Bokomtale

av Lars Akerhaug

Andreas Malm har med Bulldozers mot ett folk gitt ut en bok det har vært et sterkt behov for. Boken er en fersk analyse, skrevet fra våren 2002 i Jenin, Ramallah, Betlehem og Gaza, men forfatteren trekker samtidig veksler på sionismens historie, Oslo-avtalen og svensk utenrikspolitikk (som er et interessant emne i seg selv). Boka er først og fremst en gripende skildring av palestinernes hverdagsliv. Men forfatteren går utover rammene av bare å skildre palestinernes lidelse, han gir samtidig et bilde av hvordan palestinerne har organisert – og organiserer seg. Og han gjengir og problematiserer politiske analyser.

Det er befriende å lese en bok fra Palestina som i så stor grad dreier seg om grasrota, både i Palestina og i det internasjonale solidaritetsarbeidet. I Vesten hører vi ikke for lite om stormaktenes vurderinger, om Arafat eller Sharon. Men vi får sjelden kjennskap til hvordan hverdagen og den daglige motstanden fortoner seg.

Et moment som løfter boka er kapittelet fra Jenin. Historiene Andreas Malm forteller, fra de som var i leiren da den ble angrepet, er unike. Forfatteren beskriver lidelsene og de djupe sårene den israelske okkupasjonen ga. Men samtidig forteller han om et folk som ikke lar seg knekke. Fortellingene fra Mukhayeen Jenin er fortellingen om palestinerne som et lidende – men også et kjempende – folk.

Forfatteren, som til daglig er journalist i syndikalistenes avis i Sverige, Arbetaren, skrev boka med utgangspunkt i at han deltok som aktivist i ISM – International Solidarity Movement. Dette er et nettverk av aktivister som gjennomfører aksjoner og stiller seg opp som menneskelige skjold mot den israelske okkupasjonen. Det var de som gikk inn i hovedkvarteret til Arafat da Sharon satte kniven mot strupen hans, og det var de som gikk inn i fødselskirken da israelske soldater omringet Jesu fødested. ISM som et fenomen er svært interessant, men også problematisk. Aksjonene de gjennomfører, skaper internasjonal oppmerksomhet, og de retter søkelyset mot der det skal rettes, den israelske okkupasjonen. Men samtidig er det slik at ISM har en agenda utover å gripe inn mot Israels okkupasjon, og det er å støtte enkelte politiske retninger blant palestinerne. I korte trekk dreier dette seg om et sjikt av intellektuelle og politikere, særlig fra Palestine Popular Party (Det gamle kommunistpartiet) som har gått inn for en demilitarisering av intifadaen, til fordel for sivil motstand.

Men Andreas Malm faller ikke i fellen som mange andre fra ISM har gått i, med å fordømme all væpnet kamp. Tvert i mot gjengir han og forklarer hvorfor palestinerne mener den væpnede kampen er en nødvendighet, som en følge av brutaliseringen av Israels okkupasjon. Og han trekker et skillelinje mellom angrep på militære og bosettere, og selvmordsbomber mot sivile israelere i Tel Aviv og Jerusalem. Samtidig forklarer han hvordan væpnet kamp aldri kan bli den eneste ingrediensen i kampen mot den militært overlegne israelske staten.

Boka er preget av å være skrevet i Sverige, hvor det er andre tradisjoner i solidaritetsmiljøet. Boka har et fokus på venstresida i Palestina, særlig de tre venstrefraksjonene DFLP, PFLP og PPP (Demokratisk front for frigjøring av Palestina, Folkefronten for frigjøring av Palestina og Palestine’s Popular Party). Dermed får vi i liten grad forklart Fatahs (fortsatt det største palestinske partiet) posisjon og heller ikke islamistene. Dette gjenspeiler seg også i analysene av Arafat og de palestinske myndighetene, som skiller seg fra det som har vært blant annet den norske solidaritetsbevegelsens posisjon. Andreas Malm har en grunnleggende kritikk både av Oslo-avtalen og selvstyremyndighetenes korrupte karakter, som det er lett å være enig i. Men samtidig er det slik at de palestinske myndighetene og Arafat fortsatt er palestinernes rettmessige representant. Et angrep på Arafat er et angrep på palestinerne. Hvis boken har en svakhet, er det kanskje at dette ikke blir problematisert ytterligere.

Men det er likevel et glitrende arbeid Andreas Malm har levert. Forfatteren trekker sterke positive veksler på sin journalistiske innfallsvinkel, samtidig som den historiske bakgrunnskunnskapen og de politiske analysene hele tiden er tilstedeværende. Bulldozers mot ett folk burde være pensum for alle som vil engasjere seg til støtte for palestinerne, samtidig som den har mer enn nok interessante analyser til å være viktig også for de som har mer bakgrunnskunnskap om konflikten.

av Peter M Johansen

Et helt kontinent gir nå markedsliberalisme, dollarisering og tynede frihandelsavtaler svar på tiltale. Det betyr flere røster mot det planlagte Free Trade Area of the Americas (FTTA).

Det tok Partido dos Trabalhadores (PT) 23 år å komme til makta etter at partiet ble stiftet av tidligere bygeriljamedlemmer, militante fagforeningsledere og radikale biskoper og prester innenfor den katolske frigjøringsteologien. Men utgaven som står bak Luiz Inacío «Lula» da Silva er en mindre radikal utgave enn den fra 1979. Likevel er Lulas valgseier og framgangen for PT fra provins til provins resultatet av langvarig arbeid mot den nyliberalistiske markedsmodellen som ble innpodet i Sør-Amerika etter at den første gjeldsbomba smalt i 1982. Det er ikke antiglobaliseringsbevegelsen som nå har kommet til kontinentet, som mange i sin eurosentristiske villfarelse synes å tro.

Det går en radikal strømning sør for Río Grande del Norte til Ushuaia på Ildlandet. Omfattende protester og streiker har foreløpig stanset privatiseringsprogrammet til president Francisco Flores i El Salvador, og i juli måtte Mexicos president Vicente Fox ta til våpen overfor bønder som protesterte mot den nye planlagte flyplassen i Mexico by. Bevegelsen ruller nå videre for å stanse privatiseringa av elektrisiteten.

Samme måned måtte president Luis Ángel Gonzálo Macchi i Paraguay trekker tilbake privatiseringsplanene som var diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) etter omfattende protester og veiblokader. Det skjedde få dager etter at president Alejandro Toledo i Peru hadde slått retrett med planene om å selge ut landets to største elektrisitetsverk til et belgisk selskap etter at Andes-byen Arequipa gikk til opprør.

Lederen for protestene i Arequipa, Juan Manuel Guillen, er i ferd med å bli en nasjonal politisk størrelse i Peru. Han synes å gå samme vei som Evo Morales, kokabøndenes leder i Bolivia, som smidde båndene til fagbevegelsen og de framgangsrike folkelige protestene mot vannprivatiseringa i Cochabamba.

Ved valget i juni ble Morales og hans Movimiento al Socialismo (MAS) nummer to, under kraftige og direkte advarsler fra Washington om å stanse bistanden til landet. Hadde det ikke vært for Bolivias særegne valglov, hvor parlamentet velger presidenten i andre runde, ville trolig Morales ha fått flere stemmer enn mangemilliardæren González Sánchez.

President Hugo Chávez, som vant den største valgseiren i Venezuelas 40-årige demokratiske historie og smadret elitens partier, det sosialdemokratiske Acción Democrático (AD) og det kristeligdemokratiske Copei, har gjenopplivet den søramerikanske frigjøringshelten Simón Bolívar. Politikken, som ofte har populistisk karakter, retter seg dels mot den nyliberale markedsliberalismen innenfor trange rammer og mot USAs hegemoni.

Argentinas økonomi kollapset i fjor, og i desember ble presidentene feid ut etter tur og orden. Landet har ennå ikke økonomisk eller politisk styrefart foran det annonserte valget i april 2003. Den folkelige og revolusjonære bevegelsen rår gatene. Dersom oberst Lucio Gutiérrez blir valgt har de nye strømningene over Sør-Amerika fått en ny røst, i et land som i for to år siden innførte dollar som valuta.

Latin-Amerika er i ferd med å fargelegges på nytt.

Hvorfor hyller de Giske og hans reformer?

av Tore Sivertsen

Oppbygging og sammensetning

NSU (Norsk studentunion) definerer seg som interesseorganisasjonen til studentene ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Etter eget utsagn representerer NSU nesten 65.000 studenter. Den tilsvarende organisasjonen for studentene ved de øvrige høgskolene (regionale høgskoler etc) heter StL (Studentenes landsforbund). StL er i følge egen hjemmeside landets største studentorganisasjon og representerer 75.000 studenter. NSU og StL er formelt bygd opp på omtrent samme måte.

NSU er organisert med et årlig landsting (med i alt 75 delegater, fordelt etter studenttallet ved hvert lærested), et mindre landsstyre som møtes minst fem ganger i året, og et arbeidsutvalg (AU) på fire personer. AU er valgt for et studieår om gangen. De er heltids studentpolitikere og styrer i praksis organisasjonen. Lederen i NSU 2002-2003 heter Kamil Azhar.

Ved hvert lærested som er medlem i NSU er det etter statuttene «det høyeste studentorgan ved lærestedet» som er «lokallag» i NSU. I praksis er disse «lokallagene» organisert litt forskjellig ved de ulike lærestedene. Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det Studentparlamentet som er «lokallag». Ved Universitetet i Bergen er det et eget unionsmøte, ved Universitetet i Tromsø er det Studentstyret. NTNU i Trondheim er for tida ikke medlem i NSU, men er kanskje på vei inn igjen. Både medlemmene i landsstyret og alle delegatene til landstinget skal etter NSUs statutter være medlemmer av «lokallaget». For å forstå hvordan NSU fungerer er det derfor nødvendig å se nøyere på disse organene. Jeg har valgt å se spesielt på Studentparlamentet i Oslo (SPiO). Det er det største og mest dominerende «lokallaget», og etter mitt syn ganske illustrerende for hele systemet.

SPiO presenterer seg sjøl som «det øverste demokratisk valgte organ for studentene ved Universitetet i Oslo og de fem høgskolene som er tilknyttet Samskipnaden i Oslo: Arkitekthøgskolen, Musikkhøgskolen, Veterinærhøgskolen, Norges Idrettshøgskole og Menighetsfakultetet». Det er egentlig bare den delen av SPiO som er valgt fra UiO som er «lokallag» i NSU-sammenheng. Høgskolene har et eget lokallag, men deltar i SpiO i andre saker.

Offisielt har SPiO 65 medlemmer. I praksis har de 62, fordi Arkitekt- og Musikkhøgskolen ikke sender representanter. De andre vitenskapelige høgskolene sender to representanter hver. Av de resterende 56 er 8 representanter for studentutvalgene ved de enkelte fakultetene, mens 48 er valgt ved et eget studentparlamentsvalg. Dette er et urnevalg, med lister, og foregår i oktober. Valgdeltakelsen er meget lav: I 2001 var den på 7,9 %, i 2002 ca 10 %.

SPiO hadde i 2002 følgende sammensetning: Sosialdemokratisk studentforbund (SSF)15, De radikale 9, Moderat gruppe 9, «Upolitiske» fakultetslister (Realistlista , HF-lista, Karl Johanslista, Odontologilista) 14, en tulleliste med navnet «Fyllefis» 1. I tillegg kommer altså 8 SU-representanter og 6 høgskolerepresentanter. Ved valget i oktober 2002 gikk De radikale og fakultetslistene begge tilbake med 3, Moderat gruppe gikk fram med 5, og SSF holdt stillingen.

Parlamentet har ca seks møter i året. Disse møtene er veldig «parlamentarisk» organisert, med mye administrative vedtak, særlig om deler av samskipnadens virksomhet.

Parlamentet har også fire underkomiteer, som driver saksbehandling på hvert sitt felt. Som i NSU er det et AU som er ansatt på heltid og i praksis styrer organisasjonen. AU har seks medlemmer, og velges av SPiO i desember. AU i 2002 hadde to fra SSF, en fra De radikale, en fra Moderat gruppe, en fra HF-lista og en fra Realistlista. I følge pålitelige kilder foregår innstillingen til AU-valgene ved at gruppene fordeler vervene mellom seg i minnelighet, og det var i praksis svært lite uenigheter i AU i 2002. AU 2003 har to fra HF-lista inkludert lederen Ingrid Stranger-Thorsen, to fra SSF og to fra Moderat gruppe.

Politiske standpunkter

Universitetspolitikk

I følge NSUs egenpresentasjon kjemper organisasjonen for at «alle skal ha lik rett til utdannelse» og for at «unge som ønsker det skal få en best mulig utdannelse». I arbeidsprogrammet står det at NSU «ønsker bedrede rammevilkår og økonomi ved norske læresteder», organisasjonen er for at «institusjonene tar i bruk nye undervisningsformer der studenten er deltaker og ikke tilskuer», og den «ønsker utdanningsinstitusjoner som er deltakende i samfunnet».

I praksis hyller lederne både i NSU og i SpiO Giske-reformen («kvalitetsreformen») uten forbehold, og arbeider for at den gjennomføres så fort og fullstendig som mulig. Den blir betegnet som «studentenes egen reform» og det blir gitt uttrykk for at den nærmest er skapt i Villa Eika (Studentparlamentets bygning på Blindern). Det virker som Giske personlig har en høy stjerne i disse studentorganene, blant annet fordi han rådførte seg med lederne i NSU og SPiO i arbeidet med stortingsmelding etc. Noen av formuleringene i NSUs arbeidsprogram er også i tråd med punkter i Giske-reformen og gir dermed lederne en viss ryggdekning for hyllesten.

I argumentasjonen for gjennomføring av Giske-reformen framstiller både NSU og ledelsen i SpiO i ganske stor grad deler av de universitetsansatte som studentenes viktigste motstandere («dårlige og uengasjerte undervisere»; «de som sitter på gjerdet» i forhold til reformen, de som «ikke tenker nytt» etc).

Som grunnlag for krav om økte midler til universitetene (800 millioner ekstra i budsjettet 2002) argumenterte NSU med at en slik økning var nødvendig for å gjennomføre «kvalitetsreformen» skikkelig.

Studentøkonomi

Når det gjelder studentøkonomi presenterer NSU seg med den noe beskjedne målsettingen «Bedre studiefinansiering: Studielånet skal ikke skremme noen fra å ta høyere utdanning». I arbeidsprogrammet presenterer NSU som hovedmål bl.a «økning av kostnadsnormen, heving av stipendandelen, bevare hovedfagsavskrivingen, fjerning av rentepåslaget på studielånet i tilbakebetalingsfasen». Organisasjonen arbeider for at «kostnadsnormen blir knyttet opp til grunnbeløpet i folketrygden og til et nivå som tilsvarer de reelle levekostnader». Våren 2002 i Universitas konkretiserte daværende nestleder Mats Larsen dette til at en student må ha 110.000 for å leve, og bare får 80.000 fra Lånekassa.

Politisk innretting og arbeidsmåte

NSU legger etter eget utsagn vekt på lobbyarbeid og «stille mobilisering» av de politiske partiene. På den elektroniske hjemmesida siterer organisasjonen med stolthet Lars Sponheim: «NSU er kåret til beste lobbyist på Stortinget etter Rederiforbundet.» NSU har sammen med elevorganisasjonene ved de høyere lærestedene gjennomført noen store demonstrasjoner. Forøvrig gjør NSU og SPiO nesten ingen ting for å mobilisere studentene i kampen for bedre levekår.

Generelt framtrer både NSU og SpiO som ganske sosialdemokratisk dominert, selv om det er en viss dreining mot det åpne høyre i 2003. NSU viste litt mer kritisk holdning til Clemet da hun overtok enn til Giske. Kamil Azhar gikk blant annet ganske sterkt ut mot Clemets forslag om å privatisere det «banktekniske» arbeidet og kundekontakten i Lånekassa.

Tilsynelatende har det vært lite reell uenighet om politikken, både i NSU og i SPiO. De radikale har ikke markert seg særlig som opposisjon, verken i Universitas, i løpesedler eller på andre måter. I SpiO har det vært uenighet om flere studier ved UiO skulle lukkes. En anbefaling av lukning «dersom det ikke er kapasitet til å følge opp studentene» ble fremmet av Moderat gruppe og vedtatt med knapt flertall i februar 2003, etter å ha blitt nedstemt i 2002. Det har også vært noe uenighet om hvorvidt en skal slå sammen NSU og StL. Flertallet i begge organisasjoner har gått inn for dette, men Moderat gruppe og noen til har vært skeptiske. På NSUs landsting i 2002 fikk samlingsforslaget 2/3 flertall, men vedtektene krevde 4/5. Så det ble ikke noe av i den omgangen.

Hvordan NSU og SpiO vil stille seg til det nye angrepet fra Clemet; å gjøre universitetene til særlovsselskaper, er ennå ikke helt klart. Foreløpig har de stort sett støttet Giskes linje også i dette spørsmålet, men den nye ledelsen i SPiO er noe mer ulne.

Både SPiO og NSU er for øvrig så «ansvarlige» at de i februar 2003 presterte å ikke ta stilling til en uttalelse mot krig i Irak, «fordi de er valgt for å representere alle studenter, og det kan være at noen har andre synspunkter» (!)

Hvorfor er de så systemlojale?

Både universitetene og studentene er i dag utsatt for hardere angrep fra staten og borgerskapet enn på flere tiår. Kravet om effektivisering, konkurranse, markedstilpasning og «mer vekttall for pengene» går som en rød tråd gjennom Giske-reformen. Nå følges dette opp med ytterligere press i privatiseringsretning, både fra regjeringa ved Clemet og utenfra gjennom Gats. Økonomisk er studentene hardt presset av høye boligpriser og andre levekostnader, og arbeider mer og mer ved siden av studiene.

I denne situasjonen er det nedslående at «studentenes interesseorganisasjoner» er så tannløse og utpreget systemlojale. Det virker også overraskende at de er så sterkt sosialdemokratisk preget, i en periode da DNA allment sliter med oppslutningen.

Jeg tror ikke det nytter å søke forklaringene på denne situasjonen i noen konspiratorisk teori. Det er også for enkelt å bare si at disse studentpolitikerne er pamper som er kjøpt og betalt, og at den lave valgdeltakelsen viser at de ikke representerer studentene. Siden alle studenter faktisk har anledning til og oppfordres til å stemme, et det grunn til å tro at disse organene har større legitimitet blant studentene enn stemmetallene tilsier. Mange kan godt godta dem som studentenes representanter sjøl om de ikke har giddet å stemme på dem.

Jeg tror en del av forklaringen er det generelt lave nivået på politisk diskusjon og politisk bevissthet blant studentene. Dette kan paradoksalt nok delvis komme av at studentene har det verre enn for 30 år siden. Flere må jobbe for å få økonomien til å henge sammen, og har mindre tid og overskudd til å tenke politikk. Men vi ser en viss politisk oppvåkning blant studentene i andre spørsmål, illustrert blant annet i oppslutninga om Attac på Blindern og det store engasjementet mot Irak-krigen. Jeg tror også en del av problemet er at de herskende tanker omkring Universitetet og studentenes situasjon har blitt utfordret så lite fra venstresida. Dette dreier seg naturligvis om venstresidas allmenne svakhet, men det dreier seg også om manglende prioritering av disse spørsmålene.

En annen årsaksfaktor kan være den veldig parlamentariske og byråkratiske karakteren disse «studentorganene» har. De er ikke som fagforeninger interesseorganisasjoner med direkte medlemsskap. SPiO driver med mye administrering av universitetet og samskipnaden, og med mange veldig formelle greier på møtene. Denne typen virksomhet tiltrekker seg folk som synes det er morsomt å drive med sånt. Parlamentene blir en slags studentutvalg i n-te potens. Det er i så måte typisk at en tredjedel av medlemmene i SPiO på en eller annen måte er valgt som «upolitiske» representanter. En slik rekruttering fremmer nesten automatisk systemlojalitet, fordi det ikke faller naturlig for studenter som går inn på dette grunnlaget å stille spørsmål til rammene de møter. Jeg har en mistanke om at rekrutteringa faktisk fremmer en bevissthet som er snevrere enn tradisjonell fagforeningsbevissthet. Man kan kanskje kalle den «elevrådsbevissthet». Typisk for denne er at den først og fremst ser de umiddelbare motsetningene til regler, administratorer og undervisningspersonale som de er lite fornøyd med, i stedet for å rette blikket mot de egentlige fiendene i statsapparatet og profittsulten internasjonal kapital.

Hvordan skal vi ta opp kampen om studentorganiseringen?

Det har undertegnete ikke noe greit svar på.

Et åpenbart startpunkt er å reise debatt blant studentene om den politikken som føres, og utforme paroler som utfordrer NSU og studentparlamentene politisk.

Et annet spørsmål er om en skal prøve å organisere arbeid for studentenes interesser ved siden av og i tillegg til disse organene. Det var det som ble gjort med Faglig studentfront i 1970-årene. Det skjedde i en helt annen politisk situasjon. Men jeg mener likevel det er grunn til å reise diskusjonen. Det kan være behov for en særskilt organisering som er innrettet på å samle fakta, utforme argumenter og reise kamp for studentenes interesser, mot statens nyliberale utdanningspolitikk.

av Arne Byrkjeflot

EØS-avtalen er en husmannskontrakt og et sklibrett inn i EU.

Mens vi var alene om å si at EØS- avtalen er en husmannskontrakt og et sklibrett inn i EU, så opplever vi nå at både Europabevegelsen og sentrale EU-tilhengere som Olav Akselsen bruker samme språk. Fra Europabevegelsen er dette rein taktikk, de har jo alltid vært for statsdannelsen EU på prinsipielt grunnlag og ikke brydd seg så mye om økonomien. Men jeg tror faktisk mange av de mer pragmatiske EU-tilhengerne ser at EØS-avtalen egentlig ikke har noen framtid, den er ydmykende og ivaretar ikke norske interesser og den har virkninger som ingen så da den ble innført.

Innenfor Nei-bevegelsen er det sjølsagt den absolutt vanskeligste saken. Noen, som Hallvard Bakke, er redde for at Nei til EU ved å tviholde på at EØS-avtalen ikke er et alternativ vil miste sin samlende posisjon. Jeg og mange med meg er redde for at folk blir tvunget til å velge mellom EØS-avtale og fullt medlemskap og at mange vil si at dette er et valg mellom pest og kolera. Begge er scenarier for splittelse og tap

EØS er ikke et økonomisk medlemskap i EU

Jeg er enig i at hovedproblemet er at både ja-sida og vi EØS-motstandere undervurderer forskjellene. EU-kampen er i sin basis en kamp for å opprettholde Norge som sjølstendig stat med en reell mulighet for et folkestyre. Grunnleggende for dette er råderetten over våre rike naturressurser, både som økonomisk grunnlag og som et grunnlag for bosetting. Det handler om olje-, gass, vannkraft og landbruk. EØS-avtalen har ikke med landbruk og fisk. Det danner mye av grunnlaget for bosetting og næringsliv, det vi lever av. Det er også en stor forskjell på å stjele nasjonalformuen vår indirekte gjennom gassmarkedsdirektiv og ved å ta bort hjemfallsretten til fossefallene, og bli en del av en stat som etter hvert rett og slett overtar. Alt hav blir EU-hav og forvaltes av EU. Det er ingen grunn til å tro at ikke de norske ressursene på havbunnen etter hvert også blir EUs eiendom, iallfall etter hvert som Englands ressurser brukes opp.

Vi blir automatisk medlem av ØMU ved et EU-medlemskap. På grunn av Norges olje- og gassinntekter vil norsk økonomi rett og slett står i motfase til EU. Den europeiske sentralbankens politikk vil bli en livsfarlig feilmedisinering, når både medisin og mengde skal gis likt til alle pasienter uavhengig av økonomisk tilstand. Som kjent har EU et ufravikelig krav om at inflasjonen skal være under 2 % og er nå tvunget til å sette ned renta til under 2 % for å unngå full stans i økonomien. EU kan nemlig ikke bruke finanspolitikken ved å øke det offentlige forbruk og investeringer, de kan ikke føre en motkonjunkturpolitikk. Det er rett og slett forbudt i følge stabilitetspakten.

Hvis vi tenker oss en situasjon i fjor vår, før sentralbanksjef Gjedrem hadde rukket å ødelegge norsk økonomi. Trolig kunne vi greidd oss bra med en rente på 6 % (Gjedrem økte til 7), mens EU hadde 2,75 %. Men vi ville vært tvunget til å sette ned til 2,75 %. Det fins ikke en økonom i Norge, uansett hvor mye de er for EU, som synes det ville vært riktig. Det presset vi da hadde fått i norsk økonomi ville de tatt inn ved nedskjæringer på statsbudsjettet, trolig måtte det til 30 til 50 milliarder, en ren katastrofe.

Bare det at Norge fortsatt tviholder på EUs prinsipp om inflasjonsmål er jo skadelig nok i seg sjøl. Mens det logiske både ved årets reviderte budsjett og høstens budsjett vill jo vært å øke offentlige investeringer. Men da setter Gjedrem opp renta, for hans instrukser er uendret, det er bare at nå har han fått til lavkonjunktur i Norge også. Jeg tror at den viktigste grunnen til at Arbeiderpartiet har stått og sett på at 20.000 industriarbeidsplasser ble rasert, totalt unødvendig, er at å endre det operative målet bort fra inflasjonsmål hadde vært et altfor tydelig tegn på at dette er skadelig for Norge.

Underlegge seg

Det er også en voldsom forskjell på å bli påvirket av EUs skatte- og avgiftspolitikk gjennom problemer med grensehandel, kapitalflyt og fritt arbeidsmarked og underlegge seg den. Det er en kvalitativ forskjell på å villig stille opp i EUs militærplaner og det å underlegge seg deres kommando. Norges rolle i utenrikspolitikken forsvinner rett og slett med EU-medlemskap.

Torstein Dahle sa på et seminar i Trondheim 18. juli i år at 17 % av direktivene i EU i 2001 gjaldt det indre markedet. Nå er jo ikke dette hele sannheten, siden mer og mer skjer gjennom nytolking av den opprinnelige avtalen og de fire friheter og gjennom at EF-domstolen innfører ny praksis. Men det sier likevel noe om at EUs fokus nå er å gå videre, fra økonomisk ensretting til politisk ensretting.

EUs nye grunnlov skal vedtas i desember, mer makt til de store, EU-president og flertallsvedtak på det meste blir vedtatt. Ja-sida kan ikke lenger si at det ikke er snakk om union, men samarbeid mellom likeverdige. Det er en ren uforfalsket statsdannelse med hele pakka, og de er stolte over den.

Men selv om det aller, aller meste ikke blir bestemt av EØS-avtalen, så er problemet at svært mye av det som angår folks hverdag kommer fra EØS-avtalen. Alt som skjer i post, tele, jernbane, anbudsdirektivene, utrygg mat gjennom veterinæravtale, matsminke og patent på liv, 1000 uforståelige og byråkratiske vedtak som gjør livet surt for folk flest.

Alle våre distriktsordninger settes ut av kraft, først tok de SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond), nå tar de den differensierte arbeidsgiveravgiften. Tidligere har de tatt forskjellen i flyplassavgift, utjamninga på bensinpriser. Det står rett og slett ikke igjen et eneste økonomisk argument for å etablere seg i distriktene i stedet for i storbyene. Tvert i mot, i sentra vil vi få billigere telefon og post. Det er bare her konkurransen kan fungere.

Industripolitikken ødelegges, stortingsbestemte kraftkontrakter for å trygge kraftkrevende industri forbys, oljeselskapene kan ikke lenger presses til å gi en større del av kontraktene til norsk industri, de vil ha bort hjemfallsretten på fossefall slik at utlandet kan kjøpe opp Norges viktigste naturressurs, de nekter oss å sikre norske fiskemottak og fabrikker før fisken kjøpes opp som råstoff til europeisk og kinesisk industri. De nekter oss å bruke våre rike naturressurser til å utvikle landet vårt. Og Norge er kaldt, langstrakt, grisgrendt, har lite jord og ligger langt fra markedene. Dersom vi ikke skal kunne utnytte våre fortrinn, så taper vi rett og slett i den internasjonale konkurransen.

Det er og blir umulig å vinne EU-kampen uten å snakke om folks hverdag.

Hele ordningen er ydmykende og i strid med all demokratisk tradisjon. At EU helt på egen hånd kan komme med nye regler og nytolking av gamle uten muligheter for Norge til å si nei, er rett og slett ikke til å leve med i en suveren stat. At det i tillegg skal sitte en gjeng byråkrater i Brussel som overvåker avtalen og kan irettesette selve kongens råd, er heller ikke spesielt innbydende.

Hun visste hva hun gjorde Gro Harlem Brundtland i 1989.

Det er slik at også EU-tilhengerne nå oppgir EØS-avtalen. Det finns ingen annen forklaring på den direkte ydmykende forhandlingen om EØS-avtalen der Norge betaler 1,8 milliarder for å unngå en mulig toll på maksimalt 150 millioner. En toll som EU var forpliktet til å gi uansett i følge WTO-avtalen. Det har i tillegg dukket opp et alternativ: Sveits sa nei til både EU og EØS og har forhandlet fram en normal frihandelsavtale. Ja, EU har jo faktisk frihandelsavtaler med svært mange land.

Så min konklusjon er: Vi må fortsatt gå mot EØS-avtalen, men må bli mye flinkere til å understreke at EU-medlemskap er noe helt annet, både i omfang og ved at Norge opphører som sjølstendig stat.

I en EU-kamp så gjør vi som sist: vi skiller ikke, vi snakker om EUs politikk. Vi ser jo hver dag hvordan EUs politikk fungerer. Er det denne staten som tar fra oss muligheten til å bestemme de enkleste ting, som noen kvinneprofessorat, hvilken vei skliene i barnehager skal være orientert, muligheten til å foretrekke lokale firma ved anbud, hvem som skal kunne fiske i Finnmark og få konsesjoner på oppdrett? Er det dette systemet som nå skal være demokratiets fyrtårn? Jeg synes det er en svært merkelig ide at det i en EU-kamp skal være et argument for EU-medlemskap at EU allerede tramper på oss og at norske politikere opptrer som hunder, som bjeffer litt mot sin herre, men utfordrer ordre og logrer takknemlig når de får ros for å være flinke.

Vi må få fram at det verken er en katastrofe for norsk handel å stå utenfor EU eller EØS. Det er EU som trenger våre naturressurser, ikke omvendt. Vi hadde full tollfrihet på alle industrivarer før EØS-avtalen og vi vil ha det etter.

Hva må gjøre?

Vi må tenke større. Nei til EU har nå levd i snart ni år som en opplysningsorganisasjon. Dermed har vi 22.000 medlemmer, vi har spredd mye kunnskap og vi har oppegående fylkeslag. Men i motsetning til sist, da organisasjonen hele tiden var i utvikling, så er den nå tilstivnet og det trengs en liten revolusjon skal vi få en organisasjon som tåler en ny kamp. Det handler om å tenke stort, det handler om å ta noen modige skritt, det handler om å se hva som må til.

Kontakten med nei-bevegelsen må gjenopprettes. Nei til EUs autoritet må gjenopprettes. Det er avgjørende at Nei til EU er såpass sterk at det setter begrensninger på hva nei-partiene kan gjøre av partitaktiske hensyn. Det må ikke bli legitimt og allment godtatt at det er greitt å være mot markedsliberalismen, men for EU. Det må ikke være mulig å inngå regjeringssamarbeid med en regjering som søker om EU-medlemskap. Tapet må rett og slett bli for stort til at slike tanker overlever annet enn i tenkeboksen.

Og den viktigste måten å gjenerobre denne posisjonen, denne enestående blandingen av behovet for å stå sammen og det umulige i å bryte samarbeidet, er Nei til EUs styrke som medlemsorganisasjon.

Vi må ruste opp fylkeslaga, der nøkkelen er fylkessekretærer og nær kontakt med nei-bevegelsen forøvrig.

Hele nei-bevegelsen må stå sammen om å lage fungerende lokallag. Dette møysommelige organisasjonsbyggende arbeidet med oppstartmøter og skolering.

Og vi må ha penger

Bondebevegelsen vil også denne gang dra lasset og har sagt seg villig til dette. Men i motsetning til sist har vi nå muligheten for å bygge opp en støttekontingent, bygd på automatisk trekk. Jeg tror året 2004 er det året startskuddet går for forberedelsene til stortingsvalget i 2005 og denne støtteringen.

Det må lages en egen plan for arbeidet i fagbevegelsen. Her har vi dårlig tid. Fra nå og utover velges delegatene på den ekstraordinære LO-kongressen, nå oppsummeres EØS, nå bestilles ja-strategiene, nå starter løpet fram til LO-kongressen i mai 2005. Det er kanskje her vi er mest på etterskudd. I tillegg må vi jo ta oppgjøret med LOs helt uforståelige strategi om å gå inn for full innføring av det frie arbeidsmarked allerede fra 1. mai 2004.

av Mathias Bismo

Oppgjøret med «høyreopposisjonen» i 1928/29 skulle bli den siste betydelige partikampen i SUKP(b) før etter Stalins død.

Samtidig var det også en viktig kamp, fordi det var gjennom denne at både Stalins makt og den bolsjevikiske ideologiske formasjonen ble konsolidert. Det var også en kamp som i sitt innhold reiser langt flere viktige problemstillinger enn den av ettertidens kommunistiske bevegelse(r) er blitt kreditert.

Høyreopposisjonen er uløselig bundet sammen med Nikolai Bukharin (1888-1938). På tross av sin forholdsvis lave alder var Bukharin allerede en erfaren revolusjonær ved revolusjonen i 1917, og han fikk raskt fremtredende tillitsverv. I det som i ettertid er blitt kjent som Lenins testamente, ble han beskrevet som «hele partiets favoritt» og dets «fremste teoretiker», og da Lenin døde var det aldri noen tvil om at han skulle overta plassen hans i politbyrået. I kampen mot Trotskij stilte han seg på linje med Stalin, Kamenev og Sinovjev, og da Stalin røk uklar med de to sistnevnte, ble Bukharin i virkeligheten den eneste sovjetlederen som kunne måle seg med Stalin i styrke og anseelse.

Strategier for sosialisme

De fleste bolsjeviklederne hadde ved revolusjonen vært enige om at den russiske revolusjonen bare var første etappe i en verdensrevolusjon. Det rådet enighet om at det tilbakeliggende jordbrukslandet Russland var dårlig stilt dersom ikke andre, mer fremskredne, land, først og fremst Tyskland, fulgte etter. Imidlertid ble de tyske revolusjonsforsøkene i 1919, 1921 og i 1923 slått tilbake, og det ble snart klart at Sovjetunionen, i hvert fall for en stakket stund, måtte klare å overleve på egenhånd. Man måtte i første omgang sikre sosialismens seier i dette ene landet.

En ting var å slå dette fast, en helt annen ting var å legge strategier for det og gjennomføre disse. I diskusjonene rundt dette skulle det utvikle seg to hovedlinjer. Den ene, teoretisk utlagt av økonomen Evgenii Preobrasjenskij og politisk fremmet av Trotskij, snart også Kamenev og Sinovjev, tok utgangspunkt i den opprinnelige akkumulasjonen som den var foregått i de mest fremskredne landene. Akkurat som den kapitalistiske industrien og økonomien hadde vunnet terreng gjennom intensivert utbytting av bøndene under det føydale regimet, kunne den sosialistiske industrien og økonomien seire bare dersom bøndene, i Preobrasjenskijs ord «en foreldet klasse», ble tilsvarende utbyttet i Sovjetunionen. Prisene på jordbruksvarer måtte settes kunstig lavt og prisene på industriprodukter kunstig høyt. Slik kunne den sosialistiske industrien få de midlene den ville trenge, og slik kunne kollektiviseringsprosessen fremskyndes.

Bukharin var for så vidt ikke uenig i at industrien måtte vokse og at det var nødvendig med en kollektivisering av landbruket, men i motsetning til Preobrasjenskij la Bukharin vekt på de politiske konsekvensene. Bukharin har i ettertiden blitt beskyldt for å være en isolasjonistisk figur, mens i særdeleshet Trotskij har blitt tatt for å være internasjonalist. I denne kampen er det imidlertid vanskelig å se dette. Mens Trotskij og Preobrasjenskij ville forsere utviklingen av økonomien som om man levde i en vennlig innstilt verden, poengterte Bukharin den utsatte stillingen Sovjetunionen befant seg i. Landet var omgitt av fiendtlige land, og internt var det preget av en stor bondebefolkning hvis umiddelbare interesser gjerne gikk på tvers av de mer langsiktige interessene til Sovjetstaten. Å sette den skjøre alliansen mellom industriarbeiderne og landbruksarbeiderne i fare ved å innføre noe som i virkeligheten var en ekstraskatt og ved å tvinge dem inn i ukjente former, var en risiko det ikke var verdt å ta. I dette spørsmålet lå Bukharin langt nærmere Lenin, som i sine siste skrifter hadde påpekt nødvendigheten av en revolusjon på landsbygda – en revolusjon som måtte skje i full forståelse med dem det faktisk direkte angikk, en kulturrevolusjon.

Et flertall blir et mindretall

I 1925-26 formet Trotskij, Sinovjev og Kamenev Den forente opposisjonen. Disse hadde nå alle falt ned på Preobrasjenskijs linjer, dog på ulike tidspunkter. Den direkte foranledningen var den 14. partikongressen i 1925 som hadde vedtatt en uttalelse som åpnet for økt mulighet til utleie av jord, fjernet restriksjoner på lønnsarbeid innen landbruket, reduserte jordbruksskatten og fordømte praksisen med påtvungne gitte priser på jordbruksproduksjon. (1) På tross av at dette, i «god» bolsjevikånd, ble vedtatt mer eller mindre enstemmig, var konfliktene ganske klare. Diskusjonen gikk heftig i spaltene til Pravda og andre partipublikasjoner.

Den 15. partikongressen året etter bekreftet imidlertid linjen fra året før, og førte til opposisjonens sorti fra partiets ledende organer. I følge Stalin klarte ikke trotskistene å «se at mens industrien er nasjonaløkonomiens ledende element, så er jordbruket i sin tur fundamentet for at industrien kan utvikle seg». (2)

Det var like fullt et kraftig dilemma. Et sentralt aspekt ved sosialismen skulle jo være industriens predominans innen økonomien. Produksjonsmålene ble derfor satt høyt, på tross av vedtakene fra de foregående partikongressene. Når samtidig ikke produktiviteten i landbruket bedret seg i særlig grad, førte dette til at det ble slått alarm. Og sakte men sikkert merket man en glidning blant partilederne – blant dem Stalin, hvis sekretariat på dette tidspunktet for alvor begynte å bli en maktfaktor i partiet.

Bukharin, på sin side, holdt fast ved sine standpunkter. Det var ingenting som var grunnleggende annerledes i 1928 enn i 1926. Sovjetunionen var fortsatt alene, det var ingenting som tydet på at de revolusjonære konjunkturene hadde endret seg utenfor landet og den bebudede kulturrevolusjonen overfor landarbeiderne var uteblitt. Sammen med Mikhail Tomskij og Alexei Rykov havnet han snart i et mindretall i partiledelsen, mot Stalin og flertallet som i stadig større grad overtok Den forente opposisjonens synspunkter. I 1928 slo for eksempel Stalin fast at industrien hadde to fundamenter, nemlig industriarbeiderne og landarbeiderne, hvorav de siste måtte avkreves det han kalte en «ekstraskatt» for å bidra til industriens fortsatte vekst. Preobrasjenskij ble for en stakket stund også hentet fra Sibir til Kreml (han ble senere sendt tilbake og døde der i 1936).

Et av hovedargumentene til det nye flertallet var at man nå så en mer revolusjonær situasjon ute i verden. Bukharin, som i 1925 hadde overtatt som formann for Komintern etter Sinovjev, var uenig i dette synet, og ble følgelig fjernet fra stillingen sin. Samtidig med dette ble Kominterns såkalte «tredje periode» innledet, en periode som først og fremst var kjennetegnet av en ny, mer konfrontativ holdning til sosialdemokratiet. Rykov ble fjernet som folkekommissær (statsminister) og Tomskij som leder av fagbevegelsen. I motsetning til under kampen mot Den forente opposisjonen var dette en kamp som foregikk i det skjulte. På tross av at Bukharin fortsatt var redaktør av Pravda, slapp den nye opposisjonen bare i marginal grad frem med sine synspunkter. Etter at Bukharin også ble fjernet fra denne stillingen var opposisjonen mer eller mindre brakt til taushet.

Med høyreopposisjonen ute av veien kunne partiflertallet, med den nå ubestridte lederen Stalin i spissen, sette i verk det som er kjent som tvangskollektivisering. Riktignok var det offisielt ingen tvang inne i bildet, men det er liten grunn til å tro at partiledelsen, med sitt sinnrike nettverk, var ukjent med de overgrepene Stalin over ett år senere kritiserte i artikkelen «Svimmelhet av fremgang». Et annet resultat var den første femårsplanen, med sine velkjente høye produksjonsmål. Mange av disse ble nok nådd, men det var snakk om en vekst som ikke på langt nær tok alle faktorer med i betraktning. Det ble så å si en «ubalansert vekst», en maksimal vekst innen visse sektorer, i stedet for en optimal vekst innen alle sektorer som Bukharin og det gamle flertallet hadde agitert for – mot Preobrasjenskij. Det er for eksempel sterke grunner til å påstå at sultkatastrofen i Ukraina på begynnelsen av 1930-tallet var en følge av partikampene på slutten av 20-tallet og den linjen som gikk seirende ut.

Konsekvenser

Bukharin og Rykov ble drept i 1938, Tomskij hadde tatt livet sitt to år tidligere etter å ha fått vite at NKVD snart ville komme til å arrestere ham. I historiens lys har disse blitt levnet lite ære. Skjellsord som «Sovjetunionens Bernstein» (Bukharin) og høyre-trotskister (siden Bukharin etter nederlaget i 1929 hadde oppsøkt Kamenev med henblikk på å motarbeide det sultanistiske regimet som var i ferd med å utvikle seg) satt løst. Det er imidlertid flere viktige lærdommer å trekke fra høyreopposisjonens kamp.

For det første handler det om et økonomisk-filosofisk syn. Det synet som etter hvert ble gjeldende var at det er ikke klassekampen som utvikler produktivkreftene, men omvendt produktivkreftene som fører klassekampen, og dermed historien, fremover. En slik påstand går grunnleggende mot Marx, men det var like fullt en påstand som ble brukt til å rettferdiggjøre ekspropriasjonen av bøndene og tvangskollektiviseringen. Produktivkreftene på landsbygda måtte utvikles, og så ville bøndene mer eller mindre automatisk følge etter. Den umiddelbare oppgaven ville da bli å fjerne hindringer for dette, dvs. å utbytte den foreldede landarbeiderklassen. Klassekampen blir følgelig underordnet produktivkreftenes utvikling, en mekanisk slave av den teknologiske og organisatoriske utviklingen.

Dette fører mer eller mindre direkte til den andre grunnleggende feilen med den bolsjevikiske ideologiske formasjonen, nemlig at en riktig handling nødvendigvis vil gi det ønskede resultatet. Dersom man bare tvangskollektiviserer for harde livet så vil det uansett gi de samme resultatene som om kollektiviseringen skjer frivillig, bare mye raskere. Det uttrykker en forakt for massene og en tro på et ekspertstyre som, bare det har den riktige teorien, vil være i stand til å forutsi hva som er best for staten.

I sin tur leder dette til en tredje grunnleggende feil, nemlig ideen om at opposisjon er farlig. Dersom det er slik at en parti- eller statsledelse er i stand til å vedta de riktige grepene, gitt at disse faktisk er de riktige, så vil motstand mot disse i realiteten være motstand mot sosialismen. Samtidig så vil disse «motstanderne mot sosialismen» automatisk ekskluderes fra enhver seriøs debatt, men for å få dem til å holde kjeft, så er det enkleste bare å hogge hodet av dem.

Bukharin var oppmerksom på disse farene. Allerede under Lenin hadde han advart mot utviklingen av en ny byråkratklasse, som ikke var en overklasse i materiell forstand, men som var det i kraft av sin rolle i statsstyret. Historien viser hvor rett han hadde i dette. Det blir galt å si at Bukharins kamp var en genuin «demokratisk» kamp – Russland og Sovjetunionen hadde ingen demokratiske tradisjoner å spille på. Men det var en kamp mot den despotismen som fikk utvikle seg. Ingen vet hva som ville skjedd dersom han hadde vunnet – det er mulig at Sovjetunionen ville falt sammen, slik Stalin stadig sterkere insinuerte, og at kanskje Hitler hadde vunnet andre verdenskrig. Slike historiske eventualiteter er imidlertid av mindre interesse for oss. Det kanskje høyreopposisjonens kamp fremst av alt kan gi oss i dag, er alternativer til den bolsjevikiske ideologiske formasjonen, til «stalinismen». Selvsagt kan vi ikke ta det som noen ferdig pakke, men elementer av høyreopposisjonens kritikk av Stalin og partiflertallet kan være viktige korrektiver for venstresida i en situasjon der den stadig vekk blir beskyldt for å ha en mer eller mindre innebygd hang til despoti og folkemord.

Noter

• 1. Charles Bettelheim: Class Struggles in the USSR: 1923-1930, New York (Monthly Review Press 1978), side 370. [Tilbake]
• 2. Ibid side 378. [Tilbake]

Debatt

av Lars Akerhaug

Hans Olav Brendberg utfordrer i Røde Fane nr 4, 2002 vårt tradisjonelle bilde av hva som lå til grunn for Balfour-erklæringa – og opprettelsen av staten Israel.

Det er viktig å forstå hvordan sionistbevegelsen kunne utvikle seg fra å være en marginal gruppe også blant jøder, til å bli en stat med verdens overlegne supermakt i ryggen – USA. Solidaritetsbevegelsens fokus må konsekvent være rettet mot de vestlige regjeringer og deres støtte til Israel, og ikke marginale miljøer av sionister i vestlige land. I Norge er det Jan Petersens holdning om «to parter» det er viktig å angripe – ikke Kåre Kristiansen.

Det er gjennom å studere det historiske resultatet av Balfour-erklæringen og de premissene den la, at vi kan forstå hva erklæringen dreide seg om, og hovedsakelig ikke gjennom å studere datidens konspiratoriske vrangforestillinger om det jødiske folk. Det viktigste vi kan si om erklæringens funksjon i sin samtid, er at den implisitt var antisemittisk – fjern jødene fra Europa. Og det var derfor det eneste jødiske regjeringsmedlemmet, Lord Rotschild, motsatte seg erklæringen.

Det kan være liten tvil om at uansett stormaktenes daværende intensjoner har sionistbevegelsen og den senere staten Israel, blitt stormaktenes redskap. Først for Storbritannia og senere for USA. Peder Martin Lysestøls bok Palestinerne bør fortsatt være anbefalt lesning for de som ønsker å forstå sammenhengene mellom imperialistmaktenes politikk og opprettinga av staten Israel. Brendberg latterliggjør forståelsen av at Israel ble opprettet på grunn av «jakta på (palestinsk?) olje». Men har ikke historien vist at det er nettopp disse interessene Israel har tjent?

Særlig i dag bør det være viktig for anti-imperialister å forstå USAs rolle i Midtøsten og i forhold til Palestina. Brendberg bidrar dessverre ikke til å skape klarhet i forhold til USAs rolle. Tvert i mot snur han problemstillingen på hodet ved å si at: «Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad, som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel.»

Utsagnet blir meningsløst. I åtte år før Bush-administrasjonen hadde USA en demokratisk president. USAs jøder har tradisjonelt sognet til demokratene og vært langt mer aktive der enn i republikanerne. I dag har USA en president fra Midtvesten, svært langt fra Brooklyn. Likevel er det denne regjeringens visepresident, Dick Cheney, som uttalte: «For meg kan Sharon like gjerne henge Arafat.» Eksempelet illustrerer at det ikke er jødenes innflytelse i amerikansk politikk som hovedsakelig avgjør hvor langt USA strekker seg i å støtte Israel, men landets utenrikspolitiske behov. Og med dagens situasjon i Midtøsten er det relativt åpenbart at Bush trenger en «trygg havn» i Tel Aviv.

For anti-imperialister og venner av det palestinske folket er det en avgjørende oppgave å bekjempe antisemittismen. Jødeforfølgelsene er tett sammenvevd med sionismens historie og etter hvert oppnådde legitimitet. Så lenge det finnes jødeforfølgelse, jødehat og ikke minst antisemittisk argumentasjon fra palestinere og venner av det palestinske folk, vil det være enkelt for Israels støttespillere å knytte sammen et forsvar for Israel med et forsvar av det jødiske folk.

av Peter M Johansen

Indianerne i det som ble kalt Banda Oriental, ble ubønnhørlig fortrengt og utryddet av argentinske og brasilianske gauchos.

Det er umulig å fange soldatenes øyne. Kanskje går tida fortere slik. Det må være dødsens kjedelig med vakttjeneste i et gravkammer. Mausoleet i Montevideo er til ære for frigjøringshelten José Gervasio Artígas som har stor fortjeneste av at Uruguay ble et selvstendig land, den eneste i Sør-Amerika som helt og holdent ligger i den tempererte sonen. Men om landet mangler ekstreme temperaturer, har historien i perioder vært besto mer brutal, selv om det ikke er særmerket for kontinentet. Snarere tvert om.

Uruguay har nesten ingen tilbake av den nomadiske urbefolkningen som gikk under fellesbetegnelsen Charruas. Indianerne i det som ble kalt Banda Oriental, ble ubønnhørlig fortrengt og utryddet av argentinske og brasilianske gauchos, cowboyer, da kvegbaronene trengte mer mark for sin buskap. Krigen Guerra Guarantíca i 1752 tok knekken på de fleste, og rundt 1830 var urbefolkningen utdødd. Uruguay var da forlengst blitt åsted for dragkampen mellom kolonimaktene Spania og Portugal og seinere sine store naboer, Brasil og Argentina. Selv hovedstaden Montevideo på «østbredden» av Sølvelva, Río de la Plata, ble anlagt som en del av striden. I 1680 anla portugiserne Colonia del Sacramento langs Río de la Plata; i 1726 svarte spanierne med å anlegge Montevideo.

Tanken på selvstendighet sprang ut av kolonial rivalisering. Da en britisk flåte inntok Montevideo i 1806 uten at Spania var i stand til å forsvare byen som da var en del av visekongedømmet La Plata, fikk uavhengighetstanken føtter. José Gervasio Artígas og hans gaucho-styrke i Banda Orientales salet opp. I 1808 ble erklært Uruguay seg uavhengig av Buenos Aires.

Men selvstendigheten falt ikke i smak, verken i Argentina eller Brasil. Artígas hadde som Simón Bolívar drømmen om et føderativt Latin-Amerika med seg i saltaskene, og han gjennomførte de første jordreformene allerede i 1815. Det fikk overklassen i Montevideo til å alliere seg med portugisiske styrker fra Brasil året etter. I 1820 inntok de Montevideo, og Artígas ble tvunget til å gå i eksil med sine gauchos.

Argentina så Uruguay forsvinne inn i Brasil som ble selvstendig i 1822. De rustet opp den legendariske Treinta y Tres (De 33), en styrke av bønder og gauchos som sto under general Juan Lavalleja og som hadde påført de splittede portugisiske styrkene flere sviende nederlag. Brasilianerne var i realiteten slått i 1827, og argentinerne sto klare til å sikre krigsbyttet da Storbritannia som hadde bygd ut sine handelsforbindelser i området, fikk meklet fram et kompromiss som gjorde Uruguay til en bufferstat i 1828, República Oriental de Uruguay. Men det er Artígas som er den store helten fordi han bar Uruguay bokstavlig talt med seg. Da han ble tvunget nordover, fulgte 16.000 uruguaynere, en firedel av landets daværende befolkning, med ham fra Montevideo og omegn, en gedigen folkevandring av tilhengere som Artígas beskriver slik i et brev:

«De beslutter seg til heller å forlate sine dyrebare tilværelse enn å overleve i den skam og skjensel som en hadde tiltenkt dem (…) og gladelig å gå fra de få verdier, som de har tilbake, og å flytte seg med sine familier til en hvilke som helst flekk som de kan være frie på tross av trengsler, nød og enhver slags elendighet. (…) Hver dag ser jeg med beundring deres enestående trekk av heltemot og standhaftighet; noen brenner sine hus og de møbler som de ikke kan ta med seg, andre vandrer milevidt til fots, fordi de mangler hjelpemidler eller fordi de har brukt opp sine ridedyr i tjenesten. Eldre kvinner, gamlinger og uskyldige småbarn følger med i denne marsjen, og alle legger den største energi og nøysomhet for dagen midt i alle disse savn.»

Artígas endte sine dager i landflyktighet i Paraguay, hvor han døde 30 år etter, i landet hvor president Francia gjennomførte mange av Artígas revolusjonerende politikk. I Uruguay, mellom Argentina og Brasil, var det ikke rom for dem.

AKP 30 år

av Arne Byrkjeflot

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP.

Rød Ungdom (RU) har klokelig nok latt være å blande seg inn alt for mye i RV/AKP-striden. Men når RU begynner å se på seg sjøl som delaktig i på nytt å gjenreise et slagkraftig kommunistisk parti i Norge, da er det ikke lenger mulig å komme utenom.

Gjennom de siste års partikamp er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et Gulag (kommunistisk fangeleir for politiske fanger kjent fra Solsjenitsyns Gulag-arkipelet). Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Revolusjon

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre, og sosialismen vil overta.

Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor vi enn ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje verd-isering» av vesten. Hele det sosiale systemet står for fall, massearbeidsledigheten er der allerede, arbeidsforhold, lønn og fagorganisering presses lengre ned enn vi noen gang spådde i våre verste visjoner om kapitalismens elendighet. I tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon:

«Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundre, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytterne ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Kommunistpartiet

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i første verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 10 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men like fullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-Syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen, er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenfra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

SUF(m-l)

SUF var SF (SVs forløper) sin ungdomsorganisasjon. Det var ganske tidlig klart at det måtte gå mot et brudd. SF brøt med DNA på utenrikspolitikk, innenriks var det vanskelig å se noen forskjell. Likevel skulle bruddet skje på utenrikspolitikk. SUF tok avstand fra parolen «Fred i Vietnam». De nektet å sidestille angriper og angrepet. De sa «Seier til FNL», frigjøringsbevegelsen i Sør-Vietnam. Da SUF støttet PLO, var bruddet et faktum. SUF ble ekskludert og ble SUF (m-l).

SUF (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. Jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver eneste pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.)

Ingen sak var for liten eller stor. Uten oss ville Korsgata vært revet, uten oss ville det gått motorvei gjennom Bakklandet. Vi gjennomførte pornobål. Vi laget svære aksjoner mot boligdyrtida. Vi organiserte kampen for femtimilsgrensa. Slik var det over hele landet. Uten oss ville både Trondheim og landet sett annerledes ut.

Kvinnekamp, kultur og EEC

AKP var helt spesielt blant m-l-partiene i satsinga på kvinnebevegelsen. Vi bygde opp Kvinnefronten. Ikke bare la Kvinnefronten grunnlaget for alt som skjedde på kvinnesida og som i dag er sjølsagt, Kvinnefronten var helt spesiell. Ingen andre steder fins en så altomfattende kvinneorganisasjon. Etter hvert måtte hele AKP fremme det som før var sett på som rene kvinnekrav. Både porno og sekstimersdag ble et tema på mannsarbeidsplassene.

Vi fikk til det utrolige. Det beste eksempel på det er dagsavisa Klassekampen. Vi samlet inn 20 millioner. Vi hadde morgenombæring i Trondheim før vi fikk på jobb. Det fungerte til og med.

En viktig side var kulturen. Vi var ingen gravalvorlig bevegelse. Ikke bare ble hele kulturlivet i Norge politisert, å skape kultur var en del av alle bevegelsen våre. Ingen aksjon uten en egen sang. Plakater og transparenter var kunst. Vømmøl var prikken over i-en. Det ble bygd opp forlag, plateselskap og et nett av bokhandler.

Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid – med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Arbeiderklassen

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den østeuropeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKPerne i fagbevegelsen, som gjerne var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. Bomb hovedkvarteret, sa Mao. Klassefienden er midt blant oss. Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde. Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: Det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: «Jeg vil ikke bli en hvit mann.» Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger, og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Proletariseringsbevegelsen startet som alle viktige bevegelser i m-l-bevegelsen på sommerleire, i 1975. Men den hadde ikke vært mulig uten at grunnlaget var lagt. Sjøl om vi stort sett var studenter, så var vi levende opptatt av hva som skjedde i arbeiderklassen. Det var ikke en faglig konflikt som vi ikke kunne ut og inn, vi hadde streikestøttekomiteer overalt. Fem bare i Trondheim. Arbeiderklassen var den ledende klassen. Allerede før proletariseringskampanja tok til.

Samtidig kom venstredreiinga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Mellom 150 og 180 ble oppsagt. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene, et eller to år, da AKP kom lengst i retning av å være fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er også interessant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. Familien som kampenhet, var parolen. Hos oss var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Overvåking

Vi ble overvåket. 80 % av politiske saker i Lund-kommisjonen gjelder AKP (delvis pga at mange gamle NKP-saker er makulert). I perioden 1968 til og med 1977 er det registrert 17.900 saker. Lund-kommisjonen legger til grunn at dette stort sett gjaldt AKP. I Trondheim var partikontor og Oktober bokhandel overvåket. Det samme gjaldt sommerleire. Ved mistanke ringte de arbeidsgiver og spurte om vi drev med agitasjon. Rapporten nevner eksempel på svar: «Flink håndverker, ingen kjent agitasjon,» sto det.

Overvåkinga hadde direkte innvirkning på AKP. Det er dokumentert direkte kontakt med både DNA og bedrifter. Vi fikk ikke jobb. Odda er kjent. Her i Trondheim var det umulig å komme inn på havna, i renholdsverket, på de tradisjonelle arbeiderpartibastionene. Da vi mistet jobbene på 1980-tallet, fikk vi aldri jobb i industrien mer. Slik er det fortsatt i dag.

Overvåking var et politisk redskap. For makta, for DNA: Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til Gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig. Altså den samme perioden som vi fikk føle våre hjemlige stalinister i DNA sine metoder på kroppen.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom Kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-aksjonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi var så prinsippfaste at vi nesten la ned vår egen avis. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Nedtur

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 1970-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Da var følgene av overvåkinga reell. Vi fikk ikke jobb i industrien. Andre merket presset både fysisk og psykisk, og skiftet jobb. Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig, når tilbakegang skal forklares. Klassekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Kvinneopprøret

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje, ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. Det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram. Deres hovedtese var: Det er ikke bare de store industriarbeidsplassene som går i spissen. Den kvinnelige arbeiderklassen utgjør også en spiss i kampen fordi de er dobbelt undertrykt, både som klasse og kjønn. En politikk som bare ser klasser og ikke kjønn, må slå feil. Kvinneopprøret i partiet var bygd på en virkelig bevegelse utenfor partiet. Sterkere og sterkere år for år. Og kvinneopprøret i partiet fikk direkte virkning på bevegelsen utenfor partiet. Det var i disse årene kvinnelønn ble et begrep og et eget kampavsnitt, det var da treåringene, de med treårig høyskoleutdannelse hevet hodet og sa at vår kamp er riktig og viktig. De siste års tariffoppgjør har sin fødsel her. Og Kvinner på tvers-bevegelsen er stadig limet i denne kampen.

Men høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP, og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP, og som har det i seg. Nå dukker de på nytt fram når krigsfaren truer. (Dette er skrevet før USAs invasjon av Irak, red.s anm.)) Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, krigsfaren og antiglobaliseringsbevegelsen får folk på gatene. Det varsles om en ny EU-kamp som igjen vil vekke Norges største folkebevegelse. Vi har igjen en sterk faglig opposisjon. Tariffoppgjørene er blitt nedstemt tre oppgjør på rad. Kvinnelønnsopprøret lar seg ikke stanse. Kvinner på tvers holder stand. Konferansene i Trondheim har en bredde som tilsvarende konferanser ikke hadde tidligere, sist med 218 tillitsvalgte. Den store streiken 28. februar i år og kronekursaksjonen er grunnplansopprør. Et sterkt grunnplan kan da også trengs, fagbevegelsen forbereder seg på harde tider, til høsten kommer pensjonskommisjon, arbeidslivslovutvalgets innstilling. I 2004 kommer det tariffoppgjøret da arbeidsgiverne skal vinne fram med sin fleksibilitet, da skal de stille krav.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Partimodell

Så kommer det avgjørende spørsmålet: Hvilke lærdommer trekker vi av historia? Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen, riktignok en utvannet form. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak. Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene. Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord måtte delta i sin grunnorganisasjon sjøl når han satt på Stortinget. Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si, fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp, og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Hva er mulig?

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet. Marx’ hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med parlamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer, og ikke det valgte styret. Da blir det umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti. Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål før bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet, og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død. Samtidig er dette et dilemma, det er ikke et helstøpt parti som ikke stiller til valg. Alternativet kan være en fusjon, men det vil uvegerlig føre til en kamp om partimodell og mer til, og vinninga kan fort gå opp i spinninga.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon, og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd, og ikke delta i hylekoret verken mot Pol Pot eller Stalin. Spørsmålet er jo ikke om det ble galt, men hvorfor, om og hvordan det kunne vært unngått. Skal vi delta i hylekoret så må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da og ikke glemme den virkeligheten de hadde. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

Hovedlærdommer

Men vi trenger et kommunistparti. Forutsetningene er tilstede. Ikke bare fordi situasjonen krever en sterkere organisasjon. Men også fordi vi i dag er en del av den norske virkeligheten. Vi er ikke lenger et fremmedelement. Det er ikke motforestillingene som hindrer oss, det er å vise at vi gjør nytte for oss. Ikke bare som enkeltpersoner, men også som politisk bevegelse. Hva er egentlig hovedlærdommen av det vi har vært gjennom?

1. Parti av AKPs type for å lage revolusjon.
2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
5. Kvinneperspektivet må være der.
6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre. Men de har iallfall en grunnmur som har fått noen trøkk, men fortsatt står. Da er det litt lettere å bygge.

Bokomtale ved Erik Kruse

«… en burner, en masterpiece, en top-to-bottom whole train malt på den vanskeligste yarden. Oi oi!»

I 1984 sto det i VG at Oslo Sporveier ønsket et konstruktivt samarbeid med de som lagde graffiti på deres tog og eiendommer. Dette skulle blant annet gjennomføres ved at taggerne skulle spørre Sporveien om lov før de gikk løs med sprayboksene sine. Mindre enn ti år seinere uttaler en seksjonsleder i Sporveien følgende om graffitimiljøet i Oslo: «Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med eget kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrift. Jeg vil kalle det en krig det som pågår mellom Oslo Sporveier og graffitimafiaen.»

I løpet av 90-tallet endret Oslo Sporveier, Oslo kommune og politiets holdninger til graffiti seg drastisk. Fra å ha blitt sett på som litt uskyldige pøbelstreker, blei graffitimiljøet snart beskrevet som et farlig kriminelt miljø som var en trussel mot samfunnets trivsel og felles verdier.

Det er denne overgangen som går som en rød tråd gjennom boka Gategallerier, skrevet av kriminologen Cecilie Høigård. Hva utløste endringen i synet på graffitien? Og hva styrer samfunnets og maktas reaksjoner på «uakseptabel oppførsel»?

I 1994 kjørte byrådet i Oslo en kampanje som satte standarden for de neste ti årene med graffitibekjempelse. Første trinn i kampanjen var å stemple graffitimiljøet som voldelig og destruktivt. Kampanjen blei kalt en innsats mot «hærverk, vold og tilgrising av byen», og byrådet fikk et reklamebyrå til å ramponere en buss med spraymaling, samt skjære opp setene med kniv – for å vise hva taggerne «dreiv med». I tillegg brukte byrådet omtrent 250.000 kroner på en forfilm som blei vist på Oslo-kinoene. Den viste ungdommer som tagget i byen, samtidig som de knuste gatelykter, slo ned en mann på stige og banket opp en gammel dame. Forfilmen inneholdt så mye om grov vold at den blei nektet vist på kinoene som reklame.

Neste skritt var å stemple taggerne som hjernedøde idioter. Det blei produsert plakater med bilde av en tagger, der hjernen var fjernet og erstattet med en kule av samme type som finnes inne i spraybokser. Disse plakatene blei distribuert på alle busser, t-baner og trikker i Oslo-området, samt presentert i kinoreklamer. Denne delen av kampanjen hadde som uttalt mål å degradere graffitiungdommen, og kostet Oslo kommune 800.000 kroner.

Maktas reaksjoner på graffiti og tagging har ikke alltid vært som i dag, med høye straffer, omfattende fordømming og tallrike kampanjer mot fenomenet. Og økt oppmerksomhet rundt fenomenet, har gjort at «alle» har en mening om det. Mange har også spurt seg hvorfor disse taggerne bruker flere timer hver dag med tusj eller sprayboks på andres eiendom. Hva er det som driver dem? Og hva skal man mene om statens og kommunens reaksjoner på taggernes tusjbruk? De fleste har meninger om tagging og graffiti, og debattene har rast både i medier og i politiske miljøer siden begynnelsen av 1990-tallet. Men debattene har vært preget av lite kunnskap, mye synsing og politikere som vil bruke graffitien som politisk virkemiddel til å skape en ytre fiende og å kriminalisere uønskede ungdomskulturer.

Men miljøet i Norge har også overraskende nok vært lite beskrevet av forskere. Inntil kriminologen Cecilie Høigård seint på åttitallet flyttet sammen med en tagger på tolv år. Hun traff hans kamerater som delte den samme interessen og blei gradvis interessert i denne litt utilgjengelige subkulturen, for ikke å snakke om maktas reaksjoner på graffiti og tagging. I løpet av de siste femten årene har hun studert graffitimiljøer i Norge og internasjonalt, kriminalitetsstatistikken i forhold til tagging og graffiti, straffereaksjoner og utstøtingsmekanismer. Hun har intervjuet tallrike taggere, politifolk, ansatte i Oslo Sporveier og vektere. Resultatet er en murstein av en bok, på mer enn 500 sider. Boka omhandler en hel rekke temaer, blant annet viktig basisinformasjon for folk som ikke har så mye kjennskap til problematikken; gjennomgang av graffitiens historie, beskrivelser av miljøets utvikling i Norge, og mange intervjuer med taggere som forklarer forskjellige aspekter ved kulturen.

I tillegg får vi en grundig kriminologisk analyse av maktas reaksjoner på graffiti og tagging. Høigård beskriver hvordan graffitien i begynnelsen blei sett på som ikke særlig alvorlige forseelser med lave straffereaksjoner, til i dag hvor graffiti/tagging blir presentert som en relativt alvorlig forbrytelse med strenge straffereaksjoner. Hun viser utviklingen i mengden graffiti og tagging, hvordan politiet og Sporveien har organisert seg for å jobbe mot fenomenet, hvordan media har omtalt graffitimiljøet og hvordan kontrollpolitikken har vært i Sverige og Danmark.

Det som først og fremst kjennetegner boka er at den presenterer forskning for alle. Sjøl for oss som ikke har studert kriminologi og som har et litt anstrengt forhold til forskningsrapporter med mer enn to tabeller med statistikk, er denne boka interessant og lett tilgjengelig. Og det er befriende deilig med forskere som klarer å ha en mening samtidig som de driver etterrettelig arbeid. Det er ikke på noe tidspunkt tvil om hvor Høigårds sympati ligger, heller ikke at hun er sterkt kritisk til maktas forsøk på å kvele ungdomskulturen. Men det betyr også at hun kommer et skritt lenger enn «nøytrale» forskere hadde klart. Fordi hun tar standpunkt, er boka et godt utgangspunkt for konfrontasjon av egne holdninger og oppfatninger.

Høigård har intervjuet et uhorvelig antall taggere, og deres kommentarer er tatt med gjennom hele boka, noe som gjør den lettlest og morsom. I tillegg er det en omfattende billedseksjon på nesten 80 sider i midten av boka som viser norsk og utenlandsk graffiti fra sin beste side.

Det er mange fallgruver når man skal skrive en slik bok, men Gategallerier og Cecilie Høigård hopper elegant over alle sammen. Gategallerier er et mesterverk og en bok som bør lede an i en diskusjon om vårt forhold til de som reker rundt med sprayboks og tusj i lomma, og maktas reaksjoner på deres streker.

Graffitimaleren Coderock skriver i sin omtale av Gategallerier at boka «er en burner, en masterpiece, en top-to-bottom whole train malt på den vanskeligste yarden. Oi oi! Boka er en massiv øyeåpner, jeg ser graffitiens og storsamfunnets kultur i dens egentlige, fortidde og forvridde perspektiv.»

Bokomtale

av Mathias Bismo

Sheldon Rampton og John Stauber har skrevet en interessant bok om slaget om Irak.

De har bakgrunn fra PR Watch, og de har i den forbindelse tidligere skrevet bøker om løgnene og propagandaen som omgir forståelsen av forurensningssituasjonen og matvaresikkerheten i USA. På samme måte som de i disse bøkene viste hva som lå bak og hvordan propagandaen slår gjennom på disse feltene, viser de her hvordan den nye amerikanske kolonialismen har fått full aksept hos flertallet i den amerikanske befolkningen.

Boka gir et godt innblikk i amerikansk massemedia, myndigheter, pressgrupper og pr-industri, samt sammenhengen mellom disse ulike. Et godt eksempel er Iraqi National Congress (INC), som i dag er den fremste partneren i den irakiske quisling-regjeringen. Dette var en gruppe som ble opprettet som en pressgruppe overfor amerikanske myndigheter i 1992 av John W. Rendon, en pr-ekspert som tidligere hadde jobbet for president Jimmy Carter og presidentkandidat Michael Dukakis. Ved hjelp av Rendon og Committee for the Liberation of Iraq, nok en pressgruppe bestående av både demokrater og republikanere, har imidlertid INC fått et ry som en mikstur av et irakisk ANC (derav navnet) og en eksilregjering av den typen som residerte i USA under andre verdenskrig.

Et annet sentralt moment er betydningen av ulike private og halvoffentlige press- og «forsknings»-institusjoner. Project for a New American Century var kanskje den mest kjente pressgruppen for angrepet på Irak. De var og er imidlertid ikke alene. Av andre grupper kan nevnes Committee for the Liberation of Iraq, Center for Strategic and International Studies og The Hudson Institute. Det som kjennetegner disse, er både deres nærhet til den politiske makta med flere senatorer og folk tilknyttet regjeringen blant de sentrale ideologene og til amerikansk corporate media.

Corporate media, på sin side, har sine egne mekanismer for å bringe opposisjonen til taushet. Ett eksempel er flere tv-kanalers konsekvente bruk av «The Liberation of Iraq» som vignett til innslag om krigen. Et annet eksempel er de mest krigshisserske kanalenes, i særdeleshet Fox News, neo-konservative allierte og deres pressgrupper som systematisk brukes mot andre medier som ikke opptrer like ekstremt som Fox News, blant annet CNN, som etter europeisk målestokk neppe kan regnes som en maktkritisk kanal. De senere årenes kraftige monopolisering av media har gjort dette enda enklere. Da radionettverket Clear Channel forbød sine ansatte å spille plater med Dixie Chicks, en countrygruppe som gikk mot krigen, og til og med sa opp folk som overså dette forbudet, var det et kraftig signal fra USAs største radioselskap, som eier omtrent halvparten av landets radiostasjoner, om at det å være mot krigen ikke er akseptabelt.

Flere amerikanske krigsmotstandere har blitt positivt overrasket når de har kommet til Europa og sett hvor åpen debatten er her, sammenlignet med i hjemlandet. I hele Europa var det et flertall mot angrepet i befolkningen. Det var ikke tilfellet i USA. Rampton og Staubers bok er fremfor alt en god forklaring på hvorfor det kunne bli så ulike resultater – svaret er en enormt kraftig og altomfattende maktkonstellasjon som (ennå) ikke finnes i Europa.

The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Globalisering av økonomien og en globalisert kapital blir overalt i verden presentert som et nytt fenomen, og ikke bare det, et nytt fenomen som alle må forholde seg til, ellers vil det gå veldig galt. Det sies ikke så mye om hvem det vil gå bra eller dårlig for under den globaliseringa som råder i dag.

Men la oss gå litt tilbake til i historia:

Allerede i 1916 skrev Lenin sitt verk Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen, der han tar for seg trekk som kjennetegner det han og mange økonomer kalte for imperialisme rundt 1900-tallet:

• Konsentrasjonen av produksjon og monopoler.
• Konsentrasjon av bankene og deres nye rolle.
• Hvordan konsentrasjonen av produksjon og de monopolene som oppstår av dette og det at bankene smelter sammen og/eller vokser sammen med industrien, fører til at finanskapitalen oppstår.
• Kapitaleksporten (også til entydige spekulasjonsformål dvs. uten å gå til produksjonsformål) blir viktigere enn vareeksporten.
• Verden deles opp mellom kapitalistiske sammenslutninger.
• Oppdelinga av verden mellom stormaktene.

Lenin kommer til konklusjonen at imperialismen er et særskilt stadium i kapitalismen, at imperialisme betyr snylting og fører til kapitalismens oppråtning, at imperialisme er ei enorm opphoping av kapital i noen få land. Han skriver: «Kapitaleksporten, som er en av de vesentligste økonomiske vilkåra for imperialismen, isolerer rentenistene (dvs. de som lever av aksjeutbytte. O.S.S.) enda mer fullstendig fra produksjonen og setter snylterstemplet på hele det landet som lever av å utbytte arbeidet i flere oversjøiske land og kolonier.»

Norge har i dag en oljefond på over 600 milliarder kroner som det er meningen først og fremst skal investeres utenfor landet.

I en slik stat påvirker dette alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder, og særskilt virker det inn på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen, hvordan et lag av proletariatet blir borgerliggjort til å ha samme interesser som sitt borgerskap.

Lenin ser også hvilke forhold de forskjellige klassene har til imperialismen: De eiendomsbesittende klassene går over til imperialismen, borgerlige lærde og skribenter som vanligvis ender opp med å forsvare imperialismen i en noe tilslørt form – ved å se på detaljer som for eksempel nødvendigheten av å overvåke truster og banker istedenfor å innrømme hvor latterlig ideen om å reformere de grunnleggende trekka ved imperialismen er.

Lenin ser også på hvordan imperialisme gjennom nyoppdelingene av verden, fører til krig. Ifølge hans analyse er imperialismen i sin økonomiske kjerne monopolkapitalisme. Som de viktigste utslaga av monopolkapitalismen nevner han:

• Monopolene oppstår på et svært høyt utviklingstrinn av konsentrasjonen av produksjonen.
• Monopolene har framskyndet erobringa av de viktigste råstoffkildene.
• Monopolene har sprunget ut av bankene.
• Monopolene har vokst fram av kolonipolitikken (Jeg vil tilføye: Kan også vokse fram av eksporten av kapital fra et land som ikke har kolonier.)

Konklusjonen min er at det fenomenet som presenteres som «globalisering» av verdensøkonomien og en globalisert kapital, ikke er noe nytt. Det samsvarer med de trekka ved kapitalismen som Lenin, Hobson, Hilferding m.fl. fant for hundre år siden. «Globalisering» er bare en ny måte å beskrive imperialismen i dag på, uten å snakke om utbytting eller klasser eller imperialisme og undertrykte land. Det høres mer teknisk ut, akkurat som kirurgisk bombing: Det høres ut som noe som er bra, i hvert fall for den som utfører inngrepet. Det brukes også for å disiplinere arbeiderklassen og regjeringene i alle land: Globalisering betyr rein markedsøkonomi og at alle tilpasser seg dette for den hellige konkurransens skyld.

På 1800-tallet mente de fleste borgerlige økonomer i Europa at fri konkurranse var en naturlov. Siden vokste nettopp monopolene fram. Den frie konkurransen forsvant, verden ble oppdelt og det ble enda mindre fri konkurranse, og når verden var oppdelt og noen av imperialistmaktene ville ha mer, tvang en ny oppdeling av verden seg fram, og vi fikk den første verdenskrigen.

Utbrudd

Etter denne krigen fikk vi den første sosialistiske staten i verdenshistorien, Sovjetunionen. Samtidig tvang seierherrene tyskerne til å betale umulige summer. Det skapte en økonomisk umulig situasjon og et ønske om revansje som ble brukt av nazismen i mellomkrigstiden. Den monopolstøttete nazismen i Tyskland ønsket seg på nytt en oppdeling av verden.

De fleste økonomier fungerte ut fra prinsippet om minst mulig statlig innblanding, helt til Keynes på 1930-tallet ga en oppskrift for en tredje vei mellom fullstendig fri markedskapitalisme og sosialistiske planøkonomi, for å muliggjøre at kapitalismen kunne styre unna de verste konjunkturutslaga av den kapitalistisk økonomien.

Den andre verdenskrigen førte til en del reguleringsavtaler, gjenoppbygginga i flere land i Europa var mer eller mindre prega av planøkonomi i en eller annen form. USA står som det største imperialistiske landet i verden, og vi har et eget marked blant de landene som definerte seg som sosialistiske. Dvs. at det i verden eksisterer to hovedformer for økonomi: den kapitalistiske og den sosialistiske.

Etter kort tid viste det seg at det var et nytt lag som styrte Sovjet, og at sovjetstaten ble en åpen sosialimperialistisk stat: en statskapitalisme som ble styrt av et lag som hadde den reelle makta og som tenkte på egne interesser. Sovjet ønska seg også en nyoppdeling av verden, og satsa på det militære planet. Sovjet utvikla seg til å bli USAs fremste konkurrent. Vi fikk epoken med de to supermaktene.

Samtidig ønsket kapitalen i Europa å styrke seg, og begynner arbeidet med Kull- og stålunionen, som utviklet seg til Romatraktaten, EF og deretter EU. Utgangspunktet for hele avtalen var å styrke monopolene i Europa for å ta opp konkurransen med de to store. I en periode var kampen mellom USA og Sovjet så skjerpa at en verdenskrig kunne brutt ut.

Imidlertid kollapset Sovjet, blant annet på grunn av ensidig militær satsing og relativt mindre på økonomien.

Samling – til strid

Etter Sovjets kollaps og åpninga av Kina sin økonomi ble verdensøkonomien «ens» igjen. På en måte kan vi si at vi går tilbake til tida før den første verdenskrigen – med det viktige tillegget at den kapitalistiske produksjonsmåten nå når inn i de fleste kriker og kroker på vår jord. I geografisk forstand er globalisering derfor en treffende betegnelse. Men som vi har vært inne på, følger de økonomiske konsekvensene av denne globaliseringa kapitalismens egne lover. Konkurranse og monopolisering øker, klasseskillene blir større så vel innad i landene som mellom de rikeste og fattigste landene. Arbeiderklassen vokser i antall, men den andelen den får av rikdommen den skaper, minker samtidig med at faglige rettigheter angripes. Vårt besøk i Sør-Amerika høsten 2002 ga oss anledning til å se hvordan dette slår ut her. Vi prøver å vise dette i de følgende artiklene og reportasjene.

av Asbjørn Wahl

Det var viktige grunner til at store deler av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da velferdsstaten ble kjempet fram.

Konkurranseutsetting av offentlige tjenester har blitt et hett stridstema. Det er sterke økonomiske interesser involvert i kampen. Servicebedriftenes Landsforening (SBL) – med støtte fra NHO – driver et kampanjepreget arbeid for å fremme de økonomiske interessene til sine medlemsbedrifter på dette området. Det overrasker oss ikke, etter som det er det de er betalt for, men vi reagerer når de prøver å dekke over disse snevre egeninteressene med at konkurranseutsetting er til beste for samfunnet, brukerne og de ansatte.

Konkrete enkeltsaker er selvfølgelig viktige i denne sammenhengen, men saken har enda større dimensjoner. Hva vil skje med et samfunn der utførelsen av offentlige tjenester i økende grad overtas av private selskaper med høyest mulig avkastning av investert kapital, som sitt fremste mål?

Mange av medlemsbedriftene i SBL, særlig de små og mellomstore, vil nok også oppdage etter hvert at konkurranseutsetting ikke er noen gylden vei til ekspansjon og velstand. All erfaring tyder nemlig på at når et helt område av offentlige tjenester legges ut på anbud i et land, skjer det en usedvanlig rask omstrukturerings- og konsolideringsprosess. Etter 5-7 år kontrolleres hele markedet av 3-5 selskaper – i hovedsak multinasjonale konserner.

Konkurranseutsetting og privatisering

Konkurranseutsetting er ikke privatisering, er et av tilhengernes hovedbudskap. Privatisering skjer hvis det offentlige sier fra seg hele ansvaret for en virksomhet, heter det, mens i tilfellet konkurranseutsetting beholder jo det offentlige ansvaret – så vel for at tjenestene blir utført som at de blir finansiert, og det er jo riktig.

Dette er først og fremst en taktisk kamp. Tilhengerne av konkurranseutsetting vet godt at det ikke er noen entusiasme i det norske folk for privatisering. Det blir derfor viktig å unngå dette belastede begrepet. Slik har også påstanden om at konkurranseutsetting ikke er privatisering blitt fellesideologisk tankegods i den norske konsulentverden – og langt inn i rekken av rådmenn og lokalpolitikere.

Vi har ingen problemer med å se at konkurranseutsetting og det privatiseringsbegrepet SBL opererer med, er to ulike former for privatisering, men det er også det det er. Konkurranseutsetting har blitt den viktigste metoden for å privatisere i våre kommuner og fylker. Utførelsen av tjenesten privatiseres, noe som blant annet innbefatter at de ansatte overføres til privat sektor. Ofte gjelder det også utstyr og bygninger. Og det får store konsekvenser – for brukerne så vel som for de ansatte.

Del av en større kamp

Kampen om konkurranseutsetting gjelder noe langt mer enn om et sykehjem skal legges ut på anbud. Det er heller ikke først og fremst et spørsmål om svakheter i de offentlige tjenesteytelsene. Vi vet alle at slike eksisterer – i form av byråkrati, dårlig organisering og ledelse, samt underfinansiering. Spørsmålet er hvordan vi skal løse slike problemer og videreutvikle de offentlige tjenestene. I siste instans gjelder det hvilket samfunn vi vil ha.

Det var viktige grunner til at store deler av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da velferdsstaten ble kjempet fram. Den frie markedsøkonomiens opp- og nedturer, kriser og sammenbrudd, skapte utrygghet og nød i store folkegrupper. Det var ønsket om og behovet for større sosial sikkerhet og økonomisk trygghet som lå bak kampen om en velferdsstat og en sterk offentlig sektor. Grunnleggende samfunnsmessige tjenester skulle være en tilgjengelig og lik rettighet for alle – frikoplet fra markedets fluktuasjoner og selskapenes evige jakt etter profitt.

Slik har det da også fungert. Velferdsstaten og den sterke satsingen på at det offentlige skulle stå ansvarlig for så vel finansiering som utførelse av sentrale samfunnsoppgaver, bidro til å øke stabiliteten i hele økonomien. Samtidig skapte den på kort tid en sosial utjevning og økonomisk trygghet for folk som er uten sidestykke i historien. Sånn sett har denne kampen for kollektive løsninger bidratt mer enn noe annet til enkeltindividets frigjøring i moderne tid. Dette skjedde ikke bare fordi velferdsordninger ble bygd ut, men også fordi en omfattende offentlig sektor bidro til å begrense markedskreftenes maktutøvelse i samfunnet.

De siste par tiårene har denne utviklingstrenden snudd. Av grunner det ikke er mulig å komme inn på her, ble etterkrigstidas økonomiske modell med sterk politisk styring og markedsregulering nedkjempet politisk og ideologisk. Det ble satt i gang en massiv nyliberal offensiv. Kapitalkontroll og faste vekslingskurser ble avviklet, en voldsom spekulasjonsøkonomi vokste fram, multinasjonale selskaper fikk grønt lys og velferdsordninger og offentlige tjenester ble satt under et formidabelt press. Kampen for privatisering og konkurranseutsetting er en viktig del av denne markedsliberale offensiven.

Monopolisering

Dette ser vi klarest når vi studerer konsekvensene av konkurranseutsetting i land, som har drevet det lenger enn oss. Der ser vi at når anbudssystemet tas i bruk i stort omfang innenfor et område, skjer det en bemerkelsesverdig rask monopoliseringsprosess på privat side. I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at fem selskaper kontrollerte 60 prosent av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Det tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65 prosent. Konsentrasjonen er enda sterkere i dag. Å tro at «dette vil ikke skje her i landet», er en illusjonspolitikk som mangler grunnlag i virkeligheten.

Da anbud ble innført i kollektivtrafikken i Sverige, tok det 6-7 år å omstrukturere bransjen fra en skog av små, lokale selskaper (mellom 250 og 300) til dagens situasjon med tre dominerende konserner, som kontrollerer over 2/3 av markedet. To av selskapene, Swebus og Linjebuss, ble raskt overtatt av multinasjonale selskaper. I Danmark har vi sett den samme utviklingen de siste få årene, og i Frankrike utenom Paris er kollektivtrafikken for nesten 100 prosents vedkommende i hendene på fire store og pengesterke holdingselskaper.

Også på internasjonalt nivå får vi denne massive konsentrasjonen. Vannforsyning er et godt eksempel. Der dominerer nå seks multinasjonale selskaper hele det markedet som er privatisert og lagt ut på anbud – redusert fra 11 selskaper for bare noen få år siden. De to franske gigantene Vivendi og Suez-Lyonnaise leder an. Innen renovasjon domineres verdensmarkedet av kun fire selskaper – inkludert de to nevnte franske, henholdsvis gjennom datterselskapene Onyx (som også eier Norges største renovasjonsselskap, Norsk Gjenvinning) og Sita. Det var åtte selskaper for noen få år siden, men de fire andre har blitt spist av de gjenværende gigantene. Både innen kollektivtrafikk og energi foregår den samme konsentrasjonen. Resultatet av anbudssystemet er med andre ord ikke økt konkurranse, men økt monopolisering.

På mange områder foregår det en stilltiende fordeling av markedene mellom slike multinasjonale konserner. De er flinke til å redusere konkurransen seg imellom, legge inn underbud for å konkurrere ut de små selskapene – og blir etter hvert mektige motparter til kommuner og fylker som har gjort seg avhengige av disse selskapene fordi de har solgt ut sine egne virksomheter og kvittet seg med egenkompetansen. Dette burde vel være et tankekors også for SBLs små og mellomstore bedrifter.

Lønnsomt for det offentlige?

Fra SBLs side propaganderes det nå landet over – i alle medier – at norske kommuner og fylker kan spare minst 10 prosent på konkurranseutsetting. Sjenerøst regner de ut innsparingspotensialene for kommune etter kommune. Denne lettvinte omgangen med økonomien i anbudsprosjekter minner mer enn noe annet om «tenk på et tall»-leken.

At man i enkelte situasjoner kan spare penger gjennom konkurranseutsetting, er ikke umulig, slik lønns- og arbeidsforholdene settes under press, antall ansatte kuttes ned og arbeidsintensiteten økes. Vi har imidlertid fått svært få dokumenterte eksempler på det. Eksempler på kreativ bokføring, der de politikere og byråkrater som står bak konkurranseutsettingen skal «bevise» sin suksess, har vi imidlertid sett en del av. Alle de kostnader som er bundet til selve anbudsprosessen (transaksjonskostnadene), selve anbudsapparatet (bestillerenheten), omstillingskostnader og det kontrollapparat som det er nødvendig å bygge opp på kommunalt hold etter anbudstildeling, holdes imidlertid konsekvent utenfor regnskapene.

En svensk undersøkelse for noen år siden påviste at dette kunne dreie seg om alt fra 6 til 20 prosent av kontraktsummen. Når det private selskapet i tillegg skal ha minst 5 prosent avkastning på sin kapital, skal det altså en formidabel kostnadsreduksjon til for at det skal bli billigere for det offentlige. Vi bør også reise spørsmål ved hva det koster en kommune å overta virksomheter som private selskaper trekker seg fra i kontraktperioden, slik vi har sett flere eksempler på i inn- og utland – senest når det gjelder Vinderen sykehjem i Oslo.

På helsa løs for arbeidstakerne

At innsparinger på et sted i budsjettet kan komme som økte utgifter et annet sted i samfunnsregnskapet, er en annen konsekvens av at konkurranse innføres på stadig flere områder i arbeidslivet. Tidligere direktør i Oslo kommunes renovasjonsselskap, Miljøtransport, Ole Skytterholm, uttrykte dette slik i bladet Kretsløpet nr 5, 1998: «Jeg tror på konkurranse, men medaljen har en bakside. (…) Mer generelt vil jeg si at innsatskravene nå er blitt slik at husrenovasjon bare er en jobb for yngre mennesker. (…) Det er jo ingen vits i å spare noen kroner på renovasjonen dersom utgiftene kommer dobbelt tilbake på trygdebudsjettet.»

I en evaluering som Econ nylig gjorde for Trondheim kommune etter at store deler av renovasjonen i kommunen ble konkurranseutsatt for noen år siden, konkluderes det med at: «Innføring av kildesortering og anbudskonkurranse innen renovasjon har vært god forretning for Trondheim kommune, men renovatørene har betalt med dårligere arbeidsmiljø og høyere sykefravær.» (Adresseavisen 15. oktober 2002.)

Dette er en helt entydig erfaring fra arbeidstakernes side. Mens politikere og byråkrater har lært seg klisjeen om at det dreier seg om å «jobbe smartere – ikke hardere», er det nettopp intensivering av arbeidet arbeidstakerne rapporterer tilbake. Særlig innenfor renhold, som sannsynligvis er det området i samfunnet som er mest konkurranseutsatt, og som i denne sammenhengen er svært lett å kontrollere, skjer det rutinemessig at folk etter konkurranseutsetting får større areal å holde rent på kortere tid – og oftest til lavere lønn (når pensjonsordninger regnes inn), og det i et yrke hvor uføretrygding allerede på forhånd er den mest vanlige måten å avslutte yrkeskarrieren på.

Så har vi da også fått en brutalisering av arbeidslivet som støter stadig større grupper ut av arbeidsmarkedet og over på uføretrygd og andre ordninger. En slik rå og kynisk bruk-og-kast-holdning til arbeidsfolk møter de ansattes organisasjoner i økende grad – ikke minst etter som konkurranseutsetting brer om seg i kommune-Norge.

Til brukernes beste?

Meningsmålinger har aldri vist noe massivt krav fra befolkningen om privatisering eller konkurranseutsetting – snarere tvert imot. Mange konkrete eksempler underbygger dette. Ved overfor nevnte konkurranseutsetting av renovasjonen i Trondheim var det til og med en omfattende underskriftsaksjon fra brukernes side med krav om å få beholde den gode kommunale tjenesten de hadde. De ble ikke hørt! Etter at storparten av renovasjonen i Oslo ble konkurranseutsatt, økte klagene fra brukerne formidabelt. Det tyder i alle fall ikke på at hovedsiktemålet er å sette brukerne i sentrum.

Eksemplene på dårlige erfaringer fra bruk av konkurranseutsetting – både fra inn- og utland – kunne fylt mange sider, men dette kretsmesterskapet i gode og dårlige erfaringer har i seg selv begrenset betydning. Dessuten har dårlige erfaringer ikke vist seg å ha synderlig innflytelse på tilhengerne av konkurranseutsetting. Det er heller ikke slik at det blir krise og problemer straks anbudssystemet fører til at et privat selskap overtar offentlige tjenester – det skulle nå bare mangle. Det er imidlertid skremmende mange skandaler og negative erfaringer forbundet med konkurranseutsetting av offentlige tjenester – verden over. Vi kan ikke eksperimentere med folks grunnleggende rettigheter og behov på denne måten. Når lønnsomhet er det avgjørende, blir det fort problemer. Det har sine konsekvenser å innføre profittmotivet i de offentlige velferdstjenestene.

Hva skal man så gjøre med de mange svakhetene som finnes i måten de offentlige tjenestene utføres på? Jo, selvfølgelig, man må arbeide systematisk for å fjerne dem, for å gjøre tjenestene bedre, styrke finansieringen, der det er problemet, fjerne unødvendig byråkrati og endre stivnede organisasjonsformer, definere nærmere kvalitet og mål, trekke brukerne av tjenestene sterkere inn i prosessen, utvikle lederkompetanse og engasjere arbeidstakernes kunnskap, innsikt og kreativitet – ikke bare i bordtalene, men også i praksis. Omstilling og utvikling av offentlig sektor er høyst nødvendig.

I vårt samfunn, med et høyt utviklet kunnskapsnivå om organisasjoner, ledelsesmodeller, incitamenter og demokratisk medvirkning kan det umulig skorte på innsikt og kompetanse. Konkurranseutsetting er ikke noe nødvendig alternativ, men resultat av endrede maktforhold i samfunnet. Norsk kommuneforbund har inngått avtaler med tre såkalte «modellkommuner» med sikte på å styrke og forbedre de kommunale tjenestene, bidra til mer effektiv ressursanvendelse og sikre kvalitet og standard på tjenestene gjennom internt utviklings- og omstillingsarbeid. Det er et nedenfra-og-opp prosjekt, der medarbeidernes kunnskap, innsikt og erfaringer mobiliseres.

Foreløpige evalueringer viser entydige, positive resultat – en vinn-vinn-vinn situasjon for kommunen så vel som for brukere og ansatte. Det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende hvordan tilhengerne av konkurranseutsetting og privatisering både avviser og neglisjerer disse erfaringene. Det bekrefter mer enn mye annet at det er et politisk-ideologisk korstog de er ute i – og en økonomisk kamp, selvfølgelig, der gigantiske, multinasjonale selskaper kjemper om å få sugerør inn i de offentlige pengebingene.

av Erling Folkvord

Når SV omtalar seg som «sosialistisk parti med en visjon om et samfunn uten klasseskiller» kan partiet samanliknast med ein Meny-butikk som sel harskt kvalfett med innpakning og pris som om det var Tine meierismør.

Det er drygt 42 år sia leiinga i Arbeidarpartiet ekskluderte Finn Gustavsen og fem andre rett etter at daverande Orientering i februar 1961 hadde åpna spaltane for å drøfte ideen om eit nytt parti. Når enkelte meiningsmålingar no viser at Ap og SV har om lag like stor oppslutning, er det grunn til å stille spørsmålet om kva slags parti dagens SV er.

Mangt har endra seg. Vekeavisa Orientering, som vart grunnlagt i 1953, har vorti til Ny Tid. Sosialistisk Folkeparti, som vart danna på ein landskonferanse 15. april 1961, vart i 1975 til Sosialistisk Venstreparti, etter ein mellomperiode som Sosialistisk Valforbund i etterkant av den første EU-kampen tidleg på 1970-talet.

Denne artikkelen er ikkje på noko vis meint som historieskriving. Eg skal prøve å samanlikne SV sine ord og SV sine handlingar i dag, utan å bruke mange adjektiv. Om handlingane er annsleis enn orda, meiner eg at handlingane uttrykker det verkelege grunnsynet eller verdigrunnlaget til eit parti, anten partiet er SV, Høgre, RV eller AKP. Eg tok med dei innleiande årstala berre for å minne om at vi som berre ser dagens SV, og bør hugse at dei som grunnla partiet var modige personar som i slutten av McCarthy-tida utfordra den servile underdanigheta under amerikansk imperialisme som var rådande i Arbeidarpartiet.

Eg har delt opp artikkelen slik:

• Del 1: Kort om programdokumenta
• Del 2: Kort blikk på SV sin politiske praksis i nokre store spørsmål
• Del 3: Eit forsøk på konklusjon

Eg nemner få eksempel, men har prøvd å finne fram til slikt som er representativt for det SV som no midtsommars 2003 er på veg mot høgare valoppslutning enn partiet har fått nokon gong før.

Del 1: Kort om programdokumenta

SV sitt politiske arbeid er tufta på Prinsipprogrammet, Arbeidsprogrammet 2002-2005 og Valgmanifest 2003.

Prinsipprogrammet

Prinsipprogrammet seier at:

Sosialistisk Venstreparti vil forandre verden. Vi ønsker et sosialistisk samfunn bygget på andre interesser og verdier og andre behov enn de kapitalismen fremmer: (…)

SVs visjon er at kapitalisme og uhemma markedskrefter erstattes av solidaritet, rettferdig fordeling, miljøhensyn og utvida økonomisk og politisk demokrati.» (…)

«Tenk deg et Norge og en verden i utvikling – i retning disse målene. Om du tenker deg et samfunn med økologisk balanse, med en økonomi som ikke vokser utover naturens grenser, med menneskelig mangfold og samhold, med rettferdig fordeling, med arbeid for alle, med utvida demokrati, – da ser du framtidsvisjonene for den sosialisme SV vil utvikle.»

Ordet revolusjon finst to gonger i prinsipprogrammet, under avsnittet «Teknologi og ressursbruk»:

«Kapitalismen har fremmet en sammenhengende kjede av teknologiske revolusjoner fra dampmaskinen på 1700-tallet til data- og bioteknologien i dag. De teknologiske revolusjonene og den vitenskapelige utviklinga, som er grunnlaget for disse, skjer stadig raskere.»

I strategikapitlet, «Veien fram», slår programmet fast at «Endring vil ikke skje brått, men ved et bevisst valg av utviklingsretning». I beskrivinga av dei mange eksempla historia har sett på at kapitalistklassen har drukna sosialistiske forsøk i blod, blir det ikkje brukt store ord:

«Sosialismen nås bare om den støttes av flertallet, på demokratisk vis. Men samtidig viser erfaringer at de som mister sine privilegier ofte yter motstand. En metode er kapitalflukt og trusler om å legge ned arbeidsplasser. I noen land har vi sett kaos skapt med overlegg og voldsbruk. Sosialister må møte slik sabotasje med å spre bevissthet om denne faren, ved god organisering og ved å bruke de nødvendige demokratiske midlene til å forsvare de skansene som er vunnet.»

Ut over dette finst det inga beskriving eller drøfting av dei problema som er knytt til å omdanne eit kapitalistisk samfunn til eit sosialistisk samfunn.

Arbeidsprogrammet 2002-2005

Innleiinga til Arbeidsprogrammet nøyer seg ikkje med sosialisme. Her blir det klasselause samfunnet lansert:

«SV er et sosialistisk parti med en visjon om et samfunn uten klasseskiller og sosial urettferdighet. Vi tar derfor sikte på en grunnleggende endring av samfunnet.

Vi legger vekt på økologisk helhetssyn, desentralisering og forsvar av enkeltmenneskenes rettigheter. Vi vil ta tilbake politisk styring som markedspolitikerne har gitt fra seg, og arbeide for at flere mennesker deltar i viktige beslutninger. (…)

SV vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre samfunn utenfor det parlamentariske systemet, som fag-, miljø-, student- og kvinnebevegelsen. Vi vil erstatte pengemakt med folkemakt.

Dagens markedsliberalistiske systemet må erstattes av et sosialistisk samfunn der råderetten over ressursene er underlagt demokratisk styring. Et slikt samfunn, bygget på folkestyre på alle plan, er SVs mål og retningsgivende for alt vårt arbeid.»

Det er naturleg at eit arbeidsprogram for ein fireårsperiode ikkje drøfter dei uløyste problema som er knytt til det å avskaffe kapitalismen og innføre sosialisme. Men når dette heller ikkje er drøfta i prinsipprogrammet, blir jo første og siste del av dette sitatet, ei samling vakre, men luftige ord utan fundament. Når innleiinga til arbeidsprogrammet tar «sikte på en grunnleggende endring av samfunnet», så betyr nok ikkje dette ei revolusjonær omveltning der kapitalistklassen mister kontrollen med statsapparatet. Å tolke noko slikt inn i programmet er urimeleg, anten ein Høgre-politikar gjer det for å svarte SV eller ein SU-ar gjer det i beste meining for å fiffe opp den raude profilen.

Valmanifestet 2003

Valmanifestet er det kortaste programdokumentet. Det er eit moderne dokument. Verken ordet arbeidar eller sosialisme er nemnt. Ordet «frihet» er til gjengjeld nemnt 21 gonger og «moderne» og «moderne kommune» er andre språklege gjengangarar.

«Vi vil ha en jevnere fordeling mellom samfunnsklassene, kjønnene og geografiske områder. Rettferdig fordeling kan kun skapes av at det er penger i felleskassa. Rettferdig skatt er derfor helt nødvendig for å skape et godt samfunn.»

At ordet frihet går igjen, betyr ikkje nødvendigvis at arbeidarar, fiskarar, småbrukarar og funskjonærar skal bli friare. Eit eksempel: «Større frihet for kommunene til selv å bestemme nivået på kommuneskatten.» Så vidt eg kan skjøne, betyr dette at SV har tenkt ut og lansert ein Høgre-parole før Høgre rakk å gjere det sjøl.

Manifestet er prega av det som er trendy språk- og begrepsbruk i den marknadstilpassa politiske eliten i dag. Eit eksempel: «Kvalitetsutvikling i kommunene skal sikres. Fokus på kvalitet og sammenligning av kvalitet i og mellom kommunene skal gi bedre tjenester.» Dette siste er så langt eg kjenner det, rein Høgre-retorikk som Høgre lanserte først. Det finst ikkje utvikla måleverkty som gjer det muleg å samanlikne kvaliteten på omsorgstenester mellom ulike tenestestader eller mellom kommuner. Men mange såkalla kvalitetsmålingsverkty gir inntrykk av at dette er muleg. Høgre-ordførarar bruker den slags for alt det er verdt i alskens privatiserings- og konkurranseutsetjingssamanhengar.

Ei oppsummering

Ordbruken i desse programma spriker. Programma inneheld nokså lausrivne enkeltord og enkeltbegrep som er dei same som blir brukt i for eksempel RV og AKP sine program. SV sine programdokument er for sosialisme og for mange viktige enkeltkrav som står i absolutt motsetning til den rådande marknadsliberale politikken. Men programma seier ingenting om korleis dagens klassedelte samfunn skal kunne bli omdanna til det framtidssamfunnet «uten klasseskiller og sosial urettferdighet» som er SVs visjon. Det nyaste dokumentet, Valmanifest 2003, er prega av trendy mediaspråk og inneheld enkeltstandpunkt, som høver godt i hop med A- og H-regjeringane sin politikk for å strupe kommuneøkonomien.

Del 2: Kort blikk på SV sin politiske praksis
i nokre store spørsmål

SV har hatt eller har utøvande makt i fleire kommunar. Og partileiinga satsar på regjeringsmakt om to år, samtidig som SV ifølgje programmet:

«… vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre samfunn utenfor det parlamentariske systemet, som fag-, miljø-, student- og kvinnebevegelsen.»

Men eit utsagn frå Kristin Halvorsen like etter valet i 1993 tyder på at ikkje alle synst dette arbeidsfeltet er like viktig. Før utjamningsmandata var fordelt, stod Halvorsen utan plass i Stortinget. I eit intervju i NRK snakka ho slik om framtida:

«Jeg må tenke gjennom livet mitt, og må innrømme at jeg vurderer å trekke meg fra politikken. Grasrotpolitikk frister lite etter fire år i finanskomiteen». (1)

2.1: Med USA og Nato i krig for imperialistiske interesser

30 år etter at SF vart stifta, ga SV full støtte til USA som brukte Golfkrigen i 1991 til omfattande øydeleggjing av innlandsk infrastruktur i Irak, som vassforsyning, vassrenseanlegg osv. Den amerikanske militæretterretninga oppsummerte i februar 1991 at «forholda er nå gunstige for utbrudd av smittsomme sjukdommer, særlig i større byområder som omfattes av koalisjonens bombing». (2) Denne rapporten var ikkje offentleg kjend da, men det var lett å sjå at krigen var ein del av USAs langsiktige, imperialistiske strategi.

Det har no gått nesten åtte år sia daverande partileiar Solheim i desember 1995 markerte eit nytt SV-syn på Nato. I ei innstilling frå utanrikskomiteen i Stortinget slo SV fast at:

«… Nato-samarbeidet forblir ankeret i norsk sikkerhetspolitikk. (…) Gjennom nye og bedre virkemidler kan Nato bidra til framveksten av et stabilt og tillitskapende sikkerhetssystem for hele Europa. (…) Alliansen må fortsatt være det sentrale forum for konsultasjoner om sikkerhetspolitiske spørsmål av interesse for de allierte …»

SV var og med på understrekinga av at «Norge støtter Natos arbeid med utvidelsesspørsmålet». (3)

Drygt tre år seinare vart mykje av skytset retta mot Erik Solheim personleg da store delar av grunnplanet i SV i mars 1999 protesterte mot SVs ja til Nato-krigen mot Jugoslavia. Den personlege innrettinga av kritikken illustrerte etter mitt syn at kritikarane ikkje gjekk djupt nok inn i den omleggjinga som var på gang i SV si internasjonale orientering. Berre 3 stortingsrepresentantar frå SV var mot at Noreg skulle delta i krigen. Men den nye partileiaren var glitrande presis da ho konfronterte landsmøtet:

«Problemet for dere er ikke at Erik (Solheim) er for krigen. Problemet for dere er at jeg er enig med Erik.»

Kristin Halvorsen kunne ikkje ha formulert SV sitt dilemma stort klårare enn ho gjorde da. Det fanst ingen krigsmotstandar i SV som kunne utfordre Halvorsen i kampen om leiarvervet.

Fire år etter landsmøtet som var så delt i synet på krigen mot Jugoslavia, har SV eit program som uttrykker eit tvetydig syn på Nato:

«SV går imot oppbygging av nye maktblokker, Natos atomstrategi, og går inn for at Nato avvikles til fordel for et alleuropeisk sikkerhetssystem. Dersom det viser seg at dette ikke er mulig, må Norge gå ut av Nato.» (Utheva av E.F.)

Etter utvidinga er vel Nato nokså nær å vere det som blir kalla eit alleuropeisk sikkerhetssystem. Samtidig vil eg tru at dei fleste av verdas folk og statar ser på Nato som eit imperialistisk militærapparat som blir styrt frå USA.

Etter at SV støtta Nato-krigen mot Jugoslavia gjekk det drygt to år før vi opplevde 11. september 2001. Dagen etter vart den utvida utanriksomiteen i Stortinget innkalla for å drøfte terroråtaket på Pentagon og World Trade Center. Mang ein sjokkert antiimperialist i SV måtte konstatere at partileiar Kristin Halvorsen stod saman med A og H og FrP om at aksjonen skulle utløyse mottiltak etter artikkel 5 i Nato-pakta, den såkalla «alle for ein»-paragrafen. Denne paragrafen hadde aldri vori brukt før. Men Nato-tilhengjarar hadde alltid sagt at den var tenkt brukt dersom eit Nato-land vart utsett frå militært åtak frå ein annan stat.

Halvorsens ja til å bruke artikkel 5 skapte strid i eit SV som i valet eit par dagar før hadde fått ei kraftig utviding av stortingsgruppa si. Striden førte til at SV skilde lag med dei andre stortingspartia da USA starta krigen mot Afghanistan i oktober. SV støtta ikkje det amerikanske åtaket.

Men i april 2002 var tida komen for at Stortinget skulle godkjenne finansieringa av norsk krigsinnsats i Afghanistan. Eg synst SVs tvetydige standpunkt da er verdt eit nøye studium, særleg sett i lys av striden i SV i september 2001.

Innstillinga frå Forsvarskomiteen viser kva standpunkt partia tok. SVs mann i Forsvarskomiteen, Bjørklund, var enig med dei andre partia, unntatt i spørsmålet om å løyve 272 millionar til den delen av dei norske styrkane som skulle stå direkte under amerikansk kommando i aksjon «Enduring freedom».

SV og resten av forsvarskomiteen var «enig i at norske allianseforpliktelser gjør det nødvendig at Norge bidrar til kampen mot internasjonal terrorisme. Komiteen støtter Regjeringens syn på at merutgifter knyttet til Forsvarets terrorberedskap og internasjonal deltakelse som det redegjøres for i proposisjonen, må dekkes ved økning av statsbudsjettet for 2002.»

Ein mindretalsmerknad frå Bjørklund kan oppfattast som eit lite spark til partileiar Kristin Halvorsen, utan at eg veit om det var meint slik:

«Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Nato erklærte angrepet på USA som en artikkel 5-situasjon, uten at medlemslandene hadde mulighet til å drøfte dette mer inngående. Dette medlem viser til at dette var første gang i alliansens historie at artikkel 5 har kommet til anvendelse, og mener det er grunn til å stille spørsmål ved måten beslutningen ble tatt på.»

Bjørklund meinte vidare «at det er problematisk om norske styrker deltar i kamphandlinger hvor målet er likvidasjon av flest mulig, eller å pågripe fanger i henhold til amerikansk praksis som innebærer en lav forpliktelse i forhold til Genèvekonvensjonen, eller utlevering til strafferegimer som innebærer bruk av tortur og/eller dødsstraff.»

Konklusjonen hans vart dermed å seie JA til dei nødvendige tilleggsløyvingane unntatt dei 272 millionane til «de norske styrkene som deltar i Enduring Freedom». Men SV sin motstand mot denne innsatsen var ikkje djupare enn at Bjørklund samtidig oppfordra regjeringa til «å legge fram forslag til inndekning av utgiftene til det norske bidraget til Enduring Freedom innenfor forsvarsbudsjettet for 2002». (4)

Dette gir inntrykk av at SV kunne sett annleis på norske styrker under amerikansk kommando, om det hadde vorti finansiert ved kutt i det innanlandske forsvarsbudsjettet. Kva grunn skulle SV elles ha for å rette ei slik oppfordring til regjeringa?

SVs konklusjon vart altså eit hårfint nei til den delen av den norske krigsstyrken i Afghanistan som står under direkte amerikansk kommando. Det er neppe like lett for afghanarane å sjå skilnad på dei ulike framande styrkene som okkuperer landet. Dei to frå den norske okkupasjonsstyrken i Afghanistan som hittil har komi heim med alvorlege skader, tilhøyrde så vidt eg har forstått, den delen av styrken som var finansiert med SV-støtte.

Konklusjonen er altså at SV har sagt ja til all norsk deltaking i angrepskrig utanlands etter 1990, unntatt den delen av dei norske styrkene i Afghanistan som vart stilt under amerikansk kommando. Mens eg har arbeidd med denne artikkelen, sende regjeringa Bondevik ein norsk okkupasjonsstyrke til Irak. Eg har ikkje funni ut om SV har eit offisielt syn på denne norske okkupasjonsstyrken. Eg har leita forgjeves etter offentlege politiske protestar frå SV.

Trass dette oppfattar mange SV anno 2003 som eit krigsmotstandarparti. Ettersom modig motstand mot Arbeidarpartiet si servile underordning under USA var ein sentral del av sjølve grunnlaget den gongen SF vart danna i 1961, synst eg det er stussleg å sjå at enkeltpersonar på venstrefløya i dagens SV argumenterer for at partiet ikkje må la Nato-spørsmålet stå i vegen for regjeringssamarbeid med Ap om to år.

2.2: WTO og Gats

Kritikk og negativ omtale at WTO (Verdas handelsorganisasjon) og Gats (Den allmenne avtalen om handel med tenester) finst fleire stader i SV-programma. Men den einaste gongen WTO-avtala har vori til brei behandling i Stortinget, sa SV eit rungande JA til WTO. Både blant SV-arar og folk flest er dette lite kjend.

Det skjedde i Stortinget 30. november 1994, to dagar etter folkerøystinga om medlemsskap i Europaunionen. Dette må vere eitt av dei største svika SV har begått. Den parlamentariske leiaren, Kjellbjørg Lunde var den som aller mest tydeleg varsla at det var på tide å leggje den aktive EU-kampen bak seg. Ho sa det slik:

«… og vi i SV er svært nøgde med resultatet av folkeavstemninga på måndag. Men no er vi tilbake i den politiske kvardagen, og nye krav blir stilte til oss alle. Det er no vi skal utnytte det beste i det nei som ble gitt på måndag.» (5)

Det var lett å sjå på andleta i stortingssalen at både regjeringa og stortingsfleirtalet som var for å lage eit marknadsliberalt internasjonalt handelsregime, men som hadde tapt folkerøystinga, gledde seg stort over at SV så lynraskt kom tilbake til den «politiske kvardagen». 36 timar etter at oppteljinga frå folkerøystinga var ferdig, viste SV seg som eit parti borgarskapet kan stole på. Berre to utbrytarar i SV si stortingsgruppe, Jorun Hageler og Magnar Sortåsløkken, røysta for RV-forslaget om å avvise WTO og tre andre internasjonale avtalar av same slag.

Denne stortingsbehandlinga er grunnlaget for seinare arbeid med Gats (Den almenne avtalen om handel med tenester). Hadde SV, og helst Sp og, sagt NEI, ville Gats-motstanden frå starten fått eit breiare grunnlag.

Eg har dei siste par åra møtt fleire dyktige Gats-motstandarar i SV som har trøbbel med å forstå den ullne og lite konkrete likegyldigheta dei møter i SV-leiinga når dei vil gjere NEI til WTO og Gats til ei politisk toppsak.

2.3: På veg mot eit diskre tja til EU/EØS?

Vi veit jo at SV framleis er mot både EU og EØS, og det er viktig for den komande EU-kampen at partiet ikkje går vekk frå desse standpunkta. Men det er få som hugser at SV heilt frå starten av varsla eit ja til det parlamentarisk leiar Kjellbjørg Lunde i 1989 kalla «ei kritisk tilpasning til EFs indre marknad». (6)

Eit par år etter EØS-avtalen vart vedtatt, behandla Stortinget 3. februar 1995 som ei prinsippsak. Regjeringa la fram ei lov om å avskaffe grensekontroll og samtidige innføre straffereglar for transportfirma som tar ulike transportpriser «alt etter godsets opprinnelses- eller bestemmelsesland». I tillegg ville regjeringa ha eit prinsippvedtak om at regjeringa for framtida kunne innføre nye EU-forordningar og EU-direktiv utan å gå vegen om Stortinget. Regjeringa sa som sant var at dette «vil også senere lette arbeidet med å gjennomføre eventuelle nye EØS-rettsakter på dette området i norsk lov». (7)

Dette stemte SV for, utan ein einaste kommentar. Og dette var lenge før SV stod åpent fram med ambisjonen om å bli regjeringsparti.

NEI-partia Sp og KrF har vist at det ikkje går an å vere regjeringsparti utan å vere villig til å administrere innføring av stadig nye lover som følgjer med EØS-avtalen. SP måtte i praksis leggje ned kampen mot EØS da dei vart regjeringsparti.

Når SV-leiinga vil i regjering med Ap, betyr det at dei og synst det er riktig å skrinleggje kampen for å få Norge ut av EØS. For ei norsk regjering finst det berre ein utgang frå EØS-avtalen, og det er innmelding i Europas Forente Stater.

2.4: Må kommunestyret vere lydig mot staten?

Dei norske regjeringane har siste tiåret hatt ein todelt politikk for å gi betre vekstvilkår for dei største kapitalistane: Den eine delen er tilrettelegging for imperialistisk ekspansjon utanlands og utanlandskrig i den grad det trengs for å verne «norske» eller allierte imperialistinteresser.

Den andre delen er struping av kommuneøkonomien og privatisering av mest muleg av offentleg sektor innanlands. Dei kallar det gjerne «å åpne offentleg sektor».

For å vurdere SV er det viktig å sjå på korleis partiet stiller seg til den innlandske delen av regjeringas politikk.

Frå valmanifestet har eg alt nemnt eit skatteeksempel som lover dårleg: «Større frihet for kommunene til selv å bestemme nivået på kommuneskatten.» Dette er ei linje for splitt og hersk mellom kommunane og står i 180 graders motsetning til krava frå Folkeaksjonen Velferd. Når denne SV-linja fram, blir dette enda vanskelegare å få til samhandling mellom kommunar som har såkalla «godt skattegrunnlag» og kommunar som ikkje har det.

I dag er kommunelova med juridisk tilbehør så snedig utvikla at det alltid vil vere «ulovleg» viss eit kommunestyre nektar å kutte budsjettet sitt så mykje som staten krev. Men SV sitt arbeidsprogram er jo klinkande klart:

«SV vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre samfunn utenfor det parlamentariske systemet, som fag-, miljø-, student- og kvinnebevegelsen. Vi vil erstatte pengemakt med folkemakt.»

Korleis praktiserer så SV dette? I all hovudsak er det sånn at SV sine kommunestyregrupper held seg innafor dei stadig trongare rammene som den statlege strupinga fører til.

Oslo bystyre behandla 18. juni i år eit forslag frå byrådet om å kutte budsjetta for 16 av dei 25 bydelane. Etter brei omtale i Aftenposten nokre dagar før, visste alle i bystyret at 14 av dei 16 bydelane var kraftig underbudsjettert før byrådet ba om nye kutt.

I denne situasjonen gjorde Oslo SV felles sak med FrP, Ap og byrådspartia og røysta for kutt i 16 bydelar med i alt ca. 81 millionar kroner. Dette er uttrykk for ein 110 prosents legalisme. Det er nemleg ikkje «ulovleg» å stemme i mot slike kutt. Såkalla «ulovleg» etter borgarskapet sine lover blir det først dersom det blir fleirtal i kommunestyret for å ha meir omfattande tenesteyting enn det dei statlege rammene tillet.

Men eit parti som stemmer mot slike kutt, og dermed stemmer for å oppretthalde fritidsklubbar, eldresenter og barnehagar, som berre kan oppretthaldast viss kommunestyret går på tvers av spareordrane frå staten, blir upopulært i den kommunale politikareliten.

Du finn dusinvis med slike SV-eksempel berre frå dei siste to åra: Fredrikstad, Tromsø, Alta, Odda, osv. osv. Om SV sine kommunestyregrupper i slike saker istaden hadde stemt saman med RV, ville det funka som ei oppmuntring til den folkelege forsvarskampen. No svekker dei istaden denne kampen, stikk i strid med ordlyden i sitt eige program.

2.5: Offentleg eigarskap til kraftverka og kraftnettet.

I SVs prinsipprogram kan vi lese at:

«Det offentlige skal stå for nødvendig infrastruktur – post, telekommunikasjoner, jernbaner, energi- og kraftforsyning o.l.»

Men da Fylkestinget i Østfold behandla forslag om å selje den delen av denne infrastrukturen som tilhøyrde Østfold Energi, ut av landet, stemte SV mot sitt eige program og saman med Ap, H, FrP og dei andre. Anne Steinsland frå RV vart einaste opposisjon. Det er tilsvarande eksempel rundt i landet, men det finst sjølvsagt og eksempel på at SV sine kommunestyregrupper har følgt programmet i spørsmålet om sal av kraftverk eller kraftnett.

2.6: Modernisering …

I SV sitt valmanifest står det at:

«Vi vil føre an når velferdssamfunnet skal moderniseres.

Politikere, innbyggere og ansatte i kommunene må sammen ta ansvar for samfunnsutviklingen. Kommunene må gis økonomisk handlingsrom til fornyelse. Privatisering og konkurranseutsetting er ikke svaret på utfordringene.»

Innhaldsmessig er dette avsnittet eit salig oppkok. Ordkombinasjonen «moderne kommune» som går igjen i manifestet, kan bety kva som helst.

For høgresida er opprettinga av nye, marknadsstyrte foretak eit viktig ledd i den moderniseringsprosessen som skal åpne kommunal sektor for privatisering. Ei ny foretaksform heiter KF. Det betyr Kommunalt foretak (8). Dette er 98 % likt eit AS. Kommunelovas § 68 pkt. 5, som SV røysta i mot i Stortinget, krev at alle styremøte i eit KF går for stengte dører viss ikkje kommunestyret har vedtatt noko anna. Neste steg, som er svært enkelt, er å omdanne KF-et til eit AS.

I Oslo bystyre kan det sjå ut som SV har vorti «meir moderne» i løpet av dei siste tre åra. Da Høgre-byrådet i desember 2000 foreslo å samle alle skolebygningane i Undervisningsbygg Oslo KF, sa SV nei. Dette foretaket skal drivast på kommersielt grunnlag, dvs. på same vis som eit eigedomselskap organisert som AS.

Men da byrådet sommaren 2002 gjekk vidare og foreslo ei tilsvarande oppretting av Omsorgsbygg Oslo KF, sa SV ja-takk. Alle barnehagebygga, sjukeheimsbygga osv. skal samlast i dette eigedomsforetaket som så skal leige ut lokala til kvar enkelt institusjon. Knut Even Lindsjørn formulerte SV sitt syn på dette i bystyret 11. juni 2002: «SV vil at Oslo kommune skal føre en aktiv og offensiv eiendomspolitikk. (…) Da tror SV at organisering i kommunale foretak kan være fornuftig. Kommunale foretak kan gi både en mer effektiv og selvstendig styring, samtidig som den ansvarsbegrensing som følger av den driftsformen sikrer nødvendig offentlig styring.»

2.7: Morsmålsundervisning

Det er no 12 år sia at SV for første gong vart med i byråd i Oslo. Den gongen stilte Oslo Ap under leiing av Rune Gerhardsen blant anna krav om at SV måtte gå med på å avvikle morsmålsundervisninga i grunnskolen. Hausten 1991 var det skarp usemje om dette i Oslo SV. Kari Pahle, som i 2003 er Oslo SV sin byrådsleiarkandidat, har fortald meg at ho den gongen var usamd i avviklinga av morsmålsundervisninga. Men Gerhardsen og Ap stod på sitt. Og SV bøygde av. Eit drygt år etterpå la A/SV-byrådet fram ein ny modell for undervisninga der morsmål for minoritetselevane vart redusert til å vere såkalla «redskapsspråk», altså berre eit hjelpemiddel for å lære norsk. Etter den tid har titusentals minoritetselevar i Oslo betalt stadig nye avdrag på denne delen av SVs inngangsbillett til byrådsmakt.

Del 3: Forsøk på ein konklusjon

Når dagens SV omtalar seg som «sosialistisk parti med en visjon om et samfunn uten klasseskiller» kan partiet samanliknast med ein Meny-butikk som sel harskt kvalfett med innpakning og pris som om det var Tine meierismør. Næringsmiddeltilsynet er for tida såpass oppegåande at verken Rimi, Rema eller Meny prøver seg på den slags, i alle fall ikkje i stor stil.

I politikken finst det ikkje noko næringsmiddeltilsyn. Det er tvert om slik at det å lyge og bløffe er ein kunst. Herskarklassen sine politikarar bruker store ressursar på å utvikle kunsten til stadig høgare nivå.

Det er i denne samanhengen at SV er mest skadeleg. Styringssystemet i Norge er slik at kvart einaste kommunestyre er tiltenkt rolla som «Erna Solbergs skrankepersonale», for å låne ei sjølbeskriving frå Ap-ordførarar Ola Svaet i Sel kommune. For folkeleg forsvarskamp gjer det ikkje så stor skade om FrP og H går inn i den rolla. Skaden blir større når det populære, sosialistiske SV slår lag med høgre-partia i kommunestyret. Mange blir desillusjonert. Ideen om at det likevel ikkje nyttar å slåst får ny næring kvar gong ei kommunestyregruppe i SV oppfører seg som «Erna Solbergs skrankepersonale».

Eg synst det i den komande valkampanja blir viktig å plukke sund den sosialistiske salsinnpakninga som leiinga i SV skjuler dei politiske handlingane sine bak. Denne sundplukkinga er ikkje enkel. Det har blant anna å gjere med at mange medlemmar og tillitsvalde i SV er i det vi kan kalle «god tru». Det er ikkje dei som skal plukkast sund. Dei er sosialistar og mange av dei deltar både i antiimperialistisk solidaritetsarbeid og i ulike folkelege forsvarsaksjonar. Men dei har ofte liten kunnskap om kva partiet verkeleg gjer i det Kjellbjørg Lunde så presist kalla «den politiske kvardagen».

Eg trur det blir særleg viktig å få til ein jovial og kameratsleg diskusjon med SU-aktivistar som er revolujonære både i tankar og ord og som og ønskjer å utvikle ein revolusjonær praksis og. Men for meg ser det til å vere nok av konkrete eksempel på at dei spenner bein både under sin eigen argumentasjon og det verdigrunnlaget dei sjølve står for, viss dei oppfordrar folk til å stemme SV eller organisere seg i SV.

Noter:

1) Intervju i NRK 15. september 1993, gjengitt i Verdens Gang 16. september 1993. [Tilbake]

2) Rapport fra US Defence Intelligence Agency i februar 1991, gjengitt på side 43 i Krigen mot Irak – motivene bak, utgitt av AKP og Røde Fane i 2003. [Tilbake]

3) Innst. S. nr. 88 (1995-96) om Samarbeidet i Atlanterhavspakta i 1994, side 2 og 3. [Tilbake]

4) Alle sitat er frå Forsvarskomiteens Innst. S. nr.119 (2001-2002) som handla om finansiering av tiltak mot terrorisme og norske styrker i Afghanistan. [Tilbake]

5) Forhandlinger i Stortinget 30. november 1994, side 1500. [Tilbake]

6) Stortingsreferat 20. november 1989. [Tilbake]

7) Sitatene i dette og i foregående avsnitt er fra Odelstingsproposisjon nr. 26 (1994-95). [Tilbake]

8) Reglane for denne nyskapinga finst i det nye kapitel 11 i Kommunelova som Stortinget vedtok 23. november 1998. SV gjorde framlegg om at styremøta skulle vere åpne. [Tilbake]

av Øyvin Aamodt

For tida er det populært å snakke om Mao Zedong som en av de store tyrannene i historia, som ansvarlig for massemord og undertrykking, sultedød og fanatisme. Jeg har nettopp igjen lest to bøker med et annet utgangspunkt.

På 1980- og inn i 1990-tallet ville en slik negativ beskrivelse blitt møtt med hoderisting og oppgitthet ganske langt inn i den borgelige kulturen. Da ble det skrevet bindsterke verk om «Asias syke mann» (Kina) som hadde begynt å friskne til, til et liv med mer verdighet og delvis innflytelse over egen hverdag.

Men ikke lenger. Nå er det ultraliberalismen som gjelder, og det er ganske få som ønsker å huske de positive resultatene av forsøkene på å skape sjølstendige, antiimperialistiske og mer eller mindre sosialistiske samfunn, – å nærme seg frihetens rike for de store folkemassene i noen av de fattigste områdene av verden.

Kina, en gang et altfor stort forbilde for mange, utvikler seg i feil retning. Det endelige symbolet på at det var galt fatt, kom med nedslaktinga på og ved Den himmelske freds plass og andre steder i Beijing i juni 1989. Samtidig leser vi stadig om den økonomiske veksten i Kina, om at landet kanskje er i ferd med å bli et nytt Singapore, et nytt økonomisk mirakel.

Jeg har nettopp igjen lest to bøker om hva som har skjedd i Kina siden Maos død i 1976. Hva som har skjedd med folks hverdag etter at Maos politiske linje tapte og Deng Xiaopengs vant:

Amerikaneren William Hinton, som fulgte Kinas utvikling tett fra før revolusjonen i 1949, skrev The Great Reversal i 1990. Hans amerikanske venn Robert Weil underviste på et universitet i Nordvest-Kina i 1993-94 og ga i 1996 ut boka Red Cat – White Cat.

Begge bøkene gir oss et innblikk i noe av det som skjedde av merkbare endringer for folks hverdag i løpet av 15-20 korte år. Ingen av disse bøkene er nye, men i en tid hvor det blir viktig å studere sosialismens fortjenester, ikke bare dens mørke sider, kan de være med på å tegne en bakgrunn og et grunnlag.

Bøkene beskjeftiger seg blant annet med forholdet mellom fattig og rik (hvor forskjellene øker dramatisk), med velferdsgoder (som forsvinner ettersom kollektivene blir oppløst som følge av privatiseringa på landsbygda), med utbyttinga av arbeiderklassen (hvor de økonomiske sonene langs kysten som blir pumpa fulle av utenlandsk kapital er spydspissene), og markedet som overtar mer og mer av tilbudet (særs tydelig innen helse- og omsorgssektoren).

Dengs gamle postulat om at det ikke spiller noen rolle om katten er hvit eller svart så lenge den fanger mus, blir tolket, og virkningene av tankegangen og det ideologiske grunnlaget blir beskrevet ut fra et klart maoistisk ståsted.

Dette er tankevekkende og lærerikt som en motvekt til dagens diskusjon omkring privatisering her hjemme og sørs økonomiske utviklingsmuligheter framover.

Det neste bør nå bli å studere forsøkene som er gjort på å utvikle grunnplanets innflytelse over økonomi og samfunnsliv. Hva kan vi ta med oss videre av dette når vi skal utvikle våre visjoner om en hjemlig sosialismemodell for det (for tida) steinrike og aggressivt imperialistiske Norge.

Les også:

• Siri Jensen: Rapport fra Beijing (Røde Fane nr 4, 1995)
• Pål Steigan: Kina 1999 – quo vadis? Rapport fra en studiereise desember 1998 (Røde Fane, bilag til nr 1, 1999)

av Marit Kvamme

«Uten etterspørsel, ingen handel. … Ekte mannfolk kjøper ikke sex. Sex for penger er umandig! Ekte mannfolk misbruker ikke kvinner og barn. Derfor har Ekte mannfolk et kollektivt ansvar som rollemodeller. Rollemodeller som tar avstand fra kjøp og salg av seksuelle tjenester og fra alt misbruk av kvinner og barn.»

Dette uttalte Thomas Alslev Christensen, avdelingssjef i Nordisk ministerråd. Anledninga var det avsluttande seminaret i den nordisk/baltiske kampanjen mot handel med kvinner og barn som fann stad i Riga i november 2002. Norge og sju andre land har teke del i dette samarbeidet i regi av Nordisk ministerråd. Målsettinga var å sette søkelys på den stadig aukande handelen med kvinner og barn frå dei baltiske landa til dei nordiske. Forebygging og hjelp til ofra var eitt tema, etterspørselen i dei nordiske landa eit anna, og tiltak for å bekjempe bakmennene, dei som rekrutterer, fraktar og organiserer handelen eit tredje tema.

Palermo-protokollen

Trafficking er handel med mennesker, og for å motarbeide denne handelen har FN utarbeidd «Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet» (2002). Protokollen er også kalla Palermo-protokollen.

Palermo-protokollens artikkel 3a definerer kva som skal reknast for handel med mennesker: «Rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller bruk av vold eller andre former for tvang, bortføring, bedrageri, forledelse, misbruk av myndighet eller av sårbar stilling, eller å gi eller motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke, fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, …» I artikkel 3b heiter det at «samtykke fra et offer for handel med mennesker til den tilsikta utnyttingen nevnt i bokstav a) i denne artikkel skal være uten betydning der noen av midlene nevnt i bokstav a i denne artikkel er brukt».

I det offentlege ordskiftet høyrer vi fleire, både representantar frå politiet og frå Pro-senteret uttale at mange av dei utanlandske jentene er her friviljug, at dei veit kva dei går til. Men dette er slett ikkje noko viktig argument. Å utnytte desse jentene si sårbare stilling er altså nok til at det er definert som trafficking, og er straffbart i høve til denne protokollen. Og samtykke frå ofre for slik handel skal vere utan betydning. Landa som har underteikna og ratifisert protokollen pliktar å tilpasse nasjonale lover og nasjonal politikk til denne og andre internasjonale avtalar.

Det er viktig å merke seg at FNs protokoll av 2000 bygger på FN-konvensjon av 1949. Dette er ein konvensjon for å fjerne handel med mennesker og utnyttelse av andres prostitusjon. Kvinnekonvensjonen CEDAW ratifiserte Norge i 1981. Kvinnekonvensjonen har som mål å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner.

«Konvensjonspartene skal treffe alle tjenlige tiltak, herunder i lovs form, for å gjøre slutt på enhver handel med kvinner og utnyttelse av kvinneprostitusjon.» (CEDAW, 1979)

Dei 8 deltakarlanda i det nordisk/baltiske samarbeidet har sett i verk ulike tiltak for å bekjempe trafficking. Dei fleste landa har utarbeidd, eller er i ferd med å utarbeide nasjonale handlingsplaner. Den danske handlingsplanen kom i desember 2002. Danmark skal bevilge 10 millionar danske kroner per år i tre år til arbeidet mot handel med kvinner. Utenlandske kvinner som er handla med til Danmark, skal få opphalde seg 15 dager i Danmark før dei vert sende ut av landet. Denne tida skal dei kunne få rådgiving og hjelp slik at tilbakeføring til heimlandet kan skje på best mogleg måte, og slik at kvinna unngår å verte handla med igjen. Samarbeid med institusjonar og organisasjonar i heimlandet skal lette heimsendinga. 15 dagar i Danmark skal altså hindre kvinna i å verte handla med igjen!

Vi veit at halliken/det kriminelle nettverket oppsøker kvinnene og deira familier, truar med vald og utfører vald, ikkje berre for å hindre kvinna i å vitne, men fordi dei faktisk tjener enorme summar på kvar jente dei klarer å lure, lokke, true til prostitusjon. (FN reknar omfanget av handelen til 5-7 billionar US dollar årleg.)

Dansk usynleggjering

Det mest augnefallande med den danske handlingsplanen er usynleggjeringa av den viktigaste aktøren i denne handelen, den danske mannen som kjøper kvinnene. Rett nok skal ei annonsekampanje freiste gjere mennene medvitne på om jenta dei kjøper er handla med over landegrensene, men er ho ikkje det, er handelen grei. For prostitusjonen i seg sjøl stiller ein ikkje spørsmål ved. Danske menn skal fortsatt ha rett til å kjøpe kvinner, berre dei ikkje er utanlandske og har teke seg inn i landet på ulovleg måte. Den norske handlingsplanen kjem i februar. Vert den lik danskane sin, har norske horekundar heller ingenting å frykte.

Dei nasjonale handlingsplanane skal gjenspegle ratifiseringa av Palermo-protokollen og andre underteikna protokollar. Å sjå til at dette skjer er eit ansvar både for politiske parti, kvinnerørsle og fagrørsle. Å kjenne innhaldet i protokollane er også viktig for å hindre medvetne eller umedvetne feiltolkningar av protokollane.

Kvinner og barn som er handla med er ofre for ei kriminell handling og skal handsamast deretter. Å handsame jentene som ulovlege immigrantar som skal skyssast ut av landet fortast mogleg, har vore norsk praksis til no. Dette er brot på FNs konvensjon av 2000!

Artikkel 6 i protokollen handlar om bistand og beskyttelse av ofre for slik handel. Tiltak som er lista opp er: hensiktsmessig husvære, rådgjeving og opplysning, medisinsk, psykologisk og materiell bistand, muligheter for sysselsetting, utdanning og opplæring, mulighet til å få erstatning for lidd skade.

Dette vil koste både tid og pengar, og kreve kompetanse. Dersom ein verkeleg meiner at ein vil gi kvinnene eit alternativ til, og hjelp til å kome seg ut av prostitusjon er tiltak nevnt i artikkel 6 naudsynte. Det må byggast opp kompetanse i det offentlege hjelpeapparatet lokalt og regionalt. Hjelpetiltaka må vere retta mot kvinner som lever i prostitusjon uavhengig av om dei er handla med over landegrenser eller rekruttert lokalt. Kvinner som lever i prostitusjon må sjølve vere sentrale aktørar i utforminga av hjelpetiltaka.

Artikkel 7 i FN-protokollen seier at kvar statspart skal vurdere å treffe lovmessige eller andre hensiktsmessige tiltak som gir ofre for handel med mennesker fortsatt opphald i landet, midlertidig eller varig, og at ein her skal ta humanitære og menneskelege hensyn.

Handel med kvinner med formål prostitusjon er ein del av den systematiske uretten som vert begått mot kvinner verda over fordi dei er kvinner. Handel med kvinner er dermed del av den kjønnsbaserte forfølginga. Kvinner som er handla med burde søke politisk asyl på grunnlag av kjønnsbasert forfølging. Rådgjevinga styresmaktene er forplikta til å gi, bør innehalde å opplyse om retten til å søke asyl.

Artikkel 9, punkt 4 nevner forebyggande tiltak. «Statspartene skal treffe tiltak, blant annet gjennom bilateralt eller multilateralt samarbeid, for å lindre forholdene som gjør personer, særlig kvinner og barn, sårbare for handel med mennesker, for eksempel fattigdom, underutvikling og mangel på like muligheter.»

Anstendig løn

Mange norske bedrifter etablerer seg i lavkostnadsland som dei baltiske statane, og den norske staten er gjerne med og hjelper til med slik etablering. Vi må kreve anstendige løns- og arbeidsforhold ved slik etablering. Norske bedrifter må ikkje bidra til at kvinner vert skyve ut av arbeidslivet, då vert dei medskuldige i å ha auka andelen fattige kvinner som i naud byrjar å selje kroppen sin.

Handel med kvinner har blitt ein industri som utnytte økonomisk krise og fattigdom i landa som kvinnene kjem frå, og vi har fått ein stadig aukande etterspørsel etter kvinner og barn i prostitusjon i dei rike mottakarlanda.

På midten av 90-talet utgjorde kvinnene i Russland og dei tidlegare sovjetrepublikkane 2/3 av dei arbeidsledige, og i enkelte regionar var 85 % av kvinnene arbeidsledige. I mange av disse landa, inkludert dei baltiske, har bruttonasjonalproduktet sunke med over 50 % på 1990-talet, og inntekta per innbygger har gått ned med 80 % (Zuckerman, 1999).

I ei gransking som Women’s issue Information center i Litauen la fram på konferanse i Vilnius i oktober, 2002, svarte 30 % av befolkninga at dei såg på seg sjølve som fattige, eller på grensa til å verte fattige.

Kombinasjonen av akutt økonomisk krise, at kvinner i stor grad har vorte arbeidsledige, og den raskt veksande sexindustrien har ført til enorm seksuell utnytting av økonomisk sårbare kvinner og barn frå dei nye uavhengige statane i Aust- og Sentral-Europa.

Globalisering av økonomien betyr også globalisering av sexindustrien, som har blitt ein industri utan grenser. Store og små nettverk opererer på tvers av grensene, rekrutterer aktivt jenter og kvinner frå landsbygda og frå gatene spesielt (som i Lilja 4-ever). Hotell, flyselskap, reiseselskap, drosjesjåførar, langtransportsjåførar og av og til korrupte styresmakter kan vere ein del av nettverket som rekrutterer. Nettverk står også klare i mottakarlanda som i Norge, bygger opp kundelister, fraktar jentene omkring, leier leiligheter. Annonsering, ofte via internett, blad, aviser og turistbrosjyrer har også stor betydning for at den seksuelle utnyttinga sprer seg over heile verda.

Det må stillast krav til nordmenn på reise i utlandet, enten det er som turistar eller i arbeid om at dei ikkje utnyttar nauden til fattige kvinner og opptrer som horekundar. Norge har innført etiske retningslinjer som forbyr kjøp av sex for statstilsette på tjenestereiser både i inn og utland. Desse retningslinjene må også gjelde for alle prosjekt/etableringar som på noko vis mottek statleg støtte. Neste tiltak bør vere å innføre lovforbud mot å kjøpe kvinner og barn for alle norske statsborgarar.

Kunden

Artikkel 9, punkt 5 omhandlar etterspørselsida, mennene som kjøper, og krev at statspartane skal vedta eller styrke lovgivingsmessige eller andre tiltak for å motvirke etterspørselen. «Det er etterspørselen som fremmer alle former for utnytting av personer, særlig kvinner og barn, som igjen fører til handel med mennesker.»

Dette er første gang ein internasjonal protokoll konkret nevner kunden, han som etterspør kvinner og barn, og faktisk også stadig yngre barn.(Det er ikkje pedofile som først og fremst etterspør småjenter, men heilt vanlege horekundar.)

Sverige er det einaste landet som til no har gjort det kriminelt å kjøpe kvinner for seksuell utnytting. Bot eller seks månaders fengsel er straffa. Kriminaliseringa kom etter lang tids debatt i det svenske samfunnet, og i dag meiner 80 % av den svenske befolkningen at prostitusjon er ein del av menns vald mot kvinner, og dei støttar derfor lova.

Den norske justisministeren har signalisert at Norge ikkje har tenkt å ta kundane. Han vil ta «dei store», hallikane og bakmennene. Det er nok mykje tøffare, det. Å få sperra inne ein ekte forbrytar, som tjener mange millionar på å lure og utnytte kvinner i nød. Politi og rettsvesen synes nok også at det ligg meir prestisje i dette enn å jakte på ein liten horekunde, ein vanleg mann som berre tilfredsstiller eit naturleg behov som han ellers ikkje kan få tilfredstilt. For at mannen har rett til å få tilfredsstilt sine såkalla seksuelle behov er nok ein rotfesta del av mannskulturen i alle land. Når Norge ikkje har så mange fattige, når våre eigne kvinner har andre valgmuligheiter, er det i tråd med same «kulturen» greit å importere fattige kvinner frå andre land, eller reise som sexturist til eit fattig land.

Debatten om trafficking og prostitusjon

Palermo-protokollen handlar om trafficking. Einskilde debattantar, med Pro-senteret i spissen, den danske handlingsplanen, den internasjonale pro-prostitusjonslobbyen, freistar sette eit skarpt skilje mellom trafficking og lokal prostitusjon. Alle er samde om at trafficking, handel med kvinner og barn over landegrensene, bør bekjempast. Men den lokale prostitusjonen er noko kvalitativt anna. Når det gjeld denne prostitusjonen gjeld det å sikre kvinnene best moglege vilkår, ordna arbeidsforhold, respekt og ikkje fordøming frå samfunnet, og ikkje legge hindringar i vegen for møtet mellom kvinna i prostitusjon og horekunden. Ut frå dette synet er kvinna som livnærer seg av prostitusjon på grunn av fattigdom i Latvia, og som ikkje har eit organisert nettverk bak seg, ikkje utsett for vald eller overgrep, og er heller ikkje offer for ei kriminell handling. Men dersom nokon fraktar henne til Norge eller eit anna land, er ho offer for kriminalitet. Og dersom den norske kunden reiser til Latvia og kjøper kroppen eller deler av kroppen til same kvinna, er det også greit, så lenge vi ikkje har ei lov som forbyr nettopp kjøpet.

Motstandarane av den svenske lova hevdar at kvinnene får det verre ved kriminalisering. Prostitusjonen vil gå under jorda. Kvinnene vil verte meir utsette for vald ved at det er dei værste kundane som blir igjen, medan «dei snille» kundane sluttar å kjøpe kvinner. Hjelpeorganisasjonar vil ikkje nå fram til jentene. Jentene vil verte delaktige i ei kriminell handling.

At prostitusjon går under jorda betyr at den vert meir usynleg, at den skjer innendørs. Men dette kan neppe vere noko viktig argument mot kriminalisering av kundar, så lenge mesteparten av prostitusjonen i dag skjer innandørs. 2/3 av prostitusjonen i Norge skjer innandørs, hevdar Liv Jessen (Dagbladet 14. desember 2002). I Danmark skjer 9/10 av prostitusjonen innandørs, hevdar Hanne Helth, nestleiar i REDEN, Danmark. Kontakt vert formidla gjennom aviser, internett og mobiltelefon. Dette skuldast den teknologiske utviklinga og skjer uavhengig av om kunden er kriminalisert eller ikkje.

Amerikanske undersøkingar viser at 80 % av kvinnene i prostitusjon opplever vald, og at kvinner i lokal prostitusjon opplever like mykje vald som kvinner som er handla med over landegrenser. (Janice Raymond, CATW, foredrag Stockholm, 5. november 2002). At så mange prostituerte opplever vald frå kundar og hallikar er eit alvorleg helseproblem og enda eit argument for forbod av kjøp.

Dersom kunde og prostituert kan gjere avtalar via annonser, telefon og internett kan vel også hjelpeorganisasjonar og styresmakter nå fram til jentene ved hjelp av denne teknologien? Dersom jentene vert borte frå gata er det vel ingen vits i at Pro-senteret eller andre fortsetter å tråle gatene?

Argumentet om at kvinnene vert delaktige i kriminell handling, og at vi dermed kriminaliserer kvinnene også, noko vi i utgangspunktet ikkje ynskjer, må vi ta på alvor. Men dersom utenlandske kvinner som er handla med over landegrensene utgjer ein stadig større del av dei prostituerte, er dei alt involvert i kriminell verksemd i og med at denne handelen vert rekna som del av den organiserte kriminaliteten. I Danmark er det ca. 7.000 kvinner i prostitusjonsindustrien. 2.000 av disse er utanlandske, og andelen utanlandske er aukande. (Hanne Helth, REDEN, Danmark.)

Når prostitusjon er ein føresetnad

Dersom kriminalisering av kjøp fører til at kundar forsvinn, har ein oppnådd det ein ville med lova – sjølv om det medfører at kvinner i prostitusjon i dag vil få større problem med å skaffe seg kundar. Men når kundane forsvinn, vil også fleire kvinner vere motiverte for å kome seg ut av prostitusjon. Rekrutteringa vil verte svekka. Norge vil ikkje vere noko attraktivt land for trafficking. Prostitusjon i eit land er i dag ein føresetnad for trafficking. Vil ein stanse trafficking må ein fjerne all prostitusjon. Og for oss er det målet. Ikkje å lette menns tilgang til kvinner dei kan kjøpe, men å hindre denne handelen.

Prostitusjon er skadeleg for dei kvinnene som livnærer seg av dette på kort og lang sikt. Prostitusjon er skadeleg for alle kvinner, for vår stilling i samfunnet, for noverande og komande generasjonar av kvinner. Kven av dei småjentene vi kjenner i dag, skal livnære seg av prostitusjon om 10 år? Blir det for vanskeleg å tenke seg sine eigne døtre i ein slik situajon, så er det kanskje greit å vite at i det vert stadig fleire fattige kvinner i andre land som kan forsyne våre søner, fedre og ektemenn med kroppar til salgs. Eller er det på tida å seie stopp – dette finn vi oss ikkje i! Louise Eek, forfattar av boka Spelat liv, levde som prostituert i fleire år. Ho seier i intervju med Aftonbladet 31. oktober 2002: «Prostitusjon er en våldtekt. … Klart du mår skit av att selja sex til flera okända men varenda dag … Känslan av att vara smutsig kommer från gubbarna som køper dig – inte samhället.»

Det er kunden som gjer skade – derfor er det kunden som bør verte handsama som kriminell. I tillegg må styresmaktene yte hjelp slik at kvinner kjem seg ut prostitusjon. Og straffene for hallikverksemd må verte langt strengare.

Referansar

• Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.
• Guide on the new UN protocol on trafficking in women. European Women’s Lobby, Coalition against Trafficking in Women m fl. 2001.
• Egen deltakelse i det nordisk/baltiske samarbeidet på vegne av Fokus og Kvinnefronten.
• How do we Support Women and Children to Escape Trafficking? The use of International Instruments. Janice Raymond, Professor Emirata, University of Massachusetts. Co-Executive Director, Coalition Against Trafficking in Women (CATW). Oktober 2002.
• «Den delte kropp.» Foredrag. Hanne Helth. Nestleder REDEN, Danmark, og prosjektansvarlig for trafficking, REDEN, 2002.
• Innspill til regjeringens handlingsplan. Kvinnefronten 2002.
• Innspill til regjeringens handlingsplan. Likestillingssenteret 2002.
• Spelat liv. Louise Eek. Atlas, Stockholm 2001.
• Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex. Annick Prieur og Arnhild Taksdal. Pax, Oslo 1989.
• Aftonbladet. Intervju Louise Eek, 31. oktober 2002.
• «Kvifor kriminalisere horekunden?» Liv Jessen. Dagbladet, 14. desember 2002.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Argentinerne gråter over den håpløse situasjonen landet er i. Likevel danser de sin tango.

Mange turister fra Latin-Amerika finner igjen veien til San Telmo, den gamle bydelen i Buenos Aires. Her er det marked på søndager og det finnes mange forretninger som selger varer til turister, restauranter og kafeer med og uten musikk. For tre år siden, da den argentinske pesoen var bundet til dollaren, like for like, var det for dyrt. I dag er en dollar lik 3,70 pesos.

Dette er ikke den eneste forskjellen fra 1999. Den åpne fattigdommen som ikke har kjennetegnet Argentina før, er svært synlig. Familien med det lille barnet som hver kveld kommer for å overnatte et par kvartaler fra Kongressen med bare plastikk til å ha over seg, har jeg aldri opplevd før i Buenos Aires sentrum.

Argentinerne er mildt sagt forbannet på den situasjonen de er kommet i. Hver dag sees uttrykk for motstand; småsparere som vil ha ut pengene, som myndighetene har bestemt skal forbli i banken. Andre slåss for at de pengene de satte inn lik 1 dollar, skal betales ut som det samme, og ikke til kurs av en dollar lik 3,70 pesos. Pensjonistene demonstrerer for sine pensjoner. Ikke minst demonstrerer de arbeidsløse for arbeid. Det å gå i spissen for en demonstrasjon med over 30.000 mennesker på en vanlig torsdag morgen, gjorde sterkt inntrykk. Den var innkalt av en av de tre fagbevegelsene CTA (Landsorganisasjonen for argentinske arbeidere) i samarbeid med landets nåværende største sosiale bevegelse, CCC (Den kjempende klassemessige strømningen), som myndighetene antar har over 100.000 medlemmer. Mange eldre langs veien klappet for demonstrasjonen, noen hentet fram bilder av Eva Perón, den legendariske Evita, mens andre sto stille og felte noen tårer. Demonstrasjonen gikk over 12 kilometer langs en av verdens lengste avenyer. Da toget stoppet opp ved en park i et middelklasseområde, kunne en se at parken var omdannet. Her solgte middelklassen sine eiendeler. Datafolk, flygere i det argentinske flyselskapet Aereolineas Argentinas, administrativt personell fra stat og næringsliv, alle solgte pyntegjenstander og bruksartikler for en billig penge.

Tiltroen til myndighetene er på et lavmål. Kongressen og Høyesterett har en diskusjon gående der de gjensidig har velfunderte anklager mot hverandre om uregelmessigheter og korrupsjon. Men saken blir nok løst i minnelighet innen «de styrendes familier». Politiets korrupsjonsskandaler blir flere og noen få blir det rettssak av – når det er uunngåelig på grunn av massebevegelsens krav og derpå følgende presseoppslag. En av de store sakene var politifolkene som slapp ut fanger om natta så de kunne rane folk og butikker, mot deling av byttet etterpå, og selvfølgelig under politiets beskyttelse.

Alt dette fører til at folks tillit til myndighetene er så lav at over 50 prosent er sikre på at de ikke vil stemme ved president- og kongressvalget og ytterligere 20 prosent er usikre.

Lula vant valget i Brasil og nå vil han satse sterkt på Mercosur (frihandelsområdet Brasil, Argentina, Paraguay, Uruguay) og hjelpe Argentina ut av den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Det blir ikke spesifisert hvordan. Besøk på et par av de cirka 300 okkuperte fabrikkene i Argentina ga større håp for framtida. Folk holder på å lære at de selv kan styre en bedrift på alle nivåer. Kravene fra okkupantene er forskjellige; noen krever at staten overtar arbeidsgiveransvaret, dersom fabrikken er slått konkurs, kreves at arbeiderne kan overta bedriften og eie selv. I denne bevegelsen kan folk som er interessert i å være med på å styre samfunnet i framtida, lære mye.

De stolte verftsarbeiderne i Rio Santiago, som okkuperte verftet og stoppet forsøket på privatisering, og derved nedlegging, forteller at de nå for første gang i historien har eksportert skip til Tyskland, og har flere bestillinger. De ønsker bestillinger fra Norge.

Det samme gjelder massebevegelsen for de arbeidsløse som fylker seg om CCC. Alle medlemmene deres som har fått de 150 pesos per måned (300 kroner) fra staten, etter kamper med harde virkemidler, forplikter seg i forhold til CCC til å arbeide i sitt boområde med samfunnsnyttig arbeid som de velger sammen med befolkningen gjennom rådsmøter. På denne måten er de med på å styre sine boområder hvor lokalmyndighetene ikke har noen penger.

Det internasjonale pengefondet har pålagt staten å skjære ned budsjettene til lokalmyndighetene, slik at disse ikke lenger har penger til å betale sine ansatte. Dette skal løse Argentinas økonomiske krise! Derfor har mange av provinsene, tilsvarende våre fylker, vært nesten konkurs i mange år. Der startet også kampene fra fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene lenge før desember 2001.

Akk, Argentina, tidligere velferdssamfunn, biffens, vinens og tangoens land, hva er skjedd? Vanlige argentinere sier sin mening: «Vi har gjort to feil: fulgt de korrupte lederne og fulgt påleggene fra Pengefondet og Verdensbanken. Nå må vi ikke følge disse påleggene mer.»

av Asbjørn Wahl

I Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregår det for tida forhandlinger om en avtale som kan få helt dramatiske konsekvenser for norske kommuner og fylkeskommuner.

Kommune-Norge er imidlertid ikke på noen som helst måte involvert i forhold til disse forhandlingene. Resultatet kan bli en ytterligere avdemokratisering, fjernstyring og markedsorientering av det kommunale tjenestetilbudet – og dermed svekking av de kommunale selvstyret. Derfor reagerer nå stadig flere kommuner og søsterorganisasjoner til KS mot disse forhandlingene i land etter land.

Det er Gats-avtalen det dreier seg om (General Agreement on Trade in Services – Generalavtalen om handel med tjenester). Denne ble inngått da WTO ble stiftet i 1994. Det var verdens første multinasjonale avtale om handel med tjenester. Tradisjonen tro ble den forhandlet fram i stor hemmelighet. Svært få her i landet vet om denne avtalen og hva den inneholder. Regjeringen er ikke særlig behjelpelig – så vel krav som tilbud i de pågående forhandlinger holdes hemmelig for så vel de folkevalgte som for befolkningen. Næringsorganisasjonene, derimot, tas med på råd.

I utgangspunktet omfatter avtalen alle former for tjenester, private som offentlige, og alle forvaltningsnivåer. Det helt spesielle med Gats-avtalen er imidlertid at det er de ulike lands regjeringer som i de konkrete forhandlingsrundene tilbyr hvilke tjenestesektorer som skal åpnes for fri, internasjonal konkurranse. Det trenger ikke være de samme sektorene i alle land, men det ligger i avtalens formålsparagraf at «medlemslandene skal, gjennom gjentakende forhandlingsrunder, arbeide for en gradvis økende liberalisering av tjenestesektoren».

Gats-avtalen baserer seg på det som er de grunnleggende pilarene i hele WTO, nemlig bestevilkårprinsippet, fri markedsadgang og nasjonal likebehandling (ikke-diskriminering). Bestevilkårsprinsippet medfører at de vilkår et land gir til et annet, må gis til alle andre medlemsland. Man kan eksempelvis ikke gi markedstilgang til utvalgte utviklingsland som et ledd i et utviklingsprosjekt. Nasjonal likebehandling innebærer at man ikke kan behandle et norsk selskap bedre enn et utenlandsk. Bestevilkårsprinsippet gjelder generelt i Gats-avtalen, mens fri markedsadgang og nasjonal likebehandling gjelder på de områdene hvor et land har forpliktet seg.

Noe av det mest dramatiske og oppsiktsvekkende ved avtalen er at når et land først har åpnet en tjenestesektor for fri etablering og fri konkurranse, så er det så godt som ingen vei tilbake. Avtalen er i praksis irreversibel. Det finnes teoretiske muligheter for å trekke tilbake en forpliktelse, som det heter (committment på engelsk), men først etter tre år, og det forutsettes enighet blant de (i dag) 144 medlemmene, og man er i så fall tvunget til å kompensere gjennom å åpne en tilsvarende annen del av sin tjenestesektor for fri konkurranse. Den totale mengden av liberaliseringer i et land kan altså ikke reduseres, annet enn i svært alvorlige krisesituasjoner, da helt bestemte unntaksbestemmelser kan iverksettes.

Dette betyr altså, som en konkret mulighet, at en markedsliberal regjering kan forplikte Norge til å åpne store deler av offentlig sektor for fri etablering og konkurranse, mens en etterfølgende regjering – med en annen politikk på dette området – ikke kan omgjøre det. Dette representerer en dramatisk innskrenking av demokratiet. Det er oppsiktsvekkende at ennå ingen på høyre side i politikken har tatt avstand fra dette. Selv om de er tilhengere av privatisering og markedsorientering, må det da være et demokratiproblem at situasjonen låses for all framtid – uten mulighet for demokratisk omgjøring av et annet politisk flertall?

Det eksisterer stor strid både om innhold og tolking av Gats-avtalen, ikke minst fordi den er relativt ny og uprøvd på mange områder. Et av de største stridspunktene gjelder muligheten for å beskytte offentlig virksomhet mot privatisering og markedsorientering, dersom myndighetene ønsker det. Det heter i avtalen at «med ‘tjenester’ menes enhver tjeneste i enhver sektor unntatt offentlige tjenester», og det høres jo tilforlatelig ut. Videre fastslås det imidlertid at «med ‘offentlige tjenester’ menes tjenester som verken ytes på kommersielle vilkår eller i konkurranse med andre tjenesteytere», og da blir jo situasjonen en helt annen. Hvilke offentlige tjenester er det som i dag ikke ytes i en eller annen form for «konkurranse med andre tjenesteytere»?

Ennå er det ikke slutt med problematiske sider ved denne avtalen. Et ytterligere område gjelder muligheten for politisk styring og offentlige reguleringer overhodet der avtalen kommer til anvendelse. Om offentlige reguleringer heter det at de ikke skal utgjøre unødvendige handelshindringer. Det krevers derfor at reguleringer (for eksempel innen sosiale forhold, miljø, arbeidsmiljø, arealplanlegging m.v.) ikke skal være «mer byrdefull enn nødvendig for å sikre tjenestens kvalitet». For å avgjøre dette foreslås det nå en nødvendighetstest som altså kan føre til krav fra WTO om at en regjering – eller en kommune, for den del – må omgjøre sine beslutninger i retning av mindre handelshindrende tiltak. Slik kan altså det politiske felt gradvis innskrenkes til fordel for handelsjuss og beslutninger i WTOs tvisteløsningspaneler.

Det er ikke slik at Gats-avtalen krever at offentlige tjenester privatiseres. Den legger imidlertid alt til rette for at dette skal kunne skje. Det er så å si avtalens indre logikk, eller for å si det med NHOs svenske søsterorganisasjon, Svenskt Näringsliv: «En framgangsrik ny Gats-forhandling kommer gjennom reduserte barrierer for tjenestehandel rent generelt til å øke det indre trykket på Sverige for at det skal åpne de offentlige monopolene for konkurranse.» Nasjonale og internasjonale næringsinteresser som ønsker å overta stadig økende andel av de offentlige tjenestene, presser for tida voldsomt på for at Gats-forhandlingene skal gjøre nettopp dette.

Etter hvert som innholdet og perspektivet i Gats-avtalen blir kjent, vokser motstanden fram i land etter land. Mange tror knapt sine egne øyner når de ser hvor dramatiske konsekvenser den kan få for offentlige tjenester og mulighetene for demokratisk styring av våre samfunn. Internasjonalt er det i ferd med å bygge seg opp en formidabel kampanje mot avtalen. Kommunesektoren har gått sterkt inn i denne kampanjen i flere land. Det er altså ikke bare Sør-Trøndelag fylkesting (kritisk Gats-vedtak på sitt møte i desember) som reagerer. I Canada har over 70 kommuner vedtatt kritiske uttalelser. Søsterorganisasjonene til KS i Canada, Storbritannia og Australia reagerer sterkt og utfordrer sine regjeringer. Ballen kastes herved til KS og til kommune-Norge.

av Gavan McCormack

Bortføringer og raketter i Pyongyang; planer og posisjoner i Washington og Tokyo, mens Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK) søker å overleve. Utsiktene i Nordøst-Asia mot den kalde krigens siste front og den neste kampen mot Ondskapens Akse.

Washington har valgt DPRK som sin fiende av folket nummer to, den gamle «geriljastaten», hvis grunnleggende myter og nasjonale identitet ble smidd i tredveårene, gjennom væpnet motstand mot brutal japansk kolonialisme – seinere herdet gjennom et halvt århundre Kald Krig, etter at den sto i mot USA i 1953. Gjennomsyret av monolittisme, fremmedfiendtlighet og lederdyrking, har DPRK aldri demobilisert. Det opprettholder en stående hær på nærmere en million, spredd langs den demilitariserte sonen, som ligger drøye fem mil nord for Seoul. Bare blant konvensjonelle våpen teller den over 3.000 tanks, 11.000 artillerienheter, 850 kampfly og en krigsflåte på 430 skip.(1) Velkjent som den høyest industrialiserte regionen på halvøya før USAs teppebombing under Korea-krigen, og mens den overgikk den sør-koreanske republikken i vekst gjennom femti- og sekstitallet, har DPRKs manglende investeringer i kapitalverdier de siste årtiene ført til at industrien bryter sammen, i beste fall har den blitt gammelmodig. Energisektoren og produksjonen av kjemisk gjødsel har blitt særlig hardt rammet. Sistnevnte er avgjørende for matproduksjonen i dette landet som i hovedsak er et fjelland. Fra midten av nittiårene har flommer og matmangel ført til sosial og økonomisk nød.

Likevel, som når våren åpner en frossen elv, kan forandring skje med et lenge innmurt system; plutselig, voldsomt og på uforutsigbare måter. Valget av Kim Dae Jung som president i Sør Korea i 1997 – hans «solskinnspolitikk» som brøt med tiårs fiendtlighet i forhold til Nord – ga det beleirede DPRK en anledning til å gi åpning for hardt tiltrengte kapitalinvesteringer. Pyongyang gikk inn i forhandlinger, stolte, men nervøst sårbare, samtidig som de var svært bevisste på at deres militære styrke kunne være et forhandlingskort. I juni 2000 reiste Kim Dae Jung nordover, til et historisk møte med Kim Jong Il. Begge forpliktet seg til sosialt, økonomisk og kulturelt samarbeid, og i en atmosfære av euforiske forventninger, la de et grunnlag for en gjensidig prosess mot gjenforening.

Hyundai begynte oppbyggingen av en spesiell økonomisk sone ved Kaesong, like nord for den demilitariserte sonen. Et felles turistprosjekt ble åpnet ved Kumgang-fjellet, et hellig sted i koreansk kultur. Det ble startet minerydding langs den demilitariserte sonen, og jernbanespor ble reparert. DPRK normaliserte forholdet til en rekke land, deriblant mesteparten av landene i Vest-Europa og Australia. Nordkoreanske tjenestemenn ble sendt rundt i verden på jakt etter utviklingsmodeller og teknisk assistanse. Kim reiste selv til Shanghai i januar 2001, til Beijing i mai samme år, og deretter til Russland i august. Et nytt økonomisk sone-prosjekt ble satt i gang i Sinuiju, ved Yalu-elva på grensen til Kina. Meningen var å opprette en lukket kapitalistisk sone, åpen for internasjonal finans, handel, industri, avansert teknologi, turisme og ferie, med US dollar som valuta og med egen uavhengig lovgivning og eget juridisk og administrativt apparat. Den eksisterende befolkningen på en halv million mennesker skulle omplasseres. (2) I juli 2002 gikk startskuddet for et økonomisk reformprogram etter kinesisk modell. Rasjoneringen ble opphevet, priser og lønninger gikk opp, ganget med atten, mens prisen som bøndene fikk for ris ble ganget med fem hundre. Husleie og betaling for tjenester ble for første gang tatt i bruk. Valutaen ble devaluert til en sjuendedel av tidligere nominell verdi. Fra det fastsatte forholdet på 2,20 won til en dollar gikk det på svartebørsmarkedet opp til nærmere 150 won. (3)

Men det stadig tettere nettet av forbindelser mellom de to Korea-statene – en viss gjenforening av atskilte familier hadde også funnet sted – utviklet seg samtidig med stadig mer anspente tilstander i internasjonale forhold: En verdensøkonomi på vei nedover, hardere konkurranse mellom Kina og Japan, og en ny amerikansk administrasjon på vei inn, som allerede avslørte en målsetting om mer direkte overhøyhet innenfor regionen. Med skjerpingen av USAs politikk etter 11. september, kom erklæringen om at Nord-Korea ble betraktet som én av tre innen Ondskapens akse, offentliggjort ved Bush sin tale om nasjonens tilstand i januar 2002. Og, sammen med Irak, fikk det stemplet «røverstater» i september 2002, i dokumentet kalt Strategi for nasjonal sikkerhet. Imens gikk Kim Dae Jungs femårige presidenttid mot slutten, i en myr av korrupsjon, ved valget i desember 2002. Blant kandidatene som lå an til å erstatte ham, fantes særlig den konservative Lee Hoi Chang fra «Det store nasjonale partiet», som sto for en langt hardere retorikk i forhold til Nord-Korea.

I dette mer fiendtlige landskapet, virket det som Pyongyang-ledelsen konkluderte med at det viktigste målet nå måtte være normalisering av forholdet til Tokyo og Washington – dets tidligere okkupanter, og de som hadde ødelagt deres sivile infrastruktur. I oktober 2001 ble det sendt ut følere mot Japan, med forslag om forhandlinger. Forsiktige diplomatiske utvekslinger kom i gang. Minst tretti møter mellom nord-koreanske og japanske diplomater fulgte i løpet av det påfølgende året, hvor de nærmet seg temmelig følsomme spørsmål: Fra Pyongyangs side spørsmålet om beklagelse og erstatning for uhyrlighetene utført av Japan i løpet av den førti år lange okkupasjonen av halvøya, fra 1905 til 1945, fra Tokyos side spørsmålet om nord-koreanske spionskips krenkelser av japansk territorialfarvann, og mistanken om at omtrent et dusin japanere var blitt bortført av DPRK. I løpet av sommeren 2002 ble det oppnådd enighet om de viktigste prinsippene, og regien ble lagt for Koizumis besøk i Pyongyang i september.

Beklagelsenes toppmøte

Det var et anspent møte. Det er blitt sagt at Koizumi tok med seg sin egen bento matboks. Samme kveld, på flyet tilbake til Tokyo, var den fortsatt uåpnet. Kim Jong Il og hans gjest kom sammen for å snakke, ikke for å spise. De hadde tydeligvis heller ikke utført de dype rituelle bukkene.(4) I stedet var møtet preget av utveksling av beklagelser, som ikke var likeverdige. Koizumi formulerte seg nokså oppskriftsmessig ved å si:

«Fra japansk side anerkjenner vi, i ydmykhet, de historiske fakta, at Japan forårsaket enorme ødeleggelser og lidelser for det koreanske folket, gjennom sitt tidligere kolonistyre, og gir uttrykk for dyp anger og unnskyldning fra vårt hjerte.» (5)

Formuleringen – praktisk talt identisk med den som ble framsatt i samtalene mellom Japan og Sør-Korea i 1998 – var akseptabel for Tokyo-byråkratiet, nettopp fordi den ikke inneholdt juridiske implikasjoner, og kunne sees som mer eller mindre overflatisk. Japan hadde i lang tid motsatt seg krav om erstatninger som normalt kunne følge etter et utrykk som «unnskyldning fra vårt hjerte», og kom til forhandlingsbordet i Pyongyang utelukkende etter forsikringer om at det ikke ville komme noen erstatningskrav. Kim Jong Il la vekk det synet som Nord-Korea lenge hadde stått på, at koloniregimet var et ulovlig overgrep, opprettholdt gjennom militærmakt, og gikk inn på det japanske synet at det lå innenfor internasjonal rett. Det er allerede mange, selv i Sør-Korea, som ser dette som at en mulighet for Korea som helhet ble kastet bort .(6)

For egen del kastet imidlertid Kim Jong Il seg ut i en ganske usedvanlig serie unnskyldninger, ved å innrømme bortføring av rundt et dusin japanske sivile i løpet av sytti- og åttiårene, deriblant en kvinnelig skoleelev, en skjønnhetsekspert, en kokk, tre kjærlighetspar (plukket opp på avsidesliggende strender) og flere studenter på tur i Europa. Alle var blitt ført til Pyongyang, enten for å undervise nord-koreanske sikkerhetsagenter i japansk, eller for at identiteten deres kunne brukes ved operasjoner i Sør-Korea, Japan eller andre steder. Enkelte elementer innenfor en spesiell del av statsapparatet hadde hengitt seg til fanatisme og tørst etter heder og ære, forklarte Kim Jong Il. I følge japanske regjeringskilder var det sannsynligvis «Rom 35» som var ansvarlig for bortføringene – tidligere «Koreas arbeiderpartis oversjøiske sikkerhetsdepartement». En annen enhet, kalt Seksjon 56, styrt av Koreas arbeiderpartis departement for eksterne forbindelser, antas å stå bak bortføringene fra Europa. Men, i en stat hvor lederen utøver full og ubestridt autoritet, er det liten tvil om hvor ansvaret i siste instans ligger. (7)

Innrømmelsene hadde derfor historisk betydning. En russisk observatør kommenterte det slik: «I en totalitær stat rører en unnskyldning ved selve basisen i statssystemet. Følelsen av krise er så sterk i Nord-Korea at de ikke hadde noen annen mulighet enn å ta denne sjansen.» (8) Men etter å ha innrømmet disse tilfellene, blir Kim Jong Il uunngåelig mistenkt for flere. De japanske myndighetene har lenge knyttet Rom 35 og dets forgjengere til geriljaangrepet i 1968 på det Blå Huset – presidentresidensen til ROK (Sør-Korea), til et bombeangrep i Rangoon i 1983 som drepte flere medlemmer av en sør-koreansk delegasjon til Myanmar, og til eksplosjonen ombord i Korean Airlines rute 859 over Andamanhavet i 1987, hvor 115 mennesker omkom. Til sjuende og sist vil innrømmelsen også ha betydning for Kim Jong Ils problemer med å opprettholde autoriteten i sitt eget rike. Det er unødvendig å fortelle at verken bortføringene, spionskipene eller Kims beklagelse ble omtalt i nord-koreanske media. Samtalene ble framstilt som en triumf. Den japanske statsministeren hadde kommet til Pyongyang for endelig å beklage grusomhetene seksti år tidligere, og takket være Kims usedvanlige intellekt og ressursstyrke, kunne det nå ventes at normale forbindelser ville bli gjenopptatt.

Før eller seinere vil imidlertid andre versjoner av det som foregikk 17. september komme i omløp. Japansk pågang for å få åpen tilgang til undersøkelser rundt skjebnen til de bortførte, vil skape fortgang i en slik prosess. Det vil vise seg om et regime som er så knyttet til bildet av dets hersker, kan overleve et slikt tap av ansikt: Omdanningen fra å være en halvgud ved navn «Kjære leder», til å bli en hardt presset politiker, befengt med feil, som innrømmer slike kriminelle handlinger – og attpåtil overfor japanerne.

Det har lenge vært tegn som tyder på interne konflikter innen DPRK-eliten. Kim Jong Ils første proklamasjon om «nytenking» og økonomisk nystrukturering, framført ved hans Shanghai-besøk i januar 2001, ble snart sopt vekk fra nyhetene, og tradisjonelle slagord dominerte pressen med ny styrke. I desember 2001, ikke lenge etter at forhandlingene med Tokyo var i gang, ble et tungt bevæpnet nord-koreansk spionskip sendt inn i japanske farvann. Skipet ble senket av den japanske kystvakten i Sørkinahavet og hentet opp igjen i september 2002. Det ble sagt å være utstyrt med «to antiluftskytsraketter, to rakettramper, en rekylfri kanon, tolv raketter, en antiluftskytskanon, to lette maskingevær, tre automatiske rifler og seks granater», såvel som en «undervannsscooter med et svært sjeldent design». (9) Under møtet 17. september var Kims reaksjon på de japanske protestene angående det «mystiske skipet» slik: «En enhet fra spesialstyrkene var involvert i en egen øvelse. Jeg hadde ingen anelse om at de ville gå til slike ytterligheter, og gjøre slike ting. Spesialstyrkene hører fortiden til. De har overlevd sin tid, og jeg kommer til å gå inn for at de oppløses.» (10)

Kim kan faktisk ha feilkalkulert ved å gjøre så store innrømmelser overfor Tokyo. Han satset sannsynligvis på at det ville være den raskeste veien til løsning, og følgelig til normalisering, uten å forutse det massive protestutbruddet spørsmålet om bortføringene skulle komme til å utløse i Japan. Ved å oppgi alle krav om offisiell erstatning for den japanske kolonialismens forbrytelser, regnet han muligens med å kunne motta rundt 12 milliarder dollar i «hjelpefond» – omtrent tilsvarende de 500 millionene dollar Sør-Korea fikk i 1965. Det ville være en betydelig sum for det økonomisk utarmede Nord. (11) En slik sum vil imidlertid utelukkende komme i form av øremerkede, prosjektrelaterte midler og gi minst like stor uttelling for den japanske bygningsindustrien som for Nord-Korea. Det vil heller ikke bli lett å vri den ut av den for tiden svært anstrengte japanske statskassen – samtidig som det rådende klimaet preges av sterk folkelig antipati mot Nord-Korea, godt fyrt opp under av media.

Japansk tilbakeslag

Som i DPRK har det også i Japan – og internasjonalt – blitt fokusert temmelig ensidig på den ene siden av historien. I følge Koizumis pressefolk, eller snarere reklamefolk, hadde statsministeren tvunget fram en tilståelse fra en skamløs (keshikaran) stat. (12) Spørsmålet om hvorvidt Japan burde ha betalt erstatning ble knapt berørt, og det faktum at deres egen beklagelse kom først etter femtisju år, ble tillagt, i den grad det ble nevnt, det nord-koreanske regimets stahet og ufornuft – og ikke noen form for «stahet» eller «ufornuft» i Tokyo. En japansk kommentator forsøkte å sette dette i sin sammenheng, i det han stilte spørsmålet om det var et helt normalt Japan som «invaderte et naboland og gjorde det til en koloni, eksproprierte folks jord, navn, språk, byer og landsbyer, drepte de som gjorde motstand, bortførte, tvangsrekrutterte og forflyttet unge menn som arbeidere eller soldater for Imperiets armé, og kvinner «til behag», med talløse tapte liv som resultat, og så, lar det gå femtisju år uten å beklage eller tilby erstatning».

Den respekterte Japan-bosatte koreanske forfatteren Kim Sok Pon fordømte både Nord-Korea for bortføringene og for å ha gitt opp kravet om erstatning, noe han kalte en forræderisk og skammelig handling – og Japan, for å ha «glemt» historien sin. (14)

Slike stemmer druknet, imidlertid, i det japanske koret som uttrykte smertelig sinne og selvrettferdig harme. Avsløringene som kom 17. september forårsaket en stemning blant folk, som mange sammenliknet med USA etter 11. september. Masseopinionen svingte gjennom en storm av følelser: Empati med lidelsene til de bortførtes familier, kombinert med frykt og sinne over at slikt i det hele tatt kunne skje, raseri mot Pyongyang, rop om hevn, sinne rettet mot den japanske regjeringen, og utenriksdepartementet i særdeleshet, for dens vakling, inkompetanse og hemmeligholdelse. Det fantes en overbevisning om at Japan måtte lære Nord-Korea å bli en «normal stat».

Da de fem som nå var i live blant de bortførte, fortalte japanske etterforskere i september 2002 at de var usikre på om de ønsket å reise tilbake til Japan, ble dette nærmest enstemmig betraktet som resultatet av hjernevask. Etter kraftig press fra Tokyo, ble de bortførte – bortsett fra de seks barna deres – fraktet til Japan 15. oktober. At de nektet å snakke vondt om Nord-Korea til den japanske pressen, ble sett på som bevis for at det ikke var mulig for dem å snakke fritt. En uttalelse fra dem som sa at de ville gjøre besøket i Japan kort, for deretter å reise tilbake til Pyongyang, ble avfeid som noe man ikke kunne tro på, og det ble satt i gang en frenetisk kampanje for å få dem til å bli. 24. oktober kunngjorde regjeringens førstesekretær, Fukuda Yasuo, at de ulykkelige fem ikke ville få reise tilbake, uansett hvilke hensikter de selv måtte ha og på tross av en avtale om at oppholdet i Japan skulle vare i to uker. Som Japan Times forklarte det, så var det avgjørende at de ble i Japan for godt, «slik at de kunne uttrykke sin frie vilje». Nå ville Tokyo også ha utlevert barna til de bortførte. De levde sitt liv i Pyongyang uten å ane, noe avisa Asahi trakk fram, at foreldrene deres var japanske, langt mindre at de opprinnelig var bortførte japanere, eller at foreldrene var blitt tatt fra dem og ikke ville bli sluppet hjem igjen. (15)

Da japanske og nord-koreanske utsendinger møttes i Kuala Lumpur i slutten av oktober 2002, var det japanske kravet om «hjemsendelse» – det vil si utlevering – av barna, en hovedsak i forhandlingene. For Tokyo var barna ubestridelig «japanske», enten de visste det eller ikke, og tilhørte derfor Japan. Nord-koreanerne pekte på at Tokyo allerede hadde brutt avtalen som gikk ut på de fem bortførte, i første omgang, skulle være i Japan inntil to uker. Barna kunne ikke bare «utleveres» (eller bli tatt med makt, som den japanske siden antydet). Pyongyang hadde klart rett når de hevdet at familiene selv måtte få bestemme hvor de ville bo – og da var det avgjørende at de først måtte bli gjenforent i hjemmene sine i Nord-Korea. Selv om Pyongyang knapt gjorde noe nummer av det, var Tokyos standpunkt om å beholde de fem i Japan for godt, sannsynligvis et brudd på paragraf 22 i den japanske grunnloven, som sier at «Alle skal ha frihet til å velge eller forandre valget av bosted. Friheten for alle til å flytte til et annet land, og frasi seg sin nasjonalitet, er ukrenkelig.» Ikke desto mindre var det de nord-koreanske representantene som ble forelest om å vise mer «oppriktighet», og de ble fortalt at Japan og Nord-Korea tydeligvis la forskjellig vekt på verdien av menneskeliv.

Snaut en måned etter 17. september møtet var Japans beklagelse allerede glemt. (16)

De bortførtes tragedie

Den følelsesmessig sterkeste historien er kanskje den til 15-årige Kim Hye Gyong. Kims mor, Yokota Megumi, ble tatt på veien hjem fra en badmintonkonkurranse i 1977, og ført til Nord-Korea. Da var hun bare tretten år gammel. I 1986 giftet hun seg med en nord-koreaner, Kim Chol Ju, og året etter fødte hun en datter. I følge Pyongyang led Yokota av depresjoner og tok livet sitt i 1993. Datteren var da fem år. All Salomos visdom ville knapt vært tilstrekkelig for å avgjøre denne saken: Yokatas foreldre, som fikk livene sine splintret av bortføringen, krever nå at barnebarnet deres, som har vokst opp i Nord-Korea, skal «hjemsendes», og krever følgelig omsorgsretten overfor hennes koreanske far. Fra Japan ble det gjort en hel rekke forsøk på å overtale den unge jenta til å reise hjemmefra og «besøke» besteforeldrene. I et intervju på japansk fjernsyn, spurte hun, med tårer i øynene, hvorfor besteforeldrene nå insisterte på at hun skulle komme til dem, når de tidligere hadde lovt å komme og besøke henne. Besteforeldrene svarte med å lokke med en tur til Disneyland. Japanske regjeringsuttalelser gjorde det klart, skjønt ikke overfor Kim, at et besøk i Japan ville bli uten returbillett, slik det var blitt for de fem «hjemvendte». Tragedien til de bortførte ser bare ut til å fortsette. Rettighetene og ønskene deres blir imøtekommet med abstrakt tale, men er i praksis underlagt den rettferdige harmen fra en opprørt japansk masseopinion.

I ukene som fulgte det dramatiske septembermøtet, presenterte Nord-Korea ytterligere informasjon om skjebnen til de bortførte. De åtte som var døde, lot til å ha mistet livet under ganske underlige omstendigheter: To var blitt forgiftet av en defekt kullovn, to var drept i trafikkuhell (i et land med svært lite trafikk), to døde av hjertesvikt (en av dem under en svømmetur), én av leversykdom, og én hadde tatt livet sitt. Dessuten var levningene etter praktisk talt alle blitt borte i «flommer». I Japan forkastet de sinte og vantro familiene til ofrene denne dokumentasjonen fra Pyongyang, kalte det en uhyrlig dekkhistorie, og forlangte at de overlevende ble brakt til Japan, om nødvendig «med makt» (muriyari ni). (17) Sør-koreanske kilder har antydet at de som døde kan ha blitt sendt til arbeidsleire i fjellene, for å ha nektet å utføre det som koreanerne kaller «chonhyang», og japanerne «tenko», det underkastende bukket til støtte for «Juche», eller «Selvforsyning», den offisielle ideologien i DPRK. I Japan spekulerte man på om de rett og slett visste for mye. Det japanske politiet tror nå at det kan være langt flere bortføringer enn først antatt – kanskje førti. Det blir sagt at det er blitt bortført folk, også fra andre nasjoner – europeere, arabere, kinesere – og i følge Seoul over fire hundre sør-koreanere siden 1953. (18)

Bortføring er imidlertid et merkelig fenomen. At det i utgangspunktet dreier seg om tvang er klart, men i mange tilfeller later det til at de bortførte med stort hell har tilpasset seg det nord-koreanske systemet. De fem japanerne som kom til Tokyo i oktober 2002, etter mer enn tjue år i DPRK, kom tydeligvis som lojale, nord-koreanske tilhengere av Kim Jong Il. Det kanskje mest uvanlige tilfellet dreier seg om to sør-koreanere, filmregissøren Shin Sang-Ok og den kvinnelige skuespilleren Ch’oe Hyun-hi. Paret ble bortført i 1978 og lagde flere filmer sammen i Pyongyang-studioene før de flyktet i 1986. Begge insisterer på at Kim Jong Il var direkte involvert i bortføringen av dem, besatt av et ønske om å heve kvaliteten på filmproduksjonen i Nord-Korea. I november 2001 ledet Shin juryen ved den internasjonale filmfestivalen i Pusan i Sør-Korea. Gjennom et tilbakeblikk på en karriere i Seoul, Pyongyang og Hollywood, bemerket han at han mente hans beste film var Flukten – som han hadde laget for Kim Jong Il. Ironisk nok ble Flukten trukket fra all visning etter ordre fra statsadvokaten i Sør-Korea. (19)

Historie preget av terror

Det trenger knapt sies at de fremste ofrene under DPR-staten er, og har alltid vært, folket i Nord-Korea. Det er alminnelig enighet om de grunnleggende fakta. Omtrent 200.000 mennesker – såvidt under 1 % av befolkningen på 23 millioner – antas å være i arbeidsleire. Beregninger tilsier at mellom 1 og 2 millioner – 5 til 10 % – har dødd av sult, og hundretusener har flyktet, for det meste til Kina. Selv om DPRKs særegne blanding av terror, mobilisering og avsondrethet sakte men sikkert har gått opp i limingen siden slutten på den kalde krigen, så holdes systemet fortsatt sammen gjennom den absolutte autoriteten til «Kjære leder» Kim Jong Il.

Men sett i historisk sammenheng blekner disse forholdene målt mot summen av lidelser, påført det koreanske folket av Japan og supermaktene – ikke minst USA. Washingtons merkelapp «terrorstat» byr ikke på noen form for forståelse av fortiden, og heller ingen oppskrift, verken for nåtid eller framtid. «Normalitet» har vært et ukjent begrep i Nordøst-Asia, i alle fall de siste hundre år. Et aldri så lite blikk på historien understreker det dobbeltsidige ved begrepet. Den høyest respekterte og ærede nasjonalhelten på hele den koreanske halvøya er An Chong Gun som i 1909 myrdet den japanske overhøyhet i området, Ito Hirobumi. For Tokyo, og utvilsomt også for resten av verden, er han rett og slett en «terrorist». Koizumi har, på sin side, gjort et stort nummer av å gjøre ære på de godt bevarte gravstedene til de japanske terroristene som, i Keiserens navn og med hans velsignelse, la Asia øde i tredve- og førtiårene, og framfor alt på kamikazene, de japanske selvmordsbomberne. En kjerne i all terroren i disse årene er Det keiserlige Japans bortføring av hundretusener av koreanske menn, satt til tvangsarbeid eller i militærtjeneste og kvinner som ble tvunget til prostitusjon. Den japanske staten har knapt nærmet seg spørsmålet om å ta ansvar for disse forbrytelsene.

For Korea, ble terroren fra Det keiserlige Japan fra 1945 av etterfulgt av fortsatt fremmed okkupasjon og de facto deling, da amerikanerne trengte inn over den sørlige delen av halvøya og Sovjet i den nordlige. Korea-krigen fra 1950 til 1953 begynte som en borgerkrig for å gjenforene et land som var delt av fremmede makter. Internasjonal intervensjon, først og fremst av USA og deretter av Kina, forvandlet den til en storbrann. Det har, over tid, blitt lagt ned mye krefter i å formidle bildet av Nord-Korea i denne perioden som et særdeles inhumant regime, ansvarlig for massakrer og brutal terrorisme. Selv om dets oppførsel slett ikke er uten skampletter, er det nå klart at de verste ugjerningene i løpet av krigen ble begått, først av Sør-Korea, ved Nogunri, Taejon og andre steder, og deretter av USA, hvis forsettlige ødeleggelser av damanlegg, kraftstasjoner og infrastrukturen over hele den nordlige regionen, helt klart var i strid med internasjonal folkerett. Den amerikanske militærstrategien på den tida var å ikke «etterlate stein på stein», i den hensikt å spre frykt med alle tilgjengelige midler. (20)

I Republikken Sør-Korea, proklamert i 1948, gikk prosessen med å rense seg etter krigens grusomheter svært langsomt. Mord, tortur og kidnappinger utført av statlige organer var vanlig helt fram til den demokratiske revolusjonen i 1987. Mellom 1967 og 1969 ble over hundre studenter, kunstnere og intellektuelle, som studerte eller oppholdt seg i Europa eller Nord-Amerika, hentet og ført til Seoul. Der ble de anklaget for spionasje, torturert, ført for retten, og i mange tilfeller dømt til døden eller til lange fengselsstraffer. Blant dem var Yun I-Sang, nå regnet som en av de største blant koreanske og tyske komponister i det tyvende århundret. Hans dødsdom ble etter hvert omstøtt, men torturen etterlot skader han aldri helt ble kvitt. Yun døde i 1995. Andre, som Park No Su (Francis Park), student ved Oxford, ble simpelthen henrettet. I 1973 ble Kim Dae Jung, nåværende president, tatt på et hotellværelse i Tokyo av sør-koreanske CIA-agenter. Han også reddet bare såvidt livet. De to regjeringene begravde denne saken i all stillhet, og den har aldri blitt ordentlig etterforsket, langt mindre gjenstand for unnskyldninger eller erstatning. Statsterrorismen til det sør-koreanske militærregimet – med full ryggdekning fra USA og Japan – nådde sitt klimaks i 1980 da hundreder, hvis ikke tusener, ble slaktet i Kwangju-massakren. Det er imidlertid verdt å merke seg at det var framgangen til massebevegelsen, under ledelse av arbeidere og studenter som førte til dette terrorregimets endelikt. Nå, som da, er det det koreanske folket selv og ingen andre, ingen utenfra, som best kan løse problemene i nord. (21).

Å leve under atomskyer

Nord-Korea har få kort i stokken sin. Atomkortet har vært dets joker i minst et tiår. Man skal huske på at landet kjenner atomterroren godt etter å ha befunnet seg på mottakersiden i over et halvt århundre. Vinteren 1950 ønsket general MacArthur å slippe mellom tredve og femti atombomber, og dermed legge et radioaktivt belte tvers over halsen på den koreanske halvøya. Under Korea-krigen overveide stabsledelsen i USA å bruke bomben, og var nær ved å gjære det flere ganger. Under Operasjon Hudson Harbour seint i 1951 ble et enslig B52-fly sendt mot Pyongyang, som om det var på atomtokt, beregnet på å skape frykt – noe det utvilsomt også gjorde. Fra 1957 av har amerikanerne opprettholdt et lager av atomvåpen nær den demilitariserte sonen, myntet på å ydmyke Nord-Korea, som da var helt uten slike våpen. De ble trukket tilbake i 1991, etter press fra den sør-koreanske fredsbevegelsen, men USA fortsatte med prøver på et langdistanse-atomangrep på Nord-Korea, i alle fall fram til 1998. Sannsynligvis gjør de det fortsatt. (22) DPRK etterlyser ingen unnskyldning, men det ønsker virkelig en slutt på trusselen om atomutslettelse, som det har levd under lenger enn noen annen nasjon.

Nord-Korea vet at verden er full av hykleri når det gjelder atomvåpen. Nasjoner uten atomvåpen bøyer seg for overmakten til stormaktene som har dem, samtidig som de tar avstand fra monopolet deres. De erkjenner at det å komme inn i «atomklubben», paradoksalt nok, fører til respekt fra de andre i klubben – samtidig som det fører til frykt for utryddelse hos de som er utenfor. Samtidig som USA krever at alle andre skal avstå fra alle planer om å skaffe atomvåpen, har de nektet å undertegne avtalen mot prøvesprengninger, og signalisert at de er klar til å militarisere rommet. I tillegg til sitt antatte arsenal på 9.000 atomstridshoder har USA ved flere anledninger tatt i bruk utarmet uran, både i Golf-krigen og på Balkan. Kongressen blir presset for å godkjenne produksjon av spesielle atomstridshoder som kan trenge gjennom jord, ment til bruk mot underjordiske anlegg og bunkere.

I 1993 førte rapporter fra amerikansk etterretning om at Nord-Korea utviklet et plutoniumbasert atomprogram, til krigstrusler. Omkostningene ved å sette ut i livet Pentagons Operasjonsplan 5027 ble, imidlertid, beregnet til å bli for høye. Det ble anslått at «så mange som én million mennesker ville bli drept ved gjenopptakelse av full krig på halvøya, deriblant 80.000 til 100.000 amerikanere, at omkostningene for statskassa til USA ville bli på 100 milliarder dollar, og at ødeleggelsene på eiendom og bruddet i økonomisk aktivitet, i sin tur, minst ville komme opp i tusen ganger dette beløpet». (23) Selv om de er veldig for å tvinge fram et «regimeskifte» i Pyongyang, som i Bagdad, ble USA nødt til å forhandle. Carter ble sendt til Pyongyang i juni 1994, og det ble inngått en avtale som ble kjent under navnet «Geneve-rammeavtalen»: Under overoppsyn av «Den koreanske organisasjonen for energiutvikling», skulle Nord-Korea avslutte programmet sitt mot å få to elektrisitetsproduserende tungtvannsreaktorer, som skulle komme på plass innen utgangen av 2003, og et foreløpig årlig kjøp av 3,3 millioner oljefat. Mens USA lovte å arbeide for «full normalisering av politiske og økonomiske forbindelser», konkluderer en studie av disse forhandlingene at Pyongyang spilte sitt atomkort «på briljant vis, i det det tvang et av verdens rikeste og mektigste nasjoner til å gå i forhandlinger og gjøre innrømmelser til et av verdens minst framgangsrike». (24)

USA var helt fra starten nølende i forhold til denne rammeavtalen. Det finnes indikasjoner på at Washington regnet med at Nord-Korea ville bryte sammen innen reaktorene var klare. «2003-løftet» ble aldri tatt alvorlig. Utsettelser var kronisk, og de aller første forberedelsene til bygging kom først i gang i 2002. Produksjonen av elektrisitet ville tidligst kunne begynne mot slutten av tiåret. Arbeidet mot full «normalisering av forbindelsene» – en avgjørende del av avtalen for Pyongyang – gikk like langsomt. Farten økte bare litt mot slutten av Clintons presidentperiode, da det ble utvekslet besøk mellom Kim Jong Ils høyre hånd, marskalk Jo Myong Rok, og USAs utenriksminister Madeleine Albright.

Fra 1998 omtrent later det til at amerikanske etterretningsagenter har oppdaget at DPRK drev med å berike uran. Det er uklart om dette kom av en større termisk utladning fra prosessen, som lekket ut i atmosfæren slik at det kunne observeres av infrarøde sensorer fra satellitter eller fly, eller ved å spore kjøp av utstyr (muligens fra Pakistan), eller begge deler. Beriking av uran var faktisk ikke dekket av rammeavtalen. Det er heller ikke klart hvilke prosesser DPRK har satt i gang. Det er utelukkende høyt utviklet, beriket uran som kan brukes til å produsere atomvåpen. Ved lavere nivå kan det brukes i reaktorer – riktignok ikke til de reaktorene Nord-Korea bygde tidlig på nittitallet. (25)

Koizumi var blitt underrettet om dette i Washington 12. september 2002, like før møtet med Kim Jong Il. Men selv om begge parter forpliktet seg til å overholde alle internasjonale avtaler om atomspørsmål, mente Washington at Koizumi ikke hadde presset hardt nok.

3. oktober ble viseutenriksminister James Kelly sendt til Nord-Korea på spesialoppdrag. Han skulle sørge for at «atomspørsmålet ble kjørt hardere». Det ble forventet at Pyongyang ville benekte anklagene, noe som i sin tur ville tjene som unnskyldning for å hive rammeavtalen på skraphaugen. I bryske ordelag forlangte Kelly at Nord-Korea «måtte endre sin holdning dramatisk på en rekke områder, inkludert dets WMD-programmer, produksjon og eksport av raketter, trusler mot naboer», og så videre. (26) I stedet for å benekte noe, innrømmet første viseminister Kang Song Ju – i følge Kelly – at de hadde et utviklingsprogram for uran, og «andre våpen som var enda kraftigere».

Spørsmålene er mange rundt hva som virkelig hendte. Nøyaktig hva var det Kang – en av Pyongyangs mest erfarne forhandlere og en sentral figur fra 1994-forhandlingene – hadde innrømmet, og i hvilken hensikt? En offisiell uttalelse gjennom Koreas sentrale pressebyrå, slo bare fast at DPRK hadde gjort det helt klart for spesialutsendingen fra Washington at DPRK hadde all rett til å ha ikke bare atomvåpen, men også hvilke som helst andre og kraftigere våpen, for å beskytte sin uavhengighet og rett til å eksistere, mot den stadig økende atomtrusselen fra USA». Overfor FN erklærte Nord-Korea at de faktisk hadde kjøpt utstyrsdeler til bruk for å kunne berike uran, men ikke tatt dem i bruk. (27) Om besittelse av deler dermed utgjør et «program», er i seg selv et spørsmål, men Nord-Korea har faktisk ikke utført noen tester av det slag som skal til for å utvikle atomvåpen. DPRK var etter rammeavtalen forpliktet til å tillate inspeksjoner fra IAEA, men bare hvis «en betydelig del» av reaktorene var ferdig, og før «atomnøkkelkomponenter» ble levert. Siden det ikke hadde vært noen framgang ut fra rammeavtalen om energiutvikling på lang tid, kan det hende at Pyongyang har sett det slik at forpliktelsene, i likhet med reaktorene, var satt på vent.

I Seoul spekulerte man på om ikke Washington hadde «misforstått» eller til og med bevisst forkludret Kangs ord. Kim Dae Jungs seniorrådgiver satte også spørsmålstegn ved timingen til de amerikanske avsløringene, rett i kjølvannet etter Koizumis besøk, og det økonomiske samarbeidet mellom Nord og Sør var begynt å skyte fart. Ikke desto mindre uttalte Sean McCormack, talsmann for Det hvite hus, 16. oktober 2002 at Pyongyang hadde gjort avgjørende brudd på avtalene de hadde inngått. Washington hadde utstyrt seg selv med en unnskyldning for å kunne detaljstyre alle regionale forbindelser med Nord-Korea, og insisterte på at dets «allierte i Nordøst-Asia» marsjerte i takt fra nå av når det gjaldt politiske og økonomiske sanksjoner. 14. november annonserte en representant for «Den koreanske organisasjonen for energiutvikling» at levering av brenselsolje ville bli stanset inntil videre, fra og med desember.

Når det gjelder Pyongyangs målsettinger, er tolkningen til Seouls gjenforeningsminister den mest sannsynlige: «Det virkelige målet deres er ikke å fortsette utviklingen av atomprogrammet, men å få til et gjennombrudd i forholdet til USA.» Alexandre Mansourov har argumentert i liknende baner: «DPRK har fulgt et hemmelig, alternativt atomprogram, som en sikkerhet mot et mulig sammenbrudd i rammeavtalen, helt siden slutten av nittitallet. På den ene siden har Kim Jong Il svart på det han har oppfattet som trusler fra Kelly, med en kamuflert atomtrussel. På den andre siden kom han med tilbud om omfattende felles engasjement.» Sett i dette lyset var ikke Kims handlinger «irrasjonelt på kanten», men «forhåndskalkulerte diplomatiske pressmetoder». Pyongyangs framgangsmåte kan sees som kaldblodig rasjonell, basert på kunnskapen om at et atomprogram var noe USA helt sikkert ville ta svært alvorlig. (28)

Øst-Asias «Storbritannia»

I Japan økte støtten til Koizumi umiddelbart etter Pyongyang-besøket, og nådde omtrent det samme nivået som da han inntok regjeringskontorene tidlig i 2001, med galluper i ryggen som tilsa sterk støtte til initiativer i retning normalisering. (29) Men sinne og fiendlighet mot DPRK steg derimot raskt, da skjebnene til de bortførte ble kjent. Det særegne japanske fenomenet med en form for vold via omveier – hvor skolebarn som bar koreanske klær ble utsatt for fornærmelser og overgrep eller rispet opp på undergrunnsbanen eller på gaten i Tokyo, Osaka og andre byer – blomstret opp igjen. Rop om oppreisning kom fra høyt hold, koreanske institusjoner måtte få vakter, og det ble rapportert om mordtrusler. (30) Opposisjonen mot normalisering vokste. 19. september skrev Asahi, pressestemmen til den liberale hovedstrømmen: «Kan det være nødvendig å opprette diplomatiske forbindelser med en slik lovløs nasjon?»

Det finnes en innbyrdes politisk sammenheng her. Det spekuleres friskt i om det ikke foregår en bevegelse for å erstatte Koizumi, dele opp og omorganisere de største eksisterende politiske partiene og innsette en ny regjering under ledelse av Ishihara Shintaro, ordføreren i Tokyo. Ishihara kommenterte nylig i Newsweek at hans måte å løse problemet med Nord-Korea ville være å gå til krig. (31) I forkant av dette er han best kjent for å benekte Nanking-massakren, for å ville kalle inn Japans selvforsvarsstyrker for å være klar til å knuse Kina og Nord-Korea (Sangokujin), for å forkaste grunnloven som en amerikansk import, og erklære for en budsjettkomite at den tredje verdenskrig var i ferd med å starte for å frigjøre Asia fra det hvite overherredømmet. På grunn av dette er Ishihara udiskutabelt Japans mest populære politiker og med styrke tippet å bli den neste statsministeren. Et viktig punkt på Koizumis dagsorden har vært et forsøk på å begrense fallet i popularitet – ved blant annet å presse fram unnskyldninger fra tidligere kolonier. Etter 17. september har Ishihara blitt satt noe på sidelinjen, men det er helt klart ikke slutten på historien.

Dessuten ligger utsiktene der, uansett hvilken fraksjon av LDP som får kontroll over normaliseringsprosessen – og følgelig «Hjelpe- og utviklingsprogrammene» – til å få hånd om lukrative forretningsavtaler om å bygge veier, broer, demninger, kraftstasjoner, jernbaner og andre deler av Nord-Koreas infrastruktur, til stor glede for den kriserammede bygnings- og entreprenørsektoren. På sekstitallet klarte den da herskende delen å skumme fløten av slike avtaler og sikre seg betydelige summer da forbindelsene til Sør-Korea ble normalisert. Slike utsikter tiltrekker seg ganske sikkert interessen til kjempene blant Japans entreprenører: For disse, «doken kokka», betyr Nord-Korea jomfruterreng med nesten ubegrensede muligheter, fri fra ubekvemmelighetene med protester fra det sivile samfunnet. (32)

Det har blitt spekulert på om ikke en slik åpning kunne friste Tokyo til å skape en uavhengig utenrikspolitikk, det marerittet Washington lenge har fryktet. For Pentagon er det helt grunnleggende at Japan «fortsetter å være avhengig av beskyttelse fra USA». Et hvert forsøk på å erstatte dette med en allianse med Kina, ville «rette et dødbringende slag mot USAs politiske og militære innflytelse i Øst-Asia». (33) Hvis spenningene ble redusert i forbindelsene mellom Japan og Nord-Korea, og i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, vil det kunne bli stilt spørsmål ved hensikten med de amerikanske basene der – særlig Okinawa – og den omfattende integreringen av Japan i USAs globale hegemoni prosjekt.

Japansk uavhengighet?

Den nåværende økonomiske, politiske og sosiale krisen i Japan blir ofte sett som rotfestet i den strukturelle avhengigheten som fulgte med den amerikanske okkupasjonen etter krigen (og omfavnet av japansk elite). Nasjonalismen blir derfor forstått som en form for forstyrret «neo-nasjonalisme», enten komprador- eller parasittaktig, i den forstand at den kombinerer overdrevet trykk på det retoriske og symbolske ved nasjonen, samtidig som den etter hvert nesten har grodd fast i militær og politisk underordning under USA.(34) Sett i lys av dette kan Japans problemer bare løses når de står på egne bein og prioriterer sine egne nasjonale, regionale og globale interesser, framfor Washingtons. Interessant nok har en rekke tidligere høyt plasserte statsfunksjonærer nylig gitt uttrykk for liknende tanker.

Taniguchi Makoto, tidligere japansk FN-ambassadør og tidligere vise-generalsekretær i OECD, har da også krevd en gjennomgripende nytenkning i Utenriksdepartementet i forhold til «følg USA»-tankegangen, og gått inn for å utvikle en Asia-sentrert, multilateral utenrikspolitikk. Taniguchi sammenlikner den rådende avhengigheen av USA med et tilfelle av ubesvart kjærlighet. Takeoka Katsumi, tidligere generalsekretær i Forsvarsdirektoratet, har argumentert med at det ikke finnes noen makt i Asia som er i stand til å invadere Japan, og at mange av de tiltakene som er satt ut i livet som svar på 11. september, etter press fra USA, er «ren militær galskap». Iccho Ito, borgermesteren i Nagasaki, sa i august 2002 under sin årlige tale på årsdagen for atombomben over byen at han var forferdet over USAs seineste handlinger. Ved samme anledning sa borgermesteren i Hiroshima at «regjeringen i USA ikke har noen rett til å tvinge Pax Americana på alle oss andre, eller på ensidig vis bestemme verdens skjebne».(35)

Fra privatsektoren mener også Terashima Jitsuro, leder for «Mitsui forskningsinstitutt for globale problemer», at Japans nåværende problemer har sin rot i at det i femti år har sett verden gjennom en amerikansk kikkert. Terashima forutser en periode med stor forvirring for Japan under den nye utenriksdoktrinen til USA, og han tror at tiden er inne for Tokyo til å svare med å utvikle sin egen selvstendige doktrine, som etter hvert vil gjøre en slutt på fremmed militær tilstedeværelse på japansk jord.(36) I tillegg er det et økende gap mellom de to landene når det gjelder følelsene blant folk. I september 2002 var det bare 14 % av japanerne som støttet et angrep mot Irak. 77 % var mot. I USA var de tilsvarende tallene 57 % for, og 32 % mot. Femti prosent av japanerne mente at USA hadde en dårlig innflytelse når det gjaldt sikkerheten i verden. Bare 23 % mente at innflytelsen var positiv.(37)

Mye avhenger av hvordan den politiske kampen i Japan utvikler seg. Mens mange venstre og liberale kommentatorer har støttet åpningen mot Pyongyang, har den neo-nasjonalistiske høyrefløyen – som alltid har sett på Nord-Korea med utilslørt antipati og bare har en tynn ferniss over sin forakt for alle koreanere – fått anledning til å si: Hva var det vi sa? Etter 17. september har innføringen av regjeringens lover om «nødtilstand» langt større mulighet. De ble lagt på hylla sommeren 2002. Grunnlovsendringer som berører Japans militære rolle og spørsmålet om atomvåpen, er igjen kommet på dagsordenen. I denne sammenhengen fører presset fra Washington om at Japan må utvide sin forsvarshorisont – og bli «Asias Storbritannia», en fullblods Nato-typisk støttespiller for koalisjonsoperasjoner – med seg et stort potensiale for friksjon. (38)

Enkelte har argumentert med at Koizumis besøk 17. september er en forløper for et dramatisk brudd med femti års tett koordinering av utenrikspolitikken mellom USA og Japan. (39) Noe slikt har nå ikke skjedd ennå. Men et økende antall japanere later til å mene at tida er moden etter noe over 120 år for å «normalisere» forholdet til kontinentet, og bli Japan framfor å være Øst-Asias Storbritannia. I den visjonen ligger det imidlertid en tendens til å fornekte den katastrofale karakteren til det tidligere «Stor-Japan». Ikke desto mindre, mens USA omdefinerer sin militære rolle etter den kalde krigen, vil spenningene i Japan uunngåelig bli mer intense.

Det er de som ønsker dette presset velkommen, selv om deres dagsorden ikke er Washingtons. Norota Hosei, sjef for Forsvarsdirektoratet, argumenterte i mars 1999 for at Japan under visse omstendigheter hadde rett til, i selvforsvars øyemed, å ty til forebyggende angrep. Sammenhengen gjorde det klart at han tenkte på Nord-Korea. Krav om at Japan bør skaffe seg atomvåpen, har skutt seg inn i den politiske debatten de seinere åra. Nishimura Shingo, Forsvarsdirektoratets parlamentariske viseminister, tok opp spørsmålet i oktober 1999. I 2002 argumenterte Fukuda Yasuo, regjeringssekretær, og Abe Shinzo, assistentsekretær, for at det var på tide å gjennomgå Japans tre «ikke-atomvåpen-prinsipper» og at atomvåpen ikke ville være i strid med grunnloven. I juni 2002 skrev Ozawa Ichiro, lederen i Det liberale partiet, at Kina burde være forsiktig med å presse Japan, «for hvis det blir nøret opp under dets nasjonalisme, kan det komme krav om å innføre atomvåpen». (40) Dette er bare strå i vinden, men det klimaet som oppsto etter avsløringene 17. september, med sinnet, frykten og frustrasjonen, gjør at det blir vanskelig å spå om Japans kurs videre. Om kvelden den dagen normaliseringsforhandlingene hadde startet, kom atomspørsmålet fram, på toppen av dagsordenen, noe som i september hadde vært av underordnet interesse for Japan. De famlende skrittene mot et selvstendig japansk diplomatisk initiativ var blitt smadret, og Koizumi var igjen i takt med sine «allierte».

Koreanske forbindelser

Sør-Koreas reaksjon på 17. september var naturligvis en ganske annen. Det var sinne over at Kim Jong Il hadde framført sine beklagelser for bortføringene utelukkende for Japan, når Sør-Korea hadde så mye større grunn til klage. Kim Dae Jungs popularitet, allerede langt nede på grunn av korrupsjonsanklager mot ham og familien hans, dalte ytterligere. Hans «solskinnspolitikk» som hadde ført med seg så mye håp, lot til å bære få frukter. Men det har samtidig vært stor skepsis til Kellys atomavsløringer, ledsaget av vaktsomhet overfor USA. Retorikken fra Washington går bare inn som en del av de hindringene Sør-Korea står overfor, i forsøkene på å forhandle med Pyongyang på mange områder. Beskrivelsen av begrepet «Ondskapens akse», som «diplomatisk sett på ville veier, strategisk uklokt og historisk umoralsk», framført av en tidligere representant for Utenriksdepartementet, uttrykker en utbredt følelse i Sør. (41)

Mens Tokyo og Washington har kastet seg ut i stormer av raseri, henholdsvis i forhold til bortføringene og uranspørsmålet, har reaksjonen fra Seoul vært langt roligere. De har gitt uttrykk for at det ikke kom på tale med makt og sanksjoner: Dialog var den eneste fornuftige tilnærmingen. Mens USA og Japan øvde inn ultimatumet de hadde tenkt å presentere for Nord-Korea under Kuala Lumpur-møtet som skulle finne sted 29. oktober 2002, fortsatte utvekslingen mellom Nord og Sør med uforminsket styrke. En delegasjon på topplanet fra Nord som inkluderte lederen for Statens planleggingskomite og Kim Jong Ils svoger med en mektig posisjon i Koreas arbeiderparti, fløy til Seoul 26. oktober til et ni-dagers opphold med besøk på en rekke industriområder. (42) Sør uttrykker økende tillit i forhold til Pyongyang, etter hvert som forbindelsene blir dypere.

Representanter for «ikke gi ved dørene»-holdningen som hittil har sittet dypt i ROKs militære styrker, har fortsatt stor innflytelse. Etablissementsorganet Wolgan Chosun, for eksempel, en månedlig utgivelse fra Sør-Koreas eldste og største dagsavis Chosun Ilbo, hevdet at Kim Il Sung og Kim Jong Il sto bak «massakrer på minimum seks millioner mennesker, ondskap som kunne sammenliknes med Holocaust, masseutryddelsene under Stalin og drapsmarkene til Pol Pot». (43) Slike tanker vil temmelig sikkert bli sterkere representert i regjeringen til Kim Dae Jungs etterfølger. På den andre siden vil sannsynligvis hvilken som helst regjering i Seoul i praksis fortsette politikken basert på «positivt engasjement». Alternativene for Sør er simpelthen altfor katastrofale til å bli tatt i betraktning. Å ty til makt ville føre til det samme tapsomfang som fikk USA til å besinne seg i 1994, som også førte til at den daværende ROK-presidenten, Kim Young Sam, la ned veto mot amerikanske militære tiltak. Et provosert sammenbrudd gjennom bruken av sanksjoner ville kunne skape et sosialt og økonomisk mareritt for Sør-Korea, med 22 millioner sultende mennesker langs grensene og en hær på hundretusener soldater som kunne gå i spinn, uten kontroll. Omkostningene ved en slik «sjokk-gjenforening» – anslått til å kunne komme opp i 3,2 milliarder dollar – ville sende økonomien i Sør rett i krise. Det ville i sin tur true hele den nordøst-asiatiske regionen. (44)

Kolonialisme, okkupasjon, krig og den skyttergravspregede delingen har etterlatt dype sår på halvøya, og fått de «vanlige» nasjonale forhåpningene til folket der til å bli gjennomsyret av bitre frustrasjoner – dette eldgamle kongedømmet Korea, med sine unike språklige og kulturelle tradisjoner, som hadde vært forent siden år 668 e.Kr. Ironisk nok, delt som de er, så finnes det strukturelle likheter mellom de to Korea-statene, slik de har utviklet seg gjennom de siste femti årene. Begge har vært, noe Paik Nak Chung har pekt på, underlagt regimer som har vært «vertikalt sterke» (mot egen befolkning), men «horisontalt svake» (i forhold til press fra andre makter) – for Kim Il Sungs selvforsørging var i praksis en myte. Nord-Korea var sterkt avhengig av hjelp fra Sovjet. (45) Begge stater har også lidd, ikke bare under japansk, men også under amerikansk imperialisme, som i årtier støttet opp under et brutalt militærdiktatur i Sør. Kan USA og Japan vente annet enn skånselløs håndheving av egne interesser fra disse to maktene – eller fra Kina?

Oppgaven med å forhandle med DPRK, Nord-Korea – som er desperat fattig, men heftig stolt – er ingen enkel sak. Ingen stat og intet folk i moderne tid kan ha færre forhåpninger. Samtidig som de kan være villige til å gi seg når det gjelder nesten alt annet, så er stolthet og ansikt to psykologiske faktorer som er enormt viktige for Nord-Korea. En viss grad av forståelse for smerten og rettferdighetsfølelsen som ligger under dette, uansett om det virker perverst, må ligge i bunnen, skal en demokratisering og økonomisk utvikling i DPRK bli vellykket. Jo større press USA og Japan pisker opp for å tvinge fram underkastelse fra Pyongyangs side, jo mindre er sjansene for at det skal komme noe positivt ut av det hele. Det er folkene på halvøya, i Nord og Sør, som best kan bestemme sin egen framtid.

Noter

1. Centre for Nonproliferation Studies, www.globalsecurity.org. Begrepet «geriljastat» (yugekitai kokka) ble første gang lansert av Wada Haruki: Kin Nissei til Manshu konichi senso, Tokyo 1992. [Tilbake]

2. Framtida til prosjektet er i skrivende stund usikker, etter at den påtenkte direktøren for denne sonen, en hollandsk-kinesisk forretningsmann, ble arrestert i Kina. [Tilbake]

3. Pyongyang Report vol 4, nr 3, august 2002, side 3-4. [Tilbake]

4. Hvis noe slikt skjedde, var det i alle fall ikke fanget opp av den tv-reportasjen jeg så. [Tilbake]

5. Pyongyang Declaration 17. september 2002: www.mofa.go.jp. [Tilbake]

6. Se Hankyoreh Sinmoon 18. og 24. september 2002, sitert i Yoon Kooncha 18. oktober 2002, side 10. [Tilbake]

7. I følge Hwang Jang Yop, sekretær i Koreas arbeiderparti, med ansvar for internasjonale forhold, som flyktet til Sør i 1997: «Hvert eneste oppdrag til hver eneste agent skal godkjennes av ham. De større terrorhandlingene hadde definitivt hans merke. Denne mannen er et terrorismegeni.» Kim Yong Hui, dømt for KAL-bomben i 1987, sa også at ordren for dette kom direkte fra Kim Yong Il, og at meningen var å skape frykt, i den hensikt å stoppe det kommende OL i Seoul: Far Eastern Economic Review 15. oktober 1998. [Tilbake]

8. Alexander Fedorovsky, sitert i Asahi shimbun 18. september 2002. [Tilbake]

9. Daily Yomiuri Online 30. september 2002. [Tilbake]

10. Wada Haruki; «Can North Korea’s Perestroika Succeed?» Sekai november 2002. [Tilbake]

11. 8 milliarder dollar var den summen som ble diskutert da Kanemaru Shin ledet en parlamentarisk delegasjon sammensatt av flere partier til Pyongyang i 1990: Asahi 16. september 2002. Richard Armitage, viseutenriksminister i USA, skal ha sagt til Koizumi da de to møttes i Tokyo 27. august 2002, at et mer sannsynlig beløp ville være 12 milliarder dollar: Weekly Post 9.-15. september 2002. [Tilbake]

12. På et valgmøte, se Mainichi simbun 14. oktober 2002. [Tilbake]

13. Shukan kinyobi 27. september 2002. [Tilbake]

14. www.asahi.com 27. oktober 2002. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25. oktober 2002. [Tilbake]

15. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25.oktober 2002. [Tilbake]

16. www.asahi.com 30. oktober 2002: «Talks on hold until Pyongyang affirms family reunion», Japan Times 1. november 2002, Daily Yomiuri Online 1. november 2002. Japanerne annonserte at de ville kreve erstatning for de bortførte, på tross av at de selv aldri hadde vurdert å gi noen erstatning til tidligere koreanske tvangsprostituerte, slavearbeidere og andre ofre for koloniregimet. [Tilbake]

17. Uttalt av en representant for familiene, NHK News 3. oktober 2002. [Tilbake]

18. Fra et brev fra organisasjonen for familiene til de bortførte japanerne til statsministeren 19. mars 2002, www.geocities.co.jp. Om at det i følge Sør-Korea skulle være 442 bortførte som fortsatt ble holdt igjen i Nord-Korea, se «A Draft Bill of Indictment of Kim Jong Il», forfattet i april 1999 av «National Conference For Freedom and Democracy» som holder til i Seoul. [Tilbake]

19. Film guru Shin Sang Ok forteller om Kim Jong Il, Seoul Times november 2002. [Tilbake]

20. Jon Halliday og Bruce Cumings, Korea – The Unknown War, London 1988; Stewart Lone og Gavan McCormack, Korea since 1850, New York 1993; Bruce Cumings, «Occurrence at Nogun-ri Bridge», Critical Asian Studies vol 33, nr 4, desember 2001. [Tilbake]

21. Beretning fra en overlevende, Suh Sung, Unbroken Spirit: Nineteen Years in the South-Korean Gulag, Lanham, MD 2001. [Tilbake]

22. Halliday and Cumings, Unknown War, side 128, 163. Hans Kristensen, «Preemptive posturing», Bulletin of Atomic Scientists vol 58, nr 5, september-oktober 2002, side 54-59. [Tilbake]

23. Don Oberdorfer, The Two Koreas: A Contemporary History, London 1998, side 324. [Tilbake]

24. «Agreed Framework between the United States of America and the Democratic People’s Republic of Korea», Geneve 21. oktober 1994; Oberdorfer, The Two Koreas, side 336. Brenselsoljen utgjør bare 15 % av Nord-Koreas årlige forbruk. [Tilbake]

25. Se Peter Hayes, The Agreed Framework is Dead, Long Live the Agreed Framework, Nautilus Institute oktober 2002. [Tilbake]

26. Kellys motparter i Pyongyang beskrev ham som «særdeles overlegen og arrogant», Alexandre Mansourov, «The Kelly Process», Napsnet 22. oktober 2002. [Tilbake]

27. «North Korea Floats Non-Aggression Pact with US to End Nuclear Crisis», Agence France-Presse 25. oktober 2002; «North: Uranium Device Not Used», Asahi 29. oktober 2002. [Tilbake]

28. Asahi 19.oktober 2002; Mansourov, The Kelly Process, side 3; Andrew Mack, «North Korea´s Latest Nuclear Gambit», [Tilbake] Napsnet, Special Report 21. oktober 2002. [Tilbake]

29. I september viste en Asahi meningsmåling at 81 % støttet forhandlingene og 58 % var tilhengere av å bevege seg mot normalisering. 7. oktober var det bare 44 % som støttet gjenopptakelse av forhandlingene, men det var fortsatt 58 % som støttet normalisering «i det lange løp». «Poll: 88 % Don´t Trust North Korea», www.asahi.com. [Tilbake]

30. Slike handlinger har en tendens til å inntreffe når det er «krise» i Korea, slik som atomspenningen i 1994 og DPRKs Taepodong-rakettutskytning i 1998. [Tilbake]

31. Newsweek, International Edition 10. juni 2002. [Tilbake]

32. Interessante spekulasjoner rundt dette i «Struggle for control of development project», Weekly Post 23.-29. september 2002. [Tilbake]

33. Zalmay Khalilzad o.a: «The United States and Asia: toward a New US Strategy and Force Posture» («The Rand Report»), Washington 2001, side 15. [Tilbake]

34. Se min «Introduction» to 2nd Revised Edition, The Emptiness of Japanese Affluence, New York, 2001; Ishida Hidenari, Ukai Satoshi, Komori Yoichi, Takahashi Tetsuya, «21 seikino manifesuto – datsu parasaito nashonarizumu», Sekai august 2000; Ishikawa Masumi, Tanaka Shusei og Yamaguchi Jiro, «Do suru, Nikon no seiji», Iwanami bukkuretto nr 519, oktober 2000, side 52. [Tilbake]

35. For Taniguchi og Takeoka: Sekai, juli 2002, og Nihon no shinro, mars 2002; for Iccho: www.citynagasaki.nagasaki.jp. [Tilbake]

36. Terashima Jitsuro, «Nazo no sakushin 1938 nen no tame ni», Sekai august 2002; og «Miete kita shin gaiko dokutorin», Sekai juni 2002. [Tilbake]

37. «Ayaui seigi ni keikaishin», Asahi shimbun 4. september 2002. [Tilbake]

38. «The US and Japan: Advancing toward a Mature Partnership» («The Armitage «), Institute for National Strategic Studies, Washington 11. oktober 2000. [Tilbake]

39. Bruce Cumings, «Pyongyang visit a challenge to the US», www.asahi.com/english/english.html. [Tilbake]

40. Om Norota og Nishimura, se min «Nationalism and Identity in post-Cold War Japan», Pacifica Review vol 12, nr 3, oktober 2003, side 256; om Fukuda og Abe: Sekai august 2002, side 53-54; om Osawa: Shukan Kinyobi 7. juni 2002, side 8. [Tilbake]

41. Haksoon Paik, «What to do with the ominous cloud over the Korean peace process?», Napsnet Special Report 19. februar 2002. [Tilbake]

42. «North Korean Economic Survey Team to visit South Korea», AP, Seoul 24. oktober 2002. [Tilbake]

43. Cho Kapche: «Tallene taler for seg selv», Wolgan chosun, september 1999; takk til Kim Hyung-A for denne henvisningen. Helt klart et mer retorisk enn historisk tall når de «seks millionene» brukes slik at Kim Il Sung gjøres ansvarlig for samtlige ofre under Korea-krigen. [Tilbake]

44. Financial Times 8. november 2002. [Tilbake]

45. Paik Nak Chung, «Habermas on National Unification in Germany and Korea», NLR 1/219, september-oktober 1996, side 18. [Tilbake]

av Rolv Rynning Hanssen

Kommisjonen presser stadig på for økt liberalisering og konkurranse. Ikke bare på innkjøp og de tunge infrastrukturområdene, men også på andre tjenester.

Hvert år brukes det innen EU/EØS-området 1.000 milliarder euro på offentlige innkjøp. Det er de enkelte medlemslandenes statlige, regionale og kommunale myndigheter som gjør disse innkjøpene. Dersom innkjøpene overstiger relativt små terskelverdier, må de publiseres i TED (Tenders Electronic Daily) som er EUs database for anbud.

På denne måten sikrer EU-regelverket at de store foretakene i Europa får en oppdatert oversikt over all offentlig virksomhet, og dermed også at det skal være mulig for de store europeiske foretakene å legge inn bud på oppdrag i norske småkommuner. Det er ikke først og fremst konkurransen som sikres, men retten til å hente ut profitt hvor det enn måtte være.

Innkjøpene skal også oppfylle krav om ikke-diskriminering, likebehandling, proporsjonalitetsprinsippet og gjensidig godkjenning.

Ingen lokale hensyn

Ikke-diskriminering vil si at det er umulig å gjøre forskjell på leverandører på grunn avfor eksempel nasjonalitet. Man kan ikke gi et lokalt selskap forrang bare på grunn at det er lokalisert i eller i nærheten av kommunen. Det vil si at lokale politikere gir fra seg et viktig styringsinstrument. En undersøkelse i Norge før EØS-avtalen trådte i kraft, viste at 2/3 av kommunene ofte favoriserte lokale leverandører. Det er mange grunner til det, men den viktigste grunnen er at en viktig del av lokalpolitikk er å utvikle levedyktige lokalsamfunn. Da kan man ikke sluse penger ut av distriktene, slik man gjør via store europeiske databaser. Man ønsker faktisk å diskriminere enkelte selskap, fordi totalt sett blir løsningen med en lokal leverandør – om enn noe dyrere – bedre for kommunen som helhet.

Siden 1994 har ESA (Eftas overvåkningsorgan) sørget for at Norge overholder reglene. Samme rolle har EU-kommisjonen i EU. Det klassiske eksemplet på at dette ikke er tomme trusler, og at profitt teller mer enn lokaldemokrati, er renovasjonssaken i Nes kommune.

Dyr lokalpolitikk

Romerikskommunen hadde akseptert et tilbud fra et lokalt firma. Imidlertid hadde Norsk Gjenvinning (eid av Hydro, Gjensidige, Vesta m.fl.) et lavere tilbud. Riktignok var prisforskjellen bare 21.000 kroner og kontrakten gikk over 7 år og var totalt på over 20 millioner kroner. Norsk Gjenvinning gikk da til rettssak, selv om det dreide seg om bare 3.000 kroner per år. Nes kommune tapte i retten, og måtte erkjenne at EU-retten var sterkere enn sunn fornuft. I Aftenposten 19. juni 1997 sa ordføreren: «Resultatet er at kommunens knapt 16.000 innbyggere og 6.000 husholdninger vil få et dårligere renovasjonstilbud. Ikke minst gjelder det overfor kommunens mange gamle.»

Dyrt ble det også. Norsk Gjenvinning fikk en erstatning som tilsvarte den profitten selskapet regnet med å få på kontrakten: 2 millioner kroner. Og det for en prisforskjell på 21.000 kroner.

Saken med Nes kommune og Norsk Gjenvinning er et godt eksempel på hvordan lokaldemokratiet taper, hvordan EU tilrettelegger for at storselskapene kan hente ut profitt fra et distrikt.

De multinasjonale kommer

Historien om Norsk Gjenvinning er også historien om monopolisering som følge av konkurransepåbudet. Når et storselskap ikke har noen markedsandel, snakker det varmt om konkurranse. Men ethvert selskaps mål er ikke å skape mer konkurranse, men å skape sitt eget monopol. Derfor favoriserer anbudskonkurranse firma med solid kapitalbase, med mulighet til å underby, eventuelt tape penger ei tid, for å komme inn på markedet, eller til å kjøpe opp konkurrenter.

Slik er historien om Norsk Gjenvinning: Omkring 1990 var det et lokalt Oslo-firma. Så starta ekspansjonen i Norge. I 1999 var det blitt så stort at det franske multinasjonale selskapet CGEA-Onyx fattet interesse og kjøpte hele selskapet. I dag er det bare selve renovasjonsbiten som har det norske navnet Norsk Gjenvinning. Men denne delen av Onyx-Norge betjener ca 1,2 millioner i 70 kommuner. Mer enn en fjerdedel, 27 %, av Norges innbyggere får søpla tømt av dette kjempekonsernet.

Men historien slutter ikke der, CGEA-Onyx med sine 71.000 ansatte i 48 land er ikke nok. Dette selskapet er igjen blitt en del av det gigantiske Veolia, med en omsetning på 30 milliarder euro og 302.000 ansatte på verdensbasis. Her finner man den store vinneren av anbudsrundene i EU-land. I Veoliagruppen finner vi igjen Vivendi på vannsektoren, Dalka på energi og Connex på transport. Avregulering og konkurransepolitikk skaper giganter som leverer tjenester over hele spekteret av offentlige innkjøp, både når det gjelder varer og tjenester.

EU i morgen?

Vi kjenner EU og offentlig sektor i dag. Vi kjenner EØS-avtalen som innebærer en forpliktelse til å følge EUs økonomiske politikk og mye mer. Men skal vi kunne vurdere hva EU vil bety for offentlig sektor, må vi forsøke å se hva som vil komme.

En trenger ikke være stor spåmann for å si at EU vil utvikle seg i en retning hvor offentlig sektor kommer enda mer i lomma på storkapitalen. Det er mange områder en kan se dette på. I Norge er ikke helsesektoren i særlig grad overlatt til private. Det er få og små private sykehus (8 godkjente i drift og 18 på venteliste i regjeringen). Det er få privatdrevne sykehjem. Men dette er en av de virkelige godbitene for kapitalen. Norske kommuner har vært restriktive med å konkurranseutsette sykehjem, erfaringene fra nabolandene skremmer. Profitt og omsorg er som ild og vann. Allikevel drives stadig flere sykehjem på profittbasis. Alle er anbudsutsatt etter EU-regler. 27. september 2003 publiserte Servicebedriftenes Landsforening (SBL) en artikkel hvor de på vegne av sine medlemmer, som formelig sikler etter å tjene penger på helse, klager over at norske kommuner driver en ulovlig praksis. Det er nemlig slik at omkring 380 institusjoner (sykehjem, aldershjem o.l.) drives av ideelle, non-profit organisasjoner, uten å ha vært satt ut på anbud. Dette mener SBL og Næringslivet Hovedorganisasjon er i strid med EU-regelverket. Enten må det offentlige ta over, ellers må de konkurranseutsettes. Dette er institusjoner som Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening og andre driver ut fra et humanitært grunnlag, et godt stykke fra profittanken. Men SBLs utspill viser at EU-lovgivningen er et sterkt redskap i hendene på servicekapitalen.

Et godt eksempel på utvikling innenfor EU ser man i Sverige. Før EU-tilpasningen og medlemskapet i 1994 var Sveriges velferdspolitikk noe omverdenen så på med misunnelse. Etter knapt 10 års EU-medlemskap er Sverige nå det land innenfor EU som har gått lengst i deregulering og privatisering av offentlig sektor. Vel 13 prosent av offentlig virksomhet drives nå av private.

EU og offentlig sektor

Hva sier traktaten om offentlig sektor? Egentlig ikke mye, men i artikkel 16 finner man følgende formulering:

«Med forbehold av artikkel 73, 86 og 87, og i betraktning av den plass som økonomiske tjenester i allmennhetens interesser inntar i Unionens felles verdinormer og den rolle de spiller med henblikk på å fremme sosial og territoriell samhørighet, sørger Fellesskapet og medlemsstatene innenfor sine respektive kompetanseområder og innenfor rammene av denne traktatens anvendelsesområde for at slike tjenester ytes på grunnlag av prinsipper og vilkår som gjør det mulig for dem å oppfylle sine oppgaver.»

Begrepet «økonomiske tjenester i allmennhetens interesse» omfatter både markeds- og ikke-markedstjenester som offentlige myndigheter klassifiserer som å være i allmennhetens interesse og som er gjenstand for spesifikke offentlige tjenesteforpliktelser (EU-språk for spesifikke krav offentlige myndigheter stiller til tjenesteleverandør).

Begrensninger

Artikkel 16 er det stedet i traktaten som gir velferdstjenestene «status», men legg merke til at selve artikkelen inneholder begrensninger. Medlemsstatene får ikke begunstige offentlige foretak eller foretak som er innrømmet spesielle eller enerettigheter gjennom å iverksette tiltak som strider mot EUs konkurranseregler (artikkel 86). Det er Kommisjonen som er ansvarlig for å påse at medlemslandene ikke særbehandler egen virksomhet.

Artikkel 87 begrenser ytterligere muligheten til å støtte viktige styringsmekanismer gjennom et forbud mot statsstøtte til enkelte foretak og enkelte produksjonsgrener, da dette kan forrykke konkurransevilkårene. Det finnes noen unntak, slik som støtte til fremme av den økonomiske utviklingen i områder hvor levestandarden er usedvanlig lav, eller der det er spesielt stor arbeidsløshet. Ikke noe av dette gjør det mulig for Norge å opprettholde for eksempel distriktspolitikken.

Efta-domstolen avgjorde i mai 1999 at graderinga av arbeidsgiveravgiften var i strid med EØS-avtalen. Graderinga må bort for all næringsvirksomhet som er i konkurranse med næringsliv i andre EØS-land. Graderinga gjør det billigere å ha folk i arbeid i distriktene enn i pressområdene. Det var hensikten med ordningen. Men Efta-domstolen mente at gradert arbeidsgiveravgift har samme virkning som driftsstøtte, og regelverket til EU forbyr i prinsippet all direkte eller indirekte driftsstøtte til bedrifter og firma.

Artikkel 73 som nevnes, slår fast at støttetiltak som tilsvarerer behovet for en samordning av transportsystemet eller som utgjør godtgjørelse for visse forpliktelser som har sammenheng med begrepet offentlig tjenesteytelse, er forenlig med traktaten. Men transport er som jeg kommer tilbake til, gjenstand for ny lovgivning.

Kort og godt kan man slå fast at den offentlige sektoren, tjenester i allmennhetens interesse, er underordnet hovedoppgaven til EU: å opprette et felles indre marked og en monetær union.

Systematisk privatisering

EU har stått for en systematisk privatisering og brudd på det oppskrytte subsidiaritetsprinsippet. Det kalles ofte nærhetsprinsippet, men i forslaget til ny EU-grunnlov er det definert slik at der hvor EU ikke har enekompetanse, skal EU bare handle hvis målene for handlingen ikke i tilstrekkelig grad kan oppfylles av medlemsstatene på sentralt, regionalt eller lokalt plan, men som på grunn av den påtenkte handlings omfang eller virkninger bedre kan nås på EU-plan. Man skal altså ikke sette i verk tiltak i EU-regi dersom målene for tiltakene kan nås bedre ved nasjonale, regionale eller lokale nivå.

Dette står svært dårlig sammen med en rekke direktiv fra EU om hvordan offentlig virksomhet skal drives. Jeg bare nevner:

• 1991: Jernbanedirektivet (91/440/EC) som har til mål å avregulere jernbanemarkedet og driften deles opp på ulike aktører. Direktivet anbefaler å skille drift og bane, slik som den etter hvert beryktede britiske modellen. Etter mange alvorlige ulykker som skyldtes manglende vedlikehold, gikk det private baneselskapet Railtrack konkurs. Britisk opinion ønsket at Railtrack skulle renasjonaliseres, men Blair-regjeringen nektet da dette ville stride mot direktivet.
• 1996: Kraftdirektivet (96/92/EC) som pålegger en gradvis åpning av det nasjonale markedet for konkurranse. Et hovedsiktemål var å dele opp strømforsyningen i flere mindre foretak som kunne operere på et felles nett. Allikevel er det de store strømleverandørene som dominerer.
• 1996: Telekommunikasjonsdirektivet (96/19/EC) som krever konkurranse i telemarkedet.
• 1997: Postdirektivet (97/67/EC) oppretter et indre marked for posttjenester. Alt som ikke direkte har med postforsendelser å gjøre, skal avreguleres. Kravene i direktivet er at innbyggerne skal ha regelmessig tilgang til postsendinger ved at de skal kunne hente sendingene på postkontor med en viss geografisk spredning.
• 1998: Gassdirektivet (98/30/EC) som hindrer medlemsstatene i å begrense adgangen til gassmarkedet.

Flere liknende direktiv kan ventes på andre områder. Et av EU-parlamentets utvalg anbefaler for eksempel å åpne markedet for vann- og avløpstjenester, enten gjennom på engelsk vis å selge hele infrastrukturen, eller på fransk maner å leie den ut på langsiktige kontrakter.

Transportsektoren som et eksempel

Til nå er det de store tunge statsbedriftene som er blitt rammet av EUs direktiver. Kraftforsyning, jernbane, telekommunikasjon, post og gass. De «lettere» offentlige oppgavene som oftest utføres av kommunene er ikke i særlig grad blitt berørt på denne måten. Men på et område har EU jobbet lenge, og det er innen persontransport. I september 2000 la Kommisjonen fram et forslag til Europaparlamentet om offentlig service og inngåelse av kontrakter vedrørende personbefordring på jernbane, vei og indre vannveier.

Forslaget fra Kommisjonen ble nærmest slaktet av EU-parlamentet og sendt tilbake med mange endringer, som kommisjonen så vurderer om den skal ta hensyn til. Kommisjonens problem var at konkurransereglene i direktivet om offentlig innkjøp ikke gjaldt for alle kontrakter, som for eksempel konsesjoner (løyver), kontrakter med jernbane, metro og indre vannveier eller der hvor trafikkoperatøren var tett knyttet til et offentlig organ (egenregitransport). Derfor laget Kommisjonen et utkast til forordning slik at disse unntakene skulle bli omfattet av konkurranseregler. Kort og godt var dette et forslag til tvungen bruk av anbud i all persontransport.

Anbudstvang

Interessant er det når Kommisjonen kommenterer EU-parlamentets mest «ekstreme» endring. Den gikk ut på at man ønsket å beskytte den lokale kollektivtrafikken mot konkurranse, dersom den ble drevet i egenregi av vedkommende myndighet. Kommisjonen kritiserer Parlamentet, og erkjenner at selv om medlemsstatene fritt kan beslutte hvordan tjenesteytelsen skal utføres (i egenregi eller av en tredjeperson), så ville dette gi myndighetene rett til å gi seg selv enerett til å drive lokal kollektiv trafikk. Slike enerettigheter ville kunne medføre konkurransevridning og stadig bli gjenstand for vurdering opp mot traktatens konkurranseregler. Kommisjonen snekrer et slags forlik med parlamentet ved å si at i lang overgangsperiode (8 år) skal det være mulig for den aktuelle myndighet selv å drive bussruter. Når perioden er over, skal det ikke tildeles enerett. Altså fremdeles en tvang, men med litt henstand. For ytterligere å sukre pillen litt for Parlamentet, øker Kommisjonen kontrakttidens maksimale varighet fra fem til åtte år for busser, og til femten år for jernbane. Kommisjonen går også med på at som et alternativ til liberalisering, bør de kompetente myndigheter kunne velge en kontrollert konkurranse om tjenesteytelser.

Kommisjonens målsetting i det opprinnelige forslaget var som følger:

• å sikre effektiv og attraktiv kollektiv transport ved å ta i bruk kontrollert konkurranse og andre foranstaltninger.
• å fremme juridisk klarhet for myndigheter og operatører.

Etter Parlamentets behandling, aksepterer Kommisjonen å ta inn i forordningens formål at den sikter mot å fremme kollektivtransporten. Dette sier mye om fokus for lovgivning i EU, og det sier også noe om hva man i tillegg kan vente.

Utfallet av striden om denne rådsforordningen er ikke avklart når dette skrives.

Grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse

Striden om rådsforordningen om personbefordring er et eksempel på at EUs mektigste, Kommisjonen, stadig presser på for økt liberalisering og konkurranse. Ikke bare på innkjøp og de tunge infrastrukturområdene, men også på andre tjenester.

I september 2003 gikk høringsfristen ut for Kommisjonens grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse. Ei grønnbok kan nærmest sammenliknes med en NOU her til lands, og er altså en forberedelse til lovforslag.

Hovedspørsmål her er hvilket omfang mulige fellesskapstiltak skal ha, dvs hvor mye skal lovfestes i form av forordninger og direktiv. Og spørsmålet om tjenester i allmennhetens interesse skal omfattes av et eget rammedirektiv, er viktig. Særlig vil spørsmålet om hvilke tjenester som skal omfattes av et eventuelt direktiv, i stor grad avgjøre hvordan offentlig sektor i EU, og i EØS, blir seende ut i framtida. Skal alle offentlige tjenester omfattes av anbudsplikt, på linje med det som var foreslått innen persontransporten?

Markedets begrensninger

Grønnboka mener at markedet vanligvis sikrer optimal tildeling av ressurser til fordel for samfunnet som helhet. Noen tjenester i allmennhetens interesse tilfredsstilles ikke fullstendig av markedet alene fordi deres markedspris er for høy for forbrukere med lav kjøpekraft, eller fordi kostnadene forbundet med å levere disse tjenestene ikke kan dekkes av markedsprisen. Derfor har det alltid vært et viktig ansvar for offentlige myndigheter å sikre at slike grunnleggende felles behov og kvalitative behov tilfredsstilles, og at tjenester i allmennhetens interesse opprettholdes der markedskrefter ikke kan sikre dette. Til dags dato er viktigheten av dette ansvar ikke endret. Men det som er endret, er måten offentlige myndigheter oppfyller sine forpliktelse overfor borgerne på. I Europa har en rekke tjenester tradisjonelt blitt levert av offentlige myndigheter, mens i dag overlater myndighetene i stadig større grad levering av slike tjenester til offentlige eller private foretak eller til offentlig-private partnerskap. Myndighetene begrenser seg til å definere mål, overvåke, regulere og, der det er nødvendig, finansiere disse tjenestene.

Videre slås det fast at opprettelsen av det indre marked har akselerert denne prosessen. Kommisjonen utfordrer her høringsinstansene til å ta stilling til om man ikke lenger skal skille mellom «økonomiske tjenester i allmennhetens interesse» (transport, post, energi, kommunikasjon) og det man kaller «tjenester i allmennhetens interesse» som er andre offentlige tjenester. Bakgrunnen for dette er at om skillet rives ned, vil man behandle alle tjenester likt, dvs kreve at det blir obligatorisk konkurranse.

Spørsmålet om alle offentlige tjenester skal ut på anbud, er viktig. Det er viktig for de ansatte, det er deres lønns- og arbeidsvilkår det er konkurranse på. Det er viktig for de som bruker tjenestene, det er her nok å vise til skandaleoppslagene om konkurranseutsatte sykehjem og operatører som går konkurs for å begrunne dette. Det er viktig for politikerne, for hva vil du som politiker? Vil du drive politikk, eller vil du administrere et stort anbudskontor med meget strikte rammer fastsatt av EU? Lokaldemokratiet vil rakne dersom politikerne ikke lenger skal gjøre annet enn å velge mellom ulike tilbydere.

Velferdsproduksjon utafor markedet

Hele den nordiske samfunnsmodellen har bygd på at samtidig som man har en effektiv kapitalistisk virksomhet, er velferdsproduksjonen fjernet fra markedet. Det er gjort ut fra erkjennelsen om at markedet ikke tar sosiale hensyn, det må styres. Velferdsproduksjonen har derfor foregått i offentlig regi med svært lite private innslag. Grønnboka stiller spørsmål om vi skal innføre lovgivning som skal forby en slik praksis.

Det er derfor en viktig debatt som foregår helt i det stille her i Norge. Det er knapt noen som har løftet røsten og påpekt at man står foran en ny, viktig lovgivning som vil sette Norge like sjakk matt som når man fortvilt ser at den differensierte arbeidsgiveravgifta og dermed en søyle i distriktspolitikken, må avvikles.

Rett til nødvendighetstjenester

Forbrukerrådet er en av de instanser som har uttalt seg om grønnboka, og mener at man må få et minimumsdirektiv som sier noe om forbrukernes rett til slike nødvendighetstjenester til en rimelig pris.

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) gjentar sitt krav om at det må være mulig for nasjonalstatene å stille høyere krav til kvalitet enn det som fastsettes i EUs og EØS-regelverkets felles krav til minimumsnivå.

Lokalt sjølstyre

Kommunenes sentralforbund (KS) ønsker først og fremst at EU ikke skal redusere det regionale og lokale selvstyret. Her understrekes det særlig at det er av stor betydning at beslutninger om tjenester skal produseres i egenregi, anbudsutsettes eller privatiseres er en sak for de lokale myndighetene og som lokalpolitikerne er de beste til å avgjøre.

Som i så mye annet i EU-systemet, er det akkurat dette det handler om: Det skal være mulig å ta avgjørelser lokalt, regionalt og nasjonalt. Alt skal ikke detaljstyres fra Brussel. Det handler om vi fortsatt skal ha muligheten til å velge å ha en offentlig sektor med politisk kontroll, eller være forpliktet til å deregulere.

EU-støtte til privatisering

At EU ønsker konkurranse og primært privat drift, er ingen hemmelighet. EUs strukturfond brukes blant annet aktivt til dette. Det er ikke vanskelig å finne eksempler, en liten runde på Internettet når dette skrives, bringer opp den danske kommunen Præstø. Der brukes penger fra strukturfondet til å flytte fritidsklubber fra kommunal regi og over til to sportsklubber som oppretter en fritidsklubbordning fra 1. januar neste år. Selvsagt skaper dette debatt, noen mener at disse midlene ikke er ment for å flytte virksomhet fra offentlig til privat sektor, tvert om til å utvikle nye virksomheter og skape arbeidsplasser i distriktene. Præstøs borgermester mener at hans prosjekt lever opp til dette, da det opprettes nye arbeidsplasser, selv om kommunen nedlegger like mange (BT, 1. oktober 2003).

Kommuneøkonomien

Nedskjæringspolitikken er en viktig del av EUs økonomiske politikk. Her er den monetære unionen sentral, og i henhold til Maastricht-avtalens konvergenskriterier må den enkelte medlemsstats budsjettunderskudd ikke overstige 3 % av brutto nasjonalproduktet, og det offentliges gjeld må ikke overstige 60 %. Disse verdiene framstår helt klart som tak for det offentliges virksomhet, og fører til en mer eller mindre automatisk nedskjæring av offentlige tjenester og ytelser. Det fører til at det er mangel på offentlige tjenester, og det fører til at de som arbeider i offentlig sektor, stadig presses hardere, og arbeidsmiljøet ødelegges. Resultatet er en negativ spiral med dårligere tilbud, kvalitet og arbeidsmiljø.

Ikke penger til investeringer

Dette fører i sin tur til at velferdsleverandør nummer en, kommunene, skvises og at de offentlige økonomiske problemene først og fremst merkes i lokalsamfunnene. Infrastruktur og virksomheter som på lang sikt er svært lønnsomme, som elektrisitetsverk og vann- og avløp, selges ut til private for å bruke salgsinntektene på skole, helse og omsorg. Det offentlige skrumper. Samtidig fører det også til dannelsen av joint ventures, samarbeidsbedrifter, for eksempel de britiske PPP (Public Private Partnership) eller PFI (Privat Finance Initiativ). Londons tunnelbane er et eksempel på PPP, hvor private firma har en 30-årskontrakt på å utføre vedlikehold som en dårlig kommuneøkonomi har forhindret.

I september 2003 tegnet det svenske entreprenørselskapet Skanska en avtale for å finansiere, utforme, bygge og drive det nye akuttsjukehuset i Derby. Dette er et av de største oppdragene innen den britiske satsningen på en privatfinansiert infrastruktur (PFI). Sjukehuset har en kostnad på 6 milliarder kroner. Dette er Tony Blairs elskede arv fra Thatcher-tida, og med denne politikken er det bare et tidsspørsmål før den dårlige offentlige økonomien omgjør dette til et fullstendig privat sjukehus.

Konvergens eller blø!

Det er altså en tøff økonomisk linje som er reglen for å bli akseptert etter Maastricht-mål. Og den rammer ikke bare landene som er med i ØMU, men også for eksempel Storbritannia. Men verst er det for de som har forpliktet seg til lave offentlige underskudd. 25. september ga EU-kommisjonen Frankrike frist til 3. oktober med å treffe tiltak for å redusere landets budsjettunderskudd som var beregnet til å bli 3,6 %. EUs finanskommissær Pedro Solbes understreker at om ikke vedtak treffes innen fristen, vil Kommisjonen sette i verk neste skritt i prosedyren for behandling av land med store underskudd i løpet av oktober. Det er aktuelt med økonomiske straffetiltak.

Hvilke valg har Frankrike da? Hvor skal de finne kutt på 0,6 % av BNP i løpet av ei uke? Blir det å gå løs på pensjonssystemet igjen, nedskjæringer som tidligere var blitt delvis slått tilbake etter stor folkelig motstand?

I alle tilfeller viser dette med all tydelighet at velferden er under press, hele det offentlige styringssystemet er under press, og ikke minst er det enkelte lands rett til sjøl å bestemme over sin velferd i fare.

ECB forsterker presset mot offentlig sektor

Den europeiske sentralbanken, ECB, skal ha en rolle hevet over politiske beslutninger. Den skal styre først og fremst mot inflasjonsmål. Men politisk eller ikke, det er kun på papiret den er hevet over det politiske liv. Politikk driver den i fullt monn. I sitt nyhetsbrev fra mai 2002 går det klart fram at ECB ønsker strukturelle forandringer av skattesystemet og forsiktighet med de offentlige utgiftene. Medlemslandene oppfordres til å «unnvike finanspolitisk aktivitet». Særlig er ECB bekymret over at «utgiftstaket (særlig på kommunalt nivå og innen helse- og omsorgssektoren) allerede er overskredet i et antall land». Derfor oppfordrer ECB at «enhvert nødvendig tiltak» iverksettes for å hindre en oppmykning av den strenge finanspolitikken. Samtidig ønsker man store pensjonsreformer som skal «minske avhengigheten av staten for forsørgelsen av eldre».

ECB fortsetter i sitt nyhetsbrev fra april 2003 med å slå fast at medlemslandene i EMØ bør minimalisere den offentlige sektorens oppgaver og konkurranseutsette omsorgstjenester så langt som mulig; samt la markedskreftene utforme omsorgen og forsterke den private finansieringens rolle.

Dette er fulgt opp i ECBs Working Paper nr 241, Public sector efficiency, an international comparison. Der har ECB kommet fram til at f.eks. Sverige som medlemsland, skulle kunne spare mye på sin offentlige sektor. At Sverige bruker for mye på utdanning, helse og arbeidsløshetstiltak tyder på en lav effektivitet i svensk offentlig sektor. Land som har en liten offentlig sektor, er eksempel på en effektiv offentlig sektor.

Et lydrike

13. mars 2003 avsa Oslo tingrett dom i den såkalte Finanger-saken. Finanger hadde reist krav om erstatning fra staten for manglende gjennomføring av EØS-direktiv. Finanger var passasjer i en bil som kjørte av veien og Finanger ble etter ulykken 100 prosent ervervsmessig ufør. Føreren hadde en promille på 1,2 og Finanger var klar over at han var beruset. Ut fra dette avslo Storebrand Finangers krav om erstatning og vant fram i Høyesterett.

Dermed gikk Finanger til sak mot staten med krav om erstatning ut fra at staten har erstatningsansvar ved manglende eller uriktig gjennomføring av EØS-avtalen. I dette tilfellet gir motorvognforsikringsdirektivet borgerne bedre rettigheter enn daværende norsk lov. Tingretten konkluderer med at EF-domstolen har fastslått at ved uriktig gjennomføring av rettsakter eller lovgivning i strid med EF-retten, pålegges medlemsstatene erstatningsansvar.

Underordna på alle områder

Altså får Finanger fullt medhold i sitt krav om erstatning. Denne gangen var det til fordel for den svake part, men det saken virkelig belyser, er hvordan den enkelte medlemsstats lovgivning underordnes EUs bestemmelser. Dette er viktig i forhold til de tidligere nevnte forhold hvor man for eksempel kan få anbudstvang på offentlige tjenester. Da vil det heller ikke hjelpe med særegne norske regler.

Et lydrike under EU-kommisjonen, det er det vi er i ferd med å bli, både under EØS-avtalen og i tilfelle et EU-medlemskap. Det vil umuliggjøre en selvstendig norsk velferdspolitikk i framtida.

Les mer:

Nytt forslag til «grunnlov» (pdf-format)

En samling av traktatene (på dansk)

Kommisjonens forslag til bl.a. inngåelse av kontrakter for personbefordring (dansk) (pdf-format)

Grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse (norsk, oversatt av KS) (word-format)

Bokomtale

av Mathias Bismo

NRKs utenrikskommentator Jahn Otto Johansen har med sin bok Den brune fare levert en klart leseverdig bok. Mens mye litteratur om rasisme tar for seg ekstremitetene med nynazistiske grupperinger og krypto-fascistiske partier, er Johansen bare interessert i dette i den grad de blir legitimert av samfunnet rundt seg og på den måten fungerer som en indikator på den folkelige rasismen han vil advare mot. Det er i særdeleshet Tyskland som legges under lupen, men også andre, i sær østeuropeiske, land blir behandlet.

Det er skremmende tall Johansen legger frem når det gjelder offisielle holdninger til minoriteter. En undersøkelse fra 2001 viser for eksempel at bortimot halvparten av tyskere mellom 14 og 25 år mener at det er alt for mange utlendinger i landet, og, noe overraskende, er kvinnene overrepresentert. Samme undersøkelse viser også at over 20 % av den tyske befolkningen har forståelse for rasistisk motivert vold. Likevel er ikke tyskerne verst; mens en EU-undersøkelse viser at 16,6 % av tyskerne ikke vil ha personer av annen religion i sin nærhet, gjelder det samme for hver fjerde belgier og hver tredje danske. Boka er også krydret med fortellinger fra ting han selv har opplevd i Tyskland; hvordan han flere steder har blitt avvist av så vel kroverter som lokalpolitikere fra alle partier når han i det hele tatt har tatt opp problematikken.

Johansen er heller ikke blind for årsakene til rasismens vekst. I det tidligere DDR er de forverrede sosiale forholdene helt klart en drivkraft, men han mener også at tyskhetskampanjen som ble satt i verk av Erich Honecker fra tidlig 1970-tall og regimets behandling av fremmedarbeidere, som var langt mer diskriminerende enn tilsvarende i de fleste vestlige land, er viktige faktorer. Og holdningsundersøkelser viser også at det er blant de arbeidsløse og misfornøyde at rasismen står sterkest – men det overraskende er kanskje at forskjellen mellom disse og folk det står bedre til hos, ikke er spesielt stor. Selv om han tar utgangspunkt i at staten i hovedregelen er antirasistisk, går han også inn på ulik innvandrings- og integreringspolitikk som forklaringsfaktorer. Han konkluderer imidlertid med at det ikke er lett å avgjøre hva slags politikk som støtter opp under rasisme, og hva slags politikk som ikke gjør det. Tysklands forholdsvis liberale innvandringspolitikk burde kanskje avhjelpe rasismen noe, men deres desto strengere naturaliseringspolitikk kan peke i motsatt retning. Om man imidlertid ser på Frankrike, der statsborgerskap er mye lettere å få, er også rasismen markant, noe som ikke minst ble synlig ved sist presidentvalg, da Jean Marie le Pen fikk nest størst oppslutning i første valgrunde, på tross av at også andre brune kandidater stilte.

Stor plass vies til Europas to største og historisk mest forfulgte minoritetsgrupper: jøder og sigøynere. Selv om han, på ulike plasser, trekker frem deres høyst forskjellige sosiale posisjoner – mens sigøynere ligger i det absolutte bunnsjiktet, sprer jødene seg jevnt utover de ulike sosiale lagene – forsøker han ikke å problematisere dette, noe som ville vært interessant. Dette kan ha å gjøre med Johansens klare pro-sionistiske standpunkt. Selv om han poengterer at antisionisme ikke er antisemittisme – han kritiserer tvert imot folk som bruker denne sammenligningen for både å ødelegge for jødene og for Israels sak – trekker han paralleller litt vel langt. Selvsagt er det grunn til å kritisere at nynazister ønskes velkommen i markeringer mot Israel, men å gå herfra til å hevde at man i stor grad gjør felles sak, er et kraftig overtramp. Men fortsatt er det grunn til å merke seg det faktum at venstreorienterte antisionister har en tendens til å bagatellisere angrep på europeiske jøder og deres institusjoner.

Jahn Otto Johansen kommer ikke med spesielt mye nytt i forhold til hvordan rasismen skal bekjempes, selv om det helt klart er et friskt pust i en norsk debatt som domineres av folks som Katrine Fangen og Tore Bjørgo. Derfor er det ikke Johansens anbefalinger om at antirasismen må bli mer synlig på kontinuerlig basis på alle samfunnsplan som er det viktigste ved boka, hvor viktig det nå enn er. Det er fortellingene om hvordan rasismen fremtrer i ulike deler av Europa som er det viktige, og her har Johansen utført et godt arbeid. Så får vi heller bære over med at han til tider knytter EU-motstand opp mot rasisme, at han vurderer Natos krigføring mot Jugoslavia som en humanitær inngripen, og at han konsekvent omtaler de tidligere totalitære samfunnene i Øst-Europa som kommunisme.

av Peter M Johansen

Argentina har en årlig matvareproduksjon som kan brødfø over 300 millioner. Hver natt tråler over 100.000 sultne mennesker gjennom Buenos Aires på jakt etter matrester, forteller Jorge Smith.

Tapet for Argentinas feterte favoritter i fotball-VM var vanskelig å svelge for de for lyseblå, og det fins trolig ikke engang mager trøst i at Brasil slo ut England. Men for urovekkende mange argentinere er hverdagen atskillig vanskeligere å svelge. De har ikke mat. Fattigdomssulten har gått over i hunger blant de sju millionene som lever i ekstrem fattigdom, godt under den offisielle fattigdomsgrensa. Hver dag dør over 100 barn av undernæring.

«Hver natt går det 100.000 mennesker rundt om i Buenos Aires og leter etter mat i søpla, og kanskje er de flere,» forteller fagforeningslederen Jorge Smith til Klassekampen. Han deltar på Motkonferansen til Verdensbankens ABCDE-møte i Oslo. Smith kommer fra La Plata, byen der Evert Taubes Fritjof Andersson kom ridende inn fra pampasen med en bøling kyr. Siden begynnelsen av 1990-tallet har slakteriene stått som bleke knokler i solen; ingen hører lenger lyden av den kvasse slipinga av slakterknivene som skulle være en naturlig del av Argentinas enorme kjøttproduksjon.

Bompenger

Da byens skipsverft ved Río Santiago, som dovent glir ut i Río de la Plata, skulle under den økonomiske slakterkniven til president Carlos Menem og hans finansminister Domingo Cavallo i 1992, gikk arbeiderne til aksjon. De fikk hæren til å forlate verftet for å unngå sammenstøt som ville ha kostet liv. Siden har de drevet arbeidsplassen selv, den første som ikke er blitt privatisert, ifølge Smith. Det var 21. september 1992; det fortoner seg utrolig lenge siden. I dag er hovedveien mellom hovedstaden og den internasjonale hovedflyplassen hyret ut til tre forskjellige private selskaper som hver tar for seg av bompenger for hver veistrekning.

I 1992 var peronisten Eduardo Duhalde guvernør i provinsen Buenos Aires; i dag er han president for et land som ikke rikker seg ut av den økonomiske krisa. Duhalde ble satt inn for å dempe misnøyen og den eksplosive stemningen da landet byttet president på løpende bånd. Men Det internasjonale pengefondet (IMF) opererer med en nulltoleranse overfor populister som koster offentlige midler, og kapitalflukten har vært på hele 106 milliarder dollar etter opprøret i desember, vel tre firedeler av Argentinas enorme gjeld på 141 milliarder dollar.

Opprør

«Opprøret 18. og 19. desember gjorde Argetina kjent i verden på en helt annen måte enn Maradona,» sier Smith til Klassekampen. Opprøret førte til president Fernando de la Rúas fall 20. desember.

«Det var en reell folkelig oppstand, og politiet gikk til angrep for å hindre at de arbeidsløses bevegelse i La Matanzas sluttet seg til middelklassens kasserolledemonstrasjoner og tok over regjeringskvartalene og nasjonalforsamlinga.» Konfrontasjonen kostet tretti personer livet, og fikk de la Rúa til å forlate presidentpalasset Casa Rosada på Mai-plassen.

– Hva kan Duhalde egentlig gjøre for å bringe Argentina ut av krisa?

«Duhalde vil forsøke å splitte folket ved å invitere folk fra venstre og slippe dem til for å vinne dem over på regjeringas planer og oppta dem i systemet. Borgerskapet og eliten er delt i to. Den ene fløyen er medløpere for los yanquís. Det er finanssektoren som vil ha en fullstendig dollarisering av økonomien. Den andre er knyttet til europeiske interesser og gikk inn for å devaluere pesoen for å inviterer investorer.

Det fins med andre ord indre motsetninger, men fløyene står sammen mot folket, og de to gruppene er enige om å adlyde Det internasjonale pengefondet (IMF). Det vil bety en enda hardere undertrykking som igjen vil skjerpe konfrontasjonene under ytterligere nedskjæringer og innstramninger. De kommer til å sette inn hæren, ikke bare politiet som til nå,» mener Smith.

Forberedt

Den revolusjonære landsorganisasjonen Corriente Clasista Combativa (CCC), hvor Smith sitter i landsstyret, er forberedt på hva som er i vente. Det var ikke verken Attac eller «antiglobaliseringsbevegelsen» som hjemsøkte Argentina i desember.

Slagene har stått i provinsene mot nedskjæringer, manglende lønns- og pensjonsutbetalinger til offentlige ansatte i provinsene og privatiseringer og nedlegginger opp gjennom hele 1990-tallet under det IMF framholdt som en modell for markedsliberalisme.

«Sosialkontorene har gått tomme; mange står igjen uten noe. Skoler stenger, lærer mister jobbene. Nasjonalbanken har tatt over 12 millioner hektar dyrket mark fordi bøndene ikke har kunnet betale gjelda si. Derfor forsøker nordamerikanske banker nå ta over nasjonalbanken for å komme til jorda. Den sosiale og økonomiske krisa rammer alle sektorer i samfunnet. Selv halvparten av landets offiserer og underoffiserer lever i fattigdom. Det er født en nytt begrep, argentinazo («det argentinske opprøret»). Smith beskriver det som nær en klassisk revolusjonær situasjon, slik Lenin beskrev den: En herskende klasse som knapt er i stand til å styre, og en voksende folkelige bevissthet om egen styrke og manglende vilje til å la seg styre på den gamle måten. Financial Times er inne på det samme, i sin versjon 5. februar: «Nær på anarki».

Folk vender ryggen til de tradisjonelle partiene, med paroler som «Politiker, forsvinn!», og identifiserer seg med de nye, revolusjonære bevegelsene.

I La Matanzas har det lenge vært folkekomiteer som stilte seg i spissen for å blokkere veier. Regjeringa ble tvunget til å sende representanter til å forhandle direkte med folkekomiteene. Det er et eksempel på hvordan folk utøver sin direkte makt. CCC og Partido Comunista Revolucionario (PCR) og andre kommunistpartier arbeider for å fordype den revolusjonære prosessen med sikte på å danne en folkelig regjering, en Unidad Popular-regjering,» avslutter Smith.

AKP 30 år

av Boye Ullmann

Klassekampen satte igang en debatt om AKP (m-l). Det er først og fremst 70-tallet som blir diskutert. Et dristig prosjekt.

Etter min oppfattning var debatten langt fra tilfredsstillende med få unntak. Det var lite politikk og mer følelser.

Internasjonale begivenheter fikk stor betydning for den politiske debatten og for grunnlaget for opprettelsen av m-l-bevegelsen. SV-veteranen, Hans Ebbing, startet ballet med en kronikk. Samtidig skrev to historikere. De sistnevnte tok verken hensyn til nasjonale eller internasjonale begivenheter som var en viktig ramme for å forstå 70-tallet.

AKP var en viktig aktør. For en samlet presse med VG i spissen – sammen med NAF, DNA, LO og ikke minst overvåkingspolitiet – var AKP (m-l) definitivt ingen parentes. Dagbladets Andreas Hompland illustrerte dette godt i et kåseri i NRK. Han sa han hadde brukt veldig mye energi på AKP og ville ha seg frabedt påstander om at han hadde kastet bort tid. Han oppfattet det som meningsfylt å føre kamp mot AKP. En del husker hans giftige kommentarer/ artikler like før første mai der Faglig 1. mai-front fikk det glatte lag.

Hans Ebbing er en viktig politisk aktør som mener veldig mye bra. Men han utelater viktige politiske begivenheter i sin kronikk i KK. SV og AKP var reelt uenige. SF erkjente ikke klasser og klassekamp. Det var ulikt syn på rettferdig krig. Det var uenigheter om Vietnamkrigen, der SF sa fred, mens m-l-bevegelsen sa støtte til FNL. SF støtta Israel mens SUF støtta PLO og målet om et fritt Palestina. SF hadde sin bakgrunn i pasifisme, mens den nye m-l-bevegelsen støtta rettferdige kriger. På 1960- og 70-tallet var det en rekke folkekriger i den tredje verden. FLN i Algerie, Castro og Che på Cuba, FNL i Vietnam, m.v.

Deretter kom valget i Chile med seier til Allende som ble drept og styrta av CIA og fascistjuntaen. Dette viste at fredelig overgang til sosialismen uten folkevæpning var en illusjon. Det er klart at disse begivenhetene måtte prege den politiske debatten i hele verden og dermed Norge.

Mao og Kina

SUF kritiserte Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Sovjet-kritikken økte. Samtidig fascinerte kulturrevolusjonen og Mao en anti-autoritær ungdomsbevegelse i kjølvannet av Beatles og Stones. Det ble sett på som veldig interessant at direktører, professorer, leger og andre i maktapparatet i Maos Kina måtte ned på gølvet. Direktører måtte i produksjonen for å lære av arbeiderne. Overlegene måtte vaske dasser og gulver. Kulturrevolusjonen var selve oppskriften på at ikke et sosialistisk samfunn skulle havne i byråkrati og derfra til et nytt fascistisk styre som i Sovjet. Student- og ungdomsopprøret var ikke bare i Paris og andre vestlige land. Noen av oss kom i kontakt med afghanske maoister (ALO) og albanister (SAMA) som var sentrale i kampen mot Sovjets okkupasjon etter 1979. De fortalte om kampene på Universitetene i Kabul på 1970-tallet. Maoistene stod sterkt og krangla mye med Moskva-partiet og islamistene. De politiske begivenhetene i verden påvirket oss i Norge som Afghanistan som var et av verdens fattigste land.

AKP har fått mye av skylda for idylliseringa av Kina. Det er med rette, men det var mange som hyllet Kina som et fantastisk eksperiment for fattige land. De understrekte parolene sjølberging og Stol på egne krefter!. Disse parolene adopterte AKP, noe som førte til dagsavis. For ungdom som var opptatt av nord/sør, sult og nød, ble Kina et alternativ. Kulturrevolusjonen var også en metode for å unngå stagnasjon. Jeg husker kåseriene til Harald Munthe-Kaas fra Kina på radio i 1970 som framhevet de enormt gode resultatene kulturrevolusjonen ga med massemobilisering for Tjen Folket! og Stol på egne krefter!. Faren min var i Kina i 1975 og ble som sosiallege utrolig imponert av sosialpolitikken i Kina. Hele delegasjonen med KrFere, AP-folk, liberalere etc var nærmest religiøse etter turen. Far min hadde nesten 100 foredrag om Kina etter turen. Professor og rektor på Universitet i Tromsø Yngvar Løchen skrev boka Stol på egne krefter. AKP idylliserte, men det var mange andre som også ble dypt imponert med rette av Maos Kina. Kinas sosialisme ble et alternativ til imperialismen for radikal ungdom. OK, vi bagatelliserte perioden under «Det store spranget» med hungersnød og overgrepene under kulturrevolusjonen. Dette var stygge feil, men ingen kan bortforklare resultatene som ble oppnådd etter 1949.

SV og Sovjet

Etter 1975 og lansering av «kampen mot høyreavviket» ble krigsfaren voldsomt fokusert i flere år. Mye var rett og logisk og en god del ble veldig galt. Hans Ebbing peker helt rett på grove overtramp. I Rød Ungdom mente en del en kort periode at SV fremmet sosialfascisme. Andre skadelige karakteristikker ble brukt. Men analysa var likevel på mange områder rett.

Empirisk så vi at Sovjet støtta kuppet i Etiopia. SV støtta «revolusjonen» til Dergen. Israel og Cuba (!) trente den etiopiske hæren som angrep Eritrea. Sovjet var veldig aktive i Angola og enda mer på Afrikas horn og overfor land i Midtøsten. AKP var sentral i danninga av Afghanistan-komiteen etter invasjonen i 1979. Det var positive holdninger i SV overfor «Saur-revolusjon» og Taraki i 1978. AKP kalte dette korrekt for et Sovjet-kupp. Det var skarpe diskusjoner med både SV og andre aktører i fredsbevegelsen. Vi sa Sovjets okkupasjon var motivert ut fra å flytte sine posisjoner fram i forhold til USA. Kampen dreide seg om innflytelse i Midtøsten og det subindiske kontinent. USA og sjahen hadde nettopp blitt kasta ut av Iran i 1979.

Vi hadde krisa i Polen og Jaruzelski-kuppet. Jeg satt den gangen i AKPs internasjonale utvalg. Jeg husker vi hadde nattevakt på omgang i 1981 for å høre på BBC i tilfelle sovjetisk okkupasjon. I ettertid vet vi at Kreml vurderte dette sterkt. SV og deler av fredsbevegelsen mente Sovjet handlet ut fra svakhet og forsvar overfor USA, mens AKP mente Sovjet hadde ambisjoner om å oppnå hegemoni. Vi hadde mye rett – og en god feil. En klok AKPer skrev en Røde Fane-artikkel som hevdet at den tredje verdenskrig muligens kom før 1985. AKP var forferdelig mekanisk på den tida. Vi sammenliknet situasjonen før første og andre verdenskrig og påpekte likhetene som nødvendigvis ville føre til tredje verdenskrig.

Sovjet var som Tyskland; en oppadstigende supermakt som måtte gå til krig for å oppnå sine imperialistiske mål. Vi studerte erfaringene fra den andre verdenskrig. Gode bøker og til og med romaner ble skrevet. Vi kopierte Lenins tese om at imperialisme betyr krig til ny verdenskrig og lagde den til en dogmatisk lov. Den tredje verdensomspennende omfordelingskrigen måtte komme. Det ble mange overslag.

I Rød Ungdom førte dette til et syn om en enhetsfront kun mot Sovjet. Man skulle støtte Thatcher og Reagan fordi de var datidens Churchill. Mens Carter og Labour var Chamberlain som stod for ettergivenhetspolitikk. Dette synet skulle føre til nedtoning av de som kjempet mot USA-imperialismen. Flere avvik kunne vært nevnt, men hovedsaken var at AKP ble mekanisk og lite dialektisk på dette feltet.

AKP ble kritisert for å nedtone kampen mot USA. I ettertid kan man se at det var mye rett i den kritikken. Samtidig hadde vi mye rett når vi hevda at rivaliseringa mellom USA og Sovjet var en stor fare for verdensfreden. Sovjet trappet opp sin virksomhet i mange land. Dessuten mente vi at solidaritet med Afghanistan var viktig fordi den svekket Sovjet. Der traff vi blink. Afghanistan-krigen var viktig i forhold til at sovjetimperiet gikk i oppløsning og at muren falt. Det var saklige uenigheter mellom AKP og SV ut fra hva som skjedde i verden. Disse ytre begivenheter er fraværende hos Ebbing. At Sovjet og dermed muren ramla sammen, har lagt grunnlag for enighet i mange saker mellom RV og venstresida i SV i dag.

Krigsfare og det interne liv

Krigsanalysa skadet det indre livet i m-l-bevegelsen. Vi hadde så forferdelig dårlig tid fordi krigen nærmet seg. På den ene sida er jeg fortsatt tilhenger av den demokratiske sentralismen, men med en helt anna praktisering. Mange fryser av begrepet. Dette har jeg forståelse for. Men skal man få gjort noe, må man ha demokratiske diskusjoner og vedtak. Man må ha en handlekraftig ledelse på ulike nivåer som setter sakene ut i livet. Der var m-l-bevegelsen veldig gode. Flere tusen var innom m-l-bevegelsen og lærte mye om organisasjon. Maos artikler Om motsigelsen og Om praksis og flere andre om ledelse/arbeidsmetoder var viktige. Men det bar fullstendig galt avsted.

Egil Fossum og ikke minst Finn Sjue har av naturlige grunner fokusert dette i sin oppsummering. De nevner overgrep og skråsikkerheten. Det har vært for få av de gamle lederne som har innrømmet feil fra den gangen.

Motsatt har vært de som har fordømt alt fra fortida. AKP kopierte mekanisk Maos «regel» i sitatboka om at underordna organ skulle bøye seg for overordnete organ. Dette ble en lov. Selv Mao undergravde sin egen regel ved sjølv oppfordre til «bombing av det borgerlige hovedkvarter» i 1963. Regelverket undergravde m-l-bevegelsens demokratiske diskusjoner. Den albanske praksis om monolittisk ledelse ble anvendt. Kort sagt krigskommunisme som hentet grums fra både Stalin, Lenin, Mao og Hoxha. Sentralkomiteen viste aldri delte innstillinger eller motsatte syn til medlemmene. På lokalt nivå førte regelen til absurde situasjoner som vi kan le av i dag. Lenin og Mao lagde regelverk for krig. I krigssituasjoner blir naturligvis demokratiet undergravd.

Sammen med faren for krig, ble partiet organisert som om vi skulle ut i krigen om kort tid. Sikkerhetslinja ble ekstrem og førte til store skader som la grunnlag for masse byråkrati og overgrep. Ledelsen opptrådde samlet i enhver situasjon. Det var umulig med medlemsmøter på grunn av sikkerhetslinja. Byråkratiet florerte med massevis av propper i det interne liv. Vi skulle minst tro at det var provokatører som lagde sikkerhetslinja. På 1970-tallet var det bra med sommerleire der man kunne møte ledelsen i debatt. Men jaggu måtte du være tøff for å opponere. Jeg husker et par som var redde for krigen på sommerleir i 1977. De fikk gjennomgå for sin «defaitisme» i plenum med 700 tilhørere. Tesen om to linjer førte til friske debatter, men lett også til stempling siden svaret var at ei linje var rett og den andre feil. Slikt åpner for religiøse standpunkter som bevegelsen fortsatt sliter med. På begynnelsen av 1980-tallet mente en del i Oslo AKP at 90 % av partiet måtte under jorda. (De meldte seg ut i 1984.) Dette var en veldig gal sikkerhetslinje som stod i motsetning til å være «fisken som svømmer i vannet» for å bruke Maos metafor. OK, mye var logisk. Vi visste at vi ble overvåket. Vi visste at politiet ga lister over NKPere og fagforeningsfolk til Gestapo i 1940, og vi skulle lære av det ved en ny okkupasjon. Vi hadde rett i at det kunne bli krig. Likevel ble det gjort grove feil. Det ble ikke krig. Dermed kan vi i dag si at sikkerhetslinja med dekknavn og hemmelighetskremmeriet skadet AKP på 1970- og 80-tallet. Hvorfor tok ikke dagens ledere i AKP opp noen av disse grove feil fra vår historie i sitt intervju? Det er viktig ikke være lettvinte og overflatiske på dette punkt.

Det var mye bra i vårt internasjonale engasjement. Vi lærte at en liten nasjon kan slå en stor som i Vietnam. Vi organiserte og lagde komiteer. Tsjekkoslovakia, Eritrea, tredjeverdenkomite med støtte til PAC, Filippinene osv. Det var en stor inspirasjon å være med i Palestina-komiteen. Vi ble spytta på i 1975 og så hvor mye opinionen snudde i 1978. Det var mye kreativitet.

Finn Sjue kontaktet Trond Lindstad på Rød Front sommerleir for å sende helseteam til Libanon etter massakren i Tel Al Zataar i 1976. Eldbjørg Holter og Trond reiste til Libanon. De ble stansa i Middelhavet av en israelsk militærbåt. Under dekk lå det palestinske fedayins. Ved et under gikk det bra. Det var viktig fordi etter Trond og Eldbjørg, dro hundrevis av helsearbeidere til Palestina og Libanon i solidaritet med palestinerne. Seinere dro en del til Afghanistan og andre steder.

Pionerer for helseteam i Afghanistan var blant annet Marianne Mjåland, Goggi Sæter, Hans Husum og Eirin Strøm. De to sistnevnte starta for fullt opp i Ghazni i 1985. I dag driver fortsatt Afghanistankomiteen omfattende helsearbeid. Mange kunne vært nevnt. Det ble opprettet 45 lokale Afghanistankomiteer omkring i Norge. AKP hadde en viktig rolle i arbeidet. Komiteen etablerte seg i Peshawar og sendte hjelp og støtte inn i landet.

Evnen til å bygge organisasjoner med engasjement var viktig også under EØS-kampen og EU kampen i 1994. Kristen Nygård understrekte at AKP/RV var en viktig del av nei-bevegelsen. AKP og RVs politiske og organisatoriske erfaring vil pånytt være viktig både i antikrigsarbeidet og i en ny EU-kamp.

Proletariseringskampanja

Mange har et delt forhold til proletariseringskampanja i 1975-76. Det går naturlig nok mange vandrehistorier. Jeg mener at – på tross av feil, med utidig press på enkelte – var dette genialt.

Maos tese om «Tjen folket» betydde mye for m-l-bevegelsen i positiv forstand, men det var tøft i starten. NAF og LO og gikk til kraftig angrep på AKPere der de dukket opp. Det ble mye dramatikk. DNAerne ble virkelig utfordra. Det var over 1.000 på årsmøtet både i Bergen og Oslo Jern & Metall. Vi så hvordan AP-folka som ledet møtene, fullstendig forkastet det meste som stod i Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen. Dagsrevyen ble brukt til å mobilisere folk til årsmøte i Jern & Metall Oslo i 1976. Det var en tøff tid. Mange ble utsatt for suspensjoner, eksklusjoner og til og med oppsigelser, fordi man var med i AKP (m-l). Men mange fikk etter hvert tillit fordi AKPere reiste saker for medlemmene i beste Tjen folket-tradisjon. Folk vant posisjoner ofte i kamp mot AP-tillitsvalgte på store industriarbeidsplasser. Vi vant på sakene og ikke minst på demokrati mot AP-folk som inngikk avtaler med ledelsen uten å ta dette opp med medlemmene. Dette kalte vi klassesamarbeid. På tross av en slitsom arbeidskonflikt i tre og et halvt år, angrer jeg ikke en dag på at jeg forkastet «karriere» framfor å jobbe i industrien. Men det aller viktigste er all faglig engasjement fra begge kjønn som kom ut på arbeidsplassene som utfordret både NAF/NHO og AP-dominansen som forsvant lokalt mange steder på 1980-tallet. For de som følger med, var dette mer enn en parentes dersom man ser utover sin egen navle. Mange som valgte fagbevegelsen på 1970-tallet er også viktige aktører i dag.

Håp for framtida?

Snittalderen både i RV og AKP er for høy. Det er flott at en del Rød Ungdommere vil prioritere RV. En revolusjonær bevegelse trengs fortsatt som setter et anna samfunnssystem istedet for kapitalisme/imperialisme.

Jeg håper de yngre vil prioritere fagbevegelsen slik som vår generasjon gjorde. Før kamp mot politisk overvåking, men lag ikke en lukket organisasjon som hemmer politisk debatt og demokrati.

Nå er det ny USA-krig og ny EU-kamp. Vi er atskillig færre nå enn før. Heldigvis har vi fortsatt en del politisk klokskap kombinert med mye engasjement og rik erfaring, på godt og vondt. Det gjelder å bruke våre krefter rett.

av Jan Erik Skretteberg

Korleis skal ein forstå SSSR og samanbrotet av unionen? Det var sogelaust i 1991 å seie at Russland har teke opp att demokratiet for første gongen sidan 1917.

Tsarveldet før revolusjonen var verre enn det styresettet Russland har no, og ikkje minst verre enn det som var under tida frå 1917 til 1991. Denne tida sytte for den raskaste auken i velstand for eit så stort tal menneske nokon sinne. Det vart òg gjort store feil i denne tida, både under Lenin, Stalin og alle dei andre leiarane. Men framstøytet på å skape eit kommunistisk samfunn leia til forbetra kår for folk flest. Etter SSSRs oppløysing har fallet i levestandard att ein gong vore kraftig, og det spesielt i dei åtte åra Boris Jeltsin var president. Levestandarden har teke seg litt opp att under Vladimir Putin, men ikkje nok til å rette på lengselen etter SSSR-tida i folket. I samband med tiårsmarkeringa for unionens oppløysing var det ei spørjeundersøkjing (1) om dette. Undersøkjinga syner at nesten fire av fem russarar vil ha unionen attende. Det er ei stigning på 10 % sidan 1992, då 69 % av russarane gjekk inn for å gjenopprette SSSR. Motstandarane av SSSR har falle frå 32 % i 1992 til 15 % i 2001. Lat oss kikke på dei siste åra medan SSSR framleis eksisterte.

Dei økonomiske reformene

Med starten på perestrojka og glasnost kom også reformer i det sovjetiske samfunnet. Frå midten av 1970-talet hadde den sovjetiske økonomien gått i stå. Det var bustadskrise og fødselsratene var låge, samstundes som levealderen sank takka vera eit høgt gjennomsnittleg alkoholforbruk, og dette sytte for at veksten i tilgangen på arbeidskraft sank. Etter Brezjnevs død vart denne tida i sovjetisk politikk kalla «stagnasjonstida». Gorbatsjov grunngav sin reformpolitikk på den 27. partikongressen i 1985 med at det å få i gong att den økonomiske veksten var nøkjelen til alle problema i SSSR.

Desse reformene delar til dømes Åsmund Egge (2) inn i tre typar:

• 1. Tiltak innafor råma av det gamle systemet.
• 2. Modifikasjonar av systemet (endringar i organiseringa av plansystemet og verksemdene sin funksjonsmåte).
• 3. Reformer som hadde mål å utvikle økonomien utanfor den statlege sektoren. Noko heilt nytt i SSSR.

Som døme på den første typen reformer, er alkoholpolitikken under Gorbatsjov viktig (også for å forstå korleis russarane ikkje kasta Boris Jeltsin før han gjekk av friviljug). Levealderen byrja stige etter at styresmaktene innførte restriksjonar både på produksjon og omsetnad av alkohol. Men samstundes opna dette også for ein marknad på sida av planøkonomien, ein mafia som tente seg rike på omsetnad av ulovleg alkohol. Dessutan gjorde den frigjorte kjøpekrafta at inflasjonspresset auka, statens innkomer på alkoholavgifter falt bort, noko styresmaktene freista løyse med seddelpressa. Kampanjen mot alkohol svekka også Gorbatsjovs autoritet og popularitet.

Ein annan viktig reform av type ein var innføringa av ein statleg kvalitetskontroll. Vitsane og mytene om kvaliteten på Lada og andre sovjetiske produkt er mange. At nær 20 % av produksjonen i industrien vart forkasta etter kontrollen, var ikkje berre eit nederlag for funksjonærar og byråkratar i partiapparatet, men det sytte òg for at målsetnadene ikkje vart nådde, noko som i sin tur sytte for at arbeidarane mista bonusane sine. Dette opplevde dei som urettvist, då dette faktisk i dei fleste tilfella skuldast dårleg reiskap som forelda maskinpark osb. Til slutt vart det sagt om reformen at han var systemfiendtleg. Dette bidrog også til å gjera Gorbatsjov mindre populær.

Jamvel om ein òg hadde ei reform som i namnet heit «Lov om individuelt arbeid» – som i vestleg terminologi blir «privat verksemd» – så var nok den viktigaste reforma utvidinga av den kooperative verksemda i 1988. I praksis vart no kooperativa private foretak. Dette var eit ledd i Gorbatsjovs perestrojka-politikk, og sytte for misnøye mellom vanlege folk. Denne politikken sytte for at produksjonen vart auka mellom dei mest populære varene, medan ein nærast kutta ut produksjon av mindre lønsame varer og sytte for at folks oppslutnad om partisjefen vart mindre. Berre i Moskva og Leningrad var varetilbodet i stand til å dekkje etterspurdnaden. I motsetnad til måla, vart det framleis krise i sovjetøkonomien ved utgongen av 1980-talet. Grunna dårlege kornhaustar fleire år på rad auka utanlandsgjelda, auka kjøpekraft sytte i sin tur for inflasjon som ikkje vart kompensert med ytterlegare lønsauke. Folk måtte stå i kø for å kjøpe brød, noko som aldri hadde skjedd i SSSRs historie før. Andre varer vart rasjonerte og levestandarden sank kraftig. Særleg råma det pensjonistar, funksjonshemma og store familiar. På toppen av dette kom kostnadene etter Tsjernobyl-ulukka og jordskjelvet i Armenia desember 1988.

Det var ulike syn på korleis ein skulle takle denne krisa. Somme økonomar meinte det skuldast at reformene var for få og for lite omfattande og ville ha heilt overgang til marknadsøkonomien. Innanfor partiet var det naturleg nok stor skepsis til dette framlegget. Men i 1990-91 gjekk ein inn for kriseplanar i økonomien. Den russiske republikken vedtok i september 1990 å gå over til marknadsøkonomi innan 500 dagar var gått, medan ein i Det øvste sovjet gjekk inn for eit kompromiss for dei andre republikkane månaden etter. Våren 1991 gjekk ein inn for eit kriseprogram kor ein auka dei statlege prisane på forbruksvarer og gav fri 30 % av detaljhandelen. Om sommaren vedtok Det øvste sovjet ei kontraktlov, ei antimonopollov, ei konkurslov og ei privatiseringslov. I løpet av 1993 skulle 20 % av russisk økonomi vera privatisert. Sovjet vedtok å søkje fullt medlemskap i IMF, og i Leningrad opna ein børsen att.

Nye organisasjonar veks òg fram. Grunna glasnost-politikken kunne mange organisasjonar som før hadde operert under bakkenivå, stå fram i det offentlege rommet. Som i resten av Warszawapakt-landa, oppstod det mellom anna miljøorganisasjonar (til dømes Molodezj i Priroda), Natur og Ungdoms «syster»-organisasjon), spesielt kring Kola-halvøya. I dei baltiske statane oppstod det sjølvstendeorganisasjonar, og i Russland oppstod rørsla Pamjat’, som i byrjinga var ei rørsle som skulle halde russiske minnesmerke og kulturarven i hevd, men som sidan utvikla seg i sterk sjåvinistisk og ikkje minst antisemittisk retning. Men misnøya med Gorbatsjovs politikk var i alle høve manifestert.

Som nemnd oppstod det i Baltikum nye nasjonalitetsrørsler. I januar 1991 kom det til svære opptøyer i Riga og Vilnius. Bakgrunnen for dette var at i Litauen hadde den litauiske folkefronten Sajudis eit fleirtall av plassane i republikkparlamentet. Veka etter vart Litauen erklært sjølvstendig og tok opp grunnlova føre krigen. I Latvia og Estland hadde ein òg vedteke liknande erklæringar, om enn av ein mildare art. Men i januar 1991 satte Moskva inn militære troppar mot sjølvstendeforkjemparane i Litauen. Dette bidrog til å:

1. Syte for større avsky mot regimet innafor SSSR.
2. Syte for internasjonal merksemd på dei stadig aukande problema i SSSR.
3. Syte for at andre ikkje-russarar/slavarar også sette fokus på undertrykkinga dei hadde opplevd/opplevde, mellom anna i Stalins Georgia, Kaukasus og andre område der strider mellom ulike nasjonalitetar framleis er eit problem.
4. Satelittane i Sentral- og Aust-Europa (så nær som Bulgaria og Tsjekkoslovakia) turte setja seg opp mot Moskva, noko som gjorde at regima fell føre SSSR vart oppløyst.

Dette vart toppa av at mange russarar tok opp nasjonalsjåvinismen frå tsartida, jamfør punktet om Pamjat’ ovanfor. Opprinneleg inneheldt ikkje Gorbatsjovs reformprogram noko om nasjonalitetsspørsmålet. Han stod fullt og heilt på den offisielle lina om at alle nasjonalitetar har dei same rettane og pliktane i eit samfunn som etterkvart skulle bli utgjort av det sovjetiske folket. Men slikt kjente ein det ikkje i utkantane av imperiet, og mange forskarar peiker på dette som årsak til at SSSR etterkvart gjekk i oppløysing.

Unionen løysast opp

Grunna Gorbatsjovs perestrojka-program hadde det oppstått to fløyer i partiet; dei reformvensame, sjølvsagt med Gorbatsjov i spissen, og ei meir konservativ fløy (Jan P. Syse reagerte forresten sterkt på bruken av konservativ i denne samanhengen …) med mellom anna KGB-leiinga i front. Dette splitta partiet, og grunna glasnost-politikken kunne kven som helst sjå at partiet var splitta, noko som aldri hadde vore tilgjengeleg for vanlege folk før. Gorbatsjovs utgangspunkt for reformpolitikken var å forbetre det som ein allereie hadde oppnådd (3). Men reformene levde sitt eige liv og Gorbatsjov måtte la seg rive med. Visjonane hans vart etter kvart å konstruere eit heilt nytt «sosialistisk» samfunn i eit nytt bilete. Endå var det folk i partiet som ville gå endå fortare fram. Folk som den seinare velkjende Boris Jeltsin, Moskvas komande borgarmeister Gavril Popov og leiar av byadministrasjonen i Leningrad, Anatolij Sobtsjak meldte seg ut av partiet i 1990 i protest mot det «låge» tempoet i reformene. Seint på hausten same år gjekk også Eduard Zjevarnadze, utanriksministaren, av i protest mot Gorbatsjovs innstramming av glasnost-lina. Medlemstalet i både partiet og KomSoMol (4) gjekk sterkt ned i perioden 1989-91, og heile rørsla byrja rett og slett å få økonomiske problem. Heile partiapparatet hadde dessutan fått ei enorm mistillit folket. Medan det i 1987 var overveldande oppslutnad om perestrojkaen, synte ei meiningsmåling i 1991 at berre 23 % ville ha støtta politikken i 1985 om dei hadde visst kva han hadde leia til. I lesarbrev klaga folk på tomme butikkhyller, arbeidsløyse, prisauking og voksande kriminalitet. (I slutten av 1970-åra synte internasjonale undersøkjingar at Moskva var den tryggaste hovudstaden i verda.) Boris Jeltsins popularitet auka. Den tidlegare førstesekretæren i kommunistpartiet i Sverdlovsk lova mellom anna studentane ved polyteknisk institutt i Leningrad i 1990 at KGB skulle nedleggjast om han nokon gong vart president. Denne fråsegna skulle Jeltsin bli hugsa lenge for. Jeltsin vart vald inn i Folkekongressen frå Moskva med overveldande fleirtal (89,4 % av røystene) ved det første valet i 1989, altså før han gjekk ut or partiet. Fleire av medlemene i Folkekongressen vart sterkt kritiske til politikken som vart ført. Mellom anna reiste ein kritikk mot miljøpolitikken (slik som i fleire andre Warszawapakt-land), kvinnepolitikken, matvaresituasjonen og det nasjonale spørsmålet.

Krinsen rundt Gorbatsjov fekk innført presidentstyre på den ekstraordinære folkekongressen i mars 1990. Gorbatsjov fekk utvida fullmakter, men i praksis var posisjonen hans sterkt svekkja. Alle republikkane innanfor SSSR erklærte i 1990 republikklovene framfor Unionens lover. Jeltsin vart vald til president i Russland av folket, noko som manifesterte hans posisjon framfor Gorbatsjovs. Gorbatsjov vart nemleg vald av den berre delvis representative Folkekongressen.

August-kuppet

20. august skulle ein ny unionstraktat basert på friviljug tilslutnad til SSSR skrivast under. Initiativet til dette vart teke av Gorbatsjov. Men 19. august 1991 annonserte Tass (5) og Radio Moskva at Gorbatsjov av helsemessige grunnar vart forhindra frå å utøve pliktene sine og at visepresidenten Gennadij Janaev hadde teke over som fungerande president i spissen for «Statskomiteen for unntakstilstand i SSSR». Mellom desse menna var mellom anna forsvarsministaren og KGB-sjefen. Egge beskriv denne komiteen som «representanter for det politiske militær-industrielle komplekset» (side 288). I røynda var det et kupp mot Gorbatsjovs reformpolitikk som var i gong, og presidenten vart halden i husarrest på Krim. Trass i at breie lag av folket ville ha attende ro, orden og den stabiliteten som råda før perestrojkaen, fekk kuppet lite støtte innanfor hæren og KGB. Den støtta dei fekk frå folket, klarte dei ikkje å utnytte i særleg grad. Kuppet var dessutan dårleg førebudd og ikkje gjennomført på ein slik måte at kuppmakarane sette seg i respekt. Makta vart ikkje befesta. Etter to dramatiske dagar, 21. august (same dag som sovjetiske stridsvognar rulla inn i Praha 1968) gav kuppmakarane opp, freista flykte frå Kreml, men vart arresterte. Gorbatsjov vendte attende frå Krim.

Men kuppforsøket vart gjennomført av menn som var handplukka av Gorbatsjov. Gorbatsjovs truverd vart svekka. Partiets truverd vart svekka. Unionens sentralmakt vart svekka. Kort sagt var ingenting som før. Heile kommunistpartiet vart suspendert frå makta, partipressa stansa og partiets eigedom vart nasjonalisert. Gorbatsjov gjekk av som leiar (men heldt fram som president), unionsregjeringa avsett og RSFSRs (6) regjering tok over. I praksis ville dette seie at Boris Jeltsin fekk meir å seie i SSSR enn Mikhail Gorbatsjov. Jeltsin gjekk inn for eit fullstendig økonomisk systemskifte i Russland – (merk Russland, ikkje SSSR) – frå byrjinga av 1992.

Dei baltiske statane erklærte seg uavhengige av unionen i kuppdagane. Ein ekstraordinær folkekongress vedtok rett etter kuppet å oppløyse unionen. All makt vart overført frå sentralstyresmaktene til republikkane i ein overgangsperiode inntil ny traktat og ein ny grunnlov vart vedteke. I Ukraina vart det folkerøysting om sjølvstende 1. desember 1991. Resultatet vart at Ukraina ikkje kom til å skrive under på ein ny unionstraktat. Og 8. desember underteikna Russland, Kviterussland og Ukraina eit dokument kor det vart erklært at SSSR hadde opphøyrt å eksistere som juridisk og geopolitisk realitet. Samstundes oppretta ein Samveldet av uavhengige statar (SUS) som var ein lausare konføderasjon av tidlegare sovjetrepublikkar. Etter mykje om og men stod til slutt berre Georgia og dei baltiske republikkane utanfor SUS. Den 25. desember tok Gorbatsjov konsekvensen av at partiet og unionen hadde vorte politisk makteslause og trakk seg. Gorbatsjov sa:

«Kjære landsmenn! Medborgarar!

Grunna den situasjonen som har oppstått med danninga av SUS, vil eg innstille mitt arbeid som president for SSSR. Eg tek denne avgjerda på prinsipielt grunnlag.

Eg gå frå posten min med uro. Men òg med von og tru på Dykk, på Dykkar klokskap og åndskraft. Vi er arvingar av ein stor sivilisasjon og no avhenger av at alle slik at denne sivilisasjonen at ein gong blir fødde til eit nytt, moderne og verdig liv.» (7)

Kva har skjedd vidare?

På dei drøye ti åra som er gått sidan SSSR vart oppløyst, har levestandarden falt ytterlegare. Rett aust for Kirkenes kjem menneske over grensa til Noreg for å søkje asyl. Det skjedde ikkje tidlegare, og det var ikkje berre på grunn av dei harde grensetiltaka ein sette i gong for å unngå avhopparar at russarar ikkje kom strøymande over grensa under SSSR-tida. Stalin løyste matmangelen på 1920-talet på sin måte (kollektivisering, krig mot kulakkane og konfiskering av matvarelagra), medan Jeltsin ynskja løyse problema Russland stod ovanfor med marknadsliberalisme. Og det var fullt frislepp. Resultatet var ein galloperande inflasjon og ei arbeidsløyse som auka frå omtrent 0 til 20 millionar på nokre få månader. Russlands folkesetnad er redusert med 6 % sidan 1991. I reine tal vil det seie at det finst 9 millionar færre russarar enn ved SSSRs samanbrot. Årsaka til dette er lav fødselshyppigheit, lågare snittalder, særleg for menn, grunna eit stadig aukande alkoholforbruk, auke i sjukdomar som tuberkulose og difteri, færre sjukehusplassar osb. Den rå marknadsliberalismen har ført til dyrare bustadar, lågare løner, dyrare mat og dårlegare vedlikehald av det meste. Lat oss kike litt på Russland (8) etter SSSRs fall:

Boris Jeltsin og tida under honom

Boris Jeltsin (fødd 1. februar 1931) vart vald til president i Russland medan SSSR enno eksisterte (sjå ovanfor). Mannen heldt kva han lova, det skulle verkeleg bli systemskifte frå 1992. Store delar av industri og varehandel vart privatisert, berre samferdsel, skule og helse vart spart. Dei som hadde høve til å grabbe til seg mest mogleg, gjorde det, og desse menneska var gjerne identiske med lokale toppar i partiet/fagforeiningane. Dette sytte for at den gamle elita heldt på posisjonane sine, og at dei i tillegg vart mangemillionærar, ikkje i rubel, men i dollar. Dei mektigaste mellom dei mektige, er dei sju såkalla oligarkane, sju forretningsmenn som sannsynlegvis er Russlands rikaste.

Jeltsins første (av mange) statsministar, Jegor Gajdar, kalla overgangen til marknadsøkonomi for «sjokkterapi». Kortfatta vil denne «sjokkterapien» seie dette: Frå nyttår 1992 rådde monopolistiske eigarstrukturar i russisk økonomi. Gajdar sleppte prisane fri for å få varene ut på marknaden. Prisane skaut i vèret. Folk hadde nemleg pengar å nytte i Russland etter SSSRs samanbrot. Det var som i Noreg rett etter krigen. Folk hadde pengar av di dei hadde fått løn, men ikkje hadde hatt varer å kjøpe. Dei nye reformatorane sa at målet var å skape ein ny middelklasse. Fordelingspolitikk vart tillagd lite tyding. Unge partibyråkratar med utdaning den vegen hadde søkt tilflukt som leiarar i næringslivet då SSSR fell. Dei køyrde produksjonsnivået til botn og kjøpte produksjonsmidla til spottpris. Enkelt, men urettvist. Frå nyttår 1992 og ut 1993 vart volumet for industriproduksjon redusert med 44 %. For å ta ei samanlikning; det var meir drastisk enn ved det tyske åtaket i 1941. Illegal utførdnad av kapital til Vesten dette året går økonomar ut frå var på kring 40 milliardar USD (40.000.000.000 USD var den gongen 360.000.000.000 NOK). Skattenivået på formueskatt vart nemleg halda i hevd etter unionens fall. Folk vart sparka en masse. Rørslene i levestandard må nærast bli beskrive som filleproletarisering (russisk lumpenizatsija). Dette ignorerte styresmaktene. Folk vendte seg mot helten frå tida føre unionens fall. Raseriet over politikken vendte seg mot sigøynarar, kaukasarar og jødar. I dette kjølvannet oppstod Vladimir Zjirinovskijs fascistrørsle Det liberal-demokratiske partiet. Dei nye styresmaktene krangla helst med gamal-«kommunistane», og Zjirinovskij fekk ture fram som han ville. Med fråsegner som at han helst vil at russiske soldatar att ein gong skal vaske støvlane sine i Det indiske havet fekk han 25 % oppslutnad i dumavalet i desember 1993. Før dette hadde Jeltsin gjeve ordre om at stridsvogner skulle skyte mot Det øvste sovjet 4. oktober 1993. Grunnen til dette var Jeltsins totale ignoranse av korrupsjonen som hadde vekse fram dei to siste åra og tempoet i «sjokkterapien». Jeltsin merka motstanden vokse, og tolererte det ikkje då politikarar i protest forskansa seg der inne, derimellom Ruslan Khazbulatov (formann i Det øvste sovjet), Aleksandr Rutskoj (general og visepresident) og Viktor Barannikov (Jeltsins tryggleiksministar), og Jeltsin skulda desse for å ville attreise det gamle styresettet. Det var altså ikkje smågutar som var inne i huset. Ein av dei som var inne i huset, heitte Vladimir Putin.

I etterkant av dette lot Jeltsin den populære St. Petersburg-borgarmeistaren Anatolij Sobtsjak redigere ei ny utgåve av grunnlova. Denne grunnlova tryggja nesten all makt hjå presidenten, og kom i stand føre dumavalet (det første etter oppløysinga) i desember 1993. Dumaen vart nemleg prega av Zjirinovskijs fascistar og Zjuganovs levningar av det tidlegare kommunistpartiet, som båe var svært kritiske til Jeltsin-regjeringa sin politikk. Dette var også årsaka til den nye grunnlova. Parlamentet freista ta frå Jeltsin denne makta, noko som enda med beleiringa av Det kvite huset. Jeltsin gav ordre om at parlamentet skulle bli oppløyst innan 4. oktober, noko fleire gjorde klårt at dei var heilt usamde i, for å seie det mildt. Mot dette sette Jeltsin inn stridsvognene. Nasjonal Redningsfront, ei politisk merkeleg, men temmeleg militant gruppe, freista omringe troppane og åtaka Ostankino (eit fjernsynstårn, som forresten vart sett opp i høve 50-årsjubileet til oktoberrevolusjonen i 1967, og som brann opp 28. august 2000) kor 62 menneske fall i kampane. Jamvel om Jeltsin ikkje hadde stor respekt frå det militære, oppførte dei seg lojalt og storma Det kvite hus 4. oktober. 70 menneske døydde i denne aksjonen. Jeltsin vann ikkje mange vener på denne manøveren.

Valet i 1993

Jeltsin lukkast i å oppløyse parlamentet, og det vart val til «det nye parlamentet» i desember same året. Dette parlamentet vart kalla Duma (9) etter namnet på parlamentet på slutten av tsar-regimet. Zjirinovskijs neo-fascistar i Det liberal-demokratiske partiet vann mange sete i parlamentet, men ikkje nok til å dominere. Dumaen vart nemleg splitta mellom neo-fascistane og reformkommunistane, medan «demokratane», som dei oftast vart kalla i norske media, hamna meir eller mindre på vippen. Det var eigentleg ikkje så farleg for Jeltsin at tilhøva vart sånn. Den nye grunnlova, som folket hadde stilt seg bak i folkerøysting samstundes som parlamentsvalet, gav som nemnd presidenten meir makt og parlamentet mindre. Men parlamentet kunne plukke ut statsministaren, og det vart Viktor Tsjernomyrdin. Sjølv sette han saman regjeringa si utan utpreiga økonomiske reformatorar, men han synte seg å vera ein dugeleg mann på dette området sjølv. Spesielt var Tsjernomyrdin oppteken av å stø dei store byane, noko som gjekk hardt utover Russlands landbruk. Men regjeringa tok kontroll over sentralbanken, og innan 1995 hadde ein fått inflasjonen ned frå 2.500 % i 1992 til 300 % i 1995. Regjeringa måtte lansere planar for å kontrollere budsjettunderskotet og utanlandsgjelda. For å finansiere dette, sette ein i gong eit offentleg pyramidespel. Konsekvensane vart at den attverande industrien vart privatisert og kom på henda til økonomiske spekulantar. Kraftverk og råvarebransjen vart lagde ut som pant mot lån til staten. Når lånetida hadde gått ut, klarte ikkje staten betale, og private hadde teke over heilt gratis. Ut frå dette trådde dei kjende oligarkane fram. Dei slo seg opp på privatiseringsbølgja. Oligarkane var i byrjinga sju: Boris Berezovskij (Sibneft, bilar og media), Vladimir Gusinskij (Mostbank, massemedia), Vladimir Potanin (Oneksim-bank, Norilsk nikkel, massemedia), Mikhail Fridman (Alfa), Mikhail Khodorkovskij (Yukosoil), Aleksandr Smoljanskij (Agrobank), Vladimir Vinogradov (Inkombank). Som ein ser, finst det ikkje nokon uavhengig, objektiv media i Russland per i dag.

Mafiaen

Mafiaen voks heile tida i røvarkapitalens Russland. I 1994 synte ein statistikk at ein av fem tusen russarar vart skotne, dobbelt så mykje som i Sambandsstatane og ti gonger så mykje som i Storbritannia. Mellom dei drepne var rockestjernar, politikarar, skodespelarar og fjernsynskjendisar. Ingen var i stand til eigentleg å gjera noko mot dette, ikkje Jeltsin heller, trass i høgtidelege løfte i (fest)talar.

Krig i Tsjetsjenia

Samstundes ville den kaukasiske delrepublikken Tsjetsjenia bryte laus og danne sin eigen stat. Dette var uakseptabelt for Jeltsin, og 11. desember 1994 marsjerte russiske troppar inn. Men separatistgruppene let seg ikkje knekke. Ein kort, vellukka krig var det Kreml trengte for å attreise respekten for styresmaktene. Men krigen vart ikkje kortvarig. Frå 1994 til fredsavtalen vart underskrive sommaren 1996 missa neste 130.000 menneske livet. Dessutan vart like mange flyktningar i eige land. For årsakene til denne krigen, les artikkelen «Den første krigen mot «terror»» i NKS blad Kva må gjerast? (Bladet kan fåast ved å henvende seg til NKS, postboks 21 Haugerud, 0616 Oslo eller send eit e-brev til ksanks krøllalfa online.no). Men her kan ein jo seie at olje står sentralt.

Presidentval. Økonomiske problem

Opposisjonen mot Jeltsin og hans politikk vart styrka i parlamentsvalet 1995. Reformkommunistane styrka sin posisjon kraftig og fekk 22 %. Jegor Gajdars nyliberale parti rauk heilt ut av parlamentet av di dei ikkje kom over sperregrensa på 5 %. Zjirinovskijs parti gjekk attende, men rauk ikkje ut. Det så stygt ut for Jeltsin føre presidentvalet juli 1996. Hans stadige skandaler på grunn av høyt alkoholforbruk døgnet rundt anten på fjernsynet eller i utlandet gjorde at russarar skamma seg over honom. I tillegg byrja dei bli lei av den økonomiske liberalismen og konsekvensane etter fem år med stadig lægre levestandard, inflasjon og så bortetter. Dessutan var Jeltsin svekka helsemessig. Han trengte ein bypass-operasjon for å koma til hektane att, noko han gjekk gjennom i november same år. Men før det var det altså val. I januar hadde Jeltsin berre 8 % oppslutnad, leiaren av kommunistpartiet, Gennadij Zjuganov fekk 21 %, medan Aleksandr Lebed (10), tidlegare general og motstandar av krigen i Tsjetsjenia, fekk 10 %. Men Jeltsin har mektige vener. Berezovskij bidrog med tre milliardar USD i presidentkampanjen. Media stengte nærast døra for andre enn Jeltsin, og Jeltsin klarte å vinne valet, av di opposisjonen vart splitta av dei to store utfordrarane. Dessutan hadde Jeltsin i mellomtida overtala IMF til å gje drøye 10 milliardar USD til Russland, pengar ein nytta til å betale ut dei alltid forseinka pensjonane og lønene. (Dette er som kjend framleis eit problem i Russland i dag.) I alle høve fekk Jeltsin 35 % i første valomgangen, Zjuganov 32 % og Lebed 14 %. Det vil seie at Jeltsin og Zjuganov gjekk vidare til 2. valomgangen. Her lova Lebed å oppmode veljarane sine om å røyste på Jeltsin mot at Lebed vart sekretær i Det nasjonale tryggleiksrådet. Tsjernomyrdin heldt fram som statsministar.

Etter valet vart semja kring Jeltsin frå finansfyrstene og «demokratar» til usemje. Dette dreide seg om den vesle statlege eigedomen som var att. Børsen i Moskva tredobla verdien sin i åra 1996-97, men i realiteten var dette berre ei boble, som så ofte tidlegare andre stadar. Lønene og pensjonane vart igjen ikkje utbetalt, noko som i sin tur sytte for at staten ikkje hadde skatteinnkomer. Resten av kapitalen strøyma ut or landet. I 1998 vart Russland råma av den same krisa som råma Asia (og land i Vesten, for den saka si skuld, men krisa starta i Asia). Børsen fall dramatisk, heftig inflasjon råka økonomien, og i Sibir streika gruvearbeidarane og okkuperte den kjende transsibirske jarnvegen av di dei ikkje fekk lønene sine.

I byrjinga av 1998 byrja Jeltsin med det mange nok kjem til å hugse honom for, sparkinga av sine eigne statsministrar. Tsjernomyrdin måtte gje plass for Sergej Kirienko. Kirienko var liberal teknokrat. Men Kirienko-regjeringa klarte ikkje, trass i internasjonal hjelp, å ordne opp i økonomirotet. I august gav dei opp, og devaluerte rubelen. Bankane kollapsa, og folk fekk ikkje utbetalt pengane sine. Staten rett og slett stengte sine konti.

Venstreopposisjonen i Dumaen freista stille Jeltsin for riksrett. For å unngå dette, sparka Jeltsin Kirienko og ville ha att Tsjernomyrdin som statsministar. Dette nekta Dumaen, og i staden vart det eit kompromiss med Jevgenij Primakov. Primakov synte seg som ein senterpolitikar og taktikar, og fekk i stand eit kompromiss med reformkommunistane. I byte mot nokre ministarpostar gjekk dei med på eit kraftig nedskjæringsbudsjett. Det vart sett i gong gransking av fleire finanstransaksjonar i samband med siste rest av privatisering og agustkrisa, som enda med Kirienkos avgang.

Gamle vener vart fiendar under den økonomiske krisa. Berezovskij, mest sannsynleg Russlands rikaste (og mektigaste?) mann, vart sett under etterforsking på grunn av skuldingar om korrupsjon. Resultatet var at Primakov vart sparka i mai, som den tredje på 14 månader. Sergej Stepasjin, ein «Kirienko-kopi» (ung byråkrat) tok over. Denne farsen vart avslutta med at den tidlegare KGB-offiseren Vladimir Putin tok over roret etter berre 82 dagar.

Vladimir Putin

Vladimir Putin, vekse opp i Leningrad, jurist av utdaning, hadde tenestegjort som KGB-offiser i Dresden (tidlegare DDR) i fem år. Her hadde han gjort seg lite bemerka, eller vore ein særs dyktig agent. (Det er vanskeleg å seie, KGB-arkivet har berre ein artikkel om mannen og tenesteperioden der. Men ein god agent legg ikkje att spor.) Etter det hadde han vendt attende til Sovjet og gått gradane i systemet. Mellom anna var han etter SSSRs oppløysing «kaffiskjenkar» for Anatolij Sobtsjak i Leningrad/St. Petersburg.

Putin fekk ein «god» start som statsministar. Tsjetsjenske opprørarar gjekk inn i grannerepublikken Dagestan, og russiske soldatar sette i gong ein suksessfull offensiv. Dette gjorde Putin svært populær mellom folket, og han heldt fram med den harde lina i Tsjetsjenia då bustadsblokkar plutseleg vart sprengde i lufta i Moskva. Putin-regjeringa skulda tsjetsjenske opprørarar for dette, men i ettertid har det kome fram opplysingar (11) som gjer at ein kan mistenkje FSB (12) for sjølv å stå bak desse operasjonane. Slik fekk i alle høve Putin ein grunn til med ein gong å syne seg som ein sterk leiar. Elles vil eg nok ein gong syne til Kva må gjerast? for å lesa meir om Tsjetsjenia og konflikten der. Krigen vart også eit middel for å dekkje over dei sosiale problema Russland slit med.

I desember 1999 var det på nytt val i Dumaen. «Einskap», eit nytt parti utan program, vann valet. Partiet stod last og brast attom Jeltsin og Putins line i Tsjetsjenia, og vart slik populære. Å trekkje inn Vladimir Putin må absolutt reknast som ein politisk genistrek frå Boris Jeltsins side. Folket stod igjen bak presidenten. Samstundes var det klart at Jeltsin av helsemessige årsaker snart måtte gje roret til nokon andre. Endeleg hadde han funne ein som verkeleg kunne styre etter gamal russisk oppskrift. Nyttårsaftan kunngjorde Jeltsin sin avgang, og Putin tok over fram mot presidentvalet i mars. Dette var overkomeleg for Putin, og han vann allereie i 1. omgangen av di han fekk klårt fleirtal. Som takk for Jeltsins tillit gav Putin honom immunitet, noko som gjer at Jeltsin aldri kan trekkjast inn for ein russisk domstol for overgrepa som skjedde mot den russiske folkesetnaden i sine drøye åtte år som sjef i verdas største land.

Putin gjekk inn for å styrke det nasjonale medvitet. Dette har naturlegvis samanheng med krigen i Tsjetsjenia. Slik vart mellom anna sovjethymna teke attende som nasjonalsong, om enn med ny tekst (legg merke til at alle syng den gamle teksten!), hæren har teke attende dei gamle gradsnemningane og SSSR-fanene og det blir ikkje fjerna fleire monument frå Sovjet-tida, jamvel om kampanjen for å endre namnet på Volgograd attende til Stalingrad er stogga.

Men Putin fekk snart problem og kritikk. Då atomubåten Kursk søkk i Nordishavet 12. august 2000, med over 160 offer som følgje, fekk regjeringa og det militære kritikk frå dei pårørande for å ha vore for ubesluttsome. Ikkje bad dei om hjelp frå utanlandske farty i området eller den norske kystvakta. Det er i ettertid dessutan diskutert om det var ein eksplosjon om bord som gjorde at Kursk søkk, eller om ubåten vart truffe av eit anna farty/torpedo. Gode argument peiker i båe retningar. Det endelege svaret vil ein neppe få. Uavhengige ekspertar seier at det som kan vera mest sannsynleg, er ein kulloslekkasje om bord på båten.

Krigen i Tsjetsjenia gjekk stadig vidare, og Russland vart stadig skulda for brot på menneskerettane av Amnesty International. Samstundes køyrde dei russiske troppane seg fast i vintersøla i Kaukasus. Folket har ikkje akkurat vendt seg mot styresmaktene i spørsmålet om krig eller ikkje, men mange stilte spørsmål ved at så mange unge gutar kom heim i kister. For levningane av den ein gong så mektige Raude hær er skrale saker. Dårleg utstyrte geriljagrupper klarer halde stand mot soldatane, som er stadig yngre når dei blir skrivne ut. Per i dag har Russland ein vervehær, men mange ungdomar «på skråplanet» blir innrullert i hæren. Desse får ei mager opptrening før dei blir sendt ut for å bli drepne eller å drepe.

Det som verkeleg fekk mange til å stille spørsmål om krigen i Tsjetsjenia, var gisselaksjonen på Dubrovka-teateret i Moskva i slutten av oktober i 2002. Som aksjon heilt genial; korleis overmanne gisseltakarane utan å drepe gissel samstundes? Detaljer vil eg ikkje gå i her, då denne hendinga sikkert sit friskt i minne hjå dei fleste. Men kort gjekk det ut på at opprørarane ville ha russiske troppar ut or Tsjetsjenia – umiddelbart. Putin kunne ikkje etterkoma desse krava, og heile Russland følgte situasjonen spent ei par dagar. På fjernsyn over heile verda kunne ein sjå pårørande og andre krevje stans i russarane si krigføring i Kaukasus. Krigen blir heile tida stadig meir meiningslaus for folk flest. Til slutt fekk det heile si ende ved at russiske styresmaktar grytidleg om morgonen 26. oktober sendte gass inn i lokala, med resultat at alle gisseltakarane og 117 gissel døydde. Frå tsjetsjensk side kan denne aksjonen seiast å vera både vellukka og ikkje vellukka. For det første fekk ein satt fokus på ein krig som held på å bli gløymd grunna alt som har hendt etter 11. september 2001, og ein klarte å syne delar av den russiske opinionen kor ille denne krigen er (hugs «Stockholmssyndromet» (13)). Men samstundes likna denne aksjonen på noko som like gjerne kunne ha skjedd i Al Qu’aida-regi, meinte mange. Dei same meinte så klart at dette berre stadfesta banda mellom Al Qu’aida og den tsjetsjenske frigjeringsrørsla.

Frå Putin si side, kan aksjonen reknast som vellukka politisk, trass i dei 117 uskuldige som måtte bøte med livet. Putin måtte syne seg fram som ein handlingas mann for framleis å ha legitimitet for å halde fram krigen i Tsjetsjenia. Raidet mot teateret kan òg seiast å vera eit prov på Putins vilje og handlekraft, og ikkje minst viljestyrke. No rasar krigen som før, jamvel om opinionen er noko endra.

Kva er eigentleg oppnådd?

Vladimir Putin er framleis landets mest populære politikar, men har han eigentleg oppnådd noko? Det er parlamentsval i haust og presidentval i 2004. Det synast å vera sikkert at Putin blir attvald. I ei spørjeundersøkjing etter Dubrovka-hendinga, sa 83 % at dei var nøgde med Putin, medan berre 40 % var nøgde med utviklinga av levestandarden. I følge opplysingar frå russiske styresmakter, veks BNP med kring 4 % i 2002, inflasjonen var på kring 15 % og arbeidsløysa på 7,1 %. Reallønna veks med 8,5 %. Sett vekk frå inflasjonsraten, er dette imponerande samanlikna med fleire EU-land (til dømes Tyskland, EUs lokomotiv), men ein må ha i mente at Russland har eit mykje lågare utgangspunkt. BNP fell til under 50 % av 1990-nivå det siste året Jeltsin var president. Dessutan trengst auken i løner; 27 % lever under eksistensminimum, fleire av dei pensjonistar, 4 millionar er heimlause, 3,5 millionar er stoffavhengige og eit ukjend tal er alkoholikarar. Ser ein på dette, er det kan hende vanskeleg å skjøne Putins popularitet. Det er mogleg det kan løne seg å sjå på Russland soge; lengselen etter ein sterk mann er kan hende det som er avgjerande. Dessutan vedgår Putin av og til at folk hadde betre levekår under SSSR-tida, noko Jeltsin aldri gjorde offentleg. Og Putin har, som forgjengaren, full kontroll over media.

At Putin vil bli attvald som president, er nærast uomtvisteleg. Det er i så måte meir spanande med parlamentsvalet i haust. Det er her folks misnøye med den sosiale utviklinga syner seg. Eg tør i alle høve ikkje å koma med spekulasjonar. Men det er ikkje overveiande sannsynleg at den jamne russar vil klare å skape seg ei betre framtid. Russland er i større grad turbokapitalistisk enn fleire vestlege land, trass i somme fornuftige løysingar frå SSSR-tida som gratis lokaltelefon, billege husleige og ein bra og billeg kollektivtransport over heile landet. Men arbeidsløyse, fattigdom og sosiale problem er uunngåelege under kapitalismen. Og korleis skal Russland bli rikare enn det er i dag? Landet har ein del olje, særleg i Sibir, men det er dyrt å utvinne ho på grunn av klimatiske tilhøve, permafrost, osb. Industrien er liten, militæret kjøper ikkje opp alt lenger (dei har ikkje pengar å kjøpe for heller), mafiaen kontrollerer det som er av annan næringsverksemd. Det døyr fleire enn det blir født, noko som er typisk for sentral- og austeuropeiske land etter Berlinmurens fall. Dette seier litt om korleis folk trivst. Har du ikkje noko von for framtida, er det i alle høve ikkje noko vits i å setja fleire til verda for å oppleve den same misèren. Russland treng ein moderne, økologisk og demokratisk sosialisme, ikkje den perverse versjonen vi såg der føre 1991. Men det var betre då … I alle høve for breide lag av folket.

Noter

• 1. Undersøkjinga vart utført av Russlands statlege opinionssenter, og eg har henta ho frå Proletarskaja Gazeta sine internettsider http://pgazeta.narod.ru/. [Tilbake]
• 2. I boka si Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget 1993. [Tilbake]
• 3. Egge, side 286. [Tilbake]
• 4. KomSoMol (Kommunistitsjeskij Sojuz Molodjozji), «kommunistisk ungdomsunion» var partiets ungdomsorganisasjon. På slutten av 1980-talet var medlemsskap ikkje lenger obligatorisk. [Tilbake]
• 5. Tass (Telegrafnoe Agenstvo Sovetskovo Sojuza) – Sovjetunionens telegrambyrå. [Tilbake]
• 6. RSFSR = Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. I praksis tyder dette den russiske delen av SSSR. [Tilbake]
• 7. Pravda 26. desember 1991. Mi omsetjing. Seinare har eg funne ut at Hans Wilhelm Steinfeld nyttar den same teksten i si eige omsetjing til bokmål i boka si Frihetens bitre tiår, Cappelen 2001. Merk dessutan at Gorbatsjov her ikkje nytta tiltaleforma «Kamerat». [Tilbake]
• 8. For dei andre republikkane er situasjonen stort sett den same, om enn ikkje verre, enn det han er i Russland. Dei baltiske republikkane kan det hende blir EU-medlem innan kort tid, men levekåra har likevel vortne verre her dei siste åra. Fleire av dei sentralasiatiske republikkane er vortne statar sterkt påverka av styringssetta i landa dei grensar til i sør, og land som Ukraina (president Leonid Kutsjma) og Kviterussland (president Aleksandr Lukatsjenko) kan i ingen grad seiast ein gong å vera borgarlege demokrati. [Tilbake]
• 9. «Duma» er (gamal-/noko arkaisk)russisk for «ord». [Tilbake]
• 10. «Lebed» tyder forresten «svane» på russisk. [Tilbake]
• 11. I august 2001 kom boka FST sprænger Rusland i luften ut. Boka var skrive av Aleksandr Litvinenko (tidlegare etterrettingsoffiser i FSB) og Jurij Felsjtinskij (Historikar). Her beskriv dei korleis FSB planla og gjennomførde attentata. Attentata vart nytta som eit påskot for å gå til krig mot tsjetsjenarane. FST er forresten den danske nemninga på FSB. [Tilbake]
• 12. FSB (Federal’naja Sluzjba Bezopasnosti) – «Den føderale tryggleikstenesten». [Tilbake]
• 13. «Stockholmssyndromet» er ei nemning på det som skjer når gissel set seg inn i situasjonen til gisseltakaren og får sterk sympati for saka. Det kom appellar frå gislane inne i teateret om stans i krigen. Gisla argumenterte på sakleg vis, med stor kunne, ikkje berre med bøn om å få leva. Syndromet er kalla opp etter det som skjedde då den kjende svenske bankranaren Clark Olofsson tok to kvinnelege gissel. Det heile endte med ekteskap mellom det eine gisselet og Olofsson! [Tilbake]

Andre kjelder

• Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget, 4. opplag 2002
• Nogee, Joseph L. & R. Judson Mitchell: Russian Politics, The Struggle For A New Order, Allyn & Bacon 1997
• Kenez, Peter: A History Of The Soviet Union From The Beginning To The End, Cambridge University Press 1999
• Steinfeld, Hans-Wilhelm: Frihetens bitre tiår, Cappelen 2001
• Moynahan, Brian: The Russian Century, A History Of The Last Hundred Years, Random House 1994
• Nordisk Øst-Forum 4-1995, 1-1996, 1-1997, 1-1999, 4-1999, 2-2001

av Sara N Paretsky

Kanskje du alt veit at Patriot Act lar påtalemakta undersøke bibliotek, bokhandlar og jamvel heimane våre utan sakleg grunn. Eller at bibliotekarar som fortel at FBI har vore der, kan risikere fengsel på ubestemt tid. Eg visste ikkje noe om det, slett ikkje at politiet eller FBI hadde sikra seg utlånslister frå nesten tjue prosent av biblioteka våre. Då eg oppdaga det, starta eg med detta foredraget.

John Mortimer (engelsk advokat og forfattar), som skapte Rumpole frå Old Bailey, sa ein gong at «Brukstida for ein moderne … forfattar ligg ein stad mellom mjølk og yoghurt.» Om du vil vite grunnen til at det er slik, kan du spørre den intelligente sosiale kommentatoren Sylvester Stallone. Blakk og på knea skal han ha skrive manus til Rocky på tri dagar. «Ha,» sa han, og la til: «Eg er forundra over folk som brukar 18 år på å skrive noe. Det var så lenge han typen brukte på å skrive Madame Bovary. Og blei den noen gong bestsellar? Nei. Det var ei elendig bok og blei ein elendig film.»

På uforlikneleg vis snakkar Smartingen for bransjen. Jamvel om han ofte gir skapnad til den einsame helten som sigrar mot alle odds, har Stallone blitt ein av dei rikaste stjernene i USA, finansiert av selskapa han kjempar mot på skjermen.

Stallone speglar presist den merkelege blandinga landet vårt er: me trur me er solide individualistar, men stolar på enorme selskap – Weyerhauser, Enron, Disney – som me tiltrur å sjå etter skogane våre, varme heimane våre, eller gi oss grundige og etterrettelege nyheter.

I forlagsverda, som i mest alle delar av økonomien, har det gått mot megaselskap det siste tiåret. Eg feira nyss tjueårsdagen for utgivinga av første romanen min. Agenten min arbeidde nesten eitt år før han fann ein forleggar som tok sjansen på ein kvinneleg detektiv i hjertet av USA, men han sto på fordi han hadde dusinvis av forleggarar å gå til. Dei hadde magiske namn: Knopf, Scribners, Harper og Row. Når du sa namna, tenkte du på bøker. Du tenkte på Wharton eller Hammett eller Faulkner.

I dag er det i hovudsak sju forlag, med namn som Gulf & Western, Disney, Time-Warner. Du seier namna, og tenker på – Mikke Mus. Det tar typen atten år å skrive om kona til ein lege i provinsen? Spark tullingen. Det er nøyaktig det Harper-Collins (ein del av Murdoch-imperiet) gjorde for få år sidan – sa opp kontraktane med hundre forfattarar like lett som du kan seie opp eit bladabonnement, fordi dei brukte for lang tid på å skrive bøkene sine.

Mens det var agenten min som fann eit forlag, var det biblioteka som sette fart i karrieren min. Det vart selt 4.500 eksemplar av første boka mi, Indemnity Only («Ingen forsikring mot mord», Gyldendal 1984); 2.500 av dei gjekk til biblioteka. Salet var nok til at forlaget bad om bok nummer to.

Alt er vanskelegare for nye forfattarar i dag, på mange vis; eit er den stupande nedgangen i salet til biblioteka. På eit eller anna vis har me dei to siste tiåra bestemt – som ein nasjon av solide individualistar – at det er meiningslaust å betale skatt til beste for fellesskapet. Som resultat har me stadig kutta i bibliotekbudsjetta, til biblioteka i dag har om lag tridelen til å kjøpe bøker for samanlikna med tjue år sidan.

På same vis som biblioteka har vore tunge taparar i budsjettkrigen, har dei vore fremst i skotlina i åtaka på våre elska fridommar. I dag vil eg snakke som forfattar, som lesar, og som amerikanar om dei skremmande spørsmåla me står framfor rundt det å snakke og det å teie.

Alle forfattarar må kjempe seg fram frå togn til tale. Me må vere svært private og personlege for å finne ei røyst og ein visjon – og me må få arbeidet vårt til ei omverd der marknaden, eller offentleg harme, eller jamvel statleg sensur kan øydelegge røysta vår.

Det er ikkje eit nytt problem i USA. Då Melville gav ut Moby Dick i 1851, vart boka svært fiendsleg møtt av både ålmenta og kritikarane. Boka me i dag ser som eit hovudverk i amerikansk litteratur vart selt i svært få eksemplar. Mottakinga gjorde Melville forvirra – og fattig. Han tok håplause jobbar for å overleve, og sleit med skrivinga om natta. I nesten tretti år skreiv han bare fragment, småbitar av prosa som han brann ved daggry.

Kate Chopin, einsleg mor som forsørga seks barn med skrivinga si på 1880- og 1890-tallet, fekk ein slik storm av kritikk for romanen The Awakening («En kvinne våkner», Cappelen 1976) at Scribners faktisk stansa neste boka hennar, som då var komme til trykkeriet. Historia om ei kvinne som freista frigjøre seg frå eit undertrykkande ekteskap gjennom eit sidesprang kunne vore godtatt om ho var skriven av ein mann – jamvel ein som hadde brukt 18 år på boka – men det blei for mykje for dei 300 kritikarane som slakta The Awakening i 1899. Chopin sjølv døydde fem år seinare, femtifire år gammal, utan å sjå boka si trykt.

Å teie betyr ikkje å samtykke. Å teie betyr å døy. Når me har noe å seie, og me er redde for å snakke, eller blir nekta å snakke, kjenner me oss stengt inne.

Marknaden kan få oss til å teie, slik han gjorde med Melville. Offentleg hysteri kan gjøre det, som med Kate Chopin. Styresmaktene kan gjøre det ved direkte sensur. I USA i dag er det press for å teie frå alle desse områda.

For om lag eit tiår sidan, vart eg nesten dradd inn i eit Chicago-drama. Det som hendte: to menn – kall dei Ben og Jerry – eigde ei forretning saman på nordsida av byen. Dei hadde ei vanleg forsikring for slikt selskap; om den eine partnaren døydde, ville forsikringa dekke hans del av investeringa i selskapet.

Ben sto i med Lucy, kona til Jerry, og blei grådig: han ville ha Lucy og heile butikken for seg sjølv. Lucy sa seg einig, og hjelpte Ben å finne ein leigemordar til å drepe ektemannen. Når Jerry først var død, kunne dei få forsikringspengane og leve lykkeleg alle sine dagar. Dei fann ein ekte leigemordar, ikkje ein som var politimann i yrkeslivet. (Eg les stadig om uheldige kvinner som leitar på pubar etter leigemordarar som kan drepe ektemannen, bare for å ende opp med ein politimann i sivil som arresterer dei. Det ser ikkje ut som politiet har betre ting å ta seg til enn å henge rundt på pubar for å lure godtruande kvinner, men det er ei anna historie.) Vår historie er om Ben og Jerry og deira ekte leigemordar.

I tolvte time fekk Lucy kalde føter og tysta til politiet, som stoppa leigemordaren rett før han skulle drepe Jerry. Ben vart arrestert, og til sist funne skyldig i samansverjing for drap. Då politiet arresterte leigemordaren, fann dei ei bunke kartotekkort ved sida av han i bilsetet. Kortet på toppen hadde teksten «Killing Orders – Sara Paretsky».

Politiet var oppglødde; dei trudde dei hadde funne hjernen bak leigemordaren. Dei hasta til påtalemakta for å få særleg arrestordre. Og heldig for meg, nattevakta hos påtalemakta las krim. Han forklarte at Killing Orders var tittelen på ein av romanane mine («Ordre til mord», Gyldendal 1987). Leigemordaren hadde ei liste over bøker han ville lese når han låg i skjul etter drapet. Eg vart ikkje arrestert.

I dag kunne ei slik historie endt annleis. Med Patriot Act trong ikkje politiet grunn til arrestordre – dei kunne hevde at dei trudde arbeidet mitt var knytt til ei kriminalsak med mauleg samband til terrorverksemd, utan å seie eitt ord til påtalemakta. Arrestordre krev ikkje sannsynleg grunn: dei treng ikkje legge fram prov av noe slag. Dei kunne hente meg og overlate meg til meg sjølv og nekte meg advokat. Dei kunne holde meg på ubestemt tid utan tiltale. Dei kunne hindre meg å fortelle familien kor eg var.

Dei kan avlytte telefonen min. Dei treng ikkje rettsavgjerd for avlyttinga. Ein overraska student i California oppdaga det nyss: som ivrig videospillar snakka ho med venner om eit spill der bombesymbol var ein viktig del. To timar etter telefonsamtalen dukka FBI opp på døra hennar.

Patriot Act har ikkje avgrensa levetid, eit punkt som seier at tiltaka må bli vurdert på ny av Kongressen, eller går ut på dato, etter ei viss tid (vanlegvis to til fem år). Patriot Act gir politiet og FBI fullmaktene sine på ubestemt tid.

Jamvel om dei ikkje arresterer meg, kan agentar gå inn i huset mitt, leite gjennom og ta med seg arkiva mine, bøkene mine og kopiere filer frå pc-en min, utan å fortelle meg det, utan å vise meg ei rettsavgjerd. Dei kan gjøre det mot dykk personleg. Dei kan gjøre det på biblioteka dykkar.

På pluss-sida, kan dei kreve framlagt salslister frå bokhandlarane og finne fram til alle som kjøper bøkene mine. Eller dei kan finne ut om folk låner Killing Orders frå folke- eller universitetsbibliotek: lova seier dei kan tvinge bibliotekarar til å namngi alle som les ei slik bok. Det er eit pluss, ikkje sant? Den spesielle boka er lesen av om lag fem millionar rundt om i verda. Ville det ikkje vere verd å gå inn i privatlivet til fire millionar ni hundre og nittini tusen lesarar for å stoppe ein leigemordar?

Ganske visst er Patriot Act eit steg i rett retning – burde ikkje styresmaktene overvake alt me les og skriv, om det ville hjelpe lova å ta ein kriminell?

Det fanst ein statsskipnad som gjekk etter eit slikt opplegg i sytti år. I Sovjetunionen kunne du risikere straffearbeid for å lese dei gale bøkene. Eller skrive dei.

Den russiske forfattaren Abram Tertz, som sjølv sat seks år i sovjetisk arbeidsleir, såg faren arrestert mange gonger i Stalin-tida. Når politiet ransaka huset, såg dei alltid gjennom bøker og dokument først: las eller skreiv folk noe undergravande? Ein gong i huset til faren til Tertz fann dei verka til ein russisk poet med namnet «Biely», som er russisk for «kvit». Slik var faren til Tertz dømt alt før saka byrja; slik som me hata og frykta alle «raude», hata og frykta sovjetarane alle «kvite». (Fargen på flagget til det russiske imperiet var kvit, så tsartilhengarane danna den kvite hæren som sto mot dei raude i den russiske borgarkrigen frå 1919-21.)

Me likar å tru at me alle er som Rocky her i landet: urokkelege for individualisme og individuell fridom, og at det bare er i totalitære statar at folk vik unna for truslar. Eg er ikkje så optimistisk. Kanskje grunnen er at eg vaks opp i ein idyllisk by i midtvesten på 1950-tallet, då Amerika var besett av kommunisttrusselen.

I Lawrence, Kansas, var den kalde krigen noe verkeleg og nært for folk. I første klasse drog læraren ned eit kart og peika på ei enorm oransje boble. Det er Russland, forkynte Mrs Postma. Det var større enn oss, og ute etter å øydelegge oss.

Det var ein lidenskap å beskytte Lawrence og Amerika mot kommunismen, for Fridomskomiteane i byen, for John Birch Society og andre høgreorienterte grupper som overvaka alt frå undervisningsplanar i skolen til bøkene i biblioteket; ei viktig sak var å overvake om afroamerikanarane brukte offentlege rom og anlegg.

Dagsavisa peika vakent ut gudlause element i byen, og sette i verk mobbeaksjonar mot slike. Då foreldra mine protesterte mot eit religiøst vekkingsmøte på gymnaset – alle elevane hadde møteplikt – trykte avisa namn og telefonnummer, og oppfordra borgarane til å ringe for å fortelle dei kor lite USA hadde bruk for kommunist-elskande ateistar. I noen veker fekk foreldra mine hattelefonar midt på natta med oppfordring om å dra tilbake dit dei kom frå – det var sørlege Illinois for mors del, far kom frå Brooklyn. (Studentane som ikkje ville vere med på møtet, vart innelåste i eit lite rom dei fire timane vekkingsmøtet varte.)

Hugsar du TV-filmen Dagen etter? Filmen vart spilt inn i og rundt Lawrence. Alle var oppglødde over å ha eit filmmannskap i byen. Ein av vennene våre fekk til og med betalt for at ABC fekk sprenge den gamle løa hans. Men dagen etter at Dagen etter gjekk på lufta, marsjerte rasande borgarar til rådhuset og kravde at borgarmestaren måtte gå. Ved å la ABC lage film i Lawrence som viste korleis det verkeleg ville bli under ein atomkrig – dei enorme øydeleggingane, dei brente og lemlesta kroppane, strålesjuka – skulda fridomskomiteane borgarmestaren for å vise Sovjet at me bøygde unna atomkrig – me var redde for konsekvensane – eit syn som forresten vart delt av mange i staben til dåverande president Reagan, som freista snakke ABC frå å vise Dagen etter.

Jamvel utan Patriot Act var det hardt å uttrykke avvikande synspunkt mot den uttalte antikommunismen i Lawrence. Folk kviskra motstand mot fridomskomiteane, dei var redde for å snakke åpent ut mot dei.

Høyringane mot uamerikansk verksemd gjekk for fullt då eg var barn. Året eg blei fire gjekk Dashiell Hammett i fengsel for to brotsverk: han gav pengar til eit bøtefond for folk frå arbeidarrørsla, oppfatta som kommunistar av kongressen; og han nekta å namngi andre som gav pengar til bøtefondet. Utanriksdepartementet såg til at Hammetts bøker vart fjerna frå alle bibliotek med føderal støtte. Knopf, som hadde vore forleggaren hans i mange år, stoppa utgivinga av Malteserfalken av frykt for svartelista til komiteen. (Hammetts første bok heitte Raud haust, bevis nok for kongressen for Hammetts langvarige kommunistsympatiar. I røynda syner raudfargen til den elva av blod som renn gjennom boka – Blanche Knopf gav den namnet fordi ho mislikte Hammetts opphavlege tittel «Poisonville» («Giftbyen»). Så Hammett gjekk i fengsel i USA for å skrive ei bok med «raud» i tittelen, slik faren til Abram Tertz gjekk i sovjetisk fengsel for å eige ei diktsamling av ein eller annan kalla «kvit».)

I dag tillet me ennå ein gong frykta å få oss til å teie. Kort etter at Patriot Act vart vedtatt, gjekk 61 år gamle Barry Reingold, tidlegare telefonarbeidar i San Francisco, på treningsstudio og sa at «Bush har ingenting å vere stolt av. Han tjener dei store oljeselskapa, og olja er det einaste han er ute etter i Midtausten.» Ein av dei andre likte tydeleg ikkje det som vart sagt og rapporterte han til FBI. Dei sendte to mann for å snakke med han dagen etter. Reingold sa han trudde han hadde ytringsfridom. Det hadde han, sa agentane, men at dei likevel måtte skrive rapport om han.

Sist oktober vart ein mann som kikka på fremmendspråklege sider på internett på eit bibliotek i New Jersey, arrestert då han gjekk frå bygningen. Ein annan besøkande utan nok å lese på eiga hand vart skremt av å sjå ikkje-engelsk tekst på skjermen til naboen og ringte politiet; dei heldt på mannen i to dagar utan tiltale, nekta han å snakke med advokat og å ringe heim. Til slutt sette dei han fri utan kommentarar. FBI gjekk nyleg inn på St Johns College i Baltimore og arresterte ein student i biblioteket: ungdommen var logga inn på ein pratekanal og hadde kritisert presidenten. Skolen har fått pålagt teieplikt: læraren som meldte om hendinga, kan bli arrestert for å ha snakka om det.

Eg er ikkje optimist når det gjeld levekåra for avvikande tale i detta landet nærmaste tida. I dag, når me alle saman er fanga i frykt, når ålmenta lengtar etter handling mot alle våre fiendar, enten desse fiendane er verkelege eller fantasiar i haudet til John Ashcroft, – og når me ikkje bare er ramma av frykt, men ei lov som tillet vidtfamnande hemmelege tiltak frå styresmaktene, så blir mi eiga uro akutt.

Me har ei regjering som blandar løgnar med å teie.

Me har ei regjering som har kunngjort at presidentdokument kan bli heldt unna offentleg innsyn. Me har ei regjering som ikkje vil legge fram namna på dei som utforma energipolitikken i USA – din og min politikk – dei hevdar slik offentleggjøring vil undergrave nasjonal tryggleik. Me har ei regjering som freistar opprette eit sovjetliknande system der borgarane spionerer på og rapporterer einannan – med stenging av motorvegen for å arrestere tre medisinstudentar som første resultat.

Me har ei regjering som sist vinter overvaka heimetelefonane og e-posten til FN-utsendingane frå Chile, Mexico, Pakistan og Kamerun, for å få vite korleis dei ville røyste i FN på spørsmålet om invasjon i Irak.

Me har ei regjering som opprettar kontor kalla Information Operations, skapt for å plante falske historier i utanlandske media, for å bevege verdsopinionen til å stø handlingane sine. Kontoret vart stengt for eit år sidan og Donald Rumsfeld lova at det var borte for godt. Nå er det attende med nytt namn, med løfte om 250 millionar dollar i støtte frå Illinois’ eigen representant Henry Hyde.

Me har ei regjering som sette munnkorg på utanlandske styresmakter som mottar støtte frå USA; dei kan ikkje diskutere abort med eigne borgarar – ei teieplikt som direkte førte til 9.500 døde kvinner og 154.000 barn i tredje verda dei to åra sidan teieplikta vart sett ut i livet. (Sjå http://www.crlp.org/pub_fac_ggrbush.html.)

Me har ei regjering som laga falske dokument for å underbygge påstanden om at Irak hadde kjernefysiske våpen.

Me har ei regjering som beordrar biblioteka til å øydelegge ei rad offentlege dokument som dei ikkje ønskar ålmenta skal lese.

Og me har ei presse i USA som villig bøyer av for ønsket frå regjeringa om å teie på alle desse områda.

Det bles ein kald vind i dag, som truar med å øydelegge dei dyrebare fridommane våre. Noen seier: å – fridommane våre er angripe før, men me har alltid fått dei tilbake. Men me har aldri fått dei tilbake utan å kjempe svært hardt for dei, og det er vanskeleg å kjempe for fridommen når du risikerer fengsel eller utestenging for å vere «upatriotisk» – stempelet John Ashcroft set på alle som stiller spørsmål ved Patriot Act – eller risikerer sparken – som Tom Gutting fekk, journalist frå Texas som mista jobben for å stille spørsmål ved handlingane til presidenten i vekene etter 11. september.

Alle statane i USA har lovverk, skrivne eller gjennom rettspraksis, som skal verne bibliotekbrukarane: det me les, det me låner, det me ser på nettet, er vår eiga sak – jamvel om me les Killing Orders eller dikta til Biely.

Patriot Act set til sides tilliten som ligg i desse lovene. Patriot Act tillet styresmaktene å tvinge biblioteka til å lage utlånslister, internettloggar eller lagre opplysningar av alle slag. Etter rettsavgjerd, kan ikkje biblioteket eller bibliotekarane offentleggjøre at avgjerda finst, eller det faktum at listene finst som resultat av rettsavgjerda. Brukarane må ikkje få vite at listene deira vart gitt til FBI, eller at dei er utsett for granskingar frå FBI. I tillegg treng heller ikkje styresmaktene vise til «sannsynleg grunn» for å få ei rettsavgjerd. I staden treng påtalemakta bare vise til at listene kan vere knytt til ei pågåande gransking som omfattar terrorisme eller spionverksemd.

I følge Connecticut Law Tribune og Library Journal har FBI eller politiet brukt Patriot Act 546 gonger for å få utlevert eller gå gjennom biblioteklister det første året. Det er bare rapporterte tall: noen bibliotek kan ha vore for redde for konsekvensane til å melde frå om åtaka, jamvel anonymt. Me veit ikkje kva for bibliotek som var involverte, fordi bibliotekarane risikerer arrestasjon om dei melder frå om slikt. Dei kan komme årevis i fengsel for å fortelle meg, hennar eller hans brukar, eller ektefellane sine, at politiet har sikra seg utlåns- eller internettlister frå biblioteket dykkar.

Samtidig som han ubarmhjertig fotfølger lesarane i landet, har statsadvokaten stansa alle freistnader på å spore våpeneige. Kanskje kan NRA (National Rifle Association, høgreorientert organisasjon som arbeider mot våpenkontroll i USA) ta i bruk nytt slagord: våpen set ikkje USA i fare, det gjør bøker.

Kva er eit høveleg svar frå ein forfattar i slike tider? På enklaste nivå, trur eg jobben min er å halde fram med å skrive historier som – håper eg – folk ønskar lese. Men sjølvsagt skriv eg ikkje i eit vakuum, og det offentlege klimaet påverkar både det eg ønskar å seie, og det eg kjenner eg kan seie fritt.

Eg avslutta skrivinga på den sist utgitte romanen min – Total Recall («Intet glemt», Aschehoug 2002) – i februar 2001. Det er alltid ein depresjonsperiode når skrivinga er avslutta, og ein periode med intenst arbeid pga kommentarane frå redaktøren, så det var blitt juli 2001 før eg kjente meg klar til å tenke på eit nytt prosjekt. Eg hadde lova ei bok i VI-serien, og prøvde meg fram med idear.

I Total Recall hadde eg sendt Morrell, kjærasten til V I Warshawski, til Afghanistan. Eg gjorde det faktisk for å få han bort frå Chicago – av vegen for etterforskinga til VI. Kjærastar er vanskelege i krimseriar – så sant dei ikkje er direkte blanda inn i plottet øydelegg dei framdrifta i historia.

Eg sendte Morrell til Afghanistan delvis fordi det var langt borte, og delvis fordi eg var interessert i Taliban. Eller uroa av Taliban er nok betre å seie – ikkje som ein trussel mot USA, men som ein trussel mot livet og velferda til kvinnene i Afghanistan. Som ein heller grotesk fotnote: Total Recall vart utgitt 4. september 2001. Den 9. september, fekk eg e-post frå ein lesar som ville vite kva Taliban var, og korfor eg alltid fylte bøkene mine med saker ingen hadde høyrt om.

Eg har notata eg laga i juli 2001 då eg byrja arbeide med tema til den nye boka. Eg hadde lese Ahmed Rashids bok om Taliban. I boka fortel han korleis Unocal og det argentinske oljekartellet bidrog med pengar til mutene Taliban betalte til Mullah Omar – både Unocal og argentinarane ønska seg retten til å bygge ei oljeleidning gjennom Afghanistan, og Mullah Omar flørta med begge. Eg byrja sjå for meg ei historie med store oljeselskap og mutingar, men eg kunne ikkje heilt sjå korleis eg kunne knytte ho til Chicago. Og eg likar at bøkene er knytte til Chicago, der VI kjenner tilhøva.

Neste notat er frå 8. august 2001, og handlar om noen som jobbar for eit stort landbruksselskap, som hemmeleg produserer våpenklassifisert antrax.

Etter 11. september var alle desse ideane ubrukelege. Som alle andre i landet, alle i rommet her, var eg rysta i mitt inste av åtaka. Eg kjente meg sårbar, redd, utrygg. Eg veik tilbake for å bruke noen av hendingane den spente hausten i romanen min.

Eg visste eg måtte komme meg i arbeid, men hjernen var frosen. Til slutt byrja eg på ei bok som ikkje dreidde seg om 11. september eller ettervirkningane anna enn reint indirekte (Blacklist, 2003). Dei siste atten månadene, ettersom hendingane utvikla seg, ettersom uroa mi vart delt mellom frykt for utanlandske ekstremistar og våre eigne ekstremistar i regjeringa her heime, kjente eg meg skilt frå arbeidet mitt, fordi skrivinga mi ikkje var der dei medvitne tankane og uroa mi var. Men dagens hendingar er så ferske i desse tidene – kvar dag kjem med nye spørsmål, ein ny trussel – at det ville vere dumt å skrive ei bok på eit slikt grunnlag. Så tenkar eg au på rådet frå den franske forfattaren Andre Gide: Dårleg litteratur blir skapt av gode meiningar.

Uansett liker eg ikkje sosialpolitiske romanar, bøker skrivne bare for å få fram ein tanke – for å vise at fire bein er betre enn to, eller at alle menn er testosteron-galningar, eller at dei som drikk sjampanje er upatriotiske. Det er ein grunn til at dei forfattarane me kjenner til frå Stalins Sovjet er Pasternak og Akhmatova, ikkje Gribachev, som skreiv Vår på kollektivfarmen Siger. Pasternak kan ha ønska å få fram ein tanke, ein glødande tanke, om fridom, om forvirringa me kjenner midt i sosiale omveltingar, og kor vanskeleg det er å handle rett. Men han ønska å skrive om menneske fanga i hendingane, ikkje idealiserte politiske typar.

På same tid er bøker ei støtte og ei leiesnor: dei syner oss at me ikkje er aleine i trua på fridom og sjølvstende. Den russiske poeten Ratushinskaya, som sat tri år i straffekoloni for skrivinga si, nytta eit lite teaterstykke då ho studerte i Odessa på 1970-tallet. Ho plasserte tjue personar på ein mørk scene. Ettersom lyskastaren vart retta på kvar enkelt person etter tur, sa han «Kva kan eigentleg ein person gjøre aleine?»

Mine eigne historier kjem ut av hendingane rundt meg, men hendingane rundt meg i dag hindrar meg i å omgjøre dei til historier. Eg har ofte skrive om korrupsjon i næringslivet, og den kyniske likesæla store institusjonar syner for velferda til vanlege borgarar. Men Enron og Harken Energy overgår fantasien min.

Etterforskaren min løyser sakene sine med slit og hardt arbeid, men ho kan ikkje stole på at rettsapparatet straffar kriminelle som har gode kontaktar. Og vips, nok ein gong overgår naturen sjølv min eigen kunst, ved å plassere ein insidar frå Enron som ansvarleg for hæren; ein oljelobbyist som statssekretær i innanriksdepartementet; styreformannen i Halliburton Company, som selte mest i verda til Irak frå 1998 til 2000, som visepresident i USA.

Detektiven min vender seg ofte til vennen Murray Ryerson som er journalist, og som kan offentleggjøre sanninga og gjøre det vanskeleg for dei kriminelle å halde fram i jobbane sine, jamvel om dei kan sitte att med aksjane sine. Men over heile USA har aviser som den Murray arbeider i, vorte kjøpte opp av gigantiske medieselskap, som halverer journaliststaben, fordi aksjekursen fyk i veret kvar gong dei tyr til masseoppseiingar. Derfor har ikkje avisene ressursar til å granske skandalar i næringsliv eller styringsverk. Og mange gonger, kanskje oftast, er avisa eller tv-selskapet sjølv del av eit konglomerat som enten deltar aktivt i liknande kriminalitet, eller au ønskar dei ikkje avsløre kriminalitet frå styresmaktene fordi dei er ute etter politiske fordelar.

Presidenten i Fox News er faktisk ein av medierådgivarane til president Bush; etter novembervala, skrøyt han offentleg av at han hadde nytta Fox News til ufordelaktig dekning av demokratar som låg bra an, for å sikre ein republikansk kongress. Clear Channel, der administrerande direktør er nok ein Bush-donor, har brukt sine 1.200 radiostasjonar for å sette i verk opptøyar mot Dixie Chicks.

Eg kjenner det ofte som eg jobbar under ei giftsky i dag, ikkje med bakteriar eller med stråling, men løgnar. Når regjeringa seier me skal kjempe mot aids i Afrika, men nektar noen å dele ut eller nemne kondomar, veit eg at eg er i 1984-verda. Når regjeringa seier me står framfor akutte truslar, at eg må pakke meg inn med plastikk og kraftteip, men at eg må gå for å handle fordi det er godt for økonomien, då blir eg mållaus av den manglande samanhengen mellom sanning, løgnar – og kraftteip.

Eg hatar å vere makteslaus. Eg hatar at detektiven min er makteslaus. Men eg kan ikkje la ho oppføre seg som ein av Robert Ludlums superheltar, som tvingar FBI og Disney på kne og så vandrar vidare, fordi historiene mine kviler for mykje på den verkelege verda. Heltane mine må løyse problema sine slik me alle gjør i den verkelege verda. Eg vil bare ikkje stille VI framfor så store spørsmål som noen andre heltar må takle. Ho vil ikkje døy for det ho trur på, ho vil ikkje teie, ho vil ikkje selje vennene sine. Det er det beste eg kan tilby ho og lesarane mine slik verda er i dag.

Fordi mi eiga største glede kjem frå orda til andre som skriv, håper eg historiene mine au kan gi lesarane noe trøst i natta, gi litt lys på ein formørka veg. For to tusen seks hundre år sidan, skreiv poeten Sapfo (1) – som såg gudinna stige ned frå himmelen i ei vogn trekt av spurvar:

Jamvel om dei
bare er pust, orda
eg styrer
er udøyelege.

Som barn flykta eg til bokverda og dagdraumane frå ei uvennleg verd, og lengta etter magien, lengta etter å finne døra til Narnia eller andre eventyrland. Som vaksen studerer eg nøye spurvane utanfor vindauget mitt: eg lengtar framleis nok etter magien til at eg håper dei skal bringe meg gudinna, men til sjuande og sist må eg godta at dei er hardkokte byfuglar, som freistar halde seg i live i ei verd som er hard mot små kryp, og mot diktarar.

Når eg går inn i eit bibliotek, når eg går inn i bokverda, merkar eg skyggar frå fortida bak meg, dei prøver gi meg mot. Eg høyrer Patrick Henry skrike til Burgess-forsamlinga (2) «Er livet så kjært, og freden så herleg, at dei kan kjøpast for lenkar og slaveri?» Eg høyrer Sojourner Truth (3) fortelle meg at handa som får vogga til å røre seg au kan få båten til å skake, og Horace Greeley (4) seier: «Eg vil absolutt ikkje teie.»

Det er mitt einaste håp, mot desse kreftene som freistar få oss til å teie, som vil ta frå oss røysta vår og dei dyrebare fridommane våre, at mine ord, Sapfos ord, orda til Sojourner Truth, i sanning orda i grunnlova, at alle desse orda som bare er pust ikkje bare vil vare, men sigre.

Notar:

• (1) Gresk kvinneleg poet; gjendiktingar av Svein Jarvoll kjem på Gyldendal i haust. Her omsett frå den engelske teksten i stykket til Paretsky.
• (2) House of Burgesses var den første lovgivande forsamlinga (bare kvite menn som hadde noe eigedom var valbare) i dei amerikanske koloniane. Ho kom saman første gong i 1619. Patrick Henry, eit fridomssymbol i USA, sat i forsamlinga på 1700-tallet.
• (3) Isabella, fødd som slave rundt 1797 og levde under 5 slaveeigarar før ho vart fri 4. juli 1827 då slaveriet vart avskaffa i staten New York. Ho førte sak for å få tilbake sonen som var ulovleg selt vidare, og sigra.
• Omreisande predikant, tok namnet Sojourner Truth (= omreisande sanning; den første mobile roboten som landa på Mars heitte Sojourner etter ST). Ho var sentral i arbeidet mot slaveri. Dama som aldri lærte lese og skrive, var ein stor talar, og er særleg kjent for talen «Ain’t I a woman?» på ein kvinnekonferanse i 1851.
• (4) Son av småbrukar og lausarbeidar, starta fleire aviser og litterære blad på 1800-tallet. Omstridd i samtida.

av Arne Byrkjeflot

Målet er å lage en grunnlov for Den europeiske union eller ESA, Europas forente stater. De kaller det konventet. Navnet skal minne om den framskrittsvennlige amerikanske grunnloven fra 1787.

Historia bak Den europeiske unionen er historien om en maktelite som etter å ha slitt i et par tiår med å få vedtatt en politisk union over bordet, finner ut at de må gå bakveien. Innføre et indre marked, så en økonomisk union og så bruke dette for alt det er verdt for å få den politiske union på plass.

Denne planen har vært fulgt til punkt og prikke med stor suksess, nesten for stor suksess. Nå er den økonomiske unionen på plass, ja den skal til og med utvides med ti land 1. mai 2004.

Nå må den politiske unionen på plass. Nå må det på plass et eget budsjett for EU som kan tåle smeller i den økonomiske union. Det må på plass et styringssystem som gjør at små land ikke kan hindre det de store ønsker. Det må bli slutt på vetoretten som stort sett gjelder utenom det indre marked.

Det må på plass en utenrikspolitikk og en militærpolitikk som er denne økonomiske kolossen verdig. Det må bli større mobilitet over landegrensene. Og sist men ikke minst, på et eller annet vis, må denne staten skaffe seg en legitimitet i sin befolkning, ellers vil ikke denne kolossen holde sammen når det kommer kriser og upopulære beslutninger må tas. EU er som en overlesset sykkel, holder du ikke framdriften oppe, så faller du, tungt.

Alle disse problemene har toppmøtene slitt med lenge. Maastricht og Nice er nyskrivninger av EUs grunnlov, men det er fortsatt en grunnlov som stort sett grunnlovfester kapitalens fire friheter. I Nice ble det vedtatt et charter om innbyggernes grunnleggende rettigheter, slik grunnlover ofte har.

Men den er ikke bindende. Sannheten er at unionsprosessen henger lengre og lengre etter økonomien.

Laeken

Derfor valgte toppmøte i Laeken høsten 2001 å gå utenom bøygen, de satte ned en egen forsamling som skulle utarbeide forslag til ny grunnlov, et EU-konvent. Leder for Europabevegelsen, Valéry Giscard d’Estaing, ble leder for konventet. Han blir assistert av Giuliano Amato, tidligere italiensk statsminister og Jean-Luc Dehaene, tidligere belgisk statsminister.

Konventet startet sitt arbeid 1. mars 2002 og skulle ha et ferdig forslag i mars 2003 som kan vedtas i juni 2003. Dette ser ut til å bli litt forsinket, forslaget kommer i juni og skal vedtas på toppmøte i desember. Arbeidsmåten er fire arbeidsgrupper. Mandatet er et fire siders vedtak fra Laeken.

Laeken-erklæringa bør trykkes i sin helhet i alle nei-aviser, fordi den ikke bare er en forbilledlig framstilling av det radikale ja sin retorikk, men også dens problemer. Her følger noen sitater som en appetittvekker:

«Europas nye rolle i en globalisert verden

Nå, da den kalde krig er forbi, og vi lever i en globalisert og fragmentert verden, er det på tide, at Europa påtar sig sitt ansvar for å styre globaliseringen. Den rolle, som det skal spille, er den rolle, som tilkommer en makt, som resolutt bekjemper alle former for vold, terror og fanatisme, og som heller ikke lukker øynene for opprørende urettferdighet i verden.

Kort sagt en makt, som vil endre balansen i verden, så den ikke kun er til fordel for de rike, men også de fattigste lande. En makt, der etter etiske prinsipper vil sette rammer for globaliseringen, dvs. forankre den i solidaritet og bæredyktig utvikling.

De europeiske borgeres forventninger

Borgerne forventer flere resultater og bedre svar på konkrete spørsmål og ikke en europeisk superstat av institusjoner, som blander sig i alt.

Borgerne krever kort sagt en klar, gjennomsiktig, målrettet og demokratisk styrt strategi fra EUs side. En strategi, som gjør Europa til et forbilde, som kan angi retningen for verdens fremtidige utvikling. En strategi, som gir konkrete resultater i form av flere arbeidsplasser, større livskvalitet, mindre kriminalitet, kvalitet i undervisningen og bedre helsevesen. Der er ingen tvil om, at Europa må skaffe sig nye ressurser og gjennomføre reformer for å nå dette mål.»

Konventets oppgaver

Konventets oppgaver er fastlagt slik:

• Skape en klarere arbeidsdeling mellom det lokale, det regionale, det nasjonale og det europeiske nivået.
• Avklare de nasjonale parlamentenes rolle, både i forhold til Europaparlamentet og Det europeiske råd/Unionsrådet.
• Gjøre EUs charter for grunnleggende rettigheter bindende, som eventuelt kan ses i sammenheng med å:
• Forenkle EU-traktatene, enten ved å etablere en minimumstekst på basis av alle traktatrevisjoner fra 1957, eller på basis av charteret å sikte mot en helt ny europeisk konstitusjon.
• Utvide ordningen med flertallsavgjørelser, blant annet for å kunne håndtere beslutningsprosesser i et EU med over 20 medlemmer.
• Innføre en ordning med en direkte valgt europeisk president, både for å øke EUs legitimitet og innflytelse.
• Oppgradere EUs utenrikspolitikk og innenriks- og justissaker.
• Innføre direkte skattlegging i stedet for at EU som nå hovedsakelig finansieres gjennom bidrag fra medlemslandene.

Det er iallfall ingen overdrivelse å si at dette er et vidt mandat. Alt kan foreslås, alt kan vedtas.

Nå har arbeidsgruppene vært i arbeid noen måneder og har rukket å komme med sine anbefalinger. EU-kommisjonen har kommet med sitt eget forslag og Tyskland har meldt utenriksminister Joschka Fischler inn i konventet og fremmet Tysklands syn. Foreløpig har vi fått følgende konkrete forslag:

• Arbeidsgruppa for forenkling foreslår å kutte ned antallet EU-instrumenter fra 15 til 5. I praksis er dette stort sett navnendringer uten virkelig innhold. Nå skal for eksempel direktiver hete EU-rammelov. Viktigere er det at de foreslår vetoretten opphevet på de fleste områder. I tillegg skal også parlamentet komme inn i lovgivningsprosessen, ikke bare kommisjonen.
• Arbeidsgruppa for frihet og rettferdighet ville legge hele den tredje søyle inn under den første, dvs. felles EU-grensepoliti, hele asyl- og innvandringsområdet ses på som en del av det indre marked og får dermed flertallsavgjørelser. Lovgivning overføres til EU på forbrytelser som er grenseoverskridende, alvorlige, «imot EUs felles interesser» og «nødvendig for EUs handlekraft på rettslige områder». Europeiske arrestordrer brukes som eksempel.
• Arbeidsgruppa for utenrikspolitikk går inn for en slags europeisk president og opprettelse av EU-ambassader, blant annet i FN, og økt bruk av flertallsavgjørelser.
• Arbeidsgruppa for forsvar går inn for et felles «våpenagentur» for å styrke den europeiske våpenindustri, øke militær styrke og mer fleksibel slik at den passer inn i det tysk/franske forslaget om en EU-hær. I følge dette forslag kan noen få EU-land gå foran og rett og slett opprette en EU-hær. Uten vetorett.
• Arbeidsgruppa for økonomi vil ha «den åpne koordinasjonsmetode» inn i forfatningen, dvs. at EU vedtar felles økonomiske mål, mens medlemsstatene må oppfylle dem.

Den eneste gruppa som prøvde seg på å oppfylle noe som helst av det som kunne vært tolket ut av det svulstige mandatet, var gruppa for komplementær kompetanse. Her foreslo gruppa at på områder der både EU og medlemsstatene har myndighet, så kunne EU fortsatt sette i gang program i medlemsstatene på egen hånd, men de var ikke juridisk bindende. Gruppa foreslo at det skulle være enstemmighet ved benyttelse av den berømte gummiparagrafen (artikkel 308), den omstridte paragrafen som EU bruker for å utvide sitt myndighetsområde på bekostning av medlemsstaten. Dette var den eneste gruppa som møtte en nesten unison motbør, de toneangivende ville ikke ha noen innskrenkning i EUs myndighet. Slik gikk det med mandatets vakre ord. Giscard har varslet et forslag om at de nasjonale parlament skal anerkjennes og at det skal opprettes et samarbeide mellom disse. Men det er totalt uklart hva slags rolle denne nyordning skal spille.

I tillegg ble det presset fram en egen gruppe for å se på sosiale spørsmål. DEFS, Den europeiske faglige samorganisasjon (der norsk LO er medlem) har presset på for å få inn den sosiale dimensjon. Deres dokument fra oktober 2002 med overskriften: «En unionsforfatning for et socialt borgernes Europa», er også verdt et studium. EFS går inn for felleseuropeiske overenskomster og felles konfliktrett. Problemet er at dette åpner for at EU-domstolen vil bli arbeidsrett og overdommer i tolkning av avtaler og regulering av konflikter.

Denne gruppa har ikke kommet med noen innstilling enda (kommer i februar) men lekkasjene viser at det blant annet er fremmet forslag om europeisk minimumslønn og retten til sympatistreik på tvers av landegrenser, men med stor motstand , spesielt fra England.

Da EUs charter ble vedtatt i Nice, ble det samtidig vedtatt (artikkel 137.6) at EU ikke kan regulere lønnsforhold, organisasjonsrett og konfliktrett. Denne paragraf vil DEFS og krefter i arbeidsgruppa oppheve.

EU-president

Her står vi nå, om et halvår skal EU altså vedta en ny grunnlov. Den vil gi mer union, vi vil få en slags EU-president som skal representere EU overfor andre land (i dette ligger også at dagens rullerende ordning, der hvert land leder EU i et halvt år oppheves), vi vil få et nytt styringssystem med mer makt til de store, vi vil få en EU-hær trolig styrt av Tyskland og Frankrike men i EUs navn.

Så vil det bli mer flertallsavgjørelser på stadig flere områder. Dette er det viktigste skrittet. Vi vil få en overnasjonal myndighet på asyl og innvandring og på det som kalles grensesprengende kriminalitet. Gjennom Schengen legges først grensene åpne for internasjonale bander og så blir dette brukt som argument for europeiske arrestordre, Europol, overvåkningssystem og vilkårlighet.

Vil de så greie å gjøre noe med det berømte demokratiske underskudd? Svaret er nei, ikke en døyt. Riktig nok vil EU-direktiv få nye navn, men det blir ikke tilbakeført makt til medlemsstatene. Vi ser det hver gang det kommer opp et konkret forslag, så er de der og irettesetter. Parlamentet kan nok få større makt, men i parlamentet har medlemsstatene enda mindre innflytelse enn i kommisjonen.

Det vil bli vedtatt et charter som slår fast borgernes grunnleggende rettigheter. Minimumsretter høres jo fint ut, men problemet er at fortolkning av charteret overføres til EF-domstolen. Dette har to sider:

For det første tas myndighet fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

For det andre betyr dette at EU-domstolen får myndighet til å blande seg inn i lov og avtaleverk i medlemsland på en rekke nye områder. Spesielt når sterke krefter med støtte fra den offisielle europeiske fagbevegelsen ønsker at EU skal vedta sosiale minstestandarder og åpne for EU-overenskomster. I så fall vil EF-domstolens kompetanse bli dramatisk utvidet. Da vil vi få et system der individuelle rettigheter raskt overstyrer både de kollektive avtaler og vårt kollektive velferdssystem.

Tidsinnstilt bombe

Det mest uavklarte spørsmålet er EUs økonomi. I dag finansieres EU av medlemslanda og har et budsjett om lag som et norsk statsbudsjett. Nå foreslås det å gi EU retten til å innføre en direkte skatt fra innbyggerne.

Dette er et omstridd spørsmål, men neppe til å komme utenom dersom unionen skal overleve særlig lenge. For det første finnes det ikke penger til å stå i mot en økonomisk krise i ett eller flere medlemsland. For det andre har problemene med utvidelsen blitt utsatt i to år. De første to åra skal de nye medlemslandene få støtte på om lag 25 % av det dagens medlemsland får. Da skal de inn i støttesystemet, men uten at innbetalingene skal øke. Et helt umulig vedtak som ligger der som en tidsinnstilt bombe.

Det går fort i EU nå. Veldig fort. Grunnlov til jul, utvidelse neste vår, EU-hæren er under etablering. Dette skjer i ei tid da økonomien mest ligner en krisetilstand. I denne prosessen er det verken tid eller plass til demokratiske reformer. Det bare forstyrrer. Tvert imot. Mindre og mindre vil bli avgjort i medlemslanda, mer og mer i kommisjon og parlament som er helt fremmede for folk. Men de har verken politisk vilje eller økonomiske muskler til å møte problemene i de nye EU-landa, de har ikke styrke til å være noe mer enn USAs logrende bikkje med noen sinte bjeff innimellom. Dette må nødvendigvis skjære seg. Det finnes ikke lenger noe tiltak som kan holde tempoet oppe, nå starter forfallet. Det er på dette tidspunktet enkelte sosialister synes det er på tide å gå inn for å påvirke og deretter bruke EU til å skape en bedre verden.

Det er fortsatt uklart hva dette vil bety for EØS-avtalen. EØS-avtalen omfatter i dag stort sett EUs første søyle. Den skal utvides. Jeg frykter at fri bevegelse av arbeidskraft vil bli en kile for å utvide EØS-avtalens omfang. Slik vi nå ser at det norske pensjonssystemet er under angrep fordi det hindrer arbeidskraftens frie bevegelse, så kan dette rakt utvides til store deler av det norske velferdssystemet.

Ordforklaring: Konvent: I følge Gyldendals fremmedordbok betyr «konvent» følgende: «møte, forsamling, sammenkomst; forsamling av alle stemmeberettigede munker eller nonner i et kloster».

av redaktørane i Monthly Review

Hovudmålet med Washingtons Irak-politikk er ikkje mindre enn å fremme verdsherredømme for USA, ved å hevde dominansen sin over heile Midtausten. Det verda står framfor nå, er derfor ei avgjørande ny utvikling i imperialismen si historie.

Offisielt er målet med Washingtons Irak-politikk i dag eit «regimeskifte» – anten ved militærkupp eller gjennom invasjon frå USA, rettferdiggjort som eit «førebyggande åtak» mot ein røvarstat oppsett på å utvikle og spreie masseøydeleggingsvåpen (note 1). Men ein invasjon frå USA, om han skulle komme, vil ikkje avgrense seg bare til regimeskifte i Bagdad. Hovudmålet er ikkje mindre enn å fremme verdsherredømme for USA, ved å hevde dominansen sin over heile Midtausten. Det verda står framfor nå, er derfor ei avgjørande ny utvikling i imperialismen si historie.

Imperialismen i dag er avgjort ikkje slik han var på 1800-tallet. Tidleg i den moderne imperialismen si historie utfordra mange makter det britiske hegemoniet i ulike delar av verda – særleg Tyskland, Japan, og USA. Imperialismen hadde mange særdrag i denna perioden: Dei europeiske maktene som delte Afrika; auka gjensidig konkurranse på markeda i Europa; Tyskland utfordra i aukande grad London som kjerneområdet i det internasjonale pengemarkedet. Samtidig freista USA komme seg inn på dei europeiske markeda, og utvikla sine eigne koloniar og interesseområde i Latin-Amerika og Asia. Hovudårsakene til første verdskrigen omfatta både den bitre kampen mellom stormaktene om koloniar og marked, og den tyske freistnaden på å eliminere Storbritannia som sentrum for internasjonale penge- og varemarked.

Perioden etter første verdskrigen representerte andre fase i den moderne imperialismen. Gjennom Versailles-traktaten delte vinnarane byttet, med eit felles mål – nederlag for bolsjevismen. Thorstein Veblen skreiv at å feie bolsjevismen av kartet ikkje bare var ein hemmeleg del av Versailles-traktaten, det var sjølve fundamentet for avtalen (Essays in Our Changing Order, 1934, side 464). Men planen om å isolere og velte Sovjetunionen vart avbrote av depresjonen og av andre verdskrigen, som kom som resultat av kampen aksemaktene Tyskland, Italia og Japan førte for å skaffe seg ein større bit av verda.

Ein tredje fase i imperialismen utvikla seg etter andre verdskrigen. Under krigen hadde USA, som ein ny hegemonisk stat innanfor den kapitalistiske verda, utvikla ein plan for å vinne kontroll over det dei såg på som dei strategiske sentra i verdsøkonomien – eit mål som på den tida bare vart avgrensa av det sovjetiske interesseområdet. I den samanhengen beskreiv Noam Chomsky i november 1981 korleis USAs geopolitiske strategi vart utvikla i perioden slik:

«Den allmenne tenkemåten som utanrikspolitikken i USA har utvikla seg innanfor sidan andre verdskrigen, er best framstilt i planleggingsdokumenta som vart laga under krigen av Utanriksdepartementet og Rådet for utanlandssaker, som møttest i ein 6-årsperiode i War and Peace Studies Program, 1939-45. Dei visste, iallfall i 1941-42, at USA på slutten av krigen ville sitte med ein kolossal verdsomspennande dominans. Spørsmålet vart: «Korleis organiserer me verda?»

Grand Area

Dei laga eit opplegg kjent som Grand Area Planning, der Grand Area er definert som det området som med deira ord var «strategisk naudsynt for verdskontroll». Den geopolitiske analysen bak freista klarlegge kva område av verda som måtte vere «åpne» – åpne for investeringar, åpne for gjeninnføring av profitt som leiesnor for politikken. Dvs. åpne for å bli dominert av USA.

For at USA-økonomien skulle lykkast utan forandringar innanlands (eit avgjørande punkt som går igjen i alle diskusjonane i denna tida), utan omfordeling av inntekt eller makt, eller politiske reformer, slo War and Peace-programmet fast at minimumsområdet som var strategisk naudsynt for verdskontroll, omfatta heile den vestlege halvkula, det tidlegare britiske imperiet som dei var i ferd med å bygge ned, og Fjerne Austen. Det var minimum, og maksimum var verda.

Ein stad i mellom dei to låg opplegget med Grand Area – og oppgava med korleis det skulle organiserast med finansinstitusjonar og planlegging. Detta rammeverket heldt seg konstant gjennom heile etterkrigstida.»

Frigjøringa av dei europeiske koloniane og nederlaget for Japans ambisjonar i Stillehavsområdet gjorde at USA-kapital, støtta av USAs militærmakt, kunne starte med å trenge seg inn på marked som tidlegare hadde vore utilgjengelege. Mens Bretton Woods-avtalen gav eit nytt økonomisk rammeverk for imperialistmaktene, vart USA-styrkar og skjulte militæroperasjonar sett i verk i aukande tempo rundt om i verda – krigar i Korea og Vietnam, styrtinga av regimet i Iran, Guatemala og Chile, freistnaden på det same på Cuba, og innblanding i tallrike borgarkrigar i Sentral-Amerika og Afrika.

Avgjørande for heile tanken om Grand Area var kontroll over Midtausten, som vart sett på som del av det gamle britiske imperiet, og absolutt naudsynt for å ha økonomisk, militær og politisk kontroll over verda – ikkje minst fordi det var lageret for mesteparten av dei kjente oljereservane i verda. Slik starta USA ein lang serie åpne og hemmelege intervensjonar i regionen på 1950-tallet; den viktigaste her var kuppet i 1953 mot det demokratisk valte Mossadeq-styret i Iran, som hadde nasjonalisert utanlandseigde oljeselskap. USAs innsats ga klar suksess. Mellom 1940 og 1967 auka USA-oljeselskap kontrollen over oljeressursar i Midtausten frå 10 % til nær 60 %, mens ressursar under britisk kontroll minska frå 72 pst i 1940 til 30 % i 1967. (H. Magdoff, Age of Imperialism, side 43.)

Den forseinka integrasjonen av Vest-Europa, dels som resultat av økonomisk stagnasjon, betydde at dei ikkje var i stand til å utgjøre det bolverket mot USA som europeiske leiarar hadde håpa på. Med eit veikt Europa, og eit Japan utan evne til å utfordre USA seriøst i Asia, og nederlaget til den faktisk eksisterande sosialismen i Europa tidleg på 1990-tallet, så var vegen rydda for ein fornya periode med eit USA-hegemoni, som delvis hadde bleikna på 1970- og 80-tallet.

Ser ein på den historiske utviklinga til imperialismen, er det klart at det verkelege motivet bak Washingtons kampanje for å starte krig mot Irak nå, ikkje er noa form for reell militær trussel frå landet, men heller å få demonstrert at USA er i stand til å bruke makta si når dei sjølv vil. Som Jay Bookman, fungerande redaktør i Atlanta-Journal Constitution, såg det («Presidentens verkelege mål i Irak», 29. september 2002):

«Den offisielle framstillinga om Irak har aldri gitt meining … Den (trusselen om invasjon i Irak) dreier seg ikkje om masseøydeleggingsvåpen, eller terrorisme, eller Saddam, eller FN-resolusjonar. Om krigen skulle komme, skal han markere at USA fullt ut er eit verdsimperium, som tar ansvar og makt som verdspoliti aleine. Det vil vere slutten på ein plan som har vakse fram gjennom meir enn 10 år, gjennomført av dei som trur at USA må gripe høvet til å dominere verda, sjølv om det vil bety at me blir dei «amerikanske imperialistane» fiendane våre alltid har hevda me har vore «Romarriket nøyde seg ikkje med å forsvare grensene, men erobra. Og det bør me.»

Forsvar av imperium

Imperialistiske erobringskrigar krev alltid ei slags rettferdiggjøring, same kor urettvise dei måtte vere. Ofte har det vore løyst med doktrinen om forsvarskrig. Joseph Schumpeter (note 2) skreiv om romarriket på den tida det ekspanderte mest, i essayet The Sociology of Imperialisms frå 1919:

«Det fanst ikkje den avkrok av den kjente verda der ei eller anna interesse ikkje var utsett for påståtte åtak eller i fare. Om det ikkje var romerske interesser, var det romarane sine allierte som var utsett, og om dei ikkje hadde allierte, ville allierte bli oppfunnen. Når det var komplett uråd å finne på slike interesser – vel, så var det den nasjonale æra som var fornærma. Kampen var alltid omgitt med ein aura av legalitet. Roma blei alltid utsett for åtak frå vondsinna naboar, slåst alltid for pusterom. Heile verda var gjennomtrengt av ein hær av fiendar, og det var Romas åpenbare plikt å forsvare seg mot deira tvillaust aggressive påfunn.»

Det påståtte behovet for endelause defensive krigar for å kontrollere vondsinna krefter med hang til aggresjon over alt i den kjente verda døydde ikkje med romarriket, men var ein del av forklaringsmodellen for den ekspanderande britiske imperialismen på 1800-tallet og USA-imperialismen på 1900-tallet (note 3). Same mentalitet pregar den nye strategien for nasjonal tryggleik i USA, nyleg oversendt frå regjeringskontora til kongressen (New York Times, 20. september 2002). Dokumentet legg til grunn tre nøkkelprinsipp i den strategiske politikken til USA:

• 1) Framhald av einerådande militær dominans på verdsbasis frå USA si side, slik at ingen nasjon eller stat vil få lov til å utfordre eller true USA.
• 2) USAs vilje til «førebyggande» militære åtak mot statar eller krefter overalt på kloden som ein ser som trugsmål mot tryggleiken til USA, styrkar eller anlegg utanlands, eller mot venner eller allierte.
• 3) Borgarar av USA skal ha immunitet mot rettsforfølging av den internasjonale domstolen. I ein kommentar til den nye strategien for nasjonal tryggleik, sa senator Edward M. Kennedy at «Administrasjonens doktrine er eit krav frå den amerikanske imperialismen i det 21. hundreåret som ingen andre nasjonar kan eller bør godta» (7. oktober 2002).

Washingtons ambisjon om å etablere eit verdsimperium verda aldri før har sett maken til, kan bare målast mot den paranoide frykta for tallause fiendar som lurer i alle avkrokar av verda, klare til å truge tryggleiken til «heimlandet» sjølv. Desse ytre trugsmåla tjener bare til å rettferdiggjøre, i eigne auge, utvidinga av USA si makt. USAs utpeika fiendar i dag er høveleg plasserte i tredje verda, der sjansane til direkte ekspansjon for USA-imperialismen er størst.

Irak under det brutale diktatorstyret til Saddam Hussein blir presentert som den fremste røvarstaten, verdsfiende nr 1. Jamvel om Irak ikkje ennå er utstyrt med dei mest frykta masseøydeleggingsvåpna – kjernevåpen – hevdar Bush-administrasjonen at dei snart kan skaffe seg slike. Og meir, på grunn av den påståtte galskapen til leiaren, blir det sagt at irakarane er så irrasjonelle at dei er immune mot kjernefysisk avskrekking. Derfor finst det ikkje noe anna val, blir me fortalt, enn å slå til mot det vonde regimet raskt, jamvel før dei skaffar seg dei frykta våpna. FNs våpeninspektørar er stort sett nyttelause på det nåverande stadiet, insisterer Bush-administrasjonen (men avvist av dei andre medlemmene i Tryggingsrådet i denna samanhengen). Saddam Hussein, blir det hevda, vil alltid finne ein måte å skjule dei viktigaste våpna sine ein stad i dei omfattande byggverka sett opp for å tjene Saddams personlege tryggleik, og som ikkje vil bli fullt åpna for FN-inspektørane, same kor mykje Irak godtar inspeksjonar utan vilkår. Det finst derfor ingen andre verkelege val enn «regimeskifte» (sette inn eit marionettregime) ved bruk av makt – anten militærkupp eller invasjon.

Ved å pode inn frykt i det amerikanske folket som alt er merka av hendingane 11. september 2001, har regjeringa freista å trekke landet og verda med på krig. Om ein president og administrasjonen hans kan stå fram dag etter dag og insistere på at USA er sårbart for eit umiddelbart åtak med masseøydeleggingsvåpen (eit overraskingsåtak inkluderer ei «soppsky» jamvel om nasjonen det gjeld ikkje har slike våpen), så er ein stor del av folket dømde til å bli rive med. Dei endelause repetisjonane av desse skremmande åtvaringane med noe som liknar den store løgnas prinsipp, para med ekkoet frå media, slit gradvis bort folkeleg skepsis. «Om støtta frå folket er veik i starten,» skreiv forsvarsminister Donald Rumsfeld, om å overtyde folket til å støtte ein upopulær krig, så «må leiarane vere viljuge til å investere nødvendig politisk kapital for å samle støtte nok til å halde oppe kampen den tida det trengst». (New York Times, 14. oktober 2002.)

I strevet etter å finne på den minste flik av rettferdiggjøring for ein invasjon, har straumen av påstandar ut frå det ovale rommet vore så gale at ingen andre enn CIA-sjefen George J. Tenet har sett seg tvunge til å stå fram mot dei falske påstandane til presidenten. Såleis har Tenet åpent gått mot presidentens påstand om at Irak utgjør eit umiddelbart kjernefysisk trugsmål mot USA, og peika på at i beste fall vil Irak først i andre halvdelen av tiåret kunne produsere nok spaltbart materiale til ei einaste atombombe. Regjeringa har freista omgå det svake punktet som gjeld kjernevåpen, ved å legge meir vekt på kjemiske og biologiske våpentrugsmål frå Irak. I ein tale i Cincinnati 7. oktober sa presidenten at Bagdad når som helst kunne freiste å angripe mål i USA med desse våpna, om dei fekk støtte og hjelp av terroristnettverk til å føre dei til måla. Likevel har CIA i eit brev til kongressen underteikna av Tenet same dag, gått mot ein slik påstand, og argumentert med at det ikkje er teikn til at Irak utviklar kjemiske og biologiske avskrekkingsvåpen, og at ein kan vente at dei ikkje vil støtte terroriståtak i overskueleg framtid om ikkje USA går til åtak først. «Bagdad ser i augneblinken ut til å trekkje ei grense ved terroråtak med konvensjonelle eller kjemiske og biologiske våpen mot USA,» seier brevet. Men, «skulle Saddam konkludere med at eit USA-leia åtak ikkje kan unngåast» held brevet fram, «vil han truleg vere mindre mot å nytte terroråtak.» (New York Times, 10. oktober 2002.)

Den trojanske hesten

I dag har Irak truleg ikkje operative kjemiske eller biologiske våpen ettersom dei effektivt vart øydelagde under inspeksjonen til FN frå 1991-1998. Det dei hadde av slike våpen daterer seg tilbake til 1980-åra då Irak under Saddam Hussein var ein av USAs allierte. I åra 1985-1989, samanfallande med Iran-Irak-krigen frå 1980-1988, og etter Iraks bruk av kjemiske våpen mot Iran i 1984, sendte USA-selskap med godkjenning frå Reagan og den første Bush-administrasjonen utallege dødelege biokulturar, medrekna antrax, til Irak. Åtte sendingar med kulturar vart godkjente av Handelsdepartementet, og vart seinare klassifisert som «viktige for biologisk krigføring» av Centers for Disease Control (offentlege sentra i USA som undersøker smittsame sjukdommar, oversettars merknad). Desse åra mottok Irak frå USA alt i alt minst syttito sendingar med klonar, bakteriar og kjemikaliar med potensiale for kjemisk og biologisk krigføring (note 4). USA heldt fram å sende slikt dødeleg materiale til Irak jamvel etter at Irak hadde brukt kjemiske våpen mot kurdarane i Nord-Irak i 1988.

Det er ingen løyndom at USA er det landet som utan samanlikning har flest masseøydeleggingsvåpen, og den mest avanserte teknologien på området. Det kan neppe overraske at mesteparten av verda meiner at Washington syner dobbeltmoral når dei går mot nasjonar som Irak. Som tidlegare sjef for FN-våpeninspektørane i Irak, Richard Butler, har peika på: «Freistnadene mine på å få amerikanarar til å gå inn i diskusjonar om dobbeltmoral har vore ein håplaus flause – sjølv med høgt utdanna og engasjerte menneske. Eg kjente det innimellom som eg snakka Mars-språk, så djupt stikk den manglande evna deira til å forstå.» Etter Butlers syn «manglar USA totalt evna til å forstå at deira masseøydeleggingsvåpen er eit like stort problem som dei i Irak». Det er feil at det finst «gode og dårlege masseøydeleggingsvåpen». Som FN-inspektør møtte Butler denna motseiinga kvar dag:

«Blant dei verste stundene mine i Bagdad var då irakarane kravde at eg skulle forklare korfor dei skulle bli jaga for sine masseøydeleggingsvåpen, mens Israel like nede i gata ikkje blei det, sjølv om det var kjent at dei hadde rundt 200 kjernevåpen … Eg vedgår også at eg steilar når eg hører amerikanske, britiske og franske salver mot masseøydeleggingsvåpen, mens dei ser bort frå at dei er stolte eigarar av enorme mengder av desse våpna, og utan orsaking insisterer på at dei er og vil vere viktige for deira nasjonale tryggleik. … Det er grunnen til at menneske ikkje vil godta slik mangel på rettferd.» (Sydney Morning Herald, 3. oktober 2002.)

Langt frå konsekvent motstand mot auken i masseøydeleggingsvåpen har USA større interesse i slike våpen enn noe anna land, og har stadig stoppa internasjonale freistnader på å avgrense dei. Til dømes i desember 2001, to månader etter 11. september-åtaka sjokkerte president Bush det internasjonale samfunnet ved å legge daudt strevet og kontrollmekanismane for Konvensjonen om gift- og biologiske våpen, med den falske grunngjevinga at slike inspeksjonar utførte i USA, kunne truge dei teknologiske løyndommane og fortjenesta til bioteknikk-selskap i USA.

Washingtons mål i Irak i åra etter Golfkrigen samsvarte ikkje med inspeksjons- og avrustingsprosessen til FN, som hadde reinsking av landet for masseøydeleggingsvåpen som mål. Scott Ritter, tidlegare våpeninspektør for FN i Irak i 1991-1998, meiner det var åpenbart gjennom USAs einsidige undergraving av inspeksjonane (note 5). I 1998 hadde dei oversyn over og øydelagt 90-95 % av dei forbodne våpna i Irak, som eit resultat av våpeninspeksjonane frå FN. Hovudproblemet i inspeksjonane gjekk på dei omfattande byggverka som skulle trygge Saddam Hussein personleg og Ba’ath-partiet. Det vart derfor semje om ein prosedyre, kjent som «Framgangsmåtar for inspeksjon av sensitive anlegg». Ut frå den kunne fire FN-inspektørar straks gå inn i og leite gjennom desse anlegga. Likevel handla USA på eiga hand, under inspeksjonen av Ba’ath-hovudkvarteret i Bagdad i desember 1998. Framfor ganske enkelt å la FN sende inn dei fire inspektørane, insisterte dei på å sende inn etterretningsoffiserar i tillegg. Målet var å kartlegge Saddams tryggingsapparat, utan tilknytting til inspeksjonane av masseøydeleggingsvåpna – og provosere fram ein internasjonal krisesituasjon. Heile operasjonen var etter Ritters syn styrt av Det nasjonale tryggingsrådet i USA, som gav ordrar direkte til Richard Butler, som då leia inspeksjonslaget frå FN.

Irak protesterte mot det grove brotet på «Framgangsmåtar for inspeksjon av sensitive anlegg», og etter Ritter brukte USA det som eit påskot til ei «konstruert krise», beordra FN-inspektørane ut, og to dagar seinare sette dei i verk bombeåtak i 72 timar, kjent som Operasjon Ørkenrev, retta mot den personlege tryggingsapparatet til Saddam Hussein. Etterretningsrapportar om Ba’ath-partiets gjømmestader skaffa gjennom USAs brot på FNs våpeninspeksjonar vart brukt til å styre bombinga. Etter det nekta Irak å godta våpeninspektørar i dei hemmelege anlegga igjen; dei protesterte mot at inspeksjonane vart brukte til å spionere på den irakiske regjeringa, og inspeksjonsprosessen ramla saman.

Slik torpederte Washington effektivt sluttfasen i FN-inspeksjonane, og synte at det verkelege målet var «regimeskifte» framfor avvæpning. Dei hadde brukt inspeksjonsprosessen som ein trojansk hest i freistnadene på å øydelegge det irakiske regimet.

Oljehegemoni

Militære, politiske og økonomiske aspekt er fletta saman på alle stadium i imperialismen, og med kapitalismen generelt. Men olje er den viktigaste strategiske enkeltfaktoren som styrer USAs ambisjonar i Midtausten. I tillegg til profittpotensialet for dei store selskapa på all olja, gir det USA ein ekstra stimulans til å få kontroll over forsyningane at landet med rundt 2 % av kjente reservar i verda bruker 25 % av den årlege produksjonen på verdsbasis. Det kan ikkje vere tvil om at USA ønsker kontrollere den irakiske oljeproduksjonen som er den nest største kjente reserven i verda (etter den i Saudi-Arabia), med 110 milliardar fat, eller 12 % av forsyningane i verda. Midtausten totalt har 65 % av dei kjente reservane i verda (sjå kartet). Av 73 felt oppdaga i Irak så langt er bare rundt ein tridel i produksjon i dag. Overslag frå Energidepartementet i USA seier at Irak i tillegg har så mykje som 220 milliardar fat i «trulege og maulege» reservar, nok til å dekke USAs nåverande årlege oljeimport i 99 år. Det er rekna ut at Irak kan heve oljeproduksjonen sin frå 3 millionar opp til 6 millionar fat om dagen innan sju år etter at sanksjonane blir fjerna. Meir optimistiske overslag meiner oljeproduksjonen til Irak kan gå opp til så mykje som 10 millionar fat om dagen (note 6).

Kilde: Official Energy Statistics from the US government.
Se utfyllende statistikk på: www.eia.doe.gov/emeu/iea/table81.html

Energidepartementet i USA trur oljebehovet på verdsbasis kan vekse frå dagens 77 millionar fat om dagen til så mykje som 120 millionar fat på dei neste 20 åra, med den brattaste auken i etterspørselen i USA og Kina. I dag kjem rundt 24 % av oljeimporten til USA frå Midtausten, og er venta å stige raskt etter som alternative kjelder tørker ut. Men Opec under leiing av Saudiarabia har heldt oljeforsyningane lågt for å halde prisane oppe.

Oljeproduksjonen i Midtausten har stagnert dei siste 20 åra, med ein lågare total produksjonskapasitet i Opec (trass i enorme reservar) i dag enn i 1980 (Edward L. Morse og James Richard, «The Battle for Energy Dominance», Foreign Affairs, mars/april 2002). Av den grunn har trygginga av og tilgangen til oljeforsyningar blitt ein stadig viktigare sak for selskapa i USA og for landets strategiske interesser. Som den høgreorienterte braminen og Yale-professoren Donald Kagan har slått fast: «Når me har økonomiske problem, har årsaka vore brot i oljeforsyningane.» (Sitert i Bookman The President’s Real Goal in Iraq.) Amerikanske oljeselskap posisjonerer seg alt for den dagen dei er i stand til å vende tilbake til Irak og Iran. Robert J Allison, leiar i Anadarko Petroleum Corporation: «Me kjøpte oss inn i Qatar og Oman for å få fotfeste i Midtausten … Me treng å plassere oss i Midtausten for å vere der når Irak og Iran blir ein del av verdssamfunnet igjen.» (New York Times, 22. oktober 2002.)

I dag er den franske oljegiganten TotalFinaElf størst i Irak, med eksklusive forhandlingsrettar til å utvikle felta i Majnoon- og Bin Umar-regionane. Det er venta at dei største delane etter det kjem til å gå til Eni i Italia, og eit russisk konsortium leia av LukOil. Om styrkar frå USA går inn og sett opp anten eit marionettregime eller eit USA-styre, blir alt detta uvisst. Kva for land kan me vente oljeselskapa vil komme frå som då vil forhandle nye kontraktar – så vel som å få brorparten av den olja som i dag er eigd av franske og andre ikkje-amerikanske selskap?

Men direkte tilgang til olja for USA og til profittane for amerikanske oljeselskap er ikkje nok i seg sjølv til å forklare dei overordna interessene til USA i Midtausten. USA ser heller heile regionen som ein avgjørande del i strategien for verdsherredømme. Okkupasjonen av Irak og innsettinga av eit regime under USA-kontroll vil gjøre Iran (sjølv ei oljemakt og del av «vondskapens akse» til Bush) nesten heilt omringa av USA-militærbasar i Sentralasia i nord, Tyrkia og Irak i vest, Kuwait, Saudiarabia, Qatar og Oman i sør, og i aust Pakistan og Afghanistan. Det vil gjøre det lettare for USA å forsvare planlagde oljeleidningar frå Kaspihavet i Sentralasia gjennom Afghanistan og Pakistan til Arabiahavet. Det ville gi Washington eit langt meir solid militært feste i Midtausten, der dei alt har titusentalls soldatar plasserte i ti land. Det ville auke USA si makt overfor Saudiarabia og andre statar i Midtausten. Det ville styrke strevet til supermakta for å tvinge fram fordelaktige vilkår for israelsk ekspansjon og fordriving av palestinarar i heile Midtausten. På dei mest kritiske områda ville den veksande økonomiske makta til Kina, og Europa og Japan, bli stadig meir avhengige av eit USA-dominert oljeregime i Midtausten. Kontroll av olje med militær makt ville slik bli omsett i større økonomisk, politisk og militær makt, på verdsbasis.

Ei einpola verd

Tidleg på 1970-tallet trudde ein at USA mista makta si som leiande kapitalistmakt, som eit resultat av tapte økonomiske område til Europa og Japan dei siste 25 åra, og som resultat av at dollaren vart frikopla frå gullverdien i 1971. Men i 1990-åra vart det avdekka ei anna røynd; samanbrotet til Sovjetunionen gjorde USA til einaste supermakt, med større vekst enn i Europa og Japan. I strategiske miljø i USA voks det fram ein ide om eit amerikansk imperium som overgjekk alt ein hadde sett i historia til kapitalismen eller verda, eit verkeleg Pax Americana. Utanriksanalytikarar i USA kallar det nå framveksten av ei «einpola verd». Konsolideringa av ei slik einpola verd på permanent basis har utvikla seg som eit klart mål for Bush-administrasjonen eit år etter 11. september-åtaka. Med orda til G. John Ikenberry, professor i geopolitikk ved Georgetown University og fast bidragsytar til Foreign Affairs, utgitt av Council on Foreign Relations:

«Den nye store strategien (sett i verk av Bush-administrasjonen) … byrjar med ei grunnleggande forplikting til å oppretthalde ei einpola verd der USA ikkje har likeverdige konkurrentar. Ingen samlingar av stormakter utan USA blir tillatne å få hegemoni. Bush gjorde det til hovudpunktet i amerikansk tryggingspolitikk på talen sin på eksamensfesten til West Point (militærakademi i USA, oversettars merknad) i juni: «Amerika har og vil halde på overlegen militær styrke – og gjør slik dei destabiliserande våpenkappløpa i tidlegare tider meiningslause, og avgrensar rivaliseringa til handel og andre fredelege syslar.» … USA voks raskare enn dei andre store statane i tiåret (1990-åra), dei reduserte militærutgiftene saktare, og dei var fremst i å ta i bruk avansert teknologi på militærområdet. Men i dag er målet å gjøre desse fortrinna permanente – til eit fullbyrda faktum som vil tvinge andre statar til ikkje ein gong å freiste komme etter. Noen tenkarar har kalla det ein «utbrotsstrategi», der USA gjør teknologiske framsteg så fort (robotteknikk, laser, satellittar, presisjonsvåpen osv) at ingen stat eller koalisjon noen gong kan utfordre dei som leiar, forsvarar og eineherskar i verda.» («America’s Imperial Ambition», Foreign Affairs, oktober 2002.)

Eit slikt maktgrep etter uavgrensa keisarleg dominans er dømt til å feile i lengda. Imperialismen under kapitalismen har både sentrifugale og sentripetale tendensar. Militær dominans kan ikkje oppretthaldast utan også å oppretthalde økonomisk dominans, og den siste er grunnleggande ustabil under kapitalismen. Den umiddelbare røynda er likevel at USA aukar kontrollen svært raskt på bekostning av både potensielle rivalar og den 3. verda. Det sannsynlege resultatet er intensivering av utbyttinga på verdsbasis, saman med fornya imperialistisk rivalisering – ettersom andre kapitalistiske land naturleg vil freiste hindre USA i å lykkast med sin «utbrotsstrategi».

Administrasjonen ser ikkje bare eit ekspanderande amerikansk imperium som ein strategi for å opprette USA som overlegen supermakt, men også som ein veg ut av den nasjonale økonomiske krisa ein ikkje ser slutten på i augneblinken. Administrasjonen trur fullt og fast at han kan stimulere økonomien gjennom militære utgifter og auka våpeneksport. Men auka militærutgifter saman med ein krig kan au bidra til økonomiske problem, ettersom det utan tvil vil svekke ytterlegare dei sosiale tiltaka som ikkje bare hjelper folk, men au skaper den etterspørselen etter forbruksvarer som næringslivet desperat treng for å stimulere økonomisk vekst. Historisk har freistnader på å bruke imperiebygging som ein veg utanom nødvendige økonomiske og sosiale endringar heime mest alltid vore mislykka.

Til sjuande og sist er det avgjørande å forstå at USAs nye doktrine for verdsdominans ikkje er eit produkt frå ein spesiell administrasjon (ennå mindre ein slags kabal internt i administrasjonen), men toppen av ei utvikling i den siste fasen i imperialismen. Å snu ferda mot større imperium vil ikkje bli lett. Men folkeviljen kan spele ei avgjørande rolle når det gjeld kor langt Washington kan drive dei imperialistiske ambisjonane sine. Av den grunn er mobilisering av folket både i USA og utanlands til militant kamp mot både krig og imperialisme heilt avgjørande for framtida til menneska.

Notar

1) Nyleg sa Bushadministrasjonen au at «regimeskifte» kunne strekkast til å omfatte ei irakisk regjering under Saddam Hussein som fullt ut samarbeider med FN-inspektørane, og avrusting som kan godkjennast av USA. Men administrasjonen har erklært det for å vere svært usannsynleg, og synet her kan derfor tolkast som del i ein diplomatisk/juridisk strategi for å samle støtte for den invasjonen dei trugar med, i tilfelle Irak blir erklært ikkje å samarbeide med FN-inspektørane. [Tilbake]

2) Joseph Schumpeter, Imperialism and Social Classes, redigert og introdusert av Paul M. Sweezy (New York: Augustus M. Kelley, 1951), side 66. [Tilbake]

3) Det var sjølvsagt lite rom for å framstille noen av dei imperialistiske eventyra på 1800-tallet som defensive. Opiumskrigane vart ikkje ført mot eit aggressivt Kina, men for tvinge fram frihandel på opiumsmarkedet. Kampen mellom dei europeiske maktene for å dele opp Afrika var ikkje retta mot eit krigersk Afrika, men forklart som «the white man’s burden». [Tilbake]

4) Senatets komite for bank, bustad og byspørsmål: USAs eksport av fleirbruksvarer til Irak og verknaden på helsa til veteranane frå Golfkrigen, 103. kongress, 2. sesjon, 25. mai1994, side 264-276; Buffalo News, 23. september 2002. («Dual-Use Exports» – eksport av varer som kan ha både sivil og militær bruk. Oversettars merknad.) (Du finn ei norsk forklaring i artikkelen «Eksportrestriksjoner – hvilke regler gjelder?».) [Tilbake]

5) Sjå William Rivers Pitt og Scott Ritter, War on Iraq (New York: Context Books, 2002); Newsday, 30. juli 2002; The Guardian, 7. oktober 2002. [Tilbake]

6) Iraq – country analysis brief; Middle East Report, hausten 2002; San Francisco Chronicle, 29. september 2002. [Tilbake]

av Peter M Johansen

Søramerikansk historie er full av personer som kun kan beskrives som magisk realisme. Paraguay har bidratt til dette persongalleriet. En av dem er Elisa eller Eliza Lynch – som det interesant nok har kommet ikke bare en, men to bøker om i løpet av de siste månedene, uten at det fins noe jubileumsår som skulle tilsi utgivelsene på forlagene Headline og det mer kjente Heinemann.

Lynch er så lite omtalt at hun omtales som både Elisa og Eliza av de to forfatterne. Hun var datter av en irsk lege som ble en av de mest ettertraktede kurtisanene eller demimondene som slike kvinner ble kalt i salongene i Paris på 1800-tallet. Hun ble forrige århundrets Marie Antoinette, men under andre himmelstrøk og uten den europeiske oppmerksomheten.

Paraguay var fortsatt et rikt land da Francisco López tok over presidentembetet etter sin far, Carlos Antonio López, som hadde brutt Paraguays isolasjon og åpnet landet for utenverden. Landet eksporterte den bitre teen yerba maté til nabolandene som imidlertid hadde helt andre interesser i Paraguay.

Understøttet av Storbritannia trigget Brasil og Argentina, med Uruguay på slep, fram Trippelalliansens krig (1865-70), som skulle koste Paraguay nær tre firedeler av sin befolkning og etterlot Paraguay med krigserstatninger til inn på 1930-tallet.

Eliza Lynch hadde havnet i marskalk López’ favn. Hun hadde forsynt seg godt som landets førstedame, og det arvede presidentskapet hadde gitt det nye regimet preg av et keiserdømme. Eliza oppfattet seg i det minste åpenbart som keiserinne, og da López ble sittende fast helt sør i landet, ble hun utropt til regent. Hun plukket juvelene av Paraguays velstående damer, behandlet statskassen som sin egen portemone og ble etterhvert «verdens største kvinnelige jordeier mer mer enn 22 millioner acres og 26 verdifulle bytomter i sitt navn», bemerket den samtidige skotske eventyreren R B Cunningham, som så at den irske damen og hennes Francisco hadde den samme lysten på «penger og personlig forherligelse».

Cunningham beskrev Elizas karakter med skrekkblandet fryd som «forfengelighet og sensualitet, blandet med et snev av ondskap knyttet sammen med stor hardnakkethet». Francisco hadde i tillegg brutaliteten og innførte cepo uruguayana («uruguyansk stokk») som den vanlige torturformen ved siden av pisking. Sammen ga de Paraguays tragedie et sterkt skjær av skrekk og farse som hadde egnet seg bedre på teater eller operascenen enn i virkeligheten.

Eliza Lynch endte i eksil, og juvelene fra Paraguay ga henne innpass i hoffene rundt omkring i enda noen år.

Nye bøker

• Siân Rees: The Shadows of Elisa Lynch. How a 19th-Century Courtesan Became the Most Powerful Woman in Paraguay, Headline, 344 sider
• Nigel Cawthorne: The Empress of South America, Heinemann, 314 sider

AKP 30 år

av Brigt Kristensen

Dagens unge revolusjonære som vil utfordre den imperialistiske verdsordenen anno 2003, har svært mykje å lære både av det m-l-arane forstod og fikk til, og av korleis og korfor vi tok feil.

M-l-bevegelsen var først og fremst eit oppkomme av demokratisk, politisk aktivitet. Gjennom ein imponerande og allsidig bruk av organisasjons- og ytringsfridommen, organisering av motstand og solidaritet, utvikling og formidling av alternative synspunkt på samfunnet og verda og flytting av grensene for frie ytringar på skolar, universitet, i kunst, på arbeidsplassar, i fagforeningar, lokalsamfunn og folkevalte forsamlingar, bidro bevegelsen til å demokratisere det norske samfunnet og til å avskaffe AP sin «eitt-partistat». Men m-l-byggverket hadde ein brest i berebjelken som svekka den demokratisk innsatsen, og som kunne skapt eit langt meir udemokratisk samfunn om historia hadde opna for ei revolusjonær utvikling.

Det går an å operere med ein trong og ein vid «m-l-periode». Den tronge er tiåret frå 1968 til 1978: Frå m-l-arane fikk hegemoni i SUF til mykje av verdsbildet braut i hop ved kløyvinga mellom Kina og Albania, krigane mellom Kambodsja/Vietnam/Kina og Deng-fløya si maktovertaking i Kina på eit anti-maoistisk grunnlag – uten at AKP (m-l) avgrensa seg.

25-årsperioden frå 1966 til 1991 er tida frå den første m-l-kjerna konsoliderte seg til AKP strauk (m-l) frå namnet, fjerna begrepet proletariatets diktatur frå programmet og avleggaren RV tok over som det landsdekkande partiet til venstre for SV.

M-l-bevegelsen oppsto i den første etterkrigsgenerasjonen, og i den første i norsk historie med breiare tilgang til vidare utdanning også for ungdom utafor borgarskapet og akademiske yrke. Ukeavisa Orientering og Sosialistisk Folkeparti opna i 1961 eit venstrealternativ til DNA og USA-kryperi, samtidig som det var kritisk til Sovjet. USAs massedrap på fattige bønder i Indokina i demokratiets namn og Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i kommunismens namn tvang gjennom ei omvurdering av verdsbildet blant ungdom som tok skolens barnelærdom om demokrati og rettferd på alvor. Ut over 60-talet erfarte vi at demokratane ikkje var demokratar, kommunistane ikkje kommunistar og sosialistane ikkje sosialistar. Det «snille» Norges u-hjelp var «utbyttingshjelp». Etter 30 år med «sosialistisk» styre var Norge framleis eit kapitalistisk klassesamfunn. Makthavarane stod på dei rike si side, i eit imperialistisk verdssystem

Eg blei medlem i SF før partiet sin ungdomsorganisasjon SUF, og opplevde utviklinga frå 1961 til 1969 i Fauske, Oslo og Bergen.

I 1967 begynte det for alvor å svinge. Det året tvang Vietnam-protestane fram eit dramatisk oppgjør på landsmøtet i AP og USA-vennen Einar Gerhardsen braka i hop med USA-agenten Håkon Lie. Men etter seksdagarskrigen, da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza, samla det offisielle Norge seg til Israel-matine i Nationaltheatret. Ei gruppe SUFarar stilte opp utafor med løpesetlar med kritikk av Israel. Skjellsord og spyttklyser hagla mot oss frå dei «dannede» i pels og kjole og kvitt. Blant dei såg vi kjente partifellar frå SF. Skillelinjene som er årsak til at vi per 2003 har to politiske parti – SV og RV – til venstre for AP, trådte offentlig fram etter landsmøtet i SUF. Fråsegner mot samarbeid mellom AP og SF på topplan, for Palestina og ein forsiktig støtte til kulturrevolusjonen i Kina vekte raseri i delar av SF og på leiarplass i Orientering. Det siste mest på grunn av indirekte kritikk av Sovjet. I ein større debatt i Orientering stilte eg i eit innlegg spørsmålet: «Hva kan det komme av at Sosialistisk folkeparti er i ferd med å bli passert av den bevegelsen partiet gav opphav til?» «SF henger fast i Aps venstre brystvorte», sa forfattaren Sigbjørn Hølmebakk, ein av partistiftarane. Da Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia, stadfesta det verdsbildet som hadde vunne fram i SUF, mens SF fikk store problem med oppslutninga i folket.

Om landsmøtet i 1967 er det opplese og vedtatt at Sigurd Allern var høgresida sin kandidat da han blei valt med 38 stemmar mot 37 for m-l-arane sin kandidat. Det er ei halvsanning. Eg grunngav forslaget på Allern for mindretalet i valkomiteen, og la vekt på at Allern som SUF var i rask politisk utvikling. Landsmøtet hadde definitivt plassert SUF som ein anti-imperialistisk og revolusjonær organisasjon. Det var viktig at vi fikk ein leiar som var dyktig til å målbere standpunkta våre. Seinare er det blitt kjent at SF-leiinga arbeidde for Allern. Men fleirtalet bak vedtaka på landsmøtet og det nye sentralstyret var ein allianse mellom dei som rekna seg som m-l-arar med basis i gymnasmiljøet på Oslo aust, og ei gruppe som og kalte seg maoistar, dei fleste frå studentlaget i Oslo. Valet av Allern var ein siger for denne fløya.

Heimavla maoisme

I Det lange friminuttet har Harald Berntsen skildra framveksten av denne politiske tendensen, ein heimavla «maoisme» bygd på Marx, Brox, Mao og Sartre. Med Den store polemikken om generallinja for den kommunistiske verdsbevegelsen i 1963-1964, som det heitte på fint, og seinare kulturrevolusjonen i Kina opna KKP for at delar av den radikaliserte ungdomsgenerasjonen i Vesten orienterte seg i retning kommunismen. Den stivna Sovjet-kommunismen appellerte ikkje. Det gjorde derimot den kinesiske analysen av folkemassene i den tredje verda som hovedkrafta for forandring i verda, kamp mot begge supermakter og kritikken av dei «gamle» kommunistpartia for å ha gitt revolusjon og sosialisme på båten til fordel for samarbeid med USA-imperialismen internasjonalt og sitt eige borgarskap nasjonalt. I studentlaget i Oslo hadde denne politiske kritikken følge av ein filosofisk kritikk av forsteina marxisme av Sovjet-typen, inspirert av den samtidige «positivisme-debatten». Tolkinga av historia som eit mekanisk resultat av ytre historiske lover som hadde ført til avskaffing av klassane i «sosialistiske» land, blei sett på som «herskarmarxisme» i slekt med sosiologiens teoriar om «lagdelinga» og utvisking av klassemotsetningane under kapitalismen. Frigjørande, revolusjonær marxisme bygde på at menneska skapte si eiga historie. Stalins «marxisme» hadde som ideologisk funksjon å tildekke at industrialiseringa og kollektiviseringa i Sovjet skjedde på ein måte som skapte ein ny herskarklasse i Sovjet. Brutaliteten var som under den industrielle revolusjonen i England, men trengt i hop på kortare tid. Slik la ein sterk stemme i miljøet, seinare nestleiar i SUF, Tor Mostue, dette synspunktet ut i eit innlegg i Oppbrudd. Alle «maoistar» var enige om at kulturrevolusjonen, med teorien om framhald av revolusjonen under sosialismen og massemobilisering mot ein ny privilegert herskarklasse, var eit avgjørande svar på problemet med tilstivning og byråkratisering av sosialistiske revolusjonar.

Frå 1966-1968 «kjøpte» altså ikkje «maoistane» i studentmiljøet i Oslo heile «pakken frå Peking». Vi meinte at dei kinesiske maoistane sitt kritiske forsvar for Stalin var taktisk begrunna. I striden med sovjetrevisjonistane i den «gamle» kommunistrørsla overdreiv kinesarane forskjellen mellom Stalin og Khrutsjov/Bresjnev fordi det var nyttig å bruke Stalin mot dei seinare sovjetleiarane på grunn av den posisjonen Stalin enno hadde i den «gamle» kommunistiske verdsrørsla, spesielt i den tredje verda. I januar 1968, på veg i bil frå ein stor Vietnam-demonstrasjon i Berlin, hevda eg dette synet i timelange diskusjonar mot Sverre Knutsen som målbar den offisielle kinesiske versjonen – begge til «tonane» av Barberaren i Sevilla for å korte tida.

På SUF sitt landsmøte hausten 1968 var venstrelinja og kritikken av leiinga i SF om lag einstemmig, men ikkje den ideologiske forståingsramma. Tron Øgrim, som heile tida hadde eit nytt kommunistisk parti på m-l-grunnlag som mål, forstod at prosessen var viktig: Her skulle ingen ting proklameres, sjøl om det hadde vore mulig å få eit stort fleirtal for maksimumslinja. I staden foreslo han at heile organisasjonen i året som kom, skulle studere «marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning» med sikte på ta stilling til denne ideologien. Eg meinte at sjølve formuleringa av ideologien innebar ei forskottering av resultatet og stilte motforslag om å studere Lenin og Maos bidrag til marxismen. Det fikk ikkje mange stemmar. Eg blei ikkje foreslått gjenvalt i sentralstyret (både fulle medlemmer og varamedlemmer møtte i desse to åra kvar veke i sentralstyret), men blei stilt opp mot valkomiteen og valt også mot dei sentrale m-l-arane si tilråding. Eg tolkar dette som at SUF enno ikkje var noen monolittisk m-l-organisasjon. (M-l) blei føyd til hausten 1969. Det dekker realitetane. Men da hadde også folk av min type godtatt heile pakken.

Smidig taktikk i revolusjonsåret

Ka er grunnen til at det lyktes å få heile det revolusjonære SUF med på ei falsk legering av toppstyrt Stalin-prega Komintern-kommunisme og Maos opprørske kulturrevolusjonære linje, slik denne blei oppfatta blant mange i Vesten? Enda det altså fans ein «maoistisk» plattform uten Stalin på laget, som fleire i SUF stod på da dei gikk inn i sentrale verv i organisasjonen.

Ein grunn ligg i SF-leiinga sine rabiate angrep, som bidrog til å sveise dei fleste i hop om dei som hadde det klaraste prosjektet – m-l-arane rundt Tron Øgrim.

Det var året med Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, men også frigjøringsfrontens tetoffensiv i Vietnam, internasjonalt studentopprør, maiopprøret i Franskrike og dei svarte sitt opprør i USA. Historia opna seg. Ei ny verd blei mulig. I revolusjonsåret 1968 var det ikkje spesielt vanskelig å argumentere for eit revolusjonært klassekamp-parti, eit disiplinert kaderparti dersom ein ville ta kampen for eit sosialistisk samfunn på alvor.

Den taktikken Øgrim valte for den politiske utviklinga i SUF og for partidiskusjonane i SF, var avgjørande. Det var ein taktikk for å få flest mulig med mot høgrefløya i SF. Slik blei det mulig å ta stilling ut frå eigne erfaringar. Internt i SUF blei for eksempel ikkje demokratisk sentralisme vedtatt i 1968, men ein «mjukare» variant «tillempa» i ein overgangsfase – eit utmerka vedtak for ein overgangsfase som aldri burde tatt slutt! I Sverige og Danmark og mange andre land var m-l-organisasjonar oppretta som små sekter av vaksne folk etter teseteologisk strid i dei gamle kommunistpartia. Også i Norge gikk noen av dei unge i SUF inn for å «kvitte seg» med reformistar og revisjonistar og opne «eigen butikk», så raskt som mulig. Dette skjedde ikkje. Med sitt taktiske meisterskap på denne tida utnytta Øgrim til fulle at den norske revolusjonære linja oppstod i eit venstresosialdemokratisk parti. Ved støtte til den forsoningsvillige «Gjessing-linja» blei debatten i SF kjørt så langt som mulig – inntil landsmøtet i SF vedtok å tillate ungdomsgrupper i konkurranse med SUF – det som seinare er blitt til Sosialistisk ungdom. Denne «opne» taktikken blei motverka av mange sekteriske utslag, men bidrog til å sveise dei revolusjonære saman på ein m-l-plattform. Derfor fikk m-l-rørsla tidlig ein landsomfattande karakter, og blei meir enn ei ungdomsrørsle med eit visst feste i viktige industrisamfunn som Odda, Sauda og Rana og ein fiskerikommune som Vågan. Etter mitt syn er denne læreprosessen også noe av grunnen til at samhaldet heldt så lenge blant «kjernemedlemmene», slik at AKP (m-l) ikkje opplevde større kløyvingar før ein betydelig del av dei aktive valte å legge arbeidet sitt til «barnet» RV på 1990-talet. Men da var ikkje (m-l) der lenger. Det paradoksale er at Øgrim og gruppa rundt han hadde det svenske KFML som avgjørande inspirasjon for sitt partiprosjekt, men lyktes ved å velje ein annan taktikk.

I dei første åra etter 1968 var det som den norske historia «tok igjen» den internasjonale, som var avgjørande for at m-l-rørsla blei til. Vi fikk det norske studentopprøret i 1969-70, «ville» streikar i 1970 og ei masserørsle mot EU i 1971-72, alle svært viktige for bygginga av AKP (m-l) og partistiftinga i 1973.

Å slutte seg til generallinja i ein verdsbevegelse gav ei kjensle av å vere del av noe stort, av å delta i ein global historisk frigjøringsprosess. Det slo dårlig an å markere «særstandpunkt» i totalvurderinga av 40 års kommunistisk historie. Modellen vi slutta oss til, ga eit heilheitssyn på 1900-talet, der vårt eige politiske arbeid fikk plass i ein kontinuitet. Det var heller ikkje noen heilt fastlåst modell: Mao Tsetungs tenking tok opp i seg ein del kritikk av det negative ved Komintern-perioden og ved Stalins teori og praksis. Innafor denne ramma var det rom for å diskutere og lære og for nyansar i vurderingane. Omvendt fikk denne retoriske spørsmålsstillinga betydning for min eigen overgang til dette standpunktet: Korleis kan vi lære – også negativt – av 30 års kjempande historie om denne verdsrørsla var leda av ein despot og blodig representant for ein ny herskarklasse? Da var det jo ikkje «vår» sak, og berre å ta avstand, så var vi kvitt problemet.

Kravet om solidaritet var grenselaust både i tid og rom. Det blei oppfatta som lettvint å distansere seg frå dei som gjorde feil i kampen for ei betre verd, særlig frå dei som var først ute, i verdas første sosialistiske land med ekstreme forhold og motkrefter. Støtte til Stalin var uttrykk for ei holdning: Vi ville ikkje vere berre «søndagskommunistar». Ein måtte halde på sosialismen også om vanskane blei store. Det er umulig å endre ei skitten verd uten å få «skitne hender».

Påstanden om at m-l-bevegelsen «hylla» Stalin, eller «fylka seg rundt Stalin» som Jon Hellesnes nylig skreiv, treffer langt på sida. Den positive hovedvurderinga av Stalins rolle var for dei aller fleste eit nokså komplisert «trass i alt»-standpunkt.

Det som appellerte ved den «nye» kommunistiske bevegelsen var tvert om det som verka frigjørande: Fattige bønder i Indokina og andre stader i den tredje verda som slåss for å bli herrar i eige land, ungdom som kritiserte pampar og byråkratar i Kina og ville at arbeidarklassen skulle ta makta tilbake og sette bom for den same utviklinga som til slutt hadde knekt sosialismen i Sovjet. I Staten og revolusjonen av Lenin fann vi beisk kritikk av klassediktaturet som skjulte seg i det borgarlige demokratiet, men og ei framstilling av eit direkte arbeidardemokrati som kjerna i sosialisme og proletariatets diktatur. Tron Øgrim vann mange SF-studentar for m-l-bevegelsen da han talte om proletariatets diktatur i Studentersamfunnet i Oslo i 1970. Det som trakk, var ikkje flørting med despotar og diktatur, men visjonen om eit verkelig demokratisk samfunn, belyst med eksempel på folkemakt og arbeidarmakt frå arbeidarrørsla og den anti-imperialistiske rørsla si historie i inn- og utland, frå Parisarkommunen til Saudastreiken.

SUF og m-l-rørsla som vaks ut av organisasjonen, gjeninnførte omgrep som imperialisme, klassekamp, statens klassekarakter og revolusjon som analytiske reiskapar i debatten om verda, og endring av ho. Det sette merke på samfunnsdebatten i åra etter, og er meir aktuelle i 2003 enn på mange år.

Demokratisk grunnplansorganisering

Eg trur SUF og m-l-arane var dei første i Norge som tok i bruk gruppediskusjonar i stor stil på landsmøte og på sommarleirar. Grasrotorganisering i Norge starta med FNL-grupper på skolane og basisgrupper på institutta på universiteta, og heldt fram med organisering av motstanden mot EEC i bydelar, lokalsamfunn, bedrifter og skolar i 1970-72 i regi av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, som blei kopiert av Folkebevegelsen. Så ulike fenomen som kamp mot sensur av skoleaviser på ungdomsskolar, bruken av veggaviser på universiteta, utfordring av APs maktmonopol i fagrørsla og organisering av ei ny kvinnerørsle var med på å styrke demokrati og ytringsfridom i landet. Bruk av demonstrasjonar, stands, løpesetlar og ein flora av temahefte og aviser for salg var ikkje nytt, men blei delar av ein ny aktivistisk politisk kultur med brei deltaking frå alle medlemmer og mange rundt. Første mai blei gjenreist og åttande mars innført som kampdagar. Aleine det å reise ei ny dagsavis, eit forlag og eit plateselskap med eit alternativt bodskap, er nok til å stille alvorlig tvil om den utbreidde oppfatninga av m-l-rørsla i den «tronge» perioden som eit slags demokratisk tilbakeslag for landet. Verbal brutalitet i enkelte debattar i eit studentersamfunn endrar ikkje dette.

Eg er heller ikkje med på eit einsidig negativt syn på det indre livet, det omfattande studiearbeidet og dei mange politiske diskusjonane. Til og med kadervurderingane meiner eg var med på å utvikle mange medlemmer.

Påstanden om at m-l-bevegelsen ødela det «antiautoritære» og individualistiske ungdomsopprøret og styrka totalitær trekk i samfunnet, treng gjennomtenking også frå ei anna side: Var det negativt at SUF tok eit oppgjør med utfreaka, antiautoritær hasjliberalisme? Kor mange ungdommar blei redda frå narkotikahelvetet? Blind handlingsdyrking og individuell terror hadde null støtte i Komintern-tradisjonen. M-l-bevegelsens relative styrke er ein viktig grunn til at det ikkje fans tilløp til voldsromantikk og Baader-Meinhof-terrorisme i Norge etter 1968. I studentopprørets første fase florerte det med meir eller mindre sofistikerte idear om «ungdommen» som fortropp i revolusjonen eller om «dei utslåtte» som ei spesiell revolusjonær gruppe. Gjennom tilslutning til «ortodoks» kommunisme avviste m-l-arane slike teoriar. Uten at revolusjonære idear fikk betydning i arbeidarklassen sin kamp, ville ikkje «68-bølga» endre samfunnet grunnleggande. Dette synet bestemte innrettinga på arbeidet. Lesing av Stalin gav teoretisk ballast til å halde fast på klassealliansen mellom arbeidarar, småbønder og fiskarar som var der alt frå støtten til Brox-linja i SF. Denne oppfatninga stod under hardt press frå bokstavtru marxisme som avviste desse gruppene som meir eller mindre upålitelige eller reaksjonære småborgarar. (At Stalin i sin praksis torpederte klassealliansen og dermed sjansane for å bygge sosialisme i Sovjet, er ei anna sak som m-l-arane var blinde for.) Stalins teoriar om det nasjonale spørsmålet spelte ei liknande rolle, og var med på å halde m-l-bevegelsen «norsk» i kamp mot ulike utgaver av eit «radikalt» eller «marxistisk» ja eller «tja» til EU. Mao sin parole om å tene folket var heile tida ei rettesnor og ei uvurderlig motvekt mot tendensar på venstresida til å vende seg vekk frå folks vilkår i dagliglivet til fordel for meir «interessante» politiske spørsmål.

Stalins skygge – bresten blir heila

Mao sine teoriar om organisasjon, leiarskap, massearbeid og alliansebygging gav god veileiing i partibygginga både før og etter partistiftinga i 1973. Desse studiane var med til å gjøre tenkinga i AKP (m-l) demokratisk. Stalin sine teoriar om parti og sosialisme slik dei hadde hevd i Komintern-tradisjonen, slo heilt annleis negativt ut. I Stalin si utlegging av Lenin var det knapt noen forskjell mellom arbeidarklassen si makt og partiet si makt, mellom partiet si leiande rolle og partiet si allmakt og mellom partimedlemmene si rolle og leiinga si allmakt. Den posisjonen denne tenkinga etter kvart fikk, er aleine nok til å grunngi ein påstand om at det er fare for at ein tenkt revolusjonær situasjon i Norge for eksempel i 1976 kunne ført til eit partidiktatur, og ikkje til sosialisme og kommunisme, om AKP (m-l) hadde fått leiarskapet i den revolusjonære rørsla.

Dette året låg «Stalins skygge» mørkare over partiet enn både før og etter. Ein «kverulant» og diskusjonslysten som eg var mektig stolt over partiet da landsmøtet i 1976 – under Sverre Knutsen si faste veileiing – ikkje fann meg (og Kjersti Ericsson m.fl.) verdige til gjenval i sentralkomiteen. Ideane om eit monolittisk parti og ein monolittisk sosialisme stod da så sterkt at eg tolka alle innvendingar mot den politiske linja som utslag av eigen ibuande tendens til høgreavvik!

Overslag og høgretesar

Høgretesane til Tron Øgrim frå 1975 hadde ført partiet til dette nivået. Det var eit sjokk for partileiinga å oppdage at forsøket på å bli med i Sosialistisk valforbund (SV) kunne ha likvidert det nystarta partiet i 1973, om resten av venstresida hadde sleppt m-l-arane inn i varmen. Høgretesane inneheldt mykje skarp analyse og grunnlag for politisk skolering. Problemet var berre at høgrefeila blant annet i forhold til SV og Sovjet (tausheit for å komme inn i varmen) var korrigert alt i 1974. (For eksempel skreiv eg hausten 1973 under dekknamnet «Sverre Knutsen» ein programmatisk artikkel om skillelinjene på venstresida for Sosialistisk Årbok 1974 der den prinsipielle avgrensinga var tydelig.) Men høgretesane krevde handling. Vi skulle korrigere ikkje berre teorien, men også praksis, som alt var korrigert – og da kunne ikkje resultatet bli anna enn sekterisme og «venstrisme» som ødela for mange år framover. Men 1968, 1972 og 1974 var gode år!

M-l-arene sine skarpe linjeskifte og tendens til å kjøre standpunkt ut i det ekstreme slo ut i slike fenomen som vaklinga mellom ytterpunkta i taktikken overfor SV, landsmøtet i 1976 og den ekstreme sikkerheitslinja rundt 1980.

I debatten om overgang til sosialisme hadde m-l-arane vore på offensiven med kritikk av reformistiske sosialistar si naive tru på norsk og internasjonal storkapital sin respekt for demokratiske spellereglar. Samtida og historia var full av eksempel på militærkupp og annan sabotasje av demokratiske val. Dette viktige spørsmålet om behovet for å forsvare ein revolusjon og folkets val med makt, blei katastrofalt forenkla til ein debatt for og mot «væpna revolusjon».

Da Sovjet tok til å utfordre USA på verdsbasis etter USAs nederlag i Indokina, blei ein vettug analyse av aukande krigsfare brukt til å legge om heile partiet sitt arbeid med det mål å «grave ned» det meste av partiet fordi vi hadde analysert oss fram til at krigen uansett ville komme. Denne «fatalistiske» analysen var på overflata marxistisk, men i realiteten ein ahistorisk analyse bygd på analogiar (forløpet til andre verdskrig) uten rom for dei motkreftene som til slutt knekte det sovjetiske imperiet. Men i tillegg til dogmatisme, einsidigheit og subjektivisme (for å sitere Mao) trur eg tendensen til overslag også botna i ein form for opportunisme: Å satse knallhardt på eitt kort skulle gi oss det etterlengta politiske gjennombrottet! Også her kan vi merke Tron Øgrim si kvilelause ånd over vatnet!

Eg har argumentert for at m-l-bevegelsen i «det faktisk eksisterande» kapitalistiske Norge var eit oppkomme av demokratisk aktivitet som styrka motkreftene til dei dominerande maktelitane. Eg meiner og at målet var eit tvers gjennom demokratisk samfunn og ei demokratisk verd, uendelig meir demokratisk enn det «penge-» og Nato-styrte Norge i ei verd dominert av storkonsern og imperialistmakter.

To forklaringar – to lærdommar

Ka slags politiske feil var det så som fikk denne bevegelsen til å gi sin støtte til undertrykkande regime i historia (Stalins Sovjet) og samtida (Pol Pots Kambodsja), og arbeide for ein sosialismemodell som stod i direkte motstrid med det grunnleggande målet for prosjektet?

Mykje kan samanfattes i to forklaringar, som også er to viktige lærdommar.

For det første: Absolutt solidaritet gjør blind. M-l-arane ville med rette vise forpliktande solidaritet med dei som kjempa for ei betre verd, ikkje som verhaner «hoppe av» når det blåste opp. Da verdsbildet blei forma rundt 1968, stod serier av propagandaløgner i antikommunismens og demokratiets namn for fall. Det var nærliggande å tru at det meste om Stalins Sovjet og utviklinga i Kambodsja, etter at USA hadde bomba landet tilbake til «steinalderen», også var propaganda. Tron Øgrims dobbeltartikkel om «Muddervulkanen» i Røde Fane i 1978 kan stå som eit «høgdepunkt» i denne forsvarsreaksjonen. Problemet er at argumentasjonen for «toleranse for feil» på grunn av ubegrensa solidaritet med dei undertrykte, slår knallhardt tilbake om analysen er feil. Da blir det solidaritet med undertrykkarane og støtte til overgrep mot dei undertrykte. Berre sjølstendig analyse og kritisk solidaritet kan berge mot å hamne i denne fella.

For det andre: Det er en farlig og feilaktig tanke at borgarlig-demokratiske rettar så og seie automatisk «følger med» ved overgangen til eit sosialistisk samfunn. Dei må kjempes for, elles blir samfunnet heller ikkje sosialistisk, og fell tilbake til eit mindretalsdiktatur. AKP (m-l) forsvarte heile tida konsekvent borgarlig-demokratiet under kapitalismen, mot grupper som rekna det som underordna ka form borgarskapets herredømme hadde. Men sosialismen ville til forskjell frå det borgarlige vere eit verkelig demokrati, med folkelig kontroll over økonomi og stat. Demokratiske landevinningar frå kampen under kapitalismen ville så å seie per definisjon vere bygd inn i det sosialistiske demokratiet. Det vi veit i dag, er at den sosialistiske revolusjonen med eit meir avansert demokrati berre kan seire om han aktivt bygger på og sikrar verdiane frå opplysningstida, humanismen og den borgarlige revolusjonens rettar som ytringsfridom, organisasjonsfridom og rettstryggleik. Der det borgarlige politiske demokratiet ikkje er innført, slik situasjonen var i halvføydale diktatur som Russland i 1917 og Kina i 1949, må den sosialistiske revolusjonen ikkje berre gjennomføre dei økonomiske oppgavene for den borgarlige revolusjonen, men og dei politiske – som retten til politisk opposisjon. Elles går også alle ambisjonar om ei ny og verkelig folkemakt dukken.

Behovet for eit samanhengande verdsbilde fikk m-l-bevegelsen til å sjå vekk frå kjensgjerningane. I 1968 visste vi nok om Stalins Sovjet til å ta eit anna standpunkt. Da måtte vi ha levd med uløyste teoretiske problem og hol i verdsbildet. Det kunne ha gitt mindre rask framgang, men eit meir solid fundament for eit langvarig politisk arbeid. Det umarxistiske synet om at det fins ei endelig sannheit – og at vi stort sett hadde funne ho – stod sterkt og blokkerte for viktig innsikt. Det er typisk at til og med Antonio Gramsci og Rosa Luxemburg, som begge hadde ei høg stjerne i Komintern-parti, først blei brukt positivt etter at m-l-byggverket brakk på slutten av 70-talet. Vi som var fire-fem år eldre enn dei yngste SUFarane i 1968, og som hadde ein politisk ballast frå før, har eit spesielt ansvar for at viktig politisk innsikt blei kasta på båten ved «konsolideringa» av m-l-bevegelsen i 1969-1970.

Ufullført fornying

I dei viktige og frigjørande diskusjonane om sosialismen fram mot landsmøtet i AKP i 1984 grov Jørn Magdal fram dei kommunistiske teoriane om arbeidarråd og arbeidarmakt, og Gro Hagemann og Kjersti Ericsson prøvde å sameine feminisme og marxisme, med viktige teoretiske nyvinningar som resultat. Teorien om sosialismen som eit overgangssamfunn blei brukt til å gjøre Maos teori om at klassekampen held fram under sosialismen, meir røyndomsnær. I tråd med dette fikk partiet si «leiande rolle» under sosialismen ei heilt ny utforming. Opposisjon, ytringsfridom og organisasjonsfridom under sosialismen blei endelig presisert. Seinare kom Pål Steigan med sitt viktige bidrag om økologi og marxisme.

Noen av desse posisjonane kunne ha komme ti år før, men gjorde det ikkje på grunn av blokkeringa som låg i det fasttømra verdsbildet i den «tronge» m-l-perioden. Da den teoretiske frigjøringa kom, var bevegelsen på retur. Resultatet av feil i partibygginga på 1970-talet var ein sektorisert og byråkratisert partiorganisasjon på 1980-talet. I den «tronge» perioden var taktikk og organisatoriske løysingar bevegelige og dynamiske, mens teoriane stod nokså fastlåste. På 1980-talet var teoriane i sterk bevegelse, mens organisasjonen var ubevegelig. Unntaket var kvinneopprøret i partiet, som kanskje fikk for kortvarig betydning i delar av partiet på grunn av «70-talstendensen» til å satse for mykje på raske resultat. (Kvinner i alle leiarverv, berre kvinner i listetoppar.)

Pål Steigan viste mot da han gikk ut i Klassekampen tidlig på 1980-talet, reiv ned «gudebildet» av Mao og kritiserte kulturrevolusjonen som meir eller mindre unødvendig og feilslått. Men problemet var at kritikken var identisk med Dengs linje. I likheit med Stalin og Bresjnev hevda Deng og Steigan den såkalte «produktivkraftteorien»: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet), var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avansert sosialistiske overbygninga ved at det vaks fram ein ny klasse av parti- og statsbyråkratar. All utvikling av produktivkreftene ville derfor styrke den sosialistiske basisen. Det motsette hadde vore nesten aksiomatisk for m-l-bevegelsen. Til og med i programdiskusjonane om sosialistisk demokrati i det høgt utvikla Norge dukka produktivkraftteorien opp som argument mot «utopisk» demokrati før dei objektive vilkåra var modne. No ville ikkje AKP (m-l)s leiing på heile 1980-talet prioritere ein partidiskusjon om utviklinga i Kina. Det kunne verke splittande, og Kina låg så langt unna. Likskapen med NKP sitt forhold til Sovjet tok til å bli påfallande. Dengs kapitalisme og fascisme fikk ikkje passet påskreve før etter 4. juni 1989, verken på maoistisk eller borgarlig-demokratisk grunnlag. Til da heldt AKP (m-l) oppe vennskapelig samband mellom broderparti!

Det nyskapande 1984-programmet førte aldri til at AKP (m-l) kom på offensiven i spørsmålet om demokrati, revolusjon og sosialisme, som hadde vore konstituerande for partiet, men som etter kvart hadde blitt ein akilleshæl. Ein grunn var at partiet aldri samla seg om dette programmet og betydninga av det. Heller ikkje Kjersti Ericssons programmatiske og originale bok Den flerstemmige revolusjonen fikk denne rolla.

På 1980-talet gikk medlemstalet kraftig tilbake, samtidig som partiet fikk auka oppslutning ved val gjennom RV. Tilbakegangen i medlemstal blei einsidig forklart med ebbe i klassekampen og reaksjonens offensiv. Mens 1970-talet såg ein nesten «voluntaristisk» bevegelse der det nesten ikkje var grenser for ka ei subjektiv kraft kunne greie, blei no det meste forklart med «objektiv nødvendigheit». I viktige delar av partiet, særlig i Oslo, blei det ikkje oppfatta som eit reelt problem at dagskampen, populære saker og direkte kontakt med folk no da dei politiske bevegelsane var i tilbakegang, skjedde gjennom RV, mens dei «tunge» ideologiske «m-l-oppfatningane» blei kjørt fram av AKP (m-l). Var ikkje denne dobbeltorganiseringa blitt eit hinder for rekruttering? Var kanskje ein slik «schizofren» måte å ordne seg på kant med marxistisk partiteori om å knyte i hop kortsiktig og langsiktig, parlamentarisk og utenomparlamentarisk kamp i partiet? Kunne satsing på RV som det viktigaste instrumentet for partibygging gi ei organisatorisk opning for framgang og for ein politisk offensiv på grunnlag av dei ideane som var utvikla i AKP (m-l) på 1980-talet, men som blei blokkert av delar av partiet på grunn av uenigheit?

Dessverre svarte majoriteten i AKP nei på desse spørsmåla. «Vi veit ka vi har, ikkje ka vi får,» var ei utbreidd, men nokså konservativ oppfatning. Slik mista RV-prosjektet verdifull kjerneorganisering som enno fans i AKP, men som ikkje blei tatt vare på etter kvart som fleire og fleire enkeltmedlemmer av AKP ut over på 1990-talet valte å satse på RV. Verst var det at kvinnemiljøet i AKP ikkje såg denne sjansen for å jobbe for eit fornya partiprosjekt i lag med dei mange yngre kvinnene som kom til RV i første halvpart av 1990-talet, sikkert fordi dei var redde for å miste dei posisjonane som var nådd gjennom kvinneopprøret i AKP. Eg gikk ut av AKP midt på 1990-talet da eg fikk sjå ein partiplan med «gjenreising av partiet» som hovedsak, mens arbeid for RV var gruppert blant «andre saker», uten at det hadde samanheng med hovedsaka.

RV er i dag det einaste landsdekkande partialternativet til venstre for eit sterkt høgrevridd SV (med ein meir systemlojal maktstrategi enn SF hadde da SUF i 1967 åtvara morpartiet mot organisert samarbeid på topplan med AP).

I dag er SUF og AKP (m-l)s viktigaste barn først og fremst RV, Rød Ungdom og Klassekampen.

AKP har plassert som seg som den største og viktigaste av fleire smågrupper som støttar RV, uten at det er lett å forstå den politiske grunngivinga for at organisasjonen også står fram som eit (alternativt) partiprosjekt. (m-l) fins berre i eit par av dei minste av desse gruppene.

I så måte er det først og fremst opp til RV å ta vare på og lære av den rike og fleirtydige arven frå m-l-bevegelsen. RV som også blei starta i 1973 som AKP(m-l) sitt parlamentariske uttrykk, som blei ein medlemsorganisasjon etter at det eigentlige m-l-byggverket hadde brote saman i 1979, og som blei eit sjølstendig revolusjonært parti med allsidige politiske oppgaver da også den «vide» m-l-perioden var over, etter 1991.

av Karen Sunds

EU udvider mod øst og det har betydning for EUs økonomi. Hvordan påvirker det igjen styrkeforholdet mellem verdens to imperialistiske poler, EU og USA?

Styrkeforholdet, modsætningerne og de kommende intense kampe mellem USA og EU, vil efter min opfattelse være dét, der i de kommende år sætter den politiske dagsorden i verden.

Året 2003 vil på flere måder sætte skel i historien:

• Bush har for alvor demonstreret, hvordan USAs nye sikkerhedsdoktrin skal forstås: først med besættelsen af Irak, og nu med den hæmningsløse optrapning mod Iran.
• Modsætningen mellem EU og USA som imperialistiske modpoler er slået ud i lys lue.
• EUs udvidelse mod øst bliver en realitet. (Selvom vi stadig kan håbe på, at Estland stemmer nej i september.)

Begivenheder, der tilsammen har givet store overskrifter i aviserne: «EU er handlingslammet af uenigheder om holdningen til USA.» «EUs ambitioner om at blive en politisk og militær magt er strandet for evigt.» «EUs handlingslammelse vil blive total, når de USA-begejstrede østlande kommer med.»

Sådan er billedet af de to imperialistiske poler blevet tegnet. Men det er efter min opfattelse en helt overfladisk betragtning, og slet ikke noget korrekt billede. Vi må grave et spadestik dybere. Vi må se på de to magters økonomiske interesser og magtforhold. Og vi må se på den bevægelse, der er i udviklingen.

Sandheden er, at USA er en supermagt med et kolossalt militært og politisk-diplomatisk potentiale, men med en økonomi, der hærges af dybe indre modsætninger og strukturelle problemer. USA er en såret supermagt, og derfor meget aggressiv.

EU er derimod en imperialistisk magt, der er på vej frem. En supermagt i svøb. Et imperialistisk center, som endnu mangler de afgørende elementer i den politiske struktur, og ikke mindst i den militære. Men som ikke mindst i lyset af USAs seneste provokationer, har sat kurs mod at løse disse mangler med den nye unionsforfatning.

Og frem for alt har EU taget nogle vigtige skridt for at vinde den økonomiske kamp mod USA. Den allervigtigste sejr for EU, er netop udvidelsen mod øst. En begivenhed, som vi næppe forstår den fulde betydning af i øjeblikket.

Da markedet åbnede sig mod øst

I 1989 ændrede de politiske strukturer sig på verdensplan, på ganske kort tid. Årsagen var murens fald, Sovjetunionens og dermed østlandenes sammenbrud som politisk system. Med denne begivenhed var hele fundamentet for en alliance mellem EU-landene og USA mod den fælles fjende, Sovjetunionen, ikke længere til stede.

Det strategiske samarbejde blev afløst af imperialistisk konkurrence. Siden da er modsætningerne mellem USA og EU bestandigt øget. De er akkumuleret kvantitativt. Og med Irak-krigen er kvantitet for alvor slået over i kvalitet: modsætningerne mellem verdens to imperialistiske poler er slået ud i lys lue.

Sovjetunionens fald markerede den største tilgang af nye ekspansionsmuligheder for imperialismen, i årtier. Spørgsmålet om, hvem der vinder kontrollen med disse nye markeder, er vigtig for det langsigtede styrkeforhold.

De europæiske monopoler vejrede straks morgenluft. Ikke mindst de tyske monopoler tog den gamle «Drang nach Osten»-ånd fra 30erne frem igen, og de var særdeles hurtige på aftrækkeren.

Godbidderne var lige til at tage. Produktionsapparatet i de tidligere planøkonomier var billigt til salg. I en sand privatiseringsrus, blev store vigtige statsejede industrier nærmest foræret væk. Som den polske kommunist, Adam Marcin, beskrev det for mig: «I de sidste ti år, har vesteuropæiske monopoler haft frie hænder til at etablere sin dominerende position på det polske marked og overtage polske virksomheder. Privatiseringsprocessen, som allerede er gennemført, har haft en virkelig ødelæggende, røveragtig karakter. De fleste store statslige virksomheder er blevet splittet op til mindre dele. Dets produktion er blevet tømt for teknologi og reduceret til montering af komponenter færdige varer. En del virksomheder blev likvideret umiddelbart efter privatiseringen.»

Polske økonomer har beregnet, at de store statslige virksomheder i gennemsnit er solgt til mellem 5 og 15 procent af deres reelle værdi.

Der er to vigtige grunde til, at Østeuropa er en guldgrube for de europæiske monopoler. Den ene er det enorme markedspotentiale. Den anden er den billige og veluddannede arbejdskraft, som Østeuropa er rig af. Siden murens fald har processen med såkaldt vertikal arbejdsdeling i det enkelte monopol været udtalt:

Indenfor bilindustri, televirksomhed er det en klar tendens, at europæiske monopoler placerer selve den ufaglærte samleproduktion i øst, for at udnytte den billige arbejdskraft, mens administration, forskning og udvikling forbliver i vest.

På den måde er Østeuropa i hastigt tempo ved at udvikle sig til en lavtløns-produktionszone. Det er nøjagtig ligesom USA, efter indgåelsen af den såkaldte Nafta-aftale, bruger Mexico.

EU bakker de europæiske monopoler op

De europæiske monopoler havde ikke kunnet ekspandere så hurtigt i Østeuropa, hvis de ikke var blevet bakket op af EU.

EU har fra første dag forstået den nye dagsorden. Via EU er der blevet stillet de krav til økonomiske reformer, herunder privatiseringer, som banede vejen for den vest-europæiske kapital.

Det politiske trick bestod i at tvinge de østeuropæiske lande til at vende sig til EU og gøre sig klar til EU-medlemsskab.

I dag kan vi synes, at «de havde jo ikke andre muligheder». Men det var i starten af 90erne langt fra givet, at EU-medlemsskab var vejen frem. I mange af landene så man ganske vist EU som et område «med mælk og honning». Men frem for alt ville man gerne handle med EU. Det havde sandsynligvis været optimalt for landene, at forsøge at fastholde deres eget handelssamarbejde, som havde fungeret via Comecon, som et vigtigt fundament for den økonomiske udvikling i landene.

Men den dagsorden skulle EU hurtigt få lavet om på. Fuldstændig kynisk udnyttede EU, at de østeuroæiske lande var i en desperat situation. I flere af landene sank bruttonationalproduktet med 30-50 procent, og massearbejdsløsheden holdt sit indtog.

I denne situation havde østlandene forhåbninger om, at de kunne bygge sig op igen, ved at producere og eksportere til det store marked i EU.

Men fra EUs side var meldingen klar: hvis I vil handle med os, skal I gøre jer klar til at blive EU-medlemmer. I skal gennemføre de politiske, økonomisk og retslige harmoniseringer til EU-regler, som vi opstiller, – eller I får ikke adgang til vores marked. For at illustrere, at det var alvorligt ment, etablerede EU den såkaldte «sølvmur»: EU pålagde handelsrestriktioner på alle de varer, som de østeuropæiske lande kunne konkurrere på. Det drejede sig for eksempel om landbrugsprodukter, tekstil og stål. Arbejderbevægelsens Erhvervsråd i Danmark, der er et forskningsinstitut tilknyttet LO, har beregnet, at disse handelsrestriktioner svarede til at belægge varerne med en told på 100 procent.

Herefter varede det ikke lang tid, før de østeuropæiske lande faldt til patten. Et af de største kolonialiseringsprojekter i nyere tid, tog sin begyndelse.

Også i dag spiller EU de europæiske monopolers spil. Systematisk stilles de østeuropæiske lande overfor miljøkrav og andre krav, der betyder, at deres egen traditionelle industri bliver diskrimineret, og markedet kan overtages af vestlig kapital. Blot et eksempel: Under optagelsesforhandlingerne i København i december sloges EU og østlandene bravt om landbrugsaftalerne: en række af de fødevarer, som har været basale i de østeruopæiske lande, vil EU ikke anerkende. «De lever ikke op til vores høje standard,» forlyder det. For eksempel ville EU ikke godkende, at en stor del af mælkeproduktionen i Polen sælges fra stalddøren, og altså udenom de store mejerier. Det er ikke svært at se, at det er i de store multinationale mejeriers interesse at få lukket for denne handel, for at de ikke skal gå glip af markedet. Det gælder for eksempel den store danske mejerigigant, Arla, der står på spring til at indtage Østeuropa. Det endte med et kompromis på den aktuelle sag om stalddørssalg af mælk. Men eksemplet illustrerer EUs metode.

I Østeuropa er der voksende frygt for, at dette kun er starten. At den østeuropæiske industri, landbrug og andre erhverv vil blive udkonkurreret, når det indre marked for alvor slippes løs. Vestlige firmaer har langt højere produktivitet og konkurrencekraft. Den gamle industri og de gamle virksomheder vil blive slået i konkurrencen, og i stedet vil der komme industri, der er underleverandører til vestlige monopoler. Ikke noget godt bytte for østeuropærerne, hvis man skal se på den nationale selvbestemmelse. Som de polske kommunister udtrykker det: Den nationale kontrol med den industrielle basis i et land, er helt afgørende, også i kampen for socialisme.

EU-monopoler fører an

Her godt ti år efter er der ikke tvivl om, at det er EU, der er rendt med godbidderne i Østeuropa. I dag står EU for næsten 70 procent af handlen med de østeuropæiske lande. Og også de udenlandske investeringer er totalt domineret af EU. Knap 80 procent af den samlede stock af udenlandske investeringer i østlandene, er ejet af EU-kapital.

Her kan USA slet ikke være med. Men det betyder ikke, at den amerikanske kapital har opgivet. Tværtimod rykker USA flere og flere af sine investeringer mod øst. I 2002 faldt de ikke-europæiske investeringer i EU-området med 11 procent, mens de steg 21 procent i Østeuropa. Kampen om de østeuropæiske markeder er mere intens end nogensinde. Men første halvleg blev vundet af EU.

Det er derfor, at vi ser USA spille det militære og det politisk-taktiske kort overfor de østeuropæiske lande. USA har arbejdet intenst for at få landene ind i Nato, før de blev medlemmer af EU. Ligesom USA taler om at flytte amerikanske baser fra det gamle Europa til det nye Europa. Men på sigt vil der ikke være tvivl om, at de østeuropæiske lande i stigende grad er politisk styret af EU, og EUs store lande. Dette forhold bestemmes af de økonomiske bånd i kapitalen.

EU ser mod øst og syd

Knapt er blækket tør på de østeuropæiske landes optagelse i EU, før EU udpeger de nye områder, som skal indlemmes i Unionen. Det skete allerede her i foråret under topmøderne i Athen og Thessaloniki.

EU har her formuleret en såkaldt «naboskabs-politik»: Målsætningen er, at den næste række af randstater rundt om det udvidede EU, skal inddrages i EUs indre marked over en årrække. Det drejer sig om lande som Ukraine, Moldavien, Hviderusland, der skal åbnes for de europæiske monopoler. Årsagen er, at kapitalen i EU allerede er begyndt at trænge ind i disse nye områder. Ikke mindst Ukraine er i virksomhedernes søgelys. Her er lønnen kun en tiendedel af, hvad den er i Danmark.

Også Vest-Balkan skal nu sikres for den europæiske kapital. Vest-Balkan har ikke blot økonomisk interesse. Vigtig er også Vest-Balkans strategiske placering, rent geografisk, i forhold til leverancer af råstoffer og olie til EU. På Thessaloni-topmødet har EU besluttet, at landene på Vest-Balkan skal tages hurtigt ind i EU. Det drejer sig om: Serbien-Montenegro, Kroatien, Albanien, Makedonien og Bosnien-Herzegovinia. De fem lande skal tages ind i EU, «også selvom spørgsmålet om Kosova ikke er løst», som det blev udtrykt efter topmødet af EU-Kommissionens formand, Prodi. Det er et klart forsøg på at presse USA ud af området. USA opererer også på Balkan, og forsøger at udnytte bevægelsen for et selvstændigt Kosova, som spydspids for amerikanske interesser. Men hvis landene først er blevet medlemmer af EU, har USA ingen muligheder for at intervenere. For så er der tale om «interne EU-problemer».

Igen ser vi, at kapløbet mellem EU og USA er i centrum i begivenhederne.

Østudvidelsen og arbejderklassens rettigheder

Efter min opfattelse er det svært at overvurdere betydningen af østudvidelsen for den europæiske kapital. Og det drejer sig ikke kun om kapitalens profitmuligheder i Østeuropa selv. Det handler også om, hvordan de europæiske monopoler planlægger at udnytte østudvidelsen til at få gennemført et dybtgående opgør med arbejderklassens sociale og faglige landvindinger i de gamle EU-lande, selv. Dette aspekt er meget overset i den aktuelle debat.

EU har gennem mange år set misundeligt over til USA. Den amerikanske økonomi har tilsyneladende et større vækstpotentiale end den europæiske. I USA ligger produktiviteten generelt 20 procent højere end i EU. Og i runde tal er vækstraten i den amerikanske økonomi omkring et procentpoint højere end i EU-området. Det er i øvrigt nogle nøgletal for den amerikanske økonomi, som dækker over et langt mere skrøbeligt fundament, for den amerikanske økonomi er alt andet end sund. Men det vil jeg ikke grave dybere i lige nu.

I 1997 vedtog EU den såkaldte Lissabon-strategi. Her formulerer EU den målsætning, at blive verdens mest konkurrencedygtige økonomi i 2010. Det er med andre ord en åben udfordring til USA. Men USA er netop et forbillede for EU. Ikke mindst det amerikanske arbejdsmarked ønsker EU at kopiere. Et meget opsplittet arbejdsmarked, hvor folk rejser tusindvis af mil for at få job, – hvor millioner af amerikanere er så lavtlønnet, at de er fattige, selv med indtil flere deltidsjobs. Fænomenet kaldes the working poor. På det amerikanske arbejdsmarked er der en kolossal lønspredning, og kun meget få minimumsregler. Det er med andre ord «det fleksible arbejdsmarked», som EU drømmer om at få gennemført.

EUs Lissabon-strategi går netop ud på at skabe et helt dereguleret arbejdsmarked med fri løndannelse, og hvad deraf følger i lønspredning og lav mindsteløn. Samme formål har sænkningerne i de sociale sikringer, pensionsreformer m.v., som skal gøre folk mere sultne og dermed villige til at arbejde, selv til en lav løn. Alt dette er opstillet i Lissabon-strategien. Men EU har problemer med at gå gennemført de nødvendige strukturreformer. Modstanden er stor i arbejderklassen, og de nationale politikere viger tilbage for at lave så dramatiske ændringer, som EU ønsker.

I EU er der stor frustration over, at Unionen endnu har for lidt indflydelse på social- og arbejdsmarkedspolitikken ude i landene. Det vil dog blive ændret, med den nye unionsforfatning, hvor social- og arbejdsmarkedspolitikken kommer ind under den såkaldte «delte kompetence». Det vil betyde, at medlemslandene kun kan tage lovgivningsinitiativer på området, hvis EU har afstået fra at gøre det. Hvis den nye unionsforfatning bliver en realitet, vil der således komme mere skub i harmoniseringen fra 2009. Men jeg er ikke i tvivl om, at EU håber, at østudvidelsen kan gøre en stor del af arbejdet, alene med markedskræfterne, inden 2009.

Østudvidelsen giver en indvandring af meget billig arbejdskraft. Den vil dermed være med til at lægge et massivt pres på fagbevægelsen i EU-landene. Dette ser vi allerede i dag, hvor for eksempel brancheorganisationen «Dansk Byggeri» varsler, at de vil bruge billig østeuropæisk arbejdskraft, selvom der danske bygningsarbejdere går ledige. De skal gå til overenskomstens mindsteløn – hvilket svarer til omkring 60 procent af en dansk bygningsarbejders faktiske løn, siger Dansk Byggeri. Der planlægges altså systematisk løntrykkeri.

I brancher som landbrug, gartneri, byggeri, service og rengøring, er der allerede i dag store problemer med billig illegal arbejdskraft fra Østeuropa, der arbejder på slavelignende vilkår i Danmark.

Men østudvidelsen har også andre negative konsekvenser for arbejderklassen, end de lønmæssige. Den lægger samtidig et massivt pres på velfærdsordningerne i de eksisterende EU-lande. Et solidarisk velfærdssystem, som vi kender i de nordiske lande er baseret på, at alle i et samfund betaler til de sociale goder via skatten, og at alle har lige adgang til de sociale ordninger, hvis man har behov for det. Men systemet kræver, at der er overensstemmelse mellem de, der betaler skat, og de, der har adgang til velfærdsgoderne. Denne overensstemmelse forsvinder, når arbejdskraften begynder at vandre. Arbejdskraftens frie bevægelighed lægger en bombe under de solidariske velfærdssystemer. Den fremtvinger et pres for sociale ordninger, som er baseret på individuelle forsikringsordninger. For derigennem har den vandrende arbejdskraft billedligt talt sin pension med i rygsækken, når han vandrer rundt i EU, på jagt efter job.

Arbejdskraftens frie bevægelighed har altså flere klare gevinster for kapitalen. Der er for mig ikke tvivl om, at kapitalen planlægger at lade østudvidelsen og truslen om massiv indvandring fra øst, være en rambuk for nedbrydningen af det solidariske velfærdssamfund.

Problemer for euroen

Mens østudvidelsen således er slaraffenland for de europæiske monopoler, har den til gengæld indbyggede problemer, når det gælder EUs økonomiske og monetære union, ØMUen og den fælles mønt, euroen. For østudvidelsen vil forstærke de sociale og økonomiske uligheder i euro-zonen markant. Disse centrifugalkræfter kan på sigt blive en trussel for selve den fælles mønt.

Derfor ser vi også, at EU bestemt ikke har det travlt med at få de nye østeuropæiske lande ind i euroen. De vil gerne have dem med i den såkaldte ERMII-mekanisme, hvor landene spænder deres valuta fast til euroen. Men EU tøver med at lade dem komme med i selve euroen, hvor der ikke er nogen vej tilbage. Det er således et problem for EU, at Polen og Ungarn arbejder på at være med i euroen allerede fra 2007.

Ligeledes taler EU-Kommissionen om, at EU skal have en permanent struktur, hvor EU er delt i to: euro-zonen og de lande, der står udenfor euroen.

Euro-medlemskab vil helt sikkert også være et problem for østlandene selv, og ikke mindst for arbejderklassen i landene. Med en fastspændt rente og valutakurs, og en finanspolitik i spændetrøje, er der kun arbejdsmarkedet til at tage imod alle stødene, når de kapitalistiske kriser sætter ind. Det betyder stærk øget lønfald, arbejdsløshed og fattigdom.

Dertil kommer de sociale omkostninger ved at skulle indordne sig ØMUens Stabilitetspagt, der stiller strenge krav til landenes statslige budgetter. Det statslige budgetunderskud må maximalt udgøre tre procent af bruttonationalproduktet. Allerede i dag ser vi, hvordan Polens forsøg på at sænke de offentlige budgetunderskud, med fastfrysning af lønningerne i den offentlige sektor, og hårde sociale nedskæringer, har betydet, at efterspørgslen i det polske samfund er gået helt i stå, med efterfølgende nulvækst. Det sker vel at mærke i en situation, hvor den polske arbejdsløshed officielt er på 20 procent, og reelt ligger på godt 40 procent.

Foruden de sociale og økonomiske konsekvenser, kan euroen i høj grad også give stærke politiske reaktioner. Det er før set, at højrepopulistiske og fascistiske kræfter har forstået at udnytte en sådan situation. Og disse kræfter er absolut til stede i Østeuropa i dag, og arbejder intenst.

Denne situation lægger et fornyet stærkt pres på EU for at få etableret en direkte statsdannelse på EU-niveau, en forbundsstat, som kan udligne noget af denne ulighed. En forbundsstat ville kunne kompensere for nogle af de uligheder, som euroen forårsager. Det kræver, at EU-staten får adgang til direkte skatteopkrævning hos den enkelte EU-borger, og at EU får etableret fælleseuropæiske socialordninger. Lykkes det, vil de såkaldte automatiske stabilisatorer begynde at virke i EU. Det vil sige, at uligheder udlignes «automatisk» via statens økonomi: en region, der rammes af arbejdsløshed, vil automatisk modtage flere penge fra statskassen, i form af dagpengeudbetalinger. Tilsvarende vil den indbetale færre penge, i form af skattekroner.

Denne mekanisme findes ikke i EU i dag. Euroen mangler simpelthen den europæiske forbundsstat, som er så vigtig for at sikre dens fremtid. Men den nye unionsforfatning, som skal forhandles færdig i år, går et langt stykke af vejen. Den giver EU mulighed for at udvikle sig til en forbundsstat, uden nye ratificeringer og folkeafstemninger. Den giver nemlig EUs ministerråd ret til selv at afskaffe vetoretten på nye områder, og trække dem ind under flertalsafgørelser. Det gælder således også skattepolitikken. Ligesom tales der i forfatningen om, at EU kan etablere «nye indtægtskilder».

Det er ikke sikkert, at disse formuleringer overlever den kommende regeringskonference. Især Storbritannien holder hårdt på, at de ikke vil afgive vetoretten på skattepolitikken. Det må tiden vise.

Der er altså stadigvæk usikkerhedsfaktorer i forhold til euroens fremtid og overlevelsesevne, som skal tages med i billedet. Vi skal dog ikke tage fejl af, at euroen i sin korte levetid har formået at give den amerikanske dollar betydelig konkurrence på valutamarkederne. I dag ligger omkring 35 procent af verdens valutareserver i euro. Og vigtige lande som Kina og Rusland har for nylig besluttet at rykke dele af deres reserver over i euro. Tidligere har dollaren været enedominerende i verden, når det gjaldt lagring af kapitalreserver og handel med valuta.

Den dybereliggende årsag til, at euroen allerede efter to år kan fremstå som en potentiel trussel for dollarens placering som verdens «parallel-valuta», er de alvorlige strukturelle problemer i den amerikanske økonomi. Jeg vil ikke gå dybere ned i dette emne. Men i korthed kan man sige, at det amerikanske vækstmirakel i 90erne, den såkaldte «new economy», er skabt, ved at stifte gæld. Den amerikanske økonomi hviler i dag på kviksand. Blot for at illustrere det med et par tal:

• Den amerikanske udenlandsgæld er i øjeblikket på omkring 30 procent af bruttonationalproduktet. Med den nuværende udvikling vil den være på 64 procent i 2010. Det er en tikkende bombe.
• Udenlandsgælden skabes i høj grad, fordi USA hvert år genererer et enormt handelsunderskud overfor omverdenen. I øjeblikket er handelsunderskuddet på 5 procent af bruttonationalproduktet, hvert år.
• For at dække dette hul på betalingsbalancen strømmer der hver dag 1000 milliarder dollars ind i USA fra andre lande.
• Hele den amerikanske økonomi er forgældet. Den private sektors forbrug er hvert år seks procent større end dens indkomst. Gabet dækkes af gældsoptagelse.

USA holder sig alene oppe, på grund af dollarens dominerende stilling i verden. Det er dette, der gør at USA får den nødvendige kapitalindstrømning. Men hvis dollarens kurs fortsætter med at falde, vil kapitalen ikke længere opfatte USA, som «den trygge havn», og den vil vende sig mod euroen i stedet. Det er præcist, hvad der er sket de seneste måneder. Kapitalen er begyndt at strømme ind i EU, fra USA. Dette er en selvforstærkende effekt: jo mere kapitalen strømmer ud af USA, jo mere falder dollaren i værdi, som så igen bidrager til kapitalens flugt. Derfor er situationen overordentlig farlig for USA. For går bunden først ud af markedet, vil USA få samme rystetur, som de asiatiske lande fik i 1997-98.

Kampen mellem verdens to imperialistiske centre, EU og USA, er gået ind i en periode, som vil blive dramatisk og barbarisk. De imperialistiske modsætninger og sværdslag vil uundgåeligt føre til nye krige.

Kun en stærk anti-imperialistisk bevægelse kan forhindre dette ragnarok. En bevægelse, der ikke lader sig fange ind af propagandaen om, at «EU er et nødvendigt modstykke til USA», men som i stedet afdækker det spil om profitinteresser, der forårsager krigene.

Som en brasiliansk kommunist for nylig udtrykte det på et 1.maj-møde i Danmark: «Det er valget mellem barbari eller socialisme.» Der er ingen tredje vej.