkte privatisering. Han hevder dessuten at man er kommet svært kort når det gjelder effektivisering. «Ett område som særlig peker seg ut, er utdannelse på alle nivåer, fra grunnskole til universitet.» (* side 47.) Så gjennomgår Normanns komité mulighetene til å «kunne få mer ut av de ressursene vi har i utdannelsessektoren i dag – alternativt om vi kunne oppnå det samme med mindre bruk av ressurser» (* side 47). Han tar så for seg, i tur og orden, grunnskolen, videregående skole og høyere utdannelse.

Normann og allmennskolen

Victor Normann lokaliserer følgende problemer innen utdanningssektoren. For det første er det for mange, små skoler. For det andre er det stadig blitt flere lærere i forhold til antall elever, særlig på grunn av innføringen av valgfag som krevde oppdeling av klassene, og integrering av funksjonshemmede (som det helt da). Han konkluderer slik: «Utviklingen av forholdstallene mellom elever og lærere og mellom elever og skoler har sitt motstykke i sterkt stigende kostnader i skolen. Som vist i figur 5.2 er driftsutgiftene (målt i faste priser) pr. klasse og pr. elev bortimot fordoblet siden 1970». (* side 49.)

Sett fra 2003 kan vi nå si at dette var i den tiden da den norske skolen fremdeles ble bygget opp til å være en av de beste i verden, en skole som «produserte», gode lesere, bra matematikere og folk med en høy forståelse for det samfunn de skulle delta i. Vi kan også si at nedgangen i kvaliteten i norsk skole, som vi likevel ikke skal overdrive, for alvor begynte etter at Victor Normann hadde «produsert» rapporten sin, og når forslagene der begynte å bli satt ut i livet. Reform 94 (videregående) og Reform 97 (grunnskolen) og vedtaket om lavere skolealder (skole og barnehage) var først og fremst en tilrettelegging for å sette Normanns forslag til nedbygging av utdanningsvesenet ut i livet. La oss se på forslagene.

Normann-komiteens forslag

De viktigste effektiviseringsforslagene er å: «redusere lærerbehovet kraftig ved å redusere innsatsen til det minimum som er forutsatt i rammeplanen; og man kan få ytterligere reduksjon om man holder seg til en norm på 1 lærertime pr. klassetime pluss 20 % tillegg for spesialundervisning» (* side 50). Problemet er: «at kommunene tillater oppdeling av klassene i mindre grupper bruker «tolærere», og gir et valgfagtilbud i ungdomsskolen som er så stort at man ikke får fulle klasser» (* side 50). Og så kan en selvsagt sørge for at elevene blir samlet i færre og større skoler.

Nå kan vi si at tiltak for å klare dette, er satt ut i livet. Reformen i 1997 fikset mye av det. Da forsvant de sløsaktige valgfagene som de praktisk anlagte elevene elsket. Lærertimetallet per klasse i ungdomsskolen i vanlige byskoler har for eksempel gått ned fra 47,5 i 1992 til rundt 36-37 i 2003/04. Bare fra skoleåret 2002/03 til neste år (2003/04), faller dette tallet fra 39 til 36 i bydelen Åsane i Bergen.

Så går økonomen Normann inn i en pedagogisk diskusjon om disse tiltakene vil senke kvaliteten i skolen. Konklusjonen er gitt på forhånd. Kvaliteten har selvfølgelig ikke noe med «lærertetthet» å gjøre.

Sett i ettertid kan vi si at fjerning av valgfag og delingstimer, og dermed nedgang i lærertimer per uke per klasse til tall rundt 1 time pluss 10 % (dvs. godt under det Normann foreslo), har vært fulgt av nettopp en graverende kvalitetssenkning i skolen. Det er denne katastrofe som nå måles i PISA-undersøkelsene (4). Men ifølge Bright og Grunnskolerådet, som ingen vil nevne lenger, så er jo nettopp nedgang i kvaliteten i skolen en ønskelig utvikling, sett ut fra et ensidig økonomisk perspektiv, noe en må tro at Normann var (og er) vel kjent med.

Når den overordnete målsettingen om å skape gagns mennesker blir stadig mindre verd, og skolens evne til å skape mest mulig konkurransekraftig arbeidskraft veier stadig tynger, så er det ikke rart at den offentlige allmennskolen raseres.

En siste viktig måte å få ned ressursbruken i grunnskolen på, er ifølge Normann, å senke skolealderen til seks år. Dette ville kunne føre til at ungekullene ble fortere klar til å komme ut i arbeidslivet. Dessuten ville det «frigjøre ressurser til barnepass» (* side 51) fordi andre unger kunne overta de barnehageplassene som seksåringene ikke trengte lenger. Vi legger spesielt merke til den opplyste økonomens beskrivelser av barnehagens viktigste oppgave – barnepass. Seksårsreformen fikset det.

Omdanning av videregående skole

La oss også se litt på forslagene til effektivisering i den videregående skolen. Her kan det være mye å vinne på å omorganisere skolen og sørge for større fart i gjennomstrømningen av elever, fra de begynner i videregående til de tar sin eksamen og er klar for yrkesliv eller videre utdanning. Reform 94 fikset mye av det.

Finansiering etter ytelse og elevprestasjoner

Normann skriver:

«Derimot kan det være gode effektiviseringsmuligheter hvis man legger om til et mer selvstendig skoleverk som finansieres etter ytelse og elevprestasjoner. Et slikt skoleverk kan være organisert slik at den enkelte skole får ansvar for egen økonomi, basert på «stykkprisfinansiering» – altså finansiert gjennom tilskudd fra det offentlige ut fra normerte satser. Satsene kan være et likt årlig beløp pr. elev eller pr. uteksaminert kandidat, eller de kan differensieres etter oppnådde karakterer. Det vil selvsagt også være mulig og naturlig å ha spesialsatser for spesielle elevgrupper.» (* side 52.)

«At skolen blir selvstyrt betyr at den får eget styre, som tilsetter personalet, vedtar budsjetter osv. Skolen kan organiseres som en offentlig stiftelse eller forvaltes etter de samme prinsipper som en offentlig stiftelse og fortsatt være underlagt myndighetenes styring. Skolens ledelse og styre får det fulle driftsansvar tilpasset gjeldende regulativer og avtaleverk, men med betydeling større elastisitet enn i normalskolen. En slik skole kan påta seg oppdragsundervisning både for skolens egne elever og for etater og organisasjoner utenfor skolen. For slik tjenester vil skolen ta en pris som gir dekningsbidrag til skole. Hvis skolen er dyktig, blir den også belønnet. Det vil heller ikke være noe i veien for at skolen kan tilby kurs innenfor sitt kompetanseområde på det åpne marked.

En slik skolemodell vil åpne for regulert konkurranse mellom skolene. Reguleringen skjer i form av at sentrale myndigheter fastsetter pensumkrav, organiserer sentrale eksamener osv. slik at minstenormer for kvalitet opprettholdes. Konkurransen, som følger av at den enkelte skole belønnes for effektivitet, vil bidra til lavere kostnader og høyere kvalitet på undervisningen.

Skal regulert konkurranse gi gevinster, må man imidlertid også myke opp på rammene for undervisningsopplegget i skolen. Øvereng (5) peker på at en oppmyking av klasseenhetene – ved å bruke «storklasser» i fag eller timer hvor det ikke er noe pedagogisk poeng med mindre grupper – kan gi store gevinster, og sannsynligvis uten kvalitetstap. Han antydet at det for en typisk skole burde være mulig å redusere antall læretimer med 8 % ved en slik reform. Siden undervisning i større grupper er mer krevende med hensyn til forberedelse m.v., vil noe av besparelsen måtte tas ut i form av redusert leseplikt, slik at nettobesparelsen for det offentlige kanskje bare blir 6 %. I tillegg antar han at man uten skadevirkninger kan kutte ned på valgfagtilbudet; noe som kan gi en ytterligere besparelse på 1 %. Alt i alt antar han derfor realistisk å redusere lærertimebruken i videregående skole med 7 %.» (* side 52-53.)

I tillegg vil han redusere renholdsutgiftene ved å gå over til akkordsystemer for renholdere og ved å oppdra lærere og elever til å holde skolene mest mulig reine sjøl. Og han mener at en vil kunne spare kapitalutgifter ved at fylkene i større grad går over til å leie skolebygg.

Raskere progresjon

Her tas det til orde for at deler av elevmassen i videregående skole skal kunne ta utdannelsen på to år. Og man må kunne forsere gjennomføringen for en del av elevene innen alle studieretninger, særlig for de «skoleflinke». Men det viktigste vil være å få slutt på at mange tar flere grunnkurs før de kommer inn på det de vil ha eller slutter uten å fullføre videregående skole i det hele tatt. Som vi nå vet, førte slike tanker til Reform 94 med mye strengere kontroll med fremdrift i studiene, og med en stor privatisering av siste året av den yrkesfaglige utdanningen ved at den ble utsatt til bedrifter utenfor skolen.

Samlet effektiviseringspotensiale

Normann-komiteen kommer frem til at grunnskolen kan klare seg med 6.000 færre lærere, og videregående kan klare seg med 1.300 færre. På dette vil man kunne spare rundt 15 milliarder kroner.

Innflytelsen fra postmodernismen

Bortsett fra på det rent økonomiske området har siste del av 1980-tallet og hele tiden etterpå vært preget av en såkalt postmoderne ideologi. Den sier at fenomenene i verden ikke har noen grunnleggende indre kvalitet som bestemmer deres utviklingsretning, at fenomenene ikke har noen grunnleggende indre sammenheng, at det ikke er mulig å si om noe er sant eller ikke, at alle har rett til sin fortolkning av verden, og at alle har like rett. Det eksisterer ikke en felles virkelighet, alle skaper sin virkelighet gjennom sin egen fortolkning.

Krisen i og sammenbruddet for den sosialdemokratiske kapitalismen og den statlige sosialismemodellen, har ført til at kapitalismen har erobret verden i en målestokk som aldri før. Et av hovedkjennetegnene på kapitalismen er nettopp at den er utenfor menneskelig kontroll. Ting skjer tilsynelatende på tvers av alle gode intensjoner (hensikter), det ser ikke ut som om det er sammenheng i noe lenger, og at anarki og kaos rår. Dette er det perfekte materielle grunnlag for nettopp en samling ideologiske retninger som går under navnet postmodernisme.

Postmodernismens innflytelse innen utdanningen har hatt ødeleggende virkning. Den sier at det er en hersketeknikk å påstå at tingene i verden, innen visse rammer, utvikler seg etter visse regelmessigheter eller lovmessigheter. Den sier at alt består av brokker av inntrykk som vi så bruker for å tolke en sammenheng i verden som passer oss. Den sier at det er en hersketeknikk å ha formidlere av kunnskap. Alle mennesker har rett til å søke kunnskapen direkte der ute, uten formidlere. Postmodernismen oppløser med dette respekten for skolens grunnleggende oppgave, nemlig overføring av kunnskap mellom generasjonene. Postmodernismen som filosofi åpner for den store fordummende kunnskapshoppingen på det torget som dekkes ut av de store mediemonopolene. Slik ser vi at postmodernismen er nyliberalismens kulturelle søster.

Det ødeleggende resultatet

Nå har vi oversikt over noen økonomiske realiteter og ideologiske strømninger som samlet sett rammer skolen med ødeleggende kraft. Det viktigste er sammenfattet i EU sin Lisboa- erklæring der det heter at de innen 2010 skal utvikle den mest konkurransekraftige og kunnskapsbaserte økonomien i verden. Alt som skjer i EU, skal innrettes på dette. EØS-avtalen og alle som kjemper for å få Norge mest mulig likt EU, har dette som mål. Det medfører at også utdanningen på en annen måte enn før blir et tannhjul i det maskineriet som skal utvikle kapitalens konkurransekraft.

Dermed settes andre verdier og mål til side, de som kommer i konflikt med dette. Det er den billigst mulige utvikling av en mest mulig konkurransekraftig arbeidskraft som kommer først. Når vi nå vet at dette må medføre lavere kunnskapsnivå og mindre utdanning, så kan vi selv tenke hva dette betyr for den offentlige allmennskolen. Det betyr selvfølgelig rasering og ødelegging. Og det er allerede kommet langt, til og med i Norge. Alle reformene på 1990-tallet må settes inn i denne sammenheng, og den målbare nedgangen i kvalitet på utdanningen, og de økende klasseforskjellene innen utdanningen i Norge, er hovedsakelig et resultat av de reformer og innsparinger («effektiviseringer») som har funnet sted. Det frekke er at de som har stått for disse reformene, nå arbeider for enda mer av samme medisin for å løse de problemene som medisinen selv skaper.

Noen slutninger

Vi må ta inn over oss denne virkeligheten. Gjør vi ikke det, kan vi ikke gjøre noe med situasjonen. Vi må altså forstå at kapitalen, statsapparatet og alle partier som har vært i regjering siden 1986. De kjemper for å deformere utdanningen ut fra kravet om utvikling av billigst mulig arbeidskraft som er best mulig tilpasset et samfunn med høy varig arbeidsløshet, høy mekaniseringsgrad og behov for et relativt lite sjikt mennesker med mye kunnskap og dyktighet. All kunnskap som ikke direkte fører til høyere konkurransekraft for kapitalen, blir av stadig mindre viktighet.

Det at lærere skal erstattes med maskiner, utdanningsteknikere og forskjellige typer omsorgspersoner, og at det blir mer direkte samarbeid med bedrifter vil føre til en økende industrialisering av selve skolesystemet. De mest lukrative delene av skolesystemet vil privatiseres. Samtidig vil religiøse og andre organisasjoner skape sine egne private skoler. De minst lukrative delene av skolen vil forbli offentlig. Disse skal klare seg med stadig mindre ressurser. Skolens rolle som overfører av kunnskap og kultur og skaping av samfunnsmennesker med all den kunnskap det krever, vil stadig svekkes. Dette vil etter hvert ødelegge det meste av det vi i dag kaller en god skole.

Altså: Alt vi oppfatter som skolens samfunnsmessige rolle utover det å styrke kapitalens konkurransekraft, er utsatt for et ødeleggende angrep fra våre myndigheter og ledende partier. Det vil stanse mye av den systematiske overføringen av kunnskap mellom generasjonene. Likeledes mye av den skapingen av samfunnsmennesker som har vært en av skolens mest sentrale oppgaver siden 1800-tallet. Vi står igjen med et skolesystem der enkeltindividene skal klare seg som best de kan ut fra en bakgrunn preget av økende økonomiske og kulturelle forskjeller. Familieøkonomi og forbindelser blir viktigere.

Skolen har vært underlagt kapitalens krav til arbeidskraft siden siste del av 1880-tallet. Dette har gjort at skolen hele tiden har hatt en tosidig rolle: På den ene siden har den vært et redskap for å gi arbeidskraften kunnskap. På den andre siden har den vært et redskap for disiplinere arbeidskraften. Derfor har det også tidligere vært mye å utsette på skolen – ut fra et demokratisk og kunnskapsmessig synspunkt.

Nå er situasjonen endret til noe mye verre. Det nye er for det første at kapitalen ikke lenger krever mer kunnskap av sin arbeidskraft og dermed heller ikke av skolen. For det andre er den lange stabile overskuddsperioden som startet etter andre verdenskrig, slutt. De økonomiske mulighetene til å holde seg med kunnskaps- og «kulturluksus» som ikke tjener utviklingen av konkurransekraften, er ikke lenger tilstede i samme monn innenfor det kapitalistiske system.

Norge med sine enorme eksportinntekter er mye bedre stilt for å opprettholde en mer demokratisk kunnskapsskole enn det nå legges opp til. Det er foreløpig mer slingringsmonn innen kapitalismen i Norge enn i mange andre land.

Ut fra dette er det mulig å lage en allianse av alle som mener at det er viktig med en skole som kan ivareta overføringen av kunnskap og kultur mellom generasjonene, og som kan skape gagns mennesker for hele samfunnet og ikke bare ut fra kapitalens sine behov.

Det er bare en slik allianse som kan snu den tendensen vi nå ser. En tendens som truer utviklingen av menneskelige vilkår i landet og verden. Å redde kunnskapsskolen er en avgjørende kamp for beholde muligheten for å overføre menneskehetens oppsamlete kunnskaper på noenlunde systematisk måte til hele nye generasjoner. Er det også et nødvendig vilkår for å hindre at menneskeheten faller sammen i barbari og anarki?

Noter

• 1) Færre delingstimer betyr: at klassene kan deles mellom færre lærere, sånn at de må være samlet med kun én lærer på 25-30 elever mer og mer av tiden. [Tilbake]
• 2) Sitert etter Harry Braverman: Labor and Monopoly Capital. The Degradation of Work in the Twentieth Century, Monthly Review Press 1978. [Tilbake]
• 3) SNF er forkortelsen for Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning som hadde hovedkontor ved Norges handelshøyskole der Victor Normann jobbet. Utdanningsminister Kristin Clemet er også utdannet ved denne institusjonen. [Tilbake]
• 4) PISA-undersøkelsen er OECD sin årlige undersøkelse av visse ferdigheter og andre variabler blant elever. [Tilbake]
• 5) Johannes Øvereng var formann i rektorkollegiet for de videregående skolene i Oslo, og han gjennomførte en studie for Normann sitt prosjekt. [Tilbake]

The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Siri Jensen

Tore Tønne omtalte i sin tid helseforetaksreformen som den største styringsreformen siden Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Jeg kan forstå en slik påstand. Reformen betyr et kvalitativt sprang i en prosess for nedbygging av en nasjonal, offentlig helsetjeneste i Norge, en prosess som nå er satt på skinner og bare vil øke i tempo og omfang.

Den norske makteliten har i lang tid prøvd å finne metoder for å kutte i helsevesenet og øke graden av privatisering uten å lykkes i et slikt omfang som de har ønsket. Oppslutningen i befolkningen om en offentlig helsetjeneste med lik tilgang for alle, i prinsippet gratis, er stor.

Skiftende regjeringer og rådende økonommiljøer har drevet aktiv ideologiproduksjon over lang tid. Melodien har vært:

• at det spiller ingen rolle om tjenester utføres offentlig eller privat, og at private tjenester kan være mer effektive.
• at konkurranse er alfa og omega, og skal det være mulig, er det nødvendig å skille mellom en bestillerfunksjon og en utøverfunksjon.

Samtidig har kommunal fattigdom tvunget fram privatisering lokalt. Men det har altså gått for langsomt.

En viktig hindring for nedbygging og privatisering er fagforeningene til de offentlig ansatte og fagbevegelsen generelt. Både innflytelsen de har i henhold til tariffavtaler, og de allianser de danner med brukerne av tjenestene. Profesjonsmonopoler og profesjonsstrid har også fått skylda.

En annen grunn til at endringene ikke har latt seg gjennomføre så raskt er at velferdsstaten og dens tjenester er en så omfattende del av forvaltningen at den har støttespillere gjennom hele systemet. Folk som er avhengig av den for egen jobb, egne arbeidsforhold og rettigheter, og som deler de verdiene den bygger på. Dette ble en tid omtalt som sklerose (det vil si egentlig si at vev i kroppen blir hardt og fortykket) i systemet. I Oslo så man i sin tid at selv sykehusrådmenn ikke kunne unngå å bli talsmenn for behovene i sin sektor. Derfor er da også slike lederstillinger fjernet. Kommunale/fylkeskommunale styringsreformer har i stor grad handlet om å erstatte kunnskap om og erfaring fra ulike sektorer med overordnet budsjettdisiplin.

En tredje hindring har vært innblandingen fra de folkevalgte som står under press fra velgere og opinion. Hele systemet med åpne budsjettprosesser som gir muligheter for å mobilisere, har også kommet under sterkt press, det har vært endringer i retning av mer lukkede behandlingsprosedyrer. Men det har ikke vært nok.

Helseforetaksreformen innebærer en dramatisk endring av styringsform for helsevesenet som på en effektiv måte begrenser alle disse hindringene.

Et taktisk mesterverk

Innføringen var et taktisk mesterverk. Vekten på at staten skulle overta, spilte på misnøye med fylkeskommunal styring, men først og fremst ga det inntrykk av at helsevesenet skulle få tilgang til statlige rikdom opp mot fylkeskommunal fattigdom. Slik fikk reformen en grunnleggende støtte, både fra folk og også fra fagforbund. Tempoet gjorde det vanskelig å få gjennomslag for mer omfattende argumentasjon. Selve styringsmodellen kom i bakgrunnen i den offentlige debatten, selv om mange fagforbund og blant annet legenes alternative utredning pekte på at reformen innebar farvel til folkevalgt styring og å sette budsjettbalanse over folkehelse.

Spørsmålet om faren for privatisering kom i fokus. Redselen for at en borgerlig regjering skulle gå lenger enn AP på dette området, gjorde at en sentral organisasjon som Norsk kommuneforbund tonet ned full konfrontasjon. Forsikringer om at privatisering var uaktuelt, ble gitt. Dette er skremmende parallelt til kampene i Posten, NSB og Telenor, der første skritt var særlovselskaper. Med forsikringer om at privatisering var uaktuelt. Utviklinga videre har gitt kritikerne mer enn rett.

Hva var det så AP-regjeringa oppnådde:

Politikerne har «bundet seg sjøl til masta», dvs. at de har gitt fra seg politisk innflytelse over norsk helsevesen, for å sikre at budsjettdisiplin skal være det overordnete hensyn i styringen. På den måten har de med ett slag overført helsevesenet fra politisk styring til styring utfra bedriftsøkonomiske prinsipper. Dette understrekes av sammensetningen av styrene for foretakene, som domineres av økonomer og administrative ledere. Brukerorganisasjonene har vært opptatt av at de ikke har fått noen representanter. Hele poenget er jo å komme vekk fra lojalitet i forhold til ansatte og brukere.

Departementet styrer de regionale helseforetakene gjennom foretaksmøtet, tilsvarende generalforsamlingen i aksjeselskaper, bare at departementet er eneeier. Utover dette styrer helseforetakene seg sjøl gjennom eieroppnevnte styrer og direktører som er forpliktet av de helsepolitiske mål og økonomiske rammer som eierne og Stortinget har satt, i praksis først og fremst det siste. I budsjettprosessen i høst har vi sett at helseministeren kan gi «signaler», men det er helseforetakenes budsjettsituasjon som avgjør hva de gjør med dem. Politikere under press fra brukere kan si at dette kan de ikke virke inn på.

Ikke ett helsevesen

Reformen innebærer også at det i praksis ikke lenger er ett helsevesen. De fire regionale helseforetakene som dekker all spesialisthelsetjeneste i Norge, har frihet til å drive sin sjølstendige virksomhet på grunnlag av mål og rammer. Det finnes ingen praktisk utøvende felles ledelse. Nasjonale hensyn som for eksempel utdanning av tilstrekkelig med fagfolk til barne- og ungdomspsykiatrien overlates til de regionale helseforetakene.

Helseforetaksreformen fjerner med et pennestrøk innflytelsen til det store skikt av ansatte, både i sykehusene, i fylkeskommuner og helt opp i departement som har interesse av å opprettholde dagens offentlige helsevesen. Disse erstattes av økonomer og administrative ledere med en helt annen erfaringsbakgrunn og ideologi. Overgang fra offentlig virksomhet til foretak innebærer også at et annet sett av formelle regler slår inn.

«Styreveldet» innebærer at alle avgjørelser tas av styret, der den konkrete virksomheten i helseforetaket er svært sparsomt representert. Ansatte-representanter skal representere de ansatte, men vil i mange tilfeller også være de som representerer den faglige delen av virksomheten. Saksforberedelsene skjer ved direktøren, som normalt vil være ansatt som administrativ leder, uten fagkompetanse innenfor feltet. Dette innebærer at kompetanse innenfor helse ikke vil være grunnlaget for beslutningene, men økonomi. Langt fra brukerne.

Det er også typisk at noe av det første som skjedde etter overtakelsen, var at helseforetakene krevde en helt annen lojalitet fra sine ansatte enn fylkeskommunen hadde gjort. Nå skulle det bli slutt med at helsepersonell gikk til pressa med uforsvarlige forhold.

Den tredje problemfaktoren, fagforeningene, virker også til dels satt ut av spill, i hvert fall for en tid. Helseforetakene har medført store endringer i tariffavtaler, organisasjonsområder og dermed tillitsvalgte, noe som det tar tid å etablere og gjøre kjent. Foretakene er arbeidsgiverorganisert i NAVO, kjent for å være den aller ivrigste forkjemperen for lokale avtaler framfor sentrale. Selv om de i det første tariffoppgjøret måtte gjøre retrett på viktige områder. Det er også viktig å følge med på konsekvenser når det gjelder medbestemmelse, for eksempel inneholder hovedavtalen mellom NAVO og LO/stat ingen bestemmelser om de tillitsvalgtes rett til å være med på intervju ved nyansettelser som har vært vanlig i stat og kommune.

Kutt

De første konsekvensene av helseforetaksreformen ble fort klare. På tross av at utgangspunktet var føringer fra Stortinget om at aktiviteten i 2001 skulle videreføres gjennom helseforetakene, har melding etter melding om nødvendige kutt fylt avisene i hele året som har gått. De regionale helseforetakene har fått frist til 2004 med å ha budsjettet i balanse. Helseforetakene gikk samla med 3 milliarder i underskudd i 2002, dette ble finansiert med lån i private banker. Siste nytt er at helseforetakene skal spare 3 milliarder de neste to åra, og deretter begynne på nedbetaling av lån. I 2002 fikk virksomhetene kompensert lønnsoppgjøret, fra neste år må det tas inn i budsjettene til de enkelte virksomheter.

De store ekstraregningene fra KLP, med bakgrunn i utviklingen på børsen etter 11. september, tilsvarer store deler av underskuddet. Disse hadde det sjølsagt vært mulig å dekke helt eller delvis fra statens side, slik det ble gjort da bankene var i virkelig trøbbel. I stedet blir de brukt til virkelig å gni budsjettbalansen inn i folks bevissthet og sikre gjennomføringen av nedskjæringer; dette er noe helseforetakene må ta ansvar for selv.

Sett nedenfra ser det ut til at det eneste som nå står i fokus er økonomi og kvantitative produktivitetsmål. Hvor mange pasienter, hvor mange tiltak. Mindre penger skal ikke bety kutt i tilbudene, men såkalt økt produktivitet. Kvalitet og det som ikke kan måles, er ikke av interesse. Det rammer blant annet forebygging, kompetanseutvikling, samarbeid, pleie. Innsatsstyrt finansiering (ISF), som i dag dekker ca. 50 % av inntektene i somatiske sykehus, vil styre helsevesenet i retning «lønnsomme» behandlinger.

Enkelte har sammenliknet det som nå skjer med hvordan samlebåndet ble innført og hvordan dermed fagarbeiderne i industrien ble disiplinert og fratatt sin sjølstendighet og makt. Nå er det offentlig sektor som skal strømlinjeformes og klargjøres for profitabel virksomhet. Dette kan i tilfelle forklare hvorfor tilsynelatende komplett idiotiske og egentlig utdaterte ledelsesmetoder blir tatt i bruk.

I boka Maktens samvittighet (Runar Bakken o.a.) fra Maktutredningen, heter det i konklusjonen: «… den pågående diskusjonen om behovet for effektivisering av offentlig sektor synes å ha et ubegrunnet utgangspunkt: Antakelsen om at hovedproblemet i offentlig sektor er at det «sløses» med ressurser, og at ressursene derfor kan og bør brukes på en måte som gir større gevinst for mindre penger. Hvis vårt resonnement har noe for seg, er det grunn til å tro at det forholder seg motsatt: Effektivitetsorienterte styringstiltak trer inn og truer med å undergrave velferdsstatens kanskje viktigste form for kapital, som i henhold til det perspektivet vi anvender her, tilfører verdi.» Denne kapitalen, som boka handler om, er velferdsstatens omsorgsreservoar i førstelinjens kvinneyrker. Omsorg teller ikke i det nye økonomiske regime.

Vellykket modell?

På regjeringshold er reformen oppfattet som vellykket. Fra neste år vil fylkesbarnevernet bli organisert etter samme modell, og det har vært nevnt som en mulig modell for videregående skoler.

Modellen vil gjøre det lettere for private profittbaserte foretak, både nasjonale og internasjonale å få innpass i norsk helsevesen. Det er all grunn til å følge nøye med i forhandlingene om Gats-avtalen, handel med tjenester. Helseforetaksorganiseringa vil trolig gjøre det vanskeligere å skjerme helsesektoren mot utenlandsk konkurranse, fordi den legger opp til konkurranse fra privat virksomhet. Hagen-utvalget som har lagt fram sin innstilling om hvordan helseforetakene skal finansieres framover, mener at de regionale helseforetakene bør konkurranseutsette deler av virksomheten, og anbefaler anbud som en metode for å oppnå større kostnadseffektivitet.

Det som skjer, stiller store krav til fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og bevegelser som Forsvar velferdsstaten og Attac. Den nye produktivitetstenkningen overvelder og gjør andre måter å tenke på ugyldige. De herskendes tanker blir fort de herskende tanker. Det er ikke lett å se veier for motstand.

De folkelige bevegelsene må framover slåss om finansiering og styring av helseforetakene, mot konkurranseutsetting og privatisering, om forholda for de ansatte og for brukerne. Foretaksorganiseringa vil gjøre klassemotsetningene klarere. Samtidig er det viktig ikke å underlegge seg måten å tenke på og språket systemet fører med seg. Pasientene er fortsatt mennesker, ikke kunder, produktivitet er et meningsløst begrep for sammensatt behandlingsvirksomhet. Ansatte på grunnplanet må fortsette å snakke om virksomheten sin på en måte som gir mening, ikke la økonomene og administratorene kolonisere språket og tenkningen. Organiseringa til forsvar for velferdsstaten må ned på grunnplanet og kombinere analyse av det som skjer med folks konkrete erfaringer. Bare da vil det være mulig å skape en strategi for motstand.